url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Valhall | 2023-02-04 | Valhall | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi'] | Valhall (= de falnes hall, av «val» = slagmark), også kalt Vingólf eller Valaskjalv, er i norrøn mytologi æsenes festhall i den store og mektige borgen Åsgard. Midt i denne borgen ligger den frodige Idavollen. Her har gudene bygget store, fantastiske haller, og den aller flotteste av disse er Valhall hvor de har sine gilder. Det er hit valkyriene kommer med einherjene, vikingene som har falt i krig.
I den kjempemessige Valhall er det Odin som hersker, og kjempemessig må Valhall være om det skal være plass til alle vikingene som har falt i strid. Valhall har 540 dører, og hver dør er så bred at 960 einherjer kan gå side om side gjennom den.
Krigerne som kommer til Valhall, skal kjempe for Odin under ragnarok.
I Valhall blir galten Særimne spist hver dag. Over natten våkner han til live igjen, og kan slaktes på nytt neste dag. Geita Heidrun, som beiter på treet Lærad på Valhalls tak, forsyner krigerne med mjød.
I Atlekvida brukes ordet «valhall» om «høvdinghall» generelt. I vers 2 står det om «tause menn» som drakk vín i valhollu (vin i valhallen), og i vers 14 står det at drakk Atli vín i valhollu.
| Valhall (= de falnes hall, av «val» = slagmark), også kalt Vingólf eller Valaskjalv, er i norrøn mytologi æsenes festhall i den store og mektige borgen Åsgard. Midt i denne borgen ligger den frodige Idavollen. Her har gudene bygget store, fantastiske haller, og den aller flotteste av disse er Valhall hvor de har sine gilder. Det er hit valkyriene kommer med einherjene, vikingene som har falt i krig.
I den kjempemessige Valhall er det Odin som hersker, og kjempemessig må Valhall være om det skal være plass til alle vikingene som har falt i strid. Valhall har 540 dører, og hver dør er så bred at 960 einherjer kan gå side om side gjennom den.
Krigerne som kommer til Valhall, skal kjempe for Odin under ragnarok.
I Valhall blir galten Særimne spist hver dag. Over natten våkner han til live igjen, og kan slaktes på nytt neste dag. Geita Heidrun, som beiter på treet Lærad på Valhalls tak, forsyner krigerne med mjød.
I Atlekvida brukes ordet «valhall» om «høvdinghall» generelt. I vers 2 står det om «tause menn» som drakk vín i valhollu (vin i valhallen), og i vers 14 står det at drakk Atli vín i valhollu.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Valhöll – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Valhall (= de falnes hall, av «val» = slagmark«Val»), også kalt Vingólf eller Valaskjalv,Næss, Ellen Marie: «Valhall» i Store norske leksikon på snl.no. | 5,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oriana_Fallaci | 2023-02-04 | Oriana Fallaci | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. september', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Italienske forfattere', 'Kategori:Italienske journalister', 'Kategori:Italienskspråklige forfattere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av den italienske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Oriana Fallaci (født 29. juni 1929 i Firenze, død 15. september 2006 i Firenze) var en italiensk journalist og forfatter.
Under andre verdenskrig deltok hun i den antifascistiske motstandsbevegelsen, tilknyttet Partito d'Azione.
Hun hadde en stor reisevirksomhet, blant annet i Vietnam, Pakistan og Syd-Amerika. Som ung journalist ble hun tidlig kjent gjennom intervjuer av internasjonale kjente størrelser, som blant andre Henry Kissinger, Sjahen av Iran, Ayatollah Khomeini, Lech Wałęsa, Willy Brandt, Zulfikar Ali Bhutto, Walter Cronkite, Muammar al-Gaddafi, Federico Fellini, Sammy Davis jr., Deng Xiaoping, Nguyen Cao Ky, Yasir Arafat, Indira Gandhi, Alexandros Panagoulis, erkebiskop Makarios III, Golda Meir, Nguyen Van Thieu, Haile Selassie og Sean Connery.
Karakteristisk for hennes intervjuform er hennes spørsmål til Ayatollah Khomeini om hvordan man svømmer i en chador. På spørsmål om hvorfor hun gjerne dekket krigssituasjoner, svarte hun at det var lite som avslørte mannen mer enn krig.
I senere år vakte hun betydelig oppmerksomhet for sin åpne kritikk av islam, særlig boken Sinnet og stoltheten og oppfølgeren Fornuftens styrke.
Hun argumenterte for at intellektuelle, særlig europeiske, ignorerer et dypt islamistisk hat mot vestens intellektuelle tradisjoner.
Sekulære muslimer og ofre av politisk islam, som iranske Azar Majedi, har anklaget Fallaci for å være en rasist og mangle medfølelse for de som flyktet fra politisk islam og fikk opphold i Europa. Italienske menneskerettighetsaktivister har sammenlignet hennes hatske utfall mot muslimer med anti-jødiske lover som ble vedtatt i Italia i 1938. I sin første bok om islam (Sinnet og stoltheten) skrev hun at «muslimer formerer seg som rotter» og i den neste (Fornuftens styrke) fulgte hun opp med at dette var «en brutal, men nøyaktig beskrivelse». I et intervju med magasinet The New Yorker sier hun at hun ikke liker meksikanere og syns det er forkastelig å se dem protestere for økte rettigheter for ulovlige innvandrere i USA. Kun muslimene hater hun mer enn meksikanerne ifølge intervjuet.Fallaci som så på seg selv som ateist og en sterk tilhenger av frihet, var i mot abort og ekteskap mellom to av samme kjønn.Fallaci markerte seg også som abortmotstander. Lettera a un bambino mai nato (Brev til et barn som aldri ble født) kom i 1975, og har form av en samtale mellom en ung yrkeskvinne og det barnet hun bærer i sitt skjød. Boken solgte i fire millioner eksemplarer i hele verden.
Hennes siste bok, romanen Un cappello pieno di ciliegie (En hatt full av kirsebær), var om hennes forfedre, og utgitt i 2008, to år etter hennes død. Hun hadde arbeidet på den i ti år, men ble avbrutt av angrepene 11. september og hennes bøker som da kom, inspirert av disse hendelsene.
| Oriana Fallaci (født 29. juni 1929 i Firenze, død 15. september 2006 i Firenze) var en italiensk journalist og forfatter.
Under andre verdenskrig deltok hun i den antifascistiske motstandsbevegelsen, tilknyttet Partito d'Azione.
Hun hadde en stor reisevirksomhet, blant annet i Vietnam, Pakistan og Syd-Amerika. Som ung journalist ble hun tidlig kjent gjennom intervjuer av internasjonale kjente størrelser, som blant andre Henry Kissinger, Sjahen av Iran, Ayatollah Khomeini, Lech Wałęsa, Willy Brandt, Zulfikar Ali Bhutto, Walter Cronkite, Muammar al-Gaddafi, Federico Fellini, Sammy Davis jr., Deng Xiaoping, Nguyen Cao Ky, Yasir Arafat, Indira Gandhi, Alexandros Panagoulis, erkebiskop Makarios III, Golda Meir, Nguyen Van Thieu, Haile Selassie og Sean Connery.
Karakteristisk for hennes intervjuform er hennes spørsmål til Ayatollah Khomeini om hvordan man svømmer i en chador. På spørsmål om hvorfor hun gjerne dekket krigssituasjoner, svarte hun at det var lite som avslørte mannen mer enn krig.
I senere år vakte hun betydelig oppmerksomhet for sin åpne kritikk av islam, særlig boken Sinnet og stoltheten og oppfølgeren Fornuftens styrke.
Hun argumenterte for at intellektuelle, særlig europeiske, ignorerer et dypt islamistisk hat mot vestens intellektuelle tradisjoner.
Sekulære muslimer og ofre av politisk islam, som iranske Azar Majedi, har anklaget Fallaci for å være en rasist og mangle medfølelse for de som flyktet fra politisk islam og fikk opphold i Europa. Italienske menneskerettighetsaktivister har sammenlignet hennes hatske utfall mot muslimer med anti-jødiske lover som ble vedtatt i Italia i 1938. I sin første bok om islam (Sinnet og stoltheten) skrev hun at «muslimer formerer seg som rotter» og i den neste (Fornuftens styrke) fulgte hun opp med at dette var «en brutal, men nøyaktig beskrivelse». I et intervju med magasinet The New Yorker sier hun at hun ikke liker meksikanere og syns det er forkastelig å se dem protestere for økte rettigheter for ulovlige innvandrere i USA. Kun muslimene hater hun mer enn meksikanerne ifølge intervjuet.Fallaci som så på seg selv som ateist og en sterk tilhenger av frihet, var i mot abort og ekteskap mellom to av samme kjønn.Fallaci markerte seg også som abortmotstander. Lettera a un bambino mai nato (Brev til et barn som aldri ble født) kom i 1975, og har form av en samtale mellom en ung yrkeskvinne og det barnet hun bærer i sitt skjød. Boken solgte i fire millioner eksemplarer i hele verden.
Hennes siste bok, romanen Un cappello pieno di ciliegie (En hatt full av kirsebær), var om hennes forfedre, og utgitt i 2008, to år etter hennes død. Hun hadde arbeidet på den i ti år, men ble avbrutt av angrepene 11. september og hennes bøker som da kom, inspirert av disse hendelsene.
== Bibliografi ==
I sette peccati di Hollywood, 1958 (Hollywoods syv synder)
Il sesso inutile, 1961 (Det unyttige kjønn)
Penelope alla guerra, 1962 (Penelope i krig)
Gli antipatici, 1963 (Den ubehagelige)
Se il sole muore, 1965 (Om solen dør)
Niente e cosi sia,1969 (Intet, og la det være)
Quel giorno sulla luna, 1970. (Den dagen på månen)
Intervista con la storia, 1974 (Intervju med historien)
Lettera a un bambino mai nato, 1975 (Brev til et ufødt barn)
Un uomo, 1980 (En mann)
Insciallah – romanzo, 1990 (Inshallah – roman)
La rabbia e l'orgoglio, 2001 (Sinnet og stoltheten)
La Forza della Ragione,2002 (Fornuftens styrke)
Intervista sé stessa, l'apocalisse, 2004 (Intervjue seg selv, apokalypse)
Un cappello pieno di ciliegie, 2008 (En hatt full av kirsebær)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Oriana Fallaci – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oriana Fallaci på Internet Movie Database
(en) Oriana Fallaci hos The Movie Database
(en) Artikkel om Fallaci av journalisten og filmskaperen Giselle Fernandez
(no) Oriana Fallaci i Store norske leksikon | Oriana Fallaci (født 29. juni 1929 i Firenze, død 15. | 5,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antoine_de_Saint-Exup%C3%A9ry | 2023-02-04 | Antoine de Saint-Exupéry | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Flyvere omkommet i luftfartsulykker', 'Kategori:Franske barnebokforfattere', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lyon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Antoine de Saint-Exupéry (29. juni 1900 – 31. juli 1944) var en fransk aristokrat, forfatter, poet, og flyger. Han mottok flere av Frankrikes fremste litterære priser og fikk også den amerikanske nasjonale bokprisen. han er best husket for sin lange novelle Den lille prinsen (Le Petit Prince) der han særlig viser sin humanistiske filosofi. Den populære barneboka Den lille prinsen, utgitt med forfatterens egne tegninger i 1943, leses også, eller kanskje især, av voksne. Boka har blitt oversatt til ei lang rekke språk, og kom på norsk i Inger Hagerups oversettelse i 1962. Flere av bøkene er utgitt posthumt.
| Antoine de Saint-Exupéry (29. juni 1900 – 31. juli 1944) var en fransk aristokrat, forfatter, poet, og flyger. Han mottok flere av Frankrikes fremste litterære priser og fikk også den amerikanske nasjonale bokprisen. han er best husket for sin lange novelle Den lille prinsen (Le Petit Prince) der han særlig viser sin humanistiske filosofi. Den populære barneboka Den lille prinsen, utgitt med forfatterens egne tegninger i 1943, leses også, eller kanskje især, av voksne. Boka har blitt oversatt til ei lang rekke språk, og kom på norsk i Inger Hagerups oversettelse i 1962. Flere av bøkene er utgitt posthumt.
== Biografi ==
Saint-Exupéry var en vellykket kommersiell flyver før den andre verdenskrig, fløy luftpostrutene i Europa, Afrika og Sør-Amerika. Ved utbruddet av krigen gikk han inn det franske flyvåpenet (Armée de l'Air), fløy rekognoseringoppdrag fram til Frankrikes våpenstillstand med Nazi-Tyskland i 1940.
Etter å ha blitt demobilisert fra flyvåpenet, reiste han til USA for å bidra til å overtale den amerikanske regjeringen å gå til krig mot Nazi-Tyskland. Etter 27 måneders opphold i Nord-Amerika, hvor han skrev tre av sine viktigste verker, meldte han seg inn i Forces Aériennes Françaises Libres (FAFL), Det frie franske flyvåpenet i Nord-Afrika, skjønt han var langt over maksimalalderen for slike piloter og med skrantende helse. Saint-Exupérys rekognoseringsfly, et amerikansk F-5B-1-LO, forsvant over Middelhavet under et alliert rekognoseringstokt den 31. juli 1944. Han ble trolig observert av en tysk kompanisjef fra fjelltoppen Tête de Chien overfor Monaco. I år 2000 ble vrakrestene av flyet funnet av dykkere utenfor Marseille.
Før krigen hadde Saint-Exupéry blitt berømt i Frankrike som flyver. Hans litterære verker, blant dem Den lille prinsen, oversatt til over 250 språk og dialekter, fremmet hans omdømme etter hans død til nasjonalhelt i Frankrike. Han fikk ytterligere berømmelse med de mange oversettelsene av sine andre tekster. Hans filosofiske memoarer Terre des hommes ble navnet på en betydelig humanitær gruppe, og ble også benyttet for å skape det sentrale temaet (Terre des hommes—Man and His World) for verdensutstillingen Expo 67 i Montréal, Canada.
== Bibliografi ==
1925: Manon, danseuse et autres textes inédits – utgitt i 2007, fransk ISBN 2070119297
1926: L'évasion de Jacques Bernis eller L'aviateur, fragmenter som skal brukes i Courrier sud
1929: Courrier sud, fransk ISBN 2070360806
1931: Vol de nuit, fransk ISBN 2070256588 – norsk oversettelse ved Henrik Groth: Flyvere i natten (1932)
1939: Terre des hommes, fransk ISBN 2070256596 – norsk oversettelse ved Andreas Hoell: Sand, vind og stjerner (1952)
1942: Pilote de guerre, fransk ISBN 2070105016 – norsk oversettelse ved Haakon Bugge Mohrt: Speiding over Arras (1945)
1944: Lettre à un otage, fransk ISBN 2070256618
1945 (først utgitt i 1943 i New York): Le Petit Prince, fransk ISBN 2070116271 – norsk oversettelse ved Inger Hagerup: Den lille prinsen (1962), norsk ISBN 9788203247163
1948: Citadelle – filosofisk roman, fransk ISBN 2070256634
1953: Lettres de jeunesse, 1923-1931, fransk ISBN 2070256642 – utgitt på nytt i 1976 med tittelen Lettres de jeunesse à l'amie inventée, 1923-1931, fransk ISBN 2070368548
1953: Carnets, fransk ISBN 2070256642 – full utgave i 1975, fransk ISBN 2070406121
1955: Lettres à sa mère, fransk ISBN 2070702669
1956: Un sens à la vie, fransk ISBN 2070256677
1962: Pages choisies, fransk ISBN 2070256685
1982: Écrits de guerre 1939-1944, fransk ISBN 2070258939
=== Spesialsamlinger og andre utgivelser ===
1953: Œuvres : Courrier Sud – Vol de nuit – Terre des hommes – Pilote de guerre – Lettre à un otage – Le Petit Prince – Citadelle, fransk ISBN 2070105032
1980: Cahiers Saint-Exupéry (№ 1), fransk ISBN 2070207102
1981: Cahiers Saint-Exupéry (№ 2), fransk ISBN 2070258394
1994: Œuvres complètes, Tome I : Textes de jeunesse. Romans et récits : L'Aviateur – Courrier Sud – Vol de nuit – Terre des hommes. Écrits de circonstance : Articles – Reportages – Préfaces. Écrits personnels : Carnets – Correspondance, fransk ISBN 2070113108
1994: Œuvres complètes, Tome II : Écrits de guerre – Œuvres littéraires : Pilote de guerre, Le Petit Prince – Testament posthume : Citadelle – Écrits personnels : Correspondance privée – Appendice : Saint-Exupéry et le cinéma, fransk ISBN 2070113116
1998: En røst fra århundrets samvittighet – utvalg av Antoine de Saint-Exupérys skrifter, norsk ISBN 9788203178108
1999: Cher Jean Renoir – filmprosjekt lest av Antoine de Saint-Exupéry i 1941, enligt Terre des hommes, fransk ISBN 2070754618
1999: Saint-Exupéry raconte Terre des hommes à Jean Renoir – filmprosjekt lest av Antoine de Saint-Exupéry i 1941 (CD)
== Priser (utvalg) ==
1931 – Prix Femina
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chevrier, Pierre (psevdonym for Hélène (Nelly) de Vogüé) (1950): Antoine de Saint-Exupéry. Montreal, Quebec, Canada: La librairie Gallimard de Montréal.
Migeo, Marcel (1960): Saint-Exupéry. New York: McGraw-Hill.
Peyre, Henri (1967): French Novelists of Today. New York: Oxford UP.
Robinson, Joy D. Marie (1984): Antoine de Saint Exupéry (Twayne's World Authors series: French literature). Boston: Twayne Publishers, s. 120–142.
Rumbold, Richard & Stewart, Lady Margaret (1955): The Winged Life: A Portrait of Antoine de Saint-Exupéry, Poet and Airman. New York: D. McKay.
Smith, Maxwell A. (1956): Knight of the Air: The Life and Works of Antoine de Saint-Exupéry. New York: Pageant Press.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Antoine de Saint-Exupéry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Antoine de Saint-Exupéry – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Antoine de Saint-Exupéry på Internet Movie Database
(no) Antoine de Saint-Exupéry hos Nationaltheatret
(no) Antoine de Saint-Exupéry hos Sceneweb
(en) Antoine de Saint-Exupéry hos The Movie Database
(en) Antoine de Saint-Exupéry hos Internet Broadway Database
(en) Antoine de Saint-Exupéry på Discogs
(en) Antoine de Saint-Exupéry på MusicBrainz
(fr) Antoine de Saint-Exupéry (samfunn), offisielt nettsted
(fr) Saint-Exupéry, dikter, forfatter og flyger, fransk
(fr) Société Civile pour l’Œuvre et la Mémoire d’Antoine de Saint-Exupéry, offisielt nettsted, fransk
(fr) Fast Saint-Exupéry-utstilling i det fransk fly og romfartsmuseum, fransk
(en)/(fr) Antoine de Saint-Exupéry Youth Foundation (F-ASEJ) Arkivert 29. juni 2009 hos Wayback Machine., offisielt nettsted, engelsk og fransk | Antoine de Saint-ExupéryHans fødselsattest og andre offentlige franske dokumenter skrives Antoine Jean-Baptiste Marie Roger de Saint Exupéry, uten bindestrek. (29. | 5,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J.K._Rowling | 2023-02-04 | J.K. Rowling | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske barnebokforfattere', 'Kategori:Britiske forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Harry Potter', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Order of the British Empire (OBE)', 'Kategori:Order of the Companions of Honour', 'Kategori:Personer fra distriktet South Gloucestershire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Joanne Rowling (født 31. juli 1965, gift Murray), bedre kjent under pseudonymet J.K. Rowling, også under pseudonymet Robert Galbraith, er en britisk forfatter og skaperen av fantasyserien Harry Potter, som hun fikk ideen til under en togreise fra Manchester til London i 1990. Harry Potter-bøkene har oppnådd stor popularitet og har solgt i mer enn 400 millioner eksemplarer verden over på over 60 forskjellige språk. Bøkene har vunnet flere priser, blitt filmatisert samt danner grunnlag for selvstendige filmer innen samme univers.
Som følge av suksessen til Potter-bøkene gikk Rowling, i løpet av en periode på fem år, fra en tilværelse som trygdet til multimillionær. Da det amerikanske magasinet Forbes presenterte sin seneste liste over dollarmilliardærer i mars 2010, var Rowlings formue estimert til én milliard dollar. Sunday Times Rich List anslo i 2008 Rowlings formue til 560 millioner pund (798 millioner dollar), hvilket gjorde henne til den tolvte rikeste kvinnen i Storbritannia. Forbes rangerte Rowling som den 48. mest innflytelsesrike kjendisen i 2007, og samme år kom hun på delt annenplass i Times′ åring av årets person. I begrunnelsen ble den sosiale, moralske og politiske inspirasjon hun har gitt sine tilhengere, fremhevet. Rowling støtter veldedige organisasjoner som Comic Relief, One Parent Families, Multiple Sclerosis Society of Great Britain og Children’s High Level Group. J.K. Rowling er offiser av Den britiske imperieordenen. I 2017 ble hun utnevnt til medlem av Order of the Companions of Honour.Fra 2019 har Rowling kommet med mange uttalelser som har blitt kritisert som hatefulle ytringer mot transpersoner, og hun har blitt omtalt som verdens mest kjente transekskluderende radikalfeminist.
| Joanne Rowling (født 31. juli 1965, gift Murray), bedre kjent under pseudonymet J.K. Rowling, også under pseudonymet Robert Galbraith, er en britisk forfatter og skaperen av fantasyserien Harry Potter, som hun fikk ideen til under en togreise fra Manchester til London i 1990. Harry Potter-bøkene har oppnådd stor popularitet og har solgt i mer enn 400 millioner eksemplarer verden over på over 60 forskjellige språk. Bøkene har vunnet flere priser, blitt filmatisert samt danner grunnlag for selvstendige filmer innen samme univers.
Som følge av suksessen til Potter-bøkene gikk Rowling, i løpet av en periode på fem år, fra en tilværelse som trygdet til multimillionær. Da det amerikanske magasinet Forbes presenterte sin seneste liste over dollarmilliardærer i mars 2010, var Rowlings formue estimert til én milliard dollar. Sunday Times Rich List anslo i 2008 Rowlings formue til 560 millioner pund (798 millioner dollar), hvilket gjorde henne til den tolvte rikeste kvinnen i Storbritannia. Forbes rangerte Rowling som den 48. mest innflytelsesrike kjendisen i 2007, og samme år kom hun på delt annenplass i Times′ åring av årets person. I begrunnelsen ble den sosiale, moralske og politiske inspirasjon hun har gitt sine tilhengere, fremhevet. Rowling støtter veldedige organisasjoner som Comic Relief, One Parent Families, Multiple Sclerosis Society of Great Britain og Children’s High Level Group. J.K. Rowling er offiser av Den britiske imperieordenen. I 2017 ble hun utnevnt til medlem av Order of the Companions of Honour.Fra 2019 har Rowling kommet med mange uttalelser som har blitt kritisert som hatefulle ytringer mot transpersoner, og hun har blitt omtalt som verdens mest kjente transekskluderende radikalfeminist.
== Navn ==
Enda hun skriver under navnet «J.K. Rowling» (uttales som engelsk rolling), het hun egentlig bare Joanne Rowling da den første Harry Potter-boken ble utgitt. Den ekstra initialen ble lagt til etter forlagets ønske ettersom man fryktet at målgruppen, unge gutter, ikke ønsket å lese en bok skrevet av en kvinnelig forfatter. Rowling valgte da K som sin ekstra initial etter sin bestemor Kathleen Ada Bulgen Rowling. Til daglig kalles hun «Jo», og hun har uttalt at hun bare ble kalt «Joanne» som barn når noen var sinte på henne. Etter at hun giftet seg, har hun iblant brukt navnet Joanne Murray i private sammenhenger. Under høringen i etterkant av telefonavlyttingsskandalen til News International vitnet hun under navnet Joanne Kathleen Rowling, og dette er også navnet som er oppført i personleksikonet Who’s Who.
== Biografi ==
Rowling er datter av Peter James Rowling og Anne Rowling (født Volant) og ble født den 31. juli 1965 i Yate i Gloucestershire i England, som ligger ca. 16 kilometer nordøst for Bristol. Hennes søster Dianne (Di) ble født den 28. juni 1967. Familien flyttet til landsbyen Winterbourne i nærheten da Rowling var fire. J.K. Rowling gikk på St Michael's Primary School, som ble grunnlagt av abolisjonisten William Wilberforce og utdannelsesreformatoren Hannah More. Alfred Dunn, som var rektor da Rowling gikk på skolen, har blitt foreslått som en mulig inspirasjonskilde for Albus Humlesnurr, rektoren i Harry Potter-bøkene.Som barn skrev Rowling ofte fantasyhistorier som hun deretter pleide å lese for søsteren sin. Hun minnes denne perioden slik: «Jeg kan fremdeles huske at jeg fortalte henne en historie hvor hun falt ned i et kaninhull og ble gitt jordbær av kaninfamilien som bodde der. Den første historien jeg skrev ned (da jeg var fem eller seks år gammel), handlet da også om en kanin som het Rabbit. Han fikk meslinger og fikk besøk av vennene sine, inkludert en enorm bie som het Miss Bee.» Som niåring flyttet Rowling til landsbyen Tutshill i Gloucestershire i nærheten av Chepstow i Wales. Da hun var ung tenåring, fikk Rowling en kopi av Jessica Mitfords selvbiografi, Hons and Rebels, av en grandtante. Mitford ble Rowlings heltinne, og hun leste senere alle bøkene hennes.
Hun gikk som tenåring på Wyedean School and College, hvor moren Anne hadde arbeidet som tekniker i realfagsavdelingen. Rowling har sagt at «Hermine [en belest og bedrevitende figur i Potter-bøkene] er løst basert på meg. Hun er en karikatur av meg som elleveåring, noe jeg ikke er spesielt stolt over.» Sean Harris, hennes beste venn de siste årene på videregående, eide en turkis Ford Anglia, og dette skal ha inspirert Rowling til å skrive inn en slik bil i bøkene sine. «Ronny Wiltersen [Harry Potters beste venn] er ikke noen avbildning av Sean, men han er veldig lik ham.» Rowling har uttalt at hennes yndlingsgruppe er The Smiths, mens The Clash var hennes favoritt da hun i en periode var opptatt av punk. Rowling studerte fransk og klassisk ved University of Exeter, hvilket hun beskriver som «et slags sjokk» ettersom hun «hadde forventet å møte mange like folk som tenkte radikale tanker.» Hun har uttalt at hun begynte å trives så snart hun ble venner med «noen likesinnede folk». Etter å ha studert et år i Paris flyttet Rowling til London for å arbeide som forsker og tospråklig sekretær for Amnesty International.
I 1990, mens hun var på en firetimers forsinket togtur fra Manchester til London, dukket ideen om en ung gutt som går på en trollmannsskole, opp «ferdig utformet» i Rowlings hode. Hun har fortalt The Boston Globe at «jeg vet ærlig talt ikke hvor ideen kom fra. Den startet med Harry, og deretter kom bare en rekke figurer og situasjoner strømmende på.» Da hun kom hjem til leiligheten ved Clapham Junction stasjon, begynte hun straks å skrive.
I desember 1990 døde Rowlings mor etter ti års kamp mot multippel sklerose. Rowling har fortalt at hun skrev på Harry Potter da moren døde, men at hun ikke hadde fortalt henne om det. Hun har også sagt at dødsfallet påvirket skrivningen hennes sterkt, og at hun gikk mer i detalj om Harrys tap av foreldrene i den første boken fordi hun visste hvordan det føltes.
Rowling flyttet deretter til Porto i Portugal for å undervise i engelsk som fremmedspråk. Den 16. oktober 1992 giftet hun seg med den portugisiske fjernsynsjournalisten Jorge Arantes. Deres datter Jessica Isabel Rowling Arantes (oppkalt etter Jessica Mitford) ble født i Portugal den 27. juli 1993. Rowling og Arantes ble separert i november samme år, og Rowling og datteren flyttet i desember 1993 til Edinburgh i Skottland for å komme nærmere Rowlings søster. I denne perioden ble Rowling diagnostisert med klinisk depresjon og overveide selvmord. Det var følelsen sykdommen gav henne, som gav henne ideen til desperantene, de sjelslukende skapningene som blir introdusert i den tredje Potter-romanen.
Rowling måtte gå på et årelangt kurs for å kunne arbeide som lærer i Skottland. Dette kurset begynte hun på i august 1995 etter å ha fullført sin første roman mens hun var trygdet. Hun skrev på mange kafeer, spesielt Nicolson’s Café, så snart hun klarte å få datteren til å sovne. I et intervju med BBC i 2001 benektet Rowling ryktet som sa at hun skrev på kafeer i nærmiljøet fordi leiligheten manglet oppvarming, og la til: «Jeg er ikke så dum at jeg leier en leilighet uten oppvarming i Edinburgh midtvinters.» I stedet har hun forklart at hun skrev på kafeer fordi det å gå tur var den letteste måten å få babyen til å sovne på.
== Karriere ==
Rowling skrev to romaner for voksne – ingen av disse er publisert eller planlagt publisert – før hun fikk ideen om Harry Potter på vei tilbake til London fra en husjakt i Manchester. Toget var forsinket, og hun hadde fire timer til disposisjon. Ifølge henne selv var allerede en god del av figurene samt mesteparten av plottet for Harry Potter og De vises stein tenkt igjennom i det toget rullet inn på stasjonen. Hun begynte å skrive i lunsjpausene, og fortsatte utrettelig å arbeide med manuskriptet mens hun underviste i engelsk på Encounter English School i Porto i Portugal. Etter et mislykket ekteskap, returnerte hun til Storbritannia med sin datter og fullførte boken i Edinburgh. På denne tiden var hun arbeidsløs og levde utelukkende på sosialhjelp. Boken ble en braksuksess etter først å ha blitt refusert mange ganger. Til nå har alle syv bøkene blitt publisert. Avkastningen fra boksalget, salg av filmrettighetene og en rekke lisensierte spinoff-produkter som spill og leketøy har gjort henne svært rik, og i 2001 kjøpte hun en luksuriøs herskapsbolig fra 1800-tallet ved bredden av elven Tay i Perthshire i Skottland. Her giftet hun seg med Neil Murray 26. desember 2001. De har to barn i tillegg til Rowlings datter Jessica fra et tidligere ekteskap, de heter David og Mackenzie.
Harry Potter-serien består av syv bind, noe som tilsvarer antall skoleår hovedpersonen Harry Potter skulle tilbringe som elev på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. I slutten av sjette bok beslutter Harry seg likevel for å avslutte skolegangen, og den syvende boken foregår ikke på Galtvort. Den femte boken, med tittelen Harry Potter og Føniksordenen, ble forsinket grunnet et plagieringssøksmål mot henne fra en konkurrerende forfatter, Nancy Stouffer. Etter en mindre pause midt i skriveprosessen ble den femte boken i serien offentliggjort 21. juni 2003.
Hun ble i 2010 den første til å motta den nyopprettede H.C. Andersens litteraturpris.
== Uttalelser om transpersoner ==
Fra 2019 har Rowling kommet med uttalelser om transpersoner som har blitt kritisert for å være transfobiske og hatefulle, og hun er blant annet blitt utsatt for en rekke boikottaksjoner. Blant annet har hovedrolleinnehaverne i Harry Potter-filmene Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint distansert seg fra Rowling og kritisert henne for uttalelser om transpersoner. Rowlings bok Troubled Blood har blitt kritisert for å ha et transfobisk tema. Flere biblioteker og bokhandler har fjernet Rowlings bøker eller problematisert bibliotekenes rolle i tilgjengeliggjøringen av hennes verk i lys av det enkelte har påstått hatefulle ytringer mot transpersoner. Rowlings uttalelser om transpersoner av enkelte blitt beskyldt for å være såkalt «transekskluderende radikalfeminisme». I 2021 ble Rowlings navn fjernet fra en skole etter krav fra elevene, som mente hun symboliserte intoleranse. I 2021 utgav International Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex Association en rapport som uttalte at Rowling har påført LHBT-rettigheter «stor skade» i Storbritannia.
== Bibliografi ==
=== Barnebøker ===
Harry Potter-serien
Harry Potter og de vises stein (engelsk Harry Potter and the Philosopher's Stone, i USA Harry Potter and the Sorcerer's Stone, 1997)
Harry Potter og mysteriekammeret (Harry Potter and the Chamber of Secrets, 1998)
Harry Potter og fangen fra Azkaban (Harry Potter and Prisoner of Azkaban, 1999)
Harry Potter og ildbegeret (Harry Potter and the Goblet of Fire, 2000)
Harry Potter og Føniksordenen (Harry Potter and the Order of the Phoenix, 2003)
Harry Potter og Halvblodsprinsen (Harry Potter and the Half-Blood Prince, 2005)
Harry Potter og dødstalismanene (Harry Potter and the Deathly Hallows, 2007)Relaterte verk:
Fabeldyr og hvor de er å finne (Fantastic Beasts and Where to Find Them, 2001), under psevdonymet Salmander Fisle
Rumpeldunk gjennom tidene (Quidditch Through the Ages, 2001), under psevdonymet Kennilworthy Whisp
Skalden Skurres historier (The Tales of Beedle the Bard, 2006)
Harry Potter og barnets forbannelse (medforfatter; Harry Potter and the Cursed Child, 2016)
Short Stories from Hogwarts of Power, Politics and Pesky Poltergeists (2016)
Short Stories from Hogwarts of Heroism, Hardship and Dangerous Hobbies (2016)
Hogwarts: An Incomplete and Unreliable Guide (2016)
Filmmanuskriptet til Fabeldyr og hvor de er å finne (Fantastic Beasts and Where to Find Them, 2016)
Filmmanuskriptet til Grindelwalds forbrytelser (The Crimes of Grindelwald, 2018)
=== Voksenbøker ===
2012 Den Tomme Stolen (The Casual Vacancy) - oversatt av John Erik Bøe Lindgren
2014 Når gjøken galer (The Cuckoo's Calling) - oversatt av Heidi Grinde. Skrevet under psevdonymet Robert Galbraith
2015 Silkeormen (The Silkworm) - oversatt av Heidi Grinde. Skrevet under psevdonymet Robert Galbraith
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) J. K. Rowling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) J. K. Rowling – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) J.K. Rowling på Internet Movie Database
(sv) J.K. Rowling i Svensk Filmdatabas
(da) J.K. Rowling på Filmdatabasen
(da) J.K. Rowling på Scope
(da) J.K. Rowling på Scope
(fr) J.K. Rowling på Allociné
(en) J.K. Rowling på AllMovie
(en) J.K. Rowling hos Turner Classic Movies
(en) J.K. Rowling hos Rotten Tomatoes
(en) J.K. Rowling hos TV Guide
(en) J.K. Rowling hos TV Guide
(en) J.K. Rowling på Discogs
(en) J.K. Rowling på MusicBrainz
(en) J.K. Rowling på Genius — sangtekster
(en) J.K. Rowling på Twitter
(en) J.K. Rowling på Facebook
(en) The first It Girl: Rowlings artikkel om Jessica Mitford for The Telegraph
(en) Video, audio og avskrift av Rowlings tale ved Harvard University i 2008
(en) J. K. Rowling på Internet Speculative Fiction Database
(en) Verk av eller om J.K. Rowling i bibliotekene i (WorldCatkatalog) | Joanne Rowling (født 31. juli 1965, gift Murray),JK Rowling Biography . | 5,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Administrasjonssenter | 2023-02-04 | Administrasjonssenter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk'] | Administrasjonssenter (eller administrasjonssentrum) er i Norge ofte brukt om en fylkeshovedstad eller byen eller stedet der en kommune ledes fra. Statistisk sentralbyrå regner administrasjonssenteret i en kommune som stedet i den grunnkretsen som rådhuset ligger i. Det kan også brukes om andre beliggenheter til en administrasjon, for eksempel en koloni, oversjøisk territorium, biland eller lignende. I andre land brukes betegnelsen også om stedet hvor firma ligger, men sjelden på norsk.
| Administrasjonssenter (eller administrasjonssentrum) er i Norge ofte brukt om en fylkeshovedstad eller byen eller stedet der en kommune ledes fra. Statistisk sentralbyrå regner administrasjonssenteret i en kommune som stedet i den grunnkretsen som rådhuset ligger i. Det kan også brukes om andre beliggenheter til en administrasjon, for eksempel en koloni, oversjøisk territorium, biland eller lignende. I andre land brukes betegnelsen også om stedet hvor firma ligger, men sjelden på norsk.
== Referanser == | Administrasjonssenter (eller administrasjonssentrum) er i Norge ofte brukt om en fylkeshovedstad eller byen eller stedet der en kommune ledes fra. Statistisk sentralbyrå regner administrasjonssenteret i en kommune som stedet i den grunnkretsen som rådhuset ligger i. | 5,504 |
null | 2023-02-04 | Lyon | null | null | null | Lyon (utt: lijɔ̃) en by i det sydøstre Frankrike. Den er hovedstad i departementet Rhône og regionen Auvergne-Rhône-Alpes. | 5,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nobelprisen_i_fysikk | 2023-02-04 | Nobelprisen i fysikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fysikkpriser', 'Kategori:Nobelprisen', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1901'] | Nobelprisen i fysikk er en av de fem opprinnelige nobelprisene og tildeles årlig av Kungliga Vetenskapsakademien til én eller flere personer som har gitt fremragende bidrag til fysikken. Prisen ble etablert av Alfred Nobels testament i 1895 og har blitt tildelt siden 1901. De andre prisene er nobelprisen i kjemi, nobelprisen i litteratur, Nobels fredspris og nobelprisen i fysiologi eller medisin. Den første nobelprisen i fysikk ble tildelt Wilhelm Conrad Röntgen, en tysk fysiker, for arbeidet han utførte i forbindelse med oppdagelsen av røntgenstråling. Prisen administreres av Nobelstiftelsen og regnes som en av de mest prestisjetunge prisene som en vitenskapsmann kan motta innen fysikk. Tildelingen av prisen blir vanligvis offentliggjort i oktober, mens selve tildelingen skjer under en seremoni i Stockholm den 10. desember, på årsdagen for Nobels død.
| Nobelprisen i fysikk er en av de fem opprinnelige nobelprisene og tildeles årlig av Kungliga Vetenskapsakademien til én eller flere personer som har gitt fremragende bidrag til fysikken. Prisen ble etablert av Alfred Nobels testament i 1895 og har blitt tildelt siden 1901. De andre prisene er nobelprisen i kjemi, nobelprisen i litteratur, Nobels fredspris og nobelprisen i fysiologi eller medisin. Den første nobelprisen i fysikk ble tildelt Wilhelm Conrad Röntgen, en tysk fysiker, for arbeidet han utførte i forbindelse med oppdagelsen av røntgenstråling. Prisen administreres av Nobelstiftelsen og regnes som en av de mest prestisjetunge prisene som en vitenskapsmann kan motta innen fysikk. Tildelingen av prisen blir vanligvis offentliggjort i oktober, mens selve tildelingen skjer under en seremoni i Stockholm den 10. desember, på årsdagen for Nobels død.
== Bakgrunn ==
Alfred Nobel ønsket i sitt testamente at hans penger skulle blir brukt til å opprette en rekke priser for de som gir den «største fordelen for menneskeheten» innen fysikk, kjemi, fred, fysiologi eller medisin, og litteratur. Selv om Nobel skrev flere testamenter mens han levde, ble det siste skrevet litt over et år før han døde og signert ved den svensk-norske klubben i Paris den 27. november 1895. Nobel testamenterte 94 % av sin forvaltningskapital, 31 millioner svenske kroner (ca. 1,63 milliarder i 2009), til å etablere og dekke prispenger til de fem Nobelprisene. På grunn av stor skepsis rundt testamentet, ble det ikke godkjent av Stortinget før 26. april 1897. Ragnar Sohlman og Rudolf Lilljequist ble satt til å gjennomføre testamentet, og de dannet Nobelstiftelsen til å ivareta Nobels formue og organisere prisene.
Medlemmene av Den Norske Nobelkomite, som skulle dele ut fredsprisen, ble oppnevnt kort tid etter at testamentet var godkjent. Organisasjonen for pristildelingen fulgte: Karolinska Institutet den 7. juni, Svenska Akademien den 9. juni og Kungliga Vetenskapsakademien den 11. juni. Nobelstiftelsen kom deretter til enighet om retningslinjer for hvordan nobelprisen skulle tildeles. I 1900 ble stiftelsens nylige opprettede statutter kunngjort av Oscar II. Ifølge Nobels testamente skulle Kungliga Vetenskapsakademien tildele prisen i fysikk.
== Nominasjon og utvelgelse ==
Maksimalt tre nobelprisvinnere og to forskjellige prosjekter kan bli tildelt Nobelprisen i fysikk hver gang. Sammenlignet med noen av de andre nobelprisene, er nominasjons- og utvelgelsesprosessen i fysikk lang og vanskelig. Dette er en viktig årsak til at prisen har vokst i betydning opp gjennom årene og har blitt en av de viktigste prisene i fysikk.Nobelprisvinnerne blir plukket ut av Nobelkomitéen for fysikk, en nobelkomité som består av fem utvalgte medlemmer fra Kungliga Vetenskapsakademien. I første omgang blir flere tusen personer bedt om å nominere kandidater. Disse navnene blir senere undersøkt og diskutert av eksperter frem til valget er tatt.
Skjema sendes ut til rundt 3 000 personer hvor de bes å nominere kandidater til prisen. Navnene på de nominerte offentligjøres aldri, og fortelles heller ikke at de har vært vurdert til prisen. Nominasjonspapirene forblir forseglet i femti år. I praksis vil enkelte nominerte bli kjent. Det er også vanlig at utgivere gjør slike krav, med eller uten grunnlag.
Nominasjonene gjennomgåes av komitéen, og de lager en liste med rundt 200 foreløpige kandidater. Denne listen sendes så til utvalgte eksperter på området som korter listen ned til rundt femten navn. Utvalget avgir så en rapport med sine anbefalinger til den aktuelle institusjonen.
Posthume nominasjoner tillates ikke, men tildeling kan forekomme dersom vedkommende døde i månedene mellom priskomiteens beslutning (vanligvis i oktober) og seremonien i desember. Før 1974 var posthume tildelinger tillatt dersom mottakeren døde etter å ha blitt nominert.
Nobelprisen i fysikk krever at betydningen av oppnåelsen som anerkjennes er «testet over tid.» I praksis betyr det at gapet mellom oppdagelsen og tildelingen vanligvis er rundt 20 år, og kan være lengre. Som eksempel ble halvparten av nobelprisen i fysikk 1983 tildelt Subramanyan Chandrasekhar for hans arbeid med stjernenes struktur og utviklingen som ble gjort på 1930-tallet. En ulempe med denne tilnærmingen er at ikke alle forskere lever lenge nok til at deres arbeid anerkjennes. Noen viktige vitenskapelige oppdagelser er aldri blitt vurdert for en pris, ettersom oppdageren kan ha dødd før tidspunktet hvor deres arbeid har blitt verdsatt.
== Mottakere ==
Den første nobelprisen i fysikk ble tildelt Wilhelm Conrad Röntgen fra Tyskland i 1901, og per 2010 har prisen blitt tildelt 188 personer fordelt på 104 tildelinger. I løpet av disse årene har der vært seks år hvor nobelprisen i fysikk ikke har blitt tildelt (1916, 1931, 1934, og 1940–42). John Bardeen er den eneste mottakeren som har blitt tildelt prisen to ganger (1956 og 1972). Marie Curie var den første som ble tildelt prisen i to fag, fysikk i 1903 og kjemi i 1911. William Lawrence Bragg ble den yngste nobelprisvinneren gjennom tidene, da han ble tildelt prisen i 1915, i en alder av 25, mens Raymond Davis jr. ble den eldste, da han ble tildelt prisen i 2002, i en alder av 88 år. Fire kvinner har mottatt prisen: Marie Curie (1903), Maria Goeppert-Mayer (1963), Donna Strickland (2018) og Andrea Ghez (2020). Prisen i fysikk har færrest kvinnelige mottakere blant de opprinnelige fem nobelprisene.
== Priser ==
En nobelprisvinner i fysikk mottar en gullmedalje, et diplom som bærer et sitat, og en pengesum. Størrelsen på pengesummen avhenger av Nobelstiftelsens inntekter det året. Dersom der er mer enn en prisvinner blir prispengene enten delt likt mellom dem, eller delt i én halvdel og to fjerdedeler dersom det er tre prisvinnere. Dersom der er to eller flere prisvinnere som får prisen i fellesskap, deles pengeprisen mellom dem.
=== Medaljer ===
Nobelprismedaljene er registrerte varemerker tilhørende Nobelstiftelsen. Medaljene for fysikk og kjemi, medisin og litteratur ble designet av billedhuggeren og skulptøren Erik Lindberg, og medaljene har hatt samme design siden 1902. På grunn av at Lindberg ikke ble ferdig med utformingen til den første tildelingen i 1901, mottok prisvinnerne en midlertidig medalje frem til den offisielle medaljen var ferdig i september 1902. Hver medalje har et bilde av Alfred Nobel i venstreprofil på forsiden. Nobelprismedaljen for fysikk, kjemi, medisin og litteratur har identiske forsider med et bilde av Alfred Nobel og årstallet for hans fødsel og død (1833–1896). Nobels portrett er også på forsiden av medaljen for Nobels fredspris og på medaljen for prisen i økonomi, men i et noe annet design. Bildet på baksiden av medaljen varierer avhengig av instituttet som tildeler medaljen. Baksiden av medaljene for nobelprisen i fysikk og kjemi har samme design.Medaljene for fysikk og kjemi er i gull (inntil 1979 i 23 karat, deretter i 18 karat) og er 66 mm i diameter. På adversen bærer medaljen Alfred Nobels venstrevendte portrett. Til venstre står innskriften «ALFR • / NOBEL» over to linjer og til høyre over seks linjer innskriften «NAT• / MDCCC / XXXIII / OB • / MDCCC / XCVI» (Nobels fødselsår 1833 og dødsår 1896). Reversen bærer et motiv der en kvinnefigur med en dokumentrull avslører en annen kvinnefigur med overflødighetshorn. Figurene representerer vitenskapen og naturen. Motivet er flankert av den sunkne innskriften «NATURA» til venstre og «SCIENTIA» til høyre. Det hele er omgitt av omskriften «INVENTAS • VITAM • IUVAT EXCOLUISSE • PER • ARTES» i øvre bue og «REG • ACAD • SCIENT • SUEC •» i nedre bue. Innskriften i øvre bue er et sitat fra Vergils verk Æneiden: «inventas vitam juvat excoluisse per artes», som betyr «og de som forbedret livet på jorden med sine nyvunnede ferdigheter»." Innskriften i nedre bue er latin for Kungliga Vetenskapsakademien, som utpeker prisvinneren.
Det eksisterer eksemplar av medaljen i sølv og forgylt sølv, blant annet i museer og samlinger. For prisvinnernes familiemedlemmer lages det inntil fem medaljer i forgylt bronse. Medaljene er laget ved det svenske Myntverket.
=== Diplomer ===
Nobelprisvinnerne mottar et diplom overlevert av kongen av Sverige. Hvert diplom er unikt designet av institusjonen som tildeler prisen, og Kungliga Vetenskapsakademien er ansvarlig for designet på diplomet for fysikk, kjemi og økonomi. Diplomet inneholder et bilde og en tekst som fastslår navnet på prisvinneren, og vanligvis et sitat som forteller hvorfor de har mottatt prisen. Ingen fredspriser har noen gang hatt sitater på diplomene.
=== Prispenger ===
Prisvinnerne blir også tildelt en sum penger når de mottar Nobelprisen, i form av et dokument som bekrefter det tildelte beløpet – i 2009 var prispengene på 10 millioner svenske kroner. Størrelsen på beløpet kan variere, avhengig av hvor mye Nobelstiftelsen kan tildele det året. Hvis der er to vinnere i en bestemt kategori blir tildelingen delt likt mellom mottakerne. Hvis der er tre vinnere, kan tildelingskomiteen velge om prisen skal deles likt mellom vinnerne, eller om én av dem skal motta halvparten og de to andre hver sin fjerdedel.
== Seremoni ==
Utvalget og institusjonen som fungerer som styre for prisen, annonserer vanligvis navnene på prisvinnerne i oktober. Prisen blir så tildelt under en formell seremoni som avholds årlig den 10. desember, på årsdagen for Nobels død. En viktig del er nobelprisvinnernes foredrag, som vanligvis foregår noen dager før prisutdelingen. Nobelbanketten blir holdt hvert år i Stockholms stadshus i forbindelse med nobelprisen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Friedman, Robert Marc (2001). The Politics of Excellence: Behind the Nobel Prize in Science (engelsk). New York og Stuttgart: Georg von Holtzbrinck Publishing Group (Times Books). ISBN 0716731037.
Sohlman, Ragnar (1983). The legacy of Alfred Nobel: the story behind the Nobel prizes (engelsk). London. ISBN 0370309901.
Gill, Mohammad (10. mars 2005). «Prize and Prejudice» (engelsk). Chowk. Arkivert fra originalen 6. januar 2010.
Hillebrand, Claus D. (juni 2002). «Nobel century: a biographical analysis of physics laureates». Interdisciplinary Science Reviews (engelsk) (27 utg.) (2): 87-93.
== Eksterne lenker ==
Alle nobelprisvinnerne i fysikk
Nobelprisseremoniene
Nobelprisen i fysikk
Nobelprismedaljen i fysikk og kjemi | Nobelprisen i fysikk er en av de fem opprinnelige nobelprisene og tildeles årlig av Kungliga Vetenskapsakademien til én eller flere personer som har gitt fremragende bidrag til fysikken. Prisen ble etablert av Alfred Nobels testament i 1895 og har blitt tildelt siden 1901. | 5,506 |
null | 2023-02-04 | Nobelprisen i kjemi | null | null | null | Nobelprisen i kjemi er en av de fem opprinnelige nobelprisene. Det er Kungliga Vetenskapsakademien som hvert år i begynnelsen av oktober vedtar hvem som har vunnet årets nobelpris. | 5,507 |
null | 2023-02-04 | Gottfried Leibniz | null | null | null | Gottfried Wilhelm von Leibniz (født i Leipzig i Sachsen, død 14. november 1716 i Hannover) var en tysk polyhistor. | 5,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leibnitz | 2023-02-04 | Leibnitz | ['Kategori:Pekere'] | Leibnitz har flere betydninger:
Gottfried Leibniz – Tysk matematiker og filosof
Leibnitz – Fylke i Østerrike
Leibnitz – By i Østerrike | Leibnitz har flere betydninger:
Gottfried Leibniz – Tysk matematiker og filosof
Leibnitz – Fylke i Østerrike
Leibnitz – By i Østerrike | Leibnitz har flere betydninger: | 5,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nobelprisen_i_fysiologi_eller_medisin | 2023-02-04 | Nobelprisen i fysiologi eller medisin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskningspriser', 'Kategori:Medisin', 'Kategori:Nobelprisen', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1901'] | Nobelprisen i fysiologi eller medisin er en av de fem nobelprisene.
Det er Nobelförsamlingen vid Karolinska Institutet som hvert år i begynnelsen av oktober vedtar hvem som har vunnet årets nobelpris. Prisen har vært utdelt siden 1901.
| Nobelprisen i fysiologi eller medisin er en av de fem nobelprisene.
Det er Nobelförsamlingen vid Karolinska Institutet som hvert år i begynnelsen av oktober vedtar hvem som har vunnet årets nobelpris. Prisen har vært utdelt siden 1901.
== Medalje og diplom ==
Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Medaljen er i gull (inntil 1979 i 23 karat, deretter i 18 karat) og er 66 mm i diameter. På adversen bærer medaljen Alfred Nobels venstrevendte portrett. Til venstre står innskriften «ALFR • / NOBEL» over to linjer og til høyre over seks linjer innskriften «NAT• / MDCCC / XXXIII / OB • / MDCCC / XCVI» (Nobels fødselsår 1833 og dødsår 1896). Reversen bærer et motiv der en sittende kvinnefigur støtter en yngre kvinne med den ene armen og med den andre holder et kar som fylles med vann som springer ut fra en klippe. Den sittende kvinnen symboliserer medisin og har en laurbærkvist ved føttene. Den yngre kvinnen har en krukke og en slange, symboler for medisin, ved sin side. Det hele er omgitt av omskriften «INVENTAS • VITAM • IUVAT EXCOLUISSE • PER • ARTES» i øvre bue og «REG • UNIVERSITAS • MED • CHIR • CAROL •» i nedre bue. Innskriften i øvre bue er et sitat fra Vergils verk Æneiden: «inventas vitam juvat excoluisse per artes», som betyr «og de som forbedret livet på jorden med sine nyvunnede ferdigheter»." Innskriften i nedre bue står for Karolinska Institutet, som opprinnelig het Kongl. Carolinska medico-chirurgiska institutet og som plukker ut prisvinneren. Medaljen er utformet av Erik Lindberg i 1902.
Medaljen for prisene i fysikk og kjemi er identiske, mens medaljene for medisin og litteratur har identisk advers, mens ulik revers. Medaljen for fredsprisen har en helt egen utforming av både advers og revers.
Det eksisterer eksemplar av medaljen i sølv og forgylt sølv, blant annet i museer og samlinger. For prisvinnernes familiemedlemmer lages det inntil fem medaljer i forgylt bronse. Medaljene er laget ved det svenske Myntverket.
Diplomet for prisvinnerne i medisin består av to deler, en side med prisens og prisvinnerens detaljer påskrevet og en side som avbilder medaljens advers sammen med et sitat fra Nobels testament: «Åt dem som har gjort mänskligheten den största nytta.» Inntil 1965 hadde diplomet et kunstverk i stedet for medaljebilde og sitat, slik diplomene for de andre nobelprisene fortsatt har.
== Prisvinnere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nobel Prize in Physiology or Medicine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kronologisk liste over prisvinnere | Nobelprisen i fysiologi eller medisin er en av de fem nobelprisene. | 5,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hongkong | 2023-02-04 | Hongkong | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:114°Ø', 'Kategori:22°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Kina', 'Kategori:Hongkong', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Hongkong (hanzi: 香港, pinyin: Xiānggǎng, jyutping: Hoeng1 gong2, kantonesisk Yale: Hēunggóng) er en spesiell administrativ region i den sydlige delen av Fastlands-Kina, omgitt av provinsen Guangdong. Hongkong består av en større halvøy som kalles de nye territoriene samt en rekke øyer hvor den viktigste er Hongkongøya. I 2004 var folketallet 6 855 125 innbyggere. Hongkong er blitt regnet som verdens travleste havneby.
Navnet Hongkong kommer fra den kantonesiske navneversjonen Heunggong (som uttales omtrent som Høenggong). Det offisielle navn er Folkerepublikken Kinas spesielle administrative region Hongkong (中華人民共和國香港特別行政區 - Zhōnghuá rénmín gònghéguó Xiānggǎng tèbié xíngzhèngqū ; eng.: Hong Kong Special Administrative Region of the People's Republic of China).
| Hongkong (hanzi: 香港, pinyin: Xiānggǎng, jyutping: Hoeng1 gong2, kantonesisk Yale: Hēunggóng) er en spesiell administrativ region i den sydlige delen av Fastlands-Kina, omgitt av provinsen Guangdong. Hongkong består av en større halvøy som kalles de nye territoriene samt en rekke øyer hvor den viktigste er Hongkongøya. I 2004 var folketallet 6 855 125 innbyggere. Hongkong er blitt regnet som verdens travleste havneby.
Navnet Hongkong kommer fra den kantonesiske navneversjonen Heunggong (som uttales omtrent som Høenggong). Det offisielle navn er Folkerepublikken Kinas spesielle administrative region Hongkong (中華人民共和國香港特別行政區 - Zhōnghuá rénmín gònghéguó Xiānggǎng tèbié xíngzhèngqū ; eng.: Hong Kong Special Administrative Region of the People's Republic of China).
== Historie ==
=== Prehistorisk tid ===
Regionen har vært bebodd i nærmere 5000 år. Utgravninger fra 1920-tallet bragte for dagen steinalderfunn som kan vitne om innflytelse fra nordkinesiske steinalderkulturer, som for eksempel Longshankulturen. På øyene Lantau og Lamma ble det funnet bronseverktøy og -våpen. Steingravurer funnet flere steder i territoriet dateres til bronsealderen (Shang-dynastiet). Andre gjenstander som formodes å stamme fra 6. til det 3. årh. f.Kr. (de stridende rikers tid) beviser at territoriets tidlige innbyggere var kulturelt knyttet til befolkningen i det omliggende Guangdong.
=== Del av det kinesiske keiserrike ===
I 100-tallets Han-dynasti ble området bosatt av Han-kinesere. Under Tang-dynastiet var regionen omkring Kanton et betydelig handelsområde og området rundt dagens Hongkong og Shenzhen hadde havner som betjente denne handelsvirksomheten. Både saltproduksjon og perledyrking fikk et oppsving. Men befolkningen rundt Hongkong var nokså liten. Den første sterke tilflyttingsbølgen fra det nordlige Kina begynte under Song-dynastiet mellom 970 og 1279.
Etter at mongolene klarte å erobre Kina, flyktet song-herskerne til det som nå er Kowloon. I 1276 overgav de seg. I slaget ved Yamen utslettet mongolerhæren de siste rester av songhæren i 1279, og da skal en ledende embedsmann ved hoffet ha tatt med seg de to gjenblivende prinsebarna fra Song-dynastiet og kastet seg i havet.
Etter at Yuan-dynastiet hadde etablert sitt herredømme også rundt Hongkong, ble innvandringen fra nord sterkere. Men som tidligere var området relativt utenom allfarvei. Hovednæringene var fiske og perledyrking.
=== Handelsforbindelser med Portugal ===
I 1517 ankom den portugisiske handelsmannen Fernão Pires de Andrade til sørkinakysten for å forhandle med handelshusene i Kanton. Gamle dokumenter forteller at portugiserne steg i land på en øy de kalte Tuen-Mun og tok livet av noen av de fastboende der, og antagelig var denne øya en del av det senere Hongkong. Gamle kart viser at det på denne tid hadde vokst frem noen landsbyer der.
Etter Ming-dynastiets fall og etter at Taiwan ble erobret av Koxinga, ble Hongkong del av distriktet Xin'an (新安縣). Qing-dynastiets keiser Kangxi befestet kysten og bygde militærleirer for å kunne beskytte kystlandet bedre.
=== Britisk herredømme ===
Etter at portugiserne allerede hadde etablert en handelspost i Macao på motsatt side av Perleflodens brede munning, kom det britiske Ostindia-kompani (British East India Company) for første gang til. Handelen i Hongkong med engelske handelsmenn vokste sterkt, og i 1711 grunnla britene et handelshus i Kanton.
Varer fra Kina var svært etterspurt i Europa. Te, silke og andre asiatiske luksusgoder var meget ettertraktet. Men britene kunne ikke finne meget som kineserne interesserte seg for å kjøpe fra dem. Men de begynte etter hvert å eksportere opium til Kina. Da den keiserlige regjering forsøkte å kvele opiumshandelen, brøt det ut krig. Under den første opiumskrigen okkuperte britene Hongkongøya 20. januar 1841, og Kina avstod dette året øya etter at krigen var avsluttet under Nanking-traktaten. Året etter ble Hongkong opprettet som britisk kronkoloni.
Etter hvert ble kolonien et viktig handelssentrum. De første tyve årene under britisk styre var det liten kontakt mellom europeerne og kineserne. Det var først i 1862 at det ble ansatt embedsmenn som skulle bli gitt opplæring i kantonesisk, noe som førte til bedre relasjoner.
Under den andre opiumskrigen fikk britene kontroll over hele Kowloon. Den 9. juni 1898 fikk britene en leieavtale for de nye territoriene – områdene mellom Kowloon og Shenzhenelven, for 99 år. Avtalen omfattet i tillegg 235 større og mindre øyer. Med disse områdene ble det mulig å gjøre kolonien i høyere grad selvhjulpen med vannforsyning og matproduksjon, og den ble lettere å forsvare militært.
De handelsliberaliseringer som europeerne tvang gjennom overfor Kina etter opiumskrigene førte til at Hongkong ble en ledende frihandelssone i Øst-Asia, ikke bare for britene, men også amerikanske handelsfolk. Et alvorlig, men kortvarig utbrudd av byllepest i 1890-årene, gav kolonien en økonomisk knekk.
Hongkong ble tilfluktssted for tidligere Taiping-opprørere, monarkister (etter grunnleggelsen av den kinesiske republikk i 1912) og kommunister (etter Chiang Kai-sheks kommunistforfølgelse i 1927). Folketallet steg mellom 1851 og 1931 fra 33 000 til 879 000 innbyggere, hvorav 95 prosent var kinesere.
Kolonien forble likevel liggende i skyggen av den mye større storbyen Shanghai, og slik var det frem til 1949 da kommunismens seier på fastlandet skapte nye realiteter også for Hongkong.
Etter kommunistenes maktovertagelse kom en million flyktninger til Hongkong, som vokste til en betydelig industriby. Folkerepublikken Kina vegret seg lenge for å forlange området tilbake, men inntok etter hvert en annen holdning. I 1980-årene, da man ble nødt til å ta inn over seg at leieavtalen for New Territories nærmet seg opphør, ble det nødvendig med forhandlinger om Hongkongs fremtid. Den kinesisk-britiske felleserklæring av 19. desember 1984 fastslo at hele Hongkong skulle bli et spesielt administrativt område under Beijing i 1997.
=== Spesiell administrativ region ===
Den 1. juli 1997 overtok Folkerepublikken suvereniteten, men avtalen fra 1984 innebar at Hongkong fikk rett til å beholde sin kapitalistiske økonomi og sitt styresett i minst 50 år. Til tross for dette har regjeringen i Beijing forsøkt å vedta lover som reduserer Hongkongs selvstyre, noe som har ført til massive protester og demonstrasjoner.
Styresettet er i det store og hele preget av utstrakt økonomisk liberalisme, og fungerer til dels demokratisk selv om det ved visse valg er begrenset stemmerett. Regjeringssjefen (Chief Executive) blir ikke direkte valgt, men utpekes av et valgkollegium hvis medlemmer er delvis utnevnt av Kina, og delvis kåret ved valg med begrenset stemmerett. Konstitusjonen, som er nedfelt som del av grunnloven Basic Law, ble approbert av Folkerepublikken Kinas nasjonale Folkekongress i mars 1990.
Hongkongs rettsvesen er for det meste tuftet på det engelske common law-system. Det skal stå ved lag i det minste til 30. juni 2047.
Alle borgere som er fylt 18 år har alminnelig stemmerett. Men stemmerett ved særskilte indirekte valg er avgrenset til omkring 180 000 velgere i 28 funksjonelle valgkretser (forretnings- og profesjonssektorer). Regjeringssjefen velges av et 800 medlemmer stort valgkollegium sammensatt for det meste fra de nevnte funksjonelle valgkretser, men også tildels fra religiøse organisasjoner og fra lokale og sentrale styringsorganer. I kinesisk sammenheng regnes dette som demokratisk, men ikke etter vestlig standard.
Den første Chief Executive for Hongkong, Tung Chee-Hwa, tiltrådte 1. juli 1997, før dette valgsystemet hadde funnet sin endelige form. Det ble fulgt da hans etterfølger Donald Tsang ble valgt (tiltrådte 21. juni 2005). Tsang ble 1. juli 2012 etterfulgt av Leung Chun-ying som 1. juli 2017 ble etterfulgt av Carrie Lam.
== Geografi ==
Hongkong ligger ved kysten mot Sørkinahavet og ved Perleflodens munning. Den tidligere kolonien omfatter en stor og uregelmessig formet halvøy, og dessuten 235 øyer, hvorav den viktigste er selve Hongkong-øya. Andre større øyer er Lantau, Cheung Chau, Lamma, Peng Chau og Tsing Yi. Territoriet inndeles i enhetene Hongkong Island, Kowloon, New Territories og de foranliggende øyer (outlying islands).
Hongkong ligger i den kinesiske storregionen Zhongnan.
