url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Konstantin_Tsjernenko | 2023-02-04 | Konstantin Tsjernenko | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 10. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 24. september', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Krasnojarsk kraj', 'Kategori:Russiske politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetledere'] | Konstantin Ustinovitsj Tsjernenko (russisk Константин Устинович Черненко, født 11. septemberjul./ 24. september 1911greg. i Bolsjaja Tes i Sibir, død 10. mars 1985 i Moskva) var en sovjetisk politiker og generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og ledet unionen fra 13. februar 1984 til sin død i 1985.
| Konstantin Ustinovitsj Tsjernenko (russisk Константин Устинович Черненко, født 11. septemberjul./ 24. september 1911greg. i Bolsjaja Tes i Sibir, død 10. mars 1985 i Moskva) var en sovjetisk politiker og generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og ledet unionen fra 13. februar 1984 til sin død i 1985.
== Liv og virke ==
Konstantin Tsjernenko kom fra en arbeiderfamilie i Sibir. Faren var gruvearbeider, og moren arbeidet i jordbruket.
Han ble medlem av Komsomol i 1926 og kommunistpartiet i 1931.
=== Kommunistisk politiker ===
Etter en rask tjeneste som grensevakt, ble han karrierepolitiker i forskjellige regioner. Det begynte med partiverv i Krasnojarsk. I 1948 flyttet han til SSR Moldavia der han kom til å arbeide under den daværende moldaviske sovjetrepublikkens generalsekretær og senere sovjetlederen Leonid Brezjnev.
I1960 ble han hentet til Moskva. I 1971 ble han medlem av Sentralkomiteen, og i 1978 ble han fullt medlem av Politbyrået.
Han var av mange ansett til å være den utkårede til Leonid Bresjnevs etterfølge, men han ble forbigått av Jurij Andropov i valget på generalsekretær da Bresjnev døde i 1982. Grunnen til dette var at det fantes en del kritiske røster til Tsjernenko både i KGB og den røde hær. Derfor falt valget på Andropov, som også var leder av KGB.
=== Generalsekretær for det sovjetiske kommunistiske parti ===
Da Andropov døde etter kun 16 måneder, falt valget på Tsjernenko, selv om det var en del bekymring grunnet hans dårlige helse.
Under Tsjernenkos styre falt Sovjetunionen tilbake til den harde linjen som Bresjnev hadde ført. Den kalde krigen ble enda kaldere, samtidig som han forhandlet frem en handelsavtale med Folkerepublikken Kina. Hans dårlige helse gjorde at han var nærmest ute av stand til å styre landet, men han fikk stanset de voldsomme personutskiftingene i partiet. Korrupsjonsbekjempelsen som Andropov hadde igangsatt, ble også stoppet. Tsjernenko var opptatt av oppslutning blant befolkningen, og han investerte derfor mye i forbruksvarer, offentlige tjenester og jordbruk. Under hans styre fikk dissidentene det tøffere.Tsjernenko døde den 10. mars 1985 og ble begravd i Kreml. Rett etter hans død ble hans private safe åpnet av etterfølgeren Gorbatsjov. I safen ble det funnet noen få personlige papirer og en masse penger. Enda flere penger ble funnet i skrivebordet hans.
== Litteratur ==
Lothar Kölm (utg.): Kremlchefs – Politisch-biographische Skizzen von Lenin bis Gorbatschow. Dietz, Berlin 1991, ISBN 3-320-01697-0.
Dmitri Wolkogonow: Die Sieben Führer. Societäts-Verlag, Frankfurt 2001, ISBN 3-7973-0774-8.
Christian Schmidt-Häuer: Michail Gorbatschow. Neuausgabe, Piper-Verlag, München 1986, ISBN 978-3-492-00767-2.
Dev Murarka: Michail Gorbatschow – Die Grenze der Macht. Eine Biographie. Lübbe, Mönchengladbach 1991, ISBN 978-3-404-61111-9.
Archie Brown: Der Gorbatschow-Faktor: Wandel einer Weltmacht. Insel-Verlag Frankfurt am Main, Leipzig 2000, ISBN 3-458-17016-2.
== Referanser == | Konstantin Ustinovitsj Tsjernenko (russisk Константин Устинович Черненко, født i Bolsjaja Tes i Sibir, død 10. mars 1985 i Moskva) var en sovjetisk politiker og generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og ledet unionen fra 13. | 4,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eisenach | 2023-02-04 | Eisenach | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Thüringen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Eisenach er en by i delstaten Thüringen i Tyskland. Byen har et innbyggertall på rundt 42 000 og et areal på 103,84 km²
Martin Luther vokste opp i Mansfeld nær Eisenach. Det var på borgen Wartburg i 1521, rett ved Eisenach, at han oversatte Det nye testamente fra gresk til tysk. Byen er også fødested for Johann Sebastian Bach.
| Eisenach er en by i delstaten Thüringen i Tyskland. Byen har et innbyggertall på rundt 42 000 og et areal på 103,84 km²
Martin Luther vokste opp i Mansfeld nær Eisenach. Det var på borgen Wartburg i 1521, rett ved Eisenach, at han oversatte Det nye testamente fra gresk til tysk. Byen er også fødested for Johann Sebastian Bach.
== Severdigheter ==
Det sentrale torget Markt, med:
Georgenkirche, der Luther prekte og Bach ble døpt.
Fontena fra 1549 med den forgylte statuen av St. Georg og draken
Renessanserådhuset fra 1500-tallet, delvis ødelagt av bomber under krigen og med moderne tilbygg fra 1990-tallet
Slottet. Stallene rommer Thüringer Museum med utstillinger av kunsthandverk og folkekultur.
Lutherhuset er et seingotisk bindingsverkshus ovenfor Markt, der Martin Luther skal ha bodd i oppveksten. Huset har utstillinger knytta til Luther.
Karlsplatz, med:
Nikolaiporten, som er den eldste bevarte byporten i romansk stil i Thüringen.
Nikolaikirken
Martin Luther-statuen
Bachhuset, der Bach ifølge tradisjonen skal være født. Like ved ligger Bachmuseet med form som et konsertflygel.
Reuter-Wagner-museet, som nest etter Bayreuth har Tysklands mest omfangsrike Richard Wagner-samlinger.
Kartaushagen, Eisenachs vakreste parkanlegg. Her lå vertshuset «Goldene Löwe», der den første tyske arbeiderkongressen fant sted i 1869, med August Bebel og Karl Liebknecht blant de delegerte. På stedet ligger i dag et bygg som rommer utstillinger om tysk arbeiderbevegelse.
Automobilbaumuseum, som forteller historia om bilindustrien i Eisenach.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Eisenach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eisenach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Eisenach er en by i delstaten Thüringen i Tyskland. Byen har et innbyggertall på rundt 42 000 og et areal på 103,84 km² | 4,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dollar | 2023-02-04 | Dollar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Numismatikk', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Valuta'] | Denne artikkelen er om dollarens historie. For symbolet $, se dollartegn. «Dollar» kan også ha andre betydninger.Dollar (ofte representert ved dollartegnet $) er en engelsk betegnelse på en større sølvmynt. I dag refererer den som regel til den amerikanske dollarvalutaen (USD).Betegnelsen dollar kommer av høytysk thaler (en forkortelse av joachimsthaler), og ble opprinnelig brukt om det gamle spanske 8-real-stykke eller piaster, en mynt som på den tiden noenlunde tilsvarte taleren i verdi. Etter den spanske erobringen av Peru fikk betegnelsen stor utbredelse i det spanske imperiets besittelser i Amerika. Allerede før den amerikanske revolusjonens utbrudd hadde dollar blitt betegnelsen på den alminnelige myntenheten i USA; etter unionsdannelsen ble dollaren slått som hovedmynt og videre delt inn i 100 cent. I moderne tid har dollaren hovedsakelig vært utgitt som pengesedler, og brorparten av amerikanske dollarsedler befinner seg i dag utenfor USA.Betegnelsen «dollar» brukes i dag om fler enn tjue valutaer, blant annet (oppført etter befolkning), USA, Canada, Australia, Taiwan, Hongkong, Singapore, New Zealand, Liberia, Jamaica og Namibia. Den amerikanske dollaren er, foruten USA, offisiell valuta i Øst-Timor, Ecuador, El Salvador, Mikronesia, Marshalløyene, Palau, Karibisk Nederland, og for pengesedler, Panama. I flere stater befinner reell kjøpekraft seg i amerikansk, australsk eller newzealandsk dollar, på tross av at staten kan ha lokale myntenheter som valuta.Dollartegnet ($) har muligens opphav som stilisert åttetall, eller fra Herkulessøylene i det spanske riksvåpenet.
| Denne artikkelen er om dollarens historie. For symbolet $, se dollartegn. «Dollar» kan også ha andre betydninger.Dollar (ofte representert ved dollartegnet $) er en engelsk betegnelse på en større sølvmynt. I dag refererer den som regel til den amerikanske dollarvalutaen (USD).Betegnelsen dollar kommer av høytysk thaler (en forkortelse av joachimsthaler), og ble opprinnelig brukt om det gamle spanske 8-real-stykke eller piaster, en mynt som på den tiden noenlunde tilsvarte taleren i verdi. Etter den spanske erobringen av Peru fikk betegnelsen stor utbredelse i det spanske imperiets besittelser i Amerika. Allerede før den amerikanske revolusjonens utbrudd hadde dollar blitt betegnelsen på den alminnelige myntenheten i USA; etter unionsdannelsen ble dollaren slått som hovedmynt og videre delt inn i 100 cent. I moderne tid har dollaren hovedsakelig vært utgitt som pengesedler, og brorparten av amerikanske dollarsedler befinner seg i dag utenfor USA.Betegnelsen «dollar» brukes i dag om fler enn tjue valutaer, blant annet (oppført etter befolkning), USA, Canada, Australia, Taiwan, Hongkong, Singapore, New Zealand, Liberia, Jamaica og Namibia. Den amerikanske dollaren er, foruten USA, offisiell valuta i Øst-Timor, Ecuador, El Salvador, Mikronesia, Marshalløyene, Palau, Karibisk Nederland, og for pengesedler, Panama. I flere stater befinner reell kjøpekraft seg i amerikansk, australsk eller newzealandsk dollar, på tross av at staten kan ha lokale myntenheter som valuta.Dollartegnet ($) har muligens opphav som stilisert åttetall, eller fra Herkulessøylene i det spanske riksvåpenet.
== Ulike dollar ==
== Se også ==
Dollar (Clackmannanshire)
== Referanser == | Dollar (ofte representert ved dollartegnet $) er en engelsk betegnelse på en større sølvmynt. I dag refererer den som regel til den amerikanske dollarvalutaen (USD). | 4,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Shakespeare | 2023-02-04 | William Shakespeare | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 23. april', 'Kategori:Dødsfall i 1616', 'Kategori:Engelske dramatikere', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelske lyrikere', 'Kategori:Fødsler i 1564', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stratford-on-Avon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:William Shakespeare'] | William Shakespeare (døpt 26. april 1564 i Stratford-upon-Avon i England, død 23. apriljul./ 3. mai 1616greg. samme sted) var en engelsk poet og skuespillforfatter. Han betraktes som den største engelskspråklige forfatter. Han kalles Englands nasjonalpoet og «skalden fra Avon» – eller simpelthen «skalden». Ben Jonson gav ham navnet «svanen fra Avon». Forfatterskapet består av rundt 38 eller 39 skuespill, 154 sonetter, to lange fortellende dikt og flere andre dikt. Skuespillene er oversatt til alle store språk og fremføres oftere enn andre dramatikeres skuespill.
Shakespeare ble født og vokste opp i Stratford-upon-Avon. Da han var 18 år gammel giftet han seg med Anne Hathaway, som han fikk tre barn sammen med: Susanna og tvillingene Hamnet og Judith. Han reiste til London en gang mellom 1585 og 1592 og innledet en fremgangsrik karriere som skuespiller, forfatter og deleier av skuespillerselskapet Lord Chamberlain's Men – senere kjent som King's Men. Han trakk seg antagelig tilbake til Stratford omkring 1613 hvor han døde tre år senere.
Shakespeare skrev mesteparten av sine kjente verker mellom 1590 og 1613. Hans tidlige skuespill var hovedsakelig komedier og krønikespill, genrer han raffinerte innen slutten av 1500-tallet. Han skrev i hovedsak tragedier frem til 1608 – som for eksempel klassikerne Hamlet, Macbeth og Romeo og Juliet. På slutten av livet skrev han tragikomedier og samarbeidet med andre skuespillforfattere. Mange av hans skuespill ble utgitt i utgaver av varierende kvalitet og grad av nøyaktighet i hans levetid. I 1623 utgav to av hans tidligere teaterkolleger, John Heminges og Henry Condell, Shakespeares samlede (bortsett fra to) skuespill under navnet «First Folio».
| William Shakespeare (døpt 26. april 1564 i Stratford-upon-Avon i England, død 23. apriljul./ 3. mai 1616greg. samme sted) var en engelsk poet og skuespillforfatter. Han betraktes som den største engelskspråklige forfatter. Han kalles Englands nasjonalpoet og «skalden fra Avon» – eller simpelthen «skalden». Ben Jonson gav ham navnet «svanen fra Avon». Forfatterskapet består av rundt 38 eller 39 skuespill, 154 sonetter, to lange fortellende dikt og flere andre dikt. Skuespillene er oversatt til alle store språk og fremføres oftere enn andre dramatikeres skuespill.
Shakespeare ble født og vokste opp i Stratford-upon-Avon. Da han var 18 år gammel giftet han seg med Anne Hathaway, som han fikk tre barn sammen med: Susanna og tvillingene Hamnet og Judith. Han reiste til London en gang mellom 1585 og 1592 og innledet en fremgangsrik karriere som skuespiller, forfatter og deleier av skuespillerselskapet Lord Chamberlain's Men – senere kjent som King's Men. Han trakk seg antagelig tilbake til Stratford omkring 1613 hvor han døde tre år senere.
Shakespeare skrev mesteparten av sine kjente verker mellom 1590 og 1613. Hans tidlige skuespill var hovedsakelig komedier og krønikespill, genrer han raffinerte innen slutten av 1500-tallet. Han skrev i hovedsak tragedier frem til 1608 – som for eksempel klassikerne Hamlet, Macbeth og Romeo og Juliet. På slutten av livet skrev han tragikomedier og samarbeidet med andre skuespillforfattere. Mange av hans skuespill ble utgitt i utgaver av varierende kvalitet og grad av nøyaktighet i hans levetid. I 1623 utgav to av hans tidligere teaterkolleger, John Heminges og Henry Condell, Shakespeares samlede (bortsett fra to) skuespill under navnet «First Folio».
== Biografi ==
=== Tidlig liv ===
William Shakespeare var sønn av John Shakespeare, en veletablert hanskemaker og alderman (bystyremedlem) fra Snitterfield, og Mary Arden, datteren av en velstående jordeier og bonde. Han ble født ved Stratford-upon-Avon, og døpt den 26. april 1564. Hans egentlige fødselsdato er ikke kjent, men den er tradisjonelt blitt satt til 23. april, Jørgensdagen eller St. Georgsdagen. Denne datoen, som kan bli sporet tilbake til feiltagelse hos en forsker på 1700-tallet, har vært tiltalende ettersom Shakespeare døde den 23. april 1616. Han var sine foreldres tredje barn av åtte, og den eldste overlevende sønnen.Selv om opptegnelser for denne perioden ikke har blitt bevart, er de fleste biografer enige om at Shakespeare fikk sin utdannelse ved King's New School i Stratford, en gratis skole som ble opprettet i 1553, omtrent en halv km fra hvor han bodde. Det finnes imidlertid ingen skriftlige kilder som bekrefter dette. Gymnasskoler varierte i kvalitet i elisabethansk tid, men pensum var diktert ved lov som var gjeldende i hele England, og skolen måtte gi en omfattende utdannelse i blant annet latin grammatikk og klassikerne.
I en alder av 18 år giftet Shakespeare seg med den 26 år gamle Anne Hathaway. Kirkerådet ved bispesetet i Worcester utstedte en ekteskapspakt den 27. desember 1582. To av Hathaways naboer postet obligasjonsgjeld den neste dagen som sikkerhet for at det var ingen hindringer for inngåelse av ekteskapet. Paret må ha arrangert seremonien i en del hastverk ettersom kansleren ved Worcester tillot at ekteskapslysningen ble lest en gang framfor de vanlige tre ganger. Annes graviditet kan ha vært grunnen for dette. Seks måneder etter bryllupet fødte hun en datter, Susanna, som ble døpt den 26. mai 1583. To tvillinger, sønnen Hamnet og datteren Judith, fulgte bortimot to år senere, og ble døpt den 2. februar 1585. Hamnet døde av ukjente årsaker elleve år gammel og ble gravlagt den 11. august 1596.Etter fødselen til tvillingene er det få historiske spor fra Shakespeare før han er nevnt som en del av teaterlivet i London i 1592. På grunn av dette gapet har forskere tidvis referert til årene mellom 1585 og 1592 som Shakespeares «tapte år». Biografer som har forsøkt å redegjøre for denne perioden har gitt mange apokryfiske fortellinger. Nicholas Rowe, Shakespeares første biograf, gjenfortalte en Stratford-legende at Shakespeare flyktet til London for å unnslippe straffeforfølgelse for krypskytteri av dåhjort. En annen historie fra 1700-tallet vil ha det til at Shakespeare begynte sin teaterkarriere ved å sko hester for teaterkunder og andre tilknyttet teaterlivet i London. John Aubrey rapporterte at Shakespeare hadde vært en landsens skolelærer. En del forskere på 1900-tallet har foreslått at Shakespeare kan ha vært ansatt som skolemester av Alexander Hoghton av Lancashire, en katolsk landeier som navnga en viss «William Shakeshafte» i sitt testamente. Ingen bevis har underbygget slike historier annet enn rykter etter hans død.
=== London og teaterkarriere ===
Shakespeare regnes gjerne som tidenes mest betydelige skuespillforfatter. Hans skuespill er blitt oppført i over 500 år, og han er fortsatt den mest spilte dramatiker i verden.Det er ikke nøyaktig kjent når Shakespeare begynte å skrive, samtidige hentydninger og opptegnelser av framførelser viser at flere av hans skuespill var på teatrene i London ved 1592. Han var uansett godt nok kjent i London til å bli angrepet på trykk av skuespillforfatter Robert Greene:
Hva som er den nøyaktige meningen i ordene til Greene har vært diskutert blant forskerne, men de fleste er enige om at Greene anklager Shakespeare for å strekke seg over sin sosiale rang i et forsøk på å være likemann med universitetsutdannede forfattere, slike som Christopher Marlowe, Thomas Nashe og Greene selv. Frasen om tigerhjertet er en parodi på linjen «Oh, tiger's heart wrapped in a woman's hide» («Å, tigerens hjerte skjult i en kvinnes hud») fra Shakespeares Henrik VI, del 3, sammen med ordspillet «Shake-scene», som identifiserer Shakespeare som Greens mål.Greenes angrep er den første skriftlige benevnelsen av Shakespeares karriere i teateret. Biografer har foreslått at hans karriere må ha begynt en gang fra midten av 1580-årene og til rett før Greenes bemerkning. Fra 1594 ble Shakespeares stykker framført utelukkende av Lord Chamberlain's Men, et selskap eid av en gruppe skuespillere, inkludert Shakespeare, som snart ble det ledende skuespillselskapet i London. Etter at dronning Elisabeth døde i 1603, ble selskapet belønnet med en kongelig patent av den nye kongen, Jakob I, og de endret sitt navn til King's Men.I 1599 bygget en sammenslutning av selskapets medlemmer deres eget teater på sørbredden av elven Thames som de kalte Globen. Globe Theatre ble gjenåpnet av Dronning Elisabeth 2 i 1996 med stor ståhei og fyrverkeri. Globen var gjenoppbygget slik man mener det så ut på 1600-tallet. Globen ligger rett sør for Blackfriars Bridge. I 1608 overtok dette fellesskapet også Blackfriars innendørsteater. Opptegnelser av Shakespeares eiendomskjøp og investeringer indikerer at selskapet gjorde ham til en velholden mann. I 1597 kjøpte han det nest-største huset i Stratford, New Place, og i 1605 investerte han i en andel av sognetiender i Stratford .En del av Shakespeares skuespill ble utgitt i quarto-utgaver fra 1594 (quarto er et teknisk begrep som beskriver formatet på en bok). Ved 1598 hadde hans navn blitt et salgsargument og begynte å bli vist på tittelsidene. Shakespeare fortsatte å spille i sine egne og i andre skuespill etter at han fikk suksess som dramatiker. 1616-utgaven av Ben Jonsons Works (Verker) navngir Shakespeare på skuespillerlisten av de som var med på oppføringen av Every Man in His Humour (1598) og Sejanus, His Fall (1603). Fraværet av hans navn fra 1605-listen for Jonsons Volpone har blitt tatt som et tegn på av en del forskere at hans skuespillerkarriere ebbet ut på denne tiden. Den første folio-utgaven av 1623 lister imidlertid Shakespeare som en av «hovedskuespillerne i alle disse skuespillene», en del som ble satt opp etter Volpone, skjønt vi kan ikke vite med sikkerhet hvilke roller han spilte. I 1610 skrev John Davies fra Hereford at «gode Will» spilte «kongelige» roller. I 1709 videreformidlet Rowe en tradisjon om at Shakespeare spilte spøkelset til Hamlets far. Senere tradisjoner har opprettholdt at han også spilte Adam i Som dere vil ha det og i koret i Kong Henrik V, skjønt en del forskere tviler kildene til denne informasjonen.Shakespeare delte sin tid mellom London og Stratford i løpet av sin karriere. I 1596, året før han kjøpte New Place som familiehjem i Stratford, levde Shakespeare i sognet St. Helen's i Bishopsgate, nord for elven Thames. Han flyttet over elven til Southwark ved 1599, året hans selskap begynte å bygge Globe-teateret der. Ved 1604 hadde flyttet nord for elven igjen til et område nord for St. Pauls katedral med mange fine hus. Her leide han rom fra en fransk hugenott ved navn Christopher Mountjoy som lagde parykker for kvinner og annet hodeplagg.
=== Senere år og død ===
Rowe var den første biografen som førte videre tradisjonen at Shakespeare trakk seg tilbake til Stratford en del år før han døde, men pensjonering fra alt arbeid var uvanlig på denne tiden. I 1612 ble han innkalt som vitne i en rettssak angående Mountjoys datter Marys ekteskapsavtale. I mars 1613 kjøpte han en portnerbolig i det tidligere nonneklosteret Blackfriars, og fra november 1614 var han i London i flere uker med sin svigersønn, John Hall.Etter 1606–1607 skrev Shakespeare færre skuespill, og det er ingen som er tilskrevet ham etter 1613. Hans siste tre stykker er samarbeid, sannsynligvis med John Fletcher, som etterfulgte ham som husforfatter for King’s Men.Shakespeare døde den 23. april 1616 og ble overlevd av sin hustru og to døtre. Susanna hadde giftet seg med en lege, John Hall, i 1607, og Judith hadde giftet seg med Thomas Quiney, en vinhandler, to måneder før Shakespeare døde.I sitt testamente etterlot Shakespeare den største delen av hans store eiendommer til sin eldste datter Susanna. Vilkårene ga instrukser at hun skulle gi dem videre intakt til «den første sønn av hennes kropp». Familien Quiney fikk tre barn, som alle døde før de ble gift. Familien Hall fikk en datter, Elizabeth, som ble gift to ganger uten å få barn i 1670, og således avsluttet Shakespeares direkte slektslinje. Shakespeares testamente nevnte knapt hans hustru Anne som sannsynligvis ble gitt automatisk en tredjedel av hans eiendommer. Han gjorde imidlertid et poeng at å etterlate henne «min nest-beste seng», en testamentering som har ført til mye spekulasjon. En del forskere har sett på det som en fornærmelse til hustruen, mens andre har ment at nest-beste sengen ville ha vært ekteskapssengen og således rik på betydning.Shakespeare ble gravlagt i koret på Treenighetskirken i Stratford to dager etter hans død. Gravsteinen som dekker hans grav er innskrevet med en forbannelse mot å fjerne hans bein:
Good frend for Iesvs sake forbeare,
To digg the dvst encloased heare.
Blest be ye man yt spares thes stones,
And cvrst be he yt moves my bones.En gang før 1623 ble det reist et monument i hans minne på nordveggen og med en byste av ham som viser ham mens han skriver. Dens plakett sammenligner ham med Nestor, Sokrates og Vergil. I 1623, i forbindelse med utgivelsen av Første folio, ble Droeshout-graveringen utgittDa William Dugdale besøkte Stratford upon Avon i 1634 på sin reise rundt i England for å nedtegne landemerker, monumenter og inskripsjoner til sin bok The Antiquities of Warwickshire (1656) så dette monumentet ikke slik ut som beskrevet ovenfor. Det viste en helt annen figur som hvilte sine armer på en ullpute.
I 1761 ble monumentet endret, slik at det viste en mann med en penn i den ene hånden. Imidlertid var skriveunderlaget fortsatt en pute.Shakespeare har siden blitt feiret i mange statuer og minnesmerker rundt om i verden, inkludert gravmonumenter i Katedralen i Southwark og Poet's Corner i Westminster Abbey.
== Forfatterskapet ==
William Shakespeare er kjent både for sine 38 skuespill og sine 154 sonetter. I sin samtid var han kanskje mest kjent for sonettene, selv om det er skuespillene som i historiens løp har skjenket ham hans verdensberømte ettermæle. Hans dramatiske verk kan deles inn i fire perioder. I perioden 1589 til cirka 1594 skrev han historiske skuespill med stoff tatt fra Englands historie. Shakespeare skrev i denne perioden både komiske og tragiske stykker som var preget av hans mesterlige stil og komposisjon. Richard III og Kong Henrik VI er eksempler på skuespill fra denne perioden.
I perioden fra 1594 til cirka 1599 fortsatte han å skrive historiske stykker som for eksempel Richard II og Kong Henrik IV. De fleste av hans komiske skuespill som En midtsommernattsdrøm, Kjøpmannen i Venedig og Som dere vil ha det stammer også fra denne perioden. Her viser han mer modenhet, hans følsomme sider kommer også klarere frem. I den tredje perioden, fra 1599 til cirka 1608, skrev han sine store tragiske stykker som Hamlet, Othello, Kong Lear og Macbeth. Han skrev også noen mørke og bitre komedier som Når enden er god, er allting godt i denne perioden.
I den siste perioden, fra 1608 til 1613, skrev Shakespeare sine eventyrspill som for eksempel Stormen, som trolig er inspirert av advokaten William Stracheys beretning om en tre dagers storm han kom ut for etter å ha forlatt Plymouth 2. juni 1610 med kurs for den nyanlagte kolonien Jamestown i Virginia. Stracheys skip forliste ved Bermuda, der han og følget hans oppholdt seg i ni måneder mens de bygget nye skip. En i følget, John Rolfe, mistet kone og barn på Bermuda, men selv kom han seg videre til Virginia, der han grunnla tobakksindustrien og giftet seg med høvdingdatteren Pocahontas. Strachey skrev senere en beretning om den dramatiske ferden.Begge hans siste skuespill, Henry VIII og The Two Noble Kinsmen anses nå for å være helt eller delvis skrevet sammen med John Fletcher i 1613.Felles for alle hans skuespill er at de gjenspeiler Shakespeares forskjellige livssyn og moralske verdier som ærlighet, troskap, mot, tillit og medlidenhet. Shakespeare var veldig flink til å bruke eldre kilder som Saxo Grammaticus' Gesta Danorum, engelske og italienske noveller samt andre skuespill i sine skuespill.
== Shakespeare i ettertid ==
Shakespeare var en høyt verdsatt poet og skuespillforfatter i sin egen tid; men dette omdømmet var ikke den gang like stort som det ble på 1800-tallet. Romantikerne opphøyet Shakespeare til geni. George Bernard Shaw hånet tilhengerne av Shakespeare blant viktorianerne på 1800-tallet. På 1900-tallet ble hans verker gjentatte ganger oppdaget av nye bevegelser innen teaterkunsten. Hans skuespill forblir høyst populære i dag, og blir stadig fremført og gjenfortolket i forskjellige kulturelle og politiske kontekster over hele verden.
== Spekulasjoner om Shakespeare ==
Lite dokumentasjon vedrørende Shakespeares privatliv finnes. Det har derfor blitt spekulert i hans seksualitet, religiøse overbevisninger og om hvorvidt verkene som ble tilskrevet ham var skrevet av andre.
=== Forfatterskap ===
Rundt 150 år etter Shakespeares død oppstod tvil om forfatterskapet tilskrevet ham. Andre kandidater foreslått å ha skrevet Shakespeares verker i stedet for Shakespeare, har blant annet vært Francis Bacon, Christopher Marlowe, Edward de Vere, 17. jarl av Oxford og Henry Neville (død 1615). En rekke «gruppe-teorier» har også blitt foreslått. Mens kun en liten minoritet akademikere mener det er grunn til å stille spørsmål ved den tradisjonelle tilskrivelsen,, har det vært stor populær interesse for emnet, kanskje særlig «Oxford-teorien» (at det var Edward de Vere som var Shakespeare), og som fortsatt eksisterer. Det skeptikerne har gjort og fortsatt gjør er å inngi «rimelig tvil» om de fakta som allerede eksisterer uten å fremme fakta som beviser det motsatte, og til dags dato har ingen klart å rokke ved de fakta som viser at Shakespeare skrev Shakespeare. Et vedvarende problem med de alternative Shakespeare-teoriene er blant annet at det finnes håndgripelig historisk dokumentasjon som man velger å overse.Dette medfører ikke riktighet. Det finnes ingen håndfaste bevis for at Shakespeare (eg. Shaksper) skrev Shakespeare. 'Skeptikere' har i de seneste årene kommet opp med mange håndfaste skriftlige bevis for at det var den 17. Earlen av Oxford (Edward de Vere) som skrev Shakespeare's verker.
Imidlertid blir disse nye fakta oversett av 'Stratfordians' uten at de kan motbevise dette.
== Bibliografi – Skuespill ==
=== Historiske dramaer ===
Kong Henrik VI 1589–1592 (King Henry the Sixth – Part I, II, III)
Richard III 1592–1593 (The Tragedy of King Richard the Third)
Kong Johans liv og død 1594–1596 (The Life and Death of King John)
Kong Richard II 1595 (The Tragedy of King Richard the Second)
Kong Henrik IV 1596–1598 (King Henry the Fourth – Part I, II)
Kong Henrik V 1599 (The Life of King Henry the Fifth)
Kong Henrik VIII 1612–1613 (The Famous History of the Life of King Henry the Eighth)
=== Tragedier ===
Titus Andronicus 1593–1594
Romeo og Julie 1595–1596 (Romeo and Juliet)
Julius Cæsar 1599 (Julius Caesar)
Hamlet 1601–1602 (Hamlet, Prince of Denmark)
Othello 1604 (Othello, the Moor of Venice)
Kong Lear 1605 (King Lear)
Macbeth 1606 (The Tragedy of Macbeth)
Antonius og Kleopatra 1606–1607 (Antony and Cleopatra)
Timon fra Athen 1607–1608 (Timon of Athens)
Coriolanus 1607–1608
=== Komedier ===
To herrer fra Verona 1593–1594 (The Two Gentlemen of Verona)
Troll kan temmes 1593–1594 (The Taming of the Shrew)
Forvekslingskomedien 1593–1594 (The Comedy of Errors)
Kjært besvær forgjeves 1594–1595 (Love's Labour's Lost)
En midtsommernattsdrøm 1595–1596 (A Midsummer-Night's Dream)
Kjøpmannen i Venedig 1596–1597 (The Merchant of Venice)
De lystige koner i Windsor 1597–1598 (The Merry Wives of Windsor)
Stor ståhei for ingenting 1598–1599 (Much Ado about Nothing)
Som dere vil ha det 1599 (As You Like It)
Helligtrekongersaften 1601–1602 (Twelfth-Night; or, What You Will)
Troilus og Kressida 1601–1602 (Troilus and Cressida)
Når enden er god, er allting godt 1602–1603 (All's Well that Ends Well)
Like for like 1604 (Measure for Measure)
Perikles 1607–1608 (Pericles, Prince of Tyre)
=== Eventyrspill ===
Cymbeline 1609 (Cymbeline)
Stormen 1611 (The Tempest)
Vintereventyret 1611 (The Winter's Tale)
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William Shakespeare – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William Shakespeare – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William Shakespeare på Internet Movie Database
(no) William Shakespeare hos Nationaltheatret
(no) William Shakespeare hos Sceneweb
(sv) William Shakespeare i Svensk Filmdatabas
(da) William Shakespeare på Scope
(fr) William Shakespeare på Allociné
(en) William Shakespeare på AllMovie
(en) William Shakespeare hos Turner Classic Movies
(en) William Shakespeare hos Rotten Tomatoes
(en) William Shakespeare hos TV Guide
(en) William Shakespeare på Apple Music
(en) William Shakespeare på Discogs
(en) William Shakespeare på MusicBrainz
(en) William Shakespeare på SoundCloud
(en) William Shakespeare på Songkick
(en) William Shakespeare på Genius — sangtekster
(en) William Shakespeare hos The Peerage
(en) Open Source Shakespeare (complete works) Wikiquote: William Shakespeare – sitater | William Shakespeare (døpt 26. april 1564 i Stratford-upon-Avon i England, død samme sted) var en engelsk poet og skuespillforfatter. | 4,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gresk_mytologi | 2023-02-04 | Gresk mytologi | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gresk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gresk mytologi omfatter en mengde mytologiske fortellinger fra antikkens Hellas, som handler om de antikke grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Moderne forskere har henvist til mytene og studert dem i et forsøk på å kaste lys over de religiøse og politiske institusjonene i det gamle Hellas og på den antikke greske sivilisasjonen.
Gresk mytologi består delvis av en stor samling fortellinger som forklarer opprinnelsen til verden, og livene og opplevelsene til vidt forskjellige guder, gudinner, helter, heltinner og andre mytologiske vesener. Disse beretningene var opprinnelig muntlig poetisk tradisjon. De greske mytene er i dag hovedsakelig kjent fra gresk litteratur. De eldste kjente litterære kildene, de episke diktene Iliaden og Odysseen, fokuserte på hendelsene rundt trojanerkrigen. To lengre dikt av Homers nesten samtidige, Hesiod, Theogonien og Arbeid og dager, inneholder beretninger om verdens skapelse, de etterfølgende guddommelige herskerne, menneskets tidsaldre, opprinnelsen til menneskets skjebne og opphavet til offerpraksisene. Myter er også tatt vare på i Homeriske hymner, i fragmenter av episke dikt i den episke syklus, i lyriske dikt, i tragediene fra det 400-tallet f.Kr., i verkene til forskere og poeter i den hellenistiske tidsalder og i forfattere i Romerrikets tid, eksempelvis Plutark og Pausanias.
Betydningsfull kilder fra mykenske og minoiske områder har bidratt til å forklare mange av spørsmålene rundt Homers episke verk og gav arkeologiske bevis på mange mytologiske detaljer om guder og helter. Gresk mytologi ble også avbildet på mange bruksgjenstander. Geometriske former på keramikk i 700-tallet f.Kr. viser scener fra Trojanersyklusen samt noen av opplevelsene til Herakles. I de etterfølgende arkaiske, klassiske og hellenistiske periodene, dukker homeriske og forskjellige andre mytologiske scener og supplerer eksisterende litterære bevis.
Gresk mytologi har hatt betydelig innflytelse på kultur, kunst og litteratur i den vestlige sivilisasjon og har forblitt en betydelig del av verdensarven innenfor kunst, kultur og språk. Den har vært del av utdannelsen fra barndommen, mens poeter og kunstnere fra antikke tider til i dag har hentet inspirasjon fra gresk mytologi og har oppdaget samtidig betydning og relevans i klassiske mytologiske temaer. Der er vestlig litteratur diakronisk tung av allusjoner til arven etter de antikke greske mytene.
| Gresk mytologi omfatter en mengde mytologiske fortellinger fra antikkens Hellas, som handler om de antikke grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Moderne forskere har henvist til mytene og studert dem i et forsøk på å kaste lys over de religiøse og politiske institusjonene i det gamle Hellas og på den antikke greske sivilisasjonen.
Gresk mytologi består delvis av en stor samling fortellinger som forklarer opprinnelsen til verden, og livene og opplevelsene til vidt forskjellige guder, gudinner, helter, heltinner og andre mytologiske vesener. Disse beretningene var opprinnelig muntlig poetisk tradisjon. De greske mytene er i dag hovedsakelig kjent fra gresk litteratur. De eldste kjente litterære kildene, de episke diktene Iliaden og Odysseen, fokuserte på hendelsene rundt trojanerkrigen. To lengre dikt av Homers nesten samtidige, Hesiod, Theogonien og Arbeid og dager, inneholder beretninger om verdens skapelse, de etterfølgende guddommelige herskerne, menneskets tidsaldre, opprinnelsen til menneskets skjebne og opphavet til offerpraksisene. Myter er også tatt vare på i Homeriske hymner, i fragmenter av episke dikt i den episke syklus, i lyriske dikt, i tragediene fra det 400-tallet f.Kr., i verkene til forskere og poeter i den hellenistiske tidsalder og i forfattere i Romerrikets tid, eksempelvis Plutark og Pausanias.
Betydningsfull kilder fra mykenske og minoiske områder har bidratt til å forklare mange av spørsmålene rundt Homers episke verk og gav arkeologiske bevis på mange mytologiske detaljer om guder og helter. Gresk mytologi ble også avbildet på mange bruksgjenstander. Geometriske former på keramikk i 700-tallet f.Kr. viser scener fra Trojanersyklusen samt noen av opplevelsene til Herakles. I de etterfølgende arkaiske, klassiske og hellenistiske periodene, dukker homeriske og forskjellige andre mytologiske scener og supplerer eksisterende litterære bevis.
Gresk mytologi har hatt betydelig innflytelse på kultur, kunst og litteratur i den vestlige sivilisasjon og har forblitt en betydelig del av verdensarven innenfor kunst, kultur og språk. Den har vært del av utdannelsen fra barndommen, mens poeter og kunstnere fra antikke tider til i dag har hentet inspirasjon fra gresk mytologi og har oppdaget samtidig betydning og relevans i klassiske mytologiske temaer. Der er vestlig litteratur diakronisk tung av allusjoner til arven etter de antikke greske mytene.
== Etymologi ==
Alle kulturer har sine egne myter. Begrepet mytologi er av gresk opprinnelse og hadde en spesialisert betydning i den greske kulturen.
Det greske begrepet mythologia er sammensatt av to mindre ord:
mythos (μῦθος) som i klassisk gresk omtrent betyr «muntlig tale», «ord uten handling» (Aiskhylos: "ἔργῳ κοὐκέτι μύθῳ «fra ord til gjerning») og, ved utvidelse, «en ritualisert talehandling» som til en høvding ved et råd eller en poet eller en prest eller en fortelling (Aiskhylos: Ἀκούσει μῦθον ἐν βραχεῖ λόγῳ «Hele fortellingen du vil høre i kort tidsperiode».
logos (λόγος) som i klassisk gresk står for: a) det (muntlige eller skriftlige) uttrykket av tanker og b) evnen til en person til å uttrykke sine tanker (innvendig logos).
== Kilder for gresk mytologi ==
De greske mytene som er kjent i dag kommer primært fra gresk litteratur. I tillegg til de skrevne kildene er der mytiske representasjoner på visuelle media som stammer fra den geometriske perioden (ca. 900-800 f.Kr.) og fremover.
=== Litterære kilder ===
Mytiske fortellinger spiller en viktig rolle i nesten alle sjangre av gresk litteratur. Den enste generelle mytografiske håndboken som overlevde fra gresk antikk var Bibliotheca som forsøker å samle de motsetningsfylte fortellingene til poetene og gir en stor oppsummering av tradisjonell gresk mytologi og heroiske legender.Blant de eldste litterære kildene er Homers to episke dikt, Iliaden og Odysseen. Andre poeter fullførte den «episke sirkelen», men disse senere og mindre diktene er nå nesten alle gått tapt. Til tross for deres tradisjonelle navn, har homerske hymner ingen forbindelse med Homer. De er korhymner fra den tidligere delen av de såkalte lyriske perioden. Hesiod som muligens var samtidig med Homer, gir i Theogonien («gudenes opprinnelse») den mest utfyllende beretningen om de tidligste grekernes myter og tok for seg skapelsen av verden, opprinnelsen til gudene, titanene og gigantene, samlet slektstre, folkelige fortellinger og årsaksforklarende myter. Hesiods Arbeid og dager, et didaktisk dikt om bondelivet, inkluderer også mytene om Promethevs, Pandora og Menneskets tider. Poeten gir råd om den beste veien til å lykkes i en farlig verden som er blitt etterlatt enda farligere av dens guder.
Lyriske poeter tar noen ganger sine personer fra myter, men behandlingen blir stadig mindre fortellende og mer billedlig. Greske lyriske poeter, inkludert Pindaros, Bacchylides, Simonides, og hyrdepoeter som Teokritos og Bion gir individuelle mytologiske hendelser. I tillegg var myter sentrale for klassiske athenske drama. De tragiske skuespillforfatterne Aiskhylos, Sofokles og Evripides hentet sine handlinger fra heltenes tidsalder og trojanerkrigen. Mange av de store tragiske fortellingene (for eksempel Agamemnon og hans barn, Oedipus, Jason, Medea osv) fant sin klassiske form i disse tragiske skuespillene. Den komiske skuespillforfatteren Aristofanes brukte myter som i Fuglene eller Froskene.Historikerne Herodot og Diodorus Siculus og geografene Pausanias og Strabo som reiste rundt i den greske verden og skrev ned fortellinger de hørte, gav tallrike lokale myter, ofte lite kjente og alternative versjoner. Særlig Herodot lette i de forskjellige tradisjonene og fant de historiske eller mytologiske røttene i konfrontasjonen mellom grekerne og østen.Poesien i de hellenistiske og romerske tidsaldrene som var rolige litterært fremfor kultisk utøvelse, inneholdt likefullt mange viktige detaljer som ellers ville gått tapt. Denne kategorien inkluderer arbeidene til:
De hellenistiske poetene Apollonios Rhodios, Kallimakhos, Pseudo-Eratosthenes og Parthenios.
De romerske poetene Ovid, Statius, Valerius Flaccus og Virgil.
De senantikke greske poetene Nonnos, Antoninus Liberalis og Quintus Smyrnaeus.
De antikke romanene til Apuleius, Petronius, Lollianus og Heliodor.Fabulae og Astronomica til den romerske forfatteren Gaius Julius Hyginus er to viktige, ikkepoetiske kompendier av myter.
Til slutt gav et antall bysantinske greske forfattere viktige detaljer om myter med kilder fra tapte greske arbeider, inkludert leksikonene til Hesykhios fra Alexandria og Suda og traktatene til Johannes Tzetzes og Eustathios fra Thessalonike.
=== Arkeologiske kilder ===
Oppdagelsen av den mykenske sivilisasjonen av den tyske amatørarkeologen Heinrich Schliemann i det 19. århundre og oppdagelsen av den minoiske kulturen på Kreta av den britiske arkeologen Arthur Evans på 1900-tallet, hjalp til med å forklare mange av de spørsmålene om Homers epos og gav arkeologiske bevis på mange av de mytologiske detaljene om guder og helter. Dessverre er bevisene om myter og riter ved mykenske og minoiske steder fullstendig monumentale, siden Linear B-skriften, en antikk form for gresk som finnes både på Kreta og i Hellas, hovedsakelig ble brukt til å nedskrive lister over lagre, selv om navnene til guder og helter med tvil har blitt avslørt.
Geometriske mønstre på keramikk fra det 700-tallet f.Kr. avbilder scener fra den trojanske syklus, i tillegg til Herakles sine opplevelser. Disse visuelle representasjonene av myter er viktige av to grunner. På den ene siden blir mange greske myter bekreftet på vaser tidligere enn i literære kilder. Av de tolv arbeidene til Herakles, er det bare oppgaven med Kerberos som første gang dukker opp i tekster. På den andre side dukker de første kjente representasjonene av en myte i geometrisk kunst opp flere hundre år før den sene arkaiske poesien. I de arkaiske (ca. 750-500 f.Kr.), klassiske (ca. 480-323 f.Kr.) og hellenistiske periodene ser det ut til at homeriske og forskjellige andre mytologiske scener dukker opp for å supplere eksisterende litterære bevis.
== Mytisk historie ==
Grekernes mytologiske konstruksjon forandret seg gjennom tiden for å ta opp i seg endringene i sin egen kultur. De tidligere innbyggerne på Balkanhalvøya var et jordbruksfolk som tilla alle aspekter ved naturen en ond ånd. Til slutt tok disse vage åndene menneskelig form og gikk inn i den lokale mytologien som guder og gudinner. Da stammer fra nord invaderte, førte de med seg et nytt sett med guder, basert på erobring, styrke, mot i slag og voldelig heltemot. Andre eldre guddommer i jordbruksverdenen blandet seg med de til de mektigere invaderende folket eller ble ubetydelige.
Etter midten av den arkaiske perioden ble myter om kjærlighetsforhold mellom mannlige guder og mannlige helter mer og mer vanlige, noe som indikerte den parallelle utviklingen av pedagogisk pederasti (Eros paidikos, παιδικός ἔρως), som er antatt å ha blitt introdusert rundt 630 f.Kr. Innen slutten av 400-tallet f.Kr. hadde poeter tillagt minst en eromenos til alle viktige guder med unntak av Ares og til mange legendariske figurer. Tidligere eksisterende myter som den om Akilles og Patroklus, var også sett i et pederastisk synsvinkel. Alexandriske poeter til å begynne med og senere mytografer i det tidlige romerske imperiet generelt, tok opp fortellinger med karakterer i greske myter på måter som ikke reflekterte tidligere faktisk tro. Mange av de mest populære versjonene av disse mytene vi har i dag, var faktisk fra disse oppfinnsomme gjenfortellingene som kan skygge for den arkaiske troen.
Episk poesi klarte å skape sykluser i fortellingene og som et resultat å utvikle en forståelse av mytisk kronologi. Dermed bretter gresk mytologi seg ut som en fase i utviklingen til verden og mennesket. Mens selvmotsigelser i fortellingene gjør en absolutt tidslinje umulig, kan en omtrentlig kronologi settes opp. Den mytologiske verdenshistorien kan deles inn i tre eller fire bredere perioder:
Opprinnelsesmytene eller gudenes tidsalder (Theogonies, «gudenes fødsel»): Fortellinger om opprinnelsen til verden, gudene og mennesket.
Tiden da gudene og dødelige blandet seg fritt: Fortellinger fra tidlig samhandling mellom guder halvguder og dødelige.
Heltenes tidsalder, hvor guddommelig aktivitet var mer begrenset. Den siste og største av disse heltesagaene er fortellingene om trojanerkrigen og etterpå, regnet av noen forskere som en separat fjerde periode.Mens gudenes tidsalder ofte har blitt viet mer interesse blant samtidige studenter av myter, hadde de greske forfatterne i de arkaiske og klassiskse periodene en klar preferanse for heltenes tidsalder. De heroiske Iliaden og Odysseen overskygget de guddommelig fokuserte Tegoni og homeriske hymner i både størrelse og popularitet. Under innflytelsen til Homer førte «heltekulten» til en restrukturering i det åndelige liv, uttrykket i separeringen av riket til gudene fra riket til de døde (heltene), av Olympen fra den ktoniske verden.I Arbeid og dager setter Hesiod opp fire tidsaldre: gull-, sølv-, bronse- og jernalderen. Disse tidene består av adskilte gudeskapninger, den gyldne tidsalder tilhører styret til Kronos, de etterfølgende slektene er skapt av Zevs. Hesiod setter tiden til heltene rett etter bronsealderen. Den siste tidsalderen var jernalderen som poeten selv levde i. Hesiod regnet den som den verste av alle tider, det ondes tilstedeværelse som ble forklart gjennom myten om Pandora I Metamorfoser fulgte Ovid Hesiods tanker om de fire tidsaldrene.
=== Gudenes tidsalder ===
==== Verdens og gudenes opprinnelse ====
Opprinnelsesmyter eller skapelsesmyter representerer et forsøk på å gjøre universet forståelig i menneskelige begrep og forklare universets opprinnelse. Det mest aksepterte beretningen om tingenes begynnelse slik den ble nedskrevet i Hesiods Theogonien starter med Khaos, et gjespende ingenting. Ut av tomheten dukket Ge, eller Gaia, (jorden) opp og noen andre primære guddommer og steder opp: Eros (kjærlighet), Tartaros (underverdenens straffeby), Nyx (natten) og Erebos (underverdenen).Uten mannlig assistanse fødte Gaia av seg selv Uranos (himmelen) som deretter kunne befruktet henne. Fra deres forening kom først titanene: seks mannlige og seks kvinnelige. Disse var Okeanos, Koios, Krios, Hyperion, Iapetos, Theia, Rhea, Themis, Mnemosyne, Foibe, Tethys og Kronos. Deretter fikk Gaia og Uranos de enøyde kyklopene og de hundrearmede kjempene hekatonkheirene. Kronos, «den smarteste, yngste og mest forferdelige av Gaias barn», kastrerte sin far og ble gudenes hersker med sin søsterkone Rhea som sin rådgiver og de andre titanene ble hans hoff.
Dette motivet av far/sønn-konflikt ble gjentatt da Kronos ble konfrontert av sin sønn, Zevs. Zevs utfordret ham til krig om kongemakten til gudene. Med hjelp fra kyklopene som Zevs satte fri fra Tartaros seiret Zevs og hans søsken til slutt, mens Kronos og titanene ble samlet til fangenskap i Tartaros.Den tidligste greske tanken om poesi regnet Theogonien som prototypen på den poetiske sjangeren, den prototypiske mythos (myte), og la nesten magisk makt i den. Orfeus, den erketypiske poeten, var også den erketypiske sangeren av theogonier som han brukte til å stille sjøer og stormer i Apollonios Rhodios' Argonautika og til å bevege steinhjerter blant underverdenens guder i sin ferd til Hades. Da Hermes oppfant lyren i de Homeriske hymner til Hermes, er det første han gjør å synge gudenes fødsel.Hesiods Theogonien er ikke bare den mest fullstendige overlevende beretningen om gudene, men også den mest fullstendige bevarte beretningen om den arkaiske poetens funksjon med sin lange innledende påkalling av musene. Theogonien var også temaet for mange tapte dikt, inkludert de som tillegges Orfeus, Musaios, Epimenides, Abaris og andre legendariske seere som ble brukt i private riter for å bli rene og mystiske riter. Der er indikasjoner på at Platon var kjent med noen versjoner av den orfeiske theogoni.Noen få fragmenter av disse arbeidene overlever i sitater av neoplatonistiske filosofer og nylig utgravde papyrus-ruller. En av disse rullene, Derveni-papyrusen beviser nå at senest på 400-tallet f.Kr. eksisterte et theogonisk-kosmogonisk dikt av Orfeus. Dette diktet forsøker å overgå Hesiods Theogonieb og familietreet til gudene ble utvidet bakover med Nyx (natt) som en endelig begynnelse før Uranos, Kronos og Zevs.Det første som filosofiske kosmologister reagerte mot, eller noen ganger bygget på, var populære mytiske oppfattelser som hadde eksistert i den greske verdenen en stund. Noen av disse populære forståelsene kan merkes i poesien til Homer og Hesiod. Hos Homer ble jorden sett på som en flat tallerken som fløt på elven Okeanos og med en hemisferisk himmel med sol, måne og stjerne over. Solen (Helios) dro over himlene i en stridsvogn og seilte rundt jorden i en gyllen kuppel om natten. Solen, jorden, himmelen, elvene og vindene kunne tales til i bønn og påkalles som vitner i eder. Naturlige sprekker ble folkelig sett på som innganger til det underjordiske huset til Hades, de dødes hjem.
==== Greske guder ====
Etter at titanerne ble kastet dukket et nytt pantheon av guder og gudinner opp. Blant de fremste greske guddommene var olymperne som bodde på fjellet Olympos under Zevs overoppsyn. Deres begrensning til tolv ser ut til å ha vært en relativt moderne tanke. Ved siden av olympierne tilba grekerne forskjellige landsbygdguder, geiteguden Pan, nymfer, najader som holdt til i kildene, dryader som holdt til i trærne, nereider som bodde i sjøen, elveguder, satyrer og andre. I tillegg var de mørke kreftene i underverdenen som erinnyer (eller furier) som ble sagt forfulgte de som hadde forbrutt seg mot slektninger. Til ære for det antikke gudeverden komponerte poeter de homeriske hymner, en gruppe på 33 sanger.I de varierte mytene og legendene som utgjør antikk gresk mytologi blir de opprinnelige guddommene beskrevet som kjødelige, men ideelle legemer. Ifølge Walter Burkert er de definerende karakteristikkene til gresk antropomorfisme at «de greske gudene er personer, ikke abstrakte, idéer eller et konsept.» De antikke gudene har mange fantastiske evner, de mest betydningsfulle er at gudene ikke blir påvirket av sykdom og kan skades bare under svært uvanlige omstendigheter. Grekerne regnet udødelighet som et kjennetegn. Denne udødeligheten, i tillegg til evig ungdommelighet, ble sikret gjennom kontinuerlig bruk av nektar og ambrosia som fornyet deres guddommelige blod i blodårene.
Hver gud har forskjellige interesser, har et område som den er ekspert i og styres av en unik personlighet. Men disse beskrivelsene dukket opp fra en mengde lokale varianter som ikke alltid samstemmer med hverandre. Da disse gudene ble kalt på i poesi, bønn eller kulter, blir de henvist til med en kombinasjon av deres navn og epiteter som identifiserte dem ved forskjeller fra andre manifestasjoner av seg selv. Apollon Musagetes er «Apollo som musenes leder». Epitetene kan alternativt identifisere et spesielt og lokalisert aspekt ved guden som noen ganger allerede var tenkt å være eldgammel i den klassiske epoken i Hellas.
De fleste gudene ble assosiert med spesifikke aspekter i livet. Afrodite var eksempelvis gudinnen for kjærlighet og skjønnhet, Ares var krigsguden, Hades de dødes gud og Athene var gudinnen for visdom og mot. Noen guddommer som Apollon og Dionysos avslørte komplekse personligheter og en blanding av funksjoner, mens andre som Hestia («hjerte») og Helios («sol») var lite mer enn personifisering. De mest imponerende templene hadde en tendens til å være dedisert et begrenset antall guder som var fokuset i de store hellenske kultene. Det var derimot vanlig for individuelle regioner og landsbyer å konsentrere seg om mindre guder. Mange byer æret også flere velkjente guder med uvanlige lokale riter og assosierte uvanlige myter med dem som var ukjent andre steder. I den heroiske tidsalderen supplerte heltenes kulter (eller halvguder) disse gudene.
=== Gudenes og menneskenes tidsalder ===
Overgangsalderen hvor guder og mennesker gikk sammen knyttet tiden da gudene levde alene til tiden da guddommelig innblanding i menneskets affærer var begrenset. Dette var de tidlige tider da grupper blandet seg friere enn de gjorde senere. De fleste av disse fortellingene ble senere fortalt i Ovids Metamorfoser og de er ofte delt inn i to tematiske grupper: Kjærlighetsfortellinger og fortellinger om straff.Kjærlighetsfortellinger involverte ofte incest, forførelse eller voldtekt av en dødelig kvinne utført av en mannlig gud, noe som førte til heroisk avkom. Fortellingene antyder vanligvis at forholdet mellom gudene og dødelige er noe som må unngås. Selv forhold der begge parter går med på handlingen, ender sjelden lykkelig. I noen få tilfeller involverer gudinner seg med en dødelig mann som i Homerisk hymne til Afrodite hvor gudinnen ligger med Ankhises og får Aineias. Ekteskapet til Pelevs og Thetis som frambrakte helten Akilles er en annen slik myte.
Fortellingene om straff involverte bruken av eller oppfinnelsen av noen viktige kulturelle gjenstander som eksempelvis da Prometheus stjal ilden fra gudene, Tantalos stjal nektar og ambrosia fra Zevs' bord og ga det til sine egne undersåtter og avslører gudenes hemmeligheter, Prometeus eller Lykaon oppfant offeret, Demeter lærte landbruk og mysteriene til Triptolemos eller Marsyas oppfant aulos og startet en musikalsk konkurranse med Apollon. Opplevelsene til Prometheus markerte «et sted mellom gudenes historie og menneskets.»Et anonymt papyrusfragment datert til 200-tallet f.Kr. framstilte på fargerikt vis Dionysos' straff av Lykurgos, konge av Trakia, som hadde anerkjent den nye guden for sent, noe som resulterte grusomme straffer som strakte seg til etterlivet. Fortellingen om Dionysos' ankomst i Trakia for å etablere sin kult var også temaet i Aiskhylos' dramatiske trilogi. I en annen tragedie, Evripides' Bakkantinnene ble kong Pentheus av Theben straffet av Dionysos fordi han ikke viste guden respekt og spionerte på hans mænader, de kvinnelige tilbederne av guden.I en annen fortelling, basert på et gammelt tema i folkelige fortellinger, og som gir ekko i lignende tema, lette Demeter etter sin datter, Persefone. Demeter omformet seg som en gammel kvinne som kalte seg Doso og ble ønsket velkommen av Keleos, kongen i Eleusis i Attika. Som gave til Keleos ettersom han var så gjestfri, planla Demeter å gjøre Demofon til gud, men hun rakk ikke å fullføre brennritualet ettersom dennes mor Metanira kom inn og så hennes sønn i ilden og skrek ut i frykt. Dette gjorde Demeter sint som langet ut mot dødelige som ikke forstod konseptet og ritualet.
=== Heltenes tidsalder ===
Den episke og genealogiske poesien skapte sykluser av fortellinger som sirklet rundt spesielle helter eller hendelser og etablerte familieforholdene mellom heltene i de forskjellige fortellingene. De arrangerte dermed fortellingene i sekvenser. Ifølge Ken Dowden «er der til og med en sagaeffekt. Vi kan følge skjebnene til noen familier i etterfølgende generasjoner».
Etter at heltekulten dukket opp, utgjorde gudene og heltene den sakrale sfæren og er sammenblandet i eder og bønner som ble adressert til dem. I kontrast til gudenes tidsalder blir listen over helter aldri gitt en fast og endelig form. Store guder blir ikke lenger født, men nye helter kan alltid trekkes opp fra de dødes hær. En annen viktig forskjell mellom heltekulten og gudekulten er at helten ble sentrum for lokale gruppers identitet.De monumentale hendelsene til Herakles regnes som begynnelsen på heltenes tidsperiode. Til denne tidsperioden tilskrives også tre store militære hendelser, argonautenes felttog, trojanerkrigen og den thebanske krig.
==== Herakles og herakleidene ====
Bak den kompliserte mytologien til Herakles var det antagelig en reell mann, kanskje en underordnet høvding i kongedømmet Argos. Men tradisjonen kom til å oppfatte og forklare Herakles som sønn av Zevs og Alkmene, barnebarn av Persevs. Hans fantastiske bedrifter med sine mange temaer i folkeminnet, ga mye materiale for populære legender. Han portretteres som en ofrer, nevnt som grunnlegger av altere, og tenkt som en storspiser. Det er i den rollen han dukker opp i komedien, mens hans tragiske slutt ga mye materiale til den greske tragedien. Herakles er regnet av forskeren Thalia Papadopoulou som «et skuespill av stor betydning i undersøkelsen av andre euripidiske drama». I kunsten og litteraturen ble Herakles representert som en enormt sterk mann av moderat høyde. Hans karakteristiske våpen var buen, men jevnlig også klubben. Vasemalerier demonstrerte Herakles popularitet som helt uten sidestykke, hans kamp med løven ble avbildet hundrevis av ganger.Herakles gikk også inn i etruskisk og romersk mytologi og kult, og uttrykket «mehercule» ble like vanlig for romerne som «herakleis» var for grekerne. I Italia ble han tilbedt som handelsmennenes gud, selv om også andre ba til ham for sine karakteristiske gaver, god lykke eller redning fra fare.
Herakles fikk den høyeste sosiale prestisje gjennom sin oppnevnelse til offisiell stamfar for de doriske kongene. Dette tjente antagelig som legitimering av den doriske migrasjonen inn i Peloponnes. Hyllos, helten som en dorisk søyle ble oppkalt etter, ble sønnen til Herakles og en av herakleidene, de tallrike etterkommerne av Herakles. Andre herakleider inkluderte Makaria, Lamos, Manto, Bianor, Tlepolemos og Telefos. Disse herakleidene erobret de peloponnesiske kongedømmene til Mykene, Sparta og Argos og hevdet, ifølge legenden, at de hadde en egen rett til å herske ved deres stamfar. Deres oppkomst kalles jevnlig den «doriske invasjon». Lydiske og senere makedonske konger ble også herakleider.Andre medlemmer av denne tidligste generasjonen helter som Perseus, Deukalion, Thesevs og Bellerofon, har mange trekk felles med Herakles. Som ham er de alene om bedriftene, de er fantastiske og grenser til eventyr, siden de drepte monstre som kimæren og Medusa. Bellerofons opplevelser er dagligdagse i forhold til opplevelsene til Herakles og Thesevs. Det gjentagende temaet i denne tidlige heroiske mytologiske tradisjonen med å sende en helt til hans antatte død, er brukt i tilfellet med Perseus og Bellerofon.
==== Argonautene ====
Det eneste bevarte hellenistiske eposet, Argonautika av Apollonios Rhodios, forteller myten om reisen til Jason og hans argonautene for å få tilbake det gylne skinn fra det mytiske landet Kolkis ved Svartehavet. I Argonautika sendes Jason på sin reise av kong Pelias som får en profeti om at en mann med én sandal vil bli hans nemesis og bane. Jason mistet en sandal i en elv, ankom hoffet til Pelias og eposet er i gang. Nesten alle medlemmene i den neste generasjonen av helter, i tillegg til Herakles, reiste med Jason på hans skip Argo for å få tak i skinnet.
Denne generasjonen omfattet også Thesevs som reiste til Kreta for å drepe Minotauros, Atalanta, den kvinnelige heltinnen, og Meleagros som en gang hadde en episk syklus selv som kunne utfordre Iliaden og Odysseen. Pindaros, Apollonios og Apollodoros forsøkte å gi en fullstendig liste over argonauteneSelv om Apollonios diktet sitt epos på 200-tallet f.Kr., viser sammensetningen i denne fortellingen om argonautene at legenden opprinnelig kan ha vært langt eldre, kanskje også eldre enn Odysseen. Sistnevnte har åpenbare likheter med bedriftene til Jason. Reisen til Odyssevs kan ha vært delvis basert på den. I antikken ble felttoget regnet som et historisk fakta, en hendelse som åpnet opp Svartehavet for gresk handel og kolonisering. Den var ekstremt populær og dannet en syklus som et antall lokale legender ble knyttet opp mot. Særlig historien om Medeia fikk oppmerksomhet fra de tragiske poetene.
==== Atrevs' hus og den thebanske syklus ====
Mellom Argos og trojanerkrigen var der en generasjon som hovedsakelig er kjent for sine forferdelig ugjerninger. Det omfatter gjerningene til Atrevs og Thyestes ved Argos. Bak denne myten til Atrevs' hus, et av de to fremste heltedynastiene med Labakos' hus som det andre, ligger problemet med maktoverførelse. Tvillingene Atrevs og Thyestes med deres etterkommere spilte hovedrollene i tragedien om Mykenes forfall.Den thebanske syklus tar for seg hendelser som særlig er knyttet til Kadmos, byens grunnlegger, og senere med gjerningene til Laios og Oidipus ved Theben, en rekke mytologiske fortellinger som førte til den endelige plyndringen av byen ved Syv mot Theben og Epigoni. Det er uvisst om Syv mot Theben var med i det tidligste eposet. Når det gjelder Oedipus, ser det ut til at tidlige beretninger ser ut til å ha fulgte et annet mønster, hvor han fortsatte å herske i Theben etter at det ble avslørt at Iokaste var hans mor og det påfølgende ekteskapet med sin andre kone som ble hans barns mor, fra det som er kjent for oss gjennom tragedien og senere mytologiske beretninger
==== Trojanerkrigen og etterspillet ====
Gresk mytologi kulminerte i trojanerkrigen som ble utkjempet mellom grekerne og trojanerne, og dets etterspill. I Homers epos har de viktigste fortellingene allerede tatt form, og individuelle temaer ble utarbeidet senere, særlig i gresk drama. trojanerkrigen skapte stor interesse fra romersk kultur siden fortellingen om Aineias, en trojanerhelt som dro fra Troja og grunnla byen som en dag skulle bli Roma, er nevnt i Vergil Æneiden. Bok II i Æneiden inneholder den mest kjente beretningen om plyndringen av Troja. Til slutt er der to pseudokrøniker skrevet på latin som ble gitt ut under navnene Dictys Cretensis og Dares Phrygius.Krigsyklusen om trojanerkrigen, en samling av flere episke dikt, begynte med hendelsene som førte til krigen: Eris og det gyldne eple til Kallisti, dommen over Paris, bortførelsen av Helena og ofringen av Ifigeneia ved Aulis. For å få Helena tilbake, satte grekerne i gang et felttog under ledelse av Menelaos' bror, Agamemnon, konge av Argos eller Mykene, men trojanerne nektet å levere Helena tilbake.
Iliaden som utspiller seg i krigens tiende år, forteller om krangelen mellom Agamemnon og Akilles som var den beste av de greske krigerne og de etterfølgende dødsfallene til Akilles' venn Patroklos og Priamos' eldste sønn Hektor. Etter Hektors død sluttet to eksotiske allierte seg til trojanerne, dronningen av amasonene og Memnon, etiopiernes konge og morgengudinnen Eos' sønn. Akilles drepte begge disse, men Paris klarte så å drepe Akilles med en pil. Før de kunne ta Troja, måtte grekerne stjele gudebildet av Pallas Athene (Palladium).
Med Athenes hjelp bygget de den trojanske hest. Til tross for advarsler fra Priamos' datter Kassandra, ble trojanerne overtalt av Sinon, en greker som lot som om han deserterte, til å ta hesten innenfor Trojas murer som et offer til Athene. Presten Laokoon som forsøkte å få hesten ødelagt, ble drept av sjøslanger.
Ved nattestid kom den greske flåten tilbake, og grekerne i hesten åpnet Trojas porter. I den totale plyndringen som fulgte, ble Priamos og hans sønner drept. De trojanske kvinnene ble slaver i forskjellige byer i Hellas. De opplevelsesrike hjemturene til de greske lederne, inkludert Odyssevs og Aineias (Æneiden) og mordet på Agamemnon, ble fortalt i to eposer, Tilbaketuren (Nostoi som er gått tapt) og Homers Odysseen. Den trojanske syklusen inneholder også opplevelsene til barna til den trojanske generasjonen, Orestes og Telemakhos.
Trojanerkrigen gav mange temaer og bli hovedkilde for inspirasjon for greske antikke kunstnere som metoper på Parthenon i Athen som viser plyndringen av Troja. Disse foretrukne temaene fra den trojanske syklus blant kunstnere indikerer dens viktighet for den antikke greske sivilisasjonen. Den samme mytologiske syklus inspirerte også en rekke av europeiske litterære verk. Middelalderens europeiske forfattere som ikke direkte kjente til Homer, fant i legenden om Troja en rik kilde til heroiske og romantiske fortellinger og et beleilig rammeverk de kunne sette sine idealer om høviske hoff og riddere. Forfattere på 1100-tallet som Benoît de Sainte-Maure (Roman de Troie, 1154–60) og Josef av Exeter (De Bello Troiano, 1183) beskriver krigen mens de omskrev standardversjonen de fant i Dictys og Dares. De fulgte dermed Horats' råd og Vergils eksempel. De omskrev et dikt om Troja framfor å fortelle noe helt nytt.
== Gresk og romersk oppfattelse av mytene ==
Mytologien var i hjertet av dagliglivet i antikkens Hellas. Grekerne så på mytologien som del av deres historie. De brukte myter til å forklare naturfenomener, kulturelle forskjeller, tradisjonelle fiendskap og vennskap. Det var kilde til stolthet å kunne spore sine lederes opphav fra en mytologisk helt eller gud. Få tvilte noen gang på at der var sannhet bak beretningene om krigen med Troja i Iliaden og Odysseen. Ifølge Victor Davis Hanson, en militærhistoriker, skribent, politisk forfatter og tidligere professor i den klassiske periode, og John Heath, professor i klassisk historie ved Santa Clara University, ble kunnskapen i de homeriske eposene vurdert av grekerne til å være basisen for deres kulturelle endring. Homer var «Hellas' utdannelsen» (Ἑλλάδος παίδευσις) og hans poesi selve «Boken».
=== Filosofien og mytene ===
Etter fremveksten av filosofien, historien, prosaen og rasjonalisme sent på 400-tallet f.Kr., ble skjebnen til mytene usikker, og mytologiske slektstre gav plass til en oppfattelse av historie som forsøkte å ekskludere det overnaturlige, som i Thukydids historie. Mens poeter og dramatikere omarbeidet mytene, begynte greske historikere og filosofer å kritisere dem.Noen få radikale filosofer som Xenofanes begynte å oppfatte poetenes fortellinger som blasfemiske løgner 500-tallet f.Kr. Xenofanes klaget over at Homer og Hesiod tilla gudene «alt som er skammelig og forkastelig blant mennesker. De stjeler, begår ekteskapsbrudd og forråder hverandre».
Denne tankegangen fant sitt reneste uttrykk i Platons Staten og Lovene. Platon skapte sine egne allegoriske myter som visjonen av Er i Staten, angrep de tradisjonelle fortellingene om gudenes triks, tyveri og ekteskapsbrudd som umoralske og protesterte på deres sentrale rolle i litteraturen. Platons kritikk, han kalte mytene for «gamle kvinners skravling,» var den første alvorlige utfordringen til den homeriske mytologiske tradisjonen.
