url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/641 | 2023-02-04 | 641 | ['Kategori:641'] | null |
== Begivenheter ==
Erkinoald blir rikshovmester i Neustria
== Dødsfall ==
Jomei, keiser i Japan
Herakleios, keiser i Østromerriket | == Begivenheter == | 4,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/640 | 2023-02-04 | 640 | ['Kategori:640', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
ca. 20. januar – Eorcenberht av Kent ble konge etter faren Eadbalds død.
Tulga blir vestgoternes konge
== Fødsler ==
St.Kilian – Apostel og martyr
== Dødsfall ==
20. januar – Kong Eadbald av Kent
16. august – Arnulf av Metz, frankisk adelsmann og biskop
27. november – Pipin av Landen, rikshovmester i Austrasia
Chintila, vestgoternes konge | == Begivenheter == | 4,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ISO_639 | 2023-02-04 | ISO 639 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:ISO-standarder'] | ISO 639 er en av flere internasjonale standarder for språkkoder. Den består av flere deler, hvorav tre, ISO 639-1, ISO 639-2 og ISO 639-3 er i bruk, mens de andre er under utarbeidelse.
I Norge anbefaler staten å bruke ISO 639 for deklarering av språkkoder for offentlige nettsider (i HTML).De eksisterende standardene er:
ISO 639-1: Koder for navn på språk, alfa-2-kode (to bokstaver), nåværende liste publisert 2002Eksempler:
nb = Norsk bokmål,
nn = Nynorsk,
se = Davvisámegiella (Nordsamisk)
ISO 639-2: Koder for navn på språk, alfa-3-kode (tre bokstaver), nåværende liste publisert 1998Eksempler:
nob = Norsk bokmål,
nno = Nynorsk,
sme = Davvisámegiella (Nordsamisk)
ISO 639-3: Koder for navn på språk, mer omfattende dekning (publisert 2007)nob = Norsk bokmålISO 639-2 har to forskjellige koder for 22 språk, en for bibliografisk bruk (ISO 639-2/B) og en for terminologisk bruk (ISO 639-2/T).
Øvrige deler av ISO 639 er:
ISO 639-4: Retningslinjer for implementering og generelle prinsipper for språkkoding (publisert 2010).
ISO 639-5: Koder for språkfamilier og -grupper (publisert 2008).
ISO 639-6: Koder for navn på språk, alfa-4-kode, omfattende dekning av språkvariasjoner (publisert 2009), som senere er trukket tilbake.
| ISO 639 er en av flere internasjonale standarder for språkkoder. Den består av flere deler, hvorav tre, ISO 639-1, ISO 639-2 og ISO 639-3 er i bruk, mens de andre er under utarbeidelse.
I Norge anbefaler staten å bruke ISO 639 for deklarering av språkkoder for offentlige nettsider (i HTML).De eksisterende standardene er:
ISO 639-1: Koder for navn på språk, alfa-2-kode (to bokstaver), nåværende liste publisert 2002Eksempler:
nb = Norsk bokmål,
nn = Nynorsk,
se = Davvisámegiella (Nordsamisk)
ISO 639-2: Koder for navn på språk, alfa-3-kode (tre bokstaver), nåværende liste publisert 1998Eksempler:
nob = Norsk bokmål,
nno = Nynorsk,
sme = Davvisámegiella (Nordsamisk)
ISO 639-3: Koder for navn på språk, mer omfattende dekning (publisert 2007)nob = Norsk bokmålISO 639-2 har to forskjellige koder for 22 språk, en for bibliografisk bruk (ISO 639-2/B) og en for terminologisk bruk (ISO 639-2/T).
Øvrige deler av ISO 639 er:
ISO 639-4: Retningslinjer for implementering og generelle prinsipper for språkkoding (publisert 2010).
ISO 639-5: Koder for språkfamilier og -grupper (publisert 2008).
ISO 639-6: Koder for navn på språk, alfa-4-kode, omfattende dekning av språkvariasjoner (publisert 2009), som senere er trukket tilbake.
== Se også ==
Liste over ISO 639-1-koder
== Referanser == | == Begivenheter == | 4,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/638 | 2023-02-04 | 638 | ['Kategori:638'] | null |
== Begivenheter ==
Syria og Jerusalem blir erobret av muslimske hærer.
Torcello blir sete for biskopene av Altinum frem til 1689.
I juni finner det sjette konsilet i Toledo sted.
Den muslimske kalenderen innføres. | == Begivenheter == | 4,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landskap | 2023-02-04 | Landskap | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Landskap', 'Kategori:Natur'] | Landskap (trolig fra lavtysk lantschop, jamfør norrønt landskapr, «forhold i et land, landsdel») refererer til et geografisk område. Begrepet brukes i to hovedbetydninger, en naturgeografisk og en kulturgeografisk/kulturhistorisk. Begrepet sammenfaller ikke nødvendigvis med moderne administrative grenser eller landegrenser, og de nøyaktige grensene for et landskap kan være omtrentlige. Denne betegnelsen har eksistert siden minst 1600, avledet fra nederlandske landschap; land + scap, «skip», «forhold». Ifølge Ivar Aasen har ordene "landskap" og "landskapnad" i Norge både vært brukt for å beskrive "et lands form eller skikkelse", og for å omtale en "provinds".I naturgeografisk forstand omfatter et landskap de synlige trekk i et landområde, i første rekke selve landformene, slik som fjell, bakker og naturlige skråninger, sletter, vannveier, slik som elver, innsjøer og hav. I landskapet inngår også levende elementer som vegetasjonsdekket og menneskeskapte elementer: Arealbruk, bygninger og andre menneskeskapte strukturer. Vekslende elementer som lys og værforhold er viktige i ethvert landskap. Et maleri med et omfattende utsyn av et stykke natur, som fjell, fjord, trær og lignende, kalles et landskapsmaleri.
I kulturgeografisk forstand er et landskap et geografisk område, ofte en landsdel eller provins, som danner en enhet geografisk, historisk og/eller kulturelt gjennom naturlige grenser, fellestrekk og kulturell identitet, og eventuelt også gjennom eldre administrative inndelinger.
| Landskap (trolig fra lavtysk lantschop, jamfør norrønt landskapr, «forhold i et land, landsdel») refererer til et geografisk område. Begrepet brukes i to hovedbetydninger, en naturgeografisk og en kulturgeografisk/kulturhistorisk. Begrepet sammenfaller ikke nødvendigvis med moderne administrative grenser eller landegrenser, og de nøyaktige grensene for et landskap kan være omtrentlige. Denne betegnelsen har eksistert siden minst 1600, avledet fra nederlandske landschap; land + scap, «skip», «forhold». Ifølge Ivar Aasen har ordene "landskap" og "landskapnad" i Norge både vært brukt for å beskrive "et lands form eller skikkelse", og for å omtale en "provinds".I naturgeografisk forstand omfatter et landskap de synlige trekk i et landområde, i første rekke selve landformene, slik som fjell, bakker og naturlige skråninger, sletter, vannveier, slik som elver, innsjøer og hav. I landskapet inngår også levende elementer som vegetasjonsdekket og menneskeskapte elementer: Arealbruk, bygninger og andre menneskeskapte strukturer. Vekslende elementer som lys og værforhold er viktige i ethvert landskap. Et maleri med et omfattende utsyn av et stykke natur, som fjell, fjord, trær og lignende, kalles et landskapsmaleri.
I kulturgeografisk forstand er et landskap et geografisk område, ofte en landsdel eller provins, som danner en enhet geografisk, historisk og/eller kulturelt gjennom naturlige grenser, fellestrekk og kulturell identitet, og eventuelt også gjennom eldre administrative inndelinger.
== Naturlandskap og kulturlandskap ==
I landskapet kombineres det fysiske naturskapte grunnlaget med et kulturelt menneskeskapt overtrekk, ofte skapt gjennom tusener av år. Landskapet reflekterer en levende syntese av menneske og sted som er sentral både for lokal og nasjonal identitet. Landskapet, dets karakter og kvalitet, bidrar til å definere en regions selvbilde, stedets selvbilde som bidrar til å skille regionen fra andre. Landskap uten synlig påvirkning av mennesker kalles ofte naturlandskap, mens landskap med synlige menneskeskapte elementer kalles kulturlandskap.
På jordkloden finnes en rekke ulike landskapstyper, som inkluderer isdekte landskap i polarregionene, fjellandskaper, ørkenlandskap, øyer og kystlandskaper, alle typer skog i tempererte og tropiske regioner.
Ifølge den europeiske landskapskonvensjonen betyr «landskap» et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkningen og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer. Her menes alle typer landskap uten bestemt avgrensing eller innhold, – det er avhengig av eget ståsted, man definerer det selv (det kan være et stort åpent viddeområde, et dalsøkk eller en innesluttet park i en by, med mere,- avhengig av hvordan en selv oppfatter det).
Oftest brukes begrepet «landskap» i norsk dagligtale når man snakker om et naturområde man kan få et overblikk over. Et eksempel på bruk av ordet kan være «her er det et ganske fint landskap». Landskapet i kombinasjon med opplevelsen av det utgjør landskapsbildet. Ellers brukes ordet i sammensetninger som landskapsmaleri eller kulturlandskap.
== Se også ==
Villmark
Naturlandskap
Kulturlandskap
Kulturmiljø
Landsbygd
Landskapsmaleri
Landskap i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) landscapes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Landskap i Norge er, i motsetning til Sverige og Finland, ikke en offisiell betegnelse på nåværende eller tidligere administrative provinser, men kan brukes i den rent språklige, beskrivende betydningen, i naturgeografisk eller historisk forstand. | 4,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Syd-Tirol | 2023-02-04 | Syd-Tirol | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Italienske provinser', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Syd-Tirol'] | Syd-Tirol eller Sør-Tyrol (tysk Südtirol; italiensk Alto Adige, Tirolo del Sud eller Sudtirolo; ladinsk Südtirol eller Sudtirol), offisielt Den autonome provinsen Bolzano-Syd-Tirol, er Italias nordligste og største provins, og utgjør en del av alpelandskapet Tirol. Bolzano (tysk Bozen) er provinsens hovedstad. Sammen med Trentino utgjør Syd-Tirol den autonome regionen Trentino-Syd-Tirol.
Provinsens offisielle språk er tysk (som snakkes av 69 % av befolkningen), italiensk (26 %) og ladinsk (5 %). Det var 505 000 innbyggere ved folketellingen i 2011.
Navnet Syd-Tirol har også vært i bruk om et større område, for hele den italienske delen av det forhenværende fyrstegrevskapet Tirol. Syd-Tirol i denne forstand omfatter i tillegg til provinsen Bolzano også Trentino samt tre kommuner i provinsen Belluno.
| Syd-Tirol eller Sør-Tyrol (tysk Südtirol; italiensk Alto Adige, Tirolo del Sud eller Sudtirolo; ladinsk Südtirol eller Sudtirol), offisielt Den autonome provinsen Bolzano-Syd-Tirol, er Italias nordligste og største provins, og utgjør en del av alpelandskapet Tirol. Bolzano (tysk Bozen) er provinsens hovedstad. Sammen med Trentino utgjør Syd-Tirol den autonome regionen Trentino-Syd-Tirol.
Provinsens offisielle språk er tysk (som snakkes av 69 % av befolkningen), italiensk (26 %) og ladinsk (5 %). Det var 505 000 innbyggere ved folketellingen i 2011.
Navnet Syd-Tirol har også vært i bruk om et større område, for hele den italienske delen av det forhenværende fyrstegrevskapet Tirol. Syd-Tirol i denne forstand omfatter i tillegg til provinsen Bolzano også Trentino samt tre kommuner i provinsen Belluno.
== Geografi ==
Syd-Tirol grenser:
i nord og nordøst mot Østerrike (Nord-Tirol, Salzburg og Øst-Tirol),
i sydøst mot Veneto (provinsen Belluno),
i syd mot Trentino,
i sydvest mot Lombardia (provinsen Sondrio) og
i vest mot Sveits (kantonen Graubünden).De to viktigste elvene i provinsen er Etsch (it. Adige) og Eisack (it. Isarco) som møtes ved Bolzano. Etsch renner fra sin kilde ved Reschenpasset lengst nordvest i Syd-Tirol først østover gjennom Vinschgau. Ved Meran bøyer den av og renner sydøstover gjennom Adigetal til Bolzano og videre gjennom Unterland. Ved Meran munner også Passeier (fra nord) ut i Etschdalen. Eisack renner fra sin kilde ved Brennerpasset sydøstover gjennom Wipptal. Ved Brixen tar den opp elva Rienz fra Pustertal (i øst) og fortsetter sydvestover gjennom Eisacktal til Bolzano. Wipptal, som fortsetter nord for Brennerpasset til Innsbruck, er en viktig forbindelse mellom Tyskland og Italia.
Syd-Tirol har andel i mange høye fjellmassiver, som hører til Sentral-Alpene nord for hoveddalene og til De sydlige Kalkalpene syd for hoveddalene. Nord for Vinschgau er dette Ötztal-Alpene (3739 m i Weißkugel), nord for Passeiertal Stubai-Alpene (3507 m i Zuckerhütl) og nord for Pustertal Zillertal-Alpene (3510 m i Hochfeiler). Sarntal-Alpene (2781 m i Hirzer Spitze) ligger mellom Passeier-, Wipp-, Etsch- og Eisackdalen. Syd-Tirols høyeste fjell er Ortlermassivet (3905 m i Ortler, it. Ortles), som ligger syd for Vinschgau og vest for Etschdalen. De mest kjente fjellene er derimot Dolomittene (3181 m i Saslonch, ty. Langkofel, it. Sassolungo), som ligger syd for Puster- og øst for Eisackdalen. Her finner man bl.a. kjente vintersportssteder som Gherdëina (ty. Gröden, it. Val Gardena), Alta Badia og Kronplatz (it. Plan de Corones).
== Administrativ inndeling og byer ==
Provinsen består av 116 kommuner, som er guppert i 8 distrikter (Bezirksgemeinschaften):
Bolzano (ty. Bozen)
Burggrafenamt (it. Burgraviato)
Eisacktal (it. Valle Isarco)
Pustertal (it. Val Pusteria)
Salten-Schlern (it. Salto-Sciliar)
Vinschgau (it. Val Venosta)
Überetsch-Südtiroler Unterland (it. Oltradige-Bassa Atesina)
WipptalSyd-Tirol har sju byer med mer enn 10 000 innbyggere:
Bolzano (ty. Bozen; 106 000 innbyggere)
Meran (it. Merano; 38 900)
Brixen (it. Bressanone; 21 200)
Laives (ty. Leifers; 17 600)
Bruneck (it. Brunico; 15 800)
Eppan (it. Appiano; 14 600)
Lana (11 500)
== Språk ==
Provinsens tre offisielle språk er tysk, italiensk og ladinsk.
Tysken i Syd-Tirol hører til den bairiske dialektgruppen. På grunn av landskapets alpine topografi er det store dialektforskjeller mellom de ulike dalene. Det fins heller ingen unik fellesnevner for de sydtirolske dialektene. Ofte ligner de mer på den nærmeste dialekten fra Nord- eller Øst-Tirol enn på dialekter fra andre kanter av provinsen. Et særtrekk er dog at tysken i Syd-Tirol har tatt opp en del ord fra italiensk. Lengst vest (i Øvre Vinschgau) er dialekten merkbart påvirket av alemanniske dialekter og retoromansk, som tales i Sveits.
Italiensken i Syd-Tirol hører derimot ikke til noen egen dialekt(gruppe). Dette kommer av at nesten samtlige italiensktalende i provinsen stammer fra andre regioner i Italia. De fleste flyttet til Syd-Tirol i løpet av italieniseringen som pågikk mellom 1920- og 60-åra, og tok med seg sine respektive italienske dialekter sydfra. Den totale italienske språkandelen er nå på rundt 26 % og utgjør et flertall i fem av provinsens kommuner (Bolzano, Laives, Salorno, Bronzolo og Vadena). Før italieniseringen var andelen under 3 %, og hadde sitt maksimum tidlig på 1960-tallet med 34 %.
Ladinsk tales utelukkende i Dolomittene. I de to dalene Gherdëina og Val Badia snakker 90 % av befolkningen hver sin ladinske dialekt. I provinsgjennomsnittet utgjør ladinskspråklige 4,5 % av Syd-Tirols befolkning. Dermed lever ca. 70 % av verdens anslagsvis 30 000 ladinsktalende i Syd-Tirol. Resten bor i Trentino og provinsen Belluno. Ladinsk er fremdeles ikke helt likestilt de to andre språkene i offisielle sammenhenger og i skolen.
== Næring ==
Syd-Tirol er en veldig velstående provins. Målt i bruttonasjonalprodukt per innbygger (31 000 €) blir de i Italia bare slått av Lombardia. De viktigste næringene i Syd-Tirol er landbruk, turisme, (kunst)håndverk og i økende grad også små og middelstore industri- og servicebedrifter.
En fjerdedel av provinsens areal er jordbruksareal, som fordeler seg som så (tall i prosent av totalarealet): 12 % setre og fjellslåtter, 10 % enger og beiter, 2 % åkrer, 2 % frukttrær og 1 % vinberg. Syd-Tirol produserer bl.a. 2 % av verdens epler, hovedsakelig i Vinschgau. Langs Etsch ligger Syd-Tirols «vingate», som er en av Italias minste vinregioner, men som produserer flere sorter vin med høy kvalitet. Mest kjent er kanskje hvitvinen Traminer og rødvinen Lagrein.
== Politikk ==
Syd-Tirols guvernør (Landeshauptmann/presidente) siden 2014 er Arno Kompatscher (SVP). Han leder provinsregjeringen (Landesregierung/giunta provinciale), som har elleve medlemmer. Regjeringen velges av provinsens parlament (Landtag/consiglio provinciale), som i sin tur er folkevalgt og har 35 seter. Parlamentets medlemmer er samtidig medlemmer i Trentino-Alto Adiges regionalråd.
Syd-Tirols folkeparti (SVP) har vært det desidert største partiet ved samtlige provinsvalg etter andre verdenskrig. Valgresultatene i 2013 var:
Südtiroler Volkspartei: 45,7 % (17 seter)
Die Freiheitlichen: 17,9 % (6 seter)
Verdi-Grüne-Vërc: 8,7 % (3 seter)
Süd-Tiroler Freiheit: 7,2 % (3 seter)
Partito Democratico: 6,7 % (2 seter)
Andre partier: tilsammen 13,8 % (4 seter)
== Historie ==
Utdypende artikkel: Tirols historieProvinsen Bolzano ble i 1920 dannet av den nordlige halvparten av det tidligere fyrstegrevskapet Tirols område som ifølge St. Germain-traktatens bestemmelser hadde tilfalt Italia. Dermed tilsvarer Syd-Tirol omtrent til den delen av Tirol som lå syd for Alpenes hovedkam og vest for Sillian og var tysk- eller ladinsktalende. Unntakene var de tre ladinsktalende dalene Fascia, Anpëz og Fodom som ble slått til provinsene Trento resp. Belluno. Den italiensktalende delen av Tirol (dvs. Trentino) ble til provinsen Trento.
Etter at fascistene kom til makten i 1922 kom det til betydelig kulturell undertrykkelse av sydtirolerne, gjennom oversettelser av stedsnavn og familienavn til italiensk, og forbud mot tysk og ladinsk i bl.a. skoler og barnehager. Samtidig ble navnet Syd-Tirol forbudt og det italienske navnet Alto Adige innført, som hadde blitt funnet opp av fascisten Ettore Tolomei. Etter inngåelsen av alliansen mellom Tyskland og Italia i 1939 valgte en del sydtirolere å utvandre til Tyskland.
Etter annen verdenskrig ble det forhandlet frem en autonomistatus for Syd-Tirol (Gruber-De Gasperi-avtalen), men den ble bare delvis satt ut i livet. Den italienske innvandringspolitikken førte til sterk innvandring til Syd-Tirol fra fattige områder i Syd-Italia. Dette førte til motstand i den hjemlige befolkningen i Syd-Tirol, noe som i 1957 førte til starten på en væpnet motstandskamp. Syd-Tirols status var lenge gjenstand for forhandlinger mellom Italia og Østerrike, og drøftelser i FN, noe som munnet ut i at området i 1972 fikk vidtgående autonomi innenfor den italienske staten og de tre folkegruppenes rettigheter ble sikret. De siste årene er samarbeidet på tvers av landegrensene styrket, særlig gjennom Europaregionen Tirol.
== Se også ==
Liste over presidentene for Syd-Tirols landdag
Liste over Syd-Tirols guvernører
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) South Tyrol – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Südtirol - Alto Adige – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Tirol (norsk også Tyrol, tysk og ladinsk Tirol, italiensk Tirolo) er et landskap i Alpene. Det utgjøres i hovedsak av Inn-, Wipp-, Puster- og Etschdalene og de omkringliggende høyfjellene (opptil 3899 moh. | 4,605 |
null | 2023-02-04 | Tirol (Østerrike) | null | null | null | Tirol er den mest alpine og tynnest befolkede delstaten i Østerrike, og utgjør den østerrikske delen av alpelandskapet Tirol. Delstaten grenser til Tyskland (Bayern), Sveits (Graubünden), Italia (Syd-Tirol og Veneto) samt delstatene Vorarlberg, Salzburg og Kärnten. | 4,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sterrikes_delstater | 2023-02-04 | Østerrikes delstater | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Østerrikes delstater'] | Østerrikes delstater har lenge hatt en viss selvstendighet, som gjorde og gjør dem til mer selvstendige enheter enn rene administrasjonsdistrikter.
| Østerrikes delstater har lenge hatt en viss selvstendighet, som gjorde og gjør dem til mer selvstendige enheter enn rene administrasjonsdistrikter.
== Republikken Østerrike (dagens delstater) ==
Fra og med grunnloven fra 1920 er Østerrike en forbundsstat. Dens delstater heter Bundesländer («forbundsland») og har stor selvstendighet med egne lovgivende delstatsparlamenter (Landtage) og delstatsregjeringer (Landesregierungen).
Østerrike består av ni slike delstater:
== Østerrike-Ungarn (Cisleithanias kronland) ==
Etter omorganiseringen av det østerrikske keiserriket i 1867 fikk den ungarske riksdelen (Transleithania) større selvstendighet.
Den østerrikske riksdelen (Cisleithania) bestod av femten såkalte Kronländer («kronland»). Selv om disse ikke var autonome, hadde mange av disse rettslige særtrekk og var derfor heller ikke rene forvaltningsdistrikter.
Østerrikes kronland før første verdenskrig var: | Østerrikes delstater har lenge hatt en viss selvstendighet, som gjorde og gjør dem til mer selvstendige enheter enn rene administrasjonsdistrikter. | 4,607 |
null | 2023-02-04 | Edward Jenner | null | null | null | Edward Jenner (født i Berkeley i Gloucestershire i England, død 26. januar 1823 samme sted) var en britisk lege. | 4,608 |
null | 2023-02-04 | 637 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/636 | 2023-02-04 | 636 | ['Kategori:636'] | null |
== Begivenheter ==
Chintila blir vestgoternes konge
Rothari blir konge i Det langobardiske kongerike
== Dødsfall ==
Sisenand, vestgoternes konge
Arioald, konge i Det langobardiske kongerike | == Begivenheter == | 4,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/635 | 2023-02-04 | 635 | ['Kategori:635'] | null |
== Begivenheter ==
Winchester bispedømme ble opprettet. | == Begivenheter == | 4,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/634 | 2023-02-04 | 634 | ['Kategori:634'] | null |
== Begivenheter ==
Slaget ved Heavenfield ved Hexham i England. Oswald av Bernicia slo waliserne, og Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd falt i slaget.
Sigibert III blir konge av Austrasia
== Dødsfall ==
Cadwallon ap Cadfan, konge av Gwynedd | == Begivenheter == | 4,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/633 | 2023-02-04 | 633 | ['Kategori:633'] | null |
== Begivenheter ==
12. oktober – I slaget ved Hatfield Chase slo Penda av Mercia og Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd Edwin av Northumbria. Edwin falt i slaget.
== Dødsfall ==
12. oktober – Edwin, konge av Northumbria og Bretwalda | == Begivenheter == | 4,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/632 | 2023-02-04 | 632 | ['Kategori:632'] | null |
== Begivenheter ==
Yazdegird III blir konge i Persia
== Dødsfall ==
8. april – Charibert II, konge av Aquitaine
8. juni – Muhammed, islams profet
Hormizd VI, konge i Persia
Chilperik, konge av Aquitaine | == Begivenheter == | 4,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/631 | 2023-02-04 | 631 | ['Kategori:631'] | null |
== Begivenheter ==
Hormizd VI blir konge i Persia.
Sisenand blir vestgoternes konge
York erkebispedømme ble opprettet.
== Dødsfall ==
Suintila, vestgoternes konge | == Begivenheter == | 4,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/630 | 2023-02-04 | 630 | ['Kategori:630', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Shahrbaraz dreper Ardashir III og blir konge i Persia
Muhammed leder en hær inn i Mekka, tar byen og knuser hedenske gudebilder der.
== Fødsler ==
Sigibert III, konge av Austrasia
== Dødsfall ==
Ardashir III, konge i Persia
Shahrbaraz, general og konge i Persia | == Begivenheter == | 4,616 |
null | 2023-02-04 | 629 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,617 |
null | 2023-02-04 | 628 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,618 |
null | 2023-02-04 | 627 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mazda_626 | 2023-02-04 | Mazda 626 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mazda-modeller'] | Mazda 626 er en japansk bilmodell som er blitt produsert av Mazda fra 1979 og utover. Den kom for salg i Norge for første gang i februar 1979. Den ble i starten solgt som 4-dørs sedan eller 2-dørs kupé. Mazda 626 ble erstattet av Mazda 6 i 2002. Mazda 6 produseres fremdeles (per 2022). Mazda 626 fantes også som en egen modell for USA. Den amerikanske utgaven kom aldri til Norge.
| Mazda 626 er en japansk bilmodell som er blitt produsert av Mazda fra 1979 og utover. Den kom for salg i Norge for første gang i februar 1979. Den ble i starten solgt som 4-dørs sedan eller 2-dørs kupé. Mazda 626 ble erstattet av Mazda 6 i 2002. Mazda 6 produseres fremdeles (per 2022). Mazda 626 fantes også som en egen modell for USA. Den amerikanske utgaven kom aldri til Norge.
=== 1979–1982: Mazda 626 (CB2) ===
Den første 626 hadde bakhjulsdrift og ble levert med motor på enten 1,6 (75hk) eller 2,0 (90hk) liters volum. 2,0 kunne leveres med 3-trinns automatgir, men servostyring stod ikke på programmet den gang. 626 kunne kjøpes som sedan eller som coupe med Mazdas betegnelse HT (Hardtop).
1981-modellene fikk en liten facelift med strammere linjer i fronten og mye baklykter. Mazda faset ut kromlister og kromstøtfangere på alle sine modeller på denne tiden. Denne makeoveren fikk også 626. I følge tyske ADAC hadde Mazda 626 utfordringer med rust og motorenes toppakning.
Mazda 929 kunne leveres som stasjonsvogn, men det var ikke tilfelle med 626. 626 hørte til i mellomklassen, mens 929 ble regnet som en stor bil. Bagasjerommet på 626 sedan tok 343 liter. 2-literen med 90 hk var den samme i både 626 og 929.
=== 1982–1987: Mazda 626 (GC) ===
Sent i 1982 presenterte Mazda-forhandlerne en ny 626. Den hadde forhjulstrekk, tverrstilt motor og et mer moderne aerodynamisk design. Versjonene var sedan, 2-dørs coupe og for første gang en 5-dørs kombikupe. Kombikupe som karosseriform var begynt å bli populært. Konkurrenter som Ford Sierra og Opel Ascona fikk fire sidedører og stor bakluke i et kombinert sedan og kupé-karosseri på samme tid. Stasjonsvogn var ikke tilgjengelig.
1,6 (81hk) og 2,0 (102hk) var fra starten de to motorene som ble tilbudt. Utstyrsversjonene var LX og GLX. Sistnevnte hadde pynt som hjulkapsler og funksjonelt utstyr som elektriske vinduer og sentrallås.
I 1983 lanserte Mazda modellen 626 diesel sedan. Denne hadde 2-liters motor og 64 hk og skulle i følge brosjyren klare sprinten fra 0-100 km/t på 15,3 sekunder
I 1985 fikk Mazda 626 en facelift med endringer som innebar nytt interiør, nye lykter, støtfangere og grill. Dette ble kjennetegnet blant annet av oransje farge på visere og ikoner. Forsetene fikk nakkestøtter med hull i midten, og designet minner om sportslige utgaver av Audi. I løpet av 1985 ble også en GT-modell med injection i den nye motoren 2,0i tilbudt. Denne yter 120 hk.
=== 1987–1992: Mazda 626 (GD) ===
Høsten 1987 ble en ny Mazda 626-versjon lansert. Karosserivariantene var sedan, 2-dørs coupe og 5-dørs kombi. Kort tid etter presenterte fabrikken for første gang Mazda 626 stasjonsvogn (GV). Det ble også gjort andre endringer, blant annet lanserte Mazda firehjulsstyring, som Mazda kalte 4WS. Firehjulsstyringen innebar at i hastigheter under 35 km/t svingte bakhjulene i motsatt retning som forhjulene; i høyere hastigheter var det motsatt ved at bakhjulene styrte samme vei som forhjulene.
I september 1988 kom det nye motorvarianter på markedet: Minste motor var 2,0i (90hk), mens en ny 2,0i 16V (140hk) motor ble lansert. 2,2i 12V (115hk) var også ny.
Alle disse motorene hadde katalysator. 1988-modellene kunne en kort periode leveres uten katalysator. Effekten på 2,0i 16V var 148hk, mens 2,0 (forgasser) hadde 109hk. Automatgir kunne leveres på 90hk og 115hk. Firehjulsstyring (4WS) kunne bare leveres til biler med 140hk-motor. 2,0i 16V hadde 15 tommers hjul, mens de andre hadde 14 tommer.
Soltak var standard på GLX og 2,0i 16V. LX var fremdeles den litt spartansk utstyrte grunnversjonen. I 1990 kunne Mazda 626 for første gang leveres med firehjulstrekk i modellene Mazda 626 GLX 4WD 5-dørs kombi og stasjonsvogn med 2,2-liters motor.Som kupé hadde Mazda 626 bredere skjermer enn de andre karosseriene. Den kunne leveres med aluminiumsfelger og hekkspoiler.
GD-versjonen ble faset ut, men stasjonsvognen GV var på markedet i flere år til. Den ble blant annet tilbudt med 2-liters dieselmotor i modellen «Comprex».
=== 1992–1997: Mazda 626 (GE) ===
I 1992 lanserte Mazda den nye 626 med runde former i sedan eller 5-dørs kombikarosseri. Kombi hadde et særpreget karosseri med en stor integrert hekkspoiler. Den nye versjonen kunne dessuten leveres med V6-motor. På starten av 1990-tallet hadde Mazda V6-motorer i MX-3, 323F, 929 og 626. Etter denne modellen var det tilbake til 4 sylindre igjen.
Motorene var 1,8 (105hk) - 2,0 (115hk) og 2,5 (164hk). Som tidligere var det LX og GLX-utstyr som ble tilbudt. LX hadde som før ikke elektriske vinduer og annet «luksusutstyr». V6 2,5i 5-dørs kombi var sin egen utstyrsversjon. Den hadde blant annet ABS som standard. V6 var oppgitt med en ytelse på 164 hk / 121 kw og et dreiemoment på 217 nm. Samme V6-motor fantes også i bilmodeller som Mazda MX-6, Ford Mondeo og Ford Probe.
=== 1997–2002: Mazda 626 (GF) ===
1997-modellen hadde et mer forsiktig design enn sin forgjenger, men fremdeles karosserialternativene sedan og 5-dørs kombi. Mazda introduserte også en ny stasjonsvogn (GW). Utstyrsversjonene het LX, GLX og HP. Motorene er 1,8 (90hk) - 2,0 (115hk) - 2,0 HP (136hk). I denne siste utgaven før Mazda 6 tok over fantes det ikke 4WS, 4WD eller V6 på Mazdas mellomklassemodell i Norge. Etter hvert fikk 626 en ny 2-liters dieselmotor.
== Referanser == | == Begivenheter == | 4,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/625 | 2023-02-04 | 625 | ['Kategori:625'] | null |
== Begivenheter ==
Irske munker bosetter seg på Færøyene.
Muhammed gifter seg med Bibi Hafsa | == Begivenheter == | 4,621 |
null | 2023-02-04 | 624 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/623 | 2023-02-04 | 623 | ['Kategori:623'] | null |
== Begivenheter ==
Dagobert I blir konge av Austrasia | == Begivenheter == | 4,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/622 | 2023-02-04 | 622 | ['Kategori:622'] | null |
== Begivenheter ==
Profeten Muhammeds utvandrer fra Mekka til Medina, året danner utgangspunktet for tidsregning innen islam. | == Begivenheter == | 4,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M-621 | 2023-02-04 | M-621 | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Militære kjøretøyer brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Militære kjøretøyer fra USA', 'Kategori:Språkvask 2022-04'] | M-621 (amerikansk betegnelse: M 35A2) (også kalt M-6) var en lastebil med flatkasse som var i bruk i det norske Forsvaret fra 1960-tallet frem til den ble utrangert på 1990-tallet.
M-621 var utviklet av REO Motor Car Company for det amerikanske forsvaret tidlig på 1950-tallet (som M 35 – en videreføring av M 34). REO gikk konkurs i 1975.
Det var minst 10 forskjellige produsenter av modellen fra 1950-tallet og frem til 1980-tallet. Bilen var klassifisert som en 2,5 tonns lastebil med tre aksler og drift på alle hjul (6x6).
Alle akslene var utstyrt med trykkluftstyrt differensialsperre. Trykkluft styrer også mye annet på bilen blant annet hornet og vinduspusserne. Dekkdimensjonen var 11,00x20. Singelmontert (de amerikanske har tvillinghjul bak og uten sperre) 24 V elektrisk anlegg.
M-621 kunne leveres med frontmontert, mekanisk vinsj med 5 tonns trekkraft.
Noen ble også ombygd i Norge med kran av type SESAM eller HYMAS mellom hytten og planet.
M-621 hadde en 6-sylindret diesel/multifuelmotor, LD 435-1 som utviklet 140 HK. 5-trinns girkasse med HØY- og LAV-serie, det vil si 10 gir forover og 2 bakover.
Tankkapasitet 190 liter. Drivstofforbruket var høyt – etter sigende 50 liter per 100 km (5 L/mil). Egenvekten var 6 100 kg.
| M-621 (amerikansk betegnelse: M 35A2) (også kalt M-6) var en lastebil med flatkasse som var i bruk i det norske Forsvaret fra 1960-tallet frem til den ble utrangert på 1990-tallet.
M-621 var utviklet av REO Motor Car Company for det amerikanske forsvaret tidlig på 1950-tallet (som M 35 – en videreføring av M 34). REO gikk konkurs i 1975.
Det var minst 10 forskjellige produsenter av modellen fra 1950-tallet og frem til 1980-tallet. Bilen var klassifisert som en 2,5 tonns lastebil med tre aksler og drift på alle hjul (6x6).
Alle akslene var utstyrt med trykkluftstyrt differensialsperre. Trykkluft styrer også mye annet på bilen blant annet hornet og vinduspusserne. Dekkdimensjonen var 11,00x20. Singelmontert (de amerikanske har tvillinghjul bak og uten sperre) 24 V elektrisk anlegg.
M-621 kunne leveres med frontmontert, mekanisk vinsj med 5 tonns trekkraft.
Noen ble også ombygd i Norge med kran av type SESAM eller HYMAS mellom hytten og planet.
M-621 hadde en 6-sylindret diesel/multifuelmotor, LD 435-1 som utviklet 140 HK. 5-trinns girkasse med HØY- og LAV-serie, det vil si 10 gir forover og 2 bakover.
Tankkapasitet 190 liter. Drivstofforbruket var høyt – etter sigende 50 liter per 100 km (5 L/mil). Egenvekten var 6 100 kg.
== Varianter ==
De norske M-621 var i hovedsak utstyrt med flatkasse og presenning samt foldbare sittebenker langs sidene med kapasitet 20 mann med personlig utstyr.
Det ble også levert M-622 tankbiler, M-623 med fast overbygg som ble brukt som kommando- eller kjøkkenvogn og M-624 med tipp. Det fantes også en bergingsvogn med betegnelse M 534 A2. Denne hadde turbo og 210 HK
== Oppstandelse ==
De norske M-621 har fått nytt liv i nødhjelpstransport blant annet i Malawi og på Haiti – prosjekter i regi av Norges Røde Kors som fikk medias oppmerksomhet og vakte oppstandelse i mars 2007.
To M-621 blir brukt av Refugee Norge.
Noen ble også solgt til entusiaster i Historiske Militære kjøretøyers forening som restaurerer disse som en hobby
== Eksterne lenker ==
Historiske Militære Kjøretøyers Forening (se under: Kjøretøyer – Bilsider, der det finnes mye info om denne biltypen.) | == Begivenheter == | 4,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/620 | 2023-02-04 | 620 | ['Kategori:620', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Slaverene angriper Thessaloniki.
Medina konverterer till islam.
== Fødsler ==
Dato ukjentBasolus, fransk benediktiner og eremitt (ca. dato).
Cedd, biskop av London (ca. dato).
Li Tai, prins av Tang-dynastiet (ca. dato).
== Dødsfall ==
25. september – Finbarr av Cork (f. ca. 550, irsk biskop.Dato ukjentChuluo Khan, hersker av Göktürkene
Dorotheus av Gaza, kristen munk og abbed (ca. dato).
Eleutherius, bysantinsk eksarkat av Ravenna.
Imerius av Immertal, katolsk helgen, sveitsisk munk, eremitt og misjonær (ca. dato).
Mirren av Benchor, katolsk helgen, irsk munk og misjonær (ca. dato).
Shen Faxing, tjenestemann ved Sui-dynastiet, selvutnevnt konge av Liang.
Sisebur, vestgoternes konge i Hispania fra 612 til 620 eller 621. | == Begivenheter == | 4,626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/619 | 2023-02-04 | 619 | ['Kategori:619', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 4,627 |
null | 2023-02-04 | 618 | null | null | null | == Fødsler == | 4,628 |
null | 2023-02-04 | 617 | null | null | null | == Fødsler == | 4,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/616 | 2023-02-04 | 616 | ['Kategori:616', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Adaloald blir langobardisk konge og konge av Italia
Slaget ved Idle: mellom Raedwald av East Anglia og Æthelfrith av Northumbria. Raedwald gikk seirende ut av slaget, og Aethelfrith falt.
ca. 24. februar – Eadbald innsatt som konge av Kent etter faren Aethelberts død.
== Fødsler ==
Grimoald den eldre, rikshovmester i Austrasia
== Dødsfall ==
24. februar – Kong Æthelbert av Kent
Agilulf, langobardenes konge | == Begivenheter == | 4,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/615 | 2023-02-04 | 615 | ['Kategori:615'] | null |
== Begivenheter ==
St. Adeodatus (Deusdedit) etterfølger St. Bonifatius IV som Pave av Den katolske kirke.
Khosrau II av Persia erobret Jerusalem.
Suibne Menn mac Fiachai drepte Máel Coba mac Áedo.
== Dødsfall ==
Máel Coba mac Áedo, ifølge irske annaler og kongerekker overkonge av Irland. | == Begivenheter == | 4,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/614 | 2023-02-04 | 614 | ['Kategori:614', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 4,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/613 | 2023-02-04 | 613 | ['Kategori:613'] | null |
== Begivenheter ==
Teoderik II dør og overlater tronen til sin uekte sønn, Sigibert II, som blir drept av Klotar II. Klotar blir frankernes enekonge.
Warnakar II blir rikshovmester i Burgund.
== Dødsfall ==
Teoderik II, konge av Burgund og Austrasia
Sigibert II, konge av Burgund og Austrasia
Brunhilda, dronning i Austrasia | == Begivenheter == | 4,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/612 | 2023-02-04 | 612 | ['Kategori:612'] | null |
== Begivenheter ==
Sisebur blir vestgoternes konge
Teoderik II blir konge av Austrasia
Warnakar II blir rikshovmester i Austrasia
== Dødsfall ==
Gundemar, vestgoternes konge
Teodebert II, konge av Austrasia | == Begivenheter == | 4,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/611 | 2023-02-04 | 611 | ['Kategori:611'] | null |
== Begivenheter ==
Det cerdiske dynastis Cynegils tok over etter Ceolwulf som konge over Kongeriket Gewissæ.
== Dødsfall ==
Ceolwulf of Wessex, konge over Kongeriket Gewissæ. | == Begivenheter == | 4,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/610 | 2023-02-04 | 610 | ['Kategori:610', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Muhammed begynner å preke i Mekka.
== Fødsler ==
Ergica, vestgoternes konge
== Dødsfall ==
Witterik, vestgoternes konge | == Begivenheter == | 4,636 |
null | 2023-02-04 | 609 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,637 |
null | 2023-02-04 | 608 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,638 |
null | 2023-02-04 | 607 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/606 | 2023-02-04 | 606 | ['Kategori:606'] | null |
== Begivenheter ==
Teoderik II gifter seg med Ermenberga, datter til vestgoternes kong Witterik.
== Dødsfall ==
Protadius, rikshovmester i Burgund | == Begivenheter == | 4,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/605 | 2023-02-04 | 605 | ['Kategori:605', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Laurentius ble den andre erkebiskop av Canterbury.
Fergnae av Iona overtok som Abbeden av Iona etter Lasrén av Iona.
== Fødsler ==
Keiser Gong av Sui, det kinesiske Sui-dynastiets siste keiser.
== Dødsfall ==
26. mai (eller i 604) Augustin av Canterbury, første erkebiskop av Canterbury. | == Begivenheter == | 4,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/604 | 2023-02-04 | 604 | ['Kategori:604'] | null |
== Begivenheter ==
Den første St. Paul-katedralen i London ble grunnlagt av Æthelbert av Kent
Protadius ble rikshovmester i Burgund.
== Dødsfall ==
12. mars - Gregor I den store (f. ca. 540) katolsk pave fra 3. september 590 til sin død.
26. mai (eller i 605) - Augustin av Canterbury, første erkebiskop av Canterbury.Dato ukjentÁed Sláine mac Diarmato, ifølge irske annaler og kongerekker overkonge av Irland.
Bertoald, rikshovmester i Burgund
Colmán Rímid mac Báetan, ifølge irske annaler og kongerekker overkonge av Irland.
Keiser Wen av Sui, grunnlegger og første keiser av Kinas Sui-dynasti. | == Begivenheter == | 4,642 |
null | 2023-02-04 | 603 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/602 | 2023-02-04 | 602 | ['Kategori:602', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Adaloald, langobardisk konge og konge av Italia 616 - 626
Ansegisel, rikshovmester i Austrasia | == Fødsler == | 4,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/601 | 2023-02-04 | 601 | ['Kategori:601', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Augustin ble første erkebiskop av Canterbury.
Langobardene erobrer Padova.
Liuva II blir vestgoternes konge.
== Fødsler ==
Sigibert II, konge av Burgund og Austrasia
== Dødsfall ==
Reccared I, vestgoternes konge | == Begivenheter == | 4,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/600 | 2023-02-04 | 600 | ['Kategori:600', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Yan Liben (d. 673), ledende figurmaler fra Tang-dynastiet i Kina.
== Dødsfall ==
Beop av Baekje (f. ukjent), 29. konge i det koreanske kongedømmet Baekje. | == Fødsler == | 4,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B6%C3%B6r | 2023-02-04 | Höör | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Höör kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län', 'Kategori:Øresundsregionen'] | Höör er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Höör kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 7 865 innbyggere.Den uvanlige stavemåten med to ö-er i navnet ble innført i 1917 etter problemer med postgangen i Sverige. Tidligere var det vanlig at brev som ble sendt lokalt innen et mindre område, kunne merkes «Härstädes» eller bare «Här» istedenfor med full postadresse. Da skjedde det ofte at brev ble feilsendt til tettstedet Hör. Stavemåten ble derfor offisielt endret til Höör, selv om skriveformen Hör fortsatt var i bruk i flere år.
| Höör er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Höör kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 7 865 innbyggere.Den uvanlige stavemåten med to ö-er i navnet ble innført i 1917 etter problemer med postgangen i Sverige. Tidligere var det vanlig at brev som ble sendt lokalt innen et mindre område, kunne merkes «Härstädes» eller bare «Här» istedenfor med full postadresse. Da skjedde det ofte at brev ble feilsendt til tettstedet Hör. Stavemåten ble derfor offisielt endret til Höör, selv om skriveformen Hör fortsatt var i bruk i flere år.
== Referanser == | Höör er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Höör kommunes administrasjonssenter. | 4,647 |
null | 2023-02-04 | Klippan | null | null | null | Klippan er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Klippan kommunes administrasjonssenter. | 4,648 |
null | 2023-02-04 | Salzburg | null | null | null | Salzburg (bairisk: Såizburg) er en by i Østerrike, nær grensen til Bayern i Tyskland. Den er hovedstad i den likelydende delstaten Salzburg. | 4,649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salzburg | 2023-02-04 | Salzburg | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Salzburg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Østerrikestubber'] | Salzburg (bairisk: Såizburg) er en by i Østerrike, nær grensen til Bayern i Tyskland. Den er hovedstad i den likelydende delstaten Salzburg. Byen ble grunnlagt i romertiden som Juvavum i provinsen Noricum. Den forfalt etter vestromerrikets sammenbrudd, men gjenoppbygging ble påbegynt ca. 700 e.Kr. Da fikk også byen sitt nåværende navn etter Salzach (betyr «Saltelven»); den var en viktig eksportør av salt. Salzburg er bl.a. Mozarts fødeby. Om Klima, se Østerrikes geografi.
