url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Karlskoga | 2023-02-04 | Karlskoga | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Karlskoga kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Örebro län'] | Karlskoga er en by i Örebro län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Karlskoga kommunes administrasjonssenter och ligger ved sjøen Möckeln. I 2010 hadde tettstedet 27 084 innbyggere.Karlskoga er kjent som Alfred Nobels hjemby, Nobelmuseet og Björkborn ligger her. Dessuten ligger den svenske forsvarsindustrigiganten Bofors her.
| Karlskoga er en by i Örebro län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Karlskoga kommunes administrasjonssenter och ligger ved sjøen Möckeln. I 2010 hadde tettstedet 27 084 innbyggere.Karlskoga er kjent som Alfred Nobels hjemby, Nobelmuseet og Björkborn ligger her. Dessuten ligger den svenske forsvarsindustrigiganten Bofors her.
== Referanser == | Karlskoga er en by i Örebro län i landskapet Värmland i Sverige. Det er Karlskoga kommunes administrasjonssenter och ligger ved sjøen Möckeln. | 5,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kumla | 2023-02-04 | Kumla | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Kumla kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Örebro län'] | Kumla er en by i Örebro län i landskapet Närke i Sverige. Den er Kumla kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet Kumla 14 062 innbyggere.Byen er mest kjent for Anstalten Kumla, et fengsel for grove forbrytere.
| Kumla er en by i Örebro län i landskapet Närke i Sverige. Den er Kumla kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet Kumla 14 062 innbyggere.Byen er mest kjent for Anstalten Kumla, et fengsel for grove forbrytere.
== Referanser == | Kumla er en by i Örebro län i landskapet Närke i Sverige. Den er Kumla kommunes administrasjonssenter. | 5,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lax%C3%A5 | 2023-02-04 | Laxå | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Laxå kommune', 'Kategori:Tettsteder i Örebro län'] | Laxå er et tettsted i Örebro län i landskapet Närke i Sverige. Det er Laxå kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 3 064 innbyggere.
| Laxå er et tettsted i Örebro län i landskapet Närke i Sverige. Det er Laxå kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 3 064 innbyggere.
== Referanser == | Laxå er et tettsted i Örebro län i landskapet Närke i Sverige. Det er Laxå kommunes administrasjonssenter. | 5,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lekeberg_kommune | 2023-02-04 | Lekeberg kommune | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Lekeberg kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Lekeberg kommune er en kommune i Örebro län i landskapet Närke i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Fjugesta.
| Lekeberg kommune er en kommune i Örebro län i landskapet Närke i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Fjugesta.
== Tettsteder ==
Lekeberg kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Noter ==
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 5,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lindesberg | 2023-02-04 | Lindesberg | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:1640-årene i Sverige', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1643', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Lindesberg kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Örebro län'] | Lindesberg er en by i Örebro län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Lindesberg kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet Lindesberg 9 149 innbyggere.
Lindesberg fikk bystatus i 1643.
| Lindesberg er en by i Örebro län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Lindesberg kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet Lindesberg 9 149 innbyggere.
Lindesberg fikk bystatus i 1643.
== Referanser == | Lindesberg er en by i Örebro län i landskapet Västmanland i Sverige. Det er Lindesberg kommunes administrasjonssenter. | 5,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ljusnarsberg_kommune | 2023-02-04 | Ljusnarsberg kommune | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Ljusnarsberg kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Ljusnarsberg kommune er en kommune i Örebro län i landskapet Västmanland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Kopparberg.
| Ljusnarsberg kommune er en kommune i Örebro län i landskapet Västmanland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Kopparberg.
== Tettsteder ==
Ljusnarsberg kommune har to tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 5,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nora_Brockstedt | 2023-02-04 | Nora Brockstedt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Dødsfall 5. november', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 20. januar', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske jazzvokalister', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Melodi Grand Prix', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisens hederspris'] | Nora Brockstedt (offisielt navn Nora Riis, pikenavn: Nora Berg, født 20. januar 1923 i Kristiania, død 5. november 2015 i Oslo) var en norsk artist som «ga ut 150 singler og ep-plater i Norge og Sverige».
| Nora Brockstedt (offisielt navn Nora Riis, pikenavn: Nora Berg, født 20. januar 1923 i Kristiania, død 5. november 2015 i Oslo) var en norsk artist som «ga ut 150 singler og ep-plater i Norge og Sverige».
== Artistliv ==
Nora Berg debuterte på Chat Noir 20. juli 1944 i Harmony Duo der hun sang sammen med Oddvar Sørensen (senere Sanne). De hadde da spilt sammen siden 1943 og hadde opptrådt blant annet på Kongsberg og i Trondheim.Brockstedt platedebuterte 21. februar 1945 sammen med Oddvar Sanne, som Harmony Duo, med Kristian Haugers orkester. De sang inn «Kanskje engang tilbake den kommer» / «Enn en gang skal fuglene synge». Hun var medlem av en vokalkvintett som spilte inn 78-platen Love in Bloom / Gotta Be This or That med Pete Browns orkester i 1946.I 1951 platedebuterte The Monn Keys, som da besto av Brockstedt, Per Asplin, Oddvar Sanne, Fredrik Conradi og Sølvi Wang. Egil Monn-Iversen hadde den musikalske ledelsen. Arne Bendiksen ble medlem da Conradi sluttet i kvintetten tre år senere.«Du, du, du» kom ut i 1953 og ble hennes første plate som soloartist. Seinere opptrådte hun med Thore Ehrlings orkester i Sverige. «Tango for to» var hennes første låtsamarbeide med Alf Prøysen, og det samarbeidet fortsatte med andre sanger «som «Klara på Dal» (1957), «Mari du bedåre» (1958) og «Æille så nær som a Ingebjørg» (1962). Hun opptrådte også i musikalen Hu Dagmar, og hun kom ut med «Slipsteinsvæilsen».Hennes første album i Sverige ble gitt ut i 1959.I 1960 hadde hun førsteplassen på VG-lista i fem uker på rad (fra uke 6) med «Er du glad i meg ennå, Karl Johan?».Nora Brockstedt debuterte for Norge i Eurovision Song Contest i 1960, der hun kom på en 4.-plass. Hun deltok igjen i 1961.
Noe nytt, fra 1970, var hennes første norske album.Hun spilte i fjernsynsserien Tøydokke-Anna og i NRKs populære adventskalender fra 1979 Jul i skomakergata der hun spilte Fru Enebær, en torgkone, med egen bod på Lilletorget.Hun turnerte for Rikskonsertene på 1980-tallet.I 2004 utkom albumet As Time Goes By. I 2005 fulgte hun opp med julealbumet Christmas Songs og gav i forbindelse med sin 85-årsdag 20. januar 2008 ut albumet Nora – for swingende!. Hennes siste plassering på VG-lista før hun døde kom med «Nora – for swingende - på 38.-plass.Platemerker som hennes innspillinger originalt ble utgitt på er blant annet Telefunken, Musica og RCA Victor for Nera, men i 1960 skiftet hun selskap til Egil Monn-Iversen A/S og merket Karusell, og seinere også til JazzAvdelingen og Park Grammofon.
== Privatliv ==
Hun giftet seg med ekspeditør Einar Brockstedt i 1947. De fikk en sønn. Hun giftet seg andre gang i 1968 med sangtekstforfatteren Arne Riis, som døde i 2009.Nora Brockstedt døde etter kort tids sykeleie 5. november 2015.
== Priser og utmerkelser ==
Kongens fortjenstmedalje i gull (1996)
Juryens hederspris under Spellemannprisen 1974
Gammleng-prisen som veteran i 1983
Alf Prøysens Ærespris i 1997
Norsk Artistforbunds Ærespris i 2002
== Deltakelse i Melodi Grand Prix ==
* Anita Thallaug fremførte den i den internasjonale finalen, hvor den kom på en 13.-plass (sisteplass).
== Diskografi ==
I tillegg til alle singler ga hun ut en rekke LP/CD-album:
Nora sjunger (svensk) (1959)
Noe Nytt (1970)
Nora synger Prøysen (1971)
I lave sko (1972)
Nora Brockstedt (samleplate) (1972)
Noras jul (1972)
På blåbærtur i Prøysenland (1974)
Nora i Egnerland (1974)
Jul i Skomakergata (med Henki Kolstad) (1980)
Tango för två (samleplate, Sverige) (1986)
Hilsen Nora (1990)
Alf Prøysen tolket av Nora Brockstedt (1993)
Tango for to. 50 innspillinger fra 50 år (samleplate, dobbelt-CD) (1995)
As Time Goes By (2004)
Christmas Songs (2005)
Nora - for swingende! (2008)
== Filmografi ==
1979 Jul i Skomakergata (TV) – Fru Enebær
1968 Mannen som ikke kunne le
1967 Olga og Jens (episode i TV-serien Kriminalgåten) - Olga
1954 Portrettet – Kvinne i Solsund Sangkor (The Monn Keys)
1953 Brudebuketten
1952 Det kunne vært deg – Syngende dame
== Se også ==
Nora Brockstedts diskografi
Eurovision Song Contest 1960
Eurovision Song Contest 1961
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nora Brockstedt på Internet Movie Database
(en) Nora Brockstedt hos The Movie Database
(en) Nora Brockstedt på Discogs
(en) Nora Brockstedt på MusicBrainz
(en) Nora Brockstedt på Genius — sangtekster
Lydsnutt med Nora Brockstedt finnes på www.mic.musikkonline.no
Lenker til tidl. versjoner av nettleksikonet Norsk biografisk leksikon: «Nora Brockstedt» på nettstedet Store norske leksikon | Nora er en by i Örebro län i landskapet Västmanland i Sverige. Den er Nora kommunes administrasjonssenter. | 5,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96rebro | 2023-02-04 | Örebro | ['Kategori:1200-tallet i Sverige', 'Kategori:15°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt på 1200-tallet', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Örebro län', 'Kategori:Örebro kommune'] | Örebro er en by i Örebro län i landskapet Närke i Sverige. Örebro er administrasjonssenter for både Örebro kommune og Örebro län. I 2020 hadde tettstedet Örebro 126 000 innbyggere.
| Örebro er en by i Örebro län i landskapet Närke i Sverige. Örebro er administrasjonssenter for både Örebro kommune og Örebro län. I 2020 hadde tettstedet Örebro 126 000 innbyggere.
== Historie ==
Byen vokste frem på 1200-tallet når kjøpmenn fra Tyskland slo seg ned her og det ble en slags sentrum for jernhandelen i området. Det var en nedgang i aktiviteten på 14-1500 tallet, for så å ta seg opp igjen i den senere delen av 1500 - tallet.
== Byen ==
Byen har relativ mye industri med metallvare- og maskinindustri, papirfabrikk og verksteder. Et flertall statlige institusjoner, blant annet avdeling av Statistisk centralbyrån. Byen har regionsykehus, universitetsfilial (grunnlagt i 1967), sosialhøgskole og idrettshøgskole.
På østsiden av sentrum finner man kulturreservatet Wadköping med flere 1500- og 1600-tallsbygninger. Nikolaikyrkan er fra 1300-tallet. Bykjernen er for øvrig preget av gjenoppbyggingen etter bybrannen i 1854.
== Slottet ==
Slottet i Örebro ble bygget omkring 1250. En festning med tårn, på en holme i elva Svartån. Senere ble den ombygd til et firefløyet renessanseslott med runde hjørnetårn, fra rundt 1570, under hertug Karl (senere Karl 9). Dette arbeidet ble fullført i 1627. På 1600- og 1700-tallet ble det hovedsakelig brukt som fengsel. I midten på 1700- tallet gjennomgikk Örebro en omfattende restaurering og sitt nåværende utseende fikk slottet ved en restaurering i årene 1896-1900. En indre restaurering fant sted i 1927-1930, og i 1992-1993 ble flere renessanseinteriører i de øvre etasjene gjenskapt.
Slottet har en viktig plass i svensk historie, blant annet under Engelbrekts og Gustav Vasas opprør. I 1810, da Jean-Baptiste Bernadotte ble valgt til tronfølger hadde Riksdagen et av sine møter i Örebro.
== Skobyen ==
Örebro er kjent under navnet skostaden. Den første skofabrikken ble startet i 1894. Den fikk navnet Örebro skofabrik. Etter dette startet den ene etter den andre opp, Svenska skoindustriaktiebolaget, Skandia, Edlings, Rex, Victoria, Kronan, Marks og Oscaria. Så gikk det fort og 20 år seinere jobbet 1000 personer på fabrikkene i Örebro. Rundt 1950 arbeidet en tredjedel av alle industriarbeidere i Örebro med sko. De mange skomakerverkstedene vokste. På 1960-tallet la man ned nesten alle skofabrikker i byen på grunn av hard konkurranse med rimelige sko fra Sydeuropa, men Örebros rykte som skoby hang fortsatt igjen i mange år. Et par andre kjente bedrifter i Örebro på 1900-tallet var Örebro Kexfabrik og Örebro pappersbruk, senere Örebro kartongbruk. I dag er Örebro Universitet og Universitetssykehuset i Örebro store arbeidsplasser i byen.
== Øvrig ==
Flyplassen i Örebro ligger 12 km. vest for sentrum. Jernbanen nordover mot Västmanland, Dalarna og Gästrikland, og sørover mot Hallsberg. Örebro er et slags veikryss med E18/E20 mot Stockholm, E18 mot Oslo, E20 mot Göteborg, Rv 50 mot Jönköping og mange flere mindre veier ut fra byen.
Hindersmässan är en mange hundre år gammel tradisjon. Dette markedet holdes i slutten av januar hvert år, og har røtter i berghåndteringens tid.
"Live at Heart" er Sveriges størsta musikkfestival, i antall konserter. I løpet av tre dager i september gjennomføres nesten 300 konserter. Konseptet er hentet fra "SXSW" i Austin, Texas, USA.
Svampen: det velkjente vanntårnet nord i Örebro. Fra utsiktsbalkongen har man utsikt over området rundt Örebro, særlig nordover. Vanntårnet ble bygd på 1950-tallet og er 58 meter høyt og ligger noen kilometer fra sentrum av Örebro. Svampen er altså et vanntårn og inneholder 9 millioner = 9 000 000 liter vann. Vannet pumpes opp i bassenger i hatten på "soppen", for så å forsyne Ørebroere med vann.Et par kilometer fra sentrum av Örebro ligger Gustavsvik badeanlegg og camping. Der finnes eventyrbad, utebasseng med mere. Gustavsvik Camping er blitt kåret til en av Europas beste campingplasser.De mest kjente lagene er i fotball Örebro SK og i ishockey Örebro HK.
Den lokale morgenavisa i Örebro heter Nerikes Allehanda.
== Kjente personer ==
Hjalmar Bergman, forfatter
Hasse Borg, fotballspiller
Ola Brunkert, musiker
Jimmy Durmaz, fotballspiller
Fares Fares, skuespiller
Josef Fares, filmregissør
Göran Fristorp, artist
Isaac Kiese Thelin, fotballspiller
Ernst Kirchsteiger, tv-profil
Benny Lennartsson,trener i fotball
Nina Persson, musiker
Ronnie Peterson, racerfører
Olaus Petri, forfatter
Martin Stenmarck, sanger
Lars Wivallius, forfatter
== Demografi ==
Befolkningsutvikling:
== Se også ==
Örebro SK
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Örebro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Örebro – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) | Örebro er en by i Örebro län i landskapet Närke i Sverige. Örebro er administrasjonssenter for både Örebro kommune og Örebro län. | 5,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boxholm | 2023-02-04 | Boxholm | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boxholm kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Östergötlands län'] | Boxholm er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er administrasjonssenter i Boxholm kommune. I 2010 hadde tettstedet 3 194 innbyggere.Boxholm er en gammel industriby og ligger ved Svartån og Södra stambanan.
| Boxholm er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er administrasjonssenter i Boxholm kommune. I 2010 hadde tettstedet 3 194 innbyggere.Boxholm er en gammel industriby og ligger ved Svartån og Södra stambanan.
== Boxholms bruk ==
Boxholms bruk ble grunnlagt i 1754, og ble omdannet til aksjeselskap i 1872. Siden først på 1980-tallet er brukets virksomhet (bl.a. stålverk, sagbruk, meieri og jordbruk) blitt oppdelt mellom flere forskjellige selskaper.
Tilbake av det tidligere industrimiljøet finnes noen rødmalte arbeiderboliger, samt et par eldre bruksbygninger, bl.a. ei kvern fra 1777, som nå er Boxholms eldste bygning (som i dag fungerer som museum). Tilbake finnes også disponentvillaen og den nygotiske kirken, bygget slaggstein 1895–1897 etter tegninger av Gustaf Petterson, se Boxholm kirke.
== Byens administrative historie ==
Boxholm var municipalsamhälle mellom 1904 og 1946, og deretter köping. Siden 1971 har byen vært administrasjonssenter i Boxholm kommune.
== Referanser == | Boxholm er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er administrasjonssenter i Boxholm kommune. | 5,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finsp%C3%A5ng | 2023-02-04 | Finspång | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finspång kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Östergötlands län'] | Finspång er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er Finspång kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde stedet 12 440 innbyggere.Sveriges første statsminister, Louis Gerhard De Geer, ble født i Finspång.
| Finspång er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er Finspång kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde stedet 12 440 innbyggere.Sveriges første statsminister, Louis Gerhard De Geer, ble født i Finspång.
== Referanser == | Finspång er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er Finspång kommunes administrasjonssenter. | 5,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinda_kommune | 2023-02-04 | Kinda kommune | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kinda kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Kinda kommune er en kommune i Östergötlands län i landskapet Östergötland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Kisa.
| Kinda kommune er en kommune i Östergötlands län i landskapet Östergötland i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Kisa.
== Tettsteder ==
Kinda kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kinda Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | . Statistiska centralbyrån (30. | 5,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Link%C3%B6ping | 2023-02-04 | Linköping | ['Kategori:1100-tallet i Sverige', 'Kategori:15°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt på 1100-tallet', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Linköping', 'Kategori:Linköping kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Östergötlands län'] | Linköping er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Linköping er administrasjonssenter for både Linköping kommune og Östergötlands län. I 2015 hadde tettstedet Linköping 106 502 innbyggere.
| Linköping er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Linköping er administrasjonssenter for både Linköping kommune og Östergötlands län. I 2015 hadde tettstedet Linköping 106 502 innbyggere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Linköping – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Linköping – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Linköping hos Wikivoyage | Linköping er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Linköping er administrasjonssenter for både Linköping kommune og Östergötlands län. | 5,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mj%C3%B6lby | 2023-02-04 | Mjölby | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:1920 i Sverige', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1920', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Mjölby kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Östergötlands län'] | Mjölby er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Mjölby kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 12 245 innbyggere.Mjølby fikk bystatus først i 1920, men det har bodd folk der siden jernalderen. Elven Svartån som renner gjennom byen har mange fosser som har blitt utnyttet til mølledrift, som også har gitt byen dens navn. Jernbanen har fra 1870-tallet hatt stor betydning for byen.
| Mjölby er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Mjölby kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 12 245 innbyggere.Mjølby fikk bystatus først i 1920, men det har bodd folk der siden jernalderen. Elven Svartån som renner gjennom byen har mange fosser som har blitt utnyttet til mølledrift, som også har gitt byen dens navn. Jernbanen har fra 1870-tallet hatt stor betydning for byen.
== Referanser == | Mjölby er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Mjölby kommunes administrasjonssenter. | 5,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motala | 2023-02-04 | Motala | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Motala kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Östergötlands län'] | Motala er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Motala kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 29 823 innbyggere.Byen ligger ved elven Motala ström, som løper ut fra Vättern i retning av Østersjøen. Den er også et sentralt sted for Göta kanal, som ble bygget i 1810-årene. Kanalen løper parallelt med elven Motala, den fortsetter i vest ved Karlsborg i Västergötland. Som en del av kanalanlegget ble Motala verkstad oppført, Sveriges første mekaniske verksted, og omtalt blant annet i Jules Vernes SF-romaner. Ved kanalen er også kanalbyggeren Baltzar von Platens grav. I 1925 ble Sveriges Radios langbølgesender i Motala (191 kHz) opprettet. Byen ligger nemlig på midten av en rett linie mellom Stockholm og Göteborg, 250 km fra begge, senderen dekket derfor en størst mulig andel av Sveriges befolkning fra ett punkt. Senderen er idag et radiomuseum. Den svenske radio- og TV-produsenten Luxor AB hadde sine fabrikker i Motala.
| Motala er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Motala kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 29 823 innbyggere.Byen ligger ved elven Motala ström, som løper ut fra Vättern i retning av Østersjøen. Den er også et sentralt sted for Göta kanal, som ble bygget i 1810-årene. Kanalen løper parallelt med elven Motala, den fortsetter i vest ved Karlsborg i Västergötland. Som en del av kanalanlegget ble Motala verkstad oppført, Sveriges første mekaniske verksted, og omtalt blant annet i Jules Vernes SF-romaner. Ved kanalen er også kanalbyggeren Baltzar von Platens grav. I 1925 ble Sveriges Radios langbølgesender i Motala (191 kHz) opprettet. Byen ligger nemlig på midten av en rett linie mellom Stockholm og Göteborg, 250 km fra begge, senderen dekket derfor en størst mulig andel av Sveriges befolkning fra ett punkt. Senderen er idag et radiomuseum. Den svenske radio- og TV-produsenten Luxor AB hadde sine fabrikker i Motala.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Motala – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Motala er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Motala kommunes administrasjonssenter. | 5,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norrk%C3%B6ping | 2023-02-04 | Norrköping | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1384', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Norrköping', 'Kategori:Norrköping kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Östergötlands län'] | Norrköping er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Norrköping kommunes administrasjonssenter. I 2015 hadde tettstedet Norrköping 93 765 innbyggere.Byen ligger ved Motala ströms utløp i Bråviken av Østersjøen. Strømmen faller 22 meter fra sjøen Glan ned til havnivået og plassen har i all tid blitt brukt for sin vannkraft. Byen fikk bystatus i 1384. Sin betydning som havne- og industriby fikk Norrköping på 1600-tallet av den fra Holland innvandrede forretningsmannen Louis De Geer. På 1800- og store deler av 1900-tallet var Norrköping kjent som «Sveriges Manchester» med flere tekstilvirksomheter.
På 1960-tallet opplevde tekstilindustrien nedgangstider og nedleggelser, og det drøyde til 1990-tallet før det sentrale «industrilandskapet» fant ny bruk som filial til Linköpings universitet («Campus Norrköping») og ulike kunnskapsintensive virksomheter.
Norrköping er en av få svenske byer som har sporvognstrafikk. Byen er vennskapsby med bl.a Trondheim.
| Norrköping er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Norrköping kommunes administrasjonssenter. I 2015 hadde tettstedet Norrköping 93 765 innbyggere.Byen ligger ved Motala ströms utløp i Bråviken av Østersjøen. Strømmen faller 22 meter fra sjøen Glan ned til havnivået og plassen har i all tid blitt brukt for sin vannkraft. Byen fikk bystatus i 1384. Sin betydning som havne- og industriby fikk Norrköping på 1600-tallet av den fra Holland innvandrede forretningsmannen Louis De Geer. På 1800- og store deler av 1900-tallet var Norrköping kjent som «Sveriges Manchester» med flere tekstilvirksomheter.
På 1960-tallet opplevde tekstilindustrien nedgangstider og nedleggelser, og det drøyde til 1990-tallet før det sentrale «industrilandskapet» fant ny bruk som filial til Linköpings universitet («Campus Norrköping») og ulike kunnskapsintensive virksomheter.
Norrköping er en av få svenske byer som har sporvognstrafikk. Byen er vennskapsby med bl.a Trondheim.
== Severdigheter ==
Åbackarna
Kneippen
Industrilandskapet
Visualiseringscenter C
Kaktusplanteringen
Konserthuset Louis De Geer
Norrköpings Konstmuseum
Norrköpings stadsmuseum
Arbetets museum
Norrköpings Idrottspark
Norrköpings gamla vattentorn
Femöresbron
Verkstad – ett rum för konst i Norrköping
Hällristningsmuseet
Johannisborg slottsruin
Färgargården
Kolmårdens Djurpark
== Se også ==
Trikken i Norrköping
IFK Norrköping
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norrköping – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Norrköping – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Norrköping er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Norrköping kommunes administrasjonssenter. | 5,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B6derk%C3%B6ping | 2023-02-04 | Söderköping | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Söderköping kommune', 'Kategori:Tettsteder i Östergötlands län'] | Söderköping er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Söderköping kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 6 992 innbyggere.
| Söderköping er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Söderköping kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 6 992 innbyggere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Söderköping – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Söderköping er en by i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Söderköping kommunes administrasjonssenter. | 5,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birgitta_av_Vadstena | 2023-02-04 | Birgitta av Vadstena | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Birgittinerordenen', 'Kategori:Dødsfall 23. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1373', 'Kategori:Fødsler i 1303', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Norrtälje kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske helgener'] | Birgitta Birgersdotter, også kjent som Den hellige Birgitta (på svensk Heliga Birgitta), Birgitta av Vadstena, Byrghitta, Brigitta, Brigida og Brita, (født omkring 1303 på Finsta gård vest for Norrtälje i Uppland, død 23. juli 1373 i Roma) var en svensk stormannsenke, religiøs skribent, teologisk profet og politisk aktør som skrev om gudommelige befalinger og samtidsforhold i middelalderen i Himmelske åpenbaringer. I 1346 grunnla hun Vadstena kloster og i 1370 godkjente paven hennes Birgittinerorden. I 1349 flyttet Birgitta til Roma og foretok siden flere reiser i Europa. I 1391 ble hun kåret til helgen av den katolske kirken.
Britemesse 7. oktober ble feiret til minne om Den hellige Birgitta. Hennes festdag er siden flyttet til 23. juli.
| Birgitta Birgersdotter, også kjent som Den hellige Birgitta (på svensk Heliga Birgitta), Birgitta av Vadstena, Byrghitta, Brigitta, Brigida og Brita, (født omkring 1303 på Finsta gård vest for Norrtälje i Uppland, død 23. juli 1373 i Roma) var en svensk stormannsenke, religiøs skribent, teologisk profet og politisk aktør som skrev om gudommelige befalinger og samtidsforhold i middelalderen i Himmelske åpenbaringer. I 1346 grunnla hun Vadstena kloster og i 1370 godkjente paven hennes Birgittinerorden. I 1349 flyttet Birgitta til Roma og foretok siden flere reiser i Europa. I 1391 ble hun kåret til helgen av den katolske kirken.
Britemesse 7. oktober ble feiret til minne om Den hellige Birgitta. Hennes festdag er siden flyttet til 23. juli.
== Bakgrunn ==
Den hellige Birgitta var datter av lagmann i Uppland Birger Person og Ingeborg Bengtsdotter av Folkungeætten. På denne tiden var kvinner og menn i Upplandstraktene like for loven. Hennes mor døde da hun var i tiårsalderen, og hun ble gift mot sin vilje 1316 kun tretten år gammel, med Ulf Gudmarsson. De fikk åtte barn, og bodde i Ulvåsa ved innsjøen Boren i Östergötland. Etter sin manns død i Alvastra kloster i 12. februar 1344, levde Birgitta i streng askese. Ulfs grav ble gjenfunnet i klosteret i 1828. Hans gravstein er bevart i Alvastra.
Det har vært hevdet at ekteparet dro på pilegrimsferd til Trondheim i 1340, men det er ikke dokumentert. Imidlertid vet man sikkert at de besøkt St. Jakobs grav i Santiago de Compostela. Etter hjemkomsten flyttet begge inn i Alvastra kloster, og som enke satt Birgitta i klosteret og skrev ned reglene for en ny orden, med aktiv hjelp av Jesus Kristus gjennom åpenbaringer. Hun skrev også til paven i Avignon og bad ham vende tilbake til Roma.
== Religiøse visjoner og politiske fremstøt ==
Det blir hevdet at Birgitta allerede som barn hadde syner, som at hun så jomfru Maria som satte en krone på hennes hode. En annen gang at hun så hvordan Kristus ble pint og døde på korset. Under et besøk på Vadstena slott fikk hun diktert reglene for en orden av Kristus. Hennes første store åpenbaring kom etter at hun ble enke, et kall fra Gud om å bli hans brud og talerør; deretter en åpenbaring om å danne en ny klosterorden. I et av sine syn bevitnet hun Jesu fødsel, og beskrev den med omtale av både morkake, navlestreng og etterbyrd – for øvrig den første skildring av en fødsel i vestlig litteratur. I en annen åpenbaring så hun Jesus gjenoppstå og gå til sin mor først av alle, for å gi henne rollen som sin stedfortreder. Birgitta arbeidet for å styrke Marias status som modell for det kristne mennesket, og skrev: «Denne orden vil jeg innstifte til min høyt elskede mors ære og først og fremst for kvinner». Hun oppfordret den svenske kongen til daglig å vaske føttene på 13 fattige, og bespise dem hver fredag. (Vel 500 år senere skulle August Strindberg komme til å mislike Birgittas vektlegging av kvinnelige verdier i den grad at han omtalte henne som «Satans kjerring» og «härsklysten emancipissa».)
Kong Magnus Eriksson fylte 18 år i 1335 og ble dermed myndig og gift. Bruden, Blanka av Namur, var blitt oppdradd av Birgitta etter sin ankomst til Sverige. Hele fem av Blankas brødre var på korstog i Preussen hos Den tyske orden – den ene døde der, den andre på Kypros. Gjennom Birgitta befalte Gud nå Magnus at også han skulle «sende sine tjenere og leiesoldater mot de vantro folkeslag». Imidlertid skulle ingen tvinges til tro. Magnus skulle derfor ha to bannere med på ferden. På det ene skulle Kristi lidelse være påmalt, og dette skulle han bruke først. Men hvis hedningene ikke tok imot ham med fred, skulle han finne frem det andre banneret, påmalt Guds rettferdighets sverd, og gå til kamp mot dem. En av korstogsdeltakerne, grev Henrik av Holstein, spurte Birgitta til råds om reiserute. Hun sa han kunne dra gjennom Finland om han var ubevæpnet. Grev Henrik var rystet, for han stolte ikke på finnene: «Jeg drar dit, men bevæpnet i Guds navn.» Magnus dro av sted med en langt større styrke enn Birgitta anså som nødvendig; hun mente at David kunne overvinne Goliat også på korstog. I Russland måtte Magnus heise sverdfanen. Ortodokse munker og prester fikk skjegget barbert vekk og ble gjendøpt, noen ble også sendt til svenske klostre for omskolering. 6. august 1348 falt Nöteborg etter seks uker, og jomfru Maria fortalte Birgitta at «bak kom djevelens håndlangere(...)deres grådighet etter jord og eiendom var større enn etter å komme sjelene til hjelp». Særlig tyskerne lot russerne kjøpe seg fri uten å presse dem til å omvende seg til katolisismen. I 1350 forsøkte Magnus seg med enda et korstog, men en storm på elven Narva splittet flåten, og mange skip sank. Det lyktes aldri å erobre Russland eller Novgorod; i stedet dannet det seg en oppfatning av ortodokse kristne som «vantro», som i likhet med hedninger skulle omvendes. 1300-tallets korstog skapte splittelsen mellom øst og vest.Birgitta hadde i alt over 700 visjoner som hun skrev ned i fire store bind på 1 400 sider, kalt Revelationes celestes, «himmelske åpenbaringer». I en av sine visjoner uttalte hun at pavens verdslige makt burde være liten av omfang, hun oppga en størrelse omtrent som dagens Vatikan. Det ble henvist til hennes visjoner både i 1870, da kirkestaten Roma ble overtatt av Garibaldi, og i 1929, da Lateranpakten ble undertegnet og Vatikanet dermed godkjent som en uavhengig stat med paven som statsoverhode. I en annen profeti forsikret Birgitta at Jerusalem ville bli befridd av en keiser ved navn Fredrik og tallet tre, og en konge ved navn Kristoffer, og siden Christian I også hadde det navnet, tok han denne profetien til støtte for sin plan om et storstilt korstog som skulle gått av stabelen 24. april 1472, men aldri ble noe av.Hun dro til Roma i 1349 med datteren Katarina og en gruppe pilegrimer for å få klosterreglene godkjent, for å oppleve Roma i det hellige året 1350, og for å få paven til å vende tilbake til Roma fra Avignon i Sør-Frankrike. Den gang var det ikke mer enn 30 000 innbyggere i Roma, som var herjet av pest og jordskjelv. Følget bodde under kummerlige forhold rundt om i byen, til de fikk leie seg inn i huset på Piazza Farnese, der Birgittas rom ennå står urørt, og der hennes ene hofteben oppbevares i et skrin. Det andre er i Vadstena.
I 1370 ga pave Urban V henne rett til å grunnlegge et kvinne- og et mannskloster i Vadstena. 23. mai 1371 fikk hun gjennom en direkte åpenbaring fra Kristus beskjed om å dra på pilegrimsreise til Jerusalem. I Palestina opplevde hun sine viktigste visjoner: Fødsels- og korsfestelsesvisjonen. Etter en dramatisk reise vendte hun tilbake for å dø i Roma i 1373 og ble gravlagt i Vadstena 1374. Hun ble kanonisert 1391 av pave Bonifatius IX. Også hennes datter Katarina som ble abbedisse i Vadstena kloster, ble etter sin død betraktet som helgen.
I 1999 ble hellige Birgitta sammen med Katarina av Siena og Edith Stein opphøyd til skytshelgen for Europa.
== Se også ==
Birgittinerordenen
Himmelske åpenbaringer
== Referanser ==
== Litteratur ==
Berglund, Birgitta (2003): «Den hellige Birgitta - 700-årsjubileum for hennes fødsel» (PDF) i: SPOR 2 (36), s. 25
Beskow, Per og Landen, Annette (2003): Birgitta av Vadstena,Pilgrim och profet 1303-1373, Stockholm ISBN 91-27-09400-6
Falkeid, Unn (2021): Den hellige Birgitta. Enken som utfordret Europa. Kagge Forlag, Oslo. ISBN 978-82-489-2869-0
Karlsen, Espen (2001): The accusativus cum infinitivo and quod clauses in the Revelaciones of St. Bridget of Sweden. Lateinische Sprache und Literatur des Mittelalters; Bd. 33. Bern: Peter Lang.
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Birgitta of Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Vadstena er en by som ligger i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Det er Vadstena kommunes administrasjonssenter. | 5,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valdemarsvik | 2023-02-04 | Valdemarsvik | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Tettsteder i Östergötlands län', 'Kategori:Valdemarsvik kommune'] | Valdemarsvik er et tettsted i Valdemarsvik kommune i Östergötlands län i Östergötland og Småland i Sverige. Det er Valdemarsvik kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 772 innbyggere.
| Valdemarsvik er et tettsted i Valdemarsvik kommune i Östergötlands län i Östergötland og Småland i Sverige. Det er Valdemarsvik kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 772 innbyggere.
== Referanser == | Valdemarsvik er et tettsted i Valdemarsvik kommune i Östergötlands län i Östergötland og Småland i Sverige. Det er Valdemarsvik kommunes administrasjonssenter. | 5,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ydre_kommune | 2023-02-04 | Ydre kommune | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ydre kommune'] | Ydre kommune er en kommune i Östergötlands län i landskapet Östergötland i Sverige. Administrasjonssentrum og største tettsted er Österbymo.
| Ydre kommune er en kommune i Östergötlands län i landskapet Östergötland i Sverige. Administrasjonssentrum og største tettsted er Österbymo.
== Tettsteder ==
Ydre kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 5,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85tvidaberg | 2023-02-04 | Åtvidaberg | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Tettsteder i Östergötlands län', 'Kategori:Åtvidaberg kommune'] | Åtvidaberg (lokalt også omtalt som Åtvid) er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er Åtvidaberg kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 6 859 innbyggere.I middelalderen ble det funnet kobber i området og det vokste frem et gruvesamfunn. I løpet av det 18- og begynnelsen av 1900-tallet utviklet Åtvidaberg seg videre til et moderne industrisamfunn. Industriselskapet Facit, som særlig utviklet regnemaskiner, var frem til 1970-tallet dominerende. Selskapet ble i 1972 kjøpt opp av Electrolux.
Fotballaget Åtvidabergs FF kommer fra tettstedet og hadde sin storhetsperiode på 1970-tallet da det ble svensk mester i 1972 og 1973, og cupvinner i 1970 og 1971. Suksessen skyldes dels at Facit bidro med penger til klubben. Laget gjorde det også bra i cupvinnercupen og serievinnercupen.
| Åtvidaberg (lokalt også omtalt som Åtvid) er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er Åtvidaberg kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 6 859 innbyggere.I middelalderen ble det funnet kobber i området og det vokste frem et gruvesamfunn. I løpet av det 18- og begynnelsen av 1900-tallet utviklet Åtvidaberg seg videre til et moderne industrisamfunn. Industriselskapet Facit, som særlig utviklet regnemaskiner, var frem til 1970-tallet dominerende. Selskapet ble i 1972 kjøpt opp av Electrolux.
Fotballaget Åtvidabergs FF kommer fra tettstedet og hadde sin storhetsperiode på 1970-tallet da det ble svensk mester i 1972 og 1973, og cupvinner i 1970 og 1971. Suksessen skyldes dels at Facit bidro med penger til klubben. Laget gjorde det også bra i cupvinnercupen og serievinnercupen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Åtvidaberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Åtvidaberg (lokalt også omtalt som Åtvid) er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er Åtvidaberg kommunes administrasjonssenter. | 5,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96desh%C3%B6g | 2023-02-04 | Ödeshög | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Tettsteder i Östergötlands län', 'Kategori:Ödeshög kommune'] | Denne artikkelen handler om tettstedet Ödeshög. For kommunen med samme navn, se Ödeshög kommune.Ödeshög er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er administrasjonssentrum i Ödeshög kommune. I 2010 hadde tettstedet innbyggere.I Ödeshög ligger det en gammel kirke, Ödeshögs kyrka. Stedet ligger nær, men ikke ved, innsjøen Vättern.
Det finnes en del restauranter omkring torget. Nærmeste større byer er i nordøst Linköping (66 km) og i sørvest Jönköping (67 km).
En sentral skikkelse i Ödeshögs historie er Johanna Pettersson (1807–1899), bedre kjent som Handelsman Johanna. Hvert år arrangeres det et marked, Johannamarknaden, til ære for henne. Det var også i Ödeshög den tidligere landslagsspilleren i fotball, Klas Ingesson, vokste opp.
| Denne artikkelen handler om tettstedet Ödeshög. For kommunen med samme navn, se Ödeshög kommune.Ödeshög er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er administrasjonssentrum i Ödeshög kommune. I 2010 hadde tettstedet innbyggere.I Ödeshög ligger det en gammel kirke, Ödeshögs kyrka. Stedet ligger nær, men ikke ved, innsjøen Vättern.
Det finnes en del restauranter omkring torget. Nærmeste større byer er i nordøst Linköping (66 km) og i sørvest Jönköping (67 km).
En sentral skikkelse i Ödeshögs historie er Johanna Pettersson (1807–1899), bedre kjent som Handelsman Johanna. Hvert år arrangeres det et marked, Johannamarknaden, til ære for henne. Det var også i Ödeshög den tidligere landslagsspilleren i fotball, Klas Ingesson, vokste opp.
== Referanser == | Ödeshög er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er administrasjonssentrum i Ödeshög kommune. | 5,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enrico_Fermi | 2023-02-04 | Enrico Fermi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. november', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Italienske forskere', 'Kategori:Italienske fysikere', 'Kategori:Italienske nobelprisvinnere', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Personer tilknyttet Manhattanprosjektet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Enrico Fermi (født 29. september 1901 i Roma, død 28. november 1954 i Chicago i Illinois) var en italiensk-amerikansk fysiker kjent for sitt arbeid med betastråling, utviklingen av den første kjernereaktoren og for sitt bidrag i utarbeidelsen av kvanteteorien. Fermi ble beæret Nobelprisen i fysikk i 1938 «for hans påvisning av eksistensen av nye radioaktive elementer produsert av nøytronbestråling, og for hans relaterte oppdagelse av kjernereaksjoner forårsaket av langsomme nøytroner»
| Enrico Fermi (født 29. september 1901 i Roma, død 28. november 1954 i Chicago i Illinois) var en italiensk-amerikansk fysiker kjent for sitt arbeid med betastråling, utviklingen av den første kjernereaktoren og for sitt bidrag i utarbeidelsen av kvanteteorien. Fermi ble beæret Nobelprisen i fysikk i 1938 «for hans påvisning av eksistensen av nye radioaktive elementer produsert av nøytronbestråling, og for hans relaterte oppdagelse av kjernereaksjoner forårsaket av langsomme nøytroner»
== Æresbevisninger ==
Fermi ledet konstruksjonen av den første kjernereaktoren som satte i gang den første kontrollerte nukleære kjedereaksjon. Han var en av de store lederne for Manhattanprosjektet.
Fermi er kjent som opphavsmannen til Fermi-paradokset i SETI-forskningen da han i en diskusjon om muligheten for intelligent liv i rommet kom med det berømte spørsmålet: «Hvor er de?» (Where are they?).
Fermioner og ’’The Fermi National Accelerator Laboratory’’ (Fermilab) er oppkalt etter Fermi. I tillegg fikk grunnstoffet fermium og Fermi-Dirac-statistikken navn etter samme mann. ’’The Enrico Fermi US Presidential Award’’ ble opprettet i 1956 til minne om Fermis prestasjoner og dyktighet som forsker. Seksjonen ved University of Chicago hvor Fermi pleide å arbeide er nå kjent under navnet ’’The Enrico Fermi Institute’’.
Fermi-problemer, slik som det klassiske «Hvor mange pianostemmere finnes det i Chicago?»-problemet er oppkalt etter Fermis bruk av slike overslagsproblemer for å lære studenter viktigheten av dimensjonsanalyse, tilnærmelsesmetoder og klar identifisering av antakelser.
== Tidlige år ==
Fermi ble født i Roma. I barndommen var han og den ett år eldre broren, Giulio, uatskillelige. Giulio døde i 1915 under en mindre operasjon for halsbyll. Ensom og forlatt begynte Enrico fysikkstudier, som en måte å lindre smerten over tapet av sin bror.
En venn av familien, Adolfo Amidei, veiledet Fermi i studiet av algebra, trigonometri, analytisk geometri, integralregning og teoretisk mekanikk. Amidei anbefalte også Fermi å søke seg til det prestisjefylte Scuola Normale Superiore i Pisa fremfor studier ved Universitetet i Roma. Eksaminatoren i Pisa spådde at Fermi ville bli en stor vitenskapsmann.
== Voksenlivet ==
Fermi startet på universitetet ved Pisa instituttet i 1918, og i 1922 tok han bachelor-graden. Han tilbrakte seks måneder i Göttingen ved Max Borns skole i 1923, men var lite fornøyd med den da overdrevent teoretiske undervisningen i kvantefysikk. I 1924 var han i Leiden i Nederland for å møte Paul Ehrenfest, og her møtte han også Albert Einstein. Fermi tok et professorat i Roma. Professor Orso Maria Corbino hjalp Fermi mye i utvelgelsen av en arbeidsgruppe.
I 1938 ble Fermi tildelt Nobelprisen i fysikk for sitt arbeid innen radioaktiviteten, blant annet påviste han 37 nye radioaktive nuklider. Frem til prisutdelingen fant sted hadde Fermi holdt til i Roma, men etter at han mottok prisen i Stockholm, dro Fermi med sin kone og sine barn rett til New York, hvor han ble ansatt ved Columbia University. Grunnen til dette var fascismens vekst i Italia (Fermis kone Laura var av jødisk herkom).
I Columbia overvar Fermi det første atomkløyvingseksperimentet av Hahn og Strassman (med hjelp fra Booth og Dunning). Fermi begynte deretter arbeidet med den første kjernereaktor. Han erindret prosjektets begynnelse i en tale gitt ved sin avgang som president for American Physical Society i 1954:
«Jeg husker veldig tydelig at jeg i den første måneden, januar, 1939, tok til å arbeide ved ’’Pupin Laboratories’’ fordi ting begynte å skje veldig fort. På den tiden holdt Niels Bohr forelesninger i Princeton, og jeg husker at Willis Lamb en ettermiddag kom meget oppspilt tilbake og sa at Bohr hadde røpet en stor nyhet. De store nyhetene som var blitt røpet, var oppdagelsen av kjernefysisk fisjon og noen korte trekk hvordan dette kunne gå til. Noe senere den samme måneden ble det holdt et møte i Washington D.C. hvor den mulige betydningen av det nylig oppdagede spaltningsfenomenet først ble diskutert i et nesten spøkefullt alvor som en mulig kilde for kjernekraft.»Marinen tildelte Columbia University det første atomenergifondet på 6 000 dollar etter at president Franklin Delano Roosevelt mottok Einstein–Szilárds brev i 1939. Fondet ble senere til Manhattanprosjektet.
Fermi var en mann av fremragende dyktighet, han var snartenkt og fornuftig. Han var en begavet teoretiker, noe hans teori om betastråling beviser. Han var også dyktig i laboratoriet, Fermi jobbet raskt og med stor innsikt. Ofte begrunnet han også effektiviteten sin i labben som årsak til nobelpristildelningen; oppdagelsene ville blitt gjort av noen andre ganske snart – han var ganske enkelt bare først ute.
Da han sendte sin berømte avhandling om betastråling til det anerkjente tidsskriftet Nature, forkastet redaktøren artikkelen med den begrunnelse at «den inneholdt spekulasjoner for fjerne fra realiteten.» Derfor fikk Fermi publisert artikkelen på italiensk og tysk før den senere ble gitt ut på engelsk.
Fermi glemte aldri opplevelsen av å være forut for sin tid, og han pleide å fortelle sine studenter: «Vær aldri førstemann; prøv å være nummer to.»
== Sykdom ==
Den 28. november 1954 døde Fermi av kreft i Chicago i Illinois, og ble begravet på The Oak Woods Cementery. Han ble 53 år. Som Eugene Wigner skrev: «Ti dager før Fermi gikk bort, sa han til meg, ’Jeg håper det ikke tar lang tid.’ Han hadde totalt forsonet seg med sin skjebne.»
== Priser (utvalg) ==
1942 – Hughesmedaljen
1938 – Nobelprisen i fysikk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Enrico Fermi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Enrico Fermi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Enrico Fermi på Internet Movie Database
(en) Enrico Fermi hos American National Biography
(en) Nobelprisen i fysikk 1938 hos Nobelprize.org
(en) Enrico Fermi hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1938
(en) Om Enrico Fermi
(en) Enrico Fermi bøker | Enrico Fermi (født 29. september 1901 i Roma, død 28. | 5,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karibia | 2023-02-04 | Karibia | ['Kategori:Amerika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Karibia', 'Kategori:Subregioner'] | Karibia (spansk: Caribe; nederlandsk: Caraïben; fransk: Caraïbe eller mer vanlig Antilles), på norsk også kalt Vestindia, De vestindiske øyer eller Antillene er en subregion i Amerika som består av Det karibiske hav og den tilhørende øygruppen, de karibiske øyer, som kurver i tilnærmet halvsirkelform fra sørspissen av Florida i nord til i Venezuela i sør. Denne hovedformasjonen av øyer danner stort sett grensen mellom Det karibiske hav og Atlanterhavet. Det er omkring 7000 øyer og rev i området.Karibia har et landareal på 225 996 km² og en befolkning på 44 392 000 innbyggere i juli 2022. Det er 13 selvstendige stater og 18 avhengige territorier i området, de sistnevnte tilknyttet fjerntliggende land som Frankrike, Nederland, Storbritannia og USA. De mest folkerike landene i Karibia er Cuba, Haiti og Den dominikanske republikk, som har rundt 11 millioner innbyggere hver. Største byområder er Santo Domingo, Port-au-Prince og Havana, alle med over 2 millioner innbyggere. De mest utbredte språkene er engelsk, fransk, spansk og nederlandsk.
De karibiske øyer består av De store Antiller som avgrenser Det karibiske hav mot nord og De små Antiller som avgrenser det mot sør og øst. Flere tilgrensende øyer som Bahamas, Turks- og Caicosøyene og Barbados regnes som oftest som deler av Karibia, selv om de ligger i Atlanterhavet nord eller øst for Antillene og dermed utenfor Det karibiske hav.
Mesteparten av Det karibiske hav og de fleste av øyene ligger på Den karibiske plate, men Cuba med Bahamas og Turks- og Caicosøyene ligger på Den nordamerikanske kontinentalplate.
| Karibia (spansk: Caribe; nederlandsk: Caraïben; fransk: Caraïbe eller mer vanlig Antilles), på norsk også kalt Vestindia, De vestindiske øyer eller Antillene er en subregion i Amerika som består av Det karibiske hav og den tilhørende øygruppen, de karibiske øyer, som kurver i tilnærmet halvsirkelform fra sørspissen av Florida i nord til i Venezuela i sør. Denne hovedformasjonen av øyer danner stort sett grensen mellom Det karibiske hav og Atlanterhavet. Det er omkring 7000 øyer og rev i området.Karibia har et landareal på 225 996 km² og en befolkning på 44 392 000 innbyggere i juli 2022. Det er 13 selvstendige stater og 18 avhengige territorier i området, de sistnevnte tilknyttet fjerntliggende land som Frankrike, Nederland, Storbritannia og USA. De mest folkerike landene i Karibia er Cuba, Haiti og Den dominikanske republikk, som har rundt 11 millioner innbyggere hver. Største byområder er Santo Domingo, Port-au-Prince og Havana, alle med over 2 millioner innbyggere. De mest utbredte språkene er engelsk, fransk, spansk og nederlandsk.
De karibiske øyer består av De store Antiller som avgrenser Det karibiske hav mot nord og De små Antiller som avgrenser det mot sør og øst. Flere tilgrensende øyer som Bahamas, Turks- og Caicosøyene og Barbados regnes som oftest som deler av Karibia, selv om de ligger i Atlanterhavet nord eller øst for Antillene og dermed utenfor Det karibiske hav.
Mesteparten av Det karibiske hav og de fleste av øyene ligger på Den karibiske plate, men Cuba med Bahamas og Turks- og Caicosøyene ligger på Den nordamerikanske kontinentalplate.
== Stater og territorier ==
Karibia omfatter tretten selvstendige stater, tolv biland og fem oversjøiske deler av fjerntliggende land. Tabellen viser CIAs estimater for 2022.
== Om navnet ==
Regionen henter sitt navn fra karibene, en folkegruppe som bebodde De små Antiller og deler av det nærliggende Sør-Amerika da europeerne først kom til området. Navnet Vestindia stammer fra en misforståelse som tilskrives Christofer Columbus. Han skal ha trodd at han i 1492 var kommet til India etter å ha seilt over Atlanterhavet.
Navnet Karibia er en nydannelse som i løpet av de siste par tiår har fortrengt de eldre navnene Vestindien/Vestindia, Antillene eller De karibiske øyer. Salmonsens konversationsleksikon (1900) har ikke «Karibien» som oppslagsord, bare Vestindien. Nettutgaven av Store norske leksikon har tatt inn det nydannede stedsnavnet som er avledet av betegnelsene for et folk og deres språk, i formen Karibia.
Navneformen «Karibien» ble vanlig etter at øyene ble populære reisemål. Endelsen -ien var vanlig for denne type utenlandske geografiske navn på riksmål eller bokmål frem til mellomkrigstiden, selv om navnet «Karibien» ikke ble brukt på den tiden. Overgangen til å skrive og uttale denne navnetypen med endelsen -ia ble nesten fullstendig gjennomført omkring 1940. Som det eneste unntaket har navneformen Karibien i senere år fått sterkt gjennomslag, kanskje gjennom påvirkning fra engelsk «The Caribbean».Språkrådet har normert skriveformen til «Karibia». Dette fremkommer i blant annet Bokmålsordboka. I Språknytt nr. 4, 1995 sier Kjell Anfinnsen at «Jeg har påpekt overfor journalister og reisebyråfolk at det heter Karibia – like fullt tviholder de på Karibien.»Det Norske Akademi som normerer riksmål, benyttet Karibia i Norsk Riksmålsordboks supplementsbind fra 1995. Norsk ordbok (redigert av Tor Guttu) fra 2005 bruker Karibien.
== Territorier og øyer ==
De amerikanske Jomfruøyer (amerikansk territorium), 1754–1917 Dansk Vestindia
St. Thomas
St. Croix
St. John
De britiske Jomfruøyer (Britisk oversjøisk territorium)
Anguilla (Britisk oversjøisk territorium)
Antigua og Barbuda
Antigua
Barbuda
Aruba (del av Kongeriket Nederlandene)
Bahamas
Andros
Cat Island
Eleuthera
Grand Bahama
New Providence, med hovedstaden Nassau.
Barbados
Bermuda (Britisk oversjøisk territorium)
Bonaire (del av Nederland)
Caymanøyene (Britisk oversjøisk territorium)
Cayman Brac
Grand Cayman, med hovedstaden George Town
Little Cayman
Cuba
Curaçao (del av Kongeriket Nederlandene)
Dominica
Grenada (deler Grenadinene med St. Vincent og Grenadinene)
Petite Martinique
Carriacou
Guadeloupe (fransk territorium)
Basse-Terre
Grande-Terre
Iles des Saintes
Terre de Haut
Terre de Bas
Marie-Galante
Iles de la Petite Terre
La Désirade
Saint-Barthélemy (fransk territorium), 1784–1878 svensk koloni
Saint-Martin (dels fransk territorium, dels del av Kongeriket Nederlandene)
Hispaniola
Den dominikanske republikk
Haiti
Jamaica
Martinique (fransk territorium)
Mexico
Cancún
Isla Mujeres
Isla Cozumel
Montserrat (Britisk oversjøisk territorium)
Puerto Rico (et samvelde assosiert med USA)
Saba (del av Nederland)
St. Kitts og Nevis
St. Kitts
Nevis
St. Lucia
St. Vincent og Grenadinene (deler Grenadinene med Grenada)
Bequia
Canouan Island
Mustique
Palm Island
St. Vincent
Union Island
Young Island
Sint Eustatius (del av Nederland)
Sint Maarten (øyområde) (del av Kongeriket Nederlandene) befinner seg på øyen Saint Martin som deles med Frankrike)
Trinidad og Tobago
Tobago
Trinidad
Turks- og Caicosøyene (Britisk oversjøisk territorium)
Grand Turk
ProvidencialesSelv om nasjonene Belize og Guyana ligger på det amerikanske fastlandet, er de tidligere britiske kolonier og er medlemmer av CARICOM (Caribbean Community and Common Market).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Caribbean – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Karibia (spansk: Caribe; nederlandsk: Caraïben; fransk: Caraïbe eller mer vanlig Antilles), på norsk også kalt Vestindia, De vestindiske øyer eller Antillene er en subregion i Amerika som består av Det karibiske hav og den tilhørende øygruppen, de karibiske øyer, som kurver i tilnærmet halvsirkelform fra sørspissen av Florida i nord til i Venezuela i sør. Denne hovedformasjonen av øyer danner stort sett grensen mellom Det karibiske hav og Atlanterhavet. | 5,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pietisme | 2023-02-04 | Pietisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pietisme', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Pietisme, avledet av latin pietas som betyr «fromhet» der det legges vekt på personlig fromhet og livsførsel (praxis pietatis) heller enn dogmatisk tilslutning til en bestemt lære.
Pietismen oppstod i Tyskland i siste halvdel av 1600-tallet. Philipp Jacob Speners (1635–1705) skrift Pia Desideria («Fromme ønsker»), utgitt i Frankfurt am Main i 1675, var egentlig skrevet som forord til en nyutgivelse av Johann Arndts bok Den sanne kristendom, besørget av Spener selv. Pia Desideria regnes gjerne som pietismens programskrift, men det legges vekt på at Spener langt på vei sammenfattet tanker i tiden og dermed representerte den Zeitgeist (tidsånd) som hersket i Europa, særlig Tyskland som hadde vært spesielt utsatt for tredveårskrigens ødeleggelser. Pietismens fremvekst tolkes oftest som en reaksjon på tidens teologiske dogmatikk og vanefromhet.
Pietismen kom til Danmark-Norge i moderat form under Frederik 4.s styre. I Christian 6.s tid 1730-46 utviklet det seg til en statskirkelig reform med innføring av obligatorisk konfirmasjon i 1736, Erik Pontoppidans forklaring i 1737 og opprettelse av folkeskolen i 1739. Speners pietisme lå til grunn for Pontoppidans Sandhed til gudfrygtighed som ble lærebok ved konfirmasjonsforberedelsene. Her vektlegges nødvendigheten av anger og omvendelse, og at den troende avstod fra dans, kortspill og teater.Påvirkning fra pietismen avtok etter 1750 med opplysningstidens fremvekst, men styrket seg betydelig i 1800-tallets Norge gjennom frikirkebevegelser som haugianerne og indremisjonen. I dag betegner «pietisme» ofte sneversynt, livsfiendsk kristendom.
| Pietisme, avledet av latin pietas som betyr «fromhet» der det legges vekt på personlig fromhet og livsførsel (praxis pietatis) heller enn dogmatisk tilslutning til en bestemt lære.
Pietismen oppstod i Tyskland i siste halvdel av 1600-tallet. Philipp Jacob Speners (1635–1705) skrift Pia Desideria («Fromme ønsker»), utgitt i Frankfurt am Main i 1675, var egentlig skrevet som forord til en nyutgivelse av Johann Arndts bok Den sanne kristendom, besørget av Spener selv. Pia Desideria regnes gjerne som pietismens programskrift, men det legges vekt på at Spener langt på vei sammenfattet tanker i tiden og dermed representerte den Zeitgeist (tidsånd) som hersket i Europa, særlig Tyskland som hadde vært spesielt utsatt for tredveårskrigens ødeleggelser. Pietismens fremvekst tolkes oftest som en reaksjon på tidens teologiske dogmatikk og vanefromhet.
Pietismen kom til Danmark-Norge i moderat form under Frederik 4.s styre. I Christian 6.s tid 1730-46 utviklet det seg til en statskirkelig reform med innføring av obligatorisk konfirmasjon i 1736, Erik Pontoppidans forklaring i 1737 og opprettelse av folkeskolen i 1739. Speners pietisme lå til grunn for Pontoppidans Sandhed til gudfrygtighed som ble lærebok ved konfirmasjonsforberedelsene. Her vektlegges nødvendigheten av anger og omvendelse, og at den troende avstod fra dans, kortspill og teater.Påvirkning fra pietismen avtok etter 1750 med opplysningstidens fremvekst, men styrket seg betydelig i 1800-tallets Norge gjennom frikirkebevegelser som haugianerne og indremisjonen. I dag betegner «pietisme» ofte sneversynt, livsfiendsk kristendom.
== Kallsetikken ==
Historisk sett knyttes pietismen til borgerskapets fremvekst med sin hjemlige privatsfære, der det kunne arrangeres konventikler (oppbyggelsesmøter). Samtidig var pietistene aktive utad, med veldedighetsarbeid og fattigforsorg, samt misjonsvirksomhet blant ikke-kristne. Thomas von Westen som var opptatt av å misjonere for samene, var blant de syv prestene i Romsdal som utgjorde det pietistiske fellesskapet de kalte «Syvstjernen».Pietismen er blitt kalt den første kristne retning der moral kommer foran lære. Den tar til orde for å gjenopplive Luthers begrep om «det allmenne prestedømme» ved å oppfordre til et aktivt lekfolk, som med autoritet til å tolke Bibelen, sprer dens budskap gjennom et liv i fromhet (praxis pietatis). Ved eksempelets makt, den virkekraftige tro, skal de kristne arbeide for rikets komme.
Denne betoningen av fides efficax som er overtatt fra kalvinismen, var det Max Weber identifiserte som det paradokset som sikret kapitalismens fremvekst. På den ene siden fordret protestantismen flid og arbeid som moralsk plikt, med en påfølgende akkumulering av verdier som ut fra før-reformasjonens etikk ville være en synd. Men samtidig fordret protestantiske bevegelser som kalvinisme, metodisme, baptisme og pietisme en asketisk livsstil som fordømte pengebruk.
== Unio mystica ==
Unio mystica, den mystiske forening med guddommen, peker mot pietismens karakter av å være en vekkelsesbevegelse. I pietistiske kretser var det vanlig å nøyaktig tidfeste øyeblikket for sin vekkelse, og vi vet derfor at Hans Nielsen Hauge opplevde sin «kallelse» den 5. april 1796, mens han gikk og pløyde i åkeren og sang salmen «Jesus, din søte forening å smake».
Brorson oversatte flere salmer fra tysk pietismetradisjon, der uttrykk som «i troens favnetag saa sød» fikk foreningen med gudddommen til å minne om en erotisk forening. Mystikeren Johannes Scheffler (Angelus Silesius) uttrykte seg i Brorsons oversettelse slik: «Deg min søte skatt å møte med mitt kyss og favnetak; og å skue deg, min drue, er min lengsel natt og dag.» Også originalteksten i Brorsons egen julesalme «Her kommer dine arme små» er omskrevet, for den lød opprinnelig slik: «Vi kysser deg med sukk og bønn, du himmelsøte jomfrusønn.» En annen av Brorsons julesalmer, «Mitt hjerte alltid vanker», måtte av samme grunn få siste verset omskrevet.
== Guds folk og Guds rike ==
Pietismen hadde klare millenarianistiske trekk, og forventningen om gudsrikets komme – og forberedelsen av denne hendelsen – er en sentral del av den pietistiske forkynnelse.
Både som teologisk retning og religiøst opprør regnes pietismen vanligvis med å ha nådd sin kulminasjon i løpet av første halvdel av 1700-tallet. Etter dette avtar pietismens innflytelse, men dens betydning fortsetter likevel å være sterk. På tross av at opplysningstidens religionskritikk og fornuftsreligion utover på 1700-tallet svekket den pietistiske vekkelsen over Europa, fortsatte likevel mange av dens ideer og virksomheter, slik som skolesystemet, misjonsarbeidet og fattigomsorgen, å ha betydning for det religiøse liv – ikke minst i Norge. Pietismens påvirkningskraft varer helt inn i nåtiden, og mange senere vekkelsesbevegelser videreføre de tanker og ideer som pietismen virkeliggjorde.
Om Norge er det blitt sagt at landet ikke ble virkelig protestantisk før det ble pietistisk. Den pietistiske vekkelsesfromheten sto uansett sterkt i Norge fra begynnelsen av 1700-tallet. Fra 1735 regnes den såkalte «statspietismens» tid i Danmark-Norge under Christian VI, og denne strakk seg frem til hans død i 1746. Denne perioden er blitt omtalt som «en kontrollert vekkelse av folket», og kom til uttrykk først og fremst gjennom statlige lover og forordninger. Eksempler på slike er: helligdagsforordningen, konfirmasjonsforordningen (med innføringen av Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme), lov om allmueskolen og latinskoleforordningen, og konventikkelplakaten. Disse ulike forordningene viser en spenning mellom ønske om å vekke folket til sann kristendom, og å motvirke utskudd og radikale forsamlinger.
I Norge har kirken siden den gang vært preget av ulike og vekslende tendenser. Likevel har vekkelser etter pietistisk mønster fortsatt å oppstå både på innsiden og utenfor den offisielle kirken i løpet av de 200 år som har gått. Den pietistiske vekkelsen har derfor blitt omtalt som «et kulturelt paradigme i Norge». Mest kjent av disse er Haugebevegelsen i begynnelsen av 1800-tallet, men også senere vekkelser har klart pietistisk preg.
== Referanser ==
== Kilder ==
Tarjei Rønnows «Pietisme og vekkelsesfromhet»
== Eksterne lenker ==
Pietisme, artikkel hos Store norske leksikon
Pietismen, artikkel hos Norgeshistorie.no
Den radikale pietismen, artikkel hos Norgeshistorie.no
Mette-Marit gjør pietisme til sin sak Arkivert 23. januar 2021 hos Wayback Machine. (Vårt Land 26.02.2008 ) | thumb|300px|Pietismen har hatt en sterk posisjon blant allmuen i Norge. Tavler med religiøse motiver i soverom på Fosnes Bygdemuseum. | 5,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Henrik_von_Wright | 2023-02-04 | Georg Henrik von Wright | ['Kategori:Adelige personer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Finlandssvensker', 'Kategori:Finske filosofer', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Logikere', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Helsingfors', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenska Akademiens Finlandspris', 'Kategori:Svenske professorer', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Bergen', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Tromsø'] | Georg Henrik von Wright (født 14. juni 1916, død 16. juni 2003) var en finlandssvensk filosof. Han etterfulgte den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein som professor ved universitetet i Cambridge.
von Wright regnes som en av 1900-tallets mest fremtrende filosofer, og blant hans bidrag til humanistisk teori og hermeneutikken er inndelingen i de fire ulike forklaringstypene: Årsaksforklaring, intensjons- eller formålsforklaring, funksjonell forklaring og fortelling som forklaring.
G. H. von Wright har publisert en rekke verker på svensk, finsk, engelsk og tysk. Han har også redigert og publisert Wittgensteins senere arbeider. Gjennom sine siste tyve år, skrev han flere bøker om dagens samfunn og hvorvidt vårt fremskritt faktisk kan ansees som fremskritt.
Ved siden av Wittgenstein, var han også påvirket av den tyske filosofen Oswald Spengler, som også hadde vært en inspirasjonskilde for Wittgenstein.
| Georg Henrik von Wright (født 14. juni 1916, død 16. juni 2003) var en finlandssvensk filosof. Han etterfulgte den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein som professor ved universitetet i Cambridge.
von Wright regnes som en av 1900-tallets mest fremtrende filosofer, og blant hans bidrag til humanistisk teori og hermeneutikken er inndelingen i de fire ulike forklaringstypene: Årsaksforklaring, intensjons- eller formålsforklaring, funksjonell forklaring og fortelling som forklaring.
G. H. von Wright har publisert en rekke verker på svensk, finsk, engelsk og tysk. Han har også redigert og publisert Wittgensteins senere arbeider. Gjennom sine siste tyve år, skrev han flere bøker om dagens samfunn og hvorvidt vårt fremskritt faktisk kan ansees som fremskritt.
Ved siden av Wittgenstein, var han også påvirket av den tyske filosofen Oswald Spengler, som også hadde vært en inspirasjonskilde for Wittgenstein.
== Verker ==
(no) Publikasjoner av Georg Henrik von Wright i BIBSYS
The Logical Problem of Induction, doktoravhandling, 1941
Den logiska empirismen, 1945
Über Wahrscheinlichkeit, 1945
An Essay in Modal Logic, 1951
A Treatise on Induction and Probability, 1951
Tanke och förkunnelse, 1955
Logical Studies, 1957
Logik, filosofi och språk 1957
The Varieties of Goodness, 1963
Norm and Action, 1963
The Logic of Preference, 1963
Essay om naturen, människan och den vetenskaplig-tekniska revolutionen, 1963
An Essay in Deontic Logic, 1968
Time, Change and Contradiction, 1969
Tieteen filosofian kaksi perinnettä, 1970
Explanation and Understanding, 1971
Causality and Determinism, 1974
Handlung, Norm und Intention, 1977
Humanismen som livshållning, 1978
Freedom and Determination, 1980
Wittgenstein, 1982
Philosophical Papers I-III, 1983-1984
Filosofisia tutkielmia, 1985
Vetenskapet och förnuftet, 1986
Minervan Pöllö, 1991
Myten om framsteget, 1993
The Tree of Knowledge 1993
Att förstå sin samtid, 1994
Six Essays in Philosophical Logic 1996
Viimeisistä ajoista. Ajatusleikki, 1997
Mitt liv som jag minns det, 2001
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1968 – Svenska Akademiens Finlandspris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Georg Henrik von Wright». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-5299-1416928957905. | Georg Henrik von Wright (født 14. juni 1916, død 16. | 5,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludwig_Wittgenstein | 2023-02-04 | Ludwig Wittgenstein | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Epistemologer', 'Kategori:Fødsler 26. april', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Logikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Metafilosofer', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske filosofer'] | Ludwig Josef Johann Wittgenstein (født 26. april 1889 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 29. april 1951 i Cambridge i England) var en østerriksk-britisk filosof, hovedsakelig kjent for sitt arbeid i logikk, matematisk filosofi, sinnsfilosofi og språkfilosofi. Han hadde først og fremst sitt virke i Cambridge.
Han hadde flere korte og lengre opphold i Norge, det første i 1913. Han fikk oppsatt en bolig på ei fjellhylle i Skjolden i Luster kommmune der han utviklet deler av sitt forfatterskap.
| Ludwig Josef Johann Wittgenstein (født 26. april 1889 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 29. april 1951 i Cambridge i England) var en østerriksk-britisk filosof, hovedsakelig kjent for sitt arbeid i logikk, matematisk filosofi, sinnsfilosofi og språkfilosofi. Han hadde først og fremst sitt virke i Cambridge.
Han hadde flere korte og lengre opphold i Norge, det første i 1913. Han fikk oppsatt en bolig på ei fjellhylle i Skjolden i Luster kommmune der han utviklet deler av sitt forfatterskap.
== Biografi ==
Ludwig Wittgenstein var sønn av den rike stålprodusenten Karl Wittgenstein, og kom fra en av de rikeste og mest prominente familiene i Østerrike-Ungarn. Ludwig war yngst av åtte søsken: han hadde tre søstre og fire brødre, og tre av disse brødrene begikk selvmord, den fjerde, Paul, ble, til tross for at han hadde mistet en arm i første verdenskrig, konsertpianist. Etter å ha gått realskole i Linz (samtidig med Adolf Hitler), reiste Wittgenstein til den daværende Technische Hochschule i Charlottenburg, Berlin, der han studerte maskinteknikk i to år. I 1908 reiste han til Manchester, der han studerte først ved College of Technology i Manchester, og deretter ved University of Manchesters fakultet for maskinteknikk.Etter hvert ble han stadig mer interessert i matematiske grunnlagsproblemer og logikk. Dette var i takt med sterke tendenser i tidens filosofi, for eksempel hos tenkere som Gottlob Frege, Edmund Husserl og ikke minst Bertrand Russell, som Wittgenstein tok kontakt med i Cambridge i 1911. Russell erkjente umiddelbart Wittgensteins begavelse, men første verdenskrig kom imellom. Wittgenstein tvilte aldri på at England kom til å vinne krigen: «Den beste rasen i verden kan ikke tape. Vi derimot kan tape, og vil tape.»
=== Første verdenskrig ===
Wittgenstein meldte seg likevel frivillig til å slåss på østerriksk side, og avlyste den planlagte sommerferien med David Pinsent, den engelske gutten han elsket. Han mente selv han var en feig natur, og for å bekjempe feigheten tok han på seg flere meget farlige oppdrag. Pinsent ble vraket ved sesjon, men fikk jobb som testpilot og omkom i en flyulykke. Wittgenstein ble tildelt en medalje etter å ha slåss mot britene på Asiago-platået, men var så ute av seg ved meldingen om Pinsents død at han i flere uker overveide selvmord. Wittgenstein var løytnant i fjellartilleriet på den italienske fronten da han overgav seg til den italienske hæren som hadde gjenerobret Trento. Østerrikerne trodde de ville få reise hjem om de la ned sine våpen. I stedet ble den italienske hæren sittende med flere hundre tusen fanger de knapt kunne fø og skaffe tak over hodet.Selv om Wittgenstein hadde et forhold til Marguerite Respinger, var han mest knyttet til unge menn. William Warren Bartley skrev i sin biografi om Wittgenstein at han var aktiv homoseksuell og hadde tilfeldig omgang med menn i Prater-parken i Wien. Wittgenstein hadde langvarige forhold til vennen David Pinsent, og i Cambridge med Francis Skinner og muligens Ben Richards.
Mens Wittgenstein etter krigen var krigsfange i Italia, sendte han en tekst til Russell som denne fikk publisert under tittelen Tractatus logico-philosophicus i 1921, som dannet grunnlag for hans senere berømmelse. Manuskriptet var et resultat av hans grubling gjennom fire krigsår, og dedisert til David Pinsent. En av konklusjonene i boken var at filosofi representerte en meningsløs aktivitet, og Wittgenstein ga bort sine penger og viet seg til et enkelt liv blant vanlige mennesker.
Etter krigen fikk Wittgenstein en del av arven etter sin far, noe som gjorde at han ble en av de rikeste i Europa, men ga alt bort etter en måned. Han livnærte seg deretter i en periode som gartner eller lærer på landskoler.Året etter Hitlers Anschluss i 1938, fikk han britisk statsborgerskap.
== Wittgenstein i Norge ==
Wittgenstein hadde seks kortere og lengre opphold i Norge mellom 1913 og 1950. Første gang var et ferieopphold i Hardanger sensommeren 1913 sammen med vennen David Pinset. De reiste først med skip til Kristiania, derfra med jernbanen til Bergen og videre med skip til Øystese. Her bodde de på hotell på Wittgensteins regning i en måneds tid.
Etter oppholdet i Øystese begynte tanken om å bo i eksil i Norge for å få arbeidsro, å modne hos Wittgenstein, og allerede i oktober 1913 var han på vei til Skjolden i innerst i Lustrafjorden i Sogn. Grunnen til at han valgte dette stedet var at han hadde rettet en forespørsel til den østerrikske konsul i Bergen – Jakob Valentin Kroepelien jr. – om å finne en stille og rolig plass der han kunne få arbeidsro. Kroepelien sendte forespørselen til Halvard Drægni som drev saftfabrikk i Skjolden. Her fikk Wittgenstein bo i huset til Drægnis søster som var gift med poståpner Hans Klingenberg.
Allerede våren 1914 satte Wittgenstein gang arbeid med å få bygget seg et eget hus i Skjolden. Han hadde skaffet seg en tomt på en berghylle ved nordenden av Eidsvatnet som bare er noen hundre meter fra fjordbunnen. Et hus på 7x8 meter ble oppført i tømmer. Byggingen pågikk mens Wittgenstein var hjemme i Wien på sommerferie, men på grunn av verdenskrigen som brøt ut i juli måned, kom han ikke tilbake til Skjolden om høsten slik han hadde planlagt. Halvard Drægni sørget for at byggearbeidet ble fullført for midler Wittgenstein sendte ham.
Sitt neste norgesopphold hadde Wittgenstein i 1921 sammen med Arvid Sjögren som var hans nærmeste venn på den tiden, men det var bare et ferieopphold. Under dette besøket bodde han for første gang i huset som han kalte «Østerrike».
Sine lengste opphold i Skjolden hadde han i årene 1936-37 – til sammen 15 måneder, og han bodde da i huset ved Eidsvatnet mens han arbeidet med filosofiske spørsmål. Arbeidene fra denne tiden ble først utgitt etter hans død.
Wittgensteins hus var et tømmerhus og i 1957 ble det flyttet til Bolstad i Skjolden. Her står det fortsatt, men i noe endret form og kledt med eternittplater. Det er planer om å føre det tilbake til tomten ved Eidsvatnet som Luster kommune kjøpte i 2013. Bolighuset i Skjolden ble demontert og tømmerstokkene brukt til å gjenreise Wittgensteins hytte. Arbeidet var ferdig i juni 2019. I 2021 ble huset fredet av Riksantikvaren. Fredinga av huset skal sikre helheten og omfatter derfor både eksteriøret på huset, stien opp fra Eidsvatnet og det nærmeste området rundt. Fredningen skjedde på initiativ av fylkeskommunen.I april 2016 ble en skulptur i granitt av Ludwig Wittgenstein avduket i Gloppen Skulpturpark i Byrkjelo. Den er laget av billedkunstneren Stig Eikaas.
Den 24. august 2018 ble et Wittgenstein-monument avduket i Luster kommune. Det er et samarbeidsprosjekt mellom de tre kunstnerne Sebastian Makonnen Kjølaas, Marianne Bredesen og Siri Hjorth. Monumentet er inspirert av Wittgensteins filosofi og har formen av en håndmun laget i tre ved Handverksskolen i Hjerleid. Treskjæreren Njål Andreassen brukte 25 trær til den 7 meter og 6 tonn tunge hånden.
== Filosofi ==
Han blir ofte karakterisert som en av det 20. århundres største filosofer. Han leverte betydelige bidrag til logikk og språkfilosofi, men også i matematikk og bevissthetsfilsofi. Hovedverkene hans (Tractatus Logico-Philsophicus [1921]) og (Philosophische Untersuchungen [utgitt posthumt, 1953]) ble viktige referansepunkter for to filosofiske skoler; den første for den logiske positivisme og den andre for den analytiske språkfilosofi. I tråd med dette tales det ofte om den tidlige og den sene Wittgenstein. Wittgensteinstudier og -utgivelser er i dag en egen filosofisk genre.
=== Tractatus Logico-Philosophicus ===
Tractatus er nok et av de mest kompliserte verk innen filosofien, og dens uttrykksform er til tider nærmest mytisk. «Was sich überhaupt sagen läßt, läßt sich klar sagen; und wovon man nicht reden kann, darüber muß man schweigen» heter det i forordet til Tractatus, oversatt «Hva som overhodet lar seg si, lar seg si klart; og det man ikke kan tale om, må man tie om».Slik oppsummerer Wittgenstein selv innholdet i Tractatus i sitt forord til boken. Samme setning går igjen i bokens siste linje (tese 7) som konklusjonen. Wittgenstein var inspirert av utviklingen innen moderne matematikk og logisk atomisme, blant annet representert av Bertrand Russell og G. Frege. Gjennom den symbolske logikk kunne man analysere filosofiske problemer og påvise, at de i realiteten var logiske og grammatiske misforståelser. Alle språk har den samme logiske struktur og en setning har kun én logisk form.
Tractatus er strukturelt bygget opp over syv hovedteser:
Verden er alt som er tilfelle.
Det som er tilfelle, kjensgjerningen, utgjøres av at saksforhold eksisterer.
Det logiske bilde av kjensgjerningene er tanken.
Tanken er det meningsfulle setningstegnet.
Setningen er en sannhetsfunksjon av elementærsetningene.
Sannhetsfunksjonens allmenne form er: [p,x,N(x)].
Dette er setningens allmenne form.
Om det man ikke kan tale må man tie.Hovedtesene er kommentert med nummererte og underordnede setninger slik at setning 1.1 kommenterer setning 1, og setning 1.11 kommenterer setning 1.1. Tese 1 og 2 representerer hva man kan kalle Tractatus’ ontologi, tese 3 og 4 kalles billedteorien, tese 5 er ekstensjonalitetstesen, tese 6 uttrykker setningens allmenne form, og tese 7 uttrykker konklusjonen.
Hensikten med Tractatus var å komme de mange filosofiske problemer til livs ved å si hva det meningsfullt kan sies noe om, og det som det ikke kan sies noe meningsfullt om. Forholdet mellom språket og virkeligheten er forholdet mellom elementærsetningen og saksforholdet (isomorfi), men selve forholdet kan det ikke sies mer om. Konklusjonen blir at det ikke kan finnes noen meningsfulle filosofiske setninger. De eneste meningsfulle setninger etter dette er naturvitenskapens (Tractatus § 6.53) og Tractatus selv blir også meningsløs. Wittgenstein mente at den som leser Tractatus og forstår den, til sist vil erkjenne at dens setninger er meningsløse. Man skal se forståelsesprosessen som om man klatrer på en stige, og når man når toppen, skal man skubbe stigen vekk. Man skal overvinne det som står skrevet og forstå verden på den riktige måte (Tractatus § 6.54).
Tankene hans hadde imidlertid et visst nedslag innen den såkalte Wienerkretsen, og Wittgenstein lot seg etter hvert lokke tilbake til filosofien. I 1929 var han på ny i Cambridge, hvor han etter hvert fikk en lederrolle i en krets av unge, begavede intellektuelle og filosofer. I 1939 ble han professor, men brukte sin tid under andre verdenskrig til frivillig humanitært arbeid.
=== Philosophische Untersuchungen ===
Senere skrev han sitt andre store verk Filosofiske undersøkelser som langt på vei er en kritikk av Tractatus. Dette verket handler om språkets komplekse logiske strukturer, og stiller spørsmål som: Hvordan kan vi ha et språk? Er privat språk mulig? Dette er en ganske «streng» tekst som kort (og muligens urettferdig) beskrevet handler om at alle meningsfulle påstander i verden kan skrives tilbake til en logisk struktur. Store deler av dette verket skrev han i årene 1936-37 i hytten i Skjolden.
I 1947 frasa han seg professoratet, og døde allerede i 1951 av prostatakreft etter en lengre tids sykdom. Verket Filosofiske undersøkelser ble dermed ikke publisert før etter hans død, i likhet med alt annet han skrev etter Tractatus.
Wittgensteins arbeid har først og fremst hatt betydning for den analytiske filosofitradisjonen. Han uttrykte sin filosofi like mye gjennom sin livsform som sine populære forelesninger.
== Litteratur (utvalg) ==
=== På norsk ===
Kjell S. Johannessen: Wittgensteins senfilosofi. En skisse av noen hovedtrekk, Universitetet i Bergen, 1994.
Knut Olav Åmås og Rolf Larsen: Det stille alvoret. Ludwig Wittgenstein i Norge 1913–50, Det norske Samlaget, Oslo 1994, ISBN 8252143776.
Knut Olav Åmås: Ludwig Wittgenstein, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2000, ISBN 8205267707.
Gabriel Moro: 365 dager med Ludwig Wittgenstein, Oslo 2003, ISBN 8256013818.
=== På engelsk ===
1994: Kjell S. Johannessen, Rolf Larsen og Knut Olav Åmås (redaktører): Wittgenstein and Norway – utgitt på Solum forlag
Bartley, William Warren (1985). Wittgenstein. La Salle, Ill.: Open Court. ISBN.
Brockhaus, Richard R. (1990). Pulling Up the Ladder: The Metaphysical Roots of Wittgenstein's Tractatus Logico-Philosophicus. La Salle, Ill.: Open Court. ISBN. Utforsker den kontinentale innflytelsen på Wittgenstein, ofte oversett av mer tradisjonelle analytiske arbeider.
Drury, Maurice O'Connor (1973). The Danger of Words and Writings on Wittgenstein. Routledge and Kegan Paul. ISBN. En samling av Drury's skrifter om Wittgenstein, redigert og introdusert av David Berman, Michael Fitzgerald og John Hayes.
Edmonds, David (2001). Wittgenstein's Poker. New York: Ecco. Gjennomgang av opprinnelsen til konflikten mellom Karl Popper og Wittgenstein, fokusert på hendelser som førte til deres volatile første encounter på 1946 Cambridge møtet.
Fonteneau, Françoise : L’éthique du silence. Wittgenstein et Lacan. Paris : Seuil. 1999
Glock, Hans-Johann (1996). A Wittgenstein Dictionary. Oxford, UK; Cambridge, Mass.: Blackwell Reference. ISBN.
Grayling, A. C. (2001). Wittgenstein: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford University Press. ISBN. En introduksjon for den ikke-spesialist leser.Guetti, James (1993). Wittgenstein and the Grammar of Literary Experience. University of Georgia Press. ISBN -X. Hacker, P. M. S. (1986). Insight and Illusion: Themes in the Philosophy of Wittgenstein. Oxford: Clarendon Press. ISBN.
Hacker, P. M. S. (1996). Wittgenstein's Place in Twentieth Century Analytic Philosophy. Oxford, UK; Cambridge, Mass.: Blackwell Reference. ISBN. En analyse av forholdet mellom Wittgenstein's tenkning kontra Frege, Russell og Wien-sirkelen.