Aristoteles kritiserte den førsokratiske kvasimytiske filosofiske angrepsvinkelen og understreket at «Hesiod og teologiske forfattere var bare opptatt med det som virket fornuftig for dem selv, og hadde ingen respekt for oss... Men det er ikke verdt å ta seriøst forfattere som viser seg i mytisk stil. Når det gjelder dem som fortsetter å bevise sine antagelser, må vi krysseksaminere dem.»
Selv Platon klarte uansett ikke å fjerne seg og sitt samfunn fra mytenes innflytelse. Hans egen karakterisering av Sokrates er basert på tradisjonell homeriske og tragiske mønstre, brukt av filosofen til å lovprise det rettferdige livet til hans lærer:
«Men kanskje må noen si: «Skammer du deg ikke, Sokrates, av å følge en slik vei at du nå er i fare for å bli drept for dette?» Men jeg ville bare få ham til å svare: «Du snakker ikke godt, herre, dersom du tror at en mann som der bare er litt ære i burde vurdere faren for liv eller død, og ikke vurdere om det han gjør ting er ting som er riktige eller gale og er gjerningene til en god eller dårlig mann. For ifølge ditt argument ville alle halvguder være dårlige som døde ved Troja, inkludert Thetis sin sønn som foraktet fare, til sammenligning med å tåle skammen som da hans mor (og hun var gudinne) sa til ham, da han var så ivrig etter å drepe Hektor. Noe som dette, tror jeg:Min sønn, dersom du hevner døden til din venn Patroklos og dreper Hektor, skal du selv dø, for med en gang, etter Hektor, er døden over deg...» (Hom. Il. 18.96)Hanson og Heath anslår at Platons forkastelse av denne homeriske tradisjonen ikke ble godt mottatt blant grasroten i gresk sivilisasjon. De gamle mytene ble holdt i live i lokale kulter, de fortsatte å ha innflytelse på poesien og å danne hovedtemaet i malerier og skulpturer.
Tragedieforfatteren Evripides på 400-tallet f.Kr. spilte ofte på lag med gamle tradisjoner, gjorde narr av dem og gjennom stemmen til sine figurer skjøt han inn tvil. Men emnene i hans skuespill ble tatt, uten unntak, fra mytene. Mange av disse skuespillene ble skrevet som svar på en forgjengers versjon av de samme eller lignende myter. Euripides stiller hovedsakelig spørsmål ved mytene om gudene og begynner sin kritikk med en protest lignende den som ble uttrykt av Xenofanes: Gudene slik de tradisjonelt ble presentert, var for antropomorfistiske.
=== Hellenistisk og romersk rasjonalisme ===
Under hellenismen ble mytologien elitekunnskap med prestisje som preget de som hørte til en viss klasse. Samtidig ble den skeptiske vendingen i den klassiske alderen enda mer uttalt. Den greske mytografen Euhemeros etablerte tradisjonen med å søke faktisk historisk grunnlag for mytiske vesener og hendelser. Hans opprinnelige verk (Hellige skrifter) er tapt, men mye vites om innholdet fra det som er nedskrevet av Diodorus og Lactantius.Rasjonaliserende hermeneutikk av mytene ble stadig mer populært i Romerriket, takket være fysiske teorier til stoisk og epikuristisk filosofi. Stoikerne gav forklaringer på gudene og heltene som fysiske fenomen, mens euherister rasjonaliserte dem som historiske figurer. Samtidig fremmet stoikerne og neoplatonister de moralske betydningene av den mytologiske tradisjonen som ofte var basert på gresk etymologier.Gjennom sitt epikuriske budskap forsøkte Lukretius å fjerne frykten for det overnaturlige hos sine medborgere. Livius er også skeptisk til den mytologiske tradisjonen og hevdet at han ikke har til intensjon å felle dom over slike legender. Utfordringene for romere med en sterk og apologetisk sans for religiøse tradisjoner var å forsvare tradisjonen mens de innrømmet at den ofte var grobunn for overtro.
Varro så på religion som en menneskelig institusjon som var viktig for å ta vare på det gode i samfunnet, og la ned nitide studier i opprinnelsen til religiøse kulter. I sin Antiquitates Rerum Divinarum som ikke har overlevd men som Augustins Om Gudsstaten indikerer dens generelle innfallsvinkel, hevder Varro at hvor den overtroiske mann frykter gudene, ser den virkelige religiøse personene på dem som foreldre. I sine verk skiller han mellom tre typer guder:
Naturgudene: Personifikasjoner av fenomen som regn og ild.
Poetenes guder: Oppfunnet av skruppelløse skalder for å vekke lidenskap.
Byens guder: Oppfunnet av vise lovgivere for å trøste og opplyse befolkningen.Den romerske akademikeren Cotta gjør narr av både bokstavelig og allegorisk aksept av myter og erklærer at myter ikke har plass i filosofi. Cicero er også generelt skeptisk til myter, men som Varro er han empatisk i sin støtte for statsreligionen og dens institusjoner. Det er vanskelig å vite hvor langt ned på den sosiale skalaen som denne rasjonalismen bredte seg. Cicero legger vekt på at ingen (selv ikke gamle kvinner og gutter) er så dumme i frykten for Hades eller eksistensen til Skylla, kentaurer eller andre vesener, men andre steder klager taleren over overtroen og troens karakter i folket. De Natura Deorum er den mest omfattende oppsummeringen av Ciceros tankegang om dette.
=== Synkretiserende trender ===
I løpet av den romerske epoken dukker en populær trend i å synkretisere flere greske og utenlandske guder i merkelige, nesten ugjenkjennelige, nye kulter. Synkretismen skyldtes også det faktum at romerne hadde begrenset med egen mytologi og tok til seg de greske mytologiske tradisjoner. Derfor var de viktigste romerske gudene synkretisert med grekernes. I tillegg til denne kombinasjonen av de to mytologiske tradisjonene, førte assosieringen til romerne med østlige religioner til videre synkretisering. Solkulten ble introdusert i Roma etter Aurelians vellykkede felttog i Syria. De asiatiske guddommene Mithras («solen») og Baal ble kombinert med Apollon og Helios til en Sol Invictus med blandede ritualer og sammenblandede egenskaper. Apollon kan i økende grad ha blitt identifisert i religionen med Helios eller til og med Dionysos, tekster som gjenforteller hans myter reflekterer denne utviklingen. Den tradisjonelle litterære mytologien var i økende grad i utakt med faktisk religiøs praksis.
Samlingen av orfiske hymner og Ambrosius Theodosius Macrobius' Saturnalia som har overlevd fra 100-tallet, er påvirket av teoriene til rasjonalismen og de synkretiserende trendene. De orfiske hymnene er et sett med førklassiske poetiske deler som er tillagt Orfeus som selv er subjektet i en kjent myte. I realiteten var disse diktene antagelig sammensatt av flere forskjellige poeter og inneholder et rikt sett med spor om forhistorisk europeisk mytologi. Det uttalte formålet med Saturnalia var å videreføre den greske kulturen han hadde samlet i sine studier, selv om mye av hans behandling av gudene er farget av egyptisk og nordafrikansk mytologi og teologi som også påvirket tolkningen til Vergil. I Saturnalia dukker igjen mytografiske kommentarer som var påvirket av euhemeristene, stoikerne og neoplatonistene opp.
== Moderne tolkninger ==
Fødselen til moderne forståelse av gresk mytologi regnes av noen forskere som en dobbel reaksjon på slutten av 1700-tallet mot «den tradisjonelle holdningen fra kristne sterke fiendtligheten», hvor den kristne fortolkningen av myter som «løgn» eller fabler var beholdt. I Tyskland rundt 1795 var der en voksende interesse for Homer og gresk mytologi. I Göttingen begynte Johann Matthias Gesner å gjenopplive greske studier, mens hans etterfølger, Christian Gottlob Heyne, arbeidet med Johann Joachim Winckelmann og la grunnlaget for mytologiske studier både i Tyskland og andre steder.
=== Sammenlignende og psykoanalytisk innfallsvinkel ===
Utviklingen av komparativ filologi på 1800-tallet, sammen med etnologiske oppdagelser på 1900-tallet, etablerte vitenskapen om mytene. Siden romantikken hadde alle studier av myter vært komparativ. Wilhelm Mannhardt, James Frazer og Stith Thompson brukte den komparative innfallsvinkelen for å samle og klassifisere temaene i folkeminne og mytologi. Edward Burnett Tylor publiserte i 1871 verket Primitive Culture hvor han brukte den komparative metoden og forsøkte å forklare religionens opprinnelse og evolusjon. Tylors prosedyre med å trekke sammen materiell kultur, ritualer og myter til vidt forskjellige og separate kulturer påvirket både Carl Jung og Joseph Campbell. Max Müller brukte den nye vitenskapen av komparativ mytologi på studier av myter hvor han oppdaget forvridde rester av arisk naturtilbedelse. Bronislaw Malinowski la vekt på måten som mytene utfyller felles sosiale funksjoner. Claude Lévi-Strauss og andre strukturalister har sammenlignet de formelle forholdene og mønstrene i myter i hele verden.
Sigmund Freud introduserte en transhistorisk og biologisk forståelse av mennesket og et syn på myter som et uttrykk for undertrykkende idéer. Drømmetolkning er grunnlaget for freudisk mytetolkning og Freuds konsept om drømmeverket anerkjenner viktigheten av kontekstuelle forhold for tolkning av individuelle elementer i en drøm. Dette forslaget skulle finne et viktig punkt av harmoni mellom strukturalistiske og psykoanalytiske innfallsvinkler til myter i Freuds tankegang.Carl Jung utvidet den transhistoriske, psykologiske innfallsvinkelen med sin teori om den «kollektive ubevissthet» og arketypene (arvede «arkaiske» mønstre), ofte kodet i myter som steg ut av den. Ifølge Jung «måtte mytedannende strukturelle elementer være til stede i den ubevisste psyken.» Robert A. Segal sammenlignet Jungs metoder med Joseph Campbells teori og konkluderte med at «for å tolke en myte, indentifiserer Campbell bare arketypene i den. En tolkning av eksempelvis Odysseen ville vise hvordan Odyssevs liv stemmer overens med et heltemønster. Jung, derimot, regner identifiseringen av arketypene som bare det første steget i en tolkning av en myte.» Károly Kerényi, en av grunnleggerne av moderne studier i gresk mytologi, gav opp sitt tidlige syn på myter for å bruke Jungs teorier om arketyper på greske myter.
=== Opprinnelsesteorier ===
Der er forskjellige moderne teorier om opprinnelsen til gresk mytologi. Ifølge teorien om hellige tekster, stammer alle mytologiske legender fra beretninger til de hellige bøkene, selv om de reelle faktaene har blitt skjult og endret. Ifølge den historiske teorien var alle personer som er nevnt i mytologien en gang reelle mennesker, og legendene som er knyttet til dem er stort sett bare tillegg i senere tider. På denne måten skal fortellingen om Aiolos ha dukket opp fra det fakta at Aiolos var herskeren av en eller annen øy i Tyrrenhavet. Den allegoriske teorien går ut fra at alle gamle myter var allegoriske og symbolske. Den fysiske teorien mener at idéen om at elementene luft, ild og vann opprinnelig var objektene for religiøs tilbedelse, dermed var de viktigste guddommene personifisering av disse naturkreftene.Max Müller forsøkte å forstå en indoeuropeisk religiøs form ved å spore den tilbake til sin ariske, vediske, «opprinnelige» manifestasjon. Han hevdet i 1891 at «den viktigste oppdagelsen som har blitt gjort i løpet av det 19. århundre med tanke på menneskets antikke historie... var dette regnestykket: sanskrit Dyaus-pitar = gresk Zeus = latin Jupiter = norrøn Ty.» I andre tilfeller antydet nære paralleller i figurer og funksjon et felles opphav, men stadig manglende lingvistiske bevis gjør det vanskelig å bevise, som i sammenligningen mellom Uranos og den sanskritiske Varuna eller Moirae og nornene.Arkeologi og mytografi, på den andre siden, har avslørt at grekerne var inspirert av noen av sivilisasjonene i Anatolia og Det nære østen. Adonis ser ut til å være den greske motparten, klarere i kult enn i myte, til en nære østens «døende gud». Kybele har sin rot i anatolisk kultur mens mye av ikonografien til Afrodite har opphav i semittiske gudinner. Der er også muligens paralleller mellom de tidligste guddommelige generasjonene (Kaos og dets barn) og Tiamat i Enuma Elish.Ifølge Meyer Reinhold «fant theogoniske konsepter i Det nære østen som involverte guddommelig etterfølgelse gjennom vold og maktkamper mellom generasjoner sin vei... inn i gresk mytologi.» I tillegg til indoeuropeisk og opprinnelse i Det nære østen, har noen forskere spekulert i gjelden til gresk mytologi til førgreske samfunn: minoiske Kreta, mykensk kultur, Pylos, Theben og Orkomenos. Religionshistorikere var fascinert av et antall tydelige antikke konfigurasjoner av myter som var forbundet med Kreta, guden som okse, Zevs og Europa, Pasifaë som underlegger seg oksen og føder Minotauros og videre. Professor Martin P. Nilsson konkluderer med at alle store greske myter var forbundet til mykenske sentre og var forankret i forhistorisk tid. Ifølge Walter Burkert har ikonografien i den kretiske palassperioden uansett gitt nesten ingen bekreftelser for disse teoriene.
== Motiver i vestlig kunst og litteratur ==
Den utstrakte konverteringen til kristendom og dens dominans kneblet ikke populariteten til mytene. Med gjenoppdagelsen av klassisk antikk periode i renessansen fikk poesien til Ovid en betydelig innflytelse på kreativiteten til poeter, dramatikere, musikere og kunstnere. Fra de tidlige årene til renessansen portretterte kunstnere som Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael de hedenske temaene til gresk mytologi sammen med mer konvensjonelle kristne temaer. Gjennom mediet latin og verkene til Ovid, fikk greske myter innflytelse på poeter i middelalderen og renessansen som Francesco Petrarca, Boccaccio og Dante i Italia.
I det nordlige Europa fikk aldri gresk mytologi samme tak på den visuelle kunsten, men dens effekt var svært opplagt i litteraturen. Den engelske forståelsen av gresk mytologi begynte med Geoffrey Chaucer og John Milton og fortsatte videre hos William Shakespeare og til Robert Bridges på 1900-tallet. Jean Racine i Frankrike og Johann Wolfgang von Goethe i Tyskland fornyet gresk drama og arbeidet med de antikke mytene. Reaksjoner mot greske myter i opplysningstiden på 1700-tallet spredte seg i Europa, men mytene fortsatte å være en viktig kilde som råmateriale for dramatikere, inkludert de som skrev librettoer for mange av Georg Friedrich Händels og Wolfgang Amadeus Mozarts operaer.På slutten 1700-tallet satte romantikken i gang en entusiasme for alt som var gresk, inkludert gresk mytologi. I Storbritannia inspirerte nye oversettelser av greske tragedier og Homer samtidige poeter som Alfred Tennyson, John Keats, George Byron og Mary Shelley og malere som Frederic Leighton og Lawrence Alma-Tadema. Christoph Gluck, Richard Strauss, Jacques Offenbach og mange andre satte greske mytologiske temaer til musikk. Amerikanske forfattere på 1800-tallet som Thomas Bulfinch og Nathaniel Hawthorne mente at studiet av klassiske myter var essensielt for å forstå engelsk og amerikansk litteratur.I nyere tider har klassiske temaer blitt tolket på nytt av dramatikerne Jean Anouilh, Jean Cocteau og Jean Giraudoux i Frankrike, Eugene O'Neill i USA og T.S. Eliot i Storbritannia og av forfattere som James Joyce og André Gide.
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Primære kilder ===
Aiskhylos: Perserne. Se original tekst i Perseus program.
Aiskhylos: Prometheus i lenker. Se original tekst i Perseus program.
Apollodorus: Library and Epitome. Se original tekst i Perseus program.
Apollonios av Rhodos: Argonautica, Book I. Se original tekst i Sacred Texts.
Cicero: De Divinatione. Se original tekst i Latin Library.
Cicero: Tusculanae Disputationes. Se original tekst i Latin Library.
Herodot: Historier, I. Se original tekst i Sacred Texts.
Hesiod: Arbeid og dager. Oversatt til engelsk av Hugh G. Evelyn-White.
Hesiod: Theogonien
Homer: Iliaden. Se original tekst i Perseus program.
Homeric Hymn to Aphrodite. Oversatt til engelsk av Gregory Nagy.
Homeric Hymn to Demeter. Se original tekst i Perseus project.
Homeric Hymn to Hermes. Se den engelske oversettelsen i Online Medieval and Classical Library.
Ovid: Metamorfoser. Se original tekst i Latin Library.
Pindaros: Pythian Odes, Pythian 4: For Arcesilas of Cyrene Chariot Race 462 BC. Se original tekst i Perseus program.
Platon: Apology. Se original tekst i Perseus program.
Platon: Theaetetus. Se original tekst i Perseus program.
=== Sekundære kilder ===
Ackerman, Robert (1991, opptrykk): «Introduction»”, Prolegomena to the Study of Greek Religion av Jane Ellen Harrison. Princeton University Press. ISBN 0-691-01514-7.
Albala Ken G, Johnson Claudia Durst, Johnson Vernon E. (2000): «Origin of Mythology», Understanding the Odyssey. Courier Dover Publications. ISBN 0-486-41107-9.
Algra, Keimpe (1999): «The Beginnings of Cosmology», The Cambridge Companion to Early Greek Philosophy. Cambridge University Press. ISBN 0-521-44667-8.
Allen, Douglas (1978): «Early Methological Approaches», Structure & Creativity in Religion: Hermeneutics in Mircea Eliade's Phenomenology and New Directions. Walter de Gruyter. ISBN 90-279-7594-9.
Betegh, Gábor (2004): «The Interpretation of the poet», The Derveni Papyrus. Cambridge University Press. ISBN 0-521-80108-7.
Bonnefoy, Yves (1992): «Kinship Structures in Greek Heroic Dynasty», Greek and Egyptian Mythologies. University of Chicago Press. ISBN 0-226-06454-9.
Bulfinch, Thomas (2003): «Greek Mythology and Homer», Bulfinch's Greek and Roman Mythology. Greenwood Press. ISBN 0-313-30881-0.
Burkert, Walter (2002): «Prehistory and the Minoan Mycenaen Era», Greek Religion: Archaic and Classical (oversatt av John Raffan). Blackwell Publishing. ISBN 0-631-15624-0.
Burn, Lucilla (1990): Greek Myths. University of Texas Press. ISBN 0-292-72748-8.
Bushnell, Rebecca W. (2005): «Helicocentric Stoicism in the Saturnalia: The Egyptian Apollo», Medieval A Companion to Tragedy. Blackwell Publishing. ISBN 1-4051-0735-9.
Chance, Jane (1994): «Helicocentric Stoicism in the Saturnalia: The Egyptian Apollo», Medieval Mythography. University Press of Florida. ISBN 0-8130-1256-2.
Caldwell, Richard (1990): «The Psychoanalytic Interpretation of Greek Myth», Approaches to Greek Myth. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-3864-9.
Calimach, Andrew (2002): «The Cultural Background», Lovers' Legends: The Gay Greek Myths. Haiduk Press. ISBN 0-9714686-0-5.
Cartledge, Paul A. (2002): «Inventing the Past: History v. Myth», The Greeks. Oxford University Press. ISBN 0-19-280388-3.
Cartledge, Paul A. (2004): The Spartans (oversettelse til gresk). Livanis. ISBN 960-14-0843-6.
Cashford, Jules (2003): «Introduction», The Homeric Hymns. Penguin Classics. ISBN 0-14-043782-7.
Dowden, Ken (1992): «Myth and Mythology», The Uses of Greek Mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-06135-0.
Dunlop, John (1842): «Romances of Chivalry», The History of Fiction. Carey and Hart.
Edmunds, Lowell (1980): «Comparative Approaches», Approaches to Greek Myth. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-3864-9.
Foley, John Miles (1999): «Homeric and South Slavic Epic», Homer's Traditional Art. Penn State Press. ISBN 0-271-01870-4.
Gale, Monica R. (1994): «The Cultural Background», Myth and Poetry in Lucretius. Cambridge University Press. ISBN 0-521-45135-3.
Griffin, Jasper (1986): «Greek Myth and Hesiod», The Oxford Illustrated History of Greece and the Hellenistic World redigert av John Boardman, Jasper Griffin og Oswyn Murray. Oxford University Press. ISBN 0-19-285438-0.
Grimal, Pierre (1986): «Argonauts», The Dictionary of Classical Mythology. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-20102-5.
Hacklin, Joseph (1994): «The Mythology of Persia», Asiatic Mythology. Asian Educational Services. ISBN 81-206-0920-4.
Hanson Victor Davis, Heath John (1999): Who Killed Homer (oversettelse fra gresk av Rena Karakatsani). Kaktos. ISBN 960-352-545-6.
Hard, Robin (2003): «Sources of Greek Myth», The Routledge Handbook of Greek Mythology: basert på H.J. Roses Handbook of Greek mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-18636-6.
Jung Carl Gustav, Kerényi Karl (2001, opptrykk): «Prolegomena», Essays on a Science of Mythology. Princeton University Press. ISBN 0-691-01756-5.
Jung, C.J. (2002): «Troy in Latin and French Joseph of Exeter's Ylias and Benoît de Sainte-Maure's Roman de Troie», Science of Mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-26742-0.
Kelly, Douglas (2003): «Sources of Greek Myth», An Outline of Greek and Roman Mythology. Douglas Kelly. ISBN 0-415-18636-6.
Kelsey, Francis W. (1889): A Handbook of Greek Mythology. Allyn and Bacon.
Kirk, Geoffrey Stephen (1973): «The Thematic Simplicity of the Myths», Myth. University of California Press. ISBN 0-520-02389-7.
Miles, Geoffrey (1999): «The Myth-kitty», Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology. University of Illinois Press. ISBN 0-415-14754-9.
Morris, Ian (2000): Archaeology As Cultural History. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-19602-1.
Nagy, Gregory (1992): «The Hellenization of the Indo-European Poetics», Greek Mythology and Poetics. Cornell University Press. ISBN 0-8014-8048-5.
Nilsson, Martin P. (1940): «The Religion of Eleusis», Greek Popular Religion. Columbia University Press.
North John A., Beard Mary, Price Simon R.F. (1998): «The Religions of Imperial Rome», Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology. Cambridge University Press. ISBN 0-521-31682-0.
Papadopoulou, Thalia (2005): «Introduction», Heracles and Euripidean Tragedy. Cambridge University Press. ISBN 0-521-85126-2.
Percy, William Armostrong III (1999): «The Institutionalization of Pederasty», Pederasty and Pedagogy in Archaic Greece. Routledge (UK). ISBN 0-252-06740-1.
Poleman, Horace I. (Mars 1943): «Review of Ouranos-Varuna. Etude de mythologie comparee indo-europeenne by Georges Dumezil». Journal of the American Oriental Society 63 (No.1): ss. 78-79.
Reinhold, Meyer (20. oktober 1970): «The Generation Gap in Antiquity». Proceedings of the American Philosophical Society 114 (No.5): ss. 347-365.
Rose, Herbert Jennings (1991): A Handbook of Greek Mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-04601-7.
Segal, Robert A. (1991): «A Greek Eternal Child», Myth and the Polis, red. av Dora Carlisky Pozzi, John Moore Wickersham. Cornell University Press. ISBN 0-8014-2473-9.
Segal, Robert A. (4. april 1990): «The Romantic Appeal of Joseph Campbell». Christian Century.
Segal, Robert A. (1999): «Jung on Mythology», Theorizing about Myth. Univ of Massachusetts Press. ISBN 1-55849-191-0.
Stoll, Heinrich Wilhelm (overs. av R. B. Paul) (1852): Handbook of the religion and mythology of the Greeks. Francis & John Rivington.
Trobe, Kala (2001): «Dionysus», Invoke the Gods. Llewellyn Worldwide. ISBN 0-7387-0096-7.
Walsh, Patrick Gerald (1998): «Liberating Appearance in Mythic Content», The Nature of the Gods. Oxford University Press. ISBN 0-19-282511-9.
Weaver, John B. (1998): «Introduction», The Plots of Epiphany. Walter de Gruyter. ISBN 3-11-018266-1.
Winterbourne, Anthony (2004): «Spinning and Weaving Fate», When the Norns Have Spoken. Fairleigh Dickinson Univ Press. ISBN 0-8386-4048-6.
Wood, Michael (1998): «The Coming of the Greeks», In Search of the Trojan War. University of California Press. ISBN 0-520-21599-0.
=== Annen litteratur ===
Graves, Robert (1955—Cmb/Rep edition 1993). The Greek Myths. Penguin (Non-Classics). ISBN 0-14-017199-1.
Hamilton, Edith (1942—New edition 1998). Mythology. Back Bay Books. ISBN 0-316-34151-7.
Kerenyi, Karl (1951—Reissue edition 1980). The Gods of the Greeks. Thames & Hudson. ISBN 0-500-27048-1.
Kerenyi, Karl (1959—Reissue edition 1978). The Heroes of the Greeks. Thames & Hudson. ISBN 0-500-27049-X.
Morford M.P.O., Lenardon L.J. (2006). Classical Mythology. Oxford University Press. ISBN 0-19-530805-0.
Ruck Carl, Staples Blaise Daniel (1994). The World of Classical Myth. Carolina Academic Press. ISBN 0-89089-575-9.
Smith, William (1870), Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology.
Veyne, Paul (1988). Did the Greeks Believe in Their Myths? An Essay on Constitutive Imagination (oversatt til engelsk av Paula Wissing). University of Chicago. ISBN 0-226-85434-5.
== Eksterne lenker ==
Theoi Project, Guide to Greek Mythology inneholder fortellinger om guder og monstre med sitat fra primærkilder og bilder fra klassisk kunst (på engelsk)
Timeless Myths: Classical Mythology gir informasjon og fortellinger fra klassisk litteratur (på engelsk)
Gresk mytologi forklart for barn Arkivert 29. januar 2007 hos Wayback Machine.
Digital kopi av Leo Hjortsø: Greske guder og helter (Pax, 1998)
Digital kopi av Terje Nordby: Forvandlinger – et moderne møte med greske myter (1999) | Gresk mytologi omfatter en mengde mytologiske fortellinger fra antikkens Hellas, som handler om de antikke grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Moderne forskere har henvist til mytene og studert dem i et forsøk på å kaste lys over de religiøse og politiske institusjonene i det gamle Hellas og på den antikke greske sivilisasjonen. | 4,704 |
null | 2023-02-04 | Verdens syv underverker | null | null | null | Verdens syv underverker (eller egentlig Antikkens syv underverker) er en liste over syv menneskeskapte klassiske byggverk: Kheopspyramiden, Babylons hengende hager, Kolossen på Rhodos, Zevsstatuen i Olympia, Mausoleet i Halikarnassos, Artemistempelet i Efesos og Fyrtårnet på Faros ved Alexandria. Listen var basert på guidebøker som var populære blant greske reisende og omfatter bare byggverk fra området rundt Middelhavet. | 4,705 |
null | 2023-02-04 | Lucca | null | null | null | Lucca er en by i Toscana med 90 000 innbyggere. Den ligger i provinsen Lucca. | 4,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giacomo_Puccini | 2023-02-04 | Giacomo Puccini | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 22. desember', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Lucca', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Giacomo Antonio Domenico Michele Secondo Maria Puccini (født 22. desember 1858 i Lucca, Storhertugdømmet Toscana, død 29. november 1924 i Brussel, Belgia) var en italiensk komponist hvis La bohème, Tosca og Madama Butterfly er blant verdens mest oppførte operaer. Operaariene «O mio babbino caro» fra Gianni Schicchi og «Nessun dorma» fra Turandot har blitt en del av moderne kultur. Puccini var en av de få operakomponistene som med hell brukte både tyske og italienske operateknikker. Han anses som en etterfølger til Giuseppe Verdi.
| Giacomo Antonio Domenico Michele Secondo Maria Puccini (født 22. desember 1858 i Lucca, Storhertugdømmet Toscana, død 29. november 1924 i Brussel, Belgia) var en italiensk komponist hvis La bohème, Tosca og Madama Butterfly er blant verdens mest oppførte operaer. Operaariene «O mio babbino caro» fra Gianni Schicchi og «Nessun dorma» fra Turandot har blitt en del av moderne kultur. Puccini var en av de få operakomponistene som med hell brukte både tyske og italienske operateknikker. Han anses som en etterfølger til Giuseppe Verdi.
== Tidlig liv ==
Puccini ble født i Lucca i Toscana i Italia inn i en familie med fem generasjoner av musikkhistorie bak seg. Hans far døde da han var fem år gammel, og han ble sendt hjemmefra for å studere med sin onkel Fortunato Magi, som betraktet ham for å være en svak og udisiplinert student. Senere tok han posisjonen som kirkeorganist og kormester i Lucca, men det var ikke før han så en fremføring av Verdis Aïda at han ble inspirert til å ville bli en operakomponist. Sammen med sin venn, gikk han tre mil for å se fremføringen i Pisa.
I 1880, med hjelp av en slektning og en bevilgning, ble Puccini innskrevet i konservatoriet i Milano for å studere komposisjon med Amilcare Ponchielli og Antonio Bazzini. I det samme året, da han var 21, komponerte han Messa, som markerer kulminasjonen av hans families lange forbindelse med kirkemusikk i hans innfødte Lucca. Skjønt Puccini selv riktignok titulerte arbeidet Messa, som henviser til den katolske messe, er verket i dag populært kjent som Messa di Gloria, et navn som teknisk sett henviser til bare de første to bønnene av messen, Kyrie og Gloria, mens Credo, Sanctus og Agnus Dei er unnlatt. Puccinis verk er en messe som henviser til den katolske messe.
Verket foregriper Puccinis karriere som operakomponist ved å gi glimt av den dramatiske kraften som han snart skulle slippe løs på scenen; de mektige ariene for tenor og bass-solister er utvilsomt mer operapregede enn hans vanlige kirkemusikk, og Messas instrumentering og dramatiske kraft, sammenlignes interessant nok med Verdis Requiem.
Mens Puccini studerte ved konservatoriet, ervervet han en libretto fra Ferdinando Fontana og deltok i en konkurranse for en enakters opera i 1882. Selv om han ikke vant, ble Le Villi senere arrangert i 1884 i Teatro dal Verme, noe som førte til at Giulio Ricordi fikk øynene opp for den, sjefen for G. Ricordi & Co. musikkforleggere, som bestilte en annen opera, Edgar i 1889. Puccini og Fontano skulle bli venner gjennom et helt liv.
== Puccini i Torre del Lago ==
Fra 1891 av, tilbrakte Puccini mye av sin tid i Torre del Lago, et lite landsbysamfunn omkring 25 km fra Lucca beliggende mellom det tyrrhenske hav og Massaciuccoli-sjøen, rett syd for Viareggio. Mens han leide et hus her, tilbrakte han tiden ved å jakte, og besøkte Lucca jevnlig. Innen 1900 hadde han ervervet land og bygde en villa ved sjøen, nå kjent som "Villa Museo Puccini". Han bodde her helt til 1921, da forurensningen produsert av torv i sjøen tvang ham til å flytte til Viareggio, noen få kilometer nordover. Etter hans død, ble et mausoleum bygget i Villa Puccini, der komponisten er begravet i et kapell, sammen med hans kone og sønn som døde senere.
Villa Museo Puccini er eid av hans barnebarn, Simonetta Puccini, og er åpen for offentligheten.
=== Operaer skrevet i Torre del Lago ===
Manon Lescaut (1893), hans tredje opera, var i begynnelsen en stor suksess. Den innledet det bemerkelsesverdige forholdet til librettistene Luigi Illica og Giuseppe Giacosa, som samarbeidet med ham på hans neste tre operaer, som kom til å bli hans tre mest berømte og mest fremførte operaer. Disse var:
La bohème (1896) er ansett som en av hans beste verker så vel som en av de mest romantiske operaene som noensinne er komponert. Sannsynligvis er det dagens mest populære opera.Tosca (1900) var sannsynligvis Puccinis første verisme, den realistiske fremstillingen av mange aspekter av det virkelige liv, inkludert vold. Operaen er i alminnelighet vurdert som svært viktig i operahistorien på grunn av dens betydningsfulle særpreg.Madama Butterfly (1904) var i begynnelsen mottatt med stor fiendtlighet (og var stort sett orkestrert av hans rivaler), men, etter litt omarbeiding, ble den enda en av hans mest suksessfulle operaer.Etter 1904 komponerte han sjeldnere. Puccini hadde en lidenskap for å kjøre raske biler, og ble nesten drept i en stor ulykke i 1903. I 1906 døde Giacosa, og i 1909 hendte en skandale etter at Puccinis kone, Elvira, urettmessig anklaget hushjelpen Doria Manfredi for å ha et forhold til Puccini. Dette førte til at hushjelpen begikk selvmord. Elvira ble med suksess saksøkt av Manfrediene, og Giacomo var nødt til å betale omkostningene. Endelig, i 1912, førte døden til Giulio Ricordi, Puccinis forlegger, at Puccini endte en produktiv periode i sin karriere.
Allikevel fullførte Puccini La fanciulla del West i 1910 og ferdiggjorde manuskriptet til La rondine i 1917, et stykke han omarbeidet fra en operette han forsøkte å komponere, for senere å finne ut at hans stil og talent var uforenlig med genren.
I 1918 hadde Il Trittico premiere i New York. Dette verket består av tre enakters operaer: en skrekkinngytende episode (Il Tabarro), i stilen til den parisiske Grand Guignol, en sentimental tragedie (Suor Angelica), og komedien (Gianni Schicchi). En av de tre, Gianni Schicchi, har forblitt den mest populære, og inneholder den populære arien O mio babbino caro.
=== Puccinis operaer ===
Le Villi, 1884.
Edgar, 1889.
Manon Lescaut, 1893.
La bohème, 1896.
Tosca, 1900.
Madama Butterfly, 1904.
La fanciulla del West, 1910.
La rondine, 1917.
Il Trittico: Il Tabarro, Suor Angelica, Gianni Schicchi, 1918.
Turandot, uferdig i 1924 da komponisten døde, men hadde en premiere i 1926 i en versjon som ble fullført av Franco Alfano.
=== Puccinis verker og revisjoner ===
(med datoer av premierer og fremførelsessted)
Messa (feilaktig kjent som Messa di Gloria, messe, Lucca, 1880)
Preludio Sinfonico in A-dur (Milano, 1882)
Capriccio Sinfonico (Milano, 1883)
Le Villi (31. mai 1884, Teatro dal Verme, Milano)
Le Villi [revisjon] (26. desember 1884, Teatro Regio di Torino)
Edgar (21. april 1889, Teatro alla Scala, Milano – 4 akter)
Crisantemi (Strykekvartett, 1890, "Alla memoria di Amadeo di Savoia Duca d'Aosta")
Edgar [revisjon] (5. september 1891, Teatro del Giglio, Lucca – 4 akter)
Minuetto n.1 (Strykekvartett, utgitt omkring 1892, "A.S.A.R. Vittoria Augusta di Borbone, Principessa di Capua")
Minuetto n.2 (Strykekvartett, utgitt omkring 1892, "All'esimio violinista prof. Augusto Michelangeli")
Minuetto n.3 (Strykekvartett, utgitt omkring 1892, "All'amico maestro Carlo Carignani")
Edgar [2. revisjon] (28. februar 1892, Teatro Comunale, Ferrara – 3 akter)
Manon Lescaut (1. februar 1893, Teatro Regio di Torino)
La bohème (1. februar 1896, Teatro Regio, Torino)
Tosca (14. januar 1900, Teatro Costanzi, Roma)
Madama Butterfly (17. februar 1904, Teatro alla Scala, Milano)
Madama Butterfly [revisjon] (28. mai 1904, Teatro Grande, Brescia)
Edgar [3. revisjon] (8. juni 1905, Teatro Colón, Buenos Aires – 3 akter)
Madama Butterfly [2. revisjon] (10. juli 1905, Royal Opera House, Covent Garden, London)
Madama Butterfly [3. revisjon] (28. desember 1905, Opéra comique, Paris)
La fanciulla del West (10. desember 1910, Metropolitan Opera, New York)
La rondine (27. mars 1917, Opéra de Monte-Carlo, Monte Carlo)
Il trittico (14. desember 1918, Metropolitan Opera, New York):
Il tabarro
Suor Angelica
Gianni Schicchi
Turandot (25. april 1926, Teatro alla Scala, Milano)
== Media ==
Giacomo Puccini "E lucevan le stelle" fra "Tosca", sunget av Romeo Berti, 1906
Giacomo Puccini, "Boheme"
== Se også ==
Festival Puccini; den årlige festivalen for Puccinis operaer i Torre del Lago.
== Bøker ==
Puccini: en biografi (William Weaver, Mary Jane Phillips-Matz), Northeastern University Press [2002]
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Giacomo Puccini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giacomo Puccini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giacomo Puccini på Internet Movie Database
(no) Giacomo Puccini hos Nationaltheatret
(da) Giacomo Puccini på Filmdatabasen
(en) Giacomo Puccini hos The Movie Database
(en) Giacomo Puccini hos Internet Broadway Database
(en) Giacomo Puccini på Discogs
(en) Giacomo Puccini på MusicBrainz
(en) Giacomo Puccini på Spotify
(en) Giacomo Puccini på Songkick
(en) Giacomo Puccini på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Giacomo Puccini i International Music Score Library Project | Giacomo Antonio Domenico Michele Secondo Maria Puccini (født 22. desember 1858 i Lucca, Storhertugdømmet Toscana, død 29. | 4,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giuseppe_Verdi | 2023-02-04 | Giuseppe Verdi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Busseto', 'Kategori:Personer fra provinsen Parma', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Giuseppe Fortunino Francesco Verdi (født 10. oktober 1813, død 27. januar 1901) var en italiensk operakomponist.
| Giuseppe Fortunino Francesco Verdi (født 10. oktober 1813, død 27. januar 1901) var en italiensk operakomponist.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i Roncole i hertugdømmet Parma, som da var okkupert av Napoléon Bonaparte, og flyttet i 1824 til Busseto, hvor han påbegynte sine musikalske studier med Ferdinando Provesi. Han komponerte en ouverture til Gioacchino Rossinis Il Barbiere di Siviglia, og flyttet til Milano, men fikk ikke plass på konservatoriet. Han hadde derfor private studier med Vincenzo Lavigna.
=== Komponist ===
Han fikk sitt gjennombrudd med librettoen til operaen Nabucco i 1842. I de neste fem år ble Verdi stadig mer berømt, først i Italia og Europa, og senere også i USA.I perioden 1844–1850 skrev Verdi flere operaer, heriblant Ernani, Macbeth og Luisa Miller. Operaene ble gradvis mer og mer fyldige og orkestret fikk en større og kraftigere rolle. Hans inspirasjon kom først og fremst fra store operakomponister som Rossini, Mercadante og Donizetti. Verdi gjennomarbeidet sine librettoer meget omhyggelig. På slutten av denne perioden ble de største og mest populære Verdi-operaene uroppført, først og fremst Rigoletto, som ble oppført i Venezia. Senere ble Il trovatore satt opp i Roma i 1853. Seks uker senere ble La traviata satt opp; den ble umiddelbart ikke vel mottatt, men etter en nyoppsetning året etter var også den en suksess.I 1870 begynte Verdi å arbeide med verket Aïda, som fikk sin uroppføring i Kairo i slutten av 1871. Etter dette trakk Verdi seg tilbake fra operaskrivningen, og hans verker fra 1873 omfatter blant annet en strykekvartett og et rekviem over dikteren Alessandro Manzoni.
I 1879 ble Verdi oppfordret til å skrive nok en opera, Othello. Verdi brukte da mye tid på å revidere sine tidligere operaer, og Othello ble først ferdig i 1886. Verket ble uroppført i Milano i 1887. Verdis siste opera skulle bli nok en Shakespeare-historie; Falstaff, fra 1893.
Verdi mistet sin kone tidlig, og hans to barn døde i tidlig alder. Senere flyttet han sammen med en sangerinne, den ugifte tobarnsmoren Giuseppina, og følte seg fordrevet fra Busseto fordi hun ble så dårlig behandlet av lokalbefolkningen.Sine siste år tilbrakte Verdi som en rik og respektert mann i Milano. Ved sin død i 1901 ble han hyllet i Milanos gater av mer enn 28 000 mennesker.
== Referanser ==
== Media ==
Ogg-fil — Enrico Caruso synger La donna è mobile fra Verdis Rigoletto
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Giuseppe Verdi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giuseppe Verdi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giuseppe Verdi på Internet Movie Database
(no) Giuseppe Verdi hos Sceneweb
(sv) Giuseppe Verdi i Svensk Filmdatabas
(da) Giuseppe Verdi på Filmdatabasen
(fr) Giuseppe Verdi på Allociné
(en) Giuseppe Verdi på AllMovie
(en) Giuseppe Verdi hos The Movie Database
(en) Giuseppe Verdi hos Internet Broadway Database
(en) Giuseppe Verdi på Apple Music
(en) Giuseppe Verdi på Discogs
(en) Giuseppe Verdi på MusicBrainz
(en) Giuseppe Verdi på Spotify
(en) Giuseppe Verdi på Songkick
(en) Giuseppe Verdi på Last.fm
(en) Giuseppe Verdi på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Giuseppe Verdi i International Music Score Library Project | Giuseppe Fortunino Francesco Verdi (født 10. oktober 1813, død 27. | 4,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skeid_Fotball | 2023-02-04 | Skeid Fotball | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1915', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Skeid Fotball', 'Kategori:Torshov', 'Kategori:Voldsløkka'] | Skeid Fotball er fotballavdelingen til Skeid. Idrettslaget ble stiftet 1. januar 1915 og fikk sitt nåværende navn i 1925, da klubbene Ski og Fotballklubben Frem 1914 (Frem 1914) og Kristiania Ballklubb slo seg sammen. Skeid er knyttet til strøket Torshov i Oslo og har vunnet åtte norgesmesterskap og ett seriemesterskap i fotball.
| Skeid Fotball er fotballavdelingen til Skeid. Idrettslaget ble stiftet 1. januar 1915 og fikk sitt nåværende navn i 1925, da klubbene Ski og Fotballklubben Frem 1914 (Frem 1914) og Kristiania Ballklubb slo seg sammen. Skeid er knyttet til strøket Torshov i Oslo og har vunnet åtte norgesmesterskap og ett seriemesterskap i fotball.
== Tabellen 2023 ==
Skeids fotballdrakter er røde og blå (rød drakt og blå shorts), mens klubbens logo er svart og gul. Grunnen til dette stammer fra da Kristiania BK og Frem 1914 slo seg sammen i 1925. Fargen på fotballdraktene, rødt og blått, kommer fra Kristiania Ballklubb, mens klubbmerket og vinteridrettene bruker gult og svart, som opprinnelig var fargene til Frem 1914.Skeid var inntil ekstraordinært årsmøte i oktober 2018 delt i to deler: Allianseidrettslaget Skeid og Skeid Fotball. Breddeidretten (barne- og ungdomsfotball, bandy og ski) lå i allianseidrettslaget, mens toppfotballen (a-laget og junior elite) lå i Skeid Fotball. Styreleder i Skeid er Jørgen Bjerke, mens Erling-Geir Iversen var den siste styreleder i Skeid Fotball.
== Sesongen 2020 ==
I 2019 rykket Skeid ned fra OBOS-ligaen. Dette medførte en spillerflukt, hvor hele 7 spillere fra den mest brukte førsteelleveren i 2019 forlot klubben. Noen spillere fant seg nye klubber, mens noen få spillere la opp. I tillegg sa hovedtrener Tom Nordlie opp kontrakten med Skeid i desember 2019 for å lede Lillestrøm i to playoffkamper mot Start.
6. januar 2020 ble Gard Holme presentert som ny hovedtrener, for mange et ubeskrevet blad med liten erfaring som hovedtrener. Han tok over et Skeid med økonomiske utfordringer, en tynn spillertropp og store utfordringer med hjemmebanen Nordre Åsen og svært laber kvalitet på kunstgresset. Han hentet inn ukjente spillere fra 2. og 3.divisjon for å fylle hullene etter spillerne som hadde forlatt klubben etter nedrykket. Unntaket var Daniel Braaten, som signerte en ettårskontrakt med klubben og dermed vendte hjem til barndomsklubben etter 16 år borte fra klubben.
I mars ble sesongen satt på vente på grunn av COVID19-pandemien, og sesongen startet ikke opp igjen før i starten av juli. Da hadde det blitt bestemt at lagene i de to avdelingene i 2.divisjon først skulle spille en halv sesong med en kamp mot hvert i avdelingen, før de to avdelingene så ble delt i to, hvorav den øvre halvdelen skulle spille en kamp til mot hvert lag i jakten på opprykk, mens den nedre halvdelen skulle spille en kamp mot hvert lag i en kamp for å unngå nedrykk. Skeid endte på 3.plass etter de 13 første seriekampene og kvalifiserte seg dermed for opprykkssluttspillet.
I opprykkssluttspillet leverte Skeid varene så til de grader og vant svært viktige bortekamper mot Hødd og Alta, samtidig som Kvik Halden og Tromsdalen ble beseiret på "hjemmebane" i Vallhall Arena. Dette betydde at Skeid allerede før de to siste kampene i opprykkssluttspillet hadde sikret seg 2.plassen i avdelingen og dermed playoff for opprykk bak den suverene seriemesteren Fredrikstad. I de to siste kampene før playoff spilte Skeid 0-0 hjemme på Nordre Åsen mot nevnte Fredrikstad, før opprykkssluttspillet ble avsluttet med et 0-2-tap borte mot Brattvåg i en kamp Gard Holme prioriterte reserver.
I playoff skulle Skeid møte 2.plassen i den andre avdelingen i et dobbeltoppgjør, og det ble Asker. I den første kampen på Føyka ga Johnny Per Buduson Skeid ledelsen tidlig i kampen, men Asker kom tilbake og utlignet til 1-1 før returoppgjøret på Nordre Åsen. I returoppgjøret var det denne gangen Asker som scoret tidlig, men i andre omgang utlignet Daniel Braaten, og etter full tid og ekstraomganger var det dermed duket for straffesparkkonkurranse. Der var det Asker som holdt hodet kaldt og vant 4-2, og dermed endte Skeids sesong her.
Mange supportere så dog på sesongen under ett med positive øyne. Få hadde sett for seg at Skeid skulle kjempe om opprykk denne sesongen med tanke på spillerflukten, problemene med hjemmebanen og ny hovedtrener, men laget spilte til tider meget underholdende fotball og skapte nye nøkkelspillere i form av spillere som allerede var i troppen men som ikke hadde fått så mange sjanser tidligere. Spillere som Johnny Per Buduson, Idar Nordby Lysgård, Henning Tønsberg Andresen og Hassan Yusuf var allerede viktige spillere i troppen, men i løpet av sesongen fikk supporterne også se at spillere som Fredrik Berglie (ny kaptein), Mads Andersen, David Hickson, Matarr Kah, Taofeek Ismaheel og Simen Hestnes tok store steg og etablerte seg i førsteelleveren.
== Sesongen 2021 ==
I løpet av vinteren så forlot flere nøkkelspillere klubben, da flere spillere tidlig signaliserte at de ønsket å spille på et høyere nivå. Det betydde at viktige spillere som Idar Nordby Lysgård (Mjøndalen), Henning Tønsberg Andresen (Ull/Kisa), Taofeek Ismaheel (Fredrikstad) og Hassan Yusuf (Grorud) forlot klubben, mens Daniel Braathen omsider la skoene på hylla etter en lang og innholdsrik karriere.
Hovedtrener Gard Holme signaliserte tidlig at han ville ta seg god tid for å sette troppen, da det i januar fortsatt var noe usikkerhet knyttet til hvilke spillere som ble værende og hvilke spillere som forlot klubben. Før sesongstart hadde han blant annet hentet Anders Gundersen fra Moss, Marcus Melchior fra Vålerenga 2, Gabriel Andersen fra Tromsdalen, Mikkel Tveiten fra Lyn og Abdul Basit Agouda fra KFUM Oslo. Disse spillerne ble hentet inn til det som skulle vise seg å være en stor og solid tropp som skulle håndtere spill i både 2.divisjon for A-laget men også spill for 2.laget i 3.divisjon, hvor det var et uttalt mål om å berge plassen.
Da sesongen omsider begynte så begynte man tidlig å se tegn til at 1.plassen i avdelingen og direkte opprykk til OBOS-Ligaen ville stå mellom tre lag: Skeid, Egersund og Arendal. De to sistnevnte lagene har alltid hatt betydelig større økonomiske ressurser enn Skeid og hadde forsterket laget godt før seriestart.
Hovedtrener Gard Holme valgte å legge om formasjonen før seriestart, og Skeid spilte nå i en 3-4-3-formasjon som noen ganger også kunne bikke over i en 3-5-2-formasjon. Dette var uvant for supporterne, men sakte men sikkert så man at spillerne ble komfortable med rollene sine i formasjonen, og nye helter for Skeidoksene begynte å tre frem.
Utover sensommeren og høsten falt flere lag fra i kampen om direkte opprykk, blant annet en av opprykksfavorittene i Arendal. Etter hvert sto det mellom Skeid og Egersund, og disse to var i tottene på hverandre gjennom hele høsten. I tredje siste serierunde spilte Skeid 2-2 borte mot erkerivalen Kjelsås i en svært dramatisk kamp som inneholdt både feilaktige straffesituasjoner, rødt kort og kok på tribunen, og dette betydde at Egersund kunne ta over serieledelsen hvis de slo bunnlaget Rosenborg 2 på bortebane dagen etter. Utrolig nok endte den kampen med et meget stygt 3-6-tap for Egersund, og med to serierunder igjen ledet Skeid avdelingen med to poeng.
Helgen etter falt avgjørelsen: foran over 800 tilskuere på Nordre Åsen smadret Skeid reservene til Rosenborg med hele 12-0, samtidig som Egersund tapte 1-3 hjemme mot Notodden. Dermed var det matematisk umulig for Egersund å ta igjen Skeid, og de røde og blå kunne juble for opprykk til OBOS-ligaen. Opprykket ble feiret på Skeidoksens stamsted Magneten på Torshov etter kampen, hvor både supportere og spillere feiret opprykket sammen.
Fredrik Berglie ble kåret til årets spiller av Skeidoksene, og i likhet med fjoråret fikk supporterne nye favoritter på A-laget å juble for i sesongen 2021. Den store overraskelsen denne sesongen var utvilsomt 19 år gamle Abel Stensrud som kom fra egne rekker. Stensrud startet sesongen som et tredjevalg på topp bak Johnny Buduson og Gabriel Andersen, men da førstevalget Buduson ble skadet i starten av september ga Gard Holme tillit til Stensrud. 19-åringen takket for tilliten med å score 19 mål på de 12 siste kampene, blant annet hele 6 mål i storseieren mot Rosenborg 2 på Nordre Åsen. Stensrud endte sesongen med 22 mål på 21 kamper for A-laget, og ble samtidig toppscorer i 2.divisjon.
== Sesongen 2022 ==
Før comebacket i OBOS-ligaen mistet Skeid to av sine viktigste spillere, da både Abel Stensrud og Simen Hestnes forlot klubben da kontraktene deres gikk ut. De signerte i løpet av vinteren for henholdsvis Odd og KFUM Oslo.
Skeid og hovedtrener Gard Holme signerte flere spillere denne vinteren: Sulayman Bojang (FK Haugesund) gjorde comeback i klubben etter at han forlot klubben i 2018. Morten Renå Olsen (Strømmen) og Bendik Rise (Hødd) var de to andre forsterkningene, men Holme var fornøyd med at Skeid beholdt store deler av troppen som hadde sørget for opprykk i 2021.
Første halvdel av sesongen ble svært utfordrende for Skeid. Til tross for at laget hang med spillemessig i samtlige kamper så startet de sesongen med 7 strake tap, og lå i bunn av tabellen. Først i sesongens åttende kamp ble det seier, da Stjørdals-Blink ble beseiret 3-2 på Nordre Åsen. Dette skulle vise seg og være en av to seiere Skeid tok første halvdel av sesongen (den andre var 3-2 hjemme mot byrival Grorud), og etter halvspilt sesong lå laget helt i bunnen av tabellen med fattige 6 poeng etter de to seierne og tretten tap.
Skeid hadde dog suksess i cupen, som ble spilt over to sesonger. I første runde ble Oppsal beseiret 4-0 på bortebane, før Skeid tok turen til Tørteberg for å møte Frigg i andre runde. Skeid vant denne kampen 1-0 etter scoring av Marcus Melchior. Tredje runde ble trukket, og Skeid trakk Kjelsås på bortebane. Det ble en tett og nervepirrende derbykamp på Grefsen Stadion. Med ti minutter igjen på klokka lå Skeid under 1-3, men scoringer av Jakob Napoleon Romsaas og Johnny Buduson på overtid sikret ekstraomganger og etter hvert straffekonk.
I straffekonken ble reservekeeper Anders Gundersen den store helten da han reddet to straffer, og Skeid gikk dermed videre til 4.runde, som dog ikke spilles før i 2023. Da kommer seriemester Molde på besøk.
Med laget på bunnen av tabellen halvveis tok Gard Holme grep. Han la om formasjonen fra 3-4-3 og 4-3-3, og umiddelbart så man positive forandringer på banen. Skeid hentet også inn forsterkninger i sommervinduet, da Maxwell Effiom (Sandnes Ulf) og Per-Magnus Steiring (Kongsvinger) ble hentet. Skeid fikk også til låneavtaler med Kristoffer Hoven (Sogndal), Simen Kvia-Egeskog (Viking) og Palmi Rafn Arinbjörnsson (Wolverhampton) for å forsterke laget.
Skeid hadde en fin høst, og tok solide 22 poeng på den siste halvdelen av sesongen. Det holdt dog ikke til sikker plass, og Skeid endte på 14.plass, fire poeng bak Åsane. Skeid endte dog foran både Grorud og Stjørdals-Blink på tabellen, som betydde at Skeid skulle spille kvalifisering mot playoffvinneren fra 2.divisjon for å berge plassen i OBOS-ligaen. Det laget ble Arendal.
I første kamp på Nordre Åsen vartet Skeid opp med storspill, og sendte Arendal hjem med 0-6 i bagasjen. Returoppgjøret i Arendal ble dermed en formalitet, men til tross for dette vant Skeid også den kampen 2-1, og dermed hele 8-1 sammenlagt, og skal spille i OBOS-ligaen også i 2023.
== Historie ==
1929: Kretsmester i fotball klasse B, finaleseier 2-1 over VIF. Bruker rødt/blått som draktfarger første gang.
1930: Treningskamp mot PSV Eindhoven (Nederland) vant 4-2. 4000 tilskuere på Bislett stadion, som da var grusbane. Bandy kom på programmet dette året.
1937: Skeid spilte for første gang i A-serien i Oslo fotballkrets. Var med i ligaserien 1. divisjon avd. C.
1938: Var med i Norgesserien. Kom til 4. runde i cupen. Valgt til 3. beste klubb i landet. Ble ligamestre i distrikt II gruppe A. Tapte seriefinalen mot Fredrikstad. Hans Nordahl spiller sin første landskamp – mot Sverige i Stockholm. Norge vinner 3-2 og Hans Nordahl scoret.
1939: Skeid-logoen på drakter, kreert av Leif Holm. Skeid spilte sin første cupfinale. Første flomlyskamp på Bislett, mot Sarpsborg FK.
1940: Skeid ble Oslomestre og spilte ny cupfinale.
1945: Ble Oslomestre med 3-2 over Lyn. Kvartfinalen i cupen.
1947: Vant sitt første NM. Første år i Hovedserien. Spilte mot Dynamo Moskva 9. november på Bislett for utrolige 32 000 tilskuere.
1949: Spilte ny cupfinale.
1950: Skeid hadde nå hovedserielag i fotball, ishockey og bandy.
1953: Ble norgesmestre i junior i ishockey og fotball.
1954: Norgesmestre i fotball. Spilte seriefinale i fotball, men tapte.
1955: Norgesmestre i fotball.
1956: Norgesmestre i fotball. Vant kongepokalen til odel og eie.
1958: Norgesmestre i fotball. Med sine 40 år blir Hans Nordahl den eldste cupmester noensinne. Samme året spiller Hans Nordahl sin kamp nr. 500.
1959: Norgesmestre i fotball for junior. Hans Nordahl spilte sin siste sesong, 24 år etter starten.
1962: Kvalifiserte seg til 10-klubbserien. Norgesmestre i fotball for junior.
1963: Norgesmestre i fotball.
1965: Norgesmestre i fotball.
1966: Seriemestre i fotball.
1969: Norgesmestre i fotball for junior.
1970: Skeids A-lag rykker ned fra øverste divisjon.
1972: Skeids A-lag tilbake i toppdivisjonen.
1974: Norgesmestre i fotball.
1975: Skeids A-lag rykker ned fra øverste divisjon.
1978: Skeids A-lag tilbake i toppdivisjonen (ledet av Leif Eriksen)
1980: Skeids A-lag rykker ned til daværende 2. divisjon.
1981: Skeids A-lag rykker ned til daværende 3. divisjon.
1986: Skeids A-lag rykker opp til daværende 2. divisjon.
1988: Skeids A-lag rykker ned til daværende 3. divisjon.
1993: Skeids A-lag spiller i 1. divisjon (tidligere 2. divisjon)
1995: Skeid fotball kvinner senior etableres. A-laget: opprykk til Tippeligaen.
1996: Skeid tilbake til Tippeligaen. Blir nr. 9 etter å ha vært den positive sensasjonen frem til sommeren.
1997: Skeid må ta den tunge veien ned i 1. divisjon, etter kun å ha sanket 13 poeng i løpet av en hel sesong. Mister over halvparten av A-lagets spillere.
1998: Skeid rykker, mot alle odds, direkte opp i Tippeligaen igjen. Spiller seg frem til kvartfinalen i cupen. Selger supertalentet Mike Kjølø til storklubben AIK.
1999: Mangler noen få poeng til å sikre plassen i eliteserien og rykker ned i 1. divisjon.
2002: Redder 1. divisjonsplassen seks minutter på overtid da Odd Karl Stangnes scorer mot Raufoss på Voldsløkka.
2003: Lanserer verdikonseptet Skeid24. Når semifinale i NM – men blir slått ut av RBK på Lerkendal.
2005: Skeid rykker ned til 2. divisjon.
2006: Skeid inngår samarbeidsavtale med Bjerke videregående skole, og formaliserer et mangeårig samarbeid med skolen.
2006: Skeid rykker opp til 1. divisjon.
2007: Skeid rykker ned til 2. divisjon. Klubben inngår en samarbeidsavtale med Lillestrøm Sportsklubb. Målet med avtalen er at begge klubber skal kunne utvikle seg, både sportslig og administrativt. Avtalen opphører etter relativt kort tid.
2008: Skeid rykker opp til Adeccoligaen.
2008: Skeid etabler Skeid Talent Invest AS (STI) for å sikre klubbens talenter. Tanken var at man med investeringsselskapet i framtida vil kunne beholde spillere lenger, samt få mer igjen ved salg.
2009: Skeid rykker ned til 2. divisjon.
2010: Økonomisk rot medfører at spillerne må ta store lønnskutt.
2012: Skeid rykker ned til 3. divisjon.
2013: Skeid rykker opp til 2. divisjon.
2018: Skeid rykker opp til OBOS-ligaen.
2019: Skeid rykker ned til 2. divisjon.
2021: Skeid rykker opp til OBOS-ligaen.
== Hjemmebane ==
Skeid Fotball spiller for tiden sine hjemmekamper på Nordre Åsen. Skeid flyttet fra Bislett til Nordre Åsen etter nedrykket fra 2. divisjon i 2012. Før dette spilte Skeid på Bislett i perioden 2007–2012 og Voldsløkka matchbane i 1998–2007. Tidligere har Skeid spilt på Ullevaal og Bislett.
Da Skeid i 2007-sesongen rykket opp til 1. divisjon, måtte klubben flytte fra Voldsløkka til Bislett. Skeid fikk ikke lenger lov av Norges Fotballforbund (NFF) til å bruke Voldsløkka som hjemmebane, på grunn av banens dårlige forfatning. Hovedgrunnen til at NFF nektet Skeid å spille på Voldsløkka var banens dårlige sanitærforhold for tilskuere og garderobefasiliteter for spillere og ledere. Både Voldsløkka matchbane og Bislett stadion er eid av Oslo kommune.
Skeid har i mange år arbeidet for at Voldsløkka matchbane skal flyttes og rustes opp. 15. oktober 2008 vedtok bystyret i Oslo en disponeringsplan for Voldsløkka-området. Dette vedtaket innebærer blant annet at Voldsløkka matchbane skal flyttes til hjørnet av Uelands gate og Stavangergata. Det gjenstår ennå å få kommunen til å sette av penger til utbyggingen, men ny Voldsløkka matchbane vil bety mye for idretten i Oslo øst, for Skeid og Sagene IF.
== Trofeer ==
Seriemester i 1966.
Cupmester i 1947, 1954, 1955, 1956, 1958, 1963, 1965 og 1974.
== Spillerstall ==
Oppdatert 2. februar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Kjente spillere ==
=== 1940-tallet ===
Per Laurendz
Gustav Rehn
=== 1950-tallet ===
Jan «Jonas» Gulbrandsen
Finn Gundersen
Harald Hennum
Hans Nordahl
Arne Winther
=== 1960-tallet ===
Trygve Bornø
Kjell Kaspersen
Finn Thorsen
Frank Olafsen
Pål Sæthrang
Kai Sjøberg
Terje Gulbrandsen
Erik Johansen
=== 1970-tallet ===
Jan Birkelund
Per Egil Nygård
Morten Vinje
Tor Egil «Toro» Johansen
Kai Arild Lund
=== 1980-tallet ===
Håkon Lier Madsen
Terje Martinsen
=== 1990-tallet ===
Mike Kjølø
Morten Berre
Freddy dos Santos
Dagfinn Enerly
Tom Henning Hovi
Christer George
André Schei Lindbæk
=== 2000-tallet ===
Daniel Braaten
Birger Madsen
Daniel Fredheim Holm
Stian Theting
Pa Modou Kah
Mounir El Masrouri
Mohammed «Moa» Abdellaoue
Tom Erik Breive
Mostafa «Mos» Abdellaoue
== Årets Skeid-spiller ==
2003: Stian Theting
2004: Daniel Fredheim Holm
2005: Sebastian Harung
2006: Øystein Rogstad
2007: Tom Erik Breive
2008: Jo Andreas Gundersen
2009: Erlend Ormbostad
2010: Peter Sørensen Nergaard
2011: Morten Slorby
2012: Ole Næss
2012: Bruno Leite
2013: Martin Vethe
2014: Jens Rongved
== Klubbens trenere ==
Skeid Fotballs trener i 2010 var Arild Stavrum. Med seg i trenerteamet hadde han assistentene Eivind Sundet og Are Østreng, samt keepertrener Onar Nymoen. Den 2. april 2009 ble det kjent at Stig Inge Bjørnebye ble med i Skeids sportslige utvalg. I mai 2010 ble hovedtrener skiftet ut. Stavrum gikk som følge av klubbens økonomiske situasjon og mangeårig Kjelsås-trener Stig Mathisen tok over ut sesongen. Før 2011-sesongen ble Ole-Kristian Vikan ansatt som ny trener. Vikan trakk seg i september 2012 og Kjell Sverre Hansen Wold overtok. Sommeren 2015 gikk Hansen Wold av, og ble erstattet av et trenerteam med Stig Mathisen, Erik Skrettingland og Johnny Ademaj resten av sesongen. Foran 2016 sesongen ble Ørjan Valla ansatt som ny hovedtrener. Han ble erstattet 2. mai, og inn kom Tom Nordlie. I desember 2019 forlot Tom Nordlie Skeid til fordel for Lillestrøm, og i januar 2020 ble Gard Holme ansatt som ny hovedtrener.
== Supporterforening ==
Skeids supportere er «Skeidoksene» (også bare «Oksene»). Skeidoksene har som overordnet formål å støtte Skeids a-lag i fotball i kamper, så vel hjemme som borte.
Supporterklubben har tatt sitt navn fra Oksefontenen på Torshov. Supporterklubben har siden 2015 blitt ledet av Jonny Normann Olsen.
Siden 2014 har Skeidoksene delt ut en årlig pris til "Årets spiller kåret av Skeidoksene", og vinnerne har vært som følger:
2014:Jens Braathen Rongved
2015: Ridouan Essaeh
2016: Mansour Gueye
2017: Idar Nordby Lysgård
2018: Hassan Yusuf
2019: Johannes Nunez
2020: Johnny Per Buduson
2021: Fredrik Berglie
2022: Marcus Melchior
== Litteratur ==
SA-SA-SA Skeid gjennom 100 år (2016)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Skeid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oksene – Supporterklubb | Jørgen W. Bjerke| | 4,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barcelona | 2023-02-04 | Barcelona | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Barcelona', 'Kategori:Bosetninger etablert på 0-tallet f.Kr.', 'Kategori:Byer i Catalonia', 'Kategori:Kommuner i Catalonia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Barcelona (katalansk: [bəɾsəˈlonə], spansk: [baɾθeˈlona]) er hovedstaden i Catalonia, en autonom region i det nordøstlige Spania. Den er også hovedstad i provinsen Barcelona og i comarca Barcelonès. Byen befinner seg ved middelhavskysten, mellom utløpa til elvene Llobregat og Besòs, rundt 120 km sør for fjellkjeden Pyreneene. Med sine 1 636 193 innbyggere er Barcelona også Spanias nest største by etter Madrid og den største byen i Catalonia. Stor-Barcelona har over 5 millioner innbyggere, noe som utgjør rundt 70 % av Catalonias befolkning.
Barcelona er et viktig økonomisk sentrum og en av Europas viktigste havnebyer. Byen er også et populært turistmål. Den har en rik kulturarv, blant annet flere arkitektoniske verker av Antoni Gaudí og Lluís Domènech i Montaner som står på UNESCOs verdensarvliste. Barcelona er fødeby for kunstnerne Joan Miró og Antoni Tàpies. Byen arrangerte sommer-OL i 1992, og er hjemby for et av verdens mest meritterte fotballag, FC Barcelona.
| Barcelona (katalansk: [bəɾsəˈlonə], spansk: [baɾθeˈlona]) er hovedstaden i Catalonia, en autonom region i det nordøstlige Spania. Den er også hovedstad i provinsen Barcelona og i comarca Barcelonès. Byen befinner seg ved middelhavskysten, mellom utløpa til elvene Llobregat og Besòs, rundt 120 km sør for fjellkjeden Pyreneene. Med sine 1 636 193 innbyggere er Barcelona også Spanias nest største by etter Madrid og den største byen i Catalonia. Stor-Barcelona har over 5 millioner innbyggere, noe som utgjør rundt 70 % av Catalonias befolkning.
Barcelona er et viktig økonomisk sentrum og en av Europas viktigste havnebyer. Byen er også et populært turistmål. Den har en rik kulturarv, blant annet flere arkitektoniske verker av Antoni Gaudí og Lluís Domènech i Montaner som står på UNESCOs verdensarvliste. Barcelona er fødeby for kunstnerne Joan Miró og Antoni Tàpies. Byen arrangerte sommer-OL i 1992, og er hjemby for et av verdens mest meritterte fotballag, FC Barcelona.
== Navn ==
Navnet Barcelona kommer fra det levantin-iberiske navnet Barkeno, som er funnet i en myntinskripsjon skrevet med iberisk skrift: . I greske kilder er byen omtalt som Βαρκινών; og i latinske kilder som Barcino, Barcelo og Barceno.Noen kilder sier at byen kan ha blitt oppkalt etter den karthagenske generalen Hamilcar Barca, som skulle ha grunnlagt byen i det 3. århundre f.Kr.
I middelalderen var byen til ulike tider kjent som Barcinona, Barçalona, Barchelona og Barchenona.
== Symboler ==
Barcelonas byvåpen stammer fra Middelalderen og dukka først opp i 1329, med hovedsakelig samme utforming som det har i dag. Våpenskjoldet er delt inn i fire deler, med Georgskorset, som er rødt på hvit bakgrunn, øverst til venstre og nederst til høyre, og grevesymbolet, som består av fire røde striper på gul eller forgylt bakgrunn, øverst til høyre og nederst til venstre. Grevesymbolet er det samme som har gitt opphav til flagget senyera, og går igjen i våpna og flagga til en rekke områder som tidligere var en del av Aragóns krone. Over våpenskjoldet er det en krone, som symboliserer Aragóns krones herredømme over byen. Under Francos diktatur ble våpenet endra til å kun ha to røde striper i grevesymbolet; først i 2004 ble det opprinnelige utseendet igjen offisielt.
Flagget stammer direkte fra våpenet og har samme komposisjon, men uten krona.
== Historie ==
De første tegna på bosetning i området hvor Barcelona ligger i dag, stammer fra neolittisk tid (2000–1500 f.Kr.). De første større bosetningene dukka imidlertid ikke opp før på 600–500-tallet f.Kr., sannsynligvis i form av laietanerne, en iberisk folkegruppe. Under andre punerkrig overtok kartagenerne byen, og den ble grunnlagt på nytt av Hamilcar Barca, faren til Hannibal. Etter byens nederlag mot romerne ble den en romersk koloni, og ble døpt Colonia Julia Augusta Paterna Faventina Barcino, eller Colonia Faventia Julia Augusta Pia Barcino, i år 218 f.Kr. Rundt 15 f.Kr. ble Barcino et castrum (romersk militærleir), med den lille høyden Mons Taber like ved det midlertidige rådhuset ved Plaça de Sant Jaume som sentrum. Handel var imidlertid også viktig for byen i denne perioden, mye takka være en ideell plassering ved kysten. I det andre århundret e.Kr. ble det bygd en mur rundt byen, etter ordre fra Claudius. I det tredje århundret e.Kr. hadde Barcino en befolkning på mellom 4 000 og 8 000.
