url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertha_von_Suttner | 2023-02-04 | Bertha von Suttner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Baronesser', 'Kategori:Dødsfall 21. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1914', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1843', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikere'] | Bertha Sophie Felicitas baronesse von Suttner (født 9. juni 1843 i Prag, død 21. juni 1914 i Wien), født grevinne Kinsky von Wchinitz und Tettau, var en østerriksk radikal pasifist og første kvinnelige mottager av Nobels fredspris i 1905.
| Bertha Sophie Felicitas baronesse von Suttner (født 9. juni 1843 i Prag, død 21. juni 1914 i Wien), født grevinne Kinsky von Wchinitz und Tettau, var en østerriksk radikal pasifist og første kvinnelige mottager av Nobels fredspris i 1905.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Bertha von Suttner tilhørte den bøhmiske adel, men en ubemidlet gren av familien. I noen år måtte hun forsørge seg selv, blant annet ved å jobbe som guvernante og sekretær. I 1875 var hun sekretær en uke hos Alfred Nobel, og de to innledet et livslangt vennskap. Året etter giftet hun seg med Arthur von Suttner. Ettersom ekteskapet ble bannlyst av svigerforeldrene, rømte paret til Georgia. Her opplevde de den russisk-tyrkiske krigen på nært hold, og et livslangt anti-krigsengasjement startet.
=== Fredsarbeid ===
I 1889 ga von Suttner ut den pasifistiske romanen Ned med våpnene (norsk utgave 1891), som vekket stor oppmerksomhet og gjorde Bertha von Suttner til en av fredsbevegelsens fremste talspersoner. Boka ble populær, og Alfred Nobel skrev at den burde oversettes til alle verdens språk. I 1891 grunnla hun den østerrikske fredsforening, som hun selv ble leder av og i 1892 inspirerte hun til grunnleggelsen av den tyske fredsforening (Die Deutsche Friedensgesellschaft). Von Suttner hadde et nært samarbeid med fredsprisvinneren fra 1911, Østerrikeren Alfred Hermann Fried. Sammen etablerte de i 1892 tidsskriftet Die Waffen nieder! som bragte artikler om nedrustning og voldgift, fredsbevegelsens fanesaker. Gjennom hele livet brevvekslet hun med en rekke personer, blant annet Alfred Nobel. Brevvekslingen med Nobel viser hvordan hun stimulerte hans engasjement for fredssaken og oppfordret han til å skrive inn en fredspris i sitt testamente.
Hun er avbildet på den østerrikske to-euromynten.
== Bibliografi ==
Ned med våpnene! er oversatt til norsk av Arne Engebret og sist utgitt i Oslo 1954. Denne utgaven inneholder også nobel-foredraget som Bertha von Suttner holdt i Christiania den 18. april 1906, i Brødrene Hals' konsertsal.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anne Synnøve Simensen: Kvinnen bak fredsprisen. Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel (Cappelen Damm, 2012)
Gerd Grønvold Saue: Fredsfurien. En biografisk roman om Bertha von Suttner (Aschehoug, 1991)
Ingunn Norderval: Nobelkomiteen og kvinnene 1901-1960. Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, 2015 - ISBN 978-82-999783-0-9
== Eksterne lenker ==
(en) Nobels fredspris 1905 hos Nobelprize.org
(en) Bertha von Suttner hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1905 | Bertha Sophie Felicitas baronesse von Suttner (født 9. juni 1843 i Prag, død 21. | 4,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tobruk | 2023-02-04 | Tobruk | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:32°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Libya', 'Kategori:Sider med kart'] | Tobruk eller Ţubruq (arabisk: طبرق; også skrevet som Tóbruch, Tobruch, Ţubruq, Tobruck) er en havneby, kommune og halvøy med en naturlig havn ved Middelhavet i det østre Libya (Nord-Afrika). Byen er hovedstaden i provinsen Kyrenaika (arabisk: baladiyat).
Under andre verdenskrig (i 1941 og 1942) fant flere blodige slag sted i og ved Tobruk.
Etter at sanksjonene fra 1980 og 90-årene ble opphevet etter 2000, har Tobruk vokst sterkt, da særlig med hensyn til boikotten i forbindelse med lufttrafikk. I 1984 hadde byen 75 282 innbyggere, noe som hadde vokst til 121 052 i begynnelsen av 2005. Byen er endepunkt for en oljeledning, og like ved er et oljeraffineri i drift.
| Tobruk eller Ţubruq (arabisk: طبرق; også skrevet som Tóbruch, Tobruch, Ţubruq, Tobruck) er en havneby, kommune og halvøy med en naturlig havn ved Middelhavet i det østre Libya (Nord-Afrika). Byen er hovedstaden i provinsen Kyrenaika (arabisk: baladiyat).
Under andre verdenskrig (i 1941 og 1942) fant flere blodige slag sted i og ved Tobruk.
Etter at sanksjonene fra 1980 og 90-årene ble opphevet etter 2000, har Tobruk vokst sterkt, da særlig med hensyn til boikotten i forbindelse med lufttrafikk. I 1984 hadde byen 75 282 innbyggere, noe som hadde vokst til 121 052 i begynnelsen av 2005. Byen er endepunkt for en oljeledning, og like ved er et oljeraffineri i drift.
== Geografi ==
Tobruk har en sterk, naturlig, dyp, godt beskyttet havn som videre er omgitt av ørken. Sør for Tobruk er det mange klipper, akkurat som i resten av Øst-Libya. Klippene former en naturlig barriere mot resten av Libya, da de generelt sett er høyest og steilest på sørsiden, mens nordsiden er lavere og mer tilgjengelig.
Sør for byen ligger også Øst-Libyas største flyplass, som sammen med havnen, jernbaneforbindelsen og de beskyttende klippene sørget for at Tobruk var strategisk viktig under andre verdenskrig. Jernbanen forbinder Tobruk med resten av det østlige Libya og Egypt via Matruh. Mot vest forbinder den byen med Benghazi via Derna. Linjen mellom El Alamein og Tobruk ble bygget av Det britiske samveldet under den annen verdenskrig.
== Historie ==
Tidligere var Tobruk en landbrukskoloni under Antikkens Hellas, og var da kalt Antipyrgos (Antipyrgus), et navn som fremdeles brukes fra tid til annen. Navnet betyr noe slikt som «på den andre siden av Middelhavet sett fra Pyrgos». Pyrgos lå på øyen Kreta. I romerrikets tid var Tobruk et romersk fort som voktet fronten ved Cyrenaica. Senere ble byen et sted der karavaner langs kysten stoppet og hvilte.
=== Strategisk rolle under den annen verdenskrig ===
Da andre verdenskrig begynte, var Tobruk en liten by i den italienske kolonien Libya med ca. 2 000 innbyggere, og en for militæret strategisk sett viktig havn for den videre erobringen av Øst-Libya (da provinsen Cyrenaika). Dette gjorde byen til en viktig krigsskueplass; havnen var en god ankomsthavn for forsyningslinjer tett ved fronten.
Tobruk var strategisk viktig blant annet på grunn av havnen, den lå beskyttet fra Middelhavet, var dyp og naturlig. Dette betød at skip kunne ligge for anker på et sted der de var beskyttet mot storm selv om havnen ble bombet. For militære strateger var dette av kritisk betydning, da byen kunne brukes som forsyningshavn under ørkenkrig. Bortsett fra dette hadde italienerne forsterket byens forsvarsverker i forbindelse med at de invaderte Egypt i november 1940. Videre var Tobruk fra naturens side også godt beskyttet fra invasjon sørfra takket være klippene, og beliggenheten på en halvøy. Det siste gjorde at byen kunne forsvares med et minimalt antall mannskaper. Dette siste ble utnyttet av britene da byen ble beleiret av feltmarskalk Erwin Rommel og troppene hans. Forsvarerne kunne ikke uten videre passeres, for om så skjedde kunne angriperens forsyningslinjer angripes og avbrytes, noe som ville ødelegge deres fremrykning.
Byen var også strategisk plassert i forhold til resten av Cyrenaica. Om angripere østfra inntok og holdt Tobruk, hadde de muligheten for fremrykning gjennom ørkenen til Benghazi langs klippene mellom Tobruk og Soluch. I denne bevegelsen ville fiendtlige tropper ved kysten (som ved Derna) isoleres. Fienden ville vanskelig kunne gå til motangrep takket være klippene. Dette betød at den som holdt Tobruk og Soluch kontrollerte den største delen av Cyrenaica, og dermed forsyningslinjene fra kysten inn i ørkenen. En ørkenkrig uten disse var nærmest umulig å føre, selv om forsyninger kunne sendes inn via luften til Øst-Libyas største flyplass, som lå sør for Tobruk. Det var tydelig, som det senere ble bevist under Gulfkrigen, at luftstøtte er viktig for krigføring i ørkenen.
I november 1940 invaderte italienske styrker sammen med tropper fra Libya Egypt, der de slo leir langs Middelhavet, ikke langt fra grensen til Libya. Tidlig i desember åpnet britiske tropper fra «7th Armored Division» (en infanteridivisjon bestående av britiske og indiske tropper) et motangrep som fikk kodenavnet Operasjon Compass. De allierte mente at dette var akseptabelt, siden italienske tropper ikke bare hadde invadert Hellas og Frankrike, som begge var alliert med Det britiske samveldet, men dessuten etter angrepet på Egypt hadde plassert tropper på området til et britisk protektorat. Under motangrepet ble to av de italienske leirene ved Middelhavet isolert fra de øvrige italienske styrkene, og derved tvunget til overgivelse. Dette førte til at de italienske styrkene trakk seg tilbake mens samveldetroppene avanserte. Under slaget ved Tobruk (12. januar 1941) ble den okkupert av britiske og australske styrker.
Italia ba nå Tyskland, dets allierte, om hjelp. Tyskland sendte to av sine Panzer-divisjoner (den 15. og 21.) og dessuten den 51. lette divisjon. Til disse troppene ble de italienske panserdivisjonene Ariete og Trieste. Under ledelse av generalleutnant Erwin Rommel drev de de britiske troppene tilbake til Tobruk. Byen der britene hadde søkt tilflukt ble beleiret frem til 21. juni 1942, da de allierte troppene overga seg etter at et forsøk på å komme britene til unnsetning (Operasjon Crusader) hadde mislyktes.
Etter at de tyske troppene hadde undervurdert situasjonen ved det første slaget ved El Alamein, ble de overvunnet av britiske tropper under ledelse av feltmarskalk Bernard Law Montgomery under det neste feltslaget på samme sted, og Tobruk ble gjenerobret den 11. november 1942. Etter dette forble byen i allierte hender.
== Eksterne lenker ==
(en) Tobruk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Tobruk: Australian toughness beats Rommell (engelsk)
Geografisk plassering: 32°5′N 23°58′Ø | Tobruk eller Ţubruq (arabisk: طبرق; også skrevet som Tóbruch, Tobruch, Ţubruq, Tobruck) er en havneby, kommune og halvøy med en naturlig havn ved Middelhavet i det østre Libya (Nord-Afrika). Byen er hovedstaden i provinsen Kyrenaika (arabisk: baladiyat). | 4,801 |
null | 2023-02-04 | Manfred Rommel | null | null | null | Manfred Rommel (født 24. desember 1928 i Stuttgart i Tyskland, død 7. | 4,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1984_(roman) | 2023-02-04 | 1984 (roman) | ['Kategori:1984 (roman)', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Bøker fra 1949', 'Kategori:Dystopiromaner', 'Kategori:Engelske romaner', 'Kategori:Lanternebøkene', 'Kategori:Science fiction-romaner'] | 1984 er en fremtidsroman av George Orwell, først utgitt i 1949. Boken er satt i et dystopisk Storbritannia i 1984, som er innlemmet i supermakten Oceania og preget av konstant krigføring, masseovervåkning og omfattende menneskerettighetsbrudd. Handlingen følger Winston Smiths liv som en partiarbeider og hemmelig motstandsmann i Oceania, og hans forbudte forhold med medarbeideren Julia. Romanen utforsker temaer som konsekvenser av statlig undertrykkelse og masseovervåkning.
Boken ble skrevet som en advarsel mot totalitarisme, i skyggen av annen verdenskrig med inspirasjon fra blant annet det nasjonalsosialistiske Tyskland og Sovjetunionen. Tittelen 1984 skyldes at boken ble skrevet i 1948 og Orwell valgte å snu om på årstallet.
| 1984 er en fremtidsroman av George Orwell, først utgitt i 1949. Boken er satt i et dystopisk Storbritannia i 1984, som er innlemmet i supermakten Oceania og preget av konstant krigføring, masseovervåkning og omfattende menneskerettighetsbrudd. Handlingen følger Winston Smiths liv som en partiarbeider og hemmelig motstandsmann i Oceania, og hans forbudte forhold med medarbeideren Julia. Romanen utforsker temaer som konsekvenser av statlig undertrykkelse og masseovervåkning.
Boken ble skrevet som en advarsel mot totalitarisme, i skyggen av annen verdenskrig med inspirasjon fra blant annet det nasjonalsosialistiske Tyskland og Sovjetunionen. Tittelen 1984 skyldes at boken ble skrevet i 1948 og Orwell valgte å snu om på årstallet.
== Handling ==
Handlingen er lagt til et Storbritannia, omdøpt til Airstrip One, som sammen med Amerika, Oseania og deler av Afrika utgjør staten Oceania. Mesteparten av handlingen foregår i et mørkt og dystert bysamfunn, London, hvor «Storebror» alltid ser deg og Tankepolitiet til en hver tid overvåker innbyggerne. Ideologien i samfunnet kalles Ingsoc (engelsk sosialisme). Det styrende sjikt (som personifiseres i den ikke-eksisterende Storebror) er Partiet. Partiets mål er å oppnå kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. I tillegg har disse styresmaktene utviklet et nytt språk, «Nytale», som er en forenklet versjon av dagens språk, med så få beskrivende ord som mulig og ingen synonymer. Dette vil også gjøre det enklere å endre fortiden, da Partiet alltid har kontroll over all informasjon i samfunnet.
Staten er delt inn i følgende ministerier; Sannhetsministeriet, som driver med propaganda og omskrivning av virkeligheten, Overflodsministeriet, som sørger for at det er konstant matmangel, Fredsministeriet, som tar seg av krig og Kjærlighetsministeriet, som er et fryktet terrororgan. I nytale kalles disse institusjonene for minisann, miniflod, minifred og minikjær.
Samfunnet er dessuten delt inn i tre klasser: «Det indre parti», «Det ytre parti» og «Proletarene».
Hovedpersonen «Winston Smith», som er en lavere funksjonær i Sannhetsministeriet, befinner seg i stor fare da hans hukommelse fortsatt fungerer, stikk i strid med styresmaktenes retningslinjer. I løpet av historien får Winston kontakt med motstandsbevegelsen. Han utvikler dessuten et forhold til den yngre jenta Julia, som arbeider i en annen avdeling i Sannhetsministeriet. At de finner sammen er ikke direkte ulovlig, men implisitt vet de at det likevel «er ulovlig». Samtidig dras han mot O'Brien, et høytstående medlem av Det indre Parti, som får Winston til å tro at det finnes en mulighet til å gjøre motstand mot regimet.
== Innflytelse ==
«Storebror» (engelsk: «big brother») er navnet på et reality-program første gang produsert i Nederland i 1999, et konsept som senere er kopiert til en rekke land i hele verden, deriblant Norge. Navnet kommer av at deltakerne i programmet blir overvåket til enhver tid av døgnet, akkurat slik figurene i boken blir det.
Etter at Edward Snowden i 2013 avslørte at NSA drev med massiv overvåking gikk salget av boken kraftig opp. Da Kellyanne Conway i 2017 lanserte begrepet alternative fakta, som ble omtalt som nytale, gikk salget av boken opp 9 500 % og 75 000 nye eksemplarer ble trykt opp.Apple brukte 1984 i forbindelse med sin legendariske reklamefilm, 1984, som bare ble vist én gang – ved Superbowl 22. januar 1984. Slutt-replikken var: And you'll see why 1984 won't be like 1984 (Og du vil skjønne hvorfor 1984 ikke kommer til å bli som 1984). Reklamefilmen antydet at Apple Mac ville være friheten mot Big Brothers undertrykkelse, det vil si IBM PC.
== Intensjon ==
I et brev til Francis A. Henson, i United Automobile Workers, datert 16. juni 1949 (syv måneder før Orwell døde), hvorfra senere utdrag ble trykket i Life (25. juli 1949) og The New York Times Book Review (31. juli 1949) slo Orwell fast følgende:
«Min nyutkomne roman 1984 er IKKE ment som et angrep på sosialisme eller det britiske arbeiderpartiet (som jeg er tilhenger av) men fremvisning av de perversjoner... som allerede har blitt virkelighet i kommunisme og fascisme. ... Scenariet er lagt til Storbritannia for å understreke at de engelskespråklige raser fra naturens side ikke er bedre enn andre og at totalitarisme, hvis den ikke bekjempes, kan triumfere overalt.»
== I andre media ==
=== Filmatiseringer ===
1984 (1954) – TV-film med bl.a Peter Cushing og André Morell
1984 (1956) – med bl.a Edmond O’Brien og Michael Redgrave
1984 (1965) – TV-film med bl.a David Buck og Joseph O’Connor
Nineteen Eighty-Four (1984) – med bl.a Richard Burton og John Hurt
=== Hørespill ===
1984 (2014) – Hørespill produsert av NRK Radioteateret med Jan Gunnar Røise i hovedrollen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«1984: George Orwell's road to dystopia», fra BBC nettsted, 8. februar 2013 | 1984 er en fremtidsroman av George Orwell, først utgitt i 1949. Boken er satt i et dystopisk Storbritannia i 1984, som er innlemmet i supermakten Oceania og preget av konstant krigføring, masseovervåkning og omfattende menneskerettighetsbrudd. | 4,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kamerat_Napoleon | 2023-02-04 | Kamerat Napoleon | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bøker fra 1945', 'Kategori:Dystopiromaner', 'Kategori:Engelske romaner', 'Kategori:Satireromaner'] | Kamerat Napoleon (originaltittel Animal Farm – «dyregården») er en satirisk, allegorisk roman av den engelske forfatteren George Orwell, først utgitt 1945. Boken er en av Orwells hovedverk, i tillegg til romanen Nittenåttifire. Handlingen er lagt til gården «Manor Farm» der dyrene tar makten fra menneskene og begynner å drive gården på sine egne premisser. Boken er en kritikk av stalinismen i Sovjetunionen.
Handlingen i boken foregår i England på gården Manor Farm. Boken åpner med at dyrene har rådsmøte. En av grisene, Old Major, holder tale om hvordan alle dyrene på gården som alle er like mye verdt må stå sammen mot menneskene. Grisene, som av de andre dyrene er holdt for å være svært intelligente og derfor respekterte, leder møtet. Dyrene har flere slike møter i løpet av de neste månedene. Old Majors tale egger til revolusjon blant dyrene på gården. De kaller ideologien sin for dyrismen (animalism), som kan sammenlignes med Marx' og Engels' kommunisme. Revolusjonen kommer og dyrene tar over Manor Farm, som etter dette blir kalt Dyregården (Animal Farm). Utover i boken blir det utviklet et sterkt skille mellom grisene og de andre dyrene. Dette rettferdiggjøres av grisene ved å hevde at «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre». Etter hvert opptrer grisene som menneskeliknende ledere, og ideologien de begynte med blir glemt.
Boken kom først i norsk utgave under navnet «Diktatoren» i 1946, oversatt av Sigrid Munthe Mossige. I 1964 utgav Pax Forlag den under tittelen «Kamerat Napoleon», nyere utgaver har senere tilkommet. Det er også blitt utgitt en tegneserieversjon av Jean Giraud og Marc Bati, og boken har blitt filmatisert flere ganger.
Pink Floyd-albumet Animals er delvis inspirert av romanen.
| Kamerat Napoleon (originaltittel Animal Farm – «dyregården») er en satirisk, allegorisk roman av den engelske forfatteren George Orwell, først utgitt 1945. Boken er en av Orwells hovedverk, i tillegg til romanen Nittenåttifire. Handlingen er lagt til gården «Manor Farm» der dyrene tar makten fra menneskene og begynner å drive gården på sine egne premisser. Boken er en kritikk av stalinismen i Sovjetunionen.
Handlingen i boken foregår i England på gården Manor Farm. Boken åpner med at dyrene har rådsmøte. En av grisene, Old Major, holder tale om hvordan alle dyrene på gården som alle er like mye verdt må stå sammen mot menneskene. Grisene, som av de andre dyrene er holdt for å være svært intelligente og derfor respekterte, leder møtet. Dyrene har flere slike møter i løpet av de neste månedene. Old Majors tale egger til revolusjon blant dyrene på gården. De kaller ideologien sin for dyrismen (animalism), som kan sammenlignes med Marx' og Engels' kommunisme. Revolusjonen kommer og dyrene tar over Manor Farm, som etter dette blir kalt Dyregården (Animal Farm). Utover i boken blir det utviklet et sterkt skille mellom grisene og de andre dyrene. Dette rettferdiggjøres av grisene ved å hevde at «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre». Etter hvert opptrer grisene som menneskeliknende ledere, og ideologien de begynte med blir glemt.
Boken kom først i norsk utgave under navnet «Diktatoren» i 1946, oversatt av Sigrid Munthe Mossige. I 1964 utgav Pax Forlag den under tittelen «Kamerat Napoleon», nyere utgaver har senere tilkommet. Det er også blitt utgitt en tegneserieversjon av Jean Giraud og Marc Bati, og boken har blitt filmatisert flere ganger.
Pink Floyd-albumet Animals er delvis inspirert av romanen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Animal Farm i Store norske leksikon | Kamerat Napoleon (originaltittel Animal Farm – «dyregården») er en satirisk, allegorisk roman av den engelske forfatteren George Orwell, først utgitt 1945. Boken er en av Orwells hovedverk, i tillegg til romanen Nittenåttifire. | 4,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benjamin_Franklin | 2023-02-04 | Benjamin Franklin | ['Kategori:Ambassadører fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Diplomater fra USA', 'Kategori:Dødsfall 17. april', 'Kategori:Dødsfall i 1790', 'Kategori:Forskere fra USA', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1706', 'Kategori:Journalister fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Politikere fra USA', 'Kategori:Sakprosaforfattere fra USA', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs ambassadører til Frankrike', 'Kategori:USAs ambassadører til Sverige', 'Kategori:USAs uavhengighetserklæring'] | Benjamin Franklin (født 6. januar 1705jul./ 17. januar 1706greg. i Boston i Massachusetts Bay, død 17. april 1790 i Philadelphia i Pennsylvania) var en amerikansk journalist, forfatter, filantrop, vitenskapsmann, oppfinner og diplomat, blant mye annet. Han var også en av lederne av den amerikanske revolusjonen. Han huskes også for sine eksperimenter med elektrisitet. Som oppfinner er han mest kjent for lynavlederen, bifokale brilleglass og Franklin-ovnen, blant en rekke andre oppfinnelser.
| Benjamin Franklin (født 6. januar 1705jul./ 17. januar 1706greg. i Boston i Massachusetts Bay, død 17. april 1790 i Philadelphia i Pennsylvania) var en amerikansk journalist, forfatter, filantrop, vitenskapsmann, oppfinner og diplomat, blant mye annet. Han var også en av lederne av den amerikanske revolusjonen. Han huskes også for sine eksperimenter med elektrisitet. Som oppfinner er han mest kjent for lynavlederen, bifokale brilleglass og Franklin-ovnen, blant en rekke andre oppfinnelser.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Benjamin var den femtende av 17 søsken. Han måtte tidlig ta seg arbeid. Etter hvert fikk Benjamin selv skrive materiale til en avis. Som tolvåring kom han – etter å ha jobbet en tid som såpekoker – i boktrykkerlære.
Etter en krangel med broren sin dro Benjamin, først til New York og senere Philadelphia, dit han kom i oktober 1723 og ble kjent med Thomas Denham. En del av sin utdannelse fikk han i London, og kom så tilbake til handelsmannen i Denham i Philadelphia og arbeidet for ham.
=== Karriere ===
Da Denham døde, vendte Franklin tilbake til tidligere sysler og startet et eget trykkeri der han trykte The Pennsylvania Gazette, som han også bidro med materiell til og brukte for å få ut sine meninger angående reformer han anså nødvendige.
I Philadelphia startet han i 1727 tolvmannsselskapet «The Junto» (fra 1743 «The American Philosophical Society») som drøftet politikk og vitenskap.
I 1731 startet Franklin, sammen med noen av The Juntos medlemmer, det første allmenne bibliotek i Philadelphia. Det nystartede Library Company bestilte sine første bøker i 1732. Dette biblioteket ble en stor suksess, og med blod på tann ble bibliotek åpnet i andre amerikanske byer.
Nå viet Franklin mer og mer tid til offisielle oppdrag. Han hadde politiske administrative oppdrag, og han organiserte postvesenet i de amerikanske koloniene. Han dro opp planer for et akademi som senere skulle utvikles til University of Pennsylvania. Ved siden av alt dette bedrev han også forskning om elektrisitet. Han fortsatte med elektriske eksperimenter. Han innså at lyn var utladninger, og han foreslo å plassere en mann på en harpiksplate på toppen av et tårn for å teste om skyene var elektriske. Franklin selv laget verdens første lynavleder, fant opp bifokale briller og et musikkinstrument kalt glassharmonika.
I 1748 sluttet Franklin å være engasjert i trykkeribransjen og han inngikk en avtale med formannen sin, David Hill, om at han skulle få halvparten av virksomhetens gevinst i de kommende 18 årene. Nå hadde han en stadig økonomisk grunn å stå på, og i de kommende årene skulle han skaffe seg en anseelse blant Europas lærde. Det dreiet seg om oppdagelsene hans innen elektrisitetens område, oppdagelsen av negativ og positiv ladning og oppdagelsen hans av at lynet var strømførende.
15. juni 1752 kan han ha utført det eksperimentet han ble mest kjent for: å fly en drage i tordenvær. Dette var etter franskmannen Thomas-François Dalibards vellykkede eksperiment fra 10. mai samme år, og det er mulig – men ikke sikkert – at Franklin prøvde det samme. Det finnes imidlertid teorier om at han aldri faktisk utførte eksperimentet selv. Dessverre omkom andre som forsøkte å kopiere eksperimentet hans, for eksempel professor Georg Wilhelm Richmann i St. Petersburg i Russland som 6. august 1753 fikk et lyn gjennom kroppen og døde.
Et annet område som interesserte Franklin var meteorologi. På den tiden da han fortsatt arbeidet med å skrive reportasjer, hadde han en gang besøkt et marked i Philadelphia og der hørt en samtale om et uvær på et annet sted i Pennsylvania; han dro konklusjonen at dette var samme uvær som dagen innen hadde dratt fram over Philadelphia og at dette måtte innebære at uvær kan forflytte seg.
Benjamin Franklin var den første som foreslo sommertid. Det skjedde i et essay så tidlig som i 1784, men det ble ikke innført før første verdenskrig.
=== Politisk virksomhet ===
I 1751 grunnla Franklin og doktor Thomas Bond et sykehus, det første i det som skulle bli USA. Innen politikken gjorde han en stor innsats da han organiserte postvesenet i de amerikanske koloniene, opprettet det første frivillige brannvernet og gratis bokutlåning fra allmenne bibliotek.
Men hans innsatser som politiker veier lett når man ser hva han avstedkom som diplomat. Han hadde stor betydning når det gjaldt forbindelsene med Storbritannia og senere også med Frankrike. I 1754 ledet han Pennsylvanias delegasjon ved Albanykongressen. Dette møte mellom flere av koloniene hadde blitt krevet av et kommerskollegium i England for å forbedre relasjonene mellom indianerne og å organisere forsvaret mot Frankrike. Franklin foreslo at koloniene skulle danne en union. Dette forslag ble ikke vedtatt, men deler av det ble innforlivet senere med den amerikanske konstitusjonen.
I 1757 ble han sendt til England for å protestere mot deres innblanding i Pennsylvanias indre anliggender. Han ble der i fem år for å informere allmennheten og politikerne der om forholdene i Pennsylvania. Franklin ble også gjort til æresdoktor ved University of Oxford for sine innsatser innen vitenskapen. Heretter benyttet han tittelen doktor Franklin. Vel hjemkommen ble han medlem i Kongressen og gjorde en stor innsats ved skrivingen av USAs uavhengighetserklæring.
I 1776 ble han sendt til Frankrike som sendebud for USA. Han bodde der i et hus i Parisforstaden Passy, donert av Jacques-Donatien Le Ray de Chaumont som skulle bli en viktig alliert til USA under den amerikanske uavhengighetskrigen. Etter krigens slutt undertegnet han sammen med det svenske sendebudet Gustaf Philip Creutz 3. april 1783 en svensk-amerikansk vennskaps- og handelstraktat. Franklin ble i Frankrike til 1785, han var en populær person i den franske sosieteten. Han var så populær at det ble mote å henge opp malerier med hans portrett i sine hjem.
Da han i 1785 kom tilbake til Amerika, ble han æret med å få sitt portrett, malt av Joseph Duplessis, utstilt ved Smithsonian Institution i Washington, D.C.
Nå begynte han å arbeide for å få slaveriet forbudt innen unionen, og han ble også gjort til ordførende i The Society for Promoting the Abolition of Slavery and the Relief of Negroes Unlawfully Held in Bondage. I 1787, da han egentlig var gått i pensjon, tok han på seg oppdraget å trekke opp den amerikanske konstitusjon som skulle erstatte konføderasjonsartiklene. Franklin var den eneste som satte sin signatur på alle de tre dokumenter som førte frem til selvstendigheten; den amerikanske uavhengighetserklæring (1776), Parisavtalen (1783) og konstitusjonen. Samme år foreslo noen pastorer i Lancaster at man skulle bygge et nytt college som skulle oppkalles etter Franklin. Franklin donerte 200 pund til bygget av Franklin College, som i 1853 ble slått sammen med Marshall College og ble Franklin and Marshall College.
Benjamin Franklin var unitar.
Han er kjent for uttrykket «tid er penger» fra boken Advice to a young tradesman.
== Benjamin Franklin og strømretningen ==
For skoleelever blir Benjamin Franklin gjerne husket som «han som tok feil av strømretningen». På Benjamin Franklins tid opererte man med begrepene glasselektrisitet og lakkelektrisitet om henholdsvis positivt og negativt ladet statisk elektrisitet. Benjamin Franklin forstod at det under utladning av statisk elektrisk ladde gjenstander gikk en strøm av elektrisitet. Han antok at strømmen gikk fra de glasselektriske gjenstandene til de lakkelektriske, altså fra + til −. Senere fant vitenskapen ut at det faktisk var omvendt: Elektronene tiltrekkes glasselektrisk ladde gjenstander, og beveger seg bort fra lakkelektrisk ladde gjenstander. Men da var allerede begrepene positiv (+) og negativ (−) elektrisitet innarbeidet, og språkbruken som sier at strømmen går fra + til − ble beholdt. Dette kalles derfor den klassiske strømretningen i dag:
Strømretningen er fra + til − i en last.
Men: elektronene vandrer fra − til + gjennom lasten.For kildene er det motsatt.
Elektronstrømretningen er altså den motsatte av den klassiske strømretningen. Kationer er molekyler som har et underskudd av elektroner i forhold til protoner, og er derfor positivt ladede. I en strømførende elektrolytt beveger kationene seg i den klassiske strømretningen.
== Priser (utvalg) ==
1753 – Copleymedaljen
== Se også ==
Strømretning
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Benjamin Franklin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Benjamin Franklin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Benjamin Franklin hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Benjamin Franklin hos American National Biography
(en) Benjamin Franklin – Swimming Hall of Fame | Benjamin Franklin (født i Boston i Massachusetts Bay, død 17. april 1790 i Philadelphia i Pennsylvania) var en amerikansk journalist, forfatter, filantrop, vitenskapsmann, oppfinner og diplomat, blant mye annet. | 4,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Super_Nintendo_Entertainment_System | 2023-02-04 | Super Nintendo Entertainment System | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Spillkonsoller fra Nintendo'] | Super Nintendo Entertainment System (Super NES eller SNES) er en spillkonsoll utformet og bygget av Nintendo på 1990-tallet. Den var etterfølgeren til Nintendo Entertainment System i Nord-Amerika og Europa. Den var den største konkurrenten til Sega Megadrive / Sega Genesis i 16-bitersperioden.
| Super Nintendo Entertainment System (Super NES eller SNES) er en spillkonsoll utformet og bygget av Nintendo på 1990-tallet. Den var etterfølgeren til Nintendo Entertainment System i Nord-Amerika og Europa. Den var den største konkurrenten til Sega Megadrive / Sega Genesis i 16-bitersperioden.
== Markedshistorie ==
=== Utvikling ===
I 1988 viste styret i Nintendo liten interesse for å utvikle et konkurrerende system da Sega kunngjorde at de var i ferd med å lansere sin 16-biters Sega Genesis. Men da Sega Genesis raskt overtok markedet i Nord-Amerika og Europa grunnet sin overlegne teknologi, bestemte Nintendo seg for å utvikle sitt eget system.
Hiroshi Yamauchi, daværende administrerende direktør i Nintendo, ga ansvaret for å utforme konsollen til Masayuki Uemura. Opprinnelig hadde de planlagt at Famicomen/NESen skulle være et 16-bit system. Men komponentene var for dyre på den tiden og systemet ble et 8-bit system. Denne gangen var komponentene billigere og Nintendo nølte ikke med å lage et kraftigere system.
=== Utgivelse og salg ===
Super Famicom-versjonen ble lansert 21. november i 1990 i Japan.
Mange selskaper som hadde kjøpt NES-lisenser kjøpte også SNES-lisenser grunnet suksessen til NES: Square Co., Ltd., Capcom, Tecmo, Konami og Koei. Dette ga Nintendo en fordel i konkurransen.
SNESen ble lansert 1. september, 1991 med en utgangspris på 200 USD. Spillet Super Mario World og to håndkontrollere fulgte med konsollen.
Det var noen vanskeligheter med utgivelsen av SNES. I motsetning til Super Famicom var den ikke bakoverkompatibel med NESen (som noen Atari-modeller), noe som skapte nøling blant kundene. I tillegg hadde Sega allerede lansert noen veldig populære spill for sin Genesis-konsoll. Et eksempel var Sonic the Hedgehog, som var veldig viktig i markedsføringen av Genesis siden hovedfiguren i spillet var svært populær. Dessuten var Genesis rundt 50 USD billigere enn SNES.
Noen måneder etter den første lanseringen ble Power Set-versjonen av SNESen introdusert. Den hadde ingen spill og bare en håndkontroller og ble solgt i Nord-Amerika for 100 USD. Etterhvert ble den også omdistribuert med forskjellig tilbehør. Et av disse settene ble solgt med Super Game Boy.
Maskinvaren var bare ulik med hensyn til de forskjellige TV-systemene i landene der den ble solgt. Mange australske kassetter kom fra Europa siden begge hadde PAL-systemer. Rollespill måtte bli oversatt til andre språk siden de inneholdt store mengder tekst. Mange actiontitler og førstepersons skytespill trengte ikke mye oversetting siden tekstmengden var langt mindre omfattende.
Til tross for startvansker og at den var bare marginalt bedre teknisk sett, fikk den hjelp av sin familievennlige image og populære hovedpersoner i spill som Mario, og ble dominerende på tidlig 1990-tall. På slutten av 16-bit-perioden hadde Nintendo dobbelt så stort salg av sin konsoll som Genesis.
SNESen hadde et stort bibliotek som inneholdt mange eksklusive titler. Den hadde mange RPG-bestselgere som Final Fantasy VI og Chrono Trigger. Noen SNES-spill er forbedrede versjoner av NES-spill. Noen eksempler er Super Mario All-Stars og Ninja Gaiden Trilogy.
SNESen ble lansert i Storbritannia for 150 GBP i april 1992. Den tyske utgivelsen skjedde noen uker senere. Den europeiske versjonen hadde samme utseende som Super Famicom. Nintendo fikk aldri noe særlig fotfeste i Europa grunnet distribusjonsproblemer, men konsollen var populær i Skandinavia.
=== Nedturen ===
Salget av SNESen i Nord-Amerika gikk nedover fra 1996 til 1999 og Sony PlayStation tok mer og mer av markedsandelene. Nintendo avsluttet produksjonen i Nord-Amerika og Europa i 1999. Produksjonen fortsatte helt til september 2003 i Japan.
En omformet SNES, som var lettere i vekt, kom ut i oktober 1997 og ble prissatt til 99,99 USD i USA for å kunne selge til de siste som var interessert i 16-bit-markedet. Konsollen kom med Super Mario World 2: Yoshi's Island. RF-portene og utvidelsesportene var ikke med denne versjonen. Nintendo begynte så å utvikle et arvtaker med hjelp av Sony. Men uenigheter mellom de to bedriftene og Nintendos utelatelse av detaljer om Philips' engasjement i prosjektet gjorde at Sony trakk seg. Sony utviklet heller sitt eget system som ble til PlayStation.
Mange av SNESens populære spill ble overført til Game Boy Advance som er omtrent like kraftig som SNESen. Nintendo 64 ble lansert i 1996 og ble Nintendos offisielle flaggskip.
=== Emulering ===
Som sin forgjenger hadde SNESen fortsatt interesse blant sine fans. Den har fortsatt å blomstre på bruktmarkedet og senere gjennom konsollemulering. Mange spillere oppdaget SNESen etter dens nedtur. SNES fikk samme oppgangsbane som NESen.
Emuleringsprosjekter begynte omkring 1996 med prosjekter som «VSMC» og «Super Pasofami». Ingen av disse varte lenger enn til 1998.
Tidlig i 1998 begynte SNES-entusiaster å programmere en konsollemulator kalt ZSNES. Et år senere begynte utviklingen av rivalen Snes9x.
Nintendo hadde samme stilling til SNES ROM-filer og emulering som de hadde med NESen. De insisterte på at det ikke var noe annet enn åpenbar piratkopiering. Mange har argumentert for å gjøre den lovlig. Argumentene innebar at SNES ikke lenger var i produksjon, skrøpeligheten til kassettene og mangel på visse utenlandske importer av spill. I den nåværende 128-bit-perioden har oppblomstringen av SNES lagt seg en smule.
Til tross for mange rettstrusler og forsøk på å stoppe slike prosjekter og sider, har ikke Nintendos posisjon klart å stoppe utbredelsen av ROM-filer. Etter at konsollen ikke ble produsert lenger, nedgangen i brukthandelen, og Internetts enorme vekst, ble det å finne filene enklere enn det det hadde vært med NESen. De fleste generelle ROM-sidene tilbyr nå filer for SNES.
Mange videospillkritikere ser på SNES-tiden som «videospillenes gullalder».
== Maskinvare ==
=== Tilbehør ===
En Game Boy omformer som ble kalt Super Game Boy ble lansert, en ergrelse for de som eide begge systemene. Sega laget aldri en Game Gear til Genesis / Megadriveomformer, men visstnok skulle en være i utvikling.
Super Scope 6 var en trådløs lyspistol som så ut som en bazooka.
En SNES mus ble laget spesifikt for spillet Mario Paint.
=== Se også ===
Liste over SNES-spill
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell Nintendo Corp. hjemmeside
SNES konsoll database
Privat SNES og Nintendo fanside | __NOTOC__ | 4,806 |
null | 2023-02-04 | USB | null | null | null | Universal Serial Bus (USB) (universell seriebuss) er en seriell databuss for å koble enheter til en datamaskin. Det er en industristandard som ble lansert i januar 1996, og som definerer kabler, kontakter, kommunikasjonsprotokoller og strømforsyning mellom datamaskiner og elektronisk utstyr. | 4,807 |
null | 2023-02-04 | Lineær algebra | null | null | null | thumb|250px|right|Det tredimensjonale [[Euklidsk rom|euklidiske rom R3 er et vektorrom, og linjer og plan som passerer gjennom origo er undervektorer i R3.]] | 4,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vektor_(matematikk) | 2023-02-04 | Vektor (matematikk) | ['Kategori:Analytisk geometri', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lineær algebra'] | En vektor kan i matematikken være en av tre følgende relaterte objekter:
I geometri, et orientert linjestykke
En matematisk eller fysisk størrelse definert med en retning, for eksempel en hastighet
Et element i et vektorromNavnet er avledet fra latin vector som betyr «bærer». En geometrisk vektor bærer et punkt over i et annet. En egenskap er vektoriell dersom den kan representeres matematisk med en vektor.
Vektorer brukes i mange deler av matematikk, også i fysikk. I vektorregning studerer en regneregler og operasjoner utført med vektorer. Vektorregning inngår som en del av analytisk geometri og lineær algebra.
| En vektor kan i matematikken være en av tre følgende relaterte objekter:
I geometri, et orientert linjestykke
En matematisk eller fysisk størrelse definert med en retning, for eksempel en hastighet
Et element i et vektorromNavnet er avledet fra latin vector som betyr «bærer». En geometrisk vektor bærer et punkt over i et annet. En egenskap er vektoriell dersom den kan representeres matematisk med en vektor.
Vektorer brukes i mange deler av matematikk, også i fysikk. I vektorregning studerer en regneregler og operasjoner utført med vektorer. Vektorregning inngår som en del av analytisk geometri og lineær algebra.
== Geometriske vektorer ==
=== Formell definisjon ===
Mellom to punkt A og B i rommet kan en trekke et rett linjestykke AB. Dersom linjestykket er orientert fra A til B kalles dette en vektor, mange ganger skrevet som
A
B
→
.
{\displaystyle {\overrightarrow {AB}}.}
Ofte brukes bare en enkel bokstav med fet skrifttype v som betegnelse, eller en enkel bokstav med en pil over:
v
=
v
→
=
A
B
→
.
{\displaystyle \mathbf {v} ={\vec {v}}={\overrightarrow {AB}}.}
For å unngå kollisjon med andre tegn, for eksempel for deriverte og potenser, brukes også noen ganger tegnet tilde eller en strek under bokstaven, det vil si
v
_
{\displaystyle {\underline {v}}}
. Dette stammer fra eldre tider da dette tegnet betydde at en boktrykker skulle sette bokstaven med fet skrifttype.
Ofte skrives også vektorer uten noen form for markering, fordi det som regel fremkommer av sammenhengen at størrelsen er en vektor. Dette skyldes både en form for rasjonalisering,
i tilfeller der det er upraktisk eller omstendelig å gjenta bruk av fet skrift eller piltegn, og at det kan forenkle lesing av symboler og ligninger.
Begrepet «vektor» tolkes vanligvis som en fri vektor, det vil si en vektor som er fri til å flytte seg ved en parallellforskyvning.
To vektorer AB og CD sies å være like eller ekvivalente dersom den ene kan parallellforskyves over i den andre. I notasjon skrives dette som
A
B
→
=
C
D
→
.
{\displaystyle {\overrightarrow {AB}}={\overrightarrow {CD}}.}
I motsetning til en fri vektor vil en stedvektor eller posisjonsvektor eller radiusvektor alltid starte i origo i koordinatsystemet.
Til ethvert punkt i rommet svarer det en entydig stedvektor. En stedvektor brukes ofte som representant for alle vektorer som er ekvivalent med denne.
En vanlig betegnelse på en (vilkårlig) stedvektor er bokstaven r.
=== Basisvektorer og koordinater ===
Med referanse til et sett av basisvektorer e1, e2 og e3 kan en vilkårlig vektor skrives på koordinatform
v
=
v
1
e
1
+
v
2
e
2
+
e
3
v
3
{\displaystyle \mathbf {v} =v_{1}\mathbf {e} _{1}+v_{2}\mathbf {e} _{2}+\mathbf {e} _{3}v_{3}\,}
der v1, v2 og v3 er koordinatene til vektoren med hensyn på den valgte basisen. Ofte skriver en forenklet koordinatvektoren
v
=
(
v
1
,
v
2
,
v
3
)
{\displaystyle \mathbf {v} =(v_{1},v_{2},v_{3})\,}
.I lineær algebra blir en vektor ofte oppfattet som en matrise med dimensjon n × 1. Vektoren vil da skrives på matriseform som
v
=
(
v
1
,
v
2
,
v
3
)
T
=
[
v
1
v
2
v
3
]
{\displaystyle \mathbf {v} =(v_{1},v_{2},v_{3})^{T}={\begin{bmatrix}v_{1}\\v_{2}\\v_{3}\end{bmatrix}}\,}
.I et tredimensjonalt rom med et rettvinklet koordinatsystem er det vanlig å bruke standardbasisen definert ved
i
=
(
1
,
0
,
0
)
j
=
(
0
,
1
,
0
)
k
=
(
0
,
0
,
1
)
{\displaystyle \mathbf {i} =(1,0,0)\quad \mathbf {j} =(0,1,0)\quad \mathbf {k} =(0,0,1)\,}
I planet er standardbasisen definert ved
i
=
(
1
,
0
)
j
=
(
0
,
1
)
{\displaystyle \mathbf {i} =(1,0)\quad \mathbf {j} =(0,1)\,}
=== Lengde ===
Lengden av en geometrisk vektor skrives ofte som |v| og er definert ved
|
v
|
=
v
1
2
+
v
2
2
+
v
3
2
{\displaystyle |\mathbf {v} |={\sqrt {v_{1}^{2}+v_{2}^{2}+v_{3}^{2}}}\,}
Generaliseringen av en vektorlengde til et vektorrom kalles en norm og skrives som ||v||.
Lengden av en geometrisk vektor svarer til den euklidske normen, også kalt 2-normen.
På grunn av denne sammenhengen ser en ofte brukt symbolet ||v|| også som betegnelse på den (euklidske) vektorlengden.
=== Nullvektoren og enhetsvektorer ===
Nullvektoren er en vektor der alle koordinatene er lik null. Denne vektoren har ingen retning. Alle vektorer bort sett fra nullvektoren kalles egentlige vektorer.En enhetsvektor er en vektor med lengde lik 1. En operasjon der en vilkårlig egentlig vektor deles med sin egen lengde kalles å normalisere vektoren, og resultatet av operasjonen er en enhetsvektor:
e
=
v
|
v
|
⇒
|
e
|
=
1
{\displaystyle \mathbf {e} ={\frac {\mathbf {v} }{|\mathbf {v} |}}\ \Rightarrow \ |\mathbf {e} |=1\,}
Enhetsvektorer betegnes ofte med bokstavene e eller u («unity»).
=== Grunnleggende operasjoner ===
Geometriske vektorer kan adderes ved å legge sammen koordinatene:
v
+
u
=
(
v
1
+
u
1
,
v
2
+
u
2
,
v
3
+
u
3
)
{\displaystyle \mathbf {v} +\mathbf {u} =(v_{1}+u_{1},v_{2}+u_{2},v_{3}+u_{3})\,}
Tilsvarende kan en også endre lengden av en vektor ved å multiplisere med en skalar:
k
v
=
(
k
v
1
,
k
v
2
,
k
v
3
)
{\displaystyle k\mathbf {v} =(kv_{1},kv_{2},kv_{3})\,}
=== Indreprodukt, prikkprodukt, skalarprodukt ===
Skalarproduktet mellom to vektorer v og u er et reelt tall definert ved
v
⋅
u
=
|
v
|
|
u
|
cos
θ
=
v
1
u
1
+
v
2
u
2
+
v
3
u
3
{\displaystyle \mathbf {v} \cdot \mathbf {u} =|\mathbf {v} |\,|\mathbf {u} |\cos \theta =v_{1}u_{1}+v_{2}u_{2}+v_{3}u_{3}\,}
Her er
θ
{\displaystyle \theta }
vinkelen mellom de to vektorene. Også navnene prikkprodukt og indreprodukt blir brukt som betegnelse.
Skalarproduktet er null dersom de to vektorene står nitti grader på hverandre, og vektorene sies da å være ortogonale.
Ved hjelp av skalarproduktet kan lengden av en vektor skrives som
|
v
|
=
v
⋅
v
{\displaystyle |\mathbf {v} |={\sqrt {\mathbf {v} \cdot \mathbf {v} }}\,}
For skalarproduktet til geometriske vektorer gjelder Cauchy–Schwarz’ ulikhet
|
u
⋅
v
|
≤
|
u
|
|
v
|
{\displaystyle |\mathbf {u} \cdot \mathbf {v} |\leq |\mathbf {u} |\,|\mathbf {v} |\,}
=== Vektorprodukt ===
Vektorproduktet eller kryssproduktet av to vektorer v og u er en ny vektor definert ved
v
×
u
=
(
v
2
u
3
−
v
3
u
2
,
v
3
u
1
−
v
1
u
3
,
v
1
u
2
−
v
2
u
1
)
{\displaystyle {\mathbf {v} }\times {\mathbf {u} }=(v_{2}u_{3}-v_{3}u_{2},\,v_{3}u_{1}-v_{1}u_{3},\,v_{1}u_{2}-v_{2}u_{1})}
Resultatvektoren står nitti grader på begge vektorene som inngår i kryssproduktet.
=== Trippelprodukt ===
Det skalare trippelproduktet av tre vektorer a, b og c skrives som (a b c) eller [a b c] og er et reelt tall definert ved
(
a
b
c
)
=
a
⋅
(
b
×
c
)
.
{\displaystyle (\mathbf {a} \ \mathbf {b} \ \mathbf {c} )=\mathbf {a} \cdot (\mathbf {b} \times \mathbf {c} ).}
Absoluttverdien av det skalare trippelproduktet er lik volumet av et parallellepiped utspent av de tre vektorene, og produktet kalles derfor også for
volumproduktet og romproduktet.
Ved hjelp av koordinatene til de tre vektorene og definisjonen av en determinant kan trippelproduktet skrives på forma
(
a
b
c
)
=
|
a
1
a
2
a
3
b
1
b
2
b
3
c
1
c
2
c
3
|
{\displaystyle (\mathbf {a} \ \mathbf {b} \ \mathbf {c} )={\begin{vmatrix}a_{1}&a_{2}&a_{3}\\b_{1}&b_{2}&b_{3}\\c_{1}&c_{2}&c_{3}\\\end{vmatrix}}}
Det vektorielle trippelproduktet er definert som et dobbelt kryssprodukt av alle tre vektorene, det vil si
a
×
(
b
×
c
)
{\displaystyle \mathbf {a} \times (\mathbf {b} \times \mathbf {c} )\,}
Den følgende relasjonen gjelder for det vektorielle trippelproduktet:
a
×
(
b
×
c
)
=
(
a
⋅
c
)
b
−
(
a
⋅
b
)
c
{\displaystyle \mathbf {a} \times (\mathbf {b} \times \mathbf {c} )=(\mathbf {a} \cdot \mathbf {c} )\mathbf {b} -(\mathbf {a} \cdot \mathbf {b} )\mathbf {c} }
== Matematiske og fysiske størrelser ==
I matematikk og fysikk er mange parametre og elementer definert med både størrelse og en retning i rommet. For eksempel kan hastigheten til et objekt være 60 kilometer i timen i retning rett nordover. Slike elementer sies å være vektorielle, det vil si at de kan være representerte ved en geometrisk vektor. Lengden av vektoren representerer da størrelsen til elementet.
I fysikk kan en også definere en tilstandsvektor som beskriver en mulig tilstand for systemet en studerer. Vektoren er sammensatt av koordinater eller komponenter i et tilstandsrom eller faserom.
For eksempel kan et enkelt termodynamisk system karakteriseres ved en tilstandsvektor (p,T), der koordinatene er trykket p og temperaturen T til systemet.
=== Eksempel på vektorielle størrelser ===
Vektorer definert i det tre-dimensjonale geometriske rommet:
Akselerasjon, a
Hastighet til et objekt, v. Størrelsen til hastighetsvektoren kalles farten.
Kraften som virker på et legeme, F
Magnetisk feltstyrke, B.
Tyngdeakselerasjonen, g.Vektorer definert i tilstandsrom:
En firevektor i relativitetsteori er en vektor
(
c
t
,
x
,
y
,
z
)
{\displaystyle (ct,x,y,z)}
I kvantemekanikk brukes en tilstandsvektor for å beskrive kvantetilstanden til et system.
I klassisk mekanikk kan tilstanden til et system av N partikler beskrives av en tilstandsvektor med 6N komponenter. For hver partikkel har en tre komponenter som beskriver de romlige koordinatene til partikkelen, samt tre koordinater som beskriver impulsene.
== Generaliseringer ==
=== Elementer i vektorrom ===
Et vektorrom er en samling av elementer med egenskaper som formaliserer og generaliserer egenskaper til geometriske vektorer.
Også vektorer brukt i fysikk kan karakteriseres som elementer i et vektorrom.
Et vektorrom formaliserer kun egenskapene for addisjon og skalarmultiplikasjon av geometriske vektorer. I et vektorrom trenger ikke vektorene være definert med en lengde,
og en har heller ikke definert et vinkelbegrep. Strukturen i vektorrommet kan utvides til å omfatte definisjonen av lengde og kalles da for et normert vektorrom.
I et indreproduktrom har en også en formalisering av vinkelbegrepet.
=== Elementer i affine rom ===
Til et vektorrom V kan en sammen med en mengde M av punkt definere et affint rom der vektorer kan studeres uavhengig av koordinatsystemet. Et affint rom er generelt ikke et vektorrom, men
kan betraktes som et
vektorrom der en har glemt at det eksisterer en nullvektor. I affine rom vil det generelt være et skille mellom punkt (posisjonsvektor) og
(frie) vektorer, og en studerer egenskaper til vektorer som kun avhenger av parallelle linjestykker og lengdeforhold mellom slike.
Vektorlengder og vinkler mellom vektorer er ikke definert, og et affint rom er derfor mer generelt enn det euklidske rommet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fr Fabricius-Bjerre (1977). Lærebog i geometri. I: Analytisk geometri, lineær algebra. Lyngby: Polyteknisk forlag. ISBN 978-8-7502-0439-8. G.B. Thomas, R.L. Finney (1979). Calculus and analytical geometry. Reading, USA: Addison-Wesley Publishing Company. ISBN 0-201-07523-7. Ronald Douglas Milne (1980). Applied functional analysis, an introductory treatment. London: Pitman Publishing Limited. ISBN 0-273-08404-6. | En vektor kan i matematikken være en av tre følgende relaterte objekter: | 4,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koordinatsystem | 2023-02-04 | Koordinatsystem | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Analytisk geometri', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Koordinatsystem', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Koordinatsystem benyttes for å angi punkter på en entydig måte i et rom eller på en geometrisk mangfoldighet. Det mest kjente eksemplet er kartesiske koordinatsystem som brukes i rom med euklidsk geometri. Antall koordinater som behøves, er lik med rommets dimensjon. Holdes alle koordinatene bortsett fra en fast, vil den siste koordinatene beskrive en rett koordinatlinje. Det kartesiske koordinatsystemet er derfor også eksempel på et «rettlinjet» koordinatsystem. På den måten kan euklidsk geometri formuleres ved matematiske ligninger og beskrives som analytisk geometri.
Et annet, kjent koordinatsystem er geografiske koordinater bestående av lengde og bredde på Jordens overflate. Dette er en krum flate med to dimensjoner og koordinatene sies derfor å være krumlinjete. Tilsvarende koordinater brukes også innen astronomi for å angi punkter på himmelkulen eller i universet. Etter at Einstein i sin generelle relativitetsteori viste at det firedimensjonale tidrommet er krummet på grunn av masse og energi, må slike krumlinjete koordinater alltid benyttes i denne viktige delen av moderne, teoretisk fysikk.
Koordinatsystem brukes i mange andre sammenhenger, også i flere morsomme spill som blant annet slagskip og sjakk.
| Koordinatsystem benyttes for å angi punkter på en entydig måte i et rom eller på en geometrisk mangfoldighet. Det mest kjente eksemplet er kartesiske koordinatsystem som brukes i rom med euklidsk geometri. Antall koordinater som behøves, er lik med rommets dimensjon. Holdes alle koordinatene bortsett fra en fast, vil den siste koordinatene beskrive en rett koordinatlinje. Det kartesiske koordinatsystemet er derfor også eksempel på et «rettlinjet» koordinatsystem. På den måten kan euklidsk geometri formuleres ved matematiske ligninger og beskrives som analytisk geometri.
Et annet, kjent koordinatsystem er geografiske koordinater bestående av lengde og bredde på Jordens overflate. Dette er en krum flate med to dimensjoner og koordinatene sies derfor å være krumlinjete. Tilsvarende koordinater brukes også innen astronomi for å angi punkter på himmelkulen eller i universet. Etter at Einstein i sin generelle relativitetsteori viste at det firedimensjonale tidrommet er krummet på grunn av masse og energi, må slike krumlinjete koordinater alltid benyttes i denne viktige delen av moderne, teoretisk fysikk.
Koordinatsystem brukes i mange andre sammenhenger, også i flere morsomme spill som blant annet slagskip og sjakk.
== Rettlinjete koordinater ==
I et tredimensjonalt, euklidsk rom er hvert punkt angitt ved tre kartesiske koordinater som (x,y,z). Det er ekvivalent med å tilordne punktet en «posisjonsvektor» r = x ex + y ey +z ez hvor de tre basisvektorene er ex = (1,0,0), ey = (0,1,0) og ez = (0,0,1). Da disse overalt i rommet står vinkelrett på hverandre, sies dette kartesiske koordinatsystemet å være «rettvinklet». Uttrykt ved Kronecker-deltaet, skrives det som
e
m
⋅
e
n
=
δ
m
n
{\displaystyle \mathbf {e} _{m}\cdot \mathbf {e} _{n}=\delta _{mn}}
hvor de latinske indeksene tar verdiene (x,y,z). Med bruk av Einsteins summekonvensjon som sier at man alltid skal summere over to like indekser i et matematisk uttrykk, kan posisjonsvektoren skrives på den mer kompakte formen r = xm em. Indeksen til den kartesiske koordinaten xm kunne likså godt stå nede, men det er hensiktsmessig å la den her stå oppe. Denne skrivemåten er uavhengig av hvor mange dimensjoner rommet har og blir svært ofte benyttet.
=== Skjevvinklet koordinatsystem ===
Enhver lineært uavhengig kombinasjon av de gitte, kartesiske basisvektorene em kan benyttes til å lage et nytt sett med basisvektorer eμ. Slike lineærkombinasjoner kan sammenfattes i ligningen
e
μ
=
e
m
A
μ
m
{\displaystyle \mathbf {e} _{\mu }=\mathbf {e} _{m}A_{\;\;\mu }^{m}}
når man benytter Einsteins summekonvensjon og summerer over like indekser. Her er den greske indeksen μ = 1,2,3,...,D i det generelle tilfellet når rommet har D dimensjoner. Da vil koeffisientene Amμ utgjøre en D×D matrise A. Den vil garantert ha en inverse A-1 med elementer (A-1)μm når denne nye basisen består av lineært uavhengige vektorer. Det betyr at man også har den inverse sammenhengen
e
m
=
e
μ
(
A
−
1
)
m
μ
{\displaystyle \mathbf {e} _{m}=\mathbf {e} _{\mu }(A^{-1})_{\;\;m}^{\mu }}
mellom de gamle og nye basisvektorene. Settes dette inn i uttrykket for posisjonsvektoren, kan den nå skrives som r = xμ eμ hvor nå
x
μ
=
(
A
−
1
)
m
μ
x
m
{\displaystyle x^{\mu }=(A^{-1})_{\;\;m}^{\mu }x^{m}}
sies å være koordinatene i dette nye koordinatsystemet. Omvendt gjelder derfor også sammenhengene xm = Amμ xμ. Varierer man her bare en av de skjeve koordinatene xμ, vil ligningene beskrive en rett koordinatlinje i rommet. Da de nye basisvektorene er gitt som eμ = ∂r/∂xμ, er de tangentvektorer til disse koordinatlinjene.
Det transformerte koordinatsystemet er vanligvis ikke lenger rettvinklet. Matematisk kommer det frem fra produktet
e
μ
⋅
e
ν
=
e
m
⋅
e
n
A
μ
m
A
ν
n
=
A
μ
m
A
ν
m
{\displaystyle \mathbf {e} _{\mu }\cdot \mathbf {e} _{\nu }=\mathbf {e} _{m}\cdot \mathbf {e} _{n}A_{\;\;\mu }^{m}A_{\;\;\nu }^{n}=A_{\;\;\mu }^{m}A_{\;\;\nu }^{m}}
hvor man igjen skal summere over den latinske indeksen m. Alle disse produktene mellom basisvektorene inneholder informasjon om deres lengder og vinklene mellom dem. Dette er ikke noe annet en metrikken til rommet uttrykt i de nye koordinatene. Den betegnes vanligvis ved en D×D symmetrisk matrise med elementer gμν = eμ⋅eν. I det kartesiske koordinatsystemet er metrikken gitt ved Kronecker-deltaet δmn = em⋅en. Avstanden Δs mellom to punkt r og r + Δr uttrykt ved de skjevvinklete koordinatene er dermed gitt ved
Δ
s
2
=
Δ
r
⋅
Δ
r
=
e
μ
Δ
x
μ
⋅
e
ν
Δ
x
ν
=
g
μ
ν
Δ
x
μ
Δ
x
ν
{\displaystyle \Delta s^{2}=\Delta \mathbf {r} \cdot \Delta \mathbf {r} =\mathbf {e} _{\mu }\Delta x^{\mu }\cdot \mathbf {e} _{\nu }\Delta x^{\nu }=g_{\mu \nu }\Delta x^{\mu }\Delta x^{\nu }}
I alle rettlinjete koordinatsystem er metrikken gμν den samme i hele rommet og derfor med komponenter som alle har konstante verdier.
=== Kontravariante og kovariante komponenter ===
I tillegg til basisvektorene eμ kan man velge å benytte et alternativt sett av lineært uavhengige vektorer som en basis i dette rommet. Det er basert på at koordinattransformasjonen xμ = (A-1)μm xm beskriver en flate i rommet når en koordinat xμ holdes fast. Dette er «koordinatflaten» for denne koordinaten. Hver koordinat har sin tilsvarende koordinatflate. Normalvektorene eμ = ∇xμ til disse flatene danner en dual basis som angis ved å skrive den greske indeksen i hevet posisjon. Hver av disse nye basisvektorene står vinkelrett på alle andre i den opprinnelige basisen bortsett fra sin duale motpart. Det følger fra
e
μ
⋅
e
ν
=
(
A
−
1
)
m
μ
e
m
⋅
e
n
A
ν
n
=
(
A
−
1
)
m
μ
A
ν
m
=
(
A
−
1
A
)
ν
μ
=
δ
ν
μ
{\displaystyle \mathbf {e} ^{\mu }\cdot \mathbf {e} _{\nu }=(A^{-1})_{\;\;m}^{\mu }\mathbf {e} _{m}\cdot \mathbf {e} _{n}A_{\;\;\nu }^{n}=(A^{-1})_{\;\;m}^{\mu }A_{\;\;\nu }^{m}=(A^{-1}A)_{\;\;\nu }^{\mu }=\delta _{\;\nu }^{\mu }}
hvor på høyresiden Kronecker-deltaet med greske indekser opptrer. En dual basis kan også konstrueres i det mer generelle tilfellet hvor rommet som skal koordinatiseres, i utgangspunktet ikke har noen metrikk. Dette benyttes noen ganger i den mer abstrakte formuleringen av differensialgeometri.
En vilkårlig vektor V kan i det opprinnelige, kartesiske koordinatsystemet uttrykkes ved sine komponenter på de tilsvarende basisvektorene slik at V = Vm em. For de kartesiske komponentene Vm er det uvesentlig om den latinske indeksen skrives oppe eller nede. Men i den skjevvinklete i basisen er dette ikke lenger tilfelle. Der får vektoren andre komponenter som følger fra
V
=
e
μ
(
A
−
1
)
m
μ
V
m
{\displaystyle \mathbf {V} =\mathbf {e} _{\mu }(A^{-1})_{\;\;m}^{\mu }V^{m}}
Dette kan igjen skrives på formen V = Vμ eμ hvor koeffisientene
V
μ
=
(
A
−
1
)
m
μ
V
m
{\displaystyle V^{\mu }=(A^{-1})_{\;\;m}^{\mu }V^{m}}
kalles vektorens kontravariante komponenter. Det er angitt ved å plassere den greske indeksen i en hevet posisjon. Navnet «kontravariante» kommer fra den egenskapen at disse komponentene transformerer med den inverse matrisen A-1 og derfor motsatt av de tilsvarende basisvektorene eμ.
Alternativt kan man nå også benytte den duale basisen i det skjevvinklete koordinatsystemet. Da er V = Vμ eμ som definerer de kovariante komponentene Vμ = eμ⋅V til denne vektoren. De skrives med den greske indeksen i senket posisjon. Skriver man her V = Vν eν, er derfor Vμ = eμ⋅eνVν som betyr at
V
μ
=
g
μ
ν
V
ν
{\displaystyle V_{\mu }=g_{\mu \nu }V^{\nu }}
Metrikken gμν kan derfor brukes til å «senke» en kontravariant indeks slik at man får en kovariant komponent. På tilsvarende måte er en kontravariant komponent gitt som Vμ = eμ⋅V som betyr at man kan skrive Vμ = gμνVν etter å ha definert gμν = eμ⋅eν = (A-1)μm(A-1)νm. Det er derfor naturlig å kalle disse koeffisientene for de kontravariante komponentene av metrikken. Da de oppfyller
g
μ
λ
g
λ
ν
=
δ
ν
μ
,
{\displaystyle g^{\mu \lambda }g_{\lambda \nu }=\delta _{\;\nu }^{\mu },}
danner de en matrise som er den inverse av matrisen med de kovariante komponentene gμν. Indreproduktet mellom vektorene V og U = Uμ eμ blir nå U⋅V = gμνUμVν. Det kan derfor også skrives som U⋅V = UμVμ = UμVμ.
=== Et todimensjonalt eksempel ===
Denne formalismen kan illustreres i et euklidsk rom med D = 2 dimensjoner. I stedet for de to kartesiske basisvektorene ex og ey, kan man for eksempel benytte den skjevvinklete basisen definert ved e1 = ex - ey og e2 = ex + 2ey. Transformasjonsmatrisen og dens inverse er derfor
A
=
[
1
1
−
1
2
]
,
A
−
1
=
[
2
/
3
−
1
/
3
1
/
3
1
/
3
]
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}1&1\\-1&2\end{bmatrix}},\;\;A^{-1}={\begin{bmatrix}2/3&-1/3\\1/3&1/3\end{bmatrix}}}
Fra de nye basisvektoren følger også direkte de kovariante komponentene av metrikken,
g
μ
ν
=
[
2
−
1
−
1
5
]
{\displaystyle g_{\mu \nu }={\begin{bmatrix}2&-1\\-1&5\end{bmatrix}}}
De nye, kontravariante koordinatene blir på samme måte
x
1
=
2
3
x
−
1
3
y
x
2
=
1
3
x
+
1
3
y
{\displaystyle {\begin{aligned}x^{1}&={2 \over 3}x-{1 \over 3}y\\x^{2}&={1 \over 3}x+{1 \over 3}y\\\end{aligned}}}
Dette gir også den duale basisen bestående av e1 = 2/3 ex - 1/3 ey og e2 = 1/3 ex + 1/3 ey. De kontravariante komponentene av metrikken blir dermed
g
μ
ν
=
1
9
[
5
1
1
2
]
{\displaystyle g^{\mu \nu }={1 \over 9}{\begin{bmatrix}5&1\\1&2\end{bmatrix}}}
I figuren til høyre er dette skjevvinklete koordinatsystemet vist med noen forskjellige koordinatlinjer og basiser tegnet inn i noen tilfeldige punkt. Det fundamentale parallellogrammet e1 × e2 har et areal som er kvadratroten av det(gμν ) = 3 ganger større enn arealet til kvadratet ex × ey, mens det duale parallellogrammet e1 × e2 har et areal som er 3 ganger mindre enn dette enhetskvadratet.
En kartesisk vektor V = 3ex + 4ey kan da angis ved sine kontravariante komponenter som V = 2/3 e1 + 7/3 e2 som fremkommer ved projeksjoner parallelt med koordinatlinjene. I den duale basisen blir V = -e1 + 11e2 med kovariante komponenter som finnes ved projeksjoner normalt på koordinatlinjene.
== Krumlinjete koordinater ==
I det samme, euklidske rommet kan man også uttrykke de kartesiske koordinatene xm ved mer generelle koordinater xμ. Slike koordinattransformasjoner vil i alminnelighet være ikke-lineære slik at de nye koordinatlinjene er krumme. De kalles derfor for krumlinjete koordinater. Et typisk eksempel i tre dimensjoner er kulekoordinater eller «sfæriske koordinater» definert ved transformasjonen
x
=
r
sin
θ
cos
φ
{\displaystyle x=r\sin \theta \,\cos \varphi }
y
=
r
sin
θ
sin
φ
{\displaystyle y=r\sin \theta \,\sin \varphi }
z
=
r
cos
θ
{\displaystyle z=r\cos \theta }
En r-koordinatlinje er en rett linje gjennom origo, mens θ- og φ-koordinatlinjer er sirkler på samme måte som breddegrad og lengdegrad.
Fra koordinattransformasjonene xm = xm(xμ ) kan man direkte beregne tangentvektorene til koordinatlinjene. De kan benyttes som en ny vektorbasis som igjen kan skrives som eμ = emAmμ. Men nå vil transformasjonsmatrisen Amμ = ∂xm/∂xμ variere fra punkt til punkt i rommet slik at basisvektorene overalt vil ha forskjellige retninger. For eksempel, med kulekoordinater blir
e
r
=
sin
θ
cos
φ
e
x
+
sin
θ
sin
φ
e
y
+
cos
θ
e
z
e
θ
=
r
cos
θ
cos
φ
e
x
+
r
cos
θ
sin
φ
e
y
−
r
sin
θ
e
z
e
φ
=
−
r
sin
θ
sin
φ
e
x
+
r
sin
θ
cos
φ
e
y
{\displaystyle {\begin{aligned}\mathbf {e} _{r}&=\sin \theta \cos \varphi \,\mathbf {e} _{x}+\sin \theta \sin \varphi \,\mathbf {e} _{y}+\cos \theta \,\mathbf {e} _{z}\\\mathbf {e} _{\theta }&=r\cos \theta \,\cos \varphi \,\mathbf {e} _{x}+r\cos \theta \,\sin \,\varphi \,\mathbf {e} _{y}-r\sin \theta \,\mathbf {e} _{z}\\\mathbf {e} _{\varphi }&=-r\sin \theta \sin \varphi \,\mathbf {e} _{x}+r\sin \theta \cos \,\varphi \,\mathbf {e} _{y}\\\end{aligned}}}
Basisvektoren eθ og eφ er ortogonale tangentvektorer til en kule med radius r, mens er står normalt på kuleflaten i radiell retning.
På samme måte som med skjevvinklete koordinater kan komponentene til en vektor finnes i dette nye koordinatsystemet. Avstander og skalare produkt mellom vektorer er igjen gitt ved en metrikk gμν = eμ⋅eν. Fra basisvektorene i kulekoordinater kan komponentene beregnes og samles i matrisen
g
μ
ν
=
[
1
0
0
0
r
2
0
0
0
r
2
sin
2
θ
]
{\displaystyle g_{\mu \nu }={\begin{bmatrix}1&0&0\\0&r^{2}&0\\0&0&r^{2}\sin ^{2}\theta \end{bmatrix}}}
I dette tilfellet er matrisen diagonal da basisvektorene står vinkelrett på hverandre. Ved hjelp av denne metrikken kan kovariante komponenter av vektorer beregnes. Alternativt kan de også finnes fra den inverse transformasjonen xμ = xμ(xm) som kan benyttes til å etablere en dual basis.
== Se også ==
Kartesiske koordinater
Krumlinjete koordinater
Polarkoordinater
Kulekoordinater
Linjekoordinater
== Referanser ==
== Litteratur ==
M.L. Boas, Mathematical Methods in the Physical Sciences, John Wiley & Sons, New York (1983). ISBN 0-471-04409-1.
E. Kreyzig, Differential Geometry, Dover Publications, New York (1991). ISBN 0-486-66721-9.
== Eksterne lenker ==
«Koordinatsystem», fra Store norske leksikon
«Koordinatsystem», video fra matematikk.org | Koordinatsystem benyttes for å angi punkter på en entydig måte i et rom eller på en geometrisk mangfoldighet. Det mest kjente eksemplet er kartesiske koordinatsystem som brukes i rom med euklidsk geometri. | 4,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/@ | 2023-02-04 | @ | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internett', 'Kategori:Tegn'] | @, på norsk krøllalfa, også kalt alfakrøll eller snabel-a på folkemunne, er et skrifttegn som har blitt vanlig på grunn av internett der det brukes som skilletegn mellom brukernavn og domenenavn i e-postadresser.
På de fleste norske PC-tastaturer kan man finne tegnet på 2-tallet ved å trykke Alt GR, eller ALT og CTRL samtidig, mens det på Apple Macintosh-maskiner ligger ved siden av enterknappen. Enkelte ignorerer Språkrådets anbefaling om å bruke navnet krøllalfa og kaller tegnet alfakrøll, æt og annet.
| @, på norsk krøllalfa, også kalt alfakrøll eller snabel-a på folkemunne, er et skrifttegn som har blitt vanlig på grunn av internett der det brukes som skilletegn mellom brukernavn og domenenavn i e-postadresser.
På de fleste norske PC-tastaturer kan man finne tegnet på 2-tallet ved å trykke Alt GR, eller ALT og CTRL samtidig, mens det på Apple Macintosh-maskiner ligger ved siden av enterknappen. Enkelte ignorerer Språkrådets anbefaling om å bruke navnet krøllalfa og kaller tegnet alfakrøll, æt og annet.
== Opprinnelse ==
En utbredt teori om opphavet til krøllalfaen er at den stammer fra middelalderen da munker skrev av Bibelen, selv om det ikke foreligger kjente eksempler på slik tidlig bruk. For å gjøre kopieringsprosessen enklere laget munkene nye bokstaver og tegn som var forkortelser for de aller vanligste ordene, samt sammentrekninger av bokstaver, såkalte ligaturer (for eksempel «æ» for bokstavkombinasjonen «a e»). Krøllalfaen kan ha vært munkenes tegn for det latinske ordet ad som betyr til.
På engelsk leses @ som ordet «at», som betyr hos, ved eller på. Andre har feilaktig tolket den engelske uttalen att som betegnelsen att. i postadresser, en forkortelse for det engelske attention («oppmerksomhet») som betyr «bestemt til» en person på en arbeidsplass eller et annet sted som har adressen som står på brevet. Bruken av att. likner på bruken av forkortelsen c/o (care of) som kan skrives foran en postadresse på brevpost til en person som kan nås under en annens adresse.
== Betydninger ==
I e-postadresser brukes @-tegnet for å angi en plassering, eller en tilhørighet, og kan på norsk tolkes som hos, ved, hjå eller på. For eksempel betyr [email protected] at e-posten skal sendes til brukeren per på e-post-serveren example.com. Bruken av @ i e-postadresser startet i 1971, etter et forslag fra Ray Tomlinson.
I tillegg brukes tegnet på en del språk for å angi pris, på samme måte som en på norsk bruker preposisjonen à: 3 kg @ £ 5 kan dermed leses «Tre kilo à fem pund» eller «Tre kilo til fem pund per kilo».
På spansk brukes tegnet ofte uformelt for å symbolisere o og a samtidig. Spanske hankjønnsord ender vanligvis med -o og hunkjønnsord med -a, mens når det refereres til en gruppe personer bestående av både hankjønn og hunkjønn brukes også endelsen -o. Ved å benytte @ isteden, får man dermed en mer kjønnsnøytral form, ifølge noen. For eksempel ordet alumnos («elever») skrives ofte alumn@s for at ordet skal være mer kjønnsnøytralt, ettersom alumnas er flertallsformen for hunkjønn, og alumnos er den korrekte formen både når det refereres til hankjønn og til begge kjønn. Denne skrivemåten er ikke godkjent av RAE.
I noen gamle programmeringsspråk som for eksempel Clipper ble @ benyttet for å angi posisjonen av en tekst på en tekstbasert (ikke-grafisk) enhet. @ 5, 7 SAY «Hallo, verden» betyr «Skriv ‘Hallo, verden’ i linje 5, begynn i kolonne 7».
Tegnet har ingenting å gjøre med tegnet som skrives som en stor A i en ring, et vanlig symbol for anarkismen.
== Symbolets navn på andre språk ==
Symbolet @ har forskjellige navn på forskjellige språk. På svensk og dansk heter det for eksempel snabel-A, på tysk Klammeraffe. Andre eksempler er:
=== Navn fra dyrenes verden ===
Afrikaans: Aapstert – «apehale»
Bulgarsk: Majmunsko a eller majmunka – betyr henholdsvis «ape-a» og «liten ape»
Dansk: Snabel-a
Esperanto: ĉe eller heliko – betyr henholdsvis «hos» og «snegle»
Færøysk: Kurla
Gresk: Papáki – «liten and»
Grønlandsk: Snabel-a (kan også oppleves direkte oversatt a-nagguaatsulik, som betyr «a med elefantsnabel»)
Italiensk: Chiocciola – «snegle»
Kinesisk: Da Yi Ba a – «den langhalede a»
Koreansk: Dalphaengi – «snegle»
Mandarin: Xiǎo lǎo shǔ – «liten mus»
Nederlandsk: Apenstaartje – «apehale»
Polsk: Małpa – «ape»
Russisk: Sobaka (собака) – «hund»
Samisk (nordsamisk): Bussáseaibi - «kattehale»
Serbisk: Majmun – «ape»
Sveitsisk tysk: Affenschwanz – «apehale»
Svensk: Snabel-a
Thai: Ai tua yukyu – «krypende orm».
Tyrkisk: Gul eller kulak – Betyr henholdsvis «rose» og «øre»
Tysk: Klammeraffe – edderkoppape (denne apen har en lang hale som brukes under klatring)
Ungarsk: Kukac – «orm»
=== Navn fra mat ===
Hebraisk: Strudel-a – et slags wienerbrød.
Katalansk: Ensaimada – et slags wienerbrød.
Tsjekkisk/slovakisk: Zavináč – en slags sammenrullet sild.
Svensk: Kanelbulle
=== Konvensjonelle navn ===
Engelsk: Commercial-at-sign, siden tegnet på engelsk ofte brukes som «à» brukes på norsk: f.eks.«apples @ 50p.» («epler à 5 kr.»).
Islandsk: At merkið («at-merket») eller hjá («hos», direkte oversatt fra engelsk at)
Japansk: Atto-maaku (at-mark)
=== Indiske og persiske språk og dialekter ===
Urdu: Pay
Punjabi: Tay
Pushto: Sar
Persisk: Sarray
Sindhi: May
Hindko: Ottan
Pahari: Arr
Kasjmiri: Peth
Gujri: Man
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) At sign – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | @, på norsk krøllalfa, også kalt alfakrøll eller snabel-a på folkemunne, er et skrifttegn som har blitt vanlig på grunn av internett der det brukes som skilletegn mellom brukernavn og domenenavn i e-postadresser. | 4,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ren%C3%A9_Descartes | 2023-02-04 | René Descartes | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Alumni fra Universitetet i Leiden', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-01', 'Kategori:Dødsfall 11. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1650', 'Kategori:Epistemologer', 'Kategori:Franske etikere', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Franske matematikere', 'Kategori:Fødsler 31. mars', 'Kategori:Fødsler i 1596', 'Kategori:Geometere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Naturfilosofer', 'Kategori:Opplysningstidens filosofer', 'Kategori:Personer fra departementet Indre-et-Loire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | René Descartes (latinif. Cartesius) (født 31. mars 1596 i La Haye en Touraine (nå Descartes) i Frankrike, død 11. februar 1650 i Stockholm i Sverige) var en fransk filosof og matematiker.
Descartes kalles noen ganger grunnleggeren av moderne filosofi og den moderne matematikkens far. Han rangeres som en av Vestens viktigste tenkere gjennom tidene, og er og var allerede i sin samtid en inspirasjonkilde for andre filosofer. Det mest berømte utsagnet hans er «Cogito ergo sum» (fransk: «Je pense, donc je suis»; norsk: Jeg tenker, altså er jeg), som finnes i § 7 av del I i Principia philosophiae og i del IV i Om metoden (fr. Discours de la méthode). Han var den første som tok i bruk projisering av punkter i planet på en x- og y-akse, noe som nå er kjent som det kartesiske koordinatsystemet.
| René Descartes (latinif. Cartesius) (født 31. mars 1596 i La Haye en Touraine (nå Descartes) i Frankrike, død 11. februar 1650 i Stockholm i Sverige) var en fransk filosof og matematiker.
Descartes kalles noen ganger grunnleggeren av moderne filosofi og den moderne matematikkens far. Han rangeres som en av Vestens viktigste tenkere gjennom tidene, og er og var allerede i sin samtid en inspirasjonkilde for andre filosofer. Det mest berømte utsagnet hans er «Cogito ergo sum» (fransk: «Je pense, donc je suis»; norsk: Jeg tenker, altså er jeg), som finnes i § 7 av del I i Principia philosophiae og i del IV i Om metoden (fr. Discours de la méthode). Han var den første som tok i bruk projisering av punkter i planet på en x- og y-akse, noe som nå er kjent som det kartesiske koordinatsystemet.
== Biografi ==
René Descartes ble født i Frankrike i 1596. I 1604 sendte Descartes' far ham til det kongelige kollegium drevet av jesuittene i den lille byen La Flèche, nord for Touraine. Det var grunnlagt av Henrik IV av Frankrike, og ble ledet av jesuittene. Descartes forble ved La Flèche frem til 1612. De siste årene studerte han logikk, filosofi og matematikk. Deretter avla han eksamen i juss i Poitiers.
Descartes reiste vidt omkring i Europa som soldat, men opplevde ikke krigshandlinger.
Han slo seg ned i Holland, som var det land i Europa med best utviklet ytringsfrihet, og her begynte han å undersøke grunnlaget for menneskets tenkning, undersøkelser knyttet til filosofi, matematikk og vitenskap.
I sine siste tyve år, fra 1629 til 1649, skrev han en rekke arbeider. Innen filosofien var det særlig to som fikk stor betydning: Om metoden fra 1637, og Meditasjoner fra 1641. Descartes var en av de første vitenskapsmenn som utga arbeidene sine på sitt eget morsmål, fransk. Han utga forøvrig også flere latinske arbeider, bl a Principia philosophiae (1644). Dette verket kom ut i en fransk oversettelse i 1647 med et forord rettet til dronning Christina av Sverige.
I 1649 inviterte dronning Christina av Sverige ham til Stockholm som sin lærer i filosofi. Han utviklet lungebetennelse og døde i Stockholm i 1650. Descartes ble også gravlagt der, men levningene ble senere overført til Paris. Ikke lenge etter hans død konverterte dronning Christina til katolisismen, og abdiserte fra sin posisjon som dronning i det lutherske Sverige.
Hodeskallen som ligger sammen med levningene i kirken i Saint-Germain-des-Prés i Paris, er nesten helt sikkert ikke Descartes'. Det er trolig at en kaptein i den svenske vaktstyrken som var tilstede da levningene ble gravet opp, fjernet hodeskallen og erstattet den med en annen. Hodeskallen ble solgt flere ganger før den til slutt ble plassert i Musée de l'Homme i Palais de Chaillot.
== Matematikk ==
=== Analytisk geometri ===
Descartes oppfant grenen innen matematikken som består i å anvende algebra på geometri, kjent som analytisk geometri. Denne grenen oppfant Descartes i 1637. Grunnlaget for analytisk geometri er ideen om at et punkt i rommet kan bestemmes ved tall som angir dets posisjon.
Descartes anvendte algebra på geometrien, men ikke bare ved å bruke algebra for å bestemme dimensjonene i de geometriske figurene, men også når han gjenga linjer og kurver i ligninger.
Grafen ble også oppfunnet av ham. De to aksene i grafen er oppkalt etter ham: De er kalt kartesiske koordinater, og adjektivet kartesisk er utledet av hans navn.
=== Matematiske bevis ===
Ifølge Descartes begynner matematiske bevis med et minimalt antall premisser av grunnleggende og innlysende enkelhet, for eksempel at en rett linje er den korteste vei mellom to punkter.
Bevisføringen ble deretter foretatt deduktivt ved ett logisk skritt av gangen, hvor hvert enkelt trinn var ugjendrivelig og vanligvis meget enkelt og innlysende.
== Rasjonalismen ==
=== Kartesisk tvil ===
Descartes spurte om det ville være mulig å anvende matematisk metode på ikke-matematisk kunnskap. Dette ville føre til et metodisk grunnlag for en kunnskap som man kan stole hundre prosent på.
I sin jakt på sikre premisser det ikke var mulig å tvile på, beveget Descartes seg gjennom tre stadier. Han drøftet blant annet den direkte og umiddelbare sanseerfaring. Descartes konkluderte med at han aldri kunne være sikker på at tingene virkelig er slik de fremstod for ham, uansett hvor direkte han så på dem, og uansett hvor konsentrert og oppmerksom han var.
== «Jeg tenker, altså er jeg» ==
Det eneste man i dette og ethvert annet tilfelle kan være absolutt sikker på, er at man har den erfaringen man har- Fra dette kan man foreta visse slutninger med absolutt sikkerhet.
Imidlertid kan man ikke betvile at man eksisterer. Mennesket vet med absolutt sikkerhet at det er et vesen som i det minste har bevisste erfaringer.
Descartes sammenfattet denne konklusjonen i setningen Cogito ergo sum, «Jeg tenker, altså er jeg».
Følgelig fant Descartes at det finnes fenomener utenfor matematikken og logikken, fenomener i den faktiske verden, som han kunne ha absolutt sikker viten om.
På dette stadiet benytter Descartes seg av en ny versjon av Det ontologiske gudsbeviset. At selv et ufullkomment menneske kan ha et begrep om et uendelig, evig, fullkomment og udødelig vesen beviser at dette vesenet eksisterer, og må ha gitt mennesket en bevissthet om seg selv.
Descartes utleder følgende: «Det faktum at jeg vet at gud eksisterer og er fullkommen, betyr at jeg kan ha tillit til ham. Han vil ikke bedra meg som en ond ånd. Forutsatt at jeg gjør det som kreves av meg, er oppmerksom og gjennomfører den disiplinerte tenkningen som kreves av meg, kan jeg være sikker på at alt det som fremstår klart og tydelig for meg, er sant – selvfølgelig ikke ved sansene, som jeg allerede vet bedrar, men ved min ånd, den delen av meg som både begriper gud og også matematikk, noe sansene ikke kan.»
Denne konklusjonen ble utgangspunktet for den filosofiske retningen som kalles rasjonalismen og baserer seg på troen på at man oppnår kunnskap om verden ved å bruke fornuften, og at sansene er fundamentalt upålitelige og snarere en kilde til feil enn til kunnskap.
Rasjonalismen har siden vært en av de sentrale tradisjonene i Vestens filosofi. Den hadde sin glansperiode på 1600- og 1700-tallet, og i tillegg til Descartes var dens mest betydelige representanter Baruch de Spinoza og Gottfried Leibniz.
=== Ånd og materie ===
Descartes konkluderte med at det spesifikt menneskelige er bevissthet. Dette førte til at han utviklet en lære som hevdet at verden i siste instans bestod av forskjellige substanser, ånd og materie.
Han oppfatter menneskene som erkjennende subjekter hvis verden, bortsett fra de erkjennende subjekter selv, består av materielle objekter som de observerer. Denne delingen av naturen i to enheter; ånd og materie, subjekt og objekt, ble en del av måten mennesker betraktet verden på. Fremdeles kaller filosofer dette for den «cartesiske dualismen».
Mellom Descartes og det 20. århundre var det få filosofer som avvek fra den; Baruch de Spinoza og Arthur Schopenhauer var kanskje de som mest konsekvent valgte en annen vei. Det var først i det 20. århundre at en annen tenkemåte ble utbredt, og selv i det 21. århundre finnes det ledende filosofer som holder fast ved den.
Descartes supplerte klassisk filosofi med spørmålet om hvordan det er mulig å oppnå kunnskap, og hva slags kunnskap det er mulig å tilegne seg. Dette satte epistemologien, det vil si erkjennelsesteorien, i sentrum for den filosofiske refleksjonen, og i tre hundre år kom en dominerende del av filosofene til å oppfatte filosofi først og fremst som epistemologi.
=== Metodisk tvil ===
«Den metodiske tvil» var en metode Descartes benyttet for å få et sikkert fundament for sine oppfatninger. Han bestemte seg for at han ikke ville la daglige problemer og utfordringer spille noen rolle overfor tvilen. Hvis han skulle gå rundt og tvile på om det som sto på spisebordet var mat, kunne det bli vanskelig å overleve. Derfor ville han bare tvile på de store og viktige tingene i livet, men ellers leve så normalt som mulig.
=== Jeg tenker, altså er jeg ===
Descartes søkte etter en metode for å avgjøre om en oppfatning er sann eller ikke. For å finne en slik metode mente han at det var best å begynne med å tvile på alt, og så skritt for skritt komme frem til hva det er umulig å tvile på. Det handler om den grunnleggende tvilen til Descartes som innebærer å tvile på alt en sanser, altså om en er våken eller drømmer, men også på matematiske grunnsetninger som 2+2=4. Han begynner derfor også å tvile på sin egen eksistens. Ifølge Descartes beviser imidlertid det faktum at man ikke kan tvile på tvilen selv at det finnes tvil. Finnes det tvil, må det være noen som tviler. Å tvile er å tenke, og for å tenke må man finnes.
Det førte til konklusjonen «Cogito, ergo sum»: «Jeg tenker, altså er jeg»
== Heder ==
Den lille Descartesøya i Adélie Land i Antarktis er kalt opp etter Descartes.
== Bibliografi ==
1618. Compendium Musica (Kompendiet Musica).
1628. Regulae ad directionem ingenii (Regler for sinnets retning).
1637. Discours de la Méthode (Diskurs om metoden). En introduksjon til Dioptrique, Des Météores og La Géométrie. Skrevet på fransk til et bredere publikum.
1637. La Géométrie (Geometrien).
1641. Meditationes de Prima Philosophia (Tanker om den første filosofi), på Latin, også kjent som Metaphysical Meditations (Metafysiske Meditasjoner). Inkluderer seks protester og motsvar. En andreutgave ble utgitt året etter og inkluderte ytterligere én protest og ét motsvar, samt et Brev til Dinet.
1644. Principia philosophiae/Les Principes de la philosophie (Filosofiens prinsipper), ment for studenter.
1646. Epitaphe.
1647. Notae in programma.
1647. La description du corps humain (Beskrivelsen av menneskekroppen).
1648. Samtaler med Burman.
1649. Les Passions de l'âme. Dedisert til prinsesse Elisabeth av Bøhmen.
1664. Traité du monde et de la lumière. Utgitt posthumt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) René Descartes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) René Descartes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) René Descartes på Internet Movie Database
(fr) René Descartes på Allociné
(en) René Descartes på Discogs
(en) René Descartes på MusicBrainz
(en) Discourse On the Method Arkivert 11. oktober 2004 hos Wayback Machine. – i Project Gutenberg
(en) Selections from the Principles of Philosophy Arkivert 3. november 2004 hos Wayback Machine. – i Project Gutenberg
=== Stanford Encyclopedia of Philosophy ===
(en) «Descartes' Life and Works», fra Stanford Encyclopedia of Philosophy
(en) «Descartes's Epistemology», fra Stanford Encyclopedia of Philosophy
(en) «Descartes's Ethics», fra Stanford Encyclopedia of Philosophy
(en) «Descartes's Modal Metaphysics», fra Stanford Encyclopedia of Philosophy
(en) «Descartes's Ontological Argument», fra Stanford Encyclopedia of Philosophy
(en) «Descartes and the Pineal Gland», fra Stanford Encyclopedia of Philosophy
(en) Centro di Studi su Descartes e il Seicento, inneholder Bulletin Cartésian online | René Descartes (latinif. Cartesius) (født 31. | 4,812 |
null | 2023-02-04 | Robert F. Kennedy | null | null | null | Robert Francis «Bobby» Kennedy (født 20. november 1925 i Brookline i Massachusetts, død 6. | 4,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kartesisk_koordinatsystem | 2023-02-04 | Kartesisk koordinatsystem | ['Kategori:Analytisk geometri', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dimensjon', 'Kategori:Elementær matematikk', 'Kategori:Koordinatsystem', 'Kategori:René Descartes'] | I det kartesiske koordinatsystemet er koordinataksene vinkelrett på hverandre.
I to dimensjoner er det vanlig å kalle disse for x- og y-aksen. x-koordinaten kalles abscisse og y-koordinaten ordinat. Den tredje dimensjonen går da eventuelt langs z-aksen.
Det kartesiske koordinatsystemet ble først brukt av René Descartes (latinisert Cartesius), derav navnet.Koordinatene til et punkt i et kartesisk koordinatsystem er bestemt av projeksjonen ned på hver av koordinataksene. Punktet kan derfor beregnes fra koordinatene ved å ta lineærkombinasjonen av de kartesiske basisvektorene, vektet med koordinatene.
I tillegg til kartesiske koordinater, brukes det mange andre kjente koordinatsystemer. Eksempler på disse er polar-, sylindriske eller sfæriske koordinatsystemer.
| I det kartesiske koordinatsystemet er koordinataksene vinkelrett på hverandre.
I to dimensjoner er det vanlig å kalle disse for x- og y-aksen. x-koordinaten kalles abscisse og y-koordinaten ordinat. Den tredje dimensjonen går da eventuelt langs z-aksen.
Det kartesiske koordinatsystemet ble først brukt av René Descartes (latinisert Cartesius), derav navnet.Koordinatene til et punkt i et kartesisk koordinatsystem er bestemt av projeksjonen ned på hver av koordinataksene. Punktet kan derfor beregnes fra koordinatene ved å ta lineærkombinasjonen av de kartesiske basisvektorene, vektet med koordinatene.
I tillegg til kartesiske koordinater, brukes det mange andre kjente koordinatsystemer. Eksempler på disse er polar-, sylindriske eller sfæriske koordinatsystemer.
== Eksempel ==
Et punkt P i planet kan spesifiseres entydig ved å angi to verdier, henholdsvis x- og y-koordinaten slik at P = (x,y). Man kan alternativt også benytte vektornotasjon og tilskrive punktet P en «posisjonsvektor» r = x i + y j hvor i og j er basisvektorene i x- og y-retning.
== Etymologi ==
Koordinat betyr å sette sammen to eller flere ordinate akser: Altså fra co[o]rdinate. Punktet der aksene krysser heter Origo. Origo stammer fra F. origine, og L. origo, -iginis, fra oriri, og betyr å stige opp, å bli synlig; Gr. 'orny`nai´: å stirre opp. Origo har altså med den første eksistens å gjøre.
Horisontalaksen (vanligvis x-aksen) heter Abscisse. Abscisse betyr å separere, og stammer fra det latinske ordet abscindo: ab (“from, away from”) + scindō (“cut, tear; divide”).
Vertikalaksen (vanligvis y-aksen) heter Ordinat. Ordinate (sent 1300-tall) stammer fra det latinske ordet ordinatus, pp. fra ordinare, og betyr å ordne, og å sette i rekkefølge.
== Se også ==
Lineær algebra
vektor
Basis
Polarkoordinatsystem
== Referanser == | I det kartesiske koordinatsystemet er koordinataksene vinkelrett på hverandre. | 4,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beauforts_skala | 2023-02-04 | Beauforts skala | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Hastighet', 'Kategori:Skalaer', 'Kategori:Vind'] | Beauforts skala er en skala og måleenhet som brukes for å måle og uttrykke vindstyrke. Den ble utviklet og oppkalt etter den engelske admiralen Francis Beaufort tidlig på 1800-tallet. Ideen var å definere vindstyrken ut fra nødvendig seilføring på fullriggede orlogsfartøy (man of war) som var den vanligste skipstypen i den britiske marinen på den tiden.
| Beauforts skala er en skala og måleenhet som brukes for å måle og uttrykke vindstyrke. Den ble utviklet og oppkalt etter den engelske admiralen Francis Beaufort tidlig på 1800-tallet. Ideen var å definere vindstyrken ut fra nødvendig seilføring på fullriggede orlogsfartøy (man of war) som var den vanligste skipstypen i den britiske marinen på den tiden.
== Inndeling av skalaen ==
Skalaen fikk 13 nivåer. I dag refereres det til nivåtallene som eksempelvis «Bf 9». Men den opprinnelige skalaen hadde kvalitative beskrivelser av effekten vinden hadde på seilføringen fra «Akkurat nok til styrefart» til «Det som ingen seil kan tåle».
Nivåene 0-4 omfatter vindstyrker der fartøyet kan forventes å ha alle seil satt, 5-9 omfatter seilsettingen som kreves for å beholde manøvreringsevnen i en stridssituasjon og 10-12 omfatter seilføring for å overleve. Senere tiders meteorologer (International Meteorological Committee, 1946) har lagt til trinn 13-17 for å omfatte også de vindstyrker som kan oppstå i tropiske orkaner, tornadoer (skypumper) m.m., men de er normalt ikke tatt med når skalaen presenteres i en populærsammenheng.
== Bakgrunn ==
På 1800-tallet fantes det en rekke vindskalaer rundt om i verden og det er et slumpetreff at nettopp Beauforts har overlevd og blitt en universell standard – en slump der den gjengse historieskrivningen, to oppfinnelser og en værkatastrofe spiller viktige roller. Beauforts skala ble antatt som en standard av Royal Navy i 1838, Samuel Morse oppfant telegrafen i 1837, T.R. Robinson oppfant skål-anemometeret for vindmåling i 1846 og i slaget ved Sevastopol i 1854 slo en overraskende vinterstorm store deler av de franske og engelske flåtene til pinneved. Mot denne bakgrunnen oppstod det et behov for å kunne varsle plutselige omslag i været, og løsningen ble oppdaget da fremsynte personer i admiralitetet koplet sammen de nye eksakte vindmålingene og muligheten for ved hjelp av Beauforts sifrer å kunne telegrafere prognoser til flåteenhetene.
På 1900-tallet kom skalaen til å bli tolket på ulike måter i samband med at man forsøkte å oversette skalaens nivåer til en felles standard med angivelser av vindhastighet og meteorologiske benevninger – et komplisert skritt, dels med tanke på ulike enhetssystem og dels ettersom orlogsfartøys seilsetting ikke lengre var allmenn kunnskap. Gradvis vokste en felles standard frem, og ved midten av 1900-tallet hadde de nye vindstyrkebetegnelsene slått ut Beauforts sifre i de fleste sammenhenger utenom i skipsloggbøkene.
== Skalaen ==
Styrkebetegnelsene og hastighetsintervallene refererer seg til vindens middelverdi. Ved instrumentmålinger nyttes gjennomsnittet for 10 minutter, forvent derfor sterkere vind i kastene.
Ved bedømming av styrken og eventuelle skader som følge av orkaner i Nord-Amerika anvendes Saffir–Simpson-skalaen.
== Bølgehøyde i meter ==
== Eksterne lenker ==
Beauforts skala Arkivert 19. januar 2013 hos Wayback Machine., fra nettsidene til yr.no | En skalar er et matematisk objekt som kun har størrelse, men ikke retning. I motsetning til dette har vektorer både størrelse og retning. | 4,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pour_le_M%C3%A9rite | 2023-02-04 | Pour le Mérite | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1667'] | Pour le Mérite (fransk for «For fortjeneste»), også kjent som Blauer Max, er en tysk orden, opprinnelig innstiftet i 1677. Den var Preussens høyeste militære orden og ble særlig berømt under første verdenskrig. I 1852 ble det innstiftet en fredsklasse av ordenen, særlig innrettet mot vitenskap og kunst. Mens den militære avdeling av ordenen ble avskaffet med Det tyske keiserrikets fall i 1918, har avdelingen for vitenskap og kunst overlevd som et ordenssamfunn organisert som en fri forening av lærde og kunstnere.
| Pour le Mérite (fransk for «For fortjeneste»), også kjent som Blauer Max, er en tysk orden, opprinnelig innstiftet i 1677. Den var Preussens høyeste militære orden og ble særlig berømt under første verdenskrig. I 1852 ble det innstiftet en fredsklasse av ordenen, særlig innrettet mot vitenskap og kunst. Mens den militære avdeling av ordenen ble avskaffet med Det tyske keiserrikets fall i 1918, har avdelingen for vitenskap og kunst overlevd som et ordenssamfunn organisert som en fri forening av lærde og kunstnere.
== Bakgrunn og utvikling ==
Ordenen ble innstiftet i 1667 under navnet Orden de la générosité. I forbindelse med Fredrik II av Preussens tronbestigelse i juni 1740 fikk ordenen navnet Pour le Mérite. Under Fredrik II ble det foretatt 924 tildelinger. Den første tiden ble ordenen tildelt både sivile og militære, men utover 1700-tallet ble militære mottagere stadig mer dominerende. Under Fredrik Vilhelm II ble omkring 1600 personer tildelt ordenen, og under etterfølgeren Fredrik Vilhelm III ble det inntil 1812 utnevnt 924 riddere. Ordenen ble under Fredrik Vilhelm III også tildelt Preussens allierte, inkludert 240 russiske offiserer. Den 18. januar 1810 kunngjorde kong Fredrik Vilhelm III at ordenen heretter kun skulle tildeles tjenestegjørende militært personell for innsats i kamp mot fienden.Da det i 1852 ble innstiftet en fredsklasse av ordenen, til anerkjennelse av fortjenester av vitenskap og kunst, fikk denne et ordenstegn som var helt forskjellig fra de militære ordenstegn. Mens tildeling av Pour le Mérite for militære fortjenester ble innstilt ved monarkiets fall i 1918, har Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste i 1924 og 1952 gjenoppstått som et fritt ordenssamfunn.
== Pour le Mérite som militær fortjenstorden ==
Fra 1810 av fungerte Pour le Mérite som en orden til belønning av innsats i strid. Ordenen ble tildelt under krigene Preussen var involvert i på 1800-tallet, men nøyaktige oppgaver over antall tildelinger er ikke kjent.I 1866 innstiftet Vilhelm I en storkorsklasse av den ellers enklassige ordenen. Denne ble tildelt i meget begrenset omfang. Kronprinsen, den senere Vilhelm I, og prins Fredrik Karl av Preussen, ble som de første utnevnt til storkors med stjerne av ordenen. I 1878 ble tsar Aleksander II av Russland utnevnt til storkors med stjerne og året etter ble samme ære feltmarskalk Helmuth von Moltke til del.Under første verdenskrig ble ordenen særlig berømt. Selv om den kunne tildeles alle militære, ble den særlig kjent som en orden for det nylig grunnlagte luftvåpenet, Luftwaffe. I utgangspunktet ble den gitt til piloter som hadde skutt ned åtte fiendtlige fly. Max Immelmann ble den første piloten som mottok den, og etter ham ble den kjent som den blå Max blant hans pilotkolleger. Antallet seire som ble krevet for å få ordenen øket i løpet av krigen, og ved slutten av krigen var kravet tyve. I løpet av første verdenskrig ble det utnevnt 687 riddere, og 122 personer mottok ordenstegnet med eikeløv, indikasjonen på tildeling for annen gang.Mottagere av ordenen var pålagt alltid å bære den når de var i uniform.
Den siste tildeling av den militære avdeling av ordenen fant sted 8. november 1918. Pour le Mérite ble da tildelt Ernst Jünger. Ordenen ble avskaffet med keiserens abdikasjon, som ble kunngjort av rikskansler Maximilian av Baden den 9. november 1918, dagen etter den siste tildelingen.
=== Insignier ===
Ordenstegnet for den militære avdeling av Pour le Mérite består av et blåemaljert malteserkors i gull. Korset bærer ordenens navn samt en kronet F. I korsvinklene står prøyssiske ørner i gull. Ved gjentatt tildeling ble ordenstegnet hengt i båndet under i et ledd utformet som eikeløv.
== Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste ==
Den 31. mai 1842 innstiftet Friedrich Wilhelm IV den såkalte fredsklassen av ordenen, Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste, som en orden for vitenskapsmenn og kunstnere som hadde oppnådd utbredt anerkjennelse i sitt felt, likevel slik at teologer var eksplisitt forbudt medlemskap. Kongen var ordenens høye beskytter, men ordenens avdeling for vitenskap og kunst fikk en autonomi som gjorde den til et selvrekrutterende ordensselskap. I motsetning til de fleste kongelige ridder- og fortjenstordener i samtiden, der kongen selv sto for utnevnelse, fikk medlemmene av Pour le Mérite selv frihet til å innvelge nye medlemmer. Ordenssamfunnet fikk også frihet til å velge sin ordenskansler og visekansler.
Ordenen fikk én klasse. Naturvitenskapsmannen Alexander von Humboldt var den ledende akademiske kraft ved opprettelse av ordenen. Han var også ordenens første ordenskansler.Antallet medlemmer ble satt til maksimalt 30 medlemmer, som alle måtte være tyske. Ut over dette kunne det også innvelges et tilsvarende antall medlemmer fra andre land, likevel slik at det aldri kunne være flere utenlandske enn tyske medlemmer. Ved valg av ordenens ledelse og ved innvalg av nye medlemmer hadde kun ordinære tyske medlemmer stemmerett.
=== Fra kongelig orden til ordenssamfunn som forening ===
Etter det tyske keiserrikets fall i 1918 falt både den militære og sivile versjon av ordenen bort som kongelig prøyssisk orden. I Weimarrepublikkens forfatning av 11. august 1919 ble det i artikkel 109 punkt 4 nedfelt forbud mot tildeling av statlige ordener og ærestegn. I 1923 tok imidlertid den sist utnevnte ordenskansler, teologen og kirkehistorikeren Adolf von Harnack, initiativ til å omdanne ordenen til en fri forening av fremstående lærde og kunstnere. Ordensforeningen kunne dermed fortsette å rekruttere nye medlemmer. I 1924 ble denne nyordningen akseptert av den prøyssiske regjering. Ordensforeningen fikk samtidig rett til å disponere de historiske ordenstegnene.
=== Innstilling av utnevnelser under nasjonalsosialismen ===
Som fritt ordensselskap fortsatte ordenen å rekruttere nye medlemmer på fritt grunnlag. I 1929 ble den første kvinne, kunstneren Käthe Kollwitz, innvalgt i ordenen. I 1933 ble billedhuggeren Ernst Barlach innvalgt som medlem. Begge utnevnelser ble mislikt av nasjonalsosialistene, og i 1935 fikk ordenskansleren, Max Planck, beskjed om at videre utnevnelser burde innstilles. Selv om de nasjonalsosialtiske myndighetene vurderte å oppløse ordenen, skjedde dette likevel ikke. I stedet innstiftet Hitler Tysk nasjonal pris for kunst og vitenskap, som var ment å skulle belønne samme personkrets.Ved slutten av andre verdenskrig var det tilbake bare et fåtall av ordenens medlemmer.
=== Forbundsrepublikken: Andre nyinnstiftelse ===
I 1952 tok forbundspresident Theodor Heuss initiativ til å gjenopprette ordenen, men også denne gang som et ordenssamfunn av lærde og kunstnere innenfor en rettslig fri forening. Ordenen ble innstiftet som fri forening på den historiske innstiftelsesdatoen 31. mai 1952. Det var på det tidspunkt kun tre gjenlevende tyske medlemmer av ordenen i dens tidligere form, orientalisten Enno Littmann, dirigenten Wilhelm Furtwängler og militærhistorikeren Hermann von Kuhl. Littmann ble ved gjeninnstiftelsen i 1952 ordenskansler. Forbundsrepublikkens president påtok seg å være ordenens beskytter.Ordenen styres og organiseres etter statutter som sist ble endret i 1990 med nye valgregler fra 2006.
Ordenssamfunnets rett til fritt velge sin egen ledelse fortsatte og ordenen er som tidligere selvrekrutterende, ved at ledige poster fylles gjennom medlemmenes innvalg av nye medlemmer. Alle medlemmer, også utenlandske, har rett til å nominere ved innvalg av nye medlemmer. Det opprinnelige maksimale antallet medlemmer er hevet fra 30 til 40, både for ordinære tyske medlemmer og utlendinger. Det skal velges inn et omtrent likt antall medlemmer fra de tre sektorene naturvitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap og kunst. Ordensmedlemmene velger en ordenskansler og to visekanslere. Ordenesmedlemmene møtes to ganger i året, omkring innstiftelsesdatoen 31. mai, samt en gang om høsten. Det holdes i den anledning offentlige foredrag, såkalt festforedrag, i tillegg til innvalg og utnevnelse av nye medlemmer.