Harré, Rom (2005). Wittgenstein and Psychology: A Practical Guide. Burlington, Vt.: Ashgate. Blikk på praktisk bruk av Wittgenstein's senere teorier i en hands-on psykologisk kontekst.
Kitching, Gavin (2003). Wittgenstein and Society: Essays in Conceptual Puzzlement. Burlington, Vt.: Ashgate. ISBN -X.
Leitner, Bernhard (1973). The Architecture of Ludwig Wittgenstein: A Documentation. Halifax: Press of the Nova Scotia College of Art and Design. ISBN.
Malcolm, Norman (1958). Ludwig Wittgenstein: A Memoir. London, New York: Oxford University Press. ISBN. Et portrett av noen som kjente Wittgenstein godt.
McGuiness, Brian (1988). Young Ludwig: Wittgenstein's Life,. Oxford: Clarendon Press. ISBN.
Monk, Ray (2005). How To Read Wittgenstein. New York: Norton. ISBN -X. På bakgrunn av nøkkeltekster fra Wittgenstein's skrifter gir forfatteren innsikt i hvordan hans filosofi kan tolkes.
Monk, Ray (1990). Ludwig Wittgenstein: The Duty of Genius. New York: Free Press, Maxwell Macmillan International. ISBN. En biografi som også forsøker å forklare hans filosofi.
Schulte, Joachim (1992). Wittgenstein: An Introduction. Albany: State University of New York Press. ISBN -X. En konsis introduksjon til Wittgenstein's filosofi belyst med passasjer fra hans arbeid.
Sterrett, Susan G. (2005). Wittgenstein Flies a Kite: A Story of Models of Wings and Models of the World. New York: Pi Press. ISBN. Tilgjengelig studie av tidlige år frem til skriving av Tractatus, i tillegg til historie av flukt, vitenskap og teknologi med logikk og filosofi.For en dypere eksegese i Wittgensteins senere arbeid, se 4-volum analytisk kommentar av P.M.S. Hacker, volum 1 og 2 ko-redigert med G. P. Baker:
Wittgenstein: Understanding and Meaning. 1980. ISBN.
Wittgenstein: Rules, Grammar, and Necessity. 1985. ISBN.
Wittgenstein: Meaning and Mind. 1990. ISBN.
Wittgenstein: Mind and Will. 1996. ISBN.
== Bibliografi ==
=== Norske oversettelser av Wittgensteins verker ===
Bemerkninger om fargene. (2000). Pax.
Den ukjente dagboken: Cambridge 1930-32 og Skjolden 1936-37. (1998). Spartacus
Filosofi og kultur: spredte bemerkninger. (1995). Cappelen akademisk forlag.
Filosofiske undersøkelser. (1997). Pax.
Om visshet. (2007). Cappelen akademisk forlag.
Tractatus logico-philosophicus. (1999). Gyldendal. ISBN 82-05-25741-8 (E-bok fra nb.no)
Zettel. (2001). Humanist forlag.
=== Andre utgivelser om Wittgenstein ===
The Jew of Linzav Kimberley Cornish fremsetter den kontroversielle hypotesen at Hitlers antisemittisme oppsto på grunn av hans aversjon mot Wittgenstein, og at Wittgenstein var sovjetagent som rekrutterte The Cambridge Five.
E. L. Doctorow forestiller seg et motsetningsforhold mellom Wittgenstein og Einstein i kapitler av romanen City of God.
Avant-garde-regissøren Derek Jarman spilte inn Wittgenstein i 1993. Manuset av Terry Eagleton har blitt i bokform av British Film Institute.
Wittgensteins liv er portrettert i romanen The World as I Found It av Bruce Duffy fra 1997.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Ludwig Wittgenstein – sitater
en.wikisource.org på Author:Ludwig Josef Johann Wittgenstein.
Cambridge Wittgenstein Archive - Tysk og engelsk, includes bilder, biografi, søkbar database i manuskripter.
Wittgenstein Portal
Stanford Encyclopedia of Philosophy.
Wittgenstein's works are edited in an electronic edition (selges på CDROM) ved Universitetet i Bergen.
Ludwig Wittgenstein's manuskripter, ved Trinity College-biblioteket i Cambridge, England.
Ludwig Wittgenstein (1889–1951) Wittgenstein-materiale.
Ontologi av Wittgenstein's Tractatus av Raul Corazzon
Wittgenstein Scrap Book by Ralph Lichtensteiger
Wittgenstein — Archive (Real audio stream) of BBC Radio 4 edition of 'In Our Time' on Wittgenstein
The Jew of Linz by Kimberley Cornish a book review listing its detailed arguments for believing Wittgenstein was the object of Hitler's anti-Semitism.
Wittgenstein on MIS Arkivert 6. mars 2021 hos Wayback Machine. Management Information Systems as proving grounds for the rule following paradox and other Wittgensteinian themes.
Wovon, as recorded by a popular Finnish commentator on philosophy
T.P. Uschanov's page Wittgenstein links
East Side Institute for Group and Short Term Pschotherapy: an international research and training center that has made use of Wittgenstein's work in psychotherapy, education and human development
Biography resources dedicated to Ludwig Wittgenstein
Wittgenstein, Tolstoy and "The Gospel in Brief" by Bill Schardt | Wien | 5,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Martin_Leberecht_de_Wette | 2023-02-04 | Wilhelm Martin Leberecht de Wette | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 16. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Fødsler 12. januar', 'Kategori:Fødsler i 1780', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Landkreis Weimarer Land', 'Kategori:Personer fra Weimar', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Tyske lutherske teologer'] | Wilhelm Martin Leberecht de Wette (født 12. januar 1780 i Ulla i Tyskland, død 16. juni 1849 i Basel i Sveits) var en tysk teolog. Han er mest kjent for sin tese at Femte Mosebok ikke ble skrevet av Moses men at denne del av Bibelen tilkom på Josias regjeringstid.
| Wilhelm Martin Leberecht de Wette (født 12. januar 1780 i Ulla i Tyskland, død 16. juni 1849 i Basel i Sveits) var en tysk teolog. Han er mest kjent for sin tese at Femte Mosebok ikke ble skrevet av Moses men at denne del av Bibelen tilkom på Josias regjeringstid.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
De Wette ble født i Ulla (ikke langt ifra Weimar) der hans far var prest. Hqn ble sendt til gymnasium i Weimar. Her ble han sterkt influert av Johann Gottfried von Herder, som ofte ledet eksamener ved skolen.
=== Karriere ===
De Wette ble i 1807 ekstraordinær og i 1809 ordinær teolologiprofessor ved Heidelbergs universitet og i 1810 vwd Berlins universitet. Fordi han sendre et kondolansebrev til August von Kotzebues morders mor, ble han i 1819 avskjediget fra sistnevnte embede. I 1822 ble han kalt til l teologiprofessor i Basel, hvis store råd i 1829 utnevnte ham til undervisningsråd.
De Wette minner i meget om Friedrich Schleiermacher og gav ny kraft og ny retning til det teologiske studiet i Basel, i generelt sett overensstemmelse med den såkalte formidlingsteologien i Tyskland.Hans fremste arbeider er Beiträge zur Einleitung in das alte Testament (1806-07), Lehrbuch der hebräisch-jiidischen Archäologie (1814), Lehrbuch der historisch-kritischen Einleitung in die Bibel, alten und neuen Testaments (1817), Christliche Sittenlehre (1819-23), Kommentar über die Psalmen (1829) og Kurtzgefasstes exegetisches Handbuch zum neuen Testament (1836-48) og et par romanartede fortellinger. Den bibeloversettelse som han 1809-14 utgav sammen med Johann Christian Wilhelm Augusti og deretter selv fullbyrdet, nøt stor anseelse.
== Viktige verker ==
Beiträge zur Einleitung in das Alte Testament (2 vol., 1806-1807)
Kommentar über die Psalmen (1811)
Lehrbuch der hebräisch-jüdischen Archäologie (1814)
Über Religion und Theologie (1815)
Lehrbuch der christlichen Dogmatik (1813–1816)
Lehrbuch der historisch-kritischen Einleitung in die Bibel (1817)
Christliche Sittenlehre (1819–1821)
Einleitung in das Neue Testament (1826)
Religion, ihr Wesen, ihre Erscheinungsform, und ihr Einfluss auf das Leben (1827)
Das Wesen des christlichen Glaubens (1846)
Kurzgefasstes exegetisches Handbuch zum Neuen Testament (1836- 1848).Wette redigerte også Luthers verker (5 vol., 1825-1828).
== Referanser == | Wilhelm Martin Leberecht de Wette (født 12. januar 1780 i Ulla i Tyskland, død 16. | 5,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langenhagen | 2023-02-04 | Langenhagen | ['Kategori:52°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1312', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1959', 'Kategori:Byer i Niedersachsen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Langenhagen er en by i Hannover-distriktet i den tyske staten Niedersachsen. Den har 50 800 innbyggere.
17. august 1982 begynte verdens første masseproduksjon av CD-er i Langenhagen.
| Langenhagen er en by i Hannover-distriktet i den tyske staten Niedersachsen. Den har 50 800 innbyggere.
17. august 1982 begynte verdens første masseproduksjon av CD-er i Langenhagen.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Langenhagen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Langenhagen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Langenhagen er en by i Hannover-distriktet i den tyske staten Niedersachsen. Den har 50 800 innbyggere. | 5,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kunstig_intelligens | 2023-02-04 | Kunstig intelligens | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Formalvitenskaper', 'Kategori:Informatikkstubber', 'Kategori:Kunstig intelligens', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber'] | Kunstig intelligens (KI) er en teknikk man bruker for å gi datamaskiner og dataprogrammer en mest mulig intelligent respons. Fagfeltet kunstig intelligens er tverrfaglig av natur, og har vokst fram med bidrag fra blant annet informatikk, matematikk, statistikk, psykologi, nevrologi og lingvistikk. Grenen kunstig intelligens innen informatikk blir definert som studiet og utviklingen av intelligente agenter, der en intelligent agent er et system som observerer sitt miljø og tar avgjørelser for å maksimere sin egen suksess. Andreas Kaplan og Michael Haenlein definerer kunstig intelligens som "et systems evne til å korrekt tolke eksterne data, å lære av slike data, og å bruke denne kunnskapen til å oppnå spesifikke mål og oppgaver gjennom fleksibel tilpasning".
| Kunstig intelligens (KI) er en teknikk man bruker for å gi datamaskiner og dataprogrammer en mest mulig intelligent respons. Fagfeltet kunstig intelligens er tverrfaglig av natur, og har vokst fram med bidrag fra blant annet informatikk, matematikk, statistikk, psykologi, nevrologi og lingvistikk. Grenen kunstig intelligens innen informatikk blir definert som studiet og utviklingen av intelligente agenter, der en intelligent agent er et system som observerer sitt miljø og tar avgjørelser for å maksimere sin egen suksess. Andreas Kaplan og Michael Haenlein definerer kunstig intelligens som "et systems evne til å korrekt tolke eksterne data, å lære av slike data, og å bruke denne kunnskapen til å oppnå spesifikke mål og oppgaver gjennom fleksibel tilpasning".
== Historie ==
=== Science fiction ===
Opprinnelig stammer kunstig intelligens fra science fiction med få unntak til uttrykk gjennom mekaniske kropper, hovedsakelig menneskelignende i utseende, og med tilnærmet menneskelig personlighet. Etter fullførelsen av ENIAC (verdens første datamaskinen med generelle brukermuligheter) i 1942 oppstod det en ny retning innen genren, hvor kunstig intelligens hadde tilhold i upersonlige og ubevegelige maskiner. Ettersom ENIAC var enorm i størrelse, var trenden at de moderne datamaskinene i sci-fi i starten ble enda mer massive og kolossale, hvorav noen i form og utstrekning var som digre bygninger og menneskene rundt som bittesmå maur. Da maskinene i virkelighetens verden ble stadig mindre og raskere, tilpasset filmen og litteraturen seg dette, og man gikk mer eller mindre bort fra de overdimensjonerte konstruksjonene.
=== Dataprogrammer ===
I den virkelige verden har det flere ganger blitt laget datamaskiner og dataprogrammer som kan ta avgjørelser ut ifra et sett med instruksjoner (eller programkode) den har fått matet inn på forhånd, innen et spesielt felt. For at maskinene skal kunne gi mest mulig menneskelig respons har maskinene derfor blitt programmert til å analysere data og utføre visse kommandoer basert på dette.
==== Chatbots ====
I begynnelsen ble det forsket på, og laget, flere dataprogrammer som man kunne «kommunisere» med, kalt «chatbots». Det mest kjente programmet er ELIZA fra 1966, laget av Joseph Weizenbaum. ELIZA var en maskin med tekst-display som skulle forestille en «kvinnelig terapeut» som gir et svar når man skriver inn en tekst. Programmet vil søke etter visse ord som er lagt inn av Weizenbaum. Et eksempel på dette er å skrive inn teksten «Why do you hate me?», hvorpå programmet får en match i listen over ord den leter etter, nemlig «(...) you (ordet den velger ut) me (...)». Som en respons vil ELIZA svare «You like to think that I hate you – don't you?». Bytter man ut ordet «hate» med «love» eller et tulleord som «fghlrsgslierg» vil ELIZA svare det samme, bare med disse ordene istedenfor. Programmet kunne ikke forstå noen av ordene som ble skrevet, men fikk bare opp treff på ord fra en liste. Hvis en ikke får noen spesifikke treff så har ulike «chatterbots» enkelte «nødord» som den bruker. Dette kan f.eks. være «Hva mener du?» eller andre generelle setninger. Når de derimot får treff, vil de fleste programmer varierer i hvilken respons de gir, ved å f.eks. slette responsen fra listen, ved å merke den som «brukt x ganger» eller flytte responsen til slutten av listen over responser. På denne måten kan programmene variere i hva de skal svare, og unngå mange gjentakelser, som gjør at programmet virker mer «pålitelig».
Weizenbaums «Frankensteinmonster»Weizenbaum var en av de første til å se hvor katastrofale virkninger slike egentlig ufarlige leketøy kan få på folk. Han hadde selv programmert ELIZA og visste hvor simpelt og uintelligent det var, likevel fikk han en kjemperespons fra personer som ønsket å prate med og få hjelp fra den moderne «terapeuten» hans. De som «pratet» med ELIZA fikk gjerne personlige bånd til programmet. Weizenbaum ble sjokkert over hvor lett helt normale mennesker fikk vrangforestillinger og anså ELIZA som et eksisterende vesen. Det hele gikk så langt at Journal of Nervous and Menetal Disease publiserte en artikkel som hevdet at programmer som ELIZA snart kunne tas i bruk på sykehus for å behandle psykisk syke mennesker og forhåpentligvis behandle hundrevis av mennesker samtidig. Weizenbaums erfaring med ELIZA fikk han til å skifte mening angående utviklingen av kunstig intelligens, ettersom mennesker alt for lett lar seg fange opp og lar seg overbevise, omtrent før man i det hele tatt har noen erfaringer med det, men rett og slett ønsker at det skal være ekte. I slike tilfeller kan kunstig intelligens være potensielt veldig skadelig for enkelte, som i sykehus-tilfellet, eller for å få mennesker til å oppgi hemmeligheter.
Andre programmerDet finnes også andre slike «chatterbots». I tillegg ble det laget tidlige spill, sjakk og dam, som fikk programmert inn «reglene» (dvs hvordan brikker kan flyttes og at den skal unngå å miste sine brikker) i tillegg til et kort sett med startbevegelser, og mulighet for å lære. Etter hvert som man spiller med en slik maskin vil den lagre all informasjon om hvor brikker flyttes, for så å lage lister over hvor og når den skal flytte brikkene. Som et resultat av dette vil maskinen bli bedre og bedre. I dag finnes det en rekke videospill med «kunstig intelligens», uten at vi egentlig tenker så mye over at de har det.
== Kan en datamaskin være intelligent? ==
Hvordan man definerer «intelligens» og det «å tenke» har mye å si for hvordan man skal beskrive om en datamaskin kan være «intelligent», «smart» eller om den kan «tenke». De fleste vil nok mene at en datamaskin eller et dataprogram ikke kan ha en «sjel» eller «personlighet», ikke kan være «bevisst» eller lignende, ettersom den bare følger et gitt sett med regler som mennesker har skrevet inn. Andre mener derimot at hjernen egentlig også bare kan bestå av et sett med regler og instrukser for hvordan man resonnerer seg fram til ting, tenker og beveger seg.
De viktigste spørsmålene angående hvorvidt en datamaskin kan være intelligent er hva vil det egentlig si å tenke, og det at selv om mennesker kan lage et program som er mer eller mindre umulig å skille fra et menneske, med mye bedre ferdigheter (logikk, matematikk, språkkunnskaper, o.l.) så betyr ikke det at programmet/maskinen vet, forstår eller er (selv)bevisst, slik de framstår i science fiction-verden. Et av målene for å skape kunstig intelligens er å lage programmer som kan lære, eller mer korrekt, kalkulere nye veier/alternativer/svar slik at den kan «utvikle» sine egne regler. Et eksempel på dette er sjakk- og damspillene nevnt tidligere som fører lister over ulike trekk den bør utføre i gitte situasjoner, bare i en større skala med litt mer variert og utfordrende læremål.
== Se også ==
Norsk Forening for Kunstig Intelligens
Nevralt nettverk
Genetisk algoritme
Beslutningstre
Maskinlæring
Dyp læring
Virtuell assistent
Ambient intelligens
== Referanser ==
== Kilder ==
Jack Copeland: Artificial Intelligence: A Philosophical Introduction (1993), Blackwell Publishing (2007), ISBN 978-0-631-18385-3
== Litteratur ==
Jim Tørresen Hva er kunstig intelligens Universitetsforlaget 2013 ISBN 9788215020211
Stuart Russell Artificial Intelligence: A Modern Approach (3rd Edition) ISBN 9332543518
Pedro Domingos The Master Algorithm Basic Books 2015 ISBN 9780465065707
== Eksterne lenker ==
Artificial Intelligence Topics hos aaai.org
Logic and Artificial Intelligence hos Stanford Encyclopedia of Philosophy, av Richmond Thomason
European Coordinating Committee for Artificial Intelligence
ALICE bot homesite
regjeringen.no Nasjonal strategi for kunstig intelligens 14.01.2020 | Kunstig intelligens (KI) er en teknikk man bruker for å gi datamaskiner og dataprogrammer en mest mulig intelligent respons.Tørresen, Jim, hva er KUNSTIG INTELLIGENS, Universitetsforlaget, 2013, ISBN 9788215020211 Fagfeltet kunstig intelligens er tverrfaglig av natur, og har vokst fram med bidrag fra blant annet informatikk, matematikk, statistikk, psykologi, nevrologi og lingvistikk. | 5,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hello,_world | 2023-02-04 | Hello, world | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Programmering'] | Hello, world (Hallo, verden på norsk) er standardeksemplet på et program som brukes i innledningen av bøker og «tutorials» som beskriver et programmeringsspråk. Et Hello, world-program består av det minimum av kode som behøves for at programmet skal skrive ut teksten Hello, world på skjermen.
Selv om bare et absolutt minimum av funksjoner og utregninger blir brukt for å kjøre Hello, world, er bruken av Hello, world en grei måte å finne ut om kompilatorer og banal skriptfunksjonalitet fungerer.
| Hello, world (Hallo, verden på norsk) er standardeksemplet på et program som brukes i innledningen av bøker og «tutorials» som beskriver et programmeringsspråk. Et Hello, world-program består av det minimum av kode som behøves for at programmet skal skrive ut teksten Hello, world på skjermen.
Selv om bare et absolutt minimum av funksjoner og utregninger blir brukt for å kjøre Hello, world, er bruken av Hello, world en grei måte å finne ut om kompilatorer og banal skriptfunksjonalitet fungerer.
== Eksempler ==
=== Ada ===
with Ada.Text_IO; use Ada.Text_IO;
procedure Hello is
Message: String := "Hello, world!";
begin
Put_Line(Message);
end Hello;
=== Basic ===
==== MS Basic ====
10 PRINT "Hello, world!"
20 END
==== TI-BASIC ====
For TI-80-TI-83 kalkulatorer (Texas Instruments)
:Disp "Hello, world!"
For TI-89/TI-92 kalkulatorer
:HelloWorld()
:Prgm
:Disp "Hello, world!"
:EndPrgm
==== StarOffice/OpenOffice.org Basic ====
sub main
print "Hello, world!"
end sub
==== Strukturert BASIC ====
print "Hello, world!"
end
==== Visual Basic 1.0-6.0 ====
MsgBox "Hello, world!"
==== GML ====
draw_text(x,y,"hello world")
==== GO ====
=== ASP (Active Server Pages) ===
<% Response.Write("Hello, world!") %>
=== C ===
#include <stdio.h>
int main(void)
{
printf("Hello, world!\n");
return 0;
}
=== C++ ===
#include <iostream>
int main()
{
std::cout << "Hello, world!\n";
return 0;
}
=== C# ===
using System;
class HelloWorldApp
{
public static void Main()
{
Console.WriteLine("Hello, world!");
}
}
=== COBOL ===
identification division.
program-id. COBHELLO.
procedure division.
display "Hello, world!"
stop run.
=== Fortran ===
PROGRAM HELLO
WRITE(*,*)"Hello, World!"
END
=== Java ===
public class Hello
{
public static void main(String[] args)
{
System.out.println("Hello, World!");
}
}
=== JavaScript ===
console.log("Hello, World!");
=== JSP ===
<%
out.println("Hello, world!");
%>
=== Malbolge ===
(=<`#9]~6ZY32Vx/4Rs+0No-&Jk)"Fh}|Bcy?`=*z]Kw%oG4UUS0/@-ejc(:'8dc
=== mIRC-script ===
Linje én og tre av dette scriptet er egentlig unødvendig for å få mIRC til å utføre kommandoen. En kan selv bare skrive inn linje 2 i programmet.
alias helloWorldAlias {
/echo -a Hello, world!
}
=== MS-DOS batch fil (.bat) ===
Symbolet @ er valgfritt, og forhindrer at selve kommandoen blir vist før den blir kjørt.
@echo Hello, world!
=== Pascal ===
program Hello;
begin
writeln('Hello, world!');
end.
=== Perl ===
print "Hello, world!\n";
=== PHP ===
Hello world!
=== Powershell ===
"Hello, world!"
=== Python 2.x ===
print "Hello, world!"
=== Python 3.x ===
print("Hello, world!")
=== Ruby ===
puts "Hello, world!"
=== Seed7 ===
$ include "seed7_05.s7i";
const proc: main is func
begin
writeln("Hello, world!");
end func;
=== Smalltalk ===
Transcript show: 'Hello, world!'.
=== UNIX-skall ===
printf 'Hello, world!\n'
=== ActionScript 1, 2 og 3 ===
trace(Hello, world); | Hello, world (Hallo, verden på norsk) er standardeksemplet på et program som brukes i innledningen av bøker og «tutorials» som beskriver et programmeringsspråk. Et Hello, world-program består av det minimum av kode som behøves for at programmet skal skrive ut teksten Hello, world på skjermen. | 5,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pascal_(enhet) | 2023-02-04 | Pascal (enhet) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Avledede SI-enheter', 'Kategori:Trykkenheter'] | Pascal er en avledet SI-enhet for måling av trykk.
Symbolet for pascal er Pa.
Det tilsvarer en newton per kvadratmeter (N / m2).
Enheten er oppkalt etter Blaise Pascal, en fransk matematiker, fysiker og filosof.
Siden 1 Pa er et lite trykk så bruker man ofte heller:
hektopascal (hPa), 1 hPa = 100 Pa = 1 millibar, brukes særlig innen meteorologi
kilopascal (kPa), 1 kPa = 1000 Pa
megapascal (MPa), 1 MPa = 1 000 000 Pa, brukes særlig for å angi elastisitetsmodul, fasthet og spenning i materialer. I denne sammenhengen brukes ofte forholdet 1 MPa = 1 N / mm2Pascal er også måleenheten for lydtrykk i akustikken. Her beskriver lydtrykket hurtige endringer i det absolutte, statiske, lufttrykket. Disse hurtige endringene danner lyd. Betraktningen er også gyldig i andre gasser og i væsker.
| Pascal er en avledet SI-enhet for måling av trykk.
Symbolet for pascal er Pa.
Det tilsvarer en newton per kvadratmeter (N / m2).
Enheten er oppkalt etter Blaise Pascal, en fransk matematiker, fysiker og filosof.
Siden 1 Pa er et lite trykk så bruker man ofte heller:
hektopascal (hPa), 1 hPa = 100 Pa = 1 millibar, brukes særlig innen meteorologi
kilopascal (kPa), 1 kPa = 1000 Pa
megapascal (MPa), 1 MPa = 1 000 000 Pa, brukes særlig for å angi elastisitetsmodul, fasthet og spenning i materialer. I denne sammenhengen brukes ofte forholdet 1 MPa = 1 N / mm2Pascal er også måleenheten for lydtrykk i akustikken. Her beskriver lydtrykket hurtige endringer i det absolutte, statiske, lufttrykket. Disse hurtige endringene danner lyd. Betraktningen er også gyldig i andre gasser og i væsker.
== Eksempler på forskjellige verdier (tilnærmet) ==
1MPa = 1N/mm²
== Sammenligning med andre trykkenheter ==
*avrundet
Det er nyttig å vite at: 1 hPa = 1 millibar
f.eks. er standard atmosfæretrykk 1013,25 hPa = 1013,25 mbar.
== Praktisk bruk av pascal vs. bar ==
Innen teknikkområder som pneumatikk og hydraulikk er måleenheter for trykk en sentral del i terminologien. Nesten uten unntak brukes måleenheten bar i praksis, og det er en hensiktsmessig og godt innarbeidd trykkangivelse i nesten alle sammenhenger.
Det finnes imidlertid mange gode grunner til å gå over til å standardisere på bruk av MPa (ekvalient med N/mm²). En av grunnene er å enklere kunne sammenholde spenninger, strekk og trykk i metalliske materialer, og trykk i væsker og gasser. Ved tekniske beregninger slipper man dermed å holde rede på dekadiske omregningfaktorer.
Årsaken til at bar i sin tid fikk feste seg som trykkenhet var at den tallmessig var svært lik den gamle tekniske enheten kilopond per kvadratcentimeter (kp/cm²).
== Andre bruksområder ==
I bildekk har det blitt vanlig å måle lufttrykket i kilopascal (kPa), mens på eldre bildekk måles lufttrykket vanligvis enten i bar eller pund per kvadrattomme (psi).
== Eksterne lenker ==
Conversion Calculator for Units of PRESSURE & STRESS | Pascal kan være en henvisning til | 5,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pascal_(programmeringsspr%C3%A5k) | 2023-02-04 | Pascal (programmeringsspråk) | ['Kategori:1972 i Sveits', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Pascal', 'Kategori:Programvare fra 1972', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber'] | Pascal er et programmeringsspråk skapt av informatikeren Niklaus Wirth. 1972 innførte han språket ved ETH Zürich for at studentene skulle lære å omgås med strukturert programmering.
| Pascal er et programmeringsspråk skapt av informatikeren Niklaus Wirth. 1972 innførte han språket ved ETH Zürich for at studentene skulle lære å omgås med strukturert programmering.
== Historie ==
Pascal er basert på programmeringsspråket Algol 60 og ble navngitt for å ære den franske matematikeren og filosofen Blaise Pascal. Etter Pascal utviklet Wirth Modula-2 og Oberon, språk som ligner Pascal.
Til å begynne med var Pascal til stor grad påtenkt som et pedagogisk utformet språk for å lære studenter strukturert programmering. Generasjoner av laveregradsstudenter har fått bryne seg på Pascal. Varianter av Pascal har ofte blitt brukt til alt fra forskningsprosjekter til videospill og innebygde systemer. Nyere Pascal-kompilatorer eksisterer og brukes vidt og bredt.
Pascal var det primære høynivåspråket for utviklingen av Apples datamaskin Lisa, og de første årene Apple utviklet Mac. Deler av det opprinnelige operativsystemet for Macintosh ble oversatt for hånd til Motorola 68000 maskinkode fra kilden i Pascal. Det populære settesystemet TeX av Donald Knuth var skrevet i WEB, et litterært programmeringssystem basert på DEC PDP-10 Pascal. Programmet Total Commander var skrevet i Delphi, dvs. Object Pascal.
== Kort beskrivelse ==
Wirth hadde til hensikt å skape et effektivt språk (både med hensyn til kompileringshastighet og generert kode) basert på såkalt strukturert programmering, et konsept som på den tiden hadde blitt populært. Pascal har sine røtter i Algol 60, men introduserte konsepter og mekanismer (på toppen av Algols skalarer og tabeller) som gjorde det mulig for programmerere å definere deres egne komplekse (strukturerte) datatyper. Dette gjorde det lettere å bygge dynamiske og rekursive datastrukturer som lister, trær og grafer. Viktige egenskaper inkludert for dette var records (poster), enumerasjoner, «underrekker» (eng:subranges) og dynamisk allokerte variabler assosiert med pekere og samlinger (eng:sets). For å gjøre dette mulig og meningsfullt krever Pascal at en type data ikke kan konverteres eller tolkes uten å bruke eksplisitte konverteringsmekanismer (eng: strong typing). Lignende funksjoner er standard i mange av dagens programmeringsspråk. Andre språk som påvirket Pascals utvikling var COBOL, Algol 68, Simula og Wirths eget Algol-W.
Pascal, som mange andre skriptspråk i dag (men ulikt de fleste språkene i C-familien) tillater innkapslede funksjoner til en hvilken som helst dybde. Pascal tillater også de fleste definisjoner og deklarasjoner inni prosedyrer og funksjoner. Dette muliggjør en veldig enkel og konsekvent syntaks der et komplett program som syntax er nesten identisk med en enkelt prosedyre eller funksjon (bortsatt fra nøkkelordet selv).
== Språkets oppbygning ==
Pascal i sin opprinnelige form er et fullstendig prosedyremessig språk og inkluderer en rekke Algol-aktige kontrollstrukturer med reserverte ord som if, then, else, while, for, osv. Likevel har Pascal også mange fasiliteter for datastrukturering og andre abstraksjoner som ikke ble med i Algol 60 som type-definisjoner, records, pekere, enumererte typer og sett. Slike konstruksjoner ble tildels arvet eller inspirert av Simula, Algol 68, Niklaus Wirths egen Algol-W og forslag fra C. A. R. Hoare.
Pascal-programmer begynner med nøkkelordet program, med en liste av eksterne fil-deskriptorer som parametre. Så følger hovedblokken som rammes inn av begin og end. Semikolon separerer enkelte setninger, og punktum avslutter hele programmet. Pascal skiller ikke mellom store og små bokstaver. Noen kompilatorer bl.a. Turbo Pascal gjør program nøkkelordet valgfritt.
=== Hello World ===
=== Datastrukturer ===
Pascals enkle udelelige typer er real (desimaltall), integer (heltall), character (tegn), boolean og enumerasjoner (opptellinger) definert ved eksplisitte lister av mulige verdier:
En av nyskapingene i Pascal er at programmeringsspråket støtter en sett-type:
Et sett (eller samling) er et fundamentalt konsept innen moderne matematikk. Sett brukes i mange algoritmer. En slik språkkonstruksjon er nyttig og kan være raskere enn en ekvivalent løsning i et språk som ikke støtter sett. Mange Pascal-kompilatorer skaper mer optimal og effektiv maskinkode av dette:
enn av:
Nye typer kan defineres ut fra allerede eksisterende typer ved bruk av type-deklarasjoner:
Videre kan sammensatte typer skapes av enklere typer:
Som vist ovenfor er Pascal-filer sekvenser av komponenter. Hver fil har en buffervariabel annotert av f^. Funksjonene get (for lesing) og put (for skriving) flytter buffervariabelen til det neste elementet. Lesing er slik at read(f, x) er det samme som x:=f^; get(f);. Skriving er slik at write(f, x) er det samme som f^ := x; put(f); Datatypen text er på forhånd definert som en fil med char-verdier. Buffervariabelen kunne ha vært brukt til å sjekke det neste tegnet. F.eks. sjekke om neste tegn faktisk er et tall før et heltall lagres. Dette konseptet førte til alvorlige problemer i interaktive programmer i tidlige implementasjoner, men ble løst senere med «lat I/O» (eng:lazy I/O).
I «Jensen & Wirth» Pascal (den offisielle originalversjonen) er strenger representert av pakkede tabeller med tegn (char), de har derfor en bestemt lengde og er vanligvis fylt med mellomrom der det ikke skal være tekst. Noen Pascal-dialekter bruker en egen strengtype.
==== Pekere ====
Pascal støtter bruk av pekere:
Her er variabelen peker_til_b en peker til datatypen b som er en record. Pekere kan brukes før de deklareres. Dette er et unntak til regelen om at programkomponenter skal deklareres før bruk. For å skape en ny record og tilordne verdien 10 og tegnet A til feltene a og b i vil kommandoene være:
Dette kunne også ha vært gjort med with, slik
Innenfor definisjonsområdet (eng: scope) til with vet kompilatoren at a og b refererer til underfeltene til record-pekeren peker_til_b og ikke til «record»-en b eller pekertypen a.
Lenke-, stakk- og køstrukturer kan skapes ved å inkludere en peker-egenskap (eng:field) (c) i "record"-en.
== Eksempel på Pascal-kode ==
== Eksterne lenker ==
www.freepascal.org Arkivert 25. januar 1999 hos Wayback Machine. Free Pascal er en kompilator skrevet i Pascal (kompilerer seg selv) for flere plattformer. Målet er å tilby en kraftig kompilator som kan kompilere gamle programmer og brukes til å utvikle nye. Den er distribuert under GNU GPL. Bortsett fra kompatibilitetsmoduser for Turbo Pascal, Delphi og Mac Pascal har den sine egne prosessuelle og objektorienterte moduser med støtte for utvidede egenskaper slik som operatoroverstyring.www.smartmobilestudio.com Smart Mobile Studio har en kompilator som kompilerer Object Pascal (Smart Pascal) til Java Script. Verktøyet er utviklet av norske Optimale Systemer AS. Verktøyet gjør det mulig å levere HTML5-baserte webapplikasjoner på en rekke plattformer fra en felles objektorientert kildekode. | Pascal er et programmeringsspråk skapt av informatikeren Niklaus Wirth. 1972 innførte han språket ved ETH Zürich for at studentene skulle lære å omgås med strukturert programmering. | 5,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Z%C3%BCrich | 2023-02-04 | Zürich | ['Kategori:47°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Sveits', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Sveitsstubber', 'Kategori:Zürich', 'Kategori:Zürich (kanton)'] | Zürich er den største byen i Sveits. Byen ligger på breddene av elven Limmat ved Zürichsjøen i den tysktalende delen av Sveits. Zürich er hovedstad i kantonen Zürich, og er det viktigste kommersielle senteret i Sveits. Zürich lufthavn er landets største og et viktig knutepunkt for europeisk flytrafikk.
Byen er universitetsby med ETH og Universität Zürich blant de viktigste institusjonene. Zürich er et av verdens viktige og betydningsfulle finanssentra, men har også en del tekstil-, maskin- og grafisk industri.
Zürich var opprinnelig en keltisk bebyggelse, og hadde i romertiden et kastell. I høymiddelalderen hadde byen en borg som var sete for flere tyske konger og keisere. I 1218 ble byen en fri riksstad, og ble i 1351 medlem av Det sveitsiske edsforbund. Under reformasjonen var Zürich et sentrum for protestantene, med Ulrich Zwingli som en av de viktigste drivkreftene.
| Zürich er den største byen i Sveits. Byen ligger på breddene av elven Limmat ved Zürichsjøen i den tysktalende delen av Sveits. Zürich er hovedstad i kantonen Zürich, og er det viktigste kommersielle senteret i Sveits. Zürich lufthavn er landets største og et viktig knutepunkt for europeisk flytrafikk.
Byen er universitetsby med ETH og Universität Zürich blant de viktigste institusjonene. Zürich er et av verdens viktige og betydningsfulle finanssentra, men har også en del tekstil-, maskin- og grafisk industri.
Zürich var opprinnelig en keltisk bebyggelse, og hadde i romertiden et kastell. I høymiddelalderen hadde byen en borg som var sete for flere tyske konger og keisere. I 1218 ble byen en fri riksstad, og ble i 1351 medlem av Det sveitsiske edsforbund. Under reformasjonen var Zürich et sentrum for protestantene, med Ulrich Zwingli som en av de viktigste drivkreftene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Zürich – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Zürich – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Zürich er den største byen i Sveits. Byen ligger på breddene av elven Limmat ved Zürichsjøen i den tysktalende delen av Sveits. | 5,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Engabreen | 2023-02-04 | Engabreen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Breer i Nordland', 'Kategori:Meløys geografi', 'Kategori:Saltfjellet'] | Engabreen ligger i Meløy kommune og er en brearm av Svartisen. Engabreen «renner» ned til ca. 10 moh (2004) der den tidligere kalvet i Engabrevannet ved gården Engen. Det er mulig at breen skulle kalles Engenbreen, da stedet Enga ligger flere kilometer unna. Pr 2010 har brearmen trukket seg tilbake over 100 meter.
| Engabreen ligger i Meløy kommune og er en brearm av Svartisen. Engabreen «renner» ned til ca. 10 moh (2004) der den tidligere kalvet i Engabrevannet ved gården Engen. Det er mulig at breen skulle kalles Engenbreen, da stedet Enga ligger flere kilometer unna. Pr 2010 har brearmen trukket seg tilbake over 100 meter.
== Geografi ==
Sør for Holandsfjorden ligger Svartisen på omtrent 600 til nesten 1600 meter over havet. Det meste av breplatået ligger 1200-1400 moh. Den nederste brekanten varierer i høyde og ender omtrent 7 – 40 meter over havet. Brearmen har trukket seg kraftig tilbake etter rundt 1910 da isen dekte hele Engabrevannet. Breen har hatt flere framstøt de siste femti årene, det siste på 1990-tallet. Årlig frontposisjonendring er målt siden 1903, og breens massebalanse er målt siden 1970. Målingene gjøres av NVE og Statkraft. Ikke langt fra brearmen, på 1070 moh. ligger Tåkeheimen, en hytte eid og drevet av Bodø og Omegns Turistforening. Fjelltoppen Helgelandsbukken på 1454 moh. ligger også like ved. Det er en vanntunell i front av Svartisens grense mot Holandsfjorden. Tunellsystemet ('takrenne') går også under Engabreen og samler og fører smeltevann til Svartisen kraftverk i Nordfjorden av Holandsfjorden. Under Engabreen ligger Svartisen Subglasiale Observatorium.
== Turisme ==
Denne brearmen ned fra Svartisen har vært et trekkplaster for turister fordi den har en enkel adkomst og kan sees fra fjorden. Cruiseturismen startet på 1890-tallet og blomstret opp på 1920-tallet. Listen over skip som har besøkt fjorden ved Engabreen omfatter også SS «Norway» (4. august 1984) og franske SS «Lafayette» på 36 000 tonn (5. august 1934). Etter tusenårsskiftet har tallet på besøkende som kommer på land ved isen variert mellom ca. 20 000 og 25 000 besøkende per år. I 2001 var tallet 21 000. Av disse kom ca. 40 % med turbåt fra Hurtigruten og 17 % med cruiseskip.
Det er mulig å leie kano for padling på Engabrevannet, og guidede turer opp på brearmen arrangeres (nødvendig utstyr kan leies). Turer arrangeres også opp på isbreplatået (Vestisen av Svartisen). Fottur opp på Helgelandsbukken (1454 moh) gir utsikt over breplatået, stupbratt utsikt over fjorden nedenfor samt fjell, øyer og skjærgård.
== Svartisen Subglasiale Laboratorium ==
Ved siden av bretungen, ca. 600 moh. ligger en tunellinngang som fører inn i det glasiologiske forskningslabaratoriumet «Svartisen Subglasiale Laboratorium» («Brelaboratoriet») i fjellet under isen. Der kan forskere studere grunnleggende glasiologiske problemstillinger som isens bevegelse, kjemi i vann og is, erosjonen der isbunnen sklir og skraper over fjellet og vannets drenering under breen. I Brelaboratoriet finnes to åpninger inn under isen hvor forskere fysisk kan komme til under isen og for eksempel ta prøver av isen og måle breens trykk og bevegelser. Dette er det eneste kjente stedet i verden hvor man kan gjøre studier ved slike vilkår under ca. 200 meter tykk ismasse.
== Eksterne lenker ==
Svartisen Subglacial Laboratory, NVE
Forskning.no: Laboratoriet under Svartisen
NVEs sider om Engabreen
NVEs sider om breer i Norge
turliv.no - med informasjon og bilder fra Svartisen/brefallet Engabreen | Engabreen ligger i Meløy kommune og er en brearm av Svartisen. Engabreen «renner» ned til ca. | 5,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirkenes | 2023-02-04 | Kirkenes | ['Kategori:30°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Troms og Finnmark', 'Kategori:Kirkenes', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Kirkenes (nordsamisk: Girkonjárga, kvensk og finsk: Kirkkoniemi, russisk: Киркенес, skoltesamisk: Ǩeârkknjargg) er en by og administrasjonssenteret i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark fylke. Byen har 3 383 innbyggere per 1. januar 2022. Neset mellom Pasvikelven og Langfjorden het tidligere Piselvnes. Da det i 1862 ble bygget ei kirke på neset ble stedsnavnet endret til Kirkenes.
| Kirkenes (nordsamisk: Girkonjárga, kvensk og finsk: Kirkkoniemi, russisk: Киркенес, skoltesamisk: Ǩeârkknjargg) er en by og administrasjonssenteret i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark fylke. Byen har 3 383 innbyggere per 1. januar 2022. Neset mellom Pasvikelven og Langfjorden het tidligere Piselvnes. Da det i 1862 ble bygget ei kirke på neset ble stedsnavnet endret til Kirkenes.
== Stedet ==
Byen er endepunkt for E6 og for Hurtigruten. Om man regner tettstedene Hesseng, Sandnes og Bjørnevatn, som ligger i umiddelbar nærhet, med i byområdet har byen 7209 innbyggere (1. jan 2005, SSB). I Kirkenes er sentrumsgatene skiltet både med det latinske og en variant av det kyrilliske alfabetet – norsk, finsk og russisk. Omkring 10 prosent av befolkningen i selve Kirkenes er russere.
Hovednæringen i Kirkenes var i mange år gruvedrift. På det meste hadde gruvedriften 1500 ansatte. I 1996 opphørte driften ved AS Sydvaranger, men i 2009 begynte arbeidet med å forberede gruvene for ny drift. I 2015 ble prosjektet avsluttet og gruven var ennå ikke i drift i 2022. I den senere tid har turisme overtatt som den viktigste næringen i Kirkenes.
Sydvaranger ble i februar 2006 solgt til Norberg Eiendom av eierne, Sør-Varanger kommune og Varanger kraft for 102 mill. kr. Nordberg Eiendom solgte Sydvaranger videre til Tschudi Shipping 1. mai 2006. Tschudi Shipping børsnoterte Sydvaranger Gruve på den australske børsen gjennom eierselskapet Northern Iron Limited, og fikk gjennom børsnoteringen finansiert oppstart av ny gruvedrift. Arbeidet med å forberede gruveområdet for ny drift og opprusting av gammelt utstyr begynte i januar 2009. Det ble i 2009 gjort forsøk på å starte opp ny og lønnsom gruvedrift 2009. Dette opphørte i 2015 etter vedvarende lave malmpriser på det globale markedet. Per idag er det kun et 20-talls ansatte i gruven som utelukkende driver vedlikehold.
I Kirkenes finner man også Barentssekretariatet. Barentssekretariatet ble etablert høsten 1993, et halvår etter signeringen av Kirkeneserklæringen som markerte starten for Barentssamarbeidet. Hovedoppgaven til Barentssekretariatet er å utvikle det norsk-russiske samarbeidet i nord. Hvert år tildeles Barentssekretariatet en bevilgning fra Utenriksdepartementet som fordeles til norsk-russiske samarbeidsprosjekter i norsk og russisk del av Barentsregionen. I november 2022 opplyste Barentssekretariatet at de ville legge ned sin virksohet i Russland fra 1. februar 2023 på grun av de utfordringene krigen i Ukraina skapte for arbeidet.Militærleiren Høybuktmoen ligger ca. 14 km fra Kirkenes, og huser Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). Byens flyplass, Høybuktmoen lufthavn, har daglige avganger til Oslo og Tromsø, samt resten av Finnmark. På sommeren er det en ukentlig avgang til Tyskland.
Næringslivet i Kirkenes ble spesielt hardt rammet av sanksjonene mot Russland som følge av krigen i Ukraina. Bedrifter med mange eller utelukkende russiske kunder måtte permittere og si opp ansatte.
Dette er forventet å gå hardt ut over folketallet i en kommune som i flere år har slitt med fraflytting og økende antall eldre. Sør-Varanger kommune og deres utviklingsselskap ønsker å iverksette tiltak for å ivareta tilflyttere og unge. Det er spesielt et problem at tilflyttere kun oppholder seg i kommunen i korte perioder. Demografiske utfordringer er ikke et unikt problem for Sør-Varanger kommune, men et problem som rammer alle de nordligste fylkene i Norge.
== Historie ==
Kirkenes fikk bystatus i 1998.
Området rundt Kirkenes var et felles norsk-russisk distrikt fram til 1826, da den nåverende grensen ble fastsatt. Det opprinnelige navnet på halvøya var Piselvnes, men dette endret seg til Kirkenes etter Kirkenes kirke ble bygget her i 1862.
=== Andre verdenskrig ===
Under okkupasjonen av Norge var Kirkenes en av mange baser for den tyske Kriegsmarine, samt Luftwaffes Jagdgeschwader 5; i tillegg til dette var Kirkenes hovedbasen for forsyninger til Murmanskfronten (se Lapplandskrigen). Kirkenes er angivelig kun bak Malta på en liste over europeiske byer som opplevde mest flyalarmer og angrep, med mer enn 1000 alarmer og 320 luftangrep. Brenningen av Kirkenes begynte den 21. oktober 1944. Byen ble tatt over av Den røde armé den 25. oktober 1944, da det tyske Wehrmacht ble drevet ut og flyktet fra byen etter å ha ødelagt det meste av infrastrukturen. Kun 13 hus sto etter krigen og Kirkenes ble den første norske byen som ble befridd.
Rundt Varangerfjorden var det en rekke nordmenn som hadde fått opplæring som partisaner i Sovjetunionen. De opplevde store tap i løpet av krigen. Blant disse var elleve frihetskjemperne som hjalp partisanene med å samle informasjon om den tyske aktiviteten. Sommeren 1943 ble de arrestert og mange ble sent til fangeleirer nær Kirkenes. Etter å bli stilt for krigsrett ble de elleve dømt til døden og henrettet den 18. august 1943 i Kirkenes.. Et minnesmerke er satt opp på kirkegården ved Steglnes kapell i Vardø.
=== Festung Kirkenes ===
Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 fikk Kirkenes rolle som forsyningshavn for tyske styrker på Murmanskfronten. Tyske styrker gikk til angrep på Sovjetunionen gjennom Petsamo 29. juni 1941. Okkupasjonsmakten anla en rekke befestninger eller støttepunkter langs Finnmarskysten. Det var støttepunkter ved Grense Jakobselv, Kobbholmen, Lille Jarfjordnes, Tårnet, Myrslett og Elvenes. Ved Munkelv-Neiden-Sandtangen var det sperrestillinger for opp til en bataljon (disse ble særlig viktig ved retretten i 1944). Det ble også lagt vei over Korpfjellet til Petsamo. Allerede høsten 1940 ble satt opp et lite kanonbatteri som kunne sperre Neidenfjorden og innløpet til Korsfjorden. På Bugøya og på Kiberg var det batteri som sammen dekket Varangerfjorden. Ved blant annet Nyrud og Holmfoss var det lagre med forsyninger til fronten. Ved Svanvik var det hovedkvarter for en divisjon. Disse støttepunktene dannet et ytre forsvar rundt Kirkenes. Mellom Kjelmøya og Holmengrålandet var flere minefelter, og rett før retretten ble Reinøysundet og Bøkfjorden minelagt. På Kjelmøya var det et batteri med 24 cm kanoner, feltartilleri og luftvern. Ved Oksebåsnes var det en kanonstilling og ved Rødberget et delvis ferdigstilt torpedobatteri. På Reinøy og Leirpollen var det luftvernkanoner. Inne på selve havna i Kirkenes var det en stilling med 15 cm kanoner på Prestøya og noen mindre kanoner på Haganes. Det var underjordiske anlegg på Haganes, Storhaugen, Prestelia, Jernbanelia og ved Turisthotellet. Luftvernet omfattet 30 kanoner og til selve forsvaret av Kirkenes var 2000 til 2500 mann. Utbyggingen av Høybuktmoen begynte i 1941. Flyplassen spilte en rolle både ved angrep på konvoiene til Murmansk og ved kampene om Murmansk. Kirkenes hadde en viktig strategisk rolle som forsyningsbase for den tyske hæren og som støttepunkt for fly og marine. I og rundt Kirkenes var det reist brakkeleirer med plass til store styrker. Ved Hesseng-Bjørnelvdal var det lagret 9-12 måneders forsyninger for opp mot 100.000 soldater. Mye av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger, samt arresterte norske lærere fra sommeren 1942. Tyske forsyninger kom i konvoi til Kirkenes og ble raskt angrepet av sovjetiske fly.Etter evakuering og nedbrenning skulle Tromsø overta den rollen Kirkenes hadde tatt og bli base og administrasjon for 20. Gebirgsarmee.
== Geografi ==
Byen ligger helt ytterst på Kirkenes-halvøyen, med Bøkfjorden rett nordover mot Varangerfjorden, som den er en gren av. Bøkfjorden fortsetter øst for byen sydover til Elvenes og Pasvikelvens munning. Langfjorden grener av fra Bøkfjorden mot vest og fortsetter sydvestover til Straumen, der den dreier sydover til Langfjordeid. Øst for byen ligger Prestøya som ble forbundet med fastlandet med en molo bygget av tyskerne i 1942.
Området rundt Kirkenes er ikke bare de østligste delene av Finnmark, men også de sydligste kyststrøkene av fylket. Fjordbunnen i Langfjorden ligger på 69°35'22N, hvilket er 28 km lenger syd enn Kåfjordbotn ved Alta på 69°50'22N, helt vest i Finnmark.
== Klima ==
Midnattssolen skinner fra 17. mai til 21. juli. Polarnatten strekker seg fra 21. november til 21. januar. På tross av sin beliggenhet på kysten har Kirkenes et mer kontinentalt subarktisk klima enn andre tettsteder lengre vest på nordkysten. Døgnmiddeltemperaturen er −11,5 °C (11,3 °F) i januar, og 12,6 °C (54,7 °F) i juli, med årlige regnfall på omtrent 450 millimeter (0,45 m). Den laveste temperaturen målt er −42 °C (−44 °F), og det høyeste målt er 30,3 °C (86,5 °F). Juli 2004 var den varmeste måneden målt, med en døgnmiddeltemperatur på 16,9 °C (62,4 °F). På grunn av kalde sommer er vegetasjonen til en grad begrenset slik typisk for nordlig taiga, men området befinner seg innenfor trelinjen. På tross av sin nordlige beliggenhet er klimaet meget mildt sammenlignet andre arktiske havnebyer på lignende breddegrader som Barrow i Alaska og Amderma i Russland.
== Severdigheter, aktiviteter og omgivelser ==
Midt i Kirkenes by finner man monumenter satt opp etter andre verdenskrig, «Russemonumentet» og «Krigsmødremonumentet». Et tilfluktsrom, Andersgrotta, ligger midt i Kirkenes og var det største bomberommet for sivilbefolkningen i Kirkenes. Byen ble bombet over 300 ganger under den andre verdenskrig, og flyalarmen gikk over 1000 ganger.
Hver siste torsdag i måneden kan man dra på «russetorget» i sentrum, eller man kan ta turen litt utenom byen opp på Prestefjell for å få et overblikk over byen og Varangerfjorden.
Byens største idrettslag er Kirkenes Idrettsforening, men også Sørild er en stor og tradisjonsrik klubb med tilhold i Kirkenes. I 2006 fikk idrettsmiljøet i Kirkenes ett nytt bidrag da Havna Idrettslag ble stiftet.
Bjørnevatn ligger 12 km sør for Kirkenes hvor man kan dra på gruve-sightseeing, beskue Norges tyngste busskur: en lasteskuffe på over 14 tonn er snudd opp-ned; og man kan se Rallar-monumentet som er reist til ære for de første gruvearbeiderne.
Neiden ligger 45 km vest for Kirkenes, som har Norges syvende beste lakseelv. Siste søndagen i august kan man delta på friluftsmesse i St. Georgs kapell, et russiskortodokst kapell.
Bugøynes ligger om lag 100 km fra Kirkenes hvor finsk språk fremdeles er i daglig bruk. Her kan man få med seg Ranvika fuglefjell, kongekrabben, en badestrand, finsk byggestil fra 1800-tallet og noen muséer.
Grense Jakobselv ligger 60 km øst for Kirkenes hvor kun en liten elv skiller Norge fra Russland. Kong Oscar II kapell er reist her som et grensevern mot Russland. Kun norske statsborgere har anledning til å fiske laks i Grense Jakobselv. Det selges kun 30 fiskekort pr. døgn.
Pasvikdalen huser Norges største bjørnestamme. Her finner man også Øvre Pasvik nasjonalpark. I sommermånedene kan man ta turen til 96 meter-høyda, et utsiktspunkt hvor man kan se over til den russiske byen Nikel og innover Pasvikdalen. Treriksrøysen er en varde som er satt opp der Finland, Norge og Russland møtes. Det er strengt forbudt å gå rundt varden.
Det er stor forskjell på årstidene i Kirkenes. Om vinteren kan man se nordlyset, kjøre snøskuter, hunde- og reinsledekjøring og isfiske. Om sommeren kan man gå fotturer i terrenget, fiske i sjøen, plukke bær og bade på de mange strendene som ligger rundt om Kirkenes.
Pikene på Broen arrangerer kulturfestivalen Barents Spektakel i Kirkenes annet hvert år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kirkenes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kirkenes - Store norske leksikon
Kirkenes - nord.norge.com
Øst-Finnmark og Kirkenes - turistinformasjon | | kommune = Sør-Varanger | 5,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dokumentasjonsvitenskap | 2023-02-04 | Dokumentasjonsvitenskap | ['Kategori:Anvendt informatikk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bibliotekvesen', 'Kategori:Dokumenter', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Universitetet i Tromsø', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Dokumentasjonsvitenskap er studiet av produksjon, bruk og organisering av dokumenter. Dokumentasjon har tradisjonelt vært knyttet til skriftlige medier som papir, bøker, bilder eller lydopptak. Det finnes imidlertid forskjellige former for dokumentasjon som taler, uniformer, folkedrakter, statuer, konsertopptak og digitale media, som nettsider, YouTube og Facebook. De dokumenterer blant annet myndigheter, kulturer, kunst, kunnskap, personlige interesser og holdninger. Samtidig er det et voksende behov innen for de fleste samfunnsområder for dokumentasjon.
Mangfoldet av dokumentasjonsformer har alltid vært en utfordring for institusjoner som arkiver, biblioteker og museer.
| Dokumentasjonsvitenskap er studiet av produksjon, bruk og organisering av dokumenter. Dokumentasjon har tradisjonelt vært knyttet til skriftlige medier som papir, bøker, bilder eller lydopptak. Det finnes imidlertid forskjellige former for dokumentasjon som taler, uniformer, folkedrakter, statuer, konsertopptak og digitale media, som nettsider, YouTube og Facebook. De dokumenterer blant annet myndigheter, kulturer, kunst, kunnskap, personlige interesser og holdninger. Samtidig er det et voksende behov innen for de fleste samfunnsområder for dokumentasjon.
Mangfoldet av dokumentasjonsformer har alltid vært en utfordring for institusjoner som arkiver, biblioteker og museer.
== I Norge ==
Lov om pliktavlevering ble vedtatt i 1989, da det ble bestemt at alle publiserte dokumenter uansett medieform skal avleveres til nasjonalbibliotek, ofte i syv eksemplarer.
Universitetet i Tromsø etablerte i 1996 faget dokumentasjonsvitenskap som et studium med basis i humanistiske, samfunnsvitenskapelige og teknisk-naturvitenskapelige disipliner. Dokumentasjonsvitenskap kan studeres til og med doktorgradsnivå og kan kombineres i ulike moduler innenfor dokumentstudier, dokumentproduksjon og bibliotekfag. Studiet er også godkjent utdanning for å bli bibliotekar.
== Eksterne lenker ==
Dokumentasjonsvitenskap Arkivert 10. juni 2007 hos Wayback Machine. ved Universitetet i Tromsø | Dokumentasjonsvitenskap er studiet av produksjon, bruk og organisering av dokumenter. Dokumentasjon har tradisjonelt blitt knyttet til skriftlige medier som papir, bøker, bilder eller lydopptak. | 5,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tim_Berners-Lee | 2023-02-04 | Tim Berners-Lee | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskmenn', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Internett-pionerer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottagere av Turing-prisen', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Order of the British Empire (KBE/DBE)', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Personer i databransjen', 'Kategori:Personer tilknyttet CERN', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:World Wide Web'] | Timothy John Berners-Lee (født 8. juni 1955 i London) er en britisk datainnovatør. Han er kjent for å ha oppfunnet World Wide Web. Han er leder av World Wide Web Consortium, som står for videreutviklingen av World Wide Web.
| Timothy John Berners-Lee (født 8. juni 1955 i London) er en britisk datainnovatør. Han er kjent for å ha oppfunnet World Wide Web. Han er leder av World Wide Web Consortium, som står for videreutviklingen av World Wide Web.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn og tidlig karriere ===
Berners-Lee studerte fysikk ved The Queen's College fra 1973 til 1976. Som ung var han svært interessert i tog, og lært dermed mye om elektronikk ved å eksperimentere med modelltog.Etter å ha fullført utdanningen, fikk han jobb som ingeniør ved telekommunikasjonsselskapet Plessey. I 1978 begynte han å jobbe for D.G Nash Ltd.
=== Forslag og prototype ===
I 1980, mens han var en uavhengig kontraktør for CERN, foreslo Berners-Lee et prosjekt basert på konseptet hypertekst, for å forenkle deling og oppdatering av informasjon mellom forskere. Med hjelp fra Robert Cailliau laget han et prototype-system kalt Enquire.
Etter han jobbet en periode for John Poole's Image Computer Systems Ltd, kom han tilbake til CERN i 1984 som medlem. Han brukte lignende ideer som han hadde brukt i Enquire til å lage World Wide Web, den første nettleser (denne ble rett og slett bare kalt WorldWideWeb og utviklet på NeXTSTEP) og webserver httpd.
=== Den første nettsiden ===
Den første nettsiden Berners-Lee laget var info.cern.ch, og var for første gang online den 6. august 1991. Den gav en forklaring om hva World Wide Web var, og hvordan man kunne skaffe seg en nettleser, en webserver osv. Det var også verdens første web-bibliotek, da Berners-Lee vedlikeholdt en liste over nettsider i tillegg til hans egen.
=== Ingen godtgjørelse ===
Mens ideene til World Wide Web er enkle, kombinerte Berners-Lee dem på en måte som har muliggjort en kontinuerlig utvikling i takt med teknologiske fremskritt. Ideen ble gjort tilgjengelig gratis uten patenter og royalties (godtgjørelser). I 1994 opprettet han World Wide Web Consortium (W3C) på MIT Laboratory for Computer Science i Cambridge, Massachusetts.
=== Anerkjennelse ===
Berners-Lee ble den første i posisjonen 3Com Founders Chair ved Massachusetts Institute of Technology, og er nå en Senior Research Scientist der.
I 1997 ble han utnevnt til offiser av Order of the British Empire, og i 2004 ble han ridderkommandør i samme orden og dermed adlet. Han har dermed rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Berners-Lee er også tildelt Order of Merit. I 2012 hadde han en sentral rolle ved åpningen av sommer-OL i London, som en anerkjennelse av hans rolle i utviklingen av det moderne informasjonssamfunnet.
== Å veve nettet ==
I Berners-Lees bok Weaving the Web er det flere gjennomgående tema:
«Det er like viktig å kunne redigere nettet som å kunne manøvrere i det.»
«Datamaskiner kan utføre bakgrunnsoppgaver som gjør det mulig for mennesker å arbeide i grupper.»
«Ethvert aspekt av internettet bør fungere som et nett fremfor en trestruktur. Viktige aktuelle unntak er domenenavnsystemet og reglene for domenenavn slik de er nedfelt av ICANN.»
«Informasjonsteknologer har både moralske og teknologiske forpliktelser.»
== Se også ==
Semantisk web, Berners-Lees siste prosjekt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Tim Berners-Lee – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tim Berners-Lee – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tim Berners-Lee på Internet Movie Database
(fr) Tim Berners-Lee på Allociné
(en) Tim Berners-Lee hos The Movie Database
(en) Tim Berners-Lee på Twitter
Tim Berners-Lee på GitHub
(en) Berners-Lees opprinnelige forslag til CERN
(en) Berners-Lees bok Weaving The Web som beskriver hans syn på WWWs fortid og fremtid.
(en) W3s historieside
(en) Verdens første nettsted (13. november 1990)
(en) Sir Tim Berners-Lee | Timothy John Berners-Lee (født 8. juni 1955 i London) er en britisk datainnovatør. | 5,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NeXTSTEP | 2023-02-04 | NeXTSTEP | ['Kategori:1989 i USA', 'Kategori:1997 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:NeXT', 'Kategori:Produktavviklinger i 1997', 'Kategori:Programvare fra 1989', 'Kategori:Unix-varianter'] | NeXTSTEP er et operativsystem som ble utviklet av NeXT Computer, Inc. for å kjøres på selskapets NeXT datamaskiner, uformelt kalt «sorte bokser» (black boxes). NeXTSTEP 1.0 ble utgitt 18. september 1989, og den siste versjonen, NeXTSTEP 3.3 ble utgitt tidlig i 1995. Etter utgivelsen av NeXTSTEP 3.2 bestemte NeXT å slutte seg sammen med Sun Microsystems for å utvikle OpenStep, en tverrplattformstandard for både Suns Solaris, Microsofts Windows og NeXTs egen versjon av Mach-kjernen.
I 1997 kjøpte Apple NeXT Computer og fikk med seg operativsystemet OpenStep på kjøpet. OpenStep ble da brukt som base i Mac OS X, og OpenSteps arv kan fortsatt sees i Cocoa-programmeringsspråket, hvor Objective-C bibliotek klasser begynner med NS. En gratis software-implementasjon av OpenStep standarden, GNUstep, finnes også.
Den første nettleseren, WorldWideWeb, ble utviklet på NeXTSTEP-plattformen, og mange av tastatursnarveiene i dagens nettlesere kommer opprinnelig fra de innebygde funksjonene i NeXTSTEP. | NeXTSTEP er et operativsystem som ble utviklet av NeXT Computer, Inc. for å kjøres på selskapets NeXT datamaskiner, uformelt kalt «sorte bokser» (black boxes). NeXTSTEP 1.0 ble utgitt 18. september 1989, og den siste versjonen, NeXTSTEP 3.3 ble utgitt tidlig i 1995. Etter utgivelsen av NeXTSTEP 3.2 bestemte NeXT å slutte seg sammen med Sun Microsystems for å utvikle OpenStep, en tverrplattformstandard for både Suns Solaris, Microsofts Windows og NeXTs egen versjon av Mach-kjernen.
I 1997 kjøpte Apple NeXT Computer og fikk med seg operativsystemet OpenStep på kjøpet. OpenStep ble da brukt som base i Mac OS X, og OpenSteps arv kan fortsatt sees i Cocoa-programmeringsspråket, hvor Objective-C bibliotek klasser begynner med NS. En gratis software-implementasjon av OpenStep standarden, GNUstep, finnes også.
Den første nettleseren, WorldWideWeb, ble utviklet på NeXTSTEP-plattformen, og mange av tastatursnarveiene i dagens nettlesere kommer opprinnelig fra de innebygde funksjonene i NeXTSTEP. | NeXTSTEP er et operativsystem som ble utviklet av NeXT Computer, Inc. for å kjøres på selskapets NeXT datamaskiner, uformelt kalt «sorte bokser» (black boxes). | 5,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bahrain | 2023-02-04 | Bahrain | ['Kategori:26°N', 'Kategori:50°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bahrain', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Øyer i Asia', 'Kategori:Øyer i Persiabukten', 'Kategori:Øystater'] | Kongedømmet Bahrain (arabisk: البحرين, al-Bahrayn – «de to hav») er en øystat i Den persiske gulf. Landet består av 36 øyer hvor den største heter Bahrain. Hovedstaden Manama ligger på denne øya. I vest er øya fastlenket til Saudi-Arabia gjennom Kong Fahds vei som er en vei bygd på dammer og broer. Arabisk og engelsk er de offisielle språkene i landet.
Majoriteten av landets etnisitet er arabere, med iranere og kurdere som minoritet.
| Kongedømmet Bahrain (arabisk: البحرين, al-Bahrayn – «de to hav») er en øystat i Den persiske gulf. Landet består av 36 øyer hvor den største heter Bahrain. Hovedstaden Manama ligger på denne øya. I vest er øya fastlenket til Saudi-Arabia gjennom Kong Fahds vei som er en vei bygd på dammer og broer. Arabisk og engelsk er de offisielle språkene i landet.
Majoriteten av landets etnisitet er arabere, med iranere og kurdere som minoritet.
== Naturgeografi ==
Bahrain består av 33 øyer i Persiabukten mellom Saudi-Arabia og Qatar. Den største øya er Bahrain som er 48 km lang og 18 km bred. Der ligger landets høyeste punkt, Jabal ad Dukhan, som er 122 meter over havet. Øya Bahrain har også veiforbindelse med Saudi-Arabia via en 25 km lang fyllingsvei. Noen av de andre øyene er Sitrah, Muharraq, Nabih Saleh, Jidda, Umm an Nasan.
92 % av landet består av ørken. Klimaet i landet er varmt og ørkenpreget. Det finnes en fruktbar skogsstripe på nordkysten av Bahrain. Der vokser det daddelpalmer, fikentrær, granatepletrær. Den gjennomsnittlige årsnedbøren er 72 mm. Det aller meste av nedbøren kommer om vinteren og om våren, fra november til mars. Gjennomsnittstemperaturen er 17 ℃ i januar og 34 ℃ i august. Som en øystat har Bahrain ingen landegrenser. Kystlinjen er 161 kilometer lang. Det finnes ikke overflatevann i landet, og derfor må hele vannbehovet dekkes av grunnvann og havvann som er renset for salt.
Bahrain sliter med flere miljøproblemer, blant annet nedbryting av dyrkbar jord, skader på de mange korallrevene og skader på livet i havet i forbindelse med oljeutslipp.
== Demografi ==
Folketallet i Bahrain er 1 492 584 (2017) og innbyggertettheten er ganske høy. Over 2/3 av befolkningen er arabere. Oljeindustrien har tiltrukket mange iranere og det er også mange gjestearbeidere fra Sør-Asia og Sørøst-Asia, hovedsakelig fra Pakistan og India. Det meste av befolkningen bor i byer.
Den største aldersgruppen i landet er personer i alderen 30 til 34 år. Disse utgjør 11,1 % av befolkningen.Arabisk er det offisielle språket, men engelsk blir også mye brukt av både folk og styresmaktene. I tillegg er det et fåtall som snakker persisk, urdu og andre asiatiske språk.
Den offisielle religionen i landet er Islam. 81,2 % av innbyggerne er muslimer, 9 % er kristne og resten er tilhengere av andre religioner. Bahrain er det landet i den arabiske verden med høyest prosentandel kristne og det eneste med jødisk minoritet. Det er usikkerhet om antall sunnimuslimer og sjiamuslimer i landet, men det antas at sjiamuslimer utgjør 70 %, resten utgjør sunnimuslimer og kristne.
== Historie ==
=== Oldtiden ===
Området som i dag kalles Bahrain skal ha vært et viktig handelssenter i mer enn 4 000 år. Landet har vært bebodd siden oldtiden. Både persere, babylonere, assyrere og tilslutt arabere, som gjorde øya muslimsk, har bodd på øyene Bahrain. Bahrain har også tilhørt utallige imperier og dynastier opp igjennom tidene.
Det arkeologiske funnstedet ved Qal'at al-Bahrain fastslår at det var menneskelig bosetning i dette området omkring 2300 f.Kr. Qal'at al-Bahrain var en gang hovedstaden i landet og sannsynligvis havn i den dilmunske sivilisasjonen, men det er usikkerhet om hvor den dilmunske sivilisasjon egentlig lå.
Fra 500-tallet til 200-tallet f.Kr var Bahrain en del av Akamenide-dynastiet. På 200-tallet f.Kr kom området under Partia-imperiets kontroll. Partia-imperiet strakte seg helt til Oman i sør og de satte ut garnisoner flere steder langs sørkysten av Persiabukta.
Likevel ble Partia-imperiet beseiret i 228, og Sasanide-dynastiet tok kontrollen over deres områder. Den første kongen i dynastiet, Ardasjir I av Persia, avsatte parternes guvernør i Bahrain. Hans sønn, Sjahpur I av Persia, ble den nye guvernøren i Bahrain. Navnet Bahrain ble på denne tiden brukt om både Al-Hasa, Qatif, Kuwait, Qatar og Awal-øyene (dagens Bahrain). Awal var også navnet på en gud som ble tilbedt av folket i disse områdene. Sasanide-dynastiet eksisterte lenge, og først på 600-tallet gikk det til grunne.
=== Islam og kolonitiden ===
Folket i Bahrain var blant de første til å motta Islam, og det skjedde i 629. På denne tiden var det Muhammed som regjerte over det meste av Den arabiske halvøy og hans guvernør i Bahrain het Al-Ala'a Al-Hadrami. Muhammed døde den 8. juni 632 og han ble etterfulgt av Abu Bakr og senere Umar ibn al-Khattab. På 600-tallet ble Det umajjadiske dynastiet opprettet og det bestod av områdene som Muhammed erobret, altså Den arabiske halvøy, resten av Midtøsten og en del av Nord-Afrika. I 692 ble Khamis-moskéen bygget, og det var en av de første moskéene i Bahrain.
I 899 tok Quarmatianerne over Bahrains hovedstad. Quarmatianerne var en fare for den islamske verden, men i 1076 ble de slått en gang for alle av al-Hasa-dynastiet. De tok kontrollen over Bahrain helt til 1235, da herskerne over Fars i en kort periode hadde kontrollen over landet. I 1253 tok Usfirderne kontroll over det østlige Arabia, inkludert Bahrain. I 1330 ble øyene betalt i skatt til herskerne av Hormuz.
Bahrain ble underlagt Portugal i 1521. Portugiserne ble midlertidig forvist av kong Abbas I av Persia i 1602, og landet ble en del av det persiske Safavid-dynastiet frem til 1783. Landet tåle imidlertid to invasjoner fra Oman i 1717 og 1738.
I 1783 ble perserne jaget ut av landet av sunniarabiske stammer, ledet av al-Khalifah-familien, den samme familien som har makten i landet i dag. Perserne prøvde å gjenvinne kontrollen i Bahrain, noe som resulterte i mange harde slag om landet.
=== Bahrain blir selvstendig ===
I 1861 ble landet et britisk protektorat på grunn av frykt for av landet skulle bli annektert av perserne. Bahrain var det politiske hovedkvarteret til britene i Persiabukta helt til at de trakk seg ut av landet i 1971. Det var egentlig tenkt av landet skulle bli en del av føderasjonen De forente arabiske emirater, men landet valgte å bli selvstendig. Iran gjorde fortsatt krav på Bahrain, men press fra både Storbritannia, USA og FN førte til at landet gav seg. Emiren under frigjøringen het Isa ibn Salman al-Khalifa.
Litt over et år etter at landet fikk sin selvstendighet ble det grunnlagt en lovgivende forsamling. I juni 1973 fikk landet sin egen grunnlov, og i desember samme år ble nasjonalforsamlingen åpnet. Den bestod av 30 folkevalgte medlemmer og regjeringens 12 medlemmer. I 1974 ble nasjonalforsamlingen oppløst av emiren.
I 1981 ble det avverget et kuppforsøk mot emiren. Kuppet ble iscenesatt av muslimske fundamentalister. Alle som ble arrestert i forbindelse med saken var sjiamuslimer, noe som kanskje kan skyldes at sjiamuslimene er en undertrykket majoritet i Bahrain, siden landet er dominert av sunnimuslimene. 80% av befolkingen i Bahrain er Sjiamuslimer.
15. september 2020 underskrev Bahrain samtidig med De forente arabiske emirater en normaliseringsavtale med Israel.
== Politikk og administrasjon ==
Bahrain er et kongedømme styrt av al-Khalifah-familien. Parlamentet har et to kamre. Det ene består av medlemmer som er valgt av folket og det andre består av medlemmer som er valgt av kongen. Begge kamrene har 40 medlemmer. De største politiske partiene er Bahrain befrielsesfront, Det sosialistiske, arabiske Baath-parti, Den islamske nasjonale sammenslutning og Den arabiske nasjonalistbevegelsen.
I 1972 ble det opprettet en lovgivende forsamling, men den ble oppløst av kong Isa ibn Salman Al Khalifah i 1975. Siden 1972 har det vært voksende uro og protester blant sjiamuslimene i landet. De er misfornøyde med sin lave sosiale status under den sunnimuslimske al-Khalifah-familien. Likevel har landet i de siste årene blitt mer demokratisk.
Før het statsoverhodet emir, men i 1999 ble tittelen endret til konge. Statsministeren er sjef for regjeringen. Begge disse posisjonene er besatt av al-Khalifah-familien og begge gjør bestemmelser i råd med ministerne. Hamad Bin Isa al-Khalifah er konge. Kong Hamad har arbeidet for bedre menneskerettigheter og har innført demokratiske reformer. Lokalvalg ble avholdt i 2002 og valg til den lovgivende forsamling ble avholdt i 2004.
Bahrain er medlem av blant annet Den arabiske liga og Det internasjonale pengefondet.
=== Guvernementer ===
Utdypende artikler: Bahrains guvernementer
Bahrain består av fire guvernementer. Frem til 3. juli 2003 var Bahrain inndelt i tolv kommuner.
Hovedstadsguvernementet
Muharraq guvernement
Nordlige guvernement
Sørlige guvernementTidligere fantes også et femte guvernement, Sentralguvernementet.
=== Militærvesen ===
Bahrain har et lite, men godt utstyrt militær, kalt Bahrain Defence Force. Militæret er delt inn i flere avdelinger, blant annet marinen og flyvåpenet. Begge avdelingene er godt utstyrt med moderne våpen. Militæret har blant annet F-16 jagerfly, Sikorsky UH-60 Black Hawk helikoptre og M60 Patton stridsvogner. Regjeringen bruker omtrent 320 millioner dollar i året på militæret.
De amerikanske flybasene i landet spilte en viktig rolle i under Gulfkrigen. I 1991 undertegnet landene en avtale om militært samarbeid, noe som gir Amerikas forente staters forsvar adgang til Bahrains militære utstyr. I tillegg har de fått en base i Juffair i Manama. Etter Gulfkrigen har Bahrain til gjengjeld mottatt ekstra militærstøtte fra USA.
== Næringsliv ==
Bahrain har den raskest voksende økonomien i hele Den arabiske verden. Landet regnes som finanssenteret i Den arabiske verden og det huser også flere multinasjonale konserner i Den persiske gulf. Bahrains naturresurser består av store mengder olje, naturgass og fisk. Bahrains bankvesen og finanssektor er godt utviklet og sammen med oljeindustrien utgjør det grunnlaget for landets gode økonomi. Landet har ikke personlig inntektsskatt.
Arbeidsløshet, spesielt blant unge, og synkende mengder olje og vann er langsiktige økonomiske problemer. I 2008 utgjorde kvinnene omtrent 85 % av de arbeidsløse.
=== Industri ===
I 1932 ble det oppdaget olje i Bahrain. Landet var det første i Persiabukta som begynte å eksportere olje. Petroleum utgjør 60 % av Bahrains eksport og 30 % av bruttonasjonalproduktet. Den daglige produksjonen av olje er på omtrent 6400 m³, og oljereservene er forventet å holde i 10 til 15 år fremover. I tillegg produserer landet en del naturgass.
I tillegg til olje og naturgass har landet andre industrier som aluminiumsindustri. Etter at fyllingsveien som forbinder landet med Saudi-Arabia ble åpnet i 1986 har det også vært en økende turisme. Bahrain får besøk av omtrent to millioner turister hvert år. De fleste turistene kommer fra nærliggende stater. Landet er et viktig turistmål på grunn av klimaet, landets berømte nasjonalmuseum og det enda mer berømte Bahrain Grand Prix.
Bahrain World Trade Center var den første skyskraperen i verden som integrerte bruk av vindmøller for å produsere energi for bygningen. Dette har gitt bygningen flere priser for bruk av teknologi og miljøvennlighet.
=== Jordbruk og fiske ===
Jordbruket er avhengig av importert jord. Selv om jordbruket utgjør kun 5 % av næringslivet er jordbruksproduksjonen er i stand til å dekke den lokale etterspørselen av dadler, frukt og grønnsaker.
Fiske er fortsatt en nevneverdig næringsvei i Bahrain. Før i tiden var landet berømt for perlefiske, men det har gått veldig sterkt tilbake. Derimot er det fortsatt en del rekefiske.
== Samfunn ==
Bahrain har et bra utdanningssystem, selv om barneskole og ungdomsskole ikke er obligatorisk. Skolegangen er utelukkende betalt av regjeringen. Landet verdsetter og oppmuntrer til høyere utdanning. Lesekyndigheten er på 91,9 % for menn og 85 % for kvinner, noe som gir 89,1 % totalt.
Etter første verdenskrig begynte skolesystemet i landet å tilpasse seg det vestlige moderne systemet. Det ble bygget mange nye offentlige skoler og i 1928 ble også bygget den første offentlige skolen for jenter.
Den gjennomsnittlige levealderen i landet er 74,23 år og landet er nummer 61 i verden etter forventet levealder. I 1976 ble det innført offentlig syketrygd, alderspensjon, uførepensjon og arbeidsledighetstrygd.
Utdypende artikkel: Opprøret i Bahrain i 2011–2012
Protestene i Bahrain er en serie demonstrasjoner opprinnelig med den hensikt å oppnå større politisk frihet og respekt for menneskerettighetene, uten samtidig å true monarkiet. Protestene begynte den 14. februar og var stort sett fredelige inntil 17. februar da politiet rykket ut mot demonstranter sovende ved det kjente perlemonumentet i Manama.
Politiet drepte tre demonstranter. Etterfulgt av dette politiraidet økte demonstrantenes opprop mot monarkiet.
15. mars 2011 erklærte myndighetene unntakstilstand etter uker med demonstrasjoner.
Hentet fra artikkelen: Den arabiske vår
== Kultur ==
=== Sport ===
Fotball er den mest populære sporten i landet, men hesteridning og kamelriding er også populære idretter. Formel 1 er en annen populær sport i Bahrain og landet har arrangert Bahrains Gran Prix hvert år siden 2004. I 2006 var løpet det første i Formel 1-sesongen 2006, og løpene foregår på Bahrain International Circuit.
=== Tradisjonelle klesplagg ===
I Bahrain har folket på seg klesdrakter som er ganske forskjellige fra de vestlige. Kvinnene bruker vanligvis en abaya (arabisk عباية), en lang, sort kvinnekjole. Mennene bruker en thawb (arabisk ثوب), et klesplagg med lange ermer og det går helt ned til ankelen. Om sommeren brukes det en hvit thwab av bomull, men om vinteren kan brukes det en mørkere variant av ull. I noen tilfeller bruker bahrainere en bisht, en myk kappe av ull, utenpå thwaben. Den er vanligvis svart, brun eller grå. Det vanligste hodeplagget er Palestinaskjerfet med en snor for at det skal sitte på plass.
=== Musikk og massemedia ===
Den arabiske folkemusikken kalles khaliji og den er utbredt i Bahrain. Den spilles med polyrytme. Musikkstilen er sterkt påvirket av afrikansk musikk. En annen populær musikk i Bahrain er liwa. Denne musikken er mest populær i områder der det meste av befolkningen er av østafrikansk opprinnelse, slik som i Muharraq og Hidd. I tillegg er vestlige musikksjangere slik som hiphop og progressiv rock godt utbredt og brukt. Bahrain har også lange tradisjoner med folkedans.
Det finnes flere store aviser på arabisk i Bahrain, blant annet Akhbar Al Khaleej, Al Ayam og Al Waqt. Gulf Daily News og Bahrain Tribune. De fleste fjernsynskanalene og radiokanalene i landet har sendinger på arabisk, men det er også radiokanaler på engelsk og hindi. Mange av mediene i landet er eid av private, og de blir ikke sensurert så lenge de ikke kritiserer kongefamilien.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Qal'at al-BahrainPearling
Dilmun gravhaugerMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis
2021 – Fjiri er en musikalsk forestilling om den historiske perledykkingen i Bahrain
2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bahrain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) البحرين / Bahrain – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Bahrain i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Bahrain
Bahrain in figures 2003 – Opplysningene om demografien stammer fra dette dokumentet fra Bahrains offisielle internettside.
Statoids: Regions of Bahrain – Info om areal og befolkning og så videre til artiklene relatert til Bahrains guvernementer og kommuner i Bahrain. | Kongedømmet Bahrain (arabisk: البحرين, al-Bahrayn – «de to hav») er en øystat i Den persiske gulf. Landet består av 36 øyer hvor den største heter Bahrain. | 5,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Modernisering | 2023-02-04 | Modernisering | ['Kategori:Antropologi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Organisasjonsteori', 'Kategori:Sosiologi', 'Kategori:Sosiologistubber', 'Kategori:Stubber 2020-02'] | Modernisering er praksisen som involverer å endre betingelser eller vilkår for organisasjoner, grupper av mennesker eller samfunnet som en helhet, på en måte som endrer privilegiene til gruppen i tråd med moderne teknologi eller moderne kunnskap.
Ifølge sosiologen Peter Wagner kan modernisering bli sett på som prosesser og som offensiver. Den første definisjonen er ofte brukt av media og politikere, og foreslår at det er objekter (for eksempel datateknologi eller utdaterte lover) som gjør modernisering nødvendig eller ønskelig. Denne definisjonen gjør kritikk av modernisering vanskelig, siden den forutsetter at det er objektene, eller tingene, som former rammene for menneskelig samhandling. Definisjonen er statisk, i og med at den ikke har i seg handlende subjekt. Den siste definisjonen, moderniseringsoffensiver, setter i stedet handlende aktører i sentrum, og foreslår at det er disse som kontrollerer både ting og endringene som f.eks. datateknologien gjør mulig. Moderniseringsoffensiver blir da et produkt av menneskelig planlegging og samhandling, som kan bli både endret og kritisert. | Modernisering er praksisen som involverer å endre betingelser eller vilkår for organisasjoner, grupper av mennesker eller samfunnet som en helhet, på en måte som endrer privilegiene til gruppen i tråd med moderne teknologi eller moderne kunnskap.