Av arealet på 1102 km² er bare ca. 25 % urbanisert. Det skyldes at store områder består av bratte og knudrete fjellpartier; bare nord i New Territories er det større sletteland. Høyeste fjell er Tai Mo Shan på 958 m; det mest kjente fjellet er Victoria Peak på 552 m.
Klimaet er tropisk fuktig med en årlig gjennomsnittstemperatur på 22,5 °C, årlig nedbør på 2 409 mm, og ti fuktige måneder. Vinteren fra januar til mars er kjølig og regnfull, sommeren fra april til september er varm og regnfull, og høsten fra oktober til desember varm og tørr. Sommeren medfører tyfonfare; en tyfon den 18. september 1906 med samtidig flodbølge kostet omkring tusen menneskeliv.
=== Administrative distrikter ===
Hongkong består av 18 administrative distrikter:
Sentral og vest
Øst
Øyene
Kowloon by
Kwai Tsing (Kwai Chung og Tsing Yi)
Kwun Tong
Nord
Sai Kung
Sham Shui Po
Sha Tin
Sør
Tai Po
Tsuen Wan
Tuen Mun
Wan Chai
Wong Tai Sin
Yau Tsim Mong (Yau Ma Tei, Tsim Sha Tsui og Mong Kok)
Yuen Long
== Klima ==
== Samferdsel ==
=== Adkomst fra omverdenen ===
Hongkong internasjonale lufthavn på Chek Lap Kok er en av de viktigste luftfartsknutepunkter i Asia, og har direkteforbindelser med en rekke europeiske byer. Den er hovedbase for en rekke flyselskap, hvorav de viktigste er Cathay Pacific og Dragonair. Cathay Pacific fløy i 2005 direkte til alle kontinenter unntatt Sør-Amerika, og i Europa til Amsterdam, Frankfurt am Main, London, Manchester, Paris, Roma, Belfast, Edinburgh, Glasgow og Teesside.
Chek Lap Kok ble åpnet i 1998, og avløste da den berømte Kai Tak-lufthavnen som inne i Hongkongs sentrumsområder, hadde bare en kombinert start- og landebane som dertil var i korteste laget, var sterkt overbelastet og hadde en usedvanlig krevende innflyvningsrute med en krapp sving nesten nede i takhøyde over Kowloons høyhus. Byggingen av Chek Lap Kok betød at en stor kunstig øy nord for Lantau måtte konstrueres, og helt ny infrastruktur med motorvei, broer og toglinje anlegges. Denne nye infrastrukturen gjør innreisen fra flyplass til f.eks. Victoria omtrent like rask som fra gamle Kai Tak.
Ferjer og hurtigbåter knytter Hongkong til et stort antall sørkinesiske byer langs kysten og på begge sider av Perleflodens utløp. Flere av de konkurrerende selskaper som opererer forbindelsen mellom Hongkong og Macao benytter norskkonstruerte hurtigbåter.
Jernbanen er knyttet direkte til Folkerepublikken Kinas hovedlinjer, med gjennomgående trafikk til Beijing, Shanghai, Guangzhou og en rekke byer i provinsen Guangdong. Hovedstasjonen ligger i Hung Hom i Kowloon.
=== Kommunikasjonsmidler ===
Hongkong har en fremragende infrastruktur som betyr meget for byens økonomiske konkurransedyktighet.
Bussnettet er meget utviklet, og busser er borgernes fremste kommunikasjonsmiddel. Tusener av toetasjes busser av samme slag som er kjent fra London betjener et tett rutenett. Det finnes også minibusslinjer hvis reisemål ofte kun angis på kantonesisk. Det er svært mange drosjer, og prisene er ikke så høye.
Den 1. oktober 1979 fikk Hongkong undergrunnsbane, MTR (Mass Transit Railway). Den har nå et nett på 43,2 km fordelt på fem linjer gjennom de tettest befolkede områdene. Island Line løper langs Hongkongøyas nordlige rand fra vest til øst. Tsuen Wan Line fører fra Hongkongøya til boligområdene hinsides Kowloon. Kwun Tong Line løper fra den sørligste del av Kowloon Yau ma Tei over til det østlige Kowloon og går så over i Tseung Kwan O-line. Ved siden av MTR løper Airport Express parallelt med Tung Chung Line fra Hongkongøya, over til Kowloon og ut til flyplassen Chek Lap Kok.
Kowloon Canton Railway (kalt KCR East) har en linje fra Tsim Sha Tsui på sørspissen av Kowloon og fører opp til en endestasjon ved Hongkongs nordgrense rett overfor Shenzhen. En sidelinje ble åpnet i desember 2004 og fører til Ma On Shan og viktige deler av Shatin. En annen KCR-linje, KCR West, sammenbinder Mei Foo og Tuen Mun.
Hong Kong Tramway nord på Hongkongøya er en trikkelinje som følger de samme spor som de som opprinnelig var anlagt ved åpningen den 30. juli 1904. Trikkenettet er på 23,8 km. Av stor interesse for turistene er Peak Tram, en taubane (slik som Fløybanen i Bergen) fra bydelen Central og opp til Victoria Peak.
En raskere og mer moderne trikkelinje betjenes av luftkondisjonerte vogner og ble åpnet 17. september 1988 mellom Tuen Mun og Yuen Long vedt i New Territories.
Ferjer (kai-to) betjener øyene, og dessuten trafikkerer Star Ferry-selskapets gamle passasjerferjer sundet mellom Hongkongøya og fastlandet. Det er imidlertid også bygd en rekke tunneler under dette sundet.
== Demografi ==
Hongkong er Kinas tredje største storbyområde. Til tross for at Hongkongregjeringen aktivt oppfordrer befolkningen til barnerike familier i motsetning til den ettbarnspolitikk Beijingregjeringen forfekter for de kinesiske byområder, hadde Hongkong i 2009 en fertilitetsrate på bare 1,03 barn pr. kvinne, noe som er ekstremt lavt i verdenssammenheng, og langt under raten på 2,1 barn som skal til for reproduksjon av befolkningen i utviklede samfunn. Befolkningen er likevel voksende, på grunn av økende tilflytting fra Fastlands-Kina.
Territoriets befolkning er rett i overkant av 7 millioner. Beboere fra Fastlands-Kina har ikke rett til opphold i Hongkong, og de har heller ikke automatisk innreisetillatelse. Det er imidlertid tilstrømningen av innvandrere fra Fastlands-Kina, tilnærmet 45 000 per år, som er den betydeligste bidragsyteren til befolkningsveksten - en daglig kvote på 150 Fastlands-kinesere med familiebånd i Hongkong er innvilget «enveis tillatelse». Forventet levealder i Hongkong er 79,16 år for menn og 84,79 år for kvinner (2009), noe som er blant de høyeste i verden.
Om lag 95 % av befolkningen i Hongkong er av kinesisk avstamning. Han-majoriteten i Hongkong stammer hovedsakelig fra Guangzhou og Taishan-regionene i Guangdongprovinsen. De resterende 5 % av befolkningen består av ikke-etniske kinesere. Den sørasiatiske befolkning er indere, Pakistanere og Nepalesere, og noen vietnamesiske flyktninger har blitt fastboende i Hongkong. Det er også europeere (hovedsakelig briter), amerikanere, kanadiere, japanere og koreanere som jobber i byens kommersielle og finansielle sektor. I 2008 var det anslagsvis 252 500 mennesker fra Indonesia og Filippinene som jobbet i Hongkong som hushjelper.Hongkongs de facto offisielle språk er kantonesisk, et kinesisk språk som stammer fra Guangdong-provinsen nord for Hongkong. Engelsk er også et offisielt språk, og snakkes ifølge en telling fra 1996 av 3,1 prosent av befolkningen som førstespråk og 34,9 prosent som andrespråk. Skilt på både kinesisk og engelsk er vanlig i hele territoriet. Siden overleveringen i 1997 har en økning i innvandrere fra Fastlands-Kina og større integrasjon med fastlandsøkonomien brakte et økende antall mandarintalende til Hongkong.Statistisk sett er Hongkongs inntektsgap det største i Øst-Asia. Ifølge en rapport fra FNs bosettingsprogram i 2008, var Hongkongs Gini-koeffisient på 0,53, den høyeste i Asia og "relativt høyt i internasjonal målestokk". Styresmaktene har imidlertid understreket at lønnsforskjeller ikke kan likestilles med forverring av fattigdomsituasjonen, og at Gini-koeffisienten ikke er direkte sammenlignbar mellom regionene. Regjeringen har oppgitt økonomisk omstrukturering, endringer i husholdningenes størrelser, og økningen av høyinntektsjobber som faktorer som har forskjøvet Gini-koeffisienten.
=== Boligsituasjon ===
Forbes' liste fra 2009 over verdens dyreste byer å bo i rangerer Hongkong som en av byene med høyest levekostnader i verden.Befolkningen i Hongkong har i flere tiår måttet nøye seg med svært lite boareal.
Da den kinesiske borgerkrigen endte med forkynnelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 begynte en stor bølge av innvandring fra Kina til den tidligere britiske kolonien Hongkong. De fleste fattige innvandrere bosatte seg i store områder med hytter laget av tre og tinn, som stammer spredt over hele territoriet. Sikkerhets- og de sanitære forholdene var forferdelige, og det var stadig vekk branner. Etter at en brann i julen 1953 i Shek Kip Mei (nordre Kowloon) raste i flere dager og ca. 55 000 mennesker ble hjemløse, besluttet den koloniale administrasjonen å flytte hyttebeboerne inn i fleretasjes betongbygg av hensyn til brannsikkerhet og for å bedre de sanitære forholdene. Dette var praktisk talt begynnelsen på public housing-programmet i Hongkong. De første Mark I-boligene sto ferdig mot slutten av 1954. De ga hver familie en leilighet på ca. 20 kvadratmeter, med sanitæranlegg som måtte deles med andre familier og kokemuligheter plassert utenfor leilighetene. På slutten av 1960-tallet var mange slike bygninger oppført, flere av disse var også de forbedrede versjonene Mark II og Mark II som bød på litt mer komfort.
På slutten av 1960-tallet rystet harde, kommunistisk-inspirerte opptøyer territoriet. Demonstrantene ble rekruttert hovedsakelig fra ungdommen i det overbefolkede public housing-distriktet. Som et resultat igangsatte den koloniale administrasjonen et program som skulle gi boliger til om lag 1,8 millioner mennesker. Først ble mange av Mark I-III-husene rehabilitert, to og to leiligheter som ble slått sammen til en for å gi økt boareal. Dette viste seg å være dyrt og ineffektivt. I 1970-årene begynte de derfor å bygge Mark IV høyhus, som tilbød plass i de nederste etasjene til butikker og kjøpesentre. Her hadde hver leilighet egne sanitæranlegg og eget kjøkken. Denne standarden følges fortsatt i dag når det bygges nye boligblokker, om enn med en stadig forbedring av standarden i form av boareal, infrastruktur og utstyrsnivå. Public housing-programmet er fortsatt den ledende produsenten av boliger, og i noen områder av Hongkong er andelen av boliger som har blitt oppført som følge av programmet godt over 70 %.
Til tross for den høye antallet boliger som har blitt bygget var ikke før tidlig på 1980-tallet at de siste hytteområdene ble fjernet. Mark I-III-blokkene er nå så godt som borte og erstattet med høyblokker, og de få gjenværende utgavene er bebodd av de fattigste innvandrerne fra Folkerepublikken.
Etter det har økt kraftig de siste tiårene, er inntektsnivået av store deler av befolkningen, den Public Housing Authority mer og mer om å gjøre leietakere til leilighetene til eierne. Håpet er at ved å gi eierskap av stua den aldrende Hongkongern mer sikkerhet.
==== Cage People ====
I Hongkong bor det ifølge offisielle tall om lag 100 000 såkalte Cage People (burmennesker). Dette er betegnelsen på Hongkong-beboere som bor sammen med flere personer i et rom. Rommene er låsbare bur eller trekasser, som er ca. 2 kubikkmeter og ofte stablet to eller tre i høyden, som vanligvis er lite mer enn et sted å sove.
Innbyggerne i et boligbur («burhjem») deler ofte kjøkken, bad og toalett med ti andre personer. Prisen for leie av et bur var i 2009 1000-1500 hongkongdollar, tilsvarende ca. 100-150 euro. I forhold til arealet er dette dyrt, selv etter Hongkong-standard, men i absolutte tall, tilsvarer det ifølge distriktet bare en tjuende til en tredjedel av leien for en liten leilighet
=== Religion ===
Det er full religionsfrihet i Hongkong. De fleste innbyggere er enten buddhister eller taoister, og forfedrekult står også sterkt på grunn av konfutsianismes sterke innflytelse. Det er også omkring en halv million kristne i byen, det vil si om lag ti prosent av befolkningen. De er omtrent jevnt fordelt mellom Den katolske kirke og et større antall protestantiske kirker (inklusive anglikanerne). Det er også omkring 70 000 muslimer, mellom 2 000 og 3 000 jøder og noen hinduer og sikher. Trossamfunnene har grunnlagt skoler og institusjoner for sosial assistanse.
Den katolske biskop av Hongkong, biskop Joseph Zen Ze-kiun, ble kreert til kardinal i 2006.
== Gastronomi ==
Hongkongs lokale kjøkken er svært likt det kantonesiske kjøkken. Det er ofte en del tilpasset vestlig smak, og den lokale variant av det kantonesiske kjøkken omtales av og til som «Hong Kong Style». Som i det kantonesiske kjøkken forøvrig legges det stor vekt på bruk av helt ferske råvarer. Det krydres for det meste med urter; det er sjeldent man opplever de mest ekstremt skarpe retter. Et unikum i forhold til den øvrige kinesiske kjøkkenkunst er bruken av søte desserter. Dette er ellers en ukjent skikk i Kina. Det dreier seg på vanlige restauranter ofte om en søt mangopudding eller en «tong sui» (糖水, «sukkervann» – en søt bønnesuppe), men det er også restauranter som spesialiserer seg på søtsaker. Mange av dessertene er basert på sago, tapioka eller frukt, og kan inneholde en ingrediens man kaller snøfroskfett (hasma).
Dim sum er et svært populært måltid som vanligvis spises mellom kl. 12 og kl. 16, og består av en rekke ulike småretter som velges fritt. I større restauranter er det ofte servitører som dytter vogner med et utvalg av disse smårettene rundt i restauranten, og folk kan dermed bestille og få retter direkte fra disse servitørene.
I verdensmetropolen Hongkong er det forøvrig et rikt restaurantutvalg med mat fra alle verdens kanter.
== Shopping ==
På grunn av det lave skattenivået er Hongkong et yndet reisemål for shoppingturister, særlig fra Japan. I lang tid gjaldt Hongkong som det absolutt beste stedet å kjøpe det siste innen elektronikk til billigste pris, men dette har nå til en viss grad jevnet seg ut i forhold til mange andre byer i Sørøst-Asia.
== Museer ==
Hongkong er ikke kjent for sine museer, men har likevel enkelte svært severdige.
I Kowloons bydel Tsim Sha Tsui ligger det like øst for Star Ferry-terminalen to utmerkede museer i Hong Kong Cultural Centre: Det er Hong Kong Museum of Art som legger hovedvekten på kinesisk kunst, og det spektakulære Hong Kong Space Museum med et virtuelt planetarium. Noen kvartaler lenger mot nord ligger de svært moderne Hong Kong Museum of History og Hong Kong Science Museum.
Lei Cheng Uk Branch Museum i Mongkok ble bygd etter at man i 1955 fant et gravanlegg fra Han-dynastiets epoke. Dette ble Hongkongs mest omfattende og betydningsfulle arkeologiske utgravning, og beviser at halvøya var bebodd minst så lang tid tilbake som for 2000 år siden. Museet Sam Tung Uk i Tsuen Wan gjengir en Hakka-bosetning.
På Hongkongøyas Hong Kong Park ligger Museum of Tea Ware i Flagstaff House, som er den eldste bevarte bygning fra tidlig kolonitid. Temuseet dokumenterer teens historie i Kina.
I bydelen Shatin er Heritage Museum som tar for seg Hongkongs historie og kultur. Museet er såpass nytt at det ikke er nevnt i enkelte guidebøker, men er ett av byens mest interessante.
== Arkitektur ==
Det er ikke mange eldre bygninger igjen i det sentrale byområdet. I stedet er byen preget av moderne arkitektur, særlig i den sentrale og vestlige del av Hongkongøyas nordside. Skyskraperne langs havnen er en av byens turistattraksjoner. På Kowloon-siden var det restriksjoner på skyskrapernes høyde frem til 1998, så lenge den gamle flyplassen der var i bruk. Senere er flere høye skyskrapere blitt bygd eller planlagt.
Hongkongs best kjente bygning er antakelig Ieoh Ming Peis Bank of China Tower, fullført i 1990. Bygningen var omstridt fra første stund; det ble hevdet at dens skarpe kanter og andre arkitektoniske trekk gav den og hele Hongkong sentrum «negativ feng shui-energi». De to hvite antennetårnene på toppen skal ha vært særlig uheldige, ettersom det er kinesisk skikk å brenne to røkelsespinner for de avdøde.
En annen kjent bygning er hovedkontoret til HSBC-banken, fra 1985.
Blant Hongkongs største byggeprosjekter var den nye flyplassen på Chek Lap Kok, med tilhørende brokompleks.
== Økonomi ==
På 1950-tallet begynte en intensiv industrialisering. Byen har i lengre tid hatt en betydelig produksjon av blant annet klær, klokker, elektronikk og leketøy. På grunn av stigende lønnsutgifter har en stor del av denne produksjonen særlig siden 1990-tallet blitt flyttet til Guangdongprovinsen, selv om produksjonsutviklingsarbeidet fremdeles stort sett er forblitt i Hongkong.
Turismen er en annen viktig næring. Både den spektakulære havnen, shoppingmulighetene og den særegne britisk-kinesiske atmosfæren drar mange besøkende.
Men først og fremst er den internasjonale handel drivkraften i Hongkongs dynamiske økonomi. Byen er sterkt avhengig av den internasjonale handel som betjenes av det enorme havneområdet. Betydningen av Hongkong i internasjonal handel reflekteres også av at byen pr. 2005 hadde hele 107 konsulater og generalkonsulater, mer enn noen annen by i verden. Selv New York har det færre, med sine 93 konsulater. Hongkong har en av verdens minst regulerte økonomier, er verdens 10. største handelsenhet og 11. største banksentrum.
Hongkongs monetære politikk tar sikte på å holde valutaen stabil. Hongkongdollaren har siden 1983 vært låst til HK$7,80 til én US$.
Hongkong har nær sagt intet landbruk, denne sektoren utgjør under 0,1 % av bruttoinntekten. Det lille som er av landbruk led dessuten sterkt under utbruddet av fugleinfluensa på 1990-tallet. Fiskeriene har en noe større betydning, men også her utgjør disse en forsvinnende liten andel av bruttoinntektene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Frank Welsh: A History of Hong Kong (3. utg.), HarperCollins, 1998, 624 s. ISBN 1-56836-002-9.
Derek Lam: Mathematical Modelling of Hong Kong Political and Economical Development, Guangzhou Academic Press, 1986, 23 s.
Tak-Wing Ngo: Hong Kong's History: State and Society Under Colonial Rule (Asia's Transformations), Routledge, 1999, 205 s. ISBN 0-415-20868-8.
Poshek Fu og David Deser: The Cinema of Hong Kong: History, Arts, Identity, Cambridge University Press, 2002, 346 s. ISBN 0-521-77602-3.
Steve Tsang, I.B. Tauris: A Modern History of Hong Kong, 2004, 356 s. ISBN 1-86064-184-9.
Liu Shuyong: An Outline History of Hong Kong, 291 s. ISBN 7-119-01946-5.
Forts and Pirates – A History of Hong Kong, Hong Kong History Society, Hyperion Books, 1990. ISBN 962-7489-01-8.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hong Kong – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 香港 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hongkong hos Wikivoyage
Portal – The Government of Hong Kong
Discover Hong Kong Arkivert 13. februar 2008 hos Wayback Machine.
CIA – The World Factbook — Hongkong
Torgrim Eggen og Sindre Kartvedt: Kapitalismens siste dager Reisebrev fra Hongkong ved overgangen i 1997. Også trykt i Beat nr 4, 1997
Hong Kong – den sista laissez- fairebastionen faller | Hongkong (hanzi: 香港, pinyin: Xiānggǎng, jyutping: Hoeng1 gong2, kantonesisk Yale: Hēunggóng) er en spesiell administrativ region i den sydlige delen av Fastlands-Kina, omgitt av provinsen Guangdong. Hongkong består av en større halvøy som kalles de nye territoriene samt en rekke øyer hvor den viktigste er Hongkongøya. | 5,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Baader | 2023-02-04 | Andreas Baader | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 18. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Dødsfall under fengselsopphold', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt for terrorisme', 'Kategori:Personer fra München', 'Kategori:Personer tilknyttet Røde Armé Fraksjon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser', 'Kategori:Tyskere involvert i terroraktivitet'] | Andreas Bernd Baader (født 6. mai 1943 i München, død 18. oktober 1977 i Stammheim-fengselet i Stuttgart) var en av lederne for den såkalte første generasjonen innen Rote Armee Fraktion (RAF), en venstreekstrem terrororganisasjon i Vest-Tyskland som hovedsakelig var aktiv på 1970-tallet. Organisasjonen var også kjent som Baader-Meinhof-banden, etter Baader og Ulrike Meinhof, et annet medlem av gruppen.
Baader var en av de få ledende tyske venstreradikale terrorister som ikke hadde universitetsutdannelse.
| Andreas Bernd Baader (født 6. mai 1943 i München, død 18. oktober 1977 i Stammheim-fengselet i Stuttgart) var en av lederne for den såkalte første generasjonen innen Rote Armee Fraktion (RAF), en venstreekstrem terrororganisasjon i Vest-Tyskland som hovedsakelig var aktiv på 1970-tallet. Organisasjonen var også kjent som Baader-Meinhof-banden, etter Baader og Ulrike Meinhof, et annet medlem av gruppen.
Baader var en av de få ledende tyske venstreradikale terrorister som ikke hadde universitetsutdannelse.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Baader vokste opp med sin mor, Anneliese. Hans far, arkivaren Berndt Baader, forsvant ved Østfronten henimot slutten av andre verdenskrig og det ble aldri funnet ut av hva som skjedde ham. Baader gjorde i tenårene opprør og valgte blant annet å ikke konfirmere seg og forsøkte å overbevise sin mor å slutte å feire jul. Han var en bråkmaker i skolen og kom senere i klammeri med loven i München. Dette var en av faktorene til at han på begynnelsen av 1960-tallet flyttet til Vest-Berlin. Han slapp å gjøre militærtjeneste.
Baader begynte snart å bevege seg innen studentkretser, uten å selv noensinne studere videre, og kom snart inn i den protestbevegelse som vokste frem blant studentene. Baader gjorde seg bemerket ved å ville gå til angrep med attentater. Det var også da han traff sin livsledsagerske Gudrun Ensslin.
=== Voldsaksjoner ===
I 1968 satte han fyr på et varehus i Frankfurt am Main sammen med Gudrun Ensslin, Thorwald Proll og Horst Söhnlein. De ble alle dømt til tre års tukthus, men Baader ble løslatt i påvente av ankebehandlingen, og gikk under jorden i 1969, da dommen ble rettskraftig. Han ble arrestert året etter, men samme år befridde Ulrike Meinhof, Irene Goergens, Ingrid Schubert og en annen ukjent gjerningsperson ham fra fangenskapet. Aksjonen, der Meinhof fikk møte Baader i Deutsches Zentralinstitut für soziale Fragen under påskudd av å skulle skrive en bok, blir gjerne regnet som RAFs fødsel. En av de ansatte ved instituttet ble skutt og sterkt skadet under aksjonen. Sammen med rundt 20 andre ettersøkte venstreekstremister reiste Baader til Jordan for å få militær trening av den palestinske organisasjonen Fatah.I 1972 deltok Baader i fem bombeangrep som drepte fire og såret over 50, samt i en rekke bankran i Vest-Tyskland. Han var på det tidspunktet en av Tysklands mest ettersøkte terrorister. 1. juni 1972 ble han, sammen med RAF-medlemmene Jan-Carl Raspe og Holger Meins, arrestert etter en skuddveksling i Frankfurt. 28. april 1977 ble han, etter en rettssak som hadde vart i nesten to år, dømt til livsvarig fengsel.
Med en gisselaksjon ved den vesttyske ambassaden i Stockholm i 1975, samt bortføringen av Hanns-Martin Schleyer, som var president for den vesttyske arbeidsgiverorganisasjonen, og den parallelle kapringen av Landshut i 1977, forsøkte RAF og en palestinsk organisasjon å presse den tyske regjeringen til å løslate Baader og andre terrorister fra fengsel. Regjeringen Schmidt valgte å ikke gi etter for kravene. Om morgenen den 18. oktober 1977 ble Andreas Baader funnet skutt på cellen sin i Stammheim-fengselet. Rettsmedisineren fastslo at han hadde begått selvmord. På den ytterliggående venstresiden var det likevel en vanlig konspirasjonsteori at han ble myrdet av myndighetene, noe som for eksempel kommer til uttrykk i Odd Nerdrums maleri: Mordet på Andreas Baader.
== Referanser == | Andreas Bernd Baader (født 6. mai 1943 i München, død 18. | 5,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Bang | 2023-02-04 | Herman Bang | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Dødsfall 29. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1912', 'Kategori:Fødsler 20. april', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Als', 'Kategori:Personer med enkeltverk i den danske kulturkanonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Herman Bang (født 20. april 1857, død 29. januar 1912) var en dansk forfatter.
| Herman Bang (født 20. april 1857, død 29. januar 1912) var en dansk forfatter.
== Bakgrunn og virke ==
Far til Herman Bang var prest og gutten levde sine seks første år på en prestegård på Als; et miljø som han seinere gjenskapte i erindringsromanen Det hvide hus. At barndomstraktene gikk tapt under den dansk-tyske krigen i 1864, ble et traume som Bang kom tilbake til seinere i flere romaner. (området ble igjen en del av Danmark etter 1. verdenskrig, men det var etter at Bang var død)
Etter at mora var død i tuberkulose flyttet familien til Sjælland. Samtidig gikk faren inn i en dyp depresjon. Herman Bang kom på kostskolen Sorø Akademi, og etter studenteksamen flyttet han inn hos farfaren, som var kongelig livlege og bodde i et palé like ved Amalienborg i København. Det er årene hos farfaren Bang minnes i erindringsromanen Det graa Hus.
Bangs store interesse og lidenskap hadde fra barndommen vært å opptre, og det var et hardt slag at han ikke ble opptatt som skuespilleraspirant ved teateret. I stedet ga han seg til å skrive små enaktere etter fransk mønster (proverb), og begynte å skrive reportasjer for avisene. Med sine skildringer fra alle lag av samfunnet brakte han den moderne reportasjeformen til Danmark.
Ved siden av reportasjer skrev han også om moderne litteratur og teater. I den første artikkelsamlingen, Realisme og realister, hevder han det synet at «Realismen er en Form, ikke en tendens». Her gikk han imot Georg Brandes' syn, som var blitt det rådende i samtiden.
Bang prøvde seg senere som skuespiller, blant annet som Osvald i Gjengangere, men publikum og kritikere var ikke nådige mot det de oppfattet som en maniert og overdreven spillestil. Fiaskoen med Gjengangere i Bergen gjengis i erindringsboka Ti Aar. Han hadde større suksess som turnerende oppleser av egne tekster og foredragsholder. Livet ut kombinerte han opptredener i inn- og utland med journalistisk virksomhet, og han slo seg aldri til ro på ett sted.
Han følte seg miskjent og karikert i dansk offentlighet, og i lange perioder levde han i utlandet. Særlig søkte han tilflukt i Norge, der han forsøkte å få i gang et varietéteater. Bang har også skrevet en reisebok fra Norge. I Paris arbeidet han med å hjelpe fram Bjørnstjerne Bjørnsons og Henrik Ibsens dramatikk på scenen. Han ble syk og døde under en foredragsturné i USA, på reise mellom Chicago og San Francisco.
Herman Bang hadde et vanskelig liv, og måtte i perioder innlegges på sykehus på grunn av svak mental helse. En vanskelig oppvekst, med tap av mora som han var sterkt knyttet til, farens mentale tilstand, samt påkjenningene ved et liv som skjult homofil kan hver for seg og sammen ha virket inn på helsen hans.
== Skjønnlitterært forfatterskap ==
Debutromanen Haabløse Slægter er tung av selvopplevd stoff. Den kan karakteriseres som en dekadanseroman, men er samtidig preget av naturalistisk determinisme.
Under sine mange reiser kom han i kontakt med mennesker ved samfunnets yttergrenser, og disse møtene brukte han som stoff til novellene i samlingen Ekscentriske Noveller fra 1885. I disse novellene utvikler han en ny, impresjonistisk skrivestil og scenisk framstillingsmåte, der han avstår fra å kommentere og resonnere over personenes handlinger, men viser dem fram i korte glimt og talende situasjoner. Den samme stilen viderefører han i samlingen Stille eksistenser fra 1886, som særlig kjennetegnes av en rekke inntrengende kvinneportretter.
Romanen Stuk kom i 1887, og skildrer et københavnerteater som blir ødelagt av direktørenes pengegriskhet og spekulasjonsiver. I Tine kommer han tilbake til Als og krigsnederlaget i 1864. Krigens påkjenninger ødelegger menneskenes moral, og det er kvinnene som må lide mest ved det.
Romanen Ludvigsbakke fra 1896 har et gjennomgangsmotiv hos Bang: kvinnen som gir seg bort i tillit og kjærlighet, men sviktes av mannen, som alltid har andre og utenforliggende motiver.
Samfunnets fiendtlige innstilling til homofili gjorde at Bang måtte omskrive erotikken i normalerotiske forhold i romanene sine. Dette skjer f.eks. i kunstnerromanen Mikaël fra 1904.
Bangs siste roman, De uden Fædreland fra 1906, tar utgangspunkt i erfaringene som omflakkende kunstner. Den handler om den omreisende fiolinvirtuosen som må se at han blir detronisert av den unge og vitale Jens Lund – et portrett av Johannes V. Jensen.
== Herman Bangs død ==
I nesten et århundre var Herman Bangs død i 1912 på et tog på vei fra Chicago til San Francisco et omdiskuteret mysterium. Hurtig bredte det seg rykter om at den kun 54-årige Bang var blitt utsatt for et mord, kanskje begått av togets personale. Andre og mere besindige skribenter og historikere holdt seg derimod til en redegørelse fra det amerikanske jernbaneselskapet baseret på togpersonalets egne udsagn at Bang var omkommet av naturlige årsaker.
Under alle omstendigheder ga den internationalt berømte forfatterens spektakulære død, hvor han var alene på en oplesningsturne på et tog i et fremmed land hvor han ikke snakket språket opphav til spekulasjoner og halvfiktive utgivelser. Klaus Manns novelle "Rejse til nattens ende" fra 1940 omhandlet hans død. Den danske forfatteren Dorrit Willumsen fabulerte over Herman Bangs siste dage i romanen "Bang" fra 1996. I 2009 utkom "Eines Dichters letzte Reise" i Tyskland med tekster av bl.a. forfatterne Friedrich Sieburg og Joachim Kersten hvor det ble spekulert om dødsårsak.
De virkelige omstændighetene omkring Herman Bangs død kom først for dagens lys i 2009, da journalisten og forfatteren Poul Pilgaard Johnsen i Weekendavisen offentliggjorde et til da ukjent brev, dateret 18. februar 1912. Det var fra journalist og opdagelsesreisende Frits Holm og sendt til Herman Bangs forlegger, Peter Nansen, på Gyldendal. Brevet befinner seg i Det Kongelige Bibliotek og inneholder en detaljert beretning om Bangs siste dager og timer på toget fortalt av en mann, som ledsagede ham på reisen. Han døde av naturlige årsaker. Herman Bang er gravlagt på Vestre kirkegård i København.
== Bibliografi ==
=== Romaner ===
Haabløse Slægter 1880
Fædra 1883
Stuk 1887
Tine 1888
Ludvigsbakke 1896
Det hvide Hus 1898
Det graa Hus 1901
Sommerglæder 1902
Mikaël 1904
De uden Fædreland 1906
=== Noveller ===
Præster 1881
Excentriske Noveller 1885
Stille Eksistenser 1886
Under Aaget 1890
Les quatre diables seinere De fire djævle 1890
Ved Vejen 1898 – tatt opp i Kulturkanonen
Ravnene 1902
En dejlig Dag 1904
Sælsomme Fortællinger 1907
=== Skuespill ===
Hverdagskampe og Du og Jeg 1879
Herhjemme og derude 1881
Inden fire Vægge 1881
Graaveir 1881
Ellen Urne (etter romanen Fædra) 1885
To Sørgespil : Brødre. Naar Kærligheden dør 1891
=== Dikt ===
Digte 1889
=== Sakprosa ===
Realisme og Realister 1879
Ti Aar. Erindringer og Hændelser 1891
Teatret 1892
Rundt i Norge. Skildringer og Billeder 1892
Masker og Mennesker 1910
Josef Kainz 1910
Vekslende Themaer I-IV2006
== Kulturkanonen ==
Novellen Ved Vejen er tatt opp i den danske kulturkanonen under litteratur. I sin begrunnelse for valget av Ved Vejen sier Kanonutvalget blant annet:
Med sin vekslen mellem sagt og usagt og sit mylder af små, upåagtede detaljer viser Bang, hvordan livet leves i en afsides krog fjernt fra samfundets hovedveje. Men der er ikke kun tale om et lydhørt portræt af en svunden provinsverden, der virker så typisk dansk. Det er Bangs kunst at gøre den lille egoisme og den skjulte ensomheds uheroiske smerte genkendelige også for nutidige læsere.
== Referanser ==
== Kilder ==
Øystein S. Ziener og Jørgen Lorentzen: Homoseksualitet? Homotekstualitet? Drift og skrift i Herman Bangs forfatterskap (2001)
== Eksterne lenker ==
(en) Herman Bang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(da) Herman Bang på bibliografi.dk
(en) Herman Bang på Internet Movie Database
(da) Herman Bang på danskefilm.dk
(da) Herman Bang på danskfilmogtv.dk
(da) Herman Bang på Scope
(en) Herman Bang hos The Movie Database
«Herman Bang» (dansk). Arkiv for Dansk Litteratur. Besøkt 1. mai 2020.
Kalliope | Herman Bang (født 20. april 1857, død 29. | 5,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Adolph_Gjellerup | 2023-02-04 | Karl Adolph Gjellerup | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Danske nobelprisvinnere', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Faxe kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Karl Adolph Gjellerup (født 2. juni 1857 i Roholte ved Præstø, død 13. oktober 1919 i Klotzsche ved Dresden) var en dansk forfatter.
Han delte Nobelprisen i litteratur med Henrik Pontoppidan i 1917.
| Karl Adolph Gjellerup (født 2. juni 1857 i Roholte ved Præstø, død 13. oktober 1919 i Klotzsche ved Dresden) var en dansk forfatter.
Han delte Nobelprisen i litteratur med Henrik Pontoppidan i 1917.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi hos Nobelstiftelsen (engelsk)
(en) Karl Gjellerup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(da) Karl Adolph Gjellerup på bibliografi.dk
(en) Karl Adolph Gjellerup på Internet Movie Database
(sv) Karl Adolph Gjellerup i Svensk Filmdatabas
(en) Karl Adolph Gjellerup hos The Movie Database | | dsted = Klotzsche ved Dresden | 5,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viborg | 2023-02-04 | Viborg | ['Kategori:56°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Region Midtjylland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Viborgs geografi'] | Viborg er en av de eldste byene i Jylland i Danmark. Byen hadde 35 656 innbyggere per 1. januar 2010, og innbyggertallet for hele Viborg kommune (arealmessig Danmarks største) er på 93 310 innbyggere (2010). Byen er administrasjonssentrum i Region Midtjylland (tidligere i det mindre Viborg amt) og Viborg kommune. Den var hovedsamlingsstedet i regionen fra Knud den stores tid på 1000-tallet. Magnus den gode ble hyllet i 1042 på tinget i Viborg, som frem til midten av 1600-tallet var med på å utpeke kongene.
Navnet på byen er endret mange ganger, fra Wibiærgh og Wybærgh til Wiburgh samt det latinske navnet Wibergis. «Borg» kommer av at byen ligger høyt i terrenget, og det var et mye brukt sted for gudedyrkelse. Fra gammelt av betyr «vi» det samme som helligdom.
| Viborg er en av de eldste byene i Jylland i Danmark. Byen hadde 35 656 innbyggere per 1. januar 2010, og innbyggertallet for hele Viborg kommune (arealmessig Danmarks største) er på 93 310 innbyggere (2010). Byen er administrasjonssentrum i Region Midtjylland (tidligere i det mindre Viborg amt) og Viborg kommune. Den var hovedsamlingsstedet i regionen fra Knud den stores tid på 1000-tallet. Magnus den gode ble hyllet i 1042 på tinget i Viborg, som frem til midten av 1600-tallet var med på å utpeke kongene.
Navnet på byen er endret mange ganger, fra Wibiærgh og Wybærgh til Wiburgh samt det latinske navnet Wibergis. «Borg» kommer av at byen ligger høyt i terrenget, og det var et mye brukt sted for gudedyrkelse. Fra gammelt av betyr «vi» det samme som helligdom.
== Historie ==
=== Ca. år 900 – 1750 ===
Det er arkeologisk belegg for at den første bydannelsen i Viborg fant sted på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. Dette har foregått ved at én eller flere store vikinggårder ble stykket ut i mindre parseller langs en gate.
Viborg er også nevnt i en litterær kilde, Gisle Surssons saga, hvor man kan lese at Gisle og to av hans venner fra Island rejste sydpå til Danmark og kom til købstaden Viborg, hvor de blev vinteren over hos en mann ved navn Sigurhaddur. Dette skal ha foregått i 961, men da sagaen ble skrevet flere hundre år senere, er teksten ikke noe sikkert vitnesbyrd om Viborgs alder. Rundt 1060 ble Jylland delt inn i bispedømmer og Viborg ble bispestad. I begynnelsen av 1100-tallet begynte oppføringen av domkirken. På midten av 1100-tallet ble byen i forbindelse med stridighetene mellom kongsemnene Svein Grathe, Knud og Valdemar den store befestet med en vold og en grav. Inngang til byen var deretter gjennom en av 5 byporter ved Skt. Mathias Gade, Skt. Mikkels Gade, Skt. Hans Gade, Skt. Mogens Gade og Skt. Ibs Gade.
På begynnelsen av 1300-tallet bygget kong Erik Menved en befestning på en høyde ved Viborgsøerne. Befestningen ble ikke bygget til beskyttelse av byen og dens borgere, men var en såkalt tvangsborg som skulle sikre kongens innflytelse på Viborg landsting. Borgen ble revet ned igjen allerede i forbindelse med det neste kongeskiftet i 1319, da Erik Mendveds bror, Kristoffer II ble konge. Høyden hvor befestningen lå er nå en del av parkanlegget Borgvold. På toppen av bakken står et monument over kong Erik Eiegod.
I middelalderen hadde Viborg fem klostre og tolv sognekirker. Med unntak av en del av Gråbrødre kloster og Sortebrødre kloster hørende kirke, ble alle klostrene samt de tolv sognekirkene revet ned i forbindelse med reformasjonen. Den luthersk-evangeliske reformasjonen av det egentlige Danmark startet i Viborg i forbindelse med Hans Tausens opphold i byen i årene 1525–1529. I 1836 ble det reist en minnesten for «Reformationen» utført av bildehuggeren H.E. Freund.
Byen har vært utsatt for flere store branner, blant annet i 1501 og i 1567. Den helt store katastrofen inntraff den 25. juni 1726, da det oppsto en brann som i løpet av de følgende dagene ødela hele den østlige delen av byen, inklusive domkirken, Sortebrødre Kirke og rådhuset. Det tok meget lang tid før Viborg kom på fote igjen. Byen hadde i middelalderen hatt 4 000 – 5 000 innbyggere og hadde i midten av 1700-tallet under 2 000 innbyggere.
=== Begynnelsen av 1800–tallet til i dag ===
Viborg begynte å ta seg opp igjen i 1830-årene, blant annet i forbindelse med, at Stenderforsamlingen for Nørrejylland fikk sete i Viborg. Siden kom andre institusjoner til byen, blant annet garnisonen, Danmarks første kredittforening og Hedeselskabet.
I 1864 ble jernbanestrekningen fra Langå over Viborg til Skive åpnet. Den første jernbanestasjonen var plassert ved Søndersø, men i 1896 la man banen sydvest rundt byen og den nye stasjonsbygningen ble oppført samme år på sin nåværende plassering. To andre jernbanelinjer, som gikk fra Viborg over Karup til Herning og fra Viborg over Pårup til Mariager, har blitt nedlagt.
Fra 1865 til 2001 hadde Viborg en garnison, Prinsens Livregiment i byen. Da regimentet forlot byen ble kasernen overtatt av Viborg kommune.
I byen er Landsarkivet for Nørrejylland. Hovedbygningen som sto ferdig i 1891 ble oppført av arkitekt Hack Kampmann.
== Landstinget i Viborg ==
Viborg var hovedtingsted i Nørrejylland fra Knut den stores tid på 1000-tallet. Munken Ælnoth skrev ca. 1120:
Der samles hyppigt store skarer fra hele Jylland, dels for at forhandle om de fælles anliggender, dels for at drøfte, hvorvidt lovene er retfærdige eller endnu gyldige, og tillige give dem fasthed. Og hvad der er blevet fastlagt med enigt samtykke af den forsamlede mængde, kan ikke ustraffet sættes ud af kraft i nogen egn af Jylland.
En av landstingets funksjoner var å hylle, dvs. godkjenne den nyvalgte kongen. Den første kongehyllingen på Viborg Landsting mener man fant sted i 1027. Det var Hardeknut som ble hyllet som dansk konge. Den siste kongehyllingen av den kun 9-årige kronprinsen som senere ble kong Christian V, fant sted i 1657. Etter at eneveldet og arvekongedømme ble innført i 1660, skulle kongene ikke lenger hylles på landstingene.
Landstinget ble formelt nedlagt i 1806, men hadde da allerede mistet mesteparten av sin innflytelse og var i realiteten kun en domstol. Den nåværende Vestre Landsret, som har hovedsete i Viborg, kan sies å være en etterlevning fra det gamle landsting.
== Bilder ==
== Vennskapsbyer ==
Hamar
Borgå
Kecskemét
Dalvíkurbyggð
Marijampolė
Lund
Lüneburg
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Viborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Viborgs Historie
Viborg hos Den Digitale Byport | __NOTOC__ | 5,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gene_Hackman | 2023-02-04 | Gene Hackman | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:BAFTA-vinnere', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 30. januar', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oscar-vinnere (birolle)', 'Kategori:Oscar-vinnere (hovedrolle)', 'Kategori:Personer fra San Bernardino', 'Kategori:Personer fra USA av engelsk opphav', 'Kategori:Personer fra Vermilion County i Illinois', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Eugene Allen «Gene» Hackman (født 30. januar 1930) er en amerikansk skuespiller og forfatter. Han spilte hovedrollen i filmer som Brennpunkt New York, Fugleskremselet og Avlyttingen. Han spilte rollen som Lex Luthor i de første Supermann-filmene. Hackman har på sin eldre dager forfattet gitt ut flere romaner.
| Eugene Allen «Gene» Hackman (født 30. januar 1930) er en amerikansk skuespiller og forfatter. Han spilte hovedrollen i filmer som Brennpunkt New York, Fugleskremselet og Avlyttingen. Han spilte rollen som Lex Luthor i de første Supermann-filmene. Hackman har på sin eldre dager forfattet gitt ut flere romaner.
== Bakgrunn ==
Hackman ble født i San Bernardino i California. Hans foreldre skilte seg da han var barn, og han flyttet derfor mye rundt før han slo seg ned i Illinois, hvor han bodde sammen med sin bestemor. 16 år gammel dro han hjemmefra for å verve seg i marineinfanteriet, der han tjenestegjorde i 3 år som radiooperatør. Etter tjenesten flyttet han til New York og tok flere mindre jobber. Han studerte deretter fjernsynsproduksjon og journalistikk ved Universitetet i Illinois.
== Skuespiller ==
I en alder av 30 år bestemte Hackman seg for å bli skuespiller. Han ble med i delstatsteateret i California, men flyttet etterhvert tilbake til New York, hvor han spilte i flere mindre teaterstykker. I 1964 fikk han endelig tilbud om jobb på Broadway, og dette åpnet døren til filmroller. Hackmans første rolle var i filmen Lilith, med Warren Beatty i hovedrollen. En rolle i Bonnie and Clyde fra 1967 førte til at han ble nominert til Oscar for beste birolle. I 1971 ble han igjen nominert i samme kategori, denne gang for filmen I Never Sang for My Father. Det neste året vant han Oscar for beste mannlige hovedrolle som «Jimmy 'Popeye' Doyle» i filmen Brennpunkt New York.
Mot slutten av 1980-tallet var Hackman blitt en høyt respektert skuespiller, og han ble Oscar-nominert for beste hovedrolle i Mississippi Burning i 1988. I 1992 vant han sin andre Oscar for rollen i westernfilmen Nådeløse menn, også denne gangen for beste mannlige birolle.
Hackman er en av sin tids mest tiljublede skuespillere. I over 40 år har han spilt et stort spekter av roller, ikke kun på det store lerretet, men også i fjernsynsproduksjoner og på scenen. Han huskes også for rollen som Lex Luthor i Superman (1978), Superman II (1980) og Superman IV: The Quest for Peace. Han huskes også fra filmer som Behind Enemy Lines, Meksikaneren, Rødt hav og Firmaets mann.
I april 2008 kunngjorde Hackman at han gav seg som skuespiller fordi han var lei bransjen og lei av å bli tilbudt roller som bestefar. Han hadde sin siste filmrolle i Welcome to Mooseport, som hadde premiere i 2004.
== Forfatter ==
Han har gitt ut flere romaner blant annet Pursuit (thriller, 2013) og Payback at Morning Peak (2011) som fikk positiv omtale i Seattle Times. Han har vært medforfattere på tre historiske romaner sammen med arkeologen Daniel Lenihan.
== Filmografi ==
== Familie ==
Hackmans første hustru var Fay Maltese. De fikk tre barn, men skilte lag i 1986 etter 30 års ekteskap. I 1991 giftet Hackman seg med Betsy Arakawa. Paret bosatte seg i Beverly Hills.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gene Hackman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gene Hackman – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gene Hackman på Internet Movie Database
(sv) Gene Hackman i Svensk Filmdatabas
(da) Gene Hackman på Filmdatabasen
(da) Gene Hackman på Scope
(fr) Gene Hackman på Allociné
(en) Gene Hackman på AllMovie
(en) Gene Hackman hos Turner Classic Movies
(en) Gene Hackman hos Rotten Tomatoes
(en) Gene Hackman hos The Movie Database
(en) Gene Hackman hos Internet Broadway Database
(en) Gene Hackman på Internet Broadway Database
(en) Gene Hackman på Internet Off-Broadway Database
Artikkelen har ingen egenskaper for filmpersondatabaser i Wikidata | Eugene Allen «Gene» Hackman (født 30. januar 1930) er en amerikansk skuespiller og forfatter. | 5,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norske_nobelprisvinnere | 2023-02-04 | Norske nobelprisvinnere | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske nobelprisvinnere'] | Norske nobelprisvinnere har vunnet nobelpriser i alle priskategorier. I alt 13 nordmenn, hvorav to etter hvert ble amerikanske statsborgere, har blitt tildelt en av prisene som deles ut under nobelseremonien.
| Norske nobelprisvinnere har vunnet nobelpriser i alle priskategorier. I alt 13 nordmenn, hvorav to etter hvert ble amerikanske statsborgere, har blitt tildelt en av prisene som deles ut under nobelseremonien.
== Vinner av nobelprisen i fysikk ==
Nordmenn som har vunnet nobelprisen i fysikk:
Ivar Giæver i 1973
== Vinnere av nobelprisen i fysiologi eller medisin ==
Nordmenn som har vunnet nobelprisen i fysiologi eller medisin:
May-Britt Moser i 2014 (sammen med John O'Keefe)
Edvard Moser i 2014 (sammen med John O'Keefe)
== Vinnere av nobelprisen i kjemi ==
Nordmenn som har vunnet nobelprisen i kjemi:
Lars Onsager i 1968
Odd Hassel i 1969
== Vinnere av nobelprisen i litteratur ==
Nordmenn som har vunnet nobelprisen i litteratur:
Bjørnstjerne Bjørnson i 1903
Knut Hamsun i 1920
Sigrid Undset i 1928
== Vinnere av Nobels fredspris ==
Nordmenn som har vunnet Nobels fredspris:
Christian Lous Lange i 1921
Fridtjof Nansen i 1922
FNs fredsbevarende styrker i 1988 (nordmenn sammen med resten av den internasjonale FN-styrken)
== Vinnere av minneprisen i økonomi ==
Nordmenn som har vunnet Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel:
Ragnar Frisch i 1969
Trygve Haavelmo i 1989
Finn E. Kydland i 2004 | Norske nobelprisvinnere har vunnet nobelpriser i alle priskategorier. I alt 13 nordmenn, hvorav to etter hvert ble amerikanske statsborgere, har blitt tildelt en av prisene som deles ut under nobelseremonien. | 5,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Haavelmo | 2023-02-04 | Trygve Haavelmo | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske nobelprisvinnere', 'Kategori:Norske professorer i økonomi', 'Kategori:Personer fra Skedsmo kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel'] | Trygve Magnus Haavelmo (født 13. desember 1911 i Skedsmo, død 28. juli 1999 i Bærum) var en norsk økonom som ble tildelt Nobelprisen 1989 for sitt arbeid innen økonometri og matematisk økonomi. Han var en sentral foregangsmann innenfor den såkalte Osloskolen i samfunnsøkonomi. Han var sønn av Halvor Halvorsen Haavelmo og Jenny f. Gundersen, som også hadde sønnen Sverre, født i 1913.
| Trygve Magnus Haavelmo (født 13. desember 1911 i Skedsmo, død 28. juli 1999 i Bærum) var en norsk økonom som ble tildelt Nobelprisen 1989 for sitt arbeid innen økonometri og matematisk økonomi. Han var en sentral foregangsmann innenfor den såkalte Osloskolen i samfunnsøkonomi. Han var sønn av Halvor Halvorsen Haavelmo og Jenny f. Gundersen, som også hadde sønnen Sverre, født i 1913.
== Virke ==
Haavelmo tok doktorgrad i økonomi i 1946. Doktoravhandlingen om økonometrisk sannsynlighetsberegning viste til flere svakheter ved de rådende økonomiske teorier. Han var byråsjef i Handelsdepartementet fra 1947 til 1948 samt professor i sosialøkonomi og statistikk ved Universitetet i Oslo i perioden 1948–1979.
Haavelmo fullførte sin cand.oecon.-grad i 1933 og begynte som regneassistent for Ragnar Frisch ved det frittstående Økonomisk institutt. Sommeren 1935 begynte Haavelmo hos Rikstrygdeverket, men fikk raskt ny stilling som leder av Frisch' beregningsavdeling. Haavelmo assisterte Frisch i hans pionerarbeid med makroøkonomiske ligninger for konjunktursvingninger. Tross det nære samarbeidet mellom Frisch og Haavelmo publiserte de bare to små forskningsartikler sammen. Haavelmo ble en talsmann for en empirisk tilnærming til økonomifaget. Tjalling Koopmans og Jan Tinbergen besøkte Frisch og instituttet flere ganger og Koopmans kan være en av Haavelmos inspirasjonskilder. I årene 1936-1939 besøkte Haavelmo en rekke læresteder blant annet London (der han møtte Jerzy Neyman), Paris, Berlin, Genève (der han møtte Jan Tinbergen), og Oxford (der han møtte Jacob Marschak). Haavelmo arbeidet også en kort tid som statistikklærer i Århus. I 1939 reiste han til USA der han ble kjent med ledende økonomer ved eliteuniversitetene, blant annet ble et utkast til doktoravhandling lest av Joseph Schumpeter ved Harvard. Haavelmo var i USA ved invasjonen av Norge, og ble etter Pearl Harbor ansatt i Nortraship. To av Haavelmos viktigste arbeider ble publisert under krigen (Econometrica 1943 og 1944). Etter krigen arbeidet han ett år for Cowles Commission for han reiste hjem til Norge. Haavelmos arbeid var blant annet motivert av ulikhetene i verden (slik det fremkommer i boken fra 1954), senere i livet ble han også opptatt av miljøspørsmål og begynte å tvile på om miljøutfordringene lot seg løse med en voksende befolkning og økende forventninger til materielle velstand. Haavelmo var den første som fikk nobelprisen for sine økonometriske arbeider. Av prispengene donerte han 2 millioner kroner til Økonomisk institutt.Da nobelprisen ble annonsert i 1989 uttalte Haavelmo blant annet:
Det er klart det er fint å få en nobelpris, jeg er jo programforpliktet til å synes det, men jeg trenger ikke prisen. Jeg har ingen karriére å tenke på, og penger nok. (...) Jeg vil ikke uttale meg om tildelingen, den er vel en anerkjennelse av faget. Jeg har hatt det moro som økonom. Akkurat nå er det langt viktigere for meg å fiske ørret.
Trygve Haavelmo har gitt navn til kaffebaren Trygve på samfunnsvitenskapelig fakultet ved universitetet i Oslo.
== Bibliografi (ufullstendig) ==
"The Method of Supplementary Confluent Relations", 1938, Econometrica
"The Inadequacy of Testing Dynamic Theory by Comparing the Theoretical Solutions and Observed Cycles", 1940, Econometrica
"Statistical Testing of Business Cycles", 1943, RES
"The Statistical Implications of a System of Simultaneous Equations", 1943, Econometrica
"The Probability Approach in Econometrics", 1944, Econometrica
"Multiplier Effects of a Balanced Budget", 1945, Econometrica ("Supp. Notes", 1946)
"Family Expenditures and the Marginal Propensity to Consume", 1947, Econometrica
"Methods of Measuring the Marginal Propensity to Consume", 1947, JASA
"Statistical Analysis of the Demand for Food: Examples of Simultaneous Estimation of Structural Equations", with M.A. Girshick, 1947, Econometrica
"Family Expenditures and the Marginal Propensity to Consume", 1947, Econometrica
"Quantitative Research in Agricultural Economics: The Interdependence Between Agriculture and the National Economy", 1947, J of Farm Econ
"The Notion of Involuntary Economic Decisions",1949, EJ
"A Note on the Theory of Investment", 1950, RES
"The Concepts of Modern Theories of Inflation", 1951, Eknomisk Tidssk
A Study in the Theory of Economic Evolution, 1954.
"The Role of the Econometrician in the Advancement of Economic Theory", 1958, Econometrica
A Study in the Theory of Investment, 1960.
"Business Cycles II: Mathematical Models", 1968, IESS
Variation on a Theme by Gossen, 1972 (Swedish)
"What Can Static Equilibrium models Tell Us?", 1974, Econ Inquiry
"Econometrics and the Welfare State", 1990, Les Prix Nobel de 1989
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 1989 hos Nobelprize.org
(en) Trygve Haavelmo hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 1989 | | dsted = Oslo | 5,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wernher_von_Braun | 2023-02-04 | Wernher von Braun | ['Kategori:Alumni fra Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Forskere fra USA', 'Kategori:Fødsler 23. mars', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NASA-personell', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Personer fra Piła fylke', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Personer fra USA født i Tyskland', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Romfart', 'Kategori:SS-offiserer', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forskere', 'Kategori:Tyske migranter til USA', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Wernher Magnus Maximilian Freiherr von Braun (født 23. mars 1912 i Wirsitz i Posen i Preussen, død 16. juni 1977 i Alexandria i Virginia i USA) var en tysk rakettforsker og romfartspioner. Han var en av de ledende forskerne i både det tyske rakettprogrammet og senere for USAs romforskning. Under andre verdenskrig arbeidet han med de tyske V-2-rakettene, som var verdens første ballistiske missiler. I USA er han kjent som det amerikanske romprogrammets far. Han ble senere underdirektør i NASA.
| Wernher Magnus Maximilian Freiherr von Braun (født 23. mars 1912 i Wirsitz i Posen i Preussen, død 16. juni 1977 i Alexandria i Virginia i USA) var en tysk rakettforsker og romfartspioner. Han var en av de ledende forskerne i både det tyske rakettprogrammet og senere for USAs romforskning. Under andre verdenskrig arbeidet han med de tyske V-2-rakettene, som var verdens første ballistiske missiler. I USA er han kjent som det amerikanske romprogrammets far. Han ble senere underdirektør i NASA.
== Bakgrunn ==
Han ble født som tredje sønn av Magnus von Braun og Emmy von Quistorp. Begge foreldrene tilhørte gamle adelsslekter og faren ble senere medlem av det føderale kabinettet i Tyskland som ernærings- og landbruksminister for Deutschnationale Volkspartei.
Til hans konfirmasjon gav moren ham et teleskop. Hans interesse for astronomi og verdensrommet motiverte ham hele livet. Da Wirsitz måtte avstås til Polen etter første verdenskrig, måtte familien Braun, som så mange andre tyskere, flytte. De fant et nytt liv i Berlin, hvor han ble elev på Französisches Gymnasium Berlin. Braun gjorde det ikke bra i fysikk og matematikk før han fikk tak i en kopi av boken Die Rakete zu den Planetenräumen av rakettpioneeren Hermann Oberth. Fra da av satte han alt inn på å forstå matematikk, og ble svært begavet i faget.
== Studier ==
I 1930 begynte han å studere ved Berlins teknologiske institutt. Han ble også medlem av Verein für Raumschiffahrt (VfR) og assisterte Hermann Oberth i forskjellige forsøk. Etter å ha avlagt eksamen ved det teknologiske instituttet begynte han å studere ved Humboldt-Universität zu Berlin.
== Forskning i raketteknologi ==
Under kaptein Walter Dornberger ble det arrangert et forskningsstipend for Braun, som utførte forsøk like ved Dornbergers rakettestingssted i Kummersdorf. Braun tok doktorgraden i fysikk to år senere. Ved slutten av 1934 hadde Brauns gruppe klart å skyte opp to raketter som gikk mer enn 2,4 km.
På denne tiden var det imidlertid ikke lenger noe tysk rakettselskap, etter VfR hadde kollapset og den nye regjeringen forbød rakettester. Kun militære forsøk ble tillatt, og en større fasilitet ble bygget ved Peenemünde i det nordøstre Tyskland ved Østersjøen. Dornberger ble militær kommandant og Braun ble teknisk direktør. De gjorde forsøk med å montere en rakettmotor i skroget på en konvensjonell Heinkel He 112 propelldrevet jagerfly, og lyktes med å få flyet til å både fly og lande med ren rakettkraft. De utviklet også et langtrekkende ballistisk missil, A-4, og supersoniske anti-luftskytsmissiler kalt Wasserfall. A-4 ble etterhvert utviklet til V-2-raketten.
Braun og hans team fikk besøk av Adolf Hitler en gang i første halvdel av andre verdenskrig, men etter en omfattende presentasjon, ristet Hitler bare på hodet av Braun og hele prosjektet og viste ingen forståelse. Da det et par år senere begynte å gå dårlig for Tyskland i krigen mot Storbritannia og Sovjetunionen, skiftet Hitler mening og viste en mye større interesse for rakettene. Prosjektet fikk høyere prioritet, da han så mulighetene for å bruke rakettene aktivt i krigføringen. Det finnes ett eneste fotografi av Braun sammen med Hitler, på dette bildet bar han en sivil dress. Selv om han hadde offisersgrad innen SS og personlig skal ha vært med på å plukke ut slavearbeidere til de store rakettfabrikkene sør i Tyskland, var han sterkt imot Hitlers politikk, noe han ikke la skjul på verken under eller etter krigen.
== Etter krigen ==
Etter 1945 ble Braun rådgiver for det amerikanske rakettprogrammet. 1. mars 1947 giftet han seg med sin kusine, den 18-årige Maria von Quirstorp. De fikk sin første datter desember året etter. Braun arbeidet så som leder for Redstone-programmet i Huntsville, Alabama fra 1950. I 1960 ble han direktør for Marshall Space Flight Center i Alabama, og ledet utviklingen av Saturn V-rakettene; han anses dermed som månerakettenes far. Med den første månelandingen i 1969 gikk Brauns langvarige drøm i oppfyllelse. Fra 1970 til 1972 var han visedirektør i NASA. Etter at USAs kongress vedtok omfattende budsjettkutt for organisasjonen besluttet han å forlate den. Han ble så visepresident for Fairchild, et luft- og romfartskonsern.
Wernher von Braun døde 16. juni 1977 av kreft.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wernher von Braun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wernher von Braun – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wernher von Braun på Internet Movie Database
(en) Wernher von Braun hos American National Biography | Wernher Magnus Maximilian Freiherr von Braun (født 23. mars 1912 i Wirsitz i Posen i Preussen, død 16. | 5,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/European_Launcher_Development_Organisation | 2023-02-04 | European Launcher Development Organisation | ['Kategori:1962 i Europa', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Europeiske organisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1962', 'Kategori:Romfartsorganisasjoner'] | European Launcher Development Organisation (ELDO) var en organisasjonen med formål å bygge en europeisk bærerakett, ELDO-A. Den ble opprettet 29. mars 1962, men de formelle avtalene var først på plass i 1964. Det var seks europeiske medlemsland: Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Storbritannia og Tyskland (vest) samt Australia.
Etter planen skulle Storbritannia bygge første trinn av raketten, Frankrike andre trinn og Tyskland det tredje. Satellittene skulle utvikles i Belgia og Italia, mens Nederland skulle ta seg av telemetri og fjernkontrol. Raketten skulle avfyres ifra Woomera i Australia.
ELDO-A, som senere ble omdøpt til Europa-1, skulle være 31,7 m lang og veie mer enn 110 tonn. Planen var at man i 1966 skulle være i stand til å sende 1 000-1 200 kg i kretsløp 500 km over Jordens overflate. Utprøvningene av det første trinnet gikk bra, men fulgte ikke helt tidsplanen, og i 1966 ble det bestemt at man skulle bygge en fire-trinsrakett i stedet. Den skulle skytes opp ifra Kourou i Fransk Guyana.
Etter en rekke mislykkede oppskytninger trakk Storbritannia og Italia seg ifra organisasjonen i 1969 og Europa-1 prosjektet ble oppgitt i 1970. Isteden begynte man utviklingen av Europa-2, som også ble oppgitt etter en mislykket oppskytning 5. november 1971. Organisasjonen satte da igang et enda mer ambisiøst prosjekt, Europa-3. Det forlot aldri tegnebrettet, men skulle senere danne grunnlaget for den senere svært suksessfulle Ariane-løfteraketten.
I 1975 ble ELDO en del av ESA.
| European Launcher Development Organisation (ELDO) var en organisasjonen med formål å bygge en europeisk bærerakett, ELDO-A. Den ble opprettet 29. mars 1962, men de formelle avtalene var først på plass i 1964. Det var seks europeiske medlemsland: Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Storbritannia og Tyskland (vest) samt Australia.
Etter planen skulle Storbritannia bygge første trinn av raketten, Frankrike andre trinn og Tyskland det tredje. Satellittene skulle utvikles i Belgia og Italia, mens Nederland skulle ta seg av telemetri og fjernkontrol. Raketten skulle avfyres ifra Woomera i Australia.
ELDO-A, som senere ble omdøpt til Europa-1, skulle være 31,7 m lang og veie mer enn 110 tonn. Planen var at man i 1966 skulle være i stand til å sende 1 000-1 200 kg i kretsløp 500 km over Jordens overflate. Utprøvningene av det første trinnet gikk bra, men fulgte ikke helt tidsplanen, og i 1966 ble det bestemt at man skulle bygge en fire-trinsrakett i stedet. Den skulle skytes opp ifra Kourou i Fransk Guyana.