Selv om ordenen formelt og juridisk er en forening, har ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste et halvoffisielt preg. Forbundspresidenten har overtatt rollen som beskytter for ordenen, og dens sekretariat er lagt til innenriksdepartementet. Ordensinsigniene er offentlig eiendom.Fra 2009 er Eberhard Jüngel ordenskansler, mens Hubertus von Pilgrim og Christiane Nüsslein-Volhard er visekanslere.
=== Ordenstegn ===
Ordenstegnet for Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste består av en midtmedaljong i gull med den prøyssiske ørn som motiv. Medaljongen er omgitt av fire speilmonogrammer dannet av bokstaven F og fire romertall II, for Frederik II, også dette i gull. Dette er igjen omgitt av et blåemaljert bånd med omskriften POUR LE MERITE. På utsiden av borden er det satt fire kongekroner i gull. Ordenstegnet er opphengt i et svart bånd med sølvhvite kanter. Svart og hvitt er Preussens våpen- og flaggfarger.
Ordenstegnet er Forbundsrepublikken Tysklands eiendom og skal tilbakeleveres til Innenriksdepartementet ved et medlems død.
=== Mottagere ===
Personer som har mottatt ordenen inkluderer kunsthistorikeren Erwin Panofsky, forfatteren Thomas Mann og legen Albert Schweitzer.
En rekke skandinaver er gjennom tidene tildelt ordenen. To nordmenn er blitt hedret med ordenen, Christopher Hansteen og Peter Sylow. Blant skandinaviske mottagere finnes dansker som Bertel Thorvaldsen, Hans Christian Ørsted, Adam Oehlenschläger, Johan Nicolai Madvig, Niels W. Gade, Vilhelm Thomsen og Niels Bohr, samt svensker som Adolf Erik Nordenskiöld, Oscar Montelius, Bernhard Karlgren, Lise Meitner, Stig Strömholm og Svante Pääbo.
== Se også ==
Oversikt over artikler om mottakere av Pour le Mérite
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Order 'Pour le Mérite' for Science and the Arts» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1153–1154
Henning Volle: Die Sammlung des Wehrgeschichtlichen Museums im Schloss Rastatt; 1 Orden und Ehrenzeichen, Freiburg im Breisgau, 1977, s. 33–35
== Eksterne lenker ==
Orden Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste | Pour le Mérite (fransk for «For fortjeneste»), også kjent som Blauer Max, er en tysk orden, opprinnelig innstiftet i 1677. Den var Preussens høyeste militære orden og ble særlig berømt under første verdenskrig. I 1852 ble det innstiftet en fredsklasse av ordenen, særlig innrettet mot vitenskap og kunst. Mens den militære avdeling av ordenen ble avskaffet med Det tyske keiserrikets fall i 1918, har avdelingen for vitenskap og kunst overlevd som et ordenssamfunn organisert som en fri forening av lærde og kunstnere. | 4,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matrise | 2023-02-04 | Matrise | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Lineær algebra', 'Kategori:Matematiske strukturer'] | En matrise i matematikk er et rektangulært sett av elementer, ordnet i rekker og kolonner. Elementene er vanligvis reelle eller komplekse tall, men kan også være mer generelle objekter i en kropp eller en ring. Et eksempel på en matrise er vist i figuren til høyre.
En (n × m)-matrise har n rekker eller rader og m kolonner eller søyler, og dimensjonen til matrisen sies å være n × m. En matrise med like mange rader som kolonner kalles en kvadratisk matrise. Rangen til en matrise er det største antallet lineært uavhengige rader eller kolonner i matrisen.
Matriser har et stort anvendelsesområde i matematikk og også i andre fagfelt, som fysikk og kjemi. Viktige grunner for dette er nær sammenheng mellom matriser
og lineære algebraiske ligninger samt matriser og lineære transformasjoner.
Praktiske problemstillinger kan lede til svært store matriser, der millionvis av elementer ikke er uvanlig.
På grunn av det store bruksområdet, er det lagt ned en stor innsats i å utvikle effektive beregningsmetoder for matriser.
I matematikk er grunnleggende teori for matriser en del av fagfeltet lineær algebra, men de studeres også i andre spesialområder, som i numerisk matematikk.
Det er utviklet en rik terminologi for matrisetyper og matrise-egenskaper.
Matriser som består av kun én kolonne eller én rekke svarer til vektorer, mens en tensor kan betraktes som en generalisering av en matrise fra to dimensjoner (rekker, kolonner) til tre eller flere dimensjoner.
| En matrise i matematikk er et rektangulært sett av elementer, ordnet i rekker og kolonner. Elementene er vanligvis reelle eller komplekse tall, men kan også være mer generelle objekter i en kropp eller en ring. Et eksempel på en matrise er vist i figuren til høyre.
En (n × m)-matrise har n rekker eller rader og m kolonner eller søyler, og dimensjonen til matrisen sies å være n × m. En matrise med like mange rader som kolonner kalles en kvadratisk matrise. Rangen til en matrise er det største antallet lineært uavhengige rader eller kolonner i matrisen.
Matriser har et stort anvendelsesområde i matematikk og også i andre fagfelt, som fysikk og kjemi. Viktige grunner for dette er nær sammenheng mellom matriser
og lineære algebraiske ligninger samt matriser og lineære transformasjoner.
Praktiske problemstillinger kan lede til svært store matriser, der millionvis av elementer ikke er uvanlig.
På grunn av det store bruksområdet, er det lagt ned en stor innsats i å utvikle effektive beregningsmetoder for matriser.
I matematikk er grunnleggende teori for matriser en del av fagfeltet lineær algebra, men de studeres også i andre spesialområder, som i numerisk matematikk.
Det er utviklet en rik terminologi for matrisetyper og matrise-egenskaper.
Matriser som består av kun én kolonne eller én rekke svarer til vektorer, mens en tensor kan betraktes som en generalisering av en matrise fra to dimensjoner (rekker, kolonner) til tre eller flere dimensjoner.
== Notasjon og terminologi for generelle matriser ==
=== Dimensjon ===
En matrise betegnes vanligvis med en stor bokstav
A
{\displaystyle A}
, ofte også med fet skrift
A
{\displaystyle \mathbf {A} }
. Dimensjonen eller ordenen til matrisen er
(n × m), når n er antallet rekker og m er antallet kolonner. Dette kan markeres på flere måter:
A
n
m
A
n
,
m
A
n
×
m
A
(
n
×
m
)
{\displaystyle A_{nm}\qquad A_{n,m}\qquad A_{n\times m}\qquad A(n\times m)}
.Tilsvarende sier en også at n er rekke-dimensjonen og m er kolonne-dimensjonen. Matrisen karakteriseres som en (n × m)-matrise.
I en kvadratisk matrise er det like mange kolonner som rekker. Dersom det går klart fram at en matrise er kvadratisk, kan en oppgi dimensjonen som n.En matrise med bare én rekke eller én søyle kan betraktes som en vektor og kalles da henholdsvis en rekkematrise og en søylematrise, alternativ
en rekkevektor og en søylevektor. Dimensjonen til disse vil være henholdsvis (1 × m) og (n × 1).
=== Matrise-elementer ===
I en reell matrise er elementene reelle tall, og i en kompleks matrise er elementene komplekse.
Mengden av alle reelle matriser skrives som
R
n
×
m
{\displaystyle \mathbb {R} ^{n\times m}}
, der
R
{\displaystyle \mathbb {R} }
er mengden av reelle tall.
Mengden av komplekse matriser skrives tilsvarende som
C
n
×
m
{\displaystyle \mathbb {C} ^{n\times m}}
.Flere alternative skrivemåter for å spesifisere matriser er i vanlig bruk. Dersom alle elementene skal skrives ut, bruker en som regel en form for parenteser
til å omslutte elementene:
A
=
[
1
3
2
1
0
0
]
A
=
(
1
3
2
1
0
0
)
A
=
{
1
3
2
1
0
0
}
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}1&3&2\\1&0&0\end{bmatrix}}\qquad A={\begin{pmatrix}1&3&2\\1&0&0\end{pmatrix}}\qquad A={\begin{Bmatrix}1&3&2\\1&0&0\end{Bmatrix}}}
En generell (n × m)-matrise med n rekker og m kolonner kan skrives på formen
A
=
[
a
11
a
12
⋯
a
1
m
a
21
a
22
⋯
a
2
m
⋮
⋮
⋱
⋮
a
n
1
a
n
2
…
a
n
m
]
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}a_{11}&a_{12}&\cdots &a_{1m}\\a_{21}&a_{22}&\cdots &a_{2m}\\\vdots &\vdots &\ddots &\vdots \\a_{n1}&a_{n2}&\dots &a_{nm}\end{bmatrix}}}
Matrise-elementene skrives ofte med liten bokstav, og hvert element er definert ved to indekser:
a
i
j
{\displaystyle a_{ij}}
er elementet i rekke nummer
i
{\displaystyle i}
og kolonne nummer
j
{\displaystyle j}
.
Matriser kan også skrives i kompakt form, uten å definere hvert enkelt element:
A
=
[
a
i
j
]
n
m
A
=
[
a
i
j
]
n
,
m
A
=
[
a
i
j
]
n
×
m
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}a_{ij}\end{bmatrix}}_{nm}\qquad A={\begin{bmatrix}a_{ij}\end{bmatrix}}_{n,m}\qquad A={\begin{bmatrix}a_{ij}\end{bmatrix}}_{n\times m}}
De enkelte elementene kan spesifiseres ved hjelp av en regel, som i det følgende eksempelet:
A
=
[
i
−
j
]
3
,
3
=
[
0
−
1
−
2
1
0
−
1
2
1
0
]
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}i-j\end{bmatrix}}_{3,3}={\begin{bmatrix}0&-1&-2\\1&0&-1\\2&1&0\end{bmatrix}}}
=== Diagonaler ===
I en kvadratisk matrise utgjør elementene
a
i
j
{\displaystyle a_{ij}}
med
i
=
j
{\displaystyle i=j}
prinsipaldiagonalen eller hoveddiagonalen, ofte omtalt bare som diagonalen.
Sekundærdialogen eller skjevdiagonalen går fra øvre høyre hjørne til nedre vestre hjørne, det vil si elementene
a
1
+
i
,
n
−
i
{\displaystyle a_{1+i,n-i}}
.Sammen med hoveddiagonalen kan en definere sidediagonaler, der
(
i
−
j
)
=
k
o
n
s
t
a
n
t
{\displaystyle (i-j)=\mathrm {konstant} }
eller
(
j
−
i
)
=
k
o
n
s
t
a
n
t
{\displaystyle (j-i)=\mathrm {konstant} }
. Diagonalen med
(
j
−
i
)
=
1
{\displaystyle (j-i)=1}
,
det vil si diagonalen rett over hoveddiagonalen, kalles superdiagonalen.
Tilsvarende kan en definere subdiagonalen som diagonalen rett under hoveddiagonalen.
=== Undermatriser ===
Fra en generell matrise kan en definere en undermatrise eller en submatrise ved å slette at antall rekker og/eller søyler.
Det følgende eksempelet viser hvordan en undermatrise er laget fra matrisen
A
{\displaystyle A}
ved å slette en enkelt rad og en enkelt søyle, vist i rød farge;
A
=
[
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
]
→
[
1
3
4
5
7
8
]
.
{\displaystyle \mathbf {A} ={\begin{bmatrix}1&\color {red}{2}&3&4\\5&\color {red}{6}&7&8\\\color {red}{9}&\color {red}{10}&\color {red}{11}&\color {red}{12}\end{bmatrix}}\rightarrow {\begin{bmatrix}1&3&4\\5&7&8\end{bmatrix}}.}
=== Blokkmatriser ===
En matrise definert ved et sett av undermatriser kalles en blokkmatrise eller en partisjonert matrise.
I det følgende eksempelet er en blokkmatrise
A
{\displaystyle A}
definert ved fire undermatriser
B
,
C
,
E
,
F
{\displaystyle B,C,E,F}
:
A
=
[
B
C
E
F
]
,
B
=
[
1
1
1
1
1
1
1
1
1
]
,
C
=
[
2
2
2
2
2
2
]
,
E
=
[
3
3
3
3
3
3
]
,
F
=
[
4
4
4
4
]
.
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}B&C\\E&F\\\end{bmatrix}},\qquad \qquad B={\begin{bmatrix}1&1&1\\1&1&1\\1&1&1\end{bmatrix}},\qquad C={\begin{bmatrix}2&2\\2&2\\2&2\end{bmatrix}},\qquad E={\begin{bmatrix}3&3&3\\3&3&3\end{bmatrix}},\qquad F={\begin{bmatrix}4&4\\4&4\end{bmatrix}}.}
Skrevet med alle elementene fullt ut, er matrisen gitt ved
A
=
[
1
1
1
2
2
1
1
1
2
2
1
1
1
2
2
3
3
3
4
4
3
3
3
4
4
]
.
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}1&1&1&2&2\\1&1&1&2&2\\1&1&1&2&2\\3&3&3&4&4\\3&3&3&4&4\end{bmatrix}}.}
== Matriseoperasjoner ==
=== Elementære operasjoner ===
De følgende rekkeoperasjonene er kalt de elementære rekkeoperasjonene:
Ombytting av to rekker i matrisen.
Multiplikasjon av alle elementene i en rekke med et tall ulik null.
Addisjon av et multiplum av en rekke til en annen rekke.De elementære søyleoperasjonene er definert tilsvarende. Sammen utgjør disse de elementære matriseoperasjonene.
=== Addisjon og subtraksjon ===
To matriser
A
{\displaystyle A}
og
B
{\displaystyle B}
med samme dimensjon kan adderes ved å summere de enkelte elementene:
A
=
[
a
i
j
]
n
m
B
=
[
b
i
j
]
n
m
C
=
A
+
B
=
[
a
i
j
+
b
i
j
]
n
m
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}A&={\begin{bmatrix}a_{ij}\end{bmatrix}}_{nm}\\B&={\begin{bmatrix}b_{ij}\end{bmatrix}}_{nm}\end{alignedat}}\qquad C=A+B={\begin{bmatrix}a_{ij}+b_{ij}\end{bmatrix}}_{nm}}
Subtraksjon defineres tilsvarende. Fra definisjonen følger det umiddelbart at matriseaddisjon er kommutativ, det vil si at
A
+
B
=
B
+
A
{\displaystyle A+B=B+A}
.
=== Skalarmultiplikasjon ===
Multiplikasjon med en skalar
k
{\displaystyle k}
er definert ved å multiplisere alle elementene i matrisen:
k
A
=
[
k
a
i
j
]
n
m
{\displaystyle kA={\begin{bmatrix}ka_{ij}\end{bmatrix}}_{nm}}
De to operasjonene matriseaddisjon og skalarmultiplikasjon gjør at mengden av (n×m)-matriser definerer et vektorrom.
=== Matrisemultiplikasjon ===
Dersom
A
{\displaystyle A}
er en (n×m)-matrise og
B
{\displaystyle B}
er en (m×p)-matrise,
så kan produktmatrisen
C
=
A
B
{\displaystyle C=AB}
defineres ved at matrise-elementene til
C
{\displaystyle C}
er gitt ved summen
c
i
k
=
Σ
j
=
1
m
a
i
j
b
j
k
{\displaystyle c_{ik}=\Sigma _{j=1}^{m}a_{ij}b_{jk}}
.Her er
a
i
j
{\displaystyle a_{ij}}
og
b
j
k
{\displaystyle b_{jk}}
matrise-elementene til
A
{\displaystyle A}
og
B
{\displaystyle B}
.
Produktmatrisen C er en (n×p)-matrise.
Matrisemultiplikasjon er assosiativ, slik at
(
A
B
)
C
=
A
(
B
C
)
{\displaystyle (AB)C=A(BC)}
, når matrisene
A
{\displaystyle A}
,
B
{\displaystyle B}
og
C
{\displaystyle C}
er slik at multiplikasjonene er definert. Videre er multiplikasjon distributiv med hensyn på addisjon, slik at
(
A
+
B
)
C
=
A
C
+
B
C
{\displaystyle (A+B)C=AC+BC}
og
A
(
B
+
C
)
=
A
B
+
A
C
{\displaystyle A(B+C)=AB+AC}
.
Derimot er multiplikasjonen ikke kommutativ, slik at
A
B
{\displaystyle AB}
generelt ikke er lik
B
A
{\displaystyle BA}
. Produktene
A
B
{\displaystyle AB}
og
B
A
{\displaystyle BA}
vil bare være definert samtidig dersom
A
{\displaystyle A}
har dimensjonen (n × m) og
B
{\displaystyle B}
har dimensjonen (m × n). Dette er tilfelle dersom begge matrisene er kvadratiske.
Et skalarprodukt mellom to vektorer kan betraktes som et produkt av en rekkematrise og en søylematrise. Matriseproduktet kan en dermed se på som
en generalisering av skalarproduktet.Produkt av en matrise med seg selv kan skrives som en potens:
A
3
=
A
A
A
{\displaystyle A^{3}=AAA}
. Ved å addere slike potenser kan en også lage matrisepolynom.
En kan også definere kvadratroten av en matrise
A
{\displaystyle A}
som en matrise
B
{\displaystyle B}
med egenskapen
B
2
=
A
{\displaystyle B^{2}=A}
.Med matrisemultiplikasjon er mengden av matriser en gruppe. Med både addisjon og multiplikasjon er mengden også en algebraisk struktur.
=== Kronecker-produkt ===
Dersom
A
{\displaystyle A}
er en (n×m)-matrise og
B
{\displaystyle B}
er en (p×q)-matrise, så er Kronecker-produktet definert ved
A
⊗
B
=
[
a
11
B
a
12
B
⋯
a
1
m
B
a
21
B
a
22
B
⋯
a
2
m
B
⋮
⋮
⋱
⋮
a
n
1
B
a
n
2
B
…
a
n
m
B
]
{\displaystyle A\otimes B={\begin{bmatrix}a_{11}B&a_{12}B&\cdots &a_{1m}B\\a_{21}B&a_{22}B&\cdots &a_{2m}B\\\vdots &\vdots &\ddots &\vdots \\a_{n1}B&a_{n2}B&\dots &a_{nm}B\end{bmatrix}}}
Resultatmatrisen har dimensjon (np)×(mq). Produktet kalles også tensorprodukt og direkte produkt.
=== Hadamard-produkt ===
Hadamard-produktet eller Schur-produktet for matriser er et elementvis produkt av to matriser med samme dimensjon (n×m):
A
⊙
B
=
[
a
i
j
b
i
j
]
n
m
{\displaystyle A\odot B={\begin{bmatrix}a_{ij}b_{ij}\end{bmatrix}}_{nm}}
=== Direkte sum ===
Den direkte summen av to kvadratiske matriser er definert ved
A
⊕
B
=
[
A
0
0
B
]
{\displaystyle A\oplus B={\begin{bmatrix}A&0\\0&B\end{bmatrix}}}
=== Transponering ===
Den transponerte matrisen
A
T
{\displaystyle A^{T}}
er definert ved en ombytting av rekker og kolonner i den opprinnelige matrisen
A
{\displaystyle A}
:
A
=
[
a
i
j
]
n
m
A
T
=
[
a
j
i
]
m
n
.
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}a_{ij}\end{bmatrix}}_{nm}\qquad A^{T}={\begin{bmatrix}a_{ji}\end{bmatrix}}_{mn}.}
For den transponerte matrisen brukes også notasjonen
A
t
{\displaystyle A^{t}}
,
A
t
r
{\displaystyle A^{tr}}
,
A
′
{\displaystyle A'}
og
A
∗
{\displaystyle A^{*}}
.
=== Konjungert transponering ===
Den konjugert-transponerte matrisen
A
H
{\displaystyle A^{H}}
er definert ved en ombytting av rekker og kolonner i den opprinnelige matrisen
A
{\displaystyle A}
samt kompleks konjugasjon av matrise-elementene:
A
=
[
a
i
j
]
n
m
A
H
=
[
a
¯
j
i
]
m
n
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}a_{ij}\end{bmatrix}}_{nm}\qquad A^{H}={\begin{bmatrix}{\overline {a}}_{ji}\end{bmatrix}}_{mn}}
A
H
{\displaystyle A^{H}}
kalles også den hermitsk-adjungerte til matrisen. Notasjonen
A
†
{\displaystyle A^{\dagger }}
er også brukt.
=== Invers ===
Inversen til en kvadratisk matrise
A
{\displaystyle A}
er definert som den entydig bestemte matrisen
A
−
1
{\displaystyle A^{-1}}
som oppfyller ligningen
A
A
−
1
=
A
−
1
A
=
I
{\displaystyle AA^{-1}=A^{-1}A=I\,}
der
I
{\displaystyle I}
er identitetsmatrisen.
Matrisen
A
{\displaystyle A}
er invertibel hvis determinanten til
A
{\displaystyle A}
er ulik null:
det
A
≠
0
{\displaystyle \det A\neq 0}
. I motsatt fall er matrisen singulær.
En (2×2)-matrise kan inverteres med formelen
A
−
1
=
1
det
A
[
a
22
−
a
12
−
a
21
a
11
]
=
1
a
11
a
22
−
a
12
a
21
[
a
22
−
a
12
−
a
21
a
11
]
{\displaystyle A^{-1}={1 \over \det A}{\begin{bmatrix}a_{22}&-a_{12}\\-a_{21}&a_{11}\end{bmatrix}}={\frac {1}{a_{11}a_{22}-a_{12}a_{21}}}{\begin{bmatrix}a_{22}&-a_{12}\\-a_{21}&a_{11}\end{bmatrix}}}
.
=== Generalisert invers ===
For en generell matrise
A
{\displaystyle A}
er en generalisert invers
A
−
{\displaystyle A^{-}}
en matrise som oppfyller ligningen
A
A
−
A
=
A
{\displaystyle AA^{-}A=A\,}
.Dersom
A
{\displaystyle A}
er en kvadratisk (n×n)-matrise med rang n, så er
A
−
=
A
−
1
{\displaystyle A^{-}=A^{-1}}
. Den generaliserte inversen er generelt ikke entydig.
== Matrisetyper ==
=== Kvadratiske matriser ===
De følgende definisjonene gjelder for kvadratiske matriser.
En båndmatrise er en matrise der det eksisterer to positive heltall
r
{\displaystyle r}
og
s
{\displaystyle s}
slik at elementene er lik null for
(
i
−
j
)
≥
s
{\displaystyle (i-j)\geq s}
og for
(
j
−
i
)
≥
r
{\displaystyle (j-i)\geq r}
. Båndbredden til matrisen er
(
r
+
s
+
1
)
{\displaystyle (r+s+1)}
.En diagonalmatrise er en matrise der alle elementene utenom diagonalen er lik null. En diagonalmatrise kan skrives
diag
(
a
1
,
a
2
,
…
,
a
n
)
{\displaystyle \operatorname {diag} (a_{1},a_{2},\dots ,a_{n})}
, med elementene på diagonalen spesifisert.En diagonaldominant matrise er en matrise der absoluttverdien av et diagonalelement er større eller lik summen av de andre elementene i en rekke.En hermitisk matrise er en matrise der
A
H
=
A
{\displaystyle A^{H}=A}
.En Hessenberg-matrise er en matrise der elementene i matrisen eller i den transponerte matrisen er lik null for
i
>
j
+
1
{\displaystyle i>j+1}
.En Hilbert-matrise er en matrise der
a
i
j
=
1
/
(
i
+
j
−
1
)
{\displaystyle a_{ij}=1/(i+j-1)}
.En idempotent matrise er en matrise der
A
2
=
A
{\displaystyle A^{2}=A}
.En identitetsmatrise er en diagonalmatrise der alle diagonalelementene er lik 1. En vanlig notasjon for identitetsmatrisen er
I
{\displaystyle I}
.En M-matrise eller en Minkowski-matrise er en ikke-singulær matrise der
a
i
j
≤
0
{\displaystyle a_{ij}\leq 0}
for
i
≠
j
{\displaystyle i\neq j}
og der også
A
−
1
≥
0
{\displaystyle A^{-1}\geq 0}
.En nilpotent matrise er en matrise der
A
k
=
0
{\displaystyle A^{k}=0}
for et heltall
k
{\displaystyle k}
.En normalmatrise er en matrise der
A
H
A
=
A
A
H
{\displaystyle A^{H}A=AA^{H}}
.En ortogonal matrise er en ikke-singulær matrise der
A
T
=
A
−
1
{\displaystyle A^{T}=A^{-1}}
, det vil si
A
T
A
=
I
{\displaystyle A^{T}A=I}
.En positiv-definit matrise er en matrise der produktet
(
x
H
A
x
)
{\displaystyle (x^{H}Ax)}
alltid er ikke-negativt. Tilsvarende er en negativt-definit matrise en matrise der produktet
(
x
H
A
x
)
{\displaystyle (x^{H}Ax)}
alltid er ikke-positivt.En singulær matrise er en matrise med determinant lik null. Tilsvarende er en regulær matrise eller ikke-singulær matrise en matrise med determinant ulik null.En skalarmatrise er en diagonalmatrise der alle diagonalelementene er samme tall
c
{\displaystyle c}
, det vil si matrisen
c
I
{\displaystyle cI}
.En skjevsymmetrisk matrise er en matrise der
A
T
=
−
A
{\displaystyle A^{T}=-A}
.En symmetrisk matrise er en matrise der
A
T
=
A
{\displaystyle A^{T}=A}
.En Toeplitz-matrise er en matrise der elementene på en vilkårlig diagonal er reelle og like, det vil si at
a
i
j
=
λ
j
−
i
{\displaystyle a_{ij}=\lambda _{j-i}}
og
{
λ
j
−
i
}
{\displaystyle \lbrace \lambda _{j-i}\rbrace }
er reelle tall.En triangulærmatrise er en matrise der elementene over eller under diagonalen er lik null.En tridiagonal matrise er en matrise der elementene er lik null dersom
|
i
−
j
|
>
1
{\displaystyle |i-j|>1}
.En unitær matrise er en ikke-singulær matrise der
A
H
=
A
−
1
{\displaystyle A^{H}=A^{-1}}
.En Vandermonde-matrise er en matrise der
a
i
j
=
λ
j
i
−
1
{\displaystyle a_{ij}=\lambda _{j}^{i-1}}
og
{
λ
j
}
{\displaystyle \lbrace \lambda _{j}\,\rbrace }
er reelle eller komplekse tall.
=== Generelle matriser ===
En glissen matrise er en matrise der de fleste elementene er lik null.En nullmatrise er en matrise der alle elementene lik null. Nullmatrisen kan skrives som
O
{\displaystyle O}
.En positiv matrise er en reell matrise der alle elementene er positive.
== Teori for kvadratiske matriser ==
=== Determinanter ===
Utdypende artikkel: DeterminantFor en reell, kvadratisk matrise er determinanten et reelt tall, entydig bestemt av elementene i matrisen. Tilsvarende er determinanten til en kompleks matrise
et komplekst tall. Presist kan en si at determinanten er en funksjon med definisjonsmengde lik mengden av reelle/komplekse, kvadratiske matriser og
med verdimengde lik mengden av reelle/komplekse tall.
Dersom en uttrykker en matrise som en samling av rekker,
A
n
n
=
(
A
1
,
A
2
,
…
,
A
n
)
{\displaystyle A_{nn}=(A_{1},A_{2},\dots ,A_{n})}
, så kan en definere determinanten
som en funksjon
f
{\displaystyle f}
med de følgende egenskapene:
Funksjonen er homogen i hver rekke, det vil si at
f
(
…
,
t
A
k
,
…
A
n
)
=
t
f
(
…
,
t
A
k
,
…
)
{\displaystyle f(\dots ,tA_{k},\dots A_{n})=tf(\dots ,tA_{k},\dots )}
.Funksjonen er additiv i hver rekke, det vil si at
f
(
…
,
A
k
+
C
,
…
A
n
)
=
f
(
…
,
A
k
,
…
)
+
f
(
…
,
C
,
…
)
{\displaystyle f(\dots ,A_{k}+C,\dots A_{n})=f(\dots ,A_{k},\dots )+f(\dots ,C,\dots )}
.Funksjonen er lik null dersom to rekker er like.Funksjonen er lik 1 for identitetsmatrisen.Determinanten til matrisen
A
{\displaystyle A}
betegnes som regel
det
A
{\displaystyle \det A}
eller
det
(
A
)
{\displaystyle \det(A)}
. Notasjonen
|
A
|
{\displaystyle |A|}
brukes også,
men det er lett å forveksle dette symbolet med absoluttverdien av matrisen. For absoluttverdien av en matrise brukes både
|
A
|
{\displaystyle |A|}
og
|
A
|
a
b
s
{\displaystyle |A|_{abs}}
.
Ønsker en å presisere elementene i matrisen, skrives determinanten vanligvis ved å omgi elementene med loddrette streker:
det
A
=
|
a
11
a
12
⋯
a
1
m
a
21
a
22
⋯
a
2
m
⋮
⋮
⋱
⋮
a
n
1
a
n
2
…
a
n
m
|
{\displaystyle {\text{det}}A={\begin{vmatrix}a_{11}&a_{12}&\cdots &a_{1m}\\a_{21}&a_{22}&\cdots &a_{2m}\\\vdots &\vdots &\ddots &\vdots \\a_{n1}&a_{n2}&\dots &a_{nm}\end{vmatrix}}}
Leibniz' formel uttrykket determinanten som en sum av n produkt.
Hvert produkt inneholder n faktorer, der hver faktor er et matrise-element. I hvert produkt er hver rekke og hver søyle i matrisen
representert med ett og kun ett element. For en (2×2)-matrise er determinanten gitt ved formelen
det
[
a
11
a
12
a
21
a
22
]
=
a
11
a
22
−
a
12
a
21
{\displaystyle \det {\begin{bmatrix}a_{11}&a_{12}\\a_{21}&a_{22}\end{bmatrix}}=a_{11}a_{22}-a_{12}a_{21}}
.Determinanter kan også beregnes ved hjelp av Laplace-ekspansjon.Determinanten kan brukes til å karakterisere egenskaper til matrisen og til den lineære transformasjonen som matrisen representerer.
For eksempel vil en kvadratisk matrise med en determinant ulik null, ha definert en invers. Determinanten til en ortogonal matrise har alltid
absoluttverdi lik 1.
=== Matrisespor ===
Sporet til en kvadratisk matrise
A
{\displaystyle A}
skrives
tr
A
{\displaystyle \operatorname {tr} A}
og er lik summen av elementene på diagonalen:
tr
A
=
∑
i
=
1
n
a
i
i
{\displaystyle \operatorname {tr} A=\sum _{i=1}^{n}a_{ii}\,}
Notasjonen er avledet av det engelske begrepet «trace», som betyr spor.
Sporet er også lik summen av egenverdiene. En rekke generelle relasjoner gjelder for matrisespor:
tr
A
=
tr
A
T
tr
(
A
n
m
B
m
n
)
=
tr
(
B
m
n
A
n
m
)
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}\operatorname {tr} A&=\operatorname {tr} A^{T}\\\operatorname {tr} (A_{nm}B_{mn})&=\operatorname {tr} (B_{mn}A_{nm})\end{alignedat}}}
=== Egenverdier og egenvektorer ===
Utdypende artikkel: EgenvektorEgenverdiene til en kvadratisk matrise er definert som nullpunktene til det karakteristiske polynomet, definert ved
p
A
(
λ
)
=
det
(
λ
I
−
A
)
{\displaystyle p_{A}(\lambda )={\text{det}}(\lambda I-A)\,}
.Her er
I
{\displaystyle I}
enhetsmatrisen med samme dimensjon n som
A
{\displaystyle A}
. Polynomet i
λ
{\displaystyle \lambda }
har grad n, og tar en multiplisiteten med i betraktning vil matrisen ha n egenverdier.
Alternativt kan en definere en egenverdi som et tall
λ
{\displaystyle \lambda }
som gjør at ligningen
A
v
=
λ
v
{\displaystyle Av=\lambda v\,}
.har en løsning ulik nullvektoren. Løsningsvektoren
v
{\displaystyle v}
kalles en egenvektor til
A
{\displaystyle A}
.
Ifølge Caley-Hamiltons teorem tilfredsstiller matrisen
A
{\displaystyle A}
sitt eget karakteristiske polynom, det vil si
p
A
(
A
)
=
0
{\displaystyle p_{A}(A)=0\,}
,der høyre side nå er nullmatrisen.
== Teori for generelle matriser ==
=== Matriserang ===
Rangen til en matrise er det største antallet lineært uavhengige rekker eller kolonner i matrisen.Dersom rangen i en matrise er lik
p
{\displaystyle p}
, så eksisterer det en kvadratisk, ikke-singulær undermatrise av dimensjon (p×p), mens eventuelle kvadratiske
undermatriser av høyere dimensjon er singulære.
Rangen til en matrise endres ikke dersom det utføres en eller flere elementære operasjoner på matrisen.
=== Matrisenorm ===
Utdypende artikkel: Norm (matematikk)Normen til en generell matrise
A
{\displaystyle A}
er et ikke-negativ reelt tall
‖
A
‖
{\displaystyle \|A\|}
definert med de følgende egenskapene
‖
A
‖
>
0
{\displaystyle \|A\|>0}
hvis
A
≠
0
{\displaystyle A\neq 0}
og
‖
A
‖
=
0
{\displaystyle \|A\|=0}
hvis og bare hvis
A
=
0
{\displaystyle A=0\,}
.
‖
α
A
‖
=
|
α
|
‖
A
‖
{\displaystyle \|\alpha A\|=|\alpha |\|A\|}
for alle skalarer
α
{\displaystyle \alpha \,}
.
‖
A
+
B
‖
≤
‖
A
‖
+
‖
B
‖
{\displaystyle \|A+B\|\leq \|A\|+\|B\|}
for alle matriser
A
{\displaystyle A}
og
B
{\displaystyle B}
.Det eksisterer en stort utvalg av matrisenormer, eksempelvis:
‖
A
‖
1
=
max
j
∑
i
|
a
i
j
|
‖
A
‖
∞
=
max
i
∑
j
|
a
i
j
|
‖
A
‖
F
=
(
∑
i
∑
j
a
i
j
2
)
1
/
2
=
tr
(
A
T
A
)
1
/
2
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}\|A\|_{1}&=\max _{j}\sum _{i}|a_{ij}|\\\|A\|_{\infty }&=\max _{i}\sum _{j}|a_{ij}|\\\|A\|_{F}&=\left(\sum _{i}\sum _{j}a_{ij}^{2}\right)^{1/2}=\operatorname {tr} (A^{T}A)^{1/2}\end{alignedat}}}
Den siste normen kalles Frobenius-normen og er mye brukt i numerisk analyse.
=== Lineære ligninger ===
Lineære algebraiske ligninger er ligninger på formen
A
x
=
b
,
{\displaystyle Ax=b,\,}
der
A
{\displaystyle A}
er en kjent koeffisientmatrise og
b
{\displaystyle b}
en kjent vektor. Den ukjente
x
{\displaystyle x}
er også en vektor. For et system med like mange ligninger som ukjente kan en formelt skrive en entydig løsning som
x
=
A
−
1
b
.
{\displaystyle x=A^{-1}b\,.}
Løsningen eksisterer dersom den inverse matrisen
A
−
1
{\displaystyle A^{-1}}
er definert, det vil si dersom matrisen er ikke-singulær. Lineære ligninger kan løses ved hjelp av Cramers regel eller ved Gauss-eliminasjon.
I det generelle tilfellet der
A
{\displaystyle A}
er en ikke-kvadratisk matrise, så kan matriserang brukes til å studere om systemet har ingen, én eller mange løsninger.
=== Lineære transformasjoner ===
Matriser er nært knyttet til lineære transformasjoner.
La
f
{\displaystyle f}
være en lineær transformasjon mellom to endelig-dimensjonale vektorrom:
f
:
V
m
←
V
n
{\displaystyle f:V_{m}\leftarrow V_{n}}
.
Anta at det er valgt basis for hver av de to vektorrommene. Da kan transformasjonen representeres på matriseform:
f
(
x
)
=
A
x
.
{\displaystyle f(x)=Ax\,.}
Matrisen
A
{\displaystyle A}
har dimensjon (n×m). Hver kolonne i
A
{\displaystyle A}
representerer transformasjonen av en basisvektor i
V
n
{\displaystyle V_{n}}
relativ til den valgte basisen i
V
m
{\displaystyle V_{m}}
. Elementene i
A
{\displaystyle A}
kalles komponentene til transformasjonen, relativ til de to valgte basisene.
Med valgte basiser for
V
n
{\displaystyle V_{n}}
og
V
m
{\displaystyle V_{m}}
er vektorrommet av matriser
R
n
×
m
{\displaystyle \mathbb {R} ^{n\times m}}
isomorft med vektorrommet
av lineære transformasjoner fra
V
m
{\displaystyle V_{m}}
til
V
n
{\displaystyle V_{n}}
.Når matrisen A er ortogonal, sies også
f
{\displaystyle f}
å være en ortogonal transformasjon. Slike transformasjoner har mange anvendelser, blant annet i geometri
for å beskrive operasjoner som translasjon, rotasjon, speilvending, projeksjon og skalering av objekter i rommet.
To kvadratiske matriser
A
{\displaystyle A}
og
B
{\displaystyle B}
sies å være similære dersom det eksisterer en tredje invertibel matrise
P
{\displaystyle P}
slik at
A
=
P
B
P
−
1
{\displaystyle A=PBP^{-1}}
.Similære matriser er representasjoner av én og samme lineære transformasjon, men relativ til ulike basis-valg.
=== Singulærverdier ===
Singulærverdiene til en matrise
A
{\displaystyle A}
med dimensjon (n × m) er kvadratrøttene til egenverdiene til produktet
A
A
H
{\displaystyle AA^{H}}
dersom
n
≤
m
{\displaystyle n\leq m}
og til produktet
A
H
A
{\displaystyle A^{H}A}
dersom
m
≤
n
{\displaystyle m\leq n}
.
En matrise
A
{\displaystyle A}
kan alltid skrives som et matriseprodukt
A
=
U
D
V
H
,
{\displaystyle A=UDV^{H},\,}
der
D
{\displaystyle D}
er en diagonalmatrise av singulærverdiene, og
U
{\displaystyle U}
og
V
{\displaystyle V}
er unitære matriser. Matriseproduktet
U
D
V
H
{\displaystyle UDV^{H}}
kalles singulærverdi-dekomponeringen til matrisen.
== Numerisk matriseregning ==
Matriser inngår i svært mange praktiske problemstillinger, og det eksisterer derfor et rikt utvalg av metoder for matriser på datamaskiner.
Slike metoder studeres i numerisk lineær algebra, et fagfelt i numerisk analyse. En rekke standard bibliotek med implementasjon av numeriske algoritmer for
matriser er utviklet, slik som BLAS
og LAPACK.
Numeriske metoder for matriser omfatter både direkte metoder og iterative metoder. En vanlig direkte metode for å finne løsningen av mindre ligningssystem
A
x
=
b
{\displaystyle Ax=b}
, er Gauss-eliminasjon med pivotering. Dimensjonen til matriser som har opphav i løsning av differensialligninger kan bli svært stor,
med mange millioner elementer. For ligningssystem med slike matriser brukes typisk iterative metoder, slik som konjugerte-gradient-metoden.
For å finne elementene i et produkt av to (n × n)-matriser numerisk, trenger en orden
n
3
{\displaystyle n^{3}}
operasjoner,
dersom en bruker summasjonsformelen gitt over. Det har vært jaktet intenst på mer effektive metoder, og den gjeldede teoretiske hastighetsgrensen (mars 2021)
for matrisemultiplikasjon er
n
2.372873
{\displaystyle n^{2.372873}}
.For å analyse egenskaper til en numeriske matrisemetode, brukes noen ganger kondisjonstallet til matrisen, definert ved
κ
(
A
)
=
‖
A
‖
‖
A
−
1
‖
{\displaystyle \kappa (A)=\|A\|\ \|A^{-1}\|}
Definisjonen avhenger av hvilken norm som brukes.
== Generaliseringer ==
=== Tensorer ===
En matrise der elementene er tall kan representere en lineær transformasjon mellom to vektorrom, med valgte faste basiser i begge vektorrommene.
Den lineære transformasjonen er i seg selv uavhengig av basisene.
I mange problemstillinger i fysikk og geometri kan det være hensiktsmessig å la valgt basis endre seg i rommet, for eksempel i problemstillinger
knyttet til en kuleflate. En tensor er en multilineær transformasjon som også har definert transformasjonsregler knyttet til endringer
i basisvektorene.
Tilsvarende en lineær transformasjon kan en tensor representeres ved et multi-dimensjonal sett av komponenter, og tensoren kan
i den forstand betraktes som en generalisering av en matrise. En matrise kan være en representasjon av en 2.ordens tensor.
== Historie og etymologi ==
Bruk av matriser har en lang historie, med utgangspunkt i studiet av ligninger og determinanter. Arthur Caley er kalt «grunnleggeren av matriseteori»,
etter å ha publisert flere artikler i 1840-årene om emnet.
I disse artiklene brukte han både doble vertikale streker og forskjellige typer parenteser for å angi matriser.
Selve ordet «matrise» ble første gang bruk av James Joseph Sylvester i 1850.Stammen i det latinske ordet «matrix» er «mater» med betydning «mor». Ordet «matrix» ble i latin brukt som betegnelse på et avlsdyr av hunnkjønn, men gikk etter hvert over
til å bety «livmor» og også «gravid kvinne». Gradvis fikk ordet også metaforisk betydning, brukt for å betegne «noe som er opphav til noe annet».
En matrise i matematikk er opphav til geometriske og algebraiske transformasjoner.
== Se også ==
Determinant
Identitetsmatrise
== Litteratur ==
Helmut Lütkepohl (1996). Handbook of matrices. Chichester: John Wiley and Sons. ISBN 0-471-97015-8. Fr. Fabricius-Bjerre (1977). Lærebog i geometri. Analytisk geometri og lineær algebra. Lyngby, Danmark: Polyteknisk forlag. ISBN 87-502-0440-8. Gene Golub, Charles van Loan (1996). Matrix computations. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-5414-8. T.M. Apostol (1969). Calculus. II. New York: John Wiley & Sons. ISBN 0-471-00008-6. Ronald Douglas Milne (1980). Applied functional analysis, an introductory treatment. London: Pitman Publishing Limited. ISBN 0-273-08404-6.
== Referanser == | En matrise i matematikk er et rektangulært sett av elementer, ordnet i rekker og kolonner. H. | 4,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Mann | 2023-02-04 | Thomas Mann | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. august', 'Kategori:Dødsfall i 1955', 'Kategori:Fødsler 6. juni', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Lübeck', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Thomas Mann (født 6. juni 1875 i bystaten Lübeck (i dag i Schleswig-Holstein), død 12. august 1955 i Zürich i Sveits) var en tysk forfatter og nobelprisvinner. Han var den yngre bror av Heinrich Mann og far til Klaus, Erika, Golo (Angelus Gottfried Thomas), Monika, Elisabeth og Michael Mann.
| Thomas Mann (født 6. juni 1875 i bystaten Lübeck (i dag i Schleswig-Holstein), død 12. august 1955 i Zürich i Sveits) var en tysk forfatter og nobelprisvinner. Han var den yngre bror av Heinrich Mann og far til Klaus, Erika, Golo (Angelus Gottfried Thomas), Monika, Elisabeth og Michael Mann.
== Biografi ==
Thomas Mann vokste i de første årene opp i hansastaden Lübeck. Faren, Thomas Johann Heinrich Mann, var senator og storkjøpmann som handlet med korn, men døde da Thomas Mann var kun 15 år. Hans mor, Julia da Silva-Bruhns, var av tysk-brasiliansk opprinnelse. Familien flyttet etter farens død til München, hvor Mann bodde fra 1891 til 1933, med unntak av et ett-årig opphold i Palestrina i Italia med broren Heinrich tidlig i hans karrière.
Han giftet seg med Katharina Hedwig («Katja») Pringsheim, datter av en prominent, sekularisert jødisk familie av intellektuelle. Hun var barnebarn av den tyske kvinnerettsforkjemperen Hedwig Dohm og nedstammet fra en av Münchens rikeste familier.
Familien emigrerte i 1933, etter at nasjonalsosialistene hadde festet grepet i Tyskland. Første bopel var i Sanary-sur-Mer i Frankrike, men de slo seg så ned i Küsnacht nær Zürich i Sveits.
I 1941 flyttet de til USA, til Pacific Palisades i nærheten av Santa Monica nord for Los Angeles. I 1944 fikk familien amerikansk statsborgerskap. Under store deler av andre verdenskrig drev Thomas Mann antinazistisk propaganda, til dels rettet mot amerikansk opinion, for å få USA med i krigen på de alliertes side, til dels rettet mot Tyskland for å motvirke nasjonalsosialistenes mediemonopol. I 1951 flyttet han og familien fra USA, etter å ha blitt gransket for antiamerikansk virksomhet, og måttet gjøre rede for sitt forhold til kommunismen og Stalin.
Thomas Mann døde i Kilchberg, ikke langt fra Küsnacht i 1955.
I den lange perioden i eksil ble familien forsørget av Katja Mann, mens Thomas Mann konsentrerte seg om å skrive.
== Thomas Manns plass i litteraturen ==
Thomas Mann er blitt kalt den betydeligste tyskspråklige forfatter i det 20. århundre. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1929, for romanen Buddenbrooks. Både denne, Doktor Faustus og Trolldomsfjellet er kåret blant de ti beste tyskspråklige bøker i det 20. århundre av et panel på 99 framstående tyske forfattere, litteraturkritikere og litteraturprofessorer for Literaturhaus München og Bertelsmann. Like mye lest og anerkjent er langnovellen Døden i Venedig, som også ble filmatisert i 1971.
De fleste av hans noveller omhandler spenningen mellom den usikre, dødselskende kunstner og den lovlydige, livsbekreftende borger. Manns dagbøker, som ble avseglet i 1975, taler bevegende om hans egen kamp med hans homoseksuelle ønsker, som fant uttrykk i hans verker, særlig Døden i Venedig. Mann beskrev sine følelser for den unge fiolinisten og maleren Paul Ehrenberg som «mitt hjertes sentrale opplevelse».
Selv om hans litterære produksjon nesten i sin helhet foregikk i første halvdel av 1900-tallet er han sterkt påvirket av det foregående århundre, og bevarte dets fortellerstil helt til de seneste verkene. Påvirkningen fra de store russiske forfatterne Leo Tolstoj og Dostojevskij er tydelig, både stilistisk og temamessig. Blant forfattere og kunstnere som forøvrig kan sies å ha påvirket ham finner vi (de fleste av dem nevnt av ham selv i dagbøkene): Max Stirner, Theodor Fontane, Sigmund Freud, J.P. Jacobsen, Johann Wolfgang Goethe, Hermann Hesse, E.T.A. Hoffmann, Carl Jung, Gotthold Ephraim Lessing, Martin Luther, Friedrich Nietzsche, Edgar Allan Poe, Friedrich Schlegel, Arthur Schopenhauer, Richard Wagner, Arnold Schönberg, August von Platen, Hans Jakob Christoffel von Grimmelshausen, Heinrich Mann, Herman Melville
Forfattere som på sin side sier seg påvirket av Thomas Mann er blant annet: Hesse, Susan Sontag, Georg Lukacs, Adorno, Franz Kafka, Heinrich Mann, Klaus Mann, Frederic Tuten, Orhan Pamuk, Joseph Campbell, Michel Houellebecq, Heinrich Böll, K. J. Stevens, Mario Vargas Llosa. Sistnevnte har blant annet skrevet et innsiktsfullt essay om Døden i Venedig.
== Thomas Mann og forholdet til nasjonalsosialismen ==
Den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen var hovedårsaken til at Mann i 1933 emigrerte til Sveits. Sett på bakgrunn av at han holdt en tale i 1930, hvor han omtalte nasjonalsosialismen som bestialsk, og at han i 1935 ble fratatt sitt tyske statsborgerskap, var mange i emigrantmiljøet skuffet over at han lenge var tilbakeholden med å gå aktivt ut i offentligheten med sin avstandstaken fra nasjonalsosialismen. Dette gjaldt også barna, spesielt Erika som han i motsetning til Klaus hadde et svært nært forhold til. Men under andre verdenskrig skrev han artikler om nasjonalsosialistenes krigsforbrytelser i flygebladene som ble kastet ned over tyske byer; han holdt også radiotaler rettet til tyske lyttere om forbrytelsene, f.eks. snakket han 27. september 1942 om bruken av gassvogner i det tyskokkuperte Warthegau i Polen.Thomas Mann ble imidlertid upopulær i sitt tyske hjemland ved å betone den kollektivskyld som han mente at alle tyskere som ikke hadde gått i eksil hadde, og som han ikke ville være en del av. Han var en kort stund på tale som mulig forbundspresident i den nyopprettede vesttyske forbundsrepublikk, men hans person kan ha vært litt for kontroversiell. Selv om ikke mange i ettertid syntes godt om Hitlers gjerninger, hersket det likevel i Tyskland en skepsis overfor dem som var reist i eksil. Mange følte at disse hadde sviktet landet, og at de hadde unnveket de lidelser alle de andre hadde måttet gå igjennom, og at de dermed ikke var en del av det lidelsesfellesskap som i de første år etter krigen holdt tyskerne sammen.
De siste år av sitt liv tilbrakte Thomas Mann derfor hovedsakelig i Sveits, avvekslende med jevnlige besøk til Tyskland.
I 1955 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
== Verker ==
Der kleine Herr Friedemann, novellesamling 1898, ikke oversatt
Buddenbrooks: Verfall einer Familie, roman 1901. – Utgitt på norsk flere ganger. Som Huset Buddenbrook, oversatt av Margrethe Kjær (Gyldendal, 1929-1930).
Huset Buddenbrook: En families forfall, oversatt av Per Paulsen (Gyldendal, 2005)
Tonio Kröger, novelle 1903. Utgitt på norsk som Tonio Kröger. Oversatt av Nic. Stang (Tanum, 1949)
Königliche Hoheit, 1909. – Utgitt på norsk som Hans kongelige høyhet, oversatt av Aimée Aubert Munch (Tanum, 1950)
Der Tod in Venedig, fortelling, 1913. – Utgitt på norsk som Døden i Venedig. Oversatt av Kaare Lervik (Gyldendal, 1963)
Der Zauberberg, roman, 1924. – Utgitt på norsk flere ganger. Først i 1935 som Trollfjellet, oversatt av Finn Halvorsen, så som Trolldomsfjellet, oversatt av Per Qvale. (Gyldendal, 2002)
Mario und der Zauberer, fortelling, 1930, ikke oversatt
Josef und seine Brüder, 1933–43, tetralogi. – Utgitt på norsk som Josef og hans brødre. Oversatt av Per Paulsen (Gyldendal, 1993-1995)
Das Problem der Freiheit, 1937, ikke oversatt
Lotte in Weimar, Roman 1939. – Utgitt på norsk som Lotte i Weimar. Oversatt av Per Qvale (Gyldendal, 2007)
Die vertauschten Köpfe – Eine indische Legende, 1940, ikke oversatt
Doktor Faustus, roman 1947. – Utgitt på norsk som Doktor Faustus: den tyske komponist Adrian Leverkühns liv fortalt av en venn. Oversatt fra tysk av Dag Østerberg (Gyldendal, 1969)
Der Erwählte, roman 1951, ikke oversatt
Die Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull, 1922/1954. – Utgitt flere ganger på norsk. Først som Plattenslageren, oversatt av Arthur W. Gammelgaard (Nasjonalforlaget, 1952), og siden som Storsvindleren Krull, oversatt av Gerd Høst (Tanum, 1955).I tillegg er flere artikler og essays av Mann oversatt til norsk.
== Filmografi ==
Et utvalg filmer som er bygget på Manns romaner, noveller og motiver.
1923 – Die Buddenbrooks – Regi: Gerhard Lamprecht
1953 – Königliche Hoheit – (med Ruth Leuwerik og Dieter Borsche)
1957 – Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull – Regi: Kurt Hoffmann (med Horst Buchholz som Felix Krull, Liselotte Pulver som Zaza og Ingrid Andree som Zouzou)
1959 – Buddenbrooks – Regi: Alfred Weidenmann (med Hansjörg Felmy som Thomas Buddenbrook, Hanns Lothar som Christian Buddenbrook og Liselotte Pulver som Tony Buddenbrook)
1964 – Tonio Kröger – Regi: Rolf Thiele (med Jean-Claude Brialy som Tonio Kröger)
1965 – Wälsungenblut – Regi: Rolf Thiele (med Gerd Baltus og Rudolf Forster)
1971 – Tod in Venedig – Regi: Luchino Visconti (med Dirk Bogarde som von Aschenbach)
1974 – Lotte in Weimar – Regi: Egon Günther (med Lilli Palmer som Lotte)
1977 – Unordnung und frühes Leid – Regi: Franz Seitz Jr. (med Martin Held og Ruth Leuwerik)
1979 – Die Buddenbrooks – Regi: Franz Peter Wirth (TV-serie med Carl Raddatz, Martin Benrath og Ruth Leuwerik)
1982 – Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull – (TV-serie med John Moulder-Brown som Felix Krull)
1982 – Der Zauberberg – Regie: Hans W. Geißendörfer (med Christoph Eichhorn som Hans Castorp, Rod Steiger som Mynheer Peperkorn og Charles Aznavour som Naphta)
1983 – Doktor Faustus – Regi: Franz Seitz (med Jon Finch)
1994 – Mario und der Zauberer – Regi: Klaus Maria Brandauer (med Brandauer som Cipolla, Julian Sands og Rolf Hoppe)
2001 – Die Manns / Ein Jahrhundertroman – Regi: Heinrich Breloer (med Armin Mueller-Stahl som Thomas Mann og Monica Bleibtreu som Katja Mann)
== Litteratur ==
(de) Klaus Schröter: «Mann, Thomas.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 16, Duncker & Humblot, Berlin 1990, ISBN 3-428-00197-4, s. 43–50 (digitalisering).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Mann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Mann – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Mann på Internet Movie Database
(no) Thomas Mann hos Sceneweb
(en) Thomas Mann hos The Movie Database
(en) Thomas Mann hos Internet Broadway Database
(en) Thomas Mann på Apple Music
(en) Thomas Mann på Discogs
(en) Thomas Mann på MusicBrainz
(en) Thomas Mann hos American National Biography
(de) Janca Imwolde: Thomas Mann. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)
(de) Verk av og om Thomas Mann i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Thomas Mann i Deutsche Digitale Bibliothek
(en) Verk av Thomas Mann. I Project Gutenberg.
Verk av Thomas Mann i Projekt Gutenberg-DE
(de) http://www.tma.ethz.ch/ – Thomas-Mann-Arkiv, ETH Zürich
(de) http://www.adel-genealogie.de/Mann/is_toc.htm – Familien Manns forfedre
(de) www.thomasmann.de Thomas Mann ved Fischerverlag | Thomas Mann (født 6. juni 1875 i bystaten Lübeck (i dag i Schleswig-Holstein), død 12. | 4,818 |
null | 2023-02-04 | Linearitet | null | null | null | Linearitet (latinsk linea, «linje») er en egenskap som kan ha forskjellig betydnig avhengig av hvor begrepet blir brukt, denne egenskapen er av rettlinjet natur. | 4,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USS_%C2%ABLiberty%C2%BB | 2023-02-04 | USS «Liberty» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 1960-årene', 'Kategori:Hendelser i 1967', 'Kategori:Israels historie', 'Kategori:Krigsskip fra USA', 'Kategori:Militærhistoriestubber', 'Kategori:Skip bygget i USA', 'Kategori:Skip fra 1945', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | USS «Liberty» var et Belmot-klasse etterretningsskip. Hun ble bygget i 1945 som et handelsfartøy med navnet «Simmons Victory». Skipet fortsatte i handelsfart frem til 1958, da det ble en del av reserveflåten i det nasjonale forsvaret i USA. I 1963 fikk skipet navnet USS «Liberty» og ble klasset som AG-168. Fartøyet gikk inn i tjeneste i desember 1964. I februar 1965 ble skipet utstyrt som etterretningsfartøy i Norfolk, Virginia. I juni 1965 opererte skipet på vestkysten av Afrika og i 1967 i Middelhavet.
| USS «Liberty» var et Belmot-klasse etterretningsskip. Hun ble bygget i 1945 som et handelsfartøy med navnet «Simmons Victory». Skipet fortsatte i handelsfart frem til 1958, da det ble en del av reserveflåten i det nasjonale forsvaret i USA. I 1963 fikk skipet navnet USS «Liberty» og ble klasset som AG-168. Fartøyet gikk inn i tjeneste i desember 1964. I februar 1965 ble skipet utstyrt som etterretningsfartøy i Norfolk, Virginia. I juni 1965 opererte skipet på vestkysten av Afrika og i 1967 i Middelhavet.
== Det israelske angrepet ==
Den 8. juni, mens skipet befant seg i internasjonalt farvann utenfor Sinai, ble det utsatt for et angrep med bomber, raketter og maskingevær fra israelske krigsfly. En halv time senere ble det delvis brennende skipet angrepet av tre israelske motortorpedobåter. En torpedo lagde et stort hull på styrbord side.
34 amerikanske soldater drept og nesten 170 såret i de to angrepene. På grunn av det nære forholdet mellom USA og Israel ble opplysingene om alle drepte og sårede dysset ned. Overlevende besetningsmedlemmer, som tidligere generalstabssjef under president Richard Nixon, admiral Thomas Moorer, samt mange vestlige observatører, mente at angrepet var planlagt og at Israel visste at skipet var amerikansk. Mange av de som var i tjeneste om bord på USS «Liberty» følte seg sveket av de amerikanske myndighetene. Først i 1991 fikk veteranene en oppreisning. Den 8. juni 1991 proklamerte Bill Clinton datoen som en minnedag for de som var ombord i skipet den 8. juni 1967.
Overlevende veteraner lagde på slutten av 1990-tallet en hjemmeside der de belyste det israelske angrepet og de politiske uttalelsene om hendelsen.
=== Forløp ===
USS «Liberty» var blitt ombygd til et overvåkningsskip og utstyrt med det nyeste utstyret. Bla. TRSSCOMM, et system som leverte informasjon direkte til Washington. Liberty hadde seilt til Sinai-området for å overvåke partene i den tredje arabisk-israelske (seksdagerskrigen) krigen som involverte Israel, Jordan, Syria og Egypt.
Kl 8:00, 8. juni 1967, kom seks israelske overvåkningsfly som fløy over USS «Liberty», som bar et stort amerikansk flagg. Kl 14:00 (6 timer senere) kom en bølge med lavtflyvende israelske jetjagere og bombefly (Mystere og Mirage-III) som gjentatte ganger angrep USS Liberty med raketter, napalm og kanoner. Angrepet varte i 20 minutter og skipet begynte å ta fyr. Åtte av mannskapet lå døde og over 100 var alvorlig skadet, inkludert kommandør William McGonagle.
Kl 14:24, angrep tre israelske motortorpedobåter det brennende skipet med 20mm og 40mm kanoner. Kl 14:31 klarte de å ødelegge den delen av skipet hvor overvåkningsutstyret lå. Ytterligere 25 amerikanere ble drept.
Israelske torpedobåter sirklet rundt den brennende USS Liberty og skjøt på mannskapet. Kl 15:15 ble mannskapet beordret til å forlate skipet. De israelske krigsskipene nærmet seg og begynte å skyte med maskingevær mot livbåtene, og to av dem ble senket. Mens amerikanske soldater ble angrepet, ble fly sendt fra US 6th Fleet i retning USS Liberty tilbakekalt. Flyene kom rett fra en taktisk øvelse og var derfor bestykket med atomvåpen, amerikanerne fryktet at angriperne var sovjetrussiske og ønsket ikke å risikere eskalering med atomvåpen.
En time etter angrepet forlot de israelske krigsskipene USS «Liberty».Det israelske angrepet kostet 34 amerikanske sjømenn livet og såret 171 (av et mannskap på 297), det verste enkeltstående tap som den amerikanske marine hadde hatt siden andre verdenskrig. Mindre enn en time etter angrepet fortalte Israel at deres styrker hadde begått en tragisk feil. Senere sa israelske myndigheter at de trodde at USS Liberty var en egyptisk hestetransport. US Secretary of State, Dean Rusk, og leder for Joint Chiefs of Staff, admiral Thomas Moorer, insisterte derimot på at det israelske angrepet var med fullt overlegg og hadde som hensikt å senke Liberty. Det samme konkluderte tre rapporter fra CIA; en av rapportene påsto at angrepet var under direkte ordre fra Israels forsvarsminister, Moshe Dayan.
== Annet ==
I 2002 lagde BBC en dokumentarfilm om hendelsen, kalt USS «Liberty» Dead in the water.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Veteranenes hjemmeside
Den amerikanske marines historieside om USS «Liberty» | __NOTOC__ | 4,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Termodynamikk | 2023-02-04 | Termodynamikk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder URL-feil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Termodynamikk'] | Termodynamikk er en gren av fysikken som ble utviklet på 1800-tallet i forbindelse med at varmekraftmaskinen gjorde det mulig å omdanne høy temperatur til mekanisk arbeid. Det ble utført eksperimenter og utviklet teoretiske begreper for å beskrive disse prosessene kvantitativt. Blant de mest kjente fysikerne som bidrog til termodynamikken finner vi Carnot, Boltzmann og Joule.
Termodynamikken har påvirket hverdagen til de fleste av oss. For eksempel med
Bilmotoren
Varmepumpen som brukes for kjøling når det pumpes varme ut av et isolert område (kjøleskap/fryser/komfortkjøling) eller for oppvarming når det pumpes varme inn i et isolert område (bygningsvarmepumpe)
Kaffetrakteren
Kalori-merking på matvarer (som angir hvor mye energi maten inneholder)
| Termodynamikk er en gren av fysikken som ble utviklet på 1800-tallet i forbindelse med at varmekraftmaskinen gjorde det mulig å omdanne høy temperatur til mekanisk arbeid. Det ble utført eksperimenter og utviklet teoretiske begreper for å beskrive disse prosessene kvantitativt. Blant de mest kjente fysikerne som bidrog til termodynamikken finner vi Carnot, Boltzmann og Joule.
Termodynamikken har påvirket hverdagen til de fleste av oss. For eksempel med
Bilmotoren
Varmepumpen som brukes for kjøling når det pumpes varme ut av et isolert område (kjøleskap/fryser/komfortkjøling) eller for oppvarming når det pumpes varme inn i et isolert område (bygningsvarmepumpe)
Kaffetrakteren
Kalori-merking på matvarer (som angir hvor mye energi maten inneholder)
== Aksiomatisk grunnlag ==
Termodynamikken er aksiomatisk fundert:
Nullte lov: Dersom system 1 og system 2 begge er i termodynamisk likevekt med system 3, så er også system 1 og system 2 i likevekt med hverandre.
Første lov: Energi kan verken oppstå eller forsvinne.
Andre lov: Varme overføres spontant alltid fra et sted med høy temperatur til et sted med lavere temperatur, aldri omvendt.
Tredje lov: Når temperaturen nærmer seg det absolutte nullpunkt, stanser alle termodynamiske prosesser.Termodynamikkens andre lov kan også uttrykkes på andre måter. En vanlig formulering er at entropien til et isolert system aldri kan minke. Det betyr at det stadig blir mer uorden, og at et isolert system aldri vil "rydde" seg selv. For eksempel er det aldri observert at en mengde av glassbiter kastes opp i lufta og pusler seg sammen til en tallerken idet skårene lander på bordet. Den motsatte prosessen, at tallerkenen kan bli knust idet den lander, er derimot noe vi tar for en selvfølge. Dette aksiomet har følgelig betydning for retningen av naturlige prosesser. Stephen Hawking sier det er termodynamikkens andre lov som fører til at tiden bare går en vei.
Siden aksiomene som termodynamikken bygger på, er svært generelle og ikke avhenger av detaljene i systemet som beskrives, kan teorien som er bygget opp fra dem benyttes i svært varierte problemstillinger. For eksempel benyttes termodynamikk til å analysere svarte hull, prosessene i solen, effektiviteten til forskjellige motorer, kjemiske reaksjoner og evighetsmaskiner.
== Termodynamiske størrelser ==
=== Tilstandsligninger ===
Et termodynamisk system kan beskrives av en eller flere tilstandsligninger. De er matematiske relasjoner som systemet alltid vil oppfylle når det er i likevekt. For eksempel gjelder for en ideell gass ved konstant temperatur at trykket og volumet er omvendt proporsjonale, PV = konstant. Dersom systemet har flere variabler, er disse bestemt av andre tilstandsligninger.
=== Ekstensive og intensive størrelser ===
Man skiller mellom intensive og ekstensive størrelser. De intensive størrelsene karakteriseres ved at de vil ha samme verdi enten vi ser på hele systemet, eller vi begrenser oss til en del av det. De ekstensive størrelsene vil avhenge av hvor stor del av systemet vi ser på. Anta for eksempel at vi har en gass i likevekt i en beholder, og vil studere bare den ene halvparten av gassvolumet. Trykket i delsystemet vil være det samme som trykket i hele systemet. Massen derimot, som er en ekstensiv størrelse, vil være halvparten av totalmassen.
De to typene opptrer gjerne i par der det for en intensiv størrelse assosieres en tilhørende ekstensiv. Slik relateres for eksempel:
Trykket P og volumet V
Temperaturen T og entropien S
Det kjemiske potensialet μ og stoffmengden NDet finnes også flere, gjerne knyttet til magnetisme eller elektrisitet.
Slike konjugerte par av størrelser har det til felles at når den ekstensive størrelsen endres, vil den intensive bestemme hvor mye den indre energien til systemet påvirkes. Hvis vi antar at den indre energien U er en funksjon av volum, entropi og stoffmengde, kan en reversibel endring av U = U(S,V,N) skrives
d
U
=
−
P
d
V
+
T
d
S
+
μ
d
N
{\displaystyle \ dU=-PdV+TdS+\mu dN}
Her er dU endringen i U, og dV, dS og dN endringer av de ekstensive størrelsene V, S og N. Vi ser at P, T og μ avgjør hvor stor innflytelse hver av de ekstensive størrelsene har på dU.
=== Termodynamiske potensialer ===
All informasjon om et bestemt system kan sammenfattes ved hjelp av et termodynamisk potensial. Et slikt kalles ofte for en fundamentalrelasjon eller en tilstandsfunksjon, og må ikke forveksles med tilstandsligningene. Kjenner vi det termodynamiske potensialet for et system kan alle tilstandsligningene avledes fra det. Et eksempel på en fundamentalrelasjon er en funksjon for indre energi U(S,V,N), slik som i eksempelet ovenfor.
Vi kan sammenligne uttrykket for dU ovenfor med det totale differensialet av U
d
U
=
∂
U
∂
V
d
V
+
∂
U
∂
S
d
S
+
∂
U
∂
N
d
N
{\displaystyle dU={\frac {\partial U}{\partial V}}dV+{\frac {\partial U}{\partial S}}dS+{\frac {\partial U}{\partial N}}dN}
.Vi ser at følgende relasjoner må gjelde:
(
∂
U
∂
V
)
S
N
=
−
P
,
(
∂
U
∂
S
)
V
N
=
T
,
(
∂
U
∂
N
)
V
S
=
μ
.
{\displaystyle \left({\partial U \over \partial V}\right)_{SN}=-P\,,\;\;\;\;\left({\partial U \over \partial S}\right)_{VN}=T\,,\;\;\;\;\left({\partial U \over \partial N}\right)_{VS}=\mu \,.}
Kjenner man funksjonen U = U(S,V,N), kan man herav finne tilstandsligningen for systemet ved å utføre derivasjonene.
=== Flere termodynamiske potensialer ===
Ved hjelp av Legendre-transformasjonen kan vi transformere potensialet U(S,V,N) som er en funksjon av ekstensive variable til en funksjon av intensive variable. Den transformerte funksjonen vil ha andre matematiske egenskaper enn U(S,V,N), men vil inneholde samme informasjon som U. Slik kan vi finne andre termodynamiske potensialer som har betydning blant annet innen fysikalsk kjemi:
Entalpi H(S,P,N) som er praktisk for et system med konstant trykk.
Helmholtz fri energi F(T,V,N) som er praktisk for et system med konstant temperatur.
Gibbs fri energi G(T,P,N) som er praktisk for et system under konstant trykk og konstant temperatur. Kan også kalles for fri entalpi.
Landau fri energi Ω(T,V,μ) som er nyttig for systemer under konstant temperatur og konstant kjemisk potensial. Blir også omtalt som storkanonisk potensial.Et prinsipielt viktig potensial er entropien S(U,V,N) som kan utledes direkte fra U(S,V,N) uten å bruke Legendre-transformasjonen. Entropien brukes som potensial for isolerte systemer, hvor man direkte kan anvende termodynamikkens andre lov: at isolerte systemer til enhver tid vil søke å maksimere entropien. Dermed kan S(U,V,N) brukes til å finne likevektstilstandene, eller til å se hvilke prosesser systemet spontant vil gjennomgå for å oppnå maksimal entropi.
Hver av tilstandsfunksjonene inneholder like mye informasjon om det termodynamiske systemet. Det er også mulig å transformere motsatt vei og slik gjenvinne U(S,V,N) som vi startet med. Alle potensialene lar oss utlede tilstandsligningene ved partiell derivasjon slik som for U(S,V,N).
== Termodynamisk likevekt ==
Tilstandsligningene i termodynamikken beskriver systemer i likevekt. Dette er en idealisering fordi reelle prosesser tar tid, og for å oppnå fullstendig likevekt måtte vi ha ventet i det uendelige. Dersom systemet skulle gått gjennom en termodynamisk prosess og hele tiden vært i likevekt, måtte prosessen ha gått uendelig sakte. Et eksempel på dette kan være hvis vi tilfører varme til et egg ved å legge det i et vannbad med høy temperatur. Dersom egget hele tiden hadde vært i termisk likevekt, ville det hatt lik temperatur tvers gjennom. Men vi vet at egget vil først bli varmt ytterst, og så etterhvert innover, ellers ville det vært umulig å bløtkoke et egg.
Hvilken betydning har det at systemene i praksis ikke oppnår likevekt? En konsekvens er at det generelt må utføres mer arbeid for å tilføre systemet energi. Motsatt gjelder det at hvis vi vil hente ut energi fra systemet, får vi mindre igjen for den energien systemet avgir. Begge disse påstandene kan sannsynliggjøres ved å se på kompresjon eller ekspansjon av en gass i en sylinderformet beholder. Vi ser for oss at kompresjonen skjer ved at den ene enden av sylinderen er et stempel som kan beveges. Dersom gassen komprimeres vil trykket først øke ved stempelet, og etterhvert i resten av sylinderen inntil likevekt er oppnådd. Anta at prosessen skjer så raskt at systemet kommer utav likevekt. Det vil si at stempelet må skyves mot et midlertidig trykk som er større enn likevektstrykket. Da vil det kreve mer energi å føre inn stempelet enn hvis systemet var i likevekt. For ekspansjon kan vi gjøre et tilsvarende resonnement.
== Reversibilitet ==
For et generelt system har vi ifølge første lov at endringen av energien i systemet må være summen av tilført varme δQ og annen tilført energi δW,
d
U
=
δ
W
+
δ
Q
{\displaystyle dU=\delta W+\delta Q}
.Dersom vi tilfører energien δW på en måte som tar systemet utav likevekt, og altså bruker mer energi enn nødvendig, ser vi at varmeutvekslingen δQ må bli litt mindre. Det tilsvarer at det er et varmetap til omgivelsene under prosessen.
Hvis vi derimot henter ut energien δW på en måte som tar systemet utav likevekt, vil vi ikke få ut all energien vi kunne fått. Da ser vi at δQ må bli litt større, og det tilsvarer at omgivelsene har et varmetap til systemet under prosessen.
Det varmetapet som skjer på grunn av at systemet er utav likevekt, medfører også at den totale entropien øker. (Total entropi er entropien til systemet og omgivelsene.) Ifølge termodynamikkens andre lov kan entropien til et isolert system bare øke eller være konstant. Det betyr at en prosess der systemet kommer utav likevekt, bare kan skje i den retningen som gjør at den totale entropien øker. Prosessen er irreversibel. I praksis er det umulig å finne en helt reversibel prosess fordi ingen reelle systemer kan være i perfekt likevekt, og det vil følgelig alltid være en viss økning av den totale entropien.
== Virkningsgraden av varmekraftmaskiner ==
Termodynamikken forteller oss også at ingen varmekraftmaskin kan være mer effektiv enn en innretning som benytter carnotprosessen for å utvinne mekanisk arbeid. I den teoretiske carnotprosessen er alle stegene reversible, og dermed blir det ikke noe varmetap. Likevel vil selv en perfekt carnotprosess alltid gi en virkningsgrad lavere en 100%. I praksis vil det også være et varmetap som reduserer virkningsgraden ytterligere. Derfor er det ikke mulig å bygge en evighetsmaskin.
Det som avgjør virkningsgraden er forholdet mellom lav og høy temperatur i syklusen, og en virkningsgrad på 100% hadde krevd at maskinen måtte benytte et kuldereservoar med 0 Kelvin. Det er både praktisk og prinsipielt umulig.
== Litteratur ==
Kjell N. Johannessen: Teknisk termodynamikk med strømningslære. Eureka Forlag 2006 ISBN 8273890988 428 s.
Gordon J. Van Wylen og Richard Edwin Sonntag: Fundamentals of Classical Thermodynamics. By . New York: Wiley, 1973.
Van Wylen, Gordon John (1. januar 1959). [Termodynamikk fra Google Books Thermodynamics]. Wiley.
== Referanser == | Termodynamikk er en gren av fysikken som ble utviklet på 1800-tallet i forbindelse med at varmekraftmaskinen gjorde det mulig å omdanne høy temperatur til mekanisk arbeid. Det ble utført eksperimenter og utviklet teoretiske begreper for å beskrive disse prosessene kvantitativt. | 4,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hildegard_von_Bingen | 2023-02-04 | Hildegard von Bingen | ['Kategori:Abbedisser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. september', 'Kategori:Dødsfall i 1179', 'Kategori:Fødsler i 1098', 'Kategori:Katolske ordenssøstre og nonner', 'Kategori:Kirkelærere', 'Kategori:Kvinnelige komponister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Middelalderkomponister', 'Kategori:Personer fra Landkreis Alzey-Worms', 'Kategori:Polyhistorer', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske benediktinere', 'Kategori:Tyske helgener', 'Kategori:Tyske katolske teologer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske medlemmer av katolske ordener'] | Hildegard von Bingen (født sommerhalvåret 1098 i Bermersheim vor der Höhe eller Niederhosenbach, død 17. september 1179 i Kloster Rupertsberg ved Bingen) var en tysk benediktinerabbedisse, mystiker og komponist.
Hun regnes som den første, men ikke typiske, representanten for den tyske middelaldermystikken. Skriftene hennes omfatter så atskilte emneområder som religion, medisin, musikk, etikk og kosmologi. 7. oktober 2012 utnevnte pave Benedikt XVI henne til å være kirkelærer i Den katolske kirke.
Interessen for Hildegard von Bingen har vært stor i Europa i lang tid, og det er skrevet en rekke vitenskapelige arbeider om hennes virke. De senere årene har interessen økt også i USA og i Asia.
| Hildegard von Bingen (født sommerhalvåret 1098 i Bermersheim vor der Höhe eller Niederhosenbach, død 17. september 1179 i Kloster Rupertsberg ved Bingen) var en tysk benediktinerabbedisse, mystiker og komponist.
Hun regnes som den første, men ikke typiske, representanten for den tyske middelaldermystikken. Skriftene hennes omfatter så atskilte emneområder som religion, medisin, musikk, etikk og kosmologi. 7. oktober 2012 utnevnte pave Benedikt XVI henne til å være kirkelærer i Den katolske kirke.
Interessen for Hildegard von Bingen har vært stor i Europa i lang tid, og det er skrevet en rekke vitenskapelige arbeider om hennes virke. De senere årene har interessen økt også i USA og i Asia.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hildegard ble født i Bermersheim 35 km fra Mainz i Rheinland-Pfalz som den yngste av ti barn. Hennes familie bestod av frie adelige riddere i tjeneste hos grevene av Sponheim, nære slektninger av Hohenstaufen-keiserne. Hildegards far var grev Hildebrecht av Hosenbach, vasall under greven av Sponheim - mens hennes mor het Mechtildis eller Mathilda von Hosenbach og kom fra en finere bondeslekt.
=== Nonne ===
Hildegard hadde dårlig helse og var fra treårsalderen plaget av visjoner som forvirret både henne og omgivelsene. Som treåring beskrev hun «skygger av det levende lys», og som femåring skjønte hun at dette var visjoner. Moren skal ha vært redd for at synene kunne være fra djevelen, og foreldrene kan ha tenkt at datteren ville bli best ivaretatt i et beskyttet liv i kloster. Som tiende barn var hun bokstavelig talt et tiende til kirken. Da en kvinnefløy ble åpnet i benediktinerklosteret Disibodenberg, oppkalt etter den irske munken Disibod (619-700) på allehelgensdagen 1106, sendte flere tyske adelsfamilier døtrene sine dit. Abbedissen het Jutta av Sponheim og skal ha holdt 8 år gamle Hildegard i hånden da de sammen gikk inn i klosteret. Ettersom begge var adelige, fikk de en tjener til disposisjon. Hildegard forteller i sin memoarer at hun gråt mye og var menneskesky. I klosteret måtte hun lære seg Benedikts klosterregel, søm og husstell og bruk av legende urter, samt latin – som hun aldri ble videre flink i. Hun lærte også å spille et ti-strengers psalterium. Snart gikk hun videre til å komponere selv.
Den 18 år gamle abbedissen Jutta (f. 1084 i Spanheim - d. 22. desember 1136) var søster av grev Meinhard av Sponheim og kjent som eremitt eller «inkluser» (av latin inclusio = innesperring), dvs. at hun lot seg frivillig innemure i en celle med en åpning for å sende inn mat og drikke og hente ut toalettbøtten. I denne cellen levde Jutta resten av livet med en tung lenke om livet. I starten delte Hildegard celle med enken Uda av Göllheim, som i sin tid hadde lært opp Jutta; men 1. november 1112 ble hun murt inne sammen med Jutta, som deretter lærte opp henne og en annen ung kvinne. Jutta hadde samme dag avlagt sitt klosterløfte til abbed Burchard (1108-13), noe Hildegard gjorde som femtenåring i 1113 for biskop Otto av Bamberg (ca 1062-1139, «Pommerns apostel»), som i årene 1112-15 representerte erkebiskop Adalbert av Mainz mens denne var fengslet av den tysk-romerske keiseren Henrik 5.Hildegard vokste opp på en sparsom diett og gikk med enkle klær. Da Jutta døde i 1136, valgte nonnekonventet Hildegard til leder av det klostersamfunnet som hadde vokst frem rundt Jutta. For den menneskesky Hildegard virket dette uoverkommelig. Hun var så fortvilt at hun ble sengeliggende, noe erkebiskopen i Mainz tolket som ulydighet mot Guds pålegg om at hun skulle tjene som abbedisse. Hun stod da opp og aksepterte utnevnelsen.
=== Abbedisse ===
Mellom 1147 og 1150 kjøpte Hildegard stedet Rupertsberg beliggende overfor byen Bingen, og lot bygge et kloster der for nonnens medgift. Det ble kanskje Europas mest moderne klosterbygg - med innlagt rennende vann. Hun avskjediget både arkitekter og byggmestere som mente at dette ikke lot seg gjøre. Kunne romerne, kunne frankerne det samme, mente Hildegard, og innlagt vann ble det. Det bratte Rupertsberg var ikke velegnet til jordbruk, men hun løste problemet med å lage hengende hager som ble områdets stolthet. Hun innredet også en sykestue og ble kjent som legekyndig. Urter til medisinsk bruk var hun vokst opp med.På Rupertsberg slo hun seg ned med 18 nonner. Dette klosteret ble stukket i brann av svenskene 19. april 1632 under trettiårskrigen, men har overlevd i stedsnavn som vingårdene Abtei Rupertsberg, Hildegardisbrünnchen og Klosterberg i området Bingen-Bingersbrück. I klosteret Rupertsberg, velsignet fri for abbed Kunos knugende autoritet, blomstret Hildegard og produserte strålende liturgiske arbeider om sitt klosterkall, med jomfruer i strålende antrekk på æresplass, der de synger og hedrer Gud. I sekstiårsalderen og plaget av sykdom, la Hildegard ut på den første av sine fire turnéer som predikant.Etter hvert ble Rupertsberg, som var ga plass for 50 nonner, også for lite, og i 1165 grunnla Hildegard klosteret Eibingen på andre siden av Rhinen i nærheten av Rüdesheim. Eibingen kloster finnes fremdeles. Hit sendte Hildegard nonner fra Rupertsberg og ledet begge klostrene. Ifølge benedikterne selv dyrket nonnene vindruer.
Mange av Hildegards omfattende skrifter er bevart, bl.a. beskrivelser av religiøse syn som hun hevdet at hun mottok fra svært ung alder, musikk, medisin og brev. Fem år etter at hun ble valgt til abbedisse, hevdet hun at hun fikk et profetisk kall fra Gud om å «skrive hva hun så». Visjonene samlet hun i tre bøker, Scivias, Liber Vitae Meritorum og De operatione Dei (også Liber Divinorum Operum).
I Scivias fremlegger hun en kosmologi med et geosentrisk, symbolsk verdensbilde omfattende antikkens lære om de fire elementer. Gud er overalt nærværende, selv i de mosegrodde rullesteinene langs Rhinens bredder: «Tre krefter er i steinen...Det fuktiggrønne er Faderen som aldri tørker ut og forgår...Den følbare avsluttethet er Sønnen, som man kan berøre, da han er født av jomfruen. Den funklende ild er den hellige ånds bilde som lyser og brenner i steinen, som i den troendes hjerte.»Hun utviklet et nært, intenst forhold til den adelige nonnen Richardis fra Stade. Da Richardis ble utnevnt til abbedisse i et annet kloster, tryglet Hildegard forgjeves kirkens myndigheter om å sende Richardis tilbake til Rupertsberg. Av tonen i brevene hennes fremgår klart at hun desperat håpet å redde det nære vennskapet til et annet menneske. Margarethe von Trotta laget i 2009 filmen Vision om vennskapet mellom de to kvinnene, der Hildegard spilles av Barbara Sukowa.Hildegards sekretær, munken Volmar, var enda en viktig person i hennes liv. Visjonene hennes fortsatte inn i voksen alder, men først mange år etter Juttas død i 1136, da Hildegard var magista (leder) for nonnene, mottok hun det hun tolket som en guddommelig ordre om å videreformidle innholdet i sine visjoner. Det var Volmar hun da betrodde seg til, ettersom han hadde ansvaret for nonnenes åndelige velferd. Volmar støttet og oppmuntret henne, og trosset motstand fra skeptikere. Et viktig trekk ved Hildegards åndelige liv var hennes opplevelse av å bli ledet av Gud på sin vei gjennom visjonene. Når hun motsatte seg det hun oppfatte som den guddommelige ordren, følte hun seg fysisk syk og tvunget til å gripe pennen og nedskrive ikke bare sine syner, men instrukser og oppmuntring både til vanlige mennesker og datidens sekulære og religiøse ledere.Hennes omfattende korrespondanse med blant andre keiser Fredrik Barbarossa, Bernhard av Clairvaux og pavene Eugenius III, Anastasius IV, Hadrian IV og Alexander III, er bevart. Disse kildene viser at hun kunne rette alvorlige anklager mot selv høyt ansatte personer i samtiden, og de beretter om lange sjelesørger-reiser som også omfattet offentlig forkynnelse. At en kvinne fikk et slikt handlingsrom i middelalderen, tyder på at omgivelsene delte den profetiske selvforståelsen hennes. Hildegard skal en gang ha begravet en mann i viet jord, selv om han var ekskommunisert. Hun gjorde dette fordi mannen kom til henne og ba om tilgivelse for sine synder før sin død. Imidlertid fantes ingen vitner til hendelsen, og ekskommunikasjonen var derfor ikke offisielt opphevet. Dermed fikk Hildegard problemer, men som ellers stod hun fast på sitt.
== Helgen ==
Den katolske kirken feirer Hildegard 17. september. Helgenkulten rundt henne ble uformelt godkjent av pave Johannes XXII i 1324. En formell helligkåringssak pågår. Ettersom det foreligger en gammel helgenkult føres ikke helligkåringsprosessen etter de normale reglene, men etter en forenklet prosedyre. Siden Hildegard helt siden 1400-tallet har stått i helgenlistene, har dette liten praktisk betydning.
Hildegard var mye syk både som barn og voksen. Hun beskrev sine symptomer slik: «Visjonene så jeg hverken i søvne eller i drømmer eller i galskap eller med mine kjødelige øyne eller med kjødets ører, eller i de skjulte steder, men våken, oppmerksom, med åndens øyne og innvendige ører oppfattet jeg dem klart og etter Guds vilje.» Ut fra hennes beskrivelser har nevrologen Oliver Sacks framsatt en hypotese om at hun led av alvorlig migrene, spesielt på bakgrunn av lysopplevelsene hennes. Sacks og andre går derfor ut fra at hun led av skotom som skapte disse lysfenomenene.
== Kirkelærer ==
20. august 2011, under Verdensungdomsdagene i Almudena-katedralen i Madrid, erklærte pave Benedikt XVI at han hadde til hensikt å erklære Hildegard von Bingen og Johannes av Ávila som kirkelærere. Pavens erklæring ble forkynt den 7. oktober 2012.
== Romanfigur ==
Den danske forfatteren Anne-Lise Marstrand-Jørgensen har utgitt en roman i to bind om Hildegard von Bingen. Bind I utkom i 2009, og bind II ble utgitt året etter. De to bøkene har også blitt utgitt på norsk.
== Referanser og fotnoter ==
== Se også ==
Lingua Ignota – Hildegards kunstspråk
== Litteratur ==
Monika Klaes (red.): Vita sanctae Hildegardis. Leben der heiligen Hildegard von Bingen. Canonizatio Sanctae Hildegardis. Kanonisation der heiligen Hildegard. Herder, Freiburg [u. a.] 1998, ISBN 3-451-23376-2. (Fontes Christiani, bind 29).
== Eksterne lenker ==
(en) Hildegard von Bingen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hildegard von Bingen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hildegard von Bingen på Internet Movie Database
(en) Hildegard von Bingen på Discogs
(en) Hildegard von Bingen på MusicBrainz
(en) Hildegard von Bingen på Spotify
(de) Biografi, verk, henvisninger
(en) Diskografi (engelsk)
(de) Trier bispedømmes informasjon om Hildegard von Bingen
(de) Websidene til Pfarrei St. Hildegard i Eibingen med informasjon om Hildegard von Bingen og soknekirken
(de) Websidene til Abtei St. Hildegard i Eibingen med informasjon om Hildegard von Bingen og klosterlivet
(no) Hildegard fra Bingen i Store norske leksikon | thumb|300px | 4,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ronald_Reagan | 2023-02-04 | Ronald Reagan | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 5. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 6. februar', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Guvernører i California', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Konservatisme i USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Golden Boot Awards', 'Kategori:Personer fra Whiteside County i Illinois', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:TV-personligheter fra USA', 'Kategori:USAs presidenter'] | Ronald Wilson Reagan (1911–2004) var en amerikansk politiker. Han var USAs 40. president fra 1981 til 1989 og guvernør i California fra 1967 til 1975. Han tilhørte Det republikanske parti. Før det var han skuespiller og fagforeningsleder i Hollywood.
Han vokste opp i beskjedne kår i Dixon i Illinois. Han gikk college og flyttet så til Iowa for å arbeide i radio. I 1937 dro han til Los Angeles, hvor han begynte en karrière som skuespiller. Han var president i Screen Actors Guild i en tid med stor kommunistfrykt i USA, og prøvde å røyke ut kommunister i Hollywood. I 1950-årene ble han talsmann for General Electric. Han var opprinnelig demokrat, men ble republikaner i 1962. I 1964 holdt han en berømt valgtale for republikanernes presidentkandidat Barry Goldwater og skaffet seg mange tilhengere. Fra 1967 til 1975 var Reagan guvernør i California. I 1976 var Reagan nær å utmanøvrere Gerald Ford i republikanernes presidentnominasjon. I 1980 ble Reagan presidentkandidat og slo den sittende presidenten Jimmy Carter.
Som president gikk Reagan inn for å redusere skattene for å fremme økonomisk vekst, kontrollere pengemengden for å redusere inflasjon, deregulere næringslivet og redusere det offentliges utgifter. I sin første periode overlevde han et drapsforsøk, førte en hard linje overfor fagforeninger, og igangsatte en invasjon av Grenada. Han ble gjenvalgt i et valgskred mot Walter Mondale i 1984. Den andre presidentperioden var først og fremst preget av utenrikspolitiske hendelser, slik som slutten på den kalde krigen, bombingen av Libya i 1986 og avsløringen av Iran-Contras-skandalen. Reagan beskrev åpent Sovjetunionen som «ondskapens imperium», støttet antikommunistiske bevegelser verden over, og forlot sin tidligere avspenningspolitikk ved å starte et storstilt våpenkappløp mot Sovjetunionen. Reagans forhandlinger med den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov kulminerte med INF-avtalen og atomvåpennedrustning.Reagan gikk av som president i 1989, og ble etterfulgt av sin visepresident, George H.W. Bush. I 1994 gjorde den tidligere presidenten det kjent at han var blitt diagnostisert med Alzheimers sykdom. Reagan døde ti år senere, 93 år gammel. Han har gjennomgående høy anseelse i meningsmålinger om amerikanske presidenter, og har fått æren for en ideologisk oppvåkning på den amerikanske høyresiden.
| Ronald Wilson Reagan (1911–2004) var en amerikansk politiker. Han var USAs 40. president fra 1981 til 1989 og guvernør i California fra 1967 til 1975. Han tilhørte Det republikanske parti. Før det var han skuespiller og fagforeningsleder i Hollywood.
Han vokste opp i beskjedne kår i Dixon i Illinois. Han gikk college og flyttet så til Iowa for å arbeide i radio. I 1937 dro han til Los Angeles, hvor han begynte en karrière som skuespiller. Han var president i Screen Actors Guild i en tid med stor kommunistfrykt i USA, og prøvde å røyke ut kommunister i Hollywood. I 1950-årene ble han talsmann for General Electric. Han var opprinnelig demokrat, men ble republikaner i 1962. I 1964 holdt han en berømt valgtale for republikanernes presidentkandidat Barry Goldwater og skaffet seg mange tilhengere. Fra 1967 til 1975 var Reagan guvernør i California. I 1976 var Reagan nær å utmanøvrere Gerald Ford i republikanernes presidentnominasjon. I 1980 ble Reagan presidentkandidat og slo den sittende presidenten Jimmy Carter.
Som president gikk Reagan inn for å redusere skattene for å fremme økonomisk vekst, kontrollere pengemengden for å redusere inflasjon, deregulere næringslivet og redusere det offentliges utgifter. I sin første periode overlevde han et drapsforsøk, førte en hard linje overfor fagforeninger, og igangsatte en invasjon av Grenada. Han ble gjenvalgt i et valgskred mot Walter Mondale i 1984. Den andre presidentperioden var først og fremst preget av utenrikspolitiske hendelser, slik som slutten på den kalde krigen, bombingen av Libya i 1986 og avsløringen av Iran-Contras-skandalen. Reagan beskrev åpent Sovjetunionen som «ondskapens imperium», støttet antikommunistiske bevegelser verden over, og forlot sin tidligere avspenningspolitikk ved å starte et storstilt våpenkappløp mot Sovjetunionen. Reagans forhandlinger med den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov kulminerte med INF-avtalen og atomvåpennedrustning.Reagan gikk av som president i 1989, og ble etterfulgt av sin visepresident, George H.W. Bush. I 1994 gjorde den tidligere presidenten det kjent at han var blitt diagnostisert med Alzheimers sykdom. Reagan døde ti år senere, 93 år gammel. Han har gjennomgående høy anseelse i meningsmålinger om amerikanske presidenter, og har fått æren for en ideologisk oppvåkning på den amerikanske høyresiden.
== Skuespiller og fagforeningsmann ==
Før Reagan ble skuespiller, arbeidet han i radio i Des Moines. Her var han blant annet kommentator for baseball. I 1937 prøvespilte han for filmselskapet Warner Brothers, som holdt til i Hollywood. Reagan var ved dette selskapet i sju år. Under krigen var Reagan innrullert som skuespiller, og spilte inn mange propaganda- og rekrutteringsfilmer for det amerikanske forsvaret. Han hadde for dårlig syn til å selv delta i kampene.
I 1941 ble Reagan valgt til styret i fagforeningen Screen Actors Guild, hvor han ble øverste leder i 1947.
Tidlig på 1950-tallet vant fjernsynet frem som det dominerende medium i USA, og Reagan jobbet mye med fjernsynet. Ikke minst var han en slags talsmann for selskapet General Electric. I denne stillingen jobbet han tidvis med TV, tidvis reiste han rundt på GEs fabrikker og talte om politiske spørsmål.
Som skuespiller medvirket Reagan i 53 filmer, blant annet Seier i mørket (1939) og Kvinnen Eva (1941). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
== Politikk ==
Han var opprinnelig demokrat, men beveget seg mot høyre fra slutten av 1950-årene, og ble republikaner i 1962.Reagans første store politiske innsats var da han holdt en tale på det landsmøtet som nominerte Barry Goldwater som republikanernes presidentkandidat i 1964, et valg Goldwater tapte mot Lyndon B. Johnson. To år senere stilte Reagan til valg som guvernør i California, USAs mest folkerike stat, i 1966. Han vant en overveldende seier mot demokraten Pat Brown, som da hadde sittet i vervet i to perioder.
Reagan var guvernør i California i to perioder, inntil han gikk av i 1974.
Presidentvalget i 1980 ga en knusende seier over motkandidaten Jimmy Carter, mest på grunn av Gisseldramaet i Iran 1979 og den mislykkede militæroperasjonen for å forsøke å frigjøre gislene, som endte med at to helikoptre styrtet og 8 av operasjonens deltagere omkom.
Reagans kampanjer brakte TV-reklame til nye høyder, hvor de helt indirekte virkemidler ble introdusert for første gang. Den mest legendariske TV-reklamen som ble brukt i neste valgkamp mot Walter Mondale – «The Bear» fra 1984 – viste en bjørn som lusket rundt i Amerikas skoger, og henspilte indirekte på trusselen fra Sovjetunionen. Reagans positive budskap hadde appell til nasjonalfølelse og patriotisme. I 1984-valget vant Reagan en knusende seier over norskættede Walter Mondale. Demokratenes kandidat seiret bare i en delstat, hjemstaten Minnesota, samt i distriktet Washington D.C. og fikk kun 13 valgmannsstemmer.
== President ==
Reagans utenrikspolitikk var å gjenskape USAs lederskap i verden ved å oppruste, innta en fast holdning overfor Sovjetunionen, og ved å støtte land og bevegelser som bekjempet kommunismen. Etter Reagans gjentatte invitasjoner til sovjetiske ledere, aksepterte endelig Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov invitasjonen og Reagan og sovjetlederen begynte den prosessen som gjorde slutt på den kalde krigen.
Innenrikspolitisk stod Reagan for store skattelettelser og en mindre offentlig sektor. Inflasjonen, som hadde blitt et stort problem under andre del av 1970-tallet, ble kvalt tidlig i Reagans første periode. Store utgifter til opprustning, samt det faktum at kongressen ikke gjennomførte lovede nedskjæringer i andre deler av budsjettet, førte til at underskuddet på det føderale budsjettet eksploderte under Reagan.
I 1981 gav Reagan 11 359 flyveledere sparken, under det som senere ble kjent som Flyvelederstreiken i USA 1981. Dette som følge av at Reagan beordret alle de ulovlig streikende tilbake på jobb innen 48 timer. Da dette ble ignorert, var ingen av flyvelederne i offentlig tjeneste de neste 15 årene.
Reagan var en av de mest populære presidentene som har sittet i Det hvite hus. Ved valget i 1984 vant han alle valgmennene (bortsett fra de ti valgmennene i Minnesota og de tre i Washington D.C.) i oppgjøret mot Walter Mondale. Han var blant annet kjent som «The great communicator». Reagan var en meget god taler, som brukte TV-mediet svært effektivt. Han brukte ofte humor, og fortalte vitser ved enhver anledning, ofte til stor frustrasjon for pressekorps og ved spørsmål fra mediene. (Et tidlig eksempel var da han ble spurt om noe av skylden for økonomiens tilstand påhvilte ham selv, og han svarte: "Ja, fordi jeg var Demokrat i mange år.".)
De siste årene av Reagans liv var preget av hans Alzheimersykdom.
== Bakgrunn og familie ==
Reagans IQ har blitt anslått til å være nær 130, som er litt under gjennomsnittet for 42 amerikanske presidenter. Bill Clintons IQ ble i samme undersøkelse anslått til 150, og Jimmy Carter omkring 145, mens George H. W. Bush oppnådde nær 130. Personlighetstrekket åpenhet for erfaring (en del av femfaktormodellen) ble anslått på en skala fra 0 til 100, og Reagan oppnådde der 10 mot Carters på 77 (gjennomsnitt 32 for 42 amerikanske presidenter). Jefferson oppnådde 99 av 100 på skalaen for åpenhet.Ronald Reagan var gift to ganger. Han giftet seg med skuespiller Jane Wyman i 1940. Sammen fikk de to døtre (hvor den ene døde én dag gammel), og adopterte en sønn. Reagan og Wyman ble skilt i 1949. I 1952 giftet Reagan seg med Nancy Davis, som også var skuespiller. Ekteparet Reagan fikk en datter og en sønn.
== Utmerkelser ==
I 1993 ble Reagan tildelt Presidentens frihetsmedalje. Reagan mottok i 2007 posthumt Den hvite ørns orden fra Polens president.
== Se også ==
Ronald Reagans regjering
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hellberg, Lars (1986). Reagans USA. Cappelen. ISBN 8202106818.
== Eksterne lenker ==
(en-US) Offisielt nettsted
(en) Ronald Reagan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ronald Reagan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ronald Reagan på Internet Movie Database
(sv) Ronald Reagan i Svensk Filmdatabas
(da) Ronald Reagan på Filmdatabasen
(da) Ronald Reagan på Scope
(fr) Ronald Reagan på Allociné
(en) Ronald Reagan på AllMovie
(en) Ronald Reagan hos Rotten Tomatoes
(en) Ronald Reagan hos TV Guide
(en) Ronald Reagan hos The Movie Database
(en) Ronald Reagan på Apple Music
(en) Ronald Reagan på Discogs
(en) Ronald Reagan på MusicBrainz
(en) Ronald Reagan på Songkick
(en) Ronald Reagan hos American National Biography
(en) Ronald Reagan hos The Peerage
(en) Ronald Reagan – Olympedia
(en) Ronald Reagan - Video & Audio | Biography | Speeches | Photos | Quotes - by Hagberg Media
(en) Reagan-talen «Evil Empire» - 8. mars 1983
(en) Reagan - It's Morrning in America Again - 1984 Wikiquote: Ronald Reagan – sitater | Ronald Wilson Reagan (1911–2004) var en amerikansk politiker. Han var USAs 40. | 4,823 |
null | 2023-02-04 | Den svensk-norske union | null | null | null | Sverige Norge | 4,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_W._Bush | 2023-02-04 | George W. Bush | ['Kategori:Alumni fra Harvard Business School', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bush-familien', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:George W. Bush', 'Kategori:Guvernører i Texas', 'Kategori:Medlemmer av Det republikanske parti (USA)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Houston', 'Kategori:Personer fra Midland i Texas', 'Kategori:Personer fra New Haven', 'Kategori:Personer fra krigen i Afghanistan (2001–2021)', 'Kategori:Personer fra krigen i Irak', 'Kategori:Personer fra krigen mot terror', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter'] | George Walker Bush (født 6. juli 1946 i New Haven) er en amerikansk politiker og forretningsmann. Bush tjente som USAs 43. president fra 2001 til 2009, og var Texas' 46. guvernør fra 1995 til 2000. George Bush er eldste sønn av USAs tidligere president George H.W. Bush og førstedame Barbara Bush. Etter å ha gjennomført sin utdanning ved Yale University i 1968, etterfulgt av Harvard Business School i 1975, arbeidet Bush i oljeindustrien. Han giftet seg i 1977 med Laura Welch, og stilte til valg for Representantenes hus kort tid etter, uten å bli valgt inn. Bush ble senere medeier av baseballaget Texas Rangers, før han i 1994 slo ut Ann Richards i guvernørvalget i Texas. Bush ble valgt til president i 2000 etter et jevnt og kontroversielt valg, hvor han som fjerde president i USA gjennom tidene ble valgt inn med færre stemmer på landsbasis enn sin motkandidat. Bush er andre president i USA som er sønn av en tidligere president. George Bush er bror av Jeb Bush, tidligere guvernør i Florida.Den 11. september 2001, åtte måneder inn i Bushs første presidentperiode ble USA rammet av et omfattende terrorangrep. Bush erklærte krig mot terror, et internasjonalt felttog som inkluderte krigen i Afghanistan, som startet samme år som terrorangrepet, og som pågår fortsatt, samt Irak-krigen, som pågikk fra 2003 til 2010. I tillegg til en offensiv utenrikspolitikk for fremming av nasjonal sikkerhet, fremmet også Bush endringer innen økonomi, helse, utdanning og velferd, samt et forslag til tillegg til grunnloven for forbud mot likekjønnede ekteskap. Bush gjennomførte omfattende skattekutt, og signerte innføringen av PATRIOT Act, No Child Left Behind Act , Partial-Birth Abortion Ban Act, innførte dekning av medisinutgifter for seniorer omfattet av Medicare, samt finansiering av et program for bekjempelse av aids kjent som PEPFAR. Bush annonserte at USA ikke kom til å implementere Kyoto-avtalen til bekjempelse mot global oppvarming, framforhandlet av president Clintons regjering i 1997, hvor totalt 178 land var blitt enige, men hvor avtalen aldri ble ratifisert av USAs senat.
Den 20. januar 2009 gikk George W. Bush av som president, og ble etterfulgt av Barack Obama fra Det demokratiske parti.
| George Walker Bush (født 6. juli 1946 i New Haven) er en amerikansk politiker og forretningsmann. Bush tjente som USAs 43. president fra 2001 til 2009, og var Texas' 46. guvernør fra 1995 til 2000. George Bush er eldste sønn av USAs tidligere president George H.W. Bush og førstedame Barbara Bush. Etter å ha gjennomført sin utdanning ved Yale University i 1968, etterfulgt av Harvard Business School i 1975, arbeidet Bush i oljeindustrien. Han giftet seg i 1977 med Laura Welch, og stilte til valg for Representantenes hus kort tid etter, uten å bli valgt inn. Bush ble senere medeier av baseballaget Texas Rangers, før han i 1994 slo ut Ann Richards i guvernørvalget i Texas. Bush ble valgt til president i 2000 etter et jevnt og kontroversielt valg, hvor han som fjerde president i USA gjennom tidene ble valgt inn med færre stemmer på landsbasis enn sin motkandidat. Bush er andre president i USA som er sønn av en tidligere president. George Bush er bror av Jeb Bush, tidligere guvernør i Florida.Den 11. september 2001, åtte måneder inn i Bushs første presidentperiode ble USA rammet av et omfattende terrorangrep. Bush erklærte krig mot terror, et internasjonalt felttog som inkluderte krigen i Afghanistan, som startet samme år som terrorangrepet, og som pågår fortsatt, samt Irak-krigen, som pågikk fra 2003 til 2010. I tillegg til en offensiv utenrikspolitikk for fremming av nasjonal sikkerhet, fremmet også Bush endringer innen økonomi, helse, utdanning og velferd, samt et forslag til tillegg til grunnloven for forbud mot likekjønnede ekteskap. Bush gjennomførte omfattende skattekutt, og signerte innføringen av PATRIOT Act, No Child Left Behind Act , Partial-Birth Abortion Ban Act, innførte dekning av medisinutgifter for seniorer omfattet av Medicare, samt finansiering av et program for bekjempelse av aids kjent som PEPFAR. Bush annonserte at USA ikke kom til å implementere Kyoto-avtalen til bekjempelse mot global oppvarming, framforhandlet av president Clintons regjering i 1997, hvor totalt 178 land var blitt enige, men hvor avtalen aldri ble ratifisert av USAs senat.
Den 20. januar 2009 gikk George W. Bush av som president, og ble etterfulgt av Barack Obama fra Det demokratiske parti.
== Bakgrunn ==
Bush ble født i Connecticut, og vokste opp i Texas. Som ungdom gikk han på den private kostskolen Phillips Academy i Andover Massachusetts, samme skole som faren i sin tid hadde gått på. I 1968 tok Bush en bachelorgrad i historie fra Yale University. Professor Wolfgang Leonhard, en tidligere kommunist, skal ha hatt stor innflytelse på Bushs syn på tyranni og frihet. Bush tok graden Master of Business Administration (MBA) ved Harvard University.
Samtidig som han ble ferdig på Yale, gikk Bush inn i Texas Air National Guard. Her ble han fenrik, og i 1970 ble han godkjent som jagerflypilot. Han fløy da Convair F-102 Delta Dagger. I 1972 ble han satt på bakken etter å ha unnlatt å møte til en helsesjekk, og året etter gikk han ut av forsvaret. Bush forlot militæret 8 måneder for tidlig, for å begynne på Harvard University. Bushs militære karriere ble et tema i valgkampen både i 2000 og 2004.
Etter utdannelsen flyttet Bush tilbake til Texas der han gikk inn i oljebransjen og startet i 1976 sitt eget oljeselskap som han ga navnet «Arbusto», som er spansk for «Bush». Sammen med andre forretningsmenn kjøpte Bush baseball-laget Texas Rangers. Bush solgte seg ut i 1998 med en fortjeneste på 15 millioner dollar.
I 1978 vant Bush det republikanske primærvalget, men tapte valget til Representantenes hus for Demokraten Kent Hance i Texas' 19. distrikt. Han vurderte å stille som kandidat til guvernør i Texas i 1990, men ble sterkt frarådet av foreldrene som mente en guvernørstilling kunne komme i konflikt med farens presidentgjerning. Etter farens valgnederlag i 1992 stod George W. Bush fritt til å sikte mot guvernørstillingen på nytt. Med Karl Rove som leder av valgkampen vant han i 1994 guvernørvalget i Texas mot demokrat og sittende guvernør Ann Richards. Bush ble gjenvalgt som guvernør i 1998.
Bush er gift med Laura Bush, bibliotekar og lærer. De har to døtre, Jenna og Barbara.
Bush' IQ har blitt anslått til å være litt rundt 125, som er litt under gjennomsnittet for 42 amerikanske presidenter og over gjennomsnittet for amerikanske collegestudenter. Bush' IQ er ifølge dette anslaget i øvre 10 % av befolkningen. Ronald Reagans IQ ble i samme undersøkelse anslått til 130, mens Bill Clinton oppnådde nær 150. Personlighetstrekket åpenhet for erfaring (en del av femfaktormodellen) ble anslått på en skala fra 0 til 100, og Bush oppnådde der 0 (null) som er lavest for 42 amerikanske presidenter. Clinton er blant de høyeste med en skår på 82, Jefferson oppnådde 99 av 100.Bush har tilkjennegitt et kristent livssyn.
== Presidentvalget i 2000 ==
Bush vant presidentvalget i 2000 mot den demokratiske kandidaten Al Gore. Opptellingen av stemmene og utregningen av valgmenn viste seg å være så jevn at den kandidaten som vant Florida ville få flest valgmenn i valgmannskollegiet og dermed vinne presidentvalget. Resultatet etter første opptelling i Florida var så jevnt og stemmedifferansen så liten at ingen med sikkerhet kunne bli utropt til vinner av delstaten.