I år 415 e.Kr. ble byen erobra av vestgoterne. Barcelona var hovedstad i det vestgotiske riket i en kort periode, før den ble flytta til Toledo. På 700-tallet ble Barcelona erobra av den muslimske herskeren Al-Hurr, men ble igjen kristent territorium da Frankerriket erobra byen i 801 og gjorde den til en del av Marca Hispanica. De muslimske angrepa tok ikke slutt, og i 985 ødela troppene til Almanzor så å si hele byen. Grev Borrell II tok fatt på gjenoppbygginga, noe som markerte starten på den såkalte «grevskapsperioden». Under denne perioden ble Barcelona den viktigste byen i Catalonia og også en av de viktigste i Aragóns krone. Byen blomstra og var en av stormaktene ved Middelhavet på 1200- og 1300-tallet, i konkurranse med Genova og Venezia. Innbyggertallet var på rundt 50 000, og bymurene ble utvida flere ganger for å gi større plass. På slutten av 1300-tallet ble byens befolkning tynna kraftig ut som følge av svartedauden, men det var allikevel i denne perioden at store deler av den såkalte gotiske bydelen ble bygd.
Nedgangen starta på 1500-tallet med opp- og nedgangstider, og dette fortsatte i de påfølgende århundrene. Spenningene på grunn av unionen med Castilla, som ble oppretta gjennom ekteskapet mellom Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla, nådde et av sine høydepunkter med det katalanske opprøret fra 1640 til 1651, og seinere med den spanske arvefølgekrigen fra 1706 til 1714, som førte til at Catalonias mista alle sine egne institusjoner. Okkupasjonen av Barcelona av fransk-spanske tropper fant sted 11. september 1714, og fra og med denne dagen styrte Filip V av Spania Catalonia.
Den økonomiske oppgangen som starta på slutten av 1700-tallet og industrialiseringa på 1800-tallet, gjorde at Barcelona på nytt ble et viktig politisk, økonomisk og kulturelt sentrum. Bymurene ble revet, og i 1897 ble seks tilgrensende kommuner innlemma i byen, noe som tillot Barcelona å vokse. Byens urbane vekst fulgte i hovedsak byplanen for den nye bydelen Eixample, som ble utarbeida av Ildefons Cerdà. I 1888 og 1929 arrangerte Barcelona verdensutstillinger. Disse ble også svært viktige for byutviklinga, ettersom man i forkant av begge utstillingene ombygde og moderniserte deler av byen. Rundt århundreskiftet oppsto den såkalte katalanske renaixença (renessansen). Samtidig opplevde Barcelona en arkitektonisk fornyelse gjennom den katalanske modernismen, en variant av art nouveau, som skulle sette et varig preg på byen. Den mest kjente eksponenten for dette er Antoni Gaudí. I 1883 starta han konstruksjonen av katedralen Sagrada Familia.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var anarkister aktive i byen, og i 1909 fant den såkalte Setmana Tràgica («Den tragiske uka») sted; en arbeideroppstand mot tvangsutskriving til krigen i Marokko førte til en uke med anarkistisk vold og nedbrenning av kirker.
Begynnelsen av 1900-tallet var prega av både en ny økonomisk vekst og de nye politiske ideologiene hos befolkninga. Myndighetene starta bygginga av både metroen og havna. Framgangen stoppa imidlertid opp da den spanske borgerkrigen begynte. I tillegg til at Catalonias regjering kjempa for republikken, var Barcelona også prega av interne opprør og slagsmål som ikke engang republikkens regjering kunne kontrollere. Barcelona ble bomba ved flere anledninger, og Francos tropper nådde byen i slutten av januar 1939. Diktatoren fordelte makta i byen, noe som førte til en ukontrollert utvikling med stor innflytting fra resten av Spania, særlig fra sør. Under diktaturet var det katalanske språket forbudt og den katalanske kulturen ble undertrykt. Etter Francos død i 1975 og gjeninnføringa av demokratiet skjedde det en gjenoppblomstring av katalansk kultur både i Barcelona og i resten av Catalonia, og det ble på nytt starta opp kulturelle og urbanistiske prosjekter. Byen arrangerte blant annet et vellykka sommer-OL i 1992 og Forum for kultur i 2004. Barcelona har de siste tiåra gjennomgått en kraftig fornyingsprosess, og har samtidig blitt et av Europas mest populære turistmål.
== Geografi ==
Barcelona ligger ved nordøstkysten av Den iberiske halvøy, ved Middelhavet, på et platå som er omtrent 5 km bredt og som er avgrensa av fjellkjeden Collserola i nordvest, elva Llobregat i sørvest og elva Besòs i nord. Dette platået er på 170 km², og selve byen opptar 101 km². Byen ligger 160 km sør for Pyreneene og den katalanske grensa til Frankrike.
Fjellkjeden Collserola ligger nordvest for byen. Dens høyeste topp er Tibidabo, på 512 meter over havet. Barcelona er full av små åser og høydedrag. De fleste av dem er bebodde, slik som Carmel (267 moh.), Putxet (181 moh.) og Rovira (261 moh.). Høydedraget Montjuïc ligger sørøst i byen.
Barcelona grenser til kommunene Santa Coloma de Gramenet og Sant Adrià de Besòs i nord, L'Hospitalet de Llobregat og Esplugues de Llobregat i sør, Middelhavet i øst, og Montcada i Reixac og Sant Cugat del Vallès i vest.
=== Klima ===
Barcelona har et middelhavsklima, med milde, fuktige vintre og varme, tørre sommere. Januar og februar er de kaldeste månedene, med en gjennomsnittstemperatur på rundt 10 °C. Juli og august er de varmeste månedene. Da ligger gjennomsnittstemperaturen på rundt 25 °C. Den høyeste temperaturen som er registrert på målestasjonen ved El Prat de Llobregat, er 37,3 °C 13. august 2003, og den laveste er −7,2 °C 16. januar 1985. I selve Barcelona er den høyeste registrerte temperaturen 38,6 °C i 2003. Ved målestasjonen på Tibidabo har man registrert en temperatur på 39,8 °C.
== Demografi ==
Ifølge Barcelonas bystyre var befolkninga 1. januar 2007 på 1 595 110 innbyggere. Befolkningstettheten i byen var på 15 825 innbyggere per km² i 2007 Distriktet med høyest befolkningstetthet var Eixample, med 35 082 innbyggere per km². Lavest befolkningstetthet hadde Sarrià-Sant Gervasi, med 7 017 innbyggere per km². Gjennomsnittsalderen i Barcelona er på 45 år. Forventa levealder i 2005 var 83,9 år for kvinner og 77,0 år for menn.Ifølge de samme talla hadde 15,4 % av befolkninga (245 999 personer) utenlandsk statsborgerskap. Denne andelen er over tre ganger så stor som i 2001, da den var på 3,9 %. 18 % av Barcelonas innbyggere er født i utlandet, mens bare 60,3 % er født i Catalonia. Størsteparten av innbyggerne med utenlandsk statsborgerskap kommer fra (i rekkefølge) Ecuador, Italia, Bolivia, Peru, Marokko, Pakistan, Colombia, Kina og Frankrike. 98 028 innbyggere er fra Sør-Amerika, 70 217 fra Europa utenom Spania, 38 624 fra Asia, 20 292 fra Nord- og Mellom-Amerika, 18 414 fra Afrika (de fleste fra Nord-Afrika) og 271 fra Oseania95 % av befolkninga forstår katalansk, 74,6 % kan snakke det, 75 % kan lese det og 47,1 % kan skrive det (tall fra 2001). De aller fleste innbyggerne forstår også spansk.
De aller fleste av innbyggerne tilhører den katolske kirke (208 kirker). Men det er også andre trosretninger representert, deriblant evangelister, Jehovas vitner og buddhister.I 1900 hadde Barcelona 533 000 innbyggere. Innbyggertallet vokste jevnt, men langsomt fram til 1950. På 1950- og 1960-tallet fant det sted en stor arbeidsinnvandringsbølge. Barcelonas innbyggertall hadde i 1979 kommet opp i 1 906 998. Det falt på 80- og 90-tallet, fordi mange søkte høyere livskvalitet ved å flytte ut i forstedene. En annen årsak til utflyttinga var den store veksten i boligprisene. Etter å ha nådd bunnen av bølgedalen i 2000 med 1 496 266 innbyggere, begynte folketallet igjen å vokse da unge mennesker starta å flytte tilbake til byen. På grunn av dette har boligprisene steget på nytt.
== Politikk ==
I Barcelona er det fire forskjellige politiske administrasjoner, på hvert sitt nivå og med ulike ansvarsområder:
Den spanske statsadministrasjonen tar hånd om oppgaver som har å gjøre med sikkerhet, lov og rett, drift av havna og flyplassen, RENFE-toga, med mer. I 2006 ble det nasjonale politiet skifta ut med det katalanske politiet, Mossos d'Esquadra. Den spanske regjeringa har en delagasjon i Barcelona, som den utnevner direkte.
Generalitat de Catalunya, Catalonias autonome regjering, har mange ansvarsområder når det gjelder styring av byen. Disse inkluderer utdanning, sosiale saker, samferdsel, økonomi, handel, og så videre. La Generalitat er også ansvarlig for bygging av offentlige institusjoner som sykehus, skoler, universiteter og gamlehjem. Barcelona er hovedstaden i Catalonia, og alle institusjonene og organene til La Generalitat holder til her. Catalonias parlament befinner seg i Parc de la Ciutadella, mens Palau de la Generalitat (det katalanske regjeringsbygget) ligger ved Plaça de Sant Jaume. Catalonias regjering velges hvert fjerde år.
Barcelonas provinsting er det organet som har færrest ansvarsområder i byen. De er ansvarlige for forvaltninga av parken i Collserola og noen andre parker og offentlige bygninger i byen. De har også ansvaret for enkelte museer og en rekke offentlige biblioteker.
Barcelonas bystyre er organet med flest oppgaver. Det har ansvaret for byplanlegging, transport, skatteinnkreving, sikkerhet, samt forvaltning av offentlige veier og hager. Byrådet er også ansvarlig for bygging av barnehager, idrettsanlegg, biblioteker og lignende. Det holder til i rådhuset ved Plaça de Sant Jaume. Representantene i rådet blir valgt hvert fjerde år. Makta til byrådet er fordelt på to nivåer, ett for hele byen og ett for hvert enkelt distrikt.
=== Distrikter og bydeler ===
Barcelona er delt inn i ti distrikter. Hvert distrikt fungerer som en politisk enhet, noe som hjelper til med å desentralisere byens politikk. Representene i distriktstingene velges ut ifra hvor mange stemmer partiene får i de enkelte distriktene ved lokalvalget. Det vil si at ett parti kan få flertall i bystyret, mens andre partier får makta i enkelte distrikter. Den territorielle inndelinga av distriktene samsvarer med gamle historiske inndelinger av byen. De fleste distriktene var uavhengige områder som ble innlemma i byen på 1800- og 1900-tallet, og har fortsatt sin egen personlighet.
De 10 distriktene i Barcelona er:
Ciutat Vella. Byens historiske sentrum. Distriktet samsvarer med det gamle Barcelonas territorium. Det omfatter bydelene El Raval, Barri Gòtic, Barceloneta og La Ribera.
Eixample. Omfatter bydelene El Fort Pienc, La Sagrada Familia, La Dreta de l'Eixample, L'Antiga Esquerra de l'Eixample, La Nova Esquerra de l'Eixample og Sant Antoni.
Sants-Montjuïc. Omfatter bydelene El Poble Sec – Parc de Montjuïc, La Marina del Prat Vermell – Zona Franca, La Marina de Port, La Font de la Guatlla, Hostafrancs, La Bordeta, Sants – Badal og Sants.
Les Corts. Omfatter bydelene Les Corts, La Maternitat i San Ramon og Pedralbes.
Sarrià-Sant Gervasi. Omfatter bydelene Vallvidrera, el Tibidabo i Les Planes, Sarrià, Les Tres Torres, Sant Gervasi – La Bonanova, Sant Gervasi – Galvany og El Putxet i el Farró.
Gràcia. Omfatter bydelene Vallcarca i els Penitents, El Coll, La Salut, La Vila de Gràcia og El Camp d'en Grassot i Gràcia Nova.
Horta-Guinardó. Omfatter bydelene El Baix Guinardó, Can Baró, El Guinardó, La Font d'en Fargues, El Carmel, La Teixonera, Sant Genís dels Agudells, Montbau, La Vall d'Hebrón, La Clota og Horta.
Nou Barris. Omfatter bydelene Vilapicina i la Torre Llobeta, Porta, El Turó de la Peira, Can Peguera, La Guineueta, Canyelles, Les Roquetes, Verdun, La Prosperitat, La Trinitat Nova, Torre Baró, Ciutat Meridiana og Vallbona.
Sant Andreu. Omfatter bydelene La Trinitat Vella, Baró de Viver, El Bon Pastor, Sant Andreu, La Sagrera, El Congrés i els Indians og Navas.
Sant Martí. Omfatter bydelene El Camp de l'Arpa del Clot, El Clot, El Parc i la Llacuna del Poblenou, La Vila Olímpica del Poblenou, El Poblenou, Diagonal Mar i el Front Marítim del Poblenou, El Besòs i el Maresme, Provençals del Poblenou, Sant Martí de Provençals og La Vernada i la Pau.
== Økonomi ==
Barcelona har lenge vært en industriby. Det ble bygd et stort antall fabrikker i løpet av de forrige århundrene. Nå om dagen har fabrikkene blitt omplassert til utkanten av byen, noe som har gjort det mulig å gjøre om de tidligere fabrikkstrøkene til moderne bolig- og serviceområder. De viktigste industrielle sektorene for Barcelonas økonomi er tekstil- og bilindustri, kjemisk, farmasøytisk og elektronisk industri. Når det gjelder tjenester er det logistikk, trykking og informatikk som er byens viktigste sektorer. Barcelonas økonomi forbedra seg i 2006 med 3,5 %, noe som var den største økninga på fem år, ifølge Barcelonas handelsdepartement. I 2007 var økninga på rundt 3,0 %.La Fira, Barcelonas varemesse, organiserer tallrike utstillinger, og er blant de viktigste messene i Europa. Hvert år blir den besøkt av over 3,5 millioner mennesker. Når utvidelsene av området er ferdige i 2009, blir La Fira Europas nest største messeområde. Byen har også mange kongresslokaler, som brukes året rundt til nasjonale og internasjonale sammenkomster.
Havna i Barcelona har i løpet av de siste åra blitt den viktigste i Middelhavet når det gjelder mengden varer som transporteres. Den er også Middelhavets viktigste havn for cruisebåter. Flyplassen, som i 2006 hadde et passasjertall på 30 millioner, er den nest viktigste i Spania.
De siste åra har Barcelona klart å få bukt med så å si all arbeidsløshet, og har dermed overvunnet problemene med utflyttinga av industrien og den store innvandringa fra Latin-Amerika, Afrika, Asia og Øst-Europa.
=== Turisme ===
Turisme har utviklet seg til å bli en av byens viktigste økonomiske ressurser, særlig etter at de arrangerte de Olympiske Leker i 1992. Barcelona er for tida et av Europas mest populære reisemål, og har gått forbi Paris når det gjelder antall besøkende, og ligger kun bak London og New York på verdensbasis. Dessuten er det den byen i Europa som har hatt størst økning i antall turister de siste åra. I 2005 besøkte over 5 millioner turister byen, 11 % flere enn i 2004. Hotellene registrerte mer enn 11 millioner overnattinger i 2005, 8 prosent mer enn året før.60 % av de 5 millionene kom til byen for å tilbringe noen feriedager der, resten kom på grunn av forretninger eller internasjonale kongresser. I 2006 hadde hotellene i Barcelona plass til mer enn 50 000 personer, dobbelt så mange som i 1996.
I tillegg til de utenlandske turistene som ble registrert ved hotellene i Barcelona, var det også en stor andel av turistene som overnatta andre steder i Catalonia som besøkte byen. Catalonia ble besøkt av hele 13,5 millioner turister i 2005. Til disse talla må man også legge til alle de tusener av turister som kom fra resten av Spania.
== Severdigheter ==
=== Sentrum ===
Plaça de Catalunya er det naturlige midtpunktet i Barcelona. Ved denne store plassen møtes mange av byens viktigste gater. Den aller mest kjente av dem, La Rambla, går nedover mot havna til Columbus-monumentet, en høy søyle med en statue av Christofer Columbus på toppen. La Rambla har alltid et yrende folkeliv og masser av gateartister, kunstnere, menneskelige statuer og selgere. Det er også boder hvor det selges blomster, kjæledyr og fugler, samt et godt utvalg restauranter og butikker. Langs la Rambla er det flere kjente severdigheter, slik som drikkefontena Font de Canaletes, Palau de la Virreina, markedet la Boqueria og teateret Liceu. Sidegatene til la Rambla byr også på interessante opplevelser. På sørvestsida av La Rambla ligger bydelen El Raval, som er kjent for sin flerkulturelle atmosfære på grunn av den store andelen innvandrere som bor der.
Den gotiske bydelen, Barri Gòtic, ligger rett nordøst for la Rambla. Barri Gòtic er den eldste delen av byen, og er populær blant turister på grunn av sine smale gater og bygninger både fra middelalderen og den romerske kolonitida. Bydelen er også Barcelonas administrative og religiøse sentrum. Her ligger byens gotiske katedral, kjent som La Seu, og Plaça de Sant Jaume, hvor Catalonias regjering (Generalitat de Catalunya) og Barcelonas byråd (Ajuntament de Barcelona) holder til. Plaça Reial, en palmefylt plass omringet av gamle bygninger, som er kjent for sine mange restauranter, barer og utesteder, befinner seg også i den gotiske bydelen. Det samme gjør flere museer, med Picasso-museet og Barcelonas byhistoriske museum som de mest besøkte. Andre steder i Barri Gòtic som er populære blant turister, er kirkene Santa Maria del Mar og Santa Maria del Pi, samt en rekke plasser og trange gater.
=== Montjuïc og Plaça d'Espanya ===
Montjuïc er en ås med en forholdsvis flat topp som ligger ovenfor havna sør for sentrum av byen. På denne åsen har det ligget flere befestninger, og den siste av dem, Castell de Montjuïc, ligger der fortsatt. På Montjuïc finner man dessuten mange av arenaene som ble brukt under OL 1992, blant annet olympiastadionet Estadi Olímpic Lluís Companys, svømmeareanaen og det spektakulære telekommunikasjonstårnet. På åsen ligger også Barcelonas botaniske hage, Fundació Joan Miró og Poble Espanyol. Fra havna går det en kabelbane opp til Montjuïc.
Ved foten av åsen, på motsatt side av havna, befinner Plaça d'Espanya seg. Området rundt plassen var sentrum for verdensutstillinga i 1929. I dag brukes området blant annet til den store messa Fira de Barcelona. Ved Plaça d'Espanya ligger den ærverdige bygninga som rommer Catalonias nasjonale kunstmuseum. Ved trappene opp til museet er det en rekke fontener som brukes til spektakulære lys- og lydshow flere dager i uka, kjent som Font Màgica.
=== Strender og havneområder ===
Takket være ombygginga av kystområdene som starta i 1992, har Barcelona i dag sju strender med en samla lengde på rundt 4,6 kilometer. Strendene er veldig sentrale, og ligger få minutter fra sentrum av byen. Fram til slutten av 1980-tallet var de både skitne og forurensa, men holder i dag høy standard, og er veldig populære blant både turister og fastboende. Nærmest sentrum ligger de to strendene Platja de Sant Sebastià og Platja de la Barceloneta. Mellom disse strendene og de fire andre ligger Port Olímpic («Den olympiske havna»), med sine barer, restauranter og fortøyningsplasser for luksusbåter. Her befinner også Barcelonas to høyeste bygninger seg, Hotel Arts og Torre Mapfre, samt den kjente bronseskulpturen «Peix» av Frank Gehry. På den andre sida av Port Olímpic ligger de fem øvrige strendene på rekke og rad. Disse er Platja Nova Icària, Platja de Bogatell, Platja de la Mar Bella, Platja de la Nova Mar Bella og Platja de Llevant. Den nyeste av dem, Platja de Llevant, ble åpna sommeren 2006. Der hvor Platja del Bogatell møter Platja de la Mar Bella er det et lite nudistområde. Det fins også en rekke flotte strender både nordøst og sørvest for byen. Særlig kjent er feriebyen Sitges, som ligger rundt 35 km sørvest for Barcelona.
=== Parker ===
Barcelona har til sammen 68 parker, inndelt i 12 historiske parker, 5 tematiske (botaniske) parker, 45 byparker og 6 skogsparker. Parkene utgjør rundt 10 % av byens totale areal. Det gir 18,1 m² parkareal per innbygger.
Den mest kjente parken i Barcelona er nok Parc Güell, som ligger nord i byen, og som er utforma av Antoni Gaudí. Den har en rekke bisarre bygninger og skulpturer i Gaudís særegne stil, og den har også gode turmuligheter. I Parc Güell ligger blant annet Sala de les Cent Columnes, med en lang porselensbenk på taket. En annen kjent park er Parc del Laberint d'Horta, som har en stor hagelabyrint. Byens største park er parken på Montjuïc, som er på 203 hektar. Deretter følger Parc de la Ciutadella, hvor blant annet Catalonias parlamentsbygning, dyrehagen og flere museer befinner seg. Byens tredje største park er Parc Guinardó. En del av Parc de Collserola ligger også innafor bygrensene.
Barcelona har videre forsøkt å myke opp bybildet ved å plante trær også langs gatene og på nesten enhver grønn flekk. Det finnes titusener av plantede trær i byen, og med et stort artsmangfold, se Liste over trær i Barcelona.
== Kultur ==
=== Arkitektur ===
Barri Gòtic, den gotiske bydelen, har som navnet tilsier, en stor mengde bygninger i gotisk stil. Basilikaen Santa Maria del Mar regnes som selve juvelen innen katalansk gotisk arkitektur på grunn av sin reine stil. En rekke andre framtredende bygninger, som katedralen La Seu, er også opprinnelig bygd i gotisk stil. En stor del av bygningene i Barri Gòtic stammer fra Middelalderen, og noen helt tilbake til romernes første bosettinger i byen. Rester av den romerske bymuren står fortsatt.
På midten av 1800-tallet ble byen utvida, og byplanleggeren Ildefons Cerdà sto for det meste av utviklinga i denne perioden. Hans kvadratiske gatemønster med store bygningsblokker går igjen i hele det som i dag er bydelen Eixample.
Den katalanske modernismen (kjent som jugendstil eller art nouveau i resten av Europa) utvikla seg fra 1880-tallet til 1910-tallet, og etterlot seg viktige spor i Barcelona. Modernisten Antoni Gaudí er kanskje den personen som har satt aller mest preg på Barcelona. Rundt om i hele byen kan man finner bygninger som er tegna av denne kontroversielle, men populære, arkitekten. Hans mest kjente byggverk, basilikaen Sagrada Familia, ble påbegynt i 1882 og er ennå ikke ferdig. Den er foreløpig planlagt å stå ferdig i 2026. Sju av Gaudís verker står på UNESCOs verdensarvliste. Disse er Sagrada Familia (fødselsfasaden og krypten), Parc Güell, Palau Güell, Casa Milà (la Pedrera), Casa Vicens, Casa Batlló og krypten i Colonia Güell. To av bygningene til en annen innflytelsesrik modernismearkitekt, Lluís Domènech i Montaner, er også en del av verdensarven: Palau de la Música Catalana og Hospital de Sant Pau. I Passeig de Gràcia ligger bygningsblokka med kallenavnet Illa de la Discòrdia, som inneholder bygninger av de tre store modernistiske arkitektene Gaudí, Domènech og Josep Puig i Cadafalch.
=== Museer ===
Se også: Liste over museer i Barcelona
Barcelona har et stort antall museer. Museu Nacional d'Art de Catalunya (Catalonias nasjonale kunstmuseum) ved Plaça d'Espanya har en av verdens viktigste samlinger med romansk kunst, mens Museu d'Art Contemporani de Barcelona (Barcelonas museum for moderne kunst) i El Raval fokuserer på katalansk og spansk kunst fra etter 1945. Picasso-museet, Fundació Joan Miró og Fundació Antoni Tàpies har viktige samlinger av disse tre kunstnerne. Blant byens mest populære museer er Museu del FC Barcelona, som ligger i Camp Nou, og Museu de la Xocolata (sjokolademuseet). Det vitenskapelige museet CosmoCaixa ligger ved foten av Tibidabo, og ble kåra til årets museum i Europa i 2006. Museer som tar for seg historie og arkeologi, er blant annet Museu d'Història de Catalunya (Catalonias historie), Museu d'Història de la Ciutat (byens historie), Museu Marítim (sjøfartsmuseet) og Museu d'Arqueologia de Catalunya (Catalonias arkeologiske museum).
=== Musikk og scenekunst ===
De mest kjente teaterscenene i Barcelona er Teatre Nacional de Catalunya, Teatre Lliure og Teatre Grec. I distriktene Eixample og Ciutat Vella er det flere mindre teatre.
Av scenene for musikk er det verdt å trekke fram den verdenskjente operaen Gran Teatre del Liceu, som ligger ved La Rambla, og konserthallen Palau de la Música Catalana. Symfoniorkesteret Orquestra Simfònica de Barcelona i Nacional de Catalunya (OBC) holder konserter i det relativt nye l'Auditori. Kjente artister og grupper på turné holder ofte konsertene sine i Palau Sant Jordi. Idrettsstadiona Camp Nou og Estadi Olímpic Lluís Companys benyttes også av og til til konserter. Det er flere årlige musikkfestivaler i byen, deriblant Sónar, Primavera Sound Festival og Festival Grec.
=== Media ===
Barcelona har flere lokale tv-kanaler, blant annet Barcelona TV (eid av byrådet) og 8TV (eid av Godó-gruppa). Hovedkvarteret til Televisió de Catalunya, som eier seks katalanske kanaler, ligger i Sant Joan Despí, i Barcelonas storbyområde. Det er også en rekke lokale radiostasjoner for Barcelona og Catalonia.
El Periódico de Catalunya (som har både en katalansk og en spansk utgave) og La Vanguardia er Barcelonas to største aviser. De to største sportsavisene er Sport og Mundo Deportivo. Nyheter fra byen dekkes også av en rekke mindre publikasjoner, blant annet Metro og 20 minutos, samt landsdekkende aviser med egne seksjoner for Barcelona, som El Mundo og El País.
=== Idrett ===
Barcelona har lange idrettstradisjoner, og arrangerte et vellykka sommer-OL i 1992 og flere kamper i fotball-VM 1982. Byen var også vert for svømme-VM 2003 og har arrangert Eurobasket to ganger.
FC Barcelona er en idrettsklubb som er mest kjent for fotballaget sitt, et av de største i Europa. I 2006, 2009, 2011 og 2015 vant de både den spanske ligaen og den europeiske Mesterligaen. I tillegg vant de også VM i fotball for klubblag for første gang i klubbens historie i 2009. FC Barcelona har også lag i den spanske basketballigaen (Regal FCB), håndballigaen (FC Barcelona Borges, som har vunnet EHF Champions League 8 ganger) og rulleskøyteligaen (FC Barcelona Sorli-Discau). Fotballaget spiller hjemmekampene sine på Camp Nou, Europas største fotballstadion. Basketballaget spiller i Palau Blaugrana, som ligger rett overfor Camp Nou. De har også amatørlag i flere andre idretter. Klubben har også et museum, som er det nest mest besøkte museet i Catalonia. RCD Espanyol er byens andre fotballag som spiller i den øverste divisjonen. De vant Copa del Rey i 2006, og ble tapende finalist i 2007. CE Europa, Gramenet UEA, CF Badalona og UE Sant Andreu er andre fotballklubber fra Barcelona og områdene rundt. Joventut Badalona er en annen kjent basketklubb.
Barcelona har to fotballstadioner som er rangert som femstjerners av UEFA: FC Barcelonas Camp Nou og Estadi Olímpic Lluís Companys. Den sistnevnte ble brukt under sommer-OL 1992, og fungerer nå som hjemmebane for RCD Espanyol. Camp Nou befinner seg i området Les Corts, mens Estadi Olímpic Lluís Companys ligger på høyden Montjuïc.
Open Seat Godó, ei 50 år gammel tennisturnering, arrangeres årlig av Reial Club de Tenis Barcelona. Flere populære gateløp arrangeres i Barcelona: Cursa del Corte Inglés (med rundt 60 000 deltakere hvert år), Cursa de la Mercè, Cursa Jean Bouin, Milla Sagrada Familia og San Silvestre. Hvert år ved juletider avholdes det også en svømmekonkurranse ved havna. Nær Barcelona, i Montmeló, ligger Circuit de Catalunya, hvor Spania Grand Prix i Formel 1 og Catalonia Grand Prix (motorsykkel) arrangeres hvert år. Barcelona har også blitt en veldig populær by blant rullebrettkjørere, noe som har ført til en lov mot rullebrett.
=== Shopping og uteliv ===
Den mest kommersielle delen av byen er midt i det historiske sentrum: i gatene Portaferrisa, Pelayo, La Rambla, Portál del Ángel og plassen Plaça de Catalunya lever de små butikkene sammen med de store kjøpesenterne. Litt nord for Plaça de Catalunya, i Passeig de Gràcia, Rambla de Catalunya og Avinguda Diagonal, ligger butikker med de kjente internasjonale merkene og skinn og smykker. I bydelen Borne er det butikker med moderne design. I bydelen Gràcia og spesielt i gatene Travesseria de Gràcia og Gran de Gràcia fins det mange små og individuelle butikker som er billigere enn de store kjedebutikkene langs Avinguda Diagonal og Passeig de Gràcia.
Barcelona er kjent for et energisk uteliv, og dette har bidratt til den store turistflommen. Et av hovedområdene for utesteder er mellom El Raval på den ene sida av la Rambla, og Barri Gòtic på den andre sida. Dette inkluderer blant annet området rundt Plaça Reial. Det er et stort antall turister og utlendinger på disse stedene, og et mindretall av personer fra Barcelona. Mange nattklubber er sentrert i bydelen Eixample. Andre ligger ved Poble Espanyol på Montjuïc, i komplekset Maremàgnum i enden av la Rambla og Port Olímpic. Ved Port Olímpic er det et stort antall barer og dansesteder, og flere større diskoteker. Disse stedene har blitt obligatoriske utesteder å besøke for utlendinger i Barcelona. De mest popluære utestedene i en høyere prisklasse ligger i Sant Gervasi og Tibidabo.
== Transport ==
=== Flyplasser ===
Barcelonas hovedflyplass er El Prat, som ligger i El Prat de Llobregat, rundt 10 km fra Barcelona. Det er den nest største flyplassen i Spania, og den største flyplassen ved middelhavskysten. Den er hovedbase for flyselskaper som Vueling Airlines, og er også viktig for de større selskapene Air Europa og Iberia. De fleste flygningene går til andre europeiske destinasjoner, men noen selskaper flyr også til Asia og USA. En av de tre terminalene er satt av til det som kalles en «luftbru», som binder sammen Barcelona og Madrid med konstante flygninger hver time. Denne flystrekningen var i 2006 verdens travleste. Flyplassen er forbundet med byen med motorvei, busser, undergrunnsbane og tog. I 2006 hadde flyplassen 30 008 152 passasjerer.Girona-Costa Brava lufthavn brukes særlig av lavprisselskaper som Ryanair og ligger i Girona, rundt 90 km nord for Barcelona. Det samme gjelder Reus lufthavn, som ligger 77 km sør for Barcelona i byen Reus. Sabadell lufthavn, som ligger i byen Sabadell nær Barcelona, har ingen kommersielle flygninger, men tillater flytrafikk og blir blant annet brukt til pilottrening og private flygninger.
=== Havner ===
Port de Barcelona («Barcelona havn») har en historie som strekker seg 2000 år tilbake i tid. Den er i dag Middelhavets viktigste havn for frakt av passasjerer og gods. Havna administreres av Barcelonas havnemyndigheter. Den har et areal på 7,86 km² og er delt inn i tre områder: Port Vell («Den gamle havna»), den kommersielle havna og logistikkhavna. Havna er for tida under utvidelse, og vil bli dobbelt så stor. Dette gjøres ved å flytte munninga til elva Llobregat to kilometer sørover.I Port Vell-området ligger også ligger også Maremàgnum-komplekset, kinoer og Akvariet i Barcelona. Port Vell brukes som småbåthavn. Port Olímpic og Port de Sant Adrià er to andre småbåthavner i byen.
=== Veier og motorveier ===
Barcelona ligger mellom to store motorveier: Ronda de Dalt, som går langs fjellene, og Ronda del Litoral, som går langs kysten. Disse motorveiene har flere avkjøringer inn til byen.
En av byens hovedgjennomfartsårer er Avinguda Diagonal, som krysser byen på skrå. En annen er Avinguda Meridiana, som går fra Parc de la Ciutadella til den store rundkjøringa ved Plaça de les Glòries, hvor den møter Avinguda Diagonal samt Gran Via de les Corts Catalanes, som krysser byen fra nord til sør.
=== Offentlig transport ===
Barcelona har et stort nettverk av offentlig transport bestående av blant annet metro, busser, trikker og flere fjellbaner og kabelbaner. Barcelonas metro består av ni linjer, og er en viktig del av den offentlige transporten. Den ble åpna i 1924, og de fleste linjene administreres i dag av Transports Metropolitans de Barcelona (TMB).
TMB administrerer også byens to trikkenettverk, kjent som Trambaix og Trambesòs, bussrutene på dagtid, samt turistbussene. Selskapet Transports Ciutat Comtal har ansvaret for nattbussene Nitbus og flybussene. Andre selskaper har bussruter som knytter byen samme med forstedene.
Funicular de Montjuïc er en fjellbane som går opp til Montjuïc-høyden. Det går også to fjellbaner opp til Tibidabo. Barcelona har to kabelbaner: en som går opp til Montjuïc, og en annen som går over havna, mellom de to tårna Torre Jaume I og Torre Sant Sebastià.
Barcelona er et knutepunkt for RENFE, det statlige spanske jernbanenettet, og den viktigste stasjonen for utenbystrafikk er Barcelona Sants stasjon. Høyhastighetstoget AVE ble i 2007 forlenga til Barcelona, og kan tas både til Madrid og Sevilla. Renfe rodalies og Ferrocarrils de la Generalitat de Catalunya (FGC) driver Barcelonas lokal- og regiontog.
Estació del Nord, en tidligere togstasjon, ble renovert i forbindelse med de olympiske leker i 1992, og fungerer nå som terminal for langdistanse- og regionalbusser.
Barcelonas taxier er styrt av Institut Metropolità del Taxi (MTB). Det er over 10 000 taxier i byen. De fleste lisensene innehas av private sjåfører. Lakkert i svart og gult er de lette å få øye på. FreeNow (tidligere MyTaxi) er den offisielle taxiappen for bestilling og betaling av taxi i Barcelona.
22. mars 2007 starta Barcelonas byråd «Bicing»-tilbudet. Har man et Bicing-kort, kan man ta en sykkel fra hvilken som helst av de 100 stasjonene rundt om i byen, bruke den hvor man vil innenfor byområdet, og sette den fra seg ved en annen stasjon. Tilbudet har blitt en suksess, og hadde 50 000 registrerte brukere etter bare tre måneder. I 2018 ble tilbudet utviklet til elektriske bysykler.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ca) Offisielt nettsted
(en) Barcelona – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Barcelona – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Barcelona hos Wikivoyage
Årlig statistikk fra Barcelonas bystyre Arkivert 20. januar 2009 hos Wayback Machine. | Catalonia | 4,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sokrates | 2023-02-04 | Sokrates | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsdato ukjent', 'Kategori:Dødsfall 15. februar', 'Kategori:Dødsfall i 399 f.Kr.', 'Kategori:Fødselsdato ukjent', 'Kategori:Fødsler i 469 f.Kr.', 'Kategori:Greske filosofer fra oldtiden', 'Kategori:Henrettede filosofer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Athen', 'Kategori:Påtvungent selvmord', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | For mannsnavnet, se Sokrates (navn)Sokrates (gresk: Σωκράτης, Sōκrátēs, født omkring 470 f.Kr., død 399 f.Kr.) var en filosof fra antikkens Hellas som la fundamentet for vestens filosofi og er blant dens mest innflytelsesrike representanter.
| For mannsnavnet, se Sokrates (navn)Sokrates (gresk: Σωκράτης, Sōκrátēs, født omkring 470 f.Kr., død 399 f.Kr.) var en filosof fra antikkens Hellas som la fundamentet for vestens filosofi og er blant dens mest innflytelsesrike representanter.
== Biografi ==
Den viktigste kilden til informasjon om Sokrates er Platon. Platons dialoger skildrer Sokrates som en lærer som avstår fra å ha elever, som en fornuftig mann som adlyder en guddommelig stemme i sitt indre (se daimonion), og som en from mann som blir henrettet for å ha forledet ungdommen og bedrevet blasfemi. Sokrates kritiserer sanselig nytelse, men begeistres likevel av skjønnhet; han vier seg til utdannelsen av Athens innbyggere, men stiller seg likegyldig til sine egne sønner.
Sokrates' rettergang og henrettelse var hans livs klimaks og den sentrale begivenheten i Platons dialoger. Ifølge Platon var begge hendelser unødvendige. Sokrates innrømmer i retten at han kunne unngått rettergangen ved å forlate filosofien, gått hjem og passet sine egne saker. Etter domfellelsen kunne han unngått dødsstraff ved å rømme ved hjelp av sine venner. Samarbeidet med statens mandat danner et verdifullt filosofisk kjennskap til Sokrates og er best artikulert i dialogene selv, spesielt i dialogen med Kriton.
Detaljer om Sokrates er utledet fra tre samtidige kilder: Platons dialoger, Xenofons dialoger og Aristofanes' skuespill. Det foreligger ingen bevis for at Sokrates selv skrev noe. Ingen samtidige statuer kan med sikkerhet sies å forestille ham.I Aristofanes' skuespill Skyene latterliggjøres Sokrates som en som lærer sine studenter å snakke seg ut av gjelden de har stiftet. De fleste av Aristofanes' verker er komedier.
Ifølge Platon var Sokrates' far og mor henholdsvis Sofroniskos og jordmoren Fainarete. Sokrates giftet seg med Xantippe, som skal ha vært mye yngre enn sin ektemann. Hun fødte ham tre sønner: Lamprokles, Sofroniskos og Menexenos. Sokrates' venn Kriton kritiserte ham for å være hensynsløs mot sine sønner ved å la seg henrette.
Det er uklart hvordan Sokrates tjente til livets opphold. Ifølge Timon fra Fleios og senere kilder fulgte han farens yrke og arbeidet som stenhugger. Ifølge tradisjonen var Sokrates skaperen av statuene av de tre gratier som stod nær Akropolis til det andre århundre f.Kr, men det er ikke bekreftet i moderne vitenskap. Det finnes indisier på at Sokrates aldri var yrkesaktiv: I Xenofons Symposium fortelles det at Sokrates sier han hengir seg bare til det han mener er den viktigste beskjeftigelse: å filosofere. I Skyene skildrer Aristofanes at Sokrates aksepterer betaling for undervisning ved en sofist-skole sammen med Khairefon, mens i Platons Forsvarstalen (Apologia), Drikkegildet i Athen (Symposium) og i Xenofons redegjørelser fornekter Sokrates å akseptere betaling for undervisning. Mer spesifikt omtaler Sokrates sin fattigdom som et bevis på at han ikke er lærer.
Flere av Platons dialoger omhandler Sokrates' militærtjeneste. Sokrates sier at han deltok i tre felttog: i Poteidaia, Amfipolis og Delion. I Symposium beskriver Alkibiades Sokrates' tapperhet i slagene i Poteidaia og Delion, og deretter hvordan Sokrates reddet livet i det førstnevnte slaget. Sokrates' eksepsjonelle tjeneste i Delion er også nevnt i Lakhes, av generalen dialogen er oppkalt etter. I Apologien sammenligner Sokrates sin militærtjeneste med sine problemer i retten, og sier at de av juryen som mener han bør trekke seg fra filosofien, også må mene at soldater bør slå retrett når det ser ut til at de vil bli drept i strid.
Sokrates var et svært sosialt menneske. Han hadde godt humør, var glad i å drikke og fikk etter hvert et godt rykte for sine talegaver. Dette utnyttet han i stor grad. Han pleide å stanse folk midt på gaten eller på torget for å stille dem ubehagelige og nærgående spørsmål. Det var dette som skulle bli hans motstanderes hovedargument. Myndighetene og sofistene mente nemlig at Sokrates påvirket ungdommen på en negativ måte og dermed var en fare for samfunnet. Da Sokrates ble dømt skyldig i dette, fikk han valget mellom å bli forvist fra Athen eller få dødsstraff. Han valgte overraskende nok å akseptere sin dødsstraff og tømte et beger giftig saft av skarntyde. Ved å nekte å avstå fra sine prinsipielle verdier ble Sokrates den første intellektuelle martyr. Sokrates døde i en alder av 70 år. Sokrates' siste dager er skildret i alt syv av Platons dialoger, hvorav Faidon er den siste.
== Filosofi ==
Sokrates var en av grunnleggerne av humanistisk filosofi, en filosofi som setter mennesket og dets samfunn og kultur i sentrum. Hans tenkning betraktes som en reaksjon mot sofistenes skeptisisme, erkjennelsesteoretiske relativisme og verdinihilisme. Sokrates mente at det finnes noe allmenngyldig godt og rett. I dialoger skilte han seg også ut fra sofistene ved at man skulle overbevise deltakere i debatter, ikke overtale dem.
Sokrates var en spørrende filosof. Gjennom «sokratisk ironi» fikk han dem han pratet med til å buse ut med sine fordommer. Sokrates tvang sine samtalepartnere til å innse at mange av deres meninger var fordommer. På den måten kunne de kaste fra seg sine fordommer og klatre høyere opp i «erkjennelsens stige». Den nye innsikten måtte komme innenfra. Derfor stilte Sokrates bare spørsmål.
Sokrates prøvde å «vekke» folk, å få dem til ikke bare å akseptere kunnskap, men også å tenke over dette først. Slik ville man oppnå sann innsikt. Denne pedagogiske fremgangsmåten kalles «maievtikk». Måten Sokrates samtalte på for å lede andre til større innsikt kalles «sokratisk metode» eller «dialektisk metode».
Sokrates var absolutist. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre. Sokrates’ tanker og liv har vært en inspirasjonskilde for ettertidens filosofer.
Han ble sammenlignet med en jordmor fordi han sa at alle var gravide med visdom og måtte bli stilt spørsmål til for å føde ut visdommen.
== Sokrates og renessansen ==
I middelalderen kjente Vesten Sokrates bare gjennom Aristoteles' og Ciceros skrifter og halvannen Platon-dialog. Men i det bysantinske rike var Platons skrifter bevart, og da man innså at hovedstaden snart kom til å bli erobret av muslimske hærstyrker, prøvde geistlige fra Østkirken å forene de to kirkene. I 1438 ble det arrangert et kirkemøte i Firenze. De østlige delegatene ankom med tallrike antikke skrifter, deriblant Platons dialoger og Xenofons erindringer om Sokrates, som fra da av ble anføreren for renessansens humanisme, talsmann for moralsk frihet ubundet av dogmer og tradisjon, lyttende kun til sin samvittighets indre stemme. Sokrates mente at salighet kan oppnås i dette livet, ikke avhengig av nåde, men av en utrettelig streben etter å fullkommengjøre sitt eget vesen. «Sancte Socrates, ora pro nobis!» (= Hellige Sokrates, be for oss!), utbrøt Erasmus av Rotterdam.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Socrates – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Sokrates – sitater | Sokrates (gresk: Σωκράτης, Sōκrátēs, født omkring 470 f.Kr. | 4,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julius_C%C3%A6sar | 2023-02-04 | Julius Cæsar | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Dødsfall 15. mars', 'Kategori:Dødsfall i 44 f.Kr.', 'Kategori:Eponymer', 'Kategori:Fødsler i 100 f.Kr.', 'Kategori:Julo-claudiske dynasti', 'Kategori:Kildekvalitet for dato som mangler tekst i Modul WikidataDato', 'Kategori:Latinspråklige forfattere', 'Kategori:Matteusevangeliet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Romerske generaler', 'Kategori:Romerske konsuler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For andre betydninger, se Cæsar (tittel).Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens [kajsar], født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken.
I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden.
Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus.
Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De senere biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.
| For andre betydninger, se Cæsar (tittel).Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens [kajsar], født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken.
I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden.
Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus.
Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De senere biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.
== Tidlig liv og karriere ==
Cæsar ble født i patrisierfamilien gens Iulia, som hevdet å nedstamme fra Iulus, sønn av den legendariske trojanske prinsen Æneas, som det ble sagt var sønn av kjærlighetsgudinnen Venus. Dette ble fremhevet av Cæsar senere; på høyden av sin karriere bygde han et tempel til Venus Genetrix («Stammoren Venus») i Roma. Tilnavnet «Cæsar» hadde sin opprinnelse, i henhold til Plinius den eldre, fra en av forfedrene som var blitt født ved hjelp av keisersnitt (engelsk caesarean section) (fra det latinske verbet å kutte, caedere, caes-). Historieverket Historia Augusta forslår tre alternative forklaringer: at den første Cæsar i slekten hadde en tykk krone med hår (latin caesaries); at han hadde skinnende grå øyne (latin oculis caesiis); eller at han hadde drept en elefant (caesai på fønikisk) i kamp. Cæsar fikk preget mynter med bilder av elefanter på, noe som antyder at han selv likte denne tolkningen av navnet sitt. Til tross for avstamning fra oldtiden, hadde familien Julii Cæsares ingen større politisk innflytelse. Cæsars far, også kalt Gaius Julius Caesar, styrte den romerske provinsen Asia, mens derimot hans mor, Aurelia Cotta, kom fra Cottae-grenen av Aurelia-familien, en rik, innflytelsesrik familie.
Svært lite er nedtegnet om Cæsars barndom. I år 85 f.Kr. døde Cæsars far brått, og den seksten år gamle Cæsar ble da selv overhode for familien. Det påfølgende året ble han nominert til å bli den nye yppersteprest for guden Jupiter. Ettersom den som innehadde denne posisjonen ikke bare måtte være patrisier, men også gift med en kvinne fra patrisierfamilie, brøt han sin forlovelse til en plebeiisk pike som han hadde vært sammen med siden barndommen, og giftet seg isteden med Lucius Cinnas datter Cornelia.
Cæsars unge år kom i en urolig tid. Det var flere kriger gående fra år 91 f.Kr. til 82 f.Kr.. Skjønt fra 82 f.Kr. til 80 f.Kr., hadde diktatoren Lucius Cornelius Sulla utrensket Roma for sine politiske fiender. Cæsars tante på farssiden, Julia, hadde giftet seg med Gaius Marius, en fremragende general som sto bak flere reformer i den romerske hæren. Marius var også leder av popularene, en av fraksjonene i senatet. Mot slutten av Marius' liv, i 86 f.Kr., nådde de politiske stridighetene et høydepunkt, og spliden mellom ham og Lucius Cornelius Sulla førte til borgerkrig. Etter å ha bekjempet Romas fiende Mitridates i Anatolia kom Sulla tilbake og fikk seg selv utnevnt til diktator. Sulla fikk hundrevis av sine politiske fiender drept eller forvist. Cæsar, som nevø av Gaius Marius og svigersønn av Cinna, ble også forfulgt. Hans arv ble tatt fra ham, hans hustrus medgift, og hans presteembete, men Cæsar nektet å la seg skille fra Cornelia og måtte derfor gå i dekning. Truslene mot hans liv ble fjernet ved at hans mors familie gikk i mellom. Og på den siden fantes det støttespillere av Sulla, foruten også vestalinner. Sulla ga seg motvillig, og det er sagt at han hadde sett mange Marius'er i Cæsar.Cæsar forlot Roma og gikk inn i hæren hvor han vant den militære dekorasjonen «borgerkransen», corona civica, for sin del under en betydningsfull beleiring. På et krigstokt til Bitynia nordvest i Anatolia mot Svartehavet for å gi støtte til kong Nikomedes' flåte, ble han værende så lenge ved kongens hoff at hans motstandere i Roma begynte å spre rykter om en affære med kongen, noe Cæsar benektet resten av livet. Ironisk nok var det tapet av presteembetet som fikk ham til å søke en militær karriere: Jupiters yppersteprest kunne ikke røre en hest, sove tre netter utenfor sin egen seng eller en natt utenfor Roma, eller kaste øyne på en hær. Da han fikk høre at Sulla var død i år 78 f.Kr., følte han seg trygg nok til å reise tilbake til Roma. Ved å være uten økonomisk midler etter hans arv var blitt konfiskert, levde han i et beskjedent hus i Romas område for lavere klasser. Isteden vendte han seg mot advokatvirksomhet. Der han ble kjent for sin framragende veltalenhet, fulgt av lidenskapelige fakter og en høy stemme. Samt en ubarmhjertig forfølgelse av tidligere guvernører, beryktet for pengeutpressing og korrupsjon.
En anekdote som Cæsar er kjent for, er gangen han ble tatt til fange av pirater. Rundt år 78 f.Kr., når Cæsar var litt over 20 år gammel, var han på vei over middelhavet for å studere oratori. Han kom derimot aldri fram, fordi en gjeng silisiske pirater tok ham til fange. Cæsars første respons var å snu seg mot piratene og beordre dem rundt, fortelle vitser, og gi dem lovnader om at han skulle korsfeste dem alle. Piratene kunne ikke gjøre annet enn å le av dette. Og når de ville ha ham til å skaffe 20 talenter i løsepenger (sannsynligvis mange hundre tusen kroner i dag), insisterte ham på å heve summen til 50. Deretter sendte han reisefølget sitt til Roma, og 38 dager senere kom de tilbake for å betale piratene. Det piratene ikke visste, derimot, var at Cæsar skulle holde løftet han hadde gitt dem tidligere; så snart han var løslatt, samlet han opp en flåtestyrke, konfronterte piratene, og korsfestet dem alle.
== Cursus honorum ==
På veg tilbake til Roma ble han valgt som militær tribun, noe som ble hans første skritt mot en politisk karriere. Han ble valgt til kvestor i år 69 f.Kr., og løpet av det samme året, ga han en gravtale for sin tante Julia, Laudatio Iuliae amitae. Hans hustru Cornelia døde også dette året i barselseng. Barnet var dødfødt. Julias begravelse ble en politisk markering, ettersom Cæsar insisterte på at Marius' dødsmaske skulle bæres i prosesjonen. Dette var det første åpne angrepet på Sullas proskripsjoner. Etter hustruens gravferd, om våren eller tidlig på sommeren 69 f.Kr., dro Cæsar for å tjenestegjøre som kvestor i Spania. Mens han var i Spania, ble det sagt at han kom over en statue av Aleksander den store. Han innså da hvor misfornøyd han var over hvor kort han selv var kommet, i en alder hvor Aleksander allerede hadde verden for sine føtter. Da han reiste tilbake i 67 f.Kr., giftet han seg med Pompeia, et barnebarn av Sulla. Men som han senere skilte seg fra, etter at hans mor hadde hevdet at hun hadde vært involvert i seksuell løssluppenhet.I år 65 f.Kr., da han ble valgt til aedil. Embetet innebar regulering av byggeprosjekter, trafikk, handel og andre sider av dagliglivet i byen. Det var også aedilens oppgave å sørge for at det ble avholdt leker i Circus Maximus. Disse lekene ble bare i liten grad finansiert av staten, og det var derfor aedilens oppgave å skaffe penger. Dette betydde enorme kostnader fra egen formue. Cæsars leker var storslagne; ved et tilfelle fikk han ledet Tiberen inn på arenaen for å vise scener fra sjølivet. Han ble derfor meget populær, men også meget pengelens. På slutten av embetsåret, hadde han en gjeld på flere hundre talenter. Dette kunne satt en stopper for hans ambisjoner, ettersom han trengte penger for å bli valgt til høyere embeter.
Hans investering viste seg å være lønnsom, da han i 63 f.Kr. ble valgt til Pontifex Maximus, yppersteprest for den romerske statsreligionen, etter at forgjengeren Quintus Caecilius Metellus Pius døde. Hans motkandidater var to mektige senatorer. Det ble fremmet anklager om bestikkelser fra alle de tre sidene, men Cæsar vant overlegent til tross for sine motkandidatenes større erfaring og rang. Dette betydde blant annet at han fikk et hus, Domus Publica på Forum Romanum. Embetet innebar at han hadde ansvar for all romersk religionsutøvelse, og et spesielt ansvar for vestalinnene. Det betød også slutten på hans pengeproblemer. Selv om embetet ikke innebar høye nok inntekter til å betale gjelden, lå veien nå igjen åpen til å fortsette oppover på den politiske rangstigen. Dessuten var han i kraft av sitt embete mer eller mindre immun for krav fra kreditorene. Hans embetstid startet med en skandale. Hans kone var ansvarlig for organiseringen av festivalen for Bona Dea i desember, ettersom dette var en festival utelukkende for kvinner. Publius Clodius Pulcher klarte å komme seg inn på festivalen, utkledd som kvinne. Dette var helligbrøde, og Cæsar så seg nødt til å skille seg fra Pompeia. Selv om han ikke var sikker på om hun hadde noe skyld, uttalte han at «Cæsars kone, som resten av Cæsars familie, må være hevet over enhver mistanke».
Marcus Tullius Cicero, som var konsul, avslørte en konspirasjon for ta kontroll over republikken, organisert av Lucius Sergius Catilina, en patrisisk aristokrat. De sammensvorne hadde planer om å styrte de valgte embetsmennene. Fem av Catilinas menn, alle fra prominente familier, ble dømt til døden uten forutgående rettssak. Dette var en skandale for romerne, og Cæsar var blant dem som protesterte mot dette bruddet på rettstradisjonen. Saken ble behandlet i Senatet, der Cato den yngre fikk trumfet gjennom at de skulle henrettes, – noe som skjedde samme dag. Flere senatorer anklaget Cæsar for å ha vært involvert i sammensvergelsen. Cæsar hadde en dårlig dag også av andre grunner enn det politiske nederlaget; hans forhold til Servilia Caepionis ble offentlig kjent denne dagen. Det er usikkert om Cæsar hadde noen rolle i Catilinas konspirasjon, noe han ble beskyldt for. Mest sannsynlig er det at han dels virkelig så på mangelen på rettssak som en skandale, og dels at han så en mulighet til å knekke politiske motstandere uten at han hadde vært med på selve konspirasjonen. Tilsvarende ville han være et lett bytte for sine motstandere dersom de hadde kunnet knyttet ham til konspirasjonen. Selv om han sto på den tapende side og ble utsatt for alvorlige beskyldninger, fortsatte hans karriere riktig vei. Etter endt embetsperiode som praetor ble han i 61 f.Kr., guvernør i Hispania Ulterior igjen. Denne stillingen var svært innbringende, og han kunne betale ned mye av sin gjeld.
Cæsar vendte seg til Marcus Licinius Crassus, en av Romas rikeste menn. I motytelse for politisk støtte i Crassus' motstand mot Pompeius, betalte Crassus en del av Cæsars gjeld og fungerte som garantist for andre. Selv da, for å unngå å bli en privat borger og således bli åpen for rettforfølgelse sin gjeld, reiste Cæsar til den spanske provinsen før hans tid som pretor var avsluttet. I Spania beseiret han to lokale stammer og ble hyllet som imperator av sine soldater, reformerte loven for gjeld, og fullførte sin guvernørpost med ære. Som imperator hadde Cæsar krav på et triumftog. Men han ønsket også å bli valgt til romersk konsul, den fremste embetsverdigheten i republikken. Om han hadde feiret med triumftog, måtte han ha forblitt soldat og stått utenfor byen inntil seremonien kunne bli foretatt. For å kunne stille til valg, måtte han gi fra seg kommandoen og reise inn til Roma som privat borger. Han kunne ikke makte begge deler på den tiden som var tilgjengelig. Han ba senatet om tillatelse for å stille til valg in absentia, uten selv å være til stede, men Cato den yngre blokkerte forslaget. I valget mellom å komme til Roma i spissen for et triumftog eller stille til valg som konsul, valgte Cæsar det siste.
== Konsul og militære felttog ==
I år 60 f.Kr., stilte Cæsar til valg som konsul av centurieforsamlingen for året 59 f.Kr.. To andre kandidater stilte også. Det var et skittent valg. Selv Cato, med sitt omdømme som ubestikkelig, ble det fortalt om at han benyttet seg av bestikkelser for en av Cæsars motkandidater. Cæsar vant, sammen med Marcus Bibulus, medlem av optimatenes fraksjon og en personlig venn av Cato.På denne tiden kjempet den berømte generalen Gnaeus Pompeius Magnus (Pompeius den store) i Senatet om å få åkerland til sine veteraner. Han klarte ikke å få gjennom dette kravet. En annen som hadde problemer av lignende art, var Marcus Licinius Crassus. Han var angivelig den rikeste mannen i Roma, men slet med å få en militær kommando mot Partherriket som han lenge hadde ønsket. Cæsar så at han kunne dra nytte av Pompeius' innflytelse og Crassus' rikdom. Cæsar var allerede i politisk gjeld til Crassus, men han gjorde også tilnærmelser til Pompeius. Crassus og Pompeius hadde vært motstandere i et tiår, men Cæsar forsøkte å forlike dem. Mellom de tre var det nok penger og politisk innflytelse til å kontrollere offentligheten. Denne uformelle alliansen, kjent som Det første triumvirat (tremannsstyre), ble sementert med ekteskapet mellom Pompeius og Cæsars datter Julia. Cæsar giftet seg også på nytt, denne gangen med Calpurnia, som var datter av en annen mektig konsul.Cæsar foreslo også en lov for fordele offentlig landområder til de fattige, med militær makt om nødvendig, et forslag som ble støttet av Pompeius og Crassus, noe som gjorde triumviratet offentlig. Pompeius fylte Roma med soldater, og triumviratets motstandere ble skremt. Marcus Bibulus, som framstilte seg selv som gudfryktig, forsøkte å få erklært at varslene på himmelen var ugunstige og således hindre den nye loven, men han ble forvist fra forum av Cæsars bevæpnete støttespillere. Hans liktorer (livvakter) fikk sine fasces (seremonielle økser) brukket, to framstående magistrater som fulgte ham ble såret, og Bibulus fikk en bøtte med illeluktende avføring kastet over seg. I frykt for sitt liv trakk han seg tilbake til sitt hus for resten av året og hvor han tidvis sendte ut proklamasjoner om dårlige varsler. Disse forsøkene på å hindre Cæsars lovgivning, viste seg å være forgjeves. Romerske satirikere har siden referert til året som «konsulatet til Julius og Cæsar».Da Cæsar først ble valgt, forsøkte adelen å begrense hans framtidige makt ved å tildele skoger og beiteområder i Italia framfor i guvernørposten (prokonsol) i en provins ettersom hans militære plikt var over. Ved hjelp fra sine politiske allierte, fikk Cæsar dette senere veltet overende, og ble isteden utpekt til å styre Gallia Cisalpina (dagens nordlige Italia) og Illyricum (sørøstlige Europa, på motsatt side av Adriaterhavet for Italia), og senere også med Gallia Narbonensis (dagens sørlige Frankrike) med fire legioner. Perioden for hans guvernørstyre ble fastsatt til fire år, og således hans fritakelse for juridisk rettsforfølgelse. Det vanlige var kun ett år. Da hans guvernørtid ble avsluttet unngikk Cæsar så vidt søksmål for uregelmessigheter i hans tid i tjenesten, og dro raskt tilbake til sin provins.
== Gallerkrigen ==
Hovedartikkel: Gallerkrigen
Cæsar var fortsatt i dyp gjeld, og det var ingen penger å tjene på å være guvernør, enten det var ved pengeutpressing eller ved militære eventyr. Å bli prokonsulær for romerske provinser var en vanlig måte å belønne tidligere konsuler; slike provinser kunne være svært innbringende. Men mens mange nøyde seg med å la andre samle inntekter fra provinsen, gikk Cæsar aktivt inn. Cæsar hadde fire legioner under sin kommando. To av hans provinser grenset mot uerobret land, og deler av Gallia var kjent for å være ustabile og usikre. En del av Romas galliske allierte hadde blitt beseiret av deres rivaler og med hjelp fra germanske stammer. Romerne fryktet at disse stammene lå forberedelse til utvandre sørover, nærmere Italia, og at de var krigersk innstilt. Cæsar fikk skaffet ytterligere to legioner og beseiret disse stammene.
I 58 f.Kr. startet han gallerkrigen, som skulle vare til 49 f.Kr.. I løpet av denne tiden ble hele Gallia og deler av Germania underlagt Roma. Som svar på Cæsars tidligere aktiviteter hadde stammene i nordøst begynt bevæpne seg. Cæsar behandlet det som en aggressiv handling, og etter et ikke avgjørende sammenstøt mot de forente stammene, erobret han stammene stykkevis. Han beseiret helveterne i 58 f.Kr., det belgiske forbundet og nerverne i 57 f.Kr. og veneterne i 56 f.Kr.. I mellomtiden hadde en av hans legioner begynt erobringen av stammene lengst nord, rett overfor Britannia. Erobringen i nord var snart fullført med kun lommer av motstand igjen. Våren 56 f.Kr. holdt triumviratet en sammenkomst da Roma var i opprør. Møtet fornyet sammenslutningen, og Pompeius og Crassus sto fast ved sine bånd til Cæsar, og utvidet hans periode som prokonsul med fem år. Dette var det første triumvirats siste handling. Cæsar hadde nå en sikker base som han kunne forberede en invasjon av Britannia.
I 55 f.Kr. hadde Cæsar slått tilbake et fiendtlig streiftog i Gallia av to germanske stammer, og fulgt opp med å bygge en bro over elven Rhinen, og gjorde en maktdemonstrasjon på germansk område før han trakk seg tilbake og rev ned broen. Senere denne sommeren, etter å ha underkastet ytterligere to andre stammer, krysset han Den engelske kanal den 25. august 55 f.Kr. og gjorde landgang i Britannia. Han hevdet at britonerne hadde støttet en av hans fiender forrige år. Hans etterretning om Britannia var svak, og selv om han hadde skaffet seg fotfeste ved kysten kunne han ikke avansere videre, og trakk seg tilbake til Gallia for vinteren.
Han invaderte Britannia på nytt året etter, bedre forberedt og med en større hærstyrke, og oppnådde mer. Han avansert mot innlandet og etablerte noen få allianser. Imidlertid hadde en dårlig innhøsting ført til omfattende opprør i Gallia, og det tvang Cæsar å forlate Britannia for andre og siste gang.Mens Cæsar var Britannia hadde hans datter Julia, hustru av Pompeius, død i barsel. Cæsar forsøkte å sikre seg Pompeius' støtte på nytt ved å tilby ham sin grandniese i ekteskap, men Pompeius avslo. I 53 f.Kr. ble Crassus drept i en feilslått invasjon i øst. Roma sto på kanten av borgerkrig. Pompeius ble utnevnt som enekonsul som et grep i nødssituasjonen, og han giftet seg med Cornelia Metella, datter av Metellus Scipio, en bitter politisk motstander av Cæsar. Triumviratet var da dødt.I 52 f.Kr. oppsto det et større opprør i Gallia, ledet av Vercingetorix, som greide å forene alle de gallisk stammene. Han viste seg å være en verdig motstander for Cæsar. Han beseiret Cæsar i flere trefninger, men Cæsars beleiringsmaskiner i slaget ved Alesia klarte til sist å tvinge Vercingetorix til å overgi seg. Til tross for spredte utbrudd av krigføring det påfølgende året, var Gallia blitt effektivt og nådeløst erobret. Plutark hevdet at hæren hadde kjempet mot tre millioner menn i løpet av gallerkrigen, og av dem hadde 1 million blitt drept, og ytterligere 1 million ble gjort til slaver. Romerne underkastet 300 stammer og ødela 800 byer. Det er imidlertid vanskeligheter i finne et mer nøyaktig antall. Cæsars egen propagandistiske redegjørelser og den vanlige overdrivelsen av antall i oldtidens tekster. Plutarks antall er mest sannsynlig altfor høyt. Det står likevel igjen at erobringen av Gallia var det største militære framstøt siden Aleksander den stores felttog. Til tross for alt dette var Cæsar upopulær blant sine likemenn. Særlig den konservative fraksjonen var skeptisk og mistenkte ham alltid for å ønske å la seg utrope til konge.
== Borgerkrig ==
Hovedartikkel: Cæsars borgerkrig
I år 51 f.Kr. gikk det mot slutten for Cæsars tilmålte periode i Gallia. Triumviratet var over, og Pompeius og Cæsar hadde ikke lenger et godt forhold. Cæsars familie hadde også skrumpet inn. Moren hans var også død. Clodus, som Cæsar hadde gjort til folketribun, var blitt drept i et slagsmål. Året etter beordret senatet, ledet av Pompeius, Cæsar til å oppløse sin hær og komme tilbake til Roma da hans guvernørperiode var omme. Cæsar fryktet at han ville bli tiltalt om han kom tilbake til Roma uten den immunitet han hadde som magistrat. Pompeius anklaget Cæsar for utilbørlig, respektstridig oppførsel og forræderi. I januar 49 f.Kr. krysset Cæsar elven Rubicon, den tradisjonelle grensen mot det romerske territoriet i Italia, med en legion og utløste borgerkrig. Da han gikk over elven skal Cæsar, ifølge Plutark og Suetonius, ha uttalt på gresk et sitat fra den greske dramatikeren Menandros, «terningen er kastet» (ofte sitert alea jacta est på latin). Den senere Desiderius Erasmus har imidlertid hevdet at en mer presis oversettelse av det greske imperativ ville ha vært alea icta esto, «la terningen bli kastet».Pompeius og de fleste i senatet flyktet sørover da de ikke hadde større tiltro til Pompeius' nylig sammensatte tropper. Til tross for at han hadde langt flere soldater enn Cæsars, som kun hadde med seg 13. legion, ville Pompeius ikke gå i kamp. Cæsar forfulgte Pompeius i håp om å ta ham til fange før hans soldater slapp unna, men byttet glapp for ham. Cæsar besluttet da å dra til Spania og etterlot Italia under kontroll av Marcus Antonius, en fjern slektning av ham. Cæsar gjorde en forbausende marsj på kun 27 dager til Spania og beseiret der Pompeius' løytnanter. Han dro deretter rett østover for å utfordre Pompeius i Hellas hvor han i juli 48 f.Kr. i slaget ved Dyrrhachium med nød og neppe unngikk et katastrofalt nederlag. Sammen med Marcus Antonius beseiret han likevel Pompeius helt og holdent i slaget ved Farsalos i nordlige Hellas 9. august 48 f.Kr. i noe som ble et usedvanlig kortvarig slag.
I Roma ble Cæsar utpekt til diktator, sammen med Marcus Antonius som sin magister equitum, «herre over hestene», det vil si som sin nestkommanderende. Cæsar lot seg velge som konsul for annen gang under eget overoppsyn, og deretter, etter elleve dager, gikk han av som diktator. Cæsar forfulgte deretter Pompeius til Egypt hvor Pompeius etter kort tid ble myrdet og Cæsar selv ble involvert i en egyptisk borgerkrig mellom barnefaraoen og hans søster, hustru, og dronning Kleopatra. Kanskje som et resultat av faraos rolle i drapet på Pompeius, gikk Cæsar inn og støttet Kleopatra. Det heter at han gråt da han fikk se Pompeius' hode som farao overrakte ham som gave. Han beseiret faraos styrker i 47 f.Kr. og innsatte Kleopatra som dronning og hersker av Egypt.
Cæsar og Kleopatra feiret seieren med en triumfseilas på Nilen våren 47 f.Kr. Den kongelige lystbåten ble fulgt av 400 andre skip, og Cæsar ble fikk erfare den luksuriøse og overdådige levemåten til de egyptiske faraoene. Han giftet seg aldri med Kleopatra ettersom romersk lov kun anerkjente ekteskap mellom to romerske borgere, men han fortsatte sitt intime forhold til den egyptiske dronningen gjennom hele sitt siste ekteskap, altså i 14 år. I romerske øyne utgjorde ikke forholdet utroskap, til tross for at det muligens resulterte i en sønn, Cæsarion. Kleopatra besøkte Roma flere ganger, bodde da i Cæsars villa rett utenfor Roma ved elven Tibern.
På slutten av 48 f.Kr. ble Cæsar igjen utpekt til diktator, men kun for ett år. Etterå ha tilbrakt de første månedene av 47 f.Kr. i Egypt dro han til Midtøsten og videre nordover til Svartehavet hvor han angrep kongen av Pontos. Hans seier var så rask og ødeleggende at han hånte Pompeius' tidligere seire over slike ynkelige motstandere. Deretter dro han tilbake til Afrika for å ta et oppgjør med Pompeius' tidligere støttespillere fra senatet. Han fikk raskt en betydelig seier i 46 f.Kr. over Cato den yngre, som deretter begikk selvmord. Etter denne seieren ble Cæsar igjen utpekt til diktator, og da for ti år. Likevel greide Pompeius' sønner å slippe unna og rømte til Spania. Cæsar fulgte nådeløst etter og beseiret de siste levningene av opposisjonen i slaget ved Munda i mars 45 f.Kr. I løpet av denne tiden ble Cæsar valgt til sin tredje og fjerde periode som konsul i 46 f.Kr. og 45 f.Kr. (den siste gangen uten en kollega).