Byen var sammen med sørkoreanske Pyeongchang og russiske Sotsji kandidat til å arrangere Vinter-OL 2014, en kamp Sotsji vant.
| Salzburg (bairisk: Såizburg) er en by i Østerrike, nær grensen til Bayern i Tyskland. Den er hovedstad i den likelydende delstaten Salzburg. Byen ble grunnlagt i romertiden som Juvavum i provinsen Noricum. Den forfalt etter vestromerrikets sammenbrudd, men gjenoppbygging ble påbegynt ca. 700 e.Kr. Da fikk også byen sitt nåværende navn etter Salzach (betyr «Saltelven»); den var en viktig eksportør av salt. Salzburg er bl.a. Mozarts fødeby. Om Klima, se Østerrikes geografi.
Byen var sammen med sørkoreanske Pyeongchang og russiske Sotsji kandidat til å arrangere Vinter-OL 2014, en kamp Sotsji vant.
== Samferdsel ==
Salzburg har jernbaneforbindelser til byer som München og Zürich, med bl.a. ICE-tog, forbindelser til Italia, samt lokaltog og andre tog til andre steder i Østerrike. Byen utmerker seg først og fremst med et av Europas største trolleybussnett, som tar en stor del av lokaltrafikken. I 2009 hadde byens 55 trolleybusser, fordelt på ni ordinære ruter og én rushtidsrute, 38 mill. passasjerer (Hondius 2010). Den har også ca. 10 bussruter. Mens ca. 7 % av reisene i Østerrike skjer med sykkel, er andelen i Salzburg 16 % (bare Bregenz har høyere sykkelandel). Dette tilskrives 30-soner, utbygging av sykkelveier og gode parkeringsmuligheter.Selv om kollektivtrafikken står sterkt i forhold til bystørrelsen, er biltrafikken betydelig; to motorveier møtes i Salzburg. Byen har en internasjonal flyplass.
== Referanser ==
== Kilder ==
Harry Hondius 2010: Neue Obusse für den Stadtbus Salzburg. Stadtverkehr 4/2010, s. 18.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Salzburg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Salzburg (Stadt) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Salzburg hos Wikivoyage | Salzburg er en delstat i Østerrike, som tilsvarer omtrent det historiske området Salzkammergut. Salzburg ligger mellom delstatene Oberösterreich, Steiermark, Kärnten, Tirol og den tyske staten Bayern. | 4,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristianstad | 2023-02-04 | Kristianstad | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:1600-tallet i Sverige', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1614', 'Kategori:Kristianstad', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Kristianstad kommune'] | Kristianstad (til 1906 Christianstad) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Byen ble grunnlagt av kong Christian IV.
Byen er administrasjonssenter for Kristianstad kommune. I 2010 hadde tettstedet Kristianstad 35 711 innbyggere. Deler av byen ligger under havets overflate, og Sveriges laveste punkt, 2,41 meter under havet, befinner seg i Kristianstad.
| Kristianstad (til 1906 Christianstad) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Byen ble grunnlagt av kong Christian IV.
Byen er administrasjonssenter for Kristianstad kommune. I 2010 hadde tettstedet Kristianstad 35 711 innbyggere. Deler av byen ligger under havets overflate, og Sveriges laveste punkt, 2,41 meter under havet, befinner seg i Kristianstad.
== Historie ==
I 1612 besluttet kong Christian IV å bygge en ny sterkt befestet by i det nordøstlige Skåne, etter at den nærliggende byen Væ var blitt ødelagt av svenskene. Byen, som fikk navn etter kongen sønn, den utvalgte prins, skulle danne bolverk mot svenskene og utvikles til en moderne handelsstad.
Beliggenheten på Alløn var glimrende for en festningsby. Herfra var det oversikt over landskapet til alle sider, og Helgeån var seilbar for små fartøyer og ga mulighet for vareutveksling med omverdenen. Med i beslutningen var at Væ og Åhus' borgere skulle befolke den nye byen, samtidig som de to nevnte byene mistet sine bypriviliegier.
Pga. Alløns mudrete og ustabile grunn, viste foretagendet seg vanskelig. Festningsverk og bygninger måtte fundamenteres ordentlig, fordi vannspeilet store deler av året sto over det normale. Store mengder sten ble derfor fraktet over til øya via en bro. Likevel kunne det ikke unngås at det oppsto senkninger og utglidninger i vollene.
== Festningsbyen ==
Planen for festningsbyen var ferdig i 1614, utferdiget med inspirasjon fra renessansens byplanideer og med bastioner av jordvoller etter nederlandsk mønster, hvor det omliggende terrenget dannet et vollgravsystem. Den eneste adkomst for allmennheten var fra syd via porttårn og bro. Gatenettet ble regelmessig og inndelt i kvartaler med plass til handelstorv og representative formål. Det eneste som brøt symmetrien var den veldige Trefoldighetskirken.
I tillegg til kirken, lot kongen også oppføre en større representativ bygning på Kongl. Maytts Platz, som i dag inngår i byens lensmuseum. Videre bygget han en skole nær kirken samt et hospital med tilhørende kirkesal og tårnbygning. Resten av byens hus forventet han at de nye borgerne ville bygge. Byen skulle dog være presentabel, så han bannlyste gemene hytter og tillot ikke stråtak pga. brannfaren.
Helst så han at det ble oppført stenhus, men avfant seg med at kjøpmenn og borgere fra Væ gjenoppførte bindingsverkshus med materialer fra den nedlagte byen. De fornemste tomtene ved Store Torv, nær den påtenkte slottsbygningen, var forbeholdt fremtredende personer, mens kjøpmenn holdt til omkring Lille Torv. Håndverkerne ble henvist til mindre representative bakgater.
Av hensyn til avvanning ble det gravet en kanal tvers igjennom byen. Den 470 m lange broen ut til øya sto helt ferdig i 1616, og det ble bygget nye veier for å forbinde den nye byen med resten av Skåne og Blekinge. Seilleden til Østersjøen ble forbedret ved graving av kanaler til Helgeåns munning ved Åhus.
Christianstad ble således et revolusjonerende anlegg i Norden; den første moderne by i full skala uten middelalderens krokede gater og streder, med en åpen og luftig bebyggelse.
== Svensk tid ==
Byen ble sammen med Skåne overgitt til Sverige ved freden i Roskilde 1658, men var i en kort periode erobret tilbake i 1676. Den siste tilbakeerobring skjedde i 1710, men varte kun én måned.
På slutten av 1600-tallet fantes i et stort antall kjøpmenn og omkring hundre håndverksmestre i byen. Byens viktigste eksportvarer var i sær bek, tjære og pottaske som kunne fremstilles fra de store skogene mot nord. Nederlandske og tyske agenter hørte til byens handelsmenn, noen av dem hadde egne handelsskip som seilte på europeiske havner. På midten av 1700-tallet var Christianstad den fremste sjøfartsbyen i Skåne.Handelen med utenlandske havner bidro også til å fremme byens egne industrier med klesfabrikker, farverier, garverier og tobakksfremstilling. Utenfor byen lå et stort teglverk og en sepefabrikk. På begynnelsen av 1800-tallet ble forutsetningene for handel endret som følge av Napolenskrigene. I tillegg hadde Helgeån, byens livsnerve, dannet et nytt utløp mot Østersjøen slik at vanndybden ved utskipningsstedet Åhus ble mindre. Man måtte derfor bruke de vanskelige landveiene til transport av varer i stedet, og Christianstads utenrikshandel skrumpet etter hvert inn til ingenting.
Inntil 1847 var Christianstad det sydlige Sveriges viktigste militærby. En brann la dette året det meste av byens sydlige del øde, og samme år opphørte statusen som festningsby. Vollanleggene ble første revet omkring århundreskiftet 1900 og erstattet med brede boulevardanlegg. I dag er bybildet dominert av store og imponerende bygninger fra denne tiden, tilsammen med 17-1800-tallets kasernebygg.
Kristianstad var administrasjonssentrum for Kristianstads län, som eksisterte i årene 1719–1997. Ved sammenslåingen av Malmöhus og Kristianstads län til Skåne län ble administrasjonssentret lagt til Malmö. Kristianstad beholdt den opprinnelige stavemåten til 1906, da en svensk rettskrivningsreform moderniserte alle stedsnavn.
Kristianstads vennskapsby i Norge er Kongsberg.
== Galleri ==
== Referanser == | Kristianstad (til 1906 Christianstad) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Byen ble grunnlagt av kong Christian IV. | 4,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A4vlinge | 2023-02-04 | Kävlinge | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Kävlinge kommune', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | Kävlinge er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Kävlinge kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 9 049 innbyggere.Kävlinge har lenge vært et viktig jernbaneknutepunkt. Den første banen, mellom Arlöv, Teckomatorp og Billesholm, ble åpnet i 1886. Samme år innviet man også strekningen mot Lund, som var en del av Lund-Trelleborg Järnväg. I 1893 bygde man linjen videre mot Landskrona (Landskrona-Kävlinge järnväg – LaKJ). I 1906 ble det først bygd spor mot Sjöbo og året deretter mot Barsebäckshamn. På 1950-tallet begynte jernbanelinjene mot Sjöbo og Barsebäck å bli ulønnsomme, og ble etter hvert lagt ned. I dag drives det pendlertogtrafikk, med Pågatåg og Öresundståg på sporene mot Lund, Landskrona og Teckomatorp.
Kävlinge kommune har tre 18-hulls golfbaner og like mange nihullsbaner. Den mest kjente av banene er Barsebäcks Golf & Country Club, der blant annet Scandinavian Masters er blitt spilt.
I april 1996 sporet et godstog med ammoniakklast av i Kävlinge. Cirka 9 000 mennesker ble evakuert i det som er den største evakueringen i Sverige i moderne tid.
| Kävlinge er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Kävlinge kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 9 049 innbyggere.Kävlinge har lenge vært et viktig jernbaneknutepunkt. Den første banen, mellom Arlöv, Teckomatorp og Billesholm, ble åpnet i 1886. Samme år innviet man også strekningen mot Lund, som var en del av Lund-Trelleborg Järnväg. I 1893 bygde man linjen videre mot Landskrona (Landskrona-Kävlinge järnväg – LaKJ). I 1906 ble det først bygd spor mot Sjöbo og året deretter mot Barsebäckshamn. På 1950-tallet begynte jernbanelinjene mot Sjöbo og Barsebäck å bli ulønnsomme, og ble etter hvert lagt ned. I dag drives det pendlertogtrafikk, med Pågatåg og Öresundståg på sporene mot Lund, Landskrona og Teckomatorp.
Kävlinge kommune har tre 18-hulls golfbaner og like mange nihullsbaner. Den mest kjente av banene er Barsebäcks Golf & Country Club, der blant annet Scandinavian Masters er blitt spilt.
I april 1996 sporet et godstog med ammoniakklast av i Kävlinge. Cirka 9 000 mennesker ble evakuert i det som er den største evakueringen i Sverige i moderne tid.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biblioteket i Kävlinge kommune Arkivert 24. mai 2012 hos Wayback Machine.
FOIs side om evakueringen av Kävlinge ved godstogavsporingen
Nettsted for Barsebäck Golf & Country Club | thumb|Kävlinge gamle kirke | 4,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landskrona | 2023-02-04 | Landskrona | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:1400-tallet i Sverige', 'Kategori:1413 i Europa', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1413', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Landskrona kommune', 'Kategori:Øresundsregionen'] | Landskrona (tidligere dansk: Landskrone) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Byen er administrasjonssenter for Landskrona kommune. I 2010 hadde tettstedet Landskrona 30 499 innbyggere.
| Landskrona (tidligere dansk: Landskrone) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Byen er administrasjonssenter for Landskrona kommune. I 2010 hadde tettstedet Landskrona 30 499 innbyggere.
== Om Landskrona ==
Landskrona fikk bystatus i 1413 av Erik av Pommern, og ved freden i Roskilde 1658 ble byen svensk. En av byens hovedattraksjoner Landskrona slott, bygget av den dansk-norske kongen Christian III. Det er ferjeforbindelse til øya Hven, hvor astronomen Tycho Brahe residerte. Broren hans Jørgen Ottesen Brahe var lensmann på Landscrone slot 1588-91, og hadde der besøk av broren i de nyoppførte bygningene innenfor slottsmurene.
== Moderne tid ==
Byens kunsthall ble bygget i 1963 til byens 550-årsjubileum som en utstillingshall for industrielt design. Den er tegnet av arkitekt Sten Samuelsson, og er den eneste bygning som ble stående i slottsparken etter at jubileet var over. Kaptensgårdens skulpturpark, som omgir kunsthallen, er en permanent skulpturpark. Byen er kjent for sine mange vakre kolonihaver.
Idrettshallen i Landskrona, med sine 1100 sitteplasser, ble tegnet av den danske arkitekt Arne Jacobsen og innviet i 1965. Fotballaget Landskrona BoIS kommer fra Landskrona.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Landskrona stad | Landskrona (tidligere dansk: Landskrone) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Byen er administrasjonssenter for Landskrona kommune. | 4,653 |
null | 2023-02-04 | Vorarlberg | null | null | null | Vorarlberg (uttales IPA: [ˈfoːɐ̯ʔaʁlbɛʁk]) er den vestligste delstaten i Østerrike og ligger mellom Bodensee, Rhinen og Arlbergpasset. | 4,654 |
null | 2023-02-04 | Oben am jungen Rhein | null | null | null | «Oben am jungen Rhein» er nasjonalhymnen i Liechtenstein. | 4,655 |
null | 2023-02-04 | Henry Ford | null | null | null | Henry Ford (født 30. juli 1863 i Greenfield Township i Michigan i USA, død 7. april 1947 i Dearborn) var grunnleggeren av Ford Motor Company og en av de første som benyttet seg av samlebånd som produksjonsmetode for å lage rimelige biler. Denne metoden revolusjonerte ikke bare industriell produksjon, men hadde også enorm innflytelse på moderne kultur i denne perioden som mange sosialteoretikere kaller «fordismen». | 4,656 |
null | 2023-02-04 | Italiensk | null | null | null | Italiensk er et romansk språk, som tales av ca. 62 millioner mennesker som morsmål, hvorav størstedelen lever i Italia. | 4,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bologna | 2023-02-04 | Bologna | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bologna', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bologna er en universitetsby i Italia, og et viktig nærings- og jernbaneknutepunkt. Den er hovedstad i regionen Emilia-Romagna og ligger ved foten av Appenninene. Byen har 374 425 innbyggere (01.01.06) og danner med omkringliggende kommuner Storbyområdet Bologna.
Byens universitet (Universitetet i Bologna) ble grunnlagt i 1088, og er Europas eldste. Berømte professorer herfra er bl.a. Romano Prodi og Umberto Eco. Universitetet har rundt 100 000 studenter, og er Italias største etter La Sapienza i Roma.
Flere av Italias mest betydelige motorveier passerer byen og gjør den til et av de viktigste transportknutepunktene i landet. Motorveiene er A1 som går fra Milano til Roma og Napoli, A2 som begynner i Bologna og går til Bari, samt A13 som går til Padova. Bologna er også Nordøst-Italias viktigste jernbaneknutepunkt hvor 9 linjer møtes. Flyplassen ligger i bydelen Borgo Panigale.
I 1980 ble byen rammet av et terrorangrep kjent som Strage di Bologna. Se terrorangrepet i Bologna 2. august 1980.
Bologna er en betydelig messe- og konferanseby som blant annet arrangerer verdens største internasjonale barnebokmesse hver vår.
| Bologna er en universitetsby i Italia, og et viktig nærings- og jernbaneknutepunkt. Den er hovedstad i regionen Emilia-Romagna og ligger ved foten av Appenninene. Byen har 374 425 innbyggere (01.01.06) og danner med omkringliggende kommuner Storbyområdet Bologna.
Byens universitet (Universitetet i Bologna) ble grunnlagt i 1088, og er Europas eldste. Berømte professorer herfra er bl.a. Romano Prodi og Umberto Eco. Universitetet har rundt 100 000 studenter, og er Italias største etter La Sapienza i Roma.
Flere av Italias mest betydelige motorveier passerer byen og gjør den til et av de viktigste transportknutepunktene i landet. Motorveiene er A1 som går fra Milano til Roma og Napoli, A2 som begynner i Bologna og går til Bari, samt A13 som går til Padova. Bologna er også Nordøst-Italias viktigste jernbaneknutepunkt hvor 9 linjer møtes. Flyplassen ligger i bydelen Borgo Panigale.
I 1980 ble byen rammet av et terrorangrep kjent som Strage di Bologna. Se terrorangrepet i Bologna 2. august 1980.
Bologna er en betydelig messe- og konferanseby som blant annet arrangerer verdens største internasjonale barnebokmesse hver vår.
== Bilder ==
== Kjente personer ==
Benedikt XIV pave
Annibale Carracci kunstmaler
Ludovico Carracci kunstmaler
Agostino Carracci kunstmaler
Pierluigi Collina fotballdommer
Domenico Zampieri kunstmaler
Luigi Galvani professor
Gregor XIII pave
Gregor XV pave
Guercino kunstmaler
Guglielmo Marconi oppfinner, som fant opp radioen
Giuseppe Gasparo Mezzofanti kardinal
Pier Paolo Pasolini filmskaper og forfatter
Guido Reni kunstmaler
Ottorino Respighi operakomponist
Giovanni Battista Vitali, komponist
Alberto Tomba ol-vinnende alpinist
Giosuè Carducci poet
Umberto Eco semiotiker, filosof og forfatter
Gioacchino Rossini komponist
Christian Vieri fotballspiller
== Sport ==
Fotballklubben Bologna FC 1909, har vunnet den italienske toppserien 7 ganger, cupen 2 ganger og spiller sine hjemmekamper på Stadio Renato Dall'Ara som har en kapasitet på 39 000.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bologna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bologna – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Universitetet i Bologna | Bologna er en universitetsby i Italia, og et viktig nærings- og jernbaneknutepunkt. Den er hovedstad i regionen Emilia-Romagna og ligger ved foten av Appenninene. | 4,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siena | 2023-02-04 | Siena | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Siena', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Verdensarven i Italia'] | Siena er en by i sentrum av den italienske regionen Toscana. Byen var en egen bystat til den ble erobret av hertugdømmet Firenze under Cosimo I de' Medici, fra 1569 storhertug av Toscana. Den regnes av mange som en av de vakreste byene i Toscana og i Italia overhodet. Byen har 54 066 innbyggere.
Siena er blant annet kjent for «Palio», et hestekappløp som holdes to ganger hvert år (2. juli og 16. august) på torget Piazza del Campo (bildet) midt i byen.
I 1995 ble Sienas historiske sentrum ført opp på UNESCOs verdensarvsliste.
Byens forballag heter AC Siena og spiller per 2022 i Serie C.
Innledningen til James Bond-filmen Quantum of Solace ble spilt inn i byen.
| Siena er en by i sentrum av den italienske regionen Toscana. Byen var en egen bystat til den ble erobret av hertugdømmet Firenze under Cosimo I de' Medici, fra 1569 storhertug av Toscana. Den regnes av mange som en av de vakreste byene i Toscana og i Italia overhodet. Byen har 54 066 innbyggere.
Siena er blant annet kjent for «Palio», et hestekappløp som holdes to ganger hvert år (2. juli og 16. august) på torget Piazza del Campo (bildet) midt i byen.
I 1995 ble Sienas historiske sentrum ført opp på UNESCOs verdensarvsliste.
Byens forballag heter AC Siena og spiller per 2022 i Serie C.
Innledningen til James Bond-filmen Quantum of Solace ble spilt inn i byen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Siena – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Siena – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Siena er en by i sentrum av den italienske regionen Toscana. Byen var en egen bystat til den ble erobret av hertugdømmet Firenze under Cosimo I de' Medici, fra 1569 storhertug av Toscana. | 4,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toscana | 2023-02-04 | Toscana | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Toscana'] | Toscana er en region i sentrale Italia som dekker et areal på rundt 23 000 km², og har en befolkning på rundt 3,7 millioner innbyggere (2013). Regionens hovedstad er Firenze. Det grenser i nord til Liguria og Emilia-Romagna, i øst til Marche og Umbria og i sør til Lazio.
Toscana er kjent for sitt landskap, tradisjoner, historie, kunst- og kulturarv, og sin innflytelse på høykulturen. Den italienske renessansen hadde i stor grad sitt opphav her, først og fremst grunnet Firenze, og området har vært hjemstedet for mange historiske personer som påvirket vitenskapen og kunsthistorien. Det er mange velkjente museer i området, som blant annet Uffizi og Palazzo Pitti. Toscana framstiller viner, blant annet Italias mest kjente rødvin Chianti, som har sitt navn fra en tradisjonell region i Toscana, men har også andre rødviner som Vino Nobile di Montepulciano, Morellino di Scansano og Brunello di Montalcino.
Ettersom Toscana har en sterk språklig og kulturell identitet er det tidvis blitt omtalt som «en nasjon innenfor en nasjon». Sju toskanske lokaliteter har blitt utstedt av UNESCO som tilhørende verdens kulturarv: det historiske sentrum av Firenze (1982); det historiske sentrum av Siena (1995); plassen til katedralen i Pisa, Piazza del Duomo (1987); det historiske sentrum av San Gimignano (1990); det historiske sentrum Pienza (1996); Val d'Orcia (2004), og Medici-villaene og hageanlegg (2013). Toscana har over 120 beskyttede naturreservater, noe som gjør regionen og dens hovedstad Firenze til et populært turistmål som tiltrekker seg millioner av besøkende hvert eneste år. I 2012 ble Firenze verdens 89. mest besøkende by med 1,83 millioner ankomster.
| Toscana er en region i sentrale Italia som dekker et areal på rundt 23 000 km², og har en befolkning på rundt 3,7 millioner innbyggere (2013). Regionens hovedstad er Firenze. Det grenser i nord til Liguria og Emilia-Romagna, i øst til Marche og Umbria og i sør til Lazio.
Toscana er kjent for sitt landskap, tradisjoner, historie, kunst- og kulturarv, og sin innflytelse på høykulturen. Den italienske renessansen hadde i stor grad sitt opphav her, først og fremst grunnet Firenze, og området har vært hjemstedet for mange historiske personer som påvirket vitenskapen og kunsthistorien. Det er mange velkjente museer i området, som blant annet Uffizi og Palazzo Pitti. Toscana framstiller viner, blant annet Italias mest kjente rødvin Chianti, som har sitt navn fra en tradisjonell region i Toscana, men har også andre rødviner som Vino Nobile di Montepulciano, Morellino di Scansano og Brunello di Montalcino.
Ettersom Toscana har en sterk språklig og kulturell identitet er det tidvis blitt omtalt som «en nasjon innenfor en nasjon». Sju toskanske lokaliteter har blitt utstedt av UNESCO som tilhørende verdens kulturarv: det historiske sentrum av Firenze (1982); det historiske sentrum av Siena (1995); plassen til katedralen i Pisa, Piazza del Duomo (1987); det historiske sentrum av San Gimignano (1990); det historiske sentrum Pienza (1996); Val d'Orcia (2004), og Medici-villaene og hageanlegg (2013). Toscana har over 120 beskyttede naturreservater, noe som gjør regionen og dens hovedstad Firenze til et populært turistmål som tiltrekker seg millioner av besøkende hvert eneste år. I 2012 ble Firenze verdens 89. mest besøkende by med 1,83 millioner ankomster.
== Geografi ==
Toscana har et areal på ca. 23 000 km² og knapt 3,7 millioner innbyggere. Den største byen er Firenze, som ligger i den nordlige delen av regionen. Andre viktige byer er Pisa, Siena, Cortona, Grosseto og Lucca.
Toscana kjennetegnes ved sitt maleriske landskap, med pinjetrær, sypresser, olivenlunder og vinranker.
== Distrikter ==
Toscana er inndelt i ni provinser og et storbyområde:
Arezzo
Firenze
Grosseto
Livorno
Lucca
Massa-Carrara
Pisa
Pistoia
Prato
Siena
== Referanser ==
== Litteratur ==
Barker, Graeme; Rasmussen, Tom (2000): The Etruscans. Malden, MA: Blackwell. ISBN 0-631-22038-0
Jones, Emma (2005): Adventure Guide Tuscany & Umbria. Edison, NJ: Hunter. ISBN 1-58843-399-4
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Tuscany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Offisiell turistinformasjon for Toscana
Offisielt nettsted for Opera della Primaziale Pisana
APUANEAT, guide til typiske produkter og feriesteder i Toscana | Toscana er en region i sentrale Italia som dekker et areal på rundt 23 000 km², og har en befolkning på rundt 3,7 millioner innbyggere (2013).Demografisk statistikk , Istituto nazionale di statistica; Istat Regionens hovedstad er Firenze. | 4,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veneto | 2023-02-04 | Veneto | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veneto'] | Veneto (italiensk: Regione Veneto; venetiansk: Vèneto) er en region i nordøst-Italia. Den består av de seks provinsene Belluno, Padova, Rovigo, Treviso, Verona, Vicenza og storbyområdet Venezia. Hovedstaden er Venezia. Regionen grenser i nordøst til Friuli-Venezia Giulia, i nordvest til Trentino-Syd-Tirol, i vest til Lombardia og i syd til Emilia-Romagna.
Historisk tilhørte området Republikken Venezia, og utgjorde dennes terra firma. I 1797 kom størstedelen av området under Østerrike, og i 1867 ble det en del av det nylig grunnlagte Kongeriket Italia.
I erindringen av den lange selvstendigheten og Venezias stolte tradisjon, finnes det i dag krefter i regionen som ønsker autonomi eller sogar selvstendighet.
Den regionale økonomien, som før var fullstendig basert på landbruk, er nå i høy grad orientert mot høyteknologisk industri og mote (f.eks. Benetton).
| Veneto (italiensk: Regione Veneto; venetiansk: Vèneto) er en region i nordøst-Italia. Den består av de seks provinsene Belluno, Padova, Rovigo, Treviso, Verona, Vicenza og storbyområdet Venezia. Hovedstaden er Venezia. Regionen grenser i nordøst til Friuli-Venezia Giulia, i nordvest til Trentino-Syd-Tirol, i vest til Lombardia og i syd til Emilia-Romagna.
Historisk tilhørte området Republikken Venezia, og utgjorde dennes terra firma. I 1797 kom størstedelen av området under Østerrike, og i 1867 ble det en del av det nylig grunnlagte Kongeriket Italia.
I erindringen av den lange selvstendigheten og Venezias stolte tradisjon, finnes det i dag krefter i regionen som ønsker autonomi eller sogar selvstendighet.
Den regionale økonomien, som før var fullstendig basert på landbruk, er nå i høy grad orientert mot høyteknologisk industri og mote (f.eks. Benetton).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Veneto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Veneto – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Veneto (italiensk: Regione Veneto; venetiansk: Vèneto) er en region i nordøst-Italia. Den består av de seks provinsene Belluno, Padova, Rovigo, Treviso, Verona, Vicenza og storbyområdet Venezia. | 4,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liguria | 2023-02-04 | Liguria | ['Kategori:44°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Liguria', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Liguria er en kystregion i nordvest-Italia, og landets tredje minste. Den grenser til Frankrike i vest, Piemonte i nord, og Emilia-Romagna og Toscana i øst. I sydvest grenser den til Det liguriske hav.
Regionen har et areal på 5 410 km² og en befolkning på 1,76 millioner. Liguria er inndelt i tre provinser og et storbyområde: Genova, Imperia, La Spezia og Savona.
Allerede i romertiden ble regionen betegnet som Liguria. I middelalderen var den delt opp i en rekke bystater, den mest kjente var republikken Genova, som ved slutten av det 13. århundre underla seg hele dagens region. 1797–1815 var området okkupert av Frankrike, og ble deretter en del av Kongeriket Sardinia, som i 1861 ble til Kongeriket Italia.
Liguria omfatter den italienske riviera, med bl.a. Cinque Terre, og er kjent for sin vinproduksjon.
Hovedstaden i regionen er Genova. Andre kjente byer inkluderer:
Sanremo
Ventimiglia
Rapallo
| Liguria er en kystregion i nordvest-Italia, og landets tredje minste. Den grenser til Frankrike i vest, Piemonte i nord, og Emilia-Romagna og Toscana i øst. I sydvest grenser den til Det liguriske hav.
Regionen har et areal på 5 410 km² og en befolkning på 1,76 millioner. Liguria er inndelt i tre provinser og et storbyområde: Genova, Imperia, La Spezia og Savona.
Allerede i romertiden ble regionen betegnet som Liguria. I middelalderen var den delt opp i en rekke bystater, den mest kjente var republikken Genova, som ved slutten av det 13. århundre underla seg hele dagens region. 1797–1815 var området okkupert av Frankrike, og ble deretter en del av Kongeriket Sardinia, som i 1861 ble til Kongeriket Italia.
Liguria omfatter den italienske riviera, med bl.a. Cinque Terre, og er kjent for sin vinproduksjon.
Hovedstaden i regionen er Genova. Andre kjente byer inkluderer:
Sanremo
Ventimiglia
Rapallo
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Liguria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Liguria – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Liguria Arkivert 11. august 2018 hos Wayback Machine.
(engelsk) Liguria | Liguria er en kystregion i nordvest-Italia, og landets tredje minste. Den grenser til Frankrike i vest, Piemonte i nord, og Emilia-Romagna og Toscana i øst. | 4,662 |
null | 2023-02-04 | Italias regioner | null | null | null | Italias regioner (italiensk regioni, entall regione) er Italias forvaltningsnivå mellom staten og provinsen/storbyområdet. Landet er delt inn i 20 regioner, hvorav fem har særstatus som autonome regioner. | 4,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Umbria | 2023-02-04 | Umbria | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Umbria'] | Umbria er en region i det sentrale Italia. Umbria grenser til Toscana i vest, til Marche i øst og til Lazio i syd.
| Umbria er en region i det sentrale Italia. Umbria grenser til Toscana i vest, til Marche i øst og til Lazio i syd.
== Geografi ==
Umbria er den eneste av Italias regioner som hverken har grense mot et naboland eller en kyststripe. Landskapet er dominert av fjell og daler, med Appenninene i øst på grensen til Marche. Italias 4. største innsjø Lago Trasimeno ligger i Umbria.
== Historie ==
Regionen er oppkalt etter stammen Umbri, som slo seg ned i området på 500-tallet f.Kr. 672 f.Kr. blir ifølge sagnet regna som året da Terni blei grunnlagt. Umbrierne snakka umbrisk, et romansk språk som er i slekt med latin og oskisk språk.
Arkeologiske funn kan tyde på at umbrierne var med på å danne Terramare- og Villanovakulturene i begynnelsen av bronsealderen. Umbrierne skal på denne tida ha erstatta den opprinnelige liguriske bosetningen etter invasjoner fra nordøst. Dersom man ser på hvilken tid umbrierne kom til området og hvor de kom fra, er det mye som tyder på at de er i slekt med akhaierne. Grekerne er etterkommere av akhaierne.
Etruskerne var hovedfienden til Umbri. De invaderte umbriernes områder fra vest, mot nord og øst (fra rundt 700 til 500 f.Kr.) og dreiv etter hvert umbrierne opp i Appenninene. De erobra 300 umbriske byer. Likevel ser det ikke ut til at alle umbriske innbyggere forsvant fra de erobra områda.
Etter at etruskerne forsvant, prøvde umbrierne å hjelpe samnittene i det avgjørende slaget mot romerne (308 f.Kr.). Romerne bygde en festning ved Narni (298 f.Kr.) for å hindre de to folkeslaga i å samarbeide. Det endte med at umbrierne ikke hjalp samnittene i det hele tatt under det store slaget ved Sentinum (295 f.Kr.).
Etter den romerske seieren ved Sentinum, kom gradvis områdene under romersk herredømme. Romerne oppretta noen kolonier (blant dem Spoletium) og bygde veien via Flaminia (220 f.Kr.). Under den andre punerkrigen, invaderte Hannibal området; slaget ved Trasimene blei utkjempa her, men umbrierne kom ikke Hannibal til unnsetning.
Under den romerske borgerkrigen mellom Marcus Anonius og Octavian (40 f.Kr.), valgte byen Perugia å gi sin støtte til Anonius. Følgen blei et totalt nederlag i møte med Octavians styrker.
Den moderne regionen Umbria består av helt andre landområder enn romertidas Umbria (se Romersk Umbria). Det romerske Umbria strakk seg inn i det som i dag er de nordlige områdene av Marche, og til Ravenna. Områdene ved vestbredda av Tiber var ikke med: dermed var ikke Perugia en del av Umbria, da den lå i Etruria og heller ikke Norcia, som lå i Sabine.
Etter Romerrikets fall kjempa østgotere og østromere om makta i regionen. Lombardene grunnla hertugdømmet Spoleto, som dekka store deler av dagens Umbria. Lombardene hadde kontroll over området fra 571 til 1200-tallet. Da Karl den store erobra store deler av de lombardiske kongedømmene i Italia, blei noen deler av de umbriske områdene gitt til paven. Noen byer fikk en form for sjølstyre og var ofte i krig med hverandre. Disse krigene hadde sammenheng med konflikten mellom Kirkestaten og Det tysk-romerske rike, og mellom Welf og ghibellinere.
På 1300-tallet oppstod signorie-herredømmer som gradvis blei underlagt Kirkestaten. Denne styreformen blei delvis beholdt fram til slutten av 1700-tallet. Etter den franske revolusjon og erobringa av Italia, blei Umbria en del av den kortvarige romerske republikken (1798–99), og deretter av Det første franske keiserdømme (1809–1814). I 1860, etter Risorgimento og Piemonte sin utvidelse, blei Umbria en del av Kongedømmet Italia.
Grensene som Umbria har i dag blei fastsatt i 1927, da provinsen Terni blei oppretta og provinsen Rieti blei delt opp innlemma i Lazio.
=== Provinser ===
Umbria er delt i to provinser:
Perugia
Terni
=== Større byer ===
Assisi
Città di Castello
Deruta
Foligno
Gubbio
Montefalco
Narni
Norcia
Orvieto
Perugia
Spoleto
Terni
Todi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Umbria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Umbria – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Umbria er en region i det sentrale Italia. Umbria grenser til Toscana i vest, til Marche i øst og til Lazio i syd. | 4,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emilia-Romagna | 2023-02-04 | Emilia-Romagna | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Emilia-Romagna', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Emilia-Romagna er en administrativ region i nordøst Italia. Regionene er inndelt i 9 provinser og hovedstaden er Bologna. Regionene er sammensatt av de to historiske landskapene Emilia og Romagna. Per 2013 var det 4 446 354 innbyggere.Emilia-Romagna er en av de rikeste og utviklede regioner i Europa med den tredje høyeste BNP per hode i Italia. Regionens hovedstad, Bologna, har en av Italias høyeste indekser for livskvalitet og avanserte sosiale samfunnstjenester. Emilia-Romagna er også et kulturelt senter og et reisemål for turister. Her er Universitetet i Bologna, det eldste universitetet i verden, og renessansebyer som Modena, Parma og Ferrara. Det er også et senter for mat og produksjon av biler og bilfabrikanter som Ferrari, Lamborghini, Maserati, Pagani, De Tomaso og Ducati. Det er også populære feriesteder ved kysten som Cervia, Cesenatico, Rimini og Riccione.
| Emilia-Romagna er en administrativ region i nordøst Italia. Regionene er inndelt i 9 provinser og hovedstaden er Bologna. Regionene er sammensatt av de to historiske landskapene Emilia og Romagna. Per 2013 var det 4 446 354 innbyggere.Emilia-Romagna er en av de rikeste og utviklede regioner i Europa med den tredje høyeste BNP per hode i Italia. Regionens hovedstad, Bologna, har en av Italias høyeste indekser for livskvalitet og avanserte sosiale samfunnstjenester. Emilia-Romagna er også et kulturelt senter og et reisemål for turister. Her er Universitetet i Bologna, det eldste universitetet i verden, og renessansebyer som Modena, Parma og Ferrara. Det er også et senter for mat og produksjon av biler og bilfabrikanter som Ferrari, Lamborghini, Maserati, Pagani, De Tomaso og Ducati. Det er også populære feriesteder ved kysten som Cervia, Cesenatico, Rimini og Riccione.
== Etymologi ==
Navnet Emilia-Romagna er en arv fra antikkens Roma. «Emilia» er avledet fra via Æmilia, den romerske veien som knyttet Roma til nordlige Italia, fullført i 187 f.Kr., og navngitt etter konsul Marcus Aemilius Lepidus. «Romagna» er avledet fra Romània, navnet som Østromerriket benyttet på byen Ravenna til langobardene da Vestromerriket i tiden rundt 540 hadde opphørt å eksistere og Ravenna var et utpost i vest.
== Geografi ==
Emilia-Romagna ligger mellom elven Po i nord og fjellkjeden Appenninene i sør. I øst grenser regionen til Adriaterhavet. Naboregionene i nord er Lombardia og Veneto. I sør grenser Emilia-Romagna til regionene Toscana og Marche, samt republikken San Marino. Regionen kjennetegnes med et intenst landbruk på Po-sletten som dekker store deler av regionen. Her dyrkes korn, mais, frukt og grønnsaker. Spesielt i Ravenna dyrkes mye fersken, nektarin og aprikos. Innenfor finner man et kuperte landskap som danner begynnelsen av Appenninene. Her framstilles vin, dyrkes solsikker og det drives med husdyrhold. Kjente vinmerker er Lambrusco og Sangiovese. Langs grensen til Toscana er de høyeste fjellpartiene i regionen. Her ligger flere nasjonal- og regionsparker. Her når Appenninene over 2000 moh.
== Næringsliv ==
Emila-Romagna er en av Italias og Europas rikeste regioner
Industrien er høyt utviklet, spesielt i området mellom Parma og Bologna. Her finner man luksusbilprodusentene Ferrari, Lamborghini og Maserati. Ellers er næringsmiddelsindustrien stor med selskaper som Barilla og Parmalat. Langs kysten er turismen viktig. Regionen kjennetegnes ved at kooperativer står for rundt 30-40% av regionens BNP
== Transport ==
De fleste av transportrutene fra nord til sør i Italia går gjennom Emilia-Romagna. Dette gjør at regionen har flere viktige motorveier og jernbanelinjer. Bologna fungerer som en transporthub for Italia. En ny høyhastighetesbane mellom Milano og Roma vil gå gjennom regionen, hovedsakelig på viadukt og ble ferdigstilt i 2008. Det er noe elvetrafikk på Po og det er 4 flyplasser i regionen.
Bologna Borgo Panigale
Forlí
Rimini Miramare
Parma
== Attraksjoner ==
Ferrara med Po-deltaet Unescos verdensarv
Ravenna Unescos verdensarv
Modena Unescos verdensarv
Bologna
Imolabanen hvor San Marinos GP i Formel 1 blir arrangert
Rimini og andre byer på Adriaterhavet
== Kultur ==
En av de mest kjente komponister i musikkhistorien, Giuseppe Verdi, ble født i Emilia-Romagna. Den mest populære sangen i regionen er dens regionale hymne «Romagna mia», skrevet i 1954 av Secondo Casadei.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Emilia-Romagna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Emilia-Romagna – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kart over Emilia-Romagna
Byguide for Bologna | Emilia-Romagna er en administrativ region i nordøst Italia. Regionene er inndelt i 9 provinser og hovedstaden er Bologna. | 4,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lombardia | 2023-02-04 | Lombardia | ['Kategori:45°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Lombardia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lombardia er en administrativ region i det nordlige Italia. Den er den folkerikeste region med 9 973 397 innbyggere. Milano er regionens hovedstad. Lombardia grenser i nord til de sveitsiske kantonene Ticino og Graubünden, i vest til Piemonte, i sør til Emilia-Romagna og i øst til Veneto samt Trentino-Sør-Tirol.
Lombardia er en av Europas tre rikeste regioner. BNP per innbygger er 50 % høyere enn resten av Italia. Mange selskaper, både italienske og utenlandske, har sine hovedkvarterer i Milano.
| Lombardia er en administrativ region i det nordlige Italia. Den er den folkerikeste region med 9 973 397 innbyggere. Milano er regionens hovedstad. Lombardia grenser i nord til de sveitsiske kantonene Ticino og Graubünden, i vest til Piemonte, i sør til Emilia-Romagna og i øst til Veneto samt Trentino-Sør-Tirol.
Lombardia er en av Europas tre rikeste regioner. BNP per innbygger er 50 % høyere enn resten av Italia. Mange selskaper, både italienske og utenlandske, har sine hovedkvarterer i Milano.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Lombardy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lombardia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Lombardia Storica – protal til regionen
Lombardia, kultur | Lombardia er en administrativ region i det nordlige Italia. Den er den folkerikeste region med innbyggere. | 4,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lazio | 2023-02-04 | Lazio | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Lazio', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Lazio (også kjent som Latium) er en region i Italia. Regionen grenser i nord mot Toscana og Umbria, i øst mot Marche, Abruzzo og Molise, i sør mot Campania og i vest mot Tyrrenhavet. Regionens hovedstad er Roma, hovedstaden i Italia. I henhold til folketellingen i 2013 har regionen en befolkning på 5 870 451 innbyggere.
| Lazio (også kjent som Latium) er en region i Italia. Regionen grenser i nord mot Toscana og Umbria, i øst mot Marche, Abruzzo og Molise, i sør mot Campania og i vest mot Tyrrenhavet. Regionens hovedstad er Roma, hovedstaden i Italia. I henhold til folketellingen i 2013 har regionen en befolkning på 5 870 451 innbyggere.
== Geografi ==
Lazio inneholder 4 491 km² med fjell (montagna), 9 291 km² med åser og høydedrag (collina) og 3 424 km² med sletter (pianura). Med sletter i denne konteksten menes flater ved kysten der høyden over havet er nær null, eller kun noe over havnivået. Innlandet bak kystslettene består i nord av åser eller colli, som igjen går over i fjellene. Det eksisterer ikke i sør. Innlandet bak åsene eller kystsonen består av fjell.
KystsletteneLazios kyst er lavtliggende med sandstrender, ledsaget av nes og odder som Circeoyeah (541 m) og Gaeta (171 m). De pontinske øyer, som er en del av Lazio, ligger midt imot sørkysten. Bakenfor kyststripen i nord ligger: Maremma Laziale (fortsettelsen av toskanske Maremma), avbrutt av Civitavecchia ved Tolfafjellene (616 m) i midten av Campagna Romana og i sør av Agro Pontino og dens fortsettelse sør for Terracina, Sør-Pontino. Dette området, en gang preget av myrer og malaria, er i århundrenes løp blitt overtatt og kultivert av befolkning og jordbruk.
FjelleneLazios Pre-apenniner, markert av Tiberdalen og elven Liri med bielven Sacco, sørøst for Tiberen, består av tre grupper med vulkanske fjell: Volsini, Cimini og Sabatini, og de tidligere vulkanske kraterne i disse er fylt av innsjøene (og landsbyene med samme navn) Bolsena, Vico og Bracciano. Sør for Tiberen danner en annen fjellgruppe en del av Preapenninene: Alban-åsene, også av vulkansk opprinnelse, og de kalkholdige fjellene Lepini, Ausoni og Aurunci. Apenninene i Lazio er en fortsettelse av Abruzzos Apenninene: Reatinifjellene med Monti Terminillo (2 213 m), fjellene Monti Sabini, Monti Prenestini, Monti Simbruini og Monti Ernici som fortsetter øst for Liri og inn i Mainardefjellene eller Monti della Meta. Den høyeste toppen er Gorzano (2 458 m) ved grensen til Abruzzo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Lazio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lazio – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Offisielt turistnettsted for regionen (engelsk, italiensk) | Lazio (også kjent som Latium) er en region i Italia. Regionen grenser i nord mot Toscana og Umbria, i øst mot Marche, Abruzzo og Molise, i sør mot Campania og i vest mot Tyrrenhavet. | 4,667 |
null | 2023-02-04 | Friuli-Venezia Giulia | null | null | null | Friuli-Venezia Giulia (italiensk: Friuli-Venezia Giulia; friulisk: Friûl-Vignesie Julie eller Furlanija-Julijska krajina; slovensk og tysk: Friaul-Julisch Venetien) er en autonom region i Italia. Regionen grenser mot Veneto i vest, Østerrike (Kärnten) i nord, Slovenia i øst, og Adriaterhavet i syd. | 4,668 |
null | 2023-02-04 | Puglia | null | null | null | Puglia er en region i Italia. Den ligger sørøst i landet, med Adriaterhavet i øst, Det joniske hav med Otrantostredet til sørøst og Tarantobukta i sør. | 4,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marche | 2023-02-04 | Marche | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Marche', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Marche (uttales mar-ke) er en region i Italia. Marche grenser mot Emilia-Romagna i nord, Toscana og republikken San Marino i nordvest, Umbria i sørvest, Abruzzo og Lazio i sørøst og Adriaterhavet i øst. Hovedstad er Ancona. I henhold til folketelling i 2013 har regionen en befolkning på 1 553 138 innbyggere.
| Marche (uttales mar-ke) er en region i Italia. Marche grenser mot Emilia-Romagna i nord, Toscana og republikken San Marino i nordvest, Umbria i sørvest, Abruzzo og Lazio i sørøst og Adriaterhavet i øst. Hovedstad er Ancona. I henhold til folketelling i 2013 har regionen en befolkning på 1 553 138 innbyggere.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Marche – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marche – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Været i regionen (italiensk) | Marche (uttales mar-ke) er en region i Italia. Marche grenser mot Emilia-Romagna i nord, Toscana og republikken San Marino i nordvest, Umbria i sørvest, Abruzzo og Lazio i sørøst og Adriaterhavet i øst. | 4,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piemonte | 2023-02-04 | Piemonte | ['Kategori:45°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Piemonte', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Piemonte (italiensk for «ved foten av berget») er en region i Italia.