Etter en rekke mislykkede oppskytninger trakk Storbritannia og Italia seg ifra organisasjonen i 1969 og Europa-1 prosjektet ble oppgitt i 1970. Isteden begynte man utviklingen av Europa-2, som også ble oppgitt etter en mislykket oppskytning 5. november 1971. Organisasjonen satte da igang et enda mer ambisiøst prosjekt, Europa-3. Det forlot aldri tegnebrettet, men skulle senere danne grunnlaget for den senere svært suksessfulle Ariane-løfteraketten.
I 1975 ble ELDO en del av ESA.
== Se også ==
ESRO
== Eksterne lenker ==
The Encyclopedia of Astrobiology, Astronomy, and Spaceflight
U.S. Centennial of Flight Commission | [II] | 5,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Conan_Doyle | 2023-02-04 | Arthur Conan Doyle | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Arthur Conan Doyle', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske krimforfattere', 'Kategori:Britiske leger', 'Kategori:Britiske novellister', 'Kategori:Britiske science fiction-forfattere', 'Kategori:Dødsfall 7. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 22. mai', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Edinburgh', 'Kategori:Personer fra distriktet Ribble Valley', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske forfattere'] | Arthur Ignatius Conan Doyle (født 22. mai 1859 i Edinburgh i Skottland, død 7. juli 1930 i Crowborough i England) var en britisk lege og forfatter. Han er kjent for sine detektivromaner med hovedfiguren Sherlock Holmes, som er generelt anerkjent som et vesentlig bidrag til kriminallitteraturen. Han var en profilert forfatter som også skrev science fiction, historiske romaner, skuespill og romaner, og artikler.
Han blir ofte referert til som Conan Doyle. Conan var opprinnelig et mellomnavn, men han benyttet det selv som en del av sitt etternavn i siste årene.
| Arthur Ignatius Conan Doyle (født 22. mai 1859 i Edinburgh i Skottland, død 7. juli 1930 i Crowborough i England) var en britisk lege og forfatter. Han er kjent for sine detektivromaner med hovedfiguren Sherlock Holmes, som er generelt anerkjent som et vesentlig bidrag til kriminallitteraturen. Han var en profilert forfatter som også skrev science fiction, historiske romaner, skuespill og romaner, og artikler.
Han blir ofte referert til som Conan Doyle. Conan var opprinnelig et mellomnavn, men han benyttet det selv som en del av sitt etternavn i siste årene.
== Biografi ==
Sir Arthur Conan Doyle ble født i Edinburgh av irske foreldre som hadde emigrert til Skottland og blitt del av det lokale aristokrati. Han ble ni års alder sendt til Stonyhurst, en barneskole drevet av den katolske presteordenen jesuittene. Med mellomnavnet ‘Ignatius’ er det rimelig å tro at hans foreldre var meget troende katolikker, men da Conan Doyle forlot skolen i 1875 forlot han også kristendommen som livssyn og ble agnostiker.
Fra 1876 til 1881 studerte han medisin ved Edinburgh University, inkludert en periode hvor han hadde utplassering i byen Aston, nå et distrikt under Birmingham. Som en del av sin tid på universitetet hadde han også praksis som skipslege på en sjøfart til den vestafrikanske kyst, og deretter i 1882 etablerte han en legepraksis i Plymouth. Han fikk sine eksamensbevis i 1885. Hans medisinske praksis var ikke særlig innbringende. Mens han ventet på pasienter begynte han å skrive fortellinger. Hans første litterære utgivelse var i Chambers's Edinburgh Journal før han var 20 år.
Det var etter at Doyle flyttet sin praksis til Southsea at han begynte å engasjere seg tyngre innen skjønnlitteraturer. Grunnen var at det var langt mellom pasientene, så langt at ligningsvesenet sendte selvangivelsen hans tilbake med påskriften «Særdeles utilfredsstillende». Han returnerte den med tilføyelsen: «Jeg er fullstendig enig!»
=== Første fortelling ===
Hans første betydelige verk var A Study in Scarlet (En studie i rødt) som ble trykket i Beeton's Christmas Annual i 1887 og som var den første opptreden av Sherlock Holmes. Figuren var formet løst etter Doyles tidligere universitetsprofessor, Joseph Bell, som Doyle var assistent hos i en periode.
Mens han levde i Southsea hjalp han til med å danne Portsmouth Football Club, og var selv Portsmouths første målmann.
=== Ekteskap ===
I 1885 giftet han seg med Louise Hawkins, som led av tuberkulose og døde av det i 1906. Han giftet seg med Jean Leckie i 1907 som han hadde møtt og blitt forelsket i allerede i 1897, men av respekt for sin første kone var forholdet platonisk inntil hennes død. Doyle fikk fem barn, to med sin første kone (Mary og Kingsley), og deretter tre med sine andre kone (Jean, Denis og Adrian).
I 1890 studerte Doyle optikk og øyemedisin i Wien, og i 1891 flyttet han til London for å etablere en praksis som øyenlege. Det ga ham også ytterligere tid for skriving.
I november 1891 kunne han nevne i et brev til sin mor at
«Jeg tenker på å ta livet av Holmes… og sette ham i skapet for godt. Han tar min oppmerksomhet fra bedre ting.»I desember 1893 gjorde han så for å kunne benytte mer tid «viktigere ting», nemlig historiske romaner.
Doyle lot Holmes møte sin erkefiende professor Moriarty. De falt begge mot sin død i en foss i Sveits i «The Final Problem» (Det siste problem). Doyle var ikke klar over hvilken grad Holmes var blitt en integrert del av den lesende bevissthet, og et folkelig press tvang ham midlertidig til la Holmes returnere i fortellingen «The Adventure of the Empty House» (Historien om det tomme hus). Doyle forklarte at det var kun Moriarty som hadde falt i døden, og siden Holmes hadde andre dødelige fiender hadde han sett seg tjent med å «spille død».
Sherlock Holmes kom i alt til å være hovedperson i 56 noveller og fire romaner (skjønt andre forfattere enn Conan Doyle har selvsagt skrevet bøker om ham.)
=== Inn i politikken ===
I kjølvannet av boerkrigen i Sør-Afrika ved århundrets slutt og verdens fordømmelse av britisk oppførsel fikk Doyle til å skrive en pamflett med tittelen «The War in South Africa: Its Cause and Conduct» (Krigen i Sør-Afrika; dets grunn og adferd) som ble oversatt til mange språk. Den forsvarte Storbritannias rolle i krigen. Doyle mente selv at denne pamfletten var grunnen til at han ble slått til ridder og utnevnt til visestattholder i Surrey i 1902.
Han skrev også en lengre bok, The Great Boer War, i 1900. I løpet av de første årene av det tyvende århundre stilte sir Arthur to ganger for en plass i det britiske parlamentet som Liberal Unionist, en gang i Edinburgh og en gang i Border Burghs, men selv om han fikk et respektabelt antall stemmer var det ikke nok for å bli valgt. Han ble derimot det første æresmedlem av Ski Club of Great Britain, Den britiske skiforening.
Conan Doyle var involvert i kampanjen for å reformere Fristaten Kongo, en kampanje som ble ledet av journalisten Edmund Dene Morel og diplomaten Roger Casement. Han skrev «The Crime of the Congo» i 1909, en lang pamflett som fordømte overgrepene i Kongo. Han ble venner med både Morel og Casement, og ble inspirert til å benytte dem begge som hovedfigurer i romanen «The Lost World» i 1912. Han brøt forbindelsen med dem begge da den første verdenskrig brøt ut. Morel var på venstresiden i politikken og ble en av lederne i pasifistbevegelsen, mens Casement «forrådte» England til fordel for Irland som hadde sin politiske kamp for uavhengighet. Da Casement ble arrestert for forræderi og imøteså dødsstraff, stilte Conan Doyle likevel opp for ham og argumenterte at Casement var blitt gal og ikke ansvarlig for sine handlinger.
=== Møte med rettssystemet ===
Doyle var også en entusiastisk tilhenger av juridisk rettferdighet, og etterforsket personlig to kriminalsaker i 1906; den første involverte en sky, halvt britisk, halv indisk advokat ved navn George Edalji som var anklaget for å ha skrevet truende brev og mishandlet dyr. Politiet var overbevist om Edaljis skyld, selv om mishandlingen hadde foregått etter at han var blitt arrestert. Det var nettopp på grunnlag av denne saken at Court of Criminal Appeal (Ankedomstolen for kriminalsaker) ble etablert i 1907. Doyle ikke bare hjalp Edalji, men forbedret også det britiske rettsvesen.
Den andre saken gjaldt Oscar Slater, en tysk jøde og spiller, som var dømt for å ha plyndret en 82 år gammel dame i 1908. Uklarheter og motsigelser i prosedyrene pirret Doyles nysgjerrighet og han antok at Slater var blitt utsatt for falsk anklage. Både Edalji og Slater ble løslatt som et resultat ikke minst av Conan Doyles innsats på deres vegne.
=== Møte med det overnaturlige ===
I sine siste år ble Conan Doyle involvert i spiritisme (troen på det overnaturlige) og i et slikt omfang at han skrev en roman om det; «The Land of Mist» (Tåkens land). Ett av det mer merkelige aspekter av denne fasen av hans liv var hans bok The Coming of the Fairies (1921).
Han var absolutt overbevist om troverdigheten til noen fotografier som det ble påstått forestilte noen alver, de såkalte Cottingley-bildene, og som han trykket i boken, sammen med teorier om at alver og ånder kunne eksistere. Cottingley-bildene ble senere avslørt som et falsum, men da var Doyle død.Doyles arbeid på disse punktene var en av grunnene til at en av hans novellesamlinger, The Adventures of Sherlock Holmes, ble forbudt i Sovjetunionen i 1929 med anklagen okkultisme, skjønt forbudet ble løftet noe senere.
Doyle ble for en tid venn med den amerikanske tryllekunstneren Harry Houdini som var en fremstående motstander av spiritistbevegelsen. Selv om Houdini påviste at spiritistiske medium benyttet seg lureri og bløff var Doyle selv overbevist om at Houdini måtte ha overnaturlige krefter, noe han uttrykte i boken «The Edge of the Unknown» (På kanten av det ukjente). Det var umulig for Houdini å overbevise Doyle om at han kun benyttet seg av kjente tryllekunstner.
=== Drapsanklager ===
I 2000 hevdet den engelske forfatteren og den tidligere predikanten Rodger Garrick-Steele i en bok at Conan Doyle skal ha tatt livet av sin gode venn, journalisten Bertram Fletcher Robinson, med gift i 1907, for å skjule et forhold til vennens kone – og ikke minst for å skjule at det egentlig var Robinson som var hjernen bak Sherlock Holmes' mest berømte eventyr, «Hunden fra Baskerville». Garrick-Steele mente å ha både beviser og sterke indisier på at han hadde rett i sine anklager. Scotland Yard varslet at de ville se på saken, mens The Sherlock Holmes Society i London omtalte Garrick-Steele påstander som «Totally nonsense» – «Fullstendig tøv». I 2008 ble Rodger Garrick-Steeles påstander avvist og diskreditert av kirkerådet i sognet Exeter som også avviste hans henstilling om å undersøkte levningene etter Bertram F. Robinson. Garrick-Steele ble i forbindelse med avgjørelsen beskrevet som useriøs historiker.
=== Ettermæle ===
Arthur Conan Doyle er begravd på kirkegården Minstead i New Forest i Hampshire i England.
En statue er blitt reist i hans ære og kan bli sett ved Crowborough Cross i Crowborough i East Sussex, hvor Doyle levde i 23 år. Det er også en statue av Sherlock Holmes i Picardy Place i Edinburgh, rett ved huset der Conan Doyle ble født.
== Se også ==
Nils Nordberg — norsk ekspert og oversetter av Sherlock Holmes
== Bibliografi (utvalg) ==
Sherlock Holmes-historiene:
A Study in Scarlet (1887)
De fires tegn (1890)
Skandale i Bøhmen og andre Sherlock Holmes-eventyr (1892)
Den greske tolk og andre Sherlock Holmes-memoarer (1894)
Hunden fra Baskerville (1902)
Det tomme hus og andre Sherlock Holmes-bedrifter (1904)
Fryktens dal (1914)
Hans siste bedrift og andre Sherlock Holmes-fortellinger(1917)
Den krypende mann og andre Sherlock Holmes-saker (1927)Professor Challenger-historiene:
The Lost World (1912)
The Poison Belt (1913)
The Land of Mists (1926)
The Disintegration Machine (1927)
When the World Screamed (1928)Historiske romaner:
The White Company (1891)
Micah Clarke (1888)
The Great Shadow (1892)
The Refugees (1893)
Uncle Bernac (1897)
Sir Nigel (1906)Andre verk:
Mystery of Cloomber (1889)
The Captain of the Polestar, and other tales (1890)
The Doings Of Raffles Haw (1891)
Beyond the City (1892)
Round The Red Lamp (1894)
The Parasite (1894)
The Stark Munro Letters (1895)
Rodney Stone (1896)
Songs of Action (1898)
The Tragedy of The Korosko (1898)
A Duet (1899)
The Great Boer War (1900)
The Exploits of Brigadier Gerard (1903)
Through the Magic Door (1907)
The Crime of the Congo (1909)
The New Revelation (1918)
The Vital Message (1919)
Tales of Terror & Mystery (1923)
The History of Spiritualism (1926)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Arthur Conan Doyle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arthur Conan Doyle – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arthur Conan Doyle på Internet Movie Database
(no) Arthur Conan Doyle hos Nationaltheatret
(sv) Arthur Conan Doyle i Svensk Filmdatabas
(da) Arthur Conan Doyle på Scope
(fr) Arthur Conan Doyle på Allociné
(en) Arthur Conan Doyle på AllMovie
(en) Arthur Conan Doyle hos Turner Classic Movies
(en) Arthur Conan Doyle hos Rotten Tomatoes
(en) Arthur Conan Doyle hos TV Guide
(en) Arthur Conan Doyle hos The Movie Database
(en) Arthur Conan Doyle på Apple Music
(en) Arthur Conan Doyle på Discogs
(en) Arthur Conan Doyle på MusicBrainz
(en) Arthur Conan Doyle hos The Peerage
(en) 221b Sherlock Holmes (engelsk)
(en) Official site of Doyle's estate, inkludert en lengre biografi, stedets historie, bibliografi etc. (engelsk)
(en) Sir Arthur Conan Doyle, det meste av hans verker i HTML-format (engelsk)
(en) Verker tilgjengelig online (engelsk)
(en) Doyle in Birmingham (engelsk)
(en) The Chronicles of Sir Arthur Conan Doyle - inkludert artikler, sitater, spill og lite kjente fakta (engelsk)
(en) Conan Doyle and the Parson's Son – The George Edalji case Arkivert 18. oktober 2005 hos Wayback Machine. (engelsk)
(en) The George Edalji Case (engelsk)
(en) The Oscar Slater Case (engelsk)
(en) Wikisource (engelsk) | Arthur Ignatius Conan Doyle (født 22. mai 1859 i Edinburgh i Skottland, død 7. | 5,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapersfamilien | 2023-02-04 | Kapersfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Korsblomstordenen', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Kapersfamilien (Capparaceae) er en plantefamilie i ordenen Brassicales. Den omfatter ca. 650 arter fordelt på 25 planteslekter. Mest kjent er kapersbusk (Capparis spinosa) som gir krydderet kapers.
Slektene og artene i familien Stixaceae er nå av de fleste forskere regnet til kapersfamilien, og bruken av familien Stixaceae er i ferd med å forsvinne. Nedenfor listes slektene i de to familie-gruppene:
| Kapersfamilien (Capparaceae) er en plantefamilie i ordenen Brassicales. Den omfatter ca. 650 arter fordelt på 25 planteslekter. Mest kjent er kapersbusk (Capparis spinosa) som gir krydderet kapers.
Slektene og artene i familien Stixaceae er nå av de fleste forskere regnet til kapersfamilien, og bruken av familien Stixaceae er i ferd med å forsvinne. Nedenfor listes slektene i de to familie-gruppene:
== Grupper og slekter ==
CapparaceaeApophyllum F.Muell.
Atamisquea Miers ex Hook. & Arn.
Bachmannia Pax
Belencita H.Karst.
Boscia Lam.
Buchholzia Engl.
Cadaba Forssk.
Kapersslekten (Capparis) L.
Kapers (Capparis spinosa)
Cladostemon A.Braun & Vatke
Crateva L.
Crateva religiosa
Cristatella Nutt.
Dhofaria A.G.Mill.
Dipterygium Decne.
Euadenia Oliv.
Isomeris Nutt.
Maerua Forssk.
Morisonia L.
Puccionia Chiov.
Ritchiea R.Br. ex G.Don
Steriphoma Spreng.
Thilachium Lour.StixaceaeForchhammeria
Stixis
Tirania
Tirania purpurea
== Eksterne lenker ==
(en) Kapersfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Kapersfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Kapersfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Kapersfamilien hos Dyntaxa
(en) Kapersfamilien hos Fossilworks
(en) Kapersfamilien hos ITIS
(en) Kapersfamilien hos NCBI
(en) Kapersfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Kapersfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Capparaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Capparaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Capparis | 5,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mj%C3%B8lkefamilien | 2023-02-04 | Mjølkefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mjølkefamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mjølkefamilien eller nattlysfamilien (Onagraceae) er en plantefamilie som omfatter 20 planteslekter. Geitrams er familiens vanligste art i Norge.
Det er trær, busker og urter som finnes i alle verdensdeler og i de fleste klima. Noen arter regnes som ugress. I denne familien finnes også prydplanter som for eksempel fuksia.
Blomstene har vanligvis fire kronblader. Frøene er svært små, og hos visse slekter sprees de med vinden, hos andre ligger de i bær og spres av fugler.
Familiens vitenskapelige navn (Onagraceae) kommer fra et tidligere navn (Onagra) på nattlys (nå Oenothera).
| Mjølkefamilien eller nattlysfamilien (Onagraceae) er en plantefamilie som omfatter 20 planteslekter. Geitrams er familiens vanligste art i Norge.
Det er trær, busker og urter som finnes i alle verdensdeler og i de fleste klima. Noen arter regnes som ugress. I denne familien finnes også prydplanter som for eksempel fuksia.
Blomstene har vanligvis fire kronblader. Frøene er svært små, og hos visse slekter sprees de med vinden, hos andre ligger de i bær og spres av fugler.
Familiens vitenskapelige navn (Onagraceae) kommer fra et tidligere navn (Onagra) på nattlys (nå Oenothera).
== Eksterne lenker ==
(en) mjølkefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) mjølkefamilien i Encyclopedia of Life
(en) mjølkefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) mjølkefamilien hos Artsdatabanken
(sv) mjølkefamilien hos Dyntaxa
(en) mjølkefamilien hos Fossilworks
(en) mjølkefamilien hos ITIS
(en) mjølkefamilien hos NCBI
(en) mjølkefamilien hos The International Plant Names Index
(en) mjølkefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Onagraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * trollurtslekten (Circaea) | 5,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hornbladslekta | 2023-02-04 | Hornbladslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ceratophyllales', 'Kategori:Flyteplanter', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753'] | Hornbladslekta (Ceratophyllum) er en liten gruppe blomsterplanter på bare om lag seks arter. Hornbladene utgjør trolig en egen gren på blomsterplantenes stamtre som er søstergruppen til egentlige tofrøbladete planter. Gruppen er i Norge representert ved én art, (vanlig) hornblad.
Stenglene kan bli 1–3 meter lange og vokser i en ende samtidig som den dør i den andre. De har ikke røtter i egentlig forstand, men noen ganger utvikler de modifiserte rotaktige blader som de forankrer seg i bunnen med. Blomstene er små, og plantene er sambu.
Hornbladene lever i saktestrømmende elver, dammer og innsjøer i de fleste tempererte og tropiske regioner. De vokser under vann, ofte, men ikke alltid like under vannflaten. Hornbladene tåler ikke tørke.
| Hornbladslekta (Ceratophyllum) er en liten gruppe blomsterplanter på bare om lag seks arter. Hornbladene utgjør trolig en egen gren på blomsterplantenes stamtre som er søstergruppen til egentlige tofrøbladete planter. Gruppen er i Norge representert ved én art, (vanlig) hornblad.
Stenglene kan bli 1–3 meter lange og vokser i en ende samtidig som den dør i den andre. De har ikke røtter i egentlig forstand, men noen ganger utvikler de modifiserte rotaktige blader som de forankrer seg i bunnen med. Blomstene er små, og plantene er sambu.
Hornbladene lever i saktestrømmende elver, dammer og innsjøer i de fleste tempererte og tropiske regioner. De vokser under vann, ofte, men ikke alltid like under vannflaten. Hornbladene tåler ikke tørke.
== Bruk ==
Hornblader brukes ofte i ferskvannsakvarier fordi de gir god beskyttelse for nyklekket yngel, har en frisk grønnfarge, og produserer mye oksygen hvis de får nok lys.
== Systematikk ==
Oppdelingen av denne slekten i arter er ikke helt klarlagt. Over 30 arter har blitt beskrevet, men mange er sannsynligvis bare varianter av de bredere aksepterte artene. Ceratophyllaceae ble beskrevet av Gray og Ceratophyllales av Bischoff.
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Ceratophyllales». APWEbsite. Besøkt 30. desember 2019.
«Ceratophyllaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 30. desember 2019.
== Eksterne lenker ==
(en) hornbladslekta – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) hornbladslekta i Encyclopedia of Life
(en) hornbladslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) hornbladslekta hos Artsdatabanken
(sv) hornbladslekta hos Dyntaxa
(en) hornbladslekta hos Fossilworks
(en) hornbladslekta hos ITIS
(en) hornbladslekta hos NCBI
(en) hornbladslekta hos The International Plant Names Index
(en) hornbladslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Ceratophyllum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * C. australe | 5,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hortensiafamilien | 2023-02-04 | Hortensiafamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Kornellordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Hortensiafamilien (Hydrangeaceae) er en plantefamilie i ordenen Cornales. Den omfatter ca. 250 arter fordelt på 17 planteslekter. Den har to underfamilier – Hydrangeaceae sensu stricto, og Philadelphaceae som ikke lengre er en selvstendig familie.
Arten «Hortensia» (Hydrangea hortensis) er en vanlig potteplante.
| Hortensiafamilien (Hydrangeaceae) er en plantefamilie i ordenen Cornales. Den omfatter ca. 250 arter fordelt på 17 planteslekter. Den har to underfamilier – Hydrangeaceae sensu stricto, og Philadelphaceae som ikke lengre er en selvstendig familie.
Arten «Hortensia» (Hydrangea hortensis) er en vanlig potteplante.
== Underfamilier og slekter ==
Hydrangeaceae sensu stricto – 10 slekter, 115 arterBroussaisia
Cardiandra
Decumaria
Deinanthe
Dichroa
hortensia (Hydrangea)
Kirengeshoma
Pileostegia
Platycrater
SchizophragmaPhiladelphaceae – 7 slekter, 135 arterCarpenteria
stjernetopp (Deutzia)
Fendlera
Fendlerella
Jamesia
skjærsmin eller «falsk sjasmin» (Philadelphus)
Whipplea
== Eksterne lenker ==
(en) hortensiafamilien i Encyclopedia of Life
(en) hortensiafamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) hortensiafamilien hos Artsdatabanken
(sv) hortensiafamilien hos Dyntaxa
(en) hortensiafamilien hos Fossilworks
(en) hortensiafamilien hos ITIS
(en) hortensiafamilien hos NCBI
(en) hortensiafamilien hos The International Plant Names Index
(en) hortensiafamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Hydrangeaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Hydrangeaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Hydrangeaceae Arkivert 15. desember 2005 hos Wayback Machine. og Philadelphaceae – beskrivelse i: L. Watson & M.J. Dallwitz (1992 -): «The families of flowering plants». | Se tekstenm | 5,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Firbladfamilien | 2023-02-04 | Firbladfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Liliales'] | Firbladfamilien, eller også kalt trebladfamilien, (latin: Trilliaceae) var en plantefamilie i ordenen Dioscoreales, som i nordisk botanikk tidvis fortsatt regnes som selvstendig familie. Men etter nye genetiske undersøkelser er familiens slekter inklusive firbladslekten (Paris) blitt flyttet inn i giftliljefamilien.
Arten firblad (Paris quadrifolia) er vanlig på skyggefull skogsbunn i Norge.
| Firbladfamilien, eller også kalt trebladfamilien, (latin: Trilliaceae) var en plantefamilie i ordenen Dioscoreales, som i nordisk botanikk tidvis fortsatt regnes som selvstendig familie. Men etter nye genetiske undersøkelser er familiens slekter inklusive firbladslekten (Paris) blitt flyttet inn i giftliljefamilien.
Arten firblad (Paris quadrifolia) er vanlig på skyggefull skogsbunn i Norge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Firbladfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Firbladfamilien hos Dyntaxa
(en) Firbladfamilien hos Fossilworks
(en) Firbladfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Firbladfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Melanthiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Daiswa | 5,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taccaceae | 2023-02-04 | Taccaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dioscoreales'] | Taccaceae var en plantefamilie i ordenen Dioscoreales. Den omfattet 31 arter i én planteslekt, Tacca. Denne slekten har blitt flyttet til yamsrotfamilien, som også tilhører Dioscoreales.
| Taccaceae var en plantefamilie i ordenen Dioscoreales. Den omfattet 31 arter i én planteslekt, Tacca. Denne slekten har blitt flyttet til yamsrotfamilien, som også tilhører Dioscoreales.
== Eksterne lenker ==
(en) Taccaceae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Taccaceae hos Fossilworks
(en) Taccaceae hos ITIS
(en) Taccaceae hos NCBI
(en) Taccaceae hos The International Plant Names Index
(en) Taccaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Taccaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Taccaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Tacca | 5,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellflokkfamilien | 2023-02-04 | Fjellflokkfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjellflokkfamilien'] | Fjellflokkfamilien (Polemoniaceae) er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales). Den deles i tre underfamilier.
Bladene sitter spredt, motsatt eller kransstilt. De er finnete, koblete eller enkle. Blomstene er tvekjønnede, undersittende og oftest femtallige. Kronbladene er vokst sammen til et kronrør, og det er én griffel. Frukten er en kapsel, som regel med tre kammer.
Underfamilien Polemonioideae omfatter for det meste urter. Gruppa er hovedsakelig utbredt i ørkenområdene i vestlige Nord-Amerika, men noen arter finnes i tempererte strøk andre steder på den nordlige halvkule og i Sør-Amerika. Frøene er ofte klebrige når de er våte, noe som kan ha ført til at trekkfugler har bragt frø i Sør-Amerika.
Artene i underfamilien Cobaeoideae er for det meste lianer, men det er også noen små trær. Gruppa er utbredt i Mexico og Neotropis, altså Sør- og Mellom-Amerika. Den blir av og til regnet som en selvstendig familie, Cobaeaceae.
Den tredje underfamilien, Acanthogilioideae, omfatter bare én art, Acanthogilia gloriosa, som vokser i Baja California i Mexico.
I Norge er det tre viltvoksende arter: fjellflokk, polarflokk og lappflokk (alle i flokkslekta). Mange av artene dyrkes som hageplanter, blant annet klokkeranke (Cobaea scandens) og flere arter i slektene Phlox og Polemonium .
I Cronquist-systemet var fjellflokkfamilien plassert i ordenen Solanales, mens Takhtajan satte den alene i ordenen Polemoniales.
| Fjellflokkfamilien (Polemoniaceae) er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales). Den deles i tre underfamilier.
Bladene sitter spredt, motsatt eller kransstilt. De er finnete, koblete eller enkle. Blomstene er tvekjønnede, undersittende og oftest femtallige. Kronbladene er vokst sammen til et kronrør, og det er én griffel. Frukten er en kapsel, som regel med tre kammer.
Underfamilien Polemonioideae omfatter for det meste urter. Gruppa er hovedsakelig utbredt i ørkenområdene i vestlige Nord-Amerika, men noen arter finnes i tempererte strøk andre steder på den nordlige halvkule og i Sør-Amerika. Frøene er ofte klebrige når de er våte, noe som kan ha ført til at trekkfugler har bragt frø i Sør-Amerika.
Artene i underfamilien Cobaeoideae er for det meste lianer, men det er også noen små trær. Gruppa er utbredt i Mexico og Neotropis, altså Sør- og Mellom-Amerika. Den blir av og til regnet som en selvstendig familie, Cobaeaceae.
Den tredje underfamilien, Acanthogilioideae, omfatter bare én art, Acanthogilia gloriosa, som vokser i Baja California i Mexico.
I Norge er det tre viltvoksende arter: fjellflokk, polarflokk og lappflokk (alle i flokkslekta). Mange av artene dyrkes som hageplanter, blant annet klokkeranke (Cobaea scandens) og flere arter i slektene Phlox og Polemonium .
I Cronquist-systemet var fjellflokkfamilien plassert i ordenen Solanales, mens Takhtajan satte den alene i ordenen Polemoniales.
== Delgrupper ==
De 385 artene i familien fordeles på tre underfamilier og kanskje 19 slekter. Antall slekter i Polemonioideae varierer mellom 13 og 22 i ulike oversikter.
underfamilie Polemonioideae
Aliciella
Allophyllum
limfrøslekta (Collomia)
Eriastrum
giliaslekta (Gilia)
Giliastrum
Gymnosteris
Ipomopsis
Langloisia
nellikflokkslekta (Linanthus)
Loeselia
Navarretia
floksslekta (Phlox)
flokkslekta (Polemonium)
underfamilie Cobaeoideae
Bonplandia
Cantua
Cobaea
Huthia
underfamilie Acanthogilioideae
Acanthogilia
Acanthogilia gloriosa
== Litteratur ==
«Polemoniaceae». APWEbsite. Besøkt 18. april 2020.
«Cobaeaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 18. april 2020.
«Polemoniaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 18. april 2020.
«Polemoniaceae». Flora of China. Besøkt 18. april 2020.
Fjellflokkfamilien i Artsdatabanken. Besøkt 18. april 2020.
J.M. Porter og L.A. Johnson (2000). «A phylogenetic classification of Polemoniaceae». Aliso. 19 (1): 55–91. ISSN 2327-2929. doi:10.5642/aliso.20001901.06.
== Eksterne lenker ==
(en) Fjellflokkfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Fjellflokkfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Fjellflokkfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Fjellflokkfamilien hos Dyntaxa
(en) Fjellflokkfamilien hos Fossilworks
(en) Fjellflokkfamilien hos ITIS
(en) Fjellflokkfamilien hos NCBI
(en) Fjellflokkfamilien hos Panarctic Flora
(en) Fjellflokkfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Fjellflokkfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Polemoniaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | se egen seksjon | 5,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amarantfamilien | 2023-02-04 | Amarantfamilien | ['Kategori:Amarantfamilien', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Amarantfamilien (Amaranthaceae) er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales). Den tidligere meldefamilien (Chenopodiaceae) er nå inkludert i denne familien.
De er som regel urter, men det er også noen busker, små trær og lianer. Haloxylon ammodendron kan bli 12 m høy. Bladene sitter nesten alltid spredt, og akselblad forekommer ikke. Artene i den gamle meldefamilien er mer eller mindre sukkulente. Den gamle amarantfamilien har, ofte fargerike, blomster som sitter i tette hoder eller aks, mens meldefamilien har små, grønne blomster. Omtrent 500 arter i familien har C4-fotosyntese; det er omtrent en tredjedel av alle slike plantearter. Omtrent 510 arter, de fleste fra meldefamilien, er halofytter som trives i saltholdig jord på havstrender og i ørkener.
Amarantfamilien i snever betydning er vanligst i tropene, mens meldefamilien er vanligst i tørre strøk i tempererte og subtropiske områder. Meldefamilien er rikest utviklet i ørkenbeltet fra Sahara til Sentral-Asia, men det er også mange arter i Australia. Sukkulente arter fra meldefamilien utgjør en stor del av biomassen i ørkenene i Sentral-Asia.
Noen arter, som spinat og bete, brukes som grønnsaker. Det meste av sukkeret som spises i Europa kommer fra sukkerbete. Mange har spiselige frø, for eksempel meldestokk og quinoa. Enkelte arter, blant annet i slektene Amaranthus og Celosia, dyrkes som prydplanter, mens noen er plagsomme ugras.
| Amarantfamilien (Amaranthaceae) er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales). Den tidligere meldefamilien (Chenopodiaceae) er nå inkludert i denne familien.
De er som regel urter, men det er også noen busker, små trær og lianer. Haloxylon ammodendron kan bli 12 m høy. Bladene sitter nesten alltid spredt, og akselblad forekommer ikke. Artene i den gamle meldefamilien er mer eller mindre sukkulente. Den gamle amarantfamilien har, ofte fargerike, blomster som sitter i tette hoder eller aks, mens meldefamilien har små, grønne blomster. Omtrent 500 arter i familien har C4-fotosyntese; det er omtrent en tredjedel av alle slike plantearter. Omtrent 510 arter, de fleste fra meldefamilien, er halofytter som trives i saltholdig jord på havstrender og i ørkener.
Amarantfamilien i snever betydning er vanligst i tropene, mens meldefamilien er vanligst i tørre strøk i tempererte og subtropiske områder. Meldefamilien er rikest utviklet i ørkenbeltet fra Sahara til Sentral-Asia, men det er også mange arter i Australia. Sukkulente arter fra meldefamilien utgjør en stor del av biomassen i ørkenene i Sentral-Asia.
Noen arter, som spinat og bete, brukes som grønnsaker. Det meste av sukkeret som spises i Europa kommer fra sukkerbete. Mange har spiselige frø, for eksempel meldestokk og quinoa. Enkelte arter, blant annet i slektene Amaranthus og Celosia, dyrkes som prydplanter, mens noen er plagsomme ugras.
== Systematikk ==
I eldre systematikk, som Cronquist-systemet, var amarantfamilien og meldefamilien to adskilte familier. Fylogenetiske studier viste at gruppen som nå kalles Polycnemoideae er søstergruppen til både resten av meldefamilien og amarantfamilien. For å få en naturlig gruppe måtte familiene slås sammen. Amaranthaceae er det eldste navnet og har prioritet. Dette er gjennomført i APG II- og APG III-systemene.
Den utvidede amarantfamilien omfatter ca. 2500 arter fordelt på ca. 180 slekter. Det er ikke enighet om antall underfamilier, men tabellen nedenfor viser et forslag fra Müller og Borsch (2005). Amaranthoideae og Gomphrenoideae tilsvarer den gamle amarantfamilien, mens de andre åtte omfatter arter fra meldefamilien.
== Kilder ==
«Amaranthaceae». APWEbsite. Besøkt 10. februar 2016.
K. Müller og T. Borsch (2005). «Phylogenetics of Amaranthaceae using matK/trnK sequence data: evidence from parsimony, likelihood and Bayesian approaches». Annals of the Missouri Botanical Garden. 92 (1): 66–102. ISSN 0026-6493. JSTOR 3298649.
I. Sánchez del-Pino, T. Borsch og T.J. Motle (2009). «trnL-F and rpl16 sequence data and dense taxon sampling reveal monophyly of unilocular anthered Gomphrenoideae (Amaranthaceae) and an improved picture of their internal relationships». Systematic Botany. 34 (1): 57–67. ISSN 1548-2324. doi:10.1600/036364409787602401.
== Eksterne lenker ==
(en) Amarantfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Amarantfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Amarantfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amarantfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Amarantfamilien hos Dyntaxa
(en) Amarantfamilien hos Fossilworks
(en) Amarantfamilien hos ITIS
(en) Amarantfamilien hos NCBI
(en) Amarantfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Amarantfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Amaranthaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Amaranthoideae | 5,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_konged%C3%B8mmer | 2023-02-04 | Liste over kongedømmer | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Monarki'] | Et kongedømme er et monarki som i henhold til forfatningen regjeres av en konge eller dronning.
| Et kongedømme er et monarki som i henhold til forfatningen regjeres av en konge eller dronning.
== I dag er følgende stater kongedømmer ==
=== Afrika ===
Lesotho
Marokko
Eswatini
=== Amerika ===
Antigua og Barbuda, deler monark med andre samvelderiker
Bahamas, deler monark med andre samvelderiker
Belize, deler monark med andre samvelderiker
Canada, deler monark med andre samvelderiker
Grenada, deler monark med andre samvelderiker
Jamaica, deler monark med andre samvelderiker
Saint Kitts og Nevis, deler monark med andre samvelderiker
Saint Lucia, deler monark med andre samvelderiker
Saint Vincent og Grenadinene, deler monark med andre samvelderiker
=== Asia ===
Bahrain
Bhutan
Jordan
Kambodsja
Malaysia
Saudi-Arabia
Thailand
=== Europa ===
Belgia
Danmark
Nederland
Norge
Spania
Storbritannia, deler monark med andre samvelderiker
Sverige
=== Oseania ===
Tonga
Australia, deler monark med andre samvelderiker
New Zealand, deler monark med andre samvelderiker
Papua Ny-Guinea, deler monark med andre samvelderiker
Salomonøyene, deler monark med andre samvelderiker
Tuvalu, deler monark med andre samvelderiker
== Se også ==
Monarki | __NOTOC__ | 5,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellprydfamilien | 2023-02-04 | Fjellprydfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Lyngordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Fjellprydfamilien (Diapensiaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter 20 arter fordelt på 6 planteslekter. Fjellpryd (Diapensia lapponica) er vanlig i fjellet på tørre og skrinne rabber, men mangler i de sørligste fjellområdene.
| Fjellprydfamilien (Diapensiaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter 20 arter fordelt på 6 planteslekter. Fjellpryd (Diapensia lapponica) er vanlig i fjellet på tørre og skrinne rabber, men mangler i de sørligste fjellområdene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fjellprydfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Fjellprydfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Fjellprydfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Fjellprydfamilien hos Dyntaxa
(en) Fjellprydfamilien hos Fossilworks
(en) Fjellprydfamilien hos ITIS
(en) Fjellprydfamilien hos NCBI
(en) Fjellprydfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Fjellprydfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Diapensiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Diapensiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Berneuxia | 5,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sapodillefamilien | 2023-02-04 | Sapodillefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sapodillefamilien'] | Sapodillefamilien (Sapotaceae) er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales).
Artene er busker og trær, som regel med melkesaft. Bladene sitter som regel spredt og er læraktige og helrandede. Blomstene er tvekjønnede eller enkjønnede, og sitter som regel flere sammen i bladhjørnene. Begeret kan være 1 krans med 4–6 begerblad, eller 2 kranser med 2–4 begerblad hver. Krona har opptil dobbelt så mange fliker som antall begerblad. Pollenbærerne er like mange som og sitter motsatt av kronflikene i 2–3 kranser. Fruktknuten er oversittende og har 4–5 kammer med 1 frøemne i hver. Frukten er et bær eller en steinfrukt. Frøene er store og brune.
Sapodillefamilien har en pantropisk utbredelse og omfatter omtrent 1100 arter. Artsrikdommen er spesielt stor i regnskogen i Amazonas. Her er det på ett hektar funnet 44 trær som tilhører 23 ulike arter. Noen arter finnes i subtropisk klima, for eksempel Sideroxylon i USA og på Kanariøyene og Madeira.
Fossilt pollen viser sapodillefamilien hadde stort mangfold i Europa i eocen for 55,8–41,2 millioner år siden med representanter for alle tre underfamilier. Familien vokste i Europa fram til pliocen, men den forsvant helt da klimaet ble kaldere, og istidene begynte.Mange av artene har spiselige frukter som lokalt er viktige, for eksempel flere typer sapote i Mexico og Mellom-Amerika. Sapodilletreet (Manilkara zapota) gir frukten sapodilleeple og melkesaft, chicle, som brukes til produksjon av tyggegummi. Mirakelbær (Synsepalum dulcificum) forvandler sur smak til søtt, og brukes i noen grad som krydder. Frøene til argantre (Argania spinosa) i Marokko brukes til å produserere arganolje, og sheasmør lages av frøene til smørtreet (Vitellaria paradoxa). Guttaperka fremstilles av melkesaften til flere arter i Sørøst-Asia.
| Sapodillefamilien (Sapotaceae) er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales).
Artene er busker og trær, som regel med melkesaft. Bladene sitter som regel spredt og er læraktige og helrandede. Blomstene er tvekjønnede eller enkjønnede, og sitter som regel flere sammen i bladhjørnene. Begeret kan være 1 krans med 4–6 begerblad, eller 2 kranser med 2–4 begerblad hver. Krona har opptil dobbelt så mange fliker som antall begerblad. Pollenbærerne er like mange som og sitter motsatt av kronflikene i 2–3 kranser. Fruktknuten er oversittende og har 4–5 kammer med 1 frøemne i hver. Frukten er et bær eller en steinfrukt. Frøene er store og brune.
Sapodillefamilien har en pantropisk utbredelse og omfatter omtrent 1100 arter. Artsrikdommen er spesielt stor i regnskogen i Amazonas. Her er det på ett hektar funnet 44 trær som tilhører 23 ulike arter. Noen arter finnes i subtropisk klima, for eksempel Sideroxylon i USA og på Kanariøyene og Madeira.
Fossilt pollen viser sapodillefamilien hadde stort mangfold i Europa i eocen for 55,8–41,2 millioner år siden med representanter for alle tre underfamilier. Familien vokste i Europa fram til pliocen, men den forsvant helt da klimaet ble kaldere, og istidene begynte.Mange av artene har spiselige frukter som lokalt er viktige, for eksempel flere typer sapote i Mexico og Mellom-Amerika. Sapodilletreet (Manilkara zapota) gir frukten sapodilleeple og melkesaft, chicle, som brukes til produksjon av tyggegummi. Mirakelbær (Synsepalum dulcificum) forvandler sur smak til søtt, og brukes i noen grad som krydder. Frøene til argantre (Argania spinosa) i Marokko brukes til å produserere arganolje, og sheasmør lages av frøene til smørtreet (Vitellaria paradoxa). Guttaperka fremstilles av melkesaften til flere arter i Sørøst-Asia.
== Delgrupper ==
Familien omfatter 1100–1275 arter fordelt på 3 underfamilier og 53 slekter. Kun et utvalg av slektene og artene er nevnt nedenfor.
underfamilie Sarcospermatoideae – 2 slekter
Eberhardtia – 3 arter i Sør-Kina, Laos og Vietnam
Sarcosperma – 11 arter i Sør-Kina og Sørøst-Asia
underfamilie Sapotoideae
stamme Glueminae – 2 slekter i tropisk Afrika
stamme Mimusopeae – 14 slekter
Manilkara – 80 arter, pantropisk
sapodilletre (Manilkara zapota)
Mimusops – 50 arter, palaeotropisk
Mimusops elengi
Vitellaria – 1 art, tropisk Afrika
smørtre (Vitellaria paradoxa)
stamme Isonandreae – 7 slekter
Madhuca – 110 arter i tropisk Asia og Australia
Madhuca longifolia
Palaquium – 120 arter i tropisk Asia, Australia og på stillehavsøyene
stamme Sideroxyleae – 1 slekt
Sideroxylon – 75 arter, pantropisk
Sideroxylon canariense
Sideroxylon marginatum
Sideroxylon mirmulans
argantre (Sideroxylon spinosum) – ofte regnet til en egen slekt, Argania
stamme Tseboneae – 3 slekter på Madagaskar
underfamilie Chrysophylloideae
stamme Chrysophylleae – 17 slekter
Chrysophyllum – 80 arter, pantropisk
stjerneeple (Chrysophyllum cainito)
Chrysophyllum oliviforme
Micropholis – 38 arter fra sørlige Mexico til tropisk Sør-Amerika
Pouteria – kanskje 235 arter, pantropisk
gulsapote (Pouteria caimito)
amarillosapote (Pouteria campechiana)
lúcuma (Pouteria lucuma)
storsapote (Pouteria sapota)
Pycnandra – 66 arter på Ny-Caledonia
Synsepalum – 36 arter i tropisk Afrika
mirakelbær (Synsepalum dulcificum)
stamme Omphalocarpeae – 4 slekter, palaeotropisk
incertae sedis – 3 slekter
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Sapotaceae». APWEbsite. Besøkt 1. mai 2020.
«Sapotaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 1. mai 2020.
«Sapotaceae». Flora of China. Besøkt 1. mai 2020.
M.H.Terra-Araujo m.fl. (2015). «Species tree phylogeny and biogeography of the Neotropical genus Pradosia (Sapotaceae, Chrysophylloideae)». Molecular Phylogenetics and Evolution. 87: 1–13. ISSN 1055-7903. doi:10.1016/j.ympev.2015.03.007.
== Eksterne lenker ==
(en) sapodillefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) sapodillefamilien i Encyclopedia of Life
(en) sapodillefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) sapodillefamilien hos Artsdatabanken
(en) sapodillefamilien hos Fossilworks
(en) sapodillefamilien hos ITIS
(en) sapodillefamilien hos NCBI
(en) sapodillefamilien hos The International Plant Names Index
(en) sapodillefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Sapotaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sapotaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | se egen seksjon | 5,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cobaeoideae | 2023-02-04 | Cobaeoideae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjellflokkfamilien'] | Cobaeoideae er en underfamilie i fjellflokkfamilien.
Artene er lianer, små trær, busker eller en sjelden gang urter. Krona er klokke- til rør- eller valseformet. Frøene har nesten alltid vinger. Gruppa omfatter 34 arter i 4 slekter og er utbredt i tropiske og subtropiske områder i Mexico og Mellom- og Sør-Amerika.
Underfamiien ble av og til betraktet som en egen familie, Cobaeaceae. Acanthogilia fra Baja California i Mexico er nå flyttet ut i en egen underfamilie, og Loeselia er flyttet til underfamilien Polemonioideae.
Den mest kjente arten i gruppa er klokkeranke (Cobaea scandens) som dyrkes som prydplante.
| Cobaeoideae er en underfamilie i fjellflokkfamilien.
Artene er lianer, små trær, busker eller en sjelden gang urter. Krona er klokke- til rør- eller valseformet. Frøene har nesten alltid vinger. Gruppa omfatter 34 arter i 4 slekter og er utbredt i tropiske og subtropiske områder i Mexico og Mellom- og Sør-Amerika.
Underfamiien ble av og til betraktet som en egen familie, Cobaeaceae. Acanthogilia fra Baja California i Mexico er nå flyttet ut i en egen underfamilie, og Loeselia er flyttet til underfamilien Polemonioideae.
Den mest kjente arten i gruppa er klokkeranke (Cobaea scandens) som dyrkes som prydplante.
== Litteratur ==
«Polemoniaceae». APWEbsite. Besøkt 19. april 2020.
J.M. Porter og L.A. Johnson (2000). «A phylogenetic classification of Polemoniaceae». Aliso. 19 (1): 55–91. ISSN 2327-2929. doi:10.5642/aliso.20001901.06.
«Cobaeaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 19. april 2020. (bare Cobaea)
== Eksterne lenker ==
(en) Cobaeoideae hos The International Plant Names Index
(en) Kategori:Cobaeoideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cobaeoideae – detaljert informasjon på Wikispecies
Cobaeoideae – crescentbloom.com | * Bonplandia | 5,533 |
null | 2023-02-04 | Styraksfamilien | null | null | null | * Alniphyllum | 5,534 |
null | 2023-02-04 | Porsfamilien | null | null | null | * Canacomyrica | 5,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A6rerotfamilien | 2023-02-04 | Blærerotfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Leppeblomstordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Blærerotfamilien er en familie med fire planteslekter, som plasseres i ordenen Lamiales.
Familien har flere arter med klebrige blad og fanger mindre dyr (insekter), som den tar til seg, som et viktig næringstilskudd. Planter med denne egenskapen kalles kjøttetende planter.
| Blærerotfamilien er en familie med fire planteslekter, som plasseres i ordenen Lamiales.
Familien har flere arter med klebrige blad og fanger mindre dyr (insekter), som den tar til seg, som et viktig næringstilskudd. Planter med denne egenskapen kalles kjøttetende planter.
== Bruk ==
Tettegras (Pinguicula vulgaris) har vært antatt å kunne brukes til syrning av melk, men dette er omdiskutert (se tettemelk).
== Eksterne lenker ==
(en) Blærerotfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Blærerotfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Blærerotfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Blærerotfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Blærerotfamilien hos Dyntaxa
(en) Blærerotfamilien hos Fossilworks
(en) Blærerotfamilien hos ITIS
(en) Blærerotfamilien hos NCBI
(en) Blærerotfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Blærerotfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Lentibulariaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * blærerotslekta | 5,536 |
null | 2023-02-04 | Eugène Delacroix | null | null | null | Ferdinand Victor Eugène Delacroix (født 26. april 1798 i Saint-Maurice-en-Chalencon i Frankrike, død 13. | 5,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cimeti%C3%A8re_du_P%C3%A8re_Lachaise | 2023-02-04 | Cimetière du Père Lachaise | ['Kategori:20. arrondissement i Paris', 'Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gravlunder i Paris', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | For metrostasjonen med samme navn: Père Lachaise (Paris Metro)
Cimetière du Père Lachaise (offisielt: Cimetière de l'Est, «Østre gravlund») er den største kirkegården i Paris. Den er en av verdens mest besøkte kirkegårder og har utviklet seg til en av Paris' mest populære turistattraksjoner.
| For metrostasjonen med samme navn: Père Lachaise (Paris Metro)
Cimetière du Père Lachaise (offisielt: Cimetière de l'Est, «Østre gravlund») er den største kirkegården i Paris. Den er en av verdens mest besøkte kirkegårder og har utviklet seg til en av Paris' mest populære turistattraksjoner.
== Historikk ==
Kirkegården har navn etter Ludvig XIVs skriftefar, jesuittpater François de la Chaise (1624–1709), som bodde i et hus omtrent der dagens gravkapell ligger. Da det ble kjøpt av byen i 1804 var området 48 hektar stort, men senere utvidet.
Selve kirkegården ble etablert av Napoléon Bonaparte. Av helsegrunner var kirkegårder fra 1786 ikke lenger tillatt inne i byen, og med årene ble det opprettet flere kirkegårder utenfor bygrensene.
Da kirkegården ble tatt i bruk syntes Paris' innbyggere at den lå alt for langt unna, og få begravelser fant sted der. Kirkegårdens forvaltere gjennomførte derfor en storstilt reklamekampanje og overførte kistene med La Fontaine og Molière til Père Lachaise under mye ståhei. Noen år senere ble også Peter Abelard og Héloïse flyttet til kirkegården på samme måte.
Kort tid etter var over 33 000 begravd på kirkegården. I dag er tallet over 1000 000, og mange flere i columbariet, der restene etter de kremerte oppbevares.
== Graver på Père Lachaise ==
Mange kjente personer ligger begravet på kirkegården, blant andre:
Peter Abelard (fransk tidligskolastiker) og hans elev og hustru Heloise
Guillaume Apollinaire, fransk forfatter og kunstkritiker
Honoré de Balzac, fransk forfatter
Georges Bizet, fransk komponist
Pierre Bourdieu, Fransk sosiolog
Jean de Brunhoff, fransk forfatter og illustratør
Ludwig Börne, tysk journalist og opposisjonell
Jean-François Champollion, fransk egyptolog
Ernest Chausson, fransk komponist
Frédéric Chopin, polsk-fransk komponist
Eugène Delacroix, fransk maler
Paul Dukas, fransk komponist
Franz Joseph Gall, tysk fysiolog
François Joseph Lefebvre, marskalk av Frankrike
Georges Haussmann, fransk byplanlegger
Marcellin Marbot, fransk general
Molière, fransk forfatter
Yves Montand, fransk skuespiller og sanger
Jim Morrison, amerikansk musiker
Antoine Parmentier, fransk agronom, næringsmiddelforsker og hygieniker
Georges Perec, fransk forfatter
Édith Piaf, fransk sanger
Marcel Proust, fransk forfatter
Gioacchino Rossini, italiensk komponist
Julija Pavlovna Samojlova, russisk grevinne
Simone Signoret, fransk skuespiller og forfatter
Stephan Sinding, dansk-norsk billedhugger
Alexandru Vona, rumensk forfatter
Oscar Wilde, irsk forfatter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Père-Lachaise Cemetery – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cimetière du Père-Lachaise – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Movie tour about Père-Lachaise in English | Cimetière du Père Lachaise (offisielt: Cimetière de l'Est, «Østre gravlund») er den største kirkegården i Paris. Den er en av verdens mest besøkte kirkegårder og har utviklet seg til en av Paris' mest populære turistattraksjoner. | 5,538 |
null | 2023-02-04 | Scherzo | null | null | null | En scherzo er et musikkstykke med livlig karakter. Ordet scherzo er italiensk og betyr spøk. | 5,539 |
null | 2023-02-04 | Sigmund Freud | null | null | null | Sigmund Schlomo Freud (født 6. mai 1856 i Freiberg i Mähren i Østerrike-Ungarn – nå Příbor i Tsjekkia, død 23. | 5,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rekviem | 2023-02-04 | Rekviem | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikalske former'] | Et rekviem (riksmålsform: requiem, fra latin) er i musikken en komposisjon, vanligvis for soli, kor og orkester, med tekster, oftest på latin, fra den romersk-katolske rekviemmessen. Messen er en sjelemesse, eller messe for de døde (dødsmesse). Begrepet stammer fra det første ordet i messeteksten (requiem, norsk ro eller hvile).
Mange kjente komponister har skrevet rekviem, og både besetning og tekstutvalg kan variere mye. Det er også skrevet rekviem med ikke-liturgiske tekster.
| Et rekviem (riksmålsform: requiem, fra latin) er i musikken en komposisjon, vanligvis for soli, kor og orkester, med tekster, oftest på latin, fra den romersk-katolske rekviemmessen. Messen er en sjelemesse, eller messe for de døde (dødsmesse). Begrepet stammer fra det første ordet i messeteksten (requiem, norsk ro eller hvile).
Mange kjente komponister har skrevet rekviem, og både besetning og tekstutvalg kan variere mye. Det er også skrevet rekviem med ikke-liturgiske tekster.
== Noen kjente rekviemkomposisjoner ==
=== Liturgisk ===
Hector Berlioz: Requiem (Grande messe des morts), opus 5
Luigi Cherubini: Requiem i c-moll
Maurice Duruflé: Requiem, opus 9
Antonín Dvořák: Requiem, opus 89
Gabriel Fauré: Requiem i d-moll, opus 48
Andrew Lloyd Webber Requiem
Wolfgang Amadeus Mozart: Requiem i d-moll, K.626
Giuseppe Verdi: Messa da Requiem
=== Ikke-liturgisk ===
Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem, opus 45
Benjamin Britten: War Requiem, opus 66
Kurt Weill: Das Berliner Requiem
=== Norske ===
Sigurd Islandsmoen: Requiem, opus 42
Ståle Kleiberg: Requiem – for victims of Nazi persecution
Iver Kleive: Rekviem
Kjell Mørk Karlsen: Requiem, op. 32
Knut Nystedt: Pia Memoria, Requiem for 9 messingblåsere, op 65
Kaizers Orchestra: Drøm Hardt (Requiem pt. 1)
Henning Sommerro: Partisan-Requiem
Kim André Arnesen: Requiem
== Referanser == | Et rekviem (riksmålsform: requiem, fra latin) er i musikken en komposisjon, vanligvis for soli, kor og orkester, med tekster, oftest på latin, fra den romersk-katolske rekviemmessen. Messen er en sjelemesse, eller messe for de døde (dødsmesse). | 5,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Gi%C3%A6ver | 2023-02-04 | Ivar Giæver | ['Kategori:Alumni fra NTH', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskere fra USA', 'Kategori:Gunnerusmedaljen', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av United States National Academy of Sciences', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Norske forskere', 'Kategori:Norske fysikkprofessorer', 'Kategori:Norske nobelprisvinnere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra Gjøvik kommune', 'Kategori:Personer fra USA født i Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æresdoktorer ved NTNU', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Æresmedlemmer av Norges Tekniske Vitenskapsakademi'] | Ivar Giæver (Giaever; født 5. april 1929 i Bergen) er en norsk fysiker som mottok nobelprisen i fysikk i 1973. Han vokste opp i Norge og flyttet til USA i 1958 og ble amerikansk statsborger. Han er æresdoktor ved NTNU og medlem av Klimarealistenes vitenskapelige råd.
| Ivar Giæver (Giaever; født 5. april 1929 i Bergen) er en norsk fysiker som mottok nobelprisen i fysikk i 1973. Han vokste opp i Norge og flyttet til USA i 1958 og ble amerikansk statsborger. Han er æresdoktor ved NTNU og medlem av Klimarealistenes vitenskapelige råd.
== Oppvekst ==
Han ble født i Bergen som det andre av tre barn, men vokste opp på Gjøvik der hans far, John A. Giæver, var apoteker. Hans far hadde alltid hatt en svakhet for Hamar, og i 1944, etter å ha gått to år på middelskolen i Østre Toten, reiste han som 15-åring til byen. Han måtte dog reise tilbake til Toten og fullføre middelskolen der, siden lærerne ble arrestert av tyskerne og skolen ble stengt. Høsten 1945 dro han igjen til Hamar, og fullførte reallinjen på Hamar katedralskole i 1947.
== Karriere ==
Etter fullført reallinje jobbet han i et år på Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Giæver tok så utdannelse som maskiningeniør ved NTH (nå: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) i Trondheim i 1952. Samme året som han gikk ut fra NTH, giftet han seg med Inger Skramstad (de har fire barn). Etter å ha fullført førstegangstjenesten som korporal i 1953, jobbet han i ett år som patentinspektør for den norske staten.
Han emigrerte til Canada i 1954, og ble etter kort tid ansatt som assistent for en arkitekt tilknyttet det avanserte ingeniørprogrammet ved den kanadiske avdelingen av General Electric. I 1956 dro han til USA for videre opplæring i selskapet, der han fullførte General Electrics ingeniørkurs A, B og C. I 1958 tilsluttet han seg General Electrics forsknings- og utviklingssenter, og samme år begynte han å studere fysikk ved Rensselaer Polytechnic Institute, USA. I 1964 fikk han sin doktorgrad i fysikk, og samme året ble han amerikansk statsborger (var norsk borger da han mottok nobelprisen ifølge Adresseavisen og Morgenbladet). Han ble også professor ved Rensselaer da han til slutt forlot General Electric i 1988.
== Forskning ==
I begynnelsen av perioden i general Electric fokuserte Giæver på elektron-tunnelering gjennom tynne isolerende filmer mellom metall som fungerte normalt og som superledere. Det var hans arbeid med dette i 1960 som senere ga han nobelprisen. Giæver oppdaget at det var et energigap i superledere, en av de viktigste spådommene i BCS-teorien om superledningsevne, som ble utviklet i noen år tidligere.
I 1965 fikk han Oliver E. Buckley-prisen av American Physical Society for banebrytende arbeid med å kombinere tunnelering og superledere. I 1969 fikk han et Guggenheim fellowship, og studerte så biofysikk i et år i Cambridge i England, der han så på hvordan proteinmolekyler oppfører seg på faste overflater. I 1973 ble han valgt som Coolidge fellow ved General Electric for dette arbeidet, og det var samme året som han fikk nobelprisen i fysikk, sammen med Leo Esaki og Brian Josephson, for sitt tidligere arbeid med elektron-tunnelering. I 1974 ble han tildelt Zworkin-prisen av National Academy of Engineering.
Giæver er i dag pensjonist. Han har også jobbet på Rensselaer og er også utnevnt som professor ved Universitetet i Oslo, sponset av Statoil, der han en periode gjesteforeleste hver sommer. Noe av det siste han forsket på, var bevegelsene til pattedyrceller i vevkultur, ved å gro både normale celler og kreftceller på små elektroder. Han er medlem av Institute of Electrical and Electronics Engineers, Biophysical Society, og han er fellow av American Physical Society.
== Klimaskepsis ==
Giæver er fellow ved The Heartland Institute, en tankesmie som blant annet stiller seg tvilende til påstandene om at menneskelige CO2 utslipp forårsaker dramatiske klimaendringer.
Heartland Institute har mottatt betydelig pengestøtte fra blant annet verdens største oljeselskap, ExxonMobil.Giæver er ekspert ved instituttets «Center on Climate and Environmental Policy».Heartland Institute er forøvrig mest kjent for deres lange kampanje, støttet av tobakksindustrien, med hensikt å vise at røyking ikke er skadelig, med mange bidrag fra Ivar Giæver. Giæver er medlem av Klimarealistenes vitenskapelige råd. Klimarealistene mener at klimaendringene i hovedsak skyldes naturlige variasjoner, og at det følgelig er nytteløst å iverksette tiltak mot global oppvarming.
== Utmerkelser ==
I 1985 ble Giæver gjort til æresdoktor ved Norges tekniske høgskole, (senere integrert i NTNU)
Han ble i 2010 tildelt Gunnerusmedaljen.
== Vitenskapelige utgivelser ==
Giaever, Ivar (1960). «Energy Gap in Superconductors Measured by Electron Tunneling». Physical Review Letters. 5 (4): 147. doi:10.1103/PhysRevLett.5.147.
Giaever, Ivar (1960). «Electron Tunneling Between Two Superconductors». Physical Review Letters. 5 (10): 464. doi:10.1103/PhysRevLett.5.464.
Giaever, Ivar (1974). «Electron tunneling and superconductivity». Reviews of Modern Physics. 46 (2): 245. doi:10.1103/RevModPhys.46.245.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hamar Katedralskole - en skole i tiden 1153-2003. Hamar: Hamar historielag. 2003. s. forord. ISBN 82-91326-15-0. «Ivar Giaever, The Nobel Prize in Physics 1973, Biography». The Nobel Foundation. 1973. Arkivert fra originalen 27. juni 2011. Besøkt 23. juni 2007.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ivar Giæver – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ivar Giæver på Internet Movie Database
(en) Ivar Giaevers hjemmeside
(en) Nobelprisen i fysikk 1973 hos Nobelprize.org
(en) Ivar Giæver hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1973
(en) Video av intervju med Ivar Giaever fra 2004
(en) Biografi og bibliografiske ressurser, fra Office of Scientific and Technical Information, United States Department of Energy | |fødselsdato = | 5,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Sand | 2023-02-04 | George Sand | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 8. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1876', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 1. juli', 'Kategori:Fødsler i 1804', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Amandine-Aurore-Lucile Dupin, baronesse Dudevant, (født 1. juli 1804, død 8. juni 1876) var en fransk forfatter som skrev romaner og memoarer under pseudonymet George Sand. Hun er også kjent for sin meget offentlige romantiske affærer med en rekke berømtheter, blant andre Frédéric Chopin og Alfred de Musset. Hun var en av de tidlige feministene
| Amandine-Aurore-Lucile Dupin, baronesse Dudevant, (født 1. juli 1804, død 8. juni 1876) var en fransk forfatter som skrev romaner og memoarer under pseudonymet George Sand. Hun er også kjent for sin meget offentlige romantiske affærer med en rekke berømtheter, blant andre Frédéric Chopin og Alfred de Musset. Hun var en av de tidlige feministene
== Liv og virke ==
Sand var datter av Sophie-Victoire-Antoinette Delaborde og Maurice Dupin, en høytstående militær. På farssiden var hun tippoldebarnet til kong August II av Polen og beslektet med Ludvig XVI av Frankrike. Hun ble født i Paris, men vokste opp hos sin bestemor Aurore de Saxe. Bestemoren bodde på eiendommen sin Nohant, som ligger i Berry-regionen. I 1822 giftet hun seg med baron Casimir Dudevant (1795–1871) og de fikk to barn: Maurice (født 1823) og Solange (født 1828). I 1835 ble ekteparet offisielt skilt, men George hadde i praksis levd separert fra mannen siden 1831.
=== Paris ===
Sand forlot sin mann og Nohant for å ta med seg sitt yngste barn, datteren Solange, til Paris. Der begynte hun å skrive. Hennes første roman, Indiana, hadde hun allerede fullført på Nohant. Det var også på denne tiden hun begynte å kle seg som en mann. Hun fant ut at det både var mer økonomisk og mer praktisk å kjøpe herreklær.Mens hun var bosatt i Paris rammet pesten byen og da særlig de fattige strøkene. Alle i Georges omgangskrets overlevde, selv om de ikke tok noen forholdsregler.