== Diktatur og attentat ==
Mens Cæsar fortsatt drev krig i Spania, begynte senatet å gi ham æresbevisninger. Cæsar hadde ikke gitt proskripsjon til sine fiender, men isteden benådet dem alle, og det var ingen alvorlig motstand mot ham. Storslåtte leker og feiringer ble holdt i april for å ære Cæsars seier ved Munda. Plutark skrev at mange romere fant triumftoget etter Cæsars seier smakløst da de beseirede i borgerkrigen ikke hadde vært utlendinger, men andre romerske borgere. . Da Cæsar kom tilbake til Italia i september 45 f.Kr. utferdiget han sitt testamente der han utpekte sin grandnevø Gaius Octavius som sin arving til alt, inkludert navnet Cæsar. Han skrev også at om Octavius døde før han selv, skulle Marcus Junius Brutus være den neste i arvefølgen.
I løpet av sin tidlige karriere hadde Cæsar sett hvor kaotisk og svak den romerske republikk hadde blitt. Det republikanske maskineriet hadde brutt sammen under vekten av imperialismens, sentralstyret hadde mistet makt, provinsene var blitt omformet til uavhengige fyrstedømmer under absolutt kontroll av guvernørene, og hæren hadde erstattet konstitusjonen som middel til å få utført politiske mål. Med en svak sentralmakt hadde den politiske korrupsjonen kommet ut av kontroll, og status quo var blitt opprettholdt av et korrupt aristokrati som ikke ønsket endringer i et system som hadde gjort dem rike.
I tiden mellom kryssingan av elven Rubicon i 49 f.Kr. og sin død i 44 f.Kr. hadde Cæsar etablert en ny forfatning som hadde til hensikt å oppnå tre adskilte mål. For det første ønsket han å undertrykke all væpnet motstand i provinsene, og slik gjenopprette ordenen i riket. For det andre ønsket han å skape en sterk sentralmakt i Roma. Og for det tredje ønsket han å knytte riket sammen til en enkelt sammenhengende enhet. Det første målet ble oppnådd da Cæsar beseiret Pompeius og hans tilhengere. For å oppnå de to neste målene måtte han øke sin egen makt og sørge for at han hadde full kontroll over maktapparatet, og dette oppnådde han ved å øke sin egen autoritet, særlig over Romas andre politiske institusjoner. Til sist fikk han utført en rekke politiske reformer for å håndtere en rekke saker som lenge hadde vært oversett, den viktigste var reformeringen av kalendersystemet. Han innførte den julianske kalenderen i år 46 f.Kr. Reformen bygget på solåret framfor måneåret og er fortsatt grunnlaget for den kalender som vi har i dag. Måneden juli ble oppkalt etter ham og bærer hans navn den dag i dag.
=== Diktator ===
Da Cæsar kom tilbake til Roma i 45 f.Kr.,skjenket senatet ham et triumftog for hans seiere, etter alt å dømme for over Gallia, Egypt, Pharnakes og Juba, framfor over hans romerske motstandere. Ikke alt gikk Cæsars veg. Da Arsinoe IV, Egypts tidligere dronning, ble ført fram i lenker i triumftoget, måtte de som fulgte prosesjonen, beundre hennes verdige holdning og folk ble beveget til å føle medlidenhet med henne. Det ble feiret med leker som involverte hele 400 løver og med gladiatorkamper. Et simulert sjøslag ble holdt i et basseng ved Campus Martius. Også ved Circus Maximus ble to hærer bestående av krigsfanger, hver på 2000 mann, 200 hester og 20 elefanter, tvunget til å kjempe til døden. På nytt var det enkelte av tilskuerne som klagde, denne gangen mot Cæsars ødsle overdrivelser. Et opprør brøt ut, og ble først stoppet da Cæsar fikk to av opprørerne korsfestet av prestene ved Campus Martius.
Da triumfen var over, satte Cæsar i gang med sine lovendringer. Han fikk slått fast at jurymedlemmer kun bare komme fra senatet eller fra lavadelen equites. Deretter vedtok han en lov som begrenset kjøp av bestemte luksusartikler. Etter dette vedtok han en lov som belønnet familier som fikk mange barn, slik at befolkningen i Italia skulle øke. Deretter en lov som forbød alt laugsvesen, unntatt laugene som var grunnlagt i oldtiden, ettersom mange laug var forfatningfiendtlige politiske grupperinger. Han fikk innført en egen lov som begrenset perioden som guvernører kunne inneha sin posisjon. Han fikk også endret gjeldsloven, noe som i seg selv fjernet rundt en fjerdedel av all gjeld. Cæsars forum med dets tempel for Venus Genetrix ble bygget sammen med mange andre offentlige bygg. Cæsar regulerte også tett kjøpet av statssubsidiert korn og sørget for at bare et fast, begrenset antall mennesker mottok dette kornet. Dette skjedde etter at han hadde fått gjennomført en folketelling. De som mottok korn, ble ført inn i et eget register. Fra år 47 til 44 f.Kr. gjorde han planer for omfordele landområder til rundt 15 000 av sine veteraner. Den viktigste endringen, og den varigste, var kanskje likevel den allerede nevnte kalenderen. Kalenderen på hans tid var regulert av månens bevegelser, og det hadde ført til stor urorden. Cæsar erstattet denne kalenderen med den egyptiske kalenderen som ble regulert av solen. Han satte årets lengde til 365,25 dager ved å legge til en innskutt dag (skuddårsdag) nær slutten av februar hvert fjerde år. For å justere kalenderen etter årstidene fikk han lagt til tre ekstra måneder som ble lagt til år 46 f.Kr. (den ordinære kaldenderen endte med februar, og to ekstra måneder etter november). Således begynte den julianske kalenderen, oppkalt etter ham selv, den 1. januar 45 f.Kr. Denne kalenderen er bortimot identisk med den nåværende vestlige kalenderen.
Kort tid før han ble myrdet, gjennomførte Cæsar ytterligere noen reformer. Han etablerte en politistyrke, utpekte embetsmenn som utførte hans landreformer, og beordret at Kartago skulle gjenoppbygges. Det samme var tilfellet med Korint i Hellas som var blitt ødelagt av romerne under beleiringen i 146 f.Kr., men Cæsar fikk den greske byen grunnlagt på nytt som Colonia laus Iulia Corinthiensis. Han utvidet også de latinske rettighetene over hele den romerske verden, og avskaffet skattesystemet og vendte tilbake til den tidligere utgaven som tillot at byene samlet inn skatt når de hadde behov for det, framfor at det var behov for romerske mellommenn. Mordet på Cæsar forhindret ytterligere og større planer. Han ønsket blant annet å bygge et enestående tempel for krigsguden Mars, et stort teater og et bibliotek på størrelse med biblioteket i Alexandria. Han ønsket også å omforme Ostia Antica (nær dagens by Ostia) til en betydelig havn, og anlegge en kanal gjennom Korinteidet Militært ønsket han å erobre Dakia, Partia, og hevne tapet ved Carrhae i 53 f.Kr. Av den grunn hadde han anordnet en massiv mobilisering. Kort tid før han ble myrdet hadde senatet navngitt ham som censor på livstid og som «Far av Fedrelandet», og måneden til Quintilis ble omdøpt til juli for hans ære. Han ble gitt ytterligere æresbevisninger som senere ble benyttet for å rettferdiggjøre mordet på ham som en tilstrebet guddommelig monark; mynter ble preget som hadde hans bilde og hans statue ble plassert ved siden av de romerske konger. Han ble gitt en gullstol i sentatshuset, gitt tillatelse til å bære en triumfdress når han så måtte ønske det, og ble tilbudt en form for delvis offisiell eller populær kult hvor Marcus Antonius var yppersteprest.
=== Politiske reformer ===
Historien om Cæsars politiske utnevnelser er kompleks og usikker. Cæsar holdt både posisjonen som romersk diktator og tribunatet, men skiftet mellom konsul og prokunsul. Hans makt innenfor staten synes å ha støttet seg på disse embetsverdighetene. Han ble først utpekt til diktator i 49 f.Kr., muligens for å ha forsete ved valgene, men gikk av som diktator i løpet av elleve dager. I 48 f.Kr. lot seg utpeke til diktator på nytt, men denne gangen for en ubegrenset tid, og i 46 f.Kr. ble han utnevnt til diktator for en tiårsperiode. I februar 44 f.Kr., en måned før han ble myrdet, ble han utpekt til diktator på livstid.
Under Cæsar ble en betydelig andel autoritet gitt til hans løytnanter, hovedsakelig ettersom Cæsar ofte ikke var til stede i Italia. I oktober 45 f.Kr. hadde gitt fra seg posisjonen som enekonsul, og lettet valget for to etterfølgere ettersom konstitusjonen ikke anerkjente en enkelt konsul uten en kollega. I 48 f.Kr. ble Cæsar gitt endelige tribunal makt, noe som gjorde hans person ukrenkelig og sakrosankt, og tillot ham å gi veto overfor senatet, skjønt ved minst en anledning forsøkte senatet å blokkere ham. De forulempende tribunater i dette tilfellet ble ført fram for senatet og fratatt sine posisjoner. Det var ikke første gangen hvor Cæsar hadde forbrutt seg mot en tribuns ukrenkelighet. Etter at han først gang marsjert inn i Roma i 49 f.Kr. hadde han med tvang åpnet skattekisten til tross for det segl som var blitt satt på av en tribun. Etter anklager om forræderi mot to obstruktive tribuner hadde Cæsar, kanskje ikke overraskende, ikke møtt ytterligere opposisjon fra andre medlemmer av folketribunene.I 46 f.Kr. hadde Cæsar gitt seg selv tittelen «Prefekt av moralen», noe som var en posisjon som var nytt kun i navnet, da dens makt var identisk til de romerske censorer. Således kunne han også ha makten til censorene mens han teknisk sett ikke underla seg den samme undersøkelse som de ordinære censorer måtte, og han benyttet seg av denne makten til å fylle senatet med sine egne partifeller. Han satte også presedens, som hans keiserlige etterfølgere kom til å følge, av å kreve at senatet ga ham ulike titler og æresbevisninger. Han var for eksempel gitt tittelen «Far av Fedrelandet» og «imperator». Mynter fikk hans bilde og han ble gitt retten til å snakke først ved senatsmøter. Cæsar økte deretter antallet magistrater som ble valgt hvert år, noe som førte til at en stor andel av magistratene var uten erfaring i senatet, samtidig som det også gjorde det mulig for ham å belønne sine egne tilhengere. Han tok også skritt til å forvandle Italia til en provins blant andre provinser og samtidig knytte andre provinser tettere til riket. Det adresserte et underliggende problem som hadde ført til forbundsfellekrigen noen tiår tidligere hvor enkeltindivider utenfor Roma og Italia ikke ble betraktet som «romer», og således ikke gitt fullt romersk borgerskap med tilhørende rettigheter. Denne prosessen som smidde hele Romerriket til en tett sammenhengende helhet framfor å være et nettverk av ulike fyrstedømmer. Denne prosessen ble fullført av Cæsars etterfølger, keiser Augustus.
Da Cæsar kom tilbake til Roma i 47 f.Kr. hadde senatets rekker blitt alvorlig utvannet og han benyttet sin makt som sensor for å utpeke nye senatorer, noe som til sist økte antallet av medlemmer av senatet til 900. Alle utnevnelsene var hans egne håndplukkede støttespillere, noe som minsket senatsaristokratiets prestisje og gjorde senatet i økende grad fiendtlig innstilt. For å minimalisere risikoen at en annen general kunne forsøke å utfordre ham, sørget Cæsar for en lov som begrenset guvernørenes periode. Mot slutten av sitt liv begynte Cæsar å forberede en krig mot det partiske riket. Ettersom hans fravær fra Roma kunne begrense hans mulighet til å installere egne konsuler fremmet han en lov som tillot ham å utpeke alle magistrater i 43 f.Kr. og alle konsuler og tribuner i 42 f.Kr. Det omformet effektivt magistratene fra å være folkets representanter til å være diktatorens representanter.
== Cæsars død ==
De fleste av antikkens historikere vil ha det til at Cæsars maktarroganse var det som fikk hans motstandere til å planlegge en sammensvergelse. Gaius Cassius, en politiker og hærmann, følte misnøye med styret. Han fikk med seg mange høytstående menn på sammensvergelsen. Blant dem kan nevnes Trebonius, en våpenbror som var sjalu på Cæsar. Han fikk også med seg Decimus Brutus som hadde vært trofast mot Cæsar i mange år. Mest omtalt av dem som ble med på sammensvergelsen, blir imidlertid Marcus Junius Brutus, som stod Cæsar nær. Cæsar hadde utnevnt både ham og Cassius til pretorer. Marcus Brutus hadde fått ansvaret for Gallia Cisalpina. Han nøt etter alt å dømme stor gunst, og noen mente endog at Cæsar hadde sett ham ut som sin etterfølger.
I februar 44 f.Kr. ble Cæsar utnevnt til diktator på livstid. Dette førte til at motstanderne ble enda ivrigere på å få ham ryddet av veien. Cæsar ville, sa han, dra direkte til Partia og krige mer for å utvide riket. Han ønsket å flytte grensen til Donau. Han ville dra 19. mars og skulle være borte i to år, så de sammensvorne måtte skynde seg.
Det fortelles mange historier om omstendighetene omkring mordet. Spåmenn skal ha advart Cæsar mot 15. mars. Dessuten skal han ha visst at det var noe farlig på gang. Likevel var han dristig nok til ikke å gjøre mye for å beskytte seg. Han hadde til og med avsatt livgarden sin. Det fortelles at natten til 15. mars skal Calpurnia hatt en merkelig drøm. Det skal også ha vært et voldsomt uvær ute.
Dagen etter bad Calpurnia ham om ikke å dra til Senatet. Han utsatte derfor møtet. Men de sammensvorne fikk høre det. Decimus Brutus kom og fikk ham til å ombestemme seg. Han la så i vei til Senatet fulgt av en gruppe personer. En greker ved navn Artemidoros traff ham på veien og gav ham en lapp hvor det stod om sammensvergelsen. Men Cæsar hadde ikke tid til å lese den.
Cæsar gikk inn i Senatet. Da gikk signalet om at de sammensvorne skulle gå til handling. De samlet seg rundt ham med kniver og begynte å stikke ham. En som het Casca, stakk først. Cæsar skal ha sagt: «Hva? Dette er en oppstand!» Han stakk etter Casca med en penn. Cæsar prøvde å beskytte seg, men han ble stukket mange ganger. Så skal også Marcus Brutus ha stukket ham med en kniv i magen. Det fortelles mye om hva Cæsar skal ha sagt, hvis han i det hele tatt sa noe. Noen sier at han sa Et tu Brute, som betyr «Du også Brutus?» Andre sier at han sa Et tu fili mi, som betyr «Du også min sønn?» Noen sier også at han sa på gresk: Kai sy teknon, som betyr «Du også mitt barn?» Cæsar drog togaen om seg og dekket til ansiktet. Etter å ha blitt stukket tjuetre ganger falt han om.Hos Suetonius kan man lese at Cæsar ble liggende en tid før tre slaver førte ham hjem. Cæsars legeme ble dessuten undersøkt av legen Antistius. Han fikk så en storslått begravelse hvor musikere og soldater deltok i stor stil. Hans testamente ble lest opp i huset til Marcus Antonius, og da kom det frem at særlig tre grandnevøer var begunstiget. En av dem var Gaius Octavius (den senere keiser Augustus) som Cæsar adopterte, og derved gjorde til sin arving.
== Ettervirkningen av mordet ==
Det uforutsette resultatet av mordet var at Cæsars død framskyndet slutten på den romerske republikken. De romerske middel- og underklasser, hvor Cæsar var meget populær og hadde vært det siden før Gallia, ble rasende over at en liten gruppe aristokrater hadde drept deres forkjemper. Antonius, som selv hadde drevet vekk fra Cæsar, dro fordel av sorgen og raseriet til Romas folkemengde, og truet med å slippe mobben løs på optimatene – kanskje i den hensikt å selv ta kontroll over Roma. Til hans overraskelse hadde imidlertid Cæsar navngitt grandnevøen Gaius Octavian som sin enearving. Han testamenterte ham sitt Cæsar-navn og gjorde ham til en av de rikeste borgerne i republikken.Menneskemengden ved gravferden kokte over, og kastet tørre kvister, møbler og selv klær på Cæsars gravbål, slik at flammene flammet opp og ut av kontroll og ødela Forum. Mobben angrep deretter husene til Brutus og Cassius og de ble slått tilbake kun med de største vanskeligheter, i seg selv begynnelsen på liberatorernes krig, og således oppfylte i det minste deler av Antonius' trusler mot aristokratiet. Antonius greide imidlertid ikke å forutse den endelige utgangen av de neste borgerkrigene, særlig angående Cæsars adopterte arving. Octavian var kun 18 år da Cæsar døde, men viste seg å ha betydelig politiske evner, og mens Antonius tok seg av Decimus Brutus i den første runden med borgerkrig, kunne Octavian på egen hånd konsolidere sin i utgangspunktet spinkle posisjon. For å bekjempe Brutus og Cassius, som hadde samlet en meget stor hær i Hellas, trengte Antonius soldater, penger fra Cæsars krigskister, og legitimiteten som Cæsars navn kunne skaffe ham. Med vedtaket av lex Titia den 27. november 43 f.Kr. ble det andre triumvirat offisielt dannet, og besto av Antonius, Octavian og Cæsars trofaste kavalerikommandant Lepidus. Det formelt guddommeliggjorde Cæsar som Divus Iulius i 42 f.Kr. og Cæsar Octavian ble således Divi filius («Sønn av en gud»). Ettersom det var Cæsars mildhet som hadde ført til at han ble myrdet, brakte det andre triumvirat tilbake praksisen med proskripsjon, noe som hadde vært forlatt siden Sulla. Det lovfestet forordningen av drapet på et stort antall motstandere for å kunne sikre finansiering av de 45 legioner som ble benyttet i den andre borgerkrigen mot Brutus og Cassius. Antonius og Octavius beseiret dem under slaget ved Filippi i nordlige Hellas.
Etterpå giftet Marcus Antonius seg med Cæsars elskerinne Kleopatra, med den hensikt å benytte seg av det enestående rike Egypt som sin base for å dominere Roma. En tredje borgerkrig brøt ut mellom Octavian på den ene siden og Antonius og Kleopatra på den andre siden. Dette ble den endelige krigen som kulminerte i at Antonius og Kleopatra led nederlag under slaget ved Actium, den 2. september 31 f.Kr.. Nå fikk Octavian eneveldig makt og ble den første romerske keiser under navnet Cæsar Augustus, et navn som opphevet ham til statusen av en guddom.Julius Cæsar hadde planlagt å invadere Partia, Kaukasus og Skytia, og deretter å marsjere tilbake til Germania over det østlige Europa. Disse planene ble forhindret av mordet på ham. Hans etterfølgere forsøkte å erobre Partia og Germania, men uten varige resultater.
Julius Cæsar var den første historiske romer som offisielt ble guddommeliggjort. Han ble etter sin død gitt tittelen Divus Iulius eller Divus Julius (den guddommelige Julius eller Julius som er opptatt blant gudene) ved en bestemmelse av det romerske senat den 1. januar 42 f.Kr.. Selv om hans tempel ikke ble innviet før etter hans død, kan han ha mottatt sine guddommelige æresbevisninger i løpet av sitt liv, og kort tid før han ble myrdet. Marcus Antonius hadde blitt utpekt som hans flamen (prest). Både Octavian og Marcus Antonius fremmet kulten Divus Iulius. Etter at Antonius var død, tok Octavian som den adopterte sønnen til Cæsar tittelen Divi Filius («sønn av en gud»).
== Personlig liv ==
=== Helse og fysisk framtoning ===
Basert på bemerkninger fra Plutark, er det tidvis antatt at Cæsar kunne ha hatt lidelsen epilepsi. Moderne forskning er «skarpt delt» i dette, og en del forskere mener han var plaget av malaria, særlig i løpet av Sulla-proskripsjonene på 80-tallet. Til tross for den vanlige oppfatningen av at Cæsar led av epilepsi, har flere spesialister i hodepinemedisin ment at en mer nøyaktig diagnose kunne være hodepine av typen migrene.Cæsar hadde fire dokumenterte episoder av hva som kan ha vært en kompleks begrenset form for slagtilfelle. Han kan i tillegg ha hatt absencer i sin ungdom, som er en type epileptiske anfall som forekommer særskilt i barneårene. De tidligste nedtegnelsene av disse ble gjort av biografen Suetonius, som selv ble født etter at Cæsar var død. Påstand om epilepsi er tatt med av en del medisinske historikere ved en påstand om hypoglykemi, en tilstand hvor blodsukkeret er for lavt, noe som kan føre til epileptiske anfall.I 2003 publiserte psykiateren Harbour F. Hodder hva han kalte for sin «Cæsars kompleks-teori» og hvor han argumenterte for at Cæsar led av tinninglobsepilepsi, en form av epilepsi som er knyttet til tinninglappen, og symptomer på svekkelse som var en faktor for Cæsars bevisste beslutning om å oppgi sin personlige trygghet i dagene før mordet.En tekstlinje fra William Shakespeare har tidvis blitt tatt som et tegn på at Cæsar var døv på det ene øret: Come on my right hand, for this ear is deaf. Men det er ingen klassiske kilder som nevner hørselsskade i forbindelse med Cæsar. Den engelske dramatikeren kan ha gjort metaforisk bruk av et avsnitt hos Plutark, som ikke viser til døvhet i det hele tatt, men heller til en håndbevegelse som Aleksander av Makedonia hadde for vane å gjøre. Ved å dekke til sitt øre indikerte Aleksander at han vendte sin oppmerksomhet fra en beskyldning til å kunne høre forsvaret.Den romerske historikeren Suetonius beskrev Cæsar som «høy av vekst med en lys hudfarge, velskapte lemmer, et noe fullt ansikt og skarpe sorte øyne.»
== Navn og familie ==
Ved å benytte seg av det latinske alfabet slik det eksisterte på Cæsars tid (det vil si uten små bokstaver, «J», eller «U»), ville Cæsars navn ha blitt gjengitt «GAIVS IVLIVS CAESAR»; formen «CAIVS» er også dokumentert, bruken av eldre romersk representasjon av G for C: det er en antikk form av den mer vanlige «GAIVS». Den vanlige forkortelse var, og det er ikke arkaisk, «C. IVLIVS CAESAR». Bokstaven «Æ» er en ligatur som er ofte benyttet i latinske inskripsjoner for å spare plass, og er ensbetydende med bokstavene «ae». Ettersom bokstaven «æ» finnes på norsk, er det korrekt å skrive «Caesar» som «Cæsar». I klassisk latin ble navnet uttalt [ˈɡaːjus ˈjuːljus ˈkajsar], hvor «C» ble utalt som en skarp K.I tiden under den sene romerske republikk ble mange historiske skrifter ble skrevet på gresk, et språk som de fleste utdannede romere studerte. Unge og rike romerske gutter hadde ofte greske slaver som lærere og tidvis ble de også sendt til Athen for høyere utdanning, noe som var tilfellet for Cæsars morder Brutus. På gresk i Cæsars tid vil hans navn ha blitt skrevet Καίσαρ, noe som reflekterte samtidens uttale. På vulgærlatin er den foniske lukkelyd /k/ før fremre vokal begynner grunnet palatalisering, og dermed uttalt som en affrikat – derav gjengivelse som [ˈtʃeːsar] på italiensk og [ˈtseːsar] på tysk uttale av latin, derav også at navnet har gitt tittelen tsar. Med utviklingen av de romanske språkene, affrikatet [ts] ble en frikativ (hemmelyd) [s] (derav [ˈseːsar]) i mange regionale uttaler, inkludert fransk, fra hvor moderne engelsk uttale er avledet. Den opprinnelige /k/ er muligens bevart i norrøn mytologi hvor han er manifestert som den legendariske kong Kjår (norrønt Kjárr). Det er derimot flere figurer i norrøn mytologi med skarp K-lyd i første stavelse, slik at denne konstruerte forbindelsen tilbake til den romerske generalen er ikke like overbevisende for alle forskere.
Julius Cæsars tilnavn og familienavn ble i seg selv en tittel. Det ble i stor grad fremmet av Bibelen ved det kjente strofen fra Evangeliet etter Matteus i norsk oversettelse: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.», men en mer korrekt oversettelse er «Så gi Cæsar hva Cæsars er, og Gud hva Guds er.» Cæsar ble keiser på norsk, kaiser på tysk og slaviske tsar/czar. Den siste tsar med formell makt var Simeon II av Bulgaria som avsluttet sitt styre i 1946. For to tusen år etter Julius Cæsars død var det minst et overhode for en stat som bar hans navn.
== Litterære verker ==
Cæsar ble i løpet av sin levetid betraktet som en av de beste talere og prosaforfattere i Roma. Selv Cicero skrøt av Cæsars retorikk og stil. Blant hans mest berømte verker var hans gravtale for tante Julia og hans Anticato, et dokument skrevet for å svekke Catos omdømme og som svar på Ciceros Cato-minne, Cæsar skrev også dikt som er nevnt i oldtidens kilder. Hans andre verker foruten hans krigskommentarer har gått tapt, skjønt noe få setninger er bevart i andre sitat.
=== Memoarer ===
Commentarii de Bello Gallico (Kommentarer om gallerkrigen), felttogene i Gallia og Britannia i løpet av hans tid som proconsul; og
Commentarii de Bello Civili (Kommentarer om borgerkrigen), hendelsene i borgerkrigen fram til umiddelbart etter Pompeius' død i Egypt.Andre verker som historisk sett har blitt tilskrevet Cæsar, men hvor forfatterskapet er betvilt, er:
De Bello Alexandrino (Om den alxandrianske krig), hærtokt i Alexandria;
De Bello Africo (Om den afrikanske krig), hærtokt i Nord-Afrika; og
De Bello Hispaniensi (Om den spanske krig), hærtokt på Den iberiske halvøy.Disse fortellingene ble skrevet og utgitt på årlig basis i løpet av eller rett etter de faktiske hendelsene som en form for «rapporter fra fronten». Tilsynelatende enkle og direkte i stilen, til det punkt hvor Cæsars Commentarii er vanligvis studert ved første og andre år for dagens latinstudenter, men de er faktisk meget sofistikerte avhandlinger, med særlig det brede lag av den lesende befolkningen i Roma for øye. Cæsar er langt fra noen objektiv forfatter, og særlig hans omtale av gallerkrigen er et utsøkt propagandaverk.
== Cæsars familie ==
ForeldreFar Gaius Julius Caesar den eldre.
Mor Aurelia (slekt med Aurelia Cottae)HustruerCornelia Cinnilla
Pompeia Sulla
Calpurnia PisonisBarnJulia med Cornelia Cinnilla.
Trolig Cæsarion, med Kleopatra VII, som ble egyptisk farao under navnet Ptolemaios XV.
Adopterte sønn, Gaius Julius Caesar Octavianus (i virkeligheten grand-nevø), senere kjent som Augustus.BarnebarnBarnet til Julia og Pompeius den store, som døde bare etter noen dager, uten navn.Kjente elskerinnerKleopatra VII
Servilia Caepionis, mor til Brutus.Kjente slektningerGaius Marius (gift med hans tante Julia)
Lucius Cornelius Sulla (trolig gjennom giftermål)
Octavianus, senere Augustus (grandnevø)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Egne skrifterForum Romanum, indeks til Cæsars verker online, på latin og i oversettelse
Omnia munda mundis, latinutgave av Cæsars De Bello Gallico
(en) Verker av Julius Cæsar i Prosjekt GutenbergAntikke historikereAppian, Book 13 (engelsk oversettelse)
Cassius Dio, Books 37–44 (engelsk oversettelse)
Plutarch on Antony (engelsk oversettelse, Drydens utgave)
Plutarch: The Life of Julius Caesar (engelsk oversettelse)
Plutarch: The Life of Mark Antony (engelsk oversettelse)
Suetonius: The Life of Julius Caesar. (latin og eneglsk, krysslenket:: engelsk oversettelse ved J. C. Rolfe)
Suetonius: The Life of Julius Caesar (J. C. Rolfes engelsk oversettelse, modifisert)
== Eksterne lenker ==
(en) Julius Caesar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gaius Iulius Caesar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Julius Cæsar – sitater
C. Julius Caesar Arkivert 4. november 2015 hos Wayback Machine., Jona Lenderings historie om Cæsar (Livius. Org)
Guide ressurser online
History of Julius Caesar
Julius Caesar hos BBC History, kort biografi
Grey, D. The Assassination of Caesar, mordet på Cæsar hos Clio History Journal, 2009. | Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens [kajsar], født 12. eller 13. | 4,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Latin-Amerika | 2023-02-04 | Latin-Amerika | ['Kategori:Amerikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latin-Amerika', 'Kategori:Nord-Amerikas geografi', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Sør-Amerikas geografi', 'Kategori:Viktige stubber'] | Latin-Amerika beskriver landområder som tidligere var kolonier til europeiske land hvor romanske språk ble benyttet. (Spania, Portugal og Frankrike). Latin-Amerika dekker det meste av Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Karibia samt hele Mexico (Nord-Amerika). I land hvor engelsk er det dominerende språk (eksempelvis Jamaica, Belize og Guyana) brukes begrepet Anglo-Amerika. (Begrepet Anglo-Amerika blir sjelden benyttet.) Når det gjelder Surinam så er nederlandsk hovedspråk. Normalt refererer begrepet «Latin-Amerika» kun til landene hvor spansk og portugisisk er de dominerende språk. Land i Sør-Amerika og Karibia som har fransk som offisielle språk blir også regnet med i Latin-Amerika.
| Latin-Amerika beskriver landområder som tidligere var kolonier til europeiske land hvor romanske språk ble benyttet. (Spania, Portugal og Frankrike). Latin-Amerika dekker det meste av Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Karibia samt hele Mexico (Nord-Amerika). I land hvor engelsk er det dominerende språk (eksempelvis Jamaica, Belize og Guyana) brukes begrepet Anglo-Amerika. (Begrepet Anglo-Amerika blir sjelden benyttet.) Når det gjelder Surinam så er nederlandsk hovedspråk. Normalt refererer begrepet «Latin-Amerika» kun til landene hvor spansk og portugisisk er de dominerende språk. Land i Sør-Amerika og Karibia som har fransk som offisielle språk blir også regnet med i Latin-Amerika.
== Landene i Latin-Amerika ==
Argentina
Bolivia
Brasil
Chile
Colombia
Costa Rica
Cuba
Den dominikanske republikk
Ecuador
El Salvador
Fransk Guyana
Guadeloupe
Guatemala
Haiti
Honduras
Martinique
Mexico
Nicaragua
Panama
Paraguay
Peru
Puerto Rico
Uruguay
Venezuela
== Språk ==
Det dominerende språket i Latin-Amerika er spansk, og det er det offisielle språket i de fleste landene. Derimot snakkes det portugisisk i Brasil og fransk i mindre land i Karibia og Fransk Guyana.
=== Andre språk ===
Det snakkes fortsatt mange tradisjonelle precolombianske språk i Latin-Amerika, hovedsakelig i land som Peru, Ecuador, Guatemala, Bolivia, Paraguay, Chile og Mexico.
Det snakket også til en viss grad italiensk i Brasil og Argentina, tysk i Sør-Brasil og Argentina og walisisk i Sør-Argentina.
== Religion ==
Den klart største religionen er kristendommen, med klart flest tilhørende den Den katolske kirke. Også andre kristne, slik som protestanter og mormoner er representert, i tillegg andre religioner:
buddhisme
jødedom
islam
hinduisme
bahai-troen
rastafari- og voodoo- kulturer
=== Religion i Latin-Amerika og Karibia i 2010 og fram mot år 2050 ===
En prognose for den religiøse demografien i Lation-Amerika og Karibia, slik den forventes å være i 2050. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.
Tabellen viser at de kristne står meget sterkt i Latin-Amerika. De vil forventes ha en liten tilbakegang frem mot 2050, men vil fremdels utgjør nesten 90 % av befolkningen. Gruppen Ikke-troende vil forventes å øke fra knapt 8 til nesten 9 %. Andre grupper forventes å utgjøre en liten andel, der den største gruppen, Andre regioner, vil utgjøre nesten 2 %, mens gruppen muslimer vil være uendret og ligge på 0,1 %. Omtrent det samme vil gjelde for hinduer, jøder og buddhister.
Disse regionene forventes å få en befolkningsøkning på 158 millioner frem mot 2050.
== Se også ==
Anglo-Amerika
Hispanoamerika
Iberoamerika
Sør-Amerika
== Referanser == | Latin-Amerika | 4,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Grieg | 2023-02-04 | Edvard Grieg | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. september', 'Kategori:Dødsfall i 1907', 'Kategori:Edvard Grieg', 'Kategori:Fødsler 15. juni', 'Kategori:Fødsler i 1843', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Edvard Hagerup Grieg (født 15. juni 1843 i Bergen, død 4. september 1907 samme sted) var en norsk nasjonalromantisk komponist. Han er den norske komponisten som har fått størst internasjonalt gjennomslag, og i likhet med Bjørnstjerne Bjørnson og andre kunstnere fra siste del av 1800-tallet fikk han stor betydning for den kulturelle nasjonsbyggingen i tiden fram mot unionsoppløsningen i 1905.
Griegs mest kjente verk er trolig klaverkonserten i a-moll, op. 16. Andre kjente orkesterverk er Peer Gynt-suitene, op. 46 og 55, samt suiten Fra Holbergs tid, op. 40. Størst betydning i samtiden hadde Grieg med sine 66 klaverminiatyrer Lyriske stykker, mens det i dag er kammermusikk og sanger som regnes som mest verdifulle. Som sangkomponist er Grieg i Norge blitt mest kjent med sine tonesettinger til dikt av Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg. I utlandet ble hans sanger til tekster av Henrik Ibsen, H.C. Andersen og Heinrich Heine lagt mest merke til.
15 år gammel begynte Grieg å studere ved konservatoriet i Leipzig. Senere tilbrakte han noen grunnleggende ungdomsår i København. Her møtte han tidens nasjonalromantiske strømninger. Avgjørende for utviklingen av hans personlige stil som komponist var et møte med Rikard Nordraak. Grieg begynte bevisst å ta utgangspunkt i trekk fra norsk vokal og instrumental folkemusikk og lot dem gjennomsyre et høyromantisk tonespråk.
I 1866 flyttet han til Christiania og overtok ledelsen av Det Philharmoniske Selskab. Etter noen omflakkende år bygde Grieg et hus på Hop i Fana utenfor Bergen. Her på Troldhaugen bodde han i sommerhalvåret resten av livet. Grieg tilbrakte vanligvis vinterhalvåret utenlands, gjerne på konsertreiser som gjestedirigent, klaversolist eller akkompagnatør for sin kone, sopranen Nina Hagerup.
| Edvard Hagerup Grieg (født 15. juni 1843 i Bergen, død 4. september 1907 samme sted) var en norsk nasjonalromantisk komponist. Han er den norske komponisten som har fått størst internasjonalt gjennomslag, og i likhet med Bjørnstjerne Bjørnson og andre kunstnere fra siste del av 1800-tallet fikk han stor betydning for den kulturelle nasjonsbyggingen i tiden fram mot unionsoppløsningen i 1905.
Griegs mest kjente verk er trolig klaverkonserten i a-moll, op. 16. Andre kjente orkesterverk er Peer Gynt-suitene, op. 46 og 55, samt suiten Fra Holbergs tid, op. 40. Størst betydning i samtiden hadde Grieg med sine 66 klaverminiatyrer Lyriske stykker, mens det i dag er kammermusikk og sanger som regnes som mest verdifulle. Som sangkomponist er Grieg i Norge blitt mest kjent med sine tonesettinger til dikt av Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg. I utlandet ble hans sanger til tekster av Henrik Ibsen, H.C. Andersen og Heinrich Heine lagt mest merke til.
15 år gammel begynte Grieg å studere ved konservatoriet i Leipzig. Senere tilbrakte han noen grunnleggende ungdomsår i København. Her møtte han tidens nasjonalromantiske strømninger. Avgjørende for utviklingen av hans personlige stil som komponist var et møte med Rikard Nordraak. Grieg begynte bevisst å ta utgangspunkt i trekk fra norsk vokal og instrumental folkemusikk og lot dem gjennomsyre et høyromantisk tonespråk.
I 1866 flyttet han til Christiania og overtok ledelsen av Det Philharmoniske Selskab. Etter noen omflakkende år bygde Grieg et hus på Hop i Fana utenfor Bergen. Her på Troldhaugen bodde han i sommerhalvåret resten av livet. Grieg tilbrakte vanligvis vinterhalvåret utenlands, gjerne på konsertreiser som gjestedirigent, klaversolist eller akkompagnatør for sin kone, sopranen Nina Hagerup.
== Biografi ==
=== Slektsbakgrunn ===
På farssiden hadde Grieg skotske aner tilbake til MacGregor-klanen (gælisk Mac Griogair), som hadde mistet sine landområder og til tider var fredløse. I 1603 innførte kong James VI dødsstraff for å bære MacGregor-navnet, og klanmedlemmene tok navn som Grig, Greig og lignende.
Edvards oldefar Alexander Greig (1739–1803) kom til Bergen i 1770, hvor han raskt bygget opp en vellykket virksomhet med tørrfisk- og hummereksport. Han fikk norsk statsborgerskap i 1779 og endret da skrivemåten av navnet sitt til Grieg, angivelig fordi den norske uttalen lå nærmere den skotske uttalen av Greig. Alexander var en tid britisk visekonsul i Bergen, og hans sønn og sønnesønn, dvs. Edvards bestefar og far, var begge britiske konsuler samtidig som de fortsatte med handelsvirksomhet Alexander Greig hadde etablert.
Edvard Griegs farfar John giftet seg med Marie Regine Haslund, datter av den danske fiolinisten Nils Haslund som i 1770 ble leder av Musikselskabet Harmonien. John var musiker i orkesteret og den første av en lang rekke familiemedlemmer som gjorde seg gjeldende i Bergens musikkliv.
Også på morssiden hadde Edvard danske aner, men langt tilbake via den kjente Kjeld Stub (1607–1663).
Edvards Griegs morfar – og Nina Hagerups farfar – var stiftsamtsmann i Bergen og en velstående og innflytelsesrik person i byen. Siden Edvard Griegs mor, Gesine, var musikalsk begavet, sendte foreldrene henne til Altona, som den gang var dansk, for å studere med den tyske komponisten Albert Methfessel. Tilbake i Bergen opptrådte hun som pianist og akkompagnatør og var byens best betalte pianolærer. Hun skrev også dikt og skuespill og arrangerte ukentlige musikkaftener hvor instrumentalverk og deler av operaer ble oppført.
En av Gesines søstre var gift med Ole Bulls bror, så Ole Bull hadde en fjern og inngiftet relasjon til familien.
=== Barndom og ungdom ===
Alexander og Gesine Grieg hadde fem barn. Edvard var nummer fire i rekka. Han vokste opp i Strandgaten 152 i nærheten av Fisketorget og Tyskerbryggen. Huset ble ødelagt i en eksplosjon 20. april 1944 og området bygd om, men det er satt opp en minneplate der Griegs barndomshjem tidligere sto.
Fra seksårsalderen fikk gutten regelmessig klaverundervisning av sin mor. Ni år gammel gjorde han sine første komposisjonsforsøk, men de endte i papirkurven. Fra ungdomsårene er det bevart flere klaverstykker som er tatt med i hans Samlede verker.
Etter grunnskolen begynte han i 1853 på Tanks skole. Han var ikke noen utpreget flittig elev, men tok seg iblant sammen og hevdet seg da godt i de fleste fag. En gang han hadde med seg noen komposisjoner på skolen, skal han ha blitt møtt med hån og avvisning:
«Læreren [...] grep meg i luggen så det sortnet for øynene, og snerret barskt: En annen gang tar han det tyske leksikon med som han skal, og lar slikt juks bli hjemme.»Sommeren 1858 fulgte han faren til Østlandet. Unge Grieg var da for alvor begynt å tenke på å bli musiker. Det som avgjorde spørsmålet, var det første møtet med «filleonkelen» Ole Bull samme år. Da Bull fikk høre Edvard spille noen av sine egne komposisjoner på klaver, ble Ole Bull og foreldrene enige om at gutten måtte til Leipzig for å studere musikk.
=== Leipzig ===
Høsten 1858 begynte Grieg på musikk-konservatoriet i Leipzig. Her møtte han studenter fra flere ulike nasjoner. Den danske C.F.E. Horneman ble en god kamerat. Senere omtalte han Grieg som en «genial studiefelle, en vill, ubendig kamerat med et lyst hode og et varmt hjerte».Mendelssohn og Schumann hadde tidligere vært viktige personer i byen, og Grieg verdsatte spesielt det arbeid Schumann hadde nedlagt for å skape aksept for nye musikalske strømninger i det tradisjonsbundne musikkmiljøet. Også Schumanns poesifylte musikk tiltalte Grieg, og da særlig romansene og klaverstykkene.
Konservatoriestudentene hadde gratis adgang til det berømte Gewandhaus-orkesterets generalprøver, og Grieg mente selv at all musikken han hørte her, særlig orkester- og kammermusikken, var vederlag for manglende kompetanse i komposisjonsteknikk ved konservatoriet. Grieg innrømmet imidlertid også at han ikke studerte særlig ivrig til å begynne med. Dette endret seg etter hvert som han så at medstudentene begynte å bli bedre enn ham. Edvard arbeidet nå flittig. 18 år gammel ble han uteksaminert og fikk rosende omtale av sine lærere.
Mens han studerte i Leipzig, pådro Grieg seg en alvorlig betennelse av brysthinnen (plevritt). En lunge ble satt ut av funksjon, noe som førte til pustebesvær ved store anstrengelser. Grieg ønsket imidlertid å fullføre sine studier og returnerte til Leipzig etter et rekonvalesensopphold i Bergen. Han ble ledsaget av sin bror John som studerte cello ved konservatoriet.
Grieg fikk etter hvert et anstrengt forhold til musikkmiljøet i Leipzig. En grunn var at han mente at hans musikk ble dårlig mottatt. Det er mulig at han bare hadde den beryktede kritikeren Eduard Bernsdorf i tankene. Denne presterte både å rakke ned på Griegs g-moll-strykekvartett og å underkjenne den andre symfonien til Johannes Brahms. Imidlertid ble både Griegs Peer Gynt-suite nr. 1, op. 46, og til og med hans ufullførte opera om Olav Tryggvason møtt med jubel i Leipzig.Også senere i livet uttalte Grieg seg ofte nedsettende om konservatoriet og dets lærere. Nyere forskning har imidlertid påpekt at han med dette gir et nokså unyansert og subjektivt bilde av de kunstneriske forholdene i Leipzig.
=== Fra Leipzig til hjembyen ===
På vei hjem igjen debuterte Grieg som pianist i Karlshamn, Sverige, den 18. juni 1861. Her spilte han blant annet Kreisleriana, op. 16, av Robert Schumann, Capriccio brilliante i h-moll, op. 22, av Felix Mendelssohn-Bartholdy og noen konsertetyder av sin tidligere lærer Ignaz Moscheles.
Våren 1862 var Grieg tilbake i Bergen og holdt sin første offentlige konsert i Norge den 21. mai. Her ble det blant annet framført tre satser av en strykekvartett han skrev i Leipzig, og som senere gikk tapt. Mottakelsen var positiv, og Grieg ønsket å studere mer, men faren hadde ikke lenger råd til å finansiere flere studier. En søknad om statsstipend ble avslått, og Grieg måtte bedrive selvstudium hjemme i Bergen et års tid. Men bergensmiljøet hadde lite impulser å gi den aspirerende komponisten, og han ønsket seg intenst ut. Det endte med at faren gav ham et lån, og som Edvard selv skriver: «en ubestemmelig lengsel drev meg mot København ...».
=== København ===
Våren 1863 ankom Grieg København som på den tiden hadde et stort kunstnermiljø. Han hadde også kontakter her – hans gamle venn Emil Horneman og slektninger i familien Hagerup bodde i København. Sansen for folkemusikken var vekket i de nordiske landene på denne tiden, i Danmark var Niels W. Gade og J.P.E. Hartmann sentrale. Gade oppfordret Grieg til å skrive en symfoni, og han lot seg ikke be to ganger.
I København mottok han viktige musikalske impulser gjennom bekjentskapet med Rikard Nordraak som tross lite musikkutdanning allerede hadde funnet sin egen komposisjonsstil. Tidsånden og kontakten med Nordraak bidro til at Grieg begynte å arbeide med å kombinere folkemusikalske trekk med kunstmusikalske teknikker.
I 1864 grunnla Grieg sammen med blant annet Horneman musikkselskapet «Euterpe», som hadde til formål å fremme ny nordisk musikk. Grieg skrev nå de fire humoresker, op. 6, som var hans første utgitte komposisjon inspirert av norsk slåttemusikk. Med dette verket begynte Grieg sin vei som stilfornyer i nordisk musikkliv.
=== Omflakkende år ===
I oktober 1866 reiste han til Christiania hvor han fikk et toårs engasjement som leder av Det Philharmoniske Selskab. Til tross for motstand fra familiene giftet han seg i 1867 med sin kusine Nina Hagerup. Deres eneste barn, datteren Alexandra, født 1868, døde 13 måneder gammel. Årene 1869/70 oppholdt han seg i Roma, gjennem støtte fra norske staten etter anbefaling fra Franz Liszt. Her traff han blant mange andre kunstnere også Andreas Munch, Henrik Ibsen, den danske komponisten Niels Ravnkilde og Giovanni Sgambati, vidunderbarn på klaver og senere komponist. I Roma ble han personlig kjent med Franz Liszt som uttalte seg rosende om Griegs musikk. Liszt spilte hans nye a-moll konsert a prima vista for publikum og gav lovord om stykket.
1871/72 var Grieg med på å skaffe hovedstaden en fast orkesterinstitusjon, Musikforeningen. Den representerte et forstadium til det som senere skulle bli Oslo-Filharmonien. Grieg var inne i en produktiv periode preget av samarbeid med Bjørnstjerne Bjørnson. Han skrev blant annet scenemusikk til sagadramaet Sigurd Jorsalfar og utformet den store sagamonologen Bergliot som melodrama. Verkene ble senere publisert som opp. 22 og 42.
Fra 1874 levde Grieg som fri kunstner på Stortingets kunstnerlønn. Samarbeidet med Bjørnson om den planlagte nasjonaloperaen Olav Trygvason, op. 50, skar seg; dels fordi Bjørnson mistet interessen og tross mange henvendelser fra Grieg sluttet å sende mer tekstmateriale. Da Ibsen henvendte seg til Grieg for å få ham til å skrive scenemusikk til en framføring av Peer Gynt, slo Grieg til, selv om han omtalte stykket «som det mest umusikalske av alle sujetter», sannsynligvis fordi betalingen på 200 Speciedaler fristet. Rundt århundreskiftet var Peer Gynt med Griegs musikk blitt en enestående suksess på verdensbasis. I Tyskland skal stykket ha blitt oppført over 5 000 ganger før første verdenskrig, selv om anmeldelsen etter premieren i Berlin var lunken.Høsten 1875 døde foreldrene med bare tre ukers mellomrom, et slag som Grieg bearbeidet kompositorisk i g-moll-balladen, op. 24, hans mest omfattende pianokomposisjon. Noen år tidligere hadde Edvard og Nina mistet sitt eneste barn, Alexandra. Hun døde av hjernebetennelse (encefalitt), bare ett år gammel.
Forholdet mellom ektefellene var tidvis ikke det beste. Grieg ønsket å komme seg vekk fra det hektiske konsertlivet, også for å få anledning til å komponere mer. Han valgte å tilbringe sommeren på den avsidesliggende gården Øvre Børve i Ullensvang, noe Nina som var vokst opp i en storby, ikke var særlig fornøyd med. I vinterhalvåret begynte også Edvard å mistrives på gården, og begge flyttet ned til Lofthus der Edvard fikk oppført en komponisthytte som folkevittigheten gav navnet «Komposten». Det var her han begynte på strykekvartetten i g-moll, op. 27, og Album for mannssang, op. 30. Men han kjente seg snart isolert i Hardanger, og den rastløse Grieg reiste ut på ny.
De neste årene foretok kunstnerparet en rekke konsertreiser gjennom hele Europa. Fra 1880 til 1882 var han dirigent for Musikkselskabet Harmonien i Bergen. Arbeidet slet på helsen, og etter et kuropphold i Karlsbad tilbrakte de igjen en sommer i Lofthus. Her tok han fatt på arbeidet med cellosonaten i a-moll, op. 36, som han tilegnet broren John.Tidlig på 1880-tallet kom Grieg i en midtlivskrise. Komponeringen gikk trått, og han følte at han var i ferd med å stagnere kunstnerisk. Cellosonaten var for eksempel preget av at han tråkket i gamle spor, og et forsøk på å skrive en ny klaverkonsert, denne gang i h-moll, måtte oppgis. Forholdet til Nina skrantet igjen, og i 1883 reiste Edvard sin vei for å oppsøke den unge malerinnen Leis Schjelderup som han var blitt kjent med i Hardanger. Hun bodde i Paris, men dit kom han ikke. På reisen gjennom Nederland og Tyskland holdt han en rekke konserter, og underveis klarte vennen Frants Beyer å få til forsoning mellom Edvard og Nina. Tilbake i Lofthus skrev Grieg Holberg-suiten.
I 1881 fikk han nei til å fremføre Mozarts rekviem i Nykirken i Bergen fordi kirken skulle brukes til gudstjenester, ikke til konserter, og dessuten var Mozarts rekviem katolsk musikk.
=== Troldhaugen til og fra ===
Griegs ønsket nå et fast punkt i tilværelsen, og i 1884 kjøpte han tomt på Hop syd for Bergen. Her fikk han reist Troldhaugen. Men Grieg var fremdeles rastløs, og det varte ikke så lenge før han begynte å lengte etter større forhold igjen. Dessuten hadde byggingen kostet penger, og økonomien var ikke den aller beste. En lang og vellykket konsertturne høsten 1885 gjenopprettet økonomien. Høsten 1887 bar det ut igjen, og i Leipzig møtte Grieg Brahms og Tsjajkovskij som begge snakket varmt om hans musikk.
De neste årene var Edvard og Nina Grieg på mange og lange konsertreiser og feiret store suksesser. Men det gikk ut over helsen. Grieg oppsøkte stadig kurbad og nye leger i et forgjeves håp om å bli bedre. Reisene derimot tok ikke slutt.
I 1904 mottok han storkorset av St. Olavs Orden. Han var også æresdoktor i Oxford og Cambridge.
=== Siste sykdom og død ===
Fra 1903 fikk han stadig større luftveisproblemer, og utover våren 1907 forverret helsen seg betraktelig. Etter en uvanlig våt sommer på Vestlandet ble tilstanden kritisk. Edvard Grieg døde 4. september på Bergen Kommunale Sykehus. Under obduksjonen ble det diagnostisert et lungeemfysem som dødsårsak.Bisettelsen var storslått, og titusenvis av mennesker dannet sørgeprosesjonen. Edvard Griegs urne er satt inn i en grotte ved Troldhaugen. Da Nina Grieg døde i 1935, ble hun bisatt ved siden av sin ektefelle.
== Musikk ==
Griegs opusliste omfatter 74 verk. I tillegg kommer det mange verk uten opusnummer. Man mener at streng selvkritikk, dårlig helse og et aktivt turnéliv må ta en del av skylden for den relativt lave produksjonen. Det blir også antatt at Grieg var avhengig av optimale forhold for å komponere, men det harmonerer ikke helt med beretningen til Griegs danske venn Benjamin Feddersen som skrev at ikke en gang lyden av biljardspill og -spillerne kunne avlede Grieg fra å komponere.Grieg regnes for å være en nasjonalromantisk komponist, med den norske folkemusikken som viktig inspirasjonskilde. Han oppsøkte blant annet den landskjente langeleikspilleren Berit Pynten i Valdres. Pynten ble ikke kreditert på Griegs noteblad. Lars Kinsarvik var en annen viktig kilde til norsk folkemusikk. På liknende vis som den mektige håndfull i Russland med Mussorgski i spissen, skapte Grieg en syntese av elementer fra hjemlig folkemusikk basert på kvintharmonikk og skarpt betonte danserytmer hentet fra slåttemusikken. Han vekslet gjerne mellom funksjonell og modal tonalitet – bearbeidet med satsteknikker fra høyromantikken.
Hans mange kortere klaverstykker gjorde at han ble sett som «Nordens Chopin», et tilnavn som kan tilbakeføres til den tyske dirigenten Hans von Bülow. Det er tvilsomt om dette yter noen av dem rettferdighet, for klaverkomposisjonene deres hviler på ulikt grunnlag med hensyn til genre, satsteknikk, harmonisk avansement og formidling.
=== Sanger og romanser ===
Jeg elsket en ung pike som hadde en fantastisk stemme og en like fantastisk formidlingsevne. Den piken ble min kone og min livsledsager til denne dag. For meg har hun vært – jeg tør påstå det – den eneste sanne formidler av mine sanger.Griegs kjærlighet til Nina var kildespringet for hans romanser. Om hun ikke var alene om å fremkalle alle de 140 romansene, er det tydelig at fra og med Hjertets melodier, op. 5, hadde hun en klar innvirkning på sangenes endelige utforming.
I romansene viser Grieg at han forstår uttrykksmulighetene i menneskestemmen. Han skaper også en balanse mellom sangeren og akkompagnatøren som er sammenliknbar med Schubert. I motsetning til Schubert står imidlertid melodiføringen nesten alltid i forgrunnen hos Grieg. Akkompagnementet har sjeldent en selvstendig rolle. De fleste av Griegs romanser er skrevet til strofiske tekster. Noen har en variert strofeform, mens svært få er gjennomkomponerte.
Romansene spiller på et bredt følelsesregister, og den enkelte romanses grunnstemning er umiddelbart lett å gripe. Men innsikt i teksten er selvsagt nødvendig for en fullstendig tilegnelse. Grieg selv klaget mange ganger over oversettelser som villedet både sangeren og lytteren slik at romansenes følelsmessige innhold ble vanskelig å oppfatte. Det gjelder spesielt for sangsyklusen Haugtussa, op. 67, med tekster av Arne Garborg.Av hele Griegs sangproduksjon er det én romanse som skiller seg spesielt ut. Det er «Jeg elsker Dig» etter H.C. Andersen op. 5 nr. 3. Allerede i Griegs tid var den så populær at komponisten arrangerte den for piano solo (op. 41 nr. 3). I dag finnes den bearbeidet for de fleste orkesterinstrumenter med klaver- eller orkesterakkompagnement, samt for harmonium (trøorgel) og forskjellige typer kor. Sangen er imidlertid ikke ettertrykkelig tilegnet Nina Grieg. Det er derimot Fire tyske dikt, op. 4.
Ved siden av Haugtussa regnes de seks tyske sanger, op. 48, som et høydepunkt blant Griegs romansesykluser. Fra sistnevnte kan man trekke fram «Dereinst, Gedanke mein» (Jeg ved, min Tanke, ved), hvor en enkel melodilinje settes opp mot en ekspressiv kromatisk akkordprogresjon.I et europeisk perspektiv står Griegs romanser mellom Johannes Brahms, Modest Musorgskij og Claude Debussy. Spesielt romansene etter Heinrich Heine knytter seg til Brahms. Her kan det nevnes «Das alte Lied» fra op. 4, «Hör' ich das Liedchen klingen» fra op. 39, samt «Gruß» fra op. 48. «Lys nat» fra op. 70, skrevet på en tekst av Otto Benzon, har derimot klare impresjonistiske trekk. Den underliggende melankolien i mange av Griegs romanser (ikke minst i Haugtussa) kan man finne igjen i Musorgskijs sykluser Uten sol og Dødens sanger og danser.
=== Klavermusikk ===
==== Tidlig klavermusikk ====
I Fire stykker for klaver, op. 1, fra 1861, dedisert pianolæreren Ernst Ferdinand Wenzel, røper Grieg at røttene hans har fått næring fra den tyske høyromantikken, særlig fra Robert Schumann.
Griegs viktigste tidlige klaverkomposisjoner er humoreskene op. 6 og «Sonate», op. 7. Humoreskene fra 1865 er den første publiserte komposisjonen som viser tydelige trekk av norsk folkemusikk (selv om folkemusikkinnflytelse kan spores så langt tilbake som til Tre klaverstykker, EG 105, fra 1860).
Sonaten – også den fra 1865 – er Griegs første publiserte komposisjon hvor han tar i bruk sonatesatsform. En ouverture og en strykekvartett fra studietiden er gått tapt, og en første symfoni i c-moll som var tiltenkt opusnr. 3, ønsket Grieg ikke å få utgitt likevel. Tonespråket i sonaten er knapt og konsist. Det er en selvbevisst komponist som her presenterer sitt første modne verk i genren: Grieg signerer sin komposisjon idet han bygger hovedtemaet i åpningssatsen på sine egne initialer E(dvard) – H(agerup) – G(rieg). Sammen med sitt første kammermusikkverk, fiolinsonaten i F-dur, op. 8, etablerte klaversonaten Griegs ry som sonatekomponist.Fra et analytisk-musikkhistorisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante: Grieg bruker i gjennomføringsdelen flere ganger et åpent tritonusintervall både i melodiføring og i akkordprogresjon, noe som var meget uvanlig på denne tiden. Sonaten har i dag ikke helt funnet veien til pianistenes repertoar. Men ikke minst Glenn Goulds kontroversielle innspilling fra 1973 har bidradd til å fornye interessen for Grieg som komponist av de såkalte «store» former. Sonaten ble publisert av forlaget Breitkopf & Härtel i Leipzig i 1866. En revidert utgave med en litt kortere finale kom i 1887.
==== Lyriske stykker ====
Griegs sans for lettfattelige og korte musikalske ideer viser seg tydelig i hans Lyriske stykker for klaver. Totalt skrev han 66 slike stykker som ble utgitt i ti hefter mellom årene 1867 og 1901 ved Peters forlag i Leipzig. Selv om det dreier seg om enkeltstykker, var de satt sammen slik hvert hefte dannet en helhet, kanskje med unntak av «Bryllupsdag på Troldhaugen» som alene utgjør 10 sider i op. 65 (mot 20 sider for de resterende fem stykkene). Grieg tar opp tråden etter Felix Mendelssohn-Bartholdy som med sine Lieder ohne Worte («Sanger uten ord») hadde grunnlagt genren. Ved siden av «Bryllupsdag på Troldhaugen» er «Arietta», «Troldtog», «Ensom vandrer», «Liten fugl», «Klokkeklang» og «Efterklang» blant de mest kjente lyriske stykkene.
==== Ballade ====
Balladen er Griegs største verk for piano solo. I 14 variasjoner over folketonen «Den nordlandske Bondestand» fra Valdres skrev han seg ut av sorgen over tapet av foreldrene, ekteskapsproblemer og kunstnerisk stagnasjon. Balladen utgjør en stor del av musikken til filmen What Price Immortality? med den svenske pianisten Staffan Scheja som Edvard Grieg.
==== Holbergsuite ====
Grieg fikk i oppdrag å skrive en kantate til 200-årsmarkeringen for Ludvig Holbergs fødsel. Kjennskapet til bysbarnet Holbergs forfatterskap og ideer inspirerte Grieg til også å skrive en suite for klaver som fikk navnet Fra Holbergs tid. Suiten er bygd opp etter barokt mønster med satsene «Preludium», «Sarabande», «Gavotte», «Air» og «Rigaudon». Om suiten skrev Grieg til Julius Röntgen: «Rent unntagelsesvis er det egentlig en god øvelse å skjule sin egen personlighet». Suiten gjorde umiddelbart stor lykke, og ikke lenge etter arrangerte han den for strykeorkester med fiolin- og bratsjsolo i siste sats.
==== Norske folkeviser ====
Norske folkeviser for klaver, op. 66 (1896), inneholder 20 arrangementer av 18 melodier, de fleste samlet av Griegs venn Frants Beyer i Sunnfjord og Jotunheimen. Som vanlig for norske folketoner er musikken preget av «den dypeste melankoli, bare avbrutt hist og her av forbigående lysstreif». En av melodiene skrev Grieg selv ned på Skogadalsbøen sommeren 1891. Med en kurygg som skrivepult skrev han opp den religiøse bånsullen som fikk navnet «Gjendines bådnlåt» etter den unge seterjenta Gjendine Slålien, som sang voggevisa for et spedbarn samtidig som hun melket ei ku.
==== Slåtter ====
Utdypende artikkel: Slåtter – BauerntänzeSlåtter for klaver, op. 72, er bearbeidelser av hardingfeleslåtter etter den gamle mesterspillemannen Knut Johannesen Dale som sto i tradisjonen etter Myllarguten og Håvard Gibøen. Slåttene ble nedtegnet av Johan Halvorsen i løpet av 14 dager. Grieg la seg tett opp til transkripsjonene: Høyre hånd følger slåttemelodien og er teknisk krevende med forsiringer og rytmiske spissfindigheter, venstre hånd harmoniserer melodien med utsøkte og komplekse akkordprogresjoner. Stilen er helt annerledes enn i Lyriske stykker og Norske folkeviser, krassere og mer direkte.
Slåttene er blitt utsatt for en del kritikk: Siden Halvorsen misforsto en del av det han hørte – for eksempel oppfattet han ikke alltid springarrytmene riktig og satte taktstrekene feil – var de nedtegnelsene Grieg bygde på, unøyaktige. Et likesvevende stemt piano kan heller ikke gjengi skalaene med ulikt intonerte toner slik spillemennene bruker dem. Grieg ble i så måte beskyldt for å ha tatt seg for mange friheter under tilpasningen. Deler av folkemusikkmiljøet hevdet til og med at Grieg hadde skadet folkemusikksaken. Til dette må det sies at Grieg ikke hadde til hensikt å skrive folkemusikk. Hans prosjekt var å bygge på folkemusikalske elementer innenfor kunstmusikkens rammer – han ønsket å lage «kunst etter internasjonal målestokk».
=== Orkesterverk ===
==== Symfoni ====
Symfonien i c-moll, EG 119, fullført i 1864, ble skrevet på oppfordring av Niels W. Gade. Grieg dirigerte i hvert fall deler av verket ved forskjellige anledninger, men det er mulig at han aldri framførte første satsen. Grieg ønsket heller ikke å gi ut symfonien siden han mente at den gav uttrykk for en svunnen Schumann-periode i hans liv. Han var også blitt kjent med Johan Svendsens første symfoni, som han muligens holdt for å være bedre enn sin egen. Dermed la han bort verket og skrev senere «Må aldrig opføres! E.G.» på manuskriptets første side. Bergen Offentlige Bibliotek pleide likevel å låne bort kopier av materialet, og det er derfor overraskende at symfoniens første fullstendige framførelse i nyere tid ikke skjedde før 10. desember 1980, da Vitalij Katajev oppførte den med det Sovjetiske Statskringkastingsorkester, i dag kjent som Tsjaikovskij Symfoniorkester. Bergen Offentlige Bibliotek bestemte seg deretter for å frigi materialet. Symfonien ble i en lettere retusjert orkestrering oppført ved Festspillene i Bergen i 1981. Det eksisterer nå en rekke plateinnspillinger av symfonien. Peters forlaget i Frankfurt/Main publiserte i 1984 et partitur som imidlertid ikke er helt tro mot Griegs manuskript. Symfonien er også tatt med i bd. 11 av Griegs Samlede verker.
Grieg selv hevdet at han ikke trengte mer enn to uker til å skrive og orkestrere symfoniens førstesats. I et historisk-estetisk perspektiv står verket mellom Robert Schumanns tredje og Johannes Brahms' første symfoni. Det finnes Schumannske trekk spesielt i andre og fjerde sats, mens koralseksjonen i fjerdesatsen tydelig peker framover mot Brahms. Fra et musikkteoretisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante. Grieg gir satsen en form som står mellom sonatesats og sonaterondo. Det mest bemerkelsesverdige er at Grieg innfører et nytt tema i gjennomføringen, det vil si i en formdel som ellers er forbeholdt det motiviske arbeidet med temaene som er framstilt i eksposisjonsdelen.
Det er godt mulig at symfoniens gjenoppdagelse på 1980-tallet mest var et mediefenomen, ikke en kunstnerisk begivenhet. Analysene og omtalene i musikkhistorisk litteratur viser imidlertid at Grieg kanskje var litt vel streng med seg selv.
Blant Griegs etterlatte skisser finnes det et utkast til et Symfonisk dikt ved navn I forår som kanskje var tenkt som hans andre forsøk i symfonigenren. Det er også mulig at I forår skulle bli motstykket til konsertouverturen I høst, op. 11.
==== Klaverkonsert ====
Utdypende artikkel: Griegs klaverkonsert i a-mollKlaverkonserten fra 1868 ble skrevet i Søllerød i Danmark under en av de mange reisene han gjorde dit for å dra nytte av klimaet. «a-moll-konserten» som den ofte kalles, er et av Griegs viktigste verk, og fremdeles en av verdens mest spilte pianokonserter. Urframføringen skjedde i København 3. april 1869 med Edmund Neupert som solist. Grieg kunne ikke være til stede og fikk ikke oppleve den enestående suksessen. Siden verket ble så populært, framførte Grieg verket en rekke ganger, og han foretok flere endringer gjennom årene, den siste så sent som 1907.
Åpningstonene A – A – G♯ – E er et typisk Grieg-motiv som han brukte i mange av sine verk. Komposisjonen viser tydelig at Griegs interesse for norsk folkemusikk var blitt vekket, for eksempel i pianoets hallingrytmer.
==== Peer Gynt ====
Utdypende artikkel: Peer Gynt (Grieg)I 1874 bestemte Henrik Ibsen seg for å lage en teaterversjon av sitt dramatiske dikt Peer Gynt for fremføring i Christiania. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, men det var også vanlig å oppføre skuespill med tilhørende scenemusikk. Ibsen ba derfor Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen hadde premiere den 24. februar 1876 i Christiania Theater, under ledelse av Johan Hennum. Den ble en umiddelbar suksess og spilt mange kvelder, inntil en brann ødela settet og kostymene.
For å gi musikken liv uavhengig av Ibsens drama, arrangerte Grieg to suiter for konsertoppførelse med symfoniorkester, og disse to inneholder noe av hans mest slagkraftige orkestermusikk.
Suite nr. 1 er trolig den mer populære, med satsene «Morgenstemning», «Aases død», «Anitras dans» og «I Dovregubbens hall». I suite nr. 2 finner vi «Bruderovet», «Arabisk dans», «Peer Gynts hjemfart» og «Solveigs sang». En versjon som også inneholdt «Dans av Dovregubbens datter», ble trukket tilbake etter en framførelse den 4. februar 1893 med Gewandhaus-orkesteret i Leipzig.
Peer Gynt er et mangefasettert verk som kan forstås på ulike måter, eksempelvis som en satire, et moralstykke eller et eventyrspill. Griegs musikk er blitt kritisert for å være for romantisk, og har av ettertiden noen ganger blitt beskyldt for å tilsløre Ibsens skildring av livsløgneren og unnvikeren Peer: «Publikum kom til å elske det som den danske kritikeren Frederik Schyberg kalte "den kåpe av stemning" som Griegs musikk kastet over "Ibsens haarde og beske skildring av løgneren, egoisten og selvbedrageren Peer".» Dette kan ha noe med å gjøre at det i dag er de åtte satser i de to suitene som identifiseres med Peer Gynt musikken. Hele Gynt-musikken omfatter derimot opp til 32 numre, avhengig av hvilket partitur som velges. Og råskapen i «Nattscenen» og den underfundige erotikken i «Peer og seterjentene» hører til det ypperste Grieg har komponert.
Koret til «I Dovregubbens hall» som Grieg av forståelige grunner måtte sløyfe i suiten, synes å tilføye musikken noe uhyggelig og truende som ikke kommer til overflaten i orkesterversjonen. Følgende uttalelse knytter seg til nummeret "Dans av Dovregubbens datter":
«… Og så har jeg gjort noe til Dovregubbens hall, som jeg bokstavelig ikke kan tåle å høre på, slik som det klinger av kukaker, av norsknorskhet og segselvnokhet! Men jeg venter meg at ironien skal kunne føles. Især når Peer Gynt etterpå mot sin vilje nødes til å si: 'Både dansen og spillet var katten klore meg riktig pent.'».Grieg hadde opprinnelig tenkt å ta dette nummeret med i suiten, men fant ut at det bare hørte hjemme på teatreret.
Et noenlunde fullstendig partitur kom med opusnr. 23 først ut etter Griegs død i 1908, utgitt av Johan Halvorsen ved Peters forlag i Leipzig. Mange andre komponister har før og siden satt musikk til stykket, for eksempel August Söderman i 1870, Werner Egk i 1938 og Harald Sæverud i 1948. Sæverud skrev sin musikk som i dag stort sett er glemt, til Hans Jacob Nilsens antiromantiserende oppsett på nynorsk. «Nå vil jeg altså prøve å sette opp Peer Gynt slik at Ibsens mening med stykket kommer frem. Det er såvidt jeg kan forstå en oppgave som bare ligger og venter på å bli løst.».
=== Kammermusikk ===
Som nevnt ovenfor, ble Grieg i København først kjent som sonatekomponist. Hans fiolinsonate i c-moll, op. 45, står i samme klasse som sonatene til Johannes Brahms. Grieg selv betegnet sonaten som den «med den videre horisont». Innflytelsen fra folkemusikken og senromantisk satsteknikk inngår i en tilnærmet perfekt balanse. Innledningstaktene til åpningssatsen er grunnlag for den tematiske utviklingen i både første og andre sats. Dette er en teknikk som Grieg senere brukte igjen i den ufullførte klaverkvintetten i B-dur, EG 118.