Den omfatter et areal på 25 399 km², og har ca. 4,4 millioner innbyggere (2010). Aostadalen i nordvest av regionen tilhører historisk og naturgeografisk Piemonte, men utgjør en autonom region. I nord grenser Piemonte til Sveits, i vest til Frankrike, i syd til Liguria, i sydøst til Emilia-Romagna og i øst til Lombardia.
| Piemonte (italiensk for «ved foten av berget») er en region i Italia.
Den omfatter et areal på 25 399 km², og har ca. 4,4 millioner innbyggere (2010). Aostadalen i nordvest av regionen tilhører historisk og naturgeografisk Piemonte, men utgjør en autonom region. I nord grenser Piemonte til Sveits, i vest til Frankrike, i syd til Liguria, i sydøst til Emilia-Romagna og i øst til Lombardia.
== Geografi ==
Piemonte er Italias nest største region av utstrekning, etter Sicilia.
=== Elver ===
Elven Po renner gjennom regionen. Andre viktige elver, som alle er sideelver til Po, er:
På Pos venstre side, sett fra elvens utspring: Sesia, Dora Baltea, Dora Riparia, Ticino.
På Pos høyre side: Tanaro, Bormida.
=== Tre naturgeografiske soner ===
Regionen Piemonte har tre natursoner:
Alperegionen med Alpene danner Piemontes vest- og nordrand. Her er de okitanske dalførene (Valle Stura, Valle Maira, Valle Maraita, Valle del Po, Valle del Chisone, Val Pellice, Valle di Susa, Valle d'Aosta) og områdene rundt om Maggioresjøens vestre bredd. Landskapet Piemontes høyeste fjell er Mont Blanc, i bakre del av Aostadalen. I selve den politiske region Piemonte er de høyeste fjelltoppene Monte Rosa (4 634 moh), Gran Paradiso (4 061 moh) og Monviso (3 841 moh). Det høyeste veipasset i Alpene, Col de Sommeiller, befinner seg også her.På Po-sletten finner man Piemontes største byer, og her bor de fleste av innbyggerne. Po-slettens enorme utstrekning, og som er dekket med vann på rismarkene rundt Vercelli og Novara, glitrer mot vest og går over til de mektige fjellene i Alpene. Torino som ligger ved kanten av Po-sletten, har utsikt til åssidene og Alpene, og som danner fantastiske naturlige kulisser for byen: En fabelaktig komposisjon i møte mellom natur og moderne sivilisasjon. Drøye 16 millioner mennesker lever rundt Po-sletten og er det mest intensive dyrkede område og gjør Vercelli til hovedstaden for risdyrking i Europa. Italia dyrker enorme mengder med ris, ikke langt fra Torino og i regionen Piemonte.Høydedragene i regionens sørøstre del (Monferrato, Langhe, Roero) utnyttes i landbruket og har en del turisme. Her finner man Piemontes berømte viner, som Barolo, Barbera og Barbaresco).
=== Provinser og byer ===
Regionen Piemonte er inndelt i syv provinser og et storbyområde:
Hovedstad og viktigste by er Torino. Andre viktigere byer er Novara, Alessandria, Asti og Cuneo.
=== Naturvernsområder ===
Av Piemontes samlede areal er 1 930 km² (7,6 %) vernede områder: Det har 56 parker eller naturvernsområder, to nasjonale naturparker Gran Paradiso og Val Grande, den regionale naturparken Laghi di Avigliana og den provinsielle parken Lago di Candia.
== Språk ==
Det dominerende språk er italiensk. Men mange innbyggere benytter piemontesisk, som innbyggerne selv mener er et eget språk, og i noen avsidesliggende oksitanske alpedaler pleier man fremdeles det gamle oksitanske språk.
I den tilgrensende autonome region Val d'Aosta benyttes også fransk av så mange at det også er i bruk i offentlig forvaltning. Omtrent 15 % av befolkningen her taler frankoprovençalsk.
== Religion ==
Piemonte er, likesom det øvrige Italia, gjennomgående katolsk. Kirken er organisert i to metropolitanprovinser. Erkebispedømmet Torino forestås som regel av en erkebiskop som kreeres til kardinal, og det har suffraganbispedømmer med bispeseter i Acqui, Alba, Aosta, Asti, Cuneo, Fossano, Ivrea, Mondovì, Pinerolo, Saluzzo og Susa. Det andre erkebispedømmet er Vercelli, og har suffraganene Alessandria, Biella, Casale Monferrato og Novara.
Piemonte er også tyngdepunkt for valdenserne, en protestantisk bevegelse som begynte sin eksistens som kirkekritisk utbrytergruppe i Lyon-området på 1200-tallet. Dalførene i Alpene vest for Torino kalles ofte uformelt for Waldensia eller Valdenserdalene, og der ligger Torre Pellice, som i flere hundre år har vært senter for den italienske valdenserkirkes viktigste institusjoner.
== Historie ==
Området har vært bebodd siden utgangen av den yngre steinalder. Etter at isen trakk seg opp i Alpene tilkom det keltisk-liguriske grupper som taurinere og salassere. De ble etterhvert fortrengt av romerne som grunnla kolonier som Augusta Taurinorum (dagens Torino) og Eporedia (Ivrea).
Piemontes selvstendige historie begynner med romernes tilbaketrekning da Romerriket falt fra hverandre. I folkevandringstiden reiste en rekke folkeslag gjennom området. Lenge var store deler av det et lite langobardisk fyrstedømme, et markgrevskap, sentert om Torino. I 1046 kunne huset Savoia innlemme markgrevskapet Piemonte til sine besittelser, som inntil da var avgrenset til Savoia, med hovedstaden i Chambéry (nå i Frankrike). Savoiaherskerne ble opphøyet til hertuger i 1416, og hertug Emanuele Filiberto flyttet sin residens til Torino i 1563. Piemonte ble flere ganger erobret av vekselvis Frankrike og Habsburg-herskerne. I 1718 klarte Savoia-herskerne å forene Piemonte og Sardinia og mottok kongeverdigheten to år senere som nådehandling av den tysk-romerske keiser i Wien. Napoleon Bonaparte erobret Piemonte i 1798, men fra 1814 kom området igjen under kontroll av Østerrike, som gjorde det til en østerriksk vasallstat. På Wienerkongressen i 1815 fikk Piemonte-Sardinia tillagt Republikken Genova for å styrke den som barrierestat mot Frankrike. Dette kongedømmet, med sin hovedstad i Torino, ble kalt kongedømmet Sardinia (se kart).
Kongedømmet Sardinia var springbrettet for Italias samling i 1859–1861, etter to mislykkede kriger mot Østerrike i 1820–1821 og 1848–1849.
I 1969 kom det i Torino til blodige arbeideroppstander, som førte til opprettelsen av terrororganisasjonen De røde brigader. Piemonte er siden opprettelsen i 1992 også høyborg for partiet Lega Nord som arbeider for norditaliensk uavhengighet.
== Turisme ==
I motsetning til andre deler av Italia er turismen i Piemonte forholdsvis moderat. Tyngdepunktet ligger i nord ved Maggioresjøen og i Langhe, hvor man kan nyte bl.a. vin og trøfler. Trøffelsesongen begynner med trøffelhøstingen i oktober.
Grande Traversata delle Alpi er en vandrevei gjennom alpene i Piemonte.
== Kunst og kultur ==
Piemonte er rikt på kunst og kulturskatter. Til de mest berømte hører de barokke praktbygningene i Torino (Palazzo Reale, Palazzo Madama, kirken San Lorenzo). I Stupinigi, en forstad til Torino, befinner lystslottet Palazzina di Caccia seg. I senrenessansen ble Sacro Monte bygget i Varallo. Fra middelalderen er abbediet Staffarda og borgen i Manta bevart. Fra romansk tid finnes klosteret San Giulio på øya San Giulio i Ortasjøen. Ved Maggioresjøen hører De borromeiske øyene til de største attraksjoner.
== Næringsliv ==
Piemonte hører til blant de rikeste regionene i Italia. Arbeidsledigheten er med omkring 8 % tydelig lavere enn det italienske gjennomsnittet, som er 11 %. Noen av de viktigste italienske selskaper har sitt sete her, deriblant bilprodusentene Fiat og Lancia (begge i Torino), næringsmiddelfabrikanten Ferrero (i Alba) og elektronikkselskapet Olivetti (i Ivrea). Ved siden av moderne industri i og omkring Torino, ullbearbeidelse i Biella og serviceindustri, så har også landbruket stor betydning.
== Gastronomi og vindyrking ==
Gastronomisk regnes Piemonte som et av Italias beste matdistrikter, ved siden av Toscana og Sicilia. I denne regionen legges det vekt på bordets henrykkelser. Råvarene er lokale: I Po-området dyrkes ris (en tredjedel av den europeiske ris-produksjonen stammer herfra), frukt og grønnsaker. Høydeområdene produserer vin og hasselnøtter, og i Aostadalen drives det dyrerøkt.
Piemontes tradisjonelle rett bollito (kokt) skildrer virkelig bordets gleder. Tilberedningsmetoden består av flere kjøttyper som kokes sammen – opp mot fire timer i gryten. Så jakten på lykken via matveien her blir å summere opp ingrediensene pluss tiden – men som sagt – i enkelte retter. Det gasronomiske året i Piemonte starter med bollito, trøfler, avoli (sopp) og andre typiske råvarer fra denne årstiden om høsten og avsluttes om våren med asparges i utallige variasjoner. Så i resten av sommerhalvåret låner innbyggerne retter fra andre distrikter, for så om høsten å starte igjen på det gastronomiske piemontesiske kretsløpet.
Piemontes kulinariske tradisjoner er kjent for å skape mesterverk i oppfinnelse og raffinementer ofte ved hjelp av helt alminnelige ingredienser (som gjelder mange andre steder i Italia for øvrig). Se også Bresaola.
=== Historien om Kylling Marengo ===
Dette kan illustreres med historien om kylling Marengo: Dagen før det blodige slaget ved den lille byen Marengo 14. juni 1800, stod Napoleon med sin hær klar til angrep, men det hersket kaos rundt matfatet og det var umulig å finne frem til kjøkkenvognene. Kokken måtte improvisere for generalene og førstekonsulen. Han måtte stjele noen høns og kalte retten for «Kylling Marengo». Etter det storslåtte måltidet kunne kokken nyte begunstigelse hos Napoleon. Så hva mer har dette med Piemonte å gjøre?
Historikere er enige om at denne beretningen er ganske korrekt, men mener at æren for denne opprinnelige, genuine retten, må komme fra en ukjent fattig bondekone fra Piemonte som tilberedte hønsene i all enkelhet slik skikken var på stedet, nemlig med smør, olje, muskat, vin, mel, og persille. Flere varianter av denne berømte retten finnes i dag. Men se det: Fordi kokken hadde mistet oversikten over og maten sin i kaoset, måtte han bli en hønsetyv og til og med finne noen beskjedne ingredienser for å piffe opp hønsegryten. Om han rappet oppskriften eller fikk noen enkle råd på det lokale steder sier ikke historien så mye om. Det som er sikkert er at tilberedningen er piemontesisk. Sammensetningen ble et uforglemmelig festmåltid blant de høye herrer og det samme kan sies om hønseretten som har føyet seg inn et sted i den «store» historien.
=== Trøfler ===
Piemonte er kjent som et av de beste områder for trøffelsanking. Trøffelen er «diamanten» i de mange rettene som lages fra oktober til desember, og i enkelte tilfeller kan sesongen vare til januar. Disse vidunderlige trøflene finnes i nærheten av eike- og kastenjetrær. Trøflene vokser dypt under overflaten. Spesielle hunder blir trent opp til å finne dem. Når trøflene nesten er gravd frem, må hunden trekkes hurtig til side slik at de skjøre delikatessene ikke skades, og menneskehender overtar arbeidet med å få opp trøflene på en nennsom måte.
Man finner både den sorte og den hvite trøffelen her. Siden 1600-tallet er den piemontesiske trøffelen blitt ansett blant den ypperste blant feinschmeckerne i de europeiske hoff. Blant kjente kjennere av denne jordens frukt må nevnes komponisten Gioacchino Rossini, som kalte den for «trøflenes Mozart». Den hvite piemontesiske trøffel (Tuber magnatum) er alltid blitt ansett som den beste, men det er først siden 1900-tallet at den hvite trøffelen fra Alba har nydt internasjonal berømmelse. Dette skyldes ikke minst Giacomo Morras fremragende arbeid for å gjøre den kjent. Den er med rette blitt «kronet» til kongen blant trøfler så tidlig som i 1933 av London-avisen The Times.
Markedet for hvite trøfler i Alba er på sitt travleste i månedene oktober og november. Tuber magnatum går for mellom 200€ og 400€ pr. hekto.
Svarte trøfler er mer vanlige og mindre aromatiske og finnes også bl.a. i Umbria-regionen. De er ikke så kostbare som de hvite.
=== Kaker og desserter ===
Kaker og desserter må også: De aller fleste kaker og desserter har sitt opphav i gjestebud i møter mellom statsledere, politiske begivenheter, våpenhviler eller fredstraktater. Piemontes kaker og andre søtsaker fikk sitt landsvide renommé under den italienske Risorgimento (Italias samling). Se Caffarel og Venchi.
=== Viner ===
Piemonte er også et av Italias mest berømte områder for vindyrking. Over halvparten av regionens 700 km² vinmarker bærer kvalitetsklassifiseringen Denominazione di Origine Controllata (DOC), og regionen har i tillegg en tredel av alle Italias Denominazione di Origine Controllata e Garantita (DOCG) – den høyeste kvalitetsklassifiseringen i landet.
Vinene er gjerne basert på den berømte druetypen Nebbiolo, men også på Barbera, Dolcetto, Moscato i tillegg de mindre kjente Freisa, Grignolino og Brachetto.
Blant de mest berømte vinene som produseres i Piemonte er Barolo og Barbaresco.
Barolo stammer fra området rundt landsbyen Barolo i provinsen Cuneo. Vinen er dyprød og er svært tanninrik, med dufter av tjære og roser.Barbaresco stammer fra landsbyene Barbaresco og Neive, der druene dyrkes. Denne vinen blir noe mindre kraftig og mer silkemyk enn Barolo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Piedmont – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Piemonte – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Guide over Piemonte
Piemonte on line | Piemonte (italiensk for «ved foten av berget») er en region i Italia. | 4,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Molise | 2023-02-04 | Molise | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:1960-årene i Italia', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Molise', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1963', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Molise er en region i Italia. Molise er den nest minste av de italienske regionene både i areal og i innbyggertall. Fram til 1963 var den en del av regionen Abruzzi e Molise. Molise grenser i nord til Abruzzo, i vest til Lazio, i sør til Campania, i sørøst til Puglia og i nordøst til Adriaterhavet. I 2002 ble Molise utsatt for et jordskjelv, flere omkom og mange ble husløse. I henhold til folketellingen i 2013 har regionen en befolkning på 314 725 innbyggere.
| Molise er en region i Italia. Molise er den nest minste av de italienske regionene både i areal og i innbyggertall. Fram til 1963 var den en del av regionen Abruzzi e Molise. Molise grenser i nord til Abruzzo, i vest til Lazio, i sør til Campania, i sørøst til Puglia og i nordøst til Adriaterhavet. I 2002 ble Molise utsatt for et jordskjelv, flere omkom og mange ble husløse. I henhold til folketellingen i 2013 har regionen en befolkning på 314 725 innbyggere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Molise – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Molise – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Molise er en region i Italia. Molise er den nest minste av de italienske regionene både i areal og i innbyggertall. | 4,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steve_Jobs | 2023-02-04 | Steve Jobs | ['Kategori:Adopterte fra USA', 'Kategori:Apple-ansatte', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Milliardærer fra USA', 'Kategori:NeXT', 'Kategori:Personer fra San Francisco', 'Kategori:Personer fra USA av syrisk opphav', 'Kategori:Personer i databransjen', 'Kategori:Pixar', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Steven Paul Jobs (født 24. februar 1955 i San Francisco i USA, død 5. oktober 2011) var grunnlegger, styreleder og administrerende direktør i Apple. Han var også administrerende direktør/styreformann i Pixar Animation Studios.
Jobs grunnla (sammen med Steve Wozniak) Apple Computer. Han blir ansett som en av de fremste pionerene innen datateknologi, og var blant de første til å se det kommersielle potensialet i det grafiske brukergrensesnittet og musen, noe som førte til at Apple lanserte den suksessfulle og innflytelsesrike datamaskinen Apple Macintosh.
Design is not just what it looks like and feels like. Design is how it works.
| Steven Paul Jobs (født 24. februar 1955 i San Francisco i USA, død 5. oktober 2011) var grunnlegger, styreleder og administrerende direktør i Apple. Han var også administrerende direktør/styreformann i Pixar Animation Studios.
Jobs grunnla (sammen med Steve Wozniak) Apple Computer. Han blir ansett som en av de fremste pionerene innen datateknologi, og var blant de første til å se det kommersielle potensialet i det grafiske brukergrensesnittet og musen, noe som førte til at Apple lanserte den suksessfulle og innflytelsesrike datamaskinen Apple Macintosh.
Design is not just what it looks like and feels like. Design is how it works.
== Tidlig liv ==
Jobs biologiske far Abdul Fattah Jandali kom opprinnelig fra Homs i Syria. Jobs ble adoptert av Paul og Clara Jobs etter fødselen, og vokste opp i California. Hans biologiske søster er forfatteren Mona Simpson. Etter å ha droppet ut av Reed College i Portland i Oregon dro han tilbake til California i 1974, hvor han møtte Steve Wozniak. Jobs jobbet en kort tid i Atari, før han dro på en rundreise i India for å besøke ulike guruer.
Det var under et besøk hos Xerox på deres PARC (Palo Alto Research Centre) i desember 1979 at Jobs, da 24, fikk se Alto ble introdusert til grafiske brukergrensesnitt og metaforer som skrivebord, ikoner, vinduer og mapper, samt ideen om å bruke mus som navigeringsverktøy.
They showed me really three things. But I was so blinded by the first one I didn’t even really see the other two. One of the things they showed me was object oriented programming – they showed me that but I didn’t even see that. The other one they showed me was a networked computer system… they had over a hundred Alto computers all networked using email etc., etc., I didn’t even see that. I was so blinded by the first thing they showed me, which was the graphical user interface. I thought it was the best thing I’d ever seen in my life. Now remember it was very flawed, what we saw was incomplete, they’d done a bunch of things wrong. But we didn’t know that at the time but still thought they had the germ of the idea was there and they’d done it very well and within you know ten minutes it was obvious to me that all computers would work like this some day.
Besøket hos Xerox PARC overbeviste Jobs om at grafiske brukergrensesnitt var fremtiden, og Apple Lisa ble introdusert 19. januar 1983 til 9.995 dollar, som andre kommersielt tilgjengelig datamaskin (etter Xerox Star introdusert i 1981 til 16.000 dollar).
== Apple ==
I 1976, da Jobs var 21 og Wozniak var 26 grunnla de Apple Computer i garasjen til familien Jobs. Deres første produkt var den personlige datamaskinen Apple I. I 1977 lanserte Apple oppfølgeren, Apple II, som ble en stor suksess og gjorde Apple til en stor spiller i den gryende databransjen. I 1980 ble Apple børsnotert, og både Jobs og Wozniak ble mangemillionærer.
I 1983 hentet Apple inn John Sculley til å ta over ledervervet fra Jobs. Sculley, som kom fra Pepsi-Cola, fikk det legendariske spørsmålet fra Steve Jobs: «Do you want to spend the rest of your life selling sugared water, or do you want a chance to change the world?» (Vil du selge sukret vann resten av livet, eller vil du ha en mulighet til å forandre verden?)
Sculley kom umiddelbart godt overens med Jobs, men i 1985 endte en maktkamp mellom de to med at Jobs forlot selskapet, men ikke før de i 1984 hadde introdusert Apples største suksess, den personlige datamaskinen Macintosh.
Etter å ha forlatt Apple dro Jobs på en lengre ferie i Italia, før han grunnla dataselskapet NeXT Computer i 1985. I 1996 ble NeXT kjøpt opp av Apple, og i 1997 tok Jobs igjen over ledervervet for Apple etter at daværende administrerende direktør, Gil Amelio, hadde fått sparken av styret.
I 1986 kjøpte Jobs datagrafikkavdelingen i Lucasfilm Ltd, som ble skilt ut som Pixar Animation Studios. Han ble kreditert i Toy Story (1995) som utøvende produsent og forble administrerende direktør og majoritetseier på 50,1% til oppkjøpet av Walt Disney Company i 2006. Oppkjøpet gjorde Jobs til Disneys største enkeltaksjonær på syv prosent og medlem av Disneys styre.
24. august 2011 ble det kjent at Steve Jobs hadde sagt opp sin stilling som leder av Apple med umiddelbar virkning, og at Tim Cook overtok som konsernsjef, siden han mente han «ikke var i stand til å oppfylle sine forpliktelser og forventninger som sjef for Apple», grunnet sykdom. Jobs kunne to uker før dette registrere at Apple var nå blitt verdens mest verdifulle selskap.
== Pixar ==
I 1986 kjøpte Jobs Lucasfilms dataanimasjonsavdeling for fem millioner dollar, som han førte videre under navnet Pixar. Da Pixar ble kjøpt opp av Walt Disney Company etter suksessfilmen Toy Story, ble Jobs største enkeltaksjonær i Disney-konsernet.
== Privatliv ==
Jobs giftet seg med Laurene Powell 18. mars 1991, og de hadde tre barn sammen, Reed, Erin og Eve. Han hadde også en datter fra et tidligere forhold med Chrisann Brennan, Lisa Nicole Brennan-Jobs, født 17. mai 1978.
Han ble diagnostisert med bukspyttkjertelkreft i oktober 2003, og etter at han forgjeves hadde forsøkt å bli kurert ved hjelp av alternativ medisin i ni måneder, ble han operert i juli 2004. 5. oktober 2011 meldte Apple at Jobs var avgått ved døden.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Steve Jobs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Steve Jobs – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Steve Jobs på Internet Movie Database
(fr) Steve Jobs på Allociné
(en) Steve Jobs på AllMovie
(en) Steve Jobs hos Rotten Tomatoes
(en) Steve Jobs hos The Movie Database
(en) Steve Jobs på Discogs
(en) Steve Jobs på MusicBrainz | Steven Paul Jobs (født 24. februar 1955 i San Francisco i USA, død 5. | 4,673 |
null | 2023-02-04 | Microsoft Windows | null | null | null | Microsoft Windows er en serie operativsystemer fra selskapet Microsoft. Den nyeste versjonen er Windows 11, lansert 24. | 4,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Fischer | 2023-02-04 | Heinz Fischer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 9. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Graz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden', 'Kategori:Østerrikes presidenter'] | Heinz Fischer (født 9. oktober 1938 i Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerriksk politiker fra det sosialdemokratiske partiet Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ). Han ble valgt som sitt lands president i 2004 og ble i 2010 gjenvalgt for en periode på seks år.
| Heinz Fischer (født 9. oktober 1938 i Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerriksk politiker fra det sosialdemokratiske partiet Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ). Han ble valgt som sitt lands president i 2004 og ble i 2010 gjenvalgt for en periode på seks år.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Fischer avla sin Matura (examen artium) i 1956. Han studerte deretter jus ved Universitetet i Wien, hvor han i 1961 ble dr.jur. Han habiliterte seg i 1978, og ble i 1993 professor i statsvitenskap.
=== Politiker ===
Fischer var medlem av Nasjonalrådet (underhuset i Østerrikes parlament) fra 1971 til 2004, med unntak av fire år som regjeringsmedlem. Mellom 1983 og 1987 var han forskningsminister i en koalisjon under kansler Fred Sinowatz, og 1990–2002 var han president i Nasjonalrådet.
Hans kandidatur til å etterfølge Thomas Klestil som president ble bekjentgjort i januar 2004. Fischer la da ned sine partifunksjoner som medlem av sentralstyret og viseformann.
Fischer ble valgt til Østerrikes president den 25. april 2004 med 52,4% av stemmene. Motkandidat var den konservative Benita Ferrero-Waldner, daværende utenriksminister. Den 8. juli samme år ble han innsatt som president, to dager etter at forgjengeren Thomas Klestil døde. Fischer var den første sosialdemokratiske president i Østerrike på 18 år. Han ble 25. april 2010 gjenvalgt for en ny periode, med et flertall på 79,33 % av stemmene. Motkandidater var Barbara Rosenkranz (Freiheitliche Partei Österreichs) og Rudolf Gehring (Christliche Partei Österreichs).
=== Privat ===
Heinz Fischer har siden 1968 vært gift med Margit Fischer og har to voksne barn.
== Ordener og utmerkelser ==
Fischer er innehaver av storkors av St. Olavs Orden. I 1996 ble han hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Heinz Fischer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heinz Fischer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Heinz Fischer på Facebook
(en) Heinz Fischer hos Europarådets parlamentarikerforsamling | Heinz Fischer (født 9. oktober 1938 i Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerriksk politiker fra det sosialdemokratiske partiet Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ). | 4,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/By | 2023-02-04 | By | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Undernasjonale områder'] | En by er et tettbebygd, mer eller mindre avgrenset geografisk område av en viss størrelse og/eller viktighet. Karakteristiske - urbane - trekk for en by er tett bebyggelse, forholdsvis stor befolkning, et næringsliv dominert av handel, håndverk og administrasjon, begrenset vekt på jordbruk og sentral plassering med hensyn til kommunikasjonsårene i et samfunn. Å gi en allmenngyldig definisjon av begrepet by er likevel vanskelig, fordi definisjonen varierer fra land til land, og byenes funksjon har endret karakter gjennom historien. I Norge omtales ofte byliknende strøk og tettsteder som sentrum for en kommune – juridisk var norske byer tidligere definert som bykommuner i motsetning til landkommuner.
| En by er et tettbebygd, mer eller mindre avgrenset geografisk område av en viss størrelse og/eller viktighet. Karakteristiske - urbane - trekk for en by er tett bebyggelse, forholdsvis stor befolkning, et næringsliv dominert av handel, håndverk og administrasjon, begrenset vekt på jordbruk og sentral plassering med hensyn til kommunikasjonsårene i et samfunn. Å gi en allmenngyldig definisjon av begrepet by er likevel vanskelig, fordi definisjonen varierer fra land til land, og byenes funksjon har endret karakter gjennom historien. I Norge omtales ofte byliknende strøk og tettsteder som sentrum for en kommune – juridisk var norske byer tidligere definert som bykommuner i motsetning til landkommuner.
== Definisjoner og særtrekk ==
Det finnes ingen allmenn internasjonal vedtatt definisjon av by-begrepet.
Ulike land og organisasjoner har ulike definisjoner. Disse kan være geografiske eller juridiske, og de har endret seg over tid.
=== Etymologi ===
Ordet «by» kommer fra norrønt býr, som betyr «gard/gård» eller «plass med flere bygninger». Ordene «by» og «bygd» har opprinnelig nesten samme mening. «By» viser til bebyggelse som står tett på et begrenset område, mens «bygd» viser til spredt bebyggelse i et større geografisk landskap. Begge har imidlertid sitt opphav i (bonde)gårdsbebyggelse, jfr. betydningen av det norrøne ordet býr. De første «byene» i Norge var således verken kaupangen i Skiringssal, Tønsberg eller Trondheim, men urgårder med det beskrivende navnet «By» eller «Bø». Urgårdene fikk naturnavn, og usammensatte naturnavn - som Ås, Stein, Berg eller Vik - regnes som de eldste.
Den moderne forståelsen av begrepet «by» i norsk språk er derimot en ganske annen. Byen er i sin funksjon og opprinnelse knyttet til handel, og våre forfedre kalte nemlig sine gryende handelssteder for kaupanger (kjøpsteder). Fra Norge kjenner vi kaupangen i Skiringssal som den eldste og best forklarte. Likeledes kjenner vi til Birka i Sverige og Hedeby (Haithabu) i Danmark. I norrønt språk ble disse stedene sikkert referert til kaupanger, men bebyggelsen der de fantes ble trolig omtalt som býr, og det kan være en vesentlig del av forklaringen på hvorfor dansker og nordmenn i dag kaller sine kjøpsteder for byer. Svensk språk har beholdt den opprinnelige betydningen og her brukes ordet «by» om jordbrukssamfunnets landsby, mens kjøpstaden betegnes som «stad».
=== Middelalderen ===
Middelalderhistorikere bruker tre forskjellige definisjoner på en by:
En juridisk definisjon som sier at en by er et tettsted som er skilt ut fra landet omkring ved at det har en egen jurisdiksjon.En økonomisk definisjon som sier at en by er et tettsted der menneskene lever av andres jordbruksproduksjon, befolkningen hadde ikke jordbruk som hovedbeskjeftigelse.En topografisk definisjon som sier at en by er et område der bebyggelsen er tettere enn i landet omkring.
=== Moderne definisjoner ===
I dag bruker bygeografer – og andre som studerer fenomenet by – å referere til fire ulike typer kriterier som brukes til å definere byer og urbanitet: Bebyggelse og befolkning, næringslivets sammensetning, administrative kriterier og byens funksjon overfor sitt omland. De fleste definisjoner av by bruker ett eller flere slike kriterier.
Tett bebyggelse på et avgrenset areal er byens mest iøynefallende karakteristikk. Det er sammenhenger mellom byens bebyggelse og byens befolkning, i samtiden og historisk. En viss befolkningsstørrelse og en viss befolkningstetthet innenfor et avgrenset areal er viktige karakteristika for byer.
Næringslivet i en by domineres av handel, håndverk og industri, samferdsel og administrasjon (sekundær- og tertiærnæringer). Næringer som fiskeri, jordbruk og skogbruk (primærnæringer) er tilsvarende lite karakteristisk for byer. Slike kriterier brukes i mange land for å skille landsbyer fra byer.
Administrative kriterier dreier seg om juridiske forhold: Et steds historiske rett til å kalle seg by. Retten til bystatus kunne gi visse rettigheter til innbyggerne. Administrative kriterier kan bety at fastsatte bygrenser definerer urbanitet, selv om deler av området er landlig, mens andre urbane områder faller utenfor fordi de ligger utenfor bygrensene.
Byens funksjon som servicested for sitt omland er en fjerde type kriterium for en by. Nivået på denne funksjonen vil avgjøre hvilken type by.
Pendlingsomlandet er en del av en moderne bys funksjonalitet.
== Byene og omlandet ==
Byer er som oftest egne politiske enheter, eller de er enheter som utgjør byen med omland. Inntil for ganske få år siden (i Norge til 1960, Sverige til 1970 og Finland til 2000) ble byenes interesser regnet som så spesielle at byene bare styrte over selve byen, og aldri over omlandet; slik er det fortsatt i mange land.
Det første klare tegn på en økonomisk bydannelse i Norge er opprettelsen av faste bispeseter fra slutten av 1100-tallet. En gammel kirkelig regel fastslo at biskoper skulle bo i byer. For Bergen var også tørrfiskhandelen medvirkende som byskapende faktor. Bydannelsen ble videre styrket av en forordning fra 1299 som forbød kramhandel i landdistrikter. Alle kjøpmenn skulle drive sin handelsvirksomhet i byene. I 1302 ble det innskjerpet at utlendinger som kom med varer til kjøpsteder og ladesteder, skulle selge dem der og ikke ta dem videre.
=== Byer i ulike klasser ===
Fra senmiddelalderen til 1900-tallet ble byene i Norden ordnet i to klasser: kjøpsteder og ladesteder. Kjøpstedene hadde fulle rettigheter til å drive handel og håndverk, mens ladestedenes rettigheter var noe begrenset, og de var underordnet en kjøpstad. Men både kjøpsteder og ladesteder var byer.
Kirken er en viktig faktor i vestens byer. Ved siden av at noen byer har en del av sin opprinnelse i klostre eller kirker, kalles byer med domkirke gjerne «stiftsby». I Norge og Danmark hadde de mest sentrale byene, der biskopene hadde sete, lenge status som stiftssteder. Senere er disse byene benevnt som «landsdelshovedsteder», og senest som «storbyer» i Norge.
I England og enkelte land med engelske tradisjoner klassifiseres byer som enten city eller town. Historisk var en city en by med katedral, en town var en by uten katedral. Følgelig var katedralbyene Ely, Wells og Salisbury cities, selv om de var langt mindre enn en del towns som manglet katedral. Birmingham var den første engelske by uten katedral som fikk status som city (i 1889). Slik status gis av monarken, etter råd fra ministrene.I dag brukes village som betegnelse på tettbebyggelser som ikke er store nok til å betegnes som town, men opprinnelig var village en landsby sterkt knyttet til jordbruksnæringen. I USA har hver delstat et lovverk om hamlet, village, township, town og city.
=== Landsby og by ===
Byer må ikke forveksles med landsbyer. Landsbyer er ikke kjøpstader, de er tilknyttet jordbruksnæringen, og har en høy andel yrkesaktive innen jordbruk. Byene derimot er knyttet til næringer som handel, håndverk og administrasjon. Begrepet landsby brukes vanligvis ikke om tettsteder i Norge, men om bybebyggelse vi finner andre steder i verden. Byene hadde ofte sentralfunksjoner for et større område med landsbyer eller spredt jordbruksbebyggelse.
Folketallet er ikke avgjørende for å skille byer og landsbyer. Det finnes landsbyer i Ungarn med 50 000 innbyggere.
I industrialiserte land er landsbyen ikke like dominert av jordbruk som før. Mange landsbyer er urbaniserte, og fungerer som små drabantbyer innen en større byregion. I Danmark bruker Danmarks Statistikk betegnelsen landsby på små byer, med mindre enn 1000 innbyggere, og i England brukes betegnelsen village på omtrent samme måte.
Danmark og Sverige hadde landsbyer, mens denne type bebyggelse manglet i Norge, der landbruksbebyggelsen lå mer spredt, og enkeltgårdene var dominerende. Den mangebølte gården kun bare i noen få tilfelle sammenliknes med en landsby. Omkring 1960 festet betegnelsen tettsted seg som begrep for den norske småbyen som juridisk sett ikke var by. Statistisk sentralbyrå hadde da tatt i bruk dette begrepet for å avgrense det urbane Norge.
=== Formell bystatus ===
I mange land er det et krav at byen skal ha en formell hjemmel fra en myndighet, et charter. Dette kan være forekomst av en eller annen definert byfunksjon, slik som en domkirke med et bispesete. Eller det kan være kongelig privilegiebrev, eller et vedtak i lokale politiske eller administrative organer. I USA kalles det siste incorporation.
Kjøpstadsrettigheter ga byene sterkt utvidet indre selvstyre, med eget rettsvesen og selvstendig forvaltning, og dessuten enerett for de med borgerbrev til å drive næringsvirksomhet innenfor et geografisk definert område. Kjøpstadsrettigheter var således «gull verd» for noen, mens det la store begrensninger på andre.
Vi vet også at Håkon VI den 16. mars i 1358 utstedte et privilegiebrev som sikret Skien kjøpstadsrettigheter. Etter reformasjonen i 1536 fikk stadig flere tettsteder slike rettigheter i Norge.
Fra 1850 til i dag har slike privilegier i næringsvirksomheten blitt opphevet. I Norge har kommuner med mer enn 5 000 innbyggere siden 1997 kunnet ta i bruk betegnelsen by for hele kommunen eller en del av kommunen.
=== Bybegrepet - en varedeklarasjon ===
Kommuneloven av 1992 likestiller alle norske kommuner. Begrepet by har ingen juridisk eller formell status i Norge i dag. Begrepet by er likevel ikke forsvunnet.
Fra 1997 kan alle kommuner med mer enn 5000 innbyggere og et urbant sentrumsområde kalle kommunen eller kommunesenteret for by. Dette kan skje etter vedtak i kommunestyret. Elverum (Leiret) er kommunesentrum i Elverum kommune, og de valgte å kalle seg by etter eget vedtak. Sandvika og Ski er andre eksempler på dette.
Begrepet by brukes mange steder i reklameøyemed for handelsstanden. Levanger og Kolvereid er gode eksempel. Levanger var fra 1836 kjøpstad, men etter en kommunesammenslåing i 1962 ble det bestemt at kommunen var en landkommune. I 1996 vedtok Levanger kommunestyre at Levanger skulle kalle seg by, og man la da vekt på at bynavn ville være et viktig moment i markedsføringssammenheng, særlig for turistnæringen. Tilsvarende finner vi i Nærøy kommune en av landets minste byer, Kolvereid, med 1450 innbyggere. Ordføreren fremhever i et intervju 2002 at det først og fremst er oppmerksomheten som er viktig. For det er ikke til å komme fra at Nærøy er en distriktskommune. Men regionsenteret Kolvereid har kvaliteter som en by, sier ordføreren.
=== Statistisk bybegrep ===
SSB fører ingen spesiell statistikk over kommuner eller tettsteder som kaller seg byer. Men SSB har et godt utviklet verktøy for å lage statistikk for bymessige områder eller tettbebyggelser. Byrået bruker et spesielt statistisk bybegrep til å lage statistikk over byer og tettsteder. De såkalte tettstedene defineres som sammenhengende bebygde arealer, og de defineres uavhengig av administrative grenser mellom kommuner og fylker. Tettstedenes grenser er dynamiske; de flyttes ettersom bebyggelsen utvides. De nordiske land har en definisjon som i hovedtrekkene er sammenfallende.
Ifølge den nordiske tettstedsdefinisjonen er alle tettbebyggelser med en viss maksimumavstand mellom husene og et minimum folketall på 200 mennesker å anse som et tettsted i Norge, en tätort i Sverige eller et byområde i Danmark. Maksimal avstand mellom husene er 200 meter, med unntak av Norge som her opererer med 50 meter. Avstanden mellom husene kan overstige dette der det er områder som ikke kan bebygges, eller det er husklynger som naturlig hører med til et tettsted.
SSBs begrep kalles også for det dynamiske bybegep fordi tettstedenes grenser har vært justert fra folketelling til folketelling (hvert tiende år) etter 1950. Nå justeres tettstedsgrensene årlig.
Urban area brukes på engelsk som det dynamiske statistiske bybegrep.
Liste over Norges største tettsteder presenter de mest folkerike tettstedene i Norge og tettstedet Oslo er naturlig nok i særklasse.
== Byens historie ==
Det er vanskelig å fastslå hvilke betingelser som var avgjørende for at de første byene skulle oppstå.
Noen teoretikere har likevel spekulert rundt hva de mener er passende forutsetninger, og hvilke grunnleggende mekanismer som kan ha vært viktige drivkrefter.
Det konvensjonelle synet er at byer først ble dannet etter den neolittiske revolusjonen. Denne omveltningen introduserte jordbruk som gjorde tettere befolkning mulig og dermed støttet byutvikling. Ankomsten av jordbruk tillot jegere og samlere å gi opp sin nomadiske livsstil og å bosette seg nær andre som levde av jordbruksproduksjonen. Den økte befolkningstettheten, muliggjort av jordbruk og økt produksjon av mat per enhet av land, skapte forhold som synes mer egnet for bylignende aktiviteter. Ifølge Vere Gordon Childe må en bosetning ha nok overskudd av råvarer til å støtte handel og en relativt stor befolkning for å kunne fungere som en by.Tradisjonelt regnes Ur fra ca. 10 000 f.Kr. som den første byen. Det fantes byer i det som er dagens Pakistan med teglstensbygninger, innlagt vann og avløp for 5 000 år siden (Mohenjo-Daro). Enkelte flere tusen år gamle byer finnes ennå i dag, slik som Istanbul, Jeriko, Bagdad, Damaskus, Jerusalem og Roma. I det som i dag er Norge er den eldste byen som fortsatt eksisterer, Trondheim, bare litt over 1 000 år gammel.
== Byens form og funksjon ==
Byer kjennetegnes av at de ved siden av å ha bymessig bebyggelse også har tjenesteytende næringer som handels og håndverksbedrifter. Ofte vil man også finne bedrifter innen industri og transport, og sentralstaten vil være representert med ordensmakt, domstol, skattemyndighet og helsevesen. Jordbruk vil ikke dominere i yrkesmessig sammenheng.
Historisk sett er bybegrepet knyttet til handelsvirksomhet. Den europeiske byen var gjennom lang tid defineret med kjøpstadsrettigheter, gitt av landets myndigheter.
Kommunikasjonsforhold er et viktig aspekt ved byen. En by må ha intern kommunikasjon og forbindelser til sitt omland. Utviklingen av transport fra apostlenes hester til bil har betydd enormt for utviklingen av byer.
Bybegrepet er knyttet til en urban kultur som står i motsetning til det rurale, til bondekulturen og landbruksbefolkningen. Eksponentene for urban kultur ser vanligvis på seg selv som eksponenter for noe forfinet.
Også byfolk trenger mat, men arealene i en by er ikke store nok for tilstrekkelig matproduksjon. En by er derfor som regel avhengig av mattilførsel utenfra. Ofte har byene vokst fram i gode jordbruksområder, der ressursene i byens nære omgivelser var gode nok til også å fø en stor bybefolkning. Mattransport til markedet i byen har vært en viktig del av byens kommunikasjonssystem.
Byer er bygget omkring et sentrum med hovedgate. Ofte er det sentralstasjon og handlegate som utgjør sentrum i en by.
Det er ikke nødvendigvis antallet innbyggere som avgjør om et sted er en by. I Ungarn finnes det landsbyer med 50 000 innbyggere – og landsbyer er jordbruksbebyggelse og ikke by. Ved siden av det som er nevnt i innledningen har en by gjerne husene bygd slik at de danner gaterom og torgrom. Dette gjelder i mindre grad mange av USAs byer, der parkeringsplasser rundt hver bygning gjør byrommet dårlig definert. I en by er det også flere håndverkere og utsalgssteder å velge mellom, ofte innen samme bransjer. Det finnes ofte politi, domstoler, fengsler, overnattings- og serveringssteder. Gjerne parker, og kanskje et foreningsliv som innebærer flere ulike klubber og foreninger.
Bilismen har ført til en ny type byer som sprees utover større arealer. En by kan heller ikke spres utover et for stort område i forhold til befolkningens størrelse, slik vi har sett det fra mange steder i USA, og etterhvert ellers i den vestlige verden. Det er bygget kjøpesentre for å gi innbyggerne muligheten til å handle i et kontrollert bymessig miljø, men det egentlige byrommet har klare fordeler fremfor dette. Blant annet estetisk variasjon, større fleksibilitet, blandingen av virksomheter som bensinstasjon, sykkelverksted, restaurant, dagligvarebutikk, gullsmed, park, trykkeri, bank, NAV-kontor, kirkegård, havn osv. En av byens sterkere kvaliteter har brakt byen på mote igjen, nemlig byens nærhet til alt.
== Byplanlegging ==
Byene er aldri statiske, men endre seg kontinuerlig i større eller mindre grad. Byplanlegging er vitenskapen omkring endring av byen, og hvordan vi søker å styre dette.
Tidligst i historien har byer vokst fram for en stor del av seg selv. Etter en del tid har sammenstillingen av flere bygninger og boenheter på samme sted gitt utfordringer i forhold til å dele på infrastruktur og ressurser. De som styrte i bosetningen har så laget et sett regler for hvordan byens fysiske utforming skal styres; avstand mellom bygningene, tilgang til vann og så videre.
Byplanlegging videre opp gjennom historien har fulgt den teknologiske utviklingen, og hatt nær kontakt med andre fagdisipliner som har oppstått. Eksempler på dette er landmåling (opplysningstiden) eller sosiologiske analyser (2. halvdel av 1900-tallet).
Byplanlegging av i dag styrer i prinsippet byen på samme måte som i de tidligste bosetninger. Felles regler, nå gjennom et lands lovverk, legger rammer for en prosess. I denne prosessen har administrasjon, politikere og innbyggere anledning til å mene noe om nye grep som gjøres for utvikling av byen. Dette filtreres gjennom overordnede føringer på regionalt og nasjonalt nivå, og vedtas som regel av en gjennom lovverk fastatte instans (i Norge kommunestyret).
Den norske plan- og bygningsloven skilte inntil 1960-tallet mellom by- og landarealer. I dag er lovverket i prinsippet likt for alle typer arealer. Detaljutforming av plankart legger føringene for hvor tett, i motsetning til spredt bebyggelse kan bygges.
== Byer i Norge ==
Nyere arkeologiske utgravinger tyder på at Kaupang i Vestfold var den første bybebyggelse i det som i dag er Norge, og at Tønsberg er landets eldste eksisterende by.Det føres ingen statistikk i Norge for steder eller kommuner som kaller seg byer. De tre største kommunene med bystatus i Norge etter innbyggertall er Oslo, Bergen og Trondheim. Oslo er også den største byen (tettstedet) regnet etter utstrekning, og strekker seg over flere kommuner. Den største bykommunen etter areal er Alta. Tettstedet Oslo strekker seg langt ut over den administrative byen eller kommunen Oslo, mens tettstedet Tromsø bare utgjør en liten del av kommunen Tromsø. Tettsteder vokser og de vokser sammen, slik som dobbeltbyene Skien/Porsgrunn, Fredrikstad/Sarpsborg og Stavanger/Sandnes. Bergen og Stavanger er de to storbyene i Norge som ligger nærmest hverandre utenfor Oslo-området, med 200 kilometer og 4 timer reisetid i avstand fra hverandre.
Tidligere hadde man flere typer tettsteder med ulike typer juridiske krav og lovgivning. En by kunne være bergstad, ladested eller kjøpstad. Ofte har man regnet at kun byer med kjøpstadsrettigheter var ordentlige byer. Det var en omstendelig prosess å få slike rettigheter, fordi det var mange ulike krav en by med formell bystatus måtte tilfredsstille.