Ifølge sosiologen Peter Wagner kan modernisering bli sett på som prosesser og som offensiver. Den første definisjonen er ofte brukt av media og politikere, og foreslår at det er objekter (for eksempel datateknologi eller utdaterte lover) som gjør modernisering nødvendig eller ønskelig. Denne definisjonen gjør kritikk av modernisering vanskelig, siden den forutsetter at det er objektene, eller tingene, som former rammene for menneskelig samhandling. Definisjonen er statisk, i og med at den ikke har i seg handlende subjekt. Den siste definisjonen, moderniseringsoffensiver, setter i stedet handlende aktører i sentrum, og foreslår at det er disse som kontrollerer både ting og endringene som f.eks. datateknologien gjør mulig. Moderniseringsoffensiver blir da et produkt av menneskelig planlegging og samhandling, som kan bli både endret og kritisert. | Modernisering er praksisen som involverer å endre betingelser eller vilkår for organisasjoner, grupper av mennesker eller samfunnet som en helhet, på en måte som endrer privilegiene til gruppen i tråd med moderne teknologi eller moderne kunnskap. | 5,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_studentersangforening | 2023-02-04 | Den norske studentersangforening | ['Kategori:1845 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kor i Oslo', 'Kategori:Norske kor', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1845', 'Kategori:Studentforeninger ved Universitetet i Oslo'] | Den norske Studentersangforening (DnS) er et norsk mannskor stiftet i 10. juli 1845 av Johan Diederich Behrens. Koret er det offisielle mannskoret ved Universitetet i Oslo.
Den norske Studentersangforening er Norges eldste offentlige kor. Korets første offentlige opptreden var i Henrik Wergelands begravelse. DnS har urfremført en rekke kjente verker, blant annet Ja, vi elsker dette landet. Koret er kanskje aller mest kjent for sin årlige 17. mai-konsert på Universitetsplassen i Oslo, som kringkastes direkte i NRK Radio.
DnS holder jevnlig konserter og opptredener både alene og i samarbeid med andre artister, kor og orkestere. Dessuten bestiller koret jevnlig nye komposisjoner for mannskor.
| Den norske Studentersangforening (DnS) er et norsk mannskor stiftet i 10. juli 1845 av Johan Diederich Behrens. Koret er det offisielle mannskoret ved Universitetet i Oslo.
Den norske Studentersangforening er Norges eldste offentlige kor. Korets første offentlige opptreden var i Henrik Wergelands begravelse. DnS har urfremført en rekke kjente verker, blant annet Ja, vi elsker dette landet. Koret er kanskje aller mest kjent for sin årlige 17. mai-konsert på Universitetsplassen i Oslo, som kringkastes direkte i NRK Radio.
DnS holder jevnlig konserter og opptredener både alene og i samarbeid med andre artister, kor og orkestere. Dessuten bestiller koret jevnlig nye komposisjoner for mannskor.
== Koret i dag ==
Koret består per 2020 av rundt 60 aktive sangere. Dirigent siden 2016 er Marit Tøndel Bodsberg .
Ved flere anledninger har koret deltatt i internasjonale korkonkurranser, blant annet sommeren 2006, da koret reiste til Xiamen i Kina for å delta i World Choir Games. DnS vant da førsteplass i mannskorklassen og tredjeplass i klassen for sakral musikk. Sommeren 2017 ble koret invitert til Linz i Østerike og vant både klasse A og sakral klasse.
12.oktober 2019 vant Den norske Studentersangforening Norgesmesterskapet for Kor i Trondheim.Den norske Studentersangforening består i dag av to kor – Konsertkoret og DnS Pluss. Konsertkoret er foreningens mest aktive kor, har flest konserter og reiser på konkurranser og turneer. DnS Pluss består av sangere som av forskjellige årsaker ikke har mulighet for å opprettholde aktivitetsnivået som kreves i Konsertkoret, men som likevel vil synge i et godt kor. DnS Pluss og Konsertkoret har felles konserter og turneer med jevne mellomrom, og møtes ofte over en øl, brus eller annet forfriskende i våre egne lokaler..
== Dirigenter ==
Halfdan Kjerulf (1815 – 1868) 1845 – 1849Johan Diederich Behrens (1820 – 1890) 1849 – 1888Olaus Andreas Grøndahl (1847 – 1923) 1888 – 1912Ansgar Guldberg (1868 – 1924) 1912 – 1916Per Winge (1858 – 1935) 1916 – 1919Emil Nielsen (1877 – 1942) 1919 – 1929Sigurd Torkildsen (1897 – 1990) 1929 – 1961Sverre Bruland (1923) 1961 – 1973Torstein Grythe (1918 – 2009) 1973 – 1976Øyvind Otterstad (1944 – 1986) 1976 – 1980Sverre Bruland (1923) 1980 – 1982Carl Høgset (1941) 1982 – 1985Trond Dahlen (1955) 1986 – 1991Tone Bianca Dahl (1960) 1991 – 2003Thomas Caplin (1960) 2003-2008Ketil J.B. Belsaas (1969) 2007-2008Steffen Kammler (1965) 2009 – 2011Carl Høgset (1941) 2012 – 2015
Marit Tøndel Bodsberg (1981) 2016 –
== 17. mai-konsert ved Universitetsplassen i Oslo ==
På trappa foran Universitetets aula fremfører DnS hver 17. mai et utvalg av de mest tradisjonsrike og nasjonalromantiske sangene som finnes i Norge. Konserten fant sted første gang i 1864 med uroppførelsen av det som skulle bli vår nasjonalsang, «Ja, vi elsker dette landet». Publikum på Universitetsplassen kan telles i tusener, og for dem som ikke kan være tilstede sendes konserten direkte i NRK P2.På programmet står vanligvis et utvalg av disse sangene:
Fedrelandssalme (Gud signe vårt dyre Fedreland)
Brudefærden i Hardanger
Norges Fjelde
Den norske Sjømand (Grieg eller Reissiger)
Jeg vil værge mitt Land
Olav Trygvasson
Naar Fjordene Blaaner
Sangerhilsen
Sønner af Norge
Våren
Ja, vi elsker dette landet
== Diskografi ==
For Fulle Seil (2021)
Norges Bedste (2020)
Sangen har lysning (2015)
Norske perspektiver (2005)
En mannshowinistisk aften (2001)
Transeamus Usque Bethlehem (1999)
DnS i 150! (1995)
== Utdrag av studentersangforeningens historie ==
=== Johan Diederich Behrens ===
Studentersangforeningens grunnlegger var Johan Diederich Behrens, og Johan Behrens's kvartet, et mannling sangensemble opprettet i 1843, var kjernen i DnS' første kor. Den umiddelbare foranledning til dannelsen av Studentersangforeningen, var ønsket om å delta i det nordiske studentermøtet i Lund og København sommeren 1845. Studentene tok kontakt med Behrens relativt tett oppunder avreisen til København, og Behrens sa først nei til å bidra til å etablere et kor. Det var for kort tid igjen til å innøve sangene. Etterhvert ble han imidlertid overtalt, med det forbehold å kunne godkjenne hvorvidt de innøvde sanger virkelig skulle bli fremført. I et møte 10. juli 1845 ble foreningens lover vedtatt. Da Behrens av hensyn til sine teologistudier ikke ønsket å bli korets første dirigent, falt valget på Halfdan Kjerulf.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Den norske studentersangforening – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Den norske Studentersangforening på MusicBrainz | Den norske Studentersangforening (DnS) er et norsk mannskor stiftet i 10. juli 1845 av Johan Diederich Behrens. | 5,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Egon_Krenz | 2023-02-04 | Egon Krenz | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:DDR-politikere', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Medlem av Sentralkomiteen i SED', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kołobrzeg', 'Kategori:Personer fra Landkreis Vorpommern-Rügen', 'Kategori:SED-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Egon Krenz (født 19. mars 1937) er en tidligere kommunistisk politiker fra DDR. Krenz innehadde i løpet av sin karriere en rekke verv i den øverste statsledelsen i DDR. Han var fra 1984 til 1989 DDRs nest mektigste politiker som stedfortreder for Erich Honecker. Høsten 1989 etterfulgte han Honecker som generalsekretær i det statsbærende partiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) og som statssjef i DDR, etter at Honecker hadde blitt presset til å gå av etter store demonstrasjoner. Krenz maktet imidlertid ikke å sikre regimets grep om makten, og 9. november falt Berlinmuren.
Krenz måtte gå av en knapp måned senere da SED-regimet brøt sammen. På vårparten ble det gjennomført frie valg som førte til at de demokratiske partiene (de borgerlige og sosialdemokratene) tok over makten, og innledet prosessen som førte til Tysklands gjenforening samme år. Etter gjenforeningen ble Krenz stilt for retten for medvirkning til drap på flyktninger og ble dømt til seks og et halvt års fengsel. Han ble løslatt på prøve i 2003 etter knapt fire års soning.
| Egon Krenz (født 19. mars 1937) er en tidligere kommunistisk politiker fra DDR. Krenz innehadde i løpet av sin karriere en rekke verv i den øverste statsledelsen i DDR. Han var fra 1984 til 1989 DDRs nest mektigste politiker som stedfortreder for Erich Honecker. Høsten 1989 etterfulgte han Honecker som generalsekretær i det statsbærende partiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) og som statssjef i DDR, etter at Honecker hadde blitt presset til å gå av etter store demonstrasjoner. Krenz maktet imidlertid ikke å sikre regimets grep om makten, og 9. november falt Berlinmuren.
Krenz måtte gå av en knapp måned senere da SED-regimet brøt sammen. På vårparten ble det gjennomført frie valg som førte til at de demokratiske partiene (de borgerlige og sosialdemokratene) tok over makten, og innledet prosessen som førte til Tysklands gjenforening samme år. Etter gjenforeningen ble Krenz stilt for retten for medvirkning til drap på flyktninger og ble dømt til seks og et halvt års fengsel. Han ble løslatt på prøve i 2003 etter knapt fire års soning.
== Tidlig liv ==
Krenz ble født i Kolberg (nå Kołobrzeg) i Pommern, som sønn av en skredder. Hans familie ble fordrevet i 1944 og fant senere en ny tilværelse i Damgarten.
I 1953 ble han medlem av den kommunistiske ungdomsorgasnisasjonen Freie Deutsche Jugend (FDJ). Han gikk i lære som metallarbeider. Mellom 1953 og 1957 utdannet han seg til lærer ved lærerhøyskolen i Putbus på Rügen. I 1955 ble han medlem av Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), det statsbærende partiet i DDR. Han tjenestegjorde i Nationale Volksarmee fra 1957 til 1959 og ble samtidig engasjert i politisk arbeid for SED.
== Politisk karriere i DDR ==
Fra slutten av 1950-tallet frem til 1989 var Krenz aktiv i en rekke funksjoner for kommunistregimet.
I 1961 ble han sekretær for sentralrådet i Freie Deutsche Jugend og ansvarlig for organisasjonens virksomhet på universiteter og høyskoler.
Mellom 1964 og 1967 studerte Krenz ved det sovjetiske kommunistpartiets partiskole i Moskva, der han fikk tittelen «diplom-samfunnsviter». Mellom 1967 og 1974 var han ansvarlig for agitasjon og propaganda for FDJs sentralråd. Samtidig var han leder for Pionierorganisation Ernst Thälmann fra 1971 til 1974.
Han var medlem av Folkekammeret, DDRs ikke demokratisk valgte parlament, fra 1971 til 1990 og medlem av Folkekammerets presidium fra 1971 til 1981.
Fra 1973 var Krenz medlem av sentralkomitéen i SED. Mellom 1974 og 1983 var han førstesekretær, dvs. leder, for FDJs sentralråd og hadde dermed den høyeste posisjonen i DDRs eneste tillatte ungdomsorganisasjon.
Mellom 1981 og 1984 var Krenz medlem av statsrådet i DDR. I 1983 ble han medlem av politbyrået og sekretær for SEDs sentralkomité.
I 1984 ble han stedfortreder for statsrådsformannen og dermed DDRs nest mektigste mann etter Erich Honecker.
Krenz besøkte Vest-Tyskland for første gang i juni 1989, etter invitasjon fra Oskar Lafontaine. De vesttyske sosialdemokratene fikk imidlertid ikke noe godt inntrykk av ham. SPDs sjefsinnpisker i Forbundsdagen, Brigitte Schulte, som ledsaget ham under besøket, beskrev Krenz som «fullstendig usympatisk». Krenz snakket innsiktsfullt om gourmetmat, dyre viner og maktens privilegier. «Han virket på meg som en gjennomført apparatsjik, et sant barn av systemet, omgitt av de mest oljeglatte rådgivere, den typen personer som vil gjøre hva som helst. Jeg var fullstendig sjokkert», uttalte Schulte samme høst. Krenz fremstod for henne ikke som en mulig reformator, men som en kynisk politiker som hovedsakelig var interessert i sin egen karriere.
== Kommunistregimets fall og Tysklands gjenforening ==
I 1989 var Krenz leder for den sentrale valgkommisjonen i DDR og hovedansvarlig for den omfattende forfalskningen av valgresultatet under kommunevalget. Om demontrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing samme år sa Krenz at «myndighetene har gjort noe for å gjenopprette ro og orden». Han gjentok også senere i klare ordelag sin støtte til de kinesiske myndighetenes handlemåte.
Da Erich Honecker ble presset til å gå av etter landsomfattende demonstrasjoner mot regimet ble Krenz 18. oktober utnevnt til ny generalsekretær i SED.
Til tross for mange protester ble han av Folkekammeret 24. oktober valgt til formann for statsrådet og det nasjonale forsvarsrådet, dvs. statsoverhode og sjef for militæret. For andre gang i Folkekammerets historie var en avstemning ikke enstemmig (første gang var en avstemning om abortlovgivning); 26 stemte mot og 26 avstod.
Selv om Krenz lovet reformer, økte motstanden mot regimet. Krenz bestemte at grensen mot Tsjekkoslovakia, som hadde blitt stengt for å hindre DDR-innbyggere i å flykte til Vest-Tyskland, skulle gjenåpnes, og politbyrået vedtok å innføre nye reisebestemmelser. Disse reformene var imidlertid utilstrekkelige for å stanse protestene.
9. november falt Berlinmuren etter en pressekonferanse om nye reisebestemmelser holdt av politbyråmedlem Günter Schabowski. Murens plutselige og dramatiske fall ledet til SED-regimets politiske kollaps.
18. november utnevnte Krenz en ny regjering. Men tidlig i desember gikk hele SEDs sentralkomité og politbyrå av, og en arbeidsgruppe overtok ansvaret for å lede partiet. De såkalte blokkpartiene annonserte at de forlot den såkalte «demokratiske blokken», dvs. den SED-ledede alliansen av partier og organisasjoner.
7. desember 1989 gikk Krenz av som DDRs siste statsoverhode. I januar 1990 la han ned sitt mandat i Folkekammeret, og i et forsøk på å distansere seg fra fortiden ekskluderte SEDs etterfølger SED-PDS ham fra partiet.
== Rettssak og fengselsstraff ==
Etter 1991 var Egon Krenz vitne i flere rettssaker mot representanter for DDR-regimet.
Etterforskning av Krenz for hans rolle i drapene på flyktninger ved muren og deltagelse i forfalskning av valgresultater ble innledet i 1993. Han ble formelt tiltalt av statsadvokaten i Berlin samme år. Tiltalen for valgforfalskning ble senere frafalt.
I august 1997 ble han dømt for fire drap til fengsel i seks og et halvt år. Siden han anket dommen ble han imidlertid løslatt fra fengsel i påvente av ankebehandlingen. I 1999 bekreftet tysk høyesterett dommen. Krenz betegnet det som «seiersjustis» og «kald krig i rettssalen». 11. januar 2000 avviste forfatningsdomstolen en forfatningsklage fra Krenz, og 13. januar påbegynte han soningen i Berlin-Spandau. Han ble løslatt før tiden etter nærmere fire års soning julen 2003. Etter løslatelsen slo han seg stille ned i Dierhagen i Mecklenburg.
Krenz har i motsetning til mange andre tidligere partifunksjonærer i DDR, slik som de tidligere politbyråmedlemmene Günter Schabowski og Günther Kleiber, uttalt at han ikke har endret politisk oppfatning, og han har ved flere anledninger omtalt den tyske gjenforeningen som «Anschluss».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Egon Krenz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Egon Krenz på Internet Movie Database
(fr) Egon Krenz på Allociné
(en) Egon Krenz på AllMovie
(en) Egon Krenz hos The Movie Database
(no) Friheten: «Egon Krenz endelig løslatt» | Egon Krenz (født 19. mars 1937) er en tidligere kommunistisk politiker fra DDR. | 5,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neptun_(planet) | 2023-02-04 | Neptun (planet) | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Himmellegemer oppdaget i 1846', 'Kategori:Neptun', 'Kategori:Sider med feil i referanser', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Neptun (symbol: ) er den åttende og ytterste planeten i solsystemet regnet fra solen, og den eneste planeten det er umulig å se fra jorden med det blotte øyet. Den er oppkalt etter Neptun, den romerske havguden. Den er den fjerde største planeten i solsystemet etter diameter og har den tredje største massen. Neptun går i en bane som i gjennomsnitt er 30,1 AE fra solen, det vil si omtrent 30 ganger avstanden mellom jorden og solen. Det astronomiske symbolet er en stilisert versjon av guden Neptuns trefork.
Neptun var den første planeten som ble funnet på bakgrunn av matematisk prediksjon. Alexis Bouvard (1767–1843) oppdaget uventede endringer i banen til Uranus, og utledet at banen var påvirket av gravitasjonell perturbasjon fra en ukjent planet. Neptun ble så observert 23. september 1846 av Johann Gottfried Galle (1812–1910) innenfor én grad av en posisjon som var beregnet av Urbain Le Verrier (1811–1877). Kort tid etter ble Triton, Neptuns største måne, oppdaget. Den tredje største månen Nereid ble oppdaget 1. mai 1949. Elleve andre måner ble oppdaget teleskopisk fra 1981 til 2003, mens den 14. månen ble oppdaget i 2013 på bilder fra 2004. Neptun har hittil blitt besøkt av bare ett romfartøy, Voyager 2, som fløy forbi planeten 25. august 1989.
Neptun har en lignende kjemisk sammensetning som Uranus, og begge skiller seg fra sammensetningen til de langt større gasskjempene Jupiter og Saturn. Som en følge av denne forskjellen plasserer astronomer i visse tilfeller de to førstnevnte i en egen kategori, «iskjempene». Jupiters og Saturns atmosfære består hovedsakelig av hydrogen og helium, sammen med spor av hydrokarboner og muligens nitrogen. Neptuns atmosfære har en større mengde isdannende stoffer, som blant annet vann, ammoniakk og metan. Planetens blå utseende kommer hovedsakelig av at rødt sollys absorberes av metan i de øvre atmosfærelagene.I motsetning til den relativt rolige atmosfæren til Uranus er Neptuns atmosfære kjent for sine aktive og synlige værmønstre. Voyager 2 oppdaget i 1989 en stor mørk flekk på den sørlige halvkulen som var på størrelse med jorden. Dette var en antisyklonsk storm som er sammenlignbar med den store røde flekken på Jupiter. Flekken var borte i 1994, mens en lignende flekk er dukket opp på den nordlige halvkulen. Neptuns svake og fragmenterte ringsystem kan ha blitt fotografert på 1960-tallet, og ble udiskutabelt bekreftet av Voyager 2 i 1989.
| Neptun (symbol: ) er den åttende og ytterste planeten i solsystemet regnet fra solen, og den eneste planeten det er umulig å se fra jorden med det blotte øyet. Den er oppkalt etter Neptun, den romerske havguden. Den er den fjerde største planeten i solsystemet etter diameter og har den tredje største massen. Neptun går i en bane som i gjennomsnitt er 30,1 AE fra solen, det vil si omtrent 30 ganger avstanden mellom jorden og solen. Det astronomiske symbolet er en stilisert versjon av guden Neptuns trefork.
Neptun var den første planeten som ble funnet på bakgrunn av matematisk prediksjon. Alexis Bouvard (1767–1843) oppdaget uventede endringer i banen til Uranus, og utledet at banen var påvirket av gravitasjonell perturbasjon fra en ukjent planet. Neptun ble så observert 23. september 1846 av Johann Gottfried Galle (1812–1910) innenfor én grad av en posisjon som var beregnet av Urbain Le Verrier (1811–1877). Kort tid etter ble Triton, Neptuns største måne, oppdaget. Den tredje største månen Nereid ble oppdaget 1. mai 1949. Elleve andre måner ble oppdaget teleskopisk fra 1981 til 2003, mens den 14. månen ble oppdaget i 2013 på bilder fra 2004. Neptun har hittil blitt besøkt av bare ett romfartøy, Voyager 2, som fløy forbi planeten 25. august 1989.
Neptun har en lignende kjemisk sammensetning som Uranus, og begge skiller seg fra sammensetningen til de langt større gasskjempene Jupiter og Saturn. Som en følge av denne forskjellen plasserer astronomer i visse tilfeller de to førstnevnte i en egen kategori, «iskjempene». Jupiters og Saturns atmosfære består hovedsakelig av hydrogen og helium, sammen med spor av hydrokarboner og muligens nitrogen. Neptuns atmosfære har en større mengde isdannende stoffer, som blant annet vann, ammoniakk og metan. Planetens blå utseende kommer hovedsakelig av at rødt sollys absorberes av metan i de øvre atmosfærelagene.I motsetning til den relativt rolige atmosfæren til Uranus er Neptuns atmosfære kjent for sine aktive og synlige værmønstre. Voyager 2 oppdaget i 1989 en stor mørk flekk på den sørlige halvkulen som var på størrelse med jorden. Dette var en antisyklonsk storm som er sammenlignbar med den store røde flekken på Jupiter. Flekken var borte i 1994, mens en lignende flekk er dukket opp på den nordlige halvkulen. Neptuns svake og fragmenterte ringsystem kan ha blitt fotografert på 1960-tallet, og ble udiskutabelt bekreftet av Voyager 2 i 1989.
== Historie ==
=== Oppdagelse ===
Det er nå alminnelig antatt at Galileo først observerte Neptun 28. desember 1612, og igjen 27. januar 1613, men at han mistolket planeten for en stjerne fordi den var svært nær – i konjunksjon til – Jupiter på nattehimmelen. Derfor er han ikke kreditert for oppdagelsen. I løpet av perioden for hans første observasjon i desember 1612 var Neptun stasjonær på himmelen, fordi den hadde snudd til retrograd bevegelse samme dag. Siden Neptun bare var i begynnelsen av sin årlige retrograde syklus, var planetens bevegelse altfor liten til å oppdages med Galileos lille teleskop.I juli 2009 kunngjorde fysikeren David Jamieson ved University of Melbourne nye analyser av Galileos notater. Disse antyder at Galileo i det minste var klar over at stjernen han hadde observert hadde beveget seg relativt til andre stjerner.I 1821 publiserte Alexis Bouvard astronomiske tabeller for banen til Neptuns nabo, Uranus. Senere observasjoner viste betydelige avvik fra tabellene, og det førte Bouvard til en hypotese om at banen ble påvirket av tyngdekraften fra et ukjent legeme. Mary Somerville nevner også uregelmessighetene i sin bok On the Connexion of the Physical Sciences I 1843 begynte John Couch Adams å arbeide med Uranus' bane ved å bruke de dataene han hadde. Via direktør James Challis ved Cambridge Observatory forespurte han Astronomer Royal George Airy om ytterligere data, og disse ble sendt i februar 1844. Adams fortsatte å jobbe med dette i 1846–46 og lagde flere ulike estimater om en ny planet.
I 1845–46 utviklet Urbain Le Verrier kalkulasjoner uavhengig av Adams, men han opplevde liten entusiasme blant sine franske kolleger. Da Airy så Le Verriers første publiserte estimater for planeten i 1846, merket han seg likheten med Adams' anslag. Airy overtalte da James Challis til å søke etter planeten, noe denne gjorde gjennom hele august og september.I mellomtiden sendte Le Verrier brev til astronomen Johann Gottfried Galle ved Berlins observatorium og oppfordret ham til å søke etter planeten med observatoriets refraktor. Heinrich d'Arrest, en student ved observatoriet, foreslo overfor Galle at de kunne sammenligne et nylig tegnet himmelkart for regionen med Le Verriers utregninger for hvor planeten skulle befinne seg til enhver tid. På denne måten kunne de se etter en forflytning som er karakteristisk for en planet, i motsetning til en fiksstjerne.
Om kvelden den 23. september 1846, samme dag som de hadde mottatt brevet fra Le Verrier, ble Neptun oppdaget innenfor én grad av hvor Le Verrier hadde forutsagt at den skulle være, og rundt 12 grader fra Adams' forutsigelse. Challis innså senere at han observerte planeten to ganger i august uten å identifisere den.I kjølvannet av oppdagelsen var det mye nasjonalistisk rivalisering mellom franskmennene og britene om hvem som hadde prioritet og fortjente æren for oppdagelsen. Til slutt ble det internasjonal konsensus om at Le Verrier og Adams i fellesskap fortjente æren. Siden 1966 har Dennis Rawlins stilt spørsmål ved troverdigheten til Adams' krav som med-finner, og saken ble på nytt evaluert av historikere ved tilbakeføringen av «Neptun papers» (historiske dokumenter) til Greenwich-observatoriet i 1998. Etter en gjennomgang av dokumentene foreslo de at «Adams ikke fortjener like mye ære som Le Verrier for oppdagelsen av Neptun. Den æren tilhører kun den personen som lyktes både i å forutsi planetens sted og i å overbevise astronomer om å søke etter den.»
=== Navngivelse ===
Kort tid etter oppdagelsen ble Neptun referert til som «planeten utenfor Uranus» eller som «Le Verriers planet». Det første forslaget til et navn kom fra Galle, som foreslo navnet Janus. I England foreslo Callis navnet Okeanos (engelsk: Oceanus).
Le Verrier påberopte seg retten til å navngi sin oppdagelse, og foreslo raskt navnet Neptun. Samtidig hevdet han feilaktig at dette hadde blitt offisielt godkjent av det franske Bureau des longitudes. I oktober forsøkte han å navngi planeten Le Verrier, etter seg selv, og han hadde lojal støtte for dette fra direktøren for observatoriet, François Arago. Dette forslaget møtte imidlertid hard motstand utenfor Frankrike. Franske almanakker gjeninnførte raskt navnet Herschel for Uranus, etter planetens oppdager William Herschel, og Leverrier for den nye planeten.Den russiske astronomen Friedrich Georg Wilhelm von Struve nådde frem med navnet Neptun overfor det russiske vitenskapsakademi 29. desember 1846,, og snart ble Neptun det internasjonalt aksepterte navnet. I romersk mytologi var Neptun havguden, identifisert med greske Poseidon. Kravet til et mytologisk navn var i tråd med nomenklaturen for andre planeter, som alle, bortsett fra jorden, har fått navn fra gresk og romersk mytologi.De fleste land, også land uten direkte forbindelse til gresk-romersk kultur, bruker i dag varianter av navnet «Neptun» om planeten. I Kina blir planeten kalt «havkongestjernen» (kinesisk: 海王星, pinyin: hǎiwángxīng, kantonesisk: huoiwongsing) siden Neptun var havets gud. Denne navneformen brukes også i Korea (hangul: 해왕성, revidert romanisering: haewangseong) og på japansk (kaiousei).
=== Status ===
Fra 1846 og frem til den senere oppdagelsen av Pluto i 1930, var Neptun den fjerneste kjente planeten i solsystemet. Etter oppdagelsen av Pluto ble Neptun den nest ytterste planeten, med unntak av en tjueårsperiode mellom 1979 og 1999, da Plutos elliptiske bane brakte denne nærmere solen enn Neptun. Oppdagelsen av Kuiperbeltet i 1992 førte til en debatt om Pluto skulle anses som en planet i sin egen rett eller som en del av Kuiper-beltet. I 2006 definerte den internasjonale astronomiske union begrepet «planet» for første gang, og Pluto ble da klassifisert ned til en «dvergplanet». Neptun ble igjen den ytterste planeten i solsystemet.
== Sammensetning og struktur ==
Neptuns masse på 1,0243×1026 kg er omtrent midt mellom jordens og de større gasskjempenes: Massen er sytten ganger høyere enn jordens, men bare en nittendedel av Jupiters. Planetens overflategravitasjon overgås kun av Jupiters. Neptuns ekvatorradius på 24 764 km er nær fire ganger jordens radius. Neptun og Uranus anses ofte som en underklasse av gasskjempene og kalles «iskjemper». De er mindre av størrelse og har høyere konsentrasjoner av volatiler enn Jupiter og Saturn har. I letingen etter planeter utenfor solsystemet har Neptun blitt brukt som et metonym: oppdagede legemer av tilsvarende størrelse blir ofte referert til som «Neptuner», akkurat som astronomer refererer til ulike ekstrasolare legemer som «Jupitere».
=== Indre struktur ===
Neptuns indre struktur minner om Uranus sin. Atmosfæren utgjør rundt 5 til 10 prosent av planetens masse og strekker seg kanskje 10 til 20 prosent av veien inn mot kjernen, hvor atmosfæren når trykk på opp mot 10 GPa. I de lavere regionene av atmosfæren er det oppdaget økende konsentrasjoner av metan, ammoniakk og vann i forhold til i de høyere regionene.
Mantelen når temperaturer på 2 000–5 000 K, tilsvarer 10 til 15 jordmasser og er rik på vann, ammoniakk og metan. Som vanlig innen planetvitenskap omtales denne blandingen som isete, selv om det er en varm og svært tett væske. Denne væsken, som har høy elektrisk ledningsevne, blir noen ganger kalt for et vann-ammoniakk-hav.På en dybde av 7 000 km kan forholdene være slik at metan brytes ned i diamantkrystaller, som deretter faller mot kjernen. Mantelen kan bestå av et lag med ionisk vann, der vannmolekylene brytes ned i en suppe av hydrogen- og oksygenioner, og dypere ned av superionisk vann, hvor oksygenet krystalliseres, mens hydrogenionene flyter fritt rundt innenfor oksygengitteret.Kjernen er sammensatt av jern, nikkel og silikater med en indre modell som gir en masse som er om lag 1,2 ganger så stor som jordens. Trykket i sentrum er 7 Mbar (700 GPa), millioner av ganger så høyt som trykket på jordens overflate, og temperaturen er muligens 5 400 K.
=== Atmosfære ===
I store høyder er Neptuns atmosfære 80 prosent hydrogen og 19 prosent helium. En spormengde av metan finnes også. Tydelige absorpsjonsstriper av metan oppstår på bølgelengder over 600 nm i den røde og infrarøde delen av spekteret. I likhet med på Uranus er dette at rødt lys absorberes av atmosfærisk metan, en viktig årsak til Neptuns blå farge, selv om dens livlige asur-nyanse skiller seg fra Uranus' mildere cyan. Siden Neptuns atmosfæriske metaninnhold er omtrent like høyt som Uranus sitt, antas det at det er en ukjent bestanddel i atmosfæren som også bidrar til Neptuns farge.Neptuns atmosfære er delt inn i to hovedregioner; den nedre troposfæren, hvor temperaturen synker med høyden, og stratosfæren, der temperaturen øker med høyden. Grensen mellom de to, tropopausen, oppstår ved et trykk på 0,1 bar (100 hPa). Stratosfæren gir så vei for termosfæren ved et trykk lavere enn 10-5–10-4 mikrobar (1–10 Pa). Termosfæren går gradvis over til eksosfæren.
Modeller antyder at troposfæren har stripedannelser av skyer med varierende sammensetning avhengig av høyde. Skyene i det øverste nivået oppstår ved trykk på under én bar, hvor temperaturen er passende for at metan kondenserer. For trykk på mellom én og fem bar (1 000–5 000 hPa) antas det at skyer av ammoniakk og hydrogensulfid dannes. Ved trykk på over fem bar kan skyene bestå av ammoniakk, ammoniumsulfid, hydrogensulfid og vann. Dypere skyer av is bør finnes ved trykk på ca. 50 bar (5,0 MPa), der temperaturen er 0 °C. Under kan det finnes skyer av ammoniakk og hydrogensulfid.Høytliggende skyer er observert å kaste skygger på det ugjennomsiktige skydekket nedenfor. Det er også høytliggende striper av skyer som brytes rundt planeten ved konstante breddegrader. Disse stripene har bredder på 50 km og ligger 50–110 km over skydekket. På grunn av den store avstanden fra solen og at planeten bare mottar litt over en promille av sollyset vi mottar på jorden, er Neptuns ytre atmosfære et av de kaldeste stedene i solsystemet. Temperaturen i skytoppene ligger på rundt −218 °C (55 K).Neptuns spektra antyder at den nedre stratosfæren er tåkete på grunn av kondensasjon av produkter fra ultrafiolett fotolyse av metan, som etan og acetylen. I stratosfæren finnes det også spormengder av karbonmonoksid og hydrogencyanid. Neptuns stratosfære er varmere enn Uranus' på grunn av forhøyede konsentrasjoner av hydrokarboner.Av ukjente årsaker har planetens termosfære en uventet høy temperatur, på omtrent 750 K. Planeten er for langt fra solen til at denne varmen kan være generert av ultrafiolett stråling. Noe som muligens fungerer som en varmemekanisme, er atmosfærisk vekselvirkning med ioner i planetens magnetfelt. Andre mulige årsaker er gravitasjonsbølger fra det indre, som forsvinner i atmosfæren. Termosfæren inneholder spor av karbondioksid og vann, som kan ha blitt deponert fra eksterne kilder som meteoritter eller støv.
=== Magnetosfære ===
Neptun ligner også på Uranus i magnetosfæren, med et magnetisk felt som er sterkt skråstilt i forhold til rotasjonsaksen på 47 grader og en forskyvning på minst 0,55 radier, eller rundt 13 500 km fra planetens fysiske sentrum. Før Voyager 2s ankomst til Neptun hadde en hypoteser om at Uranus' skrådde magnetosfære var et resultat av dens sideveis rotasjon. På grunnlag av sammenligninger mellom de magnetiske feltene til de to planetene mener forskerne nå at den ekstreme skråstillingen kan være karakteristisk for strømmer i planetenes indre. Dette feltet kan være generert av konvektive væskebevegelser i et tynt sfærisk skall av elektrisk ledende væsker (sannsynligvis en kombinasjon av ammoniakk, metan og vann) som fører til en dynamovirkning.Den dipole komponenten av magnetfeltet ved Neptuns magnetiske ekvator er ca. 14 mikrotesla (0,14 G). Det dipole magnetiske momentet for Neptun er rundt 2,2×1017 T×m3 (14 μT×RN3, hvor RN er Neptuns radius). Neptuns magnetfelt har en kompleks geometri, som omfatter relativt store bidrag fra ikke-dipole komponenter, inkludert et sterkt kvadrupolmoment som kan overstige det dipole momentet i styrke. Jorden, Jupiter og Saturn har derimot bare relativt små kvadrupole moment, og deres felt har mindre helninger fra polaksene. Neptuns høye kvadrupolmoment kan være resultatet av forskyvning fra planetens sentrum og geometriske begrensninger av feltets dynamogenerator.Neptuns baugsjokk, der magnetosfæren begynner å bremse solvinden, oppstår i en avstand på 34,9 ganger planetens radius. Magnetopausen, hvor trykket fra magnetosfæren utbalanserer solvinden, ligger i en avstand av 23–26,5 ganger planetens radius. Magnetosfærens hale strekker seg ut til minst 72 ganger Neptuns radius, og høyst sannsynlig mye lenger.
=== Planetariske ringer ===
Neptuns planetariske ringsystem er mye mindre markant enn Saturns ringer. Ringene består muligens av ispartikler belagt med silikater eller karbonbaserte materialer, som mest sannsynlig gir dem en rødlig fargetone. De tre viktigste ringene er den smale Adams-ringen, som ligger 63 000 km fra sentrum av Neptun, Le Verrier-ringen, som ligger 53 000 km fra sentrum, og den bredere og svakere Galle-ringen, som ligger 42 000 km fra sentrum. En svak forlengelse utover fra Le Verrier-ringen har fått navnet Lassel; den er avgrenset i sin ytre grense av Arago-ringen, som ligger 57 000 km unna sentrum av planeten.Den første av disse ringene ble oppdaget i 1968 av et lag ledet av Edward Guinan, men det ble senere antatt at denne ringen kunne være ufullstendig. Bevis for at ringen kan ha sprekker, kom under en stjerneokkultasjon i 1984, da ringene tåkela en stjerne under nedstigning, men ikke under oppstigning. Bilder tatt av Voyager 2 i 1989 avgjorde spørsmålet ved å vise flere svake ringer. Disse ringene har en klumpete struktur. Grunnen til dette er ennå ikke funnet, men det kan skyldes vekselvirkning med små måner i bane i nærheten av dem.Den ytterste ringen, Adams, inneholder fem betydelige buer kalt Courage, Liberté, Egalité 1, Egalité 2 og Fraternité (mot, frihet, likhet og brorskap). Buenes eksistens er vanskelig å forklare, fordi en ut fra bevegelseslovene skulle forvente buer som sprer seg ut i en enhetlig ring over svært korte tidsperioder. Astronomer antar nå at buene ble drevet inn i sin nåværende form ved gravitasjonell påvirkning fra månen Galatea, like innenfor ringen.Jordbaserte observasjoner viste i 2005 at Neptuns ringer tilsynelatende er mye mer ustabile enn tidligere antatt. Bilder tatt fra Keck-observatoriet i 2002 og 2003 viser betydelig forfall i ringene i forhold til på bildene tatt av Voyager 2. Særlig virker det som Liberté-buen kan forsvinne innen så kort tid som ett århundre.
== Klima ==
En forskjell mellom Neptun og Uranus er den meteorologiske aktiviteten. Da romfartøyet Voyager 2 fløy forbi Uranus i 1986, var planeten visuelt ganske mild – i motsetning til Neptun, som fremviste bemerkelsesverdige værfenomener da fartøyet passerte i 1989.
Neptuns vær er preget av ekstremt dynamiske stormsystemer med vinder som når hastigheter på nesten 600 m/s – nesten supersonisk strømning. Ved å følge bevegelsene til langvarige skyer har man funnet mer typiske vindmønstre, der vindhastighetene varierer fra 20 m/s i østlig retning til 325 m/s vestover. I skytoppene varierer hastighetene fra 400 m/s langs ekvator til 250 m/s ved polene. De fleste vindene på Neptun beveger seg i motsatt retning av planetens rotasjon. Det generelle mønsteret i vindene viser en prograd rotasjon ved høyere breddegrader og retrograd rotasjon ved lavere breddegrader. Forskjellen i strømningsretningen antas å være en «lag-effekt» og ikke et resultat av dypere atmosfæriske prosesser. Ved 70. sørlige breddegrad er det en høyhastighets-jet som beveger seg i 300 m/s.Mengden av metan, etan og etyn ved Neptuns ekvator er 10–100 ganger større enn ved polene. Dette tolkes som bevis for utbuling ved ekvator og innsynkning nær polene.I 2007 ble det oppdaget at den øvre troposfæren ved sørpolen var omtrent 10 °C varmere enn resten av Neptun, som i gjennomsnitt er ca. –200 °C (70 K). Varmeforskjellen er nok til at metan som ellers ligger frosset i Neptuns øvre atmosfære, kan lekke som gass ut i verdensrommet gjennom sørpolen. Dette relative «varmepunktet» kommer av planetens aksehelning, som har eksponert sørpolen for solen den siste fjerdedelen av Neptuns år, omtrent 40 jordår. Etter hvert som Neptun sakte beveger seg mot den andre siden av solen, vil sørpolen bli mørklagt og nordpolen opplyst. Frigjøringen av metan vil da skje ved nordpolen.Det er observert at skystripen på den sørlige halvkulen øker i størrelse og albedo. Denne trenden, som skyldes årstidene, ble første gang sett i 1980 og forventes å vare frem til ca. 2020. Den lange omløpstiden til Neptun resulterer nemlig i årstider som varer i rundt førti år.
=== Stormer ===
I 1989 ble den store mørke flekken, et antisyklonsk stormsystem som strekker seg over 13 000×6 600 km, oppdaget av NASAs romsonde Voyager 2. Stormen lignet den store røde flekken på Jupiter. Omtrent fem år senere så ikke Hubble-teleskopet den store mørke flekken på planeten. I stedet ble en ny storm som lignet den store mørke flekken, oppdaget på planetens nordlige halvkule. Disse værmønstrene er drevet av vedvarende vinder, de sterkeste på noen planet i solsystemet, med registrerte hastigheter opp mot 2 100 km/t.Scooter er en annen type storm, en hvit gruppe skyer lengre sør enn den store mørke flekken. Kallenavnet kommer av det faktum at da den først ble oppdaget i månedene før Voyager 2 passerte i 1989, beveget den seg raskere enn den store mørke flekken. Senere bilder viste enda raskere skyer. Den lille mørke flekken er en sørlig syklonstorm, den nest mest intense stormen observert i løpet av passeringen i 1989. Den var i utgangspunktet helt mørk, men etter hvert som Voyager 2 nærmet seg planeten, utviklet det seg en lys kjerne, som kan sees på de fleste bildene med høy oppløsning.Det antas at Neptuns mørke flekker oppstår i troposfæren ved lavere høyder enn de lyse skystrukturene, slik at de vises som hull i de øvre skydekkene. Ettersom de er stabile strukturer som kan vedvare i flere måneder, antas det at de er virvelstrukturer. Lysere og vedvarende metanskyer som dannes rundt tropopauselaget, blir ofte forbundet med mørke flekker. Det er også observert at noen tidligere mørke skyer fortsetter å eksistere som sykloner selv om de ikke lenger er synlige som mørke strukturer. Mørke flekker kan forsvinne når de vandrer for nær ekvator eller eventuelt gjennom en annen ukjent mekanisme.
=== Indre varme ===
Det antas at Neptuns mer varierte vær sammenlignet med Uranus delvis skyldes planetens høyere indre varme. Selv om Neptun ligger en halv gang så langt fra solen som Uranus og bare mottar 40 prosent av mengden sollys, er overflatetemperaturen på de to planetene omtrent den samme. De øvre regionene av Neptuns troposfære når en nedre temperatur på –221,4 °C (51,8 K).
På dybder hvor det atmosfæriske trykket tilsvarer 1 bar (1 000 hPa), er temperaturen –201,15 °C (72 K). Dypere inne i gasslagene stiger temperaturen jevnt. I likhet med Uranus er kilden til denne varmen ukjent, men avviket er større: Uranus utstråler bare 1,1 ganger så mye energi som den mottar fra solen; mens Neptun utstråler omtrent 2,61 ganger så mye energi som den mottar fra solen.Neptun er den ytterste planeten i solsystemet, men dens indre energi er tilstrekkelig til å drive de raskeste planetariske vindene som er oppdaget i systemet. Flere forklaringer har blitt foreslått, deriblant radiogen oppvarming fra planetens kjerne, konvertering av metan under høyt trykk til hydrogen, diamanter og lengre hydrokarboner (hydrogenet og diamantene vil da henholdsvis stige og synke og frigjøre gravitasjonell potensiell energi), og konveksjon i den nedre atmosfæren som forårsaker at gravitasjonsbølger bryter over tropopausen.
== Omløp og rotasjon ==
Den gjennomsnittlige avstanden mellom Neptun og solen er 4,5 milliarder kilometer (ca. 30,1 AE), og planeten fullfører ett omløp i gjennomsnitt hvert 164,79 år, med en variasjon på rundt ±0,1 år.
Den 9. juli 2011 avsluttet Neptun sitt første barysentriske omløp siden oppdagelsen i 1846, selv om den ikke vistes på nøyaktig samme posisjon på vår himmel fordi jorden var i en annen posisjon i sin 365,25-dagers bane. På grunn av solens bevegelse i forhold til solsystemets barysenter, var Neptun den 11. juli heller ikke i eksakt oppdagelsesposisjon i forhold til solen; hvis man bruker det vanligere heliosentriske koordinatsystemet, ble oppdagelsens lengdegrad nådd 9. juli 2011.Neptuns elliptiske bane har en inklinasjon på 1,77° sammenlignet med jorden. På grunn av en baneeksentrisitet på 0,011 varierer avstanden mellom Neptun og solen med 101 millioner km mellom perihelium og aphelium, henholdsvis de nærmeste og fjerneste punktene fra solen i omløpsbanen.Aksehellingen til Neptun er 28,32°, noe som er lignende jordens (23°) og Mars' (25°) hellinger. Som en følge av dette har planeten også tilsvarende sesongmessige forandringer, men den lange omløpstiden betyr at en sesong varer i førti år. Den sideriske rotasjonsperioden (dag) er på ca. 16,11 timer. Siden aksehellingen er sammenlignbar med jordens, er ikke variasjonen i lengden på dagen i løpet av det lange året noe mer ekstrem.
Fordi Neptun ikke er et fast legeme, oppstår det en differensiell rotasjon i atmosfæren. Den brede ekvatorsonen roterer med en periode på ca. 18 timer, noe som er tregere enn rotasjonen til planetens magnetfelt, som tar 16,1 timer. I motsetning er rotasjonsperioden på bare 12 timer i polområdene. Denne differensielle rotasjonen er den mest markante av alle planetene i solsystemet, og det resulterer i sterke breddegradsvindskjær.
=== Baneresonans ===
Neptuns bane har en betydelig innflytelse på regionene direkte utenfor, kjent som Kuiperbeltet. Kuiperbeltet er en ring av små isete verdener, tilsvarende asteroidebeltet, men mye større. Beltet strekker seg fra Neptuns bane ved 30 AE og ut til ca. 55 AE fra solen. På samme måte som Jupiters tyngdekraft dominerer asteroidebeltet og former dets struktur, dominerer Neptuns gravitasjon Kuiperbeltet. I løpet av solsystemets levetid blir visse regioner av Kuiperbeltet destabilisert av Neptuns tyngdekraft, som lager hull i Kuiperbeltet. Området mellom 40 og 42 AE er et eksempel på dette.Det finnes baner innenfor disse tomme områdene hvor objekter kan overleve gjennom hele solsystemets alder. Disse resonansene oppstår når Neptuns omløpstid er en presis brøkdel av et annet objekts omløpstid, for eksempel 1:2 eller 3:4. Hvis for eksempel et objekt går én runde rundt solen for hver andre gang Neptun går en runde, vil det bare fullføre en halv runde før Neptun er tilbake til sin utgangsposisjon.
Den mest omfattende resonansen i Kuiperbeltet, med over 200 kjente objekter, er 2:3-resonansen. Objekter i denne resonansen fullfører to omløp for hver gang Neptun fullfører tre, og er kjent som plutinoer på grunn av at det største av de kjente objektene i Kuiperbeltet, Pluto, er blant dem. Selv om Pluto jevnlig krysser Neptuns bane, sikrer 2:3-resonansen at de aldri vil kollidere. 3:4-, 4:7- og 2:5-resonansene har færre objekter.Ni kjente trojanske objekter opptar Lagrange-punktet L4 mellom solen og Neptun – en gravitasjonelt stabil region som leder dem inn i sin bane. Neptuntrojanere er i en 1:1-resonans med Neptun. De er bemerkelsesverdig stabile i sine baner, og har sannsynligvis blitt dannet sammen med Neptun og ikke blitt innfanget. Det første, og så langt det eneste objektet som er identifisert og assosiert med Neptuns bakre Lagrange-punkt L5, er 2008 LC18.
== Dannelse og vandring ==
Dannelsen av iskjempene Neptun og Uranus er vanskelig å modellere nøyaktig. Nåværende modeller antyder at tettheten av materie i de ytre delene av solsystemet var for lav til å kunne danne slike store legemer ut ifra tradisjonelt aksepterte metoder for akkresjon i kjernen. Ulike hypoteser har blitt fremmet for å forklare disse skaperverkene. Den ene er at iskjempene ikke ble skapt av akkresjon i kjernen, men fra ustabiliteter innenfor den opprinnelige protoplanetariske skiven, og senere fikk atmosfæren sprengt bort av stråling fra en nærliggende massiv OB-stjerne.Et alternativt konsept er at de ble dannet nærmere solen der tettheten av materie var høyere før de forflyttet seg til sine nåværende baner etter at den protoplanetariske gasskiven forsvant. Denne hypotesen om planetvandring er favorisert på grunn av evnen til bedre å kunne forklare bestandene av små objekter som er observert i den transneptunske regionen. Den forklaringen på detaljene i denne hypotesen som er mest akseptert i dag, er kjent som Nice-modellen, som forklarer effekten av en vandrende Neptun og de andre kjempeplanetene på Kuiperbeltets struktur.
== Måner ==
Neptun har 14 kjente måner. Sortert fra innerst til ytterst, kalles de Naiad, Thalassa, Despina, Galatea, Larissa, Hippocamp, Proteus, Triton, Nereid, Halimede, Sao, Laomedeia, Psamathe og Neso. De fire innerste månene går i bane innenfor Neptuns ringer.
Den klart største er Triton. Den består av mer enn 99,5 % av massen i bane rundt Neptun og er den eneste som er tilstrekkelig massiv til å være rotasjonsellipsoidisk. Triton ble oppdaget av William Lassell den 10. oktober 1846 – kun 17 dager etter oppdagelsen av Neptun. I motsetning til andre store planetmåner i solsystemet har Triton en retrograd bane. Dette indikerer at den ikke ble dannet rundt Neptun, men er en tidligere dvergplanet fra Kuiperbeltet som er blitt innfanget.Triton er tilstrekkelig nær Neptun til at den er låst i en bundet rotasjon. Den går sakte i en spiral innover på grunn av tidevannsakselerasjon og vil til slutt bli revet i biter rundt 3,6 milliarder år fra nå, når den når Roche-grensen. I 1989 var Triton det kaldeste legemet som til da hadde blitt målt i solsystemet, med en anslått temperatur på –235 °C (38 K).Den andre av Neptuns satellitter som ble oppdaget, var Nereid. Månen ble oppdaget 1. mai 1949, mer enn 102 år etter Triton. Denne irregulære månen har en av de mest eksentriske banene blant satellittene i solsystemet. Eksentrisiteten på 0,7512 gir et apoapsis, som er syv ganger dens periapsisavstand fra Neptun. En kuriositet ved Nereid, er at den roterer i motsatt retning av Triton.
Den neste oppdagelsen kom 24. mai 1981. Da ble månen Larissa oppdaget, mens den okkulterte en stjerne. Okkultasjonen ble av enkelte astronomer tilskrevet ringbuer; da romsonden Voyager 2 ankom Neptun i 1989, ble det endelig påvist at okkultasjonen var forårsaket av månen.
I juli 1989 oppdaget Voyager 2 den indre månen Despina, sammen med Proteus. I september 1989 oppdaget Voyager 2 de tre andre indre månene Naiad, Thalassa og Galatea. Den uregelmessig formede Proteus er så stor som et legeme med denne tettheten kan ha uten å bli trukket inn i en sfærisk form av sin egen tyngdekraft. Den er den nest mest massive av Neptuns måner, men massen er likevel bare 0,25 % av massen til Triton.
Fire irregulære måner ble oppdaget i 2002: Halimede, Sao, Laomedeia og Neso. Den irregulære månen Psamathe ble oppdaget i 2003. Alle fem oppdagelsene ble kunngjort 18. august 2004. Siden Neptun var romernes havgud, ble månene oppkalt etter mindre havguder.Den 14. månen, Hippocamp, er en regulær måne. Den ble oppdaget av Mark Showalter den 1. juli 2013 mens han gikk gjennom bilder tatt av Hubble-teleskopet i 2004.
== Observasjon ==
Neptun er aldri synlig for det blotte øye. Den har en lysstyrke mellom størrelsesklasse 7,7 og 8,0, noe som kan komme i skyggen av Jupiters galileiske måner, dvergplaneten Ceres og asteroidene 4 Vesta, 2 Pallas, 7 Iris, 3 Juno og 6 Hebe. Et teleskop eller en sterk kikkert vil syne Neptun som en blå skive, lignende Uranus av utseende.På grunn av avstanden mellom jorden og Neptun går vinkeldiameteren til planeten bare fra 2,2–2,4 buesekunder, den minste av solsystemets planeter. Den lille tilsynelatende størrelsen har gjort det utfordrende å studere planeten visuelt. De fleste teleskopdataene var ganske begrenset frem til Hubble-teleskopet og store bakkebaserte teleskop med adaptiv optikk ble tatt i bruk.Fra jorden går Neptun gjennom en tilsynelatende retrograd bevegelse hver 367. dag, noe som resulterer i en loop-bevegelse mot bakgrunnsstjernene under hver opposisjon. Disse loopene brakte den nær koordinatene for oppdagelsen i 1846, i april og juli 2010, og i oktober og november 2011.Observasjon av Neptun i radiofrekvensbandet viser at planeten er en kilde for både kontinuerlige utslipp og uregelmessige utblåsinger. Begge kildene antas å stamme fra planetens roterende magnetfelt. I den infrarøde delen av spektret vises Neptuns stormer som lyse mot den kjøligere bakgrunnen, hvilket gjør at størrelsen og formen på disse formasjonene lett kan spores.
== Utforskning ==
Voyager 2s nærmeste tilnærming til Neptun fant sted 25. august 1989. Siden dette var den siste store planeten fartøyet skulle besøke, ble det besluttet å gjennomføre en nær forbiflyvning av månen Triton, uavhengig av konsekvensen for banen, tilsvarende det som ble gjort for Voyager 1s møte med Saturn og dens måne Titan. Bildene som ble sendt tilbake til jorden fra Voyager 2 ble grunnlaget for en nattsending fra PBS, Neptune All Night.Under møtet tok det 246 minutter før signalene fra romsonden nådde jorden. Derfor var det meste av Voyager 2-oppdraget basert på forhåndsprogrammerte kommandoer. Romfartøyet gjennomførte et nær-møte med månen Nereid før den kom innenfor 4 400 km av Neptuns atmosfære 25. august, for så å passere nær planetens nærmeste måne Triton senere den samme dagen.Romsonden bekreftet eksistensen av et magnetfelt rundt planeten og oppdaget at feltet var sidesatt fra sentrum og skråstilt på en måte som ligner på feltet rundt Uranus. Spørsmålet om planetens rotasjonsperiode ble avgjort ved hjelp av målinger av radiostråling. Voyager 2 viste også at Neptun hadde et overraskende aktivt værsystem. Seks nye måner ble oppdaget, og det viste seg at planten hadde mer enn én ring.
== Se også ==
Neptunium
== Noter ==
== Referanser ==
Litteraturhenvisninger
Tidsskriftsartikler, nettutgivelser o.l.
== Litteratur ==
Litteratur til artikkelenBaum. mai Richard (2003). In Search of Planet Vulcan: The Ghost in Newton's Clockwork Universe (engelsk). Basic Books. ISBN 0-7382-0889-2.
Bouvard, A. (1821). Tables astronomiques publiées par le Bureau des Longitudes de France (fransk). Paris: Bachelier.
Burgess, Eric (1991). Far Encounter: The Neptune System (engelsk). Columbia University Press. ISBN 0-231-07412-3.
Cox, Arthur N. (2001). Allen's Astrophysical Quantities (engelsk). Springer. ISBN 0-387-98746-0.
Cruikshank, Dale P. (1996). Neptune and Triton (engelsk). University of Arizona Press. ISBN 0-8165-1525-5.
Davies, John (2001). Beyond Pluto: Exploring the outer limits of the solar system (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0521800196.
Elkins-Tanton, Linda T. (2006). Uranus, Neptune, Pluto, and the Outer Solar System (engelsk). New York: Chelsea House. ISBN 0-8160-5197-6.
Hirschfeld, Alan (2001). Parallax: The Race to Measure the Cosmos (engelsk). New York: Henry Holt. ISBN 0-8050-7133-4.
Littmann, Mark (2004). Planets Beyond: Discovering the Outer Solar System (engelsk). Courier Dover Publications. ISBN 0-486-43602-0.
Moore, Patrick (2000). The Data Book of Astronomy (engelsk). CRC Press. ISBN 0-7503-0620-3.
Unsöld, Albrecht; Baschek, Bodo (2001). The New Cosmos: An Introduction to Astronomy and Astrophysics (engelsk) (5 utg.). Springer. ISBN 3-540-67877-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Videre lesningMiner, Ellis D. (2002). Neptune: The Planet, Rings, and Satellites (engelsk). Springer-Verlag. ISBN 1-85233-216-6.
Standage, Tom (2001). The Neptune File (engelsk). Penguin. ISBN 0802713637.
== Eksterne lenker ==
(en) Neptune (planet) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Neptune (planet) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Neptun i Unified Astronomy Thesaurus
(no) Informasjon om Merkur fra «De ni planetene» Arkivert 21. november 2011 hos Wayback Machine. – Astronomi.no
(en) NASA's Neptune fact sheet
(en) «Neptune» Arkivert 25. juli 2013 hos Wayback Machine. – Smith, Bradford A. World Book Online Reference Center. 2004. World Book, Inc. (NASA.gov)
(en) Neptune – Astronomy Cast episode #63, inkluderer full transkript.
(en) Neptune Profile Arkivert 13. desember 2006 hos Wayback Machine. – hos NASA's Solar System Exploration site
(en) Planets – Neptune – Barnas guide til Neptun. | Neptun () er den åttende og ytterste planeten i solsystemet regnet fra solen, og den eneste planeten det er umulig å se fra jorden med det blotte øyet. Den er oppkalt etter Neptun, den romerske havguden. | 5,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torhout | 2023-02-04 | Torhout | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Torhout er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Torhout er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Torhout – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 5,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zedelgem | 2023-02-04 | Zedelgem | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Zedelgem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Zedelgem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Zedelgem – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 5,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zuienkerke | 2023-02-04 | Zuienkerke | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Zuienkerke er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Zuienkerke er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Zuienkerke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 5,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anzegem | 2023-02-04 | Anzegem | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Anzegem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Anzegem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Anzegem – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 5,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maurice_Ravel | 2023-02-04 | Maurice Ravel | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Baskere', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1937', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Fødsler 7. mars', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Impresjonisme', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Pyrénées-Atlantiques', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joseph Maurice Ravel (født 7. mars 1875 i Ciboure i Frankrike, død 28. desember 1937 i Paris) var en fransk komponist, pianist og dirigent. Han er særlig kjent for sitt orkesterverk Boléro. Han er også kjent for Gaspard de la nuit (Nattens fantom), ofte omtalt som verdens vanskeligste stykke for solo piano, og for sitt arrangement av Musorgskijs Bilder fra en utstilling.
| Joseph Maurice Ravel (født 7. mars 1875 i Ciboure i Frankrike, død 28. desember 1937 i Paris) var en fransk komponist, pianist og dirigent. Han er særlig kjent for sitt orkesterverk Boléro. Han er også kjent for Gaspard de la nuit (Nattens fantom), ofte omtalt som verdens vanskeligste stykke for solo piano, og for sitt arrangement av Musorgskijs Bilder fra en utstilling.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ravel ble født i Ciboure i Frankrike (nær Biarritz, en del av den franske baskiske regionen, mot grensen til Spania). Hans mor var baskisk, mens hans far var en sveitsisk oppfinner og forretningsmann. Hans foreldre oppmuntret hans musikalske utfoldelser og sendte ham til Paris-konservatoriet. I studieårene i Paris menget Ravel seg med en gruppe unge komponister som refererte til seg selv som «Apachene» på grunn av sin ville oppførsel. Gruppen var godt kjent for sin omgang med alkohol.
=== Musiker ===
Ved Paris-konservatoriet studerte Ravel under Gabriel Fauré. Han ble også sterkt påvirket av Debussys impresjonistiske stil. I tillegg ble han inspirert av musikk fra hele verden, blant annet amerikansk jazz, asiatisk musikk og tradisjonelle folkeviser fra hele Europa. Ravel var ikke religiøs, og trolig ateist. Han mislikte andre komponisters «overreligiøsitet», som Wagners, og foretrakk heller klassisk mytologi som inspirasjonskilde.
Ravel ble aldri gift, men han hadde flere lengre forhold. Han var også kjent for å frekventere bordellene i Paris.Under første verdenskrig hadde ikke Ravel anledning til å verve seg grunnet sin alder og svake helse, og ble i stedet ambulansesjåfør.
I 1932 var Ravel innblandet i en bilulykke som reduserte ham sterkt. Hans produktivitet dalte dramatisk. I 1937 gjennomgikk han en operasjon som han håpet skulle bedre hans helsetilstand, men operasjonen var mislykket og han døde like etter.
Da den amerikanske komponisten George Gershwin møtte Ravel, sa Gershwin at han skulle likt å studere med den franske komponisten hvis det var mulig. Ravel skal ha svart: «Hvorfor skulle du være en annenrangs Ravel når du kan være en førsteklasses Gershwin?»Igor Stravinskij refererte en gang til Ravel som «den sveitsiske urmaker», med klar hentydning til intrikatheten og presisjonen i Ravels verker.
== Verker i utvalg ==
Pavane pour une infante defunte (Pavane for en død prinsesse)
Daphnis et Chloé (Daphne og Chloé)
Ma Mère L'Oye (Gåsemor)
Gaspard de la nuit (Nattens fantom)
Rapsodie Espagnole (Spansk rapsodi)
Valses nobles et sentimentales (Noble og sentimentale valser)
Shéhérazade (ouverture de feerie)
Jeux d'eau Ravels mest berømte musikkstykke, Bolero, ble skrevet i 1928. Gaspard de la nuit og Valses nobles et sentimentales har vært inspirasjonen for Adam Donaldson Powells fjerde diktsamling Three Legged Walz fra 2006.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maurice Ravel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maurice Ravel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maurice Ravel på Internet Movie Database
(da) Maurice Ravel på Filmdatabasen
(en) Maurice Ravel hos The Movie Database
(en) Maurice Ravel hos Internet Broadway Database
(en) Maurice Ravel på Apple Music
(en) Maurice Ravel på Discogs
(en) Maurice Ravel på MusicBrainz
(en) Maurice Ravel på Spotify
(en) Maurice Ravel på Songkick
(en) Maurice Ravel på Last.fm
(en) Maurice Ravel på AllMusic
Epitonic.com: Maurice Ravel med lydklipp fra Gaspard De La Nuit | Joseph Maurice Ravel (født 7. mars i Ciboure i Frankrike, død 28. | 5,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marco_Polo | 2023-02-04 | Marco Polo | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1324', 'Kategori:Forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Fødsler 15. september', 'Kategori:Fødsler i 1254', 'Kategori:Italienske forfattere', 'Kategori:Italienske oppdagere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Venezia', 'Kategori:Personer knyttet til Silkeveien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Marco Polo (født 15. september 1254 antagelig i Venezia, død 8. januar 1324 samme sted) var en italiensk handelsreisende og oppdager. Han vokste opp i en anerkjent handelsfamilie i Venezia, og hans far Niccolò Polo var en handelsmann av adelig byrd. Hans slekt, som antagelig hadde sine røtter i Dalmatia, hadde hatt handelshus i Venezia i mer enn to hundre år.
Da han var 15 år, kom hans far Niccolò og hans onkel Maffeo tilbake etter nesten ti års reise i Asia. De hadde reist helt til Karakorum i Mongolia, der de hadde møtt Kublai-khan, keiseren over det enorme Mongolriket, som strakte seg fra Midtøsten til Kina. Kublai-khan hadde bedt dem reise tilbake for å formidle et personlig budskap til paven om at han ønsket at paven sendte hundre lærde til hans hoff for å informere ham om den kristne tro. Han ville at Polo-brødrene skulle følge dem. Men i Roma var paven nylig død. I to år ventet Niccolò og Maffeo på at en ny pave skulle bli valgt, slik at de kunne formidle mongolkeiserens ønske. Til slutt ga de opp, og dro i 1271 på en ny reise mot øst. På denne reisen tok de med seg Marco Polo (17), ettersom hans mor var død.
| Marco Polo (født 15. september 1254 antagelig i Venezia, død 8. januar 1324 samme sted) var en italiensk handelsreisende og oppdager. Han vokste opp i en anerkjent handelsfamilie i Venezia, og hans far Niccolò Polo var en handelsmann av adelig byrd. Hans slekt, som antagelig hadde sine røtter i Dalmatia, hadde hatt handelshus i Venezia i mer enn to hundre år.
Da han var 15 år, kom hans far Niccolò og hans onkel Maffeo tilbake etter nesten ti års reise i Asia. De hadde reist helt til Karakorum i Mongolia, der de hadde møtt Kublai-khan, keiseren over det enorme Mongolriket, som strakte seg fra Midtøsten til Kina. Kublai-khan hadde bedt dem reise tilbake for å formidle et personlig budskap til paven om at han ønsket at paven sendte hundre lærde til hans hoff for å informere ham om den kristne tro. Han ville at Polo-brødrene skulle følge dem. Men i Roma var paven nylig død. I to år ventet Niccolò og Maffeo på at en ny pave skulle bli valgt, slik at de kunne formidle mongolkeiserens ønske. Til slutt ga de opp, og dro i 1271 på en ny reise mot øst. På denne reisen tok de med seg Marco Polo (17), ettersom hans mor var død.
== Reisen til Kina 1271–1275 ==
Et annet ønske Kublai-khan hadde, var hellig olje fra oljelampen som brant over Jesu grav i Jerusalem. Polo-familien dro derfor først til Akko, den siste gjenværende korsfarerbyen i Palestina, for å dra derfra til Jerusalem for å hente oljen. Mens de oppholdt seg i denne byen, kom det bud fra Roma om at biskopen av Akko var blitt valgt til ny pave. Polo-brødrene henvendte seg straks til den nyvalgte paven med budskapet fra Kublai-khan. Biskopen oppfordret prelater i Akko om å melde seg, men bare to munker stilte seg til disposisjon for å bli med til mongolriket.
Polo-familien reiste så videre nordover og inn i Il-khanens rike i følge med de to munkene. Men da de kom over en slagmark hvor det ennå lå en mengde døde mennesker og hester, fikk munkene kalde føtter og vendte om. Poloene fortsatte videre alene, først til Il-Khanens hovedstad Tabriz for å presentere sine reisedokumenter. Deretter hadde de fritt leide sørover gjennom Il-khanens rike (Persia). De hadde planer om å seile fra Hormuz (Hormuzstredet ved Persiabukta) til India og Kina. Men da de kom til Hormuz var det ingen dhower tilgjengelige, så de vendte om og dro nordover gjennom Lut-ørkenen i det østlige Persia til Mashad i Sentral-Asia. Fra Mashad dro de østover gjennom det nordlige Afghanistan over Pamirfjellene til Kashgar, deretter gjennom Taklamakan-ørkenen til Kina. Polo-brødrenes mål var å reise videre nordover til Karakorum, der de sist hadde møtt keiseren. Nå fikk de beskjed om at keiseren hadde flyttet østover til Shangdu (det mytiske Xanadu), og Polo-familien reiste etter. Men også denne gangen kom de for sent, keiseren hadde nettopp reist videre til Khanbaliq, dagens Beijing, hvor han i 1266 hadde bygget Den forbudte by. Shangdu var keiserens sommerresidens, og store deler av hans hoff oppholdt seg fortsatt der. Fra Shangdu til Khanbaliq ble Polo-familien ført i et imponerende opptog av soldater og keiserens hoff, som nå selv fulgte etter sin keiser. Da de endelig nådde keiseren i Khanbaliq, hadde Polo-familien vært underveis i fire år.
== Marco Polo i Kina 1275–94 ==
I Kina var Niccolò, Maffeo og Marco lenge i tjeneste hos keiser Kublai-khan, sønnesønn av Djengis Khan. Marco var ung, observant og lærenem, og imponerte keiseren. Han fikk derfor en rekke viktige oppdrag for keiseren rundt om i landet, blant annet fikk han i oppdrag å observere og rapportere om forholdene i de nordligste provinsene av det nyerobrede Song-riket (Sør-Kina) og her skal han ha vært guvernør i Yunnan-provinsen en periode. Slik skal han ha fått førstehånds opplysninger om forholdene i store deler av Kina. Han deltok også i en keiserlig straffeekspedisjon til vasall-staten Burma (som ble knust for godt), og han reiste helt til kysten av Bengalbukta der han møtte handelsmenn fra India, og fikk dermed også utførlig informasjon om dette landet. På vei til Burma hadde han også møtt samfunn med tibetanske buddhister, en folkegruppe han omtalte med forakt.
Marco Polos popularitet hos keiseren vakte imidlertid misunnelse i hoffet, og intriger førte til at Poloene fryktet for sitt liv. Polo-familien ba derfor keiseren om å få reise hjem, noe keiseren motsatte seg.
== Reisen tilbake til Venezia 1294–95 ==
I 1294 fikk Polo-familien i oppdrag å følge en mongolprinsesse fra Khanbaliq til Il-khanens hovedstad Tabriz i Nord-Persia, der prinsessen skulle giftes med Il-Khanen. Dette var noe Poloene hadde bedt om, i håp om at det ville kunne gi dem muligheten til å komme hjem. En flåte av store djunker med soldater og prinsessens hoff seilte ut fra Hangzhou, dit Poloene hadde kommet med båt langs Den keiserlige kanal fra Khanbaliq sammen med prinsessen. Fra Hangzhou seilte de rundt Malakkahalvøya gjennom Malakkastredet til Malabarkysten i India, og derfra via øya Sokotra utenfor østspissen av Somalia til Hormuz i Hormuzstredet, der prinsessen ble ført i land i hennes nye hjemland. Reisen hadde vært strabasiøs, og av de 600 som hadde reist ut fra Hangzou med Polo-familien og prinsessen, var det bare en håndfull igjen. Polo-familien fulgte prinsessen over land til Tabriz. Der fikk de melding om at Kublai Khan var død. De var dermed løst fra sine forpliktelser overfor keiseren, og kunne dra hvor de ville. De reiste tilbake til Venezia via Trapezunt og Konstantinopel, og slo seg ned i hjembyen i 1295 som rike menn. Marco Polo hadde da vært på reise i 24 år.
== Marco Polos reise blir kjent ==
Marco Polos reise til Kina er berømt fordi den ble nedskrevet og distribuert i Europa, og ble svært populær. Østen var på denne tiden mystisk og ukjent for europeere. Marco Polo hadde sett og opplevd mer av Asia enn noen annen europeer tidligere. Historien om hans reise ble skrevet takket være et fengselsopphold. Tre år etter hjemkomsten deltok han nemlig i et sjøslag mot Genova, ble tatt til fange og kastet i fengsel som krigsfange. I cellen samarbeidet han om beretningen om sine reiser med medfangen, den skrivekyndige Rustichello av Pisa. Denne beretningen har blitt stående gjennom tidene som den mest berømte reiseskildringen fra Asia, og hans navn ble udødelig.
Marco Polos beretning ble kjent som Il Millione. Det er vanskelig å komme til bunns i årsaken: Kanskje kan Polo-familien ha benyttet navnet Emilione for å skjelne dem fra andre venetianske familier ved navn Polo. Ellers er det blitt sagt at det er skildringene av de enorme dimensjonene i Kina (avstander, rismarker, keiserens hoff og rikdom, antallet mennesker og dyr, soldater og skip osv.) som ga boken dette tilnavnet (altså etter tallordet million).
Hans beretning om ting som brennende stein (steinkull), fyrverkeri, papirpenger og kompass vakte stor undring og skepsis. Mange ville ikke tro ham, hans beretning ble sett på som skipperskrøner. Også i dag er det forskere som er skeptiske til om Marco Polo var i Kina. Han nevner f.eks. ingen ting om Den kinesiske mur eller fotbinding. Forsvarere av Marco Polo peker på at muren på denne tiden var en skygge av seg selv etter at den i hundrevis av år hadde blitt neglisjert. Det var under det etterfølgende Ming-dynastiet muren ble gjenoppbygget og nådde sin nåværende prakt. Men en mann ved navn Christoffer Columbus trodde på beretningen, og ville finne sjøveien mot vest til Marco Polos Kina. Takket være den drømmen Marco Polos beretning skapte i Columbus, ble sjøveien til Amerika åpnet to hundre år senere.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Torbjørn Færøvik: Marco Polo – Reisen til verdens ende, Cappelen, Oslo 2002, ISBN 82-02-22128-5
Torbjørn Færøvik: Veien til Xanadu – En reise i Marco Polos fotspor, Cappelen, Oslo 2001, ISBN 978-82-02-22096-9.
Torbjørn Færøvik: «Marco Polo feires – men reiste han til Kina?», kronikk i Aftenposten 3. juli 2004
John Man: Xanadu: Marco Polo and Europe's Discovery of the East, 2009
== Eksterne lenker ==
(en) Marco Polo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marco Polo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Marco Polo (født 15. september 1254 antagelig i Venezia, død 8. | 5,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bill_Watterson | 2023-02-04 | Bill Watterson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 5. juli', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Washington, D.C.', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sproingvinnere', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen'] | William Boyd Watterson II (født 5. juli 1958 i Washington, D.C.) er en amerikansk tegneserieskaper. Han skapte tegneserien Calvin and Hobbes, på norsk kjent som Tommy og Tigern.
I 1986 ble Watterson den yngste som har vunnet Reuben Award for «Outstanding Cartoonist of the Year» fra the National Cartoonists Society. Han vant den igjen i 1988 og var også nominert i 1992.
I 1989 vant Watterson Sproingprisen for beste utenlandske serie. Han vant den for den første norske Tommy og Tigern-boken.
Den siste Tommy og Tigern-stripen ble trykket 31. desember 1995. Watterson har siden begynt å male, ofte motiver fra Tommy og Tigern-stripene.
| William Boyd Watterson II (født 5. juli 1958 i Washington, D.C.) er en amerikansk tegneserieskaper. Han skapte tegneserien Calvin and Hobbes, på norsk kjent som Tommy og Tigern.
I 1986 ble Watterson den yngste som har vunnet Reuben Award for «Outstanding Cartoonist of the Year» fra the National Cartoonists Society. Han vant den igjen i 1988 og var også nominert i 1992.
I 1989 vant Watterson Sproingprisen for beste utenlandske serie. Han vant den for den første norske Tommy og Tigern-boken.
Den siste Tommy og Tigern-stripen ble trykket 31. desember 1995. Watterson har siden begynt å male, ofte motiver fra Tommy og Tigern-stripene.
== Priser (Utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bill Watterson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bill Watterson på Internet Movie Database | William Boyd Watterson II (født 5. juli 1958 i Washington, D. | 5,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tr%C3%A5dl%C3%B8st_lokalt_datanett | 2023-02-04 | Trådløst lokalt datanett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Trådløst datanett', 'Kategori:Utdaterte artikler'] | Trådløst LAN (engelsk wireless LAN, WLAN) er en samlebetegnelse på lokale datanett som benytter radiobølger til kommunikasjon.
Det eksisterer flere standarder for trådløst LAN:
IEEE 802.11 er en samling standarder for WLAN, også kjent som Wireless Ethernet, fremmet av standardiseringsorganisasjonen IEEE.
| Trådløst LAN (engelsk wireless LAN, WLAN) er en samlebetegnelse på lokale datanett som benytter radiobølger til kommunikasjon.
Det eksisterer flere standarder for trådløst LAN:
IEEE 802.11 er en samling standarder for WLAN, også kjent som Wireless Ethernet, fremmet av standardiseringsorganisasjonen IEEE.
== Standarder i IEEE 802.11-familien ==
Merk, IEEE = en standard utviklet av IEEE (Institute of Electrical and Electronics Engineers)
I tillegg har produsentene flere proprietære løsninger for økt hastighet. For eksempel gir D-Links «SuperG» 108 Mbit/s maks-hastighet, men da kun mellom utstyr fra den leverandøren.
Veldig populært på universiteter og høyskoler der det er en relativt billig, og ikke minst ryddig måte å få oppkobling til mange studenter samtidig. Dette har skjedd i takt med at stadig flere studenter har fått bærbare datamaskiner.
Man har allerede begynt å snakke om at WLAN kommer til å revolusjonere samfunnet. Blant annet har det norske militæret begynt å se på muligheten av et taktisk WLAN (se Eksterne lenker).
Når man sammenligner med andre teknologier er det viktig å være klar over at kapasiteten som oppgis pr. radiokanal (hhv. 54 Mbit/s og 11 Mbit/s) er brutto kapasitet og deles mellom flere samtidige brukere. Grunnet mye redundant informasjon for f.eks. feilkorreksjon som alltid brukes i radiosystemer er netto kapasitet vanligvis rundt halvparten av brutto kapasitet.
== Se også ==
Wi-Fi
== Referanser ==
== Se også ==
FON – gruppe av åpne WiFi-tilkoblinger.
WiMax og iBurst – teknologiske videreutviklinger som tillater dekning i store områder
Wardriving – kjøre med en bærbar PC eller PDA for å lokalisere trådløse nettverk.
== Eksterne lenker ==
FreeWLAN.Org En wiki for åpne trådløse nett med i all hovedsak åpne nett i NorgeTRADOK tester taktisk wlan | Trådløst LAN (engelsk wireless LAN, WLAN) er en samlebetegnelse på lokale datanett som benytter radiobølger til kommunikasjon. | 5,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stra%C3%9Fe_des_17._Juni | 2023-02-04 | Straße des 17. Juni | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Charlottenburg-Wilmersdorf', 'Kategori:Gater og plasser i Berlin', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Straße des 17. Juni («17. juni-gaten») er en stor gate i Berlin i fortsettelsen av Unter den Linden gjennom Tiergarten til Charlottenburg. Den har fått navn etter østberlinernes oppstand mot det sovjetiskinnsatte kommunistregimet i DDR i 1953. Før 1953 het den Charlottenburger Chaussee. Under den kalde krigen lå gaten i Vest-Berlin, på den vestlige siden av Brandenburger Tor.
| Straße des 17. Juni («17. juni-gaten») er en stor gate i Berlin i fortsettelsen av Unter den Linden gjennom Tiergarten til Charlottenburg. Den har fått navn etter østberlinernes oppstand mot det sovjetiskinnsatte kommunistregimet i DDR i 1953. Før 1953 het den Charlottenburger Chaussee. Under den kalde krigen lå gaten i Vest-Berlin, på den vestlige siden av Brandenburger Tor.
== Eksterne lenker ==
(en) Straße des 17. Juni (Berlin) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Straße des 17. Juni (Berlin) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Straße des 17. Juni («17. | 5,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bro | 2023-02-04 | Bro | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Arkitektoniske former', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trebokstavsord'] | En bro (eller bru) er en konstruksjon laget for kryssing av et vanskelig farbart område, som for eksempel en elv, et juv eller andre kryssende veier eller jernbanelinjer. Man vet ikke sikkert når mennesket begynte å konstruere broer, men den første «broen» var nok sannsynligvis en enkel trestamme lagt ut over en bred bekk eller en liten elv.
Bruer har ofte en fremtredende plassering i terrenget. De blir derfor også ofte tilført betydelige arkitektoniske elementer.
| En bro (eller bru) er en konstruksjon laget for kryssing av et vanskelig farbart område, som for eksempel en elv, et juv eller andre kryssende veier eller jernbanelinjer. Man vet ikke sikkert når mennesket begynte å konstruere broer, men den første «broen» var nok sannsynligvis en enkel trestamme lagt ut over en bred bekk eller en liten elv.
Bruer har ofte en fremtredende plassering i terrenget. De blir derfor også ofte tilført betydelige arkitektoniske elementer.
== Typer ==
Klopp
Steinhvelvbro
Hvelvbro
Buebro
Bjelkebro
Spennbetongbro
Fritt frambygg-bro
Fagverksbro
Platebro
Kassebro
Hengebro
Taubro
Skråkabelbro
Skråstagbro
Klaffebro
Vindebro
Pongtongbro
Flytebro
Elementbro
== Etter byggemetode ==
Fritt frambygg-metode
== Funksjoner ==
Akvedukt
Gangbro
Jernbanebro
Veibro (viadukt)
== Materialer ==
Betong
Spennbetong
Stål
Aluminium
Stein
Tre
Plast
Annet konstruksjonsmateriale
== Bro-relaterte begreper ==
Landkar
Samvirkekonstruksjon
Pendelpilar
== Norske broer (utvalg) ==
== Brokollaps ==
Bruer kan bryte sammen av flere årsaker. En grunnleggende årsak er feilberegning hos konstruktøren, brua tåler ikke det den er beregnet for, eller den blir påført mekanisk skade som ved pårenning av fartøyer eller opphopning av tømmer og drivgods.
En annen viktig årsak kan være værpåvirkning. Vind kan sette lange spenn i svingninger. Med uheldig egenresonans kan brua kollapse. Mindre bruer kan blåse bort. Ved flomsituasjoner kan vann grave bort brokar. Over tid kan manglende vedlikehold føre til at korrosjon og salt svekker konstruksjonen så mye at brua bryter sammen.
=== Norge ===
Svinesundsbroen ble skadet av en eksplosjon under bygging 7. juli 1942.
13. januar 1945 ved Snåsa: En bro ble sprengt av motstandsbevegelsen (Jørstad elv-sabotasjen). Et tog kjørte ned i elven, 70-80 døde.
Under støping av den nye broen ved Bjørum Sag på E16 ved Wøyen-Bjørum tunnelen 22. oktober 2007 seig formen/forskalingen med betong ned som følge av svikt i stillaset under.
En bil med to personer havnet i elven den 3. november 2007 etter at en privat bro kollapset sør for Trondheim.
8. mai 2013 kollapset forskalingen under en betongbru under støping i Trondheim. To personer omkom.
2. februar 2015 kollapset Skjeggestadbrua på E18 i Holmestrand etter et leirras som ble utløst av graving på golfbane.
17. februar 2016 brast ei nyåpnet fagverksbru i limtre over ny E6 under bygging ved Sjoa. Årsaken var en regnefeil hos entreprenøren slik at brua tålte under 1/3-del av prosjektert last. En tømmerbil falt med brua og føreren fikk lettere skader.
15. august 2022 kollapset Tretten bru, kun ti år og to måneder etter bygging.
=== Sverige ===
Sandöbroen ved Kramfors kollapset under bygging i 1939, 18 bygningsarbeidere døde,.
Tjörnbroen ved Stenungsund kollapset da et skip kjørte på den i 1980, 8 personer døde da bilene de satt i kjørte utfor broen.
=== Tyskland ===
I i Eschede-ulykken i 1998 sporet et tog av og kjørte på en bro. Broen falt ned over toget og 100 døde.
=== USA ===
7. november 1940 kollapset Tacoma Narrows Bridge i delstaten Washington på grunn av egensvingninger.
15. desember 1967 kollapset Silver Bridge som gikk over Ohio mellom Point Pleasant, Vest-Virginia og Gallipolis, Ohio. 46 døde.
2. august 2007 kollapset en bro i Minneapolis. 13 døde.
=== Italia ===
14. august 2018 kollapset Ponte Morandi-broen i Genova hvor 43 personer omkom.
=== Kina ===
13. august 2007 kollapset en 320 meter lang bro i Fenghuang-distriktet i den sørøstlige Hunanprovinsen i Sør-Kina. Minst 20 mennesker ble drept. Deler av brua, som gikk over ei elv, falt ned på en tett trafikkert motorvei midt i kveldsrushet.