=== Pseudonymet George Sand ===
Hennes første novelle, «Rose Et Blanche» (1831), ble skrevet i samarbeid med forfatteren og bibliotekaren Jules Sandeau, som også var inspirasjonen til Sand-navnet. Da George senere skrev en ny bok, ville ikke Jules Sandeau gi den ut under sitt navn, fordi han ikke hadde hatt noe med den å gjøre. Sand-navnet derimot, hadde blitt populært. Hun beholdt etternavnet og fikk sitt eget fornavn, George, som hun valgte ettersom det på gresk betyr «bonde» og dette minnet henne om bøndene fra Berrichon, der hun kom fra. George Sand ble markedsført som en bror, fetter eller fjernere slektning av Jules Sandeau.
=== Forhold ===
Hun hadde forhold til Alfred de Musset (sommeren 1833–mars 1834) og Frédéric Chopin (1838–1847). Hun forlot Chopin kort tid før han døde av tuberkulose.
Sand hadde et tett vennskap til skuespillerinnen Marie Dorval og det gikk rykter om at de hadde et lesbisk forhold. Sand ble advart mot Dorvals dårlige innflytelse og rykte og Dorval ble tilsvarende advart mot Sand.
=== Vinter på Mallorca ===
Sammen med Chopin reiste hun til Mallorca, der hun skrev boken En vinter på Mallorca og Chopin komponerte Regndråpspreludiet. Opprinnelig skulle hun reise med sine to barn fordi sønnen, Maurice, hadde revmatisme og ikke tålte de harde vintrene i Paris, men Chopin overbeviste henne om at klimaet ville gjøre godt for hans dårlige helse og at han burde dra istedenfor Maurice. Chopins egen helse ble derimot stadig dårligere og Sand forteller i sine memoarer om episoder der hun kom hjem og fant ham ved pianoet, klokken ti om morgenen, med bustete hår mens han stirret tomt fremfor seg og påsto at han så spøkelser.Sand døde i 1876, 72 år gammel. Hun er begravet på den lille kirkegården ved Nohant.
== Bibliografi (utvalg) ==
=== Romaner ===
Rose et Blanche (sammen med Jules Sandeau, 1831)
Indiana (1832)
Valentine (1832)
La Marquise (1832)
Lélia (1833)
Lavinia (1833)
Métella (1833)
Leone Leoni (1834)
Jacques (1834)
Le Secrétaire intime
André (1835)
Mattéa (1835)
Simon (1836)
Mauprat (1837), norsk oversettelse 1856
Les maîtres mosaïstes (1837)
La dernière Aldini (1838)
L'Uscoque (1838)
Spiridion (1839)
Gabriel (1840)
Pauline (1840)
Le compagnon du tour de France (1841)
Horace (1842), norsk oversettelse 1845
Consuelo (1842–1843)
La comtesse de Rudolstadt (1843)
Jean Zizka (1843)
Jeanne (1844)
Le Meunier d'Angibault (1845)
La Mare au Diable (1846)
Les Noces de campagne (1846)
Teverino (1846)
Isidora (1846)
Le péché de Monsieur Antoine (1847)
Lucrézia Floriani (1847)
Le Piccinino (1847)
La petite Fadette (1849)
François le Champi (1850)
Le Château des Désertes (1851)
Les Maîtres sonneurs (1853)
Les Beaux Messiuers de Bois-Doré (1858)
Elle et Lui (1859), norsk oversettelse 1916
L'Homme de neige (1859)
Jean de la Roche (1860)
La Ville Noire (1861)
Le marquis de Villemer (1861)
Mademoiselle La Quintinie (1863)
Antonia (1863)
La Confession d'une jeune fille (1865)
Le Dernier Amour (1867)
=== Skuespill ===
Les sept cordes de la lyre (1840)
Cosima, ou la haine dans l'amour (1840)
Le Roi attend (1848)
François le Champi (1849)
Le mariage de Victorine (1851)
Claudie (1851)
Molière (1851)
Les Vacances de Pandolphe (1852)
Le Démon du foyer (1852)
Le Pressoir (1853)
Mauprat (1853)
La Fauvette du docteur (1853)
Flaminio (1854)
Maître Favilla (1855)
Lucie (1856)
Françoise (1856)
Marguerite de Sainte-Gemme (1859)
Le Pavé (1862)
Le Marquis de Villemer (1864)
Les Don juan de village (1866)
Le Lis du Japon (1866)
Cadio (1868)
L’Autre (1870)
=== Selvbiografi ===
Histoire de ma vie (1855)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Maurois, André (1955): George Sand (2 bd.) Oslo: Gyldendal
Bédé, Jean-Albert (1986): «Sand, George» i: Encyclopedia Americana 24, s. 218–219.
Szulc, Tad (1998): Chopin in Paris: the Life and Times of the Romantic Composer, New York: Scribner, ISBN 0-684-82458-2.
Doumic, René (1910): George Sand, some aspects of her life and writings, Fiction.eserver.org eller i ulike formater fra Prosjekt Gutenberg
== Eksterne lenker ==
(en) George Sand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) George Sand – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) George Sand på Internet Movie Database
(en) George Sand hos The Movie Database
(en) George Sand på Discogs
(en) George Sand på MusicBrainz
(en) George Sand på Songkick
(de) Verk av og om George Sand i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om George Sand i Deutsche Digitale Bibliothek
(de) Susanne Gretter: George Sand, fembio.org, Frauen-Biographieforschung (med litteraturangivelser og sitater).
(fr) Les amis de George Sand, amisdegeorgesand.info
(da) Dansk elektronisk tidsskrift George Sand, george-sand.dk | Amandine-Aurore-Lucile Dupin, baronesse Dudevant, (født 1. juli 1804, død 8. | 5,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_russiske_keiserd%C3%B8mmet | 2023-02-04 | Det russiske keiserdømmet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det russiske keiserdømmet', 'Kategori:Imperialisme', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1721', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1917'] | Det russiske keiserdømmet, eller Det russiske imperiet (russisk: Российская Империя, Rossijskaya Imperija) var en statsdannelse som etterfulgte Tsar-Russland. Det russiske keiserdømmet ble etablert av Peter I av Russland i 1721 og varte frem til tsar Nikolaj II ble styrtet i den russiske revolusjonen i 1917, og størsteparten av keiserdømmet ble etterfulgt av RSFSR, som senere ble Sovjetunionen.
På sitt største var det russiske imperiet det tredje største sammenhengende imperiet i historien, bare overgått av Mongolriket og det britiske imperiet. På sitt største strakte det seg fra Åland i vest til russisk Amerika (nå kjent som Alaska) som var under russisk kontroll i årene 1744 til 1867. På det meste hadde imperiet 176,4 millioner innbyggere, men var svært sammensatt med hensyn til kultur, religion, etnisitet og økonomi. I tillegg kontrollerte keiserriket storfyrstedømmet Finland fra 1809 og Kongress-Polen etter 1815.
Frem mot revolusjonen var det Europas siste enevelde og var før utbruddet av første verdenskrig i 1914 en av de fem stormaktene i Europa, sammen med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Østerrike-Ungarn.
| Det russiske keiserdømmet, eller Det russiske imperiet (russisk: Российская Империя, Rossijskaya Imperija) var en statsdannelse som etterfulgte Tsar-Russland. Det russiske keiserdømmet ble etablert av Peter I av Russland i 1721 og varte frem til tsar Nikolaj II ble styrtet i den russiske revolusjonen i 1917, og størsteparten av keiserdømmet ble etterfulgt av RSFSR, som senere ble Sovjetunionen.
På sitt største var det russiske imperiet det tredje største sammenhengende imperiet i historien, bare overgått av Mongolriket og det britiske imperiet. På sitt største strakte det seg fra Åland i vest til russisk Amerika (nå kjent som Alaska) som var under russisk kontroll i årene 1744 til 1867. På det meste hadde imperiet 176,4 millioner innbyggere, men var svært sammensatt med hensyn til kultur, religion, etnisitet og økonomi. I tillegg kontrollerte keiserriket storfyrstedømmet Finland fra 1809 og Kongress-Polen etter 1815.
Frem mot revolusjonen var det Europas siste enevelde og var før utbruddet av første verdenskrig i 1914 en av de fem stormaktene i Europa, sammen med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Østerrike-Ungarn.
== Historie ==
Det russiske keiserdømmet var en naturlig videreføring av Tsar-Russland, og ble proklamert av Peter den store etter freden i Nystad i 1721 som avsluttet den store nordiske krig, men det kan også hevdes at keiserdømmet var en realitet helt siden Peter den store besteg keisertronen i 1682. Han konsoliderte eneveldet i Russland og spilte en sentral rolle i å bringe landet nærmere de europeiske statene og det politiske miljøet i Europa. Han flyttet videre hovedstaden fra Moskva til den nyetablerte byen St. Petersburg.Peter den store sto også for en omfattende ekspansjon av keiserriket, som fulgte opp ekspansjonen fra midten av 1600-tallet som hadde sikret kontroll over Sibir og nådd Stillehavet. Dette enorme området hadde imidlertid en befolkning på kun 14 millioner.
I årene 1648 til 1654 var det en russiskvennlig oppstand i Polen-Litauen under ledelse av kossaklederen og hetman Bogdan Khmelnytskij. Oppstanden og den påfølgende polsk-russiske krig (1654–1667) førte til Andrusovo-traktaten som gjorde at russerne igjen fikk kontroll over Kiev og Ukraina.
Befolkningen levde hovedsakelig på landsbygda, hvor slavehold var sentralt i økonomien, frem til Peter den store avskaffet slaveriet, og erstattet dette med livegenskap.Peter den store moderniserte de militære styrker og opprettet Den keiserlige russiske hær. Han innførte en livsvarig verneplikt som sikret en stående hær på 200 000 mann, noe som styrket den russiske posisjonen både i de kommende russisk-tyrkiske kriger og i den store nordiske krig.
Den neste russiske herskeren som preget utviklingen var Katarina den store. Hun styrket adelen ved å overførte mye av den lokale administrasjon til denne, samtidig som det brøt opp noe av den tidligere sterke maktkonsentrasjonen. Videre sikret hun russisk kontroll over Polen-Litauen gjennom sin støtte til Targowica-konføderasjonen.
Men kostnadene knyttet til de utenrikspolitiske fremstøtene var høye, noe som førte til at de livegne måtte bruke nesten all sin arbeidskraft på adelens gods. Dette førte til et opprør i 1773, som også førte til et opprør blant kosakkene under ledelse av Jemeljan Pugatsjov, under slagordet «Heng landeierne!». Pugatsjovopprøret (1773–1774) var det største av mange russiske bondeopprør, men ble slått ned, og Jemeljan Pugatsjov ble tatt til fange og henrettet i Moskva.Gjennom flere kriger mot Det osmanske riket i de russisk-tyrkiske kriger, sikret Katarina russisk kontroll med kysten av Svartehavet. Gjennom samarbeidet med Preussen og Østerrike om Polens delinger styrket hun ytterligere russisk kontroll vestover.Ved hennes død i 1796, hadde hennes ekspansive utenrikspolitikk gjort Det russiske keiserriket til en europeisk stormakt. Dette ble forsterket ved hennes etterfølger Aleksander I da han sikret russisk kontroll over storfyrstedømmet Finland fra det svekkende Sverige etter finskekrigen i 1809. Etter den russisk-tyrkiske krig (1806–1812) fikk Russland også Bessarabia i 1812 fra Det osmanske riket.
Den franske La grande armée led nederlag i Napoléons invasjon av Russland i 1812. Den russiske generalen Mikhail Kutuzov brukte såkalt brent jords taktikk, og stoppet den franske hæren ved Moskva. Det gjorde at Aleksander I var en av seierherrene i Napoleonskrigene, ved fredsforhandlingene under Wienerkongressen, og slik sikret blant annet russisk kontroll over Kongress-Polen.
Samtidig som Det russiske keiserriket på dette tidspunktet var en av Europas stormakter, førte livegenskapet til at den økonomiske utviklingen ble hemmet og særlig gikk dette ut over industrialiseringen som ikke fikk fotfeste her, i motsetning til resten av Europa, hvor den industrielle revolusjon ble innledningen til en større omstilling av samfunnslivet. I tillegg ble den russiske statsadministrasjon stadig mer ineffektiv og forslag til politiske endringer ble hindret av tsarens absolutte makt og aldri satt ut i livet.
Da den relativt liberale Aleksander I ble erstattet av sin ynge bror Nikolaj I i 1825, ble alle tilløp til uro og ønsker om politiske endringer slått hardt ned, blant annet dekabristopprøret i desember samme år, som hadde sin bakgrunn i mer politiske liberale impulser fra utlandet. Nikolaj I møtte alle ønsker om at Russland skulle følge den europeiske bølgen med politisk liberalisering ved å vende bort fra den moderniseringen som hadde begynte med Peter den store, og la i stedet vekt på sin mer tilbakeskuende doktrine om ortodoksi, autokrati og nasjonalisme, hvor det ble lagt vekt på russifisering. I tillegg til å følge opp årelange Kaukasuskrigene, møtte Nikolaj I også to større opprør i Polen-Litauen, nemlig novemberoppstanden mellom november 1830 og oktober 1831, samt januaroppstanden fra januar 1863 og frem til 1865. For å knuse opprørtilbøyeligheter, satte tsaren i gang en omfattende overvåking av særlig universitetene og en utstrakt bruk av spioner for politiet. Enhver som ble mistenkt for å ha revolusjonære sympatier ble sendt til katorgaer i Sibir.
Det var hele tiden en drakamp om hvordan Russland skulle videreføre den moderniseringen som ble innledet av Peter den store, gjennom å ta etter Vest-Europa, eller vende tilbake til landets egne tradisjoner. Det siste ble støtte av de slavofile som så med stor skepsis mot det de kalte det dekadente Vest-Europa. De ønsket sterke fellesskapsløsninger fremfor vestens individualisme. Alternative sosiale læresetninger ble utarbeidet av radikalere som Aleksandr Herzen, Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin.
Da tsar Nikolaj I døde, hadde Russland det siste året av hans levetid blitt involvert i Krimkrigen. Hans etterfølger Aleksander II kom på tronen i 1855 møtte et sterkt behov for sosiale reformer, ikke minst for å oppheve livegenskapet. På denne tiden er det antatt at det levde rundt 23 millioner mennesker under livegenskapet, under forhold verre enn hva som var vanlig for bondebefolkningen i Vest-Europa, og det var derfor en viktig reform da dette ble opphevet i 1861. Dette innledet også reduksjonen av aristokratiets maktmonopol og førte til at landet fikk en stor, mobil arbeidsstyrke som bidro til en begynnende industrialisering, vekst av bybefolkningen og snart en voksende middelklasse som også stadig fikk en større politisk innflytelse.
Mot slutten av 1870-årene var det en rekke kriger med Det osmanske riket om innflytelse på Balkan. I den russisk-tyrkiske krig (1877–1878), noe som førte til Berlintraktaten som ga uavhengighet for Romania, Bulgaria, Serbia og Montenegro. De panslavistiske russerne følte seg her sveket av Østerrike-Ungarn og Tyskland.
Da tsar Aleksander II ble myrdet av den nihilistiske organisasjonen «Folkets vilje» i 1881, gikk tronen videre til hans sønn Aleksander III, som vendte tilbake til tsar Nikolaj Is sterke undertrykkelsesmetoder. Som innbitt slavofil, mente han at Russland bare kunne reddes fra undergang og kaos ved å isolere seg fra Vest-Europa. For å prøve å balansere Tysklands økende maktposisjon, inngikk han i 1892 en allianse med Den tredje franske republikk, samt styrket den russiske posisjon ved ytterligere ekspansjon i Sentral-Asia. En av hans viktigste rådgivere var Konstantin Pobedonostsev. Han gikk sterkt imot ytringsfrihet og demokratiske institusjoner. Under hans regime ble det også gjennomført en hard russifisering. Hans tid som tsar er i ettertid mest preget av antisemittisme og hans kamp mot nihilistene og Narodnik.
Da Aleksander III døde i 1894, gikk tronen til hans sønn, Nikolaj II og på dette tidspunktet begynte den industrielle revolusjon for alvor å gjøre seg gjeldende i landet.
En mislykket krig mot Japan la økt press på samfunnet. 1905-revolusjonen ble utløst da presten Georgij Gapon den 22. januar 1905 ledet et opptog på 200 000 mennesker mot tsarens palass i St. Petersburg for å få ham til å gripe inn mot de høye matvareprisene som krigen førte med seg. Tsarens soldater åpnet ild mot folkemassen, og mange ble drept, i den såkalte blodige søndagen. Dette utløste streiker, bondeopprør og mytteri i hær og flåte.
Da arbeiderne gikk til generalstreik høsten 1905, og flere steder ble det dannet såkalte sovjeter og tsaren måtte motvillig gå med på å demokratisere landet.
Revolusjonen varslet at endringer måtte til. For å hindre nye opprør utstedte Nikolaj II de såkalte oktobermanifestet hvor han tillot valg til en nasjonalsamling, Statsdumaen, der noen få hadde stemmerett, og sensuren ble noe mildere. De liberale blant industriherrene og innen adelen arbeidet for politiske og sosiale reformer og dannet Kadettpartiet. De mer radikale holdt oppe tradisjonen etter Nardonik og arbeidet for en landreform ved å gi jorden til de som arbeidet på den. I tillegg var det marxistiske grupper, blant annet innenfor det sosialdemokratiske partiet. I 1903 hadde dette partiet på et møte i London blitt splittet i to fraksjoner: mensjevikene som ønsket endring gjennom reformer og de mer radikale bolsjevikene under ledelse av Vladimir Lenin.
Utfyllende artikkel: Den russiske revolusjonDa Nikolaj II med entusiasme og patriotisme tok Russland inn i første verdenskrig, kan det også ha vært i et ønske om å samle landet. Særlig fordi krigspropagandaen la vekt på panslavismen ved at deres deltakelse var for å beskytte deres felles slaviske trosbrødre, serberne. Men allerede fra midten av 1915 virket krigen sterkt demoraliserende, det ble varemangel, deserteringer og mange tilløp til mytteri. 3. mars 1917 brøt det ut en større streik i St. Petersburg, den ledet til gatekamper og eskalerte til februarrevolusjonen. Nikolaj II abdiserte og makten ble overført nesten uten blodutgytelse.
En ny regjering ble utnevnt av Dumaen og skulle sitte frem frem til det neste valg, da det skulle innføres ny grunnlov og demokrati i en liberal republikk. Mellom februar og oktober prøvde tallrike anarkistiske og kommunistiske revolusjonære å utløse videre revolusjon. Dette ledet frem til oktoberrevolusjonen, hvor bolsjevikene tok makten fra den provisoriske regjeringen hvor mensjevikene satt. Denne revolusjonen var inspirert og etterhvert kontrollert av Vladimir Lenin og hans høyre hånd Lev Trotskij. Mens mange historiske begivenheter fant sted i Moskva og St. Petersburg var det også en bred bevegelse på landsbygda der bønder beslagla og omfordelte landområdene.
== Styresett ==
Frem til 1905 var det russiske keiserriket et eneveldig monarki, hvor all lovgivende, dømmende og utøvende makt var samlet hos tsaren. I tillegg var han det formelle overhodet for Den russisk-ortodokse kirke som var statskirke.
Almanach de Gotha beskrev i 1910 Det russiske keiserdømmet som «et konstitusjonelt monarki under en autokratisk tsar». Denne selvmotsigelsen illustrerer hvor vanskelig det er å gi en klar systembeskrivelse, da dette systemet var et resultat av en utvikling av en lang periode, samtidig som det undergikk en del forandringer etter den mislykkede 1905-revolusjonen. Før denne var tsarens makt beskrevet som absolutt, mens oktobermanifestet og åpningen av Statsdumaen 27. april 1906 medførte visse formelle restriksjoner på tsarens maktutøvelse.
== Samfunn ==
Samfunnslivet i Det russiske keiserdømmet var sterkt klassedelt. De sosiale klassene var hovedsakelig adelen, presteskapet, handelsfolk, kosakker og landarbeidere. Den siste gruppen utgjorde mer en 80 % av befolkningen. Ikke-russere utenfor det russiske kjerneområdet ble gjerne referert til som inorodtsij (ikke-slavere). Slaveriet ble opphevet i 1861, og disse omfattet både landarbeidere, men også tjenerskap.
Det var få muligheter til sosial mobilitet mellom samfunnsklassene. Mens militær karriere andre steder har vært en mulighet for sosial mobilitet, var de høye offisersstillingene lenge forbeholdt adelen.
== Religion ==
Den russisk-ortodokse kirke var keiserrikets statskirke, og tsaren var dennes offisielle overhode, med tittel som kirkens overordnede forsvarer. Selv om tsaren sto for alle utnevnelser og avsettelser innen kirken, blandet han seg imidlertid ikke inn i læremessige spørsmål. Disse ble behandlet i Den hellige synode, ledet av en prokurator og var et råd som avgjorde alle læremessige spørsmål. Kirken ble ledet av tre metropolitter (i St. Petersburg, Moskva og Kiev), 14 erkebiskoper og 50 biskoper, som alle kom fra det klosterbaserte presteskapet. Som i dag, kunne imidlertid sogneprester være gifte.
Det hersket i prinsippet religionsfrihet i keiserriket, men det var lagt visse restriksjoner på praktiseringen av jødedommen.
Ved folketellingen i 1897 kom det frem følgende fordeling av befolkningen med hensyn til religiøs tilknytning:
== Geografi ==
Ved slutten av 1800-tallet hadde riket en utstrekning på rundt 22 400 000 km², eller nesten 1/6 av jordens landområder. Den eneste som var på tilsvarende størrelse på denne tiden var det britiske imperiet. Imidlertid bodde et flertall av befolkningen konsentrert i den europeiske delen av Russland. Riket inneholdt mer enn 100 forskjellige etniske grupper, hvor de etniske russere utgjorde rundt 45 % av befolkningen.
== Referanser ==
== Kilder ==
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
== Eksterne lenker ==
«The Prokudin-Gorskii Photographic Record Recreated: The Empire That Was Russia», fra Library of Congress | Et keiserdømme eller keiserrike er et monarki der statssjefen er en keiser eller keiserinne. Et keiserdømme er gjerne identisk med et imperium. | 5,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%A9d%C3%A9ric_Chopin | 2023-02-04 | Frédéric Chopin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske pianister', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sochaczew fylke', 'Kategori:Polske klassiske pianister', 'Kategori:Polske komponister', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Fryderyk Franciszek Chopin (Frédéric François Chopin; døpenavn Fryderyk Franciszek Szopen) (født 22. februar eller 1. mars 1810 i Żelazowa Wola, Hertugdømmet Warszawa, død 17. oktober 1849 i Paris) var en polsk pianist, musikkpedagog og komponist fra musikkens tidlige romantikk. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polens musikkhistorie.
2. november 1830 forlot den tyve år gamle Chopin Warszawa og reiste til Wien. Få uker senere brøt den polske novemberoppstanden ut, og den påfølgende russiske undertrykkelsen av Polen førte til at Chopin slo seg ned i Paris hvor han virket det meste av sitt liv. Her levde han godt som pianolærer, komponist, og ved å gi et lite antall eksklusive konserter. Selv om han var en stor Polen-patriot hele livet, brukte han det franske navnet som han er mest kjent under, og for å unngå å måtte bruke russiske dokumenter tok han fransk statsborgerskap.Chopin komponerte nesten utelukkende for piano solo. Stykkene er teknisk vanskelige, men Chopin la likevel hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Chopin skapte musikalske former som instrumentale ballader og fornyet formene pianosonate, masurka, vals, nocturne, polonaise, étude, impromptu og prélude.
| Fryderyk Franciszek Chopin (Frédéric François Chopin; døpenavn Fryderyk Franciszek Szopen) (født 22. februar eller 1. mars 1810 i Żelazowa Wola, Hertugdømmet Warszawa, død 17. oktober 1849 i Paris) var en polsk pianist, musikkpedagog og komponist fra musikkens tidlige romantikk. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polens musikkhistorie.
2. november 1830 forlot den tyve år gamle Chopin Warszawa og reiste til Wien. Få uker senere brøt den polske novemberoppstanden ut, og den påfølgende russiske undertrykkelsen av Polen førte til at Chopin slo seg ned i Paris hvor han virket det meste av sitt liv. Her levde han godt som pianolærer, komponist, og ved å gi et lite antall eksklusive konserter. Selv om han var en stor Polen-patriot hele livet, brukte han det franske navnet som han er mest kjent under, og for å unngå å måtte bruke russiske dokumenter tok han fransk statsborgerskap.Chopin komponerte nesten utelukkende for piano solo. Stykkene er teknisk vanskelige, men Chopin la likevel hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Chopin skapte musikalske former som instrumentale ballader og fornyet formene pianosonate, masurka, vals, nocturne, polonaise, étude, impromptu og prélude.
== Tidlige år ==
Chopin ble født som Fryderyk Franciszek Chopin i Żelazowa Wola, en liten landsby knapt fem mil vest for Warszawa. Fødselsdatoen er ikke entydig fastslått, dåpsattesten med latinsk tekst som ble oppdaget ca. 50 år etter hans død oppgir 22. februar 1810. Også den polske dåpsattesten med farens egenhendige underskrift bekrefter 22. februar 1810. Familien og Chopin selv oppga alltid fødselsdatoen 1. mars, så det er ikke utenkelig at dåpspapirene som ble skrevet nesten to måneder senere (Chopin ble døpt 23. april i Brochów kirke) feilaktig oppga en dato som var en uke for tidlig.Faren, en franskmann ved navn Nicolas Chopin (1771–1844) (i Polen Mikołaj), livnærte seg først på farens vingård i Lothringen, men flyttet til Polen i 1788 og tok tjeneste som kontorist. Han ble polsk statsborger og kjempet på polsk side i den polsk-russiske krig i 1792. Etter Polens andre deling i 1793 kjempet han i den påfølgende Kościuszko-oppstanden, og arbeidet deretter som huslærer for ulike franske adelige familier. 2. juni 1806 giftet han seg med Justyna Krzyżanowska (født 1782), hun var i slekt med en av hans arbeidsgivere og stammet fra en forarmet polsk adelsslekt. Familien hennes satte pris på forbindelsen og hjalp Nicolas til en stilling som fransklærer på et nylig opprettet gymnas.
Familien Chopin flyttet til Warszawa i oktober 1810, hvor faren var fransklærer på en skole i Det saksiske palass. I 1817 begynte Nicolas Chopin å arbeide – fortsatt som fransklærer – ved Warszawa Lyceum som lå i Kazimierzowski-palasset. Familien bodde i en romslig leilighet og hadde leietakere, blant andre Julian Fontana som ble en livslang venn av Frédéric Chopin. Fram til Fontana reiste til USA i 1841 arbeidet han som Chopins kopist, arrangør, sekretær og impresario, og etter Chopins død publiserte han noen til da upubliserte verk.Frédéric Chopin og hans tre søstre Ludwika (f. 1807), Isabella (f. 1811) og Emilia (f. 1812) fikk en grundig utdannelse preget av varme og toleranse. Ifølge tradisjonen var det morens og Ludwikas oppgave å rettlede de yngste søsknene ved klaveret. Chopins musikalske talent viste seg tidlig, han ble regnet som et vidunderbarn, og komponerte allerede i en alder av syv år. De første polonesene i B-dur og g-moll er datert 1817 og viser en uvanlig begavelse for improvisasjon. I årene 1816 til 1822 var hans eneste lærer pianisten og fiolinisten Wojciech Żywny.
I 1818 spilte den åtteårige Frédéric en konsert av den østerrikske komponisten Adalbert Gyrowetz på et veldedighetsarrangement, og etter dette opptrådte han ofte i den polske høyadelens salonger.
Fra 1822 fikk Chopin privatundervisning i musikkteori og komposisjon av Józef Elsner. Et år senere opptrådte han offentlig med en konsert av Ferdinand Ries.
Chopin tok middelskoleeksamen i 1826 og studerte deretter ved konservatoriet, først kontrapunkt, deretter musikkteori, generalbass og komposisjon hos Józef Elsner. Samtidig fulgte han forelesninger på universitetet. Han komponerte ivrig og la resultatene fram for sin lærer Elsner, som kommenterte: «Han unngår opptråkkede stier og vanlige metoder, men så er også talentet hans uvanlig.» Chopins andre publiserte verk, opus 2, variasjoner over temaet «Là ci darem la mano» fra Mozarts opera Don Giovanni, vakte få år senere oppsikt i Tyskland. I 1831 skrev komponisten Robert Schumann i egenskap av musikkritiker i den Leipzig-baserte musikkavisen Allgemeine Musikalische Zeitung en strålende kritikk av dette verket, med utropet «Av med hattene mine herrer, et geni!» Chopin avsluttet sitt studium i juli 1829. I Elsners vitnemål sto det: «Szopen Friderik. Szeczególna zdolność, geniusz muzyczny» (dvs «Chopin Frédéric. Spesiell begavelse, musikalsk geni.»
=== Warszawa, Wien og Paris ===
Mellom 1829 og 1831 oppholdt Chopin seg vekselvis i Warszawa, Wien og Paris. Han ga flere konserter som fikk strålende mottakelse både hos publikum og i fagpressen. Allgemeine Musikalische Zeitung i Leipzig framhevet den «store følsomheten i anslaget, en ubeskrivelig teknisk dyktighet, hans fullendte, dypt følsomme nyansering», og betegnet ham som «en av de mest lysende meteorene på den musikalske horisont».I 1829 forelsket Chopin seg i konservatoriestudenten Konstancja Gładkowska, men etter utbruddet av novemberoppstanden mot det russiske fremmedherredømmet rådet Nicolas Chopin sin sønn til å ikke vende tilbake fra utlendigheten, og kjærligheten kjølnet etter som tiden gikk. Avskjeden med hjemlandet var tung å bære for Chopin som hele livet var en ihuga Polen-patriot; «mer polsk enn Polen» som George Sand senere skrev.
=== «Den vakreste av alle verdener» ===
Chopin var svært imponert over Paris: Så vel bygningene og stemningen i byen som parisernes urbane stil fascinerte ham. «Den vakreste av alle verdener» skrev han i et brev. Her lærte han å kjenne sitt pianistidol Friedrich Kalkbrenner, som tilbød å gi ham tre års klaverundervisning. Chopin avslo av frykt for å miste det personlige uttrykket i sitt spill. Selvbevisst slo han fast at ingenting «kunne forstyrre en kanskje alt for modig, men edel vilje og plan om å skape seg sin egen verden.»
I Paris livnærte Chopin seg med å gi konserter. Til å begynne med var inntektene ikke større enn at han akkurat klarte å dekke levekostnadene, han var ganske enkelt ikke kjent nok. Tilslutt hjalp en innflytelsesrik venn ham slik at han fikk spille på en mottakelse hos familien Rothschild. Chopins ferdigheter ved klaveret begeistret gjestene slik at han straks fikk en mengde nye pianoelever fra hele Europa, og spesielt kvinnelige. Fra 1833 ga pianoundervisningen en regelmessig inntekt, og konsert- og komposisjonshonorarene plusset godt på. Chopin kunne nå unne seg en privat kusk og tjenere, og gikk bare i klær av de fineste stoffer. Han levde på en så stor fot at han snart så seg nødt til å øke antallet undervisningstimer fra fire til fem timer om dagen.
I 1835 reiste Chopin til Karlovy Vary hvor han så sine foreldre for siste gang. Her ble han kjent med Clara Wieck og Robert Schumann. På tilbakeveien til Paris møtte han familien Wodziński i Dresden, de var gamle venner fra Warszawa som i likhet med Chopin hadde forlatt Polen. Datteren Maria hadde han møtt fem år tidligere, og han forelsket seg i den sjarmerende, kunstneriske og intelligente jenta som nå var blitt seksten år. Året etter, i september 1836 fridde Chopin til Maria. Hun aksepterte, og moren ga i prinsippet sin godkjenning. Men på grunn av Marias lave alder og Chopins vaklende helse – vinteren 1835/36 var han så syk at det gikk rykter i Warszawa om at han var død – ble bryllupet utsatt på ubestemt dato. I 1837 reiste familien Wodziński tilbake til Polen uten å gi Chopin beskjed om det, og forlovelsen rant ut i sanden. Siden forlovelsen aldri ble bekjentgjort var den ukjent for omverdenen helt til det ble funnet en stor konvolutt full av brev fra Maria og hennes mor. Utenpå konvolutten hadde han skrevet Moja bieda («min sorg»).Chopins følelser for Maria la han i Vals i Ass-dur, La Valse de l'Adieu («Avskjedsvalsen») op. 69, nr. 1 Étude op. 25, nr. 2 i f-moll, som han kalte «et portrett av Marias sjel». I tillegg sendte han Maria syv sanger han hadde tonesatt til tekster av de polske romantiske poetene Stefan Witwicki, Józef Zaleski og Adam Mickiewicz.Etter at Chopins gifteplaner gikk i vasken dukket grevinne Delfina Potocka iblant opp i Chopins liv som velgjører og mål for hans romantiske bestrebelser. Han komponerte Vals i Dess-dur, op. 64, nr 1 til henne — den berømte «Minuttvalsen».I Chopins vennekrets fant man blant andre dikterne Alfred de Musset, Honoré de Balzac, Heinrich Heine og Adam Mickiewicz, maleren Eugène Delacroix, musikerne Franz Liszt, Ferdinand Hiller, Auguste Franchomme og den norske pianisten og komponisten Thomas Tellefsen som var Chopins elev og seinere gode venn. Størst betydning for Chopins liv fikk nok Amandine Aurore Lucille Dupin, baronesse Dudevant, bedre kjent under forfatterpseudonymet George Sand. Han stiftet bekjentskap med henne i Franz Liszts hjem, og reagerte først med avsky på den sigarrøykende kvinnen i mannsklær: «Hvilken usympatisk kvinne hun er! Er hun virkelig en kvinne? Det betviler jeg nesten.»
== Tiden med George Sand ==
I 1837 hadde Chopin kjærlighetssorg etter Maria Wodzińska, og det var George Sand som gav ham likevekten tilbake. Ved første blikk virker det forunderlig, for George Sand og Maria Wodzińska hadde så godt som ingenting til felles. Wodzińska var en feminin type, slik man forventet at døtre fra gode hjem var, mens forfatterinnen Sand var selvbevisst, provoserende og konfronterende. På grunn av Chopins heftige avskyreaksjon etter at de møttes første gang, er det mange ubesvarte spørsmål ved forholdet deres.
George Sand var en lidenskapelig kvinne som regelrett falt for en rekke, stort sett yngre menn. Om hun gjorde det også for Chopin er usikkert, for George Sand ødela senere tallrike brev som kunne belyst saken. Men i et hemmelig brev til deres felles venn grev Wojciech Grzymała, vedgår Sand at hun har sterke følelser for komponisten. Videre skriver hun at hun overveier å avslutte det forholdet hun er i for å starte et nytt med Chopin, og hun forsøker å finne ut om Maria Wodzińska og Chopin fortsatt var å regne som et par slik at hun ikke trengte seg inn i et forhold.Fra sommeren 1838 var Chopins og Sands forhold en offentlig hemmelighet. De holdt sammen i ti år, og i denne tiden vekslet de mellom å bo i Paris og på George Sands landsted i Nohant.
=== Valldemosa ===
November 1838 reiste George Sand med sine barn Maurice og Solange til Mallorca. Årsaken var et legeråd om at Maurices revmatisme kunne ha godt av et opphold der. Chopin, som led av tuberkulose hele livet, sluttet seg til familien fordi han håpet at et opphold i et mildere klima ville lindre plagene. Maurice kom seg betraktelig, men for Chopin falt ikke oppholdet i karteuserklosteret i Valldemosa heldig ut. Rommene var kalde, vinteren 1838/39 var usedvanlig kald og regnfull, og til alt overmål holdt de dypt religiøse mallorkinerne en reservert avstand til det ugifte paret. Allerede fra begynnelsen av oppholdet utviklet Chopin alle tegn på en lungebetennelse. Etter 98 dager forlot Chopin og Sand øya, men til tross for at oppholdet var kort, ble det av stor betydning for begge. George Sand avsa sin knusende dom over mallorkinerne i boka En vinter på Mallorca, mens Chopin reagerte mindre avvisende. Det ofte siterte brevet fra 3. desember 1838 om mallorkinernes legekunst er sannsynligvis ment som en selvironi Chopin ofte brukte for å avfeie sin kroniske sykdom.
«Øyas tre mest berømte leger undersøkte meg; den ene snuste på det jeg spyttet ut, den andre slo på stedet jeg spyttet fra, den tredje befølte og lyttet på hvordan jeg spyttet. Den ene sa jeg ville krepere, den andre sa jeg var i ferd med å krepere og den tredje at jeg allerede var krepert.»
Vinteren på Mallorca regnes som en av de mest produktive periodene i Chopins liv. Han fullførte de 24 Préludes op. 28; en revisjon av Ballade nr. 2 op. 38; to poloneser op. 40; Scherzo nr. 3 op. 39; Masurkaer op. 41; og han reviderte sannsynligvis sonate nr 2 op 35. Det mest kjente av disse stykkene er sannsynligvis «Regndråpepreludiet». Det blir det ofte pekt på at dette stykket viser hvor uvel Chopin følte seg i de ubehagelige klosteromgivelsene. Et brev fra 28. desember 1838 støtter denne antakelsen. Chopin skrev til Julian Fontana:
«Bare få kilometer fra fjell og hav ligger det forlatte, veldige karteuserklosteret hvor du må forestille deg meg i en celle med en dør større enn en Parisisk byport, ustelt på håret, uten hvite hansker, blek som alltid. Cellen er som en kiste på høykant, buen i taket er enorm, nedstøvet, vinduet lite, utenfor vinduet appelsiner, palmer, sypresser; vis-à-vis vinduet er sengen min under en mauretansk rosett. Ved siden av sengen en nitouchable, en kvadratisk nedslagbar pult som knapt duger til å skrives på, oppå den en lysestake av bly […] med et stearinlys, Bach, mine skriblerier og annet noteskrot … likevel … kunne man skrike … og likevel er det stille. Med andre ord, jeg skriver til deg fra et underlig sted.»
Ifølge George Sand led Chopin på denne ofte tiden ofte av hallusinasjoner. En gang hun og barna på grunn av et overhendig regnvær ikke rakk tilbake fra en utflukt til Palma før midt på natten, sprang Chopin fra klaveret og klaget: «Å, jeg visste jo at dere var døde. Først langsomt gikk det opp for ham at han tok feil, og at alle var i live.»Chopins helse ble så dårlig i løpet av vinteren at de ble nødt til å forlate øya for å redde livet hans. Pianoet, som han først etter store forsinkelser og omkostninger hadde fått gjennom tollen, ble nå et hinder for en rask retur. George Sand lyktes å selge det til et fransk ektepar på Mallorca, og pianoet er nå utstilt i Chopins klostercelle i Valldemosa.
=== Paris og Nohant ===
Etter det miserable oppholdet på Mallorca reiste de først til Barcelona, så til Marseille hvor de bodde noen måneder for å hente seg inn igjen. I mai 1839 satte de kursen for Sands landsted i Nohant, og da det lakket mot høst returnerte de til Paris. Først bodde de atskilt, men etter kort tid flyttet Chopin inn i Sands hus i Rue Pigalle nr 16. De fire bodde sammen på denne adressen fra oktober 1839 til november 1842. Chopin levde nå et ganske regelmessig liv. Vintrene ble brukt til undervisning, selskapeligheter, kulturlivet, salongene og Chopins egne få opptredener. Somrene tilbrakte han fram til 1846 stort sett sammen med George Sand på hennes landsted i Nohant. I 1842 flyttet de til Rue Titbout nr 80 i Square d'Orléans, der de bodde i tilgrensende bygninger.Det var sommerstid i Nohant Chopin fikk tid og ro nok til å komponere. Her tok han også i mot gjester og beskjeftiget seg med estetiske spørsmål, for eksempel i samtaler med Delacroix. Han studerte 1700-tallets belcanto-repertoar og Luigi Cherubinis Cours de contrepoint et de fugue. Et imponerende antall verk ble til i denne tiden sammen med George Sand.
=== Forholdet avsluttes ===
Forholdet mellom Chopin og George Sand endte i 1847. Ingen av dem omtalte bruddet, så grunnen er ikke entydig klar. Men da komponistens sykdom forverret seg, ble Sand gradvis mer pleier enn elskerinne, og i brev til andre luftet hun ofte en heftig utålmodighet. Hun omtalte for eksempel Chopin som «mitt tredje barn», «sjuklingen» og det «kjære lille liket.» George Sand skal også ha vært spesielt konfliktsøkende på denne tiden. Da det ble kjent at datteren Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse med den ubemidlede billedhuggeren Jean-Baptiste-Auguste Clésinger, utløste det familiekonflikter, blant annet med et fysisk oppgjør mellom Clésinger og Sands sønn Maurice. Chopin var såret over at Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse, men holdt likevel vennskapet ved like, noe som George Sand oppfattet som en ufattelig krenkelse.
Deres felles venn Wojciech Grzymała som fulgte romansen fra begynnelse til slutt, hevdet senere at «dersom han ikke hadde vært så uheldig å møte G.S. [George Sand], som forpestet hele tilværelsen hans, ville han ha levd like lenge som Cherubini.» Chopin ble 39 år, vennen Cherubini døde i 1842, 81 år gammel. Som kuriositet kan nevnes at de to komponistene hviler fire meter fra hverandre på kirkegården Père Lachaise.
== Sykdom og død ==
=== Chopins helse ===
Chopin slet med dårlig helse hele livet. Som barn var han plaget av pusteproblemer og diaré. Senere i livet led han av tett nese, lungebetennelse, hosteanfall, blodstyrtning og feber. Symptomene ble litt om senn forverret og han var sengeliggende i flere lengre perioder. Han tålte ikke fysiske anstrengelser og var utmagret. Senere utviklet han åndenød under hvile, ødemer i lemmene og alvorlig hodepine.Det er i ettertid blitt forsøkt gitt en rekke forklaringer på Chopins sykdomsbilde, eksempler er lungebetennelse, mitralstenose, cystisk fibrose, lungeemfysem, Churg-Strauss syndrom og allergisk bronkopulmonal aspergillose (ABPA). Basert på opplysninger om søstrene og farens sykdomsbilde er den arvelige varianten av cystisk fibrose, alfa1-antitrypsinmangel i senere tid trukket fram som den mest sannsynlige.Chopin var en sensitiv, forfinet og reservert mann som periodevis led av melankoli, og det har blitt antydet at han kan ha hatt psykiatriske problemer som bipolar lidelse eller tunge depresjoner. Nylig er det pekt på at Chopins symptomer med kortvarige hallusinasjonene og senere god innsikt i at det dreide seg om en hallusinasjon kan skyldes tinninglappepilepsi. Et av anfallene var da George Sand kom tilbake til Valldemosa midt på natten og fant Chopin i en tilstand hvor han trodde både hun og han selv var døde. Ved et annet tilfelle forlot Chopin pianokrakken midt under en konsert fordi han så de samme monstrene som hjemsøkte ham natten i Valldemosa. Etter en pause kom han tilbake og spilte videre.
=== Siste år ===
I løpet av året 1847 forverret Chopins helse seg stadig. Populariteten som pianovirtuos avtok, og det gjorde også antallet elever. 16. februar 1848 ga han sin siste konsert i Paris, og i april, under februarrevolusjonen 1848 reiste han til London hvor han gav flere konserter og en rekke store mottakelser.Mot slutten av sommeren bodde han i Skottland på slottet til sin store beundrerinne og tidligere elev Jane Wilhelmina Stirling. Jane fridde, men Chopin, som sannsynligvis skjønte at han ikke hadde lenge igjen, foretrakk friheten framfor utsiktene til å være avhengig av en hustrus generøsitet.I slutten av november var han tilbake i Paris. På grunn av den sviktende helsen underviste han nå nokså uregelmessig. Han var syk hele vinteren, men hadde likevel kontakt med sine venner, og han besøkte og roet den syke Adam Mickiewicz' nerver ved å spille for ham. Etter hvert hadde han ikke lengre krefter til å undervise, men han fortsatte å komponere. Mot slutten manglet han penger til livsopphold og dekning av legeregninger, og måtte selge verdifulle møbler og eiendeler.Tidlig på morgenen et par minutter før klokken to den 17. oktober 1849 døde Chopin i sin bolig på Place Vendôme nr. 12 . Dødsårsaken var lungebetennelse, eller en cystisk fibrose som hadde plaget ham i årtier. Ved dødsleiet våket nære venner, blant annet George Sands datter Solange Clésinger, Solanges ektemann Auguste Clésinger og Chopins søster Ludwika. Senere samme morgen tok Jean-Baptiste-Auguste Clésinger Chopins dødsmaske og en avstøpning av hans venstre hånd.
Chopin ønsket at Mozarts Requiem i d-moll skulle spilles i begravelsen. Det førte til en to ukers utsettelse fordi store deler av rekviemet krever kvinnestemmer, mens Église de la Madeleine, der begravelsen skulle finne sted, ikke tillot kvinnelige sangere. Kirken ga tilslutt etter på betingelse at de kvinnelige sangerne sto skjult bak et svart fløyelsforheng. Av solistene i Requiemet var bassen Luigi Lablache, som også sang i Beethoven og Bellinis begravelser, og familievennen, mezzosopranen Pauline Viardot – som altså måtte synge inkognito bak forhenget. Chopins Prélude nr. 4 i e-moll og nr. 6 i h-moll ble også spilt. Nesten tre tusen mennesker var til stede under begravelsen. George Sand var ikke blant dem.
Chopins siste hvilested på Père Lachaise-kirkegården i Paris trekker fremdeles til seg mange besøkende og er alltid blomsterdekorert, selv vinterstid. Chopins hjerte ble etter hans eget ønske bisatt i Helligkorskirken i Warszawa.
== Musikk ==
=== Inspirasjonskilder ===
Chopin ble kjent med operaformen allerede som elev hos Elsner; Carl Maria von Webers romantiske opera Der Freischütz var en favoritt. Ellers var Chopin framfor alt opptatt av italiensk opera, og en av hans venner, Vincenzo Bellini, var en betydelig komponist av belcanto-operaer. Chopins instrumentalmusikk er med sine sangbare melodier preget av vokalmusikk og belcantoens forsiringskunst.
En annen viktig kilde til Chopins stil er den briljante virtuoslitteraturen. Innflytelsen fra Ignaz Moscheles, Friedrich Kalkbrenner, Carl Maria von Weber og framfor alt fra Johann Nepomuk Hummel, såvel som Maria Szymanowska – også hun undervist av Elsner – bør ikke undervurderes. Chopin fikk sin utdannelse gjennom disse komponistenes verk, og ved hjelp av dem utviklet han sin umiskjennelige klaverstil hvor briljansen underordnes uttrykket.
Læreren Elsner oppmuntret Chopin til å ta i bruk polsk nasjonal musikk, dvs de polske folkedansene og -sangene. Kjennetegnene deres finner man igjen i de stiliserte dansene som polonese, masurka og krakowiak, men også andre verk uten at tittelen viser til opphavet.
Ifølge den engelske Chopin-biografen Arthur Hedley «fant Chopin de viktigste inspirasjonskildene i seg selv og i Polens tragiske historie. Polens storhet og tragedie var alltid et tema for ham, og han omdannet ungdommens enkle rytmer og melodier til varige kunstformer.»
=== Romantikken ===
Chopin stilte seg nokså likegyldig til sine samtidige, selv om mange av hans bekjente var aktive innen romantisk musikk, litteratur og de skjønne kunstarter — flere kjente han via George Sand. Likevel oppfattes Chopins musikk gjerne som et kroneksempel på den romantiske stilen. Den relativt klassiske renheten og selvbeherskelsen i musikken hans med lite vekt på ekstravagant ekshibisjonisme er delvis et resultat av Chopins aktelse for Bach og Mozart.
Tonemaleriet, som ellers var så utbredt i romantikken, var fremmed for Chopin, og han kritiserte utgivere som ga musikken hans programmatiske titler.
=== Arbeidsmetode ===
Gjennom analyser av Haydns og Mozarts verk og sine Bach-studier hos Elsner lærte Chopin å arbeide konsentrert og nitid med sine komposisjonsutkast. Ofte filte han – som med sin Ballade Nr. 1 – i flere år før stykket fikk sin endelige form: George Sand skrev at «han […] gjentok og endret en takt hundrevis av ganger, skrev den ned og strøk den like ofte ut, for å gjenoppta arbeidet neste dag med samme minutiøse, fortvilte standhaftighet.»Takket være George Sand har vi en levende samtidig beskrivelse av Chopins kreative prosess. Hun beskriver en kveld sammen med deres venn Delacroix slik:
Chopin sitter ved pianoet uten å bry seg med at noen lytter. Han starter opp en løs improvisasjon, men stopper brått. «Fortsett, fortsett» utbryter Delacroix, «det er ikke slutten!» «Det er ikke en gang en begynnelse. Ingenting kommer … ikke annet enn avspeilinger, skygger, former som ikke er fastlagte. Jeg forsøker å finne den rette fargen, men kan ikke en gang finne formen …» «Du vil ikke finne det ene uten det andre» sier Delacroix, «og begge vil komme samtidig.» «Hva om jeg ikke finner annet enn måneskinn?» «Da har du funnet gjenskinnet av avspeilingen.» Ideen så ut til å finne gjenklang hos den gudbenådede kunstneren. Han begynner igjen, uten at det virker slik, så utydelig er omrisset. Gradvis viser avdempede farger seg ved hjelp av myke modulasjoner i ørene våre. Brått synger en blå note, og vi omhylles av en asurblå og gjennomsiktig natt. Lyse skyer får fantastiske former og fyller himmelen. De samles rundt månen som preger store perlemorsfargede skiver på dem og vekker sovende farger. Vi drømmer om en sommernatt mens vi sitter der og venter på nattergalens sang …
=== Innflytelse ===
Mange av Chopins stykker er blitt svært kjente, for eksempel «Revolusjonsetyden», «Regndråpepreludiet», «Minuttvalsen» og «Sørgemarsj». Chopin ga selv aldri andre navn til sine instrumentalverk enn genrenavn og nummer, så alle tilnavnene har stykkene fått av andre. For eksempel ble «Revolusjonsetyden» skrevet samtidig med, og kanskje inspirert av, det mislykkede polske opprøret mot Russland, men navnet var det andre som fant på. «Sørgemarsj» ble skrevet før resten av sonaten den tilhører, men ser ikke ut til å ha blitt inspirert av en personlig sorgprosess. «Regndråpepreludiet» har fått navnet etter en beretning av George Sand der det er et poeng at Chopin protesterte mot å knytte musikken til lyden av regnet som trommet på taket mens han skrev det.
Robert Schumann var en stor beundrer av Chopins musikk, han brukte Chopins melodier og ga en sats i suiten Carnaval navn etter Chopin. En annen beundrer, som dessuten var en personlig venn, Franz Liszt, transkriberte seks av Chopins polske sanger for piano. Johannes Brahms og de yngre russiske komponistene fant også inspirasjon hos Chopins verk.Chopins tekniske nyvinninger fikk stor innflytelse. Préludes op. 28 og Études opp. 10 og 25 ble hurtig standardverk og inspirerte både Liszts Transcendental Études og Schumanns Symfoniske studier. Aleksandr Skrjabin var også sterkt påvirket av Chopin, for eksempel er hans 24 preludier op. 11 inspirert av Chopins op. 28.
Ved å legge så stor vekt på sin polskhet utøvet Chopin «en stor innflytelse på nasjonaliseringen av tallrike andre komponisters verk, og mange — som Smetana og Grieg — bekreftet dette personlig…»
== Verk ==
Over 230 av Chopins verker er bevart; noen manuskripter og stykker fra tidlig barndom er tapt. Totalt skrev Chopin rundt 80 opusnummer. Pianoet opptrer i alle, og de aller fleste stykkene er for piano solo. Han skrev også noe kammermusikk og noen pianokonserter. Celloen inngår i klavertrioen fra slutten av 1820-årene og i Introduction et Polonaise brillante for klaver og cello. Dessuten i en Grand Duo over temaer fra Meyerbeers opera Robert der Teufel som han skrev med vennen og cellisten Auguste Franchomme, og tilslutt i Sonate for cello og piano op 65 – den siste komposisjonen Chopin publiserte i sin levetid. De 19 polske sangene med pianoakkompagnement som han skrev til privat bruk fikk ikke samme betydning som for eksempel den samtidige Robert Schumanns lieder.
=== Poloneser, masurkaer og valser ===
I likhet med Karol Kurpiński og Maria Szymanowska reiste Chopin et minnesmerke over hjemlandets danseformer, polonese og masurka.
Det tidligste Chopin-verket i trykk er en polonese i g-moll (K. 889) fra 1817. Verker av denne formen komponerte han mange flere av. Noen poloneser uten opustall er ungdomsverk som Chopin ikke ville publisere fordi han syntes de var for enkle. Polonesene til Michał Kleofas Ogiński, Józef Elsner, Johann Nepomuk Hummel og Carl Maria von Weber var forbilder for de tidlige polonesene, men i de senere som han skrev i Paris hadde han frigjort seg fra disse forbildene. De fleste (fra op. 26 nr. 1) består av en kadenserende åpningsfrase som deler stykket formalt.
Til forskjell fra polonese var masurka en ganske ny form på begynnelsen av 1800-tallet. Den etablerte seg raskt i hele Europa, og Chopin hørte moderne masurkaer i bysalongene, men var også kjent med de opprinnelige folkloristiske formene masur, kujawiak og oberek fra sommeropphold på den polske landsbygda. 15 år gammel skrev han sine første masurkaer (B-dur K. 891–895). Stilistiske kjennetegn på Chopins masurkaer er bruken av kromatikk, modale vendinger og iblant bass med kvint-bordun. Fra op. 6 (1830-32) publiserte han vanligvis masurkaene i sykluser, mange av dem er utstyrt med et stort anlagt avslutningsstykke.
Chopins poloneser og masurkaer er ofte tiltenkt et virtuost foredrag, de er mer å regne som stiliserte og poetiske danser, og går gjennomgående for hurtig til å fungere som dansemusikk.
Det samme gjelder valsene som er ment som underholdningsmusikk i salongene. Derfor er det ikke til å undres over at han med få unntak lot disse stykkene gå i durtonearter, som etter gammel harmoniforståelse gir stykkene en lysere stemning enn molltonearter gjør. Den berømte «Minuttvalsen» er for øvrig – til tross for hva man ofte hører – ikke tenkt å skulle spilles på et minutt. Et for hurtig foredrag ødelegger denne miniatyren. Denne valsen er også kjent under navnet «Petit chien», da Chopin ifølge tradisjonen skal ha blitt inspirert til hovedtemaet (som dreier seg rundt tonen ass) av å se på en hvalp som jaget sin egen hale.
=== Etyder ===
Chopins epokegjørende etyder op. 10 og op. 25, og de tre posthumt utgitte verkene, egner seg godt som studieverk til finpuss av tekniske finesser, men de er samtidig musikalsk interessante nok til å oppføres i konsertsalene. Med det brøt Chopin nytt land: fram til nå var øvingsstykker (jfr. Carl Czerny, Muzio Clementi og Johann Baptist Cramer) overveiende teknisk og pedagogisk orientert, men i den romantiske musikkens århundre ble ikke slike verk lengre utelukkende laget for å polere spilleteknikken. Chopins etyder er ekspressive karakterstykker som han brukte til en systematisk utforsking av klaverets uttrykksmuligheter og tekniske forutsetninger. Resultatet ble en uforliknelig personlig stil. Også Franz Liszt og andre av tidens pianister, som Adolf Henselt og Charles-Valentin Alkan, såvel som de senere Aleksandr Skrjabin og Claude Debussy videreutviklet etydeformen.
Chopins etyder er delvis basert på J. S. Bachs preludier fra første del av Das Wohltemperierte Klavier, men Chopin utvidet den klavertekniske og harmoniske dimensjonen betraktelig. Sammenhengene og forskjellene blir tydelig når man for eksempel stiller opp Bachs akkordpregede C-dur-preludium mot Etyde op 10 nr. 1 og Bachs Preludium i D-dur mot Etyde op 10 nr. 2.
Chopins berømte Revolusjonsetyde op. 10 nr. 12 i c-moll – en heroisk melodi med høyre hånd over en teknisk krevende sekstendelsfigur med venstre – skal være skrevet samtidig med at den polske novemberoppstanden i 1830 ble slått ned. Den opphissede stemningen og den åpne slutten gir inntrykk av å være laget for å uttrykke personlige følelser. Populær er også Etyde op. 10 nr. 5 i Gess-dur med tilnavnet «svarte tangenter» fordi høyre hånd utelukkende spiller på de svarte tangentene. I samlingen op. 25 fascinerer også nr 11 i a-moll («Vintervind»). Det koralaktige og vemodige temaet presenteres kort før det får selskap av virtuose passasjer i overstemmen.
=== Nokturner ===
En annen av Chopins verkgrupper er de 21 nokturnene som han videreutviklet fra iren John Fields nye salongform. Field hadde stor påvirkning på Chopin, men Chopins verk har en rikere harmonikk, mer variert rytmikk og en smidigere melodiføring. Chopin legger virtousiteten til side til beste for uttrykket. Melodiene er tydelig preget av Gioacchino Rossini og Vincenzo Bellinis belcantostil. Fra op. 27 publiserte Chopin nokturnene parvis og bandt dem sammen slik at de dannet en gjensidig kontrast, men de fungerer også enkeltvis.
=== Preludier ===
De 24 preludiene op. 28 fikk sin endelige form under oppholdet på Mallorca. Robert Schumann brukte ordet merkwürdig om stykkene, og ved hjelp av hans beskrivelse aner man hvor mangfoldige i form og uttrykk de er:
[…] det er skisser, etydefragmenter, eller ruiner om man vil, enkelte flygeferdige, i et fargerikt og vilt virvar. Men hvert stykke preges av hans adelsmerke: "Friedrich Chopin skrev dette"; man kjenner ham igjen i pausenes heftige åndedrag. Han er og blir tidens modigste og stolteste dikterånd. Heftet inneholder også sykt, febrilt, frastøtende [materiale]; så hver får søke sin favoritt, og måtte bare filistrene holde seg unna.
I de 24 preludiene har hver toneart fått sin egen individuelle behandling. Stykkene er ordnet oppad i kvintsirkelens rekkefølge, vekslende mellom dur- og tilhørende moll-toneart. Den enharmoniske omtydningen skjer i nr 14, som Chopin ikke noterte i diss-moll, men i ess-moll. I disse preludienes kompositoriske mikrokosmos finner man et gjenskinn av tallrike andre musikkformer, enkelte stykker minner om etyder, andre om nokturner, sørgemarsjer og masurkaer. Stykkenes store uttrykkskraft har forledet mange til forsøk på å gi dem utenommusikalske referanser. Et typisk eksempel er legenden om hvordan preludium nr 15 i Dess-dur oppsto: det skal være komponert natten George Sand og barna hennes kom sterkt forsinket tilbake fra Palma og fant Chopin i en forvirret sinnstilstand. George Sand fortalte om denne hendelsen:
Han hadde fått det for seg at han hadde druknet i en sjø, tunge iskalde vanndråper falt taktfast på brystet hans. Mens jeg lyttet til ham kunne man faktisk høre den jevne takten av dråper som falt på taket, men han hevdet hardnakket at det hadde han ikke hørt. Han ble til og med irritert når jeg snakket om tonemaleri og protesterte med god grunn heftig mot [at hans musikk skulle oppfattes som] en enkel imitasjon av akustiske inntrykk.»
Likevel har Preludium nr. 15 senere fått tilnavnet «Regndråpepreludiet». Gjennom nesten hele stykket spiller mellomstemmen en gjentatt åttendedels ass (eller enharmonisk omtydet giss) som kan minne om et jevnt vanndrypp. Sand fortalte ikke hvilken komposisjon det var snakk om, så det kan ha dreid seg om et annet preludium, for eksempel det sjette i h-moll. Chopin selv avviste stort sett enhver utenommusikalsk programmatisk fortolking av sine verk.
=== Ballader og scherzi ===
Blant Chopins andre verk finner man fire ballader og fire scherzi, alle er konsertante og svært krevende stykker. I midtpartiet av Scherzo op. 2 i h-moll, med sitt første åndeløse og nesten fortvilte tema (angivelig selvbiografisk farget), skjenker Chopin hjemlandet en tanke ved at han innarbeidet temaet til den polske voggesangen Lulajże Jezuniu, lulajże, lulaj («Sov, lille Jesus, sov»). Ballade i F-dur op. 38 tilegnet han Robert Schumann, som hevdet at Chopin meddelte «at balladene var inspirert av Mickiewicz' dikt.»
=== Impromptus ===
Chopins Impromptus har i mindre grad Franz Schuberts impromptus som forbilde enn de lengre som – nærmere den opprinnelige betydningen – gir et inntrykk av improvisasjon, og som i en delvis briljant stil ble svært populære både hos publikum og musikkforleggerne.
Framfor alt er Fantasi-impromptuen fra 1834 kjent. Den ble utgitt posthumt fordi Chopin ikke ville publisere den. En antatt grunn er at han først etter at stykket var ferdig innså at temaet var svært likt «Vivace»-temaet fra Impromptu op. 89 av Ignaz Moscheles – og påstander om plagiat ville ikke Chopin utsette seg for.
=== Sonater ===
Blant Chopins omfangsrike verkliste for klaver finnes bare tre sonater.
Klaversonate nr 1 er et ungdomsverk som Chopin dediserte læreren Józef Elsner.
Tredjesatsen i Klaversonate nr 2 (op. 35, fullført i 1839) inneholder den berømte «marche funèbre» (sørgemars) med «Grave – doppio movimento» og «Scherzo» som første og andre sats, og «Finale: Presto» som avslutningssats. Allerede i Chopins levetid vakte dette verket anstøt; alle satsene går i moll og de er så ulike at Robert Schumann bemerket at Chopin her bare hadde «samlet fire av sine mest uregjerlige barn». Grave – doppio movimento åpner med et stormfullt førstetema som går over i et lyrisk andretema. Scherzoen er virtuos og heftig med en mer melodisk mellomseksjon (Schumann: «djerv, ånfull, fantastisk»), «sørgemarsjen» (Schumann: «enda mørkere») og den melodiløse unisono presto-satsen som finale (Schumann: «Minner mer om gjøn enn om musikk). Selv kommenterte Chopin finalen kort og greit slik: «Etter marsjen pludrer venstre og høyre hånd unisono.»
Satsrekkefølgen og oppbyggingen av den tredje sonaten i h-moll fra 1844 følger med noen unntak (scherzoen og en forkortet reprise i første sats) forbildene fra den klassiske sonatesatsformen, og kan ha vært et forsøk på å imøtekomme kritikken av den foregående sonaten, op 35.
=== Enkeltverk: Berceuse og Barcarolle ===
Av Chopins enkeltstående verk, altså verk som ikke inngår i en syklus eller i verkgrupper, viser framfor alt Berceuse i Des-dur op. 57 fra 1844 og Barcarolle i Fiss-dur op. 60 fra 1846, Chopins improvisatorisk pregede variasjons- og forsiringskunst. Bevarte skisser til Berceusen gir et sjeldent innblikk i Chopins' kreative prosess.
=== Klaverkonserter ===
Ved siden av solostykkene er begge klaverkonsertene godt kjent. Den første konserten i e-moll ble skrevet senere enn den andre i f-moll. Det er fremdeles ikke entydig klart om Chopin orkestrerte konsertene selv, men det er lite som taler i mot, for Chopin behersket orkestrering. Disse komposisjonene viser at han så på orkesteret som et utsmykkende vedheng. Til innledninger, overganger og sluttpassasjer brukes orkesteret på samme måte som i forbilder av Johann Nepomuk Hummels klaverkonserter, men der pianisten kan briljere trekkes orkesteret tilbake og brukes bare til å akkompagnere soloinstrumentet. Det er viktig å være klar over at da Chopin skrev klaverkonsertene, var klavermekanikken i utvikling. Tidens klaverer hadde et svakere volum enn senere tiders utgaver; derfor ga Chopin orkesteret en tilbaketrukket rolle når orkester og solist samtidig er i aksjon.