Et kommunestyre kan i dag selv vedta å kalle kommunen for by hvis dersom kommunen har minst 5 000 innbyggere, bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse (kommuneloven § 3). Bynavn medfører i dag ingen rettslige konsekvenser, og gir ingen privilegier. I siste kapitell i boka om de norske byers historie gjennom 1300 år drøftes kriteriene for hva en by er i vår tid, og det er Kolvereid som diskuteres i forhold til kriteriene. Juridisk var det ingenting som lenger skilte bykommuner fra landkommuner. Det som gjenstod, var symbolverdien ved å kunne kalle seg en by.
=== Bykommune ===
Begrepet bykommune brukes ofte, men har ingen formell betydning i administrativ sammenheng. Det betyr enten en kommune hvor i alle fall kommunesenteret hadde bystatus fra gammelt av, en kommune som selv har vedtatt at den vil kalle seg by eller bykommune, eller en kommune som har et sterkt urbant preg.
Dog er det slik at statlige myndigheter fortsatt gjør forskjell på byer som hadde status som kjøpstad og de som kaller seg by. Byer som er opprettet ved lov eller kongelig forordning har kommunenummer som har «0» som tredjesiffer i kommunenummeret (eksempel : Kongsvinger har kommunenummer 0402, så det er en by i myndighetenes øyne, mens den selverklærte «byen» Elverum har kommunenummer 0427) Landets handelsdistrikt og andre faktorer er også indikasjoner på at man kan godt kalle seg by, men at det er forskjell på by og «by».
Ved stortingsvalg og andre valg kan man på NRK tekst-tv for eksempel se at i Hedmark fylke er det kun Hamar og Kongsvinger som er skrevet med versaler, mens den selverklærte Elverum kun har versal i forbokstaven (som resten av fylkets kommuner).
== Se også ==
Byborger
Bybranner
Byplanlegging
Byrett
Byråd
Bystatus
Bystyre
Storbymidler
Tettsted
Urbanisering
Urbaniseringen av Norge
Urbanitet
=== Geografiske områder ===
Bergstad
Bydel
Bygd
Bystat
Forstad
Hovedstad
Kjøpstad
Metropol eller storby
Nekropol
Strøk
Tettbebyggelse
Tettsted
Verdensby
=== Lister ===
Liste over norske byer (alfabetisk)
Liste over norske byer etter innbyggertall
Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse
Liste over norske byer (etter fylke)
Liste over Norges største tettsteder
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bairoch, Paul (1988). Cities and Economic Development: From the Dawn of History to the Present. (engelsk). Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-03465-8. Pacione, Michael (2001). The City: Critical Concepts in The Social Sciences. (engelsk). New York: Routledge. ISBN 0-415-25270-9.
== Eksterne lenker ==
Kva er byar og tettstader?
Staverns bystatus
Kolvereids bystatus Arkivert 17. juni 2006 hos Wayback Machine.
Intervju med Nærøys borgermester 2002
Riksantikvaren: Nasjonale kulturhistoriske bymiljøer Arkivert 23. juli 2014 hos Wayback Machine. | En by er et tettbebygd, mer eller mindre avgrenset geografisk område av en viss størrelse og/eller viktighet. Karakteristiske - urbane - trekk for en by er tett bebyggelse, forholdsvis stor befolkning, et næringsliv dominert av handel, håndverk og administrasjon, begrenset vekt på jordbruk og sentral plassering med hensyn til kommunikasjonsårene i et samfunn. | 4,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IPod | 2023-02-04 | IPod | ['Kategori:Apple-produkter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Digitale lydavspillere', 'Kategori:IT-relaterte introduksjoner i 2001', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Varemerker'] | iPod er en platelager- eller flashbasert musikkspiller fra Apple produsert mellom 2001 og 2022. En iPod kan spille musikkformatene MP3, WAV, AAC, AIFF, Audible og Apple Lossless (sistnevnte kan man ikke benytte med IPod Shuffle.). Ved siden av avspilling kan enkelte iPoder også brukes som et eksternt platelager. En iPod er kompakt, har et enkelt brukergrensesnitt basert på et sentralt klikkehjul, samt en hurtig FireWire- eller USB 2.0-forbindelse som kan overføre data med hastigheter opp til 400 Mbit/sekund.
| iPod er en platelager- eller flashbasert musikkspiller fra Apple produsert mellom 2001 og 2022. En iPod kan spille musikkformatene MP3, WAV, AAC, AIFF, Audible og Apple Lossless (sistnevnte kan man ikke benytte med IPod Shuffle.). Ved siden av avspilling kan enkelte iPoder også brukes som et eksternt platelager. En iPod er kompakt, har et enkelt brukergrensesnitt basert på et sentralt klikkehjul, samt en hurtig FireWire- eller USB 2.0-forbindelse som kan overføre data med hastigheter opp til 400 Mbit/sekund.
== Historie ==
Da den første iPod-enheten ble annonsert i oktober 2001, var den kun tilgjengelig i en 5 GB-versjon. En 10 GB-versjon kom i mars 2002 og en 20 GB-versjon i juli 2002. Dessuten ble både 10- og 20 GB-versjonene utstyrt med et berøringsfølsomt (i stedet for bevegelig) rullehjul. Firmware-oppdateringer har siden den gang tilført iPod nesten PDA-lignende funksjoner, som kalender og adressebok, i tillegg til enkle spill.
28. april 2003 annonserte Steve Jobs en ny «ultra-tynn» serie av iPod. Disse ble opprinnelig solgt i størrelser på 10, 15 og 30 GB. I september 2003 ble 15- og 30 GB-versjonene erstattet av en 20 GB- og 40-GB versjon. I motsetning til tidligere versjoner er det ingen forskjell på Mac- og Windows-versjonene, den samme iPoden kan brukes av begge operativsystemene. Den eneste forskjellen var at Windows-brukere måtte kjøpe en USB-kabel i tillegg fordi iPoden opprinnelig var beregnet for bruk med FireWire. Mac-maskiner kommer med FireWire som standard, i motsetning til de fleste Windows-maskiner. I dag kommer alle iPoder kun med USB-kabel. Dette er også den eneste måten å lade ipoden på, om man ikke kjøper en lader. Dette er også en av grunnene til at iPoden har sunket veldig i pris.
Programmet iTunes brukes for å overføre musikk til iPoden. Før oktober 2003 ble programmene Musicmatch eller ephPod brukt for å koble en iPod til en Windows-maskin. iTunes brukes også for å kjøpe musikk fra iTunes Music Store
I oktober 2003 var iPod den mest populære digitale musikkspilleren i USA, med en markedsandel på 31%. I januar 2005 annonserte Apple at salget hadde passert 10 millioner enheter. Ett år senere, i januar 2006, var samlet salg økt til 42 millioner enheter, og det ble på dette tidspunktet omsatt 100 iPod i minuttet.
I 2004 kom den første iPoden med fargeskjerm og mulighet til å lagre digitale bilder, iPod photo (40- og 60 GB-versjoner), mens Apple tidlig i 2005 lanserte en helt ny flashspiller, iPod shuffle, under slagordet «Life is Random». I tillegg finnes en egen U2 iPod i fargene sort og rødt, med autografene til U2-medlemmene inngravert på baksiden.
I 2005 kom det to nye iPoder; iPod nano og iPod video. iPod nano er en ultratynn versjon av iPod mini, som kom i 2003. Nano kommer med kapasiteter på 2, 4 og 8 gigabyte. iPod video ble vist første gang på en pressekonferanse 13. oktober. Det er den første av Apples populære musikkspillere som i tillegg til bilder og musikk kan spille av video.
9. april 2007 annonserte Apple at de hadde solgt 100 millioner iPoder siden starten fem og et halvt år tidligere.
I september 2007 ble en ny iPod lansert, iPod Touch. Dette var sterkt påvirket i design og funksjonalitet av iPhone, og ble levert i to utgaver, med minne på henholdsvis 8 og 16GB. Det ble også lansert en ny iPod nano og iPod classic . 5. februar 2008 kom en ny 32GB iPod Touch. senere har det også kommet en iPod Touch med 64 GB.
Mange produsenter har utviklet en rekke tilleggsprodukter til iPod. Et eksempel er applikasjonen iPodWizard som tillater brukere å redigere formgivningen på brukergrensesnittet. Den lille musikkavspilleren har fått en mengde egenskaper med tiden.
== Nåværende iPod-produkter ==
== Kritikk ==
Globalt gir Apple ett års garanti for iPod. Imidlertid gir norsk forbrukerlovgivning og rettspraksis fem års reklamasjonstid på forbrukereletronikk i denne prisklassen (noen hevder kun to år). Personer som opplever at deres iPoder går i stykker etter garantitiden har ofte opplevd at Apple forsøker å unndra seg reglene i Forbrukerkjøpsloven for å spare reparasjonsutgifter. Selskapet nekter ofte å ta imot iPoder til reparasjon. Forbrukertvistutvalget fastslo i 2008 5 års norsk reklamasjonsrett for MP3-spillere.
== Lagring av filer ==
I tillegg til å være en musikkspiller er iPod Classic også en masselagringsenhet, det vil si at filsystemet er tilgjengelig for datamaskinen man kobler den til. Dermed kan filer flyttes til og fra uten spesiell programvare. For at iPod-en skal finne filene og spille dem, må filene være oppført i en databasefil. Filene lagres da i mapper som er skjulte (synlige på Linux) og med navn som foruten endelsen består av 4 tilfeldige små bokstaver (a-z), for eksempel abcd.mp3. Metadata som typisk ligger i filene, som artist, tittel, album og sporlister blir ikke borte, og kan brukes til å gjenskape gjenkjennelige filnavn når man skal hente filene tilbake igjen. Filene kan også aksesseres gjennom iTunes.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) IPod – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
iPod.no – Norges største portal om iPod | iPod er en platelager- eller flashbasert musikkspiller fra Apple produsert mellom 2001 og 2022. En iPod kan spille musikkformatene MP3, WAV, AAC, AIFF, Audible og Apple Lossless (sistnevnte kan man ikke benytte med IPod Shuffle. | 4,677 |
null | 2023-02-04 | Måned | null | null | null | En måned, et måneverv eller en kalendermåned er en enhet for tid, brukt i en kalender, som er omtrent like langvarig som den naturlige perioden relatert til bevegelsen til månen. Den inkluderer alle døgn, fra og med det første til og med det siste, i én måned. | 4,678 |
null | 2023-02-04 | Dag | null | null | null | En dag er en av flere ulike enheter for å måle tid. Ordet refererer enten til perioden med lys, der solen er over den lokale horisonten eller til en hel dag som dekker både den mørke og lyse perioden (ett døgn = 24 timer). | 4,679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beijing | 2023-02-04 | Beijing | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:116°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Beijing', 'Kategori:Provinser i Kina', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Beijing (kinesisk: 北京; pinyin: Běijīng; Wade-Giles: Pěi-chīng; Kinesisk postalromanisering: Peking (Uttale av Běijīng - Beidjing) er hovedstaden i Folkerepublikken Kina. Byen har vært Kinas hovedstad siden oktober 1949 og også før det i en rekke perioder, sammenlagt i over 600 år. Nå er den også en av Folkerepublikken Kinas fire byprovinser, hvilket vil si at byen er direkte underlagt staten i likhet med landets provinser. Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 京 for Jing (brukt bl.a. på bilskilt).
Hovedstaden hadde 21 893 095 innbyggere ved utgangen av 2020. I selve bykjernen bodde pr. 1. januar 2007 7,6 millioner personer. I Beijings totale forvaltningsområde (hele byprovinsen) bodde 17,43 millioner, av disse var 12,03 millioner registrert som faste innbyggere, mens 5,4 millioner var midlertidig bosatte (liudong rénkou). Det er også noen millioner kinesiske arbeidere fra andre provinser der og som ikke har botillatelse i byen.
Beijing er Kinas politiske og kulturelle sentrum, mens Kinas mest folkerike by, Shanghai, fremdeles kan sies å være landets økonomiske sentrum, i skarp konkurranse med Hongkong. Gjennom sin lange historie har Beijing opparbeidet en variert og enestående kulturarv. Mest kjent er Tiananmen (Den himmelske freds port) ved Den himmelske freds plass og keiserpalasset og templene i Gugong (Den forbudte by), som siden 1987 har stått på UNESCOs liste over Verdens kulturarv. På verdensarvlisten står også for eksempel Himmeltempelet, Lamatempelet og Konfuciustempelet.
Utenfor byen, men fremdeles innenfor dens politiske grenser, er også en rekke storslagne kulturminner, som Den kinesiske mur i nord og i nordvest, og Ming-dynastiets graver.
Den kinesiske staten har en egen liste over Nasjonale historiske minnesteder og kulturgoder under statlig beskyttelse, og på den står 98 bygninger, anlegg eller annet i Beijing (etter siste oppføringsvedtak, den 25. mai 2006).
Beijing arrangerte de 29. olympiske sommerleker i 2008. En olympisk bydel var anlagt nord i byen; de fleste øvelsene under lekene fant sted der.
| Beijing (kinesisk: 北京; pinyin: Běijīng; Wade-Giles: Pěi-chīng; Kinesisk postalromanisering: Peking (Uttale av Běijīng - Beidjing) er hovedstaden i Folkerepublikken Kina. Byen har vært Kinas hovedstad siden oktober 1949 og også før det i en rekke perioder, sammenlagt i over 600 år. Nå er den også en av Folkerepublikken Kinas fire byprovinser, hvilket vil si at byen er direkte underlagt staten i likhet med landets provinser. Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 京 for Jing (brukt bl.a. på bilskilt).
Hovedstaden hadde 21 893 095 innbyggere ved utgangen av 2020. I selve bykjernen bodde pr. 1. januar 2007 7,6 millioner personer. I Beijings totale forvaltningsområde (hele byprovinsen) bodde 17,43 millioner, av disse var 12,03 millioner registrert som faste innbyggere, mens 5,4 millioner var midlertidig bosatte (liudong rénkou). Det er også noen millioner kinesiske arbeidere fra andre provinser der og som ikke har botillatelse i byen.
Beijing er Kinas politiske og kulturelle sentrum, mens Kinas mest folkerike by, Shanghai, fremdeles kan sies å være landets økonomiske sentrum, i skarp konkurranse med Hongkong. Gjennom sin lange historie har Beijing opparbeidet en variert og enestående kulturarv. Mest kjent er Tiananmen (Den himmelske freds port) ved Den himmelske freds plass og keiserpalasset og templene i Gugong (Den forbudte by), som siden 1987 har stått på UNESCOs liste over Verdens kulturarv. På verdensarvlisten står også for eksempel Himmeltempelet, Lamatempelet og Konfuciustempelet.
Utenfor byen, men fremdeles innenfor dens politiske grenser, er også en rekke storslagne kulturminner, som Den kinesiske mur i nord og i nordvest, og Ming-dynastiets graver.
Den kinesiske staten har en egen liste over Nasjonale historiske minnesteder og kulturgoder under statlig beskyttelse, og på den står 98 bygninger, anlegg eller annet i Beijing (etter siste oppføringsvedtak, den 25. mai 2006).
Beijing arrangerte de 29. olympiske sommerleker i 2008. En olympisk bydel var anlagt nord i byen; de fleste øvelsene under lekene fant sted der.
== Navn, etymologi ==
Navnet Běijīng betyr «nordlig hovedstad», mens Nánjīng, en by lenger sør i landet, betyr «sydlig hovedstad». Dōngjīng, «østlig hovedstad», viser på kinesisk forøvrig til Tōkyō (mens ordet tidligere var et annet navn for den tidligere hovedstaden Bianjing), mens Xijīng eller «vestlig hovedstad» i overført betydning brukes om den tidligere keiserhovedstaden Xi'an. I periodene på 1900-tallet da Beijing ikke var rikshovedstad, bar den navnet Beiping (Peiping). Men byen har også vært kjent med et stort antall andre navn, noe som det redegjøres for grundigere i kapittelet nedenfor om byens historie.
I Nordkina og i standardkinesisk er uttalen Běijīng (tonemtegnene betyr henholdsvis fallende, og deretter stigende tonefall på e´en, og høyt vedvarende toneleie på i´en). Det er forøvrig beijingdialekten som ligger til grunn for standardkinesisk.
Romaniseringen Peking slo gjennom med franske katolske misjonærer sent på 1600-tallet, og gjengir ganske godt datidens uttale. Det var den gang særlig jesuittene tilknyttet det keiserlige hoff både under Ming- og Qing-dynastiene som gjorde kinesisk samfunn og kultur kjent i Europa. Dette var innen det skjedde en lydforskyvning i uttalen av mandarin fra [kʲ] til [tɕ] ([tɕ] gjengis i pinyintranskripsjon som j, som i Beijing). Dette går fremdeles igjen i en rekke språk (som på fransk (Pékin), italiensk (Pekino), spansk (Pekín), portugisisk (Pequim), litauisk (Pekinas), bulgarsk, russisk, serbisk, nederlandsk, tysk, ungarsk og polsk.
I dag tilsvarer stavemåten Peking godt med uttalen i noen sydkinesiske dialekter, som faktisk i meget kan ligge nærmere uttalen av eldre kinesisk.
Beijing betyr «nord-hovedstad» på mandarin-kinesisk, men på kantonesisk heter «nord» bak og «hovedstad» ging, så her er Beijings navn Bakging. På koreansk heter byen derimot Pukyeong, av puk = «nord» og yeong = «hovedstad», og på japansk er navnet Hokyo, av hoku = «nord» og kyo = «hovedstad» (slik man også finner det i Tokyo). Endelig har Beijing navnet Bắc Kinh på vietnamesisk - der bắc betyr «nord» og kinh betyr «hovedstad».
== Historie ==
=== Førhistorisk tid ===
I området der Beijing nå ligger fantes for 500 000 til 230 000 år siden en variant av førmennesket Homo erectus, nemlig det som tidligere ble vitenskapelig benevnt Sinanthropus pekinensis (dvs. «Kinamennesket fra Peking», Pekingmannen). Rester ble avdekket i 1920- og 1930-årene i Zhoukoudian, 50 kilometer sørvest for dagens by. Universitetet i Uppsala spilte en viktig rolle, for den svenske forskeren Johan Gunnar Andersson hadde virket i området i flere år. Han og en rekke arkeologer og paleontologer som amerikaneren Walter Granger, østerrikeren Otto Zdansky og den franske jesuitten Pierre Teilhard de Chardin var med på og fortolke funnene.
På funnstedet fant man verktøy av stein og knokler og et tykt sjikt med aske. Askelaget tolker mange fagfolk som tegn på bruk av ild, selv om dette er omstridt. I 1987 ble stedet oppført på UNESCOs liste over Verdensarven. Vitenskapelig arbeid på stedet pågår fortsatt, og det gjøres fremdeles (2005) interessante funn.
=== Før keisertiden ===
Byens eksistens er belagt så langt tilbake som til det vestlige Zhou-dynastiets tid (1121–770 f.Kr.) da den bar navnet Ji. Dette nevnes i en skriftlig kilde fra 1000 f.Kr.. Ji var da et viktig sted for handelen med mongolene og koreanerne, og med forskjellige stammer fra Shandong og det sentrale Kina.
I de stridende rikers tid var Beijing hovedstad for staten Yan, og het av den grunn Yanjing (燕京, Yan-hovedstaden). Dette gamle navnet, som byen også hadde i en periode i den tidlige keisertiden, lever videre i den folkelige bevissthet, både som et ærverdig kulturnavn, og som et populært ølmerke, Kinas ledende merke på innenriksmarkedet.
=== De første keiserdynastiene ===
Etter staten Yans fall etablerte Qin-dynastiet (221–207 f.Kr.) det første allkinesiske keiserdynastiet. Qin-dynastiet, Han-dynastiet (202 f.Kr.–220 e.Kr.), og Jin-dynastiet (265–420 e.Kr., det første av tre dynastier med navnet «Jin») hadde lokale prefekturer i området rundt Beijing.
I 221 f.Kr. ble byen erobret av Kinas senere første keiser Qin Shihuangdi (259–210 f.Kr.). I hans regjeringstid ble murene mot nord befestet. I Qin-dynastiet fikk byen atter navnet Ji. Den tapte da sin betydning, ved at den ikke lenger var hovedstad for noen stat.
I de følgende århundrer utviklet Ji seg fra en ubetydelig provinsby til et knutepunkt for handel og viktig militært feste for forsvaret av Kinas nordgrense. Byens strategiske og samtidig utsatte beliggenhet førte til at den en rekke ganger ble angrepet og tidvis okkupert av de halvnomadiske steppefolkene fra nord.
Så overtok Tang-dynastiet, som kalte byen Youzhou 幽州 eller Fanyang. Byen lå innen det som i dag er Stor-Beijing, men det er likevel et stykke fra det som er Beijings gamleby. Fanyang ble hovedkvarter for Fanyang jiedushi, med en slags militærguvernør over det som nå er Beijing og den nordlige del av provinsen Hebei. En av disse jiedushier, An Lushan, innledet sitt opprør herfra i 755. Dette opprøret anses gjerne som vendepunktet for Tang-dynastiet; fra da begynte sentralregjeringen å miste grepet over mange av landsdelene.
=== Jin-, Liao- og Jin-dynastiene ===
I 936 avstod det nordkinesiske senere Jin-dynasti (936–947) en stor del av sine nordlige grensetrakter, inklusive Beijing (på den tid ble kalt Youzhou), til khitanfolket, og det etablerte i sin tur Liao-dynastiet (907–1125). I 938 etablerte Liao-dynastiet en sekundær hovedstad der, og kalte den Nanjing («den sørlige hovedstad»). (Den må ikke forveksles med dagens Nanjing, den by som nå er hovedstad i Jiangsu-provinsen). Liao-dynastiet var et regionalt nordkinesisk dynasti; ellers var det øvrige Kina i denne perioden regjert av Song-dynastiet.
På 1000-tallet fikk byen hete Yenjing.
I 1125 annekterte jurchenernes Jin-dynasti Liao, og i 1153 flyttet det sin hovedstad til Liaos Nanjing, som de igjen gav nytt navn. Nå fikk byen navnet Zhongdu (中都, «den sentrale hovedstad»). Zhongdu lå i det området som nå er omkring Tianningsi, noe sørvest for det sentrale Beijing. Tianningtemplets pagode er den viktigste arkitektoniske monumentet som har overlevd av Nanjing og Zhongdu.
=== Yuan-dynastiet (1271–1368) ===
I 1264 kom mongolene under Kublai-khan, og etter få år etablerte de sitt eget dynasti, Yuan-dynastiet, i Kina. De bygde en direkte tilgrensende bybebyggelse nordøst for det som var igjen av de gamle husene av Liao-dynastiets hovedstad. Den byen var blitt brent og plyndret allerede i 1215.
Kublai-khan bygde faktisk opp en helt ny by. Den stod ferdig i 1293. Denne nye byen het på kinesisk Dadu, som betyr den store hovedstad. Men byen var best kjent med det mongolske navnet Khanbaliq. Dette var hvor khanens palass var. Khanbaliq hadde sine keiserlige palasser omtrent der de også var i de senere Ming- og Qing-dynastiene, og rundt det moderne Kinas regjeringsområde.
Khanbaliq lå sentrert noe nord for det moderne sentrale Beijing. Dens geografiske midte var nærmere den nordlige langsiden av Andre ringvei, og byen strakk seg nordover til et sted mellom tredje og fjerde ringvei. Noen beskjedne rester av mongoltidens nordlige mur er fremdeles bevart.Det var til denne byen – som han kalte Cambaluc – den italienske reisende Marco Polo kom fra Venezia og tjenestegjorde for khanen i 17 år; han kunne fortelle om en høyt utviklet sivilisasjon med både krutt og papir.
=== Ming-dynastiet (1398–1644) ===
I 1368 overtok Ming-dynastiet. Hongwu-keiseren, den første av Ming-keiserne, forla sin residens til Nanjing lenger sør i Kina, og denne byen ble dermed hovedstaden. Dadu fikk nå navnet Peiping. Den forble imidlertid en viktig by, særlig som forsvarsfeste mot stammene i nord.
I 1408 begynte Yongle-keiseren med en fullstendig nybygging av byen, som han gav navnet Beijing. Han bygde blant annet Den forbudte by og Himmeltempelet, og la dermed de viktigste føringene for bybildet og utbyggingsaksene. I 1421 flyttet han hovedstadsfunksjonen tilbake til Beijing. Tiananmenporten ble senere til statsemblemet for Folkerepublikken Kina. Den brant ned to ganger under Ming-dynastiet, og ble gjenoppbygd for siste gang i 1651.
Det var under Ming-dynastiet at Beijing fikk sin nåværende form hva gjelder store deler av den indre by. Ming-dynastiets nordlige bydel var trukket noe sørover i forhold til Yuan-tidens bymur. Restene av den nordligere Yuan-muren er fremdeles å finne i det moderne Beijing. De er kjent som Tucheng 土城, som betyr «jordvollen».
Mingtidens bymur gjorde tjeneste som Beijings bymur helt til den fra 1950-tallet ble revet for å gi plass til anleggsarbeidene av ringveien rundt den indre by.
Det antas at Beijing var verdens største by fra 1425 til 1650 og fra 1710 til 1825.
=== Qing-dynastiet (1644–1911) ===
I 1644 erobret mandsjuene byen og etablerte sitt Qing-dynasti i Kina. Inntoget i den da stygt borgerkrigsherjede byen ble fulgt av store omstillinger. Mandsjusoldater og deres familier fikk ordre om å flytte inn i den nordlige del av byen, med keiserbyen og de omliggende deler innenfor Beijings bymur i nord. For at de skulle få plass, ble alle kinesiske borgere kastet ut. Dermed ble hele norddelen av Beijing reservert for mandsjuer, som fikk boligområder etter det mandsjuiske banner de tilhørte. Denne delen fikk i senere vestlige beskrivelser navnet Tartarbyen. Kineserne fikk trenge seg sammen i den sørlige halvdelen, som fikk tilnavnet Kineserbyen.
I Qing-dynastiet ble byen ytterligere beriket med flere templer og palasser.
Både palassområdet og de aller fleste viktige templene og embedene lå i Tatarbyen. Det var lite slikt i Kineserbyen; blant de få unntakene var Himmeltempelet. Hit pleide keiseren å dra om morgenen til vintersolverv, og der frembar han et offer til Shangdi på et friluftsalter. Ved tørke eller hungersnød sendte han bønner til den samme guddommen. Ved siden av mot vest er Åkerbrukets tempel: Hvert vårjevndøgn dro keiseren dit for å innlede vårarbeidet ved å pløye en fure i jorden.
I første del av 1700-tallet, under Kangxi-, Yongzheng- og Qianlong-keiserne opplevde byen sin sterkeste blomstringstid. Litt nord for byen bygde Qing-herskerne det legendariske sommerpalasset for keiserslekten og adelen, et enestående anlegg også i verdenssammenheng med 200 paviljonger, templer og palasser, i et vakkert landskap med kunstige innsjøer og åser. Sammen med keiserpalasset i Den forbudte by representerte det gamle og det nye sommerpalasset midtpunktet og symbolet for det kinesiske keiserdømmes herlighet og maktutfoldelse.
Under andre opiumskrig trengte seierrike britiske og franske troppestyrker frem til byen i 1860. Sommerpalasset nordvest for sentrum ble plyndret og deretter brent. Sivilbefolkningen gikk tunge tider i møte, mens keiserhoffet fremdeles kunne leve sitt liv på det store området innenfor Den forbudte bys murer.
Sommerpalasset ble senere gjenoppbygd og var ferdig igjen i 1895. Men likesom i 1860 ble det brent av utenlandske styrker noen år etter at det var ferdig, denne gangen i forbindelse med åttenasjonsalliansens intervensjon mot boksernes opprør i 1900. Etter at de hadde unnsatt de beleirede utlendingene og kristne i legasjonskvarteret og i Nordkirken, startet de straffeaksjoner. Det ærverdige Hanlin-akademiet mellom Tiananmen og legasjonsområdet var blitt plyndret og brent av de beleirede diplomatene allerede før de vestlige troppene ankom, men det var mye annet i bykjernen som ble ødelagt av dem. De var først inne på å jevne Den forbudte by med jorden som straff for opprøret, men ombestemte seg og gikk i stedet løs på Sommerpalasset. Sommerpalasset ble imidlertid i noen grad gjennombygd og stod ferdig igjen i 1902.
=== Republikken Kina (1912–1949) ===
Etter at mandsjuene og deres dynasti ble styrtet og Republikken Kina ble grunnlagt, var det de revolusjonæres mening at Nanjing skulle bli hovedstaden. Men til å begynne med ble det ikke slik. Embedsmannen Yuan Shikai i Beijing, som hadde betydd meget for at revolusjonen lyktes, fikk igjennom at han selv skulle bli den unge republikkens president og at hovedstaden skulle forbli i Beijing. Før han døde i 1916 var han blitt meget omstridt og upopulær – han hadde forsøkt å oppkaste seg selv til keiser. Etter hans død forfalt landet til borgerkriger mellom forskjellige krigsherrer, og flere av dem forsøkte å sikre seg kontrollen over Beijing. Selv om Beijing i teorien forble landets politiske sentrum frem til 1928, var det ikke noe maktsentrum av landsomfattende karakter.
Det var ikke før i 1927 at det nasjonalistiske parti Kuomintang fra sin maktbase i sør klarte å nedkjempe krigsherrene i nord. Nanjing ble offisielt landets hovedstad i 1928, og Beijing endret navn til Beiping (Peip'ing) (北平) den 28. juni samme år.
Med hendelsen ved Marco Polo-broen (Lugouqiao) den 19. juli 1937 som påskudd brøt den annen sino-japanske krig ut, og Beiping ble inntatt av Japan den 29. juli 1937. Under okkupasjonen ble navnet Beijing gjeninnført, og byen ble sete for Kinas provisoriske regjering som ledet en av lydstatene som japanerne opprettet på kinesisk jord. Senere ble den forent med den mer omfattende Wang Jingweis regjering med sete i Nanjing. Den japanske hæren etablerte et bakteriologisk forskningsinstitutt i byen, en del av deres forskningsprogram der japanske leger eksperimenterte med mennesker.
Først på slutten av annen verdenskrig i 1945 ble Beijing befridd av Kuomintanghæren og av US Marines. Nå fikk den hete Beiping igjen. Etter verdenskrigen blusset den kinesiske borgerkrig opp for fullt, og mye av kampene skjedde nord for Beiping, i Mandsjuria. Etter nasjonalistenes nederlag i Mandsjuria i 1948 kunne kommunistene fokusere på områdene sør for Den kinesiske mur. Den 21. januar 1949 led Kuomintangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde armé. Beiping ble inntatt av kommunistene ti dager etter, og de bestemte seg for å kalle byen Beijing igjen.
=== Folkerepublikken Kina (siden 1949) ===
I oktober 1949 ble Folkerepublikken Kina opprettet, og hovedstaden kom igjen nordover, til Beijing. Da Folkerepublikken ble grunnlagt, bestod det politisk-administrative området Beijing bare av det bymessige området og de nærmeste av forstedene. Det bymessige område var inndelt i en mengde små distrikter innenfor det som nå er Annen ringvei. Siden da er mange omliggende fylker blitt inkorporert, og dermed er Beijings administrative område blitt mangedoblet i utstrekning. Beijings berømte bymur ble revet, det meste mellom 1965 og 1969.
Ombyggingen av hovedstaden og fjerningen av det som kunne minne om det forrige regime var et høyt prioritert forehavende for det kinesiske kommunistpartiet. Man skulle fri seg fra fortiden, og det innebar at en meget stor del av den gamle bygningssubstansen ble revet eller kraftig ombygd. I pakt med den aktivt ateistiske politikk gikk det ikke minst ut over gamle templer. For eksempel ble Tempelet for den sublime visdom omgjort til en fabrikkbygning. I Tempelet for ildguden ble det produsert lyspærer. Mens det i 1940-årene var 8 000 templer og religiøse minnehaller og -steder i byen, var det bare 150 igjen i 1960-årene.
Byen har hatt eksplosiv vekst siden de økonomiske reformene ble igangsatt under Deng Xiaoping siden 1979. Byen sprengte seg raskt ut over både Annen ringvei og Tredje ringvei, og presser nå mot og tildels forbi de nyere ytre ringveier, Femte ringvei og Sjette ringvei. Store jordbruksområder er lagt under asfalt og har fått høyhusbebyggelse. Et nytt forretningsområde er blitt utviklet i Guomao-området, Wangfujing og Xidan har utviklet seg til blomstrende innkjøpsområder, og Zhongguancun er blitt et større senter for elektronikk i Kina.
Problemer som tung og treg trafikk, dårligere luftkvalitet, tap av historiske nabolag og en betydelig tilstrømning av folk fra fattige landlige områder i landet, har fulgt Beijings vekst.
Tidlig i 2005 godkjente regjeringen en plan om å stanse Beijings vekst i alle retninger. For fremtiden skulle veksten heller skje i to semisirkulære bånd øst og vest for sentrum, i stedet for å gro i konsentriske ringer i alle retninger.
Forberedelsene til OL utløste en rekke håndfaste saneringstiltak. Fabrikker som ikke var i stand til å modernisere seg slik at de forurenset mindre, ble stengt. Det ble ryddet plass for mange store og små friområder og andre grøntarealer. Tilskitnede kanaler ble drenert og renset.
== Geografi og klima ==
=== Beliggenhet ===
Beijing ligger 110 kilometer vest for Bohai, den vestligste bukten av Gulehavet, og er omsluttet av provinsen Hebei, som byen tidligere var del av og provinshovedstad for. Den er forvaltningsmessig en enhet på provinsnivå, og har et areal på 16 807,8 km². Det er litt større enn Hordaland, litt mindre enn Sør-Trøndelag. Derav hører kun 1 369,9 km² (åtte prosent) til den egentlige byen. 15 398,4 km² (92 %) består av forsteder og landlige områder. Metropolregionen Beijing, det vil si den egentlige by og dens forsteder, har et areal på 8 859,9 km².
Byen er i den nordlige randen av en tett befolket lavlandsslette som ligger i gjennomsnitt 63 moh, og er halvveis omkranset av fjellene foran det mongolske høyplatå. I nord-sør-retning er dette området 180 kilometer langt, i øst-vest-retning over 170 kilometer. Andre store byer i Beijing-byprovinsen er Mentougou (205 574 innbyggere, pr. 1. januar 2007), Tongzhou (169 770 innb.), Shunyi (122 264 innb.), Huangcun (109 043 innb.) og Fangshan (100 855 innb.).Beijing ligger i nordenden av den omtrent trekantede nordkinesiske sletten, som åpner seg sør og øst for byen. Fjellene i nord, nordvest og vest skjermer byen og det nordkinesiske jordbruksområdet mot ørkensteppene på den andre siden.
De største elvene som renner gjennom Beijing byprovins er Yongdingelven og Chaobaielven. De renner begge mot sør, og er del av elvesystemet knyttet til elven Hai He. Beijing er også det nordlige endepunkt for Keiserkanalen. Et stort reservoar bygd i den øvre del av Chaobaielven i fylket Miyun, er områdets største reservoar, og svært viktig for Beijings ferskvannsbehov.
Den nordvestre del av byprovinsen, særlig distriktene Yanqing og Huairou, domineres av Jundufjellene, mens de vestlige deler innrammes av Xishanfjellene. Den kinesiske mur, som åler seg tvers over den nordlige delen av området, gjorde bruk av det ruglete fjellterrenget for å danne forsvarsverker mot innfall fra nomadestammene på de nordlige stepper. Donglingfjellet i Xishanfjellene på grensen mot Hebei er Beijings høyeste punkt, med en høyde på 2303 meter.
=== Geologi ===
Den nordkinesiske sletten som Beijing ligger på, er et forkastningsområde som er tilført sedimenter fra deltaer ved utløpet til de nordkinesiske elvene. Sletten består av løss og sand som er tilført fra fjellandet i vest og nordvest. Guleelven i sør er den viktigste elven som har fylt ut dette området med masse. Denne floden er den slamrikeste elven i verden og den har fylt på sedimenter både nord og sør for Shandonghalvøya.
Området er utsatt for sterke tektoniske spenninger som stadig utløser jordskjelv. Årsaken er at Den eurasiske kontinentalplaten beveger seg sørover mot Den australske platen med en hastighet på fire til fem centimeter i året.
Den 28. juli 1976 fant det sted et jordskjelv i Tangshan 140 kilometer øst for Beijing som også medførte skader i Beijing. Jordskjelvet i Tangshan var det alvorligste jordskjelvet på 1900-tallet med styrke 8,2 på Richters skala. Offisielt kostet det 242 419 mennesker livet, men utenlandske overslag var så høye som oppimot 800 000.
=== Klima ===
Selv om Beijing bare ligger rundt 150 kilometer fra kysten, har den på grunn av sin beliggenhet i et vestavindbelte et innlandsklima sterkt preget av Sibirhøytrykket. Det innebærer varme og våte somre, samt kalde og tørre vintre. Nedbørsmengden er i gjennomsnitt på 578 millimeter, hvorav 62 % faller i månedene juli og august.
Gjennomsnittstemperaturen gjennom ett år er på 11,8 °C.
Den varmeste måneden er juli med maksimum 30,8 °C og minimum 21,6 °C midlere dagstemperatur. Den kaldeste måned er januar med maksimum 1,6 °C og minimum −9,6 °C dagstemperatur.
Om vinteren kan man oppleve temperaturer på inntil −20 °C og en isnende vind som kommer fra høyslettene i Indre Mongolia.
Sommeren (juni til august) er klam og varm med temperaturer inntil 40 °C.
Den korte våren (april og mai) er tørr, men med mye vind. Om høsten (september og oktober) dominerer tørt og mildt vær.
Når vinden kommer fra sør eller sørøst er sikten, særlig i juni til august, svært lav. Men når det er nordavind blir det om vinteren svært kald, og om våren kan det innebære sandstormer. Den høyeste temperaturen som er blitt offisielt registrert var 15. juni 1942 på hele 42,6 °C, den laveste var 22. februar 1966 med −27,4 °C.
=== Forurensningsproblemer ===
Den kinesiske hovedstaden må kjempe med en rekke forurensningsutfordringer. Elvene er sterkt forurenset, og det er problemer med drikkevannet og luftkvaliteten. Trafikken er svært tett og kollektivtransportnettet, som stadig utbygges, er utilstrekkelig. Siden tidlig i 1990-årene har man arbeidet målrettet for å redusere forurensningen. Det er blitt vedtatt lover om gjenbruk, forurensningsmålinger og grenseverdier, effektivisering av energiforbruket og luftrenhet.
Utviklingen av Beijing fortsetter med stor fart, og denne veksten påfører byen mange slags problemer. Smog er et vesentlig problem; likeledes det som myndighetene kaller kraftbesparende tiltak – som planlagte strømbortfall og «brownouts». Beijingborgere klager stadig over vannkvaliteten og prisene på grunnleggende tjenester som elektrisitet og gass. De større industriområder utenfor byområdet fikk beskjed om å få orden på sine utslipp eller forlate området. De fleste fabrikkene som ikke klarte å oppdatere sine renseanlegg flyttet til steder som Xi'an.
Etter 1. januar 2003 har man bare tillatt personbiler som oppfyller det som tilsvarer CENs Euronorm 2. Mange dieseldrevne busser erstattes med gassdrevne. I tillegg steg (frem til 2007) antallet elektrisk drevne trolleybusser til fem prosent av Beijings i alt 18 000 busser. Den skinnebundne nærtrafikken, fremfor alt undergrunnsbanen, utbygges i aggressiv fart. Men luftforurensningen i Beijing er fortsatt (2008) betenkelig høy, med mye støv og stor kullosandel.
Støvstormene som hjemsøker byen til stadighet skyldes erosjon i ørkenlandskapene i det nordlige og nordvestre Kina. Noen ganger utløser Beijings værmodifikasjonsbyrå regnvær på kunstig vis for å dempe følgene av disse støvvindene. I løpet av de fire første månedene av 2006 var det åtte slike støvstormer. I april 2002 etterlot en slik storm seg nesten 50 000 tonn støv i Beijing før den trakk videre til Korea og Japan.Luftkvaliteten i Beijing er ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) en av de verste i verden. Blant årsakene må fremheves både de mange fabrikkene og kraftverkene i området, trafikksituasjonen, og boligfyringen. Ettersom urbaniseringen i Beijings byprovins fortsetter er det vanskelig å oppnå nettoforbedringer.
== Politisk ledelse ==
Som i resten av landet er det politiske system organisert med parallelle strukturer: Det kinesiske kommunistpartis struktur, og den statlige struktur.
Borgermesteren er den høyestrangerende i den offisielle borgerlige struktur. Borgermesteren har samme rang som provinsguvernøren. Men hva gjelder reell makt, har den øverste kommunistiske partisekretær for Beijing, for tiden (juli 2008) Liu Qi, vesentlig mer makt enn borgermesteren.
Borgermester av Beijing er Guo Jinlong (født 1947 i Nanjing). Han tiltrådte dette embedet i november 2007 etter å ha vært partisekretær i provinsen Anhui. Det har vært noe uro i embedet; i april 2003 måtte borgermesteren Meng Xuenong fratre fordi man mente at han hadde sviktet under SARS-utbruddet i hovedstaden. Det er Det kinesiske kommunistparti som avgjør hvem som skal bekle de politiske vervene. Man mente at han fortiet og deretter bagatelliserte problemene. Flere tusener ble SARS-syke i byen, og hundrevis døde.
Byregjeringen er overordnet instans for Beijings 16 bydistrikter og fylker. Disse enhetene er inndelt i stadig mindre enheter, helt ned til nabolags- og landsbykomiteer.
Beslutninger fattes ofte raskt, og styresettet er slik at fattede beslutninger eksekveres uten å innvilge mye tid eller anledning til protester eller borgerinitiativ, eller klager gjennom rettssystemet. Ved gjennomføring av store infrastrukturprosjekter som innebærer rivning slik at beboere og bedrifter må reallokeres, tildeles disse andre tilholdssteder og gis et flyttebidrag. Dersom de ikke er flyttet innen fristen, risikerer de ikke bare å bli fysisk fjernet, men også at omkostningene til dette belastes dem slik at erstatningsutbetalingen reduseres eller bortfaller.
== Beijings administrative enheter ==
Hovedstaden Beijing har jurisdiksjon over 16 distrikter (区 qū) ). To distrikt i bykjernen, Chongwen (崇文区) og Xuanwu (宣武区), ble 1. juli 2010 innlemmet i distriktene Dongcheng (东城区) og Xicheng (西城区) respektivt.
Beijings distrikter og fylker er ytterligere inndelt i 273 lavere administrative enheter: 119 bykommuner, 24 landsbykommuner, 5 etniske landsbykommuner og 125 subdistrikter.
Flere stedsnavn i Beijing slutter på mén (门), som betyr port – det dreier seg da om steder ved portene i den tidligere bymuren. Andre stedsnavn slutter på cūn (村), som betyr landsby – dette var en gang landsbyer utenfor bymuren.
== Befolkning ==
Allerede i 1450 hadde byen ca. 600 000 innbyggere. Dette steg frem til 1800 til 1,1 millioner. Etter en midlertidig nedgang til 693 000 personer i 1900 vokste innbyggertallet til 1,6 millioner i 1930 og 2,8 millioner i 1953.
Befolkningen i byprovinsen Beijing, definert som det totale antall mennesker som bor der i seks måneder eller lengre hvert år, var oppe i 17,43 millioner i 2007. 12,03 millioner av dem hadde hukou (lovlig fast bosetting) og de øvrige hadde midlertidig oppholdstillatelse. I tillegg er det et stort, men ukjent antall arbeidstilvandrede som bor illegalt i Beijing uten offisielle tillatelser.
De fleste barnefødsler skjer innen gruppen midlertidig bosatte, selv om den er vesentlig mindre enn gruppen fast bosatte.
Befolkningen i Beijings bymessige kjerneområde er på rundt 7,5 millioner.
De fleste av innbyggerne bor i boligblokker. To boligområder er særlig store: Wangjing i nordøst og Huilongguan i nordvest. Det bygges og planlegges store satellittbyer utenfor det nåværende storbyområdet som hver vil ha rundt eller over 500 000 innbyggere.
Over 95 % av Beijings befolkning tilhører den hankinesiske flertallsbefolkningen i landet. Av andre etniske grupper kan nevnes mandsjuer, huikinesere og mongoler. Byen har en tibetansk høyere skole for unge med tibetansk bakgrunn. Majoriteten av de som kommer til Beijing fra Tibet, kommer for å studere.
Beijing har en stor utenlandsk befolkning som for det meste arbeider innen handel. Mange bor i byens tett befolkede nordlige, nordøstlige og østlige sektorer.
Det er kommet mange sørkoreanske forretningsfolk og studenter til byen; mange bor i områdene Wangjing og Wudaokou.
== Kultur og severdigheter ==
=== Opera og teater ===
Byen har mange konserthus og teatre, som for eksempel Folketeaterets. Den berømte formen for kinesisk opera som kalles Pekingoperaen er oppkalt etter byen. Den har sin egen blanding av særegne uttrykk innen sang, dans, akrobatikk og mimikk. Handlingen bygges som regel rundt historisk eller mytologisk stoff. Mye av Pekingoperaen fremføres på et arkaisk scenespråk som er temmelig forskjellig både fra standard mandarin og fra beijingdialekten.Det moderne teater er i rask utvikling og forandring, og det fremvises gjerne kinesiske versjoner av vestlige stykker. Eksperimenteringsviljen er stor.
Taleteateret kom ikke til Beijing før på 1900-tallet. Det fikk Folkekunstteateret i Beijing som særlig hjemstavn, og frem til kulturrevolusjonen hadde det ofte på repertoaret europeiske verker med et tydelig sosialt budskap. I 1968 fikk imidlertid Mao Zedongs tredje hustru, Jiang Qing, for det meste forbudt de fleste teaterstykker innen sjangeren. Teateret og de fleste kinoer var stengt i de ca. ti årene kulturrevolusjonen raste.