== Se også ==
Liste over broer i Norge
Liste over broer i Norge etter lengde
Liste over broer i verden etter lengde
Ombordstigningsbro
== Referanser ==
== Litteratur ==
Svein Magne Olsen, Broer i Norge Vigmostad & Bjørke AS 2008 ISBN 978-82-419-0504-9
== Eksterne lenker ==
(en) Bridges – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bridge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk side for Broer | En bro (eller bru) er en konstruksjon laget for kryssing av et vanskelig farbart område, som for eksempel en elv, et juv eller andre kryssende veier eller jernbanelinjer. Man vet ikke sikkert når mennesket begynte å konstruere broer, men den første «broen» var nok sannsynligvis en enkel trestamme lagt ut over en bred bekk eller en liten elv. | 5,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oskar_Sylte_Mineralvannfabrikk | 2023-02-04 | Oskar Sylte Mineralvannfabrikk | ['Kategori:1929 i Norge', 'Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Norske drikkevareprodusenter', 'Kategori:Næringsliv i Molde', 'Kategori:Oskar Sylte', 'Kategori:Selskaper etablert i 1929', 'Kategori:Sider med kart'] | Oskar Sylte Mineralvannfabrikk AS er en mineralvannprodusent i Molde, grunnlagt i 1929. Firmaet hadde i 2019 ifølge www.proff.no en omsetning på 58,983 millioner kroner, et underskudd på 830 000 kroner og 32 ansatte. Til sammenligning hadde bedriften 106 ansatte i 2011,. I 2003 hadde bedriften en omsetning på 270 millioner kroner, med et overskudd på 15,5 millioner. Oskar Syltes mest kjente produkt er «Brus med ananassmak»,
«Brus med pæresmak» og
«Solo».
| Oskar Sylte Mineralvannfabrikk AS er en mineralvannprodusent i Molde, grunnlagt i 1929. Firmaet hadde i 2019 ifølge www.proff.no en omsetning på 58,983 millioner kroner, et underskudd på 830 000 kroner og 32 ansatte. Til sammenligning hadde bedriften 106 ansatte i 2011,. I 2003 hadde bedriften en omsetning på 270 millioner kroner, med et overskudd på 15,5 millioner. Oskar Syltes mest kjente produkt er «Brus med ananassmak»,
«Brus med pæresmak» og
«Solo».
== Historie ==
Firmaet ble grunnlagt i Molde i 1929. Oskar Sylte (1907–1976) kom til byen som ungdom, og etablerte egen agentur- og kommisjonsforretning etter å ha vært visergutt i ulike lokale firma. Han drev med fisk, vilt og is, hadde eget ishus på Romsdalsmuseet, og leverte ferskmat til alle turistskip som ankom byen. Oskar Sylte tjente store penger på fisk et år makrellen hadde sviktet på Sørlandet, og 24 år gammel kjøpte han inn maskiner til brusproduksjon i den gamle meierigården i Molde.
Etter hvert sluttet han med kjøtt og fisk, og kunne konsentrere seg om brusproduksjon. I tillegg hadde han ølagentur for Frydenlunds Bryggeri i Oslo. Da Oskar Sylte måtte velge mellom øl- og brusproduksjon, valgte han det siste.
Bombingen av Molde i 1940 rammet også Sylte. Etter gjenoppbyggingen fortsatte han virksomheten i Kirkebakken, og bygde seinere et nytt fabrikklokale i Vektergata. På 1960-tallet utvidet Sylte markedsområdet fra Romsdal til resten av Møre og Romsdal. Senere ble det også etablert et stort lager i Ålesund.
Gründeren Oskar Sylte drev bedriften gjennom flere tiår. På 1960-tallet kom sønnene Steinar og Oskar Dag inn som henholdsvis administrerende direktør og salgssjef. Seinere ble Steinar styreformann og Oskar Dag administrerende direktør.
I 1973 flyttet Sylte virksomheten fra Molde sentrum til et nytt og stort lokale på Årø, et stykke utenfor byen. Noen kritikere mente det var urealistisk og naivt å bygge et så stort anlegg, men bygget er senere blitt utvidet flere ganger, og er i dag dobbelt så stort som det var i 1973.
Gunstige sukkerkontrakter Steinar Sylte inngikk på tiden da bygget ble reist, hjalp bedriften senere. Like etter steg nemlig sukkerprisene kraftig.
I 1989 inngikk Sylte-brødrene en avtale med Ringnes og slapp konsernet inn på eiersiden med en andel på 44 prosent. Det betydde at de beholdt kontrollen lokalt. I utgangspunktet forhandlet brødrene med Hansa i Bergen, men Ringnes ga dem en bedre avtale.
Utviklingen har vært stor fra starten i 1929 til dagens moderne fabrikkanlegg og lager. Etter krigen var det 16 mineralvannsfabrikker i Møre og Romsdal. I dag er det bare Oskar Sylte som er igjen.
== Brus ==
Oskar Syltes «flaggskip» er Brus med ananassmak. Den er like gammel som bedriften selv. Sylte er også en del av Solo-historien i Norge. Oskar Sylte var en av gründerne bak Solo, som ble introdusert i 1934, og produserte brusen fra dag én. Produktet ble markedsført under slagordet «Syltes Solo først som tørst». Oskar Sylte er fremdeles medeier i Solo.
Andre populære produkter fra Oskar Sylte er Brus med pæresmak, Brus med sitronsmak og Brus med bringebærsmak.
På begynnelsen av 1960-tallet kom Pepsi-Cola, som skulle få stor betydning for Sylte. Pepsi ble en periode erstattet av rivalen Coca-Cola. Etter at Pepsi gikk over til egen distribusjon mistet Oskar Sylte Pepsi fra 1. juni 2016, og Oskar Sylte sto igjen alene som brusfabrikk med kun egne merker i tillegg til Solo.
Tidlig på 1970-tallet dro Steinar og Oskar Dag Sylte til London og inngikk en avtale med mineralvanngiganten Schweppes. Den har også hatt stor betydning for bedriften.
== Se også ==
Brus med ananassmak
== Litteratur ==
Avisartikkel i Romsdals Budstikke 30. juni 2004
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Oskar Bernhard Sylte (født 11. april 1907, død 7. | 5,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_flagg | 2023-02-04 | Norges flagg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Norges flagg', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norges flagg inneholder et mørkeblått nordisk kors med hvite kanter på rød bunn. Den vertikale korsarm er forskjøvet mot flaggstangen etter mønster av de eldre nordiske flaggene i Danmark og Sverige. Handels- og nasjonalflagget har forholdet 16:22 (høyde til bredde), mens stat- og orlogsflagget har forholdet 16:27.
| Norges flagg inneholder et mørkeblått nordisk kors med hvite kanter på rød bunn. Den vertikale korsarm er forskjøvet mot flaggstangen etter mønster av de eldre nordiske flaggene i Danmark og Sverige. Handels- og nasjonalflagget har forholdet 16:22 (høyde til bredde), mens stat- og orlogsflagget har forholdet 16:27.
== Teknisk ==
=== Proporsjoner ===
Proporsjonene til nasjonalflagget er 22:16 (bredde-til-lengde), og med fargene delt inn i lengdeforholdene 6:1:2:1:12 og breddeforholdene 6:1:2:1:6. På statsflagget flaggets proporsjoner 27:16, med fargeinndelingene 6:1:2:1:6:11 horisontalt og 6:1:2:1:6 vertikalt.
=== Farger ===
Fargene i det norske flagget er «høirødt» og «mørkeblaat», men det finnes ikke noen mer grundig offentlig spesifisert fargekode. Det finnes flere typer fargereferansesystem, men Pantone Matching System (PMS) er et mye brukt system for å fastsette referanser for farger i flagg. For trykking på papir kan Pantone-farger spesifiseres med et suffiks. Suffiksene sier noe om hva man trykker på, og de vanligste suffiksene i Pantone-systemet er C (Coated) og U (Uncoated) for henholdsvis blankt og matt papir. Ettersom suffiksene bare er relevante for trykk på papir bør de ikke brukes for å angi referanser for farger i flagg. Med mindre annet er nevnt er det som regel underforstått at man med PMS snakker om C-referansen på fysiske flagg.
==== Omstridte fargekoder ====
Våren 2018 meldte den norske avisen Aftenposten at en norsk flaggprodusent hadde sendt brev til Utenriksdepartementet om at norske flaggprodusenter var fundamentalt uenige i de føringene Utenriksdepartementet ga for fargesammensetningen ved produksjon av norske flagg. Norske flaggprodusenter bruker, ifølge artikkelen, vanligvis rødfargen PMS 186 eller PMS 200 og blåfargen PMS 281 (bemerk at det ikke oppgis noen suffiks på PMS-kodene). PMS 200 og PMS 281 er også oppgitt på side 79 i publikasjonen «Flags and anthems manual, London 2012», og ble brukt i Sommer-OL i London 2012. 200 og 281 oppgis også av Oslo Orlogsforening. Flaggprodusenten Langkilde & Søn, samt nettsiden flaggregler.no, kaller Pantone 200 «norsk rød» og Pantone 281 «norsk blå». PMS 200 og 281 oppgis også av Kristiansand Flaggfabrikk as. Per 2021 spesifiserer også Nordisk råd Pantone 200 og 281.Utenriksdepartementet hadde tidligere lagt til grunn at «flagget har samme rødfarge som det danske flagg og samme blåfarge som det franske. Etter Pantone fargesystem skal man benytte PMS 032 U for rødfargen og PMS 281 U for blåfargen.». Flaggprodusenter har argumentert for at disse fargene er feil. Utenriksministeren har senere uttalt at denne retningslinjen kun var ment for trykk til intern bruk for trykk på silkepapir, og ikke som en lovpålagt definisjon. Siden har utenriksdepartementet trukket tilbake anbefalingen i sin helhet.Per januar 2021 har departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (underlagt regjeringen) en ordknapp beskrivelse av flagget der fargene er definert som PMS 186 C for rødt og PMS 281 C for blått. Men ingen av de to kildene som det henvises til på siden (Store norske leksikons side om det norske flagget og Utenriksdepartementets side om Norges flagg) nevner disse fargekodene. Flaggprodusenten Flaggfabrikken a.s, som har vært i kontakt med utenriksdepartementet, har likevel nevnt at denne definisjonen er brukbar som et utgangspunkt men at papirsuffiksene må fjernes og en ordentlig standard må opprettes. Andre organisasjoner og bedrifter har egne definisjoner av de norske fargene: Nordisk Flaggselskap oppgir rødfargen som PMS 186 og blåfargen som PMS 287. Nordisk råd henviste tidligere til Nordisk flaggselskaps retningslinjer, men oppgav rødfargen som Pantone 186 C (bemerk suffikset C), mens blåfargen var den samme (Pantone 287). I 2010, derimot, oppga Nordisk råd den lysere blåfargen Pantone 301.Den 25. april 2018 anbefalte utenriksministeren at de norske flaggprodusentene selv tar initiativ til utvikling av en felles bransjestandard for flaggfargene (Norsk Standard), som eksempelvis er blitt gjort i Danmark (se artikkelen om Dannebrog). Det ble poengtert at det er fargen på det ferdige produktet som er viktig, og standarden dermed kan ende opp med ulike fargekoder for printing på stoff, papir eller til bruk på internett.
==== Fargene på digitale flater ====
Ettersom det er forskjell på hvordan farger gjengis på fysiske flagg og digitale flater (med webfarger) er det naturligvis ingen eksakt RGB-ekvalient til Pantone-farger. Imidlertid kan en god tilnærming oppnås ved å bruke de følgende offisielle oversettelsene til webfarger ifølge Pantone Formula Guide. Dersom man tar utgangspunkt i de facto-standarden til norske flaggprodusenter med PMS 200 og 281 vil de tilsvarende webfargene ifølge det offisielle Pantone Matching System være #BA0C2F for PMS 200 (høyrød) og #00205B for PMS 281 (mørkeblå). Den offisielle oversettelsen til PMS 186 vil være #C8102E.
=== Størrelser ===
Tabellen under viser noen vanlig flaggstørrelser i forhold til flaggstangens lengde.
Dagligflagg er en flaggdefinisjon brukt i bl.a. Forsvaret på en flaggstørrelse som benyttes til daglig flagging. Alminnelig antatt forhold er at flaggets lengde skal tilsvare 1⁄3 av flaggstangens høyde. Denne definisjonen anses også som rett flaggstørrelse for privat flagging i henhold til god flaggskikk, mens vimpler kan være noe lengre. Se tabellen over for eksempelstørrelser på dagligflagg. En tommelfingerregel er at 1⁄3 av flaggstangen skal range over husets møne. Til hytter på fjellet passer dermed ofte stenger rundt 8–9 meter, mens stenger til hus ofte er 12, 14 eller 16 meter. Dette avhenger av bygningens høyde. For at 1⁄3 av flaggstangen skal stikke over husets møne må stangen være 1,5 ganger så høy som huset.
Festflagg er en flaggdefinisjon brukt i bl.a. Forsvaret på en flaggstørrelse som benyttes ved høytidelige anledninger. Alminnelig antatt forhold er at flaggets lengde skal tilsvare 1⁄2 av flaggstangens høyde.
Stormflagg er en flaggdefinisjon brukt i blant annet Forsvaret på en flaggstørrelse som benyttes ved sterk vind. Alminnelig antatt forhold er at flaggets lengde skal tilsvare 1⁄5 av flaggstangens høyde. Stormflagg anbefales ved vindstyrke over 7 – 9 m/s (laber bris).
== Historie ==
I antikken og middelalderen var det ikke vanlig at land hadde egne nasjonalflagg. Herskere og stormenn hadde derimot sine flagg, og kongens flagg var det som hans krigsfolk skulle samle seg rundt. Det er vanskelig å finne ut helt sikkert hva som var det tidligste norske flagget. Det er derimot kjent at Olav den hellige brukte et hvitt merke med en orm i under slaget ved Nesjar 1016. Før dette hadde ravnen og dragen vært i bruk. Magnus den gode brukte det samme merket som Olav den hellige, og Harald Hardråde brukte en ravn. Kong Inge I brukte en rød løve på gyllen duk, og Sverre brukte en ørn i gull og rødt. Eirik II Magnusson førte som våpen en gulløve med krone og øks på rød bunn fra 1280. Dette merket ble sannsynligvis også brukt som våpenbanner, innholdsmessig identisk med dagens norske kongeflagg. Det ble antagelig brukt av senere norske konger og ble etterhvert også brukt som skips- og festningsflagg. Den eldste sikre avbildningen er hertuginne Ingebjørgs segl fra 1318. Løvebanneret vaiet blant annet over Akershus festning så sent som i 1698. I 1641 ble den norske løve plassert i fanene til alle norske regimenter. Det norske løvebanneret ble også brukt på skip og andre festninger, men ble gradvis faset ut på 1600- og 1700-tallet. På 1500-tallet ble det vanlig internasjonalt at skip brukte hjemlandets flagg for å signalisere hvor de kom fra, men befalingen om at Dannebrog skulle være det eneste lovlige handelsflagget kom ikke før i 1748.
I Norge begynte man fra og med 1600-tallet å bruke Danmarks flagg på skip og festninger på grunn av unionen med Danmark, og løveflagget ble faset ut, men det er fremdeles det norske kongeflagget.
== Flagg for det selvstendige Norge i 1814 ==
Etter at den selvstendige norske stat ble proklamert 19. februar 1814, innførte regenten Christian Frederik ved kunngjøring av 27. februar som provisorisk norsk flagg det danske flagg med riksvåpenets løve i kantonen, det øvre herraldisk høyre felt. Dette flagget var i bruk til 1821 i nordlige farvann. Det overordentlige Stortinget i 1814 fastslo i § 111 i Novembergrunnloven av 4. november at «Norge har Ret til at have sit eget Koffardie-Flag. Dets Orlogs-Flag bliver et Unions-Flag». Dette Stortinget diskuterte en rekke forslag til et permanent norsk handelsflagg, men det lyktes ikke å komme til enighet. Odelstinget vedtok derfor 18. november at «det nuværende Norske Handelsflag skal, indtil næste ordentlige Storthing anderledes bestemmer, bruges paa alle de Skibe, som udexpederes paa de kortere Farvande, og som ikke behøve Søpasse».
I mellomtiden var unionen mellom Sverige og Norge inngått, og det ga norske skip adgang til å seile under Sveriges flagg i Middelhavet, der de ellers risikerte å bli kapret av sjørøvere fra «Røverstatene» i Nord-Afrika, fordi Norge ikke betalte tributt til disse statene.
== Union med Sverige ==
I 1815 ble det innført et unionelt svensk-norsk stats- og orlogsflagg for begge riker, det svenske orlogsflagg med et hvitt kryss på rød bunn i kantonen. 26. oktober 1818 fikk rikene også et unionelt handelsflagg etter samme mønster, men rettskåret. Det ble brukt i fjerne farvann (sør for Kapp Finisterre) til beskyttelse mot nordafrikanske pirater, som mottok frikjøpspenger fra Sverige. Norske skip kunne også velge å seile under det rene svenske flagget i fjerne farvann. Mellom 1818 og 1821 bruktes altså tre forskjellige handelsflagg samtidig.
De ordinære Stortingene i 1815 og 1818 drøftet også flaggsaken uten å komme til enighet. Ett problem var at landet ikke hadde råd til å betale så store summer som skulle til for å seile fritt i Middelhavet. Det var derfor på tale å innføre et felles norsk-svensk handelsflagg, men dette ble ikke realisert. I mellomtiden fikk saken sin foreløpige løsning i form av unionshandelsflagget av 1818, selv om dette i Norge ble oppfattet som uverdig for en selvstendig stat.
== Norges flagg av 1821 ==
Stortinget løste i 1821 flaggsaken. Flaggkomiteen som ble nedsatt hadde atten forskjellige utkast til vurdering da Odelstinget drøftet saken 30. april 1821. Et vesentlig stridstema var om hovedfargen skulle være rød med referanse til unionen med Danmark, eller blå av hensyn til unionen med Sverige. Komiteen gikk inn for en omarbeidet versjon av et forslag fra kjøpmann Gabriel Kielland i Stavanger. Det var delt horisontalt og vertikalt i fire rektangler, det øverste ved stangen og det diagonalt motsatte hvite, og de to øvrige blå, men flaggkomiteen valgte å erstatte blått med rødt i Kiellands flagg. De beholdt imidlertid hans forslag om å plassere Den norske løve i det øvre hvite feltet, kantonen. I det diagonalt motstående hvite feltet anbrakte de fem gule stjerner eller malteserkors for å symbolisere landet fem bispedømmer.
I tillegg til Kiellands og komiteens forslag var det ett annet som fikk særlig oppmerksomhet, innsendt av en komité av borgere fra Bergen. Det besto av tre alternativer, alle med korsflagg av nordisk type; A og C med blått kors på hvit duk. A hadde Norges løve i rød kanton, C hadde løven i en rød spuns i midten av korset. Alternativ B hadde derimot hvitt kors mellom røde og blå rektangler, med norsk løve i det øvre røde feltet. Rett før Odelstinget kom sammen, fremkastet stortingsmann Fredrik Meltzer fra Bergen (som selv hadde vært med i komiteen bak Bergens-forslaget) sin privat versjon av alternativ B. Den viktigste forskjellen var at han ville sløyfe løven.
Meltzer begrunnet i et brev til Odelstinget. Han mente at flagget burde være lett å oppfatte til sjøs i dårlig vær og på lang avstand, og derfor burde kompliserte figurer som løven og stjernene sløyfes. Valget av de tre fargene rødt, hvitt og blått begrunnet han med at de «nu betegne Friheden, saaledes som vi have seet det i det franske Friheds Flag, og endnu see det i Hollændernes og Americanernes Flag, og Engellændernes Union.» Samtidig ville de være en høflig oppmerksomhet overfor tidligere og nåværende unionspartnere. Dette forslaget fikk stor oppmerksomhet, og det ble besluttet å utsette avgjørelsen til 4. mai.I løpet av disse dagene utarbeidet Fredrik Meltzer utkastet vi kjenner som det nåværende norske flagg, med blått og hvitt kors på rød bunn. Det ble så godt mottatt at Odelstinget sent på kvelden 4. mai vedtok det med 40 av 59 stemmer. Han skrev i dagboken at det var nødvendig å forandre forslaget «Da man absolut vilde have rødt Flag med hvidt Kors i og desuden noget blaat for at tegne Foreningen med Sverige, og saaledes at man kunde bruge de gamle Flag uden at bekoste nye.» Et sparsommelig Storting satte antagelig pris på at det var mulig å klippe gamle danske flagg i fire deler midt langs de hvite korsarmene og deretter sy inn striper av blå flaggduk. Resultatet ville bli et billig norsk flagg med nesten riktige proporsjoner. Et lovforslag basert på Meltzers utkast ble enstemmig vedtatt av Lagtinget 16. mai 1821.
Men kong Karl Johan avslo å sanksjonere vedtaket som lov. I stedet ble flagget approbert ved kongelig resolusjon av 13. juli 1821. En ny kongelig resolusjon av 17. juli samme år bestemte at det nye trefargede flagget bare kunne brukes i nordlige farvann. Fra nå av måtte begge lands skip sør for Kapp Finisterre bruke det felles unionshandelsflagget av 1818, det svenske flagg med «norske» farger i kantonen.
== Flaggets frigjøring ==
Etter at Frankrike i 1830 hadde erobret de nordafrikanske Barbareskstatene, opphørte Sveriges betaling av tributt til piratene. Fra norsk politisk hold ble det derfor arbeidet for å få godkjent det norske flagg for bruk også i fjerne farvann. «Flaggets frigjøring» ble gjennomført i 1838. Siden orlogsflagget i henhold til den norske Grunnloven av 4. november 1814 skulle være et unionsflagg, ble orlogsflagget av 1815 fortsatt brukt av begge land.
== «Sildesalaten» ==
Gjennom Karl Johans regjeringstid tiltok den norske misnøyen med et flaggsystem som markerte svensk overhøyhet i unionen. Etter forslag fra en felles svensk-norsk komité innførte Kong Oscar I i 1844 nye flagg som imøtekom de norske krav ved å markere full likestilling mellom rikene. Begge land fikk sine egne handels- og orlogsflagg, men med et felles unionsmerke i kantonen. Merket kombinerte begge lands flaggfarger, likelig fordelt. Unionsmerket gikk blant folk i begge land under navnet «Sildesalaten» fordi det minnet om en fargerik rett på begge lands frokostbord. Tilnavnet oppsto først i Sverige, hvor det var en viss motstand mot tapet av det rene svenske flagget. Unionsmerket ble derimot godt mottatt i Norge, som omsider hadde fått symbolkravene oppfylt.
Unionsmerket alene ble også brukt som gjøs i baugen på marinefartøyene. Det ble dessuten brukt som et felles flagg for begge riker av landenes diplomatiske representasjoner i utlandet. Men da hadde det alltid en langstrakt form med proporsjonene 4:5 som unionsmerket i svenske flagg, og ikke den kvadratiske formen som det hadde i norske flagg.
Norske unionsflagg hadde den samme mørke blåfargen både i hovedflaggets kors og i de svenske delene av unionsmerket. Det var aldri mer enn én blåfarge i unionsflagget. Det samme gjaldt for svenske unionsflagg. Blåfargen i svenske flagg på 1800-tallet var mørkere enn nå, men kunne variere noe. Svenskene brukte alltid den samme blåfargen i de norske delene av unionsmerket, selv om den var lysere enn den offisielle norske.
== Det rene flagg ==
Økende motstand mot unionen gjorde unionsmerket upopulært, og «det rene flagg» ble en merkesak for Venstre. Det ble vedtatt av Stortinget i 1892, 1895 og 1898, og ble lovfestet uten kongelig sanksjon 10. desember 1898 og innført 15. desember 1899 for handels- og nasjonalflagget. Samtidig ble det innført et statsflagg for bruk på statens sivile bygninger, et rent norsk flagg med splitt og tunge. Det grunnlovsfestede orlogsflagget måtte beholde unionsmerket til unionsoppløsningen i 1905. Det rene orlogsflagget uten unionsmerke ble heist 9. juni 1905, like etter at unionen med Sverige var avsluttet. Det svenske flagget beholdt unionsmerket til 1. november 1905.
== Se også ==
Liste over Norges flagg
Norges historie
Norges riksvåpen
Flagg
Flaggbruk
Det samiske flagget
Stormflagg
Dagligflagg
Festflagg
Liste over nasjonalflagg
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anker, C. J.: Tegninger af Norges Flag. Kristiania 1888
Aubert, L. M. B.: Det norske Handelsflag. En historisk og statsretslig Undersøgelse, Christiania, 1879
Amundsen, Sverre S. (1936). Norges flagg. Oslo: Cappelen.
«Flagget – den store symbolsaken», Stortinget og unionen med Sverige 1814-1905. Dokumenter fra Stortingets arkiver 1814-1905, Oslo, 2005, s. 110-121
Nygaard, Knut: Hvorledes det norske flagg ble til, Bergen 1953
Cappelen, Hans og Peter Beck: Fakta om flagget, Oslo, 1987
Landmark, Brynjar og Warme, Reidar: «Flaggets historie». Etnisk forlag, Oslo 1998
Christensen, R., Drægni, K. og Gram T.: «Faner og Flagg». Forsvarsmuseets skrifter nr 6, 2008, ISBN 9788291218496
Landmark, Brynjar og Warme, Reidar: Flaggets historie, 2.rev. utgave. Tårnseilerne 2011, ISBN 978-82-303-1788-4
Munksgaard, Jan Henrik: Flagget – Et nasjonalt symbol blir til. Årbok Vest-Agder-museet 2013. ISBN 978-82-91178-26-4
=== Artikler ===
Cappelen, Hans: «The Struggle for a «pure» Norwegian Flag: Nationalism and Symbolism in the 19th Century», 7ICV Report, The Flag Bulletin (XIX:3-5), Winchester 1980 side 87-97
Munksgaard, Jan Henrik: «Det norske flagg skal være lyse-grønt med hvidt kors», PM. Populærvitenskapelig Magasin, nr. 5, 1987, s. 6-12
Bratbak, Bjørn: «Det norske flagget – Stavanger stod bak», Stavanger Museums årbok 1988, s. 37-59
Bratbak, Bjørn: «Flagget fra 1814», Sjøfartshistorisk årbok 1988, s. 7-31
Bratbak, Bjørn: «Grønt og grått – nasjonalfargene i 1814», Norsk sjøfartsmuseums årbok 1989, s. 189-234
Heimer, Željko og Jan Oskar Engene «Unionstidens norske flagg. Norwegian flags of the union period», Nordisk flaggkontakt, nr. 40, 2005, s. 33-49
Munksgaard, Jan Henrik: «Et nytt flagg for Norge 1814-1821», Nordisk Flaggkontakt, nr. 40, 2005, s. 19-31
== Eksterne lenker ==
(en) National flag of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lov om Norges Flag (1898) (Lovdata)
Stortingets sider om flaggloven Arkivert 4. februar 2021 hos Wayback Machine.
Flaggets historie, sidene.no
Flags Of The World: Norway, crwflags.com
Det norske flagget fra middelalderen til det samiske flagget, UiB.no
Rødt, hvitt og blått...eller?, forskning.no
Karl Johan og flagget i 1821
FFI rapport til UD 1985 | Flagg er (som regel) et tøystykke med en farge- og mønsterkombinasjon som gir en bestemt mening. Flagg brukes særlig som symbol for en nasjon eller geografisk region, men kan også brukes av organisasjoner, selskaper og andre grupperinger med behov for å markere seg, enten det gjelder FN, Røde Kors, skipsrederier eller politiske bevegelser. | 5,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%BCrgen_Habermas | 2023-02-04 | Jürgen Habermas | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Zürich', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ateistiske filosofer', 'Kategori:Epistemologer', 'Kategori:Erasmusprisen', 'Kategori:Friedenspreis des Deutschen Buchhandels', 'Kategori:Fødsler 18. juni', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Medlemmer av Academia Europaea', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Moralfilosofer', 'Kategori:Personer fra Düsseldorf', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyske humanister', 'Kategori:Tyske politiske filosofer', 'Kategori:Tyske professorer', 'Kategori:Tyske sosiologer', 'Kategori:Vinnere av Holbergprisen'] | Jürgen Habermas (født 18. juni 1929 i Düsseldorf) er en tysk filosof og sosiolog, og representant for den såkalte Frankfurter-skolen. I 1962 ble han kjent for sin fremstilling av hvordan den borgerlige offentligheten har utviklet seg og betydningen dette har hatt for demokratiet. Da hans hovedverk Theorie des kommunikativen Handelns på nesten 1 200 sider utkom i 1981 ble førsteopplaget utsolgt i Vest-Tyskland i løpet av en uke.
| Jürgen Habermas (født 18. juni 1929 i Düsseldorf) er en tysk filosof og sosiolog, og representant for den såkalte Frankfurter-skolen. I 1962 ble han kjent for sin fremstilling av hvordan den borgerlige offentligheten har utviklet seg og betydningen dette har hatt for demokratiet. Da hans hovedverk Theorie des kommunikativen Handelns på nesten 1 200 sider utkom i 1981 ble førsteopplaget utsolgt i Vest-Tyskland i løpet av en uke.
== Biografi ==
Habermas vokste opp i Gummersbach 50 km øst for Köln i 1930-tallets Nazi-Tyskland, og kom fra en besteborgerlig og strengt protestantisk familie. Bestefaren hadde vært leder for et presteseminar i Gummersbach og faren Ernst Habermas var direktør for handelskammeret i Köln. Faren var ifølge sønnen sympatisk innstilt til det nasjonalsosialistiske styret.
Som gutt var Habermas med i Hitlerjugend, og som femtenåring ble han innkalt til å delta i tyskernes krigføring ved vestfronten. Nürnbergprosessene skulle bli avgjørende for hans modning, og retningsgivende for hele hans senere forfatterskap. Han forsto gjennom oppgjøret etter krigen hvilket moralsk og politisk feilgrep nasjonalsosialismen var for Tyskland.
Han studerte i Göttingen, Zürich og Bonn, og tok doktorgrad i Bonn i 1954 med et arbeid over Schelling. Den unge Habermas ble rasende da Martin Heidegger i 1953 utga sitt foredrag fra 1935, «Innføring i Metafysikken», på nytt. Her snakket Heidegger blant annet om «bevegelsens indre sannet og storhet». Og «bevegelsen» det her dreide seg om, var åpenbart nasjonalsosialismen. Habermas skriver følgelig en refsende artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung hvor han kritiserer at Heideggers anerkjennelse av nasjonalsosialismen synes å være like stor 20 år etter Hitlers maktovertakelse. Fra denne dag ble Heidegger en av Habermas' hovedmotstandere og viktigste motstandere.Habermas fikk habilitasjon i 1961 ved universitetet i Marburg med verket Borgerlig offentlighet (tysk Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft). Deretter fikk han et professorat i filosofi ved Ruprecht-Karls-Universität i Heidelberg, som han hadde frem til 1964.
Fra 1964 til 1971 var Habermas professor i filosofi og sosiologi ved Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt am Main. Frankfurt var på denne tiden et viktig senter for det tyske studentopprøret, hvilket Habermas fikk kjenne på kroppen. I utgangspunktet sympatiserte han med studentenes anliggender: deres kritikk av massemedienes monopolistiske og avpolitiserende tendenser; deres kritikk av det tyske universitetssystemet, som de mente var elitistisk og bidro til å opprettholde klasseskillene i samfunnet; samt deres kritikk av undertrykkelsen av den tredje verden, særlig den amerikanske imperialismen i Sørøst-Asia. Skjønt Habermas sympatiserte med studentene, stilte han seg tidlig på den reformistiske linjen. Endring trengtes, men måtte ifølge Habermas oppnås gjennom fornuftig argumentasjon og demokratisk deltakelse, istedenfor gjennom voldelige aksjoner. Habermas kalte sågar studentbevegelsen «venstrefascistisk» for å distansere seg fra det han oppfattet som voluntarisme og desisjonisme - handling uten fornuft og innsikt - hos sine studenter. Etter heftige debatter med studentene forlot Habermas i 1971 Frankfurt for isteden å bli direktør for Max-Planch-instituttet ved München. I 1981 offentliggjorde han sitt hovedverk, Theorie des kommunikativen Handelns. I 1983 slo han seg igjen ned i Frankfurt som professor i filosofi med fagområdene sosialfilosofi og historiefilosofi.
== Vitenskapshistorie ==
Hans arbeid, som av noen blir kalt nymarxistisk, spenner over en rekke emner. Det fokuserer på grunnleggelsen av sosialfilosofi og epistemologi, analysen av det avanserte kapitalistiske, industrielle samfunn samt demokrati og lovgiving i en kontekst av kritisk sosialevolusjon og samtidens (især tysk) politikk.
Han er mest kjent for sitt arbeid med begrepet den offentlige sfære. Han har utviklet et teoretisk system for å undersøke argumentasjon, frigjørelse og rasjonell-kritisk kommunikasjon innenfor moderne liberale institusjoner og de menneskelige muligheter for å kommunisere og forfølge rasjonelle interesser.
Han startet som elev av Theodor W. Adorno og blir ansett som den siste store representant for Frankfurterskolen og dens kritiske teori.
== Teori ==
Habermas' teoridannelse innen sosial teori og filosofi er gjort med bidrag fra mange ulike retninger:
Den tyske filisofiske tanke fra Immanuel Kant, Friedrich Schelling, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Wilhelm Dilthey, Edmund Husserl og Hans-Georg Gadamer.
Den marxistiske tradisjon – både Karl Marx' egen teori, så vel som den kritiske ny-marxistiske teori fra Frankfurterskolen (dvs. Max Horkheimer, Theodor Adorno og Herbert Marcuse).
De sosiologiske teorier av Max Weber, Émile Durkheim og George Herbert Mead.
Den lingvistiske filosofi og talehandlingens filosofi av Ludwig Wittgenstein, J.L. Austin og John Searle.
Den amerikanske pragmatiske tradisjon av Charles Sanders Peirce og John Dewey samt den sosiologiske systemteori av Talcott Parsons og Niklas Luhmann.
Den ny-kantianske tankegang.Habermas betrakter utviklingen av teorien om kommunikativ rasjonalitet som sitt viktigste bidrag. Denne skiller seg fra den rasjonalistiske tradisjon ved å plassere rasjonalitet i strukturer av mellommenneskelig lingvistisk kommunikasjon fremfor i strukturer som er bundet til enten kosmos eller et vitende subjekt. Denne sosiale teori understøtter bestrebelser på å oppnå menneskelig frigjøring, mens den beholder en universalistisk, moralsk ramme. Denne ramme hviler på en idé om universell pragmatikk; at alle talehandlinger har et innebygget telos (det greske ord for 'formål' eller 'mål') om å oppnå gjensidig forståelse, og at mennesket besitter den nødvendige kommunikative kompetanse for å oppnå denne gjensidige forståelse. Habermas utviklet sin ramme dels på bakgrunn av talehandlingsteorien av Ludwig Wittgenstein, J. L. Austin og John Searle; dels på den sosiologiske teori om konstruksjonen av selvet i interaksjonen av George Herbert Mead; dels på teorier om moralsk utvikling av Jean Piaget og Lawrence Kohlberg og dels på diskursetikken av sin Heidelberg-kollega Karl-Otto Apel.
== Priser ==
Også etter at han ble pensjonist i 1994 har han vært vitenskapelig aktiv, og tar i stor grad del i den offentlige samtale. Habermas er den mest fremtredende representant for Frankfurterskolen og den kritiske teori, og en av de mest kjente nålevende filosofer.
2006 – Bruno Kreiskys menneskerettspris
2005 – Holbergprisen
2001 – De tyske bokhandleres fredspris
1987 – Sonningprisen
== Se også ==
Borgerlig offentlighet
Formalpragmatikk
== Bibliografi (utvalg) ==
(no) Publikasjoner av Jürgen Habermas i BIBSYS
Das Absolute und die Geschichte. Von der Zwiespältigkeit in Schellings Denken (doktoravhandling), Bonn 1954.
Student und Politik. Eine soziologische Untersuchung zum politischen Bewußtsein Frankfurter Studenten (med L. v. Friedburg, Ch. Oehler og F. Weltz), Neuwied 1961.
Borgerlig offentlighet: dens framvekst og forfall henimot en teori om det borgerlige samfunn oversatt til norsk av Elling Schwabe-Hansen, Helge Høibraaten og Jon Øien, innledning ved Helge Høibraaten 1971 ISBN 87-557-0237-6 Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft (habil.), Neuwied 1962
Erkenntnis und Interesse, Frankfurt a.M. 1968. ISBN 3-518-06731-1
Vitenskap som ideologi oversatt av Thomas Krogh og Helge Vold, 1969 ISBN 82-05-06026-6 Technik und Wissenschaft als 'Ideologie', Frankfurt a.M. 1968. ISBN 3-518-10287-7
Protestbewegung und Hochschulreform, Frankfurt a.M. 1969.
Zur Logik der Sozialwissenschaften, Tübingen 1970 (utvidet utg. 1982). ISBN 3-518-28117-8
Theorie der Gesellschaft oder Sozialtechnologie. Was leistet die Systemforschung? (med Niklas Luhmann), Frankfurt a.M. 1971.
Legitimationsprobleme im Spätkapitalismus, Frankfurt a.M. 1973. ISBN 3-518-10623-6
Zur Rekonstruktion des Historischen Materialismus, Frankfurt a.M. 1976. ISBN 3-518-27754-5
Kommunikasjon, handling, moral og rett 190-siders utdrag av tysk original Theorie des kommunikativen Handelns oversatt av Jon-Alfred Smith og Jon-Hjalmar Smith ISBN 82-518-3697-2 (Bd.1: Handlungsrationalität und gesellschaftliche Rationalisierung, Bd. 2: Zur Kritik der funktionalistischen Vernunft), Frankfurt a.M. 1981. ISBN 3-518-28775-3
Moralbewußtsein und kommunikatives Handeln, Frankfurt a.M. 1983. ISBN 3-518-28022-8
Die neue Unübersichtlichkeit. Kleine Politische Schriften V, Frankfurt a.M. 1985. ISBN 3-518-11321-6
Faktizität und Geltung. Beiträge zur Diskurstheorie des Rechts und des demokratischen Rechtsstaates, Frankfurt a.M. 1992. ISBN 3-518-28961-6
Die Einbeziehung des Anderen. Studien zur politischen Theorie, Frankfurt a.M. 1996. ISBN 3-518-29044-4
Vom sinnlichen Eindruck zum symbolischen Ausdruck. Philosophische Essays, Frankfurt a.M. 1997. ISBN 3-518-22233-3
Den menneskelige naturs fremtid: bidrag til den etiske debatten om genteknologi oversatt av Lars Holm-Hansen og Øystein Skar; innledning ved Arne Johan Vetlesen 2003 ISBN 978-82-04-08624-2 Die Zukunft der menschlichen Natur: auf dem Weg zu einer liberalen Eugenik 2001
Sekulariseringens dialektikk: om fornuft og religion av Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger, redaksjon og forord av Florian Schuller, oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen og Anne Krohn ISBN 978-82-7024-209-2 Dialektik der Säkularisierung
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jürgen Habermas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jürgen Habermas – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jürgen Habermas på Internet Movie Database
(de) Biografi, Deutsches Historisches Museum
(de) Habermas: Werk und Wirkung (pdf)
(en) HabermasForum - komplett bibliografi & litteratur
(no) «Internett og den nye offentligheten» Morgenbladet
(da) Jonas Jakobsen: Habermas, Honneth og profetens turban | Durkheim Mead MarxDilthey Parsons Kant Heidegger Piaget Horkheimer Adorno Marcuse Arendt Wittgenstein Peirce Austin ScholemNietzsche | 5,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joe_Strummer | 2023-02-04 | Joe Strummer | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Engelske låtskrivere', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ankara', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:The Clash'] | John Graham Mellor (født 21. august 1952 i Ankara, død 22. desember 2002), var en britisk musiker. Han er mest kjent fra punkgruppa The Clash, der han var en av grunnleggerne, gitarist, låtskriver og sanger. Før han kom til The Clash, spilte Strummer i forskjellige band, bl.a. The Vultures og The 101'ers. Navnet Strummer tok han fordi han aldri kunne spille fingerspill på gitaren.
Strummer ble født i Ankara i Tyrkia. Hans far var diplomat slik at han har også bodd i Mexico City, Kairo og Bonn. Etter The Clash har Strummer spilt rytmegitar en kortere periode med The Pogues.
Strummers største suksess etter The Clash var med Joe Strummer & The Mescaleros. Joe Strummer sang duett sammen med Johnny Cash på sangen Redemption Song (Bob Marley). Denne finnes på CD boksen Johnny Cash Unearthed fra 2003.
Han døde i sitt eget hjem 22. desember, 2002 etter et hjerteinfarkt. Hans plutselige død, som var et resultat av en medfødt hjertelidelse, sjokkerte en hel generasjon fans som han har vært en inspirasjonskilde til.
En dvd-dokumentar kalt The Future Is Unwritten kom ut i 2007. Her intervjues bl.a. Bono, Martin Scorsese, John Cusack og tidligere medlemmer av The Clash.
Joe Strummer & The Mescaleros:
Rock Art And The X-Ray Style 1999
Global A Go Go 2001
Streetcore 2003
| John Graham Mellor (født 21. august 1952 i Ankara, død 22. desember 2002), var en britisk musiker. Han er mest kjent fra punkgruppa The Clash, der han var en av grunnleggerne, gitarist, låtskriver og sanger. Før han kom til The Clash, spilte Strummer i forskjellige band, bl.a. The Vultures og The 101'ers. Navnet Strummer tok han fordi han aldri kunne spille fingerspill på gitaren.
Strummer ble født i Ankara i Tyrkia. Hans far var diplomat slik at han har også bodd i Mexico City, Kairo og Bonn. Etter The Clash har Strummer spilt rytmegitar en kortere periode med The Pogues.
Strummers største suksess etter The Clash var med Joe Strummer & The Mescaleros. Joe Strummer sang duett sammen med Johnny Cash på sangen Redemption Song (Bob Marley). Denne finnes på CD boksen Johnny Cash Unearthed fra 2003.
Han døde i sitt eget hjem 22. desember, 2002 etter et hjerteinfarkt. Hans plutselige død, som var et resultat av en medfødt hjertelidelse, sjokkerte en hel generasjon fans som han har vært en inspirasjonskilde til.
En dvd-dokumentar kalt The Future Is Unwritten kom ut i 2007. Her intervjues bl.a. Bono, Martin Scorsese, John Cusack og tidligere medlemmer av The Clash.
Joe Strummer & The Mescaleros:
Rock Art And The X-Ray Style 1999
Global A Go Go 2001
Streetcore 2003
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Joe Strummer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Joe Strummer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Joe Strummer på Internet Movie Database
(sv) Joe Strummer i Svensk Filmdatabas
(da) Joe Strummer på Filmdatabasen
(da) Joe Strummer på Scope
(fr) Joe Strummer på Allociné
(en) Joe Strummer på AllMovie
(en) Joe Strummer hos The Movie Database
(en) Joe Strummer hos Behind The Voice Actors
(en) Joe Strummer på Apple Music
(en) Joe Strummer på Discogs
(en) Joe Strummer på Discogs
(en) Joe Strummer på MusicBrainz
(en) Joe Strummer på MusicBrainz
(en) Joe Strummer på Spotify
(en) Joe Strummer på Songkick
(en) Joe Strummer på Genius — sangtekster
(en) Joe Strummer på AllMusic | John Graham Mellor (født 21. august 1952 i Ankara, død 22. | 5,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rekruttering | 2023-02-04 | Rekruttering | ['Kategori:Arbeidsliv', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militærvesen'] | Rekruttering betyr å skape tilgang, tilvekst eller fornyelse i en organisasjon eller en virksomhet. Formålet kan være å øke antallet soldater (hos nasjoner, gerilja- eller paramilitære styrker), eller å søke frem det man til enhver tid anser som kvalifisert arbeidskraft påfulgt av en eller flere ansettelser til en arbeidsplass, eller øke innbyggertallet i et landområde (som da Amerika rekrutterte sin befolkning fra Europa). Kriteriene for rekruttering er gjerne først og fremst utdanningsbakgrunn og arbeidserfaring, men eksempelvis alder, kjønn og bosted kan "under ellers like forhold" spille inn på avgjørelser om hvem man skal velge.
En del rekruttering av kandidater til stillinger i næringslivet foregår gjennom annonsering av ledige stillinger i media. For enkelte stillingskategorier er bruk av eksterne spesialister innen kandidatsøk og utvelgelse vanlig i prosessen med å finne kvalifiserte kandidater til en stilling.
| Rekruttering betyr å skape tilgang, tilvekst eller fornyelse i en organisasjon eller en virksomhet. Formålet kan være å øke antallet soldater (hos nasjoner, gerilja- eller paramilitære styrker), eller å søke frem det man til enhver tid anser som kvalifisert arbeidskraft påfulgt av en eller flere ansettelser til en arbeidsplass, eller øke innbyggertallet i et landområde (som da Amerika rekrutterte sin befolkning fra Europa). Kriteriene for rekruttering er gjerne først og fremst utdanningsbakgrunn og arbeidserfaring, men eksempelvis alder, kjønn og bosted kan "under ellers like forhold" spille inn på avgjørelser om hvem man skal velge.
En del rekruttering av kandidater til stillinger i næringslivet foregår gjennom annonsering av ledige stillinger i media. For enkelte stillingskategorier er bruk av eksterne spesialister innen kandidatsøk og utvelgelse vanlig i prosessen med å finne kvalifiserte kandidater til en stilling.
== Norges militærvesen ==
En rekrutt er en tittel i Forsvaret som innehas av «ferske» vernepliktige soldater. Soldatene har status som rekrutt i rekruttperioden (rekruttskolen), som er de 1–3 første månedene av førstegangstjenesten. I rekruttperioden blir de kommende menige opplært i generelle militære disipliner, som bl.a. teltoppsett, skyting, sluttet orden og stridsteknikk. Når rekruttperioden er ferdig, blir soldatene satt i de stillingene de skal tjenestegjøre i resten av førstegangstjenesten (eller befalsskolen for de som går der).
== Se også ==
Yrkesområde
Jobbportal
Statsjobb | Rekruttering betyr å skape tilgang, tilvekst eller fornyelse i en organisasjon eller en virksomhet. Formålet kan være å øke antallet soldater (hos nasjoner, gerilja- eller paramilitære styrker), eller å søke frem det man til enhver tid anser som kvalifisert arbeidskraft påfulgt av en eller flere ansettelser til en arbeidsplass, eller øke innbyggertallet i et landområde (som da Amerika rekrutterte sin befolkning fra Europa). | 5,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Merkur | 2023-02-04 | Merkur | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Merkur', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Terrestriske planeter', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Merkur (symbol: ) er den innerste og minste planeten i solsystemet og har en omløpstid rundt solen på 87,969 dager, altså omtrent 88 dager. Merkurs bane har den høyeste eksentrisiteten av alle planetene i solsystemet, og den har den minste aksehelningen. Den fullfører tre rotasjoner rundt egen akse for hvert andre omløp rundt solen. Perihelpunktet av Merkurs bane preseserer med overskytende 43 buesekunder per århundre, et fenomen som ble forklart på 1900-tallet av Albert Einsteins generelle relativitetsteori.
Den tilsynelatende størrelsesklassen går fra -2,3 til 5,7, og sett fra jorden er Merkur en lys planet. Nærheten til solen (største vinkelavstand er 28,3°) gjør den vanskelig å observere fra jorden. Med mindre det er en solformørkelse kan den bare ses i tussmørket ved daggry eller om kvelden fra den nordlige halvkulen, mens dens ekstreme elongasjon forekommer i deklinasjoner sør for himmelekvator slik at den kan sees fra gunstige steder ved moderate breddegrader ved en helt mørk himmel på den sydlige halvkule.
Bakkebaserte teleskop viser kun en opplyst halvmåne med begrensede detaljer. Mye av informasjonen om planeten ble samlet av romsonden Mariner 10 (1974–76), som kartla rundt 45 % av overflaten. Fra 2011 til 2015 gikk romsonden MESSENGER i bane rundt Merkur, den kartla resten av overflaten og oppdaget bl.a. is på nordpolen.
Utseendemessig er Merkur forholdsvis lik månen; den er kraterbelagt med regioner med jevne sletter, har ingen naturlige satellitter og ingen nevneverdig atmosfære. Den har imidlertid, i motsetning til månen, en stor kjerne av jern som genererer et magnetfelt med styrke på rundt 1,1 % av jordens. Planeten er usedvanlig kompakt på grunn av den relative størrelsen på kjernen. Overflatetemperaturen varierer fra -173 °C på bunnen av kratrene ved polene til 427 °C på de varmeste stedene i solsiden.
Registrerte observasjoner av Merkur daterer seg minst tilbake til det første årtusenet f.Kr. Før det 4. århundre f.Kr., trodde greske astronomer at planeten var to separate objekter; det ene bare synlig ved soloppgang, som de kalte Apollon, og den andre bare synlig ved solnedgang, som de kalte Hermes. Dagens navn på planeten kommer fra romerne, som kalte den opp etter den guden Merkur, som de likestilte med den greske Hermes (Ἑρμῆς). Det astronomiske symbolet for Merkur er ☿, en stilisert versjon av Hermes' merkurstav.
| Merkur (symbol: ) er den innerste og minste planeten i solsystemet og har en omløpstid rundt solen på 87,969 dager, altså omtrent 88 dager. Merkurs bane har den høyeste eksentrisiteten av alle planetene i solsystemet, og den har den minste aksehelningen. Den fullfører tre rotasjoner rundt egen akse for hvert andre omløp rundt solen. Perihelpunktet av Merkurs bane preseserer med overskytende 43 buesekunder per århundre, et fenomen som ble forklart på 1900-tallet av Albert Einsteins generelle relativitetsteori.
Den tilsynelatende størrelsesklassen går fra -2,3 til 5,7, og sett fra jorden er Merkur en lys planet. Nærheten til solen (største vinkelavstand er 28,3°) gjør den vanskelig å observere fra jorden. Med mindre det er en solformørkelse kan den bare ses i tussmørket ved daggry eller om kvelden fra den nordlige halvkulen, mens dens ekstreme elongasjon forekommer i deklinasjoner sør for himmelekvator slik at den kan sees fra gunstige steder ved moderate breddegrader ved en helt mørk himmel på den sydlige halvkule.
Bakkebaserte teleskop viser kun en opplyst halvmåne med begrensede detaljer. Mye av informasjonen om planeten ble samlet av romsonden Mariner 10 (1974–76), som kartla rundt 45 % av overflaten. Fra 2011 til 2015 gikk romsonden MESSENGER i bane rundt Merkur, den kartla resten av overflaten og oppdaget bl.a. is på nordpolen.
Utseendemessig er Merkur forholdsvis lik månen; den er kraterbelagt med regioner med jevne sletter, har ingen naturlige satellitter og ingen nevneverdig atmosfære. Den har imidlertid, i motsetning til månen, en stor kjerne av jern som genererer et magnetfelt med styrke på rundt 1,1 % av jordens. Planeten er usedvanlig kompakt på grunn av den relative størrelsen på kjernen. Overflatetemperaturen varierer fra -173 °C på bunnen av kratrene ved polene til 427 °C på de varmeste stedene i solsiden.
Registrerte observasjoner av Merkur daterer seg minst tilbake til det første årtusenet f.Kr. Før det 4. århundre f.Kr., trodde greske astronomer at planeten var to separate objekter; det ene bare synlig ved soloppgang, som de kalte Apollon, og den andre bare synlig ved solnedgang, som de kalte Hermes. Dagens navn på planeten kommer fra romerne, som kalte den opp etter den guden Merkur, som de likestilte med den greske Hermes (Ἑρμῆς). Det astronomiske symbolet for Merkur er ☿, en stilisert versjon av Hermes' merkurstav.
== Indre struktur ==
Merkur er en av de fire terrestriske planetene, og er et steinlegeme liksom jorden. Den er den minste av disse fire med en radius på 2 439,7 kilometer ved ekvator—som har en omkrets på 15 329 kilometer, ca. 38 % av jordens radius ved ekvator. Planeten er mindre – om enn mer massiv – enn de største naturlige satellittene i solsystemet, Ganymedes og Titan. Den består av ca. 70 % metalliske stoffer og 30 % silikater. Tettheten er den nest høyeste i solsystemet med 5,427 g/m³, marginalt mindre enn jordens 5,515 g/m³, med en ukomprimert tetthet på 5,3 g/m³ mot jordens 4,4 g/m³.Merkurs høye tetthet kan brukes til å trekke konklusjoner om dens indre struktur. Mens jordens høye tetthet er et resultat av kompresjon av kjernen på grunn av den store vekten av de omkringliggende materiet, er Merkurs mindre, og dens indre regioner er mye mindre komprimert slik at kjernen må være relativt stor og rik på jern.
Geologer anslår at kjernen opptar 42 % av planetens volum mens jordens kjerne tar bare omtrent 17 % av sitt volum, og nyere forskning gir sterke indikasjoner på at Merkur har en flytende kjerne. Rundt kjernen ligger en 500–700 km tykk mantel bestående av silikater. Data fra Mariner 10 og jordbaserte observasjoner indikerer at skorpen er 100–300 km tykk. Mange smale høydedrag strekker seg opptil flere hundre kilometer i lengde. Det er antatt at de ble dannet da kjernen og mantelen avkjøltes og krympet i en periode hvor skorpen allerede hadde blitt forsteinet.Det antas at en kjempekollisjon med et himmellegeme med en diameter på flere hundre kilometer tidlig i Merkurs historie rev av så store deler av planeten at dens opprinnelige mantel forsvant og resulterte i en relativt tynn mantel sammenlignet med den store kjernen, selv om andre teorier finnes (se nedenfor).
Merkur har det høyeste jerninnholdet av planetene i solsystemet, og flere hypoteser prøver å forklare dette. Den mest aksepterte forklaringen er at forholdet mellom silikater og metaller i utgangspunktet var av størrelsesorden som kondrittmeteorer og at massen var om lag 2,25 ganger sin nåværende masse, men at planeten tidlig i solsystemets historie ble truffet av en planetesimal som hadde omtrent en sjettedel av Merkurs masse og flere hundre kilometer i diameter. Nedslaget skal ha revet bort store deler av den opprinnelige skorpen og mantelen og etterlatt kjernen som en relativ stor komponent. En tilsvarende nedslagsteori har blitt foreslått for å forklare månens dannelse.En alternativ hypotese er at Merkur ble formet av soltåken før dens energi hadde stabilisert seg. Planeten ville da ha hatt om lag dobbelt så stor masse som nå. Når protosolen trakk seg sammen ville temperaturen nær Merkur kunnet nådd opp til mellom 2 500 og 3 500 Kelvin, og kanskje opp til så høyt som 10 000 Kelvin. Mange av overflatesteinene ville ha fordampet i slike temperaturer og dannet en atmosfære av fordampet stein som ble ført bort av solvinden.En tredje hypotese sier at friksjon med soltåken skyldes partikler som befant seg i nærheten av Merkurs akkresjonsskive ble ført bort av solvinden og bare etterlot seg tyngre materie. Alle disse hypotesene forutsier ulike overflatesammensetninger. En pågående og en kommende romferd, MESSENGER og BepiColombo, har begge som mål å teste disse hypotesene.
== Overflategeologi ==
Merkurs overflate er generelt lik jordens måne i utseende, og viser store hav-lignende sletter og store mengder kratre som indikerer at den har vært geologisk inaktiv i milliarder av år. Vår kunnskap om Merkurs geologi har vært basert på Mariner 10s forbiflyvning i 1975 og jordbasert forskning, og planeten er den minst utforskede av de terrestriske planetene. Når gjennomgangen av data fra MESSENGERs passering blir ferdig, vil denne kunnskapen øke. Blant annet har et uvanlig krater med strålende bølgedaler blitt oppdaget. Forskere kalte krateret «edderkoppen», men det fikk senere navnet Apollodorus.
Overflatestrukturenes navn kommer fra en rekke kilder. Navn fra mennesker er begrenset til avdøde. Kratre er oppkalt etter kunstnere, musikere, malere og forfattere som har gjort fremragende eller fundamentale bidrag innen sine felt. Rygger (dorsa) er oppkalt etter forskerne som har bidratt til studiene av Merkur, mens fordypninger, fossa, er oppkalt etter arkitektoniske verk. Fjell (montes) er oppkalt etter ordet «het» på en rekke språk, og sletter (planitiae) er blant annet oppkalt etter navnet på gudene Merkur og Odin på ulike språk. Klipper eller rupēs er oppkalt etter skip fra vitenskapelige ekspedisjoner. Daler (valles) er oppkalt etter teleskopfasiliteter.Albedo-egenskaper refererer til områder med svært ulik reflektivitet sett fra teleskopiske observasjoner. Merkur har dorsa (også kalt rynke-rygger), månelignende høyland, Montes (fjell), Planitiae (sletter), Rupēs (sprekker) og Valles (daler).Under og kort tid etter dannelsen for 4,6 milliarder år siden ble planeten bombardert av kometer og asteroider over en periode kalt det sene tunge bombardementet som endte for rundt 3,8 milliarder år siden. I denne perioden med intens dannelse av kratre tok planeten imot kollisjoner over hele overflaten, fordi ingen betydelig atmosfære bremset nedslagsobjektene. I løpet av denne tiden var planeten vulkansk aktiv og sletter som Calorisbassenget ble fylt av magma fra planetens indre og ble til jevne sletter lignende månehavene.Data fra MESSENGERs forbiflyvning i oktober 2008 økte vår forståelse av overflaten. Den er mer heterogen enn både Mars' og månens, som begge inneholder betydelige strekninger med tilsvarende geologi som hav og platåer.
=== Nedslagsbasseng og kratre ===
Kratrene varierer fra noen små kuleformede hull til nedslagsbasseng med ringer på flere hundre kilometer i diameter. De finnes i alle stadier, fra relativt ferske til forfalte rester av kratre. Merkurs kratre skiller seg hårfint fra månens kratre ved at området som er dekket av oppvirvlet materiale er mye mindre, en konsekvens av at Merkurs gravitasjon ved overflaten er større enn månens.Calorisbassenget har en diameter på 1 550 kilometer. Nedslaget som skapte det forårsaket lavautbrudd og over 2 km høye fjell som konsentriske ringer rundt krateret. Ved Calorisbassengets motpol er et stort område med uvanlig kupert terreng kjent som det «bisarre terrenget». En hypotese om dannelsen av dette merkelige geologiske området er at sjokkbølger ble generert under nedslaget og for rundt planeten før de kolliderte ved motpolen og skapte dette unike terrenget. Som et alternativ har det blitt foreslått at dette terrenget ble formet som et resultat av en konvergens av utkastede materialer ved bassengets motpol.Totalt er ca. 15 bassenger av betydning blitt identifisert på den delen av Merkur som har blitt avbildet. Tolstoj-bassenget er et 400 km bredt basseng med flere ringer rundt, et teppe av oppvirvlet materiale som strekker seg opptil 500 km fra kanten og en bunn som er fylt med glatte og jevne overflatematerialer. Beethoven-bassenget har en lignende størrelse på teppet av oppvirvlet materiale og en kant med en diameter på 625 km. Liksom månen rammes Merkur sannsynligvis av de gjentakende virkningene av erosjonsprosesser. Solvinden og mikrometeorittnedslag kan formørke albedoen og endre de reflekterende områdene på overflaten.
=== Sletter ===
Der er to geologisk forskjellige sletteregioner på Merkur. De bølgende, kuperte slettene i regionene mellom kratrene daterer seg til før det tungt kraterbelagte terrenget, og er Merkurs eldste synlige flater. Disse kraterslettene synes å ha utslettet mange tidligere kratre og de viser en generell mangel på mindre kratre, under ca. 30 km i diameter. Det er uklart om de er av vulkansk opprinnelse eller stammer fra nedslag. Disse kraterslettene er omtrent jevnt fordelt over hele planetens overflate
Glatte sletter er vidstrakte flate områder som fyller fordypninger av ulike størrelser og har en stor likhet med månehavene. Blant annet fyller de en bred ring rundt Calorisbassenget. I motsetning til månehavene har de glatte slettene samme albedo som de eldre kraterslettene. Til tross for mangelen på utvetydig vulkanske egenskaper, støtter lokaliseringen og deres avrundede, lobate form en vulkansk opprinnelse. Alle glatte sletter ble dannet vesentlig senere enn Calorisbassenget. Dette er dokumentert av betydelig mindre tetthet av kratre enn på teppet av oppvirvlet materiale ved Caloris. Bunnen av Calorisbassenget er fylt av en geologisk ulik og flat slette, brutt opp av rygger og brudd i et grovt polygonalt mønster. Det er ikke klart om det er vulkansk lava indusert av nedslaget eller et stort stykke av smeltet masse.
Uvanlig mange bølger krysser hverandre på slettene. Det antas at da planetens indre ble avkjølt trakk den seg sammen og overflaten begynte å deformeres. Bølgene på andre objekter, slik som kratre og jevne overflater, indikerer at de er yngre. Merkur viser også tegn til vesentlige tidevannskrefter forårsaket av solen. Tidevannskreftene er ca. 17 % sterkere enn de månen skaper på jorden.
=== Overflatetemperaturer ===
Den gjennomsnittlige overflatetemperaturen er 442,5 K (169 °C), men varierer mellom 100 K (−173 °C) om natten og 700 K (427 °C) om dagen. Den store variasjonen skyldes mangelen på en atmosfære og en bratt temperaturgradient mellom ekvator og polene. Punktet under solen når 700 k under perihel og faller til 500 K (227 °C) ved aphel. På den mørke siden av planeten er temperaturen i gjennomsnitt 110 K (−163 °C). Sollyset på overflaten varierer fra 4,59–10,61 ganger solarkonstanten (1,370 W·m−2).
=== Polaris ===
Det er observert is i polare strøk. Bunnen av de dype kratrene nær polene blir aldri utsatt for direkte sollys, og temperaturen der forblir under 102 K (−171 °C), godt under den globale gjennomsnittstemperaturen. Den 8. og 23. august 1991 ble det gjennom Goldstone Deep Space Communications Complex og teleskopet Very Large Array observert flekker med svært høy radarreflektivitet nær polene. Is reflekterer radar klart, og ble tidlig ansett som den mest sannsynlige forklaringen på de reflekterende områdene. Refleksjoner fra silikater eller svovel var også foreslåtte forklaringer. Den 29. november 2012 bekreftet NASA at bilder fra romsonden MESSENGER hadde påvist at kratre ved nordpolen inneholdt is.
De isete områdene er antatt å inneholde rundt 1014–1015 kg med is, og kan være dekket av et lag med regolitt som hindrer sublimering. Til sammenligning veier den antarktiske innlandsisen ca. 4×1018 kg, og Mars' sørlige polkalott inneholder ca. 1016 kg vann. Man vet ennå ikke hvordan isen kom til Merkur, men sannsynligvis stammer den fra en kollisjon med kometer.
== Eksosfære ==
Merkur er for liten og varm til at gravitasjonen beholder noen betydelig atmosfære over en lengre periode. En «tynn overflatebundet eksosfære» består blant annet av hydrogen, helium, oksygen, natrium, kalsium og kalium. Eksosfæren er ustabil, og atomene forsvinner kontinuerlig og erstattes av nye fra flere ulike kilder. Hydrogen- og helium-atomer kommer trolig fra solvinden, og sprer seg inn i magnetosfæren før de forsvinner tilbake til verdensrommet. Nedbrytning av det radioaktive materiet innenfor Merkurs skorpe er en annen kilde til helium og til natrium og kalium.
MESSENGER fant høye andeler av kalsium, helium, hydroksid, magnesium, oksygen, kalium, silisium og natrium. Der finnes også vanndamp, frigitt av en kombinasjon av prosesser; kometer treffer overflaten, oppvirvlede atomer lager vann av hydrogen fra solvinden og oksygen fra steiner, og sublimerer med reservoarer av vannholdig is i de polare kratrene som har permanent skygge. Påvisningen av høye mengder vannrelaterte ioner som O+, OH-, og H2O+ var en overraskelse. På grunn av mengdene av disse ionene i Merkurs rommiljø, antar forskere at disse molekylene ble sprengt opp fra overflaten eller eksosfæren av solvinden.Natrium, kalium og kalsium ble oppdaget i atmosfæren på 1980- og 90-tallet, og antas å hovedsakelig stamme fra fordampede overflatestein som har blitt truffet av mikrometeorittnedslag. I 2008 ble magnesium oppdaget av MESSENGER-sonden. Studier indikerer at utslippet av natrium til tider er lokalisert i punkter som tilsvarer planetens magnetiske poler. Dette antyder en vekselvirkning mellom magnetosfæren og planetens overflate.
== Magnetfelt og magnetosfære ==
Til tross for den lille størrelsen og den langsomme rotasjonen på 59 dager, har Merkur et betydelig og tilsynelatende globalt magnetfelt. Mariner 10 målte styrken til ca. 1,1 % av jordens magnetfelt, og ved ekvator er den rundt 300 nT. Magnetfeltet er dipolart liksom jordens, men i motsetning til jorden er Merkurs poler nesten på linje med spinnaksen. Målinger fra Mariner 10 og MESSENGER indikerer at styrken og formen på det magnetiske feltet er stabil.Det er sannsynlig at dette magnetiske feltet er dannet på samme måte som jordens, gjennom en dynamoeffekt som følge av sirkulasjon i den jernrike, flytende kjernen. Forskere er usikre på om kjernen fortsatt er flytende. Nyere data støtter i økende grad teorien om at kjernen i alle fall er delvis flytende. Dette kan skyldes tidevannseffektene i perioder med høy eksentrisitet. Magnetfeltet kan også være en rest av en tidligere generatoreffekt som nå har opphørt.
Magnetfeltet avskjermer solvinden rundt planeten og danner en magnetosfære som er sterk nok til å holde på plasma fra solvinden, selv om den er liten nok til å få plass inne i jordkloden. Dette bidrar til erosjon på overflaten. Mariner 10 oppdaget lavenergi-plasma i magnetosfæren på planetens mørke side. Utbrudd av energiske partikler i magnetohalen, indikerer en dynamisk kvalitet i magnetosfæren.Da MESSENGER passerte planeten for andre gang, 6. oktober 2008, oppdaget den at magnetfeltet kan være ekstremt «lekk». Sonden støtte på magnetiske «tornadoer» – vridde bundter av magnetiske felt som forbinder de planetariske magnetfeltene til det interplanetariske rom – som var opptil 800 km brede eller en tredjedel av planetens radius. Disse «tornadoene» dannes når magnetiske felt fraktet med solvinden kobles med Merkurs eget magnetfelt. Når solvinden blåser forbi Merkurs magnetfelt blir disse koblede magnetfeltene fraktet med solvinden og vrir seg til virvellignende strukturer. Disse vridde, magnetiske fluksrørene, kjent som flux transfer event, danner åpne vinduer i magnetfeltet hvor solvind kan trenge gjennom og treffe overflaten direkte.Prosessen med å forbinde det interplanetariske og det planetariske magnetfeltet, kalt magnetisk omkobling, er vanlig i kosmos. I jordens magnetfelt genererer dette magnetiske tornadoer. MESSENGERs observasjoner viser at omkoblingen er ti ganger høyere på Merkur, og at nærheten til solen bare står for rundt en tredjedel av omkoblingene.
== Omløpsbane og rotasjon ==
Merkurs omløpsbane er den mest eksentriske av planetene; eksentrisiteten er 0,21 og den har en avstand fra solen som varierer mellom 46 millioner og 70 millioner kilometer. Det tar tilnærmet 88 dager for Merkur å ferdes en gang rundt solen. Bildet til venstre viser effektene av eksentrisiteten ved å vise plassering av Merkur inntegnet med et intervall på fem dager sammen med en sirkulær bane med samme radius. Den høyere hastigheten når planeten er nær perihel, det vil si ved den korteste avstanden til Solen, er godt synlig.
Denne varierende avstanden til solen, kombinert med en unik 3:2-baneresonans av planetens rotasjon rundt sin akse resulterer i en kompleks variant av overflatetemperaturen. Denne resonansen gjør at et enkelt døgn på Merkur varer i to Merkur-år, eller ca.176 jorddøgn, hvor planetens overflate opplever 88 jorddager med solskinn og 88 jorddager med natt.Banen har en helling på 7° i forhold til planet til jordens bane (ekliptikken), som vist i den nederste delen av bildet til venstre. Merkurpassasjer (når Merkur befinner seg på en linje mellom jorden og solen) er derfor ganske sjeldne tross den korte omløpstiden. I gjennomsnitt oppstår disse passasjene hvert syvende år.Aksehellingen er tilnærmet null; de beste målte verdiene er så lave som 0,027°. Det er betydelig mindre enn Jupiter som har den nest minste aksehellingen av alle planetene med 3,1 °. Dette betyr at en observatør på Merkurs ekvator aldri vil se solen gå mer enn 2,1 bueminutter over horisonten.Terminatoren, linjen som markerer overgangssonen mellom planetens sol- og skyggeside, beveger seg ikke raskere enn rundt 3.5 km/t, betraktelig saktere enn på jorden hvor linjen beveger seg med 1600 km/t.Visse steder på overflaten vil en observatør, på én enkelt Merkur-dag, kunne se solen stige halvveis, for så å gå ned før den går opp igjen. Dette er et resultat av at Merkurs banehastighet ca. fire dager før perihel er nøyaktig lik dens rotasjonshastighet slik at solens tilsynelatende bevegelse opphører; ved perihel overstiger Merkurs vinkelbanehastighet hastigheten til vinkelrotasjonen. Dermed synes solen å bevege seg i en retrograd retning. Fire dager etter perihel fortsetter solens normale tilsynelatende bevegelse ved disse stedene.
=== Spinn-bane-resonans ===
I mange år var det antatt at Merkur var synkront tidevannslåst med solen, med én rotasjon for hvert omløp og alltid den samme siden rettet mot solen på samme måte som den samme siden av månen alltid vender mot jorden. Radarobservasjoner i 1965 viste imidlertid at planeten har en 3:2 spinn-bane-resonans, der den roterer tre ganger for hvert andre omløp rundt solen. Eksentrisiteten i banen gjør resonansen stabil – ved perihel, når tidevannskreftene fra solen er sterkest, står solen nærmest stille på Merkurs himmel.Den opprinnelige grunnen til at astronomer trodde den var synkront låst var at når Merkur var best plassert for observasjoner, var det alltid på nesten samme tidspunkt i dens 3:2 resonans og dermed ble den samme delen av planeten synlig. Dette er fordi Merkurs rotasjonsperiode tilfeldigvis er nesten nøyaktig halvparten av den synodiske perioden med hensyn på jorden. På grunn av Merkurs 3:2 spinn-bane-resonans varer et soldøgn (lengden mellom to meridianpassasjer av solen) ca. 176 jorddager. En siderisk dag (perioden av rotasjonen) varer ca. 58,7 jorddager.Simuleringer indikerer at baneeksentrisiteten varierer kaotisk fra nær null (sirkulær) til mer enn 0,45 over millioner av år på grunn av perturbasjon fra andre planeter. Dette er tenkt å forklare Merkurs 3:2 spinn-bane-resonans (snarere enn den mer vanlige 1:1) siden denne tilstanden er mer sannsynlig å oppstå i løpet av en periode med høy eksentrisitet. Numeriske simuleringer viser at en påvirkning på baneresonansen fra Jupiter kan føre til at eksentrisiteten til Merkurs bane øker til et punkt hvor det er 1 % sjanse for at planeten kan kollidere med Venus i løpet av de neste fem milliarder år.
=== Forståelsen av perihel ===
I 1859 oppdaget den franske matematikeren og astronomen Urbain Le Verrier at Merkurs perihel dreier på en måte som avviker fra det Newtons lover om bevegelse forutsetter. For å forklare dette avviket foreslo han, blant en rekke andre mulige forklaringer, at en annen planet kanskje kunne eksistere i en bane nærmere solen. En annen framsatt forklaring var at solen er flattrykt ved polene. Neptun ble funnet etter å studere forstyrrelser i Uranus' bane, og dette ledet astronomer til å fatte tiltro til en slik forklaring. Den hypotetiske planeten Vulkan ble aldri funnet.Merkurs perihel preseserer med 5 600 buesekunder per århundre. Newtonsk mekanikk, med påvirkningen fra andre planeter tatt i betraktning, spår en presesjon på 5 557 buesekunder per århundre. På begynnelsen av 1900-tallet ga imidlertid Albert Einsteins generelle relativitetsteori en fullstendig beskrivelse av presesjonen. Merkurs presesjon skyldes masseekspansjon, og bekreftet en av Einsteins teorier. Merkur er litt tyngre ved perihelium enn ved aphelium, ettersom det der beveger seg raskere. Effektene er svært små; forskjellen i periheliums inntreffelse ifølge de respektive teoriene er bare 42,98 buesekunder per århundre. Tilsvarende, men mye mindre, er effektene for andre planeter; 8,62 buesekunder per århundre for Venus, 3,84 for jorden, 1,35 for Mars og 10,05 for 1566 Icarus.
== Observasjon ==
Merkurs tilsynelatende størrelsesklasse varierer mellom -2,6 (lysere enn den lyseste stjernen Sirius) til +5,5. Disse ekstremtilfellene inntreffer når Merkur befinner seg nær solen på himmelen. Observasjoner av Merkur er kompliserte på grunn av dens nærhet til solen da den nesten hele tiden drukner i sollyset. Merkur kan bare observeres over en kort periode om morgenen eller kvelden. Romteleskopet Hubble kan ikke observere Merkur i det hele da sikkerhetsprosedyrer forhindrer teleskopet fra å peke for nært solen.Merkur synes å ha faser, som månen når den observeres fra jorden. Den er ny ved nedre konjunksjon og full i øvre konjunksjon. Planeten har en tendens til å være usynlig ved disse anledningene på grunn av den relative nærheten til solen. Den første og siste kvartalsvise fasen inntreffer ved den største østlige og vestlige elongasjonen. Merkurs avstand fra solen varierer da henholdsvis fra 17,9° ved perihelium til 27,8° i aphelium. Ved den største vestlige elongasjonen stiger Merkur på sitt tidligste før solen, og på den største østlige elongasjonen stiger den på sitt seneste etter solen.Merkur er i nedre konjunksjon gjennomsnittlig hver 116. dag, men dette intervallet kan variere fra 105–129 dager på grunn av planetens eksentriske omløpsbane. Merkur kan komme så nær jorden som 77,3 Gm. Avstanden i 871 f.Kr. var den første på 41 000 år som var nærmere enn 82,2 Gm, noe som har skjedd 68 ganger siden da. Neste gang avstanden vil være innenfor 82,1 Gm er i år 2679 og innen 82 Gm i 4487. Den vil ikke nå nærmere jorden enn 80 Gm før år 28622. Dens periode med retrograd bevegelse sett fra jorden kan variere 8–15 dager på begge sider av lavere konjunksjon. Denne lange avstanden kommer fra planetens høye baneeksentrisitet.Merkur ses oftere fra jordens sørlige halvkule enn fra den nordlige halvkulen. Dette fordi den maksimale elongasjonen vest for solen alltid oppstår når det er tidlig vår på den sørlige halvkulen, mens den maksimale østlige elongasjonen oppstår når det er senvinteren på den sørlige halvkulen. I begge disse tilfellene er Merkurs vinkel til ekliptikken på sitt største, noe som gjør at den begynner å stige flere timer før solen i de landene som tilhører det sørlige tempererte området, slik som Argentina og New Zealand. I de nordlige tempererte områdene stiger imidlertid Merkur aldri over horisonten når himmelen er mer eller mindre mørk. Merkur kan, som mange andre planeter og de mest lyssterke stjernene, sees under en total solformørkelse.Merkur ses som lysest fra jorden når den er i full fase. Selv om planeten er lenger borte i den fulle fasen enn når den er en månesigd, kompenserer det større belyste området for den større avstanden. Det motsatte er tilfelle for Venus, som ser ut til å være lysere når den er bare en tynn sigd.
== Studier av Merkur ==
=== Tidlige observasjoner ===
De tidligste kjente observasjonene av Merkur stammer fra MUL.APIN-tavler, og ble mest sannsynlig laget av en assyrisk astronom rundt 14. århundre f.Kr. Kilenavnet som angir Merkur på Mul.alpin-tavlene er transkribert som Udu.Idim.Gu\u4.Ud («den hoppende planeten»). Babylonske registreringer av Merkur dateres tilbake til det første årtusenet f.Kr. Babylonerne kalte planeten Nebo etter en budbringer fra gudene i deres mytologi og deres litteratur.
Antikkens grekere fra Hesiods tid kjente planeten som Στίλβων (Stilbon), som betyr «den skinnende», og Ἑρμάων (Hermaon). Senere grekere kalte planeten Apollon da den ble synlig på morgenhimmelen og Hermes da den dukket opp på kveldshimmelen. Rundt det 4. århundre f.Kr. forstod imidlertid greske astronomer at disse to navnene refererte til det samme himmellegemet. Romerne oppkalte planeten etter den raske budbringeren Merkur (latinsk Mercurius), som de likestilte med det greske Hermes siden den forflyttet seg over himmelen raskere enn noen annen planet. Den romersk-egyptiske astronomen Ptolemaios skrev om muligheten for planetpassasjer over solens overflate i verket Planetary Hypotheses. Han foreslo at ingen passasje hadde blitt observert enten fordi planetene, som Merkur, var for små til å sees, eller fordi passasjene var for sjeldne.
I det gamle Kina var Merkur kjent som Chen Zing (辰星), timestjernen. Den var forbundet med retningen nord og vannets fase i wu xing. Moderne kinesisk, koreansk, japansk og vietnamesisk kultur refererer imidlertid til planeten bokstavelig talt som «vannstjernen» (水星) basert på de fem elementene. Hinduistisk mytologi brukte navnet Budha for Merkur, og denne guden var tenkt å presidere over onsdag. Guden Odin fra germansk religion ble assosiert med planeten Merkur og onsdag. Mayaene kan ha presentert Merkur som en ugle (eller kanskje fire ugler, to for morgenaspektet og to for kvelden), som fungerte som en budbringer til underverdenen.I gammel indisk astronomi anslår Surya Siddhanta, en indisk astronomisk tekst fra det 5. århundre, diameteren på Merkur til 3 008 miles (4 841 km), en feil på mindre enn 1 % fra dagens aksepterte diameter på 3 032 miles (4 880 km). Dette anslaget ble imidlertid basert på en unøyaktig gjetning av planetens vinkeldiameter på 3,0 bueminutter.
I den islamske astronomien beskrev den andalusiske astronomen Abū Ishāq Ibrāhīm al-Zarqālī i det 11. århundret deferenten i Merkurs geosentriske bane som oval, likt et egg eller en pinjekjerne. Denne innsikten påvirket imidlertid ikke hans astronomiske teori eller beregninger. I det 12. århundret observerte Ibn Bajjah «to planeter som sorte flekker foran solen». I det 13. århundret foreslo astronomen Qotb al-Din Shirazi ved Maragha-observatoriet dette til å være en Merkur- og/eller Venuspassasje. De fleste slike rapporter om passeringer fra middelalderen ble senere antatt å være observasjoner av solflekker.Astronomen Nilakantha Somayaji (1444–1544) ved Kerala-skolen i India utviklet en delvis heliosentrisk planetmodell hvor Merkur gikk i bane rundt solen, som igjen gikk i bane rundt jorden. Denne lignet på det Tychoniske systemet som ble foreslått av Tycho Brahe mot slutten av det 16. århundre.
=== Jordbasert forskning ===
Den første observasjonen av Merkur fra teleskop ble gjort av Galileo Galilei tidlig på 1600-tallet. Selv om han observerte Venus' faser var ikke teleskopet sterkt nok til å vise Merkurs faser. I 1631 gjorde Pierre Gassendi de første observasjonene av en transitt av en planet da han så Merkur krysse solen, akkurat som det hadde blitt forutsagt av Johannes Kepler. I 1639 studerte Giovanni Zupi planeten i et teleskop og oppdaget at Merkur hadde faser som månen og Venus. Disse observasjonene viste at Merkur kretset rundt solen.En svært sjelden begivenhet er når en planet passerer foran en annen sett fra jorden, noe som kalles for okkultasjon. Det går flere hundre år mellom de tilfellene hvor Merkur og Venus okkulterer hverandre. Den hittil eneste observerte okkultasjonen mellom disse planetene ble observert av John Bevis ved Greenwich-observatoriet 28. mai 1737. Neste okkultasjon vil finne sted i 2133.De naturlige vanskelighetene med å observere Merkur gjør at den er mindre observert enn de øvrige planetene. På 1800-tallet gjorde Johann Schröter observasjoner av overflatedetaljer på Merkur og hevdet å ha observert 20 km høye fjell. Friedrich Bessel brukte Schröters tegninger til å feilaktig anslå rotasjonsperioden til 24 timer og en aksehelning på 70 °. I 1880-årene kartla Giovanni Schiaparelli planeten mer nøyaktig og foreslo at Merkurs rotasjonstid var 88 dager, det samme som omløpsperioden på grunn av tidevannslåsninger. Dette fenomenet kalles bundet rotasjon, og gjelder for månen.
Arbeidet med å kartlegge overflaten ble fortsatt av Eugène Michel Antoniadi som tegnet kart over planeten. I 1934 utga han en bok som inkluderte både kart og sine egne observasjoner. Antoniadi gav også overflatetrekk navn som var generelt akseptert frem til romsonder kom med fotografier av planeten.Sovjetiske forskere ved Instituttet for radioteknikk og elektronikk ved det russiske vitenskapsakademiet, ledet av Vladimir Kotelnikov, ble i juni 1962 de første til å motta radarsignaler fra Merkur, og til å starte radarobservasjoner av planeten. Tre år senere konkluderte observasjoner av amerikanerne Gordon Pettengill og R. Dyce, som brukte det 300 meter store radioteleskopet ved Arecibo-observatoriet i Puerto Rico, at rotasjonsperioden var rundt 59 dager.Teorien om at rotasjonen var bunden var utbredt og det var et stort sjokk da radioobservasjoner satte spørsmål ved dette på 1960-tallet. Hvis Merkur skulle ha en låst rotasjon ville den mørke siden være ekstremt kald, men målinger av radiostråling viste at den var mye varmere enn antatt. Astronomer var motvillige til å sette teorien om Merkurs låste rotasjon til side og foreslo alternative mekanismer som sterke vinder som spredte varmen til baksiden for å forklare observasjonene, men i 1965 viste samstemte radioobservasjoner av planeten at rotasjontiden var ca. 59 dager.Den italienske astronomen Giuseppe Colombo bemerket at verdien av rotasjonen var omtrent to tredjedeler av omløpstiden, og foreslo at omløps- og rotasjonsperiodene var låst i en 3:2 snarere enn en 1:1 resonans. Data fra Mariner 10 bekreftet dette i ettertid. Det viser at Schiaparellis og Antoniadis kart ikke var «feil». I stedet fikk astronomene se de samme egenskapene for hvert andre omløp og registrerte dem, men så bort fra de man ser i mellomtiden når Merkurs andre side var mot solen siden omløpsgeometrien gjorde at disse observasjonene ble gjort under dårlige lysforhold.Jordbaserte observasjoner kastet ikke mye mer lys over den innerste planeten, men radioastronomer som brukte interferometri i mikrobølgelengder, en teknikk som muliggjør fjerning av solstråling, var i stand til å skjelne fysiske og kjemiske egenskaper i de underliggende lagene i en dybde på flere meter. Det var ikke før romsonder besøkte Merkur at man forstod dens mest grunnleggende egenskaper. Nyere teknologiske fremskritt har imidlertid ført til bedre jordbaserte observasjoner. I 2000 fikk man høyoppløselige lucky imaging-observasjoner fra Mount Wilson Observatory som gav det første synet av deler av Merkur som Mariner 10 aldri fotograferte. Senere avbildinger har vist tegn til et stort nedslagsbasseng med doble ringer, større enn Calorisbassenget, på den halvkulen som Mariner 10 ikke fotograferte. Det har uformelt blitt kalt Skinakasbassenget. Det meste av planeten er kartlagt av radarteleskopet Arecibo, med 5 km oppløsning, inkludert is i skyggelagte kratre ved polene.