Striden om opptelling av stemmene i Florida endte til slutt i USAs høyesterett. Høyesterett besluttet, over en måned etter valget, at Floridas høyesterett hadde gått utover sine fullmakter ved å bestemme hvordan valgmennene fra Florida skulle velges, og at den uttrukne kontroll-tellingen av stemmene ikke kunne følge en konsistent standard. Høyesterettsdommernes votering, 5-4, korresponderte til det partiet presidenten som utnevnte dem, hadde tilhørt. Det endelige valgresultatet i Florida ga Bush 537 flere stemmer enn Gore. Denne forskjellen tilsvarte 0,009 prosent av stemmene.
Bush fikk en halv million færre stemmer enn motkandidaten Al Gore, tilsvarende 0,6 prosent av stemmene i landet. Han fikk likevel flest valgmenn, med 271 valgmenn mot Gores 266 (en valgmann i Washington, D.C. avstod fra å stemme på Gore).
== Første periode som president (2001–2005) ==
Tidlig i presidentkarrieren satte Bush igang omfattende skattelettelser (inspirert av Reaganomi), som lovet i valgkampen. Dette inneholdt nedsetting av den laveste skatteprosenten fra 15 % til 10 %, og fjerning av den samordnede inntektsskatten for ektepar som gjorde at de hadde høyere skatt. Kritikere mente at skattelettelsene var mest til gagn for de rike, og at det medførte store budsjettunderskudd. Forsvarere av denne skattepolitikken hevder at den ikke førte til en omfordeling fra fattige til rike, spesielt ettersom dette er nesten umulig når de nederste 43 millioner skattebetalere ikke betaler føderal inntektsskatt. Det er også blitt påpekt at en omfattende undersøkelse viste at 90% av underskuddet kommer fra økt forbruk, mens kun 10% kommer fra lavere skatteinntekter. I tillegg har flere kommentert hvordan underskuddet og statsgjelden ikke var særlig oppsiktsvekkende i en historisk sammenheng. Skattelettene ble også forsvart med at de ville stimulere økonomien og skape flere jobber. Eksempelvis så førte halveringen av utbytteskatten til en dobling av skatteinntekten.I mai 2001 mistet republikanerne sitt knappe flertall i senatet da Vermont-senatoren James Jeffords forlot Det republikanske parti og erklærte seg som uavhengig. Republikanerne vant flertallet tilbake i mellomvalget i november 2002.
Terrorangrepet 11. september 2001 var Bushs første store krise. Som en direkte følge av angrepet på USA fulgte en NATO-støttet invasjon av Afghanistan som startet 7. oktober 2001, der de fjernet Taliban-regimet og innsatte en regjering ledet av Hamid Karzai.
Bush er kjent for uttrykket «Axis of evil». Dette begrepet ble først brukt i en tale 29. januar 2002 for å beskrive «regimer som støtter terror». Landene som Bush trakk frem var Irak, Iran og Nord-Korea.
Bush igangsatte også en invasjon i Irak som startet 20. mars 2003, som felte Saddam Husseins diktatur. Den offisielle begrunnelsen for invasjonen var trusselen som Iraks angivelige masseødeleggelsesvåpen utgjorde, men per 2008 har ingen masseødeleggelsesvåpen blitt funnet. Store deler av det internasjonale samfunnet, inkludert FN, Frankrike, Russland og FNs våpeninspektører, trodde før krigen at Irak hadde slike våpen. Lederen av våpeninspektørene, Hans Blix, uttalte at man måtte anta at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.1. mai 2003, ombord på hangarskipet USS Abraham Lincoln, erklærte Bush at de viktigste krigshandlingene i Irak var avsluttet. Men krigen i Irak ble etterhvert langt vanskeligere enn Bush-regjeringen hadde antatt på forhånd. Blant annet ble det avslørt at amerikanske soldater torturerte irakiske fanger i Abu Ghraib-fengslet.
Innenrikspolitisk hadde USA under George W. Bushs første regjering påført landet et moderat budsjettunderskudd, arbeidsledigheten hadde steget noe, og oppnådde et makspunkt på 6,2%, men sank igjen senere i perioden. Økonomien var til tross for dette sterk, Wall Street-børsen satte flere rekorder, og veksten i BNP var den største på 20 år.Enron-skandalen ble også en innenrikspolitisk skandale for Bush. 9. januar 2003 annonserer det amerikanske justisdepartementet en etterforskning av Enron. Enron var USAs største energiselskap og en betydelig politisk maktfaktor med nære bånd til president George W. Bush før selskapet gikk konkurs i desember 2001. Flere av sjefene i Enron ble dømt til lange fengselsstraffer i 2004–2005.
Bush ble gjenvalgt over den demokratiske utfordreren John Kerry i 2004. Det var spesielt i sydstatene (som Alabama og Georgia), fjellstatene (som Idaho og Wyoming) og slettestatene (som Nebraska og Kansas) at Bush vant. I nordøst (Massachusetts, med flere) vant imidlertid ikke Bush en eneste stat i 2004. Dette var imidlertid ikke uventet da demokratene tradisjonelt står meget sterkt i nordøst.
=== Presidentvalget i 2004 ===
2004-valgkampen mellom Bush og John Kerry ble bitter, ikke minst da Bushs rådgiver Karl Rove tidlig bestemte seg for å angripe Kerrys sterkeste punkt – hans heltedåder i Vietnamkrigen. Disse ble effektivt angrepet og stilt i tvil gjennom kampanjen «Swift-boat Veterans for Truth», hvor angivelige objektive og upartiske medsoldater satte spørsmålstegn ved Kerrys egentlige bragder. Reklamene angrep også Kerrys vitnemål mot tidligere soldaters overgrep i Vietnamkrigen. Sterkest effekt fikk derimot en improvisert reklame som harsellerte med Kerrys personlighet – han drev den «europeiske» sporten windsurfing og dette visste Bush-kampanjen å gjenta for at Kerry skulle framstå som en uamerikansk, elitistisk vinglepetter fjernt fra vanlige amerikaneres liv. Reklamen «kerry flip-flop» ble en stor suksess, mens «Wolves Ad» også slo hardt mot Kerry.
Swift Boat veterans for Truth 1 - 2004
Swift Boat veterans for Truth 2 - 2004
Bush - Kerry flip-flop - 2004
Bush - «Wolves Ad» mot Kerry - 2004
== Andre periode som president (2005–2009) ==
I sin andre periode måtte Bush forklare og avvise påstandene om amerikansk tortur ved Guantanamo. Bush-regjeringen måtte også forsvare at amerikanerne holdt store mengder fanger, uten hverken tiltale eller rettssak, ved marinebasen. Organisasjoner som FN og Amnesty International kritiserte USA for gjentatte brudd på Folkeretten og Menneskerettene.
I 2005 ble visepresident Dick Cheneys stabssjef «Scooter» Libby tiltalt for å ha avslørt CIA-agenten Valerie Plames identitet i et forsøk på å ramme hennes mann som hadde avslørt at president Bush snakket usant om at Irak hadde kjøpt uran i Niger.
29. august 2005 ble New Orleans rammet av Orkanen Katrina. Diket som omringer byen brast og store områder av byen ble lagt under vann, noe som førte til store materielle ødeleggelser og flere dødsfall i byen. President Bush ble utsatt for massiv kritikk på grunn av manglende føderal redningsinnsats. Bush ble også sterkt kritisert for å ha rost FEMAs sjef, Michael D. Brown; «Brownie, du gjør en helsikes god jobb». Brown trakk seg noe senere pga. kritikken.
I januar 2006 uttalte Arlen Specter, republikansk leder av Senatets justiskomite at president George W. Bush kunne bli stilt for riksrett for å ha spionert på amerikanske innbyggere. Dette ble gjentatt av Al Gore 16. januar 2006. Avlyttings-skandalen ble et faktum før jul 2005 da Bush innrømmet at han ved rekke anledninger har gitt NSA tillatelse til å avlytte internasjonale telefonsamtaler og e-post-trafikk uten å få godkjennelse fra en rettslig instans.
I hans andre periode fortsatte motstanden mot Irak-krigen å vokse. Amerikanske soldater ble mistenkt for å massakrere sivile irakere som hevn for militære aksjoner mot dem og torturen i Abu Ghraib-fengselet økte.
I mai 2006 ble det kjent gjennom artikler i USA Today at etterretningsorganisasjonen NSA blant annet har samlet inn flere titall millioner telefonregistre. Presidenten måtte forsvare det som enkelte mener er ulovlig overvåking av amerikanske borgere.
En ny undersøkelse utført ved Quinnipiac universitet publisert 1. juni 2006 viste at Bush er USAs minst likte president siden annen verdenskrig.
I en radiotale 3. juni 2006 oppfordret Bush Senatet til å vedta en endring av grunnloven og dermed forby homofilt ekteskap. Forslaget om en grunnlovsendring skulle behandles i Senatet innen 10. juni og ville etter presidentens plan beskytte ekteskapet fra å bli omdefinert. Forslaget kom som et resultat av at noen delstater tillater homofile ekteskap. Senatet avviste dette forslaget i en avstemning 7. juni.
== Popularitet ==
I USA fikk Bush de høyeste popularitetsmålingene av noen president noensinne etter terrorangrepene 11. september. Økonomiske problemer, og invasjonen i Irak trakk imidlertid ned på populariteten selv om Bush vant et flertall av stemmene i 2004. Responsen på orkanen Katrina i 2005 førte til at populariteten falt videre. I 2006 vant demokratene kontroll over kongressen, og Bushs lave anseelse straffet republikanerne. Før presidentvalget i 2008 var Bush den minst populære presidenten noensinne.I Europa har Bush blitt kritisert for alenegang, og upopulær for hans utenrikspolitikk inkludert avvisning av Kyoto-avtalen og bygging av rakettforsvar.I Afrika er Bush blant de mest populære presidentene noensinne, og langt mer respektert enn Clinton hvis ettermæle er skjemmet av unnfallenhet i Somalia og massakeren i Rwanda. Bushs innsats mot AIDS og malaria, og økning av u-hjelpen er høyt respektert, og har blant annet tiltrukket ros av Bob Geldof.Bush nyter også stor popularitet i Georgia, Kosovo, den kurdiske delen av Irak og Israel.
== I nyere tid ==
=== Bosted ===
Etter at Barack Obama ble innsatt som president reiste Bush og hans familie fra Andrews Air Force Base til Midland, Texas, før de vendte tilbake til ranchen i Crawford. De kjøpte et hus i bydelen Preston Hollow i Dallas, hvor de slo seg ned.Bush har deltatt i arrangementer i området Dallas/Fort Worth, som da han sto for myntkastet før åpningskampen da Dallas Cowboys spilte første kamp på lagets nye stadion i Arlington,
=== Samarbeidsprosjektet ===
På president Obamas forespørsel stiftet Bill Clinton og Bush Clinton Bush Haiti Fund, hvis formål var å samle inn penger til nødhjelp og gjenoppbygging etter jordskjelvet i Haiti 2010.Den 2. mai 2011 ringte president Obama til Bush, som var på restaurant med sin ektefelle, for å informere om at Osama bin Laden hadde blitt drept. Bush deltok sammen med president Obama da tiårsdagen for terrorangrepene 11. september 2001 ble markert i New York City. Ved minnesmerket på Ground Zero, leste Bush opp et brev president Abraham Lincoln skrev til en enke som mistet fem sønner under den amerikanske borgerkrigen.
== Se også ==
George W. Bush-senteret
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en-US) Offisielt nettsted
(en) George W. Bush – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) George W. Bush – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) George W. Bush på Internet Movie Database
(sv) George W. Bush i Svensk Filmdatabas
(da) George W. Bush på Filmdatabasen
(da) George W. Bush på danskfilmogtv.dk
(da) George W. Bush på Scope
(fr) George W. Bush på Allociné
(en) George W. Bush på AllMovie
(en) George W. Bush hos Rotten Tomatoes
(en) George W. Bush hos The Movie Database
(en) George W. Bush hos Behind The Voice Actors
(en) George W. Bush på Discogs
(en) George W. Bush på MusicBrainz
(en) George W. Bush hos The Peerage
(en) George W. Bush – Olympedia Wikiquote: George Walker Bush – sitater | George Bush kan sikte til: | 4,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Treghet | 2023-02-04 | Treghet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Fysikkstubber', 'Kategori:Hastighet', 'Kategori:Klassisk mekanikk', 'Kategori:Masse', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Treghet eller massetreghet er innen fysikken en egenskap ved all materie som gjør at legemer motsetter seg endringer av bevegelsestilstanden.
All masse har treghet. Tregheten til et legeme er proporsjonal med legemets masse, i henhold til Newtons andre lov.
Dersom summen av kreftene på et legeme er lik null, vil legemet fortsette å bevege seg med den samme hastigheten i samme retning helt til summen av kreftene på legemet endres. Et legeme kan altså ikke endre hastighet eller retning dersom det ikke blir påvirket av noen kraft. Dette er definert ved Newtons første lov, og et uttrykk for treghet. | Treghet eller massetreghet er innen fysikken en egenskap ved all materie som gjør at legemer motsetter seg endringer av bevegelsestilstanden.
All masse har treghet. Tregheten til et legeme er proporsjonal med legemets masse, i henhold til Newtons andre lov.
Dersom summen av kreftene på et legeme er lik null, vil legemet fortsette å bevege seg med den samme hastigheten i samme retning helt til summen av kreftene på legemet endres. Et legeme kan altså ikke endre hastighet eller retning dersom det ikke blir påvirket av noen kraft. Dette er definert ved Newtons første lov, og et uttrykk for treghet. | Treghet eller massetreghet er innen fysikken en egenskap ved all materie som gjør at legemer motsetter seg endringer av bevegelsestilstanden. | 4,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isaac_Newton | 2023-02-04 | Isaac Newton | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske fysikere', 'Kategori:Britiske matematikere', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1727', 'Kategori:Fødsler 25. desember', 'Kategori:Fødsler i 1642', 'Kategori:Geometere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens filosofer', 'Kategori:Personer fra distriktet South Kesteven', 'Kategori:Polyhistorer', 'Kategori:Presidenter i Royal Society', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Isaac Newton (født 25. desember 1642jul./ 4. januar 1643greg., død 20. mars 1726jul./ 31. mars 1727greg.) var en engelsk matematiker, fysiker, astronom, alkymist, kjemiker, oppfinner, og naturfilosof. Han blir betraktet som en av tidenes største vitenskapsmenn og matematikere.
Hans hovedverk, Philosophiae Naturalis Principia Mathematica (ofte bare kalt Principia), ble publisert i 1687. Gjennom dette verket la Newton grunnlaget for den klassiske mekanikken. Han gikk ut fra Keplers lover for planetenes bevegelser, og han var den første til å vise at bevegelsen til objekter på jorda og objekter i himmelrommet følger de samme lovene. Newton gjorde også store oppdagelser i matematikken, og sammen med Leibniz regnes han som grunnleggeren av matematisk analyse (ofte kalt kalkulus). I hovedverket hadde Newton også teorien om at jorden var noe flatklemt rundt ved polene, siden jorden roterer rundt siden egen akse. Da mente han at rotasjonskraften ville trekke ekvatorområdene noe ut fra sentrum, og denne kraften ville avta mot polene. Dette ble senere bevist helt nøyaktig av Struves meridianbue.
| Isaac Newton (født 25. desember 1642jul./ 4. januar 1643greg., død 20. mars 1726jul./ 31. mars 1727greg.) var en engelsk matematiker, fysiker, astronom, alkymist, kjemiker, oppfinner, og naturfilosof. Han blir betraktet som en av tidenes største vitenskapsmenn og matematikere.
Hans hovedverk, Philosophiae Naturalis Principia Mathematica (ofte bare kalt Principia), ble publisert i 1687. Gjennom dette verket la Newton grunnlaget for den klassiske mekanikken. Han gikk ut fra Keplers lover for planetenes bevegelser, og han var den første til å vise at bevegelsen til objekter på jorda og objekter i himmelrommet følger de samme lovene. Newton gjorde også store oppdagelser i matematikken, og sammen med Leibniz regnes han som grunnleggeren av matematisk analyse (ofte kalt kalkulus). I hovedverket hadde Newton også teorien om at jorden var noe flatklemt rundt ved polene, siden jorden roterer rundt siden egen akse. Da mente han at rotasjonskraften ville trekke ekvatorområdene noe ut fra sentrum, og denne kraften ville avta mot polene. Dette ble senere bevist helt nøyaktig av Struves meridianbue.
== Biografi ==
=== Tidlige år ===
Isaac Newton ble født i Woolsthorpe i England. Han var sønn av en bonde, og familien eide både jord og dyr. Newton ble visstnok født før termin, og det var ikke mange som trodde han ville leve opp. Faren, som også het Isaac Newton, døde tre måneder før sønnen kom til verden. Ellers er det ikke så mye vi vet om ham.
Moren, Hanna Ayscough, giftet seg på nytt da Isaac var tre år gammel. Hun forlot hjembyen for å bo hos sin nye mann, mens Isaac flyttet inn hos bestemoren, Margery Ayscough. Han begynte først på landsbyskolen der han bodde, men ble senere sendt til skole i nabobyen Grantham. Mens han gikk på skole der, bodde han hos byens apoteker, William Clarke. Han ble etter hvert forlovet med Clarkes datter Anne, før han reiste til universitetet i Cambridge som 20-åring. Ifølge andre kilder het jenta Katherine og ikke Anne, og det er mye som tyder på at de to aldri ble forlovet.
Fra han var 12 til han var 17 år, gikk Isaac på The King's School i Grantham. Da ble han tatt ut av skolen for en periode, fordi moren ønsket at han skulle bli bonde. Dette gikk svært dårlig, og ved en anledning skal han visstnok ha satt fyr på låven under et eksperiment. Til slutt ser det ut til at skolens rektor fikk overtalt Newtons mor til å la sønnen fortsette skolegangen, og da han var 18 år fullførte han skolen med strålende resultat.
=== Studentlivet ===
Som attenåring begynte han å studere på Trinity College ved Universitetet i Cambridge. På den tiden var Trinity preget av teoriene til Aristoteles, men Newton foretrakk mer moderne filosofer som Descartes. Han leste også arbeidene til astronomene Galilei, Kopernikus og Kepler. Newton blandet seg fort med de mer etablerte studentene, og han leste det han selv ville når han hadde mulighet for det. Matematikken tok over for de mer «matnyttige» jusstudiene, og en av professorene, Isaac Barrow (1630–1677) så etter hvert hvilket geni han hadde fått som elev.
I 1665 oppdaget Newton det generelle binomialteoremet, han begynte å utvikle en matematikk som senere skulle bli kjent som matematisk analyse. Like etter at Newton hadde tatt sine eksamener samme år, ble universitetet stengt på grunn av en byllepestepidemi. De neste 18 månedene arbeidet Newton videre hjemmefra, og på denne tiden arbeidet han med både matematisk analyse, optikk og gravitasjonsloven. Det var i denne perioden Newton gjorde noen av sine aller viktigste oppdagelser. Han fant blant annet ut at hvitt lys inneholder alle verdens farger, og han utviklet en nytt type teleskop. Kraftenheten «newton» er oppkalt til ære for hans arbeid.
=== Gud som mekaniker ===
Newton, som var antitrianist, ville rense kristendommen for mystikk, som han jevnførte med uvitenhet og overtro, og forvandle den til et logisk, mekanisk system. I hans verdensbilde var naturen passiv, med Gud som eneste kilde til aktivitet, selve den guddommelige «Mechanick» – mekaniker. Newton mente han førte bevis for Guds eksistens ved å påpeke at himmellegemenes tyngdekraft skulle ha trukket dem sammen til én kjempemessig masse, men at «et tenkende vesen» i stedet plasserte dem spredt i universet for å hindre dette. Professor i arabisk ved Oxford, Edward Pococke, fortalte Newton at det latinske deus (= gud) var avledet av det arabiske du (= herre), noe Newton tolket dithen at Guds fremste attributt ikke var fullkommenhet, slik Descartes hevdet, men herredømme. Newton mente at Gud blir synlig for oss gjennom vår iakttagelse av verden. Et forklaringsproblem dukket opp fordi han anså universet som uendelig og uforanderlig, for hvor var da Gud i systemet? Newton tenkte seg at Gud ikke skapte verden gjennom en viljesakt, men at verden eksisterer som en nødvendig følge av at Gud er overalt - han utgjør det rom og den tid vi eksisterer i.I sin studietid skrev Newton en liste over synder han mente å ha begått, slik som å ha bakt paier på sabbaten. Siden tenkte han seg at hans vitenskapelige oppdagelser egentlig var gjenoppdaget «urgammel visdom» fra førkristne sivilisasjoner, som etter hans syn hadde kjent universets lover og overlevert dem i kodet form i myter og helligdommer. Newton oppfattet katolisisme, anglikansk tro og kalvinisme som kjetterske trosretninger. Treenigheten som er et kjernepunkt i tradisjonell kristendom, var ikke noe han fant spor av i oldkirken. Han var enig med arianismen i at Kristus ikke var guddommelig. For Newton var hans religiøse overbevisning en personlig sak som han ikke gikk ut med offentlig, og hans synspunkter var da også særdeles kontroversielle, bare tiår etter at kjettere var blitt brent på bål i England. Etter hans død gjemte slektningene hans det han hadde skrevet om religion og alkymi av frykt for at det kunne skadet hans ettermæle. Mange av disse dokumentene ble først tilgjengelige for forskere etter at de ble overført til mikrofilm i 1991.I Newtons øyne var avgudsdyrkelse en synd, og han mente at den sanne gudsdyrkelsen - av den ene sanne gud - først var korrumpert til avgudsdyrkelse etter Noahs død, da de gamle sivilisasjoner tok til å dyrke de samme tolv guder under ulike navn. Mens Gud jevnlig forsøkte å kalle menneskene tilbake til den sanne monoteistiske religion ved å sende dem profeter som Moses og Jesus, gjenopptok flertallet like sikkert avgudsdyrkelsen. Selv kristendommen praktiserte avgudsdyrkelse ved å tilbe Kristus som Gud i Treenigheten.Denne teorien arbeidet Newton med fra 1680-årene, stort sett i hemmelighet. Hans Theologiae gentilis origines philosophicae (= Den kristne teologiens filosofiske opphav), heretter omtalt som Origines, var en religionshistorie der Newton argumenterte for at Noah og hans sønner etter syndfloden ble betrodd oppgaven med å gjenopplive den sanne tro som Adam og Eva var blitt opplært i. Men også Noahs religion forfalt og måtte reformeres av Moses. Newton skriver oppgitt: «Verden vil bedras», for heller ikke etter Moses' reform gikk det bedre. Falske guder ble innført igjen. Så ble da Kristus født som et nytt forsøk på å gjenopplive den sanne tro. I et planlagt 11. kapitel av Origines ville Newton vise hvordan Noahs tro var før innføringen av falske guder. Egentlig sa Newton at Treenigheten var en tilsvarende innføring av falske guder.
== Matematikk ==
På omtrent samme tid, og helt uavhengig av hverandre, utviklet både Newton og Leibniz matematisk analyse. Det er mye som tyder på at Newton utviklet sine metoder noen år før Leibniz, men han publiserte nesten ingenting før i 1693. Den endelige avhandlingen om emnet kom ikke før i 1704. Leibniz, på sin side, ga en fullstendig publikasjon av sine arbeider allerede i 1684. Newton og Leibniz hadde utviklet hver sin særegne notasjon, og det var etterhvert Leibniz sin notasjon som ble tatt i bruk i Europa. I 1699 begynte noen medlemmer av Royal Society å anklage Leibniz for plagiat, og denne striden brøt for alvor ut i 1711. Dette ble starten på en bitter krangel med Leibniz som ikke tok slutt før Leibniz døde fem år senere. Denne krangelen skapte også et skille mellom matematikerne på de britiske øyer og matematikerne på kontinentet.
I 1669 ble Newton professor i matematikk ved Universitetet i Cambridge, i den stillingen som var blitt opprettet av Henry Lucas i 1663 (kalt the Lucasian Chair). Enhver lærer ved universitetene i Cambridge og Oxford på den tiden måtte være ordinerte prester, men i den stillingen Newton fikk var det ikke noe krav at en var aktiv i kirken. Newton argumenterte for at dette burde frita ham for ordinasjonskravet, og dette fikk han den nødvendige tilslutningen til fra kong Karl II.
=== Matematisk utregning av tyngdekraften ===
Newton brukte en ligning til å regne ut hvordan tyngdekraften fungerer. Månen faller mot Jorden med ca. en millimeter i sekundet, beregnet ut fra lengden på dens bane og tiden den bruker på en runde. (Hvis den ikke falt, ville den fortsatt i en rett linje ut i verdensrommet.)
Jordens diameter er ca. 12 800 km, så vi befinner oss ca. 6400 km over Jordens sentrum, mens månen sirkler ca. 384 000 km over Jordens sentrum, og er altså ca. 60 ganger lenger unna enn oss.
På Jordens overflate vil en gjenstand falle snaut 5 meter på et sekund. Månen faller bare en millimeter. Deler man de to tallene med hverandre, finner man at gravitasjonen på Jordens overflate er 3600 ganger sterkere enn på månen. Med andre ord er månen 60 ganger lenger bort fra Jordens sentrum enn vi er, men tyngdekraften er svekket, ikke 60 ganger, men 60 · 60 (3600) ganger; det vil si at tyngdekraften opptrer i overensstemmelse med kvadratet av avstanden mellom de involverte objektene.
== Newtons arbeider ==
Newton leverte viktige arbeider på flere områder, men følgende tre publikasjoner regnes ofte som hovedverkene hans:
1687: Principia
1672: Philosophical Transactions
1704: Opticks
=== Newtons bevegelseslover ===
De newtonske bevegelseslover ble godtatt som ubestridelige lover i mekanikken inntil slutten av 1800-tallet. Etter at Albert Einstein (1879–1955) la frem sin relativitetsteori, blir Newtons lover regnet som spesialtilfeller av mer generelle lover. Newtons lover gjelder bare for legemer som beveger seg med liten fart sammenliknet med lysfarten.
Newtons første lov: Når resultatet av alle kreftene som virker på en gjenstand er lik null, er gjenstanden i ro eller i bevegelse med konstant fart langs en rett linje.
Hvis
F
r
e
s
→
=
0
{\displaystyle {\vec {F_{res}}}=0}
, så er
v
→
{\displaystyle {\vec {v}}}
konstant. Motsatt gjelder det også at hvis
v
→
{\displaystyle {\vec {v}}}
er konstant, så er
F
r
e
s
→
=
0
{\displaystyle {\vec {F_{res}}}=0}
.
Newtons andre lov: Når en kraft virker på et legeme vil legemet akselerere etter formelen
F
r
e
s
→
=
m
a
→
{\displaystyle {\vec {F_{res}}}=m{\vec {a}}}
, hvor
F
r
e
s
→
{\displaystyle {\vec {F_{res}}}}
er resultantkraften, m er legemets masse og
a
→
{\displaystyle {\vec {a}}}
er akselerasjonen.
Newtons tredje lov: Når det virker en kraft på et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet.
== Viktige begivenheter i Newtons liv ==
1642 – Newton blir født i landsbyen Woolsthorpe i Lincolnshire. Moren har da vært enke i tre måneder.
1644 – Newtons mor gifter seg igjen og flytter til en nærliggende landsby. Isaac overlates i bestemorens varetekt.
1653 – Moren vender hjem etter at hennes andre mann har avgått ved døden.
1659 – Moren tar sønnen ut av skolen og gir ham ansvaret for gården.
1661 – Newton blir tatt opp på Trinity College som «sizar».
1665 – Newton får bachelorgrad fra Cambridge og flykter hjem til Woolsthorpe for å unngå pesten.
1665–1666 – Newtons annus mirabilis, hvor han blant annet får inspirasjon til sin lov om tyngdeloven.
1667 – Newton vender tilbake til Cambridge og blir valgt inn i bestyrelsen for Trinity College.
1669 – Newton blir lucasiansk professor i matematikk ved Cambridge.
1672 – Newton blir medlem av Royal Society.
1678 – Newton får sitt første nervesammenbrudd etter en kontrovers med Hooke.
1687 – Newton utgir Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica.
1693 – Newton får sitt andre nervesammenbrudd etter bruddet med Fatio.
1696 – Newton flytter til London og utnevnes til bestyrer av Royal Mint.
1699 – Newton utnevnes til direktør for Royal Mint.
1703 – Newton blir president for Royal Society etter Hookes død.
1704 – Newton utgir Optics.
1705 - Newton blir adlet.
1720 – Newton taper store penger på en aksjespekulasjon (sydhavsboblen).
1727 – Newton dør i en alder av 84 år.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bell, E.T. (1937). Men of Mathematics. New York: Simon and Schuster. ISBN 0-671-46400-0.
Christianson, Gale (1984). In the Presence of the Creator: Isaac Newton & his times. New York: Free Press. ISBN 0-02-905190-8.
White, Michael (2002) Isaac Newton: den siste trollmannen. Oslo: Damm. ISBN 978-82-496-0416-6
== Eksterne lenker ==
(en) Isaac Newton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Isaac Newton – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Isaac Newton – sitater
Wikiquote: Isaac Newton – sitater
Newton-biografi
Den unge Isaac Newton – Biografi på forskning.no | Newton kan vise til: | 4,827 |
null | 2023-02-04 | Benito Juárez | null | null | null | Benito Juárez (født 21. mars 1806, død 18. | 4,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Byrkjelo | 2023-02-04 | Byrkjelo | ['Kategori:61°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Gloppen', 'Kategori:Breim', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Vestland'] | Byrkjelo er et tettsted i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har 333 innbyggere per 1. januar 2022. Tine Meierier har sitt anlegg med Norges største produksjon av gulost plassert på Byrkjelo. Byrkjelo stadion ligger sentralt til ved siden av barneskolen Breim skole.
Europavei 39 kommer gjennom Votedalen fra Jølster og skjærer gjennom Byrkjelo sentrum mot Sandane. E39 krysser fylkesvei 60 mot Stryn i Byrkjelo og er et sentralt trafikknutepunkt for buss.
Et sentralt landmerke for Byrkjelo er fjelltoppen Eggjenibba mot sør. Myklebustdalselva renner gjennom sentrum og møter Breimselva like sør for Byrkjelo.
| Byrkjelo er et tettsted i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har 333 innbyggere per 1. januar 2022. Tine Meierier har sitt anlegg med Norges største produksjon av gulost plassert på Byrkjelo. Byrkjelo stadion ligger sentralt til ved siden av barneskolen Breim skole.
Europavei 39 kommer gjennom Votedalen fra Jølster og skjærer gjennom Byrkjelo sentrum mot Sandane. E39 krysser fylkesvei 60 mot Stryn i Byrkjelo og er et sentralt trafikknutepunkt for buss.
Et sentralt landmerke for Byrkjelo er fjelltoppen Eggjenibba mot sør. Myklebustdalselva renner gjennom sentrum og møter Breimselva like sør for Byrkjelo.
== Historie ==
Byrkjelo er en tidligere gård, også skrevet Bjørkelo.
Da veiforbindelsen Vadheim – Sandane (senere riksvei 14, nå Europavei 39) var ferdig i 1889 begynte Byrkjelo i Breim å ta form som et bygdesenter. Tidligere var Reed det naturlige senteret i Breim.
== Byrkjelo stadion ==
Byrkjelo stadion er et fotball- og friidrettsanlegg med gummidekke (Spurtan). Anlegget er hovedarena for kommunen og hjemmebane til idrettslaget Breimsbygda idrettslag. Byrkjelo og banen er kjent for friidrettskonkurransene Byrkjelo Games som ble holdt her hvert år. Banen har også vært arena for norgesmesterskapet i friidrett tre ganger, i 1988, 1999 og i 2011
== Referanser == | | befolkning = | 4,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urnordisk | 2023-02-04 | Urnordisk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Germanske språk', 'Kategori:Nordisk folkeminne'] | Urnordisk er språkstadiet i de skandinaviske språk i tiden fra ca. 200 til 500 e.Kr, og var språkstadiet mellom urgermansk (ca. 2000 f.Kr. til ca. 200 e.Kr.) og synkopetiden (500–700 e.Kr.) – da de trykklette stavinger falt bort og det norrøne oppstod.
| Urnordisk er språkstadiet i de skandinaviske språk i tiden fra ca. 200 til 500 e.Kr, og var språkstadiet mellom urgermansk (ca. 2000 f.Kr. til ca. 200 e.Kr.) og synkopetiden (500–700 e.Kr.) – da de trykklette stavinger falt bort og det norrøne oppstod.
== Utvikling ==
Urnordisk spaltet seg i forskjellige dialekter, som siden utviklet seg til selvstendige språk. Denne spaltingen fant sted i vikingtiden (ca. 800 til ca. 1050), og førte til at man fikk tre gammelnordiske språk: gammelvestnordisk (norsk-islandsk), gammeløstnordisk (svensk-dansk) og gammelgutnisk (på øya Gotland i Sverige). Til disse kom gammelislandsk etter Islands bebyggelse omkring 900. Først på 1000-tallet var forskjellen så stor, at man kanskje kan snakke om språk i stedet for dialekter. Gammeldansk og gammelsvensk på den ene siden og gammelnorsk og gammelislandsk på den andre står hverandre svært nær. Man pleier å kalle de første østnordiske språk og de siste vestnordiske.
== Kilder ==
=== Runeinnskrifter ===
Minnesmerkene over det urnordiske språket består utelukkende av runeinnskrifter. Disse er eldre enn alle øvrige germanske språkminnesmerker, og uttrykkes i det felles germanske runealfabetet, som bestod av 24 tegn. En har funnet ca. 200 forskjellige runeinnskrifter på urnordisk fordelt over hele Skandinavia. Av disse er bare noen av egentlig språklig betydning, og de fleste er svært korte. Noen av de viktigste er:
Fra 300–400-tallet: Innskriftene fra Gallehus, Einang, Himlingøie, Tune, Hogganvik og Nydam.
Fra 400–500-tallet: Innskriftene fra Kjølevik, Kragehul, Lindholm, Stenstad, Möjebro, Opedal, Reistad og Årstad
Fra 500–600-tallet: Innskriftene fra Etelhem, Valsfjord, Sjælland, Åsum, Bø, Bratsberg, Jondal, Myklebostad, Skärkind, Vånga, Tomstad, Tanum, Berga, Skåän og Järsberg.
600–700-tallet: Innskriftene fra Svarteborg, Veblungsnes, Fonnås, By, Istaby, Gommor, Stentoften og Ødemotland.
700–800-tallet: Innskriftene fra Eggja, Ågedal, Noleby, Björketorp, Vatn, Flistad, Sölvesborg og Räfsal.
=== Gullhornene ===
Innskriften på gullhornene fra Gallehus i Sønderjylland, som sannsynligvis er fra 400-tallet e.Kr., er det best kjente eksemplet på urnordisk språk. Den lyder slik: ek HlewagastiR holtijaR horna tawido. Teksten ville på norrønt lyde omtrent slik: Ek Hlégestr hyltir táða horn. Gullhorninnskriften oversettes ofte slik: «Jeg Legjest fra Holt (eller skogmannen eller Holts sønn) gjorde hornet». «R» indikerer et fonem som uttales som en mellomting mellom stemt s og en tungespiss-r. I norrøn tid falt «R» sammen med «r». Det er den samme språkform en møter overalt i Skandinavia på urnordiske runeinnskrifter, men enkelte mener å se visse lokale forskjeller i grammatikken.
Urnordisk er et så gammelt nordisk språk, at tyske forskere har hevdet at gullhorninnskriften, og tilsvarende, like gjerne kunne vært kalt felles nordvestgermansk. Siden gullhornene dateres til 400-tallet e.Kr. og man mener urnordisk da i noen hundre år skulle vært atskilt fra urgermansk, ville likheten med urgermansk i alle tilfelle fortsatt være stor. Dette spørsmålet handler mer om definering av termer, enn det handler om betraktninger rundt det faktiske språklige materialet som foreligger.
=== Andre kilder ===
En annen og til dels kanskje eldre kilde til kjennskapet om urnordisk består i lånordene som har kommet over fra urnordisk til de finske og samiske språkene. Til grunn for disse ligger ofte eldre språkformer enn dem man finner i runeinnskriftene; dette kan tyde på at lånene til dels har funnet sted alt i de første århundrene e.Kr. (omkr. 500 eller tidligere). På den annen side er det vanskelig å skille disse ordene fra ord som har trengt inn i finsk fra gotisk.
En tredje og mindre rikholdig kilde er de nordiske steds- og folkenavnene hos latinske og greske forfattere fra de første 7 århundrene e.Kr., som f. eks. Strabon, Mela, Plinius, Tacitus, Ptolemaeus, Procopius og fremfor alle Jordanes (500-tallet).
== Se også ==
Liste over urnordiske navn
== Eksterne lenker ==
Urnordiske paradigmer og henvisninger (på Engelsk) | Urnordisk er språkstadiet i de skandinaviske språk i tiden fra ca. 200 til 500 e. | 4,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tidsdilatasjon | 2023-02-04 | Tidsdilatasjon | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-04', 'Kategori:Spesiell relativitet', 'Kategori:Tid (fysikk)'] | Tidsdilatasjon er et reelt fenomen som Albert Einstein postulerte i relativitetsteorien. Dersom en betrakter er i jevn bevegelse eller i ro vil ifølge den spesielle relativitetsteorien ethvert ur som er i bevegelse i forhold til betrakteren gå langsommere enn hans eget ur. Fenomenet gjelder naturligvis ikke bare for ur, men også for tiden i det systemet som beveger seg i forhold til betrakteren, og dermed for alle prosesser i dette systemet.
Ifølge relativitetsteorien finnes det ingen absolutt tid. Tidsdimensjonen påvirkes av bevegelsestilstanden og av gravitasjonsfeltet rundt observatøren. Det innebærer at tiden går med forskjellig hastighet i to treghetsystemer som beveger seg i forhold til hverandre, eller som befinner seg på forskjellige steder i et gravitasjonsfelt.
Tidsdilatasjonen gir opphav til det såkalte tvillingparadokset.
| Tidsdilatasjon er et reelt fenomen som Albert Einstein postulerte i relativitetsteorien. Dersom en betrakter er i jevn bevegelse eller i ro vil ifølge den spesielle relativitetsteorien ethvert ur som er i bevegelse i forhold til betrakteren gå langsommere enn hans eget ur. Fenomenet gjelder naturligvis ikke bare for ur, men også for tiden i det systemet som beveger seg i forhold til betrakteren, og dermed for alle prosesser i dette systemet.
Ifølge relativitetsteorien finnes det ingen absolutt tid. Tidsdimensjonen påvirkes av bevegelsestilstanden og av gravitasjonsfeltet rundt observatøren. Det innebærer at tiden går med forskjellig hastighet i to treghetsystemer som beveger seg i forhold til hverandre, eller som befinner seg på forskjellige steder i et gravitasjonsfelt.
Tidsdilatasjonen gir opphav til det såkalte tvillingparadokset.
== Eksperimentelle bevis ==
I dag er det eksperimentelt bekreftet at tiden virkelig går saktere under høye hastigheter og i gravitasjonsfelt.
=== Bevis ved hjelp av to atomur ===
At tiden går saktere er bevist ved å bruke to atomur, der det ene er på jorden og det andre blir med på en tur i et supersonisk fly. Ved sammenligning av urene etterpå, har man sett at uret som var om bord i flyet har saktnet en tanke i forhold til det uret som har vært på jorden hele tiden. (Selv om supersoniske fly går fort, så er hastigheten langt fra lysets hastighet – for Concorde omkring 1/500 000 – så effekten er svært liten, men kan være målbar.)
=== Bevis ved partikkelakseleratorer ===
Når partikler akselereres til svært høye hastigheter i forbindelse med fysiske eksperimenter er det nødvendig å regne med relativistiske bevegelsesligninger for å få akseleratoren til å virke.
=== GPS ===
Det globale navigasjonssystemet GPS bygger på relativistiske bevegelsesligninger. Ombord i satellittene som inngår i systemet er det atomklokker som gjør det mulig å beregne satellittens nøyaktige posisjon basert på hva klokken er. Uten å korrigere for at tiden går fortere (summen av hastighetsforskjellen, og gravitasjonsforskjellen) ombord i satellittene, hadde systemet ikke fungert.
== Se også ==
Relativitetsteorien
Tvillingparadokset
Global Positioning System
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«tidsdilatasjon», fra Store norske leksikon
«Time dilation», fra Khan Academy (engelsk) | Tidsdilatasjon er et reelt fenomen som Albert Einstein postulerte i relativitetsteorien. Dersom en betrakter er i jevn bevegelse eller i ro vil ifølge den spesielle relativitetsteorien ethvert ur som er i bevegelse i forhold til betrakteren gå langsommere enn hans eget ur. | 4,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tvillingparadokset | 2023-02-04 | Tvillingparadokset | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fysiske paradokser', 'Kategori:Spesiell relativitet', 'Kategori:Tankeeksperiment', 'Kategori:Tid (fysikk)'] | Tvillingparadokset er ifølge Einsteins relativitetsteori at tiden ikke går med samme hastighet for alle observatører. For å tydeliggjøre tidsdilatasjonen, er det satt fram et paradoksalt tankeeksperiment:
Et enegget tvillingpar, født samtidig, vokser opp, hvorav en velger å bli astronaut. Vedkommende blir med på den første bemannede reisen til Alfa Centauri. Fartøyet går med en hastighet nær lysfarten. Romfarerne når sitt mål, og returnerer til jorden.
Relativitetsteorien sier at man må presisere nærmere hvilken tid det er snakk om. For tvillingen som ble med på reisen har det gått 10 år mellom avreise og hjemkomst. På jorden derimot har tiden gått raskere, og det har passert 40 år mellom de to hendelsene. Neste gang tvillingene har fødselsdag. Merk at ingen av de to har gått glipp av noen år, de har ganske enkelt opplevd at tiden ikke er absolutt. Grunnen til at tiden går langsommere for vedkommende som reiser tur/retur Proxima Centauri, er den hastigheten han/hun utsetter seg for. Den spesielle relativitetsteorien beskriver hvordan høye hastigheter (spesielt hastigheter nær lysets hastighet) fører til at tiden går langsommere.
Forklaringen er at astronauten skifter treghetsystem i det han/hun snur for å vende tilbake til jorden, mens tvillingen på jorden hele tiden er i samme treghetsystem. Derfor er det den jordfaste tvillingen som regner riktig.
Tidsdilatasjon er eksperimentelt bekreftet.
| Tvillingparadokset er ifølge Einsteins relativitetsteori at tiden ikke går med samme hastighet for alle observatører. For å tydeliggjøre tidsdilatasjonen, er det satt fram et paradoksalt tankeeksperiment:
Et enegget tvillingpar, født samtidig, vokser opp, hvorav en velger å bli astronaut. Vedkommende blir med på den første bemannede reisen til Alfa Centauri. Fartøyet går med en hastighet nær lysfarten. Romfarerne når sitt mål, og returnerer til jorden.
Relativitetsteorien sier at man må presisere nærmere hvilken tid det er snakk om. For tvillingen som ble med på reisen har det gått 10 år mellom avreise og hjemkomst. På jorden derimot har tiden gått raskere, og det har passert 40 år mellom de to hendelsene. Neste gang tvillingene har fødselsdag. Merk at ingen av de to har gått glipp av noen år, de har ganske enkelt opplevd at tiden ikke er absolutt. Grunnen til at tiden går langsommere for vedkommende som reiser tur/retur Proxima Centauri, er den hastigheten han/hun utsetter seg for. Den spesielle relativitetsteorien beskriver hvordan høye hastigheter (spesielt hastigheter nær lysets hastighet) fører til at tiden går langsommere.
Forklaringen er at astronauten skifter treghetsystem i det han/hun snur for å vende tilbake til jorden, mens tvillingen på jorden hele tiden er i samme treghetsystem. Derfor er det den jordfaste tvillingen som regner riktig.
Tidsdilatasjon er eksperimentelt bekreftet.
== Se også ==
Tidsdilatasjon
Relativitetsteori
Lysets hastighet
Albert Einstein | Tvillingparadokset er ifølge Einsteins relativitetsteori at tiden ikke går med samme hastighet for alle observatører. For å tydeliggjøre tidsdilatasjonen, er det satt fram et paradoksalt tankeeksperiment: | 4,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Relativitetsteori | 2023-02-04 | Relativitetsteori | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Relativitetsteori', 'Kategori:Vitenskap i 1905'] | Relativitetsteori benyttes innen fysikken for å beskrive hvordan naturen oppfører seg ved ekstreme hastigheter eller gravitasjonsfelt. Man skiller gjerne mellom den den spesielle relativitetsteorien og den generelle relativitetsteorien. Førstnevnte beskriver forhold som angår observatører som beveger seg i forhold til hverandre, mens sistnevnte egentlig er en teori om gravitasjonskraften.
Relativitetsteorien ble resultatet av et prosjekt innen fysikken på slutten av 1800-tallet som gikk ut på å forene James Maxwells elektromagnetisme og Isaac Newtons mekanikk. I denne prosessen tårnet det seg opp en rekke teoretiske problemer. En løsning som skulle få omfattende ringvirkninger ble publisert i 1905 under tittelen «Zur Elektrodynamik bewegter Körper». Artikkelen kom ut i fysikkjournalen Annalen der Physik, og forfatteren het Albert Einstein. Den generelle relativitetsteorien ble presentert i 1915.
| Relativitetsteori benyttes innen fysikken for å beskrive hvordan naturen oppfører seg ved ekstreme hastigheter eller gravitasjonsfelt. Man skiller gjerne mellom den den spesielle relativitetsteorien og den generelle relativitetsteorien. Førstnevnte beskriver forhold som angår observatører som beveger seg i forhold til hverandre, mens sistnevnte egentlig er en teori om gravitasjonskraften.
Relativitetsteorien ble resultatet av et prosjekt innen fysikken på slutten av 1800-tallet som gikk ut på å forene James Maxwells elektromagnetisme og Isaac Newtons mekanikk. I denne prosessen tårnet det seg opp en rekke teoretiske problemer. En løsning som skulle få omfattende ringvirkninger ble publisert i 1905 under tittelen «Zur Elektrodynamik bewegter Körper». Artikkelen kom ut i fysikkjournalen Annalen der Physik, og forfatteren het Albert Einstein. Den generelle relativitetsteorien ble presentert i 1915.
== Einsteins to postulater ==
Ifølge Einstein selv bygger teorien på to postulater:
Relativitetsprinsippet, som sier at de samme naturlovene gjelder i alle treghetssystemer, første gang formulert av Galileo Galilei.
Prinsippet om den konstante lysfarten, som innebærer at lysets hastighet i vakuum er nøyaktig den samme for alle observatører, uavhengig av bevegelsestilstanden.I artikkelen viser Einstein at dersom man tar utgangspunkt i disse to prinsippene, er det mulig å flette elektromagnetismen sammen med resten av fysikken uten å støte på selvmotsigelser.
== En vitenskapelig revolusjon ==
Dersom relativitetsteorien skulle aksepteres, måtte mange av det 19. århundrets vedtatte sannheter forkastes. Det som ble forkastet var bl.a. den universelle gyldigheten av Newtons mekanikk og forestillingene om absolutt tid og rom. Også den lysbærende eteren ble overflødig, fordi det i relativitetsteorien ikke var a priori mulig å påvise noe medium for lysbølgenes utbredning.
Noen interessante konsekvenser av relativitetsteorien er tidsdilatasjon, lengdekontraksjon, tvillingparadokset og sammenhengen mellom masse og energi (masseenergiloven, E = mc2).
Først i 1921 fikk Einstein Nobelprisen i fysikk, men ikke for relativitetsteorien siden den fortsatt var ansett som for kontroversiell i den konservative svenske nobelkomitéen.
== Eksperimentell bekreftelse ==
Relativitetsteorien er eksperimentelt bekreftet. Observasjoner i 1919, gjort under en solformørkelse, bekreftet at banen til lyset fra fjerne stjerner bøyes like mye som teorien forutsa når det passerer sola. Senere har blant annet eksperimenter i partikkelakseleratorer gitt ytterligere bekreftelse.
I GPS-mottakere kreves det at man tar hensyn til ligningene i relativitetsteorien for å regne ut riktig posisjon. Uten dette vil posisjonsfeil øke med hele 10 km per dag.
== Litteratur ==
Albert Einstein (2000). Relativitetsteorien: en populærfremstilling ; og Selvbiografiske notater. [Oslo]: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537405. med introduksjon av Øyvind Grøn
Martin Gardner (1964). Relativitet for millioner. Oslo: Cappelen.
George Gamow (1967). Mr. Tompkins i Drømmeland. Oslo: Cappelen.
Bertrand Russell (1965). Relativitetsteoriens ABC. Oslo: Gyldendal.
Stephen Hawking (1988). Univers uten grenser. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202112524.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Theory of relativity – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Feynman Lectures on Physics Curved Space (engelsk) | Relativitetsteori benyttes innen fysikken for å beskrive hvordan naturen oppfører seg ved ekstreme hastigheter eller gravitasjonsfelt. Man skiller gjerne mellom den den spesielle relativitetsteorien og den generelle relativitetsteorien. | 4,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adam_Oehlenschl%C3%A4ger | 2023-02-04 | Adam Oehlenschläger | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Ansatte ved Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske dramatikere', 'Kategori:Danske lyrikere', 'Kategori:Den danske gullalder', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1850', 'Kategori:Fødsler 14. november', 'Kategori:Fødsler i 1779', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Personer med enkeltverk i den danske kulturkanonen', 'Kategori:Romantikken', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Adam Gottlob Oehlenschläger (født 14. november 1779, død 20. januar 1850) var en dansk lyriker og skuespillforfatter. Oehlenschläger har blant andre skrevet Danmarks folkelige nasjonalsang, Der er et yndigt land og Guldhornene. Det siste regnes som selve programdiktet for nordisk romantikk, inspirert av samtaler med dikterfilosofen og mineralogen Henrik Steffens.
Oehlenschläger forsøkte seg i årene 1797–1799 som skuespiller, men uten hell. Han fortsatte sin skolelesning, og fikk i 1800 adgangseksamen til Københavns Universitet, hvor han begynte på jusstudiet.
Han giftet seg med Christiane Heger, søster av Kamma Rahbek, i 1810. Han er gravlagt på Frederiksberg Ældre Kirkegård.
Den danske grenen av deres familie døde ut, men blant norske etterkommere er skuespilleren Kari Simonsen og høyesterettsadvokat Gustav Heiberg Simonsen.
| Adam Gottlob Oehlenschläger (født 14. november 1779, død 20. januar 1850) var en dansk lyriker og skuespillforfatter. Oehlenschläger har blant andre skrevet Danmarks folkelige nasjonalsang, Der er et yndigt land og Guldhornene. Det siste regnes som selve programdiktet for nordisk romantikk, inspirert av samtaler med dikterfilosofen og mineralogen Henrik Steffens.
Oehlenschläger forsøkte seg i årene 1797–1799 som skuespiller, men uten hell. Han fortsatte sin skolelesning, og fikk i 1800 adgangseksamen til Københavns Universitet, hvor han begynte på jusstudiet.
Han giftet seg med Christiane Heger, søster av Kamma Rahbek, i 1810. Han er gravlagt på Frederiksberg Ældre Kirkegård.
Den danske grenen av deres familie døde ut, men blant norske etterkommere er skuespilleren Kari Simonsen og høyesterettsadvokat Gustav Heiberg Simonsen.
== Verker ==
I Oehlenschlägers forfatterskap er det to hovedverk: Aladdin, eller Den forunderlige Lampe, som er en del av dobbeltbindet Poetiske Skrifter I–II, og Digte 1803. Det best kjente diktet fra sistnevnte er Guldhornene. Dette diktet om funnet av gullhornene og tyveriet er skrevet i et versemål som etterligner de gamle skaldeversene man kjente fra Island. Om tilblivelsen av diktet finnes en av de best kjente anekdoter i den danske litteraturhistorien: Oehlenschläger og Steffens gikk seg en tur en sommerdag. Det endte med å bli en 16 timer lang samtale, som inspirerte Oehlenschläger til å skrive Guldhornene. Da han viste Steffens diktet, utbrøt han: «Ei, min Bedste! [...] De er jo virkelig en Digter!». Diktet viser tydelig den lengselen etter tidligere tider som hele diktsamlingen bærer preg av.
Inspirasjonen fra Steffens sees også i Aladdin. Historien om den unge gategutten som ender som sultan, er en arketypisk romantisk historie. Emnet er fra 1001-natts eventyr, de arabiske folkeeventyrene, og viser på samme måte som Digte 1803 Oehlenschlägers forkjærlighet for folkeviser, en søken tilbake til folkesjelen. I sitt stykke bruker Oehlenschläger Aladdin til å illustrere Steffens' genitanke. Geniet er en person, som er født til storhet, han er med Steffens' ord «det eviges åbenbaring i det endelige». Han er en person som når ut over sin tid, og geniets uttrykte bilde er Aladdin. I hele stykket dumper lykken ned i turbanen hans uten at han trenger å gjøre noe særlig for det. Hans motstander Noureddin, trollmannen, som har studert og arbeidet seg til sin posisjon kan ikke oppnå Aladdins gaver. Han forsøker å stjele dem, men kjemper forgjeves.
Oehlenschlägers selvbiografi utkom første gang i 1830-1831 under tittelen Oehlenschlägers Levnet, fortalt af ham selv. Men dikteren hadde i denne førsteutgaven fortiet mange hendelser eller beskåret dem sterkt. Etter dikterens død sørget sønnen hans for at det i 1850-1851 kom ut en vesentlig større utgave i fire bind under tittelen Erindringer. Dette er et av Den danske gullalders beste prosaverk og gir et enestående bilde av Romantikkens tidlige gjennombrudd og den tallrike vennekretsen rundt dikteren. Man skal imidlertid ta høyde for at det hist og her er tydelige avtrykk av forfatterens synspunkter i noen av personskildringene, bl.a. i skildringen av den eldre Henrik Steffens og Jens Baggesen etter bruddet med dem. Men som et selvopplevd historisk tidsbilde av Den danske Gullalder er verket en utmerket innføring.
I de senere år fikk Oehlensclägers verker ofte blandet mottakelse i pressen. Kun få fikk overveiende positive anmeldelser og resten, for det meste sørgespill, fikk dempet kritikk. Fremdeles var aktelsen for Oehlenschläger i dansk åndsliv stor og først etter hans død tok samtiden en kursendring i forholdet til ham, bl.a. anført av Johan Ludvig Heiberg som lenge hadde snakket for en fornyelse av litteraturen.
Oehlenschläger har også skrevet den danske nasjonalsangen: Der er et yndigt land.
Oehlenschläger sto selv for utgivelsen av opptil flere utgaver av sine samlede verker i sin levetid. Men han rettet stadig i sine dikt og særlig i ungdomsdiktene, slik at de i disse utgavene mistet noe av sin ungdommelige friskhet. Men etter Oehlenschlägers død sto F.L. Liebenberg for en samlet utgave som minutiøst gjenga de opprinnelige utgaver og kommenterte senere rettelser.
== Baggesen-feiden ==
Da den unge Oehlenschlägers første diktsamlinger kom ut, fikk han straks særlig den yngre leseverden med seg. At omslaget fra steil klassisisme til aktiv anfører for romantikken kunne skje forholdsvis hurtig ser man f.eks. av den unge P.O. Brøndsteds brev. I desember 1802 skriver Brøndsted etter å ha lest den nylig utkomne samlingen Digte 1803 til en venn:
Jeg havde dog hidindtil troet om ham, at han havde Anlæg, skjønt raat og udannet, men nu troer jeg at han er dum og ovenikjøbet ikke rigtig forvaret i Hovedet. Ja Du gode Gud, at de danske Muser skulde see og blues for saadan en Samling rimede Fadaiser.[...] Det er pære skidt.
Allerede 18. mai 1805 er Brøndsted imidlertid omvendt til Oehlenschläger-tilhenger og skriver dette etter at en venn har rakket ned på Oehlenschläger:
[...] at Du har misforstaaet mig; og selv er - som min fortrolige Ven tilgive Du mig min Aabenhjertighed - meget ubillig imod denne sjeldne unge Digter. Kan det være Dig til nogen Trøst, at jeg her strax tilstaaer: at ogsaa jeg skammelig har miskjendt ham, før jeg tilgavns lærte ham at kjende - eh bien donc! [...]
De unge leserne og glødende tilhengerne av Oehlenschlägers lyrikk ble nå ansett for unge lømler av den eldre generasjon, en slags ungdomsopprørere. Skarpest kom dette til uttryk da Jens Baggesen ville gi den nye dikteren sin velsignelse i rimbrevet fra 1806 Noureddin til Aladdin, hvor han overrekker lyren til Oehlenschläger, fra den ene store dikter til den andre, akkurat slik Johan Herman Wessel i sin tid hadde gjort det for ham selv. Oehlenschläger ville imidlertid ikke vite av den gamle garden og følte selv sitt eget Geni hevet over gamle rimmakere som Jens Baggesen. Det utbrøt nå en litterær kamp hvor skiftevis Oehlenschläger og Baggesen og innimellom deres tilhengere utgav rim og stykker som forfektet hver sin stilling.
Rundt omkring på prestegårdene tok man pennen fatt til forsvar for Baggesen, selv om man hadde likt han dårlig tidligere. Men nå ville man heller forsvare han enn denne unge oppkomlingen. Derimot var særlig studentene i København aktive som ivrige Oehlenschläger-støtter, anført av jusstudenten Peder Hjort. Det kom til regulær utpiping i teateret når det var en oppsetning av et av Baggesens stykker, mens derimot et Oehlenschläger-stykke helst skulle bifalles til suksess.
Oehlenschläger var ikke særlig trenet i kunsten å skrive satiriske rim og var ikke på langt nær så aktiv skrivende i denne feiden og overlot det meste av pamflettkrigen til sine støttespillere. Baggesen derimot briljerte i denne kunsten og utga i tillegg i en kort årrekke diverse tidsskrifter stort sett grunnlagt med det formål for øye å angripe den gryende romantikken og forsvare sine egne standpunkter. Allikevel måtte Baggesen se seg slått da samtidens smak var for romantikken over alt i Europa etter hvert og Oehlenschläger ble snart en institusjon i dansk åndsliv.
Hans datter Marie Louise (1818-1910) giftet seg norsk med Wollert Konow (1809–1881) og bosatte seg med ham på gården Stend i Fana. Hun ble mor til politikeren Wollert Konow.
== Kulturkanonen ==
«Hakon Jarls Død eller Christendommens Indførsel i Norge» er tatt opp i den danske kulturkanonens lyrikkantologi og Aladdin er tatt opp under scenekunst.
== Bibliografi ==
Digte 1803 (utkom allerede i 1802)
Poetiske Skrifter I-II (1805), inneholder bl.a. Aladdin
Nordiske Digte (1807)
Fædrelandssang (1819)
Sanct Hansaften-Spil (1. utgave, 2.-10. opplag (1911–1957) – 2. utgave, 2.-3. opplag (1964–1969))
== Referanser ==
== Litteratur ==
Vilhelm Andersen : Adam Oehlenschläger 1-3, Det Nordiske Forlag, København, 1899.
Kristian Arentzen : Baggesen og Oehlenschläger I-VIII, Otto B. Wroblewskys Forlag, København,1870-1878.
== Eksterne lenker ==
(da) Adam Oehlenschläger på bibliografi.dk
Sanger på Wikisource
Oehlenschlägers dikt, biografi, bibliografi og flere lenker på Kalliope.
Oehlenschläger hos Arkiv for dansk litteratur.
(en) Adam Oehlenschläger på Internet Movie Database | Adam Gottlob Oehlenschläger (født 14. november 1779, død 20. | 4,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USAs_senat | 2023-02-04 | USAs senat | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2018-01', 'Kategori:Overhus', 'Kategori:Senater', 'Kategori:USAs senat'] | USAs senat (engelsk: United States Senate) er det ene av to kamre i USAs føderale lovgivende forsamling, Kongressen.
Også flere av USAs delstater har en lovgivende forsamling med et senat som ett av to kammere.
Senatet består av 100 senatorer, to fra hver delstat. Ifølge grunnloven begynner senatorenes funksjonstid klokken 12 den 3. januar året etter et valg og varer i seks år. Grunnlovens krav er at man må være minst 30 år gammel, ha vært amerikansk statsborger i ni år og være bosatt i den delstaten man stiller til valg i. Senatsvalgene rulleres, slik at ⅓ av senatorene er på valg annethvert år. Det er ingen begrensninger på hvor mange ganger man kan gjenvelges.
Fra 21. januar 2021 har Senatet 50 republikanere, 48 demokrater, én uavhengig moderat og én uavhengig sosialdemokrat. Begge to, henholdsvis Angus King og Bernie Sanders, deltar i demokratenes partigruppe.Det seneste valget foregikk 3. november 2020, der 35 senatsseter stod på valg (to av setene var suppleringsvalg, ett i Arizona og ett i Georgia). Det var valg på to senatorer i Georgia. Georgias valglov sier at dersom ingen av kandidatene får over 50 prosent av stemmene, skal de to kandidatene med flest stemmer møtes til en andre valgomgang. Den ble avholdt 5. januar, der demokratene klarte å plukke opp begge setene.
| USAs senat (engelsk: United States Senate) er det ene av to kamre i USAs føderale lovgivende forsamling, Kongressen.
Også flere av USAs delstater har en lovgivende forsamling med et senat som ett av to kammere.
Senatet består av 100 senatorer, to fra hver delstat. Ifølge grunnloven begynner senatorenes funksjonstid klokken 12 den 3. januar året etter et valg og varer i seks år. Grunnlovens krav er at man må være minst 30 år gammel, ha vært amerikansk statsborger i ni år og være bosatt i den delstaten man stiller til valg i. Senatsvalgene rulleres, slik at ⅓ av senatorene er på valg annethvert år. Det er ingen begrensninger på hvor mange ganger man kan gjenvelges.
Fra 21. januar 2021 har Senatet 50 republikanere, 48 demokrater, én uavhengig moderat og én uavhengig sosialdemokrat. Begge to, henholdsvis Angus King og Bernie Sanders, deltar i demokratenes partigruppe.Det seneste valget foregikk 3. november 2020, der 35 senatsseter stod på valg (to av setene var suppleringsvalg, ett i Arizona og ett i Georgia). Det var valg på to senatorer i Georgia. Georgias valglov sier at dersom ingen av kandidatene får over 50 prosent av stemmene, skal de to kandidatene med flest stemmer møtes til en andre valgomgang. Den ble avholdt 5. januar, der demokratene klarte å plukke opp begge setene.
== Prosedyre ==
Den amerikanske visepresidenten er ifølge grunnloven den formelle formannen i Senatet, men har kun stemmerett ved stemmelikhet. I tillegg velges en president pro tempore (dvs. midlertidig leder), normalt den lengst sittende senator fra flertallspartiet. Fra januar 2019 er dette Chuck Grassley, en republikaner fra Iowa.
President pro tempore er mest et representasjonsverv, men i henhold til Presidential Succession Act av 1947 er innehaveren nummer tre i suksesjonsrekken til presidentvervet (nest etter visepresidenten og talsmannen i Representantenes hus), dersom en president faller fra. Normalt styres imidlertid de daglige debattene på rundgang, ofte blant de ferskeste senatorene. Dette gjøres dels fordi disse har færre tyngre daglige oppgaver og dels som et ledd i opplæringen av nye medlemmer i de parlamentariske prosedyrene i Senatet.
En berømt del av Senatets prosedyre er den såkalte filibuster-taktikken. Dette vil si at en senator nekter å gi fra seg taleretten, i den hensikt å stoppe en avstemning fra å finne sted og dermed hindre en lov fra å bli vedtatt. Ifølge reglementet kreves det 60 stemmer for å avslutte en debatt («cloture»), og taktikken er derfor effektiv i mange saker. Et mindretall på 41 senatorer kan således hindre et lovforslag i å bli vedtatt. Filibustere kan imidlertid ikke anvendes i budsjettsaker.
Rekorden for lengste filibuster innehas av Strom Thurmond. Han leste blant annet opp valglovene til 47 amerikanske delstater før en sekretær hentet ham ned av helsemessige grunner. Da hadde han snakket i 24 timer og 18 minutter.
Offisielt er Senatet sidestilt med Representantenes hus, men i praksis anses det for å være overordnet. Kun Senatet har jobben med å godkjenne presidentens kandidater til verv som regjeringsmedlemmer og føderale dommere. Ved riksrett er det Representantenes hus som reiser tiltale, mens Senatet dømmer. Det kreves 2/3 flertall for å avsette f.eks. en sittende president eller en føderal dommer.
Historisk sett ble senatorer oppnevnt av delstatsforsamlingene, dette for å sikre delstatenes fortsatte innflytelse over sentralmakten. Direkte valg ble innført ved 17. grunnlovstillegg av 1913.
== Viktige roller i Senatet ==
=== Innpiskere (whips) ===
Hver av partiene velger hver sin innpisker («whip»). Vedkommende har en meget viktig jobb. Innpiskeren har ansvaret for å påse at tilstrekkelig antall av partigruppens medlemmer møter opp ved voteringene, og at de følger partilinjen. Innpiskeren er nummer to i partigruppenes indre hierarki. Demokratenes innpisker per 2022 er Richard Durbin fra Illinois, mens republikanernes innpisker per 2022 er John Thune fra Nord-Dakota.
=== Majoritetsleder og minoritetsleder ===
Videre velger republikanerne og demokratene en majoritetsleder og en minoritetsleder, avhengig av hvilket parti som har makten. Majoritetslederen per 2021 er den demokratiske senatoren Chuck Schumer fra New York, mens minoritetslederen er republikanernes Mitch McConnell fra Kentucky. Det er sedvanerett i Senatet at personen som styrer debatten gir ordet først til de to lederne.
== Komiteer ==
Standing Committee on Agriculture, Nutrition, and Forestry
Standing Committee on Appropriations
Standing Committee on Armed Services
Standing Committee on Banking, Housing, and Urban Affairs
Standing Committee on Budget
Standing Committee on Commerce, Science, and Transportation
Standing Committee on Energy and Natural Resources
Standing Committee on Environment and Public Works
Standing Committee on Finance
Standing Committee on Foreign Relations
Standing Committee on Health, Education, Labor, and Pensions
Standing Committee on Homeland Security and Governmental Affairs
Standing Committee on Judiciary
Standing Committee on Rules and Administration
Standing Committee on Small Business and Entrepreneurship
Standing Committee on Veterans Affairs
Select Committee on Indian Affairs
Select Committee on Ethics
Select Committee on Intelligence
Special Committee on Aging
== Se også ==
Liste over USAs nåværende senatorer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) United States Senate – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) United States Senate – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk side med oversikt over alle senatsvalg i USA | Et senat er en besluttende forsamling. Ordet senat, fra latin senatus, betyr råd av de eldste, avledet av ordet senex: gammel mann. | 4,835 |
null | 2023-02-04 | Lübeck | null | null | null | thumb|Helligåndshospitalet fra 1260. | 4,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rsamisk | 2023-02-04 | Sørsamisk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sørsamisk'] | «Sørsamisk» kan også referere til sørsamer.
Sørsamisk eller sydsamisk (på sørsamisk: åarjelsaemien) er et samisk språk. Det er store forskjeller mellom sørsamisk og de øvrige samiske språkene. Sørsamisk snakkes av sørsamer i det indre Skandinavia, sør for polarsirkelen.
Det er stor usikkerhet om hvor mange som anser seg som sørsamer, og hvor mange av disse som behersker det sørsamiske språket. I NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling antyder utvalget at det finnes i overkant av 2000 sørsamer i Norge og Sverige, og at ca. halvparten av disse bor i Norge. Man antar at under halvparten av disse behersker språket. Undersøkelser fra senere tid anslår at minst 270 personer snakker sørsamisk godt og minst 340 personer forstår språket godt.Ethnologue anslo i 1992 at det finnes 300 sørsamer i Sverige og 300 i Norge, hvorav halvparten snakker språket.Sørsamisk danner et dialektkontinuum med umesamisk. Innenfor sørsamisk finnes flere dialekter; tydeligst et skille mellom «Vefsnsamisk» (i Helgeland og Namdalen) og «Rørossamisk» i den sørlige delen.
Som andre urbefolkningsspråk er sørsamisk sterkt knyttet til naturen. Tallrike ord og begreper er knyttet til reindriftsnæringen – samenes tradisjonelle næringsvei. Sørsamisk er også et skriftspråk. Mange salmer er oversatt til sørsamisk opp gjennom tiden, og i forbindelse med de senere års revitalisering har sørsamisk litteratur fått en ny oppsving. Bare innad i Trøndelag har 76 barnebøker blitt utgitt på sørsamisk fram til september 2018. I tillegg gis det ut bøker i Nordland, blant annet ved Sijti Jarnge i Hattfjelldal.
I motsetning til nordsamisk, skrives sørsamisk i Norge uten andre diakritiske tegn enn mørk i; skrevet som ï. Ellers brukes kun det latinske alfabetet samt bokstavene æ, ø og å. (I Sverige brukes ä for æ og ö for ø). Samisk språknemds anbefaling fra 1976 var å bruke norsk æ og svensk ö, og denne mer nøytrale løsningen er også valgt i sørsamiske tastaturer for data og mobil. Til å skrive sørsamisk brukes dermed vanligvis disse bokstavene:
a b d e f g h i ï j k l m n o p r s t u v y æ ö å
Andre bokstaver som x, c, q, w, y og z kan forekomme i fremmedord og navn.
I tidligere tider ble språket talt nord til polarsirkelen og så langt sør som til Rendalen i Innlandet. Språket var også i bruk på Dovre og Nordmøre. Etter den annen verdenskrig har bruken av språket gått sterkt tilbake. I våre dager undervises det på sørsamisk i Hattfjelldal, Snåsa, Røyrvik og Røros, i tillegg til videregående skole. Sørsamisk språk regnes som sterkt truet, selv om mange samer iherdig prøver å bevare det. Statusen til språket er stigende, men den sterke dominansen av norsk og svensk gjør at det sjelden brukes i det offentlige rom. Språket står antakelig sterkest i Snåsa i Nord-Trøndelag hvor det brukes av ca. 5 % av befolkningen (ca. 100 personer). I 2008 hadde 19 grunnskoleelever i Norge sørsamisk som førstespråk, mens 68 hadde det som andrespråk. I 2016 var tallene 26 med sørsamisk som førstespråk, og 74 med sørsamisk som andrespråk.De første grunnskole-lærebøker i sørsamisk ble skrevet av Ella Holm Bull 1984-87, basert på Bergsland-Bull-rettskrivningen (med Knut Bergsland) fra 1974. Den første bibeloversettelsen til sørsamisk var Markusevangeliet, som ble oversatt av Bierna Bientie og Anna Jacobsen i 1993. I 2008 ble Snåsa kommune den første sørsamiske kommunen som ble med i samisk språkforvaltningsområde.
Sørsamiske språkarbeidere som gruppe ble tildelt Norsk kulturråds ærespris for 2022. Prisbeløpet tilfaller museet Saemien Sijte. I tildelingen ble Anna Jacobsen, Ella Holm Bull og Julie Axman nevnt ved navn.
| «Sørsamisk» kan også referere til sørsamer.
Sørsamisk eller sydsamisk (på sørsamisk: åarjelsaemien) er et samisk språk. Det er store forskjeller mellom sørsamisk og de øvrige samiske språkene. Sørsamisk snakkes av sørsamer i det indre Skandinavia, sør for polarsirkelen.
Det er stor usikkerhet om hvor mange som anser seg som sørsamer, og hvor mange av disse som behersker det sørsamiske språket. I NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling antyder utvalget at det finnes i overkant av 2000 sørsamer i Norge og Sverige, og at ca. halvparten av disse bor i Norge. Man antar at under halvparten av disse behersker språket. Undersøkelser fra senere tid anslår at minst 270 personer snakker sørsamisk godt og minst 340 personer forstår språket godt.Ethnologue anslo i 1992 at det finnes 300 sørsamer i Sverige og 300 i Norge, hvorav halvparten snakker språket.Sørsamisk danner et dialektkontinuum med umesamisk. Innenfor sørsamisk finnes flere dialekter; tydeligst et skille mellom «Vefsnsamisk» (i Helgeland og Namdalen) og «Rørossamisk» i den sørlige delen.
Som andre urbefolkningsspråk er sørsamisk sterkt knyttet til naturen. Tallrike ord og begreper er knyttet til reindriftsnæringen – samenes tradisjonelle næringsvei. Sørsamisk er også et skriftspråk. Mange salmer er oversatt til sørsamisk opp gjennom tiden, og i forbindelse med de senere års revitalisering har sørsamisk litteratur fått en ny oppsving. Bare innad i Trøndelag har 76 barnebøker blitt utgitt på sørsamisk fram til september 2018. I tillegg gis det ut bøker i Nordland, blant annet ved Sijti Jarnge i Hattfjelldal.
I motsetning til nordsamisk, skrives sørsamisk i Norge uten andre diakritiske tegn enn mørk i; skrevet som ï. Ellers brukes kun det latinske alfabetet samt bokstavene æ, ø og å. (I Sverige brukes ä for æ og ö for ø). Samisk språknemds anbefaling fra 1976 var å bruke norsk æ og svensk ö, og denne mer nøytrale løsningen er også valgt i sørsamiske tastaturer for data og mobil. Til å skrive sørsamisk brukes dermed vanligvis disse bokstavene:
a b d e f g h i ï j k l m n o p r s t u v y æ ö å
Andre bokstaver som x, c, q, w, y og z kan forekomme i fremmedord og navn.
I tidligere tider ble språket talt nord til polarsirkelen og så langt sør som til Rendalen i Innlandet. Språket var også i bruk på Dovre og Nordmøre. Etter den annen verdenskrig har bruken av språket gått sterkt tilbake. I våre dager undervises det på sørsamisk i Hattfjelldal, Snåsa, Røyrvik og Røros, i tillegg til videregående skole. Sørsamisk språk regnes som sterkt truet, selv om mange samer iherdig prøver å bevare det. Statusen til språket er stigende, men den sterke dominansen av norsk og svensk gjør at det sjelden brukes i det offentlige rom. Språket står antakelig sterkest i Snåsa i Nord-Trøndelag hvor det brukes av ca. 5 % av befolkningen (ca. 100 personer). I 2008 hadde 19 grunnskoleelever i Norge sørsamisk som førstespråk, mens 68 hadde det som andrespråk. I 2016 var tallene 26 med sørsamisk som førstespråk, og 74 med sørsamisk som andrespråk.De første grunnskole-lærebøker i sørsamisk ble skrevet av Ella Holm Bull 1984-87, basert på Bergsland-Bull-rettskrivningen (med Knut Bergsland) fra 1974. Den første bibeloversettelsen til sørsamisk var Markusevangeliet, som ble oversatt av Bierna Bientie og Anna Jacobsen i 1993. I 2008 ble Snåsa kommune den første sørsamiske kommunen som ble med i samisk språkforvaltningsområde.
Sørsamiske språkarbeidere som gruppe ble tildelt Norsk kulturråds ærespris for 2022. Prisbeløpet tilfaller museet Saemien Sijte. I tildelingen ble Anna Jacobsen, Ella Holm Bull og Julie Axman nevnt ved navn.
== Se også ==
Sørsamisk fonologi
Sørsamisk morfologi
Sørsamisk syntaks
Sørsamisk-norsk ordbok
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Southern Sami language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Wp/sma Wikipedia på sørsamisk på Wikimedia Incubator
OAHPA-åarjel, eit interaktivt pedagogisk program for å lære sørsamisk
Sørsamisk grammatikk
Sørsamiske analyseprogram
Samien Sijte – sørsamisk museum og kultursenter
Sørsamisk forskning og undervisning – Universitetet i Tromsø
Sørsamisk e-ordbok
Norsk-sydsamisk ordliste
Knut Bergsland: Bidrag til sydsamenes historie. 1995, 1996, 1998. (bestillingslenke) | | region = Skandinavia, sør for polarsirkelen | 4,837 |
null | 2023-02-04 | Cosimo I de’ Medici | null | null | null | Cosimo I de' Medici, med tilnavnet Cosimo den store (født 12. juni 1519 i Firenze i Republikken Firenze, død 21. | 4,838 |
null | 2023-02-04 | Medici | null | null | null | right|thumb | 4,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boris_Jeltsin | 2023-02-04 | Boris Jeltsin | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. april', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 1. februar', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jekaterinburg', 'Kategori:Russiske presidenter', 'Kategori:Russiske statsministre', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetledere'] | Boris Nikolajevitsj Jeltsin (kyrillisk: Борис Николаевич Ельцин uttale født 1. februar 1931 i Butka ved Sverdlovsk, nå Jekaterinburg, Sovjetunionen, død 23. april 2007 i Moskva) var en russisk ingeniør og politiker og Russlands president fra 1991 til 1999. Han var den første demokratisk valgte statslederen i Den russiske føderasjonen etter oppløsningen av Sovjetunionen. Han medvirket selv til oppløsningen av unionen i selvstendige republikker.
| Boris Nikolajevitsj Jeltsin (kyrillisk: Борис Николаевич Ельцин uttale født 1. februar 1931 i Butka ved Sverdlovsk, nå Jekaterinburg, Sovjetunionen, død 23. april 2007 i Moskva) var en russisk ingeniør og politiker og Russlands president fra 1991 til 1999. Han var den første demokratisk valgte statslederen i Den russiske føderasjonen etter oppløsningen av Sovjetunionen. Han medvirket selv til oppløsningen av unionen i selvstendige republikker.
== Oppvekst og utdanning ==
Jeltsin var bondesønn og vokste opp i vanskelige kår. To år etter at han ble født måtte familien flytte til byen Kazan, der faren jobbet som bygningsarbeider. Han gikk på Urals polytekniske institutt i Sverdlovsk fra 1949 til 1955, hvor han utdannet seg til bygningsingeniør. Han var en energisk og dyktig student som gikk ut med meget gode karakterer. Som unggutt var han kjent som en urokråke i sentrum for begivenhetene. Han hadde idrettstalent og behersket flere disipliner som ski, boksing, turn, friidrett og volleyball. Han var en periode en det beste spillerne i Sverdlovsk volleyballag i 1. divisjon. Etter utdanning til bygningsingeniør var han en tid vanlig arbeider i anleggsbransjen for å skaffe seg erfaring.
== Yrkesliv ==
Jeltsins harde og kompromissløse stil skaffet ham som ung fiender i partiet og i arbeidslivet. Han ble 32 år gammel sjef for et stort fabrikkompleks i Sverdlovsk med flere tusen ansatte. Denne jobben ga ham ry som en effektiv og rettskaffen administrator. Han viste omtanke for vanlige arbeidere, noe som gjorde ham populær. På grunn av de gode resultatene i bedriften fikk han også et godt omdømme i kommunistpartiet. Jeltsins neste jobb var som leder for byggeavdelingen i partiets distriktskomite, et prestisjetungt verv. Han avanserte til sekretær for distriktskomiteen og ble deretter førstesekretær, som i praksis var Sverdlovsks mektigste stilling.
== Politikk ==
Jeltsin ble medlem av det sovjetiske kommunistpartiet i 1961. Jeltsin og Mikhail Gorbatsjov var like gamle og hadde lignende yrkeserfaring. Begge var ulike den foregående generasjon ledere i Sovjetunionen. De var folkelige, åpne for nye ideer og kritiske til utviklingen i Sovjetunionen. De hadde hatt noe kontakt tidligere som førstesekretærer i henholdsvis Sverdlovsk og Stavropol.Etter at Gorbatsjov tok over toppledelsen fikk Jeltsin i april 1985 stillingen som leder av Sentralkomiteens byggeavdeling, og i juni 1985 ble han forfremmet til sekretær i Sentralkomiteen - et av de fremste vervene i Sovjetunionen. I 1985 ble Jeltsin kandidat politbyrået, og året etter ble han utnevnt av Mikhail Gorbatsjov til partisjef i Moskva, en av de mektigste stillingene i partiet. Som partisjef i Moskva sparket han funksjonærer han anså som udugelig eller korrupte. Jeltsins brutale «ryddesjau» skapte uro og skaffet ham fiender i partiet samtidig som Gorbatsjov og andre mente at noe måtte gjøres i Moskva. Gorbatsjov ble stadig mer misfornøyd med Jeltsin. På plenumsmøtet i Sentralkomiteen ba Jeltsin fra talerstolen om å bli fritatt fra vervene som partisjef og medlem av politbyrået. Jeltsin kritiserte i talen Gorbatsjovs reformarbeid som han mente hadde gitt lite resultat, og han advarte mot personkult rundt landets leder. Sentralkomiteen vedtok enstemmig å anse Jeltsins innlegg som «politisk feilaktig», og Jeltsin var med det utstøtt. I 1987 forlot han disse stillingene etter å ha blitt kritisert for «politisk umodenhet» og «sviktende lederskap». Han ble da degradert til viseformann i sentralkomiteen for byggesaker.På partikongressen i 1986 skapte han seg ry som en uredd og ukonvensjonell politiker med omtanke for vanlige folk.I 1988 fikk Gorbatsjov gjennom at det for å styrke de demokratiske organene skulle holdes et delvis fritt valg våren etter. I mars 1989 ble han valgt til den nye Folkekongressen for Sovjetunionen (russisk: Съезд народных депутатов СССР) med 89 % av stemmene fra velgerne i Moskva. Myndighetene hadde forsøkt å hindre ham å stille til valg. Jeltsin ble populær ved blant annet å stå i kø i butikken sammen med vanlige folk og klage over dårlig vareutvalg. Fra Folkekongressen ble han valgt inn som fast representant i Det øverste sovjet. I mai 1990 ble han formann i RSFSRs øverste sovjet. Han forlot kommunistpartiet på den 28. kongressen sommeren 1990. I juni 1990 fikk han gjennom at Russlands lover skulle ha rang foran Sovjetunionens lover.
=== Kuppforsøket i 1991 ===
Den 12. juni 1991 ble Jeltsin valgt til den russiske sovjetrepublikkens president med 57 prosents majoritet ved direkte valg. Jeltsin ble da den første direkte folkevalgte lederen i Russlands og Sovjetunionens historie. Dette ga Jeltsin større folkelig legitimitet enn Gorbatsjov som ikke var direkte valgt. Befolkningen var misfornøyd med at Gorbatsjovs reformer ikke ga resultater. I august 1991 lyktes det ham med folkelig støtte å avverge et kuppforsøk mot Mikhail Gorbatsjov. Jeltsin fremsto med dette som landets redningsmann og ble for alvor kjent internasjonalt og en nasjonalhelt for russerne. Kuppmakernes planer om å arrestere Jeltsin mislykkes helt. Ved å redde Gorbatsjov ble de to på nytt allierte. Rollene ble samtidig byttet om: Jeltsin fremsto som den klare lederen mens Gorbatsjov var på defensiven. På denne bakgrunn forbød han i november kommunistpartiet i Russland.
=== Oppløsningen av Sovjetunionen ===
Litauen erklærte seg selvstendig fra Sovjetunionen i 1990. Tidlig i januar 1991 var det en spent situasjon, og Jeltsin sendte 12. januar ut et dramatisk opprop til «Russlands borgere». I oppropet advarte han mot å bruke våpen mot en fredelig befolkning, han manet til selvkontroll og advarte mot fare for diktatur i landet. Han rettet klar kritikk mot Gorbatsjov. I Vilnius ble 13 sivile drept av russiske militære 13. januar 1991, «den blodige søndagen». Jeltsin støttet de baltiske landenes rett til å tre ut av unionen. Etter uroligheten i Baltikum ble Russlands øverste sovjet sammenkalt før tiden, og Jeltsin fikk gjennom et opplegg for å forhandle om en unionsavtale som var tenkt å omfatte Russland, Hviterussland, Ukraina og Kasakhstan. Gorbatsjov hadde på denne tiden svært lite oppslutning i befolkningen, mens Jeltsin var svært populær.Gro Holm skrev i februar 1991 at Sovjetunionen «neppe vil bestå til år 2000» og antok at Jeltsin og Gorbatsjov for ettertiden mest ville fremstå som overgangsskikkelser.Velgerne i Ukraina stemte 1. desember 1991 med stort flertall for utmelding fra Sovjetunionen, og Ukrainas ledere var klare over at USA kom til å anerkjenne en uavhengig stat. Både Jeltsin og Gorbatsjov hadde sagt tydelig at uten Ukraina var Sovjetunionen utenkelig. Den 8. desember erklærte Jeltsin sammen med Ukrainas president Leonid Kravtsjuk og Hviterusslands leder Stanislav Sjusjkevitsj at Sovjetunionen var oppløst. De andre lederne reagerte på det de oppfattet som et kupp fra de slaviske republikkenes side.
=== Presidentperiode (1991–1999) ===
I oktober 1992 overleverte han til Polens president, Lech Wałęsa, dokumenter som viste at Stalin hadde beordret Katyn-massakren. Han besøkte Sør-Korea i 1992, og landene undertegnet en historisk vennskapsavtale. I januar 1993 undertegnet han START II-avtalen med USAs president. Han var på offisielt besøk i Norge 25. - 26. mars 1996. Det første frie presidentvalget i landets historie ble avholdt 16. juni 1996. Jeltsin fikk 34,8 % av stemmene i første valgomgang mot Gennadij Ziuganov som oppnådde 32,1 %. I andre valgomgang 3. juli fikk Jeltsin 53,7 % og Ziuganov 40,4 %.
I september-oktober 1993 var det en konstitusjonell krise i Russland mens det pågikk tautrekking mellom presidenten og parlamentet. Jeltsin brukte hæren som skjøt med tanks mot parlamentsbygningen. Da motstanderne i parlamentsbygget ga opp innførte han unntakstilstand og forbød flere organisasjoner, blant annet kommunistpartiet. Pravda og flere andre aviser måtte innstille publiseringsvirksomheten. Det var en stund frykt for at situasjonen kunne utvikle seg til borgerkrig. Med unntak av Folkerepublikken Kina støttet andre land i praksis Jeltsin i denne situasjonen.Jeltsin er blitt kritisert for sin innsats som president i Russland; en innsats som omfatter flere regjeringskriser og krig i Tsjetsjenia. Den første krigen i Tsjetsjenia (1995-1996) og økonomiske problemer med ukontrollert inflasjon, økende fattigdom og oligarker som beriket seg, undergravde Jeltsins autoritet og grep om makten midt på 1990-tallet. Ved valget til den nye nasjonalforsamlingen i desember 1993 gikk Jeltsins støttepartier sterkt tilbake. Jeltsin senket etter dette farten i de raske reformene ved overgangen til markedsøkonomi. I august 1994 var han i Berlin da de siste russiske styrkene forlot byen som hadde vært okkupert av de allierte etter andre verdenskrig.Jeltsin annonserte i februar 1996 at han ville stille til gjenvalg. Jeltsins parti, Vårt hjem - Russland, hadde ved parlamentsvalget i desember 1995 fått 10 % av stemmene mens kommunistpartiet ledet av Gennadij Ziuganov fikk nesten en fjerdedel av stemmene. I oktober hadde Jeltsin vært innlagt på sykehus og var på den tiden nede i 3 % oppslutning på meningsmålingene. Ved presidentvalget 3. juli 1996 oppnådde han 54 % i siste valgomgang mot Ziuganov (vel 40 %). Jeltsins valgkamp leide inn de tre amerikanske konsulentene George Gorton, Dick (Richard) Dresner og Joe Shumate for å bistå i valgkampen. Dresner hadde tidligere tilrettelagt Bill Clintons valgkamp i Arkansas og Gorton arbeidet senere for Arnold Schwarzeneggers valgkamp i California. Gorton og Shumate hadde arbeidet for Pete Wilsons valgkamp i California, mens Dresner medvirket til Wilsons mislykkede forsøk på å bli nominert til presidentvalget. Det er uklart hvor avgjørende disse var for å få gjenvalgt Jeltsin som hadde et tilsynelatende håpløst utgangspunkt med 6 % oppslutning i begynnelsen av 1996. Roger Spottiswoodes film Spinning Boris (2003) mener å fortelle den sanne historien om hvordan disse «spindoktorene» sørget for at Jeltsin vant valget. Personer i Jeltsins stab avviste påstandene om at konsulentene hadde noen betydning. Rådene fra konsulentene skal ha blitt formidlet via Jeltsins datter Tatjana Jeltsina og de møtte aldri Jeltsin personlig. Konsulentene behersket ikke russisk og arbeidet med hjelp fra tolker og oversettere. Jeltsins valgkamp begynte å angripe kommunistene etter råd fra de amerikanske konsulentene, noe Jeltsins egne rådgiver skal ha advart mot.Han ble gjenvalgt som president i 1996 og gjennomgikk kort tid etter valget en omfattende hjerteoperasjon som gjorde ham sykmeldt i flere måneder. Hans andre periode var preget av lange fravær og fire utskiftinger av statsminister. Før valget i 1996 inngikk han en avtale med «de syv oligarker» (eller «syv bankmenn») (Boris Berezovskij, Mikhail Fridman, Piotr Aven, Mikhail Khodorkovskij, Vladimir Potanin og Aleksander Smolenski) om at de skulle få aksjer i de store selskapene dersom de støttet Jeltsin i valgkampen.
== Død og ettermæle ==
Jeltsins dårlige helse og alkoholproblem bidro til at han fratrådte sin presidentpost den 31. desember 1999. Avgangen kom overraskende. Han ble etterfulgt av sin statsminister, Vladimir Putin, som ble valgt til Russlands president den 26. mars det påfølgende år.
Boris Yeltsin's finest moment came in August 1991, when he stood on a tank in Moscow and opposed the hardline leaders of a coup against Gorbachev. But the former Russian president, who died Monday, ended his period in power in disgrace.
Jeltsin døde 23. april 2007 i en alder av 76, etter et hjerteinfarkt. Han ble begravd på Novodevitsjekirkegården den 25. april. De tidligere amerikanske presidentene Clinton og Bush var til stede sammen med tidligere britisk statsminister John Major. Norge var representert ved stortingspresident Torbjørn Jagland.Ifølge biografien (2000) av Leon Aron kom Jeltsin til Moskva med ekte omsorg og bekymring for sine landsmenn. På en reise til USA i 1989 skal han blitt dypt sjokkert over vanstyret i Sovjetunionen sammenlignet med USA. En typisk «appartchik» fra utkanten, var en annen dom over Jeltsin. Han hadde små kunnskaper om økonomi og statsbygging, ifølge Nesavisimaja Gaseta og Der Spiegel. Jeltsin medvirket til å utvikle demokratiske institusjoner i Russland, blant annet i form av en lovgivende forsamling og fri presse. Før avgangen ved årtusenskiftet var det bare 2 % av velgerne som mente han gjorde en god jobb. Flere år senere var det flere som mente at Stalin hadde gjort mer godt for landet enn det Jeltsin hadde. Bare 17 % av velgerne mente at Jeltsin-perioden hadde gjort mer godt enn vondt for landet.
== Bøker ==
Jeltsin, Boris (1990). Skriftemål over et gitt tema. Cappelen. ISBN 8202124123.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Boris Yeltsin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Boris Yeltsin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Boris Jeltsin på Internet Movie Database
(fr) Boris Jeltsin på Allociné
(en) Boris Jeltsin hos The Movie Database
(en) Boris Jeltsin – Olympedia | Boris Nikolajevitsj Jeltsin (kyrillisk: Борис Николаевич Ельцин født 1. februar 1931 i Butka ved Sverdlovsk, nå Jekaterinburg, Sovjetunionen, død 23. | 4,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mao_Zedong | 2023-02-04 | Mao Zedong | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. september', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 26. desember', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Kinesere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Kinesiske kalligrafer', 'Kategori:Kinesiske opprørsledere', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Kommunister', 'Kategori:Mao Zedong', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Shaoshan', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Personer fra kulturrevolusjonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Mao Zedong (tradisjonell kinesisk: 毛澤東, forenklet kinesisk: 毛泽东, pinyin: Máo Zédōng; Wade-Giles: Mao Tse-tung, født 26. desember 1893 i Shaoshan i Hunan i Kina, død 9. september 1976 i Beijing) var en kinesisk kommunist, statsleder, revolusjonær og teoretiker. Han ledet Kinas kommunistparti til seier i den kinesiske borgerkrigen og grunnla Folkerepublikken Kina i 1949, som han ledet fram til sin død i 1976. Mao er også grunnleggeren av en retning innen marxismen-leninismen kjent som maoismen.
Under hans lederskap fikk partiet makten over mesteparten av Kina som følge av utfallet av den kinesiske borgerkrig. I Folkerepublikken Kina får Mao æren for å ha skapt et (nesten) forent Kina uten utenlandsk dominans for første gang siden opiumskrigene. Samtidig er han kritisert for sin politikk, ikke minst for mangelfull respekt for menneskeliv og for politikken på det økonomiske området.
Mao er noen ganger omtalt som den «fire store»: store lærer, store leder, store øverstkommanderende og store styrmann (伟大导师，伟大领袖，伟大统帅，伟大舵手). Kallenavnet «formann Mao» var det som ble best kjent i Vesten.
Til tross for den nevnte kritikken er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man minnes at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert, og levealderen og folketallet steg.
Mye av den takknemligheten kineserne har overfor Mao, skyldes propagandaens styrke. I viktige perioder svekket han faktisk skolevesenet, både før og ikke minst under kulturrevolusjonen. Han tvangsinndrev så meget av jordbruksproduksjonen at det førte til en forferdelig hungersnød. Det er vanskelig å tallfeste hvor mange som mistet livet enten direkte ved henrettelser eller indirekte ved vanstyre i Maos maktperiode, tall på mellom 40 og 70 millioner har vært nevnt.
| Mao Zedong (tradisjonell kinesisk: 毛澤東, forenklet kinesisk: 毛泽东, pinyin: Máo Zédōng; Wade-Giles: Mao Tse-tung, født 26. desember 1893 i Shaoshan i Hunan i Kina, død 9. september 1976 i Beijing) var en kinesisk kommunist, statsleder, revolusjonær og teoretiker. Han ledet Kinas kommunistparti til seier i den kinesiske borgerkrigen og grunnla Folkerepublikken Kina i 1949, som han ledet fram til sin død i 1976. Mao er også grunnleggeren av en retning innen marxismen-leninismen kjent som maoismen.
Under hans lederskap fikk partiet makten over mesteparten av Kina som følge av utfallet av den kinesiske borgerkrig. I Folkerepublikken Kina får Mao æren for å ha skapt et (nesten) forent Kina uten utenlandsk dominans for første gang siden opiumskrigene. Samtidig er han kritisert for sin politikk, ikke minst for mangelfull respekt for menneskeliv og for politikken på det økonomiske området.
Mao er noen ganger omtalt som den «fire store»: store lærer, store leder, store øverstkommanderende og store styrmann (伟大导师，伟大领袖，伟大统帅，伟大舵手). Kallenavnet «formann Mao» var det som ble best kjent i Vesten.
Til tross for den nevnte kritikken er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man minnes at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert, og levealderen og folketallet steg.
Mye av den takknemligheten kineserne har overfor Mao, skyldes propagandaens styrke. I viktige perioder svekket han faktisk skolevesenet, både før og ikke minst under kulturrevolusjonen. Han tvangsinndrev så meget av jordbruksproduksjonen at det førte til en forferdelig hungersnød. Det er vanskelig å tallfeste hvor mange som mistet livet enten direkte ved henrettelser eller indirekte ved vanstyre i Maos maktperiode, tall på mellom 40 og 70 millioner har vært nevnt.
== Barndom og ungdom ==
Mao Zedong ble født i 1893 som eldste sønn av en måtelig velhavende bonde i Shaoshan i Xiangtan fylke i provinsen Hunan. Dette var i Qing-dynastiets aftenår. Områdets kinesiske tungemål er hunanesisk, og det ble Maos morsmål.
Hans forfedre var kommet til området fra Jiangxi-provinsen under Ming-dynastiet og hadde drevet jordbruk i mange generasjoner.
Familien var i stand til å gi sønnen enkel skolegang ved landsbyskolen. Han avsluttet i 1906, i den alderen som var vanlig den gangen. Da han ble 14 år, arrangerte foreldrene et ekteskap med en noe eldre ungjente fra naboklanen Luo (sannsynligvis en 18-åring). Mao aksepterte aldri dette som noe egentlig ekteskap.
I 1910 forlot Mao foreldregården, og dro til den nærliggende byen Xiangtan der han fikk to privatlærere som hjalp ham med utdannelsen i leseferdighet og i klassiske tekster.
Under den kinesiske revolusjon i 1911 var han medlem av Hunans antikeiserlige hær. Deretter vendte han tilbake til skolebenken.
Etter avslutningen fra Hunans første lærerhøyskole i 1918, ble han med sin lærer Yang Changji til Peiching (Beijing). Ved denne lærerens formidling ble han ansatt som hjelpebibliotekar ved Pekinguniversitetet i Beijing, med en månedslønn på åtte yuan, og ble der kjent med dets leder, Li Dazhao. Han var av de viktigste av de tidlige kinesiske marxistene og medgrunnlegger av Kinas kommunistparti. Her opplevde han 4. mai-bevegelsen. Mao var samtidig deltidsstudent, og fulgte gjerne forelesningene av ledende professorer som Chen Duxiu, Hu Shi og Qian Xuantong. Det var også i Beijing at han ble kjent med sin senere andre hustru, Yang Kaihui (i Maos øyne var dette hans første; han anerkjente ikke det arrangerte ekteskapet fra tenårene). Yang var datter av læreren hans. Det å gifte seg av kjærlighet var den gang alt annet enn normaltilfellene. Dermed ble ekteskapet mellom de to unge intellektuelle i Changsha feiret som et særlig tegn på det sosiale fremskritt.
Til forskjell fra flere andre av de senere ledende krefter innen den kinesiske kommunisme, tilbragte ikke Mao de tidlige 1920-årene i utlandet. Men han reiste meget i de kinesiske provinsene, ikke minst i Hunan.
Den offisielle kinesiske kommunistiske historieskriving hevder feilaktig at Mao var med på grunnleggelsen av Det kinesiske kommunistparti (KKP) i 1920 i Shanghai. Men det stemmer ikke; på denne tiden bodde og oppholdt Mao seg i Changsha. Men i 1921 var Mao med på Kinas kommunistpartis første kongress. På den andre partikongressen, i 1923, ble han innvalgt i partiets sentralkomite. I Den første enhetsfront mellom KKP og Guomindang (GMD eller KMT – Kuomintang) var han leder for et KMT-institutt for den revolusjonære oppdragelse av bøndene i Guangzhou.
== Tidlig politisk tenkning ==
På denne tiden utviklet Mao Zedong mange elementer av den politiske tenkning som senere er blitt kjent under betegnelsen maoismen. Disse tankene har hatt en dyptgripende innvirkning på flere generasjoner av kinesere, og har også satt sterke spor i mange andre land.
Maos tanker tilpasset marxismen til en politisk ideologi som kunne bringe en kommunistisk revolusjon til seier i det for det meste ikke-industrialiserte kinesiske samfunn. Maos hypotese var at bøndene kunne bli drivkraften for en kommunistisk omveltning, men at det bare ville skje dersom partieliten var villig til å forkynne det revolusjonære budskap på grasrotnivå på en måte som landsbybefolkningen var i stand til å begripe. Dette innebar en prosess der det gjaldt å få de ledende partikadre til å sette seg inn i de lokale realiteter, og prøve å integrere bøndenes nære problemer med partiprogrammet. Dette ble kalt masselinjen.
Mao bygget også på Hegels og Karl Marx' filosofi for å utvikle en egen versjon av den dialektiske materialisme. Denne dialektiske teori ble anvendt på samfunnskonfliktene, og la vekt på at konfliktene var empirisk betinget og nødvendige.
Mao utviklet også sin trestadiersteori for geriljakrig, og en egen versjon av kommunismens teori om de demokratiske folkediktaturer.
== Under borgerkrigen ==
Etter bruddet mellom GMD og KKP i 1927 anstiftet Mao høstoppstanden i Changsha, men den ble raskt knust. Med enkelte andre overlevende trakk han seg så tilbake til Jinggangfjellene (Jinggangshan). Der forente han sine krefter med restene av opprørsskarene under Zhu De, Chen Yi og Zhou Enlai. De hadde også retirert til disse fjellene, etter Nanchangopprøret.
=== Den kinesiske sovjetrepublikken Jiangxi ===
Med Zhu Des hjelp bygde Mao opp en liten, men effektiv geriljahær. Etter press fra Guomindang ble hovedkvarteret lagt noe lenger mot sør i 1931, og i november ble sovjetrepublikken Jiangxi grunnlagt av en kommunistisk folkeforsamling i Ruijin. Mao ble innsatt som president, eller formann. Han eksperimenterte med landsbruksreformer og gav tilflukt til kommunister som flyktet fra høyrekreftenes utrenskninger i Shanghai og andre byer. Geriljabasen vokste raskt, og i 1928 behersket opprørerne allerede et område med en befolkning på over 500 000.
Men Mao utøvet ikke fullstendig kontroll. Moskva hadde utnevnt Zhu De til hærsjef, og som partisekretær var Zhou Enlai egentlig nr. 1 i det kommunistiske hierarki. Disse årene ble preget av maktkamper mellom Mao, som ville drive geriljakrig med bøndenes støtte, og Komintern-orienterte grupper som satte sin lit til at revolusjonen skulle seire ved proletariatets medvirkning (altså satset på byenes industriarbeidere). Denne spliden ble kalt «Striden mellom de to linjer».
I Jinggangshan ble Mao også kjent med sin tredje livsledsagerske, He Zizhen. Mao var allerede gift med Yang Kaihui, men henne hadde han latt være hjemme i Changsha, og der ble hun arrestert av Guomindang og henrettet i 1930. De barna hun hadde med Mao måtte en stund slå seg gjennom som gatebarn i Shanghai, inntil de ble oppsport av kommunistene og bragt utenlands. Maos sønn Mao Anying falt senere i Koreakrigen under et luftangrep.
=== Den lange marsjen ===
I 1934 ble presset fra Kuomintang til slutt så sterkt at sovjetrepublikken i Jiangxi måtte oppgis. De kommunistiske tropper trakk seg med store tap tilbake til Yan'an i provinsen Shaanxi (tilbaketrekningen kalles Den lange marsjen) – generalissimo Chiang Kai-shek lot dem faktisk slippe ut av fellen i det som noen år etterpå skulle vise seg å være hans største strategiske tabbe.
Det var nærmere 100 000 mann som forlot Jiangxi, og færre enn 20 000 som kom frem til Yan'an. Hele marsjen tok drøyt ett år og strekningen som ble tilbakelagt var på 6000 til 9600 kilometer, alt etter som hvilke marsjkolonner man velger å følge til enhver tid. I den tidligste fase av marsjen var Mao febersyk, og i deler av marsjen ble han derfor båret i en spesialbygd bærestol.
Blant ofrene for sammenstøtene med Kuomintang eller lokale krigsherrer var antagelig flere barn av ham og He Zizhen. De var blitt etterlatt blant bøndene, men etter 1949 kunne man ikke lenger finne spor etter dem. He Zizhen overlevde marsjen, men var fysisk svært nedbrutt. I 1937 ble hun sendt til Sovjetunionen for å gjenvinne sin helse. Men en annen grunn var at hun ikke skulle kunne stå i veien for Maos kurtisering av sin senere fjerde ektefelle, skuespillerinnen og politikeren Lan Ping, som skulle bli kjent under navnet Jiang Qing. Det endte noen år senere med at Mao skilte seg fra He Zizhen før han giftet seg på nytt.
Det var under Den lange marsjen at Mao, under konferansen i Zunyi i provinsen Guizhou, og med hjelp fra Zhou Enlai, klarte å etablere seg som Det kinesiske kommunistpartiets leder.
=== Konsolidering under Den andre kinesisk-japanske krig ===
Den andre kinesisk-japanske krig hadde i 1937 ført til Den annen enhetsfront mellom kommunistene og GMD. På denne tiden bekjempet Mao ikke bare den japanske invasjonsmakt, men bekjempet også dem han oppfattet som politiske motstandere i egen leir, og utvidet sitt eget maktgrunnlag.
Det var også fra Yan'an at Mao klarte å konsolidere sin stilling innen kommunistpartiet ytterligere. Særlig viktig var beriktigelskampanjen (Cheng Feng) han satte i gang i 1942, som var rettet mot rivaliserende kommunistiske størrelser som Wang Ming, Wang Shiwei og Ding Ling.
Mao Zedongs militære strategi ble kritisert både av Chiang Kai-shek og USA. USA betraktet Chiang som en viktig alliert som bidro til å forkorte krigen mot Japan med sine angrep på japanerne i Kina. Chiang visste at han samtidig måtte styrke sin regjeringshær for å være i stand til å slå Maos styrker tilbake etter at borgerkrigen ganske sikkert ville blusse opp igjen etter annen verdenskrigs avslutning. Amerikanerne forstod ikke i hvilken grad de to kinesiske styrkene forberedte seg på ny konflikt med hverandre. Til og med mens japanerne stod på kinesisk jord, var det sammenstøt mellom kommunister og nasjonalister. En mer ekte enhetsfront ville utvilsomt betydd meget for et raskere japansk militært sammenbrudd.
=== Fornyet borgerkrig ===
Etter Japans kapitulasjon og de japanske troppenes tilbaketrekning fra Kina flammet den kinesiske borgerkrigen opp igjen i 1946. GMD var kommet svekket ut etter den harde krigføringen mot japanerne, mens kommunistene derimot hadde tiltatt i styrke.
USA fortsatte å støtte Chiang Kai-shek, nå helt åpent og med brodd mot kommunistene. Samtidig gav Sovjetunionen en del militær støtte til Mao.
De største sammenstøtene skulle komme i nord. Etter en rekke militære tilbakeslag i Mandsjuria, særlig i forsøkene på å innta de større byene, klarte kommunistene etterhvert å sikre seg hele området. Det skyldes nok i vesentlig grad at Mao klarte å fremstå som moderat i møte med den amerikanske general George Marshall, som var sendt til Kina for å megle mellom kommunister og nasjonalister. Han presset Chiang Kai-shek til en langvarig våpenhvile på et tidspunkt da kommunistene var nær ved å måtte rømme den siste mansjuriske storbyen de holdt, Harbin. Under våpenhvilen klarte Maos styrker å konsolidere sine styrker i det nordlige Mansjuria, og han mottok store leveranser av krigsutstyr fra Sovjetunionen i nord.
En del av den krigslykke som fulgte kommunistene fra 1946 skyldtes at agenter i Kuomintang-hæren, inklusive sentralt plasserte befalingsmenn, holdt Mao underrettet om deres bevegelser og gjorde disposisjoner som muliggjorde ødeleggende kommunistiske bakholdsangrep. Det gjaldt ikke minst de styrker som erobret Maos hovedstad Yan'an. I tillegg kom at Chiang Kai-sheks hærstyrker på grunn av brutal framferd fikk liten støtte i befolkningen.
Fra kampene i Mandsjuria omtales ofte skjebnen til innbyggerne i Changchun. Da Maos tropper ikke klarte å innta byen ved et direkte angrep i 1948, ble den omringet. Forsvarernes kommandør general Cheng Tung-kuo, en krigshelt fra kampene mot japanerne, nektet å kapitulere, og en stor del av befolkningen sultet i hjel under den fem måneder lange beleiringen. General Cheng Tung-kuo hadde forsøkt å evakuere sivilbefolkningen. Lin Biaos ordre var, med Maos ryggdekning, «Forby sivilbefolkningen å forlate byen». Byen falt, og strategien – å sulte ut befolkningen – ble benyttet også andre steder.
Den 21. januar 1949 led Kuomintangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme.
Folkerepublikken Kina ble proklamert den 1. oktober 1949, men kampene fortsatte. Da Den røde armé den 10. desember begynte beleiringen av den siste større GMD-kontrollerte by på fastlandet, Chengdu, evakuerte Chiang Kai-shek sine styrker og trakk seg tilbake til Taiwan, der GMD videreførte Republikken Kina.
