url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/HTTP | 2023-02-04 | HTTP | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Internett-protokoller', 'Kategori:Sider som bruker magiske RFC-lenker'] | Hypertext Transfer Protocol (HTTP), norsk hypertekstoverføringsprotokoll, er protokollen som primært benyttes på verdensveven for å utveksle informasjon.
HTTP ble utvikla av World Wide Web Consortium og arbeidsgrupper i Internet Engineering Task Force, og resulterte i en serie med RFCer, deriblant RFC 2616, som spesifiserer HTTP/1.1 (versjonen som vanligvis brukes i dag) som den viktigste.
Noen nettlesere krever også at man angir denne protokollen i selve adresselinjen, slik som «http://www.eksempel.no». På denne måten skiller man dataoverføringer ved hjelp av http (dvs. vanlige nettsider) fra andre typer, f.eks. FTP, som er en protokoll for å laste filer opp og ned mellom datamaskiner på nett, eller «mailto:[email protected]», som forteller nettleseren at man ønsker å sende en e-post til vedkommende adresse.
| Hypertext Transfer Protocol (HTTP), norsk hypertekstoverføringsprotokoll, er protokollen som primært benyttes på verdensveven for å utveksle informasjon.
HTTP ble utvikla av World Wide Web Consortium og arbeidsgrupper i Internet Engineering Task Force, og resulterte i en serie med RFCer, deriblant RFC 2616, som spesifiserer HTTP/1.1 (versjonen som vanligvis brukes i dag) som den viktigste.
Noen nettlesere krever også at man angir denne protokollen i selve adresselinjen, slik som «http://www.eksempel.no». På denne måten skiller man dataoverføringer ved hjelp av http (dvs. vanlige nettsider) fra andre typer, f.eks. FTP, som er en protokoll for å laste filer opp og ned mellom datamaskiner på nett, eller «mailto:[email protected]», som forteller nettleseren at man ønsker å sende en e-post til vedkommende adresse.
== Funksjonalitet ==
HTTP er en forespørsel/respons protokoll mellom klienter og tjener. En HTTP-klient, slik som en nettleser, oppretter typisk en TCP forbindelse over IP-protokollen til en spesiell port (typisk port 80) på en annen vert. En HTTP-tjener lytter på den porten og venter på at klienten skal sende en forespørselstreng, slik som «GET / HTTP/1.1» (som vil resultere i at tjeneren sender standardsida fra en vevtjener). Etter forespørselstrengen kan en MIME melding følge, som har et hode som inneholder et antall parametre som beskriver ulike aspekter av forespørselen og et valgfritt innhold med vilkårlige data. Når en tjener mottar en forespørselstreng (og muligens ei melding), sender tjeneren tilbake en responsstreng som for eksempel «200 OK», og ei melding der kroppen kan være fila som ble forespurt, ei feilmelding eller annen informasjon.
HTTP er forskjellig fra andre TCP-baserte protokoller som FTP ved at forbindelser vanligvis blir avslutta så snart en bestemt forespørsel (eller en serie med relaterte forespørsler) har blitt fullført. Denne teknikken gjør HTTP velegna for verdensveven der sider ofte lenkes til sider på andre tjenere. Teknikken kan noen ganger føre til problemer for utviklere, siden mangelen på en varig forbindelse gjør det nødvendig å ha andre måter å ta vare på tilstandsinformasjon for brukere. De fleste løsninger på problemet involverer bruken av informasjonskapseler.
Det finnes også en sikker variant av HTTP som kalles HTTPS som kan bruke hvilken som helst krypteringsmetode så lenge den er forstått av begge sider av forbindelsen.
Lokasjoner til HTTP- og HTTPS-sider oppgis som URL-er (Uniform Resource Locators). Denne adresseringsmåten ble lagd for lenking i HTML-dokumenter.
== Eksempel ==
Nedenfor er et eksempel på ei samtale mellom en HTTP-klient og en HTTP-tjener (www.google.com, lytter på port 80).
Klientforespørsel:
GET / HTTP/1.1
Host: www.google.com
(Fulgt av et linjeskift, i form av vognretur (carriage return) fulgt av linjeskift.)
Tjenerrespons:
HTTP/1.1 200 OK
Content-Length: 3059
Server: GWS/2.0
Date: Sat, 11 Jan 2003 02:44:04 GMT
Content-Type: text/html
Cache-control: private
Set-Cookie: PREF=ID=73d4aef52e57bae9:TM=1042253044:LM=1042253044:S=SMCc_HRPCQiqy
X9j; expires=Sun, 17-Jan-2038 19:14:07 GMT; path=/; domain=.google.com
Connection: keep-alive
(Fulgt av ei blank linje og HTML-tekst som består av Googles hovedside.)
I HTTP versjon 1.0 sender en klient en forespørsel til en tjener. Tjeneren svarer klienten. Etter denne utvekslinga
så vil forbindelsen bli frigitt. I HTTP 1.1 derimot støttes varige forbindelser. Dette gjør det mulig for klienten
å sende en forespørsel og få et svar, for deretter å sende flere forespørsler og få svar over den samme TCP-forbindelsen.
TCP-forbindelsen blir altså ikke frigjort for hver forespørsel, men brukes til flere. Dette reduserer overhead
i forbindelse med TCP, så kostnaden i form av nettverk og systemressurser reduseres. Det er også mulig å
sende flere enn en (vanligvis to) forespørsler før noe svar mottas fra foregående forespørsler. Denne teknikken er også kjent som HTTP pipelining.
== Se også ==
Liste over HTTP-statuskoder
== Eksterne lenker ==
Tim Berners-Lee's originale kladd fra 1992 http://www.w3.org/Protocols/HTTP/HTTP2.html
RFC 2616 – Nåværende HTTP/1.1 spesifikasjon.
HTTP/1.1 specification errata
Kommando-linje HTTP-klienter: cURL,
Wget
HTTP Request W3
HTTP Responce W3 | Hypertext Transfer Protocol (HTTP), norsk hypertekstoverføringsprotokoll, er protokollen som primært benyttes på verdensveven for å utveksle informasjon. | 5,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Domenico_Scarlatti | 2023-02-04 | Domenico Scarlatti | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 23. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1757', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Napoli', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Domenico Giuseppe Scarlatti (født 26. oktober 1685 i Napoli i Italia, død 23. juli 1757 i Madrid i Spania) var en italiensk komponist og cembalist som mye av sitt yrkesaktive liv sto i tjeneste hos de portugisiske og spanske kongefamiliene.
Scarlatti var født samme år som Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel og tilhører som dem senbarokken rent kronologisk, men Scarlatti huskes i dag mest for musikk som heller kan plasseres i den etterfølgende rokokkoen: 555 sonater for cembalo som regnes blant de mest originale innen sin sjanger på 1700-tallet.
| Domenico Giuseppe Scarlatti (født 26. oktober 1685 i Napoli i Italia, død 23. juli 1757 i Madrid i Spania) var en italiensk komponist og cembalist som mye av sitt yrkesaktive liv sto i tjeneste hos de portugisiske og spanske kongefamiliene.
Scarlatti var født samme år som Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel og tilhører som dem senbarokken rent kronologisk, men Scarlatti huskes i dag mest for musikk som heller kan plasseres i den etterfølgende rokokkoen: 555 sonater for cembalo som regnes blant de mest originale innen sin sjanger på 1700-tallet.
== Liv og musikk ==
Scarlatti ble født i Napoli, og det er sannsynlig at Scarlatti først studerte under sin far, Alessandro Scarlatti, før han ble elev av Gaetano Greco. Overraskende lite er kjent om hans liv utenom små historier og anekdoter.
I 1704 skrev han om Carlo Francesco Pollarolos Irene for framføring i Napoli. Snart etter at hans far sendte ham til Venezia, hvor han studerte under Francesco Gasparini, og møtte Thomas Roseingrave, som senere skulle stå i spissen for den entusiastiske mottakelsen komponistens sonater fikk i London. Domenico var allerede en eminent cembalist, og det sies at han ble utropt som en bedre cembalist enn Georg Friedrich Händel etter en «duell» på kardinal Ottobonis palass i Roma. Han var dog Händel underlegen ved orgelet.
I 1709 trådte Domenico inn i dronning Marie Casimire av Polens tjeneste mens han bodde i Roma, og skrev flere operaer for hennes private teater. Han var kapellmester i Peterskirken fra 1715 til 1719, og dro senere i denne tiden til London for å instruere oppsetningen av sin egen opera Narciso ved King's Theater.
I 1720 eller 1721 dro han til Lisboa, hvor han underviste prinsesse Maria Magdalena Barbara i musikk. Han var i Napoli igjen i 1725, men i 1729 dro han til Madrid som musikkmester for prinsessen, som hadde giftet seg inn i det spanske kongehuset. Han ble i Spania i rundt 25 år, og Maria Barbara ble dronning av Spania. I denne perioden komponerte han over 500 sonater for klaver. Det er disse verkene han er husket best for i dag.
Bare en brøkdel av hans verker ble utgitt i komponistens levetid. Det ser ut til at Scarlatti selv tok seg av publiseringen av sin mest berømte samling i 1738, en bok med 30 «Essercizi». De er nokså konservative sammenlignet med hans klaverkomposisjoner sett under ett, men ble likevel svært godt mottatt gjennom Europa; de ser ut til å ha influert Johann Sebastian Bachs Goldbergvariasjoner, og ble skamrost av dr. Charles Burney, en av det 18. århundrets fremste engelske musikkskribenter.
Scarlattis virkning på det sene 18. århundrets stil var derfor trolig av betydning, selv om han alltid har hatt en tendens til å bli skrevet inn i musikkhistorien som en «outsider». En grunn til dette kan være generaliseringen av epoker (barokk/klassisisme) – Scarlattis musikk faller utenom disse kategorier og kan best klassifiseres som rokokko. Sonatenes tekniske vanskelighetsgrad har fått flere til å se på dem som studier i virtuositet, og moderne pianoteknikk skylder nok sonatenes innflytelse mye. De viser en frisk og uredd bruk av harmonier og modulasjoner, men kanskje framfor alt Scarlattis følelse for det musikalske «mot juste».
Mulig er også at Scarlattis omdømme idag er grunnet i nasjonalistiske spenninger: Spania anses ikke som et viktig land musikkhistorisk, mens Italia blir sett på som operaens land. Uheldigvis for Scarlatti blir instrumentalmusikk ofte sett på «som en tysk kunst», som den russiske pianisten Anton Rubinstein sa det. Scarlatti har likevel tiltrukket seg flere betydningsfylle beundrere, blant dem Frédéric Chopin, Johannes Brahms, Heinrich Schenker og Vladimir Horowitz.
== Klaversonater ==
Det finnes 555 katalogiserte ensatsige klaversonater av Scarlatti. Cembalisten Scott Ross har spilt inn samtlige på 34 CD-er.
== Litteratur ==
Ralph Kirkpatrick, Domenico Scarlatti. Princeton University Press, 1953. ISBN 0-691-02708-0
W.Dean Sutcliffe, "The Keyboard Sonatas of Domenico Scarlatti". Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-48140-6
(de) Josef Johannes Schmid: «Scarlatti, Domenico» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 8, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-053-0, sp. 1498–1500.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Domenico Scarlatti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Domenico Scarlatti på Internet Movie Database
(sv) Domenico Scarlatti i Svensk Filmdatabas
(fr) Domenico Scarlatti på Allociné
(en) Domenico Scarlatti på AllMovie
(en) Domenico Scarlatti hos The Movie Database
(en) Domenico Scarlatti på Discogs
(en) Domenico Scarlatti på MusicBrainz
(en) Domenico Scarlatti på Spotify
(en) Domenico Scarlatti på Songkick
(en) Domenico Scarlatti på Last.fm
(en) Domenico Scarlatti på AllMusic
(de) Verk av og om Domenico Scarlatti i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Ralph Kirkpatrick, Domenico Scarlatti. Princeton University Press, 1953. ISBN 0-691-02708-0
(en) W.Dean Sutcliffe, "The Keyboard Sonatas of Domenico Scarlatti". Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-48140-6
(en) Innspilling av sonatene, Claudio Colombo på klaver
(en) Fritt tilgjengelige noter av Domenico Scarlatti i International Music Score Library Project
(en) www.kreusch-sheet-music.net Samling av Scarlattis klaververk | Personer med Scarlatti som etternavn: | 5,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Almefamilien | 2023-02-04 | Almefamilien | ['Kategori:Almefamilien', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Almefamilien er en plantefamilie som omfatter åtte slekter med løvfellende eller eviggrønne trær og busker. Bladene sitter spredt og er som regel asymmetriske ved basis. Blomstene er tve- eller enkjønnede, og pollineringen skjer med vinden. Frukten kan være en steinfrukt, samara eller nøtt.
Familien er hovedsakelig utbredt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule, spesielt i Asia, men det er også noen tropiske arter. Gruppen mangler helt i Australia og stillehavsområdet. En fylogenetisk studie basert på molekylærgenetikk viser at familien omfatter to klader, en tropisk med Ampelocera, Phyllostylon og Holoptelea, og en nordlig temperert med de resterende slektene.
Den tidligere underfamilien Celtidoideae (Aphananthe, Celtis, Gironniera, Pteroceltis og Trema) er flyttet fra almefamilien til hampfamilien, slik at almefamilien nå kun omfatter artene som ble regnet til underfamilien Ulmoideae.
| Almefamilien er en plantefamilie som omfatter åtte slekter med løvfellende eller eviggrønne trær og busker. Bladene sitter spredt og er som regel asymmetriske ved basis. Blomstene er tve- eller enkjønnede, og pollineringen skjer med vinden. Frukten kan være en steinfrukt, samara eller nøtt.
Familien er hovedsakelig utbredt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule, spesielt i Asia, men det er også noen tropiske arter. Gruppen mangler helt i Australia og stillehavsområdet. En fylogenetisk studie basert på molekylærgenetikk viser at familien omfatter to klader, en tropisk med Ampelocera, Phyllostylon og Holoptelea, og en nordlig temperert med de resterende slektene.
Den tidligere underfamilien Celtidoideae (Aphananthe, Celtis, Gironniera, Pteroceltis og Trema) er flyttet fra almefamilien til hampfamilien, slik at almefamilien nå kun omfatter artene som ble regnet til underfamilien Ulmoideae.
== Litteratur ==
«Ulmaceae». APWEbsite. Besøkt 22. juni 2015.
«Ulmaceae». Flora of North America. Besøkt 22. juni 2015.
«Ulmaceae». Flora of China. Besøkt 22. juni 2015.
K. Neubig m.fl. (2012). «Fossils, biogeography and dates in an expanded phylogeny of Ulmaceae». Botany 2012: The Next Generation. July 7-11 - Columbus, Ohio. Abstracts.
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 247–255. ISBN 82-10-01282-7.
S.J. Wiegrefe, K.J. Sytsma og R.P. Guries (1998). «The Ulmaceae, one family or two? Evidence from chloroplast DNA restriction site mapping». Plant Systematics and Evolution. 210 (3–4): 249–270. ISSN 1615-6110. doi:10.1007/BF00985671.
== Eksterne lenker ==
(en) Almefamilien i Encyclopedia of Life
(en) Almefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Almefamilien hos Artsdatabanken
(sv) Almefamilien hos Dyntaxa
(en) Almefamilien hos Fossilworks
(en) Almefamilien hos ITIS
(en) Almefamilien hos NCBI
(en) Almefamilien hos The International Plant Names Index
(en) Almefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Ulmaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ulmaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Ampelocera | 5,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaprifolfamilien | 2023-02-04 | Kaprifolfamilien | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1789', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaprifolfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Kaprifolfamilien (Caprifoliaceae) er en plantefamilie i ordenen Dipsacales.
De er urter, busker eller forvedede klatreplanter, men det er også noen få trær. Bladene er motsatte, og barken er ofte tynn og flekkes av. Blomstene sitter i klaser. De fleste artene vokser i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule, men det er også noen i tropiske fjell. Familien mangler helt i Australia og på stillehavsøyene.
Omfanget av denne familien har endret seg mye. Kjente slekter som krossved (Viburnum) og hyll (Sambucus) er nå overført til moskusurtfamilien. Enkelte forskere har også flyttet linnea og noen andre slekter til egne familier, men i APG III-systemet plasseres disse gruppene som underfamilier i en stor familie Caprifoliaceae. To artsrike grupper som alle tidligere regnet som egne familier, vendelrotfamilien (Valerianaceae) og kardeborrefamilien (Dipsacaceae), kommer også inn som underfamilier.
Mange kjente prydbusker tilhører denne familien.
| Kaprifolfamilien (Caprifoliaceae) er en plantefamilie i ordenen Dipsacales.
De er urter, busker eller forvedede klatreplanter, men det er også noen få trær. Bladene er motsatte, og barken er ofte tynn og flekkes av. Blomstene sitter i klaser. De fleste artene vokser i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule, men det er også noen i tropiske fjell. Familien mangler helt i Australia og på stillehavsøyene.
Omfanget av denne familien har endret seg mye. Kjente slekter som krossved (Viburnum) og hyll (Sambucus) er nå overført til moskusurtfamilien. Enkelte forskere har også flyttet linnea og noen andre slekter til egne familier, men i APG III-systemet plasseres disse gruppene som underfamilier i en stor familie Caprifoliaceae. To artsrike grupper som alle tidligere regnet som egne familier, vendelrotfamilien (Valerianaceae) og kardeborrefamilien (Dipsacaceae), kommer også inn som underfamilier.
Mange kjente prydbusker tilhører denne familien.
== Systematikk ==
==== Underfamilie Diervilloideae ====
Busker i Øst-Asia og østre Nord-Amerika
Diervilla, 3 arter
klokkebusk (Weigela) 10 arter
==== Underfamilie Caprifolioideae ====
Busker og noen få trær på hele den nordlige halvkule, på Sundaøyene også sør for ekvator
Heptacodium miconioides
Leycesteria, 6 arter
leddvedslekta (Lonicera), 180 arter
snøbær (Symphoricarpos), 17 arter
Triosteum, 6 arter
==== Underfamilie Linnaeoideae ====
Busker langt nord på den nordlige halvkule og i Mexico og Øst-Asia
Abelia, 30 arter
Dipelta, 4 arter
fagerbusk (Kolkwitzia amabilis)
linnea (Linnaea borealis)
==== Usikker plassering ====
Busker i Asia fra Afghanistan og Kirgisistan til Japan og Russlands fjerne østen
Zabelia, 4 arter
==== Underfamilie Morinoideae ====
Flerårige urter utbredt fra Balkan til Kina
Acanthocalyx, 2 arter
Cryptothladia chinensis
Morina, 10 arter
==== Underfamilie Dipsacoideae ====
Urter med en kurvlignende blomsterstand, vid utbredelse i Eurasia og Afrika, mange arter i middelhavsområdet
storknappslekta (Cephalaria), 65 arter
kardeborreslekta (Dipsacus), 15 arter
rødknappslekta (Knautia), 60 arter
bakkeknappslekta (Scabiosa), 80 arter
blåknappslekta (Succisa), 3 arter
Triplostegia, 2 arter
5 andre slekter, 65 arter
==== Underfamilie Valerianoideae ====
Urter, ofte med ubehagelig lukt og kvastlignende blomsterstand, hovedsakelig i tempererte strøk på den nordlige halvkule og Andesfjellene, men også fjell i Afrika, India og Sundaøyene
sporeblom (Centranthus), 11 arter
Fedia, 3 arter
Nardostachys, 3 arter
Patrinia, 17 arter
Plectritis, 5 arter
vendelrotslekta (Valeriana), 200 arter
vårsalatslekta (Valerianella), 80 arter
10 andre slekter
== Kilder ==
«Caprifoliaceae». APWEbsite. Besøkt 22. desember 2014.
== Eksterne lenker ==
(en) Kaprifoliumfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Kaprifoliumfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Kaprifoliumfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Kaprifoliumfamilien hos Dyntaxa
(en) Kaprifoliumfamilien hos Fossilworks
(en) Kaprifoliumfamilien hos ITIS
(en) Kaprifoliumfamilien hos NCBI
(en) Kaprifoliumfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Kaprifoliumfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Caprifoliaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Caprifoliaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | se tekst | 5,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hampfamilien | 2023-02-04 | Hampfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hampfamilien'] | Hampfamilien (Cannabaceae) er en plantefamilie i roseordenen (Rosales). Den omfatter 170 arter fordelt på 9-14 planteslekter – deriblant hampeslekten og humleslekten.
Humle brukes til brygging av øl. Hamp brukes mye til å lage tauverk, og andre industrielle formål. Cannabis sativa kan brukes for å fremstille rusmidlene hasj og marihuana, og er forbudt å dyrke i mange land, deriblant Norge.
Familien omfattet tidligere bare slektene Cannabis og Humulus, men i 1998 ble det med støtte i molekylærgenetiske data oppdaget at underfamilien Celtidoideae i almefamilien hørte til midt i hampefamilien, noe som førte til en kraftig økning i antall arter.
| Hampfamilien (Cannabaceae) er en plantefamilie i roseordenen (Rosales). Den omfatter 170 arter fordelt på 9-14 planteslekter – deriblant hampeslekten og humleslekten.
Humle brukes til brygging av øl. Hamp brukes mye til å lage tauverk, og andre industrielle formål. Cannabis sativa kan brukes for å fremstille rusmidlene hasj og marihuana, og er forbudt å dyrke i mange land, deriblant Norge.
Familien omfattet tidligere bare slektene Cannabis og Humulus, men i 1998 ble det med støtte i molekylærgenetiske data oppdaget at underfamilien Celtidoideae i almefamilien hørte til midt i hampefamilien, noe som førte til en kraftig økning i antall arter.
== Slekter og utvalgte arter ==
Blant de 9–12 sannsynlige slektene, hvorav Celtis er klart størst med om lag 100 arter, finner vi følgende med noen viktige arter angitt:
Aphananthe (Aphananthe)
Cannabis, hampeslekten (monotypisk)
C. sativa, hamp
C. s. ssp. indica
C. s. ssp. ruderalis
nesletre (Celtis) – 100 arter
Gironniera (Gironniera)
humleslekten (Humulus) – 3 arter, 5 varianter
humle (Humulus lupulus)
Humulus japonicus
Humulus yunnanensis
Parasponia (Parasponia)
Pteroceltis (Pteroceltis)
Trema (Trema) – 15 arter
== Litteratur ==
«Cannabaceae». APWEbsite. Besøkt 25. juni 2015.
S.J. Wiegrefe, K.J. Sytsma og R.P. Guries (1998). «The Ulmaceae, one family or two? Evidence from chloroplast DNA restriction site mapping». Plant Systematics and Evolution. 210 (3–4): 249–270. ISSN 1615-6110. doi:10.1007/BF00985671.
== Eksterne lenker ==
(en) Hampfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Hampfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Hampfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Hampfamilien hos Dyntaxa
(en) Hampfamilien hos Fossilworks
(en) Hampfamilien hos ITIS
(en) Hampfamilien hos NCBI
(en) Hampfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Hampfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Cannabaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cannabaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | se teksten | 5,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oljetrefamilien | 2023-02-04 | Oljetrefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien'] | Oljetrefamilien eller oliventrefamilien (Oleaceae) er en plantefamilie i ordenen Lamiales.
Artene i familien er trær, busker eller forvedede klatreplanter. Bladene er nesten alltid motsatte og kan være enkle eller finnete. Det er ingen akselblad. Blomstene er firtallige og undersittende. Kronbladene er i varierende grad vokst sammen til en krone som har 4–16 fliker. Nesten alle har to pollenbærere, men noen få arter har fire. Pollineringen utføres som regel av insekter, og blomstene dufter og har nektar. Seks av slektene har arter med blomster som bestøves av vinden og mangler krone, eller har en redusert krone. Frukten varierer mye og kan være en nøtt med vinger, en kapsel, et bær eller en steinfrukt.Gruppen er utbredt i de fleste tempererte og tropiske strøk, men det er flest arter i Asia. I Norge vokser ask og liguster vilt, og i tillegg er flere hagebusker forvillet.Familien har fått navn etter den gamle kulturplanten oliven, som dyrkes for oljen og fruktene. De ofte store trærne i askeslekta vokser i de tempererte løvskogene på den nordlige halvkule og har en sterk ved som brukes til ulike formål. Det er også mange prydplanter i familien, som sjasmin, liguster, syrin og Forsythia.
| Oljetrefamilien eller oliventrefamilien (Oleaceae) er en plantefamilie i ordenen Lamiales.
Artene i familien er trær, busker eller forvedede klatreplanter. Bladene er nesten alltid motsatte og kan være enkle eller finnete. Det er ingen akselblad. Blomstene er firtallige og undersittende. Kronbladene er i varierende grad vokst sammen til en krone som har 4–16 fliker. Nesten alle har to pollenbærere, men noen få arter har fire. Pollineringen utføres som regel av insekter, og blomstene dufter og har nektar. Seks av slektene har arter med blomster som bestøves av vinden og mangler krone, eller har en redusert krone. Frukten varierer mye og kan være en nøtt med vinger, en kapsel, et bær eller en steinfrukt.Gruppen er utbredt i de fleste tempererte og tropiske strøk, men det er flest arter i Asia. I Norge vokser ask og liguster vilt, og i tillegg er flere hagebusker forvillet.Familien har fått navn etter den gamle kulturplanten oliven, som dyrkes for oljen og fruktene. De ofte store trærne i askeslekta vokser i de tempererte løvskogene på den nordlige halvkule og har en sterk ved som brukes til ulike formål. Det er også mange prydplanter i familien, som sjasmin, liguster, syrin og Forsythia.
== Delgrupper ==
Familien Oleaceae omfatter omtrent 600 arter i 25 nålevende slekter og én nylig utdødd slekt. Klassifikasjonen under bygger på molekylærgenetisk fylogenetikk. Den tidligere underfamilien Jasminoideae har vist seg å være parafyletisk, og kategorien underfamilie brukes derfor ikke. Dimetra og Myxopyrum ble tidligere regnet til jernurtfamilien.
stamme Myxopyreae
Myxopyrum – 4 arter i Sør- og Sørøst-Asia
Nyctanthes – 2 arter i Asia
Dimetra – 1 art i Thailand
stamme Fontanesieae
Fontanesia – 1(–2) arter i middelhavsområdet, Sørvest-Asia og Kina
stamme Forsythieae
Abeliophyllum – 1 art i Korea
gullbuskslekta (Forsythia) – 1 art i Sør-Europa og omtrent 10 i Øst-Asia
stamme Jasmineae
Menodora – 24 arter med en disjunkt utbredelse i Nord- og Mellom-Amerika, Sør-Amerika og Sør-Afrika
sjasmin (Jasminum) – omtrent 200 arter i Afrika, Eurasia og Australia
stamme Oleeae
understamme Ligustrinae
ligusterslekta (Ligustrum) – omtrent 45 arter i Eurasia, Australia og Nord-Amerika
syrinslekta (Syringa) – 12 arter i tempererte deler av Eurasia
understamme Schreberinae
Comoranthus – 2 arter på Madagaskar og Komorene
Schrebera – omtrent 4 arter i Afrika og India
understamme Fraxininae
askeslekta (Fraxinus) – 48 arter i tempererte og subtropiske strøk på den nordlige halvkule
understamme Oleinae
Chionanthus – 80–100 arter (inkludert Linociera) i Amerika, Afrika, Asia og Australia
Forestiera – 17 arter hovedsakelig i sørlige USA og Mexico, noen i Karibia, Mellom- og Sør-Amerika
Haenianthus – 3 arter i Vestindia
Hesperelaea – 1 art på den meksikanske øya Isla Guadalupe (utdødd)
Nestegis – 4 arter på New Zealand, 1 på Hawaii
Noronhia – omtrent 40 arter på Madagaskar og Komorene
Notelaea – Omtrent 13 arter i Australia og Tasmania
Olea – 33 arter i middelhavsområdet, Afrika, Asia, østlige Australia og Ny-Caledonia (10 arter utenom de 23 i underslekta Tetrapilus)
Osmanthus – 28 arter i Kaukasus, Sørøst-Asia og Ny-Caledonia
Cartrema – 5 arter i Sørøst-Asia, 2 i Nord-Amerika
Phillyrea – 2 arter i middelhavsområdet
Picconia – 2 arter i Makaronesia
Priogymnanthus – 2 arter i Sør-Amerika
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) oljetrefamilien i Encyclopedia of Life
(en) oljetrefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) oljetrefamilien hos Artsdatabanken
(sv) oljetrefamilien hos Dyntaxa
(en) oljetrefamilien hos Fossilworks
(en) oljetrefamilien hos ITIS
(en) oljetrefamilien hos NCBI
(en) oljetrefamilien hos The International Plant Names Index
(en) oljetrefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Oleaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Oleaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | se eget avsnitt | 5,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leppeblomstfamilien | 2023-02-04 | Leppeblomstfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Leppeblomstfamilien'] | Leppeblomstfamilien er en plantefamilie som omfatter 210 planteslekter. Familien omfatter en lang rekke krydderurter, som mynte, bergmynte (oregano), rosmarin, basilikum, sar, timian, salvie og isop.
| Leppeblomstfamilien er en plantefamilie som omfatter 210 planteslekter. Familien omfatter en lang rekke krydderurter, som mynte, bergmynte (oregano), rosmarin, basilikum, sar, timian, salvie og isop.
== Bruk ==
Artene i leppeblomstfamilien er ofte rike på eteriske oljer, for eksempel er urten patchouli brukt i røkelse med en sterkt eksotisk duft som var mye brukt blant hippiene på 60-tallet.
== Kjente slekter ==
Agastache
Anisisop (Agastache foeniculum)
Koreamynte (Agastache rugosa)
Spragle (Coleus)
Dåslekta (Galeopsis)
Korsknappslekta (Glechoma)
Korsknapp (Glechoma hederacea)
Isop (Hyssopus)
Lamium
Dauvnesle (Lamium album)
Lavendel (Lavandula)
Løveøre (Leonotis)
Melisse (Melissa)
Mynte (Mentha)
Kattemynteslekta (Nepeta)
Kattemynte (Nepeta cataria)
Basilikum (Ocimum)
Krydderbasilikum (Ocimum basilicum)
Bergmynte (Origanum vulgare)
Pogostemon
Patchouli (Pogostemon cablin)
Rosmarin (Rosmarinus)
Salvie (Salvia)
Sar (Satureja)
Svinerot (Stachys)
Lammeøre (Stachys byzantina)
Prydbetonie (Stachys macrantha)
Legebetonie (Stachys officinalis)
Skogsvinerot (Stachys sylvatica)
Timian (Thymus)
== Eksterne lenker ==
(en) Leppeblomstfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Leppeblomstfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Leppeblomstfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Leppeblomstfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Leppeblomstfamilien hos Dyntaxa
(en) Leppeblomstfamilien hos ITIS
(en) Leppeblomstfamilien hos NCBI
(en) Leppeblomstfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Leppeblomstfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Lamiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lamiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Delgrupper, se tekst. | 5,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8nneslekten | 2023-02-04 | Lønneslekten | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lønneslekten', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Tresorter'] | Lønneslekten (Acer) er en slekt med trær og busker i lønnefamilien (Sapindaceae) i ordenen Sapindales. Den ble tidligere sammen med Dipteronia regnet til en mindre lønnefamilie, Aceraceae.
| Lønneslekten (Acer) er en slekt med trær og busker i lønnefamilien (Sapindaceae) i ordenen Sapindales. Den ble tidligere sammen med Dipteronia regnet til en mindre lønnefamilie, Aceraceae.
== Beskrivelse ==
De fleste artene er løvfellende, ofte med praktfulle høstfarger. Noen få eviggrønne arter vokser i middelhavsområdet og Sør-Asia. Bladene er som regel som regel håndnervede og håndflikede med tre til ni fliker. Det finnes også arter med fjærnervede, hele eller trekoblede blad, og asklønn (Acer negundo) har ulikefinnede blad. Hos lønn sitter bladene motsatt; platan og ambratre har også håndflikede blad, men hos dem sitter bladene spredt.Plantene kan ha rene hann- og hunnblomster på samme plante (sambu), tvekjønnede og rene hannblomster på samme plante (andromonøci), tvekjønnede og rene hannblomster på ulike planter (androdiøci), eller hann- og hunnblomster på ulike planter (særbu). Noen arter pollineres av insekter, andre av vinden. Blomsterstanden er en klase, halvskjerm eller skjerm. Blomstene har 4–5 begerblad, 4–5 kronblad, nektarskive, 4–12 pollenbærere og 2 fruktblad med 2 frøemner i hver. Fruktene sitter parvis, og frukten er en samara der frøet sitter i enden av en lang vinge. Samaraen roterer når den faller, noe som minsker fallhastigheten og bidrar til å føre frøet lengst mulig vekk fra mortreet.
== Utbredelse ==
Slekten har en vid utbredelse i tempererte områder og tropiske fjellstrøk på den nordlige halvkule. Én art, Acer laurinum, finnes sør for ekvator i Indonesia. Med omtrent 126 arter har lønneslekten nest mest arter av treslektene i nordlige tempererte strøk; bare eikeslekten har flere arter. Omtrent halvparten av artene vokser i Kina.De tre artene som forekommer naturlig i Nord-Europa, er spisslønn (Acer platanoides), platanlønn (Acer pseudoplatanus) og naverlønn (Acer campestre). I Norge vokser opprinnelig bare spisslønn. Den er naturlig utbredt på Øst- og Sørlandet, men finnes forvillet andre steder. Platanlønn er forvillet og har gjennom sin kraftige formeringsevne blitt svært vanlig i lavlandet rundt mange byer i Norge. Den har vist seg i stand til å modne frø helt nord til Harstad og Tromsø. Naverlønn vokser naturlig nordover til Danmark og Sør-Sverige og blir av og til forvillet i Sør-Norge.
== Nytte ==
Mange lønnearter dyrkes som prydtrær og -busker i hager og parker. De har vakre blad med ofte spektakulære høstfarger, og noen har interessante knopper, blomster eller frukter. Enkelte, for eksempel papirlønn (Acer griseum) og stripelønnene i seksjon Macrantha, har dekorativ bark. Lønn er spesielt viktig i japansk hagekunst. Mange av artene som vokser vilt i dette landet, har elegant vekstform og vakker bark og blad, og det er dyrket fram hundrevis av kultivarer. Spesielt viktig er viftelønn (Acer palmatum) med kraftig, rød høstfarge.Lønnesirup tappes fra den amerikanske arten sukkerlønn (Acer saccharum). Flere av de storvokste artene, som platanlønn og spisslønn i Europa og sukkerlønn i Amerika har betydning som tømmertrær. Trevirket er homogent og slitesterkt, og det brukes i trapper, til parkett, gulvbord, paneler, lister, rekkverk, leketøy og sportsutstyr. Virket leder lyd godt og brukes til musikkinstrumenter, som trommer og halsen på fioliner og elgitarer.
== Galleri ==
== Delgrupper ==
Lønneslekten fordeles på en rekke seksjoner som igjen ofte deles i serier. Slekten Negundo er nå slått sammen med Acer. Oversikten nedenfor omfatter kun et utvalg av artene. Norske navn følger Gjærevoll (1977) og Hansen (2019).
seksjon Acer
serie Acer – Eurasia
Acer caesium
Acer heldreichii
platanlønn (Acer pseudoplatanus)
Acer trautvetteri (ofte ansett som underart av A. heldreichii)
Acer velutinum
serie Monspessulana – middelhavslandene og tilstøtende områder
Acer granatense (ofte ansett som underart av A. opalus)
balkanlønn (Acer hyrcanum)
Acer mazandaranicum
fransklønn (Acer monspessulanum)
italialønn (Acer opalus)
Acer obtusatum (ofte ansett som underart av A. opalus)
Acer obtusifolium
kretalønn (Acer sempervirens)
serie Saccharodendron – Nord-Amerika (ofte anses alle artene i serien som underarter av A. saccharum)
floridalønn (Acer floridanum)
Acer grandidentatum
Acer leucoderme
svartlønn (Acer nigrum)
sukkerlønn (Acer saccharum)
Acer skutchii
seksjon Arguta – Himalaya, Kina, Japan
Acer acuminatum
Acer argutum
Acer barbinerve
Acer stachyophyllum
seksjon Ginnala – Eurasia
tatarlønn (Acer tataricum)
sibirlønn (Acer tataricum subsp. ginnala) (ofte ansett som egen art, Acer ginnala)
seksjon Glabra – Nord-Amerika
serie Glabra
Acer glabrum
seksjon Hyptiocarpa – Sør- og Sørøst-Asia
Acer laurinum
seksjon Indivisa – Japan
agnbøklønn (Acer carpinifolium)
seksjon Lithocarpa
serie Lithocarpa – Asia
djevlelønn (Acer diabolicum)
Acer sterculiaceum
Acer tsinglingense (kanskje et synonym for A. sterculiaceum)
serie Macrophylla – vestlige Nord-Amerika
oregonlønn (Acer macrophyllum)
seksjon Macrantha – Asia, Nord-Amerika
Acer capillipes
Acer caudatifolium
hagtornlønn (Acer crataegifolium)
Acer davidii
Acer forrestii (ofte ansett som underart av A. pectinatum)
Acer laxiflorum (ofte ansett som underart av A. pectinatum)
Acer maximowiczii (ofte ansett som underart av A. pectinatum)
Acer morrisonense
Acer pectinatum
stripelønn (Acer pensylvanicum)
ruststripelønn (Acer rufinerve)
Acer sikkimense
mandsjurstripelønn (Acer tegmentosum)
Acer tschonoskii
Acer wardii
seksjon Negundo
serie Cissifolia – Øst-Asia
Acer cissifolium
Acer henryi
serie Negundo – Nord-Amerika
asklønn (Acer negundo)
seksjon Oblonga – Asia
Acer buergerianum
Acer cordatum
Acer lucidum
Acer oblongum
Acer paxii
seksjon Palmata – Asia, vestlige Nord-AmerikaAcer calcaratum
Acer campbellii
Acer chapaense
vinlønn (Acer circinatum)
Acer duplicatoserratum
Acer erianthum
Acer fabri
japanlønn (Acer japonicum)
Acer laevigatum
Acer oliverianum
Acer osmastonii
viftelønn (Acer palmatum)
Acer pauciflorum
korealønn (Acer pseudosieboldianum)
Acer sieboldianum
Acer sino-oblongum
Acer wuyuanense
seksjon Parviflora – Japan
serie Distyla
lindelønn (Acer distylum)
serie Parviflora
Acer nipponicum
seksjon Pentaphylla – Kina
serie Pentaphylla
Acer pentaphyllum
seksjon Platanoidea – Eurasia
naverlønn (Acer campestre)
tyrkerlønn (Acer cappadocicum)
Acer divergens (ofte ansett som underart av A. cappadocicum)
Acer lobelii (ofte ansett som underart av A. cappadocicum)
Acer longipes
Acer miyabei
Acer okamotoanum
Acer orthocampestre
Acer pictum
spisslønn (Acer platanoides)
Acer truncatum
seksjon Pubescentia – Pakistan, Afghanistan, Nord-Kina
Acer pentapomicum
seksjon Rubra – Japan, østlige Nord-Amerika
Acer pycnanthum
rødlønn (Acer rubrum)
sølvlønn (Acer saccharinum)
seksjon Spicata – Asia, Nord-Amerika
Acer caudatum
topplønn (Acer spicatum)
Acer ukurunduense
seksjon Trifoliata – Øst-Asia
serie Grisea
papirlønn (Acer griseum)
nikkolønn (Acer maximowiczianum)
Acer triflorum
serie Mandshurica
Acer mandshuricum
Acer sutchuenense
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) lønneslekten i Encyclopedia of Life
(en) lønneslekten i Global Biodiversity Information Facility
(no) lønneslekten hos Artsdatabanken
(sv) lønneslekten hos Dyntaxa
(en) lønneslekten hos Fossilworks
(en) lønneslekten hos ITIS
(en) lønneslekten hos NCBI
(en) lønneslekten hos The International Plant Names Index
(en) lønneslekten hos Tropicos
(en) Kategori:Acer – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Acer (genus) – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | se egen seksjon | 5,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vierfamilien | 2023-02-04 | Vierfamilien | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1815', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tresorter', 'Kategori:Vierfamilien'] | Vierfamilien (Salicaceae), også kalt pilefamilien, er en plantefamilie.
Alle artene er busker eller trær med spredte blader. De er utbredt i nesten alle landområder som ikke er dekket av is, men de mangler i Sahara, Den arabiske ørken, Atacamaørkenen, sørlige Patagonia, New Zealand og det meste av Australia.
Alle arter i Europa tilhører enten vierslekten (Salix) eller poppelslekten (Populus). Begge disse slektene omfatter særbu trær og busker som blomstrer før løvsprett. De er hurtigvoksende og kan lett formeres vegetativt. I Norge vokser naturlig osp (Populus tremula) og en rekke arter av pil, selje og vier som tilhører slekten Salix.
I Cronquist-systemet omfattet familien kun de tre slektene Salix, Populus og Chosenia, og den ble plassert i en egen orden, Salicales. I APG III-systemet omfatter familien 55 slekter og tilhører vierordenen (Malpighiales). Mange av slektene som er tilført familien, kom fra den nå utgåtte familien Flacourtiaceae.
| Vierfamilien (Salicaceae), også kalt pilefamilien, er en plantefamilie.
Alle artene er busker eller trær med spredte blader. De er utbredt i nesten alle landområder som ikke er dekket av is, men de mangler i Sahara, Den arabiske ørken, Atacamaørkenen, sørlige Patagonia, New Zealand og det meste av Australia.
Alle arter i Europa tilhører enten vierslekten (Salix) eller poppelslekten (Populus). Begge disse slektene omfatter særbu trær og busker som blomstrer før løvsprett. De er hurtigvoksende og kan lett formeres vegetativt. I Norge vokser naturlig osp (Populus tremula) og en rekke arter av pil, selje og vier som tilhører slekten Salix.
I Cronquist-systemet omfattet familien kun de tre slektene Salix, Populus og Chosenia, og den ble plassert i en egen orden, Salicales. I APG III-systemet omfatter familien 55 slekter og tilhører vierordenen (Malpighiales). Mange av slektene som er tilført familien, kom fra den nå utgåtte familien Flacourtiaceae.
== Litteratur ==
«Salicaceae». APWEbsite. Besøkt 17. april 2015.
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 180–190. ISBN 82-10-01282-7.
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 46–53. ISBN 82-512-0355-4.
«Videväxter». Den virtuella floran. Besøkt 17. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Vierfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Vierfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Vierfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Vierfamilien hos Dyntaxa
(en) Vierfamilien hos Fossilworks
(en) Vierfamilien hos ITIS
(en) Vierfamilien hos NCBI
(en) Vierfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Vierfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Salicaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Salicaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | 55 slekter | 5,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysbastfamilien | 2023-02-04 | Tysbastfamilien | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1789', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2019-12', 'Kategori:Tysbastfamilien'] | Tysbastfamilien (Thymelaeaceae) er en plantefamilie i ordenen Malvales. Den omfatter ca. 500 arter fordelt på 44 planteslekter. Familien har bare én representant i Norge, nemlig tysbast (Daphne mezereum). Denne er en busk som blomstrer med store, rosa blomster på bar kvist, og får deretter røde bær. Alle deler av planten er dødelig giftige.
| Tysbastfamilien (Thymelaeaceae) er en plantefamilie i ordenen Malvales. Den omfatter ca. 500 arter fordelt på 44 planteslekter. Familien har bare én representant i Norge, nemlig tysbast (Daphne mezereum). Denne er en busk som blomstrer med store, rosa blomster på bar kvist, og får deretter røde bær. Alle deler av planten er dødelig giftige.
== Delgrupper ==
Det er 3 underfamilier og 51 slekter i tysbastfamilien.
=== underfamilie Tepuianthoideae ===
Tepuianthus
=== underfamilie Octolepidoideae ===
Amyxa
Arnhemia
Deltaria
Dicranolepis
Gonystylus
Lethedon
Octolepis
Solmsia
=== underfamilie Thymelaeoideae ===
Aetoxylon
Aquilaria
Atemnosiphon
Craterosiphon
Cryptadenia
Dais
Daphne
Daphnopsis
Diarthron
Dirca
Drapetes
Edgeworthia
Englerodaphne
Enkleia
Eriosolena
Funifera
Gnidia
Goodallia
Gyrinops
Jedda
Kelleria
Lachnaea
Lagetta
Lasiadenia
Linodendron
Linostoma
Lophostoma
Ovidia
Passerina
Peddiea
Phaleria
Pimelea
Pseudais
Rhamnoneuron
Schoenobiblus
Stellera
Stephanodaphne
Struthiola
Synandrodaphne
Synaptolepis
Thymelaea
Wikstroemia
== Litteratur ==
«Thymelaeaceae». Flora of China. Besøkt 23. september 2019.
«Thymelaeaceae». APWEbsite. Besøkt 23. september 2019.
Z.S. Rogers (2009). «A World Checklist of Thymelaeaceae». Besøkt 23. september 2019.
== Eksterne lenker ==
(en) Tysbastfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Tysbastfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Tysbastfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Tysbastfamilien hos Dyntaxa
(en) Tysbastfamilien hos Fossilworks
(en) Tysbastfamilien hos ITIS
(en) Tysbastfamilien hos NCBI
(en) Tysbastfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Tysbastfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Thymelaeaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Thymelaeaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * se tekst | 5,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Korsblomstfamilien | 2023-02-04 | Korsblomstfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Korsblomstfamilien'] | Korsblomstfamilien (Brassicaceae) er en plantefamilie som omfatter ca. 340 slekter og over 3700 arter. Familien er utbredt i alle verdensdeler, fra tropene til arktis. omfatter flere viktige kulturplanter, som hodekål, blomkål, brokkoli, sennep, kinakål, grønnkål, kålrot, nepe, turnips, raps, reddik og vaid. De fleste er urter.
Navnet (også det eldre latinske navnet Cruciferae av crux = kors og ferare = bære) kommer av den karakteristiske blomsterformen, med fire kronblad i korsform. Blomstene sitter vanligvis i en blomsterklase mot toppen av stengelen. De har som oftest 6 støvbærere, hvorav to av dem er korte. Fruktemnet har 2 rom med en oversittende griffel. Frukten er en skulpe med to rom, eller av og til en enfrøet nøtt.
| Korsblomstfamilien (Brassicaceae) er en plantefamilie som omfatter ca. 340 slekter og over 3700 arter. Familien er utbredt i alle verdensdeler, fra tropene til arktis. omfatter flere viktige kulturplanter, som hodekål, blomkål, brokkoli, sennep, kinakål, grønnkål, kålrot, nepe, turnips, raps, reddik og vaid. De fleste er urter.
Navnet (også det eldre latinske navnet Cruciferae av crux = kors og ferare = bære) kommer av den karakteristiske blomsterformen, med fire kronblad i korsform. Blomstene sitter vanligvis i en blomsterklase mot toppen av stengelen. De har som oftest 6 støvbærere, hvorav to av dem er korte. Fruktemnet har 2 rom med en oversittende griffel. Frukten er en skulpe med to rom, eller av og til en enfrøet nøtt.
== Delgrupper ==
Løkurtslekta (Alliaria)
Løkurt (Alliaria petiolata)
Grådodreslekta (Alyssum)
Grådodre (Alyssum alyssoides)
Havnedodre (Alyssum desertorum)
Mølledodre (Alyssum hirsutum)
Vårskrinneblomslekta (Arabidopsis)
Sandskrinneblom (Arabidopsis arenosa)
Gruveskrinneblom (Arabidopsis halleri)
Aurskrinneblom (Arabidopsis petraea)
Svensk skrinneblom (Arabidopsis suecica)
Vårskrinneblom (Arabidopsis thaliana)
Skrinneblomslekta (Arabis)
Fjellskrinneblom (Arabis alpina)
Kålskrinneblom (Arabis brassica)
Hageskrinneblom (Arabis caucasica)
Bergskrinneblom (Arabis hirsuta)
Snau bergskrinneblom (Arabis hirsuta var. glabra)
Håret bergskrinneblom (Arabis hirsuta var. hirsuta)
Grann bergskrinneblom (Arabis hirsuta var. subalpestre)
Hengeskrinneblom (Arabis pendula synonym til Catolobus pendulus)
Pepperrotslekta (Armoracia)
Pepperrot (Armoracia rusticana)
Blåputeslekta (Aubrieta)
Hageblåpute (Aubrieta ×cultorum)
Steindodreslekta (Aurinia)
Steindodre (Aurinia saxatilis)
Vinterkarseslekta (Barbarea)
Frynsevinterkarse (Barbarea intermedia)
Stakekarse (Barbarea stricta)
Vårkarse (Barbarea verna)
Vinterkarse (Barbarea vulgaris)
Buevinterkarse (Barbarea vulgaris var. arcuata)
Rettvinterkarse (Barbarea vulgaris var. vulgaris)
Hvitdodreslekta (Berteroa)
Hvitdodre (Berteroa incana)
Kålslekta (Brassica)
Narresennep (Brassica adpressa)
Rankkål (Brassica elongata)
Møllerankkål (Brassica elongata ssp. elongata)
Svartehavskål (Brassica elongata ssp. integrifolia)
Sareptasennep (Brassica juncea)
Fôrkål (Brassica napus)
Raps (Brassica napus ssp. oleifera)
Kålrot (Brassica napus ssp. rapifera)
Svartsennep (Brassica nigra)
Kål (Brassica oleracea) (Varitetene under denne arten, hersker det en del usikkerhet om.)
Grønnkål (Brassica oleracea var. sabellica)
Brassica oleracea var. medullosa (Usikker om dette er formarkskål.)
Knutekål (Brassica oleracea var. gongylodes)
Brassica oleracea var. viridis
Hodekål (Brassica oleracea convar. capitata)
Hvitkål, vanlig hodekål (Brassica oleracea convar. capitata var. alba)
Rødkål (Brassica oleracea convar. capitata var. rubra)
Savoykål (Brassica oleracea convar. capitata var. sabauda)
Brassica oleracea var. costata
Blomkål (Brassica oleracea var. botrytis) (Denne vareiteten innebærer antageligvis også Romanesco-kål.)
Brokkoli (Brassica oleracea var. italica)
Rosenkål (Brassica oleracea var. gemmifera)
Brassica oleracea var. ramosa
Bondekål (Brassica rapa)
Åkerkål (Brassica rapa ssp. campestris)
Ryps (Brassica rapa ssp. oleifera)
Nepe (Brassica rapa ssp. rapa)
Blygsennep (Brassica tournefortii)
Rosekarseslekta (Braya)
Braya glabella (har ikke fått noe offisielt norsk navn enda)
Purpurkarse (Braya glabella ssp. purpurascens)
Rosekarse (Braya linearis)
Russekålslekta (Bunias)
Taggkål (Bunias erucago)
Russekål (Bunias orientalis)
Strandreddikslekta (Cakile)
Strandreddik (Cakile maritima)
Østersjøreddik (Cakile maritima ssp. baltica)
Nordsjøreddik (Cakile maritima ssp. integrifolia)
Ishavsreddik (Cakile maritima ssp. islandica)
Fjærereddik (Cakile maritima ssp. maritima)
Oljedodreslekta (Camelina)
Lindodre (Camelina alyssum)
Sanddodre (Camelina microcarpa)
Oljedodre (Camelina sativa)
Gjetertaskeslekta (Capsella)
Gjetertaske (Capsella bursa-pastoris)
Engkarseslekta (Cardamine)
Bekkekarse (Cardamine amara)
Høyfjellskarse (Cardamine bellidifolia)
Tannrot (Cardamine bulbifera)
Skogkarse (Cardamine flexuosa)
Rosettkarse (Cardamine hirsuta)
Lundkarse (Cardamine impatiens)
Damkarse (Cardamine parviflora)
Engkarse (Cardamine pratensis)
Polarkarse (Cardamine pratensis ssp. angustifolia)
Sumpkarse (Cardamine pratensis ssp. paludosa)
Rosenkarse (Cardamine pratensis ssp. pratensis)
Hengeskrinneblomslekta (Catolobus)
Hengeskrinneblom (Catolobus pendulus)
Hønsereddikslekta (Chorispora)
Hønsereddik (Chorispora tenella)
Skjørbuksurtslekta (Cochelaria også synonym til Cochlearia)
Engelsk skjørbuksurt (Cochlearia anglica)
Dansk skjørbuksurt (Cochlearia danica)
Polarskjørbuksurt (Cochelaria groenlandica også synonym til Cochlearia groenlandica)
Skjørbuksurt (Cochlearia officinalis)
Kildeskjørbuksurt (Cochlearia officinalis ssp. integrifolia)
Fjordskjørbuksurt (Cochlearia officinalis ssp. norvegica)
Strandskjørbuksurt (Cochlearia officinalis ssp. officinalis)
Lakksennepslekta (Coincya)
Coincya monensis (Denne arten har ikke fått noe offisielt norsk navn til dags dato, dette er antageligvis på grunn av at det er kun underarten under som er funnet i Norge.)
Lakksennep (Coincya monensis ssp. cheiranthos)
Kålurtslekta (Conringia)
Kålurt (Conringia orientalis)
Ramkarseslekta (Coronopus)
Ramkarse (Coronopus didymus)
Kråkekarse (Coronopus squamatus)
Strandkålslekta (Crambe)
Crambe hispanica (Denne arten har ikke noe offisielt norsk navn.)