=== Forskning med romsonder ===
Å utforske Merkur fra jorden innebærer betydelige teknologiske utfordringer ettersom planeten sirkler mye nærmere sola enn jorden. Et romskip må ferdes over 91 millioner kilometer inn i solens gravitasjonelle potensialbrønn. Merkur har en omløpshastighet på 48 km/s mens jordens omløpshastighet er 30 km/s. Dermed må romfartøyet gjøre en stor endring i hastigheten (Δv) for å komme i en Hohmann-bane som passerer nær Merkur sammenlignet med hastighetsendringen som kreves for oppdrag på andre planeter.Den potensielle energien som frigjøres ved å forflytte seg nedover solens potensialbrønn blir til kinetisk energi, og for å gjøre noe annet enn å raskt passere Merkur kreves det en annen, stor endring i hastigheten. For å lande trygt eller gå inn i en stabil omløpsbane behøves rakettmotorer. På grunn av planetens begrensede atmosfære er nedbremsing ved hjelp av luftmotstanden utelukket. En reise til Merkur krever mer rakettdrivstoff enn det som kreves for å unnslippe solsystemet. Kun to romsonder har besøkt planeten så langt. En foreslått tilnærmingsmetode ville innebære å bruke solseil for å oppnå en Merkur-synkron bane rundt solen.
==== Mariner 10 ====
Den første romsonden som passerte Merkur var NASAs Mariner 10 som besøkte Merkur tre ganger mellom 1974 og 1975. Romskipet brukte Venus' gravitasjon til å endre sin egen banehastighet, slik at den kunne nærme seg Merkur og ble dermed den første til å bruke denne såkalte «gravitasjonsslyngen», og ble også det første NASA-oppdraget til å besøke flere planeter. Mariner 10 tok de første nærbildene av Merkurs overflate, som umiddelbart viste dens mange kratre. Bildene avdekket også mange forskjellige geologiske strukturer, slik som gigantiske arr som senere ble antatt å være et resultat av at planeten krympet noe i størrelse ettersom jernkjernen avkjøltes. På grunn av lengden på Mariner 10s omløpsperiode ble den samme siden av planeten opplyst ved hver av romsondens passeringer. Dette gjorde observasjoner fra begge sider av planeten umulig, og mindre enn 45 % av overflaten ble kartlagt.27. mars 1974 begynte instrumentene å registrere store mengder uventet ultrafiolett stråling nær Merkur. Dette førte til en antatt identifisering av «Merkurs måne». Kort tid senere ble kilden til den overskytende ultrafiolette strålingen identifisert som stjernen 31 Crateris, og «månen» passerte inn i historiebøkene som en fotnote.
Sonden passerte nær Merkur 29. mars 1974 i en avstand av 704 km, 21. september 1974 i en avstand av 48 069 km og 16. mars 1975 i en avstand av 327 km fra overflaten. Ved første passering oppdaget sondens instrumenter et magnetisk felt. Dette kom som en overraskelse. Planetgeologer hadde trodd at rotasjonen var for treg til å generere en tilstrekkelig signifikant dynamoeffekt for å opprettholde et magnetisk felt. Den andre passeringen ble hovedsakelig brukt til fotografering, mens den tredje ga mer informasjon om magnetfeltet. Informasjonen avdekket at magnetfeltet var svært likt jordens og støtet bort solvinden rundt planeten. Opprinnelsen til magnetfeltet er fortsatt usikker, og det finnes flere konkurrerende hypoteser.25. mars 1975 gikk Mariner 10 tom for drivstoff. Banen kunne da ikke lengre kontrolleres og det ble besluttet å la romsonden slå av seg selv. Det antas at Mariner 10 fortsatt kretser rundt solen og passerer nær Merkur med få måneders mellomrom.
==== MESSENGER ====
NASA-sonden MESSENGER (MErcury Surface, Space ENvironment, GEochemistry, and Ranging) ble skutt opp 3. august 2004 fra Cape Canaveral om bord i en Boeing Delta II-rakett. MESSENGER gjorde flere nærpasseringer av planeter før den gikk inn i den riktige banen for å kunne kretse rundt Merkur. Romsonden passerte jorden (over det sentrale Kina) 2. august 2005 i en avstand av 2 348 km. Deretter passerte den Venus 24. oktober 2006 i en avstand av 2 987 km og 5. juni 2007 i en avstand av 313 km. Tre passeringer av Merkur fant sted 14. januar 2008, 6. oktober 2008, og 29. september 2009, alle tre i en avstand av 200 km. Det meste av halvkulen som ikke ble kartlagt av Mariner 10, ble kartlagt under disse passeringene. 17. mars 2011 gikk romsonden inn i bane rundt Merkur i en avstand av 197 km for å kartlegge resten av overflaten, og det første bildet fra banen ble innhentet 29. mars 2011. Det nominelle oppdraget med kartleggingen var opprinnelig et terrestrisk år. Da dette tidsrommet løp ut 17. mars 2012, og sonden hadde samlet nærmere 100,000 bilder, ble oppdraget utvidet til 17. mars 2013. Den 11. juli 2013 hadde sonden fullført 2,151 omløp og tatt mer enn 170,000 bilder. Den 30. april 2015 ble oppdraget avsluttet, ved at MESSENGER krasjlandet på Merkur.
Romsonden var konstruert for å øke kunnskapen på seks sentrale områder; Merkurs høye tetthet, dens geologiske historie, magnetfeltets natur, kjernens struktur, om der finnes is ved polene og hvor den tynne atmosfæren kommer fra.
Romsonden hadde utstyr til å fotografere Merkur i en høyere oppløsning enn det Mariner 10 gjorde. Sonden bar også med seg spektrometre for å studere grunnstoffene i kjernen og magnetometre å måle ladde partiklers hastighet. Detaljerte målinger av romsondens hastighet når den kretser ga informasjon om Merkurs indre struktur.
==== BepiColombo ====
Japan har sammen med European Space Agency skutt opp et romskip kalt BepiColombo som vil kretse rundt Merkur med to romsonder: en for å kartlegge planeten og den andre for å studere dens magnetosfære. Den opprinnelige planen omfattet også et landingsfartøy, men det ble fjernet. Sondene ble skutt opp med en Ariane 5-rakett 20. oktober 2018. Som MESSENGER, vil BepiColombo utføre nærpasseringer av planeter og passere Merkur et par ganger. Sondene vil plasseres i bane rundt Merkur i 2024 og vil studere Merkur i om lag ett år.Sondene vil bære med seg utstyr som ligner på MESSENGERs, inkludert flere spektrometre som vil studere planeten i flere ulike bølgelengder; infrarød, ultrafiolett, røntgen og gamma. I tillegg til målinger av selve planeten vil BepiColombo undersøke den generelle relativitetsteorien med bedre nøyaktighet.
Sonden er oppkalt etter Giuseppe (Bepi) Colombo, en forsker som var den første til å fastslå karakteristikken til Merkur baneresonans med Solen og som i 1974 var involvert i planleggingen av Mariner 10.
== Noter og referanser ==
Noter
Litteraturhenvisninger
Tidsskriftsartikler, nettutgivelser o.l.
== Litteratur ==
Antoniadi, Eugène Michel (1974). The Planet Mercury (engelsk). Shaldon, Devon: Keith Reid Ltd. ISBN 0-904094-02-2.
Bakich, Michael E. (2000). The Cambridge Planetary Handbook (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-63280-3.
Baum, Richard (1997). In Search of Planet Vulcan, The Ghost in Newton's Clockwork Machine (engelsk). New York: Plenum Press. ISBN 0-306-45567-6.
Beatty, J. Kelly (1999). The New Solar System (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-64587-5.
Biswas, Sukumar (2000). Cosmic Perspectives in Space Physics. Astrophysics and Space Science Library (engelsk). Springer. ISBN 0-7923-5813-9.
Butrica, Andrew J. (1996). «5». To See the Unseen: A History of Planetary Radar Astronomy (engelsk). NASA History Office, Washington D.C. ISBN 0-16-048578-9.
Crump, Thomas (1992). The Japanese numbers game: the use and understanding of numbers in modern Japan. Nissan Institute/Routledge Japanese studies series (engelsk). Routledge. ISBN 0415056098.
De Groot, Jan Jakob Maria (1912). Religion in China: universism. a key to the study of Taoism and Confucianism. American lectures on the history of religions (engelsk) (10 utg.). G. P. Putnam's Sons.
Duncan, John Charles (1946). Astronomy: A Textbook (engelsk). Harper & Brothers. «Symbolet for Merkur representerer en kaducé, en tryllestav med to slanger tvinnet rundt den, som ble båret av budbringere for gudene.»
Dunne, J. A. and Burgess, E. (1978). The Voyage of Mariner 10 — Mission to Venus and Mercury (engelsk). NASA History Office. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ferris, Timothy (2003). Seeing in the Dark: How Amateur Astronomers (engelsk). Simon and Schuster. ISBN 0-684-86580-7.
Hulbert, Homer Bezaleel (1909). The passing of Korea (engelsk). Doubleday, Page & company.
Hunten, D. M.; Shemansky, D. E.; Morgan, T. H. (1988). «The Mercury atmosphere» (PDF). Mercury (engelsk). University of Arizona Press. s. 562–612. ISBN 0-8165-1085-7. Arkivert fra originalen (PDF) 25. juni 2010. Besøkt 2. juni 2011. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kelley, David H. (2004). Exploring Ancient Skies: An Encyclopedic Survey of Archaeoastronomy (engelsk). Birkhäuser. ISBN 0-387-95310-8.
Kelly, Patrick (2007). Observer's Handbook 2007 (engelsk). Royal Astronomical Society of Canada. ISBN 0-9738109-3-9.
Lewis, John S. (2004). Physics and Chemistry of the Solar System (engelsk) (2 utg.). Academic Press. ISBN 978-0-12-446744-6.
Liddell, H.G. og Scott, R (1996). Greek–English Lexicon, with a Revised Supplement (engelsk) (9 utg.). Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-864226-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Milbrath, Susan (1999). Star Gods of the Maya: Astronomy in Art, Folklore and Calendars (engelsk). University of Texas Press. ISBN 0-292-75226-1.
Moore, Patrick (2000). The Data Book of Astronomy (engelsk). New York: CRC Press. ISBN 0-7503-0620-3.
Murray, Bruce C. (1977). Flight to Mercury (engelsk). Columbia University Press. ISBN 0-231-03996-4.
Pujari, R.M. (2006). Pride of India: A Glimpse Into India's Scientific Heritage (engelsk). Samskrita Bharati. ISBN 81-87276-27-4.
Seeds, Michael A. (2004). Astronomy: The Solar System and Beyond (engelsk) (4 utg.). Brooks Cole. ISBN 0-534-42111-3.
Strom, Robert G. (2003). Exploring Mercury: the iron planet (engelsk). Springer. ISBN 1-85233-731-1.
== Eksterne lenker ==
(en) Mercury (planet) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mercury (planet) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Informasjon om Merkur fra «De ni planetene» Arkivert 10. juni 2011 hos Wayback Machine. – Astronomi.no
Merkury Fact Sheet – NASA (engelsk)
Atlas over Merkur – NASA (engelsk)
Gazeteer of Planetary Nomenclature - Mercury (USGS) – Planetarynames (engelsk)
Ep. 49: Mercury – Astronomy Cast (engelsk)
Geody Mercury – geody.com – Søkemotor som støtter NASA World Wind, Celestia og andre applikasjoner (engelsk)
A Day On Mercury – btc.montana.edu – Flash-animasjon (engelsk)
Archive of Mercury Articles – Planetary Science Research Discoveries (engelsk)
BepiColombo overview – ESA – ESAs Merkur-oppdrag (engelsk)
MESSENGER – NASA – NASAs Merkur-oppdrag (engelsk) | Merkur () er den innerste og minste planeten i solsystemet og har en omløpstid rundt solen på 87,969 dager, altså omtrent 88 dager. Merkurs bane har den høyeste eksentrisiteten av alle planetene i solsystemet, og den har den minste aksehelningen. | 5,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barbados | 2023-02-04 | Barbados | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barbados', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1966', 'Kategori:Tidligere britiske kolonier og protektorat i Amerika', 'Kategori:Øystater'] | Barbados er en republikk og øystat øst i Det karibiske hav. Det regnes som en del av De små Antiller og har statene Saint Lucia og Saint Vincent og Grenadinene som nærmeste naboer. Tilhører verdensdelen Nord-Amerika, men ligger bare 434 kilometer nordøst for Venezuela og det søramerikanske kontinentet.
Landet har et areal på 431 kvadratkilometer og er hovedsakelig flatt i terrenget, men det er noen høydedrag mot midten av øya. Øya har ikke vulkansk opphav, og er for det meste bygget opp av kalkstein-korall. Klimaet på øya er tropisk.
Levestandarden i landet er blant de høyeste i verden og ligger på 0,788 på Human Development Index-skalaen. Dette er det tredje beste i Nord-Amerika.
Barbados var en britisk koloni fra 1625 til 1966 og fortsatte deretter med den britisk monarken som statsoverhode til 2021 da Barbados ble republikk.
| Barbados er en republikk og øystat øst i Det karibiske hav. Det regnes som en del av De små Antiller og har statene Saint Lucia og Saint Vincent og Grenadinene som nærmeste naboer. Tilhører verdensdelen Nord-Amerika, men ligger bare 434 kilometer nordøst for Venezuela og det søramerikanske kontinentet.
Landet har et areal på 431 kvadratkilometer og er hovedsakelig flatt i terrenget, men det er noen høydedrag mot midten av øya. Øya har ikke vulkansk opphav, og er for det meste bygget opp av kalkstein-korall. Klimaet på øya er tropisk.
Levestandarden i landet er blant de høyeste i verden og ligger på 0,788 på Human Development Index-skalaen. Dette er det tredje beste i Nord-Amerika.
Barbados var en britisk koloni fra 1625 til 1966 og fortsatte deretter med den britisk monarken som statsoverhode til 2021 da Barbados ble republikk.
== Geografi ==
Barbados ligger i Det karibiske hav, men øst for de andre karibiske øyene, der Det karibiske hav møter Atlanterhavet. På det bredeste er øya 23 kilometer og på det lengste, 34 kilometer som utgjør et samlet areal på 431 km². Øya er relativt flat, med noen høydedrag lenger inn i øya. Det høyeste punktet er fjellet Mount Hillaby som ligger 336 meter over havet.
Klimaet er tropisk med regn fra juni til oktober. Barbados er for det meste skånet fra orkaner og tropiske stormer i og med at den ligger sør i Karibia og dermed utenfor det typiske orkanbeltet. Øya blir råket av orkaner en gang hvert tredje år og direkte orkaner kommer bare hvert 26 år.
I Saint Michael Parish ligger hovedstaden Bridgetown. Av innbyggerne blir denne byen helst bare kalt «The City» eller bare «Town». Andre byer som ligger spredt rundt på øya er Holetown i Saint James Parish, Oistins i Christ Church Parish og Speightstown i Saint Peter Parish.
== Demografi ==
Barbados har et innbyggertall på 290 604 (pr. 2015), med en befolkningsvekst på cirka 0,33 %. Omtrent 90 % av alle barbadiere (lokalt kjent som bajanere) har afrikansk bakgrunn(«afro-bajanere»). De fleste av disse er etterkommere av slaver som jobbet på sukkerplantasjene. Resten av befolkningen er europeere hovedsakelig fra Storbritannia, Irland, Portugal og Spania, kinesere, hinduer fra India og muslimer fra Bangladesh og Pakistan, og arabiske barbadiere som hovedsakelig stammer fra Syria og Libanon. Det finnes også mange folk på øya som er av kreolsk avstamning som er en blanding av afro-kariber og europeere. Det finnes også afro-bajanere som har europeiske røtter og har derfor noen europeiske trekk. Andre på øya er spanske og mesteparten kommer fra søramerikanske naboer som Venezuela og Brasil, mens andre kommer fra spanske karibiske øyer som Puerto Rico, Cuba og Den dominikanske republikk.
Landets offisielle språk er engelsk og den lokale dialekten blir kalt bajansk.
=== Religion ===
Barbaderne er i hovedsak kristne. Ved folketellingen i 2010 var 23,9 % anglikanere, mens 19,5 % ble talt som «andre pinsevenner». Flere andre kirke- og trossamfunn finnes også. 5,9 % var adventister, 4,2 % metodister, 3,2 % nasarenere, 2,4 % tilhørte Church of God, 2 % var Jehovas vitner, 1,8 % baptister og 1,2 % tilhørte Brødremenigheten.
== Historie ==
De første beboerne på Barbados var amerikanske nomader. Tre bølger av utvandrere flyttet nordover mot Nord-Amerika. Den første bølgen var Saladoid-Barrancoid-grupper av bønder, fiskere og keramikere som ankom i kano fra Sør-Amerika (Venezuelas Orinoco-dal) rundt 350 e.Kr. arawak-folket utgjorde den andre bølgen som utvandret fra Sør-Amerika rundt 800 e.Kr. Arawakene bosatte seg ved Stroud Point, Chandler Bay, Saint Luke's Gully og Mapp's Cave. Ifølge etterkommerne etter arawakene på andre lokale øyer var det egentlige navnet på Barbados Ichirouganaim. På 1300-tallet ankom karibene til øya fra Sør-Amerika i den tredje bølga. De fortrengte både arawakene og saladoid-barrancoid folket. De neste århundrene levde karibene, som arawakene og saladoid-barranoid-folket hadde gjort før dem, isolert på øya.
Spanjolene ankom i begynnelsen av 1500-tallet, og spanske conquistadorer pågrep mange kariber, tok dem med seg og brukte dem som slaver på plantasjer. Andre kariber rømte fra øya.
Britiske sjømenn som gikk i land på Barbados rundt 1620 fant øya nesten ubebodd. Fra britenes første ankomst i 1627–1628 og helt til uavhengigheten i 1966 var øya under uavbrutt britisk kontroll. Imidlertid hadde Barbados alltid relativt sett mye selvstyre, det lokale parlamentet House of Assembly begynte sin virksomhet i 1639. Blant viktige tidlige øyboere var William Courten. Selvstyret ble utøvd av britiske utvandrere, og ikke av den opprinnelig befolkningen.
Fra og med 1620-tallet ble det sendt en del svarte slaver til øya. 5000 av lokalbefolkningen døde av feber 1647 og hundrevis av slaver ble henrettet av britiske rojalister under den engelske borgerkrigen på 1640-tallet, ettersom de fryktet at ideene til de demokratisk sinnede Levellers kanskje ville spre seg til slavene på Barbados hvis parlamentet tok kontroll.
Store mengder av keltisktalende innvandrere fra Irland og Skottland kom til øya som kontraktstjenere. Disse ble brukt som buffere mellom de engelske plantasjeeierne og den større afrikanske slavebefolkningen, mens de bidro med tjeneste i kolonialmilitsen og samtidig spilte en stor rolle som allierte med den stadig voksende svarte slavebefolkningen i en lang rekke koloniale opprør. I 1659 sendte engelskmennene mange irer og skotter til Barbados som slaver, og kong Jakob II og andre konger av Stuart-dynastiet sendte skotter og engelskmenn til øya, blant annet etter Monmouth-opprøret i 1685. De nåværende etterkommerne av disse opprinnelige slavene blir ofte kalt redlegs, eller lokalt «ecky becky», og er blant de fattigste innbyggerne på Barbados. Det har også vært en del giftemål mellom skotter og irer og afrikanere på øya.
== Politikk ==
Barbados har vært en selvstendig stat siden 30. november 1966. Landet var et monarki med Elisabeth II av Storbritannia som dronning, men ble 30. november 2021 en republikk.Parlamentet bygger på den britiske Westminster-modellen. Det har et underhus, kalt House of Assembly, med 30 seter og et overhus, kalt Senatet, med 21 seter. Barbados' demokrati er et av de sikreste demokratiene i Karibia. Den utøvende makten ligger hos statsministeren og hans kabinett. Vanligvis er statsministeren leder for det vinnende partiet i valget av underhus. Valget blir holdt hvert femte år. Senatets 21 medlemmer blir utpekt av generalguvernøren.
Barbados er medlem av FN, Samveldet av nasjoner, Organisasjonen av amerikanske stater, CARICOM, Association of Caribbean States og en rekke andre internasjonale organisasjoner.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Landets forsvarsstyrke, Barbados Defence Force, ble grunnlagt i 1979. I tillegg til oppgaven med å ivareta landets forsvar, skal forsvarsstyrken også bidra til indre sikkerhet og orden og bistå ved naturkatastrofer og krisesituasjoner. Barbados Police Force har en spesialavdeling kalt Task Force.
Barbados Defence Force består av en infanteribataljon, kystvakt og en luftving. Til sammen disponerer forsvaret en styrke på 626 personer (2010).Barbados er medlem i Regional Security System, et forsvarssamarbeid mellom sju østkaribiske stater. Organisasjonens hovedkvarter ligger på Barbados.
=== Menneskerettigheter ===
Barbados har straffen livstid i fengsel for homofili.
== Økonomi og næringsliv ==
Dyrking av sukker har alltid vært viktig. Som en bivirkning lages rom som kalles eklipse-rum på grunn av øyas beliggenhet ved Krepsens vendekrets (ekliptikken). Destilleriet heter «Mount Gay Distilleries».
Turisme og service er i dag hovedarbeidsfeltet for 75 % av arbeidsstokken, med 15 % i industri og 10 % i landbruk og fiske (tall fra 1996). Arbeidsledigheten er vanligvis under 10 %. Man prøver å få opp igjen dyrking av bomull. Øya har som den eneste av De vestindiske øyer oppdaget olje- og gassreservoarer innenfor territorialgrensen sin.
Turismen nyter godt av at de aller fleste orkanene har en nordligere bane på vei inn i Mexicogolfen. Passatvindene gjør klimaet behagelig med pålandsvind med havtemperatur omkring 30 grader om dagen og fralandsvind om natten. Strendene langs kysten er lyse sandstrender.
== Administrativ inndeling ==
Barbados er oppdelt i 11 parishes (distrikter).
Christ Church
Saint Andrew
Saint George
Saint James
Saint John
Saint Joseph
Saint Lucy
Saint Michael
Saint Peter
Saint Philip
Saint Thomas
== Oppføring på UNESCO sine liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Historiske Bridgetown og dens garnison
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Barbados – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Barbados – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Barbados i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Barbados | Barbados er en republikk og øystat øst i Det karibiske hav. Det regnes som en del av De små Antiller og har statene Saint Lucia og Saint Vincent og Grenadinene som nærmeste naboer. | 5,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krag-J%C3%B8rgensen | 2023-02-04 | Krag-Jørgensen | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske oppfinnelser', 'Kategori:Norske skytevåpen', 'Kategori:Repetergeværer', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Krag-Jørgensen er en rifle utviklet i Norge som var enhetsvåpen i Danmark, USA og Norge. Geværet ble første gang patentert i 1887, senere patentert en rekke ganger i en rekke land fram til 1895. Danmark var det første landet til å ta det i bruk i 1889, deretter den amerikanske hæren i 1892. Våpenet ble approbert av det norske forsvaret ved kongelig resolusjon 21. april 1894.
Geværet har fått navn etter konstruktørene, senere felttøymester og oberst Ole Herman Krag (1837–1916), og korpsbøssemaker Erik Jørgensen (1848–1896). Geværet var hovedvåpenet i det danske og norske forsvaret fram til andre verdenskrig og i den amerikanske hæren fra ca. 1894 og fram til ca. 1905, da det nye Springfield-geværet M1903 ble innført for alvor. Det siste ordinære Krag-Jørgensen geværet ble levert fra Kongsberg Våpenfabrikk (KV) i august 1956, og KV gikk over til produksjon av våpen basert på Mauser-mekanismer. Krag-Jørgensen var likevel lenge etterpå det mest brukte våpenet til konkurranseskyting i Det frivillige Skyttervesen. Etter at Sauer 200 STR kom i 1990, er det svært få som i dag bruker Krag Jørgensen.
| Krag-Jørgensen er en rifle utviklet i Norge som var enhetsvåpen i Danmark, USA og Norge. Geværet ble første gang patentert i 1887, senere patentert en rekke ganger i en rekke land fram til 1895. Danmark var det første landet til å ta det i bruk i 1889, deretter den amerikanske hæren i 1892. Våpenet ble approbert av det norske forsvaret ved kongelig resolusjon 21. april 1894.
Geværet har fått navn etter konstruktørene, senere felttøymester og oberst Ole Herman Krag (1837–1916), og korpsbøssemaker Erik Jørgensen (1848–1896). Geværet var hovedvåpenet i det danske og norske forsvaret fram til andre verdenskrig og i den amerikanske hæren fra ca. 1894 og fram til ca. 1905, da det nye Springfield-geværet M1903 ble innført for alvor. Det siste ordinære Krag-Jørgensen geværet ble levert fra Kongsberg Våpenfabrikk (KV) i august 1956, og KV gikk over til produksjon av våpen basert på Mauser-mekanismer. Krag-Jørgensen var likevel lenge etterpå det mest brukte våpenet til konkurranseskyting i Det frivillige Skyttervesen. Etter at Sauer 200 STR kom i 1990, er det svært få som i dag bruker Krag Jørgensen.
== Om våpenet ==
Krag-Jørgensens gevær var i sin tid et topp moderne og meget vel ansett armégevær. Vekten uten bajonett er 4,0 kg, og patronene veier 23,45 g. Våpenet har fem patroner i magasinet og ett i kammeret, og sikteinndeling inntil 2200 meter.
Magasinet er internt og ligger til høyre for kammeret. Magasinet kan etterfylles ved å åpne et lokk på siden. En fordel ved magasinløsningen er at man kan fylle på ammunisjon uten å åpne sluttstykket. Ulempen er at patroner må lades enkeltvis. I det sivile markedet finnes det hurtigladere som gjør ladingen svært rask noe som førte til at Krag-Jørgensen-geværet har utmerket seg i hurtigskytingskonkurranser.
I militær tjeneste ble det aldri brukt noen form for hurtigladning slik som laderammene utviklet til de fleste samtidig militærgevær som Mauser og Lee Enfield.
== Forhistorie ==
På slutten av 1860-årene ble armégeværet betydelig utviklet for å oppnå større skuddtakt og bedre treffsikkerhet. Oppfinnelser som metallpatroner og bedre baklademekanismer økte ildhastigheten, mens patroner med sterkere kruttladning ga flatere prosjektilbane og bedre treffsikkerhet. Spesielt etter den fransk-prøyssiske krig i 1870–1871 ble mange nye geværkonstruksjoner lansert. Det første militærgeværet med røykfritt krutt, Lebel M/1886, førte til et våpenkappløpp som resulterte i at de store militærmaktene raskte utviklet nye geværtyper.
== Krag-Jørgensen i dansk tjeneste ==
Danmark var først ute med å approbere Krag-Jørgensen for sine forsvarstyrker i 1889. Den danske varianten skiller seg fra den amerikanske og norske ved at ladeporten svinger ut horisontalt istedenfor å vippe nedover. Dette ble antagelig gjort for å muliggjøre hurtigladning, men noe utstyr for dette ble aldri utviklet. I dansk tjeneste brukte våpenet 8 x 58 mmR ammunisjon. Våpenet ble brukt til og med invasjonen av Danmark i april 1940. Det ble også utviklet forkortede varianter, såkalte karabiner for henholdsvis artilleriet og kavaleriet.
== Krag-Jørgensen i norsk tjeneste ==
Selv om Norge hadde antatt Jarmanngeværet som hovedvåpen i 1884, ble det snart klart at dette i beste fall var en midlertidig løsning. Krag-Jørgensens gevær ble brukt som hovedvåpen i det norske forsvaret fra 1894 og frem til invasjonen i 1940. Den norske utgaven, M/1894 var kamret for 6,5 x 55 mm, noe som var samme kaliber som ble brukt i den samtidige svenske Mauser M96. I tillegg til karabiner for artilleri og ingenørtropper, ble det utviklet en standard karabin M/1912. Den opprinnelig 1894 modellen, "Lange-Krag", var allikevel den vanligste helt frem til 1940.
== Krag-Jørgensen i amerikansk tjeneste ==
Fra 1892 og i en kort periode på bare ni år, ble Krag-Jørgensens gevær brukt som standardgevær i den amerikanske hær. «Kragen» ble plukket ut som det beste blant 27 andre våpen og satt i lisensproduksjon ved Springfield-fabrikkene under navnet US Magazine Rifle, Model 1892. Kaptein R.N.Petersen var Krag-Jørgensens norske representant i USA ved innføringen. Han fikk Krag-Jørgensen-geværet med i konkurransen om å bli det nye amerikanske våpenet. Norskfødte advokat August Reymert støttet angivelig selskapet juridisk, og brukte blant annet Knute Nelson og andre innflytelsesrike menn. Nesten en halv million geværer og karabiner ble produsert fra ca. 1894 til 1904.
Patronen amerikanerne valgte til sitt Krag-gevær var .30-40 Krag. Denne hadde en rand rundt hylsehodet med større diameter enn hylsekroppen, noe som ikke passet godt med Kragens magasinløsning og gjorde fyllingen av magasinet mer tidkrevende enn ønskelig. Geværet ble i hovedsak utrangert da den amerikanske hæren gikk over til Springfield M1903 med rillepatronen .30-06, men var i bruk blant annet i vakttjeneste frem til andre verdenskrig.
== Svakheter ==
=== Treffpunktsendring ===
Alle låsemekanismene i glidekassen til Krag ligger i klokke tre- til seks-posisjon, og er dermed anbragt asymmetrisk. Dette gjør låsmekanismen noe svakere og mer utsatt for treffpunktsendring. Den dedikerte låseklakken er plassert fremme på sluttstykkehodet, og i tillegg er det en ekstra låseklakk langsgående sluttstykket. Med sluttstykket i låst posisjon vil hoved-låseklakken være posisjonert på undersiden klokka seks, og den ekstra låseklakken på høyre side i litt over klokka tre-posisjon. Vinkelen mellom de to låseklakkene er faktisk under 90°. Heverarmen fungerer som i likhet på de fleste andre sylinderlåsrifler som en ekstra sikkerhet, men også denne ligger på linje med den langsgående låseklakken.
Med Krag ble det ofte observert at treffpunktet ble flyttet til venstre og opp dersom man skjøt ute i regnvær slik at gevær og ammunisjon ble vått, eller dersom det var olje i kammeret. Problemet var erfaringsmessig størst med tunge (tykke) løp som ble brukt til konkurranseskyting. Fenomenet skyldes at mindre friksjon mellom den avfyrte patronen og kammeret gjør at mer av kraften fra rekylen går mot sluttstykkehodet, som da vrir seg til siden. Med tørt kammer og tørr patron vil det være god friksjon mot kammerveggene og fenomenet er knapt merkbart. Treffpunktsendring grunnet endret kammerfriksjon kan også observeres på rifler med symmetrisk låsing dersom låseklakkene ikke griper likt, men er mer tydelig på Krag grunnet den asymmetriske låsingen uten festepunkt på venstre side.
=== Magasinmating ===
For at matingen i det innvendige magasinet skal fungere pålitelig må den totale patronlengden hverken være for kort eller lang. Med korte 6,5x55-patroner (som rekruttammunisjon) kan man risikere at bare de 2-3 første patronene vil mate, mens resten vil stå fast på skrå i magasinet. For lange patroner vil derimot subbe i forkanten av magasinet slik at tilbringerfjæren ikke klarer å føre patronen inn i kammeret.
=== Moderne ammunisjon ===
Det er generelt ikke anbefalt å skyte hvilken som helst moderne 6,5x55-ammunisjon i Krag, og det finnes egnet ferdigammunisjon å få kjøpt som trygt kan brukes i Krag og ofte bruker tyngre kuler og tregere krutt. Selv om den statiske styrken til Krag-glidekassen er kraftig nok til å stå imot kraftige ladninger, kan glidekassen over tid bli utmattet og det kan oppstå sprekker på spesielt to utsatte punkter. Det ene utsatte punktet er et utstikk som hjelpefjæren til utdrageren trykker mot. Dette utstikket finnes både på Kongsberg- og Steyr-kasser, men ble tatt bort på Kongsberg M1912 karabinkassene. Det andre utsatte stedet er det skarpe hjørnet på Kongsberg-kassene, hvor Steyr-kassene har en mer stressavlastende radius. Denne radiusen ble etterhvert kopiert på Kongsberg sine senere glidekasser. Med dagens kunnskap om utmatting samt erfaring fra bruk med Krag uten hjelpefjær, kunne glidekassene med enkle grep vært produsert på en måte som ville redusert spenningskonsentrasjonene og dermed økt levetiden mot utmatting.
I tillegg har mange av geværene blitt skutt med utallige skudd over flere år med konkurranseskyting, og tilstanden kan ofte være uklar med mindre en børsemaker har vurdert riflen. Farene for utmatting og slitasje har ført til at kraftige ladninger som kan brukes i Mauser 98/ Kongsberg M67 og mer moderne våpen ikke anbefales benyttet i Krag-Jørgensen.
== Varianter ==
=== Danske varianter ===
Rifle M/89
Rytterkarabin M/89
Artillerikarabin M/89
Fodfolkskarabin M/89-24
Finskydningsgevær M/89-28
=== Amerikanske varianter ===
=== Norske varianter ===
Gevær M/1894 (Lang-Krag) har en halv rengjøringsstav under løpet, og et unikt reimfeste for paradebruk.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 126 cm
Løpslengde: 76 cm
Vekt: 4 kg
Bajonettfeste: Ja (for bruk med kort bajonett M/1894 og senere svensk bajonett M/1944 for polititroppene)M/1895 Karabin for kavaleriet var en forkortet Krag med en halvparten så lang kolbe og kort skjefte mellom glidekassen og baksiktet. Den har fremre reimfeste på venstre side av løpsbåndet og bakre reimfeste under håndleddet. Bakre reimfeste ble etterhvert flyttet til avtrekksbøylen.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 102 cm
Løpslengde: 52 cm
Vekt: 3,4 kg
Bajonettfeste: Nei
M/1897 Karabin for bergartilleri- og ingeniørvåpenet er nesten identisk med modell 1895, bortsett fra at bakre reimfeste er flyttet fra håndleddet til om lag 10 cm fra kolbekappen.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 102 cm
Løpslengde: 52 cm
Vekt: 3,4 kg
Bajonettfeste: NeiM/1904 Karabin for ingeniørvåpenet er veldig lik tidligere karabiner, men har skjefte som går hele lengden av løpet og minner om langkragen. Avtrekksbøylen har hull for reimfeste.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 102 cm
Løpslengde: 52 cm
Vekt: 3,8 kg
Bajonettfeste:
M/1906 Guttekarabin
Patron:
Totallengde:
Løpslengde:
Vekt:
Bajonettfeste:M/1907 Karabin for feltartilleriet er hovedsakelig identisk med modell 1904 ingeniørkarabin, bortsett reimfester til venstre på bakre løpsbånd og på undersiden av kolbekappen.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 102 cm
Løpslengde: 52 cm
Vekt: 4 kg
Bajonettfeste:
M/1912 Karabin er den vanligste av de korte riflene. Skjeftet går langs hele løpslengden og ender i en Lee-Enfield-lingnende nesekappe med bajonettfeste. Nesekappen viste seg å være svak, som på eksisterende karabiner ble løst ved å feste en enkel klemme mens nye rifler fikk en forbedret nesekappe med større bånd. Baksiktet ble også flyttet bakover til like foran glidekassen for å øke sikteradiusen. Siktet som ble utstyrt kunne snus helt over for å fungere som et hurtigsikte på korte hold. Karabinen ble utstyrt med en lengre bajonett, M/1913 og M/1916, for å ha samme rekkevidde som M/1894 med kort bajonett.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 110.7 cm
Løpslengde: 61 cm
Vekt: 4 kg
Bajonettfeste: Ja (for bruk med lang bajonett M/1913 og M/1916)M/1923 Skarpskyttergevær har tungt løp, skjefte som går langs hele løpslengden, nettskåret pistolgrep, rillet kolbekappe og nesekappe med bajonettfeste. Den har også et justerbart dioptersikte montert på glidekassen og forsikte med beskyttende vinger. Modellen ble bare produsert i et kort tidsrom grunnet dårlig vektbalanse.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 116 cm
Løpslengde: 66,5 cm
Vekt:
Bajonettfeste: JaM/1925 Skarpskyttergevær har et tungt løp og kolbe som ligner på langkragen, men det et mer uttalt nettskåret pistolgrep og rillet kolbekappe. Den har justerbart dioptersikte som på modell 1923, men i tillegg skursikte på løpet. Modellen ble fremstilt et stort antall.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 126 cm
Løpslengde: 76 cm
Vekt: 4,5 kg
Bajonettfeste:M/1930 Skarpskyttergevær har tykt løp og et kortere skjefte enn langkragen med rutete nettskåret pistolgrep og rillet kolbekappe. Den har ikke baksikte på løpet, men istenfor et dioptersikte festet bak på glidekassen. Det kan byttes mellom forskjellige innlegg i forsiktet.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde: 125 cm
Løpslengde: 75 cm
Vekt: 5 kg
Bajonettfeste:M/1894/43 er modell 1894 langkrager som ble produserte under den tyske okkupasjonen med tilgjengelige deler, samt at nye deler ble produsert. Riflene ble produsert kamret både for 6,5x55 mm og 8x57 mm, og ble merket over hele kammeret med tysk serienummer som startet med «N». Sabotasje og dårlig arbeidsmoral medførte at produksjonen fortsatte i sakte tempo, og graden av brukbarhet på riflene varierte.
Patron: 6.5×55 mm og 7,92x57 mm
Totallengde: 126 cm
Løpslengde: 76 cm
Vekt: 4 kg
Bajonettfeste:Stomperud var et forsøk på å produsere mer brukbare rifler under okkupasjonen. Tyskerne startet et program hvor eksisterende 1894 langekrager ble modifiserte til kortere rifler som lignet mer på tyskernes Mauserkarabiner. Opprinnelig produksjonsdato ble slipt bort og enklere reimfester ble montert, mens bajonettfestet ble beholdt.
Patron: 6.5×55 mm
Totallengde:
Løpslengde:
Vekt:
Bajonettfeste: Ja
=== Spesielle varianter ===
Premierløytnant Tobiesens hurtiglader
I 1923 mens permierløytnant Einar Tobiesen jobbet på Kongsberg Våpenfabrikk utviklet han en overgang for Krag-Jørgensen-riflen som kunne festes ved å erstatte det originale dekselet på venstre side av glidekassen, og dermed gjorde det mulig å benytte avtagbare magasiner for Madsen MG M22 (M/22) geværet i tillegg til Kragens innvendige magasin. Med overgangen montert kunne skytteren da velge mellom mating fra det innvendige eller det avtagbare magasiner med en bryter (muligens med bryteren originalt brukt for å velge mellom mating fra innvendig magasin eller mating med ett og ett skudd for hånd). M/22 magasinet var et enkelradet magasin laget av aluminium hvor patronene ble holdt på plass av en unik metallfjær på magasinets ytterside, og fjæren ble skyvd til sides da magasinet ble satt inni våpenet.Designet ble ansett lovende nok til at 8 prototyper ble produsert og testet. To av disse befinner seg i dag på Forsvarsmuseet. Testing viste at riflen ble mer tungvint å bære og bruke, samt at vekten gjorde at riflen fikk en tendens til å rotere sideveis. Det ble besluttet at hurtigladeren ikke var et praktisk design for militær bruk, og ingen videre produksjon ble gjort.I 1926 henvendte en gruppe selfangstmenn seg hos Kongsberg Våpenfabrikk og bad om å få kjøpe et antall hurtigladere for bruk til selfangst fra småbåter, men forespørselen ble avvist grunnet den høye kostnaden det ville medføre å tilvirke bare et begrenset antall hurtigladere.
1958 prøvemodell med avtagbart magasin
I 1958 ble det bygget to prototyper Krag Jørgensen geværerer for å tåle moderne trykk med to symmetriske låseklakker og avtagbart magasin av børsemaker Arnold Lønvik i Stjørdal. Norsk patentsøknad ble sendt inn i 1960, og patentet ble innvilget i 1962. Riflen ble forevist Kongsberg Våpenfabrikk, men ikke satt i produksjon da KV hadde gått over til å produsere rifler basert på Mausermekanismen.
Det frivillige Skyttervesen
Krag-Jørgensen var frem til 1990 det mest populære våpenet i Det frivillige Skyttervesen. Det var vanlig å bygge disse opp med tung pipe, dioptersikte og spesialbygde skjefter. Det ble etterhvert laget omfattende lister med godkjente ombygninger. Et eksempel på en av mange modeller av godkjente dioptre var Busk-diopteret laget av Gunnar Busk, dette diopteret går noen ganger under navnet G. Busk. En enklere variant av Busk-diopteret ble utviklet til SIG Sauer 200 STR, dette diopteret kalles noen ganger Sauer-Busk.
== Galleri ==
== Se også ==
Liste over skarpskyttergeværer
Kongsberg KV59
Kongsberg M67
Sig Sauer 200 STR
== Referanser ==
== Kilder ==
M1894 Krag Jørgensen rifles/carbines
Karl Egil Hanevik (1994). Krag-Jørgensen geværet. Hanevik Våpen ANS. ISBN 82-993143-0-5.
«Civilize them with a Krag», Krag-Jørgensen-geværets historie, artikkel hos Norgeshistorie.no
== Eksterne lenker ==
(en) Krag-Jørgensen rifle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Krag-Jørgensen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Krag-Jørgensen er en rifle utviklet i Norge som var enhetsvåpen i Danmark, USA og Norge. Geværet ble første gang patentert i 1887, senere patentert en rekke ganger i en rekke land fram til 1895. | 5,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avelgem | 2023-02-04 | Avelgem | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Avelgem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Avelgem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Avelgem – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 5,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benin | 2023-02-04 | Benin | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Afrikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Benin', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Viktige stubber'] | Benin, offisielt Republikken Benin (fransk: République du Bénin) er et land i Vest-Afrika, tidligere kjent som Dahomey (inntil 1975) eller Dahomania. Det grenser til Togo i vest, Nigeria i øst og Niger og Burkina Faso i nord. Den korte kystlinjen i sør fører til Beninbukta. Hovedstaden er Porto-Novo, men regjeringen holder til i Cotonou.
| Benin, offisielt Republikken Benin (fransk: République du Bénin) er et land i Vest-Afrika, tidligere kjent som Dahomey (inntil 1975) eller Dahomania. Det grenser til Togo i vest, Nigeria i øst og Niger og Burkina Faso i nord. Den korte kystlinjen i sør fører til Beninbukta. Hovedstaden er Porto-Novo, men regjeringen holder til i Cotonou.
== Naturgeografi ==
Det er tropisk klima i nord, og tørrere mot sør. Terrenget er for det meste flate sletter med noen åser og lave fjell. Landets høyeste punkt er Mont Sokbaro med 658 moh.
Den sørlige delen av landet er en del av Den guineanske skog-savannemosaikken, preget av skiftende landskap mellom skog og gressletter.Landets lengste elv, Ouémé, flyter fra Atakorafjellene i nord til Guineabukten i sør, og er omtrent 500 km lang. På veien flyter den sammen med sideelvene Okpara og Zou.
== Demografi ==
=== Språk ===
Fransk er offisielt språk. Språkene fon og joruba snakkes mye i sør, mens i nord er det minst seks store stammespråk.
== Historie ==
Dahomey, forløperen til det moderne Benin, var et kongerike som oppsto på 1600-tallet. Gangnihessou blir sett på som den første kongen. Et velorganisert militære gjorde det til et stabilt og mektig kongedømme i regionen. Dahomey var involvert i den transatlantiske slavehandelen idet krigsfanger ble solgt til europeiske oppkjøpere og ble til en av hovedinntektskildene for riket. Territoriet ble en fransk koloni i 1872 og ble uavhengig 1. august 1960.
Ustabilitet og en rekke militærregjeringer preget det første tiåret etter uavhengigheten til Mathieu Kerekou overtok regjeringen og innførte marxistisk-leninistiske prinsipper i 1972. På 1980-tallet gikk han ut av militæret og ledet etter 1989 landet mot et representativt demokrati. Han tapte valget i 1991 og hans tidligere statsminister Nicephore Soglo ble president.
Kerekou vant de neste to valgene i 1996 og 2001. Han fratrådte embedet etter sin andre periode og ble etterfulgt av den uavhengige kandidaten Thomas Yayi Boni.
== Politikk og administrasjon ==
Benin er en republikk med flerpartisystem. De gikk bort fra den offisielle linjen med marxist-leninisme i 1989 og har stemmerett for alle fra fylte 18 år. Landet fikk sin første kvinnelige utenriksminister da Mariam Aladji Boni Diallo overtok vervet 10. april 2006. For oversikt over Benins regjeringssjefer, se: liste over Benins statsministere.
=== Administrativ inndeling ===
Benin er delt inn i 12 departementer, som videre er delt inn i 77 kommuner. I 1999 ble de tidligere seks departementene delt i to, så de nåværende 12 departementene ble danna. De seks nye departementene fikk hovedsteder i 2008.
== Næringsliv ==
Økonomien er underutviklet og baserer seg på jordbruk, bomullsproduksjon og regional handel. Vekst i økonomien i senere år har blitt oppveiet av økningen i folketallet.
== Samfunn ==
=== Helsevesen ===
Igjennom 1980-årene hadde mindre enn 30 prosent av Benins befolkning tilgang til helsevesenet. Benin hadde en av verdens høyeste barnedødelighetsrater for barn under fem år. Dødeligheten lå på 203 døde per 1000 fødsel. Kun en av tre mødre hadde tilgang helsestasjoner for barn.
=== Internasjonal pressefrihet ===
Pressefrihetsindeks: Rangert som nr. 21 blant 139 land (på samme nivå som Storbritannia).
== Kultur ==
Man tror at voodoo stammer fra Benin og ble overført til Brasil, Karibia og deler av Nord-Amerika med slavehandelen. Cirka 70 % av befolkningen i landet praktiserer denne religionen, som siden 1992 har vært anerkjent som en av de offisielle religionene.
== Oppføring på UNESCO sine liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Kongepalassene i Abomey – minner etter tidligere statsdannelse
W-Arly-Pendjari
== Se også ==
Liste over byer i Benin
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 44. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 67. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Benins nasjonalsang
(no) Statistikk og andre data om Benin i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Benin | Benin, offisielt Republikken Benin (fransk: République du Bénin) er et land i Vest-Afrika, tidligere kjent som Dahomey (inntil 1975) eller Dahomania. Det grenser til Togo i vest, Nigeria i øst og Niger og Burkina Faso i nord. | 5,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bhutan | 2023-02-04 | Bhutan | ['Kategori:27°N', 'Kategori:90°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bhutan', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Bhutan, offisielt Kongeriket Bhutan, er et kongedømme og en innlandsstat i Himalaya i Sør-Asia, lukket inne mellom India i øst, sør og vest og Folkerepublikken Kina i nord. Landet er til en viss grad økonomisk og politisk avhengig av India. Inntil 1961 var landet lukket for tilreisende, og fremdeles er turismen kontrollert. Landet er det eneste hvor mahayanabuddhisme er statsreligion, og myndighetene legger stor vekt på å stimulere tradisjoner, slik som bruk av nasjonal klesdrakt.
Det nasjonale navnet འབྲུག་ཡུལ (Druk Yul) betyr Tordensdrakens rike. Leddet Druk brukes i mange sammensetninger: kongens «tittel» Druk Gyalpo, flyselskapet Druk Air og internettselskapet DrukNet.
| Bhutan, offisielt Kongeriket Bhutan, er et kongedømme og en innlandsstat i Himalaya i Sør-Asia, lukket inne mellom India i øst, sør og vest og Folkerepublikken Kina i nord. Landet er til en viss grad økonomisk og politisk avhengig av India. Inntil 1961 var landet lukket for tilreisende, og fremdeles er turismen kontrollert. Landet er det eneste hvor mahayanabuddhisme er statsreligion, og myndighetene legger stor vekt på å stimulere tradisjoner, slik som bruk av nasjonal klesdrakt.
Det nasjonale navnet འབྲུག་ཡུལ (Druk Yul) betyr Tordensdrakens rike. Leddet Druk brukes i mange sammensetninger: kongens «tittel» Druk Gyalpo, flyselskapet Druk Air og internettselskapet DrukNet.
== Naturgeografi ==
Bhutan er et fjelland i sørskråningen av Himalaya. Den overveiende delen av landet er et alpint platå som går fra ca. 4 000 moh. og høyere. Landets høyeste fjell er Kula Kangri (7 554 moh.) og Gangker Punsum (7 570 moh.).
=== Klima ===
Nordøstlige vinder opp til kuling styrke som drønner ned gjennom fjellpassene skal være opphav til navnet Druk Yul, Tordendrakens rike.
Landet har tre distinkte klimasoner:
De høye Himalaya-nære nordlige (særlig nordvestlige) delene av landet har et arktisk klima, med julitemperatur opp til 5 °C, og lite nedbør.
En temperert sone, hvor blant annet hovedstaden Thimpu ligger, med høyder mellom 2 000 og 4 000 moh. Varm sommer, nattefrost om vinteren. Monsunregn, 600–1400 mm nedbør årlig. Temperaturer mellom 15 °C og 26 °C i juni-september; fra −4 °C opp til 16 °C i januar.
En tropisk sone i lavland og skråninger opp til 2 000 moh. lengst sør i landet, ca. 50 km bred. Lang, varm og våt sommer, kort og tørr vinter. Sommermonsun og inntil 2 500 mm nedbør årlig. Angivelig nedbørsrekord ca. 7 800 mm. Temperaturer mellom 15 °C og 30 °C året rundt, noen ganger opp mot 40 °C om sommeren.
=== Vann ===
I dalene som går fra nord til sør i landet, renner flere elver som har sitt utløp i Brahmaputra i India, den mektige elva som til slutt munner ut i Bengalbukta. Vannkraft regnes som Bhutans største naturressurs, og man regner med at krafteksport etterhvert vil gi landet et etterlengtet overskudd i utenrikshandelen.Breene i de alpine nordområdene er en viktig kilde for vannforsyningen i Bhutan, og er årsak til sesongvariasjonen i vannføring og vannkraftproduksjonen. Breene er også en potensiell miljøkatastrofe, idet global oppvarmning - kombinert med monsunregnet - kan føre til enorme vannmengder, flom, store ødeleggelser og tap av menneskeliv langs Brahmaputras folkerike elvesletter.
Bhutan har fem vassdrag:
Nyera Ama Chhu er en liten elv lengst øst, uten vesentlige sideelver.
Drangme Chhu er den østligste av de store vassdragene, med sideelvene Kuri Chhu og Kulong Chu. Flere av sideelvene har sitt opphav nord og nordvest for Bhutan. Den møter de store elvene Mangde Chhu (i Trongsadalen) og Bumthang Chhu i lavlandet nær den indiske grensen. Disse tre elvene dekker mer enn halve landet. Den samlede elven kalles Manas Chhu på sin vei inn i India.
Puna Tsang Chhu – også kalt Sankosh – har sitt utspring fra bre-elvene Mo Chhu og Pho Chhu i Gasa i det nordvestre Bhutan, og er 320 km lang.
Wang Chhus kilder er i Tibet, og sideelvene går gjennom de sentrale vestlige dalførene Ha Chhu i Haadalen, Pa Chhu forbi Paro og Thim Chhu forbi Thimpu. Wang Chhu er den tidligst regulerte og mest omfattende regulerte av elvene.
Amo Chhu – eller Torsa Chhu lenger sør – er det minste av vassdragene. Fra kilder i Tibet renner den gjennom Chumbidalen vest i landet, forbi Phuentsholing.Navneleddet Chhu betyr elv.
=== Planteliv ===
Bhutan har stor artsrikdom, og mange arter som er særegne for landet. I alt er 5 000 ulike plantearter registrert. Det er et mål for myndighetene å bevare 60 % av landet skogkledt. En skogkartlegging i 2005 dokumenterte at skogdekningen i dag er 64 %. 26 % av landet er vernet som nasjonalparker og andre vernekategorier.300 ulike medisinplanter er kjent, og tibetanerne kaller landet Lho Jong Men Jong, «det sydlige landet med legeurter». Bhutan har et unikt genetisk materiale for den som arbeider med plantekultur. Bortimot 170 plantearter er innført til Europa, blant annet ville slektninger av kulturplanter som jordbær, kirsebær og epler. Bhutan har 50 arter rhododendron, flere enn noe annet land, og ca. 600 ulike orkidearter.
Det tropiske lavlandet har fuktig monsunskog med hamp, saltre, skruepalmer, kjempebambus og banantrær. Hamp brukes tradisjonelt som grisefor, i tillegg til som tau og i tekstiler.
I den tempererte sonen vokser blant annet gran, skarntyde, sypresser, tårefuru og einer.
I den alpine sonen vokser rhododendron, gress og urter.Stor valmuesøster (Meconopsis grandis) er Bhutans nasjonalblomst. Bhutans nasjonaltre er tåresypress som utnyttes både som tømmer og til røkelse og massasjeolje.
=== Dyreliv ===
I Bhutan er det registrert 165 pattedyrarter. Noen av artene er særegne for landet og regionen, slik som «nasjonaldyret» takin. Takin ser ut som en krysning mellom en gnu og en moskushjort. Takin lever i de alpine områdene nordvest og nordøst i landet. Kragebjørn og rødpanda er karakterarter, sammen med sambar, landets største hjortedyr og indiamuntjak, kjent som «den bjeffende hjorten». Andre karakteristiske dyrearter er rhesusaper, langurer, spesielt Golden Langur (Trachypithecus geei), som bare lever i Bhutan og i tilsvarende biotoper sør for den indiske grensen. Den gyldne languren særpreges – ikke uventet – av dens gyldne pels, og den lever i skogområdene i det sydlig-sentrale Bhutan, mellom elvene Puna Tsang Chhu og Manas-elvene.
Elefanter og tigre finnes flere steder, men særlig i Royal Manas National Park. Snøleoparden lever i høytliggende områder, men følger etter sitt favorittbyttedyr blåsau til lavereliggende områder om vinteren.
=== Fugler ===
Til nå er 675 fuglearter registrert i Bhutan. Blant de mest kjente er svarthalstrane (Grus nigricollis), en trekkfugl som spiller en betydelig rolle i bhutansk folklore; keiserhegre (Ardea insignis), som omtales som en av verdens femti mest sjeldne fugler; og båndhavørn (Haliaeetus leucoryphus).
== Demografi ==
Dzongkha er offisielt språk i Bhutan. Det har sin base i folkegruppen Ngalop som utgjør om lag 50 % av innbyggerne i landet, og hører til i Vest- og Sentral-Bhutan. Dzongkha skal brukes i all offentlig embedsutøvelse, men i mange sammenhenger har engelsk tatt over. Shapchopka snakkes av om lag 15 %, særlig i Øst-Bhutan. Språket er forståelig vis-à-vis Dzongkha.
Nepalsk snakkes av en stor minoritet på 35-40 % nepalere i det sørlige Bhutan.
Tibetansk buddhisme er hovedreligionen i Bhutan. Det finnes to buddhistiske skoler som historisk er sterkt knyttet til Bhutan: Nyingma-tradisjonen som ble grunnlagt av Pema Lingpa i det 15. århundre, og Drukpa-Kagyu-tradisjonen. Det finnes også noen tilhengere av Gelug- og Karma-Kagyu-tradisjonen i Bhutan.
== Historie ==
Utdypende artikkel: Bhutans historieBhutan ble etablert som statsdannelse i første halvdel av 1600-tallet, av den tibetanske lamaen og prinsen shabdrung Ngawang Namgyal (død 1651). Med ham ble det også etablert en teokratisk tradisjon, hvor tibetansk buddhisme har avgjørende innflytelse på statsskikken. Fra 1705 til 1907 ble landet styrt av to sideordnede parter; erkebiskopen Je Khenpo og stattholderen Druk Desi.
I perioden 1772-1865 var det flere trefninger mellom Bhutan og britiske kolonistyrker fra India. Ved en fredsslutning i 1865 måtte Bhutan avstå landområder til India, men fikk til gjengjeld en årlig erstatning. I tiårene som fulgte var det stadige borgerkrigstilstander i Bhutan, mellom den pro-britiske penlop i Trongsa, Ugyen Wangchuck og hans rival, den pro-tibetanske penlop av Paro. Ugyen fikk kontroll over landet og hjalp siden, i 1904, de britiske kolonimaktene til å inngå en avtale med myndighetene i Tibet. Ugyen ble adlet for dette, og lyktes i 1907 i å bli innsatt som Bhutans første konge.
Gjennom 1900-tallet har det vært flere grep i retning av en «normalisering» av Bhutans statsskikk og samfunnsliv. Ved Indias uavhengighet i 1947 begynte Bhutans prosess med å etablere normale utenrikspolitiske relasjoner til omverdenen, en prosess som kulminerte med at landet ble medlem av FN i 1971. Tidlig i 2005 ble det presentert en ny grunnlov som gjorde landet mer likt et demokratisk, konstitusjonelt monarki. De første parlamentariske valgene fant sted i desember 2007 og mars 2008.
== Politikk og administrasjon ==
Bhutans politiske system har de siste førti årene vært i langsom utvikling, og forslaget til landets første grunnlov som ble lagt frem i mars 2005 var et vesentlig steg i retning av et konstitusjonelt monarki etter vestlig modell. Landets første frie valg mellom politiske partier ble gjennomført 24. mars 2008. Den nykonstituerte nasjonalforsamlingen vil fra 2008 bestå av 25 medlemmer av «overhuset» og 47 medlemmer av «underhuset». Partirepresentantene vil sitte i underhuset.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Bhutans utenrikspolitikk er i hovedsak basert på en bilateral avtale med India. I den opprinnelige avtalen fra 1949 het det i §2 at:
The Government of India undertakes to exercise no interference in the internal administration of Bhutan. On its part the Government of Bhutan agrees to be guided by the advice of the Government of India in regard to its external relations.
Avtalen gjennomgikk i 2006-07 en vesentlig revisjon som forsterket og understreket Bhutans status som uavhengig, gjennom de nye formuleringene «Reaffirming their respect for each other's independence, sovereignty and territorial integrity».
Den nye avtalen ble underskrevet 8. februar 2007 og sier at:
In keeping with the abiding ties of close friendship and cooperation between Bhutan and India, the Government of the Kingdom of Bhutan and the Government of the Republic of India shall cooperate closely with each other on issues relating to their national interests. Neither government shall allow the use of its territory for activities harmful to the national security and interest of the other.
Landets militære styrker består av Hæren, Den kongelige livgarden og Politiet. Hæren ble etablert i 1950 og omfatter en stående styrke på ca. 6 000 soldater, for det meste lett infanteri. Hæren utfører grensekontroller, sikkerhetskontroller ved Paro flyplass, og enkelte støtteoppdrag for politiet. Styrkene får sin militære utdannelse av instruktører fra den indiske hæren, på IMTRAT-basen. Offiserene er normalt utdannet i India. Hæren er en av få karriereveier i Bhutan som gir rett til pensjon. Pensjonene kommer fra inntektene av destillerier og bryggerier som drives av hæren.
Livgarden er en elitestyrke på ca. 1 000 mann, direkte underlagt kongen.
Bhutan har ingen formelle relasjoner til nabolandet i nord, Kina. Grensekrenkelser fra kinesisk side har ført til en anstrengt klima mellom de to landene.
Bhutan har vært medlem av FN siden 1971, og deltar nå i 150 internasjonale organisasjoner. Landet har diplomatiske forbindelser med 23 land, inklusive Norge, Sverige, Danmark og Finland. Landet har svært få ambassader i utlandet: i Kuwait, Dhaka, New Delhi, og Bangkok; i tillegg til delegasjoner ved FNkontorene i New York og Genève og 17 konsulater. Ambassaden i New York er også landets representasjon overfor USA. Bangladesh og India har ambassader i Bhutans hovedstad Thimbu, mens FN og 7 andre land har konsulat/representasjonskontorer. Danmark er blant de største bidragsyterne av utviklingshjelp til Bhutan.
Norges representasjon overfor Bhutan skjer gjennom vår ambassade i New Delhi, mens Bhutans representant i Norge er ambassaden i Genève.
=== Rettsvesen ===
Bhutan har aldri vært koloni, og rettsvesenet har derfor aldri vært påtvunget noen europeisk rettstradisjon. Lovgivningen avspeiler derfor i større grad landets egne tradisjoner. Bhutans lovgivning og rettsvesen bygger på gamle buddhistiske tradisjoner, iblandet noen aspekter av moderne/vestlig rettsskikk.
Landet har ikke utdannede jurister i vestlig forstand, men den som er anklaget kan utpeke en talsmann, en jabmi, som kjenner lovene. Ved en reform i 1996 ble det gjennomført en obligatorisk skolering av alle jabmi for å sikre en kvalifisert og ensartet rettsbehandling. Landets høyesterett ble etablert i 1968, og består av ni dommere. Dommerne utpekes av kongen. Kongen er også den endelige appelldomstol, og har den lovgivende myndighet.
Dødsstraff ble opphevet ved et kongelig dekret 20. mars 2004. Siste dødsdom falt i 1974, men den ble omgjort av kongen. Siste eksekverte dødsdom var i 1964.
Bhutan lever bare delvis opp til anerkjente menneskerettigheter. For eksempel forekommer fengsling uten dom. Både Amnesty og Røde Kors konstaterte ved besøk på 1990-tallet at utviklingen i fengselsvesenet gikk i riktig retning, men at det fortsatt gjensto forbedringer.
Amnesty International har fremdeles alvorlige innvendinger mot Bhutans praksis overfor den nepalske minoriteten i Syd-Bhutan.
== Næringsliv ==
Ngultrum er Bhutans valuta. Den er bundet til indisk rupi, og rupien er også gyldig betalingsmiddel i Bhutan.
Selv om Bhutans økonomi er liten i verdensmålestokk, har den hatt betydelig vekst, med ca. 8% i 2005 og 14% in 2006. Mesteparten av denne veksten skyldes åpningen av de gigantiske Tala vannkraftverkene. Økonomien bygger på jordbruk, skogbruk, turisme og salg av vannkraft til India. Landbruket utgjør hovedsysselsettingen for mer enn 80% av befolkningen. Landbruket omfatter jordbruk til eget forbruk, og husdyrhold. Landbruksprodukter er ris, chili, melk (både fra yak og kuer), bokhvete, bygg, rotfrukter, epler, sitrusfrukter, og (i lavlandet) mais. Håndverk, spesielt veving og produksjon av religiøse kunstgjenstander, utgjør en betydelig hjemmeindustri.
Bhutan er delvis veiløst, og mange av de veiene som finnes er nylig anlagt. På grunn av dette, og på grunn av at landet ikke har tilgang til sjøen, har landet i svært liten grad tradisjon for eksportproduksjon. Landet har ingen jernbane, men ifølge en avtale fra 2005 planlegger indiske myndigheter å knytte de sørlige delene av Bhutans til Indias jernbanenett. Landet har lite industri, men myndighetene er positive til industriinitiativ, og det finnes noen fabrikker innenfor sement, stål, trelast, jern, fruktforedling, alkoholproduksjon og kalsiumkarbid. Mange utviklingsprosjekt, slik som veibygging, baserer seg på indiske arbeidere.
Inntekter over 100 000 ngultrum blir beskattet, men det er få som tjener så mye. Inflasjonen var ca. 3% i 2003.
Statsinntektene utgjør €122 millioner, mens utgiftene utgjør €127 millioner. 60 % av utgiftssiden er imidlertid dekket av Indias utenriksdepartement. Landets eksport omfatter vannkraft, kardemomme, gips, trelast, husflid, sement, frukt og krydder. Eksporten utgjør €128 millioner (2000, estimat). Importen utgjør imidlertid €164 millioner, noe som fører til underskudd i handelsbalansen. Hovedimportvarer er drivstoff, korn, maskiner, ris og kjøretøy. India mottar 87,9% av Bhutans eksport. Bangladesh mottar 4,6% og Filippinene mottar 2%. Bhutan importerer 71,3% fra India, 7,8% fra Japan og 3% fra Australia. Ettersom grensen til Tibet er stengt, er (den offisielle) handelen med Kina nesten ikke-eksisterende.
=== Samferdsel ===
Transportmulighetene er påvirket av landets høye og trange dalføre. Mange bygder har liten eller ingen veiforbindelse, og halvparten av innbyggerne har en halv dags gange til bilvei. Den første veien i Bhutan ble bygget i 1962, med indisk bistand. Den går fra Phuentsholing ved den indiske grensen, til Paro og Thimpu og derfra østover i landet.
Landets eneste internasjonale flyplass, Paro flyplass, ligger ved Paro by, og betjenes bare av det nasjonale flyselskapet Druk Air.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Bhutan har én statlig eid ukeavis, Kuensel, etablert i 1986. Kuensel utkommer ukentlig på de tre språkene dzongkha, engelsk og nepalsk. I april 2006 ble det etablert to private ukesaviser: Bhutan Observer og Bhutan Times.
Bhutan har en statlig eid radiokanal, Bhutan Broadcasting Service, som ble opprettet i 1973, og reorganisert i 1986. BBS sender på FM-båndet i hovedstaden Thimpu, og på kortbølge i resten av landet. Programmer sendes på språkene dzongkha, sharchopkha, nepalsk og engelsk. Landet tillot satellittfjernsyn og internettoppkobling i 1999, i forbindelse med kongens 25-årsjubileum som statsoverhode. Man hadde tidligere, i 1989, forbudt innbyggerne å se utenlandsk fjernsyn. BBS' første fjernsynssending var fra kongens jubileum, og man sender nå 4 timer daglig, hovedsakelig på dzongkha.
Internettselskapet Druknet tilbyr nett-tilgang til landets voksende middelklasse, som i henhold til tall fra 2003 eier 5 pc-er pr 1000 innbyggere.
I den årlige rangeringen av verdens pressefrihet fra organisasjonen Reporters Sans frontiérs, offentliggjort i februar 2011, hadde Bhutan rangering som nr 64. Dette er en vesentlig forbedring fra 2007, da landet var rangert som nr 116 av 169 land. Ved tidligere rangeringer la RSF i negativ retning vekt på at staten utøver et aktivt eierskap i Kuensel, og på at myndighetene ikke tillot reportere adgang til kampområder hvor indiske og bhutanske styrker bekjempet separatister. Siden 2006/07 har flere privateide medier blitt etablert.
=== Helse ===
Forventer levealder ved fødsel er nå 66 år, eller 54,3 år, mot 47,4 år i 1984.Spedbarnsdødeligheten er på de siste ti årene redusert fra 10,32 % til 6,05 % av levendefødte. Bhutan nådde allerede i 1990 UNICEFs mål om Vaksinering for alle barn (Universal Child Immunization).
== Kultur ==
Bhutans kultur er preget av buddhismen, og av landet isolerte tilstand. Myndighetene er i økende grad opptatt av å bevare og beskytte landets uberørte natur og unike kulturarv, som i rikt monn utgjør et potensial for turisme. Bhutan har ofte blitt beskrevet som det siste Shangri-La. Bhutan har ingen formelle begrensninger på turismen, men høye avgifter og obligatorisk deltagelse i pakketurer gjør at landet er et eksklusivt reisemål.
Gho er den tradisjonelle mannsdrakten i Bhutan. Til festbruk brukes drakten med skjerfet Kabney. Drakten har opphav i folkegruppene Ngalop og Sharchopka. Drakten ble aktivt fremmet i offentlig politikk på 1980-tallet, gjennom initiativet Driglam namzha (nasjonale skikker). Gho er en knelang frakk, som knyttes i livet. Kvinner bruker en ankellang kjole, kjent som kira. Kira bæres over en skulder og knyttes på hoften. Kira bæres sammen med en langermet bluse kalt toego. Rang og klasse er avgjørende for stoff, farger og dekorasjoner på plaggene.
Ris, bokhvete og i økende grad mais er basisvarer i kostholdet. Kjøtt fra svin, storfe, jak, fjørfe og mutton er vanlig. Supper og gryteretter med kjøtt og tørkede grønnsaker serveres, ofte med chili og ost. Retten ema datshi, som serveres sterkt krydret med ost og chili, kan oppfattes som en nasjonalrett, både fordi den spises av alle over alt, og på grunn av de positive følelsene bhutanerne har for den. Melkeprodukter som ost og smør fra både jak og storfe er utbredt, faktisk blir nesten all melk foredlet til ost eller smør. Populære drikkevarer er te, smørte, risvin og øl. Bhutan er det eneste landet i verden som har totalforbud mot salg av tobakk.
Bhutans nasjonalsport er bueskyting, og det tevles regelmessig i de fleste landsbyer. Bueskyting er både idrett og en sosial begivenhet, og konkurranser arrangeres mellom byer i form av større begivenheter med servering, bevertning og oppvisninger i sang og dans. Idretten foregår mot to store blinker som er plassert med 100 meters avstand. Hver deltager har to skudd i hver runde, og deltagerne både heies fram av publikum og sjikaneres av motstanderne. En variant av dart, kalt khuru, er også en populær idrett. En annen populær idrett er digor, som best kan beskrives som en blanding av kulestøt og hesteskokasting. Etter at indisk tv ble vanlig i Bhutan har cricket blitt en populær idrett, og Bhutans cricketlandslag gjør det bra i regionen. Fotball blir stadig mer populært – jfr Khyentse Norbus film Fotballmunken – men landslaget er fremdeles et av verdens dårligste. I 2002 spilte Bhutan landskamp mot Montserrat på samme dag som Brasil og Tyskland møtte hverandre i VM-finalen. Landskampen ble presentert som Den andre finalen, forsåvidt som de to landene lå lavest på FIFAs rankingliste.
Innen musikken er Rigsar en nyutviklet sjanger som forener populærmusikk inspirert av indiske Bollywood-filmer med tradisjonelle musikksjangre og instrumenter.
En dzong er et særegent byggverk som er en kombinasjon av befestning, administrasjonsbygg, kloster, tempel og festivalsted i regionale sentre. Bygningstypen er typisk for Bhutan, men finnes også i andre land i regionen.
Bhutan har flere offentlige høytidsdager, både religiøse og andre. Noen av dem er vintersolverv – dongzhi feires ca. ved vårt nyttår, nyttår feires i januar/februar, kongens fødselsdag, kroningsdagen, starten på monsunsesongen (22. september) og flere buddhistiske og hinduistiske festdager.
Maskerte dansere, og dansegrupper som fremfører drama er vanlige innslag under høytider, vanligvis til folkemusikk. Danserne med masker forestiller helter, demoner, dyr, guder og karikaturer av vanlige folk. Danserne nyter godt av kongelig beskyttelse og ivaretar gamle kulturelle og religiøse tradisjoner, både innen dansen og maske-kunsten.
Arverett følger i Bhutan vanligvis den kvinnelige linjen. Døtre arver foreldrenes hus. Arrangerte ekteskap er fremdeles vanlig på landsbygda, og både polygami og polyandri aksepteres, ofte som ledd i en løsning for å bevare arv udelt, eller for å skaffe nok arbeidskraft til familien.
== Litteratur ==
Ellen Buch-Hansen. Bhutan – en politisk og økonomisk oversigt. København, Danida, 1996
Fredrik Barth. Vi mennesker, fra en antropologs reiser. Gyldendal, 2005. s 155-195 om bl.a. ekteskapsskikker i Bhutan
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bhutan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) འབྲུག་ རྒྱལ་ཁབ་ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Bhutan i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Bhutan
1907 to 2007 – Bhutan through 100 years fra anonym, men velinformert blogg
The Bhutan Times newspaper
kingdomofbhutan.com reiseinformasjon
The World Factbook om Bhutan | | norsknavn = Kongeriket Bhutan | 5,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polarsirkel | 2023-02-04 | Polarsirkel | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:15°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Breddegrad', 'Kategori:Polarområdene', 'Kategori:Tid'] | Polarsirkel er betegnelsen på to breddesirkler rundt jordens poler som markerer grensen for det området som har mørketid og midnattssol. Polarsirklene er to av de fem viktige breddesirklene på Jordens overflate. Disse er ekvator, vendekretsene og polarsirklene. Polarsirklene ligger nærmere jordens poler enn bredde 66°33′42,5″ (WGS 84).
Området, eller deler av området, nord for den nordlige polarsirkelen (66° 33′ 45″ N) som definerer Arktis (se kartet), og området sør for den sørlige polarsirkelen (66° 33′ 45″ S) som definerer Antarktis.Mellom omtrent 67°30' og polpunktene vil det være mørketid under den stedlige vinteren. Såkalt polarnatt, har man ikke før et godt stykke nærmere polene, nærmere bestemt 72°34', hvilket i Norge vil si på Bjørnøya eller Svalbard. I Bodø, som ligger godt nord for den nordlige polarsirkelen, er dagens lengde ca. 50 minutter ved vintersolverv. Årsaken til mangel av virkelig mørketid er lysets avbøyning i atmosfæren. Uten atmosfære ville det ha vært én dags mørketid ved polarsirklene. Polpunktene opplever midnattssol omtrent halve året og mørketid resten av året.
Internasjonalt går den nordlige polarsirkelen østover fra nullmeridianen gjennom Norge, Sverige, Finland, Russland, USA (Alaska), Canada, Grønland og Island. I Norge krysser den fra kysten gjennom Nordland til svenskegrensen. På Saltfjellet (668 moh.) ligger Polarsirkelsenteret (66°33′08,67″N 15°19′22,10″Ø) med eget postkontor slik at besøkende kan sende postkort med et eget polarsirkelstempel på.
Den sydlige polarsirkelen krysser Den antarktiske halvøy, ellers går den hovedsakelig over hav eller nær bredden av det antarktiske kontinent. Dermed ligger mesteparten av det antarktiske kontinent syd for denne polarsirkelen.
| Polarsirkel er betegnelsen på to breddesirkler rundt jordens poler som markerer grensen for det området som har mørketid og midnattssol. Polarsirklene er to av de fem viktige breddesirklene på Jordens overflate. Disse er ekvator, vendekretsene og polarsirklene. Polarsirklene ligger nærmere jordens poler enn bredde 66°33′42,5″ (WGS 84).
Området, eller deler av området, nord for den nordlige polarsirkelen (66° 33′ 45″ N) som definerer Arktis (se kartet), og området sør for den sørlige polarsirkelen (66° 33′ 45″ S) som definerer Antarktis.Mellom omtrent 67°30' og polpunktene vil det være mørketid under den stedlige vinteren. Såkalt polarnatt, har man ikke før et godt stykke nærmere polene, nærmere bestemt 72°34', hvilket i Norge vil si på Bjørnøya eller Svalbard. I Bodø, som ligger godt nord for den nordlige polarsirkelen, er dagens lengde ca. 50 minutter ved vintersolverv. Årsaken til mangel av virkelig mørketid er lysets avbøyning i atmosfæren. Uten atmosfære ville det ha vært én dags mørketid ved polarsirklene. Polpunktene opplever midnattssol omtrent halve året og mørketid resten av året.
Internasjonalt går den nordlige polarsirkelen østover fra nullmeridianen gjennom Norge, Sverige, Finland, Russland, USA (Alaska), Canada, Grønland og Island. I Norge krysser den fra kysten gjennom Nordland til svenskegrensen. På Saltfjellet (668 moh.) ligger Polarsirkelsenteret (66°33′08,67″N 15°19′22,10″Ø) med eget postkontor slik at besøkende kan sende postkort med et eget polarsirkelstempel på.
Den sydlige polarsirkelen krysser Den antarktiske halvøy, ellers går den hovedsakelig over hav eller nær bredden av det antarktiske kontinent. Dermed ligger mesteparten av det antarktiske kontinent syd for denne polarsirkelen.
== Polarsirkelen gjennom Norge ==
Den nordlige polarsirkelen går gjennom Norge fra 12° til 15°30' Ø, hvilket er en strekning på ca. 155 km. Fra Norskehavet i vest passerer den gjennom kommunene Træna, Lurøy, Rødøy, Rana og såvidt Saltdal, alle i Nordland, for så i øst å gå videre inn i Norrbottens län i Sverige.
Ettersom Polarsirkelen vandrer (se under) vil den eksakte posisjonen variere med tiden. Dette er passeringsstedene i april 2019 da polarsirkelen lå på 66°33′47,6″ nordlig bredde:
Træna:
Mellom holmene Kisbåsen og Kobbåsen
Syd for Rossøyan
Selværflaget mellom Selvær og Dørvær
Lurøy:
Nesøya (første sikre landkjenning)
Nesøyfjorden
Rødøy:
Selsøyvik
Kvarøyfjorden
Rangsundøya
Værangfjorden
Telnes (første fastlandskjenning)
Syd for Telnestinden, Våtviktinden, Tømmernesfjellet på nordsiden av Melfjorden.
Innløpet til Nordfjorden
Syd for Hanvikfjellet
Svartisheia
Rana:
Glomdalen
Svartisen, syd for Svartiskongen
Blakkådalen, nord for Blakkådalshytta
Syd for Stormdalsfjellet
Storstormdalen
Syd for Steinhovudet
Tespdalen
Syd for Tespfjellet
Bjøllådalen og Raudfjellelvdalen
Syd for Bolnatind
Saltfjellet
Nordlandsbanen, 580,4 km fra Trondheim
E6, ca. 1,2 km nord for Polarsirkelsenteret
Saltdal:
Svangsfjellet
Svenskegrensen mellom riksrøys 229 (Svangsfjellsrøysa) og 229A (Straitesjavrerøysa)
== Polarsirklenes vandring ==
Hvor polarsirkelene befinner seg, avhenger av jordaksens helning i forhold til baneplanet (det planet som jordens bane i forhold til solen befinner seg i). Polarsirklenes bredde kan derfor finnes ved å trekke jordaksens helning fra 90 grader. I løpet av godt og vel 41 000 år vandrer polarsirklene omtrent mellom breddegradene 65°30′ (jordaksen mest på skrå) til 67°54′ (jordaksen minst på skrå), en avstand på ca. 267 km (144 nm). I Norge tilsvarer det fra Brønnøysund i syd, til Hamarøy og Moskenesøya i Lofoten i nord.
For tiden beveger den nordlige og sydlige polarsirkelen seg henholdsvis nordover og sydover mot polene med ca. 0,46 breddesekund – tilsvarende rundt 14,25 m pr. år. Ifølge TV-programmet Norsk attraksjon, som ble sendt på NRK1 26. september 2009, lå polarsirklene sommeren 2009 på bredde 66°33′42,5″. Det betyr at den nordlige polarsirkelen den sommeren lå 1039 m nord for der den er markert i Polarsirkelsenteret. Siste gang den lå ved Polarsirkelsenteret, var i 1917.
For Islands del diskuteres det om den nordlige polarsirkelen på grunn av den nevnte vandringen nordover stadig går over land på Grímsey (Islands nordligste bebodde øy). Det gjør den: Målinger viser at omkring år 2040 har polarsirkelen flyttet seg nok til at Grímsey i sin helhet blir liggende syd for polarsirkelen. Island har i dag et vulkansk skjær, Kolbeinsey, nordvest for Grímsey, men is- og bølgeerosjonen her er så sterk at dette skjæret antakelig vil være borte innen polarsirkelen kommer nord for Grímsey.
Sommeren 2009 lå polarsirklene 2616,478 km fra nærmeste pol med omkretsene 15 985,324 km (WGS 84).
== Se også ==
Aksehelning
Vendekretsene
Breddegrad
Midnattssol
Ekvator
Ekliptikken
Polarsirkelbyen Mo i Rana
Navarskaftet (66°33′42,1″N 13°03′13,6″Ø) i Rødøy kommune
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
UiO: Daglengde og årstid
Polarsirkelsenteret
Obliquity of the Ecliptic and Nutation www.neoprogrammics.com | thumb|Polarsirkelen gjennom Norge. | 5,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kortrijk | 2023-02-04 | Kortrijk | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kortrijk (Courtrai på fransk) er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kortrijk er den største byen i den sørvestlige delen av Flandern.
| Kortrijk (Courtrai på fransk) er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kortrijk er den største byen i den sørvestlige delen av Flandern.
== Turisme ==
=== Arkitektur ===
Mye av byens middelalderarkitektur er intakt og er svært godt vedlikeholdt. Interessante steder er St. Maartenskerk, Onze-Lieve-Vrouwekerk, klokketårnet og den utmerkede arkitekturen langs den gamle havnen Broelkaai.
=== Restauranter ===
Som de fleste belgiske byer har Kortrijk et rikt nasjonalt og internasjonalt serveringstilbud. In sentrum har mange restauranter.
=== Museer ===
Viktige museer i Kortrijk er
Museum voor Schone Kunsten;
Kortrijk 1302;
og Linmuseet;
== Samferdsel ==
De to store Europaveiene E17 og E403 krysser ved Kortrijk. Byen har også en stør jernbanestasjonen.
Lokalt domineres kollektivtrafikken av busser. Mange av byens gamle torg er bygget om og har nå flere etasjer med parkeringshus under seg.
== Kjente personer ==
Kjente personer som ble født, bodde eller døde i Kortrijk:
Jacobus Vaet (1529 – 1567)
Roelant Savery (1576-Utrecht, 1639)
Karel van Mander (1579–1623)
Jan Palfijn (1650–1730)
Hendrik Beyaert (1823 – 1894)
Paul Goethals (1832–1901)
Emmanuel Vierin (1869–1954)
Richard Acke (1873–1934)
George Wa (1871–1954)
Maurice De Bevere (1923–2001), serieskaper ("Morris"), Lucky Luke
Guido van Gheluwe (1926–),
Chris Lomme (1938)
Ann Demeulemeester (1959)
Piet Goddaer (1970), singer-songwriter ("Ozark Henry")
Laurence Courtois (1976)
Leif Hoste (1977)
Xavier Malisse (1980)
Lien Van de Kelder (1982)
Edmée Daenen (1985)
Alfred de Taeye (1905)
== Gallery ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Kortrijk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kortrijk – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 5,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deerlijk | 2023-02-04 | Deerlijk | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Deerlijk er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Deerlijk er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Deerlijk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 5,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harelbeke | 2023-02-04 | Harelbeke | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Harelbeke er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Harelbeke er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Harelbeke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 5,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rudyard_Kipling | 2023-02-04 | Rudyard Kipling | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Britiske novellister', 'Kategori:Dødsfall 18. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelske lyrikere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Mumbai', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Joseph Rudyard Kipling (1865–1936) var en britisk forfatter og nobelprisvinner i litteratur som skrev romaner, noveller, dikt og barnebøker. Ofte skildret han britiske soldater og borgere i India i det britiske imperiets tid. Blant hans best kjente verk er Jungelboken og diktene If— og The White Man's Burden.