Det betød ikke at det var full stans på kulturarbeidet under kulturrevolusjonen. Det var imidlertid blitt en ensrettet og strømlinjeformet «kulturfront». Blant de få operastykker som var tillatt oppført, var Jiang Qing Den røde lanterne («Hongdeng ji») fra 1964. Her skildrer Maos hustru jernbanearbeideren Li Yuhe og hans kone som kjempet mot japanerne, der hans jernbanelanterne spilte en viss rolle. Denne røde lanternen overlot han senere til datteren Li Tiemei. Det henspilte på bokseropprørets kvinnelige røde lanterner, og var ment å oppildne rødegardistene. Slik ble lanternen symbol på den vedvarende revolusjonære patriotiske kamp som gikk i arv fra generasjon til generasjon. En omfattende propaganda utnyttet symbolet for å trekke tråder tilbake fra rødegardistene til bokserne, som ble fremstilt som de åndelige forløpere for samtidens revolusjonære rettledet av Mao, den røde morgengrys sol.
I tiden etter kulturrevolusjonen har den klassiske Beijingoperaen og annen kinesisk opera opplevd en renessanse. Stykkene som oppføres er av klassisk merke, men det skjer også nyskapning innen rammer som er tro mot sjangeren. Det klassiske repertoar innen sjangeren omfatter om lag 1 400 stykker.
Beijings symfoniorkester ble grunnlagt i 1977.
=== Museer ===
Palassmuseet er uten tvil byens viktigste museum. Det omfatter både bygningene i Den forbudte by, det vil si den tidligere residens for keiserfamilien og hoffet, og de samlinger som oppbevares der, og av noen bygninger i sørlig forkant av dette. På 1930-tallet ble disse gjenstandene evakuert og dermed sikret fra japansk plyndring. Det kom senere tilbake, og deler av det er fast utstilt, andre på rullerende utstilling, i Den forbudte by. Palassmuseet omfattende samlinger av kunst og gjenstander er for det meste bygget på samlinger oppstått i Ming- og Qing-epokene.
Gjenstander derfra er også ofte på vandreutstillinger verden rundt. Men ikke alt kom tilbake til Beijing; viktige deler havnet i Det nasjonale palassmuseum i Taipei.
På grunn av en av Qing-keisernes samlemani er det et interessant og uvanlig urmuseum i Palassmuseet. De fleste av urene er barokkeksemplarer fra Europa, mange av dem tilpasset de kinesiske kunder: Man har for eksempel et urapparatur med en mekanisk figur av en mandarin; på klokkeslaget kalligraferer figuren tre kinesiske tegn. Det er også et interessant kjempestort kinesisk vannur i museet.
Beijing har også et godt naturhistorisk museum og Kinas geologiske museum.
Beijing har et stort antall kunstmuseer. Det er imidlertid vanskelig å finne god moderne kunst. Det meste av den er i alternativgallerier som lenge ikke ble oppført i byens egne guidehefter. De mest kjente er Courtyard Gallery i Donghuamen Dajie og Red Gate Gallery i China World Hotel i Jianguomenwai Dajie.
60 kilometer nord for byen er et interessant luftfartmuseum. I en kjempehangar og i en utstillingshall er det utstilt mer enn 300 luftfartøy, fra en kopi av brødrene Wrights fly, og frem til kamphelikoptre fra slutten av 1900-tallet. Til samlingen hører også fly fra Koreakrigen, bombeflyet som slapp den første kinesiske atombomben i 1964, Mao Zedongs personlige fly, og det flyet hvorfra Zhou Enlais aske ble spredt for alle vinder.
I bydistriktet Chaoyang ligger Kinas jernbanemuseum.
Beijing har også et museum for den antijapanske krig, fremstilt etter Det kinesiske kommunistpartis historiografi.
Den samfunnskritiske forfatteren Lu Xuns residens da han bodde i Beijing er blitt et viktig museum. Han var et ledende medlem av 4. mai-bevegelsen som skulle bety meget for landets kulturelle utvikling utover 1920-årene. Museet ligger inne blant hutongene nær Baitaisi, og er hjem til 21 842 gjenstander knyttet til forfatteren.
=== Byggverk ===
==== Gamlebyen og keiserpalasset ====
Gamlebyen, som opprinnelig var omgitt av en meget kraftig bymur, ble ansett som et bilde på kosmos (fra gresk kósmos = Verden[sorden]). Den hadde fire firkantede distrikter. Langs byens hovedakse, i nord-sør-retning, var det portbyggverk, palasser og seremonielle byggverk. Den forbudte by, som lå innenfor Keiserbyen og som opprinnelig var forbudt område for vanlige borgere, er fremdeles omgitt av sin mur. Innenfor er det tidligere keiserpalasset, som i 1987 ble oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Her hadde alt i alt 24 kinesiske keisere fra Ming- og Qing-dynastiene sin residens sammen familie og slekt. I dag er anlegget offisielt designert som Beijings palassmuseum, men ettersom det er en helt overlappende størrelse med Den forbudte by, er det for det meste denne betegnelsen som står sterkest.
Dette komplekset fra 1400-tallet har mange store haller og palasser. Vest for dette er området Zhongnanhai, en stor park med to sjøer. Den er også omsluttet av en mur. Zhongnanhai betyr «sentral- og sørsjøen», de to innsjøer som ligger innen området. De to sjøene er del av en serie av irrigasjonsprosjekter som ble gjennomført da Den forbudte by ble anlagt. En tredje og nordligere innsjø, «Nordsjøen», ligger rett utenfor Zhongnanhai. Disse tre innsjøene var opprinnelig del av en keiserlig lystpark, med parkanlegg, paviljonger og templer. De mer religiøst innrettede anleggene var rundt Nordsjøen, mens Sentralsjøen og Sørsjøen snarere hadde palasser ved sine bredder. De fleste av disse bygningene står fremdeles.
Gamlebyen bestod av den ytre by, og den kvadratiske nordligere indre by som ble bygd mellom 1409 og 1420 og omgitt av en bred og 15 meter høy mur med ni porter. Den indre bys omfang tilsvarer for det meste Yuan-dynastiets hovedstad Dadu (1271–1368). Keiserbyen lå i den indre by, med regjeringsbygg, palasser, templer, have- og parkanlegg og Den forbudte by. Utenfor Keiserbyen lå bydeler med markeder, templer og boliger. Muren var ca. 25 kilometer lang.
Den sørligere ytre by ble bygget under Ming-dynastiet mellom 1521 og 1566. Den var rektangulær og var omsluttet av en 23,5 kilometer lang mur. Her var det viktige tempelanlegg og dessuten boligområder for vanlig folk. Etter kommunistenes maktovertakelse i Kina den 1. oktober 1949 ble de gamle bymurer etterhvert revet, men flere steder er det mulig å se rester og bruddstykker.
==== Siheyuaner og hutonger ====
Siheyuananlegg (四合院) representerer en tradisjonell pekingnesisk arkitektonisk stil. En siheyuan består av et kvadratisk bostedskompleks med rom som omgir en indre gårdsplass. Denne gårdsplassen har gjerne et granatepletre eller et annet slags tre, potteplanter og en fiskedam. Siheyuaner ligger langs hutonger (胡同), det vil si streder som gjennomtrekker det indre av gamlebyen. De er vanligvis helt rette og løper fra øst til vest slik at dørportene kan vende mot nord eller sør, av feng shui-grunner. De varierer i bredde – enkelte er svært trange slik at bare noen få fotgjengere kan benytte dem om gangen.
En gang var siheyuanene og hutongene å finne over alt i Beijing, men de forsvinner i dag raskt ettersom hele kvartaler jevnes med jorden for å bli erstattet av skyskrapere. Beboerne langs hutongene har rett til å få nye boliger som er minst like store som de som de måtte fraflytte, men mange klager over at det sterke tradisjonelle nabolagssamholdet som preget hutonglivet ikke lar seg gjenskape der de kommer til. Noen hutonger som er særlig historiske eller pittoreske er blitt bevart og holdt i stand av det offentlige. Eksempler på dette ser man blant annet i nabolaget Nanchizi nær Den forbudte by.
==== Tehus ====
Tehus er det mange av i Beijing. Kinesisk te finnes i mange varianter. Noen av dem er svært kostbare, men hevdes å ha medisinale virkestoffer.
==== Gammel og moderne arkitektur møtes ====
Tre arkitektoniske stiltyper skiller seg ut blant Beijings ellers nokså pregløse for det meste høyhusbebyggelse.
Den første er den tradisjonelle arkitektur fra keisertidens Kina, kanskje best eksemplifisert ved den massive Tian'anmen (Den himmelske freds port), Den forbudte by og Himmelens tempel. Man ser den også i blant annet de keiserlige sommerpalassene og i mange av de gamle templene i den grad de er blitt bevart. Den historiske hutong-arkitekturen og de etterligningsformer som er kommet med moderniseringen av sentrum faller også inn i den tradisjonelle arkitektur.
Dernest det som noen ganger kalles sinosov-stilen, byggverk reist fra 1950-årene til 1970-årene – de er gjerne bokslignende, ubestemmelige og ofte dårlig utførte. Noen er imidlertid nokså særegne. Beijing fikk ti monumentale bygninger oppført på kort tid fra utgangen av 1958 og frem til 1. oktober 1959 - de hadde tiårsdagen for Folkerepublikken som absolutt tidsfrist. De er kjent som de ti store bygninger, og var med på å gi Beijing et moderne hovedstadspreg med monumentale offentlige bygninger, likesom for eksempel Washington D.C. Ved Den himmelske freds plass ble det i full fart bygd to slike rett overfor hverandre: Folkets store hall og Det kinesiske nasjonalmuseum. Arkitekturen av de bygningene som skjøt i været var en blanding av tre hovedtendenser: En modernisme av internasjonal type, den stalinistiske arkitekturs «sosialistiske realisme», og en form for historisme basert på tradisjonell kinesisk arkitektur. (Mao Zedongs mausoleum, som også ligger til Den himmelske freds plass, er fra 1976 til 1977 og dermed fra en senere epoke.)
Til slutt har man de meget mer moderne utførte arkitektoniske stiler, oppført fra 1990-årene og fremover. Den finner man mange steder i byen, men kanskje særlig konsentrert i Beijing CBD-strøket. Noen av de ultramoderne bygninger er imidlertid helt nede i det historiske sentrum, og dette har utløst heftige diskusjoner for eller imot ettersom de i noens øyne beriker og i andres øyne forringer helhetsinntrykket i området.
Blant de mange mer iøynefallende eksempler på storslagen moderne arkitektur er den nasjonale idrettsstadionen populært kalt «Fuglereiret» i olympiadeområdet, China Central Television Headquarters som er nybygget til det nasjonale statsfjernsynsselskapet CCTV i Beijing CBD, og operahuset bak Folkets store hall og dermed ikke langt fra Den himmelske freds plass, kalt «Egget». CCTV-hovedkvarteret er tegnet av den nederlandske arkitekten Rem Koolhaas og den tyske arkitekten Ole Scheeren, «Egget» av den franske arkitekten Paul Andreu.
De olympiske leker har også etterlatt seg et flunkende nytt vannsportsenter, som på grunn av sin utforming har fått tilnavnet «Vannkuben».
==== Den kinesiske mur ====
Med en lengde på 6 000 kilometer bukter Den kinesiske mur seg gjennom det nordlige Kina.
Flere deler av muren er innenfor provinsen Beijings grenser. Det mest kjente avsnittet er ved Badaling, 70 kilometer nordvest for Beijing. Dette delstykket var det første som ble restaurert i moderne tid. Det skjedde i 1957. Muren er der seks meter bred og bestykket med vakttårn fra Mingtiden (1368–1644). Forløpet løper langs en kjede av høydedrag, og kunne neppe ha vært anlagt bedre enn dette fra et forsvarsmessig synspunkt. Muren ble aldri forsøkt angrepet på dette sted.
Mindre kjent er delen ved Mutianyu, 90 kilometer nordøst for Beijing. Avsnittet der, bygget i 1368 og restaurert i 1983, løper med sine mange vakttårn i to kilometers lengde langs en høydekam i et grønt og vakkert landskap.
Et tredje del innen provinsen Beijing er ved Simatai, 110 kilometer nordøst for byen. Størsteparten av det man der kan se er i sin opprinnelige tilstand fra Ming-dynastiets tid, og det er bare foretatt små utbedringer senere – som ramper for kanoner, og noen moderne smårestaureringer.
=== Parker ===
Det nye sommerpalasset (Yiheyuan) i nordvest er et av Beijings mest interessante parkanlegg. Det dekker et meget stort område som også omfatter en stor kunstig innsjø, Kunmingsjøen. Det var til hit, eller til det gamle sommerpalasset like ved, at de siste keiserne trakk seg tilbake da sommeren var på det heteste. Anleggene går tilbake til 1000-tallet, men det meste av hageanleggene og de mange tempelbygninger ble til i sin nåværende form under Qianlong-keiseren på 1700-tallet. Begge sommerpalassene ble rasert helt mot slutten av keisertiden, men Det nye sommerpalasset ble relativt godt restaurert tidlig på 1900-tallet. I det gamle sommerpalasset ligger meget fortsatt i ruiner, men på langt nær alt, og med sine hager og sjøer er også dette et yndet besøksmål.
Inne i sentrum ligger Beihaiparken nordvest for Keiserpalasset, og det er kjent for sine vakre kinesiske hager. Denne parken begynte i 1179 som sommerpalass for Jin-keiseren Shizong.
Også nær og nord for Den forbudte by ligger Jingshanparken, Shichahai og Ditanparken. Flere av byens viktige templer, som for eksempel Himmelens tempel, har større eller mindre parkanlegg. Noe vest for det historiske sentrum er Beijings zoologiske have der både dyr og parkanlegg tiltrekker besøkende. I Xishanfjellene vest for byen ligger en rekke parker, som for eksempel Badachu og Xiangshanparken. Man kan også nevne de to botaniske haver i vest.
=== Matkultur ===
Den lokale variant av det kinesiske kjøkken går under navnet pekingkjøkkenet, eller mandarinkjøkkenet. Den best kjente og mest karakteristiske matretten er pekingand, og byen har restauranter som utelukkende har spesialisert seg på denne retten. Man finner også restauranter som serverer bankettmat, Manhan Quanxi («mandsju-han-kinesisk full bankett»), som skal gi inntrykk av Qing-hoffets festmåltider.
Man kan også skille ut det keiserlige kjøkken, som i moderne tid nærmest oppfattes som en del av Beijingkjøkkenet, men som i keisertiden var matstellet forbeholdt dels keiseren, og dels for enkekeiserinnen, som hadde sitt eget separate hushold. Det keiserlige kjøkken serveres nå på utvalgte finere restauranter, og er populært blant besøkende.
Både Beijingkjøkkenet og det keiserlige kjøkken har gitt impulser til andre varianter av det kinesiske kjøkken; regionalt kanskje primært til Liaoningkjøkkenet, sosialt til flere varianter av det aristokratiske kjøkken.
Som verdensmetropol byr Beijing også på vestlig, japansk, thailandsk, indisk, arabisk og meget annet av internasjonal eller kinesisk regional matkultur, og internasjonale hurtigmatkjeder er også svært utbredte. I en periode hadde McDonald's en hamburgerrestaurant inne i Den forbudte by.
Fuling jiabing er en tradisjonell snack i Beijing.
=== Sport ===
Beijing og Kina forøvrig forventer seg svært store ringvirkninger etter den spektakulære gjennomførelsen av Sommer-OL 2008, både av sportslig art og ved å heve landets og byens renommé i verdenssamfunnet. En ekstra drahjelp fikk man av det forhold at disse olympiske leker er de første der alle fjernsynsopptak ble gjort for HDTV.
De fleste sportsøvelsene fant sted i Beijing, skjønt noen blr avholdt i andre byer; som fotball (i Qinhuangdao, Shanghai, Shenyang og Tianjin), ridning (i Hongkong) og seiling (utenfor kystbyen Qingdao i provinsen Shandong).
I Beijing fant de fleste av øvelsene sted i de nordlige bydeler. Men det ble også øvelser avholdt vest og øst i byen.
Byggevirksomheten i og rundt byen var hektisk i flere år i forkant av De olympiske leker, med idrettsanlegg, infrastrukturforbedringer av alle slag og prangende praktbygninger og skyskrapere.
Kanskje på grunn av de strenge sikkerhetskravene og visumprosedyrene tiltrakk lekene kun 400 000 utenlandske besøkende til Beijing, langt færre enn de henimot to millionert man hadde håpet på. Selv om alle femstjernes hoteller var fullbookede, var belegget på de firestjernes og lavere på ikke mer enn 30-40 prosent. Også en del forretninger led på grunn av OL; restaurantene hadde inntil en tredjedel færre besøkende enn vanlig.
== Utdanning ==
Beijing har et stort antall universiteter og høyere læreanstalter, og flere av dem har et internasjonalt renomme. Man kan særlig merke seg det som regnes som landets to mest fremstående læresteder, Pekinguniversitetet og Tsinghuauniversitetet. Begge de nevnte foretrekker at deres navn i utlandet transkriberes på «gammeldags» vis, dels for å forhindre forvekslinger, dels ut av pietet for den opprinnelige form. I Kina er de mest kjent ved sine skrifttegnsforkortelser, som Beida 北大 for Pekinguniversitetet. Disse universitetene, og forøvrig de aller fleste andre av byens universiteter og høyere læresteder, ligger i bydistriktet Haidian nordvest for den historiske bykjernen.
Flere av de gjeveste utdannelsesstedene er etterfølgerinstitusjoner av kristne, for det meste protestantiske, læresteder anlagt av misjonærer; det amerikanskstiftede Yenching University har både Peking- og Tsinghuauniversitetet som arvinger. De ble arnesteder for en rekke av de politiske og sosiale nye bevegelser i Kina fra slutten av keisertiden og fremover.
Beijings pedagogiske universitet må også nevnes som ett av landets ledende. Det tok i 1952 opp i seg Fu Jen katolske universitet.
Det er minst 59 læresteder på universitetsnivå i Beijing. De tiltrekker seg også mange studenter fra utlandet, fra Japan, Korea, Nord-Amerika, Europa og Sørøstasia, og tilstrømningen er tiltagende (2008).
== Transport ==
=== Fly ===
Hovedflyplassen ligger i Shunyi, cirka 20 kilometer nordøst for sentrum av byen. Den kalles Hovedstadsflyplassen. Den hadde nesten 54 millioner passasjerer i 2007, og 400 000 flybevegelser. Tallene har en raskt stigende tendens. Flyplassen har rask motorveiforbindelse mot sentrum, og kapasiteten ble utvidet forut for OL med nok en motorvei og en linje fra undergrunnsbanenettet. Nesten alle byens internasjonale flyforbindelser er fra denne flyplassen, og likeså de fleste og viktigste innenriksrutene. Denne flyplassens Terminal 3, tatt i bruk i mars 2008, var ved åpningen verdens største flyterminal.
En langt mindre flyplass er Beijing Nanyuan lufthavn. Den er bare 15 km sør for det sentrale Beijing, i distriktet Fengtai. Den er nyere og relativt liten, med en raskt økende årlig passasjertrafikk på nærmere en million reisende (2007).
Det er også andre flyplasser rundt byen: Beijing Liangxiang, Beijing Xijiao, Beijing Shahe og Beijing Badaling. Men disse er først og fremst militærflyplasser.
=== Motorveier og hovedveier ===
Beijing er knyttet til andre byer med ni motorveier. Motorveinettet rundt Beijing blir stadig forbedret og utvidet. For trafikken i selve byområdet er fem store ringveier (mer rektangulære enn sirkulære) og enkelte brede gjennomgående gater/hovedveier av vital betydning. Man definerer Beijings bysentrum som det området som ligger innenfor innerste ringvei (Annen ringvei; noen første ringvei finnes ikke), og «Stor-Beijing» som alt som ligger innenfor femte ringvei.
På lignende måte som Moskva har Beijing et i relativ forstand sammenpresset sentrumsområde, men boligbegyggelsen brer seg utover i ringform. Dette har medført store trafikkproblemer. Trafikkork oppstår til stadighet, og utbyggingen av nye eller bredere ringveier synes ikke å løse problemene.
I selve byen er det offentlige kollektivtrafikk i form av nesten ett tusen buss- og trolleybusslinjer. Byens første trolleybuss ble satt i rute 26. februar 1957.
Byens hovedgatenett er i rutemønster, med gater i nord-sør- og øst-vest-retning. Chang'an-avenyen er en meget lang hovedgate, på hele 42 kilometer hvis man ser bort fra gateaksens navneskifter, som løper langs øst-vest-aksen gjennom det sentrale Beijing, forbi Tian'anmen. Den kalles gjerne for «Kinas gate nummer én» av myndighetene.
=== Skinnegående befordringsmidler ===
Beijing har to større jernbanestasjoner: Beijing jernbanestasjon (eller sentralstasjonen) og den nå enda travlere Beijing vestbanestasjon. Det er også andre jernbanestasjoner i byen beregnet på vanlig passasjertrafikk, som for eksempel Beijing Øst og Beijing Nord. Det er i tillegg en rekke mindre stasjoner/stoppesteder som betjener forstedene.
Per 1. august 2006 hadde Sentralstasjonen 167 passasjertogbevegelser, mens Vestbanestasjonen hadde 176 tog.
Beijing er et jernbaneknutepunkt. Herfra går det jernbanelinjer til Guangzhou, Shanghai, Harbin, Baotou, Taiyuan, Chengde og Qinhuangdao.
En høyhastighetsbane til Tianjin åpnet den 1. august 2008, åtte dager før Sommerolympiadens åpning. Togene på strekningen kommer opp i en hastighet på 350 km/t, slik at strekningen tilbakelegges på en halvtime (lenger dersom det aktuelle toget stanser ved de tre stasjonene som ligger underveis). Sikkerhetssystemet er slik at det er mulig å sende avgårde tog med treminuttersintervaller dersom det skulle være behov for det. Over 85 prosent av strekningen løper togskinnene på broer over bakkenivået. Denne høyhastighetsbanen er den første av sitt slag i landet, og er av samme type som for tiden konstrueres langs mange høytrafikkerte akser i Folkerepublikken.
Internasjonale tog, med trafikk til byer i Russland og til den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang, løper gjennom Beijing. Det er direkte togforbindelse til Kowloon i Hongkong. Den internkontinentale jernbanelinjen nordover fører via Ulaanbaatar og over på den transsibirske jernbane videre inn i Europa.
Den 24. juni 1899 kom de første elektriske trikkene. Driften ble imidlertid innstilt allerede under bokseropprøret, den 13. juni 1900. Den 17. desember 1924 ble trikkesystemet gjeninnført, og denne gangen holdt sporveien seg gående til 6. mai 1966.
Riktignok har ikke byen lenger noe sporveisnett, men det er bygd fire undergrunnsbanelinjer (to helt underjordiske og to som for det meste er på bakkenivå). Undergrunnen ble åpnet 1. oktober 1969. Ikke desto mindre er det stadig trafikkorker i byen. Ytterligere tre undergrunnsbanelinjer ble åpnet i juli 2008.
=== Kanaler ===
Med Keiserkanalen har Beijing forbindelse med Den gule flod (黄河, Huáng Hé) og Yangtse. Kanalen er riktignok bare delvis farbar for kommersiell trafikk. Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 satte man Keiserkanalen delvis i stand igjen. Den har deretter gjenvunnet en del av sin betydning, særlig som regional transportåre. Kanalens økonomiske betydning vil ventelig tilta ettersom provinsregjeringene for Shandong, Jiangsu og Zhejiang har besluttet å drenere og tildels utvide kanalen slik at skipskapasiteten kan økes med 40 prosent frem til 2012.
I seile byområdet er det ellers et nettverk av kanaler som vel har utspilt sin rolle som kommersielle transportårer, men som er blitt populære innen turistnæringen. Beijings vannkonserveringsbyrå åpnet en rekke av disse kanalene for allmennheten i 1999, og det drives en passasjerbåtrute fra bakenfor Beijings utstillingssenter i Xizhimen og fra Yuyuantanparken i Fuxingmen til Sommerpalasset. Mange av elvebåtene er utstyrt slik at de ligner på de keiserlige båtene som bragte fint folk fra Keiserbyen og ut dit under Qing-dynastiet. Denne kanaltrafikken er operativ mellom 1. april og 30. oktober hvert år.
=== Pedicab ===
Pedicabs, både pedaldrevne og motoriserte, er i bruk både i vanlig trafikkbefording særlig i de gamle hutongene, men dessuten også for turistbefordring rundt om en del av de store turistattraksjoner.
=== Sykkel ===
Sykkelen var i mange år av stor betydning som framkomstmiddel i byens sentrale deler. De rundt 10 millioner privateide syklene hadde mange egne sykkelveier. Men etterhvert er de blitt mer og mer fortrengt av privatbilene. I forkant av De olympiske leker begynte imidlertid myndighetene med å aktivt fremme sykkelen igjen etter modell fra andre lands bikesharingsopplegg. Det ble anskaffet 50 000 sykler for dette opplegget.
== Presse ==
=== Fjernsyn og radio ===
Beijingtelevisjonen kringkaster på nummererte kanaler fra 1 til 10. Til forskjell fra det riksdekkende CCTV har stasjonen ingen kanal som utelukkende sender på engelsk. Derimot har tre radiostasjoner programmer på engelsk: Hit FM på FM 88,7, Easy FM fra China Radio International (CRI) på FM 91,5, og Radio 774 på AM 774.
=== Presse ===
Avisen Beijing Wanbao (Beijings kveldsnyheter) distribueres hver ettermiddag, og dekker nyheter fra Beijing på kinesisk. Byen har også avisene The Beijing News, Xin Jing Bao (Beijings nyheter), Beijing Stjerne dagblad, Beijing morgennyheter, Beijing Qingnian Bao (Beijings Ungdoms dagblad), såvel som de engelskspråklige ukeavisene Beijing Weekend og Beijing Today. Riksavisene Renmin Ribao og China Daily (engelsk) utgis også i Beijing.
Det utgis også noen publikasjoner som primært retter seg mot internasjonale besøkende eller bosatte: City Weekend, Beijing This Month, Beijing Talk, that's Beijing og MetroZine.
Man kan også finne internasjonal presse, deriblant engelsk- og japanskspråklige aviser og magasiner, i de større internasjonale hoteller, og innholdet er ofte fullstendig.
== Økonomi ==
I 2006 var Beijings nominelle GDP på 772,03 milliarder RMB (om lag 97 milliarder amerikanske dollar), noe som representerte en vekst i forhold til året før på 12 prosent. GDP per capita var 49 505 RMB, en økning på 8,8 % og mer enn det dobbelte av tallet fra 2000. I 2005 var Beijings primær-, sekundær- og tertiærindustrier verdt 9,77 milliarder RMB, 210,05 milliarder RMB og 461,63 milliarder RMB. I 2006 var byboernes disponible inntekt per capita på 19 978 yuan, en realøkning på 12,9 % fra året før. Tilsvarende per capita-inntekt for landbefolkningen var på 8 620 RMB, en realøkning på 9,6 %. Per capita disponibel inntekt for de 20 % bosatte med lavest inntekt økte med 16,7 %, 11,4 prosentpoeng mer enn vekstraten for den 20 % med høyest inntekt.
Boligmarkedet og bilindustrien i Beijing har vært særlig raskt voksende. I 2005 ble det solgt 28,032 millioner kvadratmeter boligarealer, for totalt 175,88 milliarder RMB. Totalt antall Beijing-registrerte biler i Beijing i 2004 var 2 146 000, hvorav 1 540 000 var i privat eie (en årlig vekst på 18,7 %).Beijing CBD, i og rundt Guomao, anses som det nye sentrale forretningsområde i byen. Der har en rekke konserner sine hovedkontorer, og området har handlegater og boliger av svært høy standard.
Beijing gamle finansielle senter i Fuxingmen og Fuchengmen er fremdeles av stor betydning. Områdene Wangfujing og Xidan har de viktigste handlegatene.
Zhongguancun, kalt «Kinas Silicon Valley», er et viktig senter for elektronikk- og datamaskinrelaterte industrier så vel som for farmasøytisk forskning. Yizhuang, sørøst for det bymessige område, er i ferd med å bli et nytt senter for farmasi, IT og materialingeniørkunst.
Beijing er også kjent for å være et sentrum for piratproduksjon av alt fra merkevareklær til de seneste DVD-er som fallbys byen rundt, ofte særlig overfor besøkende utenlandskinesere og andre fra utlandet. Byen er også verdensledende for produksjon og distribusjon av melamin og melaminrelaterte produkter (ammelin, ammelid og cyanurisk syre).
Blant de større industriområder kan man nevne Shijingshan, som ligger i byens vestlige periferi. Jordbruket utenfor det bymessige område har hvete og mais som viktigste grøde, dessuten er det en omfattende dyrkning av grønnsaker.
Over to millioner arbeidstagere i byprovinsen er sysselsatte i industrien. Det videreforedles matvarer og produseres klær, bomullsstoffer, syntetiske tøyer, farvestoffer, papir, smøremidler, elteknoprodukter og meget annet. Bygningsbransjen begynte å vokse for alvor som følge av dengismens reformer fra 1978 av, og sysselsetter rundt 700 000 bygningsarbeidere.
Beijing er blitt stadig mer kjent for sine innovative entreprenører og raskt voksende nyetableringer. Denne kulturen har ryggdekning fra kapitalinnsprøytning fra et stort antall kinesiske og utenlandske investorfirmaer, som for eksempel Sequoia Capital, hvis hovedkontor i Kina er i Chaoyang-distriktet i Beijing. Blant store kinesiske foretak som har sine hovedkontorer i Beijing kan nevnes blant annet PC-produsenten Lenovo, som i 2004 kjøpte PC-avdelingen til IBM, og oljeselskapene PetroChina og Sinopec – som begge er blant verdens viktigste.
Shanghai betraktes riktignok som Kinas økonomiske sentrum, men dette er mest på grunn av det store antallet korporasjoner som har sine hovedkontorer der, og ikke fordi det er det store senter for kinesisk entreprenørskap.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
(en) Derk Bodde: Peking Diary, a Year of Revolution. Henry Schuman, New York, 1950.
(de) Xiaoli Cui: Gegenwärtige soziale Versorgung in der VR China, am Beispiel der Stadt Beijing. Südwind-Buchwelt, Wien 1997, ISBN 3900592292
Stella Dong: Peking: Heart of the Celestial Empire, 1860-1949, Formasia, 2005
(no) Andrew Humphreys: Topp 10 - Beijing: Din guide til de 10 beste reiseopplevelsene, oversatt av Mari Eggen, Hege Høiby og Krister Tångring, Krister, Oslo: Gyldendal, 2008
(en) Lillian M. Li, Alison J. Dray-Novey Haili Kong: Beijing : From Imperial Capital to Olympic City (New York: Palgrave Macmillan, 2007).
(en) Roderick MacFarquhar: The Forbidden City, 1972
(de) Alexander Nadler: Peking und Umgebung. Iwanowski, Dormagen 2005, ISBN 3923975481
(de) Diana Preston: Rebellion in Peking. Die Geschichte des Boxeraufstands. Deutsche Verlags-Anstalt, München-Stuttgart 2001, ISBN 342105407X
(de) Thomas Reichenbach: Die Demokratiebewegung in China 1989. Die Mobilisierung durch Studentenorganisationen in Beijing. Institut für Asienkunde, Hamburg 1994, ISBN 3889101283
(de) Uwe Richter: Die Kulturrevolution an der Universität Beijing: Vorgeschichte, Ablauf und Bewältigung. Institut für Asienkunde, Hamburg 1988, ISBN 3889100538
(en) The Diaries of Sir Ernest Satow, British Envoy in Peking (1900-06) redigert av Ian Ruxton i to bind, Lulu Press Inc., april 2006 ISBN 1-4116-8804-X (Volume One); ISBN 1-4116-8805-8 (Volume Two)
(de) Eva Sternfeld: Beijing, Stadtentwicklung und Wasserwirtschaft. Sozioökonomische und ökologische Aspekte der Wasserkrise und Handlungsperspektiven. Technische Universität, Berlin 1997, ISBN 3798317607
(de) Kai Strittmatter: Atmen einstellen bitte! Pekinger Himmelsstürze. Picus, Wien 2001, ISBN 3-8545-2742-X
== Eksterne lenker ==
(zh-Hans) Offisielt nettsted
(en) Beijing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 北京 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beijing hos Wikivoyage
Amazing Beijing City Guide – Engelskspråklig byguide | – – | 4,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coca-Cola | 2023-02-04 | Coca-Cola | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fabrikant hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor opprinnelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Coladrikker', 'Kategori:Introduksjoner i 1886', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-11', 'Kategori:The Coca-Cola Company', 'Kategori:Varemerker'] | Coca-Cola (også kjent som Coke i engelsktalende land) er en amerikansk brus av typen cola, produsert av The Coca-Cola Company i Atlanta i USA. Coca-Cola er som varemerke plassert på fjerdeplass på Forbes liste over Most valued brands.Drikken ble oppfunnet av apotekeren John Pemberton i 1886. I 1893 ble Coca-Cola registrert som varemerke, og drikken ble solgt på glass til 5 cent per stk. I 1887 solgte John Pemberton rettighetene til forretningsmannen Asa Griggs Candler, som grunnla Coca-Cola Corporation i 1892. Han hadde ikke andre valg enn å selge oppfinnelsen billig siden han ikke hadde penger til å masseprodusere den på egen hånd. Allerede året etter døde John Pemberton av magekreft, ukjent og uvitende om den fremtidige suksessen til sin oppfinnelse.
Selskapet produserer kun konsentratet til Coca-Cola, som selges til en rekke tapperier, restauranter og distributører over hele verden. Tapperiene, som har avtaler som sikrer dem eksklusivitet innen sitt område, produserer så det ferdige produktet og tapper det på bokser eller flasker fra konsentratet kombinert med vann og søtstoffer.
| Coca-Cola (også kjent som Coke i engelsktalende land) er en amerikansk brus av typen cola, produsert av The Coca-Cola Company i Atlanta i USA. Coca-Cola er som varemerke plassert på fjerdeplass på Forbes liste over Most valued brands.Drikken ble oppfunnet av apotekeren John Pemberton i 1886. I 1893 ble Coca-Cola registrert som varemerke, og drikken ble solgt på glass til 5 cent per stk. I 1887 solgte John Pemberton rettighetene til forretningsmannen Asa Griggs Candler, som grunnla Coca-Cola Corporation i 1892. Han hadde ikke andre valg enn å selge oppfinnelsen billig siden han ikke hadde penger til å masseprodusere den på egen hånd. Allerede året etter døde John Pemberton av magekreft, ukjent og uvitende om den fremtidige suksessen til sin oppfinnelse.
Selskapet produserer kun konsentratet til Coca-Cola, som selges til en rekke tapperier, restauranter og distributører over hele verden. Tapperiene, som har avtaler som sikrer dem eksklusivitet innen sitt område, produserer så det ferdige produktet og tapper det på bokser eller flasker fra konsentratet kombinert med vann og søtstoffer.
== Historie ==
Coca-Cola ble oppfunnet i Atlanta, Georgia av John S. Pemberton den 8. mai i 1886, opprinnelig som en såkalt cocawine, en alkoholholdig drikk som kombinerte kokain og vin. Pemberton var inspirert av den formidable suksessen til den europeiske Vin Mariani, datidens mest populære cocawine.
I 1885 ble et alkoholforbud innført i Atlanta, der Coca-Cola holdt til, og Pemberton utviklet det vi kjenner som Coca-Cola. Navnet kommer fra drikkens ingredienser: kokablader fra Sør-Amerika og kolanøtter.
I 1888 ble det solgt tre versjoner av Coca-Cola av tre separate selskaper. Asa Griggs Chandler kjøpte en del av Pembertons selskap i 1887, og stiftet Coca-Cola Corporation i 1888. Samme år, mens han kjempet mot en avhengighet av morfin, solgte Pemberton rettighetene til tre andre forretningsmenn, nemlig J.C. Mayfield, A.O. Murphey og E.H. Bloodworth. Samtidig startet Pembertons sønn, Charley Pemberton, salg av sin egen versjon av produktet.
I et forsøk på å rydde opp i situasjonen erklærte John Pemberton at navnet Coca-Cola tilhørte sønnen Charley, men at de andre forretningsmennene fortsatt kunne benytte seg av oppskriften. Sommeren 1888 solgte Chandler sin versjon av produktet under navnene Yum Yum og Coke, men etter at salget sviktet, forsøkte han å gå rettens vei for å få rettighetene til navnet Coca-Cola. Han kjøpte angivelig også eksklusive rettigheter til oppskriften fra John Pemberton, Margaret Dozier og Woolfolk Walker, men i 1914 ble det avslørt at Doziers signatur var en forfalskning, og at Pembertons sannsynligvis også var falsk.
I 1892 startet Chandler et nytt selskap, The Coca-Cola Company, som er dagens rettighetshaver til Coca-Cola. Coca-Cola ble solgt på flaske første gang den 12. mars 1894, og bokser ble lansert i 1955. Den første tappingen på flaske fant sted i Vicksburg, Mississippi av Biedenharn Candy Company i 1891. Coca-Cola-flasken er blant verdens mest kjente emballasjer, og ble beskrevet av kunstneren Andy Warhol som århundrets designikon. Flasken ble introdusert tidlig på 1900-tallet for å hindre kopiering og imitasjoner.
== Noen forskjellige Coca-Cola-sorter ==
Coca-Cola Zero er et produkt fra Coca-Cola Company. Drikken er en lavkalorivariant av Coca-Cola, søtnet med aspartam og Acesulfam K.
Drikken ble introdusert i USA i 2005, og ble distribuert og solgt på det norske markedet fra og med lørdag 30. september 2006 og full reklamelansering mandag 2. oktober 2006.Caffeine Free Coca-Cola light (eller oversatt til norsk: Koffeinfri Cola light), er en coladrikk uten sukker, som heller ikke er tilsatt noe koffein. Drikken ble lansert i USA allerede i 1983, men den kom ikke til Norge før sensommeren 2005.
== Nærings- og koffeininnhold ==
Ca. 15 mg koffein per 100 ml
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Coca-Cola – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Coca-Cola – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Coca-Cola (også kjent som Coke i engelsktalende land) er en amerikansk brus av typen cola, produsert av The Coca-Cola Company i Atlanta i USA. Coca-Cola er som varemerke plassert på fjerdeplass på Forbes liste over Most valued brands. | 4,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mary_Wollstonecraft | 2023-02-04 | Mary Wollstonecraft | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1797', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Engelske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1759', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Mary Wollstonecraft /ˈwʊlstənkrɑːft/ (født 27. april 1759, død 10. september 1797) var en engelsk feminist, forfatter og filosof. Hun er mest kjent for sin bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (originaltittel: A Vindication of the Rights of Woman), men for nordmenn også for sin bok Min nordiske reise, basert på en reise til Norge i 1795.
I løpet av Wollstonecrafts korte karriere skrev hun romaner, avhandlinger, en reiseskildring, en historie over den franske revolusjonen, en barnebok og hun drev blant annet en pikeskole og skrev Thoughts on the education of daughters (Tanker om døtres utdannelse). Wollstonecraft mente at kvinnen hadde fornuft på lik linje med mannen og burde derfor ha de samme økonomiske, politiske og sosiale rettigheter. Hun argumenterte for at både menn og kvinner burde bli behandlet som rasjonelle vesener og så for seg et samfunn bygget på fornuft.
Blant det store publikum og spesielt blant feminister har Wollstonecrafts liv fått større oppmerksomhet enn hennes skrifter grunnet hennes ukonvensjonelle og ofte stormende personlige forhold. Etter to vanskelige forhold til Henry Fuseli og Gilbert Imlay giftet Wollstonecraft seg i 1797 med filosofen William Godwin, og ble mor til forfatteren Mary Wollstonecraft Shelley (kjent særlig for romanen Frankenstein). Hun døde i barselseng 38 år gammel og etterlot seg flere ufullførte manuskripter. Godwin utgav hennes biografi året etter hennes død, Memoirs of Mary Wollstonecraft (1798), hvor han i oppriktig ærlighet avslørte hennes uortodokse livsstil og dermed ufrivillig ødela hennes omdømme for et helt århundre. Med fremveksten av feministbevegelsen på 1900-tallet har Mary Wollstonecraft i økende grad blitt mer aktuell og blir betraktet som en grunnleggende feministisk filosof.
| Mary Wollstonecraft /ˈwʊlstənkrɑːft/ (født 27. april 1759, død 10. september 1797) var en engelsk feminist, forfatter og filosof. Hun er mest kjent for sin bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (originaltittel: A Vindication of the Rights of Woman), men for nordmenn også for sin bok Min nordiske reise, basert på en reise til Norge i 1795.
I løpet av Wollstonecrafts korte karriere skrev hun romaner, avhandlinger, en reiseskildring, en historie over den franske revolusjonen, en barnebok og hun drev blant annet en pikeskole og skrev Thoughts on the education of daughters (Tanker om døtres utdannelse). Wollstonecraft mente at kvinnen hadde fornuft på lik linje med mannen og burde derfor ha de samme økonomiske, politiske og sosiale rettigheter. Hun argumenterte for at både menn og kvinner burde bli behandlet som rasjonelle vesener og så for seg et samfunn bygget på fornuft.
Blant det store publikum og spesielt blant feminister har Wollstonecrafts liv fått større oppmerksomhet enn hennes skrifter grunnet hennes ukonvensjonelle og ofte stormende personlige forhold. Etter to vanskelige forhold til Henry Fuseli og Gilbert Imlay giftet Wollstonecraft seg i 1797 med filosofen William Godwin, og ble mor til forfatteren Mary Wollstonecraft Shelley (kjent særlig for romanen Frankenstein). Hun døde i barselseng 38 år gammel og etterlot seg flere ufullførte manuskripter. Godwin utgav hennes biografi året etter hennes død, Memoirs of Mary Wollstonecraft (1798), hvor han i oppriktig ærlighet avslørte hennes uortodokse livsstil og dermed ufrivillig ødela hennes omdømme for et helt århundre. Med fremveksten av feministbevegelsen på 1900-tallet har Mary Wollstonecraft i økende grad blitt mer aktuell og blir betraktet som en grunnleggende feministisk filosof.
== Tidligste år ==
Wollstonecraft ble født den 27. april 1759 i Spitalfields i London, og skjønt hennes familie hadde en komfortabel inntekt da hun var liten mistet hennes far gradvis formuen på spekulative prosjekter. Familien fikk en ustabil økonomi og var stadig på flyttefot i hele hennes barne- og ungdomstid. Familiens økonomiske situasjon ble etterhvert så prekær at Wollstonecrafts far tvang henne til å overføre midler hun ellers ville ha arvet når hun ble myndig. I tillegg var han tilsynelatende en voldelig mann, som brutalt slo sin hustru i fyllerier.
Som tenåring brukte Wollstonecraft å legge seg utenfor sin mors soverom for å beskytte henne. Hun påtok seg også en tilsvarende morsrolle for sine søstre, Everina og Eliza, for resten av livet. For eksempel overtalte hun Eliza, som led av hva som antagelig var en form for fødselsdepresjon, på et avgjørende tidspunkt i 1784 til å forlate sin ektemann og spedbarn. Wollstonecraft sørget for alle de praktiske forberedelser for Elizas flukt, og det demonstrerte Wollstonecrafts vilje til å utfordre sosiale normer. De menneskelige kostnadene var derimot store, hennes søster måtte tåle heftig sosial fordømmelse, og ettersom hun ikke var i stand til å gifte seg på nytt var hun fordømt til et liv i fattigdom og hardt arbeid.To nære vennskap preget Wollstonecrafts tidligste år. Det første var med Jane Arden i Beverley. Sammen leste de ofte bøker og fulgte forelesninger som ble gitt av Ardens far, en selvutnevnt filosof og forsker. Wollstonecraft blomstret i den intellektuelle atmosfæren hos Ardenfamilien og verdsatte vennskapet med Jane meget høyt, noen ganger til et punkt som i ettertid synes følelsesmessig besatt. Wollstonecraft skrev til Jane at «Jeg har dannet romantiske forestillinger om vennskap… Jeg er noe ensidig i mine tanker om kjærlighet og vennskap; jeg må ha førsteplassen eller ingenting». I noen av hennes brev til Jane avslører hun de truende og tyngende følelsene som ville hjemsøke henne resten av livet.Hennes andre og mer essensielle vennskap var med Fanny Blood, introdusert til Wollstonecraft av ekteparet Clares fra Hoxton, som fikk en foreldrerolle for henne. Wollstonecraft har kreditert Blood for å ha åpnet hennes sinn. Ulykkelig med sitt liv i hjemmet var Wollstonecraft bestemt på å skape sitt eget i 1778 og hun aksepterte en post som selskapsdame for Sarah Dawson, en enke som levde i Bath. Hun hadde derimot problemer med å komme overens med den hissige og bråsinte kvinnen – en opplevelse hun bygget på da hun beskrev ulempene ved slikt arbeid for kvinner i Thoughts on the Education of Daughters (Tanker om døtres utdannelse, 1787). I 1780 dro hun tilbake til hjemmet for å pleie sin syke mor. Heller enn å dra tilbake til Mrs. Dawsons tjeneste etter at hennes mor døde, flyttet hun inn hos familien Blood. Hun forsto i løpet av de to årene som hun tilbrakte med familien Blood at hun hadde idealisert Fanny Blood, som var langt mer interessert i tradisjonelle feminine verdier enn Wollstonecraft var. Hun forble uansett knyttet til henne og hennes familie resten av livet, og ga for eksempel ofte økonomisk hjelp til Bloods bror.Mary Wollstonecraft hadde sett for seg at hun ville leve i en kvinneidyll, en form for feministisk utopi, sammen med Fanny Blood. De hadde planlagt å leie et rom og støtte hverandre følelsesmessig og økonomisk, men denne drømmen kollapset på grunn av de økonomiske realitetene. For å kunne ha en inntekt startet Wollstonecraft, hennes søstre og Blood en skole sammen i Newington Green, et frikirkeområde. Blood ble snart forlovet og etter at hun ble gift tok hennes ektemann, Hugh Skeys, henne med til Europa for at hennes skrøpelige helse skulle bedres. Til tross for miljøskiftet ble Bloods helse enda dårligere da hun ble gravid, og i 1785 forlot Wollstonecraft skolen for å følge Blood og pleie henne, men uten at det hjalp. At hun forlot skolen betydde samtidig at den ble forsømt og deretter nedlagt. Fanny Bloods død oppskaket Wollstonecraft og var delvis inspirasjon for hennes første roman, Mary: A Fiction (Mary, en fiksjon, 1788).