== Verkliste (utvalg) ==
=== Piano solo ===
4 ballader
1 bolero
2 bourreer
3 ecossaiser
27 etyder
2 fantasier (1 hvis du ser bort fra Fantaisie-Impromptu)
1 fuge
4 impromptuer (3 bortsett fra F.-I.)
58 masurkaer
21 nokturner
17 poloneser (inkludert hybridstykket som består av Andante spianato for solopiano og Grande polonaise brillante for piano og orkester)
26 preludier
4 scherzoer
3 sonater
19 valser
=== Piano og orkester ===
2 konserter for piano og orkester
4 andre verk: variasjoner av La ci darem la mano, Krakowiak, Grand Fantaise on Polish Airs og Andante spianato and Grande Polonaise brillante
=== Vokal ===
20 sanger på polsk til vokal og piano.
=== Kammermusikk ===
1 pianotrio for fiolin, cello og piano
1 sonate for cello og piano
2 andre verker for cello og piano
== Annet ==
Asteroide 3784 Chopin er oppkalt etter komponisten.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chopin. En biografi av Johannes Skancke Martens (Høvik 1946)
(en) Biografi
(en) Kort essay om Chopin på Classical Music Pages
(en) Fryderyk Chopin Society i Warszawa. Biografi, en oversikt over Chopins verk og musikalsk stil, og bilder fra originale manuskripter.
Biografier (Project Gutenberg e-tekster):
Life of Chopin av Franz Liszt Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
Frederick Chopin as a Man and Musician av Frederick Niecks Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
Chopin: The Man and his Music av James Huneker Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) Frédéric Chopin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frédéric Chopin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frédéric Chopin på Internet Movie Database
(sv) Frédéric Chopin i Svensk Filmdatabas
(en) Frédéric Chopin hos The Movie Database
(en) Frédéric Chopin hos Internet Broadway Database
(en) Frédéric Chopin på Discogs
(en) Frédéric Chopin på MusicBrainz
(en) Frédéric Chopin på Spotify
(en) Frédéric Chopin på Songkick
(en) Frédéric Chopin på Last.fm
(en) Frédéric Chopin på Genius — sangtekster
(en) Frédéric Chopin på AllMusic
(en) Klasikal.com – Website om klassisk musikk. Videoer og noter av alle Chopins komposisjoner.
(en) The Chopin Project – En guide til Chopins soloverk for klaver.
(en) Chopins samlede verker på Classical Music Archives
=== Musikkeksempler ===
=== Noter ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) | 3784 Chopin er en liten asteroide i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter med en diameter på 14,27 km. Den ble oppdaget av Eric W. | 5,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Elsner | 2023-02-04 | Joseph Elsner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 18. april', 'Kategori:Dødsfall i 1854', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1769', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brzeg fylke', 'Kategori:Polske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Joseph Anton Franz Elsner (også Joseph Xaver Elsner, polsk Józef Ksawery Elsner; født 1. juni 1769 i Grottkau i fyrstedømmet Neisse i Schlesien, død 18. april 1854 i Elsnerowo ved Warszawa) var en tysk-polsk komponist, dirigent og musikkpedagog som i dag er mest kjent som den unge Frédéric Chopins lærer.
| Joseph Anton Franz Elsner (også Joseph Xaver Elsner, polsk Józef Ksawery Elsner; født 1. juni 1769 i Grottkau i fyrstedømmet Neisse i Schlesien, død 18. april 1854 i Elsnerowo ved Warszawa) var en tysk-polsk komponist, dirigent og musikkpedagog som i dag er mest kjent som den unge Frédéric Chopins lærer.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Elsner kom fra en tysk schlesisk familie, i et sterkt tyskpreget område der polsk kultur stod svakt. Han fikk en tysk, og egentlig noe anti-polsk, oppdragelse. Polsk lærte han seg ikke før han var 20 år gammel.
Hans far Franz Xaver Elsner var snekker og drev også med reparasjon av musikkinstrumenter; dessuten sang han og spilte harpe. Moren, Anna Barbara, født Matzke, stammet fra Glatz og var datter av en høyt skattet lutt- og fiolinbygger, Joseph Matzke, som hadde vidtrekkende kontakter i musikkens og kunstens verden.
=== Musikk ===
Elsners musikalske utdannelse begynte i Grottkau, der han sang i et kirkekor. Allerede som barn gjorde han sine første forsøk på komposisjon. Som tolvåring fortsatte utdannelsen i Breslau, først ved dominikanernes klosterskole og så ved jesuittenes St.-Matthias-gymnasium. Der fikk han blant annet undervisning i fiolin, sang og generalbass. Han sang også i byens operakor og spilte i teaterorkesteret. Parallelt utviklet han sine kompositoriske ferdigheter. Oppførelsen av den (nå tapte) motetten Ave Maria ble godt mottatt.Han fikk i 1788 stipend til studier ved Universität Breslau (Leopoldinum). Først studerte han teologi, deretter medisin. Så begav han seg til Wien for å fortsette med medisinen, men oppgav raskt dette prosjektet.
Etter å ha fullført sine studier og ha arbeidet som fiolinist i Brünn ble han i 1792 annenkapellmester ved den tyske Opera i Lemberg, som hørte under Østerrike-Ungarn. I Lemberg giftet han seg med Klara Abt i 1796, men hun døde året etter. I 1799 dro han til Nye-Østpreussen sammen med den polske skuespilleren Wojciech Bogusławski. I Nye-Østpreussen ble Elsner sjefdirigent ved først Det tyske teater, siden det polske nasjonalteater i Warszawa.Elsner foretok reiser til Paris, Dresden, Warszawa og Posen (Poznań), hvor han møtte E.T.A. Hoffmann. De grunnla i 1805 arrangementet Musikressource, som skulle samle tyskere og polakker om musikalske aktiviteter.
I 1802 giftet Elsner seg med Karolina Drozdowska.
På grunn av klager over at Elsner favorisert tyskere, trakk han seg tilbake fra teaterarbeidet.
I Warszawa ble Elsner gradvis mer polsksvennlig og begynte å bruke den polske form av sitt navn: Józef Antoni Franciszek. Han fortsatte imidlertid å omtale seg selv som schlesier.Elsner var en produktiv komponist. Han var en av de første komponistene i Polen som tok i bruk folkemusikalske elementer og den aller første som brukte polsk språk i operaer. Elsners orkester- og kammermusikk ble oppført til begeistret omtale i Wien og andre europeiske musikksentra.Sin musikkhistoriske betydning har Elsner som lærer for Frédéric Chopin. Han var også lærer og forbilde for den polske komponisten Stanisław Moniuszko som skrev den polske nasjonaloperaen Halka. Moniuszko betegnet Elsner som «grunnlegger av den nasjonale musikk».
== Verk ==
32 operaer
8 symfonier
poloneser med orkester
1 septett
1 strykekvintett
11 strykekvartetter
2 klaverkvartetter
klaversonater
1 pasjonsoratorium
messer
rekviem
== Litteratur ==
(de) Array von Dommer: «Elsner, Joseph». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 6, Duncker & Humblot, Leipzig 1877, s. 70 f.
(de) Christian Weickert: «Elsner, Joseph.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 466 f. (digitalisering).
Martina Homma: Nationale Musik und nationale Musikwissenschaft. Der Fall Joseph Elsner. I Deutsch-polnische Ansichten zur Literatur und Kultur. Wiesbaden 1995, s. 104–116.
J. Herrmann: Józef Elsner und die polnische Musik. München 1969.
Paul Preis: Musik- und Theaterleben von Stadt und Kreis Glatz. 1. del, s. 18–19.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Józef Elsner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
http://www.markuskrzoska.de/elsner.htm Biogramm Elsners
http://www.klassika.info/Komponisten/Elsner_JX/wv_gattung.html
(en) Fritt tilgjengelige noter av Joseph Elsner i International Music Score Library Project | Joseph Anton Franz Elsner (også Joseph Xaver Elsner, polsk Józef Ksawery Elsner; født 1. juni 1769 i Grottkau i fyrstedømmet Neisse i Schlesien, død 18. | 5,546 |
null | 2023-02-04 | VHS | null | null | null | Video Home System (forkortet VHS) er et videoavspillingssystem med kassetter. Systemet ble lansert av JVC i 1976. | 5,547 |
null | 2023-02-04 | Sveriges len | null | null | null | Sveriges len () er det regionale forvaltningsnivået mellom staten og kommunene i Sverige, som tilsvarer norske fylker. | 5,548 |
null | 2023-02-04 | Karl VIII av Frankrike | null | null | null | | | 5,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marshall%C3%B8yene | 2023-02-04 | Marshalløyene | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Marshalløyene', 'Kategori:Mikronesia', 'Kategori:Oseaniastubber', 'Kategori:Prøvesprengningsområder', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1986', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Øygrupper i Oseania'] | Republikken Marshalløyene er en øystat i Stillehavet, nord for Nauru og Kiribati, øst for Mikronesiaføderasjonen og syd for Wake Island. Beregnet folkemengde i 2013 var 54 200.
| Republikken Marshalløyene er en øystat i Stillehavet, nord for Nauru og Kiribati, øst for Mikronesiaføderasjonen og syd for Wake Island. Beregnet folkemengde i 2013 var 54 200.
== Geografi ==
Landet består av 29 atoller og fem isolerte øyer. De viktigste atollene og øyene danner to grupper: Ratak-kjeden og Ralik-kjeden, som betyr soloppgang- og solnedgang-kjedene. To tredeler av landets innbyggere bor på øyene Majuro (som også er hovedstad) og Ebeye. De ytre øyene er tynt befolket på grunn av få muligheter for sysselsetting og økonomisk utvikling.
== Befolkning ==
Folketallet vokste raskt fra slutten av 1950-årene. Fra 1999 til 2011 økte folketallet med 4,6 %. Beregnet folkemengde i 2013 var 54 200. To øyer huser 73,8 % av befolkningen: Majuro (52,3 %) og Kwajalein (21,5 %).
73,8 % av befolkningen bor i urbane strøk.Nær 40 % av befolkningen er under 15 år. Forventet levealder er for kvinner 72,5 år, og for menn er den 71,3 år. 98 % av befolkningen kan lese og skrive.Folketellingen i 2011 viste at 3 250 personer, tilsvarende 6 % av befolkningen, var født i andre land. De fleste av disse, 43,6 %, var fra USA, 16,5 % fra Filippinene, 10 % Fra Kina, 8,4 % fra Kiribati og 7,4 % fra Mikronesiaføderasjonen.Spedbarnsdødeligheten var i 2011 på 22 per 1 000 levendefødte. Den var da gått ned fra 37 per 1 000 levendefødte i 1999.
== Historie ==
Øyene ble oppdaget og folkesatt av mikronesiere.
Spanjolene kom til øyene i 1529. Tyskland gjorde krav på dem i 1885. Alle rettigheter til øyene ble kjøpt av Tyskland fra Spania i 1899. Japan okkuperte øyene i 1914 og Folkeforbundet ga Japan øyene som mandatområde i 1920.
Øyene ble en del av det USA-styrte UN Trust Territory of the Pacific Islands i 1947 og ble en selvstendig stat i 1986. USA står for forsvarspolitikken og mye av økonomien gjennom Compact of Free Association.
USA utførte fra 1946 til 1958 kjernefysiske prøvesprengninger på Bikini og Enewetak. De miljø- og helsemessige konsekvensene av disse sprengningene var store, og kan fortsatt merkes.
== Økonomi ==
Viktige eksportvarer er fisk, fiskeprodukter, kokosnøttolje og akvariefisker. Viktige importvarer er matvarer, levende dyr, mineralolje, drikkevarer og tobakk. Viktige handelspartnere er blant annet USA og Japan.
== Samfunn ==
Det er obligatorisk skolegang for barn i alderen 6 til 14 år.
Det utkommer tre aviser, den største avisa er Marshall Islands Journal, som utkommer to ganger i uken. En statseid radiostasjon sender på engelsk og noen lokale språk. I tillegg finnes det to radiostasjoner som er i privat eie.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Atomprøvesprengnings-området på Bikiniatollen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Langset, Kristine Grue & Buan, Vibeke: «Marshalløyene kan bli det neste Atlantis», Aftenposten 28. oktober 2010: Om øystatens juridiske status om den forsvinner i havet – kan en nasjon eksistere uten land?(no) Statistikk og andre data om Marshalløyene i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Republikken Marshalløyene er en øystat i Stillehavet, nord for Nauru og Kiribati, øst for Mikronesiaføderasjonen og syd for Wake Island. Beregnet folkemengde i 2013 var . | 5,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne-Sophie_Mutter | 2023-02-04 | Anne-Sophie Mutter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Landkreis Lörrach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske fiolinister', 'Kategori:Æresdoktorer ved NTNU'] | For mezzosopranen, se Anne Sofie von Otter.Anne-Sophie Mutter (født 29. juni 1963 i Rheinfelden i Baden-Württemberg) er en tysk fiolinist, oppvokst i den badiske landsbyen Wehr.
Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd på Luzernfestivalen i 1976. Mutter ble kjent som førstefiolinist under Herbert von Karajan i Berliner Philharmoniker og har siden hatt stor suksess. Hun har fått opp til 36.000 pund for en enkelt konsert.Mutter ble oppdaget av Karajan på Luzernfestivalen i 1976 og han ble hennes mentor. Det var en sensasjon da hun 13 opptrådte under Karajan i Salzburg-festivalen i 1977. Hun vant sin første musikkpris seks år gammel. Aida Stucki var en av hennes lærere.Hun var gift med André Previn fra 2002 til 2006. Hennes første ektemann, Detlef Wunderlich, døde og hun dediserte en konsert til hans minne.
| For mezzosopranen, se Anne Sofie von Otter.Anne-Sophie Mutter (født 29. juni 1963 i Rheinfelden i Baden-Württemberg) er en tysk fiolinist, oppvokst i den badiske landsbyen Wehr.
Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd på Luzernfestivalen i 1976. Mutter ble kjent som førstefiolinist under Herbert von Karajan i Berliner Philharmoniker og har siden hatt stor suksess. Hun har fått opp til 36.000 pund for en enkelt konsert.Mutter ble oppdaget av Karajan på Luzernfestivalen i 1976 og han ble hennes mentor. Det var en sensasjon da hun 13 opptrådte under Karajan i Salzburg-festivalen i 1977. Hun vant sin første musikkpris seks år gammel. Aida Stucki var en av hennes lærere.Hun var gift med André Previn fra 2002 til 2006. Hennes første ektemann, Detlef Wunderlich, døde og hun dediserte en konsert til hans minne.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
2010 – Æresdoktor ved NTNU
2008 – Ernst von Siemens' musikkpris
2003 – Herbert-von-Karajans musikkpris
2002 – Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst
2001 – Léonie Sonnings musikkpris
== Ufullstendig diskografi ==
På Deutsche Grammophon:
Mozart Violin Concertos Nos. 3 & 5 (1978)
Beethoven Triple Concerto (1980)
Brahms Violin Concerto (1982)
Brahms Double Concerto (1983)
Tchaikovsky Violin Concerto (1988)
Lutosławski Partita & Chain 2/Stravinsky Violin Concerto (1988)
Beethoven: The String Trios (1989)
Bartok Violin Concerto No. 2/Moret En Rêve (1991)
Berg Violin Concerto/Rihm Time Chant (1992)
Carmen-Fantasie (1993)
Romance (1995)
Sibelius Violin Concerto (1995)
The Berlin Recital (1996)
Brahms Violin Concerto/Schumann Fantasy for Violin and Orchestra (1997)
Penderecki Violin Concerto No. 2/Bartok Sonata for Violin and Piano No. 2 (1997)
Beethoven The Violin Sonatas (1998)
Vivaldi The Four Seasons (1999)
Recital 2000 (2000)
Lutosławski Partita for Violin and Orchestra/Chain 2 (2002)
Beethoven Violin Concerto (2002)
Tango Song and Dance (2003)
Previn Violin Concerto/Bernstein Serenade (2003)
Tchaikovsky & Korngold Violin Concertos (2004)
Dutilleux Sur le même accord/Bartok Violin Concerto No. 2/Stravinsky Concerto en ré (2005)
Mozart The Violin Concertos (2005)
Mozart Piano Trios K502, K542, K548 (2006)
Mozart The Violin Sonatas (August, 2006)På EMI Classics:
Mozart Violin Concertos Nos. 2 & 4 (1982)
Bach Violin Concertos/Concerto for Two Violins and Orchestra (1983)
Brahms Violin Sonatas (1983)
Vivaldi The Four Seasons (1984)
Lalo: Symphonie Espagnole/Sarasate: Zigeunerweisen (1985)
Mozart Violin Concerto No. 1, Sinfonia Concertante (1991)På Erato:
Glazunov Violin Concerto/Prokofiev Violin Concerto No. 1 (1989)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Anne-Sophie Mutter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anne-Sophie Mutter på Internet Movie Database
(en) Anne-Sophie Mutter hos The Movie Database
(en) Anne-Sophie Mutter på Discogs
(en) Anne-Sophie Mutter på MusicBrainz
(en) Anne-Sophie Mutter på Spotify
(en) Anne-Sophie Mutter på Songkick
(en) Anne-Sophie Mutter på Last.fm
(en) Anne-Sophie Mutter på AllMusic
Anne-Sophie Mutter på Facebook
Anne-Sophie Mutter på Instagram
Anne-Sophie Mutter på YouTube
(de) Verk av og om Anne-Sophie Mutter i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Festspielhaus Baden-Baden
Biografi på fembio.org
Intervju med Anne-Sophie Mutter på den sveitsiske portalen classicpoint.ch | Anne-Sophie Mutter (født 29. juni 1963 i Rheinfelden i Baden-Württemberg) er en tysk fiolinist, oppvokst i den badiske landsbyen Wehr. | 5,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mallorca | 2023-02-04 | Mallorca | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mallorca', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Balearene', 'Kategori:Øyer i Spania'] | Mallorca (fra latin insula maior «stor øy») er en av øyene i øygruppen Balearene som ligger i Middelhavet like utenfor kysten av Spania. Hovedstaden på øya er Palma, som også er hovedstad i regionen Balearene. Øya ligger rundt 170 km fra Barcelona på fastlandet. Den har en befolkning på 861 430 (2016).Mallorca er et velkjent turistmål. Øyas økonomi har i de senere år vært basert på turisme fra Europa begynte tidlig på 1950-tallet.
| Mallorca (fra latin insula maior «stor øy») er en av øyene i øygruppen Balearene som ligger i Middelhavet like utenfor kysten av Spania. Hovedstaden på øya er Palma, som også er hovedstad i regionen Balearene. Øya ligger rundt 170 km fra Barcelona på fastlandet. Den har en befolkning på 861 430 (2016).Mallorca er et velkjent turistmål. Øyas økonomi har i de senere år vært basert på turisme fra Europa begynte tidlig på 1950-tallet.
== Historie ==
=== Talayotkulturen ===
Mallorca har vært bosatt siden oldtiden. Begravelseskamre og spor etter bosetninger fra den paleolittiske perioden (6000–4000 f.Kr.) har blitt avdekket. Ca 1300 år f.Kr. ble Mallorca bosatt av et folkeslag som var opphav til talayotkulturen.
=== Romertiden ===
Øya ble okkupert av romerne i 123 f.Kr. under Quintus Caecilius Metellus Balearicus, og øya fikk en oppblomstring under romersk styre hvor byer som Pollentia (Alcúdia), og Palmaria (Palma) ble grunnlagt. Den lokale økonomien var hovedsakelig basert på kultivering av olivenolje, vinproduksjon og saltutvinning. Romerne gav øya det offisielle navnet Insula Baliar Maior. De best bevarte levningene fra den tiden finnes i Pollentia. Soldater fra Mallorca var velsett i den romerske militæret for sin dyktighet med slynge.
I år 426 e.Kr. herjet vandalene øya og la det inn under sitt kongedømme i år 465. I 534 ble Mallorca erobret av Østromerriket og administrert som en del av provinsen Sardinia. Under det østromerske styret blomstret kristendommen og tallrike kirker ble bygd, men fra 707 ble øya en rekke ganger angrepet av muslimske herjingsmenn fra Nord-Afrika.
=== Underlagt Córdoba-kalifatet ===
I 902 ble Mallorca erobret av den muslimske staten Córdoba-kalifatet i Sør-Spania. Det sikret øya fred for nordafrikanske banditter og førte til en ny vekst for øya. Maurere forbedret jordbruket med overrislingsanlegg og utviklet den lokale industrien. Medina Mayurka (Palma) ble hovedstad og kulturelt sentrum. De arabiske badene i Palma ble bygd i denne tiden.
=== Etter Córdoba-kalifatet ===
Etter at kalifatet gikk i oppløsning fra 1015 kom en ny og mer skiftende periode. Mallorca kom under styret til taifa av Denia, og i årene 1087–1114 var øya selv et uavhengig taifa.
I 1114 ble øya invadert av soldater fra Pisa i Italia og Catalonia på hærtokt. Palma ble beleiret i åtte måneder, og etter at byen hadde falt trakk de invaderende styrkene seg tilbake og ble erstattet av berbere fra Almoravidene i Nord-Afrika som styrte fram til 1203. Berberne ble erstattet av det muslimske Almohader-dynastiet til 1229.
=== Spanske Aragón ===
I den påfølgende forvirringen og uroen gjennomførte kong Jakob I av Aragón en invasjon med 15 000 mann og 1 500 hester, og la øya inn under Aragón etter tre måneders hærtokt. Den 31. desember 1229 marsjerte han med sine tropper inn i hovedstaden Palma.
Etter at kong Jakob I døde i 1276 og hans kongedømme ble delt mellom hans sønner, ble Jakob II konge av det nye kongedømmet Mallorca. Mange betydningsfulle byggverk ble til på denne tiden, blant annet Le Seu-katedralen der de tre mallorcanske kongene ligger begravet. Det tok nesten 400 år å bygge katedralen ferdig. I 1344 invaderte kong Peter IV av Aragón øya og la den på nytt inn under kronen. Fra 1479 kom kongedømmet Aragón inn i en dynastisk union med Castilla, og Mallorca ble en del av det forente Spania under de katolske regentene Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla.
Den spanske arvefølgekrigen (1701–1714) førte til at den dynastiske unionen ble erstattet med et forent spansk monarki. I 1716 gjorde forordningen Nueva Planta-dekretene til at Mallorca ble en del av den spanske provinsen Baleares, som tilsvarer bortimot dagen provins Illes Balears og ble et selvstyrt samfunn.
=== Moderne turisme ===
Siden 1950-tallet har masseturismen endret fysiognomi av både byen Palma og resten av øya, og omgjort den til et senter av attraksjoner for å tiltrekke seg utenlandske turister, spesielt fra Norden og Tyskland. Med turismen kom det også store mengder arbeidere fra fastlandet Spania og dette førte til en stor endring i øyas lokale tradisjoner, urbanisering og næringsliv.
Turismen fikk Palma til å vokse betydelig med følger for immigrasjon. I 1960 besøkte 500 000 turister Mallorca. I 1997 var dette vokst til 6 739 700. I 2001 passerte mer enn 19 200 000 mennesker gjennom Son Sant Joan lufthavn ved Palma, og i tillegg kom ytterligere 1,5 millioner sjøvegen.
De siste årenes utvikling av byfornyelser, de såkalte Pla Mirall (Speilplanen) har tiltrukket seg viktige grupper fremmedarbeidere fra utenfor Europa, spesielt Afrika og Sør-Amerika. Den 14. november 2005 rapporterte den lokale dagsavisen Diario de Mallorca påstander om at amerikanske CIA benyttet flyplassen for sitt kontroversielle «ekstraordinære utleveringsprogram» («extraordinary rendition program»).
== Klima ==
== Administrasjon ==
Øya er delt inn i kommunene:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Løvland, Anita & Løvland, Birger (2008): Turguide til Mallorca. Menorca, Ibiza, Formentera. ISBN 9788279810438
Rosén, Göte (1990): Vägen till Palma. Malmø. ISBN 91-7266-113-5
== Eksterne lenker ==
(en) Mallorca – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mallorca – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mallorca hos Wikivoyage
Billedgalleri om Mallorca
Kart over Mallorca
Turistinformasjon | Mallorca (fra latin insula maior «stor øy») er en av øyene i øygruppen Balearene som ligger i Middelhavet like utenfor kysten av Spania. Hovedstaden på øya er Palma, som også er hovedstad i regionen Balearene. | 5,552 |
null | 2023-02-04 | Charlotte Brontë | null | null | null | Charlotte Brontë (født 21. april 1816, død 31. | 5,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Bront%C3%AB | 2023-02-04 | Anne Brontë | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1820', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra City of Bradford', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anne Brontë (født 17. januar 1820, død 28. mai 1849) var den yngste av de tre Brontë-søstrene; Charlotte er den eldste og Emily er den mellomste. I 1845 utgav de tre søstrene en diktsamling under mannlig pseudonym; Annes var «Acton Bell».
Hun var datter av en fattig irsk prest i den engelske kirke, og hun bodde det meste av livet med sin familie i sognet Haworth på lyngheiene i Yorkshire. I noen år gikk hun på kostskole. Da hun var 19 år forlot hun Haworth og arbeidet som guvernante mellom 1839 og 1845. Etter å ha forlatt sin lærerjobb oppfylte hun sin litterære ambisjoner. Hun skrev et bind poesi sammen med sine søstre, Poems by Currer, Ellis, and Acton Bell, 1846, og to romaner. Agnes Grey, basert på hennes erfaringer som guvernante, ble utgitt i 1847. Hennes andre og siste roman, The Tenant of Wildfell Hall, som er betraktet som en av de første gjennomført feministiske romaner i ettertiden, kom i 1848. Hennes liv ble altfor kortvarig da hun døde av tuberkulose i en alder av kun 29 år.
Hovedsakelig på grunn av at gjenutgivelsen av The Tenant of Wildfell Hall ble forhindret av Charlotte Brontë etter Annes død, er hun mindre kjent enn sine søstre, Charlotte, forfatter av fire romaner, blant annet Jane Eyre, og Emily Brontë, forfatter av Wuthering Heights (Stormfulle høyder). Imidlertid har hennes romaner, slik som de til hennes søstre, blitt klassikere i engelsk litteratur.
| Anne Brontë (født 17. januar 1820, død 28. mai 1849) var den yngste av de tre Brontë-søstrene; Charlotte er den eldste og Emily er den mellomste. I 1845 utgav de tre søstrene en diktsamling under mannlig pseudonym; Annes var «Acton Bell».
Hun var datter av en fattig irsk prest i den engelske kirke, og hun bodde det meste av livet med sin familie i sognet Haworth på lyngheiene i Yorkshire. I noen år gikk hun på kostskole. Da hun var 19 år forlot hun Haworth og arbeidet som guvernante mellom 1839 og 1845. Etter å ha forlatt sin lærerjobb oppfylte hun sin litterære ambisjoner. Hun skrev et bind poesi sammen med sine søstre, Poems by Currer, Ellis, and Acton Bell, 1846, og to romaner. Agnes Grey, basert på hennes erfaringer som guvernante, ble utgitt i 1847. Hennes andre og siste roman, The Tenant of Wildfell Hall, som er betraktet som en av de første gjennomført feministiske romaner i ettertiden, kom i 1848. Hennes liv ble altfor kortvarig da hun døde av tuberkulose i en alder av kun 29 år.
Hovedsakelig på grunn av at gjenutgivelsen av The Tenant of Wildfell Hall ble forhindret av Charlotte Brontë etter Annes død, er hun mindre kjent enn sine søstre, Charlotte, forfatter av fire romaner, blant annet Jane Eyre, og Emily Brontë, forfatter av Wuthering Heights (Stormfulle høyder). Imidlertid har hennes romaner, slik som de til hennes søstre, blitt klassikere i engelsk litteratur.
== Bibliografi ==
Agnes Grey, 1847
The Tenant of Wildfell Hall (norsk: Kvinnen på Wildfell Hall), 1848
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anne Brontë – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anne Brontë – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anne Brontë på Internet Movie Database
(sv) Anne Brontë i Svensk Filmdatabas
(en) Anne Brontë hos Turner Classic Movies
(en) Anne Brontë hos TV Guide
(en) Anne Brontë hos The Movie Database
(en) Anne Brontë på Discogs
(en) Anne Brontë på MusicBrainz
(en) Anne Brontë på Genius — sangtekster
(en) Agnes Grey hos Anne Brontë, 1847; Oxford: The Shakespeare Head Press, Basil Blackwell and Houghton Mifflin Company, 1931 hos A Celebration of Women Writers
(en) The Tenant of Wildfell Hall, informasjon og fri e-bok
(en) The Tenant of Wildfell Hall, London: Thomas Cautley Newby, 1848. Skannes først utgave, første, andre og tredje volumer fra Internet Archive. | Anne Brontë (født 17. januar 1820, død 28. | 5,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emily_Bront%C3%AB | 2023-02-04 | Emily Brontë | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1848', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1818', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra City of Bradford', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Emily Jane Brontë (født 30. juli 1818 i Thornton i West Riding of Yorkshire, død 19. desember 1848 i Haworth i Bradford) var en engelsk forfatter. Hennes eneste roman, Stormfulle høyder (Wuthering Heights, 1847), regnes som en betydelig klassiker og er et godt eksempel på gotisk litteratur.
| Emily Jane Brontë (født 30. juli 1818 i Thornton i West Riding of Yorkshire, død 19. desember 1848 i Haworth i Bradford) var en engelsk forfatter. Hennes eneste roman, Stormfulle høyder (Wuthering Heights, 1847), regnes som en betydelig klassiker og er et godt eksempel på gotisk litteratur.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hun var det femte av seks barn av den anglikanske presten Patrick Brontë (1777–1861). Søskenflokken var:
Maria f. 1814
Elizabeth f. februar 1815
Charlotte f. april 1816
Branwell f. juni 1817
Emily f. juli 1818
Anne f. januar 1820Etternavnet Brontë er gresk (Βροντή) og betyr «torden». Bemerkelsesverdig nok ble de tre Brontë-søstrene alle kjente forfattere: Charlotte, Emily og Anne. Broren Branwell (1817–48) er kjent som maler.
I mai 1821 flyttet morens søster, tante Elizabeth, inn hos dem, og i september samme år døde moren. I november 1824 begynte Emily på skolen. I mai 1825 døde eldstesøsteren Maria av tuberkulose. Det samme gjorde ti år gamle Elizabeth måneden etter. Fra da av gikk barna på hjemmeskole og fikk undervisning av sin far og sin mors søster frem til 1830. I juni 1826 fikk Branwell en eske med tolv tinnsoldater som inspirerte de fire gjenlevende søsknene til fantasi-rikene Glass Town, Angria og Gondal. De to eldste diktet frem Glass Town og Angria; Emily og Anne fantaserte frem Gondal i 1831 mens Charlotte var på kostskole. I juli 1835 dro Emily til skolen Roe Head, der hennes undervisning ble betalt av at Charlotte arbeidet der som lærer, men alt i oktober overtok Anne Emilys friplass ved skolen. De tre månedene borte fra Haworth gjorde Emily så syk at Charlotte fryktet for livet hennes. Fratatt muligheten til å søke tilflukt i fantasi-riket Gondal hun delte med søsteren Anne, ble Emily fysisk syk. Charlotte på sin side lengtet etter fantasi-riket Angria som utløp for sin fantasi og skaperevne.Søsknene hadde ingen isolert barndom. De ble ivaretatt av morens søster og den vennlige, midaldrende hushjelpen Tabitha Aykroyd. Prestegården der de bodde, var et sted der folk støtt kom innom. Avgjørende var også Patrick Brontës syn på barneoppdragelse, helt uvanlig Wordsworth-aktig liberalt i viktoriatiden. Han oppmuntret barna til å farte fritt rundt om på heiene og plukke de bøkene de likte fra reolene. Han lærte dem å lese, og underviste dem i geografi, historie og matematikk. Av sin sparsomme lønn klarte han å skaffe barna de beste lærerne innenfor kunst og musikk. Hans egen tidlige «ubeskrivelige glede» over å skrive, og hans kjærlighet til naturen bidro sterkt til at de utviklet et rikt indre liv.
=== Lærerinne ===
Høsten 1838 begynte Emily i en lærerpost i Halifax, men kom hjem til Haworth allerede i mars 1839. Deretter var hun hjemmeværende datter og farens husholderske, selv om hun og søstrene sommeren 1841 planla å åpne en skole selv. Det ble ikke av, og hun og Charlotte dro i stedet til Brüssel i februar 1842 for å bedre sine språkkunnskaper. I oktober 1842 døde tante Elizabeth og etterlot hver av niesene £ 350. Emily ble likevel i Haworth, ettersom deres far så svært dårlig frem til stæroperasjonen i 1846.
=== Forfatterinne ===
Charlottes venninne Ellen Nussey bemerket at Emily og Anne lenge var «som tvillinger», men med årene resulterte Emilys tvangsmessige behov for å trekke seg tilbake - (I'm happiest when most away), spesielt fra sin familie som hun følte kunne misforstå henne - i at heller ikke Anne var kjent med Emilys arbeid. Deres felles fantasi-rike Gondal var av stor betydning for Stormfulle høyder. Tema og skildringer tyder på at romanen vokste frem av Gondal-sagaen, der det opptrer et mørkt, uutgrunnelig Gondal-barn som minner sterkt om Heathcliff. Emily fortsatte også å skrive om Gondal etter at romanen var ferdig. Emilys opplevelse av Maria Stuarts tragiske liv og død gjennomsyrer Gondal-sagaen.
Gondal er blitt kalt «det hemmelige rommet i Emily Brontës fantasi». De rundt 200 diktene hun etterlot seg, gir glimt inn i et sinn fylt av historier om kampvilje, sterk kjærlighet og tragedie, slik hun beretter om i Stormfulle høyder. Men Gondal var ikke så mye et alternativ til den virkelige verden som en måte å beskrive denne verden på. Gondal fikk Emily og Anne til å teste ut lyrikk som en måte å uttrykke seg på. Men med årene sluttet Anne å dele Emilys oppfatning av Gondal som hadde vært deres felles verksted og lekeplass. I oppveksten hadde Brontë-søstrene næret hverandres fantasi, og utprøvde og utviklet i sine tidlige historier forskjellige temaer og stilarter som ledet frem til deres dikt og romaner i voksen alder.
De tre søstrene debuterte sammen som forfattere i 1846 med diktsamlingen Poems by Currer, Ellis, and Acton Bell, det vil si under mannlige psevdonym. Emily var «Ellis Bell». Bare to bøker ble solgt. Men i 1847 ble Emilys Stormfulle høyder og Annes roman Agnes Grey antatt for utgivelse, mens Charlottes The Professor ble refusert. I stedet ble hennes roman Jane Eyre utgitt 29. oktober 1847 og møtt med rosende anmeldelser. Forlaget skyndte seg da å utgi også søstrenes romaner.Stormfulle høyder utkom i desember 1847, samtidig med søsteren Annes bok Agnes Grey. Boken ble først utgitt under samme psevdonym som diktene, «Ellis Bell». Da søsteren Charlotte utga ny utgave av boken i 1850, etter Emilys død, var forfatterens navn korrekt angitt i boken. Romanen ble først antatt å være skrevet av Charlotte Brontë, og den nye utgaven var ment å avkrefte dette. Hun fortsatte likevel å gjøre forandringer i senere utgaver, endringer som først nylig er fjernet, slik at boken er tilbakeført til Emilys versjon.Emily Brontë døde i 1848 av tuberkulose, som sin mor og eldre søstre. Samme år døde også Branwell; året etter døde Anne av tuberkulose, og Charlotte i 1855. Deres far som levde til 1861, hadde da mistet alle sine barn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emily Brontë – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Emily Brontë – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Emily Brontë på Internet Movie Database
(sv) Emily Brontë i Svensk Filmdatabas
(da) Emily Brontë på Scope
(fr) Emily Brontë på Allociné
(en) Emily Brontë hos Turner Classic Movies
(en) Emily Brontë hos The Movie Database
(en) Emily Brontë hos Internet Broadway Database
(en) Emily Brontë på Discogs
(en) Emily Brontë på MusicBrainz
(en) Emily Brontë på Genius — sangtekster
(en) Emily Brontë på AllMusic
(en) Brontë Parsonage Museum, Haworth
(en) Reader's Guide to Wuthering Heights
(en) (en) Verker av Emily Brontë i Prosjekt Gutenberg
(en) Nettstedet Brontë Parsonage Museum in Haworth
(en) Wuthering Heights, informasjon
(en) En del dikt av Emily Brontë
(en) Emily Brontë, av A. Mary F Robinson, 1883 ved Biography Archive.org | Emily Jane Brontë (født 30. juli 1818 i Thornton i West Riding of Yorkshire, død 19. | 5,555 |
null | 2023-02-04 | Leonora Christina Ulfeldt | null | null | null | Leonora Christina Ulfeldt (født 8. juli 1621, død 16. | 5,556 |
null | 2023-02-04 | Guinea | null | null | null | Guinea, offisielt Republikken Guinea (fransk: République de Guinée), er et land i det vestlige Afrika, tidligere Fransk Guinea. Det grenser til Guinea-Bissau og Senegal i nord, Mali i nord og nordøst, Elfenbenskysten i sørøst, Liberia i sør og Sierra Leone i vest. | 5,557 |
null | 2023-02-04 | Generalmajor | null | null | null | Generalmajor er en generalitetsgrad brukt i de fleste land i verden. Den tilsvarer kontreadmiral i marinen. | 5,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Generall%C3%B8ytnant | 2023-02-04 | Generalløytnant | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Offisersgrader', 'Kategori:Snevre artikler'] | Generalløytnant (dvs. stedfortreder for (virkelig) general) i Hæren og Luftforsvaret og viseadmiral i Sjøforsvaret er den nest høyeste offisersgrad i det norske forsvaret. Graden symboliseres av tre stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn. Før 1997 ble den symbolisert med to stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn.
| Generalløytnant (dvs. stedfortreder for (virkelig) general) i Hæren og Luftforsvaret og viseadmiral i Sjøforsvaret er den nest høyeste offisersgrad i det norske forsvaret. Graden symboliseres av tre stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn. Før 1997 ble den symbolisert med to stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn.
== Eksterne lenker ==
Generalløytnants kommandoflagg
Viseadmirals kommandoflagg | Generalløytnant (dvs. stedfortreder for (virkelig) general) i Hæren og Luftforsvaret og viseadmiral i Sjøforsvaret er den nest høyeste offisersgrad i det norske forsvaret. | 5,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morsealfabetet | 2023-02-04 | Morsealfabetet | ['Kategori:Alfabeter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kodesystemer', 'Kategori:Telekommunikasjon'] | Morsealfabetet eller morsetegn er et kodesystem for å sende og motta tekst ved å slå av og på et signal i pulser med kort eller lang varighet atskilt med mellomrom (prikker og streker, eller korte og lange pip). Med litt øvelse kan morsekode både sendes og mottas direkte av mennesker uten at det er behov for noe teknisk utstyr eller hjelpemidler. Selve signalet kan være en tone, et lys, en berøring, et radiosignal eller et hvilket som helst annet signal som man presist kan styre av og på. Morsetegn blir brukt ved morsetelegrafi og ble utviklet av Samuel Morse for hans oppfinnelse den elektriske telegrafen i 1838.
| Morsealfabetet eller morsetegn er et kodesystem for å sende og motta tekst ved å slå av og på et signal i pulser med kort eller lang varighet atskilt med mellomrom (prikker og streker, eller korte og lange pip). Med litt øvelse kan morsekode både sendes og mottas direkte av mennesker uten at det er behov for noe teknisk utstyr eller hjelpemidler. Selve signalet kan være en tone, et lys, en berøring, et radiosignal eller et hvilket som helst annet signal som man presist kan styre av og på. Morsetegn blir brukt ved morsetelegrafi og ble utviklet av Samuel Morse for hans oppfinnelse den elektriske telegrafen i 1838.
== System ==
Morsealfabetet har koder, såkalte morsetegn, for bokstaver, tall, andre skrifttegn samt noen såkalte prosedyretegn. Prosedyretegnene har betydninger som for eksempel: «her begynner meldingen», «her slutter meldingen», «vent», «forstått», «begynn nytt avsnitt». I tillegg til de få prosedyretegnene brukes også tidsbesparende tre‑bokstavs‑koder (såkalte Q-koder) med internasjonalt standardiserte betydninger. Noen morsetegn har flere betydninger. For eksempel: Morsetegnet: · − · − · betyr både «+» og «her slutter meldingen».
Signalpulsvarigheten av én «strek» tilsvarer tre «prikker»; pausen mellom pulsene inne i hvert enkelt morsetegn tilsvarer én «prikk»; pausen mellom hvert morsetegn i et ord tilsvarer tre «prikker»; pausen mellom hvert ord tilsvarer syv «prikker».
== Historie ==
Morsekoden ble opprinnelig skapt for amerikanske Morses elektriske telegraf tidlig på 1840-tallet. Samuel Finley Breese Morse (1791 – 1872) var amerikansk kunstner og oppfinner som lagde sitt første apparat for elektromagnetisk telegrafi i 1837. I 1838 presenterte han et alfabet av morsetegn der hver bokstav blir presentert ved en kombinasjon av korte og lange signaler. I 1844 ble det første telegrammet overført fra Washington til Baltimore. Da regjeringen i USA ikke ville kjøpe patentrettighetene, laget Morse sitt eget selskap, og telegrafen bredte seg raskt. Ideene var for øvrig tidligere utprøvd av andre, blant annet den tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss.
Morsekoden ble opprinnelig skapt for amerikanske Samuel Morses elektriske telegraf tidlig i 1840-årene. Morsekode ble også i omfattende grad benyttet for de tidlige radiokommunikasjonene på begynnelsen av 1890-tallet før det ble mulig å overføre stemme. I den tiden vokste det fram mange morsealfabeter, alle noe forskjellige. Enkelt sett var det slik at hvert land hadde sitt morsealfabet. Tegnene ble tilpasset språkene slik at de tegnene som opptrådte oftest, var de enkleste. Det som vi i dag kaller for morsealfabetet, stammer fra standardiseringsarbeidet til en komité som utgikk fra statstelegrafene i Tyskland og Østerrike i 1852, basert på deres respektive morsealfabeter. Alfabetet ble videreutviklet av Den internasjonale telegrafkongressen i Paris i 1865, og har vært stort sett uforandret siden. Den første halvdelen av 1900-tallet ble flertallet av internasjonal høyhastighetskommunikasjon gjort med morsekode via telegraflinjer, undersjøiske kabler og radiosamband. Imidlertid ble den variable lengden på morsetegnene vanskelig å tilpasse til automatisk samband slik at det meste av elektronisk kommunikasjon ble erstattet av maskinlesbare formater som Baudotkode og ASCII.
=== Bruk i Norge ===
Telegrafi har i Norge vært brukt mellom skip og kystradiostasjoner siden 1908, og var i bruk ved Vardø radio til og med 31. desember 2002.
Telegrafi er i daglig bruk innen amatørradio. Det er ikke lenger krav til ferdigheter for å få lisens, men telegrafi beholder sin popularitet av flere grunner:
Glede ved å utvikle og beherske manuelle ferdigheter som telegrafien krever.
Krever enkelt utstyr som er godt egnet for selvbygging av amatører uten profesjonell bakgrunn innen elektronikk.
Svært robust og gjør kontakter mulig over lengre avstander og under tunge støyforhold.
Effektiv bruk av frekvensressurser.Sjøforsvaret sluttet å utdanne telegrafister i 2000, da det siste marinetelegrafistkurset ble avholdt. Men de bruker fremdeles morse ved å blinke med Aldislamper mellom fartøyene. Dette brukes dersom det er beordret f.eks. radiotaushet. Menige ble utdannet til dette om de valgte et kurs som het SRMA etter de var ferdig på rekruttskolen på Madla. De måtte da bestå speed 8 (40 tegn i minuttet) etter endt kurs. I dag er det kun matroser (konstabler) som lærer optisk signalering hvis de går kurset MarINI.
== Tegnsettet ==
Morsealfabetet er felles for alle språk med det latinske alfabetet når det gjelder bokstavene A–Z og tallene 0–9; på norsk har vi i tillegg Æ, Ø og Å.
Uttalen av tegnene foregår slik: (for eksempel SY, leses på denne måten: TI-TI-TI TA-TI-TA-TA.) Altså at prikkene leses som TI og strekene leses som TA.
== Se også ==
Samuel Morse
Bokstaveringsalfabet
== Eksterne lenker ==
(en) Morse code – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Morse code – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Opplæringsvideo i Morse, fra United States Army i 1966, på youtube.com (engelsk)
Opplæringsvideo i Morse, fra United States Navy i 1944, på youtube.com (engelsk) | Morsealfabetet eller morsetegn er et kodesystem for å sende og motta tekst ved å slå av og på et signal i pulser med kort eller lang varighet atskilt med mellomrom (prikker og streker, eller korte og lange pip). Med litt øvelse kan morsekode både sendes og mottas direkte av mennesker uten at det er behov for noe teknisk utstyr eller hjelpemidler. | 5,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samuel_Morse | 2023-02-04 | Samuel Morse | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 2. april', 'Kategori:Dødsfall i 1872', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1791', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oppfinnere fra USA', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-04', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æreslegionen'] | Samuel Finley Breese Morse (født 27. april 1791 i Charlestown i Massachusetts i USA, død 2. april 1872 i New York) var en amerikansk oppfinner og maler. Morse tok patent på elektrisk telegrafi over en ledning den 28. september 1837, men er nok mest kjent for å ha gitt navn til morsealfabetet som han var medoppfinner av. Morse bidro til oppfinnelsen av elektrisk telegrafi med én tråd, som bygde på europeiske systemer, han var medoppfinner av morsekoden, historiemaler og en av de første daguerreotypi-fotografene i USA.
| Samuel Finley Breese Morse (født 27. april 1791 i Charlestown i Massachusetts i USA, død 2. april 1872 i New York) var en amerikansk oppfinner og maler. Morse tok patent på elektrisk telegrafi over en ledning den 28. september 1837, men er nok mest kjent for å ha gitt navn til morsealfabetet som han var medoppfinner av. Morse bidro til oppfinnelsen av elektrisk telegrafi med én tråd, som bygde på europeiske systemer, han var medoppfinner av morsekoden, historiemaler og en av de første daguerreotypi-fotografene i USA.
== Oppvekst ==
Samuel Finley Breese Morse ble født i Charleston i Massachusetts 27. april 1791. Han var den førstefødte sønnen til presten Jedidiah Morse og kona Elizabeth Breese. Jedidiah Morse var tilhenger av det amerikanske Føderalistpartiet, og trodde sterkt på kalvinismen.
Finley, som foreldrene hans kalte ham, var veldig temperamentsfull. I det ene øyeblikket kunne han være glad, mens i det andre var han sint. Noe han arvet av sin far, var hans sterke kalvinistiske tro. Dette ble tydelig da han stilte til valg som borgermester i New York. Blant ideene hans var å utvise alle katolikker fra landet, og at man måtte forsvare seg mot katolikkene. Han tapte valget.
Morse studerte på Yale-universitetet. Selv om han ikke var toppstudent, var han flink til å tegne. Både lærernes og foreldrenes oppmuntring førte til at Morse fikk suksess med å male miniatyrportretter på elfenben. Morse gjorde ferdig diplomoppgaven på Yale i 1810.
En dag skrev han et brev til foreldrene og sa at han var skapt til å være kunstner. Herr og fru Morse var redde for at han ikke kunne livnære seg som kunstner, så de sa at han måtte jobbe i en bokhandel. Han arbeidet som bokhandler, men om kveldene malte han. Foreldrene innså at han elsket kunst, og ga ham penger, slik at han kunne få studere i London.
== Livet som kunstner ==
Da Morse gikk på Royal Academy i London sa lærerne at han måtte bli ferdig med arbeidene sine. Han hadde ca. 20 uferdige malerier, men ikke et eneste ferdig maleri. I klassen lagde han en modell av Herkules i leire, som han kalte Dying Hercules. Professoren hans likte den så godt at han anbefalte Morse å melde den på en konkurranse. Den vant gullmedalje i Adelphi Society of Arts exhibition i London.
I 1815 dro Morse til USA for å etablere seg med atelier i Boston i Massachusetts. Han oppdaget at hans store malerier vakte oppmerksomhet, men han fikk ikke solgt dem. I USA på denne tiden ville folk først og fremst kjøpe portretter, men selv disse var det ikke så lett å få solgt.
I 1822 lagde Morse en kuttemaskin som kunne brukes til å skjære tredimensjonale skulpturer i marmor eller annen stein. Han oppdaget at han ikke kunne ta patent på den, fordi den lignet for mye på en maskin som Thomas Blanchard hadde designet i 1820.
Han reiste mye på leting etter arbeid, til slutt bosatte han seg på Manhattan i 1823.
Hans kanskje mest kjente maleri er et portrett av Marquis de La Fayette, en fransk general som tjenestegjorde sammen med George Washington under den amerikanske revolusjonen. Bildet malte han i Washington D.C. i 1825, men han ble aldri helt ferdig med det.
I 1826 stiftet Morse National Academy of Design. Han ble selv den første presidenten for denne organisasjonen, som hadde som formål å hjelpe kunstnere med å få solgt sine arbeider, og å spre interessen for kunst. Der jobbet han fra klokken 7 om morgenen til 12 om kvelden på maleriene sine.
Morse var blitt lovet 1000 dollar av staten New York hvis han malte et portrett av Marquis de La Fayette. Morse malte på dette portrettet da en budbringer banket på døren. Han hadde med seg en liten lapp hvor det sto Your wife is dead. Han ble veldig lei seg og dro hjem til New Haven. Portrettet av Marquis de La Fayette ble stående uferdig.
Da han kom hjem var konen hans allerede begravet. Han ble helt knust da han oppdaget at konen hadde vært syk i mange uker, og at hun døde helt alene. Dette ga ham ideen til å gi opp jobben som kunstner og heller bruke kreftene på å finne en måte å sende meldinger raskt over lange strekninger. Året etter, i 1826, døde faren hans. Moren døde av slag i 1828.
== Liv som vitenskapsmann og oppfinner ==
I oktober 1832 seilte Morse tilbake til New York på et skip som het Sully. På reisen møtte han Charles Thomas Jackson fra Boston, en lærd og original oppfinner som også hadde vært tilstede under mange av eksperimentene med Jackson-magneten. De diskuterte elektromagnetisme på reisen. Jackson forklarte Morse hvordan en elektrisk impuls kan sendes gjennom en lang kobbertråd, og hvordan man kan lage en elektromagnet ved å surre en isolert kabel som er koblet til et batteri rundt et stykke jern. Senere fortalte Morse at da han hørte om dette, fikk han øyeblikkelig ideen til å sende etterretninger og informasjon ved hjelp av denne oppdagelsen.
Resten av turen brukte han på å utvikle et system som han kunne bruke til å sende meldingene med. Den første versjonen av dette systemet, senere kalt morsealfabetet, besto av streker og punkter slik som vi kjenner det. Dette første alfabetet besto bare av ni forskjellige kombinasjoner. Morse hadde nemlig lært en måte å sende kodemeldinger på ved bruk av de ni sifrene. Først sendte man en melding i denne koden, så dekodet man den til siffer og tilslutt til ord. Denne måten syntes han var litt for innviklet, derfor lagde han et nytt system som besto av en kombinasjon for hver enkelt bokstav i alfabetet. Den bestod av streker og punkter, eller lange pip og korte pip. De vanlige bokstavene var korte sammensetninger av punkt og streker. De bokstavene som ikke var så vanlige å bruke var lengre, for eksempel var «E» en prikk (.) mens «X», en ikke så vanlig bokstav, hadde to streker og to prikker (-..-). Da Morse kom med denne ideen, trodde han at den var ny. Men der tok han feil. Egentlig var det flere forskere og oppfinnere som hadde funnet ut dette før og jobbet med det. Ett eksempel var den anerkjente tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss. Han hadde dratt to ledningpar rundt campusområdet for Universitetet i Göttingen, med en mottaker og to sendere i hver ende av ledningene. Man kunne sende informasjon over den ved hjelp av de to senderne. På senderen var det to brytere som hadde hver sin krets. Når man slo på bryteren aktiverte den en elektromagnet i den andre enden av ledningen. Når den ble aktivert dro den en tynn jernplate med en blyant festet på til enten høyre eller venstre. Kombinasjoner av kurver til venstre og kurver til høyre formet bokstavene hele veien fra A til Z. Da Morse kom fram til New York, begynte han å bygge det han kalte en telegraf. Den var hovedsakelig laget av bilderammer, bly, og tre fra et bord. Han syntes at han ikke fikk skikkelig dreis på det, så han bestemte seg for å spørre en som virkelig viste hva han drev med.
Det var kanskje grunnen til at oppfinneren Joseph Henry fant en utålmodig, forhenværende kunstner utenfor døren neste dag. Joseph Henry synes det var idiotisk å ta patent på noe, og mente at alle ideer skulle være åpne for alle. Derfor forklarte han alt han visste, og Morse tok notater. Morse tok straks ut patent på alt dette, pluss noen metoder han hadde lært seg av å lese europeiske forskningsrapporter. Nå var telegrafen enkel å bygge, men i løpet av de neste tolv lange årene var det ingen som brydde seg om oppfinnelsen hans. Det var mange problemer på hans vei, den største var det at han var blakk. Han var også kunstprofessor, men siden han var så fattig, ga studentene hans ham mat, og han måtte sove i klasserommet. Til slutt innså han at han ikke var ment til å være kunstner. Det var da han bestemte seg for bare å jobbe på telegrafen sin. I 1837 hadde Morse sin første demonstrasjon av telegrafen. Han strakk en 16 kilometer lang kabel mange ganger rundt klasserommet. Han håpet at rike folk skulle få lyst til å investere i prosjektet, men ingen gjorde det.
Dette er hvordan den nye telegrafen fungerte: Den hadde to tannhjul til å regulere hvor fort en ca. 3,8 cm bred papirstrimmel ble dratt over tre hjul av tre. Tannhjulene som styrte farten, ble dratt av en vekt. En trependel hang over det midterste trehjulet. Den hadde et lite hull hvor man kunne feste en blyant eller en penn. På den ene siden var det en liten springfjær som dyttet blyanten fra papiret og på den andre siden var det en elektromagnet som dro blyanten ned mot papiret, så den lagde en liten strek når man sendte elektrisitet gjennom den. Når det ikke gikk elektrisitet gjennom den, dro springfjæren den opp fra papiret, så den sluttet å tegne.
Det var ikke mange som viste interesse for telegrafen, unntatt Alfred Vail og Leonardo D. Gale. De ble snart partnerne til Morse. De tre partnerne brukte masse tid på å forbedre telegrafen. Vail hjalp med ressurser, og hjalp til med byggingen i familiens jernverk. Den nye versjonen av telegrafen hadde en metallstang å sende meldingen med. Dette gjorde det mye lettere å sende meldinger. Morse dro til Frankrike og England, men heller ikke der viste folk interesse. Han ba også Den amerikanske kongressen om penger til å teste telegrafen.
Endelig, i 1842 la Morse ut en annonse i The New York Times, hvor det stod at alle kunne komme og se på demonstrasjonen av den nye telegrafen. Han ansatte en mann til å hjelpe ham med å legge en kabel over havna i New York. Det var en telegrafmaskin på hver side av havnen. Han koblet opp alt og testet det. Neste morgen kom fiskere og klippet av kabelen, så demonstrasjonen ble avlyst. Dette stoppet ikke ham fra å prøve selv.
Det tok mange år før Kongressen godkjente Morses oppfinnelse. I 1844 kom en venn av Morse for å fortelle ham at Kongressen hadde godkjent telegrafen hans på den siste dagen av vurderingstiden. Morse og partnerne hans fikk to måneder på å legge en telegraflinje mellom Baltimore og Washington D.C.. Alle partnerne var uenige om hvordan dette skulle gjøres. I tillegg ødela Alfred isolasjonen til kablene. I mai, etter hardt arbeid, sendte Morse den første meldingen over den nye telegraflinjen. Hans venn hadde valgt hva han skulle si: «What hath God wrought» («Hva Gud har gjort» 4 Mos 23,23) Det ble mottatt i Baltimore. Nå investerte folk i oppfinnelsen hans. Telegrafen revolusjonerte all kommunikasjon. Før dette hadde det vært omtrent like rask kommunikasjon som det hadde vært i oldtidens Mesopotamia. Nå kunne folk sende en melding på en halv time fra den ene siden av landet til den andre. Men ikke bare det, før dette kunne man ikke synkronisere klokken mellom forskjellige byer. Derfor hadde hver by litt forskjellig klokketid, for eksempel i New York kom middagstiden (klokka 12) litt senere enn i Baltimore fordi byen lå litt lenger øst. Nå kunne de fort taste hva klokken var i New York inn i telegrafen og sekundet senere var meldingen i Baltimore.
== Utmerkelser ==
Morse ble tildelt en rekke ordener, blant andre Dannebrogordenen og Æreslegionen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
John McCain, Mark Salter (2007). Hard Call : Great Decisions and the Extraordinary People Who Made Them. New York: Twelve Hachette Book Group. | thumb|upright|Maleren og oppfinneren Samuel Morse (1791–1872) med [[telegrafnøkkel. ]] | 5,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/General | 2023-02-04 | General | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Offisersgrader'] | For tobakksproduktet snus, se General (snus)
General er i de fleste land den høyeste offisersgraden i hæren, i noen land også i flyvåpenet. Den tilsvarende tittelen i sjøbaserte militære styrker (mariner) er admiral. Begrepet general (og admiral) brukes på to måter: Som en generisk tittel for alle generalsgradene (generalmajor, generalløytnant, general – som tilsvarer kontreadmiral, viseadmiral og admiral), og som en bestemt grad, den høyeste generalsgraden (også kalt «virkelig general» eller «full general», tilsvarende «virkelig admiral» eller «full admiral»).
I noen land finnes eller fantes det høyere generals- og admiralsgrader. Flere land har eller har hatt grader som feltmarskalk (også kalt generalfeltmarskalk), som var plassert over general og gjerne politisk utnevnt, og flåteadmiral og storadmiral. I Tyskland hadde man også en grad kalt generaloberst, plassert over general, men under generalfeltmarskalk. Graden generalfeltmarskalk ble bare tildelt i krigstid.
| For tobakksproduktet snus, se General (snus)
General er i de fleste land den høyeste offisersgraden i hæren, i noen land også i flyvåpenet. Den tilsvarende tittelen i sjøbaserte militære styrker (mariner) er admiral. Begrepet general (og admiral) brukes på to måter: Som en generisk tittel for alle generalsgradene (generalmajor, generalløytnant, general – som tilsvarer kontreadmiral, viseadmiral og admiral), og som en bestemt grad, den høyeste generalsgraden (også kalt «virkelig general» eller «full general», tilsvarende «virkelig admiral» eller «full admiral»).
I noen land finnes eller fantes det høyere generals- og admiralsgrader. Flere land har eller har hatt grader som feltmarskalk (også kalt generalfeltmarskalk), som var plassert over general og gjerne politisk utnevnt, og flåteadmiral og storadmiral. I Tyskland hadde man også en grad kalt generaloberst, plassert over general, men under generalfeltmarskalk. Graden generalfeltmarskalk ble bare tildelt i krigstid.
== Norge ==
I Norge var det frem til 1972 bare kongen som ble utnevnt til full general (og admiral), mens generalløytnant (og viseadmiral) var den høyeste graden tildelt aktivt tjenestegjørende offiserer. I praksis var det sjelden offiserer ble utnevnt til høyere grader enn generalmajor eller kontreadmiral, og selv forsvarssjefen var i flere år normalt generalmajor eller kontreadmiral. Fra 1972 har også Forsvarssjefen blitt utnevnt til full general eller admiral. I Norge innehas den fulle generalsgraden i dag av kongen, kronprinsen, fungerende forsvarssjef og tidligere forsvarssjefer. Kongen som ifølge Grunnloven har «høieste Befaling» over Forsvaret, samt kronprinsen, innehar i posisjon av dette alltid høyeste grad i samtlige forsvarsgrener, og er dermed som de eneste både general og admiral i henholdsvis Hæren, Luftforsvaret, Heimevernet og Sjøforsvaret.
Full general symboliseres i Norge med fire stjerner på gullfarvet bakgrunn, full admiral med en bred og tre smale striper med kommandoløkke på ermet, og fire stjerner med anker på gullfarvet bakgrunn på skulder. Før 1982 ble den øverste generalsgraden symbolisert med tre stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn, og øverste admiralsgrad med en bred og to smale striper med kommandoløkke på ermet, eller tre stjerner med anker på gullfarvet bakgrunn på skulder.
== Se også ==
Strategos
General (USA)
== Eksterne lenker ==
(en) Generals – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Generals kommandoflagg
Admirals kommandoflagg | General er i de fleste land den høyeste offisersgraden i hæren, i noen land også i flyvåpenet. Den tilsvarende tittelen i sjøbaserte militære styrker (mariner) er admiral. | 5,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brigader | 2023-02-04 | Brigader | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Offisersgrader'] | Brigader er en militær grad som rangerer over oberst og under generalmajor, som alternativ til brigadegeneral. Den benyttes som regel av armeer, flyvåpen og marineinfanterier, blant annet i Norge, Storbritannia, Australia og New Zealand.
Graden symboliseres med én stjerne på gulfarget (gullfarget) bakgrunn. Graden tilsvarer flaggkommandør i Sjøforsvaret.
Brigader regnes som den øverste feltoffisersgraden og er derfor snarere en høyere form for oberst enn en lavere form for general, på samme måte som kommandør (engelsk: commodore; i Norge flaggkommandør) er i Sjøforsvaret. Graden har blitt tilkjent NATO-status OF6, likeverdig med brigadegeneral som er en generaloffisersgrad.
Graden ble innført i Norge i 1997 som erstatning for oberst I for å standardisere med resten av NATO.
| Brigader er en militær grad som rangerer over oberst og under generalmajor, som alternativ til brigadegeneral. Den benyttes som regel av armeer, flyvåpen og marineinfanterier, blant annet i Norge, Storbritannia, Australia og New Zealand.
Graden symboliseres med én stjerne på gulfarget (gullfarget) bakgrunn. Graden tilsvarer flaggkommandør i Sjøforsvaret.
Brigader regnes som den øverste feltoffisersgraden og er derfor snarere en høyere form for oberst enn en lavere form for general, på samme måte som kommandør (engelsk: commodore; i Norge flaggkommandør) er i Sjøforsvaret. Graden har blitt tilkjent NATO-status OF6, likeverdig med brigadegeneral som er en generaloffisersgrad.
Graden ble innført i Norge i 1997 som erstatning for oberst I for å standardisere med resten av NATO.
== Eksterne lenker ==
Brigaders kommandoflagg
Flaggkommandørs kommandoflagg | Brigader er en militær grad som rangerer over oberst og under generalmajor, som alternativ til brigadegeneral. Den benyttes som regel av armeer, flyvåpen og marineinfanterier, blant annet i Norge, Storbritannia, Australia og New Zealand. | 5,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ecossaise | 2023-02-04 | Ecossaise | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Danser', 'Kategori:Musikalske former'] | Ecossaise er en form for kontradans i skotsk stil, spesielt populær i England og Frankrike på slutten av det 18. århundre og på begynnelsen av det 19. Ecossaisen ble vanligvis danset i rask to fjerdedels takt.
En del komponister adopterte også ecossaisen som musikalsk form. Franz Schubert, Ludwig van Beethoven og Frédéric Chopin skrev alle en rekke ecossaiser, alltid kjennetegnet ved sin livlige karakter. | Ecossaise er en form for kontradans i skotsk stil, spesielt populær i England og Frankrike på slutten av det 18. århundre og på begynnelsen av det 19. Ecossaisen ble vanligvis danset i rask to fjerdedels takt.
En del komponister adopterte også ecossaisen som musikalsk form. Franz Schubert, Ludwig van Beethoven og Frédéric Chopin skrev alle en rekke ecossaiser, alltid kjennetegnet ved sin livlige karakter. | Ecossaise er en form for kontradans i skotsk stil, spesielt populær i England og Frankrike på slutten av det 18. århundre og på begynnelsen av det 19. | 5,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oberst | 2023-02-04 | Oberst | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Offisersgrader'] | Oberst (tysk, den øverste) er en offisersgrad.
| Oberst (tysk, den øverste) er en offisersgrad.