== Ved makten ==
=== Kamp mot vestlig innflytelse ===
Det stod klart både for Mao og for Stalins utsendte, Anastas Mikojan, at mange middelklassekinesere hadde en beundring for den vestlige verden som kunne bli problematisk for innføringen av kommunismen. Store deler av den kinesiske intelligentsia var utdannet i USA, Storbritannia, Tyskland og Japan. Liu Shaoqi rapporterte sommeren 1949 til Stalin at bare USA og Storbritannia hadde 31 universiteter og spesialiserte skoler, 32 religiøse undervisningsinstitusjoner og 29 biblioteker i landet, foruten 2 822 andre skoler, 3 822 misjonsstasjoner og -organisasjoner og 147 sykehus. Kina hadde ikke nok mennesker med høy utdannelse, så arbeidet med å svekke den vestlige innflytelse ville bli vanskelig. Det begynte med at vestlige konsulater ble tvunget til å stenge, og senere fulgte utvisninger, konfiskasjoner og/eller stenging av institusjoner.
=== Stalin og Mao ===
Mao møtte Stalin i Moskva i desember 1949 i anledning Stalins 70-årsdag. Det ble inngått en avtale som gav russerne rettigheter både i Xinjiang og i Mandsjuria, og rett til alt det «overskytende» av den kinesiske wolfram-produksjon samtidig som den sovjetiske hjelpen til Kina ble intensivert og handelsforbindelsene bygd ut. Mao hevdet alltid at han bare var en elev av de store; Marx, Lenin og Stalin. Mao og det kinesiske kommunistpartiet var mot Khrustsjovs oppgjør med Stalinepoken (1956) og hevdet at det nye styret i Sovjetunionen var "sosialimperialistisk".
==== Vietnam ====
Mens Mao var i Moskva, anerkjente Sovjetunionen Hồ Chí Minhs opprørsregjering i Vietnam. Mao hadde lenge interessert seg for Vietnam, og hadde finansiert, trent og bevæpnet kommunistene der. Nå gav Stalin ham i oppdrag å sørge for kommunismens sak der. Mao engasjerte seg sterkt, og la seg også opp i militær planlegging. Men i oktober 1950 trappet Mao kraftig ned det kinesiske engasjement i Vietnam. Han konsentrerte nå sin oppmerksomhet mot et annet land: Korea.
==== Koreakrigen ====
Maos kriger var ennå ikke over. Det interne oppgjøret mellom venstreorienterte og USA-vennlige koreanere utviklet seg til en konflikt mellom de midlertidige statene Nord- og Sør-Korea (Korea, som var okkupert av Japan, ble delt i interessesfærer av seierherrene etter Japans nederlag), og 25. juni 1950 kom det til åpen krig. Nordkoreanerne hadde stor framgang, og USA besluttet å sette inn egne og allierte styrker under FN-flagg. Da nordkoreanerne ble trengt tilbake og den massive USA-offensiven førte til at Pyongyang ble inntatt 20. oktober 1950, satte kineserne inn styrker. Motoffensiven var i det vesentlige en stor suksess, og den 4. januar 1951 hadde de og nordkoreanerne inntatt Seoul. De nådde langt ned mot sørspissen av den koreanske halvøy før motangrepet kom. Til slutt stabiliserte fronten seg omtrent ved den 38. breddegrad.
=== Tibet ===
Tibet hadde vært under kinesisk overhøyhet fra 1720. Under de urolige forholdene (krigsherrer, hungersnød osv) i Kina fra 1911 og utover interesserte kineserne seg lite for Tibet. Mao ønsket reell kontroll med Tibet for blant annet å gjennomføre en sosial revolusjon også der. Høsten 1950 rykket den kinesiske hær inn i landet, og etter å ha nedkjempet sporadisk motstand fra tibetanske styrker, nådde den hovedstaden Lhasa i 1951. En avtale ble inngått mellom lama-styret og den kinesiske regjering, som fikk hånd om forsvar og utenrikssaker, mens Tibet skulle beholde sitt indre selvstyre. Dalai Lama ble værende i håp om at fredelig sameksistens med okkupantene var mulig, men flyktet i eksil til India etter de blodige opptøyene i 1959.
=== «La hundre blomster blomstre» ===
I 1956 initierte Mao sammen med Zhou Hundre blomster-kampanjen («La de hundre blomster blomstre»): Han uttrykte at partiet var villig til å vurdere andres forslag om hvordan Kina burde regjeres. Kampanjen ble startet i oktober 1956, men det var sterke oppfordringer fra Maos side fra februar som fikk fart på den. Han kritiserte da de intellektuelle som ikke benyttet denne anledningen til å fremføre sunn kritikk, og bedyret dens verdi og nødvendighet for å kunne bygge et bedre Kina. Gitt denne ytringsfrihet og dette pålegg begynte mange liberale og intellektuelle også å stille kritiske spørsmål ved selve kommunistpartiet og dets lederrolle. Dette ble både tolerert og oppmuntret til å begynne med. Men etter et halvt år, i juli 1957, reverserte Maos regjering sin politikk og arresterte dem som hadde fremsatt slik kritikk (eller som det ble hevdet hadde gjort det). Dette tiltaket ble kalt Anti-høyre-bevegelsen.
Forfatterinnen Jung Chang anfører uttalelser fra Mao fra den tiden som gjør det nærliggende å konkludere at Hundre blomster-kampanjen fra begynnelsen av var et knep for å røke ut «farlige» tenkere.
I en tale til partiledere sa Mao i 1958: «Hva er så uvanlig ved keiser Shi Huangdi fra Qin-dynastiet? Han lot bare 460 lærde begrave levende, mens vi derimot har begravd 46 000 lærde levende. Vi er hundre ganger foran keiseren … hva gjelder undertrykkelsen av kontrarevolusjonære intellektuelle.» (Dette er en andre- eller tredjehånds kilde)
Innstramningen etter Hundre blomster-kampanjen skulle prege meget av Maos tenkning i årene som fulgte, og særlig under kulturrevolusjonen som ble lansert ca. ti år senere.
=== Det store spranget ===
Etter økonomiske feilbeslutninger («Det store spranget» og «De tre røde banneres politikk)» ble Maos makt svekket, og reformatorer som Deng Xiaoping fikk mer innflytelse.
«Det store spranget» var en storslagen plan som skulle vise et alternativ til den sovjetiske (med sin store vekt på tungindustri). «Det store spranget» la hovedvekten på kollektiviseringen av kinesisk landbruk, og oppbygging av stålindustri. Til å begynne med gikk det svært bra: Landbruksproduksjon og stålproduksjon skjøt fart. Men Mao og andre i det sentrale lederskap ble fiksert på en helt urealistisk vekstkvote. Antallet jordbruksarbeidere som ble overført til stålproduksjonen, var alt for høyt, men man ville ikke se realitetene i øynene mens sammenbruddet nærmet seg; man trodde på sine egne propagandapregede seiersmeldinger.
Mao mente at veien til økt produksjon var ved opprettelsen av folkekommuner der all eiendom ble kollektivisert og arbeidet ble utført med masseinnsats. Det ble etablert omkring 25 000 folkekommuner, hver på rundt 5 000 hushold. Ettersom han var så fiksert på å få opp stålproduksjonen, gikk han inn for at det skulle bygges opp ministålverk i alle kommuner. Bøndene måtte forsyne dem med brensel og jern. Produksjonsmålene var så høye og metodene så hensynsløse at det gikk ut over mange av husene (trevirke i vegger og tak brukt som brensel, folk måtte flytte til kasernelignende fellesbygninger), naturen (snauhogst med etterfølgende økt flomproblem), og husgeråd (særlig det som var av jern). Når det senere ble klart at felleskantinene ikke var noen heldig løsning og folk fikk vende hjem, hadde de ofte ikke noe riktig hjem å komme tilbake til, eller de manglet kjøkkenovner, woker og annet nødvendig til husholdet.
I 1959 ble klart at «det store spranget» på mange måter var mislykket. Selv om målsettingene for stålproduksjonen forsåvidt ble nådd, var det ikke meget å trøste seg med. Man hadde benyttet svært meget skrapjern for å få opp produksjonen, og kvaliteten på stålet var ofte så dårlig at det var ubrukelig. Khrusjtsjov innstilte på denne tiden den sovjetiske tekniske assistanse som følge av de stadig forverrede sinosovjetiske forbindelser. Samtidig kom tørkeperioder, og landsbruksproduksjonen ble redusert. Samtidig økte Kina sin eksport av matvarer til østeuropeiske land. Hvor mange millioner kinesere som døde som følge av den feilslåtte kampanjen, er det strid om. Jung Chang og Jon Halliday anslår ca. 36,67 millioner døde, mens historikeren Frank Dikötter er kommet frem til et dødstall på minst 45 millioner.
=== Mot brudd med Sovjetunionen ===
Mao likte ikke Khrusjtsjovs tale til det sovjetiske kommunistpartis 20. partikongress i 1956, der han tok offentlig avstand fra Stalin. Han var kjent med at Khrusjtsjov gikk enda lengre, og i andre taler og sammenhenger hadde avvist Stalins totalitære lederstil og dempet den marxistisk-leninistiske kjernelære om den uunngåelige væpnede konflikt mellom kapitalismen og sosialismen. Mao mente at Sovjetunionen fjernet seg fra den rene marxistisk-leninistiske rene lære (eller mer presist fra stalinismen), og mistet tillit til sovjeterne.
I 1959 var Sovjetunionen svært bekymret over det kaos som rådde i Kina etter det mislykkede «Store spranget», og landet trakk tilbake sine løfter om å hjelpe kineserne med å utvikle atomvåpen. Samme år møtte Khrusjtsjov den amerikanske president Dwight D. Eisenhower, og dessuten vegret han seg for å støtte Folkerepublikken Kina i landets grensekonflikt med India. Mao var nå overbevist om at Khrusjtsjov var for ettergivende overfor Vesten.
==== Maos maktposisjon svekkes innenrikspolitisk, men går til motangrep ====
Andre sentrale medlemmer av kommunistpartiet, blant annet Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, fikk i denne situasjon støtte for det synspunkt at Mao skulle vingeklippes: Han skulle fratas reell makt, men beholde en seremoniell og symbolsk rolle. De forsøkte så å marginalisere Mao, og i 1959 ble Liu Shaoqi statspresident, skjønt Mao forble formann. Liu og andre begynte å vurdere landets situasjon på en langt mer realistisk måte, og forlot et stykke på vei den idealismen som Mao stod for.
==== Brudd med Sovjetunionen ====
Den voksende spliden mellom Kina og Sovjetunionen gav Mao anledning til å fremstille sine innenrikspolitiske motstandere som agenter for fremmed makt, og så dra nytte av de nasjonalistiske følelser som det vakte til å fremstå som den eneste naturlige og troverdige leder.
Lenge hadde ikke partene kritisert hverandre direkte. Men man var indirekte på en måte som alle forstod: Når Mao ville ramme sovjeterne gikk han løs på Tito og Jugoslavia (som Sovjet var i ferd med å normalisere sitt forhold til). Omvendt kritiserte sovjeterne den kinavennlige diktator Enver Hoxha og hans Albania. Men i juni 1960 ble striden offentlig, under en kommunistisk kongress i Romania. Khrusjtsjov kalte Mao nasjonalist, eventyrer og avviker, og kineserne kalte Khrusjtsjov revisjonist og kritiserte hans patriarkalske, vilkårlige og tyranniske fremferd. Etter konferansen skrev Khrusjtsjov en åtti sider lang fordømmelse av Kina. Fra dette gikk det kort tid til det formelle brudd.
I 1962 kritiserte Mao russerne for å ha gitt etter under Cubakrisen, og samme år støttet russerne inderne i en kortvarig væpnet grensekonflikt mot Kina. Den siste offisielle kommunikasjon mellom de to stormaktene kom i 1963 der de fordømte hverandres versjoner av kommunismen.
I 1964 hevdet Mao at det hadde skjedd en kontrarevolusjon i Sovjetunionen, slik at proletariatets diktatur var avskaffet og kapitalismen var gjeninnført. Khrusjtsjovs avsettelse i oktober 1964 gav et lite pusterom. Men da den kinesiske statsminister Zhou Enlai kom tilbake etter et forhandlingsmøte med den nye sovjetiske ledelse i november og kunne fortelle Mao at verken Leonid Bresjnev eller Alekseij Kosygin ville endre den politiske kurs, kalte Mao den sovjetiske politikk for «khrusjtsjovisme uten Khrusjtsjov», og splittelsen vedvarte.
==== Mao og atombomben ====
Striden med Sovjetunionen førte til tilbakeslag for Maos utvikling av atomvåpen. De sovjetiske eksperter ble trukket ut. De makulerte alle sine notater før de reiste i 1960.
På denne tiden var sovjeterne blitt mer og mer klar over den redsel og gru en atomkrig ville ført med seg. Men samtidig reflekterte den kinesiske presse mer og mer Maos sterke vilje til at Kina skulle telle med blant stormaktene.
Kinesiske forskere klarte å utvikle teknologien så raskt at de kunne foreta den første prøvesprengning allerede i 1964.
=== Økende personkult ===
Etter bruddet med Sovjetunionen fremmet Mao en enda sterkere personkult rundt seg selv. Blant virkemidlene var fremfor alt boken Sitater fra formann Mao Tse-tung (Maos lille røde), men også en annen bok, Lei Fengs dagbok, som indirekte styrket Maos lederstilling.
==== Lei Fengs dagbok ====
Boken Lei Fengs dagbok var utviklet av propagandaforfattere knyttet til Folkets frigjøringshær. Lei Feng var en ukjent lastebilsjåfør i hæren som ut av sin kjærlighet til Mao gav all sin kraft til kommunismens sak, og som omkom da en lastebil rygget over ham. Boken ble inkludert som pensum i skoleverket, og Mao oppfordret folket til å lære av Folkets frigjøringshær, som han hadde fast kontroll over («Lær av kamerat Lei Feng»-kampanjen, lansert i 1963), og dermed reduserte han kommunistpartiets maktstilling (han hadde ikke lenger den samme lederposisjon der som tidligere). Lei Feng ble raskt til en slags sosialistisk helgenskikkelse, og utallige postere viste ham i heroiske positurer.
Det ble også satt opp et teaterstykke som hyllet Lei Fengs bedrifter.
Kina har fremdeles en «Lær av kamerat Lei Feng»-dag (Xiang Lei Feng tongzhi xuexi), hver 5. mars, men nå er det for det meste en skolemarkering og en dag da folk gjør opprydningsdugnader i parker og på skoler. Et storslagent Lei Feng-museum opprettholdes, og han hylles ved hjelp av den aller seneste teknologi; den offisielle websiden www.leifeng.org.cn.Det er blitt spekulert over hvor impulsen til Mao-dyrkelsen kom fra. Det kan se ut som om røttene verken lå i noe initiativ fra Liu Shaoqi eller fra Zhou Enlai, men i Folkets frigjøringshær fra 1960/61, det vil si, hos Lin Biao.
==== Maos lille røde ====
Den sitatsamlingen med Mao-utsagn som skulle bli så populær under kulturrevolusjonen noen år senere (Maos lille røde, egentlig Sitater fra formann Mao Tse-tung) var blitt til i 1960, men ble ikke systematisk utgitt i den form den skulle bli verdenskjent før i 1964. De første utgavene var smykket av en kalligrafi av Lin Biao, en av Maos nærmeste ledsagere den gang.
Boken ble oversatt til en mengde språk, og fikk stor utbredelse i Vest-Europa fra 1968. Den ble også oversatt til norsk og flittig brukt av norske maoister. Det verdensomspennende opplag kom opp i godt over én milliard eksemplarer (nr. 2 på verdenstoppen, nokså langt bak Bibelen).
Den ble kalt «liten» fordi de fleste utgivelsene var i lommeformat, og «rød» på grunn av fargen. I annen halvdel av 1960-årene og flere år fremover var denne boken et mer fremtredende særmerke for den kinesiske kommunisme enn til og med avbildninger av Mao selv. Det ble omtrent umulig å finne bilder av kinesiske kommunistledere uten å se den lille røde, som regel høyt løftet som et seiersbanner. Boken består av 427 sitater i 33 tematiske kapitler. Sitatene kommer i stor grad fra en gruppe av ca. to dusin dokumenter i firebindsverket Maos samlede verker.
Etter Maos død bleknet bokens popularitet svært raskt i Kina, særlig etter at den var blitt karakterisert som venstreavvik.
==== Forgudet i levende live ====
Det er kanskje bare med sitater at man kan få en følelse av hvor omfattende persondyrkingen av Mao ble ut over i 1960-årene. Her er hva som ble fremført akkompagnert av 16 000 opptredende skoleelever og studenter ved åpningen av Arbeidernes Sportsstadion i Beijing den 11. oktober 1965. Hyllesten ble gjengitt i Folkets Dagblad dagen etter:
Formann Mao, vår elskede store leder! Da himmelen var mørk, i dystre og vanskelige år, var du likesom et fyrtårn som opplyste veien fremad.
I nattens mørke var du den styrmann som ledet oss frem, ledet oss over tusener av elver og fjell.
Du lærte oss hvordan å leve og hvordan å kjempe, hvordan å gå fra seier til seier.
Formann Mao fremstår for våre øyne i et majestetisk lys, han ser hen til oss med omsorg, smiler vennlig mot oss.
Våre øyne ser på ham, de stirrer mot ham – umettelig skuer de evig mot ham.
Våre bryst overveldes av følelser, og lykkens tårer fyller våre øyne. Toner veller opp fra våre hjerter:
«Reisende på det vide hav setter sin lit til styrmannen. Alt som gror frem, avhenger av solen. Regn, vann og dygg gjør at den unge spiren vokser seg sterk.»
Revolusjonen setter sin lit til Mao Zedongs tenkning.
=== Kulturrevolusjonen ===
Se hovedartikkel Kulturrevolusjonen
==== Foranledningen ====
Blant kritikerne av «det store spranget» var den store krigshelt fra Koreakrigen, marskalk Peng Dehuai. Mao tolererte ikke motstanden, og sørget for å fjerne ham fra embedet. Kort tid etter begynte teatrene å sette opp et teaterstykke skrevet av historikeren Wu Han: Hai Rui avsettes fra embedet. Det handlet om en rettskaffen embedsmann på Song-dynastiets tid som hadde stått opp mot myndighetene og forsvart folkets rettigheter. Folk forstod med én gang at dette var et a propos til Maos avsettelse av Peng. Mao sørget for at stykket ble diskreditert: Det kom angivelig til kort når det ble analysert etter marxistiske prinsipper. Frontlinjene var nå trukket opp mellom Mao og hans motstandere i Partiet.
Men det ble ikke med dette. I 1966 møttes den såkalte femmergruppen ledet av Beijings borgermester Peng Zhen for å diskutere tilfellet Wu Shan. Selv om de var enige om at det var en alvorlig sak, lot de være å gjøre noe. Men Maos hustru, Jiang Qing, så det annerledes, og under et forum i Shanghai la hun frem behovet for en renselse innen kunstens verden. Etter dette bad Lin Biao henne om å koordinere Folkets frigjøringshærs kulturpolitikk. Dermed lå forholdene til rette for det som skulle komme: kulturrevolusjonen.
==== Kulturrevolusjonen ====
Motgangen som de forskjellige problemene førte med seg, motvirket Mao med på sette i gang skarpe politiske angrep mot Liu Shaoqi og Deng Xiaoping og andre pragmatiske politikere. Han lanserte en bevegelse som han kalte «den store proletariske kulturrevolusjon». Ved hjelp av rødegardistene (hongweibing) både sikret hans egen posisjon, og lot revolusjonen fortsette i hele landet, skjønt på en måte som rystet Kina. I tråd med Maos teori om motsigelsen, var den vedvarende revolusjon en forutsetning for å lede landet til det kommunistiske samfunnstadium, og dette sørget han for å få nedfelt i partiets konstitusjoner under Det kinesiske kommunistpartis 9. nasjonalkongress i 1969.
Rødegardistene var grupper av unge mennesker, ofte tenåringer, som hadde fått røde armbind og sendt ut på gatene. De fikk etablere egne tribunaler. Kulturrevolusjonen ødela meget av Kinas kulturelle arv. Et stort antall kinesiske intellektuelle ble kastet i fengsel, ikke minst ble undervisningsinstitusjonene berørt,med alvorlige følger både for samfunnsstrukturene og for økonomien. Politisk og sosialt var det anarkistiske tilstander. Mange nonner, prester, munker, forfattere, professorer og kunstnere ble banket opp, noen så grundig at det stod om livet, andre tok sitt eget liv. Særlig brutalt gikk det for seg i provinsen Sichuan og i storbyen Wuhan.
Under kampanjen mot kulturelle institusjoner i hele Folkerepublikken Kina ble også Tibets buddhisme rammet. Mange av Tibets buddhistklostre ble ødelagt, og munker og nonner ble kvestet/drept eller fengslet.
Maos hovedmotstandere ble sjaltet ut; president Liu Shaoqi døde i fengsel i 1969, og Deng Xiaoping ble sendt som arbeider til en bilmotorfabrikk sør i landet. Personkulten rundt Mao nådde nye høyder, han ble hyllet som en halvgud. For første gang etter Puyis abdikasjon kom folk for å hylle den nasjonale leder med ordene «lenge leve i ti tusen år», et utrop som hadde sitt historiske utspring i det kinesiske føydalsamfunn.
Det var under kulturrevolusjonen at Mao utpekte Lin Biao til sin fremtidige etterfølger. I ettertid er det uklart om Lin planla et kupp eller mordforsøk. Han døde i en flystyrt i Mongolia i et forsøk på å forlate Kina, formodentlig etter at han fant ut at han var i fare for å bli arrestert. Det ble deretter hevdet at Lin hadde planlagt å avsette Mao, og han ble posthumt ekskludert fra Kommunistpartiet.
Etter denne hendelsen mistet Mao sin tiltro til mange i partiets ledersjikt.
=== Maos siste år ===
Med Lins død og Maos sviktende helse var det Zhou Enlai som hadde mest innflytelse på styret av Kina fra dag til dag.
I 1969 erklærte Mao at kulturrevolusjonen var over, men i Folkerepublikken Kinas offisielle historieskrivning anses det at den vedvarte til Maos død i 1976.
Det var i denne fasen av sitt liv at Mao justerte Kinas utenriks- og sikkerhetspolitikk ved sine overtyrer mot USA, som førte via pingpongdiplomatiet og Henry Kissingers reiser frem til president Richard Nixons en uke lange Beijingbesøk i slutten av februar 1972. Besøket endte med det såkalte Shanghaikommunikéet, der de to statene fremla sitt syn på utenrikspolitikken. USA, som fortsatt støttet massivt opp om Republikken Kina, tilkjennegav toleranse for Beijings syn om at det bare er ett Kina. Kommunikéet gjorde det mulig for Folkerepublikken Kina og USA å utvikle politiske kontakter og åpne for handel.
De siste årene av livet var han plaget av svekket helse. Det er i dag uenighet om de symptomene han hadde tilsa at han led av Parkinsons sykdom eller en annen motorisk lidelse kalt amyotrofisk lateralsklerose (ALS), men det er sikkert at han i tillegg til dette hadde lungeproblemer på grunn av sin røyking, og dessuten hjerteproblemer. Da Mao ikke lenger kunne svømme, ble hans innendørs svømmebasseng i Zhongnanhai omgjort til en stor mottakelseshall.
Mao var passiv mens maktkampene innen kommunistpartiet tiltok i takt med at hans egen styrke avtok. Hans kone Jiang Qing hadde klart å innta en sentralposisjon, men motkreftene mot henne forberedte seg på det oppgjør som man visste måtte komme etter Maos død.
Mao var mot slutten en del opptatt av styrtede eller avsatte statsledere. Hans reaksjon i 1975 etter den etiopiske keiser Haile Selassies og særlig etter sin mangeårige motstander Chiang Kai-sheks død synes å ha vært personlig sorg. Han hadde også et behov for et siste farvel med den nå fratrådte Richard Nixon, som han lot hente med et eget fly fra USA til Beijing i 1976.
Han flyttet inn i en sikkerhetsbygning i Zhongnanhai for de siste månedene, og forble våken og oppdatert om sine omgivelser inntil få timer før sin død. Han etterlot seg intet testamente, og hadde ikke utpekt noen etterfølger, skjønt han hadde sagt til Deng Xiaoping at han hvis han ville kunne ta et oppgjør med hans kone Madame Mao og hennes krets etter hans bortgang.
== Maos død ==
Mao døde den 9. september 1976 i Beijing, 82 år gammel. Hans helse hadde da vært synlig svekket i flere måneder. Han ble stedt til hvile i Folkets Store Sal, og en minnehøytidelighet ble arrangert på Den himmelske freds plass den 18. september. Tre minutters stillhet inngikk i minnestunden.
Etterpå ble hans nærmeste medarbeidere utsatt for forfølgelser. De ble arrestert, og hans kone Jiang Qing ble dømt til døden. Dommen ble ikke eksekvert, hun ble benådet.
== Ettermæle og betydning i tiårene etter sin død ==
Mao er en av den 20. århundres mest lidenskapelig omstridte skikkelser. Det er stor uenighet om hvordan hans liv og virke skal vurderes.
Noen fastlandskinesere holder fast ved at han var en strålende revolusjonsleder, selv om de også medgir at han begikk alvorlige feil i de senere livsfaser. Ifølge Deng Xiaoping hadde Mao «til syv deler rett og til én del feil», og «hans positive bidrag er av første rang, hans feilslag av annen rang». «Det store spranget» og kulturrevolusjonen anses også som politiske feilgrep, eller regelrette katastrofer. Andre kritiserer ham for ikke å ha gått inn for barnebegrensning og dermed for den demografiske situasjon som senere kinesiske ledere svarte på med ettbarnspolitikken.
Tilhengere av Mao fremholder for eksempel at det før 1949 var 80 % analfabeter i Fastlands-Kina og at gjennomsnittlig levetidsforventning var så lavt som 35 år. De hevder at det ved Maos død bare var syv prosent analfabeter i landet, og at levetidsforventningen oversteg 70 år. (Alternative statistikker viser også store forbedringer, men på langt nær så dramatiske som de ovennevnte.) I tillegg til dette økte Kinas befolkning med 57% til 700 millioner. Den hadde ligget rundt 400-millionsmerket i perioden mellom opiumskrigene og den kinesiske borgerkrig.
Tilhengere understreker også at Maos regime markerte slutten på «ydmykelsenes hundreår» i Kinas historie. De fremholder også industrialiseringen av landet. Mange av Maos tilhengere beskriver styret under Kuomintang som korrupt, og takker Mao for å ha fordrevet KMT fra fastlandet. De mener også at den maoistiske era forbedret kvinnenes kår ved at prostitusjonen ble avskaffet, og at den først har dukket opp som følge av at Deng Xiaoping og postmaoistiske kommunistledere liberaliserte økonomien mer og mer. Et av de mer kjente påståtte Mao-sitater er at «Kvinnene holder oppe halve himmelen».
Skeptikere påpeker at lignende fremskritt i leseferdighet og levealder også fant sted i naboland som Taiwan, som ble regjert av Maos motstandere, nemlig Chiang Kai-shek og Kuomintang. Noen av fremskrittene kunne vel tilskrives at landet ikke lenger befant seg i stadig krig og konflikt, mener de, slik at nær sagt et hvilket som helst land ville ha lykkes med slike forbedringer. Det regime som styrte i Taiwan var sammensatt av de samme ledere som hadde regjert på det kinesiske fastland i over 20 år mens levealderen var så lav, men på Taiwan er den også gått kraftig opp.
Mao mente at «sosialismen er Kinas eneste utvei» ettersom USA og andre vestlige land ikke ville ha tillatt Kina å slutte seg til de avanserte kapitalistiske lands rekker. Og det er historisk ubestridt at USA ila Kina en handelsembargo som vedvarte helt til tøværet mellom Richard Nixon og Mao. Mens de asiatiske tigerøkonomiene fikk fordelaktige handelsavtaler med USA, fikk de fleste kapitalistiske land i Den tredje verden det ikke, og de har intet som ligner den fastlandskinesiske økonomiske vekst å oppvise.
Det er større grad av konsensus om Maos rolle som militærstrateg og taktiker under den kinesiske borgerkrig og under Koreakrigen. Selv blant dem som ser på Maos ideologi som ubrukelig eller endog som avskyelig, er det dem som medgir at Mao var en lysende politisk og militær strateg – Maos militære skrifter har fremdeles stor interesse både blant dem som vil oppildne til opprør og dem som vil nedkjempe dem. Maos egenskaper som geriljaleder var uomtvistelige, de kinesiske kommunistenes erobring av makten fra utgangspunkt i områder der de hadde støtte i befolkningen og delte hverdagen med den, ble en mektig inspirasjon for revolusjonære grupper i andre land; Indokina, Nepal og delvis også i Sør-Amerika.
Den maoistiske ideologi har hatt innflytelse på kommunister over hele verden. Dette gjelder blant annet tredje verden-revolusjonære som Kambodsjas Khmer Rouge, Perus Sendero Luminoso og Nepals Kommunistiske Parti. I tillegg preget den for eksempel Revolutionary Communist Party i USA og Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) i Norge. AKP(m-l) var ett av de mest utpregede maoistiske partiene i Vest-Europa på 1970-tallet. Kina har selv beveget seg langt vekk fra maoismen etter Maos død, og de fleste som betegner seg som maoister utenfor Kina, anser Deng Xiaoping-tidens reformer som et forræderi mot Maos tanker.
Debatten om Mao i Kina lider noe ved at enkelte verker som øver den skarpeste kritikken mot ham, er forbudt der. Det gjelder blant annet boken Mao: The Unknown Story av Jung Chang og Jon Halliday. Den gir et svært lite flatterende bilde av Mao, og er meget skarpere i sin kritikk enn tidligere historieverker. Changs bok hevder at Mao fabrikkerte mange myter om sin bakgrunn og ungdomstid for å fremme bildet av seg selv som en ekte folkehelt. Den mener også at elementer i beretningene om Den lange marsjen i 1935 er oppdiktede, som for eksempel slaget ved Luding-bruen. Den åpne akademiske diskusjon om Maos liv holder seg til den offisielle «70% god, 30% dårlig»-linjen.
I 2006 ble det i Shanghai innført et nytt sett lærebøker for historieundervisning på videregående skoler. De utelot omtale av Mao, med unntak av i et avsnitt som handler om etikette. I skolealder ville dermed folk bare lære om Mao på ungdomsskolen. Bill Gates og J.P. Morgan fikk bredere omtale enn Mao i dette pensumet. Lærebøkene ble etter ett år bestemt trukket tilbake.
== Maos familie og slekt ==
=== Hustruer ===
Luo (individualnavn ukjent) (1889–1910) fra provinsen Hunan: Gift 1907 (barnebryllup) – 1910 (død)
Yang Kaihui (杨开慧, 1901 – 1930) fra Changsha: Gift 1921–1927 (Ble henrettet av Kuomintang i 1930)
He Zizhen (贺子珍, 1910-1984) fra provinsen Jiangxi: Gift 1928–1939 (skilt)
Jiang Qing (江青, 1914-1991), gift 1939
=== Forfedre ===
Wen Qimei (文七妹, 1867-1919), mor
Mao Yichang (毛贻昌, 1870-1920), far, stilnavn: Shunsheng (顺生)
Mao Enpu (毛恩普), farfar
=== Søsken ===
Mao Zemin (毛泽民, 1895-1943), yngre bror
Mao Zetan (毛泽覃, 1905-1935), yngre bror
Mao Zehong (1906–1930), søster, drept av KuomintangMao Zedongs foreldre hadde i alt seks sønner og to døtre. Fire av de åtte døde som barn.
=== Maos barn ===
Mao Anying (毛岸英) (1922–1950): sønn med Yang Kaihui, falt i Koreakrigen
Mao Anqing (毛岸青) (1923–2007): sønn med Yang Kaihui
Mao Yangchan (1924–1941): datter med Yang Kaihui
Mao Anlong (1926–): datter med Yang Kaihui
Mao Yunfu (1930–): barn (datter?) med He Zizhen som ble etterlatt under Den lange marsjen og som antagelig døde
en datter med He Zizhen som ble etterlatt under Den lange marsjen og som antagelig døde
en annen datter med He Zizhen som ble etterlatt under Den lange marsjen og som antagelig døde
en tredje datter med He Zizhen som ble etterlatt under Den lange marsjen og som antagelig døde
Li Min (李敏) (1930- ): datter med He Zizhen, gift med Kong Linghua
Mao Mao: datter med Jiang Qing
Li Na (李讷): datter med Jiang Qing
== Mao som dikter ==
Som mange andre intellektuelle kinesere på den tid var Mao grundig utdannet i de kinesiske klassikere og annen eldre kinesisk litteratur og diktning. Han var særlig påvirket av store Tangdiktere som Li Bai, og skrev selv dikt, hovedsakelig av stilvariantene ci og shi.
Han blir regnet som en romantisk dikter, til forskjell fra den realistiske diktning representert ved Du Fu.
Mange av Maos dikt er fremdeles (2007) populære i Kina og enkelte av dem er obligatorisk skolepensum. Blant hans best kjente dikt er Changsha (1925), Den dobbelt niende (oktober 1929), Loushanpasset (1935), Den lange marsjen (1935), Snow (februar 1936), Folkets frigjøringshær erobrer Nanjing (april 1949), Svar til Li Shuyi (11. mai 1957) og Ode til plommeblomstringen (desember 1961).
== Bibliografi ==
Et utvalg av Maos tanker er gjengitt i Sitater fra Formann Mao Tse-Tung, kjent i Norge som «Maos lille røde». Blant hans øvrige verker er:
== Litteratur ==
Geremie R. Barmé: Shades of Mao: The Posthumous Cult of the Great Leader, Armonk, NY, M.E. Sharpe, 1996.
Jasper Becker: Hungry Ghosts: Mao's Secret Famine, 1998. ISBN 0-684-83457-X
Gregor Benton og Lin Chun (red.): Was Mao Really A Monster? The Academic Response to Chang and Halliday's "Mao: The Unknown Story", Routledge, 2009, ISBN 978-0415493307
Jung Chang og Jon Halliday: Mao: Den ukjente historien, Gyldendal, 2005. ISBN 82-05-35347-6
Timothy Cheek: A Critical Introduction to Mao, Cambridge University Press, 2010, ISBN 0521711541, ISBN 978-0521711548
Timothy Cheek: Mao Zedong and China's Revolutions: A Brief History with Documents, Bedford/St. Martin's, 2002, ISBN 0312256264, ISBN 978-0312256265
Sabine Dabringhaus: Mao Zedong. C. H. Beck, München 2008, ISBN 978-3-406-56239-6
Frank Dikötter: Mao's Great Famine, 2010
Frank Dikötter: The Tragedy of Liberation: A History of the Chinese Revolution 1945-1957, 2013
Torbjørn Færøvik: Maos rike - en lidelseshistorie, Oslo: CappelenDamm, 2012. ISBN 9788202337827
Mobo Gao: The Battle for China's Past: Mao and the Cultural Revolution. London: Pluto Press, 2008. ISBN 978-0745327808.
Oliver Lei Han: "Sources and Early Printing History of Chairman Mao’s 'QUOTATIONS'". The Bibliographical Society of America. 10. januar 2004.
Hu Chi-hsi: "Mao, Lin Biao, and the Fifth Encirclement Campaign". The China Quarterly. No.82. June 1980. Cambridge University Press.
Jin Xiaoding: A Critique of J. Chang and J. Halliday’s Book Mao, the Unknown Story, 2005.
Rebecca Karl: Mao Zedong and China in the Twentieth-Century World, 2010. Durham: Duke UP. ISBN 978-0822347958
Li Zhisui: The Private Life of Chairman Mao, 1994. ISBN 0-679-76443-7
Roderick MacFarquhar: China under Mao, 1966
Roderick MacFarquhar: The Secret Speeches of Chairman Mao, 1989
Roderick MacFarquhar og Michael Schoenhals: Mao's Last Revolution, Harvard University Press, 2006. ISBN 0-674-02332-3
Maurice Meisner: Mao Zedong: A Political and Intellectual Portrait, 2007
Alexander V. Pantsov: Mao: The Real Story, Simon and Schuster, 2012 (med materiale fra russiske arkiver)
Alain Roux: Le Singe et le tigre : Mao, un destin chinois, Paris, Larousse, 2009.
Paul A. Rule: Mao Zedong: University of Queensland Press, 1984
Pierre Ryckmans: Les habits neufs du président Mao (The Chairman's new clothes: Mao and the cultural revolution, 1971)
Thomas Scharping: Mao Chronik, Daten zu Leben und Werk 1893-1976, München: Hanser Verlag 1976
Stuart R. Schram: Mao Tse-Tung. New York: Simon and Schuster, 1967.
Benjamin Isadore Schwartz: Chinese Communism and the Rise of Mao. Cambridge: Harvard University Press, 1951.
Phillip Short: Mao: A Life, 1999.
Edgar Snow: Red Star Over China, 1937
Jonathan Spence: Mao Zedong, New York: Viking, 1999.
Ross Terrill: Mao: A Biography, Revised and Expanded Edition, Stanford University Press; Rev Exp Su edition, 2000, ISBN 0804729212, ISBN 978-0804729215
Stephen Uhalley: Mao Tse-tung, a critical biography, New Viewpoints Publishing, 1985 ISBN 0-531-05363-6.
Frederic Wakeman, jr: History and Will: Philosophical Perspectives of Mao Tse-tung's Thought, University of California Press, 1973
Felix Wemheuer: Mao Zedong. Rowohlt, Reinbek 2010, ISBN 978-3-499-50704-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mao Zedong – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 毛泽东 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mao Zedong på Internet Movie Database
(sv) Mao Zedong i Svensk Filmdatabas
(en) Mao Zedong hos The Movie Database
(en) Maos verker på engelsk Wikiquote: Mao Zedong – sitater | Mao Zedong (tradisjonell kinesisk: 毛澤東, forenklet kinesisk: 毛泽东, pinyin: Máo Zédōng; Wade-Giles: Mao Tse-tung, født 26. desember 1893 i Shaoshan i Hunan i Kina, død 9. september 1976 i Beijing) var en kinesisk kommunist, statsleder, revolusjonær og teoretiker. Han ledet Kinas kommunistparti til seier i den kinesiske borgerkrigen og grunnla Folkerepublikken Kina i 1949, som han ledet fram til sin død i 1976. Mao er også grunnleggeren av en retning innen marxismen-leninismen kjent som maoismen. | 4,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Genova | 2023-02-04 | Genova | ['Kategori:44°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Genova', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Genova (tysk Genua, genovesisk Zena (zay'nah), italiensk Genova, fransk Gênes) er en havneby i det nordlige Italia. Byen hadde en befolkning på rundt 580 000 i 2018 og er hovedstaden i Liguria.
Ligurernes by var lojal mot Roma mens andre stilte seg på karthagernes side under den andre punerkrigen, men mistet sin betydning som havneby etter at Vada Sabatia ble bygget nær Savona.
I middelalderen var Genova en uavhengig og mektig republikk (en av de såkalte Repubbliche Marinare, de andre var Venezia, Pisa og Amalfi) primært orientert mot sjøen. Republikken Genova dekket det moderne Liguria og Piemonte. Den hadde flere kolonier i Midtøsten, Svartehavet, på Sicilia, Sardinia og i Nord-Afrika. Den kontrollerte også Korsika. Genova er verdens eldste republikk.
Berømte genovesiske familier som Doria hadde i praksis full kontroll over det tyrrhenske hav.
Genova mistet selvstendigheten under napoleonskrigene. Republikken utgjorde 1797–1805 det meste av Den liguriske republikk, men ble så direkte underlagt Frankrike. Wienerkongressen i 1815 godkjente at Genova tilfalt Kongeriket Sardinia og ble en del av Piemonte.
Berømte genovesere er Christofer Columbus, admiral Andrea Doria, fiolinisten Nicolò Paganini og den italienske patrioten Giuseppe Mazzini. Arkitekten Renzo Piano (mannen bak Pompidousenteret) kommer fra Genova.
Landemerker i byen er Palazzo Ducale, Cattedrale di San Lorenzo, den gamle bryggen Porto Antico, og Via Garibaldi med sine praktfulle paleer.
I 2001 holdt G8-landene toppmøte i Genova. EU utnevnte Genova til kulturhovedstad i unionen i 2004 sammen med den franske byen Lille.
| Genova (tysk Genua, genovesisk Zena (zay'nah), italiensk Genova, fransk Gênes) er en havneby i det nordlige Italia. Byen hadde en befolkning på rundt 580 000 i 2018 og er hovedstaden i Liguria.
Ligurernes by var lojal mot Roma mens andre stilte seg på karthagernes side under den andre punerkrigen, men mistet sin betydning som havneby etter at Vada Sabatia ble bygget nær Savona.
I middelalderen var Genova en uavhengig og mektig republikk (en av de såkalte Repubbliche Marinare, de andre var Venezia, Pisa og Amalfi) primært orientert mot sjøen. Republikken Genova dekket det moderne Liguria og Piemonte. Den hadde flere kolonier i Midtøsten, Svartehavet, på Sicilia, Sardinia og i Nord-Afrika. Den kontrollerte også Korsika. Genova er verdens eldste republikk.
Berømte genovesiske familier som Doria hadde i praksis full kontroll over det tyrrhenske hav.
Genova mistet selvstendigheten under napoleonskrigene. Republikken utgjorde 1797–1805 det meste av Den liguriske republikk, men ble så direkte underlagt Frankrike. Wienerkongressen i 1815 godkjente at Genova tilfalt Kongeriket Sardinia og ble en del av Piemonte.
Berømte genovesere er Christofer Columbus, admiral Andrea Doria, fiolinisten Nicolò Paganini og den italienske patrioten Giuseppe Mazzini. Arkitekten Renzo Piano (mannen bak Pompidousenteret) kommer fra Genova.
Landemerker i byen er Palazzo Ducale, Cattedrale di San Lorenzo, den gamle bryggen Porto Antico, og Via Garibaldi med sine praktfulle paleer.
I 2001 holdt G8-landene toppmøte i Genova. EU utnevnte Genova til kulturhovedstad i unionen i 2004 sammen med den franske byen Lille.
== Idrett ==
=== Fotball ===
Genova er hjembyen til to store italienske fotballag. Den tradisjonsrike klubben Genoa har vunnet Serie A hele ni ganger. Byens andre store fotballag, Sampdoria, har vunnet Serie A én gang.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Genoa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Genova – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
http://www.fotogian.com/genova.html | Genova (tysk Genua, genovesisk Zena (zay'nah), italiensk Genova, fransk Gênes) er en havneby i det nordlige Italia. Byen hadde en befolkning på rundt i 2018 og er hovedstaden i Liguria. | 4,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Francis_Richter | 2023-02-04 | Charles Francis Richter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 30. september', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 26. april', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Geofysikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Butler County i Ohio', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Seismologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Charles Francis Richter (født 26. april 1900 i Overpeck i Ohio i USA, død 20. april 1985 i Los Angeles) var en amerikansk seismolog. Han er mest kjent for å ha utviklet Richters skala, som brukes for å måle styrken på jordskjelv, sammen med Beno Gutenberg i 1935.
| Charles Francis Richter (født 26. april 1900 i Overpeck i Ohio i USA, død 20. april 1985 i Los Angeles) var en amerikansk seismolog. Han er mest kjent for å ha utviklet Richters skala, som brukes for å måle styrken på jordskjelv, sammen med Beno Gutenberg i 1935.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Richter var av tysk avstaming. Hans oldefar kom fra Baden-Baden (i Baden-Württemberg) i 1848 på grunn av hjemlandets politiske ustabilitet i dette opprørets år i mange europeiske land.Foreldrene (Fred W. Kinsinger og Lillian Anna Richter) ble skilt tidlig, og gutten ble da med moren som flyttet med ham til sin egen far. Ni år gammel flyttet Richter slik til Los Angeles, der bestefaren var sekretær og reparatør i et firma som produserte maskiner.
=== Forsker ===
Han studerte ved Stanford University og begynte med sin doktorgradsforskning i fysikk ved Caltech under Robert Millikan. Før han avsluttet dette, takket han i 1927 ja til en stilling ved det seismologiske laboratorium ledet av Harry O. Wood (1879–1958).
Richters skala, som han utviklet for jordskjelvmåling i samarbeid med tyskeren Beno Gutenberg, ble lansert i 1935. Da var Richter forsker ved California Institute of Technology i Pasadena rett nord for Los Angeles. Staten California er kjent som et område med mye jordskjelv. I starten var Richter-skalaen bare gyldig sør i California. Målemetoden ble etter dette videreutviklet til å kunne brukes jorden rundt.
Frem til da hadde styrkegraden til jordskjelv blitt målt i forhold til hverandre på grunnlag av skader. Særlig gjaldt dette graden av skader i bystrøk. Richter og Gutenberg lanserte en skala med absolutte verdier. Gutenberg fant ut at jordskjelvskalaen burde være logaritmisk. Trinn fire er ti ganger mer i amplitude enn trinn tre. Amplituden er størrelsen på sjokkbølgene et jordskjelv lager. Slike bølger gir utslag på en seismograf. Den utløste energien er 31 ganger større for hvert trinn på Richter-skalaen.
I et intervju på sine gamle dager sa Richter at det bare var ved en tilfeldighet at jordskjelvskalaen ble knyttet til hans navn. Han mente at Gutenberg hadde en like viktig rolle som ham i utviklingen av skalaen.Da Richter døde i 1985 var han verdenskjent, og gikk under namnet Dr. Quake, eller Doktor Skjelv. På det tidspunktet var Richter-skalaen i det alt vesentlige blitt erstattet av en annen skala, momentmagnitude.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Susan Elizabeth Hough: Richter's scale. Measure of an earthquake, measure of a man. Princeton Univ. Press, Princeton o.a. 2007. ISBN 0-691-12807-3 | Charles Francis Richter (født 26. april 1900 i Overpeck i Ohio i USA, død 20. | 4,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motorpsycho | 2023-02-04 | Motorpsycho | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1989', 'Kategori:Musikk i Trondheim', 'Kategori:Norske rockegrupper', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Vinnere av Alarmprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Motorpsycho er et rockeband fra Trondheim, som ble startet i 1989. Bandet består av Bent Sæther på bass og vokal samt Hans Magnus «Snah» Ryan på gitar og vokal.Gruppens navn er hentet fra en film av Russ Meyer. Bandmedlemmene har spilt i og medvirket i flere andre band og musikkprosjekter, både før og etter at Motorpsycho ble startet. Motorpsycho inviterer ofte med seg gjesteartister, både på konserter og i studio, og blant artister som har medvirket i Motorpsychos prosjekter er Deathprod, Anneli Drecker, Baard Slagsvold (også kjent fra Tre Små Kinesere; Slagsvold var fast medlem i Motorpsycho over lengre tid), Jaga Jazzist og Strings Unlimited. Kim Hiorthøy har designet de fleste av bandets albumomslag.
Musikken deres kan best beskrives som en eksperimentell blanding av psykedelisk rock, vanlig rock, jazz, metall og punk. De er kjente for å lage variert musikk, og varierer stil mellom plateutgivelsene. Den av platene som kanskje utmerker seg mest i slikt henseende er The Tussler, en fullverdig country-plate bandet laget delvis fordi Gebhart hadde fått seg banjo, delvis "for å bevise at country & western er noe mer enn den musikken foreldrene våre nesten drepte oss med i bilen i sommerferiene".
| Motorpsycho er et rockeband fra Trondheim, som ble startet i 1989. Bandet består av Bent Sæther på bass og vokal samt Hans Magnus «Snah» Ryan på gitar og vokal.Gruppens navn er hentet fra en film av Russ Meyer. Bandmedlemmene har spilt i og medvirket i flere andre band og musikkprosjekter, både før og etter at Motorpsycho ble startet. Motorpsycho inviterer ofte med seg gjesteartister, både på konserter og i studio, og blant artister som har medvirket i Motorpsychos prosjekter er Deathprod, Anneli Drecker, Baard Slagsvold (også kjent fra Tre Små Kinesere; Slagsvold var fast medlem i Motorpsycho over lengre tid), Jaga Jazzist og Strings Unlimited. Kim Hiorthøy har designet de fleste av bandets albumomslag.
Musikken deres kan best beskrives som en eksperimentell blanding av psykedelisk rock, vanlig rock, jazz, metall og punk. De er kjente for å lage variert musikk, og varierer stil mellom plateutgivelsene. Den av platene som kanskje utmerker seg mest i slikt henseende er The Tussler, en fullverdig country-plate bandet laget delvis fordi Gebhart hadde fått seg banjo, delvis "for å bevise at country & western er noe mer enn den musikken foreldrene våre nesten drepte oss med i bilen i sommerferiene".
== Historikk ==
Bandet ble startet i 1989 i Trondheim, med Kjell Runar «Killer» Jenssen på trommer. I 1990 produserte bandet sin første demo Maiden Voyage, og året etter kom albumet Lobotomizer. Stilen deres på den tiden var noe helt annet enn det rolige, avbalanserte bandet fansen kjenner i dag. De var sterkt inspirert av punk og grunge, en sjanger som var på det tidspunktet var "det nye store". Det var mye skriking og fuzzgitar. Etter albumet sluttet Jenssen i bandet, og Ryan hentet inn en kompis fra folkehøyskolen, nemlig Håkon Gebhardt. Bandet var veldig tidlig knyttet opp til UFFA og Svartlamon i Trondheim, et frisinnet boligområde for boligløse, kunstnere og politiske aktivister.
De neste utgivelsene var Soothe i 1992 og 3 Songs for Rut året etter. Begge disse to utgivelsene kom bare på vinyl. Derfor ble utgivelsen 8 Soothing Songs for Rut gitt ut, en CD som i inneholdt begge de to tidligere utgivelsene. Det var i denne perioden at Motorpsycho møtte Helge Sten, en artist som arbeidet mye med eksperimentell elektronisk musikk og keyboard. Sten fattet interesse for prosjektet og ble med på den neste utgivelsen Demon Box, en plate som inneholder bl.a Waiting for the One, Nothing to say, Demon Box og flere andre. Etter Demon Box ble Deathprod mindre aktiv i Motorpsycho for å kunne konsentrere seg om egne studier. Han fortsatte dog som co-produsent og støymaker ved behov.
I 2003 brøt Motorpsycho tradisjonen med å gi ut et album hver høst. De hadde tidligere på året gitt ut In The Fishtank sammen med Jaga Jazzist. Neste utgivelse ble ikke en ordinær Motorpsycho-utgivelse, men en plate med det musikalske sideprosjektet The International Tussler Society. Denne plata kom høsten 2004 og var oppfølgeren til det første Tussler-prosjektet fra 1994. Utgivelsen fikk navnet Motorpsycho presents: The International Tussler Society.
Bent Sæther samarbeidet i 2004 med Øyvind Holm fra Dipsomaniacs. Dette resulterte i to låter som ble utgitt på Øyvind Holms solodebut. Øyvind Holm spilte forøvrig inn Kill Some Day til tributealbumet Selfindulgent Mono-minds, A Motorpsycho Tribute (3xLP) som ble utgitt i 1998.
Sommeren 2005 sluttet trommeslager Håkon Gebhardt i Motorpsycho. De to gjenværende medlemmene ga i 2006 ut Black Hole/Blank Canvas hvor Bent Sæther spiller trommer på de fleste låtene. For første gang siden Trust Us fra 1998 ga de ut et dobbeltalbum, som også kom i en begrenset spesialutgave, med annet omslag og en ekstra-CD med 2 (tidligere uutgitte) spor. Lanseringsdato var 17. mars i land som gir ut nye plater på fredager, og 20. mars i land som kommer med nyheter på mandager. Norge inngår i sistnevnte.
Etter et og et halvt år uten fast trommeslager, ble Kenneth Kapstad fullverdig medlem av bandet i høsten 2007. Med ny trommeslager på plass, spilte trioen inn et nytt album som ble gitt ut 31. mars 2008 under navnet Little Lucid Moments i Skandinavia, Frankrike, England og USA på selskapet Rune Grammofon. Albumet er produsert av Helge Sten og Bent Sæther og består av fire lengre spor som gis ut som både CD og dobbelt LP. Senere har trioen fulgt opp med Child of The Future i 2009 (kun tilgjengelig på vinyl). 18. januar 2010 kom albumet Heavy Metal Fruit, som fikk utmerkede anmeldelser i Adressa, Verdens Gang, Dagbladet, Bergens Tidende, Aftenposten, Musikknyheter og Fædrelandsvennen. For albumet ble de nominert til Spellemannprisen 2010 i klassen rock. I 2012 ga de ut albumet The Death Defying Unicorn sammen med Ståle Storløkken og ble for det nominert til Spellemannprisen 2012 i klassen rock.
Bandet mottok Nord-Trøndelag fylkes kulturpris 2015. Ved tildelingen ble det sagt at «I tråd med det postmoderne låner og leker de med elementer fra «høye» og «lave» tradisjoner, både musikalske og litterære, og ingen av elementene behandles som viktigere eller mer seriøse enn de andre. Forskjellen mellom kunst og popkultur forsvinner. De sprenger grensene for hva de fleste tror et rockeband skal være. Behovet for å eksperimentere er uendelig, og virketrangen, både hver for seg og sammen, har ført til en mengde ulike samarbeid.»I 2020 ga bandet ut albumet The All is One til svært gode anmeldelser.
== Utmerkelser ==
Nominert til Spellemannprisen 1993 i klassen rock for Demon Box
Spellemannprisen 1996 i klassen rock for albumet Blissard
Spellemannprisen 1997 i klassen hardrock for albumet Angels and Daemons at Play
Gammleng-prisen i klassen pop/rock i 1999
Spellemannprisen 2000 i klassen rock for albumet Let Them Eat Cake
Alarmprisen 2001 i klassen rock for Let Them Eat Cake
Nominert til Spellemannprisen 2001 i klassen rock for Phanerothyme
Nominert til Spellemannprisen 2003 i åpen klasse for In the Fishtank (sammen med Jaga Jazzist Horns)
Nominert til Spellemannprisen 2008 i klassen rock for Little Lucid Moments
Nominert til Spellemannprisen 2009 i klassen rock for Child of the Future
Edvard-prisen i klassen populærmusikk i 2010 for albumet Child of the Future
Nominert til Spellemannprisen 2010 i klassen rock for Heavy Metal Fruit
Nominert til Spellemannprisen 2012 i klassen rock for The Death Defying Unicorn (sammen med Ståle Storløkken)
Nord-Trøndelag fylkes kulturpris 2015
Nominert til Spellemannprisen 2017 i klassen rock for The Tower
Nominert til Spellemannprisen 2020 i klassen rock for The All is One
== Diskografi ==
Listen er ikke komplett.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Motorpsycho – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Motorpsycho på Internet Movie Database
(en) Motorpsycho på Discogs
(en) Motorpsycho på MusicBrainz
(en) Motorpsycho på Songkick
(en) Motorpsycho på Last.fm
(en) Motorpsycho på AllMusic
(en) Uoffisiell hjemmeside / Infoside
(en) Motorpsycho MySpace | | land = Norge | 4,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Augsburg | 2023-02-04 | Augsburg | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Augsburg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Augsburg er en by i den tyske delstaten Bayern, beliggende ved elven Lech. Den er administrasjonssentrum for bezirk Schwaben og for Landkreis Augsburg. Byens vannreguleringssystem som delvis stammer fra 1300-tallet, er oppført på Unescos verdensarvliste. Byen var hovedsete for Fugger-familien og ga navnet til Augsburg-bekjennelsen. Berthold Brecht ble født i Augsburg. Byen har (2019) en overveiende katolsk befolkning.
| Augsburg er en by i den tyske delstaten Bayern, beliggende ved elven Lech. Den er administrasjonssentrum for bezirk Schwaben og for Landkreis Augsburg. Byens vannreguleringssystem som delvis stammer fra 1300-tallet, er oppført på Unescos verdensarvliste. Byen var hovedsete for Fugger-familien og ga navnet til Augsburg-bekjennelsen. Berthold Brecht ble født i Augsburg. Byen har (2019) en overveiende katolsk befolkning.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt av keiser Augustus i 15 f.Kr. under navnet Augusta Vindelicorum, men fikk byrettigheter først i år 121 under keiser Hadrian. I Romerriket var dette hovedstad i provinsen Raetia og den nest største byen nord for Alpene – med om lag 12 000 mennesker – bare overgått av Trier. Byen ble inntatt av alemannerne i 450, men ble spart for ødeleggelse fordi den i århundrer forble en viktig katolsk valfartsby og bispesete, til minne om martyren Sta. Afra (død i 304).
Den ble en riksstad i det tysk-romerske rike i 1276. Handelen blomstret på grunn av byens strategiske posisjon som bindeledd mellom Tyskland og Italia. Det var her den rike bankierfamilien Fugger hadde sitt stamsete. En håndverkeroppstand i 1368 førte til innføring av en stenderforfatning. Fra 1469 regjerte overborgermester Ulrich Schwarz i praksis som diktator i spissen for et lavstender-regime, inntil han ble henrettet i 1478.
Augsburg var svært viktig i reformasjonen, og her formulerte Philipp Melanchthon den såkalte augsburgske konfesjon som er det teologiske grunnlag for den lutherske (protestantiske) kirke. Byen ble i tredveårskrigen inntatt av svenske styrker i 1632.
Augsburg var åsted for et veveropprør i 1794, da innslag av mekanisert tekstilindustri begynte å true lønnsomheten til de mange veverne i byen. Schüleschen Kattunfabrik fra 1771 regnes som en av Europas aller første fabrikker. Da det tysk-romerske rike ble oppløst i 1806 mistet Augsburg sin status som fristad og ble lagt under kongedømmet Bayern.
Tekstilindustrien forble viktig på 1800-tallet, mens neste århundre ble preget av mer avansert industri. Byen fikk elektrisk trikk fra 1898, og flyfabrikanten Messerschmitt hadde sitt hovedkvarter i Augsburg fra 1927.
Ved riksdagsvalget i 1933 oppnådde NSDAP knappe 33% av stemmene. I 1938 ble byens synagoge brent og den sosialdemokratiske motstandsmannen Bebo Wager ble drept i Augsburg. Byen led store tap ved bombing med mer enn 300 000 brannbomber under andre verdenskrig. USAs 7. Armé befridde byen 28. april 1945, uten motstand.
I 2019 ble byens vannreguleringssystem oppført på Unescos verdensarvliste.Majoriteten av befolkningen er katolikker.
== Galleri ==
== Se også ==
Confessio Augustana
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Augsburg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Augsburg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | status = Kreis | 4,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lev_Trotskij | 2023-02-04 | Lev Trotskij | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 21. august', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Gammelbolsjeviker', 'Kategori:Kildekvalitet for dato som mangler tekst i Modul WikidataDato', 'Kategori:Kommunister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kropyvnytskyj rajon i Kirovohrad oblast', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetledere', 'Kategori:Trotskisme'] | Lev Davidovitsj Trotskij (russisk: Лев Давидович Троцкий, etternavnet blir også transkribert som Trotski, Trostskii eller Trotsky og fornavnet som Leo; født 26. oktoberjul./ 7. november 1879greg., død 21. august, 1940), født som Lev Davidovitsj Bronstein (Лев Давидович Бронштейн), var en revolusjonær bolsjevik og en marxistisk intellektuell. Han var en innflytelsesrik politiker i det tidlige Sovjetunionen; først som folkekommissær for utenrikstjenesten og deretter som grunnlegger og leder av Den røde armé og folkekommissær for krigen. Han var en av grunnleggerne av det mektige politbyrået. Trotskij ble ekskludert fra kommunistpartiet og utvist fra Sovjetunionen på grunn av sin opposisjon mot Josef Stalins politikk og maktkonsentrasjon. Han ble til slutt drept i Mexico av en sovjetisk agent. Han har gitt navn til trotskismen, som bygger på hans kritikk av Stalins politikk i Sovjetunionen og den offisielle ideologien under Stalin.
| Lev Davidovitsj Trotskij (russisk: Лев Давидович Троцкий, etternavnet blir også transkribert som Trotski, Trostskii eller Trotsky og fornavnet som Leo; født 26. oktoberjul./ 7. november 1879greg., død 21. august, 1940), født som Lev Davidovitsj Bronstein (Лев Давидович Бронштейн), var en revolusjonær bolsjevik og en marxistisk intellektuell. Han var en innflytelsesrik politiker i det tidlige Sovjetunionen; først som folkekommissær for utenrikstjenesten og deretter som grunnlegger og leder av Den røde armé og folkekommissær for krigen. Han var en av grunnleggerne av det mektige politbyrået. Trotskij ble ekskludert fra kommunistpartiet og utvist fra Sovjetunionen på grunn av sin opposisjon mot Josef Stalins politikk og maktkonsentrasjon. Han ble til slutt drept i Mexico av en sovjetisk agent. Han har gitt navn til trotskismen, som bygger på hans kritikk av Stalins politikk i Sovjetunionen og den offisielle ideologien under Stalin.
== Før revolusjonen i 1905 ==
Han ble født 26. oktober, i henhold til den julianske kalenderen. Dette er den 7. november i henhold til den gregorianske kalenderen som ble innført i Russland i 1918. Han ble født i Janovka i guvernementet Kherson i Ukraina, som sønn av David Bronstein, en jordbruker av jødisk bakgrunn.
Først i 1896 ble Trotskij introdusert for marxismen, da han gikk på skole i provinsbyen Nikolajev, der han studerte matematikk. Han ble første gang arrestert i 1898, da han arbeidet for å organisere arbeidere i Nikolajev. I 1900 ble han dømt til fire års eksil i Sibir, hvor han giftet seg med sin første kone, Aleksandra Sokolovskaja. Han rømte fra Sibir, tok navnet Trotskij fra en av sine fangevoktere i Odessa, og dro til London for å slå seg sammen med Vladimir Lenin som da var redaktør for Iskra, avisen til det Russiske sosialdemokratiske partiet.Han deltok på den andre partikongressen i London sommeren 1903, og i den interne striden som splittet partiet valgte Trotskij å støtte mensjevikene mot Lenin. På tross av at hans støtte til mensjevikene var kortvarig, skulle hans forhold til Lenin bære preg av konflikten i hele 14 år.
== Mellom 1905- og 1917-revolusjonen ==
Se også: 1905-revolusjonen og den russiske revolusjon.I 1905 hadde han returnert til Russland. Han ble valgt som formann til sovjetet i St. Petersburg. Som en følge av hans deltagelse i generalstreiken i oktober og hans støtte til det væpnede opprøret som fulgte, ble han dømt til livsvarig eksil. I januar 1907, på vei til eksil, rømte han på nytt og dro til London, hvor han deltok på den femte partikongressen. I oktober flyttet han til Wien, der han ble redaktør for den sosial-demokratiske avisen Pravda, som ble smuglet inn i Russland. Dette var en av flere revolusjonære aviser med samme navn, som hadde det til felles at de hadde et kort liv. Disse må ikke forveksles med den offisielle avisen til SUKP (se Pravda).
Krigen nærmet seg, og Trotskij flyttet først til det nøytrale Sveits, deretter til Frankrike. Han ble deportert fra Frankrike og bodde i New York da den russiske revolusjonen kastet tsaren. Han vendte tilbake til Russland i mai 1917 for å støtte opp om revolusjonen og bolsjevikenes linje. Etter noen måneder ble han formelt medlem i Bolsjevikpartiet. Trotskij deltok aktivt for å få kastet den provisoriske regjeringen, ledet av Aleksander Kerenskij, og var selv leder av den revolusjonære militærkomité som planla og gjennomførte selve maktovertagelsen 25. oktober.
== Etter revolusjonen i 1917 ==
Etter at bolsjevikene kom til makten ble Trotskij utpekt som folkekommissær for utenriksvesenet, hvor hans viktigste oppgave var å få forhandlet fram en fredsavtale med Tyskland og dets allierte. Den 10. februar trakk han seg tilbake fra samtalene, noe som provoserte fram en tysk invasjon 18. februar. 3. mars ble det likevel signert en fredsavtale, den såkalte Brest-Litovsk-avtalen. Etter dette forlot Trotskij posten som utenriksminister for å bli folkekommissær for krigen. Trotskij hadde, som grunnlegger og leder for den røde hær, og som begavet taler, mye av æren for at de seiret både over den hvite hær, og i borgerkrigen som fulgte. Krigen etterlot seg titusener av døde i Russland og Ukraina.
Etter Lenins sykdom og død så Josef Stalin en mulighet for å konsolidere sin makt i partiet og regjeringen. På dette tidspunktet var det ikke mulig, eller ønskelig, for Trotskij å aktivt motarbeide Stalin. På partiets tolvte partikongress i 1923 var Trotskij taus, også i det omstridte spørsmålet om Lenins testamente som oppfordrer til å fjerne Stalin, men som også inneholder kritiske bemerkninger om Trotskij for overdreven selvfølelse og svært stor forkjærlighet for rent administrative tiltak. Trotskij tapte med dette sin siste sjanse til å stå i mot Stalin som sammen med Lev Kamenev og Grigorij Sinovjev tok over lederskapet i partiet etter dette. Trotskij og hans tilhengere grunnla venstreopposisjonen og kjempet mot Stalins lederskap og linje innenfor Kommunistpartiet i flere år.Trotskij lanserte for eksempel teorien om «permanent revolusjon», i sterk kontrast til Stalins politikk for å bygge «sosialisme i ett land». Denne ideologiske uenigheten dannet store deler av grunnlaget for den politiske konflikten mellom Stalin og Trotskij, som kulminerte i at Trotskij ble ekskludert fra partiet den 12. november 1927 (noe som ga Stalin full kontroll over partiet). Han ble plassert i Alma Ata i eksil den 31. januar 1928. I 1929 ble han utvist fra Sovjetunionen.
Trotskijs jødiske bakgrunn spilte også en rolle i konflikten med Stalin, som var en kjent anti-semitt. Trotskij selv ga blant annet allerede i 1926 i et brev til Nikolaj Bukharin uttrykk for at jødehat spilte en rolle i angrepene mot deres partifløy. Bukharin tok senere Stalins side i striden, men ble ikke desto mindre henrettet i 1938.
== I eksil ==
=== I Norge ===
Etter utvisningen dro han først til Tyrkia hvor han ble boende på øya Prinkipo i fire og et halvt år, deretter to år i Frankrike. Han dro fra Frankrike til Norge 18. juni 1935 hvor han søkte politisk asyl. Han bodde hos Konrad Gustav Knudsen på gården Veksal i Heradsbygda og ble værende på Ringerike en periode, inntil han ble internert på gården Sundby ved Storsand i Hurum 2. september 1936. Sommeren 1936 oppholdt han seg også en periode på Utøya. I Norge var blant andre Johan Vogt, Olav Scheflo og Walter Held viktige støttespillere. Medlemmer av NS brøt seg inn hos Trotskij for å skaffe bevis på virksomhet i strid med oppholdsløyvet. Johan B. Hjort anmeldte deretter Trotskij og det var en stor propagandaseier da Trotskij ble utvist.I Moskvaprosessene innledet sommeren 1936 utpekte Stalin Trotskij som hovedfienden. Trotskij ønsket å forsvare seg fra eksilet i Norge, mens regjeringen ønsket ro omkring Trotskij og han ble internert under bevoktning. Trygve Lie ønsket å trekke oppholdstillatelsen tilbake og gjentok kravet om at Trotskij ikke skulle drive politiske virksomhet i Norge. Haakon Lie uttalte seg senere kritisk om behandlingen av Trotskij og mente at regjeringen overkjørte Arbeiderpartiet som lojalt fulgte regjeringens linje.
=== I Mexico ===
Han ble utvist fra Norge og måtte forlate landet 19. desember 1936. Trotskij dro da til Mexico hvor han endelig slo seg ned etter invitasjon fra maleren Diego Rivera. I en periode bodde han også hjemme hos Rivera, i en annen hos malerinnen Frida Kahlo. I 1938 grunnla Trotskij en internasjonal marxistisk organisasjon, den fjerde internasjonalen. Meningen var at organisasjonen skulle være et trotskistisk alternativ til den stalinistiske tredje internasjonalen. I 1939, etter en konflikt med Rivera flyttet Trotskij inn i en egen bolig. 24. mai 1940 overlevde Trotskij et angrep av angivelig stalinistiske snikmordere. 20. august samme år ble Trotskij slått i hjel med en isøks av en stalinistisk agent, Ramón Mercader. Trotskijs livvakter var nær ved å ta livet av Mercader da de kom inn og oppdaget det som hadde hendt, men Trotskij stoppet dem og sa «Denne mannen har en historie å fortelle.» Neste dag døde Trotskij.Siden sa Mercader i rettssaken: «Jeg la regnfrakken min på bordet slik at jeg skulle kunne ta ut isøksen som lå i lommen. Jeg bestemte meg for ikke å gå glipp av den fantastiske sjansen jeg fikk. Idet Trotskij begynte å lese artikkelen så jeg mitt snitt, tok ut isøksen og, med lukkede øyne, slo jeg til det jeg kunne.»Trotskijs hus i Coyoacán ble bevart slik det var den dagen Trotskij ble myrdet og er i dag et museum. Trotskij ligger begravet på stedet.
Mange offisielle gruppebilder av sovjetiske ledere ble endret etter hvert som Stalin rensket bort motstandere. Trotskij var en av dem som systematisk ble fjernet fra bilder. I mars 1935 gav sentralkomiteen i kommunistpartiet ordre om at alle verker av Trotskij skulle fjernes fra sovjetiske biblioteker - denne ordren stod ved makt fram til 1980-tallet.Trotskij ble aldri formelt rehabilitert av Sovjetunionen, på tross av at de fleste andre gammelbolsjevikene, som også ble ofre for Stalins utrenskninger, ble rehabilitert i glasnost-tidens ånd.
== Se også ==
Trotskisme
Stalinisme
Sovjetunionens historie
Den Forente Opposisjonen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leon Trotsky – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Лев Троцкий – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lev Trotskij på Internet Movie Database
(en) Lev Trotskij hos The Movie Database
(no) Trotskij-arkiv på norsk
(en) The Lubitz TrotskyanaNet dealing with Leon Trotsky, Trotskyism and Trotskyists | Lev Davidovitsj Trotskij (russisk: Лев Давидович Троцкий, etternavnet blir også transkribert som Trotski, Trostskii eller Trotsky og fornavnet som Leo; født , død 21. august, 1940), født som Lev Davidovitsj Bronstein (Лев Давидович Бронштейн), var en revolusjonær bolsjevik og en marxistisk intellektuell. | 4,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_hellige_land | 2023-02-04 | Det hellige land | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Det hellige land'] | Jødedom, kristendom, islam samt bahai betegner Israel og Palestina som Det hellige land. I tillegg regnes gjerne også deler av Jordan, Libanon, Syria og Sinai-halvøya som en del av Det hellige land.
| Jødedom, kristendom, islam samt bahai betegner Israel og Palestina som Det hellige land. I tillegg regnes gjerne også deler av Jordan, Libanon, Syria og Sinai-halvøya som en del av Det hellige land.
== Abrahams land ==
Guds beslutning om å gi Abrahams etterkommere Det hellige land står ved makt. Gud åpenbarte seg for Abraham og sa: "Ditt avkom gir jeg dette land" ( 1.Mos.15:18) I kap. 17 vers 8 gjentar Gud sitt løfte til Abraham, og understreker, at det gjelder for alltid.
== Kristen valfart ==
I mange århundrer har kristne valfartet til Det hellige land. Etter opprettelsen av staten Israel har denne virksomheten bare økt, dels i form av pilegrimsreiser eller tradisjonelle bibelturer, dels i form av studiereiser, men også i form av vanlige turistreiser.
== Korstog ==
Det var flere historiske grunner til å gå i korstog til Det hellige land:
a) Man ville befri Det hellige land fra de vantro muhamedanere.
b) Man ville sikre handelsrutene, herunder Silkeveien til Østen.
c) Man ønsket å misjonere og kanskje samtidig vinne nytt land.
Når fant de sted – og hvem ledet dem?
1095–99 – Under Pave Urban II, Jerusalem erobres i 1099.
1145–47 – Initiativ av abbed Bernhard av Clairvaux.
1189–93 – Blant annet ledet av Rikard Løvehjerte.
1202–04 – "Kremmerkorstoget".
== Kritikk på reiser ==
Middelalderens reisebeskrivelser forteller at folk hadde ulike motiver for å besøke landet den gangen også. I senere tid har en del kritisert bibelturene til Israel, fordi de er lagt opp uten noen synlig interesse for politiske forhold som er brennende i dagens situasjon.
== Hellige plasser ==
Jerusalem: symbol for alle religionene, det aller helligste sted i jødedommen og kristendommen, og islams tredje helligste sted (etter Mekka og Medina).
Karmelberget: her ligger bahaienes hellige plasser, Qiblih og Det universelle rettferdighetens hus. | Jødedom, kristendom, islam samt bahai betegner Israel og Palestina som Det hellige land. I tillegg regnes gjerne også deler av Jordan, Libanon, Syria og Sinai-halvøya som en del av Det hellige land. | 4,847 |
null | 2023-02-04 | Janus (mytologi) | null | null | null | Janus (eller Ianus) er i romersk mytologi guden for portene, dørene, døråpningene, alle begynnelser og enhver slutt. Hans mest kjente trekk i dagens moderne kultur er at han har gitt navn til januar måned, begynnelsen på det nye året. | 4,848 |
null | 2023-02-04 | Andrew S. Tanenbaum | null | null | null | Andrew Stuart «Andy» Tanenbaum (født 16. mars 1944 i New York) er en amerikansk dataekspert og professor, oppvokst i New York-forstaden White Plains. | 4,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Kepler | 2023-02-04 | Johannes Kepler | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Astrologer', 'Kategori:Dødsfall 15. november', 'Kategori:Dødsfall i 1630', 'Kategori:Fødsler 27. desember', 'Kategori:Fødsler i 1571', 'Kategori:Geometere', 'Kategori:Johannes Kepler', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Optikere', 'Kategori:Personer fra Landkreis Böblingen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske astronomer', 'Kategori:Tyske matematikere'] | Johannes Kepler (født 27. desember 1571 i den frie riksstad Weil der Stadt nær Stuttgart, død 15. november 1630 i Regensburg) var en tysk matematiker, astronom og astrolog. Han var en av nøkkelpersonene under den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet og er best kjent for hans selvtitulerte lover om planetenes bevegelser, kodifisert av senere astronomer, og basert på hans verker Astronomia nova, Harmonices Mundi og Epitome Astronomiae Copernicanae. Disse verkene ga også grunnlaget for Isaac Newtons teori om universell gravitasjon.
I løpet av karrieren underviste Kepler i matematikk] ved en seminarskole i Graz, Østerrike, som Hans Ulrich von Eggenbergs medarbeider. Senere ble han assistent til den danske astronomen Tycho Brahe, og etter dennes død hoffmatematiker for keiser Rudolf II - og senere for dennes to etterfølgere keiser Matthias og keiser Ferdinand II. Han var også matematikklærer i Linz, Østerrike, og general Wallensteins rådgiver. I tillegg utførte han grunnleggende arbeider innenfor optikk, oppfant en forbedret refraktor og omtalte de teleskopiske funnene til Galileo Galilei.
Kepler levde i en æra uten klart skille mellom astronomi og astrologi, men det fantes et tydelig skille mellom astronomi (en gren av matematikken innenfor de frie kunstene) og fysikk (en gren av naturfilosofien). Kepler innlemmet også religiøse argumenter og resonnementer i sitt arbeid, motivert av religiøs overbevisning og tro på at Gud skapte . Kepler beskrev hans nye astronomi som «himmelfysikk», som «en utflukt i Aristoteles' Metafysikk» og som et supplement til Aristoteles' På himmelen, og han forandret den gamle tradisjonen med fysisk kosmologi ved å behandle astronomien som en del av en universell matematisk fysikk.
| Johannes Kepler (født 27. desember 1571 i den frie riksstad Weil der Stadt nær Stuttgart, død 15. november 1630 i Regensburg) var en tysk matematiker, astronom og astrolog. Han var en av nøkkelpersonene under den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet og er best kjent for hans selvtitulerte lover om planetenes bevegelser, kodifisert av senere astronomer, og basert på hans verker Astronomia nova, Harmonices Mundi og Epitome Astronomiae Copernicanae. Disse verkene ga også grunnlaget for Isaac Newtons teori om universell gravitasjon.
I løpet av karrieren underviste Kepler i matematikk] ved en seminarskole i Graz, Østerrike, som Hans Ulrich von Eggenbergs medarbeider. Senere ble han assistent til den danske astronomen Tycho Brahe, og etter dennes død hoffmatematiker for keiser Rudolf II - og senere for dennes to etterfølgere keiser Matthias og keiser Ferdinand II. Han var også matematikklærer i Linz, Østerrike, og general Wallensteins rådgiver. I tillegg utførte han grunnleggende arbeider innenfor optikk, oppfant en forbedret refraktor og omtalte de teleskopiske funnene til Galileo Galilei.
Kepler levde i en æra uten klart skille mellom astronomi og astrologi, men det fantes et tydelig skille mellom astronomi (en gren av matematikken innenfor de frie kunstene) og fysikk (en gren av naturfilosofien). Kepler innlemmet også religiøse argumenter og resonnementer i sitt arbeid, motivert av religiøs overbevisning og tro på at Gud skapte . Kepler beskrev hans nye astronomi som «himmelfysikk», som «en utflukt i Aristoteles' Metafysikk» og som et supplement til Aristoteles' På himmelen, og han forandret den gamle tradisjonen med fysisk kosmologi ved å behandle astronomien som en del av en universell matematisk fysikk.
== Biografi ==
=== Oppvekst og utdannelse (1571-94) ===
Keplers mor, Katharina Guldenmann, var datter av borgermesteren og kroverten i landsbyen Eltingen. Hun var kjent for å være zänkisch (= kranglevoren) og fikk sønnen bare syv måneder etter bryllupet, noe som kan forklare hvorfor hun jevnlig fikk juling av sine foreldre under svangerskapet. Selv mente Kepler at han rett og slett var for tidlig født, noe som kunne forklare at hans dårlige helse. Katharina var eksentrisk, en gang ville hun ha sin fars hodeskalle gravd opp for å ha som drikkebeger, noe hun hadde hørt om som en hedensk skikk. Hun lærte seg aldri å lese, og følte seg ydmyket over å måtte ha hjelp til å lese sønnens brev. Lærer Beutelsbecher leste dem høyt for henne, men da hun fikk trolldomsanklage rettet mot seg, var han blant dem som vendte seg mot henne. Som de fleste landsbykvinner samlet hun helbredende urter og laget drikker av dem, til seg selv og andre. Det er aldri funnet bevis for at hun faktisk hadde en tante som hadde lært henne opp og som selv ble brent som heks, slik det siden ble påstått.Keplers far Heinrich var soldat tvers igjennom, og hadde lært seg å skyte med kanon. To ganger kjempet han i Nederland som leiesoldat. Da Kepler var tre år gammel, lot ikke faren høre fra seg på lenge. Til sist dro Katharina for å oppspore ektemannen. Hun etterlot treåringen til sine svigerforeldre, som ikke hadde noen interesse av barnebarnet som så vidt overlevde kopper. Sykdommen hadde svekket synet hans varig, høyrehånden var deformert, og i mange år led han av væskende sår og skorper, trolig pga svekket immunsystem. Av Keplers søsken ble Christoph tinnsmed og en respektert borger, og Margaretha ble prestekone. Broren Heinrich slet med dårlig helse og rømte hjemmefra etter at deres far som han var oppkalt etter, hadde forsøkt å selge ham som trell. Han dukket opp i Praha som slottsvakt da eldstebroren var keiserlig matematiker der. Senere vendte Heinrich hjem for å bo sammen med moren deres.Katharina fant sin forsvunne ektemann og fikk ham med seg hjem, men da han prøvde å drive et vertshus slik svigerfaren gjorde, mistet han det for å ha deltatt i et fylleslagsmål. Keplers farfar, Sebald Kepler, drev selv vertshuset Gasthaus zum Engel (= Engelens gjestehus) i fristaden Weil der Stadt, hvor han også var borgermester. Og engelen var en henvisning til Kepler-familiens våpenskjold, en overlevering etter stamfaren Sebald Kepler som angivelig hadde vært adelsmann, men ble bokbinder etter å ha mistet formuen sin.Kepler var fem år da familien flyttet til Leonberg der han ble innskrevet på tyskskolen, men lærerne syntes han var så flink at de fikk overtalt Katharina til å flytte ham til latinskolen i stedet, hvor han ville få bruke evnene sine bedre. Men da Kepler var seks år, kjøpte faren et vertshus i Ellmendingen, Sonne (= Solen), som han mislyktes med. Han gikk tom for penger, så eldstesønnen ble sendt vekk for å jobbe på en gård, selv om han ikke hadde helse til det. Keplers skolegang kom derfor til å ta fem år i stedet for tre. 17. mai 1583 fikk elleveåringen omsider dra til Stuttgart for å avlegge Landesexamen. Han gjorde det bra og ble innrullert i stipendsystemet. På denne tiden dro Keplers far ut i krigen med de napolitanske styrkene, og denne gangen forsvant han for godt. Men hertug Ludwig av Württemberg betalte nå Keplers skolegang, mat og klær. Til gjengjeld kunne ikke eleven dra sin vei uten å betale tilbake det han hadde kostet; men han kunne utvises for dårlig oppførsel eller kjetterske uttalelser.Kepler ble tidlig introdusert for astronomi. I 1577 hadde moren tatt ham med opp på en høyde der de kunne se den store kometen som viste seg det året, kjent som «Tycho Brahes komet»; og i 1580 fikk han se en måneformørkelse. Hans reduserte syn begrenset imidlertid mulighetene til astronomiske observasjoner. Han likte utfordrende mentale øvelser, som f.eks. å memorere de lengste salmene i Bibelen, og han hadde glede av å skrive dikt der han benyttet anagrammer og akrostika. På skolen var det svært viktig for ham å være best i klassen.
Hertugdømmet Württemberg var det mest enhetlige protestantiske området i det tysk-romerske rike, men protestanter og katolikker omgikkes, og Kepler ble problemfritt døpt i den katolske Peter-og-Paulus-kirken i Weil der Stadt, selv om Kepler-familien var protestantisk. Først med motreformasjonens fremvekst oppstod skarpe skiller. I Keplers skoledager var den lutherske troen i Württemberg nærmest blitt fundamentalistisk. Som tolvåring opplevde han en søndagsgudstjeneste der en diakon raste mot kalvinismen. Det plaget gutten sterkt at ulike syn kunne få kristne til å nære slikt uforsonlig hat mot hverandre.Etter seminaret i Maulbronn sørget hertugen i 1589 for at Kepler fikk fortsatt stipend til universitetet i Tübingen, noe som også låste ham til livslang tjeneste hos hertugen. Han var da kommet til quadrivium, den delen av studiene som omfattet astronomi og matematikk. Begge deler interesserte ham sterkt. Læreren hans i disse fagene, Michael Mästlin, gjorde ham til overbevist kopernikaner, dvs. at Nikolaus Kopernikus' modell av det heliosentriske verdensbildet var en fysisk beskrivelse av universet, og ikke utelukkende en praktisk regnemodell. Kepler fulgte vanlig studieprogresjon og begynte på teologistudiet i 1591.
=== Graz (1594-1600) ===
1594 ble han bedt om å avbryte studiet og bli lærer i matematikk og astronomi i Graz i Østerrike. Til tross for motforestillinger, blant annet fordi han opplevde et kall til å bli prest, aksepterte han likevel stillingen. Dette ble det første skritt i en karriere som gjorde Kepler til en av de viktigste naturforskerne i sin tid. Som matematiker var han en av de mest begavede i sin tid.
1596 publiserte han sin bok Det kosmografiske mysterium, som var en beskrivelse av det kopernikanske system, side om side med filosofi som koblet kristne idéer med idéer fra Platon og Pytagoras. Særlig viktig for oss er hans tre kapitler om at planetenes hastighet ser ut til å minke når avstanden til sola øker, og at Kepler dermed regnet solen for å være planetenes drivende kraft.
1596 møtte han Barbara Müller, som han året etter giftet seg med, og fikk tre barn sammen med.
1598 påbød erkehertug Ferdinand, som en del av motreformasjonen, at alle protestantiske prester og skolelærere måtte forlate «indre Østerrike». Få uker etter bidro imidlertid den katolske jesuittordenen til at Kepler ble gjeninnsatt som lærer i Graz.
=== Praha (1600-1612) ===
År 1600 ble han tilbudt stillingen som Tycho Brahes assistent hos keiser Rudolf II i Praha, noe han takket ja til. Da Brahe døde i 1601, ble Kepler utnevnt til keiserlig matematiker. Dermed fikk han tilgang til alle Brahes observasjoner.
Boken Den nye astronomi (1609), Astronomia nova, blir regnet som hans mesterverk.
1610 fikk han fra erkebiskop Ernst av Köln et teleskop, som han naturlig nok hadde stor glede av. I 1604 hadde Kepler utgitt en bok om optikk, Astronomiae Pars Optica. I 1611 utgav han den første detaljerte optiske teori om et overlegent teleskop med to konvekse linser, i boken Dioptrice. Denne typen teleskop blir i dag kalt astronomisk eller keplersk teleskop.
=== Personlige belastninger ===
Så kom noen år som var utfordrende på det personlige plan. Hans kone Barbara døde av en smittsom febersykdom 1611. Ved Rudolfs død i 1612 valgte Kepler å bli lærer i matematikk i Linz i Østerrike, en by som lignet på Graz. Her giftet han seg med Susanna Reuttinger 1613. En sønn han fikk med Barbara og en datter han fikk med Susanna døde av sykdom. Og hans mor ble anklaget for hekseri.
Anklagene mot hans mor hadde å gjøre med hennes personlighet, og Kepler selv mente hun var støyende og sta. Hennes interesse for folkemedisin og urtemedisin gjorde henne også til et enkelt mål for beskyldninger om trolldom. Anklagene ble i første rekke fremsatt av en ustabil kvinne som het Ursula Reinbold. 1620 ble moren arrestert, og Kepler reiste til sin hjemby for å forsvare moren. Det tok mer enn et år før moren ble frikjent, Kepler var i Württemberg det aller meste av denne tiden.
Selv om det var kjent at Kepler både var protestant og kopernikaner, arbeidet han mest i katolske områder. Han opplevde ingen større problemer med hverken å undervise i eller publisere sitt solsentrerte verdensbilde, men som en konsekvens av kontroversen mellom Den katolske kirke og Galilei i 1616 ble også noen av Keplers bøker satt på Index librorum prohibitorum.
=== Linz (1612-1626) ===
Han skrev flere bøker frem til 1621. I 1623 fullførte han et 538-siders manuskript til nye planettabeller basert på Keplers prinsipper.
1625 ble motreformasjonen innledet i denne delen av Østerrike. Som keiserlig matematiker var Kepler beskyttet, men pga. urolighetene forlot han likevel Linz for godt i 1626 og slo seg ned i Ulm.
Blant annet på grunn av forhandlinger med Tycho Brahes arvinger ble planettabellene utgitt først i 1627. Tabellene kalte han Rudolfinske tabeller. Kepler hadde satt september som frist slik at han kunne ta med boken til bokmessen i Frankfurt, noe han lyktes med.
=== Kepler og Wallenstein ===
I 1628 flyttet han til Sagan som lå i et område av Schlesien styrt av general Wallenstein, Wallenstein mente som Kepler at ulike trosretning måtte kunne leve fredfullt side om side. Etter dette brukte Kepler mye av sin tid på å reise, blant annet til Praha og Linz. Under et besøk i Regensburg for å ordne opp i sine finanser, ble han syk. Han døde 15. november 1630 og ble gravlagt der.
== Den nye astronomi (1609) ==
Kepler ble år 1600 tilbudt stillingen som Tycho Brahes assistent. Brahe hadde gjennom mange år gjort svært nøyaktige og systematiske observasjoner av stjernehimmelen og hadde hadde behov for en dyktig matematiker.
Kepler fikk i oppgave å beregne planeten Mars' bane. Først forsøkte Brahe på ulike måter å kombinere sirkulære baner med jevn fart, slik astronomer hadde gjort gjennom to tusen år. Det nærmeste han kom var et avvik på 8 bueminutter (0,13 grader), og han visste at med Brahes nøyaktige observasjoner var dette for mye. Deretter forsøkte han med ujevn fart, og så med ovale baner. Kepler skrev at han forsøkte tjue ulike måter. Da han forsøkte med ellipser, fant han en bane der teorien stemte med observasjonene. Han skrev at det var
«som om jeg våknet fra en drøm og så et nytt lys.»Dermed kunne han forklare planetenes baner med én ellipseformet bane for hver planet, uten bruk av episykler. Dette var en langt enklere teori enn Kopernikus' kompliserte modell. Det var også et brudd med en tradisjon i alle fall siden Platon og Aristoteles om sirkulære baner.
1605 var det meste av boken Den nye astronomi ferdig, boken ble utgitt først i 1609 pga. uenighet med Brahes arvinger. Kepler beskriver i boken Mars' elliptiske bane. Her beskriver han også det som kalles Keplers 1. og 2. lov. Disse prinsippene betydde et radikalt brudd med tidligere astronomisk tenkning. Selv mente Kepler at ellipsebanen var et avvik fra den perfekte sirkelbanen, og dermed måtte regnes som et resultat av syndefallet. Han tenkte seg videre at fiksstjernehimmelen ikke ble berørt av syndefallet og derfor har sirkelform. Han tilla også himmellegemene en slags sjel, og brukte Treenigheten som bilde på universets oppbygning, der solen er symbol på Gud, sfærene rundt solen å oppfatte som symbol på Kristus, og forholdet mellom de ulike himmellegemer og sfærene symboler på Den hellige ånd. Samlet anså han dette som uttrykk for perfekt harmoni.Kepler visste at han ikke hadde noe bevis for at de ellipseformede planetbanene rundt solen var en fysisk realitet. Han var likevel selv overbevist om dette, og han fant støtte i Galileis bok Sendebud fra stjernene som ankom Praha mars 1610. Med Kepler, og også med Galilei, ble det for alvor satt på dagsordenen at de fysiske lovene over månens bane er de samme som de fysiske lovene under månens bane.
Boken inneholdt matematikk som de fleste i samtiden ikke var kjent med, og var svært vanskelig å lese.
== Hvordan Keplers modell ble mottatt ==
De nye resultatene for planetene fikk Kepler publisert i 1627 under navnet Rudolfinske tabeller. De viste seg etter hvert å være atskillig mer nøyaktige enn tidligere tabeller og var en viktig grunn til at Keplers prinsipper i løpet av 1600-tallet ble akseptert av de fleste. Imidlertid ble Kepler oversett av både Galileo Galilei og René Descartes. De elliptiske banene var generelt akseptert rundt 1655.Før sin død forutsa Kepler en Merkurpassasje i 1631. Dette var den første planetpassasjen som ble observert, og tidspunktet var bare fem timer feil i forhold til tabellene, noe som var svært imponerende. Jeremiah Horrock forbedret Keplers planettabeller og forutsa korrekt en Venuspassasje i 1639.
Som fysisk teori stod Keplers lover i lang tid som isolerte beskrivelser. Da Newton formulerte sin gravitasjonsteori, kunne Keplers lover integreres som konsekvenser av mer generelle prinsipper. Kepler lurte selv på om det fantes en allmenn gravitasjon, men endte i stedet med et forslag om at solen fungerer som en slags magnet.
== Keplers tre lover ==
1. Planetene går i ellipsebaner med sola i det ene brennpunktet.
2. Baneradiene sveiper over like store flater på like lange tider.
3. Forholdet mellom kvadratet av omløpstid og middelradius i tredje potens er det samme for alle planeter.
== Keplers posthume science fiction ==
Somnium som utkom posthumt i 1634, var opprinnelig en avhandling Kepler skrev som ung, til forsvar for det kopernikanske system. Her påpekte han at jordens faser ville være like synlige fra månen som månens er sett fra jorden. Sent i livet fant han frem avhandlingen og arbeidet videre med den. Som tidlig science fiction har skriftet påvirket en rekke senere forfattere. Hovedpersonen er gutten Duracotus (Kepler valgte navnet fordi han mente navnet hørtes skotsk («og Skottland ligger i det islandske hav»), mens guttens mor fikk navnet Fiolxhilda fordi Fiolx var navnet på Island på et gammelt kart Kepler hadde sett. Guttens far var en fisker som døde i en alder av 150 år. Sønnen var bare tre år da, og han og moren bor på Island «som i oldtiden ble kalt Thule».
Fiolxhilda selger urter i små poser av saueskinn. Som fjortenåring åpner sønnen en slik pose, og hans opprørte mor selger ham til en kaptein som setter ham i land på Hven der han får studere astronomi under Tycho Brahe. Etter fem år kommer han hjem, der hans angrende mor maner frem en vennlig demon fra månen (som her kalles Lavania, av det hebraiske navnet på månen, lavanah). Denne demonen tar iblant utvalgte dødelige med seg på besøk til månen - men Kepler beskriver reisen dit i rent vitenskapelige vendinger. Akselerasjonen beskrives som det verste, et sjokk da Durascotus slynges oppover «som etter en krutteksplosjon». Så kommer fasen da «kroppen utvilsomt unnslipper jordens magnetfelt og entrer månens, så sistnevnte blir sterkest». For å motvirke kreftene i akselerasjonen, blir de månereisende bedøvet med opiater og lagt i en stilling som skal hindre kroppen i å bli sønderslitt av kreftene i det Newton senere kalte tyngdekraften.Kepler fortsetter med å beskrive livet på månen som han forestiller seg det. Et månedøgn varer i tolv dager. Da er det enten skoldende hett («femten ganger varmere enn vårt Afrika») eller iskaldt. Og solen og planetene ser ut til å virre frem og tilbake på himmelen, pga månens runder rundt jorden. Filosofen Henry More (1614-87) lot seg inspirere av Somnium til sitt dikt Insomnium Philosophicum der han forestiller seg at han flyr ut i verdensrommet ved å ro seg frem med armene sine inn i himmelen. Samuel Butler har også Somnium i tankene et stykke ut i diktet Elephant in the moon.
== Verker ==
Mysterium Cosmographicum (Det kosmiske mysterium), 1596
De Stella nova in pede Serpentarii (Om den nye stjernen i Slangens fot), 1604
Astronomiae Pars Optica (Den optiske siden ved astronomien), 1604
Astronomia nova (Den nye astronomi), 1609
Dissertatio cum Nuncio Sidereo, 1610
Dioptrice, 1611
Harmonices Mundi (Verdens harmonier), 1619
Epitome astronomiae Copernicanae, utgitt i tre deler 1618-1621
Tabulae Rudolfinae (Rudolfinske tabeller), 1627
Somnium, 1634
Nova stereometria doliorum vinariorum
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brynildsen, Aasmund: Johannes Kepler. Stjernen og tanken. Oslo 1961.
Linton, Christopher M.: From Eudoxus to Einstein. A History of Mathematical Astronomy, 2004.
Strømholm, Per (1984): Den vitenskapelige revolusjonen 1500-1700, 1984.
Voelkel, James R.: Johannes Kepler and the New Astronomy, 1999. [I serien Oxford Portraits in Science]
== Eksterne lenker ==
(en) Johannes Kepler – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johannes Kepler – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Naturvitenskap som lovprisning til skaperen. Om Johannes Kepler, norsk (Steinar Thorvaldsen)
Geschichte der Astronomie: Kepler, Johannes, tysk, også lenke til engelsk utgave
YouTube, Kepler biography
Kurzbiographie: Johannes Kepler, tysk
Johannes Kepler (1571–1630), et eget nettsted for Kepler, engelsk | Johannes Kepler (født 27. desember 1571 i den frie riksstad Weil der Stadt nær Stuttgart, død 15. | 4,850 |
null | 2023-02-04 | Kepler (andre betydninger) | null | null | null | Johannes Kepler (1571–1630) var en nøkkelfigur i den vitenskapelige revolusjon. | 4,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Regensburg | 2023-02-04 | Regensburg | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Byer ved Donau', 'Kategori:Etableringer i 1245', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Regensburg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1240-årene', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1803', 'Kategori:Verdensarven i Tyskland'] | Regensburg (latin: Castra Regina: festningen ved Regen – fra 179 e. Kr. en romersk militærleir for en legion) er en kretsfri by i den østre delen av delstaten Bayern i Tyskland. Den ligger ved elven Donau ca. 100 km nord for München. Fra 2006 er gamlebyen i Regensburg og bydelen Stadtamhof på Donaus venstre bredd, oppført på UNESCOs liste over verdensarven. Steinerne Brücke er Tysklands eldste steinbro.I skriftlige kilder nevnes stedet som et romersk kastell omkring år 80. Regensburg var fra 1245 en fri riksstad og fra 1663 til 1806 var byen det permanente setet for Det tysk-romerske rikes riksdag. Byens historiske kjerne er fremdeles stort sett intakt, til tross for bombeangrep mot Messerschmitt-fabrikken i nærheten av byen under krigen. Det ble grunnlagt et universitet her i 1962. Main-Donaukanalen ble oppført mellom 1960 og 1992.Regensburg er sete for det romersk-katolske Regensburg bispedømme med blant annet de berømte Regensburger Domspatzen. Her finnes også fyrstehuset Thurn und Taxis og et av Europas største bebodde slott, Schloss Thurn und Taxis. Pave Benedikt XVI var professor ved byens universitet mellom 1969 og 1977.
| Regensburg (latin: Castra Regina: festningen ved Regen – fra 179 e. Kr. en romersk militærleir for en legion) er en kretsfri by i den østre delen av delstaten Bayern i Tyskland. Den ligger ved elven Donau ca. 100 km nord for München. Fra 2006 er gamlebyen i Regensburg og bydelen Stadtamhof på Donaus venstre bredd, oppført på UNESCOs liste over verdensarven. Steinerne Brücke er Tysklands eldste steinbro.I skriftlige kilder nevnes stedet som et romersk kastell omkring år 80. Regensburg var fra 1245 en fri riksstad og fra 1663 til 1806 var byen det permanente setet for Det tysk-romerske rikes riksdag. Byens historiske kjerne er fremdeles stort sett intakt, til tross for bombeangrep mot Messerschmitt-fabrikken i nærheten av byen under krigen. Det ble grunnlagt et universitet her i 1962. Main-Donaukanalen ble oppført mellom 1960 og 1992.Regensburg er sete for det romersk-katolske Regensburg bispedømme med blant annet de berømte Regensburger Domspatzen. Her finnes også fyrstehuset Thurn und Taxis og et av Europas største bebodde slott, Schloss Thurn und Taxis. Pave Benedikt XVI var professor ved byens universitet mellom 1969 og 1977.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Regensburg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Regensburg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Regensburg (latin: Castra Regina: festningen ved Regen – fra 179 e. Kr. | 4,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karelen | 2023-02-04 | Karelen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Karelen'] | Karelen (karelsk og finsk: Karjala, finsk uttale [ˈkɑrjɑlɑ], russisk: Каре́лия / Karélija, russisk uttale: [kɐˈrʲelʲɪjə], svensk: Karelen, historisk: Kirjalaland og Корела / Korjela) er et geografisk område som strekker seg fra de mest østlige og sørøstlige delene av Finland og østover gjennom republikken Karelia, mot det kontinentale Russland. I nord grenser Karelen mot Kvitsjøen og i sør mot Finskebukten. Som sådan tilhører Karelen også det landskap vi kaller Fennoskandia. Mesteparten av området ligger i dag i Russland. Området var opprinnelig befolket av kareler, en finsk-ugrisk folkegruppe.
Republikken Karelia i den Russiske føderasjon omfatter områdene Ladoga-Karelen, Aunus-Karelen og Kvitsjø-Karelen på nedenstående kart (den siste benevnt Vita Karelen).
Det karelske nes er en del av Leningrad oblast. Det karelske nes og Ladoga-Karelen var en del av Finland til 1940 (gjenerobret 1941, men på nytt avstått 1944). Aunus-Karelen og Kvitsjø-Karelen som fra gammelt av tilhører Russland, kalles ofte Øst-Karelen.
| Karelen (karelsk og finsk: Karjala, finsk uttale [ˈkɑrjɑlɑ], russisk: Каре́лия / Karélija, russisk uttale: [kɐˈrʲelʲɪjə], svensk: Karelen, historisk: Kirjalaland og Корела / Korjela) er et geografisk område som strekker seg fra de mest østlige og sørøstlige delene av Finland og østover gjennom republikken Karelia, mot det kontinentale Russland. I nord grenser Karelen mot Kvitsjøen og i sør mot Finskebukten. Som sådan tilhører Karelen også det landskap vi kaller Fennoskandia. Mesteparten av området ligger i dag i Russland. Området var opprinnelig befolket av kareler, en finsk-ugrisk folkegruppe.
Republikken Karelia i den Russiske føderasjon omfatter områdene Ladoga-Karelen, Aunus-Karelen og Kvitsjø-Karelen på nedenstående kart (den siste benevnt Vita Karelen).
Det karelske nes er en del av Leningrad oblast. Det karelske nes og Ladoga-Karelen var en del av Finland til 1940 (gjenerobret 1941, men på nytt avstått 1944). Aunus-Karelen og Kvitsjø-Karelen som fra gammelt av tilhører Russland, kalles ofte Øst-Karelen.
== Historie ==
Helt siden middelalderen har det vært utkjempet blodige strider om kontrollen over landområdet. Dette fordi Karelen har en gunstig strategisk beliggenhet mot Østersjøen og lenge var et økonomisk velstående område. Det karelske jordsmonnet er svært grøderikt. På 1200-tallet kjempet Sverige og Novgorodriket om makten over territoriet. En fredsavtale i 1323 delte Karelen mellom dem. Den største og mest velstående delen, Vest-Karelen, tilfalt Sverige som på den tiden innbefattet nåtidens Finland. Viborg ble hovedstaden i denne nye svenske provinsen.
Etter den store nordiske krig og freden i Nystad i 1721, kom det svenske Karelen inn under Russland. Da Finland ble innlemmet i det russiske riket ble denne del av Karelen en del av Storhertugdømmet Finland. Utover på 1800-tallet utviklet Karelen seg til den rikeste delen av Finland, med velutviklet industri, fruktbart landbruk og omfattende skogsdrift. Viborg var Finlands største by.
Karelens finske tilknytning ble ytterligere befestet da Finland fikk sin selvstendighet i 1917 og grensen mot Sovjetunionen ble fastlagt i 1920 (Tartutraktaten).
Med den finske vinterkrigen ble området igjen gjenstand for stridigheter. Årsaken var Stalins ønske om kontroll over Karelens gunstige strategiske beliggenhet og rike næringsliv. Krigen endte med at Den Røde Hær erobret landområdet og inntok hovedstaden Viborg. Stalin tvang Finland til å avstå Vest-Karelen. Ca. 400 000 finner ble tvangsflyttet fra Karelen til andre steder av Finland. Det annekterte landområdet ble befolket av russere.
Den finske bitterheten over tapet av Karelen var sterkt medvirkende til at landet valgte å kjempe på aksemaktenes side under andre verdenskrig. Med tysk hjelp ble Karelen gjenerobret av Finland under fortsettelseskrigen. Finland holdt området i 3 år. Etter Tysklands sammenbrudd tvang imidlertid de allierte Finland til igjen å avstå territoriet til Sovjetunionen.
Under den kalde krigen ble Karelen tilhold for sovjetiske militærforlegninger og marinebaser. Det tidligere så rike jordbruket ble neglisjert og industrien forfalt. Siden Sovjetunionens kollaps har Karelen vært et av de fattigste områdene i Russland.
I Finland har det lenge vært nærmest tabubelagt å snakke åpent om Karelen til tross for et dypt ønske i det finske folk om en gjenforening. I håp om å opprettholde et vennligsinnet forhold til sin store nabo i øst har det ikke vært offisiell finsk politikk å kreve landområdet tilbake. Det anslås at ca. 1 million finner har karelsk bakgrunn. Finlands nasjonalepos Kalevala er bygget over gamle legender fra Karelen.
== Se også ==
Øst-Karelen
Karelia
Vepsere
Karelen-spørsmålet
Kareler (norsk minoritetsgruppe)
Karelsk
Viborgs län
== Eksterne lenker ==
Uppslagsverket Finland, Karelen | Øst-Karelen (også kalt Russisk Karelen, er den delen av Karelen som etter Stolbovatraktaten i 1617 forble under russisk styre. Det er delt fra den vestlige delen av Karelen (tidligere kalt Svensk Karelen). | 4,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Earl_Jones | 2023-02-04 | James Earl Jones | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Emmy-vinnere', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oscar-vinnere', 'Kategori:Personer fra Jackson', 'Kategori:Personer fra Tate County i Mississippi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Skuespillere i Star Wars', 'Kategori:Stemmeskuespillere fra USA', 'Kategori:Tony Award-vinnere'] | James Earl Jones (født Todd Jones 17. januar 1931 i Arkbutla i Mississippi) er en amerikansk Emmy- og Tony-belønnet skuespiller. Han vokste opp i Dublin i Michigan. Han er kjent for sin tordnende, dype basstemme (basso profondo). Jones var som barn plaget med stamming og unngikk å snakke inntil en lærer på videregående skole hjalp ham å kontrollere stammingen ved å fremføre dikt. Han antas å ha den mest kjente og gjenkjennelige stemmene i film og TV.Jones' første rolle var i filmen Dr. Strangelove i 1964. Han har senere blant annet bidratt med stemme til en god del filmer, blant annet stemmen til Darth Vader i Star Wars-filmene, Mufasa i Løvenes konge, en god del gjestestemmer i Simpsons, Conan the Barbarian og CNN-introen «This Is CNN» og fortellerstemme i andre fjernsynsprogrammer og dokumentarer.I 1997 hadde Jones en gjesterolle i tre episoder av serien Homicide: Drapsavsnittet.
| James Earl Jones (født Todd Jones 17. januar 1931 i Arkbutla i Mississippi) er en amerikansk Emmy- og Tony-belønnet skuespiller. Han vokste opp i Dublin i Michigan. Han er kjent for sin tordnende, dype basstemme (basso profondo). Jones var som barn plaget med stamming og unngikk å snakke inntil en lærer på videregående skole hjalp ham å kontrollere stammingen ved å fremføre dikt. Han antas å ha den mest kjente og gjenkjennelige stemmene i film og TV.Jones' første rolle var i filmen Dr. Strangelove i 1964. Han har senere blant annet bidratt med stemme til en god del filmer, blant annet stemmen til Darth Vader i Star Wars-filmene, Mufasa i Løvenes konge, en god del gjestestemmer i Simpsons, Conan the Barbarian og CNN-introen «This Is CNN» og fortellerstemme i andre fjernsynsprogrammer og dokumentarer.I 1997 hadde Jones en gjesterolle i tre episoder av serien Homicide: Drapsavsnittet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) James Earl Jones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) James Earl Jones på Internet Movie Database
(sv) James Earl Jones i Svensk Filmdatabas
(da) James Earl Jones på Filmdatabasen
(da) James Earl Jones på Scope
(fr) James Earl Jones på Allociné
(en) James Earl Jones på AllMovie
(en) James Earl Jones hos Rotten Tomatoes
(en) James Earl Jones hos The Movie Database
(en) James Earl Jones hos Internet Broadway Database
(en) James Earl Jones hos Behind The Voice Actors
(en) James Earl Jones på Apple Music
(en) James Earl Jones på Discogs
(en) James Earl Jones på MusicBrainz
(en) James Earl Jones på Spotify
(en) James Earl Jones på Internet Broadway Database
(en) James Earl Jones på Internet Off-Broadway Database | James Earl Jones (født Todd Jones 17. januar 1931 i Arkbutla i Mississippi) er en amerikansk Emmy- og Tony-belønnet skuespiller. | 4,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kiss | 2023-02-04 | Kiss | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1973', 'Kategori:Glam metal-band', 'Kategori:Hardrockgrupper', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kiss', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Kiss (ofte stilisert som KIϟϟ) er et amerikansk hardrock-band dannet i New York i 1973, kjent for pyroeffekter, ansiktsminke og kostymer. Bandet har solgt over 100 millioner musikkalbum, hvorav 19 millioner er RIAA-sertifisert salg i USA. Bandet har mottatt 30 platinaplater og 28 gullplater bare i USA.
| Kiss (ofte stilisert som KIϟϟ) er et amerikansk hardrock-band dannet i New York i 1973, kjent for pyroeffekter, ansiktsminke og kostymer. Bandet har solgt over 100 millioner musikkalbum, hvorav 19 millioner er RIAA-sertifisert salg i USA. Bandet har mottatt 30 platinaplater og 28 gullplater bare i USA.