== «Den første av en ny slekt» ==
Etter Fanny Bloods død hjalp Wollstonecrafts venner henne med å få en stilling som guvernante for døtrene til den engelsk-irske familien Kingsborough i Irland. Selv om hun ikke kom overens med fruen i huset synes barna at hun var en inspirerende lærer; Margaret King kom senere til å si at hun «hadde befridd hennes sinn fra all overtro». Noen av Wollstonecrafts erfaringer fra året i Irland ble senere benyttet i hennes eneste barnebok, Original Stories from Real Life (Originale fortellinger fra det virkelige livet, 1788).Frustrert over de begrensete karrieremuligheter som var tilgjengelige for respektable, men dog fattige kvinner, noe Wollstonecraft veltalende beskrev i et kapittel i Tanker om utdannelse for døtre kalt «Uheldige situasjoner for kvinner, moderne utdannet, og uten formue» – besluttet hun etter kun ett år som guvernante å satse på en karriere som forfatter. Det var et radikalt valg ettersom det var svært få kvinner på denne tiden som kunne leve av å skrive. Som hun skrev til sin søster Everina i 1787 forsøkte hun å bli «den første i en ny slekt».Hun flyttet til London og støttet av den liberale utgiveren Joseph Johnson fant hun et sted å bo og arbeide. Hun lærte seg fransk og tysk og kunne således oversette utenlandske tekster, de mest minneverdige er Of the Importance of Religious Opinions (Om viktigheten av religiøse meninger) av Jacques Necker og Elements of Morality, for the Use of Children (Moralske stykker, til bruk for barn) av Christian Gotthilf Salzmann. Hun skrev også anmeldelser og omtaler, hovedsakelig av romaner, for Johnsons Analytical Review.
Mary Wollstonecrafts intellektuelle univers ble utvidet i løpet av denne tiden, ikke bare fra å lese som hun gjorde for sine omtaler, men også fra det selskap som hun omgav seg med: hun var til stede ved Johnsons berømte middager og møtte lysende begavelser som blant annet Thomas Paine og William Godwin. Etter hennes og Godwins første møte var de begge skuffet over hverandres selskap. Godwin hadde kommet for å høre Paine, men Wollstonecraft plaget ham hele kvelden, var uenig og motsa ham i bortimot hvert eneste emne som kom opp. Johnson selv, derimot, ble mye mer enn en venn for henne, og i brev har hun beskrevet ham både som en far og en bror.Mens hun var i London hadde Mary Wollstonecraft et forhold til den engelske kunstneren Henry Fuseli, til tross for at han allerede var gift. Hun var, skrev hun, forhekset av hans geni, «storheten i hans sjel, hans kvikke forståelse, og elskverdige sympati». Hun foreslo at hun kunne bo platonisk sammen med ham og hans hustru, men Fuselis hustru var forferdet over forslaget og han brøt forholdet med Wollstonecraft. Etter Fuselis avvisning besluttet Wollstonecraft å reise til Frankrike for å unnslippe ydmykelsen og heller delta i de revolusjonære hendelsene der, som hun nylig hadde hyllet i sin nye bok; Vindication of the Rights of Men (Et forsvar for menneskenes rettigheter, 1790) og som hadde gjort henne berømt over natten. Boken var et tilsvar til Edmund Burkes Reflections on the Revolution in France (1790) og var et innlegg i en heftig debatt i Storbritannia, den såkalte Revolusjonsdebatten.
Hun ble, 31 år gammel, sammenlignet med ledende intellektuelle som Joseph Priestley og Paine, sistnevntes Rights of Man (Menneskets rettigheter, 1791) skulle bli det mest populære tilsvaret til Burke. Wollstonecraft fulgte opp ideen hun understreket i Paines bok med A Vindication of the Rights of Woman (Et forsvar for kvinners rettigheter, 1792), hennes mest berømte og innflytelsesrike verk
== Frankrike og Gilbert Imlay ==
Mary Wollstonecraft reiste til Paris i desember 1792 og kom til Frankrikes hovedstad rundt en måned før kong Ludvig XVI ble henrettet i giljotinen. Den franske nasjonen var i opprør. Hun oppsøkte andre britiske besøkende som Helen Maria Williams, og omgikkes andre britiske landflyktige i ParisEtter å ha skrevet Et forsvar for kvinners rettigheter var hun fast bestemt på teste sine tanker, og i den stimulerende intellektuelle atmosfæren under den franske revolusjonen etablerte hun sitt mest eksperimentelle romantiske forhold til da: hun møtte og ble lidenskapelig forelsket i Gilbert Imlay, en amerikansk eventyr, forretningsmann og forfatter. Om Wollstonecraft var interessert i å gifte seg eller ikke er uvisst, men Imlay hadde absolutt ingen slike ønsker. Muligens ble Mary Wollstonecraft forelsket i en idealisert oppfatning av mannen.
Mens hun hadde avvist den seksuelle delen av forhold i Et forsvar for kvinners rettigheter, synes det som om Imlay vekket hennes lidenskap og hennes interesse for sex, og hun ble snart gravid. Den 14. mai 1794 fødte hun sitt første barn, Fanny, sannsynligvis oppkalt etter hennes nærmeste venninne. Hun var selv overlykkelig over sitt nyfødte barn, og skrev til en venn: «Min lille pike begynner å suge så mannlig at hennes far antar uforskammet om henne at hun skriver den andre delen av Kvinners rettigheter».Wollstonecraft fortsatte å skrive intenst, til tross for graviditeten og byrden ved å være enslig, nybakt mor i et fremmed land og de voksende urolighetene under den franske revolusjonen. Mens hun var i Le Havre i det nordlige Frankrike, skrev hun den franske revolusjonens tidlige historie, An Historical and Moral View of the French Revolution (En historisk og moralsk vurdering av den franske revolusjon, utgitt i London i desember 1794)Da den politiske situasjonen forverret seg erklærte Storbritannia krig mot Frankrike, noe som satte alle britiske borgere i Frankrike i betydelig fare. For å beskytte Wollstonecraft registrerte Imlay henne som sin hustru i 1793, selv om de ikke var gift. Noen av hennes venner var ikke like heldige: Thomas Paine ble arrestert og andre ble henrettet. Wollstonecrafts søstre trodde lenge at hun satt i fengsel. Etter at hun forlot Frankrike fortsatte hun å referere til seg selv som fru Imlay, selv til sine søstre, for å gi legitimitet til sitt barn.Imlay var ikke begeistret da hun ble preget av hjem, barn og foreldreansvar, og han forlot henne. Han lovte at han skulle komme tilbake til Le Havre hvor hun fødte sitt barn, men hans manglende brev og lange fravær overbeviste Wollstonecraft om at han hadde funnet en ny kvinne. Hennes brev til ham er fulle av fortvilede bebreidelser, de fleste litteraturforskere ser på disse som uttrykk for en dypt deprimert kvinne, mens andre ser på dem som et naturlig resultat av hennes situasjon, alene med et nyfødt barn i midten av en revolusjon.
== England og William Godwin ==
Lengtende og søkende etter Imlay forlot Wollstonecraft Frankrike og dro tilbake til London i april 1795, men der avviste han henne. I mai 1795 forsøkte hun å begå selvmord, sannsynligvis med laudanum, et opiat oppløst i alkoholholdig væske, men Imlay reddet livet hennes, hvordan er fortsatt noe uklart. I et siste forsøk på å vinne ham tilbake gikk hun inn i noen forretningsforhandlinger for ham i Skandinavia, i et forsøk på gjenvinne noe av hans finansielle tap.
Wollstonecraft reiste til de nordiske landene kun sammen med sin unge datter og en hushjelp. Hun fortalte om reisen, som engelskmennene mente var risikabel, i brev til Imlay, og mange av disse brevene og tankene ble senere utgitt i boken Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark i 1796. Boken som har en personlig og historisk interesse for norske lesere, er blitt utgitt på norsk under tittelen Min nordiske reise: beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795. Da hun kom tilbake til England innså hun etterhvert at hennes offer og tjenester ikke hadde bidratt til å vinne ham tilbake og at forholdet var over for godt. Hun forsøkte da å begå selvmord for andre gang og etterlot dette brevet til Imlay:
La mine feil sove med meg! Snart, meget snart, skal jeg være i fred. Når du mottar dette vil mitt brennende hode være kaldt... Jeg skal kaste meg i Themsen, hvor det er minst sjanse for at jeg kan bli trukket tilbake fra den død som jeg søker. Gud velsigne deg! Må du aldri få den erfaring som du har latt meg utstå. Skulle din følsomhet noen gang våkne vil angeren finne veien til ditt hjerte, og, i blant dine forretninger og sanselige gleder, skal jeg framstå for deg, offeret for ditt avvik fra rettskaffenhet.
Hun gikk deretter ut i en regntung natt og «for å gjøre sine klær tunge med vann gikk hun opp og ned i omtrent en halv time» før hun hoppet i elven Themsen, men en fremmed så henne forsvinne og reddet henne. Mary Wollstonecraft betraktet selv sitt selvmord som dypt rasjonelt, og skrev etter at hun var blitt reddet:
Jeg har kun én sorg, da dødens bitterhet var passert ble jeg umenneskelig brakt tilbake til livet og elendigheten. Men en fast beslutning skal ikke la seg kue av skuffelse, heller ikke vil jeg tillate at det var et avsindig forsøk, for det var en av de mest overlagte fornuftshandlinger. I denne sammenheng er jeg kun ansvarlig overfor meg selv. Om jeg brød meg om hva som kalles omdømme, så er det ved andre omstendigheter jeg skal bli vanæret.
Gradvis kom Wollstonecraft tilbake til sitt litterære liv og ble igjen involvert i kretsen rundt Joseph Johnsons, spesielt Mary Hays, Elizabeth Inchbald, og Sarah Siddons via William Godwin. Wollstonecraft og Godwins unike beilingstid begynte sakte å utvikle seg til en lidenskapelig kjærlighetsaffære. Godwin hadde lest hennes Min nordiske reise og skrev senere at «Om det noen gang var en bok som er beregnet på å få en mann til å bli forelsket i forfatteren, synes det for meg å være denne boken. Hun skriver om sine sorger på en måte som fyller oss med melankoli, og oppløser oss i ømhet, på samme tid viser hun et geni som tvinger oss til å beundre henne».Straks Mary Wollstonecraft igjen ble gravid besluttet de å gifte seg, slik at deres barn skulle bli legitimt og født innenfor ekteskapet. Deres ekteskap avslører det faktum at Wollstonecraft aldri hadde vært gift med Imlay, og av den årsak mistet både hun og Godwin mange såkalte venner. I tillegg mottok Godwin ytterligere kritikk, ettersom han hadde gjort seg til talsmann for avskaffelsen av ekteskapet i sin politiske avhandling Politisk rettferdighet.Etter at de giftet seg den 29. mars 1797 flyttet de inn i to sammensluttede hus, kjent som Polygonet, slik at de begge kunne fortsette å opprettholde sin uavhengighet, og de kommuniserte ofte via brev. Ut fra alle vurderinger synes deres forhold å ha vært lykkelig og stabilt, skjønt tragisk kort.
== Død og Godwins Memoarer ==
Den 30. august 1797 fødte Mary Wollstonecraft sin andre datter, Mary. Selv om fødselen tilsynelatende gikk etter planen, sprakk morkaken i løpet av fødselen og ble infisert, noe som ikke var uvanlig på 1700-tallet. Etter flere dager i angst og dødskamp døde hun av sepsis, det vil si blodforgiftning, den 10. september.Godwin var knust av sorg: han skrev til sin venn Thomas Holcroft, «jeg tror bestemt at hennes like ikke eksisterer i verden. Jeg vet av erfaring at vi ble skapt for å gjøre hverandre lykkelige. Jeg har ingen forhåpninger om at jeg noen gang vil bli lykkelig igjen»Mary Wollstonecraft ble gravlagt på kirkegården til Old Saint Pancras og et minnesmerke for henne ble reist der, skjønt både hennes og Godwins levninger ble senere flyttet til Bournemouth. Hennes gravstein sier: «Mary Wollstonecraft Godwin, forfatter av Et forsvar for kvinners rettigheter: Født 27. april 1759: Død 10. september 1797».I januar 1798 utga Godwin sin biografi om sin avdøde hustru, Memoirs of the Author of A Vindication of the Rights of Woman (Memoarer av Forfatteren av Et forsvar for kvinners rettigheter). Selv om Godwin selv mente at han ga et ærlig og redelig portrett av sin hustru, skrevet med kjærlighet, medlidenhet og oppriktighet, ble mange lesere sjokkert over at han kunne avsløre Wollstonecrafts barn utenfor ekteskap, hennes kjærlighetsforhold og hennes forsøk på å begå selvmord. Robert Southey beskyldte ham for «ønsket om rive klærne av sin døde hustru», og ondskapsfulle satirer som det kvinnehatske The Unsex'd Females (De ukjønnslige kvinner, 1798) ble skrevet av Richard Polwhele.
Godwins Memoarer portretterer Wollstonecraft som en kvinne dypt innhyllet i sterke følelser balansert av hans fornuft, og som en mer religiøs skeptiker enn hennes egne skrifter antyder. Godwins syn på Wollstonecraft ble videreført gjennom hele 1800-tallet og ga seg utslag i dikt som «Wollstonecraft and Fuseli» av poeten Robert Browning, og ett av William Roscoe med følgende linjer:
Hard was thy fate in all the scenes of life
As daughter, sister, mother, friend, and wife;
But harder still, thy fate in death we own,
Thus mourn'd by Godwin with a heart of stone.
== Ettermæle ==
Mary Wollstonecraft har hatt hva Cora Kaplan betegnet som et «underlig» ettermæle: «for en forfatteraktivist dyktig i mange sjangrer... fram til det siste kvartårhundre har Wollstonecrafts liv blitt lest mer nøye enn hennes egne skrifter». Etter den tilintetgjørende effekten av Godwins Memoarer lå Wollstonecrafts rykte i ruiner i det neste århundret. Hun ble satt i gapestokk av forfattere som Maria Edgeworth som formet figuren Harriet Freke i Belinda (1801), som et «misfoster», etter Wollstonecraft. Andre kvinnelige forfattere, som Mary Hays, Charlotte Smith, Fanny Burney og Jane West, skapte lignende litterære figurer inspirert av hennes liv, alle med den hensikt å gi leserne «en moralsk lærdom».Som Wollstonecraft-forskeren Virginia Sapiro viser leste svært få Wollstonecrafts egne verker under 1800-tallet, ettersom «de som angrep henne antydet eller uttrykte direkte at ingen kvinne med respekt for seg selv kunne lese hennes verker».Kun Lucretia Mott, en tidlig amerikansk feminist, synes å ha blitt påvirket av Wollstonecrafts skrifter. I henhold til Sapiro, «det er få indikasjoner på at noen som spilte nøkkelroller i kvinners historie eller i feminismen, andre enn Lucretia Mott, leste Wollstonecrafts verker seriøst etter hennes død, før på 1900-tallet». Med framveksten av den moderne feministbevegelsen omfavnet derimot kvinner, som ellers sto fjernt fra hverandre politisk slik som Virginia Woolf og Emma Goldman, historien om Wollstonecrafts liv og feiret hennes «eksperimenter i levesett», slik Woolf betegnet det i et berømt essay. Imidlertid var det mange som fortsatte å rakke ned på og fordømme Wollstonecrafts livsstil, og hennes verker ble fortsatt oversett.
Med fremveksten av feministisk forskning og vitenskap i den akademiske verden på 1960- og 1970-tallet kom Wollstonecrafts verker igjen til verdighet. Verkenes skjebne reflekterte den feministiske bevegelsen selv, eksempelvis på begynnelsen av 1970-tallet ble det utgitt hele seks betydelige biografier om Wollstonecraft, som presenterte hennes «lidenskapelige liv i tillegg til (hennes) radikale og rasjonalistiske agenda». Wollstonecraft ble sett på som en paradoksal, skjønt samtidig fengslende figur, som ikke kunne plasseres i 1970-tallets versjon av feminismens — «det personlige er politisk». På 1980- og 1990-tallet oppsto et annet bilde av Wollstonecraft, som beskrev henne mer som en skapning av sin egen tid: forskere som Claudia L. Johnson, Gary Kelly, og Virginia Sapiro demonstrerte kontinuiteten mellom Wollstonecrafts tanker og andre betydningsfulle tenkere på 1700-tallet, innenfor emner som følsomhet, økonomi, og politisk teori.
Wollstonecrafts verker har også hatt innvirkning på feminismen utenfor den akademiske verden i de senere år. Ayaan Hirsi Ali, en feminist som er kritisk til Islams diktat over kvinner, siterer fra Et forsvar for kvinners rettigheter i sin selvbiografi, og skriver at hun var «inspirert av Mary Wollstonecraft, en pioner blant feministiske tenkere som fortalte kvinner at de hadde samme fornuftsevner som menn, og således fortjente de samme rettigheter».
== Hovedverker ==
=== Pedagogiske verker ===
Det fleste av Wollstonecrafts tidligste skrifter var sentrert rundt pedagogikk. Hun samlet en antologi av litterære utdrag «for forbedringen av unge kvinner» kalt The Female Reader (Den kvinnelige leser), og hun oversatte to barnebøker; Maria Geertruida van de Werken de Cambons Young Grandison (Unge barnebarn) og Christian Gotthilf Salzmanns Elements of Morality (Moralske stykker). Hennes egne skrifter tok også opp dette emnet. I begge hennes bøker om oppførsel, Thoughts on the Education of Daughters (Tanker om døtres oppdragelse, 1787) og barneboken Original Stories from Real Life (Originale fortellinger fra virkeligheten, 1788), hevder hun at barn bør bli utdannet i den framvoksende middelklassens etikk: selvdisiplin, ærlighet, nøysomhet og sosial tilfredshet.Begges bøkene fremhevet også viktigheten av å lære barn fornuft, å resonnere og trekke slutninger, noe som viser hennes intellektuelle gjeld til den betydningsfulle pedagogen og filosofen John Locke. Imidlertid skiller den betydning som hun tillegger religiøs tro og de naturlige følelser, hennes verker fra hans, og hennes skifter knyttes derfor til tankene om følsomhet som ble populære på slutten av 1700-tallet. Begge hevder at kvinner bør kunne utdanne seg, et kontroversielt emne på denne tiden og ett som hun stadig kom tilbake til i løpet av sin litterære karriere, mest merkbart i Et forsvar for kvinners rettigheter. Wollstonecraft argumenterte at godt utdannende kvinner ville bli gode hustruer og mødre og til syvende og sist også bli til det beste for nasjonen.
=== Politiske skrifter ===
Forsvar av menneskets rettigheter ble utgitt som et polemisk svar på Edmund Burkes Reflections on the Revolution in France (Refleksjoner om revolusjonen i Frankrike, 1790), som var Burkes forsvar av det konstitusjonelle monarkiet, aristokratiet og Den engelske kirke. Wollstonecrafts Forsvar av menneskets rettigheter (1790) angrep aristokratiet og argumenterte for republikansk styresett. Hun fremmet dette synet først i en pamflettkrig, som siden ble kjent som «Revolusjonsdebatten» og hvor Thomas Paines bok Rights of Man (Menneskets rettigheter, 1792) ble kampropet for de radikale.
Wollstonecraft angrep ikke bare aristokratiet og arvelige privilegier, men også det språket som Burke benyttet for å forsvare og opphøye det. I en berømt passasje i Refleksjoner hadde Burke jamret: «Jeg har tenkt titusen sverd dratt fra slirene for å hevne selv truende blikk som fornærmet henne (Marie Antoinette). Men ridderlighetens tidsalder er nå over». De fleste motstanderne av Burke avviste det de så på som teatralsk medlidenhet med den franske dronningen — en medlidenhet de følte var på bekostning av folket. Men Wollstonecraft var unik i sitt angrep på Burkes kjønnsbetingede språk.
Ved å omdefinere «det opphøyde» og «det vakre», begreper først etablert av Burke selv i A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful (En filosofisk granskning av opprinnelsen til våre ideer om det opphøyde og det vakre, 1756), underminerte hun hans retorikk samt hans argumenter. Burke hadde assosiert det vakre med svakhet og kvinnelighet, og det opphøyde med styrke og maskulinitet. Wollstonecraft snudde disse definisjonene mot ham, argumenterte at hans teatralske tablå gjorde Burkes lesere, borgerne, til svake kvinner som er blitt forført av hans oppvisning. I sin første åpenbare feministiske kritikk, som Wollstonecraft-forskeren Claudia L. Johnson mener har forblitt uovertruffen i sin polemiske styrke, angrep Wollstonecraft Burkes forsvar av et ulikhetssamfunn basert på kvinners passivitet.
=== Forsvar for kvinners rettigheter ===
Wollstonecrafts Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) er et av de tidligste verker innenfor feministisk teori. Her argumenterer Wollstonecraft for at kvinner burde ha en utdannelse som er i samsvar med deres posisjon i samfunnet, og går deretter videre for å redefinere denne posisjonen ved å hevde at kvinner er uunnværlige for nasjonen, ettersom de utdanner barna og fordi de kan være «kamerater» for sine ektemenn, ikke bare deres hustruer. Istedenfor å se på kvinner som samfunnets dekorasjoner eller eiendeler, som kan bli kjøpt og solgt ved ekteskap, fastholder hun at de er menneskelige vesener som fortjener de samme grunnleggende rettigheter som menn. Store deler av boken går heftig i rette med forfattere som James Fordyce og John Gregory og pedagogiske filosofer som Jean-Jacques Rousseau, som ønsket å frata kvinner retten til utdannelse. Eksempelvis har Rousseau berømt argumentert i Émile (1762) at kvinner burde bli utdannet for å kunne glede menn.Wollstonecraft hevdet at mange av samtidens kvinner var tåpelige og overfladiske, hun omtaler dem som «spaniels» (fuglehunder) og «leketøy», men argumenterte at dette ikke var grunnet medfødte mangler i deres intelligens, men heller at menn har nektet dem tilgang til utdannelse. Wollstonecrafts hensikt var å illustrere de begrensninger som kvinners utilstrekkelige utdannelse har gitt dem, som hun skriver, «lært fra barndommen at skjønnhet er kvinners septer, sinnet former seg etter kroppen, og skimlet rundt dets forgylte bur, og søker kun å smykke dets fengsel». Hun forutsatte at kvinner kunne oppnå langt mer, uten den oppmuntring som unge kvinner mottar fra tidlig alder til å fokusere sin oppmerksomhet på skjønnhet og ytre ferdigheter.Mens Wollstonecraft krever likhet mellom kjønnene på bestemte områder av livet, slik som i moral og sedelighet, hevder hun ikke uttrykkelig at menn og kvinner er like. Isteden hevder hun at menn og kvinner er like for Guds øyne, men slike påstander står i kontrast til hennes utsagn om den mannlig styrkes overlegenhet og tapperhet. Wollstonecraft har i et kjent og tvetydig avsnitt skrevet at «La det ikke bli konkludert med at jeg ønsker å vende opp ned på tingenes orden; jeg har allerede utgått fra at menn, gitt deres kroppsforfatning, synes å være utrustet fra forsynet for en større grad av dyd. Jeg snakker samlet om hele kjønnet, men jeg ser ikke den minste grunn til å konkludere med at deres dyd skulle variere med hensyn til deres natur. Hvordan kan den det, hvis dyden bare har én evig standard? Jeg må derfor, hvis jeg resonerer konsekvent, like sterkt fastholde at de har den samme enkle retning, som at det er en Gud». Hennes flertydige utsagn om kjønnenes likhet har siden gjort det vanskelig å klassifisere Wollstonecraft som en moderne feminist, men det har også sin grunn i at både begrepet og konseptet ikke var tilgjengelig for henne.En av Wollstonecrafts mest bitende kritiske avsnitt i Kvinners rettigheter er om den falske og overdrevne følsomhet, som blir tilegnet kvinner. Hun argumenterer at kvinner som ligger under for følsomhet «blåses rundt av hvert eneste forbigående vindkast av følelser», og ettersom de er «bytte for sine sanser» kan de ikke tenke rasjonelt. Faktisk hevder hun at de skader ikke bare seg selv, men også hele sivilisasjonen: disse er ikke kvinner som kan bidra til foredle sivilisasjonen — en populær tanke på 1700-tallet — men kvinner som vil ødelegge den. Wollstonecraft hevder ikke at fornuft og følelser skal handle uavhengig av heverandre; men tror heller at de burde prege hverandre.I tillegg til hennes lengre filosofiske argumenter har Wollstonecraft også lagt fram en spesifikk plan for utdannelse. I det tolvte kapittelet av Kvinners rettigheter, «Vår nasjonale utdannelse», argumenterer hun for at alle barn burde bli sendt på «landlig dagskole», foruten at noe utdannelse burde bli gitt i hjemmet «for å inspirere en kjærlighet til hjemmet og hjemmets sysler». Hun hevder også at undervisningen bør skje i fellesskap med begge kjønn, og argumenterer for at menn og kvinner, ettersom ekteskap er «samfunnets sement», burde bli «utdannet etter den samme modell».Wollstonecraft adresserer sin tekst til middelklassen som hun beskriver som den «mest naturlige standen», og på mange måter er Kvinners rettigheter påvirket av et borgerlig syn på verden. Boken oppmuntrer leserne til beskjedenhet og flid og angriper aristokratiets ubrukelighet, men hun er ikke nødvendigvis en venn av de fattige, for eksempel foreslår hun i sin nasjonale plan for utdannelse at etter det niende alderstrinnet burde de fattige, unntatt de som er briljante, bli skilt fra de rike og få undervisning på en annen skole.
=== Romaner ===
Wollstonecrafts to romaner kritiser begge hva hun så på som ekteskapets patriarkalske institusjon og dets skadelige effekt på kvinner. I hennes første roman, Mary: A Fiction (Mary, en fiksjon, 1788), er den kvinnelige hovedpersonen, som har gitt romanen sin tittel, tvunget inn i et kjærlighetsløst ekteskap av økonomiske grunner. Hun finner sine behov for kjærlighet og ømhet utenfor ekteskapet i to lidenskapelige romantiske vennskap, ett med en kvinne og ett annet med en mann.
Maria: or, The Wrongs of Woman (Maria, eller, En kvinnes urett, 1798) er en uferdig roman som ble utgitt posthumt og er ofte blitt betraktet som Wollstonecrafts mest radikale feministiske arbeid, og handler om en kvinne som blir fengslet i et sinnssykehus av sin ektemann. Som Mary finner Maria også kjærligheten utenfor ekteskapet, i et forhold med en annen som er innlagt og i vennskapet med en av pleierne. Ingen av Wollstonecrafts romaner forteller om gode ekteskap, skjønt hun hevder at slike forhold finnes i Kvinners rettigheter. På slutten av romanen Mary tror heltinnen at hun går «til den verden hvor det er hverken gifting eller bortgifting», antagelig en positiv tilstand.Begge romanene kritiserer også tanken om følsomhet, en moralfilosofi og en estetikk som hadde blitt populær på slutten av 1700-tallet. Mary er i seg selv en roman om følsomhet og Wollstonecraft forsøker å benytte sjangerens trekk for å underminere det sentimentale i seg selv, en filosofi hun mente var ødeleggende for kvinner ettersom den oppmuntret dem til stole for mye på sine følelser framfor fornuften. I hennes andre roman, Maria, er heltinnen forført av romantiske fantasier fostret av romaner som blir beskrevet som spesielt skadelige.Vennskap mellom kvinner står sentralt i begge romanene, men det er vennskapet mellom Maria og Jemima, en tjener som har til oppgave å vokte henne i sinnssykehuset, som er mest historisk betydningsfullt. Dette vennskapet er basert på et sympatisk bånd av moderskap mellom en overklassekvinne og en underklassekvinne. Det er ett av de aller første hendelser i historisk kvinnelitteratur som gir hentydninger om et argument som overtrer klassegrensene, det vil si at kvinner i ulike økonomiske posisjoner har samme interesser ettersom de begge er kvinner.
== Brev skrevet i Sverige, Norge og Danmark (1796) ==
Mary Wollstonecrafts Letters Written in Sweden, Norway, and Denmark (Brev skrevet i Sverige, Norge og Danmark, 1796, utgitt på norsk under tittelen Min nordiske reise, 1976) er en dypfølt personlig reisefortelling. De 24 brevene dekker en omfattende rekke emner, fra sosiologiske refleksjoner om Norge og Skandinavia og dets folk, til filosofiske spørsmål om identitet og til grubling over hennes forhold til Imlay, til tross for han ikke blir nevnt med navn i teksten.
Ved å benytte en utsøkt retorikk utforsker Wollstonecraft forholdet mellom jeget og samfunnet. Hennes refleksjon viser sterk påvirkning fra Rousseau, og verket deler tilsvarende temaer med Rousseaus uferdige Les Rêveries du promeneur solitaire (Drømmerier av en ensom vandrer, 1782): «søken etter kilden til menneskelig lykke, den stoiske refleksjon over materielle goder, den ekstatiske omfavnelsen av naturen, og det uunnværlige sinnelag for forståelse». Mens Rousseau til sist avviser samfunnet, priser Wollstonecraft hjemmet og den industrielle framgang.Wollstonecraft fremmer en subjektive erfaring i forhold til naturen, utforsker sammenhengene mellom det opphøyde og følsomhet. Mange av brevene beskriver de betagende utsiktene i Norge og Skandinavia og hennes ønske om å skape en emosjonell sammenheng til den naturlige verden. I dette gir hun en større verdi til forestillingen og fantasien enn hun har gjort i sine tidligere verker. Som i hennes tidligere skrifter er hun en forkjemper for frigjøringen av kvinner og deres rett til utdannelse. En endring fra hennes tidligere verker er derimot at hun illustrerer de skadelige effekter av handelen på samfunnet, og setter opp en kontrast mellom den innbilte sammenhengen til verden med en tilsvarende kommersiell og kremmeraktig, en holdning hun assosierer med Imlay.Min nordiske reise ble Wollstonecrafts mest tilgjengelige og populære bok på 1790-tallet. Den solgte godt og ble positivt mottatt av de fleste kritikere. William Godwin skrev at «om det noen gang var en bok beregnet på å få en mann til å elske forfatteren, så synes det for meg å være denne boken.». Boken påvirket romantiske poeter som William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge, som lånte fra bokens tema og dens estetikk.
== Bibliografi ==
Dette er en komplett liste over Mary Wollstonecrafts verker på engelsk; alle verkene er førsteutgaven og ble forfattet av Wollstonecraft om ikke annet er oppgitt.
Thoughts on the Education of Daughters: With Reflections on Female Conduct, in the More Important Duties of Life. London: Joseph Johnson, 1787.
Mary: A Fiction. London: Joseph Johnson, 1788.
Original Stories from Real Life: With Conversations Calculated to Regulate the Affections and Form the Mind to Truth and Goodness. London: Joseph Johnson, 1788.
Necker, Jacques: Of the Importance of Religious Opinions. Oversatt av Mary Wollstonecraft. London: Joseph Johnson, 1788.
The Female Reader: Or, Miscellaneous Pieces, in Prose and Verse; selected from the best writers, and disposed under proper heads; for the improvement of young women. Av Mr. Cresswick, teacher of elocution [Mary Wollstonecraft]. To which is prefixed a preface, containing some hints on female education. London: Joseph Johnson, 1789.
de Cambon, Maria Geertruida van de Werken: Young Grandison. A Series of Letters from Young Persons to Their Friends. Oversettelse Mary Wollstonecraft. London: Joseph Johnson, 1790.
Salzmann, Christian Gotthilf: Elements of Morality, for the Use of Children; with an introductory address to parents. Oversettelse Mary Wollstonecraft. London: Joseph Johnson, 1790.
A Vindication of the Rights of Men, in a Letter to the Right Honourable Edmund Burke. London: Joseph Johnson, 1790.
A Vindication of the Rights of Woman with Strictures on Moral and Political Subjects. London: Joseph Johnson, 1792.
«On the Prevailing Opinion of a Sexual Character in Women, with Strictures on Dr. Gregory's Legacy to His Daughters». New Annual Register (1792): 457–466. [Fra Rights of Woman]
An Historical and Moral View of the French Revolution; and the Effect It Has produced in Europe. London: Joseph Johnson, 1794.
Letters Written during a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark. London: Joseph Johnson, 1796.
«On Poetry, and Our Relish for the Beauties of Nature». Monthly Magazine (April 1797).
Maria: or, The Wrongs of Woman. Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgit posthum; uferdig]
«The Cave of Fancy». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; fragment skrevet i 1787]
«Letter on the Present Character of the French Nation». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; skrevet i 1793]
«Fragment of Letters on the Management of Infants». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; uferdig]
«Lessons». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; uferdig]
«Hints». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Ed. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; notater om det andre bindet av Rights of Woman, aldri skrevet]
Bidrag til Analytical Review (1788–1797) [utgitt anonymt]
=== Bøker og pamfletter i utvalg og oversettelser ===
Thoughts on the education of daughters (1786)
The Female Reader (1789)
A Vindication Of The Rights Of Men (1790)
A Vindication for the Rights of Women (1792) (Norsk utgave: Et forsvar for kvinnens rettigheter. Pax, 2003. ISBN 82-530-2482-7)
Historical and Moral View Of The Origin and Progress of The French Revolution (1794)
Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark (1796) (Norsk utgave: Min nordiske reise : beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795. Pax, 1997. ISBN 82-530-1854-1. Også Gyldendal, 1976. Utdrag med tittel Tønsberg var blit et hjem for mig, utgitt 1972 med tresnitt av Hans Gerhard Sørensen)
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Biografier ===
Brailsford, Henry Noel: Shelley, Godwin og kretsen rundt dem (Nisus Forlag, 2013).
Flexner, Eleanor. Mary Wollstonecraft: A Biography. New York: Coward, McCann and Geoghegan, 1972. ISBN 0-6981-0447-1.
Godwin, William. Memoirs of the Author of a Vindication of the Rights of Woman. Eds. Pamela Clemit and Gina Luria Walker. Peterborough: Broadview Press Ltd., 2001. ISBN 1-55111-259-0. [På norsk: Mary Wollstonecraft -- in memoriam (Nisus Forlag, 2017)]
Hays, Mary. "Memoirs of Mary Wollstonecraft". Annual Necrology (1797–98): 411–460.
St Clair, William. The Godwins and the Shelleys: The biography of a family. New York: W. W. Norton and Co., 1989. ISBN 0-8018-4233-6.
Sunstein, Emily. A Different Face: the Life of Mary Wollstonecraft. Boston: Little, Brown and Co., 1975. ISBN 0-06-014201-4.
Todd, Janet. Mary Wollstonecraft: A Revolutionary Life. London: Weidenfeld and Nicholson, 2000. ISBN 0-231-12184-9.
Tomalin, Claire. The Life and Death of Mary Wollstonecraft. Rev. ed. New York: Penguin, 1992. ISBN 0-14-016761-7.
Wardle, Ralph M. Mary Wollstonecraft: A Critical Biography. Lincoln: University of Nebraska Press, 1951.
=== Omtaler i norske tidsskrift ===
Hansen, Kjeld-Willy: «Laurvig – en ren og vakker by», Om Min nordiske reise i tidsskriftet Langs Lågen, 2002. Side 172-175 (tidligere trykt i Østlandsposten 2000).
Hagen, Aina Landsverk: «Bokanmeldelse av: Et forsvar for kvinnens rettigheter / Mary Wollstonecraft» i Kvinnejournalen, Nr 1 (2003). Side 27.
Sjöholm, Cecilia: «Sade, Wollstonecraft og tilsynekomsten av kvinnelig begjær» i Agora nr 4 (2000)/ nr 1 (2001). Side 118-139.
Ryall, Anka: «A vindication of struggling nature : Mary Wollstonecraft's Scandinavia». Foredrag holdt på «Writing and a Sense of Place Symposium», Tromsø, august 1996. Nordlit nr 1 (1997). Side 127-149.
Scott Sørensen, Anne: «A picturesque travelogue : Mary Wollstonecraft's Letters written during a short residence in Sweden, Norway and Denmark, 1796» i Nora Vol. 4, no. 1 (1996). Side 31-43.
Refseth, Nina: «Mary Wollstonecraft (1759–1797) i Arr nr 1 (1994). Side 66-67.
Ryall, Anka: «Et blad av mitt eget hjertes historie» : Mary Wollstonecraft i Skandinavia» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 40-48.
Svenneby, Elin: «Opplysningens logikk og retorikk i A Vindication of the Rights of Woman» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 32-39.
Rønning, Anne Holden: «Mary Wollstonecraft – en farlig skribent?» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 25-31.
Wiestad, Else: «Opposisjon og interaksjon : Wollstonecrafts oppgjør med Rousseau» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 15-24.
Nagel, Anne-Hilde: «Mary Wollstonecraft og den franske revolusjonen» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 5-14.
== Eksterne lenker ==
Historikk (på engelsk)
BBC History: Mary Wollstonecraft: A «Speculative and Dissenting Spirit» Av professor Janet Todd
«En radikal forkjemper», kronikk i Aftenposten 27. april 2009
Digitalt fortalt: «Mary Wollstonecraft» (skrevet av Marit Kjeksrud Amundsen, Larvik Museum - avd. av Vestfoldmuseene IKS) (besøkt 16. februar 2012) | Mary Wollstonecraft /ˈwʊlstənkrɑːft/ (født 27. april 1759, død 10. | 4,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Amundsen | 2023-02-04 | Roald Amundsen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 18. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1928', 'Kategori:Forsvunne personer', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Kongressens gullmedalje', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske flyvere', 'Kategori:Norske kapteiner', 'Kategori:Norske oppdagere', 'Kategori:Norske polfarere', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Omkomne i luftfartsulykker', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Polarforskere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden'] | Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, forsvant rundt 18. juni 1928 nær Bjørnøya i øygruppen Svalbard) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.
Amundsen ble, i likhet med sin kollega Fridtjof Nansen, feiret som nasjonalhelt i det nylig selvstendige Norge i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og fly i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile. Det antas at flyet han var om bord i, havarerte nær Bjørnøya. Det er rimelig å anta at han ikke ble eldre enn 55 år gammel.
| Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, forsvant rundt 18. juni 1928 nær Bjørnøya i øygruppen Svalbard) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.
Amundsen ble, i likhet med sin kollega Fridtjof Nansen, feiret som nasjonalhelt i det nylig selvstendige Norge i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og fly i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile. Det antas at flyet han var om bord i, havarerte nær Bjørnøya. Det er rimelig å anta at han ikke ble eldre enn 55 år gammel.
== Biografi ==
Roald Amundsen ble født 16. juli 1872 i Borge, som yngste sønn av skipsreder Jens Amundsen og fogdedatter Gustava Sahlquist. Faren døde da Amundsen var 14 år. Hans tre eldre brødre gikk i farens spor i skipsfart, selv påbegynte han, etter morens ønske, studier i medisin. Da moren døde, droppet han legestudiene i en alder av 21 år. Han ble inspirert av Fridtjof Nansens kryssing av Grønland i 1888 og bestemte seg for å vie livet sitt til oppdagelsesreiser.
Han måtte skaffe seg erfaring fra sjøen, og hans første hyre var om bord i et selfangstskip. Styrmannseksamen fikk han ved Christiania Sjømandsskole 1. mai 1895. Skippereksamen tok han i 1905, i forbindelse med forberedelsene til toktet med «Fram». Det var de arktiske og antarktiske områdene som opptok ham.Selv om Roald Amundsen aldri giftet seg, var han likevel en stund fosterfar for to små inuittjenter som han hadde tatt med seg hjem fra Sibir. Den ene hadde mistet sin mor, og den andre skulle holde henne med selskap. De het Camilla og Kakonitta. De bodde på «Uranienborg» på Svartskog fra 1922 til 1924, da han sendte dem bort. De gikk på Bålerud skole på Svartskog i Oppegård kommune, og var meget flinke elever.
Roald Amundsen holdt sitt privatliv skjult for offentligheten. Det er først i ettertid at historikerne har gravd frem hans romanser med gifte kvinner. I Bomann-Larsens bok nevnes tre kvinner: først Sigrid Castberg. Hun forlot sin mann, men da mistet Amundsen interessen. Den neste var Kiss Bennett – norskfødt i Trondheim, bosatt i England og gift med en velstående britisk trelasthandler. Henne hadde han en langvarig forbindelse med, men også hun ble oppgitt. Den tredje var Bess Magids, en kvinne Amundsen hadde møtt i Alaska under Maud-ferden og skutas lange opphold i Nome i forbindelse med gjennomseilingen av Nordøstpassasjen. Bess Magids var gift med stedets landhandler og var en fremragende hundekjører. Etter at hun ble enke, kom hun først en tur til Norge hvor hun bodde vinteren 1926 inkognito på Svartskog. Hun og Amundsen må ha inngått en avtale om at hun skulle komme tilbake til Norge for godt. «Bruden fra Alaska», som hun er blitt kalt, var på vei til Oslo med «Stavangerfjord» i 1928 og ankom landet mens søket etter Amundsen pågikk. Da det ble klart at Amundsen aldri ville vende tilbake, returnerte hun til Alaska.Amundsen kjøpte en eiendom ved Bunnefjorden i 1908. Han gav stedet navnet Uranienborg etter foreldrehjemmet. Her ble alle ekspedisjonene planlagt. Hytta som senere skulle bli «Framheim», ble bygd og demontert på plenen utenfor huset før den ble fraktet om bord i «Fram», som lå ankret opp i Bunnefjorden. Han bodde der til sin død i 1928. Huset er i dag museum.
Da Norsk Aero Klubb ble stiftet i 1928, ble Amundsen klubbens første formann.
== Belgica-ekspedisjonen 1897–1899 ==
Amundsen var kjent med at den belgiske forskeren Adrien de Gerlache hadde planer om et tokt til Antarktis med «Belgica». Målet med ekspedisjonen skulle være å finne den magnetiske sydpol.
Han oppsøkte Gerlache, mønstret på som ulønnet matros den 16. august 1896 og ble forfremmet til andrestyrmann og videre til førstestyrmann før avreise. Ekspedisjonen var den første som noen gang overvintret i Antarktis, og selv om det ikke var planlagt, frøs skipet fast i isen. I løpet av tiden skipet var fast i isen, var Amundsen med på flere kortere sledeturer med varighet opp imot én uke.
Etter Amundsens mening ble ekspedisjonen reddet fra skjørbuk ved at legen om bord, Frederick Cook, bedrev jakt og serverte ferskt sel- og pingvinkjøtt til ekspedisjonsmedlemmene. Dette ble nyttig kunnskap ved senere ekspedisjoner. Forholdet til de Gerlache ble problematisk i løpet av overvintringen. Dette skjedde blant annet på grunn av at ekspedisjonslederen hadde skrevet under på en kontrakt om at ekspedisjonen alltid skulle være under belgisk ledelse, som innebar at dersom de to over Amundsen på rangstigen døde, ville han ikke kunne ta ledelsen av ekspedisjonen. Belgica-ekspedisjonen var den eneste gangen Amundsen ikke var leder for en ekspedisjon han var med på.
Amundsen fikk i løpet av ekspedisjonen et nært vennskap til Cook, et vennskap som skulle vare livet ut.
Da han mønstret av «Belgica» 13 måneder senere, ble han tildelt den belgiske Leopoldsordenen. Etter dette begynte han å forberede sin egen ekspedisjon, som ble gjennomført med skipet «Gjøa».
== Nordvestpassasjen 1903–1906 ==
Amundsen ledet i 1903 den første ekspedisjonen som kom seg gjennom Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet med «Gjøa». Med på ekspedisjonen var (foruten Amundsen) Anton Lund, Helmer Hanssen, Peder Ristvedt, Godfred Hansen, Gustav Juel Wiik og Henrik Lindstrøm. Hanssen og Lindstrøm fulgte også Amundsen på senere ekspedisjoner.
Ekspedisjonen, som reiste via Baffinbukten, Lancaster, Peelsundet, James Ross og Raestredet, tilbrakte to vintre i isen. De kunne dermed utforske land og isområder fra Gjøahavn, stedet som i dag kalles Gjoa Haven, i Nunavut i Canada. Under ekspedisjonen utførte mannskapet blant annet flere målinger for bestemmelse av posisjonen til den magnetiske nordpolen. 26. april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt med hundespann den posisjonen James Clark Ross tidligere hadde fastslått at polpunktet lå på, og tre uker senere fant de den nye posisjonen. Amundsen ble dermed andremann på den magnetiske nordpol og den første som beviste at de magnetiske poler flytter på seg.
I løpet av de to vintrene studerte Amundsen Netsilik-befolkningen i området for å lære seg arktiske overlevelsesteknikker, og han studerte blant annet deres klesvaner. Han lærte også å bruke trekkhunder fra denne befolkningsgruppen.
De fortsatte syd for Victoriaøya, og skipet forlot den arktiske øygruppen 17. august 1905, men måtte stoppe for vinteren før det kunne fortsette til Nome på Alaskas stillehavskyst. I Eagle City i Alaska, som lå 800 km unna, var det en telegraf-stasjon, og dit reiste Amundsen over land for å sende et telegram om at han hadde nådd sitt mål 5. desember 1905. Nome ble nådd 31. august 1906. De måtte gjennom farvann hvor vanndybden enkelte steder bare var én meter, så et større skip kunne ikke ha gjennomført reisen.