Strandkål (Crambe maritima)
Hundesennepslekta (Descurainia)
Tårnsennep (Descurainia incana)
Møllesennep (Descurainia pinnata)
Hundesennep (Descurainia sophia)
Mursennepslekta (Diplotaxis)
Stripesennep (Diplotaxis erucoides)
Mursennep (Diplotaxis muralis)
Steinsennep (Diplotaxis tenuifolia)
Rublomslekta (Draba)
Karpatrublom (Draba aizoides)
Gullrublom (Draba alpina)
Melrublom (Draba arctica)
Draba arctogena (Denne arten har ikke noe offisielt norsk navn.)
Tinderublom (Draba cacuminum)
Nordlig tinderublom (Draba cacuminum ssp. angusticarpa)
Sørlig tinderublom (Draba cacuminum ssp. cacuminum)
Grårublom (Draba cinerea)
Puterublom (Draba corymbosa)
Dvergrublom (Draba crassifolia)
Alperublom (Draba fladnizensis)
Storrublom (Draba glabella)
Dovrerublom (Draba glabella var. dovrensis)
Skredrublom (Draba glabella var. glabella)
Lodnerublom (Draba incana)
Lapprublom (Draba lactea)
Polarrublom (Draba micropetala)
Murrublom (Draba muralis)
Veirublom (Draba nemorosa)
Snørublom (Draba nivalis)
Bergrublom (Draba norvegica)
Grønlandsrublom (Draba oblongata)
Bleikrublom (Draba oxycarpa)
Tundrarublom (Draba pauciflora)
Halvkulerublom (Draba subcapitata)
Vårrublom (Draba verna)
Draba verna ssp. glabrescens(Disse underartene har ikke noen offisielle norske navn.)
Draba verna ssp. majuscula (Disse underartene har ikke noen offisielle norske navn.)
Draba verna ssp. verna (Disse underartene har ikke noen offisielle norske navn.)
Salatsennepslekta (Eruca)
Eruca vesicaria (Denne arten har ikke fått noe offisielt norsk navn til dags dato, dette er antageligvis på grunn av at det er kun underarten under som er funnet i Norge.)
Salatsennep (Eruca vesicaria ssp. sativa) (Den er også kjent under navnet rukkolasalat.)
Spanskreddikslekta (Erucaria)
Spansk reddik (Erucaria hispanica)
Svinesennepslekta (Erucastrum)
Svinesennep (Erucastrum gallicum)
Berggullslekta (Erysimum)
Stor åkergull (Erysimum altum)
Åkergull (Erysimum cheirantoides) (Denne er synonym til Erysimum cheiranthoides)
Gyllenlakk (Erysimum cheiri)
Hagegull (Erysimum ×marshallii) (En hybrid)
Kverngull (Erysimum repandum)
Berggull (Erysimum strictum)
Fuglenebbslekta (Euclidium)
Fuglenebb (Euclidium syriacum)
Polarreddikslekta (Eutrema)
Polarreddik (Eutrema edwardsii)
Himmelblomslekta (Heliophila)
Himmelblom (Heliophila longifolia)
Dagfiolslekta (Hesperis)
Dagfiol (Hesperis matronalis)
Russedagfiol (Hesperis pycnotricha)
Skumringsfiol (Hesperis tristis)
Kalkkarseslekta (Hornungia)
Kalkkarse (Hornungia petraea)
Rynkekarseslekta (Hymenolobus)
Rynkekarse (Hymenolobus procumbens)
Sløyfeslekta (Iberis)
Prydsløyfe (Iberis amara)
Vintersløyfe (Iberis gibraltarica)
Snøsløyfe (Iberis sempervirens)
Skjermsløyfe (Iberis umbellata)
Vaidslekta (Isatis)
Vaid (Isatis tinctoria)
Matkarseslekta (Lepidium)
Argentinakarse (Lepidium bonariense)
Markkarse (Lepidium campestre)
Hjertekarse (Lepidium cordatum)
Tettkarse (Lepidium densiflorum)
Honningkarse (Lepidium draba)
Vollkarse (Lepidium heterophyllum)
Strandkarse (Lepidium latifolium)
Rundkarse (Lepidium neglectum)
Orientkarse (Lepidium perfoliatum)
Greinkarse (Lepidium ramosissimum)
Stankkarse (Lepidium ruderale)
Matkarse (Lepidium sativum) (Det er denne vi pleier å så i bomull tidlig om våren.)
Virginiakarse (Lepidium virginicum)
Silkedodreslekta (Lobularia)
Silkedodre (Lobularia maritima)
Månefiolslekta (Lunaria)
Judaspenger (Lunaria annua)
Månefiol (Lunaria rediviva)
Strandlevkøyslekta (Malcolmia)
Araberlevkøy (Malcolmia africana)
Strandlevkøy (Malcolmia maritima)
Hornlevkøyslekta (Matthiola)
Hornlevkøy (Matthiola longipetala)
Småpengeurtslekta (Microthlaspi)
Småpengeurt (Microthlaspi perfoliatum)
Huldodreslekta (Myagrum)
Huldodre (Myagrum perfoliatum)
Engelskkarseslekta (Nasturtium)
Engelskkarse (Nasturtium officinale)
Finkefrøslekta (Neslia)
Finkefrø (Neslia paniculata)
Vårpengeurtslekta (Noccaea)
Vårpengeurt (Noccaea caerulescens)
Reddikslekta (Raphanus)
Villreddik (Raphanus raphanistrum)
Møllereddik (Raphanus raphanistrum ssp. landra)
Havreddik (Raphanus raphanistrum ssp. maritimus)
Åkerreddik (Raphanus raphanistrum ssp. raphanistrum)
Reddik (Raphanus sativus)
Vindbukkslekta (Rapistrum)
Russevindbukk (Rapistrum perenne)
Vindbukk (Rapistrum rugosum)
Spansk vindbukk (Rapistrum rugosum ssp. linnaeanum)
Orientvindbukk (Rapistrum rugosum ssp. orientale)
Lodnevindbukk (Rapistrum rugosum ssp. rugosum)
Brønnkarseslekta (Rorippa)
Vasskarse (Rorippa amphibia)
Hybridkulekarse (Rorippa ×armoracioides)
Kulekarse (Rorippa austriaca)
Islandskarse (Rorippa islandica)
Engelskkarse (Rorippa nasturtium-aquaticum) (Denne er synonym til Nasturtium officinale)
Brønnkarse (Rorippa palustris)
Amerikabrønnkarse (Rorippa palustris ssp. hispida)
Sumpbrønnkarse (Rorippa palustris ssp. palustris)
Veikarse (Rorippa sylvestris)
Sennepslekta (Sinapis)
Hvitsennep (Sinapis alba)
Åkersennep (Sinapis arvensis)
Snau åkersennep (Sinapis arvensis var. arvensis)
Orientåkersennep (Sinapis arvensis var. orientalis)
Veisennepslekta (Sisymbrium)
Kjempesennep (Sisymbrium altissimum)
Wienersennep (Sisymbrium austriacum)
Blanksennep (Sisymbrium irio)
Strisennep (Sisymbrium loeselii)
Amursennep (Sisymbrium luteum)
Veisennep (Sisymbrium officinale)
Orientsennep (Sisymbrium orientale)
Stivsennep (Sisymbrium strictissimum)
Krypkarse (Sisymbrium supinum)
Volgasennep (Sisymbrium volgense)
Sylbladslekta (Subularia)
Sylblad (Subularia aquatica)
Sandkarseslekta (Teesdalia)
Sandkarse (Teesdalia nudicaulis)
Pengeurtslekta (Thlaspi)
Pengeurt (Thlaspi arvense)
Tårnurtslekta (Turritis)
Tårnurt (Turritis glabra)
Wasabia
Wasabi (Wasabia japonica)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Korsblomstfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Korsblomstfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Korsblomstfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Korsblomstfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Korsblomstfamilien hos Dyntaxa
(en) Korsblomstfamilien hos Fossilworks
(en) Korsblomstfamilien hos ITIS
(en) Korsblomstfamilien hos NCBI
(en) Korsblomstfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Korsblomstfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Brassicaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * se eget avsnitt | 5,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meldefamilien | 2023-02-04 | Meldefamilien | ['Kategori:Amarantfamilien', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Meldefamilien (Chenopodiaceae) er en tidligere plantefamilie. Molekylærgenetiske studier har vist at familien er parafyletisk, og artene regnes nå til ulike underfamilier i amarantfamilien (Amaranthaceae).
Familien omfattet urter og busker, ofte med sukkulente blad og stammer. Bladene sitter som regel spredt. Blomstene er en- eller tvekjønnede, små og grønne. Frukten er en kapsel eller nøtt. Mange av artene er halofytter som trives i saltholdig jord på havstrender og i ørkener. Artene har en vid utbredelse, men gruppen er vanligst i tørre strøk i tempererte og subtropiske områder. Familien omfattet 1400 arter i 105 slekter.
| Meldefamilien (Chenopodiaceae) er en tidligere plantefamilie. Molekylærgenetiske studier har vist at familien er parafyletisk, og artene regnes nå til ulike underfamilier i amarantfamilien (Amaranthaceae).
Familien omfattet urter og busker, ofte med sukkulente blad og stammer. Bladene sitter som regel spredt. Blomstene er en- eller tvekjønnede, små og grønne. Frukten er en kapsel eller nøtt. Mange av artene er halofytter som trives i saltholdig jord på havstrender og i ørkener. Artene har en vid utbredelse, men gruppen er vanligst i tørre strøk i tempererte og subtropiske områder. Familien omfattet 1400 arter i 105 slekter.
== Kilder ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 72–79. ISBN 82-512-0355-4.
«Mållväxter». Den virtuella floran. Besøkt 13. mars 2016.
«Amaranthaceae». APWEbsite. Besøkt 13. mars 2016.
«Chenopodiaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Arkivert fra originalen 20. mars 2006. Besøkt 13. mars 2016. | Meldefamilien (Chenopodiaceae) er en tidligere plantefamilie. Molekylærgenetiske studier har vist at familien er parafyletisk, og artene regnes nå til ulike underfamilier i amarantfamilien (Amaranthaceae). | 5,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurvplantefamilien | 2023-02-04 | Kurvplantefamilien | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1820', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kurvplantefamilien'] | Kurvplantefamilien, kurvblomstfamilien eller korgplantefamilien (Asteraceae, tidligere Compositae) er en plantefamilie i ordenen Asterales. Den omfatter ca. 1 600 planteslekter og anslagsvis 22 000 arter. Det gjør den trolig til den mest artsrike plantefamilien (hvorvidt orkidefamilien har flere arter er usikkert).
Plantene i denne familien kjennetegnes av at enkeltblomstene sitter tett samlet i en særegen blomsterstand som kalles en kurv. Enkeltblomstene er av to typer; rørformet eller tungeformet. Artene av kurvplanter kan ha alle kombinasjoner av rørkroner og tungekroner, men hos de som har begge deler vil rørkronene være i midten av kurven og tungekronene langs randen av kurven.
Kurvplantefamilien omfatter svært mange hageplanter og mange plagsomme ugressplanter hører også til her, som for eksempel løvetann og tistler. Kurvplantefamilien regnes blant de mest utviklede eller «moderne» av alle plantefamilier.
| Kurvplantefamilien, kurvblomstfamilien eller korgplantefamilien (Asteraceae, tidligere Compositae) er en plantefamilie i ordenen Asterales. Den omfatter ca. 1 600 planteslekter og anslagsvis 22 000 arter. Det gjør den trolig til den mest artsrike plantefamilien (hvorvidt orkidefamilien har flere arter er usikkert).
Plantene i denne familien kjennetegnes av at enkeltblomstene sitter tett samlet i en særegen blomsterstand som kalles en kurv. Enkeltblomstene er av to typer; rørformet eller tungeformet. Artene av kurvplanter kan ha alle kombinasjoner av rørkroner og tungekroner, men hos de som har begge deler vil rørkronene være i midten av kurven og tungekronene langs randen av kurven.
Kurvplantefamilien omfatter svært mange hageplanter og mange plagsomme ugressplanter hører også til her, som for eksempel løvetann og tistler. Kurvplantefamilien regnes blant de mest utviklede eller «moderne» av alle plantefamilier.
== Underfamilier med kjente slekter ==
=== Asteroideae ===
Disse har rørblomster i midten av kurven og tungeblomster langs kanten.
Tistelkrokfrøslekta (Acanthoxanthium)
Tistelkrokfrø (Acanthoxanthium spinosum)
Ryllikslekta (Achillea)
Praktryllik (Achillea filipendulina)
engryllik (Achillea nobilis]
Ryllik (Achillea millefolium)
Bakkeryllik (Achillea millefolium ssp. millefolium)
Mørkryllik (Achillea millefolium ssp. sudetica)
Nyseryllik (Achillea ptarmica)
Filtryllik (Achillea tomentosa)
Solblomslekta (Arnica)
Smalsolblom (Arnica angustifolia)
(Arnica mollis)
Solblom (Arnica montana)Malurtslekta (Artemisia)
Abrodd (Artemisia abrotanum)
Malurt (Artemisia absinthium)
Søtmalurt (Artemisia annua)
Donaumalurt (Artemisia austriaca)
Smalmalurt (Artemisia biennis)
Markmalurt (Artemisia campestris)
Fransk estragon (Artemisia dracunculoides) Disse to estragontypene varierer om de er skilt ut som underarter, varieteer eller egne arter. Navnene A. dracunculoides og A. dracunculus er også brukt om hverandre i litteraturen.
Estragon (Artemisia dracunculus) Noen ganger kalt russisk estragon.
Strandmalurt (Artemisia maritima)
Norsk malurt (Artemisia norvegica)
Romermalurt (Artemisia pontica)
(Artemisia siversiana)
Sandmalurt (Artemisia stelleriana)
Burot (Artemisia vulgaris)
Asterslekta (Aster)
alpeasters (Aster alpinus)
bergasters (Aster amellus)
Tusenfrydslekta (Bellis)
Tusenfryd (plante) (Bellis perennis)
Ringblomstslekta (Calendula)
ringblom (Calendula officinalis)
Krysantemum (Chrysanthemum)
Coreopsideae
Brønsleslekta (Bidens)
Nikkebrønsle (Bidens cernua)
Flikbrønsle (Bidens tripartita)
Georgine (Dahlia)
Kappblom (Dimorphotheca)
Gullkurv (Doronocium)
Bakkestjerne (Erigeron)
Kokardeblom (Gaillardia)
Skjellfrø (Galinsoga)
Helenium
Solsikkeslekta (Helianthus)
Solsikke (Helianthus annuus)
Jordskokk (Helianthus tuberosus)
Soløye (Heliopsis)
Prestekrage (Leucanthemum)
Nøkketunge (Ligularia)
Kamille (Matricaria)
Pestrot (Petasites)
Legepestrot (P. hybridus)
Solhatt (Rudbeckia)
Svineblom (Senecio)
Landøyda (Senecio jacobaea)
Gullrisslekta (Solidago)
Gullris (S. virgaurea)
Kanadagullris (S. canadensis)
Fløyelsblomst (Tagetes)
Balderbrå (Tripleurospermum)
Hestehov (Tussilago)
Krokfrø (Xanthium)
Alantslekta (Inula)
=== Carduoideae ===
Disse har bare rørblomster.
Borre (Arctium)
Krustistel (Carduus)
Knoppurt (Centaurea)
Tistel (Cirsium)
Cynara
Artisjokk (Cynara scolymus)
Kuletistel (Echinops)
=== Cichorioideae ===
Disse har bare tungeblomster.
Cichorium
Endivie (Cichorium endivia)
Sikori (Cichorium intybus)
Radiccio (Cichorium intybus var. foliosum)
Chicorée (Cichorium intybus ssp. intybus)
Haukeskjegg (Crepis)
Sveve (Hieracium)
Grisøre (Hypochaeris)
Lactuca
Hagesalat (Lactuca sativa)
Følblom (Scorzoneroides)
Rafinesquia
Scorzonera
Skorsonnerrot (Scorzonera hispanica)
Griseblad (Scorzonera humilis)
Dylle (Sonchus)
Løvetann (Taraxacum)
=== Andre ===
Gråurt (Omalotheca)
Lapsana
Layia
Liatris
Tithonia
Zinnia
== Eksterne lenker ==
(en) kurvplantefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) kurvplantefamilien i Encyclopedia of Life
(en) kurvplantefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) kurvplantefamilien hos Artsdatabanken
(sv) kurvplantefamilien hos Dyntaxa
(en) kurvplantefamilien hos Fossilworks
(en) kurvplantefamilien hos ITIS
(en) kurvplantefamilien hos NCBI
(en) kurvplantefamilien hos The International Plant Names Index
(en) kurvplantefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Asteraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Asteroideae | 5,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pionslekta | 2023-02-04 | Pionslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Medisinplanter', 'Kategori:Saxifragales', 'Kategori:Stauder', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pion eller peon (Paeonia) er den eneste planteslekta i pionfamilien (Paeoniaceae). De er busker og flerårige urter med store blomster og vokser vilt i Eurasia, Nord-Afrika og vest i Nord-Amerika. Flere av artene er viktige som hageplanter og medisinplanter.
| Pion eller peon (Paeonia) er den eneste planteslekta i pionfamilien (Paeoniaceae). De er busker og flerårige urter med store blomster og vokser vilt i Eurasia, Nord-Afrika og vest i Nord-Amerika. Flere av artene er viktige som hageplanter og medisinplanter.
== Beskrivelse ==
De urteaktige artene blir 0,5–1,5 m høye, og buskene blir opptil 3,5 m. Røttene er tykke og lagrer næringsstoffer om vinteren. Bladene er ganske store, spredte og sammensatte. Blomstene er tvekjønnede og sitter som regel enkeltvis og endestilt. Det er 1–6 høyblad, 2–9 begerblad og 4–13 kronblad med varierende farge. Det er svært mange pollenbærere, opptil 230. Frukten er en belgkapsel med mange svarte eller mørkebrune frø som blir opptil 13 mm i diameter.Bladverk og blomster ligner overfladisk på dem hos soleiefamilien, og pionene ble tidligere regnet til denne familien. Mer grundige morfologiske undersøkelser viser derimot at pionene står fjernt fra soleiefamilien, og i Takhtajan-systemet ble de plassert i en egen familie og en egen orden, Paeoniales. I Cronquist-systemet tilhørte pionfamilien ordenen Dilleniales. Molekylærgenetiske analyser har ført til at pionene i APG III-systemet regnes til ordenen Saxifragales.Pioner inneholder en rekke ulike kjemiske stoffer, som monoterpenoide glukosider, flavonoider, tanniner, stilbenoider, triterpenoider, steroider, paeonol og fenol. Mange av disse stoffene har biologisk virkning. Pion er giftig for mennesker, katter og hunder, og forgiftningen fører til kvalme, oppkast og diaré. Plantesaft kan føre til hudirritasjoner.
== Dyrking ==
Pionrøtter (Radix Paeoniae) er blitt brukt til medisinske formål i flere tusen år, og planten har fått navn etter den greske legeguden Paian. I Europa var klosterpion (Paeonia officinalis) og Paeonia mascula viktige legeurter, og i Øst-Asia brukes silkepion (Paeonia lactiflora) og Paeonia obovata. I Øst-Asia er planten tradisjonelt blitt brukt mot blant annet betennelseslignende tilstander og menstruasjonsproblemer. Moderne forskning viser at ekstrakt fra pion kan lindre betennelser, blodpropp, magesår og allergi.Pioner er også lenge blitt plantet som prydplanter. I Europa fantes det former med doble kronblad i senmiddelalderen. Kina var likevel det viktigste landet for pionkultivering, og her dyrket man fram mange kultivarer allerede under Song-dynastiet (960–1279). I Japan begynte man tidlig å foredle pioner importert fra Kina og tilpasset dem til japanske skjønnhetsidealer med enkle eller doble blomster. På 1800-tallet kom kinesiske pioner til Europa, og mange nye typer oppstod, spesielt i Frankrike, men også i Tyskland og England. De var et populært motiv hos datidens kunstmalere, som Manet, Renoir, Fantin-Latour, Gauguin, Bazille og Delacroix.Når en skal dyrke dem i hagen, bør pioner plantes alene eller sammen med andre pioner. De blomstrer best på solrike steder i god jord, og de bør stå i fred på samme plass i mange år så røttene kan utvikle seg. Hagepioner er kultivarer av ulike viltvoksende arter, og de opprinnelige artene dyrkes sjelden. Blomstene kan være enkle, doble eller fylte, og noen sorter dufter. En kan dele hagepionene i følgende grupper.
silkepion (Paeonia lactiflora) stammer fra Kina og har hundrevis av kultivarer. Den er en staude som blir omtrent 100 cm høy og kan dyrkes til Troms (herdighetssone 7). Blomstene dufter og er enkle, doble eller fylte, og fargen er hvit, rosa eller rød.
bondepion (Paeonia × festiva) er også en staude og stammer fra den europeiske klosterpionen (Paeonia officinalis). Den er spinklere og lavere enn silkepion og er den beste pionen i Finnmark (herdighetssone 8). Blomstene er som regel fylte og røde.
trepion (Paeonia suffruticosa) er hybrider mellom flere kinesiske arter i seksjon Moutan. Den er en busk som oftest blir omtrent 1,5 m høy. Blomstene er gule, hvite, rosa eller røde. Trepion er ikke særlig hardfør, men kan dyrkes i kyst- og fjordstrøk i Sør-Norge (herdighetssone 3).
== Delgrupper ==
=== Seksjon Oneapia ===
Urter, pollenbærerne danner en skive og kronbladene er små, kjøttfulle og konkave.
Paeonia brownii – vestlige USA (California, Idaho, Montana, Nevada, Oregon, Utah, Washington, Wyoming)
Paeonia californica – USA (California), Mexico (Baja California)
=== Seksjon Moutan ===
Busker, pollenbærerne danner en skive, og kronbladene er store og åpne. Alle artene er endemiske for Kina.
Paeonia cathayana – Henan (Song Xian), Hubei (Baokang)
Paeonia decomposita – nordvestre Sichuan
Paeonia delavayi – vestlige Sichuan, sørøstre Tibet, sentrale og nordlige Yunnan
Paeonia jishanensis – nordlige Henan (Jiyuan Xian), sentrale Shaanxi (Huayin Xian, Tongchuan Shi), sørvestre Shanxi (Jishan Xian, Yongji Xian)
Paeonia ludlowii – sørøstre Tibet
Paeonia ostii – vestlige Henan
Paeonia rotundiloba – nordvestre Sichuan
Paeonia qiui – vestlige Henan (Xixia Xian), vestlige Hubei (Baokang Xian, Shennongjia Linqu)
Paeonia rockii – sørlige Gansu, vestlige Henan, vestlige Hubei, sentrale og sørlige Shaanxi
=== Seksjon Paeonia ===
Urter, pollenbærerne danner ingen utpreget skive, og kronbladene er store og enten åpne eller skålformede.
Paeonia algeriensis – Algerie
Paeonia anomala – Russland (Sibir, nord i europeisk Russland vestover til Kolahalvøya), Kasakhstan, Mongolia, Kina (inkludert Paeonia sinjiangensis og P. veitchii)
Paeonia arietina – sørøstlige Europa, Tyrkia
Paeonia broteroi – Sør-Spania, Portugal
Paeonia cambessedesii – Balearene
Paeonia caucasica – Kaukasus
Paeonia clusii – Kreta, Kárpathos, Rhodos (inkludert Paeonia rhodia på Rhodos)
Paeonia coriacea – Korsika, Sardinia, Sør-Spania, Marokko
Paeonia corsica – Korsika, Sardinia, Hellas
Paeonia daurica – sørøstlige Europa, Kaukasus, Tyrkia
Paeonia emodi – Himalaya (nordvestlige India, Kashmir, vestlige Nepal, nordlige Pakistan, sørlige Tibet)
Paeonia intermedia – Sentral-Asia (Xinjiang, Kasakhstan, Kirgisistan, sørvestlige Sibir, Tadsjikistan, Usbekistan)
Paeonia japonica – Japan
Paeonia kesrouanensis – Libanon, Syria, Tyrkia (inkludert Paeonia turcica)
silkepion (Paeonia lactiflora) – Kina, Korea, Mongolia, sørøstlige Sibir
Paeonia macrophylla – Kaukasus
Paeonia mairei – Kina (sørøstlige Gansu, nordvestlige Guizhou, sørvestlige Hubei, sørlige Shaanxi, sentrale og sørlige Sichuan, nordøstlige Yunnan)
Paeonia mascula – middelhavslandene, Irak, Iran (inkludert Paeonia russoi på Korsika, Sardinia og Sicilia)
Paeonia mlokosewitschii – Kaukasus
Paeonia obovata – Kina, Japan, Korea, Russlands fjerne østen
klosterpion (Paeonia officinalis) – Sør-Europa (inkludert Paeonia banatica og P. humilis)
Paeonia parnassica – Hellas
Paeonia peregrina – sørøstlige Europa, Tyrkia
Paeonia saueri – Albania, Hellas, Nord-Makedonia
Paeonia sterniana – sørøstlige Tibet
Paeonia tenuifolia – østlige Europa, Kaukasus
Paeonia tomentosa – Aserbajdsjan
Paeonia wittmanniana – Kaukasus, Tyrkia, Nord-Iran
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peoner i Encyclopedia of Life
(en) Peoner i Global Biodiversity Information Facility
(no) Peoner hos Artsdatabanken
(sv) Peoner hos Dyntaxa
(en) Peoner hos ITIS
(en) Peoner hos NCBI
(en) Peoner hos The International Plant Names Index
(en) Peoner hos Tropicos
(en) Kategori:Paeonia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Paeonia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Paeonia – detaljert informasjon på Wikispecies | se egen seksjon | 5,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dmitrij_Sjostakovitsj | 2023-02-04 | Dmitrij Sjostakovitsj | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-06', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Filmmusikkomponister', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Leninprisen', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Russiske klassiske pianister', 'Kategori:Russiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetiske komponister'] | Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (russisk: Дмитрий Дмитриевич Шостакович) (født 12. septemberjul./ 25. september 1906greg. i St. Petersburg i Russland, død 9. august 1975 i Moskva) var en russisk komponist i sovjettiden, en av 1900-tallets fremste symfonikere og kammermusikere, og var skiftevis høyt verdsatt og hardt kritisert i sitt hjemland.
Blant hans verker nevnes spesielt den 7. symfonien, som skildrer beleiringen av Leningrad, samt den 5. og 10. symfonien.
Sjostakovitsj skrev også 15 strykekvartetter, to pianokonserter, to cellokonserter og to fiolinkonserter, samt filmmusikk, blant annet til Panserkrysseren Potemkin og Berlins fall med flere. Flere verk med sosialistisk-realistisk budskap vitner om hvordan han forsøkte å tilpasse seg de politiske kravene og forsøkte å uttrykke seg mindre moderne og mer nyklassisk.
Musikken anvender ofte en instrumentering av vid skala og et lydbilde som skiller seg fra tidligere klassisk orkestermusikk.
Likesom Bach brukte tonene B-A-C-H som sin musikalske signatur, hadde Sjostakovitsj sekvensen D-Ess-C-H,som han anvendte i et antall verker.
Sjostakovitsj var elleve år gammel da Lenin kom til makten og kommunismen vedvarte så lenge Sjostakovitsj levde. Sjostakovitsj hadde for det meste en karriere som kommuniststatens offisielle komponist i konkurranse med blant annet Khrennikov og Kabalevskij. Det har senere vist seg at Sjostakovitsj trolig var en stille dissident, både lojal mot sosialismen og kritisk til livsvilkårene i Sovjetunionen, og at han var en av dem som lærte seg å overleve i et undertrykkende politisk system.
| Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (russisk: Дмитрий Дмитриевич Шостакович) (født 12. septemberjul./ 25. september 1906greg. i St. Petersburg i Russland, død 9. august 1975 i Moskva) var en russisk komponist i sovjettiden, en av 1900-tallets fremste symfonikere og kammermusikere, og var skiftevis høyt verdsatt og hardt kritisert i sitt hjemland.
Blant hans verker nevnes spesielt den 7. symfonien, som skildrer beleiringen av Leningrad, samt den 5. og 10. symfonien.
Sjostakovitsj skrev også 15 strykekvartetter, to pianokonserter, to cellokonserter og to fiolinkonserter, samt filmmusikk, blant annet til Panserkrysseren Potemkin og Berlins fall med flere. Flere verk med sosialistisk-realistisk budskap vitner om hvordan han forsøkte å tilpasse seg de politiske kravene og forsøkte å uttrykke seg mindre moderne og mer nyklassisk.
Musikken anvender ofte en instrumentering av vid skala og et lydbilde som skiller seg fra tidligere klassisk orkestermusikk.
Likesom Bach brukte tonene B-A-C-H som sin musikalske signatur, hadde Sjostakovitsj sekvensen D-Ess-C-H,som han anvendte i et antall verker.
Sjostakovitsj var elleve år gammel da Lenin kom til makten og kommunismen vedvarte så lenge Sjostakovitsj levde. Sjostakovitsj hadde for det meste en karriere som kommuniststatens offisielle komponist i konkurranse med blant annet Khrennikov og Kabalevskij. Det har senere vist seg at Sjostakovitsj trolig var en stille dissident, både lojal mot sosialismen og kritisk til livsvilkårene i Sovjetunionen, og at han var en av dem som lærte seg å overleve i et undertrykkende politisk system.
== Biografi ==
Dmitrij Sjostakovitsjs familie stammet fra en polsk-litauisk slekt, og hans farfar Boleslaw var forvist til Sibir. Etter at han hadde avtjent sin straff, besluttet han å bli i Sibir, i byen Narim (ved floden Ob ca. 500 kilometer nord for Novosibirsk). Der ble komponistens far, Dmitrij Boleslavovitsj (1875–1922) født. Dmitrij Boleslavovitsj studerte fysikk og matematikk ved St. Petersburgs universitet, og etter at han hadde tatt eksamen i 1899 begynte han å arbeide for blant annet Dmitrij Mendelejev.
I 1903 giftet han seg med Sofija Vasiljevna Kokulina (1878–1955), komponistens blivende mor, som også kom fra Sibir. Sofijas far, Vasilij Jakovlevitsj Kokulin stammet fra Sibir og hadde arbeidet seg opp til en stilling som gullgruvesjef i Bodajbo et par hundre kilometer fra Bajkalsjøen. Sofija og Dmitrij Boleslavovitsj lærte hverandre å kjenne under hennes pianostudier ved konservatoriet i St. Petersburg. Da de giftet seg, sluttet hun å studere for å ta seg av den voksende familien på heltid. Paret fikk tre barn: Marija (født i 1903, som ble yrkespianist og lærer), Dmitrij (født den 25. september i 1906), og Zoja (født 1908, som ble veterinær).
I familien musiserte man gjerne, Dmitrijs far hadde en god tenorstemme og sang gjerne opera, populære stykker og sigøynerromanser til sin frues pianoakkompagnement. Likeså tok Sofija under sine studier ved konservatoriet ofte med seg kamerater hjem for å musisere. Dmitrij Dmitrijevitsj hadde i sin tidlige barndom ikke vist større interesse for musikk. Først i 1915 fant man ut at barnet hadde absolutt gehør og imponerende musikkhukommelse, og derfor ble systematiske musikkstudier innledet.
Moren tok som sin livsoppgave å støtte sønnen og sørge for at han skulle få en god musikkutdanning. Det var sterke bånd mellom dem, og moren fortsatte å bo hos Dmitrij til sin død.
I 1923 forelsket han seg i Tatjana Glivenko, en jevnårig, og datter til en filologiprofessor i Moskva. Dmitrijs familie syntes ikke om henne, men Sjostakovitsjs affeksjon holdt seg også etter at den unge kvinnen giftet seg i 1929, og først i 1932 da hun fødte sitt barn, gav han opp ideen om at hun skulle forlate sin mann.Det livslange og dype vennskapet mellom Sjostakovitsj og Ivan Sollertinskij (1902–1944) så dagens lys i 1926. Sollertinskij var en intellektuell, historiker og publisist i Leningrad. De to traff hverandre i sammenheng med en eksamen i obligatorisk marxist-leninisme.
Dmitrij Sjostakovitsjs første hustru ble Nina Vasiljevna Varzar, som ble kalt Nita. Hun var datteren til et professorpar; faren var professor i jus og moren i astronomi. Nina selv studerte fysikk og matematikk og kom til å arbeide som forsker innenfor eksperimentell fysikk og med kosmisk stråling. De giftet seg i 1932, men i 1935 skilte de seg etter at Dmitrij hadde innledet et forhold til en 24-årig pianist, Jelena Konstantinovskaja. Senere samme året giftet Dmitrij og Nina seg på nytt da hun ble gravid. De levde sammen til Nina døde i desember 1954, selv om begge hadde affærer ved siden av. De fikk to barn, Galina (mai 1936) og Maksim (10. mai 1938), som ble dirigent og pianist.
I forbindelse med beleiringen av Leningrad ble Sjostakovitsj evakuert til Kujbysjev (nåværende Samara) ved Volgas strand 15. oktober 1941. Etter krigen bosatte han seg i Moskva.
Sjostakovitsjs andre hustru ble Margarita Kainova (1924–?) som på den tiden var en 33-årig Komsomol-aktivist. Sommeren 1959 ble de skilt.
I november 1962 giftet Sjostakovitsj seg med Irina Supinskaja, sin tredje hustru som var bare et par år eldre enn Sjostakovitsjs datter Galina. Irina var datteren av en polakk og en jødinne, begge var døde og hun hadde vokst opp i et barnehjem. Av yrke var hun redigerer.
Sjostakovitsj begynte å lide av kraftløshet i den høyre hånden. Dette gikk over til urørlighet og krevde hyppige sykehus- og helsehjembesøk. I slutten av 1960-årene ble det diagnostisert som polio. Rett før sin 60-årsdag ble han rammet av et hjerteinfarkt. I 1967 brakk han et ben og ble halt.
Ved begynnelsen av 1970-årene ble Sjostakovitsj behandlet av en ortopedikirurg i Sibir, og etter behandlingen kunne han spille piano igjen. Forbedringen var ikke varig, og gjentatte behandlinger og besøk på sykehus og helsehjem var nødvendig. I 66-årsalderen ble han rammet av det neste hjerteinfarktet. Sjostakovitsj kunne allikevel foreta reiser utenlands, til Tyskland, flere ganger til England, Irland og til og med til USA, for å konsultere leger. Fra og med februar 1973 ble Sjostakovitsj strålebehandlet for lungekreft som etter hvert spredte seg til leveren.
Dmitrij Sjostakovitsj døde klokken 16:30 den 9. august 1975, trolig av lungekreft. Han ble hedret med en statsbegravelse på Novodevitsjijkirkegården i Moskva.
== Kunstneren ==
=== Tidlige år ===
Dmitrij begynte å studere komposisjon og piano ved St. Petersburgs konservatorium høsten 1919 under blant annet Aleksandr Glazunov, Leonid Nikolajev og Maksimilian Sjtejnberg. Dmitrijs pianospill vakte oppmerksomhet. Dette ledet til at han stilte opp i Chopin-konkurransen i Warszawa i 1927, der en annen russer, hans venn Lev Oborin, vant førsteprisen.
Hans første symfoni, som ble uroppført 12. mai 1926, fikk en svært bra mottagelse blant konsertpublikumet og fikk komponisten til å fortsette med ytterligere to symfonier med revolusjonstema, som også ble godt mottatt: Symfoni nr. 2 (Oktober, oppført 26. november 1927) og Symfoni nr. 3 (1. mai, oppført 21. januar 1930). Begge symfoniene hadde en tydelig form gjennom korsatser med politiske tekster av Aleksandr Bezymenskij og Semjon Kirsanov. Hans første opera var Nesen som bygget på Gogols fortelling. Operaen ble oppført samtidig med Symfoni nr. 3, men ble mislykket og tatt av plakaten etter bare tre forestillinger. Verket ble utsatt for kritikk, til en viss grad på grunn av sin abstrakte handling. Ballettene Den gylne alderen og Bolten hadde politiserende tendens, men ble dårlig mottatt på grunn av logisk og ideologisk svake handlinger. De spilles i dag som suiter eller enkeltstykker.
=== Stalin-tiden ===
I 1934 hadde hans opera Lady Macbeth fra Mzensk (senere også kalt Katerina Ismajlova) urpremiere på to teatre samtidig - i Moskva og i Leningrad, og fikk svært bra mottagelse. De ble spilt for fulle salonger (83 gange bare i Leningrad), ble sendt seks ganger i radio og ble hyllet som den nye sovjetiske operaen. Vendingen kom da Josef Stalin besøkte en oppføring den 26. januar 1936, hvoretter en serie av sterkt negative kritikkartikler i pressen ble offentliggjort blant annet i Pravda: kaos istedenfor musikk), der han ble kalt «formalist» og «folkets fiende». Stalin anså hans musikk for ufolkelig, og ønsket en høyere grad av nasjonalisme i musikken. Sjostakovitsj tilpasset seg disse kravene. I året 1936 ble også Symfoni nr. 4 forbudt. Tross partiets negative kampanje, som dessuten sammenfalt med den store undertrykkelsesperioden i Sovjetunionen der flere kulturpersonligheter fikk gjennomgå (se Moskvaprosessene), ble Symfoni nr. 5 (1937), strykekvartett nr. 1 op.49 (1938) og pianokvintett op. 57 (1938) mottatt positivt av publikum, og Sjostakovitsj mottok Stalinprisen av første grad i mars 1941 for kvintetten. Senere ble han belønnet med Stalinprisen også for 7. symfoni («Leningradsymfonien») (første kategori, 11. april 1942) og Pianotrio (annen kategori, 1946).
Under andre verdenskrig ble Sjostakovitsj fremstilt som patriotisk og fikk stor publisitet – det største bidraget var Leningradsymfonien hvis partitur ble fløyet rundt halve jorden (som mikrofilm), for å muliggjøre premiere nesten samtidig i Russland (5. mars 1942 i Kujbysjev (Samara), der Sjostakovitsj var evakuert, og den 20. mars i Moskva, samt hos de allierte (29. juni av Henry Wood i London, i USA den 19. juli av Arturo Toscanini i en radiosending på NBC, og den 14. august av Sergej Kusevitskij i Massachusetts). Den mest bemerkelsesverdige oppføringen fant sted i det beleirede Leningrad den 9. august, der man skrapet sammen et symfoniorkester av 40–50 overlevende. Konserten ble sendt over høyttaler til de tyske troppene ved frontlinjen.
I 1946 startet Andrej Zjdanov (1896–1948), som ble utnevnt av Stalin til ideologisk utrensker av blant annet kunstene, sine aksjoner mot «formalister» og andre som avvek fra partiets oppfatning om hva som var korrekte sovjetiske kunstverker. Ved sin side hadde Zjdanov komponisten Tikhon Khrennikov, som ble ordfører i komponistforeningene og lojal talsmann for, hovedsakelig middelmådig, sosialrealistisk musikk. Det kulminerte med «komponistenes plenum» (2.–8. oktober 1946) og «sovjetiske komponisters første kongress» (17.–26. februar 1948). Komponister som Vano Muradeli, Sergej Prokofjev, Nikolaj Mjaskovskij, Aram Khatsjaturjan, Dmitrij Kabalevskij, Vissarion Sjebalin og Dmitrij Sjostakovitsj ble angrepet svært heftig. Partiet opprettet en «indeks over forbudte verker». For Sjostakovitsjs del havnet symfoniene nr. 6, 8 og 9, 1. pianokonsert, «To stykker for strykeoktett», «Annen pianosonate», «Seks romanser til tekster av W Raleigh, R Burns og W Shakespeare», samt «Aforismer» på forbudslisten. Sjostakovitsj ble dessuten avskjediget som professor. Tross de offisielle reprimandene for ikke å ha vært seg sitt ansvar som kunstner bevisst, ga han aldri noen offentlig kritikk mot dette.
Sjostakovitsj innså situasjonens alvor og var nær ved å ta sitt liv, ventet på å bli arrestert og måtte leve uten lønn den første tiden etter utrenskningen. Samtidig holdt han på å komponere «Passacaglia« i fiolinkonserten, og trolig gjengir den fortvilelsen i komponistens situasjon. Til tross for at konserten var ferdig i 1948, fant han det klokest å vente med oppføringen til etter Stalins død, liksom med den fjerde symfonien. Noen andre verker ble også skrevet for skrivebordsskuffen, for eksempel sangene «Fra jødisk folkepoesi», som ble skrevet akkurat da Stalin satte i gang en antisemittisk utrenskning i 1948. «Antiformalist Rajok» er en kjent musikkarikatur med kobling til kritikken i 1948 og til den andre komponistkongressen i 1957. Det gikk lenge rykter om Rajoks eksistens, og disse skapte en del autentisitetsdebatter, også etter at notene kom fram i 1989.
Tiden frem til Stalins død i 1953 kan ses som en fortsatt regimetro periode. Sjostakovitsj skrev filmmusikk og et antall verker med tydelig realsosialistisk programinnstilling, som for eksempel oratoriet Skogenes sang (op. 81; 1949), korverket Ti dikt til tekster av revolusjonære poeter fra sent 1800- og tidlig 1900-tall (op. 88; 1951). Til tross for verkenes tvilsomme kunstneriske verdi ble han belønnet med ytterligere to Stalinpriser. I det private skrev han blant annet 24 preludier og fuger (op. 87; 1950-51).
Sammen med noen forfattere ble Sjostakovitsj valgt til å representere Sovjetunionen på Kultur- og vitenskaps-kongressen for verdensfreden i New York i 1949, og lignende kongresser i Warszawa i 1950 og Wien i 1952.
=== Avstalinisering ===
Etter Stalins død gjenopptok Sjostakovitsj arbeidet med symfonier, og i desember 1953 ble hans tiende symfoni (Op. 93) oppført med stor suksess hos publikum i Leningrad og Moskva. Symfonien inneholder komponistens signatur D-Ess-C-H og de til hans «muse«Elmira Navizova, en 24-årig pianist fra Baku. Hennes signatur er en variant av Elmira - E-A-E-D-A (etter E, L=russisk «Л» ser ut som A, Mi=E, R=russisk «Р» ser ut som D, og A). Til tross for symfoniens fremgang fortsatte Khrennikov å kritisere dens «formalisme», men atmosfæren i Sovjet ble mer og mer avstalinisert, og det kulturelle mangfoldet ble igjen akseptert innenfor visse grenser.
Noen av Sjostakovitsjs verker som var umulige å oppføre under Stalin, ble uroppført:
15. januar 1955 – Fra jødisk poesi
29. oktober 1955 – Fiolinkonserten med den russiske stjernefiolinisten David Ojstrakh
30. desember 1961 – Symfoni nr. 4 med Kirill KondrasjinDessuten kom verkene som var blitt forbudt (såkalt «upassende å oppføres i Sovjetunionen») igjen på konsertprogrammet. Blant annet Lady Macbeth, som ble satt opp igjen for operasesongen 1959–1960 på Kirovteateret.
Da komponisten fylte 50 år, ble han tildet Leninordenen og ved en hyldningstilstelning ble fiolinkonserten samt hans 5. symfoni oppført.
Den første cellokonserten op. 107, som ble uroppført 21. september 1959 av Mstislav Rostropovitsj, syntes å inneholde et «kodet» tema – det fire toner lange motivet som finnes i hele stykket er hentet fra «prosesjonen før henrettelsen» i Sjostakovitsjs filmmusikk til Den unge garden (1948), og finalen inneholder et ledemotiv som er forvrengte fraser fra Stalins yndlingsfolkemelodi Suliko.
Høsten 1959 foretok Sjostakovitsj to viktige reiser, en til festivalen for samtidsmusikk, Warszawa-høst, der han fikk muligheten til å høre moderne musikk av Bacewicz, Górecki, Boulez, Britten, Nono, Xenakis, Varèse, og en til USA der flere av hans verker ble oppført.
De to etterfølgende symfoniene hadde igjen programmatisk innhold. Den ellevte symfonien, op. 103, 1905, handler om den blodige søndagen under 1905-revolusjonen, som var en av de dramatiske hendelsene før den russiske revolusjonen. Symfonien ble uroppført på den førtiende årsdagen til oktoberrevolusjonen, og skaffet ham Leninprisen i 1958. Den tolvte symfonien, op. 112, 1917, var tilegnet Lenin, og ble oppført den 1. oktober 1961. Symfonien ble skrevet samtidig som Sjostakovitsj ble medlem i kommunistpartiet i 1960.
=== Senere år ===
Den 19. september 1961 publiserte Jevgenij Jevtusjenko diktet Babij Jar i Literaturnaja gazeta, som berørte jødenes forfølgelse. Diktet opprørte opinionen og poeten ble anklaget for å løfte fram jødisk framfor det russiske folkets lidelse under verdenskrigen. Sjostakovitsj satte umiddelbart i gang med å komponere diktet, og kontaktet deretter Jevtusjenko for å få hans godkjennelse til å anvende teksten. Da de møttes, ble Sjostakovitsj interessert i flere dikt av forfatteren, og Symfoni nr.13 ble et femsatsers verk for symfoniorkester, basstemme og mannskor med satsene: «Babi Jar», «Humor», «I butikken», «Skrekk» og «En karriere».
Komponisten hadde problemer med å finne dirigent og bass som var villige til å oppføre dette kontroversielle verket. Hans førstehåndsvalg var Mravinskij, som hadde uroppført flere av hans symfonier, men han vegret seg. Likeså avslo den ukrainske bassen Boris Gmirja, som etter at han konsulterte det ukrainske kommunistpartiet, fikk beskjed om at diktene ville bli forbudt i Ukraina. Dirigenten Kirill Kondrasjin var villig til å dirigere symfonien, og begynte innstuderingene med bolsjoj-bassen Viktor Netsjipailo, og erstatteren Vitalij Gromadskij. Det påstås at det dagen før premieren oppstod en skarp meningsutveksling mellom Jevtusjenko og Nikita Khrusjtsjov da Jevtusjenko og Sjostakovitsj nektet å trekke verket tilbake. Ved siste repetisjon var også bassen Netsjipailo forsvunnet av uklare årsaker, og reserven Gromadskij måtte innkalles. Verket ble oppført som planlagt den 18. desember 1962, men ble ikke omtalt i pressen. Det ble forlangt at teksten skulle justeres for å påpeke at også det ukrainske og russiske folket måtte lide under nazismen. Jevtusjenko endret åtte linjer slik at stykket passet bedre til regimets krav og ble nå oppført med den endrede teksten. Sjostakovitsj ville allikevel ikke endre partituret, og i Minsk oppførte straks etter dirigenten Vitalij Katajev den opprinnelige teksten. Selv om verket ikke var blitt forbudt, ble det gjort klart at videre fremføring ikke ble godkjent.
Sjostakovitsj påbegynte i 1961 en gjennomgang av Lady Macbeth og den reviderte operaen fikk nytt opusnummer, opus 114, og ny tittel – Katerina Izmailova. En uoffisiell premiere ble smugoppført ved at man med kort varsel byttet ut Rossinis Barbereren i Sevilla mot Katerina Iazmailova den 26. desember 1962, hvoretter partiet tok en betenkningstid. Den offisielle premieren fant sted 8. januar 1963. Den reviderte versjonen ble oppført i de nærmeste årene i Riga, London, Wien, Kazan, Kiev, Ruse i Bulgaria, Leningrad og Budapest. Da La Scala satte opp den eldre Lady Macbeth, protesterte Sjostakovitsj og krevde at opus 114 skulle anvendes.
Komposisjonene som ble til under Sjostakovitsjs siste ti år har et mer personlig preg. Annen cellokonsert, op.126, ble skrevet spesielt for Rostropovitsj og uroppført ved æreskonserten ved Moskvakonservatoriet i sammenheng med komponistens sekstiårsdag, der han ble overrakt Leninordenen, gullordenen «Hammeren og sigden» og tittelen «Helten av det sosialistiske arbeide».
I samme periode var Sjostakovitsj i en komposisjonsfase der dodekafoniske elementer ble anvendt: Syv vers av Alexander Blok opus 127, Fiolinkonsert nr. 2 opus 129, Strykekvartettene nr.12 opus 133 og nr.13 opus 138, Sonate for fiolin og piano opus 134 og symfoni nr.14 opus 135. Under de tidligere årene hadde Sjostakovitsj i samsvar med sovjetdoktrinen bestemt avvist tolvtonemusikken (som dessuten var forbudt i landet).
Syv vers av A. Blok er skrevet for sopran, cello, fiolin og piano, og var påtenkt hans venner David Ojstrakh, Galina Visjnevskaja, Mstislav Rostropovitsj og komponisten, selv om hans helsetilstand ikke tillot ham å oppføre verket. Ved den første oppføringen den 23. oktober 1967 spilte en annen venn, Mieczyław/Moisej Vainberg, piano. Fiolinkonsert nr. 2 og fiolinsonaten ble skrevet som 59- respektive 60-års fødselsdagsgaver til David Oistrakh, og ble uroppført av fiolinisten den 26. desember 1967 (med Kirill Kondrasjin) samt den 8. januar 1969 og ble deretter et konsertnummer på dennes turneer. Den fjortende symfonien er egentlig en sangsyklus til tekster av Federico Garcia Lorca, Guillaume Apollinaire, Wilhelm Küchelbecher og Rainer Maria Rilke. Symfonien ble uroppført for en liten krets den 21. januar, med introduksjon av komponisten, og for publikum den 29. september 1969. Den uoffisielle oppføringen fant sted på Sjostakovitsjs initiativ, da han var syk og usikker på hvor lenge han hadde igjen å leve.
Symfoni nr.15 opus 141 (uroppført 8. januar 1972) og Strykekvartett nr.15 opus 144 (uroppført 1. oktober 1975) kan ses som komponistens musikalske testamente og en oppsummering av hans livsverk der nettopp disse to musikkformene var de viktigste. Symfonien vever inn en rekke sitater fra Rossinis Wilhelm Tell, Wagners skjebnemotiv fra Der Ring des Nibelungen, hans egne verker, blant annet passacagliaen fra den første fiolinkonserten, samt signaturen D-Ess-C-H. Sitatet i symfonien førte til flere spekulasjoner omkring skjulte meldinger. Kvartetten er svært alvorlig og preget av dødsstemning. Sjostakovitsjs siste komposisjon var Sonate for viola og piano opus 147.
=== Systemtro eller dissident? ===
Sjostakovitsjs memoarer, utgitt på engelsk, fikk en helt annen reaksjon: plutselig ble Sjostakovitsj fremstilt som dypt kritisk mot sovjetsystemet og mot Stalin. Memoarene, nedskrevet av Solomon Volkov og publisert under tittelen Memoarer, har ledet til en omfattende revisjonist-debatt om Sjostakovitsjs sanne lojalitet. Ifølge Fay, Brown og andre forskere er det mye som tyder på at Volkovs bok ikke kan ses som autentiske memoarer; de notatene som ble forevist av Volkov og som var signert av komponisten, gjengav tekster som ble publisert i russisk media. Dessuten møttes ikke Volkov og Sjostakovitsj mer enn tre-fire ganger i perioden 1971–75, ifølge komponistens enke Irina.
Senere forskning antyder at Sjostakovitsj i store deler av livet faktisk var dypt kritisk mot det systemet han tjente. Mye tyder på at han var overbevist sosialist; og han ble dessuten rikelig belønnet (på samme måte som den kommunistiske eliten), men på den annen side var han periodevis dypt fornedret og hatet (hovedsakelig under Stalin-æraen). Det er mest trolig at Sjostakovitsj har vært en skapdissident, og at han bare uttrykte sine avvikende meninger gjennom musikken. Verket Antiformalist Rajok, nevnt tidligere, er et eksempel på at han eksplisitt uttrykte et dissidentstandpunkt.
Sjostakovitsj kom tidlig til å innse spillereglene i systemet. To runder med kraftige reprimander (1936–37 og 1948) lærte ham å tilpasse seg til partiets krav, selv om det virket hemmende på hans innovative kreativitet, overlevelsen var viktigere enn dumdristig heroisme. Han uttalte seg i offisielle sammenhenger, som kontakter med vesterlandsk presse, i overenskomst med den sovjetiske ideologien. Men på den andre siden kunne han i sine verker ta seg store friheter og berøre veldig følelsesmessige emner som antisemittisme. Hans tonale språk i de originale komposisjonene er fylt med dysterhet, sarkasmer og konfliktfylte eksplosjoner og skiller seg markant fra den påbudte sosialrealistiske estetikken. På den andre siden skrev han også et stort antall politisk korrekte verker av varierende kvalitet. Hans relasjon til Lenin var også spesiell – komponisten skrev på eget initiativ et antall hyldningsverker til minnedager, det siste var Lojalitet op.136 (1970), der Lenin i Dolmatovskijs tekst - som kom til etter nøye anvisninger fra Sjostakovitsj – løftes opp til religiøse nivåer over gudebildene i verdensreligionene.