== Norge ==
Mellom ca. 1975 og 1. desember 1997 var denne graden kjent som oberst II. Graden symboliseres med tre stjerner mellom to striper. Graden tilsvarer kommandør i Sjøforsvaret.
== Colonel-in-Chief og Colonel of the Regiment ==
Colonel-in-Chief og Colonel of the Regiment er betegnelser som benyttes i Storbritannia. Colonel-in-Chief er i hovedsak kongelige, både britiske og utenlandske, mens Colonel of the Regiment er offiserer, vanligvis med høyere grad (brigader, generalmajor osv.) men som i funksjon som Colonel of the Regiment benytter regimentets uniform og med obersts distinksjoner.
== Referanser == | Oberst I var mellom ca. 1975 og 1997 den høyeste av de to oberst-gradene i Norge. | 5,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oberst | 2023-02-04 | Oberst | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Offisersgrader'] | Oberst (tysk, den øverste) er en offisersgrad.
| Oberst (tysk, den øverste) er en offisersgrad.
== Norge ==
Mellom ca. 1975 og 1. desember 1997 var denne graden kjent som oberst II. Graden symboliseres med tre stjerner mellom to striper. Graden tilsvarer kommandør i Sjøforsvaret.
== Colonel-in-Chief og Colonel of the Regiment ==
Colonel-in-Chief og Colonel of the Regiment er betegnelser som benyttes i Storbritannia. Colonel-in-Chief er i hovedsak kongelige, både britiske og utenlandske, mens Colonel of the Regiment er offiserer, vanligvis med høyere grad (brigader, generalmajor osv.) men som i funksjon som Colonel of the Regiment benytter regimentets uniform og med obersts distinksjoner.
== Referanser == | Oberst II var mellom ca. 1975 og 1997 den laveste av de to oberst-gradene i Norge. | 5,566 |
null | 2023-02-04 | Matura | null | null | null | Matura eller Maturita er den avsluttende eksamen fra gymnaset i Østerrike, Tsjekkia og flere sentraleuropeiske land. Den tilsvarer examen artium. | 5,567 |
null | 2023-02-04 | Abitur | null | null | null | Abitur (av latin abire, «gå vekk») er den avsluttende eksamen fra gymnaset i Tyskland. Den tilsvarer utdanningstrinnet videregående skole i Norge (tidligere kalt examen artium). | 5,568 |
null | 2023-02-04 | Dag Jostein Fjærvoll | null | null | null | Dag Jostein Fjærvoll (1947–2021) var en norsk politiker (KrF). Han satt på Stortinget fra 1985 til 1997, innvalgt fra Nordland. | 5,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Satie | 2023-02-04 | Erik Satie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1925', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Fødsler 17. mai', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Honfleur', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Erik Satie (født 17. mai 1866 i Honfleur, død 1. juli 1925 i Paris, fransk: [eʁik sati]) var en fransk komponist. Han er best kjent for sine minimalistiske stykker for piano, som for eksempel de tre Gymnopediene og Gnossiennene. Gymnopedie nr. 1 har blitt særlig kjent for norske lyttere gjennom TV-serien Sommeren på Mirabelløya fra 1975 som er blitt sendt i reprise flere ganger.
Satie var selv varsom med å bruke begrepet komponist om sin egen virksomhet. Han foretrakk gymnopedist (som han selv kalte seg fra 1887), eller fonometrograf – som betyr «en som måler og noterer lyd».
| Erik Satie (født 17. mai 1866 i Honfleur, død 1. juli 1925 i Paris, fransk: [eʁik sati]) var en fransk komponist. Han er best kjent for sine minimalistiske stykker for piano, som for eksempel de tre Gymnopediene og Gnossiennene. Gymnopedie nr. 1 har blitt særlig kjent for norske lyttere gjennom TV-serien Sommeren på Mirabelløya fra 1975 som er blitt sendt i reprise flere ganger.
Satie var selv varsom med å bruke begrepet komponist om sin egen virksomhet. Han foretrakk gymnopedist (som han selv kalte seg fra 1887), eller fonometrograf – som betyr «en som måler og noterer lyd».
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han tilbragte barndommen og ungdommen i Honfleur, Normandie, og Paris. Da han var seks år gammel, døde hans mor, og besteforeldrene på farssiden tok hånd om ham og broren Conrad. Det var her han fikk sin første undervisning av en lokal organist ved navn Vinot. Da farmoren døde i 1878, ble han sendt tilbake til faren i Paris, som i mellomtiden hadde giftet seg med en pianolærer.
I 1879 kom Satie inn på Konservatoriet for Musikk i Paris, men akademikerne stemplet ham som talentløs. Omsider sluttet han studiene og gikk i stedet inn i militærtjeneste. Etter bare få uker fant han imidlertid ut at han hadde gjort feil valg, og lurte seg ut av tjenesten.
=== Kunstner ===
I 1887 møtte han poeten Patrice Contamine, som han startet et livslangt vennskap med. Han ble en del av det kunstneriske klientellet ved Le Chat Noir Café-cabareten, og det var her han publiserte sine Gymnopedier. Satie ble på denne tiden også kjent med malerinnen og modellen Suzanne Valadon, og Erik ble stormfullt forelsket.
=== Musiker ===
Av hans egne skrifter og notater fra denne tiden kan man lese seg til at forelskelsen nærmet seg en besettelse. De inngikk et forhold i 1893, men et halvt år senere avbrøt Suzanna affæren. Satie falt i håpløs kjærlighetssorg. Dette korte kjærlighetsforholdet var også hans eneste. Under dette forholdet og i sørgeprosessen som fulgte, komponerte han Danses Gothiques som terapi.
I 1896 erfarte han økonomiske vanskeligheter, og han ble tvunget til å flytte til bydelen Arcueil, et stykke utenfor Paris. Han gjenopprettet kontakten med broren Conrad, både av finansielle og praktiske grunner. Fra 1899 av begynte han å tjene penger som cabaretpianist. Han arrangerte populære sanger for piano, og flettet også inn egne komposisjoner i fremførelsene. Senere skulle Satie komme til å forkaste alle disse stykkene siden han følte at de stod i konflikt med hans musikkfilosofi. På denne tiden kom imidlertid stykkene godt med som inntektskilde.
Satie tok opp studiene igjen i 1905, og ble tatt i skole av komponisten og musikklæreren Vincent d'Indy. Dette overrasket mange, siden d'Indy hadde vært elev av Camille Saint-Saëns – en komponist som Satie på mange måter foraktet. Under dette oppholdet lærte han seg kontrapunkt, mye pga. den negative kritikken han hadde fått angående sin harmonibruk i de tidlige komposisjonene. Han mente også at en kjennskap til klassisk toneføring og kontrapunkt kunne lede vei til en større klarhet i tonespråket. Han mottok sitt diplom i 1908.
I denne tiden ble han også politisk aktiv i et radikalt, sosialistisk parti. Han begynte å opptre som en laps, med bowlerhatt og paraply, og dyrket en merkelig hobby ved siden av musikken: Han begynte å tegne små fantasibilder av byggverk og hus på små kort, for så å sette inn annonser i aviser og magasiner hvor han proklamerte husene for leie eller salg (Denne absurde humoren, som kan fremstå som tilsynelatende formåls- og meningsløs, peker frem mot den retningen Satie senere skulle bli bedre kjent med, nemlig dadaismen.)
I 1910 fikk Satie en opphøyd status blant en gruppe unge Paris-komponister som mente at hans tidlige verker (før utdanningen under d'Indy) var en direkte forløper til Debussys musikk. Satie ble nok smigret av dette siden han tidligere hadde sett seg selv som en konkurrent til Debussy. Men siden disse ungdommene syntes å forfekte hans eldre musikk, til forkleinelse for hans nyere ideer, følte han at han burde søke mot en annen omgangskrets. Denne fant han i kunstnere som Roland-Manuel, Georges Auric og Jean Cocteau.
Sammen med Cocteau skrev Satie balletten Parade, som i 1917 ble oppført på den anerkjente ballettscenen til impresarioen Sergei Diaghilev – Ballets Russes i Paris. Pablo Picasso laget dekorasjoner og kostymer, og Leonide Massine koreograferte. Det var gjennom Picasso at Satie fikk kjennskap til kubistene, deriblant Georges Braque.
I 1919 kom han i kontakt med Tristan Tzara, en av grunnleggerne av dadaismen, og Tzara introduserte ham for andre dadaister, deriblant Man Ray, Marcel Duchamp, André Derain og André Breton. Mange av hans idéer, både formmessig og kunstfilosofisk, sammenfalt i stor grad med disse kunstnerne.
I 1925 fikk han brysthinnebetennelse, og den 1. juli 1925 døde han på St. Joseph Hospital i Paris, etter å ha ligget i sykeseng i flere måneder.
=== Stil ===
Satie var en opponent til mange musikkstiler, og kunne stort sett verken fordra wagnerianerne, med alle sine tilhengere, eller annen romantisk musikk, som Saint-Saëns og César Franck.
På grunn av Saties motforestillinger mot klassiske komposisjonsformer, hvor et tema først gjerne eksponeres og deretter behandles og varieres, er de aller fleste av hans komposisjoner korte og preget av knapphet. Et typisk Satie-stykke tar sjelden mer enn noen få minutter å spille igjennom.
Et godt eksempel på denne knappheten er hans best kjente stykke: Gymnopedie nr. 1. Her fremfører han temaet, for så å repetere det. I repetisjonens siste sekvens, som er den eneste sekvensen med variasjon, benytter han en dissonerende harmonibruk som ender i en ventende og uforløst mollakkord. I de tidlige klaverstykkene hans finnes det heller ingen utstrakt bruk av kontrapunkt.
Satie brukte ofte humor i musikken. I enkelte av sine tidlige verker kunne han skrive kommentarer i partituret på et ellers instrumentalt stykke og anmode musikerne om å lese disse kommentarene høyt under fremføringen. I hans senere periode begynte han imidlertid å forby musikerne dette siden han etter hvert ønsket å fremstå som en seriøs komponist (eller fonometrograf).
Et av begrepene som Satie lanserte, var møbelmusikk – musique d’ameublement. Han brukte uttrykket for første gang i 1917, og det betegner bakgrunnsmusikk, altså musikk som kun har som funksjon å være et bakgrunnsteppe for en annen begivenhet. Møbelmusikk som begrep kan sies å være en forløper til det mer moderne ordet muzak.
== Verker ==
Trois Gymnopédies (1888), piano
Gnossienne (1890), piano
Messe des Pauvres (1895)
Trois morceaux en forme de poire (1901), firhendig piano
Descriptions Automatiques (1913), piano
Sonatine Bureaucratique (1917), piano
Socrate (1918), symfonisk drama
Relâche (1924), ballett
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erik Satie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erik Satie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erik Satie på Internet Movie Database
(sv) Erik Satie i Svensk Filmdatabas
(da) Erik Satie på Filmdatabasen
(da) Erik Satie på danskefilm.dk
(fr) Erik Satie på Allociné
(en) Erik Satie på AllMovie
(en) Erik Satie hos The Movie Database
(en) Erik Satie på Discogs
(en) Erik Satie på MusicBrainz
(en) Erik Satie på Spotify
(en) Erik Satie på Songkick
(en) Erik Satie på AllMusic
Erik Satie på YouTube
Erik Satie på Myspace
(de) Verk av og om Erik Satie i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
=== Noter ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Erik Satie på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Erik Satie i International Music Score Library Project
Public Domain 35 gratis partiturer av Erik Satie + audio (tysk)
www.kreusch-sheet-music.net Notesamling med Saties verk (tysk) | Erik Satie (født 17. mai 1866 i Honfleur, død 1. | 5,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guyana | 2023-02-04 | Guyana | ['Kategori:1966 i Sør-Amerika', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Guyana', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1966', 'Kategori:Subregioner', 'Kategori:Tidligere monarki i Sør-Amerika'] | Guyana, offisielt kalt Den kooperative republikk Guyana og tidligere kjent som Britisk Guiana eller Britisk Guyana, er et land i det nordøstre Sør-Amerika med kyst mot Atlanterhavet. Guyana har tidligere vært nederlandsk koloni og var i over 200 år en britisk koloni. Landet er medlem av Caribbean Community (CARICOM), som har sitt hovedkvarter i Guyanas hovedstad, Georgetown. Landet er det eneste landet i Samveldet av nasjoner som ligger på fastlandet i Sør-Amerika, og det grenser til Brasil, Surinam og Venezuela. Surinam krever å få overta områder i østre Guyana, og Venezuela områder i vestre. Guyana erklærte seg uavhengig fra Storbritannia 26. mai 1966 og ble en republikk 23. februar 1970.
Med sine 215 000 km² er Guyana det tredje minste landet på Sør-Amerikas fastland (etter Uruguay og Surinam). Guyana har ca. 770 000 innbyggere. Guyana er et av fire land i Sør-Amerika som ikke er spansktalende, sammen med Brasil (portugisisk), Fransk Guyana (fransk) og Surinam (nederlandsk).
| Guyana, offisielt kalt Den kooperative republikk Guyana og tidligere kjent som Britisk Guiana eller Britisk Guyana, er et land i det nordøstre Sør-Amerika med kyst mot Atlanterhavet. Guyana har tidligere vært nederlandsk koloni og var i over 200 år en britisk koloni. Landet er medlem av Caribbean Community (CARICOM), som har sitt hovedkvarter i Guyanas hovedstad, Georgetown. Landet er det eneste landet i Samveldet av nasjoner som ligger på fastlandet i Sør-Amerika, og det grenser til Brasil, Surinam og Venezuela. Surinam krever å få overta områder i østre Guyana, og Venezuela områder i vestre. Guyana erklærte seg uavhengig fra Storbritannia 26. mai 1966 og ble en republikk 23. februar 1970.
Med sine 215 000 km² er Guyana det tredje minste landet på Sør-Amerikas fastland (etter Uruguay og Surinam). Guyana har ca. 770 000 innbyggere. Guyana er et av fire land i Sør-Amerika som ikke er spansktalende, sammen med Brasil (portugisisk), Fransk Guyana (fransk) og Surinam (nederlandsk).
== Etymologi ==
Navnet Guyana kommer fra Guiana, som var det opprinnelige navnet på område som i dag omfatter Guyana, Surinam, Fransk Guyana og deler av Venezuela og Brasil. Ifølge Oxford English Dictionary, kommer navnet fra et indiansk ord som betyr «vannenes land».
== Geografi ==
Guyana kan grovt deles inn i tre regioner: en smal, myrlendt slette langs atlanterhavskysten, et sandbelte lenger inn i landet som også inneholder regnskog og mye av Guyanas mineralreserver, og til slutt et større høylandsområde som består av savanner og fjell, hvor det høyeste er Mount Roraima (2772 moh). De viktigste elvene er Essequibo, Demerara, Corentyne og Berbice.
Klimaet er tropisk, men blir noe mildere på grunn av passatvinder. Det er to regntider, en fra mai til august, og en fra november til januar. Disse regntidene fører ofte til flom.
== Demografi ==
Ved folketellingen i 2012 hadde landet en befolkning på 747 884.89,1 % av befolkningen bor i kystområdene (2012). Innlandsbefolkningen økte fra 6,6 % i 1980 til 10,9 % i 2012. Hovedstaden Georgetown har 118 363 innbyggere (2012), med 24 849 i bykjernen og 93 514 i forstedene.
=== Folkegrupper ===
Hoveddelen av befolkningen stammer fra ulike deler av verden og mange er etterkommere etter slaver og kontraktsarbeidere. Ved folketellingen i 2012 oppga 39,8 % av befolkningen at de hadde øst-indisk opphav, en andel som falt fra 51,9 % i 1980. 29,3 % hadde afrikansk opphav. 20 % oppga blandet opphav, en kategori som hadde økt fra 11,2 % i 1980. Andelen som rapporterte å ha indiansk opphav steg fra 5,3 % i 1980 til 10,5 % i 2012.
=== Religion ===
Over 60 % av befolkningen er kristne, fordelt på ulike kirkesamfunn. Pinsebevegelsen har vokst kraftig og ved folketellingen i 2012 var 22,8 % av befolkningen pinsevenner. I 2012 tilhørte 7,1 % den katolske kirke, 5,4 % var sjuendedagsadventister, 5,2 % var anglikanere og 1,4 % var metodister. Andre kristne utgjorde 20,7 % av befolkningen. 1,3 % var Jehovas vitner. En firedel av befolkningen, 24,8 %, var hinduer, mens 6,8 % tilhørte islam. Ved folketellingen i 2012 oppga 3,1 % at de ikke tilhørte noen religiøs retning.
=== Språk ===
Engelsk er administrasjons-, undervisnings- og hovedspråk.
== Historie ==
Guyana var opprinnelig en del av en nederlandsk koloni på 1600-tallet, men denne ble delt mellom Nederland, Storbritannia og Frankrike i 1815. Landet som i dag er Guyana gikk over i britisk eie i 1815 og fikk navnet Britisk Guyana, mens de andre delene ble kjent som Nederlandsk Guyana (i dag Surinam) og Fransk Guyana. Da slaveriet ble forbudt, flyttet flesteparten av de tidligere slavene til byene, og man ble nødt til å importere arbeidskraft til sukkerplantasjene fra India. Det har siden vært store konflikter mellom disse befolkningsgruppene på grunn av forskjeller i velstandsutviklingen. Guyana ble selvstendig i 1966, og ble frem til 1985 styrt av sosialistiske regjeringer ledet av Forbes Burnham, og hans oppfølger Desmond Hoyte i 1992. I 1992 ble Cheddi Jagan valgt til president i det som anses å være landets første demokratiske og rettferdige valg siden det ble selvstendig. Da Jagan døde ble han etterfulgt av Sam Hinds som styrte inntil Jagans kone, Janet Jagan, overtok 19. desember 1997. Hun gikk av på grunn av helseproblemer i 1999, da Bharrat Jagdeo tok over. I desember 2011 ble Donald Ramotar innsatt som president. Tidligere offiser David Granger tok over som president i 2015.
== Politikk ==
Guyana er et representativt demokrati og republikk med semipresidentsystem. Presidenten er regjeringssjef. Den utøvende makt utøves av regjeringen. Den lovgivende makt utøves av både regjeringen og nasjonalforsamling. Landet har flerpartisystem.
Historisk har landet hatt en spent politisk situasjon og det har vært flere voldelige opprør når det arrangeres valg. På 1970- og 1980-tallet, var politikken i landet dominert av People's National Congress.
I 1992 ble det første «frie og rettferdige» valget arrangert under oppsyn av tidligere president i USA, Jimmy Carter og People's Progressive Party hadde makten fram til 2015, hvor en koalisjon med blant andre elementer fra People's National Congress tok over under president Granger. I 2018 tapte Granger et mistillitsvotum i parlamentet, og skrev til slutt ut nyvalg i mars 2020. Dette nyvalget ga fortsatt uklart resultat, og flere valgobservatører nektet å godkjenne resultatet.
=== Administrativ innledning ===
Guyana er inndelt i ti administrative regioner:
Kilde: Bureau of Statistics Guyana, befolkningsdensitet 2002.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Landets forsvarsstyrke, Guyana Defence Force, ble etablert i 1965. I tillegg til oppgaven med å ivareta landets forsvar, skal forsvarsstyrken også bidra til indre sikkerhet og orden og bistå ved naturkatastrofer og krisesituasjoner.Guyana Defence Force har hærstyrker, kystvakt og et flykorps. Hærstyrkene består av to infanteribataljoner, en støttebataljon, en ingeniørbataljon, et artillerikompani og en spesialstyrkeskvadron. Til sammen disponerer forsvaret en styrke på 3 428 mann (2010).
=== Menneskerettigheter ===
Guyana har straffen livstid i fengsel for homofili.
== Økonomi ==
Guyanas økonomi har bedret seg noe i begynnelsen av 2000-tallet på grunn av utvikling i jordbruks- og bergverksnæringene, bedret forretningsklima, en god utvikling i valutakursene, lav inflasjon og støtte fra internasjonale organisasjoner. Landet sliter fremdeles med mangel på kvalifisert arbeidskraft og en dårlig utviklet infrastruktur. Landet har i tillegg en betydelig utenlandsgjeld.
De viktigste naturressursene for Guyana er bauxitt og sukker, men det er også forekomster av gull og diamanter. Andre eksportvarer er tømmer, reker og fisk. All elektrisitet fremstilles ved bruk av fossilt brensel.
== Kultur ==
=== Sport ===
De viktigste idrettene i Guyana er cricket (Guyana er en del av det Vestindiske cricketlandslaget), softball cricket (strandcricket) og fotball. Mindre idretter omfatter nettball, rounders, tennis, basketball, bordtennis, boksing, squash, rugby og flere andre.
Guyana var vertskap for flere kamper under Verdensmesterskapet i cricket i 2007. Den nye Providence Stadium med 15 000 seter, ble bygget til mesterskaper og ble åpnet 28. mars samme år.
I internasjonal fotball er Guyana medlem i CONCACAF.
== Referanser == | Guyana, offisielt kalt Den kooperative republikk Guyana og tidligere kjent som Britisk Guiana eller Britisk Guyana, er et land i det nordøstre Sør-Amerika med kyst mot Atlanterhavet. Guyana har tidligere vært nederlandsk koloni og var i over 200 år en britisk koloni. | 5,571 |
null | 2023-02-04 | Morse | null | null | null | Morse kan vise til flere artikler: | 5,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haiti | 2023-02-04 | Haiti | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Haiti', 'Kategori:Karibias geografi', 'Kategori:Republikker'] | Haiti (fransk: Haïti; haitisk kreol: Ayiti), offisielt Republikken Haiti (République d'Haïti; Repiblik Ayiti) er en selvstendig republikk som utgjør den vestlige tredjedelen av øya Hispaniola i Det karibiske hav, vest for Den dominikanske republikk og øst for Cuba. Øya er en del av De store Antiller. Den østlige og største delen av Hispaniola utgjøres av Haitis nabostat, Den dominikanske republikk. Haitis hovedstad og største by er Port-au-Prince.
Haiti var opprinnelig en fransk koloni, men etter et i utgangspunktet vellykket slaveopprør i kjølvannet av den franske revolusjonen i 1789, erklærte landet seg uavhengig fra Frankrike i 1804. Haiti var dermed blant de første koloniene som erklærte sin uavhengighet, og ble samtidig verdens første svarte republikk. Befolkningen er, til forskjell fra sine naboland, hovedsakelig av afrikansk opprinnelse.
Selv om Haiti har mange felles kulturelle trekk med sine hispanoamerikanske naboer, er landet likevel den eneste overveiende fransktalende nasjonen i Amerika, og det ene av to (sammen med Canada) med fransk som offisielt språk. I tillegg har også kreolspråket haitisk offisiell status.
Haiti er det fattigste landet på den vestlige halvkule. Viktige handelspartnere er USA, EU, Canada og Japan. Viktige importvarer er matvarer, levende dyr, råvarer og kjemikalier. Viktige eksportvarer er elektrisk utstyr, tekstiler, klær og kaffe.
Haiti er det mest fjellrike landet i Karibia. Den høyeste toppen er Pic la Selle (2680 m).
Landet har tropisk havklima med stor nedbør på nordkysten, men tørrere i sør. Sterkt befolkningspress gir utpining av jorden og alvorlige erosjonsproblemer i landskapet. De fleste innbyggerne er småbønder som lever i stor fattigdom.
| Haiti (fransk: Haïti; haitisk kreol: Ayiti), offisielt Republikken Haiti (République d'Haïti; Repiblik Ayiti) er en selvstendig republikk som utgjør den vestlige tredjedelen av øya Hispaniola i Det karibiske hav, vest for Den dominikanske republikk og øst for Cuba. Øya er en del av De store Antiller. Den østlige og største delen av Hispaniola utgjøres av Haitis nabostat, Den dominikanske republikk. Haitis hovedstad og største by er Port-au-Prince.
Haiti var opprinnelig en fransk koloni, men etter et i utgangspunktet vellykket slaveopprør i kjølvannet av den franske revolusjonen i 1789, erklærte landet seg uavhengig fra Frankrike i 1804. Haiti var dermed blant de første koloniene som erklærte sin uavhengighet, og ble samtidig verdens første svarte republikk. Befolkningen er, til forskjell fra sine naboland, hovedsakelig av afrikansk opprinnelse.
Selv om Haiti har mange felles kulturelle trekk med sine hispanoamerikanske naboer, er landet likevel den eneste overveiende fransktalende nasjonen i Amerika, og det ene av to (sammen med Canada) med fransk som offisielt språk. I tillegg har også kreolspråket haitisk offisiell status.
Haiti er det fattigste landet på den vestlige halvkule. Viktige handelspartnere er USA, EU, Canada og Japan. Viktige importvarer er matvarer, levende dyr, råvarer og kjemikalier. Viktige eksportvarer er elektrisk utstyr, tekstiler, klær og kaffe.
Haiti er det mest fjellrike landet i Karibia. Den høyeste toppen er Pic la Selle (2680 m).
Landet har tropisk havklima med stor nedbør på nordkysten, men tørrere i sør. Sterkt befolkningspress gir utpining av jorden og alvorlige erosjonsproblemer i landskapet. De fleste innbyggerne er småbønder som lever i stor fattigdom.
== Etymologi ==
Haiti er både et sidestilt navn på øya Hispaniola og navnet på staten Haiti. Navnet er indiansk, og betyr «Høyt land».
== Naturgeografi ==
Haiti er et særdeles fjellendt land og mer enn 3/4 av terrenget ligger over 200 moh. Klimaet er tropisk og halvtørt. Frodige daler ligger mellom fjellrekkene og danner store kontraster mellom høydene i mange områder. Mellom landet (og Hispaniola) og Cuba ligger Windward Passage, et 80 km bredt sund mellom de to landene. Det laveste punktet i Haiti er av en kilde sagt å være havnivået (Det karibiske hav)), og av en annen kilde under havnivå ved Gheskioklinikken i Port-au-Prince eller i Gonaïves, på rundt en meter under havnivå.). Det høyeste punktet i landet er Pic la Selle på 2 680 moh.
Den viktigste jordbruksdalen i landet er Plaine de l’Artibonite, som ligger sør for Montagnes Noires. I denne regionen ligger den lengste elva i landet og på Hispaniola, Artiboniteelva. Den har et nedslagsfelt som starter i de vestlige områdene av Den dominikanske republikk og går gjennom det meste av det sentrale Haiti og munner ut i Gonâvebukta. Det er mulig å seile lektere et stykke opp i elva. De østlige og sentrale delene av øya domineres av et høyereliggende platå.
De nordlige områdene består av Massif du Nord (Nordmassivet) og Plaine du Nord (Nordsletta). Massif du Nord er en forlengelse av Cordillera Central i Den dominikanske republikk. Det starter ved østgrensen til Haiti, nord for Guayamoucelva og strekker seg nordvestover gjennom den nordlige halvøya. Plateau Central (Sentralplatået) strekker seg langs begge sider av Guayamoucelva, sør for Massif du Nord. Den renner fra sørøst til nordvest. Sørvest for Plateau Central ligger Montagnes Noires, og den nordvestligste delen av disse fjellene glir over i Massif du Nord.
De sørlige områdene består av Plaine du Cul-de-Sac (sørøst) og den fjellkledde, sørlige halvøya (Tiburonhalvøya). Plaine du Cul-de-Sac er en naturlig senking med flere saltsjøer, som Trou Caïman og den største innsjøen i Haiti, Lac Azuei (også kjent som Étang Saumâtre). Fjellkjeden Chaîne de la Selle er en forlengelse av den sørlige fjellkjeden i Den dominikanske republikken (Sierra dei Baoruco), og strekker seg fra Massif de la Selle i øst til Massif de la Hotte i vest. I denne fjellkjeden ligger Pic la Selle, det høyeste punktet i Haiti, med en høyde på 2 680 meter over havet.
=== Øyer ===
Flere mindre øyer hører til Haiti. De mest kjente av disse er:
Gonâveøya, den største øya utenfor kysten av Hispaniola. Den ligger vest-nordvest for Port-au-Prince i Gonâvebukta, som er den største bukta i Antillene. Øya har et areal på 743 km². Taíno-navnet var Guanabo. La Gonâve var en gang en sjørøverbase.
Tortuga er den nest største øya utenfor Hispaniola, og ligger utenfor nordvestkysten av Hispaniola, i Det karibiske hav. Den har et areal på 180 km². Øya var et stort senter for sjørøveri i Karibia på 1600-tallet og er kjent fra mange bøker og filmer. Navnet betyr «skilpadde» og kommer av formen på øya.
Île à Vache (Kuøya) er en liten, frodig øy like sørvest for Hispaniola med et areal på 52 km².
Les Cayemites er en liten gruppe øyer i Gonâvebukta utenfor kysten av det sørvestlige Hispaniola. De har et samlet areal på 45 km².
=== Innsjøer ===
Det ligger også flere innsjøer i Haiti. Den største er også den nest største innsjøen på Hispaniola og i Karibia, og heter Étang Saumâtre. Den ligger i Cul-de-Sac-senkingen og har et areal på 170 km². Det er en saltsjø og er saltere enn vanlig sjøvann. Her kan man finne dyr som spisskrokodille og flamingo.
En annen saltsjø er Trou Caïman med et areal på 16,2 km². Miragoânesjøen er en av de største naturlige ferskvannsinnsjøene i Karibia med et areal på 25 km².
== Demografi ==
=== Befolkning ===
Haiti har ikke gjennomført folketelling siden 1982, og da hadde landet rundt 5 millioner innbyggere. Nye overslag ble publisert i 2009, og ifølge disse var befolkningen da vokst til rundt 9,9 millioner innbyggere. 43% av befolkningen var på den tiden under 18 år. Fødselsraten er anslått til cirka 50 prosent over gjennomsnittet i verden, men antallet barn som hver kvinne i gjennomsnitt føder er synkende i forhold til i tidligere år. Haiti er likevel blant de land på den vestlige halvkule med høyest fødselsrate.
Selv om det i snitt bor 325 personer per kvadratkilometer i Haiti, er befolkningen konsentrert rundt tettstedene, kystslettene og dalene. 53 prosent av befolkningen bor i rurale strøk.
80–85 % av haitierne (avhengig av kilde) er av hovedsakelig afrikansk avstamming, og de resterende 15–20 % av befolkningen er hovedsakelig av blandet avstamming. Den lille prosentdelen som utgjør den ikke-svarte befolkningen er hovedsakelig kaukasiske folk og hvite haitiere, der de fleste er av arabisk, vesteuropeisk (fransk, tysk, polsk, portugisisk, spansk) og jødisk opphav.Haitierne med blandet opphav bor hovedsakelig i de velstående forstedene, som Pétionville og Kenscoff. Mange av dem er født i de sørvestlige delene av Haiti, som Jacmel, Les Cayes og Cavaillon. I kolonitiden var det en høyere prosentdel europeere i dette området enn i den nordlige delen av landet, som var mer isolert, hadde færre byer og var dedikert til store plantasjer med afrikanske slaver. Noen av de hvite plantasjeeierne sørget for at sønnene (og noen ganger døtrene) fikk utdanning, og noen sendte de til og med til Frankrike. En del av befolkningen med blandet opphav greide derfor å bygge opp mer sosial kapital enn de som bodde i nord. I tillegg hadde de med blandet opphav flere borgerrettigheter enn de frie afrikanerne. Allerede før revolusjonen hadde mange utdannede menn med blandet opphav blitt del av ledersjiktet i landet.
=== Språk ===
Et av de to offisielle språkene i Haiti, er fransk, som er mest brukt i skriftlige, skolerelaterte og administrative sammenhenger. De fleste haitiere med utdanning kan det, og det er dominerende i næringslivet. Det andre språket er det nylig normerte kreolspråket haitisk, som snakkes av så å si hele befolkningen i landet. Haitisk er franskbasert, men har også stor innflytelse fra afrikanske språk, og en mindre innflytelse fra spansk og taino. Det er i slekt med louisianakreolsk. En god del av befolkningen kan også spansk, men det er ikke offisielt språk i landet.
=== Religion ===
Haiti er et hovedsakelig kristent land, der 80 % av innbyggerne vedkjenner seg den romersk-katolske lære. Rundt 16 % av befolkningen hører til protestantismen. Voodoo, en tro med opphav i den afrikanske diasporaen, og som er unik for landet, praktiseres av grovt regnet halvparten av befolkningen. Religiøs aktivitet virker til dels samlende på Haiti og diasporaen, fordi de som er utflyttet ofte praktiserer religion med familien i Haiti.
== Historie ==
Haiti er en del av øya som ble oppdaget for Spania av Columbus i 1492 og kalt La Española, forvansket til Hispaniola. I forbindelse med den spanske koloniseringen ble de opprinnelige taino-indianerne utryddet, og slaver fra Afrika importert, særlig for dyrking av sukkerrør. Fransk innvandring, blant annet av Pirater, såkalte buccaneerer i den vestlige tredjedelen av øya førte til at Spania måtte avstå Haiti til Frankrike 1697 (Rijswijktraktaten).
Et slaveopprør under den franske revolusjon var begynnelsen det langvarige uroligheter der blant annet den hvite befolkningen ble utryddet. En svart keiser (J. J. Dessalines) styrte mellom 1804—06. Hele øya var igjen forent og fri fra 1820 til 1843, da Den dominikanske republikk ble selvstendig. Siden har det hersket kaotiske forhold i Haiti som USA fra tid til annen har grepet inn i. Amerikanske marinetropper okkuperte landet 1915—34.
=== Duvalier-familiens styre ===
Mellom 1957—71 styrte legen François Duvalier («Papa Doc») diktatorisk og brutalt; hans privatmilits Tonton Macoute (Omtrent:mannen med ljåen) ble beryktet. Makten gikk i 1971 over til hans 19 år gamle sønn, Jean-Claude («Baby Doc»), som fortsatte farens terrorregime i en noe avdempet form. Han ble avsatt av militæret i 1986.
=== 1990-januar 2010 ===
Etter et nytt diktatorisk styre gjennom militære fra 1988 ble den venstreorienterte presten Jean-Bertrand Aristide i 1990 valgt til president med overveldende flertall. Allerede åtte måneder etter hans innsettelse, i september 1991 ble han styrtet gjennom et kupp fra hærledelsen med general Raoul Cédras i spissen. I 1993 innledet USA (etter at Bill Clinton overtok som president) og en rekke andre land en blokade av landet som ble støttet av FN på høsten samme året. Denne blokaden skulle tvinge militærregjeringen til å gå av. Etter forhandlinger med juntaen rykket amerikanske tropper inn i landet høsten 1994 for å administrere overgangen fra militært til sivilt styre og gjeninnsette Aristide. Cédras ble tvunget til å forlate landet.
Aristide ble avløst som president i 1996 av René Préval som hadde mandatet til 2001. I januar 2000 forlot de amerikanske intervensjonstroppene landet og fire måneder senere ble omstridte presidentvalg avholdt. I andre omgang i november 2000 vant Aristide med 91,8% av stemmene. Den høye prosentandelen var et resultat av opposisjonens boikott, men sannsynligvis også av valgmanipulasjoner. Totalt sett hadde landet likevel en forholdsvis positiv utvikling under Préval og Aristide.
Den 1. januar 2004 var 200-årsjubileet for landets uavhengighet. Et attentatforsøk på Aristide (og besøkende president av Sør-Afrika Thabo Mbeki) på denne dagen utløste en bølge av uroligheter og protester mot regjeringen. Et velstyrt militært opprør brakte landet på randen av en borgerkrig. I slutten av februar ga Aristide etter for USAs trykk og gikk i eksil, samtidig kom FN ledete tropper inn i landet. I mars samme år ble Boniface Alexandre overgangspresident og Gerard Latortue dannet en ny regjering.
Regjeringen var svært omstridt og måtte gi delvis etter for krav fra militærets side. Internasjonalt ble den ikke gjennomgående anerkjent og særlig det karibiske statsforbundet CARICOM anså fortsatt Aristide som landets president. Under omstridte omstendigheter ble endelig nye presidentvalg avholdt i februar 2006. I første valgomgang oppnådde René Préval 51,15% av stemmene og ble dermed president for andre gang etter 1996.
=== 2010 jordskjelvet og deretter ===
Et kraftig jordskjelv rammet Haiti 12. januar 2010. Skjelvets episenter lå noe utenfor hovedstaden Port-au-Prince, men byen ble svært hardt rammet. Offisielt antar man at omtrent 316.000 mennesker omkom i skjelvet og det er dermed en av de største enkeltkatastrofer i historien. Omtrent 1,2 millioner ble husløse og mange av dem har måttet bo i teltleir siden. En koleraepidemi i vinter 2010-2011 krevde ytterlige 3500 liv.
Et nytt presidentvalg var planlagt for januar 2010, men ble forskjøvet etter jordskjelvet. Første omgang ble avholdt 28. november 2010 (sammen med parlamentsvalg) og så Mirlande Manigat og Michel Martelly, to politikere fra høyresiden som kandidater for andre runde. Venstresidens hovedparti, Aristides Fanmi Lavalas var blitt ekskludert fra valget. Midt i dette valgte ex-diktator Baby Doc Duvalier å vende tilbake til Haiti 16. januar 2011 for å «hjelpe», men han ble arrestert og anklaget for tidligere korrupsjon allerede etter to dager. I tillegg returnerte Aristide fra sitt sørafrikanske eksil på 18. mars, to dager før valget. Andre omgang i presidentvalget ble så avholdt 20. mars 2011. Den 4. april 2011 ble et foreløpig resultat offentliggjort med Martelly som den sannsynlige vinneren.
== Politikk og administrasjon ==
=== Politisk system ===
Haiti er en republikk, med en folkevalgt nasjonalforsamling og en folkevalgt president. Presidenten velges for en periode på fem år.
Nasjonalforsamlingen er todelt; deputertkammeret med 99 plasser og senatet med 30 plasser. Medlemmene i deputertkammeret velges for en fireårsperiode, mens senatsmedlemmene velges for en seksårsperiode, der en tredel av medlemmene velges annethvert år.
Statsministeren velges av det partiet som har flest plasser i nasjonalforsamlingen.
=== Administrativ inndeling ===
Haiti er delt inn i ti provinser, såkalte departementer:
Provinsene er videre inndelt i 41 arrondissementer og 133 kommuner. Provinsen Ouest, der hovedstaden Port-au-Prince ligger, er den mest folkerike, med 3,7 millioner innbyggere.
== Næringsliv ==
Haiti har den dårligste økonomi på den vestlige halvkule, og er et av verdens fattigste land. Sammenliknende sosiale og økonomiske indikatorer viser at Haiti henger stadig lenger etter andre utviklingsland med dårlig utviklet økonomi (spesielt land på den vestlige hemisfære) siden 1980-tallet. Haiti er nå rangert på 153.-plass på FNs Indeksen for menneskelig utvikling.
Rundt 80 prosent av befolkningen lever i ytterste fattigdom, noe som gjør landet til det nest fattigste i verden. Nesten 70 prosent av haitierne er avhengig av jordbrukssektoren, som består hovedsakelig av små gårdsbruk som beskjeftiger 2/3 av den yrkesaktive befolkningen. Landet har hatt liten tilvekst av arbeidsplasser etter at president René Préval kom til makten i februar 1996, selv om den uformelle økonomien er voksende.
== Samfunn ==
=== Helse ===
Halvparten av alle barn i Haiti er uvaksinerte, og hele 60 % av befolkningen mangler tilgang til grunnleggende helsetjenester. Nær halvparten av dødsfallene i landet skyldes ifølge Verdens helseorganisasjon hiv/aids, luftveisinfeksjoner, hjernehinnebetennelse og tarminfeksjoner som kolera og tyfoidfeber. 90 % av barna i Haiti lider av vannbårne sykdommer og tarmparasitter. Rundt 5 % av den voksne befolkningen i Haiti er hiv-smittet. Det er mer enn ti ganger så mange tilfeller av tuberkulose i Haiti som i andre latinamerikanske land. Om lag 30 000 smittes av malaria hvert år.
=== Utdanning ===
Utdanningssystemet i Haiti er basert på det franske. I alt er det rundt 15 200 grunnskoler i Haiti, der 90 % av dem er private, det vil si enten devet av lokalsamfunnene, religiøse organisasjoner eller ideelle organisasjoner.Offisielt er det obligatorisk med seks års skolegang, men bare 67 % begynner på grunnskolen, og færre enn 30 % når 6. klasse. Omtrent 20 % begynner på vidaregående skole. Veldedige organisasjoner som Food for the Poor og Haitian Health Foundation arbeider med å bygge skoler og gi ungene nødvendig utstyr.
Høyere utdanning finner sted på det eneste universitetet i landet, Statsuniversitetet i Haiti, og på de andre tolv offentlege og ti private institusjonene for høyere utdanning. Fransk har tradisjonelt vært enerådende som undervisingsspråk, men haitisk har etter hvert også fått innpass. Bare rundt 52 % av innbyggerne i Haiti kan lese og skrive.
=== Media ===
Landet har bare to dagsaviser, Le Nouvelliste (grunnlagt i 1898, opplag ca. 6 000), som kommer ut om kvelden, og Le Matin (grunnlagt i 1908, opplag ca. 5 000). Begge trykkes på fransk i Port-au-Prince. Andre aviser og blader trykkes også på engelsk, fransk, spansk og haitisk. Mediesituasjonen i landet endret seg i stor grad til det bedre etter at tiden med militærdiktatur (1991–1994) var over, og arbeidsforholdene for journalister ble etter dette mer normale.
Det er rundt 30 radiostasjoner i Haiti, der én av dem er statlig og resten private. Den statlige radiostasjonen (Radio Nationale d’Haïti) sender på fransk, engelsk, spansk og haitisk. Det statseide fjernsynsselskapet Télévision Nationale d’Haïti sender i fire kanaler, og da hovedsakelig kulturprogrammer. I tillegg finnes det 11 private fjernsynsstasjoner, der to av dem sender via kabel – den ene med tre kanaler, den andre med 33. Selv om det er mange private fjernsynsselskaper i landet, er det bare rundt 5 fjernsyn per 1000 innbyggere.
=== Samferdsel ===
Kommunikasjonene utenfor hovedstaden Port-au-Prince er generelt dårlige. Landet mangler jernbaner, og veinettet er stort sett i dårlig stand. Ved hjelp av bistand fra utlandet har det blitt bygget nye hovedveier fra Port-au-Prince til Cap-Haïtien og Jacmel. Ved hovedstaden ligger det en internasjonal flyplass, der flytrafikken til utlandet blir tatt hånd om av utenlandske selskaper. Den viktigste havnebyen er Port-au-Prince, der 60 % av utenrikshandelen foregår. Andre havnebyer er Cap-Haïtien på nordkysten, og Les Cayes og Jacmel på sørkysten.
== Kultur ==
=== Musikk ===
Ettersom den opprinnelige befolkningen ble systematisk utryddet forsvant også den førkolumbianske musikken, men en rituell ringdans, areyto, er blant det som har overlevd. Musikken i Haiti i dag har røtter til hovedsakelig Europa, grunnet koloniseringen, og Afrika, grunnet slavehandelen. Den europeiske påvirkningen har hovedsakelig kommet fra Frankrike og Spania, via Cuba og Den dominikanske republikk. Stiler som er særegne for Haiti har stort sett opprinnelser i voodootradisjonen. I tillegg kommer den svært populære musikksjangeren kompa. Populærmusikken har mange likhetstrekk med tilsvarende musikk på blant annet Guadeloupe og Martinique. Alan Lomax var den første som spilte inn haitisk musikk. Dette var i 1937, på oppdrag fra Library of Congress i USA.
Fra 1800-tallet utviklet det seg et offentlig musikkliv i Haiti. Innflytelsen fra Frankrike var sterk, ettersom mange av musikerne tok utdannelsen sin i Paris og de fleste musikkinstrumentene ble importert derifra. I 1860 ble det åpnet et statlig musikkonservatorium i landet. Til tross for dominans fra Europa er det musikk i mindre former som har blitt det mest populære, som salongstykker i form av valser og andre dansesatser, méringue og prosesjonsmusikk. Dessuten har militærorkester spilt en viktig rolle i musikkhistorien til landet. Justin Élie (1883–1931), som var en haitisk komponist, ble internasjonalt kjent som pianovirtuos.
=== Teater ===
Skuespill har lenge vært en populær sjanger i Haiti. Det ble for eksempel skrevet mange skuespill i forbindelser med løsrivingen fra Frankrike i perioden 1791–1804. Samme type patriotiske skuespill ble også skrevet da landet var okkupert av den amerikanske marinen i 1915–1934, for eksempel Le Forçat («Fangen», 1923) av Dominique Hippolytes.
Teaterstykker har også flere ganger blitt brukt til å vise at også haitisk-kreolsk er et fullverdig kulturspråk. I 1953 satte for eksempel dramatikaren Félix Morisseau-Leroy opp sitt eget skuespill, Antigone en créole («Antigone på kreolsk»). Frankétienne (Franck Étienne) har også vært viktig i dette arbeidet. Et annet grep som har vært brukt, er å hente inn katolske ritual og element fra den lokale voodoo-kulturen. Franck Fouché var en foregangsmann for dette, og en ser det også i skuespillet Kaselezo (1985) av Frankétienne, som handler om en blind voodoo-prestinne. Fra 1980-årene og fremover har Gérard Chenet vært den mest kjente dramtikeren i landet.
=== Litteratur ===
Det er først etter selvstendigheten i 1804 at det gir mening å snakke om en egen nasjonallitteratur i Haiti. Den franske litteraturen var en viktig inspirasjonskilde for denne, men hele tiden har den haitiske litteraturen også vært nært knyttet til det politiske livet i landet. Den første litteraturen var av patriotisk karakter, blant annet med kritikk mot de daværende raseteoriene. I den første delen av århundret er dette representert ved for eksempel Le Système colonial dévoilé (1814) av baron Pompée Valentin Vastey, mens en senere fikk viktige verker som L’Égalité des races (1884) av Louis-Joseph Janvier, De l’Égalité des races humaines (1885) av Anténor Firmin og De la Réhabilitation dere la race noire (1900) av Hannibal Price. Mot slutten av århundret utviklet det seg også en realistisk stil som tok opp lokale problemer, med forfattere som Alcibiade Fleury Battier, Frédérique Marcelin og Antoine Innocent.
Indigénisme («det innfødte») var en litterær retning som vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet. Her søkte en å finne frem til en felles kulturell identitet, og viktige forfattere fra perioden er Jean Price-Mars og Jacques Roumain. Førstnevnte var opptatt av de folkelige tradisjonene, mens Roumain hadde et mer politisk siktemål. Etter 1950 ble litteraturen igjen sterkt politisk preget, grunnet Duvalier-diktaturet og kampen for politisk og kulturelt selvstendighet, og mange forfattere måtte i kortere eller lengre perioder leve i eksil. En fikk surrealistiske og avantgardistiske lyrikere som René Depestre, Magloire Saint-Aude og Villard Denis, og en fikk politisk og sosialt pregede forfattere som Anthony Phelps og Roger Dorsinville. I tillegg sto flere kvinnelige forfattere, som Marie Chauvet og Marie-Thérèse Colimon-Hall, frem. Men i årene etter 1980 har det litterære livet dabbet mye av, trolig grunnet de store krisene i politikken spesielt og samfunnet generelt. Lyonel Trouillot er likevel en kjent forfatter fra denne perioden som fremdeles er aktiv, med prosa og lyrikk på både haitisk og fransk.
=== Billedkunst ===
Malerkunsten i Haiti var som litteraturen lenge preget av europeiske forbilder, og da hovedsakelig av fransk og italiensk barokk og fransk og britisk romantikk. Motivene var ofte historiske og heroiske. Mye av den historiske kunsten fra Haiti gikk tapt da Palais National, hvor den nasjonale samlingen av maleri var plassert, ble ødelagt i 1912. Indigénisme, som i utgangspunktet var en litterær nyskaping, banet også veien for en egen haitisk kunst fra 1890-årene. Senere, i 1920-årene, vokste interessen for haitisk kultur mye. Et kjent maleri fra denne tiden er Den korsfestede opprøreren Charlemagne Perrault (1920) av Edouard Goldman. Philomé Obin malte senere det samme motivet som en visualisering av den haitiske historien.
Centre d’Art i Port-au-Prince, som ble grunnlagt i 1945, innledet en viktig periode for haitisk kunst. Fra vesentlig selvlærte malere som Rigaud Benoit, Hector Hyppolite og Wilson Bigaud fikk en naivistiske og fantasifulle malerier. I skulpturkunsten tok en i bruk skrapmetall: Georges Liautaud, og mange med ham, begynte å klippe figurer i jern. En annen gruppe valgte å fjerne seg fra folkekunsten, for isteden å arbeide i en mer internasjonal stil. Den mest kjente nålevende kunstneren fra Haiti er nok Hervé Télémaque, som i dag er bosatt i Frankrike.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Nasjonal historisk park, Citadelle Laferrière, Sans-Souci-palasset, RamiersMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2021 – Joumou suppe
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Haiti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Haiti i FN-sambandets nettsted Globalis.no
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no | Haiti (fransk: Haïti; haitisk kreol: Ayiti), offisielt Republikken Haiti (République d'Haïti; Repiblik Ayiti) er en selvstendig republikk som utgjør den vestlige tredjedelen av øya Hispaniola i Det karibiske hav, vest for Den dominikanske republikk og øst for Cuba. Øya er en del av De store Antiller. | 5,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halvbroren | 2023-02-04 | Halvbroren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 2001', 'Kategori:Dannelsesromaner', 'Kategori:Norske romaner', 'Kategori:Vinnere av Bokhandlerprisen'] | For TV-serien, se Halvbroren (TV-serie)Halvbroren er en bok skrevet av Lars Saabye Christensen. Den tok over 20 år å skrive. Boken utkom høsten 2001. Boken har mottatt priser som Brageprisen, Nordisk råds litteraturpris og Bokhandlerprisen.
Bokens undertittel er «Halvbroren er et familiedrama fra Christensens sorgmuntre Oslo».
| For TV-serien, se Halvbroren (TV-serie)Halvbroren er en bok skrevet av Lars Saabye Christensen. Den tok over 20 år å skrive. Boken utkom høsten 2001. Boken har mottatt priser som Brageprisen, Nordisk råds litteraturpris og Bokhandlerprisen.
Bokens undertittel er «Halvbroren er et familiedrama fra Christensens sorgmuntre Oslo».
== Persongalleri ==
Barnum Nilsen («Småen») – Bokens jeg-person
Fred Nilsen («Nattevandreren») – Barnums halvbror
Vera Nilsen, født Jebsen – Barnums og Freds mor
Arnold Nilsen («Hjulet») – Barnums far og Veras ektefelle,
Boletta Jebsen – Veras mor, telegrafdame i starten av boken
Ellen Jebsen («Den Gamle») – Bolettas mor som er oppvokst i Danmark med fortid som skuespiller
Peder Miil («Tjukken») – Barnums venn både i barndommen og som voksen
Vivian Wie («Ulykken») – Barnums venninne og senere samboer
== Historien ==
Vera Jebsen blir voldtatt på tørkeloftet på frigjøringsdagen 8. mai 1945 på Fagerborg i Oslo. Hun sier ikke et ord under hele svangerskapet, ikke før hun føder Fred, den ene halvbroren, i en drosje.
Arnold Nilsen fra Røst i Lofoten, kalt «Hjulet» etter en spektakulær hoderullefart ned en bratt skråning i barndommen, senere sirkusartist og selger, introduseres i boken. Karakteren Arnold Nilsen dukket først opp hos Saabye Christensen i monologforestillingen Grand Old Man, med premiere 3. mai 2000, i et samarbeid med skuespiller Espen Skjønberg og instruktør Per Olav Sørensen. Sistnevnte har også regi på TV-dramatiseringen av romanen.
Fem år senere har Arnold med sin pågåenhet og sin gule Buick fått innpass hos familien Jebsen, bestående av tre kvinner foruten Fred, i alt fire generasjoner. Snart blir Barnum Nilsen født, den andre halvbroren. Han er oppkalt etter svindlerkongen Phineas Taylor Barnum.
Halvbroren er skrevet ut fra virkeligheten slik Barnum Nilsen ser den. Barnum har et raskt hode, men sliter med selvtilliten på grunn av sin ekstremt lave kroppshøyde, arvet fra faren. Vi følger hans utvikling som starter som en måpende tilskuer til sin nattevandrende halvbror Freds respektløse holdning til sine omgivelser. Barnum treffer Peder og Vivian på danseskolen. Etter å ha blitt sendt på dør første kveld skulker de alle resten av kurset og treffes hver gang foreldrene tror de drar for å lære dans. Mens Barnum har drømmene, har Peder tallene. Vivian er en slags kjæreste for begge. Disse tre holder tett sammen og er mest for seg selv.
Fred og Barnum deler soverom. Ofte har de fortrolige samtaler på natten. Fred prøver å påvirke Barnum til å bli tøffere og gå sine egen veier. Han hater Arnold, stefaren, og sier til Barnum at han selv heller skulle vært faren hans.
Den gamle fikk en gang et brev fra Wilhelm, sin forlovede, som var på jakt i Nordishavet og Grønland. Dette brevet betyr veldig mye for alle i familien. Barnum leser det ofte for Fred som sliter med dysleksi. Fred viser etter hvert respekt for Barnum og hans evner til å skrive ut sine drømmer, og gir han en skrivemaskin i bursdagsgave. Halvbrorens anerkjennelse er viktig for Barnum. Fred har også vokst gjennom forsøket på en bokserkarriere. Barnum har en slags filosofi arvet fra faren: «Det viktige er ikke hva du ser, men hva du tror du ser.»
Som skoleelev vinner Barnum en stilkonkurranse som stimulerer skrivelysten. Etter å ha fått nærkontakt med filmatiseringen av Hamsuns roman Sult, utvikler Barnum sine evner i retning av filmmanusskriving. Peder fungerer som agent etter retur fra USA. Sporet av sin bestemor Bolettas drikking, utvikler han tidlig et ukritisk forhold til alkohol som etter hvert ender i alkoholisme.
== TV-serie ==
I 2011 ble det produsert en TV-serie som er en adapsjon av boka. Manuset er ved Mette Marit Bølstad, og regien ved Per Olav Sørensen. Serien består av 8 episoder á 45 minutter, produsert av Olav Øen for Monster Media, og hadde premiere på NRK1 6. januar 2013. Serien er blitt solgt til 13 land: De fire andre nordiske landene, samt USA, Irland, Belgia, Nederland, Luxembourg, Kroatia, Serbia, Bosnia-Hercegovina og Nord-Makedonia.. TV-serien kostet 67 millioner kroner å lage. Serien har blitt nominert til en rekke nasjonale og internasjonale priser og vant 7 Gullruten-priser, 2 priser under FIPA i Frankrike, og Silver Bird Price under Seoul Drama Awards. Serien var også nominert til Prix Europa i 2013.Skuespillere i serien er bl.a.: Nicolai Cleve Broch, Frank Kjosås, Agnes Kittelsen, Mariann Hole, Ghita Nørby, Oskar Sandven Lundevold, Marianne Nielsen, Jon Øigarden og Odin Waage
Informasjon om TV-serien Halvbroren (med bilder og trailer)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Halvbroren på NRK TV | Halvbroren er en bok skrevet av Lars Saabye Christensen. Den tok over 20 år å skrive. | 5,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tarjei_Vesaas | 2023-02-04 | Tarjei Vesaas | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vinje kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tarjei Vesaas', 'Kategori:Vinnere av Bokhandlerprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat', 'Kategori:Vinnere av Nordisk råds litteraturpris'] | Tarjei Vesaas (født 20. august 1897 på garden Vesås i Vinje i Telemark, død 15. mars 1970 på Rikshospitalet i Oslo) var en norsk forfatter som ga ut mange romaner, noveller, dikt og skuespill.Hans forfatterskap preges delvis av modernisme, og hans romaner er også utgitt utenlands. Han skrev på nynorsk. Vesaas skrev dikt og dramatikk, men var først og fremst kjent for sine romaner og noveller. Hovedverkene er Fuglane (1957) og Is-slottet (1963). Hans faste forelegger var Harald Grieg i Gyldendal og de to var gode venner.I 1964 vant Tarjei Vesaas Nordisk råds litteraturpris for boken Is-slottet. For prispengene opprettet han et legat. Avkastningen fra legatet utgjør prispengene i Tarjei Vesaas' debutantpris som hvert år deles ut til årets beste unge skjønnlitterære debutant. Prisen deles ut av Forfatterforeningens litterære råd.
| Tarjei Vesaas (født 20. august 1897 på garden Vesås i Vinje i Telemark, død 15. mars 1970 på Rikshospitalet i Oslo) var en norsk forfatter som ga ut mange romaner, noveller, dikt og skuespill.Hans forfatterskap preges delvis av modernisme, og hans romaner er også utgitt utenlands. Han skrev på nynorsk. Vesaas skrev dikt og dramatikk, men var først og fremst kjent for sine romaner og noveller. Hovedverkene er Fuglane (1957) og Is-slottet (1963). Hans faste forelegger var Harald Grieg i Gyldendal og de to var gode venner.I 1964 vant Tarjei Vesaas Nordisk råds litteraturpris for boken Is-slottet. For prispengene opprettet han et legat. Avkastningen fra legatet utgjør prispengene i Tarjei Vesaas' debutantpris som hvert år deles ut til årets beste unge skjønnlitterære debutant. Prisen deles ut av Forfatterforeningens litterære råd.
== Liv ==
Tarjei Vesaas ble født i 1897 på gården Vesås i Vinje. Han jobbet på gården til foreldrene, moren og faren hadde allerede planlagt at Tarjei som var eldst skulle overta gården etter foreldrene og bli bonde. Han var ikke interessert i å drive med gårdsbruk, men han var svært interessert i dikting. Han var glad i å gå lange turer og lese bøker for seg selv. Han ville bli dikter.Vesaas var også filminteressert. Blant filmskuespillere satte han særlig pris på Marilyn Monroe, og blant regissører var han glad i Ingmar Bergman. Bergmans film Tystnaden «kunne han ikke få sett ofte nok». Vesaas satt dessuten i Norsk Films representantskap, der han tok til orde for mindre sensur av «erotisk farga film».I 1923, da han var 26 år, debuterte Tarjei Vesaas med romanen Menneskebonn. I 1920- og 1930-årene reiste han mye rundt i Europa.
Vesaas og Halldis Moren kjente til hverandres forfatterskap, og i 1931 sørget Mikkjel Fønhus for at de møttes på Hotell Bondeheimen i Oslo. Moren bodde på denne tiden i Sveits og de to brevvekslet. Vesaas og Moren giftet seg i 1934, og de bosatte seg på gården Midtbø i Vinje, som Tarjei hadde kjøpt i 1930 av onkelen Øystein Vesaas. Paret fikk to barn, Olav og Guri.Han fikk kunstnerlønn fra 1947 og Gyldendals æresgasje fra 1951. Han mottok også flere priser for sine bøker. blant annet Venezia-prisen for boken Vindane.Tarjei Vesaas døde på Rikshospitalet 15. mars 1970, 72 år gammel.
Stavanger har hedret ham med Tarjei Vesaas' vei som ligger på Tasta. I 1997 ble han portrettert på frimerke, NK1311.
== Bibliografi ==
1923: Menneskebonn (roman)
1924: Sendemann Huskuld (roman)
1925: Guds bustader (skuespill)
1925: Grindegard. Morgonen (roman)
1926: Grinde-kveld, eller Den gode engelen (roman)
1928: Dei svarte hestane (roman)
1929: Klokka i haugen (noveller)
1930: Fars reise (roman)
1931: Sigrid Stallbrokk (roman)
1931: Gjest ved Boknafjorden (novelle)
1932: Dei ukjende mennene (roman)
1933: Sandeltreet (roman)
1934: Ultimatum (skuespill)
1934: Det store spelet (roman)
1935: Kvinnor ropar heim (roman)
1936: Leiret og hjulet (noveller)
1938: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (roman)
1940: Kimen (roman)
1945: Huset i mørkret (roman)
1946: Bleikeplassen (roman)
1946: Kjeldene (diktsamling)
1947: Leiken og lynet (diktsamling)
1947: Morgonvinden (skuespill)
1948: Tårnet (roman)
1949: Lykka for ferdesmenn (diktsamling)
1950: Signalet (roman)
1952: Vindane (noveller)
1953: Løynde eldars land (diktsamling)
1953: Bleikeplassen (skuespill)
1953: 21 år (skuespill)
1953: Avskil med treet (skuespill)
1954: Vårnatt (roman)
1956: Ver ny, vår draum (diktsamling)
1957: Fuglane (roman)
1959: Ein vakker dag (noveller)
1961: Brannen (roman)
1963: Is-slottet (roman)
1966: Bruene (roman)
1968: Båten om kvelden (roman)
1970: Liv ved straumen (diktsamling)
1971: Huset og fuglen – tekster og bilete 1919–1969
== Filmatiseringer ==
1951 – Dei svarte hestane – regi: Hans Jacob Nilsen / Sigval Maartmann-Moe
1968 – Fuglane – regi: Witold Leszczynski
1973 – Brannen – regi: Haakon Sandøy
1974 – Kimen – regi: Erik Solbakken
1976 – Vårnatt – regi: Erik Solbakken
1987 – Is-slottet – regi: Per Blom
1990 – Det rare / 21 år – regi: René Bjerke
2011 – Bruene – regi: Trygve Hagen
2019 – Fuglane – regi: Anders T. Andersen
== Priser ==
1943 – Gyldendals legat
1946 – Melsom-prisen
1953 – Den litterære Venezia-prisen
1957 – Doblougprisen
1964 – Nordisk råds litteraturpris, for Is-slottet
1967 – Bokhandlerprisen, for BrueneVesaas takket nei til æresboligen Grotten, St. Olavs orden og æreslønn fra staten fordi det ikke ville være i samsvar med «heile min natur».
== Se også ==
Tarjei Vesaas' debutantpris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tarjei Vesaas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tarjei Vesaas på Internet Movie Database
(no) Tarjei Vesaas hos Nationaltheatret
(no) Tarjei Vesaas hos Sceneweb
(en) Tarjei Vesaas hos The Movie Database
(en) Tarjei Vesaas på Discogs
(en) Tarjei Vesaas på MusicBrainz
(no) Tarjei Vesaas hos Gyldendal Norsk Forlag
(no) NRK: Lydfiler med Tarjei Vesaas
(no) Digitaliserte bøker av Tarjei Vesaas og om Vesaas hos Nasjonalbiblioteket
(no) Tarjei Vesaas hos Allkunne.no.
(no) diktarheimen-midtbo.no | Tarjei Vesaas (født 20. august 1897 på garden Vesås i Vinje i Telemark, død 15. | 5,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Blangstrup | 2023-02-04 | Christian Blangstrup | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Danske redaktører', 'Kategori:Dødsfall 30. april', 'Kategori:Dødsfall i 1926', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nykøbing Falster', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christian Blangstrup (født 29. oktober 1857 i Nykøbing Falster, død 30. april 1926 i København) var en dansk forfatter og redaktør, kaptein og ridder av Dannebrog.
Blangstrup var redaktør av Berlingske Tidende 1902–1912 og sjefredaktør av begge utgaver av Salmonsens konversationsleksikon (hhv. 1891–1902 og 1912–1925). Han har blant annet skrevet Christian VII og Caroline Mathilde (1890 3. opplag). Han var kaptein i den danske hær 1895.
| Christian Blangstrup (født 29. oktober 1857 i Nykøbing Falster, død 30. april 1926 i København) var en dansk forfatter og redaktør, kaptein og ridder av Dannebrog.
Blangstrup var redaktør av Berlingske Tidende 1902–1912 og sjefredaktør av begge utgaver av Salmonsens konversationsleksikon (hhv. 1891–1902 og 1912–1925). Han har blant annet skrevet Christian VII og Caroline Mathilde (1890 3. opplag). Han var kaptein i den danske hær 1895.