== Sydpolekspedisjonen 1910–1912 ==
Etter å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen med «Gjøa» i 1903–1906 planla Amundsen en ekspedisjon til Nordpolen. Han fikk låne Nansens «Fram», og utrustet den for en nordpolsferd. Men etter å ha mottatt nyheten om at Robert Peary hadde nådd polpunktet, valgte han å satse på Sydpolen. Amundsen fryktet at Nansen ville ta tilbake «Fram» dersom han fikk kjennskap til de endrede planene, og fortalte derfor bare sin bror og kapteinen på «Fram», Thorvald Nilsen, om at Sydpolen var målet. Først da «Fram» kom til Madeira, fortalte Amundsen resten av mannskapet om planene. Samtlige valgte å følge med Amundsen til Antarktis.
Ekspedisjonen bestod ved siden av Amundsen selv av Olav Bjaaland, Hjalmar Johansen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, kokken Henrik Lindstrøm, Kristian Prestrud, snekker Jørgen Stubberud og Oscar Wisting. Amundsens storebror Leon Amundsen var ikke med på ekspedisjonen, men som forretningsfører var han helt sentral, og styrte økonomi og kontakten med pressen og samfunnet for øvrig.
Den 14. januar 1911 ankom «Fram» Antarktis, og det ble satt opp en base som ble døpt Framheim. Her var han 96 kilometer nærmere polpunktet enn Robert Falcon Scotts ekspedisjon, som hadde etablert sin base lenger vest. I løpet av februar, mars og begynnelsen av april la Amundsens menn ut en rekke depoter langs den planlagte ruten mot Sydpolen. Dette gav mannskapet god trening i å mestre forholdene, og de fikk testet utstyret. Til sammen ble det lagt ut 3040 kilo med proviant og utstyr i depotene.
Amundsen var særlig nøye med hvordan depotene ble merket. I tillegg til snøvarde og flagg på selve depotet ble det satt ut bambuspinner med flagg i retning øst vest, altså på tvers av kursen rett syd. Disse ble satt ut med 1,6 kilometers mellomrom, slik at de dekket et område på over 8 kilometer på hver side av depotet. Dette ble gjort for at man ikke skulle risikere at man passerte et depot dersom det var snøvær eller man hadde navigert feil. Flaggene var nummerert slik at man enkelt kunne finne i hvilken retning depotet lå.
Vinteren ble brukt til å forbedre utstyret, særlig sledene, slik at de ble mer holdbare og lettere. Opprinnelig hadde ekspedisjonen valgt samme type sleder som Scott brukte (umodifisert) på sin ekspedisjon. Disse ble forkastet. Bjaaland modifiserte i stedet fire sleder fra den andre Fram-ekspedisjonen og lagde også tre helt nye lette sleder til ulike snø- og isforhold. Bjaalands sleder veide bare 24 kg, mot 35 for de modifiserte Fram-sledene og 75 for Scotts sleder.Amundsen forsøkte første gang å nå Sydpolen den 8. september 1911. På grunn av at temperaturene hadde steget, mente Amundsen at våren var kommet, noe som skulle vise seg ikke å stemme. Kort tid etter avreise sank temperaturene betraktelig, til −51 °C. Den 12. september ble det bestemt at de skulle fortsette til depotet som lå på 80 grader syd for å lesse av forsyninger og deretter sette kursen tilbake til Framheim. De nådde depotet den 15. september og gjorde deretter en rask retrett tilbake til Framheim. Tilbaketuren var preget av dårlig organisering, særlig den siste dagen. Om dette skyldtes dårlig ledelse fra Amundsen eller var et resultat av at man ikke hadde mulighet til bedre organisering på grunn av forholdene, er usikkert. Prestrud og Hanssen fikk frostskader på hælen, og flere av mennene måtte hvile i flere dager etter den strabasiøse tilbaketuren på grunn av skader og sykdom. Den tidlige starten kunne ha blitt katastrofal på grunn av kulda og det dårlige været, men ekspedisjonen slapp unna alvorlige skader. Prestrud kunne særlig takke Johansen for hjelpen på veien tilbake til Framheim etter at Amundsen hadde tatt den beste hundesleden på tilbaketuren. Uten Johansens hjelp ville Prestrud mest sannsynlig omkommet, noe som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare.
Johansen var kritisk til at ekspedisjonen skulle starte så tidlig og hadde også gitt beskjed om dette til Amundsen. Han kritiserte også Amundsen etter at de hadde kommet tilbake til Framheim. Amundsen valgte å redusere antall medlemmer av polekspedisjonen fra åtte til fem og valgte bort Prestrud, Stubberud og Johansen. Disse tre fikk i oppgave å utforske Edward VII Land. At Johansen, som hadde betydelig erfaring fra tidligere ekspedisjoner, ble valgt bort fra polgruppen, var nærmest en straff fra Amundsen for at Johansen hadde kommet med kritikk. I tillegg ble Prestrud satt til å lede ekspedisjonen som skulle utforske Edward VII Land, noe som var ytterligere fornedrende for Johansen.
=== Mot Sydpolen ===
Bjaaland, Hanssen, Hassel, Wisting og Amundsen satte kursen mot Sydpolen den 19. oktober 1911. Med seg hadde de fire sleder og 52 hunder. Dagsrasjonene for turen var for mennene 40 kjeks (380 gram), 350 gram pemmikan, 40 gram sjokolade og 60 gram melkepulver.
Hundenes dagsrasjon var 500 gram pemmikan. I tillegg kalkulerte Amundsen med at mange av hundene skulle avlives underveis dels for å spare proviant og dels som et supplement til dagsrasjonene, både for menn og hunder.
Ruten fra Framheim til polpunktet gikk direkte sydover over Rossbarrieren. Den 23. oktober nådde de depotet på 80°S og den 3. november nådde de depotet på 82°S. 15. november nådde de fram til depotet som var plassert på 85°S og hvilte der en dag. De hadde nå kommet til bunnen av de transantarktiske fjellene som Amundsen døpte Dronning Mauds Fjell. I løpet av de neste dagene gav han flere av fjellene navn etter ekspedisjonens støttespillere og andre som stod ham nært, blant annet fikk Fridtjof Nansen den høyeste toppen oppkalt etter seg.
Oppstigningen startet den 17. november. Ekspedisjonen valgte en rute opp Axel Heiberg-breen (som Amundsen navngav), klatringen gikk lettere enn ventet, men var likevel ikke enkel. Til tross for noen mindre feil ved valg av rute opp nådde de polplatået den 24. Her slo de leir og drepte 24 av hundene, som dels ble gitt til de gjenlevende hundene, dels spist av mennene og dels lagt igjen slik at de kunne plukkes opp igjen på tilbaketuren. For mennene var det viktig å spise ferskt kjøtt for å unngå skjørbuk. Denne teltplassen gav Amundsen navnet Slakteren. På grunn av snøstorm ble ekspedisjonen liggende værfast i flere dager, og da de endelig kom av gårde, gikk det sakte fremover. Særlig et område som ble døpt Djevelens Ballsal, som bestod av en mengde store snø- og is-skavler, var problematisk. Den 4. desember nådde de frem til 87°S, og tre dager senere slo de rekorden for hvor langt mot syd noe menneske hadde vært, 88°23′S. Den gamle rekorden var det Ernest Shackleton som satte i 1909.
=== Fremme ved Sydpolen ===
Amundsen nådde Sydpolen den 14. desember 1911. Basen på polpunktet fikk navnet Polheim. Amundsen gav polplatået navnet Kong Haakon VIIs vidde (nå Kong Håkon VII Vidde), men dette navnet har ikke vunnet innpass internasjonalt. På basen etterlot de et telt, enkelte unødvendige gjenstander og et brev til kong Haakon i tilfelle de ikke skulle komme trygt tilbake til Framheim. I tillegg lå det et kort brev til Scott hvor Amundsen bad ham om å sende brevet til Kongen og beskjed om at Scott kunne bruke det han eventuelt hadde bruk for av gjenstandene i teltet. Brevet avsluttes med at Amundsen ønsker Scott en trygg reise hjem igjen.
Tilbaketuren fra polpunktet gikk fortere enn Amundsen hadde beregnet, noe som medførte at mye av maten og utstyret som lå på depotene ikke ble tatt med. Til sammen skal det ha vært 500 kilo med utstyr og mat igjen på ruten fra polpunktet.
Ekspedisjonen returnerte til Framheim den 25. januar 1912 med elleve hunder. Turen hadde til sammen tatt 99 dager. Amundsen hadde på forhånd beregnet at den ville ta 100 dager. I løpet av denne tiden hadde de tilbakelagt i underkant av 3000 kilometer. Allerede den 30. januar forlot «Fram» Framheim. Grunnen til at Amundsen forlot Antarktis så hurtig, var at han ville sikre at han var først med nyheten om at han hadde vært på Sydpolen. Dersom Scott fikk sin erobring publisert først, ville det få overskriftene, selv om Amundsen var først til polpunktet.
Den 7. mars 1912 ankom «Fram» Hobart i Australia. Amundsen sendte da et kodet telegram til sin bror, som igjen skulle informere Kongen og Fridtjof Nansen. Først neste dag ble nyheten offisielt kjent.
=== Robert Scotts ekspedisjon ===
Utdypende artikkel: Terra Nova-ekspedisjonenScott nådde polpunktet først den 17. januar 1912, 34 dager etter Amundsen.
Årsakene til Amundsens suksess og Scotts fiasko har siden den tid vært gjenstand for mye diskusjon og kontroverser. Mens Amundsen returnerte trygt tilbake til Norge, omkom Scott og hans mannskap på Rossbarrieren på vei tilbake fra polpunktet. Hovedgrunnene til at Amundsen lyktes med sin ekspedisjon er blant annet at å nå polpunktet var det eneste målet med ekspedisjonen, kjennskapen til inuittenes levesett i polare strøk, nøyaktig planlegging, blikk for detaljer og bruken av hunder og ski.
Begge ekspedisjonene brukte pemmikan som den grunnleggende maten på ekspedisjonen. Selv om de i utgangspunktet hadde den samme grunnutrustningen hva mat angår, var det likevel enkelte forskjeller i dietten som kan ha vært avgjørende.
Til forskjell fra Scott, som hadde med te som varm drikke, brukte Amundsen kakao. Den essensielle forskjellen mellom disse er at kakao gir klart mer næring enn te. Begge ekspedisjonene hadde fått bakt egne kjeks; Amundsens var bakt av Sætre. En viktig forskjell på kjeksene var at mens Scotts var bakt med hvetemel og natron, var Amundsens bakt med fullkornsmel og gjær. Amundsens kjeks var derfor mer næringsrike og hadde betydelig mer vitamin B enn Scotts.
=== Ruten opp Axel Heiberg-breen ===
Amundsen hadde hell som fant Axel Heiberg-breen, som viste seg å være en raskere vei til polplatået enn Beardmorebreen, som Shackleton hadde oppdaget tre år tidligere og som Scott brukte. Hadde ikke denne tidligere ukjente ruten opp til polplatået blitt funnet, er det ikke sikkert at han ville nådd polpunktet. Enkelte har hevdet at Axel Heiberg-breen var en enklere vei opp til polplatået enn Bearmorebreen, noe det neppe er grunnlag for å hevde, selv om den er kortere. Amundsens rute opp var vesentlig brattere enn Scotts rute. I løpet av de fire dagene Amundsen brukte på å klatre opp Axel Heiberg-breen, tilbakela han en distanse på i overkant av 70 km og klatret over 3000 høydemeter. De samme fire dagene tilbakela Scott 84 km, på flatmark.
=== Bruken av hunder ===
Den avgjørende faktoren for Amundsens suksess var sannsynligvis bruken av grønlandshunder til å trekke sledene frem til polpunktet og tilbake. Amundsen brukte hundene som et verktøy, og selv om han selv syntes det var grusomt, slaktet han et stort antall av hundene underveis. På denne måten sparte han vekt på hundefôr samtidig som de drepte hundene gav fôr til hundene og ferskt kjøtt til mennene. Det ferske kjøttet var viktig for å motvirke skjørbuk, men ble siden kritisert av britene for å være umoralsk og på grensen til juks.
Siden hundene gjorde mye av trekkjobben, ble ikke ekspedisjonen en så stor påkjenning for Amundsen og hans menn som for Scott og hans ekspedisjon. Scotts menn ble etter hvert utslitt og maktet knapt å trekke sledene mot slutten. På grunn av dårlig kosthold og det harde arbeidet gikk de kraftig ned i vekt, mens Amundsen og hans menn faktisk gikk litt opp i vekt i løpet av ekspedisjonen. De lot i tillegg mye forsyninger ligge igjen på hjemturen fordi de ikke hadde bruk for dem. Scotts hjemtur var preget av at man hele tiden var nødt til å finne det neste depotet for å få nok forsyninger; den siste teltplassen hvor Scott og to av hans menn døde, lå 20 km fra et stort depot.
Scott brukte hunder, ski, traktorer og mongolske hester på sin ekspedisjon. Traktorene var til liten nytte; den ene sank gjennom isen da den ble losset av skipet, og de to andre hadde brutt sammen før man var kommet 80 km fra basen. Scott kunne ikke håndtere hundene skikkelig og fikk derfor ikke ut potensialet av dem. Amundsen hadde også kommet ham i forkjøpet og hadde skaffet de beste hundene som kunne skaffes på Grønland. Hundene ble brakt om bord i «Fram» på Fredriksholm festning utenfor Kristiansand. Medlemmene av Scotts ekspedisjon hadde dårlig trening med å stå på ski, og Scott hadde derfor tatt med nordmannen Tryggve Gran, etter råd fra Fridtjof Nansen, som skulle trene medlemmene i skigåing. Scott valgte likevel i stor grad å trekke sledene med menneskekraft. Det var denne metoden Ernest Shackleton hadde brukt på sin ekspedisjon to år tidligere da han måtte snu bare 180 km fra polpunktet på grunn av mangel på forsyninger.
== Nordøstpassasjen 1918–1920 ==
Roald Amundsen fikk benytte Fridtjof Nansens «Fram», til sydpolekspedisjonen, men i 1916 kontraherte han sitt eget polarskip. Skipet ble sjøsatt i 1917 og døpt «Maud», og ble benyttet for seiling gjennom Nordøstpassasjen, en ekspedisjon Amundsen ledet fra 1918 til 1920.
Med på denne ekspedisjonen var Oscar Wisting og Helmer Hanssen, som begge var med Amundsen til Sydpolen. I tillegg skulle Henrik Lindstrøm være med som kokk, men han fikk slag og ble så fysisk redusert at han ikke kunne delta.
Målet for ekspedisjonen var å utforske de ukjente områdene i Polhavet, sterkt inspirert av Nansens tidligere ekspedisjon med «Fram». Planen var at man skulle seile langs kysten av Sibir og gå inn i isen lenger mot nord og øst enn det Nansen hadde gjort. I motsetning til Amundsens tidligere ekspedisjoner hadde denne ekspedisjonen en klar vitenskapelig profil, og inkluderte geofysikeren Harald Ulrik Sverdrup.
Seilasen gikk i nordøstlig retning over Karahavet. Utenfor Kapp Tsjeljuskin frøs «Maud» fast i isen. Ekspedisjonen ble liggende fastfrosset i nesten ett år, uten at skipet kom i drift i isen. I september 1919 kom skipet løs av isen, men frøs fast igjen etter elleve dager lengre øst mellom Vrangeløya og Nysibirøyene, på bare 70° nord.
Ved Kapp Tsjeljuskin lot to menn, Peter Tessem og Paul Knutsen, bli igjen etter at ekspedisjonen hadde overvintret der. «Maud» fortsatte østover Laptevhavet og mennene ble bedt om å vente her til Karahavet frøs til og så bruke kjelke sørvestover mot Dikson med brev og pakker fra Amundsen. De to mennene forsvant på veien. En norsk leteaksjon ble igangsatt – med elleve mann og reinsdyr ble området undersøkt i omkring et halvt år, de fant et brev Tessem og Knutsen hadde skrevet da de var halvveis til Dikson. I 1922 fant Begitsjev og Urvantsev postpakkene, et kompass og teodolitt ni mil fra Dikson. Noe nærmere Dikson fant de norske ski merket «Hagen & Co Christiania». Bare tre kilometer fra telegrafstasjonen i Dikson fant de et lik med en giftering i beltet merket «Din Pauline» og man antok at liket var Tessem. Senere ble det reist tvil om liket i stedet kunne være Knutsen.Amundsen deltok selv lite i arbeidet utendørs, som sledeturer og jakt, etter at han hadde vært utsatt for en rekke ulykker. Han hadde blant annet brukket armen og blitt angrepet av isbjørn. Hanssen og Wisting, sammen med to andre, la ut på ekspedisjon med hundeslede til Nome i Alaska til tross for at det var tusen kilometer dit. På grunn av dårlig is i Beringstredet kunne det ikke krysses. De fikk imidlertid sendt telegram fra Anadyr.
Etter to vintre fastfrosset i isen uten at man hadde oppnådd målet om å drive med isen over polpunktet bestemte Amundsen seg for å dra til Nome for å reparere skipet og proviantere. Her gikk flere av mannskapet i land, blant annet Hanssen, som etter Amundsens mening med dette brøt kontrakten og følgelig ikke fikk reisepenger.
Den tredje vinteren lå «Maud» fastfrosset vest i Beringstredet, før skipet gikk til Seattle for reparasjoner i 1921. Amundsen dro nå tilbake til Norge, blant annet fordi han måtte rydde opp i egen økonomi. Hjem til Norge tok han med seg to små jenter fra Sibir, som etter planen skulle få et bedre liv i Norge. De ble boende hos Amundsen i to år, før de returnerte tilbake til Sibir.
Amundsen reiste tilbake til «Maud», som nå lå i Nome, i juni 1922. Han flyttet nå fokuset fra skipsekspedisjoner til ekspedisjoner med fly, og tok derfor med seg to fly om bord på skipet. Ekspedisjonen ble delt i to, én del skulle overvintre og gjøre seg klar for et forsøk på å fly over polen. Denne delen ledet Amundsen selv. «Maud», under kommando av Wisting, skulle gjennomføre den opprinnelige planen om å drive over polpunktet i isen. Skipet drev i isen i tre år øst for Nysibirøyene, før det til slutt ble tatt beslag i av Amundsen sine kreditorer, for å skaffe dekning for gjelden han hadde pådratt seg.
Forsøkene på å fly over polpunktet mislyktes også. Det ble gjort to prøveflygninger, men flyet ble så ødelagt ved det siste forsøket at man måtte gi opp. For å skaffe inntekter til dekning av gjelden han hadde pådratt seg, måtte Amundsen i 1924 reise rundt i USA på foredragsturné.
Selv om polpunktet ikke ble nådd, og ekspedisjonen sånn sett var mislykket, var de vitenskapelige undersøkelsene en større suksess. I de periodene skipet lå innefrosset, foretok Sverdrup etnografiske studier av de innfødte, i tillegg til geofysiske studier, som var hans egentlige fagfelt.
== Nordpolen ==
=== Flyferden 1925 ===
Amundsen var åpen for bruk av moderne teknikk på polarferder. I 1909 vurderte han draker.
Høsten 1913 var Roald Amundsen i USA på foredragsturné, og han var samtidig opptatt med forberedelsene til en ny nordpolsferd. Etter en flytur i San Francisco fikk han øynene opp for flyvningens muligheter. Da han kom hjem til Norge igjen, kom han i løpet av vinteren på flere besøk til Kjeller flyplass for å bli med Einar Sem-Jacobsen som passasjer. Flyturene interesserte ham mer og mer, og han bad om å få anledning til å lære å fly selv. Forsvarsdepartementet gav straks tillatelse til dette. 11. juni 1914 tok han det første sivile flysertifikat i Norge, på Gardermoen.I 1925 gjorde Amundsen et forsøk på å nå Nordpolen med de to flybåtene «N 24» og «N 25». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Svalbard. På «N 25» var Hjalmar Riiser-Larsen pilot, Roald Amundsen navigatør og Karl Feucht mekaniker. På «N 24» satt Leif Ragnar Dietrichson ved spakene, Lincoln Ellsworth var navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87°44' nord, men hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N 24» var skadet og måtte etterlates. Da besetningen fra «N 24» skulle ta seg rundt ei råk og over til «N 25», gikk Omdal og Dietrichson gjennom isen og holdt på å drukne. Takket være at de hadde på seg Tethys, at de hadde blåst redningsvestene delvis opp og at Ellsworth ikke havnet i vannet, klarte Omdal og Dietrichson å komme seg opp på isen igjen. Amundsen selv sier i sin bok at om Omdal og Dietrichson ikke hadde overlevd, hadde de ikke klart å rydde lang nok startbane, og hele ekspedisjonen ville ha omkommet i isen. Etter hjemkomsten fikk Breder Carlsen takkebrev fra både Amundsen selv, Dietrichson og Omdahl. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N 25» med alle seks om bord og komme velberget tilbake til Spitsbergen.Ferden ble delvis finansiert ved at Postvesenet utgav en serie med frimerker, de såkalte Polfrimerkene. Motivet var en isbjørn og flyet «N 25». Disse hadde ikke tilleggsverdi, men Amundsen fikk overlatt hele opplaget for salg.
=== Luftskipet «Norge» 1926 ===
I 1926 nådde Amundsen Nordpolen med luftskipet «Norge». Luftskipet forlot Ny-Ålesund den 11. mai 1926 og passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20 og fortsatte videre til Teller i Alaska. Luftskipet var tegnet og bygd av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra Roma til Kings Bay, hvor Amundsen og den norske delen av besetningen gikk om bord, og så videre til Alaska. «Norge» hadde en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, svenske Finn Malmgren var ekspedisjonens meteorolog og Oskar Omdal var mekaniker.De tre ekspedisjonene som hevdet å ha nådd Nordpolen før «Norge», er alle omdiskutert. Det gjelder ekspedisjonene til Frederick Cook i 1908, Robert Peary i 1909 og Richard E. Byrd noen få dager før «Norge» i 1926. Hvis ingen av disse nådde Nordpolen, ledet Amundsen også den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene.
== Søket etter Nobile 1928 ==
Etter nordpolferden oppstod det dyp uenighet mellom Amundsen og Nobile. Begge hadde ulik oppfatning av den andres rolle som ekspedisjonens leder og om hvem som hadde æren for ferden. Året etter organiserte Nobile en ny ekspedisjon med luftskipet «Italia». Skipet havarerte og en av verdens største internasjonale polarredningsaksjoner ble igangsatt. Amundsen sa seg villig til å delta i letingen etter overlevende fra «Italia», og den franske stat stilte en flybåt, «Latham», til disposisjon.
I Tromsø ble «Latham» klargjort for den lange overfarten til Svalbard. Dette omfattet ekstra drivstoff samt utstyr og proviant for å kunne overleve under arktiske forhold. På dette tidspunktet hadde Umberto Nobile oppnådd radiokontakt med omverdenen, hans omtrentlige posisjon nordøst av Svalbard og forklaring om ulykken var dermed kjent for Amundsen.
«Latham» forlot Tromsø 18. juni 1928, det fortelles at flyet virket overlesset og brukte svært lang tid ut Tromsøsundet før det hadde opparbeidet tilstrekkelig fart og oppdrift for å klare å lette. Det er sannsynlig at økt besetning (6 personer: Roald Amundsen, Leif Dietrichson, René Guilbaud, Albert de Cuverville, Emile Valette og Gilbert Brazy) samt vekten av drivstoff, proviant og utstyr har svekket flyets flyvedyktighet.
Et par timer etter avreisen oppfanget en kullbåt fra Svalbard svake nødsignaler som ble antatt å komme fra «Latham». Det er antatt at flyet ble tvunget ned som følge av dårlig vær, og at det havarerte i nærheten av Bjørnøya. Da det senere samme år (september og oktober) drev inn noen vrakdeler, en flottør og en bensintank, og det ble bekreftet at disse stammet fra «Latham», kunne en ikke lenger håpe på at Amundsen hadde berget seg i land et eller annet sted i Ishavet. Bensintanken viste tegn til å ha blitt forsøkt reparert, og dette kan tyde på at noen hadde overlevd landingen. Flere leteaksjoner etter Latham 47.02-flyet har i ettertid blitt gjennomført uten resultater. Hva som egentlig skjedde, er fortsatt uklart.
Regjeringen bestemte at den 14. desember, Sydpoldagen, skulle være minnedag for Roald Amundsen. Alle landets kirkeklokker ringte, og det var to minutters stillhet kl. 12. Under et minnemøte i Universitetets aula samme kveld holdt Fridtjof Nansen sin berømte minnetale som ble avsluttet slik:
Og så, da verket var fullført, vendte han tilbake til Ishavets vidder, der hans livsgjerning lå. Han fant en ukjent grav under isverdenens rene himmel, med evighetens vingesus gjennom rommet. Men fra den store, hvite stillhet vil hans navn lyse i nordlysets glans for Norges ungdom gjennom de hundre år. Det er menn med mot, med vilje, med kraft som hans, som gir tro på slekten, gir tillit til fremtiden. - Den verden er enda ung som fostrer slike sønner.
== Roald Amundsen og vitenskapen ==
Samtlige av Amundsens skipsbaserte ekspedisjoner hadde uttalte vitenskapelige mål, innebar vitenskapelige undersøkelser og bragte resultater. Gjennomseilingen av Nordvestpassasjen fullførte han først etter at han hadde påvist at den magnetiske Nordpolens posisjon hadde flyttet på seg, og derfor var relativ. Den planlagte ekspedisjonen mot Nordpolen, slik den ble fremstilt i 1908, hadde en klar vitenskapelig profil, men innebar også et geografisk mål. Da Robert Peary og Frederick Cook begge hevdet å ha nådd polpunktet i Nord i 1909, bestemte Amundsen seg i all hemmelighet for å «utvide» ekspedisjonen med et rekordforsøk mot Sydpolen. Planen var fortsatt å gjennomføre driften over Nordpolbassenget på et senere tidspunkt. Ekspedisjonen i Antarktis ble fremstilt som et nødvendig reklametokt for å redde den planlagte ekspedisjonen fra konkurs. Med dette påskuddet forsvarte Amundsen fraværet av en vitenskapelig agenda på det sydlige fastlandet. «Fram» dro riktignok ut på et oseanografisk tokt mens landpartiet gjennomførte sitt fremstøt mot polpunktet, men Amundsen overlot hele ansvaret for dette til kaptein Nilsen, vel vitende om at ekspedisjonen ikke engang hadde midler til å betale havneleie i Buenos Aires. Fokuset til Amundsen var her å sette en geografisk rekord.
Amundsens forhold til vitenskapen er omstridt. Det tradisjonelle synet har vært at Amundsen brukte vitenskapen kun som alibi for å samle inn støttepenger. Dette synet har vært tydeligst frontet i biografiene. De siste femten årene har derimot ny faglitteratur rettet fokus mot de vitenskapelige aspektene av polarhistorien generelt. Det viser seg at selv Fridtjof Nansen, som var ansatt som universitetsprofessor nesten hele sitt voksne liv, har blitt fremstilt som alt annet enn forsker og vitenskapsmann i tidligere biografisk litteratur.Amundsen var på sin side ingen professor. De magnetiske observasjonene etter Nordvestpassasjen overlot han i sin helhet til den norske regjering – vederlagsfritt. Han kunne godt samle inn oseanografiske, meteorologiske, magnetiske og etnografiske observasjoner, men det kunne aldri være på tale at han skulle behandle disse dataene i ettertid.Amundsen søkte støtte i de vitenskapelige kretsene, men mange forskere var like aktive den andre veien: De ønsket å benytte seg av Amundsens ekspedisjoner og muligheten for observasjon. Ute i isen var han et viktig vitenskapelig instrument for det norske geofysiske forskermiljøet. Amundsens vitenskapelig amatørmessige ekspedisjonsmedlemmer observerte og samlet data innenfor en rekke disipliner. Amundsen hadde selv gått i opplæring i magnetisk og oseanografisk observasjon, og kokken Lindstrøm fungerte for eksempel som zoolog ombord på «Gjøa.» Det var først på «Maud»-ekspedisjonen at Amundsen inkluderte en vitenskapsmann i rekkene, og de påfølgende studiene av Nordpolbassenget og dets nærliggende områder var vitenskapelig suksessfulle. Dette var først og fremst takket være oseanografen Harald Ulrik Sverdrup, men viser likevel hvordan Amundsens ekspedisjoner bidro til, eller muliggjorde, seriøs forskning.
== Amundsen i ettertid ==
I sin samtid møtte Roald Amundsen aldri noen form for kritikk, han var den suverene ener og leder. I ettertid er dette bildet blitt noe nyansert, og hans personlighet og lederstil er blitt kritisk vurdert av flere forfattere. Først Kåre Holt, som med sin dokumentarroman Kappløpet fra 1974 vakte bred forargelse for å rokke ved en nasjonalhelts omdømme. De nyanserte fremstillingene er blitt videreført i Tor Bomann-Larsens biografi, og i boken Den tredje mann – beretningen om Hjalmar Johansen av Ragnar Kvam jr.
Kritikken mot Amundsen har i ettertid fokusert på hans krav om absolutt lojalitet og underkastelse, og hans problemer med å lede ekspedisjonsdeltakere som viste selvstendig vurdering og våget å si imot Amundsen som ekspedisjonsleder. Hjalmar Johansen fikk merke dette under Sydpolekspedisjonen, da han stilte spørsmål ved en avgjørelse, og ikke fikk bli med laget som nådde selve polpunktet.
Universitetet i Tromsø har kalt sitt polarforskningssenter for Amundsensenteret.
På Frammuseet på Bygdøy er «Fram» utstilt med intakt interiør og gjenstander.
Av minnesmerker over Roald Amundsen finnes blant annetMonument over Amundsen og hans menn ved Sydpolen, utenfor Fram-museet på Bygdøy i Oslo. Utført av Håkon Anton Fagerås, avduket på 100-årsdagen.
Bautasten ved Amundsens fødested, Borge i Østfold.
Portrettbyste ved fergestedet i Fredrikstad, Fredrikstad kommune i Østfold.
Portrettbyste foran «Gjøa» ved Frammuseet på Bygdøy, reist i 1976, utført av Arne N. Vigeland.
Portrettbyste i Sarpsborg sentrum, avduket 28. juni 1938, utført av Carl Edvard Alfonzo Paulsen.
Portrettbyste foran Nordpolhotellet i Ny-Ålesund.
Portrettbyste foran isbryteren Krassin (museum) i St. Petersburg. Gitt av regjeringen til Sovjetunionen i 1972.
To statuer i Tromsø, en helfigur på sokkel i park ved Roald Amundsens plass ved Prostneset, og et portrett utenfor Polarmuseet.
Statue i Tønsberg.
Statue utført av Arne N. Vigeland på Svartskog i Nordre Follo kommune, like ved Roald Amundsens hjem «Uranienborg».
Roald Amundsens gate finnes i Askim, Drammen, Halden, Hamar, Lillestrøm, Moss, Notodden, Oslo, Mo i Rana, Ringerike, Sandnes, Sarpsborg, Skedsmo, Skien, Tromsø og Vågan.
Roald Amundsens vei/veg finnes i Bodø, Fredrikstad, Gjøvik, Kongsberg, Larvik, Lørenskog, Narvik, Nordre Follo, Porsgrunn, Stavanger, Trondheim, Ullensaker, Ålesund og Vefsn.
Videre er det på Einar Sverre Pedersens initiativ satt opp minnesmerker i Nome i Alaska, i Gjøahavn i Nordvestpassasjen, Hobart i Tasmania, ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø og Polarmuseet i Tromsø.
Roald Amundsen er avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300
Fregatten KNM «Roald Amundsen», det andre fartøyet i Fridtjof Nansen-klassen, er oppkalt etter Amundsen.
Roald Amundsen videregående skole, nytt navn på Oppegård videregående skole (fra 1. august 2012)
Hurtigrutens hybridskip «MS Roald Amundsen» settes i drift i 2018 som cruiseskip i Antarktis.
==== Steder oppkalt etter Roald Amundsen ====
Isbreen Amundsenisen på Wedel Jarlsberg Land, Svalbard
Amundsenodden i Brennevinsfjorden på Nordaustlandet, Svalbard
Amundsenkrateret på månen
Amundsen Gulf i Nordvestterritoriene, Canada
I Antarktis:
Amundsenbreen i Dronning Mauds Fjell i Ross Dependency
Amundsenhavet utenfor Marie Byrd Land
Amundsenisen i Dronning Maud Land
Amundsen Bay i Enderby Land
Amundsen Coast, en del av kysten innenfor Rossbarrieren
Amundsen Plain, et undersjøisk slette utenfor Marie Byrd Land
Mount Amundsen, et fjell i Wilkes Land
== Verk ==
Nordvestpassagen. Beretning om Gjøa-ekspeditionen 1903 – 1907. Med et tillæg af Godfred Hansen Aschehoug, Kristiania 1907. 511 sider.
Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram 1910 – 1912. Jacob Dybwads forlag, Kristiania 1912. 2 bind, 528+424 sider. e-bok fra Nasjonalbiblioteket
Nordostpassagen. Maudfærden langs Asiens kyst 1918 – 1920. H. U. Sverdrups ophold blandt tsjuktsjerne. Godfred Hansens depotekspedition 1919 – 1920. Gyldendal, Kristiania 1921. 467 sider.
Gjennem luften til 88° nord : Amundsen–Ellsworths polflyvning 1925. Gyldendal. 1925. [Med bidrag av Hj. Riiser-Larsen, Leif Dietrichson, Fredrik Ramm, Jakob Bjerknes.] 278 sider.
Med Lincoln Ellsworth: Den første flukt over polhavet. Med bidrag av Gustav S. Amundsen, B. L. Gottwaldt, Joh. Høyer, Finn Malmgren, Hj. Riiser-Larsen. Gyldendal, Oslo 1926. 264 sider.
Mitt liv som polarforsker. Gyldendal. Oslo 1927. 256 sider.De fleste er oversatt til flere språk.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
Amundsen mottok en lang rekke norske og utenlandske ordener, blant de norske er storkorset av St. Olavs Orden (1906), Sydpolsmedaljen (1912) og Borgerdådsmedaljen. Amundsen ble i 1907 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone. I 1925 mottok han Hans Egede-medaljen og i 1928 den amerikanske Kongressens gullmedalje.Han var statsstipendiat fra 1913, som en nasjonalgave.
I 1917 tilbakeleverte han alle sine tyske ordener i protest mot Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig.
=== Norske frimerkeutgivelser ===
1925 Polfrimerkene
1947: 55 øre (farge: lys oransjebrun, opplag: 6.220.000, NK 367, sammen med Fridtjof Nansen)
1961: 45 øre (farge: karminbrun og grå, opplag: 5.583.400, NK 502)
1961: 90 øre (farge: lys og mørk blå, opplag: 2.367.500, NK 503)
1971: 100 øre (farge: blå og oransjerød, opplag: 2.050.000, NK 676)
2011: 14 kroner (flerfarget, opplag: 600.000, NK 1783)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Odd Arnesen. Roald Amundsen som han var. Oslo 1929.
Tor Bomann-Larsen (1998). Roald Amundsen : En biografi. Cappelen. ISBN 8202176476.
Tor Bomann-Larsen. Roald Amundsen en biografi. Oslo, 2003. ISBN 82-02-22519-1.
Roland Huntford (1982). Scott og Amundsen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203108199. (hovedkilde for artikkelen).
Ragnar Kvam jr. Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen. Gyldendal, 1997.
Susan Barr og Jan Ove Ekeberg Roald Amundsen, Tidenes polfarer, J. M. Stenersens forlag 2005, ISBN 8272013622.
Alexander Wisting Roald Amundsen det største eventyret – en biografi 2011 ISBN 978-82-489-1111-1.
Monica Kristensen Amundsens siste reise 2017 ISBN 978-82-328-0198-5.
== Eksterne lenker ==
(en) Roald Amundsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roald Amundsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roald Amundsen på Internet Movie Database
(en) Roald Amundsen hos The Movie Database
Roald Amundsen Minne – nettsiden til museet til Roald Amundsens minne i hans barndomshjem «Tomta» i Fredrikstad.
Roald Amundsens hjem, Uranienborg i Svartskog
NRK Norgesglasset. «Roald Amundsens mislykkede polferd».
Spitsbergen Airship Museum
Norsk Polarhistorie biografiside om Roald Amundsen
Andøy Historielag med fortelling av Helmer Hanssen som deltok på flere av Amundsens ekspedisjoner
Roald Amundsen i bokselskap.no
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Roald Amundsen, bøker om Roald Amundsen, arkiv etter Roald Amundsen
Amunsdsen ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen. Nettutstilling fra Arkivverket Wikiquote: Roald Amundsen – sitater | Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, forsvant rundt 18. | 4,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sydpolen | 2023-02-04 | Sydpolen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1911 i Antarktis', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sydpolen', 'Kategori:Verdens geografiske ytterpunkter', 'Kategori:Verneområder i Antarktis'] | Sydpolen, eller Sørpolen, er det geografisk sydligste punktet på jordkloden, i kartografiske henseende definert som 90°S. Det finnes også en annen sydpol, den magnetiske sydpolen, som av geomagnetiske årsaker ligger lenger nord enn den geografiske sydpolen.
Den norske polfareren Roald Amundsen og hans mannskap i Framekspedisjonen var de første mennesker som nådde den geografiske sydpolen, den 14. desember 1911, etter et episk kappløp mot polpunktet mot britiske Robert Falcon Scott, noe som utvilsomt er den største bedrift av en norsk utforsker siden Leiv Eirikssons oppdagelse av Amerika omkring år 1000. Amundsen opprettet en base gitt navnet Polheim som de neste dagene var utgangspunktet til å fastslå med stor nøyaktighet hvor polpunktet lå. Dette fant sted i tiden 14.–17. desember 1911. Med disse målingene er det fastslått at Amundsen og hans folk var innenfor 50 m fra den faktiske geografiske sydpolen.
I dag ligger den amerikanske forskningsstasjonen Amundsen-Scott South Pole Station på polpunktet. Basen er oppkalt etter Amundsen og briten Robert Falcon Scott, som kom til polpunktet en drøy måned etter Amundsen, i januar 1912, og som omkom med sitt mannskap på tilbaketuren.
| Sydpolen, eller Sørpolen, er det geografisk sydligste punktet på jordkloden, i kartografiske henseende definert som 90°S. Det finnes også en annen sydpol, den magnetiske sydpolen, som av geomagnetiske årsaker ligger lenger nord enn den geografiske sydpolen.
Den norske polfareren Roald Amundsen og hans mannskap i Framekspedisjonen var de første mennesker som nådde den geografiske sydpolen, den 14. desember 1911, etter et episk kappløp mot polpunktet mot britiske Robert Falcon Scott, noe som utvilsomt er den største bedrift av en norsk utforsker siden Leiv Eirikssons oppdagelse av Amerika omkring år 1000. Amundsen opprettet en base gitt navnet Polheim som de neste dagene var utgangspunktet til å fastslå med stor nøyaktighet hvor polpunktet lå. Dette fant sted i tiden 14.–17. desember 1911. Med disse målingene er det fastslått at Amundsen og hans folk var innenfor 50 m fra den faktiske geografiske sydpolen.
I dag ligger den amerikanske forskningsstasjonen Amundsen-Scott South Pole Station på polpunktet. Basen er oppkalt etter Amundsen og briten Robert Falcon Scott, som kom til polpunktet en drøy måned etter Amundsen, i januar 1912, og som omkom med sitt mannskap på tilbaketuren.
== Erobring og utforskning ==
Det første forsøket på å nå den geografiske Sydpol var Discoveryekspedisjonen i årene 1901–04, som ledet av Robert Falcon Scott nådde 82° 16′ S, rundt 860 km fra Sydpolen. Ved Nimrodekspedisjonen ledet av Ernest Shackleton i 1909 kom de første menneskene opp på Antarktisplatået, som han kalte Kong Edward VII platå. Pga. manglende ressurser til å nå polpunktet og likevel returnere i live, snudde ekspedisjonen på 88° 23' S, kun 97,5 nautiske mil eller 180,6 km fra polpunktet.
I det som senere er omtalt som kappløpet om Sydpolen, var det i årene 1911-12 to utfordere som samtidig søkte å bli de første menneskene til å nå den geografiske sydpolen. Det ene utfordreren var igjen Robert Falcon Scott i ledelsen av Terra Nova-ekspedisjonen, mens den andre var Roald Amundsen og hans Fram-ekspedisjon. Begge lag nådde polpunktet, men bare det ene vendte tilbake med livet i behold. Etter en ferd på 55 dager nådde det norske mannskapet Sydpolen den 14. desember 1911. Amundsen kalte leiren Polheim, og gav platået omkring polen navnet Kong Haakon VII's vidde (nå Kong Håkon VII Vidde) til ære for kong Haakon VII. Den første i verden til å sette foten på Sydpolen, var Olav Bjaaland, som også fikk Mount Bjaaland oppkalt etter seg. Amundsens konkurrent Scott og hans lag nådde Sydpolen en drøy måned senere, 17. januar 1912. På tilbaketuren omkom Scott og hele hans mannskap på fire av sult og ekstrem kulde.
I 1914 prøvde den britiske utforskeren Shackleton å krysse det antarktiske kontinentet via Sydpolen, men hans skip «Endurance» ble fanget i pakkisen og sank 11 måneder senere. Han ble nødt til å avbryte antarktisekspedisjonen og i stedet evakuere seg og sine menn ut av Sydpollandet. Etter den mest utrolige redningsdåd i den heroiske tidsalderen ble samtlige av Shackletons besetningsmedlemmer reddet (tre personer døde i Rosshavsgruppen).
Den amerikanske admiralen Richard Byrd, med hjelp av førstepilot Bernt Balchen, ble den første til å fly over Sydpolen 29. november 1929. Det var derimot først den 31. oktober 1956 at mennesker igjen satte foten på sydpolen. Dette var da den amerikanske admiralen George Dufek gikk inn for landing i sitt Douglas DC-3-fly. Den amerikanske Amundsen-Scott-basen ble opprettet i 1956–1957, og har siden den gang vært bemannet av forskere.
== Den geografiske sydpol ==
Den geografiske sydpol er definert som ett av de to punktene hvor jordens rotasjonsakse gjennomskjærer jordoverflaten, hvorav det andre er den geografiske nordpol. Jordens rotasjon er imidlertid ikke helt stabil slik at denne definisjonen er ikke helt presis over tid.
For tiden ligger et Antarktika over Sydpolen, men det har ikke alltid vært slik. Dette på grunn av kontinentaldriften. Fastlandet over Sydpolen ligger svært nær havnivået, men iskalotten som dekker området er 3000 meter tykt, slik at overflaten faktisk ligger på en stor høyde.
Den polare iskalotten flytter seg om lag 10 meter hvert år, så den eksakte posisjonen til isen og bygningene som står på den, flytter seg gradvis over tid relativt til polpunktet. Markøren på Sydpolen blir derfor flyttet hvert år for å vise dette.
=== Klima ===
Sydpolen har et helt halvår uten sollys, mens solen aldri går ned det andre halvåret. Selv om den aldri går ned i sommerhalvåret, står den alltid lavt på himmelen. Mye av sollyset som når ned til overflaten, blir reflektert av den hvite sneen. Denne mangelen på varme fra solen, kombinert med høyden Sydpolen ligger på (om lag 3 200 moh), fører til at Sydpolen har ett av de kaldeste klimaene på jorden. Temperaturene på Sydpolen er mye lavere enn på Nordpolen, hovedsakelig fordi Sydpolen ligger i et høyere nivå midt på en stor kontinentallandmasse, mens Nordpolen ligger på havnivået midt i et hav (som virker som et varmereservoar).
På midtsommeren, når solen står høyest på himmelen, om lag 23,5 grader over horisonten, er middeltemperaturen på Sydpolen om lag -25 ºC. Når solen synker, faller temperaturen, og i det solen går ned (sent i mars) eller står opp (sent i september), er den rundt -45 ºC. Om vinteren holder temperaturen seg jevnt rundt -65 ºC. Den høyeste temperaturen som noen gang er målt på Amundsen-Scott-basen er -14ºC, og den laveste er -83 ºC. Dette er derimot ikke det kaldeste som er målt på jorden. Forskningsstasjonen Vostok lenger inne i isødet har målt -89,2 ºC.
Sydpolen har ørkenklima, og opplever nesten aldri nedbør. Vind kan derimot føre til sterkt snedrev.
=== Tid ===
De fleste stedene på jorden er den lokale tiden mer eller mindre synkronisert med solens posisjonen på himmelen. Dette går ikke på Sydpolen, siden «dagene» varer et helt år. Man har ikke valgt noen spesiell tidssone på Sydpolen, men av praktiske årsaker benytter Amundsen-Scott-basen New Zealand-tid.
== Den seremonielle sydpolen ==
Den seremonielle sydpolen er et område som er satt opp for å ha et sted å ta bilde av. Den består av en metallkule på en sokkel omringet av flaggene til landene som har signert Antarktistraktaten. Punktet ligger noen meter fra den geografiske sydpolen, som bare er markert av et lite skilt og en stolpe. Dette kommer av at iskalotten flytter seg om lag 10 meter per år, og staken blir flyttet hver nyttårsdag.
== Den magnetiske sydpolen ==
Den magnetiske sydpolen er det punktet på jordoverflaten der de geomagnetiske feltlinjene er direkte vertikale oppover. Den magnetiske sydpolen endrer posisjon hele tiden på grunn av variasjoner i jordens magnetfelt, og i 2005 var den kalkulert til å ligge ved 64,53°S og 137,86°Ø [1], like utenfor kysten av Wilkes Land i Antarktis.