== Biografi ==
Bassist Gene Simmons og gitarist Paul Stanley spilte i bandet Wicked Lester sammen, og etter å ha rekruttert gitarist Ace Frehley og trommeslager Peter Criss ved å annonsere i The New York Times i 1972, da de andre medlemmene sluttet, byttet de navn til Kiss. Da Frehley skulle prøvespille for bandet, møtte han opp med to forskjellige sko, og Stanley og Simmons trodde at han var en uteligger som hadde gått feil. Frehley gikk rett bort til forsterkeren og plugget inn gitaren sin og begynte å spille, og de fant fort tonen. Criss var en erfaren trommeslager, som brukte å spille på en rekke forskjellige klubber, noe som gjorde det lettere å få spillejobber. Stanley kom opp med navnet, og Frehley laget logoen . 30. januar 1973 spilte Kiss sitt første show på en klubb i Queens som het Popcorn . Bandmedlemmene bytter på å synge på sporene, men Simmons og Stanley er de som synger på flest spor. Debutalbumet Kiss kom ut i 1974, etter at bandet hadde signert med Casablanca Records. Musikkalbumet inneholder kjente spor som «Deuce», «Black Diamond» og «Strutter».
Kiss fikk først ordentlig suksess etter at de gav ut konsertalbumet Alive! i 1975. I 1980 forlot Peter Criss bandet, og Ace Frehley fulgte etter i 1982. De gjenværende medlemmene tok av ansiktsminken, første gang 18. september 1983 på MTV.
Kiss ble bedt om å spille på MTV Unplugged 9. august 1995, og Simmons og Stanley tok kontakt med originalmedlemmene for å høre om de ville være med på noen låter. Det skjedde, og grunnlaget for en gjenforening med originalbesetningen ble initiert. 28. februar 1996 stilte originalbesetningen opp på Grammy Awards i full sminke og med kostyme fra «Love Gun-perioden». 16. april annonserte de at de skulle turnere sammen på en pressekonferanse, som ble sendt samtidig til 58 land. 20. april ble nesten 40 000 billetter til den første turneen solgt på 47 minutter. De spilte så sammen på to turneer og ga ut albumet Psycho Circus 22. september 1998. Siden 2003, da Criss og Frehley igjen sluttet i bandet, ble det kun Paul Stanley og Gene Simmons som var igjen av originalmedlemmene.
Kiss har solgt store mengder supportereffekter, inkludert leker, en tegneserie publisert av Marvel og en spillefilm (Kiss Meets the Phantom of the Park) fra 1978. Kiss har over 3 000 offisielle supportereffekter, alt fra vin, kondomer og gravkister. Gene Simmons har uttalt: «We are not a band – we are a brand».Kiss fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame 11. august 1999.
== Navnet ==
Skrivemåten har skapt en del kontroverser for bandet. Rune S-ene i logoen (designet av Frehley) ble også brukt av Schutzstaffel som forkortelse. Dette skapte mye kontroverser for bandet i begynnelsen, og album og effekter som ble gitt ut i Tyskland ble utgitt med «vanlige» S-er i navnet (ZZ på albumomslag), da nazistiske symboler ble forbudt i Tyskland etter krigen. Mange motstandere av hardrock og bandet brukte argumenter som at medlemmene i bandet var nazister (noe som er temmelig malplassert i og med at både Simmons og Stanley er jøder), og det forekom, og forekommer fremdeles, påstander om at KISS er et akronym for «Knights In Satan's Service», og at medlemmene i bandet er satanister.
== Ansiktsminke ==
== Medlemmer ==
NåværendeGene Simmons (bass, vokal) – «The Demon» (1973 –)
Paul Stanley (gitar, vokal) – «The Starchild» (1973 –)
Eric Singer (trommer, vokal) – «The Catman» (1991 – 1996, 2001 – 2002, 2004 –)
Tommy Thayer (gitar, vokal) – «The Spaceman» (2002 –)TidligereEric Carr (trommer, vokal) – «The Fox» (1980 – 1991)
Vinnie Vincent (gitar) – «The Ankh Warrior» (1982 – 1984)
Mark St. John (gitar) (1984)
Bruce Kulick (gitar, vokal) (1984 – 1996)
Peter Criss (trommer, vokal) – «The Catman» (1973 – 1980, 1996 – 2003)
Ace Frehley (gitar, vokal) – «The Spaceman» (1973 – 1982, 1996 – 2001)
=== Tidslinje for medlemmer av Kiss ===
== Diskografi ==
== Konserter i Norge ==
13. oktober 1980 i Drammenshallen med Iron Maiden som oppvarmingsband
22. oktober 1984 i Drammenshallen
21. september 1988 i Skedsmohallen
8. desember 1996 i Oslo Spektrum
19. juni 1997 i Oslo Spektrum
28. februar 1999 i Oslo Spektrum med Buckcherry som oppvarmingsband.
31. mai 2008 i Vallhall Arena
1. juni 2008 på Koengen i Bergen
8. juni 2010 på Lerkendalparken i Trondheim med Stage Dolls som oppvarmingsband.
14. juni 2010 i Vallhall Arena med Wig Wam som oppvarmingsband
30. juni 2012 Kollen Sommerfestival
8. juni 2013 på Viking stadion, Stavanger med Ingenting og Kvelertak som oppvarmingsband.
7. mai 2017 i Oslo Spektrum med RavenEye som oppvarmingsband.
27. juni 2019 Tons of Rock, Oslo.
28. juni 2019 Trondheim Rocks, Trondheim.
20. juni 2020 Øster Hus Arena, Sandnes med Ingenting og The Dogs som oppvarmingsband. - Avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Det planlegges ny dato, men den er foreløpig ikke satt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kiss (musical group) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kiss på Internet Movie Database
(en) Kiss på Apple Music
(en) Kiss på Discogs
(en) Kiss på MusicBrainz
(en) Kiss på SoundCloud
(en) Kiss på Spotify
(en) Kiss på Songkick
(en) Kiss på Last.fm
(en) Kiss på Genius — sangtekster
(en) Kiss på AllMusic
Kiss på Twitter
Kiss på Facebook
Kiss på Instagram
Kiss på YouTube
Kiss på YouTube
Kiss på Myspace
Kissarmynorway.com
Kissfaq.com
Kissasylum.com | Kiss (ofte stilisert som KIϟϟ) er et amerikansk hardrock-band dannet i New York i 1973, kjent for pyroeffekter, ansiktsminke og kostymer. Bandet har solgt over 100 millioner musikkalbum,BBC - Kiss: still rocking hard hvorav 19 millioner er RIAA-sertifisert salg i USA. | 4,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afrika | 2023-02-04 | Afrika | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Afrika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdensdeler'] | «Det afrikanske kontinent» omdirigeres hit. Se eventuelt Den afrikanske kontinentalplaten
Afrika er en verdensdel som strekker seg i alt 8000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suezkanalen i Egypt. Klimaet er tropisk rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. Afrika har flere stater enn noe annet kontinent, med sine 48 kontinentale stater og seks øystater.
Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land.
Mennesket er etterkommer av tidlige hominider som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er over 200 000 år gamle.
| «Det afrikanske kontinent» omdirigeres hit. Se eventuelt Den afrikanske kontinentalplaten
Afrika er en verdensdel som strekker seg i alt 8000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suezkanalen i Egypt. Klimaet er tropisk rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. Afrika har flere stater enn noe annet kontinent, med sine 48 kontinentale stater og seks øystater.
Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land.
Mennesket er etterkommer av tidlige hominider som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er over 200 000 år gamle.
== Etymologi ==
«Africa» var opprinnelig navnet på en romersk provins som omfattet kontinentets nordlige middelhavskyst. Etter hvert er det blitt navnet på hele kontinentet, inkludert det som i dag gjerne kalles Afrika sør for Sahara.
Navnet kom inn i det vestlige vokabular gjennom romerne, som brukte navnet Afrika terra, «landet til afri» (flertall av afer), som beskrivelse av de nordlige delene av kontinentet. Provinsen het Africa, og hovedsetet var Karthago, som tilsvarer dagens Tunisia.
Afriene var en stamme, trolig berber, som holdt til i Nord-Afrika, i området rundt Karthago. Opprinnelsen til ordet Afer kan trolig kobles til det fønikiske afar (støv), som også finnes i de fleste andre semittiske språk.
Noen andre etymologier som er foreslått, og som er blitt grundig debattert er:
Det latinske ordet aprica, som betyr «solfylt»
Det greske ordet aphrike, som betyr «uten kulde». Dette ble foreslått av historikeren Leo Africanus (1495–1554), som foreslo at det greske ordet phrike (φρίκη), som betyr «kaldt og grufullt», kombinert med den benektende prefiksen a-, navnga området som et land foruten kulde og redsel.Oldtidens Afrika lå vest for Egypt, mens «Asia» ble brukt som beskrivelse av Anatolia og landene i øst. Opprinnelig hadde Egypt og Levanten en slags mellomposisjon mellom disse to områdene, men da Egypt ble en del av perserriket, kom det under den løse definisjonen av Asia. En absolutt linje mellom de to verdensdelene ble dratt av geografen Klaudios Ptolemaios (85–165), og gjorde Suez og Rødehavet til grense mellom Asia og Afrika.
== Geografi ==
Afrika er separert fra Europa av Middelhavet, det henger sammen med Asia i dets nordøstlige hjørne ved Suezkanalen med en bredde på 130 km. I tillegg blir ofte Sinai-halvøya som hører til Egypt geopolitisk sett regnet til Afrika. Fra det nordligste punktet Ras ben Sakka i Tunisia (37°21′ N) til det sørligste Kapp Agulhas i Sør-Afrika (34°51′15″ S), er det rundt 8000 km. Fra det vestligste punktet Kapp Verde (17°33′22″ V) til Ras Hafun i Somalia (51°27′52″ Ø) er det rundt 7400 km. Kystlinjen er 26 000 km lang, og mangelen på dype innskjæringer av kysten illustreres ved at Europa, som dekker et areal som tilsvarer en tredjedel av Afrika, har en kystlinje på 32 000 km i tillegg til en lang grense mot Asia.
Afrikas største land er Algerie og det minste landet er Seychellene, en øygruppe utenfor østkysten av kontinentet. Den minste nasjonen på fastlandet er Gambia.
Klimaet i Afrika er tropisk, det vil ifølge Köppens system for klimaklassifikasjon si et ikke-tørt klima hvor alle 12 måneder i året har en middeltemperatur som overstiger 18 °C, og subtropisk (varmt, med høy luftfuktighet og mye regn) lengst i nord og sør.
Det høyeste fjellet i Afrika er Kilimanjaro, det ligger i Tanzania, og er 5895 moh., og den største innsjøen er Victoriasjøen som ligger i Uganda, Tanzania og Kenya, og er omtrent 68 800 km². Laveste punkt er Assalsjøen i Djibouti med 155 meter under havet.
De lengste elvene i Afrika er Nilen (6 719 km), Kongo (4 700 km), Niger (4 180 km), Zambesi (2 736 km), Oranje (2 200 km), Kasai (2 153 km), Ubangi (1 980 km), Senegal (1,790 km) og Limpopo (1 750 km).
== Historie ==
Ifølge evolusjonsteorien er Afrika menneskehetens vugge på jorden, siden arten menneske stammer fra dette kontinentet. I løpet av midten av det 20. århundre oppdaget antropologer mange fossiler og bevis for at mennesker var til stede kanskje så tidlig som for syv millioner år siden. Fossilrester av flere arter av tidlige apelignende mennesker som er antatt å ha utviklet seg til dagens mennesker, som Australopithecus afarensis (datert til ca. 3,9 til 3 millioner år f.Kr., Paranthropus boisei (ca. 2,3-1,4 millioner år f.Kr.) og Homo ergaster (ca. 600 000-1,9 millioner år f.Kr.) har blitt oppdaget.
Ishango-beinet, datert til rundt 25 000 år siden, viser merker som er matematiske symbol. Gjennom menneskehetens oldtid, hadde Afrika (som alle andre kontinenter) ingen nasjonalstater og var i stedet befolket av grupper av jegere og samlere som khoisan.
=== Tidlige sivilisasjoner og handel ===
Rundt 3300 f.Kr. åpner de historiske nedtegnelsene i Afrika med oppkomsten av skriveferdigheten i den faraostyrte sivilisasjonen i Egypt som fortsatte, med varierende grad av innflytelse over andre områder, frem til 343 f.Kr. Viktige sivilisasjoner i forskjellige tider omfatter blant annet Kartago, kongedømmet Aksum, de nubiske kongedømmene, rikene til Sahel (Kanem-Bornu, Ghana, Mali og Songhai), Great Zimbabwe og Kongo.Bortsett fra Nildalen, var Sahara-ørkenen en nesten ugjennomtrengelig barriere mellom nord og sør, før introduksjonen av kamelen. Dette seige dyret ble først brakt til Egypt av perserne etter 525 f.Kr., selv om det ikke ble vanlig nok med store flokker i Nord-Afrika til å etablere transsaharisk handel før det 8. århundre. Sahanja–berbere var de første som utnyttet dette, og etter at islam spredte seg, fulgte en stabil handel i verdifulle metall, elfenben, salt og slaver mellom de muslimske statene i Maghreb og de saheliske kongedømmene.Afrika før kolonitiden hadde kanskje så mange som 10 000 forskjellige stater og politiske enheter karakterisert av forskjellige politiske organisasjoner og styre. Disse inkluderte familiegrupper av jegere og samlere som san-folket i det sørlige Afrika, større, mer strukturerte grupper som familieklanene til bantu-språklige mennesker i det sentrale og sørlige Afrika og tungt strukturerte grupper på Afrikas horn, de saheliske kongedømmene og autonome bystater som swahili-folkets handelsbyer langs kysten av det østlige Afrika, hvis handelsnettverk strakte seg så langt som til Kina.
I 1482 etablerte portugiserne de første av mange handelsstasjoner langs Guineakysten ved Elmina. De viktigste varene en handlet i var slaver, gull, elfenben og krydder. Den europeiske oppdagelsen av Amerika i 1492 ble fulgt av stor utvikling i slavehandel som før portugisernes tid, hadde vært nesten eksklusivt ført over land og hadde aldri blitt begrenset til ett kontinent.Slaveri begynte å fases ut i Europa og Amerika tidlig i det 19. århundre, noe som førte til en dramatisk endring i økonomien til kyststater som Dahomey og Ashanti.
=== Utforsking ===
I midten av det 19. århundre begynte europeiske og særlig britiske utforskere å interessere seg i å utforske hjertet av kontinentet og åpne området for handel, gruvedrift og annen kommersiell utvinning. I tillegg var der et ønske om å konvertere innbyggerne til kristendom. Det sentrale området i Afrika var fremdeles stort sett ukjent for europeerne på denne tiden. David Livingstone utforsket kontinentet mellom 1852 og hans død i 1873, og han ble den første europeer som fikk se Victoriafallene. Et hovedmål for utforskerne var å lokalisere kilden for Nilen. Ekspedisjoner av Burton og Speke (1857–1858) og Speke og Grant (1863) lokaliserte Tanganyikasjøen og Victoriasjøen. Sistnevnte ble til slutt påvist å være Nilens kilde. Med etterfølgende ekspedisjoner av Baker og Stanley, var Afrika godt utforsket på slutten av århundret og dette banet vei for koloniseringen som fulgte.
=== Kolonialisme og «kappløpet om Afrika» ===
Sent i det 19. århundre, satte de europeiske kolonimaktene i gang et betydelig «kappløp om Afrika» og okkuperte nesten hele kontinentet, skapte mange koloniale nasjonalstater og etterlot bare to uavhengige nasjoner: Liberia, den fargede amerikanske kolonien, og det ortodokse kristne Abessinia (Etiopia). Denne koloniokkupasjonen fortsatte til etter avslutningen av andre verdenskrig, da alle kolonistatene gradvis skaffet seg uavhengighet.
Kolonialisme hadde en destabiliserende effekt på det som hadde vært et antall etniske grupper som fremdeles merkes i afrikansk politikk. Før den europeiske innflytelsen, var ikke nasjonalgrenser til stor bekymring, da afrikanerne vanligvis fulgte praksisen fra andre deler av verden, som Den arabiske halvøy, hvor en gruppes territorium var flytende med dens militære innflytelse og handelsinnflytelsen. Europeernes insistering på å trekke opp grenser rundt territorium for å isolere dem fra andre kolonimakter hadde ofte den effekten at de separerte politiske grupperinger, eller tvang tradisjonelle fiender til å leve side om side uten noen buffersone mellom dem. Selv om Kongo-elven ser ut til å være en naturlig geografisk grense, var der grupper som ellers delte språk, kultur eller andre likheter og som bodde på begge sider. Delingen av landet mellom Belgia og Frankrike langs elven isolerte disse gruppene fra hverandre. De som bodde i saharisk eller sub-saharisk Afrika og handlet på tvers av kontinentet i århundrer, krysset grenser som bare eksisterte på europeiske kart.
I nasjoner som hadde betydelige europeiske befolkninger, for eksempel Rhodesia og Sør-Afrika, ble systemer av andregrads borgerskap ofte innført for å gi europeere politisk makt som gikk langt utover deres antall. I fristaten Kongo, som var kong Leopold IIs personlige eiendom, ble den innfødte befolkningen underlagt umenneskelig behandling og nær slavestatus med tvangsarbeid. Men linjene ble ikke alltid trukket på tvers av raser. I Liberia klarte etterkommerne av amerikanske slaver å ha et politisk system i over 100 år som gav eksslaver og innfødte i området omtrent lik lovgivende makt til tross for at tidligere slavene var undertallige i ti til en i den generelle befolkningen. Inspirasjonen for dette systemet var USAs senat som hadde balansert makten til frie og slavestater til tross for den mye større befolkningen i den frie.
Europeerne forandret ofte maktbalansen, skapte etniske skiller hvor det tidligere ikke hadde eksistert noen og introdusert en skadelig klassedeling for de innfødte innbyggerne i områdene de kontrollerte. I det som nå er Rwanda og Burundi hadde to etniske grupper, hutuer og tutsier, smeltet til en kultur innen tyske kolonister tok kontroll over regionen i det 19. århundre. De var ikke lenger delt av etnisitet på grunn av ekteskap på tvers av gruppene og sammenblandingen av kulturell praksis hadde over århundrer fjernet synlige kulturelle skillelinjer. Etter at territoriet ble gitt til Belgia etter første verdenskrig, innførte de en politikk av rasekategorisering ettersom rasebasert kategorisering og filosofi var en del av den europeiske kulturen på den tiden. Begrepet hutu henviste opprinnelig til nordøstlige kvegbaserte stammer som hadde migrert inn i regionen senere. Begrepet ble til slutt et begrep for de innfødte beskrev en persons økonomiske klasse. Individer som eide rundt ti eller flere kveg ble regnet som tutsi, og de med færre ble regnet som hutu, uten tanke for opphav. Dette var mer en tommelfingerregel, og en kunne gå fra å være hutu til tutsi og omvendt.
Belgierne introduserte et rasesystem. Individene som hadde karakteristikker som europeerne likte, lysere hud, den rette høyden, smale neser osv, ble gitt makt blant de koloniserte folkene. Belgierne besluttet at disse trekkene var mer ideelt Hamitiske, og videre mer ideelt europeiske og tilhørte de folkene som var nærmest tutsi i opphav. De innførte en politikk med å dele ut identifiseringskort basert på denne filosofien. De som var nærmest idealet ble proklamert tutsi og de som var forskjellig fra idealet ble proklamert hutu.
=== Afrika etter kolonitiden ===
I dag har Afrika 54 uavhengige land som stort sett har grensene som ble trukket opp under europeisk kolonialisme.
Siden kolonitiden har afrikanske stater jevnlig vært rammet av ustabilitet, korrupsjon, voldeligheter og maktkamper. Det store flertallet av afrikanske nasjoner er republikker som opererer under en eller annen form for presidentsystem i styret. Få nasjoner i Afrika har klart å opprettholde demokratiske styresett, og mange har i stedet gått gjennom en serie brutale statskupp og militære diktatur. Et antall afrikanske politiske ledere var militære generaler som var dårlig utdannet og ignorante på styresaker. Stor ustabilitet var derimot resultatet av marginaliseringen av andre etniske grupper under disse lederne. Mange politikere brukte maktposisjonen til å utløse etniske konflikter som hadde blitt forsterket, eller til og med skapt, gjennom kolonistyret. I mange land ble militæret sett på som den eneste gruppen som effektivt kunne opprettholde ro og orden, og det hersket mange nasjoner i Afrika i 1970-årene og tidlig 80-årene. I perioden fra slutten av 1960-årene hadde Afrika mer enn 70 kupp og 13 attentat på presidenter.
Konflikter i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, i tillegg til politikken til IMF, spilte også en rolle på ustabiliteten. Da et land ble uavhengig for første gang, ble det ofte forventet at det skulle slutte seg til en av supermaktene. Mange land i Nord-Afrika fikk sovjetisk militærstøtte, mens mange i det sentrale og sørlige Afrika var støttet av USA, Frankrike eller begge. 1970-årene så en eskalering ettersom nye uavhengige Angola og Mosambik sluttet seg til Sovjetunionen og vesten og Sør-Afrika forsøkte å begrense sovjetisk innflytelse. Grensestrider og territorielle disputter var også vanlige, da de europeiske grensene til mange nasjoner ble utfordret gjennom bevæpnede konflikter.
== Politikk ==
Styresmaktens mislykkede politikk og politisk korrupsjon har resultert i mange utstrakte hungersnøder, og betydelige deler av Afrika har fortsatt distribusjonssystemer som ikke er i stand til å levere ut nok mat eller vann slik at befolkningen kan overleve. Det som før kolonialismen hadde vært kilden for 90 % av verdens gull, ble det fattigste kontinentet i verden. Dets tidligere rikdommer kom andre kontinenter til gode. Spredningen av sykdommer herjer også, særlig spredningen av humant immunsviktvirus (HIV) og den tilhørende aids som har blitt en dødelig epidemi på kontinentet. Til tross for tallrike vansker, har der vært tegn til at kontinentet kan ha håp for fremtiden. Demokratiske styresett ser ut til å være i ferd med å spre seg, selv om de fortsatt ikke er flertallet. National Geographic hevder at 13 afrikanske nasjoner kan regnes som virkelig demokratiske. I tillegg har mange nasjoner anerkjent grunnleggende menneskerettigheter for alle borgere, selv om de i praksis ikke alltid blir anerkjent, og har opprettet rimelig uavhengige domstoler.
Der er klare tegn til økte nettverk blant de afrikanske organisasjonene og statene. I borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaire), ble et halvt dusin afrikanske naboland involvert fremfor intervensjon fra rike, ikke-afrikanske land (se også den andre krigen i Kongo). Siden konflikten begynte i 1998, har de beregnede tallene for antall omkomne nådd 3,5 millioner. Dette kan spille en lignende rolle som andre verdenskrig for Europa, hvor folkene i nabolandene etter krigen bestemte seg for å integrere sine samfunn på en slik måte at krig mellom dem ble like utenkelig som krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland ville være i dag. Politiske organ som Den afrikanske union gir også håp om større samarbeid og fred mellom kontinentets mange land. Utstrakte brudd på menneskerettighetene foregår fremdeles i flere deler av Afrika, ofte under overoppsyn av staten. De fleste av disse bruddene skjer av politiske årsaker, ofte som et resultat av borgerkrig. Land hvor betydelige menneskerettighetsbrudd har blitt rapportert nylig inkluderer Den demokratiske republikken Kongo, Sierra Leone, Liberia, Sudan og Elfenbenskysten.
== Økonomi ==
Afrika er verdens fattigste bebodde kontinent, hovedsakelig på grunn av kolonialismen og dets resulterende korrupte regjeringer og despotisme. Ifølge FNs utviklingsrapport i 2003, var verdens 25 minst utviklede nasjoner (nr 151 til 175) alle afrikanske.Mens rask vekst i Kina, og nå India, og moderat vekst i Latin-Amerika, har løftet millioner over marginale livsvilkår, har Afrika gått tilbake med hensyn til handel, investeringer og inntekt per innbygger. Denne fattigdomen har utstrakte effekter, inkludert lavere forventet levealder, vold og ustabilitet, faktorer som er sammenbundet med kontinentets fattigdom.
Noen områder, særlig Botswana og Sør-Afrika, har opplevd økonomisk suksess, inkludert åpningen av børs. Dette er hovedsakelig på grunn av deres naturressurser da de er verdens ledende produsenter av både gull og diamanter, og delvis på grunn av deres veletablerte lovverk. Sør-Afrika har også adgang til finansiell kapital, tallrike markeder og dyktige arbeidere. Tiår av apartheid etterlot seg både en arv av sosialt skille og raseskille, men også en svært stor og svært dyktig hvit befolkning og en infrastruktur i store deler av landet på linje med den vestlige verden. Andre afrikanske land gjør lignende fremskritt, som Ghana, mens atter andre som f.eks Egypt, har en lengre historie av kommersiell og økonomisk suksess.
Nigeria sitter på en av de største oljereservene i verden og er det mest folkerike landet i Afrika med en av de raskest voksende økonomiene i verden.
Fra 1995 til 2005 tok økonomisk vekst tak med et gjennomsnitt på 5 % i 2005. Men noen land opplever mye høyere vekst (over 10 %), særlig Angola, Sudan og Ekvatorial-Guinea som alle tre nylig har begynte å utvinne sine petroleumsreserver.
Det har blitt påpekt fra blant annet organisasjonen Tax Justice Network at mange afrikanske land har store problemer med å få inn skatteinntekter fra sine økonomier. Organisasjonen hevder at gjennom omfattende bruk av skatteparadiser klarer store multinasjonale selskap å unndra seg beskatning, noe som igjen går ut over disse landenes utvikling.
== Matvareproduksjonen i Afrika ==
Mellom 70 og 80 prosent av befolkningen i Afrika arbeider innen landbruket, som stort sett blir drevet etter tradisjonelle metoder. Småbruk står for 90 prosent av jordbruksproduksjonen i verdensdelen.
Det kommersielle landbruket er ikke innstilt på produksjon av mat, men har i stedet konsentrert seg om produktene kakao, kaffe samt bomull.
Produksjonsveksten per år ligger på 2 til 2,5 prosent. Dersom en tar hensyn til befolkningsveksten har produksjonen per person av den grunn falt med fem prosent de seneste tyve årene.
Nærmere to hundre millioner personer, en tredjedel av befolkningen i Afrika, er underernært.
Afrika importerer per 29. august 2008 25 prosent av sitt matvareforbruk.
== Demografi ==
Afrikanerne kan grupperes etter om de lever nord eller sør for Sahara, disse gruppene kalles henholdsvis nordafrikanere og subsahariske afrikanere. Afroasiatisk språklige folkeslag dominerer i Nord-Afrika, mens Afrika sør for Sahara er dominert av et antall befolkninger gruppert etter deres språk, Niger-Kongo i Vest-Afrika, nilosaharisk på det østlige høylandet og khoisan i sør.
Bantuspråklige (del av Niger-Kongo familien) tilhører majoriteten i det sørlige, sentrale og østlige fastlandet i Afrika. Men der er også flere nilogrupper i Øst-Afrika og noen få gjenværende opprinnelige khoisan (san eller buskmenn) og pygmefolkeslag i henholdsvis det sørlige og sentrale Afrika. Bantuspråklige afrikanere dominerer også i Gabon og Ekvatorial-Guinea og finnes i deler av det sørlige Kamerun og sørlige Somalia. I Kalahari-ørkenen i det sørlige Afrika, har folkeslag kjent som buskmenn («san» som er nært i slekt med, men forskjellige fra, «hottentotter») lenge vært til stede. San er fysisk forskjellige fra andre afrikanere og er det opprinnelige folkeslaget i det sørlige Afrika. Pygmeer er det opprinnelige folkeslaget i det sentrale Afrika som bodde der før bantumigrasjonen.
Folkeslagene i Nord-Afrika består av to hovedgrupper, berbere og arabisk-språklige folkeslag i vest og egyptere i øst. Araberne som ankom i det 7. århundre introduserte arabisk språk og islam til Nord-Afrika. De semittiske fønikerne, de europeiske grekerne, romerne og vandalene slo seg også ned i Nord-Afrika. Berberne utgjør fremdeles majoriteten i Marokko, mens de er en betydelig minoritet i Algerie. De er også til stede i Tunisia og Libya. Tuareg og andre ofte nomadiske folkeslag er de primære innbyggerne i det sahariske indre av Nord-Afrika. Nubierne er en nilosaharisk–språklig gruppe (selv om mange snakker arabisk også) som utviklet en antikk sivilisasjon i Nordøst-Afrika.
I løpet av det siste århundret har små, men økonomisk viktige, kolonier av libanesere og oversjøiske kinesere også utviklet seg i de større kystbyene i henholdsvis Vest og Øst-Afrika.
Noen etiopiske og eritreiske grupper (som amharer og tigreanere) som snakker semittiske språk og er etterkommere av de antikke sabaene som krysset Rødehavet fra Sør-Arabia (Jemen) for mange århundrer siden. Oromo og somaliere snakker kushittiske språk, men de fleste somaliske klanene kan spores tilbake til arabisk opphav også. Sudan og Mauritania er delt mellom en hovedsakelig arabisert nord og en innfødt afrikansk sør (selv om «araberne» i Sudan har en klart dominerende afrikansk opphav også). Noen områder i Øst-Afrika, særlig øya Zanzibar og den kenyanske øya Lamu, fikk arabiske muslimer og bosettere og handelsmenn fra Sørvest-Asia i middelalderen og i antikken.
Fra begynnelsen av det 16. århundre begynte europeere som portugisere og nederlendere å etablere handelsstasjoner og festninger langs kystene av det vestlige og sørlige Afrika. Etter hvert slo et stort antall nederlendere supplert av franske hugenotter og tyskere seg ned i det som i dag er Sør-Afrika. Deres etterkommere, boere og de fargede, er den største gruppen med europeisk opphav i dagens Afrika. På 1800-tallet førte en ny fase av kolonisering et stort antall franske og britiske bosettere til Afrika. Portugiserne slo seg hovedsakelig ned i Angola, men også i Mosambik. Franskmennene slo seg ned i stort antall i Algerie hvor de ble kollektivt kjent som pied-noirer og i mindre skala i andre deler av Nord og Vest-Afrika i tillegg til Madagaskar. Britene slo seg hovedsakelig ned i Sør-Afrika i tillegg til kolonien Rhodesia og i høylandene i det som nå er Kenya. Tyskerne slo seg ned i det som nå er Tanzania og Namibia, og der er fremdeles en befolkning av tyskspråklige hvite namibiere. Mindre antall av europeiske soldater, forretningsfolk og embetsmenn etablerte seg ogsp i administrative sentre som Nairobi og Dakar. Avkoloniseringen i løpet av 1960-årene resulterte ofte i massemigrasjon av bosetter av europeisk opphav ut av Afrika, særlig fra Algerie, Angola, Kenya og Rhodesia (nå Zimbabwe). Men i Sør-Afrika og Namibia har den hvite minoriteten forblitt politisk dominerende etter uavhengigheten fra Europa, og en betydelig befolkning av hvite afrikanere forblir i disse to landene selv etter demokratiet til slutt ble innført på slutten av den kalde krigen. Sør-Afrika har også blitt det foretrukne målet for hvite anglo-zimbabwere og av migranter fra hele det sørlige Afrika.
Europeisk kolonisering førte også med seg betydelige grupper av asiater, særlig mennesker fra det indiske subkontinent, til britiske kolonier. Store indiske samfunn finnes i Sør-Afrika, og mindre samfunn er til stede i Kenya, Tanzania og noen andre sørlige og østlige afrikanske land. Det store indiske samfunnet i Uganda ble utvist av diktatoren Idi Amin i 1972, men noen har senere vendt tilbake. Øyene i Indiahavet er også befolket hovedsakelig av mennesker av asiatisk opphav, ofte blandet med afrikanere og europeere. Malagsy-folket på Madagaskar er et malayer-folk, men de som bor langs kysten er generelt blandet med bantu, arabisk, indisk og europeisk opphav. Malayisk og indisk opphav er også viktige komponenter i gruppen av folk kjent i Sør-Afrika som Cape-fargede, mennesker med opphav i to eller flere raser og kontinenter.
=== Befolkningsutvikling ===
Tabellene under viser FNs prognose i 2022 for befolkningsutviklingen i Afrika og verden:
I FNs statistikk er hele Russland lagt til Europa, mens hele Tyrkia og Kypros er lagt til Asia. Vest-Papua (Indonesia) som er en del av Melanesia er lagt til Asia, mens Hawaii (USA) og Påskeøya (Chile) som er deler av Polynesia er lagt til Amerika.
=== Største byer ===
Afrikas største byområder (urban agglomerations), folketall estimert av CIA for 2022:
Kairo, Egypt 21 750 000
Kinshasa, Kongo 15 628 000
Lagos, Nigeria 15 388 000
Johannesburg, Sør-Afrika 10 110 000
Luanda, Angola 8 952 000
Dar-es-Salaam, Tanzania 7 405 000
Khartoum, Sudan 6 160 000
Abidjan, Elfenbenskysten 5 516 000
Alexandria, Egypt 5 484 000
== Språk ==
Etter de fleste overslag inneholder Afrika mer enn tusen språk. Det er fire betydelige språkfamilier som er innfødte i Afrika.
De afroasiatiske språkene er en språkfamilie med rundt 240 språk og 285 millioner mennesker i Øst-Afrika, Nord-Afrika, Sahel og Sørvest-Afrika.
Den nilosahariske språkfamilien består av mer enn hundre språk som blir snakket av 30 millioner mennesker. Nilo-sahariske språkene blir hovedsakelig snakket i Tsjad, Etiopia, Kenya, Sudan, Uganda og det nordlige Tanzania.
Niger-kongo-språkfamilien dekker mye av det subsahariske Afrika og er antagelig den største språkfamilien i verden i antall forskjellige språk. Et betydelig antall av dem er bantuspråk som snakkes i mye av det subsahariske Afrika.
Khoisan-språkene består av rundt 50 språk som snakkes i det sørlige Afrika av rundt 120 000 mennesker. Mange av Khoisan-språkene er truede. Khoi og san-folkene er regnet som de opprinnelige innbyggerne av denne delen av Afrika.Med noen få unntak i Øst-Afrika, har nesten alle afrikanske land vedtatt offisielle språk som har sin opprinnelse utenfor kontinentet og som er blitt spredt gjennom kolonialisme eller menneskelig migrasjon. I tallrike land blir engelsk og fransk brukt til offentlig kommunikasjon som styresmakt, handelsstand, utdanning og media. Arabisk, portugisisk, afrikaans og gassisk er andre eksempler på opprinnelig ikke-afrikanske språk som blir brukt av millioner av afrikanere i dag, både i det offentlige og private rom.
== Kultur ==
Afrika har et antall overlappende kulturer. Det mest konvensjonelle skillet er det mellom subsaharisk Afrika og de nordlige landene fra Egypt til Marokko som stort sett assosierer seg med arabisk kultur. I denne sammenligningen regnes nasjonene sør for Sahara å bestå av mange kulturelle områder, eksempelvis den bantu språklige gruppen.
Det kan også skilles mellom fransk Afrika og resten av Afrika, eksempelvis de tidligere britiske koloniene i det sørlige og østlige Afrika. En annen kulturell skillelinje er den mellom afrikanere som lever tradisjonell livsstil og de som grunnleggende sett er moderne. Tradisjonalistene er noen ganger inndelt i pastoralister og agrikulturelle.
Afrikansk kunst reflekterer forskjelligheten i afrikanske kulturer. Den eldste eksisterende kunsten er 6000 år gamle utskjæringer funnet i Niger. Kheopspyramiden i Egypt var verdens høyeste arkitektoniske bedrift i 4000 år før Eiffeltårnet ble bygd. Det etiopiske komplekset av monolittiske kirker ved Lalibela, hvor St Georges kirke er et eksempel, regnes som en annen ingeniørbragd.
=== Musikk ===
Afrikas musikk er en av de mest dynamiske kunstformene. Egypt har lenge vært et kulturelt fokuspunkt i den arabiske verden, mens minnet om rytmene i subsaharisk Afrika, særlig Vest-Afrika, ble overført gjennom den atlantiske slavehandelen til moderne samba, blues, jazz, reggae, rap og rock and roll. Kontinentets moderne musikk inkluderer den svært komplekse korsangen i det sørlige Afrika og danserytmene til soukous, dominert av musikken i Den demokratiske republikken Kongo. En nylig utvikling i det 21. århundre er oppkomsten av afrikansk hiphop. En form fra Senegal er blandet med tradisjonell mbalax. I Sør-Afrika har en form for musikk som house kjent under navnet kwaito utviklet seg, og landet har vært hjemlandet for sin egen form for sørafrikansk jazz en stund, mens afrikaans-musikk er en helt egen form og består hovedsakelig av tradisjonell boere musiek og former for folkemusikk og rock.
Innfødte musikk og dansetradisjoner i Afrika opprettholdes av muntlige tradisjoner, og de er forskjellige fra musikk og dansestilene i Nord-Afrika og det sørlige Afrika. Arabisk innflytelse er synlig i musikken og dansen i nord og i det sørlige Afrika er vestlig innflytelse tydelig på grunn av kolonialisme.
Mange afrikanske språk er tonespråk hvor toneleie bestemmer betydningen. Dette uttrykkes i afrikanske musiske melodier og rytmer. Mange forskjellige musikkinstrumenter blir brukt som for eksempel trommer, trompet, bjelle, fløyte og lutt.
Afrikanske danser er en viktig tilstand av kommunikasjon, og danserne bruker gester, masker, kostymer, kroppsmaling og et antall visuelle gjenstander. De grunnleggende bevegelsene er noen ganger enkle og legger vekt på kun overkroppen eller mageregionen eller føttene. Slike bevegelser er noen ganger komplekse og involverer koordinasjon av forskjellige kroppsdeler. Dansere utfører dansen noen ganger alene eller i små grupper på to eller tre personer. Danser med mange utøvere utføres også med forskjellige formasjoner, som lineære, sirkulære, buktende og så videre.
== Religion ==
Afrikanerne har mange forskjellige religiøse trossystemer, hvor kristendom og islam er de mest utbredte. Rundt 46,3 % av alle afrikanerne er kristne og 40,5 % er muslimer. Rundt 11,8 % av afrikanerne følger opprinnelige afrikanske religioner. Et lite antall afrikanere er hinduer eller har jødisk trostradisjon, slik som beta Israel og lemba-stammene.De innfødte afrikanske religionene har en tendens til å dreie rundt animisme og forfedredyrking. Et vanlig emne i tradisjonell trossystemer var delingen av den spirituelle verden i en «hjelpsom» og en «skadende» del. Hjelpsomme ånder regnes vanligvis å inkludere forfedres ånder som hjelper deres etterkommere og mektige ånder som beskytter hele samfunn fra naturkatastrofer eller angrep fra fiender, mens skadelige ånder inkluderer sjelene til mordofre som ble gravlagt uten de korrekte begravelsesritene og ånder brukt av fiendtlige medium til å skape sykdom blant deres fiender. Mens effekten av disse tidlige formene for dyrking fortsetter å ha grunnleggende innflytelse, har trossystemene utviklet seg ettersom de møter andre religioner.
Dannelsen av det gamle riket i Egypt i det tredje milleniet f.Kr. markerte det første kjente komplekse religiøse systemet på kontinentet. En gang på 800-tallet f.Kr. ble Karthago grunnlagt i dagens Tunisia av fønikerne, og ble et betydelig kosmopolitisk senter hvor guddommer fra nabolandene Egypt, Roma og etruskernes bystater ble tilbedt.
Den etiopisk-ortodokse kirke og den eritreisk-ortodokse kirke dateres offisielt til det 300-tallet og er dermed en av de først etablerte kristne kirker i verden. I begynnelsen gjorde ortodokse fremskritt i dagens Sudan og andre regioner i nabolaget. Men etter at islam ble spredt, var veksten treg og begrenset til høylandene.
Islam gikk inn i Afrika da muslimene erobret Nord-Afrika mellom 640 og 710 og det startet med Egypt. De etablerte Mogadishu, Melinde, Mombasa, Kilwa og Sofala da de fulgte sjøhandelsveiene ned langs kysten på Øst-Afrika og spredte seg gjennom Saharaørkenen inn i det indre av Afrika da religionen fulgte i fotsporene til muslimske handelsmenn. Muslimene var også blant de asiatiske menneskene som senere slo seg ned i det britisk-styrte Afrika.
Mange afrikanere ble konvertert til vesteuropeisk form for kristendom i kolonitiden. I de siste tiårene av 1900-tallet, har forskjellige sekter av karismatisk kristendom vokst raskt. Et antall romersk-katolske afrikanske biskoper var til og med nevnt som mulige pavekandidater i 2005. Afrikanske kristne ser ut til å være mer sosialt konservative enn deres trosfeller i store deler av den industrialiserte verden, noe som ganske nylig har ført til spenning innen retninger som anglikanske kirker og metodistkirker.
I 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. Ifølge både muslimske og kristne kilder konverterer hvert år 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom. Disse er spredt over hele kontinentet.
=== Religion i Afrika sør for Sahara i 2010 og fram mot 2050 ===
En prognose for den religiøse demografien i Afrika sør for Sahara, slik den forventes å være i 2050. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.
Tabellen viser at gruppen muslimer forventes og ha den største fremgangen frem mot 2050 - og de vil forøvrig være den eneste gruppen som øker sin andel på bekostning av de andre. Den kristne gruppen vil imidlertid fremdeles være den største og vil utgjøre godt over halvparten av befolkningen i 2050. Gruppen afrikanske folkereligioner forventes å ha omtrent samme andel som i 2010. Dette er forøvrig den regionen i Pews undersøkelse som forventes ha den største befolkningsøkningen frem mot 2050.
== Selvstendige land ==
Tabellen viser CIAs estimater for 2022.
=== Afrikas land i alfabetisk rekkefølge ===
== Bilder ==
== Se også ==
Den afrikanske kontinentalplaten
Afrikanske flagg
Kappløpet om Afrika
ECOMOG – vestafrikansk forsvarsallianse
== Litteratur ==
Simensen, Jarle (2009): Afrikas historie Cappelen 5. utgave. ISBN 978-82-02-30785-1
Balsvik, Randi Rønning (2004): Afrika i eit historiografisk perspektiv Det norske samlaget. ISBN 82-521-6355-6
Eriksen, Tore Linné (1945-) (1979). Afrika: en verdensdel i kart, tall og figurer. Uppsala: Nordiska afrikainstitutet. ISBN 9171061576.
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. ISBN 8254002312.
== Referanser == | Urbanisering i Afrika: Da kolonimaktene for alvor begynte å se seg om etter kolonier i Afrika på slutten av 1800-tallet var det først og fremst for å skaffe seg inntekter i form av råvarer, makt og herredømme av landområder. En motivasjon var at Europas store nasjoner mente de hadde rett til kolonier; som stor sivilisasjon var oppfatningen at det var både deres rett og tidvis også plikt å herske over mindre avanserte sivilisasjoner. | 4,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8nefoss | 2023-02-04 | Hønefoss | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hønefoss', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Hønefoss er en by på Østlandet som ligger i Ringerike kommune i Buskerud i Viken fylke, cirka 60 km nordvest for Oslo. Byen dekker et areal på 10,52 km² og hadde per 1. januar 2022 16 547 innbyggere. Mellom 1852 og 1964 var byen selvstendig kommune.
Hønefoss fikk bystatus og ble skilt ut fra tidligere Norderhov herredskommune som egen bykommune i 1852. Byen ble anlagt rundt Hønefossen (som er opphavet til bynavnet) og ligger som ei «øy» i gamle Norderhov. I 1964 ble kommunen slått sammen med kommunene Hole, Norderhov, Tyristrand og Ådal til den nye storkommunen Ringerike, der byen ble administrativt sentrum. Hole trakk seg imidlertid ut av storkommunen i 1977 og ble på nytt en selvstendig kommune. I dag er Hønefoss naturlig handelssentrum for befolkningene i Ringerike, Hole og Jevnaker. Den ligger som det nordligste punktet i et triangel med Drammen i sør og Oslo i sørøst.
Hønefoss er en innlandsby og et sentralt knutepunkt på Østlandet. Herfra går blant annet jernbane til Bergen, Drammen og Oslo, og til Gjøvik via Roa. Gjennom Hønefoss gikk dessuten Europavei 16 fra Sandvika til Vestlandet via Valdres, samt riksvei 7 til Vestlandet via Hallingdal og riksvei 35 til Hokksund og Hadeland. Disse veiene går imidlertid nå i hovedsak utenom selve byen, bortsett fra Rv35 som fortsatt passerer gjennom.
Innenfor de gamle bygrensene er det i dag til sammen 62 gater og veier. Et overveiende flertall av dem har gate som endelse i navnet.
| Hønefoss er en by på Østlandet som ligger i Ringerike kommune i Buskerud i Viken fylke, cirka 60 km nordvest for Oslo. Byen dekker et areal på 10,52 km² og hadde per 1. januar 2022 16 547 innbyggere. Mellom 1852 og 1964 var byen selvstendig kommune.
Hønefoss fikk bystatus og ble skilt ut fra tidligere Norderhov herredskommune som egen bykommune i 1852. Byen ble anlagt rundt Hønefossen (som er opphavet til bynavnet) og ligger som ei «øy» i gamle Norderhov. I 1964 ble kommunen slått sammen med kommunene Hole, Norderhov, Tyristrand og Ådal til den nye storkommunen Ringerike, der byen ble administrativt sentrum. Hole trakk seg imidlertid ut av storkommunen i 1977 og ble på nytt en selvstendig kommune. I dag er Hønefoss naturlig handelssentrum for befolkningene i Ringerike, Hole og Jevnaker. Den ligger som det nordligste punktet i et triangel med Drammen i sør og Oslo i sørøst.
Hønefoss er en innlandsby og et sentralt knutepunkt på Østlandet. Herfra går blant annet jernbane til Bergen, Drammen og Oslo, og til Gjøvik via Roa. Gjennom Hønefoss gikk dessuten Europavei 16 fra Sandvika til Vestlandet via Valdres, samt riksvei 7 til Vestlandet via Hallingdal og riksvei 35 til Hokksund og Hadeland. Disse veiene går imidlertid nå i hovedsak utenom selve byen, bortsett fra Rv35 som fortsatt passerer gjennom.
Innenfor de gamle bygrensene er det i dag til sammen 62 gater og veier. Et overveiende flertall av dem har gate som endelse i navnet.
== Etymologi ==
Det stedet som i dag er kjent som Hønefoss, har ikke alltid båret dette navnet. På 1300-tallet gikk stedet rundt fossen under navnet Weienfoss, noe som indikerer at fossen var eiet av storgården Weien (nå Veien i Heradsbygda). Et diplom fra 11. juli 1337, som befinner seg i Den arnamagnæanske samling ved Nordisk Forskningsinstitut ved Københavns Universitet, forteller at adelsmannen «Ogmund på Veigin erkjenner at prestene ved Maria Kirke i Oslo har rett til hugst i Weien skog til vedlikehiold av den kvernen de eier i Weienfoss».
Grunnen på nordsiden av fossen tilhørte storgården Hønen, men det var først etter at sagbrukene begynte å dukke opp på nordsiden av fossen at navnet «Hønen Fos» ble tatt i bruk på 1600-tallet og 1700-tallet. Fossen heter altså egentlig Hønenfoss, men den siste n'en i navnet har på et tidspunkt forsvunnet og navnet blitt til Hønefoss. I dagligtale ble imidlertid stedet rundt fossen opprinnelig omtalt som «sagene» lokalt, og man må helt fram til 1914 før byens formannskap formaliserte navnet Hønefoss.Bynavnet er sammensatt av de to ordene høne og foss. Ordet høne har ingen ting med høner å gjøre, selv om mange gjennom årene har hatt et spøkefullt forhold til en slik sammenheng. Navneforskere og andre er uenige om opprinnelsen, men de fleste er enige i at den trolig har med enten topografien eller gammel hedensk gudelære å gjøre. Det eksisterer således to hovedteorier som har fått allmenn aksept, en av topografisk karakter og en med røtter i norrøn mytologi.
Hønen kan også være en avledning av horn (hjørne av elven) og endelsen -vin (grønn mark, bosted).
Den første hovedteorien knytter navnet til norrøn gudelære. Høn (også kalt Ve) var sidegud til guden Ullr. Hønen gård (i Haug prestegjeld) ligger sentralt i et område som lokalt er kjent som «Hov» og «Ullerål», noe som indikerer en gammel hedensk kultplass. Hønen har som sådan med stor sikkerhet blitt utskilt fra Hov en gang i tiden, og kanskje var dette hovet tilegnet guden Høn. Denne teorien støttes blant annet av professor Oluf Rygh, som i sitt verk «Norske Gaardnavne» (av 1897) mener at man må se Hønen og Hov sammen for å finne opprinnelsen til navnet.
Den andre hovedteorien er at navnet kan ha med elvas topografi å gjøre. Høne kan bety hjørne. Elva slynger seg ganske mye i dette området og danner flere steder naturlige hjørner. Siden bysamfunnet egentlig oppsto på Nordsida av fossen, kan det ha med tangen mellom Begna og Randselva å gjøre, en tange som ligger på grunnen til Hønen og lokalt også er kjent under navnene «Glatved» (etter et tidligere hotell på stedet) og «Bilthuggertangen».På romani kalles byen Kakkni-fåron.
== Byens historie ==
Tanken om en by ved fossen ble lansert i 1839 av etnologen og historikeren Ludvig Daae, gjennom en artikkelserie i Morgenbladet. Han lanserte byen som en av elleve nye mulige byer i landet, men det skulle altså gå mange år før stedet ved fossen ble en egen by.
I 1841 søkte Norderhov herredskommunes representantskap Buskeruds amt om å få Hønefoss anlagt som by, men fikk avslag. Tanken om en by ved fossen var imidlertid da så sentral at saken ikke fikk ligge i ro spesielt lenge etter avslaget. Alt i 1842 fremmer daværende stortingsrepresentanter Thor Breien (Ringerike) og Christopher Simonsen Fougner (Hole) en ny sak overfor Stortinget, der de foreslår Hønefoss som kjøpstad. Hønefoss hadde ved folketellingen i 1845 793 innbyggere.Mot slutten av 1840-tallet nedsatte Stortinget «Næringskomité No. 2» for å utrede spørsmålet om opprettelse av to nye kjøpsteder, Hønefoss og Odnes. Nå kastet også flere andre seg inn i kampen om å få bystatus, blant annet de lokale arbeiderforeningene. Vinteren 1849/1850 sendte arbeiderforeningene en søknad til kong Oscar II i Stockholm om at «Hønefods maatte blive Kjøbstad». Den 24. juni 1851 leverte også Anton Martin Schweigaard og hans komité sin innstilling, der de enstemmig gikk inn for at Hønefoss skulle velges som ny kjøpstad framfor Odnes. Komiteens innstilling ble kronet med hell, og førte til lov av 3. september 1851: «Oprettelse av kjøbstad ved Hønefos i Norderhovs præstegjeld, Buskeruds Amt». Den 22. april 1852 fikk Hønefoss bystatus.
Byen fikk sitt eget byvåpen ved kongelig resolusjon av 15. mars 1902. Det var tegnet av myntgravør Ivar Throndsen og har et motiv som henspiller på byens bakgrunn og opprinnelse. Da bykommunen ved årsskiftet 1963/1964 inngikk og ble en del av den nye storkommunen Ringerike, var det alt besluttet å la gamle og ærverdige Hønefoss Sparebank få benytte det gamle byvåpenet, som siden har vært en del av bankens logo.
=== Hattemakerfeiden og thranitterbevegelsen ===
Hønefoss sto sentralt i Norge under hattemakerfeiden. Thranitterbevegelsen ble lokalt ledet av den radikale hattemakeren Halsten Knudsen (1805–1855), mens Marcus Thrane (1817–1890) var den som startet flest arbeiderforeninger i landet. Thrane besøkte Hønefoss i 1849, da den første arbeiderforeningen ble startet her. Knudsen kom til Hønefoss som hattemakersvenn, under Lars Andresen, og ble leder for den lokale arbeiderforeningen.
Den 21. juli 1851 startet bråket. Sorenskriver Jørgen Meinich holdt rettslig forhør av holeværingen Christian Fjeld i Madame Glatveds gård på Norsiden. Bakgrunnen var at Fjeld hadde vært Hole Arbeiderforenings representant til sentralstyremøtet («Lilletinget») på Bygdøy, og der hadde det blitt tatt opp en del radikale punkter, som Stortinget besluttet å gripe inn mot. Dagen etter skulle Knudsen avhøres, og da ble det bråk for alvor.
En av hattemakerens våpendragere, den velvokste Helge Gunbjørnsen Tytodden, ropte ut til folk som hadde samlet seg: «Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!» Da hattemakeren fikk fri for å spise, benyttet han anledningen til å oppfordre folk til ikke å svikte ham, for da mente han at han ville bli arrestert. Flere kom til, og nå hadde Knudsen opp mot femti mann som støttet ham. Det var amper stemning da sorenskriveren gikk ut på trappen for å roe gemyttene. Da øvrigheta skulle føre Knudsen til arresten i Norderhov kom det til håndgemeng. En Nils Kittelsen ropte: «Hurra for Knudsen!». Kittelsen var svoger til politibetjent Peter C. Aas, som var en av dem som skulle føre Knudsen til arresten. De to andre var politiassistent Syver Sonerud og lensmann Robshahm. I håndgemenget som fulgte sprang Tytodden fram og frigjorde Knudsen. Han ble imidlertid snart arrestert igjen, men nok engang frigjort av sine venner. Lensmannen var nær blitt kastet i fossen under håndgemenget, så han innså at det ikke lot seg gjøre å arrestere hattemakeren på denne måten.
Om kvelden 26. juli 1851 ankom derfor to kompanier fra Norske Jegerkorps til Klokkergården ved Hønen i Norderhov. De hadde blant annet med seg to 6-punds kanoner. Straks etter ankom dessuten også et kompani fra Modum. Knudsen forsto at det begynte å brenne under ham og dro opp i Ådalen på kvelden den 22. juli. Der mobiliserte han mer enn hundre trosfeller fortelles det, som etter å ha hørt hans flammende tale marsjerte mot byen. De skal ha vært bevæpnet med møkkagreip, hakker og kjepper. Vel framme hevdet ådølingene at de ikke hadde brutt noen lov, og forlangte å få være til stede da under avhørene av formannen deres, Johan Semmen. Dette ble innvilget og situasjonen roet seg. Hattemakeren følte seg imidlertid ikke like trygg, og dro straks oppover Ådalen igjen. Der samlet han på nytt en horde med trosfeller, men denne gangen ville han at det skulle bryte ut bråk for alvor. Det hjalp ikke at folk forsøkte å roe ned Knudsen, som klarte å mobilisere nær 300 mann ved at han lovet hjelp fra både Vestlandet og Trøndelag. På vei ned dalen fikk de imidlertid høre at militære avdelinger med kanoner ventet på dem i Hønefoss, og motet sank brått. Knudsen forsøkte å oppildne flokken igjen, men den snudde allikevel. Slaget var tapt for hattemakeren, som sammen med flere andre ledere snart ble arrestert. De ble låst inne i kornmagasinet ved Norderhov kirke og sendt videre til Akershus den 2. august. Etter dette ble Thranebevegelsen satt under lupen av myndighetene.
Ett år senere ble det reist tiltale mot 149 av bevegelsens medlemmer, hvorav fem kom fra Ringerike. Våren 1854 blir hattemakeren ble dømt til ni års tukthus, sammen med flere andre. I sin dype fortvilelse tok han fart og stanget hodet inn i en kakkelovn og døde blir det sagt. Han døde riktignok natten før han skulle overføres til fengsel, men av kolerawpidemien. Marcus Thrane selv fikk ni års tukthus, og utvandret til USA etter soning. Det skulle gå mange år før det ble noe fart i arbeiderbevegelsen igjen, men i 1887 ble sagbruksarbeideren Anders Andersen (1846–1931) fra Hønefoss valgt til Arbeiderpartiets første partiformann. Man kan kanskje hevde at han var et resultat av hattemakerfeiden.
=== Bybranner og brannvesen ===
Byen har hatt eget brannvesen siden 1855. Det kom i stand etter den store bybrannen som startet i proprietær Erik Tandbergs gård på Nordsida i 15-tiden 23. mai 1854, der 20 bygninger ble lagt i aske. Kun ni av byggene var forsikret. I halv sekstiden på kvelden den 12. august 1878 brøt en ny storbrann ut på Nordsida, der man tror at ei limpotte tok fyr hos snekker Løkken. Til tross for stor hjelp fra mange brant 16 bygninger til grunnen. Ni mennesker ble dessuten skadd i brannen. Etter dette branntilfellet ble det bestemt at byen for ettertiden skulle utvikles på Sørsida av elva. Brannvesenets første brannbil, en 1927-modell Mercedes, er fortsatt intakt og i brannvesenets eie.
=== Jernbanen kommer ===
Siste halvdel av 1800-tallet medførte en betydelig teknologisk utvikling for Hønefoss og distriktene rundt byen. Fra å være et lite samfunn med næringsvirksomhet knyttet til fossefallet og sagbrukene, ble tilknytningen til Drammen via jernbane i 1868 viktig for byens industri og handel fram mot 1900-tallet.
Tanken om en slik jernbane ble lansert alt i 1846, da Land herredsstyre gjorde en henvendelse til Indredepartementet og ytret ønske om bedre kommunikasjon mellom Drammen, Tyrifjorden og Randsfjorden. Det skjedde imidlertid ikke noe den gangen. I 1853 nedsatte imidlertid Drammen formannskap en komité for å utrede en forbindelse til Opplandene. Den gang ble også kanal utredet, men siden denne bare kunne benyttes halve året ble den uaktuell. I 1857 fikk så sivilingeniør Carl Abraham Pihl i oppdrag fra Indredepartementet å utrede hvorvidt det var mulig å anlegge en jernbane mellom Drammen og Randsfjorden, og rapporten hans forelå allerede den 31. mai 1858. Der konkluderte han med at dette var fullt mulig å bygge Randsfjordbanen, og han hadde dessuten kostnadsberegnet prosjektet til å koste 1 150 000 speciedaler. Dette var oppløftende nyheter, og Drammens formannskap kalte inn til møte om prosjektet i Hønefoss den 12. september 1859, der det ble enighet om å gå igang.
Den 11. juni 1863 vedtok Stortinget med 65 mot 44 stemmer å bygge banen. Den 31. oktober 1866 ble første del av strekningen åpnet. Den knyttet Vikersund og Drammen sammen. Den 1. desember 1867 ble så Skjærdalen på Tyristrand knyttet til strekningen. Etter hvert ble også arbeidene med å bygge Hønefoss stasjon ferdig, og den 12. oktober 1868 kunne toget rulle helt fra Drammen til Randsfjord stasjon ved Randsfjorden. Randsfjordbanen, som den ble hetende, var den femte jernbanestrekningen i landet. Persontrafikken ble nedlagt fra 26. mai 1968, etter 100 års drift. Den 7. januar 2001 ble så all lokaltrafikk på banen nedlagt, etter 133 års drift. «P.g.a. svikt i persontrafikken» sa NSB.
Lørdag 27. november 1909 var det igjen duket for en stor samferdselsbegivenhet i Hønefoss. Den gang var det Bergensbanen som ble åpnet. Den er som kjent fortsatt i drift. Den 31. juli 1926 blir også Sperillbanen åpnet, og knytter Finsand i Ådal til Randsfjord- og Bergensbanen. Den ble vedtatt bygget i 1921, men alt den 1. juli 1933 blir det vedtatt å nedlegge persontrafikken ved banen. Konkurransen med busstrafikk hadde alt blitt for stor. Den 1. august 1957 ble også godstrafikken nedlagt og banen ble lagt øde.
=== Byen får kraftverk og gatebelysning ===
Mange tror at de største byene var først ute med elektrisk strøm og elektrisk gatebelysning, men det stemmer ikke for Hønefoss. Alt i 1885 anla daværende Follum Træsliberi (siden kjent som Follum Fabrikker og Norske Skog Follum, nå del av Norske Skog) en 110 V generator for likestrøm som ga 10 KW til belysning innvendig i fabrikken. Samme året fulgte Hønefoss Træsliberi etter, og deretter gikk utviklingen fort. Det ga positive ringvirkninger for byen at næringslivet lå i forkant teknologisk.
Allerede i 1896 fikk Hønefoss elektrisk gatebelysning. Det var kun fem år etter Hammerfest, som var blant de første byer i Europa med slik belysning. (Den svenske byen Härnösand fikk elektrisk gatebelysning i 1885.) Oslo fikk sin første elektriske gatebelysning i 1893.I Hønefoss ble det anlagt 36 glødelamper, som kostet byen 25 kroner stykket å drifte i året. Det var Edward Lloyd Limited, som etablerte seg i byen gjennom oppkjøpet av Hønefoss Træsliberi (siden kjent som Hønefoss Brug) i 1893, som ga byen muligheten av å få elektrisk gatebelysning.
=== Norges første dampskip bygges ===
Hønefoss er ikke kjent som sjøfartsby, men på plenen foran rådhuset ligger det et gammelt anker, som for mange nok kan virke malplassert i en innlandsby. Ankeret var en gave fra vennskapsbyen Emmeloord, som ligger i kommunen Noordoostpolder i Flevoland i Nederland, og er over 100 år gammelt. Det ble funnet i Zuidersjøen og overrakt Hønefoss den 27. september i 1980. Ankeret er et symbol på at byen i sin tid sjøsatte det første dampskipet som noensinne ble bygd i Norge.
Dampskipet ble sjøsatt på elva i Hønefoss den 9. juli i 1837, like nedenfor bybrua og Hønefossen. Dampbåten fikk navnet DS «Kong Ring», og den ble bygget på Øya (der Øyabakken ligger i dag), som på den tiden lå omtrent midt i Hønefossen, før denne fikk endret sine mange nedløp. Båten skulle frakte tømmer og varer på elva og over Tyrifjorden til Svangstrand i Lier, men den viste seg snart å være for svak for oppgaven. En ny og kraftigere dampbåt, som fikk navnet «Halvdan Svarte», ble derfor bygget på Randsfjord i Jevnaker og fraktet over Eggemoen og sjøsatt på elva i Hønefoss.
=== Nordsiden og Sørsiden ===
Nordsiden og Sørsiden er to svært sentrale begreper i Hønefoss. Den opprinnelige byen og bybebyggelsen startet som trehusbebyggelse på nordsiden av fossen, men etter flere bybranner bestemte man seg omsider for å utvikle den videre på sørsiden av fossen. Som følge av dette har byen siden slutten på 1800-tallet bestått av to distinkte deler, kalt Nordsiden og Sørsiden. Den moderne delen av byen vokste fram sør for Hønefossen fra slutten av 1870-åra og framover.
Deler av boligområdet på Vesterntangen (Vesterngata, Elvegata og Christies gate), fram til Ole Torkildsens vei ved Hønefoss sykehjem på østsiden av Randselva, ligger også innenfor den gamle bygrensen og sogner naturlig til Nordre torv, men regnes ikke med til bydelen Nordsiden.
=== Torvene ===
Stedsbegrepene Nordsiden og Sørsiden har blitt hengende ved områdebeskrivelsen av byen som to primærområder, selv om de ikke har noen offisiell status. Hver av bydelene har hatt sitt naturlige sentrum i et eget torv. Nordsiden ved Nordre torv og Sørsiden ved Søndre torv.
=== Parkene ===
Som for torvene er det også knyttet opp parker til hver av bydelene. Nordre park ble anlagt etter den siste store bybrannens herjinger i trehusbebyggelsen på Nordsiden den 12. august i 1878. Søndre park ble anlagt på Løkka, på Sørsiden, som den største av dem. I nær tilknytning til Søndre park finnes også friluftsområdet Petersøya.
== Hønefossen og Øya ==
=== Hønefossen ===
Hønefossen var i tidligere tider et omfangsrikt skue som bredte seg utover et område som var omkring tre ganger så stort som dagens foss. Fossen hadde opprinnelig en rekke mindre øyer og tre større nedløp; «Veslefossen» eller «Litlefossen» i sør, «Høgbrofossen» i midten, og «Storfossen» («Sigtefossen») i nord. Sistnevnte er mer eller mindre synonym med dagens nedløp. Litlefossens nedløp gikk omtrendt der Fossveien går i dag, mens Høgbrofossens nedløp lå der Hønefoss kraftstasjon I ligger.
=== Øya ===
I den tiden, da fosseløpet var mye større og bredere, lå det ei større øy sentralt i fossen, som var kjent under navnet Øya. Øyabakken, som er synonym med første del av Arnemannsveien i dag, ligger der som et minne om Øya og samfunnet rundt sagene og møllene i fossen. Det fortelles at det kunne være lovløse tilstander på Øya under 1600- og 1700-tallet. Da stedet senere fikk bystatus var det bare et par sager igjen der.
Det var oppgangssagene rundt Hønefossen som dannet grunnlaget for en by der. Man antar at de første sagene kan ha blitt bygget omkring 1620. Før dette var det møllekvernene som dominerte. I 1640 er det 6 sager i drift rundt fossen. Noen år senere var de blitt 18, men på det meste var det hele 23 sager der (om man skal tro alle kildene).
«Oppgangssaga» er en større skulptur gjort av skulptøren Knut Steen. Den ble gitt i gave fra Hønefoss Sparebank til Ringerike kommune i forbindelse med bankens 100-årsjubileum i 1976. Skulpturen ble opprinnelig plassert i bybruas sørende, men fordi den har rennende vann skapte den problemer for trafikken. Mange mente dessuten at den heller skulle vært plassert ut i fossen, og dit ble den omsider flyttet i 1987.
== Bruene ==
Hønefoss har i dag fire større bruer, hvorav tre veibruer og en jernbanebru.
=== Begna bru ===
Begna bru er ei jernbanebru i granitt som løper over Ådalselva (del av Begnaelva) fra Hønefoss stasjon til Blyberghaugen og Storløkka, like på oversiden av Hønefossen. Brua er ca. 216 meter lang og har 10 spenn. Den sto ferdig til åpningen av Bergensbanen i 1909 og var opprinnelig en del av denne, men da Bergensbanen ble bestemt å gå om Drammen ble brua del av Roa–Hønefosslinjen. Begna bru ble av ringerikingene kåret til «Århundrets byggverk» (20. århundre) på Ringerike.
=== Kvernbergsund bru ===
Kvernbergsund bru er ei bilbru med ett kjørefelt i begge retninger, med fortau på begge sider. Brua kalles også «Sundbrua» og «Rådhusbrua» lokalt. Det er den sørligste av de tre bilbruene i Hønefoss, og den danner forbindelse mellom Eikli i tidligere Norderhov kommune og den gamle bykommunen. Brua passerer over Storelva ved Eikli skole og Ringerike rådhus på Eikli, og den ender opp i Owrens gate som fører til Kongens gate (hovedferdselsåre gjennom byen) og Storgata. Kongens gate løper parallelt med Storgata (den tidligere hovegaten gjennom byen) fram til Hønefossen, der det finnes nok ei bru.
=== Hønefoss bru ===
Hønefoss bru, som lokalt også kalles «Hønefossbrua» og «Bybrua», er ei bilbru med tre kjørefelt, samt fortau i begge retninger. Brua løper over Hønefossen, som kan være mektig den dag i dag. Brua gir forbindelse til Nordre torv fra Arnemannsveien og Kongens gate på Sørsiden.
Brua sto ferdig til byens 100-årsjubileet i 1952. Den gamle bybrua var ikke lenger representativ nok for byen, som i 1949 tok til å bygge ei ny bru over elva. I sydenden av brua fjernet man taket på den gamle kraftstasjonen og benyttet restene som fundament for den nye brua. Billedhuggeren Ståle Kyllingstad laget de to iøynefallende bjørnene som står på hver sin side av nordenden av brua. Disse ble montert der den 15. mai 1952. Det har imidlertid stått mange bruer der før denne.
Den første kjente brua over fossen ble anlagt der på 1600-tallet engang. Den ble tatt av storflommen i 1701. Søren Hanssen Lemmich får oppdraget med å bygge ei ny bru over fossen, og får hjelp av bygdefolk og bybeboere fortelles det. En ny storflom i 1754 ødelegger imidlertid også denne brua, og Søren Moss får i oppdrag å bygge ny. Den står ferdig i 1757 og får navnet Mossebrua, men alt i 1789 tar flommen på ny brua over fossen. Moss setter da opp ei ny bru, som står ferdig i 1793. Den blir imidlertid sterkt skadd av storflommen i 1804, selv om den fortsatt var farbar. Den utbedres til stadighet i tidsrommet 1804–1860, men da tar en ny storflom også denne brua. Iver Sætrang får i oppdrag å bygge ny bru, som står ferdig i 1862. Han fikk tilnavnet «Bru-Iver» etter byggingen. I 1898 kom det gangbru på hver side av brua, som sto helt til nybrua kom i 1952.
=== Overmannsund bru ===
Overmannsund bru, som lokalt også kalles «Hvitbrua» og «Vesterntangbrua», er ei bilbru med to kjørefelt, samt fortau på begge sider, som løper over Randselva. Brua ligger like ved Hønefoss skole og danner forbindelse på fylkesvei 163 mellom Hønengata ved Sankthanshaugen i Hønefoss og Vesterngata på Vesterntangen. Brua ble bygget på 1950-tallet.
Krysset mellom Hønengata og Vesterngata var forøvrig byens første lysregulerte gatekryss, som på folkemunne bare ble kalt og fortsatt kalles «lyskrysset». I dag er imidlertid deler av både Osloveien og Kongens gate gjennom Hønefoss lysregulert, slik at det nå helst kalles «lyskrysset i Hønengata».
== Kulturminner ==
=== Riddergården ===
Riddergården er et komplett gårdsanlegg fra 1700-tallet, en typisk løkkegård. Bondegården ligger idyllisk til på nordsiden av byen, på en tange der elvene Randselva og Begna møtes like nedenfor Hønefossen. Stedet er alminnelig kjent som utbygget på 1780-tallet av sagfogd Fredrik Ridder (1756–1798). På en av dørene (på en dørbanker) står det imidlertid «Riddergaarden bygget anno domini 1732», så det er knyttet noe usikkerhet til når våningshuset ble oppført. Noen mener at den opprinnelige delen av det ble bygget på begynnelsen av 1730-tallet.Området der gården ligger er i dag alminnelig kjent som Glatved blant ringerikingene, men tidligere gikk denne tangen også under navnet Bilthuggertangen. Det indikerer at det trolig bodde en billedhugger der i tidligere tider. Glatved, som senere ble hotell, lå også på denne tangen og ble i sin tid bygget av Lars Ridder (1738–1794). Glatvedts Hotel, som var en stor trebygning i sveitserstil, brant dessverre ned til grunnen i 1941. Riddergården består imidlertid fortsatt og er en stor severdighet, som også står sentralt i mange kulturarrangement gjennom sommerhalvåret.
Eiendommen der Riddergården ligger, var aldri i familien Ridders eie, men var arvefestet av gården Hønen (i Haug prestegjeld). Arvefestet var imidlertid av en slik art at eieren verken kunne ta tomten tilbake eller forhøye grunnleien, som var på 25 riksdaler årlig.
I 1961 donerte de siste arvingene Riddergården til tidligere Hønefoss kommune, mot bruksrett så lenge de levde. Thorolf Ridder levde lengst, og døde i 1968. Dermed gikk eierrettighetene over til den ny storkommunen Ringerike, som siden 1964 har forvaltet den gjennom Ringerikes Museum.
=== Fengselet ===
Av andre kulturminner kan nevnes det gamle fengselet, som ligger midt i hjertet av byen (i Storgaten på Sørsida). Da Ringerike fengsel ble bygget (1994–1997) like utenfor Tyristrand ble gamle Hønefoss hjelpefengsel stående tomt og derfor nedlagt mot slutten av 1996. De ærverdige gamle trebygningene var imidlertid for flotte til å rives, så det ble besluttet å finne et nytt formål for eiendommen. Etter å ha gjennomgått en totalrestaurering oppstå fengselsbygningene som en moderne kafé og restaurant under navnet «Fengselet». Spisestedet har 60 sitteplasser inne og 125 sitteplasser ute i en tidligere luftegård. Rettssalen med tilhørende siderom, 13 celler og celleganger brukes i dag til konserter, foredrag, utstillinger, teater, møter og spesialarrangementer.
Regjeringen vedtok å bygge en rekke nye fengsler i 1842. I 1859 var planene kommet så langt at det ble besluttet at tre av disse skulle legges til Buskerud. Ett på Nesbyen i Hallingdal, ett i Hokksund og ett i Hønefoss. Arkitekten var Henrik Thrap-Meyer (1833–1910), som også har tegnet Victoria terrasse i Oslo. Tomten ble kjøpt for 400 spesidaler og byggingen kom i gang i 1863. Fengselet åpnet 22. januar 1864 og hadde da plass for 17 innsatte fordelt på 12 celler. I tillegg disponerte politiet 2 celler.
=== Hønefoss kirke ===
Den 4. desember 1852 la sognepresten i Norderhov kirke, Johan Lyder Brun (1802–1865), som var barnebarn av biskop Johan Nordal Brun, fram et forslag for bystyret om å bygge ei kirke i Hønefoss. Stedet han foreslo lå på gården Veiens grunn, men det ble ikke umiddelbart akseptert. I stedet satte bystyret ned en komité for å se på saken, og allerede den 29. desember s.å. forelå resultatet. De foreslo plassen Braaten, men heller ikke dette ble godtatt. Saken ble tatt opp igjen flere ganger gjennom 1850-åra, og både stein- og trekirker ble diskutert. Den 9. september 1858 la imidlertid fogd Ole Anton Owren frem et forslag og et utkast (tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch) til ny kirke, som 12. mars 1859 ble akseptert av bystyret. Tomten ble kjøpt 25. august 1860 og Hønefoss kirke ble innviet den 10. desember 1862.
26. januar 2010 brant kirken ned til grunnen. Ny kirke ble vigslet 10. desember 2017.
== Klima ==
== Kjente hønefossinger ==
Randi Thorvaldsen (1925–2011) – skøyteløper
Karsten Alnæs (1938–d.d.) – forfatter
Tom A. Schanke (1940–2017) – siviløkonom, fotballeder, idrettshistoriker
Nils Wærstad (1963–d.d.) – programleder i TV
Trond Lien (1965–d.d.) – musiker
Ronny Kristoffersen (1966–d.d.) – TV-produsent og fotograf
Frode Andresen (1973–d.d.) – skiskytter
Frode Lafton (1976–d.d.) – eks fotballspiller
Sigbjørn Lilleeng (1983–d.d.) – tegneserieskaper og illustratør
Emilie Marie Nereng (1995–d.d.) – blogger og artist
== Se også ==
Hønefossdialekt
Gater i Hønefoss
Hønefoss Idrettspark
Hønefoss kraftstasjon I
Hønefoss kraftstasjon II
Bilthuggertangen
Blyberghaugen
Sankthanshaugen
Holttangen
Vesterntangen
Løkka
Schjong
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hønefoss – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Webkamera fra Hønefoss
Fotografier fra Hønefoss og omegn ca. 1880-1941 i Nasjonalbibliotekets arkiv
(no) Historiske arkiver etter Hønefoss kommune på Arkivportalen | | befolkningsår = | 4,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Egenvektor | 2023-02-04 | Egenvektor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lineær algebra', 'Kategori:Matematisk fysikk'] | I matematikk er en egenvektor til en lineær transformasjon T: V → V et element i vektorrommet V som ikke endrer retning når den avbildes av transformasjonen. Egenverdien er et uttrykk for hvor mye egenvektoren strekkes av den lineære transformasjonen. En egenverdi og en egenvektor opptrer i samhørende par, og en gitt lineær transformasjon kan ha ingen eller mange slike par av egenverdier/egenvektorer.
Begrepet egenløsning blir brukt til å referere til både egenverdi og egenvektor. Dersom vektorrommet V er et rom av funksjoner brukes også navnet egenfunksjon synonymt med egenvektor. Retninger bestemt av egenvektorer kalles av og til egenretninger. Å finne sammenhørende verdier for egenverdi og egenvektor kalles å løse et egenverdiproblem.
Egenverdier og egenvektorer spiller en svært viktig rolle i studiet av lineære transformasjoner, blant annet for å kartlegge hvilke egenskaper til transformasjonen som er uavhengig av valg av basis i definisjonsmengden og verdimengden. Mange problemstillinger i anvendt matematikk og fysikk kan formuleres som egenverdiproblem, for eksempel beskrivelse av svingninger i en membran.
| I matematikk er en egenvektor til en lineær transformasjon T: V → V et element i vektorrommet V som ikke endrer retning når den avbildes av transformasjonen. Egenverdien er et uttrykk for hvor mye egenvektoren strekkes av den lineære transformasjonen. En egenverdi og en egenvektor opptrer i samhørende par, og en gitt lineær transformasjon kan ha ingen eller mange slike par av egenverdier/egenvektorer.
Begrepet egenløsning blir brukt til å referere til både egenverdi og egenvektor. Dersom vektorrommet V er et rom av funksjoner brukes også navnet egenfunksjon synonymt med egenvektor. Retninger bestemt av egenvektorer kalles av og til egenretninger. Å finne sammenhørende verdier for egenverdi og egenvektor kalles å løse et egenverdiproblem.
Egenverdier og egenvektorer spiller en svært viktig rolle i studiet av lineære transformasjoner, blant annet for å kartlegge hvilke egenskaper til transformasjonen som er uavhengig av valg av basis i definisjonsmengden og verdimengden. Mange problemstillinger i anvendt matematikk og fysikk kan formuleres som egenverdiproblem, for eksempel beskrivelse av svingninger i en membran.
== Formell definisjon ==
=== Egenverdi og egenvektor ===
En egenverdi og egenvektor til en lineær transformasjon T: V → V er et samhørende par av en skalar verdi
λ
{\displaystyle \lambda }
og et ikkenull-element x i vektorrommet V som oppfyller ligningen
T
(
x
)
=
λ
x
{\displaystyle T(x)=\lambda x\,}
Dersom x er en egenvektor, så vil også kx være det, der k er en skalar. Egenvektoren med lengde 1 er en enhetsegenvektor.
Absoluttverdien til den største egenverdien, dersom en slik verdi eksisterer, kalles spektralradien til transformasjonen.
=== Egenrom ===
Til en og samme egenverdi
λ
{\displaystyle \lambda }
kan det eksisterer flere egenvektorer. Rommet utspent av egenvektorene til en gitt egenverdi kalles for egenrommet svarende til egenverdien. Dimensjonen til dette rommet kalles for den geometriske multiplisiteten til egenverdien.
Egenrommet svarende til egenverdien
λ
{\displaystyle \lambda }
er lik nullrommet til transformasjonen (T –
λ
{\displaystyle \lambda }
I).
=== Lineære transformasjoner på endeligdimensjonale rom ===
Dersom vektorrommet V har endelig dimensjon, så har den lineære transformasjonen en matriserepresentasjon, og definisjonen av egenløsning for en lineær transformasjon og for en matrise er sammenfallende.
For en kvadratisk matrise A er egenverdiene en løsning av det såkalte karakteristiske polynomet, definert ved
p
A
(
λ
)
=
det
(
A
−
λ
I
)
{\displaystyle p_{A}(\lambda )=\det(A-\lambda I)\,}
.Her er I enhetsmatrisen med samme dimensjon n som A. Polynomet i
λ
{\displaystyle \lambda }
har grad n, og tar en multiplisiteten med i betraktning vil alltid matrisen ha n komplekse egenverdier. Faktorisert kan det karakteristiske polynomet skrives som
p
A
(
λ
)
=
(
λ
−
λ
1
)
d
1
(
λ
−
λ
2
)
d
2
…
(
λ
−
λ
k
)
d
k
{\displaystyle p_{A}(\lambda )=(\lambda -\lambda _{1})^{d_{1}}(\lambda -\lambda _{2})^{d_{2}}\dots (\lambda -\lambda _{k})^{d_{k}}\,}
.Her er
λ
i
{\displaystyle \lambda _{i}}
en egenverdi, og di kalles den algebraiske multiplisiteten til denne. Sammenhengen mellom den algebraiske om den geometriske multiplisiteten til en egenverdi er komplisert, men den geometriske multiplisiteten er alltid mindre eller lik den algebraiske.
== Eksempel på egenløsninger ==
=== Eksempel for endelig-dimensjonale rom ===
Gitt en transformasjon T: R2 → R2 definert ved den følgende matrisen
A
=
[
1
2
3
0
]
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}1&2\\3&0\end{bmatrix}}}
Transformasjonen har egenverdier lik 3 og -2, med tilhørende egenvektorer (1,1) og (2,-3). For det første paret gjelder altså at
[
1
2
3
0
]
[
1
1
]
=
3
[
1
1
]
{\displaystyle {\begin{bmatrix}1&2\\3&0\end{bmatrix}}{\begin{bmatrix}1\\1\end{bmatrix}}=3{\begin{bmatrix}1\\1\end{bmatrix}}}
=== Eksempel for uendelig-dimensjonale rom ===
Gitt en transformasjon T definert på mengden av reelle funksjoner på intervallet [0,2π] som er to ganger deriverbare, og som har egenskapen f(0) = f(2π) = 0. La T avbilde enhver funksjon på den andrederiverte av seg selv, det vil si
T
(
f
)
=
f
″
{\displaystyle T(f)=f''\,}
Transformasjonen har egenverdier lik k = 1/n (n = 1,2,...) og egenfunksjoner f(x) = sin kx.
=== Eksempel på ikke-eksistens av egenløsninger ===
Det er ikke gitt at en lineær transformasjon har egenløsninger. Et eksempel på en transformasjon som ikke har egenløsning er gitt ved den følgende:
La V være vektorrommet av alle polynomfunksjoner. Definer transformasjonen T på dette rommet ved
T
(
p
)
=
∫
p
(
t
)
d
t
{\displaystyle T(p)=\int p(t)dt\,}
Siden integrasjon av et polynom øker graden til polynomet med én eksisterer det ingen egenløsninger til denne transformasjonen.
=== Eksempel på eksistens / ikke-eksistens ===
Gitt en transformasjon T definert ved matrisen
A
=
[
0
−
1
1
0
]
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}0&-1\\1&0\end{bmatrix}}}
Dersom T er definert som en transformasjon på mengden av reelle vektorer R2, så eksisterer det ingen egenløsninger. Definert som en transformasjon på mengden av komplekse vektorer C2 så eksisterer egenverdiene i og (-i) med de tilhørende egenvektorene (-1,i) og (1,i). Her er i den imaginære enheten.
== Egenskaper ==
I det følgende, la
λ
{\displaystyle \lambda }
og x være samhørende egenverdi og egenvektor til transformasjonen T: V → V.
Egenvektorer svarende til to ulike egenverdier er lineært uavhengige.Egenverdiene er uavhengige av valg av basis i vektorrommet V.Dersom inversen T -1 eksisterer, så har denne en egenvektor lik x og egenverdien (1/
λ
{\displaystyle \lambda }
).Transformasjonen T 2 har en egenvektor lik x og egenverdien
λ
{\displaystyle \lambda }
2.En Hermitsk matrise har kun reelle egenverdier. Det samme gjelder for en reell symmetrisk matrise. Egenvektorene er parvis ortogonale.En idempotent matrise er en kvadratisk matrise der A
2
{\displaystyle ^{2}}
= A, og for en slik matrise er alle egenverdiene lik 0 eller 1.En nilpotent matrise er en kvadratisk matrise der A
k
{\displaystyle ^{k}}
= 0 for et heltall k, og en slik matrise har alle egenverdier lik 0.For en reell ortogonal matrise er alle egenverdiene lik -1 eller 1.For en n × n matrise er determinanten lik produktet av de n egenverdiene, og sporet er lik summen av egenverdiene.
== Egenverdier til similære matriser ==
To matriser A og B er similære dersom de representerer den samme lineære transformasjon T: V → V med hensyn på to ulike basis-sett for V. Det eksisterer da en ikke-singulær matrise M slik at
A
=
M
−
1
B
M
{\displaystyle A=M^{-1}BM\,}
Similære matriser har samme sett av egenverdier.
== Diagonalisering ==
Et viktig problem i Lineær Algebra er det såkalt diagonaliseringsproblemet, gitt en lineær transformasjon T på et endeligdimensjonalt vektorrom V, kan vi finne en basis β for V slik at den tilhørende matrisa til T i basisen β er en diagonalmatrise? Siden regning med diagonalmatriser er enkelt vil en slik basis gi innsikt i transformasjonen, og gi en enkel løsning på mange praktiske problemer som involverer matriseregning. Løsningen på problemet, dersom den finnes, er å velge en basis av egenvektorene til T. For at dette skal være mulig må egenvektorene utspenne det n- dimensjonale vektorrommet V, og dette fører oss til en generell test for diagonaliserbarhet:
Det karakteristiske polynomet til T har n reelle røtter.
For hver egenverdi
λ
{\displaystyle \lambda }
til T er den algebraiske multiplisiteten lik den geometriske multiplisiteten.Dersom disse kriteriene er oppfylt kan vi finne en basis for V bestående av egenvektorer, slik at matrisa til T i denne basisen er en diagonal matrise med de n reelle egenverdiene på diagonalen. Anta
A
{\displaystyle A}
er matrisa til T i en gitt basis, om T er diagonaliserbar finnes det altså en matrise
Q
{\displaystyle Q}
bestående av egenvektorer til T slik at
A
=
Q
D
Q
−
1
{\displaystyle A=QDQ^{-1}}
for en diagonal matrise
D
{\displaystyle D}
.
En reell symmetrisk matrise er alltid diagonaliserbar, og vil ha n distinkte reelle egenverdier. Da er det også alltid mulig å finne en ortonormal basis for V bestående av egenvektorer. Anta
B
{\displaystyle B}
er en symmetrisk matrise, og
M
{\displaystyle M}
er en ortogonal matrise bestående av (de ortonormale) egenvektorene til
B
{\displaystyle B}
. Da er
B
=
M
D
M
−
1
=
M
D
M
T
{\displaystyle B=MDM^{-1}=MDM^{T}}
der
D
{\displaystyle D}
er den diagonale matrise bestående av egenverdiene.
== Generaliseringer ==
=== Singulærverdier ===
For ikke-rektangulære matriser representerer singulærverdiene en generalisering av egenverdi-konseptet. For en vilkårlig matrise kan en vise at det alltid vil eksistere to unitære matriser U = Unn og V = Vmm slik at
U
T
A
V
=
diag
(
σ
1
,
σ
2
,
.
.
.
.
.
,
σ
p
)
{\displaystyle U^{T}AV=\operatorname {diag} (\sigma _{1},\sigma _{2},.....,\sigma _{p})\,}
der p er lik den minste av verdiene m og n. Diagonalelementene
σ
{\displaystyle \sigma }
i kalles singulærverdiene til matrisen. Singulærverdiene er alltid ikke-negative.
Singulærverdiene for en matrise A = Anm er lik kvadratrøttene til egenverdiene til matriseproduktet (AHA) dersom m er større eller lik n og ellers lik egenverdiene til (AAH). Her er bokstaven H brukt for å markere konjungert transponering av en matrise.
=== Spektralteori ===
Spekteret til en lineær transformasjon er mengden av skalarer
λ
{\displaystyle \lambda }
som gjør at inversen
(
T
−
λ
I
)
−
1
{\displaystyle (T-\lambda I)^{-1}\,}
ikke eksisterer eller ikke er begrenset. Skalarene inneholdt i spekteret kalles spektralverdier . Mengden av egenverdier til T er inneholdt i spekteret til T og blir i denne sammenhengen kalt for punktspekteret til T.
Studiet av spektralverdiene til en lineær transformasjon og egenskapene til disse blir kalt spektralteori.
Generelt kan en transformasjon ha spektralverdier som ikke er egenverdier. For en matrise er spekteret identisk med mengden av egenverdier.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fr Fabricius-Bjerre (1974). Lærebog i geometri. I: Analytisk geometri, lineær algebra (6 utg.). Lyngby: Polyteknisk forlag. ISBN 87-502-0440-8.
Ronald Douglas Milne (1980). Applied functional analysis, an introductory treatment. London: Pitman Publishing Limited. ISBN 0-273-08404-6.
Helmut Lütkepohl (1996). Handbook of Matrices. Chichester: John Wiley and Sons. ISBN 0-471-97015-8.
Gene Golub, Charles van Loan (1996). Matrix computations. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-5414-8.
== Eksterne lenker ==
EISPACK – Fortran-bibliotek for løsning av egenverdiproblem. Besøkt 24. april 2010.
LAPACK – Fortran90-bibliotek med rutiner for løsning av egenverdiproblem. Besøkt 24. april 2010 | I matematikk er en egenvektor til en lineær transformasjon T: V → V et element i vektorrommet V som ikke endrer retning når den avbildes av transformasjonen. Egenverdien er et uttrykk for hvor mye egenvektoren strekkes av den lineære transformasjonen. | 4,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_franske_revolusjon | 2023-02-04 | Den franske revolusjon | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1789 i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den franske revolusjon', 'Kategori:Konflikter i 1789', 'Kategori:Konflikter i 1799', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Den franske revolusjon (fransk Révolution française, 1789–1799), tidvis også framhevet som «Den store revolusjonen» (La Grande Révolution), var en periode med radikale sosiale, politiske og økonomiske omveltninger i Frankrike som fikk ringvirkninger for hele Europa. Resultatet ble det monarkiske franske eneveldets fall og slutten på et tusenårig stendersamfunn. Frankrike gjennomgikk en voldsom forvandling da føydale, aristokratiske og religiøse privilegier fordampet under et fortløpende angrep fra radikale venstreorienterte grupper: massene i gatene, fattige, og bønder på landet. Gamle ideer om tradisjon og hierarki – om monarki, aristokrati, og kirkens autoritet – ble brått veltet overende av prinsipper og idealer fra opplysningstiden: Liberté, égalité, fraternité – «Frihet, likhet, brorskap», eller likhet, brorskap og likhet for loven (rettsvern).
Den franske revolusjon har vært inndelt i tre faser:
1789 - 1792: Eneveldet ble avskaffet, et konstitusjonelt monarki ble opprettet, som senere ble fjernet.
1792 - 1794: Et republikansk styre ble innført som raskt la for dagen hensynsløs brutalitet. Ved militære midler fikk Frankrike såkalt naturlige grenser.
1794 - 1799: En ny republikansk forfatning ble vedtatt (1795) med garantier mot maktmisbruk, under forsvar av de nye grensene fikk de militære stadig større innflytelse.Revolusjonen skyldtes det voksende borgerskaps misnøye med et tungrodd statsapparat som ikke taklet Frankrikes økende økonomiske, sosiale og utenrikspolitiske problemer. Vanskelighetene hadde utspring i landets kostbare deltakelse i den amerikanske uavhengighetskrig, flere uår innen landbruket og ineffektiviteten i et uoversiktlig forvaltningssystem der maktposisjoner var forbeholdt adelen. Den franske revolusjonen begynte i 1789 med sammenkallelsen av États généraux, stenderforsamlingen 1789. I det første året av revolusjonen proklamerte medlemmene av tredjestanden Ballhuseden i juni, man opplevde stormen på Bastillen i juli, Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i august, og kvinnenes marsj mot Versailles tvang det kongelige hoff til Paris i oktober. De neste få årene ble dominert av spenninger mellom ulike liberale og konservative fraksjoner i den lovgivende forsamling om betydelige reformer.
Den første franske republikk ble proklamert i september 1792 og kong Ludvig XVI ble henrettet det påfølgende år. Ytre trusler spilte også en dominerende rolle i revolusjonens utvikling. De franske revolusjonskrigene begynte i 1792 og førte til storslåtte franske militære seirer som medførte erobringen av Den italienske halvøya og de fleste områdene vest for Rhinen – prestasjoner som gjennom århundrer ikke hadde lyktes de tidligere franske regjeringer.
Internt i Frankrike hadde populære stemninger radikalisert revolusjonen betydelig, og denne utviklingen kulminerte i framveksten av Maximilien Robespierre og jakobinerne og et faktisk diktatur av Comité de salut public, komiteen for offentlig trygghet i løpet av skrekkveldet fra 1793 og 1794 hvor mellom 16 000 og 40 000 mennesker ble drept. Etter at jakobinerne mistet makten og Robespierre ble henrettet, tok direktoriet kontroll over den franske staten i 1795 og holdt på makten fram til 1799 da det ble erstattet av Napoléon Bonaparte.
Etter Napoleonskrigene og den påfølgende veksten og fallet til Napoleons første franske keiserdømme, ble monarkiet gjeninnført i 1814 og la dermed grunnlaget for ytterligere to vellykkede, men mindre revolusjoner i 1830 og 1848. Det betydde at gjennom 1800-tallet og i prosessen hvor det moderne Frankrike fant sin form ble Frankrike igjen styrt suksessivt av en tilsvarende syklus av konstitusjonelt monarki (1830–48), skjør republikk (andre republikk) (1848–1852) og keiserdømme (det andre) (1852–1870), som endte i gjenopprettelsen av republikken som landets fra da av varige statsform.
Frankrikes historie i moderne tid har utfoldet seg i skyggen av den franske revolusjon. Framveksten av republikker og liberale demokratier, spredningen av sekulære verdier, utviklingen av moderne ideologier, og oppfinnelsen av total krigføring fikk alle sin fødsel i revolusjonen. Den franske revolusjon skapte ringvirkninger over hele Europa. Kollisjonen mellom gamle og nye tanker og rivaliserende maktkonstellasjoner resulterte i en rekke kriger og voldeligheter. Revolusjonens idealer om menneskerettigheter, enkeltindividets ukrenkelighet og demokratisk styring som grunnleggende prinsipper for ethvert sunt samfunn, har preget Vestens utvikling frem til i dag.
| Den franske revolusjon (fransk Révolution française, 1789–1799), tidvis også framhevet som «Den store revolusjonen» (La Grande Révolution), var en periode med radikale sosiale, politiske og økonomiske omveltninger i Frankrike som fikk ringvirkninger for hele Europa. Resultatet ble det monarkiske franske eneveldets fall og slutten på et tusenårig stendersamfunn. Frankrike gjennomgikk en voldsom forvandling da føydale, aristokratiske og religiøse privilegier fordampet under et fortløpende angrep fra radikale venstreorienterte grupper: massene i gatene, fattige, og bønder på landet. Gamle ideer om tradisjon og hierarki – om monarki, aristokrati, og kirkens autoritet – ble brått veltet overende av prinsipper og idealer fra opplysningstiden: Liberté, égalité, fraternité – «Frihet, likhet, brorskap», eller likhet, brorskap og likhet for loven (rettsvern).
Den franske revolusjon har vært inndelt i tre faser:
1789 - 1792: Eneveldet ble avskaffet, et konstitusjonelt monarki ble opprettet, som senere ble fjernet.
1792 - 1794: Et republikansk styre ble innført som raskt la for dagen hensynsløs brutalitet. Ved militære midler fikk Frankrike såkalt naturlige grenser.
1794 - 1799: En ny republikansk forfatning ble vedtatt (1795) med garantier mot maktmisbruk, under forsvar av de nye grensene fikk de militære stadig større innflytelse.Revolusjonen skyldtes det voksende borgerskaps misnøye med et tungrodd statsapparat som ikke taklet Frankrikes økende økonomiske, sosiale og utenrikspolitiske problemer. Vanskelighetene hadde utspring i landets kostbare deltakelse i den amerikanske uavhengighetskrig, flere uår innen landbruket og ineffektiviteten i et uoversiktlig forvaltningssystem der maktposisjoner var forbeholdt adelen. Den franske revolusjonen begynte i 1789 med sammenkallelsen av États généraux, stenderforsamlingen 1789. I det første året av revolusjonen proklamerte medlemmene av tredjestanden Ballhuseden i juni, man opplevde stormen på Bastillen i juli, Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i august, og kvinnenes marsj mot Versailles tvang det kongelige hoff til Paris i oktober. De neste få årene ble dominert av spenninger mellom ulike liberale og konservative fraksjoner i den lovgivende forsamling om betydelige reformer.
Den første franske republikk ble proklamert i september 1792 og kong Ludvig XVI ble henrettet det påfølgende år. Ytre trusler spilte også en dominerende rolle i revolusjonens utvikling. De franske revolusjonskrigene begynte i 1792 og førte til storslåtte franske militære seirer som medførte erobringen av Den italienske halvøya og de fleste områdene vest for Rhinen – prestasjoner som gjennom århundrer ikke hadde lyktes de tidligere franske regjeringer.
Internt i Frankrike hadde populære stemninger radikalisert revolusjonen betydelig, og denne utviklingen kulminerte i framveksten av Maximilien Robespierre og jakobinerne og et faktisk diktatur av Comité de salut public, komiteen for offentlig trygghet i løpet av skrekkveldet fra 1793 og 1794 hvor mellom 16 000 og 40 000 mennesker ble drept. Etter at jakobinerne mistet makten og Robespierre ble henrettet, tok direktoriet kontroll over den franske staten i 1795 og holdt på makten fram til 1799 da det ble erstattet av Napoléon Bonaparte.
Etter Napoleonskrigene og den påfølgende veksten og fallet til Napoleons første franske keiserdømme, ble monarkiet gjeninnført i 1814 og la dermed grunnlaget for ytterligere to vellykkede, men mindre revolusjoner i 1830 og 1848. Det betydde at gjennom 1800-tallet og i prosessen hvor det moderne Frankrike fant sin form ble Frankrike igjen styrt suksessivt av en tilsvarende syklus av konstitusjonelt monarki (1830–48), skjør republikk (andre republikk) (1848–1852) og keiserdømme (det andre) (1852–1870), som endte i gjenopprettelsen av republikken som landets fra da av varige statsform.
Frankrikes historie i moderne tid har utfoldet seg i skyggen av den franske revolusjon. Framveksten av republikker og liberale demokratier, spredningen av sekulære verdier, utviklingen av moderne ideologier, og oppfinnelsen av total krigføring fikk alle sin fødsel i revolusjonen. Den franske revolusjon skapte ringvirkninger over hele Europa. Kollisjonen mellom gamle og nye tanker og rivaliserende maktkonstellasjoner resulterte i en rekke kriger og voldeligheter. Revolusjonens idealer om menneskerettigheter, enkeltindividets ukrenkelighet og demokratisk styring som grunnleggende prinsipper for ethvert sunt samfunn, har preget Vestens utvikling frem til i dag.
== Årsaker ==
Årsakene til den franske revolusjon er sammensatte. Ulike historiske tradisjoner har ulike syn og har vektlagt forskjellige typer faktorer (ideologiske, økonomiske og politiske).
=== Bakenforliggende årsaker ===
Den mest utbredte oppfatningen er at revolusjonen ble drevet frem av en allianse mellom et voksende borgerskap, undertrykte bønder og en ny, sterk samfunnsgruppe: lønnstagere i byene. Disse så det gamle aristokratiske systemet som foreldet.
Et annet historiesyn fremhever at revolusjonen først brøt løs da de mange ulike aristokratiske, borgerlige og intellektuelle reformbevegelser som fantes i Frankrike på 1780-tallet, mistet kontrollen med sin misnøye og den skjøre monarkiske statsmakten ikke hadde krefter til å demme opp for kaoset som fulgte. Ifølge dette synet var revolusjonen følgelig ikke et resultat av en bevisst allianse mellom sterke samfunnsgrupper som stod sammen for å fjerne monarkiet. Selv om opposisjonsgrupperingene i utgangspunktet var enige om opplysningstidens idealer, var de politiske allianser kun flyktige og tilfeldige.
I de senere årene har det blitt pekt på en langt enklere årsak: Sult. I løpet av de to årene som ledet opp til revolusjonen (1788–89) førte feilslåtte avlinger og uvanlig strenge vintre til kraftige prisvekst på mat (først og fremst på brød). Årsaken til uårene er etter alt å dømme det langvarige vulkanutbruddet i Laki på Island i 1783-84, som kastet den nordlige halvkule ut i en El Niño og resulterte i «året uten sommer» i 1784. I henhold til dette synet var det uår, og ikke politiske forhold som var den drivende årsaken bak revolusjonen.
== Stenderforsamlingen ==
Stenderforsamling var en forsamling av representanter for et lands ulike stender sammenkalt av kongen eller den som styrte landet. Som oftest besto stenderforsamlingene av disse stenderne; presteskap, adel og tredjestand, dvs. alle ikke-privilegerte undersåtter. Bønder og tjenere ble ikke regnet for å tilhøre noen stand i det hele tatt, de var helt ubetydelige.
Stenderforsamlinger kjennes både fra middelalderen og de senere tider. Ofte sammenkalte kongen stendene under føydalismen for å kontrollere adelen i perioder da den nesten truet med å bli for mektig.
Frankrike har hatt stenderforsamlinger i disse årene:
1343, 1355, 1356, 1357, 1358, 1359, 1363, 1468, 1484, 1491, 1498, 1506, 1560, 1588, 1589, 1593, 1614 og i 1789.
Stenderforsamlingen 1789 i Frankrike ble sammenkalt av Ludvig XVI i Versailles 5. mai 1789. Dette var da den første stenderforsamling i Frankrike siden 1614. Bakgrunnen for møtet var den dårlige økonomiske situasjonen, kombinert med en dårlig høst året før, som førte til matmangel og uro på landet, og stigende matpriser og opprørsstemning i byene. Møtet var omfattet med stor interesse, og en menneskemengde hadde samlet seg i Versailles for å se riksstendene innta møtesalen.
Kongen og dronning Marie Antoinette hadde stenderforsamlingen i Hôtel des Menus i Versailles med 290 menn fra adelen, 292 prester og biskoper og 584 fra tredjestanden. Tredjestandens representanter besto for det meste av forretningsmenn, advokater og andre med juridisk og økonomisk kompetanse. Mange var dessuten sterkt påvirket av opplysningstidens tanker.
Talsmenn for tredjestanden markerte seg tidlig under forhandlingene med en offensiv strategi, idet de ikke lenger ville finne seg i det tradisjonelle systemet for stemmegivning, der stendene forhandlet hver for seg og stemte med én stemme. Resultatet ble da gjerne at de privilegerte stendene stemte ned tredjestandens forslag med to stemmer mot én. De forlangte avstemning med én stemme pr hode, noe som ville bety at tredjestanden (som representerte mer enn 95% av befolkningen) ville være i flertall.
Den 17. juni erklærte tredjestanden seg som Frankrikes nasjonalforsamling, og tilbød representanter for de andre stendene å slutte seg til dem enkeltvis med samme rettigheter. I denne tiden – som er blitt omtalt som den franske revolusjons fødsel – spilte Emmanuel Joseph Sieyès en avgjørende rolle.
Kongen fulgte dronningens råd om ikke å godkjenne en forsamling der det ble stemt pr. hode, og stengte tredjestanden ute fra møtesalen. De søkte da inn i den kongelige tennishallen, der de den 20. juni – etter initiativ av nevnte Emmanuel Joseph Sieyès – avla Ballhuseden.
23. juni sammenkalte kongen riksstendene på nytt, erklærte tredjestandens vedtak av 17. juni ugyldig, og lanserte samtidig et kongelig reformprogram. Kongen annonserte at forhandlingene skulle fortsette neste dag, med hver stand for seg, og trakk seg så tilbake. Medlemmene av tredjestanden ble sittende. Etter en stund innfant en høy hoffmann seg og oppfordret de tilstedeværende til å gå hver til sitt. Det var i denne situasjonen at Mirabeau trådte fram og sa: «Gå og si til de som har sendt Dem at vi er her med folkets vilje, og vi flytter oss bare for bajonettene.»
Noen dager senere vendte kongen helt om, og befalte adel og presteskapet å gå sammen med tredjestanden for i fellesskap å ta fatt på den nye nasjonalforsamlingen.
== Statsforvaltningen i krise ==
Uansett hvilken forklaring man velger, er det hevet over tvil at misnøyen med statsforvaltningens håndtering av uår og økonomi var den sterkeste motivasjonen for ønsket om forandring. Vanstyret skyldtes et system som hadde begynt å utvikle seg drøyt hundre år tidligere. Kong Ludvig XIV og Ludvig XVs aggressive utenrikspolitikk og lemfeldige finanspolitikk, munnet ut i en rekke kostbare kriger som påførte Frankrike store sosiale og psykologiske byrder. En økende krigsgjeld, kombinert med militære nederlag, udugelighet i den adelsdominerte hærledelsen og mangelen på sosiale ordninger for krigsveteraner, skapte over tid en økende frustrasjon i befolkningen. Utover på 1700-tallet mistet landet gradvis sin posisjon som Europas økonomiske og militære stormakt. Rivaliserende stater som Storbritannia, Østerrike og Preussen, gikk forbi Frankrike i finansiell styrke og politisk handleevne. Dette startet en økende uro innad i Frankrike, særlig i aristokratiske kretser som var avhengig av en sterk kongemakt for å verne sine privilegier. De økonomiske problemene økte merkbart ved Frankrikes innblanding i den amerikanske uavhengighetskrig. Dette viste seg å bli svært ressurskrevende.
I regjeringstiden til Ludvig XVI (fr. Louis XVI, 1774–1792) utviklet det seg en alvorlig økonomisk krise der landet nærmet seg bankerott. I flere år hadde ulike finansministere (Turgot, Necker og Calonne) foreslått en skatteordning der alle, inkludert de øverste stendene, skulle betale eiendomsskatt. Dette ble avvist av de ledende samfunnsklassene, adelen og kirken. Til tross for at kongen i prinsippet var eneveldig, hadde han ifølge fransk sedvane ingen myndighet til å pålegge disse gruppene bestemmelser de motsatte seg.
== Filosofiske meninger ==
Jean-Jacques Rousseau var en fransk forfatter og filosof som på 1700-tallet skrev dette: «Kongen er ansvarlig for folket, ikke for Gud!». Ellers fikk Rousseau fem barn med Thérèse Levasseur, som alle endte på barnehjem. Det er i stor kontrast til hans kjærlighet til barn og sin egen pedagogiske filosofi. En av kollegaene hans, François-Marie Arouet, bedre kjent som Voltaire, var en sterk tilhenger av ytringsfriheten. Voltaire tillegges utsagnet: «Jeg er uenig i hva du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det». Tidligere i sitt liv ble han jaget hjemmefra og dro ut i verden. Der ble han syk, og han overlevde både et jordskjelv og en dødsdom. Voltaire var både begavet og modig, velstående og velutdannet. Han ble tidlig politisk engasjert og kritiserte makthaverne. For det ble han både kastet i fengsel og kastet ut av landet en stund. Charles de Secondat, Baron de Montesquieu, ofte kalt Charles Montesquieu, var et annet viktig navn innen opplysningstiden. Han var en filosof, aristokrat og forfatter. Han mente at makten måtte fordeles mellom flere parter: en folkevalgt gruppe, som skulle lage lover, en konge som skulle styre og dommere som skulle dømme. Da den franske revolusjon startet, var både Voltaire, Rousseau og Montesquieu døde, men alt de hadde skrevet og gjort, levde videre og hjalp mange franskmenn til å kjempe for et nytt samfunn.
== Nye skatter ==
Motstanden mot regimet fikk ny næring da et økende skattetrykk som skulle øke statsinntektene, kun i liten grad ble belastet adelen. I tillegg kom skattene som måtte betales til Den katolske kirke, som var det franske monarkiets sterke ideologiske støttespiller, og også Frankrikes største eier av dyrkbar jord. Uårene med feilslåtte avlinger i 1789–93 og påfølgende stigende matpriser førte til merkbart dårligere kår for landets fattige, som i stor grad livnærte seg som livegne på aristokratiets jordegods. Frankrike hadde som et føydalt ordnet samfunn få selveiende bønder. Utover på 1780-tallet førte problemene enkelte steder i tilløp til underernæring og hungersnød. Det fikk dessuten makroøkonomiske konsekvenser at en høyere andel av franskmennenes inntekt gikk med til mat. Den innenlandske investering begynte å synke merkbart og rammet igjen handelsvirksomheten. De økonomiske bedrestilte måtte i økende grad importere varer, den franske eksporten falt drastisk. Store underskudd på handelsbalansen ble et vedvarende problem.