Den tyske musikkencyklopedien Die Musik in Geschichte und Gegenwart regner g-moll-kvartetten som «en av de mest bemerkelsesverdige kammermusikalske komposisjoner på 1800-tallet». Kvartetten baserer seg på romansen «Spillemænd» etter Henrik Ibsen og har et sterkt personlig, nærmest selvbiografisk preg; den er «et stykke livshistorie» som Grieg selv uttrykte det. Med dette verket tok Grieg steget fra å være musikalsk representant for én nasjon til å bli en komponist av internasjonalt ry.Han begynte også på en strykekvartett i F-dur, EG 117 (1890/91). Ved hans død forelå nr. 2 i manuskripts form med to fullførte satser og en del skisser for de to neste satsene. Verket er blitt forsøkt ferdigstilt blant annet av Julius Röntgen og Levon Chilingirian. Chilingirians utgave ble publisert i 1998. 2002 kom A-R Editions med en praktisk utgave som omfatter bare det Grieg selv skrev. Denne utgaven inneholder også urtekst versjoner av klaverkvintetten, samt klavertrio i a-moll(?), EG 116.
=== Priser og hedersbevisninger (utvalg) ===
Æresdoktorat, University of Oxford
Æresdoktorat, University of Cambridge
1904 – Mottager av storkorset av St. Olavs Orden.
1905 – Medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien
== Innflytelse ==
Griegs harmonikk pekte i det hele fram mot impresjonismen. Allerede i hans levetid avslørte enkelte komposisjoner av Emil Sjögren og ungareren Árpád Doppler Griegs popularitet. Ernő Dohnányis tidlige klavermusikk viser trekk fra Brahms og Grieg. Ganske tydelig kan man merke påvirkningen hos Carl Nielsen som tilegnet en strykekvartett til Grieg, og i Claude Debussys strykekvartett i g-moll, op. 10, selv om Debussy selv ikke ville vedkjenne seg det. I det hele tatt hadde Debussy et ambivalent forhold til Grieg. Debussy kritiserte et program med musikk av Grieg og Wagner med at man ikke kunne spise «roast beef» (Wagner) etter «petit fours» (Grieg). På den annen side roste Debussy Griegs mannskorsanger og hadde bare lovord for Grieg som dirigent. Her var han enig med litteraten og musikkritikeren George Bernard Shaw som på sin side ønsket Grieg som dirigent for Royal Philharmonic Society.Griegs påvirkning på de etterfølgende komponistgenerasjonene viser seg på ulikt vis. Blant de komponister som kan knyttes til Grieg, enten uttrykkelig eller gjennom musikken, finner man Frederick Delius, Maurice Ravel, Dmitrij Sjostakovitsj, Sigfrid Karg-Elert, Nikolai Medtner og Béla Bartók.
== Griegselskaper og forskingsinstitusjoner ==
I Norge finnes Det Internasjonale Edvard Grieg selskap. Det finnes også en rekke Griegselskap i utlandet. I 1995 ble det grunnlagt et forskningsmiljø for Edvard Grieg ved Westfälischen Wilhelms-Universität Münster. Institusjonen er siden 2007 lokalisert ved Universität der Künste Berlin.
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Norsk ===
Benestad, Finn; Schjelderup-Ebbe, Dag (1980): Edvard Grieg - mennesket og kunstneren. Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygaard). ISBN 82-03-10239-5.
Bakke, Reidar: Brahms, Grieg og Sibelius slik de betraktet hverandre. I: Studia musicologica norvegica 32: 2006, s. 126–139.
Bredal, Dag; Strøm-Olsen, Terje (1992): Edvard Grieg: musikken er en kampplass. Oslo: Aventura Forlag A/S. ISBN 82-588-0890-7.
Eikenes, Eivind A.C. (2007): Edvard Grieg fra dag til dag. Stavanger: E.A.C. Eikenes forlag. ISBN 978-82-92377-06-2.
Dahl jr., Erling (2007): Edvard Grieg – En introduksjon til hans liv og musikk. Bergen: Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-419-0418-9.
Gaukstad, Øystein (1957): Edvard Grieg: – artikler og taler. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Grieg, Edvard (1973): Griegs brev til Frants Beyer. Ny fullstendig utgave v/Bjarne Kortsen. Bergen: Editio norvegica.
Johansen, David Monrad (1956): Edvard Grieg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Nagelhus, Lorents Aage (2004): Edvard Grieg og folkemusikken: stoff og stiltrekk fra norsk folkemusikk i instrumentalmusikken. Oslo: Norsk Musikforlag. ISBN 82-7093-501-8.
Røttingen, Einar (2006): Etablering av en norsk klavertradisjon: interpretative trekk ved Edvard Griegs Ballade op. 24, Geirr Tveitts Sonate nr. 29 op. 129 og Fartein Valens Sonate nr. 2 op. 38. Oslo: Norges musikkhøgskole. ISBN 82-7853-043-2.
=== Engelsk ===
Carley, Lionel (2006): Edvard Grieg in England. Woodbridge, Suffolk: The Boydell Press. ISBN 1843832070.
Finck, Henry Theophilus (2002): Edvard Grieg; with an introductory note by Lothar Feinstein. Adelaide: London Cambridge Scholars Press. ISBN 1-904303-20-X.
Grimley, Daniel (2007): Grieg: Music, Landscape and Norwegian Cultural Identity. Woodbridge, Suffolk: The Boydell Press 2006. ISBN 1843832100.
Foster, Beryl (2007): Songs of Edvard Grieg. Woodbridge, Suffolk: The Boydell Press. ISBN 1843833433.
Jarrett, Sandra (2003): Edvard Grieg and his songs. Aldershot: Ashgate. ISBN 0-7546-3003-X.
Kortsen, Bjarne (red.) (1972): Grieg The Writer. 2 bd., Bergen: editio norvegica
=== Tysk ===
Grieg, Edvard (1997): Briefwechsel mit dem Musikverlag C. F. Peters (1863–1907), hrsg. von Finn Benestad und Hella Brock. Frankfurt/Main: C.F. Peters. ISBN 3-87626-010-8.
Grieg, Edvard (1994–): Edvard Griegs Briefwechsel, red. Klaus Henning Oelmann. Frankfurt/Main St.Peter Port(UK): Hänsel-Hohenhausen. ISBN 3-8267-1123-8; ISBN 3-937909-55-9. (Serie)
Grieg, Edvard (2008): Thematisch-Bibliograpisches Werkverzeichnis, vorgelegt von Dan Fog, Kirsti Grinde und Øyvind Norheim. Frankfurt/M. Leipzig London New York: Henry Litolffs Verlag. ISBN 978-3876269900.
Krellmann, Hanspeter (1999): Edvard Grieg. Reinbek: Rowohlt, ISBN 3-499-50430-8.
Krellmann, Hanspeter (2008): Griegs lyrische Klavierstücke – ein musikalischer Werkführer. München: Verlag C.H. Beck, München. ISBN 978-3-406-44815-7.
Kreft, Ekkehard (2000): Griegs Harmonik. Frankfurt/Main: Peter Lang GmbH. ISBN 3-631-35995-0.
Oelmann, Klaus Henning (1993): Edvard Grieg: Versuch einer Orientierung. Egelsbach, St. Peter Port(UK): Hänsel-Hohenhausen, ISBN 3-893-49485-5.
Oelmann, Klaus Henning (2007): Edvard Griegs Streichquartett op. 27: Überlegungen zu Tradition, Komposition und Rezeption. Schloss Engers Colloquia zur Kammermusik Bd. 4, Neuwied: Stiftung Villa Musica, s. 387–405. ISBN 978-3-9802665-7-4.
Tadday, Ulrich (red.) (2005): Reihe Musik-Konzepte: Edvard Grieg. München: Edition Text und Kritik. ISBN 3-88377-783-8 .
Yang, Jing-Mao (2005): Das «Grieg-Motiv»: Zur Erkenntnis von Personalstil und musikalischem Denken Edvard Griegs. Regensburg: Bosse. ISBN 978-3764926342.
== Eksterne lenker ==
(en) Edvard Grieg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edvard Grieg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edvard Grieg på Internet Movie Database
(no) Edvard Grieg hos Sceneweb
(sv) Edvard Grieg i Svensk Filmdatabas
(en) Edvard Grieg på AllMovie
(en) Edvard Grieg hos The Movie Database
(en) Edvard Grieg hos Internet Broadway Database
(en) Edvard Grieg på Apple Music
(en) Edvard Grieg på Discogs
(en) Edvard Grieg på MusicBrainz
(en) Edvard Grieg på Spotify
(en) Edvard Grieg på Last.fm
(en) Edvard Grieg på AllMusic
(no) Det offisielle nettstedet for 100-årsmarkeringen for Edvard Griegs død 2007
(no) Edvard Grieg-museet Troldhaugen
(no) Grieg-samlingen Bergen Off. Bibliotek (med utførlige biografier)
(en) Bilder fra Grieg-samlingen Bergen Off. Bibliotek
(no) Opusliste
(no) Ballade Besøkt 13.08.2009
(de) Edvard Hagerup Grieg – Biographie, Werkverzeichnis, Bibliographie, Würdigung
(de) Edvard Grieg – Gedenk- und Begegnungsstätte Leipzig e.V. – Liv og virke i Leipzig
(de) Klassika – Grieg: Verkfortegnelse
(fr) Fransk musikkside med lytteeksempler («Grieg spiller Grieg») og manuskripterMedia
Noter(en) Fritt tilgjengelige noter av Edvard Grieg på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Grieg i International Music Score Library Project
(de) Verk av og om Edvard Grieg i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Lyriske stykker på pdf og midi-format Arkivert 31. oktober 2007 hos Wayback Machine. – gratis | Edvard Hagerup Grieg (født 15. juni 1843 i Bergen, død 4. | 4,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carlsberg | 2023-02-04 | Carlsberg | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:1847 i Danmark', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Carlsberg', 'Kategori:Danske hoffleverandører', 'Kategori:Danske ølmerker', 'Kategori:Selskaper etablert i 1847', 'Kategori:Selskaper notert på Københavns Fondsbørs', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Valby'] | Carlsberg er et dansk ølbryggeri grunnlagt i 1847 av J.C. Jacobsen i København.
| Carlsberg er et dansk ølbryggeri grunnlagt i 1847 av J.C. Jacobsen i København.
== Historie ==
Bryggeriet var anlagt etter bayersk mønster, og den carlsbergske bayer fikk raskt høy popularitet. Eksport av Carlsberg begynte på 1860-tallet. Noen av selskapets logoer inneholder elefanter og hakekorset. Bruken av hakekorset ble avsluttet på 1930-tallet på grunn av den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i nabolandet Tyskland.
Carlsbergnavnet kommer av sønnen til J.C. Jacobsen, Carl og berg som symbolsk pekte på det første bryggeriets plassering, ved Valby Bakke, utenfor København.
Carlsberg kjøpte opp Tuborg bryggerier på 1970-tallet og inngikk en fusjon med Tetley i 1992.
Husbryggeriet Jacobsen er grunnlagt av sønnen til grunnleggeren av Carlsberg Bryggeri.
Carlsberg er draktsponsor til flere fotballag. Blant de mest kjente lagene er FC København.
Slagordet til Carlsberg er «Probably the best beer in the world». På begynnelsen av 1990-tallet var det lokale danske slagord: Vores øl. Ordet bajer er i dag det uformelle danske ord for en øl.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Carlsberg Group – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | (2013) | 4,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordahl_Grieg | 2023-02-04 | Nordahl Grieg | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordahl Grieg', 'Kategori:Nordmenn fra den spanske borgerkrig', 'Kategori:Norsk militærpersonell drept under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske aktivister', 'Kategori:Norske journalister under andre verdenskrig', 'Kategori:Omkomne etter nedskytninger av fly', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stalinister'] | Johan Nordahl Brun Grieg (født 1. november 1902 i Bergen, skutt ned over Berlin 2. desember 1943) var en norsk lyriker, forfatter, dramatiker, journalist og politisk aktivist. Han var en av Norges mest markante diktere i sin levetid, og rakk å være produktiv i 21 år, før han selv ble en av «de unge døde», 41 år gammel. Samtidig ble Grieg på 1930-tallet politisk kontroversiell på grunn av sitt stalinistiske ståsted og sitt mangeårige engasjement for Sovjetunionens regime, formidlet gjennom en rekke polemiske artikler og en roman. Hans politiske engasjement fant særlig uttrykk i organisasjonen Sovjetunionens venner, som han ledet. Han var bror av forleggeren Harald Grieg og forfatterne Ingeborg Rolfsen Grieg og Johanne Grieg Cederblad, samt grandnevø av skolemannen Nordahl Rolfsen. Han var gift med skuespilleren Gerd Egede-Nissen fra 1940 til sin død.
| Johan Nordahl Brun Grieg (født 1. november 1902 i Bergen, skutt ned over Berlin 2. desember 1943) var en norsk lyriker, forfatter, dramatiker, journalist og politisk aktivist. Han var en av Norges mest markante diktere i sin levetid, og rakk å være produktiv i 21 år, før han selv ble en av «de unge døde», 41 år gammel. Samtidig ble Grieg på 1930-tallet politisk kontroversiell på grunn av sitt stalinistiske ståsted og sitt mangeårige engasjement for Sovjetunionens regime, formidlet gjennom en rekke polemiske artikler og en roman. Hans politiske engasjement fant særlig uttrykk i organisasjonen Sovjetunionens venner, som han ledet. Han var bror av forleggeren Harald Grieg og forfatterne Ingeborg Rolfsen Grieg og Johanne Grieg Cederblad, samt grandnevø av skolemannen Nordahl Rolfsen. Han var gift med skuespilleren Gerd Egede-Nissen fra 1940 til sin død.
== Biografi ==
=== Tidlig liv ===
Som yngstemann i en søskenflokk på fire vokste Nordahl Grieg opp i Bergen, byen som for alltid skulle stå ham nærmest og sette sitt merke på hans diktning og livsform. Foreldrene, Peter Lexau Grieg (1864–1924) og Helga Vollan (1869–1949), hadde kalt ham opp etter hans tipp-tippoldefar, bergensbiskopen og dikteren Johan Nordahl Brun. Faren Peter Grieg, som var lektor, hadde sterk interesse for litteratur. Selv begynte Nordahl å vise tendenser som lyriker og skribent allerede i gymnastiden ved Bergen katedralskole. Etter hvert fikk han en sterk trang etter å oppleve verden.
Da Nordahl Grieg i 1920 ble student dro han samtidig til sjøs. Som lettmatros ombord på lasteskipet DS «Henrik Ibsen» (Vilhelm Torkildsens rederi, Bergen) reiste han til Afrika, Australia og tilbake gjennom Suezkanalen i 1920–1921. I 1922 debuterte han med diktsamlingen Rundt Kap det gode Haap, før romanen Skibet gaar videre utkom to år senere. Sistnevnte ble innen få år oversatt til språk som svensk, finsk, russisk, engelsk, tysk og flamsk. Begge arbeidene bar sterkt preg av de inntrykkene han satt igjen med fra sjømannslivet. Skibet gaar videre skulle ifølge Grieg tjene som en hyllest til sjømannsyrket, men han møtte i stedet hard kritikk fra sjømenn som følte seg såret over hans fremstilling av deres profesjon. Derimot fikk romanen stort sett positive kritikker i avisene. Han fulgte i 1925 opp med enda en diktsamling, Stene i strømmen, bestående av kjærlighetsdikt, dikt med bibelske motiver og noen pasifistiske dikt.
I denne første fasen av sitt forfatterskap studerte Nordahl Grieg filologi. Språklig-filosofisk embedseksamen tok han ved Universitetet i Oslo i 1925 med engelsk som hovedfag. I tillegg skrev han for flere aviser, deriblant Tidens Tegn. Hans reisevirksomhet rundt om i Europa resulterte i flere reisebrev. Allerede nå viste han sin tilbøyelighet til å ville være der hvor verdensbegivenhetene fant sted. I 1927 reiste han til Kina der en borgerkrig var i emning. Boken Kinesiske dage ble fruktene av dette oppholdet.
=== I Sovjetunionen ===
Da Nordahl Grieg i 1933 reiste til Sovjetunionen, ble han værende der i to år, lenge nok til å bevitne Moskvaprosessene. Oppholdet ble starten på et livsvarig politisk engasjement for Sovjetunionen. Han ble aldri medlem av Norges Kommunistiske Parti og deltok heller aldri i deres valgkamparbeid, men etablerte like fullt tette bånd til kommunismen. Selv sa han i 1935: «Jeg har studert marxismen. Og jo mer jeg trengte inn i den, så jeg at den sosialistiske radikalisme er en livsbejaende radikalisme, ikke en defensiv eller skeptisk radikalisme» Men samtidig kan det pekes på at Nordahl Grieg begrenset seg til å kommentere de ytre hendelsene i Sovjetunionen, og at han ikke røpet noen teoretiske innsikter i kommunismen. Peder Furubotn, som oppholdt seg i Moskva på samme tid, uttalte senere: «Nordahl Grieg skrev fine artikler om Sovjetunionen, mens han var der – og senere (…) Jeg kjente han jo så godt, og hadde så mange samtaler med han: noen dypere forståelse av innholdet i kommunismen hadde han ikke.»
=== Politisk skribent i Norge ===
Tilbake i Bergen i 1935 innledet han et samarbeid med teatersjef og instruktør Hans Jacob Nilsen. Her hadde Nordahl Grieg det sovjetiske avantgardeteateret som forbilde. Det ble brukt virkemidlene som bruk av lys, lyd og montasje av kontrasterende scener, lik dem som ble brukt i samtidens film. Nordahl Grieg skapte dramaer der samtiden ble skarpt kommentert og publikum tvunget til å ta standpunkt.
Mellom 1936 og 1937 utgav Nordahl Grieg det politiske tidsskriftet Veien Frem, og fikk i begynnelsen med seg flere kjente størrelser, men de aller fleste falt fra etter at tidsskriftet fikk en klar stalinistisk profil i diskusjonene om Moskvaprosessene. Et vendepunkt var Griegs kraftige kritikk i 1937 av åtte norske forfattere som kritiserte Moskvaprosessene. Prosessene utgjorde også grunnlaget for hans roman Ung må verden ennu være. De overgrep i Sovjetunionen han var vitne til bidro ikke til å forandre hans syn på landets kommunistregime. Han oppfattet Stalins politikk, herunder forfølgelsen av motstandere, som et nødvendig onde i arbeidet med å bygge kommunismen. Grieg delte det offisielle sovjetiske synet på Trotskij», og skrev en rekke artikler der han refset personer som hadde kommet med sympatierklæringer til Trotskij. I perioden 1935–40 var han også formann i Sovjetunionens Venner, som samarbeidet med NKP og var blitt etablert etter initiativ fra Komintern i 1928. Grieg engasjerte seg også mot humanismen som Nansenskolen presenterte som sin filosofi og livsholdning på slutten av 1930-tallet, og mente i likhet med mange kommunister at humanismen var en reaksjonær og borgerlig ideologi.
=== Den spanske borgerkrigen ===
I 1937 dro Grieg som krigskorrespondent til Spania for å oppleve den spanske borgerkrigen på nært hold. Dette resulterte i reportasjeboken Spansk sommer.
=== Griegs siste år og andre verdenskrig ===
Nordahl Grieg hadde en sterk fascinasjon for Finnmark, og i 1939 hadde han en større Finnmarks-roman under planlegging. Realiseringen av denne ble forpurret da han i oktober samme år ble innkalt til nøytralitetsvakt i Alta bataljon. Der ble han værende frem til nyåret 1940.Etter fullført tjeneste i Finnmark gikk han i gang med arbeidene på et historisk skuespill, Svaneskriket, som hadde tema fra Wergelandstiden. Den 8. april 1940 presenterte han et utkast for Hans Jacob Nilsen i Oslo. Ytre hendelser skulle imidlertid føre til at manuskriptet gikk tapt. For med Tysklands invasjon av Norge påfølgende natt fikk helt andre tanker gjelde for Grieg. Grieg ønsket ikke å flykte og reiste til Gudbrandsdalen 10. april der Gerd allerede befant seg. Han meldte seg til tjeneste for den norske hær på Ringebu, men ble bedt om å "komme tilbake om et par dager". Han meldte seg 14. april på Jørstadmoen og ble der med i troppen på 30 mann som var vaktmannskap da gullbeholdningen til Norges Bank ble fraktet ut av Norges Banks hvelv på Lillehammer og nordover til Åndalsnes, Molde og Tromsø. Underveis til Tromsø med båten «Alfhild» skrev Grieg diktene «Kongen» og «17 mai 1940» (I dag står flaggstangen naken...), Grieg leste diktet første gang 16. mai for mannskapet ombord. «17. mai 1940» ble kringkastet fra Tromsø radio 17. mai.
Vel fremme i Storbritannia, og da fremfor alt fra London, fortsatte han sitt erklærte mål om å kjempe for Norges frihet, denne gangen med pennen og stemmen som våpen. Han skrev artikler og dikt, og dro på opplesningturneer der hvor det var stasjonert nordmenn: i USA, Canada, Island og Jan Mayen. På denne måten styrket han nordmenns moral og oppildnet deres kampvilje. Nok en gang vendte han tilbake til sin gjerning som krigskorrespondent og nå fikk han anledninger til å betrakte krigshandlingene både til lands og i luften. Etter å ha gjennomført flere offiserskurs ble Nordahl Grieg vinteren 1942 forfremmet til kaptein.
=== Død ===
Høsten 1943 startet de allierte opp en storstilt bombeoffensiv mot Berlin. Det meldte seg et sterkt ønske hos Grieg om å få være med på et av bombetoktene mot Tysklands hovedstad. Til slutt fikk han grønt lys til å være med ombord på et bombefly av typen Avro Lancaster tilhørende 460 Squadron RAAF, som korrespondent under et nattlig bomberaid mot Berlin. En forventningsfull Grieg nølte ikke med å gripe denne sjansen, enda det britiske flyvåpenet hadde lidt uvanlig store tap under disse bombeangrepene.
Ved 20-tiden fikk Grieg ta Berlin i øyesyn fra luften, men etter at lasten var sluppet over målet, ble bombeflyet truffet av granater fra luftvernkanoner stående i utkanten av hovedstaden. Flyet tok fyr og styrtet i bakken nær Hakeburg slott. Ingen av de åtte ombord overlevde. Omtrent 90 av de anslagsvis 1 000 britiske flyene som hadde satt kursen mot Berlin denne natten ble skutt ned i løpet av bombetoktet.
Tross bombenattens herjinger tok tyskerne seg bryderiet med å begrave de omkomne flymannskapene og registrere deres navn. De syv australske besetningsmedlemmene ble alle identifisert. På den åttende omkomne kunne det bare bemerkes at han bar en sølvamulett rundt halsen som var prydet med navnet «Nordahl», den samme identifiseringen som Nordahl Grieg hadde lovet sin kone, Gerd Egede-Nissen, å bære. Han hadde med overlegg lagt igjen sine identitetspapirer i London.
Vel vitende om hans betydning som nasjonalt samlingssymbol, la norske myndigheter etter krigen ned betydelige anstrengelser for å lokalisere liket, slik at det kunne finnes og bringes hjem. Verken denne innsatsen eller senere arbeid lyktes i å oppnå dette målet. Det foreligger motstridende opplysninger om hva som ble den videre skjebnen til Nordahl Griegs legeme. Det ble først antatt at Nordahl Grieg ble gravlagt i en massegrav som ble ødelagt under anleggingen av en motorvei på stedet. I 2002 kom det derimot for dagen informasjon som tydet på at gravstedet hans befinner seg på en forhenværende kirkegård i Dallgow-Döberitz. De synlige sporene etter kirkegården er imidlertid utradert, noe som ytterligere vil vanskeliggjøre et eventuelt søk etter Nordahl Griegs hvilested.
== Nordahl Grieg som dikter ==
Nordahl Grieg var en forfatter under stadig utvikling. I 1920-årene var han splittet mellom det ytre og det indre livs temaer. I 1930-årene var han splittet mellom tro og tvil, og mellom handling og skriving som virkemiddel i kampen mot fascismen. Tvilen ble sterkere i 1940-årene, særlig når det gjaldt spørsmålet om hva et enkelt menneske kunne klare å utrette.
I hans debutroman beskrives forholdene ombord på et lasteskip. Det er de dystre sidene ved sjømannslivet som er fremtredende: kjønnsykdommer, ville slagsmål, hardt arbeid, brå dødsfall og selvmord. Men det finnes også solfylte sjøskildringer. Nordahl Grieg fremstiller mennesket som systemets slaver. Mange bukker under, men skipet går ubønnhørlig videre, som en ond kraft i seg selv.
Deretter ble Nordahl Grieg sterkt opptatt av menneskenes indre liv. I diktsamlingen «Stene i strømmen», skildres den vanskelige kjærligheten. I skuespillet «Barrabas» lar Nordahl Grieg det velkjente bibelske temaet gjenspeile det problematiske valget mellom de gode og de langt sterkere onde kreftene. Skuespillet «En ung mands kjærlighet» handler om en mann som trekkes mellom tre ulike kvinner.
Under en reise til Nord-Norge ble han begeistret over å oppdage sitt hjemland på en ny måte. Forut for sin neste diktsamling, som fikk navnet «Norge i våre hjerter», reiste han rundt i Norge for å høste inspirasjon. Diktsamlingen var en kjærlighetserklæring til det gode Norge, og forherliget folks levekår i fedrelandet. Kritikernes reaksjoner hadde sine kontraster: Av enkelte kritikere ble han hyllet som den kanskje største fedrelandsdikteren siden Henrik Wergeland, mens det fra venstreorientert hold kom urettmessige beskyldninger om at han sympatiserte med Fedrelandslaget. Følgelig fikk Nordahl Grieg nok av å være fedrelandsdikter, inntil videre.
Han vendte tilbake til gamle temaer. Skuespillet «Atlanterhavet» handler om en forelsket ung mann som føler uro over tidens stadige teknologiske fremskritt. Men Grieg følte ubehag over at poesien var fraværende i skuespillet, og mente at karakterskildringene var for svake. Senere skulle imidlertid Nordahl Grieg føle at han med «Atlanterhavet» og «En ung mands kjærlighet» navigerte ut på farvann som han ikke behersket, og besluttet derfor at disse to verkene skulle utgå fra hans produksjon. De er av den grunn ikke å finne i hans samlede verker.
Men med denne fiaskoen trakk han lærdommer som skulle komme ham til gode i sine to fremtidige dramaer, «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget». De ble da også atskillig bedre mottatt. Kampen mot det onde representerte også en tilbakevending til det grunnleggende temaet i hans første roman, «Skibet gaar videre». Akkurat som i «Vår ære og vår makt» rettes det i romanen «Ung må verden ennu være» et kraftig angrep mot krigsprofitørene og kapitalismen. Hovedpersonen Leonard Ashley i Griegs siste roman, «Ung må verden ennu være», har innledningsvis klare likheter med Benjamin Hall fra «Skibet gaar videre». Begge møter en verden som er ukjent for dem, men til forskjell fra Leonard velger Benjamin å ta ansvar og bekjempe de umenneskelige kreftene som råder. De er begge menn som velger destruktive og selvdestruktive utveier i skuffelsen over uinnfridde forventninger. Etter angrepet på pasifistene i «Nederlaget», lot Nordahl Grieg sin romanfigur i «Ung må verden ennu være» stå som eksempel på det han oppfattet som pasifismens skadelige, feilslåtte og fånyttige sider.
I 1936, midt imellom «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget», utkom dramaet «Men imorgen», som var nok et resultat av Nordahl Griegs nye politiske dagsorden etter Moskva-oppholdet. Stykket ble ikke den samme suksessen som de to andre dramaene, selv om Grieg kom til å anse det som sitt favorittdrama. Temaet er den fremvoksende rustningsindustrien og hvordan utenlandsk kapital legger føringer for den. En familiebedrift starter produksjon av giftgass, men et feilslått fabrikkeksperiment tar livet av noen av arbeiderne. De påfølgende konfliktene og forandringene som i stykket skildres gjennom direktørens familie, avslørte imidlertid kontrasten mellom hans besteborgerlige røtter og politiske standpunkter.
Til slutt skulle derimot Nordahl Griegs evner som fedrelandsdikter vise seg uvurderlige, da Tysklands invasjon og okkupasjon av Norge frembragte et nytt vendepunkt i hans videre produksjon. Dikteren hyllet nå flagget, nordmannen og Norge. Og han gjorde det på måter som ga ham en varig plass i den norske folkebevisstheten så vel som i den norske litterære kanon.
== Ettermæle ==
I 1945 ble det utgitt en samling av Nordahl Griegs dikt, «Friheten», som fremdeles er den mestselgende norske diktsamling noensinne.På østsiden av Den Nationale Scene i Bergen, ble det den 10. november 1957 avduket en Nordahl Grieg-statue. Musikalen «Nordahl i våre hjerter», skrevet av Erling Gjelsvik og Knut Skodvin, ble satt opp samme sted i 1990.
I Kleinmachnow i Tyskland ble det i 2003 reist en minnestein over Nordahl Grieg på stedet der flyet hans falt ned. Hver første helg i desember avholdes Nordahl Griegs minneløp, et ti kilometer langt løp som passerer minnesteinen.
En videregående skole i Rådal som åpnet i 2010 ble også oppkalt etter ham.Nordahl Grieg er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
I etterkant av terrorangrepet i Norge 2011 var Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen» (i versjonen tonesatt av Otto Mortensen etter hans død) ett av flere dikt og sanger som ble mye brukt under minneseremonier. Griegs rolle som «Norges nye folkedikter» etter 22. juli var likevel ikke ukontroversiell. Idéhistoriker Gudmund Skjeldal uttalte til Morgenbladet at Grieg også er blitt «Nato-paktens dikter, forfatteren som kan brukes til å velsigne Norges deltagelse i en krig i Afghanistan» og mente dette er problematisk på bakgrunn av hans forsvar for Stalin. Skjeldal sammenlignet Nordahl Grieg med Knut Hamsun, og uttalte at «hvis vi skal være spesielt aktpågivende overfor Hamsuns tekster, bør vi i hvert fall stille spørsmål også ved Grieg». Skjeldal mente at Grieg i «Til ungdommen» «maner frem et uforsonlig og herdet menneske som ideal, som det ikke er lett å bekjenne seg til i dag». Skjeldal skildret i sin biografi Diktaren i bombeflyet fra 2012 en motsetningsfylt personlighet: «Fra en grunnfestet beundring av det britiske imperiet og alt britisk, kombinert med høystemt kjærlighet til nasjonen og landet Norge, til et uforstyrrelig og hardhudet forsvar for stalinismens myrderier og rettslige overgrep.» Han så i Nordahl Grieg en forfatter som kastet vrak på humanismen. I eftertid tok Nordahl Grieg selv avstand fra sitt dikt "Til ungdommen", og skrev diktet "Øya i ishavet".
== Bibliografi ==
Rundt Kap det gode Håp: Vers fra sjøen, Gyldendal, 1922. Lyrikk.
Bergenstoget plyndret i natt, 1923. Skrevet under pseudonymet Jonathan Jerv sammen med Nils Lie.
Skibet gaar videre, Gyldendal, 1924. Roman.
Stene i strømmen, Gyldendal, 1925. Lyrikk.
Kinesiske dage, Gyldendal, 1927.
En ung manns kjærlighet, Gyldendal, 1927. Skuespill; oppført ved Den Nationale Scene 1927.
Barabbas, Gyldendal, 1927. Skuespill; oppført ved Nationaltheatret 1927.
Norge i våre hjerter, Gyldendal, 1929
Nordahl Grieg, Herman Wildenvey, Tore Ørjasæter, Arnulf Øverland: Dikter, 1930
Atlanterhavet, 1932. Skuespill; oppført ved Nationaltheatret 1932.
De unge døde, Gyldendal, 1932.
Vår ære og vår makt, Gyldendal, 1935. Skuespill; uroppført ved Den Nationale Scene i 1935.
Men imorgen, Gyldendal, 1936. Skuespill; oppført ved Den Nationale Scene 1936.
«Til Ungdommen», 1936
Nederlaget: Et skuespill om Pariser-kommunen, 1937. Skuespill; oppført ved Nationaltheatret 1937.
Spansk sommer, 1937
Ung må verden ennu være, Gyldendal, 1938. Roman.Posthume verkerFriheten, Gyldendal, 1945. Dikt.
Flagget, Gyldendal, 1945
Håbet, Gyldendal, 1946. Dikt.
Veien Frem, Gyldendal, 1947. Artikler i utvalg ved Odd Hølaas
Længselen, ukjent utgiver, 1957. Trykt med tillatelse av Gyldendal. Skrevet i 1930 til en konkurranse om en kantate i Nidaros domkirke til minne om Olav den hellige.
Langveisfra. Græske breve, Kinesiske dager, Spansk sommer, 1964.
Morgen over Finnmarksvidden, 1967.
Et varig vennskap: 46 brev fra Nordahl Grieg til Nils Lie, 1981. Redigert av Brikt Jensen
Reise gjennom vår egen tid : Nordahl Grieg om kultur og politikk 1933-1940. 1982. Artikkelsamling redigert av Martin Nag og Finn Pettersen.
Nordahl Grieg om seg selv. Redigert av Helge Vold. 1983
Større kriger ; Edvard Grieg, 1989. Originaltitler: Greater wars ; Edvard Grieg. – Utkast til to filmmanuskripter skrevet i London 1940-41 og gjenfunnet i Oslo 1989
== Referanser ==
== Litteratur ==
Edvard Hoem. Til ungdommen : Nordahl Griegs liv. Gyldendal, 1989. ISBN 82-05-18405-4
Jan Tveita. Om Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg. Ad notam Gyldendal, 1999 ISBN 82-417-0864-5 – Les i fulltekst hos Nasjonalbiblioteket
Erling T. Gjelsvik. Nordahl i våre hjerter : en musikal over Nordahl Griegs liv. Eide, 1990 ISBN 82-514-0361-8
Martin Nag. Ung må Nordahl Grieg ennå være. Solum , 1989 ISBN 82-560-0655-2
Martin Nag. Streiflys : Nordahl Grieg på ny : Essays. Ny dag, 1967
Fredrik J. Haslund. Nordahl Grieg : En dikter og hans tid. Gyldendal, 1962
Gerd Grieg. Nordahl Grieg – slik jeg kjente ham. Gyldendal, 1957
Harald Grieg. Nordahl min bror : Et kapitel av «En forleggers erindringer». Oslo, 1956
Kjølv Egeland. Nordahl Grieg. Gyldendal, 1953
Johan Borgen. Nordahl Grieg. Gyldendal, 1945, Først utgitt på svensk, 1944
Arvid G. Hansen. Nordahl Grieg. Bokcentralen, 1939. Beslaglagt under krigen
Gudmund Skjeldal, Diktaren i bombeflyet : ein biografi om Nordahl Grieg. Cappelen Damm 2012 ISBN 9788202335113
== Kilder ==
Grieg, Harald (1963). Nordahl, min bror (norsk). Oslo: Gyldendal norsk forlag.
Hoem, Edvard (25. april 2005). «Nordahl Grieg - diktar og soldat» (norsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 8. oktober 2010.
== Eksterne lenker ==
(en) Nordahl Grieg på Internet Movie Database
(no) Nordahl Grieg hos Sceneweb
Den danske artisten Kim Larsens noe frie versjon av «Til Ungdommen» i rockeversjon
NRK: Lydfiler med Nordahl Grieg
Nordahl Grieg i Dagbladet Forfatter
Nordahl Grieg i NRK Forfatter
Digitaliserte bøker av Grieg og Digitaliserte bøker om Grieg i Nasjonalbiblioteket.
Bilder av Nordal Grieg 1930, Oslo museum
Nordahl Grieg utdypningsartikkel fra Store norske leksikon / Norsk biografisk leksikon | Navnet Grieg kan sikte til: | 4,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gullstandard | 2023-02-04 | Gullstandard | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gull', 'Kategori:Valuta', 'Kategori:Økonomisk historie'] | Gullstandarden er et blandingssystem mellom bruk av bankkreditt og gull som penger. Gullstandarden oppstod med de første bankene og var vanlig inntil den ble avskaffet av de fleste nasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. Under en gullstandard består pengemengden hovedsakelig av bankkreditt som er mer praktisk for handel med store beløp, men bankenes reserver består av gull, ikke lån fra sentralbanken. Reservene er begrenset til hvor mye gull som finnes, men utover det kan pengemengden øke og minke i forhold til reservene.
Gullstandarden var bakgrunnen for produksjonen av sedler. Siden en mynt var sin verdi i gull skulle sedlene fungere som et verdipapir som viste at eieren av seddelen hadde rett til å gå inn i den utstedende bank og ta ut den mengden gull som seddelen viste.
Gullstandarden tillot pengemengden å vokse seg ca. 10 ganger så stor som når kun gull var penger gjennom fraksjonsreservesystemet. Store kostnader i forbindelse med første verdenskrig gjorde at flere land trakk seg fra gullstandarden og lot sentralbanken låne bankene reserver i stedet i form av sentralbanksedler. Under den store depresjonen da pengemengden sank med ⅓ på slutten av 1920-årene, sløyfet de fleste andre land også gullstandarden.
| Gullstandarden er et blandingssystem mellom bruk av bankkreditt og gull som penger. Gullstandarden oppstod med de første bankene og var vanlig inntil den ble avskaffet av de fleste nasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. Under en gullstandard består pengemengden hovedsakelig av bankkreditt som er mer praktisk for handel med store beløp, men bankenes reserver består av gull, ikke lån fra sentralbanken. Reservene er begrenset til hvor mye gull som finnes, men utover det kan pengemengden øke og minke i forhold til reservene.
Gullstandarden var bakgrunnen for produksjonen av sedler. Siden en mynt var sin verdi i gull skulle sedlene fungere som et verdipapir som viste at eieren av seddelen hadde rett til å gå inn i den utstedende bank og ta ut den mengden gull som seddelen viste.
Gullstandarden tillot pengemengden å vokse seg ca. 10 ganger så stor som når kun gull var penger gjennom fraksjonsreservesystemet. Store kostnader i forbindelse med første verdenskrig gjorde at flere land trakk seg fra gullstandarden og lot sentralbanken låne bankene reserver i stedet i form av sentralbanksedler. Under den store depresjonen da pengemengden sank med ⅓ på slutten av 1920-årene, sløyfet de fleste andre land også gullstandarden.
== Det britiske imperiet ==
I 1717 introduserte Sir Isaac Newton som leder av Royal Mint et nytt forholdstall mellom gull og sølv som gjorde at Storbritannia etter hvert i praksis gikk over fra sølvstandard til gullstandard, og den ble formelt innført i 1817. På samme tid sørget revolusjoner i Latin-Amerika for å bryte tilgangen til spanske realer som ble produsert i Potosí, Mexico og Lima. Den britiske gullstandarden ble først utvidet til enkelte britiske kolonier i Øst-Asia og det sørlige Afrika, men ikke til britisk India, Sørøst-Asia eller de nordamerikanske koloniene. Britisk Nord-Amerika, som bl.a. omfattet dagens Canada, tok i bruk gullstandarden i 1853, og Newfoundland-kolonien tok den i bruk i 1865.
Etter første verdenskrig ble gullstandarden gjeninnført i Storbritannia i 1925. Den ble opphevet igjen 20. september 1931.
== De nordiske land ==
Norge gikk over fra sølvstandard til gullstandard 1. januar 1874, samtidig med Sverige og Danmark. Mellom 4. august 1914 og 8. mars 1916 var Norges Banks plikt til å innløse sedler i gull suspendert. Gullinnløsningsplikten ble på ny suspendert 19. mars 1920 etter at Sverige to dager tidligere hadde vedtatt det samme.
Denne suspensjonen varte til 1. mai 1928. Norge og Sverige avskaffet gullstandarden i 27. september 1931 etter at Storbritannia hadde gjort det samme én uke tidligere. Danmark fulgte etter den 29. september.
== USA ==
I USA ble gullstandarden formelt innført i 1900, selv om den de facto da allerede hadde blitt praktisert en tid. USA avskaffet gullstandarden i 1933 for egne borgere og deretter gjorde eierskap av gull ulovlig og deretter devaluerte Franklin D. Roosevelt dollaren med 40 %, men beholdt en internasjonal gullstandard frem til 15. august 1971. Det betydde at mens en vanlig borger ikke kunne gå til sentralbanken og kreve gull fra Federal Reserve, så kunne andre sentralbanker frem til 1971 gjøre det. Dollaren oppnåde med det en posisjon som valuta for internasjonal handel siden dollarens verdi var sikret i gull.
== Se også ==
Inflasjon
Deflasjon
Fiat-penger
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wilhelm Keilhau (1934). Gullet og pengene. Stenersen.
Wilhelm Keilhau (1952). Den norske pengehistorie. Aschehoug.
== Eksterne lenker ==
Artikkel fra Norges Bank om betalingssystem i Norge, blant dem «Gullstandarden» | Gullstandarden er et blandingssystem mellom bruk av bankkreditt og gull som penger. Gullstandarden oppstod med de første bankene og var vanlig inntil den ble avskaffet av de fleste nasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. | 4,717 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Grieg_(verkliste) | 2023-02-04 | Edvard Grieg (verkliste) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Komposisjoner av Edvard Grieg', 'Kategori:Lister over musikkverk etter komponist', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Edvard Griegs verkliste er sorterbar på sjanger, katalognummer, komposisjonsår og tittel. Verk uten opusnummer er oppgitt med EG-nummer, en katalog utarbeidet av Dan Fog, Kirsti Grinde og Øyvind Norheim.
| Edvard Griegs verkliste er sorterbar på sjanger, katalognummer, komposisjonsår og tittel. Verk uten opusnummer er oppgitt med EG-nummer, en katalog utarbeidet av Dan Fog, Kirsti Grinde og Øyvind Norheim.
== Referanser ==
== Kilder ==
Dan Fog et al.: Edvard Grieg : thematisch-bibliographisches Werkverzeichnis, 2008 Litolff's/Peters, Frankfurt am Main, ISBN 9783876269900
Arild Ness: Samlemappe Verkliste Norsk, Griegsamlingen ved Bergen Offentlige Bibliotek
Edvard Grieg Museum Troldhaugen Arkivert 7. mai 2010 hos Wayback Machine.
«Edvard Grieg (1843-1907). Werke sortiert nach Opuszahl». Klassika, die deutschsprachigen Klassikseiten
«Edvard Grieg (1843-1907). Werke sortiert nach Musikgattung». Klassika, die deutschsprachigen Klassikseiten | Edvard Griegs verkliste er sorterbar på sjanger, katalognummer, komposisjonsår og tittel. Verk uten opusnummer er oppgitt med EG-nummer, en katalog utarbeidet av Dan Fog, Kirsti Grinde og Øyvind Norheim. | 4,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mandag_Morgen | 2023-02-04 | Mandag Morgen | ['Kategori:2003 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Etableringer i 2003', 'Kategori:Norske tidsskrifter'] | Mandag Morgen var et analytisk uketidsskrift som ble grunnlagt i 2003. Tidsskriftets mål var «å gi norske beslutningstakere og premissleverandører et bedre beslutningsgrunnlag». Mandag Morgen Norge ble til i et samarbeid mellom Terje Osmundsen og det danske tidsskriftet med samme navn (grunnlagt i 1989). Mandag Morgen kom ut 41 mandager i året, arrangerte en rekke frokostseminarer og hadde egen analyseavdeling og foredragsvirksomhet, i tillegg til å utgi ukebrevet Mandag Morgen.
Mandag Morgen ble produsert og trykket hos Nor Grafisk i Bergen.
Etter at gamle Mandag Morgen valgte å gå til skifteretten i mars 2010, tok Fora Medier over driften av bladet. Redaktør var Knut Petter Rønne.
Selskapet Medier og Ledelse overtok Mandag Morgen fra nyttår i 2013 og innlemmet etter hvert Mandag Morgen i Ukeavisen Ledelse som seksjonen "Agenda".
| Mandag Morgen var et analytisk uketidsskrift som ble grunnlagt i 2003. Tidsskriftets mål var «å gi norske beslutningstakere og premissleverandører et bedre beslutningsgrunnlag». Mandag Morgen Norge ble til i et samarbeid mellom Terje Osmundsen og det danske tidsskriftet med samme navn (grunnlagt i 1989). Mandag Morgen kom ut 41 mandager i året, arrangerte en rekke frokostseminarer og hadde egen analyseavdeling og foredragsvirksomhet, i tillegg til å utgi ukebrevet Mandag Morgen.
Mandag Morgen ble produsert og trykket hos Nor Grafisk i Bergen.
Etter at gamle Mandag Morgen valgte å gå til skifteretten i mars 2010, tok Fora Medier over driften av bladet. Redaktør var Knut Petter Rønne.
Selskapet Medier og Ledelse overtok Mandag Morgen fra nyttår i 2013 og innlemmet etter hvert Mandag Morgen i Ukeavisen Ledelse som seksjonen "Agenda".
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Blåmandag for Osmundsen (dn.no)
Overskudd i Mandag Morgen (e24)
Mandag Morgen konkurs (e24) | Mandag Morgen var et analytisk uketidsskrift som ble grunnlagt i 2003. Tidsskriftets mål var «å gi norske beslutningstakere og premissleverandører et bedre beslutningsgrunnlag». | 4,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rykkinn | 2023-02-04 | Rykkinn | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Bærum'] | Rykkinn er et boligområde i Bærum kommune utenfor Oslo. Stedet ble utbygd med blokk- og rekkehusbebyggelse fra tidlig på 1970-tallet. Rykkinn skolekrets har 6447 innbyggere (2021), mens delområdet Rykkinn har 9217 innbyggere (2022).
| Rykkinn er et boligområde i Bærum kommune utenfor Oslo. Stedet ble utbygd med blokk- og rekkehusbebyggelse fra tidlig på 1970-tallet. Rykkinn skolekrets har 6447 innbyggere (2021), mens delområdet Rykkinn har 9217 innbyggere (2022).
== Historikk ==
Rykkinn var et begrep da området ble omvandlet fra kulturlandskap til boligområde med lavblokker i 1970-årene. Mye tyder på at navnet er langt eldre. Mange andre navn i området er hentet fra den tiden da jernverket på Bærums Verk var i drift. Rykkinn forekommer som stedsnavn flere steder i det germanske språkområdet i Nord-Europa. Navnet betyr helt enkelt Rykk Inn som en oppfordring til veifarende om å besøke stedet. Oppunder Eineåsen lå i gammel tid en husmannsplass med navnet Rychind som drev vertshus. De gamle oldtidsveiene gikk forbi stedet.I 1966 vedtok kommunestyret i Bærum å bygge ut flere tusen leiligheter på Bryn-Rykkinnområdet, som for en stor del var landbrukseiendommer - gårder, jorder og frukthager. Flere av grunneierne ønsket ikke utbyggingen, noe som forsinket prosessen. Men i 1970 ble de første bygningene reist på den sørøstlige delen av feltet. Det siste området som ble bebygget i den første runden var pyramideblokkene på Belset-feltet. De var innflyttingsklare i 1974.
Utbyggingen av Rykkinn innførte en del nye elementer innen boligbygging. Ideen var at det ikke skulle være tungt trafikkerte veier der innbyggerne bodde. Området ble derfor konstruert med en ringvei rundt hele boligfeltet – med bare mindre stikkveier som blindveier inn til boligene. Samtlige leiligheter fikk lukket garasjeplass eller egen parkeringsplass under bakken. Store sentrale parkeringsplasser skulle ta imot besøkende biler slik at selve boområdet ble bilfritt og trafikksikkert. Det ble også lagt vekt på å sikre store grøntarealer mellom boligene, slik at Rykkinn fremstår som langt grønnere og mer luftig enn mange senere boligfelt som ble bygget ut på 1980- og 90-tallet. Representanter fra land som Japan og Australia kom til Rykkinn for å studere prøveprosjektet.
Samtidig ble det tatt i bruk en del nye byggemetoder og -materialer, som senket prisen på leilighetene kraftig. Sentralisert strøm- og vannutbygging bidro til at leilighetene på Rykkinn var blant de rimeligste som til da hadde vært bygget i Norge. Hovedutbygger var Selvaagbygg, mens entreprenøren Ragnar Evensen bygget ut et lavblokkområde på sørsiden av Rykkinnfeltet. (Bjørnebærstien, Bringebærstien). Dette feltet ble bygget etter en arkitektkonkurranse.
== Rykkinn i dag ==
Det oppsto ungdomsproblemer i en periode fra midt på 1970-tallet til inn på 1980-tallet, og i enkelte ungdomsmiljøer oppsto det rusproblemer.
Rykkinn har bedret sine skoleresultater merkbart på 2000-tallet. Lokalmiljøet, sammen med skolene, er veldig opptatt av å få gode og trygge rammebetingelser for sine innbyggere.
== Handel ==
«KI», eller «Rykkinn Nærsenter» er Rykkinns sentrale kjøpesenter. Senteret består av en rekke butikker, og åpnet dørene i 1971. Senere er det bygget ut i flere etapper. Navnet «KI-senteret» har sin opprinnelse i at Kjøpmannsinstituttet holdt til i kjøpesenteret fram til 1990. En rekke av Norges rikeste menn, blant annet Rimi-gründer Stein Erik Hagen, Petter Stordalen, Idar Vollvik og Odd Reitan er blant dem som er utdannet her.
Da Kjøpmannsinstituttet flyttet fra senteret skiftet det navn til «Rykkinn Nærsenter». Senere etter full oppussingen i 2014 ble senteret «Rykkinn Senter», men går fremdeles under navnet «KI-senteret», «KI», og «Kå-i» lokalt.
== Skoler ==
Rykkinn skole besto først av to avdelinger, avd. Gommerud og avd. Berger, etter at Gommerud skole og Berger skole ble slått sammen fra 1. januar 2006. Avdelingene lå ca. 300 meter fra hverandre med Rykkinnhallen imellom. På avdeling Berger gikk elever fra 1.-7. trinn og på avdeling Gommerud gikk elever fra 8.-10. trinn. Rykkinn skole ble en selvstendig barneskole da Gommerud skole og Belset skole fusjonerte til Eineåsen skole (avd. Gommerud og Belset) 1. august 2018.
Skolen er en flerkulturell skole. Den har lærere som gir tospråklig fagstøtte på ca. 20 språk. Gommerud skole vant i 2005 Benjaminprisen.
Rykkinn skole sto i 2016 ferdig med nytt skolebygg etter at den gamle skolen ble revet i 2014. Videre planer for Bærum kommune er at Gommerud skole skal rives og ny Eineåsen skole skal oppføres på samme tomt. Avdeling Gommerud fusjonerer da med avdeling Belset til ett felles bygg når skolen står klar.
Belset ungdomsskole ligger i nærheten av Nærsenteret på Rykkinn. Begge skolene har elevdrevet kantine og andre elevbedrifter.
Bryn skole er lokalisert ved Lommedalselven/Lomma og er en skole for 1.-7 trinn.
== Idrett ==
Riksanlegget for basketball ligger sentralt på Rykkinn, og heter Rykkinnhallen. Berger svømmehall ligger også på Rykkinn. Vestre Bærum tennisklubb holder til på den nordøstlige delen av boligfeltet. I det samme området ligger Gommerudbanen med kunstgressdekke, og hovedkvarteret til Bærums Verk Hauger Idrettsforening (BVHIF).
== Fritidsaktiviteter ==
Rykkinn har et svært stort tilbud av fritidsaktiviteter, både for små og store. Bærums Verk Hauger Idrettsforening er den største foreningen, og har tilbud innenfor mange idretter, som innebandy, bordtennis, fotball, ski, cheerleading, amerikansk fotball og idrettsskole. Bærumssvømmerne har tilbud om svømmetrening i Berger svømmehall. Skolekorpset heter Rykkinn og Gullhaug skolekorps, og har rundt 60 medlemmer fra to skoler (Rykkinn og Gullhaug, på Bærums Verk), og er en selvskreven bidragsyter på 17. mai. Det er også et voksenkorps, Olsenbanden, på Rykkinn, samt et damekor, Valborgs Efterfølgere. Videre kan man være med i teatergruppen Rykte, som har årlige oppsetninger. På Rykkinn Nærsenter finner du også et bibliotek og et grendehus.
== I media ==
Rykkinn er blitt skildret i flere episoder av TV-serien Lille Lørdag på 1990-tallet og i romanen Teori og praksis av Nikolaj Frobenius (2004), som ble filmatisert i 2011. I filmen Sønner av Norge er store deler av opptakene gjort på Rykkinn.
== Kjente personer fra Rykkinn ==
Lars Akerhaug, forfatter
Ellen Holager Andenæs, Høyesterettsadvokat og tidligere sjef for Politiets sikkerhetstjeneste
Håvard Bakke, skuespiller og musiker
Atle Brynestad, forretningsmann og investor
Vidar Davidsen, fotballtrener og -ekspert
Harald Eia, TV-underholder i NRK, programleder TV Norge
Kaci Kullmann Five, tidligere Høyre-leder
Nikolaj Frobenius, forfatter
Mira Verås Larsen, norsk padler
Øyvind Mund, programleder i TV2
Mette og Philip Newth, forfattere og illustratører
Eirik Newth, forfatter
Ståle Sandbech, snowboarder
Odd Reinsfelt, tidligere ordfører i Bærum for partiet Høyre
Bård Torgersen, musiker
Alexander Austheim, musikkprodusent og artist
Olav Traaen, sportskommentator i NRK
Pål Sletaune, filmregissør
Thomas Tofthagen, rockegitarist
Pasha Arkivert 15. mai 2021 hos Wayback Machine., musikkprodusent og artist
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rykkinn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Rykkinn er et boligområde i Bærum kommune utenfor Oslo. Stedet ble utbygd med blokk- og rekkehusbebyggelse fra tidlig på 1970-tallet. | 4,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdi | 2023-02-04 | Verdi | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Verdi'] | Verdi kan referere til:
Verdi (etikk)
Verdi (økonomi)
Kunstnerisk verdi
Verdimengde, de verdiene en matematisk funksjon antar
Verdiområde, mulige verdier en matematisk funksjon kan gi
Verdipapir, et dokument som representerer en økonomisk verdi
Verdi, det italienske grønne partiet
Giuseppe Verdi, komponist | Verdi kan referere til:
Verdi (etikk)
Verdi (økonomi)
Kunstnerisk verdi
Verdimengde, de verdiene en matematisk funksjon antar
Verdiområde, mulige verdier en matematisk funksjon kan gi
Verdipapir, et dokument som representerer en økonomisk verdi
Verdi, det italienske grønne partiet
Giuseppe Verdi, komponist | Verdi betegner innenfor økonomien den relative nytte et individ tillegger en gjenstand eller en tjeneste. Det relative i den tillagte verdien kan uttrykkes ved å gjøre rede for individets preferansekart - hvordan vurderer individet den aktuelle varen eller tjenestens nytte sammenliknet med nytten av andre (tilgjengelige) varer eller tjenester? | 4,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kilimanjaro | 2023-02-04 | Kilimanjaro | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:3°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fjell i Tanzania', 'Kategori:Fjell over 5000 meter', 'Kategori:Kilimanjaro (region)', 'Kategori:Riftdalen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Tanzania', 'Kategori:Vulkaner i Tanzania'] | Kilimanjaro er et fjell nordøst i Tanzania. Det består av tre sovende vulkaner: Shira i vest, stigende til 3 962 meters høyde, Mawenzi i øst, med 5 149 meters høyde, og Kibo, som er det yngste geologisk, som ligger mellom to andre og som med Uhuru Peak på 5 895 meter over havet er det høyeste punktet i Afrika.
Kilimanjaro er også kjent for isbreen på toppen. Sneen på Kilimanjaro har krympet siden begynnelsen av det tjuende århundret, og forventes å forsvinne helt i løpet av 2020-50. Den minkende snøkappen forklares dels med global oppvarming, men også avskoging er en viktig faktor. Til tross for opprettelsen av Kilimanjaro nasjonalpark i 1973 fortsetter skogbeltet å krympe, til skade for irrigasjonen i fjellsidene, og vannets kretsløp i regionen. Fjellets økosystem er av stor betydningen for nomadefolket masaiene i nord og vest som trenger fjellets høye gressletter som beite for sitt kveg, og for de jorddyrkende chaggaene i sør og øst, som driver et stadig mer intensivt jordbruk.
Etter at fjellets legendariske eksistens ble bekreftet av den tyske misjonæren Johannes Rebmann i 1848, har Kilimanjaro tiltrukket seg flere oppdagelsesreisende. Hans Meyer og Ludwig Purtscheller nådde toppen i 1889 sammen med sin guide Yohani Kinyala Lauwo.
Siden har Kilimanjaro blitt et fjell med stor symbolverdi, nevnt eller representert i kunst og brukt i mange kommersielle produkter. Fjellet besøkes årlig av tusenvis av turgåere som forsøker å nå toppen; om lag 85% av dem lykkes.
Kilimanjaro ligger sammen med de fleste andre høye fjellene i Afrika i nærheten av Riftdalen.
| Kilimanjaro er et fjell nordøst i Tanzania. Det består av tre sovende vulkaner: Shira i vest, stigende til 3 962 meters høyde, Mawenzi i øst, med 5 149 meters høyde, og Kibo, som er det yngste geologisk, som ligger mellom to andre og som med Uhuru Peak på 5 895 meter over havet er det høyeste punktet i Afrika.
Kilimanjaro er også kjent for isbreen på toppen. Sneen på Kilimanjaro har krympet siden begynnelsen av det tjuende århundret, og forventes å forsvinne helt i løpet av 2020-50. Den minkende snøkappen forklares dels med global oppvarming, men også avskoging er en viktig faktor. Til tross for opprettelsen av Kilimanjaro nasjonalpark i 1973 fortsetter skogbeltet å krympe, til skade for irrigasjonen i fjellsidene, og vannets kretsløp i regionen. Fjellets økosystem er av stor betydningen for nomadefolket masaiene i nord og vest som trenger fjellets høye gressletter som beite for sitt kveg, og for de jorddyrkende chaggaene i sør og øst, som driver et stadig mer intensivt jordbruk.
Etter at fjellets legendariske eksistens ble bekreftet av den tyske misjonæren Johannes Rebmann i 1848, har Kilimanjaro tiltrukket seg flere oppdagelsesreisende. Hans Meyer og Ludwig Purtscheller nådde toppen i 1889 sammen med sin guide Yohani Kinyala Lauwo.
Siden har Kilimanjaro blitt et fjell med stor symbolverdi, nevnt eller representert i kunst og brukt i mange kommersielle produkter. Fjellet besøkes årlig av tusenvis av turgåere som forsøker å nå toppen; om lag 85% av dem lykkes.
Kilimanjaro ligger sammen med de fleste andre høye fjellene i Afrika i nærheten av Riftdalen.
== Stedsnavn og etymologi ==
Navnet som brukes til å angi hele fjellet er stavet Kilimanjaro på de fleste europeiske språk. Navnet er dannet som en kombinasjon av to kichaggaord: Kilemia og ngaruo med betydningen «vanskelig å klatre». Chaggafolket er jordbrukere ved foten av Kilimanjaro. Fjellet har tre topper hvis navn også er fra kichagga-språket: Kibo fra Kifwo som i kichagga betyr «til stede», Mawenzi fra Kimawenje som betyr «brudd/brukket», og Shira som betyr «krig», ettersom toppen ble knyttet til strid mellom chagga og masaier. Disse navnene er eldre enn de europeiske oppdagelsesreisendes. På masai er fjellet kjent som Ol Doinyo Oibor, som kan tolkes som «Det hvite fjellet», eller «Det skinnende fjellet».
Det er ukjent hvor navnet Kilimanjaro har sin opprinnelse, men de finnes en rekke teorier. Europeiske oppdagelsesreisende hadde tatt navnet i bruk fra 1860 og mente at navnet var fra swahili, med Kilimanjaro sammensatt av ordene Kilima (swahili for «lite fjell») og Njaro, et ord hvis betydning varierer i ulike teorier, noen mener at det er et gammelt swahiliord for hvit eller skinnende, mens andre oppfattet det som et chaggaord; Jaro som betyr karavane. Ingen av disse teoriene kan imidlertid gi en god forklaring på hvorfor diminutivet kilima brukes i stedet for det riktige ordet for fjell, mlima. Navnet kan være en lokal spøk, og være en henvisning til at den «lille bakken i Njaro» er det største fjellet på det afrikanske kontinentet. Njaro er en landsby i nærheten av fjellet. En annen tolkning er at navnet kommer fra chaggaordet kilmanare eller kileajao som betyr «som beseirer fuglen / leoparden / karavanen». Men heller ikke denne teorien kan forklare det faktum at navnet Kilimanjaro aldri ble brukt i chagga før det ble tatt i bruk i Europa på midten av 1800-tallet.På 1880-tallet ble fjellet, den gang stavet Kilima-Ndscharo på tysk etter leddene i swahilinavnet, en del av tysk Øst-Afrika etter at Karl Peters hadde forhandlet med de afrikanske høvdingene og blitt enige om en avtale. (En vandrehistorie om at Dronning Victoria ga fjellet som gave til Keiser Wilhelm II er derfor ikke sann). I 1889 ble toppen av Kibo gitt navnet «Kaiser-Wilhelm-Spitze» av Hans Meyer, under den første oppstigningen til toppen 6. oktober 1889. Dette navnet ble brukt fram til 1918, da tyske kolonier ble overlevert til det britiske imperiet, som en del av oppgjøret etter første verdenskrig. Når det britisk-administrerte Tanganyika fikk sin uavhengighet i 1961, ble toppen gitt et nytt navn: «Uhuru peak»; Uhuru er et swahiliord som lettest oversettes som «frihet».
Ki-prefikset har flere betydninger i swahili. Den gamle Ka-leddet var en diminutiv substantivprefiks (den finnes nå bare i ordet Kadogo – en liten grad), som fusjonerte med Ki-klasse. En av dets meninger var å betegne noe som er unikt i sitt slag: Kilima er én enkel topp, i motsetning til ordet Mlima, som bedre kan beskrive en fjellkjede eller kupert land. Flere andre fjell bærer også dette prefikset, for eksempel Kilima Mbogo (Bøffelfjellet), like nord for Nairobi i Kenya. Folk med funksjonshemminger blir også karakterisert med dette prefikset; ikke som en nedgraderende karakteristikk, men for å fremheve en unik tilstand de har: en blind eller døv person er henholdsvis Kipofu og Kiziwi.
== Vulkansk aktivitet ==
Vulkanen Kilimanjaro er inaktiv, men ikke utdødd; krateret på toppen av Kibo slipper ennå ut gasser.
Vitenskapsmenn konkluderte i 2003 med at det er flytende magma bare 400 meter under krateret.
Det finnes ingen nedskrevet historie om utbrudd, men lokal muntlig historie forteller at vulkanen var aktiv for 150–200 år siden.
Det har vært flere mindre kollapser og jordras på Kilimanjaro tidligere.
Ett av disse jordrasene skapte området kjent som «den vestlige sprekken».
== Miljøtilstand ==
Toppen av Kilimanjaro er et av de få stedene i Afrika som er dekket av en isbre. Breens størrelse avhenger mer av nedbørforholdene enn av lufttemperaturen. I og med at nedbøren styres av monsunen, varierer breen mye gjennom et og samme år. Over toppen har isdekket minket med 66% mellom 1880 og 1953. Breen har fortsatt å minke siden. Iskjerneprøver viser at størrelsen og tykkelsen nå er mindre enn noen gang de siste 11 000 årene.Kilimanjaro har også et stort belte av skog som befinner seg mellom 1600 meter til 3100 meter over havet. De store variasjonene i både høyde og nedbørsmengde gjør at det finnes en rekke økosystemer, og mange ulike former for vegetasjon i området. Skogen har mange dyre- og plantearter; omtrent 140 pattedyr og over 900 forskjellige typer planter. Med isbreen forsvinner en viktig vannkilde for disse økosystemene, som da står i fare for å bli ødelagt.
== Bestigning ==
Den høyeste toppen er Uhuru (5895 moh.) (Swahili: selvstendig) på kraterkanten på vulkanen Kibo. Den ble først besteget av Dr. Hans Meyer i 1889.
To andre av Kilimanjaros topper er også utdødde vulkaner: Mawensi (5149 moh.) og Shira (3962 moh.).
Fjellet er, med unntak av Mawenzi, ikke alpint og er ingen utfordring med hensyn til klatring eller bestigning. Utfordringen er høyden som gir om lag halvparten så tykk luft på toppen som ved havflaten. Det er nødvendig å sette av tid til skikkelig akklimatisering for å redusere risikoen for høydesyke.
De tre enkleste rutene, Marangu, Rongai og Machame kan gås av enhver person med normal fysikk og helse og krever ingen erfaring fra fjellklatring. Hvert år prøver ca. 35 000 mennesker å nå toppen, og ca. 85% lykkes.
På grunn av den spesielle kombinasjonen av høyde og nærhet til ekvator, kan klatrere oppleve nesten alle klimasoner og værtyper på vei til toppen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kilimanjaro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kilimanjaro – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
NASA Earth Explorer side Arkivert 20. september 2008 hos Wayback Machine. | | region = Kilimanjaro | 4,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viking | 2023-02-04 | Viking | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vikingtiden'] | Vikingene [viking]Ordbok, av norrønt víkingr, var sjøfarere fra området som i dag kalles Skandinavia. I den sene jernalderen deltok vikingene i landnåm, plyndring, militære ekspedisjoner og handelsvirksomhet langs kyster og elver vestover, sørover og østover i Europa fra omkring år 800 og frem til slutten av 1000-tallet.
I samtiden var ordet viking reservert for personer som dro på oversjøisk hærferd. I nasjonalromantikken ble betydningen av ordet utvidet til å omhandle nærmest alle skandinaver som levde i perioden som ble døpt «vikingtiden» på 1800-tallet. På grunn av behovet i de skandinaviske landene for et nasjonalt symbol å føle identifikasjon og stolthet over, ble vikingene gjort til gjenstand for beundring, særlig fra 1840-tallet til 1940-tallet. Selv om datidens nasjonalistisk pregede fremstilling av vikingene er kraftig nedtonet i etterkrigstiden, er vikingene fortsatt et av de mest kjente etniske symboler i de nordiske land. Dessuten er de det mest kjente symbol for Norden i verden utenfor Skandinavia. Vikingtiden fant sted i yngre jernalder.
| Vikingene [viking]Ordbok, av norrønt víkingr, var sjøfarere fra området som i dag kalles Skandinavia. I den sene jernalderen deltok vikingene i landnåm, plyndring, militære ekspedisjoner og handelsvirksomhet langs kyster og elver vestover, sørover og østover i Europa fra omkring år 800 og frem til slutten av 1000-tallet.
I samtiden var ordet viking reservert for personer som dro på oversjøisk hærferd. I nasjonalromantikken ble betydningen av ordet utvidet til å omhandle nærmest alle skandinaver som levde i perioden som ble døpt «vikingtiden» på 1800-tallet. På grunn av behovet i de skandinaviske landene for et nasjonalt symbol å føle identifikasjon og stolthet over, ble vikingene gjort til gjenstand for beundring, særlig fra 1840-tallet til 1940-tallet. Selv om datidens nasjonalistisk pregede fremstilling av vikingene er kraftig nedtonet i etterkrigstiden, er vikingene fortsatt et av de mest kjente etniske symboler i de nordiske land. Dessuten er de det mest kjente symbol for Norden i verden utenfor Skandinavia. Vikingtiden fant sted i yngre jernalder.
== Etymologi ==
På norrønt var ordet for personen víkingr (hankjønn), gammelfrisisk wīking/wītsing og gammelengelsk wīċing, mens det abstrakte víking var et hunkjønnsord som betegnet en handling (hærferd til sjøs). Betydningen av ordet «viking» er uviss og har vært diskutert siden 1700-tallet. Det er særlig tolkningen av den historiske konteksten som gjør at ordets etymologi ikke er entydig fastlagt. Flere teorier er lansert for å forklare ordets opphav. En teori går ut på at uttrykket å reise ut i viking, kommer av at de seilte ut fra en vík (bukt) mens andre vil knytte det til landskapsnavnet Viken som var det gamle navnet på kysten ved Oslofjorden.
Ifølge den danske historikeren Else Roesdahl er det et vestnordisk ord som betyr noe i retning av «en som kjemper til sjøs», «sjørøver», «hærferd til sjøs» eller «herjing». Denne forklaringen bygger på de norrøne ordet víg som betydde kamp, strid eller drap. Blant andre Hødnebø har argumentert mot denne tolkningen med at en slik overgang fra g til k ikke er kjent i de nordiske språkene. I diktet Widsith, som er den eldste kjente forekomsten av ordet, omtales å være av vikingætt, ifølge Bjorvand brukes ordet da om et folkeslag og ikke i den yngre gammelengelske og norrøne betydningen «en som fare til sjøs, slåss på sjøen». Ifølge Hødnebø er det ikke unaturlig med at ordet har endret betydning fra å betegne et folkeslag eller person fra et område til å betegne den virksomheten disse ble assosiert med. Hødnebø viser til betydningsendringen for ord som vandal, barbar og slave.En forklaring legger til grunn at ordet viking er et lånord og skriver seg fra gammelengelsk wīċing som i sin tur kan være dannet fra verbet wīcian som betyr «å slå leir, å slå seg til midlertidig» eller wīc i betydningen «leirplass». Tre hypoteser basert på norrønt har fått lite støtte i forskningen: at hankjønnsordet víkingr skriver seg fra verbet vika i betydningen «trekke seg unna, reise»; at hokjønnsordet víking kan skrive seg fra vik og verbet vik(j)a i betydningen «omvei»; at ordet skriver seg fra verbet víkja i betydningen «å reise, å dra» slik at hankjønnsordet víkingr betegner «en mann som reiser (utenlands)». Eldar Heide legger frem en annen forklaring som baserer seg på vika i betydningen «å avløse hverandre (ved årene)». I norrønt var vika sjóvar trolig et nautisk avstandsmål og tilsvarte avstand som ble tilbakelagt før roerne fikk avløsning. Til støtte for denne forklaringen legger Heide til grunn at ordet viking oppsto før seilet ble innført i Nord-Europa. Heide argumenterer også for at rus, betegnelsen på de skandinaviske herskerne i den første russiske statsdannelsen, har oppstått på lignende måte fra gammelsvensk rōþs med betydningen «å ro» eller «roing».