Da Aleksandr Solzjenitsyn fikk Nobelprisen svarte det sovjetiske systemet med forfølgelse og baksnakkelse; og mens makkerne Rostropovitsj og Visjnevskaja protesterte åpent og støttet forfatteren, valgte Sjostakovitsj kommuniststatens side og fordømte ham. Sjostakovitsj forsøkte også å tale makkerne til forstand – Visjnevskaja skrev i sine memoarer at han sa «Sløs ikke med kreftene. Arbeid, spill. Dere lever i dette landet og må se saken som den er. Ha ingen illusjoner. Det finnes intet annet liv, det kan ikke være annet. Vær takknemlige for at dere fremdeles puster!». Lignende episode oppstod når Andrej Sakharov ble utsatt for en grov heksejakt etter sin kamp for de medborgerlige rettighetene – også dette fordømte Sjostakovitsj, selv om han ifølge visse kilder skal ha angret på dette.
Se listen over komposisjoner av Dmitrij Sjostakovitsj.
== Priser og mottakelser (utvalg) ==
1973 – Léonie Sonnings musikkpris
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fay, Laurell E. Shostakovich – A Life. 2000. 0-19-513438-9
Brown, Malcolm M. (ed) A Shostakovich Casebook. 2004
Sjostakovitsj, Dimitrij. Memoarer. fortalt til Solomon Volkov. Cappelen, 1980. ISBN 82-02-04496-0
Jacobsson, Stig. Dmitrij Sjostakovitsj. Borås, 1983. ISBN 91-85846-35-X (svensk)
Gundersen, Linda M.A. De Store komponister : Bind 5. Musikken i det 20. århundre. LibriArte, 1997. ISBN 82-445-0194-4
Andersson, Martin. «Balansekunstneren Sjostakovitsj : under hammer og sigd » I: Klassisk musikkmagasin, nr 3 (2006)
Skjeldal, Eskil. «Kampen for kunstnerisk integritet : Sjostakovitsjs symfoni nr. 5» I: Kirke og kultur, nr 1 (2004)
Hegge, Per Egil. «Khatsjaturjan var alltid på plass» I: Klassisk musikkmagasin, nr 1 (2003)
Sverdrup-Thygeson, Ulrik. «Musikk for et regime» I: Filologen, nr 2 (2002)
Bruland, Bjarte. «Dimitrij Sjostakovitsj og Stalin : fortidens musikk» I: Historie, nr 3 (1998)
Bjønnes, Astrid. «Sjostakovitsj og kunsten i Russland». I: Ergo, hefte 2 (1980)
Skyllstad, Kjell. «Sjostakovitsj, kommunismen og Sovjetstaten». I: Ballade, nr.2 (1980)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dmitri Shostakovich – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dmitri Shostakovich – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Internet Movie Database
(da) Dmitrij Sjostakovitsj på Filmdatabasen
(fr) Dmitrij Sjostakovitsj på Allociné
(fr) Dmitrij Sjostakovitsj på Allociné
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på AllMovie
(en) Dmitrij Sjostakovitsj hos The Movie Database
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Apple Music
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Discogs
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på MusicBrainz
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Spotify
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Songkick
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Last.fm
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Last.fm
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på AllMusic | Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (russisk: Дмитрий Дмитриевич Шостакович) (født i St. Petersburg i Russland, død 9. | 5,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CD | 2023-02-04 | CD | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Digitale lagringsmedier', 'Kategori:Introduksjoner i 1980', 'Kategori:Lydopptak', 'Kategori:Philips', 'Kategori:Sony'] | Compact Disc (CD) er en optisk plate som blir brukt for å lagre digitale data.
Det ble opprinnelig oppfunnet for digital lyd og blir også brukt som et datalagringsmedium, kalt CD-ROM. CD-ROM-lesere blir ofte inkludert som komponenter i personlige datamaskiner. Generelt er lyd-CD-er atskilt fra CD-ROM-er, og CD-spillere som er ment brukt for å høre lyd, kan ikke få noen mening ut av data på en CD-ROM. Men PC-er kan generelt spille lyd-CD-er. Det er mulig å lage kombinerte CD-er som inneholder både data og lyd, der sistnevnte kan spilles på en CD-spiller, mens data eller for eksempel videospor kan bli avlest på en datamaskin. Standarden for lyd-CD-er heter Red book.
Ved hjelp av MP3-teknologi har det de siste årene blitt utviklet CD-spillere som kan tolke MP3-formaterte spor på en CD-ROM og spille dem av som lyd. Fordelen med MP3 er lavere filstørrelse med relativt liten forskjell i lydkvalitet.
| Compact Disc (CD) er en optisk plate som blir brukt for å lagre digitale data.
Det ble opprinnelig oppfunnet for digital lyd og blir også brukt som et datalagringsmedium, kalt CD-ROM. CD-ROM-lesere blir ofte inkludert som komponenter i personlige datamaskiner. Generelt er lyd-CD-er atskilt fra CD-ROM-er, og CD-spillere som er ment brukt for å høre lyd, kan ikke få noen mening ut av data på en CD-ROM. Men PC-er kan generelt spille lyd-CD-er. Det er mulig å lage kombinerte CD-er som inneholder både data og lyd, der sistnevnte kan spilles på en CD-spiller, mens data eller for eksempel videospor kan bli avlest på en datamaskin. Standarden for lyd-CD-er heter Red book.
Ved hjelp av MP3-teknologi har det de siste årene blitt utviklet CD-spillere som kan tolke MP3-formaterte spor på en CD-ROM og spille dem av som lyd. Fordelen med MP3 er lavere filstørrelse med relativt liten forskjell i lydkvalitet.
== Historie ==
CD-en ble utviklet i 1980 av Sony og Philips og har i stor grad avløst grammofonplaten. Philips hadde egentlig foreslått at det skulle være plass til én time musikk på platen. Sonys visepresident Norio Ogha hadde imidlertid studert musikk i Berlin og var av den mening at Beethovens niende symfoni måtte passe på en CD. Etter å ha gjennomsøkt arkivet var resultatet at den lengste innspillingen var på 74 minutter, og standarden var fastlagt.
I 1982 ble den masseprodusert i Langenhagen nær Hannover i Tyskland. Microsoft og Apple var tidlige entusiaster og hjalp frem CD-ROM-en. John Sculley, administrerende direktør i Apple på daværende tidspunkt, sa så tidlig som i 1987 at CD-ROM-en ville revolusjonere bruken av personlige datamaskiner.
== Tekniske detaljer ==
CD-er er laget av en 1,2 mm tykk skive av polykarbonatplast dekket med et mye tynnere lag av aluminium. Den ene siden av platen er som regel beskyttet av et lag med lakk. På lakken kan man skrive en tekst, trykke en logo eller lignende.
Platene finnes i mange forskjellige størrelser, men den vanligste er 120 mm i diameter. En 120 mm-plate kan lagre ca 74 minutter musikk eller rundt 650 megabyte data. Plater som kan lagre rundt 700 megabyte data eller 80 minutter musikk, begynner å bli mer vanlig. Det finnes også mindre vanlige 90, 99 og 100 minutters plater, men de er ikke kompatible med alle lesere og skrivere.
Plateformatet, kjent som Red Book-standarden, ble fremsatt av det nederlandske elektronikkselskapet Philips, som eier rettighetene til 'CDDA'-logoen som kan sees på platene. Grovt sett er formatet en to-kanals (venstre og høyre for stereo) 16-bit PCM-koding på 44,1 kHz. Reed-Solomon-feilretting sørger for at CD-en tåler å bli ripet (til et visst punkt) uten at innholdet blir påvirket av det.
Informasjonen på en standard CD er kodet som et spiralspor av groper som er formstøpt inn i toppen av polykarbonatlaget. Hver grop er ca 125 nm dyp og 500 nm bred, og fra 850 nm til 3,5 μm lang. Avstanden mellom sporene er 1,5 μm. En CD blir lest ved å sende lys (bølgelengde 780 nm) fra en halvlederlaser gjennom bunnen av polykarbonatlaget, og registrere lyset som blir reflektert av aluminiumslaget. Lyset fra laseren lager et punkt som er ca 1,7 μm diameter på metalloverflaten. Siden CD-en blir lest gjennom bunnen av platen, blir hver grop oppfattet som en opphøyning. Områdene uten disse opphøyningene kalles land.
Lys som treffer land-områdene blir reflektert normalt og oppfattet av en fotodiode. Lys som treffer en opphøyning, derimot, opplever destruktiv interferens med lysrefleksjonen fra området rundt opphøyningen, slik at det ikke blir reflektert. Dette skjer fordi høyden til hver opphøyning er en fjerdedel av bølgelengden til laserlyset, noe som fører til en halv bølgelengde i faseforskjell mellom lys som reflekteres fra landområdet, og lys fra opphøyningen.
== Kopibeskyttelse ==
CD-spesifikasjonene inneholder ingen kopibeskyttelsemekanismer, og platene kan enkelt kopieres eller «rippes» til en datamaskin. Så tidlig som i 2002 ble det gjort forsøk av plateselskapene på å markedsføre såkalte kopibeskyttede CD-er. Disse er avhengige av bevisste feil som blir lagt inn i dataene lagret på platen. Hensikten er at feilrettingen i en CD-spiller gjør at musikken spilles som normalt, mens datamaskinens CD-ROM-leser vil feile. Slik triksing har ført til et teknologikappløp — ikke alle nåværende spillere feiler, og kopieringsprogramvare blir tilpasset for å takle slike skadede data. Det fører igjen til at musikkindustrien prøver andre metoder.
Philips har sagt at slike plater, som ikke oppfyller Red Book-spesifikasjonene, ikke har lov til å bære varemerket Compact Disc Digital Audio. Det virker også sannsynlig at Philips' nye CD-brennere vil kunne lese data fra slike beskyttede plater.
== CD-formater ==
Masseproduserte CD-plater kan ikke skrives til, siden de produseres ved mekanisk preging av en folie.
CD-R (Compact Disc – Recordable) er utviklet for å kunne skrives til én gang. En laser i spilleren lager en permanent endring i en film, som deretter i prinsipp kan leses av andre avspillere. Prosessen kalles å «brenne» en CD, og det er ikke mulig å endre eller slette innholdet etter at denne prosessen er ferdig.
CD-RW (Compact Disc – ReWritable) tillater mangfoldige skrivinger på den samme platen. En CD-RW-plate har ikke samme skarphet i refleksen mellom landområder og opphøyninger som en presset CD eller en CD-R-plate. Enkelte avspillere klarer derfor ikke å lese slike plater.
I de siste årene ble betegnelsen «hjemmebrente» brukt om hjemmeproduserte CD-er.
== Navnekonvensjoner ==
Uttrykket EP brukes både på CD- og grammofonplater for å angi middels spilletid.
== Se også ==
CDDB, Video CD, Laserdisk, Minidisk, DVD, SACD, ECD, FMD, MildDisc, VCD, CD+G, LP
== Eksterne lenker ==
(en) Compact discs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Compact disc – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oversize CD-R
Nero Overburn
CD Media World | CD, Cd, cD og cd kan bety: | 5,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordsj%C3%B8en | 2023-02-04 | Nordsjøen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:3°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nordsjøen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | For filmen, se Nordsjøen (film)Nordsjøen er den delen av Atlanterhavet som ligger mellom Norge og Danmark i øst, De britiske øyer i vest, og Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike i sør. I nord danner 61. breddesirkel grense mot Norskehavet, i øst linja Lindesnes – Hanstholm mot Skagerrak, i sør linja Calais – Dover mot Den engelske kanal. I nordvest går grensa mot Atlanterhavet fra nordspissen av Skottland over Orknøyene og Shetland. Nordsjøens areal er 0,57 millioner km², og vannmassenes volum er 0,67 millioner km³.Blant store elver som munner ut i Nordsjøen er Elben ved Cuxhaven, Weser ved Bremerhaven, Ems ved Emden, Rhinen og Maas ved Rotterdam, Schelde ved Vlissingen, Themsen og Humber ved Hull.
Det finnes store mengder olje og naturgass under havbunnen, og et lag av kull under disse.
| For filmen, se Nordsjøen (film)Nordsjøen er den delen av Atlanterhavet som ligger mellom Norge og Danmark i øst, De britiske øyer i vest, og Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike i sør. I nord danner 61. breddesirkel grense mot Norskehavet, i øst linja Lindesnes – Hanstholm mot Skagerrak, i sør linja Calais – Dover mot Den engelske kanal. I nordvest går grensa mot Atlanterhavet fra nordspissen av Skottland over Orknøyene og Shetland. Nordsjøens areal er 0,57 millioner km², og vannmassenes volum er 0,67 millioner km³.Blant store elver som munner ut i Nordsjøen er Elben ved Cuxhaven, Weser ved Bremerhaven, Ems ved Emden, Rhinen og Maas ved Rotterdam, Schelde ved Vlissingen, Themsen og Humber ved Hull.
Det finnes store mengder olje og naturgass under havbunnen, og et lag av kull under disse.
== Navnet Nordsjøen ==
Det kan ha vært friserne som har gitt Nordsjøen sitt navn, fordi havområdet ligger nord for Friesland.
== Dybdeforhold ==
Nordsjøen er et grunt sokkelhav og randhav, med en gjennomsnittlig dybde på 94 m. Den sørlige delen er sjelden dypere enn 50 m, mens den nordlige kan ha dyp på nærmere 300 meter. Et unntak er Norskerenna, som er en vid og dyp forsenkning som løper rundt kysten av Sør-Norge. Her er det målt dyp på over 700 m.
Ved slutten av den siste istiden var deler av Nordsjøen fast land og til dels fritt for innlandsis. Av geologer blir disse landområdene kalt «Nordsjøfastlandet», og arkeologene har også brukt navnet «Doggerland». Da iskalotten smeltet videre, sank dette landet i havet mens fastlandet i dagens Norge begynte å stige ettersom isen ikke lenger presset grunnen ned.
Nordsjøen har mange og velkjente fiskebanker;
Doggerbank er en stor banke i den sørlige delen, med dyp ikke over 40 m,
Lille og store fiskerbank vest av Nord-Jylland, med dyp på 50-60 m,
Lingbanken sørvest av Stavanger, med dyp på 70-90 m,
Fladengrunn mellom Skottland og Rogaland, med dyp på 150 m, og
Vikingbanken vest av Bergen.
== Geologi ==
Se også: Nordsjøens geologiNordsjøen ble dannet ved oppsprekking av superkontinentet Pangea fra slutten av jordens oldtid. Mest jordskjelv og vulkansk aktivitet var det i jordens middeltid (mesozoikum. Det daværende landområdet sank da inn, og det ble dannet en nordlig og en sørlig havbukt med et vulkansk høydeområde i sentrale deler av Nordsjøen.
Ved slutten av juratiden (150 mill. år siden) var det forbindelse mellom de to havarmene og det ble avsatt mørk leire ved begrenset oksygentilførsel. Leiren er både kildebergart og takbergart for de underliggende olje- og gassforekomstene. Ved strekking av jordskorpen mellom Norge og Storbritannia ble Nordsjøbassenget større og det utviklet blokkforkastninger som i dag avgrenser olje- og gassfeltene.
== Vannmasser og temperaturforhold ==
Nordsjøens vannmasser består av brakkvann fra Østersjøen og salt vann fra Atlanterhavsstrømmen i ulike blandingsforhold. Saltholdig, midtatlantisk vann strømmer inn i Norskerenna den korteste veien nord for Skottland, og nedover norskekysten mot Skagerrak i ca. 150 meters dybde og lavere. Overflatevannet langs kysten av Norge er derimot brakt eller saltfattig. Det skyldes innsig av overflatevann fra tre saltfattige kilder: de store elvene i Sverige og Norge, brakt vann fra Østersjøen, og Jyllandsstrømmen som bringer nordover saltfattig vann påvirket av de store nordtyske elvene.
Gjennom Øresund og Bæltene strømmer overskuddsvann fra Østersjøen ut i Kattegat og Skagerrak, anslått til 30 000 m³/s. Dette vannet har en saltholdighet på bare 8 promille. Denne stømmen får tilførsel av ferskvann fra elver i Vest-Sverige og Sør-Norge, og fortsetter som en brakk kyststrøm langs kysten av Agder. Motsatt av overflatestrømmen gjennom Øresund går en noe saltere bunnstrøm (16 promille) inn i Østersjøen, anslått til 15 000 m³/s. På denne måten opprettholdes saltbalansen i Østersjøen.
Atlanterhavsvannet som kommer inn i Nordsjøen gjennom Den engelske kanal og nord om Skottland har en saltholdighet på over 35 promille. Vannet i Nordsjøen vil ha en saltholdighet mellom atlanterhavsvannets og kyststrømmens, vanligvis mellom 34 og 35 promille, i blant ned mot 30 promille.
Hovedstrømmen av atlanterhavsvann går sørover langs østkysten av Skottland og England. En del av denne stømmen (Dooleystrømmen) krysser Nordsjøen mellom 58° og 59°N, mens en annen del møter atlanterhavsvann fra Den engelske kanal lengst sør i Nordsjøen, går inn i Tyskebukta og nordover langs vestkysten av Jylland, for så å møte den norske kyststrømmen.
En annen strøm (Eggastrømmen) kommer fra Norskehavet og går sørover langs vestskråningen av Norskerenna. Alt i alt utgjøres strømningsmønsteret i Nordsjøen av to strømvirvler mot urviseren, som igjen er nesten inneslutta av ferskere kyststrømmer.
I tillegg til de vinddrevne stømmene har tidevannet stor betydning for sirkulasjonen i Nordsjøens vannmasser. Tidevannsforskjellene er minst i Kattegat, Skagerrak og langs norskekysten – under 0,5 m. Forskjellen øker mot vest og sør, og kommer enkelte steder langs den engelske østkysten og ved Dover opp i 6 m. Tidevannsforskjellen er for øvrig over 10 m ved de engelske Kanaløyene.
Ved Lista hydrografiske stasjon måler Havforskningsinstituttet annenhver uke temperatur og salinitet i ulike dybdelag. Overflatetemperaturen er typisk ca. 3°C om vinteren og 15°C om sommeren. Saltholdigheten veksler i overflaten mellom 31 og 34 promille. I atlantiske lag under 150 meter er temperaturen lavest i juni med 5,8°C, og høyest i januar med 7,0 - 7,8°C, mens saltholdigheten er om lag 35 hele året.
Ved stasjonen er det i overflaten målt -1,77°C i februar 1985, og 21,5°C i august 1982.
Målte temperaturer og saltinnhold ved 1 meter dybde og 150 meter de siste årene fordeler seg slik:
Det er også en tilsvarende målestasjon vest av Utsira – Ytre Utsira hydrografiske stasjon. Den ligger midt i den sørgående, atlantiske havstrømmen som renner inn fra nord om Skottland, og har det salteste vannet ved noen norsk målestasjon. Overflatetemperaturen er typisk ca. 5-6°C om vinteren og 6-8°C om sommeren og tidlig høst. I lag omkring bunnen på 250 meter er temperaturen i august om lag 6°C, og i januar drøye 7°C.
Målte temperaturer og saltinnhold ved 1 meter dybde og 150 meter de siste årene fordeler seg slik:
Det måles også temperaturer og saltholdighet ved Arendal og i Sognesjøen.
== Biologi ==
=== Lavere flora og fauna ===
Nordsjøen er generelt et meget produktivt område på grunn av den effektive omrøringa av vannmasser som bringer næringsrikt bunnvann opp i lyset. Primærproduksjonen foregår i de
øvre vannlaga, ned til 20-30 m i atlantisk vann. Bestanden av planteplankton er størst under våroppblomstringen, med topp i april. Høstoppblomstringen har en topp i september – oktober, men er av mindre omfang.
Tettheten av dyreplankton når vanligvis en topp like etter våroppblomstringen, og holder seg relativt høy gjennom sommeren for så å avta utover høsten.
Bunnfaunaen varierer geografisk, og har sammenheng med sedimentenes sammensetning. Også dyp, temperaturvariasjon og strømforhold virker inn på artssammensetningen, bl.a. fordi de fleste bunnlevende artene har larver som transporteres med vannmassene. Bunnfaunaen er viktig som føde for fisk som torsk, hyse og flyndre, i tillegg til å ha betydning i omsetningen av sedimentert organisk materiale.
=== Sjøfugl ===
Bestandene av sjøfugl varierer geografisk. De fleste sjøfugler oppholder seg ved kystene både i hekketida og om vinteren, men en del arter – som havsule, havhest, krykkje og alkefugler kan ha tilhold på det åpne havet i lange perioder. Under svømmetrekket kan det være et betydelig antall alkefugler i åpent hav i Nordsjøen og på bankene.
=== Sjøpattedyr ===
Det blir fra tid til annen registrert finnhval, seihval, blåhval, vågehval, kvitnos, grindhval og kvithval i nordre del av Nordsjøen. Nise og springer er relativt vanlig.
== Fiskerier ==
Tallene stammer fra FAO, sitert etter University of British Columbia. Skagerrak og Kattegat er inkludert.
== Se også ==
North Sea Cycle Route
Tryggve Gran
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) North Sea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) North Sea - Nordsee - Noordzee - Nordsøen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Hallo Nordseefreunde
Nordsømuseet i Hirtshals
Etymology and History of names
Miljøstatus i Norge: Nordsjøen og Skagerrak
Miljøverndepartementet: Forvaltningsplan for Nordsjøen | Nordsjøen er den delen av Atlanterhavet som ligger mellom Norge og Danmark i øst, De britiske øyer i vest, og Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike i sør. I nord danner 61. | 5,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Baptiste_Say | 2023-02-04 | Jean-Baptiste Say | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall i 1832', 'Kategori:Franske økonomer', 'Kategori:Fødsler i 1767', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lyon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jean-Baptiste Say (født 5. januar 1767 i Lyon, død 15. november 1832 i Paris) var en fransk økonom og forretningsmann.
Han hadde klassisk liberale synspunkter og argumentert for konkurranse, frihandel og fjerning av begrensninger på forretningsvirksomhet. Han er best kjent for Says lov, også kjent som markedsloven, som han populariserte. Akademikere er uenige om det overraskende subtile spørsmålet om hvorvidt det var Say som først uttalte det vi nå kaller Says lov.
| Jean-Baptiste Say (født 5. januar 1767 i Lyon, død 15. november 1832 i Paris) var en fransk økonom og forretningsmann.
Han hadde klassisk liberale synspunkter og argumentert for konkurranse, frihandel og fjerning av begrensninger på forretningsvirksomhet. Han er best kjent for Says lov, også kjent som markedsloven, som han populariserte. Akademikere er uenige om det overraskende subtile spørsmålet om hvorvidt det var Say som først uttalte det vi nå kaller Says lov.
== Says lov ==
Says lov sier at tilbudet alltid vil finne sin etterspørsel, d.v.s. at det kan ikke finne sted til noen situasjon med for lav «samlet etterspørsel» i en økonomi. Dette skyldes at når det blir produsert varer og tjenester, vil det også bli skapt inntekter som vil bli brukt til å etterspørre tilsvarende mengder varer og tjenester andre steder. Dette synet bygger på at markedsmekanismene fungerer, og at en laissez-faire politikk derfor er fornuftig. For eksempel ved et tilbudsoverskudd i vare- og tjenestemarkeder vil vareprisene synke, tilsvarende i kapitalmarkedene vil renten synke, og ved arbeidsledighet vil lønningene synke. På den måten holdes det alltid balanse mellom tilbud og etterspørsel, og selv om det kan være midlertidig etterspørselsvikt i enkelte markeder, hevdes det at den samlede etterspørselen i økonomien som helhet være i overensstemmelse med det samlede tilbudet.
Say selv formulerte aldri en slik lov. Han mente ikke at tilbud skaper sin egen etterspørsel. Han skriver heller ikke noe slikt i Traité d’économie politique. Says poeng var i stedet at etterspørselen oppstår i kraft av ens produksjon: Man kan ikke kjøpe en vare eller tjeneste før man har penger, og penger man du først når du har solgt en vare eller tjeneste.
== Referanser == | | fsted = Lyon, Frankrike | 5,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hermann_Hesse | 2023-02-04 | Hermann Hesse | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Hermann Hesse', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Migranter fra Nazi-Tyskland', 'Kategori:Migranter til Sveits', 'Kategori:Personer fra Landkreis Calw', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hermann Karl Hesse (pseudonym: Emil Sinclair; født 2. juli 1877 i Calw, død 9. august 1962 i Montagnola, nær Lugano i kantonen Ticino i Sveits) var en tysk-sveitsisk forfatter og hobbymaler.
Han ble tildelt nobelprisen i litteratur for 1946 og Goetheprisen samme året. I 1954 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. I 1955 ble han tildelt Friedenspreis des Deutschen Buchhandels.
| Hermann Karl Hesse (pseudonym: Emil Sinclair; født 2. juli 1877 i Calw, død 9. august 1962 i Montagnola, nær Lugano i kantonen Ticino i Sveits) var en tysk-sveitsisk forfatter og hobbymaler.
Han ble tildelt nobelprisen i litteratur for 1946 og Goetheprisen samme året. I 1954 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. I 1955 ble han tildelt Friedenspreis des Deutschen Buchhandels.
== Biografi ==
Hermann Hesse ble født i Schwarzwald-byen Calw i kongeriket Württemberg. Faren Johannes Hesse (1847–1916) var tysk-balter, født i Weißenstein i Estland, som da var en del av Det russiske keiserdømmet. Han hadde derfor russisk statsborgerskap, noe også sønnen Hermann av den grunn fikk ved fødselen. Moren Marie Gundert (1842–1902) stammet fra tyske misjonærer i India, og faren Hermann Gundert (1814-1893) var en kjent misjonær, språkforsker og bibeloversetter. Begge Hesses foreldre var misjonærer for Basler-Mission, et økumenisk preget misjonsselskap.
Familien hadde etablert seg i Calw fra 1873, hvor faren var medarbeider i Calwer Verlagsvereins, et forlagshus som spesialiserte seg på teologiske utgivelser og skolebøker, hvor svigerfaren Hermann Gundert satt i styret og ledet forlaget, en stillingen Johannes Hesse overtok etter svigerfarens død og hadde fram til 1905.
Hesse vokste opp i en beskyttet og intellektuell familieatmosfære, men han var viljesterk og kunstnerisk anlagt, og trivdes ikke i det pietistisk pregede miljøet. Deler av ungdommen tilbrakte han på ulike anstalter, og følte seg forlatt av Gud, foreldrene og verden for øvrig. I Unterm Rad, en bok med selvbiografiske trekk, forteller han historien om en begavet ungdom som går til grunne på grunn av de høye kravene omgivelsene stiller.
I 1912 flyttet Hesse til Sveits, hvor han giftet seg med Ninon Dolbin i 1931, hans tredje hustru. Han ble sveitsisk statsborger i 1923.
Hesse meldte seg som frivillig på tysk side under første verdenskrig, tjente dog i Sveits som hjelper for krigsfanger og tok senere avstand fra den nasjonalismen krigen innebar. I september 1914 skrev han sitt første essay direkte mot krigen, «O Freunde, nicht diese Töne». Efterhvert utviklet denne holdningen seg til en tilnærmet pasifisme.
== Hesses forfatterskap ==
Hesses pasifisme og dette at hans følelser mot krig finner uttrykk i flere av hans verker står i sterk kontrast til den andre nær samtidige tyske nobelprisvinneren Thomas Mann, som han ellers i stor grad deler skjebne med, idet de begge tok sterk avstand fra nasjonalsosialismen og i flere år levde i eksil i Sveits. Et annet likhetspunkt mellom de to er deres analyser av det tyske borgerskapet, selv om de i livsførsel og forfatterskap er svært forskjellige. Hesses holdning ser ut til å ha vært rent pasifistisk, selv i de første årene av andre verdenskrig, da det så ut til at nazistene kunne komme til å legge hele Europa under seg. Mens Mann på sin side drev propaganda for de allierte. De to forfatternes gjensidige påvirkning er blant annet dokumentert i deres bevarte brevveksling.Hesses mest kjente litterære verkene er Peter Camenzind, Demian, Siddhartha, Der Steppenwolf, (Steppeulven), Narziß und Goldmund og Das Glasperlenspiel (Glassperlespillet). Hovedtemaer er selvrealisering, selvaktelse, selvrefleksjon og enkeltmenneskets «transendens», og bøkene preges av Hesses interesse for eksistensielle, esoteriske og mystiske temaer, samt av buddhistisk og hinduistisk filosofi. I tillegg til de mer kjente romanene har Hesse også lyriker: Hans samlede dikt fyller mange hundre sider, men bare et lite antall er gjendiktet til norsk av André Bjerke, se litteraturlisten.
== Hesse og ettertiden ==
Hermann Hesse har hatt en sterk innflytelse på mange forfattere av senere generasjoner. Ikke minst Der Steppenwolf (Steppeulven) var en inspirasjonskilde for eksistensialister, og for beat-generasjonen og Storbritannias «sinte unge menn», slik blant annet Colin Wilson skriver i The Outsider. Etter Hesses død i 1962 og framveksten av en ny bølge av motkultur, først og fremst knyttet til hippie-bevegelsen, fikk Der Steppenwolf og de orientalsk-inspirerte verkene som Siddharta en ny renessanse. Dette gjaldt selvfølgelig i størst grad det tyskspråklige område. Men et eksempel kan vise noe av Hesses innflytelse også utenfor dette: I 1967 grunnla John Lion Magic Theatre i San Francisco i USA. Navnet refererer til "Magisk teater – kun for forrykte" i Steppeulven Teateret har satt opp verker av nye, og til dels kontroversielle forfattere i mange år etterpå, blant annet urframføringer av flere av Sam Shepards skuespill.
Mellom Hesse og antroposofien har det klart vært en gjensidig påvirkning. De tidlige dannelsesromanene Peter Camenzind, Unterm Rad og Demian kan om man vil ses som forløpere for skoleromanen Jonas som Jens Bjørneboe skrev i sin antroposofiske periode.
== Bibliografi ==
1904 – Peter Camenzind, på norsk Peter Camenzind, 1979
1906 – Unterm Rad, på norsk Under hjulet, 1979
1910 – Gertrud
1919 – Demian – på norsk Demian, 1947
1920 – Klingsors letzter Sommer, på norsk Klingsors siste sommer, 1993
1922 – Siddhartha, på norsk Siddhartha, 1972
1927 – Der Steppenwolf, på norsk Steppeulven, 1971
1930 – Narziss und Goldmund, på norsk Narsiss og Gullmunn, 1981
1932 – Die Morgenlandfahrt, på norsk Østerlandsferden, 1988
1943 – Das Glasperlenspiel, på norsk Glassperlespillet, 1970Alene, dikt i utvalg, ved André Bjerke, 1967
Kunstneren og krigen : artikler og brev 1914-1958, ved Trond Berg Eriksen, 1981
Eventyr, ved Peter Mejlænder, 1979
Reisen til Nürnberg, Norge: 1993. Originaltittel 1953 Die Nürnberger Reise.
== Litteratur ==
(de) Ernst Rose: «Hesse, Hermann.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 17–20 (digitalisering).
Herman Hesse: Selvbiografi, nobelprize.org. Nobel Media AB 2014. Lest 27. januar 2017.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hermann Hesse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hermann Hesse – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hermann Hesse på Internet Movie Database
(en) Hermann Hesse hos The Movie Database
(en) Hermann Hesse på Discogs
(en) Hermann Hesse på MusicBrainz
(en) Hermann Hesse på Spotify
(en) Hermann Hesse på Songkick
(de) Verk av og om Hermann Hesse i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Hermann Hesse i Deutsche Digitale Bibliothek
(de) Rebekka von Mallinckrodt: Hermann Hesse. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)
(en) Verk av Hermann Hesse. I Project Gutenberg.
Verk av Hermann Hesse i Projekt Gutenberg-DE
(en) HHP – Herman Hesse (Home) Page, tysk/engelsk med brukerfora
(de) Hermann Hesse i BücherWiki, tysk
(de) Portal der Morgenlandfahrer, tysk, av Timo Reith | Hermann Karl Hesse (pseudonym: Emil Sinclair; født 2. juli 1877 i Calw, død 9. | 5,318 |
null | 2023-02-04 | Württemberg | null | null | null | Württemberg er et område og en tidligere stat i Schwaben i Syd-Tyskland. Württembergs hovedstad var Stuttgart, nå hovedstad for dagens delstat Baden-Württemberg. | 5,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morten_Olsen | 2023-02-04 | Morten Olsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske fotballspillere', 'Kategori:Danske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for 1. FC Köln', 'Kategori:Fotballspillere for Cercle Brugge KSV', 'Kategori:Fotballspillere for RSC Anderlecht', 'Kategori:Fotballspillere for RWD Molenbeek', 'Kategori:Fotballtrenere for 1. FC Köln', 'Kategori:Fotballtrenere for AFC Ajax', 'Kategori:Fotballtrenere for Brøndby IF', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vordingborg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1984', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1988', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1986', 'Kategori:Trenere for Danmarks herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere i Fotball-EM 2004', 'Kategori:Trenere i Fotball-EM 2012', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 2002', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 2010', 'Kategori:Årets fotballspiller i Danmark'] | Morten Per Olsen (født 14. august 1949) er en dansk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han var trener for det danske landslaget 2000—2015.
Da Olsen var fotballspiller var han en av de store forsvarsspillerne som var avgjørende for at Danmark kvalifiserte seg til EM i 1984 og VM i 1986.
Etter at han la opp har Olsen vært trener for blant annet 1. FC Köln og AFC Ajax. I hans tid som landslagstrener har Danmark kvalifisert seg til VM i 2002, EM i 2004, VM i 2010 og EM i 2012.
| Morten Per Olsen (født 14. august 1949) er en dansk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han var trener for det danske landslaget 2000—2015.
Da Olsen var fotballspiller var han en av de store forsvarsspillerne som var avgjørende for at Danmark kvalifiserte seg til EM i 1984 og VM i 1986.
Etter at han la opp har Olsen vært trener for blant annet 1. FC Köln og AFC Ajax. I hans tid som landslagstrener har Danmark kvalifisert seg til VM i 2002, EM i 2004, VM i 2010 og EM i 2012.
== Meritliste ==
=== Som spiller ===
A-landslagskamper: 102 (1970–1989)
VM-sluttspill: 1986
EM-sluttspill: 1984, 1988
Belgisk seriemester: 1981, 1985, 1986
Tyskland, bundesliga; sølvvinner 1989
UEFA: sølvvinner 1986
=== Som trener ===
Danmark, mester : 1990, 1991
UEFA: semifinalist: 1991
Holland, mester: 1998
Holland, pokalvinner: 1998
VM-sluttspill: 2002, 2010,
EM-sluttspill: 2004, 2012
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Morten Olsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Morten Olsen på Internet Movie Database
(da) Morten Olsen på Filmdatabasen
(da) Morten Olsen på Filmdatabasen
(de) Morten Olsen – Munzinger Sportsarchiv
(en) Morten Olsen – FIFA
(en) Morten Olsen – Transfermarkt
(en) Morten Olsen – national-football-teams.com
(en) Morten Olsen – WorldFootball.net
(de) Morten Olsen – fussballdaten.de
(en) Morten Olsen – EU-Football.info
(da) Morten Olsen – Dansk Boldspil-Union
(de) Morten Olsen – Tysklands fotballforbund
(en) Morten Olsen – FBref | 80 (2) | 5,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stuttgart | 2023-02-04 | Stuttgart | ['Kategori:48°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Figurteater i Tyskland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stuttgart'] | Stuttgart er hovedstad i den tyske delstaten Baden-Württemberg i det sydvestlige Tyskland.
| Stuttgart er hovedstad i den tyske delstaten Baden-Württemberg i det sydvestlige Tyskland.
== Historie ==
Stuttgart ble grunnlagt av hertug Ludolf, sønn av keiser Otto I av Det tysk-romerske rike rundt 950 som et oppalingssted for stridshester til kavaleriet.
Stuttgart ble residensby for den første hertugen av Württemberg, Eberhart av Württemberg i 1495, og har siden vært hovedstad for området. Renessanseslottet Altes Schloss i byen sentrum rommer i dag Landesmuseum Württemberg.
Da Napoléon Bonaparte oppløste Det tysk-romerske riket ble hertugene av Württemberg tildelt kongetitler i 1805 og Stuttgart ble slik kongelig residensby.
Både kongenavnet og statsnavnet Württemberg stammer fra den bratte åssiden ved Stuttgart, og denne ble tidligere kalt Wirtemberg. På toppen er et mausoleum fra 1824 for dronning Katharina (datter av tsar Paul I av Russland) og kong Wilhelm I av Württemberg.
Under de tyske revolusjonene i 1848 og 1849 ble alltyske og demokratiske Frankfurtparlamentet opprettet for å motvirke splittelsen av Tyskland. Etter lange diskusjoner bestemte Frankfurtpartamentet å tilby tittelen som tysk keiser til kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen. Ettersom den demokratiske bevegelsen stadig ble svakere, fikk de tyske kongelige igjen makten over deres uavhengige stater, og den prøyssiske kongen avslo tilbudet fra de revolusjonære. Parlamentet ble drevet ut av Frankfurt og de mest radikale (som ønsket republikk) flyktet til Stuttgart, hvor de ganske kort tid etter ble oppløst av det württembergske militære.
Som et selvstendig kongedømme i 1871 sluttet Württemberg seg til Det tyske keiserriket, ledet av den prøyssiske statsminister Otto von Bismarck og slik ble en del av Tysklands samling. Etter første verdenskrig brøt kongeriket sammen og Fristaten Württemberg ble etablert som en del av Weimar-republikken. I 1920 var Stuttgart hovedsetet for den tyske nasjonale regjeringen etter at denne måtte flykte fra Berlin under Kappkuppet. Under andre verdenskrig ble byens sentrum nesten fullstendig ødelagt av alliert bombing.
I 1945 tok allierte styrker, først franske, deretter amerikanske, kontroll over området. Deler av det tidligere Baden og Württemberg ble slått sammen og i 1952 ble den nye, demokratiske staten Baden-Württemberg etablert (som Tyskland tredje største) med Stuttgart som hovedstad etter en folkeavstemning.
== Stuttgart i dag ==
Under den kalde krigen hadde området en stor amerikansk militær tilstedeværelse, da byen huset den felles militære kommandoen for de amerikanske styrkene i Europa, Afrika og Atlanterhavet (US European Command, EUCOM), og denne kommandosentralen er fortsatt i byen.
=== Infrastruktur ===
Stuttgart er et viktig jernbane- og motorveiknutepunkt. Stuttgart 21 er et igangsatt jernbaneprosjekt som skal fornye Stuttgart som jernbaneby. Byen har også en viktig havn ved elven Neckar. Byen har en godt utbygget kollektivtrafikk drevet av Stuttgarts forstadsbaner.
Stuttgart lufthavn ligger 13 km sør for sentrum.
=== Næringsliv ===
Byen er velkjent for sine mange høyteknologiske bedrifter. Den er en av de viktigste og rikeste byene i Syd-Tyskland.
Stuttgart, som er hovedsete for Porsche og Daimler AG, betraktes som en av verdens fire største «bilhovedsteder». De andre er Toyota i Japan, Detroit i USA og Torino i Italia.
=== Forskning og høyere utdanning ===
Stuttgartregionen har den største tettheten i Tyskland når det gjelder vitenskapelige, akademiske og forskningsrettede arbeidsplasser. I byen finnes det to universiteter, åtte faghøyskoler, to Max-Planck-institutter og et antall andre forskningsinstitutter.
=== Kunst og kultur ===
==== Figurteater ====
Ved akademiet Staatlichen Hochschule für Musik und Darstellende Kunst finnes en egen linje for figurteater; dette er den eneste tyske, høyere utdanningen i figurteater som tilbys utenfor Berlin. En rekke figurteaterkunstnere og -kompanier har hatt og har fortsatt (per 2018) base i Stuttgart, og byen omtales som en «figurteaterets høyborg» (tysk: «eine Hochburg des Figurentheaters.»).FITZ! Zentrum für Figurentheater i det såkalte «Kultur unterm Turm»-området ble dannet på midten av 1980-tallet, og er et viktig senter for utvikling og visning av banebrytende figurteaterkunst fra inn- og utland. Per 2018 presenteres det gjennomsnittlig 40 ulike produksjoner per år, med rundt 280 forestillinger i året rettet mot ulike publikumsgrupper, det vil si mot både barn, ungdom og voksne.
== Personligheter ==
Georg Wilhelm Friedrich Hegel
Robert Bosch
Manfred Rommel
Berthold Schenk von Stauffenberg
Claus Schenk von Stauffenberg
== Bygninger (utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Stuttgart – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stuttgart – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | areal = 207.36 | 5,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Soldat | 2023-02-04 | Soldat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Militære beskjeftigelser'] | En soldat er en person som har fått militær grunnutdannelse, og som tilhører et lands væpnede styrker. Betegnelsen brukes oftest om en soldat som tjenestegjør som vervet eller vernepliktig, og som har fått trening og utstyr til å forsvare landet og landets interesser. Soldater er del i et sterkt hierarkisk system kalt hær, hvor soldatene er delt inn i flere underavdelinger med forskjellige oppdrag, størrelse, utdanning og utstyr.
Ordet soldat kommer fra middelalderlatin solidatus og betyr egentlig «en person som får sold (lønn som leiesoldat)». Selv om ordet kan brukes om personer fra laveste til høyeste grad, blir soldat i daglig tale ofte brukt som betegnelse på en vanlig menig.
I videre forstand kan betegnelsen soldat brukes om alle slags organiserte og bevæpnede krigere eller «kjempende» medlemmer av militærlikenende grupperinger som for eksempel Frelsesarmeen.
| En soldat er en person som har fått militær grunnutdannelse, og som tilhører et lands væpnede styrker. Betegnelsen brukes oftest om en soldat som tjenestegjør som vervet eller vernepliktig, og som har fått trening og utstyr til å forsvare landet og landets interesser. Soldater er del i et sterkt hierarkisk system kalt hær, hvor soldatene er delt inn i flere underavdelinger med forskjellige oppdrag, størrelse, utdanning og utstyr.
Ordet soldat kommer fra middelalderlatin solidatus og betyr egentlig «en person som får sold (lønn som leiesoldat)». Selv om ordet kan brukes om personer fra laveste til høyeste grad, blir soldat i daglig tale ofte brukt som betegnelse på en vanlig menig.
I videre forstand kan betegnelsen soldat brukes om alle slags organiserte og bevæpnede krigere eller «kjempende» medlemmer av militærlikenende grupperinger som for eksempel Frelsesarmeen.
== I Norge ==
De fleste soldatene tilhører de laveste gradene menig og korporal i Hæren eller tilsvarende grader i Sjøforsvaret og Luftforsvaret. I Norge betegnes soldater med sersjants eller Kvartermesters grad befal, og befal med fenriks eller høyere grader for offiserer.
Andre soldatbetegnelser er blant annet dragon, gast, gardist, kavalerist, jeger og artillerist, ingeniørsoldat og spesialsoldat.
== Bilder ==
== Se også ==
Militær grad
Offiser
Fallskjermsoldat
Leiesoldat
Barnesoldat
Geriljasoldat
Verneplikt
Tinnsoldat
== Eksterne lenker ==
(en) Soldiers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Soldier – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | En soldat er en person som har fått militær grunnutdannelse, og som tilhører et lands væpnede styrker. Betegnelsen brukes oftest om en soldat som tjenestegjør som vervet eller vernepliktig, og som har fått trening og utstyr til å forsvare landet og landets interesser. | 5,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freie_Demokratische_Partei | 2023-02-04 | Freie Demokratische Partei | ['Kategori:1948 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Liberale partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1948', 'Kategori:Politiske partier i Tyskland'] | Freie Demokratische Partei (FDP) er et liberalt politisk parti i Tyskland, grunnlagt i 1948. Partileder siden 2013 er Christian Lindner.
Partiet var i den tyske forbundsregjeringen fra 1949 til 1956, fra 1961 til 1966, fra 1969 til 1998 og fra oktober 2009 til 2013.
FDP var representert i Forbundsdagen ved samtlige valg fra det første i 1949 til 2009. Ved valget i 2013 klarte partiet ikke å overskride sperregrensen på 5% landsdekkende oppslutning og falt dermed ut av Forbundsdagen. Det samme skjedde ved valget i Bayern en uke tidligere.
Partiet gikk opprinnelig sterkt inn for et fritt næringsliv, men modifiserte dette standpunkt i 1970-årene. Det har tradisjonelt hatt sitt velgergrunnlag i protestantisk middel- og overklasse, og som anser seg som uavhengige og arvtagere til den europeiske liberale tradisjon.
| Freie Demokratische Partei (FDP) er et liberalt politisk parti i Tyskland, grunnlagt i 1948. Partileder siden 2013 er Christian Lindner.
Partiet var i den tyske forbundsregjeringen fra 1949 til 1956, fra 1961 til 1966, fra 1969 til 1998 og fra oktober 2009 til 2013.
FDP var representert i Forbundsdagen ved samtlige valg fra det første i 1949 til 2009. Ved valget i 2013 klarte partiet ikke å overskride sperregrensen på 5% landsdekkende oppslutning og falt dermed ut av Forbundsdagen. Det samme skjedde ved valget i Bayern en uke tidligere.
Partiet gikk opprinnelig sterkt inn for et fritt næringsliv, men modifiserte dette standpunkt i 1970-årene. Det har tradisjonelt hatt sitt velgergrunnlag i protestantisk middel- og overklasse, og som anser seg som uavhengige og arvtagere til den europeiske liberale tradisjon.
== Internasjonal tilknytning ==
FDP hører på europeisk plan til European Liberal Democrat and Reform Party, forøvrig sammen med det norske Venstre. I Europaparlamentet tilhører FDP Alliansen av Liberale og Demokrater for Europa. På globalt plan tilhører FDP Den liberale internasjonale.
== Partiledere ==
Theodor Heuss 1948–1949
Franz Blücher 1949–1954
Thomas Dehler 1954–1957
Reinhold Maier 1957–1960
Erich Mende 1960–1968
Walter Scheel 1968–1974
Hans-Dietrich Genscher 1974–1985
Martin Bangemann 1985–1988
Otto Graf Lambsdorff 1988–1993
Klaus Kinkel 1993–1995
Wolfgang Gerhardt 1995–2001
Guido Westerwelle 2001–2011
Philipp Rösler 2011–2013
Christian Lindner 2013–
== Generalsekretærer ==
Karl-Hermann Flach 1971–1973
Martin Bangemann 1974–1975
Günter Verheugen 1978–1982
Irmgard Adam-Schwaetzer 1982–1984
Helmut Haussmann 1984–1988
Cornelia Schmalz-Jacobsen 1988–1991
Uwe-Bernd Lühr 1991–1993
Werner Hoyer 1993–1994
Guido Westerwelle 1994–2001
Cornelia Pieper 2001–2005
Dirk Niebel 2005–2009
Christian Lindner 2009–2011
Patrick Döring 2012–2013
Nicola Beer 2013–2019
Linda Teuteberg 2019–
== Se også ==
Demokratische Partei Saar
Tysklands politiske system
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Freie Demokratische Partei – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | forsamling1år = 2017 | 5,323 |
null | 2023-02-04 | Guido Westerwelle | null | null | null | Guido Westerwelle (født 27. desember 1961 i Bad Honnef i Nordrhein-Westfalen, død 18. | 5,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjermplantefamilien | 2023-02-04 | Skjermplantefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skjermplantefamilien'] | Skjermplantefamilien (Apiaceae) omfatter mer enn 420 planteslekter. Blant artene i denne familien finnes det små planter på omkring 10 centimeter høye, og store planter som strekker seg helt til 4 meter i høyden. De er lette å kjenne igjen på skjermen, en samling av enkeltblomster som sitter på stråler fra et felles punkt på stengelen. Hos en del arter i familien sitter det skjermer med blomster i en egen skjerm av småskjermer. Det finnes både nyttige matplanter i denne familien, og fryktede giftplanter. Andre forskjønner hager som dyrkede prydplanter.
| Skjermplantefamilien (Apiaceae) omfatter mer enn 420 planteslekter. Blant artene i denne familien finnes det små planter på omkring 10 centimeter høye, og store planter som strekker seg helt til 4 meter i høyden. De er lette å kjenne igjen på skjermen, en samling av enkeltblomster som sitter på stråler fra et felles punkt på stengelen. Hos en del arter i familien sitter det skjermer med blomster i en egen skjerm av småskjermer. Det finnes både nyttige matplanter i denne familien, og fryktede giftplanter. Andre forskjønner hager som dyrkede prydplanter.
== Beskrivelse ==
Artene i skjermplantefamilien er urter i botanisk forstand. I sjeldne tilfeller kan de bli vedaktige nederst. De kan forekomme både med og uten stengel, og stengelen kan være hul eller hel. Noen stengler er rillete, mens andre er glatte. En del arter har en kraftig rot. Pastinakk og Selleri er eksempler på arter som har blitt videreforedlet til kulturplanter utnyttet kommersielt som en rotgrønnsak.
Plantene er ett-, to- eller flerårige. Likevel kan flere av de ett- og toårige plantene vokse som flerårige urter hvis blomsterstengelen skjæres ned etterhvert som den vokser til. Artene i familien varierer fra ti centimeter, slik som hos sanktpeterskjerm og rødkjeks til fire meter slik som kjempebjørnekjeks.
Bladene vil vanligvis være spredtstilt, men noen sjeldne unntak finnes hvor bladene er parvis motsatt eller i en rosett nede ved bakken. Stengelbladene har vanligvis bladslirer. Plantene har vanligvis ikke øreblad, det vil si små parvise blad som vokser ved grunnen av stengelbladene. Et av unntakene fra dette er karve. Selve bladplaten er oftest sammensatt av flere småblader, ofte flikete. I tilfellene hvor det forekommer enkle blader, vil de vanligvis være flikete.Navnet skjermplante er forbundet med at blomstene sitter sammen i skjermer. De små blomstene sitter noen ganger sammen i enkle skjermer, eller kan ha sammensatte skjermer. I det sistnevnte tilfellet vil flere småskjermer sitte sammen i en storskjerm. Under skjermene kan det sitte støtteblad som kalles svøp. Når de sitter under småskjermene kalles de småsvøp, og under storskjermer kalles de storsvøp. Skjermene kan være formet som en paraply slik som hos hundekjeks, og noen ganger som et hode slik som hos kvann. Stilkene under skjermene som danner forbindelsen med et felles koblingspunkt kalles stråler. De kan kalles småstråler for å utelukkende omtale strålene i småskjermene. En oversiktlig illustrasjon finnes i galleriet.
De enkelte blomstene har oversittende fruktknuter og blomsterbeger som er sammenvokst med fruktknuten. Begerbladene kan være små eller helt fraværende i det de former en ring omkring fruktknuten. Fargen er hvit hos de fleste arter, men de kan også være gule, rødlige eller grønnlige. De befruktes av mange forskjellige insekter, for eksempel biller, fluer, bier og humler. Når blomsten modner etter befruktning modnes de til en kamret spaltefrukt som inneholder frøene. Flere av artene man kan finne i Norge kan bestemmes utelukkende ved hjelp av frøene. Fruktene sitter på samme stilk med flatsiden mot hverandre. Denne frøstilken er splittet. Og denne splitten kan begynne ved basis, eller høyt oppe. Frøene har langsgående riller og kamre med olje, ofte eteriske oljer. Det er denne oljen som gir frøene hos mange av artene en sterk aroma. De fleste artene i familien er mer eller mindre aromatiske og hos flere kan aromaen være nokså lik slik som hos den meget giftige selsnepen og matplanten pastinakk.
== Galleri ==
== Bruk ==
Arter fra skjermplantefamilien benyttes som krydder. Eksempler er dill, persille, karve, løpstikke, koriander, spisskum, spansk kjørvel og kjørvel. Eksempler på arter som brukes som grønnsak er gulrot, pastinakk, kvann og selleri. Vanligvis benyttes røtter, stengel, bladverk og/eller frø. Ellers kan det nevnes at frøene av de fleste spiselige artene motvirker tarmgass. Som prydplanter dyrkes stjerneskjerm, sanikel, og strandtorn.
=== Historiske kulturplanter ===
Mange av artene i skjermplantefamilien kan spores langt tilbake i historien. Anis ble dyrket av de gamle egyptere, og grekere. Allerede hos Hippokrates ble den foreslått som ingrediens i munnvann. Den er også nevnt i gamle norske legebøker. Dill og fennikel er også arter med lang historie. Både babylonere og egyptere benyttet dem. De ble innført til Europa og spredt med romerne. Dill, karve, persille og selleri er omtalt hos Dioskorides, og Fennikel av Plinius. Spisskummin har fått plass i Bibelen ved omtale av profeten Jesaja.Også koriander er velkjent i historien. Arabiske stammer har brukt den i uminnelige tider, og den var også godt kjent av Babylonerne. Det har imidlertid vært delte meninger blant antikkens forfattere om bruken av den.Kvann fant veien fra nord og sørover i Europa ved hjelp av munker, deretter kom den tilbake til Norge etter å ha fått det himmelske navnet Angelica som betyr «engel». Navnet har sammenheng med et sagn som sier at en engel åpenbarte hvordan den skulle brukes. I vikingtiden var kvann høyt verdsatt som grønnsak. Og mange hadde egne «kvannhager». Og i Gulatingsloven står det: «Går mann i annen manns kvanngard, da eier ikke den mannen noen rett på seg om en slår og juler han og tar klærne hans». Også mesterrot ble lovprist av romerne, og navnet er antageligvis avledet av den gamle legetittelen magister.Grekerne gav dødsdømte politiske fanger i Aten en drikk av opium og vin, blandet med saften av giftkjeks for å fullbyrde dødsstraffen. Måten Sokrates’ død beskrives på av Platon har ført til at man regner det for sannsynlig at han ble drept på denne måten.