Han var født i Bombay (dagens Mumbai) i britiske India og ble tatt med til England av sine foreldre da han var fem år. Kipling er best husket for sine prosaromaner, blant annet Jungelboken, en samling med fortellinger som også omfattet «Rikki-Tikki-Tavi», Just So Stories (1902), Kim (1901), foruten mange korte fortellinger som The Man Who Would Be King (1888); og dessuten sine dikt, inkludert «Mandalay» (1890), «Gunga Din» (1890), «The White Man's Burden» (1899) og «If—» (1910). Han er vurdert som en betydelig «nyskapende i novellekunsten»; hans barnebøker er varige klassikere i barne- og ungdomslitteraturen; og hans beste verker er sagt å fremme «en mangesidig og lysende fortellergave.» Kipling var en av de mest populære forfatterne i England, både i prosa og i poesi, på slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet. Henry James uttalte at «Kipling synes for meg personlig som det mest komplette geni (i motsetning til ren intelligens) som jeg noen gang har kjent.» I 1907 ble han belønnet med Nobelprisen i litteratur, noe som gjorde ham til den første engelskspråklige forfatter som mottok prisen, og til dags dato også den yngste mottakeren. Blant andre æresbevisninger ble han fremmet som britisk poet laureate (nasjonalpoet) og ved flere ganger utlyst til ordener og adelskap, noe han hver gang avslo.
| Joseph Rudyard Kipling (1865–1936) var en britisk forfatter og nobelprisvinner i litteratur som skrev romaner, noveller, dikt og barnebøker. Ofte skildret han britiske soldater og borgere i India i det britiske imperiets tid. Blant hans best kjente verk er Jungelboken og diktene If— og The White Man's Burden.
Han var født i Bombay (dagens Mumbai) i britiske India og ble tatt med til England av sine foreldre da han var fem år. Kipling er best husket for sine prosaromaner, blant annet Jungelboken, en samling med fortellinger som også omfattet «Rikki-Tikki-Tavi», Just So Stories (1902), Kim (1901), foruten mange korte fortellinger som The Man Who Would Be King (1888); og dessuten sine dikt, inkludert «Mandalay» (1890), «Gunga Din» (1890), «The White Man's Burden» (1899) og «If—» (1910). Han er vurdert som en betydelig «nyskapende i novellekunsten»; hans barnebøker er varige klassikere i barne- og ungdomslitteraturen; og hans beste verker er sagt å fremme «en mangesidig og lysende fortellergave.» Kipling var en av de mest populære forfatterne i England, både i prosa og i poesi, på slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet. Henry James uttalte at «Kipling synes for meg personlig som det mest komplette geni (i motsetning til ren intelligens) som jeg noen gang har kjent.» I 1907 ble han belønnet med Nobelprisen i litteratur, noe som gjorde ham til den første engelskspråklige forfatter som mottok prisen, og til dags dato også den yngste mottakeren. Blant andre æresbevisninger ble han fremmet som britisk poet laureate (nasjonalpoet) og ved flere ganger utlyst til ordener og adelskap, noe han hver gang avslo.
== Liv og virke ==
=== Familie ===
Kipling ble født i Bombay, India. Hans far, John Lockwood Kipling, var lærer ved kunstskolen Jeejeebhoy School of Art. Han og moren, Alice MacDonald, skal visstnok ha møttes ved Rudyard Lake i Staffordshire, England, derav det litt spesielle mellomnavnet. Hans tante på morssiden var gift med maleren Edward Burne-Jones, og unge Kipling og hans søster tilbrakte mye tid hos dem i England fra de var seks til tolv år. Foreldrene forble i India. Kipling var også fetter av den britiske statsministeren Stanley Baldwin som satt i tre perioder i mellomkrigstiden.
Kipling giftet seg i 1892 med Carrie Balestier, datter av hans amerikanske venn og kollega Wolcott Balestier. Paret bosatte seg i USA og fikk tre barn, og bosatte seg etter hvert i Sussex i England. Den eldste datteren døde seks år gammel av lungebetennelse i 1899, og sønnen døde under slaget ved Loos i 1914. Kipling døde i 1936 og etterlot seg en enke og en datter.
=== Forfatterskap ===
Kipling skrev for en stor del bøker for barn og unge. Bøkene øvde atskillig innflytelse: Speiderbevegelsen hadde nytte av Kim (førsteutgave 1901) og Jungelboka, hvis verden lå til grunn for «Ulvungene». If— ble grunnlov for Roverspeiderne. Diktet If— finnes i norsk språkdrakt, gjendiktet av Andre Bjerke som Hvis.Hans opplevelser på britisk kostskole ble til ungdomsromanen Stalky & Co, utgitt på dansk under tittelen Stilk & Co. I Norge kom boken ut i 1929 under tittelen Kork & Co., i Barbra Rings oversettelse. Modellen for hovedpersonen var den senere generalen Lionel Dunsterville. Den norske utgaven fra 1929 inneholder et forord skrevet av Dunsterville spesielt for den norske utgaven, datert «London, juni 1929».
Den norske litteraturkritikeren og forlagskonsulenten Eugenia Kielland holdt et radiokåseri om Kim som hun ga ut i bokform i 1950, i samlingen Evige venner. Klassisk litteratur i et nøtteskall. Hun innledet kåseriet med følgende introduksjon av Kipling:«Overmåte populær i tiden på begge sider av århundreskiftet var forfatteren Rudyard Kipling, født i India av engelske foreldre, men oppdratt på kostskoler i England – det er derfra vi har den fornøyelige gutteboken Stalky & Co., som allverden kjenner.»Kipling regnes for banebrytende i måten å bygge opp noveller på, og novellen Skipet som fant seg selv er et godt eksempel på hvordan han flettet gode historier sammen med moralske poenger.
Utover i 1900-tallet ble han beskyldt for å være talsmann for britisk imperialisme. Særlig diktet The White Man's Burden har blitt oppfattet som et symbol på europeisk rasisme og aspirasjoner om å dominere den tredje verden. Det har også blitt hevdet at hans verk preges av militarisme og fordommer, og han har på 1900-tallet vært en omstridt person i litteraturen, samtidig som han har vært anerkjent som en god skildrer av sin samtid og en god historieforteller, og hans fortellinger for barn regnes som store klassikere.
== Bibliografi (utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rudyard Kipling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rudyard Kipling – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rudyard Kipling på Internet Movie Database
(en) Rudyard Kipling hos The Movie Database
(en) Rudyard Kipling hos Internet Broadway Database
(en) Rudyard Kipling på Discogs
(en) Rudyard Kipling på MusicBrainz
(en) Rudyard Kipling på Genius — sangtekster
(en) Rudyard Kipling hos The Peerage
(en) The Kipling Society hjemmeside
(en) Kipling ebøker
(en) Jungelboken: En modifisert versjon med leseren i hovedrollen.
(en) Kiplings mest kjente dikt; If Wikiquote: Rudyard Kipling – sitater | Joseph Rudyard Kipling (1865–1936) var en britisk forfatter og nobelprisvinner i litteratur som skrev romaner, noveller, dikt og barnebøker. Ofte skildret han britiske soldater og borgere i India i det britiske imperiets tid. | 5,168 |
null | 2023-02-04 | Joseph Haydn | null | null | null | Franz Joseph Haydn (født 31. mars 1732 i Rohrau i Niederösterreich i Østerrike, død 31. | 5,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vasco_da_Gama | 2023-02-04 | Vasco da Gama | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1524', 'Kategori:Fødsler i 1469', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Setúbal', 'Kategori:Portugisiske oppdagere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Vasco da Gama (født 1469 i Sines i Portugal, død 24. desember 1524 i Cochin i India) var en portugisisk oppdagelsesreisende under den europeiske oversjøiske ekspansjonen. Han hadde kommandoen over de første skipene som seilte direkte fra Europa til India ved å seile rundt Afrika. Hans formelle tittel var det portugisiske dom, og han tilhørte adelen som 1. greve av Vidigueira.
Fire år etter at Christofer Columbus kom tilbake fra sin første reise til Amerika, reiste Vasco da Gama mot øst i 1497 for å fullføre Portugals prosjekt for å nå India. Han hadde fire skip i sin flåte, med tilsammen 170 mann. De var utstyrt med forsyninger for 3 år. Reisen, som ble startskuddet til det portugisiske imperiet, er blitt hyllet i Luís de Camões’ (1524–1580) storslåtte epos Os Lusíadas (Lusiadere) som har blitt Portugals nasjonalepos.
| Vasco da Gama (født 1469 i Sines i Portugal, død 24. desember 1524 i Cochin i India) var en portugisisk oppdagelsesreisende under den europeiske oversjøiske ekspansjonen. Han hadde kommandoen over de første skipene som seilte direkte fra Europa til India ved å seile rundt Afrika. Hans formelle tittel var det portugisiske dom, og han tilhørte adelen som 1. greve av Vidigueira.
Fire år etter at Christofer Columbus kom tilbake fra sin første reise til Amerika, reiste Vasco da Gama mot øst i 1497 for å fullføre Portugals prosjekt for å nå India. Han hadde fire skip i sin flåte, med tilsammen 170 mann. De var utstyrt med forsyninger for 3 år. Reisen, som ble startskuddet til det portugisiske imperiet, er blitt hyllet i Luís de Camões’ (1524–1580) storslåtte epos Os Lusíadas (Lusiadere) som har blitt Portugals nasjonalepos.
== Tidlig liv ==
Vasco da Gama ble født enten i 1460 eller 1469 i Sines på sørvestkysten av Portugal,Senhora das Salas. Sines var en av de få havnene på Alentejokysten og besto av en liten klynge av hvitkalkede hus med røde teglsteinstak, bebodd av fiskerfamilier.
Vasco da Gamas far var Estêvão da Gama. På 1460-tallet var han en ridder i husholdningen til dom Infante Fernando, hertug av Viseu. Dom Fernando utnevnte ham til Alcaide-Mór (sivil guvernør) av Sines og lønnet ham med en mindre andel av skattene fra såpekokingen i Estremoz.
Estêvão da Gama ble gift med dona Isabel Sodré, datter av João Sodré (også kjent som João de Resende). Sodré var av engelsk avstamning og hadde forbindelse til husholdningen til prins Diogo av Viseu, 3. hertug av de Beja (1450–1484), sønn av kong Edvard I av Portugal, og guvernør av den militære Kristusordenen.Svært lite er kjent fra Vasco da Gamas tidligste år. Den portugisiske historikeren Teixeira de Aragão antar at han studerte i innlandsbyen Évora hvor han kan ha lært matematikk og navigasjon. Det er opplagt at Gama kjente godt til astronomi og det er mulig at han kan ha studert under astronomen Abraham Zacuto.I 1492 sendte kong Johan II av Portugal da Gama til havnen i Setúbal, sør for Lisboa og til Algarve, Portugals sørligste provins, for å angripe og plyndre franske skip som represalier for fransk plyndring mot portugisisk skipsfart, en oppgave som Vasco da Gama utførte på etter kongens mening en tilfredsstillende måte.
== Bakgrunn for sjøreisene ==
Da tyrkiske mamelukker tok kontroll over Midtøsten i det 13. århundre ble det vanskeligere og dyrere å skaffe luksusvarer som porselen, silke og krydder, til Europa fra Asia. Handelen foregikk gjennom arabiske mellommenn i Midtøsten. Tyrkerne la store avgifter på handelen, som ble svært mye dyrere enn før. Dette skapte grobunn for en jakt på andre veier til rikdommen. Navigasjon og skipsbyggingsteknikk hadde utviklet seg såpass mye at det bidro til at europeerne etter hvert lyktes med å omgå Midtøsten ved oppdagelsen av sjøveien til Indias rikdommer. Prins Henrik Sjøfarerens jakt på 1400-tallet på rikdommene han hadde hørt skulle befinne seg sør for Sahara, avslørte at Afrikas kyst dreide mot øst, og gav startskuddet til jakten på sjøveien, som ble kronet med suksess med Vasco da Gamas ferd.
Prins Henrik Sjøfareren startet jakten på rikdommene i 1420. Han nådde sitt mål i 1456, da portugiserne nådde den fruktbare Guinea-kysten, der portugiserne hentet slaver, elfenben og gull. Men tanken om en sjøvei til India dukket først opp da portugiserne i 1460 oppdaget at kysten dreide mot øst. Gjennombruddet kom da Bartolomeu Dias rundet Afrikas Kapp det gode håp i 1488. Da Gamas suksess med å nå India i 1498 gjorde det mulig for portugisere å handle med Det fjerne østen direkte, sjøveien rundt Afrika og således utfordre de eldre handelsnettverkene over Midtøsten, som eksempelvis krydderhandelen langs Persiabukten og Rødehavet og med kamelkaravaner til det østlige Middelhavet. Republikken Venezia hadde kontroll over det meste av handelen over det østlige Middelhavet og hadde beriket seg på det. Handelsruten som Da Gama hadde åpnet brøt Venezias handelsmonopol på varene fra Asia, og prisene på krydder og silke stupte.
Sjøruten var ikke uten farer, kun 54 av da Gamas 170 menn, og bare to av hans fire skip returnerte til Portugal i 1499. Men da Gamas sjøreise åpnet en direkte sjøvei til Asia. Den åpnet veien til europeisk herredømme over handelen i Det indiske hav, noe som skulle vare i 450 år, med kolonialisme i India, Asia og Afrika.
== Utforskingen langs Afrikakysten ==
Fra 1420 hadde sjøfartsenteret til Henrik Sjøfareren gradvis utvidet portugisisk kunnskap om den afrikanske kysten. Prins Henrik hadde økonomiske interesser i å utforske de ukjente landene mot sør, og sendte den ene ekspedisjonen etter den andre for å kartlegge områdene og opprette militære støttepunkter og handelsstasjoner. Da man på 1460-tallet oppdaget at kysten av Afrika dreide mot øst, ble ideen født om å seile rundt kontinentet for via en sjørute å få lettere tilgang til Indias rikdommer, hovedsakelig svart pepper og nellik-krydder. Portugal var et godt sted å starte fra, da det om sommeren blåste sterke vinder mot sør og vest, skjønt det også var farefullt, da de samme vindene kunne sende ekspedisjonene på avveier. I 1419 nådde portugiserne Madeira, i 1429 Azorene, i 1445 utløpet av Senegal-elven og i 1460 hadde de nådd Sierra Leone. (Navnet fikk kystområdet ettersom de første oppdagerne hørte løvebrøl herfra.)
I 1488 kom Bartolomeu Diaz tilbake etter å ha rundet Kapp det gode håp, utforsket kysten fram til elven Fish River (Rio do Infante) i dagens Sør-Afrika og fått fastslått at kystlinjen derfra strakte seg nordøstover.
Samtidige reiser initiert av kong Johan II av Portugal støttet teorien om at India kunne bli nådd fra Atlanterhavet. Pêro da Covilhã og Afonso de Paiva ble sendt som kongens utsendinger via Barcelona, Napoli og Rhodos til Alexandria og videre til havnebyen Aden i Jemen, Hormuzstredet og til India. Deres rapporter fra reisen støttet antagelsene.
Det gjensto nå å dekke det siste strekket opp langs østafrikakysten til de kjente farvannene i det nordlige Indiahavet, og gjøre det til en potensiell lukrativ handelsrute til Indiahavet.
== Første sjøreise ==
Den 8. juli 1497 forlot flåten Lisboa, bestående av fire skip og et mannskap på 170 mann. Skipene var:
São Gabriel, kommandert av Vasco da Gama; en karrak på 178 tonn, lengde 27 m, bredde 8.5 m, draft 2.3 m, seil på 372 m²;
São Rafael, kommandert av broren Paulo da Gama; tilsvarende dimensjoner som São Gabriel;
Karavellen Berrio, noe mindre enn tidligere to (senere omdøpt til São Miguel), kommandert av Nicolau Coelho;
Et fraktskip av ukjent navn, kommandert av Gonçalo Nunes, senere tapt i nærheten av São Brás-bukten langs østkysten av Afrika
=== Sjøreisen til Kapp det gode håp ===
Ekspedisjonen satte seil fra Lisboa den 8. juli 1497 og fulgte den ruten som tidligere oppdagere hadde staket ut langs kysten av Afrika via Tenerife og Kapp Verde-øyene. Etter å ha nådd kysten av dagens Sierra Leone satte da Gama kurs sørover mot det åpne havet, krysset ekvator og søkte det sørlige Atlanterhavets vestavindsbelte som Bartolomeu Dias hadde registrert da han kom til Sørafrikakysten i 1487. Den kursen viste seg å være et heldig valg, og den 4. november 1497 nådde ekspedisjonen land ved den afrikanske kysten igjen, ikke langt fra Kapp det gode håp. I over tre måneder hadde skipene seilt mer enn 9 650 km på åpent hav, til da den lengste sjøreise på åpent hav.
=== Rundt Kapp det gode håp ===
Den 16. desember hadde flåten passert elven Fish River, hvor Dias hadde snudd etter at mannskapet nektet å seile videre, og da Gama seilte nå inn i havstrekninger som tidligere var ukjente for europeere. Med julaften nært forestående ga da Gama og mannskapet kysten det portugisiske navnet Natal, som kan oversettes med «Kristi fødsel».
Det arabisk-kontrollerte området langs den østafrikanske kysten var en integrert del av handelsnettverket i Indiahavet. I frykt for at den lokale befolkningen ville være fiendtlig innstilt til kristne, lot Gama som om han var muslim for å få foretrede for sultanen av Mosambik. Med de usle handelsvarene han hadde med var han ikke i stand til å frambringe en akseptabel gave til herskeren, og snart ble den lokale befolkningen mistenksom overfor nykommerne. Tvunget av en fiendtlig menneskemengde måtte de flykte fra Mosambik. Da de seilte ut av havnen lot Gama kanonene skyte mot byen som gjengjeldelse.
=== Mombasa og Malindi ===
På kysten av dagens Kenya angrep ekspedisjonen ubevæpnede arabiske handelsskip og røvet alle deres verdier. Portugiserne ble de første kjente europeere som besøkte den arabiske handelsbyen Mombasa, men ble møtt med fiendtlighet og måtte trekke seg tilbake.
Vasco da Gama fortsatte nordover, og i februar 1498 gikk han i land i den vennligsinnede havnen Malindi, da sultanen her var i konflikt med sultanen av Mombasa. Sultanen av Malindi og da Gama inngikk en allianse og gikk til felles angrep på Mombasa, og som takk for innsatsen fikk da Gama tildelt en los som hadde kunnskap om monsunvindene og således kunne føre ekspedisjonen over Det indiske hav til Calicut (dagens Kozhikode) på sørvestksyten av India.
Kildene avviker om losens identitet, de beskriver ham varierende som kristen, muslim og en indisk gujarati. En tradisjonell beretning beskriver losen som den berømte arabiske navigatøren Ibn Majid, noe som er betraktet som usannsynlig, da andre samtidige opptegnelser plasserer Majid andre steder, og han kunne dermed ikke være i Malindi på denne tiden
=== Calicut i India ===
Flåten nådde Calicut den 20. mai 1498. Forhandlingene med den lokale herskeren, Saamoothiri av Calicut, tok tidvis en voldelig vending. Gama og hans folks forsøk på å få gode handelsbetingelser ble komplisert av motstand og innblanding fra stedegne arabiske handelsfolk, men til slutt greide Gama å få et flertydig brev om konsesjon på handel. Saamoothiri krevde imidlertid at han etterlot seg alle sine varer som sikkerhet. Dette kunne ikke Vasco da Gama risikere, og reiste brått uten seremoniell. Men før sin fluktlignende avreise hadde han invitert ombord på sitt skip en rekke prominente arabiske og indiske handelsmenn, som han massakrerte til siste mann som en siste hilsen. Han etterlot noen få av sine menn som skulle bemanne en handelsstasjon. Disse ble naturlig nok avrettet straks da Gama hadde seilt.
=== Tilbakereisen ===
Den 29. august 1498 satte Vasco da Gama seil for tilbaketuren. Pga. den alvorlige situasjonen han anså seg å være i, ignorerte han den lokale kunnskapen om mønsteret til monsunvindene, som fortsatt blåste mot øst, og vanskeliggjorde kryssingen vestover. Å krysse Indiahavet med monsunvinden til India hadde tatt Gamas skip kun 23 dager, mens reisen vest over havet, mot vinden, tok hele 132 dager, og Gama kom til Malindi først den 7. januar 1499. Under denne kryssingen døde nær halvparten av mannskapet av skjørbuk, og de øvrige var også rammet av sykdommen. Kun to av hans fire skip klarte å komme seg tilbake til Portugal, hvor de ankom henholdsvis i juli og august 1499.Broren Paulo da Gama døde da de kom til Azorene, mens Vasco da Gama kom tilbake til Portugal i august 1499 og ble rikt belønnet som mannen som hadde virkeliggjort en drøm som det hadde tatt åtti år å virkeliggjøre. Da Gama fikk tittelen «admiral av de indiske hav», og hans føydale rettigheter til Sines ble bekreftet.Manuel I belønnet da Gama med den adelige tittelen dom (herre), noe også hans brødre og søstre og deres etterkommere ble til del. Posisjonen som den første jarl av Vidigueira ble opprettet, og da Gama ble den første portugisiske greve som ikke var av kongelig blod.
Krydderhandelen skulle bli en betydelig inntektskilde for den portugisiske økonomien. Da Gamas reise viste også at den afrikanske kysten, Contra Costa, ville være svært nyttig å kontrollere, dets havner ville gi friskt ferskvann, forsyninger, tømmer og havner for å reparere skadede skip, og skip kunne ligge trygt i havn i påvente av bedre vær. Særlig viste Angola seg å bli en økonomisk gullgruve for Portugal. Men portugisernes kolonisering av kystene i Afrika fikk alvorlige befolkningsmessige følger. Bortimot halvparten av befolkningen i Portugals kolonier forsvant utenlands som slaver, og store jordbruksområder ble liggende brakk. Portugisernes etterspørsel etter slaver og innførsel av skytevåpen som byttevare førte til kriger og kaos i innlandet.
== Andre sjøreise ==
Den 12. februar 1502 seilte Vasco da Gama på nytt mot India, med en flåte på 20 krigsskip, med det mål å tvinge igjennom portugisiske interesser i Østen. Dette var en oppfølging av reisen til Pedro Álvares Cabral, som hadde blitt sendt til India to år tidligere med en flåte på 13 skip. Cabral var blitt jaget fra Calicut, hadde møtt fiendtlighet i alle de muslimske havnebyene på Østafrikakysten, og var blitt overfalt og jaget fra havnebyen Kilwa Kisiwani. Nå skulle portugiserne ta kontroll.
Da Gama angrep alle havnebyene langs Østafrikakysten på sin ferd nordover og krevde underkastelse. Fort ble bygget ved havneinnløpene og bemannet for å ha kontroll på dem. Verst gikk det utover Kilwa Kisiwani, som måtte betale store summer i løsepenger for ikke å bli ødelagt. Deretter seilte da Gama med sin flåte til sin venn sultanen av Malindi, der han ble tatt godt imot, og igjen utstyrt med los for å krysse Indiahavet med monsunen. Kort tid etter kapret han et skip som kom fra Mekka og plyndret hele lasten. Skipet var på hjemreise fra pilegrimstur til Mekka, og hadde flere hundre passasjerer, blant annet mange rike handelsmenn. Etter plyndringen av alle deres eiendeler, gav da Gama ordre om at alle passasjerene skulle føres under dekk og sperres inne, og skipet ble satt i brann. Utenfor Calicut ødela han en flåte på 29 skip i et sjøslag 30. oktober 1502, og tvang deretter zamorinen Saamothiri til å signere en fredsavtale som gav gunstige handelsrettigheter for portugiserne.Da han kom tilbake til Portugal i september 1503 med store rikdommer ble han gjort til greve av Vidigueira, hvor landområdene ble solgt til ham for symbolske summer av hertugen av Bragança (den framtidige kongefamilie av Bragança). Han ble også belønnet med føydale rettigheter og myndighet over Vidigueira og Vila dos Frades.
== Tredje sjøreise ==
Etter å ha fått et omdømme som «den som ordner opp i indiske problemer» ble Vasco da Gama sendt til Østen enda en gang i 1524.
Hensikten med da Gamas tredje reise til India var å erstatte den udugelige Eduardo de Menezes som visekonge av de portugisiske besittelser, men da Gama fikk malaria kort tid etter at han kom til Goa, og døde i byen Cochin julaften 1524.
Han ble gravlagt ved St. Francis Church (Kochi), som står i Fort Kochi i byen Kochi, men hans levninger ble sendt tilbake til Portugal i 1539 og deretter gravlagt på nytt i Vidigueira i en kiste som var dekorert i gull og juveler.
Hieronymites' kloster i Belém ble reist til ære for hans sjøreiser til India.
== Ettermæle ==
Vasco da Gama og hans hustru Catarina de Ataíde fikk seks sønner og en datter: Francisco da Gama, 2. greve av Vidigueira; Estevão da Gama; Paulo da Gama; Cristovão da Gama; Pedro da Silva da Gama; Álvaro de Ataíde; og Isabel de Ataíde da Gama.
I likhet med de mange som fulgte etter Henrik Sjøfareren ble da Gama en viktig brikke i utviklingen av Portugal som tidlig kolonialmakt. Foruten den første sjøreisen var det hans blanding av politikk og krig på den andre siden av kloden som plasserte Portugal i en fremtredende posisjon i handelen på Indiahavet. Etter da Gamas første sjøreise innså den portugisiske kronen at det var vitalt å sikre utpostene langs den østlige kysten av Afrika for å sikre de nasjonale handelsrutene til Det fjerne østen.
Det portugisiske nasjonalepos, Os Lusíadas (Lusiadere) av Luís Vaz de Camões handler i stor grad om Vasco da Gamas sjøreiser. En opera fra 1865, L'Africaine: Opéra en Cinq Actes (Den afrikanske kvinne), komponert av Giacomo Meyerbeer og Eugène Scribe har prominent inkludert Vasco da Gamas karakter i stykket. En produksjon fra 1989 av komposisjonen ved San Francisco Opera hadde den spanske tenoren Plácido Domingo i rollen som Gama.Havnebyen Vasco da Gama i Goa er oppkalt etter ham, det samme er Vasco da Gama-krateret, et stort krater på månen. Det er tre fotballklubber i Brasil, inkludert Club de Regatas Vasco da Gama, og Vasco Sports Club i Goa som er oppkalt etter ham. En kirke i Kochi, Kerala Vasco da Gama-kirken, en privat herskapsbolig på øya Saint Helena og en bro i Lisboa bærer også hans navn. Forstaden Vasco i Cape Town ærer ham også med navnet.
Et forsøk i 1998 på å feire femhundreårsjubileumet for da Gamas ankomst til India ble oppgitt av indiske myndigheter på grunn av stor motstand og protester i India.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ames, Glenn J.: The Globe Encompassed: The Age of European Discovery, 1500-1700. Pearson Education, 2008.
Ames, Glenn J.: Vasco da Gama: Renaissance Crusader. Longman, 2004.
Corrêa, Gaspar: The Three Voyages of Vasco da Gama, and His Viceroyalty. Adamant Media Corporation, 2001.
Aragão, Augusto Carlos Teixeira de. D. Vasco da Gama e a Villa da Vidigueira. Lisboa: Typographia Universal, 1871.
Aragão, Augusto Carlos Teixeira de. Vasco da Gama e a Vidigueira: Estudo historico. Lisboa: Imprensa Nacional, 1887. 303p.
Fernandez-Armesto, Felipe: Pathfinders: A Global History of Exploration. W.W. Norton & Company, 2006.
Panikkar, K.M.: Asia and Western Dominance, 1953.
Subrahmanyam, Sanjay: The Career and Legend of Vasco da Gama. Cambridge University Press, 1997.
== Eksterne lenker ==
(en) Vasco da Gama – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vasco da Gama – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Vasco da Gama hos Prominent People
da Gama's Round Africa to India på engelsk
da Gama - læreprogram på nett med animerte kart
Kort beskrivelse av Vasco da Gamas reiser | Vasco da Gama (født 1469 i Sines i Portugal, død 24. desember 1524 i Cochin i India) var en portugisisk oppdagelsesreisende under den europeiske oversjøiske ekspansjonen. | 5,170 |
null | 2023-02-04 | Costa Rica | null | null | null | Costa Rica, offisielt Republikken Costa Rica, er et land i Mellom-Amerika. Landet grenser til Nicaragua i nord og Panama i sør. | 5,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Die_Welt | 2023-02-04 | Die Welt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1946', 'Kategori:Hamburg', 'Kategori:Medier i Berlin', 'Kategori:Tyske aviser'] | Die Welt er en tysk avis med internasjonalt nedslagsfelt. Den ble etablert i 1946 med The Times som forbilde, utgis av Axel Springer-konsernet, har gjennomsnittlig 530 000 daglige lesere og kommer ut i 130 land. Avisens kjerneområder er politikk, næringslivsstoff og finans. Avisens hovedkontor var Hamburg til 1993, da avisen flyttet til Berlin. Politisk regnes avisen som borgerlig-konservativ og markedsliberal.
Die Welt er et av Springer-konsernets flaggskip, og en av Tysklands viktigste seriøse aviser. Dens hovedkonkurrenter er Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) og Süddeutsche Zeitung, som begge regnes som liberale aviser. Selv om Springerkonsernet er en av Europas ledende mediebedrifter, har avisen Die Welt gått med underskudd i mange år. Springerkonsernet har likevel valgt å finansiere driften av avisen gjennom de andre mer lønnsomme foretakene sine (ikke minst tabloiden Bild, Europas største avis), fordi selskapet har regnet det som viktig å ha en stor seriøs avis med politisk innflytelse.
Die Welt var en av avisene som aksepterte den såkalte nye tyske rettskrivningen som ble innført for noen år siden. Dette ansees nå som en stragegisk feil, ettersom denne rettskrivningen ikke har slått an, og konkurrenten FAZ har tjent på å beholde tradisjonell rettskrivning.
Die Welt er en av de grunnleggende medlemmene av EDA-alliansen, som også består av Le Figaro, The Daily Telegraph og den spanske avisen ABC, og som samarbeider om redaksjonelt stoff.
Avisen Die Welt, sammen med tabloidutgaven DIE WELT kompakt, har et opplag på ca. 182 000.
| Die Welt er en tysk avis med internasjonalt nedslagsfelt. Den ble etablert i 1946 med The Times som forbilde, utgis av Axel Springer-konsernet, har gjennomsnittlig 530 000 daglige lesere og kommer ut i 130 land. Avisens kjerneområder er politikk, næringslivsstoff og finans. Avisens hovedkontor var Hamburg til 1993, da avisen flyttet til Berlin. Politisk regnes avisen som borgerlig-konservativ og markedsliberal.
Die Welt er et av Springer-konsernets flaggskip, og en av Tysklands viktigste seriøse aviser. Dens hovedkonkurrenter er Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) og Süddeutsche Zeitung, som begge regnes som liberale aviser. Selv om Springerkonsernet er en av Europas ledende mediebedrifter, har avisen Die Welt gått med underskudd i mange år. Springerkonsernet har likevel valgt å finansiere driften av avisen gjennom de andre mer lønnsomme foretakene sine (ikke minst tabloiden Bild, Europas største avis), fordi selskapet har regnet det som viktig å ha en stor seriøs avis med politisk innflytelse.
Die Welt var en av avisene som aksepterte den såkalte nye tyske rettskrivningen som ble innført for noen år siden. Dette ansees nå som en stragegisk feil, ettersom denne rettskrivningen ikke har slått an, og konkurrenten FAZ har tjent på å beholde tradisjonell rettskrivning.
Die Welt er en av de grunnleggende medlemmene av EDA-alliansen, som også består av Le Figaro, The Daily Telegraph og den spanske avisen ABC, og som samarbeider om redaksjonelt stoff.
Avisen Die Welt, sammen med tabloidutgaven DIE WELT kompakt, har et opplag på ca. 182 000.
== Sjefredaktører ==
Hans Zehrer
Herbert Kremp
Matthias Döpfner
Wolfram Weimer
Jan-Eric Peters
== Kjente journalister ==
Günther Zehm
Holger Zschäpitz
Armin Mohler
Ulrich Weinzierl
Konrad Adam
Michael Stürmer
Thomas Kielinger
Wolfgang Büscher
Carl Gustaf Ströhm
Ivan Denes
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Die Welts nettutgave | Die Welt er en tysk avis med internasjonalt nedslagsfelt. Den ble etablert i 1946 med The Times som forbilde, utgis av Axel Springer-konsernet, har gjennomsnittlig 530 000 daglige lesere og kommer ut i 130 land. | 5,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankfurter_Allgemeine_Zeitung | 2023-02-04 | Frankfurter Allgemeine Zeitung | ['Kategori:1949 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1949', 'Kategori:Frankfurt am Main', 'Kategori:Tyske aviser'] | Frankfurter Allgemeine Zeitung (ofte forkortet til bare Frankfurter Allgemeine eller FAZ) er en liberal-konservativ tysk riksavis, som ved inngangen til 2018 utkom daglig i ca. 254 000 eksemplarer, hvorav internettutgaven utgjorde rundt 45 000 abonnementer. Den eies overveiende av den uavhengige FAZIT-Stiftung. Søndagsutgaven kalles Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung.
Avisens redaksjonelle linje ligger politisk i sentrum, mot det liberal-konservative. Den redaksjonelle linje bestemmes ikke av sjefredaktøren, men av et kollegium bestående personer med det særtyske vervet «Herausgeber».
Frankfurter Allgemeine Zeitung utgis i «nordisk format» (534 x 377,5 millimeter), som er noe bredere og lavere enn fullformat (broadsheet).
| Frankfurter Allgemeine Zeitung (ofte forkortet til bare Frankfurter Allgemeine eller FAZ) er en liberal-konservativ tysk riksavis, som ved inngangen til 2018 utkom daglig i ca. 254 000 eksemplarer, hvorav internettutgaven utgjorde rundt 45 000 abonnementer. Den eies overveiende av den uavhengige FAZIT-Stiftung. Søndagsutgaven kalles Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung.
Avisens redaksjonelle linje ligger politisk i sentrum, mot det liberal-konservative. Den redaksjonelle linje bestemmes ikke av sjefredaktøren, men av et kollegium bestående personer med det særtyske vervet «Herausgeber».
Frankfurter Allgemeine Zeitung utgis i «nordisk format» (534 x 377,5 millimeter), som er noe bredere og lavere enn fullformat (broadsheet).
== Historie ==
Avisen står i tradisjonen til Frankfurter Zeitung, grunnlagt i 1856 og nedlagt i 1943. Frankfurter Allgemeine Zeitung ble grunnlagt i 1949 av Erich Welter. FAZ overtok enkelte medarbeidere som tidligere hadde arbeidet i Frankfurter Zeitung, men hadde ingen juridisk forankring i denne avisen.
FAZ innførte den såkalte nye rettskrivningen 1. august 1999, men valgte et år senere å gå tilbake til den tradisjonelle rettskrivningen.
== Utgivere ==
Utgivere (Herausgeber) er pr. 2018 Werner D'Inka Jürgen Kaube, Berthold Kohler og Holger Steltzner. Blant tidligere utgivere er Frank Schirrmacher (1994-2014).
== Kjente medarbeidere ==
Marcel Reich-Ranicki
Christian Kracht
Patrick Bahners
Andreas Platthaus
Volker Reiche
Greser&Lenz
Karl Feldmeyer
Georg Paul Hefty
== Referanser ==
== Litteratur ==
Die Frankfurter Allgemeine: die Trutzburg der glücklichen Krieger wider den Zeitgeist. In: Spiegel Reporter 12/1999.
Alles über die Zeitung: Frankfurter Allgemeine, Zeitung für Deutschland. Frankfurt, 24. Aufl. 1998.
Hermannus Pfeiffer [Hrsg.], Die FAZ: Nachforschungen über ein Zentralorgan. 1988.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Frankfurter Allgemeine Zeitung – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Frankfurter Allgemeine Zeitung (ofte forkortet til bare Frankfurter Allgemeine eller FAZ) er en liberal-konservativ tysk riksavis, som ved inngangen til 2018 utkom daglig i ca. eksemplarer, hvorav internettutgaven utgjorde rundt abonnementer. | 5,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigismund_Thalberg | 2023-02-04 | Sigismund Thalberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. april', 'Kategori:Dødsfall i 1871', 'Kategori:Fødsler 8. januar', 'Kategori:Fødsler i 1812', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Genève', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Personer rundt Franz Liszt', 'Kategori:Personer rundt Robert og Clara Schumann', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske komponister', 'Kategori:Østerrikske pianister'] | Sigismund Thalberg (1812–1871) var en østerriksk komponist fra romantikken, og ved siden av Franz Liszt en av sin tids mest beundrede pianovirtuoser.
| Sigismund Thalberg (1812–1871) var en østerriksk komponist fra romantikken, og ved siden av Franz Liszt en av sin tids mest beundrede pianovirtuoser.
== Liv ==
Ifølge Sigismund Thalbergs dåpspapirer var han sønn av Joseph Thalberg og Fortunée Stein – begge navnene er sannsynligvis fiktive. I virkeligheten var han født utenfor ekteskap; morens navn var Julia Bydeskuty von Ipp, senere baronesse Julia Wetzlar, og i samtiden var man overbevist om at faren enten var fyrst Franz Joseph von Dietrichstein eller hans yngre bror grev Moritz.Man vet lite om Thalbergs barndom, men moren hentet ham til Wien da han var i tiårsalderen. Carl Czerny og Johann Nepomuk Hummel blir ofte nevnt som hans klaverlærere, men siden Czerny ikke nevner Thalberg i sine Lebenserinnerungen, og Thalberg selv dementerte at han var Hummel eller Czernys elev regnes dette som tvilsomt. Thalbergs mor, baronesse Wetzlar, var kjent som en glimrende amatørpianist, så han kan ha fått klaverundervisning av henne. Senere fikk han komposisjonsundervisning av Simon Sechter.
Thalberg debuterte tidlig som pianist i Wien med å spille verker fra det klassiske repertoaret, som konserter av Ludwig van Beethoven og av Hummel, men også egne komposisjoner. I 1828 publiserte han sitt op.1, Melanges sur des themes d'Euryanthe, en fantasi over en melodi av Carl Maria von Weber.
Våren 1830 konserterte Thalberg for første gang i Berlin, og 14. mai 1830 holdt han konsert i Leipzig der han ble kjent med kretsen rundt Friedrich Wieck, Robert Schumanns klaverlærer. Wiecks datter Clara spilte sammen med Thalberg, og i hennes dagbok beskrives spillet hans som «svært drevent, men ikke virkningsfullt nok». Drøyt ti år senere var hun forbeholdsløst begeistret for Thalbergs klaverspill. I et dagboknotat fra begynnelsen av februar 1841 står det:
«På mandag kom Thalberg på besøk, og spilte vidunderlig vakkert på mitt pianoforte. En mer fullendt teknikk finnes ikke, og klavereffektene hans må begeistre kjennere. Han spilte ikke en eneste tone feil, løpene hans kan sammenlignes med perlerader, oktavene hans er de vakreste jeg noensinne har hørt.»Fra midten av 1830-tallet reiste Thalberg på en mengde konsertturnéer og høstet en ubrutt rekke triumfer. I 1855 ga han en serie konserter i Brasil og besøkte USA året etter. Han fikk en enestående posisjon som pianist og overstrålte i perioder Franz Liszt. Våren 1843 giftet han seg med Zecchina Lablache, den berømte basssangeren Luigi Lablaches eldste datter. 16. april 1858 fikk de datteren Zaré, som ble operasangerinne.Thalberg ble en vestående mann av turnévirksomheten og kjøpte i 1858 en villa ved Napoli hvor familien slo seg ned. Etter fire tilbaketrukne år begynte det å krible i fingrene igjen, og våren 1862 konserterte han i Paris og London med samme suksess som før. Etter en siste konsertreise i Brasil i 1863 tok han endelig avskjed med musikklivet. Han sluttet å komponere omtrent på samme tid. De siste årene av sitt liv egnet han seg til vindyrking og fikk en pris for sin vin under en utstilling i Paris i 1867.
Sigismund Thalberg døde ved Napoli i 1871, 58 år gammel.
== Musikk og betydning ==
Thalberg publiserte 83 verk med opusnummer, samt en del uten opus, bl.a. en pianoskole. Selv om han hovedsakelig skrev for piano, komponerte han også operaene Florinda og Cristina di Svezia som ble oppført i henholdsvis 1851 og 1855 – begge fikk dårlig mottakelse. Ellers er hans viktigste verker en konsert, konsertetyder, flere kapriser og nokturner, en scherzo, en ballade og en sonate. Mange av hans komposisjoner er fantasier over temaer fra operaer. Selv om de ikke regnes som direkte dårlige komposisjoner, er de først og fremst ment å vise pianistens virtuositet.
Sigismund Thalberg var en av de mest berømte pianokomponistene på 1800-tallet og stilen hans dominerte det europeiske pianospillet på 1830- og 1840-tallet. Han fikk nesten bare strålende kritikker, og alt han gjorde kom straks på moten og ble imitert av andre.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lynne Heller: «Thalberg, Sigismond» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
(de) Robert Eitner: «Thalberg, Sigismund». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 37, Duncker & Humblot, Leipzig 1894, s. 643 f.
Belance-Zank, Isabelle: The „Three-Hand“ Texture: Origins and Use, i: Journal of the American Liszt-Society 38, 1995, s.99-121.
Dunkl, Johann Nepomuk: Aus den Erinnerungen eines Musikers, Wien 1876.
Hanslick, Eduard: Geschichte des Konzertwesens in Wien, 2 bind, Wien 1869/70.
Schumann, Clara und Robert: Briefwechsel, Kritische Gesamtausgabe, red Eva Weissweiler, bind I, 1832-1838, bind II, 1839, Basel Frankfurt a. M. 1984, 1987.
Schumann, Robert: Tagebücher, bind I, red Georg Eismann, bind II, red Gerd Nauhaus, Leipzig 1971, 1987.
Suttoni, Charles: Piano and opera, A Study of the Piano Fantasias Written on Opera Themes in the Romantic Era, New York 1973, Diss.
== Eksterne lenker ==
(en) Sigismund Thalberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sigismund Thalberg International Study Centre
(en) Fritt tilgjengelige noter av Sigismund Thalberg i International Music Score Library Project | Sigismund Thalberg (1812–1871) var en østerriksk komponist fra romantikken, og ved siden av Franz Liszt en av sin tids mest beundrede pianovirtuoser. | 5,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stefan_Zweig | 2023-02-04 | Stefan Zweig | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 28. november', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere', 'Kategori:Østerrikske dramatikere', 'Kategori:Østerrikske forfattere'] | Stefan Zweig (1881–1942) var en østerriksk romanforfatter, dramatiker, journalist og biograf, og regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden.
| Stefan Zweig (1881–1942) var en østerriksk romanforfatter, dramatiker, journalist og biograf, og regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden.
== Liv og virke ==
Stefan Zweig ble født inn i en velhavende østerriksk-jødisk familie. Faren, Moritz Zweig, var en bøhmisk tekstilfabrikant og moren, Ida Brettauer, kom fra en rik kjøpmannsslekt fra Hohenems i Vorarlberg.
På gymnasiet utviklet Zweig interessen for litteratur. Han studerte filosofi og litteraturvitenskap ved universitetet i Wien. Ved utbruddet av første verdenskrig var han som så mange andre patriotisk, men ble snart pasifist, dels pga. innflytelse fra sin venn Romain Rolland.
Zweigs tidlige lyrikk er influert av franske symbolisme, østerriksk impresjonisme og tysk nyromantikk.
Studiet av Freuds psykologi inspirerte Zweig til å skrive verk som skildrer kaotiske følelser og sjelelige kriser, som kortromanene Der Amokläufer (1922), Verwirrung der Gefühle (1927) og Schachnovelle (1942, filmatisert 1960). I miniatyrene Sternstunden der Menschheit (1927) skildrer Zweig historiske begivenheter med vidtrekkende konsekvenser. Samleverket Baumeister der Welt (1935) inneholder berømte dikterbiografier av Balzac, Dickens, Dostojevskij, Hölderlin, Kleist, Nietzsche, Stendhal og Tolstoj. I en rekke biografiske romaner skildret han historiske personligheter, Joseph Fouché (1929), Marie Antoinette (1932), Maria Stuart (1935) og Magellan (1938). Dessuten skrev Zweig legender, f.eks. Die Augen des ewigen Bruders (1922), Legenden (1945), essayer, librettoen til Richard Strauss' opera Die schweigsame Frau (1935) og gjendiktningen av Ben Jonsons Volpone (1925).
Zweigs personlige humanistiske og pasifistiske syn ligger til grunn for Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam (1934). I det selvbiografiske verket Die Welt von gestern (1942) maner forfatteren frem den svunne europeiske kultur som var hans eget livselement. Zweig var også en fremragende oversetter og en ivrig kulturformidler mellom nasjonene i fredens ånd. De fleste av hans bøker foreligger i norsk oversettelse.
Fra 1920 til 1938 var Zweig gift med forfatteren Friderike Maria f. Burger. Året etter at ekteskapet var oppløst, giftet Zweig seg med sin sekretær, Lotte Altmann. Begge ekteskapene var barnløse.
NSDAPs (nazipartiet) og Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland våren 1933 gjorde at Zweig forlot Østerrike i 1934 og emigrerte til Storbritannia. Frem til 1939 bodde han i London og deretter i Bath. Han fikk britisk statsborgerskap, men av frykt for å bli internert som enemy alien, reiste han og hustruen via New York, Argentina og Paraguay før han i 1940 endelig slo seg ned i Rio de Janeiro.
23. februar 1942 ble Stefan og Lotte Zweig funnet døde i sitt hjem i Petrópolis i Rio de Janeiro. Dødsattesten lyder på ingestão de substancia toxica – suicidio («inntak av giftig substans - selvmord»). I selvmordsbrevet skriver Zweig at han tok beslutningen «aus freiem Willen und mit klaren Sinnen». Zweig var preget av en lengre og stadig dypere depresjon som kom av fortvilelse over nazismen og frykten for den europeiske kulturs undergang, og den perspektivløse eksiltilværelsen.
Zweigs hus i Brasil ble i 2006 gjort om til et museum, Casa Stefan Zweig.
== Verk i utvalg ==
Silberne Saiten (1901), dikt
Die Liebe der Erika Ewald (1904)
Tersites (1907)
Brennendes Geheimnis (1911), novelle
Der Brief einer Unbekannten (1922), novelle
Verwirrung der Gefühle (1927) , novelle
Drei Dichter. Casanova – Stendhal – Tolstoi (1928), biografi
Joseph Fouché (1929), biografi
Marie Antoinette (1932), biografi
Maria Stuart (1935), biografi
Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam (1935)
Castellio gegen Calvin oder Ein Gewissen gegen die Gewalt (1936)
Ungeduld des Herzens (1939)
Die Welt von Gestern (utgitt posthumt i 1942)
Schachnovelle (1941)
Balzac biografi, fragment
== Oversatte bøker ==
Flukten, 1900
Amok. Oslo: Aschehoug. 1928.
Joseph Fouché: portrett av et politisk menneske. Oslo: Aschehoug. 1930.
Helbredelse ved aand: Franz Anton Mesmer - Mary Baker-Eddy - Sigmund Freud. Oslo: Aschehoug. 1931.
Marie Antoinette Billede av en gjennomsnittskarakter, 1933
Maria Stuart, 1936
Magellan: mannen og hans verk. Oslo: Aschehoug. 1938.
De utålmodige av hjertet, Roman, 1939
Verden av i går, en europeers erindring, 1948
Tolstoi, 1940
Verden av i går, 1951
Sjakknovelle. Oslo. 1951.
Evige øyeblikk: tolv historiske miniatyrer. Oslo: Aschehoug. 1952.
Leporella. Oslo: Aschehoug. 1954.
Den evige brors øyne , En legende 1959
Volpone : Komedie uten kjærlighet i tre, 1965
De utålmodige av hjertet, 1966
Legender, 1969
Verden av i går. Aschehoug. 1993. ISBN 8203172830.
I følelsenes vold. Oslo: Solum. 2000. ISBN 8256012366.
== Litteratur ==
(de) Janca Imwolde: Stefan Zweig. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)
Stefan Schmidl: «Zweig, Stefan» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
(de) Ingrid Bigler-Marschall: «Zweig, Stefan» i Historisches Lexikon der Schweiz
Weil, Bernd A.: Schach dem Teufel. Erzählung in Anlehnung an die «Schachnovelle» von Stefan Zweig. Frankfurt am Main 1995, ISBN 3-89501-221-1
Müller, Hartmut: Stefan Zweig mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten, ISBN 3-499-50413-8
Zweig, Stefan: Die Welt von Gestern – Die Erinnerungen eines Europäers, Autobiographie Stefan Zweigs, ISBN 3-596-21152-2
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stefan Zweig – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stefan Zweig på Internet Movie Database
(sv) Stefan Zweig i Svensk Filmdatabas
(fr) Stefan Zweig på Allociné
(en) Stefan Zweig på AllMovie
(en) Stefan Zweig hos The Movie Database
(en) Stefan Zweig hos Internet Broadway Database
(en) Stefan Zweig på Apple Music
(en) Stefan Zweig på Discogs
(en) Stefan Zweig på MusicBrainz
(en) Stefan Zweig på Spotify
(de) http://www.stefanzweig.de/
(de) http://www.sbg.ac.at/ger/zweig/home.htm – Internationale Stefan Zweig Gesellschaft
(en) http://www.stefanzweig.org/
(de) Stefan Zweig i Perlentaucher | Stefan Zweig (1881–1942) var en østerriksk romanforfatter, dramatiker, journalist og biograf, og regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. | 5,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Czerny | 2023-02-04 | Carl Czerny | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1857', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1791', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Personer rundt Ludwig van Beethoven', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske komponister', 'Kategori:Østerrikske pianister'] | Carl Czerny (født 21. februar 1791 i Wien i Østerrike, død 15. juli 1857 samme sted) var en østerriksk pianist, komponist og musikklærer. I dag huskes han best for sine bøker med etyder for piano.
| Carl Czerny (født 21. februar 1791 i Wien i Østerrike, død 15. juli 1857 samme sted) var en østerriksk pianist, komponist og musikklærer. I dag huskes han best for sine bøker med etyder for piano.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Carl Czernys foreldre var av tsjekkisk bakgrunn. Moren var fra Mähren. Foreldrene talte tsjekkisk med ham i hjemmet. Czerny kom fra en musikalsk familie: En bestefar var fiolinist i Nymburk, nær Praha, og faren Wenzel, var oboist, organist og pianist. Allerede da Czerny var seks år gammel, tok hans far arbeide som pianolærer på en polsk herregård, og familien flyttet til Polen. Der ble de boende til Polens tredje deling. Da vendte de tilbake til Wien i 1795.
Czerny fikk først pianoundervisning av sin far, før han fikk timer av Johann Nepomuk Hummel, Antonio Salieri og Ludwig van Beethoven. Han var et vidunderbarn, og opptrådte offentlig for første gang i 1800, med en pianokonsert av Wolfgang Amadeus Mozart. Han fikk også æren av å gi Wien premieren på Beethovens femte pianokonsert i 1821.
=== Musiker ===
Han begynte raskt å lære videre til andre, og var også et vidunderbarn på dét feltet — i en alder av 15 var han allerede en ettertraktet instruktør. Blant mange andre underviste han Franz Liszt. Senere dediserte Liszt sine Transcendentale etyder til Czerny, som var en av de første komponister som brukte ordet «etyde» («studie») som tittel.
Czerny foretok i sine yngre år konsertreiser til Italia, Paris og London. Han komponerte også mange egne stykker, blant annet en rekke messer og rekviemer, samt et stort antall symfonier, konserter, sonater og strykekvartetter. Disse stykkene spilles sjelden i dag, og han er kjent som komponist nesten utelukkende basert på etydene han skrev. Mange av disse studiene brukes fremdeles i dag. Han omtales som skaperen av pianoforteteknikken.
I tillegg car Carl Czerny også musikkteoretiker. Han skrev en Systematische Anleitung zum Fantasieren auf dem Pianoforte Op. 200, og var en av de aller første redaktører av en samleutgave av Bachs verker (men ettersom edisjonspraksisen ble satt spørsmålstegn ved, ble prosjektet snart avsluttet). Han oversatte fire omfangsrike komposisjonstraktater av Anton Reicha: Compositionslehre (4 bind, 1832) og Die Kunst der dramatischen Composition (1839). Hans utgave av Das Wohltemperierte Klavier av J. S. Bach er kommet i en rekke opplag.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Uwe Harten: «Czerny, Carl» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
«Czerny Carl». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 1, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1957, s. 162 f. (Direkte lenker: s. 162, s. 163)
Constantin von Wurzbach: «Czerny, Karl.» I Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. 3. Del. Verlag der typogr.-literar.-artist. Anstalt (L. C. Zamarski, C. Dittmarsch & Comp.), Wien 1858, s. 105–108 (Innscanning).
(de) Carl Ferdinand Pohl: «Czerny, Karl». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 4, Duncker & Humblot, Leipzig 1876, s. 673–676.
(de) Willi Kahl: «Czerny, Karl.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 3, Duncker & Humblot, Berlin 1957, ISBN 3-428-00184-2, s. 460 f. (digitalisering).
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Carl Czerny i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Carl Czerny i Deutsche Digitale Bibliothek
(en) Fritt tilgjengelige noter av Carl Czerny i International Music Score Library Project | Carl Czerny (født 21. februar 1791 i Wien i Østerrike, død 15. | 5,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stavanger | 2023-02-04 | Stavanger | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fergesteder i Rogaland', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stavanger', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
| Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
== Natur og geografi ==
Kommunen dekkes av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt i øst, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum helt sørvest i Stavanger (og i Sola kommune).
=== Topografi ===
Stavanger er en del av Låg-Jæren, et flatt landområde som hovedsakelig består av myr, sand, aur og stein. Stavanger grenser til havet i vest og Boknafjorden i nordøst. Låg-Jæren strekker seg fra Ogna-elven i sør til Tungenes i nord, der den nordligste delen inkludert Stavanger kalles Nord-Jæren. Byen ligger i et kystlandskap hvor størsteparten av kommunens areal ligger mellom 0 og 50 moh. Landskapet har et karakteristisk utseende med knauser og hauger hvor det ikke er bebyggelse eller landbruk. Byen er nært knyttet til sjø og vann, med fem innlandsvann og tre fjorder (Hafrsfjord, Byfjorden og Gandsfjorden). Sjø og vann danner landskapsrom og linjedrag og gir samtidig en rik strandsone med vegetasjon og dyreliv.
Terrenget er lavtliggende. 49 % av arealet ligger under 20 moh., mens 7 % er 60 moh. Bandåsen på øya Ombo i Ryfylke er Stavanger kommunes høyeste fjell. Fjellet ligger helt nordøst på øya, like ved kommunegrensa mot Hjelmeland, og faller bratt ned mot sjøen i øst og nord. Toppen på Bandåsen ligger 513,9 moh. De høyeste punktene i Stavanger by er Ullandhaug (138,95 moh.), fulgt av Jåttånuten (137,87 moh.).
Byen har vokst frem på begge sider av et søkk som går tvers gjennom terrenget med brattheng og bakker opp fra bunnen. I forlengelsen av Boknafjorden og Byfjorden skjærer Vågen seg inn i søkket fra nordvest, mens Hillevågsvatnet trenger seg inn fra Gandsfjorden ved Strømmen i sørøst. Breiavatnet ligger mellom de to fjordtarmene.
=== Øyene ===
De bebodde delene av byen er på fastlandet og øyene Hundvåg, Buøy, Åmøy, Langøy, Bjørnøy, Roaldsøy, Ormøy, Steinsøy, Engøy, Sølyst, Grasholmen, Vassøy, Lindøy, Hellesøy, Tunsøy og Kalvøy.
Ved kommunesammenslåing fra 2020 kommer disse øyene i tidligere Rennesøy og Finnøy kommuner i tillegg som bebodde øyer i Stavanger: Finnøy, Ombo, Helgøy, (Nord-) Talgje, Tjul, Kyrkjøy, Eriksholmen, Aubø, Bjergøy, (Nord-) Hidle, Fogn, Halsnøy, (Sør-) Bokn, Byre, (Sør-) Talgje, Brimse, Rennesøy, Mosterøy, Askje, Kloster, Fjøløy, Sokn og Bru.
=== Areal ===
Før kommunensammenslåingen i 2020 utgjorde daværende Stavanger kommune 54,19 km² og 67,67 km² inkludert øyene (13,48 km²). Innlandsvannene utgjorde samlet 3,5 km². De største er Store Stokkavatn (2,19 km²), Hålandsvatnet (0,63 km², Stavangers del) og Mosvatnet (0,46 km²). Midt i sentrum av byen ved Stavanger domkirke ligger Breiavatnet.
Av kommunens totale areal utgjør 43,23 km² (60,55 %) tettstedsbebyggelse. Dette er den høyeste andelen i landet. Resterende areal utgjør jordbruk og friområder.
=== Klima ===
Stavanger har et typisk atlanterhavsklima. Det er mye nedbør, men under gjennomsnittet for Vestlandet. Det sies at det ikke er regn, men «våt luft», også kalt «fløyelsregn». Stavanger er åpent og svært utsatt for stormene fra Nordsjøen om høsten og i januar. Vinteren er mild og snøfattig, og sommertemperaturen ligger over landsgjennomsnittet. Vintertemperaturen er sjeldent under –4 °C, og om sommeren er den sjelden over 24 °C. Meteorologisk institutts statistikk er fra en værstasjon på Stavanger lufthavn, Sola, og kan avvike noe fra kommunens faktiske værforhold.
Kystklimaet ved Nord-Jæren er varmere enn geografiske forhold normalt skulle tilsi på grunn av Golfstrømmen, og dette gir byen et varm klima tross at Stavanger ligger litt under samme breddegrad som sørspissen av Grønland. På den lengste dagen i året går solen ned noen minutter før 23:00, mens mørket faller på ved ettiden og det lysner i tretiden. På vinterhalvåret er solen oppe fra 09:00 til 16:00 på den korteste dagen. Beliggenheten ved havet og så langt nord gir Stavanger det jærske lyset som er Norges motsvar til lyset på Skagen.
Gjennomsnittstemperaturen på årlig basis for Stavanger er 7,4 °C, og den gjennomsnittlige nedbørmengden er på 1 180 mm. Gjennomsnittstallene er fra målinger gjort over en trettiårsperioden fra 1961 til 1990 på Sola.
== Samfunn ==
=== Byutvidelser og kommunesammenslåinger ===
Stavangers bydannelse startet med bebyggelsen langs Vågen og innerst med Domkirken. Frem til 1800-tallet grodde byen sakte og uorganisert. Tradisjonelt regnet man området innenfor Skolebekken, Breiavatnet og langs Løkkeveien ned til Vågen og ut til Sandvigå som byen. Den første byutvidelsen ble besluttet ved lov den 12. juli 1848. Med virkning fra 1. januar 1849 ble de såkalte «Forstedene» overført fra Hetland kommune, det vil si Konventgrunnene, Pedersgjeret, Blåsenborg, Verket, Rosenkildehagen, Bergeland, Kannik og en mindre del av Bispeladegård (tilsvarer omtrent området fra Spilderhaug sørvestover til krysset Kongsteinsgata-Kikebakken og videre sør-sørvestover til Lagård gravlund og Kongsgata). Neste utvidelse kom ved lov av 25. januar 1866, da det ble bestemt at «Samtlige Stavanger By tilliggende Egenæsløkker og Øer» fra 1. januar 1867 skulle sortere under byens myndighet. Dette tilsvarer Sølyst og Grasholmen og området fra Kalhammerviken sørvest over til Byhaugen, deretter sørover til Mosvatnet i nærheten av Hjaltlandsgata, langs Mosvatnet mot øst til omtrent på midten på vannets østre bredde, deretter nordøst til Peder Klows gate/Erlands gate, videre sørøst til Kong Carls gate, langs Kong Carls gate til Vålandsgata og til slutt mot nord til Kongsgata.
Den 4. mai 1878 ble neste byutvidelse bestemt. Den 1. januar 1879 ble byen utvidet med deler av Hetlands prestegård (Storhaug) med blant annet Lervig og Kjelvene i øst, deler av gården Bispeladegård og deler av Våland i sør samt en stripe av Tasta langs sjøen i nord. I tillegg ble Buøy og Engøy innlemmet i Stavanger, mot byens protest. Det ble fra Stavangers side hevdet at disse øyene «aldrig har været og neppe nogensinde vil blive, hvad man kaller By». Den første byutvidelsen på 1900-tallet kom den 1. juli 1905. Fra 1. januar 1906 ble ytterligere enkelte deler av Hetland prestegård (Storhaug) og Våland innlemmet i byen. Ved lov av 29. juni 1923 ble deler av Tasta, Tjensvoll, Våland, Hillevåg og resten av Hetlands prestegård innlemmet i byen.
I tilknytting til Schei-komiteen ble det i 1964 fastslått at Hetland herredskommune, unntatt Riska sokn og Dale (som ble en del av Sandnes), fra 1. januar 1965 i sin helhet skulle slås sammen med Stavanger bykommune. Samtidig ble Madla kommune innlemmet i Stavanger. Sammenslåingen økte byens areal fra 11,31 km² til 70,04 km² og folketallet økte fra 52 164 til 78 435 innbyggere.
Befolkningstilveksten siden kommunesammenslåingen med tidligere Hetland og Madla kommuner i 1965 er på 42 969, fra folketallet på 78 356 i 1965.
=== Kommuneadministrasjon ===
Stavanger kommune har hovedadministrasjon i rådhuset, Olav Kyrres gate 19, Olav Kyrres gate 23 og Ny Olavskleiv 6. Administrasjonen er delt inn i tre tjenesteområder:
Oppvekst og levekår har ansvar for kommunens undervisningstilbud i barnehager og skoler, helse- og sosialtjenester, barnevern og offentlige fritidstilbud for barn og unge.
Bymiljø og utbygging har ansvar for alle tekniske tjenester som vann, avløp og renovasjon, alle kommunale gater og uterom, parker, og naturområder, idrettsanlegg og forvaltning og utvikling av alle kommunale bygg og eiendommer. Her finner vi også kommunens miljøseksjon.
Kultur og byutvikling har ansvar for å planlegge blant annet for boligbygging, flere arbeidsplasser, gode og fremtidsrettete transportløsninger og et godt kulturtilbud i Stavanger. Avdelingen har også ansvar for å ta vare på viktige deler av byens kulturhistorie.I tillegg består administrasonen av disse støttefunksjonene:
kommunikasjonsavdeling
økonomiavdeling
personal- og organisasjonsavdeling
kommuneadvokaten
politisk sekretariat
næringsavdelingStavanger kommune har skilt ut deler av driften i fire kommunale foretak:
Sølvberget KF bestyrer Stavangers kulturhus Sølvberget.
Stavanger Natur- og idrettsservice KF er driver og vedlikeholder kommunens idrettsanlegg, idrettshaller, turstier, badeplasser, lekeplasser, nærmiljøanlegg og skjøtter naturområder, kulturlandskap og parker. Viktigste oppdragsgivere er park- og veiavdelingen og idrettsavdelingen i kommunen.
Stavanger Parkering KF driver både offentlige og private parkeringsplasser i Stavanger.
Stavanger Byggdrift KF Arkivert 29. mars 2012 hos Wayback Machine. utfører drift, vedlikehold, prosjektkoordinering og renhold på kommunens bygningsmasse på over 500 000 m2. Foretaket driver også et storkjøkken som leverer mat til kommunale sykehjem. Viktigste oppdragsgiver er Stavanger eiendom.Selskapsformen kommunalt foretak innebærer at fortaket er skilt ut fra kommunens administrasjon og gitt en mer selvstendig stilling med eget styre og daglig leder. Foretakene er likevel en del av Stavanger kommune og ikke egne rettssubjekt – til forskjell fra stiftelser og aksjeselskap. Stavanger kommune har det økonomiske ansvar for foretakenes disposisjoner, som ikke kan ta opp lån eller på annet vis forplikte kommunen økonomisk. Foretakene er ikke egne arbeidsgiverområder, medarbeiderne er ansatt i Stavanger kommune og foretakene følger den kommunale tariffavtalen. Offentlighetslov og forvaltningslov gjelder også for kommunale foretak.
Stavanger kommune hadde til sammen 8 499 ansatte per mars 2012.
=== Politikk ===
Utfyllende artikkel: Stavanger - tidligere kommunestyrevalg
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Offentlige etater ===
Stavanger er sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt med hovedsete i Stavanger politistasjon og Stavanger fengsel på Finnestad nordvest i kommunen.
Stavanger regnes som sentrum for oljeindustrien i Norge og kalles ofte for «Oljehovedstaden». Dette på grunn av at flere statlige kontorer i tilknytning til oljen ligger her, slik som Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og det statlige aksjeselskapet Petoro har sine hovedkontorer i Stavanger. Sjøkartverket holder også til i Stavanger.
Byens største helseinstitusjon er Stavanger universitetssjukehus som er Norges fjerde største sykehus i antall opphold og eies av helseforetaket Helse Stavanger. Gamle Stavanger Sykehus er en underavdeling av SUS, men brukes i liten grad til medisinske formål og huser også administrasjonen til Rogaland fylkeskommune.
=== Utdanning ===
Universitetet i Stavanger ble opprettet i 2005, ved en oppgradering av Høgskolen i Stavanger. Universitetet har om lag 9 000 studenter og 1 000 ansatte og er organisert i tre fakulteter: humanistisk, samfunnsvitenskapelig og teknisk-naturvitenskapelig. Universitetet ligger på Ullandhaug. Høgskolen i Stavanger (HiS), som var forløperen til universitet, ble etablert den 1. august 1994, da seks statlige og en privat høyskole i Stavanger fusjonerte.
Misjonshøgskolen ble etablert i 1843, og har om lag 300 studenter fra ca. 20 land. Høgskolen ble i 2008 akkreditert som vitenskapelig høgskole. MHS er eid av Det norske misjonsselskap. Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) er tilknyttet misjonshøgskolen.
Kunstskolen i Stavanger ble etablert i 1978, med en forhistorie tilbake til 1957. Scandinavian School of Management tilbyr høgskolestudier i markedsføring og ledelse. Skolen er 92,5 % eid av John Bauer-konsernet. Solborg Folkehøgskole tar årlig imot vel 140 elever og eies av Normisjon. Andre private skoler er International School of Stavanger, The British International School of Stavanger og Stavanger franske skole som er i samme lokaler som Kampen skole.
Andre skoler i byen er Bedriftsfagskolen Stavanger, Noroff Instituttet Stavanger, Utdanningshuset Stavanger, Acta Bibelskole, BI Stavanger, Fjelltun Bibelskole, Folkeuniversitetet Stavanger, Imente Fagskole Stavanger, Nor Offshore Stavanger, Norges Kreative Fagskole Stavanger, Næringsakademiet Stavanger
Peteka – Stavanger, PNI Opplæringssenter og Stavanger Offshore Tekniske skole.
De videregående skolene sorterer inn under Rogaland fylkeskommune, men i Stavanger kommune ligger skolene St. Olav, St. Svithun, Stavanger katedralskole, Kongsgård, Hetland, Jåttå, Godalen og Bergeland.
=== Bydeler ===
Stavanger er delt inn i syv bydeler og har et bystyreutnevnt bydelsutvalg som skal være et bindeledd mellom bydelene og kommunen sentralt. Bydelene har liten beslutningsmyndighet direkte sett, men har uttalerett i de fleste saker som angår sitt område.
Stavanger er videre inndelt i 22 delområder og 218 grunnkretser.
Oppvekst- og levekårsstatistikk for kommunen er delt i fire områder uten avgrensning for bydeler. Områdene er Eiganes og Tasta, Hinna og Hillevåg, Storhaug og Hundvåg og Madla. Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som åpnet 3. juli 2006 benytter også denne inndelingen.
Hundvåg bydel består av flere øyer som er forbundet med Storhaug og Stavanger via Bybrua som ble åpnet i 1978. Hundvåg er 6,41 kvadratkilometer stor, og har 12 631 innbyggere (2007). Bydelssenteret er Hundvågkrossen som ligger på øya Hundvåg. Av industri kan det tradisjonsrike Rosenberg Verft, som ligger på Buøy, nevnes.
Tasta bydel består av nordre del av tidligere Hetland herred. Bydelen utgjør nordre del av kommunen og omfatter området nord for Stokkavatnet og Byhaugen. Austre Åmøy, som har fastlandsforbindelse via Rennfast og Randaberg, inngår i Tasta bydel. Tastaveden, ca. 3 km nord for Stavanger sentrum, er bydelens største friområde og høyeste punkt (92 meter over havet), fulgt av Tastavarden (79 moh.)
Eiganes og Våland er vest i kommunen og deler av Stavanger sentrum ligger i denne bydelen. Bydelen har 20 126 innbyggere (2006). Eiganes og Våland bydel består av vestre del av bysenteret og området vestover til Stokkavatnet. Bydelens landareal er 7,01 km². Stavanger domkirke, Byparken, Breiavatnet og Kongsgård videregående skole ligger innenfor bydelens grenser.
Madla utgjør vestre del av kommunen og omfatter området vest for Stokkavatnet og Ullandhaug. Madlakrossen er bydelssenter for Madla bydel. Bydelens landareal er 13,87 km². ``Madla var egen kommune i perioden 1930–1965. Kommunen ble opprettet i 1930, da Håland herred ble delt i to. Madla ble slått sammen med Stavanger kommune den 1. januar 1965. Her ligger KNM Harald Haarfagre, også kjent som Madlaleiren.
Storhaug ligger nordøst i kommunen. Storhaug bydel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bro- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt bydelen sitt navn.
Hillevåg ligger midt i kommunen, med Mosvatnet i nord og Ullandhaug i vest, Gandsfjorden i øst og Sørmarka i sør. Hillevåg var en del av tidligere Hetland herred. Tjensvoll var egen bydel frem til 1987, da flere bydeler i kommunen ble sammenslått. Hillevåg huser viktige institusjoner som Stavanger universitetssjukehus og Universitetet i Stavanger.
Hinna er en av bydelene som har hatt størst vekst de senere årene. Bydelen grenser til Gandsfjorden i øst, Sandnes i sør, Sola i vest og Hillevåg i nord. Bydelens landareal er 15,00 km² og kommunens høyeste punktet er Jåttånuten, 139 moh. Det har tidligere vært mye offshore-industri i Jåttåvågen, men området er under ombygging og blant annet ligger Viking Stadion her.
=== Samferdsel ===
Stavanger er knyttet godt sammen til resten av fylket, tross Boknafjorden som deler fylket i tre. E39 med motorvei forbinder Stavanger og Sandnes, og fortsetter via Rennfastsambandet i undersjøiske tunnel og ferjesamband mot Haugesund. RV13 med Ryfast-tunnelen krysser Boknafjorden til Solbakk i Ryfylke
Veitrafikk på riksvei 44 går sørover gjennom bydelene Hillevåg og Hinna til Sandnes. Madlaveien ned mot Kannik er en av de mest trafikkerte veistrekningene i byen og hadde i 2001 en årsdøgntrafikk på 45 000 kjøretøyer, mens Motorveien langs E39 har en årsdøgntrafikk på nesten 65 000 kjøretøyer.
Kollektivtrafikken i Stavanger og Nord-Jæren administreres av Rogaland Kollektivtrafikk RKT under merkenavnet Kolumbus, og bussene kjøres av Boreal. Kolumbus sine busser er lett gjenkjennelig med grønne farger. Byterminalen og området rundt Breiavatnet er sentrums knutepunkt for bussene.
Jernbanen mellom Egersund og Stavanger åpnet 27. februar 1878. Jærbanen fikk dobbeltspor mellom Stavanger og Sandnes i 2009.
Stavanger lufthavn, Sola ligger i Sola kommune ca. 14 km fra Stavanger sentrum. Flyplassen Sola ble åpnet i 1937. Flyplassen har betydelig helikoptertrafikk til og fra oljeplattformer i Nordsjøen. Flyplassen har direkte forbindelse med Aberdeen, Alicante, Amsterdam, Bergen, Berlin/Schöenefeld, Billund, Esbjerg, Frankfurt, Fuerteventura, Graz, Göteborg, Hannover, Innsbruck, Kraków, Kristiansand, Kristiansund, København, Lanzarote, Las Palmas, London/Gatwick, London/Heathrow, Málaga, Murcia, Newcastle, Oslo, Paris/Orly, Praha, Riga, Rygge, Salzburg, Sandefjord, Skien, Tenerife, Trondheim, Warszawa og Ålesund. Størsteparten av trafikken kommer likevel fra ruten til Oslo, som har cirka 25 daglige avganger.
Bilferge går fra Stavanger til befolkede øyer i Boknafjorden. Det går også hurtigbåter fra Stavanger til Ryfylke, i rutene til Finnøy, Strand, Suldal og Sauda. Flaggruten trafikkerer strekningen Stavanger – Kopervik – Haugesund – Stord – Bergen. Internasjonale ferger gikk tidligere fra utenriksterminalen ved Strandkaien i Vågen. Den siste ruten til DFDS Seaways mellom Stavanger og Newcastle ble nedlagt 1. september 2008. Den nye utenriksterminalen ved Risavika på Sola, som sto ferdig 1. oktober 2008, skal ta over utenlandstrafikken
==== Energi ====
Rådhuskvartalet og svømmehallen varmes mest av 500 kW varmepumpe og biogass fra kloakk.
=== Religiøse forhold ===
Den norske kirke har 64,9 % av befolkningen i Stavanger som medlemmer eller tilhørige (2017). Den norske kirke er organisert i 17 menigheter, fra Vardeneset i nord til Gausel i Sør, fordelt på to prostier i kommunen: Ytre Stavanger prosti og Stavanger domprosti. Menighetene samarbeider i Stavanger kirkelige fellesråd.
Stavanger var bispesete fra 1120-årene til 1682 da det ble overført til Christianssand stift, men 1. januar 1925 ble Stavanger bispedømme gjeninnstiftet. Reinald var Stavangers første biskop og den første personen i Stavanger vi kjenner navnet til. Kong Magnus – kanskje Magnus Erlingsson, skrev et privilegiebrev til Stavangerbiskopen Eirik Ivarsson hvor han gav hele «bøen» (ordet betyr bosted, og har vært tolket både som by og gård) til biskopen.
Relikviet av St. Svithuns arm var i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Helgenene forsvant brått fra det kirkelige liv ved reformasjonen, men minnet om St. Svithun lever allikevel videre. St. Svithuns plass er etter hvert forsvunnet fra bybildet, det samme gjelder Maskinhusets sykkelmerke Svithun. Men fortsatt finnes St. Svithun skole og St. Svithun videregående skole, St. Svithuns gate, Syftesokbakken og Syftesokveien. Syftesok er det norske folkelige navnet på Svithuns festdag. Fra 13. mars 1898 har byen igjen hatt en kirke viet til St. Svithun. Da ble den første katolske kirken i byen siden reformasjonen innviet.
Byen har vært kjent som «misjonsbyen» på grunn av sin misjonvirksomhet på 1800-tallet. Fra slutten av 1700-tallet hadde det vært økende interesse og engasjement for religiøst arbeid i byen. Ikke minst vokste interessen for misjon, og ønske om å omvende mennesker i fremmede land. Det at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger og at en fikk etablert Misjonsskolen gjorde Stavanger til Norges fremste misjonsby fra sitt skole- og administrasjonssenter på Misjonsmarken. Byen har også blitt kjent for sitt sterke bedehusmiljø på 1800- og 1900-tallet. Den 11. november 1876 ble Stavanger Indremisjon stiftet etter initiativ fra 40 kristne menn (vesentlig haugianere) ledet av presten Lars Oftedal. Dette er i dag IMI Kirken som i dag holder til i nabolaget til Stavanger forum på Tjensvoll. Dette var et av flere bedehusmiljøer som etablerte seg i Stavanger, særlig i Bergelandsgata som etterhvert ble kjent på folkmunne som Bedehusgatå. Enda den dag i dag lyser Norge eldste lysskilt reklame med teksten: «Jesus verdens lys» opp Stavangers Skyline fra Bergelandsgata. Ved Asbjørn Klosters arbeid ble byen også godt kjent som totalavholdsbyen noe som preget byen frem til midten av 1900-tallet.
==== Andre trossamfunn ====
Medlemstallet i tros- og livssynssamfunn i Stavanger utenfor den norske kirke 2005
=== Forsvaret ===
Siden 2003 har NATOs Joint Warfare Centre vært lokalisert på Jåttå i Stavanger. Frem til 2009 var også Fellesoperativt hovedkvarter plassert her.
Rekruttskolen KNM Harald Haarfagre, ofte omtalt som Madlaleiren, ligger på Madla. Leiren ble etablert i 1871 som 'Madlamoen ekserserplass'.
Ulsnes er en nedlagt sjøforsvarsstasjon på Hundvåg. Heimevernets avdeling HV08 avfyrer salutter herifra blant annet på 17. mai. Selv om stasjonen ikke inngår i den nasjonale basestrukturen brukes den blant annet av JWC. Et NATO FORACS anlegg er også plassert her.Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt 08 har hovedkvarter i Vatneleiren i Sandnes, og har det militære ansvaret for Stavanger.
=== Befolkningsutvikling ===
Stavanger hadde en lav befolkningsvekst siden middelalderen og frem til slutten av 1700-tallet. Siden 1800-tallet har det være en jevn befolkningsvekst. Siden 1950-årene har befolkningen doblet seg. Særlig etter at det ble funnet olje i slutten av 1960-årene har det vært en formidabel befolkningsvekst i kommunen. Dette er mye takket være en kraftig innflytting, blant annet fra utlandet. Befolkningsutvikling i Stavanger siden 1769 per 1. januar:
=== Innvandringen ===
Etter at det ble funnet olje i Nordsjøen har innvandringen til Stavanger økt kraftig. 1. januar 2000 var det 10 916 personer med innvandrerbakgrunn i Stavanger. 1. januar 2008 var tallet 16 636. Siden 1972 har innflyttingen vært på over 4 000 per år, og jevnt stigende. I 2008 var det 8 191 inflyttere til kommunen. Den totale befolkningsveksten per år har siden 2006 vært over 2 000 nye siddiser. Andelen innvandrere med vestlig bakgrunn er 4,3 prosent og andel personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er på 9,4 prosent. 13,7 prosent av kommunens innbyggere er førstegenerasjonsinnvandrere og personer født i Norge av to utenlandskfødte foreldre uten norsk bakgrunn.Innvandrere i Stavanger kommune, etter nasjonal bakgrunn (de 20 største gruppene), per 1. januar 2008:
Innvandrere i Stavanger kommune, etter kontinental bakgrunn, per 1. januar 2017:
=== Vennskapsbyer ===
Stavanger har vennskapssamarbeid med nordiske, afrikanske, asiatiske og amerikanske byer eller kommuner.
Aberdeen
Antsirabe
Esbjerg
Eskilstuna
Estelí
Fjarðabyggð
Galveston
Houston
Harlow
Jyväskylä
Macaé
Massawa
Nablus
Netanya
Toulouse
== Næringsliv ==
På begynnelsen av 1900-tallet var Stavanger hovedsakelig knyttet opp mot fiskeri og skipsfart, og ble i løpet av første halvdel av det århundret kjent for hermetikk, og i 1950-årene var det over 50 hermetikkfabrikker i byen. Byen ble også kalt Norges «hermetikkhovedstad», med Christian Bjelland som grunnla Chr. Bjelland & Co A/S. Den siste av disse fabrikkene ble lagt ned i 2002.
Rundt 1950 var over halvparten av de yrkesaktive i byen sysselsatt i industri. Strukturendringene i industrien og den sterke utvikling av tjenesteytende næringer har radikalt endret byens næringsgrunnlag, og nå utgjør industriens andel av sysselsettingen vel 11 prosent, men byen har fortsatt 29 prosent av fylkets industrisysselsetting.
Verkstedindustrien er viktigste bransje med 59 prosent av industrisysselsettingen. Dette er stort sett i tilknytning til offshore-industrien og produksjon av oljeplattformer alene utgjør 40 prosent. Andre viktige industribransjer er grafisk-forlag og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien er foredling av lokale landbruksprodukter fra Jæren, med blant annet Gilde Vest med et av landets største slakterier. Av den grafiske industrien merkes særlig trykkerier og de store dagsavisene i byen, Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis.
Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på næring i 2007 i prosent er 0,6 i primær, 27,4 i sekundær og 71,7 tertiærnæringer. Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på sektor i 2007 i prosent er 24,4 i offentlig forvaltning og 75,6 i privat sektor og offentlige foretakIndustrien er de senere årene blitt sterkt desentralisert. De viktigste av de nyere industriområdene er Forus-området ved grensen til Sandnes og Sola i sør og Dusavik ved grensen til Randaberg i nord, vesentlig petroleumsrelatert virksomhet. Betydelige eldre industriområder er Hillevåg, Buøy, de østre bydeler og stedvis ellers langs kysten. På Hundvåg ligger Rosenberg Verft fra 1896. Skipsbygging og skipsfarten har tradisjonelt vært av stor betydning for byens økonomiske vekst. Også i dag er Stavanger blant landets viktigste sjøfartsbyer og kommer som nummer fire etter registrert flåte av landets byer etter Oslo, Bergen og Ålesund.For fjerde år på rad ble Stavanger-regionen i 2007 kåret til Norges beste næringslivsregion. Det er Telemarksforsking-Bø som har utarbeidet Nærings-NM hvor de rangerer regionene i Norge med hensyn til lønnsomhet, vekst og nyetableringer.
=== Jordbruk og mat ===
Byen ble først utvidet i 1849. Ved kommunesammenslåingen i 1965 kom betydelige jordbruksområder innenfor byens grenser, men på grunn av befolkningsveksten og den høye andelen dyrket jord er det konflikter mellom jordbruks- og utbyggingsinteresser. Kommunen og fylket samarbeider med Sandnes og andre kommuner om videre utbygging av byområdet for å spare jordbruket.
Stavanger-regionen omtales ofte som Norges svar på den franske matregionen Lyon. Gastronomisk Institutt med hovedkontor på Ullandhaug var svært viktig for satsingen på mat i Stavanger. Etter at Gastronomisk Institutt gikk konkurs, blant annet på grunn av en feil satsing i Oslo den 4. juni 2008, ble Kulinarisk institutt opprettet av stiftelsen Rogaland kunnskapspark og Rogaland fylkeskommune. De skal videreføre deler av arbeidet til Gastronomisk Institutt og fikk etterhvert kjøpt tilbake navnet, logoen og merkevaren Gastronomisk Institutt fra konkursboet.Sommeren 2007 ble mataktørene i regionen tildelt tittelen «Norwegian Centres of Expertise in Culinoloy». Måltidets Hus som er under bygging på Ullandhaug skal fungere som en plattform og innovativ arena, ikke bare for regionens FoU miljø, men også mot andre kompetansemiljø, industri og det offentlige. I juli 2008 arrangerte Stavanger europamesterskapet som kvalifisering til Bocuse d’Or. Norge var i 2008 representert ved Geir Skeie som også vant gull. Hvert år arrangeres Gladmatfestivalen i sentrum av byen. Festivalen oppsto i nettverket Matfylket Rogaland da de ville formidle mattradisjoner fra regionen. Stavanger-regionen har som mål at man skal innen 2020 være den regionen nordmenn flest forbinder med matprodukter og matopplevelser.