== Den geomagnetiske sydpolen ==
Jordens geomagnetiske felt kan tilnærmes av en skråstilt dipol plassert i senteret av Jorden. Den geomagnetiske sydpolen er det punktet der aksen til den best tilpassede skråstilte dipolen krysser jordoverflaten på den sydlige halvkulen. I 2005 ble dette punktet kalkulert til å være 79,74°S and 108,22°Ø [2], nær forskningsstasjonen Vostok. Fordi dette feltet ikke er en eksakt dipol, ligger ikke Den geomagnetiske sydpolen på samme sted som Den magnetiske sydpolen. I tillegg flytter den geomagnetiske sydpolen seg av samme årsak som den magnetiske polen.
== Utilgjengelighetspolen ==
Utilgjengelighetspolen (eller den mest utilgjengelige sydpolen) er det punktet på det antarktiske kontinentet som er lengst borte fra Sydishavet. Det ligger ved 85°50′S 65°47′Ø og ble nådd 14. desember 1958 av den tredje sovjetiske antarktisekspedisjonen, ledet av Jevgeni Tolstikov. På dette punktet opprettet de en midlertidig stasjon, Poljus Nedostupnosti. På vei til polen, ved 78°24′S 87°32′Ø, opprettet de stasjonen Sovetskaja, som eksisterte mellom 16. februar 1958 og 3. januar 1959.
En ny sovjetisk ekspedisjon returnerte til Utilgjengelighetspolen i 1967. I dag står en av bygningene fra basen som ble opprettet der, på taket av bygningen er det en byste av Vladimir Lenin med ansiktet vendt mot Moskva.
Utilgjengelighetspolen er mye fjernere, og mye vanskeligere å nå, enn den geografiske sydpolen. Den 4. desember 2006 la Team N2i ut på en ekspedisjon der målet var å bli de første som nådde denne polen uten direkte mekanisk assistanse. De brukte skipulker og kite-skigåing. Målet ble nådd den 20. januar 2007.
== Litteratur ==
Det er skrevet en rekke bøker om og av personer som ledet eller deltok på sydpolekspedisjoner:
Alexander Wisting: Roald Amundsen. Det største eventyret. Kagge Forlag 2011 ISBN 9788248911111
Tor Borch Sannes: Fram. Sem & Stenersen forlag 2011 ISBN 9788270460847
Apsley Cherry-Garrard: Den fryktelige ferden. Schibsted forlag. 2011 ISBN 9788251655583
Harald Østgaard Lund og Siv Frøydis Berg: Norske polarheltbilder 1888-1928. Forlaget Press/Nasjonalbiblioteket 2011 ISBN 9788275474771
Marit Figenschou: Til Sydpolen ingen bragd. Heltsykt Forlag. 2011 ISBN 9788230317846
Jon Ewo: Spillet om Sydpolen. Omnipax. 2011 ISBN 9788253032665
Etsuko Watanabe: Alle ombord til Sydpolen Cappelen Damm 2011 ISBN 9788202330903
== Se også ==
Nordpolen
Historiske steder og kulturminner i Antarktis
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sydpolen.no
Norsk Polarinstitutt | Sydpolen, eller Sørpolen, er det geografisk sydligste punktet på jordkloden, i kartografiske henseende definert som 90°S. Det finnes også en annen sydpol, den magnetiske sydpolen, som av geomagnetiske årsaker ligger lenger nord enn den geografiske sydpolen. | 4,684 |
null | 2023-02-04 | Ottawa | null | null | null | | borgermester = Larry O'Brien | 4,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sergej_Prokofjev | 2023-02-04 | Sergej Prokofjev | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 5. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Krasnoarmiisk rajon', 'Kategori:Russiske klassiske pianister', 'Kategori:Russiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ukrainere'] | Sergej Sergejevitsj Prokofjev (russisk: Сергей Сергеевич Прокофьев; født 27. april 1891 i Ukraina, død 5. mars 1953 i Moskva) var en sovjet-russisk komponist.
| Sergej Sergejevitsj Prokofjev (russisk: Сергей Сергеевич Прокофьев; født 27. april 1891 i Ukraina, død 5. mars 1953 i Moskva) var en sovjet-russisk komponist.
== Bakgrunn og virke ==
Han ble født i Sontsovka, et lite tettsted i nåværende Krasne i Donetsk oblast i Ukraina. Han var enebarn. Moren var pianist, og faren en relativt velstående jordbruksingeniør.
Som trettenåring kom Prokofjev inn på konservatoriet i St. Petersburg i 1904, hvor han studerte komposisjon hos bl.a. Rimskij-Korsakov. Allerede som sekstenåring i 1907 skrev han sin første pianosonate. I 1912 ble hans første pianokonsert fremført. Da han tok eksamen i 1914 hadde han skrevet fire operaer, fire verker for stort orkester og to konserter for piano. ved konservatoriet i St. Petersburg.
I 1916–17 skrev Prokofjev sin første symfoni. Denne var inspirert av symfoniene til østerrikske Joseph Haydn, og fikk navnet «Den klassiske». Symfonien ble en stor suksess, og regnes i dag blant Prokofjevs mest kjente verker.
I 1918, like etter den russiske revolusjon, flyttet han til USA, videre til Paris i 1920, til tyske Ettal i Bayern i 1922 før han i 1923 slo seg ned i Paris og giftet seg med den spanske sangerinnen Lina Codina (1897–1989). De fikk to sønner. Sønnen Sviatoslav (1924–2010) ble arkitekt og Oleg (1928–98) kunstner. I 1936 vendte han tilbake til et Stalin-styrt Sovjet. Han skrev Peter og ulven samme høst.
Prokofjev var en usedvanlig mangesidig komponist, og komponerte innen de aller fleste sjangre: Operaer, balletter, oratorier, filmmusikk, symfonier, kammerverker, sonater og konserter. Prokofjev var dessuten kjent som en fremragende pianist, og ble belønnet med førstepremie i klaverspill ved konservatoriet da han fremførte sin klaverkonsert nr. 1.I 1941 måtte Prokofjev forlate kona Lina. Det var innført et forbudt for sovjetiske borgere å være gift med utlendinger. Lina ble senere sendt til Sibir, anklaget for spionasje. Hun ble dømt til 20 års fengsel, men etter Stalins død, på Prokofievs fødselsdag, ble hun frigitt og utvist fra Sovjetunionen. Prokofjev hadde dessuten blitt kjæreste med Mira Mendelssohn (1915–68), en poet han så levde med.I 1944 oppførte han sin 5. symfoni. Denne er, sammen med den første symfonien, et høydepunkt blant Prokofjevs symfonier. Disse to verkene er imidlertid temmelig forskjellige; der den første er et lite og «enkelt» verk, er den femte et verk av en helt annen skala.
De siste årene av sitt liv var Prokofjev sterkt plaget av dårlig helse. Fra og med 1948 ble han dessuten utsatt for sterk kritikk fra de stalinistiske kulturmyndighetenes side og blant annet beskyldt for formalisme. Til tross for dette lyktes han å skape blant annet Sinfonia Concertante (for cello og orkester), og balletten Stenblomsten.
Etter åtte år med sterk hodepine og svimmelhet døde han av hjerneblødning, samme dag som Josef Stalin (1878–1953), som han i 1939 hadde skrevet kantaten «Zdravista» («Skålen») til.
== Kjente verk ==
Syv symfonier, bl.a. Symfoni nr. 1, «Den klassiske»
Romeo og Julie (ballett)
Peter og ulven (symfonisk dikt for forteller og orkester)
Visions Fugitives (klaver)
Askepott (ballett)
Krig og fred (opera)
Den brennende engel (opera)
Kjærligheten til de tre appelsiner (opera)
Ivan den grusomme (filmmusikk)
Aleksander Nevskij (filmmusikk)
Stenblomsten (ballett)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Sergei Prokofiev – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Serguéi Prokófiev – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sergej Prokofjev på Internet Movie Database
(no) Sergej Prokofjev hos Sceneweb
(sv) Sergej Prokofjev i Svensk Filmdatabas
(da) Sergej Prokofjev på Filmdatabasen
(da) Sergej Prokofjev på Scope
(fr) Sergej Prokofjev på Allociné
(en) Sergej Prokofjev på AllMovie
(en) Sergej Prokofjev hos The Movie Database
(en) Sergej Prokofjev hos Internet Broadway Database
(en) Sergej Prokofjev på Apple Music
(en) Sergej Prokofjev på Discogs
(en) Sergej Prokofjev på MusicBrainz
(en) Sergej Prokofjev på Spotify
(en) Sergej Prokofjev på Songkick
(en) Sergej Prokofjev på Last.fm
(en) Sergej Prokofjev på AllMusic
(en) Prokofiev.org
(en) Pianosociety.com om Prokofjev | Sergej Sergejevitsj Prokofjev (russisk: Сергей Сергеевич Прокофьев; født 27. april 1891 i Ukraina, død 5. | 4,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Bach er det tyske ordet for «bekk» | 4,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lomma_kommune | 2023-02-04 | Lomma kommune | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Lomma kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Se også pekersiden Lomma.Lomma kommune er en kommune i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lomma.
| Se også pekersiden Lomma.Lomma kommune er en kommune i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lomma.
== Tettsteder ==
Lomma kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lomma Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunens nettsider Arkivert 1. november 2020 hos Wayback Machine. | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,688 |
null | 2023-02-04 | Malmö | null | null | null | Malmö (dansk: Malmø) er hovedstaden i Skåne län i Sverige. Med sine innbyggere er Malmö Sveriges tredje største by, med innbyggere i Malmö kommune og innbyggere i Burlöv. | 4,689 |
null | 2023-02-04 | Osby | null | null | null | Osby er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Osby kommunes administrasjonssenter. | 4,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Perstorp | 2023-02-04 | Perstorp | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Perstorp kommune', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | Perstorp er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Perstorp kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 5 665 innbyggere.
| Perstorp er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Perstorp kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 5 665 innbyggere.
== Referanser == | thumb|right|Perstorp stasjon | 4,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simrishamn | 2023-02-04 | Simrishamn | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Simrishamn kommune', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | Simrishamn (tidligere dansk: Simmershavn, tidligere også Cimbers Havn) er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Simrishamn kommune. I 2010 hadde tettstedet 6 527 innbyggere.
| Simrishamn (tidligere dansk: Simmershavn, tidligere også Cimbers Havn) er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Simrishamn kommune. I 2010 hadde tettstedet 6 527 innbyggere.
== Historie ==
Sigurd Jorsalfare skal ifølge Heimskringla ha kommet seilende til «Svimraros» (Simris) i år 1123 og herfra ha gjort utfall mot Tommerup.
Før byen ble kjøpstad var det et lite fiskeleie på stedet, som var havn for den nærliggende kjøpstad Tommerup, hvor den danske kongen hadde et myntverk. Simmershavn fikk kjøpstadsprivilegier og en ny kirke, Sankt Nicolai i begynnelsen av 1300-tallet. Byen hadde sin blomstringstid under Christian 4., men ble i 1655 kraftig rammet av pest. Byen var en viktig del i handelen med det nærliggende Bornholm.
I 1657 beæret kong Frederik III byen med sitt besøk, og året etter gikk Simrishamn over til Sverige. Den svenske arméen hogg ned den omkringliggende bøkeskogen, for å unngå at motstandsmenn og snapphaner kunne gjemme seg i den. Beboerne sørget over tapet av skogen, og over at svinene ikke lenger kunne finne føde i den. Det ble innført toll og restriksjoner på handelen med Danmark og Bornholm, hvilket medvirket til at byen gikk i dvale i en lengre periode.
I dag er Simrishamn et yndet turistmål på Østerlen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Simrishamns historie
Simrishamn på sydsverige.dk | Simrishamn (tidligere dansk: Simmershavn, tidligere også Cimbers Havn) er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Simrishamn kommune. | 4,692 |
null | 2023-02-04 | Sjöbo | null | null | null | Sjöbo er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Sjöbo kommunes administrasjonssenter. | 4,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skurup | 2023-02-04 | Skurup | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skurup kommune', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | Skurup er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Skurup kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 7 565 innbyggere.Tettstedet ligger ved jernbanen mellom Malmö og Ystad.
| Skurup er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Skurup kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 7 565 innbyggere.Tettstedet ligger ved jernbanen mellom Malmö og Ystad.
== Referanser == | Skurup er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Skurup kommunes administrasjonssenter. | 4,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cascading_Style_Sheets | 2023-02-04 | Cascading Style Sheets | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Uheldig URL', 'Kategori:W3C-standarder'] | Cascading Style Sheets (CSS, gjennomgående stilark) er et språk som brukes til å definere utseende på filer skrevet i HTML eller XML. Prinsippet er at HTML- eller XML-dokumentet utelukkende skal beskrive struktur og semantikk, mens oppsett, farger og annen stilinformasjon skal beskrives ved hjelp av CSS. Stilinformasjonen kan integreres i selve dokumentet eller skilles ut som en egen fil med endelsen .css. Et ubegrenset antall dokumenter kan peke til og styres av samme .css-fil, noe som er styrken i CSS: Ved å endre på en fil, kan man endre fargebruk, bakgrunnsbilder osv. i alle dokumenter som peker til CSS-filen.
Eksempel:
Her setter man bakgrunnsfargen til rød ved hjelp av background-color og HEX-koden #ff0000 samt tekstfargen til hvit.
Man peker til CSS dokumentet med denne HTML-koden:
Den første versjonen av CSS ble lagt fram av Håkon Wium Lie i 1994. Han videreutviklet siden språket sammen med Bert Bos, og i dag er det W3Cs CSS Working Group, hvor Lie og Bos begge er medlemmer, som oppdaterer CSS-spesifikasjonen.
Med versjon 2 av CSS kom medietyper (media types) inn i spesifikasjonen. Medietyper gjør det mulig å definere ulik stil for det samme dokumentet avhengig av hvor og hvordan det blir brukt. For eksempel brukes medietypen "screen" for vanlig pc-nettleservisning, mens "handheld" er for mobiltelefoner og andre mindre skjermer, "print" for utskrift og "projection" for visning på storskjerm.
| Cascading Style Sheets (CSS, gjennomgående stilark) er et språk som brukes til å definere utseende på filer skrevet i HTML eller XML. Prinsippet er at HTML- eller XML-dokumentet utelukkende skal beskrive struktur og semantikk, mens oppsett, farger og annen stilinformasjon skal beskrives ved hjelp av CSS. Stilinformasjonen kan integreres i selve dokumentet eller skilles ut som en egen fil med endelsen .css. Et ubegrenset antall dokumenter kan peke til og styres av samme .css-fil, noe som er styrken i CSS: Ved å endre på en fil, kan man endre fargebruk, bakgrunnsbilder osv. i alle dokumenter som peker til CSS-filen.
Eksempel:
Her setter man bakgrunnsfargen til rød ved hjelp av background-color og HEX-koden #ff0000 samt tekstfargen til hvit.
Man peker til CSS dokumentet med denne HTML-koden:
Den første versjonen av CSS ble lagt fram av Håkon Wium Lie i 1994. Han videreutviklet siden språket sammen med Bert Bos, og i dag er det W3Cs CSS Working Group, hvor Lie og Bos begge er medlemmer, som oppdaterer CSS-spesifikasjonen.
Med versjon 2 av CSS kom medietyper (media types) inn i spesifikasjonen. Medietyper gjør det mulig å definere ulik stil for det samme dokumentet avhengig av hvor og hvordan det blir brukt. For eksempel brukes medietypen "screen" for vanlig pc-nettleservisning, mens "handheld" er for mobiltelefoner og andre mindre skjermer, "print" for utskrift og "projection" for visning på storskjerm.
== Standardisering ==
=== Frameworks ===
CSS-rammeverk er forberedte biblioteker som er ment for å tillate enklere, mer standardkompatibel styling av websider ved bruk av språket Cascading Style Sheets. CSS-rammeverk inkluderer Blueprint, Bootstrap, Cascade Framework, Foundation og Materialize. I likhet med programmerings- og skriptspråkbiblioteker er CSS-rammeverk vanligvis innlemmet som eksterne .css-ark referert til i HTML <head>. De gir en rekke ferdige alternativer for å designe og legge ut websiden. Selv om mange av disse rammene er publisert, bruker noen forfattere dem for det meste for rask prototyping, eller for å lære av, og foretrekker å 'håndverke' CSS som passer til hvert publisert nettsted uten design, vedlikehold og nedlastingskostnader for å ha mange ubrukte funksjoner i nettstedets styling.
=== Designmetoder ===
Når størrelsen på CSS-ressurser som brukes i et prosjekt øker, må et utviklingsteam ofte bestemme seg for en felles designmetodikk for å holde dem organisert. Målene er enkel utvikling, enkel samarbeid under utvikling og ytelse av de distribuerte stilarkene i nettleseren. Populære metoder inkluderer OOCSS (objektorientert CSS), ACSS (atomisk CSS), oCSS (organisk kaskadestilark), SMACSS (skalerbar og modulær arkitektur for CSS) og BEM (blokk, element, modifikator).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
Mozilla Developer Network - CSS
webplatform.org - CSS
HTMLDog CSS Beginner Guide
CSS Zen Garden -- Se hva som er mulig med CSS
Forskjellige leksjoner og artikler om CSS
Håkon Wium Lies doktoravhandling om CSS -- for viderekomne
CSS Framework - Accelera il tuo sviluppo | Cascading Style Sheets (CSS, gjennomgående stilark) er et språk som brukes til å definere utseende på filer skrevet i HTML eller XML. Prinsippet er at HTML- eller XML-dokumentet utelukkende skal beskrive struktur og semantikk, mens oppsett, farger og annen stilinformasjon skal beskrives ved hjelp av CSS. | 4,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Claude_Debussy | 2023-02-04 | Claude Debussy | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Fødsler 22. august', 'Kategori:Fødsler i 1862', 'Kategori:Impresjonisme', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Saint-Germain-en-Laye', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Claude Achille Debussy (født 22. august 1862 i Saint-Germain-en-Laye i Yvelines i Frankrike, død 25. mars 1918 i Paris) var en fransk komponist og regnes som en av grunnleggerne av impresjonismen i klassisk musikk.
| Claude Achille Debussy (født 22. august 1862 i Saint-Germain-en-Laye i Yvelines i Frankrike, død 25. mars 1918 i Paris) var en fransk komponist og regnes som en av grunnleggerne av impresjonismen i klassisk musikk.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Debussy vokste opp i svært trange kår. Faren, Manuel Debussy, eide en porselensbutikk, og jobbet også som handelsreisende og trykkerassistent, mens moren var skredder.
Det var Claudes første pianolærer, madame Mauté de Fleurville, som oppdaget hans musikalske talent. I 1872 sendte madame Mauté ham til konservatoriet i Paris, og han fikk ambisjoner om å bli pianovirtuos. Det ga han opp etter to mislykkede eksamineringer i 1878 og 1879.
=== Komponist ===
I 1880 begynte Debussy å studere komposisjon under Ernest Guiraud. Fra 1880 var han i tre år engasjert om sommeren hos en av Russlands rikeste arvinger, den kjente mesén Nadjesjda von Meck, som også understøttet Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij gjennom mange år. Debussy fridde som 20-årig til hennes 16-årige datter Sophie (Sonia), men fikk nei.
I 1884 vant han komposisjonsprisen Prix de Rome med kantaten L'enfant prodigue. Premien var midler til å studere i Roma. Han reiste året etter og studerte der i to år.
Innen arbeidsstipendiet var løpt ut vendte han tilbake til Paris der han kom i kontakt med symbolistiske diktere som Verlaine og Mallarmé og de impresjonistiske kunstnerne Monet, Sisley, Pisarro og Renoir. Wagners idéer om «allkunstverket» var meget populære i disse kretser, og den tydelige innflytelse fra Wagner merkes blant annet i Debussys Cinq poèmes de Charles Baudelaire. Han reiste til Bayreuth i 1888 og 1889 for å få høre mer av Wagner, men entusiasmen kjølnet etterhvert og Debussy vendte seg senere bort fra Wagners idealistisk-romantiske stil som han mente var en trussel mot den franske musikk.
Andre impulser som det javanesiske orkester som opptrådte på verdensutstillingen i Paris i 1889, Mussorgskijs opera Boris Gudonov og vennskapet med Erik Satie forandret Debussys tonespråk. Det førsta verk som ble møtt med større fremgang var Prélude à l'après-midi d'un faune (Forspill til en fauns ettermiddag) fra 1894, og sammen med verkene Nocturne (1899) og operaen Pelléas et Mélisande (1902) befestet han sin posisjon som en av datidens største komponister i Frankrike.
Debussy giftet seg med Rosalie (Lily) Texier i 1899. I 1903 hadde han en romanse med Emma Bardac, som var amatørsanger og gift med en bankmann. Året etter forlot Debussy sin kone og flyttet sammen med Emma. 30. oktober 1905 ble datteren Claude-Emma (med kallenavnet Chou-Chou) født, og foreldrene giftet seg 20. januar 1908.
Etter 1902 fikk Debussy vanskeligheter med å sluttføre de større verkene han planla. Han klarte ikke å fullbyrde noen av de fem operaer han påbegynte, og det eneste publiserte større orkesterverket La mer (1905). Derimot skrev Debussy etter påtrykk fra forleggeren Durant en rekke pianostykker, som for eksempel Estampes, Images (I–II), suitten Children's corner of Preludes (to bind).
Fra 1908 gjennomførte han av økonomiske grunner ett antall konsertreiser til Wien, Budapest, Italia, Nederland og Russland der han som dirigent fremførte sine verker.
Claude Debussy døde i Paris, og ble gravlagt på gravlunden Cimetière de Passy. Han har hatt innflytelse på en rekke komponister, med Igor Stravinskij og Maurice Ravel blant de tydeligste eksemplene.
== Viktige verker ==
Faunens ettermiddag (Prélude à l'après-midi d'un faune), tonedikt (1894)
La mer (Havet), symfonisk skisse (1905)
Tre nokturner for orkester
To sett preludier for klaver (1910–1913)
Bl.a. La Fille aux Cheveux de Lin (Piken med linhåret)
Tolv etyder for klaver
Klaversuiten Suite bergamasque (1890)
Bl.a. Clair de Lune (Måneskinn)
Klaversuiten Children's Corner (1909)
En mengde kammermusikk
Bl.a. Syrinx for solo fløyte (1913)
Operaen Pelléas et Mélisande (1893–1902)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Claude Debussy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Claude Debussy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Claude Debussy på Internet Movie Database
(fr) Claude Debussy på Allociné
(en) Claude Debussy hos Internet Broadway Database
(en) Claude Debussy på Apple Music
(en) Claude Debussy på Discogs
(en) Claude Debussy på MusicBrainz
(en) Claude Debussy på Spotify
(en) Claude Debussy på Songkick
(en) Claude Debussy på Last.fm
(en) Claude Debussy på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Debussy i International Music Score Library Project | Claude Achille Debussy (født 22. august 1862 i Saint-Germain-en-Laye i Yvelines i Frankrike, død 25. | 4,696 |
null | 2023-02-04 | Gavrilo Princip | null | null | null | Gavrilo Princip, serbisk kyrillisk: Гаврило Принцип (født i Obljaj ved Bosansko Grahovo i dagens Bosnia-Hercegovina, død 28. april 1918 i Theresienstadt i Böhmen i daværende Østerrike-Ungarn) var en bosnisk/serbisk student som myrdet den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans hustru Sophie i Sarajevo den 28. | 4,697 |
null | 2023-02-04 | Silvio Berlusconi | null | null | null | Silvio Berlusconi (født 29. september 1936 i Milano) er en italiensk politiker og forretningsmann. | 4,698 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Supermarine_Spitfire | 2023-02-04 | Supermarine Spitfire | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Enmotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Fly fra andre verdenskrig', 'Kategori:Jagerfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Supermarine-luftfartøy', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | Supermarine Spitfire var et britiskprodusert enseters jagerfly som ble benyttet av Royal Air Force og mange andre allierte land under andre verdenskrig. Spitfire var i bruk under hele krigen og i alle kampområder. Den var dessuten hele tiden under konstant videreutvikling. Flyet ble også brukt av flere flyvåpen i etterkrigstiden.
| Supermarine Spitfire var et britiskprodusert enseters jagerfly som ble benyttet av Royal Air Force og mange andre allierte land under andre verdenskrig. Spitfire var i bruk under hele krigen og i alle kampområder. Den var dessuten hele tiden under konstant videreutvikling. Flyet ble også brukt av flere flyvåpen i etterkrigstiden.
== Bakgrunn ==
Spitfire er et av de lettest gjenkjennbare jagerflyene fra krigen, med sine elegante, elliptiske vinger og slanke skrog. Flyet er kjent for sine gode flyegenskaper, og mange krigsflygere mener det var andre verdenskrigs beste jagerdesign, i alle fall den vakreste. I Storbritannia er Spitfire et kulturelt ikon. Spitfiren ble designet av et team ledet av flykonstruktøren R.J. Mitchell som døde av kreft i juni 1937. Konstruktøren Joe Smith tok over, og han ledet arbeidet med Spitfire til de første flyene ble tatt i bruk av RAF i august 1939, en måned før britene erklærte krig mot Tyskland etter angrepet på Polen.
Flyet var i kamp første gang 16. oktober 1939 under et tysk bombeangrep mot Royal Navys skip i Firth of Forth. Senere skulle det få sin finest hour sommeren og høsten 1940, da det spilte en sentral rolle i forsvaret av De britiske øyer under slaget om Storbritannia.
Robert McLean, styreformann i Vickers (som eide Supermarine), har fått æren for navnet, som skulle begynne med en «S» og lede tankene mot et oppfarende farlig dyr. McLeans første tanke var å gi flyet, som gikk under betegnelsen Type 300, det lite sannsynlige navnet Shrew (Spissmus). Han kom så i tanker om de åtte maskingeværene i vingene, og valgte navnet Spitfire (sinnatagg/hissigpropp) etter sin datter Ann som han kalte «a little spitfire». Det navnet viste seg å bli en legende i luftfarts- og krigshistorien. Hadde konstruktøren Reginald Mitchell fått bestemme selv, ville navnet imidlertid ha vært et helt annet. Første gang «Spitfire» ble foreslått, skal han med et fnys ha bemerket at det var «just the sort of bloody silly name they would choose»,
== Konstruksjon og produksjon ==
== Varianter ==
=== Mk.I ===
.
Woolston-fabrikken begynte å levere Spitfire Mk.I sent i 1937. De første flyene ble levert til 19th squadron ved Duxford 4. august 1938. Tidlige Spitfire Mk.I ble drevet av en 1 030 hestekrefters Rolls-Royce Merlin Mk. II motor, senere Merlin Mk.III med samme ytelse. De første flyene hadde også en fast to-bladet trepropell, men bare 77 fly var blitt produsert før man gikk over til en tre-bladet De Havilland metallpropell med to alternative vridningsvinkler. Denne økte hastigheten med ca. 8 km/t og gav stor bedring av stigeevnen.
Ved krigsutbruddet var bare noen få skvadroner utstyrt med Spitfire. Hawker Hurricane og Gloster Gladiator var de eneste britiske jagerflyene som var i kamp under felttoget i Frankrike. Ved starten av slaget om Storbritannia i juli 1940 var 19 skvadroner utstyrt med Spitfire og 27 med Hurricane. Da slaget var over i oktober hadde RAF mistet 565 Hurricane og 352 Spitfire. Fabrikkene produserte nye fly på spreng for å erstatte tapene.
Standardbevæpningen på Mk.I-modellen var 8 .303 Browning maskingevær. Under slaget om Storbritannia ble No. 19 Squadron som et forsøk utstyrt med Spitfire Mk.IB, hvor fire av maskingeværene var erstattet med to eksperimentelle 20 mm maskinkanoner. Den opprinnelige varianten med åtte mitraljøser fikk etter dette betegnelsen Mk.IA. Kanonen hadde stor slagkraft, men ammunisjonen hadde en tendens til å kile seg fast. På tross av dette ble 92 Squadron også utstyrt med den nye Mk.IB. Den første Mk.IB var en ombygget standard Mk.I og ble første gang testet i februar 1940. Ved en tilfeldighet skjøt en slik testmaskin ned en tysk Dornier Do 17 allerede i mars 1940. Mk.IB ble forløperen til de senere variantene med to maskinkanoner og fire mitraljøser (se Mk Vb og c).
Alt i alt ble 1 583 av den originale bestillingen på 2 160 Spitfire Mk.I fly levert, før den ble erstattet av den oppdaterte Mk.II.
=== Mk.II ===
Spitfire Mk.II var svært lik Mk.I av utseende. Den største forandringen var motoren, en oppgradert Merlin XII på 1 175 hk. Mk. II ble bygget på fabrikken i Castle Bromwich, i stedet for på Supermarines fabrikk i Woolston, Southampton. Den nye modellene kom ut til skvadronene mot slutten av slaget om Storbritannia, høsten 1940. Da slaget stilnet av fikk RAF et sårt tiltrengt pusterom, som blant annet ga mulighet til å sette Mk.II i full produksjon. Med ny motor og en Rotol Jablo tre-bladet "constant-speed" propell økte den Spitfierens hastighet med 28 km/t og gav bedre klatreevne. Klatrehastigheten ville antakelig blitt enda bedre, hadde det ikke vært for den ekstra cockpitpansringen på 34 kg.
Mk.II ble også produsert i to varianter, Mk.IIA (åtte maskingevær) og IIB med to 20 mm Hispano maskinkanoner + fire maskingeværer. Erfaringen fra krigens første år viste at maskinkanoner var en stor fordel, særlig overfor bombefly. Trommelmagasinene og matingen på de nye Hispano Mk.I-kanonene viste seg å være upålitelige når det ble skutt mens flyet manøvrerte, og fikk lett forkiling bare etter noen få skudd. De fleste Mk.II ble derfor likevel utstyrt med maskingeværer som sin forgjenger. Leveransene fra fabrikkene økte i takt, og innen april 1941 var hele RAFs beholdning av Mk.I byttet ut. Totalt 920 Spitfire Mk.II ble produsert.
=== Mk.III og IV ===
Den viktigste forbedringen med Mk.III var motoren, denne gangen en Merlin XX med en kompressor som satte motoren i stand til å gi mer kraft i tynn luft. Flyet fikk også en mer strømlinjeformet frontrute. Det ble også eksperimentert med innfellbart halehjul. Det ble laget bare to Mk.III, og mange av forbedringene (blant annet halehjulet) ble droppet i de neste modellene grunnet tekniske problemer.
Modell Mk.IV var i utgangspunktet ment å bli utstyrt med Rolls-Royce Griffon motor i stedet for Merlin, men problemer med å tilpasse de nye motorene gjorde at dette ble utsatt i mer enn et år. De nye flyene ble i stedet utstyrt med Merlin 45 eller 46 og brukt til foto-rekognosering under betegnelsen PRIV (Photo Reconnaissance Mk.IV). Alle naglehoder ble banket flate og glattet ut og ekstra drivstofftanker ble plassert langs forkanten av vingene. Det ble bygget 229 PRIV-Spitfirere.
=== Mk.Vb og Vc ===
Spitfire Mk.V begynte å komme ut til skvadronene rundt årsskiftet 1940–41 og representerer den første store forbedringen av Spitfire-designen. På de tidligere utgavene hadde rorflatene vært av seilduk strukket over stålrammer. Dette gjorde rorene litt trege, og mange piloter klaget over at det var tungt å manøvrere i høye hastigheter. Bevæpningen på de tidligere utgavene med åtte .303 Browning maskingevær var heller ikke tilfredsstillende. De nye F-utgavene av det tyske Messerschmitt Bf 109 jagerflyet var markant raskere enn Spitfire Mk.I og II.
Spitfire Mk.V ble utstyrt med de nye Merlin 45 motorene, som gjorde flyene i stand til å fly høyere og raskere. Rorene ble byttet ut med metallror, som løste problemene med treghet i høye hastigheter, og propellen fikk en spiss spinner som forbedret luftmotstanden. En del eldre Spifire-fly fikk også ettermontert nye ror. Den største forandringen var likevel bevæpningen. De to innerste maskingeværene i hver vinge ble byttet ut med en enkel, langløpet 20 mm Hispano-kanon. Kanonene hadde forbedret mating, men brukte fortsatt et trommelmagasin til hver kanon med 60 skudd i hvert. Skjønt ammunisjonsmengden var i minste laget, utgjorde 20mm-granatene en betydelig forbedring. I motsetning til de tidligere eksperimentelle modellene var nå Hispano-kanonene blitt driftssikre og ble beholdt resten av krigen. Flyene ble også utstyrt for å ta bomber.
Spifire Mk. V var en god og velkonstruert modell og ble godt mottatt av flygerne. Mange krigsflygere mener Mk. V var den best balanserte av alle Spitfire-modellene. Det ble bygget mer enn 6 000 Spitfire Mk.V, mer enn noen annen modell. Det er lett å kjenne igjen på de lange kanonløpene som stikker fram fra vingekanten, samtidig som den har beholdt asymmetriske radiatorer (en smal oljekjøler og en bred radiator) under vingene. Den vanligste utgaven av Mk.V var b-utgaven, men det ble også bygget en c-utgave med tropefilter for bruk i Nord-Afrika og Middelhavet. En egen utgave av Mk.Vc ble utstyrt med ikke bare to, men fire kanoner, hovedsakelig ment for bruk mot bakkemål.
=== Mk. VI og VII – «Strato-Spits» ===
I løpet av slaget om Storbritannia fryktet RAF at Luftwaffe ville gå over til å bruke bombefly som fløy så høyt at Spitfire- og Hurricane-jagerne ikke ville kunne nå dem. Parallelt med utviklingen av Mk.V ble det designet en variant for å kunne operere helt oppe i 13 000 meters høyde. Den fikk trykkabin, forlengede vinger og en firebladers propell i stedet for den gamle med tre blader. Den første varianten, Mk. VI hadde et cockpitdeksel som ble spent ned og åpnet sideveis, noe som ville gjøre det vanskelig for piloten å hoppe ut av flyet om det skulle bli nødvendig. Den var også dårlig balansert, og var lite populær i skvadronene.
Det kom snart en forbedret utgave, Mk. VII, som hadde det vanlige skyvedekslet over cockpiten, ny Merlin 61-motor med kompressor for ekstra ytelse i høyden og et mer kompakt luftfilter. Flyet fikk også to ekstra små drivstofftanker i vingene for å kunne være på vingene lenger når den endelig hadde kommet opp i operativ høyde. Det ble bygget 140 Mk. VII, og varianten var så vellykket at den ble brukt resten av krigen. De siste maskinene med Merlin 71 motor kunne operere helt opp i 15 000 meters høyde. Det franske esset Pierre Clostermann skjøt ned et tysk rekognoseringsfly i 13 000 meters høyde over Scapa Flow i 1944 med en Mk. VII.
=== Mk. VIII ===
Ved årsskiftet 1941–42 arbeidet Supermarine med å samle erfaringene med de eksperimentelle Mk. III, IV og Strato-Spitene og kombinere dem i en ny standard produksjonsmodell med den nye Merlin 61-motoren. Utviklingen tok tid. Den nye motoren var tyngre og kraftigere enn de tidligere Merlin-motorene og krevde omfattende forbedringer av skrog og haleror.
Introduksjonen av det tyske Focke-Wulf Fw 190 våren 1942 gjorde det nødvendig å skrinlegge utviklingen av Mk. VIII til fordel for Mk. IX, som kunne bygges på de eksisterende Mk. V-skrogene. Mk. VIII kom derfor i produksjon etter Mk. IX, og ble nesten utelukkende brukt i Middelhavet og av SEAC i Asia.
Foruten litt lengre nese for å gi plass til kompressoren på den nye motoren, fikk Mk. VIII et større haleror trukket opp i en spiss, innfellbart halehjul og symmetriske radiatorer under vingene. Mk. VIII ble brukt som utgangspunkt for de senere Spitfire.modellene med dråpeformet cockpitdeksel.
=== Mk. IX ===
I begynnelsen av 1942 dukket Luftwaffes nye Focke-Wulf Fw 190 jagerfly og jagerbombere opp. Selv om dette jagerflyet ikke var så manøvrerbart som de britiske jagerflyene, var det atskillig raskere, bedre bevæpnet og mer solid bygget enn Spitfire Mk. V. Den nye Mk. VIII-modellen hadde en rekke forbedringer som ville kreve ombygging av fabrikkene. Dette ville ta for lang tid, og det ble derfor besluttet a laget en midlertidig modell basert på de eksisterende Mk. V-skrogene.
Den nye modellen fikk betegnelsen Mk. IX. Den var rett og slett et Mk. V-skrog med den nye Merlin 61-motoren med totrinns kompressor (samme motoren som i Mk. VII og den planlagte VIII), men uten alle forbedringene og forsterkningene av skroget. De ytre forskjellene besto i en litt lengre motorkasse for å gi plass til kompressoren, firebladet propell og symmetriske oljekjøler/radiatorer under vingene. Siden motoren var litt lengre og tyngre, ble flyet mer stabilt i lengderettningen. Ulempen var at flyet samtidig mistet noe av manøvrerbarheten som hadde vært Spitfire-jagerens fremste fortrinn og ble noe tyngre. Rekkevidden var også noe mindre. På den annen side hadde den nye modellen en toppfart på 642 km/t, 40 km raskere enn Mk. V og kunne klatre nesten dobbelt så raskt. Den kunne operere helt oppe i 12 500 meters høyde.
Den nye modellen ble øyeblikkelig en suksess. En norsk jagerflyger skrev senere Med de nye Spifirene gikk snart mystikken av Focke-Wulfene. På tross av at modellen i utgangspunktet var en nødløsning i påvente av Mk. VIII, forble den i bruk resten av krigen og fortsatte å tjenestegjøre i mange lands luftforsvar (blant annet Norge) i etterkrigsårene. Hele 5 665 Spiftfire Mk. IX ble produsert.
Den store suksessen til det nye flyet førte til at det ble bygget i mange varianter. Det fantes varianter spesielt for flyging i stor høyde (Mk. IXHF) og lav høyde (Mk. IXLF), til og med utgaver med avklippede vingetupper for økt manøvrerbarhet i ekstremt lav høyde.
Sommeren 1944 ble modellen forbedret med ny bevæpning. De fire .303 maskingeværene ble byttet ut med to .50 (12,7 mm) M2 Browning mitraljøser, mens maksinkanonene ble beholdt. De nyproduserte flyene fikk også et gyrosikte som gjorde det lettere å treffe under manøvrering, og en større halefinne (den samme som på Mk. VIII-modellene) for å motvirke torsjonskreftene fra motoren og propellen.
=== PR Mk. X og XI – Fotorekongnoseringsfly ===
PR Mk. X og XI modellene var fotorekognoseringsversjonene av henholdsvis Mk. VII «Strato-Spit» og Mk. VIII. PR-betegnelsen sto for Photo Reconnaissance (fotorekognosering). Begge modellene løp inn i samme problemer med produsjonskapasitet som sine modermodeller. Det var mangel på egnede «Strato-Spit»-skrog, slik at Mk.XI ble produsert før Mk. X.
PR Mk.X besto av skroget til en Mk. VII med en Merlin 61 motor, men med vinget uten bevæpning og kameraer montert i skroget. Den beholdt den forbedrede trykkabinen med skyvedeksel og pansret frontrute. PR Mk. XI hadde komponenter både fra Mk. VII, VIII og IX. Den manglet trykkabin, og pansret frontrute, og hadde en ekstra oljetank under nesen på motoren som gav den en distinkt profil. Ytelsen på de to fotorekongnoseringsmodellene var omtrent like, men trykkabinen til Mk.X gjorde at piloten holdt ut lengre i 13 tusen meter høyde. De fleste Mk. XI var utstyrt med sandfiltere for bruk i tropiske strøk.
Det ble bare bygget 16 PR Mk. X. De ble brukt fra mai 1944, og malt blekrosa for kamuflasje under flyging ved soloppgang og -nedgang. PR Mk. XI var i produksjon fra 1942 til 1944 og ble laget i 471 eksemplarer. Det norske luftforsvaret brukte slike, og den siste militære flyvingen med en Spitfire på norsk jord var med oppklaringsvingens PR Mk. XI i 1954.
=== Mk. XII ===
Mk. XII var den første Spitfire-modellen som fikk installert en Rolls-Royce Griffon motor i stedet for Merlin-motor. Griffon-motoren var lengre enn Merlinen, og hadde påtagelig mer kraft i lave høyder. Prosjektet med Griffon-motoren begynte i 1942. Modellen var basert på Mk. VII skrog som ble forlenget for å gi plass til den nye lange motoren, og gitt distinkte uthevinger over eksosrørene for å gi plass til kamakslingene som satt høyere på Griffon-motoren.
Den nye motoren gav adskillig mer kraft og gjorde Mk. XII mer enn 20 km/t raskere enn Mk. IX i lav høyde, men mistet fort kraften og var langsommere over 600 meter. Fordi den var tenkt brukt til lavtflyving, fikk den avklippede vingetupper for raskere roller. Den ble brukt mot lavtflygenede FW 190 jagerbombere, og senere mot V1 flygende bomber fram til den ble faset ut i 1944. Mk. XII var i stor grad et prøveprosjekt, og i motsetning til Mk. V og IX som ble «permanente» prosjekter, ble bare 200 produsert.
=== PR Mk XIII ===
Mk. XIII var en oppklaringsversjon med kamera for fotorekonosering i lav høyde. Motoren var en Merlin 32 motor uten kompressor og skroget var derfor basert på de tidlige flymodellene med kort motorkasse. Den var bevæpnet med fire Browning maskingevær i tillegg til kameraene, tilsvarende tidlige oppklaringsversjoner av Mk.I-modellen. To F.24 kameraer var installert i skroget, et pekte skrått ned mot venstre, det andre rett ned. En ekstra 132 liters drivstofftank ble installert bak førersetet.
Modellen ble lansert på vårparten 1943 og var en stor forbedring over de eldre Mk.I oppklaringsmodellene. Det ble bygget 26 stykker, all fra skog av eldre Mk.I, II og V-modeller. De ble brukt til oppklaring i lav høyde, særlig under forberedelsene til invasjonen i Normandie i 1944. Mk XIII var den siste modellen av modellene med kort motorkasse som var i produksjon.
=== Andre varianter ===
Seafire (variant tilpasset bruk på hangarskip).
== Spitfire i norsk tjeneste ==
To norske jagerskvadroner ble etablert i England under den annen verdenskrig: 331 (Norwegian) Squadron 21. juli 1941 og 332 (N) Squadron 15. januar 1942. 331 skvadron ble opprinnelig satt opp med Hawker Hurricane, men begge fikk etter hvert Spitfire. Loggbøkene forteller at disse to skvadronene skjøt ned 116 fiendtlige fly, 34 sannsynlige nedskytninger og 124 skadet. I 1943 var 331 den høyest og 332 den 4.(3.?) høyest skårende av alle RAFs jagerskvadroner. 331 og 332 fløy flere forskjellige varianter Spitfire, blant annet Mk. IIa, Va, Vb og IXc.
Etter krigen ble skvadronene overført til Norge. 332 skvadron med Spitfire ble den første norske flyavdeling som fikk fast tilholdssted på Værnes Flystasjon.
Luftforsvarets Fotoving var den siste norske enheten som brukte Spitfire i tjeneste. Vingen hadde delvis tilhold på Kjevik Flystasjon i årene etter krigen. Den disponerte tre blåmalte PR Mk. XI, en Spitfire-versjon spesialbygd for fotorekognosering. Fotovingen ble nedlagt 26. mars 1954. Den siste flyging med Spitfire i operativ tjeneste i Norge skjedde dagen før.
I alt 471 stk PR.XI ble produsert for RAF fra november 1942 til 1944.
== Spitfire på film ==
Spitfire har hatt stjerneroller i en rekke filmer:
The First of the Few
Reach for the Sky
Angels One-Five
Operation Crossbow
Slaget om Storbritannia
A Bridge Too Far
Hope and Glory
Piece of Cake
Dark Blue World
Pearl Harbor
Dunkirk
== Litteratur ==
Jon Tvedte (1949): «Opp med spitfire», Oslo
Oddmund Ljone (1980): «Tally-ho!», Ernst G. Mortensen forlag, ISBN 82-527-0626-6
Pierre Clostermann (1953): «Luftens ørner», Stabenfeldt Stavanger 1953. Oversatt av Jon Tvedte.
Spitfire Pilot's Manual
Cato Guhnfeldt: Spitfire Saga. Pionerti#d – Bind I (2009). Wings Forlag AS, ISBN 978-82-998071-0-4
Cato Guhnfeldt: Spitfire Saga. Sommeren 1942 – Dieppe – Bind II (2009). Wings Forlag AS, ISBN 978-82-998071-1-1
Cato Guhnfeldt: Spitfire Saga. Full innsats – Bind III, (2010), Wings Forlag A/S, ISBN 978-82-998071-2-8
Cato Guhnfeldt: Spitfire Saga. Mot overtak i luften – Bind IV, 2013, Wings. ISBN 9788299807135
Cato Guhnfeldt: Spitfire Saga. 132 Wing/Invasjonen; Bind V, 2014, Wings. ISBN 9788299807142Å
== Se også ==
Hawker Hurricane
Messerschmitt Bf 109
North American P-51 Mustang
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Spitfire ved Norsk Luftfartsmuseum, Bodø
Spitfire Pilots, artikler om Spitfire og Spitfire piloter
Artikkel om Spitfireflyver Rolf Arne Berg
Webside for Spitfire-pilot Finn Thorsager, 332 skvadron | Supermarine Spitfire var et britiskprodusert enseters jagerfly som ble benyttet av Royal Air Force og mange andre allierte land under andre verdenskrig. Spitfire var i bruk under hele krigen og i alle kampområder. | 4,699 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.