=== Giftige arter ===
I denne forbindelse er det nødvendig å fremheve familiens giftige arter. Selsnepe, giftkjeks, hestekjørvel og hundepersille er alle sammen svært giftige. Andre er mindre giftige og/eller inneholder stoffer som kan gi utslett og blemmer som minner om brannskader. Det kan skje hvis man eksponeres for UV-lys etter hudkontakt med plantesevjen. På fagspråket kalles det fotosensibilitet. Bjørnekjeks har blitt omtalt i forbindelse med slike skader, men også matplantene pastinakk og kvann inneholder slike stoffer. Noen får mer alvorlige reaksjoner enn andre, så det anbefales bruk av beskyttelsesutstyr ved håndtering av skjermplanter som inneholder furokumariner. Ved rydding av mye kjempebjørnekjeks eller tromsøpalme kan det for eksempel benyttes regndress, gummihansker og støvmaske.
En har også ved senere forskning funnet ut at det er flere stoffer i plantene i skjermblomstfamilien som i molekylstruktur er ganske lik hverandre. I gulrot finnes blant annet stoffene falcarinol, falcarindiol og carotatoxin. Disse stoffene er nokså like cicutoxoxin og oenanthottoxin, som er blant giftstoffene i selsnepe og hestekjørvel. Til tross for dette regnes det åpenbart som trygt, ja til og med sunt, å spise gulrot.
== Liste over slekter, arter, underarter og variteter ==
Antallet anerkjente slekter i skjermplantefamilien varierer mellom 420 og 485. I denne listen over slekter og arter finnes forkortelsene «ssp.» og «var.». De betyr underart (subspecies) og varietet. Listen tar utgangspunkt i Artsnavnebasen.
skvallerkålslekta (Aegopodium)
skvallerkål (Aegopodium podagraria)
hundepersilleslekta (Aethusa)
hundepersille (Aethusa cynapium)
møllepersille (Aethusa cynapium ssp. agrestis)
skogpersille (Aethusa cynapium ssp. cynapioides)
ugraspersille (Aethusa cynapium ssp. cynapium)
narregulrotslekta (Ammi)
narregulrot (Ammi majus)
tannstikke (Ammi visnaga)
dillslekta (Anethum)
dill (Anethum graveolens)
kvannslekta (Angelica)
kvann (Angelica archangelica)
fjellkvann (Angelica archangelica ssp. archangelica)
strandkvann (Angelica archangelica ssp. litoralis)
vossakvann (Angelica archangelica var. maiorum)
sløke (Angelica sylvestris)
hundekjeksslekta (Anthriscus)
krokkjørvel (Anthriscus caucalis)
hagekjørvel (Anthriscus cerefolium)
hundekjeks (Anthriscus sylvestris)
sellerislekta (Apium denne slekten gir også navnet til skjermplantefamiliens vitenskapelige navn Apiaceae)
hageselleri (Apium graveolens)
stjerneskjermslekta (Astrantia)
stjerneskjerm (Astrantia major)
vasskjeksslekta (Berula)
vasskjeks (Berula erecta)
dobbeltkorianderslekta (Bifora)
dobbeltkoriander (Bifora testiculata)
knollkarveslekta (Bunium)
knollkarve (Bunium bulbocastanum)
hareøreslekta (Bupleurum)
hareøre (Bupleurum rotundifolium)
karveslekta (Carum)
karve (Carum carvi)
klengekjeksslekta (Caucalis)
klengekjeks (Caucalis platycarpos)
knollkjeksslekta (Chaerophyllum)
duftkjeks (Chaerophyllum aromaticum)
narrekjeks (Chaerophyllum aureum)
knollkjeks (Chaerophyllum bulbosum)
russeknollkjeks (Chaerophyllum prescottii)
svimekjeks (Chaerophyllum temulum)
selsnepeslekta (Cicuta)
selsnepe (Cicuta virosa)
russekjeksslekta (Conioselinum)
russekjeks (Conioselinum tataricum)
giftkjeksslekta (Conium)
giftkjeks (Conium maculatum)
jordnøttslekta (Conopodium)
jordnøtt (Conopodium majus)
korianderslekta (Coriandrum)
koriander (Coriandrum sativum)
sanktpeterskjermslekta (Crithmum)
sanktpeterskjerm (Crithmum maritimum)
spisskumslekta (Cuminum)
spisskum (Cuminum cyminum)
møllesellerislekta (Cyclospermum)
mølleselleri (Cyclospermum leptophyllum)
gulrotslekta (Daucus)
gulrot (Daucus carota)
villgulrot (Daucus carota ssp.carota)
matgulrot (Daucus carota ssp. sativus)
møllekjeksslekta (Elaeosticta)
møllekjeks (Elaeosticta lutea)
stikleslekta (Eryngium)
alpestikle (Eryngium alpinum)
smalstikle (Eryngium bourgatii)
kjempestikle (Eryngium giganteum)
strandtorn (Eryngium maritimum)
hagestikle (Eryngium planum)
fennikelslekta (Foeniculum)
fennikel (Foeniculum vulgare)
Helosciadium
nikkeselleri (Helosciadium nodiflorum også tidligere kjent under Apium nodiflorum)
bjørnekjeksslekta (Heracleum)
kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum)
tromsøpalme (Heracleum persicum)
bjørnekjeks (Heracleum sphondylium)
sibirbjørnekjeks (Heracleum sphondylium ssp.sibiricum tidligere ble kyst- og sibirbjørnekjeks regnet som to forskjellige arter, da het sibirbjørnekjeks H. sibiricum)
kystbjørnekjeks (Heracleum sphondylium ssp. sphondylium)
harekarveslekta (Lagoecia)
harekarve (Lagoecia cuminoides)
hvitrotslekta (Laserpitium)
hvitrot (Laserpitium latifolium)
løpstikkeslekta (Levisticum)
løpstikke (Levisticum officinale)
strandkjeksslekta (Ligusticum)
strandkjeks (Ligusticum scothicum også tidligere kjent under Ligusticum scoticum)
bjørnerotslekta (Meum)
bjørnerot (Meum athamanticum)
spanskkjørvelslekta (Myrrhis)
spansk kjørvel (Myrrhis odorata)
hestekjørvelslekta (Oenanthe)
hestekjørvel (Oenanthe aquatica)
pastinakkslekta (Pastinaca)
pastinakk (Pastinaca sativa)
hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis)
villpastinakk (Pastinaca sativa var. sativa)
persilleslekta (Petroselinum)
persille (Petroselinum crispum)
melkerotslekta (Peucedanum)
mesterrot (Peucedanum ostruthium)
melkerot (Peucedanum palustre)
gjeldkarveslekta (Pimpinella)
anis (Pimpinella anisum)
stor gjeldkarve (Pimpinella major)
gjeldkarve (Pimpinella saxifraga)
Pimpinella saxifraga ssp. nigra
Pimpinella saxifraga ssp. saxifraga
sanikelslekta (Sanicula)
sanikel (Sanicula europaea)
venuskamslekta (Scandix)
venuskam (Scandix pecten-veneris)
krusfrøslekta (Selinum)
krusfrø (Selinum carvifolia også tidligere kjent under Selinum carviflora)
hjorterotslekta (Seseli)
hjorterot (Seseli libanotis)
Sium
Sium sisarum (også kjent som søtkjeks, men dette er ikke noe offisielt norsk navn)
vingekjeksslekta (Smyrnium)
vingekjeks (Smyrnium perfoliatum)
rødkjeksslekta (Torilis)
rødkjeks (Torilis japonica)
hønsekjeksslekta (Turgenia)
hønsekjeks (Turgenia latifolia)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande: Norsk flora. 7. utg. Redigert av Elven Reidar. Samlaget, 2005. ISBN 978-82-05-32563-0 (Side 56, 573-595)
Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8 (Side 424-449)
Grey-Wilson, Christopher (1992). Teknologisk forlags store illustrerte flora. Teknologisk forl. s. 268-287. ISBN 8251203554.
Våre medisinske planter. [Oslo]: Det Beste. 1984. s. 93, 119, 126, 137, 145, 146, 170, 179, 184-185, 200, 212, 229, 245, 247, 258, 295, 301, 306, 322 338-342. ISBN 8270101567.
Jonsell, Bengt, Karlsson, Thomas og Agestam, Magdalena: Flora Nordica Bind 6. Swedish Museum of Natural History 2010 ISBN 978-91-86510-61-9 (Side 165-276)
== Eksterne lenker ==
(en) skjermplantefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) skjermplantefamilien i Encyclopedia of Life
(en) skjermplantefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) skjermplantefamilien hos Artsdatabanken
(sv) skjermplantefamilien hos Dyntaxa
(en) skjermplantefamilien hos Fossilworks
(en) skjermplantefamilien hos ITIS
(en) skjermplantefamilien hos NCBI
(en) skjermplantefamilien hos The International Plant Names Index
(en) skjermplantefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Apiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
MOBOT – beskrivelse av familien.
Artsnavnebasen - listen over alle offisielle artsnavn. | | utbredelse=alle bebodde verdensdeler | 5,325 |
null | 2023-02-04 | Vassgroordenen | null | null | null | * Aponogetonaceae | 5,326 |
null | 2023-02-04 | Skjermplanteordenen | null | null | null | * Aralidiaceae | 5,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristtornordenen | 2023-02-04 | Kristtornordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristtornordenen', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Aquifoliales er en orden av blomsterplanter innen underkladen Euasteridae II i den meget store kurvplante-kladen, Asteridae. Ordenen består av i alt 5 familier, som tidligere var fordelt vesentlig på ordenen Cornales. Med APG II-systemet har Aquifoliales en bred og allment anerkjent status som planteorden.
| Aquifoliales er en orden av blomsterplanter innen underkladen Euasteridae II i den meget store kurvplante-kladen, Asteridae. Ordenen består av i alt 5 familier, som tidligere var fordelt vesentlig på ordenen Cornales. Med APG II-systemet har Aquifoliales en bred og allment anerkjent status som planteorden.
== Kjente familier ==
Kristtornfamilien
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) kristtornordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) kristtornordenen i Encyclopedia of Life
(en) kristtornordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) kristtornordenen hos Artsdatabanken
(sv) kristtornordenen hos Dyntaxa
(en) kristtornordenen hos Fossilworks
(en) kristtornordenen hos ITIS
(en) kristtornordenen hos NCBI
(en) kristtornordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Aquifoliales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Aquifoliales – detaljert informasjon på Wikispecies | * kristtornfamilien (Aquifoliaceae) | 5,328 |
null | 2023-02-04 | Aspargesordenen | null | null | null | * aloefamilien (Asphodelaceae) | 5,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurvplanteordenen | 2023-02-04 | Kurvplanteordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologistubber', 'Kategori:Kurvplanteordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Kurvplanteordenen (Asterales) er en orden av blomsterplanter. Gruppen oppsto trolig i Gondwanaland i kritt-perioden. Den omfatter 12 familier, hvorav rubladfamilien har en noe usikker plassering. I alt 4 av familiene vokser i Norge, flere andre er tropiske.
| Kurvplanteordenen (Asterales) er en orden av blomsterplanter. Gruppen oppsto trolig i Gondwanaland i kritt-perioden. Den omfatter 12 familier, hvorav rubladfamilien har en noe usikker plassering. I alt 4 av familiene vokser i Norge, flere andre er tropiske.
== Eksterne lenker ==
(en) Asterales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Asterales i Encyclopedia of Life
(en) Asterales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Asterales hos Artsdatabanken
(sv) Asterales hos Dyntaxa
(en) Asterales hos Fossilworks
(en) Asterales hos ITIS
(en) Asterales hos NCBI
(en) Asterales hos Tropicos
(en) Kategori:Asterales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Asterales – detaljert informasjon på Wikispecies | * bukkebladfamilien | 5,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Korsblomstordenen | 2023-02-04 | Korsblomstordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Korsblomstordenen', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Brassicales er en orden av blomsterplanter med mange familier. Sammen med ordenen Malvales tilhører gruppen Eurosidae II i Rosidae.
Fellestrekk er følgende: Alle arter inneholder celler med myrosin og derivater av fenylalanin eller tyrosin. Artene inneholder dessuten flavonoider og tanniner. Nesten alle planter som produserer glukosinolater (sennepsoljeglykosider) tilhører denne ordenen. Bladene er spiralstilte. De firetallige blomstene sitter i endestilte klaser.
Larver av sommerfugler i underfamilien Pierinae lever ofte av Brassicales-planter. De har utviklet seg i koevolusjon med plantene og blir ikke forgiftet av glukosinolatene.
| Brassicales er en orden av blomsterplanter med mange familier. Sammen med ordenen Malvales tilhører gruppen Eurosidae II i Rosidae.
Fellestrekk er følgende: Alle arter inneholder celler med myrosin og derivater av fenylalanin eller tyrosin. Artene inneholder dessuten flavonoider og tanniner. Nesten alle planter som produserer glukosinolater (sennepsoljeglykosider) tilhører denne ordenen. Bladene er spiralstilte. De firetallige blomstene sitter i endestilte klaser.
Larver av sommerfugler i underfamilien Pierinae lever ofte av Brassicales-planter. De har utviklet seg i koevolusjon med plantene og blir ikke forgiftet av glukosinolatene.
== Familier og utvalgte slekter ==
Akaniaceae
Bataceae
blomkarsefamilien
Capparaceae
Cleomaceae
Emblingiaceae
Gyrostemonaceae
kapersfamilien
Koeberliniaceae
korsblomstfamilien
Limnanthaceae
Moringaceae
papayafamilien
Pentadiplandraceae
resedafamilien
Salvadoraceae
Setchellanthaceae
Stixaceae (inkludert i kapersfamilien)
Tovariaceae
== Litteratur ==
P.P. Edger m.fl. (2015). «The butterfly plant arms-race escalated by gene and genome duplications». Proceedings of the National Academy of Sciences. 112 (27): 8362-8366. PMC 4500235 . PMID 26100883. doi:10.1073/pnas.1503926112.
== Eksterne lenker ==
(en) Brassicales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Brassicales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Brassicales hos Artsdatabanken
(sv) Brassicales hos Dyntaxa
(en) Brassicales hos Fossilworks
(en) Brassicales hos ITIS
(en) Brassicales hos NCBI
(en) Brassicales hos Tropicos
(en) Kategori:Brassicales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Brassicales – detaljert informasjon på Wikispecies
Ordenen Brassicales hos APWebsite., ved å browse litt nedover på siden. | * Akaniaceae | 5,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nellikordenen | 2023-02-04 | Nellikordenen | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1826', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Nellikordenen, (Caryophyllales) er en orden blomsterplanter som er delt inn i 32 familier, som totalt inneholder anslagsvis 692 slekter. Antallet blir stadig større i tråd med at DNA-studier plasserer nye familier i denne gruppen.
Over 11 155 arter tilhører nellikordenen, eller 6 % av alle tofrøbladete planter. Kjente grupper og nyttevekster omfatter rabarbra, spinat, bete, nellik, kaktus, amarant og en del kjøttetende planter. Mange av artene er sukkulente, dvs har kjøtt- eller vannfylte blader.
| Nellikordenen, (Caryophyllales) er en orden blomsterplanter som er delt inn i 32 familier, som totalt inneholder anslagsvis 692 slekter. Antallet blir stadig større i tråd med at DNA-studier plasserer nye familier i denne gruppen.
Over 11 155 arter tilhører nellikordenen, eller 6 % av alle tofrøbladete planter. Kjente grupper og nyttevekster omfatter rabarbra, spinat, bete, nellik, kaktus, amarant og en del kjøttetende planter. Mange av artene er sukkulente, dvs har kjøtt- eller vannfylte blader.
== Familier ==
Achatocarpaceae
Middagsblomstfamilien (Aizoaceae)
Amarantfamilien (Amaranthaceae)
Ancistrocladaceae
Asteropeiaceae
Barbeuiaceae
Basellaceae
Kaktusfamilien (Cactaceae)
Nellikfamilien (Caryophyllaceae)
Didiereaceae
Dioncophyllaceae
Soldoggfamilien (Droseraceae)
Drosophyllaceae
Frankeniaceae
Gisekiaceae
Halophytaceae
Molluginaceae
Kannebærerfamilien (Nepenthaceae)
Mirakelblomstfamilien (Nyctaginaceae)
Physenaceae
Phytolaccaceae
Hinnebegerfamilien (Plumbaginaceae)
Slireknefamilien (Polygonaceae)
Portulakkfamilien (Portulacaceae)
Rhabdodendraceae
Sarcobataceae
Jojobafamilien (Simmondsiaceae)
Stegnospermataceae
Tamariskfamilien (Tamaricaceae)
== Eksterne lenker ==
(en) Nellikordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Nellikordenen i Encyclopedia of Life
(en) Nellikordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nellikordenen hos Artsdatabanken
(sv) Nellikordenen hos Dyntaxa
(en) Nellikordenen hos Fossilworks
(en) Nellikordenen hos ITIS
(en) Nellikordenen hos NCBI
(en) Kategori:Caryophyllales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Caryophyllales – detaljert informasjon på Wikispecies | se tekst | 5,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dagblomordenen | 2023-02-04 | Dagblomordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Commelinales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Commelinales er en orden av blomsterplanter. De om lag 800 artene er enfrøbladete, og fordelt på 5 eller 6 familier.
Ordenen omfatter vanligvis også den mulige, selvstendige ordenen Arecales, eller «palmeordenen». Denne gruppen har om lag 190 slekter og anslagsvis 2.500 kjente arter.
| Commelinales er en orden av blomsterplanter. De om lag 800 artene er enfrøbladete, og fordelt på 5 eller 6 familier.
Ordenen omfatter vanligvis også den mulige, selvstendige ordenen Arecales, eller «palmeordenen». Denne gruppen har om lag 190 slekter og anslagsvis 2.500 kjente arter.
== Familier ==
Familiene i denne gruppen er noe usikekrt plassert, men kan maksimalt omfatte:
Orden: Commelinales
Dagblomstfamilien (Commelinaceae) – 650 arter
Dasypogonaceae (Usikker taksonmi, sannsynligvis basal under enfrøbladingene)
Haemodoraceae – 100 arter
Hanguanaceae – 2 arter
Philydraceae – 5 arter
Vannhyasintfamilien (Pontederiaceae) – 50 arter
Orden: Arecales
Palmefamilien (Arecaceae)
== Eksterne lenker ==
(en) Commelinales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Commelinales i Encyclopedia of Life
(en) Commelinales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Commelinales hos Artsdatabanken
(sv) Commelinales hos Dyntaxa
(en) Commelinales hos Fossilworks
(en) Commelinales hos ITIS
(en) Commelinales hos NCBI
(en) Commelinales hos Tropicos
(en) Kategori:Commelinales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Commelinales – detaljert informasjon på Wikispecies | * dagblomstfamilien | 5,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kornellordenen | 2023-02-04 | Kornellordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Kornellordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Cornales er en orden av blomsterplanter. Den har om lag 640 arter fordelt på 7 plantefamilier.
| Cornales er en orden av blomsterplanter. Den har om lag 640 arter fordelt på 7 plantefamilier.
== Familier ==
Cornaceae (kornellfamilien) – 2 slekter, 85 arter
Curtisiaceae («cape lancewood») – 1 slekt, 1 art
Grubbiaceae («sillyberry family») – 2 slekter, 5 arter
Hydrangeaceae (hortensiafamilien) – 17 slekter, 250 arter
Hydrostachyaceae – 1 slekt, 30 arter
Loasaceae («stickleaf family») – 15-20 slekter, ca. 250 arter
Nyssaceae («tupelo family») – 4 slekter, 17 arter
== Eksterne lenker ==
(en) kornellordenen i Encyclopedia of Life
(en) kornellordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) kornellordenen hos Artsdatabanken
(sv) kornellordenen hos Dyntaxa
(en) kornellordenen hos Fossilworks
(en) kornellordenen hos ITIS
(en) kornellordenen hos NCBI
(en) kornellordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Cornales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cornales – detaljert informasjon på Wikispecies | * hortensiafamilien | 5,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gresskarordenen | 2023-02-04 | Gresskarordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Gresskarordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Cucurbitales er en orden i Rosidae. Det finnes 2300 arter i sju familier. Den største familien er Begoniaceae med 1400 arter og Cucurbitaceae med 825 arter. Mange av Cucurbitales er kjente og økonomisk viktige plantarter. De fleste finnes i tropiske områder, enkelte i subtropiske og tempererte regioner.
| Cucurbitales er en orden i Rosidae. Det finnes 2300 arter i sju familier. Den største familien er Begoniaceae med 1400 arter og Cucurbitaceae med 825 arter. Mange av Cucurbitales er kjente og økonomisk viktige plantarter. De fleste finnes i tropiske områder, enkelte i subtropiske og tempererte regioner.
== Familier ==
De åtte familiene og noen av deres slekter i ordenen omfatter:
Anisophylleaceae (usikker taksonomi)
Anisophyllea
Combretocarpus
Poga
Polygonanthus
Apodanthaceae
Begoniafamilien (Begoniaceae) – 2 slekter, 1.400 arter
Begonia
Hillebrandia
Coriariaceae – 1 slekt, 30 arter
Coriaria
Corynocarpaceae
Gresskarfamilien (Cucurbitaceae) – 125 slekter, 825 arter
Cucurbita
Datiscaceae – 1 slekt, 2 arter
Datisca
Tetramelaceae
Tetramela
== Eksterne lenker ==
(en) Cucurbitales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Cucurbitales i Encyclopedia of Life
(en) Cucurbitales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Cucurbitales hos Artsdatabanken
(sv) Cucurbitales hos Dyntaxa
(en) Cucurbitales hos Fossilworks
(en) Cucurbitales hos ITIS
(en) Cucurbitales hos NCBI
(en) Cucurbitales hos Tropicos
(en) Kategori:Cucurbitales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cucurbitales – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 5,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yamsrotordenen | 2023-02-04 | Yamsrotordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Dioscoreales', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Yamsrotordenen (Dioscoreales) er en orden av blomsterplanter. Den anerkjennes siden 1998, men med APG II-systemet i 2003 ble en rekke familier flyttet ut av ordenen og overført til andre enfrøbladete grupper. Samtidig opphørte slekten Tacca å være egen familie (Taccaceae), og ble inkludert i yamsrotfamilien (Dioscoreaceae), som er ordenens hovedfamilie. Romefamilien (Nartheciaceae) er representert i Norge med arten rome.
| Yamsrotordenen (Dioscoreales) er en orden av blomsterplanter. Den anerkjennes siden 1998, men med APG II-systemet i 2003 ble en rekke familier flyttet ut av ordenen og overført til andre enfrøbladete grupper. Samtidig opphørte slekten Tacca å være egen familie (Taccaceae), og ble inkludert i yamsrotfamilien (Dioscoreaceae), som er ordenens hovedfamilie. Romefamilien (Nartheciaceae) er representert i Norge med arten rome.
== Familier ==
Det har vært betydelig utskifting av familiene i denne ordenen, og nedenfor gjengis de viktigste familiene som har vært inkludert, med angivelse av hvilke tidsrom de ble / blir regnet til ordenen Dioscoreales:
APG-II-systemet siden 2003:
Burmanniaceae – siden 1998
Yamsrotfamilien (Dioscoreaceae) – siden 1998
Romefamilien (Nartheciaceae) – siden 2003APG I-systemet 1998-2003:
Firbladfamilien (Trilliaceae) – overført til Giftliljefamilien (Melanthiaceae) i ordenen Liliales
Taccaceae – opphørt som familie, slekter overført til Yamsrotfamilien (Dioscoreaceae)
Thismiaceae – opphørt som familie, slekter overført til Burmanniaceae
Trichopodaceae – opphørt som familie, slekter overført til Yamsrotfamilien (Dioscoreaceae)Før 1998 var de fleste familiene plassert i ordenen Liliales eller nærliggende grupper.
== Eksterne lenker ==
(en) Dioscoreales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Dioscoreales i Encyclopedia of Life
(en) Dioscoreales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dioscoreales hos Artsdatabanken
(sv) Dioscoreales hos Dyntaxa
(en) Dioscoreales hos Fossilworks
(en) Dioscoreales hos ITIS
(en) Dioscoreales hos NCBI
(en) Dioscoreales hos Tropicos
(en) Kategori:Dioscoreales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dioscoreales – detaljert informasjon på Wikispecies
Oversikt over ordenen - hos NSBI Taxonomy Browser. | * Burmanniaceae | 5,336 |
null | 2023-02-04 | Kardeborreordenen | null | null | null | * kaprifolfamilien | 5,337 |
null | 2023-02-04 | Lyngordenen | null | null | null | | norsknavn=lyngordenen | 5,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erteblomstordenen | 2023-02-04 | Erteblomstordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Erteblomstordenen', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Fabales er en orden av blomsterplanter som består av fire familier (herav to sannsynlige underfamilier) med trær, busker og urter. Blomstene er samlet i klaser, aks eller hoder.
Artene er rike på garvestoffer, gallussyre, leucanthocyaner og andre flavonoider. De inneholder også ellaginsyre. Kimen er grønn allerede inne i frøet. Det er også felles at plantene har symbiose med nitrogenfikserende bakterier.
Erteblomstfamilien (Fabaceae) er med sine 730 slekter og drøye 19.400 kjente arter den tredje største plantefamilien som finnes, bare overgått av orkidefamilien (Orchidaceae) med 22–25 000 arter, og kurvplantefamilien (Asteraceae) med antatt 1 600 slekter og om lag 22 000 arter.
| Fabales er en orden av blomsterplanter som består av fire familier (herav to sannsynlige underfamilier) med trær, busker og urter. Blomstene er samlet i klaser, aks eller hoder.
Artene er rike på garvestoffer, gallussyre, leucanthocyaner og andre flavonoider. De inneholder også ellaginsyre. Kimen er grønn allerede inne i frøet. Det er også felles at plantene har symbiose med nitrogenfikserende bakterier.
Erteblomstfamilien (Fabaceae) er med sine 730 slekter og drøye 19.400 kjente arter den tredje største plantefamilien som finnes, bare overgått av orkidefamilien (Orchidaceae) med 22–25 000 arter, og kurvplantefamilien (Asteraceae) med antatt 1 600 slekter og om lag 22 000 arter.
== Kjente familier ==
Erteblomstfamilien (Fabaceae) eller belgfruktplanter (Leguminosae)) – 730 slekter med minst 19 400 arter
Erteblomstfamilien (Papilionoideae)
tamarindfamilien (Caesalpinioideae)
mimosafamilien (Mimosoideae)
Blåfjærfamilien (Polygalaceae) – 17 slekter med om lag 1 000 arter av urter, busker og trær
Quillajaceae – en familie med en slekt og to arter med trær
Surianaceae – en familie med fem slekter og elleve arter
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
(en) erteblomstordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) erteblomstordenen i Encyclopedia of Life
(en) erteblomstordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) erteblomstordenen hos Artsdatabanken
(sv) erteblomstordenen hos Dyntaxa
(en) erteblomstordenen hos Fossilworks
(en) erteblomstordenen hos ITIS
(en) erteblomstordenen hos NCBI
(en) erteblomstordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Fabales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Fabales – detaljert informasjon på Wikispecies | * blåfjærfamilien | 5,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8keordenen | 2023-02-04 | Bøkeordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøkeordenen'] | Bøkeordenen (Fagales) er en orden av blomsterplanter som omfatter mange av de mest kjente løvtrærne.
Artene er løvfellende eller eviggrønne busker og trær. De enkjønnede blomstene er samlet i blomsterstander som kalles rakler. Nesten alle er sambu og vindpollinerte. Frukten har bare ett frø. Den opprinnelige frukttypen er en samara, som spres med vinden. Nøtter, som spres med dyr, er utviklet minst sju ganger innen ordenen.
I Cronquist-systemet omfattet ordenen fem familier: Balanopaceae, Ticodendraceae, bøkefamilien (Fagaceae), sydbøkfamilien (Nothofagaceae) og bjørkefamilien (Betulaceae). Hasselfamilien (Corylaceae) ble ofte skilt ut fra bjørkefamilien, og Ticodendraceae ble ikke oppdaget før i 1989.
I nyere systematikk er jerntrefamilien (Casuarinaceae) flyttet hit fra Casuarinales, valnøttfamilien (Juglandaceae) og Rhoipteleaceae fra Juglandales og porsfamilien (Myricaceae) fra Myrtales. Balanopaceae er derimot flyttet til Malpighiales. I APG III-systemet er Rhoipteleaceae slått sammen med valnøttfamilien.
Kladogrammet nedenfor viser antatt slektskap mellom de ulike gruppene i Fagales.
| Bøkeordenen (Fagales) er en orden av blomsterplanter som omfatter mange av de mest kjente løvtrærne.
Artene er løvfellende eller eviggrønne busker og trær. De enkjønnede blomstene er samlet i blomsterstander som kalles rakler. Nesten alle er sambu og vindpollinerte. Frukten har bare ett frø. Den opprinnelige frukttypen er en samara, som spres med vinden. Nøtter, som spres med dyr, er utviklet minst sju ganger innen ordenen.
I Cronquist-systemet omfattet ordenen fem familier: Balanopaceae, Ticodendraceae, bøkefamilien (Fagaceae), sydbøkfamilien (Nothofagaceae) og bjørkefamilien (Betulaceae). Hasselfamilien (Corylaceae) ble ofte skilt ut fra bjørkefamilien, og Ticodendraceae ble ikke oppdaget før i 1989.
I nyere systematikk er jerntrefamilien (Casuarinaceae) flyttet hit fra Casuarinales, valnøttfamilien (Juglandaceae) og Rhoipteleaceae fra Juglandales og porsfamilien (Myricaceae) fra Myrtales. Balanopaceae er derimot flyttet til Malpighiales. I APG III-systemet er Rhoipteleaceae slått sammen med valnøttfamilien.
Kladogrammet nedenfor viser antatt slektskap mellom de ulike gruppene i Fagales.
== Litteratur ==
The Angiosperm Phylogeny Group (2009). «An update of the Angiosperm Phylogeny Group classification for the orders and families of flowering plants: APG III». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 105-121. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.00996.x.
«Fagales». APWEbsite. Besøkt 25. april 2015.
X.-G. Xiang m.fl. (2014). «Large-scale phylogenetic analyses reveal fagalean diversification promoted by the interplay of diaspores and environments in the Paleogene» (PDF). Perspectives in Plant Ecology, Evolution and Systematics. 16 (3): 101–110. ISSN 1433-8319. doi:10.1016/j.ppees.2014.03.001. Arkivert fra originalen (PDF) 28. mars 2017.
== Eksterne lenker ==
(en) Fagales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Fagales i Encyclopedia of Life
(en) Fagales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Fagales hos Artsdatabanken
(sv) Fagales hos Dyntaxa
(en) Fagales hos Fossilworks
(en) Fagales hos ITIS
(en) Fagales hos NCBI
(en) Fagales hos Tropicos
(en) Kategori:Fagales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Fagales – detaljert informasjon på Wikispecies | * bjørkefamilien | 5,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8teordenen | 2023-02-04 | Søteordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Søteordenen'] | Gentianales er en planteorden i kurvplante-kladen Asteridae. Artene er samkronte urter, lianer, busker og trær.
| Gentianales er en planteorden i kurvplante-kladen Asteridae. Artene er samkronte urter, lianer, busker og trær.
== Familier ==
gravmyrtfamilien (Apocynaceae) – 400 slekter, 4555 arter, inkluderer de tidligere familiene svalerotfamilien (Asclepiadaceae), Periplocaceae og Stapeliaceae
Gelsemiaceae – 3 slekter, 11 arter
søterotfamilien (Gentianaceae) – 99 slekter, 1740 arter
Loganiaceae – 13 slekter, 420 arter, inkluderer de tidligere familiene stryknintrefamilien (Strychnaceae), Antoniaceae og Pigeliaceae
maurefamilien (Rubiaceae) – 611 arter, 13 150 arter
== Litteratur ==
«Gentianales». APWEbsite. Besøkt 31. oktober 2017.
== Eksterne lenker ==
(en) Gentianales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Gentianales i Encyclopedia of Life
(en) Gentianales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Gentianales hos Artsdatabanken
(sv) Gentianales hos Dyntaxa
(en) Gentianales hos Fossilworks
(en) Gentianales hos ITIS
(en) Gentianales hos NCBI
(en) Gentianales hos Tropicos
(en) Kategori:Gentianales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Gentianales – detaljert informasjon på Wikispecies | * gravmyrtfamilien | 5,341 |
null | 2023-02-04 | Storkenebbordenen | null | null | null | | norsknavn = storkenebbordenen | 5,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leppeblomstordenen | 2023-02-04 | Leppeblomstordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Leppeblomstordenen', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Lamiales er en orden i kurvplante-kladen Asteridae i gruppa Egentlige tofrøbladete. Velkjente medlemmer av denne ordenen er ask, sjasmin, lavendel, oliven, syrin, teak og flere krydderplanter som basilikum, mynte og rosmarin.
| Lamiales er en orden i kurvplante-kladen Asteridae i gruppa Egentlige tofrøbladete. Velkjente medlemmer av denne ordenen er ask, sjasmin, lavendel, oliven, syrin, teak og flere krydderplanter som basilikum, mynte og rosmarin.
== Familier ==
Ordenen Lamiales inneholder i APG III-systemet i alt 23 familier. Familiene som anerkjennes er:
Akantusfamilien (Acanthaceae)
Trompettrefamilien (Bignoniaceae)
Byblidaceae
Calceolariaceae
Carlemanniaceae
Fagerblomstfamilien (Gesneriaceae)
Leppeblomstfamilien (Lamiaceae)
Linderniaceae (ny i APG III)
Blærerotfamilien (Lentibulariaceae)
Martyniaceae
Oljetrefamilien (Oleaceae)
Snylterotfamilien (Orobanchaceae)
Paulowniaceae
Sesamfamilien (Pedaliaceae)
Gjøglerblomfamilien (Phrymaceae)
Kjempefamilien (Plantaginaceae)
Plocospermataceae
Schlegeliaceae
Brunrotfamilien (Scrophulariaceae)
Stilbaceae
Tetrachondraceae
Thomandersiaceae (ny i APG III)
Jernurtfamilien (Verbenaceae)Maskeblomstfamilien, Scrophulariaceae i sitt tradisjonelle omfang, var en stor gruppe som har vært gjenstand for store taksonomiske forandringer og reklassifisert flere ganger. Fra og med APG II-systemet i 2003 ble denne gruppen igjen endret vesentlig, ved at nesten alle slektene som forekommer i Norge, ble overført til enten den reviderte kjempefamilien (Plantaginaceae) eller snylterotfamilien (Orobanchaceae).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leppeblomstordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Leppeblomstordenen i Encyclopedia of Life
(en) Leppeblomstordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) Leppeblomstordenen hos Artsdatabanken
(sv) Leppeblomstordenen hos Dyntaxa
(en) Leppeblomstordenen hos Fossilworks
(en) Leppeblomstordenen hos ITIS
(en) Leppeblomstordenen hos NCBI
(en) Leppeblomstordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Lamiales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lamiales – detaljert informasjon på Wikispecies | se teksten | 5,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laurb%C3%A6rordenen | 2023-02-04 | Laurbærordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Laurales', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-01'] | Laurales er en av fem ordner innen magnolia-kladen (Magnolianae) av blomsterplantene.Slik ordenen nå oppfattes består den av sju familier:
Atherospermataceae
Calycanthaceae
Gomortegaceae
Hernandiaceae
Laurbærfamilien (Lauraceae)
Monimiaceae
Siparunaceae
| Laurales er en av fem ordner innen magnolia-kladen (Magnolianae) av blomsterplantene.Slik ordenen nå oppfattes består den av sju familier:
Atherospermataceae
Calycanthaceae
Gomortegaceae
Hernandiaceae
Laurbærfamilien (Lauraceae)
Monimiaceae
Siparunaceae
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Laurales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Laurales i Encyclopedia of Life
(en) Laurales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Laurales hos Artsdatabanken
(sv) Laurales hos Dyntaxa
(en) Laurales hos Fossilworks
(en) Laurales hos ITIS
(en) Laurales hos NCBI
(en) Laurales hos Tropicos
(en) Kategori:Laurales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Laurales – detaljert informasjon på Wikispecies | * Atherospermataceae | 5,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnoliaordenen | 2023-02-04 | Magnoliaordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Magnoliales', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01'] | Magnoliales er en orden av blomsterplantene. Artene varierer i vekstform fra dvergbusker til store trær. Gruppen har etter nyere oppfatninger seks familier, men for noen tiår siden var et titalls familier klassifisert i denne ordenen. Antall slekter er anslått 154, med mer enn 3 000 arter.
Plantene er forvedete og eviggrønne eller løvfellende. Bladene sitter ofte parvis. Bladene er ofte enkle og helrandete, og det finnes ikke øreblad på disse plantene. Blomstene er ofte store, med tydelige og tidvis tallrike befruktningsorganer.
| Magnoliales er en orden av blomsterplantene. Artene varierer i vekstform fra dvergbusker til store trær. Gruppen har etter nyere oppfatninger seks familier, men for noen tiår siden var et titalls familier klassifisert i denne ordenen. Antall slekter er anslått 154, med mer enn 3 000 arter.
Plantene er forvedete og eviggrønne eller løvfellende. Bladene sitter ofte parvis. Bladene er ofte enkle og helrandete, og det finnes ikke øreblad på disse plantene. Blomstene er ofte store, med tydelige og tidvis tallrike befruktningsorganer.
== Taksonomi ==
Gruppen Magnoliales inkluderer i alt seks familier, og her er de angitt med slekter eller antall slekter, samt anslått artstall og viktigste vekststeder:
Annonaceae – «Chirimoya» – 130 slekter med om lag 2 220 arter av trær, busker og lianer i tropene, enkelte i subtropiske strøk.
Degeneriaceae – to arter av trær på Fiji og omliggende øyer i Stillehavet.
Degeneria
Eupomatiaceae – tre arter av trær og busker i Ny-Guinea og østre Australia.
Eupomatia
Himantandraceae – to arter av trær og busker i tropisk Sørøst-Asia og Australia.
Galbulimima
Magnoliafamilien – om lag 225 tropiske og subtropiske arter, inklusive magnoliatrær og tulipantre.
Magnolia – 225 arter
Liriodendron – «Tulipantre» – to arter
Muskattnøttfamilien – 20 slekter med om lag 500 arter, inklusive muskatnøtt.
20 slekter
== Fylogeni ==
De fylogenetiske forholdene innenfor gruppen anses å se slik ut:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) magnoliaordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) magnoliaordenen i Encyclopedia of Life
(en) magnoliaordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) magnoliaordenen hos Artsdatabanken
(sv) magnoliaordenen hos Dyntaxa
(en) magnoliaordenen hos Fossilworks
(en) magnoliaordenen hos ITIS
(en) magnoliaordenen hos NCBI
(en) magnoliaordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Magnoliales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Magnoliales – detaljert informasjon på Wikispecies | * Annonaceae | 5,345 |
null | 2023-02-04 | Vierordenen | null | null | null | * Achariaceae | 5,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kattostordenen | 2023-02-04 | Kattostordenen | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1829', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kattostordenen', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Malvales er en orden av planter som tilhører Rosidae-gruppa som kalles Eurosidae II. I APG III-systemet omfatter ordenen ti familier, hvorav kattostfamilien, solrosefamilien og tysbastfamilien har arter som vokser i Norge.
Artene kjennetegnes ved sine spiralstilte, tett behårede blader, som ofte er håndnervede. Barken er ofte seig og full av fibre.
| Malvales er en orden av planter som tilhører Rosidae-gruppa som kalles Eurosidae II. I APG III-systemet omfatter ordenen ti familier, hvorav kattostfamilien, solrosefamilien og tysbastfamilien har arter som vokser i Norge.
Artene kjennetegnes ved sine spiralstilte, tett behårede blader, som ofte er håndnervede. Barken er ofte seig og full av fibre.
== Kilder ==
The Angiosperm Phylogeny Group III (2009). «An update of the Angiosperm Phylogeny Group classification for the orders and families of flowering plants: APG III». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 105-121. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.00996.x.
«Malvales». APWEbsite. Besøkt 8. februar 2016.
== Eksterne lenker ==
(en) kattostordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) kattostordenen i Encyclopedia of Life
(en) kattostordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) kattostordenen hos Artsdatabanken
(sv) kattostordenen hos Dyntaxa
(en) kattostordenen hos Fossilworks
(en) kattostordenen hos ITIS
(en) kattostordenen hos NCBI
(en) kattostordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Malvales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Malvales – detaljert informasjon på Wikispecies | * Bixaceae | 5,347 |
null | 2023-02-04 | Myrteordenen (biologi) | null | null | null | * kattehalefamilien | 5,348 |
null | 2023-02-04 | Gjøkesyreordenen | null | null | null | Se teksten | 5,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pepperordenen | 2023-02-04 | Pepperordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Piperales'] | Piperales er en orden av de blomsterplantene. Den har 5 familier og en rekke slekter med flere tusen arter. Gruppen omfatter både urter, lianer, busker, trær og epifytter. Av stor økonomisk betydning er artene som frembringer kryddere som pepper, og kava.
Størst innen pepperfamilien er pepperslekten (Pipes) med 1 000 – 2 000 arter, og Peperomia-slekten med om lag 1 000 arter. Holurtfamilien er mellomstor og har om lag 480 arter. Familien Lactoridaceae er minst med bare én art, mens Saururaceae har 4 slekter og 6 arter.
| Piperales er en orden av de blomsterplantene. Den har 5 familier og en rekke slekter med flere tusen arter. Gruppen omfatter både urter, lianer, busker, trær og epifytter. Av stor økonomisk betydning er artene som frembringer kryddere som pepper, og kava.
Størst innen pepperfamilien er pepperslekten (Pipes) med 1 000 – 2 000 arter, og Peperomia-slekten med om lag 1 000 arter. Holurtfamilien er mellomstor og har om lag 480 arter. Familien Lactoridaceae er minst med bare én art, mens Saururaceae har 4 slekter og 6 arter.
== Taksonomi ==
Følgende fem familier og slekter, med noen av de tilhørende artene, hører til ordenen Piperales:
Familie holurtfamilien (Aristolochiaceae)
Apama
Aristolochia
Asarum
Euglypha
Holostylis
Lactoris
Saruma
Thottea
Hexastylis
Familie Hydnoraceae (tidligere: Rafflesiales)
Hydnora
Hydnora africana
Prosopanche
Familie Lactoridaceae
Lactoris
Lactoris fernandeziana – Juan Fernández-øyene
Familie Pepperfamilien (Piperaceae)
Arctottonia
Discipiper
Lepianthes
Macropiper
Manekia
Peperomia
Peperomia graveolens
Peperomia incana
Peperomia nivalis
Peperomia pellucida
Pepperslekten (Piper)
Piper aduncum
Piper angustifolium
Piper auritum – Mexico
Piper cenocladum
Piper cubeba
Piper guineense
Piper kadsura – Japan
Piper longum
Piper magnificum
Piper methysticum («kava»)
Svart pepper (Piper nigrum)
Piper ornatum
Piper sarmentosum – Sørøst-Asia
Piperanthera
Pleiostachyopiper
Sarcorhachis
Trianaeopiper
Zippelia
Familie Saururaceae
Anemopsis
Anemopsis californica – Nord-Amerika
Gymnotheca
Gymnotheca chinensis – Asia
Gymnotheca involucrata – Asia
Houttuynia
Houttuynia cordata – Asia
Saururus
Saururus cernuus – Nord-Amerika
Saururus chinensis – AsiaAv disse ble Hydnoraceae lagt til på APG-kongressen i 2003, og overflyttet fra ordenen Rafflesiales.
== Fylogeni ==
De fylogenetiske forholdene innenfor gruppen anses å se slik ut:
== Eksterne lenker ==
(en) pepperordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) pepperordenen i Encyclopedia of Life
(en) pepperordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) pepperordenen hos Artsdatabanken
(sv) pepperordenen hos Dyntaxa
(en) pepperordenen hos Fossilworks
(en) pepperordenen hos ITIS
(en) pepperordenen hos NCBI
(en) pepperordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Piperales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Piperales – detaljert informasjon på Wikispecies | * holurtfamilien | 5,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grasordenen | 2023-02-04 | Grasordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Poales', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Grasordenen (Poales, gras og deres slektninger) er en meget stor og viktig orden av enfrøbladete blomsterplanter. Den er en del av kladen Commelinidae.
Fellestrekk er at artene har karsystemer helt ut i bladene, og de avleirer SiO2 i bladene. Dette er trolig den økonomisk mest betydelige av alle planteordener. Gress- og kornartene hører til her.
Gruppen har 17 familier, med om lag 950 slekter og anslagsvis 21 000 arter.
| Grasordenen (Poales, gras og deres slektninger) er en meget stor og viktig orden av enfrøbladete blomsterplanter. Den er en del av kladen Commelinidae.
Fellestrekk er at artene har karsystemer helt ut i bladene, og de avleirer SiO2 i bladene. Dette er trolig den økonomisk mest betydelige av alle planteordener. Gress- og kornartene hører til her.
Gruppen har 17 familier, med om lag 950 slekter og anslagsvis 21 000 arter.
== Familier ==
Anarthriaceae – 1 slekt, 8 arter
Ananasfamilien (Bromeliaceae) (siden 2003) – 58 slekter, 1 400 arter
Centrolepidaceae – 3 slekter, 46 arter
Halvgrasfamilien (Cyperaceae) – 110 slekter, 5 400 arter
Ecdeiocoleaceae – 2 slekter, 2 arter
Eriocaulaceae – 10 slekter, 1.150 arter
Flagellariaceae – 1 slekt, 4 arter
Joinvilleaceae – 1 slekt, 3-4 arter
Sivfamilien (Juncaceae) – 8 slekter, 400 arter
Mayacaceae (siden 2003) – 1 slekt, 10 arter
Grasfamilien (Poaceae) eller Gramineae – 700 slekter, 12 000 arter
Rapateaceae – 17 slekter, 80 arter
Restionaceae – 35 slekter, 320 arter
Piggknoppfamilien (Sparganiaceae) – 1 slekt, 20 arter
Thurniaceae – 1 slekt, 3 arter
Dunkjevlefamilien (Typhaceae) – 1 slekt, 10 arter
Xyridaceae (inkluderer familien Abolbodaceae) – 5 slekter, 300 arterTidligere familieHydatellaceae – nylig oppdaget å være en tidlig, primitiv tofrøblading, og overført til ordenen Nymphaeales.
== Eksterne lenker ==
(en) grasordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) grasordenen i Encyclopedia of Life
(en) grasordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) grasordenen hos Artsdatabanken
(sv) grasordenen hos Dyntaxa
(en) grasordenen hos Fossilworks
(en) grasordenen hos ITIS
(en) grasordenen hos NCBI
(en) grasordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Poales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Poales – detaljert informasjon på Wikispecies
MOBOT – beskrivelse av Poales på hjemmesiden til Angiosperm Phylogeny Group hos Missouri Botanical Garden. | Grasordenen (Poales, gras og deres slektninger) er en meget stor og viktig orden av enfrøbladete blomsterplanter. Den er en del av kladen Commelinidae. | 5,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Soleieordenen | 2023-02-04 | Soleieordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ranunculales'] | Soleieordenen (Ranunculales) er en orden av blomsterplanter. I dag regner man en rekke kjente slekter av hageplanter til ordenen, blant annet valmueslekten, Clematis, soleieslekten, akeleieslekten og riddersporeslekten. Her finner vi også en rekke kjente arter, som blåveis, engsoleie, m.fl. I alt antas det å høre mer enn 4 000 arter under denne ordenen, herav ca. 575 i berberisfamilien.
Ordenen anerkjennes alment i APG II-systemet (2003) og anses som en basal, primitiv tofrøblading, og er ikke tilordnet noen videre klade.
| Soleieordenen (Ranunculales) er en orden av blomsterplanter. I dag regner man en rekke kjente slekter av hageplanter til ordenen, blant annet valmueslekten, Clematis, soleieslekten, akeleieslekten og riddersporeslekten. Her finner vi også en rekke kjente arter, som blåveis, engsoleie, m.fl. I alt antas det å høre mer enn 4 000 arter under denne ordenen, herav ca. 575 i berberisfamilien.
Ordenen anerkjennes alment i APG II-systemet (2003) og anses som en basal, primitiv tofrøblading, og er ikke tilordnet noen videre klade.
== Taksonomi ==
I dag regnes en rekke obligatoriske og mulige familier til ordenen, i hovedsak disse:
Berberisfamilien (Berberidaceae)
Circaeasteraceae
Kingdoniaceae
Eupteleaceae
Lardizabalaceae
Menispermaceae
Valmuefamilien (Papaveraceae)
Jordrøykfamilien (Fumariaceae)
Pteridophyllaceae
Soleiefamilien (Ranunculaceae)Tegnet «+ ...» antyder at det dreier seg om en obligatorisk underfamilie, som også valgfritt kan regnes som en egen, separat familie utenom den familie den er angitt under her.
== Eksterne lenker ==
(en) soleieordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) soleieordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) soleieordenen hos Artsdatabanken
(sv) soleieordenen hos Dyntaxa
(en) soleieordenen hos Fossilworks
(en) soleieordenen hos ITIS
(en) soleieordenen hos NCBI
(en) soleieordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Ranunculales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ranunculales – detaljert informasjon på Wikispecies | Familier: se teksten | 5,352 |
null | 2023-02-04 | Roseordenen (biologi) | null | null | null | Se teksten | 5,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8nneordenen | 2023-02-04 | Lønneordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sapindales'] | Lønneordenen (Sapindales) er en orden av blomsterplanter som hører under kladen Eurosidae II innenfor Rosidae.
| Lønneordenen (Sapindales) er en orden av blomsterplanter som hører under kladen Eurosidae II innenfor Rosidae.
== Inndeling ==
Inndelingen følger World Plants, Catalogue of Life: 2019 Annual Checklist.
Sapindales, lønneordenen
Anacardiaceae, sumakfamilien
Biebersteiniaceae,
Burseraceae, balsamfamilien
Kirkiaceae,
Meliaceae, mahognifamilien
Nitrariaceae,
Rutaceae, rutefamilien
Sapindaceae, lønnefamilien
Simaroubaceae, bittervedfamilien
Tetradiclidaceae,
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) lønneordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) lønneordenen i Encyclopedia of Life
(en) lønneordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) lønneordenen hos Artsdatabanken
(sv) lønneordenen hos Dyntaxa
(en) lønneordenen hos Fossilworks
(en) lønneordenen hos ITIS
(en) lønneordenen hos NCBI
(en) lønneordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Sapindales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sapindales – detaljert informasjon på Wikispecies | * se inndeling | 5,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sildreordenen | 2023-02-04 | Sildreordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Saxifragales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-05', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Saxifragales er en orden av blomsterplanter. Blant de mer enn 2000 artene finnes bitterbergknapp, rødsildre, katsura og stikkelsbær.
| Saxifragales er en orden av blomsterplanter. Blant de mer enn 2000 artene finnes bitterbergknapp, rødsildre, katsura og stikkelsbær.
== Systematikk ==
I APG III-systemet inneholder ordenen familiene (alfabetisk etter latinsk navn):
Altingiaceae
Aphanopetalaceae
Katsurafamilien (Cercidiphyllaceae)
Bergknappfamilien (Crassulariaceae)
Daphniphyllaceae
Ripsfamilien (Grossulariaceae)
Tusenbladfamilien (Haloragaceae)
Trollhasselfamilien (Hamamelidaceae)
Iteaceae (inkludert Pterostemonaceae)
Peonfamilien (Paeoniaceae)
Penthoraceae
Peridiscaceae
Sildrefamilien (Saxifragaceae)
TetracarpaeaceaeI Cronquist-systemet var disse familiene delt mellom ordnene Rosales, Hamamelidales og Haloragales. De later imidlertid til å forme en monofyletisk gruppe, beslektet med rosidene og asteridene.
== Eksterne lenker ==
(en) sildreordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) sildreordenen i Encyclopedia of Life
(en) sildreordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) sildreordenen hos Artsdatabanken
(sv) sildreordenen hos Dyntaxa
(en) sildreordenen hos Fossilworks
(en) sildreordenen hos ITIS
(en) sildreordenen hos NCBI
(en) sildreordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Saxifragales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Saxifragales – detaljert informasjon på Wikispecies | se tekst | 5,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8tvierordenen | 2023-02-04 | Søtvierordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Solanales', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Solanales er en orden av blomsterplanter.
| Solanales er en orden av blomsterplanter.