=== Oljehovedstaden ===
I nyere tid er byen kalt «oljehovedstaden», og Norges største oljeselskap Equinor har hovedkontor på Forus i Stavanger. Statens oljeselskap Equinor ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble da lagt til Stavanger. I dag har Petoro som er et norsk statlig aksjeselskap med ansvar for å ivareta de forretningsmessige forhold knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel hovedkontor i byen. Flere andre internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger.
Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.
Jåttåvågen ved Gandsfjorden var fra 1970-årene til 1990-årene et stort industriområde, da særlig for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her.
Offshore Northern Seas er verdens nest største utstilling i sitt slag, innen olje og gass. ONS finner sted i Stavanger siste uke av august annenhvert år. Det var 38 000 besøkende i 2008, hvorav halvparten kom fra utlandet
=== Reiseliv ===
Stavanger er en populær turistby, særlig om sommeren. I de senere årene har Stavanger også blitt en av Norges mest populære anløpssted for cruiseskip. Antallet har økt jevnt de siste årene, og Stavanger er en av Europas raskest økende anløpssted for cruiseskip nord for Middelhavet. I 2009 var 99 skip og 146 000 passasjerer innom byen og i 2010 var det totalt 111 cruiseskip med cirka 175 000 passasjerer som besøkt byen.
== Historie ==
Navnet Stavanger kommer fra norrønt Stafangr. Det er sammensatt av stafr, som betyr stav, og angr, som betyr fjord. Ifølge historikeren Knut Helle må det dreie seg om det rette fjordløpet inn til Vågen, med stafr som skal vise til Valbergets bratte skrent øst for Vågen. En nyere teori mener at ordet "stav" stammer fra en kampestein av granitt (Kongssteinen) som tidligere lå på toppen av Risberget ved Breiavatnet, godt synlig fra store deler av Stavanger omegn. I Norge ble ordet "stav" brukt som et fellesord for grensemerker, noe Kongssteinen blant annet fungerte som der den lå mellom ulike gårder.Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal.
De første sporene etter bosetning i Stavanger-regionen kommer fra tiden da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg.
I bronsealderen (1800–500 f.Kr.) vokste det frem en rik høvdingklasse, som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange gode funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra Revheim og Norges rikeste gravfunn fra denne perioden, Rægehaugene. Det rikeste funnet er på Austre Åmøy hvor det er 10 felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Fluberget, Sunde, Hafrsfjord og Rudlå.
På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Et større antall stolpehull vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 2–300 år før Kristus. De eldste sporene av jordbruk dateres tilbake til 2200 før Kristus. På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt funn av en folkevandringtidsgård.
=== Vikingtid og maktsenter ===
På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med Jæren i sør, Ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers fremvekst.
Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til De britiske øyer. På Nord-Jæren er det funnet flere og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Gauseldronningens grav på Gausel ved Storgården på Gausel viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra Vikingtiden.
=== Domkirken og byen omkring i middelalder ===
Stavanger er en av Norges eldste byer. De arkeologiske og historiske kildene om den første bydannelsen er sparsommelige. Midt på 900-tallet opphører norrøn gravskikk i Stavanger-området, i kong Håkon den godes styringsperiode. De eldste kristne gravene under domkirken er trolig fra 900-tallet, og det kan også ha vært en trekirke der domkirken står nå.
Hersen og lendmannen Erling Skjalgsson regjerte hele Vestlandet fra Lista til Møre. Det er ulike oppfatninger om han bodde i Stavanger eller Sola. Etter at han ble drept i 1028 ble det reist et minnekors ved Kongsgata, som var hovedinnfartsveien til Stavanger.
Domkirken ble trolig påbegynt omkring år 1100 og ferdigstilt omkring 1150. Stavanger bispedømme ble opprettet trolig en gang i 1120-årene. Det har vært antatt at bybyggelsen kan ha vært sentrert mellom de to parallelle gateløpene Kirkegata og Skagen, men på grunn av få arkeologiske utgravninger, vet en egentlig lite om hvordan bebyggelsen i Stavanger var på denne tiden. Kongsgård, som var bispebolig i andre halvdel av 1200-tallet, Olavsklosteret med Olavskirken, kanskje Persklosteret med kirke, flere kirker Martinskirken, Mariakirken, Bispekapellet og kanskje Treenighetskirken, samt Korbrødregården (som var korbrødrenes samlingssted) var de viktigste bygningene utenom Domkirken. Vi hører i 1200-tallets kilder om en kongsgård i Stavanger, men det er ulike omfatninger om det var Kongsgård eller en annen bygning.
En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong Magnus Erlingsson ga til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet. Kong Magnus ga "bæen" (det er ulike oppfatninger om ordet skal tolkes som byen eller gården Stavanger) til St. Svithun. Biskopen i Stavanger var helgenens representant på jorda. Dersom brevskriveren har ment byen Stavanger, oppfattet kongen allerede på midten av 1100-tallet bebyggelsen rundt domkirken som en by.
Bybrannen i 1271 eller 1272 la trolig store deler av byen og flere kirker herunder Domkirken i ruiner. Det romanske skipet på Domkirken ble bevart, med unntak av taket som brant opp. Vesttårnet og koret ble revet. En reiste et nytt, høygotisk kor.
Ved byprivilegiene fra 1425 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter, men innbyggertallet var fortsatt lavt. Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkeby gjennom hele middelalderen og frem til reformasjonen. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. Domkirkens gods og eiendommer ble i 1537 ekspropriert. Domkirken ble plyndret og St. Svithuns skrin forsvant. Det er ulike kilde om biskop Hoskuld Hoskuldsson ble henrettet. Stavanger ble i et par år lagt under superintendenten i Bergen.
=== Etter reformasjonen ===
Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg fra 800 innbyggere i år 1600 til mer enn 1 460 før den store brannen i 1684. Fra starten av 1600-tallet startet den såkalte stavangerrenessansen som varte til midten av det århundret. Utenlandske kunsthåndverkere kom flyttende til byen for å pusse opp de lokale, katolsk-utsmykkede kirkene og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Den første representanten for stavangerrenessansen var den innflyttede, nordtyske maleren Peter Reimers. Andre sentrale kunstnere i stavangerrenessansen var maleren Gottfried Hendtzschel, Thomas Snekker og Andrew Smith.
Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629. I 1633 brant 2/3 av byen ned til grunnen, inkludert hele den gamle middelalderbyen. Også i 1684 brøt det ut en stor brann der rundt 150 av byens 350 hus går tapt, og i 1686 gikk også kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690, etter at folket var i god gang med å bygge opp byen igjen etter storbrannen. Fra 1700 til 1701 ble det gjennomført en fullstendig folketelling, og det viste seg at det da bodde 1 385 mennesker i byen.
=== Industriby ===
Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av sildefiske, senere skipsfart og en betydelig hermetikkindustri. Stavanger var frem til begynnelsen av 1950-årene en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland. Den 5. juli 1825 dro sluppen «Restauration» fra Stavanger med emigranter til Amerika. Dette var opptakten til en massiv norsk utvandring til USA.
Stavanger fikk igjen virkelige oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. Jæderbanen til Egersund ble satt i drift i 1878 og stasjonsbygningen ble bygget på Kannikåkeren ved Breiavatnet. Den 15. april 1883 gikk sceneteppet for første gang opp i Stavangers nybygde teater på Kannikplatået, som etter hvert blir kjent som Stavangers Akropolis. Her ble det i løpet av årene 1888 til 1897 bygget flere store institusjonsbygninger slik som Rogaland Teater, Stavanger Turnhall, Stavanger Museum og de eldre delene av Stavanger sykehus. Stavanger kommunebibliotek ble i 1885 åpnet og i 1887 ble Stavanger Turistforening stiftet. Byens fotballklubb ble etablert som Idrettslaget Viking i 1899. Rosenberg MekaniskeVerksted var i 1921 blant Skandinavias største skipsverft. Stavanger ble på ny bispeby i 1925, 800 år etter opprettelsen av bispedømmet og byggingen av domkirken.
=== Andre verdenskrig ===
Den 9. april 1940 ble Sola flyplass angrepet av 6 tyske Messerschmitt Bf 110 jagerfly litt før kl. 08:00. Etterhvert kom også bombefly. Bombardementet varte i omtrent en time, før ti saktegående Junkers Ju 52 transportfly kom inn over flyplassen med fallskjermsoldater, mellom ti og tolv fra hvert av flyene. Løytnant Thor Tangvold, som ledet det norske forsvaret av flyplassen, kapitulerte kl. 10:00. Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger. Mellom 200 og 300 transportfly landet og tok av i løpet av invasjonsdagen. Kort etter kl 10:00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger.
Tidlig 9. april innså oberst Gunnar Spørck, som var øverstkommanderende for Jegerbataljonen, at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra Sviland til Dirdal og Gilja, mens Jegerbataljonen samme dag flyttet til Oltedal.
Den 8. april ankret den tyske lastebåten «Roda» (6780 brt.) opp ved Ulsnes, angivelig lastet med koks. Tollere og politimyndighet fattet mistanke om annen last, da skipet lå dypt i vannet. Skipet ble tatt i arrest/prise og fikk ordre om å flytte seg til Riska. «Roda» flyttet seg ikke, og kapteinen på «Æger», Nils Bruun, besluttet å senke skipet. Etter å ha sendt mannskapet i livbåtene, skjøt «Æger» 25 skudd med 10 cm Boforskanoner uten at skipet sank. Tidlig om morgenen 9. april ble flere Ju 88 bombefly, som var satt inn fra angrepet på Sola, dirigert videre mot «Æger». Etter massivt angrep, som også ga tap av tyske fly, ble «Æger» satt ut av spill etter en fulltreffer midtskips og drev senere i land på Hundvåg hvor overlevende tidligere hadde tatt seg i land. Totalt 8 mannskap og offiserer omkom, 7 under fulltrefferen. «Roda» sank noe senere, og viste seg å være lastet med luftvernkanoner, mitraljøser og mye ammunisjon.
Omkring kl. 12.30 var de første tyske soldatene fremme i Stavanger sentrum. Byen ble fredelig erobret, men med dette var de første gnistene til motstand mot fienden tent. Flere menn forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var nå kommet under fremmed kontroll.
Byens havnekontor var et av tyskernes viktigste mål. Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og flere soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene ved syv – åtte tiden om kvelden. Noen dager før 9. april hadde en tysk sivilist blitt innkvartert hos byens tyske konsulat. På invasjonsdagen overtok han rollen som byens nye «Hafenkaptein». Kl. 14:00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Kl. 15:00 hadde tyskerne under kommando av oberst Karl von Beeren møte med ordfører Lauritz Wilhelm Hansen og byens politiske og administrative ledelse.
Den 29. april 1944 ble Sørlandsbanen sluttført ved at Flekkefjordbanen ble tilknyttet den opprinnelige Sørlandsbanen. Dette hadde hatt en høy prioritet for tyskerne som i 1940 hadde sett for seg at den skulle være ferdig senest 1. november 1941.
=== Krigens slutt ===
Ved krigens slutt i 1945 fikk general Franz Böhme oppgaven å gjennomføre kapitulasjonen av Festung Norwegen. I Rogaland var det sjefen for 274. infanteridivisjon, general Weckman, som gav den formelle tyske overgivelsen. Da var det rundt 15 000 tyske soldater i Rogaland i 1945. død lenke]Før hjemsending av tyskerne gjenstod opprydning etter fem års okkupasjon. Det var 180 tyske minefelt i Rogaland, med til sammen 480 000 miner. Det tyske Wehrmacht måtte selv rydde bort minefeltene på land. 62 tyskere ble drept og 94 ble såret under mineryddingen i Rogaland død lenke].
I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble tre Stavanger-menn dømt til døden og henrettet: Holger Tou jr. fra Byhaugen, Statspolitiets sjef Hans Jakob Skaar Pedersen og butikkeier Reidar Haaland fra Våland [3]. Torturist Hans Jacob Skaar-Pedersen satt i varetekt i fengselet på Torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han ble dødsdømt. Den 30. april 1946 ble han henrettet ved skyting ved Sverresborg festning i Bergen.
Andre eksisterende saker var den såkalte metanol affæren. Innen krigens utgang hadde noen brutt seg inn i et arbeidssted utenfor Stavanger, og stjålet metanolflasker. Tyvegodset så ut som vanlige spritflasker, og solgt videre som sådan. Før hendelsen hadde kvernet seg halvveis, var det fem døde og 70 på sykehus. To av byens mer kjente spritsmuglersker var satt under etterforskning for drap.
=== Oljeby ===
Etter annen verdenskrig opplevde industrien i byen på ny vekst. Dette av de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. Skipsbyggingen, skipsfart og hermetikkindustrien var fortsatt de viktigste drivkreftene i byens økonomi i 1950- og 1960-årene, og i 1973 ble verdens største gasstanker «Norman Lady» sjøsatt fra Rosenberg Mekaniske Verksted. Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass. 1960-årene ble hardere enn tiden rett etter krigen. Byen opplevde stagnasjon og tilbakegang, først og fremst fordi etterspørselen etter hermetikkprodukter sviktet. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem, og mangel på nyskaping i næringslivet generelt. Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser, og folketallet stagnerte. Stavanger var i 1965 en relativt fattig industriby, helt nede på 18.-plass blant landets byer når det gjaldt inntekt.Høsten 1962 ønsket det amerikansk oljeselskapet Phillips Petroleum Co. å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som Esso og Shell sin interesse. De fleste internasjonale oljeselskapene valgte å slå seg ned i Stavanger. Dette førte til økt innvandring og flere sårt trengte arbeidsplasser. Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge. Det halvt nedsenkbare borefartøyet Ocean Traveler ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, rundt 180 km sørvest for Stavanger. Riggen Ocean Viking fant olje i brønnen på Ekofiskfeltet den lille julaften i 1969.Stavanger ble for alvor «oljehovedstaden» da statens oljeselskap Statoil (nå Equinor ) ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble lagt til Stavanger. Fra 1960-årene frem til i dag har flere internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i StavangerOljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.I Jåttåvågen ved Gandsfjorden opplevde man også fra 1970- til 1990-årene olje-eventyret da det ble anlagt et stort industriområde for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her. I løpet av et par tiår opplevde byen og distriktet en bemerkelsesverdig ekspansjon. Stavanger hadde i 1970 en befolkning på vel 80 000 mennesker og i dag er innbyggertallet over 121 000. Folk strømmet til fra inn- og utland, og fra utlandet kom de aller fleste fra USA og Vest-Europa.I 1969 startet undervisningen ved den statlige Distriktshøgskolen i Stavanger. Høgskolen i Stavanger ble en av landets største i sitt slag med ca. 7 000 studenter før den 1. januar 2005 fikk status som landets femte universitet, Universitetet i Stavanger. I mai 2004 besluttet EU-landenes kulturministre at Stavangerregionen og Liverpool skulle være europeiske kulturbyer 2008.
=== Gamle Stavanger ===
Gamle Stavanger består av 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet. Området, som også er kjent som Straen, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse. De fleste husene er små og hvitmalte. Stavanger har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie.
Villa Blidensol i Øvre Strandgate er trolig Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygd på slutten av 1600-tallet.
== Kultur ==
=== Byvåpen ===
Da Alexander Kielland var borgermester, fant han en gammel signet. Motivet stemte overens med eldre dokumenter, det eldste fra 1591. Signeten er laget av Hans Johanson Rise. Den samme signeten brukes i dag av ordføreren i Stavanger.
Hvilke blader og type grein som er avbildet på byvåpenet har vært heftig diskutert, der noen mente det var en eikegrein og noen en vingrein. Botanikere er imidlertid enige om at motivet er en vintrestubbe. Noen har ment at det ville vært mer naturlig å velge en eikestubbe – ettersom Stavanger skal ha hatt store eikeskoger, reflektert i navnet Eiganes. Andre mente det var usømmelig å bruke vintre i avholdsbyen Stavanger.
Dette førte til at man i en periode fra midten av 1800-tallet frem til begynnelsen av 1900-tallet brukte eikestubbe med spirende blad inne som byvåpen. Denne tolkningen av byvåpenet kan man finne igjen i blant annet logoen til Viking Fotballklubb og på et skilt over inngangsdøren til Valbergtårnet.
Hallvard Trætteberg fikk i oppdrag å utforme det offisielle byvåpenet for Stavanger, et arbeid som pågikk fra slutten av 1920-årene og frem til godkjenning i 1939. Av de som i bystyret særlig kjempet for det gamle merket var Anders Bærheim. Trætteberg fikk til slutt et bundet mandat, da det ble bestemt at motivet skulle være vinstokken i Stavangers gamle segl fra 1591. Seglet tegnet han i strek og uten farger, slik at det kunne egne seg som modell for stempel. Våpenet fikk farger, gull og blått, fordi det etter gamle heraldiske regler helst bare skulle være ett metall, enten gull eller sølv, og én farge i våpenet. Ved Kongelig resolusjon 11. august 1939 ble byvåpenet fast som: «På blå bunn en liggende avkvistet gull vinranke med blad og slyngtråder». Dette brukes også som byens våpen, flagg og segl.
=== Kulturliv ===
Se også: Stavanger2008 og Stavanger kommunes kulturpris. Stavanger var sammen med Rogaland, Sandnes og Liverpool Europas kulturhovedstad i år 2008.
I løpet av året arrangeres en rekke arrangementer på Stavanger konserthus og Rogaland Teater og det er i dag planer om et nytt konserthus for å dekke det økende behovet i området.
Broken Column er 23 statuer som er plassert på ulike steder i Stavanger. Statuene er plassert slik at de danner en søyle ved at de er plassert etter hverandre i høyde over havet. Alle statuene er vendt i samme retning, ut mot havet. Disse statuene er i mørk bronsefarge, og er formet som menn med glatte kurver. Kunstneren Antony Gormley har laget utstillingen og skulpturene er en avstøpning av Gormley sin kropp. En utstilling med tilsvarende statuer stod en periode som kunstverket «another place» på Solastranden.
Folken er studenthus og konsertlokale i Stavanger. Det opprinnelige navnet på huset er Folketeateret. Folken ble åpnet som studenthus i 1988 og drives av Stiftelsen Studentersamfunnet Folken. Som på de andre studentersamfunnene i Norge pågår det forskjellige aktiviteter på Folken, blant annet konserter, revy, filmklubb, kunstutstillinger og debatter. Hovedvekten av arbeidet blir utført av frivillige.
=== Museer i Stavanger ===
Byen har flere muséer og samlinger, som er både lokale og nasjonale. Byens mest besøkte museum er Norsk Oljemuseum, som har hatt ti år med besøkelses rekorder fra 1998 til 2008, da nesten 95 000 personer besøkte museet og som er det eneste petroleumsmuseet i Europa.
Byens eldste museum er Misjonsmuséet som ble etablert i 1864. Museet er lokalisert i underetasjen av fakultetsbygget på Misjonshøgskolen. Muséet har omtrent 5 000 gjenstander som består av flere gjenstander av etnografisk og misjonshistorisk interesse fra de forskjellige misjonsfeltene
Stavanger Museum ble grunnlagt i 1877 og er dermed et av landets eldste museer. Stavanger Museum er en institusjon som omfatter flere historiske bygg og samlinger. Stavanger Museum består av til sammen åtte anlegg: Stavanger Museum Muségata 16, Stavanger Sjøfartsmuseum, Norsk Hermetikkmuseum, Ledaal, Breidablikk museum, Den kombinerede Indretning, Norsk Grafisk Museum og Norsk Barnemuseum. I hovedmuséet finnes nå en kulturhistorisk avdeling, en zoologisk samling, og et bibliotek.
Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger er det største museet i Stavanger, målt etter antall ansatte. AmS er et statlig museum med ansvar for fornminner i Rogaland som er en del av UiS. Museet driver også omfattende formidlingsvirksomhet, og har lokaler ganske nær Stavanger Museum.
Rogaland Kunstmuseum ligger ved Mosvannet og har blant annet landets største samling av Lars Hertervigs arbeider. Museet har malerier av norske kunstnere som Edvard Munch, Christian Krohg, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Rogalandskunstnere er også representert ved blant annet Kitty Kielland, Nicolai Ulfsten, Carl Sundt-Hansen, Olaf Lange og Åge Storstein.
Vestlandske Skolemuseum er et museeum i Stavanger. Skolemuseet holder i dag til på Kvaleberg skole det gamle 1920-bygget. Vestlandske Skolemuseum ble etablert i 1925 og er et spesialmuseum for skolehistorie i Rogaland.
Ved vågen ligger Det norske utvandrersenteret på den vestre siden og på den østre siden av vågen ligger Valbergtårnet med sitt vektermuseeum. Norsk Telemuseum har en avdeling i Stavanger ved Løkkeveien
=== Forfattere og bøker ===
Den mest kjente Stavanger-forfatteren er Alexander Kielland. Hoveddelen av Kiellands produksjon ble utgitt sent på 1800-tallet. Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger, blant annet Gift, Garman & Worse, Skipper Worse og Jacob. Kieland kom med kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, det puggdominerte skolesystemet og kirken. Hans sønn Jens Zetlitz Kielland skrev også om barndomsårene ved Breiavannet.
Sigbjørn Obstfelder er en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, på grunn av Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk. Henrik Steffens var født i Stavanger, men han regnes som en tysk filosof, vitenskapsmann og dikter.
Alfred Hauge var en profilert, kristen kulturpersonlighet, skribent i Stavanger Aftenblad i 30 år og forfatter av rundt 50 bøker, bl.a. Cleng Peerson-trilogien om utvandringen til Amerika. Fra tradisjonelle oppbyggelige romaner endret han etter hvert sitt litterære uttrykk, og hans samlede forfatterskap er et av de mest eksperimenterende og nyskapende i etterkrigstiden.
Hvis Stavanger skulle hatt en byforfatter burde det kanskje ha vært Andreas Jacobsen, også kjent som «Ajax». Han skrev flere fortellinger om Stavanger blant annet «Johanna, Broremann og frk. Sørensen», «Far og mor te an Marton», og «Gudlabadnet te na mor». Han skrev også flere sanger slik som «Sjynt å kjøra buss». Bøkene hans bruker tykk «Siddisdialekt,» slike som «Fru Grødaland e me å Vinne Krigen,» «Ongane i Gadå,» osv.
Gottfred Borghammer skrev i alt 17 bøker med utgangspunkt i lokalhistorie fra Stavanger. Flere av bøkene er selvbiografiske. Han ga de fleste av dem ut på eget forlag. Martin Nag er en forfatter og oversetter som har skrevt en del om Norden og Øst-Europa og litteratur, kulturhistorie og sosialhistorie fra Rogaland. Gunnar Bull Gundersen var en norsk forfatter, dramatiker og lyriker som skrev en rekke bøker fra 1950-årene til midten av 1980-årene.
Av samtidsforfattere kan nevnes Arild Rein som debuterte i 1998 med romanen Hundedagane og utkom med fortsettelsen Grisekoret i 2001. Siste bok i Stavangertrilogien, Kaninbyen, kom i 2004 og ble valgt som boken «alle» skulle lese i Stavanger i kulturhovedstads året 2008 som en del av Stavanger2008 prosjektet «Gjestfrihetens kunster».
Tore Renberg er en annen forfatter i samtidens Stavanger. Med sine bøker om Jarle Klepp, en ung mann som vokser opp i Stavanger. I bøkene Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen er handlingen lagt til Stavanger og skildrer miljøet i byen.
Den lille boken Pur morgen av stavangerforfatteren Rune Salvesen ble i 2005 nominert blant ti andre til tittelen årets beste bok i Dagbladet. Salvesen har siden gitt ut to bøker, hvor den siste, Vinden ved verdens ende har handling lagt til hjembyen.
Byen har vært vert for fribyforfattere siden 1995. I Stavanger kulturhus Sølvberget arrangeres den årlige internasjonale litteratur- og ytringsfrihetsfestivalen Kapittel. Hit kommer fremtredende lokale, nasjonale og utenlandske forfattere og artister. Hvert år har festivalen et internasjonalt fokus og gjester fra flere verdensdeler. Den årlige litteraturuken på Café Sting er populær og her leser norske forfattere høyt fra sine verker.
=== Film ===
Filmmiljøet i Stavanger har markert seg nasjonalt. Filmforum Sørvest ble etablert i 1992 og er en interesseorganisasjon for filmarbeidere i Rogaland. Målsetting er å øke kompetansen blant filmarbeidere i regionen og stimulere til økt filmproduksjon. Filmforum Sørvest har mottatt driftstøtte fra Stavanger kommune siden 1995 og fra fylket siden 1997. I tillegg har de mottatt tilskudd til filmworkshop fra fylket og tilskudd til andre bransjeutviklende tiltak fra Stavanger kommune.
Stavanger kommune har siden 1997 hatt en tilskuddsordning med støtte til lokal filmproduksjon. Målsettingen har vært å stimulere det lokale filmmiljøet til vekst og utvikling, og bidra til at lokale filmskapere kan få initiert sine filmprosjekter slik at de kan søke om produksjonsstøtte fra andre offentlige instanser. I tillegg ønsker man å gi støtte til allerede ferdigstilte prosjekter – primært for å bidra til kinovisning av lokalprodusert film.
Spillefilmen Mongoland ble produsert utenom den tradisjonelle infrastrukturen for norsk spillefilm. Etablering av produksjonsselskapet Sydvest Film og Filmkraft Rogaland skal sikre langsiktige fondsavsetninger til filmproduksjoner. Arild Østin Ommundsen debuterte som regissør med spillefilmen Mongoland i 2000 og har i ettertid regissert og skrevet manuset til Hjemsøkt (2003) og Monstertorsdag (2005). Ommundsen var med på å starte den nye Stavangerbølgen som kom etter Mongoland hadde premiere. I 1999 vant også Ommundsen Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad med filmen Før solen står opp.
Fem spillefilmer kan definere som «stavangerfilmer»: Mongoland» fra 2000, Alt for Egil (2004), Monstertorsdag (2004), Mannen som elsket Yngve (2008) og Jernanger (2009). Høsten 2009 hadde spillefilmen Rottenetter debut på kino. Den 30. september 2010 hadde filmen Nokas permiere i Stavanger. Filmen handler om NOKAS-ranet i Stavanger den 5. april 2004 og handlingen er lagt til Stavanger.
=== Festivaler ===
Det arrangeres årlig flere festivaler i Stavanger. Blant de mer kjente festivalene er Gladmatfestivalen, Den store Norske Humorfestivalen, Kammermusikkfestivalen, litteraturfestivalen Kapittelfestivalen, MaiJazz, World Tour Sand-volleyball, NuArt Festival, Stavanger på skeivå (Stavanger Pride) og Xplosif Hiphop-festival.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Torget, Blå Promenade og Byparken. Kommunen har som mål at området skal fungere som et fellesskapsområde og identifisere byens egenart og identitet.
Tusenårsprosjektene laget i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Arkeologisk museum i Stavanger (AmS), en utstilling om Middelalderbyen Stavanger. Denne er et fredet kulturminne som ligger under dagens bysentrum som man foreløpig har begrenset viten om.
I forbindelse med opparbeidingen av tusenårsstedene ble det gjort arkeologiske utgravninger for å bedre kjennskapen til Stavanger som middelalderby.
=== Medier ===
Stavanger er dominert av fire medievirksomheter, det største er Stavanger Aftenblad. I tillegg har man Rogalands Avis, TV Vest og NRK Rogaland som sender radio og TV fra Ullandhaug.
Byens største dagsavis, Stavanger Aftenblad, kom ut med sin første utgave i 1893. Konkurrenten Rogalands Avis kom ut første gang i 1899 under navnet 1ste Mai, og fra 1906 utkom avisa som dagsavis. Det ble forsøkt å etablere en ny dagsavis i 1987, Vestkysten, men den ble bare gitt ut i to måneder.
Den første avisa som kom ut i Stavanger var Stavangerske Adressecontoirs Efterretninger, en håndskrevet ukeavis som trolig kom ut i 1769 og 1770. Denne avisa var ikke en vanlig nyhetsavis, men en såkalt adresseavis med privilegium til å bringe bekjentgjørelser, små artikler og annonser. Den første trykte avis i Stavanger var Stavanger Adresseavis, som kom ut med første utgave fredag 4. oktober 1833.
Stavanger Avis utkom fra 1888 og frem til 1911. Forfatteren og siddisen Alexander L. Kielland var redaktør i 1889. Stavanger Avis var også navnet på avisa som kom ut fra 1942 til 1945, der Stavanger Aftenblad og Stavangeren ble slått sammen av Pressedirektoratet.
Studentmagasinet SmiS kommer ut fire ganger i året.
NRK Rogaland sender radio og fjernsyn til hele fylket fra studio i Stavanger. Stavanger har én TV-stasjon, TV Vest som sender lokale nyheter og reportasjer. Viking TV er TV-kanalen til fotballaget Viking FK.
=== Sport ===
Stavanger har i dag nasjonale toppklubber innen flere idrettsgrener, blant annet fotball (Viking FK), ishockey (Stavanger Oilers) og håndball (Viking Håndball). Stavanger Basketballklubb spiller i 1. divisjon både for herrer og damer, og SIF spiller i 2. divisjon fotball for herrer i 2010 etter at de rykket ned fra Adeccoligaen i 2009.
VM i Sandvolleyball ble arrangert i Stavanger i 2009, etter fler år med World Tour Sandvolleyball.
I tillegg har kommunen en rekke breddeidrettslag som Idrettslaget Brodd, Madla Idrettslag og Stavanger Turnforening, som er kommunens største idrettslag.
==== Fotball ====
Viking Fotballklubb ble stiftet i 1899 som byens første fotballklubb. Klubben har fra 1950-årene vært en av de dominerende klubbene innen norsk fotball. Viking innehar førsteplass på maratontabellen regnet fra 1948, og andreplass på maratontabellen regnet fra 1963. Klubben har tatt 8 seriemesterskap og 5 cupmesterskap. Det siste seriemesterskapet kom i 1991 og det siste cupmesterskapet kom i 2001.
Stavanger Idrettsforening ble stiftet i 1905, og SIFs fotballag var det dominerende fotballaget både i Stavanger og på Vestlandet frem til 1945. Laget hadde sin storhetstid i 1920-årene. I 2007 rykket de igjen opp til 2.divisjon, og i 2008 til 1. divisjon.
Det finnes også en rekke andre fotballklubber i byen, blant annet Brodd, Buøy, Hinna Fotball, Madla, Sportsklubben Jarl, Vaulen, Vardeneset Ballklubb, Storhaug Fotballklubb og FK Vidar.
==== Ishockey ====
Da Siddishallen sto ferdig i 1968 fikk man et innendørs helårsalternativ for ishockey i Stavanger-regionen og Viking Ishockeyklubb ble stiftet samme år. Viking Ishockeyklubb ble lagt ned i 1997; i 1998 ble Viking Hockey etablert.
I 2000 startet den finske finansmannen Hartti Kristola klubben Stavanger Oilers, som spilte sin første kamp i 2001. Kristola eide og stod for finansieringen av klubben frem til han trakk seg i 2004. Per 2013 er Tore Christiansen Oilers-eier. Klubben ble serie og norgesmester i 2011–2012-sesongen. Klubben spilte sine hjemmekamper i siddishallen frem til 1. oktober 2012 da nye DNB Arena ble åpnet.
=== Idrettsanlegg i Stavanger ===
== Parker og grøntområder ==
Det finnes flere parker og grønntområder i Stavanger kommune, både i sentrum og utenfor. Sentralt i byen ligger Breiavatnet som er omgitt av Byparken, som ble anlagt som byens første bypark i 1866–1868. Mellom Breiavatnet og vågen i byparken ligger Kiellandshagen som fikk sitt navn fordi dikteren Alexander Kiellands hus i sin tid lå her. Kiellandsparken gikk gjennom en solid oppussing i 2007 som del av tusenårsstedet i Stavanger kommune. I motsatt ende av Breiavatnet ligger det en liten park ved Byterminalen. Der ligger Utvandrermonumentet, en gave fra de norske-emigrantene i USA til menn og kvinner av norsk ætt som bygget Amerika.
Bjergstedparken nord for Gamle Stavanger er et parkanlegg og her ligger Bjergsted Musikksenter med blant annet Stavanger Konserthus, og uteområdene brukes ofte til festivaler og utendørskonserter. Lendeparken ble anlagt til ære for byoriginalen Lars Lende, og ligger oppe i bakken på vestsiden av Vågen, som danner inngangen fra sør mot Gamle Stavanger. Kannikparken danner grensen mellom Stavanger sentrum og utfarten fra byen på E39. Nordover går Løkkeveien mot Bjergsted, vestover går Madlaveien mot teateret og Bergelandstunnelen, østover mot E39. Parken ligger ved siden av Gamle Stavanger sykehus, som også har et større parkområde rundt hovedbygget. Gjennom parken renner Kannikbekken, som kommer opp til overflaten ved Statuen av den lille havfruen i Parken og som renner ut i Breiavannet. Kannikkbekken renner stort sett i rør før den kommer frem til Kannikparken.
Utenfor sentrum ligger det parkanlegg sørlig i tilknytning til de store innlandsvannene slik som Mosvatnet, Store- og Lille Stokkavatnet og Vannassen. Mosvatnet er 0,46 km² stort og er dermed det tredje største i Stavanger etter Hålandsvatnet og Store Stokkavatn. Vannet som var byens drikkevann fra 1863 til 1931, er det suverent mest brukte friluftsområdet i Stavanger. Utvalgstellingene som ble foretatt i 1995 viste at anslagsvis 560 000 personer brukte turstien rundt Mosvatnet. Syklister og joggere bruker den fine stien rundt vatnet som er 3,2 km lang. Ved sørenden ligger Mosvangen Camping, Stavanger Svømmestadion Gamlingen og Vålandsskogen og på vestsiden finner vi Rogaland Kunstmuseum. Store Stokkavatnet er 2,19 km² stort – det største i Stavanger. Rett ved Stora Stokkavatnet ligger Litla Stokkavatnet (0,15 km² stort).Turenstien rundt vannet er 8,2 km lang. I vannet ligger en holme, Storeholmen. Store Stokkavatnet var Stavangers drikkevannskilde fra 1931 til 1959, og ble senere degradert til reserve-drikkevann. I 2009 ble det degradert enda engang, og det er nå lovlig å bade i vannet.
Vannassen er en liten innsjø med friområde og parkområde rundt, plassert ved Åsen mellom Hetland og Hillevåg. Vannassen var vannverk for Hetland kommune på begynnelsen av 1900-tallet. Løypen rundt vannet er belyst, og det er offentlig tursti fra Vannasen og ned mot Mariero. Det er skog rund hele vannet.Vassåsveien avgrenser parkområdet mot en stor åpen grusplass, hvor omreisende sirkus ofte slåropp telt. Det feirers Sankthansaften her med bål. Hvert år pleier også russen på Nord-Jæren å ha flere feiringer her.
Sørmarka er et stort grøntområde med et areal på ca. 1 500 dekar som ligger ca. 4 km sør for Stavanger sentrum. Det høyeste punktet er Ullandhaug (136 m over havet) som sørmarka liggere rundt. Det aller meste av trærne man ser er plantet. Allerede i 1910 ble det igangsatt treplanting i denne delen av Stavanger, og fra ca. 1930 til 1970 ble det meste av skogen plantet av Stavanger Skoglag og skoleelever fra byen. Det er også noe eng og beitemark. Det er et godt utbygd turveinett på til sammen ca. 8 km, herav lysløype ca. 3,7 km. Her er også ridestier og sykkelløyper. I nærheten finnes UiS, Ullandhaugtårnet, Jernaldergården og Stavanger Botaniske Hage. Botaniske Hage ligger i vestskråningen under Ullandhaugtårnet og den eldste delen er urtehagen som ble anlagt våren 1977. Fra skråningen ved Ullandhaug har den botaniske hagen en vakker utsikt utover Jæren, Hafrsfjord og Nordsjøen. Hagens ene bredside vender mot universitetet, den andre mot Sørmarka med et nettverk av stier. Rekreasjonsområde har flere benker der en kan nyte utsikten og store gressarealer.
== Stavanger-dialekt og talemål ==
Stavangerdialekten kjennetegnes ved blant annet bruken av bløte konsonanter (p, t, k → b, d, g i inn- og utlyd) og bruken av Skarre-ren. Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (Eksempler: sær → ser, hæl → hel, bær → ber). Spørsmålsformuleringer begynner ofte med ordet «om» (Om du vett ka klåkkå e? Om eg kan få is?). Et annet kjennetegn, som dog ikke er like utbredt overalt, er segmentering, det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».Det har tradisjonelt eksistert to bymål i Stavanger, såkalt «gadespråg» og «pent stavangersk». På pent stavangersk blir språket lagt om i retning av dansk språk. Denne sosiolekten har historisk sett vært knyttet til bydelen Eiganes (eller Egenes), men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent stavangersk er «ikke» i stedet for «ikkje», «je» i stedet for «eg», «frem» i stedet for «fram», «sne» i stedet for «snø», «gottene» i stedet for «guttane» og «hytten» i stedet for «hyttå». Det mest kjente verket om Stavanger-dialekten er Stavanger bymål skrevet av rektor Mandius Berentsen og språkforsker Amund Larsen og utgitt i 1925. Boken "Ska sei!" av Erling Jensen ble utgitt i 2009 på Commentum Forlag AS. Boken inneholder 850 ord og uttrykk fra Stavanger.
=== Lydopptak av Stavanger-dialekt ===
== Kjente personer ==
Personer fra Stavanger by kalles ofte for siddiser, dette ordet stammer antakeligvis fra det engelske ordet «citizen», eller borger.
Alexander Kielland (1849–1906), forfatter, borgermester og amtmann
Thore Horve (1899–1990), norsk sjøoffiser og viseadmiral
Christian Bjelland (1858–1927), «hermetikk-konge»
Sigbjørn Obstfelder (1866–1900), forfatter
Christian Lous Lange (1869–1938), norsk fredspolitiker og vinner av Nobels fredspris
Fartein Valen (1887–1952), komponist
Sigval Bergesen d.y. (1893–1980), skipsreder
Håkon Nilsen (1913–1976), krigshelt
Reidar Kvammen (1914–1998), fotballspiller
Andreas Cappelen (1915–2008), jurist, politiker (Ap), statsråd
Torolf Smedvig (1917–1977), skipsreder
Arne Rettedal (1926–2001), politiker (H), ordfører, statsråd
Gunnar Berge (1940–), stortingsrepresentant (Ap), statsråd, leder av Den Norske Nobelkomite
Per Fugelli (1943–2017), professor (sosialmedisin) ved Universitetet i Oslo
Olav «Viking» Nilsen (1942–), fotballspiller
Per Inge Torkelsen (1953–2021), komiker og skuespiller
Mia Gundersen (1961–), sanger og skuespiller
Erik Thorstvedt (1962–), fotballspiller
Kristoffer Joner (1972–), skuespiller
Pia Tjelta (1977–), skuespiller
Brede Hangeland (1981–), fotballspiller
Alexander Kristoff (1987–), syklist, mestvinnende syklist 2015, Katusha
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Litteratur ===
Arne Bang Andersen. Fra seil til damp : Stavanger sjøfarts historie. Dreyer bok, 1978. ISBN 82-7096-079-9
Alf Axelsen med flere: Stavanger - Bilder fra en svunden tid, 1973.
Mandius Berntsen: Stedsnavn i Stavanger by og nærmeste omegn, 1939.
Anton Wilhelm Brøgger. Stavangers historie i middelalderen. Dreyer, 1915
Johannes Elgvin. En by i kamp : Stavanger bys historie 1536–1814. Stabenfeldt forlag, 1956
Gerhard Fischer. Domkirken i Stavanger (1964)
Knut Helle. Stavanger – fra våg til by (1975)
Hans Eyvind Næss: Stavanger – Vekst og glede.
Karsten Skadberg: Stavanger – Vår egen by, 1975.
Rasmus Tveteraas og Anton Wilhelm Brøgger. Stavanger 1814–1914. Dreyer, 1914
Trygve Wyller og Knut Stahl. Av Stavangers historie under okkupasjonen 1940–1945. Stabenfeldt forlag, 1959–64. 3 bind
Erik S Gundersen: Minneboken om Stavanger, 1958.
Oluf Kolsrud med flere: Stavanger 1125–1425–1925, 1925.
Sandnes, Jørn; Stemshaug, Ola (1976). Norsk stadnamnleksikon. Det Norske Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-0544-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stavanger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stavanger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stavanger i Store norske leksikon
(no) Region Stavanger
(no) Stavanger-Web
(no) Byhistorisk Forening Stavanger | Bru er en liten øy i Stavanger kommune, nord for Stavanger by.Bru på Norgeskart. | 5,177 |
null | 2023-02-04 | Kuurne | null | null | null | | provins = Vest-Flandern | 5,178 |
null | 2023-02-04 | Lendelede | null | null | null | | provins = Vest-Flandern | 5,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pianisten | 2023-02-04 | Pianisten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografiske filmer', 'Kategori:Britiske biografiske filmer', 'Kategori:Britiske dramafilmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på virkelige hendelser', 'Kategori:Filmer fra 2002', 'Kategori:Filmer lagt til Warszawa', 'Kategori:Filmer om andre verdenskrig', 'Kategori:Filmer regissert av Roman Polanski', 'Kategori:Franske biografiske filmer', 'Kategori:Franske dramafilmer', 'Kategori:Gullpalmen-vinnere', 'Kategori:Historiske filmer', 'Kategori:Krigsfilmer', 'Kategori:Polske dramafilmer', 'Kategori:Tyske biografiske filmer', 'Kategori:Tyske dramafilmer'] | Pianisten (engelsk originaltittel: The Pianist) er en biografisk film fra 2002, regissert av Roman Polański og med Adrien Brody i hovedrollen. Filmen er basert på selvbiografien til Władysław Szpilman. Han er en polsk jøde, og filmen handler om hans liv i Warszawa under andre verdenskrig. Filmen retter tilbakeblikk til enkeltmenneskenes godhet og tilgivelse.
| Pianisten (engelsk originaltittel: The Pianist) er en biografisk film fra 2002, regissert av Roman Polański og med Adrien Brody i hovedrollen. Filmen er basert på selvbiografien til Władysław Szpilman. Han er en polsk jøde, og filmen handler om hans liv i Warszawa under andre verdenskrig. Filmen retter tilbakeblikk til enkeltmenneskenes godhet og tilgivelse.
== Handling ==
Władysław Szpilman (Adrien Brody), en berømt polsk-jødisk pianist som jobber for Warszawa Radio, ser hele sin verden falle sammen ved invasjonen av Polen 1. september 1939 og det påfølgende utbruddet av andre verdenskrig. Etter at radiostasjonen blir rystet av eksplosjoner fra tysk bombing, går Szpilman hjem og finner ut at Storbritannia og Frankrike har erklært krig mot Nazi-Tyskland. Han og familien hans gleder seg, de tror krigen vil ende raskt.
Når den tyske hæren går inn i Warszawa, blir levekårene for den jødiske befolkningen gradvis forringet etterhvert som rettighetene deres langsomt hules ut: Først tillates det bare en begrenset mengde penger per familie, deretter må de bære armbånd med blå Davidsstjerne for å identifisere seg, og til slutt, i november 1940, blir de alle tvunget inn i skitten i Warszawagettoen. Der står de overfor sult, forfølgelse og ydmykelse fra SS og den alltid tilstedeværende frykten for døden, tortur og sult. Nazistene blir stadig mer sadistiske og familien er vitne til mye skrekk påført andre jøder. I en scene går en gruppe av Einsatzgruppen, ledet av en underoffiser, inn i leiligheten over fra Szpilmans. De beordrer familien i øverste etasje å stå, og når en eldre mann i rullestol ikke er i stand til å reise seg tar SS tak i ham og kaster ham ut fra balkongen. Resten av familien blir deretter tatt ut på gaten og skutt, og SS kjører av sted og kjører over kroppene langs veien.
Ikke lenge etter blir familien, sammen med tusener av andre jøder samlet sammen som en del av Aksjon Reinhardt for å deporteres til konsentrasjonsleiren Treblinka. Mens jødene blir tvunget inn i jernbanevogner, blir Szpilman reddet i siste øyeblikk av en fra det jødiske ghettopolitiet som tilfeldigvis er en venn av familien. Separert fra sin familie og sine kjære, klarer Szpilman å overleve. Først blir han tvunget inn i en tysk bygning inne i ghettoen som slavearbeider. I løpet av denne perioden, betror en annen jødisk arbeidskar Szpilman to kritiske biter med informasjon: En, at mange av de overlevende jødene kjenner til de tyske planene om å utrydde dem, og to, at et jødisk opprør mot tyskerne er under planlegging. Szpilman tilbyr seg å hjelpe til med forberedelsene. Han blir satt til å smugle våpen inn i ghettoen, og på ett tidspunkt blir han nesten tatt.
Senere, før opprøret starter, bestemmer Szpilman seg for å gå i dekning utenfor ghettoen. Her er han avhengig av hjelp fra et ikke-jødisk ektepar som fremdeles husker ham: Andrzej Bogucki og hans kone Janina Bogucki. Mens han bor i skjul, blir han vitne til mange grusomheter begått av SS, for eksempel de mange drapene, jøder som blir slått og brent, og andre forferdelige ting. I 1943 får Szpilman også se Warzawaghetto-opprøret som han vært med på å skape, og dens etterspill idet SS-makten kommer inn i ghettoen og dreper nesten alle de gjenværende opprørerne. Ett år går og livet i Warszawa forverres ytterligere. Szpilman tvinges til å flykte sin første gjemmested når en tysk nabo oppdager at han gjemmer seg der. På sitt andre gjemmested, i nærheten av et tysk militærsykehus, blir han vist inn i et rom med et piano og får deretter beskjed om å være så stille som mulig. Her dør han nesten av gulsott og underernæring.
I august 1944 starter den polske motstandsbevegelsen Warszawa-oppstanden mot den tyske okkupasjonen. Szpilman ser de polske opprørerne kjempe mot tyskerne utenfor vinduet sitt. Igjen unnslipper Szpilman såvidt døden når en tysk tank bomber leiligheten han gjemmer seg i. Warszawa er praktisk talt jevnet med jorden og er avfolket som følge av kampene (se kjølvannet av Warszawa-oppstanden). Etter at den gjenværende befolkningen i Warszwa er blitt deportert fra ruinene og det tyske SS flyktet fra den sovjetiske hæren som nærmer seg, er Szpilman igjen helt alene. I bygningene som fremdeles står søker han desperat etter mat. Mens han prøver å åpne en boks med hermetiserte grønnsaker, blir Szpilman oppdaget av en kaptein i Wehrmacht, Wilm Hosenfeld (Thomas Kretschmann). Når han avhører Szpilman og oppdager at han er en pianist, ber Hosenfeld Szpilman å spille noe for ham på flygelet for å få bli i bygningen. Den utmagrete Szpilman, fortsatt et musikalsk geni, spiller "Ballade i G-moll, op. 23" av Frederic Chopin.
Hosenfeld lar Szpilman få fortsette å gjemme seg på loftet i bygningen og bringer ham selv mat regelmessig, og sparer dermed livet hans. Enda et par uker går, og de tyske troppene blir tvunget til å trekke seg fra Warszawa på grunn av front-troppene til Den røde armé. Før han forlater området, spør Hosenfeld Szpilman hva han heter, og, etter å ha hørt det, bemerker han at det er et passende navn for en pianist (Szpilman er den polske gjengivelse av den tyske Spielmann, som betyr "mann som spiller"). Hosenfeld lover også å lytte til Szpilman på polsk radio. Han gir Szpilman sin egen Wehrmacht-uniformsfrakk. Frakken blir nesten fatal for Szpilman når de polske troppene som kommer for å befri det som er igjen av Warszawa, tar ham for å være tysk offiser og skyter på ham. Han klarer etterhvert å overbevise dem om at han er polsk, og de stopper skytingen. En soldat spør ham hvorfor han har på seg en Wehrmacht frakk, og Szpilman svarer bare, "jeg er kald."
Når en gruppe nylig frigitte fanger fra en konsentrasjonsleir passerer en inngjerding med tyske krigsfanger som sitter på bakken og voktes av sovjetiske soldater, begynner de kollektivt å skjelle ut fangene, sammen med en sint polakk som hadde vært fiolinist, nå uten sin dyrebare fiolin. En synlig slått Hosenfeld, bare en skygge av sitt stolte jeg, kommer opp til gjerdet og spør fiolinisten om han kjenner til Szpilman, en polsk radiopianist, bekrefter fiolinisten dette. Hosenfeld sier at han hjalp ham i skjul og spør om Szpilmann kan gjengjelde tjenesten. Szpilman, som nå spiller live på Warszawa Radio, får besøk i studio av fiolinisten, som tar ham med til stedet der fangene var. Men fangene er nå borte sammen med alle spor etter dem. I filmens siste scene, utfører Szpilman triumferende Grande Polonaise Brillante i Ess-dur, op.22 for klaver og orkester av Frédéric Chopin for et stort publikum. Teksten på slutten av filmen forteller at Hosenfeld døde i en russisk krigsfangeleir i 1952 og Chopins musikk spilles gjennom rulleteksten.
== Rolleliste ==
Adrien Brody som Władysław Szpilman.
Thomas Kretschmann som kaptein Wilm Hosenfeld.
Frank Finlay som Samuel Szpilman.
Maureen Lipman som Edwarda Szpilman.
Emilia Fox som Dorota.
Ed Stoppard som Henryk Szpilman.
Julia Rayner som Regina Szpilman.
Jessica Kate Meyer som Halina Szpilman.
Ronan Vibert som Andrzej Bogucki.
Ruth Platt som Janina Bogucki.
Andrew Tiernan som Szalas.
Michał Żebrowski som Jurek.
Roy Smiles som Itzhak Heller.
Richard Ridings som Mr. Lipa.
Daniel Caltagirone som Majorek.
Valentine Pelka som Dorotas ektemann.
== Priser ==
Under Den 75. Oscar-utdelingen vant Pianisten Oscar for beste regissør, beste mannlige hovedrolle og beste adapterte manus. Filmen var i tillegg nominert til beste film, beste kinematografi, beste kostymedesign og beste filmklipp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pianisten på Internet Movie Database
(no) Pianisten hos Filmfront
(no) Pianisten på NRK TV
(sv) Pianisten i Svensk Filmdatabas
(da) Pianisten i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Pianisten på Allociné
(nl) Pianisten på MovieMeter
(en) Pianisten på AllMovie
(en) Pianisten på Turner Classic Movies
(en) Pianisten på Rotten Tomatoes
(no) Pianisten hos Filmweb | En pianist er en person som spiller piano. En profesjonell pianist kan framføre solostykker, spille med et orkester eller mindre musikalske sammensetninger (ofte referert til som kammermusikk), eller akkompagnere sangere eller soloinstrumentalister. | 5,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Grisham | 2023-02-04 | John Grisham | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:John Grisham', 'Kategori:Jurister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra DeSoto County i Mississippi', 'Kategori:Personer fra Jonesboro i Arkansas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | John Ray Grisham (født 8. februar 1955 i Jonesboro i Arkansas i USA) er en amerikansk jurist og forfatter.
Før han begynte å skrive på heltid, arbeidet Grisham 60–70 timer i uken som advokat i den lille byen Southaven i delstaten Mississippi. På kvelden og i pausene mellom rettsforhandlingene holdt han på med hobbyen sin, skriving.
| John Ray Grisham (født 8. februar 1955 i Jonesboro i Arkansas i USA) er en amerikansk jurist og forfatter.
Før han begynte å skrive på heltid, arbeidet Grisham 60–70 timer i uken som advokat i den lille byen Southaven i delstaten Mississippi. På kvelden og i pausene mellom rettsforhandlingene holdt han på med hobbyen sin, skriving.
== Biografi ==
=== Barndom ===
Grisham ble født 8. februar 1955 i Jonesboro i Arkansas. Faren var bygningsarbeider og moren var hjemmeværende. I 1967 flyttet familien til Southaven i Mississippi. I barndommen drømte Grisham om å bli profesjonell baseballspiller. I 1973 fullførte han Southaven High School. Deretter begynte han å studere ved Northwest Junior College, Senatobia og ved Delta State University i Cleveland. Her spilte han baseball ved siden av skolegangen. Etter hvert forstod han at han ikke hadde nok talent til å gjøre det bra innen baseball. I 1977 begynte han å studere økonomi og jus ved University of Mississippi School of Law. Han begynte med skatterett, men gikk over til å lese strafferett fordi han syntes det var mer interessant.
=== Privatliv ===
Grisham er gift med kona Renee. Han veksler mellom å bo på en plantasje i Charlottesville i Virginia og på en farm i Oxford i Mississippi. Han er praktiserende baptist og tilhører Southern Baptist Convention.
=== Advokat og politiker ===
I 1981 var han ferdig med studiene. Samme året giftet han seg med Renee Jones. Han begynte deretter å arbeide som forsvarsadvokat i Southaven. Her fikk han anledning til å se dramatikken i rettssalene og dommere og advokater i virksomhet. I 1983 gikk han inn i politikken. Grisham satt i Representantenes hus i Mississippi fra 1983 til 1990.
=== Forfatter ===
Forfatterkarrieren startet da han en dag hørte en historie om en tolvår gammel jente som hadde blitt voldtatt. Han begynte å fabulere over hva som ville ha hendt hvis jentas far og bror hadde drept overgriperne. Grisham stod opp ved femtiden om morgenen for å skrive fram til han gikk på arbeid. Han brukte tre år på å fullføre boka. «A Time To Kill» kom ut i 1987. Han ble refusert av mange forlag, men Wynwood Press tok sjansen og trykte opp 5000 eksemplarer av boka.
==== The Firm ====
Dagen etter at han hadde fått utgitt «A Time To Kill», begynte han å arbeide på en ny bok om en ung lovende advokat som begynte å arbeide i et stort advokatfirma. Etter hvert viste det seg at alt i firmaet ikke var som det skulle. Han solgte filmrettighetene til The Firm til Paramount for 600 000 dollar. Dermed ble Grisham ettertraktet av forlagshusene. Doubleday kjøpte bokrettigheten til The Firm. The Firm lå på The New York Times' bestselgerliste i 47 uker. I 1991 ble The Firm årets bok i USA. «The Pelican Brief» og «The Client» ble suksessrike etterfølgere. Grisham hadde vist at han var en mester i å skrive juridiske thrillere. Doubleday gav ut «A Time To Kill» på nytt, og Dell gav ut samme boken i pocketbokversjon.
==== Suksess ====
Siden «A Time To Kill» ble gitt ut i 1988, har Grisham skrevet en bok i året. Alle bøkene har vært bestselgere. Grisham ble sett på som 1990-tallets mest suksessrike forfatter. Fram til 2008 hadde bøkene hans solgt over 250 millioner eksemplarer og har blitt oversatt til 29 språk.
== Filmatiseringer ==
Ni av bøkene hans er blitt filmatisert: «The Firm», «The Pelican Brief», «The Client», «A Time To Kill», «The Chamber», «The Rainmaker», «A Painted House», «(The) Runaway Jury» og «Skipping Christmas». I tillegg har han skrevet originalmanuset til «Gingerbread man».
== Bibliografi ==
(no) Publikasjoner av John Grisham i BIBSYSA Time to Kill/Tid For Hevn (1989)
The Firm/Firmaets Mann (1991)
The Pelican Brief/Pelikan-rapporten (1992)
The Client/Klienten (1994)
The Chamber/Dødskammeret(1994)
The Rainmaker/Regnmakeren (1995)
The Runaway Jury/Juryen (1996)
The Partner/Partneren (1997)
The Street Lawyer/Gatens Advokat (1998)
The Testament/Testamentet (1999)
The Brethren/Broderskapet (2000)
A Painted House/Det Malte Huset (2001)
Skipping Christmas/O jul med din glede (2001)
The Summons/Stevningen (2002)
The King of Torts/Kongen Av Tort og Svie (2003)
Bleachers/ Heltene vender hjem (2003)
The Last Juror/Det siste Jurymedlemmet (2004)
The Broker/Megleren (2004)
The Innocent Man/En uskyldig mann (2006) (Faglitteratur)
Playing for Pizza/En amerikaner i Italia (2007)
The Appeal/Anken (2008)
The Associate/Sannhetens pris (2009)
Theodore Boone: Kid Lawyer/Theodore Boone: advokatspire (2010)
The Confession (2010)
Theodore Boone: The Abduction (2011)
The Litigators (2011)
Calico Joe (2012) (Utgivelsesdato engelsk utgave 10. april 2012)
Theodore Boone: The Accused (2012) (Utgivelsesdato engelsk utgave 24. mai 2012)
The Racketeer/Svindleren (2012) (Utgivelsesdato engelsk utgave 11. oktober 2012)
The Jailhouse Lawyer (2012) (Utgivelsesdato engelsk utgave 24. oktober 2012)
Sycamore Row (2013)
Gray Mountain/Forvandlingen (2014)
Rogue Lawyer/Advokaten (20. oktober 2015)
Theodore Boone: The Scandal (2016)
The Whistler/Varsleren (2016)
Camino Island (2017)
The Rooster Bar (2017)
The Reckoning/Den siste dagen (2018) ISBN 978-82-02-66393-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) John Grisham – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Grisham på Internet Movie Database
(sv) John Grisham i Svensk Filmdatabas
(da) John Grisham på Filmdatabasen
(da) John Grisham på Scope
(fr) John Grisham på Allociné
(en) John Grisham på AllMovie
(en) John Grisham hos The Movie Database
(en) John Grisham hos Internet Broadway Database
(en) John Grisham på Discogs
(en) John Grisham på MusicBrainz
(en) John Grisham på Twitter
(en) John Grisham på Facebook
(en) John Grisham på Instagram | John Ray Grisham (født 8. februar 1955 i Jonesboro i Arkansas i USA) er en amerikansk jurist og forfatter. | 5,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piano | 2023-02-04 | Piano | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Klaverinstrumenter', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Piano', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2021-12', 'Kategori:Viktige stubber'] | For filmen, se Piano (film)
Piano er et klaverinstrument med vertikalt plasserte strenger strukket i et stivt rammeverk. Strengene slås an av filtdekkede hammere som aktiveres når tangentene på klaviaturet trykkes ned.
Flygelet er nært beslektet med pianoet, men i flyglene er strengene plassert horisontalt. Dette gjør at instrumentene kan bygges betydelig større og mer volumsterke, så i konsertsammenheng er det derfor nesten utelukkende flygler som benyttes.
På engelsk har begge variantene «piano» i navnet: instrumenter med vertikalt plasserte strenger kalles upright piano og flygler for grand piano.
| For filmen, se Piano (film)
Piano er et klaverinstrument med vertikalt plasserte strenger strukket i et stivt rammeverk. Strengene slås an av filtdekkede hammere som aktiveres når tangentene på klaviaturet trykkes ned.
Flygelet er nært beslektet med pianoet, men i flyglene er strengene plassert horisontalt. Dette gjør at instrumentene kan bygges betydelig større og mer volumsterke, så i konsertsammenheng er det derfor nesten utelukkende flygler som benyttes.
På engelsk har begge variantene «piano» i navnet: instrumenter med vertikalt plasserte strenger kalles upright piano og flygler for grand piano.
== Historikk ==
Den store forskjellen mellom barokkens cembalo og pianoet ligger i sistnevntes evne til å få fram forskjellige styrkegrader. Et av barokkens kjennetegn var den såkalte terrassedynamikken – en trappetrinn-vis forandring i tonestyrken. Dette var karakteristisk for både cembalo og orgel som var den tids viktigste klaviaturinstrumenter i Europa. Allerede før 1700 ble imidlertid terrassedynamikken ansett som en begrensning idet man ønsket muligheten for en mer gradvis og nyansert forandring av tonestyrken i likhet med for eksempel den menneskelige stemme.
I 1698 konstruerte italieneren Bartolomeo Cristofori i Firenze et cembalo-formet instrument der strengene ikke ble knipset, men satt i svingninger fra undersiden ved hjelp av hammere festet over tastene. Cristofori kalte sitt nye instrument gravicèmbalo con piano e forte (bokstavelig cembalo med svak og sterk). Dette ble snart forkortet til pianoforte eller fortepiano som også ble den første betegnelsen i Norge.
== Se også ==
Virtuelt piano med tangentfrekvenser
Pianist
== Litteratur ==
Kjeldsberg, Peter Andreas (1985): Piano i Norge. «Et uundværligt Instrument». C. Huitfeldt Forlag A.S., Oslo. ISBN 82-7003-060-0
== Eksterne lenker ==
Design og håndverk – Pianostemmer
Fotoarkiv med pianoer
The Metropolitan Museum sin nettside viet til Cristoforis piano
«DigitaltMuseum: Søk: 'piano'». | thumb|Henriëtte Ronner-Knip (1897) | 5,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingvar_Kamprad | 2023-02-04 | Ingvar Kamprad | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 30. mars', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Gründere', 'Kategori:Ikea', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Milliardærer', 'Kategori:Personer fra Ljungby kommun', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske forretningsfolk', 'Kategori:Æresdoktorer ved Lunds universitet'] | Feodor Ingvar Kamprad (født 30. mars 1926 i Ljungby, død 27. januar 2018 i Liatorp) var en svensk gründer som grunnla møbelvarehuskjeden IKEA.
I 2007 var han Europas rikeste. I Forbes’ måling av verdens rikeste, som første gang ble offentliggjort i 2010, var han blant de ti rikeste i verden, med en formue på 23 milliarder dollar. Under andre verdenskrig var Kamprad medlem av en svensk nazistisk organisasjon, og han tok aldri avstand fra dets leder.
| Feodor Ingvar Kamprad (født 30. mars 1926 i Ljungby, død 27. januar 2018 i Liatorp) var en svensk gründer som grunnla møbelvarehuskjeden IKEA.
I 2007 var han Europas rikeste. I Forbes’ måling av verdens rikeste, som første gang ble offentliggjort i 2010, var han blant de ti rikeste i verden, med en formue på 23 milliarder dollar. Under andre verdenskrig var Kamprad medlem av en svensk nazistisk organisasjon, og han tok aldri avstand fra dets leder.
== Biografi ==
Kamprad ble født på gården Elmtaryd, nær den lille landsbyen Agunnaryd i Ljungby i Småland i Sverige. Det var den største gården i området med sine 500 hektar tomt. Kamprad testet sin forretningssans allerede som unggutt, da han solgte fyrstikker til naboer fra sin sykkel. Han fant ut at han kunne kjøpe fyrstikker billig i store partier i Stockholm, selge dem løst til lave priser og likevel sitte igjen med fortjeneste. Senere utvidet han sitt forretningsområde til å selge fisk, juletrepynt, frø og senere kulepenner og blyanter. Da Kamprad var 17 år, fikk han belønning av sin far for sin innsats på skolen. Han brukte pengene til å danne det som i dag er IKEA. På denne tiden var han også aktiv nazist, og han tok aldri avstand fra den svenske nazistlederen Per Engdahl, tvert i mot omtalte han Engdahl som en stor mann så sent som i 2010.Akronymet IKEA kommer av initialene fra hans navn (Ingvar Kamprad), i tillegg til Elmtaryd, gården hvor han vokste opp, og den nærliggende landsbyen Agunnaryd.
Kamprad har innrømmet at hans dysleksi hadde innvirkning på den interne driften av selskapet. Ett eksempel er de svenske navnene på møblene hos IKEA, som opprinnelig ble valgt fordi Kamprad hadde problemer med å huske produktenes numre i lagerbeholdningen.
Kamprad bodde i Epalinges i Sveits fra 1976. Ifølge et intervju med TSR, den franskspråklige, sveitsiske TV-kringkasteren, kjørte Kamprad en 15 år gammel Volvo, fløy kun økonomiklasse og oppfordret IKEA-ansatte til å alltid skrive på begge sider av et ark. I tillegg ble Kamprad kjent for å besøke IKEA for et billig måltid. Han var også kjent for å kjøpe julegaver og -papir i salgene etter jul. Kamprads sparsommelighet er veldokumentert, men det er også en viktig del av det totale selskapsbildet som IKEA presenterer for sine ansatte og allmennheten. Han nevnte sjelden at han eide en villa i et høyprisområde i Sveits, et stort landområde i Sverige og en vingård i Provence i Frankrike, eller at han kjørte en Porsche i flere år.Mens han jobbet med møbelprodusenter i Polen tidlig i sin karriere, ble Kamprad alkoholiker. Han uttalte at han fikk dette under kontroll.
== Formue ==
Ifølge det svenske økonomitidsskriftet Veckans Affärer var han den rikeste personen i verden. Denne rapporten baserer seg på antagelsen om at Kamprad eide hele selskapet, noe både IKEA og Kamprad-familien avviste. Personlig hadde Kamprad lite eierskap i selskapet, men overførte mesteparten til Stichting INGKA Foundation og INGKA Holding som en del av en kompleks skatteplan, og dette gjorde at hans faktiske kontroll over selskapet var litt uklar.Tidsskriftet Forbes rangerte en stund Bill Gates som nummer 1, med Kamprad på nummer 4. Det var i etterkant av artikkelen i Veckans Affärer at Kamprad gikk fra nummer 12 til sin nåværende posisjon i Forbes. Ifølge det tyske T-Online var Kamprad den fjerde rikeste personen i verden, med 53 milliarder dollar. I mars 2005 gjorde den glidende verdien av den amerikanske dollaren at Kamprad kom øverst på listen i en annen rapport. I mars 2007 anslo Forbes hans formue til 33 milliarder dollar. I 2011 ble det fremlagt dokumenter som viste at Kamprad hadde solgt majoriteten av sin andel i IKEA mange år tidligere. I 2015 var Kamprads formue ifølge Forbes 3,4 milliarder dollar, og han var nummer 497 på listen over verdens rikeste.Etter hans død viste det seg at hans formue var på 469 milliarder kroner, og at han var blant verdens 10 rikeste personer da han døde.
== Stichting INGKA Foundation ==
Den nederlandskregistrerte stiftelsen Stichting INGKA Foundation er navngitt etter Kamprad, og eier INGKA Holding, som er morselskapet til alle IKEA-butikkene. Denne ideelle organisasjonen ble i mai 2006 omtalt av økonomitidsskriftet The Economist som verdens største veldedighetsorganisasjon – med en antatt verdi på minst 36 milliarder dollar i 2006 (større enn Bill & Melinda Gates Foundation) – men dens hovedformål er, ifølge noen, antatt å være selskapsskattunngåelse og beskyttelse mot overtakelse for IKEA. Kamprad var styreleder i stiftelsen.
== Annet arbeid ==
Kamprad var i utgangspunktet en meget privat person, som sjelden gjorde noe ut av seg i det offentlige. Likevel ga han ut noen få verker. Først fortalte han omstendelig om IKEAs holdninger til sparsommelighet og entusiasme, i en erklæring kalt «A Testament of a Furniture Dealer». Den ble skrevet i 1976, og har siden blitt ansett som ideologien til IKEAs møbelkonsept. Han jobbet også med den svenske journalisten Bertil Torekull på boken «Leading By Design: The IKEA Story». I selvbiografidelen av boken forklarer han videre om sin filosofi, samt sine prøvelser og triumfer ved dannelsen av IKEA.
== Kontrovers ==
I 1994 ble de personlige brevene til den svenske fascistaktivisten Per Engdahl gjort offentlige, etter hans død. Det ble avdekket at Kamprad hadde blitt med i Engdahls pro-nazistiske gruppe i 1942. Kamprad hadde skaffet midler, samt rekruttert medlemmer, til gruppen så sent som i september 1945. Det er ikke kjent når Kamprad trakk seg ut av gruppen, men han fortsatte vennskapet med Engdahl frem til starten av 1950-tallet.
Etter denne offentliggjørelsen sa Kamprad at han dypt angret på den delen av sitt liv. Han kalte det for sin største tabbe, og han skrev senere et unnskyldningsbrev til alle sine IKEA-ansatte med jødisk opphav. IKEA er en av få detaljister som har varehus i Israel samtidig som den også har varehus i den arabiske verden. Det antas at dette reflekterer et forsøk på å roe ned denne kontroversen.Ingvar Kamprad døde 27. januar 2018.
== Referanser ==
== Se også ==
Liste over milliardærer
IKANO
== Eksterne lenker ==
(en) Ingvar Kamprad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ingvar Kamprad – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ingvar Kamprad på Internet Movie Database
(en) Forbes.com: Forbes liste over verdens rikeste mennesker Arkivert 21. juli 2012 hos Wayback Machine. | Feodor Ingvar Kamprad (født 30. mars 1926 i Ljungby, død 27. | 5,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IKEA | 2023-02-04 | IKEA | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1943', 'Kategori:Ikea', 'Kategori:Næringsliv i Asker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | IKEA er en svensk hjeminnredningskjede som drives gjennom et franchisesystem. Franchisetakere er autorisert til å markedsføre og selge IKEA-sortimentet, og drive IKEA-varehus og andre salgskanaler i spesifiserte markedsområder. Inter IKEA Systems B.V. er eieren av IKEA-konseptet og den globale IKEA franchisen. 11 ulike franchisegrupper eier og driver IKEAs salgskanaler under avtale med Inter IKEA Systems B.V.
IKEA ble stiftet av Ingvar Kamprad (1926-2018) da han var 17 år gammel, i 1943. Til å begynne med solgte IKEA penner, lommebøker, rammer, klokker, smykker og nylonstrømper – praktisk talt alt som Kamprad følte det var behov for, og som han kunne selge til redusert pris. Det første møbelet ble introdusert i produktporteføljen i 1947, og i 1955 begynte selskapet å designe sine egne møbler.
I begynnelsen solgte Kamprad møbler fra hjemmet sitt og via post. Men etterhvert ble den første butikken åpnet i nærheten av byen Älmhult. Dette var også stedet der det første IKEA-varehuset kom, som skulle bli en modell for resten av IKEA-varehusene som åpnet. I 1963 åpnet den første butikken utenfor Sverige, på Nesbru i Asker.
Per mai 2018 var det 418 IKEA-varehus i omtrent 49 land. 365 av dem er i dag eid av IKEA Group og resterende drives av andre franchisetakere. De fleste ligger i Europa, de øvrige er plassert i Nord-Amerika, Asia og Australia. IKEA-katalogen, sies å være den mest distribuerte boka i verden etter Bibelen. Den blir trykt i et opplag på rundt 175 millioner årlig.
Rettighetene til IKEA-konseptet, inklusive franchiselisensiering, innehas av det nederlandske selskapet Inter IKEA Systems B.V.
| IKEA er en svensk hjeminnredningskjede som drives gjennom et franchisesystem. Franchisetakere er autorisert til å markedsføre og selge IKEA-sortimentet, og drive IKEA-varehus og andre salgskanaler i spesifiserte markedsområder. Inter IKEA Systems B.V. er eieren av IKEA-konseptet og den globale IKEA franchisen. 11 ulike franchisegrupper eier og driver IKEAs salgskanaler under avtale med Inter IKEA Systems B.V.
IKEA ble stiftet av Ingvar Kamprad (1926-2018) da han var 17 år gammel, i 1943. Til å begynne med solgte IKEA penner, lommebøker, rammer, klokker, smykker og nylonstrømper – praktisk talt alt som Kamprad følte det var behov for, og som han kunne selge til redusert pris. Det første møbelet ble introdusert i produktporteføljen i 1947, og i 1955 begynte selskapet å designe sine egne møbler.
I begynnelsen solgte Kamprad møbler fra hjemmet sitt og via post. Men etterhvert ble den første butikken åpnet i nærheten av byen Älmhult. Dette var også stedet der det første IKEA-varehuset kom, som skulle bli en modell for resten av IKEA-varehusene som åpnet. I 1963 åpnet den første butikken utenfor Sverige, på Nesbru i Asker.
Per mai 2018 var det 418 IKEA-varehus i omtrent 49 land. 365 av dem er i dag eid av IKEA Group og resterende drives av andre franchisetakere. De fleste ligger i Europa, de øvrige er plassert i Nord-Amerika, Asia og Australia. IKEA-katalogen, sies å være den mest distribuerte boka i verden etter Bibelen. Den blir trykt i et opplag på rundt 175 millioner årlig.
Rettighetene til IKEA-konseptet, inklusive franchiselisensiering, innehas av det nederlandske selskapet Inter IKEA Systems B.V.
=== Historien bak navnet ===
IKEA-navnet er satt sammen av initialene til en av IKEAs grunnleggere, Ingvar Kamprad, (IK) og de første bokstavene i navnet på gården og stedet der han vokste opp – Elmtaryd og Agunnaryd (EA). IKEA-logoen har nesten ikke endret seg gjennom konsernets historie, og 1967-versjonen er fremdeles symbolet for IKEAs virksomhet.
=== Visjon ===
IKEAS visjon er «å skape en bedre hverdag for de mange menneskene».
Vi arbeider hardt for å oppnå kvalitet til rimelige priser for kundene våre gjennom optimering av hele verdikjeden og ved å bygge opp langsiktige leverandørforhold, investere i høyautomatisert produksjon og produsere i store volumer. Visjonen vår omfatter også mer enn hjeminnredning. Vi ønsker å skape en bedre hverdag for alle mennesker som berøres av virksomheten vår.
=== Forretningsidéen ===
IKEAs forretningsidé er «å tilby et stort utvalg form- og funksjonsriktige hjeminnredningsprodukter til så lave priser at så mange mennesker som mulig har råd til å kjøpe dem».
IKEA-konseptet tar utgangspunkt i ideen om å tilby et sortiment av hjeminnredningsprodukter som de mange menneskene har råd til, ikke bare et fåtall. Vi oppnår dette ved å kombinere funksjon, kvalitet, design og verdi – alltid med tanke på bærekraft.
KEA-konseptet gjennomsyrer alle deler av virksomheten, fra design, råvarer, emballasje og distribusjon til forretningsmodellen vår. Målet vårt er å bidra til at flere mennesker får et bedre liv hjemme.
== Generelt ==
== Historie ==
=== IKEA-varehus rundt om i verden ===
Listen viser når IKEA åpnet butikker og varehus første gang i ulike land:
1958: Sverige (Älmhult)
1963: Norge (Oslo)
1969: Danmark (København)
1973: Sveits (Zürich)
1974: Tyskland (München)
1977: Canada (Toronto)
1977: Østerrike (Wien)
1978: Nederland (Rotterdam)
1981: Island (Reykjavík)
1981: Australia (Sydney)
1983: Saudi-Arabia (Jidda)
1984: Belgia (Brussel)
1987: Storbritannia (Manchester)
1988: USA (Baltimore)
1989: Italia (Milano)
1990: Frankrike (Bordeaux)
1990: Ungarn (Budaörs)
1991: Polen (Poznań)
1991: Tsjekkia (Praha)
1995: Slovakia (Bratislava)
1996: Finland (Helsingfors)
1996: Spania (Madrid og Barcelona)
1998: Kina (Beijing)
2000: Russland (Moskva)
2001: Israel (Netanya)
2001: Kuwait (Al Rai)
2003: Malaysia (Damansara)
2004: Portugal (Lisboa)
2005: Tyrkia (Istanbul)
2006: Irland (Dublin)
2006: Japan (Funabashi og Yokohama)
2007: Romania (București)
2018: Thailand (Nontahburi/นนทบุรี)Ikea har også varehus i Hellas, De forente arabiske emirater, Singapore og Taiwan.
=== IKEA-varehus i Norge ===
Den første IKEA-butikken utenfor Sverige åpnet lørdag 23. mars 1963 på Nesbru i Asker, i kjellerlokalene under Nesbru Bokhandel, i samme bygning som Bellevue hotell. Dagen før hadde det til da nokså ukjente IKEA tatt ut en helsides annonse på forsiden av Arbeiderbladet. Det nåværende varehuset på Billingstad/Slependen åpnet i 1975. Det avviker fra mer moderne IKEA-varehus ved at selvhentingslageret er plassert helt bak i butikken, og ikke like ved kassene. Varehuset på Slependen gjennomgikk en større utvidelses- og ombyggingsprosess. Varehuset i Åsane flyttet til Nyborg, og åpnet den 2. mai 2012. Det nye varehuset er på 36 000 m².
IKEA i Åsane i Bergen åpnet i 1984.
IKEA på Lura i Sandnes åpnet 28. september 1988.
IKEA på Furuset i Oslo åpnet 26. november 1998.
IKEA på Leangen i Trondheim åpnet 28. august 2002.
IKEA Sørlandet ved Kristiansand åpnet 21. oktober 2010
IKEA på Ringsaker ved Hamar åpnet 19. mars 2015.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
IKEAs norske sider
IKEA-historien – Norsk nettside fra IKEA.
IKEAs internasjonale nettsted (mul) Offisielt nettsted
(en) IKEA – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) IKEA – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Sofakrigen – Det tok 24 år å få IKEA til Trondheim, reportasje i Magasinet på nett.
Danmark | Finland | Sverige | USA | Storbritannia | | antall_ansatte = (2017) | 5,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Nepomuk_Hummel | 2023-02-04 | Johann Nepomuk Hummel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1837', 'Kategori:Fødsler 14. november', 'Kategori:Fødsler i 1778', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bratislava', 'Kategori:Personer rundt Ludwig van Beethoven', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Østerrikske komponister'] | Johann Nepomuk Hummel (født 14. november 1778 Pressburg i Ungarn - nå Bratislava i Slovakia, død 17. oktober 1837 i Weimar i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach - nå i Tyskland) var en østerriksk komponist og virtuos pianist. Hans musikk reflekterer en overgang fra klassisismen til den romantiske periode.
| Johann Nepomuk Hummel (født 14. november 1778 Pressburg i Ungarn - nå Bratislava i Slovakia, død 17. oktober 1837 i Weimar i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach - nå i Tyskland) var en østerriksk komponist og virtuos pianist. Hans musikk reflekterer en overgang fra klassisismen til den romantiske periode.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Johann Nepomuk Hummels far, Josef Hummel, var direktør ved den «keiserlige skolen for militær musikk» i Wartberg. I 1786 flyttet han med familien til Wien der han ble kapellmester ved Emanuel Schikaneders Theater auf der Wieden.
Wolfgang Amadeus Mozart ble imponert over sju år gamle Johanns evner, og tilbød ham musikkundervisning. Hummel var elev av Mozart i to år, og gjorde sin første konsertopptreden i en alder av ni. Ledsaget av faren foretok han konsertreiser så langt som til Danmark og England. Etter returen til Wien tok han komposisjonsundervisning hos Johann Georg Albrechtsberger og hos Antonio Salieri, rikets hoffkomponist og hoffkapellmester.
=== Musiker ===
Han turnerte i Europa før han ble instruert av Muzio Clementi i London, hvor han ble i fire år før han returnerte til Wien. Han fikk da undervisning av Johann Georg Albrechtsberger, Joseph Haydn og Antonio Salieri.
I 1804 ble han kapellmester for prins Esterházy, foran Haydn. Denne posten beholdt han i sju år før han ble dimittert fra tjenesten. Før dette hadde han turnert i Russland og Europa, og giftet seg med operasangerinnen Elisabeth Röckel. Han ble senere kapellmester i Stuttgart og Weimar.
I tiden i Tyskland publiserte Hummel verket Et komplett teoretisk og praktisk instruksjonskurs om kunsten å spille pianoforte. Denne populære metoden innledet en ny stil.
Moderne pianomusikk har blitt påvirket av Hummel gjennom hans instruksjon av Carl Czerny som senere underviste Franz Liszt. Hummels innflytelse kan også spores i de tidligere verker av Frédéric Chopin og Robert Schumann.
== Bibliografi ==
Carl Montag: Johann Nepomuk Hummel, in: Neue Zeitschrift für Musik, Band 7, Nr. 39 vom 14. November 1837, S. 153f.; Nr. 40 vom 17. November 1837, S. 157f. und Nr. 42 vom 24. November 1837, S. 165f. (Digitalisat)
August Kahlert: Zur Erinnerung an Johann Nepomuk Hummel, in: Deutsche Musik-Zeitung, Jg. 1, Nr. 7 vom 11. Februar 1860, S. 50f; Nr. 8 vom 18. Februar 1860, S. 58f.; Nr. 9 vom 25. Februar 1860, S. 67f. (Digitalisat)
Constantin von Wurzbach: «Hummel, Johann Nepomuk.» I Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. 9. Del. Kaiserlich-königliche Hof- und Staatsdruckerei, Wien 1863, s. 419–425 (Innscanning).
Moritz Müller: Ein alter Musikmeister, in: Europa. Chronik der gebildeten Welt, Leipzig, Nr. 37/1873, Sp. 1153–1160 und Nr. 38/1873, Sp. 1197–1206 (Erinnerungen an Johann Nepomuk Hummel und seinen Vater Johannes Hummel (1754–1828) sowie dessen Erinnerungen an Haydn und Mozart)
(de) Moritz Fürstenau: «Hummel, Johann Nepomuk». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 13, Duncker & Humblot, Leipzig 1881, s. 384–387.
Karl Benyovszky: J. N. Hummel: der Mensch und Künstler, Bratislava: Eos 1934
«Hummel, Johann Nep.». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 3, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1965, s. 9 f. (Direkte lenker: s. 9, s. 10)
Harold C. Schonberg: Die großen Pianisten, Bern/München/Wien: Scherz 1965
Dieter Zimmerschied: Die Kammermusik Johann Nepomuk Hummels, Mainz 1966
Dieter Zimmerschied: Thematisches Verzeichnis der Werke von Johann Nepomuk Hummel, Hofheim am Taunus: Hofmeister 1971, ISBN 3-87350-000-0
(de) Lothar Hoffmann-Erbrecht: «Hummel, Johann Nepomuk.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 10, Duncker & Humblot, Berlin 1974, ISBN 3-428-00191-5, s. 54 (digitalisering).