== Kongehusets posisjon ==
Den tiltagende forakten for statssystemet blant borgere og bønder ble styrket av at kongehuset og adelen i denne situasjonen ikke begrenset sin egen omgang med luksus og økonomiske privilegier. Den negative stemningen mot kongehuset hadde økt ved kronprinsens giftermål med Marie Antoinette, datter av Østerrikes keiserinne Maria Theresia. Østerrike var Frankrikes bitre arvefiende. Ekteskapet var i utgangspunktet ment å styrke båndene mellom de to statene og bilegge gamle utenrikspolitiske stridigheter. Effekten ble den motsatte. Mistenksomhet mot en østerriksk født dronning på Frankrikes trone resulterte i ondsinnet ryktespredning og bakvaskelseskampanjer mot Marie Antoinette. I ettertid har det fremkommet at kampanjene i vesentlig grad var igangsatt av politiske krefter i Storbritannia, den andre av Frankrikes arvefiender som på denne måten ønsket å svekke Frankrike.
En siste, og sterkt medvirkende faktor som beredte grunnen for revolusjonen, var den økende oppslutningen om tankene til opplysningsfilosofer som Voltaire og Rousseau og det franske handelsborgerskapets tro på liberalismens prinsipper.
== Stendene ==
Frem til den franske revolusjon i 1789 var den franske befolkningen delt inn i tre. En stand er et sosialt lag av mennesker som er klart utskilt i samfunnet ved at alle som hører til den etter loven har bestemte rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er forskjellige for de ulike stendene og gir klart uttrykk for sosial lagdeling. Det gir de høyere stendene langt bedre vilkår og rettigheter enn de lavere. Stendersamfunnet var altså et privilegiesamfunn der noen mennesker hadde lovfestede fordeler. Den øverste standen var geistligheten, de som tok seg av nasjonens åndelige liv. Adelen var andrestanden og skulle krige og forsvare landet. Disse to stendene hadde store lovbestemte fordeler eller privilegier. Viktigst av alt var at de ikke trengte å betale skatt. Alle andre mennesker hørte i prinsippet til tredjestanden. De skulle forsørge første- og andrestanden gjennom arbeid, skatter og avgifter, og utgjorde hele 98 prosent av Frankrikes 25 millioner innbyggere.
Innad i stendene var det store økonomiske forskjeller, for eksempel skilte høyborgerskapet seg fra tredjestanden, med at de blant annet hadde mye bedre økonomiske vilkår enn enkelte i både andre og førstestanden. Det var høyborgerskapet som møtte frem og utøvde politisk innflytelse på vegne av tredjestanden. Den eneste grunnen til at de fikk muligheten til å delta politisk var den innflytelsen som økonomisk styrke gav.
== Stenderforsamlingen ==
I mai 1789 samlet kongen en stenderforsamling. Folket var redde for at kongen og geistligheten ville klare å tvinge gjennom en avgjørelse i egen favør. I den forrige stenderforsamlingen, i 1614, hadde alle stendene hatt like mange representanter, og man telte kun én stemme pr. stand. Dette syntes folk var urettferdig, så en komité bestående av 30 liberale parisere krevde at 3. standen, folket, skulle få dobbelt så mange representanter i forsamlingen som de øvrige stendene, og at stemmene skulle telles pr. hode, ikke pr. stand. Dette møtte ikke gehør hos de andre stendene. Over halvparten av geistligheten og nesten alle de adelige ville holde på den gamle ordningen hvor stenderforsamlingen besto av førstestanden som var kongen og kirken, andrestanden besto av adelen og tredjestanden besto av bøndene
Stenderforsamlingen 1789 tok til 5. mai 1789. Men etter mye diskusjon og uenighet ble forsamlingen til slutt oppløst.
Den tredje standen samlet seg sammen til en nasjonalforsamling. Anført av Emmanuel Joseph Sieyès vedtok nasjonalforsamlingen 17. juni 1789 at de skulle erklære seg som en representant, ikke for tredje stand, men av folket.
De inviterte de andre stendene til å delta, men forklarte samtidig at de fra nå av kom til å lede nasjonen enten med eller uten dem.
En del av de utvalgte representantene for stendene møtte nasjonalforsamlingen på en tennisbane der de avtalte at de ville holde sammen til de hadde gitt Frankrike en grunnlov. Etter hvert vokste sympatien for nasjonalforsamlingen, og til og med store deler av militæret samlet seg utenfor Paris for å gi sin støtte.
Kongen ønsket ikke at folket skulle ta over makten, og under innflytelse av sine rådgivere sparket han regjeringen, og satte sammen en ny. Dette gjorde folket rasende. Folk samlet seg for å protestere og gjøre opprør.
== Stormingen av Bastillen ==
14. juli 1789 stormet militæret og borgere av Paris fengselet Bastillen. De drepte direktøren av fengselet og flere av vaktene. Bastillen var et forhatt symbol på de undertrykkende styresmaktene, så selv om det bare var sju fanger som ble frigitt (politiske fanger uten dom, den ene hadde sonet i 30 år), ble frigjøringen av Bastillen sett på som et symbol på frihet og likhet (mange tror at «brorskap» skal være med her, men det er feil, det ble innført av konventet i 1793.), og ble et signal for allment opprør. Og ennå er 14. juli, dagen da Bastillen ble stormet, Frankrikes nasjonaldag.
Da kongen så hvordan folkemassene protesterte, trakk han og hans militære støttespillere seg foreløpig tilbake i slottet i Versailles.
== Nasjonalforsamlingen ==
Nå tok nasjonalforsamlingen over styringen. Forsamlingen vedtok å fjerne føydalismen, og etter et par timer hadde politikerne også tatt fra adelen og geistligheten deres privilegier. Alle ble likeverdige, og fra nå av skulle ingen ha fordeler eller privilegier overfor resten av folket. De nye myndighetene tok også fra kirken dens eiendommer og makt.
Samtidig angrep bønder landet rundt adelens slott og gårder, og gamle dokumenter med bestemmelser om adelens føydale særrettigheter ble ødelagt under dette opprøret. Dette ble kjent som «den store skrekken».
=== Grunnloven ===
Høsten 1791 vedtok nasjonalforsamlingen en konstitusjon som delte makten mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Denne garanterte personlig frihet, likhet for loven og en forholdsvis omfattende stemmerett for menn. Denne konstitusjonen ble senere et forbilde for den norske grunnloven av 1814. En ny versjon ble vedtatt i 1795. Her ble stemmeretten innskrenket, og regjeringen ble gitt mer makt.
== Politiske retninger ==
Etterhvert ble det splittelser i forsamlingen, og politiske partier ble dannet. Rojalist-demokratene og Mirabeau allierte seg med tidligere finansminister Necker. De ønsket et monarki som liknet det engelske der de både hadde konge, et folkevalgt parlament og et parlament av aristokrater. I tillegg ville de ha et senat bestående av representanter valgt av kongen. Kongen skulle ha makt til å utsette en lov, men han skulle ikke ha vetorett.
Helt til venstre var den svært radikale Maximilien de Robespierre og hans forening Jakobinerklubben. Disse ønsket å fjerne kongen, og heller ha republikk der en folkevalgt president skulle styre. Jakobinerklubben var Frankrikes mektigste klubb. På toppen var det oppimot 500 000 medlemmer av klubben.
== Kongen rømmer ==
Kongen ble nå flyttet fra Versailles til Paris. Det var for at forsamlingen skulle kunne kontrollere kongen bedre, og for å forhindre ham i å forsøke å gripe makten på ny.
Etter hvert ble kongen nervøs av å være i Paris. Han fryktet at han ville bli drept, så han og konen fant ut at de ville rømme. Den 20. juni 1791 dro kongen og hans gemalinne Marie-Antoinette. Men dagen etter at de hadde rømt, var kongen uforsiktig og viste seg offentlig. Han og kona ble arrestert ved Varennes. Han ble så fraktet tilbake til Paris. Denne hendelsen gjorde kongen enda mer upopulær enn han allerede var blant folket. Senere ble han arrestert og satt i fengsel og henrettet av de radikale, noen måneder senere ble hans kone det også.
== Massakren ved Champ-de-Mars ==
Det var fremdeles uenighet i nasjonalforsamlingen, som ikke klarte å avgjøre hvilken styreform landet skulle ha. Forsamlingen lente mot konstitusjonelt monarki, men ikke alle var enige. Noen politikere gikk ut blant folket for å samle underskrifter mot kongen, og for å holde taler der de kritiserte kongens oppførsel. Mange folk møtte opp, noe rojalistene ikke likte. En av dem var lederen for nasjonalgarden, general Lafayette. Han beordret garden til å konfrontere forsamlingen. De svarte med å hive stein på garden. Garden svarte med å skyte opp i luften for å skremme folkemassene til å slutte. Da dette ikke gikk startet garden å skyte inn i folkemassene. Til slutt var over 50 mennesker drept.
Etter denne massakren flyktet mange av republikanerne fra landet eller gikk under jorden, i frykt for sitt liv. Dermed ble Jakobinerklubben det ledende partiet på venstresiden, og etterhvert det mektigste partiet i Frankrike.
== Revolusjonskrigene ==
Politikken Frankrike førte drev landet til krig mot Østerrike og deres allierte. Kongen og de revolusjonære ønsket å unngå krig. Likevel så kongen dette som en mulighet til å øke sin popularitet. Han tenkte at uansett resultat i krigene ville han fremstå som mer populær som følge av den. Jakobinerne var for krigen, fordi de så på den som en mulighet til å fremme revolusjonen, og håpet at den ville bre seg til resten av Europa.
I april 1792 brøt krigen mot Preussen og Østerrike ut. Den varte frem til Amiens-traktaten i 1802.
== Kongen henrettes ==
Sommeren 1792 var det igjen krig med nabolandene. På slagmarken ble den franske hær drevet tilbake, og land som Preussen og Østerrike truet med at hvis ikke franskmennene gjeninnsatte kongen, ville det få følger for det franske folket. Ettersom kongen i lang tid hadde blitt mistenkt for å ha hatt ulovlig kontakt med utenlandske kongehus, ble han nå anklaget for å konspirere med fienden. Han ble kastet i fengsel, og det ble startet en rettssak mot ham. En ny revolusjonær bølge gikk over landet, der republikanerne igjen fikk vind i seilene. I september 1792 ble fengslene i Paris stormet, og flere hundre fengslede adelsmenn ble massakrert.
Ludvig 16. ble dømt til døden 17. januar 1793 for å ha konspirert mot folkets frihet og sikkerhet, og til store protester blant rojalistene ble han giljotinert 21. januar 1793. Hans kone Marie-Antoinette ble henrettet 16. oktober samme år for å ha delt Frankrikes militærplaner med Østerrike.
== Terroren ==
Republikanerne var mot slutten av 1792 den sterkeste grupperingen i Frankrikes parlament. Jakobinerne tok over komiteen for nasjonal sikkerhet, og etter kongens død startet perioden som nå kalles for Terroren eller Skrekkveldet. I løpet av denne perioden, som varte fra 1793 til 1794, drepte jakobinernes leder Robespierre og hans medarbeidere over 1200 politiske motstandere, de fleste ved hjelp av giljotinen. Tilsammen døde ca. 35 000-40 000 mennesker, de fleste i borgerkrigen mellom rojalistene og republikanerne. Etterhvert sank jakobinernes popularitet, og i 1794 gjorde parlamentet opprør mot jakobinerne og deres overdrevne bruk av terror. Robespierre ble selv arrestert og halshugget i giljotinen. Et nytt parlament ble hovedsakelig satt sammen av overlevende girondister (liberale republikanere). Etter at de hadde tatt tilbake makten hevnet de seg på jakobinerne og deres sympatisører.
== Napoleon Bonaparte ==
Det nye parlamentet skrev så en ny konstitusjon som ble grunnlaget for et styresett som ble kalt Direktoriet. Parlamentet skulle bestå av 500 medlemmer, 249 senatorer, og «direktører».
Det nye regimet møtte mye motstand fra jakobinerne og rojalistene, og måtte ty til militærbruk for å stanse opptøyer og kontrarevolusjonære aktiviteter. På denne måten fikk hærens leder mye makt og innflytelse. Hans navn var Napoléon Bonaparte. Han ble også veldig populær med store militære seire i Italia, der han samlet bystatene i lydriker med egne konstitusjoner som i Frankrike.
Napoleon Bonaparte var en ung mann, som i 1793 ble leder for den franske hær, og det i en alder av 24.
9. november 1799 kuppet Napoleon makten i Frankrike og etablerte Konsulatet, der han skulle styre landet sammen med 2 andre. Men han styrte som diktator til 1804, da han utnevnte seg selv til keiser av Frankrike.
Gjennom store militære seire i nabolandene tvang han dem til å inngå fredsavtaler og allianser med Frankrike. I et forsøk på å tvinge Storbritannia i kne innførte han kontinentalblokaden mot øystaten, der alle allierte land i det kontinentale Europa forpliktet seg til å delta. Men Russland brøt blokaden,og Napoleon svarte med å marsjere mot Russland. Han angrep Russland 24. juni 1812. Russerne trakk seg tilbake mot Moskva. De ble ledet av general Barclay de Tolly og senere av general Kutusov. På veien brente de ned byene slik at de ikke etterlot noe til franskmennene, også kjent som «den brente jords taktikk». Da Napoleon og hans hær nådde Moskva, var byen forlatt av tsaren, hans soldater og byens innbyggere, og samme natt begynte byen å brenne. Vinteren hadde satt inn med sterk kulde og Napoleon måtte trekke seg tilbake. Rundt 400 000 soldater døde i vinterkulda, både av forfrysninger og i bakholdsangrep fra russerne under tilbaketrekningen. Etter en natt kunne man våkne opp til et helt kompani med døde, frosne soldater foran et sluknet leirbål. Invasjonen av Russland ble Napoleons alvorligste nederlag.
Napoleons styrke var alvorlig svekket, og de fleste av hans allierte svek ham straks og gikk over til hovedfienden Storbritannia. De møtte ham og restene av hans hær ved slaget i Leipzig i 1813, hvor Napoleon mistet store deler av hæren sin. Det endte med at tsar Aleksander og resten av de allierte marsjerte inn i Paris. Napoleon ble tvunget til å abdisere den 6. april. Han ble sendt til den italienske øya Elba, der han fikk styre som guvernør. Men Napoleon så naturlig nok dette som en fornærmelse, og vendte tilbake til Frankrike i 1815. Styrkene, ledet av marskalk Ney som hadde vært en av Napoleons mest lojale generaler, og helten fra tilbaketrekningen fra Moskva, som ble sendt til Marseille for å arrestere ham hyllet ham i stedet som sin hjemvendte keiser, og fulgte ham nordover til Paris. Etter 100 dager med Napoleons 2. keiserdømme møtte han og hans hær et samlet Europa i slaget ved Waterloo i 1815. Napoleon flyktet til England og søkte politisk asyl, men ble arrestert og sendt til øya Saint Helena langt ute i Atlanterhavet mellom Afrika og Sør-Amerika, hvor han døde i 1821.
== Sanger forbundet med revolusjonen ==
Den franske nasjonalsangen Marseillaisen ble diktet og komponert i Strasbourg natten mellom 24. og 25. april 1792 av den franske ingeniøren og offiseren Claude Joseph Rouget de Lisle som en reaksjon på Østerrikes krigserklæring mot Frankrike.
En annen fransk sang som var særlig populær under revolusjonen, var Ah! ca ira.
== Litteratur ==
Nyere historieverk på norskKåre D. Tønnesson: Revolusjonen som rystet Europa: Frankrike 1789-1815, 1989 ISBN 82-03-15964-8
Kåre D. Tønnesson (1985). To revolusjoner: 1750-1815. Oslo: Aschehoug. s. 208-252. ISBN 8203105947. bind 10 i Aschehougs verdenshistorie
Knut Mykland (1985). Revolusjonstid-napoleonstid. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202049415. Klassiske tolkninger av den franske revolusjon oversatt til norskEdmund Burke: Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (originaltittel: Reflections on the revolution in France utgitt 1791) oversatt av Erik Ringen med innledende essay av Raino Malnes, utgitt i Bokklubbens kulturbibliotek, norsk utgave 2007 ISBN 978-82-525-5210-2
Alexis de Tocqueville: Det gamle regime og revolusjonen (originaltittel L'ancien régime et la révolution utgitt 1856) oversatt av Bjarne Ørbo med etterord av Jens A. Christophersen utgitt i Thorleif Dahls kulturbibliotek 1988 ISBN 82-03-15858-7
Albert Soboul (1969). Den franske revolusjon (1789-1792). Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200030873. (originaltittel Précis d'histoire de la Révolution française)
Albert Soboul (1970). Den franske revolusjon: (1792 -1799). Oslo: Universitetsforl. (originaltittel Précis d'histoire de la Révolution française)
Albert Mathiez (1928). Frå vitskap og samfundsliv : skrifter. 1 : Den store franske revolusjonen Fram til fall for kongedømet (1787-1792). Oslo: Samlaget. oversatt fra fransk av Halvdan Koht
Thomas Carlyle (1890). Den franske revolution. Høvik: Bibliothek for de tusen hjem. Kjente nyere historieverkFrançois Furet Penser la Révolution française i serie Bibliotheque des histoires Gallimard 1978. Engelsk utgave Inpreting the French Revolution
Michel Vovelle La chute de la monarchie : 1787-1792, engelsk utgave The fall of the french monarchy 1787-1792
Simon Schama Citizens : a chronicle of the French Revolution Penguin Books, 1989
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) French Revolution – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
French Revolution Digital Archive Arkivert 30. januar 2014 hos Wayback Machine. et samarbeid mellom Stanford University og Bibliothèque nationale de France, inneholder 12000 digitaliserte bilder søkbare etter, kategori, tid og personer avbildet.
mennesket.net Den franske revolusjonen og napoleonskrigene tidslinje og lærebok i historie for videregående skole
Skoletorget Den franske revolusjon
Utdypende artikkel om Stormen på Bastillen | Den franske revolusjon (fransk Révolution française, 1789–1799), tidvis også framhevet som «Den store revolusjonen» (La Grande Révolution),Kropotkin, P. A. | 4,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lysets_hastighet | 2023-02-04 | Lysets hastighet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektromagnetisme', 'Kategori:Fysiske konstanter', 'Kategori:Hastighet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spesiell relativitet'] | Lysets hastighet i vakuum er en fysisk konstant som betegnes ved symbolet c og har i SI-systemet den definerte verdien
c
=
299
792
458
m/s
{\displaystyle c=299\,792\,458\ {\text{m/s}}}
Det tilsvarer tilnærmet 300 000 km/s. Denne konstanten spiller en fundamental rolle i den spesielle relativitetsteori. Derfor vil ikke bare synlig lys, men all elektromagnetisk stråling bevege seg med denne hastigheten i hvert inertialsystem uavhengig av bevegelsen til lyskilden. Av samme grunn vil dette også være hastigheten til alle masseløse partikler som fotoner. Da den generelle relativitetsteorien er en utvidelse av den spesielle teorien for å beskrive gravitasjon, vil gravitasjonsbølger også utbre seg med lyshastigheten.
I et transparent medium vil lyshastigheten være mindre enn i vakuum. Forskjellen kan uttrykkes ved brytningsindeksen til materialet. Da denne vanligvis avhenger av bølgelengden til lyset, vil lys av forskjellig farge bevege seg med forskjellig hastighet. Denne effekten kan for eksempel beskues i en regnbue.
At lyshastigheten har en slik viktig betydning i moderne fysikk, kan føres tilbake til etableringen av Maxwells ligninger omkring 1860. Men det var Einstein i 1905 som innså at den ikke bare er en vanlig bølgehastighet, men en universell konstant.
| Lysets hastighet i vakuum er en fysisk konstant som betegnes ved symbolet c og har i SI-systemet den definerte verdien
c
=
299
792
458
m/s
{\displaystyle c=299\,792\,458\ {\text{m/s}}}
Det tilsvarer tilnærmet 300 000 km/s. Denne konstanten spiller en fundamental rolle i den spesielle relativitetsteori. Derfor vil ikke bare synlig lys, men all elektromagnetisk stråling bevege seg med denne hastigheten i hvert inertialsystem uavhengig av bevegelsen til lyskilden. Av samme grunn vil dette også være hastigheten til alle masseløse partikler som fotoner. Da den generelle relativitetsteorien er en utvidelse av den spesielle teorien for å beskrive gravitasjon, vil gravitasjonsbølger også utbre seg med lyshastigheten.
I et transparent medium vil lyshastigheten være mindre enn i vakuum. Forskjellen kan uttrykkes ved brytningsindeksen til materialet. Da denne vanligvis avhenger av bølgelengden til lyset, vil lys av forskjellig farge bevege seg med forskjellig hastighet. Denne effekten kan for eksempel beskues i en regnbue.
At lyshastigheten har en slik viktig betydning i moderne fysikk, kan føres tilbake til etableringen av Maxwells ligninger omkring 1860. Men det var Einstein i 1905 som innså at den ikke bare er en vanlig bølgehastighet, men en universell konstant.
== Notasjon ==
Lyshastigheten i vakuum betegnes med bokstaven c og kan føres tilbake til Leonhard Euler som på 1700-tallet benyttet den bokstaven generelt for bølgehastigheter og da sannsynligvis ut fra det latinske ordet celeritas for hastighet. Samtidig kan denne notasjon også føres tilbake til et arbeid i elektrodynamikk av Wilhelm Weber i 1846. Han benyttet her dette symbolet for en hastighet som var nødvendig å innføre i en beskrivelse av kraften mellom elektriske ladninger i bevegelse. Sammen med Rudolf Kohlrausch i 1855 gjorde han eksperiment med utladning av leidnerflasker og kom frem til at denne konstanten hadde en numerisk verdi som var i nærheten av den kjente verdien til lysets hastighet. De hadde ingen formening om hvorfor den skulle ha noe med lys å gjøre, og den ble omtalt som Webers konstant. Men omtrent på samme tid viste Gustav Kirchhoff at et signal i en elektrisk ledning forplantet seg med en hastighet som var Webers konstant dividert med √2 og derfor ganske lik med lyshastigheten.James Maxwell publiserte sin fullstendige teori for elektromagnetiske felt i 1865. Her viste han at de sprer seg i vakuum som transverse bølger med en hastighet som han kalte v. Den hadde en numerisk verdi som var omtrent sammenfallende med den datidige lyshastighet som han ga betegnelsen V. Derfor konkluderte han med at lys måtte være elektromagnetiske bølger. Dette symbolet V for lyshastigheten benyttet han også i sitt store verk A Treatise on Electricity and Magnetism som kom ut i 1873, og det ble dermed vanlig notasjon i årene som fulgte.Notasjonen c for elektromagnetiske bølger ble innført av Paul Drude i 1894, men han beholdt notasjonen V for den observerte lyshastigheten. Da Max Planck innførte sine naturlige enheter i 1899, fulgte han Drude og brukte c. Derimot valgte Einstein å benytte notasjonen V for lyshastigheten da han i 1905 lanserte den spesielle relativitetsteorien.Men to år siden da Einstein skrev en større oversiktsartikkel om relativitetsteorien, hadde han forandret notasjon og betegnet lyshastigheten også med bokstaven c. Det skyldes sannsynligvis at teorien nå også omhandlet bevegelse til relativistiske partikler hvis hastighet ofte ble betegnet med v. Derfor kunne det være en fordel å benytte en annen bokstav for lyshastigheten. Det hadde andre fysikere som Max Planck og Max Laue allerede gjort og brukt c for lyshastigheten. Fra da av ble dette også den vanlige notasjonen.
== Optiske målinger ==
Den første, kjente fremgangsmåten for å bestemme lyshastigheten ble foreslått av Galileo Galilei på begynnelsen av 1600-tallet. Han kunne få en assistent plassert på en synlig fjelltopp medbringende en tildekt lykt. Når assistenten så at Galileo tente sin egen lykt, avdekket assistenten sin lykt, og Galileo målte hvor lang tid det tok til at han så dette signalet. Da avstanden mellom de to lyktene kunne lett bestemmes, var det da mulig å bestemme lyshastigheten. Det er ikke kjent om Galileo gjennomførte selv dette eksperimentet. Men resultatet ville vært negativt da det på den tiden ikke var mulig å måle så små tidsdifferanser. Likevel viser tankegangen at han var åpen for muligheten at lyset beveget seg med en endelig hastighet i motsetning til Descartes som mente at denne måtte være uendelig stor.Det var den danske astronom Ole Rømer som i 1676 for første gang viste at lyshastighten er endelig. Han hadde da over flere år observerte den innerste månen Io til Jupiter. Den bruker 42.5 timer i sin rundgang rundt planeten, men Rømer hadde merket at omgangstidene var litt kortere når Jorden nærmer seg Jupiter enn når den beveger seg bort fra planeten. Etter mange omløp vil disse små tidsforskjellene addere seg opp og bli tydeligere. I et foredrag for vitenskapsakademiet i Paris summerte han opp resultatet av sine observasjoner ved å si at lyset bruker 11 minutter for å bevege seg over strekningen fra Jorden til Solen, det vil si én astronomisk enhet. Den korrekte verdien er litt over 8 minutter. I korrespondanse med Christiaan Huygens ble den astronomiske enheten bestemt et par år senere slik at de fant lyshastigheten å være 220 000 km/s. Basert på nøyaktigere observasjoner av samme type omtalte Isaac Newton i 1704 en verdi nærmere 300 000 km/s i sin bok Opticks.En mer nøyaktig verdi ble funnet i 1729 av den engelske astronomen James Bradley. Han målte aberrasjonen til stjernen γ-Draco i konstellasjonen Dragen i løpet av et år. Herav kunne han konkludere at lyset beveget seg 10210 ganger raskere enn Jorden i sin bane rundt Solen. Det tilsvarer at lyset bruker 8 minutter og 12 sekunder for å bevege seg én astronomisk enhet som igjen betyr at lyshastighten er 301 000 km/s. Dette er tett opp til dagens verdi, men hadde sannsynligvis en ikke ubetydelig usikkerhet.
=== Jordiske eksperiment ===
Hvordan lyshastigheten kunne måles lokalt i et eksperiment på Jorden, ble foreslått av Francois Arago på midten av 1800-tallet. Idéen var en moderne utgave Galileos metode basert på bruk av to lykter. Men i stedet for den ene av disse lyskildene kunne man benytte et speil. Denne fremgangsmåten ble benyttet av Hippolyte Fizeau som plasserte et roterende tannhjul mellom den ene lyskilden og speilet. Avhengig av rotasjonshastigheten til dette, ville det reflekterte lyset kunne sees eller ikke avhengig om det traff en åpning eller en tann i hjulet.Hvis hjulet roterer rundt med en konstant frekvens f = 1/T og har n jevnt fordelt tenner, vil det bruke en liten tid t = T/2n for å dreie seg fra en tann til nærmeste åpning. Hvis L er avstanden fra tannhjulet til speilet, vil lyset totalt tilbakelegge en strekning s = 2L fra det går gjennom en åpning, reflekteres av speilet og treffer en tann slik at det forsvinner. Lyshastigheten c kan dermed bestemmes fra c = s/t eller
c
=
4
n
f
L
{\displaystyle c=4nfL}
Desto større avstanden L er, desto nøyaktigere kan målingen gjøres. Sommeren 1849 gjennomførte Fizeau dette eksperimentet i Paris der L var nesten 9 km. Han hadde fått konstruert et tannhjul med diameter 12 cm og 720 tenner langs omkretsen. Når rotasjonsfrekvens økte til f = 12.6/s forsvant lyset, men kom som forventet tilbake igjen ved den dobbelte frekvensen. På denne måten fant han verdien 313 000 km/s for lyshastigheten.Samme prinsipp lå til grunn da Léon Foucault i 1862 gjorde en lignende måling. Men i stedet for et roterende tannhjul benyttet han et roterende speil. Dette medførte at avstanden L ikke kunne være særlig stor slik at resultatet c = 298 000 km/s fikk større usikkerhet enn Fizeaus resultat. Likevel er det nærmere dagens verdi.I årene som fulgte ble eksperimentene til Fizeau og Foucault gjentatt med stadig større nøyaktighet. Spesielt fikk målingene til Albert Michelson stor betydning. Han gjorde sitt første eksperiment med et roterende speil allerede i 1879. Den mest presise bestemmelse av lysets hastighet gjennomførte han med et forbedret speil som sendte en lysstråle mellom to fjelltopper i området rundt Pasadena i Syd-California. Hans resultat var c = 299 796 ± 4 km/s som i mange år ble stående som standardverdien.
== Eksperimentell elektromagnetisme ==
På midten av 1800-tallet begynte en storstilt utplassering av telegrafkabler flere steder i verden. Mye av denne aktiviteten ble drevet av britiske industrialister og vitenskapsfolk. Det ble snart klart at for at disse prosjektene skulle bli lønnsomme og praktisk anvendelige, måtte man forbedre forståelsen av hvordan elektriske signaler beveget seg langs lange, metalliske ledere. Dette mer teoretiske arbeidet ble snart organisert av British Association for the Advancement of Science (BAAS) hvor William Thomson, den senere Lord Kelvin, spilte en ledende rolle.Det ble snart klart at for å lykkes med dette arbeidet, måtte man først enes om hvordan elektriske og magnetiske størrelser skulle beskrives og i hvilke enheter. Dette la grunnlaget for å benytte det absolutte enhetssystemet som først var foreslått av Carl Friedrich Gauss og senere videreutviklet av William Weber. Resultatet ble CGS-systemet hvor alle størrelser ble målt i mekaniske enheter som centimeter, gram og sekund. En ledende rolle i dette arbeidet hadde Fleeming Jenkin som var sekretær i den vitenskapelige kometéen som fikk ansvaret for oppgaven, og James Clerk Maxwell som etablerte det teoretiske grunnlaget for det nye målesystemet. Det var også på denne tiden at Maxwell utviklet sin enhetlige teori for elektriske og magnetisk krefter som viste at lys var elektromagnetiske bølger. Kometéens anbefalinger ble lagt frem i mindre rapporter fra 1862, mens hele arbeidet ble først publisert i 1873.
=== Laboratoriemålinger ===
I den andre BAAS-rapporten som kom ut i 1863, viste Jenkin og Maxwell hvordan den elektromagnetiske bølgehastigheten kunne måles direkte i et laboratorium.
Forholdet mellom størrelsen til en elektrisk ladning Q målt i det elektrostatiske målesystemet og den tilsvarende størrelsen uttrykt i elektromagnetiske enheter har dimensjon lengde delt med tid som for en hastighet. På samme tid hadde Maxwell vist at dette var hastigheten til elektromagnetiske bølger slik at
c
=
Q
esu
Q
emu
{\displaystyle c={Q_{\text{esu}} \over Q_{\text{emu}}}}
Det var denne fremgangsmåten som Weber og Kohlrausch hadde benyttet uten at de var klar over at de målte lyshastigheten. De benyttet en leidnerflaske som de ladet opp. Ved elektrostatiske metoder kunne de så bestemme denne ladningen Qesu. Flasken ble så utladet og strømmen målt med en galvanometer. Da dette er basert på den magnetiske kraften, vil dets utslag være et mål av den samme ladningsmengden uttrykt som Qemu. Maxwell fant verdien
c = 310 740 km/s fra deres data og konkluderte dermed at lys måtte være elektromagnetiske bølger. Sammen med Jenkin foreslo han i samme rapport fem lignende eksperiment som kunne gjøres i laboratoriet med håp om å komme frem til en mer nøyaktig verdi i bedre overensstemmelse med resultatene til Fizeau and Foucault.Noen få år senere hadde Maxwell gjentatt eksperimentet til Weber og Kohlrausch med resultatet 288 000 km/s for lyshastigheten. Dette var godt under de franske verdiene uten at Maxwell hadde noen god forklaring på den manglende overenstemmelse. Det var først i 1907 at en mer presis måling ble gjennomført av Rosa og Dorsey ved det amerikanske National Bureau of Standards. De benyttet en av fremgangsmåtene foreslått av Maxwell, basert på å måle kapasitansen til en kondensator i de to målesystemene. På den måten kom de frem til verdien c = 299 788 ± 30 km/s. Dette resultatet ble stående som det mest nøyaktige frem til Michelsons direkte målinger av lyshastigheten i 1927.
=== Radio og mikrobølger ===
Da Heinrich Hertz oppdaget radiobølger i 1888, prøvde han å måle deres utbredelseshastighet. Ut fra frekvensen f til svingekretsen i gnistsenderen han hadde konstruert og deres bølgelengde λ som han kunne måle med en liten antenne i laboratoriet, viste han at bølgehastigheten
c
=
f
λ
{\displaystyle c=f\lambda }
var av samme størrelsesorden som lyshastigheten. Dette var et av hans bevis for at disse bølgene var elektromagnetiske av natur og beskrevet ved Maxwells ligninger.Med utviklingen av moderne radioteknikk etter andre verdenskrig kunne lignende målinger av lyshastigheten gjøres stadig mer presist i laboratoriet. Man benyttet da radiobølger av stadig mindre bølgelengder eller mikrobølger. I et metallisk hulrom vil de fremkalle resonans ved en frekvens som kan måles svært nøyaktig. Samtidig vil bølgelengden være bestemt ved geometrien til hulrommet. Lyshastigheten kan herav bestemmes, og et av de første eksperimentene av denne typen i 1948 ga verdien 299 792 ± 9 km/s. Da laseren med mye kortere bølgelengder ble utviklet, gjorde den enda mer presise målinger mulig. Ved interferens mellom to slike bølger ble i 1958 resultat c = 299 792.50 ± 0.10 km/s oppnådd.I årene som fulgte ble stadig mer presise verdier etablert. En eksperimentell gruppe ved NIST fant i 1972 verdien 299 792 456 ± 1 m/s med en ny teknikk som kunne benyttes til å oppnå enda bedre verdier. Disse resultatene ble også etterhvert verifisert i andre laboratorier.
== Naturkonstant ==
Lyshastigheten har dimensjonen m/s i SI-systemet hvor de to basisenhetene meter m og sekund s er blitt definert på forskjellige måter i årenes løp. I nyere tid er de begge knyttet til atomære prosesser. Mens én meter i 1960 ble definert som 1 650 763.73 multiplisert med bølgelengden for en bestemt strålingsovergang i Kr-86, ble ett sekund i 1967 definert som 9 192 631 770 perioder av en lignende overgang i Cs-133. Med denne type måleteknikk kunne man etterhvert bestemme tidsforskjeller mer presist enn lengdeforskjeller. I 1983 medførte dette at Det internasjonale byrå for mål og vekt (BIPM) vedtok at én meter skulle defineres slik at lyshastigheten fikk den presise verdien 299 792 458 m/s.Med henvisning til Einsteins spesielle relativitetsteori var dermed lyshastigheten gjort til en naturkonstant med en verdi som ikke lenger behøvde bestemmes eksperimentelt. I stedet kan nå avstander presist angis i tidsenheter, det vil si som sekund, timer eller år. For eksempel er avstanden som lys tilbakelegger på ett sekund, lik med 299 792 458 m og kalles et «lyssekund». Avstanden mellom Jorden og og dets måne, er derfor omtrent 1.3 lyssekund, mens avstanden til Solen er litt mer enn 8 lysminutt. Innen astronomi benyttes lysår slik at avstanden til nærmeste stjerne Proxima Centauri sies å være 4.2 lysår.
=== Relativitetsteori ===
I ikke-relativistisk fysikk vil en svingning kunne forplante seg som en bølge med en visse hastighet v som er mye mindre enn lyshastigheten. Hvis kilden til denne svingningen i tillegg beveger seg med en hastighet u i en visse retning, vil bølgehastigheten i samme retning være summen v' = u + v når bølgen observeres i det stasjonære systemet. Dette gjelder for eksempel for lydbølger.
Før Einstein hadde etablert sin relativitetsteori, trodde man at det samme gjaldt for lysbølger. Men da den fundamentale antagelsen i denne teorien var at lyshastigheten er den samme i alle inertialsystem, måtte hastigheter adderes på en ny måte. Einstein viste at dette måtte nå gjøres i følge formelen
v
′
=
u
+
v
1
+
u
v
/
c
2
{\displaystyle v'={u+v \over 1+uv/c^{2}}}
Når begge hastighetene u og v er mye mindre enn lyshastigheten c, er denne formelen i overensstemmelse med det klassiske resultatet. Men for store hastigheter, har den uventete konsekvenser. Spesielt for det tilfelle at man betrakter lys som sendes ut fra en kilde som beveger seg med en viss hastighet u, vil det ha hastigheten
c
′
=
u
+
c
1
+
u
c
/
c
2
=
c
{\displaystyle c'={u+c \over 1+uc/c^{2}}=c}
i det stasjonære systemet. Den er derfor uavhengig av kildens hastighet i overensstemmelse med Einsteins fundamentale antagelse.Den nederlandske astronom Willem de Sitter påpekte at en dobbeltstjerne vil se helt annerledes ut hvis lyshastigheten til de to komponentene ikke fulgte Einsteins addisjonsformel for hastigheter. Likedan ga den en forklaring av Michelson-Morleys eksperiment som også hadde vist at lyshastigheten er uavhengig av hastigheten til kilden.
=== Takyoner ===
En partikkel med masse m og hastighet v har i følge relativitetsteorien en energi
E
=
m
c
2
1
−
v
2
/
c
2
{\displaystyle E={mc^{2} \over {\sqrt {1-v^{2}/c^{2}}}}}
I grensen der hastigheten er null, er dette masseenergiloven. For å øke hastigheten til partikkelen må man tilføre energi. Hvis man vil gi den en hastighet som nærmer seg lyshastigheten, må man derfor benytte uendelig mye energi i grensen v → c. Derfor kan ingen vanlige partikler akselereres til hastigheter raskere enn lyshastigheten.
Men likevel kan man tenke seg at det på et eller annet vis var skapt slike partikler som kalles takyoner. Hvis samme energiformel er gyldig for dem, må de derfor ha imaginære masser. Det er ekvivalent med at massekvadratet m 2 < 0. Ved økende hastighet får de da stadig mindre energi som blir null når de beveger seg uendelig raskt.Noen kvantemekaniske fenomen kan synes å skje med hastigheter som er større enn lyshastigheten. Det gjelder for eksempel ved tunnelering gjennom klassisk forbudte potensialbarrierer og kvantesammenfiltring av flere objekt. Men det kan vises at i ingen av disse tilfellene foregår det transport av fysisk materie eller informasjon, noe som ville brutt med Einsteins relativitetsprinsipp.
== Lys i medier ==
Fra Maxwells ligninger følger at en elektromagnetiske bølge i et medium med permittivitet ε og permeabilitet μ beveger seg med en hastighet c = √(1/εμ). I vakuum er disse ε = ε0 og μ = μ0 som kalles ofte for henholdsvis den elektriske og den magnetiske konstanten. Den tilsvarende lyshastigheten i vakuum kan betegnes med den samme indeksen og er derfor
c
0
=
1
ε
0
μ
0
=
299
792
458
m/s
{\displaystyle c_{0}={\sqrt {1 \over \varepsilon _{0}\mu _{0}}}=299\,792\,458\ {\text{m/s}}}
For lys i et vanlig materiale vil permittiviteten og permeabiliteten ha andre verdier og skrives som ε = ε0εr og μ = μ0μr hvor εr og μr er dimensjonsløse, relative størrelser. På grunn av vekselvirkning med atomene og molekylene i materialet, vil det også kunne oppstå dispersjon slik at disse vil avhenge av vinkelfrekvensen ω = 2π f til lyset. Lyshastigheten i materialet vil derfor også få en slik avhengighet og kan skrives som
c
=
c
0
n
(
ω
)
{\displaystyle c={c_{0} \over n(\omega )}}
hvor derfor
n
(
ω
)
=
ε
r
(
ω
)
μ
r
(
ω
)
{\displaystyle n(\omega )={\sqrt {\varepsilon _{r}(\omega )\mu _{r}(\omega )}}}
er brytningsindeksen. I de fleste transparente materialer har den relative permeabiliteteten en verdi som med god nøyaktighet kan settes til μr = 1. Brytningsindeksen er dermed gitt ved kvadratroten av den relative permittiviteten - et resultat som Maxwell betraktet som et viktig resultat av sin elektromagnetiske teori.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ø. Grøn, Hva betyr det at lysets hastighet er konstant?, intervju på Forskning.no (2017).
P. Gibbs, Speed of Light, Physics FAQ, University of California, Riverside (2004). | Lysets hastighet i vakuum er en fysisk konstant som betegnes ved symbolet c og har i SI-systemet den definerte verdien | 4,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/OpenBSD | 2023-02-04 | OpenBSD | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:OpenBSD', 'Kategori:Operativsystemer lansert i 1995', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | OpenBSD er et fritt og åpent operativsystem for mange forskjellige datamaskinarkitekturer. Det nedstammer fra Berkeley Software Distribution (BSD), et derivat av forsknings-Unix som ble utviklet ved University of California, Berkeley. Det ble opprettet som en fork av NetBSD i oktober 1995 av prosjektleder Theo de Raadt. OpenBSD-prosjektet har produsert portabel programvare som også er i bruk i andre operativsystemer. Eksempler er PF, OpenSSH og OpenNTPD.
Prosjektet er kjent for åpen kildekode og kvalitetsdokumentasjon, kompromissløs posisjonering innenfor programvarelisensiering, fokus på datasikkerhet og korrekt kode. Det ledes fra de Raadts hjem i byen Calgary i Alberta, Canada. Dets logo og maskot er kulefisken «Puffy».
OpenBSD har en rekke sikkerhetsegenskaper som er fraværende eller valgfrie i andre operativsystemer. Det har tradisjon for å bli revidert av utviklere som analyserer kildekoden på leting etter programvarefeil og sikkerhetsproblemer. Prosjektet vedlikeholder en streng politikk innen lisensiering og foretrekker BSD-lisensen og dens varianter. Dette har ført til en omfattende analyse for å fjerne og erstatte kode som har benyttet andre lisenser.
Operativsystemets kjerne og brukerprogrammene ligger i samme pakkebrønn. Brukerprogrammene omfatter verktøy som Unix-skallet, cat og ps, såvel som mer komplekse tjenester som httpd og OpenSMTPD. Tredjeparts programvare er tilgjengelig som binærfiler eller kan bygges fra kildekoden ved å bruke porteringstrær.
OpenBSD finnes for arkitekturene DEC Alpha, PA-RISC, MIPS64, SPARC, SPARC64, PowerPC, VAX, Sharp Zaurus, x86-32 og x86-64.
Første uoffisielle versjon så dagens lys 18. oktober 1995, med en offisiell lansering 1. oktober 1996. Siste versjon er 7.0 fra 14. oktober 2021.
| OpenBSD er et fritt og åpent operativsystem for mange forskjellige datamaskinarkitekturer. Det nedstammer fra Berkeley Software Distribution (BSD), et derivat av forsknings-Unix som ble utviklet ved University of California, Berkeley. Det ble opprettet som en fork av NetBSD i oktober 1995 av prosjektleder Theo de Raadt. OpenBSD-prosjektet har produsert portabel programvare som også er i bruk i andre operativsystemer. Eksempler er PF, OpenSSH og OpenNTPD.
Prosjektet er kjent for åpen kildekode og kvalitetsdokumentasjon, kompromissløs posisjonering innenfor programvarelisensiering, fokus på datasikkerhet og korrekt kode. Det ledes fra de Raadts hjem i byen Calgary i Alberta, Canada. Dets logo og maskot er kulefisken «Puffy».
OpenBSD har en rekke sikkerhetsegenskaper som er fraværende eller valgfrie i andre operativsystemer. Det har tradisjon for å bli revidert av utviklere som analyserer kildekoden på leting etter programvarefeil og sikkerhetsproblemer. Prosjektet vedlikeholder en streng politikk innen lisensiering og foretrekker BSD-lisensen og dens varianter. Dette har ført til en omfattende analyse for å fjerne og erstatte kode som har benyttet andre lisenser.
Operativsystemets kjerne og brukerprogrammene ligger i samme pakkebrønn. Brukerprogrammene omfatter verktøy som Unix-skallet, cat og ps, såvel som mer komplekse tjenester som httpd og OpenSMTPD. Tredjeparts programvare er tilgjengelig som binærfiler eller kan bygges fra kildekoden ved å bruke porteringstrær.
OpenBSD finnes for arkitekturene DEC Alpha, PA-RISC, MIPS64, SPARC, SPARC64, PowerPC, VAX, Sharp Zaurus, x86-32 og x86-64.
Første uoffisielle versjon så dagens lys 18. oktober 1995, med en offisiell lansering 1. oktober 1996. Siste versjon er 7.0 fra 14. oktober 2021.
== Bruk ==
OpenBSD fokuserer på sikkerhet, og er utviklet på en proaktiv og forsiktig måte. Dette gjør systemet svært stabilt og sikkert. Prosjektet ledes av Theo de Raadt, som også var en av de som utviklet NetBSD.
OpenBSD ble utviklet på grunn av filosofiske og personlige motsetninger imellom de Raadt og de andre utviklerne av NetBSD. Selv om sikkerhet er en av de største årsakene for operativsystemets eksistens, er det langt fra det eneste utviklerne fokuserer på, og systemet er i dag kjørbart på 12 forskjellige plattformer.
Fra og med versjon 3.5 inkluderer systemet en avart av XFree86 4.4-RC2 på grunn av forandringer i XFree86-lisensen. Systemet er dermed det eneste BSD-systemet med en egen versjon av vindussystemet X.
Til og med juni 2002 brukte OpenBSD slagordet "No remote hole in the default install, in nearly 6 years". Dette ble skiftet til "Only two remote holes in the default install, in more than 10 years!" etter at et hull ble oppdaget. Enkelte har kritisert dette slagordet, siden den enkleste installasjonspakken inkluderer svært få tjenester, og enkelte programmer som har blitt inkludert tidligere har senere vist seg å ha hull. Andre regner dette for å være en av systemets største fordeler; få applikasjoner installeres som basis, noe som gjør systemet svært sikkert i utgangspunktet. Uansett hva de forskjellige frontene mener er OpenBSD et forbløffende sikkert operativsystem.
På grunn av dets sikre design blir OpenBSD ofte brukt som basis for brannmurer og andre systemer innen datasikkerhet.
== Litteratur ==
Artymiak, Jacek (2003). Building Firewalls with Openbsd and Pf. 2.utgave, 1. november 2003. ISBN 978-8-39166-511-4. ISBN 83-916651-8-6.
Artymiak, Jacek (2007). The OpenBSD Command-Line Companion. Austin Book, 2007. ISBN 83-916651-8-6.
Demir, Necati; Dalk, L, Ç, Gökhan (2011). Design and Implementation of an Embedded Firewall: Design and Implementation of an OpenBSD based Embedded Firewall. LAP LAMBERT Academic Publishing, 2. mai 2011. ISBN 978-3-84432-517-1. 38-443251-7-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Hansteen, Peter N. M. (2010). The Book of PF A No-Nonsense Guide to the OpenBSD Firewall. No Starch Press, 2. utgave, 19. november 2010). ISBN 978-1-59327-274-6. ISBN 1-593-27274-X.
Korff, Yanek; Hope, Paco; Potter, Bruce (2004). Mastering FreeBSD and OpenBSD Security. O'Reilly Media; 1. utgave, desember 2004. ISBN 978-0-59600-626-6. ISBN 0-596-00626-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lucas, Michael W. (2003). Absolute OpenBSD: Unix for the Practical Paranoid. No Starch Press, 2003. ISBN 1-886411-99-9.
Lucas, Michael W. (2013). Absolute OpenBSD: Unix for the Practical Paranoid, 2. utgave. No Starch Press, 3. mai 2013. ISBN 978-1-59327-476-4. ISBN 1-593274-76-9.
Matzan, Jem (2007). The OpenBSD 4.0 Crash Course. O'Reilly Media, 25. juli 2007. ISBN ISBN 0-596-51015-2.
Negus, Christopher; Caen, Francois (2008). BSD UNIX Toolbox: 1000+ Commands for FreeBSD, OpenBSD and NetBSD. Wiley, 5. mai 2008. ISBN 978-0-47037-603-4. 0-470-37603-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Palmer, Brandon; Nazario, Jose (2004). Secure Architectures with OpenBSD. Addison-Wesley Professional; 1. utgave, 17. april 2004. ISBN 978-0-32119-366-7. ISBN 0-321-19366-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Reed, Jeremy C. (2006). The OpenBSD PF Packet Filter Book: PF for NetBSD, FreeBSD, DragonFly and OpenBSD. Reed Media Services, 18. august 2006. ISBN 978-0-97903-420-6. ISBN 0-9790342-0-5.
Smith, Kevin, R. (2012). Linux, OpenBSD, and Talisker: A Comparative Complexity Analysis. Kindle version, 2. mars 2012. ASIN: B007GPJPY4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Sonnenreich, Wes; Yates, Tom (2000). Building Linux and OpenBSD Firewalls. Wiley, 2. februar 2000. ISBN 978-0-47135-366-9. ISBN 0-471-35366-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) OpenBSD – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
OpenBSD 101 | OpenBSD er et fritt og åpent operativsystem for mange forskjellige datamaskinarkitekturer. Det nedstammer fra Berkeley Software Distribution (BSD), et derivat av forsknings-Unix som ble utviklet ved University of California, Berkeley. | 4,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lille | 2023-02-04 | Lille | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Nord', 'Kategori:Lille', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lille (nederlandsk: Rijsel) er en by i det nordlige Frankrike. Den er hovedstad i departementet Nord og regionen Hauts-de-France og ligger nær grensen til Belgia. Sammen med Roubaix, Tourcoing og forstedene utgjør Lille det tredje største sammenhengende urbane området i Frankrike, regner man med belgiske byer – blant annet Kortrijk – er storbyområde på cirka 1,7 mill.
| Lille (nederlandsk: Rijsel) er en by i det nordlige Frankrike. Den er hovedstad i departementet Nord og regionen Hauts-de-France og ligger nær grensen til Belgia. Sammen med Roubaix, Tourcoing og forstedene utgjør Lille det tredje største sammenhengende urbane området i Frankrike, regner man med belgiske byer – blant annet Kortrijk – er storbyområde på cirka 1,7 mill.
== Historie ==
En legende setter tidspunktet for byens grunnlegging til 600-tallet, første kildeomtale er fra 1066. Navnet kommer fra insula or l'Isla som reflekterer det tidligere myrområde, der Lille var sannsynligvis en øy. Lille var i middelalderen hovedby i grevskapet Flandern som var et av de rikeste områder i Europa på grunn av sin produksjon av tekstiler. Området falt via arv til Burgund (1369) og på 1400-tallet hadde byen en befolkning på omtrent 25.000. Etter at den nordlige delen av Burgund falt til Habsburg (1477) ble Lille en del av de spanske Nederlandene.
Kong Ludvig XIV av Frankrike førte noen erobringskriger, blant annet mot de spanske Nederlandene 1667–1668. I forløpet ble Lille beleiret og måtte kapitulere (25. september 1667). Spania måtte fratre området til Frankrike. Franskmennene sikret erobringen med en av datidens Europas største festninger i Lille. Den motsto ikke erobringsforsøk under den spanske arvefølgekrigen 1708, men i freden i Utrecht fikk Frankrike beholde Lille (1713).
Under industrialiseringen var gruvedrift (kull) og fortsatt tekstilindustri viktig. Lille var den første franske byen som fikk en sosialistisk borgermester i 1896 (Gustave Delory). Under både første og andre verdenskrig kom byen under tysk okkupasjon.
== Kultur ==
På grunn av tilhørigheten til Flandern var fransk og nederlandsk sidestilt og det franske og nederlandske navnet er like gamle. Byen ble fransk på 1700-tallet. Lille har et stort universitet overført fra Douai i 1808 og et av de viktigste kunstmuseer i Europa med flamske, nederlandske, franske og spanske mesterverk.
Lille var av EU erklært som europeisk kulturhovedstad sammen med den italienske byen Genova i 2004. Lille er hjemby til fotballaget Lille OSC. T-banen i Lille var verdens første førerløse t-bane, også kalt people mover.
== Utdannelse ==
Université Lille Nord de France er det største og eldste (opprettet 1562) universitet i Lille.
E-Artsup er et fransk ekspertinstitutt
EDHEC Business School
École pour l'informatique et les nouvelles technologies er et fransk ekspertinstitutt
École Centrale de Lille er et fransk ingeniørinstitutt.
IÉSEG School of Management
ESME Sudria er et fransk ingeniørinstitutt.
SKEMA Business School
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lille – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lille – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
Turistbyrå Lille
Kunstmuseet: Palais des Beaux Arts Lille
Lille Kulturhovedstad Europa 2004
École Centrale de Lille | Lille (nederlandsk: Rijsel) er en by i det nordlige Frankrike. Den er hovedstad i departementet Nord og regionen Hauts-de-France og ligger nær grensen til Belgia. | 4,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/BSD | 2023-02-04 | BSD | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | BSD kan vise til:
Berkeley Software Distribution
BSD-lisensen
bahamansk dollar | BSD kan vise til:
Berkeley Software Distribution
BSD-lisensen
bahamansk dollar | BSD kan vise til: | 4,863 |
null | 2023-02-04 | Berkeley Software Distribution | null | null | null | Berkeley Software Distribution (BSD), også kjent som Berkeley Unix, er et UNIX-basert operativsystem utviklet og distribuert av Computer Systems Research Group (CSRG) ved University of California, Berkeley (UCB) i perioden 1978 til 1995. | 4,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NetBSD | 2023-02-04 | NetBSD | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:NetBSD', 'Kategori:Operativsystemer lansert i 1993'] | NetBSD er et fritt og åpent Unix-liknende operativsystem. Det nedstammer fra Berkeley Software Distribution (BSD), som igjen var et derivat av forsknings-Unix. BSD ble utviklet ved University of California, Berkeley.
Som den første Berkeley Software Distribution-varianten ble systemet formelt lansert som versjon 0.8 i mai 1993.
Under mottoet «Of course it runs NetBSD» kan systemet kjøres på over 58 forskjellige datamaskinarkitekturer. Samtlige versjoner er bygd fra samme kildekode, noe som gjør det mulig å tilby et tilnærmet eksakt likt operativsystem for et stort antall datamaskiner.
NetBSD leveres med en egen, tredjeparts programvarepakke (ports), the NetBSD Packages Collection (pkgsrc), som består av over 4 000 forskjellige programmer. Dette gjør det mulig å installere programvaren ved å gå til riktig mappe og skrive «make install». Programmet blir da hentet, pakket ut, konfigurert, kompilert og installert på en enkel måte, som samtidig gjør det like enkelt å fjerne programmet i ettertid. Ferdigkompilert programvare for de forskjellige plattformene tilbys også.
Som et resultat av systemets fleksibilitet tilbys også pkgsrc for andre unix-varianter som Linux, FreeBSD, OpenBSD, Solaris, macOS mfl.
NetBSD er et registrert varemerke for The NetBSD foundation.
| NetBSD er et fritt og åpent Unix-liknende operativsystem. Det nedstammer fra Berkeley Software Distribution (BSD), som igjen var et derivat av forsknings-Unix. BSD ble utviklet ved University of California, Berkeley.
Som den første Berkeley Software Distribution-varianten ble systemet formelt lansert som versjon 0.8 i mai 1993.
Under mottoet «Of course it runs NetBSD» kan systemet kjøres på over 58 forskjellige datamaskinarkitekturer. Samtlige versjoner er bygd fra samme kildekode, noe som gjør det mulig å tilby et tilnærmet eksakt likt operativsystem for et stort antall datamaskiner.
NetBSD leveres med en egen, tredjeparts programvarepakke (ports), the NetBSD Packages Collection (pkgsrc), som består av over 4 000 forskjellige programmer. Dette gjør det mulig å installere programvaren ved å gå til riktig mappe og skrive «make install». Programmet blir da hentet, pakket ut, konfigurert, kompilert og installert på en enkel måte, som samtidig gjør det like enkelt å fjerne programmet i ettertid. Ferdigkompilert programvare for de forskjellige plattformene tilbys også.
Som et resultat av systemets fleksibilitet tilbys også pkgsrc for andre unix-varianter som Linux, FreeBSD, OpenBSD, Solaris, macOS mfl.
NetBSD er et registrert varemerke for The NetBSD foundation.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) NetBSD – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
NetBSD 4.0 installasjonsvideo | NetBSD er et fritt og åpent Unix-liknende operativsystem. Det nedstammer fra Berkeley Software Distribution (BSD), som igjen var et derivat av forsknings-Unix. | 4,865 |
null | 2023-02-04 | G8 | null | null | null | G8 (gruppen av åtte) er et suspendert forum med de da åtte ledende industrinasjonene i verden – Frankrike, Japan, Tyskland, Storbritannia, USA, Italia (G6, 1975) og Canada (G7, 1976), i tillegg til Russland som deltok fast fra 2002, men som på grunn av annekteringen av Krim, og den internasjonale politiske krisen som oppstod som en følge av dette, ble kastet ut av G8 den 24. mars 2014. | 4,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_III_av_Tyskland | 2023-02-04 | Fredrik III av Tyskland | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den røde ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 15. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1888', 'Kategori:Fødsler 18. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1831', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Hohenzollern', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets storkors', 'Kategori:Personer fra Potsdam', 'Kategori:Personer fra den fransk-tyske krig', 'Kategori:Personer fra den østerriksk-prøyssiske krig', 'Kategori:Prøyssiske kongelige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske keisere'] | Fredrik III (ty. Friedrich III) (født 18. oktober 1831 i Potsdam, død 15. juni 1888 i Potsdam) var konge av Preussen og tysk keiser. Han regjerte 99 dager i 1888.
| Fredrik III (ty. Friedrich III) (født 18. oktober 1831 i Potsdam, død 15. juni 1888 i Potsdam) var konge av Preussen og tysk keiser. Han regjerte 99 dager i 1888.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han var sønn av Vilhelm I, den daværende prins Vilhelm, yngre bror av kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen, og keiserinne Augusta. Fredrik giftet seg i 1858 med prinsesse Victoria av Storbritannia og Irland, den eldste datteren av prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha og dronning Victoria (av huset Hannover). Victoria øvet stor innflytelse på sin mann med sine liberale politiske synspunkter.
=== General og keiser ===
Da Fredriks far ble konge ble Fredrik Preussens kronprins. Han kommanderte armeene under den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 og i den fransk-prøyssiske krig i 1870, hvor han gjorde seg bemerket. Han ble aldri likt av Bismarck, som så med skepsis på hans, og særlig hans kones liberalisme, og ble derfor holdt utenfor enhver virkelig maktposisjon så lenge hans far levde.
Da hans far døde og Fredrik etterfulgte ham som konge og keiser, led han uhelbredelig av kreft. Sykdommen hadde blitt feildiagnostisert i 1887, noe som førte til at en nødvendig operasjon ble kansellert. Fredrik regjerte kun 99 dager før han døde. Han ble etterfulgt av sin sønn Vilhelm II.
== Referanser == | Fredrik III (ty. Friedrich III) (født 18. | 4,867 |
null | 2023-02-04 | My Lai-massakren | null | null | null | Mỹ Lai-massakren var en massakre av sivile sørvietnamesere under Vietnamkrigen, begått av amerikanske soldater tilhørende Kompani C i 1. bataljon, 20. | 4,868 |
null | 2023-02-04 | Dronning Maud Land | null | null | null | Dronning Maud Land er delen av det antarktiske kontinent mellom 20° vestlig til 45° østlig lengde som utgjør Norges territoriale krav i Antarktis. Kysten av dette området ble i 1939 annektert av Norge, etter initiativ fra polarforsker Adolf Hoel, og området har siden hatt status som norsk biland. | 4,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stavanger_Aftenblad | 2023-02-04 | Stavanger Aftenblad | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1893', 'Kategori:Aviser i Rogaland', 'Kategori:Kultur i Stavanger', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Stavanger Aftenblad, ofte bare kalt Aftenbladet, er regionavis for Stavanger/Sandnes, Jæren, Haugalandet, Ryfylke og Dalane i Rogaland fylke. Avisa har hovedkontor i Stavanger. Sjefredaktør er Kjersti Sortland.
| Stavanger Aftenblad, ofte bare kalt Aftenbladet, er regionavis for Stavanger/Sandnes, Jæren, Haugalandet, Ryfylke og Dalane i Rogaland fylke. Avisa har hovedkontor i Stavanger. Sjefredaktør er Kjersti Sortland.
== Historikk ==
Stavanger Aftenblad ble grunnlagt i 1893 av presten og venstremannen Lars Oftedal. Etter Oftedals død i 1900 overtok sønnen Lars Oftedal d.y. Han var redaktør til sin død i 1932. Da overtok tredje generasjon, Christian Stephansen Oftedal.
Under annen verdenskrig prøvde Oftedal først å leve med sensuren, men trakk seg som redaktør 19. juni 1940 fordi han nektet å skrive på diktat fra okkupantene. I begynnelsen av august 1940 ble Oftedal arrestert for illegalt arbeid, og sendt i fangenskap. 16. april 1942 ble nazi-ordfører Johannes Kringlebotn innsatt som redaktør. Dermed ble Stavanger Aftenblad den første avis i Norge som ble såkalt nyordnet.
Opplaget økte sterkt etter krigen og avisa ble raskt den største i Stavanger. Avisa bygde nytt avishus i sentrum av Stavanger.
Chr. S. Oftedal døde i 1955. Per Thomsen overtok, siden fulgte Jon Arnøy fra 1977, og i 1983 overtok Thor Bjarne Bore, som satt til årtusenskiftet. Noen dager senere ble den nye redaktøren Jens Barland og resten av avisen rystet da Europa-korrespondent Stein Viksveen ble siktet for spionasje, siktelsen er siden frafalt. Tom Hetland var sjefredaktør fra slutten av 2002 til 31. desember 2011, da Lars Helle overtok.
Stavanger Aftenblad var fram til 1970-tallet organ for det politiske partiet Venstre. Avisa var lenge en av landets mest innflytelsesrike.
Stavanger Aftenblad har hatt flere kjente journalister, blant andre Vegard Sletten, Klaus Sletten, Per Thomsen, frontkjemperen Karl Holter, forfatterne Jon Moe, Alfred Hauge, Jan Inge Sørbø, Tor Obrestad og Einar O. Risa, kulturredaktøren Odd Kvaal Pedersen, Ivar Johansen og Kjell Gjerseth, samt faste anmeldere som Lars Kristian Holst, kunstneren Bjarne Menard Hansen og forfatteren Ronald Fangen samt avistegnere som Henry Imsland, Kåre Eikeland og Roar Hagen.
== Stavanger Aftenblad i dag ==
Stavanger Aftenblad består av morselskapet Stavanger Aftenblad ASA, som utgir avisa Stavanger Aftenblad, driver Aftenbladet.no, Nettradio.no og Aftenbladet Mobil. Stavangerpuls AS selger annonser for konsernets nettbaserte medier, herunder Finn.no AS. Norsk Ombæring AS ble etablert i 2004 med sikte på å distribuere konsernets publikasjoner og andres publikasjoner. Konsernets trykkerivirksomhet er med virkning fra 1. januar 2005 utskilt fra Stavanger Aftenblad ASA i eget selskap, Aftenbladet Trykk AS. Bortsett fra én aksje, som eies av Stiftelsen Stavanger Aftenblad, eier Schibsted Norge alle aksjene i Stavanger Aftenblad.Stavanger Aftenblad har hovedkontor i Stavanger og avdelingskontorer i Haugesund, Jørpeland, Sandnes, Bryne, Egersund, Flekkefjord og Oslo.
Nettutgaven til Stavanger Aftenblad, Aftenbladet.no, hadde i 2004 omkring 46 000 besøkende hver dag. Mot slutten av 2007 lå tallet på daglige brukere relativt stabilt på rundt 60 000.
Avisen gikk lørdag 16. september 2006, som en av de siste avisene i Norge, over til tabloidformat.
I 2008 åpnet Stavanger Aftenblads nye kontor. Det nye kontoret har et moderne design og skaper nok plass for alle arbeidere. Åpningen av det nye bygget, 30. august 2008, ble feiret med mulighet til å rappellere ned bygningen, guiding, konkurranse med radiostyrte biler og mer.
14. november 2016 ble avisen for siste gang trykket ved Schibsted Trykk sitt trykkeri på Forus utenfor Stavanger. Fra 15. november 2016 trykkes avisen i Bergen. Trykkeriet på Forus legges ned.
== Litteratur ==
Fredrik Koch: «Vindu te gadå – streiftog i Stavangers avishistorie»
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Stavanger Aftenblads hjemmeside
Medietilsynet om Stavanger Aftenblad Arkivert 6. desember 2005 hos Wayback Machine.
Om Den Stavangerske presse 1814-1914, blant annet Stavanger Aftenblad | Stavanger Aftenblad, ofte bare kalt Aftenbladet, er regionavis for Stavanger/Sandnes, Jæren, Haugalandet, Ryfylke og Dalane i Rogaland fylke. Avisa har hovedkontor i Stavanger. | 4,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Treghetssystem | 2023-02-04 | Treghetssystem | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Klassisk mekanikk'] | Et treghetssystem, også kalt inertialsystem, er et koordinatsystem som ikke er under akselerasjon. Dette koordinatsystemet brukes for å beskrive bevegelsen til partikler eller legemer matematisk i forhold til et gitt referansepunkt. Da vil den mekaniske beskrivelsen av en bevegelse oppfylle Newtons lover, dersom hastighet og størrelse på legemene er innenfor modellens gyldighetsområde. Dette referansesystemet har selv en bestemt bevegelsestilstand som påvirker hvordan bevegelsene ser ut. Det innebærer at enhver akselerasjon som observeres i et treghetsystem er forårsaket av en kraft.
Det er ikke lett å finne et virkelig treghetsystem: jorden roterer rundt seg selv, jordkloden trekkes mot solen, solen trekkes mot senteret av galaksen, og galaksen er også akselerert av gravitasjonskrefter fra andre steder. Men i praksis har dette lite å si så lenge akselerasjonen kan betraktes som svak. Hvorvidt den kan det avhenger av størrelsesordenen på det fysiske systemet som skal modelleres. For eksempel er jordrotasjonen viktig i meteorologisk sammenheng, men neglisjerbar for fenomener som foregår på en mindre skala.
I Newtons mekanikk er det en vanlig framgangsmåte å regne på det akselerte systemet som om det var et treghetssystem. Dette kan gjøres ved å innføre imaginære krefter som sentrifugalkraften og corioliskraften. Newton hevdet i sine teorier eksistensen av et absolutt treghetssystem slik at all observert bevegelse (som nødvendigvis er relativ) kunne tilskrives en absolutt bevegelse. Relativitetsteorien avviser dette, og hevder i stedet at alle treghetssystemer er likeverdige. Dette synspunktet ble formulert allerede av Galileo Galilei og går under navnet relativitetsprinsippet.
| Et treghetssystem, også kalt inertialsystem, er et koordinatsystem som ikke er under akselerasjon. Dette koordinatsystemet brukes for å beskrive bevegelsen til partikler eller legemer matematisk i forhold til et gitt referansepunkt. Da vil den mekaniske beskrivelsen av en bevegelse oppfylle Newtons lover, dersom hastighet og størrelse på legemene er innenfor modellens gyldighetsområde. Dette referansesystemet har selv en bestemt bevegelsestilstand som påvirker hvordan bevegelsene ser ut. Det innebærer at enhver akselerasjon som observeres i et treghetsystem er forårsaket av en kraft.
Det er ikke lett å finne et virkelig treghetsystem: jorden roterer rundt seg selv, jordkloden trekkes mot solen, solen trekkes mot senteret av galaksen, og galaksen er også akselerert av gravitasjonskrefter fra andre steder. Men i praksis har dette lite å si så lenge akselerasjonen kan betraktes som svak. Hvorvidt den kan det avhenger av størrelsesordenen på det fysiske systemet som skal modelleres. For eksempel er jordrotasjonen viktig i meteorologisk sammenheng, men neglisjerbar for fenomener som foregår på en mindre skala.
I Newtons mekanikk er det en vanlig framgangsmåte å regne på det akselerte systemet som om det var et treghetssystem. Dette kan gjøres ved å innføre imaginære krefter som sentrifugalkraften og corioliskraften. Newton hevdet i sine teorier eksistensen av et absolutt treghetssystem slik at all observert bevegelse (som nødvendigvis er relativ) kunne tilskrives en absolutt bevegelse. Relativitetsteorien avviser dette, og hevder i stedet at alle treghetssystemer er likeverdige. Dette synspunktet ble formulert allerede av Galileo Galilei og går under navnet relativitetsprinsippet.
== Eksempler ==
For eksempel når en reiser i et kjøretøy som beveger seg med en konstant hastighet, vil ikke fysikkens lover endres som følge av bevegelse. En person som er med i kjøretøyet kan kaste en ball rett opp i luften og ta den mens den faller ned uten å bekymre seg for at det påføres en kraft i samme retning som kjøretøyets bevegelse. Dette gjelder selv om en annen person som står ved veien og observerer kjøretøyet i bevegelse ser ballen, denne personen vil se ballens bevegelse som en buet parabolsk bane i samme retning som kjøretøyets bevegelse. Det er tregheten til ballen forbundet med dens konstant hastighet i samme retning som kjøretøyets bevegelse, som sikrer at ballen fortsetter å bevege seg fremover selv når den er kastet opp og faller ned igjen. Fra perspektivet til personen i bilen er kjøretøyet og alt inne i den er i ro: Det er omverdenen som beveger seg med en konstant hastighet i motsatt retning av kjøretøyet. Siden det ikke er noe eksperiment som kan skille mellom hvorvidt det er det kjøretøy, eller omverdenen som er i ro, er de to tilfeller ansett til å være fysisk umulig å skille. Treghet gjelder derfor like godt under bevegelse med konstant hastighet som det gjør i hvile.
== Generalisering ==
Begrepet treghet kan ytterligere generaliseres til å forklare tendensen til legemer til å fortsette i mange forskjellige former for konstant bevegelse, selv de som ikke er strengt konstant hastighet. Treghetsmoment til Jorden er det som gir konstant lengde av en dag og lengde av et år. Albert Einstein utvidet konseptet om treghet ytterligere når han forklart at referanserammer er utsatt for konstant akselerasjon, slik som det skjer i fritt fall mot et gravitasjons objekt, var fysisk tilsvarende treghetsreferanserammer. Dette er grunnen til at for eksempel astronauter opplever vektløshet når de er i fritt fall i en bane rundt jorden, og hvorfor Newtons bevegelseslover er lettere synlige i slike miljøer. Dersom en astronaut plasserer et legeme med masse i luften ved siden av seg, vil det forbli stasjonær i forhold til astronauten på grunn av sin treghet. Dette er det samme som ville skje hvis astronauten og legemet var på et intergalaktiske sted der det ikke virket noen netto tyngdekraften på deres felles referanseramme. Dette ekvivalensprinsippet var et av de grunnleggende fundamentene for utviklingen av den generelle relativitetsteorien.
== Referanser == | Et treghetssystem, også kalt inertialsystem, er et koordinatsystem som ikke er under akselerasjon. Dette koordinatsystemet brukes for å beskrive bevegelsen til partikler eller legemer matematisk i forhold til et gitt referansepunkt. | 4,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mekanikk | 2023-02-04 | Mekanikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Mekanikk', 'Kategori:Teoretisk fysikk'] | Mekanikk er den grenen av fysikken som omhandler bevegelse, forskyvninger, spenninger og stabilitet av partikler og legemer. Klassisk mekanikk viser hvordan årsaker og virkninger er knyttet sammen, og er et langt større fagfelt enn det de fleste elever møter. Som «sannheten om hvordan universet er laget» er klassisk mekanikk i dag erstattet av relativistisk mekanikk. De gamle klassiske teoriene er likevel de mest brukte verden over i hverdagen for ingeniører. Men for relativitetesfysikken er de klassiske teoriene bare et spesialtilfelle.
Ordet mekanikk brukes blant annet om:
Klassisk mekanikk er den mekanikken man først får møte i skolen. Da handler det gjerne om lodd og pendler, forsøk på å beskrive enkle prinsipper for hvordan gjenstander beveger seg.Bruddmekanikk som er en gruppe teorier om hvordan materialer bryter sammen.Bygningsmekanikk som er en gruppe teorier som danner grunnlaget for dimensjonering av bygninger, veier, maskiner, broer, skip, plattformer med mer.Relativitetsteorien kom tidlig på 1900-tallet, og kan brukes til å håndtere langt mer avanserte ideer. Den er viktig for alt som beveger seg nær lysets hastighet.Kvantemekanikk brukes i dag til grunnforskning innen atomer, molekyler og subatomære størrelser. | Mekanikk er den grenen av fysikken som omhandler bevegelse, forskyvninger, spenninger og stabilitet av partikler og legemer. Klassisk mekanikk viser hvordan årsaker og virkninger er knyttet sammen, og er et langt større fagfelt enn det de fleste elever møter. Som «sannheten om hvordan universet er laget» er klassisk mekanikk i dag erstattet av relativistisk mekanikk. De gamle klassiske teoriene er likevel de mest brukte verden over i hverdagen for ingeniører. Men for relativitetesfysikken er de klassiske teoriene bare et spesialtilfelle.
Ordet mekanikk brukes blant annet om:
Klassisk mekanikk er den mekanikken man først får møte i skolen. Da handler det gjerne om lodd og pendler, forsøk på å beskrive enkle prinsipper for hvordan gjenstander beveger seg.Bruddmekanikk som er en gruppe teorier om hvordan materialer bryter sammen.Bygningsmekanikk som er en gruppe teorier som danner grunnlaget for dimensjonering av bygninger, veier, maskiner, broer, skip, plattformer med mer.Relativitetsteorien kom tidlig på 1900-tallet, og kan brukes til å håndtere langt mer avanserte ideer. Den er viktig for alt som beveger seg nær lysets hastighet.Kvantemekanikk brukes i dag til grunnforskning innen atomer, molekyler og subatomære størrelser. | Mekanikk er den grenen av fysikken som omhandler bevegelse, forskyvninger, spenninger og stabilitet av partikler og legemer. Klassisk mekanikk viser hvordan årsaker og virkninger er knyttet sammen, og er et langt større fagfelt enn det de fleste elever møter. | 4,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Komplekst_tall | 2023-02-04 | Komplekst tall | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kompleks analyse', 'Kategori:Tall'] | Et komplekst tall er i matematikk et tall på formen
a
+
b
i
{\displaystyle a+bi}
, der
a
{\displaystyle a}
og
b
{\displaystyle b}
er reelle tall, og
i
{\displaystyle i}
er den imaginære enheten med egenskapen
i
2
=
−
1
{\displaystyle i^{2}=-1}
.
Mengden av komplekse tall skrives vanligvis C eller
C
{\displaystyle \mathbb {C} }
. Denne mengden inneholder de reelle tallene R (eller
R
{\displaystyle \mathbb {R} }
) som en delmengde, og innføringen av komplekse tall gir en naturlig utvidelse av begrepet reelle tall.
Et komplekst tall
z
=
a
+
b
i
{\displaystyle z=a+bi}
er definert ved en realdel
a
=
Re
z
{\displaystyle a={\text{Re}}\ z}
og en imaginærdel
b
=
Im
z
{\displaystyle b={\text{Im}}\ z}
. Hvis
a
=
0
{\displaystyle a=0}
, sies tallet å være «rent imaginært».
Mange assosierer komplekse tall med løsningen av andregradsligninger, som for eksempel ligningen
x
2
=
−
1
{\displaystyle x^{2}=-1}
. Anvendelsesområdet er imidlertid langt videre enn dette, og komplekse tall spiller en viktig rolle i mange grener av matematikk. Studiet av komplekse funksjoner, det vil si funksjoner der definisjonsmengden og/eller verdimengden ligger i C, kalles kompleks analyse.
Formelt blir komplekse tall definert basert på definisjon av operasjonene addisjon og multiplikasjon for tallmengden.
| Et komplekst tall er i matematikk et tall på formen
a
+
b
i
{\displaystyle a+bi}
, der
a
{\displaystyle a}
og
b
{\displaystyle b}
er reelle tall, og
i
{\displaystyle i}
er den imaginære enheten med egenskapen
i
2
=
−
1
{\displaystyle i^{2}=-1}
.
Mengden av komplekse tall skrives vanligvis C eller
C
{\displaystyle \mathbb {C} }
. Denne mengden inneholder de reelle tallene R (eller
R
{\displaystyle \mathbb {R} }
) som en delmengde, og innføringen av komplekse tall gir en naturlig utvidelse av begrepet reelle tall.
Et komplekst tall
z
=
a
+
b
i
{\displaystyle z=a+bi}
er definert ved en realdel
a
=
Re
z
{\displaystyle a={\text{Re}}\ z}
og en imaginærdel
b
=
Im
z
{\displaystyle b={\text{Im}}\ z}
. Hvis
a
=
0
{\displaystyle a=0}
, sies tallet å være «rent imaginært».
Mange assosierer komplekse tall med løsningen av andregradsligninger, som for eksempel ligningen
x
2
=
−
1
{\displaystyle x^{2}=-1}
. Anvendelsesområdet er imidlertid langt videre enn dette, og komplekse tall spiller en viktig rolle i mange grener av matematikk. Studiet av komplekse funksjoner, det vil si funksjoner der definisjonsmengden og/eller verdimengden ligger i C, kalles kompleks analyse.
Formelt blir komplekse tall definert basert på definisjon av operasjonene addisjon og multiplikasjon for tallmengden.
== Formell definisjon av komplekse tall ==
Formelt er et komplekst tall
z
{\displaystyle z}
innført som et ordnet par av reelle tall
(
a
,
b
)
{\displaystyle (a,b)}
, definert med to operasjoner addisjon og multiplikasjon:
(
a
,
b
)
+
(
c
,
d
)
=
(
a
+
c
,
b
+
d
)
(
a
,
b
)
(
c
,
d
)
=
(
a
c
−
b
d
,
a
d
+
b
c
)
{\displaystyle {\begin{aligned}(a,b)+(c,d)&=(a+c,b+d)\\(a,b)(c,d)&=(ac-bd,ad+bc)\\\end{aligned}}}
Mengden av komplekse tall utgjør en kropp.
Reelle tall er en delmengde av de komplekse tallene, og et reelt tall kan skrives
r
=
(
r
,
0
)
{\displaystyle r=(r,0)}
. Addisjon og multiplikasjon, slik de opptrer i definisjonen av komplekse tall, reduserer seg til de velkjente operasjonene for reelle tall. Ordningsrelasjoner i
R
{\displaystyle R}
lar seg imidlertid ikke generalisere til
C
{\displaystyle C}
, slik at
z
1
<
z
2
{\displaystyle z_{1}<z_{2}}
har mening bare for reelle verdier av
z
1
{\displaystyle z_{1}}
og
z
2
{\displaystyle z_{2}}
.
Den imaginære enheten
i
{\displaystyle i}
er definert ved
i
=
(
0
,
1
)
{\displaystyle i=(0,1)}
. Fra definisjonen av multiplikasjonsoperasjonen følger det at
i
2
=
(
0
,
1
)
(
0
,
1
)
=
(
−
1
,
0
)
=
−
1
{\displaystyle i^{2}=(0,1)(0,1)=(-1,0)=-1}
.
== Grunnleggende definisjoner og egenskaper ==
=== Additiv og multiplikativ invers ===
Til ethvert komplekst tall
z
=
a
+
b
i
{\displaystyle z=a+bi}
eksisterer det en additiv invers
(
−
z
)
=
(
−
a
−
b
i
)
{\displaystyle (-z)=(-a-bi)}
, slik at
z
+
(
−
z
)
=
0
{\displaystyle z+(-z)=0}
. Den additive inversen er brukt til å definere subtraksjon.
Til ethvert komplekst tall
z
=
a
+
b
i
{\displaystyle z=a+bi}
ulik null eksisterer det også en multiplikativ invers
z
−
1
{\displaystyle z^{-1}}
, slik at
z
⋅
z
−
1
=
1
{\displaystyle z\cdot z^{-1}=1}
:
z
−
1
=
a
a
2
+
b
2
−
i
b
a
2
+
b
2
{\displaystyle z^{-1}={\frac {a}{a^{2}+b^{2}}}-i{\frac {b}{a^{2}+b^{2}}}}
=== Absoluttverdi ===
Absoluttverdien eller modulus til et komplekst tall
z
=
a
+
b
i
{\displaystyle z=a+bi}
er definert ved
|
z
|
=
a
2
+
b
2
{\displaystyle |z|={\sqrt {a^{2}+b^{2}}}\,}
For denne gjelder trekantulikheten:
|
z
1
+
z
2
|
≤
|
z
1
|
+
|
z
2
|
{\displaystyle |z_{1}+z_{2}|\leq |z_{1}|+|z_{2}|\,}
=== Kompleks konjungert ===
Den kompleks konjungerte til et komplekst tall
z
=
a
+
b
i
{\displaystyle z=a+bi}
er definert ved
z
¯
=
a
−
b
i
{\displaystyle {\bar {z}}=a-bi}
Fra definisjonen av multiplikasjon følger det at
z
z
¯
=
|
z
|
2
{\displaystyle z{\bar {z}}=|z|^{2}}
== Geometrisk tolkning ==
Ethvert komplekst tall
(
a
,
b
)
=
a
+
b
i
{\displaystyle (a,b)=a+bi}
kan representeres ved et punkt i et todimensjonalt, kartesisk koordinatsystem, som vist i figuren. Den horisontale og den vertikale aksen kalles nå henholdsvis den reelle og den imaginære aksen.
Den geometriske tolkningen av et komplekst tall ble introdusert av den norske matematikeren Caspar Wessel, men fremstillingsmåten kalles likevel ofte for et «Argand-diagram» etter den sveitsiske matematikeren Jean Robert Argand. Alternativt brukes også navnet et «gaussisk plan» etter Carl Friedrich Gauss eller ganske enkelt det komplekse planet.
Siden den kompleks konjungerte til tallet
z
=
a
+
b
i
{\displaystyle z=a+bi}
er definert ved
z
¯
=
a
−
b
i
{\displaystyle {\bar {z}}=a-bi}
representerer den kompleks konjungerte en refleksjon om den horisontale aksen i det komplekse planet.
Rotasjonsvinkelen
ϕ
{\displaystyle \phi }
som vektoren
(
a
,
b
)
{\displaystyle (a,b)}
danner med den reelle aksen kalles argumentet til det komplekse tallet, og fra figuren følger de trigonometriske relasjonene
a
=
|
z
|
cos
ϕ
b
=
|
z
|
sin
ϕ
{\displaystyle {\begin{aligned}a&=|z|\cos \phi \\b&=|z|\sin \phi \\\end{aligned}}}
== Polarform ==
For et gitt kompleks tall
z
=
a
+
b
i
{\displaystyle z=a+bi}
definerer absoluttverdien
|
z
|
{\displaystyle |z|}
og argumentet
ϕ
{\displaystyle \phi }
et sett av polarkoordinater, og
|
z
|
{\displaystyle |z|}
kan skrives på trigonometrisk form som
z
=
|
z
|
(
cos
ϕ
+
i
sin
ϕ
)
{\displaystyle z=|z|(\cos \phi +i\sin \phi )}
Alternativt kan man bruke en eksponential form
z
=
|
z
|
e
i
ϕ
{\displaystyle z=|z|e^{i\phi }}
basert på Eulers formel for sammenhengen mellom eksponentialfunksjonen og trigonometriske funksjoner,
e
i
ϕ
=
cos
ϕ
+
i
sin
ϕ
{\displaystyle e^{i\phi }=\cos \phi +i\sin \phi }
Eksponentialformen er praktisk for analyse, siden de vanlige eksponentialreglene gjelder. For multiplikasjon av to komplekse tall gjelder for eksempel at
r
1
e
i
ϕ
⋅
r
2
e
i
θ
=
r
1
r
2
e
i
(
ϕ
+
θ
)
{\displaystyle r_{1}e^{i\phi }\cdot r_{2}e^{i\theta }=r_{1}r_{2}e^{i(\phi +\theta )}}
Geometrisk kan multiplikasjon av et komplekst tall med et annet
r
e
i
ϕ
{\displaystyle re^{i\phi }}
, tolkes som en forlenging med faktoren
r
{\displaystyle r}
, samt en rotasjon med vinkelen
ϕ
{\displaystyle \phi }
.
For divisjon av to komplekse tall gjelder
r
1
e
i
ϕ
r
2
e
i
θ
=
r
1
r
2
e
i
(
ϕ
−
θ
)
{\displaystyle {\frac {r_{1}e^{i\phi }}{r_{2}e^{i\theta }}}={\frac {r_{1}}{r_{2}}}e^{i(\phi -\theta )}}
== Komplekse vektorrom ==
Et vektorrom er lukket under operasjonene
w
=
x
+
y
{\displaystyle \mathbf {w} =\mathbf {x} +\mathbf {y} }
u
=
α
v
{\displaystyle \mathbf {u} =\alpha \mathbf {v} }
der
x
,
y
{\displaystyle \mathbf {x} ,\mathbf {y} }
er vektorer og
α
{\displaystyle \alpha }
en skalar. Et vektorrom sies å være komplekst dersom man lar skalarene være komplekse tall.
=== Rommet ===
C
n
{\displaystyle \mathbb {C} ^{n}}
Vektorrommet
C
n
{\displaystyle \mathbb {C} ^{n}}
består av alle ordnede n-tupler av komplekse tall. Hver vektor kan skrives på formen
[
c
1
,
c
2
,
.
.
.
,
c
n
]
{\displaystyle [c_{1},c_{2},...,c_{n}]}
der
c
1
,
.
.
,
c
n
{\displaystyle c_{1},..,c_{n}}
er komplekse tall. Prikkproduktet (det vanlige indreproduktet) i dette rommet er gitt ved
z
⋅
w
=
z
w
¯
{\displaystyle z\cdot w=z{\overline {w}}\,}
som igjen generelt også er et komplekst tall. Dersom vektorene består av komponenter der imaginær-delen er lik 0 overalt, slik at de også ligger i
R
n
{\displaystyle \mathbb {R} ^{n}}
, er de to prikkproduktene sammenfallende. Videre har prikkproduktet alle de samme egenskapene som definert for prikkproduktet i
R
n
{\displaystyle \mathbb {R} ^{n}}
, men i tillegg holder også at
z
⋅
w
=
w
⋅
z
¯
{\displaystyle z\cdot w={\overline {w\cdot z}}}
hvilket man kan vise direkte ved regning.
C
n
{\displaystyle \mathbb {C} ^{n}}
sammen med det tilordnede indreproduktet danner et indreproduktrom.
== Se også ==
Caspar Wessel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Adams, Robert (2003). Calculus : a complete course (english). Toronto, Ont. Addison-Wesley. ISBN 0-201-79131-5.
Clapham, C.; Nicholson, J. (2009). The Concise Oxford Dictionary of Mathematics. Oxford Quick Reference. OUP Oxford. ISBN 978-0-19-157976-9. Besøkt 30. august 2016.
Larson, R. (2015). Elementary Linear Algebra (7 utg.). Brooks/Cole, Cengage learning. ISBN 978-1-133-11087-3.
Lindstrøm, T.L. (2006). Kalkulus (norsk). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00977-3. Besøkt 30. august 2016.
Lindstrøm, T.L. (2018). Spaces: An Introduction to Real Analysis. Pure and Applied Undergraduate Texts. American Mathematical Society. ISBN 978-1-470-44062-6.
Lindström, S.B. (2013). Matematisk ordbok för högskolan: engelsk-svensk, svensk-engelsk: (svensk). Stefan B. Lindström. ISBN 978-91-981287-0-3. Besøkt 30. august 2016.
== Eksterne lenker ==
(en) Eric W. Weisstein, Complex Number i MathWorld. | Et komplekst tall er i matematikk et tall på formen a + bi, der a og b er reelle tall, og i er den imaginære enheten med egenskapen i^2 = -1. | 4,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Osip_Mandelstam | 2023-02-04 | Osip Mandelstam | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnebokforfattere', 'Kategori:Dødsfall 27. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fødsler 2. januar', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Warszawa', 'Kategori:Russiske forfattere', 'Kategori:Russiske lyrikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Osip Emiljevitisj Mandelstam (russisk: О́сип Эми́льевич Мандельшта́м, Ósip Emílevitj Mandelsjtám; født 3. januar 1891 i Warszawa, død 27. desember 1938 i Vladivostok) var en russisk forfatter og essayist.Osip Mandelstam skrev lyrikk, prosa og barnebøker. Han tilhører gruppen av akmeister sammen med blant annet Anna Akhmatova og Nikolaj Gumiljov. På norsk er han særlig kjent for Reisen til Armenia. Med dette essayet inspirerte han Joseph Brodsky da han skrev Reisen til Istanbul i 1986. Mandelstam var spesielt opptatt av arkitektur og gotisk kirkekunst.
Utenfor Russland er han mest kjent for moderne klassiske dikt.
| Osip Emiljevitisj Mandelstam (russisk: О́сип Эми́льевич Мандельшта́м, Ósip Emílevitj Mandelsjtám; født 3. januar 1891 i Warszawa, død 27. desember 1938 i Vladivostok) var en russisk forfatter og essayist.Osip Mandelstam skrev lyrikk, prosa og barnebøker. Han tilhører gruppen av akmeister sammen med blant annet Anna Akhmatova og Nikolaj Gumiljov. På norsk er han særlig kjent for Reisen til Armenia. Med dette essayet inspirerte han Joseph Brodsky da han skrev Reisen til Istanbul i 1986. Mandelstam var spesielt opptatt av arkitektur og gotisk kirkekunst.
Utenfor Russland er han mest kjent for moderne klassiske dikt.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Osip Mandelstam bodde det meste av livet i St. Petersburg. Hans foreldre var jødisk troende. Faren var lærforhandler og moren klaverlærerinne. I sine unge år foretok Osip reiser til Frankrike (1907) og Tyskland (1908-1910) og leste på Universitetet i Heidelberg.
I 1911 vendte han tilbake til St. Petersburg for å lese filosofi på universitetet, en utdannelse han aldri fullførte.
=== Forfatter ===
Han skrev sitt første dikt i 1910, like etter at han var ferdig med studiene sine. Etter det skrev han en diktsamling som kom ut i 1913, KAMEN, og stiftet bekjentskap med de senere forfattere Nikolaj Gumiljov og Anna Akhmatova, som sammen med Mandelstam stiftet akmeisterne.
Mandelstam så akmeisternes oppfattelse av poesien som et brudd med symbolisteres. Han skrev i sine tidlige dikt om Russlands dobbelthet: Det stolte Russland, han kjente med dets forbindelse til Europas kulturarv, og det Russland, der lukket seg i en totalitær styring av folket.
Han ble i 1934 arrestert for å skrive et stygt dikt om Josef Stalin. På grunn av det fikk han ikke lov til å publisere de diktene som han skrev i 1930-årene. Disse brevene ble utgitt i USA etter hans død. I 1938 ble han arrestert igjen. Også denne gangen ble han arrestert fordi han skrev «upassende» dikt om Stalin og kommunismen. Han døde på vei til en arbeidsleir i Sibir.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Osip Mandelstam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Osip Mandelstam – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Osip Mandelstam på Internet Movie Database
(no) Osip Mandelstam hos Sceneweb | Osip Emiljevitisj Mandelstam (, Ósip Emílevitj Mandelsjtám; født 3. januar 1891 i Warszawa, død 27. | 4,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_Akhmatova | 2023-02-04 | Anna Akhmatova | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 11. juni', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Odesa', 'Kategori:Russiske forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Anna Andrejevna Akhmatova (russisk: Анна Андреевна Ахматова,opprinnelig Anna Gorenko, født 11. junijul./ 23. juni 1889greg. i Bolsjoj Fontan nær Odessa, død 5. mars 1966 i Domodedovo nær Moskva) var en russisk lyriker.
| Anna Andrejevna Akhmatova (russisk: Анна Андреевна Ахматова,opprinnelig Anna Gorenko, født 11. junijul./ 23. juni 1889greg. i Bolsjoj Fontan nær Odessa, død 5. mars 1966 i Domodedovo nær Moskva) var en russisk lyriker.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Anna Gorenko ble født som tredje barnet i en søskenskare på fire døtre og to sønner på kurstedet Bolsjoj Fontan i Odessaområdet. Hennes far, Andrej Antonovitsj Gorenko (1848–1915), var adelsmann, maskiningeniør ved flåten, senere kollegieassessor, da familien flyttet til hovedstaden Sankt Petersburg. Hennes mor, Inna Erazmovna Stogova (1856–1930), var i fjern slekt med poeten og oversetteren Anna Bunina (1774–1829). I sine nedtegnelser noterte Anna Akhmatova: «I min familie skrev ingen dikt så langt øyet kunne se, bare den første kvinnelige russiske poeten Anna Bunina, som var moster til min morfar Erazm Ivanovitj Stogov…» (1797–1880). Morfarens hustru, Anna Jegorovna Motovilova, var datter til Jegor Nikolajevitj Motovilov, som var gift med Praskovja Fedosejevna Motovilova (født Akhmatova), hvis pikenavn Anna Gorenko valgte som litteræry pseudonym og som stammet fra Tatar Khan Ahmat eller Den gyldne horde. Anna Akhmatovas far var delaktig i hennes navneendringsvalg. Da han fikk høre om sin da syttenårige datters poetiske forsøk bad han henne om ikke å skjemme ut hans navn.
=== Virke ===
Sammen med bl.a. Osip Mandelstam var Akhmatova kjent som del av gruppen kalt akmeistene, en dikterretning i Russland på 1920-tallet. Hun har skrevet diktsamlingene Aften og Den hvite skare, samt kjærlighetslyrikk. Akhmatovas foreldreløse, som besto av blant annet Josif Brodskij, var en gruppe russiske poeter som hentet inspirasjon fra Akhmatova.
=== Mottakelse ===
Anna Amatova ble kjent med Ingeborg Bachmann mot slutten av 1964. Bachmann beundret Akhmatova, og dediserte diktet Wahrlich til henne. Akhmatovas betydning for Bachmann er tydelig også på andre måter: da Bachmann i 1967 forlot Piper Verlag, var det en protest mot at forlaget lot den tidligere Hitlerjugendlederen Hans Baumann oversette Akhmatovas dikt.
== Litteratur ==
Wolfgang Hässner: Anna Achmatowa. (monografi), Rowohlt, Reinbek 1998, ISBN 3-499-50563-0.
Nadeschda Mandelstam: Erinnerungen an Anna Achmatowa. Fra russisk til tysk av Christiane Körner. Kommentert og med etterord av Pawel Nerler. Suhrkamp, Berlin 2011, ISBN 978-3-518-22465-6.
Elke Schmitter: Anna Achmatowa. Herzschlag der Erinnerung. I: Leidenschaften. 99 Autorinnen der Weltliteratur. München 2009, ISBN 978-3-570-01048-8.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anna Akhmatova – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anna Akhmatova – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anna Akhmatova på Internet Movie Database
(en) Anna Akhmatova hos The Movie Database
(de) Verk av og om Anna Akhmatova i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Anna Akhmatova i Deutsche Digitale Bibliothek | Anna Andrejevna Akhmatova (russisk: Анна Андреевна Ахматова,opprinnelig Anna Gorenko, født i Bolsjoj Fontan nær Odessa, død 5. mars 1966 i Domodedovo nær Moskva) var en russisk lyriker. | 4,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Josif_Brodskij | 2023-02-04 | Josif Brodskij | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Russiske forfattere', 'Kategori:Russiske lyrikere', 'Kategori:Russiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Josif Brodskij (russisk Iosif Aleksandrovitsj Brodskij, mer kjent som Joseph Brodsky; født 24. mai 1940 i Leningrad, død 28. januar 1996 i New York) var en russisk-amerikansk lyriker som fikk Nobelprisen i litteratur i 1987 «for eit altomfattande forfattarskap, gjennomsyra av tankeklårleik og poetisk intensitet».
| Josif Brodskij (russisk Iosif Aleksandrovitsj Brodskij, mer kjent som Joseph Brodsky; født 24. mai 1940 i Leningrad, død 28. januar 1996 i New York) var en russisk-amerikansk lyriker som fikk Nobelprisen i litteratur i 1987 «for eit altomfattande forfattarskap, gjennomsyra av tankeklårleik og poetisk intensitet».
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Joseph Brodsky ble født av jødiske foreldre i Leningrad og vokste opp der. Han var enebarn av intellektuelle foreldre. Faren var fotograf, og under krigen gjorde han tjeneste ved fronten som fotograf. Etter krigen var han kaptein i marinen. Moren Marija Moissejevna Wolpert arbeidet under krigen som tolk, ved å oversette informasjoner fra krigsfanger. Etter krigen var hun ansatt som bokholder.
Joseph Brodsky var oppkalt etter Josef Stalin. Han gikk på den tidligere Annenschule og forlot den etter niendeklassen, som 15-åring, og kalte dette hans første frie viljesakt. Deretter arbeidet han blant annet som freser, laboratorumsarbeider, fabrikkarbeider, sykehusansatt og som deltaker på geologiske ekspedisjoner i perioden 1957 til 1960 og som gjorde ham kjent med store deler av Sovjetunionen. Ved selvstudium lærte han seg polsk og engelsk.
=== Forfatter ===
Han skrev sine første dikt på slutten av 1950-årene. Han arbeidet også med oversettelse av utenlandske dikt. Han fikk offentliggjort både egne og oversatte dikt fra 1960 og fremover.
I november 1963 kom det en artikkel i en Leningrad-avis en artikkel hvori Brodsky ikke bare ble beskyldt for parasittisme, men der det også ble hevdet at han hadde planlagt å kapre et fly for å slik komme seg til utlandet. Etterpå ble han i 1964 dømt til fem års tvangsarbeid for «parasittisme». Men han ble løslatt allerede etter atten måneder fra det arbeidleirstedet i området ved Arkhangelsk der var.
Den 5. juni 1972 ble Brodsky fratatt statsborgerrettighetene i Sovjetunionen, fratatt alle sine manuskripter og satt på et fly til Wien. Der ankom han med sin koffert og 50 dollar i lommen. Han ble invaretatt av den amerikanske dikteren W.H. Auden, som tilbragte somrene i Kirchstetten og allerede var kjent med og beundret Brodskys lyrikk fra Leningrad. Ved hans kjelp kom Brodsky til USA.I 1977 fikk Brodsky amerikansk statsborgerskap. Sine dikt skrev han fortsatt - med noen få unntak - på russisk, men han skrev en rekke essays på engelsk. I 1981 var han MacArthur Fellow. Han ble i 1976 medlem av American Academy of Arts and Sciences og fra 1979 av American Academy of Arts and Letters. Han var med på å grunnlegge Association of Literary Scholars, Critics, and Writers. I 1987 mottok Brodsky Nobelprisen for litteratur.
Selv om hans dikt nå kunne offentliggjøres i Sovjetunionen, ønsket han seg ikke tilbake dit. I 1996 døde Brodsky i New York City. Han ble begravet på kirkegårdsøya San Michele i Venezialagunen.
== Verk på norsk og dansk ==
Gladiatorene, 1975, 64 sider. Omdikting og innledning av Ivar Magnus Ravnum. ISBN 82-560-0002-3
Reisen til Istanbul, Solums smale serie 1988, 82 sider. ISBN 82-560-0533-5
Demokrati!, skuespill i en akt, Solum smale serie 1992, 65 sider. Oversatt fra russisk og engelsk av Ivar Magnus Ravnum. ISBN 82-560-0801-6
En femkopek av gull, utvalgte dikt. Oslo, Cappelen, 53 sider. Oversatt fra russisk og innledning av Erik Egeberg. ISBN 82-02-11881-6
Vannmerke: en bok om Venezia, Oslo, Aventura 1993, 93 sider. Til norsk ved Håvard Rem. ISBN 82-588-0972-5
Hvordan lese en bok, essays. Oslo, Aventura 1997, 244 sider. Oversatt av Jo Ørjasæter. 82-588-1251-3
Livet i grålys: Stor elegi til John Donne og dikt fra 1972-1988, Oslo, Solum 1988, 75 sider. Oversatt av Ivar Magnus Ravnum
Erindringer fra Leningrad, essays. København, Lindhardt og Ringhof, 1988. Oversatt til dansk av Birgitte Brix og Tim Kane. ISBN 8775609401
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joseph Brodsky – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Josif Brodskij på Internet Movie Database
(en) Josif Brodskij hos The Movie Database
(en) Josif Brodskij på Discogs
(en) Josif Brodskij på Discogs
(en) Josif Brodskij på MusicBrainz
(en) Josif Brodskij på Songkick
(en) Josif Brodskij på AllMusic
(en) Josif Brodskij hos American National Biography
(en) Lydklipp fra diktopplesning av diktet A Season av Joseph Brodsky. Diktet er oversatt fra russisk av Mark Strand.
(no) Josif Aleksandrovitsj Brodskij hos Store norske leksikon | }} | 4,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wole_Soyinka | 2023-02-04 | Wole Soyinka | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramatikere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Lyrikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nigerianske forfattere', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Ogun State', 'Kategori:Romanforfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Wole Soyinka (født 13. juli 1934) er en nigeriansk forfatter som fikk Nobelprisen i litteratur i 1986. Han er først og fremst dramatiker og teaterinstruktør, men har skrevet i mange sjangre. Han har sittet i husarrest i hjemlandet.
| Wole Soyinka (født 13. juli 1934) er en nigeriansk forfatter som fikk Nobelprisen i litteratur i 1986. Han er først og fremst dramatiker og teaterinstruktør, men har skrevet i mange sjangre. Han har sittet i husarrest i hjemlandet.
== Utgivelser ==
PoesiIdanre and other Poems
A Shuttle in the Crypt
Mandelas Earth and other PoemsSkuespillA Dance of the Forest
The Lion and the Jewel
The Road
Kongis Harvest
The Swamp Dwellers
The Strong Breed
Camwood on The Leaves
The Jero Plays
The Bacchae of Euripides
Madmen and Specialists
Death and the Kings Horseman
A Play of Giants
Opera WonyosiRomaner og memoarerThe Interpreters
Season of Anomy
The Man Died
Ake, The years of Childhood
IsaraEssayerArt, Dialogue and Outrage
=== Norske oversettelser ===
«Telefonsamtalen», novelle, i Moderne afrikanske fortellere (Pax, 1971)
Ake, en historie om en barndom
Tolkene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wole Soyinka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wole Soyinka på Internet Movie Database
(en) Wole Soyinka hos The Movie Database
(en) Wole Soyinka hos Internet Broadway Database
(en) Wole Soyinka på Discogs
(en) Wole Soyinka på MusicBrainz
(en) Wole Soyinka på Genius — sangtekster
(en) Nobelprisen i litteratur 1986 hos Nobelprize.org
(en) Wole Soyinka hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1986
(en) Wole Soyinka. All you want to know about. | Wole Soyinka (født 13. juli 1934) er en nigeriansk forfatter som fikk Nobelprisen i litteratur i 1986. | 4,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Journalistikk | 2023-02-04 | Journalistikk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Journalistikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Journalistikk er arbeidet med å dokumentere hendelser i samtiden, og produktet av denne prosessen. Journalistikk skiller seg fra skjønnlitteratur ved at journalister kun unntaksvis benytter seg av direkte fiksjon for å formidle begivenheter.
En journalists oppgave er å samle sammen informasjon, og lage en historie ut av dette som så kan formidles gjennom forskjellige medier. Journalistens samfunnsrolle er å gjøre informasjon, politikk og kultur tilgjengelig for publikum, legge til rette for en kritisk debatt om samfunnet og samtiden, utøve et press og kritikk mot politiske og økonomiske makthaverne, og utøve kritikk mot andre medier og journalister. Mediene blir derfor i Norge (og Danmark) ofte kalt den fjerde statsmakt. Noe som kan skyldes en noe feilaktig oversettelse av det engelske begrep the fourth estate (den fjerde stand). I Sverige kalles pressen den tredje statsmakten, og domstolene omtales ikke som en statsmakt.
| Journalistikk er arbeidet med å dokumentere hendelser i samtiden, og produktet av denne prosessen. Journalistikk skiller seg fra skjønnlitteratur ved at journalister kun unntaksvis benytter seg av direkte fiksjon for å formidle begivenheter.
En journalists oppgave er å samle sammen informasjon, og lage en historie ut av dette som så kan formidles gjennom forskjellige medier. Journalistens samfunnsrolle er å gjøre informasjon, politikk og kultur tilgjengelig for publikum, legge til rette for en kritisk debatt om samfunnet og samtiden, utøve et press og kritikk mot politiske og økonomiske makthaverne, og utøve kritikk mot andre medier og journalister. Mediene blir derfor i Norge (og Danmark) ofte kalt den fjerde statsmakt. Noe som kan skyldes en noe feilaktig oversettelse av det engelske begrep the fourth estate (den fjerde stand). I Sverige kalles pressen den tredje statsmakten, og domstolene omtales ikke som en statsmakt.
== Historikk ==
Journalistikk betegnet opprinnelig bare det redaksjonelle innholdet i trykte aviser, men ordet ble utvidet til også å innbefatte andre trykte medier. Siste hundreår har også nyhets- og aktualitetsprogrammer på TV og radio blitt medium for journalistikken. Siden 1990-tallet har publisering på internett blitt det raskest voksende mediet for formidling av journalistikk. Journalistikkens utvikling henger nært sammen med den teknologiske og politiske utviklingen i samfunnet. Mange utviklingstrekk i journalistikken har skyldtes økonomiske motiv om å selge flest mulig aviser, få flest mulig "klikk" på nettpublikasjoner, eller som svar på etterspørsel etter bestemte typer informasjon fra leserne. De første årene var journalistikken oftest underlagt forhåndssensur eller politiske begrensninger for hva de kunne skrive om. På 1900-tallet forsøkte autoritære eller totalitære regimer flere steder å detaljstyre journalistikken, i et forsøk på å påvirke opinionen i tråd med ideologi.
== Journalistiske sjangre ==
Refererende journalistikk er journalistikk hvor det først og fremst gjengis hva som har skjedd, men ikke gransker så mye som i undersøkende journalistikk.
=== Referatjournalistikk ===
Referatjournalistikk er sammen med reportasjen den eldste sjangeren innen journalistikken. Det særpregede for referatjournalistikken er at hendelser og begivenheter listes opp i kronologisk rekkefølge, uavhengig av hvilke momenter som regnes som viktigst. For å fenge leserne og gi dem raskere overblikk i hva en sak egentlig handlet om, ble skrivestilen "den omvendte pyramide" utviklet i amerikansk presse i løpet av 1800-tallet. Prinsippet innebar at innholdet ikke ble sortert kronologisk, men at de viktigste poengene ble lagt inn først i artikkelen. Ytterligere informasjon ble deretter sortert i synkende viktighet nedover artikkelen. Denne journalistiske stilen ble dominerende i USA fra 1880-1910, og erstattet referatstilen i Norden i løpet av første midten av 1900-tallet. I kjendisjournalistikk har den omvendte pyramide til en viss grad blitt forlatt som journalistisk stil, til fordel for en stil som har blitt kalt "dropsposejournalistikk", det vil si informasjon og illustrasjoner er strødd rundt i velsmakende biter, hvor alt er like (u-)viktig for leseren.
Intervjuet ble en vanlig sjanger i trykte medier først på 1900-tallet, og senere i radio og tv.
Feature-jouralistikk, gonzo-journalistikk, forbrukerjournalistikk («DU-journalistikk»), forskningsjournalistikk, miljøjournalistikk... er nye stoffområder som har blitt del av jouralistiske sjangre.
=== Næringslivsjournalistikk ===
Næringslivsjournalistikk eller økonomijournalistikk er journalistisk dekning av bedrifter, markeder og økonomiske forhold.