== Familier ==
vindelfamilien (Convolvulaceae) (inkl Cuscutaceae)
Hydroleaceae (Hydroleaceae)
Montiniaceae (Montiniaceae)
søtvierfamilien (Solanaceae) (inkl Duckeodendraceae, Nolanaceae)
Sphenocleaceae (Sphenocleaceae)
== Eksterne lenker ==
(en) søtvierordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) søtvierordenen i Encyclopedia of Life
(en) søtvierordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) søtvierordenen hos Artsdatabanken
(sv) søtvierordenen hos Dyntaxa
(en) søtvierordenen hos Fossilworks
(en) søtvierordenen hos ITIS
(en) søtvierordenen hos NCBI
(en) søtvierordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Solanales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Solanales – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 5,356 |
null | 2023-02-04 | Kristtornslekten | null | null | null | Kristtornslekten (Ilex) er den eneste slekten i kristtornfamilien (Aquifoliaceae). Den har 400–600 arter og vokser på alle kontinenter. | 5,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aspargesfamilien | 2023-02-04 | Aspargesfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aspargesfamilien'] | Aspargesfamilien (Asparagaceae) er en plantefamilie i ordenen Asparagales. I APG III og APG IV-systemene er familien utvidet i forhold til APG II-systemet ved at sju tidligere familier er slått sammen. Disse gruppene har nå i stedet status som underfamilier. I eldre systematikk, for eksempel Cronquist-systemet, ble disse plantene regnet til Liliales, og noen tilhørte den store liljefamilien (Liliaceae).
Molekylærgenetikk viser at Asparagaceae er en naturlig gruppe, men gruppen er vanskelig å definere utfra morfologi. Mange av underfamiliene er derimot klart definert. Familien er utbredt over hele verden unntatt Arktis. I Norge finnes seks arter naturlig: kantkonvall, kranskonvall, kystblåstjerne, liljekonvall, maiblom og storkonvall. I tillegg er noen hagearter forvillet.
| Aspargesfamilien (Asparagaceae) er en plantefamilie i ordenen Asparagales. I APG III og APG IV-systemene er familien utvidet i forhold til APG II-systemet ved at sju tidligere familier er slått sammen. Disse gruppene har nå i stedet status som underfamilier. I eldre systematikk, for eksempel Cronquist-systemet, ble disse plantene regnet til Liliales, og noen tilhørte den store liljefamilien (Liliaceae).
Molekylærgenetikk viser at Asparagaceae er en naturlig gruppe, men gruppen er vanskelig å definere utfra morfologi. Mange av underfamiliene er derimot klart definert. Familien er utbredt over hele verden unntatt Arktis. I Norge finnes seks arter naturlig: kantkonvall, kranskonvall, kystblåstjerne, liljekonvall, maiblom og storkonvall. I tillegg er noen hagearter forvillet.
== Kilder ==
«Asparagaceae». APWEbsite. Besøkt 7. november 2016.
The Angiosperm Phylogeny Group III (2009). «An update of the Angiosperm Phylogeny Group classification for the orders and families of flowering plants: APG III». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 105-121. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.00996.x.
The Angiosperm Phylogeny Group IV (2016). «An update of the Angiosperm Phylogeny Group classification for the orders and families of flowering plants: APG IV». Botanical Journal of the Linnean Society. 181: 1-20. doi:10.1111/boj.12385.
M.W. Chase, J.L. Reveal og M.F. Fay (2009). «A subfamilial classification for the expanded asparagalean families Amaryllidaceae, Asparagaceae and Xanthorrhoeaceae». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 132–136. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.00999.x.
«Asparagaceae». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 7. november 2016.
Aspargesfamilien i Artsdatabanken. Besøkt 7. november 2016.
== Eksterne lenker ==
(en) Aspargesfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Aspargesfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Aspargesfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Aspargesfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Aspargesfamilien hos Dyntaxa
(en) Aspargesfamilien hos Fossilworks
(en) Aspargesfamilien hos ITIS
(en) Aspargesfamilien hos NCBI
(en) Aspargesfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Aspargesfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Asparagaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Agavoideae | 5,358 |
null | 2023-02-04 | Aloefamilien | null | null | null | * Asphodeloideae | 5,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konvallfamilien | 2023-02-04 | Konvallfamilien | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1834', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Nolinoideae', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Konvallfamilien (Convallariaceae) var en familie av planter i ordenen Asparagales, som omfattet elleve slekter. I nyere systematikk (APG IV-systemet) innlemmes denne gruppa i underfamilien Nolinoideae i aspargesfamilien.I 7. utgave av Lids flora benyttes denne familien og omfatter tre slekter med representanter i Norge, Convallaria (liljekonvall), Maianthemum (maiblom) og Polygonatum (bl.a. kantkonvall). I tidligere systemer ble disse slektene inkludert i den daværende meget store liljefamilien.
Plantene i konvallfamilien er giftige.
| Konvallfamilien (Convallariaceae) var en familie av planter i ordenen Asparagales, som omfattet elleve slekter. I nyere systematikk (APG IV-systemet) innlemmes denne gruppa i underfamilien Nolinoideae i aspargesfamilien.I 7. utgave av Lids flora benyttes denne familien og omfatter tre slekter med representanter i Norge, Convallaria (liljekonvall), Maianthemum (maiblom) og Polygonatum (bl.a. kantkonvall). I tidligere systemer ble disse slektene inkludert i den daværende meget store liljefamilien.
Plantene i konvallfamilien er giftige.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Konvallfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Konvallfamilien hos Dyntaxa
(en) Konvallfamilien hos Fossilworks
(en) Konvallfamilien hos Fossilworks
(en) Konvallfamilien hos ITIS
(en) Konvallfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Konvallfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Convallariaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Konvallfamilien (Convallariaceae) var en familie av planter i ordenen Asparagales, som omfattet elleve slekter. I nyere systematikk (APG IV-systemet) innlemmes denne gruppa i underfamilien Nolinoideae i aspargesfamilien. | 5,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amaryllidoideae | 2023-02-04 | Amaryllidoideae | ['Kategori:Amaryllidoideae', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste'] | Amaryllidoideae er en underfamilie i løkfamilien (Amaryllidaceae).
Denne gruppen ble tidligere regnet som en selvstendig familie, narsissfamilien, også kalt påskeliljefamilien eller amaryllisfamilien (Amaryllidaceae). Artsdatabanken har valgt å kalle den utvidede Amaryllidaceae for løkfamilien, ikke narsissfamilien. Omfanget av den gamle Amaryllidaceae varierte i ulike systemer, og noen av artene som ble plassert her, er nå i andre grupper; Agave er for eksempel i underfamilien Agavoideae i aspargesfamilien.
Artene er flerårige urter med løk. Bladene er grunnstilte, og stengelen er bladløs. Blomstene er tvekjønnede, oversittende og har et papiraktig støtteblad på undersiden. De seks blomsterdekkbladene sitter i to kranser, og det er seks pollenbærere. Noen slekter, for eksempel Narcissus og Pancratium, har en bikrone mellom blomsterdekkbladene og pollenbærerne. Frukten er en tredelt kapsel. Alle artene inneholder alkaloider som er avledet fra norbelladin, og er mer eller mindre giftige.
Amaryllidoideae er utbredt i det meste av verden med flest arter i Afrika og Sør-Amerika. Kapplandet har ca. 100 endemiske arter. Gruppen mangler i de kjøligere delene av Eurasia og Nord-Amerika, samt i vestlige Australia og New Zealand. Flere arter går nordover til Mellom-Europa og De britiske øyer. Ingen vokser naturlig i Norge, men snøklokke forvilles av og til.
Pollinering ved hjelp av fugler er vanlig i gruppen. Omtrent 100–150 søramerikanske arter pollineres antagelig av kolibrier, og i Sør-Afrika er det minst 14 Cyrtanthus-arter som pollineres av solfugler. Rundt 300 arter i gruppen sprer frøene ved hjelp av maur.
Flere populære hageplanter tilhører gruppen, som påskelilje, pinselilje, snøklokke og klosterklokke. En rekke arter fra varme strøk dyrkes som potteplanter, som amaryllis, amasonlilje, blodblomst, båndlilje, Hymenocallis, klivia, jakobslilje og zefyrblomst.
| Amaryllidoideae er en underfamilie i løkfamilien (Amaryllidaceae).
Denne gruppen ble tidligere regnet som en selvstendig familie, narsissfamilien, også kalt påskeliljefamilien eller amaryllisfamilien (Amaryllidaceae). Artsdatabanken har valgt å kalle den utvidede Amaryllidaceae for løkfamilien, ikke narsissfamilien. Omfanget av den gamle Amaryllidaceae varierte i ulike systemer, og noen av artene som ble plassert her, er nå i andre grupper; Agave er for eksempel i underfamilien Agavoideae i aspargesfamilien.
Artene er flerårige urter med løk. Bladene er grunnstilte, og stengelen er bladløs. Blomstene er tvekjønnede, oversittende og har et papiraktig støtteblad på undersiden. De seks blomsterdekkbladene sitter i to kranser, og det er seks pollenbærere. Noen slekter, for eksempel Narcissus og Pancratium, har en bikrone mellom blomsterdekkbladene og pollenbærerne. Frukten er en tredelt kapsel. Alle artene inneholder alkaloider som er avledet fra norbelladin, og er mer eller mindre giftige.
Amaryllidoideae er utbredt i det meste av verden med flest arter i Afrika og Sør-Amerika. Kapplandet har ca. 100 endemiske arter. Gruppen mangler i de kjøligere delene av Eurasia og Nord-Amerika, samt i vestlige Australia og New Zealand. Flere arter går nordover til Mellom-Europa og De britiske øyer. Ingen vokser naturlig i Norge, men snøklokke forvilles av og til.
Pollinering ved hjelp av fugler er vanlig i gruppen. Omtrent 100–150 søramerikanske arter pollineres antagelig av kolibrier, og i Sør-Afrika er det minst 14 Cyrtanthus-arter som pollineres av solfugler. Rundt 300 arter i gruppen sprer frøene ved hjelp av maur.
Flere populære hageplanter tilhører gruppen, som påskelilje, pinselilje, snøklokke og klosterklokke. En rekke arter fra varme strøk dyrkes som potteplanter, som amaryllis, amasonlilje, blodblomst, båndlilje, Hymenocallis, klivia, jakobslilje og zefyrblomst.
== Delgrupper ==
Amaryllidoideae omfatter over 800 arter fordelt på 59 slekter og 14 stammer. Kladogrammet nedenfor viser de antatte slektsforholdene innen gruppen og utbredelsen til delgruppene.
Amaryllideae omfatter 11 slekter og 146 arter. De er utbredt i Afrika sør for Sahara, unntatt hakelilje (Crinum) som er pantropisk. Blant slektene er den egentlige Amaryllis, Brunsvigia og Nerine.Calostemmateae omfatter 2 slekter og 4 arter. De er utbredt i Australia, Ny-Guinea og Sørøst-Asia.Cyrtantheae omfatter bare slekta Cyrtanthus med 50 arter i Afrika, blant annet båndlilje (Cyrtanthus elatus).Haemantheae omfatter 6 slekter og 80 arter i tropisk Afrika, blant annet blodblomst (Haemanthus) og klivia (Clivia).Lycoridae omfatter 2 slekter og 26 arter i tempererte og subtropiske strøk fra Øst-Asia vestover til Iran.Galantheae omfatter 5 slekter og 31 arter i middelhavsområdet, Kaukasia og Europa, blant annet snøklokke (Galanthus) og klosterklokke (Leucojum).Pancratieae omfatter de to slektene Pancratium og Vagaria med 23 arter i middelhavsområdet, den europeiske atlanterhavskysten og tropiske deler av Asia og Afrika.Narcisseae omfatter 2 slekter og 58 arter i Europa, Nord-Afrika, Vest- og Sentral-Asia. Påskeliljeslekta (Narcissus) har 50 arter og Sternbergia 8.Griffineae omfatter 2 slekter og 22 arter i Brasil. Griffinia har 21 arter og Worsleya bare én, Worsleya procera. Denne stammen er ganske nylig skilt ut fra Hippeastreae.Hippeastreae omfatter 9 slekter og 196 arter i sørlige USA, Mexico, Karibia og Mellom- og Sør-Amerika. Blant slektene er amaryllis (Hippeastrum), jakobslilje (Sprekelia) og zefyrblomst (Zephyranthes).Eustephieae omfatter 3 slekter og 15 arter i sentrale Andes (Peru, Bolivia, Argentina).Eucharideae omfatter 7 slekter og omtrent 70 arter, blant annet amasonlilje (Eucharis). Den tidligere stammen Stenomesseae har vist seg å være polyfyletisk, og artene er fordelt mellom Eucharideae og den nyopprettede Clinantheae.Clinantheae omfatter 4 slekter og 24 arter i vestlige Sør-Amerika.Hymenocallideae omfatter 3 slekter og 63 arter i Neotropis, blant annet Hymenocallis med omtrent 50 arter.
== Kilder ==
Blamey, M. og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 489–492. ISBN 0-7136-7015-0.
Chase, M.W., J.L. Reveal og M.F. Fay (2009). «A subfamilial classification for the expanded asparagalean families Amaryllidaceae, Asparagaceae and Xanthorrhoeaceae». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 132–136. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.00999.x. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Grey-Wilson, C. og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 464–465. ISBN 82-512-0355-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kristoffersen, T. (1970). Stueplantene i farger. Aschehoug. s. 174–180.
Meerow, A.W. m.fl. (2000). «Phylogeny of the American Amaryllidaceae based on nrDNA ITS sequences». Systematic Botany. 25 (4): 708–726. ISSN 1548-2324. JSTOR 2666729. doi:10.2307/2666729.
Månsson, L. (2000). Gyldendals bok om løker og knoller. Gyldendal fakta. ISBN 82-05-27134-8.
Polunin, O. og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 214–217. ISBN 82-562-0490-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Stevens, P.F. «Amaryllidoideae». APWEbsite. Besøkt 8. november 2016.
Den store hageboken. Det Beste. 1973. ISBN 82-7010-019-6.
== Eksterne lenker ==
(en) Amaryllidoideae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Amaryllidoideae hos NCBI
(en) Amaryllidoideae hos Tropicos
(en) Kategori:Amaryllidoideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amaryllidoideae – detaljert informasjon på Wikispecies | se egen seksjon | 5,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orkid%C3%A9familien | 2023-02-04 | Orkidéfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Orkidéfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Orkidéfamilien eller marihandfamilien (Orchidaceae) er en av de største plantefamiliene. Familien består av ca. 880 slekter og rundt 22-25 000 arter. Den er dermed verdens største plantefamilie, foran hnhv Kurvplantefamilien (Asteraceae) med 1 600 slekter og om lag 22 000 arter, og Erteblomstfamilien (Fabaceae) med 730 slekter og drøye 19 400 kjente arter.
Orkidéer har flere fellestrekk som gjør de greie å kjenne igjen som tilhørende familien: De er flerårige urter, som regel med parallell bladnervatur og ofte med basal bladrosett. Blomstene hos de ulike artene varierer mye i utseende og farge, men de kjennes igjen på felles grunnstruktur: Blomsten er tosymmetrisk og det er seks blomsterdekkblader i to kretser (3 + 3). I den indre kretsen er en av blomsterdekkbladene som regel sterkt omdannet (labellum) og fungerer ofte som landingsplattform for pollinatoren.
De opprinnelige tre pollenknappene er hos de fleste orkidéer redusert til én og denne er som regel vokst sammen med griffel og arr til en griffelsøyle (column). Pollenknappen er som regel delt i to pollinier som er "pakker" av pollen som avsettes på pollinatoren og dermed fraktes samlet til neste blomst. De fleste orkidéarter pollineres av insekter. Den store variasjonen i blomsterutseende hos orkidéene er trolig resultat av tilpasninger til ulike pollinatorer og pollinatoratferd.
De fleste artene vokser i tropiske strøk.
Mange av orkidéene er truet av utryddelse, også noen i Norge.
| Orkidéfamilien eller marihandfamilien (Orchidaceae) er en av de største plantefamiliene. Familien består av ca. 880 slekter og rundt 22-25 000 arter. Den er dermed verdens største plantefamilie, foran hnhv Kurvplantefamilien (Asteraceae) med 1 600 slekter og om lag 22 000 arter, og Erteblomstfamilien (Fabaceae) med 730 slekter og drøye 19 400 kjente arter.
Orkidéer har flere fellestrekk som gjør de greie å kjenne igjen som tilhørende familien: De er flerårige urter, som regel med parallell bladnervatur og ofte med basal bladrosett. Blomstene hos de ulike artene varierer mye i utseende og farge, men de kjennes igjen på felles grunnstruktur: Blomsten er tosymmetrisk og det er seks blomsterdekkblader i to kretser (3 + 3). I den indre kretsen er en av blomsterdekkbladene som regel sterkt omdannet (labellum) og fungerer ofte som landingsplattform for pollinatoren.
De opprinnelige tre pollenknappene er hos de fleste orkidéer redusert til én og denne er som regel vokst sammen med griffel og arr til en griffelsøyle (column). Pollenknappen er som regel delt i to pollinier som er "pakker" av pollen som avsettes på pollinatoren og dermed fraktes samlet til neste blomst. De fleste orkidéarter pollineres av insekter. Den store variasjonen i blomsterutseende hos orkidéene er trolig resultat av tilpasninger til ulike pollinatorer og pollinatoratferd.
De fleste artene vokser i tropiske strøk.
Mange av orkidéene er truet av utryddelse, også noen i Norge.
== Se også ==
Foto av Cypripedium flavum
Foto av Cypripedium tibeticum
== Referanser ==
== Litteratur ==
Darwin, Charles 1877. The Various Contrivances by Which Orchids Are Fertilised by Insects. Murray, London (2. utg)
== Eksterne lenker ==
(en) orkidéfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) orkidéfamilien i Encyclopedia of Life
(en) orkidéfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) orkidéfamilien hos Artsdatabanken
(sv) orkidéfamilien hos Dyntaxa
(en) orkidéfamilien hos Fossilworks
(en) orkidéfamilien hos ITIS
(en) orkidéfamilien hos NCBI
(en) orkidéfamilien hos The International Plant Names Index
(en) orkidéfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Orchidaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Cymbidium | 5,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rubladfamilien | 2023-02-04 | Rubladfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Rubladfamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09'] | Rubladfamilien (Boraginaceae) er en plantefamilie. I APG III-systemet regnes den til gruppen Euasteridae II, men den plasseres ikke i noen orden. Den omfatter ca. 2000 arter fordelt på 120 planteslekter. Honningurtfamilien (Hydrophyllaceae) oppfattes nå gjerne som en undergruppe av rubladfamilien.
Krydderurten agurkurt (Borago officinalis) og forglemmegei tilhører rubladfamilien.
| Rubladfamilien (Boraginaceae) er en plantefamilie. I APG III-systemet regnes den til gruppen Euasteridae II, men den plasseres ikke i noen orden. Den omfatter ca. 2000 arter fordelt på 120 planteslekter. Honningurtfamilien (Hydrophyllaceae) oppfattes nå gjerne som en undergruppe av rubladfamilien.
Krydderurten agurkurt (Borago officinalis) og forglemmegei tilhører rubladfamilien.
== Kjente slekter ==
Borago
Agurkurt (Borago officinalis)
Forglemmegei (Myosotis)
Østersurtslekta (Mertensia)
Østersurt (Mertensia maritima)
Honningurt (Phacelia)
Lungeurter (Pulmonaria)
Lungeurt (Pulmonaria officinalis)
Valurtslekta (Symphytum)
Fôrvalurt (Symphytum asperum)
Mellomvalurt (Symphytum × uplandicum)
Valurt (Symphytum officinale)
Oksetunger (Anchusa)
Oksetunge (Anchusa officinalis)
Ormehodeslekta (Echium)
Ormehode (Echium vulgare)
== Eksterne lenker ==
(en) Rubladfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Rubladfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Rubladfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Rubladfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Rubladfamilien hos Dyntaxa
(en) Rubladfamilien hos Fossilworks
(en) Rubladfamilien hos ITIS
(en) Rubladfamilien hos NCBI
(en) Rubladfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Rubladfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Boraginaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Rubladfamilien (Boraginaceae) er en plantefamilie. I APG III-systemet regnes den til gruppen Euasteridae II, men den plasseres ikke i noen orden. | 5,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evjeblomfamilien | 2023-02-04 | Evjeblomfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Vierordenen'] | Evjeblomfamilien (Elatinaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 40 arter fordelt på 2 planteslekter.
| Evjeblomfamilien (Elatinaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 40 arter fordelt på 2 planteslekter.
== Eksterne lenker ==
(en) Evjeblomfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Evjeblomfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Evjeblomfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Evjeblomfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Evjeblomfamilien hos Dyntaxa
(en) Evjeblomfamilien hos Fossilworks
(en) Evjeblomfamilien hos ITIS
(en) Evjeblomfamilien hos NCBI
(en) Evjeblomfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Evjeblomfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Elatinaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Bergia | 5,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ananasfamilien | 2023-02-04 | Ananasfamilien | ['Kategori:Ananasfamilien', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-10'] | Ananasfamilien er en plantefamilie i ordenen Poales. Den omfatter 58 planteslekter.
Ananas og en del potteplanter tilhører denne familien. De fleste av plantene har lange, spisse, stive blad som sitter i rosetter, og blomster som vokser frem i midten.
Til familien hører både epifytter, som Tillandsia-slekten, og planter på bakken, som Ananas. Mange av plantene danner en «beholder» mellom bladene som sitter tett. Her samles det opp vann.
| Ananasfamilien er en plantefamilie i ordenen Poales. Den omfatter 58 planteslekter.
Ananas og en del potteplanter tilhører denne familien. De fleste av plantene har lange, spisse, stive blad som sitter i rosetter, og blomster som vokser frem i midten.
Til familien hører både epifytter, som Tillandsia-slekten, og planter på bakken, som Ananas. Mange av plantene danner en «beholder» mellom bladene som sitter tett. Her samles det opp vann.
== Eksterne lenker ==
(en) Ananasfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Ananasfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Ananasfamilien hos Artsdatabanken
(en) Ananasfamilien hos Fossilworks
(en) Ananasfamilien hos ITIS
(en) Ananasfamilien hos NCBI
(en) Ananasfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Ananasfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Bromeliaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Bromeliaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Bromeliaceae – beskrivelse i: L. Watson & M.J. Dallwitz (1992–). «The families of flowering plants – descriptions, illustrations, identification, information retrieval». | * Ananas | 5,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Buksbomfamilien | 2023-02-04 | Buksbomfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Buksbomordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Buksbomfamilien er en plantefamilie i ordenen Buxales etter APG III-systemet.
Familien omfatter 4-6 planteslekter med 100-120 arter. I APG III-systemet innlemmes slekta Didymeles i buksbomfamilien, denne har tidligere også vært ført til en egen familie Didymelaceae.
Ingen arter vokser naturlig i Norge, men buksbom brukes som hekk i mildere deler av landet.
| Buksbomfamilien er en plantefamilie i ordenen Buxales etter APG III-systemet.
Familien omfatter 4-6 planteslekter med 100-120 arter. I APG III-systemet innlemmes slekta Didymeles i buksbomfamilien, denne har tidligere også vært ført til en egen familie Didymelaceae.
Ingen arter vokser naturlig i Norge, men buksbom brukes som hekk i mildere deler av landet.
== Slekter og noen arter ==
Slektene under familien skulle med dette utgjøre følgende mulige gruppering:
Buksbomslekten (Buxus)
Pachysandra
Sarcococca
Styloceras ( = Stylocerataceae?)
Simmondsia ( = Simmondsiaceae?)
Didymeles
== Eksterne lenker ==
(en) Buksbomfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Buksbomfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Buksbomfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Buksbomfamilien hos Dyntaxa
(en) Buksbomfamilien hos Fossilworks
(en) Buksbomfamilien hos ITIS
(en) Buksbomfamilien hos NCBI
(en) Buksbomfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Buksbomfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Buxaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Buxaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Buxaceae – hos Angiosperm Taxonomy website (AP), University of Missouri. | * Buksbomslekten (Buxus) | 5,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moskusurtfamilien | 2023-02-04 | Moskusurtfamilien | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1839', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Moskusurtfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Moskusurtfamilien (Adoxaceae) er en plantefamilie i ordenen Dipsacales.
Artene i familien er urter, busker eller små trær. De har motsatte, tannete blader. Bladene kan være enkle eller sammensatte. Blomstene er små og sitter i en kvast eller halvskjerm. De er hovedsakelig utbredt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule, men finnes også i Sørøst-Australia og i fjellstrøk i tropene. Det er få arter i Afrika.
Familien omfattet tidligere kun én art, moskusurt (Adoxa moschatellina). På 1980- og 90-tallet ble Sinadoxa corydalifolia og to nye arter i slekta Adoxa beskrevet fra Kina. To artsrike slekter, hylleslekta (Sambucus) og krossvedslekta (Viburnum), ble flyttet fra kaprifolfamilien, så antall arter er nå rundt 200.
I Norge vokser moskusurt, rødhyll, svarthyll og krossved. Filtkrossved finnes forvillet noen steder. De to hylleartene er sannsynligvis innført av mennesker for lenge siden og er helt naturalisert.
Det vitenskapelige navnet Adoxaceae ble publisert av Ernst Meyer i 1839, og det er dette navnet som blir brukt i APG IV-systemet. Det finnes flere eldre navn som strengt sett har prioritet, for eksempel Rafinesques Viburnaceae fra 1820.
| Moskusurtfamilien (Adoxaceae) er en plantefamilie i ordenen Dipsacales.
Artene i familien er urter, busker eller små trær. De har motsatte, tannete blader. Bladene kan være enkle eller sammensatte. Blomstene er små og sitter i en kvast eller halvskjerm. De er hovedsakelig utbredt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule, men finnes også i Sørøst-Australia og i fjellstrøk i tropene. Det er få arter i Afrika.
Familien omfattet tidligere kun én art, moskusurt (Adoxa moschatellina). På 1980- og 90-tallet ble Sinadoxa corydalifolia og to nye arter i slekta Adoxa beskrevet fra Kina. To artsrike slekter, hylleslekta (Sambucus) og krossvedslekta (Viburnum), ble flyttet fra kaprifolfamilien, så antall arter er nå rundt 200.
I Norge vokser moskusurt, rødhyll, svarthyll og krossved. Filtkrossved finnes forvillet noen steder. De to hylleartene er sannsynligvis innført av mennesker for lenge siden og er helt naturalisert.
Det vitenskapelige navnet Adoxaceae ble publisert av Ernst Meyer i 1839, og det er dette navnet som blir brukt i APG IV-systemet. Det finnes flere eldre navn som strengt sett har prioritet, for eksempel Rafinesques Viburnaceae fra 1820.
== Kilder ==
«Adoxaceae». APWEbsite. Besøkt 28. desember 2014.
M.J. Donoghue m.fl. (2001). «Phylogeny and phylogenetic taxonomy of Dipsacales, with special reference to Sinadoxa and Tetradoxa (Adoxaceae)» (PDF). Harvard Papers in Botany. 6 (2): 459–479. Arkivert fra originalen (PDF) 1. april 2011. Besøkt 29. desember 2014.
J.L. Reveal (1995). «(1800-1802) Proposals to conserve the name Viburnaceae (Magnoliophyta), the name Adoxaceae against Viburnaceae, a "superconservation" proposal, and, as an alternative, the name Sambucaceae». Taxon. 57 (1): 303. ISSN 0040-0262. JSTOR 25065975.
== Eksterne lenker ==
(en) Moskusurtfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Moskusurtfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Moskusurtfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Moskusurtfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Moskusurtfamilien hos Dyntaxa
(en) Moskusurtfamilien hos Fossilworks
(en) Moskusurtfamilien hos ITIS
(en) Moskusurtfamilien hos NCBI
(en) Moskusurtfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Moskusurtfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Adoxaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * moskusurtslekta (Adoxa) | 5,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8kkerosefamilien | 2023-02-04 | Nøkkerosefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Flyteplanter', 'Kategori:Nøkkerosefamilien', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01'] | Nøkkerosefamilien eller vannliljefamilien er en plantefamilie innen de såkalte basale blomsterplantene, dvs. familien tilhører de tidligst atskilte innen blomsterplantenes evolusjon. Familien inkluderes nå i ordenen Nymphaeales.
| Nøkkerosefamilien eller vannliljefamilien er en plantefamilie innen de såkalte basale blomsterplantene, dvs. familien tilhører de tidligst atskilte innen blomsterplantenes evolusjon. Familien inkluderes nå i ordenen Nymphaeales.
== Utseende ==
Artene i denne familien er vannplanter med rot på bunnen av ferskvannssjøer og ofte med store flyteblader på overflata (noen arter har svært store flyteblader; opptil 2 meter i diameter hos slekten Victoria). Noen arter har nedsenka blader og noen har blader som reiser seg over vannflata. Blomstene hos nøkkerosene er ofte svært store. De er radiærsymmetriske, tokjønnete og bæres en og en på solide stengler over vannflata. Blomstene har 4-9 begerblad som er grønne eller farga (hos slekta Nuphar er det kronbladlignende) og kronbladene er fra 3 til mange (eller manglende - hos Ondinea). Fruktknuten er undersittende eller oversittende (hos Nuphar og Ondinea). Fruktbladene er fra 3 til 40 og er sammenvokst eller delvis frie. Frukten er en kapsel. Plantene pollineres av insekter, særlig biller.
== Utbredelse ==
Nøkkerosefamilien er kosmopolitisk i ulike typer ferskvann i både tempererte og tropiske strøk. Den største slekta, Nymphaeae med sine ca 40 arter, er den mest utbredte og finnes i både tempererte og tropiske strøk. Nuphar med sine 14 arter finnes nesten utelukkende i tempererte strøk. Victoria (2 arter) er endemisk til tropisk og subtropisk Sør-Amerika.
== Systematikk ==
Flere av slektene har vært tilordnet egne familier: Nuphar og Barclaya i hver sine og Victoria og Ondinea i enda en familie. Imidlertid oppfattes nå familien som ganske vid, men uten at artene i familien Cabombaceae inkluderes. Slik familien oppfattes i APG III-systemet inkluderes disse slektene:
Nymphaea
Nuphar
Barclaya
Ondinea
Euryale
Victoria
== Norske arter ==
Gul nøkkerose Nuphar lutea
Soleinøkkerose Nuphar pumila
Kantnøkkerose Nymphaea candida
Hvit nøkkerose Nymphaea alba
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nøkkerosefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Nøkkerosefamilien i Encyclopedia of Life
(en) Nøkkerosefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nøkkerosefamilien hos Artsdatabanken
(sv) Nøkkerosefamilien hos Dyntaxa
(en) Nøkkerosefamilien hos Fossilworks
(en) Nøkkerosefamilien hos ITIS
(en) Nøkkerosefamilien hos NCBI
(en) Nøkkerosefamilien hos The International Plant Names Index
(en) Nøkkerosefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Nymphaeaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Barclaya | 5,368 |
null | 2023-02-04 | Spolebuskfamilien | null | null | null | Se teksten | 5,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stjerneanisfamilien | 2023-02-04 | Stjerneanisfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Stjerneanisfamilien'] | Stjerneanisfamilien (Illiciaceae) er en gruppe tropiske busker og trær som ofte har vært oppfatta som en familie med ei slekt, stjerneanisslekten (Illicium), bestående av ca 40 arter. Denne slekta har en oppdelt verdensutbredelse; noen arter finnes i Nord-Amerika og Mellom-Amerika, men hoveddelen av arter finnes i Øst-Asia og Sørøst-Asia. Artene er trær og busker og mange inneholder aromatiske stoffer som brukes som krydder og utgangspunkt for medisiner. I nyere systematikk (APG III-systemet, 2009) inkluderes slekta i kadsurafamilien.
Den mest kjente representanten for familien er stjerneanis (Illicium verum) hvis frukter gir krydderet stjerneanis.
| Stjerneanisfamilien (Illiciaceae) er en gruppe tropiske busker og trær som ofte har vært oppfatta som en familie med ei slekt, stjerneanisslekten (Illicium), bestående av ca 40 arter. Denne slekta har en oppdelt verdensutbredelse; noen arter finnes i Nord-Amerika og Mellom-Amerika, men hoveddelen av arter finnes i Øst-Asia og Sørøst-Asia. Artene er trær og busker og mange inneholder aromatiske stoffer som brukes som krydder og utgangspunkt for medisiner. I nyere systematikk (APG III-systemet, 2009) inkluderes slekta i kadsurafamilien.
Den mest kjente representanten for familien er stjerneanis (Illicium verum) hvis frukter gir krydderet stjerneanis.
== Utseende ==
Plantene i denne slekta er vedaktige, busker eller små trær, med motsatte, usammensatte og hele blader. Blomstene er radiærsymmetriske, tokjønna og sitter vanligvis en og en (av og til 2-3 sammen). Blomstene er svært variable med hensyn på antall av de ulike blomsterdelene (blomsterblader, pollenbærere og fruktblader). Blomsterbladene, som er 7-12 eller ubestemt antall, er ikke differensierte i begerblad og kronblad, men viser en gradvis overgang fra de ytre til de indre. De indre blomsterbladene viser også overgang mot pollenbærere. Pollenbærerne er 4-8 eller ubestemt antall og de har korte, tjukke pollentråder. Fruktemnene er oversittende, apokarpe og hos flere arter festet i spiral. Antallet fruktemner er 5-21 og hvert fruktemne har ett frøemne. Fruktene er belgkapsler med ett frø. Belgkapslene er enkeltstående eller i samlinger på opp til 13. Belgkapslene sprekker opp når de er modne og kaster ut frøet.
== Utbredelse ==
Noen arter av stjerneanisslekta finnes i sørøstre deler av Nord-Amerika, i Mexico og på øyene Cuba og Hispaniola, men hoveddelen av artene finnes i østlige og sørøstlige Asia.
== Systematikk ==
Stjerneanisfamilien har tradisjonelt vært oppfattet som en egen familie blant de primitive (opprinnelige) tofrøbladete (Takhtajan, Cronquist, Thorne – se under). Dette ble opprettholdt i det første APG-systemet i 1998, men fra og med APG II-systemet er stjerneanisslekta plassert i kadsurafamilien i ordenen Austrobaileyales. Den ordenen oppfattes som en basal (=opprinnelig) gruppe blant blomsterplanteneFamilien ble opprettet av Albert Charles Smith i 1947 med slekta Illicium som var beskrevet av Linné.
Tidligere systematikere plasserte også familien blant de mest "primitive" blomsterplantene, men med ulike plasseringer i hierarkiene:
== Utvalgte arter ==
Noen av artene i familien omfatter:
Stjerneanisslekten (Illicium) (Asia, Nord-Amerika, 42 arter)
Stjerneanis (Illicium verum) – sørlige Kina, Vietnam
Illicium angustisepalum
Japansk stjerneanis (Illicium anisatum) – Japan, Taiwan
Illicium arborescens – Taiwan
Illicium cubense
Illicium cubense subsp. bissei
Illicium cubense subsp. guajaibonense
Illicium difengpium
Illicium dunnianum
Illicium ekmanii
Illicium fargesii
Floridaanis (Illicium floridanum) – Florida
Illicium henryi – sørvestre Kina
Illicium hottense
Illicium lanceolatum – sørlige Kina
Illicium leiophyllum
Illicium majus
Meksikansk stjerneanis (Illicium mexicanum) – Mexico
Illicium micranthum
Illicium oligandrum
Illicium parviflorum
Gul stjerneanis (Illicium parvifolium) – Florida, Georgia
Illicium spathulatum
Illicium ternstroemioides – Vietnam, Hainan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stjerneanisfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(en) Stjerneanisfamilien hos Fossilworks
(en) Stjerneanisfamilien hos ITIS
(en) Stjerneanisfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Illiciaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | | norsknavn=stjerneanisfamilien | 5,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinfamilien | 2023-02-04 | Vinfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-12', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vitales'] | Vinfamilien eller vinrankefamilien (Vitaceae) er en plantefamilie av Rosidae med usikker ordensplassering i APG III-systemet (2009) plasseres familien i en egen orden, Vitales, som søstergruppen til alle andre Rosidae.Familien omfatter ca. 700 arter fordelt på 15 planteslekter. Den økonomisk viktigste arten i familien er ekte vinranke (Vitis vinifera). Vin lages av saften fra denne artens frukter, vindruer. Vinranker omfatter svært mange varianter.
| Vinfamilien eller vinrankefamilien (Vitaceae) er en plantefamilie av Rosidae med usikker ordensplassering i APG III-systemet (2009) plasseres familien i en egen orden, Vitales, som søstergruppen til alle andre Rosidae.Familien omfatter ca. 700 arter fordelt på 15 planteslekter. Den økonomisk viktigste arten i familien er ekte vinranke (Vitis vinifera). Vin lages av saften fra denne artens frukter, vindruer. Vinranker omfatter svært mange varianter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vinfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Vinfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Vinfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Vinfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Vinfamilien hos Dyntaxa
(en) Vinfamilien hos Fossilworks
(en) Vinfamilien hos ITIS
(en) Vinfamilien hos NCBI
(en) Vinfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Vinfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Vitaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Cissus | 5,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chloranthaceae | 2023-02-04 | Chloranthaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blomsterplanter', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Robert Brown'] | Chloranthaceae er en plantefamilie uten nære slektninger som plasseres alene i ordenen Chloranthales.
| Chloranthaceae er en plantefamilie uten nære slektninger som plasseres alene i ordenen Chloranthales.
== Utseende ==
Familien omfatter 65–70 arter fordelt på 4 slekter. Det finnes både trær, busker og flerårige urter i familien. Bladene er hele med tanna kant, og blomstene er små, grønne og reduserte. Blomstene er enten tokjønna eller enkjønna, og i så fall er plantene som oftest særbu. Hannlige blomster forekommer i store antall i klaselignende blomsterstender uten kronblad eller begerblad. Det er enten én pollenbærer eller tre som er sammenvokst. Hunnlige eller tokjønna blomster finnes i langt mindre antall i aks eller klase. Disse blomstene mangler også kronblader, men har 3 sammenvokste begerblad som er vokst sammen med fruktknuten som har kun ett frøemne. Frukten er liten, rund eller avlang steinfrukt med ett frø.
== Utbredelse ==
Familien er utbredt i Asia vestover til Sri Lanka og østlige India, og nordover til Japan, Korea og Kurilene. Den finnes på øyene i Stillehavet sørover til New Zealand og østover til Marquesasøyene. Videre finnes familien på Madagaskar og i Mellom- og Sør-Amerika inkludert Karibia. Den mangler helt i Afrika og Australia. Artene forkommer først og fremst i fuktige fjellskoger.
== Systematikk ==
Familien har lenge vært oppfatta som en «primitiv» eller basal blomsterplante, men slektskapet til andre grupper har vært vanskelig å avklare. APG III plasserte familien som søstergruppe til magnolider, men APG IV beskriver Chloranthaceae som en gruppe uten noe spesielt nært slektskap til andre grupper av blomsterplanter.Slektene er:
Ascarina – 10 arter, enkjønna blomster.
Chloranthus – 10 arter, tokjønna blomster.
Hedyosmum – 40–50 arter, enkjønna blomster.
Sarcandra – 2 arter, tokjønna blomster.Familien ble opprettet av Robert Brown i 1820 etter at C. inconspicuus var beskrevet av Olof Swartz i 1797.
Tidligere systematikere plasserte også familien blant de mest «primitive» blomsterplantene, men med ulike plasseringer i hierarkiene:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Chloranthaceae i Encyclopedia of Life
(en) Chloranthaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Chloranthaceae hos Artsdatabanken
(en) Chloranthaceae hos Fossilworks
(en) Chloranthaceae hos ITIS
(en) Chloranthaceae hos NCBI
(en) Chloranthaceae hos The International Plant Names Index
(en) Chloranthaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Chloranthaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chloranthaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Ascarina | 5,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rafflesiaceae | 2023-02-04 | Rafflesiaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Rafflesiaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den har ikke fått noe norsk navn.
De er stamme- eller rotparasitter på lianer i slekten Tetrastigma i vinfamilien. Rafflesiaceae mangler blader, stengel og røtter. De har ikke klorofyll og får all næring fra vertsplanten. Blomstene lukter som råtne åtsler, og pollineringen utføres av fluer.
Arten Rafflesia arnoldii har verdens største blomst med en diameter rundt én meter og en vekt på mer enn seks kg.
Rafflesiaceae hadde tidligere større omfang og ble i Cronquist-systemet plassert i ordenen Rafflesiales. Alle disse plantene var stamme- eller rotparasitter uten klorofyll. Oppbygningen av blomstene viste at Rafflesiaceae i vid betydning omfattet fire grupper. Molekylærgenetiske analyser har bekreftet de fire gruppene, og plantene er nå fordelt på fire familier i fire ulike ordener: Rafflesiaceae (Malpighiales), Mitrastemonaceae (Ericales), Apodanthaceae (Cucurbitales) og Cytinaceae (Malvales).
| Rafflesiaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den har ikke fått noe norsk navn.
De er stamme- eller rotparasitter på lianer i slekten Tetrastigma i vinfamilien. Rafflesiaceae mangler blader, stengel og røtter. De har ikke klorofyll og får all næring fra vertsplanten. Blomstene lukter som råtne åtsler, og pollineringen utføres av fluer.
Arten Rafflesia arnoldii har verdens største blomst med en diameter rundt én meter og en vekt på mer enn seks kg.
Rafflesiaceae hadde tidligere større omfang og ble i Cronquist-systemet plassert i ordenen Rafflesiales. Alle disse plantene var stamme- eller rotparasitter uten klorofyll. Oppbygningen av blomstene viste at Rafflesiaceae i vid betydning omfattet fire grupper. Molekylærgenetiske analyser har bekreftet de fire gruppene, og plantene er nå fordelt på fire familier i fire ulike ordener: Rafflesiaceae (Malpighiales), Mitrastemonaceae (Ericales), Apodanthaceae (Cucurbitales) og Cytinaceae (Malvales).
== Kilder ==
«Rafflesiaceae». APWEbsite. Besøkt 11. desember 2014.
«Rafflesiaceae». The Parasitic Plant Connection. Besøkt 11. desember 2014.
«Rafflesiaceae». NCBI Taxonomy Browser. Besøkt 11. desember 2014.
D.L. Nickrent m.fl. (2004). «Phylogenetic inference in Rafflesiales: the influence of rate heterogeneity and horizontal gene transfer». BMC Evolutionary Biology. 4 (40). ISSN 1471-2148. doi:10.1186/1471-2148-4-40.
== Eksterne lenker ==
(en) Rafflesiaceae i Encyclopedia of Life
(en) Rafflesiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Rafflesiaceae hos Artsdatabanken
(en) Rafflesiaceae hos Fossilworks
(en) Rafflesiaceae hos ITIS
(en) Rafflesiaceae hos NCBI
(en) Rafflesiaceae hos The International Plant Names Index
(en) Rafflesiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Rafflesiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rafflesiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Rafflesia | 5,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kadsurafamilien | 2023-02-04 | Kadsurafamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Austrobaileyales', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste'] | Kadsurafamilien (Schisandraceae) er en plantefamilie i ordenen Austrobaileyales. Tradisjonelt har dette vært en liten familie bestående av to slekter med forvedete klatreplanter, men etter den nylige inkluderingen av stjerneanisfamilien inneholder familien også små trær. Artene i familien finnes i hovedsak i Sørøst-Asia, men med en håndfull arter i sørøstre USA, Mexico og noen øyer i Karibia. Den opprinnelige familien har liten økonomisk betydning, noen medisinske planter og noen prydplanter, men med utvidelsen av familien er den viktige krydderplanten stjerneanis hjemmehørende i denne familien.
| Kadsurafamilien (Schisandraceae) er en plantefamilie i ordenen Austrobaileyales. Tradisjonelt har dette vært en liten familie bestående av to slekter med forvedete klatreplanter, men etter den nylige inkluderingen av stjerneanisfamilien inneholder familien også små trær. Artene i familien finnes i hovedsak i Sørøst-Asia, men med en håndfull arter i sørøstre USA, Mexico og noen øyer i Karibia. Den opprinnelige familien har liten økonomisk betydning, noen medisinske planter og noen prydplanter, men med utvidelsen av familien er den viktige krydderplanten stjerneanis hjemmehørende i denne familien.
== Utseende ==
Den utvida familien består av busker og små trær (stjerneanisslekta) og klatreplanter (Schisandraceae i streng forstand). Bladformen er også litt ulike hos de to gruppene; førstnevnte har helranda blader, mens de opprinnelige medlemmenes blader er litt tagget. Imidlertid har alle artene hele, usammensatte blader . Blomstene oppbygning er også ganske lik hos hele den utvida gruppa: radiærsymmetriske uten klart skille mellom begerblad og kronblad, varierende antall blomsterblader, pollenbærere og fruktblader – 4-5 til 60-80, fruktknutene er oversittende og apokarpe. Når det gjelder kjønnsforhold er det imidlertid ulikheter; stjerneansisslekta har tokjønna blomster, mens de andre to slektene har enkjønna blomster og plantene er enten særbu eller sambu. Fruktene er også ulike, belgkapsler hos stjerneanisslekta og bær hos resten.
== Utbredelse ==
De fleste artene finnes i Sørøst-Asia, fra nordøstre India og Sri Lanka via Indokina til Kina og sørøstre Sibir. Sørover strekker utbredelsen seg til vestlige Malaysia. Det er bare to av slektene som finnes i Amerika. En art av Schisandra (S. glabra) finnes i sørøstre USA og nordøstre Mexico. Stjerneanisslekta har 5-6 arter i sørøstre deler av Nord-Amerika, i Mexico og på øyene Cuba og Hispaniola, mens hoveddelen av artene finnes i østlige og sørøstlige Asia, inkludert deler av Malaysia og Indonesia.
== Systematikk ==
Schisandraceae ble av tidligere systematikere oppfattet som en familie nært beslekta med stjerneansisfamilien og gjerne plassert i en egen orden, Illiciales. Denne ordenen ble oppfattet som en av de mest "primitive" blomsterplantene, men med ulike plasseringer i hierarkiene:
Moderne oppfatning av familien og slektene er at gruppa består av tre slekter, Schisandra (23 arter), Kadsura (16 arter) og Illicium (ca 40 arter) . Tidligere har det vært regnet tre slekter til i familien, Maximowiczia, Schizandra og Stellandria, men disse artene regnes nå som synonymer for ulike arter i slekta Schisandra.
== Økonomisk betydning ==
Flere av artene i slekten Schisandra brukes i urtemedisin og flere arter i de andre slektene er også utgangspunkt for urtemedisiner . Men viktigst økonomisk betydning har krydderet stjerneanis.
== Norsk navn ==
Familien Schisandraceae har ikke hatt noe norsk navn siden ingen arter i den opprinnelige familien har hatt noen økonomisk betydning eller bruk i Norge. Med inkludering av stjerneanisslekta kunne man bruke denne som utgangspunkt for norsk navn, men siden navnet stjerneanisfamilien allerede har vært i bruk for Illiciaceae vil dette kunne være forvirrende.
Navnet som er bruk her, kadsurafamilien, er basert på det latinske navnet på en av slektene, Kadsura. Det er imidlertid viktig å ikke blande dette navnet med katsurafamilien som er det norsk navnet på en helt ubeslekta familie, Cercidiphyllaceae. Denne familien inneholder en art, katsuratreet eller hjertetreet (Cecidiphyllum japonicum) som har vært dyrket som prydtre i Norge i lang tid.
== Slekter og arter ==
(Lista må oppdateres mot nyere revisjoner !!)
Slektene og et utvalg av artene er:
Kadsura – 31 arter (SØ-Asia)
Kadsura acsmithii
Kadsura acuminata
Kadsura ananosma
Kadsura angustifolia
Kadsura apoensis
Kadsura billitonensis
Kadsura blancoi
Kadsura borneensis
Kadsura calophylla
Kadsura cavaleriei
Kadsura celebica
Kadsura championii
Kadsura clemensiae
Kadsura coccinea = syn. Kadsura chinensis
Kadsura coccinea var. sichuanensis
Kadsura discigera
Kadsura grandiflora
Kadsura guangxiensis
Kadsura hainanensis
Kadsura heteroclita
Kadsura induta
Kadsura interior
Kadsura japonica = syn. Kadsura matsudai
Kadsura lanceolata
Kadsura longepedunculata
Kadsura longipedunculata
Kadsura macgregorii
Kadsura marmorata
Kadsura oblongifolia
Kadsura omeiensis
Kadsura parvifolia
Kadsura paucidenticulata
Kadsura peltigera
Kadsura philippinensis
Kadsura polysperma
Kadsura propinqua
Kadsura pubescens
Kadsura renchangiana
Kadsura roxburghiana
Kadsura scandens = syn. Kadsura cauliflora
Kadsura sorsogonensis
Kadsura sulphurea
Kadsura ultima
Kadsura verrucosa
Kadsura wattii
Kadsura wightiana
Maximowiczia – 8 arter
Maximowiczia amurensis
Maximowiczia chinensis
Maximowiczia insularis
Maximowiczia japonica
Maximowiczia lindheimeri
Maximowiczia nigra
Maximowiczia sonorae
Maximowiczia sonorae var. brevicaulis
Maximowiczia sonorae var. peninsularis
Maximowiczia tripartita
Maximowiczia tripartita var. tenella
Schisandra – 19 arter (Kina)
Schisandra arisanensis
Schisandra axillaris
Schisandra bicolor
Schisandra chinensis
Schisandra discolor
Schisandra elongata
Schisandra flaccidiramosa
Schisandra glaucescens
Schisandra glabra
Schisandra gracilis
Schisandra grandiflora
Schisandra grandiflora × rubriflora
Schisandra henryi
Schisandra incarnata
Schisandra japonica
Schisandra lancifolia
Schisandra longipes
Schisandra marmorata
Schisandra micrantha
Schisandra naga
Schisandra neglecta
Schisandra nigra
Schisandra perulata
Schisandra plena
Schisandra propinqua
Schisandra pubescens
Schisandra pubinervis
Schisandra repanda
Schisandra rubriflora
Schisandra sphaerandra
Schisandra sphenanthera
Schisandra tomentella
Schisandra tuberculata
Schisandra verrucosa
Schisandra vestita
Schisandra viridis
Schisandra wilsoniana
Schizandra
Stellandria – 1 art
Stellandria glabra
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kadsurafamilien i Encyclopedia of Life
(en) Kadsurafamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Kadsurafamilien hos Artsdatabanken
(en) Kadsurafamilien hos Fossilworks
(en) Kadsurafamilien hos ITIS
(en) Kadsurafamilien hos NCBI
(en) Kadsurafamilien hos The International Plant Names Index
(en) Kadsurafamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Schisandraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Schisandraceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Schisandraceae – fra The Plant List | * Kadsura | 5,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amborella_trichopoda | 2023-02-04 | Amborella trichopoda | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blomsterplanter', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Levende fossiler'] | Amborella trichopoda er en særegen blomsterplante som av mange forskere ansees som den mest "primitive" av alle blomsterplanter, og har sin egen familie og orden. Arten vokser naturlig kun på Ny-Caledonia.
Denne arten er den eneste kjente nålevende representanten for familien og ordenen og i nyere analyser (APG II og APG III) kommer denne ut som søstergruppa til alle de resterende 260 000 artene av blomsterplanter. Amborella har flere trekk som regnes som opprinnelige blant blomsterplantene, dvs. at det er trekk som de tidligste blomsterplantene hadde. Det mest særegne med Amborella er at denne arten har samme type vedvev som de nakenfrøede plantene, dvs. vedrør mangler og vanntransporten skjer kun via trakeider.
A. trichopoda er busker eller trær med små (3-5 mm breie) blomster. Plantene er særbu og pollineres både av vind og ulike insekter.
| Amborella trichopoda er en særegen blomsterplante som av mange forskere ansees som den mest "primitive" av alle blomsterplanter, og har sin egen familie og orden. Arten vokser naturlig kun på Ny-Caledonia.
Denne arten er den eneste kjente nålevende representanten for familien og ordenen og i nyere analyser (APG II og APG III) kommer denne ut som søstergruppa til alle de resterende 260 000 artene av blomsterplanter. Amborella har flere trekk som regnes som opprinnelige blant blomsterplantene, dvs. at det er trekk som de tidligste blomsterplantene hadde. Det mest særegne med Amborella er at denne arten har samme type vedvev som de nakenfrøede plantene, dvs. vedrør mangler og vanntransporten skjer kun via trakeider.
A. trichopoda er busker eller trær med små (3-5 mm breie) blomster. Plantene er særbu og pollineres både av vind og ulike insekter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Amborella trichopoda i Encyclopedia of Life
(en) Amborella trichopoda i Global Biodiversity Information Facility
(en) Amborella trichopoda hos NCBI
(en) Amborella trichopoda hos The International Plant Names Index
(en) Amborella trichopoda hos Tropicos
(en) Kategori:Amborella trichopoda – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Amborella trichopoda – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amborella trichopoda – detaljert informasjon på Wikispecies | Amborella trichopoda er en særegen blomsterplante som av mange forskere ansees som den mest "primitive" av alle blomsterplanter, og har sin egen familie og orden. Arten vokser naturlig kun på Ny-Caledonia. | 5,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halvard_Lange | 2023-02-04 | Halvard Lange | ['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Ledere for Europabevegelsen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske konsentrasjonsleirfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Norske utenriksministre', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen II', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen III', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen IV', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Torp', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1950–1953', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1954–1957', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1958–1961', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1961–1965', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1965–1969', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Akershus', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap'] | Halvard Manthey Lange (født 16. september 1902 i Kristiania, død 19. mai 1970) var en norsk politiker (NSA/Ap). Han var utenriksminister fra 1946 til 1965, med unntak av Regjeringen Lyngs korte regjeringstid i 1963.
| Halvard Manthey Lange (født 16. september 1902 i Kristiania, død 19. mai 1970) var en norsk politiker (NSA/Ap). Han var utenriksminister fra 1946 til 1965, med unntak av Regjeringen Lyngs korte regjeringstid i 1963.