=== Sammenheng med vik/bukt/fjordarm ===
En teori går ut på vikingene holdt til i eller seilte ut fra viker, eller at de skjulte seg i viker og angrep handelsskip derifra. Det var vanlig på den tiden at sammensatte ord med -vik (i betydning våg, bukt) fikk nominaldannelsen -vikingr. P.A. Munch mente at det abstrakte víking (vera i víkingu) er vanskelig å forene med denne tolkningen. Fritz Askeberg mente denne tolkningen ikke er rimelig fordi vikingen like mye opererte fra øyer og elver. Eldar Heide påpeker at det ikke var noe særegent for vikingene å operere fra viker og bukter. Denne tolkningen innebærer at ordet viking må ha oppstått i det nordgermanske språkområdet fordi vik er et nordgermansk ord.
=== Person fra Viken ===
Blant andre Finn Hødnebø tolket ordet som en betegnelse for folk/sjømenn fra kystdistriktene i Vík-området. Vík antas å være en svært gammel betegnelse på Skagerrak og Oslofjorden med landet innenfor (fra Rygjarbit til Göta elv). Viking er i så fall ikke nødvendigvis navn på et folkeslag eller en stamme, men kan være en samlebetegnelse på folk eller sjømenn fra kysten av Oslofjorden og Skagerak. Her er víkingr dannet på samme måte som for eksempel norrønt strendingr «strandboer». Denne tolkningen har det møtt innvendinger. Folk fra området Viken blir i norrøne kilder alltid omtalt som víkverir eller víkverjar – aldri som víkingar. P.A. Munch mente at det abstrakte víking (vera i víkingu) er vanskelig å forene med denne tolkningen. Eldar Heide påpeker at vikingene ikke var spesielt forbundet med Skagerrak-kysten. Heide skriver også at -ing i norrønt bare ble avledet av sammensatte stedsnavn, mens enkle stedsnavn som Vik fikk endelsen -ungr og viking måtte i så fall ha vært lånt fra gammel dansk. Samtidige franske kilder omtaler personer fra Viken som westfaldingi etter Vestfold.
=== Kilder ===
Eldste bevarte kilde til ordet «viking» er fra det angelsaksiske diktet Widsith (som trolig stammer fra omkring år 700 og nedskrevet omkring 1000, diktet omhandler hendelser på 600-tallet eller tidligere): «siþþan hy forwræcon wicinga cynn» («siden de jagde viking-ætt»). I Widsith omtales også skandinaviske folkegrupper som Swēon, Gēatas (gøter), Dene, Sūþdene og Venlas (folk fra Vendsyssel).Ordet er brukt i norske og islandske skrifter fra hele middelalderen inkludert skaldedikt. Danske runesteiner fra omkring år 1000, blant annet steinen ved Tirsted kirke, bruker ordet, men er ikke kjent fra dansk og svensk skrift ellers. På svenske runesteiner antyder bruken av ordet forhold utenfor Sverige. Adam av Bremen brukte ordet i omtale av danske forhold. Frisiske lovtekster fra 1000-tallet omtaler «nordmenn» i forbindelse med «viking» i betydningen nordisk sjørøver. Innbyrdes angelsaksiske overfall kaltes den gang av angelsakserne for «vikingeoverfall». Angrep fra de skandinaviske områdene omtales i de samme kildene som regel som angrep fra hedninger, daner eller nordmenn. Personene som angrep Lindisfarne i 793 ble omtalt som hedninger.
=== Bruk av ordet ===
Iføge Hødnebø ble ordet brukt i Danmark og den vestlige del av Norden, utenfor dette området brukt datidens kilder andre betegnelser og «viking» som betegnelse på skandinaviske sjørøvere eller handelsmenn er innført i moderne tid. For eksempel ble det latinske pirata brukt om de skandinaviske sjørøverne. Personer som reiste fra svenske områder til Øst-Europa hadde andre betegnelser som rus, varjager eller væring. I sagalitteraturen brukes viking også abstrakt som i uttrykket «å dra i viking» og denne bruken er ikke kjent utenfor det vestnordiske området. Vikinger var da personer som dro på oversjøisk hærferd. Eksempelvis blir mennene fra muslimske galeier ved Portugal kalt vikinger i Magnussønnenes saga. Beskrivelse av vikinger i Harald Hårfagres saga (kap. 22) er eksempel på bruk av ordet i Norge:
«Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs.»Bjorvand tror at bruken av ord om sjøfarende etter hvert fikk en mer negativ betydning som betegnelse på sjøkrigere, sjørøvere og ransmenn (fra det nordiske området). Gammelfrisiske kilder beskriver vikinger som fiender som ikke nøler med å voldta, drepe og plyndre.Historiker John H. Lind mener at viking i middelalderen ble brukt i betydningen sjørøver eller pirat, og ikke som en generell betegnelse for skandinaver. Lind viser blant annet til at i Heimskringla roses Magnus Berrføtt for opprydning av vikinger i Norge og at Sigurd Jorsalfar erobret skip fra maurisk vikinger. Anglesaksiske kilder bruker «viking» først 100 år etter angrepet på Lindisfarne, mens den erobringen av Danelagen ble gjort av «den danske hær», ifølge Lind.Ordet var trolig i bruk i omkring 500 år i middelalderen. Ordet forsvant fra språket i århundrene etter sagatiden. Hos Ludvig Holberg på 1700-tallet er ordet synonymt med sjørøver. I de nærmeste år etter 1810 ble ordet igjen innført i samtidens språk, i Sverige i patriotiske dikt av Erik Gustaf Geijer og Esaias Tegnér, mens det ble gjeninnført i dansk av de såkalte gullalderdikterne. I Norge noe senere. I nasjonalromantikken på 1800-tallet ble ordets betydning utvidet til å omfatte hele samfunnet et årtusen tidligere. En viking ble ikke bare betegnelsen på de som dro på hærferd, men en karakteristikk av hele datidens samfunn. «Vikingtiden» som betegnelse for en epoke ble etablert på 1800-tallet ifølge Jørgen Haavardsholms avhandling. I vikingtiden var det ikke nødvendigvis noe klart skille mellom handel og plyndring. Gro Steinsland skriver at Harald Hardråde reiste østover og kom til Bysants med 500 vikinger. Slike leiesoldater hos keiseren i Bysants blir i sagaen kalt «væringer» («varjager» i russiske kilder fra 1100-tallet).Andre betegnelser på innbyggerne i Skandinavia er kjent blant annet fra Ottars beretning til den engelske kong Alfred fra ca. 880. Ottar fra Hålogaland skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk, og Ottar selv «bodde lengst nord av alle nordmenn». Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren. Ottar identifiserte samer/finner ved deres nomadiske livsform og at de til dels holdt til nord for nordmennene.Viking har vært brukt og brukes som fornavn. I 2018 var det 17 personer i Norge med Viking som fornavn. I gards- og ættesoge for Evanger forekommer Viking som fornavn 27 ganger.
== Vikingtiden ==
For utdypende artikler, se Vikingtiden og Vikingtiden i Norge
Både arkeologien og historievitenskapen regner vikingtiden fra ca. 800 – ca. 1050. Det er ikke noe skarpt politisk skille som markerer vikingtidens begynnelse eller slutt. Eldre, mer militært og politisk orientert historieskrivning tidfestet epoken til mellom angrepet på Lindisfarne og henholdsvis slagene ved Stiklestad eller Stamford Bridge. Men slik nøyaktighet i tidfestingen regnes i dag som kunstig i en mer bred forståelse av vikingtidens samfunn.
Den eldste bevarte sikre skriftlige referanse til vikingaktivitet, er plyndringen av klosteret Lindisfarne på kysten av det nordøstlige England den 8. juni 793, selv om lignende aktivitet trolig har foregått før dette, men uten å bli nedtegnet og bevart for ettertiden som kilder. I 789 nevner den angelsaksiske krønike et tokt mot Portland på sørkysten av England. De som utførte toktet skal ha vært fra Hordaland, selv om kildene er noe uklare om dette. Et overfall utført av menn i tre skip på Dorchester (Dorset) omkring år 790 kan ha vært utført av dansker. Utenfor Irland dukket de første vikinger opp omkring år 795 og fra omkring år 820 kom angrep vikinger Irland med store organiserte flåter og ikke bare spredte strandhugg med ett eller få skip.Vikingtiden kan sees i lys av den sosiopolitiske situasjonen Europa var i etter Vest-Romerrikets fall på 400-tallet. Det tidligere keiserdømmet var nå delt inn i mange mindre høvdingdømmer, germanske folkeslag var på vandring og det kom ofte til konflikt. På mange måter kan man si at vikingtiden var en forlengelse av den folkevandringsperioden man ser i Europa i århundrene før. I år 814 døde Karl den store og hans rike gikk i føydal oppløsning. Dette gjorde at det ikke fantes noen samlet statsmakt på det europeiske kontinent som kunne motsette seg vikingenes erobringsforsøk og skattlegging.I løpet av andre halvdel av 1000-tallet minket vikingenes aktivitet utenfor hjemlandet og vikingtiden gikk mot slutten. Slaget ved Stamford Bridge i 1066 var siste skandinaviske forsøk på å gjenerobre England, og Magnus Berrføtt falt i Irland i 1103 som den siste av vikingkongene.Blant årsakene til at vikingtiden tok slutt nevnes blant annet at det danske Nordsjøveldet gikk i oppløsning, at volden i Norge ble vendt fra ytre ekspansjon til indre borgerkrig etter 1130, videre at de europeiske landene fikk sterkere statsmakter, noe som gjorde dem til et vanskeligere bytte for ytre angrep. Vikingtidens slutt sammenfaller med det første korstoget i 1095.
== Vikingenes ferder ==
Utbredelsen av reisevirksomheten er det som klarest skiller vikingenes samfunn fra de foregående og etterfølgende. Vikingenes reiser strakk seg fra Grønland i vest til Kaspihavet i øst. Ofte foregikk erobringene etappevis, slik at vikingene slo seg ned på et sted, ble der noen år eller en generasjon før de fortsatte erobring videre.
De fleste heller i dag til den teori at de vikingferdene skyldtes mangel på dyrkbar jord. Fra Norge var det særlig fra Vestlandet de drog ut på sine ferder. Geografien tilsier at her måtte mangel på jord være størst. Det begynte med handelsferder til fremmede land. Senere gikk denne virksomheten over til piratferder. Det var gjerne storbønder og høvdinger – mest fra Vestlandet – som ledet disse toktene. Hjemme i Norge ville disse gjerne leve på storkarsvis – med overdådige gjestebud og blotgilder, hvor tallrike gjester kunne ta for seg av mat og drikke. Men ressursene ble for knappe i de overbefolkede sjøbygdene. Eget forråd strakk ikke til. Man spedde derfor på husholdningen ved å plyndre i fremmede land. De kunne ligge i viking om sommeren og leve av gårdene sine om høsten, vinteren og våren. En høvdingsønn som ikke var odelsbåren, så vikingyrket som et brukbart alternativ til gårdsdrift. Herjinger i fremmede land skaffet ham gratis løsøre. Mange vikinger ble svært rike, og dessuten kunne de gjennom kamper mot andre vikinger eller andre land vinne stor heder hjemme i Norge. Det siste telte ofte like mye som gods og gull. For andre som la ut på det åpne havet, var landnåm den egentlige og viktigste hensikt for utferden.I siste halvpart av 800-årene organiserte vikinger fra de nordiske land det historien kaller «den store hæren». Den herjet i Frankrike, Irland og England. Når enorme mengder av norske, danske og svenske vikinger gjorde strandhogg, lot de det ikke bli med det. De erobret nytt land og grunnla byer. Nordiske kjøpmenn og jordhungrige bønder fulgte i deres kjølvann.Norske vikinger seilte nordover langs kysten av Norge og over Vesterhavet til Færøyene, Skottland og Irland. De oppdaget og befolket Island på slutten av 800-tallet og anla to kolonier på Grønland. Etterhvert la norske konger under seg øyene i Vesterhavet, samt deler av Skottland og Irland. Islendingen Leiv Eriksson anla en bosetning nord på øya Newfoundland på den amerikanske siden av Atlanterhavet rundt år 1000.
I østlig retning dro vikinger (især fra Svearike) opp langs elvene i Russland, noen så langt som til Det kaspiske hav. Her ble staten Novgorod anlagt, som er en av Russlands første større statsdannelse.
Danske vikinger seilte over Nordsjøen til England, og dannet et kongedømme i Jorvik (York). Fra 830-tallet ble Frankerriket utsatt for hyppige vikingangrep. Her dro vikingene opp langs elvene inn i Frankrike, men de dro sjelden langt fra skipene. I det som skulle bli kjent som Normandie i Nord-Frankrike ble området kolonisert, og ble anerkjent som eget rike i 911 Normandie fikk navn etter nordmennene som ble assimilert i befolkningen, slik at normannerne var fransktalende da de erobret England i 1066.
Med koloniene i Irland, England og Frankrike som base, ble også Den iberiske halvøy og Sør-Italia utsatt for plyndringstokter.
På Den iberiske halvøy kjenner man angrep mot kongedømmet Asturias' kyster på 800-tallet, og dette kongedømmets provins Galicia synes å ha vært særlig hardt utsatt. I 968 ble biskop Sisnando av Compostela drept og klosteret Curtis plyndret. Bispesetet Tuy ble rammet av en flåte under (den senere) Olav den helliges ledelse, ble liggende vakant i et halvt århundre. Nordmennene tok også gisler som de løslatte mot løsepenger.På halvøyas sørlige og islamske del seilte vikingene opp Guadalquivir-elven på sin plyndringsferd i 844, og dette ble foranledningen til at Cordobakalifatet organiserte sin første flåtestyrke.
== Frykten for vikingene ==
Hos frankerne, Vest-Europas nye herskere, kom de oversjøiske angrepene nordfra som en meget ubehagelig overraskelse – og de frankiske kilder beskriver vikingenes aksjoner som uhyggelige. Ifølge muntlige overleveringer lød bønnen A furore Normannorum libera nos, Domine, «Frels oss, o Gud, fra nordmennenes vrede» fra kirker og klostre. Mye tyder imidlertid på at dette er en myte konstruert i moderne tid. I nasjonalromantikken ble de brutale sidene ved vikingenes fremferd feid under teppet av diktere og historikere. Den mest anerkjente norske historikeren på midten av 1800-tallet uttalte for eksempel: «at vikingtogene i det hele taget utførtes med en for hine tider sjelden og med hensyn til togenes øiemed merkelig ærlighet og humanitet». 1800-tallets historikere hadde oppdaget at frankernes tidligere erobringer av skandinavenes handelspartnere i sør (frisere og saksere) hadde foregått med en stor grad av massiv brutalitet. Fra et skandinavisk synspunkt var det på 1800-tallet og inn på 1900-tallet gjerne fristende å beundre vikingenes foretaksomhet og frihetstrang. I etterkant av denne romantikken – under sosial-darwinismens framvekst i Europa – ble vikingene sogar tillagt en usedvanlig fysisk og psykisk styrke. I 30-tallets politiske propaganda ble vikingenes idealer misbrukt til politisk propaganda, hvor man ønsket å framheve idealer som «ukuelig pågangsmot og vilje til seier». Samtidig framhevet man også deres faktiske begavelse for tekniske nyvinninger og sosial organisasjon. Etter siste krig har pendelen svingt til ett motsatt, politisk ytterpunkt – hvor man igjen henter fram de frankiske beretninger som beskriver vikingens «blodige fremferd» og «suverene menneskeforakt».Når de nordiske kildene – som islandske ættesagaer og Snorres Heimskringla – forteller om strandhogg i fremmede land, finner vi mindre om denne «hedenske råskap», selv om brutale scener ofte framstilles i forbindelse med konflikter og krig. Det kristne Europa tok naturligvis anstøt av de overfall de skandinaviske hærstyrker gjorde mot de katolske støttepunkter i nord-vet, hvor kirker og klostre var en del av det tysk-romerske keiserdømmets aggresjoner mot de frie «hedningene» i nord. Da klostrene Lindisfarne, Jarrow og Wearmouth på Englands østkyst ble plyndret av norske angripere, sendte Karl den stores kirke-minister Alkuin et antall brev til keiserens katolske støttespillere, der han utmaler «vikingens råskap» mens han laster den engelske konge Ethelred av Wessex for ikke å ha avverget landstigningen og angrepet. Til Ethelred selv skriver Alcuin:
«Nå har vi og våre forfedre bodd i dette hellige land i nærmere tre hundre år, og aldri før har slik redsel vist seg i Britannia som den som nå er kommet over oss fra hedenske folk, og aldri hadde noen tenkt at et slikt overfall kunne komme over havet. Tenk St. Cuthberts kirke tilsølt med Guds presters blod, plyndret for sine prydelser. Et sted mer hellig enn noe annet i Britannia er blitt bytte for hedninger».På 1000-tallet gir en annen kirkefader følgende dramatiske beskrivelse om skandinavenes militære aksjoner i England:
«I samme året kom hedninger fra nordlige land med hærmakt over havet som stikkende vepser, og spredte seg til alle kanter som ville ulver, røvet og slo ned, ikke bare trekkdyr, sauer og okser, men endog prester og diakoner og flokker av munker og nonner. Og de kom til kirken i Lindisfarne og la alt øde med sine grusomme plyndringer, trampet på de hellige stedene med sine urene føtter, grov opp altere, og røvet alle skatter i den hellige kirke. Noen av brødrene drepte de, andre tok de med seg i lenker, og mange jaget de bort med spott og hån, og noen druknet de i sjøen.»Beskrivelsene kan ses i lys av tidens bitre fiendskap mellom det katolske keiserdømmet og de frie kongedømmene i nord. Hvor meget av dette som har rot i virkeligheten er i dag omstridt.
== Sosiale, økonomiske og teknologiske forutsetninger for vikingenes reiser ==
I de siste to århundrene har det blitt lansert en rekke teorier for å forklare vikingenes 250 år lange militære ekspansjonisme.
Vikingtidens samfunn var et ættesamfunn, noe som vil si at en persons stilling, status, rettigheter og plikter fullt og helt ble bestemt av dennes slektskap eller underordningsforhold til stormenn. Altså ikke ut fra tilhørighet til en stat som i vår tid. Mangelen på statsmakt, kirke og politi førte til at den eneste trygghet og sikkerhet en person kunne sikre seg var den en fikk gjennom sin ættetilhørighet. Fravær av en sentral statsmakt, ættesamfunn, samt en svært hårsår forståelse av ære, førte til sammen til endeløse ættefeider der krig var en familiesak, ikke et bare et statsanliggende. Opprettelsene av institusjoner som tingene, kirka og sentralstatene kan tolkes som forsøk på å legge en demper på dette ekstreme voldsnivået. Sett i lys av ættefeider, voldskultur var det ikke noe som helst unikt i vikingenes ekspansjonisme. Den eneste forskjellen var at skipsteknologien (se under) nå hadde nådd et slikt nivå at hærferdene lettere kunne legges oversjøisk i stedet for internt mellom de skandinaviske høvdingdømmene. Erobringstrangen skilte dem heller ikke fra datidens europeiske ridderskap.
Vikingtidens Skandinavia var også et slavesamfunn. Ettersom dette var i førstatistisk tid, kan imidlertid slaveholdets omfang kun anslås ut fra litterære kilder og stedsnavn (f.eks Trelleborg, Trældal etc). Enkelte har anslått størrelsen på slavehold til 1/3 av befolkningen. Hvis dette anslaget stemmer, kan en tenke seg at kontroll over slavebefolkningen krevde store militære ressurser fra den frie befolkningen. Vikingferdene førte også til en kontinuerlig forsyning av nye treller til de nordiske landene. Nyere genetisk forskning har vist at en stor del av skandinavers arvematerialet kan føres tilbake til keltiske slaver. I Vest-Europa var de fleste innbyggerne ufrie bønder uten tyngre væpning, (serfer), mens militærmakt var monopolisert til en liten prosent jord-eiende riddere. Dette stod i kontrast til samfunnsforholdene i Skandinavia, der slaveøkonomi og relativt stor grad av væpning i den frie delen av bondebefolkningen førte til at selv om befolkningen var liten (<1,5 mill. i hele Skandinavia) kunne de i flere århundrer mønstre hærer som overgikk Vest-Europas småstater i både størrelse og slagkraft. Det kan spekuleres på om kanskje 10 ganger så stor andel av den mannlige befolkningen kunne tjenestegjøre for stormenn som vikinger i Skandinavia, enn tilsvarende riddere kunne mønstre av like godt trente soldater i de europeiske småstatene.
=== Jernutvinning ===
Arkeologer har påvist en sterk økning i jernutvinning ved starten av vikingtiden. Dette var en forutsetning for den militære ekspansjonen som fulgte.
=== Skipene ===
Utdypende artikkel: VikingskipSkipene som ble brukt i de Skandinaviske landene i vikingtiden var blant en av forutsetningene for vikingenes suksess. Skipene kunne seile hurtig og langt, på et døgn kunne de godt seile over 280 km (150 nautiske mil) med en hær på 200 skip og 5 000 mann. En hær av en størrelse som skulle forsvare seg mot vikingene, kunne først samle seg etter at vikingene var vekk igjen. Ikke minst kunne de hurtig komme i land, med en hel hær, på en bar sandstrand, eller langt oppe i en liten elv. Vikingene var ikke avhengig av havner. Skipene kunne også transporteres over land, da en snekke ikke veide mer enn at en normal hestevogn kunne bære den.
=== Vikingenes utrustning ===
Vikingenes utrustning kunne bestå av øks, skjold og spyd. Videre kunne de ha på seg klær av vadmel, ull og pels. Basert på arkeologisk kunnskap kan vi med sikkerhet si at kun velstående vikinger hadde hjelm og brynje.
Vikingtidens sverdklinger kunne være damasksmidde, det vil si, at klingen var smidd delvis av karbonfritt, delvis av oppkullet stål, som gir et vakkert mønster av lyst og mørkt stål. Klinger fra Rhinlandet i Frankerriket var spesielt ettertraktet på grunn av den høye kvaliteten. Som regel sto smedens navn som varemerke på klingen. Vikingene ga ifølge sagaene sverdene navn, og mente at de hadde en egen personlighet.
Konger og hærførere kan ha hatt spesielt flotte hjelmer, så det var enkelt for hirdmennene å følge dem og beskytte dem i kampen. Det er en utbredt myte at vikingene bar hjelmer med horn. Dette er imidlertid en romantisk ide fra det tyske operaliv på 1900-tallet, der vikinger i blant annet Wagners opera Der Ring des Nibelungen bar hjelmer med horn for å virke mer fryktinngytende. Det finnes avbildninger av mennesker med hjelmer med horn, blant annet på den danske Gundestrupkjelen fra år 100 f.Kr. Det finnes også hjelmer med horn i fra sørligere deler av Europa. Disse er imidlertid ikke fra vikingtiden men fra førromersk jernalder, flere hundreår tidligere. Den eneste vikinghjelmen som er funnet er i fra en grav på Gjermundbo i Haugsbygd på Ringerike. Hjelmen er sannsynligvis laget på Gotland.
== Kilder til vikingenes historie ==
I ettertid er synet på vikingtiden sterkt preget av kildesituasjonen. Det meste av skriftlige kilder som har blitt brukt som beretning om vikingtiden har enten vært gjenfortalt muntlig og blitt nedtegnet flere hundreår i ettertid, eller de er sterkt farget av å være nedtegnet av vikingenes motstandere som regnet dem som ugudelige hedninger. Kilder fra sagatradisjonen er nedtegnet i en kristen høymiddelalderstat som skilte seg sterkt fra det førkristne vikingtidssamfunnet som ble beskrevet. Imidlertid inkluderer sagaene mange kvad som i motsetning til sagaene er fra vikingtidshendelsenes samtid. Historikere har derfor festet langt større lit til kvadenes enn til sagaenes sannhetsgehalt.
=== Kvad ===
Vikingene levde før skriftkulturens tid. Evnen til å deklamere dikt ble høyt verdsatt. Fordi diktene følger helt fastsatt versefot og har bokstavrim (såkalt allitterasjon), kan vi feste lit til at kvad fra vikingtiden er overlevert i nærmest uendret form til de ble nedskrevet i høymiddelalderen. 3-4 kvad er bevart fra 800-tallet, et par dusin fra 900-tallet. Disse har vi bevart fordi de ble inkorporert i islandsk sagalitteratur på 1200-tallet. Som redskap til å forstå vikingenes tid regner historikere kvadene for å ha høyere kildeverdi enn sagalitteratur som er nedtegnet flere hundreår etter vikingtiden. De fleste bevarte kvad er skrevet for å bevare minnet om gjerninger som vikingene oppfattet som heroiske og for å styrke ættas anseelse for ettertiden. Å bli skildret skald (dikter) var et av datidens viktigste PR-tiltak.
=== Runesteiner ===
Runesteinene er en viktig samtidskilde for vikingekspedisjonene, og navn på de ulike aktørene. Slike steiner finnes flere plasser i Norden. Et eksempel er Ingvarsteinene i Mälardalen i Sverige, som ble reist for å minnes den skjebnesvangre vikingferden inn i dagens Russland, tidlig på 1000-tallet. I tillegg til å være en kilde for vikingene, er disse steinene også kilder for hvordan samfunnet forøvrig var i de nordiske områdene på denne tiden.
=== Ibn Fadlan ===
Utfyllende artikkel: Ibn FadlanAhmed Ibn Fadlan var en arabisk geograf som i 921 besøkte volga-bulgarerne, og som også skrev en detaljert beskrivelse av en vikingbegravelse.
=== Arkeologi ===
Gravhauger
Det er først og fremst utgravningene av de store gravhaugene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som har vært avgjørende for vårt syn på vikingene og vikingtiden.
Oseberghaugen anlagt 834
Gokstadhaugen anlagt 901Boplasser
De store utgravningene av gravhauger i Norge på 1800- og 1900-tallet ga arkeologene viktig informasjon om gravskikk i de øverste sosiale lag i vikingtiden. Lite var imidlertid kjent om hvordan de vanlige menneskene i denne tidsperioden levde og bodde. De første undersøkelser av boplasser var fokusert på hustufter som var synlige på markoverflaten. Disse lå som regel i utmark og var uforstyrret av moderne aktiviteter. Det var ikke før på 1970-tallet med introduksjonen av nye feltmetoder til Norge, som for eksempel maskinell flateavdekking, at dette synet forandret seg og man begynte å undersøke store åkerområder.
Nå til dags er det vanlig med arkeologiske undersøkelser i dyrket mark, der husanlegg kan være bevart etter flere århundrer med moderne dyrkingsmetoder. De arkeologiske undersøkelsene har vist at de mest typiske husene fra vikingtiden er såkalte langhus, der indre rekker med takbærende stolper deler huset inn i 3-5 langsgående rom, såkalte «skip». Husenes lengde og rominndeling kan variere. Tuftene er imidlertid som regel pløyd vekk. Det største kjente langhuset lå på Borg i Lofoten og var ca. 83 m langt og inntil 9 m bredt, mens de fleste husene er rundt 20–30 m lange og 5–7 m brede. Noen av husene kan ha vært delt inn i en del for mennesker og en for dyr. Dette er basert på at inndelinger kan spores i undergrunnen og at det i noen hus bare finnes ildsteder i en av husdelene.
I tillegg til langhusene finnes også såkalte grophus, hus som er bygget rundt en stor nedgravning. Disse tror man ble benyttet til håndverk. Man finner også mindre hus som kan ha hatt en lagringsfunksjon. Det er riktignok ikke funnet hele gårdstun fra vikingtid i Norge, så det er vanskelig å si hvordan disse var organisert.
Vikingene synes å ha tilpasset seg den lokale byggeskikken ettersom de flyttet til områder der det allerede bodde mennesker. På Shetland og Orknøyene, for eksempel, finnes det steinbygde hus som er datert til vikingtid mens stolpebygde hus er sjeldne. Disse steinbygde husene finner man ikke i Norge eller i resten av Skandinavia.
Bygravninger
Våre fremste kilder for forståelsen av vikingenes handelsruter kommer fra de omfattende utgravningene gjort i byer i Nord-Europa gjennom hele 1900-tallet, og spesielt på 1960 og 70-tallet. Det var først og fremst med disse utgravningene at oppfatningen av vikingene som hensynsløse barbarer forandret seg og man kom fram til et mer nyansert bilde. Vikingenes raid langs Europas kyster ga kortsiktig gevinst, men kunne ikke sammenlignes med hva man kunne oppnå ved å opprette handelssteder for for eksempel salg av slaver til de arabiske landene. Oppblomstringen av disse handelsstedene sørget også for en oppsving for lokale handelsmenn og håndverkere, noe som har kommet tydelig frem i de arkeologiske undersøkelsene. I byene kunne håndverkere ta med seg sine kunnskaper og spre dem gjennom handel, samtidig som de fant inspirasjon blant varene som ble handlet fra fjerne strøk.
Slike byutgravninger har vært gjennomført i Hedeby, Birka, ved Kaupangen i Skiringssal, i Novgorod, Dublin og York/Jorvik.
== Viktige vikingbyer, -«riker» og -slag ==
De første mindre handelsstedene i Skandinavia ble grunnlagt før 800-tallet, men med oppsvingen i handel i vikingtiden kom større handelssteder. Mange ble grunnlagt med kongelig myndighet, slik som for eksempel Hedeby og Bergen, ettersom de kongelige hadde interesse av å innbringe skatt fra handelen.
Handelen var intensiv gjennom hele vikingtiden og ved slutten av 900-tallet hadde den spredt seg fra Island til Det kaspiske hav. Handelsmennene i Skandinavia var ute etter sølv fra Østen. Dette ble byttet i varer som for eksempel pelsverk, honning, voks, våpen og slaver. Andre varer som ble importert til Skandinavia fra Østen var glassvarer, silke og metallarbeider. De fleste av disse varene ble sannsynligvis importert fra Bysants. Varer fra den vestlige verden er mer hverdagslige slik som tekstiler og basalt til kvernsteiner. Det ble imidlertid også importert luksusartikler som for eksempel keramikk, vin og drikkeglass.
Kaupang (norrønt for «kjøpstad», «by») er et stedsnavn som ble brukt om forskjellige handelsplasser, som Kaupangen i Skiringssal, Kaupanger i Sogn, Koppang i Østerdalen, Kaupangen i Trøndheimen og Hamarkaupangen. Den eldste norske kaupangen vi kjenner til, er den i Skiringsal, som ble nevnt av Ottar.
Kaupang som navn ble brukt alene (en kaupang innenfor et større område, som Kaupangen i Trønderheimen) eller sammen med stedsnavn. I områdene Skåne og Halland i Sverige er det et antall av mindre handelssteder som alle har navn som ender med «-köping». Samtlige steder ligger i nærheten av kysten og en elv.
=== Birka ===
Utfyllende artikkel: Birka
Birka var en svensk handelsby i vikingtiden, på lik linje med Kaupang i Norge. Birka lå på Björkön i Uppland. Byen ble opprettet på 700-tallet og hadde i sin storhetstid omkring 1000 innbyggere. Birka nevnes på 800-tallet som Birca, som anses å være en latinisering av Björkö. Birka omtales av Adam av Bremen. Hit kom den hellige Ansgar og anla den første kristne menighet på Den skandinaviske halvøy i 829. Cirka syv hundre personer bodde på Birka da byen var som størst. Kjøpmenn fra nær og fjern (selv fra Den arabiske halvøy) med dyrebare handelsvarer søkte seg til byen, men de fleste utlendingene synes å ha vært frisere. Mot slutten av 900-tallet ble Birka forlatt til fordel for Sigtuna.
Birka har vært fokus for undersøkelser siden 1600-tallet. De første systematiske undersøkelsene ble imidlertid utført av arkeologen Hjalmar Stolpe mellom 1871 og 1895. De største moderne utgravningene fant sted mellom 1990 og 1995, da Björn Ambrosiani undersøkte den såkalte «Svarta jorden» hvor hovedbosetningen skal ha vært.
Hovedområdet ligger ved Björkö og dekker omtrent 7 hektar. De arkeologiske undersøkelsene her har avdekket både bosetningsspor og gravfelt. Fra disse undersøkelsene har man kommet frem til at det kan ha bodd så mange som 1 000 mennesker i Birka da byen var på sitt største. Byen var ifølge Rimbert omkranset av et palisadeverk, selv om de arkeologiske undersøkelsene ikke har funnet bevis for dette. Det er heller ikke kjent hvordan husene innenfor palisaden så ut, men det er sannsynlig at de var bygd av tre.
De arkeologiske undersøkelsene har avslørt at Birka var en svært aktiv handelsplass og at det var hjem til handelsmenn, håndverkere og bønder. Her ble det blant annet handlet i arabisk sølv, russiske perler, jern og pelsverk.
=== Kaupangen i Skiringssal ===
Utfyllende artikkel: Kaupangen i Skiringssal
Skiringssal var en handelsplass, en kaupang, som lå ved Kaupangkilen i Viksfjord fem kilometer østenfor Larvik sentrum. Skiringssal betraktes som Norges første by. Man refererer ofte til stedet som Kaupang. Man antar at på 800-tallet kan det ha bodd 400-600 mennesker der. Universitetet i Oslo har gjennomført store utgravninger fra 2000 til 2002.
Våre eldste kunnskaper om kaupangen i Skiringssal har vi fra en samtidig skriftlig kilde. Den skriver seg fra en nordnorsk sjøfarer og handelsmann, Ottar fra Hålogaland fra rundt 880-tallet, som fortalte om ‘nordmennenes land’ til den engelske kong Alfred den store og om reisen han hadde gjort langs norskekysten, innom Skiringssal og Hedeby, før han kom til London.
=== Hedeby ===
Utfyllende artikkel: HedebyHedeby var en dansk kaupang helt sør i Danmark, rett ved Danevirke. Navnet betyr heden eller lyngmo. Hedeby var en viktig kontakt midt mellom Østersjøområdene i øst, de saksiske markeder i vest, de frankiske og germanske markeder i syd, og den norske kaupangen Skiringssal i nord. Kaupangens utvikling besto i dens gunstige beliggenhet; dels var den beskyttet mot overfall fra syd av Danvirke-befestningen, dels lå den ved vestenden av Østersjøen, hvor det ble lastet av til transport av varer tvers over Jylland, og dels lå den ved hærvegen hvor den nord- og sydgående trafikken langs land passerte stedet.
Den første bosetning der går tilbake til midten av 700-tallet. I 803 nevnes stedet i kildene for første gang. Fra 1000-tallet ble Hedeby beskyttet med festningsvoll. Byområdet innenfor befestningsverket dekket 24 hektar.
Munken Ansgar fikk omkring år 848 tillatelse til å bygge en kirke i Hedeby, og utførte her den første kristne misjon i Danmark. Muligens hadde Hedeby svensk styre en kortere tid.
De mest omfattende utgravningene i Hedeby fant sted i perioden 1930 – 1939 under ledelse av arkeologen Herbert Jankuhn, men det har også vært flere undersøkelser senere. Til tross for de mange utgravningene, er fortsatt er bare rundt 5% av områdene undersøkt. Man allikevel se omrisset av en større byområde enn noen annen nordisk kaupang. Man har sporet Hedebys gater av treverk, grunnplanene av bygninger som tjente til boliger, verksteder av omfattende typer håndverk og salgshus for varer. Bosetningen var godt organisert med hus på rekke, atskilt med gjerder og grøfter dekket av treverk. Også deler av bygningsverket er blitt bevart.
En rekonstruksjon av et typisk Hedeby-hus er blitt reist på Moesgård Museum i Danmark. Det har også blitt funnet dype brønner for å sikre vanntilførselen. Hedeby lå lavt i terrenget og den vannholdige jorda har bevart store mengder organisk materiale som treverk, lær og tekstiler. Alt i alt er rundt 340 000 gjenstander funnet. Undersøkelser gjort av havnebunnen har også avdekket bryggekonstruksjoner. I tillegg er det funnet vraket av et langskip fra sen vikingtid i bukta. Dette er bygget i nordisk klinktradisjon, men ble sannsynligvis satt i brann ved et angrep på Hedeby, muligens tett ved det sted hvor det ble bygget. Ved Hedeby er det også avdekket betydelige gravsteder både med og uten trekister og trekammer innenfor festningsverkene og utenfor mot sydvest. Trekammergravene var rikere utsmykket og inneholdt blant annet spyd og skjold.
=== Dublin ===
Utfyllende artikkel: DublinOmkring 840 ankom norske vikinger, som anla en festning i området. Byen ble sete for et norsk kongedømme. I 852 tok danske vikinger kontroll, og de etterfølgende årene var preget av kamper mellom irer og dansker/nordmenn. Kildene varierer i sin omtale av hvem det egentlig var som kontrollerte Dublin; i Norge snakker man ofte om det som et norsk vikingkongedømme, mens man i Irland og Storbritannia omtaler dem som Danes. Dette fortsatte inntil 1014, da irene seiret i slaget ved Clontarf.
I 1169 begynte engelskmennene å ta kontroll over Irland. Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke (kjent som Strongbow), tok først Wexford, Waterford og størstedelen av Leinster, og deretter Dublin. Henrik II av England ankom i 1171, og ga Dublin sitt første bybrev.
=== Man ===
Utfyllende artikkel: ManDe norske vikingene opprettet det lokale parlamentet Tynwald for over 1000 år siden. Tynwald konkurrerer med det islandske Alltinget og det færøyske Lagtinget om å være verdens eldste parlament som har vært i kontinuerlig funksjon siden starten.
Man var norsk skattland frem til 1266, da øya ble gitt til Alexander III av Skottland. Etter hans død i 1286 tok Edvard I av England over. Øya var under engelsk herredømme frem til 1406.
=== Jorvik ===
Utfyllende artikkel: JorvikJorvik var det norrøne navnet på den engelske byen York. Navnet kommer sannsynligvis fra det angliske navnet Eoforwic. Jorvik var i vikingtiden hovedstaden i Nordimbraland (Northumberland eller Northumbria). Nordimbraland var større enn senere tiders Northumberland. Snorre Sturlason omtaler Nordimbraland som en femtedel av hele England.
Jorvik ble erobret av danske vikinger i 866, og ble hovedstad i et lite kongedømme. Kongedømmet hadde handelsforbindelser med store deler av verden. Omkring år 1000 hadde Jorvik det nest største folketallet av byene på De britiske øyer, etter London. Vilhelm Erobreren gjorde slutt på Jorviks selvstendighet.
=== Normandie ===
Hertugdømmet Normandie ble etablert i 911 gjennom kong Karl den enfoldiges avståelser til Rollo, av mange holdt for å være identisk med møringen Gange-Rolv. Ettersom barneoppdragelse var overlatt til vikingenes (oftest) fransktalende kvinner, gikk språket raskt over til fransk. 150 år senere erobret den normanniske hertugen Guillaume (Vilhelm Erobreren) England i 1066.
=== Holmgard (Novgorod) ===
Utfyllende artikkel: NovgorodOlav Tryggvason tilbragte deler av sin barndom i Holmgard, hos den hedenske fyrst Vladimir. Men langt viktigere er helgenkongen Olav Haraldssons opphold i denne byen. Da kong Knut den mektige dro til Norge for å befeste sitt grep over landet, måtte Olav Haraldson flykte unna. Etter en kort tid i Sverige slo han seg ned i Holmgard i Gardarike, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ragnhild av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte.
Fire vikingkonger – Olav Tryggvason, Olav den hellige, Magnus den gode og Harald Hardråde, søkte tilflukt i Novgorod fra fiender i hjemlandet. Tidlig på 900-tallet sendte Novgorod felttog mot Konstantinopel (norrønt: «Miklagard») for å sikre handelen med Bysants. Dette resulterte i en integrering av østslaviske stammer i det russiske Kievriket.
=== Konstantinopel (Miklagard) ===
Utfyllende artikkel: VæringVæringer (norrønt væringjar, flertall av substantivet várar = løfte, ed) er en felles norrøn betegnelse på de menn som tjenestegjorde i vaktstyrken hos keiseren av Miklagard (Konstantinopel). Væringer var en form for leiesoldater på 900-tallet og 1000-tallet.
Væringer som begrep er beslektet eller overlappende med begrepet varjager, «de edsvorne», (russisk: Варяги, Varyagi) som var de menn som drev handel østover og sørover på de russiske elvene, eller drev plyndring som vikinger. Arkeologiske funn på Gotland i form av utenlandske mynter tyder på et vestlig senter for denne handelen og at handelen var betydelig.
=== Stamford Bridge ===
Utfyllende artikler: Stamford Bridge og Slaget ved Stamford BridgeKong Harald Hardråde ledet i 1066 et norsk felttog mot England. Harald Godwinson var nettopp blitt kronet til engelsk konge, og nordmennene ventet liten motstand. Felttoget var mislykket, og Harald falt ved Stamford Bridge den 25. september. Hendelsen har liten plass i engelsk historieskriving, og kommer lett i skyggen av alt som hente senere det året. Slaget var likevel avgjørende for ettertiden, da det bidro til å svekke den angelsaksiske hæren så mye at de tapte for den normanniske hæren med Villiam Erobreren i slaget ved Hastings like etter.
=== Jomsborg ===
Utdypende artikkel: Jomsvikingene.Jomsborg er et lite mysterium. Det er klart at det fantes en gruppe kalt Jomsvikingene på 900- og 1000-tallet. Ifølge Jómsvíkinga saga, Olaf Tryggvassons saga i Heimskringla, holdt de til i Jomsborg som lå ved kysten av dagens Tyskland eller Polen. Den eksakte beliggenheten er omdiskutert, men en mulig plassering er ved byen Wollin i Polen.
I 1043 gjorde Magnus den gode slutt på jomsvikingene. Han angrep da Jomsborg, ødela befestningen og drepte de overlevende.
=== Orknøyene ===
Utdypende artikkel: Orknøyene.
== Vikingenes rolle i nasjonsbygging og som kollektiv myte ==
=== Vikingtiden fremheves ===
I høymiddelalderen fikk perioden status som en spesielt heroisk og minneverdig tid. Dette medførte at det islandske aristokrati på 1200-tallet la ned et stort arbeid i å nedtegne ættesagaer og litteratur. For islendingene var særlig perioden 870-930, da den til da ubebodde øya Island ble befolket særlig viktig. Kalveskinnspergament var svært kostbart, så kun de aller mest ressurssterke stormennene hadde råd til å nedskrive hendelsene i århundrene forut. Imidlertid opererte en ikke med noe begrep om en «vikingtid», men derimot med et skille mellom hedensk tid (<1000/1030) og kristen tid (etter kristningen).
=== Oppfattelsen av vikingene i tidlig nytid ===
På 1600-tallet ble Snorres kongsagaer oversatt til dansk og ble dermed tilgjengeliggjort. Dette ble hovedkilden til de første Norgeshistoriene som kom ut i opplysningstiden. Personer som islendingen Árni Magnússon (1663–1730) la ned et stort arbeid i å ta vare på og kopiere middelalderhåndskrifter som kunne kaste lys over vikingtidens historie.
=== Vikingsvermeri i nasjonalromantikken ===
I de første generasjonene etter 1814, ble Norges «egentlige historie» regnet som Vikingtiden og høymiddelalderen. Siden historie var definert som statshistorie og ble skrevet fra et slags «konge(ørn)perspektiv» innebar kongefellesskapet i Oldenborgstaten i datidens snevre historieoppfatning at Norge ikke hadde noen historie etter middelalderen. For en nylig selvstendig nasjon som Norge var det da sett på som viktig å knytte sin historie bakover til en antatt gloriøs fortid. Vikingtiden passet da perfekt inn i tidens nasjonalisme for å skape et bilde av en fortid som kunne tjene som nasjonal identitet og legitimering av kulturens egenart.
Norrønfilologien ble også utviklet i denne perioden, og tekstkritikken ble benyttet til å skape autentiske utgaver av kildene.
=== Vikingskipsutgravingene, den nye Snorre-utgaven og 1905 ===
To begivenheter kom til å skape en voldsom og vedvarende begeistring for vikingtiden ved århundreskiftet i 1900. Oseberg- og Gokstadskipene ble utgravet og Snorres kongesagaer utkom i ny, statssubsidiert billigbokutgave med Norges fremste kunstnere som illustratører. Boken ble solgt i rekordopplag og ble folkelesning. Boken var med på å forme den nasjonale identiteten som ingen andre litterære verk. Før historikerne hadde utviklet sagakritikken, ble Snorres livaktige fortellinger fra vikingtiden trodd bokstavelig. Etter at skolereformen på 1860-tallet hadde innført ikke-religiøse fag som historie og geografi, ble undervisning om vikingtidens konger viet stor plass.
Historikeren og venstreideologen Ernst Sars formidlet historien om at vikingtiden og høymiddelalderen kultur levde videre, og at det var bøndene som var bærere av denne kontinuiteten. Norge bestod i størst grad av selveiende bønder, med en kultur som strekker seg helt tilbake til vikingtiden. Eksempler på dette er videreføring av treskjæring på stavkirker og trebåtbygging som er nærmest identisk med vikingenes båter. De latinskoleutdannede embetsmennene fikk sin kulturelle kapital devaluert. Deres idealisering av Romerriket ble utfordret av en venstre- og nynorskbevegelse som dyrket vikingene og satte Snorre høyere enn Cicero.
=== Første halvdel av 1900-tallet: Kamp om eiendomsretten til vikingtiden ===
I mellomkrigstiden var norsk identitet i svært stor grad tuftet på vikingmyter. Mange samtidsfenomen ble forklart med at dette var kulturkarakteristika og nedarvede tradisjoner fra vikingtiden. De norske utvandrerne til USA bar med seg denne kulturelle bagasjen, noe som den dag i dag gir seg utslag i vikingdyrkning som av mange oppfattes som ekstrem kitch. Ishavsimperialismen og den norske okkupasjonen av Grønland i 1931–33 ble legitimert med at det var i samsvar med at «vikingene kom først». Historikeren Halvdan Koht skrev flere verk om tidlig Norgeshistorie. Heroisering av vikingtiden ble derfor i mellomkrigstiden et felles tankegods for de fleste politiske grupper.
Mest hengivent i dyrkingen av vikingtradisjonene var imidlertid partiet Nasjonal Samling som ble stiftet i 1933. Nazistene tok i bruk en rekke vikinginspirerte ikoner, som for eksempel runene i SS-symbolet.
Nazistene tok i bruk en rekke vikinginspirerte ikoner, som for eksempel runene i SS-symbolet og solkorset i «nasjonale farver» som symbol på en påstått historisk identitet.
=== Vikingene som etnisitetsmarkør i etterkrigstidens Skandinavia ===
Volds- og herjingsekspedisjonene et tusenår tidligere i de landene som hadde vært Norges allierte under andre verdenskrig passet plutselig dårlig i Norges nye image utad. Dessuten hadde nazistenes bruk av vikingtidssymboler og retorikk diskreditert bruken av denne tiden. Heroiseringen av vikingtiden i skolelærebøker ble derfor gradvis nedtrappet i løpet av etterkrigstiden. Men over hundre års nasjonalistisk vikingretorikk har satt så dype spor at vikingtidsmyter fortsatt preger den kollektive identitet i de skandinaviske land.
=== Nyere historiografi om vikingtidens samfunn ===
Siste tiår har forskningen på vikingsamfunnet dreid i etnografisk/sosialantropologisk retning. Arkeologen Jøren Haavardsholm har analysert bruken av vikingsymbolikk og hevdet at dagens forståelse av vikingtiden er en 1800-tallskonstruksjon. Middelalderhistorikeren Sverre Bagge er en av mange som har tolket sagalitteraturen fra vikingtiden som en antropologisk kilde til datidens samfunnsforhold, og i stedet for kun å benytte sagaene som beretning om hvilke politiske begivenheter som faktisk fant sted.
=== Genetiske studier ===
I 2020 ble det offentliggjort resultater fra undersøkelse av DNA fra over 400 skjeletter i vikinggraver. Disse vikingene hadde gener med opphav både i Sør-Europa og Asia, og at dette tyder på at det i vikingtiden foregikk innvandring til Skandinavia fra sør og øst. Resultatene viser innvandring fra Danmark til England, fra Norge til Irland, Island og Grønland, og innvandring fra Sverige til de baltiske landene. Resultatene tyder på at noen vikinger var blonde og andre hadde mørkt eller brunt hår.
== Myter ==
=== Ættesamfunnet ===
Det var tidligere antatt at ættesamfunnet og blodsbånd var blant de avgjørende faktorene som holdt samfunnet sammen, men i dag synes det som om det var høvdingsamfunn og offentlige «kontraktsvennskap» som var det viktigste. Slike vennskapsforhold og allianser ble etablert ved hjelp av gaver og generøsitet, og rikdom, makt, innflytelse og antall allierte var derfor uunngåelig knyttet sammen. En av konsekvensene av denne praksisen med å skaffe seg forbundsfeller gjennom gaver var at høvdingene hele tiden måtte gripe enhver anledning til å tilegne seg inntekt og rikdom der dette var mulig.
=== Hornete hjelmer ===
Bortsett fra to-tre tilfeller av rituelle hjelmer som hadde utstående horn, eller slanger, har ingen illustrasjoner eller utgravinger av vikinghjelmer antydet at de hadde horn. I virkeligheten ville slike hjelmer ha ført til at deres kampmetode, som var nærkamp, hadde blitt mer problematisk å gjennomføre. Den generelle misoppfatningen om at vikinger hadde hornete hjelmer stammer antageligvis fra det gøtiske forbundet i Sverige, som ble grunnlagt i 1811 i den hensikt å promotere norrøn mytologi som en religion av høy kunstnerisk anseelse. Myten har trolig blitt forsterket gjennom nasjonalismen, og gjennom at vikingtiden har blitt blandet sammen med den nordiske bronsealderen, som var 2000 år tidligere. Fra bronsealderen har det blitt funnet hornete hjelmer, både gjennom arkeologiske funn og helleristninger, hjelmer som antageligvis har blitt brukt i seremonier.
== Vikinger i populærkulturen ==
=== Tegneserier ===
Hårek er en viking skapt av Dik Browne
Thorgal ble skapt av Jean Van Hamme og Grzegorz Rosinski
Asterix, skapt av René Goscinny, støter av og til på vikinger når han er ute på havet, til tross for at Asterix lever 50 år f.Kr. og vikingene levde nesten 1000 år senere.
Valhall er en tegneserie om gudesagnene i norrøn mytologi skapt av Peter Madsen.
Thor er en tegneserie laget av Marvel.
=== Skjønnlitteratur ===
Den svenske forfatteren Frans G. Bengtsson skrev den humoristiske røverhistorien «Røde Orm» i to bind. Svensk tittel Röde Orm, sjöfarare i västerled : en berättelse från okristen tid. Første del: Om hvorledes Orm ble keivhendt. Andre del, Hemma och i österled. Bøkene er oversatt til norsk, og filmen Langskipene er basert på boken.
Vera Henriksen
Henrik Ibsens sagadrama
Torill Thorstad Hauger sine barne-/ungdomsbøker.
=== TV-serier ===
Vikings er en TV-serie inspirert av semi-historiske legendariske hendelser og sagnene om figuren Ragnar Lodbrok. Serien er skapt av regissøren Michael Hirst.
=== Filmer ===
Vikingene (1958)
Langskipene (1963)
Øya ved verdens ende (1974)
Hrafninn flýgur (1984) – Islandsk spaghetti-viking-film akkurat like ekstremt voldelig som sagaen som den er en filmatisering av.
Ronja Røverdatter (1984) – Barnefilm basert på Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter, med handling lagt til en mytisk vikinginspirert fortid.
Sigurd Drakedreper (1989) – Pasifistisk barnevikingfilm basert på Torill Thorstad Haugers bok med samme navn.
Soga om Eirik Viking (1989) – Terry Jones sin mytespredende/myteparodierende anakronistiske vikingkomedie
Den hvite viking (1991) – Heroiserende islandsk vikingfilm (med Maria Bonnevie) der Olav Tryggvasons kristning av Island i 999/1000 skildres som et hyklerisk kolonialistisk kupp.
Den 13. krigeren (1999) – En araber må hjelpe 12 vikinger med å bekjempe en farlig trussel i nord. Basert på en bok av Michael Crichton
Pathfinder (2006)
Outlander(film) (2008)
Valhalla Rising (2010)
Thor (2011)
Northmen: A Viking Saga (2014)
=== Videospill ===
Age of Empires II: The Age of Kings
Civilization IV: Warlords
Northland
The Lost Vikings
Rune
Age of Mythology
Dark Age of Camelot
Viking Battle for Asgard
Too Human
Elder Scrolls V: Skyrim
Assassin's Creed Valhalla
== Kjente vikinger ==
Askold og Dir (væringer som okkuperte Kiev)
Bjørn Jernside (herjet i Italia og var sønn av Ragnar Lodbrok)
Egil Skallagrimson (populær islandsk kriger og skald, se også Egils saga)
Eirik Raude (oppdager av Grønland)
Erik Seiersæl (konge av Sverige, seierer ved slaget ved Fyrisvollene)
Freydís Eiríksdóttir (datter av Eirik Raude, var med på to tokter til Vinland)
Gardar Svavarsson (oppdager av Island)
Guthrum (koloniserte England)
Harald Blåtann (konge av Danmark, forente Norge med Danmark)
Harald Hardråde
Hastein (også kjent som Jarlen av Hasting)
Ingvar den vidfarne
Ivar Beinlause (sønn av Ragnar Lodbrok som erobret den nordengelske byen York)
Ingolf Arnarsson (bosatte seg på Island)
Leiv Eiriksson (Oppdager av Nord-Amerika)
Oleg av Novgorod (Oleg er slavisk for Helge, fyrste i Kiev, angrep Konstantinopel)
Olav Kvite (regnet som første norrøne konge av Dublin)
Ragnar Lodbrok (overtok Paris)
Gange-Rolv
Rurik I (grunnlegger av et samfunn avRus som ga navn til Russland)
Skagul Toste
Styrbjørn Sterke (erobrer av Jomsborg)
Torfinn Karlsefni (koloniserte Vinland)
== Se også ==
Vikingenes kalender
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kjerstin Berby Johansen og Bjarne Gaut (norsk oversettelse): Vikingenes vide verden. Krohn Johansen forlag 2008.
== Eksterne lenker ==
(en) Vikings – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vikings – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Viking Ships – en lenkesamling om vikingskip og gjenskapninger av disse (engelsk)
Vikingferdene, artikkel hos Norgeshistorie.no
Rane, bytte, kjøpe, gi, artikkel om de ulike sidene ved vikingferdene hos Norgeshistorie.no
Fangst, jern og serieproduksjon, artikkel om teknologi og økonomi i vikingtiden hos Norgeshistorie.no
Seid, vikingenes mektige trolldomskunst, artikkel hos Norgeshistorie.no
Vikingtidens kvinner og menn, artikkel hos Norgeshistorie.no
Muséer:
Vikingmuseet på Borg
Vikingsshipshuset på Bygdøy
Ribes Vikinger (dansk, engelsk, tysk)
Vikingskipsmuséet i Roskilde (dansk)
Moesgård Museum (dansk, engelsk) | mini|Fra utgravinga av [[Gokstadskipet i Vestfold 1880.]] | 4,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Psykologisk_krigf%C3%B8ring | 2023-02-04 | Psykologisk krigføring | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bedrag', 'Kategori:Krigføring', 'Kategori:Psykologi'] | Psykologisk krigføring (også kalt psyops) er å benytte seg av propaganda og andre psykologiske virkemidler for å påvirke fiendens meninger, følelser, holdninger og adferd slik at den støtter egen nasjons interesser i krigssituasjoner og/eller i fredstid.
Psykologisk krigføring brukes også til bearbeidet folkeopinionen i sitt eget land og internasjonalt dvs. venne folket til noe uunngåelig for at de skal sette seg mindre til motstand overfor en eventuell opptrapping av konflikten. Ferske eksempler er påvirkningskampanjer, falske nyheter og desinformasjon før og under Russlands invasjon av Ukraina i 2022 og USAs planlegging av krigen mot Irak i 2002 og frem til krigsutbruddet i 2003. Særlig i USA ble folk sterkt påvirket av denne taktikken i 2002.
Psykologisk krigføring og propagandas betydning, la både den marxistiske filosofen Antonio Gramsci og den nazistiske propagandisten Joseph Goebbels sterk vekt på. De opprinnelige tanker om slike strategier kan spores tilbake til greske filosofer, men Machiavelli regnes ofte som den psykologiske krigføringens eller propagandaens far.
Blant annet den amerikanske lingvisten og medieforskeren Noam Chomsky argumenterer for at USA kan bryte internasjonal rett (menneskerettighter, krigsforbryter-lover, etc.) ved hjelp av propaganda via finansiering av filmer fra Hollywood og kontroll over mektige nyhetsformidlere som CNN og Fox News. Ved å skape en opplevelse av at USA er en genuint god makt (a good guy) kan man i utenrikspolitikken foreta sterkt moralsk forkastelige handlinger og likevel slippe unna, fordi verdensopinionen indoktrineres til å tro at hva USA gjør alltid er av det gode.
| Psykologisk krigføring (også kalt psyops) er å benytte seg av propaganda og andre psykologiske virkemidler for å påvirke fiendens meninger, følelser, holdninger og adferd slik at den støtter egen nasjons interesser i krigssituasjoner og/eller i fredstid.
Psykologisk krigføring brukes også til bearbeidet folkeopinionen i sitt eget land og internasjonalt dvs. venne folket til noe uunngåelig for at de skal sette seg mindre til motstand overfor en eventuell opptrapping av konflikten. Ferske eksempler er påvirkningskampanjer, falske nyheter og desinformasjon før og under Russlands invasjon av Ukraina i 2022 og USAs planlegging av krigen mot Irak i 2002 og frem til krigsutbruddet i 2003. Særlig i USA ble folk sterkt påvirket av denne taktikken i 2002.
Psykologisk krigføring og propagandas betydning, la både den marxistiske filosofen Antonio Gramsci og den nazistiske propagandisten Joseph Goebbels sterk vekt på. De opprinnelige tanker om slike strategier kan spores tilbake til greske filosofer, men Machiavelli regnes ofte som den psykologiske krigføringens eller propagandaens far.
Blant annet den amerikanske lingvisten og medieforskeren Noam Chomsky argumenterer for at USA kan bryte internasjonal rett (menneskerettighter, krigsforbryter-lover, etc.) ved hjelp av propaganda via finansiering av filmer fra Hollywood og kontroll over mektige nyhetsformidlere som CNN og Fox News. Ved å skape en opplevelse av at USA er en genuint god makt (a good guy) kan man i utenrikspolitikken foreta sterkt moralsk forkastelige handlinger og likevel slippe unna, fordi verdensopinionen indoktrineres til å tro at hva USA gjør alltid er av det gode.
== Psykologisk forsvar ==
Psykologisk forsvar har til formål å sikre et åpent og demokratisk samfunn med tankefrihet og frie medier. Det handler om å kunne identifisere og møte påvirkningskampanjer i fredstid såvel som under forhøyet beredskap. Det handler også om å sikre at mediene kan fungere og at myndigheter kan kommunisere med mennesker i krig.Før og under forhøyet beredskap kan all gjennomtenkt samfunnskommunikasjon betraktes som en del av det psykologiske forsvaret. Sverige hadde tidligere en egen etat for psykologisk forsvar, Styrelsen för psykologiskt försvar.
== Se også ==
Propaganda
Desinformasjon
== Referanser == | Psykologisk krigføring (også kalt psyops) er å benytte seg av propaganda og andre psykologiske virkemidler for å påvirke fiendens meninger, følelser, holdninger og adferd slik at den støtter egen nasjons interesser i krigssituasjoner og/eller i fredstid. | 4,724 |
null | 2023-02-04 | Spansk | null | null | null | upright=1.25 | 4,725 |
null | 2023-02-04 | Franz Liszt | null | null | null | Franz Liszt, ungarsk: Liszt Ferenc, (født 22. oktober 1811, død 31. | 4,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles-Valentin_Alkan | 2023-02-04 | Charles-Valentin Alkan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1888', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske pianister', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles-Valentin Alkan (født 30. november 1813, død 29. mars 1888) var en fransk komponist og en av sin tids største virtuose pianister.
| Charles-Valentin Alkan (født 30. november 1813, død 29. mars 1888) var en fransk komponist og en av sin tids største virtuose pianister.
== Biografi ==
Charles-Valentin Alkan ble født i Paris, og het opprinnelig Charles-Valentin Morhange. Han og hans brødre tok farens fornavn, Alkan, som etternavn. Han tilbrakte sitt liv i og rundt Paris, og døde der i 1888.
Som vidunderbarn kom Alkan inn på Paris-konservatoriet i en alder av seks år, hvor han studerte både piano og orgel. Blant hans lærere var Joseph Zimmermann (som også underviste Georges Bizet) César Franck, Charles Gounod og Ambroise Thomas.
Da han var i tjueårene, spilte Alkan konserter i elegante kretser og underviste piano. Blant hans venner var Franz Liszt, Frédéric Chopin, George Sand og Victor Hugo. I en alder av 24 hadde han skaffet seg omdømme som en av de store pianovirtuoser på den tiden, med Liszt og Sigismond Thalberg blant sine «konkurrenter». Likevel trakk han seg på denne tiden tilbake til private studier, kun med sporadiske offentlige opptredener; og slik skulle det bli resten av hans liv.
Alkan ser ut til å ha hatt få etterfølgere. Han hadde noen beundrere, blant andre Ferrucio Busoni og Anton Rubinstein, som dediserte en konsert til ham.
=== Død ===
Det finnes mange historier om Alkans dødsårsak, og ingen er helt sikker på hvilken som er riktig. En av dem er at han skal ha strukket seg etter et eksemplar av Talmud da bokhyllen plutselig kollapset over ham og drepte ham momentant. Mange mener denne historien er tvilsom, og det finnes ikke noen sikre bevis for at det var dette som skjedde.
Han ble begravet på Cimetière de Montmartre.
== Musikk ==
I likhet med Chopin, komponerte Alkan nesten utelukkende for piano. Hans viktigste verker er sonaten Les Quatre Ages (opus 33) og de to etydesettene med alle dur- og moll-toneartene (opus 35 i dur og opus 39 i moll). Disse til sammen 24 etydene kan sågar måle seg med Liszts «transcendentale etyder» i skala og vanskelighetsgrad. Nummer åtte, ni og ti fra opus 39 former en «konsert for solopiano», som tar nesten en time å spille og byr på mange utfordringer for pianisten. Nummer fire, fem, seks og sju utgjør en «symfoni for solopiano».
Alkans musikk er svært kompleks og utfordrende for pianisten. Vanskelighetene i disse verkene kan noen ganger virke å være der for sin egen skyld. Energien og tettheten i hans musikk kan sammenlignes med Liszts, men komposisjonene blir sjelden framført. Dette har nok mye å gjøre med deres vanskelighetsgrad.
Etter Alkans død gikk mye av musikken hans i glemmeboken og ble der i flere år. I det 20. århundre har interessen vært stabilt økende. Pianistene Egon Petri, John Ogdon, Raymond Lewenthal, Ronald Smith og mest nylig Jack Gibbons, Marc-André Hamelin og Stephanie McCallum, har alle gjort innspillinger av Alkans musikk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles-Valentin Alkan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Charles-Valentin Alkan på Discogs
(en) Charles-Valentin Alkan på MusicBrainz
(en) Charles-Valentin Alkan på AllMusic
The Alkan Society
[1] [2] [3] — noen USENET-poster som diskuterer Alkans død
Grovemusic.com Great web page of the Grovemusic with a biography from HUGH MACDONALD
Alkan.assos.free.fr Some Alkan sheet music, manuscripts and biography on http://alkan.assos.free.fr/alkan/04_partitions_en.html
The Strange case of Charles-Valentin Alkan
(en) Fritt tilgjengelige noter av Charles-Valentin Alkan i International Music Score Library Project | Charles-Valentin Alkan (født 30. november 1813, død 29. | 4,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Liszt | 2023-02-04 | Franz Liszt | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1886', 'Kategori:Fransiskanere', 'Kategori:Franz Liszt', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1811', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Oberpullendorf', 'Kategori:Personer med synestesi', 'Kategori:Personer rundt Franz Schubert', 'Kategori:Personer rundt Johannes Brahms', 'Kategori:Personer rundt Ludwig van Beethoven', 'Kategori:Personer rundt Richard Wagner', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske klassiske pianister', 'Kategori:Ungarske komponister'] | Franz Liszt, ungarsk: Liszt Ferenc, (født 22. oktober 1811, død 31. juli 1886) var en ungarsk pianovirtuos og komponist.
Liszt ble født i Raiding i Ungarn som sønn av en ungarsk far og en østerriksk mor, men studerte og spilte i Wien og Paris, og reiste stort sett rundt i Europa og ga konserter.
| Franz Liszt, ungarsk: Liszt Ferenc, (født 22. oktober 1811, død 31. juli 1886) var en ungarsk pianovirtuos og komponist.
Liszt ble født i Raiding i Ungarn som sønn av en ungarsk far og en østerriksk mor, men studerte og spilte i Wien og Paris, og reiste stort sett rundt i Europa og ga konserter.
== Liv og virke ==
Liszts virtuositet var gjenstand for beundring hos både komponister og pianister gjennom hele Europa, og han var spesielt respektert for sine spektakulære pianotranskripsjoner av samtidige operaer og symfonier. Disse gjorde det mulig å høre denne musikken til en atskillig lavere pris enn tidligere, noe som bidro til å øke dens utbredelse. Hans store sjenerøsitet med både penger og tid ble også satt stor pris på.
Fra svært ung alder viste Liszt et utrolig talent, og spilte med letthet avanserte komposisjoner fra bladet. Hans første leksjoner ble gitt av faren, Adam Liszt. Lokale aristokrater la merke til det unge talentet og ga ham et stipend så han kunne reise til Wien med familien. Dette førte til at Liszt aldri lærte ungarsk, noe han angret svært på i senere brev og dagbøker.
I Wien ble han undervist i klaverteknikk av Carl Czerny. Av Antonio Salieri lærte han improvisasjon. 13. april 1823 ga han en konsert, og det sies at 53 år gamle Beethoven ga ham et kyss for hans glimrende spill. Samme år forlot han Wien for å reise rundt og bli populær.
I Paris overvar Liszt en konsert med fiolinvirtuosen Nicolo Paganini. Dette skal ha motivert ham til å sette seg som mål å bli sin tids største pianist. Han var stort sett alene på sitt rom, og øvde ofte over 10 timer daglig. I denne perioden skrev han blant annet sine 12 etyder (Douze Études d'exécution Transcendante). Han tilbrakte tid med store samtidige komponister som Frédéric Chopin, Robert Schumann og Richard Wagner, som hans datter etter hvert giftet seg med.
Fra 1835 til 1839 bodde Liszt sammen med Marie d'Agoult, født Marie Catherine Sophie de Flavigny, bedre kjent under pseudonymet Daniel Stern. De fikk to døtre og en sønn. Datteren Cosima giftet seg senere med Richard Wagner.
I 1847 traff Liszt prinsesse Carolyne von Sayn-Wittgenstein, og de bodde sammen resten av hans liv. Prinsessen var forfatter, hvis verk ble utgitt i 16 bind, hvert på over 1600 sider. Hennes omstendelige skrivestil hadde effekt på Liszt selv. Hans Chopin-biografi og den kronologiske analysen av sigøynermusikk han skrev (som senere skulle inspirere Béla Bartók), er begge skrevet i samme langtekkelige stil.
I 1848 sluttet Liszt å opptre offentlig ved pianoet og reiste til Weimar, Tyskland, hvor han befant seg fram til 1861. I denne perioden hadde han sitt virke som dirigent på konserter, og ved spesielle anledninger underviste han også flere pianister, skrev artikler om Berlioz og Wagner, og produserte orkester- og koralstykkene som hans omdømme som komponist hovedsakelig hviler på. Hans innsats på vegne av Wagner, som da var i eksil i Sveits, kulminerte med den første oppsetningen av Lohengrin i 1850.
Komposisjonene fra Weimar-perioden omfatter to pianokonserter, i Ess-dur og A-dur, Totentanz, Concerto pathetique for to pianoer, klaversonaten i Hm, diverse etyder, 19 ungarske rapsodier, 12 symfoniske dikt, Dante-symfonien, Faust-symfonien, den 13. salme for solotenor, kor og orkester, samt koret til Herders dramatiske scener Prometheus, og Graner Fest Messe.
Liszt dro til Roma i 1861 og ble tatt opp i fransiskanerordenen i 1865. Fra 1869 og utover fordelte Liszt sin tid mellom Roma og Weimar, hvor han i sommermånedene, uten å ta betalt, fortsatte å undervise. Fra 1876 til sin død i Bayreuth i Tyskland i 1886 underviste han i flere måneder ved det ungarske konservatoriet i Budapest.
== Viktige verk ==
Pianosonate i h-moll
12 transcendentale etyder
Nr. 4 i D-moll "Mazeppa"
Nr. 5 i Bb-dur "Feux Follets"
Nr. 12 i Bb-moll
12 symfoniske dikt
Les Préludes
Tasso
Liebestraum nr. 3 (Kjærlighetsdrøm) i Ass-dur
Mephisto-vals nr. 1
Un sospiro (Et sukk), en av konsertetydene
La Campanella (for piano, den tredje fra etydesettet Grandes Études de Paganini)
Hans symfonier, Dante-symfonien og Faust-symfonien
Pianokonsert nr. 1, i Ess-dur
Pianokonsert nr. 2, i A-dur
19 Ungarske rapsodier
Nuages gris (Grå skyer)
Deux Légendes
Nr. 1 – Frans av Assisi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Franz Liszt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Franz Liszt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Franz Liszt på Internet Movie Database
(no) Franz Liszt hos Sceneweb
(sv) Franz Liszt i Svensk Filmdatabas
(fr) Franz Liszt på Allociné
(en) Franz Liszt på AllMovie
(en) Franz Liszt hos The Movie Database
(en) Franz Liszt hos Internet Broadway Database
(en) Franz Liszt hos Internet Broadway Database
(en) Franz Liszt på Apple Music
(en) Franz Liszt på Discogs
(en) Franz Liszt på MusicBrainz
(en) Franz Liszt på Spotify
(en) Franz Liszt på Songkick
(en) Franz Liszt på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Franz Liszt i International Music Score Library Project
Demko Miroslav: Franz Liszt compositeur Slovaque, L´Age d´Homme, Suisse, 2003.