=== Sportsjournalistikk ===
Sportsjournalistikk er et eget område innenfor den generelle journalistikken. I Norge har de fleste store avisene og de fleste lokalaviser sportsdekning. Sportsjournalistikken sprer seg også til radio og TV, hvor NRK og TV 2 vier mest sendetid til sport.
=== Forskningsjournalistikk ===
Forskningsjournalistikk er å formidle nyheter fra forskning eller kunnskap fra forskere og forskningsinsitusjoner og er beslektet med forskningsformidling.
=== Undersøkende journalistikk ===
Undersøkende journalistikk er systematisk journalistikk for å avdekke alvorlige, av og til ulovlige, samfunnsfenomener. Det benyttes ofte alternative kilder for å finne ut hva som egentlig har skjedd.
== Stoffområder ==
Politiske begivenheter og anmeldelser av kultur har siden journalistikkens tidligste tid hatt høyest anseelse. Dagsaktuelle politiske begivenheter har vært grunnstammen i nyhetsdekningen, men har siste tiår blitt supplert med flere stoffområder og journalistiske sjangre. Særlig etter Watergate-skandalen på 1970-tallet har kritisk undersøkende journalistikk ("gravejournalistikk") oftest blitt anført som den journalistiske virksomheten som av størst betydning for samfunnet.
Aftenposten var den første norske avisen som etablerte en sportsredaksjon, i 1919. Siden da har omfanget av sportsnyheter i avisene økt. I dag regnes VG som den mest sportsfokuserte dagsavisen og avisen har daglig et eget sportsbilag.
== Se også ==
Kildekritikk, er grunnleggende prinsipper for bedømming av kilders troverdighet. Først utviklet innen humanistisk forskning, deretter arbeidsmetode innen journalistikken.
Vær Varsom-plakaten, presseetiske prinsipper formulert av norske autoriteter.
Fredsjournalistikk
== Referanser ==
== Litteratur ==
Martin Eide Hva er journalistikk Universitetsforlaget, 2011 ISBN 9788215017464
Sigurd Allern: Kildenes makt. Ytringsfrihetens politiske økonomi, Oslo, Pax forlag (2. utgave, 1996). ISBN 82-530-1843-6 | Journalistikk er arbeidet med å dokumentere hendelser i samtiden, og produktet av denne prosessen. Journalistikk skiller seg fra skjønnlitteratur ved at journalister kun unntaksvis benytter seg av direkte fiksjon for å formidle begivenheter. | 4,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Il_Canto_degli_Italiani | 2023-02-04 | Il Canto degli Italiani | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalsanger'] | «Fratelli d'Italia» («Italias brødre»), også kalt «Il Canto degli italiani» og «Inno di Mameli», er en italiensk folkesang av Goffredo Mameli med musikk av Michele Novaro. Den er Italias nasjonalsang.
| «Fratelli d'Italia» («Italias brødre»), også kalt «Il Canto degli italiani» og «Inno di Mameli», er en italiensk folkesang av Goffredo Mameli med musikk av Michele Novaro. Den er Italias nasjonalsang.
== Tekst ==
== Referanser == | |lyd = National anthem of Italy - U.S. | 4,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RAF | 2023-02-04 | RAF | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | RAF er en forkortelse for:
Royal Air Force, det britiske luftforsvaret
Rote Armee Fraktion, tysk venstreekstremistisk terrororganisasjon
Rīgas Autobusu Fabrika (russisk: Рижская Автомобильная Фабрика), en nedlagt bilfabrikk i Latvia | RAF er en forkortelse for:
Royal Air Force, det britiske luftforsvaret
Rote Armee Fraktion, tysk venstreekstremistisk terrororganisasjon
Rīgas Autobusu Fabrika (russisk: Рижская Автомобильная Фабрика), en nedlagt bilfabrikk i Latvia | RAF er en forkortelse for: | 4,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Soweto | 2023-02-04 | Soweto | ['Kategori:26°S', 'Kategori:27°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1950', 'Kategori:Byer i Gauteng', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Townships i Sør-Afrika'] | Soweto er et byområde sørvest for Johannesburg i provinsen Gauteng i Sør-Afrika.
Navnet Soweto er en sammentrekning av South Western Townships og har ingen annen betydning på noe sørafrikansk språk.
Under apartheidstyret ble Soweto bygget med det spesifikke formål å huse svarte som ikke bodde i de såkalte bantustans, og som jobbet for de hvite i Johannesburg der de ellers ikke hadde lov til å bo. Soweto ble derfor bygget like ved Sør-Afrikas viktigste industriområde med store gullgruver, som hadde behov for mye arbeidskraft. Byområdene eller gettoene hvor de svarte bodde, ble kalt «townships».
I dag er befolkningen i bydelen fremdeles overveldende svart, og utgjorde i folketellingen 2001 896 295 personer — [2] – eller ca. en tredjedel av Johannesburgs befolkning.
Byen ble verdenskjent 16. juni 1976, da det brøt ut opprør blant skoleelever der, de såkalte Soweto-opprøret. Foranledningen var at myndighetene hadde bestemt at all undervisning skulle foregå på afrikaans, og ikke på engelsk. Ca 10 000 tenåringer demonstrerte denne dagen, hvorav 556 ble drept av politiet. Dagen minnes idag i Sør-Afrika som offentlig høytidsdag, National Youth Day.
Ved siden av opptøyene i 1976 har Soweto vært hovedsete for antiapartheidkampen i Sør-Afrika, og mange berømte sørafrikanere har bodd der eller kommer derfra, blant andre Nelson Mandela, Winnie Mandela og Desmond Tutu.
Soweto er også hjemmebane for to av Sør-Afrikas viktigste fotballag, Orlando Pirates og Kaizer Chiefs.
| Soweto er et byområde sørvest for Johannesburg i provinsen Gauteng i Sør-Afrika.
Navnet Soweto er en sammentrekning av South Western Townships og har ingen annen betydning på noe sørafrikansk språk.
Under apartheidstyret ble Soweto bygget med det spesifikke formål å huse svarte som ikke bodde i de såkalte bantustans, og som jobbet for de hvite i Johannesburg der de ellers ikke hadde lov til å bo. Soweto ble derfor bygget like ved Sør-Afrikas viktigste industriområde med store gullgruver, som hadde behov for mye arbeidskraft. Byområdene eller gettoene hvor de svarte bodde, ble kalt «townships».
I dag er befolkningen i bydelen fremdeles overveldende svart, og utgjorde i folketellingen 2001 896 295 personer — [2] – eller ca. en tredjedel av Johannesburgs befolkning.
Byen ble verdenskjent 16. juni 1976, da det brøt ut opprør blant skoleelever der, de såkalte Soweto-opprøret. Foranledningen var at myndighetene hadde bestemt at all undervisning skulle foregå på afrikaans, og ikke på engelsk. Ca 10 000 tenåringer demonstrerte denne dagen, hvorav 556 ble drept av politiet. Dagen minnes idag i Sør-Afrika som offentlig høytidsdag, National Youth Day.
Ved siden av opptøyene i 1976 har Soweto vært hovedsete for antiapartheidkampen i Sør-Afrika, og mange berømte sørafrikanere har bodd der eller kommer derfra, blant andre Nelson Mandela, Winnie Mandela og Desmond Tutu.
Soweto er også hjemmebane for to av Sør-Afrikas viktigste fotballag, Orlando Pirates og Kaizer Chiefs.
== Referanser == | Soweto er et byområde sørvest for Johannesburg i provinsen Gauteng i Sør-Afrika. | 4,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulrike_Meinhof | 2023-02-04 | Ulrike Meinhof | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Dødsfall under fengselsopphold', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer dømt for drap', 'Kategori:Personer fra Oldenburg', 'Kategori:Personer tilknyttet Røde Armé Fraksjon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser', 'Kategori:Tyskere involvert i terroraktivitet'] | Ulrike Marie Meinhof (født 7. oktober 1934, død 9. mai 1976) var en tysk venstreekstremist, og en av grunnleggerne av terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF).
| Ulrike Marie Meinhof (født 7. oktober 1934, død 9. mai 1976) var en tysk venstreekstremist, og en av grunnleggerne av terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF).
== Bakgrunn ==
Hun var datter av kunsthistorikerne Werner Meinhof og Ingeborg Meinhof. Hennes far var direktør for bymuseet i Jena, men døde i 1939; i 1948 døde også moren, og historikeren professor Renate Riemeck fikk formynderskapet for deres barn. Riemeck var en av grunnleggerne av Deutsche Friedensunion, og her kom Ulrike Meinhof første gang i kontakt med pasifistiske og sosialistiske ideer. Etter å ha avlagt abitur, studerte Meinhof filosofi, pedagogikk, sosiologi og germanistikk i Marburg i 1955-56. Hun ble aktiv i anti-atomvåpenbevegelsen, og begynte å arbeide som journalist. Blant annet ble hun redaktør for det radikale tidsskriftet konkret, og skrev senere også dreieboken til fjernsynsfilmen Bambule.
Meinhof ble gift med utgiveren av konkret, Klaus Rainer Röhl, i 1961. De fikk to døtre; Bettina og Regine i 1962.
== Terrorist ==
Meinhof og Röhl ble skilt i 1968, og ved rettssaken mot brannstifterne som hadde satt fyr på Frankfurter Kaufhaus ble hun kjent med de anklagede, Thorwald Proll, Horst Söhnlein samt de senere medgrunnleggerne av RAF, Andreas Baader og Gudrun Ensslin. På dette tidspunktet ble Meinhof stadig mer radikal og kompromissløs. Hun dro sammen med en gruppe andre til palestinske leirer i Jordan for våpentrening, hjalp Baader å flykte fra fengsel, og deltok i de følgende årene i bankran og bombeangrep mot industriområder, kidnapping og drap på et stort antall høyprofilerte tyske politikere, diplomater, dommere og næringslivsledere. Gruppen ble fort kjent som Baader-Meinhof-banden i konservativ tysk presse, selv om Meinhof antagelig ikke var leder av gruppen. Hun skrev mye av propagandaen gruppen sendte ut, og påsto at de bekjempet utnyttelsen av vanlige folk og det kapitalistiske systems imperialisme. I 1970 kidnappet hun døtrene, og planla å la dem bli lært opp av Folkefronten for Palestinas frigjøring i Jordan. Døtrene ble reddet av journalisten Stefan Aust og gjenforent med faren.
== Fengsel og død ==
Hun ble arrestert i 1972 i Langenhagen og dømt til åtte års fengsel for 6 mord, 60 mordforsøk, bombeattentater, mordbranner, bankran og en rekke andre forbrytelser. Hun hengte seg i fengselscellen i Stuttgart i 1976 før hun skulle for retten for ytterligere fire andre drap, 54 drapsforsøk og for å ha grunnlagt en kriminell organisasjon. Enkelte konspirasjonsteoretikere har i ettertid påstått at selvmordet var arrangert og at hun ble myrdet av myndighetene. Det ble imidlertid senere oppdaget at hun hadde blitt stadig mer isolert fra de andre RAF-innsatte i fengselet, og blant meldinger dem imellom ble det oppdaget at Gudrun Ensslin hadde beskyldt henne for å være «for svak».
Flere kommuner i Tyskland vegret seg mot at Ulrike Meinhof skulle gravlegges hos dem. Til slutt ble hun 15. mai 1976 gravlagt på Trefoldighetskirkegård III (Dreifaltigkeitsfriedhof III) felt A-12-19 i Mariendorf, Tempelhof-Schöneberg i Berlin. Bisettelsen ble fulgt av ca. 4 000 mennesker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ulrike Meinhof – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ulrike Meinhof – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ulrike Meinhof på Internet Movie Database
(no) Ulrike Meinhof hos Sceneweb
(en) Ulrike Meinhof hos The Movie Database
(en) Ulrike Meinhof på Discogs
(en) Ulrike Meinhof på MusicBrainz
(en) Ulrike Meinhof på Songkick
(no) Kronologi | Ulrike Marie Meinhof (født 7. oktober 1934, død 9. | 4,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Ossietzky | 2023-02-04 | Carl von Ossietzky | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mai', 'Kategori:Dødsfall fra tuberkulose', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fanger i tyske konsentrasjonsleire', 'Kategori:Fødsler 3. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske aktivister', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske journalister', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Carl von Ossietzky (1889–1938) var en tysk journalist og pasifist. Han deltok i første verdenskrig, og ble korporal i infanteriet. Ossietzky var en av Weimarrepublikkens mest innflytelsesrike journalister, og utgiver av tidsskriftet Die Weltbühne fra 1927. Weltbühne avslørte tysk opprustning i strid med Versaillestraktaten, og Ossietzky ble som ansvarlig redaktør dømt til fengsel for forræderi. Han ble løslatt etter et amnesti før jul i 1932, men arrestert på ny samme natt som riksdagsbrannen i februar 1933. Han kom i konsentrasjonsleir, og ble der alvorlig mishandlet.
Det pågikk fra 1934 en internasjonal kampanje for å gi Nobels fredspris til Ossietzky, hovedsakelig motivert av ønsket om å få ham frigitt. Forfatteren Knut Hamsun skrev i 1935 en artikkel der han sterkt kritiserte Ossietzky og en mulig tildeling av fredsprisen til ham. Den borgerlige presse og konservative politiske kretser i Norge støttet Hamsun i hans kritikk. I 1936 fikk Ossietzky likevel prisen for 1935, og han ble løslatt til et sykehus før prisutdelingen. Nazi-myndighetene ved Hermann Göring nektet ham imidlertid å reise til Norge for å motta prisen.
Nobelkomiteen ga en generell begrunnelse for tildelingen, og viste til hans verdifulle bidrag for fredens sak. I ettertid er prisen til Ossietzky vurdert som den første fredspris gitt for deltakelse i kampen for menneskerettigheter. Ossietzky døde på sykehuset i Berlin 4. mai 1938 av tuberkulose og senskader fra mishandlingen i konsentrasjonsleiren.
| Carl von Ossietzky (1889–1938) var en tysk journalist og pasifist. Han deltok i første verdenskrig, og ble korporal i infanteriet. Ossietzky var en av Weimarrepublikkens mest innflytelsesrike journalister, og utgiver av tidsskriftet Die Weltbühne fra 1927. Weltbühne avslørte tysk opprustning i strid med Versaillestraktaten, og Ossietzky ble som ansvarlig redaktør dømt til fengsel for forræderi. Han ble løslatt etter et amnesti før jul i 1932, men arrestert på ny samme natt som riksdagsbrannen i februar 1933. Han kom i konsentrasjonsleir, og ble der alvorlig mishandlet.
Det pågikk fra 1934 en internasjonal kampanje for å gi Nobels fredspris til Ossietzky, hovedsakelig motivert av ønsket om å få ham frigitt. Forfatteren Knut Hamsun skrev i 1935 en artikkel der han sterkt kritiserte Ossietzky og en mulig tildeling av fredsprisen til ham. Den borgerlige presse og konservative politiske kretser i Norge støttet Hamsun i hans kritikk. I 1936 fikk Ossietzky likevel prisen for 1935, og han ble løslatt til et sykehus før prisutdelingen. Nazi-myndighetene ved Hermann Göring nektet ham imidlertid å reise til Norge for å motta prisen.
Nobelkomiteen ga en generell begrunnelse for tildelingen, og viste til hans verdifulle bidrag for fredens sak. I ettertid er prisen til Ossietzky vurdert som den første fredspris gitt for deltakelse i kampen for menneskerettigheter. Ossietzky døde på sykehuset i Berlin 4. mai 1938 av tuberkulose og senskader fra mishandlingen i konsentrasjonsleiren.
== Biografi ==
=== Bakgrunn og tidlige år ===
Ossietzky ble født i Hamburg som eneste barn av ekteparet Carl Ignatius von Ossietzky (1848–1891) og Rosalie Marie, født Pratzka (1866–1921). Faren som kom fra Øvre Schlesien, var soldat inntil 1879 og arbeidet deretter som stenograf. Ved siden av dette drev han et vertshus. Faren var av polsk katolsk familie, moren av tysk-polsk evangelisk slekt.Etter farens død bodde gutten hos farens strengt katolske søster. I 1898 giftet moren seg med billedhuggeren og sosialdemokraten Gustav Walther og de overtok ansvaret for gutten, som nå kom i et protestantisk hjem. Walter fikk stor innflytelse på Ossietzkys politiske syn.Ossietzky vokste opp som en stillfaren og fysisk spinkel ungdom. På skolen gikk det bra i språk, men dårlig i matematikk. Han avsluttet i 1904 sin ettårige middelsskole, uten å ta eksamen. Fra 1907 til 1914 arbeidet han som skrivehjelp ved en domstol (Amtsgericht) i Hamburg.I 1908 meldte han seg inn i det liberale partiet Demokratische Vereinigung og ble fra 1911 medarbeider i partiorganet Das freie Volk. Han var fra 1908 medlem av den pasifistiske organisasjonen Det tyske fredsselskap, og skrev artikler i utgivelsene til Det tyske monistforbund.Ossietzky giftet seg i 1913 med den engelske kvinnesakskvinnen Maud Lichfield-Woods, født i Hyderabad (Telangana). De fikk datteren Rosalinda von Ossietzky-Palm.Ossietzky var pasifist, men ikke militærnekter. Under første verdenskrig gjorde han tjeneste i infanteriet på vestfronten og ble forfremmet til korporal. Etter å ha deltatt i slaget ved Verdun, kritiserte han romantiseringen av krigen, og at krigen fikk fortsette. Han fikk i 1914 en bot på 200 riksmark for å ha kritisert en avgjørelse i en militærdomstol i Erfurt. Han ble dimittert fra militærtjenesten i 1918, etter et opphold på lasarettet.
=== Journalist i Berlin ===
I juli 1919 flyttet han til Berlin og ble medarbeider i Berliner Volks-Zeitung. Han arbeidet som generalsekretær i det tyske fredsselskapet i Berlin, og ble samtidig grunnlegger av det som senere ble kjent som Nie Wieder Krieg- (Aldri mer krig-)bevegelsen. Han fikk utgitt sin eneste selvstendige publikasjon, Der Anmarsch der neuen Reformation (Den nye reformasjonens inntreden), på Hamburger Pfadweiser-Verlag. I dette skriftet betonte han betydningen av den sivile og demokratiske bevissthet i Weimarrepublikken.Videre utover i 1920-årene arbeidet han for venstreorienterte publikasjoner som Das Tage-Buch og Montag Morgen. De første årene skrev han en rekke teaterkritikker og kulturkritiske artikler. Etter å ha begynt i Die Weltbühne, økte hans produksjon av politiske og samfunnskritiske analyser og kommentarer. Ossietzky deltok i etableringen av et politisk parti, Republikanische Partei, men etter nederlaget ved valget i 1924, var det slutt på partipolitikken for hans del.
=== Utgiver av Die Weltbühne ===
Ossietzky overtok etter Kurt Tucholsky som utgiver av Die Weltbühne i mai 1927. I denne posisjonen ble han en av de mest innflytelsesrike journalister i Weimarrepublikken. Som følge av sin kritikk mot gjenopprustningen ble han straffedømt flere ganger.Han kritiserte i sine lederartikler uthulingen av Weimarforfatningen og partisystemet, og han forsvarte demokratiet mot militarismen og det monarkistiske og høyreorienterte justisvesenet. Blant de venstreorienterte i Tyskland var han vel ansett. For kommunistene var han imidlertid for borgerlig, og de liberale demokratene anså ham som en radikal motstander av den demokratiske republikken. De konservative og nasjonalsosialistene la ham for hat, blant annet for hans samarbeid med Tucholsky.I en artikkel i Die Weltbühne med overskriften «Tyskernes fabelaktige politiske udannethet» (fabelhafte politische Unbildung), viste han hvordan han vurderte samtiden: «Vi tyskere er ikke modne for demokratiet før vi lærer å bekjempe den militære streben i margen av vårt eget vesen.»Ossietzkys kritikk av militarismen, Feme-mordene og det aggressive Reichswehr var nådeløs, men alltid saklig og ridderlig. Forfatteren og pasifisten Arnold Zweig karakteriserte ham som journalist på denne måten: «Under den kortvarige republikk fikk keisertidens og krigens krefter først riktig anledning til å utfolde seg. Mot dem kjempet bare få forfattere som brente av sannhetens, rettferdighetens og tankefrihetens patos. Mellom disse få var Carl von Ossietzky så og si den eneste gentleman.»
=== Weltbühne-saken ===
Ossietzky ble tiltalt en rekke ganger, enten som følge av egne skriverier, eller som ansvarlig redaktør. Den mest kjente var Weltbühne-saken fra 1929. Artikkelen «Windiges aus der Deutschen Luftfahrt» (Luftig fra den tyske luftfarten) av Walter Kreiser, avslørte at flyvåpenet i Reichswehr ble opprustet. Dette var i strid med Versaillestraktaten. Artikkelen bygget kun på åpent tilgjengelige kilder, men Reichsgericht dømte likevel Kreiser og Ossietzky til ett og et halvt års fengsel for landsforræderi og spionasje. Ossietzky ble frifunnet for å ha publisert en artikkel av Tucholsky der det ble uttrykt at «soldater er mordere». Rettssaken ble holdt for lukkede dører, dommen kunne ikke ankes og heller ikke kritiseres.Kreisler rømte til Paris. Ossietzky møtte til soning i Tegel-fengselet ikke av lojalitet, men fordi han ville være mer brysom for myndighetene i fengselet enn utenfor. Han opplevde anklagen om forræderi som sterkt krenkende. Han var redd for at høyresiden ville ha brukt en rømning til å kaste ytterligere mistanke mot ham. Etter åtte måneder ble han benådet som en del av juleamnestiet i desember 1932.Ossietzkys datter, Rosalinda von Ossietzky-Palm, begjærte i 1980-årene gjenopptakelse av saken, men kravet ble avslått av Berlins øverste domstol. Den føderale høyesterett Bundesgerichtshof forkastet anken. Avgjørelsen ble begrunnet med at en feil anvendelse av reglene i den opprinnelige dom i 1931, ikke var tilstrekkelig grunn for gjenopptakelse etter straffeprosessordningen.
=== Ny arrestasjon ===
Da Adolf Hitler ble rikskansler, fikk Ossietzky vite at han selv sto på en arrestasjonsliste. Han ønsket likevel ikke å emigrere. Den 28. februar 1933, samme natt som Riksdagsbrannen, ble han arrestert på ny. Fra politiarresten på Alexanderplatz ble han 6. april 1933 overført til konsentrasjonsleiren Sonnenburg. Den 15. februar 1934 ble han overført til konsentrasjonsleiren Esterwegen i Emsland ved grensen til Nederland.Hans medfanger fortalte senere hvordan Ossietzky ble mishandlet særlig brutalt. Det skyldtes for det første at han ganske uredd hadde opponert mot nasjonalsosialismen, og for det andre at vokterne holdt ham for å være jødisk.I oktober 1935 fikk Røde Kors sende inn den sveitsiske diplomaten Carl Jacob Burckhardt i leiren. Han beskrev møtet blant annet slik:
Etter ti minutters venting kom to SS-folk som mer slepte og drog enn ledsaget en liten skikkelse. Et skjelvende, dødsens blekt vesen som virket helt følelsesløst, med et opphovnet øye, tennene øyensynlig slått inn, og som slepte på et brukket og dårlig helet ben. Jeg rakte ham hånden, men han tok den ikke. «Avgi melding!» skrek kommandant Loritz. En uartikulert, lav lyd kom ut av strupen på det forpinte mennesket. «Trekk Dem tilbake!» sa jeg til Loritz. «Herr von Ossietzky,» sa jeg. «Jeg bringer Dem hilsen fra Deres venner. Jeg representerer Røde Kors og er her for å hjelpe Dem – så langt det er mulig.» Ingen reaksjon. Foran meg, så vidt i live, stod et menneske som var nådd til den ytterste grense for hva det kunne tåle. Uten et ord til svar. Jeg trådte nærmere. Da fyltes det ene, seende øyet med tårer, og lespende, avbrutt av hulk, sa han: «Takk. Si til mine venner at det er slutt med meg; snart er det forbi; det er godt slik.» Stille føyde han til ganske stille: «Takk. Jeg har fått nyheter her en gang. Min hustru har vært her en gang. Det var freden jeg ville. (Ich wollte den Frieden).»
== Nobels fredspris ==
=== Kampanjen for Ossietzky ===
Ideen om å gi Ossietzky fredsprisen oppsto i 1934 blant hans tyske venner som levde i eksil etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse. Det ble opprettet en «Freundeskreis Ossietzky» (Vennekretsen Ossietzky) i Paris, ledet av journalisten Hilde Walter (1895–1976). «Vennekretsens» fremste mål var i utgangspunktet ikke å gi prisen til Ossietzky, men å få oppmerksomhet rundt de forholdene han levde under i konsentrasjonsleiren.Kretsen drev et omfattende arbeid for å verve fremstående intellektuelle og politikere til å støtte Ossietzkys kandidatur. I Paris deltok blant andre de tyske intellektuelle Hellmut von Gerlach og Emil Julius Gumbel. Politikeren Willy Brandt, som levde i eksil i Norge, var kretsens mann i Oslo. Walter fikk ved hjelp av fredsforkjemperne Mimi Sverdrup Lunden og Aase Lionæs, møte daværende komitemedlem Martin Tranmæl i Oslo i 1936. Den tyske regjeringen oppdaget aldri hvem det var som styrte kampanjen.Nasjonalsosialistene fryktet på sin side at dersom Ossietzky skulle dø i leiren, ville det gå utover et stort propagandamøte i forbindelse med de planlagte olympiske leker i Berlin. Tyskerne arbeidet derfor for at prisen skulle gå til grunnleggeren av den internasjonale olympiske komité, franskmannen Pierre de Coubertin. De kalte Ossietzky for en forræder, fordi han hadde avslørt Tysklands ulovlige opprustning.
=== Ingen pristildeling i 1935 ===
I løpet av 1935 kom det inn seks forslag på Ossietzky, men han ble ikke foreslått av noen av komiteens medlemmer. Nobelkomiteen kom i det hele tatt ikke frem til enighet om noen kandidat, og bestemte den 20. november 1935 at det ikke skulle utdeles noen nobelpris dette året. Beslutningen ble fattet i hemmelig møte og det ble ikke laget noe referat.Brandt og den tyske historiker Elke Suhr mente at komiteen nølte etter press fra den tyske regjering. Dette blir imøtegått av historikerne Elisabeth Thue og Øivind Stenersen som udokumentert.Den engelske forfatteren Robert Ferguson mente at komiteen ikke ville ta avgjørelsen med utenriksminister Halvdan Koht og tidligere utenriks- og statsminister Johan Ludwig Mowinckel sittende i komiteen. Avgjørelsen kunne da se ut som et ledd i norsk utenrikspolitikk. Ifølge Kohts dagboknotater var komiteen i tvil om Ossietzky drev egentlig fredsarbeid. Høyremannen Fredrik Stang mente det kunne «synes tiltalende» å gi ham prisen. Koht var imot, og mente at Ossietzky ikke ville blitt foreslått om han ikke hadde sittet i fengsel. Fredsarbeidet hans var ikke betydelig nok. Ifølge Koht ønsket Lange å gi prisen til lord Cecil for hans arbeid i Folkeforbundet. Bernhard Hanssen, ett av nobelkomiteens medlemmer, gikk inn for de sør-amerikanske anti-krigsagitatorene Carlos Saavedra Lamas og Mello Franco, mens Koht selv støttet International Committee of Historical Sciences.
=== Hamsuns kritikk og diskusjonen i Norge ===
Etter Nobelkomiteens vedtak i 1935, tok forfatteren Knut Hamsun sterk avstand fra idéen om å tildele fredsprisen til Ossietzky. Han skrev 22. november 1935 i Aftenposten og Tidens Tegn blant annet dette: «Hva om hr Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære overgang, da hele verden flekker tenner mot myndighetene i det store folk han tilhører? Hva vil han – er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blant landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?»Forfatteren Nordahl Grieg svarte samme ettermiddag i Dagbladet: «- her er en stor norsk dikter som går til angrep på deg, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje vil det være en av tingene vi ikke glemmer – den store verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare.» På Griegs side i debatten stilte flere norske forfattere seg, som for eksempel Sigrid Undset, Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Helge Krog, Johan Borgen, Olav Duun og Johan Falkberget. De fikk følge av 300 studenter i et opprop. Blant avisene fikk de støtte av Dagbladet og Arbeiderbladet.Hamsun fikk på sin side støtte av blant andre Aftenposten, Tidens Tegn og Nationen. Aftenposten skrev på lederplass: «Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør!» Den Konservative Studenterforening anerkjente Hamsun for at han aldri hadde vært mer i pakt med tidens unge. Den nasjonale ungdom sluttet også i denne sak opp om sin store åndelige høvding, ifølge DKS. Også Anders Lange som da var medlem av Fedrelandslaget, støttet Hamsuns artikkel om Ossietzky, som han viste til som den «fordømte svindleren der nede i Tyskland.»Det er antatt at Hamsuns kritikk av forslaget om å gi Ossietzky fredsprisen, sterkt bidro til oppmerksomhet omkring saken, og dermed styrket Ossietzkys kandidatur.
=== Goebbels og Görings holdning ===
De nazistiske lederne Goebbels og Göring reagerte sterkt negativt på Ossietzkys kandidatur, men de hadde ulike strategier. Goebbels uttalte med sikte på Ossietzky at «Det er bedre at hodet til en landsforræder faller i fredstid enn at mange hundre landsmenn mister livet i krigstid på grunn av ham. Derfor: Av med hodet!»Göring fulgte en mer forsiktig linje. Han hadde mottatt opplysninger om at Ossietzky kunne dø når som helst, og ønsket ikke den oppmerksomhet i utlandet som et dødsfall ville gi. Ossietzky ble derfor flyttet til et fengselssykehus der han fikk grundig behandling, men samtidig streng bevoktning. Den 7. november 1936 som var før prisutdelingen, ble Ossietzky satt fri og overført til et privat sykehus i bydelen Nordend, et strøk i bydelen Niederschönhausen i Berlin. Myndighetene holdt ham fortsatt under oppsikt.Göring innkalte Ossietzky til et møte og prøvde å få ham til til å frasi seg prisen og ta avstand fra pasifisme ved en erklæring. Til gjengjeld skulle Ossietzky motta en månedlig livrente. Men Ossietzky avslo og svarte: «Jeg var, jeg er, jeg forblir pasifist.» Det eneste vitnet til møtet var den stedfortredende Gestapo-sjefen Werner Best. Best ga senere uttrykk for at Ossietzky «åpent og modig» ga uttrykk for sin avvisning av nazismen.
=== Utdelingen av nobelprisen i 1936 ===
I 1936 forelå det 46 kandidater til fredsprisen, men stemningen hadde snudd fullstendig til fordel for Ossietzky. Til slutt hadde komiteen mottatt 86 forslag på ham. Det var like mange som det kom på de øvrige kandidatene til sammen. Listen over forslagsstillerne omfattet fremstående akademikere og parlamentsmedlemmer i en rekke land, blant dem Arbeiderpartiets stortingsgruppe og sentralstyre. Seks tidligere vinnere av fredsprisen støttet Ossietzkys kandidatur. Nobelkomiteens rådgiver Wilhelm Keilhau og hans etterfølger Frede Castberg hadde begge vurdert Ossietzky som en kvalifisert kandidat.Utenriksminister Koht meddelte nobelkomiteen 9. november 1936 at han ikke ønsket å delta ved avgjørelsen av fredsprisen, men ba om at varamedlemmet ble innkalt. Han viste til at det var reist spørsmål om han som utenriksminister burde sitte i komiteen. Venstres formann og tidligere utenriks- og statsminister Johan Ludwig Mowinckel mente at han selv ikke kunne sitte der dersom Koht gikk ut, og trakk seg helt fra komitéen. Nobelkomiteen besto etter dette av Fredrik Stang, Cornelius Bernhard Hanssen, Christian Lous Lange og de innkalte varamedlemmene Axel Thallaug og Martin Tranmæl.
Nyheten om fredsprisen til Ossietzky, kom i avisene 24. november 1936. Den ble av nobelkomiteen grunngitt som anerkjennelse for hans «verdifulle bidrag til fredens sak». Han ble dermed ikke vurdert som et offer for det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, selv om det var temaet i den kampanjen som ble ført for hans kandidatur. Senere er prisen til Ossietzky ansett som den første fredspris gitt til en menneskerettighetsforkjemper.Komitéleder Stangs tale inneholdt intet om regimet i Tyskland. Han la vekt på at Ossietzky, som verken var kommunist eller konservativ, ikke kunne regnes som noe symbol, men var en fredsforkjemper på linje med andre fredsforkjempere. Talen avsluttet med at «Når vi nå gir årets Nobels fredspris til Carl von Ossietzky, anerkjenner vi hans verdifulle bidrag til fredens sak – hverken mer eller absolutt ikke mindre.»
=== Reaksjoner på prisutdelingen ===
Aftenposten kommenterte 27. november 1936 pristildelingen i en redaksjonell artikkel med overskriften «Den krigerske fredspris». Det ble hevdet at «Det norske folk har ikke hatt noe med utdelingen å gjøre. Fredsprisen er blitt brukt som en utfordring og et kårdestøt mot annerledes tenkende. Den blir overlatt til smilet, hvor den rettelig hører hjemme hos en overlegen nasjon.» Norges Handels- og Sjøfartstidende hevdet at «Handlinger som oppholdstillatelse for Trotskij og denne Nobelprisutdelingen river ned for Norge det vår idrettsungdom, våre forretningsmenn og våre sjøfolk bygger opp.»Tysklands nazistiske leder Adolf Hitler reagerte mot utdelingen av fredsprisen til Ossietzky ved å bryte ordenssamkvemmet mellom landene. Tyske statsborgere skulle ikke kunne motta norske ordener, og norske statsborgere skulle ikke få tyske. Denne diplomatiske konflikten varte i to år, men fikk få praktiske konsekvenser og skadet ikke forholdet mellom de to landene. Den norske regjeringen holdt konflikten hemmelig, også for norske myndigheter. Det tyske diplomatiet var på sin side uenig med Hitler, og ønsket dessuten å dempe konflikten. Potensielle prismottakere på hver side fikk aldri vite hva de gikk glipp av. Hitler skal ha vært inne på å la Ossietzky dra til Oslo for å motta prisen, og deretter frata ham statsborgerskapet. Han fikk lov til å telegrafere: «Takknemlig for uventet heder», men Göring nektet ham utreisetillatelse til Norge for å motta prisen.Den franske avisen L'Air Nouvelle i Paris mente at tildelingen var historisk, og den tyske dikteren Thomas Mann uttalte at det var en av de få gode nyheter han hadde hørt på mange år.
=== Kong Haakons fravær fra utdelingen ===
Kong Haakon møtte ikke til festlighetene ved utdelingen av prisen 10. desember 1936, slik han ifølge historiker Elisabeth Thue «stort sett» pleide å gjøre. Ifølge den tyske sendemann Heinrich Sahm uttalte kongen til lederen av den norsk-tyske forening i Norge (Selmer) at han holdt det for nødvendig «[...] i dette spesielle tilfelle ved min uteblivelse ved nobelpriskomiteens festmiddag å bringe til uttrykk, at jeg synes prisutdelingen til Ossietzky er ytterst uheldig og skadelig for de norsk-tyske forbindelsene.» Det er ifølge Thue (1994) uklart om kongen, dersom uttalelsen stemmer, ga uttrykk for sin egen eller regjeringens oppfatning. Ifølge forfatter Tor Bomann-Larsen i Æresordet (2013), møtte nobelkomiteens leder Stang i audiens hos kong Haakon og inviterte ham til utdelingen av prisen. Kongen måtte ta betenkningstid, og uttalte at «af Hensyn til Situationen måtte [jeg] konferere med Regjeringen om det i det jeg mente vi blev delaktige i ansvaret for Uddelingen om vi gik.» Bomann-Larsen bygger på advokaten Per Ryghs dagboknotater.
=== Prispengene ===
Nobelinstituttet utbetalte i 1936 prispengene på rundt 186 000 kroner til en norsk bank. Knut Wannow som Ossietzky hadde engasjert som advokat, fikk den norske og svenske nobelstiftelsen til å utbetale pengene til seg, men underslo dem siden. Wannow ble dømt for forholdet, men pengene var borte. Wannow skal ha vært en tidligere offiser som forega å være advokat og fikk Ossietzkys fullmakt til å hente pengene i Oslo. Wannow skjulte dem i investeringer foretatt i navnet til en frøken Lenze, for å gjøre det vanskeligere å spore pengene. Ossietzkys lege Dosquette lånte ham penger så han kunne betale advokater for å avsløre Wannow og Lenze, og det meste skal være kommet til rette like før Ossietzkys død.Det var under rettssaken mot Wannow at Ossietzky kom med sin siste offentlige uttalelse: «Jeg spurte meg selv: Er du virkelig verdig til denne prisen, eller er det bare en politisk demonstrasjon? Men så tok jeg et overblikk over mitt liv og kom til at jeg ikke var helt uverdig.»
== Sykdom og død ==
Den norske ingeniøren Finn Lie og hans kone Inger besøkte Ossietzky på sykehuset i Berlin påskeaften 1938. Ossietzkys kone tok imot ekteparet i hans fuktige værelse på tolv kvadratmeter. Rommet lå i en brakke og hadde utgang rett ut i gårdsrommet. Ossietzky døde på sykehuset 4. mai 1938 av tuberkulose og senskader fra mishandlingen i konsentrasjonsleiren. Ossietzky mente selv at han var blitt infisert med tuberkelbakterien, siden ingen i familien hadde sykdommen, men det er ikke dokumentert.Tysk telegrambyrå meddelte at våren hadde hatt en ugunstig påvirkning på pasientens tilstand. I dødsattesten utstedt av myndighetene, sto det at Ossietsky døde 48 år gammel av meningitt. Ved bisettelsen var bare enken, legen og to Gestapo-vakter til stede. På kisten lå ingen kranser, bare en enkel bukett fra ekteparet Lie. Organisten spilte Åses død og Solveigs sang.
== Ossietzkys hilsen til Hamsun ==
Ossietzky hadde vært kjent med Hamsuns angrep i 1935. Han forklarte Lie under besøket i påsken 1938 at han ikke la noen vekt på det: «Jeg kjenner ham ikke som menneske, men for en strålende dikter han er! Dette sprog, disse uttrykk, så klare, så uttrykksfulle. De må love å sende mig Ringen sluttet, for den har jeg ikke fått tak på. Jeg vet ikke om den er oversatt til tysk.»Lie rakk ikke å sende boken før Ossietzky døde. Like før utbruddet av andre verdenskrig traff Lie Hamsun tilfeldig i en heis i en bygård i Pilestredet i Oslo. Lie overbragte Hamsun en hilsen fra Berlin, slik han hadde fått i oppdrag. «Fra hvem?» spurte den tunghørte dikteren. «Fra Carl von Ossietzky!» ropte Lie inn i øret på ham. «Jeg kjenner ingen ved det navn», svarte Hamsun og skyndte seg bortover korridoren.
== Ettermæle ==
Ossietzkys manglende tilknytning til partipolitikken, fikk betydning for vurderingen av ham under den kalde krigen. Historieskrivningen i det kommunistiske DDR (Øst-Tyskland) inneholdt intet om Ossietzkys kritikk av kommunistpartiet KPD. Det sosialdemokratiske og vesttyske SPD, fremsatte på sin side ingen sterk kritikk av dette. Grunnen kan ha vært at Ossietzky også hadde kritisert SPD for å ha krenket demokratiske grunnprinsipper. Heller ikke konservative anerkjente verdien av Ossietzkys venstreorienterte journalistikk. Det var først i 1980-årene at slike sidehensyn ble borte i den alminnelige omtale av Ossietzky.Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.
== Oppkallinger ==
Carl von Ossietzky Universität Oldenburg ble grunnlagt i 1973. Carl von Ossietzky-medaljen har siden 1962 blitt utdelt årlig av Internationale Liga für Menschenrechte i Berlin, opprinnelig Vest-Berlin. Ytterligere en Ossietzky-medalje ble fra 1963 og til Tysklands gjenforening, utdelt av det såkalte Friedensrat (fredsrådet) i DDR (Øst-Tyskland). Tidsskriftet Ossietzky ble utgitt første gang i 1997. De første skribentene i tidsskriftet var flere av de samme som skrev i Die Weltbühne som ble nedlagt i 1993. Staats- und Universitätsbibliothek Hamburg Carl von Ossietzky fikk Ossietzkys navn tilføyd i 1983. Byen Oldenburg har siden 1984 utdelt Carl von Ossietzky-prisen for samtidshistorie og politikk, annethvert år. Carl von Ossietzky-parken finnes i bydelen Berlin-Moabit. Ossietzkyprisen deles ut av Norsk P.E.N. for «fremragende innsats for ytringsfriheten».
== Verker ==
Carl von Ossietzky: Sämtliche Schriften. Utgitt av Werner Boldt i samarbeid med Rosalinda von Ossietzky-Palm. Åtte bind. Rowohlt, Reinbek 1994, ISBN 3-498-05019-2.
Carl von Ossietzky: Schriften. To bind. Aufbau, Berlin 1966.
Carl von Ossietzky: Rechenschaft: Publizistik aus den Jahren 1913–1933. Utgitt av Bruno Frei. Aufbau, Berlin 1970.
Carl von Ossietzky: Lesebuch: der Zeit den Spiegel vorhalten. Utgitt av Carl-von-Ossietzky-Forschungsstelle ved Universität Oldenburg. Rowohlt, Reinbek 1989, ISBN 3-498-05015-X.BrevsamlingDietger Pforte (red.): Farbige weithin sichtbare Signalzeichen. Der Briefwechsel zwischen Carl von Ossietzky und Kurt Tucholsky aus dem Jahr 1932. Akademie der Künste, Berlin 1985, ISBN 3-88331-942-2.
== Se også ==
Det tyske demokratiets pionerer
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Norske biografiske tekster ===
Hallvard Rieber-Mohn: Carl von Ossietzky. En studie i sivilt mot, forlaget Aschehoug, 1974.
Inge Eidsvåg: Dikteren og konsentrasjonsleirfangen, P2-akademiet bind 33, forlaget Transit, 2005
=== Tyske biografiske tekster ===
Werner Boldt: Carl von Ossietzky: Vorkämpfer der Demokratie. Ossietzky, Hannover 2013, ISBN 978-3-944545-00-4.
Bruno Frei: Carl von Ossietzky: eine politische Biographie. Berlin 1978, ISBN 3-921810-15-9.
(de) Dirk Grathoff: «Ossietzky, Carl von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 19, Duncker & Humblot, Berlin 1999, ISBN 3-428-00200-8, s. 610 f. (digitalisering).
Richard von Soldenhoff (red.): Carl von Ossietzky 1889–1938. Ein Lebensbild. (Bildbiografie). Weinheim 1988, ISBN 3-88679-173-4.
Wilhelm von Sternburg: „Es ist eine unheimliche Stimmung in Deutschland“: Carl von Ossietzky und seine Zeit. Aufbau-Verlag, Berlin 1996, ISBN 3-351-02451-7.
Elke Suhr: Carl von Ossietzky. Eine Biographie. Kiepenheuer und Witsch, Köln 1988, ISBN 3-462-01885-X.
Hermann Vinke: Carl von Ossietzky. Hamburg 1978, ISBN 3-7915-5007-1.
Berndt W. Wessling: Carl von Ossietzky, Märtyrer für den Frieden. Knesebeck und Schuler, München 1989, ISBN 3-926901-17-9.
=== Annet ===
Stefan Berkholz (red.): Carl von Ossietzky. 227 Tage im Gefängnis. Briefe, Texte, Dokumente. Darmstadt 1988.
Kurt Buck: Carl von Ossietzky im Konzentrationslager. In: DIZ-Nachrichten. Aktionskomitee für ein Dokumentations- und Informationszentrum Emslandlager e.V., Papenburg 2009, Nr. 29, S. 21–27 : Ill.
K. Fiedor: Carl von Ossietzky und die Friedensbewegung. Breslau 1985.
Eivind Nyhus (2013). Historien om da Carl von Ossietzky og Liu Xiaobo vant Nobels fredspris, og hva som skjedde i etterkant (PDF). [Masteroppgave i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo]
Maud von Ossietzky: Maud von Ossietzky erzählt: Ein Lebensbild. Berlin 1966.
Helmut Reinhardt (red.): Nachdenken über Ossietzky. Aufsätze und Graphik. Verlag der Weltbühne von Ossietzky, Berlin 1989, ISBN 3-86020-011-9.
Christoph Schottes: Die Friedensnobelpreiskampagne für Carl von Ossietzky in Schweden. Oldenburg 1997, ISBN 3-8142-0587-1 Buch als PDF
Elke Suhr: Zwei Wege, ein Ziel – Tucholsky, Ossietzky und Die Weltbühne. Weisman, München 1986, ISBN 3-88897-026-1.
Elisabeth Thue (1994). Nobels fredspris - og diplomatiske forviklinger : Tysk-norske forbindelser i kjølvannet av Ossietzky-saken. Institutt for forsvarsstudier.
Frithjof Trapp, Knut Bergmann, Bettina Herre: Carl von Ossietzky und das politische Exil. Die Arbeit des „Freundeskreises Carl von Ossietzky“ in den Jahren 1933–1936. Hamburg 1988.
== Eksterne lenker ==
(en) Carl von Ossietzky – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carl von Ossietzky – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carl von Ossietzky på Internet Movie Database
(en) Carl von Ossietzky hos The Movie Database
(en) Carl von Ossietzky på Discogs
(en) Nobels fredspris 1935 hos Nobelprize.org
(en) Carl von Ossietzky hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1935
(no) Les foredrag om Ossietzky | miniatyr|upright|Fra 1927 var Ossietzky redaktør for [[Die Weltbühne («verdensscenen»), radikalt uketidsskrift for politikk, kunst og næringsliv i Weimarrepublikken. Bildet viser bladets karakteristiske røde omslag i en utgave fra 1929. | 4,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ray_Charles | 2023-02-04 | Ray Charles | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Blues Hall of Fame', 'Kategori:Dødsfall 10. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 23. september', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Jazzpianister fra USA', 'Kategori:Jazzvokalister fra USA', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dougherty County i Georgia', 'Kategori:Personer fra Madison County i Florida', 'Kategori:Personer fra Seattle', 'Kategori:Personer fra Tampa', 'Kategori:Pianister fra USA', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ray Charles Robinson sr. (født 23. september 1930 i Albany i Georgia i USA, død 10. juni 2004 i Beverly Hills i California) var en amerikansk sanger, pianist, komponist og bandleder.
| Ray Charles Robinson sr. (født 23. september 1930 i Albany i Georgia i USA, død 10. juni 2004 i Beverly Hills i California) var en amerikansk sanger, pianist, komponist og bandleder.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ray Charles Robinson vokste opp sammen med en fattig alenemor. Han begynte å spille klaver som treåring, og begynte å bli blind som femårig på grunn av en sykdom, muligens glaukom. Han ble ikke behandlet for sykdommen og det resulterte i at han som syvårig var helt blind.
Ray Charles hadde en meget hard barndom, og det ble verre da han som 15-årig ble foreldreløs. Han gikk på skole for døve og blinde.
=== Musiker ===
Da han gikk ut av skolen begynte han å spille i en rekke forskjellige band i Florida. Han forkortet navnet sitt da han startet i underholdningsindustrien for ikke å bli forvekslet med den berømte bokseren Sugar Ray Robinson. I 1948 flyttet han til Seattle hvor han dannet bandet McSon Trio som kom til å hete Maxine Trio senere.
I 1965 ble han stoffri etter å ha brukt heroin i tjue år. Ray Charles var gift to ganger og fikk i alt tolv barn med ni kvinner.
Han var en stilskapende pioner innen soulmusikken som blandet rhythm and blues med jazz, country, rock, gospel- og popmusikk og dermed påvirket musikere i de fleste populærmusikalske sjangre. Blant hans største musikalske suksesser er slagere som «I've Got a Woman» (1955), «What'd I Say» (1959), «Georgia On My Mind» (1960), «I Can't Stop Loving You» (1962), «Hit the Road Jack» (1961), «Don't Set Me Free» (1963), «Unchain My Heart» (1964), «Crying Time» (1966) og «Let's Go Get Stoned» (1966).
I 2004 kom spillefilmen Ray som handler om livet hans. Ray Charles fikk aldri anledning til å oppleve den ferdige versjonen før han døde. I 1982 ble Charles valgt inn i Blues Hall of Fame, og i 1986 i Rock and Roll Hall of Fame. Han fikk også en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Ray Charles har også spilt i action-komedien The Blues Brothers (1980).
=== Diskografi (utvalg) ===
Album (topp 30 på Billboard 200)
1958: Soul Brothers (med Milt Jackson) (#30)
1959: What'd I Say (#20)
1959: The Genius of Ray Charles (#17)
1960: Ray Charles in Person (live) (#13)
1960: The Genius Hits the Road (#9)
1961: Dedicated to You (#11)
1961: Genius + Soul = Jazz (#4)
1961: Ray Charles Greatest Hits (#5)
1962: Modern Sounds in Country and Western Music (#1)
1962: Modern Sounds in Country and Western Music Volume Two (#2)
1963: Ingredients in a Recipe for Soul (#2)
1964: Sweet & Sour Tears (#9)
2004: Genius Loves Company (#1)
2006: Ray Sings, Basie Swings (#23)Singler (topp 10 på Hot R&B / Hip-Hop Songs)
1953: «Mess Around» (#3)
1954: «It Should've Been Me» (#5)
1954: «I've Got a Woman» (#1)
1954: «Come Back Baby» (#4)
1955: «This Little Girl of Mine» (#9)
1955: «A Fool for You» (#1)
1955: «Blackjack» (#8)
1955: «Greenbacks» (#5)
1956: «Drown in My Own Tears» (#1)
1956: «Mary Ann» (#1)
1956: «Hallelujah I Love Her So» (#5)
1956: «What Would I Do Without You» (#5)
1956: «Lonely Avenue» (#6)
1957: «Ain't That Love» (#9)
1959: «Night Time Is the Right Time» (#5)
1959: «What’d I Say» (#1)
1960: «Sticks and Stones» (#2)
1960: «Georgia on My Mind» (#3)
1960: «Ruby» (#10)
1960: «Them That Got» (#10)
1961: «One Mint Julep» (#1)
1961: «Hit the Road Jack» (#1)
1961: «Unchain My Heart» (#1)
1961: «But on the Other Hand Baby» (#10)
1962: «Hide Nor Hair» (#7)
1962: «At the Club» (#7)
1962: «I Can’t Stop Loving You» (#1)
1962: «You Don't Know Me» (#5)
1962: «You Are My Sunshine» (#1)
1963: «Don't Set Me Free» (#9)
1963: «No One» (#9)
1963: «Busted» (#3)
1964: «My Heart Cries for You» (#9)
1964: «Baby, Don't You Cry» (#7)
1964: «Makin' Whoopee» (#10)
1966: «Crying Time» (#5)
1966: «Together Again» (#10)
1966: «Let's Go Get Stoned» (#1)
1967: «Here We Go Again» (#5)
1967: «Yesterday» (#9)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ray Charles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ray Charles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ray Charles på Internet Movie Database
(sv) Ray Charles i Svensk Filmdatabas
(da) Ray Charles på Scope
(fr) Ray Charles på Allociné
(en) Ray Charles på AllMovie
(en) Ray Charles hos The Movie Database
(en) Ray Charles på Apple Music
(en) Ray Charles på Discogs
(en) Ray Charles på Discogs
(en) Ray Charles på MusicBrainz
(en) Ray Charles på SoundCloud
(en) Ray Charles på Spotify
(en) Ray Charles på Spotify
(en) Ray Charles på Songkick
(en) Ray Charles på Last.fm
(en) Ray Charles på Genius — sangtekster
Ray Charles på Facebook
Ray Charles på Instagram
Ray Charles på YouTube
Ray Charles på YouTube
Ray Charles på Myspace | Ray Charles Robinson sr. (født 23. | 4,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Chaplin_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Charles Chaplin (andre betydninger) | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Charles Chaplin kan sikte til
Charlie Chaplin, engelsk komiker, skuespiller, regissør og komponist (1889–1977)
Charles Chaplin (maler), fransk maler og grafiker (1825–1891) | Charles Chaplin kan sikte til
Charlie Chaplin, engelsk komiker, skuespiller, regissør og komponist (1889–1977)
Charles Chaplin (maler), fransk maler og grafiker (1825–1891) | Charles Chaplin kan sikte til | 4,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thabo_Mbeki | 2023-02-04 | Thabo Mbeki | ['Kategori:Antiapartheid-aktivister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 18. juni', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Eastern Cape', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sørafrikanske aktivister', 'Kategori:Sørafrikanske politikere', 'Kategori:Sørafrikanske presidenter', 'Kategori:Xhosa-personer'] | Thabo Mvuyelwa Mbeki (født 18. juni 1942) var president i republikken Sør-Afrika fra 1999 til 2008, og visepresident fra 1994 til 1999. Han ble gjenvalgt som president i 2004, men ble avsatt september 2008 av sitt eget parti etter å ha blitt beskyldt for å ha manipulert en rettssak mot sin etterfølger som partileder i African National Congress (ANC), og tidligere visepresident i Sør-Afrika, Jacob Zuma.
| Thabo Mvuyelwa Mbeki (født 18. juni 1942) var president i republikken Sør-Afrika fra 1999 til 2008, og visepresident fra 1994 til 1999. Han ble gjenvalgt som president i 2004, men ble avsatt september 2008 av sitt eget parti etter å ha blitt beskyldt for å ha manipulert en rettssak mot sin etterfølger som partileder i African National Congress (ANC), og tidligere visepresident i Sør-Afrika, Jacob Zuma.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Thabo Mbeki ble født og vokste opp i Idutywa (Transkei), i det som nå er Eastern Cape-provinsen i Sør-Afrika. Mbeki tilhører xhosafolket og har xhosa som morsmål. Han er eldste sønn av Epainette Mbeki og Govan Mbeki og har tre søsken. Hans far var aktiv i ANC og satt 25 år i fengsel sammen med Nelson Mandela.
Han ble medlem av partiet ANC. Mbeki var i politisk eksil fra 1960-årene til ANC ble legalisert i 1990 og han studerte økonomi ved University of Sussex.
=== Politisk karriere ===
Han var visepresident mellom 1994 og 1999, og han ble valgt til president i 1999. I 2004 ble han gjenvalgt.
Han gikk inn for en pragmatisk moderat reformpolitikk og uttrykte sin støtte for Sør-Afrikas framtid med ord som: «Sør-Afrika tilhører alle som bor i det, svarte som hvite.» Til tross for at han tidligere var medlem av Det sørafrikanske kommunistpartiet har han i stadig større grad blitt assosiert med nyliberalistisk økonomisk politikk og regnes som arkitekten bak det sørafrikanske økonomiske reformprogrammet GEAR, som har vært offisiell regjeringspolitikk siden 1996.Fra juli 2002 til juli 2003 var han president for Den afrikanske union.
==== Kontrovers om hiv og aids ====
Internasjonalt er han også blitt kjent for sitt kontroversielle syn på aids, der han støttet seg på en mindre gruppe vitenskapsmenn som mente at hiv-viruset ikke forårsaker aids. I stedet har han ved flere anledninger antydet at de helsemessige konsekvensene ekstrem fattigdom fører med seg, som for eksempel underernæring, kan være en av årsakene til sykdommen.
==== Avgang ====
Mbeki kunngjorde den 20. september 2008 sin avgang som Sør-Afrikas president, som et resultat av at ANCs nasjonale eksekutivkomité bestemte seg for ikke lenger å støtte ham i parlamentet. Denne avgjørelsen var igjen fattet etter at rettsvesenet hadde avvist en korrupsjonsrettssak mot Jacob Zuma uken før på grunn av prosedyrefeil og mulig politisk innblanding.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thabo Mbeki – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thabo Mbeki – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thabo Mbeki på Internet Movie Database
(en) Thabo Mbeki hos The Movie Database
(en) Thabo Mbeki på Discogs
(en) Thabo Mbeki på MusicBrainz | Thabo Mvuyelwa Mbeki (født 18. juni 1942) var president i republikken Sør-Afrika fra 1999 til 2008, og visepresident fra 1994 til 1999. | 4,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oldenburg_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Oldenburg (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Oldenburg kan ha flere betydninger.
| Oldenburg kan ha flere betydninger.
== Steder ==
Oldenburg (land), et landskap og tidligere delstat i Tyskland
Oldenburg (Oldenburg), en by i den tyske delstaten Niedersachsen
Oldenburg in Holstein, en by i den tyske delstaten Schleswig-Holsten
Fristaten Oldenburg, en tysk stat i Weimarrepublikken
Storhertugdømmet Oldenburg, et storhertugdømme i Det tyske forbund
== Personer ==
Acke Oldenburg, svensk maler, grafiker, tegner og teaterdekoratør
Claes Oldenburg, amerikansk skulptør
Henry Oldenburg, tysk teolog, diplomat og naturfilosof
Sergej Oldenburg, russisk orientalist
Theodor Wilhelm Oldenburg, dansk prest og salmeforfatter
== Annet ==
Huset Oldenburg, en tysk fyrsteslekt
«Oldenburg» (1884), et tysk panserskip
«Oldenburg» (1910), et tysk krigsskip | Oldenburg kan ha flere betydninger. | 4,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Bj%C3%B8rneboe | 2023-02-04 | Jens Bjørneboe | ['Kategori:Anarkister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Fødsler 9. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Jens Bjørneboe', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske antroposofer', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske essayister', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Riksmålstematikk', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Veierland', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat', 'Kategori:Vinnere av Kritikerprisen'] | Jens Ingvald Bjørneboe (født 9. oktober 1920 i Kristiansand, død 9. mai 1976 på Eikvold på Veierland i Nøtterøy) var en norsk forfatter med stor produksjon og sterkt samfunnsengasjement. Han utfoldet seg i ulike sjangre: romaner, skuespill, lyrikk, essays og artikler. Han tok opp spørsmål om «ondskap, grusomhet, rettferdighet og menneskelighet». Mange av hans verk er oversatt til andre språk og har fått en større leserkrets utenfor Norge. I diktning og sakprosa gikk han blant annet til angrep på skolevesen, rettsvesen og fengselsvesen. Bjørneboe levde et turbulent liv, som ifølge biografen Tore Rem var preget av manisk depressiv sinnslidelse, alkoholmisbruk og tidvis store personlige problemer, særlig mot slutten av livet; Bjørneboe uttalte selv at han slet med «depressiv sinnssykdom» og var åpen om sin alkoholisme.Bjørneboe vokste opp som skipsredersønn i Kristiansand og levde gjennom nesten hele voksenlivet av inntekter fra familierederiet Ingvald Bjørneboe & Co., kontrollert av moren Maja Bjørneboe. Under et opphold i Sverige under andre verdenskrig ble han kjent med den tyske flyktningen Lisel Funck, som ble hans første ektefelle og som fikk stor betydning for hans senere utvikling. Etter at han kom tilbake til Norge slo han gjennom som lyriker og konservativ og antroposofisk orientert kulturpersonlighet i begynnelsen av 1950-årene, en posisjon han delte med sin fetter André Bjerke. Fra 1950 arbeidet han som steinerskolelærer i Oslo, og erfaringene han gjorde der inspirerte ham til skoleromanen Jonas (1955) som vekket stor oppsikt, er blitt trykt i store opplag og ledet til en av 1950-årenes største offentlige debatter i Norge. Han har utvilsomt selv ønsket å leve etter leveregelen han selv formulerer i Jonas: «Aldri være redd for å si hva man mener. Hvor noe hender, alltid hjelpe den svakeste.» Bjørneboe var utpreget riksmålsmann og aktiv deltager i den norske språkstriden og brukte samnorsken som et bilde på kulturløsheten og menneskefiendtligheten han mente å se hos dem han kalte «salamandere». Mot slutten av 1950-årene gikk forholdet til Lisel Bjørneboe i oppløsning, og i 1957 forlot han Norge, dypt deprimert og alkoholisert og flakket rundt i Europa.Bjørneboes hjemkomst til Norge i 1959 markerte begynnelsen på en nyorientering. Erfaringene han gjorde under soning av en promilledom gjorde ham opprørt over fengselsvesenet, og han skrev boken Den onde hyrde (1960) om en ungdomskriminells møte med norsk fengselsvesen. I løpet av 1960-årene begynte han å nærme seg anarkismen og angrep politi, rettsvesen og seksualmoral. I 1967 ble han dømt for å ha utgitt den angivelig usedelige romanen Uten en tråd. Han begynte å publisere i venstreorienterte aviser som Orientering og innledet et samarbeid med Pax forlag. Han fant et nytt publikum blant en ny, radikal ungdomsgenerasjon i 1960- og 1970-årene som omfavnet hans autoritetskritikk og hans prinsipielle sympati for opprørere, tapere og utstøtte. Essaysamlingen Politi og anarki befestet hans nye posisjon som toneangivende anarkistisk intellektuell. Mot slutten av livet og tiårene etter ble Bjørneboe regnet som et av de mest beundrede menneskene på den norske venstresiden. Tore Rem har likevel pekt på eksempler på kontinuitet i Bjørneboes tenkning, og at den populære oppfatningen av Bjørneboe som venstreidol er en overforenkling.1970-årene var preget av økende psykisk sykdom og alkoholisme, samtidig som han de siste årene etter to ekteskap begynte å leve ut homofilien sin. Bjørneboes siste bok, den allegoriske sjøromanen Haiene, blir likevel regnet som et av hans mest helstøpte verk. De siste årene var Bjørneboe en nær venn av den unge visesangeren Ole Paus, som ble et fast omdreiningspunkt i hans liv. Paus var samboer med André Bjerkes tidligere ektefelle Henny Moan, og Bjørneboe bodde i perioder hos Paus og Moan. I 1974 kjøpte han Paus' hus på øya Veierland, kalt Eikvold, for å unnslippe det han kalte «Byen Python» (Oslo). Der tok han sitt eget liv i 1976. Få dager før selvmordet spilte han inn egne dikt, utgitt av Paus på platen Våpenløs – Jens Bjørneboe leser egne dikt og tonesatt med det Bjørneboe «selv ville kalt 'mjau-mjau-musikk'» [jazzmusikk]. Også Oles sønn Marcus Paus har satt musikk til Bjørneboes dikt, utgitt på platen Dypt i forledelsen (2020).
| Jens Ingvald Bjørneboe (født 9. oktober 1920 i Kristiansand, død 9. mai 1976 på Eikvold på Veierland i Nøtterøy) var en norsk forfatter med stor produksjon og sterkt samfunnsengasjement. Han utfoldet seg i ulike sjangre: romaner, skuespill, lyrikk, essays og artikler. Han tok opp spørsmål om «ondskap, grusomhet, rettferdighet og menneskelighet». Mange av hans verk er oversatt til andre språk og har fått en større leserkrets utenfor Norge. I diktning og sakprosa gikk han blant annet til angrep på skolevesen, rettsvesen og fengselsvesen. Bjørneboe levde et turbulent liv, som ifølge biografen Tore Rem var preget av manisk depressiv sinnslidelse, alkoholmisbruk og tidvis store personlige problemer, særlig mot slutten av livet; Bjørneboe uttalte selv at han slet med «depressiv sinnssykdom» og var åpen om sin alkoholisme.Bjørneboe vokste opp som skipsredersønn i Kristiansand og levde gjennom nesten hele voksenlivet av inntekter fra familierederiet Ingvald Bjørneboe & Co., kontrollert av moren Maja Bjørneboe. Under et opphold i Sverige under andre verdenskrig ble han kjent med den tyske flyktningen Lisel Funck, som ble hans første ektefelle og som fikk stor betydning for hans senere utvikling. Etter at han kom tilbake til Norge slo han gjennom som lyriker og konservativ og antroposofisk orientert kulturpersonlighet i begynnelsen av 1950-årene, en posisjon han delte med sin fetter André Bjerke. Fra 1950 arbeidet han som steinerskolelærer i Oslo, og erfaringene han gjorde der inspirerte ham til skoleromanen Jonas (1955) som vekket stor oppsikt, er blitt trykt i store opplag og ledet til en av 1950-årenes største offentlige debatter i Norge. Han har utvilsomt selv ønsket å leve etter leveregelen han selv formulerer i Jonas: «Aldri være redd for å si hva man mener. Hvor noe hender, alltid hjelpe den svakeste.» Bjørneboe var utpreget riksmålsmann og aktiv deltager i den norske språkstriden og brukte samnorsken som et bilde på kulturløsheten og menneskefiendtligheten han mente å se hos dem han kalte «salamandere». Mot slutten av 1950-årene gikk forholdet til Lisel Bjørneboe i oppløsning, og i 1957 forlot han Norge, dypt deprimert og alkoholisert og flakket rundt i Europa.Bjørneboes hjemkomst til Norge i 1959 markerte begynnelsen på en nyorientering. Erfaringene han gjorde under soning av en promilledom gjorde ham opprørt over fengselsvesenet, og han skrev boken Den onde hyrde (1960) om en ungdomskriminells møte med norsk fengselsvesen. I løpet av 1960-årene begynte han å nærme seg anarkismen og angrep politi, rettsvesen og seksualmoral. I 1967 ble han dømt for å ha utgitt den angivelig usedelige romanen Uten en tråd. Han begynte å publisere i venstreorienterte aviser som Orientering og innledet et samarbeid med Pax forlag. Han fant et nytt publikum blant en ny, radikal ungdomsgenerasjon i 1960- og 1970-årene som omfavnet hans autoritetskritikk og hans prinsipielle sympati for opprørere, tapere og utstøtte. Essaysamlingen Politi og anarki befestet hans nye posisjon som toneangivende anarkistisk intellektuell. Mot slutten av livet og tiårene etter ble Bjørneboe regnet som et av de mest beundrede menneskene på den norske venstresiden. Tore Rem har likevel pekt på eksempler på kontinuitet i Bjørneboes tenkning, og at den populære oppfatningen av Bjørneboe som venstreidol er en overforenkling.1970-årene var preget av økende psykisk sykdom og alkoholisme, samtidig som han de siste årene etter to ekteskap begynte å leve ut homofilien sin. Bjørneboes siste bok, den allegoriske sjøromanen Haiene, blir likevel regnet som et av hans mest helstøpte verk. De siste årene var Bjørneboe en nær venn av den unge visesangeren Ole Paus, som ble et fast omdreiningspunkt i hans liv. Paus var samboer med André Bjerkes tidligere ektefelle Henny Moan, og Bjørneboe bodde i perioder hos Paus og Moan. I 1974 kjøpte han Paus' hus på øya Veierland, kalt Eikvold, for å unnslippe det han kalte «Byen Python» (Oslo). Der tok han sitt eget liv i 1976. Få dager før selvmordet spilte han inn egne dikt, utgitt av Paus på platen Våpenløs – Jens Bjørneboe leser egne dikt og tonesatt med det Bjørneboe «selv ville kalt 'mjau-mjau-musikk'» [jazzmusikk]. Også Oles sønn Marcus Paus har satt musikk til Bjørneboes dikt, utgitt på platen Dypt i forledelsen (2020).
== Tidlige år ==
Jens Bjørneboe var sønn av Ingvald Bjørneboe og Maja Svensson, kalt «Sørlandets vakre Maja» i sin ungdom. Faren var 40 og moren 22 da de giftet seg. Slekten, som innvandret fra Tyskland på 1600-tallet, teller en lang rekke med skipsoffiserer, og Jens dro selv til sjøs et par ganger. Faren var både skipsreder, belgisk konsul og Høyre-politiker, og familien var velstående etter at faren hadde tjent en formue under første verdenskrig. Ifølge Bjørneboes egne utsagn hadde han ingen god barndom, og var til tider både psykisk og fysisk nedbrutt. Faren var fjern, det eksisterte en isfront mellom foreldrene, og moren var ifølge Bjørneboe både dominerende og selvopptatt. Etter en alvorlig lungebetennelse var han sengeliggende i flere år.
En stillhet brutt av sprøde timeslagOmkring meg og i verdenJeg fornemmer fra gatesneen andre barnestemmerOg jeg har vært syk en måned og en dag
Tolv år gammel smakte han alkohol for første gang, og det hendte han forsynte seg litt i smug når foreldrene holdt selskap. Fjorten år gammel forsøkte han å ta livet av seg, men grenen han ville henge seg i, knakk.På skolen viste han tidlig opprørske tendenser. På et tidspunkt var han den som var blitt utvist fra Kristiansand katedralskole flest ganger. Til slutt ble han utvist for godt. Selv mente han mange år senere at han var blitt utvist fordi han hadde skrevet i en stil at Aleksander den store var homofil, noe han hadde lest i en av sin fars bøker. Det er nok mer trolig at han ble utvist på grunn av en dom for seksuell omgang med en pike som var noen måneder under den seksuelle lavalder. Et ekko av episoden dukker opp i jungmannens historie i romanen Jonas, der jungmannen forteller fra sin privatskoletid i en småby ved kysten. Episoden og dens følger er lett omskrevet og utnyttet litterært.Som ung brukte han navnet Ingvald, og ble kalt Vallen av familie og venner.
=== Lesning i oppveksten ===
Bjørneboe ble tidlig interessert i klassisk litteratur og filosofi, og som femtenåring hadde han blant annet lest de fleste av Friedrich Nietzsches bøker. På denne tiden kom han over boken «Myrsoldater» (1935) av Wolfgang Langhoff som skulle få stor betydning for hans senere diktning. Boken avdekker sannheten om de tyske konsentrasjonsleirene, og Bjørneboe sa selv at han aldri ble helt den samme etter å ha lest den. Han sa at mens han leste, ble solen sort, og alt ble mørkt. På en Tysklandstur mange år senere møtte han en teaterregissør. Til ham fortalte han om sin opplevelse av denne boken. Mannen så lenge taust på ham, før han utbrøt: «Ich bin Langhoff. Jeg er Langhoff».
== Før, under og etter andre verdenskrig ==
Rett før andre verdenskrig, i 1938, døde faren. Hans siste ord til sønnen skal visstnok ha vært: «Du er en grei gutt, Jens, men hva skal det bli av deg?»Bjørneboe og moren dro på rundreise i Europa etter farens død. Bjørneboe fullførte examen artium som privatist i 1940 og begynte på Statens Kunst- og Håndverksskole for å bli kunstmaler. I 1940 ble han også del av det antroposofiske miljøet i Oslo, sammen med Karl Brodersen og André Bjerke. Her ble han også kjent med Ingeborg Møller, Dan Lindholm, Leif Wærenskjold, Øistein Parmann og Ernst Sørensen. I 1943 dro han sammen med Karl Brodersen til Sverige for å slippe unna den tyske Arbeidstjenesten. Det kan i denne sammenheng nevnes at Brodersen var aktiv motstandsmann og var med i trefninger der han holdt på å miste livet.I sin biografi om Jens Bjørneboe (utk. 2009) og i et intervju i Klassekampen gir Tore Rem uttrykk for at Bjørneboe som ung nærmest var et apolitisk menneske. «Da Bjørneboe flyktet til Stockholm i 1943, var det ånd, antroposofi og maling som betydde noe for ham, ikke motstand mot okkupasjonen hjemme i Norge eller krigen som raste i Europa. Dette var mennesker som ikke forholdt seg til det dagsaktuelle.». Ifølge Rem hadde antroposofene «et syn på politikk som gjorde den underordnet åndslivet og kulturen». Kaj Skagen påviser en dyp sammenheng mellom åndelig søken og samfunnsmessig handling hos den unge Bjørneboe, og mener han står for en type anarkoindividualisme. «En anarko-individualist vil hevde at det best mulige samfunn oppstår gjennom den størst mulige virkeliggjøring av individuelt talent.» Det er en politisk ide som kjennetegner mange motkulturelle strømninger, og som har som mål å omdanne samfunnet innenfra. I Sverige ble Bjørneboe en del av et antroposofisk emigrantmiljø, og ble kjent med den tysk-jødiske fotografen og antroposofen Louise Charlotte («Lisel») Funk. Av henne lærte han mye om tysk kultur, poesi og malerkunst. Bjørneboe og Funk giftet seg og flyttet til Oslo i 1945. Samme år foretok han en reise til det utbombede Berlin.
Bjørneboe forsto at malerkunsten alene ikke strakk til for hans uttrykksbehov, så han bestemte seg for å bli forfatter. I Stockholm hadde han skrevet langnovellen Hertug Hans, om den dansk-norske kongesønnen Hans' problematiske liv, men den ble refusert da han forsøkte å få den utgitt i Oslo etter krigen. Først i 1972, da han hadde fått et navn som forfatter, kom den ut på Gyldendal.
Bjørneboes første roman Før hanen galer (skrevet i 1946), handler om medisinske eksperimenter utført på fanger i tyske konsentrasjonsleirer. Boken er basert på opplevelser og samtaler han hadde hatt i Berlin, samt på beretninger om den tyske legen Josef Mengeles forbrytelser i Auschwitz. Boken ble godt mottatt da den kom ut i 1952, men ble langt fra den suksessen forlaget og Bjørneboe hadde håpet på.
Spør meg om skyld, det er et grusomt ord.Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord.I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:Hva én har syndet, har vi alle gjort.
Familierederiet, Ingvald Bjørneboes Rederi, mistet sitt siste skip i et forlis rett før krigen kom til Norge og fikk utbetalt en stor forsikringssum. Dette skulle vise seg å være en lykke for Bjørneboefamilien, som satt med store pengemidler da krigen sluttet. Jens Bjørneboe mottok i årevis økonomisk støtte fra moren som muliggjorde hans forfatterliv. Jens og broren forsøkte flere ganger å frata moren kontrollen over familieformuen. Maja Bjørneboe døde i uskiftet bo, 96 år gammel, og da var formuen oppbrukt.
=== Lyrikkdebut og språkstrid ===
Bjørneboe mente selv at det bodde en lyriker i ham. I løpet av en natt skrev en rekke sonetter, og neste morgen presenterte han dem for fetteren André Bjerke, som straks trykte dem i Riksmålsforbundets blad Ordet. Han fortsatte å produsere lyrikk, og i 1951 hadde han ferdig en diktsamling, men slet med å få den utgitt. Da det lyktes, ble samlingen
en suksess. Rainer Maria Rilke (1875–1926) var hans fremste inspirasjon og forbilde når det gjaldt poesi.
I 1952 var Jens Bjørneboe én av flere forfattere som brøt ut av Den norske forfatterforening og dannet Forfatterforeningen av 1952. Striden hadde sitt opphav i den opphetede norske språkstriden på begynnelsen av femtitallet. Utbryterne var stort sett riksmålstilhengere.
== Steinerskolen og romanen Jonas ==
I 1950 ble han ansatt som sløydlærer ved Steinerskolen i Oslo. Han underviste også i andre fag og trivdes ifølge et senere utsagn godt med skolearbeidet; Bjørneboe elsket barn, og Odd Nerdrum, som var én av elevene hans, har bekreftet at elevene hadde utbytte av hans fantasifulle undervisning.Skolens undervisningsopplegg passet ham, og han ble der i syv år; men lønnen var lav, arbeidet tungt, og det ble lite fritid. Den fritid han hadde, brukte han til å skrive i. Han arbeidet nærmest døgnet rundt, kjente seg etter hvert utbrent og tydde til alkoholen, som gradvis tok overhånd. Til slutt måtte han gi opp læreryrket, men han mintes siden årene ved skolen med glede.
Læreryrket inspirerte ham til romanen Jonas (1955). Den vakte berettiget oppsikt. Boka rommer flere livshistorier, men handler først og fremst om en ordblind gutt som den offentlige skolen ikke forstår seg på. I skolen er de såkalte salamanderne i ferd med å få stadig mer makt. De er mer opptatt av egen karriere enn av barna. De sverger blant annet til intelligensmålinger og samnorsk, satser på lærebøker som nok inneholder kjensgjerninger, ispedd «litt pjatt her og der», siden de henvender seg til barn; men bøkene er ribbet for anekdoter og fortellinger som kunne fått stoffet til å feste seg hos elevene. Dikt blir gjerne gjengitt mer eller mindre forvrengt, bibelstoff blir banalt presentert og elevene blir åndelig underernærte. Det mener i alle fall overlærer Jochumsen og hans gode venn Werner. Men Jochumsen er av den gamle skole.
Jonas faller utenfor og rømmer hjemmefra da det blir snakk om å sende ham på spesialskole. Han kommer seg om bord på en båt som blindpassasjer. En jungmann, egentlig en lektor som er gått lei av skolearbeidet – og som med rimelighet kan leses som forfatterens alter ego, finner Jonas. Symbolsk nok har gutten gjemt seg i en livbåt. Jungmannen tar seg av den vettskremte ungen, og må love at han ikke skal sendes på spesialskolen. Denne kaller barna for «Iddioten», og Jonas vil heller dø enn komme dit.
Jungmannen, som til og med kan fortelle eventyr, vinner guttens fortrolighet. Han følger opp også etter at Jonas er begynt på en ny og annerledes skole der menneskelighet settes høyere en prestasjoner. Her får Jonas det godt. Etter en stund blir også jungmannen knyttet til skolen, som lærer.
De alternative pedagogiske ideene, det menneskevennlige synet og fraværet av konkurransementalitet ved denne skolen, gjør at Jonas' angst fortar seg. Han suger i seg sanger og historier. Skolen imøtekommer dype behov. Lærerne oppmuntrer barna til å bruke fantasien, og forteller for dem så de får del i kulturarven gjennom øret. Den første fortellingen Jonas hører av lærer Back lever videre i ham på denne måten:
«Aller mest husket han den fordi han så alt like tydelig for seg som de bildene han pleide å se om aftenen like før han sovnet. Hvert ord som Back sa, ble med en gang til noe Jonas kunne se; det var som om det ble tryllet hele tiden, og når han så det, ble han varm i kroppen og svevet høyt oppe, helt der oppe hvor denne historien begynte.
Det var Gud Fader som satt blant alle stjernene og englene sine, og englene var som store søyler av en slags ild. Det var ikke så svært langt fra solen. Men dypt under dem var jorden med fjell og stener og mange dyr som gikk omkring. De kunne se den ovenfra, fordi den var så grønn og fordi det glitret fuktig i den. Menneskene var meget snille.»Romanen Jonas har vært oppfattet som en anbefaling av Steinerskolene. Den offentlige skolen har imidlertid også sine store personligheter, men de er tydeligvis på vei ut i det romanunivers som Bjørneboe skaper. Når de fantasiløse salamanderne får stadig mer makt i samfunnet og i den offentlige skolen, blir det verken plass for et barn som Jonas, eller for det gode mennesket, representert ved overlærer Jochumsen.
Romanen Jonas har etter alt å dømme inspirert den pedagogiske debatt og praksis i Norge. «Da romanen kom ut i 1955 vakte den storm. Den ble oversatt til flere språk og i Norge er den kommet i utallige opplag. Ingen annen norsk roman har betydd mer for skolen, for lærere og foreldre.» En kan imidlertid vanskelig forstå skole- og samfunnskritikken i Jonas til bunns om en ikke får med seg i hvilken grad Bjørneboes bok står i dialogforhold til Karel Čapek. Bjørneboe «mente å se en menneskefiendtlig smålighet blant mennesker i ledende stillinger. Disse paragraf-rytterne er salamanderne, begrepet er hentet fra Karel Čapeks Salamanderkrigen. Jonas er et offer for systemet». Science fiction-romanen Salamanderkrigen (1936), skildrer hvordan de menneskeliknende, men følelseskalde og fantasiløse salamanderne formerer seg i en uforutsett grad og bokstavelig talt oversvømmer vår klode så menneskene (og menneskeligheten) blir mer og mer fordrevet. Det blir stadig klarere at leseren skal assosiere til Hitlers Tyskland. I Jonas er nazismen et stort tema, og gjennom allusjonene til Čapeks bok mer enn antyder Bjørneboe at nazistiske tendenser kan finnes der man ikke skulle tro det, for eksempel i et samfunn som det norske etter annen verdenskrig.
I 1976, etter Bjørneboes død, utgav og redigerte André Bjerke essaysamlingen Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole med tekster av Jens Bjørneboe om pedagogikk og steinerskole.
== Til Ragnhild Jølsens Enebakk ==
I 1959 møtte Jens Bjørneboe den unge skuespillerinnen Tone Tveteraas. Etter skilsmissen med Lisel Funk, i 1961, giftet han seg med Tveteraas som dermed ble Tone T. Bjørneboe. De flyttet til Enebakk og fikk tre døtre. Der skrev han boken Drømmen og hjulet (1964), som var inspirert av livet til den særpregede forfatterinnen Ragnhild Jølsen. Bjørneboe må ha opplevd et slags skjebnefellesskap med Jølsen. Årene i Enebakk var relativt rolige for Bjørneboe.
== En bevisst provokasjon ==
I denne perioden skrev han romanen Uten en tråd (1966). Boken, som var et hastverksarbeid nedskrevet på få dager, ble utgitt anonymt, men forfatteren ble snart identifisert av Dagbladets Michael Grundt Spang som også intervjuet Bjørneboe. Han kom da med følgende hjertesukk:
«Det er nokså bittert for en forfatter, dette at man arbeider og arbeider så svetten renner med seriøse ting – men så gjør man en mer lettvint sak som denne, og plutselig står hele landet i kok.»
Dikteren har utvilsomt ønsket å provosere. Og et knapt tiår etter Myklesaken i 1957 ble det igjen reist sak mot en norsk dikter. Fredrik Wandrup skriver at rettssaken ble «en tragikomisk blanding av show og straffeprosess»:
«Bjørneboe utnytter rollen som tiltalt til det ytterste. Harselerende og respektløs, men hele tiden ytterst korrekt og elegant, takler han påtalemyndighetene. Det lykkes forsvaret med Bjørneboe i spissen å sette hele saken i et ustyrtelig komisk skjær.»
Bjørneboe gjorde maksimalt ut av riksadvokatens herostratisk berømte påstand: «Det er slått fast [...] at i vårt land er det i siste instans domstolene som skal avgjøre en boks litterære verdi.»Bjørneboe og forleggeren hans ble dømt i 1967, først i byretten og siden i høyesterett, for å ha henholdsvis skrevet og utgitt en bok med pornografisk innhold. I ettertid takket Bjørneboe rettsvesenet for reklamen. Han fikk så stort salg at han hadde råd til å kjøpe et lite hus til seg og familien i Billingstad i Asker.
Rettssaken inspirerte til essayet Istedenfor en forsvarstale samt en rekke artikler der han gjorde narr av rettsprosessen. Han skrev også en oppfølger som ble gitt ut bare i Danmark, Uden en trævl 2. Her figurerer blant andre aktor og statsadvokat Lauritz Dorenfeldt, i en dårlig skjult forkledning.
== Oppgjør med menneskenes ondskap og dårskap ==
=== Landssvikoppgjøret og kriminalomsorgen ===
Du skal ha respekt for lovendu skal elske lovens budhusk at loven er fra ovenhusk at loven er fra Gud!
I 1957 skrev Bjørneboe romanen Under en hårdere himmel som er et angrep på landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig. Det var blitt vedtatt lover som gjorde det straffbart ene og alene å ha vært medlem av Nasjonal Samling under krigen. Bjørneboe var blant dem som argumenterte mot at disse lover ble gitt tilbakevirkende kraft i strid med innarbeidet rettspraksis. ja, i strid med den norske grunnloven. I 1968, elleve år etter at boka utkom første gang, skrev han et etterord som avsluttes slik:
«Lover med tilbakevirkende kraft, dødsstraffens gjeninnførelse, «de generalpreventive hensyn», er de slagord under hvilke de store reaksjonære synspunkter ble gjeninnført i efterkrigstidens strafferettspleie her i landet.»
Han mente at mange under landssvikoppgjøret var blitt straffeforfulgt på uholdbart grunnlag. Boken vakte enorm oppsikt, og Bjørneboe ble utsatt for kritikk. Han fulgte siden opp med flere angrep på rettsvesenet.
=== For teateret ===
Når dagen er kommet, og timen er kommetOg du skal bli stilt opp mot muren og blø
Og de som holdt av deg
For lengst er gått fra deg
Da skal du få se: Det er ensomt å dø.
Skuffet over måten samfunnet behandlet ham på, flyktet han til utlandet. Han tilbrakte mye tid i Italia, der han blant annet skrev romanen Vinter i Bellapalma (1958) Da Bjørneboe returnerte til Norge etter noen år i utlandet, måtte han sone fengselsstraff for en dom for fyllekjøring. Han ble mer og mer opprørt over fengselsvesenet, og skapte mye debatt om emnet. Dette ble utløsende for boken Den onde hyrde (1960) om en ungdomskriminells møte med norsk fengselsvesen. I 1965 kom skuespillet Til lykke med dagen, basert på handlingen i romanen Den onde hyrde.
Bjørneboe var opptatt av scenens muligheter, og studerte dem grundig. Han ønsket ikke å følge opp Ibsentradisjonen. Han var mer opptatt av Bertolt Brecht, og av de uuttrykksmuligheter som ligger i bevisste illusjonsbrudd.
Han skrev flere skuespill som Fugleelskerne og Semmelweis (1968). Det siste bygger på historisk materiale fra Wien på 1800-tallet. Stykket har den ungarsk-østerrikske legen Ignaz Semmelweis som modell, og handler om hvordan fødende kvinner blir påført barselfeber og dør fordi fødselslegene går rett fra obduksjon til fødselshjelp uten å vaske seg. Semmelweiss oppdager årsaken til den unormalt høye dødeligheten blant kvinnene og vil innføre nye rutiner for hygiene, men blir forsøkt kneblet av de andre legene.Skuespillet Amputasjon, som handler om hvordan mennesker blir utsatt for det som kan kalles «tvangsnormalisering», hvilket vil si at autoritetene vil tvinge alle til å følge samme norm. Bjørneboe viker ikke tilbake for å bruke de krasseste virkemidler for å få fram sitt budskap.
=== Bestialitetens historie ===
Trilogien Bestialitetens historie regnes som Bjørneboes hovedverk, og består av romanene Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten. Bjørneboe behandler her det ondes problem på mange forskjellige måter. Bøkene er intense og preget av en misantropi på vegne av menneskeheten. Tematikken er inspirert av den franske filosofen og forfatteren Michel Foucault Bjørneboe skriver seg med denne trilogien inn i en europeisk tradisjon. Bjørneboe gav alt i disse bøkene og døyvet den psykiske smerten arbeidet påførte ham med et stadig større konsum av alkohol. I den siste boken i serien, Stillheten, som er skrevet i – og foregår i – Marokko i Nord-Afrika, spekulerer hovedpersonen på hvorvidt den vestlige verden i fremtiden vil få erfare konsekvensene av den utbytting den er ansvarlig for på kloden.Det tok Bjørneboe 25 år å fullføre disse bøkene. Han led seg gjennom hver setning. Da depresjonene plaget ham som verst, tapte han troen på menneskeheten og på det gode i mennesket. Han drev endog gjøn med idéene om frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjonen.
Samme år som Bjørneboe avsluttet Bestialitetens historie, gav han ut skuespillet Tilfellet Torgersen. Rekonstruert av aktstykker. Skuespillet er basert på en virkelig straffesak mot Fredrik Fasting Torgersen som i 1958 ble dømt for mord. Bjørneboe mente at Torgersen var uskyldig. Fasting Torgersen døde i 2015 etter å ha sonet dommen, men hevdet at han ble utsatt for et justismord. Han var takknemlig overfor Bjørneboe for at han i det hele tatt var i live gjennom soningen.
=== Mot undergangen ===
Bjørneboes siste roman Haiene (1974), med undertittelen Historien om et forlis, har vært oppfattet som Bjørneboes mest helstøpte verk. Her gjennomspilles hans sentrale tematikk i sterk konsentrasjon. Handlingen finner sted ved et sekelskifte, nærmere bestemt ved overgangen fra 1899 til 1900, og skildrer dramatiske begivenheter om bord på barken «Neptun» på dens seilas mot undergangen. Det bygger seg opp mot katastrofe. Mytteri, tyfon og forlis avløser hverandre i rask rekkefølge. Forliset fører mannskap og offiserer sammen, og alle reddes ved felles anstrengelser i land på en koralløy i Stillehavet, der de blir funnet etter noen måneder.
Verket har sterke allegoriske trekk og nærmer seg det apokalyptiske. For å tale med Voluspå stiger det så å si en ny himmel og en ny jord opp idet et nytt sekel tar til. Offiserer og mannskap har overlevd og er blitt forsonet, og den redde, underernærte og foreldreløse 14–15-årige førstereisgutten, Pat, har adoptert annenstyrmannen som en far. Det er annenstyrmannen, Jensen (jf. forfatters fornavn Jens), som forteller historien i tilbakeblikk. Han avslutter sin beretning med disse ordene:
En stund sto jeg slik og så inn i en ukjent fremtid, inn i et nytt og ukjent århundre, som ingen visste hva ville bringe.Jeg sto med Pats brune neve i hånden og mitt eget urolige hjerte i brystet.
Avslutningsordene løfter perspektivet ytterligere ved å skape assosiasjoner til andre Bjørneboetekster, og især til Jonas, som kom ut 19 år tidligere.
Haiene ble godt mottatt av kritikere og publikum. Den ble karakterisert som en frisk sjøroman, full av spenning, men med en mørk og tung undertone «som er et ekko fra sjelens ytterste grense» (Olav Varen i Fædrelandsvennen).
Etter Haiene kom det ikke flere romaner, men Bjørneboe var fortsatt aktiv som dramatiker og samfunnsdebattant. I 1975 publiserte han et dikt i Dagbladet med tittelen Farvel, bror alkohol!. Det ble oppfattet som uttrykk for Bjørneboes endelige oppgjør med alkoholen. Han avholdt seg også fullstendig fra alkohol i noen uker, men da NRKs Haagen Ringnes i 1976 skulle intervjue ham hjemme på øya Veierland ved Tønsberg, der han bodde i et eldre sveitserhus det siste året han levde, og ikke hadde med alkohol, ble Bjørneboe rasende. Ringnes måtte returnere til byen etter en flaske whisky. Intervjuet med Ringnes ble det siste før Bjørneboe døde for egen hånd 9. mai 1976.
== Bidrag til den litterære debatt ==
Foredraget «Litteratur og virkelighet» fra 1971 er ett av Bjørneboes bidrag til den samtidige litterære debatt. Han sier at han finner det ufruktbart å operere med et absolutt skille mellom skjønnlitteratur og andre skriftlige framstillinger av faglitterær eller journalistisk art. Han hevder at formålet med alle seriøse skriftlige genrer er å uttrykke og fastholde en bit av virkeligheten, enten det dreier seg om den ytre, såkalte objektive virkelighet, eller en indre, subjektiv virkelighet.
De skjønnlitterære forfattere har fått tildelt hvert sitt stykke virkelighet som de sliter med hele livet, et gjennomgangstema eller et grunnmotiv, sier han. I den del av litteraturen som kalles diktning, er «den subjektive ærlighet det helt centrale». Dikteren gir av sitt aller innerste «uten forbehold». Ved å forholde seg absolut ærlig til den indre sannhet, kan han bidra med noe «nytt». En dikter som arbeider slik, vil formidle noe felles menneskelig, noe som «kan deles av andre mennesker». Den subjektive sannhet forvandler seg altså på merkverdig vis til en «objektiv sannhet». Han hevder videre at diktning er en slags vitenskap, ja, «en empirisk vitenskap», og at den som leser, kan bli «klokere» av den:
«Det er i det hele tatt vanvittig og meningsløst å kreve noe som helst av skjønnlitteraturen, annet enn at man skal bli klokere av den. Men dette er da også et absolutt krav. Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok. Den skal forandre meg.»Også faglitteratur kan imidlertid gjøre en «klokere» og føre til at man forandrer seg. Forandring kan skje på mange måter, sier han, men den må uansett medføre at det «indre landskap» endrer seg og kommer i ny belysning:
«Kort sagt: det skjer en fornyelse i forholdet mellem en selv og den virkelighet som omgir en.»Uavhengig av om forfatteren befatter seg med menneskets indre eller ytre verden, må det være hold i det som skrives. Han mener at leserne både ønsker seg og trenger bøker «som det står noe i».
Til slutt oppsummerer han på denne måten:
«Summen av min personlige estetikk blir da, at en bok for å være «godt skrevet», må være så mettet av virkelighet – uansett hva slags virkelighet – at leseren glemmer å spørre seg selv om hvorvidt boken er «godt skrevet», men helt oppholder seg ved den virkelighet som boken formidler.Altså en virkelighet som er av en slik intensitet og betydning at man glemmer forfatteren, og at man glemmer sine medbrakte «kriterier».Oppnår man dette, da har man oppnådd å skrive det jeg vil kalle «moderne» litteratur.» (Bjørneboe: «Litteratur og virkelighet», trykt i Politi og anarki 1975)
== Bjørneboes grunnmotiv? ==
Av det ovenfor omtalte foredraget Litteratur og virkelighet kan følgende spørsmål utledes: er det mulig å formulere Bjørneboes eget grunnmotiv? Hans forfatterskap fortoner seg komplekst og, til tider, lite homogent. Forskere har da også søkt etter både brudd og sammenheng i hans dikteriske utvikling. Og man har spurt seg: brøt han med antroposofien, eller brøt han ikke med den? Drømmer, gamle myter, legender og eventyr spiller uansett en viktig rolle i mye av hans diktning, og noen fortellinger viser tilbakevendende tendens. Spesielt har man framhevet legenden om Den hellige gral som bl.a. forekommer i Jonas (jf. kap. XI). Kan slike elementer i diktningen føre leseren nærmere den dypeste kjerne i Bjørneboes virkelighetsforståelse?Inge S. Kristiansen har påvist at scenen med en voksen som tar hånd om et vergeløst barn og bokstavelig talt tar det i hånden, er en sentralscene i Bjørneboes forfatterskap. Scenen forekommer flere ganger i Jonas (Jonas' far, skribenten Abraham Werner og Jungmannen tar alle et barn i hånden på et tidspunkt.) I Frihetens øyeblikk og i Haiene opptrer liknende scener. Ut fra antroposofisk tankegang er den voksne som tar hånd om barnet en «Gralsridder» som kjemper for det gode i verden; og barnet kan oppfattes som symbol på «åndsmennesket». Per Thomas Andersen skriver: «I kjærlighetshandlingen oppnår Gralsridderen også erkjennelse. Han opplever dermed «sannhetens øyeblikk»». Andersen knytter videre dette til noen linjer i ett av Bjørneboes dikt der det heter:
«Så tok jeg i hånden en fattiggutt
og talte til ham: Du vet at du er
den eneste ting ved meg selv jeg har kjær».Gralsridderen finner altså sin egen sanne identitet gjennom å ta hånd om barnet. Med bakgrunn i en forståelse av grallegendens plass i forfatterskapet, kan Per Thomas Andersen konkludere med at «antroposofen Bjørneboe og den sosialt engasjerte forfatteren er én og samme person».
== Kontroversiell og kulturkonservativ ==
Meget burde de beundre; Dresden efterlot vi slik:Som en tundra med fem hundre, med fem hundre tusen lik.Meget burde de beundre, vår kultur er høy og rik.For kulturen, for moralen, for et renslig, åndelig liv!Ungdommen er vill og galen, syk og rå og destruktiv.For kulturen, for moralen, for et renslig, åndelig liv.Kan De fatte og begripe hvor de unge får sin råskap fra?
Jens Bjørneboe var på mange måter kontroversiell i sin samtid. Han beveget seg gjerne ut i det ekstreme og fikk betale for det. Hans samfunnskritikk og hans trassige holdning, bl.a. under rettssaken i anledning Uten en tråd, skaffet ham imidlertid tilhengere blant radikal ungdom. Når det er sagt, er Bjørneboe vanskelig – hvis ikke umulig – å plassere i en tradisjonell politisk og ideologisk «bås». Kjernen i hans samfunnsengasjement er, som tidligere nevnt, et konsekvent forsvar av enkeltindividet. Forfatterskapet gjenspeiler dette ved å vise sympati for avvikere av alle slag, også mennesker med avvikende seksuell legning. Han har utvilsomt selv ønsket å leve etter et par av de leveregler som barnet Birger har lært av sin far og praktiserer etter evne i romanen Jonas:
«Aldri være redd for å si hva man mener.
Hvor noe hender, alltid hjelpe den svakeste.» (Jf. Jonas 1972, s.40.)Bjørneboe så opp til personer som trosset det etablerte samfunnet. I så måte skriver han seg inn i tradisjonen etter blant annet den franske forfatteren og dramatikeren Jean Genet, som Bjørneboe også hyllet i diktet Blomster for Genet. Utenrikspolitisk støttet han staten Israel og havnet derfor i konflikt med ledelsen i tidsskriftet Orientering, hvor Bjørneboe var skribent på sekstitallet.
Hans prinsipielle sympati for opprørere, tapere og utstøtte kommer også til uttrykk i hyllesten til den irske republikaneren og dramatikeren Brendan Behan, – i diktet Ved Brendan Behans båre. Han satset på neste generasjon, og syntes det var tåpelig av voksne mennesker å klage over ungdommens småkriminelle handlinger, djerve meninger og frie tankegang. Dette var jo ingenting i forhold til de verdenskrigene som de to foregående generasjonene hadde forårsaket på under 50 år. Dette tar han opp i diktet «Om ungdommens råskap».
Selv om han støttet ungdommen i mangt, var han ikke helt som den. Han gikk lite på kino, likte ikke rockemusikk og annen moderne musikk. Han likte heller ikke tegneserier. Bjørneboe sverget til de tradisjonelle kulturuttrykkene, som han hadde gjort siden han var barn: teater, litteratur og klassisk musikk. Men han kunne bli sett på Club 7, klubben for mange frittenkende i en periode.
En åpen plass i Kristiansand fikk i 2020 navnet Jens Bjørneboes plass.
== Manisk depressiv lidelse ==
Tore Rem uttaler at «Bjørneboe var selv etter hvert tydelig på at han led av en manisk depressiv sinnslidelse. På 1950-tallet var han mer stabil, men på sekstitallet kom syklusene tettere og tettere». Rem uttaler at «det virker som om alkoholismen begynner som en form for selvmedisinering. Det fungerer i en periode, så tar det overhånd. Sånn sett kan sinnslidelsen ha fått ham inn i alkoholismen».Bjørneboe uttalte selv ifølge Håvard Rems samtalebok at «jeg vil anta at jeg allerede [som 13-åring] var plaget av en såkalt depressiv sinnssykdom – nå er jo det et grensetilfelle – helt sinnssyk er jeg jo ikke. Men det depressive element må ha vært meget sterkt tilstede allerede på det tidspunkt.»
== Vennskapet med Ole Paus, døden på Veierland og Våpenløs ==
De siste årene av livet hadde Bjørneboe et nært og personlig vennskap med den unge, men allerede kjente visesangeren Ole Paus, som ble et fast omdreiningspunkt i hans liv og som han utpekte til «den eneste som kan bringe stafetten videre». De møttes gjennom Paus' daværende samboer Henny Moan, som tidligere hadde vært gift med Bjørneboes fetter André Bjerke, og hadde dermed en slags familierelasjon – Paus' stedatter Vilde Bjerke er Bjørneboes niese. Bjørneboe og den mye yngre Paus hadde noen fellestrekk, herunder en borgerlig bakgrunn, sitt språkpolitiske engasjement, et konservativt utgangspunkt som de gradvis fjernet seg fra, en opprørsk og anarkistisk tendens, og en sterk interesse og sympati for utstøtte og marginaliserte i samfunnet. «Bjørneboe er begeistret over den unge vennens talent. Han er sjenerøs og stolt. Det er et forhold tilsynelatende uten ambivalens», skriver Tore Rem. I perioder bodde Bjørneboe hjemme hos Paus og Moan i Bjerkelundsveien i Bærum. I 1974 kjøpte han Paus' hus Eikvold på Veierland for honoraret han fikk for Haiene, en bok som blant annet var inspirert av en av Paus' sanger.Paus har fortalt om Bjørneboes tid på Eikvold:
Jens hadde kjøpt huset mitt på Veierland. Han var en sånn enfant terrible på Veierland. Det var en veldig borgerlig øy. Den ledende kraften på Veierland var forfatterinnen Karin Bang. Han levde sitt liv der nede, og Karin Bang tok veldig avstand fra det, og gikk opp for å klage på ham [...] Karin Bang kom løpende ut av huset, vettskremt, og etter henne kom det en kliss naken Jens Bjørneboe med en gardinstang i hånden, mens han skriker: 'Du er en forferdelig dårlig forfatter!'
I deler av tiden på Veierland omga Bjørneboe seg med unge menn «på besøk i kortere og lengre perioder. Noen kommer fra et ungdomsmiljø på Tonsenhagen og Årvoll, andre tilhører hovedstadens homofile kretser. I tillegg får en rekke andre høre om stedet. Noen av dem er i konflikt med loven, på rømmen eller på jakt etter et sted med fri kost og losji». Bjørneboe kjører motorbåt med de unge mennene, og de drar på «haijakt» i Oslofjorden. Til Paus forteller han at han planlegger å skrive en roman om «generasjonen uten fedre», som er slik han ser på de unge mennene. En rekke av de unge mennene omtalte han som sine kjærester. Paus og Moan er bekymret, og forsøker å overtale ham til å i stedet søke et stabilt forhold med en mann som var i stand til å ha et familieliv.Paus fikk Bjørneboe til å lese inn egne dikt helt på slutten av livet, som ble utgitt på platen Våpenløs på Paus' plateselskap Zarepta i Bjørneboes dødsår 1976. Paus mente arbeidet med Bestialitetens historie hadde virket ødeleggende på Bjørneboe, og ønsket «å vri oppmerksomheten over fra samfunnsrefseren til lyrikeren». Under innspillingen i slutten av april 1976 var Bjørneboe svært alkoholisert og syk. Paus ønsket å avslutte innspillingen med diktet «Farvel, Bror Alkohol», men slik ble det ikke. Rem skriver:
Han klarer det såvidt, å lese inn 22 dikt. Sin svanesang. Underveis i prosessen har han vært skeptisk til å ha musikalsk akkompagnement. Enten skal det være Mozart eller ingenting. [...] Men Paus har argumentert for sin sak, og etter Bjørneboes død lar han Arne Domnerus og fem andre musikere tonelegge det hele, med det forfatteren selv ville kalt 'mjau-mjau-musikk' [jazzmusikk]
En drøy uke etter innspillingen av Våpenløs tok Jens Bjørneboe sitt eget liv i andre etasje på Eikvold, 9. mai 1976.
== Arven etter Bjørneboe ==
Tore Rem har påpekt at «det er vanskelig å tenke seg en norsk forfatter som er forbundet med flere og mer ulike eierskap enn Jens Bjørneboe. Kristiansandere, antroposofer, riksmålsbevegelsen, kulturkonservative, kulturradikalere, anarkister og homobevegelsen, alle har påberopt seg Bjørneboe som sin».
== Bjørneboe i musikk ==
Bjørneboe var aldri selv «utpreget musikalsk eller musikkorientert», men sverget til et svært begrenset klassisk repertoar. Ole Paus fikk tonesatt dikt av Bjørneboe på Våpenløs (1976). Tekster av Bjørneboe, blant annet diktet «Respekt for loven», ble tonesatt av Åsmund Feidje i musikalen Til lykke med dagen, sendt av Fjernsynsteatret i 1988. Anne Grete Preus har satt musikk til flere dikt av Bjørneboe på platen Fullmåne (1988).
Komponisten Marcus Paus, Oles sønn, har satt musikk til Bjørneboes dikt, som ble utgitt på platen Dypt i forledelsen i forbindelse med Bjørneboes hundreårsjubileum i 2020.9. oktober 2020, på 100-årsdagen for Jens Bjørneboes fødsel ble platen Ilden i mitt hjerte med musikk til Bjørneboes dikt av Arild Fredriksen gitt ut.
== Bibliografi ==
Dikt (1951)
Før hanen galer. Roman (1952)
Ariadne. Dikt (1953)
Jonas. Roman (1955)
Under en hårdere himmel. Roman (1957)
Den store by. Dikt (1958)
Vinter i Bellapalma. Av forfatteren Hans Berlows efterlatte papirer (1958)
Blåmann. Roman (1959)
Den onde hyrde. Roman (1960)
Ti bud til en ung mann som vil frem i verden. Dikt (1963)
Fugleelskerne. Skuespill (1966)
Drømmen og hjulet. Roman (1964) Inspirert av Ragnhild Jølsens liv og diktning
Til lykke med dagen Skuespill (1965)
Uten en tråd Roman (1966)
Trilogien Bestialitetens historie
Frihetens øyeblikk. Heiligenbergmanuskriptet (1966)
Kruttårnet (1969)
Stillheten. En antiroman og absolutt siste protokoll (1973)
Aske, vind og jord. Sanger, viser og dikt (1968)
Semmelweis. Et anti-autoritært skuespill (1968)
Norge, mitt Norge. Essays om formyndermennesket (1968)
Uden en trævl II (1968) – kun på dansk
Vi som elsket Amerika. Essays om stormaktsgalskap, straffelyst, kunst og moral (1970)
Amputasjon. Arenaspill i en akt (1970)
Anarkismen – I dag? (1971)
Politi og anarki. Essays om katter, domstoler og mennesker (1972)
Hertug Hans. En novelle (1972)
Tilfellet Torgersen. Rekonstruert av aktstykker, skuespill (1973)
Haiene. Historien om et mannskap og et forlis. Roman (1974)
Dongery. En collage om forretningsstanden og om markedsførerens liv (1976)
Røde Emma (1976)
Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole (1976)
Lanterner. Noveller, reisebrev, epistler (1977)
Om Brecht (1977)
Om teater (1978)
Skapsprengeren Manfreds oppstandelse (2020; skrevet i 1963, ikke tidligere utgitt)DiskografiVåpenløs – Jens Bjørneboe leser egne dikt (1976)ØvrigeHege Tunaal: Olje, brød og vin (1972)
Isenkram: Isenkram (1974)
Jan Inge Rasmussen: Spansk vuggevise/Nashville Blues (1975)
Jan Inge Rasmussen: Rasmusikk (1975)
Lars Klevstrand & Guttorm Guttormsen kvintett: Høysang (1978)
Kolibri: La elva leve! (1980)
Slagen Storband, Kari Astrup & Lars Martin Myhre: Søstrene/Chanson om Verdun (1983)
Brød & Sirkus: Murene mellom oss (1984)
Den Tredje Generasjon: Aktivitet (1984)
Tobben & Ero: En dans på nevroser (1985)
Sang: Frendafolket (1985)
Lars Martin Myhre & Slagen Storband: Bak speilet (1985)
Lyd: Natten i natt er hellig (1985)
Det Glade Vanvidd: Meat Det Glade Vanvidd (1986)
Anne Grete Preus: Ynglingen/Vise om byen Hiroshima (1988)
Anne Grete Preus: Fullmåne (1988)
Bellona: Norske utslipp (1988)
Svarte Pantere: Svarte pantere (1992)
Jan Inge Rasmussen: Time (1993)
Tone Bjørneboe & Warren Carlstrøm: Aske, vind og jord – Dikt av Jens Bjørneboe (1993)
Morten Harket: Poetenes Evangelium (1993)
Paranoia Panorama: Til eget beste! (1996)
Penitent: Melancholia (1996)
Folk & Røvere: Vi som ikke har opplevd krigen (1996)
Jan Inge Rasmussen: Druer av kjærlighet (1997)
Trond Bjertnes & Frode Barth: Jeg (1997)
Anne Grete Preus: Mosaikk – 16 biter (1998)
Nasaréeren: Highlights 2000 – Utdrag fra musikalen Nasaréeren (2000)
Lars Martin Myhre: 10 Sanger (2001)
Lydbokforlaget: Lydbok (2001)
Det Norske Solistkor: Nocturnus (2003)
Kringkastingsorkestret: TONO – 75 år for musikken – Fremtiden er Uhørt (2003)
Liv-Benedicte Bjørneboe: Organ and Chamber Music (2005)
Det Glade Vanvidd: The Rest of Det Glade Vanvidd 1984–1989 (2006)
Toril Gording Havrevold: Sverdet og stjernen: Arnulf Øverland – et dikterportrett (2007)
Morten Gaathaug: Musica da Camera (2007)
Anne Grete Preus: Om igjen for første gang (2007)
Anaal Nathrakh: In the Constellation of the Black Widow (2009)
Roger Aure: Mary Did You Know? (2009)
Liv-Benedicte Bjørneboe: Aria (2009)
Anne Grete Preus: Nesten alene (2009)
Jan Inge Rasmussen: 1760 (2010)
Finn Coren: Besøk – dikt av Jens Bjørneboe EP (2010)
Poing + Maja S.K. Ratkje: Wach auf! (2011)
Finn Coren: Mitt hjerte – Dikt av Jens Bjørneboe (2011)
Hver gang vi møtes: Hver gang vi møtes (2012)
Anne Grete Preus: En røff guide til Anne Grete Preus (2012)
Rune Larsen: Tidens gate (2013)
Lise Fjeldstad & Håvard Gimse: Blomster og blod (2013)
Anne Grete Preus: Anne Grete Preus komplett 1988–2013 (2013)
Dibaj Band: På sporet (2014)
Krim U: Krim U (1981–83) (2015)
Finn Coren: På jorden et sted (2015)
Ohnesorg: Sanger for rastløse (2018)
== Priser ==
Gyldendals legat 1972
Kritikerprisen 1973, for Stillheten
Riksmålsforbundets litteraturpris 1974
Doblougprisen 1974
== Litteratur om Bjørneboe og hans forfatterskap ==
Laila Aase: Om Haiene av Jens Bjørneboe Karnovs forlag (1996) – Les i fulltekst
Eva Dalsgaard Axelsen: Psykoterapi og bestialitetens historie Gyldendal Akademiske (2007)
Sven Kærup Bjørneboe: Onkel Jens: et familieportrett av Jens Bjørneboe Aschehoug (2001)
Inge S. Kristiansen: Jens Bjørneboe og antroposofien: En analyse av esoteriske og mytologiske motiver med hovedvekt på det sene forfatterskapet Solum forlag (1989) – Les i fulltekst
Elsa Kvamme: Kjære Jens, kjære Eugenio: Om Jens Bjørneboe, Eugenio Barba og opprørernes teater Pax (2004)
Steinar Lem: Bjørneboes menneskesyn i Frihetens øyeblikk Aschehoug (1981)
Gunvald Opstad og Øistein Parmann: Jens Bjørneboe. Bilder Katalog til utstillingen «Jens Bjørneboe» (Henie-Onstad Kunstsenter 1995).