== Liv og arbeid ==
Halvard Lange var sønn av fredsprisvinneren Christian Lous Lange og bror av stortingsrepresentant Carl Viggo Manthey Lange og skolemannen August Lange.
I august 1940 ble Lange arrestert av de tyske okkupasjonsmyndighetene og satt fengslet i nesten ett år. Sommeren 1942 ble han arrestert på nytt, og i februar 1943 ble han sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland, der han satt i forskjellige konsentrasjonsleirer inntil krigen var over.
Halvard Lange var stortingsrepresentant fra 1950 til 1969 og satt i Arbeiderpartiets sentralstyre 1945-67. Han var formann i Europabevegelsen i perioden fra 1965 til 1970. Det var Lange som skrev under NATO-avtalen for Norge da den ble inngått mellom tolv land i Washington, D.C. 1949.
Lange var en av initiativtakerne til å opprette informasjonsorganisasjonen FN-sambandet i Norge i 1946.
== Bibliografi ==
Fagorganisasjonens historie i Norge – (Oslo 1933)
Nazi og Norge – (Oslo 1934)
De politiske arbeider-internasjonaler 1914-1934 – medforfatter Håkon Meyer (Oslo 1934)
Fagbevegelse og politikk – (Oslo 1935)
Den socialdemokratiske forening 50 år – (Oslo 1935
Arbeiderreising – medforfatter Halvdan Koht (Oslo 1936-37)
Norsk utenrikspolitikk siden 1945 – (Oslo 1952)
Ikke-militært samarbeid i NATO – (Oslo 1959)
Problemer i det vestlige samarbeid – (Bergen 1960)
L'Occident d'un monde en evolution – (Oslo 1961)
Retningslinjer i norsk utenrikspolitikk – (Oslo 1961)
Vesten og utviklingslandene, politiske og økonomiske aspekter – medforfatter J. Tinbergen, foredrag (Oslo 1961)
Fra sekt til parti. Det norske arbeiderpartis organisasjonsmessige og politiske utvikling fra 1891 til 1902 – hovedoppgave til historisk-filosofisk embetseksamen (Oslo 1962)
Norges vei til NATO – (Oslo 1966)
Nestekjærlighet er realpolitikk – Fridtjof Nansen og internasjonal solidaritet i handling – (Oslo 1967)
== Litteratur ==
Anderson, Gidske (1921-1993) (1981). Halvard Lange: portrett av en nordmann. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205130167.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Halvard Lange – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Halvard Lange på Internet Movie Database
(no) Halvard Lange hos Stortinget
(no) Halvard Lange hos Norsk senter for forskningsdata
(en) Halvard Lange hos Europarådets parlamentarikerforsamling
Stemmer fra arkivet: Lange, Halvard – lydopptak fra NRK
Politiske taler av Halvard Lange, virksommeord.uib.no | | verv = Norges utenriksminister | 5,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rishavet | 2023-02-04 | Sørishavet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:150°V', 'Kategori:70°S', 'Kategori:Antarktisstubber', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Polarstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Sørishavet', 'Kategori:Viktige stubber'] | Sørishavet går fra kysten av det antarktiske kontinent og nord til 60 grader sørlig breddegrad, hvor det går over i Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet. Noen forskere definerer den antarktiske konvergens som den nordlige utstrekningen til Sørishavet.Sørishavet er det nest minste av det som regnes som jordens fem verdenshav. (Stillehavet, Atlanterhavet, Indiahavet er større, Nordishavet er mindre).
Mindre havområder som Sørishavet deles inn i er f.eks. Rosshavet og Weddellhavet.
Som navnet antyder er Sørishavet delvis tilfrosset med is. Den kan være tre meter tykk i vintermånedene. Pakkisen brer seg mest nordover i august eller september.
| Sørishavet går fra kysten av det antarktiske kontinent og nord til 60 grader sørlig breddegrad, hvor det går over i Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet. Noen forskere definerer den antarktiske konvergens som den nordlige utstrekningen til Sørishavet.Sørishavet er det nest minste av det som regnes som jordens fem verdenshav. (Stillehavet, Atlanterhavet, Indiahavet er større, Nordishavet er mindre).
Mindre havområder som Sørishavet deles inn i er f.eks. Rosshavet og Weddellhavet.
Som navnet antyder er Sørishavet delvis tilfrosset med is. Den kan være tre meter tykk i vintermånedene. Pakkisen brer seg mest nordover i august eller september.
== Se også ==
Liste over øyer i Antarktis
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Southern Ocean – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Southern Ocean – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Sørishavet går fra kysten av det antarktiske kontinent og nord til 60 grader sørlig breddegrad, hvor det går over i Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet. Noen forskere definerer den antarktiske konvergens som den nordlige utstrekningen til Sørishavet. | 5,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordishavet | 2023-02-04 | Nordishavet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:12°Ø', 'Kategori:82°N', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordishavet', 'Kategori:Polarstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Verdens geografiske ytterpunkter', 'Kategori:Viktige stubber'] | Nordishavet, eller Polhavet, er det minste av jordens fem verdenshav, og omfatter de arktiske områdene. Følgende land har kyst mot Nordishavet: Norge, Russland, USA, Canada, Grønland og Island. Iblant regnes Grønlandshavet, som ligger mellom Grønland, Jan Mayen og Svalbard, samt Norskehavet, til Nordishavet, men de kan også regnes til Atlanterhavet.
Nordishavet dekker et areal på ca. 15,5 millioner km², har et gjennomsnittlig dyp på 1 205 m og rommer en vannmengde på 18,75 millioner km³. I visse sammenhenger kan en se Nordishavet, Barentshavet, Karahavet og Norskehavet omtalt som et sammenhengende arktisk hav.
| Nordishavet, eller Polhavet, er det minste av jordens fem verdenshav, og omfatter de arktiske områdene. Følgende land har kyst mot Nordishavet: Norge, Russland, USA, Canada, Grønland og Island. Iblant regnes Grønlandshavet, som ligger mellom Grønland, Jan Mayen og Svalbard, samt Norskehavet, til Nordishavet, men de kan også regnes til Atlanterhavet.
Nordishavet dekker et areal på ca. 15,5 millioner km², har et gjennomsnittlig dyp på 1 205 m og rommer en vannmengde på 18,75 millioner km³. I visse sammenhenger kan en se Nordishavet, Barentshavet, Karahavet og Norskehavet omtalt som et sammenhengende arktisk hav.
== Randhav og større bukter ==
Barentshavet
Kvitsjøen
Karahavet
Laptevhavet
Østsibirhavet
Tsjuktsjerhavet
Beauforthavet
Nordvestpassasjene
Hudsonbukta
Baffinbukta
Lincolnsjøen
Framstredet
Grønlandshavet
== Geologi og bunnforhold ==
Den eurasiske kontinentalplaten fortsetter utenfor kysten av Russland som en bred kontinentalsokkel som omfatter Barentshavet, Karahavet og de østlige delene av Nordishavet, dvs. Laptevhavet, Østsibirhavet og Tsjuktsjerhavet. Her er Nordishavet et grunt sokkelhav med en dybde på under 200 m. Nord for Sibir har sokkelen en bredde på 600-800 km, mens den i de vestlige delene av havet er mye smalere.
Selve polarbassenget har over store områder dyp på over 3 000 m, men er oppdelt ved tre parallelt gående rygger. Den midtarktiske ryggen strekker seg fra nordøstpynten av Grønland mot Nysibirøyene. Den mektige Lomonosovryggen strekker seg fra nord for Grønland til Nysibirøyene. Nordvest for Ellesmereøya går Alfaryggen ut i polbassenget og fortsetter i Mendelejevfjellene, som slynger seg i retning av sokkelen utenfor Øst-Sibir-havet.
Mellom Den midtarktiske ryggen og sokkelen utenfor Barentshavet og Karahavet ligger Frambassenget, som er 4 665 m på det dypeste. Mellom Den midtarktiske ryggen og Lomonosovryggen ligger Det eurasiske bassenget. Makarovbassenget er dyphavet mellom Lomonosovryggen og Alfaryggen/Mendelejevfjellene, og Kanadabassenget er det store dyphavsbekkenet mellom Alfaryggen og Alaska.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arctic Ocean – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kart over havbunnen
Mot et isfritt Arktis? Cicerone nr. 2/2000
Hvem skal eie Nordpolen? – nyhetsoppslag i Aftenposten
(en) Isutbredelsen, daglig oppdatert
Kart som viser Arktika-kontinentet med Laurentia, Siberia (Angaraland) og Baltica for 2 mrd år siden - Russian Journal of Earth Sciences (WDCB). | Nordishavet, eller Polhavet, er det minste av jordens fem verdenshav, og omfatter de arktiske områdene. Følgende land har kyst mot Nordishavet: Norge, Russland, USA, Canada, Grønland og Island. | 5,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordskjelvet_og_tsunamien_i_Indiahavet_2004 | 2023-02-04 | Jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet 2004 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jordskjelvet i Indiahavet 2004', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Jordskjelvet i Indiahavet 2004 var en serie undersjøiske jordskjelv utløst den 26. desember 2004. Det første og kraftigste av jordskjelvene målte hele 9,3 i styrke
, og var vest for øya Sumatra i Indonesia. Dette ble så etterfulgt av flere kjempemessige tsunamibølger som skyllet over øyene i Bengalbukta og kystområder oppover strendene i Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Sri Lanka og over Maldivene.Det største undersjøiske jordskjelvet fant sted kl. 07.58.50 lokal tid (Sumatra, Thailand) eller 06.58.50 srilankisk tid, rundt to timer etter soloppgang ved Sumatra (00.58.50 UTC eller kl. 01.58.50 norsk tid).
Hyposenteret var 160 km vest for Sumatra, tett ved øya Simeulue, og 30 km dypt.
Tsunamien som ble utløst, traff Sumatra kort tid etter og de øvrige rammede kystene noen timer senere. De nådde Sri Lankas sørkyst omkring kl. 09.20 lokal tid. Noen steder traff de strendene med en bølgehøyde på 10 m, men lavere høyder (3-6 m) var vanligere. Bølgehøyden avhenger blant annet av hvor langgrunt det er foran stranden bølgen treffer, og hvor kraftig tsunamien som nærmer seg er.
Kraftige etterskjelv pågikk i timevis, de nordligste ved Andamanøyene i Bengalbukta; de kraftigste utløste mindre flodbølger. Mindre kraftige etterskjelv fortsatte i dagevis. Men den 28. mars 2005 fulgte så et nytt kraftig skjelv med episenter omtrent samme sted, og av en styrke som nesten kunne måle seg med desemberskjelvet.
Som jordskjelv betraktet var desemberskjelvet det sterkeste på 40 år i hele verden, etter Langfredagsjordskjelvet i Alaska i 1964, og marsskjelvet det nest sterkeste.
18. juni 2005 hadde en identifisert 84 døde norske statsborgere, som tilsvarer det offisielle tallet på døde nordmenn etter naturkatastrofen.
En rekke land, deriblant Norge, sendte kriminalteknikere til Thailand. De første norske fagpersonene kom allerede dagen etter jordskjelvet, den 27. desember 2004, for å bistå med å identifisere lik. Dette arbeidet varte ut hele 2005.
| Jordskjelvet i Indiahavet 2004 var en serie undersjøiske jordskjelv utløst den 26. desember 2004. Det første og kraftigste av jordskjelvene målte hele 9,3 i styrke
, og var vest for øya Sumatra i Indonesia. Dette ble så etterfulgt av flere kjempemessige tsunamibølger som skyllet over øyene i Bengalbukta og kystområder oppover strendene i Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Sri Lanka og over Maldivene.Det største undersjøiske jordskjelvet fant sted kl. 07.58.50 lokal tid (Sumatra, Thailand) eller 06.58.50 srilankisk tid, rundt to timer etter soloppgang ved Sumatra (00.58.50 UTC eller kl. 01.58.50 norsk tid).
Hyposenteret var 160 km vest for Sumatra, tett ved øya Simeulue, og 30 km dypt.
Tsunamien som ble utløst, traff Sumatra kort tid etter og de øvrige rammede kystene noen timer senere. De nådde Sri Lankas sørkyst omkring kl. 09.20 lokal tid. Noen steder traff de strendene med en bølgehøyde på 10 m, men lavere høyder (3-6 m) var vanligere. Bølgehøyden avhenger blant annet av hvor langgrunt det er foran stranden bølgen treffer, og hvor kraftig tsunamien som nærmer seg er.
Kraftige etterskjelv pågikk i timevis, de nordligste ved Andamanøyene i Bengalbukta; de kraftigste utløste mindre flodbølger. Mindre kraftige etterskjelv fortsatte i dagevis. Men den 28. mars 2005 fulgte så et nytt kraftig skjelv med episenter omtrent samme sted, og av en styrke som nesten kunne måle seg med desemberskjelvet.
Som jordskjelv betraktet var desemberskjelvet det sterkeste på 40 år i hele verden, etter Langfredagsjordskjelvet i Alaska i 1964, og marsskjelvet det nest sterkeste.
18. juni 2005 hadde en identifisert 84 døde norske statsborgere, som tilsvarer det offisielle tallet på døde nordmenn etter naturkatastrofen.
En rekke land, deriblant Norge, sendte kriminalteknikere til Thailand. De første norske fagpersonene kom allerede dagen etter jordskjelvet, den 27. desember 2004, for å bistå med å identifisere lik. Dette arbeidet varte ut hele 2005.
== Kronologi ==
07.58 indonesisk tid: Jordskjelvet finner sted, registreres på det geofysiske institutt i Jakarta, styrkebestemmes til 6,5 på Richters skala, lokaliseres.
+ 16 minutter: Varsel publiseres fra Hawaii. Følgejordskjelv langs Nikobarene og Andamanene blir også meldt etterhvert.
+ 30 minutter: Kjempebølger, inntil 10 m høye, begynner å treffe Sumatras vestkyst.
+ 1 til 2 timer: Bølgene kommer frem til Thailand, det sørlige Myanmar og deler av Malaysia.
+ 2 til 3 timer: Sri Lanka.Noe senere også Koromandelkysten og Kerala i India.
Svakere bølger langs Malayahalvøyas sørkyst; området skjermet av Sumatra.+ 3 til 4 timer: Maldivenes 1 193 øyer.
+ 6 til 7 timer: Somalia, Kenya, Tanzania.
+ 8 til 9 timer: Øyene Rodrigues, Mauritius og Réunion.
== Faglig beskrivelse av jordskjelvet ==
Jordskjelvet ble opprinnelig meldt med styrken 6,8 på Richters skala. På den mer velegnede momentmagnitude-skalaen, ble styrken først meldt som 8,1 av «United States Geological Survey», men etter analyser ble dette snart oppjustert til 8,5, så til 8,9 og til slutt til 9,0.
Etter 1900 har de eneste jordskjelvene av sterkere styrke enn dette vært det store jordskjelvet i Chile i 1960 (magnitude 9,5, det kraftigste jordskjelv målt noensinne) og to jordskjelv i Alaska: «Langfredagsjordskjelvet» (9,1) og et skjelv ved Andranof-øyene i 1957 (9,1). Alle disse skjelvene utløste tsunamier i Stillehavet.
Hyposenteret var på 3,316°N, 95,855°Ø, ca 160 km vest for Sumatra og rett nord for øya Simeulue, ca 30 km under havoverflaten (tidligere meldt som 10 km). Dette er i den ytterste vestre enden av den såkalte «Ildringen», et jordskjelvbelte som står for 81 % av verdens større jordskjelv. Selve jordskjelvet (når man ser bort i fra tsunamien) var merkbart så langt unna som Bangladesh, India, Malaysia, Myanmar, Singapore, Thailand og Maldivene.
Jordskjelvet fikk en uvanlig stor geografisk utstrekning fra utgangspunktet i sør og langs bruddlinjen nordover mot Burma. Anslagsvis 1200 km av den geologiske bruddlinjen var i bevegelse langs subduksjonssonen der Indiaplaten går ned under Burmaplaten. Havbunnen under Burmaplaten anslås å ha blitt løftet 10 m vertikalt opp over Indiaplaten. Dette utløste sjokkbølger i Indiahavet som beveget seg i en hastighet på inntil 800 km/t, og som skapte tsunamier der de nådde land. Til sammenligning: Et passasjerfly av typen Boeing 737–800 har maksimalhastighet på 940 km/t og normal marsjhastighet på 800-850 km/t.
Indiaplaten er en del av den store indo-australske platen som ligger under Indiahavet og Bengalbukten, og som beveger seg nordøstover i en fart på gjennomsnittlig 5 cm per år (eller 15 meter per 300 år) i forhold til Burmaplaten. Med andre ord representerte dette jordskjelvet en 300-årskorreksjon.
På Burmaplaten, som skyves av Sundaplaten i øst, ligger Nikobar- og Andamanøyene og det nordlige Sumatra. Både Burma- og Sundaplatene anses som deler av den store eurasiske plate. Den tektoniske aktivitet som er resultatet av at de nevnte platene gnisser mot hverandre, har ført til det som kalles Sundabuen.
=== Et utløsende jordskjelv tre dager før? ===
Jordskjelvet fant sted bare tre dager etter et kraftig skjelv av magnitude 8,2 i et øde havområde nede mot Antarktis, vest for de nyzealandske Aucklandøyene og nord for den australske Macquarieøya. Dette er uvanlig; jordskjelv av styrke 8 eller kraftigere inntreffer gjennomsnittlig én gang i året, og godt atskilt i tid. Noen seismologer kan tenke seg en sammenheng mellom jordskjelvene, slik at det første kan ha utløst det i Indiahavet. De to jordskjelvene fant sted i hver sin ende av den indo-australske tektoniske plate.
=== Etterskjelv ===
Flere etterskjelv med styrke på mellom magnitude 5,7 og 6,3 fant sted ved Andamanene i timene og dagene som fulgte. Det samme skjedde ved Nikobarene, de sterkeste på 7,1 og 6,6. Andre etterskjelv skjedde i området rundt det opprinnelige hyposenteret ved Sumatra, på størrelser mellom magnitude 5,0 og 6,5.
==== Etterskjelv på minst magnitude 6, den 26. desember (lokal tid) ====
Kl. 06.51–06.35N 93.41Ø, magnitude 6,0 (185 km sør for Misha, Nikobarene)
Kl. 09.51–06.89N 92.94Ø, magnitude 7,1 (130 km sørvest for Misha, Nikobarene)
Kl. 14.49–08.87N 92.37Ø, magnitude 6,6 (145 km sørvest for Misha, Nikobarene)
Kl. 15.49–13.47N 92.78Ø, magnitude 6,3 (200 km nord for Port Blair, Andamanene)
Kl. 16.35–13.52N 92.86Ø, magnitude 6,2 (205 km nord for Port Blair, Andamanene)
==== Etterskjelv på minst magnitude 6, den 27.–31. desember (lokal tid) ====
27. desember
Kl. 01.19–02.78N 94.17Ø, magnitude 6,1 (325 km sør sørvest for Bandar Aceh, Sumatra)
Kl. 00.32–05.47N 94.47Ø, magnitude 6,0 (90 km vest for Bandar Aceh, Sumatra)
Kl. 06.19–13.00N 92.43Ø, magnitude 6,1 (150 km nord nordvest for Port Blair, Andamanene)
Kl. 04.39–05.36N 94.65Ø, magnitude 6,1 (75 km vest sørvest for Bandar Aceh, Sumatra)29. desember
Kl. 07.20 – 09.08N 93.79Ø, magnitude 6,1 (130 km nord nordøst for Misha, Nikobarene)
Kl. 11.26–08.78N 93.22Ø, magnitude 6,2 (ca. 90 km nord for Misha, Nikobarene)31. desember
Kl. 07.54–07.13N 92.56Ø, magnitude 6,3 (130 km sørvest for Misha, Nikobarene)
Kl. 17.34–06.22N 92.91Ø, magnitude 6,1 (205 km sør sørvest for Misha, Nikobarene)
==== Etterskjelv på minst magnitude 6, etter den 1. januar (lokal tid) ====
1. januar
Kl. 13.25–05.05N 92.28Ø, magnitude 6,5 (340 km vest for Banda Aceh, Sumatra)2. januar
Kl. 21.05–06.33N 92.80Ø, magnitude 6,2 (195 km sør sørvest for Misha, Nikobarene)4. januar
Kl. 02.43–10.67N 92.40Ø, magnitude 6,0 (115 km sør sørvest for Port Blair, Andamanene)10. januar
Kl. 05.12–04.94N 95.11Ø, magnitude 6,2 (65 km sør sørvest for Banda Aceh, Sumatra)24. januar
Kl. 04.16–07.37N 92.48Ø, magnitude 6,3 (120 km sørvest for Misha, Nikobarene)26. januar
Kl. 22.00 – 02.91N 94.43Ø, magnitude 6,10 (355 km sør sørvest for Banda Aceh, Sumatra)
== Land berørt av katastrofen ==
Det ble fra de forskjellige land etter få timer meldt om et stort antall omkomne og savnede, og tallene bare økte for hver dag som gikk. Sumatra i Indonesia var det området hvor flest mennesker mistet livet.
=== Omkomne i de direkte rammede landene rundt Indiahavet ===
Merk: Alle tall er omtrentlige og kan endre seg raskt. Detaljer er tilgjengelig ved å klikke på de enkelte tallene. Lenkene fører som regel til en utenlandsk nyhetstjeneste.
1 Inkluderer også de som er oppgitt under «Bekreftet». Hvis dette tallet ikke er spesifisert, kan man anta at antallet er det samme som «Bekreftet».
2 Inkluderer ca. 19 000 omkomne i de regionene som er under tamilsk kontroll. Info.
3 Inkluderer minst 2 464 utlendinger.
4 Dette tallet inkluderer innbyggere i Myanmar som har flyktet til Thailand, og som har blitt sendt tilbake til Myanmar uten papirer. Mer informasjon.
5 Inkluderer ikke sørafrikanere som var utenlands (dvs. på ferie i katastrofeområdet).
Dødsofferet i Jemen var et lite barn på øya Sokotra, langt fra fastlandet og nær den kyststrekningen i Somalia som ble hardest rammet.
Tsunamien traff også en rekke andre land og territorier i og rundt Indiahavet, men kostet ingen mennesker livet der: Australia (med Keeling-øya), Det britiske område i Indiahavet (med den amerikanske militærbasen på Diego Garcia), Oman, Komorene, Mayotte, Mosambik, Madagaskar, Mauritius, Réunion og Sør-Afrika.
==== Detaljer om Burma (Myanmar) ====
Selv om antallet dødsofre mistenkes å være høyere enn det som er meldt fra Burmas myndigheter, er det grunn til å tro at det området som lå mest direkte i tsunamiens vei, den administrative enheten Tanintharyi, kom langt bedre fra det enn Thailand. Området er både tynt befolket, og utenfor kysten ligger det et stort antall øyer, blant annet Merguiøyene, som brøt ned en del av bølgenes kraft på vei innover. En thailandsk katolsk prest i grenseprovinsen Ranong i Thailand, sa til et katolsk nyhetsbyrå den 4. januar at hans kilder og informasjon fra opposisjonelle i Burma tydet på et dødstall på rundt 600.
==== Detaljer om India ====
Det klare flertall av dødsofre bekreftet i India er fra delstaten Tamil Nadu. Øygruppen Andamanene og Nikobarene har meldt om et høyt antall savnede. Det antas at halvparten av de indere som tilslutt erkjennes som døde, befant seg på disse øyene.
Da tsunamien traff India, var en del av sørøstkysten skånet fordi den ligger i le av Sri Lanka. Nord for Sri Lanka var det særlig mange omkomne langs den sørlige delen av Koromandelkysten (nordlige Tamil Nadu, Pondicherry; særlig i distriktet Nagapattinam), men også mange i delstatene Andhra Pradesh og i Orissa. Rett sør for byen Nagapattinam drepte flodbølgen omkring 1 500 pilegrimer på det katolske valfartsstedet Vailankanni; intet annet sted på det indiske fastland ble rammet hardere.
Den delen av tsunamien som traff indiakysten etter å ha passert sør for Sri Lanka, rammet den sørlige spissen av Tamil Nadu og noen av de sørlige distriktene i delstaten Kerala.
==== Detaljer om Indonesia ====
Indonesia bekreftet rett før nyttår nesten 80 000 døde, for det meste i provinsen Aceh nord på Sumatra, men også noen på vestkysten og øyene til naboprovinsen Nord-Sumatra. De suspenderte så for en periode den «offisielle tellingen» av omkomne på grunn av det store kaoset som var oppstått. Senere er tellingen gjenopptatt, og pr. 15. januar hadde tallet begynt å nærme seg 120 000.
Området ble først rystet av det særdeles kraftige jordskjelvet som i seg selv førte til store ødeleggelser. Så fulgte inntil syv tsunamier av varierende styrke. I Aceh gikk det særlig hardt ut over provinshovedstaden Banda Aceh, som ligger ved kysten, og ver flere byer langs vestkysten. Den byen som ble hardest rammet, var Meulaboh. Øyene nærmest Banda Aceh ble meget hardt rammet, mens den øya som ligger aller nærmest jordskjelvets hyposenter, Simeulue, synes å ha kommet bedre fra det fordi folk umiddelbart rømte innover og opp i høyden, muligens omkom bare fem personer. Naboøya Nias hadde derimot større tap av menneskeliv. Også nordkysten av Sumatra ble rammet; ti meter høye tsunamier rundet spissen av øya og rullet innover mot Malakkastredet.
==== Detaljer om Malaysia ====
Til tross for sin nærhet til jordskjelvet kom Malaysia relativt billig fra katastrofen. Det skyldes dels at landet lå i le for Sumatra i forholdet til jordskjelvet, og dels at de nordlige delene av landets vestkyst som ble rammet av bølgene hadde forvarsel. Fjernsyn og radio meldte fra om faren, og livreddere satte opp røde flagg langs stranden. De områder som ble rammet, var særlig øyer som Langkawigruppen og Penang.
Fire provinser har meldt om omkomne: 52 i Penang, ti i Kedah, tre i Perak og én i Selangor. Det var en god del materielle skader i de samme områdene.
==== Detaljer om Maldivene ====
Maldivene har erklært nasjonal katastrofe. En tredjedel av øyene i denne øystaten kom fullstendig under bølgene – gjennomsnittshøyden på landmassen i landet er knappe én meter over høyvannsnivået. To tredjedeler av hovedstaden Malé stod under vann etter katastrofen. Det antas at antall rapporterte ofre vil stige når kommunikasjonen til alle øyer er reetablert. Det fryktes at en mengde øyer er så ødelagte at de i praksis er blitt ubeboelige.
==== Detaljer om Somalia ====
Flere landsbyer i Somalia, som ligger så langt som 4.500 km fra jordskjelvets episenter, ble skylt vekk av enorme bølger. Det meste av skaden fant sted i området Puntland, en landsdel som er kontrollert av militiagrupper som ikke samarbeider med makthaverne i Mogadishu. Særlig Ras Hafun 1.150 km nordøst for Mogadishu ble rammet. Landsbyene Beyla, Garacad, Muduy og Nugaal i Puntland ble ødelagt.
==== Detaljer om Sri Lanka ====
Omkring 70 % av landets kyster ble rammet, særlig de vendt mot øst, sør eller sørvest. De rammede distriktene var, fra nord med klokken til sørvest: Jaffna, Kilinochchi, Mullaittivu, Trincomalee, Batticaloa (alle overveiende tamilske områder); og Ampara, Hambantota, Galle og i noen grad Kalutara (alle overveiende singalesiske områder). En liten del av distriktet Colombo ble også rammet.
Omkring 1,5 millioner er blitt hjemløse.
Mange av de omkomne var barn og gamle. De tamilske byene Mullaittivu og Vadamaradchi East ble omtrent utradert. I Mullaittivu ble en katolsk kirke fylt av troende samlet til høymessen rammet, og et barnehjem med 150 foreldreløse barn ble skylt på havet. Én av de døde var en norsk-tamilsk kvinne fra Bergen som arbeidet på barnehjemmet. Mellom Colombo og Galle ble et tog med 1 700 passasjerer truffet av bølgen – nesten alle omkom.
Kinesiske antipersonellminer av type T-72A, etterlatenskaper etter mange års kamper mellom regjeringsstyrkene og separatistbevegelsen Tamiltigrene, fryktes å ha blitt ført med strømmen rundtomkring i landskapet.
==== Detaljer om Thailand ====
Rundt halvparten av de omkomne var turister, resten thailendere eller gjestearbeidere fra Myanmar. De populære turistmålene Phuket og Phi Phi ble hardt rammet, men et mindre turistområde 60 km lenger nord, Khao Lak, gikk det enda verre med. De omkomne som thailandske myndigheter redegjorde for innen årsskiftet, fordelte seg slik mellom de berørte provinsene (fra grensen til Myanmar i nord til grensen til Malaysia i sør):
164 i Ranong
3 689 i Phang Nga (med feriestedet Khao Lak)
279 i Phuket
367 i Krabi (med Phi Phi-øyene)
5 i Trang
6 i SatunDen markante forskjellen mellom Phang Nga (82 %) og de øvrige fem kystprovinser (18%) kan delvis forklares med at Khao Lak nesten utelukkende hadde lave bungalower nede ved strandsletten, og ikke så mange fleretasjes hoteller bygd tildels oppover høydedrag bak stranden. Særlig mange tyskere og skandinaver ferierte i Khao Lak.
=== Norske statsborgere rammet av katastrofen ===
84 nordmenn ble identifisert omkommet.
=== Andre nordiske land som mistet innbyggere som var utenlands i land rundt Indiahavet ===
Danmark: 45 bekreftet omkommet, 1 savnet (8. juli).
Finland: 178 omkommet.
Sverige: 543 omkommet.
=== Andre land som mistet egne statsborgere som var utenlands i land rundt Indiahavet ===
Land i Europa:
Belgia: 11 omkommet.
Estland: 3 omkommet.
Frankrike: 95 omkommet.
Irland: 2 omkommet, 5 savnet (24. februar).
Hellas: 3 savnet (31. mars).
Hviterussland: 5 savnet (24. februar).
Irland: 4 omkommet.
Italia: 40 bekreftet omkommet.
Kroatia: 1 omkommet.
Liechtenstein: 1 savnet.
Luxembourg: 2 omkommet.
Nederland: 36 omkommet.
Polen: 4 omkommet, 5 savnet (27. mars).
Portugal: 4 omkommet, 4 savnet (27. mars).
Romania: 2 savnet (24. februar).
Russland: 2 personer omkommet, 7 savnet (24. februar).
Spania: 2 omkommet.
Storbritannia: 149 bekreftet omkommet, 1 savnet (9. desember).
Sveits: 106 omkommet, 6 savnet (20. november).
Tsjekkia: 7 bekreftet omkommet, 1 savnet er antatt omkommet.
Tyskland: 537 omkommet, 15 savnede antatt omkommet (7. desember).
Ungarn: 3 savnet (24. februar).
Ukraina: 2 savnet.
Østerrike: 60 omkommet, 43 savnet (8. april).Land i Afrika
Sør-Afrika: Foruten i hjemlandet er 14 bekreftet omkommet.Land i Amerika:
Argentina: 2 omkommet (24. februar).
Brasil: 2 omkommet (24. februar).
Canada: 15 omkommet, 5 savnet.
Chile: 2 omkommet.
Colombia: 1 omkommet (24. februar).
Mexico: 1 omkommet, 1 savnet (24. februar).
USA: 15 omkommet, 15 savnet og antatt omkommet.Land i Asia:
Filippinene: 8 døde.
Hongkong: 38 omkommet, 2 savnet.
Israel: 6 omkommet, 1 savnet (23. februar).
Japan: 37 bekreftet omkommet, inntil 7 savnet og antatt omkommet.
Kina (folkerepublikken): 3 omkommet, 15 savnet (24. februar).
Singapore: 9 omkommet (24. februar).
Sør-Korea: 17 omkomne, 3 savnet.
Taiwan: 3 omkommet (24. februar).
Tyrkia: 1 omkommet.Land i Oseania:
Australia: 26 omkommet.
New Zealand: 6 omkomne.
== Dødstallene i historisk sammenheng ==
Selv om jordskjelvet var det fjerde kraftigste verden har opplevd siden 1899, vil dødstallene utgjøre en mindre sum enn hvis noe tilsvarende hadde skjedd i mer tettbygde deler av verden. Det jordskjelvet som siden 1899 har krevd flest ofre, var jordskjelvet i Tangshan. Det rammet millionbyen Tangshan i Kina i 1976, og minst 255 000 ble drept. Eksperter mener imidlertid at dette tallet er altfor lavt, og at det reelle antallet sannsynligvis er langt høyere (noen overslag gikk helt opp til 650 000).
Før dette var det særlig store jordskjelv i Ashgabat i Turkmenistan i det daværende Sovjetunionen (1948, 110 000), jordskjelvet i Qinghai i Kina (1927, 200 000 døde), jordskjelvet i Tokyo i Japan (1923, 143 000 døde) og jordskjelvet i Gansu-provinsen i Kina (1920, 200 000 døde).
Det mest dødbringende jordskjelvet kjent i verdenshistorien fant sted i 1556 i den kinesiske Shaanxi-provinsen, og skal ha krevd 830 000 menneskeliv.
Man kjenner imidlertid ikke til noen tsunamier som har krevd på langt nær så mange liv som denne. En tsunami ved Awa i Japan drepte over 100 000 mennesker i 1703.
I 1782 utløste et jordskjelv i Sørkinahavet en tsunami som krevde 40 000 menneskeliv.
Da vulkanøya Krakatau i sundet mellom Sumatra og Java eksploderte i 1883, utløste det en tsunami som antas å ha drept 36 000 mennesker.
På 1900-tallet var den mest dødbringende tsunamien i Morobukten ved Mindanao på Filippinene i 1976; 8000 omkomne.
Den verste tsunamien i Atlanterhavet krevde, vel å merke i kombinasjon med det utløsende jordskjelvet, over 100 000 liv (1755, Lisboa i Portugal).
== Se også ==
Norske katastrofer og store ulykker
Liste over jordskjelv
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2004 Indian Ocean earthquake – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
VG har en oversikt over hvordan du skal forholde deg hvis du er rammet av katastrofen
(en) List of Resorts on Phi Phi, Phuket, Koh Lanta, Khao Lak and Khao Sok that were badly damaged
(en) http://www.p-h-u-k-e-t.com/[ Phuket Disaster Message Board] Arkivert 28. desember 2004 hos Wayback Machine.
(en) ASEAN News Network
Open Directory Projects norske kategori om katastrofen
(en) International Centre for Geohazards ved NGI
(en) Tenn et lys for ofrene | Indiahavet, eller Det indiske hav,Språkrådet. Ny bokmålsrettskrivning fra 2005. | 5,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deimos | 2023-02-04 | Deimos | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Himmellegemer oppdaget i 1877', 'Kategori:Mars', 'Kategori:Måner', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Deimos er den ytterste av de to månene som kretser rundt planeten Mars. Den andre, som kretser innerst, er Phobos. Deimos er den minste av dem, og bruker vel 30 timer på å fullføre kretsløpet rundt Mars. Månen er oppkalt etter en av sønnene til de romerske gudene Mars og Venus. Månen var egentlig en asteroide, men ble fanget av Mars' tyngdekraft og begynte å gå i bane.
| Deimos er den ytterste av de to månene som kretser rundt planeten Mars. Den andre, som kretser innerst, er Phobos. Deimos er den minste av dem, og bruker vel 30 timer på å fullføre kretsløpet rundt Mars. Månen er oppkalt etter en av sønnene til de romerske gudene Mars og Venus. Månen var egentlig en asteroide, men ble fanget av Mars' tyngdekraft og begynte å gå i bane.
== Oppdagelse ==
Deimos ble oppdaget av den amerikanske astronomen Asaph Hall den 12. august 1877, samme dag som han oppdaget søstermånen Phobos. Navnene, som opprinnelig ble stavet Phobus og Deimus, kommer fra den 15. sangen i det greske eposet Iliaden, hvor Phobus representerer frykt, og Deimus representerer skrekk. Begge var sønner av den greske krigsguden Ares. Ares var kjent som Mars hos romerne.
== Banparametre ==
Deimos går i en bana lengre fra Mars enn Phobos, men til tross for dette er avstanden mellom begge to bare 6 % av avstanden mellom jorden og månen. Deimos har akkurat som Phobos og månen en bundet rotasjon, noe som innebærer at den alltid vil vise den samme siden mot Mars.
Sett fra Deimos vil Mars være 1 000 ganger større og 400 ganger mer lyssterk enn fullmånen sett fra jorden, og den vil strekke seg over 1/11 av stjernehimmelen. Sett fra Mars' ekvator vil Deimos bare dekke ca. 0,04° av himmelen. Observatører på høyere breddegrader enn 82,4° vil ikke kunne se Deimos på grunn av den lave inklinasjonen og den relativt korte avstanden fra Mars.
== Opphav ==
Det har ofte blitt spekulert i om begge månene til Mars kan være innfangede asteroider fra asteroidebeltet. Månene har imidlertid svært sirkulære baner som ligger nesten nøyaktig i Mars' ekvatorialplan mens innfangede asteroider skulle forventes å ha en betydelig mer eksentrisk bane med tilfeldig inklinasjon. Visse tegn tyder på at Mars en gang var omgitt av mange objekter lignende Phobos og Deimos som kanskje havnet i en bane rundt Mars etter en voldsom kollisjon med en planetesimal – omtrent som jordens måne antas å ha blitt dannet, men i en mye mindre skala.
== Geologiske karakteristikker ==
Deimos er sammensatt av karbonrik stein, samme typen som finnes i asteroider og meteoritter. Den har noen kratre, men har generelt sett mye glattere overflate enn Phobos, mye på grunn av a de fleste kratrene er fylt med Regolitt, såkalt månestøv. De to største kratrene, forøvrig også de to eneste navngitte geologiske utforminger på Deimos, er Swift og Voltaire. Begge har en diameter på 3 km.
== Fribrytelse ==
Det har blitt oppdaget at Deimos, i likhet med månen som roterer rundt jorden, beveger seg bort fra sin moderplanet. Det antas derfor at asteroiden en dag vil bryte seg fri fra gravitasjonsfeltet til Mars og bli en vanlig asteroide igjen.
== Noter ==
== Referanser == | Deimos er den ytterste av de to månene som kretser rundt planeten Mars. Den andre, som kretser innerst, er Phobos. | 5,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phobos_(m%C3%A5ne) | 2023-02-04 | Phobos (måne) | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Astronomistubber', 'Kategori:Himmellegemer oppdaget i 1877', 'Kategori:Mars', 'Kategori:Måner', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Phobos er den ene av de to månene som kretser rundt planeten Mars. Den andre månen er Deimos. Phobos er den største, og er den som kretser innerst. Den bruker 7 timer og 39,2 minutter på å fullføre kretsløpet, og er den eneste månen som bruker kortere tid rundt planeten sin enn planeten selv bruker på å rotere. Phobos, som betyr frykt, er oppkalt etter en av sønnene til de romerske gudene Ares og Aphrodite.Phobos ble oppdaget av den amerikanske astronomen Asaph Hall den 12. august 1877. I motsetning til Deimos beveger Phobos seg innover mot Mars for hver eneste rotasjon den foretar rundt planeten. Hastigheten er på omkring 2 meter pr. hundre år. Det er derfor teorier om at asteroiden, om ca. 10 millioner år enten vil bli ødelagt av Mars' tyngdekraft eller rett og slett slå ned på planeten i form av ett vanlig asteroidenedslag. Deimos vil derimot få en annen skjebne, og vil etterhvert bryte seg fri fra Mars' tyngdekraft.
| Phobos er den ene av de to månene som kretser rundt planeten Mars. Den andre månen er Deimos. Phobos er den største, og er den som kretser innerst. Den bruker 7 timer og 39,2 minutter på å fullføre kretsløpet, og er den eneste månen som bruker kortere tid rundt planeten sin enn planeten selv bruker på å rotere. Phobos, som betyr frykt, er oppkalt etter en av sønnene til de romerske gudene Ares og Aphrodite.Phobos ble oppdaget av den amerikanske astronomen Asaph Hall den 12. august 1877. I motsetning til Deimos beveger Phobos seg innover mot Mars for hver eneste rotasjon den foretar rundt planeten. Hastigheten er på omkring 2 meter pr. hundre år. Det er derfor teorier om at asteroiden, om ca. 10 millioner år enten vil bli ødelagt av Mars' tyngdekraft eller rett og slett slå ned på planeten i form av ett vanlig asteroidenedslag. Deimos vil derimot få en annen skjebne, og vil etterhvert bryte seg fri fra Mars' tyngdekraft.
== Oppbygning og terreng ==
Phobos er avlang, 27 km × 22 km × 18 km. Den har for liten masse til å sige sammen og bli rund under egen tyngdekraft. Gravitasjonen er bare på rundt en tusendel av gravitasjonen på Jorda. Månen har heller ingen atmosfære på grunn av den lave gravitasjonen. Den er et av legemene i solsystemet som reflekterer minst lys, med en albedo på bare 0,071.Det elektromagnetiske spekteret plasserer den sammen med D-type-asteroider. Overflaten ser ut til å i hovedsak være karbonholdig kondritt. Tettheten til Phobos er for lav til at den kan være av stein tvers gjennom, og den er sannsynligvis ganske porøs. En del undersøkelser tyder på at Phobos kan bestå av blant annet store mengder vannis, men det elektromagnetiske spekteret fra overflaten viser ingen tegn på is eller fuktighet. Det kan imidlertid være at Phobos har islag ynder det ytre regolittlaget.Overflaten på Phobos har mange flere kratere enn Deimos, og et av kraterne nær månens ekvator har en sentral forhøyning, på tross av Deimos' beskjedne størelse. Krateret har navnet «Stickney» etter kona til oppdageren, Angelina Stickney. Krateret er 9 km i diameter, og tar opp en betydelig del av månens overflate. Som med Saturns måne Mimas må dette nedslaget ha vært så stort at det nesten brøt opp hele månen.En rekke lange, rette grøfter eller riller strekker seg over store deler av Phobos' ellers ujevne overflate. Disse er stort sett grunnere enn 30 m dype og 200 m brede, men kan være opp til 20 km lange. Disse grøftene ble i utgangspunktet tolket som å være sprekker i overflaten etter nedslaget som dannet «Stickney». Analyser fra Mars Express-ferden viste at grøftene ikke stråler ut fra krateret, men alle sammen peker mot den delen av månen som peker framover i banen (dette punktet ligger ikke så langt fra «Stickney»). Den ledende teorien for disse grøftene er at de er dannet av materiale som har blitt slynget ut i verdensrommet etter store meteorittnedslag på Mars. Om dette er riktig, er grøftene kraterkjeder, og alle blir grunnere og forsvinner mot bakkanten av månen. Grøftene har forskjellig grad av sammensiging og dekke av regolitt, og kan deles inn i tolv eller fler familier etter alder. De representerer sannsynligvis tolv distinkte nedslag på Mars.
== Referanser == | Phobos er den ene av de to månene som kretser rundt planeten Mars. Den andre månen er Deimos. | 5,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konsumprisindeks | 2023-02-04 | Konsumprisindeks | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Inflasjon'] | Konsumprisindeksen (KPI) er et mål for prisnivået til konsumprodukter og viser prisutviklingen på varer og tjenester som private husholdninger etterspør. Den prosentvise endringen i KPI brukes ofte som et generelt mål for inflasjon i en økonomi.
I Norge beregnes KPI månedlig av Statistisk sentralbyrå. Undersøkelsen ble etablert i 1960, og erstattet en levekostnadsindeks som ble publisert fra 1914. I 1999 ble revisjonsprosessen og beregningsopplegget modernisert og forbedret. Man foretok også en endring i konsumklassifisering; den nye klassifiseringen kalles COICOP – classification of individual consumption by purpose. Rutinene for datainnhenting ble imidlertid ikke endret.
KPI brukes blant annet:
I lønnsforhandlinger, hvor indeksen angir prisveksten lønnsmottakerne står overfor.
Justering av private leiekontrakter, f.eks. husleiekontrakter, og avtaler i næringslivet.
Deflator i nasjonalregnskapet for å regne om verditall til tall i faste priser, det vil si prisene på et gitt tidspunkt eller en gitt periode.
Norges Bank benytter KPI justert for avgiftsendringer og energivarer (KPI-JAE) som mål på kjerneinflasjon.
| Konsumprisindeksen (KPI) er et mål for prisnivået til konsumprodukter og viser prisutviklingen på varer og tjenester som private husholdninger etterspør. Den prosentvise endringen i KPI brukes ofte som et generelt mål for inflasjon i en økonomi.
I Norge beregnes KPI månedlig av Statistisk sentralbyrå. Undersøkelsen ble etablert i 1960, og erstattet en levekostnadsindeks som ble publisert fra 1914. I 1999 ble revisjonsprosessen og beregningsopplegget modernisert og forbedret. Man foretok også en endring i konsumklassifisering; den nye klassifiseringen kalles COICOP – classification of individual consumption by purpose. Rutinene for datainnhenting ble imidlertid ikke endret.
KPI brukes blant annet:
I lønnsforhandlinger, hvor indeksen angir prisveksten lønnsmottakerne står overfor.
Justering av private leiekontrakter, f.eks. husleiekontrakter, og avtaler i næringslivet.
Deflator i nasjonalregnskapet for å regne om verditall til tall i faste priser, det vil si prisene på et gitt tidspunkt eller en gitt periode.
Norges Bank benytter KPI justert for avgiftsendringer og energivarer (KPI-JAE) som mål på kjerneinflasjon.
== Kritikk av indeksen ==
Det kan rettes kritikk mot at indeksen ikke lenger viser de reelle endringene av pengeverdien sett fra befolkningens synspunkt («levekostnad»), da offentlige avgifter ikke tillegges tilstrekkelig vekt. Offentlige avgifter og gebyrer (statlige og kommunale) har hatt en betydelig høyere prisvekst enn de varer som omfattes av konsumprisindeksen de siste 35 årene.
== Figurer ==
== Eksterne lenker ==
Konsumprisindeksen – SSB | Konsumprisindeksen (KPI) er et mål for prisnivået til konsumprodukter og viser prisutviklingen på varer og tjenester som private husholdninger etterspør. Den prosentvise endringen i KPI brukes ofte som et generelt mål for inflasjon i en økonomi. | 5,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inflasjon | 2023-02-04 | Inflasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Inflasjon'] | Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer enn før for en bestemt pengesum. Inflasjonen måles vanligvis ved veksten i konsumprisene, slik den måles i Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks. Motstykket til inflasjon er deflasjon.
| Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer enn før for en bestemt pengesum. Inflasjonen måles vanligvis ved veksten i konsumprisene, slik den måles i Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks. Motstykket til inflasjon er deflasjon.
== Årsaker ==
Ifølge kvantitetsteorien er inflasjon en funksjon av mengden tilgjengelige varer og tjenester målt mot markedets samlede tilgang på penger. En økning i pengemengden utover den faktiske produksjonen er årsaken til inflasjon.
I Norge og andre stater som har et gjeldsbasert pengesystem består pengemengden hovedsakelig av bankkreditt og øker ved låneopptak fra banker. Pengemengden øker raskere ved lavt rentenivå kombinert med stor utlånsvillighet fra bankene.
For å begrense hvor lavt rentenivået kan gå (og med det begrense inflasjonen) setter sentralbanken i Norge en rente på bankenes foliokonto (konto i sentralbanken). Denne renten omtales som Norges Banks styringsrente og fungerer som et gulv for pengemarkedsrenten (renten ved lån imellom banker). Utlånsrenten er lik pengemarkedsrenten pluss bankenes rentemargin (fortjeneste). Sentralbanker i andre land har forskjellige metoder for å regulere rentenivået.
En banks kredittskapende evne er betinget av minimum 8 prosent kapitaldekning (ansvarlig kapital i forhold til forvaltningskapital). All ansvarlig kapital utover dette kan stå på konto i sentralbanken eller lånes til en bank som ønsker å øke sin egen kapitaldekning og tilbyr høyere rente. Publikums hyppige transaksjoner mellom banker gjør at bankene konstant må låne av hverandre.
I perioder der publikum låner mindre kan staten øke pengemengden ved statlig låneopptak. Dette var tilfellet i Norge under finanskrisen 2008 da bankenes utlånsvillighet var lav av frykt for risiko for mislighold. Mange stater opererer med budsjettunderskudd finansiert ved statsgjeld for å sikre en økende pengemengde i tråd med Keynes økonomiske teorier. I Norge taes statsgjeld opp etter råd fra sentralbanken.
En sterk økning i pengemengden betyr ikke nødvendigvis en tilsvarende økning i prisene på konsumprodukter. Ofte betyr lave renter at det skapes mye bankkreditt som plasseres i investeringsmarkeder som aksjer (opptakten til den store depresjonen) eller bolig (opptakten til finanskrisen 2008). Det driver opp prisene betydelig og kalles prisbobler. Boblene sprekker typisk når den lette tilgangen på penger forsvinner eller markedet går tom for nye investorer.
== Måling av inflasjon ==
Inflasjon blir målt ved å observere utviklingen av en stor gruppe varer og tjenester i en økonomi (vanligvis basert på data innsamlet av et offentlig statistikkbyrå). Prisene til disse varene og tjenestene blir kombinert for å gi prisveksten eller det gjennomsnittlige prisnivået. Inflasjonsraten er økningen i denne indeksen, og mens prisnivå kan bli sett på som målingen av størrelsen til en ballong kan inflasjon bli sett på som dens økning i størrelse.
Det finnes ulike målemetoder av inflasjon, da verdien til inflasjon avhenger av hvilken vekt man gir hver enkelt vare og tjeneste i indeksen. Eksempler på noen måleenheter er:
Konsumprisindeksen (KPI) måler prisen på et utvalg av varer som blir kjøpt av en «typisk konsument». I mange industrialiserte land blir den årlige prosentsatsen av KPI oppgitt som det vanlige inflasjonsmålet.
Produsentprisindeksen (PPI) måler prisen til produsenter.
Engroshandelprisindeksen
Boligprisindeksen
Råvareprisindeksen måler prisene på et utvalg råvarer.
== Hyperinflasjon ==
Hyperinflasjon er et begrep innen økonomien som brukes når inflasjonen er «helt ute av kontroll», dvs. når prisene øker kraftig i takt med at valutaen mister sin verdi. Det finnes ingen presis definisjon på hyperinflasjon, og en enkel definisjon går ut på en årlig inflasjon på 50 % eller mer. De fleste økonomer definerer imidlertid hyperinflasjon som «en inflasjonssyklus uten noen form for tendens til å stabilisere seg».
I moderne historie har hyperinflasjoner blitt foråsaket av ekstremt stor statlig utenlandsgjeld. Når et land selger store mengder av sin egen valuta på valutamarkedet for å kjøpe valuta lånet er i for betaling av avdrag og renter minker verdien av valutaen som selges. I denne situasjonen er valutaen sårbar for blankosalg ("short sell" på engelsk) som betyr at valutaspekulatører låner store mengder av valutaen som de selger umiddelbart, for så å kjøpe tilbake når verdien er gått ned. Når lånet så tilbakebetales sitter de igjen med profitt tilsvarende verdiminkningen minus lånekostnader. Dette medfører større salg på valutamarkedet som senker verdien ytterligere, samt at når valuta lånes av en bank øker pengemengden og dermed inflasjon. Hvis inflasjonen blir så stor at folket bruker opp sparepengene så fort de kan er valutaen nær ubrukelig.
Dette har vært tilfelle i flere land som har tatt opp store dollarlån av IMF eller Verdensbanken, og i Weimarrepublikken som ble pålagt et enormt erstatningskrav etter tapet i første verdenskrig som skulle betales i dollar, pund eller gull.
Hyperinflasjon kan tvinge frem en revaluering av et lands valuta, noe som var tilfellet med Tyrkia. De bestemte seg for å revaluere Tyrkisk lira 1. januar 2005 pga. stadig økende inflasjon siden 1970-årene. Et annet kjent eksempel er Tyskland i 1920-årene.
== Andre definisjoner ==
I noen sammenhenger er ordet inflasjon forstått som en økning i pengeetterspørselen, som ofte blir sett på som årsaken til prisvekst. Noen økonomer foretrekker fortsatt denne definisjonen, i stedet for bare prisøkning i seg selv. Derfor refererer noen til 1920-årene i USA som en periode med inflasjon, selv om prisene ikke økte.
== Se også ==
Inflasjonsmålet
Agflasjon
Kjerneinflasjon
Dyrtid
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Inflation – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«FAQ – Pengepolitikk, inflasjon og styringsrenten», fra Norges Banks nettsider
'Modern Money Mechanics' - Informasjonshefte fra Federal Reserve Bank of Chicago om hvordan penger skapes i et sentralbanksystem.
Hva er inflasjon - Artikkel om den østerrikske skolens syn på inflasjon fra det norske Ludwig von Mises Instituttet | thumb|Norges statsgjeld 2000 - 2017. | 5,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjerneinflasjon | 2023-02-04 | Kjerneinflasjon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Inflasjon'] | Kjerneinflasjon (også kalt underliggende inflasjon) er et inflasjonsmål som ekskluderer visse størrelser. Normalt justerer man for avgiftsendringer og utelater energivarer fra beregningene. I Norge beregnes kjerneinflasjonen av Statistisk sentralbyrå.