== Referanser == | Christian Blangstrup (født 29. oktober 1857 i Nykøbing Falster, død 30. | 5,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89glise_de_la_Madeleine | 2023-02-04 | Église de la Madeleine | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:8. arrondissement i Paris', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bispedømme hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske kirker i Paris', 'Kategori:Kirker i Paris', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For metrostasjonen med samme navn: Madeleine (Paris Metro)L'église de la Madeleine, L'église Sainte-Marie-Madeleine eller bare "La Madeleine" (St Maria Magdalenas kirke) er en kirke i Paris. Den er konstruert som et tempel på befaling fra Napoleon.
Det ble gjort tre forsøk på å bygge en kirke på dette stedet. Første gang i 1764 av Pierre Contant d'Ivry som begynte byggingen av en kirke i sen barokkstil. Da d'Ivry døde i 1777 ble han erstattet av Guillaume-Martin Couture som bestemte seg for å begynne byggingen på nytt og rev den uferdige kirkebygningen. Da den franske revolusjonen kom var kirken langt fra ferdig, bare fundamentet hadde blitt bygget. Den nye revolusjonære regjeringen vurderte mange formål bygningen kunne tjene det nye revolusjonære Frankrike best blant annet som bibliotek, ballsal og markedsplass.
I 1806 bestemte keiser Napoleon seg for å bygge Temple de la Gloire de la Grande Armée (tempel til ære for den "store armé") og det daværende fundamentet ble revet og arbeidet begynte på nytt.
Etter Napoleons fall vedtok det nye franske styre å benytte bygningen som kirke, selv om det var foreslått å gjøre den om til jernbanestasjon.
Det var i denne kirken at Camille Saint-Saëns var organist. Frédéric Chopins begravelse ble avholdt her.
| For metrostasjonen med samme navn: Madeleine (Paris Metro)L'église de la Madeleine, L'église Sainte-Marie-Madeleine eller bare "La Madeleine" (St Maria Magdalenas kirke) er en kirke i Paris. Den er konstruert som et tempel på befaling fra Napoleon.
Det ble gjort tre forsøk på å bygge en kirke på dette stedet. Første gang i 1764 av Pierre Contant d'Ivry som begynte byggingen av en kirke i sen barokkstil. Da d'Ivry døde i 1777 ble han erstattet av Guillaume-Martin Couture som bestemte seg for å begynne byggingen på nytt og rev den uferdige kirkebygningen. Da den franske revolusjonen kom var kirken langt fra ferdig, bare fundamentet hadde blitt bygget. Den nye revolusjonære regjeringen vurderte mange formål bygningen kunne tjene det nye revolusjonære Frankrike best blant annet som bibliotek, ballsal og markedsplass.
I 1806 bestemte keiser Napoleon seg for å bygge Temple de la Gloire de la Grande Armée (tempel til ære for den "store armé") og det daværende fundamentet ble revet og arbeidet begynte på nytt.
Etter Napoleons fall vedtok det nye franske styre å benytte bygningen som kirke, selv om det var foreslått å gjøre den om til jernbanestasjon.
Det var i denne kirken at Camille Saint-Saëns var organist. Frédéric Chopins begravelse ble avholdt her.
== Litteratur ==
Julia Droste-Hennings, Thorsten Droste: Paris. Eine Stadt und ihr Mythos. DuMont-Reiseverlag, Köln 2003 ISBN 3-7701-6090-8 (S. 309–310).
Fritz Stahl: Paris. Eine Stadt als Kunstwerk. Rudolf Mosse Buchverlag, Berlin 1929.
Heinfried Wischermann, "Architekturführer Paris", Gerd Hatje Verlag Ostfildern 1997, ISBN 3-7757-0606-2, S. 81. | * For metrostasjonen med samme navn: Madeleine (Paris Metro) | 5,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Midgardsormen | 2023-02-04 | Midgardsormen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi'] | Midgardsormen (norrønt Miðgarðsormr) i den norrøne mytologien er den enorme ormen som omkranser menneskenes verden (Midgard).
Midgardsormen er avlet av Loke og Angerboda, og er bror til Fenrisulven og Hel. Den het opprinnelig Jormundgand (Jǫrmungandr, «den veldige staven»), men æsene kastet ham ut i havet som omkranser verden, fordi de ville ha mer kontroll over monstrene. Der har den ligget som en sjøorm og spist seg større og større, og etterhvert blitt så stor at den biter seg selv i halen. Dermed fikk den navnet Midgardsormen, fordi den omslutter hele Midgard.
Under Ragnarok kommer Midgardsormen opp på land, og bukter seg over åker og eng. Da skal Tor kjempe mot den, og drepe den. Tor får selv sitt banesår i denne tvekampen, og dør.
| Midgardsormen (norrønt Miðgarðsormr) i den norrøne mytologien er den enorme ormen som omkranser menneskenes verden (Midgard).
Midgardsormen er avlet av Loke og Angerboda, og er bror til Fenrisulven og Hel. Den het opprinnelig Jormundgand (Jǫrmungandr, «den veldige staven»), men æsene kastet ham ut i havet som omkranser verden, fordi de ville ha mer kontroll over monstrene. Der har den ligget som en sjøorm og spist seg større og større, og etterhvert blitt så stor at den biter seg selv i halen. Dermed fikk den navnet Midgardsormen, fordi den omslutter hele Midgard.
Under Ragnarok kommer Midgardsormen opp på land, og bukter seg over åker og eng. Da skal Tor kjempe mot den, og drepe den. Tor får selv sitt banesår i denne tvekampen, og dør.
== Tors fisketur ==
Hymeskvadet (Hymiskviða) er et gudedikt i Den eldre Edda og i Codex Regius, som er oppkalt etter jotnen Hyme. Diktet er blant annet kjent for sin fortelling om guden Tor, som under en fisketur med Hyme brukte et oksehode som agn og fikk selveste Midgardsormen på kroken. Mens tordenen samlet seg i himmelen, viste Midgardsormen sin eter-pustende kjeft, og Tor brølte i triumf. Idet han hevet hammeren Mjølner til slag fikk Hyme nok og kappet fiskesnøret; Tor drepte Hyme rasende, og vasset i land. Samme kveld ble Norden rammet av en forferdelig storm.
== Se også ==
Sjøorm
Hymeskvadet
Fortellinger om Tor
Slange (symbol)
Ouroboros, gresk-egyptisk «halesluker›
== Eksterne lenker ==
(en) Jörmungandr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|150px|Midgardsormen blir fisket med et oksehode på et anker. Fortelling fra [[Hymeskvadet framstilt i det islandske manuskriptet AM 738 4to fra 1700-tallet. | 5,578 |
null | 2023-02-04 | Roskilde amt | null | null | null | Roskilde amt i Danmark ble opprettet i 1970 ved sammenslåing av Roskilde amt og kjøpstedene Roskilde og Køge etter en mindre korreksjon som følge av kommunesammenslåinger. Amtet inngikk i hovedstadsområdet. | 5,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_byer_i_Danmark | 2023-02-04 | Liste over byer i Danmark | ['Kategori:Byer i Danmark', 'Kategori:Danmark-relaterte lister', 'Kategori:Lister over byer'] | Dette er en liste over Danmarks største byområder sortert etter innbyggertall.
Listen utarbeides årlig av Danmarks Statistik, som definerer et byområde som en sammenhengende bebyggelse med minst 200 innbyggere, og der avstanden mellom to hus ikke overstiger 200 meter, med mindre bruddet i bebyggelsen skyldes mellomliggende offentlige anlegg som kirkegårder eller parker. Særlig i København-området har bebyggelser som tidligere ble regnet som selvstendige, med tiden vokst sammen til et samlet tettsted (da:byområde), Hovedstadsområdet.
Den danske benevnelsen byområde tilsvarer i hovedsak det norske begrepet tettsted slik det defineres av Statistisk sentralbyrå, men i det norske begrepet får avstanden mellom bygningene ikke overstige 50 meter. Listen under rangerer de danske byområdene med mer enn 20 000 innbyggere etter folketall pr. 1. januar 2007.
| Dette er en liste over Danmarks største byområder sortert etter innbyggertall.
Listen utarbeides årlig av Danmarks Statistik, som definerer et byområde som en sammenhengende bebyggelse med minst 200 innbyggere, og der avstanden mellom to hus ikke overstiger 200 meter, med mindre bruddet i bebyggelsen skyldes mellomliggende offentlige anlegg som kirkegårder eller parker. Særlig i København-området har bebyggelser som tidligere ble regnet som selvstendige, med tiden vokst sammen til et samlet tettsted (da:byområde), Hovedstadsområdet.
Den danske benevnelsen byområde tilsvarer i hovedsak det norske begrepet tettsted slik det defineres av Statistisk sentralbyrå, men i det norske begrepet får avstanden mellom bygningene ikke overstige 50 meter. Listen under rangerer de danske byområdene med mer enn 20 000 innbyggere etter folketall pr. 1. januar 2007.
== Referanser == | Dette er en liste over Danmarks største byområder sortert etter innbyggertall. | 5,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_%C3%B8yer_i_Danmark | 2023-02-04 | Liste over øyer i Danmark | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over øyer', 'Kategori:Lister relatert til Danmarks geografi', 'Kategori:Øyer i Danmark'] | Dette er en liste over øyer i Danmark. Listen omfatter større øyer som er en del av Fastlands-Danmark. Øyer som tilhører Færøyene og Grønland er ikke tatt med.
| Dette er en liste over øyer i Danmark. Listen omfatter større øyer som er en del av Fastlands-Danmark. Øyer som tilhører Færøyene og Grønland er ikke tatt med.
== Liste ==
== Ubebodde øyer ==
Jordsand (Tønder kommune, Region Syddanmark), tidligere Hallig, nå kun en sandbanke
Langli (0,8 km², Varde kommune, Region Syddanmark), inntil 1915 bebodd
Øygruppen Hirsholmene (Frederikshavn kommune, Region Nordjylland): Deget, Græsholm (0,2 km²), Hjellen, Kølpen (0,01 km²), Kovsholm (0,01 km²), Lilleholm, Møgholm, Pikkerholm, Tyvholm
== Se også ==
Vadehavsøyene, Færøyene, Grønland, Liste over øystater, Sammenslutningen af Danske Småøer
== Referanser == | Dette er en liste over øyer i Danmark. Listen omfatter større øyer som er en del av Fastlands-Danmark. | 5,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danmark | 2023-02-04 | Danmark | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Danmark', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Norden', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Danmark, offisielt Kongeriket Danmark (dansk: Kongeriget Danmark), er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København.
Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene.
Danmark er en velferdsstat med blandingsøkonomi. Levestandarden i landet er høy, og samfunnet er preget av små økonomiske forskjeller. Danmark er et konstitusjonelt monarki med parlamentarisme. Landet deles inn i fem regioner og 98 kommuner. Danmark har vært medlem av FN og NATO siden opprettelsen, og av EU siden 1973, men er ikke en del av eurosonen. Den 27. juni 2019 ble Mette Frederiksen statsminister i Danmark, etter Lars Løkke Rasmussen. Hun er partileder for Socialdemokratiet og leder en mindretallsregjering.
Nasjonalspråket dansk er i stor grad gjensidig forståelig med norsk og svensk, og har sterke historiske og kulturelle bånd til de andre nordiske språkene. Omtrent 82 % av befolkningen (og 90 % av de etniske danskene) er medlem av den lutherske Folkekirken. I 2009 hadde noe over en halv million dansker utenlandsk opprinnelse, og omtrent halvparten av dem kommer fra andre europeiske land.
| Danmark, offisielt Kongeriket Danmark (dansk: Kongeriget Danmark), er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København.
Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene.
Danmark er en velferdsstat med blandingsøkonomi. Levestandarden i landet er høy, og samfunnet er preget av små økonomiske forskjeller. Danmark er et konstitusjonelt monarki med parlamentarisme. Landet deles inn i fem regioner og 98 kommuner. Danmark har vært medlem av FN og NATO siden opprettelsen, og av EU siden 1973, men er ikke en del av eurosonen. Den 27. juni 2019 ble Mette Frederiksen statsminister i Danmark, etter Lars Løkke Rasmussen. Hun er partileder for Socialdemokratiet og leder en mindretallsregjering.
Nasjonalspråket dansk er i stor grad gjensidig forståelig med norsk og svensk, og har sterke historiske og kulturelle bånd til de andre nordiske språkene. Omtrent 82 % av befolkningen (og 90 % av de etniske danskene) er medlem av den lutherske Folkekirken. I 2009 hadde noe over en halv million dansker utenlandsk opprinnelse, og omtrent halvparten av dem kommer fra andre europeiske land.
== Etymologi ==
Den etniske gruppen dansker ble omtalt allerede i antikken. I det sjette århundre skrev både den greske historieskriveren Procopius og den gotiske historikeren Jordanes om et folk i nord ved navn «danoi» og «dani». På norrønt ble folket i genitiv flertall kalt «danir», som kan bety noe i retning av «flatlandsbeboere». «Daner» er sannsynligvis en avledning av det indoeuropeiske *dhen-, som betyr «flate, flatt brett».«Mark» ble i gammelhøytysk og i gammelengelsk brukt i betydningen «grenseland». Ordet Danmark betydde altså «flatlandsbeboernes grenseland» og var avgrenset til dagens Slesvig, altså danenes grenseland til tyskerne i sør. I frankiske riksårbøker (Annales Regni Francorum) fortelles det at frankiske utsendinger i år 825 møtte danenes konger «i deres mark» (in marca eorum). Det fortelles også at danene kom «til marken» (ad marcam) for å angripe sakserne ved elven Eider i den nåværende tyske delstaten Schleswig-Holstein i år 828.Av Jordanes får vi inntrykk av at danene tilhørte den gotiske stammen Suetidi, og kom fra det nåværende Sverige. De skal ha fordrevet herulene fra landet. Danene nevnes ikke av den romerske historikeren Tacitus i år 98, men han nevner goterne (gothones). Dersom danene ikke eksisterte i det første århundre etter Kristus, og skildringen til Jordanes er riktig, kan danene ha oppstått som etnisk gruppe i det andre eller tredje århundre.
Enkelte eldre kilder antyder at danene var identisk med geaterne. Den galliske historiker og biskop Gregorius av Tours beskrev i det sjette århundre hvordan danenes konge Chochilaisus ble drept i år 515 under et sjøslag langs den frankiske kysten. Gregorius kaller kongen for en dane (dani), men i Beowulf omtales han som en konge over geaterne under navnet Hygelac. I Liber Monstrorum er han kalt rex Getarum, og i Liber historiae Francorum kalles han rege Gotorum. Problemet med denne identifiseringen er at andre kilder som Prokopius og Jordanes skiller mellom geaterne og danene. Lærde strides om den etniske identiteten til geaterne, og det episke diktet Beowulf kan ikke ukritisk brukes som historisk kilde.
Etter hvert som ordet «mark» gikk over til å bety hele landet, og ikke bare det nåværende Slesvig, ble dessuten navnet Danmark brukt om alle folkene i området, uavhengig av etnisk tilhørighet.
Populært sies det at ordet «Danmark» første gang nevnes på Jellingesteinen omkring år 985. Danmark (Denamearc) nevnes imidlertid allerede omkring år 890 av nordmannen Ottar hos den oldengelske krønikeren Orosius, i fortellingen om hans reise fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby. I Alfred den stores gjenfortelling fra omkring samme tid – Wulfstan fra Hedebys skildring av sin seilas fra Hedeby eller Slesvig og inn i Østersjøen, blir Langeland, Låland, Falster og Skåne omtalt som en del av Danmark (Þas land call hyrað to Denemearcan, «alle disse land hører til Danmark»). Like etter år 908 skrev den østfrankiske krønikeren Regino av Prüm om et folk «fra Danmark» (ex Denimarca) som angrep det nåværende Nederland fra nord. I året 965 omtalte et diplom tilhørende Otto I hans bispedømme som beliggende in marca vel regno Danorum.
== Naturgeografi ==
Danmark er det minste og sørligste av de nordiske landene (men tettest befolket med 129 innbyggere pr. kvadratkilometer), like nord for sitt eneste naboland, Tyskland, sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark regnes som et skandinavisk land, selv om det ikke hører til Den skandinaviske halvøy. Vest for Danmark ligger Nordsjøen, mens Østersjøen ligger i sørøst. Mellom Danmark og Sverige ligger Øresund og Kattegat, mens Skagerrak skiller Danmark fra Norge.
Danmark består av halvøya Jylland og 443 navngitte øyer. Pr. 2009 er 72 av disse bebodde, og de største er Sjælland med over 2,1 millioner innbyggere Vendsyssel-Thy og Fyn, men øyene med størst befolkningstetthet er Sjælland og Amager - henholdsvis 325 og 1900 innbyggere pr. kvadratkilometer (København ligger på disse øyene). Øya Bornholm ligger øst for resten av landet i Østersjøen. Ertholmene med Østerskær nordøst for Bornholm er det østligste landområde i Danmark.
=== Landskapstyper og geologi ===
Det danske landskapet preges av flatt, mildt lavland, med enkelte bakker, klinter og klitter særlig langs kysten. Men det finnes også mange områder med bakkelandskap. På Jylland finner vi blant annet Rebild Bakker i Rold Skov og området rundt Skamlingsbanken i Sønderjylland. Landskapet sydøst for Silkeborg i retning Horsens og Skanderborg inneholder de høyeste bakkene i Danmark, som Ejer Bavnehøj, Møllehøj, Yding Skovhøj og Himmelbjerget. Også områdene Svanninge Bakker og De Fynske Alper på Fyn er preget av markante bakker. Møns Klint på øya Møn er Danmarks største naturattraksjon.
Geologisk består mesteparten av Danmark av unge avleiringer fra kritt, tertiær og kvartær. De fleste bergartene er løse, og høydedragene i landet er dannet ved at isbreer under siste istid skjøv de løse bergartene sammen i hauger og rygger. Over Bornholm, øyene, Jylland og utover i Nordsjøen går det en grunnfjellrygg, Fyn–Ringkøbing-ryggen. Den følger den danske seksjonen av Thornqvist-forkastningen, en sprekkedannelse som går sørøstover helt ned til Ukraina. Fortsettelsen av denne danner skillet mellom den nordlige og sydlige delen av Nordsjøen, og det er i fortsettelsen av bassenget syd for denne ryggen eller i riften midt i Nordsjøen at de danske petroleumsforekomstene ligger.
=== Vann og vassdrag ===
Danmark har ca. 65 000 åpne vannløp. Omtrent halvparten av disse er naturlige, mens resten er kunstig opparbeidede grøfter og kanaler. Danmarks lengste elv er Gudenå, på omtrent 160 km. Andre danske elver av en viss størrelse er Odense Å, Vidå, Skjern Å og Suså.
Det er totalt 1 032 navngitte innsjøer i Danmark med et samlet areal på ca. 700 km². Dypest er Furesø med 36 m, mens Arresø er størst i areal med 39,5 km². Blant de andre større danske innsjøene er Esrum Sø, Stadil Fjord, Mossø, Saltbæk vig og Tissø.
Danmark har en rekke fjorder, selv om denne betegnelsen blir langt videre brukt på dansk enn på norsk. Limfjorden er kanskje den mest kjente, og er et 180 km langt sund som forbinder Nordsjøen (i Danmark ofte kalt Vesterhavet) med Kattegat. Andre kjente danske fjorder er Roskilde Fjord og Ringkøbing Fjord.
=== Klima ===
Danmark har et temperert klima. Som beliggende ved Nordsjøen nyter landet godt av nærheten til Golfstrømmen, og har relativt sett kjølige somre med middeltemperaturer på omkring 16 ℃ og milde vintre med middeltemperaturer på omkring 0,5 ℃. Danmark har også en del vind, spesielt om vinteren. Høstmånedene september til november har mest regn med et syttitalls mm hver, mens februar er måneden med minst nedbør med normalt 38 mm.Det er kun mindre regionale klimaforskjeller innenlands i Danmark. Temperaturene forandrer seg lite fra sted til sted, men ligger noe lavere i områdene lengst vekk fra havet. Om sommeren har Sydsjælland og Lolland-Falster de høyeste gjennomsnittstemperaturene. I kystnære strøk er forskjellen mellom sommer og vinter mindre på grunn av havets utjevnende virkning. Også nedbøren er relativt stabil fra sted til sted; mens områdene ved Storebælt har minst med ca. 500 mm årlig har de sydlige delene av Midtjylland mest med noe over 900 mm.
=== Flora og fauna ===
Geologisk sett har det gått kort tid siden siste istid, noe som innebærer at utviklingen av arter ikke er avsluttet. Dessuten setter topografien vilkårene innenfor små avstander. Og endelig er det jordsmonnet som setter betingelsene for plantevekst på et gitt sted. I tillegg til alt dette må man se påvirkningen fra tusener av års jordbruk og snart 150 års industrialisering med alt dette har betydd for floraens vilkår.
Grunnleggende hører imidlertid Danmark til i et stort område som strekker seg fra Atlanterhavet og helt inn til Ural, hvor den potensielle vegetasjonen er blandet løvskog. Danmark har ikke urskog, men Draved skov og Suserupskovene er naturskoger hvor den menneskelige påvirkningen har vært minimal. Hvis man vil oppleve hvordan det danske landskapet har sett ut før landbrukets tid, må man reise til Białowieżaskogen i det østlige Polen.
Når man ser bort fra klitter, innsjøer, elver og havskrenter, er resten av Danmarks natur i virkeligheten et sammenhengende kulturlandskap hvor alt er resultatet av tilsiktet og utilsiktet menneskelig påvirkning. Det gjelder biotoper som mose, eng, hede, beite, åker og dyrket skog samt naturligvis parker og hager. Floraens sammensetning består derfor av et sett muligheter som er skapt av naturbetingelsene og noen begrensninger som settes av menneskenes aktiviteter. I tillegg til det direkte presset fra dyrking og forurensing utsetter utbyggingen av infrastrukturen floraen for en stadig mer omfattende oppsplitting i områder som holdes atskilt og som blir mindre og mindre. Det medfører at spredning og vedlikehold av genpuljer innenfor en art blir mer og mer umulig. Dette er den egentlige bakgrunnen for at mange arter er truet eller utdødd i Danmark.
=== Landemerker og geografiske ytterpunkter ===
Danmarks nordligste punkt er Skagens odde (Skagens nordstrand) på 57° 45' 7'' nordlig bredde, det sørligste er Gedser Odde (Falsters sørspiss) på 54° 33' 35'' nordlig bredde, det vestligste Blåvandshuk på 8° 4' 22'' østlig lengde, og det østligste Christiansø (Østerskær) på 15° 11' 55'' østlig lengde.
Danmarks laveste punkt er Lammefjord, −7,5 moh. Det høyeste naturlige punktet Møllehøj ligger 170,86 moh., fulgt av Yding Skovhøj (170,77 moh.), dernest Ejer Bavnehøj (170,35 moh.). Himmelbjerget ligger 147 meter over havet.
Et av Danmarks mest kjente menneskeskapte høye punkter er Storebæltsbroen som rager 254 moh. Allikevel er det Rø-senderen, en tv-, radio- og mobilmast, som er plassert midt på Bornholm, rett ved byen Årsballe, som er Danmarks absolutt høyeste faste punkt. Senderens topp er 431 meter over havet. Selve tårnet er 315,5 meter høyt.
== Demografi ==
Pr. 1. januar 2013 hadde Danmark ifølge offisiell statistikk 5 600 000 innbyggere. Med et areal på 43 094 km² gir det en folketetthet på 131,0 innbyggere pr. kvadratkilometer, men folketettheten er over 315 innbyggere pr. kvadratkilometer på Sjælland. Folketallet har jevnt over steget siden 1970-tallet, med unntak av en kort periode på starten av 1980-tallet.
=== Folkegrupper ===
91,6& % av befolkningen er av dansk opprinnelse, mens 452 095 personer er innvandrere og deres etterkommere. Innvandrerne (inklusive etterkommere) kommer først og fremst fra øvrige nordiske land (41 306), Storbritannia (12 000), Tyskland (25 444), Polen (13 509), Bosnia-Hercegovina (20 875), øvrige land i det tidligere Jugoslavia (23 968), Tyrkia (54 859), Somalia (16 948), Irak (26 351), Iran (14 289), Libanon (22 232), Afghanistan (10 876) og Pakistan (19 301).
=== Språk ===
Danmark har ett offisielt språk – dansk. Dansk er et nordgermansk språk, som har felles opprinnelse med islandsk, færøysk, norsk og svensk. Disse språkene begynte å spalte seg i 800-tallet, og fra ca. år 1100 var gammeldansken blitt distinkt forskjellig fra andre nordiske språk. Fra ca. 1550 snakker man om nydansk, da boktrykkerkunstens inntog gjorde at ortografien ble standardisert. Den standardiserte danske rettskrivningen tok utgangspunkt i språket i Christian IIIs bibel. Fra 1700-tallet taler man om yngre nydansk. I det nittende og tyvende århundre har dansk ortografi vært relativt konservativ, med det resultat at talespråket har beveget seg et godt stykke bort fra skriftspråket.Dansk består av mange dialekter. Disse var i grove trekk ferdigdannet på 1300-tallet, og dansken nådde sin maksimale dialektspalting rundt år 1700. Siden den gang har dialektene vært på stadig tilbaketog, og nå snakker kun 5 % av danskene dialekt. Danske dialekter deles inn i tre hovedgrupper:
Østdansk (gamle skånske dialekter, bornholmsk)
Øydansk (sjællandsk, fynsk, dialektene på øyene i sør)
JyskDisse hovedgruppene kan igjen deles inn i finere undergrupper. For eksempel deles jysk inn i østjysk, sørjysk og vestjysk, og eventuelt også nordjysk. Spesielt skiller vestjysken seg fra øydansken, og har blant annet ingen forskjell mellom grammatiske kjønn i tradisjonell forstand, her heter det både en hus og en bil. Spesielt for sør- og vestjysk er også foranstilte artikler (æ hus i bestemt form).Den standarddanske skriftformen kalles rigsdansk eller rigsmål. Denne tar utgangspunkt i språket i København-området, og fastsettes av Dansk Sprognævn. Riksdansken er totalt dominerende i den offentlige samfunnslivet, og det vil i dag være utenkelig for for eksempel toppolitikere å snakke bred dialekt slik vestjyden Knud Kristensen gjorde da han var statsminister så sent som på slutten av 1940-tallet. Dialektdøden har blant annet ført til at eldre verk skrevet på dialekt – blant dem Steen Steensen Blichers jyske historier og sanger – i dag er praktisk talt uleselig for yngre dansker.I Nordslesvig har Danmark en tysktalende minoritet. Det tyske mindretallets språklige rettigheter er beskyttet gjennom København-Bonn-erklæringene fra 1955. Erklæringene beskytter på tilsvarende måte det dansktalende mindretallet i Sydslesvig. Det bor også noen ti tusen færøysk- og grønlandsk-talende i Danmark, i tillegg til minoriteter som taler språk som urdu, arabisk og tyrkisk.
Danske skoleelever introduseres for første fremmedspråk (engelsk) fra 4. klasse. På syvende trinn starter andre fremmedspråk som valgfag med et timetall på alt 11 uketimer over tre år. Andre fremmedspråk er obligatorisk for opptak til danske gymnas og har fortsettende løp der.
=== Religion ===
Danmark gikk over til kristendommen fra 960-årene da Harald Blåtann lot seg døpe, og i løpet av 1200-tallet var overgangen helt fullført. Siden reformasjonen i 1536 har den evangelisk-lutherske kirke vært statsreligion, og landet har hatt full religionsfrihet siden grunnloven kom i 1849.
Den danske kirken kalles Folkekirken, og har monarken som øverste leder. I det daglige styres imidlertid kirken av kirkedepartementet ved kirkeministeren, pr. februar 2010 Birthe Rønn Hornbech. Folkekirken er delt inn i 11 bispedømmer (dansk: «stift»), hvorav ett på Grønland. Pr. 1. januar 2019 hadde Folkekirken 4 339 511 medlemmer, noe som utgjør 74,7 % av den danske befolkningen. Omtrent tre prosent av de nominelt kristne går regelmessig i kirken.Danmarks nest største religiøse gruppe er muslimene, som med 210 000 personer utgjør 3,7 % av befolkningen. Danmarks muslimske befolkning er et resultat av innvandring i nyere tid, og er konsentrert om de største byene. Andre religiøse grupper i Danmark omfatter katolikker (37 000 personer), Jehovas vitner (14 500), serbisk-ortodokse kristne (7 000), baptister (5 100), pinsevenner (5 100), buddhister (4 400) og mormoner (4 500).
== Historie ==
=== Fra forhistorie til vikingtid ===
Dansk forhistorie startet for ca. 15 000 år siden med at folk lenger sørfra fulgte etter reinen som fulgte innlandsisen som trakk seg stadig lenger nordover i forbindelse med klimaendringene som pågikk. På denne tiden levde reinsdyrsjegerne her, og de ble avløst av grupper av andre jeger-sankerfolk som livnærte seg av jakt, fiske og sanking fra naturen i årtusener.
For ca. 6 000 år siden ble eldre steinalder langsomt avløst av yngre steinalder. 1800 f.Kr. ble denne igjen avløst av bronsealderen og 500 f.Kr. begynte jernalderen.
Allerede på slutten av jernalderen, omtrent på 700-tallet, kan det ha eksistert en sterk dansk sentralmakt. Her kunne det kolossale forsvarsverket Dannevirke og Kanhavekanalen på Samsø være et «bevis». Imidlertid mener de fleste moderne historikere at nettopp Danmark som geografisk område nok snarere bør oppfattes som en del av det frankiske riket i denne perioden. Forhistorien sluttet med vikingtiden da danske vikinger begynte å herje og handle i det meste av Europa. De danske vikingene begynte å kreve såkalt Danegeld, som innebar at konger fra England betalte skatt til den danske kongen mot å unngå plyndringer. Danske og andre skandinaviske vikinger hadde en stormaktsrolle i det som i dag er Europa i det meste av vikingtiden, blant annet på grunn av den sterke flåten.
=== Danmark i middelalderen ===
Den danske historien innledes på 700-tallet da de første skriftlige kildene begynner å omtale forholdene i landet. Slik sett er vikingtiden en overgangsfase mellom forhistorien og den danske middelalderen som ble en periode, hvor kontakten med det øvrige Europa fikk stadig større betydning. Tre forhold veide tungt; kongenes forsøk på å øke sin makt innenriks, deres forsøk på å utvide maktområdet utenriks og striden med Hansaforbundet. Maktkampen innenriks sto først mellom stormennene på den ene siden og kongemakten på den andre. Senere ble det til en strid mellom kirken og kongemakten. Utenriks forsøkte man å skape og fastholde et Østersjørike, noe som kulminerte i Kalmarunionen av 1397. Samarbeidet med Hansaforbundet var en handelsmessig nødvendighet, men også et konstant økonomisk problem. Dette byforbundet fikk stor innflytelse på Danmarks forhold og var i perioder den reelle makten i landet.
=== Reformasjon og enevelde ===
Renessansen innebar et markant skille i Danmarks historie, særlig fordi reformasjonen ble en del av endringen. Kongen inndro da alt kirkegods i unionen Danmark-Norge, og la samtidig ned det norske riksrådet. Norge, som ennå var svekket og tynt befolket etter svartedauen, ble dermed gjort til et lydrike under Danmark. Senere la kongen også ned det danske riksrådet, og sto på den bakgrunn sterkt overfor adelen. Men en stor del av rikdommen ble brukt til krigføring, mest tydelig er dette eksemplifisert i renessansekongen Christian IV. Han fikk oppført mange vakre bygninger rundt i landet, men led alvorlige nederlag med sin deltakelse i tredveårskrigen i Tyskland. Den fortsatte kampen med Sverige medførte nederlag på nederlag med stadige tap av territorier, først øyene i Østersjøen, ved freden i Roskilde i 1658 også danske kjerneprovinser som Skånelandene, og de norske lenene Båhuslen og Trondhjems len.
Adelens svik under Karl Gustav-krigene ga muligheten for et statskupp hvor kong Frederik III veltet den gamle forfatningen og innførte eneveldet med støtte fra borgerskapet. En ny embetsadel vokste frem med kongens gunst, og borgerne i byene fikk etter hvert øket innflytelse. Landet var preget av den kulturelle påvirkningen fra Frankrike og av kongens tyskpregede forvaltning. Med opphevingen av stavnsbåndet og senere med andre reformer innenfor landbruket fikk landet en økonomisk fremgang. Framgangen ble avbrutt da britene tok den danske flåten. Dette og Københavns bombardement tvang Danmark i armene på Napoleon, mens Sverige allierte seg med Storbritannia. Med freden i Wien i (1815) ble Danmarks union med Norge oppløst. Forut for dette kom statsbankerotten i 1813, men allikevel ble perioden en oppgangstid for for eksempel dansk filosofi, diktning og billedkunst (gullalderen).
=== Demokrati, industrialisering og verdenskriger ===
Etter freden i Wien besto det danske monarkiet av kongeriket og hertugdømmene Slesvig, Holstein og Lauenborg samt koloniene. Slesvig har vært et dansk len med både dansk- og tysktalende befolkning, mens Holstein og Lauenburg var tyske len og dermed medlemmer av det tyske forbund. Tysksinnede i stenderforsamlingene i Slesvig og Holstein ønsket en sterkere tilknytning til Tyskland. Den danske politikken derimot var splittet mellom den konservative Helstatspolitikken og den nasjonalliberale Ejderpolitikk. Helstatsfolkene ville bevare den dansk-tyske helstaten med den danske kongen som hertug i Slesvig og Holstein. Ejderfolkene ville forene Slesvig med Danmark i en dansk nasjonalstat. Tyske og danske nasjonalliberale sto uforsonlig mot hverandre. Spørsmålet var om Slesvig skulle være dansk eller tysk. Dette førte til et opprør mot Danmark og den første slesvigske krig. Da Danmark fikk støtte fra Storbritannia og da krigens forløp falt ut til dansk fordel, ble status quo gjenopprettet. I London-protokollen fra 1852 måtte Danmark love å ikke knytte Slesvig eller Sønderjylland nærmere til kongeriket enn Holstein.
I forbindelse med revolusjonene i Europa i (1848) fikk Danmark en fri og demokratisk forfatning i 1849.
De underliggende skillelinjene var imidlertid ikke fjernet, og i 1864 brøt den andre slesvigske krig ut. Nå hadde ikke landet engelsk støtte, skandinavismen førte heller ikke til militær hjelp og den danske hæren led en rekke ydmykende nederlag spesielt i kampene ved Dybbøl. Resultatet ble tapet av hertugdømmene inkludert den dansktalende delen av Slesvig. Dermed var Danmark blitt en fullstendig dansk småstat.
Rundt 1870 kom industrialiseringen i gang i Danmark og den ble iverksatt ved at man anla et tett nett av jernbane-, ferge- og fraktbåtforbindelser mellom landsdelene. Samtidig innebar oppsvinget i landbruket en økning av kjøpekraften hos landbefolkningen. Og ettersom utstykningen medførte et overskudd av mennesker, fikk de næringsdrivende i byene en kjærkommen reserve av billig arbeidskraft. Å huse alle disse nye innflytterne skjedde svært tilfeldig og en rekke epidemier herjet København og de større provinsbyene. Ved hjelp av kloakksystemer, opprettelse av skoler og utbygging av helsevesenet fikk man etter hvert kontroll over sykdommene. På arbeidsmarkedsfronten lyktes det å dempe uroen ettersom det danske arbeidsmarkedet i forbindelse med Storkonflikten i 1899 fikk sin avtale hvor fagbevegelsen anerkjente arbeidsgivernes rett til å lede og fordele arbeidet og arbeiderne fikk rett til å organisere seg.Danmark holdt seg utenfor første verdenskrig og forsyninger til de krigførende landene ga arbeid og fortjeneste til mange. Etter hvert fikk kvinnene også stemmerett (1915). Det tyske nederlaget i 1918 medførte en folkeavstemning slik at Nord-Slesvig ved Slien ble gjenforent med Danmark, men avstemningsvilkårene innebar at det ble skapt et tysk mindretall i Danmark og et dansk i Tyskland. Den økonomiske krisen i 1930-årene medførte massearbeidsløshet, men også forbedring av «samfunnets støtter» til dårlig stilte. Med gjenoppbyggingen av de europeiske stormaktene kom det igjen fart i produksjonen i Danmark og ved krigsutbruddet i 1939 var det optimisme hos alle. Selv om Danmark ble okkupert i 1940 opprettholdt landet sin egen regjering inntil 1943, men det oppsto etter hvert en så sterk motstandsbevegelse at landet kunne telles med blant de allierte landene som opprettet FN i 1945. Den 17. juni 1944 erklærte Island seg som selvstendig nasjon og dette ble anerkjent av den danske regjeringen i 1945.
=== Etterkrigstiden ===
I årene etter var Europa delt, både ideologisk og etter landegrenser. Frykten for Sovjetunionen førte til at Norge og Danmark valgte å bli med i NATO i 1949. Det ga samtidig landet adgang til Marshallplanen som var ment som en støtte til gjenoppbygging av de europeiske landene. Det skapte gode tider i landet og kommunismen mistet etter hvert taket på de brede lag av befolkningen. Storpolitisk var situasjonen fastlåst og det ga svært få manøvreringsmuligheter i dansk utenrikspolitikk, men på det økonomiske området var det rom for endringer. I løpet av 1960-årene kom man i gang med forhandlingene om dansk deltakelse i EF (det senere EU) og i 1972 bekreftet en folkeavstemning Danmarks opptak i fellesskapet. Ved flere senere avstemninger ble samarbeidet utvidet trinnvis.
=== Etter den kalde krigen ===
Med jernteppets fall i 1989, Tysklands gjenforening i 1990 og Sovjetunionens oppløsning i de følgende årene ble det skapt helt nye vilkår for dansk utenrikspolitikk som ble langt mer aktiv: Støtte til de baltiske landene, utvidelsen av NATO, øket integrering i EU og militær deltakelse i aksjoner på Balkan, i Afghanistan og Irak. I flere bølger fikk landet en sterk tilstrømning av utlendinger som kom dels som flyktninger og dels som innvandrere. I begynnelsen ble det betraktet som et rent praktisk problem å huse og integrere menneskene fra fremmede kulturer, men etter hvert viste det seg at innvandringen skapte enkelte problemer. Diskusjonen om hvilken politisk linje man skulle legge i innvandringsspørsmålet preget særlig folketingsvalget i 2001, men er stadig vekk et aktuelt debattema med høy temperatur i dansk politikk.
== Politikk og administrasjon ==
Danmark er et konstitusjonelt monarki, og landets politiske system tar utgangspunkt i landets grunnlov av 1849, senere revidert tre ganger. Siden revisjonen i 1953 har Danmark hatt et parlamentarisk ettkammersystem. Som i andre parlamentariske demokratier følges maktfordelingsprinsippet, og grunnlovens §3 setter rammene for de tre statsmaktene: den utøvende makt, som ligger hos monarken; den lovgivende makt, som ligger hos monarken og Folketinget i forening; og den dømmende makt, som ligger hos domstolene. Selv om den lovgivende makt formelt sett deles mellom parlament og monark er likevel monarkens rolle i praksis å undertegne de lover som Folketinget vedtar. Den utøvende makt er også bare formelt hos monarken, og etter det såkalte «systemskiftet» i 1901 har monarken utpekt ministre med basis i Folketingets politiske sammensetning.
=== Statsoverhode og regjering ===
Som et konstitusjonelt monarki har Danmark en monark som statsoverhode. Denne er formelt leder for den utøvende makten, noe som i praksis gjøres gjennom at monarken, tronfølgeren og regjeringen møtes til statsråd én gang i måneden. Siden Påskekrisen i 1920 har disse møtene kun hatt en seremoniell funksjon, og monarken blander seg ikke inn i de politiske avgjørelsene. Siden 1972 har dronning Margrethe II vært dansk monark.
På monarkens vegne ledes den utøvende makten av en statsminister, som også er regjeringssjef. Regjeringen trenger intet aktivt flertall i Folketinget, men må gå ved mistillitsforslag. Fra 27.06-2019 har Danmark en mindretallsregjering bestående av Socialdemokraterne med støtte fra Socialistisk Folkeparti (SF), Enhedslisten og Radikale Venstre.
=== Folketinget ===
Den reelle lovgivende makten i Danmark ligger hos parlamentet, som siden 1953 har hatt ett kammer – Folketinget. Før denne tid hadde landet også et overhus, Landstinget. Folketinget har 179 medlemmer, hvorav 175 kommer fra selve Danmark. De siste fire plassene deles mellom representanter valgt fra Færøyene og Grønland. 135 av Folketingsmedlemmene velges i forholdstallsvalg i 10 valgkretser, og fordelingen følger D'Hondts metode. Disse kalles kretsmandater. De resterende 40 mandatene er såkalte tilleggsmandater, som fordeles etter Sainte-Laguës metode blant partier som har enten 1) fått minst ett kretsmandat, 2) har fått minst like mange stemmer som det gjennomsnittlige antall gyldige stemmer i minst to av tre landsdeler, eller 3) fått minst to prosent av stemmene på landsbasis.Folketinget ledes av et presidium på én formann og fire nestformenn. Siden valget i 2011 har Mogens Lykketoft (Socialdemokraterne) vært Folketingets formann.
Folketinget holder til på Christiansborg slott i det sentrale København, sammen med Højesteret og Statsministeriet.
=== Politiske partier ===
Danmark har et flerpartisystem, og ved valget i 2007 ble åtte partier representert i Folketinget (i tillegg til to grønlandske og to færøyske partier). De fire mest tradisjonsrike partiene i Danmark er Venstre, Socialdemokraterne, Det Konservative Folkeparti og Det Radikale Venstre.
Venstre er Danmarks største parti, og har siden 2001 hatt regjeringsmakten i samarbeid med Det Konservative Folkeparti. Førstnevnte er et sentrum-høyre-parti, og er det klart ledende partiet på ikke-sosialistisk side. Det ledes av tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen. Det Konservative Folkeparti er som navnet antyder basert på konservatisme, og ledes av Lene Espersen.
Det største partiet på venstresiden er Socialdemokraterne, ledet av Helle Thorning-Schmidt. I perioden 1924-2001 var Socialdemokraterne Danmarks største parti, og hadde også de fleste regjeringene. Partiet har sterke historiske bånd til Landsorganisationen i Danmark, selv om disse ikke lenger formelt har tilknytning.
Til venstre i Folketinget står Socialistisk Folkeparti, ledet av Villy Søvndal. Disse tilsvarer omtrent det norske SV. Enda lenger til venstre i Folketinget er Enhedslisten, et valgsamarbeid mellom Danmarks Kommunistiske Parti, Venstresocialisterne og Socialistisk Arbejderparti.
De to sentrumspartiene representert i Folketinget er Liberal Alliance og Det Radikale Venstre. På den høyreradikale siden står Dansk Folkeparti, ledet av Pia Kjærsgaard. Sistnevnte springer ut av Fremskridtspartiet, som tidligere hadde tilsvarende rolle i dansk politikk.
=== Administrativ inndeling ===
Danmark er delt inn i fem regioner og 98 kommuner. Regionene ble dannet i 2007, og erstattet 13 fylker (dansk: «amt»). Til samme tid foregikk det en omfattende kommunesammenslåing der 270 kommuner ble slått sammen til 98 større enheter.
Hver region styres av et 41 medlemmer stort regionsråd, hvis politiske leder har tittelen regionsrådsformand. Den klart viktigste oppgaven til regionene er å organisere helse- og sosialvesenet. Regionene driver ikke inn skatt på egen hånd, men er finansiert via staten og kommunene.
Danmarks kommuner fikk tildelt flere ansvarsområder i reformen i 2007, og de aller fleste kommunene har over 20 000 innbyggere. Hver kommune ledes av et kommunestyre (dansk: «kommunalbestyrelse»), som velges hvert fjerde år. Kommunestyrene ledes av en ordfører (dansk: «borgmester»), som enten velges direkte av velgerne eller av kommunestyret. Kommuneadministrasjonene ledes av en kommunaldirektør.
I tillegg er Færøyene og Grønland en del av kongeriket Danmark. Disse har begge utstrakt selvstyre i Det danske Riksfellesskap, men har ikke en selvstendig utenrikspolitikk.
==== Regioner ====
==== Riksfellesskapet ====
I tillegg til det Danmark som ligger i Skandinavia hører også de to selvstyrte områdene Grønland og Færøyene til gjennom Riksfellesskapet. Områdene hører ifølge grunnlovens §1 til Kongeriket Danmark og deler derfor grunnlov og statsoverhode med Danmark. De to områdene har imidlertid begge sin egen regjering ledet av henholdsvis en Landsstyreformann (Grønland) og en Lagmann (Færøyene). Færøyene fikk indre selvstyre i 1948 og Grønland i 1979. De to områdene er imidlertid ikke fullt ut uavhengige, for eksempel skal folkeskolene i tillegg til det lokale språket undervise i dansk, begge områder mottar subsidier (blokktilskudd) fra Danmark og utenriksforhold ivaretas som hovedregel av regjeringen i København.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Det danske forsvarsbudsjettet for 2010 hadde en total ramme på ca. 23 milliarder danske kroner, og forsvarsutgiftene utgjør dermed 1,06 prosent av BNP. Det danske forsvaret består av de fire våpengrenene Hæren, Hjemmeværnet, Søværnet og Flyvevåbnet. Danmark har verneplikt for menn, men langt fra alle må avtjene den – hvem som må inn avgjøres via loddtrekning på sesjon. Kvinner (og de menn som «vant» loddtrekningen) kan velge å avtjene frivillig militærtjeneste. Årlig avtjener omtrent 6 500 unge danske kvinner og menn militærtjeneste. Tjenestetiden er på fire måneder.Danmark ble med i NATO ved opprettelsen i 1949. Etter den kalde krigens slutt har landet spilt en aktiv rolle i internasjonale operasjoner, blant annet i invasjonen av Irak, krigen i Afghanistan, Kosovo (KFOR) og Libanon (UNIFIL).
I 1973 ble Danmark med i det daværende EF (EUs forløper), men danskene har siden vist seg å være noe lunkne til den europeiske integrasjonen. I 1992 stemte det danske folk nei til Maastricht-traktaten. Danskene har heller ikke sluttet seg til Eurosystemet, etter at 53,2 % stemte imot i en folkeavstemning i 2000.
Danmark er blant de 51 land som har vært med i FN allerede fra FN-paktens ikrafttredelse i 1945. Danskene er også aktive i det nordiske samarbeidet i Nordisk råd, og NATO, EU, FN og Norden utgjør de fire hovedpilarene i dansk utenrikspolitikk. Danmark er i tillegg med i en rekke andre internasjonale organisasjoner, slik som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og Europarådet.
=== Flagg, symboler og ordener ===
Danmarks flagg kalles Dannebrog, og skal etter legenden ha falt ned fra himmelen under et av Valdemar Seiers slag i Estland. Det regnes som Europas eldste offisielle flagg i kontinuerlig bruk. Dannebrog er et tradisjonelt nordisk korsflagg, og tjente blant annet som inspirasjon til Norges flagg.
Danmarks riksvåpen består av tre gående, blå løver med røde tunger og er kronet med gyldne kroner. Det eldste dokumenterte bruk av riksvåpenet er fra Knut VIs regjeringstid i 1190. Riksvåpenets siste større endring kom i 1819, da den norske løve ble tatt ut.
Elefantordenen er Danmarks høyeste utmerkelse. Den deles vanligvis kun ut til kun kongelige og statsoverhoder. Deretter kommer Dannebrogordenen. Blant de militære danske medaljene er Forsvarets Medalje, Forsvarets medalje for Tapperhed, Medaljen for udmærket lufttjeneste og Forsvarets Hæderstegn for god tjeneste.
=== Forholdet til Norge ===
Danmark og Norge har alltid hatt tette politiske og kulturelle bånd. Allerede i norrøn tid var danskekongene reelle herskere over Norge i lange perioder, og spesielt Oslofjordområdet var lenge under dansk overherredømme. Med Kalmarunionen (innstiftet av dronning Margrethe i 1397) kom hele Norge under utenlandsk overherredømme, og etter unionsoppløsningen i 1536 ble Norge i praksis en dansk provins. Fra innføringen av eneveldet i 1660 ble hele Danmark-Norge gjort til en enhetlig stat, samtidig som riket i større grad ble sentralstyrt fra København. Unionen mellom Danmark og Norge varte helt frem til 1814, da kong Frederik VI som en tapende part i Napoleonskrigene måtte avstå Norge til Sverige igjennom Kielfreden.
På 1800-tallet stod skandinavismen sterkt i Norden, og i 1848 deltok norske frivillige på dansk side under den første slesvigske krig. Under den andre slesvigske krig femten år senere ble imidlertid danskene overlatt til seg selv av svenskene og nordmennene, til store protester fra norsk åndsliv med Bjørnson og Ibsen i spissen. I 1876 gikk Norge med i den skandinaviske myntunionen, noe som gjorde at de tre nordiske landene hadde felles omløp av sedler og mynt frem til ca. første verdenskrig. Norsk litteratur var på denne tiden også preget av strømninger fra Danmark, blant annet med Georg Brandes som en stor inspirasjonskilde for Ibsen, Kielland og Lie. Bjørnsons riksmålsbevegelse så også til Danmark for inspirasjon, og riksmålet og den «dannede dagligtale» har klare røtter i dansk.
Danmark og Norge ble begge okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. I etterkrigstiden har landene hatt et nært og godt forhold, og samarbeider blant annet forsvarspolitisk gjennom NATO. Danmark og Norge er også viktige handelspartnere, og i 2007 var den samlede verdien av Norges totale vareeksport til Danmark på ca. 19 milliarder norske kroner. Dette gjorde Danmark til Norges sjette største eksportmarked. Viktige varer Norge eksporterer over Skagerrak er råolje, elektrisitet, fisk, halvfabrikater og verkstedprodukter. Danske turister er på sin side viktige for norsk turistnæring, og danskene utgjorde i 2006 nesten 14 % av alle utenlandske ferie- og fritidsankomster til Norge.
== Næringsliv ==
Danmark har en blandingsøkonomi med stor grad av frihandel, og levestandarden er over gjennomsnittet i Europa. Landet hadde i 2007 et BNP på 311,6 milliarder amerikanske dollar (197,3 milliarder USD justert for kjøpekraftsparitet).Ifølge Verdensbanken har Danmark Europas mest fleksible arbeidsmarked, og det er enkelt både å ansette ny arbeidskraft og å nedbemanne. Denne politikken kalles «flexicurity». Den danske arbeidsstokken teller omtrent 2,9 millioner sysselsatte, og pr. desember 2009 var arbeidsledigheten på 7,4 % – omtrent 2,5 prosentpoeng under EU som helhet. Målt i andel av befolkningen som har høyere utdanning har danskene verdens best utdannede arbeidsstyrke.Danmark har verdens høyeste skattenivå, og for personer i de høyeste inntektsgruppene kan skatteprosenten komme opp i 62,3 (inkludert 8 % trygdeavgift). Toppskatten slår inn ved inntekter over 347 200 danske kroner. Det er også skatt på finansinntekter slik som aksjeutbytte, her varierer skatteprosenten mellom 28 og 45.Dansk krone (valutakode: DKK, deles igjen inn i 100 øre) har vært Danmarks valuta siden 1874. Gjennom Den europeiske vekslingsmekanismen er den danske krona tett knyttet mot euroen, og vekslingskursen ligger alltid på omtrent 7,45 kroner pr. euro. Dette oppnår man ved å legge pengepolitikken svært tett opp imot Den europeiske sentralbankens politikk. Danmark møter kravene som skal til å ta del i eurosamarbeidet, men i en folkeavstemning i september 2000 valgte folket med knapp margin å beholde krona.
=== Naturressurser ===
Danmark hadde i 2008 en samlet innvinning av mineralske råstoffer på ca. 40 millioner kubikkmeter. Hoveddelen av disse er sand, stein og grus, som benyttes i bygg- og anleggssektoren. Danmark er også en petroleumsnasjon, med en produksjon i Nordsjøen som i 2008 var på 16,7 millioner kubikkmeter olje og 8,9 milliarder normalkubikkmeter naturgass. Tempoet på oljeutvinningen er imidlertid synkende, og med kjente reserver av olje- og naturgass på henholdsvis 200 millioner m³ og 7,1 milliarder Nm³ vil Danmark ikke lenger være selvforsynt rundt 2020.I det danske jordbruket dominerer kornartene hvete og bygg. Det årlige utbyttet av disse har ligget på omtrent 9 millioner tonn siden 1990-tallet. Blant rotfruktene har imidlertid den årlige høsten gått ned fra ca. 12 millioner tonn i 1990 til 4 millioner tonn i 2008. Av fisk – hovedsakelig tobis, brisling, sild, blåskjell, kolmule og torsk – fanget danske fiskere i 2008 knappe 700 000 tonn; overfiske og dertil lavere kvoter har gjort at totalfangsten har blitt mer enn halvert siden år 2000. I skogbruksnæringen i Danmark ble det i 2008 avvirket ca. 2,37 millioner m³. Ca. 80 % av dette var barskog.
=== Bankvesen ===
Den danske sentralbanken kalles Danmarks Nationalbank, og ble grunnlagt i 1818 for å bringe orden i økonomien etter statsbankerotten i 1813. Sentralbanken ble fullt ut uavhengig i 1936, og utformer pengepolitikken uavhengig av regjeringen og Folketinget. Bankens hovedoppgave er å opprettholde en stabil valuta samt å regulere pengesirkulasjonen og kredittmarkedet.De første danske bankene oppstod på 1700-tallet, men det var først på midten av 1800-tallet det ble fart i det private bankvesenet. På denne tiden oppstod Privatbanken, Den Danske Landmandsbank og Kjøbenhavns Handelsbank; tre forretningsbanker som kom til å dominere dansk bankvesen frem til 1990. På siden av forretningsbankene oppstod det også en mengde spare- og andelskasser. Disse rettet seg mot private husholdninger, håndverkere og landbrukssektoren, og hadde opprinnelig en langt mer moderat og konservativ profil enn de store bankene. I løpet av 1960-tallet minsket forskjellen på banker og sparekasser, og fra 1975 forsvant de juridiske begrensningene på sparekassenes virksomhet.De største bankene i Danmark er Danske Bank, FIH Erhvervsbank, Jyske Bank, Nordea Bank Danmark, Nykredit og Sydbank.
=== Samferdsel ===
Det danske veinettet deles inn i statsveier og kommuneveier. Lengden på førstnevnte var pr. 1. januar 2008 på 3 817 km, og de hører administrativt innunder det danske Vejdirektoratet. 45 % av veitrafikken i landet avvikles på statsveiene, selv om disse kun utgjør 5 % av landets samlede veinett. De danske kommuneveiene hører til landets 98 kommuner, og har en total lengde på knappe 70 000 km. Danmark har også anslagsvis 24 000 km med privateide fellesveier. Av statsveiene har 1062 km status som motorvei, og halvparten av disse har minst fire kjørefelt.Fem europaveier går igjennom Danmark: E20 (Esbjerg–Øresundsbroen), E39 (Hirtshals–Aalborg), E45 (Frederikshavn–Padborg), E47 (Helsingør–Rødby) og E55 (Helsingør–Gedser).Danmark fikk sin første jernbanestrekning i 1847 da Vestbanen åpnet mellom København og Korsør. Senere har det danske jernbanenettet vokst til å ha en total sporlengde på 3 240 km, med omtrent 2 700 daglige tog og 38 000 daglige ankomster og avganger. Mer enn 170 millioner passasjerer blir årlig transportert på det danske jernbanenettet.Det danske jernbanenettet styres og vedlikeholdes av Banedanmark. Nettet er bare delvis elektrifisert og medfører at hovedparten av intercity togene fremdeles drives av diesel, også på elektrifiserte strekninger. DSB (tidligere Danske Statsbaner) er det statlige danske jernbaneselskapet, og disse har det operative ansvaret for offentlig passasjertrafikk i landet. DSBs virksomhet omfatter også S-togene, som er lokaltognettverket i København og omegn. Øresundsbanen (mellom København og Malmö i Sverige) opereres av datterselskapet DSBFirst. Med Københavns metro (åpnet 2002) har også Danmark fått tunnelbane.
Dansk sivil flytrafikk er underlagt Statens Luftfartsvæsen (SLV). Landet har åtte flyplasser med rutetrafikk, der Københavns lufthavn (Kastrup) og Billund lufthavn er de største. Staten driver også Bornholms lufthavn, og det er dessuten tre flyplasser på Grønland og på Færøyene med internasjonal trafikk. Den danske stat eier 14,3 % av det fellesnordiske flyselskapet Scandinavian Airlines System.Sjøfart har alltid vært en viktig del av den danske økonomien. Den danske handelsflåten omfatter 500 skip på til sammen 10 millioner dwt, og har en gjennomsnittlig alder på ca. syv år. Som en øynasjon har Danmark også et omfattende fergenettverk, både innenriks og utenriks. Mellom Norge og Danmark er det fergeforbindelse på strekningene Frederikshavn–Oslo (DFDS), Hirtshals–Kristiansand, Hirtshals–Larvik, Hirtshals-Langesund, Hirtshals-Stavanger/Bergen og København–Oslo.
=== Turisme ===
Turister i Danmark omsatte i 2006 varer og tjenester for 72,6 milliarder danske kroner, omtrent likt fordelt mellom danske og utenlandske turister. Feriereisende stod for omtrent 2⁄3 av denne omsetningen. Turismen i Danmark skaper direkte og indirekte omtrent 127 000 arbeidsplasser og står for omtrent 3,9 % av landets samlede verditilvekst. Ferierende fra nabolandene Tyskland, Norge og Sverige står til sammen for 2⁄3 av omsetningen i den danske turistnæringen.
== Samfunn ==
=== Kalender og helligdager ===
Danmark har siden 1. mars 1700 brukt den gregorianske kalender.
Danske offisielle helligdager følger av Folkekirkens helligdager. Disse er i hovedsak sammenfallende med helligdager i Norge, med det unntak at Danmark også har bededag fjerde fredag etter påske. Grunnlovsdagen (5. juni) er ikke lenger offentlig fridag, mens 1. mai kun er fridag for enkelte grupper. Som i Norge er det egentlig halv dag før helligdager (julaften og nyttårsaften), men de fleste dansker har likevel fri disse dagene.
=== Forskning ===
Den offentlige finansierte forskningen i Danmark står for ca. 11 000 årsverk, og mesteparten finansieres direkte over statsbudsjettet. I 2008 var denne potten på omtrent 15 milliarder danske kroner, hvorav 55 % gikk direkte til universitetene. Dette gjør at offentlige bevilgninger til forskning og utvikling ligger på ca. 0,9 % av BNP. Næringslivets utgifter til forskning og utvikling var i 2007 tilsvarende 1,9 % av BNP, og omfattet nærmere 20 000 årsverk. De viktigste forskningsområdene, målt i antall vitenskapelige stillinger, var til samme tid medisin og naturvitenskap.Danske vinnere av nobelprisen i fysiologi eller medisin er Niels Ryberg Finsen (1903), August Krogh (1920), Johannes Fibiger (1926), Henrik Dam (1943) og Niels K. Jerne (1984). I fysikk har Niels Bohr (1922) og Aage Niels Bohr og Ben Roy Mottelson (1975) vunnet prisen, mens Jens Christian Skou vant nobelprisen i kjemi i 1997.
Eldre danske forskere av betydning er blant annet fysikeren Hans Christian Ørsted og astronomene Tycho Brahe og Ole Rømer.
=== Utdanning ===
Den danske folkeskolen består av en ettårig barnehageklasse, en niårig grunnskole og en ettårig frivillig 10. klasse. Fra skoleåret 2009/10 har barnehageklassen vært obligatorisk, slik at Danmark har ti års obligatorisk skolegang. Undervisningsplikten i Danmark begynner det året barnet fyller seks. Den offentlige skolen suppleres av såkalte frie grundskoler og efterskoler, som finansieres delvis av det offentlige og delvis gjennom brukerbetaling.På videregående skole-nivå (dansk: gymnasiale uddannelser) finnes det fire linjer. Tre av disse (stx, hhx og htx) er treårige, mens det fjerde (hf) er toårig og beregnet på dem som har det ekstra, frivillige året i grunnskolen. Alle fire linjer fokuserer på forberedelser til høyere utdanning, men med noe forskjellig faglig fokus. Hver skole tilbyr også en rekke studieretnings- og valgfag innenfor hver linje. Ved siden av vanlig videregående skole finnes det også yrkesfaglig utdannelse (dansk: erhvervsuddannelse), som er svært praktisk rettet og individuelt tilpasset til den enkelte elevs interesser og ferdigheter.Høyere utdanning i Danmark blir kalt for videregående uddannelse. Med Københavns Universitet, Aarhus Universitet, Syddansk Universitet, Aalborg Universitet, Roskilde Universitetscenter, IT-Universitetet og Danmarks Tekniske Universitet har landet syv universiteter, i tillegg til en rekke høyskoler. Høyskolene som tilbyr flere utdanninger omtales som CVU, Center for Videregående Utdanning. All offentlig utdanning i Danmark er gratis.Videregående uddannelse kan deles inn i tre hovedretninger: korte, mellomlange og lange utdanninger. De korte utdanningene varer stort sett i to år, og er ofte innenfor fag som økonomi, helsefag, IT, design og teknologi. De mellomlange er ofte yrkesrettede, og går over tre til tre og et halvt år. De fleste mellomlange utdanningene har praksis under deler av studieløpet, og fører som oftest frem til en professionsbachelor. Eksempler på mellomlange utdanninger er sykepleie, ingeniør, lærer og journalist. De lange utdanningsløpene går over fem til seks år og er av teoretisk karakter. Disse undervises typisk ved universitetene, og består av en treårig bachelorgrad og en toårig kandidatutdanning (sistnevnte tilsvarer mastergrad i Norge). Eksempler på de lange utdanningene er lege, tannlege, sivilingeniør og høyere grader i humaniora og naturvitenskap.
=== Massemedia ===
Danmark har grunnlovsfestet presse- og ytringsfrihet, og i 2009 havnet Danmark på førsteplass på organisasjonen Reportere uten grensers pressefrihetsindeks.Danske dagsaviser omfatter Morgenavisen Jyllands-Posten, Berlingske Tidende, Politiken, Ekstra Bladet, Dagbladet Information og B.T.. Av ukeavisene kan nevnes Weekendavisen og den engelskspråklige The Copenhagen Post. Gratisavisen metroXpress har siden lanseringen i 2001 tatt det danske mediemarkedet med storm, og er pr. 2009 landets mest leste avis på hverdager.Danmarks Radio (DR) er Danmarks allmennkringkaster. DR er lisensfinansiert, og står bak TV-kanaler som DR1, DR2 og DR Update. DR har også fire landsdekkende radiokanaler: P1 som den «seriøse» nyhets- og debattkanalen; P2 som en kanal for smal kultur som klassisk musikk og jazz; P3 som en kanal for underholdning og populærmusikk; og P4 som en paraply for DRs lokalradio.
DR-konkurrenten TV 2 ble etablert i 1988, og er landets mest populære TV-kanal. TV 2 er reklamefinansiert, og er som DR statseid. Det danske TV-markedet domineres stort av DR og TV 2, og andre kanaler (som TV3 og SBS' Kanal 4, Kanal 5 og 6'eren) er små i forhold.
Danmark har ett nasjonal nyhetsbyrå i Ritzaus Bureau.