Kaj Skagen: Jens Bjørneboe om seg selv Den norske bokklubben (1984)
Kaj Skagen: Metafysikk eller selvmord: Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien Cappelen (1996)
Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe: Mannen, myten og kunsten Gyldendal (1984) – Les i fulltekst
Hans-Ivar Kristiansen: 3 fortellinger og 4 frekke forfattere Om Jens Bjørneboe, Knut Hamsun, Hans Jæger og Haldor Kiljan Laxness forlag1 (2007)
Raimund Wolfert: Mit unruhigem Herzen in der Brust. Jens Bjørneboe und die mann-männliche Liebe. I: Forum Homosexualität und Literatur (2004), nr. 44, s. 93–109.
Tore Rem: Sin egen herre (2009), Født til frihet (2010); revidert utgave: En biografi om Jens Bjørneboe (2020)
Hans-Ivar Kristiansen: Jens Bjørneboe- Redebygger og Rettstjener (2011)
== Se også ==
Jens Bjørneboe - Diktere og masochister (TV-dokumentar fra 2004)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jens Bjørneboe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jens Bjørneboe på Internet Movie Database
(no) Jens Bjørneboe hos Nationaltheatret
(no) Jens Bjørneboe hos Sceneweb
(en) Jens Bjørneboe hos The Movie Database
(no) Haagen Ringnes-intervjuet med Jens Bjørneboe, gjort rett før hans død
(no) Jens Bjørneboe hos Gyldendal Norsk Forlag
(no) Jens Bjørneboe og det ondes problem
(no) NRK: Lyd og video med Jens Bjørneboe
(no) Jens Bjørneboe i NRK Forfatter
(no) «Arven etter Bjørneboe» i Dagbladet
(no) Digitaliserte bøker av Bjørneboe og om Bjørneboe i Nasjonalbiblioteket.
(no) Arkiv etter Jens Bjørneboe hos Nasjonalbiblioteket Wikiquote: Jens Bjørneboe – sitater | Jens Ingvald Bjørneboe (født 9. oktober 1920 i Kristiansand, død 9. | 4,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_II_av_Danmark,_Norge_og_Sverige | 2023-02-04 | Christian II av Danmark, Norge og Sverige | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall i 1559', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler i 1481', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Huset Oldenburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Personer fra Nyborg', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske monarker'] | Christian II eller Christiern II, født 1. juli 1481, død 25. januar 1559, var dansk, norsk og svensk konge av huset Oldenburg. Han ble født på Nyborg slott som sønn av kong Hans og Christine av Sachsen. Han var dansk-norsk konge i perioden 1513–1523 og svensk konge 1520–1523. Han er i ettertiden mest kjent for å ha drevet Sverige ut av Kalmarunionen i 1521, som derved gav opphav til unionen mellom Danmark og Norge som skulle vare til 1814.
Før Christian kom på tronen, hadde han vært visekonge i Norge i 1506–1513. Her lærte han norsk lynne å kjenne og de norske stormennene lærte hva Christian sto for, nemlig en klar anti-aristokratisk linje. Målet var å sette det norske riksrådet ut av spill, slik at han fikk full kontroll over landet og derved fikk styrket sitt kandidatur ved det kommende kongevalget. I Norge møtte han to nederlandske kvinner, som begge fikk stor betydning for hans liv: Dyveke, som han møtte ved en dansefest på rådhuset i Bergen i 1507 og som straks ble hans elskerinne, og hennes mor, Sigbrit Willoms. Dokumentasjonen på Christian IIs bergensbesøk finnes i DN 6, 647 og DN 7, 527.
| Christian II eller Christiern II, født 1. juli 1481, død 25. januar 1559, var dansk, norsk og svensk konge av huset Oldenburg. Han ble født på Nyborg slott som sønn av kong Hans og Christine av Sachsen. Han var dansk-norsk konge i perioden 1513–1523 og svensk konge 1520–1523. Han er i ettertiden mest kjent for å ha drevet Sverige ut av Kalmarunionen i 1521, som derved gav opphav til unionen mellom Danmark og Norge som skulle vare til 1814.
Før Christian kom på tronen, hadde han vært visekonge i Norge i 1506–1513. Her lærte han norsk lynne å kjenne og de norske stormennene lærte hva Christian sto for, nemlig en klar anti-aristokratisk linje. Målet var å sette det norske riksrådet ut av spill, slik at han fikk full kontroll over landet og derved fikk styrket sitt kandidatur ved det kommende kongevalget. I Norge møtte han to nederlandske kvinner, som begge fikk stor betydning for hans liv: Dyveke, som han møtte ved en dansefest på rådhuset i Bergen i 1507 og som straks ble hans elskerinne, og hennes mor, Sigbrit Willoms. Dokumentasjonen på Christian IIs bergensbesøk finnes i DN 6, 647 og DN 7, 527.
== Bakgrunn ==
Christian II overtok fra sin far Kong Hans problemet med å holde Kalmarunionen sammen og spesielt situasjonen i Sverige.
Frem til 1521 var Christians styre sterkt alliert, finansiert og avhengig av pave Leo X og Maximilian I av Det tysk-romerske rike (Christian var også hans hertug av Holstein) i en plan for å ta kontroll over Sverige politisk og økonomisk.
I bakgrunnen var en økonomisk maktkamp om gruve- og metallindustrien i Bergslagen (det viktigste gruveområdet i Sverige på 1500-tallet), som tilførte mye større økonomiske ressurser til militær kapasitet, men også sterke avhengigheter, til en konflikt som allerede varte i flere tiår under Kalmarunionen. En økonomisk kamp der partiene ble finansiert og sto mellom:
Jakob Fugger (tidlig ekstremt rik industrimann i gruve- og metallindustrien på kontinentet) forsøkte en uvennlig overtakelse av Bergslagen, alliert med Fuggers økonomisk avhengige pave Leo X (med den svenske erkebiskopen Gustav Trolle) og Maximilian I av Det tysk-romerske rike i allianse med Christian II, og hevdet å være konge av unionen også i Sverige, hvor hans ekteskap i 1515 med Elisabeth av Habsburg bekreftet pakten.
Hanseforbundet (Fristaden Lübeck), som i praksis hadde handelsmonopol i Sverige og Bergslagen, alliert med herskerne i Sverige Sten Sture den yngre og senere Gustav Vasa, som gjorde de sterkt avhengige av hanseatene.Christians planlagte erobring av Sverige med Fuggers tiltenkte overtakelse av industrien i Bergslagen, ble finansiert med en meget stor medgift, til Christian IIs kone, finansiert av Fugger. Fugger trakk seg senere fra prosjektet i 1521 etter å ha tapt mot Gustav Vasas opprør fra den svenske frigjøringskrigen i slaget ved Västerås (og kontroll over skipsfarten fra Bergslagen). Dermed mistet Fuggers tidligere allierte Christian II ressursene til å vinne krigen mot Gustav Vasa, men mistet også ressursene til å opprettholde sin posisjon i Danmark mot Frederik I 1523.
Den kraftige økningen i finansiering og økonomisk avhengighet gjorde at partene til tider kunne holde tritt med større mengder dyre innleide leiesoldater, noe som forklarer kraftsvingningene og de raske endringene i situasjonen under utviklingen. Kostnadene var betydelige og etter Christian IIIs seier med Gustav Vasas Sverige som alliert i 1536 i Grevefeiden i Skåne og Danmark, var pengene borte, Christian II, den katolske kirke s (som nektet å tilpasse seg en verden i endring) og Hanseforbundet (som byttet side på slutten av Grevens feide til taperen, Christian II), deres innflytelse i Norden var over. Reformasjonen i Norge, reformasjonen i Danmark og reformasjonen i Sverige var et faktum, og en ny æra i nordisk politikk starter.
== Christian som konge ==
Før Christian ble kronet, ble han tvunget av de danske stormennene til å underskrive en streng håndfestning, som begrenset kongehusets makt på mange områder. En tilsvarende håndfestning måtte han underskrive før han ble valgt til norsk konge. Her ble det blant annet gitt bestemmelser for å styrke den norske adel. I 1515 giftet han seg med Isabella av Burgund, den senere keiser Karl Vs yngre søster, som fikk det fordanskede navnet Elisabeth.
Tross dette ekteskap forble Dyveke kongens elskerinne og store kjærlighet, og han installerte henne i behagelig nærhet av kongeslottet. I 1517 døde Dyveke uventet, og kongen anklaget lensmannen på Københavns slott, Torben Oxe, for å ha forgiftet henne, og tross forbønn fra Riksrådet og hoffet lot kongen Torben Oxe halshugge. Etter denne episoden neglisjerte kongen adelen, og Riksrådet handlet heretter nesten utelukkende etter råd fra mor Sigbrit og Malmös danske borgermester Hans Mikkelsen. I denne perioden fungerte Sigbrit Willums nærmest som landets finansminister.
Den norske maleren Eilif Peterssen malte 1874/76 bildet Christian den 2. undertegner dødsdommen over Torben Oxe.Etter Dyvekes død fattet kong Christian endelig interesse for sin unge dronning, og ekteskapet utviklet seg til et av de mest harmoniske i kongehusets historie. Den karakterfaste og hengivne Elisabeth støttet kongen i ett og alt, og etter hans fall fra tronen reiste hun med ham i landflyktighet, og fungerte som hans representant overfor utenlandske statsoverhoder da han forsøkte å vinne kongemakten tilbake. Hun konverterte til protestantismen i 1523, og måtte se sine tre barn bli sendt til katolske slektninger for at de skulle vokse opp i «den rette tro».
== Politikk ==
Christian II fortsatte sin borgervennlige politikk med støtte til næringsliv og handel. I 1521 ga han etter nederlandsk forbilde kjøpstedene enerett på all handel. Adelen ble dermed fratatt retten til å kjøpe varer fra sine festebønder for videresalg, der adelen beholdt fortjenesten.Kong Christian innførte lover til vern av bøndene med et forbud mot «den onde og ukristelige skikk» at festebønder kunne selges som kveg. Han fratok adelen nok en inntektskilde ved å gi len til borgerlige. I tillegg måtte også adelige lensmenn nå føre regnskap for sine len og betale kongen overskuddet. På Bergenhus måtte til og med noen skilling for melk til katten og korn til hønsene oppgis. Strandeiere langs kysten ble også fratatt «vrakretten», dvs. retten til å plyndre forliste skip. En biskop protesterte på tapet av sin vrakrett, og kongen svarte med å vise til det 5. og det 7. bud - «du skal ikke slå i hjel» og «du skal ikke stjele», en henvisning til at strandeiere var blitt mistenkt for å slå i hjel forsvarsløse skipbrudne for å overta eiendelene deres. Kong Christian la seg ut med både adel og geistlighet når han i tillegg forbød bispene å ri omkring med mer enn 12-14 væpnede knekter. Abbeder fikk heller ikke ha mer enn to par mynder og to kobbel andre jakthunder.På det kirkelige område ble det ikke lengre tillatt å appellere domsavsigelser til paven i Roma, noe som økte kirkens avhengighet av kongemakten. For å kunne hamle opp med Hansabyene inngikk han forbund med Nederlandene. I 1521 erklærte Lübeck Danmark krig, og året etter brøt det ut opprør i Sverige mot «Christian Tyrann», som han ble kalt etter Stockholms blodbad.
== Stockholms blodbad ==
I 1520 angrep Christian II Sverige. Sten Sture den yngre ble dødelig såret, og kampene ble avsluttet med overgivelse av Stockholm borg mot ubetinget amnesti til svenskene. Den 4. november lot Christian II seg hylle som arvekonge og startet festligheter på Stockholms slott. På feiringens fjerde dag ble slottets porter lukket og en stor del av de festkledte bisper og adelsmenn kastet i fengsel. De tidligere motstanderne ble anklaget for kjetteri av biskopen, og nitti av dem ble dømt til døden. Henrettelsene foregikk på Stortorget i Stockholm med stor brutalitet. Likene ble brent på et bål utenfor byporten. Stockholms blodbad vakte forferdelse i hele Europa – ikke minst i Danmark, hvor adel og geistlighet nå for alvor begynte å føle seg truet.
== Adelen og bønder i Jylland og i Ditmarsken gjør opprør ==
Det endte med at Sverige løsrev seg under ledelse av Gustav Vasa. I 1523 samlet Christian en hær av leietropper for å angripe Sverige. De store skatteutskrivningene fikk utilfredsheten til å blusse opp, især blant de jyske bønder rådet stor kampvilje som følge av misnøye med skattepolitikken («Sammensvergelsesbrevet» – utstedt i Viborg den 21. desember 1522). Den tidligere så besluttsomme kongen tapte motet. Det fortelles at han lot seg ro tyve ganger frem og tilbake over Lillebelt, før han oppga forsøket på å samle tropper mot de jyske opprørerne. Den 13. april 1523 flyktet kongen, dronningen og deres tre barn til Nederlandene, hvor de levde åtte år i landflyktighet. Samme år tilbød den danske adel og geistlighet tronen til Christians onkel, hertug Frederik av Gottorp (Frederik I), som i en alder av 52 år endelig kunne ta den danske og norske tronen i besittelse.
Frederik skrev til den landflyktige dronning Elisabeth, hvis mektige habsburgske slekt han gjerne ville tekkes, og forsikret henne om at hun (men ikke Christian) kunne vende hjem til Danmark – kong Frederik skulle personlig sørge for at hun fikk tilkjent pensjon som enkedronning. Men den 22-årige dronningen svarte ubi rex meus, ibi regna mea – «hvor min konge er, der er mitt kongerike.»
== Tilbake til Norge ==
Høsten 1531 foretok Christian II landgang i Norge, hvor han fant en havn i Langesund og senere ble hyllet som konge. Flåten, som var på ca. 25 skip med nesten 7 000 mann ombord, var stilt til disposisjon av keiser Karl V. Den kom ut for en kraftig storm i Skagerrak, og strandet på forskjellige steder i det sydlige Norge. Etter noen uker ble mesteparten av mannskapene samlet i Oslo, hvor han etter hvert fikk støtte fra deler av den norske geistlighet, blant annet fra erkebisp Olav Engelbrektsson. Dette skulle vise seg å få fatale følger for katolisismen i Norge og for den norske kirkes stilling. Noen militær seier fikk han imidlertid ikke i Norge; han klarte ikke engang å innta Akershus festning.
== Fangenskap og død ==
Året etter ble Christian lokket til forhandlinger i København under løfte om fritt leide. Men onkelen, Frederik I, brøt løftet og lot Christian føre som fange til Sønderborg slott. I 1549 overførtes den nå 68-årige konge til Kalundborg slott, hvor han fikk et noe friere regime og lov til å bevege seg utenfor slottet og til å gå på jakt. Men i januar 1559 døde Frederik Is sønn, kong Christian III, og den gamle kongens høye alder til tross ble vakten omkring Christian II fordoblet og hans privilegier nok en gang innskrenket. Det var flere blant rikets mektigste menn som så med bekymring i retning Kalundborg, men kun tre uker senere døde også kong Christian II, og den nyvalgte kong Frederik II ga sin slektning en kongelig begravelse i Graabrødre kirke i Odense. I begynnelsen av 1800-tallet ble levningene hans flyttet til St. Knuds Kirke i samme by, hvor han ligger sammen med sin mor og sin far, og med sin dronning ved sin side.
Christians sønn, Hans, døde ugift allerede i 1532, samme år som Christian ble satt i fengsel. Datteren Dorothea ble gift med kurfyrst Fredrik II av Pfalz, som på grunn av sitt ekteskap senere ble dratt inn i grevefeiden. Datteren Kristina var gift to ganger, først med grev Francesco II Maria Sforza (sønn av Ludovico «El moro») og deretter med Franz I av Lothringen. Christian og Elizabeth fikk også ytterligere to sønner, som begge døde unge.
== Christian og religionen ==
Christians tid var reformasjonens tid i Europa. Allerede som ung mann kom han i kontakt med og fattet sympati for protestantismen. Dette var på langt nær så kontroversielt i Danmark som i Norge. Den norske kirken og det norske folk var rotfestet katolsk, og etter hvert som Norge svant hen som selvstendig nasjon, ble det ytterligere viktig å holde fast ved «den gode religion». I 1523 overvar han sammen med sin søster Elisabeth og sin kone en messe med Martin Luther. Som landflyktig i Nederlandene bekjente Christian seg til protestantismen, antagelig for å oppnå begunstigelser fra de nederlandske protestantene. At han likevel ble ønsket gjeninnsatt som konge etter tilbakekomsten til Norge i 1531, og at det var erkebispen selv som var pådriver for dette, må sees i lys av at alternativet, Kong Frederik, alltid hadde vært en svoren protestant.
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bisgaard, Lars (2019). Christian 2. : en biografi (dansk). København: Gads Forlag. ISBN 9788712056973.
Hamre, Lars (1998). Norsk politisk historie 1513-1537. Oslo: Samlaget. ISBN 8252152104.
== Eksterne lenker ==
Danske konger – Christian II
== Stamtavle == | Christian I eller Christiern I eller Christian av Oldenburg (født i februar 1426 i Oldenburg, død 21. mai 1481 i København) var konge av Norge i perioden 1450–1481, av Danmark 1448–1481 og av Sverige 1457–1464. | 4,889 |
null | 2023-02-04 | Christian II av Danmark, Norge og Sverige | null | null | null | Tilhører Statens Museum for Kunst | 4,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beatrix_av_Nederland | 2023-02-04 | Beatrix av Nederland | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Alumni fra Universitetet i Leiden', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-01', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 31. januar', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Huset Lippe', 'Kategori:Huset Oranien-Nassau', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Kongelige nederlendere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nederlandske monarker', 'Kategori:Personer fra Baarn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden'] | Beatrix Wilhelmina Armgard (født 31. januar 1938) var dronning av Nederland fra 30. april 1980 til 30. april 2013. Hun er nå prinsesse av Nederland og prinsesse av Oranien-Nassau. Hun er datter av dronning Juliana av Nederland (av huset Mecklenburg-Schwerin) og prins Bernhard zur Lippe-Biesterfeld.
Hennes fulle navn er Beatrix Wilhelmina Armgard van Oranje-Nassau, siden det er tradisjon for at medlemmene av kongehuset i Nederland bruker dette etternavnet, selv om det er lenge siden tronen passerte til andre slekter. Hun tilhører fyrstehuset Lippe. Hun er den første nederlandske dronning ved navn Beatrix.
Den 10. mars 1966 giftet hun seg med den vesttyske diplomaten Claus Georg Wilhelm Otto Friedrich Gerd von Amsberg i Amsterdam. De fikk tre sønner, Willem-Alexander Claus Georg Ferdinand (født 27. april 1967), Johan Friso Bernhard Christiaan David (født 25. september 1968) og Constantijn Christof Frederik Aschwin (født 11. oktober 1969).
Beatrix regjerte fra 30. april 1980, da moren abdiserte. Den 30. april 2013 abdiserte hun til fordel for sin sønn kronprins Willem-Alexander.
| Beatrix Wilhelmina Armgard (født 31. januar 1938) var dronning av Nederland fra 30. april 1980 til 30. april 2013. Hun er nå prinsesse av Nederland og prinsesse av Oranien-Nassau. Hun er datter av dronning Juliana av Nederland (av huset Mecklenburg-Schwerin) og prins Bernhard zur Lippe-Biesterfeld.
Hennes fulle navn er Beatrix Wilhelmina Armgard van Oranje-Nassau, siden det er tradisjon for at medlemmene av kongehuset i Nederland bruker dette etternavnet, selv om det er lenge siden tronen passerte til andre slekter. Hun tilhører fyrstehuset Lippe. Hun er den første nederlandske dronning ved navn Beatrix.
Den 10. mars 1966 giftet hun seg med den vesttyske diplomaten Claus Georg Wilhelm Otto Friedrich Gerd von Amsberg i Amsterdam. De fikk tre sønner, Willem-Alexander Claus Georg Ferdinand (født 27. april 1967), Johan Friso Bernhard Christiaan David (født 25. september 1968) og Constantijn Christof Frederik Aschwin (født 11. oktober 1969).
Beatrix regjerte fra 30. april 1980, da moren abdiserte. Den 30. april 2013 abdiserte hun til fordel for sin sønn kronprins Willem-Alexander.
== Familiebakgrunn ==
Beatrix tilhører grenen Lippe-Biesterfeld av den kjente tyske adelsslekten Lippe. Kognatisk nedstammer hun bl.a. også fra den frisiske grenen av huset Oranien (Oranje på nederlandsk), og dettes stamfar Jan de Oude (den Gamle), greve av Nassau og yngre bror av Vilhelm av Oranien, som sees som Nederlandenes far. Friesland har hatt stattholdere fra denne grenen siden 1584. Den første var Vilhelm Fredrik, sønn av Jan de Oude. Fra 1747 leverte denne grenen også stattholdere til de andre nederlandske fylkene etter at den hollandske grenen av Oranien-slektens mannlige linje (stamfar Willem de Zwijger (Vilhelm den tause)) var utdødd. Dette skjedde da Vilhelm den tredje, stattholder av Holland og konge av England, falt fra sin hest og døde i 1702.
== van Oranje-Nassau ==
Navnet ble første gang fastlagt som et kongelig navn ved kongelig dekret av 8. februar 1901 at dronning Wilhelminas eventuelle barn skal bære dette navnet, men da som «van Oranje Nassau». Nederland gjorde dette for å bevare dette historiske navnet for ettertiden.
Den 8. januar 1937 ble det fastlagt ved et nytt kongelig dekret at eventuelle barn av daværende prinsesse Juliana ville komme til å hete «van Oranje-Nassau», altså med bindestrek.
Den 16. februar 1966 ble ved nok et kongelig dekret fastlagt at prinsesse Beatrix' barn skulle kalles «van Oranje-Nassau».
Det foreløpig siste kongelige dekret fra 2. januar 1967 foreskriver at hennes søstres eventuelle barn kun ville få personlige titler (ikke arvelige) som prins eller prinsesse «van Oranje-Nassau» etterfulgt av farens etternavn.
== Oppvekst og utdanning ==
Hun ble født i Paleis Soestdijk i Baarn (i provinsen Utrecht). 5. august 1939 ble søsteren Irene Emma Elisabeth født. I Baarn
bodde den kongelige familien frem til mai 1940, da de flyktet for den tyske invasjonen. Først til Storbritannia, senere videre til Ottawa i Canada. De vendte tilbake til Nederland 2. august 1945. Beatrix hadde da fått en søster til, Margriet Francisca, født 19. januar 1943. Den siste søsteren, Maria Christina, ble født 9. oktober 1947 på Soestdijk. Hun ble kalt Marijke, og kom senere til å bruke navnet Christina.
Beatrix' skolegang begynte med barneskole i Canada, og fortsatte i Nederland frem til en god eksamen fra Baarns Lyceum i 1956.
Fra hun fylte 18 år i 1956 tok hun del i statsråd, og kunne etter den nederlandske grunnloven bære kongelig ansvar. Hennes opptreden under offisielle oppdrag i 1950- og 60-årene ga henne tilnavnet Prinsesse Smil. Hun var tidlig klar over hvilke plikter hun som fremtidig overhode for det nederlandske kongehuset ville komme til å bære, og tok disse meget alvorlig.
I 1956 begynte hun å studere ved universitetet i Leiden, flyttet på hybel og fulgte forelesninger innen sosiologi, jurisprudens, økonomi, konstitusjonell lovgivning og parlamentær historie. Ved siden av dette fulgte hun også forelesninger om kulturen i Surinam og på De nederlandske Antiller, internasjonal politikk, folkerett, historie, den nederlandske grunnloven (het Statuut van het Koninkrijk) og europeisk lov. En annen del av utdannelsen hennes i disse årene var arbeidsbesøk hos ulike europeiske og internasjonale organisasjoner i Genève, Strasbourg, Paris og Brussel. I juli 1961 bestod hun eksamen ved det juridiske fakultetet. Ved siden av studiene fant hun tid til å være et aktivt medlem av Foreningen for Kvinnelige Studenter i Leiden.
I 1963 besøkte hun Japan, Canada og USA. I USA ble hun mottatt i Det hvite hus av president John F. Kennedy. Det samme året flyttet hun inn i slott Drakestein i Lage Vuursche ved Baarn, der hun ble boende, senere med familie, helt frem til 1981 etter at hun overtok tronen fra dronning Juliana i 1980. Familien trivdes så godt på Drakestein at de så på dette slottet som et «tapt paradis», da hennes nye rolle som dronning betydde at familien måtte flytte til Huis Ten Bosch i Den Haag. Paleis Noordeinde i sentrum av Den Haag ble kontor/arbeidssted fra 1984.
== Forlovelse og bryllup ==
1. mai 1965 ble hun for første gang fotografert sammen med Claus von Amsberg. 28. juni 1965 ble forlovelsen mellom Beatrix og den tyske diplomaten Claus Georg Wilhelm Otto Friedrich Gerd von Amsberg annonsert av dronning Juliana og prins Bernhard via radio og TV.
Forlovelsen vakte mange reaksjoner på grunn av at Claus var tysk statsborger. Det ble ved Rikslov av 8. desember 1965, Stbl. 525, gitt tillatelse til giftermål av Het Tweede Kamer (andrekammeret i det nederlandske parlamentet). To dager senere ble Claus nederlandsk statsborger.
Bryllupet fant sted i Amsterdam den 10. mars 1966. I Amsterdams rådhus stod borgermester van Hall for formalitetene, mens den kirkelige vielsen ble foretatt av presten H.J. Kater i Westerkerk. Prekenen ble holdt av presten J.H. Sillevis Smitt. Claus fikk i denne sammenhengen tittelen Prins av Nederlandene og Jonkheer av Amsberg.
27. april 1967 ble kronprins Willem-Alexander født i Utrecht, den første mannlige arvingen til den nederlandske tronen på 116 år. I 1968 og 1969 ble Johan Friso og Constantijn født. I tiden etter bryllupet reiste Beatrix og Claus flere ganger utenriks, blant annet foretok de en reise til Sovjetunionen som ble ansett som kontroversiell.
Prins Claus døde 6. oktober 2002.
== Reiser og aktiviteter ==
Prins Claus og prinsesse Beatrix donerte folkets bryllupsgave – en god del penger – til veldedige formål. Beløpet ble delt mellom 4 nasjonale foreninger for foreldre med handikappede barn, ekstra medisinsk utstyr til «Henri Dunant» (et sykehusskip tilhørende det nederlandske Røde Kors) og handikappede barn og ungdom i Surinam og på De nederlandske Antiller. I denne tiden var prinsesse Beatrix blant annet formann for en europeisk arbeidsgruppe for frivillige arbeid innen utviklingsarbeid i Asia og Afrika, det daglige styret for «de Zilveren Centra» (arbeid blant ungdom som bor på internat) og videre for UNICEF og et nasjonalt fond for barn og ungdom.
Prinsesse Beatrix har vist mye interesse for Surinam og De nederlandske Antiller og deres innbyggere. Hun besøkte landene i 1958 for første gang, og igjen i 1965. Under det siste besøket var hovedinteressene den sosiale og økonomiske utviklingen landene hadde gått igjennom etter hennes forrige besøk. Under det tredje besøket, i 1966, presenterte hun prins Claus for innbyggerne i disse landene. Både prinsessen og prinsen var til stede da Surinam fikk sin uavhengighet i 1975.
Som tidligere nevnt ble flere andre land, og også internasjonale konferanser, besøkt. Et eksempel er den årlige Bilderbergkonferansen, som ble startet på initiativ av prins Bernhard. På disse konferansene deltok fremstående nederlandske og utenlandske politikere, forretningsmennesker, fagforeningsledere, journalister og akademikere. Temaer under disse konferansene var aktuelle problemer blant annet innen internasjonal politikk og økonomi.
== Dronning av Nederlandene ==
Den 30. april 1980 underskrev dronning Juliana dokumentet som bekjentgjorde hennes abdikasjon, og prinsesse Beatrix ble innsatt som dronning av Nederlandene under et møte i Nieuwe Kerk i Amsterdam der både det Eerste og Tweede Kamer der Staten-Generaal (Storting og Regjering) deltok. Heretter blir dronningens fødselsdag feiret 30. april (dronning Julianas fødselsdag). Dagen kalles Koninginnedag og er en nasjonal festdag.
Akkurat som på bryllupsdagen, ble det også demonstrert på innsettelsesdagen. Denne gangen ble det demonstrasjoner mot Nederlands økende boligmangel. Uroen utenfor Nieuwe Kerk, der det ble ropt slagord som «uten bolig ingen kroning», kunne høres inne i kirken der seremonien fant sted. Da hun i 1988 igjen offisielt besøkte Amsterdam, ble hun mottatt på en mye varmere måte.
I motsetning til moren, som ville være en folkets kvinne som ble tiltalt «frue», velger Beatrix å være en fyrstinne, og foretrekker å bli tiltalt «Deres Majestet».
Hvert år taler hun til folket via radio og tv første juledag. Da snakker hun om det som hun selv er opptatt av. I 1988 hevnet hun seg på en subtil måte på regjeringen som i trontalen hadde latt henne si at det gikk bra med miljøet i Nederland. Hun snakket i juletalen om sin bekymring for hvordan naturen og omgivelsene stadig mer blir antastet av miljøgifter.
Den 28. januar 2013 kunngjorde dronning Beatrix sin abdikasjon til fordel for sin sønn, kronprins Willem-Alexander, som overtok tronen den 30. april 2013.
== Personlige titler ==
Markgrevinne av Veere
Markgrevinne av Vlissingen
Grevinne av Katzenelnbogen, Vianden, Dietz, Spiegelberg, Buren, Leerdam og Culemborg
Borggrevinne av Antwerpen
Baronesse av Breda, Diest, Beilstein, byen Grave, «land van Cuijck», IJsselstein, Cranendonck, Eindhoven, Liesveld, Herstel, Warneton, Arlay og Nozeroy
Friherrinne av Ameland
Frue til Baarn, Besançon, Bütgenbach, Daasburg, Geertruidenberg, Heiloo, Hooge en Lage Zwaluwe, Klundert, Lichtenvoorde, Loo, Montfoort, Naaldwijk, Niervaart, Polanen, Steenbergen, Sint Maartensdijk, Sint Vith, Soest, Ter Eem, Turnhout, Willemstad og Zevenbergen.
== Politikk og statssaker ==
Dronning Beatrix' rolle har ofte brakt henne i kontakt med journalister, og hun har uttalt seg kritisk om dette. 27. november 1999 sa hun om dette at «løgnen regjerer». Denne uttalelsen har senere ofte blitt sitert og brukt på samme måte som dronning Victorias historiske utsagn «We are not amused».
Tidligere statsminister A.A.M. van Agt omtalte samtalene med henne som «en vanskelig eksamen», mens en av fylkesmennene (commisaris der Koningin) fortalte at hun alltid hadde en liste med notater og at det var tydelig at hun hadde forberedt alt til i minste detalj. En stor del av arbeidet hennes er å lese igjennom og underskrive statsdokumenter. For å holde seg godt orientert snakker hun videre regelmessig direkte med for eksempel ministere, statssekretærer, fylkesordførere, borgermestre og ambassadører. Med statsministeren har hun møte hver mandag.
Videre er hun aktivt med i arbeidet med å sammenstille nye regjeringer; etter valg til Tweede Kamer (Storting) eller en regjeringskrise gir hun en eller flere personer oppdrag om å danne en ny regjering; denne personen kalles informatør. E. van Thijn, som var hennes informatør i 1981, bekrefter dette: «Hun stiller spørsmål, hun kaller deg inn, og vet eksakt hva som skjer fordi hun har lest alle dokumentene». Ministerne og statssekretærene i den nye regjeringen beediges av dronningen. De følgende regjeringene har arbeidet i hennes tid som dronning: Van Agt 2, Van Agt 3, Lubbers 1, Lubbers 2, Lubbers 3, Kok 1, Kok 2, Balkenende 1 og Balkenende 2.
Parlamentet åpnes offisielt hvert år den tredje tirsdagen i september (Prinsjesdag). På denne dagen kjørte dronningen fra Slott Noordeinde til het Binnenhof i den gylne vognen (de Gouden Koets). I Riddersalen holder hun trontalen for et samlet parlament. I denne talen bekjentgjøres regjeringens planer for det kommende året.
== Personlig formue ==
Bladet Forbes meldte i 2002 at dronningens personlige formue er antatt å være 2,5 milliarder amerikanske dollar. Hvis dette overslaget stemmer er hun en av verdens rikeste personer. Det er imidlertid antatt at mye av formuen er bundet i andeler i ulike selskaper.
== Samfunnsengasjement ==
Som dronningen var Beatrix ofte vært til stede ved åpninger, minnesammenkomster og andre offisielle tilstander. Videre har hun besøkt Nederlands (lands-)byer og fylker. Ved arbeidsbesøk har hun interessert seg for eksempel lov og orden, landbruk, miljø, ulike (folke-)grupper, forhold mellom arbeidsgivere og –tagere, folkehelse og samfunnsspørsmål rundt for eksempel rusavhengige og uteliggere.
8. februar 2005 ble hun av universitetet i Leiden utnevnt til æresdoktor. Begrunnelsen var at hun gjentatte ganger satte frihet og hvor viktig den er på dagsordenen. I takketalen nevnte hun at hun siden 1980 stadig har fått mer frihet av statsministrene, utenom de områdene der det nederlandske parlamentet kan stille den ansvarlige minister til ansvar for hennes handlinger (ministeriële verantwoordelijkheid, Nederlands Grunnlov artikkel 42, paragraf 2), da dronningen (i lovteksten kongen) ikke kan forfølges.
== Kunst og kultur ==
Beatrix er meget interessert i billedhugging, malerkunst, ballett og musikk. Hun er en regelmessig gjest ved utstillinger og forestillinger, der hun gjerne også møter kunstnerne. Tildelingen av den Kongelige prisen for fri malerkunst er hun hvert år sterkt forbundet med. Tidligere har hun også vært gjestekonservator ved Stedelijk Museum i Amsterdam. Utstillingen hun regisserte ble vist mellom 9. desember 2000 og 4. februar 2001.
== Fritid ==
Beatrix er en habil billedhugger, hun har blant annet laget en statue som står i Madurodam (Jantje Beton) og byster av sine tre sønner. Hun skal ha sagt at dette for henne var en viktig måte å ytre seg på. Av sport liker hun ridning, seiling, tennis og skisport. Hun seiler gjerne med «De Groene Draeck» (den grønne dragen), et lemster aak (et typisk nederlandsk seilskip) som hun fikk til attenårsdagen fra det nederlandske folk.
== Utmerkelser ==
Hun ble i 1964 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Beatrix of the Netherlands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beatrix av Nederland på Discogs
(en) Beatrix av Nederland hos The Peerage
(en)Om dronningen på det nederlandske kongehusets site | |valgspråk=Je maintiendrai | 4,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Venuspassasjen,_2004 | 2023-02-04 | Venuspassasjen, 2004 | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Astronomiske fenomener', 'Kategori:Hendelser i 2004', 'Kategori:Vitenskap i 2004'] | Venuspassasjen 2004 var en venuspassasje som fant sted 8. juni 2004. Det var den første av to parvise venuspassasjer, den andre i paret fant sted åtte år senere, 6. juni 2012. Den siste før denne skjedde 6. desember 1882.
| Venuspassasjen 2004 var en venuspassasje som fant sted 8. juni 2004. Det var den første av to parvise venuspassasjer, den andre i paret fant sted åtte år senere, 6. juni 2012. Den siste før denne skjedde 6. desember 1882.
== Hvor den var synlig ==
Venuspassasjen den 8. juni 2004 var synlig i Europa, Asia og Afrika, mens Nord-Amerika fikk se slutten av den. Den vestre delen av Nord-Amerika fikk ikke se den i det hele tatt, heller ikke Hawaii eller New Zealand. Den var fullt synlig på formiddagen i Norge. De delene av verden hvor man kunne se passasjen vises på kartet.
== Når den var synlig ==
Den følgende tabellen gir tider for forskjellige hendelser (henholdsvis for første kontakt, andre kontakt, midtpunktet, tredje kontakt og fjerde kontakt) i løpet av venuspassasjen den 8. juni 2004 for en hypotetisk observatør fra jordens sentrum. På grunn av parallaksen vil de faktiske tidene variere med så mye som ±7 minutter forskjellige steder på jorden.
== Bilder ==
== Eksterne lenker ==
Predictions for the 2004 Transit of Venus
The Transit of Venus: Where to See It Arkivert 16. mars 2006 hos Wayback Machine.
Photos taken by BBC News readers
Venus Transit 2004 Homepage at European Southern Observatory
Venus Transit 2004 – Miami, FL, USA
HM Nautical Almanac Office: 2004 Transit of Venus
Astronomy Picture of the Day 2004 June 10 -- Transit closeup photo | Venuspassasjen 2004 var en venuspassasje som fant sted 8. juni 2004. | 4,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Burundi | 2023-02-04 | Burundi | ['Kategori:29°Ø', 'Kategori:3°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Burundi', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Burundi, offisielt Republikken Burundi (fransk: République du Burundi; kirundi: Republika y'u Burundi), er et land i Øst-Afrika. Landet grenser til Rwanda i nord, Tanzania i øst og sør og Den demokratiske republikken Kongo i vest. Burundis areal er på rett under 28 000 km², og landet har en anslått befolkning på over 10 millioner. Den største byen er Bujumbura, mens hovedstaden er Gitega. Selv om landet er en innlandsstat, ligger mye av den sørvestre grensen langs Tanganyikasjøen.
Folkeslagene twa, tutsi og hutu har bodd i landet siden det ble opprettet for fem hundre år siden. Burundi ble styrt som et kongedømme av tutsiene i over to hundre år. På begynnelsen av det tjuende århundret okkuperte Tyskland og Belgia regionen, og Burundi ble sammen med Rwanda en europeisk koloni under navnet Ruanda-Urundi.
Regionen har opplevd mye politisk uro på grunn av de sosiale forskjellene mellom hutuene og tutsiene, noe som resulterte i borgerkrig på midten av 1900-tallet. I dag er Burundi styrt som en representativ demokratisk republikk under en president.
Burundi er et av de ti fattigste landene i verden. Det har en av de laveste BNI per innbygger av alle land i verden. Landet har et lavt bruttoinnlandsprodukt, i stor grad på grunn av borgerkrig, dårlige utdannelsesmuligheter og virkninger av hiv/aids Burundi er tett befolket og opplever stor utvandring. Kobolt og kobber er blant landets naturressurser, og hovedeksportartiklene er kaffe og sukker.
| Burundi, offisielt Republikken Burundi (fransk: République du Burundi; kirundi: Republika y'u Burundi), er et land i Øst-Afrika. Landet grenser til Rwanda i nord, Tanzania i øst og sør og Den demokratiske republikken Kongo i vest. Burundis areal er på rett under 28 000 km², og landet har en anslått befolkning på over 10 millioner. Den største byen er Bujumbura, mens hovedstaden er Gitega. Selv om landet er en innlandsstat, ligger mye av den sørvestre grensen langs Tanganyikasjøen.
Folkeslagene twa, tutsi og hutu har bodd i landet siden det ble opprettet for fem hundre år siden. Burundi ble styrt som et kongedømme av tutsiene i over to hundre år. På begynnelsen av det tjuende århundret okkuperte Tyskland og Belgia regionen, og Burundi ble sammen med Rwanda en europeisk koloni under navnet Ruanda-Urundi.
Regionen har opplevd mye politisk uro på grunn av de sosiale forskjellene mellom hutuene og tutsiene, noe som resulterte i borgerkrig på midten av 1900-tallet. I dag er Burundi styrt som en representativ demokratisk republikk under en president.
Burundi er et av de ti fattigste landene i verden. Det har en av de laveste BNI per innbygger av alle land i verden. Landet har et lavt bruttoinnlandsprodukt, i stor grad på grunn av borgerkrig, dårlige utdannelsesmuligheter og virkninger av hiv/aids Burundi er tett befolket og opplever stor utvandring. Kobolt og kobber er blant landets naturressurser, og hovedeksportartiklene er kaffe og sukker.
== Naturgeografi ==
Burundi er et av de minste og tettest befolkede landene i Afrika, det har ikke kystlinje og har et ekvatorialsk klima. Det er en del av Albertineriften i Riftdalen og ligger på et platå i sentrum av Afrika. Gjennomsnittshøyden på platået er 1707 moh, med lavere høyder på kantene. Den høyeste toppen er Heha på 2685 moh. Den ligger sørøst for hovedstaden Bujumbura. En av Nilens kilder ligger i Burundi, og henger sammen med Lake Victoria via elven Ruvyironza Victoriasjøen er også en viktig vannkilde og blir fylt av vann fra elven Kagera. En annen viktig innsjø er Tanganyikasjøen, som dekker store deler av Burundis sørvestre hjørne.Burundis mark er i hovedsak dyrket mark og beiteland. I dag domineres store deler av landskapet av menneskeskapt savanne. Lite jord fordelt på mange mennesker har ført til overbeite og overdyrking av jorda, og mye av landets opprinnelige vegetasjon har blitt borte. Burundi sliter både med avskoging, jorderosjon og ødlagte habitater for dyr og planter. Avskogingen av hele landet kommer i stor grad på grunn av overbefolkning, og det er kun omtrent 600 kvadratkilometer skog igjen, et tall som årlig går ned med rundt 9%. Landet har to nasjonalparker; Kibira nasjonalpark i nordvest (et lite område regnskog på grensen til Nyungwe nasjonalpark i Rwanda), Ruvubu nasjonalpark i nordøst (langs Rurubuelven, også kjent som Ruvubu or Ruvuvu). Begge ble grunnlagt i 1982 for å ta vare på dyrebestanden.
== Historie ==
I Burundi tilhører 85 prosent av befolkningen den etniske gruppen hutuer, mens 14 prosent er tutsier. Før Burundi ble belgisk koloni, var landet et føydalt kongerike styrt av en konge som alltid var tutsi. Likevel var ikke etnisitet noe som ble vektlagt i noen særlig grad. Det ble det først av tyskerne og belgierne, som koloniserte landet på slutten av 1800-tallet. Både tyskerne og belgierne favoriserte tutsiene, og styrket sin egen posisjon ved å sette ulike folkegrupper opp mot hverandre. Da landet fikk sin frihet i 1962, kontrollerte tutsiene hæren, og det var derfor de som overtok makten. Hutuene organiserte seg i diverse motstandsgrupper, og klarte til slutt å få til valg i 1993, hvor hutuen Melchior Ndadaye ble valgt til president. Han ble imidlertid myrdet kort til etterpå, noe som utløste et skred av voldshandlinger mot sivile tutsier. Tutsiene svarte med å drepe hundretusener av hutuer, og deretter fulgte en borgerkrig som varte fram til 2000.
=== Europeisk erobring ===
Etter å ha gått tapende ut av første verdenskrig måtte Tyskland overgi kontrollen over Tysk Østafrika til Belgia. 20. oktober 1924 ble dette landet, som bestod av dagens Rwanda og Burundi, et belgisk mandatterritorium under Folkeforbundet, i praksis en del av den belgiske kolonimakten, under navnet Ruanda-Urundi. Belgia lot derimot det gamle kongedynastiet få beholde makten.Etter andre verdenskrig ble Ruanda-Urundi underlagt FNs autoritet, og i løpet av 1940-tallet førte en serie politiske bestemmelser til at landet ble mer splittet. 4. oktober 1943 ble den lovgivende makten i Burundi delt på flere nivåer. I 1948 gav Belgia befolkningen lov til å danne politiske partier. Disse skulle senere bli en av hovedfaktorene da landet fikk uavhengighet fra Belgia.
=== Uavhengighet og borgerkrig ===
20. januar 1959 ba Burundis hersker Mwami Mwambutsa IV den belgiske koloniministeren om at Ruanda-Urundi skulle bli delt opp i Rwanda og Burundi. Seks måneder senere ble det dannet politiske partier som ville få oppmerksomhet på uavhengighetssaken og skille Rwanda fra Burundi. Det første av disse partiene var Union pour le Progrès national (UPRONA).
Burundis forsøk på å få uavhengighet var til en viss grad påvirket av uroligheter og etnisk forfølgelse som fant sted i Rwanda. I november 1959 angrep rwandiske hutuer tutsier og drepte dem i tusentall. Mange tutsier flyttet til Burundi og Uganda for å unngå forfølgelsen. Hutuene tok makten i Rwanda gjennom seier i et belgiskkontrolert valg som ble avholdt i 1960UPRONA, et multietnisk parti ledet av prins Louis Rwagasore, og det kristendemokratiske partiet PDC ble de viktigste organisasjonene i Burundi-Urundi. Etter at UPRONA vant valget til den lovgivende forsamlingen, ble prins Rwagasore drept i et attentat 13. oktober 1961, angivelig med innflytelse fra de belgiske kolonimaktene.Landet erklærte seg uavhengig 1. juli 1962, og skiftet formelt navn fra Ruanda-Urundi til Burundi. Mwami Mwambutsa IV ble utnevnt til konge. 18. september 1962, bare to måneder etter å ha erklært seg uavhengig fra Belgia, ble landet med i FN.Ved uavhengigheten etablerte man et konstitusjonelt monarki, og både hutuer og tutsier var representert i parlamentet, men da kong Mwambutsa utnevnte en tutsi til statsminister, følte hutuene, som hadde majoriteten i parlamentet, seg lurt. Et kuppforsøk utført av det hutudominerte politiet ble nådeløst slått ned av hæren under ledelse av en tutsioffiser, kaptein Michel Micombero. Da Pierre Ngendandumwe, en hutu som var statsminister, ble drept i 1965, førte dette til en serie angrep på tutsiene fra hutuer, angrep styresmaktene slo kontant tilbake i frykt for at tutsier skulle bli drept av hutuer som ville gjøre det samme som hadde blitt gjort i Rwanda. Både militæret og politiet ble nå lagt under tutsikontroll.
Mwambutsa ble avsatt av sin sønn, Ntare V av Burundi, i 1966. Samme år avsatte kaptein Michel Micombero Ntare, avskaffet monarkiet og erklærte landet for republikk, selv om det i praksis var et militærregime.I 1972 ble en det dannet en hutuorganisasjon under navnet Umugambwe w'Abakozi b'Uburundi eller Burundis arbeiderparti (UBU). Denne gjennomførte systematiske angrep på etniske tutsier med det erklærte mål å utrydde hele gruppen. Militærregimet svarte med reprisalier mot hutuer i stor skala. Det totale dødstallet har aldri blitt bekreftet, men anslag for begge voldsbølgene sammen skal ligge på over 100 000, med et tilsvarende antall asylsøkere i Tanzania og Rwanda. IMal:Når? ledet en annen tutsioberst, Jean-Baptiste Bagaza, et blodløst kupp og gjennomførte forskjelluge reformer. En ny grunnlov som holdt Burundi som en ettpartistat, ble fremlagt i 1981. I august 1984 ble Bagaza valgt som statsoverhode. I sitt styre undertrykte han politiske motstandere og kuttet ned på religionsfriheten.
Major Pierre Buyoya, en tutsi, kastet Bagaza i 1987 og opphevet grunnloven, oppløste de politiske partiene og gjenninsatte militærstyret. Anti-hutupropaganda ble spredt av restene av UBU fra 1972 som hadde reorganisert seg under navnet PALIPEHUTU i 1981. Dette førte til drap på tutsibønder i de nordlige områdene Ntega og Marangara i august 1988. Dødstallene ble anslått til 5000 av myndighetene, men noen internasjonale organisasjoner mener dette er et for lavt tall.
Det nye regimet slo ikke tilbake med hard hånd, slik det hadde blitt gjort i 1972, men tilliten det vant, gikk snart tapt da man utstedte et amnesti for dem som hadde tatt initiativ til, utført og tatt ansvar for drap på etnisk grunnlag, noe som tilsvarer folkemord i internasjonal rett. Mange analytikere anser denne perioden som begynnelsen på det som blir omtalt som «straffefrihetskulturen», mens andre anser dette for å ha startet i 1965 eller 1972 da opprøret fra en liten og lett identifiserbar gruppe hutuer utløste store masakrer av tutsier.
Som et etterspill for drapene skrev en gruppe hutuintelektuelle et åpent brev til Pierre Buyoya hvor de bad om større huturepresentasjon i administrasjonen. De som skrev under på brevet ble fengslet, men noen få uker senere utnevnte Buyoya en ny regjering med like mange hutuer som tutsier og med en hutu, Adrien Sibomana, som statsminister. Buyoya utnevnte også en kommisjon som skulle jobbe med nasjonal enhet.a I 1992 ble det fremmet en ny grunnlov som skulle sikre et flerpartisystem, noe som førte til at det brøt ut borgerkrig.
Anslagsvis 250 000 mennesker ble drept mellom 1962 og 1993. Siden Burundis uavhengighet i 1962 har det vært to hendelser som har blitt kalt for folkemord i landet. Både massedrapene av hutuer av den tutsidominerte hæren i 1972, og massedrapene av tutsier utført av hutubefolkningen i 1993 blir beskrevet som folkemord i sluttrapporten til den internasjonale kommusjonen for Burundi i 2002.
=== Det første forsøket på demokrati ===
I juni 1993 vant Melchior Ndadaye, leder av det hutudominerte Frodebu, det første demokratiske valget i landet, og ble med det den første hutuen som ble statsoverhode og dannet en hutuvennlig regjering. I oktober samme år ble Ndadaye drept av tutsisoldater, noe som førte til nye år med vold mellom hutuer og tutsier. Det har blitt anslått at rundt 300 000 mennesker, i hovedsak sivile, ble drept årene etter attentatet.Tidlig i 1993 valgte parlamentet Cyprien Ntaryamira, også han en hutu, til president. Han ble drept sammen med presidenten i Rwanda da flyet de satt i ble skutt ned. Dette økte flyktningstrømmen til Rwanda. Også den neste presidenten var en hutu; lederen for parlamentet, Sylvestre Ntibantunganya, ble utnevnt til president i oktober 1994. I løpet av få måneder brøt det ut en bølge av etnisk motivert vold som startet med en massakre på hutuflyktninger i hovedstaden, Bujumbura, og at, Union pour le Progrès national, et tutsidominert parti trakk seg fra regjeringen og parlamentet.
I 1996 tok tutsien Pierre Buyoya makten gjennom et kupp. Han opphevet grunnloven og ble tatt i ed som president i 1998. Som et resultat av angrep fra opprørere ble befolkningen tvunget til å søke tilflukt i flyktningleirer. Under hans styre ble det avholdt lange fredssamtaler under mekling fra Sør-Afrika. Begge partene skrev under på avtaler i Arusha i Tanzania og Pretoria i Sør-Afrika hvor man ble enige om å dele makten i Burundi. Avtalen tok fire år å få ferdig, og 28. august 2000 var en overgangsregjering klar. Overgangsregjeringen fikk en prøveperiode på fem år. Til tross for flere brud på våpenhvilen har en plan fra 2001 om fred og maktfordeling vært relativt vellykket. I 2003 ble det underskrevet en våpenhvileavtale mellom den tutsidominerte regjeringen og den største opprørsgruppen, CNDD-FDD).I 2003 ble lederen for Frodebu, hutuen Domitien Ndayizeye, valgt til president I 2005 lagde man etniske kvoter for posisjonene i regjeringen i landet, og i løpet av året ble det gjennomført valg til parlamentet og presidentembetet og Pierre Nkurunziza, en tidligere leder for en opprørsgruppe, ble valgt til president.
=== Fredsavtaler ===
På oppfordring fra FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali tok afrikanske ledere initiativ til en serie fredssamtaler mellom de ulike fraksjonene. Samtaler ble startet opp organisert under den tidligere presidenten i Tanzania, Julius Nyerere, i 1995. Da han døde tok den sørafrikanske presidenten Nelson Mandela over og etter som samtalene utviklet seg kom også både en ny sørafrikansk president, Thabo Mbeki, samt USAs president Bill Clinton med i bildet.
Samtalene gikk langs det såkalte «Spor I»-mønsteret. Denne metoden for forhandlinger kan bli definert som en form for diplomati som involverer representanter for regjeringer eller representanter som står mellom regjeringer, som bruker sine positive omdømmer i dialogen, eller man bruker såkalt «gulrot og pisk»-metode for å komme fram til et resultat.Hovedmålet for samtalene var strukturelle endringer i den burundiske regjeringen og i militæret for å motvirke den etniske kløften som var i samfunnet. Dette ville man nå på to måter. For det første ville man etablere en overgangsregjering med en president som skulle sitte i tre år. Deretter ville man reorganisere militæret og sikre de to gruppene lik makt.
Det viste seg at det var flere hindringer i veien mot disse målene. Først mente den burundiske delegasjonen til samtalene at målene var urealistiske og så på forslagene som tvetydige, motstridende og forvirrende. Dernest, og kanskje viktigst, mente burundierne at avtalen ville være meningsløs uten en medfølgende våpenhvile, noe som ville kreve egne, direkte samtaler med opprørsgruppene. Hovedgorganisasjonenene blant hutuene var skeptisk til å dele makten med tutsiene og viste til at de hadde blitt lurt tidligere.I 2000 skrev den burundiske presidenten under på avtalen sammen med 13 av 19 stridende hutu- og tutsifraksjoner. Til tross for dette var det uenigheter langs hele linjen av organisasjoner om den nyfødte regjeringen og når våpenhvilen skulle intre. Det som ødela fredssamtalene var de gruppene som nektet å gi kompromisser, både hutuer og tutsier. Som et resultat av disse gruppene fortsatte, og økte, volden. Tre år senere skrev den burundiske presidenten og den største opposisjonsgruppen blant hutuene under på en avtale som skulle avslutte konflikten og de som skrev under fikk ministerposter i regjeringen. Til tross for dette fortsatte små, militante hutugrupperinger som før.
=== FN-involvering ===
Mellom 1993 og 2003 gjorde mange runder med fredssamtaler oversett av lederne i Tanzania, Sør-Afrika og Uganda at man gradvis fikk på plass avtaler for å fordele makten mellom de stridende grupperingene. Fredsbevarende styrker fra Den afrikanske union (AU) ble utplassert for å se til at den nyinnsatte overgangsregjeringen frikk jobbe i fred. I 2004 tok FN over ansvaret for de fredsbevarende styrkene som et signar på den økende internasjonale støtten til den pågående fredsprosessen i Burundi.Mandatet til FNs oppdrag var å overvåke våpenhvilen, utføre avvæpning, demobilisering og reintegrering av de stridende partene, støtte humanitært arbeid og flyktninger, assistere ved valg, beskytte internasjonale arbeidere og burundiske borgere, overvåke Burundis grenser og stoppe ulovlig våpenimport samt assistere i å innføre institusjonelle reformer innen grunnlov, rettsvesen, militæret og politiet. I oppdraget tjenestegjorde 5650 militære, 120 sivile politimenn og -kvinner og rundt 1000 internasjonale og lokale sivilt ansatte. Oppdraget fungerte bra og dro stor nytte av den eksisterende overgangsregjeringen som samtidig jobbet med å gjøre klart for en mer legitim, valgt regjering.
.
Hovedproblemet for operasjonen var i begynnelsen en fortsatt motstand mot fredsprosessen fra en nasjonalistisk tutsigruppe. Denne organisasjonen fortsatte sin voldelige virksomhet i utkantene av hovedstaden, til tross for FNs tilstedeværelse. I juni 2005 hadde gruppen lagt ned våpnene og ble tatt inn igjen i den politiske prosessen. Alle politiske partier har akseptert formelent for etnisk maktdeling, noe som betyr at ingen partier kan få regjeringsmakt uten at de er etnisk integrert.Fokuse for FNs operasjon har vært å sikre at maktdelingsavtalen ble vedtatt i en grunnlov vedtatt ved folkeavstemning, slik at man deretter kunne avholde et valg for å få på plass en ny regjering. Avvæpning, demobilisering og reintegrering ble gjort parallelt med valgforbredelser. I februar 2005 ble grunnloven godkjent med over 90% av stemmene. I mai, juni og august samme år ble det så avholdt tre ulike valg på lokalnivå for parlamentet og presidentvervet.
Selv om det fremdeles er noen vanskeligheter med flyktninger som returnerer og å sikre nok mat til den krigstrøtte befolkningen, har oppdraget i hovedsak gjort at man har klart å vinne tilliten til majoriteten av de tidligere stridende lederne i tillegg til befolkningen som helhet. FN har også vært involvert i flere småprosjekter som rehabilitering og nybygging av skoler, barnehjem, helseklinikker og i å gjennoppbygge infrastruktur som vannledninger.
=== 2006 til i dag ===
Gjenoppbyggingen av Burundi startet i praksis opp etter 2006. FN la ned sine fredsbevarende styrker og fokuserte heller innsatsen på å hjelpe til med gjenoppbyggingen. For å nå målet om økonomisk rekonstruksjon gjenopplivet Rwanda, Den demokratiske republikk Kongo og Burundi den økonomiske organisasjonen The Great Lakes Countries Economic Community. I tillegg ble Burundi, sammen med Rwanda, med i Det østafrikanske fellesskap i 2007.
Noen av betingelsene for våpenhvilen mellom regjeringen og den siste væpnede motstandsgruppen, Front de Libération Nationale eller FROLINA (FLN) ble ikke implementert, og noen av topplederne i FLN forlot derfor gruppen som skulle overvåke våpenhvilen og hevdet at deres sikkerhet var truet. I september 2007 kom det til sammenstøt mellom rivaliserende fraksjonere innen FLN i hovedstaden, noe som resulterte i 20 drepte samt fastboende som ble drevet på flukt. Det ble også rapportert om opprørere i andre deler av landet. Opprørerne var uenige med regjeringen om avvæpningen og om løslatelse av politiske fanger. På slutten av 2007 og begynnelsen av 2008 angrep FLN regjeringsbeskyttede leirer hvor tidligere soldater bodde. Hjem på landet ble også plyndret.Amnesty Internationals rapport fra 2007 forteller om mange områder der forbedring er påkrevd. Sivile er offer for gjentatte angrep fra FLN som også rekrutterer barnesoldater. Vold mot kvinner er vanlig og de som begår dette blir som regel ikke straffeforfulgt eller straffet. Det er også et presterende behov for reform av det juridiske systemet. Folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten forblir ustraffede. Etableringen av en «sannhetskommisjon» og et spesialtribunal for etterforskning og straffeforfølging har ikke blitt gjennomført. Ytringsfriheten er begrenset og journalister blir regelmessig arrestert for å gjøre jobben sin. Totalt ble 38087 burundiske flyktninger repatriert mellom januar og november 2007.
I mars 2008 ba FLN parlamentet om en immunitet mot å bli arrestert. Denne immuniteten skulle gjelde vanlige forbrytelser, men ikke grove brudd på internasjonal lov som krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten. Selv om regjeringen hadde gitt slike amnesti tidligere, ble det ikke gjort nå.
17. april 2008 bombarderte FLN Bujumbura. Den burundiske hæren kjempet tilbake og FLN led stor tap. En ny våpenhvileavtale ble signert 26. mai. I august møtte president Nkurunziza FLNs leder Agathon Rwasa, under mekling av Charles Nqakula, Sør-Afrikas minister for sikkerhet. Dette var det første direkte møtet mellom dem siden juni 2007. Begge gikk med på å møtes to ganger i uken for å sette ned en kommisjon som skulle jobbe for å løse alle problemer som kunne oppstå i fredsprosessenFlyktningleirer ble nå stengt, og 450 000 flyktninger vendte tilbake. Landets økonomi er rystet og landet har den minste inntekten per innbygger i verden.
== Politikk og administrasjon ==
I 2005 fikk Burundi ny grunnlov, og loven fra 1962, som favoriserte tutsiene, ble byttet ut. Den nye loven slo fast at presidenten og de to visepresidentene skulle ha ulik etnisk opprinnelse. I ministerrådet og parlamentet skulle man ha 60 prosent hutuer og 40 prosent tutsier. Tre seter i parlamentet skulle også forbeholdes representanter fra landets twa-befolkning, som utgjør en prosent av Burundis befolkning. Ifølge den nye loven skulle heller ingen etnisk gruppe utgjøre mer enn 50 prosent i hæren.
=== Menneskerettigheter ===
Burundi har fengselsstraff inntil to år for homofili.
== Næringsliv ==
Burundi er et av verdens fattigste land, noe som skyldes borgerkrigen på 90-tallet og at landet generelt har hatt mye politisk og sosial uro. I tillegg er om lag åtte prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år rammet av hiv/aids, og stadig flere smittes. Landet er svært avhengig av økonomisk bistand fra utlandet. Jordbruket står for om lag halvparten av landets BNP, men mye av jorda er utarmet. Kaffe utgjør 3/4 av all eksport til utlandet, og landets økonomi er derfor svært avhengig av kaffeprisene på verdensmarkedet. Burundi sliter også med at landskapet er vanskelig framkommelig, at infrastrukturen er dårlig utbygd og at varene må fraktes over lange avstander. Det er langt fra jordbruksområdene til havner langs Tanganyikasjøen.
== Se også ==
Liste over byer i Burundi
Burundis provinser
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 52. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 57. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Burundi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Burundi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Burundi i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Burundi | Burundi, offisielt Republikken Burundi (fransk: République du Burundi; kirundi: Republika y'u Burundi), er et land i Øst-Afrika. Landet grenser til Rwanda i nord, Tanzania i øst og sør og Den demokratiske republikken Kongo i vest. | 4,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Djibouti | 2023-02-04 | Djibouti | ['Kategori:11°N', 'Kategori:42°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Djibouti', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1977'] | Republikken Djibouti (tidligere Fransk Somaliland) er det minste landet på Afrikas horn. Det grenser til Eritrea i nord, Etiopia i sørvest og Somaliland i sørøst. Resten av landets grenser består av Rødehavet og Adenbukten. Den arabiske halvøy og Jemen er bare 20 kilometer utenfor kysten. Djibouti er omtrent 23 000 km² i areal og har drøyt 800 000 innbyggere.
| Republikken Djibouti (tidligere Fransk Somaliland) er det minste landet på Afrikas horn. Det grenser til Eritrea i nord, Etiopia i sørvest og Somaliland i sørøst. Resten av landets grenser består av Rødehavet og Adenbukten. Den arabiske halvøy og Jemen er bare 20 kilometer utenfor kysten. Djibouti er omtrent 23 000 km² i areal og har drøyt 800 000 innbyggere.
== Naturforhold ==
Den nordlige delen av landet er fjellendt, mens den midtre og sørlige delen domineres av vulkanske platåer. Høyeste fjell er vulkanen Mousa Ali (2 028 moh.) nord i landet. Djibouti er et av verdens varmeste land, og de varmeste områdene finnes ved Assalsjøen, som også er Afrikas laveste punkt, 155 meter under havet. Mesteparten av den knappe nedbøren faller i fjellene i nord, fra sensommeren og til slutten av mars. Den dominerende vegetasjonen er ørkenkratt, samt skog langs kysten og noen få skogkledde områder i fjellene. Dyrelivet er godt tilpasset til de ekstreme forholdene, og det finnes antiloper, gauper, sjakaler og gaseller. Det er funnet i underkant av ca. 350-400 fuglearter, inkludert en endemisk art (Djibouti Francolin (Francolinus ochropectus)).
== Historie ==
Landområdet som utgjør staten Djibouti ble sent befolket. Dette skyldes at landet har mye ørken og lite fruktbare områder. Før kolonitiden var det lite bofaste folk der. Det var stort sett nomader som bodde der i korte perioder. Etter hvert kom det afarer til området fra Etiopia og Eritrea, og issaer fra Adal-kongedømmet i sør. Befolkningen ble religiøst påvirket av araberne og folket ble muslimer. Afarene var slik de fortsatt er, organisert i flere forskjellige klaner og sultanater.
Etter hvert kom også europeere til området. Franskmenn slo seg ned ved Obock i 1859. I 1884 ble området fransk protektorat, og koloni fra 1896 med navnet Fransk Somaliland. Dette var viktig for Frankrike fordi britene i 1897 begynte å bygge havnen Aden på den andre siden av Rødehavet.
I forbindelse med byggingen av jernbanen til Etiopia ble Djibouti en viktig utskipningshavn for etiopiske varer.
I 1946 ble statusen for området endret til fransk oversjøisk territorium. Reformen åpnet for politisk aktivitet, blant annet til å holde møter og danne fagforeninger. Egne folkeforsamlinger ble også opprettet, men den franske guvernøren hadde fortsatt all reell myndighet.
På 1960-tallet gikk det en bølge av avkolonisering over Afrika og svært mange av de europeiske koloniene i Afrika ble selvstendige. Dette var også aktuelt for Fransk Somaliland. Samtidig ble området gjort krav på av både Etiopia og det nylig selvstendige (og konstruerte) Somalia. Etter folkeavstemning i 1967 ble forslagene forkastet. Isteden forble området under fransk kontroll, med utvidet indre selvstyre under navnet Afar- og Issa-territoriet. Opposisjonspartiet Ligue populaire africaine pour l'Indépendence (LPAI) presset med støtte fra Somalia på for selvstendighet. Ti år senere, i 1977, ble det igjen holdt folkeavstemning om selvstendighet. Et stort flertall var da for dette, og området ble selvstendig under navnet Djibouti.
=== Selvstendighet ===
27. juni 1977 ble Republikken Djibouti selvstendig, og 20. september samme år ble det medlem av FN. Perioden etter selvstendigheten har vært preget av uroligheter mellom folkegruppene afarene og issaene. Den første presidenten, LPAI-lederen Hassan Gouled Aptidon greide til en viss grad å begrense urolighetene med sitt ettpartistyre. I 1979 etterfulgte Rassemblement populaire pour le progrès (RPP) LPAI, og Gouled ble valgt til president uten motkandidat.
I 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt, og måtte derfor operere i all hemmelighet. I 1986 flyktet tidligere statsråd Aden Robleh Awalleh til Etiopia der han etablerte opposisjonsgruppen Mouvement national djiboutien pour ĺinstauration de la démocratie (MNDID). I 1989 utviklet det seg voldelige motsetninger mellom etniske grupper i hovedstaden Djibouti Ville og i den afar-dominerte byen Tadjourah, med økene spenninger i afar-områdene. Også året etter var det etniske sammenstøt i hovedstaden.
Ved inngangen til 1990-årene ble motstanden mot Gouleds regime skjerpet, og i 1990 gikk Front démocratique pour la libération de Djibouti (FDLD) sammen med MNDD i en felles front, Union des mouvements démocratiques (UMD). Dette var første gang to politiske grupper med basis i hver av de to etniske gruppene afar og issa gikk sammen for en felles sak.
Konflikten mellom de to etniske gruppene utviklet seg i første halvdel av 1990-årene til en borgerkrig, da særlig Front pour la restauration de l'unité et de la démocratie (FRUD), som bestod av tre militante afar-grupper, grep til våpen mot Gouleds regime 1991. Året etter tok FRUD kontroll over flere deler av landet, særlig i nord, noe som førte til at presidenten påkalte militærhjelp fra Frankrike, som plasserte soldater flere steder i landet. Gouled hevdet at opprørerne var støttet av Etiopia, og den djiboutiske hæren økte i 1990-årene fra 2500 til 25 000 mann. FRUD signerte en fredsavtale med regjeringen i 1994, og mesteparten av volden opphørte. Tilstandene var imidlertid ikke helt rolige før frem til 2001.
=== Demokratisering ===
I 1992 ble det vedtatt en flerpartigrunnlov, men begrenset antall partier til fire, hvor FRUD var ett av partiene som ikke ble godkjent, noe som førte til at deler av opposisjonen boikottet valget, og regjeringspartiet RPP vant alle de 65 setene i nasjonalforsamlingen. Gouled vant det første presidentvalget med mer enn én kandidat i 1993 etter å ha blitt gjenvalgt uten motkandidat 1987.
I 1993 brøt det ut nye kamper, blant annet ved en omfattende regjeringsoffensiv i det nordlige og sentrale Djibouti, da FRUDs hovedkvarter ble erobret. 80 000 mennesker fordrevet fra sine hjem som følge av kampene. 1994 ble FRUD splittet, og Ali Mohamed Daoud ble utpekt til ny leder. Den tidligere lederen Ahmed Dini Ahmed dannet en rivaliserende organisasjon i Addis Abeba i Etiopia.
I 1994 kom det i stand fredsforhandlinger mellom regjeringen og FRUD, og som resultat av megling fra Frankrike ble det inngått en fredsavtale desember 1994, som la grunnlag for å etablere en koalisjonsregjering og å fordele makt mellom folkegruppene og regionene. FRUD-medlemmer ble gitt amnesti og medlemmer av geriljaen ble innlemmet i det nasjonale forsvaret. FRUD forpliktet til gjengjeld å oppgi den militære kampen. Noen sammenstøt fant fortsatt sted 1995–96, men i 1996 ble FRUD legalisert som Djiboutis fjerde politiske parti. FRUD ble splittet på ny, og først i 2000 ble det inngått en endelig fredsavtale. Året etter overga FRUD alle sine våpen til regjeringshæren for destruksjon.
Også i regjeringspartiet RPP fant det sted en avskalling da RPP – Groupe pour la démocratie de la république (RPP-GDR) ble opprettet 1996. Sammen med Parti national démocratique (PND) og Front uni de l'opposition djiboutienne (FUOD) ble opposisjonsalliansen Coordination de l'opposition djiboutienne etablert i 1996 av RPP-GDR.
Ved parlamentsvalget 1997 tok en koalisjon mellom RPP og FRUD samtlige 65 seter. Koalisjonen fikk på ny alle representantene etter valget i 2003. Opposisjonen samlet seg i Union pour une alternance démocratique (UAD). For første gang i landets historie ble det innvalgt kvinnelige parlamentsmedlemmer.
President Aptidon gikk av som president i 1999 i en alder av 83 år etter å ha blitt valgt til en femte periode i 1997. Han ble etterfulgt av sin nevø Ismaïl Omar Guelleh. Ved presidentvalget i april 2005 ble Guelleh gjenvalgt for en ny 6-års-periode. Det samme skjedde i 2011.
Også etter fredsavtalen med FRUD og under Guelleh har politisk undertrykkelse fortsatt i Djibouti, og flere medlemmer av opposisjonen er blitt tatt i forvaring. Det samme gjelder FRUD-medlemmer deportert fra Etiopia. Også fagforeningsledere og journalister er tatt i forvaring, aviser er stengt og det er rapportert om bruk av tortur.
Sommeren 2008 gikk eritreiske styrker inn i Djibouti. Dette førte til en tre dager lang krig som endte med eritreisk tilbaketrekning. Dette førte til sterke internasjonale reaksjoner, og Frankrike økte sin militærbistand til Djibouti.
== Politikk og administrasjon ==
Djibouti er en alliert av USA i Kampen mot terror, og det er blant annet en stor amerikansk base (Camp Lemonnier) i landet.
=== Administrativ inndeling ===
Djibouti er delt inn i fem regioner og en hovedstadsregion. Disse er videre delt inn i elleve distrikter.
Ali Sabieh (Région d'Ali Sabieh)
Arta (Région d'Arta)
Dikhil (Région de Dikhil)
Djibouti (by) (Ville de Djibouti)
Obock (Région d'Obock)
Tadjourah (Région de Tadjourah)
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Siden selvstendigheten har Djibouti opprettholdt et nært forhold til Frankrike, som blant annet har sin største militærbase i Afrika der. Frankrike brukte denne basen både under Gulfkrigen i 1991 og intervensjonen i Somalia året etter. I 1991 sluttet Djibouti seg til koalisjonen mot Irak, noe som styrket forbindelsene med Frankrike. I 2001 fikk Djibouti økt betydning med sin viktige strategiske beliggenhet i forbindelse med den USA-ledede kampen mot internasjonal terror. I juni 2002 etablerte også USA en militær base i landet. Også soldater fra Spania og Tyskland ble utstasjonert i Djibouti for å lede sjøoperasjoner, og flere land benytter landets havn for militære formål.
Djibouti har på grunn av beliggenheten i en ustabil region vært avhengig av gode forhold til nabolandene Etiopia, Eritrea og Somalia, og i 1980-årene klarte landet å innta en meglerrolle mellom de to fiendene Etiopia og Somalia, og mot slutten av 1990-årene mellom Etiopia og Eritrea. Djibouti ble i 1988 trukket inn i konflikten i Nord-Somalia ved at forsyninger til regjeringssiden ble sendt via Djibouti. I 1990-årene hadde Djibouti et anspent forhold til utbryterrepublikken Somaliland, men i 1997 anerkjente Djibouti landet.
Høsten 1999 la president Guelleh som formann i den regionale samarbeidsorganisasjonen Intergovernmental Authority on Development (IGAD) frem nye forslag til en fredsløsning i Somalia, noe som førte til at Somaliland-republikken anklaget Djibouti for å blande seg inn i dets anliggender og stengte grensen. I mai 2000 fant det sted en fredskonferanse mellom partene i Somalia i Djibouti. Da grensekrigen mellom Etiopia og Eritrea brøt ut i 1998 forsøkte også Djibouti å megle mellom partene, men bestrebelsene førte ikke frem. Etterhvert tok Djibouti mer og mer Etiopias parti, og ble anklaget av Eritrea for å være partisk i meglingsforsøket. I 1998 brøt Djibouti de diplomatiske forbindelsene med Eritrea etter å ha beskyldt landet for å støtte FRUD. Forbindelsene ble ikke gjenopprettet før 2000. I 1998 ble Etiopia avstengt fra de eritreiske havnene som følge av krigen mellom Etiopia og Eritrea, og bare havnen i Djibouti sto igjen, noe som ytterligere styrket forbindelsene mellom Djibouti og Etiopia. I 1998 inngikk Djibouti og Iran en avtale om økonomisk samarbeid og avtaler med Libya og Jemen ble inngått 2000. Som følge av sin geografiske plassering på det konfliktfylte Afrikas horn, har Djibouti gjennom mange år vært mottaker av betydelige antall flyktninger.
== Økonomi ==
Djiboutis økonomi er sterkt drevet av handelsvirksomhet, og mesteparten av eksporten fra det mye større, men landlåste nabolandet Etiopia går via Djiboutis havner. Djibouti har selv erklært å være «Øst-Afrikas Singapore». Landet får økonomisk støtte fra blant annet Frankrike og Saudi-Arabia. Landet har nærmest ingen naturressurser, tilnærmet ingen industri og forholdsvis lite jordbruk, men noe fiske.
== Se også ==
Liste over byer i Djibouti
== Noter ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 26. ISBN 8251607450.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Djibouti i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Republikken Djibouti (tidligere Fransk Somaliland) er det minste landet på Afrikas horn. Det grenser til Eritrea i nord, Etiopia i sørvest og Somaliland}} i sørøst. | 4,894 |
null | 2023-02-04 | Hans av Danmark, Norge og Sverige | null | null | null | Hans, også Johannes eller Ioannes (født 2. februar 1455, død 20. | 4,895 |
null | 2023-02-04 | Frederik I av Danmark og Norge | null | null | null | Frederik I eller Friederich I, (født 7. oktober 1471 på Haderslevhus, død 10. | 4,896 |
null | 2023-02-04 | Christian III av Danmark og Norge | null | null | null | Christian III eller Christiern III, født 12. august 1503, død 1. | 4,897 |
null | 2023-02-04 | Frederik II av Danmark og Norge | null | null | null | Frederik II (født 1. juli 1534, død 4. | 4,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_IV_av_Danmark_og_Norge | 2023-02-04 | Christian IV av Danmark og Norge | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1648', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1577', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Oldenburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Personer fra tredveårskrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Christian IV eller Christian Kvart, skrives også Qvart eller Quart, (født 12. april 1577 i København, død 28. februar 1648 samme sted) var konge av Danmark og Norge og hertug av Slesvig og Holsten fra 1588 til 1648. Han tilhørte det tyske huset Oldenburg og var sønn av kong Frederik II og Sophie av Mecklenburg.
Christian var knapt 11 år da faren døde. Derfor utnevnte det danske riksrådet en formynderregjering som besto av fire riksrådsmedlemmer under ledelse av Niels Kaas. Formelt var Christian IV konge i 60 år, men han utøvet regjeringsmyndighet i 52 år.
| Christian IV eller Christian Kvart, skrives også Qvart eller Quart, (født 12. april 1577 i København, død 28. februar 1648 samme sted) var konge av Danmark og Norge og hertug av Slesvig og Holsten fra 1588 til 1648. Han tilhørte det tyske huset Oldenburg og var sønn av kong Frederik II og Sophie av Mecklenburg.
Christian var knapt 11 år da faren døde. Derfor utnevnte det danske riksrådet en formynderregjering som besto av fire riksrådsmedlemmer under ledelse av Niels Kaas. Formelt var Christian IV konge i 60 år, men han utøvet regjeringsmyndighet i 52 år.
== Oppvekst ==
Christian ble født på Frederiksborg slott og døpt i Vor Frue kirke i København 2. juni samme år. Kongefamilien benyttet anledningen til to ukers feiring både på slottet og i byen, blant annet oppførte studenter fra Københavns universitet en komedie med bibelske emner. En scene viste Davids kamp mot Goliat der filistrene skulle flykte for israelittene. I stedet gikk studentene som spilte filistere, til motangrep og nektet å gå av scenen. Slagsmålet vekket den gamle riksadmiral Peder Skram som duppet av på første rad, men nå kløv opp på scenen og kastet seg for fullt inn i kampen som leder for «israelittene». Omsider fikk disse overtaket.Som skikken var, tok morens foreldre - Ulrik av Mecklenburg-Schwerin og Elisabeth av Danmark - med seg dattersønnen til oppfostring. Etter to år ble han hentet hjem igjen, og Frederik fikk ham valgt som sin etterfølger på herredagen i Odense i april 1580. Valget ble stadfestet i Norge to år senere uten at prinsen var til stede.
Christians skolegang begynte i 1583, da han fikk rektor Hans Mikkelsen (ca. 1538-1601) som lærer. Mikkelsen hadde myndighet til å utøve «tilbørlig strenghed mod kongens søn» og «ikke lade ham have sin egen vilje, men holde ham i god disiplin». Christian ble som barn ofte jult opp av sin mor dronningen som fikk mye ros for sin strenghet mot sønnen. Selv ville ikke Christian slå barna sine, men han godtok at andre gjorde det, og datteren Leonora Christine fikk en gang så mye juling at hun som gammel hadde arr etter det. Frederik II overvåket strengt hvem sønnen var i lag med, av frykt for smittsom sykdom. Fra sin tidligste barndom ble Christian vant til å flakke rundt på rømmen for pestutbrudd. Lenger enn et år bodde han ikke noe sted. Hoffet flakket mellom Sorø, Skanderborg slott, Haderslevhus, Koldinghus, Antvorskov, Kronborg og Frederiksborg slott.Skrivebøkene hans er bevart. Av opptegnelser fremgår det at han fikk undervisning i skjønnskrift og flere språk; han snakket og skrev dansk, tysk og latin og kunne gjøre seg forstått på fransk, spansk og italiensk. Han fikk også opplæring i andre fag; matematikk, geometri, tegning og bygningskonstruksjon. Videre ble han undervist i musikk og flere forskjellige idretter, som ballspill, fekting og dans i tillegg til historie, rettslære og krigskunst. Deler av undervisningen foregikk i en liten klasse bestående av Christian og utvalgte barn fra adelen. Frederik II ga detaljerte bestemmelser for utdannelsen.
Først i 1596 ble Christian kronet til konge. Selve kroningen fant sted i Vor Frue kirke og ble forestått av Sjællands biskop Peder Jensen Vinstrup.
== Politikk ==
Økonomisk sett førte Christian en merkantilistisk politikk, som var mer gunstig for Danmark enn Norge. Ved å begrense markedet med høye tollmurer bandt han nordmennene til dyrt dansk korn i stedet for billig baltisk korn, mens danskene kunne kjøpe norsk metall (blant annet kobber) til en lavere pris. På denne tiden delte han ut handelsmonopoler til kjøpsteder. Han opprettet det islandske, det grønlandske og Det ostindiske kompaniet, og i 1616 overtok han kolonien Trankebar i India. Men kongens ambisjoner var å gjøre Danmark-Norge til Nord-Europas sterkeste makt politisk, økonomisk og militært. Imidlertid hadde han store problemer med bare å opprettholde den danske lederstillingen i Norden etter at Sverige hadde innledet en ekspansiv politikk. Den dansk-norske flåten ble kraftig opprustet (og i hovedsak bemannet av nordmenn), men hæren var ikke jevnbyrdig med den svenske bondehæren og måtte i stedet basere seg på dyre tyske leiesoldater i stort antall. Kalmarkrigen i 1611–13, som fra dansk side i stor grad ble ført med leietropper, førte ikke til noe resultat. 30% av Christians sjøoffiserer kom fra adelen. De var født til lederstillinger, men hadde ofte så liten kjennskap til sjøfart at kongen måtte forby dem å diskutere sjøfart mens mannskapet hørte på – da ville det bli altfor tydelig hvor kunnskapsløse offiserene faktisk var.Freden i Knærød ble underskrevet i 1613, og sikret med støtte fra England dansk-norsk kontroll over nordområdene ved at Sverige trakk sine krav der. Danmark-Norge ble også tilkjent en krigserstatning på en million riksdaler, kalt «Älvsborgs løsepenger». Frem til disse var betalt, satt Christian med munningen av Göta elv som pant.Merkantilismen baserte seg på at et lands rikdom skrev seg fra en handelsbalanse der eksporten var større enn importen. Derfor måtte forbruket av utenlandske varer begrenses med tollmurer eller importforbud. Ved hjelp av nederlandske ansatte grunnla Christian IV rundt 1620 en silkefabrikk som Silkegade har navn etter. Borgerne fikk bare lov å gå med silke som var danskprodusert. Noen suksess ble produktet ikke, og i 1631 ble fabrikkbygningene omgjort til en fattiggård der man delte ut mat og penger til trengende en gang i uken. Fremstilling av sukker, såpe, salt og matolje ble også igangsatt på kongens initiativ og under statens ledelse. Etter hvert ble dette overført til private fabrikanter som fikk drahjelp av privilegier og importforbud. Langs Mølleåen mellom Øresund og Furesø med fabrikasjon av kobber-, messing- og jernvarer, krutt og papir. Dette var de første egentlige industriforetak i Danmark, men kvaliteten var oftest dårligere og prisen høyere enn for importerte varer.Kongen var opptatt av at undersåttene ikke ble lurt, og i 1606 ble det bestemt at alle som solgte drikkevarer, skulle bruke «lovlig mål og la sine målepotter rette inn etter kobberpotten som henger på rådhuset». I 1610 sørget Christian for en forordning om pris og vekt på brød. På København rådhus ble det hengt opp tre skålvekter med lodd som hadde den vekten de forskjellige brødtypene skulle holde. Så kunne kundene selv kontrollere at brødene holdt riktig vekt. Videre kom en bestemmelse om at alle bakere i København hver onsdag og lørdag - minst tre timer om formiddagen - skulle selge brød på Nytorv, slik at folk kunne finne ut hvem som bakte det beste brødet. Med denne opptattheten av kundenes velferd er det overraskende at Christian i 1613 forbød håndverkerlaugene. Fra da av skulle enhver fritt kunne livnære seg som håndverker. Dermed ble et 400 år gammel system med kontroll av arbeidets kvalitet og utførelse forbudt. Laugsordningen ble da også gradvis gjeninnført, men med lempeligere regler. I 1635 kom enda en forordning som påla bakerne å selge brød fra tidlig morgen til kl 7 om kvelden, også på søn- og helligdager straks prekenen var over. Selv gikk kong Christian rundt i gatene og førte personlig tilsyn med byen. I 1637 oppdaget han at en hollandsk kvinne i Købmagergade solgte brød ut av vinduet sitt. Han skrev deretter til rentemestrene at de fikk innkalle byfogeden som hadde unnlatt å stanse dette ureglementerte brødsalget, og «love ham gratis opphold i Blåtårn hvis jeg erfarer noe lignende igjen, om han så var ti ganger så bra en mann som han er».I 1619 sendte kongen Jens Munk av sted med fregatten «Enhjørningen» og jakten «Lamprenen» for å finne sjøveien til India og Kina nord for Canada. Før avreisen talte kongen selv under en gudstjeneste i Holmens kirke til de 64 mann som skulle reise. Ekspedisjonen var en del av kongens planer om å kunne ta kontroll over de arktiske stredene både i nordøst og nordvest og på denne måten sikre seg tilgang til rikdommene i India og Kina.
Etter Christian IVs forordning av 1. juli 1619 skulle en mann være fylt 18 år for å ha råderett over sitt bo, og først når han var 25, kunne han selge jord, kausjonere eller stille som verge for andre. Men med sin tidligere verges samtykke kunne han selge jord, hvis det var for å betale sine foreldres eller sin egen gjeld, eller utgifter til studier utenlands. For at ungdommen skulle slippe dyre studier utenlands, opprettet kongen i 1623 Sorø akademi, så dannelsesreiser rundt i Europa ble overflødige. Videre forbød han utreise før folk var fylt 19 år, slik at de skulle være mindre påvirkelige av nye tanker i tiden.Et brev fra Gustaf Adolfs rikskansler Axel Oxenstierna datert 27. april 1620 har avslørt at kunstmaleren Pieter Isaacsz som portretterte kong Christian, lot seg verve av den svenske agenten Jan Rutgers for 400 riksdaler i året. Han skulle kommunisere med svensk etterretning via posten til embetsmannen Leonard von Sorgen som «lønn for malerier». Oxenstierna instruerte ham i brevet, avfattet på tysk: «Spesielt er jeg interessert i forholdene i Hamburg, og i hvilken grad kong Christian kommer til å blande seg inn der, og med hvilke midler. Likeledes hvordan forholdet er mellom hans majestet og erkebiskopen av Bremen.» Dette kan ha skyldtes kong Christians forsøk på å bedre sin stilling ved å få en av sine sønner innsatt som biskop i Tyskland. Det ble ikke noe av, og som hærleder mislyktes han, og hans allierte i tredveårskrigen, England og Frankrike, gikk fra løftene sine. Som Commisarius in de Sond («øresundskommisær») fikk Isaaczs et stort nettverk og god innsikt i hvordan kongen skapte ytterligere problemer for seg ved å presse øresundstollen opp til et nivå ingen var villige til å godta.
=== Barnehjem ===
I 1621 utstedet Christian IV en forordning om institusjonen mellom Amagertorv og Gråbrødretorv som delte den opp i et tukthus og et barnehjem i oppdragende hensikt. Rentemester Christoffer Urne fikk overordnet ansvar, mens en foged stod for den daglige driften. I 1630-årene var opptil 700 personer satt til å behandle ull, silke, lin og bomull. Det var ikke ment som noen straff. Tid var satt av til skolegang og lek. Hensikten var å lære barna et håndverk de kunne leve av. Etter tre år som svenn i tukthuset fikk guttene økonomisk støtte til å etablere seg som frie håndverkere. Barna fikk god og nærende mat, noe Christian 4. jevnlig kontrollerte ved selv å prøvesmake den. Han fikk innrettet et eget kontor i porthuset, som ga navn til nærmeste gate som inntil ca 1850 het Tugthusporten (nå: Niels Hemmingsens gade). Kongen kunne finne på å stille kl 5 om morgenen for å kontrollere at læremestrene også var møtt frem slik de skulle; men trass i legetjenester og medisinsk behandling kunne han ikke hindre høy dødelighet blant barna. De mange epidemiene grep raskt om seg der folk bodde tett. I 1618 var barnehjemmet, som da lå i Farvergade, så hardt ramt av pest at man ikke torde annet enn å stenge ned i en periode.
== Krig og møte med Kristus ==
Tross Riksrådets motstand brakte han i 1625 Danmark inn i den tyske religionskrig, tredveårskrigen, et foretagende som endte med fiasko og en periode med okkupasjon og utplyndring av Jylland.
Tidlig om morgenen 8. desember 1625 mottok kongen et syn på Rotenburg-slottet ved Fulda i Hessen. Under intens bønn opplevde kong Christian at Kristus, som han også var oppkalt etter, viste seg på rommet i bar overkropp og med tornekrone og rørsepter, men med bundne hender. Det var fangen Jesus som viste seg, som beskrevet i Matteus-evangeliet 27,29: «De […] flettet en krone av torner og satte den på hodet hans og ga ham en stokk i høyre hånd.» Kongen markerte et kors i sin dagbok og skrev: «Gloria in altissimo Deo, qui nostri misertus est» («Lovet være Gud i det høyeste, han som har forbarmet seg over oss»). Han sørget for å få hendelsen gjengitt i malerier, som i variasjoner ble kopiert frem til 1800-tallet. I Norge finnes iallfall 24 eksemplarer av kong Christians syn, de fleste i kirker, andre på museer og i privat eie. Kongen var lamslått over møtet med en som ikke led forgjeves og dermed ga mening til hans egen lidelse. Han forordnet at det ble malt bilder av hendelsen for opphenging i tvillingrikets kirker, blant andre Tjøme kirke, Valle kirke på Lindesnes og Bø kirke i Vesterålen. I brev til Rasmus Nyerup beskrev justitiarius J.L. Schydtz fra Bergen sitt besøk i St. Thomaskirken på Filefjell i 1797: «Skydsgutten aabnede Døren med sin Tollekniv, og saaledes kom jeg ind. Kirken er behængt med Billeder, saadanne som Bønderne i Danmark klistre paa den indre Side af sine Kistelaag. Jeg lagde Mærke til et, hvorpaa Christus og Kong Christian IV forestilledes. Underneden stod: I denne Skikkelse aabenbaredes den Herre Christus for Kong Christian IV o.s.v.» Kongens «syn» er kjent også fra kistebrev, men ble ikke brukt i noen agitasjon. Det virker som kongen holdt det i sin privatsfære.I 1643 rykket den svenske generalen Lennart Torstensons tropper opp gjennom Jylland, som nå for annen gang på tyve år ble okkupert – i Torstenson-krigen, hvor den 67-årige Christian IV i 1644 ledet slaget på Kolberger Heide. Under dette sjøslaget mistet kongen synet på sitt ene øye, idet en svensk kule traff en kanon på det danske flaggskipet «Trefoldigheden». Episoden er fremstilt av Wilhelm Marstrand i «Christian 4. på Trefoldigheden» som henger i Roskilde domkirke.
Krigen endte igjen med et nederlag, og i fredsslutningen ved Brömsebro opphørte den danske dominans i Norden. Christian IV måtte heretter i større utstrekning rette seg etter Riksrådet.
== Reiser i Norge ==
=== Finnmark ===
Christian hadde stor tiltakslyst som også ga seg utslag i mange reiser. Han var i Norge mellom 25 og 30 ganger. De fleste av reisene gikk til Oslofjordregionen, Båhuslen og Agder, han var fire ganger i Bergen. Den ene gangen han var innom Bergen var i forbindelse med en reise langs hele den vestlige og nordlige norskekysten helt til Kolahalvøya i 1599. På dette toktet reiste han som Christian Frederiksen.I sin biografi om Chr. 4. fra 1997 skriver Lars Roar Langslet: «Når Norge fortsatt strekker seg til Nordkapp og Grense-Jakobselv, er det fremfor alt Christian IV vi kan takke for det. Hadde han ikke satt hardt mot hardt, ville vår nordlige landsdel sannsynligvis vært en del av Sverige i dag.» I midten av april 1599 seilte åtte tungt bevæpnede marinefartøyer - «Victor», «Gideon», «Josaphat», «Raphael», «S. Michel», «Hector», «Duffven» og «Pappegøjen» -med flere hundre gaster om bord ut fra København nordover mot Kolahalvøya. Den 22 år gamle generalkaptein Christian Fredriksen med kommandoen på datidens fremste krigsskip, fregatten «Victor» i den dansk-norske marinen, var kong Christian selv i selskap med admiraler, skipshøvedsmenn, samt fremstående adelsmenn. Toktet varte i tre måneder, og av sikkerhetshensyn var det dødsstraff for å røpe kongens identitet.Ekspedisjonen var kanskje den dristigste noen monark har begitt seg ut på. Nordkalotten var blitt interessant i storpolitikken. Briter, franskmenn og hollendere hadde begynt handel med Nord-Russland, så sjøtrafikken på Kvitsjøen og Arkhangelsk etter hvert antok et betydelig omfang. Denne aktiviteten tydeliggjorde at Sverige, Russland og Danmark-Norge hadde helt ulike oppfatninger av landegrensene. Christian hevdet sin rett over storparten av Kolahalvøya, og i tillegg over havet utenfor Nord-Norge og Nord-Russland. Her krevde han gyldig pass og toll av skip i områdene. Utlendingers fiske og hvalfangst var også til skade for kjøpmenn i Bergen og Trondheim. Under toktet tok kongen seks handelsskip og større fiskebåter fra England og Nederland i arrest, og innså behovet for overvåkning av norskekysten for å rense den for slike fribyttere. Sverige, som han kalte «den onde nabo», ekspanderte også i området. Svenske fogder skattla sjøsamene, brukt som begrunnelse for svensk herredømme over hele Nordkalotten med sine attraktive havner ut mot Nordsjøen. Tsaren på sin side hevdet russisk territorialrett over Kola og Vardø, og at både Vardøhus og fiskeværet skulle tilfalle Russland - eller rives.På returreisen i juni 1599 kom flåten inn i en storm. Mannskapet mente denne skyldtes at en av kongens hornblåsere hadde stjålet en svart langhåret katt, «meget større enn våre danske katter», fra en samekvinne, enda hun løp etter ham og gråt som var den hennes barn. Det brydde ikke han seg om, men slengte en halv daler til henne. Skipperen Amon som vokste opp i Finnmark, kjente «hine Folks [samenes] Natur», og mente katten var skyld i stormen og burde kastes på havet. Kongen var glad i katten og nektet. Mannskapet hadde også moro av den når den svingte seg i tauene midt under prekenen så de brast i latter, og presten skjelte dem ut. Nå ble katten også anklaget for å hindre mannskapet i å høre Guds ord, så kongen måtte gi etter, selv om han hadde sagt at han ikke hadde fått med seg noe annet fra nordområdene som var ham så kjært som denne katten og en russisk lykt forarbeidet i glass. Skipperen avgjorde at katten skulle kastes i sjøen og drukne. Dette fikk kongen forhindret, og sørget for at den ble satt i et kar og forsynt med mat for en måned, i håp om at den fant veien hjem til sin fortvilte eierinne i Kildin. Slik ble den satt på havet 16. juni 1599.«Første Pinsedag, 1599: Pinsefesten ble holdt med høytid på vårt skip mellom Kildin og Vardø. Det var en mørk og svært kald dag, og vinden var oss imot. Vinden blåste opp med snø, regn, tåke og en bitende kulde. De fleste av oss led av sjøsyke, gikk til sengs og spiste intet. Kapteinen holdt seg i ro i sin kahytt.» Disse dagboksnotatene, nedskrevet for over fire hundre år siden, er ført i pennen av en dansk herremann på «Victor» som da lå på nordøstkysten av Russland, ikke så langt fra Murmanskfjordens munning. Derfra seilte det mot Vardø.
Den 20. juli var kongen og hans følge tilbake i hovedstaden. Forfatterne avslutter reiseberetningene med å prise Gud for at han brakte dem velberget fra verdens ende tilbake til sivilisasjonen. I en av de to bevarte dagbøkene fra turen, heter det: «Ønske ved vår sjøreises slutt: Nok har jeg pløyd den skummende sjø, nu priser jeg det tørre. Måtte Gud sørge for at jeg aldri mer måtte komme til sjøs.»Øystein Rian påpeker at Nordkalottspørsmålet har vært undervurdert, selv om det endte med Kalmarkrigen der Christian IV vant og fikk gjennomslag for at svenskegrensen skulle gå langs Kjølen, endelig vedtatt i 1751 - det eneste stående vitnesbyrd om all hans utenrikspolitiske aktivitet. For samene var ulempen at fellesområdene på Nordkalotten krympet, og de årlige markedene forsvant med statens grensereguleringer. Men Sverige oppga for alltid sitt krav på Nord-Norge og skattlegging i området. Grenseoppgangen mellom Russland og Norge i 1826 ble et kompromiss mellom tsarens krav på Varangerhalvøya og Christians krav på Kola. Delelinjen i Barentshavet var omdiskutert frem til endelig avtale i 2010.
=== Sørlandet ===
I 1607 besøkte Christian VI sørlandskysten for å redusere antall skjenkesteder som han mente lokket menn til å vekke «stor Guds Fortørnelse ved Drukkenskab (og) Drab». Kongen ga bare bevilling til én kro i Merdø, to kroer på Flekkerøy, én i Vester-Risø (dvs. Mandal), to i Øster-Risø (Risør) og én i Grimstad. I 1618 da kyststrøkene begynte å bli uthogd, utstedte kongen restriksjoner på videre uttak. Han fikk med seg at en skipper i Nedenes len på tross av forbudet skulle ha kjøpt og innskipet eiketømmer, og ville sette skipperen under tiltale. Samme sak på Merdø: «udi lige Maade udi Mærdøen at have været en Hollænder med et Skib, som havde indskibet 400 Stykker Hjultømmer af Bøg huggen imod vort Forbud, som ingen Toldseddel havde [og] en Flaade Egetømmer, som ingen vilde vedkjendes, hvilket skal være oplagt hos Thor i Arnedal». I 1637 fikk tolleren på Merdø brev fra kong Christian etter innføringen av «Rosenobel-Tolden» på Flekkerøy til inntekt for festningsbygget. Kongen lurte på hvor mange flere skip som nå la til i Merdø havn for å slippe tollen på Flekkerøy.I 1646 foretok Christian IV sin siste tur til Norge, og la til i Arendal for å besøke «elskelige Christopher Gøye, vor Mand og Tjener» som var blitt avsatt som lensherre på Agdesiden i 1630 for underslag av 35.000 daler, og til gjengjeld måtte bygge og levere kongen fire skip på verftet sitt på gården Tangen på Hisøy. I 1645 hadde Gøye opplyst om et funn av gullerts på sin eiendom. Det var gjort minst to funn, både i jernmalmgruvene under Barbu Jernverk (dvs. Steinsås- eller Langsægruvene), og på gården His på Hisøy. Alle edle malmfunn var kongens eiendom etter tysk bergrett, men i Norge kom dette synet i konflikt med odelsretten. Derfor kjøpte kong Christian i 1646 Barbu Jernverk og hovedgård av Gøye, innbefattet gården His. Fra Arendal tok han med seg malmprøver til Christiania der myntmester Peter Grüner og guardein Christopher Hermann konkluderte med at det ikke kunne utvinnes lødig gull av ertsen. Skuffet dro kongen hjem til København der han fikk bygd en ovn på slottet, og «ved Guds hjelp» kom det gull ut av ertsen. Ettersom «hvo der ikke vilde tro eller ikke kunde se, maatte betjene sig af briller», lot han slå mynter av dette gullet som ble kjent som «brilledukatene» med et par briller avbildet på ene siden. 29. august 1646 skriver han i et brev at han har sendt et skip for å hente gullerts utvunnet fra Arendals og Grødevigens gruber, men at hele partiet bare var på 7 tønner. 14. november 1646 ble Palle Rosenkrantz beordret til «Arendal bergverk» for å undersøke hvilken mengde gullerts kongen kunne vente derfra, samt fra Grødevigen «paa Hedzerøen» dvs. Hisøy. 18. januar 1648 fikk Hannibal Sehested i oppdrag å finne ut hvordan «dette jernværk ved Arendal» kunne drives mest fordelaktig. Kongen døde en måned senere, og gullverket ble nedlagt kort etter, åpenbart grunnet manglende lønnsomhet. Det skal ha vært Caspar Herbach (d. 1664) med tilnavnet «Kunstkasper» (Frederik IIIs myntmester) som «bragte af den norske erts en god kvantitet guld tilveie», hvorav både brilledukatene og flere mynter i Fredrik IIIs første regjeringstid ble slått. Herbach kan ha benyttet seg av juks for å få den syke gamle og syke kongen til å tro at den arendalske ertsen kunne gi rent gull, og gledet ham med dette.
== Religion ==
Christians trolldomsforordning av 12. oktober 1617 var del av kongens moralske korstog. Samtidig presenterte han to andre forordninger - en mot unødvendige utgifter til bryllupper og begravelser, og en mot løsaktighet.
== Byggherre og bygrunnlegger ==
Selv om hans regjeringstid var preget av militære nederlag og økonomisk tilbakegang, fremstår Christian IV som en av de mest fremtredende, elskede og beundrede konger i Danmark og Norges historie. Det skyldes ikke minst alle byene han anla i sin tid: Christianshavn, Christianstad i Skåne og Christianopel i Blekinge, Glückstadt i Holsten, Christiania (Oslo), Christianssand (Kristiansand) og Konningsberg (Kongsberg) i Norge. Byene er anlagt etter renessansetidens idealer med gatene vinkelrett på hverandre, som på Manhattan. Bergstaden Kongsberg ble anlagt i forbindelse med oppdagelsen av sølvforekomstene på Sandsvær. Han dro selv på en av sine mange norgesreiser til Sandsvær for å inspisere forekomsten, i tillegg anla han Kongsberg Sølvverk ved en kongelig resolusjon og ga ordre om å bygge en kjørevei, kongeveien, fra Kongsberg til Hokksund for å lette transporten til og fra sølvverket. Under dette oppholdet, som ved flere andre opphold, bodde han et par uker på Sem setegård på Eiker.
I København etterlot han seg mange vakre bygninger som Børsen, Holmens kirke, Regensen, Trinitatis kirke med Rundetårn, som skulle tjene som observatorium, Nyboder, Proviantgården, Tøjhuset og Bryggerhuset. Dessuten bygde han om Frederiksborg slott ved Hillerød til et vakkert renessanseslott. Han var utvilsomt den største byggherre som har vært i Norden. I 1660 kjøpte han en del private hager mot Kastellet for å utvide Københavns areal, samt opprette en ladegård som skulle forsyne København slott med matvarer. I stedet ble Rosenborg slott oppført på tomten, kongens favoritt, der han også døde. Han var svært stolt av «hustelefonen» der (et talerør), vannklosettet, og at han fra rommet sitt kunne sveive vindebroen opp og ned ved hjelp av en håndsveiv i veggen.Christian IV døde 28. februar 1648 på Rosenborg slott, og ble bisatt i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt av sønnen Frederik III.
== Privatliv ==
Christian fikk i alt 24 barn, seks av disse med Anna Kathrine som han giftet seg med i 1597, deriblant den fremtidlige kongen, Frederik III. Allerede før dronningen døde i 1612, hadde kongen innledet et forhold til Kirsten Madsdatter, som han fikk et barn med. Kort tid etter ble Karen Andersdatter hans nye elskerinne. Med henne fikk han tre barn. Endelig fikk han tolv barn med Kirsten Munk, som han var gift med til venstre hånd, bl.a. Leonora Christina, som allerede i en alder av 15 år ble gift med Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested forlovet seg med Christiane da hun var 10 år men de giftet seg ikke før hun var 16 år, samtidig ble også hennes tvillingsøster Hedevig gift med Ebbe Ulfeldt. Kongen og Kirstens mangeårige, stormfulle forhold endte med at han beskyldte henne for utroskap og for å forsøke å forgifte ham, og han lot seg skille fra henne. Etter 1629 levde Christian sammen med Vibeke Kruse, som han fikk to barn med.
Gjennom sine mer enn 3.000 etterlatte brev har man fått god innsikt i Christian IVs tanker, følelser, personlige liv og ikke minst alle hans byggeprosjekter. Han innførte kirkebøker i 1645 på Sjælland og 1646 i resten av Danmark.Christian IV var en velutdannet og kreativ person, han snakket fem språk og spilte flere musikkinstrumenter. Han tegnet og konstruerte store deler av sine egne byggverk. Han hadde stor interesse for teknikk og vitenskap, og fant opp enkelte hjelpemidler, blant annet en maskin for å ruge ut kyllinger, «en kyllingemor».Han fulgte med på det meste av det som skjedde innen familien, blant annet passet han på at alle hans avlagte klær ble omsydd til barna. Den yngste, Dorothea Elisabeth, hadde en annen far, og kongen anerkjente henne aldri, men omtalte henne som «den kasserte frøken» og fikk henne sendt til et augustinerkloster i Tyskland, der hun siden ble nonne.Christian IV elsket fester med god mat og store mengder vin. Riksråd Eske Brock satte et kryss i dagboken sin hver gang han hadde drukket seg full. Når kongen var med, holdt det ikke ett kryss. Ved en anledning hadde kongens selskap avstedkommet en slik fyllekule at Brock skrev hele fire kors med etterskriften Libera nos Domine (= «Gubbevars!»). Adelsmannen Sivert Grubbe skrev i sin dagbok at han hadde vært på fylla med kongen, og plutselig ville kongen besøke en annen venn av seg. Der var ingen hjemme, men kong Christian krøp inn vinduet. Da han ramlet ned på gulvet fra vinduskarmen, kom kården hans på tvers, så han nesten stakk ut øyet på seg, men slapp med et sår i pannen. Mye verre gikk det under et selskap på Rosenborg slott, der kongen gikk utenfor med sin svigersønn, rikshoffmester Frands Rantzau. Begge var fulle da Rantzau ramlet i voldgraven der han druknet, og kong Christian som forsøkte å redde ham, ble med nød og neppe reddet av kjøkkenmesteren.
== Barn ==
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lars Roar Langslet: Christian IV: konge av Danmark og Norge, 1997. som E-bok
Steffen Heiberg (2006). Christian 4. - en europæisk statsmand (dansk). København: Gyldendal. ISBN 87-02-04328-9.
Erling Pedersen: Kongens makt (2006), Kongens kvinner (2008) og Kongens ære (2011), Aschehoug, er en trilogi om Christians liv
== Eksterne lenker ==
(en) Christian IV of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kong Christian den fjerdes Norske lovbog af 1604 | Christian IV eller Christian Kvart, skrives også QvartJohan Falkberget er særs nøyaktig når han forholder seg til historiske navn. I romanene skriver han Christian Qvart. | 4,899 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.