Den 29. mars 2001 ble en ny pengepolitisk forskrift utarbeidet av regjeringen. Der het det at «det skal i utgangspunktet ikke tas hensyn til direkte effekter på konsumprisene som skyldes endringer i rentenivået, skatter, avgifter og særskilte, midlertidige forstyrrelser». Ifølge forskriften er det operative målet en kjerneinflasjon på omtrent 2,5 % over tid. I 2018 ble målet for kjerneinflasjon i Norge redusert til 2,0 %.
| Kjerneinflasjon (også kalt underliggende inflasjon) er et inflasjonsmål som ekskluderer visse størrelser. Normalt justerer man for avgiftsendringer og utelater energivarer fra beregningene. I Norge beregnes kjerneinflasjonen av Statistisk sentralbyrå.
Den 29. mars 2001 ble en ny pengepolitisk forskrift utarbeidet av regjeringen. Der het det at «det skal i utgangspunktet ikke tas hensyn til direkte effekter på konsumprisene som skyldes endringer i rentenivået, skatter, avgifter og særskilte, midlertidige forstyrrelser». Ifølge forskriften er det operative målet en kjerneinflasjon på omtrent 2,5 % over tid. I 2018 ble målet for kjerneinflasjon i Norge redusert til 2,0 %.
== Mål for kjerneinflasjon ==
Ved utregning av kjerneinflasjon tar man utgangspunkt i konsumprisindeksen (KPI), som i utgangspunktet er et mål for inflasjon:
KPI-JAE: KPI justert for avgiftsendringer og ekskludert energivarer
KPI-JA: KPI justert for avgiftsendringer
KPI-XE: KPI ekskludert energivarer
== Se også ==
Inflasjon
Konsumprisindeks
== Referanser ==
== Kilder ==
Statistisk sentralbyrå – Underliggende inflasjon | KPI kan bety | 5,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kystartilleriet | 2023-02-04 | Kystartilleriet | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kystartilleri', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøforsvaret'] | Kystartilleriet var en våpenart i det norske militærvesenet. Kystartilleriet ble oppsatt 17. juni 1899 som en våpenart i Hæren. I 1903 ble det slått sammen med landfestningene og fikk navnet Festningsartilleriet. I 1934 ble landfestningene overført til Feltartilleriet og navnet endret tilbake til Kystartilleriet. Samtidig ble Kystartilleriet tatt ut av Hærens organisasjon og flyttet til Marinedepartementet. I 1957 ble Kystartilleriet sammen med Marinen innpasset i den nye felles forsvarsgrenen Sjøforsvaret.
1. januar 2002 ble Kystartilleriet og Marinen lagt ned og overtatt av Kysteskadren. Kystartilleriet ble imidlertid formelt avviklet først 17. juni 2007 i en seremoni på Oscarsborg festning, på dagen 108 år etter at Kystartilleriet var opprettet som egen våpenart.
I dag er Kystjegerkommandoen arvtageren til Kystartilleriet.
| Kystartilleriet var en våpenart i det norske militærvesenet. Kystartilleriet ble oppsatt 17. juni 1899 som en våpenart i Hæren. I 1903 ble det slått sammen med landfestningene og fikk navnet Festningsartilleriet. I 1934 ble landfestningene overført til Feltartilleriet og navnet endret tilbake til Kystartilleriet. Samtidig ble Kystartilleriet tatt ut av Hærens organisasjon og flyttet til Marinedepartementet. I 1957 ble Kystartilleriet sammen med Marinen innpasset i den nye felles forsvarsgrenen Sjøforsvaret.
1. januar 2002 ble Kystartilleriet og Marinen lagt ned og overtatt av Kysteskadren. Kystartilleriet ble imidlertid formelt avviklet først 17. juni 2007 i en seremoni på Oscarsborg festning, på dagen 108 år etter at Kystartilleriet var opprettet som egen våpenart.
I dag er Kystjegerkommandoen arvtageren til Kystartilleriet.
== Norske kystfort etter andre verdenskrig ==
Østfold
Kjøkøy, Rauøy,Torgauten, MørvikaAkershus
Oscarsborg festningBuskerud
Svelvik befestningerVestfold
Bolærne, Folehavna, Oddane, Malmøya, Torås.Telemark
TangenVest-Agder
Belteviga, Krossodden, Møvik, Odderøya, Randøya,Rogaland
Fjøløy, Mastrafjorden, Tau, Hundvåg, Brimse, Vigdel, Neset.Hordaland
Lerøy, Visterøy, Buarøy, Fjell, Herdla, Korsnes, Neset, Skjellanger, TittelsnesSogn og Fjordane
NesjeTrøndelag
Austrått, Brettingen, Hambåra, Hysnes, Sørviknes, Krågvåg, Tarva, Løkhaug
LedangsholmNordland
Korshamn, Porsøy, Nes, Tjeldøy, BremnesTroms
Breiviknes, Gibostad, Grøtavær, Grøtsund, Meløyvær, Rødbergodden, Skorliodden, Skrolsvik, Stangnes, Trondenes (Kråkenes), Årøybukt, Malangen torpedobatteri, Sandsøy fort
== Tyske kystfort ==
Under den annen verdenskrig hadde den tyske okkupasjonsmakten over 450 kystbatterier (ca 300 var det høyeste antall på et gitt tidspunkt) langs norskekysten, som en del av «Atlanterhavsvollen» som strakk seg fra den finsk-russiske grense i nord til den fransk-spanske grense i sør. Noen var permanent bemannet, andre lot seg bemanne på kort varsel. Batteriene i Finnmark og Nord-Troms ble enten evakuert eller sprengt av tyskerne selv da de ble tvunget på retrett av den Den røde armé ved frigjøringen av de nordligste delene av landet høsten 1944. Etter krigen overtok det norske forsvaret det som var igjen av det tyske kystartilleriet. Hvert av batteriene ble evaluert for blant annet relevans og tilstand, våpenutrustning, og eventuelt videreført i det norske kystartilleriet eller Heimevernet for en kortere eller lengre periode. Øvrige batterier ble desarmert, ryddet og tilbakelevert til opprinnelige grunneiere (bare de fort som ble satt opp etter krigen er tatt med på listen over).
== Se også ==
Kystartilleri
Artilleri
Kystfort
Torpedobatteri
== Referanser ==
== Litteratur ==
Klar til strid – Kystartilleriet gjennom 100 år, Kystartilleriets Offisersforening, 1999. ISBN 82-995208-0-0
== Eksterne lenker ==
Forsvarsnett: Tok avskjed med Kystartilleriet
Landsverneplanen for Forsvaret
Hjemmesiden Tyske kystfort i Norge
aftenposten.no - Kald krig i NRK helt uten Kystartilleriet? (01.01.2020) | Kystartilleriet var en våpenart i det norske militærvesenet. Kystartilleriet ble oppsatt 17. | 5,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forsvaret | 2023-02-04 | Forsvaret | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Militærvesen', 'Kategori:Norges forsvar', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Forsvaret er den militære delen av den norske statsmakten. Forsvaret er organisert som en etat under ledelse av Forsvarsdepartementet. Etaten ledes av en forsvarssjef med ansvar for det militære kommandoapparatet, de militære styrkene og støtten av disse.
I 2020 brukte Norge 2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) på forsvarsbudsjettet. NATOs medlemmer avtalte i 2014 at landene skulle jobbe mot 2 prosent av BNP innen 2024 samt bruke 20 prosent av forsvarsbudsjettet på investeringer. I 2020 var Forsvarets styrke i fred 16 221 personer, inkludert befal og sivilt ansatte. Ved full mobilisering er det rundt 70 000 totalt personell med nåværende militære, vernepliktige og Heimevernet.
| Forsvaret er den militære delen av den norske statsmakten. Forsvaret er organisert som en etat under ledelse av Forsvarsdepartementet. Etaten ledes av en forsvarssjef med ansvar for det militære kommandoapparatet, de militære styrkene og støtten av disse.
I 2020 brukte Norge 2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) på forsvarsbudsjettet. NATOs medlemmer avtalte i 2014 at landene skulle jobbe mot 2 prosent av BNP innen 2024 samt bruke 20 prosent av forsvarsbudsjettet på investeringer. I 2020 var Forsvarets styrke i fred 16 221 personer, inkludert befal og sivilt ansatte. Ved full mobilisering er det rundt 70 000 totalt personell med nåværende militære, vernepliktige og Heimevernet.
== Organisasjon ==
Forsvarets organisasjon består av Forsvarsstaben, Militærmisjonen i Brussel og 13 driftsenheter direkte underlagt forsvarssjefen:
I august 2016 ble det gjort en omorganisering av driftsenhetene slik at disse ble redusert fra 21 til 15. Fra 1. august ble Forsvarets lønnsadministrasjon en del av Forsvarets personell- og vernepliktssenter, og fra 2. august ble Forsvaret kommunikasjon, Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon, Forsvarets sikkerhetsavdeling, Forsvarets forum, tros- og livsynskorpset og Forsvarets regnskapsadministrasjon samlet i driftsenheten Forsvarets fellestjenester.
== Forsvarets oppdrag ==
Forsvaret skal bidra til å oppfylle Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Forsvarets oppgaver er delt inn i nasjonale oppgaver, oppgaver som løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre samarbeidspartnere, og andre relevante oppgaver.
Avkledt all retorikk er det norske forsvarets strategiske rolle å gjøre en norsk-russisk konflikt til et spørsmål om allierte og spesielt amerikanske sikkerhetsgarantiers troverdighet.
=== Grunnloven ===
Ifølge Grunnloven § 26 har Kongen rett til å kalle sammen tropper, starte krig til landets forsvar samt slutte fred. Grunnloven setter også begrensning gjennom § 101 for bruk av militær makt mot norske borgere.
Det nærmeste styresmaktene har vært å sette militære styrker inn mot norske borgere var under Menstadslaget i 1931, hvor det ble mobilisert et kompani fra Garden og fire marinefartøyer.
Alminnelig verneplikt for menn fastslått i § 119, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i forsvarsloven av 2016.
=== Sivil kontroll ===
Prinsippet om sivil styring av den militære forsvarsmakten er grunnleggende i Norge. Forsvarsministeren representerer den sivile politiske ledelsen og har ansvaret for utforming, styring og kontroll av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
=== Forsvarspolitiske mål ===
Forsvaret innrettes slik at det er et mest mulig relevant og effektivt verktøy til å nå Norges overordnende sikkerhetspolitiske målsettinger. Forsvaret skal derfor, innenfor sitt ansvarsområde og gjennom et samarbeid med andre nasjoner, der dette er naturlig, kunne:
Alene og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press.
Gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag og internasjonalt forsvarssamarbeid, bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra stater og ikke-statlige aktører mot norsk og internasjonal sikkerhet.
Sammen med allierte bidra til kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser, og til å møte ulike typer anslag og angrep for å sikre norsk og kollektiv sikkerhet
Bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
== Historie ==
Se utdypende artikkel: Norsk forsvarshistorie
Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp vilkårlig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.
I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut da det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.
Det siste toktet til leidangen vi hører om er da dronning Margrete kaller ut leidangen i 1393 i noen bygder på Østlandet. Det var for å forsvare landet mot styrker fra den tyske Hansaen, som på det tidspunktet var i strid med Danmark-Norge.
De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen vi har historiske nedtegnelser om foregikk på landjorden, selv om norsk militærmakt var bygget opp rundt skip og sjø. På et par viktige punkter hang dog ikke norske styrker med i den teknologiske utviklingen. Det ene gjaldt kavaleri. På kontinentet var pansret kavaleri kjernen i de militære organisasjonene, og selv om det fantes enkelte rustede riddere i Norge også, hører vi lite om dem. Terrenget i Norge sammenlignet med resten av Europa kan være en av forklaringene her. Det andre feltet er befestninger og beleiringer. I Norge eksisterte det ikke store festningsverker rundt byer, selv om både Stockholm og København hadde bymurer.
Den norske hæren ble opprettet ved en krigsordinans fra Christian IV 18. januar 1628. Den var bygget på legdsinndeling. Det betød at gårdene ble samlet i legder som skulle stille en soldat hver. Ved enkelte avdelinger stilte man også vervede (gevorbne) soldater. Etter 1641 var hovedtyngden i hæren seks infanteriregimenter.
Christians hovedmotivasjon var krig mot erkefienden Sverige. I 1611 hadde han startet Kalmarkrigen. I Danmark var krigslykken på kongens side, og hans trente leiesoldater gjorde en effektiv jobb. I Norge, derimot, nektet de norske bondesoldatene å gå inn i Sverige. De var bare innstilt på en defensiv krig. I Norge eksisterte det så å si ikke noen ordentlig hær.
I de første årene, som i nyere tid, tjenestegjorde en stor andel av Hærens soldater utenlands. Tyske offiserer tjenestegjorde i Norge, spesielt på 1600-tallet, og kommandospråket var tysk fram til 1772.
Under sjuårskrigen (1756 til 1763) ble omtrent halvparten av den norske hæren sendt ut av landet. De var grensevakter i hertugdømmene Slesvig og Holsten. Dette var en kostbar affære for den norske staten: Mellom 1760 og 1779 gikk omtrent 77 % av utgiftene på statsbudsjettet til Forsvaret. Det må nevnes at på den tiden hadde staten mye mindre sosiale utgifter enn i dag.
I 1808 kom Norge i krig igjen. Danmark-Norge lå mellom Frankrike og Storbritannia i Napoleonskrigene, og endte opp i krig på Napoleons side. Svenske styrker rykket inn i Østfold og Østerdalen, men en norsk hær under prins Kristian August drev dem tilbake. Britiske skip blokkerte Norge, og sult og nød ble resultatet. Norske skip langs kysten ble oppbragt, og mannskapene endte opp i britisk krigsfangenskap. Av og til kunne norske skjærgårdsbåter med lette kanoner gjøre alvorlig motstand, men stort sett var den britiske sjøkrigsmakten fullstendig overlegen. For å erstatte de utrangerte skjærgårdsbåtene og galeiene, ble det satset på å bygge opp kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60–70 fot og med et mannskap på 60–70 mann, og en for joller på inntil 45 fot og med 20–25 manns besetning. Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen omhandler nøden i denne perioden.
I perioden fram til 1814 ble det bygget over 50 av hver skipstype, og samtidig ble festningsverkene utbedret. Dette ansporet også norsk våpenindustri. Kanoner ble produsert på norske jernverk, og i Bergen, Oslo og Kongsberg ble det produsert krutt.
Etter Napoleons katastrofale felttog i Russland i 1812, mistet han nær 400 000 mann. Året etter kom flere nederlag på slagmarken, og etter Napoleonskrigenes slutt krevde den nye svenske kronprinsen Karl Johan Norge som krigserstatning. Ett av punktene i fredsavtalen var at Norge skulle ha sitt eget forsvar. Dette hadde dog lav prioritet de første årene. Én grunn var at krigsfaren ble ansett for liten, og en annen grunn var at Stortinget fryktet at svenskekongen kunne bruke den norske militærmakten for å tvinge gjennom viljen sin.
Paragraf 109 i Grunnloven sier «Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.» I 1816 kom et utskrivningssystem som lignet det gamle, men man kunne kjøpe seg fri fra verneplikten. Denne siste retten hadde man fram til 1876. Hæren i 1814 var på 25 000 mann, hvorav 4 000 var vervet. I 1817 ble dette redusert til henholdsvis 12 000 og 2 000 mann. Denne styrken ble kalt linjen, og var den egentlige stående hæren. Linjen drev våpentrening, eksersis og tok i mot utskrevne rekrutter. Som et komplement fantes landvernet. Landvernet ble bare mobilisert hvis landet ble angrepet, men lå i motsetning til linjen 100 % under norske myndigheter. Landvernet ble ikke øvet i fredstid, og ordningen var sovende under mesteparten av 1800-tallet.
Den første norske generalstaben ble opprettet 22. mai 1814 og opprettholdt videre under hærordningsplanen av 1817. Etter unionen med Sverige ble generalstaben fram til 1853 ledet av generaladjutanten for Den norske armé. Senere overtok Armékommandoen. Generalstaben hadde senere en rekke forskjellige organisasjonsmønster. I 1940 opphørte generalstaben å eksistere. Senere overtok Forsvarets overkommando oppgavene.
I tiårene etter 1850 ble spørsmålet om Forsvarets, og spesielt Hærens, organisering en viktig sak i det norske politiske landskapet. De unionsvennlige ønsket å styrke linjen og øve den sammen med svenske styrker. Unionsmotstanderne var skeptiske til dette og pekte på at linjehæren faktisk kunnet tas ut av landet hvis kongen ønsket det. I 1885 ble det avgjort at alle vernepliktige som ikke var sjøfarende skulle høre til linjen, landvernet eller landstormen. Samlet endte dette opp i en hær på nærmere 80 000 mann. Alle menn mellom 18 og 50 år var i tillegg pliktige til å forsvare landet i tilfelle krig. I 1897 gjaldt verneplikten også for Nord-Norge.
Det sjøforsvaret som var under norsk kontroll i 1814 var ti større havgående fartøyer og rundt 100 kanonbåter til bruk i kystnære farvann. Først mot slutten av 1820-årene ble det skaffet nye havgående fartøyer. Dette var fregatter med 50 kanoner og 350 manns besetning og korvetter med 20 kanoner og 150 manns besetning. I 1836 kom et vedtak om å bygge Marinen videre ut.
Trusselbildet unionforsvaret var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene derifra. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene.
I 1895 hadde forholdet mellom Sverige og Norge tilspisset seg etter at Stortinget i lengre tid hadde presset på for å få mer innflytelse over utenrikspolitikken. I juni 1905 brøt Norge ut av unionen, og mens det ble mobilisert styrker på begge sider ble det også ført forhandlinger om vilkårene for unionsoppløsning. Det kom aldri til kamp, da man kom til en minnelig ordning. Sverige krevde dog at Norge skulle bygge ned grensefestningene. Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsning, men samtidig så rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var i oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt.
Den norske marinen ble i sin helhet mobilisert, sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter krigen var over var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles luftforsvar.
I 1933 ble invasjonsforsvaret bygget ned til en nøytralitetsvakt. Tanken var at man skulle bygge opp igjen Forsvaret om det kom tegn til krig i Europa. I andre halvdel av tiåret ble dette satt i gang, men man kom for sent i gang for å stå i mot den tyske invasjonen i 1940.
Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noe allierte forsterkninger. Landets politiske og militære ledelse flyktet til Storbritannia, og forsvaret ble gjenoppbygget der. Samtidig foregikk det militær motstandskamp, det meste under Milorg, i det okkuperte Norge. Da freden kom i 1945 ble norske styrker satt inn i Norge igjen, hovedsakelig for å avvæpne tyske soldater og sikre krigsfangene.
Etter krigen var forsvarsviljen stor, og «Aldri mer 9. april!» ble et slagord. Norge forlot sin nøytrale linje og søkte inn i den nyopprettede NATO-alliansen. Det norske forsvaret kom også mye tettere opp til USA, spesielt gjennom mottak av store mengder forsvarsmateriell gjennom avtalen mellom Norge og USA om gjensidig hjelp på forsvarets område. Den store militære trusselen var Sovjetunionen, og Norge fikk på nytt et invasjonsforsvar. Norske politikere måtte sjonglere forholdet til Sovjetunionen som nærmeste nabo sammen med forpliktelsene i NATO-samarbeidet. Blant annet valgte Norge å ikke ha utplassert atomvåpen på norsk jord, og å drive en basepolitikk som var innrettet på å ikke irritere sovjeterne. Begge deler var en belastning overfor landets allierte. En ny våpengren kom også til som følge av erfaringene med motstandskampen, nemlig Heimevernet. Målet var å ha en raskt mobiliserbar styrke som skulle sikre viktige samfunnsfunksjoner samt mobiliseringen av Hæren.
Fram mot rundt 1970 var de tre sjefene i de tradisjonelle våpengrenene til stor grad enerådende innenfor sine fagfelt. På denne tiden ble de forskjellige stabene samlokalisert, også sammen med Forsvarsdepartementet, på Huseby ved Oslo. En sterkere politisk styring gjorde seg gjeldende, også etter at Forsvarsdepartementet av praktiske hensyn flyttet tilbake til Oslo sentrum igjen etter noen år.
Etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-årene ble antallet soldater betydelig redusert. Tidlig i 2000-årene ble også territorialansvaret overført fra Hæren til Heimevernet. Forsvarsreform etter den kalde krigen var drevet frem av flere forhold. Sikkerhetssituasjonen var endret og det var en viss usikkerhet knyttet til hvordan Norge skulle forholde seg til Russland. Videre var det problemer med utstyrsparken til mobiliseringshæren. Denne var i stor grad basert på materiell overført fra amerikanerne og britene i 1950- og 1960-årene. Budsjettene i 1990-årene reflekterte også nye prioriteringer for politisk nivå. Disse faktorene medførte at reformbehovet ble følt gjennom organisasjonen. Arbeid med reform ble planlagt gjennom flere forsvarskommisjoner og rapporter. I grove trekk gikk anbefalingene ut på å redusere størrelse, men å beholde oppgavene med invasjonsforsvar. Debatten gjennom 1990-årene handlet om denne rollen var riktig kurs videre. Først på slutten av tiåret, etter at Forsvarsstudie 2000 ledet av Sverre Diesen, slo fast at reform var nødvendig, begynte arbeidet.Norge deltok i 23 operasjoner i løpet av 1990-årene. Perioden karakteriseres av overgangen fra fredsbevarende til fredsopprettende oppdrag. Fredsbevarende oppdrag var typisk for Norske utenlandsoppdrag før nittitallet og krever mindre av troppene hva angår trening. Fredsopprettende oppdrag fordrer større treningsmengde og at styrkene må være forberedt på skarpe operasjoner. Til tross for manglende politisk og faglig vilje til å modernisere Forsvaret, var Norge, sammen med blant annet Danmark, et av de ledende land innen bidrag til internasjonale operasjoner i regi av FN. Operasjoner utenfor det tradisjonelle ansvarsområdet var i starten av perioden blant mange ansett å være utenfor ansvarsområdet til Forsvaret.
Norges første større bidrag kom i Somalia i 1992. Her deltok rundt 40 000 FN-soldater til UNOSOM I og II. Dette bidraget varte i flere år og tok slutt etter at 18 amerikanske soldater mistet livet i slaget om Mogadishu.Jugoslaviakrigene tok til i 1992. Ved oppløsningen av føderasjonen, begynte statene prosesser for å bli uavhengige. Kort fortalt er dette problematisk fordi regionen er et lappeteppe av forskjellige nasjonaliteter. Konfliktene sprang ut av dette. Norge bidro i løpet av 1990-årene med flere bidrag, både skarpe og støttefunksjoner. Utover i 1990-årene utviklet krisen seg i slik grad at NATO overtok ledelsen fra FN.I etterkrigsårene har også Forsvaret hatt styrker utplassert i flere deler av verden, spesielt i FN-regi. Tysklandsbrigaden var norsk bidrag til okkupasjon av Tyskland. Senere deltok Forsvaret i krigsoperasjoner, blant annet i Libanon, Bosnia og Afghanistan.
== Militærordningen ==
Militærordningen er Forsvarets personellstruktur for militært tilsatte. Den ble behandlet av Kongen i statsråd 24. april 2015 og av Stortinget 12. juni 2015. Ordningen er tilpasset NATOs personellstruktur med et offiserskorps (OF) og et spesialistkorps (OR).Med militærordningen har personellkategorien offiser erstattet kategorien yrkesbefal; befal erstattet de tidligere kategoriene avdelingsbefal og kontraktsbefal; og grenaderer og konstabler erstattet vervede mannskaper.
Offiserskorps (OF)
Offiserer (OF 1–9)
Spesialistkorps (OR)
Befal (OR 5–9)
Grenaderer og konstabler (OR 2–4)
Menige soldater (OR 1)
Sivilt personell (CIV)
Vervet/Sjt/Tilsvarende (COR 3--5)
Fenr/Oberst/gen/tilsvarende(CIV 1--8)Ordningen innebærer at Forsvaret har to militære tilsettingsforhold: T‑35 (tilsetting til 35 år) og T‑60 (tilsetting til 60 år), men ordningen stiller ikke krav om befals- eller offisersutdanning for å bli tilsatt i T‑60. De som tar krigsskole tilsettes til pensjonsalder.
== Norske styrker i utlandet ==
Personell fra Forsvaret var i 2022 engasjert i følgende oppdrag utenlands:
=== NATOs stående maritime styrker ===
Høsten 2022 deltar Norge med logistikk- og forsyningsfartøyet KNM «Maud» og fregatten KNM «Roald Amundsen» i NATOs stående maritime styrke 1.
=== Egypt ===
Det norske bidraget til den fredsbevarende styrken i Egypt, Multinational Force and Observers (MFO), er stasjonert i South Camp og består av en offiser som er rådgiver for styrkesjefen i MFO, en offiser i planavdelingen og en liaisonoffiser.
=== Mali ===
Norge har siden 2013 støttet myndighetene i Mali ved å delta i FN-operasjonen MINUSMA. I 2022 stiller Norge med vakt- og sikringspersonell, leirpersonell og stabsoffiserer.
=== Midtøsten ===
I Midtøsten tjenestegjørper 2021 11 norske offiserer i UNTSO. Én offiser tjenestegjør ved UNTSOs hovedkvarter i Jerusalem, mens de andre offiserene jobber som FN-observatører og tjenestegjør i Israel, Syria og Libanon.
=== Irak/Kuwait/Quatar/Jordan ===
Per 2021 bidrar Norge med et styrkebidrag fra Hæren i Irak. Det norske bidraget er en del av den internasjonale koalisjonen Operation Inherent Resolve.Styrkebidraget fra Hæren har som oppgave å rådgi og trene irakiske sikkerhetstyrker i Anbar-provinsen. Norge bidrar også med stabsoffiserer ved Ain al-Asad flybase i Anbar-provinsen og Bagdad i Irak, samt Kuwait som en del av Operation Inherent Resolve.I tillegg har Norge personell på plass i Jordan som sørger for forsyninger til styrken i Irak, samt en offiser til CENTCOM Partnership Integration Enterprise (CPIE) i Qatar.
=== Sør-Sudan ===
Siden 2011 har Norge bidratt med militært personell i Sør-Sudan gjennom FN-styrken United Nations Mission in South Sudan (UNMISS). Per 2021 stiller Forsvaret med til sammen 17 stabsoffiserer.
De fleste av offiserene jobber ved FN-operasjonens hovedkvarter i Juba mens de resterende er stasjonert ved operasjonens sektorhovedkvarter.
=== Litauen ===
Norge har høsten 2022 et mekanisert kompani på rundt 200 soldater på plass i den tysk-ledede stridsgruppen NATOs operasjonen Enhanced Forward Presence i Litauen. Styrken som Norge inngår i, holder til i en litauisk garnison i Rukla, omtrent ni mil utenfor hovedstaden Vilnius.
Nordmennene trener og øver sammen med soldater fra Belgia, Island, Tsjekkia, Nederland, Tyskland samt vertslandet Litauen. Bidraget går på rotasjon mellom alliansens medlemsland.
=== Israel/Syria/Libanon ===
FNs aller første fredsbevarende operasjon, United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) ble etablert i 1948. Norge har stilt med personell der siden 1956.
12 norske offiserer tjenestegjør i dag i UNTSO. Én offiser tjenestegjør ved UNTSOs hovedkvarter i Jerusalem, én offiser er liaisonoffiser for UNTSO i Damaskus, mens de andre offiserene jobber som FN-observatører og tjenestegjør i Israel og Libanon.
=== Bahrain ===
Norge har siden 2013 hatt én stabsoffiser i Combined Maritime Forces i Bahrain. I tillegg til å være norsk Senior National Representative (SNR) ved den amerikanske marinebasen National Support Activity Bahrain, har den norske representanten en sentral stilling i organisasjonens hovedkvarter som sjef for «Engagement and Regional Cooperation».
== Utrustning ==
Militær utrustning i Norge er stort sett fra andre vestlige land. Norges egen forsvarsindustri bidrar med enkelte nisjeprodukter, men de fleste anskaffelser går til utlandet, ofte med en gjenkjøpsavtale som betingelse. I etterkrigstiden har store mengder av materiellet kommet fra USA, fram til 1970-årene enten gratis eller til redusert pris, som en del av avtalen mellom Norge og USA om gjensidig hjelp på forsvarets område (ofte feilaktig blanda med den sivile Marshallhjelpen). Etter den kalde krigen opphørte har anskaffelsene dreiet seg om mindre mengder utrustning, men av høyere kvalitet.
Norsk utrustning er også tilpasset samarbeid med og etterforsyning fra NATO-styrker.
Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) leverer logistikktjenester til Forsvaret og forsvarssektoren i fred, krise, konflikt og krig. Organisasjonen har rundt 6 500 medarbeidere, og finnes over hele landet. Den er en sammenslåing av flere individuelle forsyningsorganisasjoner, og ble etablert i 2000.
Forsvarsmateriell (FMA) har hovedansvaret for materiellinvesteringer og materiellforvaltning i forsvarssektoren. FMA ble opprettet 1. januar 2016 og ble etablert ved at kapasitetsdivisjonene, investeringsstaben og deler av staben fra Forsvarets logistikkorganisasjon ble utskilt fra FLO.
=== Individuell utrustning ===
Fram til 2008 var standardgeværet i det norske Forsvaret en norsk produsert utgave av det tyske automatgeværet G3, i Norge betegnet som AG-3, men dette våpenet er nå erstattet med Heckler & Koch HK416. Samtidig skiftes maskinpistolen Heckler & Koch MP5 ut med Heckler & Koch MP7. Standard pistol er P80.
Fram til 1990-årene brukte Forsvaret stort sett personlig utrustning etter eldre amerikansk modell. Et program kalt Soldat 2000 tok fram mer moderne alternativer, og i dag har de fleste norske soldater utdelt splintvest, stridsvest, hjelm i komposittmateriale, beskyttelsebriller, ullundertøy, termos og andre ting fra dette programmet. Alle soldater har arbeids- og feltuniform i den særegne norske kamuflasjen, i tillegg til annen vanlig utrustning. Etter 2006 har norske soldater også vært utrustet med feltuniformer i membramstoff liknende det mer kjente Gore-Tex. Parallelt med den norske deltakelsen i operasjoner som ISAF i Afghanistan og FN oppdrag i Tsjad har soldatutrustningen stadig utviklet seg, og inkluderer en rekke uniformseffekter, beskyttelses-og kommunikasjonsutstyr som er tilpasset tjeneste i varmt og tørt klima. Tilleggsutstyret som utleveres før tjeneste i ørkenliknende områder omtales som ørkenssats.
=== Tyngre våpen ===
De vanligste lags- og støttevåpnene inkluderer MG3, FN MAG og M2 Browning maskingevær, panservernvåpen av ulike typer som Javelin, M72 og Carl Gustav RFK, skarpskyttervåpen av typen Barrett M82, Heckler & Koch HK417 og Barrett MRAD.
Det lette 5.56x45mm maskingeværet FN Minimi ble innfaset i 2014, primært for å gi jegeravdelinger større ildkraft ved ivaretakelse av egen beskyttelse. MG3 er planlagt erstattet med FN Minimi 7,62.Pansrede avdelinger er i hovedsak oppsatt på pansrede beltekjøretøy av M-113-familien. Det finnes en rekke spesialutgaver basert på denne vogntypen. Kampavdelingene benytter tyskproduserte stridsvogner av typen Leopard 2A4 og svenskproduserte stormpanservogner av typen CV9030N. Både Leopard 2A4 og CV9030-N er godt pansret, har stor mobilitet også i vanskelig terreng sommer som vinter og er utstyrt med moderne ildledningssystemer som gjør dem i stand til å levere presisjonsild på lange hold uavhengig av vær- og lysforhold.
Artilleristøtte besørges av M109 selvdrevet 155 mm felthaubits K9 Thunder.
Luftvernet består av Luftforsvarets NASAMS og Hærens kampluftvern.
Norge er part i Minekonvensjonen og bruker derfor ikke antipersonellminer.
=== Kjøretøy ===
Som administrative kjøretøyer bruker alle forsvarsgrenene varianter av Mercedes-Benz Geländewagen og Scania lastebiler samt Hägglunds Bv206, sekshjulinger og snøscootere i vanskelig terreng. En rekke forskjellige sivile kjøretøyer nyttes også i leir og ved installasjoner.
Av pansrede kjøretøyer er de viktigste stridsvognen Leopard 2A4NO og stormpanservognen CV9030N. Lettere pansrede kjøretøyer inkluderer M113, Sisu XA-serien, Dingo 2 og Iveco LMV.
=== Luftfartøy ===
Luftforsvaret er satt opp med Lockheed Martin F-35 Lightning II kampfly, Lockheed Martin C-130 Hercules transportfly. Boeing P-8 Poseidon og Lockheed P-3 Orion maritime patruljefly. Av helikoptre finnes Bell 412 lette transporthelikoptre samt AgustaWestland AW101 SAR Queen og Westland Sea King redningshelikoptre. Et lite antall Saab Safari skolefly brukes også.
=== Sjøfartøy ===
Marinen er satt opp med fregatter i Fridtjof Nansen-klassen samt seks fartøyer av Skjold-klassen.
Ubåtvåpenet er satt opp med ubåter av Ula-klassen.
Minevåpenet er satt opp med Oksøy-klassen og Alta-klassen for henholdsvis minejakt og minesveip.
Kystjegerkommandoen er satt opp med Stridsbåt 90N samt en rekke mindre RIB og gummibåter.
I tillegg finnes en del støttefartøy, slepefartøy samt mindre fartøyer.
Kystvaktens fartøyer inngår også i Sjøforsvarets organisasjon, men er skilt fra Marinen som er omtalt over.
== Innenrikspolitisk rolle ==
=== Verneplikt ===
Norge har allmenn verneplikt som innebærer at kvinner og menn har de samme plikter og retter innen verneplikten. I Norge er verneplikten fastslått i Norges Grunnlovs § 109, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Vernepliktsverket, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering – kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre.
I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år. I krig eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige personer opp til 55 år.
I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. I denne gruppen utskrevne inngår også en andel kvinner mellom 18 og 40 år.
Fra 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner, tidligere var det kun for menn. Spørsmålet om også kvinner skal ha verneplikt har lenge vært oppe til diskusjon. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kunne dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret«Kvinner i Sivilforsvaret». Sivilforsvaret. 19. desember 2005. Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 21. desember 2019. Fra 2007 ble kvinner invitert til frivillig sesjon. I Jens Stoltenbergs andre regjering sitt «Forslag til endringer i vernepliktsloven» fra oktober 2008, ble det foreslått sesjonsplikt for kvinner. Dette ble innført fra 1. januar 2015.
== Utdanning i Forsvaret ==
I løpet av førstegangstjenesten får alle innkalte en grunnleggende militær utdannelse (rekruttutdanning). Hærens avdelinger har felles rekruttskole ved Hærens skole for rekrutt- og fagutdanning på Terningmoen, mens Sjø- og Luftforsvaret har felles rekruttskole på Madla.
I Forsvaret finnes det muligheter for å utdanne seg som spesialist, befal eller offiser.
=== Spesialistutdanning ===
Spesialister er fagpersoner som utøver håndverket innen soldatyrket. Spesialistutdanning i Hæren starter med Lagførerskolen på Hærens skole for rekrutt- og fagutdanning. Dette er et kurs på 14 uker og fullført og bestått kurs kvalifiserer for fast tilsetting som lagfører i Hæren (OR 4). Etter gjennomført lagførerkurs følger en fagutdanningsperiode på 10–20 uker, avhengig av hvilke fagfelt du skal jobbe innenfor.
=== Befalsutdanning ===
De tidligere befalsskolene er slått sammen til én felles befalsskole på Sessvollmoen, og det er ikke lengre mulig å søke seg direkte til en skoleplass. Utdanningen varer i 12 uker, med tre gjennomføringer årlig. Etter endt utdanning er elevene kvalifisert for å jobbe som sersjant (OR 5) i Forsvaret. Det kvalifiserer også for karriere- og utdanningsmuligheter på høyere nivå i Forsvaret, som blant annet videregående befalsutdanning.
=== Offisersutdanning ===
For å bli offiser må du bli tatt opp ved en av de tre krigsskolene: Krigsskolen, Sjøkrigsskolen eller Luftkrigsskolen. Deretter følger tre år med utdanning etterfulgt av tre års praksis i avdeling. Etter praksisperioden er du sikret fast jobb i Forsvaret frem til du er 60 år, såkalt yrkestilsetning.
Man kan ta en offisersutdanning ved Forsvarets høgskole uten å ha noe tidligere militær erfaring. Utdanningen fører til en bachelorgrad på 180 studiepoeng, og holder samme akademiske kvalitet som andre akkrediterte høgskoler.
=== Lærling ===
Ulike faggrupper har også mulighet for å benytte seg av Forsvarets lærlingeordning. Forsvaret har om lag 30 ulike lærefag som varierer fra år til år. Første år av læretiden avtjenes førstegangstjenesten parallelt med fagutdanning, mens andre år av læretiden vil fokuset primært være på fagopplæring i lærefaget.
=== Høyere utdanning ===
Høyere utdannelse på bachelornivå tilbys på Forsvarets ingeniørhøgskole og Etterretningstjenestens våpenskole.
Alle våpengrenene tilbyr befalsskole. Som regel innebærer dette ett års utdanning og ett års plikttjeneste.
Krigsskolene tilbyr høyere militær utdanning. Det finnes både tre- og fireårige løp, det korteste er for de som har befalsutdanning fra før. Bestått eksamen resulterer i en bachelorgrad i militært lederskap eller videre militære studier.
== Forsvaret og likestilling ==
Det er full yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner i Forsvaret.
Norge er ett av få land i den vestlige verden som tillater kvinner i all slags stridende tjeneste.
Kvinner i Forsvaret har samme tjeneste- og avansementsvilkår som menn. Det innebærer at de kan gjennomføre førstegangstjeneste, befalsskole samt krigsskole på lik linje med mennene.
Ingen kvinner hadde per 30. april 2010 greid opptakskriteriene til spesialstyrkene. Siden er dette endret og flere kvinner har fullført jegertropputdannelse i Forsvarets spesialkommando.Kvinner er pålagt allmenn verneplikt. Tidligere måtte kvinner som ønsket å gjennomføre førstegangstjeneste eller befalsskole underskrive på en villighetserklæring. Etter at villighetserklæringen var underskrevet var kvinnene pålagt de samme rettighetene og plikter som mannlige vernepliktige. Det betyr dessuten at de måtte møte til eventuell repetisjonsøvelse samt mobilisering i krig. Villighetserklæringen skulle ikke bli underskrevet før innrykk fant sted. Den ble underskrevet senest tre måneder etter innrykk.
== Kritikk ==
Det kommer fra flere hold stadig kritikk mot forsvaret om at det er altfor lite samt at antall nedleggelser og omstrukturering har vært svært ødeleggende på forsvarsevnen. Spesielt gjelder dette hæren. Samtidig som det tradisjonelle fiendebildet fra Russland er sterkt endret de siste 20 årene vil det likevel være behov for et forsvar med en viss tyngde når det gjelder kvantitet både i personell og fartøyer. Dette kan sees i sammenheng med Norges geostrategiske posisjon og Russlands militære opprustning de siste årene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(no) Offisielt nettsted
(en) Military of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Forsvarsdepartementet | | verneplikt = Alminnelig verneplikt i 19 måneder, 18, 12 eller 6 måneders førstegangstjeneste. | 5,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anarki | 2023-02-04 | Anarki | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Styreformer'] | Anarki kommer av det greske ord ἀναρχία anarkhia, som betyr «fravær av et styre» (sammensatt av ἀν- an- «uten» og ἀρχία arkhía «styre»). Anarki har en rekke forskjellige, men beslektede betydninger:
Fravær av noen form for politisk autoritet og/eller sosialt hierarki
Politisk uorden og forvirring
Fravær av styrende prinsipper, som for eksempelvis felles standarder og formålDen første definisjon, fraværet av politisk autoritet, kan vise til et teoretisk (eller eksisterende) samfunn basert på anarkisme, eller til det internasjonale politiske system (se internasjonal politikk: realisme).
I den andre og tredje betydningen henviser begrepet til stater med politisk kaos.
Når begrepet anvendes i den andre mening henvises det generelt til systemer hvor flere grupper samtidig påberoper seg den legitime bruken av makt (jfr. Max Weber), på tross av at denne situasjonen ikke passer med etymologien i ordet «anarki». En slik situasjon skulle mest korrekt betegnes som poliarki. Dette er en typisk kommunikasjonsbrist mellom de som tror på anarkisme som en bæredyktig samfunnsinnretning, og de som ikke er bekjente med anarkistisk ideologi og filosofi.
| Anarki kommer av det greske ord ἀναρχία anarkhia, som betyr «fravær av et styre» (sammensatt av ἀν- an- «uten» og ἀρχία arkhía «styre»). Anarki har en rekke forskjellige, men beslektede betydninger:
Fravær av noen form for politisk autoritet og/eller sosialt hierarki
Politisk uorden og forvirring
Fravær av styrende prinsipper, som for eksempelvis felles standarder og formålDen første definisjon, fraværet av politisk autoritet, kan vise til et teoretisk (eller eksisterende) samfunn basert på anarkisme, eller til det internasjonale politiske system (se internasjonal politikk: realisme).
I den andre og tredje betydningen henviser begrepet til stater med politisk kaos.
Når begrepet anvendes i den andre mening henvises det generelt til systemer hvor flere grupper samtidig påberoper seg den legitime bruken av makt (jfr. Max Weber), på tross av at denne situasjonen ikke passer med etymologien i ordet «anarki». En slik situasjon skulle mest korrekt betegnes som poliarki. Dette er en typisk kommunikasjonsbrist mellom de som tror på anarkisme som en bæredyktig samfunnsinnretning, og de som ikke er bekjente med anarkistisk ideologi og filosofi.
== Se også ==
Anarkisme
Syndikalisme
Anarkosyndikalisme
Anarkisymbol
== Referanser == | Anarki kommer av det greske ord ἀναρχία anarkhia, som betyr «fravær av et styre» (sammensatt av ἀν- an- «uten» og ἀρχία arkhía «styre»).Anarki. | 5,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siegfried_Alkan | 2023-02-04 | Siegfried Alkan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 30. mars', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Saarlouis', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Tyske komponister'] | Siegfried Alkan (født 30. mai 1858, død 24. desember 1941) var en tysk komponist.
Alkan ble født i Dillingen/Saar i Tyskland, og var sønn av Johannes Alkan og Johanna Bonn i en familie av forretningsmenn og musikere. Gjennom sin mor var han en fjern slektning av komponistene Felix Mendelssohn, Fanny Hensel og Giacomo Meyerbeer.
I 1938 ble den aldrende Siegfrid Alkan et offer for «krystallnatten». Hans instrumenter ble ødelagt og han ble selv brutalt banket opp av nazister. På slutten av sitt liv måtte han bære den gule stjerne.
Mange av Alkans verker ser ut til å ha gått tapt. Blant de gjenværende komposisjoner er Gruß an die Saar (op. 32), O wüsstest du´s (op. 39), Neues Saarlied (op. 91) og Ur-Großmütterchen (op. 80), som var populær i tiden etter første verdenskrig.
| Siegfried Alkan (født 30. mai 1858, død 24. desember 1941) var en tysk komponist.
Alkan ble født i Dillingen/Saar i Tyskland, og var sønn av Johannes Alkan og Johanna Bonn i en familie av forretningsmenn og musikere. Gjennom sin mor var han en fjern slektning av komponistene Felix Mendelssohn, Fanny Hensel og Giacomo Meyerbeer.
I 1938 ble den aldrende Siegfrid Alkan et offer for «krystallnatten». Hans instrumenter ble ødelagt og han ble selv brutalt banket opp av nazister. På slutten av sitt liv måtte han bære den gule stjerne.
Mange av Alkans verker ser ut til å ha gått tapt. Blant de gjenværende komposisjoner er Gruß an die Saar (op. 32), O wüsstest du´s (op. 39), Neues Saarlied (op. 91) og Ur-Großmütterchen (op. 80), som var populær i tiden etter første verdenskrig.
== Eksterne lenker ==
Tysk biografi | Siegfried Alkan (født 30. mai 1858, død 24. | 5,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ryfylke | 2023-02-04 | Ryfylke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Politikk i Rogaland', 'Kategori:Rogalands historie', 'Kategori:Rogalandstubber', 'Kategori:Ryfylke', 'Kategori:Stortingsvalget 1906', 'Kategori:Stortingsvalget 1909', 'Kategori:Stortingsvalget 1912', 'Kategori:Stortingsvalget 1915', 'Kategori:Stortingsvalget 1918', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Utgått eller ugyldig tettstedsnummer', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Veldig store stubber'] | Ryfylke er et distrikt i den nordøstlige del av Rogaland. Ryfylkes sørligste kommune er Strand og den nordligste er Sauda. Ryfylke omfatter også øykommunene sør i Boknafjorden. Tidligere hørte også Haugalandet til Ryfylke (Ryfylke fogderi). Rygjafylket var opprinnelig navnet på det meste av Rogaland i middelalderen. I dag er Ryfylke en av fire regioner i Rogaland. Geografisk domineres det av fjellområdet Ryfylkeheiene mot øst. Ryfylke inkludere også et område i Sandnes som heter forsand. Forsand er historisk sett et område i Ryfylke.
Ryfylke består av de syv kommunene Strand, Hjelmeland, Suldal, Sauda, Finnøy, Rennesøy og Kvitsøy, med et samlet areal på 4 546 km² og 33 908 innbyggere. Jørpeland og Sauda er de to byene i området.
| Ryfylke er et distrikt i den nordøstlige del av Rogaland. Ryfylkes sørligste kommune er Strand og den nordligste er Sauda. Ryfylke omfatter også øykommunene sør i Boknafjorden. Tidligere hørte også Haugalandet til Ryfylke (Ryfylke fogderi). Rygjafylket var opprinnelig navnet på det meste av Rogaland i middelalderen. I dag er Ryfylke en av fire regioner i Rogaland. Geografisk domineres det av fjellområdet Ryfylkeheiene mot øst. Ryfylke inkludere også et område i Sandnes som heter forsand. Forsand er historisk sett et område i Ryfylke.
Ryfylke består av de syv kommunene Strand, Hjelmeland, Suldal, Sauda, Finnøy, Rennesøy og Kvitsøy, med et samlet areal på 4 546 km² og 33 908 innbyggere. Jørpeland og Sauda er de to byene i området.
== Etymologi ==
Navnet Ryfylke kommer av ry, som betyr rug og «fylke» som kommer av ordet folk. Ryfylke er der de som spiser rug holder til. De var og kjent som Rugiere og var den eneste av de norske stammefolkene som er dokumentert til å ha migrert ut av Skandinavia.
== Geografi ==
Den nordlige delen med kommunene Sauda og Suldal kalles Indre Ryfylke, mens de østlige delene i fjellandskapet over Strand og Hjelmeland kalles Ryfylkeheiene. Landskapet er veldig variert og representerer Norge i miniatyr med øyer og skjærgård, tradisjonelt kystlandskap, lavland, fjorder, vidder og høye fjelltopper.
Ryfylke har verdenskjente turistattraksjoner som Lysefjorden med Preikestolen og Kjerag.
== Dialekter ==
Folk i Ryfylke snakker rogalandsk og kalles rogalendinger, i motsetning til for eksempel sunnhordlendinger fra Sunnhordland i Hordaland, som snakker sunnhordlandsdialekt. Dialekta varierer fra nord til sør, hvor folk i kommunene sør for Hjelmeland har en nærliggende stavangerdialekt, mens Vindafjord, Suldal og Sauda er mer nærliggende haugesundsdialekta. I Suldal forekommer det dialekter som kan minne om en blanding mellom stavanger- og haugesundsdialekt, særlig på Sand og sørover langs østsiden av Sandsfjorden. I Sauda er dialekta mindre roagalandspreget, da den er utvannet og blandet med dialekter fra andre steder i landet etter industrialiseringen på 1910-tallet. Vindafjord er nært tilknyttet Haugesund og Sunnhordland dialektmessig, mens Rennesøy og Kvitsøy ligger så nær Stavanger at ytterst få nyanser skiller dem fra stavangerdialekten.
Jørpelandsdialekten skiller seg særlig ut ved at ord som slutter på -e oftes uttales som en slags blanding mellom -a, -å og -ø. Eksempelvis kan uttalen av navnet Marthe høres ut som Martha, og Lise kan høres ut som Lisa. Dette kan tenkes å være påvirkning av det svenske språket, da det i forbindelse med Stålverket tidligere har bodd forholdsvis mange svensker på stedet.
== Kommuner ==
Ryfylke består av 5 kommuner. I tillegg er tradisjonelt Forsand (i dag en del av Sandnes kommune), Finnøy og Rennesøy (begge i dag en dal av Stavanger kommune) en del av Ryfylke. :
== Administrative inndelinger ==
Hele distriktet hørte til det forhenværende fogderiet Ryfylke fogderi.
Hele distriktet hører til Sør-Vest politidistrikt.
Sauda og Suldal hører til Helse Fonna, de øvrige kommunene til Helse Stavanger.
Sauda og Suldal hører til Haugaland tingrett, Forsand til Jæren tingrett, Hjelmeland, Strand, Finnøy, Rennesøy og Kvitsøy til Stavanger tingrett, alle i Gulating lagdømme.
Finnøy, Rennesøy og Kvitsøy hører til Tungenes prosti, Forsand, Strand, Hjelmeland, Suldal og Sauda til Ryfylke prosti, begge i Stavanger bispedømme.
Regionrådet Ryfylke interkommunale samarbeid omfatter Forsand, Strand, Hjelmeland, Suldal og Sauda kommuner.
== Befolkningsutvikling ==
Tabellen viser befolkningsutviklingen i Ryfylke i årene 1769–2001 basert på kommunegrensene fra 2002.
== Tettsteder ==
Tettsteder i Ryfylke, rangert etter innbyggertall 1. januar 2022 (kommune i parentes):
Jørpeland - 7 414 (Strand)
Sauda - 4 109 (Sauda)
Tau - 3 389 (Strand)
Sand - 1 180 (Suldal)
Vikevåg - 973 (Rennesøy)
Judaberg - 885 (Finnøy)
Østhusvik - 696 (Rennesøy)
Hjelmelandsvågen - 561 (Hjelmeland)
Askje - 596 (Rennesøy)
Forsand - 501 (Forsand)
Ydstebøhavn - 365 (Kvitsøy)
Bru - (Rennessøy)Jørpeland fikk bystatus av kommunen i 1998, Sauda i 1999.
== Politikk ==
=== Stortingsvalget 2017 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 i Ryfylke:
=== Stortingsvalget 2013 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 i Ryfylke:
=== Stortingsvalgene 1906-1918 ===
Ryfylke var en valgkrets i Stavanger amt ved stortingsvalgene fra 1906 til 1918. Ved disse stortingsvalgene praktiserte man en valgordning med direkte flertallsvalg i enmannskretser. Ryfylke valgte således én representant og én personlig vararepresentant.
Valgkretsen Ryfylke bestod av herredene Skjold, Vats, Vikedal, Nerstrand/Nedstrand, Sjernerø/Sjernarøy, Fister, Aardal, Hjelmeland, Jelsa, Erfjord fra 1915, Sand, Saude/Sauda og Suldal med rundt 17 000 innbyggere og 9 000 stemmeberettigede etter innføringen av kvinnelig stemmerett.
==== Valgresultat ====
==== Stortingsrepresentanter ====
== Næringsliv ==
Foreningen Ryfylkealliansen jobber for å fremme identitet, bolyst og verdiskaping i Ryfylke gjennom langsiktig merkevarebygging.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Turforslag til Ryfylkeheiane på DNT og NRKs nettsted ut.no
Ryfylke IKS
Ryfylkealliansen
Destinasjon Ryfylke | Fil:Kommuner_og_distrikter_i_Rogaland.svg|thumb|Kommuner og distrikter i Rogaland | 5,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gatas_Parlament | 2023-02-04 | Gatas Parlament | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1993', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Norske hiphopgrupper', 'Kategori:Vinnere av Alarmprisen'] | Gatas Parlament er ei venstreradikal rap-gruppe fra Oslo. Bandet bestod opprinnelig av Elling Borgersrud, Aslak Borgersrud og Don Martin og var pionerer innen norskspråklig rap - den første norskspråklige hiphop-gruppa som ga ut plate. De lager samfunnskritisk hiphop og rap, og har ofte skapt overskrifter med sine til tider noe spissformulerte utfall. Blant de mest kjente låtene til Gatas Parlament er «Bombefly» og «Anti-amerikansk dans», som begge tar opp temaet krigen mot terrorisme. Per 2015 består Gatas Parlament av Elling Borgersrud og Jester.
| Gatas Parlament er ei venstreradikal rap-gruppe fra Oslo. Bandet bestod opprinnelig av Elling Borgersrud, Aslak Borgersrud og Don Martin og var pionerer innen norskspråklig rap - den første norskspråklige hiphop-gruppa som ga ut plate. De lager samfunnskritisk hiphop og rap, og har ofte skapt overskrifter med sine til tider noe spissformulerte utfall. Blant de mest kjente låtene til Gatas Parlament er «Bombefly» og «Anti-amerikansk dans», som begge tar opp temaet krigen mot terrorisme. Per 2015 består Gatas Parlament av Elling Borgersrud og Jester.