Joel Sachs: A Checklist of the Works of Johann Nepomuk Hummel, in: Notes (Second Series), Jg. 30 (1974), S. 732–754
Joel Sachs: Kapellmeister Hummel in England and France, Detroit: Information Coordinators 1977
Bericht der wissenschaftlichen Konferenz aus Anlaß des 200. Geburtstages Johann Nepomuk Hummels am 18. November 1978 in Weimar, hrsg. von Hans Rudolf Jung, Weimar o. J. (= Schriftenreihe der Hochschule für Musik „Franz Liszt“ Weimar, Band 1)
Stanley Sadie (utg.): The New Grove Dictionary of Music and Musicians, London: Macmillan 1980, Artikel Hummel, Johann Nepomuk
Ludwig Finscher (utg.): Die Musik in Geschichte und Gegenwart, 2., neubearbeitete Ausgabe, Bärenreiter/Metzler, Kassel/Stuttgart 2003, ISBN 3-7618-1100-4. Artikel Hummel, Johann Nepomuk
Zwischen Klassik und Klassizismus: Johann Nepomuk Hummel in Wien und Weimar, Kolloquium im Goethe-Museum Düsseldorf 2000, hrsg. von Anselm Gerhard und Laurenz Lütteken, Kassel: Bärenreiter 2003
Mark Kroll: Johann Nepomuk Hummel. A Musician’s Life and World. Scarecrow Press, Lanham 2007, ISBN 978-0-8108-5920-3
Klaus Martin Kopitz: Beethoven, Elisabeth Röckel und das Albumblatt „Für Elise“, Köln: Dohr 2010, ISBN 978-3-936655-87-2
„Wiener Klassik“ in Weimar. Johann Nepomuk Hummel als Träger des Kulturtransfers, in: Übertönte Geschichten. Musikkultur in Weimar, hrsg. von Hellmut Seemann und Thorsten Valk, Göttingen 2011 (= Jahrbuch der Klassik Stiftung Weimar), S. 103–120
Klaus Martin Kopitz: Beethovens „Elise“ Elisabeth Röckel. Neue Aspekte zur Entstehung und Überlieferung des Klavierstücks WoO 59, in: Die Tonkunst, Jg. 9, Nr. 1 vom Januar 2015, S. 48–57
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Nepomuk Hummel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Nepomuk Hummel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Nepomuk Hummel på Internet Movie Database
(en) Johann Nepomuk Hummel på Discogs
(en) Johann Nepomuk Hummel på MusicBrainz
(en) Johann Nepomuk Hummel på Spotify
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Nepomuk Hummel i International Music Score Library Project | Johann Nepomuk Hummel (født 14. november 1778 Pressburg i Ungarn - nå Bratislava i Slovakia, død 17. | 5,185 |
null | 2023-02-04 | Klingon | null | null | null | Klingon (på klingon tlhIngan Hol) er et kunstig språk laget av lingvisten Marc Okrand for filmselskapet Paramount Pictures til filmen Star Trek III: The Search for Spock (1984) | 5,186 |
null | 2023-02-04 | Monopol | null | null | null | Et monopol (fra gresk monos = en, polein = å selge) er en markedsform hvor det kun er én selger av et produkt eller en tjeneste. I dagligtale betyr monopol en bedrift som ikke har noen konkurrenter i sitt produkt- eller tjenestemarked. | 5,187 |
null | 2023-02-04 | Lars Saabye Christensen | null | null | null | Lars Saabye Christensen (født 21. september 1953 i Oslo) er en forfatter med dansk og norsk statsborgerskap. | 5,188 |
null | 2023-02-04 | Dominica | null | null | null | Samveldet Dominica er en øystat i Karibia, beliggende mellom de to franske oversjøiske departementene Guadeloupe i nord og Martinique i syd. Landet er medlem av Samveldet av nasjoner. | 5,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiji | 2023-02-04 | Fiji | ['Kategori:1970 i Oseania', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fiji', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1970', 'Kategori:Øystater'] | Fiji, offisielt Republikken Fijiøyene, er en øystat i Stillehavet, øst for Vanuatu, vest for Tonga og sør for Tuvalu. Fiji ligger 2000 km nord for New Zealand. Fiji er en øystat bestående av 332 øyer; 110 av disse er permanent bebodd. Landet er en republikk med 859 200 innbyggere (2013).
| Fiji, offisielt Republikken Fijiøyene, er en øystat i Stillehavet, øst for Vanuatu, vest for Tonga og sør for Tuvalu. Fiji ligger 2000 km nord for New Zealand. Fiji er en øystat bestående av 332 øyer; 110 av disse er permanent bebodd. Landet er en republikk med 859 200 innbyggere (2013).
== Geografi ==
Landet dekker en flate på 18 333 km².Fiji er ei gruppe vulkanske øyer omgitt av koraller. Øygruppa består av 332 øyer hvorav 110 er befolket. I tillegg består øygruppen av om lag 500 mindre holmer.
De to største og viktigste øyene er Viti Levu og Vanua Levu. Hovedstaden Suva ligger på Viti Levu der omtrent tre fjerdedeler av befolkningen bor. Andre viktige byer er Labasa, Lautoka, Nadi og Savusavu. Øyene er fjellrike, og den høyeste toppen heter Tomanivi, den ligger på Viti Levu og rekker 1 324 moh.
== Befolkning ==
Fiji er den mest folkerike av småstatene i Stillehavet. Beregnet folkemengde for 2013 var 859 200.Befolkningsveksten var mellom 1990 og 1995 på 1,6 %.
Folketellingen i 2007 viste at 56,8 % av innbyggerne var fijianere og 37,5 % indere.De melanesiske fijianerne er den opprinnelige befolkningen. Inderne består av flere grupper som i hovedsak er etterkommere av kontraktsarbeidere som var importert fra India mellom 1879 og 1916 for å arbeide på sukkerplantasjer. Ved folketellingen i 1966 utgjorde inderne et flertall på 50,5 %. Andelen indere har i nyere tid sunket, dels grunnet høyere fødselsrate blant melanesierne, dels grunnet utvandring.
=== Religion ===
Ved folketellingen i 2007 var 64,4 % kristne, 27,9 % hinduer, 6,3 % muslimer og 0,3 % sikher.Blant de kristne var det flest metodister. I alt 34,6 % av befolkningen tilhørte dette kirkesamfunnet. 9,1 % var katolikker, 5,7 % tilhørte Assembly of God og 3,9 % var sjuendedagsadventister.
== Historie ==
Utdypende artikkel: Fijis historieDe første innbyggerne på Fiji kom fra Sørøst-Asia lenge før øyene ble oppdaget av europeiske oppdagere på 1700-tallet. Øyene ble en britisk koloni i 1874. I 1970 ble Fiji uavhengig, men det demokratiske styret har siden blitt avbrutt av flere militærkupp.
== Politikk og administrasjon ==
Fijis statsoverhode er presidenten som er valgt av Parlamentet i en treårs-periode, før den nye grunnloven i 2013 ble presidenten valgt av Stammerådet. Presidenten har for det meste kun en seremoniell rolle, basert på det britiske systemet. Den utøvende makt ligger hos regjeringen, og statsministeren er utpekt av presidenten, men må ha støtte fra Parlamentet. Fijis parlament består av ett kammer. Før den nye grunnloven i 2013 hadde parlamentet tre kamre, Representantenes hus og Senatet.
=== Lokale myndigheter ===
Utdypende artikler: Fijis divisjoner og Fijis provinserFiji er inndelt i fire deler (områder) som igjen er delt opp i provinser. Områdene har liten makt og er mer som en samling av provinser. Øya Rotuma som ligger 465 kilometer nord for Viti Levu har indre selvstyre, men blir offisielt regnet som en del av det østre området av statistiske hensyn. Kommuner har blitt opprettet rundt Suva, Lautoka og ni andre landsbyer med byråd og borgermester.
=== Militærvesen ===
Fijis forsvar er organisert i Republic of Fiji Military Forces (RFMF) og har landstyrker og marinestyrker. Forsvarssjefen er brigader Mosese Tikoitoga.
Militærtjeneste er frivillig, og man kan verve seg fra 18 års alder. Av befolkningen i 2006 estimeres 163 960 menn å være egnet til militærtjeneste. I budsjettåret 2002 brukte Fiji 2,2% av bruttonasjonalprodukt på forsvar. Forsvarsutgiftene beløp seg i 2014 til 101 millioner fijidollar, mot 107 millioner i 2013 og 113 millioner i 2012.Fra 1980-tallet har det gjentatte ganger vært militær innblanding i politikken, med tre statskupp, det siste i 2006.RMF består av hærstyrker med 3200 mann per 2014 og en liten sjøforsvarskomponent med en styrke på 300. Sjøforsvarsenehet hadde i 2014 fem patruljefartøyer, er ansvarlig for å patruljere landets økonomiske sone og har redningsoppgaver. Per 2014 hadde ikke RFMF luftkapasitet.Styrker fra Fiji har deltatt i internasjonale fredsbevarende operasjoner i og utenfor FN-regi. I 2014 deltok Fiji med en infanteribataljon til Multinational Force and Observers i Egypt og en til UNDOF mellom Syria og Israel, en sikkerhetsstyrke til UNAMI i Irak (168 mann) og med fire mann til UNMISS i Sør-Sudan.
== Økonomi ==
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Levuka historiske havneby
== Se også ==
Jernbane på Fiji
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Fiji – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fiji / Viti – galleri av bilder, video eller lyd på Commons http://www.fijistiftelsen.no
(no) Statistikk og andre data om Fiji i FN-sambandets nettsted Globalis.noFiji Government Online – Fijis offisielle internettside
Fiji på Traveljournals.net
Fijimuseum Arkivert 26. mars 2020 hos Wayback Machine. | Fiji, offisielt Republikken Fijiøyene, er en øystat i Stillehavet, øst for Vanuatu, vest for Tonga og sør for Tuvalu. Fiji ligger 2000 km nord for New Zealand. | 5,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaukasus | 2023-02-04 | Kaukasus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Fjellkjeder i Asia', 'Kategori:Kaukasus', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kaukasus er en fjellkjede i Kaukasia som er en del av den samme forkastningssonen som skapte Alpene for 25 millioner år siden. Fjellkjeden regnes som den geografiske grensa mellom Europa i nord og Asia i sør. Kaukasusfjellene er egentlig et system av fjellkjeder og kan deles i to hoveddeler: hovedfjellkjeden Store Kaukasus, og fjellområdet på sørsiden, Lille Kaukasus. Området er ennå geologisk ustabilt, noe de mange jordskjelvene vitner om.
Den utdødde vulkanen Elbrus er med sine 5642 meter fjellkjedens høyeste fjell. Andre høye fjell er Dykh-Tau på 5197 meter, Sjkhara på 5193 meter, Kosjtan-Tau på 5134 meter og Kazbekfjellet på 5042 meter. Hovedfjellkjeden er om lag 1200 km lang og går hovedsakelig i øst-vestlig retning mellom Kaspihavet og Svartehavet. Gjennom fjellene går flere pass; de viktigste er Mamison- og Darjalpassene, samt de georgiske- og ossetiske militærveiene.
Kaukasusfjellene er kjent og besunget for sin vakre og ville natur. I dette området finnes også den største variasjon i naturtyper noe sted, og Kaukasus har blitt utpekt til økologisk hotspot-område.
| Kaukasus er en fjellkjede i Kaukasia som er en del av den samme forkastningssonen som skapte Alpene for 25 millioner år siden. Fjellkjeden regnes som den geografiske grensa mellom Europa i nord og Asia i sør. Kaukasusfjellene er egentlig et system av fjellkjeder og kan deles i to hoveddeler: hovedfjellkjeden Store Kaukasus, og fjellområdet på sørsiden, Lille Kaukasus. Området er ennå geologisk ustabilt, noe de mange jordskjelvene vitner om.
Den utdødde vulkanen Elbrus er med sine 5642 meter fjellkjedens høyeste fjell. Andre høye fjell er Dykh-Tau på 5197 meter, Sjkhara på 5193 meter, Kosjtan-Tau på 5134 meter og Kazbekfjellet på 5042 meter. Hovedfjellkjeden er om lag 1200 km lang og går hovedsakelig i øst-vestlig retning mellom Kaspihavet og Svartehavet. Gjennom fjellene går flere pass; de viktigste er Mamison- og Darjalpassene, samt de georgiske- og ossetiske militærveiene.
Kaukasusfjellene er kjent og besunget for sin vakre og ville natur. I dette området finnes også den største variasjon i naturtyper noe sted, og Kaukasus har blitt utpekt til økologisk hotspot-område.
== Geologi ==
Store Kaukasus ble for det meste dannet ved kollisjonen mellom store tektoniske plater: Den arabiske platens bevegelse mot nord mot Den eurasiske kontinentalplaten. Hele regionen er hyppig rammet av jordskjelv grunnet denne aktiviteten.Lille Kaukasus er derimot ikke slike foldefjell, men resultat av vulkansk aktivitet. Javakheti-vulkanplatået i Georgia og tilliggende vulkanske fjellkjeder som fortsetter inn i det sentrale Armenia er blant de yngste deler av geologien i Kaukasus.
== Topografi ==
Mot nord er fjellenes struktur nærmest trinnaktig i motsetning til det steile fall på sørsiden. Kaukasusfjellenes topografi omfatter Store Kaukasus (med sin høyeste topp på Elbrus), Lille Kaukasus (som når opp i 4.000 m høyde), det sørkaukasiske høyland (som omfatter deler av Lilleasia og høyslettene i Armenia og Iran) samt den mellomkaukasiske senkning som er dannet mellom Store og Lille Kaukasus. De mer enn 2.000 isbreer dekker tilsammen 1.450 km² i Store Kaukasus. Den nordligste tredjedel av området dekkes av den brede nordkaukasiske slette, hvis østligste del ligger under havnivå.
Mot vest er fjellene dekket av tett skog (opp til 1500 m over havet er det løvskog, mens det er barskog og setere over denne høyden). Mot øst er fjellene skogløse eller dekket av en meget åpen skogsteppe. Den nordlige kjede danner det såkalte Store Kaukasus. Nordskråningene av Store Kaukasus har gressteppe skiftende til halvørken og ren ørken mot øst. På den transkaukasiske høyslette mellom Store og Lille Kaukasus finner man sumpskoger, stepper og skogstepper som går over i halv- og helørkener ved Det kaspiske hav. Ca. 100 km sør for Store Kaukasus ligger Lille Kaukasus, som strekker seg fra Tyrkia gjennom Armenia til Aserbajdsjan.
== Klima ==
Fjellkammen langs Store Kaukasus er grense mellom den tempererte sone og den subtropiske klimasone. Høyfjellsklimaet i Kaukasus inndeles i tre grunntyper; et panhumid klima, et temperert-fuktig og et temperert-kontinentalt klima, og et heller kontinentalt og tørt klima. Den panhumide klimasone er karakteristisk for Vest-Kaukasus. Årlig nedbør er her på over 2000 millimeter. Det kan være mye tåke i høydedragene.
I Sentralkaukasus og i noen deler av Øst-Kaukasus og i vestre del av Lille Kaukasus fremhersker et temperert-fuktig klima. Men den indre del av det sørkaukasiske høyland (Armenia) og noen regioner av Øst-Kaukasus preges av et relativt kontinentalt og tørt klima. Årlig nedbør er her på 500 til 600 millimeter.
Snøgrensen i Kaukasus svinger mellom 3000 og 3800 meter over havet. Lavest er den i vest, der den omtrent svarer til forholdene i Alpene. Den høyeste snøgrensen fremhersker i Lille Kaukasus.
== Biologisk hotspot ==
Den biologiske hotspot i Kaukasus dekker 532.658 km² og dermed statene Georgia, Armenia og Aserbajdsjan samt den nordkaukasiske del av Den russiske føderasjon (som omfatter Tsjetsjenia, Dagestan, Ingusjetia, Nord-Ossetia, Kabardino-Balkaria, Karatsjajevo-Tsjerkessia og enklaven Adygia), den nordøstlige del av Tyrkia og en del av det nordvestlige Iran. I den sørligste del rekker denne hotspot inn i den iransk-anatoliske hotspot. Denne hotspot er hjemsted for flere enn 1.600 arter av planter, hvorav ca. 25 % er endemiske for regionen. Det er 17 endemiske slekter, og ni av dem er knyttet til plantesamfunnene i de høyeste fjellene.
Det er to refugier for tertiær flora i området: i Georgias avvanningsområde til Svartehavet og ved den ytterste sørøstlige enden av Kaukasus, der fjellene møter Kaspihavet.
De blandede løvskoger i Kaukasus er en enestående økoregion på grunn av noen helt spesielle forhold i forhistorien. De åtte økoregioner som møtes her er meget forskjelligartede med hensyn til klimaforhold og artssammensetning. Dertil kommer at området er delvis sammenfallende med det pontiske refugium for tertiærfloraen. Det er det viktigste refugie- og reliktområde for de nordlig-tertiære skoger i det vestlige Eurasia. Dette er det eneste sted der varmt-tempererte skoger har eksistert uavbrutt siden tertiærtiden (dvs. før istidene). Selv i dag finnes mange reliktarter som dominerende eller meddominerende i en rekke plantesamfunn. Det dreier seg f.eks. om kaukasisk alm (Zelkova carpinifolia), laurbærhegg (Prunus laurocerasus), pontisk eik (Quercus pontica), Ilex colchica og forskjellige rhododendronarter: Rhododendron ponticum, Rhododendron smirnowii og gullasalea (Rhododendron luteum)
== Litteratur ==
Conradin Burga, Frank Klötzli und Georg Grabherr (Hrsg): Gebirge der Erde – Landschaft, Klima, Pflanzenwelt, Ulmer Verlag, Stuttgart 2004, ISBN 3-8001-4165-5
Bernhard Chiari (Hrsg.): Wegweiser zur Geschichte Kaukasus, Verlag Ferdinand Schöningh, Paderborn u.a. 2008, PDF-Download 7 MB [1]
Zaur Gasimov: Kaukasus, Europäische Geschichte Online, utgitt av Institut für Europäische Geschichte (Mainz), 2011, Zugriff am: 22. Juni 2011.
Marie-Carin von Gumppenberg, Udo Steinbach: Der Kaukasus. Geschichte, Kultur, Politik, C.H. Beck, 2008, ISBN 978-3-406-56800-8
Olaf Haselhorst: Der Kaukasus als Objekt des russischen Kolonialismus in der ersten Hälfte des 19. Jahrhunderts, Hamburg 1999
Horst-Günter Wagner: «Erdöl und Erdgas in der Kaukasus-Kaspi-Region», i: Geographische Rundschau (Braunschweig, Westermann), Band 49, 1997, s. 355–361.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Caucasus mountains – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|Landskap i [[Svaneti, Georgia]] | 5,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Malthus | 2023-02-04 | Thomas Malthus | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Britiske økonomer', 'Kategori:Demografer', 'Kategori:Dødsfall 23. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1834', 'Kategori:Engelske anglikanske prester', 'Kategori:Fødsler 13. februar', 'Kategori:Fødsler i 1766', 'Kategori:Grønne tenkere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Mole Valley', 'Kategori:Politisk økonomi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thomas Robert Malthus (født 14. februar 1766, død 23. desember 1834) var en britisk prest og samfunnsforsker. Han er mest kjent for å hevde at matvareforsyningen på sikt ikke kan holde tritt med en ubegrenset befolkningsvekst. Befolkningen ville alltid måtte leve på et eksistensminimum, hevdet Malthus. Dette fordi om de fikk mer enn dette, så ville bare befolkningsveksten tilta, helt til man var tilbake på eksistensminimum. Malthus hadde stor innflytelse på økonomer i sin samtid.
| Thomas Robert Malthus (født 14. februar 1766, død 23. desember 1834) var en britisk prest og samfunnsforsker. Han er mest kjent for å hevde at matvareforsyningen på sikt ikke kan holde tritt med en ubegrenset befolkningsvekst. Befolkningen ville alltid måtte leve på et eksistensminimum, hevdet Malthus. Dette fordi om de fikk mer enn dette, så ville bare befolkningsveksten tilta, helt til man var tilbake på eksistensminimum. Malthus hadde stor innflytelse på økonomer i sin samtid.
== Økonomisk og demografisk teori ==
I boken An Essay on the Principle of Population (1798) fremmet Malthus en befolkningslov som sier at mennesket har en formeringsevne som langt overstiger potensialet i naturgrunnlaget. På den måten er ikke matproduksjonen like stor som befolkningsveksten. Dette reguleres ved høyere dødelighet inntil befolkningen igjen er på et akseptabelt nivå. Sagt på en annen måte, han hadde sett at befolkningsveksten er eksponentiell, mens han mente at matvareforsyningen bare ville øke lineært.
Derfor hevdet han at kriger, hungersnød og epidemier var uunngåelige, med mindre man fikk redusert befolkningens fødselsrate.
Å hjelpe dem som var truet av sult, ville ifølge Malthus bare forverre situasjonen på sikt. Han godtok imidlertid kun én måte å redusere fødselsraten på: gjennom avholdenhet (inkludert en utsatt ekteskapsinngåelse). Etter utgivelsen foretok Malthus en studiereise blant annet i Norge. Denne reisen influerte andreutgaven av boken, som kom i 1803.
Malthus' teorier har blitt kritisert fra mange hold.
Mange kritikere har imidlertid gjort den feilen å kritisere observasjonen Malthus hadde gjort, ikke de normative slutningene han hadde trukket:
At enhver populasjon som vokser med uforanderlig vekstrate, øker eksponentielt, er en veletablert demografisk kjensgjerning.
At mattilgangen skal kunne vokse lineært, kan til og med være en altfor optimistisk antakelse. Mattilgangen kan riktignok øke raskt i visse perioder, men denne veksten kan – på grunn av jordens begrensede ressurser – ikke være vedvarende.Derimot kan det være på sin plass å påpeke at Malthus' løsningsforslag ikke var uttømmende.
Ikke minst kan prevensjon begrense befolkningsveksten, en faktor som Malthus ikke vurderte pga. sine religiøse motforestillinger.
Den sterke befolkningsveksten i u-landene etter 2. verdenskrig førte igjen til økt interesse for, men også misbruk av Malthus’ teorier (se malthusianisme). Verket fikk en stormfull mottakelse, da fremtidsoptimismen rådet i Europa, og holdningene generelt var pronatalistiske.
== Reise i Norge 1799 ==
Sommeren 1799 foretok Malthus sammen med William Otter, Edward Daniel Clarke og John Marten Cripps en reise i Skandinavia fra hvilken Malthus' dagbøker fra deler av reisen er bevart og utgitt. De bevarte dagbøkene omhandler reisen fra ankomst Cuxhaven 25. mai til Malthus krysser grensen til Sverige 3. august, etter å ha reist gjennom Holstein, Schleswig, deler av Danmark, den svenske vestkysten, til Christiania, Kongsberg, opp Gudbrandsdalen til Trondheim, og ned Østerdalen til Magnor. Dagboken er interessant fordi den gir et innblikk i Malthus som person og som vitenskapsmann, og hans metode, samtidig som den er en kilde for innblikk i det norske samfunnet i 1799, og hvordan det forstås av en engelsk vitenskapsmann i samtiden.
== Ny-Malthusianismen ==
Mot slutten av 1800-tallet oppstod en bevegelse i USA som ble kjent som «Ny-Malthusianismen» fordi den var inspirert av Thomas Malthus' teser om hvordan man et samfunn kunne forebygge overbefolkning. Slik beskrives bevegelsen i en norsk avis i 1928:Ny-Malthusianisme kaller man den bevegelse som med utgangspunkt i Malthus' befolkningslære har agitert for en systematisk innskrenkning av barnetallet og herunder også i skrift og tale, i den senere tid også praktisk gjennem mødrehygienekontorene, søker å spre kjennskap til de befruktningshindrende midler i almenheten, navnlig blandt kvinnende i de arbeidende lag av folket. Som nevnt i forrige artikkel fordømte Malthus selv skarpt den slags midler; han vedblev alltid å være for meget av en moraliserende teolog til å våge denne praktiske konsekvens av sin lære, men derfor drog han også den triste og bitre slutning at sykdom, nød og elendighet alltid måtte vedbli å herje blandt de fattige og at alle planer om en likelig fordeling av livsgodene måtte strande på dette skjær.
== Referanser ==
== Kilder ==
The Travel Diaries of T.R. Malthus, Edited by Patricia James, Cambridge University Press, 1966 | Thomas Robert Malthus (født 14. februar 1766, død 23. | 5,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edmund_Burke | 2023-02-04 | Edmund Burke | ['Kategori:Anglo-irer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske politikere', 'Kategori:Britiske politiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 9. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1797', 'Kategori:Fødsler 12. januar', 'Kategori:Fødsler i 1729', 'Kategori:Konservative politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens filosofer', 'Kategori:Personer fra Dublin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Edmund Burke (født 1. januarjul./ 12. januar 1729greg. i Dublin, død 9. juli 1797 på Gregories nær Beaconsfield i England) var en britisk politiker og politisk filosof. Han regnes som konservatismens grunnlegger. Burke tilhørte det britiske partiet whigene (et mer liberalt parti enn toryene).
| Edmund Burke (født 1. januarjul./ 12. januar 1729greg. i Dublin, død 9. juli 1797 på Gregories nær Beaconsfield i England) var en britisk politiker og politisk filosof. Han regnes som konservatismens grunnlegger. Burke tilhørte det britiske partiet whigene (et mer liberalt parti enn toryene).
== Bakgrunn og virke ==
Burkes ideer skiller seg fra andre ideologer, siden han egentlig ikke konstruerte noen ny ideologi. Han fastslo i stedet noen prinsipper (de fleste har blitt stående) som etterkommere viderebygde konservatismen på. Hovedverket til Burke var Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (originalens tittel: Reflections on the Revolution in France) (1790).
Burke støttet, i motsetning til flesteparten av sine samtidige landsmenn, den amerikanske revolusjon. Han mente at det var den britiske kongen som hadde angrepet amerikanernes rettigheter.
Under den franske revolusjonen noen få år senere, hadde Burke (ifølge mange) derimot helt motsatt holdning. Nå var han en ivrig motstander av de revolusjonære og deltok i den såkalte revolusjonsdebatten.
Den endrede holdningen begrunnet Burke med at de franske revolusjonære, i motsetning til amerikanerne, ville kullkaste hele staten og bygge opp noe nytt. En slik holdning strider med konservatismens grunndoktriner; evolusjon fremfor revolusjon. Burke var særlig kritisk til voldsbruken under den franske revolusjon.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Av BurkeEdmund Burke Betraktninger over revolusjonen i Frankrike utgitt i serien Bokklubbens Kulturbibliotek oversatt av Erik Ringen og med innledende essay av Raino Malnes ISBN 978-82-525-5210-2
Fritt tilgjengelige e-bøker av Edmund Burke i i Project GutenbergOm BurkePaul Thyness (1967). Edmund Burkes politiske filosofi: de konservative grunnidéer. Oslo: Tanum.
Lars Roar Langslet (1965). Konservatismen fra Hume til idag. Oslo: Dreyer. BibliografiA Vindication of Natural Society (1756)
A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful (1756)
An Account of the European Settlement in America (1757)
The Abridgement of the History of England (1757)
Annual Register editor for some 30 years (1758)
Tracts on the Popery Laws (Early 1760s)
On the Present State of the Nation (1769)
Thoughts on the Cause of the Present Discontents (1770)
On American Taxation (1774)
Conciliation with the Colonies (1775)
A Letter to the Sheriffs of Bristol (1777)
Reform of the Representation in the House of Commons (1782)
Reflections on the Revolution in France (1790)
Letter to a Member of the National Assembly (1791)
Appeal from the New to the Old Whigs (1791)
Thoughts on French Affairs (1791)
Remarks on the Policy of the Allies (1793)
Letters on a Regicide Peace (1795–97)
Letter to a Noble Lord (1796)
== Eksterne lenker ==
(no) Edmund Burke i Store norske leksikon
«Edmund Burke», fra Stanford Encyclopedia of Philosophy (engelsk) | Edmund Burke (født i Dublin, død 9. juli 1797 på Gregories nær Beaconsfield i England) var en britisk politiker og politisk filosof. | 5,193 |
null | 2023-02-04 | Demokrati | null | null | null | thumb|300px|Eldre [[stemmeurne fra Sogn og Fjordane]] | 5,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marie-Joseph_Ang%C3%A9lique | 2023-02-04 | Marie-Joseph Angélique | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1734', 'Kategori:Fødsler i 1705', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer henrettet ved hengning', 'Kategori:Portugisere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slaveri'] | Marie-Joseph Angélique (født ca. 1710, død 21. juni 1734) var navnet gitt av franske myndigheter til en portugisiskfødt sort slave. Hun satte fyr på sin eiers hjem og brente ned mye av hva som nå refereres til som det gamle Montréal.
Hun tilhørte Thérèse de Couagne og, frem til hans død 1733, François Poulin, og var forventet å fylle sin rolle som slave ved å spise med de andre slavene og tjene sine herrer. Hun motsatte seg imidlertid dette, og ønsket å tilbringe tiden med sin elsker, en hvit tjener kalt Claude Thibault. Det ble hevdet at hun hadde tre barn, og minst ett med en slave kalt César, som tilhørte Ignace Gamelin.
Da Poulin truet med å selge henne, satte den skrekkslagne piken fyr på hans hjem og forsøkte å flykte. Hun ble fanget kort etter, men ikke før brannen hadde spredt seg og ødelagt mye av Montreal.
Etter å ha blitt stilt for retten og torturert, tilsto Angélique forbrytelsen, og ble dømt til å bli brent levende. Straffen ble imidlertid redusert til hengning, og hun ble hengt ved en offentlig seremoni som involverte ydmykelse og amputasjon av hånden hun hadde brukt til å sette fyr med.
«Marie-Joseph Angélique, negresse, slavekvinne tilhørende Thérèse de Couagne, hustru av den yngre François Poulin de Francheville, du er dømt til å dø, til å betale kompensasjon, til å ha din hånd avskåret, til å bli brent levende og ha din aske kastet for vinden.» — dommer Pierre Raimbault, 4. juni 1734
Skuespillet Angélique ble skrevet av Lorena Gale i 1995.
| Marie-Joseph Angélique (født ca. 1710, død 21. juni 1734) var navnet gitt av franske myndigheter til en portugisiskfødt sort slave. Hun satte fyr på sin eiers hjem og brente ned mye av hva som nå refereres til som det gamle Montréal.
Hun tilhørte Thérèse de Couagne og, frem til hans død 1733, François Poulin, og var forventet å fylle sin rolle som slave ved å spise med de andre slavene og tjene sine herrer. Hun motsatte seg imidlertid dette, og ønsket å tilbringe tiden med sin elsker, en hvit tjener kalt Claude Thibault. Det ble hevdet at hun hadde tre barn, og minst ett med en slave kalt César, som tilhørte Ignace Gamelin.
Da Poulin truet med å selge henne, satte den skrekkslagne piken fyr på hans hjem og forsøkte å flykte. Hun ble fanget kort etter, men ikke før brannen hadde spredt seg og ødelagt mye av Montreal.
Etter å ha blitt stilt for retten og torturert, tilsto Angélique forbrytelsen, og ble dømt til å bli brent levende. Straffen ble imidlertid redusert til hengning, og hun ble hengt ved en offentlig seremoni som involverte ydmykelse og amputasjon av hånden hun hadde brukt til å sette fyr med.
«Marie-Joseph Angélique, negresse, slavekvinne tilhørende Thérèse de Couagne, hustru av den yngre François Poulin de Francheville, du er dømt til å dø, til å betale kompensasjon, til å ha din hånd avskåret, til å bli brent levende og ha din aske kastet for vinden.» — dommer Pierre Raimbault, 4. juni 1734
Skuespillet Angélique ble skrevet av Lorena Gale i 1995.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Torture and Truth - Angélique and the Burning of Montreal | Marie-Joseph Angélique (født ca. 1710, død 21. | 5,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verneplikt | 2023-02-04 | Verneplikt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Krisehåndtering', 'Kategori:Militærvesen', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verneplikt'] | Verneplikt er en plikt et lands statsborgere har til å delta i krigstjeneste, noe som omfatter både forsvar av landets grenser og krigføring utenlands, samt tjenestegjøring i militære styrker i fredstid. Verneplikt har tidligere vært vanlig i mange land, spesielt i krigstid, men de fleste land har nå avskaffet dette, og i den vestlige verden er det bare noen få mindre land som har verneplikt. I vesten og mye av verden ellers er tendensen at verneplikten avskaffes de jure eller de facto, begrunnet særlig med ønsket om et mer moderne forsvar med færre og bedre trente og motiverte, profesjonelle soldater og med at det er problematisk utfra borgernes rett til å bestemme over eget liv og menneskerettighetene å tvinge borgere til å være soldater mot deres vilje. Verneplikt er i mange land, blant annet USA, ansett som svært politisk kontroversielt og som et inngrep i borgeres rett til å bestemme over eget liv. De fleste land med verneplikt er i dag i Afrika og av stormaktene er det bare Russland som har verneplikt. Det siste større vestlige landet med verneplikt, Tyskland, avskaffet dette i 2011.
I de fleste land har det bare vært voksne eller tilnærmet voksne menn som avtjente verneplikt, og artikkel 11 i ILOs konvensjon om tvangsarbeid forbyr ekplisitt tvungen og obligatorisk tjeneste for andre enn funksjonsfriske menn over 18 og under 45 år. Noen få land, hovedsakelig i den tredje verden, og enkelte opprørsbevegelser, har også tvungen militærtjeneste for kvinner og/eller barn. Følgende land har per 2013 verneplikt for kvinner: Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Taiwan, Tsjad. Tunisia og Norge. Folkerepublikken Kina har i teorien verneplikt for alle, men i praksis et profesjonelt forsvar basert på frivillighet. Ufrivillig rekruttering av barn som soldater har vært særlig utbredt i afrikanske land, spesielt i opprørsbevegelser.
| Verneplikt er en plikt et lands statsborgere har til å delta i krigstjeneste, noe som omfatter både forsvar av landets grenser og krigføring utenlands, samt tjenestegjøring i militære styrker i fredstid. Verneplikt har tidligere vært vanlig i mange land, spesielt i krigstid, men de fleste land har nå avskaffet dette, og i den vestlige verden er det bare noen få mindre land som har verneplikt. I vesten og mye av verden ellers er tendensen at verneplikten avskaffes de jure eller de facto, begrunnet særlig med ønsket om et mer moderne forsvar med færre og bedre trente og motiverte, profesjonelle soldater og med at det er problematisk utfra borgernes rett til å bestemme over eget liv og menneskerettighetene å tvinge borgere til å være soldater mot deres vilje. Verneplikt er i mange land, blant annet USA, ansett som svært politisk kontroversielt og som et inngrep i borgeres rett til å bestemme over eget liv. De fleste land med verneplikt er i dag i Afrika og av stormaktene er det bare Russland som har verneplikt. Det siste større vestlige landet med verneplikt, Tyskland, avskaffet dette i 2011.
I de fleste land har det bare vært voksne eller tilnærmet voksne menn som avtjente verneplikt, og artikkel 11 i ILOs konvensjon om tvangsarbeid forbyr ekplisitt tvungen og obligatorisk tjeneste for andre enn funksjonsfriske menn over 18 og under 45 år. Noen få land, hovedsakelig i den tredje verden, og enkelte opprørsbevegelser, har også tvungen militærtjeneste for kvinner og/eller barn. Følgende land har per 2013 verneplikt for kvinner: Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Taiwan, Tsjad. Tunisia og Norge. Folkerepublikken Kina har i teorien verneplikt for alle, men i praksis et profesjonelt forsvar basert på frivillighet. Ufrivillig rekruttering av barn som soldater har vært særlig utbredt i afrikanske land, spesielt i opprørsbevegelser.
== Historie ==
Verneplikt (innført 23. august 1793, formalisert ved lov i 1798) gjorde det mulig for den franske republikk å opprette Grande Armée (den store arméen), hadde stor suksess mot Europas profesjonelle hærer. Ifølge professor Rolf Hobson var dette et vendepunkt, «den viktigste militære revolusjonen før oppfinnelsen av atombomben».Verneplikt der vernepliktige soldater blir sendt til å krige i utlandet, og dermed ikke direkte påvirker forsvaret av landet, har historisk sett vært et politisk omstridt tema i vestlige demokratier. For eksempel, i løpet av første verdenskrig, utbrøt det bitre politiske krangler i Canada (jmf. Vernepliktskrisen i 1917), Newfoundland, Australia og New Zealand. Lignende problemer oppstod også i mange land under Vietnamkrigen. Verneplikt regnes etter Vietnamkrigen som svært kontroversielt og upopulært i mange land, spesielt i USA.
I store industrialiserte land har det store fokus på teknologiske militære nyvinninger, bedre trente og motiverte soldater, mindre sannsynlighet for krig og erfaring fra blant annet Vietnamkrigen ført til at verneplikt i stor skala er lite sannsynlig i overskuelig fremtid. Fra et militærfaglig synspunkt oppfattes verneplikt i den industrialiserte verden som en foreldet og lite effektiv form for krigføring og forsvarsorganisering i dagens situasjon. Dagens avanserte våpenteknologi både overflødiggjør store vernepliktbaserte forsvar, samtidig som forsvaret i større grad har bruk for profesjonelle soldater med flere års utdannelse eller trening. I de fleste vestlige land har fokus for forsvaret etter den kalde krigens avslutning i økende grad vært på internasjonale operasjoner, eksempelvis krigen i Afghanistan, mens tradisjonelt terrorialforsvar av landets egne grenser anses som mindre aktuelt i dagens verden.
Russland og flere mindre stater holder fortsatt på verneplikten.
== Kvinnelig verneplikt ==
I de fleste land med verneplikt er dette bare obligatorisk for menn, noe som har sammenheng med krigstjeneste historisk vanligvis bare har omfattet menn og med at ILOs konvensjon om tvangsarbeid forbyr obligatorisk arbeidstjeneste (herunder verneplikt) for kvinner. Unntakene er Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Norge, Republikken Kina, Tsjad og Tunisia, som alle har verneplikt for kvinner. Verneplikt for kvinner i de landene som har dette er begrunnet utfra økt behov for militærpersonell. Ingen av landene med kvinnelig verneplikt, bortsett fra Norge, regnes som fullt demokratiske av Demokrati-indeksen, og flere er militært utsatte eller involvert i krigshandlinger. I Israel er flere års militærtjeneste, ofte i utsatte områder som den okkuperte Vestbredden, obligatorisk for alle, begrunnet ut fra at landet har et stort sikkerhetsbehov som følge av fiendtlige omgivelser. I 2002 vurderte Sverige om kvinner skulle ha verneplikt ut fra et likestillingsargument, men forslaget ble til slutt avvist. Sverige avskaffet verneplikten helt i 2010, begrunnet med ønsket om et profesjonelt forsvar og at det ikke er forenlig med menneskerettighetene å tvinge borgere til å være soldater.
I løpet av den 2. verdenskrig ble kvinner i Storbritannia og Sovjetunionen utkommandert i krigen. Også den norske eksil-regjeringen i London innførte verneplikt for kvinner fra 1942. USA var like ved å utkommandere kvinner til Sykepleierkorpset som et ledd i forberedelsene med å invadere Japan, men atombomben og den japanske kapitulasjonen gjorde planene unødvendige.
=== I Norge ===
I Norge er det fra 1. januar 2015 verneplikt for alle kvinner som er norsk statsborger og født 1. januar 1997 eller senere (gjeldende fra januar 2016). Kvinner født tidligere kan avtjene frivillig førstegangstjeneste. Frem til 1. januar 2015 var det verneplikt for alle menn og sesjonsplikt for kvinner født 1. januar 1992. Kvinner født 1. januar 1992 eller senere kunne avtjene førstegangstjeneste frivillig. Kvinner født før 1992 kan fortsatt søke om å kalles inn til sesjon.Stortinget bestemmer hvor mange som skal avtjene førstegangstjeneste. I 2014 skrev Forsvaret at de trengte rundt 8 000 avtjente førstegangstjenesten. I august 2014 var 14 prosent av soldatene i førstegangstjeneste kvinner.Verneplikt for kvinner har vært foreslått flere ganger, senest i 2007, 2009 og 2013, og innvendingene har hver gang vært betydelige både innenfor de store politiske partiene, fra Forsvaret selv og fra kvinnebevegelsen. Motstanderne har blant annet argumentert med at tvungen verneplikt allerede er avskaffet i de fleste vestlige land og er en foreldet, ineffektiv og problematisk form for forsvarsorganisering, med at verneplikten i Norge i liten grad er reell og med at kvinner som ønsker det allerede kan tjenestegjøre i militæret. Norsk Kvinnesaksforening har gått sterkt mot forslaget og omtalt det som «en total misforståelse av likestillingsbegrepet og likestillingslovens intensjoner». I 2009 vedtok blant annet SV og Senterpartiet at de var mot verneplikt for kvinner. I 2013 gikk programkomiteene og partiledelsene i både Arbeiderpartiet og Høyre mot forslaget om kvinnelig verneplikt; blant annet var partileder Erna Solberg motstander av forslaget om kvinnelig verneplikt. Leder for Høyres programkomité Bent Høie var også mot forslaget og mente det ville føre til mer byråkrati og ikke ha noen fordeler. Etter benkeforslag og mot partiledelsens vilje vedtok landsmøtene i Arbeiderpartiet og Høyre i 2013 likevel å jobbe for innføring av verneplikt for kvinner. I etterkant av dette ble verneplikt for kvinner vedtatt av Stortinget, mot stemmene til Kristelig Folkeparti, og Norge ble dermed det 11. landet med kvinnelig verneplikt, etter de landene som hadde dette per 2013 (Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Republikken Kina, Tsjad og Tunisia).
Regjeringen i Norge vedtok i 2014 at Norge skal ha verneplikt også for kvinner. Alle kvinner kan teoretisk sett bli tvunget til å avtjene førstegangstjenesten sin for Norge, selv om det i 2016–2017 kun var 22 prosent kvinnelige vernepliktige i den norske hæren. Her går Norge motsatt retning av det resten av verden og NATO gjør, da stort sett all verneplikt er avskaffet fra vestlige land, mens Norge vedtar verneplikt for kvinner som menn.
== Sivil tjeneste ==
=== Alternativ til militær verneplikt ===
De fleste land i verden har gjennom FN forpliktet seg til å ha et alternativ for vernepliktige som av en eller annen grunn ikke ønsker militær verneplikt. Som oftest må det begrunnes på et moralsk eller etisk grunnlag, som oftest er det enten på grunn av religion eller pasifistisk overbevisning. En gruppe som er kjent for å nekte militærtjeneste på religiøst grunnlag er Jehovas vitner, som kommer med den begrunnelse at kristne skal være nøytrale til menneskelig krigføring. Syvendedagsadventistene og Kvekerne er andre religiøse grupper hvor medlemmene er militærnektere.
I situasjoner og land hvor det ikke har eksistert noe alternativ for militærnektere har man ofte plassert de i fengsel over en periode på flere år (ofte mellom 2 og 4 år). I Israel hvor man har allmenn militær verneplikt for begge kjønn, og militærnektere blir plassert i fengsel i tre eller fire år i tillegg til at de mister en del rettigheter som rett til bolig og jobb. Bestemte grupper, særlig palestinere som er israelske statsborgere, er imidlertid fritatt for verneplikten.
Norge hadde et siviltjenesteapparat fra 1960-tallet til 2012, da det ble avskaffet (se eget avsnitt).
=== Ikke-militær tjenesteplikt ===
En rekke nasjoner har, eller har hatt, tvungen tjenesteplikt i ikke-militære organisasjoner. Ett eksempel er Botswana, som praktiserer ett års pålagt tjeneste i utviklingsprosjekter etter avgangseksamen for skoleelever. I Norge kan alle menn og kvinner mellom 18 og 65 år etter behov tvangsutskrives til tjeneste i Sivilforsvaret. Grensegangen mellom militær og ikke-militær tjenesteplikt kan ofte være uklar. Det tyske nasjonalsosialistiske-regimets «Reichsarbeitsdienst» fra 1933 hadde eksempelvis så sterke innslag av ideologisk indoktrinering, militær disiplin og -fostring at de tjenestegjørendes faktiske arbeidsinnsats må sies å være en ren bieffekt heller enn hovedformålet.
== Verneplikt i Danmark ==
Forløperen for den moderne verneplikt og et stående landhærberedskap var det gamle ledingssystem, kjent fra vikingetiden, hvor herreder og legder stilte med folk: Én våpenfør (i stand til å føre våpen) karl for hver 10 gårde til Kongens tjeneste. Dette overgikk senere til en landmilits opprettet av Frederik 4. i 1701 i forbindelse med den store nordiske krig. Hver fjerde fæstegård skulle stille en soldat, og de ble utvalgt av godseieren, og ble ofte betraktet som en straff, da den fratok karlene deres fritid. Den militære trening foregikk om søndagen etter kirketid, og ble som regel ledet av tysktalende offiserer, og var særdeles forhatt, blant annet så ble de ulydige straffet med å sitte på en trehest. Landmilitsen ble opphevet i en kort periode omkring 1730, men gjeninnført med stavnsbåndet i 1733.
Alminnelig verneplikt ble innført i Danmark som et resultat av stavnsbåndets opphevelse, men stadig kun for landbefolkningen. I kjøpstedene ble verneplikt først innført i 1848, hvor også det særlige danske loddtrekningssystem ble innført, og i hele landet ved lov av 12. februar 1849.
Grunnloven fastsetter i § 81 følgende:
"Enhver våbenfør mand er forpligtet til med sin person at bidrage til fædrelandets forsvar efter de nærmere bestemmelser, som loven foreskriver".
I Danmark anses alle menn mellom 18 og 60 år som besitter normal fysisk og mental tilstand for å være våpenføre. Verneplikt er i dag ikke utelukkende militærtjeneste, men kan avtjenes som en av følgende i henhold til Værnepligtslovens § 2:
Tjeneste i Forsvaret
Tjeneste i redningsberedskapet
Bistandsarbeide i utviklingsland
Sivilt arbeide etter den særlige lovgivning herom
=== Kritikk ===
I flere år har det vært diskusjon omkring nedleggelsen av vernepliktsordningen, men inntil videre har den bestått, dog er antallet vernepliktige og forløpet blitt beskåret kraftig med tiden. Med forsvarsforliket for 2013–2017 nedsettes antallet årlig innkalte vernepliktige fra 5.000 til 4.200 som avtjener i gjennomsnitt fire måneder, hvorimot de 24.400 vernepliktige i 1969 avtjente minst 18 måneders verneplikt.Ifølge et regnskap fra Henrik Jedig Jørgensen fra Institut for Militære Studier, kunne Forsvaret spare en kvart milliard kroner om året, hvis verneplikten avskaffes, da 75% av de innkalte forlater militæret etter avtjent verneplikt. Frivillige «gir et forsvar som kan noe mere», konkluderer Henrik Jørgensen, da det er mere «fleksibelt» og «omstillingsparat». Tidligere sjef for Jægerkorpset oberstløytnant Poul Dahl mener at militære operasjoner skal finnes opp den «internasjonale scene» via en profesjonell hær.Mal:Kilde mangler Tidligere offiser Jakob Engel-Schmidt anser verneplikten som «ambivalent» og et tegn på angst for «forandring». Utdannelsen er «tett ved ubrukelig» og «sterkt kjønnsdiskriminerende». Militæret får også uten tvang nok soldater med divers bakgrunn. En bibeholdelse i «tvang» er et angrep på den danske borgers «frihed».Gallup-meningsmåling viser at to av tre dansker er imot verneplikten.
=== Vernepliktsforløp i Danmark ===
Før man blir innkaldt til tjeneste, møter man opp til Forsvarets Dag (tidligere sesjon). Her blir ens fysiske og psykiske formåen vurdert til «egnet», «begrenset egnet» eller «uegnet». Vel 50 % av årgangen blir normalt erklært egnet. Det er ikke bruk for alle egnede, så spørsmålet om hvem som innkalles avgjøres ved loddtrekning. De vernepliktiges rettigheter ivaretas av Værnepligtsrådet, som er ansatt av Forsvarsministeriet. Rådet består av tidligere vernepliktige talsmenn. Rådet har en hjemmeside med råd og veiledning til de vernepliktige for å unngå overgrep og maktmisbruk.
=== Tjenestesteder ===
Tjenestested kan fritt velges, dog med forbehold for manglende plass på det ønskede tidspunkt. Vernepliktens lengde kan variere alt etter tjenestested:
12 månederGardehusarregimentets hesteeskadron, (Slagelse)
9 månederBeredskabsstyrelsens basisuddannelse i Allinge, Haderslev, Herning, Næstved og Thisted
Kongeskibet Dannebrog, (Frederikshavn)
8 månederDen Kongelige Livgarde, (Høvelte)
4 månederHærens basisuddannelse (Telegrafregimentet, Jydske Dragonregiment, Trænregimentet, Ingeniørregimentet, Gardehusarregimentet og Hærens Efterretningscenter)
Søværnets basisuddannelse (Frederikshavn inklusiv op til 6 uger til søs)
Flyvevåbnets basisuddannelse (Karup)4-12 måneder
Militærnektertjeneste (almennyttig arbeide)
Bistandsarbeide i utviklingsland (i samarbeide med bl.a. Mellemfolkeligt Samvirke)
== Verneplikt i Norge ==
I Norge er siden 12. april 1907 alminnelig verneplikt fastslått i Norges Grunnlovs § 119, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven av 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Forsvarets personell- og vernepliktssenter, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering – kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre.
I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år (55 år for de som tidligere har vært militært ansatt i minst et år etter førstegangstjenesten). Som vernepliktig plikter du å gjennomføre inntil 19 måneder (575 dager) ordinær tjeneste. Ordinær tjeneste er førstegangstjeneste, repetisjonstjeneste og vanlig heimevernstjeneste. Det betyr at når den vernepliktige har gjennomført 12 eller 18 måneder førstegangstjeneste, kan Forsvaret kalle inn til henholdsvis syv eller én måned heimevernstjeneste frem til det året den vernepliktige fyller 44 eller 55 år. Dette er bestemt av Stortinget.I krig, eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige opp til 55 år. I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. Den tvungne militære verneplikten i Norge gjelder fra og med 1. januar 2015 norske statsborgere uavhengig av kjønn.
=== Verneplikt for kvinner ===
I 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kunne dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret.
I 2010 fikk kvinner sesjonsplikt. 14. juni 2013 vedtok Stortinget å innføre verneplikt for kvinner. Loven trådte i kraft 1. januar 2015. Verneplikten gjelder bare for kvinner født i 1997 eller senere. Forslag om verneplikt for kvinner var svært omstridte, og både partiledelsene og programkomiteene i Høyre og Arbeiderpartiet gikk mot, og saken ble i begge partiene vedtatt etter benkeforslag mot partiledelsens vilje. Også en rekke organisasjoner på likestillingsfeltet var kritiske. Norsk Kvinnesaksforening var mot verneplikt for kvinner siden spørsmålet første gang ble diskutert i 1946, og gikk mot i 2007 og 2013.Verneplikt for kvinner innebærer at Forsvaret kan rekruttere de best egnede og mest motiverte, uavhengig av kjønn. Det betyr ikke at alle kvinner blir kalt inn til tjeneste, eller at det kalles inn like mange kvinner og menn. Alle blir vurdert likt, og Forsvaret velger de som er best egnet og motivert. De kvinnene som blir kvalifiserte på sesjon og innkalt til førstegangstjeneste, kan ikke velge dette bort.
Kvinner født før 1997, som tar utdanning i Forsvaret eller gjennomfører frivillig førstegangstjeneste, må skrive under på ei viljeserklæring (en kontrakt). Da får de en tjenesteplikt tilsvarende verneplikten.
=== Debatt om verneplikten ===
Verneplikten har blitt debattert også i stortinget. Men har et ty om verneplikten bør avskaffes og erstattes av et profesjonelt forsvar basert på frivillighet. Sist den politiske debatten om allmenn var i vinden leverte Forsvarets forskningsinstitutt i 2007 en rapport om de omdiskuterte aspektene om verneplikten.I 2017 foreslo Regjeringen i landmaktutredningen å øke førstegangstjenesten til 16 måneder for stillinger i Hæren som krever mest utdanning og kompetanse.Per 2018 kalte Forsvaret inn under 15% av årskullene. Generalmajor Eirik Kristoffersen uttalte da at han var bekymret for rekrutteringen til Heimevernet, og mente at flere burde bli kallt inn på sikt.
=== Spesielt for tjenesteplikt i Heimevernet ===
I Heimevernet er den årlige ordinære tjenesteplikten inntil 6 dager for menige/visekorporaler/korporaler og inntil 9 dager for befal og spesialister frem til en fyller 44 eller 55 år. Om du inngår kontrakt med en av Heimevernets innsatsstyrker får du i tillegg inntil 30 dager pliktig tjeneste per år. Tjeneste i Heimevernets innsatsstyrker regnes som frivillig tjeneste, og de ekstra 30 dagene per år regnes ikke inn i de 19 månedene ordinær tjenesteplikt.
=== Pilotprosjekt i Finnmark ===
I 2019 startet utprøving av en ny modell, for å øke antall vernepliktige fra Finnmark.
Heimevernet henter sine soldater fra de som har gjennomført førstegangstjenesten, og bemanningssituasjonen for Finnmark Heimevernsdistrikt 17 (HV-17) har i lang tid pekt nedover med en reduksjon over tid hvor tallet nå var for lavt.
For å bøte på dette problemet, ble de fleste av ungdommene i fylket født i 2000 innkalt til sesjon.
HV-17 har i samarbeid med Heimevernets skole- og kompetansesenter utarbeidet et utdanningsprogram som er todelt. Først grunnleggende soldatutdanning, deretter fagutdanning basert på behovet i Finnmark.
Det regnes med at rundt 300 ungdommer fra Finnmark vil gjennomføre førstegangstjenesten dette året.
=== Siviltjeneste ===
Den 19. mars 1965 ble «loven om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner», eller den såkalte militærnekterloven vedtatt. Lovens § 1 [2] konstaterer at om man ikke kan gjennomføre militær verneplikt uten å komme i konflikt med sine alvorlige overbevisninger og verdier, inkludert bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de kan bli brukt i dagens forsvar, har man krav på fritak fra militærtjeneste. Tidligere måtte man inn til politiavhør og/eller eventuell rettssak for å kontrollere at man ikke «lurte seg unna», men i år 2000 ble det innført et system med egenerklæring da den tidligere ordningen ble sett på som både ressurskrevende og vilkårlig.[3] I praksis betyr dette at enhver vernepliktig som underskriver et fastlagt skjema fra Justisdepartementet får innvilget sin søknad om siviltjeneste. Eneste unntak fra denne praksisen har vært vernepliktige som tidligere er straffedømt for vold, disse får som regel sin søknad avslått. Denne utviklingen med oppmykingen av regelverket for å få innvilget siviltjeneste kan sees i sammenheng med at det å nekte militærtjeneste har blitt mer akseptert blant allmennheten.
I Norge måtte man tidligere utføre en 12 måneders (16 måneder fram til 1997) siviltjeneste om man fikk søknaden sin godkjent. Andre regler gjaldt for de som allerede hadde avtjent alminnelig førstegangstjeneste og som var i Heimevernet. Resterende tjenestetid i Heimevernet ble da lagt til grunn. Dette vil si 6 dager årlig til det året en fyller 44 år. Som sivilarbeider jobbet man på en offentlig helse- eller omsorgsinstitusjon, kulturinstitusjon eller hos en humanitær organisasjon. Man hadde tidligere to instanser for siviltjeneste: Dillingøy leir som dekket sør- og øst-landet og Hustad leir som dekket Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Den 15. november 2004 ble Hustad leir omgjort til fengsel og siviltjenesteadministrasjonen overflyttet til Dillingøy, nå med navnet «Siviltjenesten i Norge». . Antall sivilarbeidere lå årlig mellom 2 og 3000 fra midten av 1970-tallet til like etter årtusenskiftet, da antallet gradvis ble redusert. Dette utgjorde ca. 10 % av alle som avtjente verneplikt.
Siviltjenesten ble avskaffet i 2012. Antallet som søkte om fritak hadde også sunket drastisk de siste årene. I 1998 var det 3008 personer som søkte fritak av overbevisningsgrunner. I 2010 var tallet sunket i 345 personer. Av årskull på rundt 60 000 vernepliktige var det bare rundt 8000 som gjennomfører førstegangstjeneste i 2010. Flertallet i justiskomiteen mente derfor at avviklingen av den sivile verneplikten ville ha svært liten effekt på Forsvarets operative evne.
== Se også ==
Forsvarets vernedyktighetsmedaljer
== Referanser ==
== Kilder ==
NTB/DPA (16.12.2010). «Tyskland avskaffer verneplikt». Aftenposten, morgen: 33. Regjeringen i Tyskland har formelt godkjent beslutningen om å avskaffe verneplikten. De siste vernepliktige innleder sin tjeneste over nyttår, men fra 1. mars 2011 av vil bare frivillige bli tatt opp i det tyske forsvaret.
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Nåvik, Ørnulf (1996). Vernepliktens historie 950-1996. Oslo: Vernepliktsverket. ISBN 8290545606.
== Eksterne lenker ==
Forsvarets personell- og vernepliktssenter Forsvaret.no Arkivert 3. juni 2019 hos Wayback Machine.
Lovdata – Lov om verneplikt fra 1953
Lovdata - Lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner | Verneplikt er en plikt et lands statsborgere har til å delta i krigstjeneste, noe som omfatter både forsvar av landets grenser og krigføring utenlands, samt tjenestegjøring i militære styrker i fredstid. Verneplikt har tidligere vært vanlig i mange land, spesielt i krigstid, men de fleste land har nå avskaffet dette, og i den vestlige verden er det bare noen få mindre land som har verneplikt. | 5,196 |
null | 2023-02-04 | Ragnarok | null | null | null | Ragnarok (norrønt Ragnarǫkr, «gudenes ende») er i norrøn mytologi, endetiden som består av en rekke betydelige hendelser. Blant annet et stort slag som er forutbestemt, og som til sist fører til at en rekke av de største og viktigste æsene (de norrøne gudene) dør og går under, blant andre Odin, Tor, Frøy, Heimdall og Loke. | 5,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apple_Macintosh | 2023-02-04 | Apple Macintosh | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Datamaskiner fra Apple'] | Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc.
Navnet kommer fra eplesorten McIntosh, og den opprinnelige Macintosh ble sluppet på markedet 24. januar 1984. Den hadde et grafisk brukergrensesnitt og mus i stedet for tekst-baserte kommandoer som var vanlig den gangen. Dagens rekke med Macer spenner fra den enkle og rimelige Mac mini-maskinen til en middels kraftig servermodell; Xserve. Macintosh-maskinene retter seg hovedsakelig mot hjemme- og undervisningsmarkedet, samt det kreative profesjonelle markedet. Produksjonen av Macintosh er basert på en modell der Apple har full kontroll på maskinvaren og lager sitt eget operativsystem som er forhåndsinstallert på alle Macer som selges. Dette står i kontrast til de fleste IBM-kompatible PC-er hvor en leverandør står for operativsystemet og en rekke andre produsenter lager selve maskinen. Moderne Macintosher, som alle andre datamaskiner, kan også kjøre operativsystemer som Linux, FreeBSD, Windows etc.
De opprinnelige Macintosh-maskinene brukte mikroprosessorer i Motorola 68000-familien, men fra 1994 gikk Apple over til å bruke Motorola og IBMs PowerPC-prosessorer. Apple begynte å gå over til Intels x86-arkitektur i 2006, noe som for første gang gjorde det mulig å kjøre operativsystemer for x86-arkitekturen på Mac. Dagens Mac-modeller bruker mikroprosessorer av typen Intel Core 2 og Intel Xeon 5100-serien. De nyeste macbookene bruker nvidia grafikkort.
Stasjonene har pakken med programmer kjent som Mac OS X installert.
| Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc.
Navnet kommer fra eplesorten McIntosh, og den opprinnelige Macintosh ble sluppet på markedet 24. januar 1984. Den hadde et grafisk brukergrensesnitt og mus i stedet for tekst-baserte kommandoer som var vanlig den gangen. Dagens rekke med Macer spenner fra den enkle og rimelige Mac mini-maskinen til en middels kraftig servermodell; Xserve. Macintosh-maskinene retter seg hovedsakelig mot hjemme- og undervisningsmarkedet, samt det kreative profesjonelle markedet. Produksjonen av Macintosh er basert på en modell der Apple har full kontroll på maskinvaren og lager sitt eget operativsystem som er forhåndsinstallert på alle Macer som selges. Dette står i kontrast til de fleste IBM-kompatible PC-er hvor en leverandør står for operativsystemet og en rekke andre produsenter lager selve maskinen. Moderne Macintosher, som alle andre datamaskiner, kan også kjøre operativsystemer som Linux, FreeBSD, Windows etc.
De opprinnelige Macintosh-maskinene brukte mikroprosessorer i Motorola 68000-familien, men fra 1994 gikk Apple over til å bruke Motorola og IBMs PowerPC-prosessorer. Apple begynte å gå over til Intels x86-arkitektur i 2006, noe som for første gang gjorde det mulig å kjøre operativsystemer for x86-arkitekturen på Mac. Dagens Mac-modeller bruker mikroprosessorer av typen Intel Core 2 og Intel Xeon 5100-serien. De nyeste macbookene bruker nvidia grafikkort.
Stasjonene har pakken med programmer kjent som Mac OS X installert.
== Historie ==
=== 1979 til 1984 ===
Macintosh-prosjektet startet sent i 1970-årene med Jef Raskin, en Apple-ansatt som så for seg en datamaskin som skulle være lett å bruke og med lav pris, ment for den vanlige forbruker. I september 1979 fikk Raskin tillatelse til å begynne å ansette folk til prosjektet, og han begynte å lete etter en ingeniør som kunne sette sammen en prototyp. Bill Atkinson som jobbet i avdelingen som utviklet Apples Lisa, som var en lignende, men mer avansert maskin, presenterte ham for Burrell Smith, en servicetekniker som hadde blitt ansatt tidligere samme år som Apple-ansatt nr. 282. Etterhvert samlet Raskin et stort lag med utviklere som konstruerte maskin- og programvaren for den opprinnelige Macintoshen. Foruten Raskin, Atkinson og Smith, bestod gruppen av Chris Espinosa, Joanna Hoffman, George Crow, Jerry Manock, Susan Kare, Andy Hertzfeld og Daniel Kottke.
Smiths første Macintosh hovedkort var bygd opp etter Raskins spesifikasjoner. Det hadde 64 kilobyte (kB) med RAM, brukte Motorola 6809E-mikroprosessor og støttet en skjerm med oppløsning på 256 x 256 piksler i svart/hvitt. (Det endelige produktet brukte en 9-toms skjerm med 512 x 342 punkters oppløsning). En av Macintosh-programmererne, Bud Tribble, ville gjerne bruke Lisas grafiske programmer på Macintoshen, og spurte Smith om han kunne inkludere Lisas Motorola 68000-mikroprosessor i Macen, samtidig som produksjonskostnaden ble holdt nede. Innen desember 1980 hadde Smith klart å konstruere et hovedkort som ikke bare brukte 68000-prosessoren, men som også hadde økt frekvensen fra 5 til 8 MHz. Dette kortet støttet også en skjermoppløsning på 384 x 256 punkter. Smiths design brukte færre RAM-brikker enn Lisa, noe som gjorde produksjonen av kortet atskillig rimeligere. Den endelige versjonen av den første Macen hadde mer av programvaren i ROM enn de fleste andre datamaskiner. Den hadde 128 kB RAM i form av seksten 64 kilobit (kb) RAM-brikker loddet på hovedkortet. Det var ingen minneplasser, men internhukommelsen kunne økes til 512 kB ved å lodde seksten 256 kb RAM-brikker på kortet i stedet for brikkene som var loddet på fra fabrikken.
Det innovative designet fanget oppmerksomheten til Steve Jobs. Han forstod at Macen var mer markedsrettet enn Lisa, og begynte å fokusere på prosjektet. Raskin forlot Macintosh-prosjektet i 1981 p.g.a. en konflikt med Jobs, og den endelige utformingen av Macen sies å være nærmere Jobs idéer enn Raskins. Etter å ha hørt om den banebrytende teknologien med grafisk brukergrensesnitt som ble utviklet ved Xerox PARC, avtalte Jobs et besøk for å se på Xerox Alto-datamaskinen og utviklingsverktøyet Smalltalk i bytte mot aksjeopsjoner i Apple. Brukergrensesnittet på Lisa og Macintosh var delvis påvirket av teknologien de så hos Xerox PARC, men ble kombinert med Macintosh-gruppens egne idéer. Jobs engasjerte også industridesigneren Hartmut Esslinger for å jobbe med Macintosh-serien, noe som resulterte i det såkalte "Snow White"-designet. Selv om det kom for sent for de første Macintoshene, ble det brukt i de fleste andre Apple-maskinene fra midten til slutten av 80-tallet. Jobs fikk ikke lede Macintosh-prosjektet særlig lenge, etter en intern maktkamp med den nye administrerende direktøren John Sculley, fikk Jobs sparken fra Apple i 1985. Etter dette startet han et nytt dataselskap NeXT, og kom ikke tilbake til Apple før i 1997. John Sculley økte prisen på den opprinnelige Macintoshen fra USD 1995 til USD 2495 for å dekke inn en storstilt markedsføringskampanje.
=== 1984: Lanseringen av Macintosh ===
Macintoshen ble offisielt annonsert 22. januar 1984 med den nå berømte reklamefilmen 1984 regissert av Ridley Scott, som ble vist under pausen i Super Bowl. Reklamefilmen viste en kvinne, spilt av Anya Major, som kaster en slegge mot en storskjerm hvor en Big Brother-inspirert leder (som skal forestille IBM) snakker til de grå massene. Dette symboliserte Apples utfordring mot de tekst-baserte datamaskinene som dominerte markedet på den tiden. En kommentatorstemme avslutter filmen med å si: «On January 24th, Apple Computer will introduce Macintosh. And you'll see why 1984 won't be like "1984".»
Macen kom i salg to dager etter at reklamefilmen gikk på lufta med en pris på USD 2495 (justert for inflasjon ville det gi en pris i dag på ca. USD 5000). Den ble levert med to programmer lagd for å vise brukergrensesnittet, MacWrite og MacPaint. I tillegg kunne maskinen også installere og bruke programmet Microsoft Word. Selv om mange ble umiddelbart begeistret for Macen, var den for radikal for andre. Fordi maskinen var designet fullstendig rundt det grafiske brukergrensesnittet, måtte eksisterende tekst-baserte programmer gjøres fullstendig om og programmeres på nytt. Dette var en utfordring som mange programvareutviklere ikke var klar for, og det resulterte i at det i starten manglet programmer for det nye systemet. Mange brukere, som var vant til å bruke kommandolinja, anså Macen for å være bare et «leketøy».
=== 1985 til 1989 ===
I 1985 gjorde kombinasjonen av Macintoshen, Apples laserskriver kalt LaserWriter, og Mac-spesifikk programvare som Boston Softwares MacPublisher og Aldus PageMaker brukere i stand til å designe, forhåndsvise på skjerm og deretter skrive ut komplette sider med tekst og grafikk, en aktivitet som fikk navnet desktop publishing. I starten var desktop publishing unikt for Macintosh, men etter hvert ble det tilgjengelig for brukere av IBM-kompatible PC-er også. Senere kom programmer som Macromedia FreeHand, QuarkXPress, Adobe Photoshop og Adobe Illustrator til å styrke Macens posisjon som en datamaskin velegnet for grafisk arbeid, samtidig som det hjalp til med å utvide det voksende markedet for desktop publishing.
Begrensningene til den først Macen viste seg snart. Den hadde svært lite internhukommelse, selv sammenlignet med andre personlige datamaskiner i 1984, og det var heller ikke enkelt å utvide den. I tillegg manglet den harddisk, og det var heller ingen enkel mulighet for å koble til det. Selv om Macens internhukommelse i 1985 var økt til 512 kB, og det var mulig, om ikke enkelt å utvide interminnet i en 128 kB Mac, innså Apple at Macen trengte forbedringer på disse områdene. Resultatet var Macintosh Plus, som ble sluppet 10. januar 1986 til en pris på USD 2600. Den kunne tilby en megabyte med RAM som kunne utvides til fire MB, samtidig som den hadde fått en SCSI-parallelltilkobling som gjorde det mulig å koble til opp til syv eksterne enheter, som f.eks. harddisker og scannere, noe som var revolusjonerende den gangen. Diskettstasjonen var byttet ut med en ny versjon med kapasitet på 800 kB. Macintosh Plus ble en umiddelbar suksess og var i produksjon fram til 15. oktober 1990, dvs. at den var i salg i over fire år og ti måneder. Det var den modellen i Apples historie som hadde lengst levetid.
Det var også andre utfordringer, spesielt den svake prosessorkapasiteten og begrensede grafikkmuligheter, noe som hadde bremset Macens muligheter til å få innpass i det krevende næringslivsmarkedet. Nye Motorola mikroprosessorer gjorde det mulig å lage en raskere maskin, og i 1987 utnyttet Apple mulighetene i den nye teknologien fra Motorola og introdusert Macintosh II, som hadde en 16 MHz Motorola 68020-prosessor. Dette markerte starten på en ny retning for Macen, for første gang var det en åpen arkitektur med flere utvidelsesplasser, støtte for fargegrafikk og en modulær konstruksjon tilsvarende IBM PC og med påvirkning fra Apples andre produktlinje, den utvidbare Apple II-serien. Macintosh II-maskinen skilte seg også fra det originale Macintosh-konseptet på andre måter; ikke bare hadde den intern harddisk, den hadde også strømforsyning med vifte, noe den opprinnelig Macintosh 128K ikke hadde.
Sammen med Macintosh II, ble Macintosh SE lansert som den første kompakte Macen med en intern kortplass, en såkalt Processor Direct Slot, som var spesifikk for denne maskinen. SEen hadde som Macintosh II det nye "Snow White"-designet, samt den nye Apple Desktop Bus-musa og tastaturet, som først ble lansert med Apple IIGS noen måneder tidligere.
Med den nye Motorola 68030-prosessoren, kom Macintosh IIx i 1988 med flere interne forbedringer, blant annet en egen brikke for minnehåndtering, en såkalt Memory Management Unit (MMU). Den ble etterfulgt av en mer kompakt versjon med færre utvidelsesplasser kalt Macintosh IIcx, og en versjon av Macintosh SE med en 16 MHz 68030-prosessor som ble kalt SE/30. Senere samme år kom Macintosh IIci, som gikk på 25 MHz og som var den første Macintosh som var såkalt 32-bit clean, noe som gjorde at den kunne adressere mer enn 8 Mb med internhukommelse. System 7 var den første versjonen av operativsystemet til Macintosh som støttet 32-bits adressering. Apple introduserte også Macintosh Portable, en maskin med 16 MHz 68000-prosessor og aktiv matrise LCD-skjerm. Året etter ble 40 MHz-modellen Macintosh IIfx avduket, med en startpris på USD 9900. I tillegg til den raske prosessoren, hadde den omfattende forbedringer på den interne arkitekturen, inkludert raskere internhukommelse og to dedikerte 6502-prosessorer for å håndtere input/output.
=== 1990 til 1998 ===
Microsoft Windows 3.0, som begynte å nærme seg Macen både i ytelse og i egenskaper i systemet, ble lansert i mai 1990, og var et brukbart og mindre kostbart alternativ til Macintosh-plattformen. Apples respons var å lansere en serie relativt rimelige Macintosher i oktober 1990. Macintosh Classic, som i hovedsak var en mindre kostbar versjon av Macintosh SE, ble solgt for USD 999, noe som gjorde det til den rimeligste Macen fram til relanseringen (og det etterfølgende priskuttet) til 400 MHz iMac-modellen i februar 2001. Macintosh LC, som hadde en 68020-prosessor, og et kabinett som lignet på en pizza-eske, var tilgjengelig for USD 1800. Den tilbød fargegrafikk, og kom sammen med en ny billig skjerm med 512 x 384 punkters oppløsning. Macintosh IIsi var i praksis en 20 MHz IIci med kun en intern kortplass, og kostet USD 2500. Alle tre maskinene solgte bra, men Apples marginer var betydelig mindre enn på tidligere maskiner.
I 1991 ble System 7 lansert. Det var en 32-bits versjon av Macintoshs operativsystem som forbedret håndteringen av fargegrafikk, minneadressering, nettverk og fleroppgavekjøring, samtidig som virtuell hukommelse ble innført. Senere samme år lanserte Apple Macintosh Quadra 700 og 900, som var de første Macene som brukte den raske Motorola 68040-prosessoren. Det kom også forbedrede versjoner av forrige års vellykkede produkter, Macintosh Classic II og Macintosh LC II. Den siste var oppgradert til å bruke en 16 MHz 68030-prosessor.
På samme tid ble de første tre modellene i Apples varige PowerBook-serie introdusert. PowerBook 100 var en forminsket versjon av Macintosh Portable, PowerBook 140 hadde en 16 MHz 68030-prosessor, mens PowerBook 170 hadde samme prosessor på 25 MHz. De var de første bærbare datamaskinene som hadde tastaturet bak en håndleddstøtte, og med en innebygd pekeenhet, en styrekule foran tastaturet.
I 1992 begynte Apple å selge de rimeligste Macene i Performa-serien gjennom nye forhandlerkanaler. Hos Apple-forhandlerne ble en serie maskiner som egentlig var i Macintosh Quadra-serien solgt som Macintosh Centris, men disse ble raskt omdøpt til Quadra da kundene ble forvirret av alle de forskjellige seriene med navn som Classic, LC, II, Quadra, Performa og Centris. Apple lanserte også den minimalistiske PowerBook Duo-serien. Meningen var at den skulle kobles til en basestasjon for å få funksjonalitet som en vanlig skrivebordsmaskin når man var på kontoret, samtidig som den var lett i vekt når man var på reise. PowerBook Duo ble sløyfet fra Apples produktportefølje tidlig i 1997.
Det neste trinnet i utviklingen av prosessorene i Macintoshene var overgangen til RISC-teknologien med PowerPC-arkitekturen som ble utviklet av en allianse bestående av Apple, IBM og Motorola. Etter introduksjonen viste Power Macintosh-serien seg å være svært suksessfull med over en million solgte enheter i slutten av 1994, tre måneder før målet som var satt i utgangspunktet. Apple lanserte samme år annen generasjon PowerBook-modeller, PowerBook 500-serien som kom med den nye styreflaten.
På tross av disse tekniske og kommersielle suksessene, begynte Microsoft og Intel raskt å senke Apples markedsandel med henholdsvis operativsystemet Windows 95 og Pentium-prosessoren. Disse førte til betraktelige forbedringer når det gjaldt multimedia-egenskaper og ytelse hos IBM-kompatible PC-er, og brakte Windows enda nærmere Macens grafiske brukergrensesnitt. Som et svar på dette, begynte Apple å lisensiere ut deler av sin teknologi til firmaer som ville lage Macintosh-kloner for å holde på sitt fotfeste innen det såkalte desktop computer-markedet. Dette førte til at markedsandelen for Macintosh økte noe, men det var på bekostning av Apples bunnlinje. Firmaet gikk med tap i den perioden klonene ble produsert. Som følge av dette stoppet Steve Jobs hele prosjektet da han kom tilbake til Apple i 1997. Selv om maskinene som ble produsert var til fordel for kundene, tapte Apple mye penger på klonemarkedet. Denne beslutningen førte til betydelige økonomiske tap for firmaer som Motorola og Power Computing som hadde lagt ned store ressurser i å etablere sine egne Mac-kompatible produktlinjer.
=== Endringer med andre ledere (1998-) ===
I 1998, ett år etter at Steve Jobs kom tilbake til firmaet, introduserte Apple en alt-i-ett Macintosh som hadde likhetstrekk med den originale Macintosh 128K. iMacen hadde et helt nytt design, og hadde kvittet seg med de fleste standardtilkoblinger som Apple hadde brukt fram til nå, SCSI og ADB var borte til fordel for to USB-porter. Utseendet var også helt nytt, den hadde et halvt gjennomsiktig kabinett i plast. Den første versjonen kom i en farge som ble kalt Bondi Blue, mens senere versjoner kom i flere farger. iMacen viste seg å være en suksess med 800 000 enheter solgt i 1998, noe som ga firmaet et overskudd på USD 309 millioner det året. Dette var Apples første år med overskudd siden Michael Spindler tok over som administrerende direktør i 1995. Power Macintosh-modellen fikk også ett lignende utseende med et kabinett i blå og hvit plast.
I 1999, introduserte Apple et nytt operativsystem, Mac OS X Server 1.0 (med kodenavn Rhapsody), med et nytt grafisk brukergrensesnitt og en kraftig Unix underbygging. Mange brukere var skuffet over det NeXT-lignende brukergrensesnittet, og lurte på hvordan neste generasjon av Mac OS sitt grafiske brukergrensesnitt ville bli. Mac OS X var basert på OPENSTEP, operativsystemet utviklet av NeXT, som var firmaet Steve Jobs drev før han kom tilbake til Apple. Mac OS X ble ikke tilgjengelig før i september 2000, da som Mac OS X Public Beta med et brukergrensesnitt kalt Aqua, som var svært forskjellig fra Mac OS X Server 1.x. Prisen var USD 29,99, og det ga nysgjerrige Mac-brukere en mulighet til å prøve Apples ny operativsystem, og til å gi tilbakemeldinger på hvordan de ønsket at det endelige produktet skulle bli. Den første versjonen av OS X, 10.0 (med kallenavn Cheetah), ble lansert 24. mars 2001. De etterfølgende versjonene var 10.1 Puma, (25. september 2001), 10.2 Jaguar, (24. august 2002), 10.3 Panther, (24. oktober 2003), 10.4 Tiger, (29. april 2005), 10.5 Leopard (26. oktober 2007), 10.6 Snow leopard (28. august 2009), 10.7 Lion (1. februar 2012), 10.8 Mountain Lion (25. juli 2012), 10.9 Mavericks (22. oktober 2013), 10.10 Yosemite (16. oktober 2014), 10.11 El Capitan (30. september 2015) og 10.12 Sierra (20. september 2016).
Midten av 1999 introduserte Apple iBook, som var en ny bærbar Mac rettet mot forbrukermarkedet, og som skulle ha en design som minnet om iMac som kom ett år tidligere. Seks uker etter lanseringen var mer enn 140 000 maskiner i bestilling, og innen oktober var maskinen en like stor salgssuksess som iMacen. Apple fortsatte å komme med nye produkter, slik som eMac og PowerBook G4, samtidig som det kom to større oppgraderinger på iMac. 11. januar 2005 lanserte Apple Mac mini med en pris på USD 499. Det var den rimeligste Mac gjennom tidene. I 2006 gikk Apple over fra å bruke PowerPC-mikroprosessorer til å bruke prosessorer produsert Intel.
De siste årene har Apple hatt en kraftig økning i salget av Macer. En forbruker suksessè var en musikkspiller iPod. En slags smitteeffekt skapte en kjøpestrøm fra iPod-eiere som også så over annet utstyr fra Apple. Musikkspilleren iPod har styrket merkekjennskapen til Mac-produktene, slik at den er bedre enn den har vært noen gang siden lanseringen av den første Macen i 1984. Fra 2001 til 2007 økte salget av Macintosh år for år. 25. juli 2007 la Apple fram resultatene fra tredje kvartal, hvor de rapporterte om levering av 1 764 000 Macer, noe som var 150 000 enheter bedre enn det nest beste kvartalet noensinne.
== Nåværende modeller ==
== Maskinvare ==
Operativsystemet, først rett og slett kjent som «systemet», ble offisielt kjent som Mac OS fra og med system 7.6. Etter flere mislykkede forsøk på å modernisere Mac OS kjøpte Apple NeXT, og brukte NextStep som basis for utvikling av arvtageren for det «klassiske» Mac OS (siste versjon system 9). I mars 2001 introduserte Apple en moderne og mer sikker Unix-basert arvtager, Mac OS X (X-en uttales som «ti», da den er hentet fra det romerske tallsystemet).
De første Macintosh-maskinene brukte prosessorer fra Motorolas M68k-familie. Tidlig på 90-tallet gikk Apple over til PowerPC-prosessorer, utviklet i samarbeid mellom Apple, Motorola og IBM. Frem til 2004 leverte IBM og Motorola prosessorer som var konkurransedyktige (blant annet de første 64-bit G5-prosessorene og G4-prosessorene til Apples bærbare maskiner), men sent i 2004 stoppet utviklingen av PowerPC praktisk talt opp og de siste G5- og G4-modellene som ble produsert i 2006 var bare marginalt (20–30 %) raskere enn tilsvarende maskiner produsert et par år tidligere. 6. juni 2005 offentliggjorde Apple at de i perioden 2006–2007 kom til å bytte prosessorarkitektur på Macintosh-maskinene nok en gang, til prosessorer produsert av Intel. Apple hadde gitt seg selv en periode på tolv måneder på å få alle Mac-produktene over til Intel-plattformen, men klarte det på sju måneder, og det helt smertefritt. Mye fordi Apple i forveien hadde laget et program kalt Rosetta, som kunne kjøre PowerPC-applikasjoner på de nye Intel-baserte Mac-ene. Rosetta følger med på alle nye Intel-baserte Mac-er.
7. august 2006 var overgangen til ny prosessarkitektur fullført, og på Worldwide Developers Conference (WWDC) '06 kunngjorde Steve Jobs at samtlige Apple-maskiner produsert fra denne dato har Intel-prosessor.
5. april 2006 lanserte Apple Boot Camp, et program som gjør det mulig å installere Windows ved siden av Mac OS X på deres maskiner med Intel prosessor (såkalt dual boot). Dette etter at et uavhengig alternativ som kan gjøre det samme ble lansert 16. mars samme år, som svar på en konkurranse. Også Linux og NetBSD har vært tilgjengelig for Mac siden Motorola m68k dagene. Dessuten lanserte en russer den 16. februar 2006 et uoffisielt program som også gjør det mulig å kjøre Mac OS X på en vanlig PC. Alt dette gjør at OS X er langt mindre knyttet til Apples hardware-plattform enn tidligere.
Men dette er ikke helt lovlig; hvis du kjøper en OS X-CD/-DVD så står det i brukeravtalen at du vil (med andre ord "må") bruke OS X på en maskin med en Apple-logo på, altså et offisielt Apple-produkt.
== Programvare ==
=== Operativsystem ===
Macintosh sitt operativsystem ble først kalt for System Software eller bare System. Ved overgangen til System 7,6 ble det offisielle navnet Mac OS. Fra og med 2001 ble Mac OS utfaset til fordel for det UNIX-baserte Mac OS X. Apple hadde riktignok gitt ut et UNIX-basert operativsystem til servere kalt A/UX, men det ble ikke en stor suksess.
Mac OS blir regnet for å være det bestselgende produktet på Mac plattformen. Apple har som regel holdt seg til en løs linje når det gjelder brukergrensesnittet for sine operativsystem, og mange likheter kan bli funnet mellom det gamle Mac OS 9 og det nåværende Mac OS X Lion.
Maskinen som ble lansert i 1984 var Macintosh 128K med daværende versjon av operativsystemet og det grafiske brukergrensesnittet Finder installert i et ROM-minne. Modellen SE med harddisk ble lansert i 1986.
Pages, Keynote og Numbers
En Mac maskin kommer ferdig innstallert med de vanligste programmer, blant annet produktivitetsprogrammer som Pages, Keynote og Numbers. Dette er tilsvarende programmer som Microsoft Office, som også kan installeres på en Mac. Skriveprogrammet Pages viser oppsettet med et hvitt ark, hvor en legger inn de bilder, tegninger og tekst som skal med i dokumentet. Keynote lar deg opprette presentasjoner med en rekke flotte lysbilde-typer. Numbers er dedikert til å arbeide med regneark og lage skjemaer.
=== Brukerprogrammer ===
Maskinen kunne opprinnelig brukes med programmene MacWrite og MacPaint, men Microsoft Word ble også kort etter introduksjonen av Macintosh lansert for denne.
== Se også ==
Liste over Apple Macintosh-modeller etter prosessortype
Liste over Apple Macintosh-modeller etter kabinettype
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Macintosh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Apple Macintosh – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk offisiell Apple side for Norge
Mac1.no – Norges største Mac-portal
Macintoshreklamen vist under SuperBowl i 1984 | Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc. | 5,198 |
null | 2023-02-04 | Gabon | null | null | null | Gabon, formelt Republikken Gabon (fr. utt. | 5,199 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.