=== Helse ===
Alle som bor i Danmark har rett til offentlig finansierte helsetjenester. Dette spenner fra gratis behandling hos allmennleger til tilskudd til ting som medisiner, tannlegehjelp og fysioterapi. Danmark har også en offentlig reisesykeforsikring. Danmark har fritt sykehusvalg, og pasientene kan også på visse vilkår få dekket behandling på private eller utenlandske sykehus. De danske regionene har ansvaret for sykehusdriften og for praktiserende leger, psykologer, kiropraktorer o.l., mens kommunene har ansvaret for hjemmesykepleie, behandling av rusmisbrukere, holdningsskapende tiltak og enkelte administrative oppgaver.Gjennomsnittlig levealder for danske menn er 76,3 år, mens det for kvinner er 80,7 år. Levealderen i Danmark har gjennomgått til dels kraftige variasjoner i etterkrigstiden. Mens levealderen i 1960 var blant de høyeste i verden, falt tallet til et av de laveste i Vest-Europa i følgende tiår. Senere har levealderen imidlertid økt igjen, og i perioden 1999-2009 har gjennomsnittlig levealder økt med 2,6 år for menn og 3,0 år for kvinner.Kreftsykdommer står for ¼ av alle dødsfall i Danmark, og til sammen 55 % av alle dødsfall skyldes enten kreft eller hjerte- og karsykdommer. Antallet dødsfall som følge av hjertesykdommer har gått ned de senere år, mens antallet døde av kreft har hatt motsatt utvikling.Antallet registrerte dansker som lever med hiv/aids var i 2006 på 4746 personer. Tallet på hiv-positive har vært relativt stabilt siden midten av 1990-årene, mens antallet som har blitt diagnostisert med aids har gått ned i samme periode.I juli 1969 ble Danmark det første landet i den vestlige verden som legaliserte pornografiske bilder.
=== Likestilling og familiespørsmål ===
Dansk Kvindesamfund ble grunnlagt i 1871 av Mathilde Bajer og Venstre-mannen og den senere nobelprisvinneren Fredrik Bajer. Foreningen arbeidet for å gi kvinner rett til utdanning og lønnet arbeid. Fra 1883 kom kvinners politiske rettigheter i fokus, og i 1906 ble dens hovedmål å arbeide for kvinners kommunale og statspolitiske valgrett og valgbarhet. Også andre foreninger som arbeidet for kvinnelig stemmerett oppstod omkring 1900, hvorav den største var Landsforbundet for Kvinders Valgret. Danske Kvinders Nationalråd (i dag Kvinderådet) ble grunnlagt i 1899. Også den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen var representert i Danmark.
Danske kvinner fikk økonomiske rettigheter i 1857, og ble i 1880 sikret råderett over egen inntekt og personlige formue i den danske lovgivningen. I 1887 tok de første danske kvinnene studenteksamen.
Danmark innførte kvinnelig stemmerett ved kommunevalg i 1908. Allmenn kvinnelig stemmerett ved folketingsvalg ble innført i 1915.
I 1919 ble det innført et likelønnsprinsipp for offentlige ansettelser; dog ikke for handels- og kontorfunksjonærer før i 1965. I 1921 ble det lovfestet at ingen kvinne kan nektes eller miste arbeidet fordi hun er gift eller mor. Familielovgivningene av 1922 og 1925 likestilte formelt kvinnen med mannen i ekteskapet, og i forhold til barna. I 1939 ble Mødrehjelpen grunnlagt. I 1947 fikk kvinner adgang til å ordineres som prester.
Felles minstelønn for begge kjønn, og formell likelønn for likt arbeid ble i 1973 fremforhandlet mellom partene i arbeidslivet.
Likestillingsrådet (1975–1999) hadde som formål å fremme likestilling både innenfor familielivet, innen undervisning og utdannelse, på arbeidsmarkedet, og i samfunnet generelt. I 1990-årene ble det også fokusert på menns likestilling under samlivsbrudd, når det gjaldt foreldremyndighet og andre rettigheter relatert til barn av separerte.
Likestillingsrådets oppgaver ble i 1999 overført til den nyutnevnte Ligestillingsministeriet, med Jytte Andersen som første likestillingsminister. Danmark har hatt seks likestillingsministre siden embedet ble opprettet, alle kvinner. Nåværende likestillingsminister er Lykke Friis, som tiltrådte embedet den 23. februar 2010. Den 30. mai 2000 trådte en ny likestillingslov i kraft. Lovgivningen har vært endret flere ganger, senest 19. september 2007. Loven fastslår (§ Ia) at likestilling gjelder i alle offentlige institusjoner. Likestillingsnemden kan behandle klager fra lønnsmottagere som føler seg diskriminert, og skal årlig avgi rapporter om likestilling mellom kjønnene (kapittel 6).Utdannelsesnivået i Danmark er per 2009 noenlunde likt fordelt mellom kjønnene. Det er imidlertid fortsatt langt igjen til denne fordelingen reflekterer seg i lederstillinger på toppnivå og mellomledernivå. I 2007 var andelen av kvinnelige toppledere mindre enn 6 %, og av mellomlederstillingene var under 23 % besatt av kvinner.
I 2006 hadde Danmark 5,3 % arbeidsledighet blant kvinner, mot 3,8 % blant menn. Lønnsforskjellene er minst i statlig sektor, hvor gjennomsnittslønnen til kvinner lå på 93 % av lønnen til menn i 2008. I kommunal sektor var tallet 84 %. Størst er forskjellene i privat sektor, hvor kvinners lønn lå på 79 % av menns lønn i 2008.
I lokaldemokratiet har den kvinnelige representasjonen i folkevalgte organer vært jevnt økende siden 1970. I 1970 utgjorde kvinner mindre enn 6 % av politikerne i danske kommunestyrer. Under kommunevalget i 2009 var den 32 %. Den kvinnelige andelen folkevalgte politikere på regionalt nivå har likeledes økt i samme periode, fra under 9 % i 1970 til mer enn 33 % i 2005.
Ved Folketingsvalget 2007 var andelen kvinnelige folkevalgte politikere nesten 38 %. Den jevneste fordelingen mellom kjønnene finner vi i Europaparlamentet, hvor 6 av 15 innvalgte var kvinner i 2009.
=== Sivile organisasjoner ===
Den frivillige sektoren er stor i Danmark, og omtrent ⅓ av befolkningen utfører frivillig arbeid. Den største andelen av disse er engasjert i idrettslag (11 % av befolkningen), mens nest størst er frivillige lag i lokalsamfunnet og organisasjoner innenfor helse og sosial (begge på ca. 6 % av befolkningen). De fleste som deltar i frivillig arbeid bruker mellom 10 og 15 timer i måneden på dette arbeidet.På grunn av et manglende sentralt register over frivillige organisasjoner er det noe usikkerhet omkring antallet slike organisasjoner i Danmark. I en omfattende registrering av sivile organisasjoner i Fyns amt i 2004 ble det imidlertid registrert 5764 lokale og regionale foreninger, 600 selveide institusjoner og 582 allmennyttige fond, og om disse tallene er representative for Danmark som helhet har landet ca. 65 500 foreninger, 6800 selveide institusjoner og 6600 allmennyttige fond. I tillegg kommer knapt 3000 landsorganisasjoner.Dansken Fredrik Bajer vant i 1908 Nobels fredspris. Han ledet en rekke sosiale reformbevegelser og -organisasjoner, og var blant annet en av initiativtakerne for Det internasjonale fredsbyrå.
=== Urbanitet ===
En stadig større andel dansker bor i byer. 4,8 millioner, eller 87 % av befolkningen, bor pr. 2009 på steder med mer enn 200 innbyggere. Over halvparten av befolkningen – 56 % – bor i en av de 63 byene i Danmark med mer enn 10 000 innbyggere, mens 30 % bor i småbyer med mindre enn 10 000 innbyggere. Andelen dansker som bor i landdistrikter har gått noe ned den siste tiårsperioden, fra 15 % i 1999 til 13 % i 2009.Danmarks helt klart mest urbaniserte område er det såkalte Hovedstadsområdet, som inkluderer hovedstaden København og nabokommunene Frederiksberg, Albertslund, Brøndby, Gentofte, Gladsaxe, Glostrup, Herlev, Hvidovre, Lyngby-Taarbæk, Rødovre, Tårnby og Vallensbæk, i tillegg til byene Ishøj og Greve Strand og deler av Ballerup, Søllerød og Værløse. Dette området har nesten 2 millioner innbyggere, noe som svarer til 21 % av Danmarks samlede befolkning.
== Kultur ==
=== Design ===
Designeren Georg Jensen (1866–1935) laget både smykker og annet kunsthåndverk.
Særlig i etterkrigstiden hadde dansk design en høy stjerne internasjonalt. Scandinavian design var et kvalitetskjennetegn, og Lunningprisen var blant de høyeste utmerkelsene innen stilretningen. Arkitekten Jørn Utzon (1918–2008) er mest kjent for Operahuset i Sydney, mens arkitekten og møbeldesigneren Arne Jacobsen (1902–1971) laget både stoler, lamper og hus.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Det første litteraturen i Danmark stammer fra nedskrivninger av sagn og folkeeventyr man kjenner fra 1100-og 1200-tallet. En del av den første danske litteraturen er derfor også de islandske sagaer og Snorre Sturlason, fordi den nordiske kulturarven og fortellerkunst var lik på dette tidspunktet. Absalons krønikeskriver fra 1100-tallet, Saxo Grammaticus, er den første store danske forfatter, selv om han skrev på latin. Noe dansk litteratur kjennes fra middelalderen ellers, men først i løpet av den gryende opplysningstiden begynte den danske litteraturen for alvor med Ludvig Holbergs komedier, som er like aktuelle i dag. Som forløper for romantikken kan nevnes Johannes Ewald og Jens Baggesen. Den internasjonalt best kjente dansken er nok forfatteren H.C. Andersen, som begynte å skrive i romantikken og som er kjent for sine eventyr som Den lille havfrue og Den stygge andungen. I forbindelse med Georg Brandes litteraturkritikk og «det moderne gjennombrudd» ble forfatterne Henrik Pontoppidan og J.P. Jacobsen toneangivende. Henrik Pontoppidan vant for øvrig sammen med Karl Adolph Gjellerup nobelprisen i litteratur i 1917, den samme ære skulle etter andre verdenskrig tilfalle en av det 20. århundres viktigste danske forfattere, Johannes V. Jensen.
Andre kjente danske forfattere er Søren Kierkegaard, Gustav Wied, Martin Andersen Nexø, Tom Kristensen, Karen Blixen og Peter Høeg.
=== Folklore ===
Anders Sørensen Vedels It Hundrede I Vduaalde Danske Viser (1591, populært kalt «Hundreviseboka») er det eldste tilfellet av systematisk innsamling av danske folkeminner, og var også første gang middelalderballader kom på trykk i Europa. Det var imidlertid først på 1800-tallet (etter modell av Brødrene Grimms tyske Kinder- und Hausmärchen 1812-15) at den danske innsamlingen av folkeminner satte i gang for fullt. Danske folkeeventyr kom ut for første gang i bokform i Mathias Winthers samling på 1820-tallet, og tråden ble tatt opp av Svend Grundtvig fra 1840-tallet og utover århundret. Likevel er det nok Evald Tang Kristensen som er den viktigste danske folkeminnesamleren, kjent for over åtti bøker med innsamlede viser, eventyr og sagn fra Jylland.Andre kjente danske folkeminnesamlere omfatter Axel Olrik, Peder Syv, Henning Frederik Feilberg og H.P. Hansen. Dansk Folkemindesamling ble grunnlagt i 1904 som et statlig arkiv over folkeliv og -kultur, og bevarer alminnelige danskers livshistorier, erindringer, tradisjoner og musikk for ettertiden.
=== Musikk, dans og drama ===
De første kjente komponistene fra Danmark var faktisk tyskere, C.E.F. Weyse og Friedrich Kuhlau fra slutten av 1700-tallet og fremover. Sammen med B.S. Ingemann og J.P.E. Hartmann ble Niels W. Gade toneangivende i dansk musikk på 1800-tallet. Carl Nielsen fra starten av 1900-tallet er den eneste internasjonalt kjente danske, klassiske komponist.
I midten av 1900-tallet gjorde Bent Fabricius-Bjerre og Jørgen Ingmann seg bemerket internasjonalt. Av nyere dansk musikk kjent i Danmark eller internasjonalt kan nevnes: Alphabeat, Anne Linnet, Aqua, D-A-D, Infernal, Junior Senior, Nik & Jay, Kashmir, Mew, Michael Learns To Rock, Nephew, Outlandish, Safri Duo, Saybia, Shu-bi-dua, S.O.A.P., Trentemøller, The Raveonettes, tv·2, VETO, Volbeat og nasjonalskalden Kim Larsen.
Landets største og mest prestisjefylte teaterscene er Det Kongelige Teater (grunnlagt 1748). Det holder til på Kongens Nytorv i København og organiserer både drama og andre former for scenekunst og musikk. Andre kjente teaterscener i Danmark omfatter blant annet Det ny Teater, Aarhus Teater og Aalborg Teater.
Danmark har gjennom Den Kongelige Ballet et av verdens ledende ballettkompani. Det ble dannet allerede i 1771 som en del av Det Kongelige Teater, og har siden 2008 hatt Nikolaj Hübbe som kunstnerisk leder.
Operaen på Holmen, innviet 2005, er Det Kongelige Teaters operabygning. Denne har plass til mellom 1 492 og 1 703 tilskuere, noe avhengig av orkestergravens størrelse. Kunstnerisk leder for operaen er Kasper Holten.
=== Film ===
Dansk film har vært med siden den aller første stumfilm. Asta Nielsen var den første store danske skuespiller i stumfilmens dager. Nordisk Film ble grunnlagt i 1906. Mellomkrigstiden var preget av de store skuespilltalentene Liva Weel, Ib Schønberg og Poul Reichhardt. Fra denne perioden kjennes også film av Carl Th. Dreyer, hvis filmer særlig dreier seg om religiøse spørsmål og den menneskelige psyke. Etter krigen ble spesielt Morten Korch-genren og Far til Fire-filmene populære. Erik Balling kom til å prege 1970-årene med Olsen Banden-filmene og Lise Nørgaards Matador.
I 90-årene ble Lars von Trier for alvor berømt med en rekke filmer og rundt århundreskiftet skulle Dogme-skolen komme til å gjøre dansk film verdensberømt og innlede en periode med stort fokus på dansk film.
Store nålevende filmpersonligheter i Danmark innbefatter: Mads Mikkelsen, Iben Hjejle, Connie Nielsen, Jesper Christensen, Brigitte Nielsen, Sven-Ole Thorsen og Viggo Mortensen. Av nålevende instruktører kan nevnes: Lars von Trier, Bille August, Thomas Vinterberg, Lone Scherfig, Susanne Bier og Ole Bornedal.
=== Mat og drikke ===
En dansk spesialitet er koldtbordet. Et dansk koldtbord består gjerne av kjøttpålegg, røkt fisk, oster, grønnsaker, brød, salater og et par varme retter. Sild i forskjellige varianter er en selvfølge; sild med rå løk er også mye brukt som forrett, spesielt til frokost (tilsvarende lunch i Norge – det som kalles frokost i Norge heter morgenmad på dansk). En ekte dansk frokost skal også inneholde øl og snapps.
Danskene er et øldrikkende folkeslag, og i 2008 gikk det med ca. 520 millioner liter øl i Danmark. Trenden går imidlertid i retning av mindre øldrikking, og ølforbruket i Danmark har gått ned med 13 % siden 2003. Danskene drikker også til sammen 25 millioner brennevin i året, og hver danske over 14 år forbruker årlig øl, vin og brennevin tilsvarende 11,7 liter ren sprit. Kjente danske bryggerier omfatter Carlsberg, Tuborg og Faxe.
=== Idrett ===
Den organiserte idretten i Danmark begynte allerede i 1861. Den første tiden var det vanlig med både skytte-, gymnastikk-, og idrettslag, og det var ofte en tett kobling mellom idrett og politikk til langt inn på 1900-tallet. Nå organiseres den danske idretten i de tre landsdekkende organisasjonene Danmarks Idræts-Forbund (DIF), Danske Gymnastik- og Idrætsforeninger (DGI) og Dansk Firmaidrætsforbund (DFIF). Disse samarbeider igjen i Idrættens Fællesråd, og har som hovedinntektskilde spillemidler, da 39 % av overskuddet i det offentlige spillmonopolet Danske Spil går til idretten.Fotball er Danmarks mest populære idrett, og det danske herrelandslaget har hatt gode internasjonale resultater, med en kvartfinale mot Brasil i VM i 1998 og triumfen i EM i 1992 som høydepunkt. Landet har til tider også eksportert toppspillere, slik som blant annet brødrene Brian og Michael Laudrup og keeperkjempen Peter Schmeichel. En annen folkefavoritt er sykkelsport, med Bjarne Riis' seier i Tour de France 1996 som et soleklart høydepunkt. Seiling er også populært, der Paul Elvstrøm med sine gull i fire OL på rad ble en folkehelt på 1960-tallet. På kvinnesiden er kanskje håndball landets mest populære idrett, og det danske kvinnelandslaget har siden midten av 1990-tallet vunnet tre OL-, ett VM- og tre EM-gull, samt flere sølvmedaljer og bronsemedaljer.
=== Verdensarvobjekter ===
Sju danske objekter er oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder:
Kronborg slott, et av Nord-Europas betydeligste renessanseslott, beliggende like ved Helsingør
Roskilde Domkirke, den første gotiske katedralen bygget i Skandinavia i det 12. og 13. århundre. Katedralen har vært mausoleum for Danmarks kongefamilie siden det 15. århundre
Jellingehøjene, gravhauger fra slutten av 900-tallet, Jellingsteinene og Jelling kirke, bygget i begynnelsen av 1100-tallet.
Den danske delen av Vadehavet.
Stevns Klint.
Parforsejaktlandskapet på Nord-Sjælland.
Christiansfeld, herrnhuternes by.
=== Billedkunst ===
De eldste funn i Danmark av dyrefigurer risset i horn og ben fra eldre steinalder viser at menneskene hadde kunnskaper og skaperevne til å lage både bilder og skulpturer. Mye senere vokste Nydamstilen frem. Den er kjennetegnet ved spiralornamentikk og en særegen form for dyrefigurer.
Påvirkningen fra det sentrale Europa viste seg tidlig med tyske og nederlandske malere som kom til landet under Christian IV og Frederik III. Kunstnerne arbeidet i hovedsak med portretter, men også med andre uttrykksformer.
Da Kunstakademiet i København ble opprettet i 1754 ble franskmannen Nicolas-Henri Jardin utnevnt som professor sammen med J.F.J. Saly og med dette gjorde klassisismen sitt inntog i landet. C.W. Eckersberg sto som den mest markante av de danske malerne i perioden og fikk stor innflytelse på sin samtid og sine mange elever. På samme tid vant Bertel Thorvaldsen berømmelse med sine skulpturer.
I begynnelsen av 1900-tallet var andre kunstnere med på å sette preg på kunsten, blant annet Anne Marie Carl Nielsen med sine dyreskulpturer, Anders Bundgaard med Gefionspringvannet og Edvard Eriksen med Den lille havfrue. Av andre kunstnere i dette århundret kan nevnes Jens Ferdinand Willumsen og Joakim Skovgaard.
=== Museer ===
Danmark har museer og utstillinger i alle varianter, både ute og inne. Flere steder i landet finnes kunstmuseer med verker av utenlandske og innenlandske kunstnere av verdensformat, lokalhistoriske museer og naturhistoriske museer. Det finnes museer som viser moselik og andre som viser vikingskip. Andre museer omhandler sjøfart, fiskeri og jernbaner samt leketøy og motorkjøretøyer. En del utradisjonelle museer kan man finne i slott, vanntårn og møller spredt over hele landet.
=== Arkitektur ===
Dansk arkitektur har sine røtter tilbake i vikingtiden, men den ble mer utpreget i middelalderen da de første kirkene i romansk og gotisk stil ble reist flere steder i landet. Frederik III og Christian IV inviterte hollandske og flamske byggmestre og arkitekter til Danmark for å bygge slott i renessansestil. På slutten av sin regjeringstid kunne Christian IV også innføre barokkstilen.
I nyere tid viste danske arkitekter sin fremgangsrike funksjonalisme. Dette har utviklet seg til dagens arkitektur med blant annet Storebæltsbroen og Operaen på Holmen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Jellingsteinene, Gravhaugene i Jelling og Jelling kirke
Roskilde domkirke
Kronborg slott
Ilulissatfjorden, Grønland
Den danske delen av Vadehavet
Stevns Klint
Parforsejaktlandskapet på Nord-Sjælland
Christiansfeld herrnhutenes byKujataa, Grønland, subarktisk jordbruksområde som strekker seg fra Cape Farvel i sør til Nunarsuit Island
Aasivissuit-Nipisat, Grønland, arkeologiske levninger fra forhistorisk inuitkulturMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2021 – Inuit trommedans og sang
== Referanser ==
== Litteratur ==
Boje, Thomas P.; Fridberg, Torben; og Ibsen, Bjarne (2006). Den frivillige sektor i Danmark – Omfang og betydning. København: Socialforskningsinstituttet. ISBN 87-7487-822-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Brinckmann, Henning og Poulsen, Jens Aage (1999) Da Danmark blev mindre og verden større – Gyldendal. ISBN 87-00-32578-3.
Cramer, Jens og Kirkegaard, Peter (1993). Dansk sproglære for nordmænd. Gyldendal. ISBN 82-417-0675-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Carver, Martin: The Age of Sutton Hoo: The Seventh Century in North-Western Europe, Boydell Press, Woodbridge, 1. utgave 1992, 2. utgave 1999, 3. utgave 2002, 4. utgave 2006, ISBN 0 85115 330 5
Christiansen, Erik: The Norsemen in the Viking Age (The Peoples of Europe), WileyBlackwell, 15. november 2001, ISBN 0631216774, ISBN 978-0631216773
Chambers, R. W.: Beowulf an Introduction to the Study of the Poem With a Discussion of the Stories Of Offa and Finn, Cambridge, University Press, 1921
Kjerdsgaard, Erik (1993) Danmarks historie – Aschehoug. ISBN 87 1112 195 5.
Christensen, Poul Bo (1996) Danmarks historie – uten stedsangivelse. ISBN 87-7476-252-4.
Monumenta Germaniae Historica: Scriptores rerum Germaniaarum in usum scholarum, 1825
Steele, Philip (1998) Træd ind i – vikingetiden – Flachs. ISBN 87-7826-404-9.
Simonsen, Kjartan (2000) Danske regenter og deres tid – Alinea. ISBN 87-23-00641-2.
Ingvorsen, Leif (1981) Danmark i syv århundreder 1100-1800 – GAD. ISBN 87-12-52460-3.
Scocozza, Benito (1997) Politikens bog om danske monarker – Politikens Forlag, København. ISBN 87-567-5772-7.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Danmark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Danmark i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Danmark | Danmark var fra 1. mai 1970 inndelt i seksten amt som ble nedlagt 31. | 5,582 |
null | 2023-02-04 | Region Hovedstaden | null | null | null | Region Hovedstaden er med sine 1,87 millioner innbyggere (per 1. mars 2022) den befolkningsmessig største av Danmarks fem regioner. | 5,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storstr%C3%B8ms_amt | 2023-02-04 | Storstrøms amt | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske amt'] | Storstrøms Amt dekket Sydsjælland, Lolland, Falster og Møn.
Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. | Storstrøms Amt dekket Sydsjælland, Lolland, Falster og Møn.
Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. | Storstrøms Amt dekket Sydsjælland, Lolland, Falster og Møn. | 5,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringkj%C3%B8bing_amt | 2023-02-04 | Ringkjøbing amt | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske amt'] | Ringkjøbing amt lå i Vestjylland.
Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner.
| Ringkjøbing amt lå i Vestjylland.
Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner.
== Referanser == | Ringkjøbing amt lå i Vestjylland. | 5,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ribe_amt | 2023-02-04 | Ribe amt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske amt'] | Ribe amt lå i den sydvestlige del av Jylland, og er nå en del av Region Syddanmark.Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner.
| Ribe amt lå i den sydvestlige del av Jylland, og er nå en del av Region Syddanmark.Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner.
== Referanser == | Ribe amt lå i den sydvestlige del av Jylland, og er nå en del av Region Syddanmark. | 5,586 |
null | 2023-02-04 | Nordjyllands amt | null | null | null | Nordjyllands amt ble opprettet i 1970, ved en sammenslåing av de daværende Hjørring og Ålborg amter. | 5,587 |
null | 2023-02-04 | Københavns amt | null | null | null | Københavns amt var en administrativ del av Sjælland omkring København. Amtet dekket ikke Københavns og Frederiksberg kommuner. | 5,588 |
null | 2023-02-04 | Fyns amt | null | null | null | Fyns amt dekket øyene Fyn, Ærø, Langeland og omkring 90 andre øyer. Det ble dannet i 1970, ved en sammenslåing av Odense og Svendborg amter, og er nå en del av Region Syddanmark. | 5,589 |
null | 2023-02-04 | Carl I. Hagen | null | null | null | Carl-Ivar Hagen (født 6. mai 1944 i Oslo) er en norsk politiker (FrP). Han var Fremskrittspartiets formann fra 1978 til 2006 og bygde opp partiet fra å ha falt ut av Stortinget til å bli et av landets største opposisjonspartier. | 5,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederiksborg_amt | 2023-02-04 | Frederiksborg amt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fredriksborg amt'] | Frederiksborg amt dekket Sjælland nord for Storkøbenhavn.
Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. | Frederiksborg amt dekket Sjælland nord for Storkøbenhavn.
Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. | Frederiksborg amt dekket Sjælland nord for Storkøbenhavn. | 5,591 |
null | 2023-02-04 | Jamaica | null | null | null | Jamaica er en øystat i Det karibiske hav like sør for Cuba. Staten er et konstitusjonelt monarki. | 5,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sverdrup | 2023-02-04 | Johan Sverdrup | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1892', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1816', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1884–1905', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Redaktører for Verdens Gang (1868–1923)', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1851–1853', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1854–1856', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1857–1858', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1859–1861', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1862–1864', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1865–1867', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1868–1870', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1871–1873', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1874–1876', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1877–1879', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1880–1882', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1883–1885', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Larvik og Sandefjord', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere'] | Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. februar 1892 i Kristiania) var en norsk jurist, politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878.
| Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. februar 1892 i Kristiania) var en norsk jurist, politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878.
== Familie og oppvekst ==
Johan Sverdrup ble født på Sem like ved Tønsberg. Hans far, Jacob Sverdrup (1775–1841) (Jacob Liv Borch Sverdrup) var en ledende jordbrukspioner, og han startet den første landbruksskolen i Norge i 1825. Georg Sverdrup, Jakobs bror, var professor og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll der han spilte en sentral rolle i utformingen av Grunnloven. Jakobs søster, Elisabeth Sverdrup (1773–1865) var huslærer for sine nevøer Johan og Harald Ulrik. Elisabeth Sverdrup var selvlært innenfor flere akademiske fag og lærte seg dessuten tysk i København, og hun var sterkt påvirket av opplysningstidens ideer. Hun fikk Johan Sverdrup til å studere Rousseau og han lærte om Garibaldis virke i Italia. Hilde Diesen mener det særlig var fra "tante Lise" at Sverdrup fikk sine radikale ideer.
== Tidlig karriere ==
Johan Sverdrup tok embetseksamen i jus i 1841. Året før, 1840, foretok han den første bestigning av Norges syvende høyeste fjell, Surtningssui på 2368 meter over havet. Denne store friluftslivsprestasjonen gjorde ham for en kort tid til det menneske i Norge som hadde vært høyest i landet.
Han arbeidet som sakfører i Larvik, og fra 1851 til 1858 representerte han denne byen og Sandefjord på Stortinget. I 1858 bosatte han seg permanent i Christianias utkant og representerte frem til 1885 Akershus amt. Han ble raskt en av de ledende opposisjonsmennene på Stortinget. Han aksepterte bondelederen Ole Gabriel Uelands store autoritet, men gjennom sin allianse med Ueland klarte han å få utvidet og delvis organisert opposisjonen slik at den omfattet store deler av bøndene og de radikale embetsmennene på Stortinget. Han forsøkte å få til en mer formell organisering av embetsmannsopposisjonen gjennom det såkalte sagførerpartiet, men tiden var ikke moden for et så radikalt skritt.
== På vei mot et politisk parti ==
I 1870 døde de to ledende politikerne i landet, Ole Gabriel Ueland, bondegruppens ubestridte leder, og Anton Martin Schweigaard, de ministerielles like ubestridte leder. De ministerielle fikk ingen ny lederskikkelse av samme format, men i bondegruppen gikk ledelsen over til Søren Jaabæk. Jaabæk var en markert og kontroversiell politiker. Hans tilnavn, Neibæk, henspiller på hans motvilje mot alt som kunne øke statens utgifter. Selv reformer som gavnet bøndene og deres innflytelse på styre og stell kunne han avvise utfra sin motstand mot økte statsutgifter.
Jaabæk på sin side anerkjente Sverdrup som den ledende strategen innen opposisjonen. Så lenge Sverdrups tanker ikke var for dyre, kunne han regne med Jaabæks støtte. Ved siden av sin spareiver var Jaabæk en uhyre dyktig organisator. Hans «Bondevenforeninger» fantes etterhvert over nesten hele landet, og de kan på mange måter sees som en forløper for det kommende Venstre-partiet.
I 1869 sanksjonerte kong Carl XV beslutningen om årlige Storting. Tidligere hadde Stortinget møttes hvert tredje år, og det viste seg etter hvert som det norske samfunnet ble mer sammensatt og komplisert, at dette var for sjelden. Samtidig var det ingen tvil om at en slik reform ville styrke Stortingets innflytelse på det politiske livet.
Regjeringen mente derfor at det var naturlig at denne reformen førte til en reformpause og at regjeringen fikk gjenytelser, blant annet gjennom oppløsningsrett.
== Statsrådssaken gjenopptas ==
I de siste årene hadde synet på Statsrådssaken endret seg totalt. Med en økende samling av opposisjonen, noe regjeringen så på med stor uvilje og mistro, var betydningen av statsrådenes nærvær i Stortinget ikke lenger så interessant. Derimot var opposisjonens mulighet for å stille statsrådene begrunnede spørsmål, ja, til og med ytre mistillit, en mulighet som Sverdrup så som et skritt på veien mot det som var blitt hans politiske mål. I 1872 sa Johan Sverdrup:
«I det øieblik, at al makt og kraft samles her i denne sal til afgiørelse af samfundets høieste og vigtigste anliggende, gaar der en stor vækkelse ud over landet ... Der kan ikke lenger regieres uden Storthinget, der maa regieres med Storthinget.»
Uansett fortolkning var det klart for Sverdrup at noen fullt selvstendig kongemakt eller statsrådsmakt kunne og skulle Norge ikke ha. Stortinget var de folkevalgte. Der måtte maktens sentrum være.
I 1872 ble Statsrådssaken vedtatt, men kongen nektet sanksjon med den begrunnelsen at det var gått for kort tid etter innføringen av årlige Storting. Man fikk ta det litt roligere og se an betydningen av denne reformen først. I 1872 døde Carl XV, og hans bror Oscar II overtok. Han opprettet nå det statsministerembetet i Christiania som Carl XV i 1859 mot sin vilje var blitt tvunget til å ikke innføre. Dermed ble lovteksten i Statsrådssaken endret ørlite fordi det nå sto statsministrene i stedet for statsministeren. Saken ble uansett igjen vedtatt i 1874, og nok en gang ble sanksjon nektet. Det samme gjentok seg i 1877 og 1880.
Dermed hadde man kommet opp i et politisk uføre. Statsrådsaken var nemlig en grunnlovssak, så langt var det greit. Men Grunnloven, som hadde klare bestemmelser om kongelig veto i lovsaker, hadde totalt unnlatt å si noe om kongelig veto i grunnlovssaker. Denne unnlatelsen gav rom for tre tolkninger:
1) Kongen hadde ikke noe grunnlovsveto
2) Kongen hadde absolutt veto i grunnlovsspørsmål
3) Kongen hadde utsettende veto i grunnlovsspørsmål som i alle andre lovsakerI praksis hadde Sverdrup oppgitt den første posisjonen, som han prinsipielt mente var den korrekte, ved å la saken komme til behandling tre ganger – eller i realiteten fire. De ministerielle holdt beinhardt på at kongen måtte ha absolutt veto i grunnlovsspørsmål. Problemet var at nå hadde saken vært oppe tre ganger, og kongen hadde nektet sanksjon tre ganger. Hva skulle så Sverdrup og hans store majoritet gjøre for å unngå å akseptere alternativ 2?
== Striden blir hardere ==
Denne striden som i og for seg hadde startet som et spørsmål om en politisk reform, hadde nå blitt en storpolitisk krise. Ingen av partene kunne trekke seg tilbake uten å oppgi noe svært vesentlig. Kongen hadde nok kunnet sanksjonere uten å oppgi tanken om absolutt veto, men statsrådene under ledelse av statsminister Frederik Stang ville overhodet ikke være med på noe slikt.
For Sverdrups fløy var det umulig å trekke seg tilbake. Da ville de ha innrømmet et politisk nederlag med enorme konsekvenser, og tanken om Stortingets større betydning ville ha vært mer eller mindre umulig å gjennomføre uten kongens aktive støtte. Sverdrup valgte en vei som skulle få konsekvenser.
Den eneste demokratiske muligheten Sverdrup hadde igjen, var å stille regjeringen for riksrett. Dette våpenet var det eneste man kunne bruke for å få noen avsatt frem til 1884, hvor parlamentarismen medførte at man kunne stille et mistillitsvotum mot regjeringen eller enkelte statsråder.
Aldri tidligere hadde et valg vært preget av så mye agitasjon og valgkamp som dette valget. Selv om man ikke formelt hadde partier, var det vanskelig å bli valgt uten å gi uttrykk for om man støttet Sverdrup eller regjeringen. Sverdrup vant en knusende seier i 1882. Hans Venstre, som partiet kom til å hete, fikk 83 av 114 representanter. Venstre satt dermed med flertallet i Lagtinget og dessuten en stor majoritet i Odelstinget. Siden Lagtinget er riksrettsdommere, var det vesentlig for Sverdrup å få plasert sine tilhengere der, fordi han regnet med at Høyesterett, som utgjør resten av riksretten, trolig ville stemme mot å dømme statsrådene. Ettersom Odelstinget beslutter riksrett, trengte han et bekvemt flertall der også.
Opposisjonen var lammet, og riksretten trådte sammen høsten 1883. Utpå senvinteren var alle statsrådene dømt – noen til å miste sitt embete som statsråder, andre måtte betale bøter, men regjeringen var falt. I juni 1884 spurte kongen om Sverdrup ville bli statsminister og lede de forskjellige departementene. For første gang ble en politiker utnevnt til regjeringssjef fordi han hadde et flertall av stortingsrepresentantene bak seg. Parlamentarismen hadde fått sitt første gjennombrudd i Norge, og kongen og embetsmennene hadde lidd nederlag.
== Sverdrup som statsminister ==
Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj, og preget av mye turbulens. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre: Rene Venstre og Moderate Venstre.
Saken med Alexander Kiellands dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet. Den gikk over til Johannes Steen og Viggo Ullmann.
Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon lykkes mindre med dette som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, avholdsfolk, målfolk og lavkirkelige. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner.
Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra Høyre, behøvde den ikke å gå av. Høyres støtte til regjeringen viste seg ved valget i 1888 å ha vært en god strategi. Regjeringen hadde vist slitasje og Høyre virket modent for regjeringskontorene. I 1889 ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høyre og de radikale gjorde felles sak mot ham.
Johan Sverdrup døde 17. februar 1892 i Kristiania. Han ligger i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Han er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== Ulike syn på Sverdrup ==
De fleste er enige om at Johan Sverdrup er en av de mest ruvende skikkelsene i norsk politisk historie. Men det videre synet på Sverdrup henger i stor grad sammen med politisk og historisk ståsted. Blant venstre-historikere som Sars og Bergsgaard ble Sverdrup sett på som skaperen av det moderne norske demokratiet, og i dag blir han gjennomgående fremstilt slik i historiebøker. Parlamentarismen og politiske partier har blitt en integrert del av vårt politiske liv, og Sverdrup regnes som opphavet til denne tradisjonen.
Videre fikk Sverdrup gjennomført flere reformer, som juryordningen.
Det finnes også historikere som, til tross for aksept av Sverdrups betydning på det politisk-organisatoriske området, i større grad vil peke på hans negative innflytelse på utviklingen i Norge. Det er et faktum at i de årene striden sto på, skjedde det svært mye mindre sosialpolitisk reformarbeid i videste forstand enn i tiårene før og etter. Sverdrups allianse med Jaabæk førte til at mye positivt og nødvendig stoppet opp eller ble redusert.
Noen mener at hans år som statsminister ikke var noen fordel for landet. Hans regjering tok mange initiativ, men hans manglende evne til å komme Venstres indre opposisjon i møte, førte til at mange av reformene stoppet opp eller ble endret i mindre positiv retning.
Uansett vil Sverdrup stå som den store reformatoren av det politiske liv i Norge. Det partistyrte Storting vi i dag aksepterer som selvsagt, er hans verk. Parlamentarismen er hans verk, selv om han ikke selv helt forsto konsekvensene av den.
== Statsrådposter ==
Fra 26. juni 1884 statsminister og regjeringssjef
Fra samme dato og til 16. juli 1884 også sjef for Revisjonsdepartementet
Fra samme dato også sjef for Marinedepartementet
Fra 30. april 1885 også sjef for Armédepartementet
Marinedepartemetet og Armédepartementet ble 1. september 1885 slått sammen til Forsvarsdepartementet, med Sverdrup som sjef
Regjeringen ble meddelt avskjed 12. juli 1889 med virkning fra påfølgende dag.
== Se også ==
Liste over de lengstsittende norske statsministre
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Sverdrup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johan Sverdrup – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johan Sverdrup hos Norsk senter for forskningsdata
Johan Sverdrup i Norsk biografisk leksikon
Politiske taler av Johan Sverdrup, virksommeord.uib.no Wikiquote: Johan Sverdrup – sitater | Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. | 5,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diskgolf | 2023-02-04 | Diskgolf | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frisbeegolf'] | Diskgolf, eller frisbeegolf, er en av de individuelle øvelsene innen frisbeesporten, og målet er å treffe en kurv eller et avtalt mål med færrest mulige kast. Det offisielle internasjonale navnet på sporten er Disc Golf. I Norge blir den kalt for både Frisbeegolf, Disc golf og Diskgolf.
Diskgolf benytter mange av de samme reglene og uttrykkene som vanlig golf. Diskgolf kan i prinsippet spilles over alt, med trær og søppelkasser som mål, men nyere baner har metallkurver med kjetting som mål.
| Diskgolf, eller frisbeegolf, er en av de individuelle øvelsene innen frisbeesporten, og målet er å treffe en kurv eller et avtalt mål med færrest mulige kast. Det offisielle internasjonale navnet på sporten er Disc Golf. I Norge blir den kalt for både Frisbeegolf, Disc golf og Diskgolf.
Diskgolf benytter mange av de samme reglene og uttrykkene som vanlig golf. Diskgolf kan i prinsippet spilles over alt, med trær og søppelkasser som mål, men nyere baner har metallkurver med kjetting som mål.
== Spillets gang ==
Første kastSpillet startet med at hver enkelt spiller kaster ut fra utslagsstedet, hvor målet er å havne nærmest mulig kurven. Utslagsstedet er vanligvis markert med en matte med kortklipt kunstgress eller sement. Minst en fot må være i kontakt med utslagsstedet når man kaster frisbeen. Treffer man kurven med ett kast fra utkaststedet, får man hole in one (Ace).
Forbedre posisjonen Neste kast begynner fra stedet hvor disken først landet og sluttet å være i bevegelse. Hvis disken blir ødelagt eller knekt i flere deler, skal man bruke den største delen som utgangspunkt for neste kast. Lander disken i et tre og ikke kommer ned av seg selv, skal neste kast tas rett under der disken havnet.
Markere diskens posisjon I diskgolf brukes det en mindre versjon av en vanlig disk som markør for å markere hvor neste kast skal tas fra. Denne markøren skal legges rett foran den kastede disken.
Treffe kurven Det siste kastet skal treffe på innsiden av kurven. For at kastet skal bli godkjent må disken havne i bunnen av kurven eller ligge stille i kjettingene som omrammer kurven. Dersom disken havner på toppen av kurven, eller hvis disken setter seg fast i rammen rundt kurven, blir ikke kastet godkjent.
Kast utenfor banen Et kast som havner utenfor banen blir klassifisert som et ugyldig kast, og spilleren blir straffet med et straffekast. Spilleren kan deretter velge å enten kaste fra forrige posisjon, eller fra en meter innenfor banen hvor disken havnet utenfor.
DiskerDisker som blir brukt i spill skal være godkjent og møte de offisielle kravene som er satt av PDGA - Professional Disc Golf Association. Alle disker som har blitt forandret fra det originale utseende er ikke godkjent, dette gjelder også disker som er knekt eller ødelagt. Dersom en spiller bruker en slik disk under spill blir spilleren straffet med to straffekast uten advarsel.
RekkefølgeDet som avgjør hvilken spiller som starter på hull nummer én blir bestemt ut fra rekkefølgen på resultattabellen. På neste runde skal spilleren som er lengst unna kurven kaste først. Dette følger man helt til alle har kastet i kurven. Den spilleren som har lavest poengsum skal starte å kaste på hull nummer to, og dette systemet følger man resten av rundene.
Oppførsel Det er regler spillerne må forholde seg til på banen, og dersom man bryter eller ikke følger disse kan man bli straffet. Disse følgende punktene er hovedreglene; - Spillere skal ikke kaste før de er sikker på at deres disk ikke distraherer, eller skader andre spillere. - Spillere skal ikke distrahere andre spillere når det er deres tur. - Forsøpling på banen blir sett på som uforskammet og brudd på reglene for oppførsel på banen. - Alle spillere er forventet å se hvor diskene til andre spillere havner, og eventuelt lete etter disker dersom dette er nødvendig.
===== Poengsystem =====
Kondor (triple eagle) - Når en spiller er fire kast under par, "-4".
Albatross (double eagle) - Når en spiller er tre kast under par, "-3".
Eagle (double birdie) - Når en spiller er to kast under par, "-2".
Birdie - Når en spiller er et kast under par, "-1".
Par - Når en spiller får par, "0".
Bogey - Når en spiller får et kast over par, "+1"
Dobbelbogey - Når en spiller får to kast over par, "+2".
Trippelbogey - Når en spiller får tre kast over par, "+3".
Firedobbelbogey - Når en spiller får fire kast over par, "+4"Fullstendig oversikt over alle regler angående frisbeegolf kan leses her: PDGA Official Rules and Regulations.
== Disker ==
Diskene brukt i diskgolf er hardere, mindre og tyngre i forhold til vanlige sendeplater. Diskene er normalt mellom 20-23 cm i diameter og veier 120-180 gram. Det brukes forskjellige typer disker avhengig av hva slags kast som skal gjennomføres. Noen disker er tynnere enn andre og går derfor også lenger. De aller fleste disker har en egen tallkode som forteller om den aktuelle diskens flygeegenskaper. Noen baner har vannhinder, derfor finnes det selvsagt disker som flyter. Når man spiller turneringer bruker man en markør som legges rett foran der disken landet. Man kan da plukke opp disken man har kastet og stå bak markøren i stedet for å stå bak frisbeen. En markør er om lag like stor som en snusboks.
=== Ulike disktyper ===
DriverDrivere er de diskene som brukes i de lengste kastene. De er tynnere og har en mer aerodynamisk form og går derfor lengre og rettere enn for eksempel puttere og mellomdistansedisker.
MidrangeMidrange er mellomdistansedisker som primært brukes der det vil være for kort avstand til å benytte seg av en driver, men samtidig for langt til å benytte seg av en putter. De er litt tykkere og går derfor ikke like langt som en driver, men til gjengjeld holder den et mer stabilt flygemønster.
PutterPuttere brukes til å kaste på kurven fra relativt kort hold. De er tykkere og rundere enn både drivere og mid-rangedisker. Dette gjør at de går rettere.
=== Egenskaper ===
SpeedDet første tallet viser farten til disken og er rangert fra 1 til 14. Disker med høyt nummer er raskere og trenger mindre kraft for å gå langt.
GlideDet neste tallet viser diskens glid. Det vil si evnen den har til å opprettholde luft under svevet. Disker med mer glid er bedre for nye spillere og for å oppnå lengst mulig distanse. Glid er rangert fra 1 til 7.
TurnDet tredje tallet i rekken beskriver diskens tendens til å svinge til høyre i innledningen av svevet ved bruk av overarmskast. En disk med +1 verdi er mest stabil, mens en disk med verdi -5 vil svinge mest.
FadeDet siste tallet viser diskens tendens til å skjære til venstre i slutten av svevet ved overarmskast. Fade er rangert fra 0 til 5. En disk med verdien 0 vil avslutte forholdsvis rett, mens en disk med verdi 5 vil skjære ut i slutten.
== Banehindre ==
Banene i frisbeegolf kan ha ulike hindre for å gjøre banen vanskeligere eller så kan de være laget av sikkerhetsmessige årsaker. Out of bounds (O.B.) betyr at disken havner utenfor den markerte banen. Mandatory er en såkalt pliktport som angir retningen man må kaste rundt et hinder. Typiske pliktporter kan være et tre, lyktestolper eller lignende.
== Diskgolf i Norge ==
I Norge organiseres frisbee/disksport gjennom Norges Amerikanske Idretters Forbund, etter at Norges Frisbeeforbund fusjonerte med tre andre forbund i 2009.
Noen av de høyest rangerte norske diskgolfspillerne er Øyvind Jarnes, Knut Håland og Peter Lunde.
== Kilder ==
"802.01 Teeing Off, Proffesional Disc Golf Association". (26.12.2012) Pdga.com. Hentet 25.10.2015
"802.02 Establishing Position, Proffesional Disc Golf Association". (26.12.2012) Pdga.com. Hentet 25.10.2015
"802.03 Marking The Lie, Proffesional Disc Golf Association".(26.12.2012) Pdga.com. Hentet 25.10.2015
"802.05 Holing Out, Proffesional Disc Golf Association". (26.12.2012) Pdga.com. Hentet 25.10.2015
"804.04 Out-Of-Bounds, Proffesional Disc Golf Association". (26.12.2012) Pdga.com. Hentet 25.10.2015
"801.02 Discs Used In Play, Proffesional Disc Golf Association". (24.12.2012) Pgda.com. Hentet 27.10.2015
"801.05 Order Of Play, Proffesional Disc Golf Association". (24.12.2012) Pdga.com. Hentet 27.10.2015
"Hva er frisbeegolf?". Frisbeegolf.no. Hentet 27.10.2015
"Flight Rating System". Innovadiscs.com. Hentet 27.10.2015
Lovely, E. (2010) "Nice Disk Golf Signs" Digitalisert fotografi. Tilgjengelig fra: https://www.flickr.com/photos/footfun/4624961792 [31.10.2015]
== Eksterne lenker ==
Frisbeegolf.no
Oversikt over frisbeegolfbaner i Norge Arkivert 9. august 2015 hos Wayback Machine. | Diskgolf, eller frisbeegolf, er en av de individuelle øvelsene innen frisbeesporten, og målet er å treffe en kurv eller et avtalt mål med færrest mulige kast. Det offisielle internasjonale navnet på sporten er Disc Golf. | 5,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederik_Stang | 2023-02-04 | Frederik Stang | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1884', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 4. mars', 'Kategori:Fødsler i 1808', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Medlemmer av Statsrådsavdelingen i Stockholm', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske høyesterettsadvokater', 'Kategori:Norske regjeringsadvokater', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Sandefjord kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Stokke kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Norges Røde Kors', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1859–1861'] | Frederik Stang (skrevet Friederich Stang frem til begynnelsen av 1830-årene) (født 4. mars 1808 på Råstad i Stokke, død 8. juni 1884) var advokat, universitetslektor og politiker. Han var Norges første regjeringssjef med tittelen statsminister.
| Frederik Stang (skrevet Friederich Stang frem til begynnelsen av 1830-årene) (født 4. mars 1808 på Råstad i Stokke, død 8. juni 1884) var advokat, universitetslektor og politiker. Han var Norges første regjeringssjef med tittelen statsminister.
== Liv ==
Frederik Stang var sønn av embetsmannen Lauritz Stang, og vokste opp i Stavanger. Han var gift med Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne, datter av Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre. Han var far til Emil Stang d.e.
Han begynte på jusstudiet som 16 åring og tok eksamen som 20-åring. I en alder av 22 ble han ansatt som foreleser i jus ved Det Kongelige Frederiks Universitet. I 1833 ga han ut et betydningsfullt verk om norsk konstitusjonell rett, Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovbestemte Ret.
Stang startet privat praksis i 1834 og ble samme år høyesterettsadvokat. Han fremsto som en fremragende skrankeadvokat, spesielt i Høyesterett.
I perioden 1837 til 1839 var han Regjeringsadvokat.
Stang ble utnevnt til statsråd i 1846 og leder i det nylig opprettede Indredepartementet. Han ble i denne posisjonen til 1856, og hans tjenestetid var preget av ustoppelig innsats for å reformere den norske infrastrukturen. I tillegg til å forbedre veinettet, havner, kanaler og fyrtårn, medvirket han i stor grad til at Norges og Skandinavias første jernbane ble opprettet, Hovedbanen som forbandt Christiania og Eidsvoll. Han jobbet også hardt for å heve viktigheten av og rollen til jordbruket i Norge ved å opprette universitetsutdannelse i jordbruk, utnevnte omreisende agronomer, og oppmuntret til bedre avl av norske husdyr.
I 1861 ble han førstestatsråd, med eget ministerium, det vil si formann i den norske regjering. Hans tid som politisk leder bar preg av en tid med stor uenighet innad i Stortinget og mellom Norge og den Svenske regjering.
Inntil 1873 styrte kongen Norge gjennom to regjeringer, en i Stockholm og en i Christiania ledet av en stattholder. Etter at stillingen som stattholder hadde vært ubesatt i en periode, ble stillingen som statsminister opprettet i 1873 og Frederik Stang ble utnevnt. Selv om det også var en norsk statsminister i Stockholm, var det den statsministeren som holdt til i Christiania som hadde størst innflytelse over norsk politikk.
På tross av Stangs store anstrengelser for å forsone motstridende politiske krefter, ble hans eget parti henvist til opposisjon under hans styre. Ved en uforsonlig gest halverte Stortinget hans pensjon i 1881. Borgere i Christiania samlet inn penger til å dekke den tapte halvpart og Stang donerte beløpet til et fond for å fremme studiet av jus.
Frederik Stang regnes som stifteren av Norges Røde Kors, 22. september 1865.
Frederik Stangs navn er ofte forvekslet med Fredrik Stang, som var hans barnebarn og også en fremtredende jurist og rettsvitenskapsmann. Gaten på Frogner i Oslo er oppkalt etter Frederik Stang.
== Ideologi ==
Stangs ideologier, slik han utformet det i 1830-årene, forente flere elementer:Den første var den rettsstatlige, basert på grunnlovsfedrenes bruk av maktfordelingsprisnippet, som skulle balansere det lovgivende, det utøvende og det dømmende mot hverandre. Lovene skulle styre og ikke personene.
Det andre elementet var det demokratiske, at maktutøvelsen skulle være forankret i folket selv. Dette elementet ledet senere til at Stang kjempet for at statsrådene skulle få adgang til Stortinget. Stang var samtidig en talsmann for at pressen skulle bli et organ for offentlige resonnement. På denne tiden pågikk det en strid mellom rett til frie ytringer og kongens ønske om å kontrollere offentligheten.
Det tredje element dreide seg om politisk lederskap, preget av en «demokratisk elitisme». Bakgrunnen var at Stang mente at regjeringen i for stor grad hadde blitt en passiv administrator, og savnet dens mulighet til å drive staten framover. For å få til dette ønsket Stang seg en sterkere elite, med en «høyere innsikt i samfunnsforholdene», men temmet av den offentlige meningsdannelsen.
Det var med bakgrunn i denne ideologien at Stangs ministerium drev moderniseringen av Norge framover.
== Statsrådposter ==
Utnevnt til statsråd 6. desember 1845; sjef for Indredepartementet, som ved kongelig resolusjon av 16. juli 1845 ble besluttet opprettet 1. januar 1846
Fra juli 1848; ved statsrådsavdelingen i Stockholm
Fra juli 1849 til 22. mars 1854; sjef for Indrepartementet
Fra juni 1854; ved statsrådsavdelingen i Stockholm
Tjenestefri fra 12. juni 1855, avskjed som statsråd 21. april 1856
Fra 17. desember 1861; førstestatsråd i Christiania, samtidig (inntil 6. august 1873, med unntak av perioden juni 1868 – oktober 1869) sjef for Revisjonsdepartementet
Fra 21. juli 1873 utnevnt til statsminister og sjef for regjeringen
Avskjed 4. oktober 1880
== Referanser ==
== Litteratur ==
Seip, Jens Arup: Et regime foran undergangen. Oslo: Johan Grundt Tanum, 1945.
Svare, Bjarne: Frederik Stang. Oslo: Aschehoug, 1939–1950.
Nordenvall, Per: Kungliga Serafimerorden 1748-1998, Stockholm 1998, side 314-315, med foto av hans ridderplate som er uten våpenskjold og valgspråk.
== Eksterne lenker ==
(en) Frederik Stang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Frederik Stang hos Norsk senter for forskningsdata Wikiquote: Frederik Stang – sitater | Emil Stang (født 14. juni 1834 i Christiania, død 4. | 5,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transilvania | 2023-02-04 | Transilvania | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Habsburgske arveland', 'Kategori:Transilvania', 'Kategori:Ungarns historie', 'Kategori:Østerrike-Ungarn'] | Transilvania er et historisk landskap i det nåværende Romania. I en utvidet betydning omfatter navnet også deler av Maramureș, Crișana og Banat.
| Transilvania er et historisk landskap i det nåværende Romania. I en utvidet betydning omfatter navnet også deler av Maramureș, Crișana og Banat.
== Etymologi ==
Navnet Transilvania betyr «landet hinsides skogen(e)», fra latin trans, «den andre siden» og silva, «skog». På tysk kalles området Siebenbürgen («De syv borger»), rumensk Ardeal, men også Transilvania, ungarsk Erdély.
== Geografi ==
Det egentlige Transilvania har et areal på ca. 56 000 km². Arealet medregnet Banat, Crișana og Maramureș er om lag 101 000 km². Transilvania er et 300 til 500 meter høyt land med brede daler som i hovedsak består av Det transilvanske platå inkludert Den transilvanske slette. Området dreneres av elvene Mureș, Someș og Criș mot vest, Olt gjennom Røde Tårn-passet mot sør til Valakia, samt andre elver i Donaus nedbørfelt. Kjernen i det historiske Transilvania tilsvarer omtrent ni fylker i det moderne Romania. Platået er nesten helt omgitt av de østlige, sørlige og de rumenske vestlige delene av Karpatene.
== Historie ==
Fra århundrene før vår tidsregning er det funnet spor av keltisk tilstedeværelse i Transilvania. Deretter var området i en periode på om lag to århundrer, fra 168 f.Kr. til 106 e.Kr del av oldtidsriket Dakia og var bebodd av dakiske og getiske stammer. I den påfølgende tiden ble Dakia med Transilvania en romersk provins (106 – 274/275 e.Kr). I folkevandringstiden ble området etter tur invadert og befolket av gotere, hunere, gepider og avarer. I denne perioden flyttet de romaniserte dakerne/geterne inn i fjelltraktene hvor de kunne bevare sin kultur, eller de migrerte sørover. Området ble derettet befolket på ny med folk fra de romaniserte områdene sør for Donau eller fra Balkan.Området ble lagt under ungarske konger på 1000-tallet, og for å befeste sin stilling inviterte de tyske nybyggere på 1100- og 1200-tallet. Navnet Siebenbürgen skriver seg fra syv befestede byer de tyske nybyggerne grunnla.
Området ble et eget fyrstedømme under ottomansk lensoverhøyhet i 1541, etter det ungarske nederlaget i slaget ved Mohács, men i 1691 ble det et habsburgsk kronland. I 1867, da personalunionen Østerrike-Ungarn ble opprettet, ble området formelt en del av det habsburgske kongedømmet Ungarn. Etter første verdenskrig, ved Fredskonferansen i Paris i 1919, måtte det imidlertid avstås til Kongedømmet Romania. En etnisk rumensk nasjonalforsamling hadde allerede den 1. desember 1918 proklamert ved et folkemøte i Alba Iulia at de tilsluttet seg Kongedømmet Romania.Ifølge den andre voldgift i Wien ble den nordvestlige delen (43 000 km² og 2,5 millioner innbyggere) av provinsen i 1940 igjen tildelt Ungarn, men i 1944, da sovjetiske trupper gikk inn i Nord-Transilvania, ble de to delene forent igjen, men først i 1947, som følge av Paris-traktatene, ble området igjen offisielt avstått til Romania.Transilvania er i mange vestlige land i moderne tid blant annet blitt kjent på grunn av Bram Stokers romanfigur grev Dracula.
Det første kartet over Transilvania ble trykt i Basel i Sveits i 1532 av Johannes Honterus.
== Befolkning ==
Transilvania er en multietnisk region. Den største folkegruppen er rumenere, men i enkelte fylker (Hargita og Kovászna) er ungarere i majoritet. Det finnes også en minoritet av tyskere, samt andre minoriteter som serbere, romani, jøder og armenere. Det finnes ikke noen pålitelige tall om størrelsesforholdet mellom folkegruppene i Transilvania, ettersom det ikke er publisert noen offisielle tall på mange år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Transylvania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Transylvania – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Transilvania er et historisk landskap i det nåværende Romania. I en utvidet betydning omfatter navnet også deler av Maramureș, Crișana og Banat. | 5,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nokturne | 2023-02-04 | Nokturne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikalske former'] | En nokturne eller noktyrn, også skrevet nocturne på riksmål, er et musikkstykke av romantisk eller drømmende karakter. Nokturner er ofte inspirert av eller skrevet for å skildre en natt. Ordet kommer av det franske ordet for «nattlig».
Betegnelsen nocturne ble først brukt om musikkstykker i begynnelsen av det 19. århundre, om ensemble-verker med flere satser. Noen ganger ble den italienske ekvivalenten for ordet nocturne, notturna, brukt; for eksempel for Wolfgang Amadeus Mozarts Serenata Notturna. På denne tiden skulle ikke nokturnene nødvendigvis skildre en natt, men snarere fremføres om natten, omtrent som en serenade.
Den langt mer kjente form for nokturne, et ensatset stykke oftest skrevet for enkelt piano, ble utviklet hovedsakelig i det 19. århundre. De første slike nokturnene ble skrevet av den irske komponisten John Field, som regnes som den moderne nokturnens far. Dens mest kjente eksponent, derimot, var Frédéric Chopin, som skrev 21 av dem. Senere komponister av nokturner for piano er Gabriel Fauré og Erik Satie.
| En nokturne eller noktyrn, også skrevet nocturne på riksmål, er et musikkstykke av romantisk eller drømmende karakter. Nokturner er ofte inspirert av eller skrevet for å skildre en natt. Ordet kommer av det franske ordet for «nattlig».
Betegnelsen nocturne ble først brukt om musikkstykker i begynnelsen av det 19. århundre, om ensemble-verker med flere satser. Noen ganger ble den italienske ekvivalenten for ordet nocturne, notturna, brukt; for eksempel for Wolfgang Amadeus Mozarts Serenata Notturna. På denne tiden skulle ikke nokturnene nødvendigvis skildre en natt, men snarere fremføres om natten, omtrent som en serenade.
Den langt mer kjente form for nokturne, et ensatset stykke oftest skrevet for enkelt piano, ble utviklet hovedsakelig i det 19. århundre. De første slike nokturnene ble skrevet av den irske komponisten John Field, som regnes som den moderne nokturnens far. Dens mest kjente eksponent, derimot, var Frédéric Chopin, som skrev 21 av dem. Senere komponister av nokturner for piano er Gabriel Fauré og Erik Satie.
== Referanser == | En nokturne eller noktyrn, også skrevet nocturne på riksmål, er et musikkstykke av romantisk eller drømmende karakter. Nokturner er ofte inspirert av eller skrevet for å skildre en natt. | 5,597 |
null | 2023-02-04 | Bram Stoker | null | null | null | Abraham «Bram» Stoker (født 8. november 1847, død 20. | 5,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nocturne_(sang) | 2023-02-04 | Nocturne (sang) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges bidrag til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Sanger fra 1995', 'Kategori:Vinnersanger i Melodi Grand Prix'] | «Nocturne» er en norsk sang som vant Melodi Grand Prix 1995 og deretter Eurovision Song Contest samme år. Sangen er nesten helt instrumental og har en kort tekst på bare 24 ord. Melodien er komponert av Rolf Løvland, mens Petter Skavlan har skrevet teksten. Sangen ble fremført av duoen Secret Garden og fikk en viss kommersiell suksess etter seieren. I Norge kom sangen aldri inn på VG-lista, men gjorde suksess som en del av albumet Songs from a Secret Garden som toppet VG-lista samme år.
| «Nocturne» er en norsk sang som vant Melodi Grand Prix 1995 og deretter Eurovision Song Contest samme år. Sangen er nesten helt instrumental og har en kort tekst på bare 24 ord. Melodien er komponert av Rolf Løvland, mens Petter Skavlan har skrevet teksten. Sangen ble fremført av duoen Secret Garden og fikk en viss kommersiell suksess etter seieren. I Norge kom sangen aldri inn på VG-lista, men gjorde suksess som en del av albumet Songs from a Secret Garden som toppet VG-lista samme år.
== Melodi Grand Prix ==
NRK spesialinviterte Rolf Løvland til å levere inn en sang til Melodi Grand Prix 1995. Til slutt valgte Løvland å sende inn «Nocturne», en låt som var skrevet til det første albumet til Secret Garden. Det var dermed aldri meningen at sangen skulle være med i Melodi Grand Prix. «Det var helt tilfeldig at produsenten for Melodi Grand Prix fikk høre låten. Han mente 'Nocturne' var noe annerledes og nytt, og trodde den hadde et stort potensial i konkurransen. Til slutt lot jeg meg overbevise» sa Løvland til NRK i 2015.Sangen var nesten helt instrumental, med to korte vers på til sammen 24 ord. Tross den utradisjonelle stilen vant «Nocturne» den norske finalen på NRK Marienlyst lørdag 1. april 1995.
== Eurovision Song Contest ==
Skepsisen var til stede også i forkant av den internasjonale finalen i Dublin 13. mai 1995, blant annet mente svenskene at «Nocturne» ikke var noen sang. Den fikk heller ingen poeng fra den svenske juryen, men vant likevel konkurransen med 148 poeng. Dette var Norges andre seier i Eurovision Song Contest.Secret Garden består av Rolf Løvland og den irske musikeren Fionnuala Sherry. Både i den norske og internasjonale finalen var duoen forsterket med sangeren Gunnhild Tvinnereim, kjent fra Oslo Gospel Choir, fløytespilleren Hans Fredrik Jacobsen og den svenske Nøkkelharpespilleren Åsa Jinder med på scenen.
== Om sangen ==
Teksten til sangen består av bare 24 ord, og mye av sangen utgjøres av instrumentalpartier for fiolin av den irske musikeren Fionnuala Sherry. Teksten går som følger:
La dagen få sin hvile nåOg natten vil våke for denNocturneSe mørket må engang forgåSå natten kan føde en dag
== Utgivelser ==
«Nocturne» ble utgitt på singel og var også på albumet Songs from a Secret Garden, utgitt i 1995. Countryhumor-gruppen Dusty Cowshit ga ut en humoristisk versjon av sangen i 1996.
=== Shrek-versjon (2001) ===
Melodien til «Nocturne» har trolig også vært inspirasjonskilde til sangen «Fairytale». Denne sangen var en del av lydsporet til den første Shrek-filmen i 2001, der Harry Gregson-Williams og John Powell var oppført som låtskrivere. Sangen var også med på albumet Shrek: Original Motion Picture Score, utgitt 4. desember 2001.
=== Senere ===
Secret Garden gav ut en ny versjon med ny tekst på albumet Inside I'm Singing i 2007, med Anne Takle på vokal.
Ved opptredener etter rundt 2015 er den opprinnelige vokalisten Gunnhild Tvinnereim blitt byttet med Cathrine Iversen.
== Listeplasseringer ==
Sangen kom aldri inn på VG-lista, men tok seg inn på singellistene i flere europeiske land – blant annet Sverige som ikke ga «Nocturne» et eneste poeng i Eurovision Song Contest.
== Referanser == | |låtskriver= Rolf Løvland og Petter Skavlan | 5,599 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.