== Biografi ==
=== Starten ===
Gruppa ble stiftet i 1993 etter at brødrene Aslak og Elling Borgersrud møtte DJ og rapper Don Martin. Elling var punker og blitzer, men på tampen av 1980-tallet oppdaget han politisk hiphop med Public Enemy i spissen. Tidlig på 1990-tallet begynte Durative Booking å arrangere hiphopkonserter på Blitzhuset, noe som lokket Oslogrupper som Lament Configuration, Warlocks og Conspiracy 2 Murda til Blitz. Elling fant raskt tonen med Don Martin i Conspiracy 2 Murda, og Gatas Parlament ble dermed grunnlagt.
Navnet Gatas Parlament ble inspirert både av Carl I. Hagen, som en gang uttalte at «gatens parlament» styrte Norge etter at demonstranter (inkludert medlemmene av Gatas Parlament) hadde kastet egg på ham, og av albumet Gadens Parlament (1990) av den danske rapgruppa Vote 4 Truckers.
=== 1994-2001: Første utgivelser ===
Gatas' første plate het Autobahn til Union og kom ut i 1994, før EU-avstemninga samme år. Det var den første norskspråklige hiphoputgivelsen noensinne. I løpet av de neste åra utgav bandet flere singler og EP-er. Gatas Parlament hadde to mål med denne plata: De ville vise at det gikk an å rappe på norsk og de ville forhindre at Norge ble med i EU. Det siste punktet endte til fordel for gruppa, men det skulle ta langt flere år å overbevise det norske hiphopmiljøet om at norsk språk kunne brukes i hiphop. Gruppa ble i utgangspunktet møtt med sterk skepsis fra det etablerte hiphop-miljøet i Oslo, men med sine første plater og konserter plantet Gatas Parlament frøene til den norskspråklige hiphop-revolusjonen. De ble sakte, men sikkert et forbilde for flere norskspråklige rappere, for eksempel Klovner i Kamp, som oppsto i beundring av blant andre Gatas Parlament.
I 1996 kom EP-en Slå Tilbake, som ble fulgt opp av Naturkraft (1997) utgitt i samarbeid med Natur og Ungdom, og som var en protest mot bygging av gasskraftverk. I 1997 dannet Gatas Parlament og rapperen/produsenten Jester også hiphop-interesseorganisasjonen Rhythm And Rhymes (RAR), som senere utviklet seg til å bli et plateselskap. I 1999 gav gruppa ut singelen Stem Gatas Parlament”, samtidig som Don Martin sluttet for å konsentrere seg om en solokarriere med engelskspråklig rapping i høyt tempo, inspirert av Public Enemy og engelsk britcore. I 2000 slapp han EP-en Episode 1 – The Resurrection, platedebuten til Conspiracy 2 Murda, fulgt av The Al Dente EP (2001) og Radio Alarmclock EP (2003) som Don Martin.
I mellomtiden hadde Elling og Aslak blitt kjente navn i det norske hiphopmiljøet. Gatas Parlament fikk forsida i Avis1 og VG, etter at de hadde skjelt ut kronprins Haakon fra scenen under hiphoparrangementet Norwegian Hood på Rockefeller.
=== 2001-2003: Debutalbum ===
I 2001 kom singelen La raseriet strømme, som raskt ble en livefavoritt. Da den norskspråklige rapbølgen rullet over landet i 2000 og 2001 med gruppene Tungtvann, Klovner i Kamp, Pen Jakke og Apollo i spissen fikk Gatas Parlament ikke tilbud fra noen av de etablerte plateselskapene. Tommy Tee, som tidligere hadde nektet å spille Gatas Parlament på radio, ville ha dem med på samleplata ScandalNavia Vol. 1 (2000). Derfra startet et samarbeid mellom dem. I 2002 utgav GP debutalbumet Holdning over underholdning gjennom et samarbeid mellom Tee Productions og Rhythm and Rhymes.
Den første utgaven av plata måtte trekkes tilbake fordi låta «Nå Om Da'n» inneholdt en sample fra ei låt av Steely Dan, som Gatas Parlament ikke hadde spurt om lov til å få bruke. Året etter ble gruppa arrestert etter en spillejobb i Alta, mistenkt for biltyveri, men etter bare noen timer hadde politiet utelukket at gruppa hadde noe med tyveriet å gjøre. Selv sa de aldri at de ikke hadde stjålet bilen. Samme år kom Don Martin tilbake til gruppa, og de vant Alarmprisen 2003 i klassen hiphop, for plata Holdning over Underholdning.
=== 2004: Fred, Frihet & Alt Gratis ===
I 2004 kom singelen Bombefly, som var en kritikk av Irak-krigen. Låta «Bombefly» dukket også opp senere samme år på deres andre album Fred, Frihet og Alt Gratis. Ifølge gruppa selv var dette en langt mer politisk plate enn debuten. «Vår politiske målsetting med denne plata er å kaste USA ut av Norge» sa Don Martin til Klassekampen. Plateomslaget, malt av Rolf Groven, forestiller et synkende Storting dekorert med brennende amerikanske (og et israelsk) flagg. Men før dette albumet ble sluppet gav de ut mixtapen Bootlegs, B-sider & Bestiser.
Senere samme år satte Gatas Parlament opp nettsida killhim.nu, hvor de sa at de ville samle inn penger for å hyre en leiemorder til å drepe George W. Bush. «Når Bush nekter å høre på hva verden mener må Bush bort! Vi er naturligvis imot vold og drap, men vi mener at å skyte denne mannen ikke bare er å regne som selvforsvar – det er det eneste fornuftige å gjøre» stod det skrevet på nettsiden. Sida var en parodi på kampanjen tellhim.no, hvor en rekke organisasjoner samlet inn penger til en helside i The Washington Post formulert som et brev der de forklarte at flertallet av det norske folk er imot krigen. Killhim.nu ble anmeldt av den amerikanske sikkerhetstjenesten Secret Service og den amerikanske ambassaden, og siden tatt ned av politiet, men speil av nettsida dukket opp flere steder. Etter mye medieoppstyr i norsk, amerikansk og arabisk presse, endte saken med henleggelse.
=== 2005-2006: Don Martins siste soloplater ===
2005 ble et slags hvileår for Gatas Parlament, med to singleutgivelser og turné, noe som gav Don Martin tid til å gi ut soloalbumet Situation Normal All Fucked Up. I 2006 gav Don Martin ut Motgift EP, sammen med sangeren Lena «Supa» Sayed, søsteren til trommeslager Karim Sayed (kjent fra BigBang og Marit Larsen). Hun ble senere en viktig samarbeidspartner for Gatas Parlament. På turné i Nord-Norge ble det dannet et fruktbart samarbeid mellom Gatas Parlament og det trønderske skabandet Hopalong Knut, og på Bylarm i 2007 gjorde bandene sin første felleskonsert under navnet Samvirkelaget.
=== 2007: Samvirkelaget og Obiora-saken ===
Våren 2007 ble det mest fokus på den nystartede samarbeidsbandet Samvirkelaget, en supergruppe bestående av Gatas og Hopalong Knut. En måned før debutalbumet Musikk ble sluppet kom det fram at bandet i låta «Stopp volden» navngav en politimann som var under etterforskning for dødsfallet til Eugene Ejike Obiora. «Jeg er ikke advokat, jeg er rapper og poet. Men en person døde, liggende på magen med en politimann sittende over seg. Jeg vet ikke hva det heter i juridisk terminologi, men i poesien heter dette drap og mord» sa Elling til Dagsavisen.
Låta «Stopp volden» førte til stor oppmerksomhet rundt Obiora-saken, og fyrte opp under debatten om statlig rasisme og politivold. Debatten førte til at justisminister Knut Storberget krevde ny etterforskning av saken fra Spesialenheten for politisaker. Politiets Fellesforbund gikk til retten for å stoppe Samvirkelagets album og forby bandet å spille låten på konserter. Kvelden før kjennelsen falt holdt Samvirkelaget konsert på Studentersamfundet i Trondheim, og bandet bestemte seg da for å fjerne politimannens navn fra teksten, både på albumet og på konserter. «Vi følte at fokus var i ferd med å bli helt feil. Dette er ingen injuriesak, det er en sak som handler om rasisme og politivold» sa Samvirkelaget-vokalist Kristin Jensen til Dagsavisen.
Samvirkelaget vant saken i Trondheim tingrett, hvor domstolen fastslo at det var i strid med Grunnloven å forby Samvirkelaget å fremføre og tilgjengeliggjøre låta. Selv om retten ikke tok stilling til hvorvidt låta var ærekrenkende, gikk den langt i å antyde at politimannen i låta ble utsatt for ærekrenkelser. Etter kjennelsen ble det fritt frem å framføre låta.
Albumet Musikk ble utgitt i april 2007, og i tillegg til «Stopp volden» inneholder albumet sanger om Hugo Chávez, Ole Høiland, opprør og kjærlighet. Det debuterte på femteplass på VG-lista, foran både Superfamily og Maroon 5, men forsvant etter fire uker fra listen. Etter flere konserter i løpet av året ble Samvirkelaget lagt på is. Ved siden av Samvirkelaget holdt Gatas Parlament et høyt tempo i 2007, med over hundre konserter og innspilling av EP, studioalbum og medfølgende dvd. I tillegg gav de ut en ny gateplate med remikser, uutgitt materiale og sjeldenheter fra arkivene med tittelen 93 Til Infinity.
=== 2008: Kidsa har alltid rett & Apocalypso ===
I 2008 gav Gatas Parlament ut både sitt tredje og fjerde offisielle studioalbum. Supa Sayed hjalp til på Counter Strike EP, en forsmak på albumet Kidsa har alltid rett, og gruppas debut på VGs singelliste, 14 år etter platedebuten. «Vi vil være en kombinasjon av sinte gamle menn og rabiate drittunger» sa Elling til Dagsavisen om gruppas veteranstatus. Bare Warlocks hadde holdt på like lenge i norsk hiphop.
Supa Sayed sang på fire låter på Kidsa har alltid rett, noe som gav følgende kommentar: «Nå skulle de sett oss i 1993, hvis noen hadde sagt at om 15 år skal vi gi ut låter med ei dame som synger. Og en låt om sjekking. Da hadde vi blitt slått ned» sa Aslak til Dagsavisen. Kidsa har alltid rett debuterte på tiendeplass på VG-lista, og holdt seg der i tre uker til sammen. Med på kjøpet fulgte en dvd med nye og gamle musikkvideoer, instrumentaler og karaokeversjoner av alle låtene. Gruppa hadde også laget musikkvideoer til alle låtene på albumet, og presenterte det med en kinopremiere på Cinemateket i Oslo. Det var ifølge bandet selv første gangen et band har hatt kinodebut på et album.
Bandet hadde heller ikke glemt kunsten å skape medieoppmerksomhet. Trioen gav den etablerte platebransjen langfingeren, da de selv la ut Kidsa har alltid rett for gratis nedlasting på den kontroversielle svenske nettsiden The Pirate Bay. I august samme år innledet bandet et samarbeid med P3-programmet Osenbanden, der Gatas Parlament og produsent Jester lagde en ny låt i uka om aktuelle nyhetssaker, skrevet og spilt inn samme uke som hver låt ble sluppet. «Låtene ble spilt inn hos Jester i Store Studio Holmlia, som regel på en mandag, deretter miksa av Jester på tirsdag kveld og så sluppet på P3 den påfølgende onsdagen» som gruppa selv forklarte.
I samarbeid med Redd Barnas ungdomsorganisasjon Press utgav gruppa de to låtene, «Rasist mot min vilje» og «Asylhotell Ritz», ut på single i protest mot regjeringens 13 tiltak for innstramming av asylretten. Bandet ble så inspirert at de spilte inn noen flere låter, som resulterte i dette årets andre album med tittelen Apocalypso.
=== 2009: Album med Jester og bok ===
Sommeren 2009 slapp Don Martin sammen med Jester albumet Sikter på månen, lander på taket. Albumet ble utsatt to måneder etter at distributøren MBN ble boikottet av flere platebutikker over en disputt rundt albumet til bandet Blacksheeps. I oktober 2009 slapp forlaget Cappelen Damm boka Røverhistorier & raptekster skrevet av bandet selv. Boka gikk i andre opplag desember 2009, og vant i 2010 pris for Årets vakreste bok fra Grafill.
=== 2011: Melodi Grand Prix, utskiftninger og to album ===
Den 15. januar 2011 deltok Gatas Parlament og Jester i første delfinale av Melodi Grand Prix 2011 i Ørland der de kom på 5.-plass. Den 31. januar offentliggjorde NRK at de to beste 5.-plassene (prosentmessig) skulle være med i den såkalte Sistesjansen i Sarpsborg. Gatas var en av disse, og fikk derfor nok en sjanse til å prøve å komme med i finalen. De røk ut i første runde, og fikk derfor ikke vært med i finalen.
I februar samme år ble hiphop-samarbeidsprosjektet National Cypher sluppet, som inneholdt bidrag fra Don Martin, Karpe Diem, Jae-R, Envy, Pumba, Jaa9 & OnklP, Joddski og Phil T. Rich. I mars 2011 ble rapper og produsent Jester offisielt medlem av Gatas Parlament, men i mai samme år opplyste Aslak Borgersrud at han ville forlate gruppa i løpet av sommeren. Våren 2011 slapp bandet først gateplata Gateplate gratis på internett og deretter albumet Dette forandrer alt i juni. Gateplata var den første plata hvor Jester regnes som medlem i bandet, mens Dette forandrer alt er den første hvor Aslak er kreditert som gjesteartist.
=== 2013: Don Martin soloalbum ===
I 2013 slapp Don Martin soloalbumet En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt i sin helhet produsert av Tommy Tee. Albumets mest kjente låt, «Nilsen», vant pris for «Årets tekst» av Nopa og selve albumet vant Spellemann i kategorien «Urban».
=== 2014: Albuminnspilling uten Don Martin ===
Den 23 juni offentliggjorde Elling et innlegg på bandets nettside at Gatas Parlament er under innspilling av et nytt album uten Don Martin, og at bandet turnerer kun med Elling og Jester. Albumet har ifølge Elling tittelen "Hold det realt". Senere bekreftet Don Martin forandringen i et innlegg på sin offisielle Facebook-side: "Jeg begynte å jobbe med soloplate og prosjekt fordi jeg hadde en egen greie jeg hadde hatt lyst til å gjøre lenge og egne ting jeg ville gjøre på andre måter jeg følte var mer meg nå. Underveis har de andre gutta i Gatas funnet tonen på noe de vil gjøre som nå ikke inkluderer meg. " Senere har Don Martin uttalt seg til Dagbladet der han hevder at han fikk sparken fra gruppen. Don Martin rapper om bruddet med Gatas i låta "Berg og dalbane" som kom i 2015.
=== 2016: Hold det realt ===
I oktober 2016 kunngjorde Elling og Jester via Facebook at de utga et nytt album med tittelen Hold det realt 3. november.
== Diskografi ==
Se utdypende artikkel: Gatas Parlament (diskografi) og Liste over Gatas Parlament sangerAlbum
2001: Holdning Over Underholdning
2004: Fred, Frihet & Alt Gratis
2005: Situation Normal All Fucked Up
2008: Kidsa Har Alltid Rett
2008: Apocalypso
2009: Jester & Don Martin sikter på månen og lander på taket
2011: Dette forandrer alt
2016: Hold det realtMixtapes
2004: Bootlegs, B-Sider & Bestiser
2007: 93 Til Infinity
2011: GateplataSingler og EP-er
1994: Autobahn til Union
1996: Slå tilbake
1997: Naturkraft (EP)
1999: Stem Gatas Parlament
2001: The al Dente EP
2001: No Introduction Needed / Bombs In Your Brain
2002: Nå om da'n
2003: Radio Alarmclock EP
2004: Bombefly/Rackers Delight
2004: Kammerater
2004: Ungdommens Råskap
2005: Gataspill/Antiamerikansk Skandinavisk Dans
2006: Motgift EP
2008: Counter Strike EP
2008: Til Ungdommen
2008: Rasist mot min vilje / Asylhotell Ritz
2011: Jobbe Litt Mindre, og Tjene Litt MerSamvirkelaget
2006: Musikk
== Se også ==
Samvirkelaget
Blitz
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gatas Parlament – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gatas Parlament på Discogs
(en) Gatas Parlament på MusicBrainz
(en) Gatas Parlament på Spotify
(en) Gatas Parlament på Songkick
(en) Gatas Parlament på AllMusic
(no) Diskografi fra norskhiphop.no | Gatas Parlament er ei venstreradikal rap-gruppe fra Oslo. Bandet bestod opprinnelig av Elling Borgersrud, Aslak Borgersrud og Don Martin og var pionerer innen norskspråklig rap - den første norskspråklige hiphop-gruppa som ga ut plate. | 5,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dynamikk_(musikk) | 2023-02-04 | Dynamikk (musikk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Musikkteori'] | Dynamikk refererer innenfor musikk til skildringen av en lyd, eller tones, styrke eller intensitet. Ordet brukes også som referanse til tegn og symboler brukt i musikknotasjon for å indikere intensitet og styrke.
| Dynamikk refererer innenfor musikk til skildringen av en lyd, eller tones, styrke eller intensitet. Ordet brukes også som referanse til tegn og symboler brukt i musikknotasjon for å indikere intensitet og styrke.
== Relativ styrke ==
Symbolene og uttrykkene brukt for å indikere relativ styrke kalles styrkegrad.
De generelle styrkegradene indikerer ikke en absolutt definerbar lydstyrke, men en relativ styrke i forhold til hverandre, ensembelets størrelse og musikkens kontekst.
De to grunnleggende styrkegradene er:
piano (p), som betyr «svakt», og
forte (f), som betyr «sterkt».Mer subtile styrkegrader er:
mezzo-piano (mp), som betyr «middels svakt», og
mezzo-forte (mf), som betyr «middels sterkt».For å indikere styrkegrader ut over piano og forte har vi også:
pianissimo (pp), betyr «meget svakt», og
fortissimo (ff), som betyr «meget sterkt».
fortepiano (fp), betyr «En del av musikken der musikken skal i utgangspunktet spilles sterkt (forte), deretter umiddelbart svakt (piano).».Mer ekstreme styrkegrader kan indikeres ved å tilføye en, eller flere, -p-er og -f-er.
forte-fortissimo (fff), og
piano-pianissimo (ppp).Begge er mye brukt i samtidens musikknotasjon, mens styrkegrader ut over dette sjelden benyttes.
Det finnes noe bevis for at denne bruken av et økende antall bokstaver for å indikere en mer ekstrem volumskala stammer fra en konvensjon fra det 17. århundre hvor p stod for piano, pp stod for più piano (direkte oversatt «svakere») og ppp indikerte pianissimo. Antonio Vivaldi ser ut til å ha komponert ut fra denne konvensjonen, men det ble stort sett erstattet av det førstnevnte, og mer kjente, systemet på midten av det 18. århundre.
I tillegg finnes det forskjellige uttrykk for å indikere gradvise forandringer i volum. De to vanligste er crescendo, noen ganger forkortet til cresc, som betyr «gradvis sterkere»; og decrescendo eller diminuendo, noen ganger forkortet til henholdsvis decresc og dim, som betyr «gradvis svakere». Tegn som noen ganger kalles «hårnåler» på engelsk blir ofte brukt istedenfor disse ordene. De består av to linjer som møtes i en ende og gradvis går fra hverandre. Hvis linjene møtes til venstre, indikerer de en crescendo; i motsatt fall indikerer de en diminuendo. Med andre ord indikerer større avstand mellom linjene sterkere lyd. Følgende notasjon indikerer at musikken skal starte middels høyt (mf), og først gradvis bli sterkere og så gradvis svakere.
«Hårnålene» skrives vanligvis under notelinjene, men også noen ganger over. De blir stort sett brukt for dynamiske forandringer over en relativt kort periode, mens cresc og dim generelt brukes for forandringer over lengre tid.
Det finnes også uttrykk for å indikere plutselige forandringer i volum. Det mest vanlige er sforzando («med kraft»), forkortet til sfz, som betyr at den neste noten skal spilles sterkt. Joseph Haydn brukte sforzando på en morsom måte i sin 94. symfoni (Paukeslagsymfonien).
Legg merke til at dynamiske indikasjoner er relative, ikke absolutte. Merket mp indikerer ikke noe eksakt volum; det markerer snarere at passasjen skal spilles noe høyere enn passasjer markert med p og noe lavere enn passasjer markert med mf. Tsjajkovskij indikerte for pppppp i en passasje i hans sjette symfoni, men den ble neppe spilt lavere enn p ble i mange andre stykker. Skrjabin derimot må ha ment det alvorlig, i sørgemarsjen i sonate nr. 1 skriver han i tillegg til pppp spilleanvisningen quasi niente = som ingenting.
== Se også ==
Notelære
Tempo | Dynamikk refererer innenfor musikk til skildringen av en lyd, eller tones, styrke eller intensitet. Ordet brukes også som referanse til tegn og symboler brukt i musikknotasjon for å indikere intensitet og styrke. | 5,391 |
null | 2023-02-04 | Dynamikk | null | null | null | Dynamikk kan ha flere betydninger: | 5,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beatles_(roman) | 2023-02-04 | Beatles (roman) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Bøker fra 1984', 'Kategori:Dannelsesromaner', 'Kategori:Norske romaner'] | Beatles er en norsk roman som markerte det store gjennombruddet for Lars Saabye Christensen, og innbrakte ham Cappelenprisen. Beatles er historien om fire Oslo-gutter av 1951-årgang. Det er først og fremst en oppvekstroman, en generasjonsroman og hjemstedskildring fra Christensens eget univers; området rundt Skillebekk i 1960–70-årene. Handlingen starter i 1965 når hovedpersonene er i tidlige tenår og slutter i 1972 når de er ferdige med gymnaset og går hver sin vei. Boken er full av samtidsreferanser.
Beatles-romanen ble i en Dagbladet-serie sommeren 2006 kåret til en av de 25 beste romanene fra de siste 25 år. Boken har blitt oversatt til mange språk.
| Beatles er en norsk roman som markerte det store gjennombruddet for Lars Saabye Christensen, og innbrakte ham Cappelenprisen. Beatles er historien om fire Oslo-gutter av 1951-årgang. Det er først og fremst en oppvekstroman, en generasjonsroman og hjemstedskildring fra Christensens eget univers; området rundt Skillebekk i 1960–70-årene. Handlingen starter i 1965 når hovedpersonene er i tidlige tenår og slutter i 1972 når de er ferdige med gymnaset og går hver sin vei. Boken er full av samtidsreferanser.
Beatles-romanen ble i en Dagbladet-serie sommeren 2006 kåret til en av de 25 beste romanene fra de siste 25 år. Boken har blitt oversatt til mange språk.
== Handling ==
«Jeg-personen», Kim Karlsen (Paul McCartney), er en særing, en notorisk løgner, med en fetisj for bilmerker, epler og mystiske jenter.
De fire gutta, Kim, Ola, Sebastian (Seb) og Gunnar (Paul McCartney, Ringo Starr, George Harrison og John Lennon) lever som en uadskillelig kvartett, med fotballen, hormonene, og musikken som våpen mot de voksnes og det akseptertes verden.
Christensen skrev senere romanene Bly (1990) og Bisettelsen (2008), som er oppfølgere til Beatles, og som følger livene til Kim, Ola, Seb og Gunnar videre.
== Film ==
Filmen Beatles, som er basert på romanen, hadde premiere i 2014. Manuset er skrevet av Axel Hellstenius. Danske Peter Flinth har regien.
== Eksterne lenker ==
Utgaven fra 1998 hos Nasjonalbiblioteket.
https://web.archive.org/web/20140125094119/http://www.abcnyheter.no/nyheter/kultur/2012/01/20/beatles-har-fatt-endelig-klarsignal
http://nrk.no/kultur-og-underholdning/1.7962390
https://web.archive.org/web/20140202112702/http://www.stormrosenberg.no/?page_id=665 | Beatles er en norsk roman som markerte det store gjennombruddet for Lars Saabye Christensen, og innbrakte ham Cappelenprisen. Beatles er historien om fire Oslo-gutter av 1951-årgang. | 5,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kim_Campbell | 2023-02-04 | Kim Campbell | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske statsministre', 'Kategori:Fødsler 10. mars', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Vancouver Island', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kim Campbell (Avril Phaedra Douglas Campbell, født 10. mars 1947 i Port Alberni i Canada) er en canadisk politiker fra Canadas konservative fremskrittsparti. Hun var statsminister i Canada i en periode på 131 dager mellom 25. juni og 3. november 1993. Campbell var landets første kvinnelige regjeringssjef. Før hun ble statsminister var hun justisminister og forsvarsminister. Som justisminister huskes hun for strengere våpenlovgivning og lovgivning som beskyttet voldtektsofre.
| Kim Campbell (Avril Phaedra Douglas Campbell, født 10. mars 1947 i Port Alberni i Canada) er en canadisk politiker fra Canadas konservative fremskrittsparti. Hun var statsminister i Canada i en periode på 131 dager mellom 25. juni og 3. november 1993. Campbell var landets første kvinnelige regjeringssjef. Før hun ble statsminister var hun justisminister og forsvarsminister. Som justisminister huskes hun for strengere våpenlovgivning og lovgivning som beskyttet voldtektsofre.
== Bakgrunn ==
Hun ble født i Port Alberni i Britisk Columbia, men familien flyttet snart til Vancouver. Foreldrenes ekteskap gikk i oppløsning og da hun var tolv år flyttet moren ut. I den forbindelse endret Campbell fornavnet sitt til Kim. Opprinnelig het hun Avril.I 1964 begynte hun på studier i statsvitenskap ved University of British Columbia og i 1969 avsluttet hun med bachelorgrad. Deretter tok hun kurs ved Institute of International Relations. Så fikk hun stipend for studier ved London School of Economics, der hun begynte på en doktorgrad i sovjetiske studier. Doktorgradsavhandlingen ble ikke fullført og i 1973 vendte hun tilbake til Vancouver. Hun arbeidet som foreleser ved University of British Columbia fra 1975 til 1978 og Vancouver Community College fra 1978 til 1981.I 1980 tok hun opp igjen studiene, denne gang i juss. Hun avsluttet med grad i rettsvitenskap i 1983. Etter dette arbeidet hun et par år som advokat.
== Politisk virke ==
I 1980, samtidig med at hun begynte på jusstudiet, engasjerte Campbell seg i lokalpolitikken i Vancouver. Hun ble valgt til skolestyret og stilte i 1984 uten hell til valg til provinsforsamlingen for partiet Social Credit.I 1985 ble hun politisk rådgiver for Britisk Columbias førsteminister Bill Bennett. Hun forsøkte å overta hans posisjon da han trakk seg tilbake i 1986, men lykkes ikke. Det gjorde hun derimot i valget til provinsforsamlingen. I valgkampen gjorde hun seg bemerket ved å bryte med partiets restriktive syn på abort. Ulikhet i synet på abort førte til at hun brøt med Social Credit.Før valget til det føderale parlamentet i 1988 ble Campbell spurt om å stille som kandidat for Canadas konservative fremskrittsparti. Hun vant valgkretsen Vancouver Centre og ble deretter engasjert i rikspolitikken. I 1989 fikk hun en underordnet ministerpost som minister for indianersaker og utvikling i nordområdene og i 1990 ble hun Canadas første kvinnelige justisminister. Som justisminister fikk hun gjennom strammere våpenlovgivning, tross motstand i eget parti, og fikk også styrket beskyttelsen for voldtektsofre.I 1993 ble hun forsvarsminister, den første kvinne i denne regjeringsposten. Hun ble også den første kvinnelige forsvarsminister i et NATO-land. I tiden som forsvarsminister måtte hun håndtere skandalen der personer ble drept av canadiske fallskjermsoldater på oppdrag for FNs fredsbevarende styrke UNOSOM I i Somalia.
Campbell vant i 1993 kampen mot Jean Charest om å overta partiledervervet og statsministerposten etter Brian Mulroney. Hun ble Canadas første kvinnelige statsminister og samtidig den første kvinnelige regjeringssjef i Nord-Amerika. Campbell tiltrådte 25. juni 1993. Som statsminister reduserte hun antall departementer og statsråder i regjeringen.Etter ni år med konservativ regjering og en vellykket start på statsministerperioden, lyste Campbell ut valg til oktober 1993. Campbell var blitt populær i den første tiden som statsminister og oppnådde den høyeste velgertilfredshet en statsminister hadde hatt på 30 år. I august 1993 ga 47,9 % av de spurte i en meningsmåling henne sin tilslutning, 51 % i en annen. Valgkampen gikk imidlertid ikke godt og valget ble en katastrofe for de konservative, som bare fikk to representanter i parlamentets underhus. Campbell tapte selv i valgkretsen i Vancouver. Den 3. november 1993 var perioden som statsminister over. Jean Chrétien fra det liberale partiet overtok som statsminister. Campbell trakk seg for godt fra politikken.
Campbell var statsminister i fire måneder og ti dager, til sammen 131 dager. Hennes periode som statsminister er den tredje korteste i landets historie, Charles Tupper og John Turner satt i kortere tid.
== Etter politikken ==
Etter at hun gikk ut av politikken underviste Campbell fra 1994 ved Harvard University i USA. Hun var tilknyttet John F. Kennedy School of Government og Shorenstein Center on Media, Politics and Public Policy. Fra 1996 til 2000 var hun Canadas generalkonsul i Los Angeles. Fra 2001 til 2004 underviste hun igjen ved Harvard University. I 2014 ble hun founding principal ved Peter Lougheed Leadership College ved University of Alberta.Campbell har engasjert seg i forskjellige organisasjoner på internasjonalt plan. Hun var leder i Council of Women World Leaders (CWWL) fra 1999 til 2003. Fra 2003 til 2005 var hun president i International Women's Forum. Campbell var med på å grunnlegge Madrid-klubben, var fungerende president fra 2002 til 2003, deretter visepresident til 2004 og generalsekretær fra 2004 til 2007.Da statsminister Justin Trudeau i 2016 endret prosedyren for utnevnelse av høyesterettsdommere, ble Campbell leder for det uavhengige dommerutnevnelsesrådet.I 1996 utga hun sine politiske memoarer med tittelen Time and Chance.
== Privatliv ==
Campbell ble i 1972 gift med matematikeren Nathan Divinsky. Ekteskapet endte med skilsmisse i 1983. I 1986 giftet hun seg med Howard Eddy. Dette ekteskapet varte til 1993. Hun er samboer med musikeren Hershey Felder, som hun møtte da hun var generalkonsul i Los Angeles.
== Utmerkelser ==
Campbell er medlem av Det kongelige råd for Canada og er utnevnt til Queen's Counsel. I 2008 ble hun utnevnt til companion av Order of Canada. Hun mottok Order of British Columbia i 2012.Hun har mottatt æresdoktorgrader fra Law Society of Upper Canada (1991), Brock University (1998), Northeastern University i Boston, (1999), University of British Columbia (2000), Mount Holyoke College i Massachusetts (2004), Chatham College i Pittsburgh (2005), Arizona State University (2005), University of Alberta (2010), Trent University (2011) og Simon Fraser University (2014).Hun er Honorary Fellow ved Center for Public Leadership ved John F. Kennedy School of Government, Honorary Fellow ved London School of Economics og har vært Regents’ Lecturer ved University of California, Irvine.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Kim Campbell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kim Campbell på Internet Movie Database
(en) Kim Campbell hos The Movie Database
(en) Kim Campbell på Twitter
(en) Kim Campbell hos Canadas parlamentsbibliotek | Kim Campbell (Avril Phaedra Douglas Campbell, født 10. mars 1947 i Port Alberni i Canada) er en canadisk politiker fra Canadas konservative fremskrittsparti. | 5,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_Chr%C3%A9tien | 2023-02-04 | Jean Chrétien | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Canadiske jurister', 'Kategori:Canadiske statsministre', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of Canada', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Personer fra Mauricie', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-07'] | Joseph Jacques Jean Chrétien (født 11. januar 1934 i Shawinigan i Quebec) er en canadisk politiker og jurist. Han var Canadas statsminister i fra 1993 til 2003. Har uttalt seg veldig kritisk til USAs krigføring i Irak, noe som har skadet det ellers så gode forholdet mellom USA og Canada.
| Joseph Jacques Jean Chrétien (født 11. januar 1934 i Shawinigan i Quebec) er en canadisk politiker og jurist. Han var Canadas statsminister i fra 1993 til 2003. Har uttalt seg veldig kritisk til USAs krigføring i Irak, noe som har skadet det ellers så gode forholdet mellom USA og Canada.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jean Chrétien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean Chrétien på Internet Movie Database
(en) Jean Chrétien hos Canadas parlamentsbibliotek | Joseph Jacques Jean Chrétien (født 11. januar 1934 i Shawinigan i Quebec) er en canadisk politiker og jurist. | 5,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_departementer | 2023-02-04 | Liste over norske departementer | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske departementer', 'Kategori:Norske politiske lister'] | En liste over departementer i Norge, oppdatert 1. januar 2014.
| En liste over departementer i Norge, oppdatert 1. januar 2014.
== Nåværende departementer ==
Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Barne- og familiedepartementet
Finansdepartementet
Forsvarsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Justis- og beredskapsdepartementet
Klima- og miljødepartementet
Kommunal- og distriktsdepartementet
Kulturdepartementet
Kunnskapsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Nærings- og fiskeridepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdselsdepartementet
UtenriksdepartementetStatsministerens kontor
== Nedlagte departementer ==
== Fotnoter ==
== Se også ==
Departement
Regjeringsrådet/statsrådet i 1814
== Eksterne lenker ==
Nedlagte norske departementer og sekretariater 1945 - | En liste over departementer i Norge, oppdatert 1. januar 2014. | 5,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statsministerens_kontor | 2023-02-04 | Statsministerens kontor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1945', 'Kategori:Norske departementer'] | Statsministerens kontor (SMK) er Norges statsministers sekretariat og bistår statsministeren i å lede og samordne regjeringens arbeid, blant annet når det gjelder forberedelse, gjennomføring og oppfølging av regjeringskonferansene. Kontoret er også Statsrådets sekretariat, med ansvar for forberedelse, gjennomføring og oppfølging av Statsrådets møter hos Kongen. Kontoret sørger for den formelle kontakten mellom regjeringen og Stortinget, og samordner regjeringsmedlemmenes deltagelse i Stortingets debatter og spørretimer. Kontoret bistår statsministeren i dennes arbeid i Norge og internasjonalt, og har arbeidsgiverfunksjoner for samtlige regjeringspolitikere ved Statsministerens kontor og i departementene.
Statsministerens kontor har siden bombeangrepet på regjeringskvartalet 22. juli 2011 tilhold i Forsvarets ledelsesbygg på Akershus festning i Oslo.
| Statsministerens kontor (SMK) er Norges statsministers sekretariat og bistår statsministeren i å lede og samordne regjeringens arbeid, blant annet når det gjelder forberedelse, gjennomføring og oppfølging av regjeringskonferansene. Kontoret er også Statsrådets sekretariat, med ansvar for forberedelse, gjennomføring og oppfølging av Statsrådets møter hos Kongen. Kontoret sørger for den formelle kontakten mellom regjeringen og Stortinget, og samordner regjeringsmedlemmenes deltagelse i Stortingets debatter og spørretimer. Kontoret bistår statsministeren i dennes arbeid i Norge og internasjonalt, og har arbeidsgiverfunksjoner for samtlige regjeringspolitikere ved Statsministerens kontor og i departementene.
Statsministerens kontor har siden bombeangrepet på regjeringskvartalet 22. juli 2011 tilhold i Forsvarets ledelsesbygg på Akershus festning i Oslo.
== Politisk ledelse ==
Statsminister:
Jonas Gahr Støre (Ap) (14. oktober 2021–)Stabssjef:
Kristine Joy Nordenson Kallset (2021–)Statssekretærer:
Statssekretærer ved Statsministerens kontorPolitisk rådgiver:
Politiske rådgivere ved Statsministerens kontor
== Administrativ ledelse ==
Foruten statsministeren og den politiske staben har Statsministerens kontor en fast stab på ca. 55 personer. Staben er delt i tre avdelinger og én seksjon, og ledes av regjeringsråden.
Regjeringsråd
Anne Nafstad Lyftingsmo (2016–)Øvrig administrativ ledelse:
Ekspedisjonssjef Therese Steen, Administrativ og konstitusjonell avdeling
Ekspedisjonssjef Lars-Henrik Myrmel-Johansen (2016–), Innenriksavdelingen
Ekspedisjonssjef Tormod C. Endresen, Internasjonal avdeling
Kommunikasjonssjef Anne Kristin Hjukse, Kommunikasjonsseksjonen
== Historie ==
Statsministerens kontor har ansvar for sentrale sekretariatsoppgaver som har vært utført uten avbrudd siden oppløsningen av det dansk-norske rike vinteren 1814. Eldst er oppgavene som statsrådssekretariat, som går tilbake til prins Christian Frederiks opprettelse av en sentralforvaltning i Christiania 2. mars 1814. Dernest kommer oppgavene som sekretariat for statsministeren, som går tilbake til opprettelsen 2. juli 1829 av en stilling som sekretær for den norske statsråden som etter rang ble betegnet som førstestatsråd. Etter et avbrudd 1906–1939, da statsministeren også var sjef for et departement og brukte dette som sekretariat for oppgavene som regjeringssjef, har statsministeren hatt eget sekretariat med etter hvert flere medarbeidere siden oktober 1939, da betegnelsen "Statsministerens kontor" begynte å komme i bruk. 6. januar 1956 ble kontoret formelt inndelt i politisk stab og embetsverk. 1. juli 1969 ble Statsrådssekretariatet, som til da hadde sortert administrativt under Justisdepartementet, nedlagt, og dets oppgaver lagt til den ledende ekspedisjonssjefen – siden 16. november 2001 regjeringsråden – ved Statsministerens kontor. To sentrale funksjoner fra tidlig på 1800-tallet var dermed samlet – Statsrådets sekretariat og statsministerens.
Regjeringsråd (1987–2001 departementsråd, 1956–1987 ekspedisjonssjef – siden 1969 også statsrådssekretær)
2001–2016: Nina Frisak
1992–2001: Bjørn T. Grydeland
1974–1992: Dag Berggrav
1964–1974: Finn N. Midtskaug
1956–1964: Kristian Bloch
==== Statsekretærer og statsministersekretærer ved SMK ====
Til 1955 statsministersekretærer.
Sunniva Flakstad Ihle (H) 21.04.2017–30.06.2020
Marianne Eikvåg Groth (H) 17.06.2016–17.02.2017
Tom-Christer Nilsen (H) 16.12.2015–11.05.2016
Torkild Solli Haukaas (H) 19.06.2015–17.02.2017
Ingvild Næss Stub (H) 19.06.2015–17.02.2017
Himanshu Gulati (FrP) 17.10.2014–17.02.2017
Marit Berger Røsland (H) 17.10.2014–15.12.2015
Sigbjørn Aanes (H) 16.10.2013–11.12.2019
Julie Margrethe Brodtkorb (H) 16.10.2013–17.02.2017
Lars Øy (H) 16.10.2013–17.02.2017
Laila Bokhari (H) 16.10.2013–17.06.2016
Tore Vamraak (H) 16.10.2013–18.06.2015
Fredrik Farber (FrP) 16.10.2013–16.10.2014
Mette Nord (Ap) 12.11.2012–13.09.2013
Erik Lahnstein (Sp) 28.09.2012–15.10.2013
Inger Anne Ravlum (Ap) 11.06.2011–15.10.2013
Hans Kristian Amundsen (Ap) 09.05.2011–15.10.2013
Lotte Grepp Knutsen (Ap) 13.01.2010–15.08.2010
Tor Brostigen (SV) 01.01.2010–15.10.2013
Snorre Wikstrøm (Ap) 21.10.2009–15.10.2013
Mina Gerhardsen (Ap) 21.10.2009–30.09.2011
Dagfinn Sundsbø (Sp) 21.10.2009–28.09.2012
Jan-Erik Larsen (Ap) 15.09.2008–20.10.2009
Per Johannessøn Jordal (Sp) 03.02.2008–20.10.2009
Snorre Wikstrøm (Ap) 01.01.2008–14.09.2008
Kjersti Markusson (SV) 22.10.2007–01.01.2010
Hilde Singsaas (Ap) 01.12.2006–20.10.2009
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap) 01.12.2006–20.10.2009
Morten Wetland (Ap) 17.10.2005–31.12.2007
Rita Skjærvik (Ap) 17.10.2005–15.10.2013
Torbjørn Giæver Eriksen (Ap) 17.10.2005–11.06.2011
Svein Fjellheim (Ap) 17.10.2005–12.11.2012
Lars Erik Flatø (Ap) 17.10.2005–30.11.2006
Hege Solbakken (Sp) 17.10.2005–02.03.2008
Bård Vegar Solhjell (SV) 17.10.2005–17.10.2007
Siv Nordrum (KrF) 16.11.2001–16.10.2005
Gunnar Husan (KrF) 19.10.2001–16.10.2005
Odd Jostein Sæter (KrF) 19.10.2001–16.10.2005
Kari Husøy (KrF) 19.10.2001–16.10.2005
Eirik Ola Hektoen Moen (H) 19.10.2001–16.10.2005
Gunnar Kvassheim (V) 19.10.2001–30.09.2005
Lisbeth Berg-Hansen (Ap) 20.10.2000–18.10.2001
Tom Therkildsen (Ap) 08.05.2000–18.10.2001
Jan-Erik Larsen (Ap) 31.03.2000–18.10.2001
Hege Marie Norheim (Ap) 24.03.2000–12.10.2000
Norvald Mo (Ap) 24.03.2000–18.10.2001
Tore Killingland (V) 25.02.2000–16.03.2000
Helge Eide (KrF) 18.10.1999–16.03.2000
Anna Kristine Jahr Røine (Sp) 18.10.1999–16.03.2000
Åslaug Haga (Sp) 29.03.1999–07.10.1999
Jarle Skjørestad (Sp) 17.10.1997–28.03.1999
Per Tore Woie (V) 17.10.1997–16.03.2000
Kari Husøy (KrF) 17.10.1997–16.03.2000
Gunnar Husan (KrF) 17.10.1997–16.03.2000
Odd Jostein Sæter (KrF) 17.10.1997–16.03.2000
Terje Moe Gustavsen (Ap) 27.06.1997–16.10.1997
Sten R. Helland (Ap) 01.11.1996–21.08.1997
Britt Annie Schultz (Ap) 01.11.1996–16.10.1997
Frøy Kannert (Ap) 25.10.1996–16.10.1997
Martin Kolberg (Ap) 13.07.1995–24.10.1996
Morten Wetland (Ap) 23.12.1994–24.10.1996
Norvald Mo (Ap) 21.01.1994–16.10.1997
Øystein Singsaas (Ap) 08.06.1992–24.10.1996
Gerd Liv Valla (Ap) 10.01.1992–20.01.1994
Svein Roald Hansen (Ap) 10.01.1992–03.08.1995
Ole Berrefjord (Ap) 12.11.1990–22.12.1994
Sigrun Helene Løken (Ap) 09.11.1990–09.01.1992
Per Arne Bjerke (Ap) 03.11.1990–29.04.1992
Bjørn Skogstad Aamo (Ap) 03.11.1990–04.03.1993
Kai Eide (H) 17.10.1989–02.11.1990
Arvid Moss (H) 16.10.1989–02.11.1990
Kjell Hanssen (H) 16.10.1989–02.11.1990
Arne Strand (Ap) 19.01.1987–15.10.1989
Eldrid Nordbø (Ap) 20.05.1986–15.10.1989
Torstein Moland (Ap) 09.05.1986–15.10.1989
Theodor Harald Hanisch (Ap) 09.05.1986–15.10.1989
Morten Steenstrup (H) 25.04.1986–08.05.1986
Nils Morten Udgaard (H) 04.12.1984–08.05.1986
Arne Skauge (H) 31.08.1984–24.04.1986
Erik Nessheim (H) 14.10.1981–08.05.1986
Kjell Colding (H) 14.10.1981–03.12.1984
Erling Norvik (H) 14.10.1981–30.08.1984
Arne Øien (Ap) 04.02.1981–13.10.1981
Wiktor Martinsen (Ap) 04.02.1981–13.10.1981
Per Kjell Vassbotn (Ap) 25.01.1980–03.02.1981
Olav Bucher-Johannessen (Ap) 25.01.1980–13.10.1981
Paul Engstad (Ap) 28.06.1976–23.01.1980
Eskild Jensen (Ap) 15.01.1976–23.01.1980
Kjell Thorbjørn Kristensen (Ap) 16.10.1973–03.02.1981
Arne Gunnar Stein Lie (Ap) 16.10.1973–14.01.1976
Oluf Fuglerud (Ap) 16.10.1973–26.06.1976
Oluf Arntsen (KrF) 13.08.1973–15.10.1973
Harald Synnes (KrF) 31.10.1972–18.08.1973
Per Høybråten (KrF) 30.10.1972–06.09.1973
Kjell Magne Bondevik (KrF) 23.10.1972–05.08.1973
Kjell Thorbjørn Kristensen (konst.) (Ap) 07.08.1972–30.09.1972
Erik Himle (Ap) 19.04.1971–17.10.1972
Oluf Fuglerud (Ap) 19.03.1971–17.10.1972
Arne Gunnar Stein Lie (Ap) 19.03.1971–17.10.1972
Ole Norvall Hoemsnes (H) Presse- og informasjonsråd 01.06.1970–16.03.1971
Emil Kristian Vindsetmo (Uavh.) 26.01.1966–16.03.1971
Odd Bye (Sp) 29.10.1965–16.03.1971
Olaf Solumsmoen (Ap) 25.09.1963–11.10.1965
Paul Thyness (H) 28.08.1963–24.09.1963
Ivar Johansen (H) 28.08.1963–24.09.1963
Kjell Gjøstein Aabrek (Ap) 01.01.1958–11.10.1965
Dagfin Juel (Ap) 01.04.1956–11.10.1965Statsministersekretærer
Kai Birger Knudsen (Ap) 23.05.1955–30.12.1955
Inge Scheflo (Ap) 01.04.1953–21.01.1955
Arnfinn Guldvog (Ap) 1951–05.01.1956
Arne Gunnar Haarr (Ap) 01.01.1949–18.11.1951
Olaf Solumsmoen (Ap) Pressesaker 08.11.1948–27.08.1963
Kai Birger Knudsen (Ap) 01.04.1948–17.10.1952
Arnfinn Vik (Ap) 1947?–30.12.1948
Helge Sivertsen (Ap) 28.06.1947–10.07.1947
Arnfinn Guldvog (Ap) 1947–30.12.1948
Johan Zeier Cappelen (Ap) 01.07.1946–28.02.1948
Johan Henrik Hoffman (Ap) 15.11.1945–23.04.1946
Gunnar Bøe (Ap) 28.06.1945–10.07.1947
Jens Christian Hauge (Ap) 28.06.1945–04.11.1945
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Statsministerens kontor
Statsministerens kontor på Flickr
Statsministerens kontor på Twitter
Statsministerens Kontor på Facebook | {{Infoboks myndighet | 5,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeids-_og_inkluderingsdepartementet | 2023-02-04 | Arbeids- og inkluderingsdepartementet | ['Kategori:Arbeidsliv i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:Norske departementer', 'Kategori:Sosialpolitikk'] | Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID), tidligere Arbeids- og sosialdepartementet, er et norsk departement med ansvar for arbeidsmarkedet, arbeidsmiljø, folketrygd og sosialpolitikk.Marte Mjøs Persen er statsråd i Arbeids- og inkluderingsdepartementet i Jonas Gahr Støres regjering fra 7. mars 2022.
| Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID), tidligere Arbeids- og sosialdepartementet, er et norsk departement med ansvar for arbeidsmarkedet, arbeidsmiljø, folketrygd og sosialpolitikk.Marte Mjøs Persen er statsråd i Arbeids- og inkluderingsdepartementet i Jonas Gahr Støres regjering fra 7. mars 2022.
== Organisasjon ==
ASD er organisert i seks avdelinger samt Presse- og kommunikasjonsseksjonen og Departementsrådens stab.
Arbeidsmarkedsavdelingen
Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen
Budsjett- og styringsavdelingen
Pensjonsavdelingen
Velferdspolitisk avdeling
Integreringsavdelingen
== Underliggende virksomheter ==
Etater og andre virksomheter som er tilknyttet AID:
Arbeids- og velferdsetaten
Arbeidstilsynet
Petroleumstilsynet
Statens pensjonskasse
Statens arbeidsmiljøinstitutt
Pensjonstrygden for sjømenn
Arbeidsretten
Trygderetten
Rikslønnsnemnda
Riksmekleren
Tariffnemnda
== Historie ==
Departementet har sine røtter tilbake til 1885:
Navnehistorie1. september 1885 – 22. februar 1946: Arbeidsdepartementet
20. desember 1948 – 31. desember 1989: Kommunal- og arbeidsdepartementet
1998 – 2004: Arbeids- og administrasjonsdepartementet
2006 – 2009: Arbeids- og inkluderingsdepartementet
2010 – 2013: Arbeidsdepartementet
2014 – 2021: Arbeids- og sosialdepartementet
2022: Arbeids- og inkluderingsdepartementet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ministry of Labour and Social Affairs (Norway) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Arbeids- og administrasjonsdepartementet hadde ansvaret for modernisering av offentlig sektor, et samlet ansvar for konkurransepolitikken, koordinering av IT-politikken, lederutvikling, organisasjonsutvikling og omstilling i forvaltningen, servicefunksjoner for departementsfellesskapet og statlig sektor for øvrig og ivaretakelse av det statlige arbeidsgiveransvaret. | 5,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barne-_og_familiedepartementet | 2023-02-04 | Barne- og familiedepartementet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barn', 'Kategori:Norske departementer'] | Barne- og familiedepartementet (BFD) er et norsk departement som arbeider med spørsmål som gjelder barn og unges oppvekst og levekår, familier, kirkesaker, religion og livssyn, og forbrukerpolitikk.
Barne- og familiedepartementet ble opprettet i 1956 som Familie- og forbrukerdepartementet, og har hatt en rekke navn gjennom sin historie. Dagens navn ble tatt i bruk i 1991 og igjen i 2019 da Kjell Ingolf Ropstad ble barne- og familieminister, mens likestillingssaker ble flyttet til Kulturdepartementet. Samtidig ble ansvaret for kirkesaker og andre religions- og livssynsspørsmål flyttet fra Kulturdepartementet til Barne- og familiedepartementet.
| Barne- og familiedepartementet (BFD) er et norsk departement som arbeider med spørsmål som gjelder barn og unges oppvekst og levekår, familier, kirkesaker, religion og livssyn, og forbrukerpolitikk.
Barne- og familiedepartementet ble opprettet i 1956 som Familie- og forbrukerdepartementet, og har hatt en rekke navn gjennom sin historie. Dagens navn ble tatt i bruk i 1991 og igjen i 2019 da Kjell Ingolf Ropstad ble barne- og familieminister, mens likestillingssaker ble flyttet til Kulturdepartementet. Samtidig ble ansvaret for kirkesaker og andre religions- og livssynsspørsmål flyttet fra Kulturdepartementet til Barne- og familiedepartementet.
== Historie ==
Barne- og familiedepartementet ble etablert 21. desember 1956 under navnet Familie- og forbrukerdepartementet. I 1972 ble departementet slått sammen med Lønns- og prisdepartementet til Forbruker- og administrasjonsdepartementet, og overtok saksfelt fra enkelte andre departementer.
1. januar 1990 ble Familie- og forbrukerdepartementet gjenopprettet som eget departement og fikk overført saksområder fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Sosialdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet (SFT) og Kulturdepartementet.
Departementet har hatt følgende navn:
Familie- og forbrukerdepartementet (1956–1972 og 1990)
Barne- og familiedepartementet (1991–2005)
Barne- og likestillingsdepartementet (2006–2009)
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2010–2016)
Barne- og likestillingsdepartementet (2016–2019)
Barne- og familiedepartementet (2019–)
== Flere saker ==
I 2019 fikk departementet overført ansvaret for kirkesaker og andre religions- og livssynspørsmål, mens likestillingssaker ble flyttet til Kulturdepartementet. Gjennom å ha fått ansvaret for kirkesaker er departementet fra 2019 en av to etterfølgere (ved siden av Kunnskapsdepartementet) etter Kirke- og undervisningsdepartementet, opprettet i 1814 som Norges eldste departement og også kalt 1. departement.
== Organisasjon ==
=== Avdelinger ===
Departementet har fire avdelinger:
Barnevernsavdelingen
Familie- og oppvekstavdelingen
Forbruker-, tros- og livssynsavdelingen
Plan- og administrasjonsavdelingen
=== Underliggende etater ===
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Barneombudet
Diskrimineringsnemnda
Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker
Forbrukertilsynet
Forbrukerrådet
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Sekretariatet for Markedsrådet og Forbrukerklageutvalget
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Pressemelding om nedleggelsen av departementet | BLDs historie | 5,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.