(no) Franz Liszt i Store norske leksikon | Liszt er et ungarsk etternavn. | 4,728 |
null | 2023-02-04 | Alkan | null | null | null | Alkan har flere betydninger: | 4,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camille_Saint-Sa%C3%ABns | 2023-02-04 | Camille Saint-Saëns | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske pianister', 'Kategori:Fødsler 9. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1835', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æreslegionen'] | Charles Camille Saint-Saëns (født 9. oktober 1835, død 16. desember 1921) var en fransk komponist og pianist.
| Charles Camille Saint-Saëns (født 9. oktober 1835, død 16. desember 1921) var en fransk komponist og pianist.
== Liv ==
Saint-Saëns ble født i Paris. Han var et vidunderbarn, da han var to år, ble det slått fast at han hadde absolutt gehør, og han kunne lese og skrive fra han var tre år gammel. På denne tiden begynte han også å ta pianotimer og komponere. Fem år gammel gjorde han sin første konsertopptreden, og hans første komposisjon er et lite pianostykke datert 22. mars 1839 (da han var fire år) og dette befinner seg i Bibliothèque nationale de France. I en alder av 10 spilte han verker av Bach, Beethoven og Mozart i offentlige opptredener. Da han var 16, skrev han sin første symfoni. Han kunne latin i en alder av syv.
Han fikk utdannelse i komposisjon ved musikkonservatoriet i Paris, og hadde som levebrød å være organist, først i ulike kirker i Paris-området, men fra 1857 var han fast organist i Madeleine-kirken.
Saint-Saëns giftet seg med Marie Truffot i 1875, og ble far til to barn som døde med seks ukers mellomrom i 1881. Han forlot sin kone samme år. De to ble aldri skilt, men levde resten av sitt liv atskilt. Det er blitt antydet at Saint-Saëns skal ha hatt homoseksuelle forhold, men dette har aldri vært påvist.
Saint-Saëns skrev om musikkteoretiske, vitenskapelige og historiske emner, og reiste ofte rundt i Europa, Sør-Afrika og ellers i Afrika før han tilbrakte sine siste år i Alger i Algerie. Han ble blant annet tildelt den franske Æreslegionen og den sivile utgaven av den tyske Pour le Mérite for sitt musikalske virke.
Camille Saint-Saëns døde i Alger, og fikk statsbegravelse i Paris, hvor han ble gravlagt på den berømte gravplassen Cimetière du Montparnasse.
== Musikalsk virke ==
I 1871 var han med på å stifte Société Nationale de Musique, en forening for å fremme en fransk nasjonal musikkstil, som besto av tidens ledende franske komponister. Samtidig skrev han dramatiske verker, blant annet fire symfoniske dikt og 13 operaer, hvor Samson et Dalila og tonediktet Danse Macabre er blant hans mest berømte. Totalt komponerte han over 300 verker, og han var den første store komponisten som skrev musikk spesielt for kino.
I 1886 skrev han sin tredje symfoni, «avec orgue», dvs. «med orgel», antakelig hans mest berømte verk. Med monumentale symfoniske orgler bygget i Frankrike av Aristide Cavaillé-Coll, den tids største orgelbygger, passer symfonien perfekt inn i det 19. århundres «gigantisme», og står fint ved Eiffeltårnet, verdensutstillingen i Paris i 1889 og begynnelsen på «La Belle Époque». Maestoso-delen i andre sats er et tydelig uttrykk for europeerens tro på seg selv, sin teknologi og sin vitenskap. Saint-Saëns ble ofte kalt «den tyskeste av alle franske komponister», kanskje grunnet sine fantastiske evner til å konstruere melodiske passasjer.
Samme år fullførte han «Dyrenes karneval» som fikk sin uroppføring 9. mars 1886. Dette verket er svært populært i dag, men Saint-Saëns forbød fulle framføringer av det like etter premieren, og tillot kun én av satsene, Svanen, et stykke for cello og piano, å bli utgitt i hans levetid. Han skrev også seks preludier og fuger for orgel, tre i op. 99 og tre i op. 109, hvor det mest framførte er preludium og fuge i Ess-dur, op. 99, nr. 3.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Camille Saint-Saëns – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Camille Saint-Saëns – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Camille Saint-Saëns på Internet Movie Database
(sv) Camille Saint-Saëns i Svensk Filmdatabas
(da) Camille Saint-Saëns på Filmdatabasen
(fr) Camille Saint-Saëns på Allociné
(fr) Camille Saint-Saëns på Allociné
(fr) Camille Saint-Saëns på Allociné
(en) Camille Saint-Saëns på AllMovie
(en) Camille Saint-Saëns hos The Movie Database
(en) Camille Saint-Saëns hos Internet Broadway Database
(en) Camille Saint-Saëns på Apple Music
(en) Camille Saint-Saëns på Discogs
(en) Camille Saint-Saëns på MusicBrainz
(en) Camille Saint-Saëns på Spotify
(en) Camille Saint-Saëns på Spotify
(en) Camille Saint-Saëns på Songkick
(en) Camille Saint-Saëns på Last.fm
(en) Camille Saint-Saëns på Last.fm
(en) Camille Saint-Saëns på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Camille Saint-Saëns i International Music Score Library Project
Symfoni nr. 3 i c-moll, op. 78, «Orgelsymfonien» (sammen med verk av Debussy og Fauré). Spansk Radio og TV Symphony Orchestra. Jun Märkl, dirigent. | Charles Camille Saint-Saëns (født 9. oktober 1835, død 16. | 4,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leif_Ove_Andsnes | 2023-02-04 | Leif Ove Andsnes | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Bergen', 'Kategori:Anders Jahres Kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder fylkes kulturpris', 'Kategori:Fødsler 7. april', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Norske musikkprofessorer', 'Kategori:Personer fra Karmøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Årets spellemann', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Bergen'] | Leif Ove Andsnes (født 7. april 1970 i Haugesund) er en norsk klassisk pianist. Han er Norges mest kjente pianist på 2000-tallet. Han har mottatt en rekke priser og utmerkelser i inn- og utland. Med sine elleve Spellemannpriser, blant annet Årets spellemann for 1998, er han den artist som har vunnet flest Spellemannstatuetter.
| Leif Ove Andsnes (født 7. april 1970 i Haugesund) er en norsk klassisk pianist. Han er Norges mest kjente pianist på 2000-tallet. Han har mottatt en rekke priser og utmerkelser i inn- og utland. Med sine elleve Spellemannpriser, blant annet Årets spellemann for 1998, er han den artist som har vunnet flest Spellemannstatuetter.
== Biografi ==
=== Årene 1970–1987 ===
Andsnes er eldste barn av lektor Steinar Andsnes (1947–) og lektor Sissel Austevik (1947–). Begge foreldrene er utdannede musikklærere, og Leif Ove fikk sin første klaverundervisning hjemme på Håvik, Karmøy, allerede som fireåring. Åtte år gammel fikk Andsnes plass ved Karmøy musikkskole. Her studerte han i seks år hos Laila Unni Laurendz Pedersen, etterfulgt av to år under Terje Mathisen, som på den tiden var fylkesmusiker i Rogaland. Sin første klaveraften holdt Andsnes i Haugesund Billedgalleri i 1984, bare 14 år gammel.
I 1985, mot slutten av skolegangen ved Bø ungdomsskole på Karmøy, begynte Andsnes å pendle til Bergen annenhver helg for å ta timer med den tsjekkiske klaverpedagogen Jiří Hlinka. Hlinka var Imponert over Andsnes' talent og overtalte foreldrene til å sende ham til Bergen Musikkonservatorium, i dag Griegakademiet, rett etter ungdomsskolen. Etter et strålende prøvespill våren 1986, begynte Andsnes studiene ved Musikkakademiet høsten 1986. Allerede i februar 1987 vant han Hindemith-prisen i Frankfurt am Main. Deretter følger tre bejublede predebutkonserter på Karmøy, i Bergen og i Stavanger, før selve konsertdebuten i Universitetets aula i Oslo den 6. mai 1987. Samtidig ble Andsnes´ første LP lansert; innspillingen ble gjort i Askøyhallen utenfor Bergen.
=== Årene 1988–1995 ===
I mai 1988 vant Andsnes 2. pris ved Eurovisjonens konkurranse for unge musikere i Amsterdam. Snaue to uker etter var han tidenes yngste solist i Griegs a-moll-konsert under Festspillene i Bergen, en fremførelse som ble direktesendt på NRK-TV. Musikkretser i USA fattet snart interesse for den unge norske pianisten, og Andsnes gjorde sin amerikanske debut i New York 4. mars 1989, etterfulgt av flere konserter i Washington D.C. og Canada. I august samme år debuterte også Andsnes på Festspillene i Edinburgh og musikkfestivalen i Lanaudière. I november 1989 inngikk Andsnes en treårskontrakt med plateselskapet Virgin Classics.
I 1990 spilte Andsnes sin første konsert i USA med fullt orkester, under The Blossom Festival med Cleveland Symphony Orchestra og dirigenten Neeme Järvi. Samme år undertegnet Andsnes, Ole Edvard Antonsen, Truls Mørk og Marianne Thorsen en sponsoravtale med Statoil til en verdi av 1 million kroner. I mai 1991 holdt Andsnes en kritikerrost Chopin-aften under Festspillene i Bergen, før han i juli samme år debuterte med Los Angeles Philharmonic i Hollywood Bowl. Den 15. februar 1992 spilte han sin første konsert med Berliner Philharmoniker, og spilte senere samme år for første gang under Proms-konsertene i Royal Albert Hall. I 1993 turnerte han i Japan med Bergen Filharmoniske Orkester, og den 12. juni 1993 – på 150-årsdagen for Griegs fødsel – fremførte han Griegs klaverkonsert under Festspillene i Bergen. Fra 1993 ble Andsnes også kunstnerisk leder for Risør Kammermusikkfest, en stilling han delte med bratsjisten Lars Anders Tomter.
I 1993 og 1994 turnerte Andsnes med Rakhmaninovs 3. klaverkonsert i Europa og USA. Han ble da berømmet for sin «tekniske sikkerhet, sensitivitet og udemonstrerende virtuositet». I mars 1994 returnerte Andsnes til Japan for en serie av solo-recitals og konserter med Los Angeles Philharmonic under ledelse av Esa-Pekka Salonen. Sommeren 1994 spilte han for første gang i Australia, med ABC Orchestra.
I mai 1995 besøkte Andsnes Japan for tredje gang med Japan-filharmonien og Neeme Järvi. Sommeren 1995 spilte han på the Proms for andre gang; da med Philharmonia Orchestra ledet av Leonard Slatkin. I november 1995 opptrådte Andsnes med Danmarks Radio Symfoni Orkester dirigert av Ulf Schirmer, på deres store turné i Tyskland og Østerrike. Samme år ble Andsnes' innspilling av Griegs klaverkonsert kåret av VG til historiens beste gjort av en norsk solist.
=== Årene 1996–2011 ===
1996 førte med seg Andsnes' Paris-debut, samt en fjerde reise til Japan – denne gang med Oslo-filharmonien. I mars 1996 ga Andsnes en rekke solo-recitals i Europa, før han under Proms spilte Rachmaninovs 3. klaverkonsert med BBC National Orchestra of Wales under ledelse av Tadaaki Otaka. På høsten signerte han en fem-platers kontrakt med EMI Classics, og var også en av de nominerte til Nordisk råds musikkpris. Andsnes debuterer med New York Philharmonic i 1997, og er samme år 'Årets Festspillmusiker' ved Festspillene i Bergen. En europaturné følger i 1998 med Detroit Symphony Orchestra.
I mars 1999 debuterte Andsnes med stor suksess i Carnegie Hall i New York, og ble i november 2001 den første musikeren i historien som får sin egen serie på Barbican Centre i London. I januar/februar 2002 holdt Andsnes en serie konserter med New York Philharmonic, og turnerte i tillegg kontinentet fra øst til vest med fiolinisten Christian Tetzlaff. I juni var Andsnes igjen solist med Griegs a-moll under Festspillene i Bergen. Den samme konserten spilte Andsnes også ved direktesendte Last Night of the Proms, den 14. september. Dette året ble han også utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
Den 20. mars 2005 debuterte Andsnes i Moskva med Griegs klaverkonsert og Rakhmaninovs 2. klaverkonsert. Samme år urfremførte Andsnes samtidskomponisten Marc-André Dalbavies klaverkonsert under BBC Proms.
I oktober 2011 havnet Andsnes' innspilling av Rakhmaninovs klaverkonserter nr. 3 og 4 på 49. plass i Morgenbladets liste over historiens 100 beste norske utgivelser. Senere samme måned kom innspillingen av Griegs «Ballade i g-moll» på 32. plass i samme kåring.
== Privatliv ==
Leif Ove Andsnes er gift med Ragnhild Lothe, som er hornist i Bergen Filharmoniske Orkester. Paret har tre barn, en datter født i 2010, og tvillinger født våren 2013. Familien er bosatt i Bergen.
== Diskografi ==
=== DVD-er ===
2004: The Verbier Festival & Academy 10th Anniversary Piano Extravaganca, RCA Red Seal – innspillinger med flere pianister
2005: Leif Ove Andsnes plays Bach & Mozart – med Det Norske Kammerorkester. EMI Classics 0946 3 10436 9 7
2007: Ballad For Edvard Grieg. EMI Classics 50999 5 12128 9 6
2007: The Cleveland Orchestra at Carnegie Hall (2007) – med Dorothea Röschmann (sopran), The Cleveland Orchestra, Franz Welser-Möst (dirigent). Euroarts DVD NTSC 2056578
2016: Concerto – A Beethoven Journey – med Mahler Chamber Orchestra. SEV189
== TV-opptredener ==
Solistportrett: Eyvind Solås intervjuer Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 5. mai 1987 på NRK); 20 minutter langt program. Programleder: Eyvind Solås.To norske ess (Sendt første gang 18. april 1990 på NRK) – Andsnes og Truls Mørk spiller Adagio og Allegro av Robert Schumann; 22 minutter. Programleder: Erik Østby.Først & sist (Sendt første gang 11. februar 2000 på NRK 1), sesong 3, episode 5 – Andsnes er en av gjestene. Programleder: Fredrik SkavlanLeif Ove Andsnes spiller Grieg (Sendt første gang 30. desember 2001 på NRK 1), 22 minutter. Regi: Willy RustadLeif Ove Andsnes – En trollmann ved klaveret (Sendt første gang 3. februar 2002 på NRK 1), 55 minutter. Regi: Anne Elisabeth Andersen.The South Bank Show: Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 24. februar 2002 på ITV1), sesong 25, episode 576. Vert: Melvyn Bragg.Last Night of the Proms (Direktesendt 14. september 2002 på NRK 1) – Andsnes spiller Griegs klaverkonsert.Først & sist (Sendt første gang 29. november 2002 på NRK 1), sesong 8, episode 12 – Andsnes er en av gjestene. Programleder: Fredrik Skavlan.Store studio (Sendt første gang 7. februar 2005 på NRK 1), sesong 6, episode 4 – Andsnes er en av gjestene. Programleder: Hans Olav Brenner.Fakta på lørdag: Ballade for Edvard Grieg (Sendt første gang 1. september 2007 på NRK 1), 55 minutter. Programansvarlig: Steinar Birkeland.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes spiller Ballade av Edvard Grieg (Sendt første gang 2. september 2007 på NRK 1), 25 minutter.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes i Carnegie Hall (Sendt første gang 28. oktober 2007 på NRK 2), 75 minutter.Hovedscenen: Bergen Filharmoniske Orkester og Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 2. desember 2007 på NRK 2) – Andsnes spiller Griegs klaverkonsert under Bergen Filharmoniske Orkesters gallakonsert i Grieghallen 6. september 2007, 55 minutter. Programleder: Arild Erikstad.Grosvold (Sendt første gang 22. februar 2008 på NRK 1) – Andsnes er en av gjestene. Programleder: Anne Grosvold.Ansikt til ansikt (Sendt første gang 13. januar 2009 på NRK 1), 30 minutter. Programleder: Morten Krogvold.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester (Sendt første gang 30. august 2009 på NRK 2), 80 minutter. Programleder: Arild Erikstad.Viggo på lørdag: Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 31. oktober 2009 på NRK 1), 30 minutter. Programleder: Viggo Johansen.Folk: Høyt spill – med Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 12. desember 2009 på NRK 1), 58 minutter. Programansvarlig: Steinar Birkeland.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes spiller Rachmaninovs klaverkonsert nr. 3 (Sendt første gang 28. mars 2010 på NRK 2), 40 minutter. Programleder: Arild Erikstad.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes i Grieghallen (Sendt første gang 3. april 2011 på NRK 2) – Andsnes spiller Ketil Hvoslefs klaverkonsert; 30 minutter. Programleder: Arild Erikstad.Norsk attraksjon – Det fantastiske flygel (Sendt første gang 25. februar 2012 på NRK 1), sesong 3, episode 8 – Andsnes spiller «Å Vestland, Vestland» sammen med Linda Eide; 7 minutter. Programleder: Linda Eide.Meisterklasse - Tre dagar med Andsnes (Sendt første gang 2. september 2012 på NRK 1) – Andsnes er pianolærer i tre dager for Christian Sommerfelt og Julie Yuqing; 43 minutter. Regi: Elin Helgheim.Skavlan: Niklas kjører Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 28. februar 2014 på NRK1), 8 minutter.Lindmo (Sendt første gang 18. oktober 2014 på NRK 1) – Andsnes er gjest og spiller sistesatsen fra Beethovens 5. klaverkonsert sammen med KORK; 60 minutter langt program. Programleder: Anne Lindmo.
== Priser og utmerkelser ==
== Litteratur ==
Ellefsen, Kirsti: “- Selvfølgelig er jeg selvsentrert. En dags pause med Leif Ove Andsnes”, Magasinet Livsstil nr. 1/2004, sidene 8-14.
Finch, Hilary: “Leif, the Universe and Everything”, BBC Music Magazine nr. 5/2001, sidene 24-26.
Frøytlog, Bente: “Arvelig belastet”, Dagbladet Magasinet 11. oktober 2003, sidene 24-27.
Hansen, Jan E.: “Leiv Ove Andsnes – Han og verden venter på hverandre”, sidene 115-124 i PÅ TOPP – Portretter av 15 norske musikere (Kjell Bækkelund, red.), utgitt på Grøndahl og Dreyers Forlag AS, Oslo, 1992.
Hillveg, Kjell: Biografi om Andsnes i Store norske leksikon
Jaffé, Daniel: ”Leader of the Rach”, BBC Music Magazine nr. 9/2005, sidene 24-28.
Jolly, James: “Winter in Summer”, Gramophone nr. 9/2004, sidene 22-25.
Kvalbein, Astrid: Leif Ove Andsnes: I og med musikken. Biografi utgitt 2005 på Det Norske Samlaget, ISBN 82-521-6526-5
Norris, Geoffrey: ”Festivalbyen Risør”, Klassisk Musikkmagasin nr. 2/2001, sidene 44-45.
Opedal, Hallgeir: ”På kjøret – igjen”, Dagbladet Magasinet 17. februar 2001, sidene 36-38.
Pedersen, Jostein: ”Leif Ove Andsnes – Portrettet”, Klassisk Musikkmagasin nr. 4/2000, sidene 8-14.
Pedersen, Jostein: ”London Calling”, Klassisk Musikkmagasin nr. 3/2001, sidene 26-28.
Pedersen, Jostein: ”From Bergen with love”, Klassisk Musikkmagasin nr. 4/2005, sidene 38-40.
Quinn, Michael: ”A challenging homecoming”, Gramophone nr. 3/2002, sidene 8-11.
Storhaug, Eldri Espedal: ”Hjem til jul på Karmøy”, Stavanger Aftenblad 28. desember 2002, side 41.
Willmes, G.: "Der Poet aus dem Norden" i Fono Forum nr. 6 2003, sidene 24-27.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Leif Ove Andsnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leif Ove Andsnes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leif Ove Andsnes på Internet Movie Database
(en) Leif Ove Andsnes hos The Movie Database
(en) Leif Ove Andsnes på Discogs
(en) Leif Ove Andsnes på MusicBrainz
(en) Leif Ove Andsnes på Spotify
(en) Leif Ove Andsnes på Songkick
(en) Leif Ove Andsnes på AllMusic
Leif Ove Andsnes på Twitter
Leif Ove Andsnes på Facebook
Leif Ove Andsnes på Myspace Andsnes på EMI Records Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
Andsnes i nrk.no
IMG Artists Arkivert 22. mars 2019 hos Wayback Machine.
Andsnes i amazon.com
Andsnes i pro arte international management
Risør Kammermusikkfest | Leif Ove Andsnes (født 7. april 1970 i Haugesund) er en norsk klassisk pianist. | 4,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sonic_the_Hedgehog | 2023-02-04 | Sonic the Hedgehog | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-12', 'Kategori:Sonic the Hedgehog', 'Kategori:Videospillserier'] | Sonic the Hedgehog er et videospill som ble utgitt 23. juni 1991 i Nord-Amerika for Sega Genesis. Den europeiske versjonen ble sluppet senere i juni 1991 for Sega Megadrive. Den japanske versjonen utkom 26. juli 1991 for Megadrive.
Dette spillet startet karrieren til Sonic the Hedgehog og Sonic Team. Spillet ble relansert flere ganger, som for eksempel for Sega Saturn i 1997 som en del av Sonic Jam.
Den amerikanske versjonen manglet «parallax scrolling», hvor bakgrunnen beveger seg i ulike lag med ulik hastighet. Dette «livgir» spillet. Den originale japanske versjonen hadde alle disse detaljene, og versjon 2.0 av den japanske versjonen hadde også fikset «spike-buggen». Sonic the Hedgehog la til fartselementet til plattformformelen, og introduserte andre unike elementer i tillegg, som loopene og springbrettene som nå blir assosiert med spillserien.
Dette spillet var det første som drev Genesis (Mega Drive) til sin store popularitet i Nord-Amerika. Det erstattet etterhvert Altered Beast som spillet som fulgte med konsollen. Selv om Genesis/Mega Drive-versjonen var ekstremt populær i USA og Europa, fikk Sonic the Hedgehog bare lunken respons i Japan, inntil spillet Sonic Jam ble lansert der.
Alle de tre versjonene (amerikansk, europeisk/japansk original og 2.0) er tilgjengelig i Sonic Mega Collection.
| Sonic the Hedgehog er et videospill som ble utgitt 23. juni 1991 i Nord-Amerika for Sega Genesis. Den europeiske versjonen ble sluppet senere i juni 1991 for Sega Megadrive. Den japanske versjonen utkom 26. juli 1991 for Megadrive.
Dette spillet startet karrieren til Sonic the Hedgehog og Sonic Team. Spillet ble relansert flere ganger, som for eksempel for Sega Saturn i 1997 som en del av Sonic Jam.
Den amerikanske versjonen manglet «parallax scrolling», hvor bakgrunnen beveger seg i ulike lag med ulik hastighet. Dette «livgir» spillet. Den originale japanske versjonen hadde alle disse detaljene, og versjon 2.0 av den japanske versjonen hadde også fikset «spike-buggen». Sonic the Hedgehog la til fartselementet til plattformformelen, og introduserte andre unike elementer i tillegg, som loopene og springbrettene som nå blir assosiert med spillserien.
Dette spillet var det første som drev Genesis (Mega Drive) til sin store popularitet i Nord-Amerika. Det erstattet etterhvert Altered Beast som spillet som fulgte med konsollen. Selv om Genesis/Mega Drive-versjonen var ekstremt populær i USA og Europa, fikk Sonic the Hedgehog bare lunken respons i Japan, inntil spillet Sonic Jam ble lansert der.
Alle de tre versjonene (amerikansk, europeisk/japansk original og 2.0) er tilgjengelig i Sonic Mega Collection.
== Handling ==
I spillet må Sonic hindre Doctor Ivo Robotnik (Doctor Eggman i Japan) fra å få tak i kaossmaragdene i sitt forsøk på å få herredømme over Mobius.
Det fantes også en versjon av Sonic the Hedgehog sluppet for Sega Master System og Game Gear som fulgte designet til Megadrive-versjonen omtrentlig, skjønt med noen forskjellige zones og et levelkart.
Hovedkjeltringen, Doctor Eggman, har alltid blitt kalt det i de japanske titlene, men i de europeiske og amerikanske versjonene har han blitt omdøpt til Doctor Ivo Robotnik. Det har vært slik til Sonic Adventure, der det har blitt forandret til Doctor Eggman.
== Hovedpersoner ==
Sonic
Miles «Tails» Prower
Amy Rose
Knuckles the Echidna
Sticks the Badger (Sonic Boom)
Shadow the Hedgehog
Silver the HedgehogFiender
Doctor Ivo Robotnic (Dr. Eggman)
D-Fect (Sonic Boom)
== Mobius ==
Mobius er et fiktivt sted og hjemplaneten til Sonic samt figurene fra tegneseriene om Sonic. Det blir riktignok ikke nevnt hva hjemplaneten er i serien Sonic X, men det spekuleres i at det er Mobius som er hjemplaneten også i denne serien. Navnet Mobius ble lenge trodd å være en feiloversettelse fra et intervju med Yuji Naka i 1992, men Sega i Nord-Amerika har brukt navnet siden 1991, så dette ble avkreftet.
Noen fans mener planeten ble formet som et slags framtidens jorden, eller jorden i et annet univers. Dette ble delvis bekreftet under spillet med Shadow the Hedgehog der et verdenskart er synlig i bakgrunnen i spillet. Kartet hadde likhetstrekk med jorden, men med litt endret landskap og landmasse.
== TV-serier ==
=== Adventures of Sonic the Hedgehog ===
I september 1993 kom det to forskjellige tv-serier med Sonic. DiC sendte serien Adventures of Sonic The Hedgehog, ofte kalt AOSTH, der Sonic og Miles "Tails" Prower bekjemper Dr. Robotnik og hans dumme og klønete medhjelpere Scratch og Grounder mot verdensherredømme. Serien var veldig fargerik og humoristisk i forhold til ABC's svar til tv-serien.
Serien ble laget i 65 episoder for tv-kanalen Nickelodeon, samt en spesial-episode som ble laget vinteren 1996. I Norge ble serien sendt med norsk tale på TV3 og spesialen ble utgitt på DVD.
Se her for mer info.
=== Sonic the Hedgehog (TV-serie) ===
Den andre serien som hadde premiere i 1993 var laget av DiC, og hadde tittelen Sonic the Hedgehog, ofte kalt SatAM. Serien hadde en mye mørkere og mer alvorlig ramme enn AOSTH, og hadde mange flere figurer som kjempet mot Doctor Ivo Robotnik. Frihetskjemperne ble introdusert i denne serien, med blant annet Princess Sally Acorn, Antoine D'Coolette og Bunnie Rabbot. Miles "Tails" Prower var også med, men hadde en vesentlig mindre rolle enn han hadde i Adventures of Sonic the Hedgehog.
Serien starter med at Doctor Ivo Robotnik har tatt kontrollen over Mobotropolis, gjort hele byen om til en robotby, og kalt den Robotropolis. Frihetskjemperne må stoppe ham fra å gjøre hele planeten om til en robotplanet. Dr. Robotniks nærmeste støttespiller og lakei er Snively. Han får som regel skylden når noe går galt med planene. De er konstant på jakt etter Frihetskjempernes skjulested, Knothole village.
Serien ble vist på ABC i to sesonger, med 26 episoder totalt. Den ble svært populær. Den er blitt dubbet på norsk og sendt på TV3.
Se her for mer info.
=== Sonic Underground ===
I 1999 kom den tredje serien med Sonic, Sonic Underground. Denne gangen stifter vi bekjentskap med Sonics søsken, Sonia the Hedgehog og Manic the Hedgehog, samt deres mor Queen Aleena the Hedgehog. Her møter vi også for første gang i tv-sammenheng Knuckles the Echidna. Serien fulgte ikke noen av trådene fra de forhenværende seriene, og var en helt ny historie, men hadde likevel mest likehetstrekk med SatAM. I denne serien har Dr. Robotnik mer eller mindre gjort Mobius om til en stor søppeldynge. Også i denne serien går handlingen ut på å stoppe Dr. Robotnik fra å overta hele Mobius.
Serien ble vist i 40 episoder over én sesong.
=== Sonic X ===
Sonic X er foreløpig den nest siste serien med Sonic, og for denne serien er nesten alle figurene byttet ut, med et unntak av Sonic, Tails, Knuckes og Dr. Robotnik, som har blitt omdøpt til Doctor Eggman for denne serien. Serien har flere figurer hentet fra spillene Sonic Adventure, Sonic Adventure 2 og Sonic Heroes, deriblant Amy Rose, Shadow the Hedgehog og Rouge the Bat. I tillegg får vi et gjensyn med Miles "Tails" Prower etter et opphold vekk fra Sonic Underground.
Serien starter på Sonics hjemplanet. Frihetskjemperne skal inn i Doctor Eggmans palass for å redde figurene Cream the Rabbit og Cheese the Chao, men et uhell med kaoskontrollen utløser en eksplosjon som sender alle i nærheten til et sted de ikke kjenner fra før. Hver for seg legger de ut på leting etter hverandre, og forsøker samtidig å finne ut hvor de selv befinner seg, samt å spore opp de savnede syv kaossmaragdene.
Serien er produsert av TMS Entertainment i Japan. Serien er ferdig med sin tredje sesong, og en fjerde er planlagt (per 2022). I Norge ble serien sendt med norsk tale på Jetix & TV 2, og hele sesong 1 – i tillegg til første episode av sesong 2 – er blitt utgitt på DVD med norsk tale.
se her for mer info.
=== Sonic Boom ===
Sonic Boom er en ny generasjon av Sonic med en omfattende redesign. Sonic Boom er et fransk-amerikansk franchiseprosjekt der hovedpersonene er Sonic, Miles "Tails" Prower, Amy Rose, Knuckles og Sticks the Badger. Dette nye prosjektet til Sega kom først i februar 2014 med spillet Sonic Boom: Fire & Ice; i dette spillet introduseres også den nye fienden D-fect. Visuelt er Sonic Boom svært forskjellig fra det opprinnelige Sonic-uttrykket. En annen stor endring er at mange kjente hovedfigurer er utelatt. Dette skapte mye kritikk, og spesielt ble det kritisert at Shadow spiller en meget mindre fremtredende rolle; dette gjelder også den nye TV-serien Sonic Boom.
I Sonic Boom-prosjektet inngår også en ny komputer-animert TV-serie produsert av Cartoon Network og franske OuiDo.
Senere kom også Android/IOS-spillet Sonic Dash 2: Sonic Boom, en oppfølger til Sonic Dash. I Canada og USA ble spillet lansert i juni 2015, og i Norge og resten av verden ble det lansert i oktober 2015.
=== Sonic Prime ===
En kommende Sonic-serie med norsk tale er planlagt vist på Netflix 15. desember 2022 i Norge.
== Filmer ==
=== Sonic The Hedgehog OVA ===
Japansk animert film som utgitt i Japan i 1996 og i resten av verden i 1999. Filmen kom aldri på kino og er ikke dubbet på norsk.
=== Sonic The Hedgehog ===
Film fra 2020.
=== Sonic The Hedgehog 2 ===
Film fra 2022.
=== Sonic The Hedgehog 3 ===
Kommende film og den tredje live action Sonic filmen.
== Norske stemmer ==
=== Serier ===
==== Adventures of Sonic the Hedgehog ====
Aksel Hennie som Sonic
Lena Meieran som Tails og Mamma Robotnik
Bernard Ramstad som Dr. Robotnik
Rune Alstedt som Scratch og Coconuts
Hallvard Lydvo som Grounder
==== Sonic the Hedgehog (TV-serie) ====
?
==== Sonic X ====
Anders Bye som Sonic, Nelson Thorndyke og Ella
Even Bergan som Sonic
? som Tails
Anders Sundstedt som Knuckles
Inger Gundersen som Amy
Jorunn Torsheim som Cream og Bokkun
Lena Meieran som Rouge, Cheese, Chris (sesong 2) og Lindsey Thorndyke
Siv Klynderud som Chris (sesong 1), Topaz og Scarlet Garcia
Prebem Olram som Dr. Eggman og politimann
Tommy Karlsen Sandum som Decoe, Sam Speed og Stewart
Rune Alstedt som Bocoe og Chuck Thorndyke
Siri Nilsen som Helen
Harald Stoltenberg som diverse politimenn
Øyvind B. Lyse som presidenten
Mona Grenne som Cosmo
? som Tikal
? som Shadow
? som Vector
? som Espio
? som Charmy
? som Big
? som Gamma
==== Sonic Prime ====
Even Bergan som Sonic
? som Tails
? som Knuckles
? som Amy Rose
? som Rouge
? som Shadow
? som Dr. Eggman
? som Big the Cat
=== Filmer ===
==== Sonic The Hedgehog ====
Even Bergan som Sonic som voksen
Tom Leo Bergan Dahlgren som Sonic som barn
Christoffer Staib som Dr. Robotnik/Eggman
Cathrine Bang Norum som Tails og Longclaw
Scott Maurstad som Tom
Benedikte Kruse som Madie
==== Sonic The Hedgehog 2 ====
Even Bergan som Sonic
Benedicte Søreng som Tails
Mads Henning Skar-Jørgensen som Knuckles
Christoffer Staib som Dr. Robotnik/Eggman
== Figurer og Zones ==
=== Figurer ===
Hovedpersoner:
Sonic (hovedperson)
Miles "Tails" Prower
Amy Rose
Knuckles the Echidna
Sticks the Badger (Sonic Boom)
Shadow the Hedgehog
Silver the Hedgehog
Rouge the BatFiender:
Doctor Ivo Robotnic (Dr. Eggman)
D-Fect (Sonic Boom)Bipersoner:
Big the Cat
Blaze the Cat
Vanilla the Rabbit
Cream the Rabbit
=== Zones ===
Sonic the Hedgehog Zones
(Sega Mega Drive)
Green Hill Zone
Marble Zone
Spring Yard Zone
Labyrinth Zone
Star Light Zone
Scrap Brain Zone
Final ZoneSonic the Hedgehog 2 zones
Emerald hill zone
Chemical plant zone
Aquatic ruin zone
Casino night zone
Hill top zone
Mystic Cave zone
Oil ocean zone
Metropolis zone
Sky chase zone
Wing fortress zone
Death Egg zoneSonic the hedgehog 3 zones
Angel island zone
Hydrocity zone
Marble garden zone
Carnival night zone
Ice cap zone
Launch base zoneSonic & Knuckles zones
Mushroom hill zone
Flying battery zone
Sandopolis zone
Lava reef zone
Hidden palace zone
Sky sanctuary zone
Death egg zone
Doomsday zoneSonic advance zones
(Game boy advance)
Neo green hill zone
Secret base soneSonic heroes
(Nintendo Game Cube)
Seaside Hill
Ocean Palace
Grand Metropolis
Power Plant
Casino Park
Bingo Highway
Rail Canyon
Bullet Station
Frog Forest
Lost Jungle
Hang Castle
Mystic Mansion
Egg Fleet
Final FortressAndre personer:
Bean the dynamite
Princess Elise The Third
Bunnie Rabbot
Maria Robotnik
Rotor
Tikal the Echidna
King Acorn
Elias Acorn
Princess Sally Acorn
Queen Aleena the Hedgehog
Antoine D'Coolette
Babylon Rogues
Brotherhood of Guardians
Captain Plunder
Chao
Chaos
Charmy Bee
Vector the Crocodile
Cosmo
Deities in Sonic the Hedgehog
Dulcy the Dragon
E-10000G
E-10000R
E-102 Gamma
E-123 Omega
Echidnas (Sonic the Hedgehog)
Emerl
Espio the Chameleon
Fiona Fox
Flicky
Freedom Fighters
Gerald Robotnik
Guardian Unit of Nations
House of Acorn
Julie-Su
Manic the Hedgehog
Mephiles the Dark
Mighty the Armadillo
Minor Freedom Fighters
Mina Mongoose
Snively
== Piratversjoner ==
Spillet ble konvertert til et Famicom-spill som ble kalt Somari av en gruppe i Hongkong. Spillet er for det meste spillbart.
En piratversjon av Sonic the Hedgehog som ble i stor grad piratkopiert i Asia har alle SEGA-logoene fjernet.
== Hackede versjoner ==
Sonic the Hedgehog har blitt forandret av hackere og en mengde hackede versjoner har vært tilgjengelig på Internett.
En versjon har Mighty the Armadillo i stedet for Sonic, og har blitt kalt "Sonic 1 beta" noen ganger for å skjule det faktum at det var en hacket versjon oppdaget i 1999.
En annen versjon har Metal Sonic i stedet for Sonic.I tillegg til eksemplene ovenfor finnes også mange andre versjoner med ulike endringer der man kan for eksempel spille som Tails, Knuckles eller andre figurer fra Sonic-universet. | Sonic the Hedgehog er et videospill som ble utgitt 23. juni 1991 i Nord-Amerika for Sega Genesis. | 4,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blod | 2023-02-04 | Blod | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Antroposentrismer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Blod', 'Kategori:Folketro', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Blod består av blodplasma og blodceller. Blodplasmaet er en fargeløs væske. Blodcellene transporteres gjennom blodplasmaet. Blodet får sin karakteristiske rødfarve fra det jernholdige proteinet hemoglobin i blodcellene. Et voksent menneske har mellom fire og seks liter blod avhengig av kjønn, høyde og vekt.
| Blod består av blodplasma og blodceller. Blodplasmaet er en fargeløs væske. Blodcellene transporteres gjennom blodplasmaet. Blodet får sin karakteristiske rødfarve fra det jernholdige proteinet hemoglobin i blodcellene. Et voksent menneske har mellom fire og seks liter blod avhengig av kjønn, høyde og vekt.
== Blodceller og plasma ==
Blodet inneholder flere typer celler som sirkulerer i kroppen. Disse cellene blir gjerne omtalt som blodlegemer og har helt spesialiserte oppgaver. Det finnes tre typer blodceller:
Røde blodceller (erytrocytter); Transportceller som transporterer oksygen fra lungene til cellene rundt i kroppen. Røde blodceller transporterer også karbondioksid og andre avfallstoffer fra cellene i kroppen. Røde blodlegemer har ikke cellekjerne. De røde blodlegemene inneholder hemoglobin, som er et jernholdig protein som binder oksygen. Det er hemoglobin som gir blodet den karakteristiske rødfargen. Oksygenrikt blod i arteriene har klar, lyserød farge, mens det oksygenfattige blodet fra venene har en mørkerød farge.
Hvite blodceller (leukocytter); Forsvars- og vaktmesterceller. Kjerneholdige celler som inngår i kroppens immunforsvar. De hvite blodlegemene kan igjen deles inn i tre undergrupper;
Granulocytter; Tar opp og bryter ned fremmede partikler, f.eks. bakterier.
Lymfocytter; Viktig komponent i det spesifikke immunforsvaret
Monocytter; Bryter ned dødt vev og partikler.
Blodplater (trombocytter); gjør blodet i stand til å koagulere (størkne) og stanse blødninger. Blodceller utgjør ca. 45 % av blodets volum.
== Blodtyper hos mennesker ==
Nordmenn har denne prosentvise fordelingen av blodtyper: Blodtype A: 48 %, blodtype O: 40 %, blodtype B: 8 % og blodtype AB: 4 %.De rhesus-positive (RhD+pos) utgjør 85 %, mens 15 % er rhesus-negative (RhD-neg).Fordelingen av blodgrupper i forskjellige etniske befolkninger kan gi en pekepinn om historiske slektskap og migrasjoner, selv om alle befolkninger både har vandret og er oppblandet med andre. Disse tallene tar kun hensyn til blodtype, og ikke rhesusfaktor. Europeiske folkegrupper kjennetegnes ved en særlig høy andel av blodtype A, mens asiatiske folkegrupper karakteriseres med en høy andel av blodtypene A og B.I enkelte land kalles blodtype O for tallet 0 (f.eks. Tyskland), mens andre land bruker bokstaven O (Norge, engelskspråklige land). Oppdageren av blodgruppeinndelingen, Karl Landsteiner, døpte det ABC-systemet, men endret senere navnet på gruppe C til gruppe 0 (null).
== Folkelige forestillinger om blodet ==
Den katolske kirke kom til å forby dissekering av lik, men legene fulgte ofte med krigerne ut på slagmarken og fikk ved selvsyn se og undersøke sår og kutt som fienden hadde påført de falne.Norrøne kilder nevner kjemper som har inngått en gjensidig pakt om å yte hverandre hjelp og støtte. De blander da blod og fremstår som «blodsbrødre». Etter forbilder i sagalitteraturen gjennomførte eventyrfortellerne Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe en slik forbrødring. Også de som forsøkte å inngå pakt med djevelen, sørget for å skrive kontrakten med eget blod istedenfor blekk.
== Den hippokratiske lære om kroppsvæskene ==
Den hippokratiske lære om væskebalansen i kroppen satte blodet og hjertet i forbindelse med varme og kjærlighet, i motsetning til hjernen som var forbundet med kjølig fornuft. Forestillingen om blodet som den varme kroppsvæsken har ført til utsagn som at det «koker i blodet», eller at en har «brennende kjærlighet», «varme følelser» og lignende. Slike overopphetede personer ble gjerne årelatt mot yrhet om våren.Hos et friskt menneske forholder ifølge den hippokratiske lære de fire kroppsvæskene seg i fullstendig harmonisk balanse. De øvrige kroppsvæskene, sort og gul galle, står i et tilsvarende balansert forhold til flegmaet og blodet som de står i til hverandre.
== Tidlige forsøk på blodoverføringer ==
På 1600-tallet ble det gjort forsøk på blodtransfusjon. Det ble som oftest eksperimentert med griseblod, fordi en mente at grisens anatomi var den som liknet mest på menneskets, men det ble også forsøkt med lam som ble ansett som spesielt «rene» dyr.
== Humoralpatologi ==
De ulike kroppsvæskene hadde sin spesielle plass i kroppen, hvor de også ble oppbevart og dannet. Blodet befant seg i hjertet, flegmaet i ryggmargen med kanaler som gjorde at slimet sto i forbindelse med så vel hjernen som med penis. Herav tanken om at onani ville gå til hodet på en og forårsake galskap, eller den fatale vrangforestillingen om at samleie kunne helbrede slike sykdommer som en mente skyldtes flegmaet (for eksempel syfilis), hvilket førte til en hyppigere spredning av kjønnssykdommen. Den svarte gallen hørte hjemme i milten og den gule gallen i leveren.Antikkens leger mente kroppsvæskene, de fire humores, påvirket menneskets temperament. Ordet humores (= væsker) danner da også det etymologiske utgangspunktet for begrepene; humor og (godt eller dårlig) humør.Den muntre, oppstemte sangvinikeren ble behersket av blodet (sanguis). Slim eller flegma (fibrin) var fremtredende hos den flegmatisk trege og ettertenksomme person. Svart galle (melancholia) fremkalte melankoli og hypokondri og førte til mørke tanker og depresjoner, mens gul galle eller blodserum (cholera) ble kjennetegnet ved den oppfarende kolerikerens væremåte.Kroppen som mikrokosmos sto videre i forbindelse med allnaturen som uttrykk for makrokosmos, slik at blodet hadde forbindelse med elementet luft, svart galle med jord, gul galle med ild, mens flegmaet sto i sammenheng med vann. Slik som innslaget av tørrhet, fuktighet, hete og kulde kunne variere innenfor hvert av de fire elementene, påvirket disse også i sin tur kroppsvæskene. Det var derfor en utbredt forestilling, inntil omkring år 1900, at den syke ved forkjølelse hadde fått tilfrosset blodårene som forårsaket at flegmaet fløt ut av nese og munn.
== Blodstemming ==
Enkelte mennesker påstås å ha evnen til å stoppe blødninger. Dette kalles å stemme blod. Iblant dro blodstemmeren en ullfille over såret, så stoppet blødningen, men blodstemmeren behøvde ikke alltid å være til stede. Fra nyere tid finnes historier om folk som har stemt blod over telefonen etter at de har fått forklart hvem som var såret. Det merkelige er at sår det hadde vært blodstemt over, ble helt hvite. Det er imidlertid aldri dokumentert at blodstemming faktisk har skjedd.
Samtidig ble det gjerne lest eller mumlet en trollformel over pasienten. Denne ble notert av Jørgen Moe under en samlingsferd til Valle i Setesdal i 1847 etter den trollkyndige Auver Ljostads svartebok:
De var tre Mand, til Thinge for,
dei vidste ret aa gali svor.
Stat Blo,
stat Blo,
som deres Sjæl i Helvede sto.Homer forteller ca. 800 f.Kr at Odyssevs ble såret i låret på en villsvinjakt, og at kameratene hans stanset blodet ved å lese bønner over ham. Sagaene inneholder ingen blodstemmingsformler, men en blodbønn Moltke Moe skrev opp i Bø i Telemark i 1882, inneholder ordet mjod, som var en norrøn kjenning (= omskrivning) for blod. Blod var et tabuord som man unngikk å nevne.
Mjod, mjod linne,
du skal stå
som en mann
som stod i helvete inne
i navn Gud fader, sønn og helligånd.En annen gruppe blodstemmingsformler viser til historien om at Jordans elv stanset, dvs. vanndemonene stivnet av skrekk, da Jesus steg ut i vannet for å motta dåpen av Døperen Johannes. Denne varianten har prost Nils Hertzberg i Hardanger opptegnet etter en muntlig kilde i Kinsarvik:
Stat Blo,
so Vatne sto
i Jordans Flo.
Stat Blo,
so Man[d]en i Hælvete stod:er viste ret, men gjore raangt
Stat Blo, stil Blo!At vannet i Jordan stod stille da Jesus ble døpt, er et bibelfremmed tema hentet fra Protoevangelium Jacobi fra ca. år 150. I Solør-området grep blodstemmeren over såret og sa:
Du skal stå som Jordan stod
da Johannes døpte
i faderens, sønnens og den helligånds navn.
== Litteratur ==
Ronald Grambo: I liv og død. Dråper av blodets historie. C. Huitfeldt Forlag as. Oslo 1994. ISBN 82-7003-125-9 – Les på nett.
Jean-Paul Roux: Le Sang. Mythes, symboles et réalités. Fayard. Paris 1988.
== Se også ==
Blodcelle
Blodgivning
Blodoverføring
Blodplater
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blood – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Blood – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
GiBlod.no
Retningslinjer for behandling av blodsykdommer hos mennesker
Helsebibliotekets sider om blod | thumb| | 4,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J.R.R._Tolkien | 2023-02-04 | J.R.R. Tolkien | ['Kategori:Alumni fra Exeter College (Oxford)', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske barnebokforfattere', 'Kategori:Britiske forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Britiske leksikografer', 'Kategori:Britiske lingvister', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:J.R.R. Tolkien', 'Kategori:Konstruerte språk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Personer fra Birmingham', 'Kategori:Personer fra Bloemfontein', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | John Ronald Reuel Tolkien (navnet uttales: /ˈtɒlkiːn/)
(født 3. januar 1892 i Bloemfontein i Oranjefristaten, død 2. september 1973 i Bournemouth i England) var en britisk forfatter, dikter, filolog og universitetsprofessor. Tolkien er mest kjent som forfatter av de tre romanene Hobbiten, Ringenes herre og Silmarillion.
Tolkien var Rawlinson og Bosworth-professor i angelsaksisk språk på Pembroke College ved University of Oxford fra 1925 til 1945 og professor i engelsk språk og litteratur ved Merton College, også ved Oxford, fra 1945 til 1959.
Tolkien var nær venn av C. S. Lewis. De var begge medlemmer av den uformelle diskusjonsgruppen kjent som Inklings. Tolkien ble utnevnt til kommandør (CBE) av Order of the British Empire av dronning Elizabeth den 28. mars 1972.
Etter Tolkiens død utga sønnen Christopher en rekke arbeider basert på farens omfattende notater og upubliserte manuskripter, blant annet Silmarillion. Disse historiene, diktene, fiktive sagnene, oppdiktede språkene og litterære essay utgjør sammen med Hobbiten og Ringenes herre en sammenhengende fortelling om en fantasiverden kalt Arda, og om Midgard, som ligger i Arda. Mellom 1951 og 1955 brukte Tolkien termen legendarium, det vil si legendesamling, om store deler av disse skriftene.Selv om mange andre forfattere har utgitt bøker om fantasiverdener før Tolkien, ledet den store suksessen til Hobbiten og Ringenes herre til en oppblomstring og populær fornyelse av genren. Dette har ført til at Tolkien populært kalles moderne fantasilitteraturs far. Mer presist regnes han som opphavet til det som kalles «high fantasy». Avisen The Times rangerte i 2008 Tolkien som nummer seks på en liste over de 50 største britiske forfattere siden 1945. Forbes rangerte ham i 2009 som den femte største døde berømthet målt etter inntekt.
| John Ronald Reuel Tolkien (navnet uttales: /ˈtɒlkiːn/)
(født 3. januar 1892 i Bloemfontein i Oranjefristaten, død 2. september 1973 i Bournemouth i England) var en britisk forfatter, dikter, filolog og universitetsprofessor. Tolkien er mest kjent som forfatter av de tre romanene Hobbiten, Ringenes herre og Silmarillion.
Tolkien var Rawlinson og Bosworth-professor i angelsaksisk språk på Pembroke College ved University of Oxford fra 1925 til 1945 og professor i engelsk språk og litteratur ved Merton College, også ved Oxford, fra 1945 til 1959.
Tolkien var nær venn av C. S. Lewis. De var begge medlemmer av den uformelle diskusjonsgruppen kjent som Inklings. Tolkien ble utnevnt til kommandør (CBE) av Order of the British Empire av dronning Elizabeth den 28. mars 1972.
Etter Tolkiens død utga sønnen Christopher en rekke arbeider basert på farens omfattende notater og upubliserte manuskripter, blant annet Silmarillion. Disse historiene, diktene, fiktive sagnene, oppdiktede språkene og litterære essay utgjør sammen med Hobbiten og Ringenes herre en sammenhengende fortelling om en fantasiverden kalt Arda, og om Midgard, som ligger i Arda. Mellom 1951 og 1955 brukte Tolkien termen legendarium, det vil si legendesamling, om store deler av disse skriftene.Selv om mange andre forfattere har utgitt bøker om fantasiverdener før Tolkien, ledet den store suksessen til Hobbiten og Ringenes herre til en oppblomstring og populær fornyelse av genren. Dette har ført til at Tolkien populært kalles moderne fantasilitteraturs far. Mer presist regnes han som opphavet til det som kalles «high fantasy». Avisen The Times rangerte i 2008 Tolkien som nummer seks på en liste over de 50 største britiske forfattere siden 1945. Forbes rangerte ham i 2009 som den femte største døde berømthet målt etter inntekt.
== Biografi ==
De fleste av Tolkiens forfedre var håndverkere. Slekten Tolkien var opprinnelig fra Sachsen i Tyskland, men hadde bodd i England siden 1700-tallet. Navnet Tolkien, opprinnelig skrevet Tollkiehn, er avledet fra det tyske ordet tollkühn, som betyr noe slikt som «dumdristig», eller en som ikke tar hensyn til farer. John Ronald ble født i Bloemfontein i Oranjefristaten (i dag en del av Sør-Afrika). Da han var tre år gammel flyttet han med sin mor og bror til England. Før faren kunne følge etter, døde han, og Tolkien vokste opp uten noen far. Mesteparten av barndommen ble tilbragt i og nær Birmingham i England, blant annet i (den gang) landsbyen Sarehole. Han studerte ved King Edward's School, St. Philip's Grammar School og vant et stipend til Exeter College ved University of Oxford, der han begynte sine studier i 1911, nitten år gammel.
Til protester fra resten av familien og svigerfamilien konverterte John Ronalds mor Mabel Tolkien til katolisismen. I 1904, da John Ronald var tolv år gammel, døde hun av diabetes. Tolkien mente morens sykdom og død dels var forårsaket av de problemene hun fikk med familien og omgivelsene som følge av at hun konverterte, og han oppfattet henne nærmest som en martyr for katolisismen, noe som kom til å få stor innvirkning på hans egen religiøse tro. Troen var en viktig faktor i hans liv, og ble en av bærebjelkene i hans forhold til C.S. Lewis (forfatter av blant annet bokserien Narnia). Samtaler med Tolkien var en av de utløsende faktorer som gjorde at Lewis etter en periode med religiøs spekulasjon erklærte seg som kristen.
Som foreldreløs ble Tolkien oppfostret av fader Francis Morgan ved Birmingham Oratory. Han bodde en periode på et slags pensjonat i Birmingham, der han møtte og ble forelsket i Edith Bratt (som senere ble modell for figuren Lúthien, en alveprinsesse i Silmarillion). Forholdet mellom John Ronald og Edith ble forsøkt hindret av at Tolkiens verge, fader Francis, som forbød dem å møtes, men etter at Tolkien ble myndig, gjenopptok han kontakten, og de to giftet seg i 1916.
Under første verdenskrig sluttet Tolkien seg til det britiske forsvaret etter å ha avsluttet sin universitetsutdannelse med eksamen med beste karakter i engelsk språk og litteratur. Han var i Lancashire Fusiliers, den mest dekorerte britiske enheten under krigen. Under krigen opplevde han grusomhetene og døden i skyttergravene blant annet i slaget ved Somme, og mistet de fleste av sine venner fra skoledagene i Birmingham. Historikere har spekulert i om den hendelsen har inspirert stedet Daudemyrene i Ringenes Herre. Selv havnet Tolkien til slutt på militærsykehus, ettersom han led av skyttergravsfeber, noe som kanskje reddet livet hans, idet det fikk ham vekk fra frontlinjen.
Mens han lå på sykehus og prøvde å komme seg etter sykdommen, begynte han å skrive en syklus av mytologisk inspirerte fortellinger under samletittelen The Book of Lost Tales. Fortellingene var dels pastisjer på myter han kjente og likte (for eksempel er fortellingen om Túrin Turambar en bearbeidelse av fortellingen om Kullervo i Kalevala). En fellesnevner eller ramme for syklusen skulle være en tilknytning til England. Mange mener at det å skrive fantastisk litteratur var en måte å flykte fra den harde virkeligheten i det tyvende århundre, med fabrikker, maskinpistoler og bomber.
Etter krigen fikk Tolkien en stilling ved The Oxford English Dictionary, en av de høyest aktede ordbøkene i verden. I 1920 fikk han en lektorstilling i engelsk språk ved Universitetet i Leeds, men han flyttet tilbake til Oxford i 1925, da han fikk et professorat i gammelengelsk (angelsaksisk). I 1945 byttet han til et professorat i engelsk språk ved Merton College i Oxford, en stilling han beholdt til han pensjonerte seg i 1959.
Den 28. mars 1972 ble han gjort til kommandør (CBE) av Order of the British Empire.
Gravert på gravstenen på Wolvercote kirkegård i Oxford, der både han og hustruen er gravlagt, står det Beren og Lúthien. En hyllest til en av de største kjærlighetsfortellingene fra Midgard.
== Forfatterskapet ==
Tolkien var hele sitt liv en skrivende mann. Den «private» mytologien som begynte med noen løsrevne dikt og skjøt fart med The Book of Lost Tales, arbeidet han på fra før 1917 til han døde mer enn 55 år seinere. Ingenting av dette ble imidlertid utgitt før en helt annen side av hans fortellernatur forårsaket det.
Tolkien elsket å dikte opp fantastiske fortellinger for sine egne barn. Hver jul skrev han brev fra julenissen som han sendte til barna. Brevene var skrevet i en skjelvende håndskrift og fortalte om de forskjellige gjøremålene julenissen og hans venner, blant annet den klumsete polarisbjørnen, hadde rundt jul. Etter hvert bygget brevene seg opp til en rekke små fortellinger og de ble senere gitt ut i en bok kalt Brev fra julenissen.
En annen fortelling som Tolkien diktet for sine barn, var den om hobbiten «Bilbo Lommelun» (engelsk: «Bilbo Baggins») som ble med en flokk dverger på en farefull ferd, for å vinne tilbake sitt tidligere fjell og sine tidligere skatter fra dragen Smaug. Denne fortellingen ble renskrevet og sirkulerte i Tolkiens vennekrets, og kom slik til forlaget Allen & Unwins kjennskap. Hobbiten ble utgitt i 1937. Boken fikk god mottagelse, og førsteopplaget ble utsolgt på få måneder. Så populær ble den at forleggeren spurte Tolkien om han kunne skrive en oppfølger. Det var det som til slutt skulle bli hans mest kjente verk, den tredelte romanen Ringenes herre (gitt ut mellom 1954–1955). Skrivearbeidet på denne tok nesten ti år, delvis på grunn at han ikke var skjønnlitterær forfatter og akademiske skrifter var hans hovedgeskjeft, og dels fordi Tolkien var en evig perfeksjonist.
Ringenes herre ble uhyre populær blant studenter på 1960-tallet, og den har holdt seg populær helt siden den tid. Tolkiens intensjon med boken var å skrive en ny barnefortelling i samme stil som Hobbiten, men den utviklet seg raskt til å være noe mye mørkere og mer seriøst. Det reflekteres i skrivestilen i begynnelsen av historien, til tross for gjentatte omskrivinger av Tolkien. Selv om den bygget direkte på historien i Hobbiten, bygget den også i større grad på bakgrunnshistorien og universet han hadde skapt i Silmarillion, og boken Hobbiten ble redigert av Tolkien etter utgivelsen av Ringenes herre for å fjerne noen av de mange logiske bristene mellom de første utgavene av Hobbiten og Ringenes herre. Tolkien skrev selv at han helst hadde skrevet den på nytt. Blant annet ble historien om hvordan Bilbo fikk tak i ringen fra Gollum skrevet om.
Mytologien som Tolkien skapte, var hans tolkning av hvordan en «engelsk mytologi» hadde vært dersom de gamle kulturene i Storbritannia i førkristen tid ikke hadde blitt undertrykket, og han vever sammen navn, historier og andre elementer fra hele Europas førkristne historier, fra det norrøne til det greske og egyptiske, som bevart i blant annet Beowulf (som Hobbiten er basert på). Det ble mislikt hos enkelte kritikere ettersom de mente at det reflekterer en mangel på kreativitet fra Tolkiens side. Gitt at Tolkien ønsket å skrive en troverdig mytologi for England, er det lite overraskende at historiene inneholder mye gjendiktning fra gamle kilder, inkludert Beowulf, Edda, og historiene om Atlantis. Tolkiens mesterstykke er nettopp at han klarte å veve sammen myter og historier fra så mange kulturer til en «fellesmytologi» som er hverken norrønt, keltisk, eller gresk, men en blanding av alle. Enkelte litteraturkritikere mener at bøkene er for fjerne fra den moderne virkeligheten til å kvalifisere som kvalitetslitteratur, og mangler dybde i karakterskildringene. Det interessante med dette er at bøker som Tolkien skrev for å underholde seg selv, skaper så mye debatt blant fagfolk og eksperter og at det er stor uenighet om bøkenes kvaliteter mellom de som elsker bøkene og de som ikke kan fordra dem.
Ringenes herre regnes både i salgstall og i undersøkelser blant lesere som en av de mest populære skjønnlitterære fortellinger på 1900-tallet. Tolkiens påvirkning på den moderne fantastiske litteraturen har vært massiv. Inspirasjonen til J. K. Rowlings syv Harry Potter-bøker var blant annet Tolkiens bøker.
== Bibliografi ==
Eventuelle norske titler og utgivelsesår står i parentes.
=== I Tolkiens levetid ===
1937 The Hobbit (Hobbiten, 1972)
1949 Farmer Giles of Ham (Eigil Bonde fra Heim, 1980; middelalderfabel, ikke relatert til Midgard)
1954 The Fellowship of the Ring (Ringens brorskap, bind 1 av Ringenes herre, 1980)
1954 The Two Towers (To tårn, bind 2 av Ringenes herre, 1981)
1955 The Return of the King (Atter en konge, bind 3 av Ringenes herre, 1981)
1962 The Adventures of Tom Bombadil (dikt)
1964 Tree and Leaf (Trær og blader – Tolkiens egne essay om Fantastisk litteratur, 1995)
=== Etter Tolkiens død ===
Tolkien fortsatte å jobbe på Midgards historie helt til han døde. Hans sønn Christopher Tolkien, med assistanse av den yngre forfatteren Guy Gavriel Kay, organisert noe av dette materialet, og resultatet ble utgitt som Silmarillion i 1977. Christopher Tolkien utga også en del av bakgrunnsmaterialet for Midgard:
1977 The Silmarillion (Silmarillion, 1994)
1980 Unfinished Tales (Ufullendte fortellinger, 1997)
1981 The Letters of J.R.R. Tolkien
1983 The Monsters and the Critics (en essaysamling)
2007 The Children of Húrin (Húrins barn (Narn I chîn Hùrin – «Fortellingen om Hùrins Barn») på alvisk)som toppet seg i The History of Middle-earth serien:
1983 The Book of Lost Tales 1
1984 The Book of Lost Tales 2
1985 The Lays of Beleriand
1986 The Shaping of Middle-earth
1987 The Lost Road and Other Writings
1988 The Return of the Shadow (Historien bak Ringenes herre, bind 1)
1989 The Treason of Isengard (Historien bak Ringenes herre, bind 2)
1990 The War of the Ring (Historien bak Ringenes herre, bind 3)
1992 Sauron Defeated (Historien bak Ringenes herre, bind 4)
1993 Morgoth's Ring (Senere Silmarillion, bind 1)
1994 The War of the Jewels (Senere Silmarillion, bind 2)
1996 The Peoples of Middle-earthPosthume verk, slike som The History of Middle-earth og Unfinished Tales inneholder uferdige, oppgitte, alternative, og til og med motstridende versjoner av historiene, fordi Tolkien fortsatte å jobbe med sin mytologi over flere tiår, med konstante omskrivninger, rokeringer og utvidelser av historiene. Bare Silmarillion er konsistent med Ringenes herre takket være en del redigeringsarbeid av Christopher Tolkien, men den inneholder likevel mange mindre motsetninger. Selv Hobbiten er ikke fullstendig konsistent med Ringenes herre.
Et posthumt midgardsrelatert verk er diktet
1974 Bilbo's Last Song
=== Barnebøker han skrev til sine barn med handling utenfor Midgard ===
1976 The Father Christmas Letters (Brev fra julenissen, 1997)
1982 Mr. Bliss
1998 Roverandom (Rundtomrask, 1999)
=== Akademisk materiale som ikke omhandler Midgard ===
1975 Sir Gawain and the Green Knight, Pearl, Sir Orfeo (middelalderdikt oversatt av Tolkien)
1982 Finn and Hengest (angelsaksisk dikting)En samling av Tolkiens kunst, både relatert og ikke relatert til Midgard:
1995 J.R.R. Tolkien: Artist and IllustratorBiblioteket på Marquette University i Milwaukee, Wisconsin, USA, oppbevarer mange originaler av Tolkiens manuskripter, notater og brev. Mye annet originalt materiale er hos Bodleian-biblioteket ved University of Oxford. Marquette har manuskriptene til Ringenes herre og Hobbiten, mange «mindre» bøker som Eigil Bonde fra Heim, og fan-materiale, mens Bodleian har Silmarillion papirene og Tolkiens akademiske arbeid.
== Språk ==
Tolkien var fra tidlig av svært språkinteressert. Hans akademiske karriere var sentrert om filologien, studiet av språk, og lingvistikk. Han fant selv opp femten kunstige språk. De to mest berømte er to alviske språkene som han konstruerte for trilogien Ringenes herre: quenya og sindarin. Han utviklet senere en hel kosmogoni og historie for Midgard, som bakgrunn for fortellingene i disse tre bøkene.
Tolkien behersket et dusin europeiske språk på konversasjonsnivå, fra gammelengelsk og gælisk til fransk og spansk. I tillegg hadde han kjennskap til flere andre germanske språk. Personlig syntes han lydene i det finske språket var de vakreste.Bøkene hans har hatt en liten, men stabil effekt på bruken av språk i fantastisk litteratur, spesielt i bruken av formen dwarves i stedet for dwarfs og elvish i stedet for elfin på engelsk.
== Bøker om Tolkien og Tolkiens verdener ==
Et lite utvalg av de mange bøker om Tolkien og hans verdener:
1977 J.R.R. Tolkien – A Biography (Humphrey Carpenter; J.R.R. Tolkien – En biografi, 2000)
1978 The Complete Guide to Middle-earth (Robert Foster, referanseverk, dekker Ringenes herre, Hobbiten og Silmarillion, men ikke Unfinished Tales)
1981 Journeys of Frodo (Barbara Strachey – atlas over Ringenes herre)
1981 The Letters of J.R.R. Tolkien (redigert av Humphrey Carpenter med assistanse fra Christopher Tolkien)
1991 The Atlas of Middle-earth (Karen Wynn Fonstad – atlas over Ringenes herre, Hobbiten, Silmarillion og The Unfinished Tales)
2000 J.R.R. Tolkien – Author of the Century (T.A. Shippey)
2002 The Complete Tolkien Companion (J. E. A. Tyler – referanseverk, dekker Ringenes herre, Hobbiten, Silmarillion og Unfinished Tales; en betydelig forbedret versjon i forhold til de to tidligere utgavene av denne boka)
2003 Mytenes mann – J.R.R. Tolkien og hans forfatterskap (Nils Ivar Agøy)
== Arbeider basert på Tolkiens verdener ==
=== Film og TV ===
Tolkien solgte opprinnelig filmen, grunnlaget og salgsretten til Hobbiten og Ringenes herre til United Artists i 1968, men de laget aldri noen film, og i 1976 ble rettighetene solgt til Tolkien Enterprises, en del av Saul Zaentz-selskapet.
I 1977 hadde animasjonsfilmen The Hobbit premiere; den var laget for TV og produsert av det amerikanske animasjonsbyrået Rankin-Bass.
I 1978 hadde den amerikanske animasjonsfilmen The Lord of The Rings premiere. Den var regissert av Ralph Bakshi, og laget med rotoscope-teknikk. Denne filmens handling er hentet fra den første halvdelen av de tre Ringenes Herre-romanene.
I 1980 hadde en ny animert TV-film fra Rankin-Bass premiere. Den het The Return of the King, og handlingen var hentet fra den andre halvdelen av Ringenes Herre-syklusen.Filmtrilogien Ringenes herre henter navn fra Tolkiens bøker og er utgangspunktet for handlingen i filmene. De er regissert av Peter Jackson, og hadde premiere i perioden 2001–2003.I tillegg til Jacksons og Bakshis filmer er det blitt laget mange videospill, og rollespill som MERP (Middle-earth Role-playing). Rettighetene til Silmarillion og annet materiell har forblitt hos The J.R.R. Tolkien Estate Ltd. et selskap eid av Tolkiens etterkommere. Delingen av Tolkiens arbeider mellom Tolkien Enterprises og the Estate gjør at ingen av Tolkien Enterprises' produkter kan inneholde kildemateriale utover Hobbiten og Ringenes herre, og derfor er en film- eller teaterversjon av Silmarillion svært usannsynlig.
=== Bokillustrasjoner ===
Kunstnere som har funnet inspirasjon i Tolkiens arbeider inkluderer:
Pauline Baynes (Tolkiens favoritt, illustrerte for eksempel The Adventures of Tom Bombadil)
Inger Edelfeldt
Roger Garland
Michael Hague
Hildebrandt-brødrene (Tim og Greg)
John Howe
Tove Jansson fra Mummitrollet illustrerte en svensk oversettelse av Hobbiten.
Alan Lee
Angus McBride
Kay Miner
Ted Nasmith
Danmarks dronning Margrethe har under pseudonymet Ingahild Grathmer illustrert en dansk utgave av Ringenes herre.
=== Musikk ===
Donald Swann satte musikk til The Road Goes Ever on, en samling av Tolkiens tekster og dikt. Andre komponister som arbeider med Tolkiens viser inkluderer Howard Shore, komponisten av filmmusikken til Peter Jacksons filmer; David Arkenstone; the Tolkien Ensemble; og Blind Guardian. Johan de Meijs 1. symfoni «Lord of the Rings» har også hentet inspirasjon fra Ringenes herre-bøkene. Symfonien består av fem satser, og er skrevet for blåseorkester.
== Oppkalt etter Tolkien ==
Asteroide 2675 Tolkien er oppkalt etter forfatteren.
En vei i den engelske byen Eastbourne i East Sussex har fått navnet Tolkien Road.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Agøy, Nils Ivar (2003): Mytenes mann, Tiden. ISBN 82-10-04851-1
Carpenter, Humphrey (2000): J.R.R. Tolkien – en biografi, Tiden. ISBN 82-10-04533-4
Carpenter, Humphrey (2006): The Inklings, HarperCollings. ISBN 0-00-774869-8
Carpenter, Humphrey (red.) og Tolkien, Christopher (asst.red.) (1981): The Letters of J.R.R. Tolkien, George Allen & Unwin. ISBN 0-04-826005-3
Coren, Michael (2001): J.R.R. Tolkien: Mannen som skapte Ringenes herre, Hermon. ISBN 82-302-0011-4
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) J. R. R. Tolkien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Ronald Reuel Tolkien – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) J.R.R. Tolkien på Internet Movie Database
(fr) J.R.R. Tolkien på Allociné
(en) J.R.R. Tolkien hos The Movie Database
(en) J.R.R. Tolkien på Discogs
(en) J.R.R. Tolkien på MusicBrainz
(en) J.R.R. Tolkien på Spotify
(en) J.R.R. Tolkien på AllMusic
(en) J.R.R. Tolkien på Facebook
(en) J.R.R. Tolkien hos The Peerage Informative, akademiske, eller tematiske sider
(en) The Tolkien Society
(en) Tolkien Biography (Tolkien-forening)
(en) The Encyclopedia of Arda Mark Fishers side til hyllest for Tolkiens arbeider
(en) Annals of Arda
(en) Tolkien Bibliography
(en) The Tolkien Meta-FAQ Svar til både nybegynnere og eksperter
(en) The World of J.R.R. Tolkien Arkivert 3. juni 2004 hos Wayback Machine.
(en) J.R.R. Tolkien Arkivert 3. juni 2004 hos Wayback Machine. Diskusjon om Tolkiens arbeider
(en) The Lord of the Rings Fanatics Library Tolkien-informasjon
(en) J.R.R. Tolkien – In Oxford Arkivert 15. juni 2004 hos Wayback Machine.
(en) Tolkien Trail – In Birmingham
(en) Ardalambion Om tungemålene i Arda, verdenen oppfunnet av J.R.R. Tolkien
(en) Music inspired by Tolkien
(no) Ringenes herre og alvespråkene - artikkel fra forskning.no 20.12.02
(no) Mytologien hos Tolkien - artikkel fra forskning.no 17.12.02Fansider
(en) The Tolkien Wiki Community Arkivert 20. august 2008 hos Wayback Machine.
(en) TheOneRing.net Laget av og for fans av J.R.R. Tolkien
(en) The Lord of the Rings Fanatics Plaza – Tolkien Community
(no) Natse Tolkieno – Stor, norsk informasjonsside
(no) Arthedain – Norges Tolkienforening | John Ronald Reuel Tolkien (navnet uttales: /ˈtɒlkiːn/Om Tolkiens uttale av sitt etternavn, se hans fonetiske transkripsjon som ble utgitt på illustrasjonen i The Return of the Shadow: The History of The Lord of the Rings, Part One. [Red. | 4,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erlend_Wiborg | 2023-02-04 | Erlend Wiborg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:FrP-politikere i Østfold', 'Kategori:Fødsler 20. januar', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Lokalpolitikere i Moss', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2013–2017', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2017–2021', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2021–2025', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Østfold', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra FrP', 'Kategori:Tillitsvalgte i FpU'] | Erlend Wiborg (født 20. januar 1984 i Sarpsborg) er en norsk politiker (FrP). Han er stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet i Østfold etter valget i 2013. Han var leder i Stortingets arbeids- og sosialkomité.
| Erlend Wiborg (født 20. januar 1984 i Sarpsborg) er en norsk politiker (FrP). Han er stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet i Østfold etter valget i 2013. Han var leder i Stortingets arbeids- og sosialkomité.
== Bakgrunn ==
Wiborg fullførte videregående skole ved Kirkeparken videregående skole i 2003. Deretter jobbet han som abonnement- og annonseselger fra 2003 til 2007, da han ble heltidspolitiker i fylkestinget i Østfold.
== Politikk ==
Før dette var han blant annet varaordfører i Moss og gruppeleder på fylkestinget i Østfold. Han har også vært Østfold Frps 2. vararepresentant til Stortinget i perioden 2005–2009 og var 1. vararepresentant i perioden 2009–2013.Wiborg ble innvalgt i bystyret og fylkestinget i 2003 og gjenvalgt både i 2007 og 2011. Fra 2011 til 2013 var han varaordfører i Moss.
Han har også sittet i fylkesstyret i Østfold FrP siden 2000/01 og har siden 2007 vært politisk nestformann i Østfold Fremskrittsparti. Han var Frps ordførerkandidat i Moss ved valgene i 2007 og 2011. Han har tidligere hatt en rekke ungdomspolitiske verv, bl.a. som formann i Østfold FpU (2002–2006) og sentralstyremedlem i FpU (2004–2006).
Wiborg er fra 2021 FrPs innvandrings- og integreringspolitiske talsperson.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erlend Wiborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Erlend Wiborg hos Stortinget
(no) Erlend Wiborg hos Norsk senter for forskningsdata | Erlend Wiborg (født 20. januar 1984 i Sarpsborg) er en norsk politiker (FrP). | 4,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viborg | 2023-02-04 | Viborg | ['Kategori:56°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Region Midtjylland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Viborgs geografi'] | Viborg er en av de eldste byene i Jylland i Danmark. Byen hadde 35 656 innbyggere per 1. januar 2010, og innbyggertallet for hele Viborg kommune (arealmessig Danmarks største) er på 93 310 innbyggere (2010). Byen er administrasjonssentrum i Region Midtjylland (tidligere i det mindre Viborg amt) og Viborg kommune. Den var hovedsamlingsstedet i regionen fra Knud den stores tid på 1000-tallet. Magnus den gode ble hyllet i 1042 på tinget i Viborg, som frem til midten av 1600-tallet var med på å utpeke kongene.
Navnet på byen er endret mange ganger, fra Wibiærgh og Wybærgh til Wiburgh samt det latinske navnet Wibergis. «Borg» kommer av at byen ligger høyt i terrenget, og det var et mye brukt sted for gudedyrkelse. Fra gammelt av betyr «vi» det samme som helligdom.
| Viborg er en av de eldste byene i Jylland i Danmark. Byen hadde 35 656 innbyggere per 1. januar 2010, og innbyggertallet for hele Viborg kommune (arealmessig Danmarks største) er på 93 310 innbyggere (2010). Byen er administrasjonssentrum i Region Midtjylland (tidligere i det mindre Viborg amt) og Viborg kommune. Den var hovedsamlingsstedet i regionen fra Knud den stores tid på 1000-tallet. Magnus den gode ble hyllet i 1042 på tinget i Viborg, som frem til midten av 1600-tallet var med på å utpeke kongene.
Navnet på byen er endret mange ganger, fra Wibiærgh og Wybærgh til Wiburgh samt det latinske navnet Wibergis. «Borg» kommer av at byen ligger høyt i terrenget, og det var et mye brukt sted for gudedyrkelse. Fra gammelt av betyr «vi» det samme som helligdom.
== Historie ==
=== Ca. år 900 – 1750 ===
Det er arkeologisk belegg for at den første bydannelsen i Viborg fant sted på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. Dette har foregått ved at én eller flere store vikinggårder ble stykket ut i mindre parseller langs en gate.
Viborg er også nevnt i en litterær kilde, Gisle Surssons saga, hvor man kan lese at Gisle og to av hans venner fra Island rejste sydpå til Danmark og kom til købstaden Viborg, hvor de blev vinteren over hos en mann ved navn Sigurhaddur. Dette skal ha foregått i 961, men da sagaen ble skrevet flere hundre år senere, er teksten ikke noe sikkert vitnesbyrd om Viborgs alder. Rundt 1060 ble Jylland delt inn i bispedømmer og Viborg ble bispestad. I begynnelsen av 1100-tallet begynte oppføringen av domkirken. På midten av 1100-tallet ble byen i forbindelse med stridighetene mellom kongsemnene Svein Grathe, Knud og Valdemar den store befestet med en vold og en grav. Inngang til byen var deretter gjennom en av 5 byporter ved Skt. Mathias Gade, Skt. Mikkels Gade, Skt. Hans Gade, Skt. Mogens Gade og Skt. Ibs Gade.
På begynnelsen av 1300-tallet bygget kong Erik Menved en befestning på en høyde ved Viborgsøerne. Befestningen ble ikke bygget til beskyttelse av byen og dens borgere, men var en såkalt tvangsborg som skulle sikre kongens innflytelse på Viborg landsting. Borgen ble revet ned igjen allerede i forbindelse med det neste kongeskiftet i 1319, da Erik Mendveds bror, Kristoffer II ble konge. Høyden hvor befestningen lå er nå en del av parkanlegget Borgvold. På toppen av bakken står et monument over kong Erik Eiegod.
I middelalderen hadde Viborg fem klostre og tolv sognekirker. Med unntak av en del av Gråbrødre kloster og Sortebrødre kloster hørende kirke, ble alle klostrene samt de tolv sognekirkene revet ned i forbindelse med reformasjonen. Den luthersk-evangeliske reformasjonen av det egentlige Danmark startet i Viborg i forbindelse med Hans Tausens opphold i byen i årene 1525–1529. I 1836 ble det reist en minnesten for «Reformationen» utført av bildehuggeren H.E. Freund.
Byen har vært utsatt for flere store branner, blant annet i 1501 og i 1567. Den helt store katastrofen inntraff den 25. juni 1726, da det oppsto en brann som i løpet av de følgende dagene ødela hele den østlige delen av byen, inklusive domkirken, Sortebrødre Kirke og rådhuset. Det tok meget lang tid før Viborg kom på fote igjen. Byen hadde i middelalderen hatt 4 000 – 5 000 innbyggere og hadde i midten av 1700-tallet under 2 000 innbyggere.
=== Begynnelsen av 1800–tallet til i dag ===
Viborg begynte å ta seg opp igjen i 1830-årene, blant annet i forbindelse med, at Stenderforsamlingen for Nørrejylland fikk sete i Viborg. Siden kom andre institusjoner til byen, blant annet garnisonen, Danmarks første kredittforening og Hedeselskabet.
I 1864 ble jernbanestrekningen fra Langå over Viborg til Skive åpnet. Den første jernbanestasjonen var plassert ved Søndersø, men i 1896 la man banen sydvest rundt byen og den nye stasjonsbygningen ble oppført samme år på sin nåværende plassering. To andre jernbanelinjer, som gikk fra Viborg over Karup til Herning og fra Viborg over Pårup til Mariager, har blitt nedlagt.
Fra 1865 til 2001 hadde Viborg en garnison, Prinsens Livregiment i byen. Da regimentet forlot byen ble kasernen overtatt av Viborg kommune.
I byen er Landsarkivet for Nørrejylland. Hovedbygningen som sto ferdig i 1891 ble oppført av arkitekt Hack Kampmann.
== Landstinget i Viborg ==
Viborg var hovedtingsted i Nørrejylland fra Knut den stores tid på 1000-tallet. Munken Ælnoth skrev ca. 1120:
Der samles hyppigt store skarer fra hele Jylland, dels for at forhandle om de fælles anliggender, dels for at drøfte, hvorvidt lovene er retfærdige eller endnu gyldige, og tillige give dem fasthed. Og hvad der er blevet fastlagt med enigt samtykke af den forsamlede mængde, kan ikke ustraffet sættes ud af kraft i nogen egn af Jylland.
En av landstingets funksjoner var å hylle, dvs. godkjenne den nyvalgte kongen. Den første kongehyllingen på Viborg Landsting mener man fant sted i 1027. Det var Hardeknut som ble hyllet som dansk konge. Den siste kongehyllingen av den kun 9-årige kronprinsen som senere ble kong Christian V, fant sted i 1657. Etter at eneveldet og arvekongedømme ble innført i 1660, skulle kongene ikke lenger hylles på landstingene.
Landstinget ble formelt nedlagt i 1806, men hadde da allerede mistet mesteparten av sin innflytelse og var i realiteten kun en domstol. Den nåværende Vestre Landsret, som har hovedsete i Viborg, kan sies å være en etterlevning fra det gamle landsting.
== Bilder ==
== Vennskapsbyer ==
Hamar
Borgå
Kecskemét
Dalvíkurbyggð
Marijampolė
Lund
Lüneburg
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Viborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Viborgs Historie
Viborg hos Den Digitale Byport | Viborg eller Wiborg er et navn som er dannet av en sammensetning av de norrøne ordene vé (kultplass) og borg (befestning). Skrivemåten med «W» er en eldre skrivemåte. | 4,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Datasnok | 2023-02-04 | Datasnok | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datakriminalitet', 'Kategori:Datakultur', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | En datasnok eller hacker er en person som setter pris på den intellektuelle utfordringen ved å bryte grenser eller jobbe seg rundt begrensninger på et felt vedkommende er interessert i, primært dataprogrammering. Begrepet «hacker» oppstod blant informatikk-studentene på Massachusetts Institute of Technology i 1960-årene.
| En datasnok eller hacker er en person som setter pris på den intellektuelle utfordringen ved å bryte grenser eller jobbe seg rundt begrensninger på et felt vedkommende er interessert i, primært dataprogrammering. Begrepet «hacker» oppstod blant informatikk-studentene på Massachusetts Institute of Technology i 1960-årene.
== Definisjon ==
Jargon File definerer hacker slik:
En person som liker å utforske i detalj egenskaper ved programmerbare systemer, i motsetning til vanlige brukere som foretrekker å bare lære seg det mest nødvendige.
En som programmerer entusiastisk (og som gjerne blir oppslukt av det) eller som setter pris på programmeringspraksis snarere enn bare teori om programmering.
En person som vet å sette pris på «hack value»
En person som er god til å programmere raskt
En ekspert på et bestemt program, eller som ofte jobber på eller i det, f.eks. en Unix-hacker.
En ekspert eller entusiast på et vilkårlig område (man kan være en astronomi-hacker, f.eks.).
En som setter pris på den intellektuelle utfordringen det er å bryte grenser eller jobbe seg rundt hindringer.
En ondsinnet innbruddstyv som snoker i fremmede systemer for å finne hemmeligstemplet informasjon eller sårbarheter som kan utnyttes.Det siste punktet er kontroversielt, og mange i hackermiljøet mener den korrekte betegnelsen på en slik person (med onde hensikter) er cracker (Criminal Hacker).
Forskjellige typer hackere:
Black Hat/Cracker: Hacker med ondsinnede hensikter. Hattfargen er en referanse til western-filmer der skurkene som regel hadde svarte hatter - i motsetning til helten(e) som hadde hvite/lyse hatter.
White Hat: Hacker som ikke har onde hensikter (noen ganger referert til som "etisk hacker").
Grey Hat: En hacker som er midt imellom Black Hat og White Hat. Hverken good guy eller bad guy.
Blue Hat: En hacker som arbeider for et datasikkerhetfirma, og som tester ut systemer og programmer før lanseringen for å avdekke sårbarheter. Begrepet har også vært assosiert med en årlig sikkerhetskonferanse av Microsoft, og det uoffisielle navnet er en referanse til blå fargen i Microsofts logo.
== Kjente personer ==
Adrian Lamo - har ulovlig brutt seg inn i datasystemene til The New York Times, Yahoo og Microsoft.
Julian Assange - dataprogrammerer, internettaktivist og hacker
Kevin Mitnick - en av de mest berømte hackere som noensinne er blitt fengslet
Richard M. Stallman - grunnleggeren av GNU-prosjektet og Free Software Foundation
== Se også ==
2600: The Hacker Quarterly - Tidsskrift som tar opp spørsmål som er aktuelle for datasnoker.
Datakriminalitet
== Referanser ==
== Kilder ==
The Original Hacker's Dictionary Besøkt 12. april 2015
Språkrådet: På godt norsk – avløserord Besøkt 12. april 2015 | En datasnok eller hacker er en person som setter pris på den intellektuelle utfordringen ved å bryte grenser eller jobbe seg rundt begrensninger på et felt vedkommende er interessert i, primært dataprogrammering. Begrepet oppstod blant informatikk-studentene på Massachusetts Institute of Technology i 1960-årene. | 4,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volkswagen | 2023-02-04 | Volkswagen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Selskaper etablert i 1937', 'Kategori:Volkswagen'] | Volkswagen (forkortet VW, på norsk i blant oversatt til «Folkevogn») er et tysk bilmerke eiet av Volkswagen AG, internasjonalt kjent som Volkswagen Group, og som produserer og markedsfører en rekke bilmodeller under merket, herunder Volkswagen Golf og Volkswagen Passat.
Gruppens totale billproduksjon i 2007 var på 6,2 millioner, herav var 3,6 millioner VW-merker. De resterende var av merkene Audi, SEAT, Lamborghini og Škoda, samt lastebiler. Omsetningen i 2007 var på 108 807 millioner euro, som tilsvarer 878 milliarder norske kroner. Konsernet har totalt 171 bilmodeller og det blir produsert 24 400 biler hver arbeidsdag.
Porsche, som hadde 12 000 ansatte, eide i 2009 30 % av aksjene i Volkswagen, som da hadde 330 000 ansatte. I juli 2009 ble det besluttet å slå sammen de to selskapene.I september 2015 ble det kjent at Volkswagen overfor amerikanske miljøvernmyndigheter innrømmet å ha installert en spesiell programvare i en del av sine biler med motortype type EA 189 for å få dem til å fremstå som mer miljøvennlige enn de i realiteten er. De berørte modellene er Jetta, Beetle, Golf og Audi A3 2009 til 2015 og Passat 2014 og 2015, alle med 2,0 liters dieselmotor. Dette førte til at selskapets toppsjef, Martin Winterkorn, i en videomelding gikk ut og ba om unnskyldning. Som en følge av avsløringen av omfattende juks som kan angå 11 millioner biler verden over, falt Volkswagens børsverdi med mer en 35 %.
| Volkswagen (forkortet VW, på norsk i blant oversatt til «Folkevogn») er et tysk bilmerke eiet av Volkswagen AG, internasjonalt kjent som Volkswagen Group, og som produserer og markedsfører en rekke bilmodeller under merket, herunder Volkswagen Golf og Volkswagen Passat.
Gruppens totale billproduksjon i 2007 var på 6,2 millioner, herav var 3,6 millioner VW-merker. De resterende var av merkene Audi, SEAT, Lamborghini og Škoda, samt lastebiler. Omsetningen i 2007 var på 108 807 millioner euro, som tilsvarer 878 milliarder norske kroner. Konsernet har totalt 171 bilmodeller og det blir produsert 24 400 biler hver arbeidsdag.
Porsche, som hadde 12 000 ansatte, eide i 2009 30 % av aksjene i Volkswagen, som da hadde 330 000 ansatte. I juli 2009 ble det besluttet å slå sammen de to selskapene.I september 2015 ble det kjent at Volkswagen overfor amerikanske miljøvernmyndigheter innrømmet å ha installert en spesiell programvare i en del av sine biler med motortype type EA 189 for å få dem til å fremstå som mer miljøvennlige enn de i realiteten er. De berørte modellene er Jetta, Beetle, Golf og Audi A3 2009 til 2015 og Passat 2014 og 2015, alle med 2,0 liters dieselmotor. Dette førte til at selskapets toppsjef, Martin Winterkorn, i en videomelding gikk ut og ba om unnskyldning. Som en følge av avsløringen av omfattende juks som kan angå 11 millioner biler verden over, falt Volkswagens børsverdi med mer en 35 %.
== Historie ==
Selskapet ble grunnlagt 30. mai 1937 i Tyskland for å produsere Folkevognen. Den nazistiske regjeringens ønske var at alle skulle ha råd til å kjøpe seg en bil, og ettersom Tysklands daværende folkevogn og største bilprodusent, Opel, nettopp hadde blitt kjøpt opp av amerikanske General Motors, ble det nok fra Adolf Hitlers side maktpåliggende å erstatte Opels suverene posisjon som bestselger. Hitler gav oppdraget til den østerrikske konstruktøren Ferdinand Porsche. Prototyper av bilen ble kalt KdF-Wagen (Kraft durch Freude = Styrke gjennom glede), og var tilgjengelige fra 1936. De første ble produsert i Stuttgart. Bilen hadde allerede sin karakteristiske runde form og VW-motoren. Da den tyske bilindustrien var ute av stand til å imøtekomme Hitlers krav om å bygge en folkevogn til en salgspris på 1 000 Reichsmark eller mindre, bygget Porsche en ny Volkswagen-fabrikk i Fallersleben til en meget høy kostnad, som ble dekket ved at man forsynte seg av Tysk arbeidsfront (Deutsche Arbeitsfront) sine oppsamlede midler, og kontingenter innbetalt av DAFs medlemmer. Folkevognen ble solgt til tyske arbeidere på avbetaling, men starten på andre verdenskrig betød at ingen av de 340 000 arbeiderne som betalte avdrag på et bilkjøp, mottok noen bil. Hele prosjektet bedømmes i dag som økonomisk feilslått, og var mulig bare takket være de nazistiske styresmaktenes korrupsjon.Erwin Komenda, som hadde vært Porsches sjefdesigner, utviklet folkevognens (også kalt «Boble») berømte form.
Den nye fabrikken i Wolfsburg hadde bare produsert noen få biler da krigen brøt ut. Derfor var de første masseproduserte bilene militære kjøretøyer, som den jeep-lignende Kübelwagen og den amfibiske Schwimmwagen.
Etter annen verdenskrig utviklet Volkswagen seg til en av verdens største bilprodusenter.
== Boblens tekniske utforming ==
Boble fikk svært god fremkommelighet på snø takket være hekkmotor og bakhjulstrekk. Forhjulene bar relativt liten vekt og presset snøen moderat godt sammen. Når bakhjulet kom i samme sporet trykket det ned snøen litt ekstra og fikk godt grep og slapp å «skyve» løssnø foran seg. Hjulene var store (380 mm (15 ")). Med kjetting på bakhjulene var det mulig å passere relativt dyp snø. Bilen skled på snøen med forhjulene høyt og bakhjulene ned på fast grunn.
Både fram- og bakhjul hadde fjæring med tverrgående torsjonsarmer koblet til bakovervendte opphengsarmer, to foran og en bred arm bak. Gearkasse og differensial lå foran boksermotoren. Drivleddet på siden av differensialen var koblet til en stiv drivaksel som var festet i midten av bakhjulet, slik at på en oppjekket boble pekte bakhjulene nedover og innover, mens på en tungt lastet boble sto bakhjulene utover og nedover. Eksosanlegget ledet eksos fra manifolder på hver side av den luftkjølte boksermotoren til en felles eksospotte bak motoren med to utløpsrør. Gjennom eksospotta gikk et rør med luft som ble varmet opp og ble ledet inn i bilen med størst hull under begge bakseter. Noe av denne luften fortsatte gjennom de nedre kanalene under dørene til utløp ved sjåførenes og framsetepassasjerenes føtter. Derfra gikk kanaler opp mot frontruta for defrostereffekt. Det var ikke særlig åpning til å slippe ventilasjonsluft ut av bilen, og om vinteren var det nødvendig å sette opp et lite ventilasjonsvindu i døra for å få varmluft inn i bilen. Reservehjulet var midtplassert helt foran i bilen i bagasjerommet, rett foran bensintanken. Siden motoren var bak, var det største bagasjerommet foran, like over bena til sjåfør og framsetepassasjer. Flere vitsetegninger fra den tiden påpekte mangel på motor under panseret foran, eller en ekstra motor bak. Det var et bagasjerom i kupeen bak bakseteryggen, under bakvinduet. For småbarn var dette et populært sted å sitte på turen. Bilen hadde 6 volts anlegg til sent på 1960-tallet da 12 volts anlegg overtok. De siste årgangene bobler hadde McPherson hjuloppheng foran. På 50-tallet og tidlig på 60-tallet var gearstangen på forskjellige bilmerker plassert mange forskjellige steder; på rattstammen, i dashbordet eller langt framme eller lenger bak på gulvtunnelen. Bobla var tidlig ute med 4-trinns girkasse med girstang rett ned på tunnelen like ved framkanten av forsetene slik det er nesten enerådende nå.
== Modeller ==
Ameo
Arteon
Atlas
Beetle
Bora
Golf
Gol
Fox
Jetta
Lamando
Lavida
Passat
Phideon
Polo
Santana
Sharan
Tiguan
Touareg
Touran
T-Cross
T-Roc
Up!
Vento
== Modellendringer ==
Volkswagen har hatt spesifikke årsmodeller som har redesign eller viktige endringer fra foregående modeller. Eksempler som følger er:
I 1973 ble det bestemt at den originale tyskproduserte bobla ikke skulle være i vanlig produksjon lenger og Polo, Passat og Golf ble brakt på markedet.
I 1984 kom Mark II-varianten av Volkswagen Golf, samt ansiktsløftningen på Volkswagen Passat. De luftkjølte boxermotorene i Volkswagen Caravelle og Transporter forsvant og ble erstattet med den vannavkjølte «Wasserboxer»-motoren.
I 1991 forsvant siste rest av de boxermotordrevne Type 2 Transporter og Caravelle, og det ble også lansert nye varianter av denne serien. 1991 var også siste år den originale Golf II og søsterbilen Jetta ble produsert, da den ble fulgt opp av en ny generasjon Golf. Jetta-navnet forsvant, og sedan-varianten av Golf ble i stedet hetende Vento. 1991 er dermed viktig for Volkswagen med tanke på overgangen fra 1980-tallets kantete biler. Denne reformen begynte spesifikt i 1988, med redesignet av Passat for å skape en ny bil. I 1990 fulgte redesign av Polo, og også den ble rundere og fikk et mer moderne preg. Etter hvert fulgte samtlige modeller etter.
== Andre bilmerker som eies av Volkswagen-konsernet ==
Audi
Bentley
Bugatti
Lamborghini
Porsche
Scania
Škoda
SEAT
M.A.N og/eller MAN SE
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Volkswagen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Volkswagen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
=== Norske Volkswaken-klubber ===
VW-Audi Club Norwegen
Veteran VW Klubben Norge
VW Norge
vwbus.no | Volkswagen (forkortet VW, på norsk i blant oversatt til «Folkevogn») er et tysk bilmerke eiet av Volkswagen AG, internasjonalt kjent som Volkswagen Group, og som produserer og markedsfører en rekke bilmodeller under merket, herunder Volkswagen Golf og Volkswagen Passat. | 4,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hawker_Hurricane | 2023-02-04 | Hawker Hurricane | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Enmotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Fly fra andre verdenskrig', 'Kategori:Hawker-luftfartøy', 'Kategori:Jagerbombere', 'Kategori:Jagerfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hawker Hurricane var en britiskprodusert en-seters jagerfly og jagerbomber brukt av Royal Air Force under den andre verdenskrig. Flyet hadde en tradisjonell konstruksjon med et rammeverk av metallrør, kledd med trespiler og trukket med seilduk og var ikke like rask og elegant som den mer moderne Spitfire. Det var likevel Hurricane som bar hovedbøren under slaget om Storbritannia der de skjøt ned flere fly enn Spitfire. Etter slaget var Hurricane foreldet som førstelinjes jagerfly i Europa, men flyet var robust og lett å fly og ble brukt i Afrika, Middelhavet og i Sørøst-Asia. Forbedrede utgaver med maskinkanoner var i bruk helt fram til slutten av krigen som bakkeangrepsfly.
Mer enn 14 000 fly ble produsert (alle varianter) frem til produksjonen opphørte i 1944. Hurricane fløy på alle fronter under krigen, og mange maskiner havnet også på Aksemaktenes hender.
| Hawker Hurricane var en britiskprodusert en-seters jagerfly og jagerbomber brukt av Royal Air Force under den andre verdenskrig. Flyet hadde en tradisjonell konstruksjon med et rammeverk av metallrør, kledd med trespiler og trukket med seilduk og var ikke like rask og elegant som den mer moderne Spitfire. Det var likevel Hurricane som bar hovedbøren under slaget om Storbritannia der de skjøt ned flere fly enn Spitfire. Etter slaget var Hurricane foreldet som førstelinjes jagerfly i Europa, men flyet var robust og lett å fly og ble brukt i Afrika, Middelhavet og i Sørøst-Asia. Forbedrede utgaver med maskinkanoner var i bruk helt fram til slutten av krigen som bakkeangrepsfly.
Mer enn 14 000 fly ble produsert (alle varianter) frem til produksjonen opphørte i 1944. Hurricane fløy på alle fronter under krigen, og mange maskiner havnet også på Aksemaktenes hender.
== Merlin-motor og en «uhørt bevæpning» ==
I 1934 utlyste the Air Ministry i Storbritannia spesifikasjon F.5/34. Denne utlysningen ba om en jagerflykonstruksjon som kunne bruke den nye Rolls-Royce PV-12 motoren, senere kjent som Rolls-Royce Merlin. Jagerflyet var tenkt som et monoplan, selv om det ikke sto eksplisitt i F.5/34. En annen viktig faktor var bevæpningen.
Med den nye motoren antok the Air Ministry at en pilot ikke ville ha tid til å skyte på et fiendefly lenge nok til at to maskingevær ville kunne gjøre tilstrekkelig skade. Spesifikasjonen bad derfor om at de nye flyene kunne ta hele åtte Browning M1919 maskingevær, dobbelt så mange som på de tyngst bevæpnede jagerflyene på den tiden.
== Sydney Camm og Hawkerfabrikken ==
I 1934 besto RAF av bare 13 skvadroner, utstyrt med dobbeltdekkere, alle designet av og bygget av Hawker Aircraft Ltd., der Sydney Camm arbeidet som designer. Camm var en av Storbritannias ledende flykonstruktør og Hawker var interessert i en kontrakt på et nytt jagerfly. Camm hadde faktisk tegnet et forslag til en ny jager året før, basert på Hawker Fury. Grunnkonstruksjonen med et ramverk av stålrør var den samme for å kunne utnytte Hawkerfabrikkens eksisterende utrustning og delelager. Denne konstruksjonen var for konvensjonell, selv for det svært konservative Air Ministry. Camm vendte tilbake til tegnebordet og reviderte den og denne gangen ble modellen antatt.Camms utforming av det nye jagerflyet var basert på mange av de samme prinsippene som lå bak Hawker Hart-serien, med skroget konstruert rundt et rammeverk av stål- og aluminiumsrør, og trukket med trelister som holdt oppe ytterhuden av seilduk. Med tanke på økonomi ble flyet konstruert slik at fabrikken kunne gjenbruke en del av de allerede eksisterende jiggene for selve skroget og halen. På mange måter var flyet en Hawker Fury med bare ett vingepar og innfellbart understell. I begynnelsen ble det ofte omtalt som the Fury monoplane. Selv for et utrenet øye skal det være mulig å se slektskapet, særlig likner halepartiet på de to flyene hverandre.
== Protoptype og konstruksjon ==
Bygging av en prøvemodell i tre begynte høsten 1934 og var klart på tampen av året. Etter en del justeringer for å kunne bruke den nye PV-12 motoren fra Rolls-Royce ble en flygende prototype påbegynt i august 1935. Takket være den tradisjonelle konstruksjonen og Camms lange erfaring som konstruktør, var prototypen K5083 klar til prøveflygning allerede i oktober samme år.Hurricane var på mange måter en hybrid mellom mellomkrigstidens dobbeltdekkere av spanter og seilduk og de senere monocoque-konstruksjonene som Spitfire og Hawker Tempest. Bærerammen i skrog og vinger var av duraluminium- og stålrør. Framkanten på vingene, cockpiten og nesepartiet var dekket med metallplater, mens resten var trukket med seilduk. Vingene var relativt tykke og ga godt løft og gjorde flyet lett å manøvrere i lave hastigheter.
Det innfellbare understellet løftet seg med vinkel innover slik at hjulleggene var festet i vingene langt fra hverandre. Den lange avstanden mellom hjulene gjorde flyet stødig på bakken. Sammen med den lave landingshastigheten gjorde det Hurricanen lett å ta av og lande med, særlig på gressbaner.
== Produksjon og krigsfrykt ==
Rundt midten av 1930-tallet begynte det å gå opp for mange at det ville kunne bli en ny krig. RAF ville trenge nye fly – fort. I motsetning til Spitfire-jageren som var en ny og uprøvet design, kunne Camms modell straks settes i produksjon takket være den tradisjonelle konstruksjonen. Hurricane var dessuten relativt billig av samme grunn, man kunne få tre Hurricane for prisen av to Spitfire. Selv om Spitfire uten tvil var en bedre og mer moderne jager, ble det derfor besluttet å starte full produksjon av Hurricane. I 1936 rullet den første produksjonsmodellen ut fra Hawker-fabrikken.
Produksjonsmodellen hadde gjennomgått små endringer i forhold til prototypen. De åpne eksorsportene var byttet ut med eksosrør som pekte bakover og gav en liten ekstra ytelse, deler av dekket til understellet ble droppet. Prototypen hadde en tendens til å komme i spinn, og det ble montert en langsgående kjøl av tre på undersiden av skroget, parallelt med halefinnen som gjorde flyet mer stabilt i lufta. Det innfellbare halehjulet på prototypen ble byttet med et fastmontert hjul. Hurricane kom med RAFs standardiserte brune og grønne kamuflasjemaling fra fabrikken.
Hurricane var Englands første moderne enkeltdekker. Mange nasjoner meldte sin interesse, og fly ble solgt til en rekke land, blant annet Sør-Afrika, Canada, Tyrkia, det persiske imperium, Jugoslavia, Belgia og Romania, men salg til flere av landene ble stoppet på grunn av krigen. Flere av flyene havnet på Aksemaktenes side, slik som de som ble solgt til Romania og fly som ble erobret, stjålet eller på annen måte havnet i Finland, Irland og Japan.
== Flyveegenskaper ==
Hurricane har et blandet rykte som jagerfly. Det har i ettertid gjerne blitt sammenliknet med Messerschmitt 109 og Spitfire. I forhold til dem begge hadde Hurricane relativt høy luftmotstand på grunn av de tykke vingene og seildukskonstruksjonen og var derved noe langsommere. Spitfire var også lettere på rorene og kunne manøvrere kjappere. Hurricane hadde mindre svingradius enn begge, særlig i forhold til Messerschmitt, men både stupte og klatret mye langsommere. Under slaget om Storbritannia klarte Hurricane seg likevel godt. Seildukskonstruksjonen gjorde at granatene fra autmatkanonene tyske jagere var utstyrt med kunne slå tvers gjennom flykroppen uten å eksplodere, og derved gjorde minimal skade. Fordi flyet var relativt lett å fly og å lande, var det egnet for de mange uerfarne pilotene RAF måtte sette inn i skvadronene etterhvert som tapstallene steg. Flygeresset «Bob» Stanford Tuck, som ble overført fra en Spitfire-squadron for å lede en Hurricane-squadron, sammenliknet de to flytypene slik:
Mitt første inntrykk etter å ha gått fra Spitfire til Hurricane, var ikke godt. Hun var som en flygende bombe, en stor, treg gamp. Men etter noen minutter fant jeg Hurricanens fortrinn. Hun var stødig som en klippe og vidunderlig lett å skyte med. På en eller annen måte gav hun piloten en fabelaktig selvsikkerhet. Du følte deg helt trygg i Hurricanen.
I gjennomsnitt skjøt Hurricane-piloter ned 1,3 fiendtlig fly for hver Hurricane som ble skutt ned. Til sammenlikning hadde Spitfire en nedskytning/tap-rate på 1,8. Noe av denne forskjellen skyldes at de raskere Spitfire-jagerne gjerne ble brukt mot den tyske jagerflyeskorten, mens de mer stødige Hurricane ble brukt mot bombefly der det var mulig. Forskjellen i ytelse på de to jagerflyene hadde ikke så mye å si i en kampsituasjon, der overhøyde, drivstoffmengde og overraskelsesmoment var langt viktigere for utfallet.Hurricanes fordel som fly var at den var svært stødig i flukt. I motsetning til Spitfire var den grei å håndtere selv på svært dårlige rullebaner. De tykke vingene gav rom til et robust understell som tålte hard behandling, og konstrusjonen av motorhuset gjorde at piloten hadde relativt god utsikt over nesen. Dette gjorde flyet godt egnet til tjeneste fra improviserte flystriper og steder med vanskelige forhold der styrke og pålitelighet var viktigere enn kampegenskaper.
== RAFs arbeidshest ==
=== Slaget om Storbritannia ===
Da slaget om Storbritannia startet sommeren 1940 hadde RAF dobbelt så mange Hurricane som Spitfire. Det var Hurricanen som kom til å bære hovedbyrden i slaget. Dens største fordel var Sydney Camms tradisjonelle konstruksjon. De britiske bakkemannskapene var vant med seilduk og spanter, og mange av reservedelene fra tidligere Hawker-fly kunne brukes. Kulehull i seilduk kunne oftest repareres med seildukslapper og lim. Mange fly kunne repareres på stedet og sendes i kamp igjen, mens Spitfire med tilsvarende skader måtte sendes til fabrikken for reparasjon. Selv om Spitfire hadde bedre nedskyting/tap-rate under slaget om Storbritannia, var de totale tapstallene mye høyere enn for Hurricane. Dette skyldtes fly som var for skadet til å kunne repareres og fly som forulykket av andre årsaker enn kamp. Det er blitt sagt at under slaget om Storbritannia elsket pilotene Spitfiren, mens bakkemannskapene elsket Hurricanenen.
=== Utmerkelser til Hurricane-piloter ===
RAFs 303 Squadron, som skjøt ned flest fiendelfy under slaget om Storbritannia, fløy Hurricane. Det samme gjorde det høyest dekorerte flyveresset under slaget, den tsjekkiske piloten Josef František. Også RAFs høyest dekorerte flyveress gjennom hele krigen, Marmaduke 'Pat' Pattle skåret mesteparten av sine seiere med Hurricane. Det eneste Victoria Cross som ble tildelt Fighter Command i løpet av hele krigen gikk til James Brindley Nicolson, nok en Hurricane-pilot. Etter slaget ble det imidlertid klart at Hurricane var foreldet som frontlinje-jagerfly. De ble tatt ut av jageravdelingene og brukt som nattjagere og jagerbombere eller sendt til avsidesliggende frontavsnitt.
=== Hurricane i andre land ===
Erfaringen med Hurricane som et driftssikkert fly gjaldt først og fremst RAF. Særlig de finske og det sovjetiske flyvåpenet var lite begeistret for Hurricanen. Alle skruer og fester trengte et spesialverktøy, the Hawker tool, som fulgte med hvert fly. Mens RAF alltid hadde mange slike til overs, var andre flyvåpen hjelpeløse skulle de miste sine. Russerne hadde også problemer med å skaffe 100 oktan drivstoff til Merlin-motoren, og fikk derved ikke den samme ytelsen ut av den som RAF gjore. På dette punktet i krigen hadde også`maskingevær-bevæningen begynt å bli for lett for luftkamper mot de etter hvert godt pansrede tyske flyene.Selv etter at Hurricanen var foreldet som jagerfly, ble den høyt verdsatt som bakkeangrepsfly. Stadig nye versjoner (se under) med kraftigere bevæpning og bedre motor gjorde den til et verdifullt arbeidsredskap, særlig i Afrika og i Sørøst-Asia. Camms konstruksjon var i produksjon helt fram til 1944, og Hurricane fløy stridsoppdrag helt fram til krigens slutt.
== Produksjonshistorie ==
Hurricane-jagere ble produsert i flere fabrikker spredt rundt i England, og med en egen produksjonsserie i Canada. Med unntak av den aller første produksjonsserien var de eneste forskjellene på de forskjellige modellene motoren (de senere modellene hadde lengre motorhus med plass til kompressor), propell og bevæpning. En av fordelene med konstruksjonen var at delene kunne gå om hverandre uten spesielle tilpasninger. En del fly ble satt sammen av havarerte maskiner, og gamle maskiner ble oppgradert. Eksempelvis ble alle Sea-Hurricane laget ved konvertering av vanlige Hurricane-fly, ofte utrangerte maskiner. Modellnavnene ble i noen tilfeller endret i etterkant, Mk.IIe-modellen ble omdødpt til Mk.IV etter omkring 250 bygde maskiner. Noen nøyaktig oversikt over hvor mange Hurricane som ble produsert er derfor ikke mulig å gi, men totalproduksjonen blir gjerne oppgitt som 14 533 stykker.
=== Hurricane Mk.I ===
Den første produksjonsmodellen hadde seilduksvinger, en Watts tobladet fast trepropell og ble drevet av en Merlin Mk. II eller III med 1030 hestekrefter (768-kW). Bevæpningen var åtte .303 Browning maskingevær. Det ble produsert 430 fly av denne modellen fra 1937 til 1939.
Mk.Ia
I 1939 ble versjonen revidert med flere forbedringer. De viktigste var at Merlin Mk.II- motoren ble byttet ut med en Mk.III. Seilduksdelen av vingene ble byttet ut med en sterkere konstruksjon dekket med metallplater. Den tobladete trepropellen ble i første omgang byttet ut med en de Havilland trebladers, vridbar metallpropell. I løpet av 1939 sørget RAF for å sikre seg 500 slike fly som ble ryggraden av jageravdelingene. Flere av dem var eldre fly som var blitt oppgradert til den nye standarden.
De Haviland fikk problemer med leveransen av propeller i 1939. Propeller fra Rotol ble brukt i stedet på de nyproduserte Hurricanene. Disse var bygget for Spitfire-jagere og hadde butte spinnere og litt for stor diameter for Hurricanens snute, og propellen hadde det med å skvette olje. Det ble derfor montert en oljesamlering bak spinneren, og denne ble beholdt på senere Hurricane-modeller, på tross av at de store Rotol-spinnerne bare ble brukt på Mk.I-serien. 3 289 Mk.Ia ble bygget før produksjonen av senere modeller overtok i 1941. I tillegg ble en del av de eldre Mk.I-maskinene oppgradert til Ia-standard, og en egen serie på 600 fly med Rolls-Royce Mk.III-motor ble bygget i Canada.
Krigserfaringene gjorde det snart klart at maskingevær var i letteste laget for å håndtere bombefly. Allerede i 1939 ble det gjort forsøk på å montere en Oerlikon 20 mm maskinkanon i egne gondoler under hver vingene, men installasjonen fungerte dårlig og ble aldri prøvd i kamp.
Annen brukEn del utrangerte Mk.I ble senere modifisert til å kunne skytes ut med katapult fra skip. Disse ble kalt «Sea Hurricanes» (se lenger ned).
Etter slaget om Frankrike ble flere par med skadde vinger returnert til Hawker, som kunne eksperiemnetere med installering av den den nye Hispano-kanonen. Disse var mindre og nettere enn Orelikon-kanoner, og mekanismen fikk plass inne i Hurricanens ganske romlsige vinger. Problemer med matingen av ammunisjonen fra trommelmagasiner gjorde at kanonene hadde en tendens til å kile seg under krappe manøvre, og maskinkanoner ikke ble innført i produksjonen før beltemating var blitt utviklet i 1941.
=== Hurricane Mk.II ===
Mk.IIaSommeren 1940 ble Hurricanen oppgradert med de nye Merlin XX-motorene med 1 185 hestekrefter (883 kW). Denne motoren hadde større kompressor for flyving i større høyde, og motorhuset ble forlenget med 10 cm for å gi plass. De nye flyene fikk også en ny propell med en noe lengre spinner enn Mk.I-versjonen. Det lengre motorhuset gjorde flyet en tanke mer fortungt og bidro i høy grad til å gjøre den enda stødigere i flukt.Bevæpningen var den samme. Hurricane Mk.IIa nådde ut til skvadronene i september samme år. Det ble bare bygget 451 maskiner av IIa-typen, men mange av de gamle Mk.I-maskinene ble oppgradert med nye motorfester og forlenget neseparti til Mk.II-standrad.En del maskiner med tilsvarende motorkraft og bevæpning ble bygget i Canada. Disse var utstyrt med Packard Merlin-motorer, og fikk fikk betegnelsen Mk.X, Mk.XI og Mk.XIIa.
Mk.IIb
Erfaringene fra slaget om Storbritannia viste at åtte maskingevær, som hadde vært en «uhørt bevæpning» bare fem år tidligere, var i spinkleste laget for moderne luftkamp, særlig mot bombefly. Problemer med produksjonen av maskinkanoner førte til at mange Mk.II fikk «b-vinger» med seks i stedet for fire maskingevær, slik at hvert fly hadde 12 Browning maskingevær, det største antall faste maskingevær montert på noe fly. Luftkampene over Storbritannia hadde nå stilnet av, og mange av B-variantene ble utstyrt med feste for slipptanker eller bomber. De sistnevnte ble kalt «Hurribombers», og brukt som jagerbombere. B-versjonen nådde ut til avdelingene på vårparten 1941. Det ble bygget 2 048 Mk.IIb-maskiner.Canadiskbyggede versjoner med Pacard-motor fikk betegnelsen Mk.XII. Mange av disse ble senere bygget om til å ta «c-vinge» med maskinkanoner i stedet for maskingevær.
Mk.IIc
Eksperimenter med Oerlikon 20 mm maskinkanoner under slaget om Storbritannia hadde ikke vært vellykkede, men i 1941 kom det nye Hispano-kanoner med beltemating. Hurricanens vingekonstruksjon tillot å montere to kanoner i hver vinge. Den nye «c-vingen» ble også utstyrt med feste for 250 og 500 punds bomber eller dropptanker. Dette gav Hurricanen en voldsom ildkraft, men gjorde den samtidig enda langsommere i forhold til de nye og forbedrede tyske jagerne. Mk.IIc-versjonen ble i all hovedsak brukt til angrep på bakkemål, men også som nattjagere. Det ble bygget 3 400 Mk.IIc-maskiner, den nest mest produserte varianten av Hurricane. Den siste Hurricanen som ble bygget var av denne modellen. Denne maskinen, PZ865, ble kjøpt tilbake av Hawkerfabrikken og eksisterer i flygedyktig stand den dag i dag.Det ble bygget en egen variant med to seter (Mk. T IIc) for det persiske flyvåpenet. Versjonen ble bare bygget i to eksemplarer.
Mk.IIdI 1941 ble det utviklet en egen versjon til bruk mot stridsvogner. Disse hadde en 40mm maskinkanon i egne gondoler under hver vinge, samt to enkle maskingevær utstyrt med sporlysammunisjon for å hjelpe til å sikte. Det var ekstra panserplater rundt cockpiten og radiatoren. Versjonen nådde ut til skvadronene i 1942 og ble særlig benyttet i Afrika der den ble kalt «den flygende bokseåpneren». Bare 800 maskiner ble bygget før produksjonen ble lagt om til Mk.IV, samt 20 eksemplarer laget i Canada.
=== Tropiske utgaver ===
Under slaget om Malta og ørkenkrigen i Afrika ble både Hurricane Mk.I og Mk.II jagere brukt. Maskiner som skulle til disse områdene fikk ettermontert et sandfilter for å spare motoren for støv og sand. Dette forlenget motorens levetid, men senket hastigheten ytterligere i forhold til de tyske jagerne. Hurricane-jagerne var imidlertid fortsatt effektive ovenfor bombefly, særlig utgavene utstyrt med maskinkanoner.
=== Mk.IIe og Mk.III ===
En ny planlagt forbedring av d-vingene skulle original bli betegnet Mk.IIe, men ombyggingen ble etter hvert så omfattende at den ble gitt en egen produksjonsmodell, se Mk.IV. Hurricane Mk.III kom aldri lenger enn til papiret.
Under slaget om Storbritannia var det frykt for at Rolls-Royce ikke ville være i stand til å produsere mange nok Merlin-motorer, og det ble planlagt en egen modell som kunne ta amerikanskbygde Packard Merlin-motorer. Imidlertid klarte Rolls-Royce å holde produksjonen oppe, slik at en Pacard-Hurricane aldri ble nødvendig, og versjonen kom aldri i produksjon.
=== Mk.IV ===
Den siste store forbedringen av Hurricanen var å innføre en ny og forbedret vinge. I utgangspunktet ble denne modellen kalt Mk.IIe, men etter omtrent 250 maskiner fikk den betegnelsen Mk.IV. På dette stadiet var Hurricane tenkt som et rent bakkeangrepsfly, og bevæpningen var deretter. Fly utstyrt med de nye «universalvingene» kunne i en håndvending bytte på å ta to bomber, to 40 mm maskinkanoner, åtte 60-punds raketter eller dropptanker. Den eneste faste bevæpningen var to maskingevær som i all hovedsak var ment for å sikte seg inn mot målet med sporlys før man brukte 40mm-kanonene. Den nye modellen ble utstyrt med Merlin 24- eller 27-motor med 1 620 hestekrefter (1,208 kW) og sandfilter. Selv om motoren var kraftigere, hadde flyet nå mer pansring, slik at toppfarten var omtrent som på en Mk.I. Det ble bygget 2 000 maskiner av denne typen, inkludert de første Mk.IIe-maskinene.
=== Mk.V ===
I 1943 var Hurricanen for alvor utdatert. Den nye Hawker Typhoon var under produksjon for å ta over for Hurricanen. To Mk.IV ble utstyrt med firebladers propell og en Merlin 32-motor og gitt betegnelsen Mk.V. Tre prototyper ble konvertert fra Mk.IV-skog, men modellen ble aldri satt i produksjon.
=== Canadiske Hurricaner ===
Forsøket med å utruste Hurricane med Packard-produserte Merlin-motorer stoppet opp i England, men fortsatte i Canada. De canadiske modellene med slik motor fikk betegnelsen Mk.X og oppover. Det ble også bygget en del maskiner med Rolls-Royse-motorer, som fikk samme typebetegnelse som de engelskproduserte maskinene.
Mk.X og XIDe to første canadiskbyggede modellene var utstyrt med Packard Merlin 28 med 1300 hestekrefter (969 kW) og åtte maskingevær. Skjønt motoren kunne yte noen hestekrefter mer, var maskinene i alle praktiske henseende lik de britiskproduserte Mk.IIa. Mange av de canadiskbyggede maskinene havnet i Sovjet i forbindelse med Lend-lease-avtalen. Russerne var lite fornøyde med Hurricanene, som både var langsomme enn de tyske jagerflyene og hadde for lett bevæpning. For å bøte på problemet modifiserte russerne mange maskiner ved å ta ut en del av maskingeværene eller erstatte dem helt med to 12,7 mm Berezin UB mitraljøser eller to 20 mm ShVAK maskinkanoner. Det ble laget 446 Mk.X og 200 Mk.XI.
Mk.XIIMk.XII-varianten ble utstyrt med den forbedrede Packard Merlin 29, som hadde en ytelse på 1 300 hestekrefter (969 kW), midt mellom ytelsen til en Mk.II og en Mk.IV. Versjonen ble i utgangspunktet utstyrt med «b-vinge» med 12 maskingevær, men de fleste ble senere bygget om til c-bevæpning med fire 20 mm maskinkanoner. En egen Mk.XIIa-variant ble utstyrt med åtte maskingevær for å være lettere og mer manøvrerbar. Til sammen 398 Mk.XII ble bygget.
=== Sea Hurricane ===
Royal Navy og Fleet Air Arm benyttet også Hurricane. Utgangspunktet var at konvoier med forsyninger fra Storbritannia til Murmansk hadde behov for luftstøtte mot lavtflygende tyske bombefly eller observasjonsfly som peilet inn konvoien for ubåter. Ingen fly hadde tilstrekkelig rekkevidde til å dekke konvoiene ute i Nordishavet, og sjøfly hadde hverken hastighet eller bevæpning til å fungere i en slik rolle. Det ble derfor eksperimentert med å utruste Hurricane-jagere med festeanordning for å skytes ut med katapult. Senere modeller fik egne marineradioer og halekrok, for å kunne ta av og lande på små hangarskip. Samtlige av disse flyene ble bygget om fra vanlige produksjonsmodeller. Disse ombyggede maskinene fikk navnet Sea Hurricane, ofte kalt «Hurricats».
Sea Hurricane Mk.IaDe første Sea Hurricane ble konvertert fra mer eller mindre utrangerte Hurricane Mk.I og Mk.IIa. Ideen var at flyet skulle skytes ut, jage bort eller skyte ned det fiendtlige flyet og piloten hoppe ut i fallskjerm eller buklande flyet på havet. 50 slitne Mk.I-jagere ble omgjort til Hurricats. Minst et av dem brøt sammen av kreftene det ble utsatt for da det ble testet i katapultutskyting.
Sea Hurricane Mk.IbDen neste versjonen ble bygget om fra Mk.IIa-maskiner. De fikk en halekrok i tillegg til utskytingsanordning. Disse flyene kunne lande på svært korte hangarskip som egentlig bare var vanlige lasteskip med et lite tredekk. 340 fly ble konvertert til denne modellen.
Sea Hurricane Mk.IcC-versjonen hadde C-vinge utrustet med fire 20 mm maskinkanoner i stedet for åtte maskingevær. De var ellers identisk med Mk.Ib-versjonen. 400 fly ble konvertert fra Hurricane Mk.IIb og c-jagere.
Sea Hurricane Mk.IIcMk.II-modellen hadde egne radio for bruk på havet i tillegg til halekrok og festeanordning for katapultutskytning. Denne modellen var ment til bruk på regulære hangarskip. Alle hadde «c-vinge» med fire 20 mm kanoner, ombygd fra forhenværende RAF-maskiner.
Sea Hurricane Mk.XIIaCanadiskbygget Sea Hurricane, basert på en ombygget Mk.XIIa. Disse var utstyrt med b- eller c-vinge (12 maskingevær eller 4 20 mm kanoner).
== Spesifikasjoner ==
== Brukere ==
Hurricane var det første enkeltdekker jagerflyet Storbritannia tilbød andre nasjoner. Det ble imidlertid bare solgt noen ganske få eksemplarer før andre verdenskrig brøt ut. Det ble derfor eksportert til langt færre land enn tidligere RAF-maskiner, slik som eksporten av Hawker Hart og Gloster Gladiator. Den største enkeltmottageren av Hurricane-jagere var Sovjetunionen, som mottok 2 952 eksemplarer gjennom Lend-lease-avtalen.Flere av eksilregjeringene i London kjøpte eller fikk tildelt Hurricane-jagere fra RAF til skvadroner for flygere i eksil som fløy som en del av RAF-systemet. Både polske og tsjekkiske skvadroner var utrustet med Hurricane under selve slaget om Storbritannia. Den norske 331 skvadron fløy Hurricane før de ble flyttet til Sør-England og tildelt Spitfire-jagere. Frie franske styrker fløy også Hurricane under kampene i Afrika.
Noen av maskinene som ble solgt til allierte land rakk aldri å bli montert før krigen kom. En del slike maskiner ble tatt som krigsbytte av de tyske styrkene og gitt videre til andre land eller overtatt av de tyskvennlige regimene i landet. Noen fly ble erobret, særlig under slaget om Frankrike. På grunn av den enkle konstruksjonen var det nokså enkelt å reparere fly som hadde nødlandet bak fiendens linjer. Hawker Hurricane er derved det eneste jagerflyet som ble brukt på begge sider på alle frontavsnitt i løpet av krigen.
=== Allierte ===
Australia
Belgia (kjøpte 20 stk og hadde lisens på å produsere 80 til)
Egypt
Frankrike
Britisk India
Kongeriket Jugoslavia
Canada (ni skvadroner fløy Hurricane, hvorav én deltok under slaget om Storbritannia)
Persia
Sovjetunionen
Storbritannia
Sør-Afrika
Tyrkia
=== Aksemaktene ===
Finland (mottok 10 av 12 bestilte fly etter vinterkrigen og brukte dessuten en erobret sovjetisk maskin)
Japan (minst to Hurricane ble prøvefløyet etter å ha blitt erobret i Singapor)
Kongeriket Romania (Romania mottok 12 maskiner i "øyeblikkelig hjelp")
Det stor-tyske rike (Luftwaffe brukte noen erobrede eksemplarer for trening og utdanning)
=== Nøytrale ===
Irland (brukte maskiner som nødlandet i Irland)
=== Brukere etter krigen ===
Argentina (mottok et eksemplar i gave i 1947)
Israel
Jugoslavia
Portugal
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hawker Hurricane – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hawker Hurricane – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Hawker Hurricane var en britiskprodusert en-seters jagerfly og jagerbomber brukt av Royal Air Force under den andre verdenskrig. Flyet hadde en tradisjonell konstruksjon med et rammeverk av metallrør, kledd med trespiler og trukket med seilduk og var ikke like rask og elegant som den mer moderne Spitfire. | 4,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Super_Mario_World | 2023-02-04 | Super Mario World | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Super Mario', 'Kategori:Super NES-spill', 'Kategori:Videospill fra 1990', 'Kategori:Videospill utviklet av Nintendo', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan', 'Kategori:Virtual Console-spill til Nintendo 3DS', 'Kategori:Virtual Console-spill til Wii', 'Kategori:Virtual Console-spill til Wii U'] | Denne artikkelen omhandler SNES-spillet. For Game Boy Advance-versjonen, se Super Mario World: Super Mario Advance 2. For TV-serien, se Super Mario World (TV-serie).Super Mario World (スーパーマリオワールド, Sūpā Mario Wārudo) er et plattformspill utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet var en av lanseringstitlene til Super NES, sammen med Pilotwings og F-Zero. Spillet har også blitt gitt ut til Game Boy Advance under navnet Super Mario World: Super Mario Advance 2. Super Mario World ble produsert av Shigeru Miyamoto, og musikken ble komponert av Koji Kondo.
| Denne artikkelen omhandler SNES-spillet. For Game Boy Advance-versjonen, se Super Mario World: Super Mario Advance 2. For TV-serien, se Super Mario World (TV-serie).Super Mario World (スーパーマリオワールド, Sūpā Mario Wārudo) er et plattformspill utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet var en av lanseringstitlene til Super NES, sammen med Pilotwings og F-Zero. Spillet har også blitt gitt ut til Game Boy Advance under navnet Super Mario World: Super Mario Advance 2. Super Mario World ble produsert av Shigeru Miyamoto, og musikken ble komponert av Koji Kondo.
== Overblikk ==
Det var i dette spillet at Marios dinosaurvenn Yoshi først dukket opp. Her dukker Yoshi opp i fire forskjellige farger (grønn, gul, rød og blå) med litt forskjellige egenskaper. Handlingen i spillet går ut på at Mario og Luigi prøver å redde Prinsesse Toadstool og Yoshis venner fra Bowser og hans Koopalings som har kommet tilbake til tross for å ha blitt beseiret i Super Mario Bros. 3.Som i tidligere Mario-spill er dette spillet også sideskrollende og drar fordel av Super Nintendoens 16-bit grafikk og stereolyd. Spillet består av en reise gjennom brett i syv verdener: Yoshi's Island, Donut Plains, Vanilla Dome, Cookie Mountain, Forest of Illusion, Chocolate Island og the Valley of Bowser. Det finnes også to hemmelige verdener, the Star Road og Special Zone (som er tilgjengelig fra the Star Road) som åpner seg ved å gjennomføre tilleggsmål på spesielle brett.
Spillet har ofte blitt sammenliknet med Super Mario Bros. siden begge spillene «setter lista» for alle etterfølgende spill sluppet på sine respektive systemer. SMW innførte mange nye konsepter til actionspill, for eksempel det å gi spilleren muligheten til å gå tilbake til tidligere brett for å finne oversette hemmeligheter. Dette var et av de første spillene som belønnet spilleren for å «få 100 %» (finne alle hemmelighetene på brettene), et konsept som senere ble veldig populært. Det blir fortsatt sett på av mange som et av de beste spillene gjennom alle tider for sitt enkle og kreative spillbarhet.
En utgave av Super Mario World kom med hver enkelt Super Nintendo da systemet ble sluppet i Amerika, men denne ordningen ble senere droppet. På grunn av dette er SMW fortsatt en av de mestselgende videospillende noensinne.
Super Mario World var med i en spesiell versjon av Super Mario All-Stars, kalt Super Mario All-Stars + Super Mario World, sluppet i 1998.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Super Mario World hos MobyGames
(en) Super Mario World på Metacritic
(en) Super Mario World på Internet Movie Database
(en) Super Mario World hos Giant Bomb
(en) Super Mario World hos Internet Game Database
(en) Super Mario World hos GameSpot
(en) Super Mario World hos IGN
(en) Super Mario World hos VGMdb
(en) Super Mario World hos GameFAQs | | sjanger = Plattformspill | 4,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/532 | 2023-02-04 | 532 | ['Kategori:532'] | null |
== Begivenheter ==
Den kristne kirken innfører den julianske kalenderen
Januar – Nikaopprøret ryster Konstantinopel. | == Begivenheter == | 4,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torino | 2023-02-04 | Torino | ['Kategori:45°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Piemonte', 'Kategori:Kommuner i Storbyområdet Torino', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere hovedsteder', 'Kategori:Torino', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL', 'Kategori:Vintersportssteder i Italia'] | Torino (italiensk: Torino [toˈriːno], Turin på piemontesisk, fransk, tysk, svensk og engelsk, latin: Augusta Taurinorum, deretter Taurinum) er en by i nordvestre Italia med 848 000 innbyggere (2021). Den er Italias fjerde største by og et viktig industrisentrum. Blant annet hører bilfabrikanten Fiat (Fabbrica Italiana Automobili Torino) hjemme i byen.
Byen er administrasjonssentrum for regionen Piemonte. Den er også et katolsk erkebispesete. I den katolske domkirken oppbevares det såkalte likkledet i Torino.
Navnet Torino kommer muligens fra tauro eller tur, keltiske ord som betyr henholdsvis «fjell» og «vann». Den folkelige tradisjonen har imidlertid lenge tolket navnet som å stamme fra det latinske ordet taurus (okse), og det reflekteres i byvåpenets avbildning av en gullokse.Torino har vært vertskap for flere store internasjonale arrangementer, blant annet Vinter-OL 2006 og den kommende Eurovision Song Contest 2022.
| Torino (italiensk: Torino [toˈriːno], Turin på piemontesisk, fransk, tysk, svensk og engelsk, latin: Augusta Taurinorum, deretter Taurinum) er en by i nordvestre Italia med 848 000 innbyggere (2021). Den er Italias fjerde største by og et viktig industrisentrum. Blant annet hører bilfabrikanten Fiat (Fabbrica Italiana Automobili Torino) hjemme i byen.
Byen er administrasjonssentrum for regionen Piemonte. Den er også et katolsk erkebispesete. I den katolske domkirken oppbevares det såkalte likkledet i Torino.
Navnet Torino kommer muligens fra tauro eller tur, keltiske ord som betyr henholdsvis «fjell» og «vann». Den folkelige tradisjonen har imidlertid lenge tolket navnet som å stamme fra det latinske ordet taurus (okse), og det reflekteres i byvåpenets avbildning av en gullokse.Torino har vært vertskap for flere store internasjonale arrangementer, blant annet Vinter-OL 2006 og den kommende Eurovision Song Contest 2022.
== Demografi ==
Byen Torino hadde i 2021 en befolkning på rundt 848 000 innbyggere, mens Torino-regionen hadde 2213000 innbyggere. Torino med forsteder har en lav befolkningsvekst som skyldes en lav fødselsrate; innenfor bygrensene har befolkningen faktisk hatt en nedgang. Rundt 12,2 prosent av befolkningen er under 14 år (tall fra 2021), mens rundt 25,7 prosent er over 65 år. Byen med omegn har hatt en sterk økning i innvandringen, men byens innbyggere er fremdeles overveldende etnisk italienske (92,1 prosent). Store minoritetsgrupper er rumenere (2,3 prosent), marokkanere (1,5 prosent), peruvianere (0,5 prosent) og albanere (0,4 prosent).
== Historie ==
=== Før-romersk og romersk tid ===
Området ble bosatt av taurinerne i førromersk tid. I det første århundre f. Kr. anla romerne et militærfeste her (Castra Taurinorum, tradisjonelt datert til 27 f.Kr.), og det ble kort tid etter dedisert til Augustus (Augusta Taurinorum, eller Julia Augusta Taurinorum). Innbyggerne ble gitt romersk borgerskap. Under firekeiseråret 69 e.Kr. ble byen delvis ødelagt under en brann som brøt ut da keiserne Othos og Vitellius' styrker barket sammen.
=== Tidlig middelalder ===
På 500-tallet ble Torino et langobardisk hertugdømme. I 773 ble det erobret av Karl den stores tropper og omgjort til et frankisk markgrevskap. På 1100- og 1200-tallet var det en frittstående bystat.
=== Savoiardene overtar ===
Et viktig og varig skille i byens historie skjedde i 1280, da huset Savoia la området under seg. De skulle beholde det i hundrevis av år, med bare kortvarige avbrudd. Franskmennene regjerte over byen fra 1536 til 1562, da Emanuele Filiberto (Duca Testa di Ferro, norsk oversettelse: «hertugen med jernhodet») kunne gjeninnlemme det i savoiernes rike. I 1563 ble byen hovedstad for huset Savoias besittelser, da hertugene flyttet dit fra sin gamle hovedstad i Chambéry. Det var i den forbindelse at Milano-kardinalen Carlo Borromeo klarte å sørge for at det berømte likkledet ble bragt fra Chambéry til Torino.
Under den spanske arvefølgekrigen beleiret franskmennene i 1706 byen i 117 dager uten å innta den. Under fredsslutningen i Utrecht noe senere ble kongedømmet Sardinia tillagt Savoia. Nå begynte større byggearbeider i det som nå var hovedstad for et europeisk kongedømme; mye av byfornyelsen skjedde eller ble igangsatt under den sicilianske arkitekten Filippo Juvarra (1678–1736). På denne tiden hadde Torino omkring 90 000 innbyggere.
Etter at Napoleon Bonaparte hadde okkupert Piemonte var Torino mellom 1802 og 1814 administrasjonsbyen for det franske departementet Pô.
Etter byggingen av Frejustunnelen under Alpene ble Torino et viktig europeisk trafikknutepunkt. Folketallet var nå rundt 250 000.
=== Italias samling ===
I 1861 ble Torino Italias første hovedstad under Viktor Emmanuel II av Italia, men i 1865 overtok Firenze – og fra 1870 Roma. Nå skjøt industrialiseringen av byen kraftig fart. Da Verdensutstillingen ble lagt til Torino i 1911 var befolkningen kommet opp i 430 000 innbyggere.
Etter første verdenskrig opplevde byen arbeidskonflikter mellom arbeidere og industriherrer; de første streikene fant sted i 1920 og samme år ble Lingotto-fabrikken okkupert.
I tiden før og under andre verdenskrig førte Italias krigsforberedelser under Mussolini til at industrien i Torino ble gjort om til krigsproduksjon. I 1942 la alliert bombing mye av industriområdene i byen i grus, og i 1943 gjorde arbeiderne i byen opprør. Da tyskerne rykket inn i september 1943 og gjeninnsatte Mussolini, trakk partisanene (partigiani) opp i fjellene. 18. april 1945 paralyserte en streik byen, og 26. april begynte partisanenes forsøk på å ta kontroll over byen. Da de allierte ankom 3. mai, var Torino under partisanenes kontroll.
=== Tiden etter annen verdenskrig ===
I tiden etter krigen flokket mennesker fra Sør-Italia til Torino for å finne jobb. Hovedsakelig var dette i bilindustrien, som på den tiden bygde de første italienske økonomibilene Fiat 500 og 600. Bydelene Falchera og Valette ble bygget for å huse de nye innbyggerne. I 1960 hadde Torino cirka 1 million innbyggere.
I etterkrigstiden gjenoppbygget også arkitektene Antonio Bassi og Pietro Boschetti Galleria d’Arte Moderna (Galleriet for moderne kunst), arkitekten Albertini tegnet et nytt bygg for Museo dell’Automobile (Bilmuseet) og i forbindelse med Italiautstillingen i 1961 ble både Palazzo del Lavoro (tegnet av Pier Luigi Nervi) og Palazzo a Vela (tegnet av arkitekten Annibale Rigotti og ingeniøren Nicolas Esquillan) reist. Disse bygningene er med på å gi Torino det preget byen har i dag, sammen med alle bygningene fra mesterarkitekten Carlo Mollino.
I 1969 kom det i Torino til blodige arbeideroppstander, som førte til opprettelsen av terrororganisasjonen De røde brigader.
Befolkningstoppen ble nådd i 1975 med 1,5 millioner. I 1980-årene ble byen rammet av sin første industrielle krise, og befolkningen begynte å synke. Den synker fremdeles (2006) innenfor bygrensene, skjønt det bymessige området inklusive forsteder har nå en liten vekst.
== Geografi ==
Torino ligger nordvest i Italia, i regionen Piemonte. Den ligger omkranset av Alpene mot vest og nord, og av Monferrato-åsene mot sør. Tre store elver går gjennom byen: Po og dens to sideelver Dora Riparia og Stura di Lanzo.
Langs motorveien ligger Torino 110 km fra Aosta, 138 km fra Milano og 170 km fra Genova. Den italienske hovedstaden Roma er 673 km unna.
De som kommer til Torino for første gang vil straks legge merke til at denne byen er annerledes enn andre italienske byer. Gater, torg og byens «layout» virker vid, åpen og svært raffinert – og ikke «bare» som en stor industriby slik den har vært tenkt siden industriens inntog på midten av 1900-tallet. På mange måter kan man si at byen har forblitt tro mot sitt renommé som Italias tidligere hovedstad, og som det prestisjefulle finansielle og kulturelle sentrum.
Sentralt i byen ligger plassen Piazza Castello. For noen år siden ble plassen stengt for biltrafikk, som en del av myndighetenes prosjekt for å gjenopplive gamlebyen. Et antall kaféer, barer og restauranter kom til etter det. Piazza Castello ble tegnet på slutten av 1500-tallet av arkitekten Ascanio Vitozzi på oppdrag av hertug Carlo Emanuele I.
Fra Piazza Castello går hovedgatene utover i byen. De heter Via Po, Via Roma og Via Garibaldi. Rundt plassen ligger Palazzo Madama, og rundt dette igjen ligger Palazzo Reale, Prefettura, Armeria Reale og Teatro Regio.
== Severdigheter ==
Et viktig vartegn i byen er bygningen Mole Antonelliana, reist 1863–1880 etter tegninger av arkitekten Alessandro Antonelli (1798–1888). Her huses nå det nasjonale filmmuseum. En spektakulær heiskonstruksjon trekker glassheisen fritt svevende langs ledekabler gjennom hovedrommet under kuppelen og til utsiktsplattformen.
I katedralen Duomo di San Giovanni (Johannes Døperens katedral), bygd 1491–1498, befinner det berømte Likkledet seg. Det æres av mange pilegrimer som Jesu likklede fra hulegraven utenfor Jerusalem. Til tross for at den katolske kirke har gjennomført og offentliggjort dateringsundersøkelser som plasserer kledet i middelalderen, er den internasjonale pågang og interesse uforminsket hver gang likkledet utstilles. De siste gangene det har skjedd var i 1978, 1998 og i 2000. Det er også dem som mener at karbondateringen som ble gjennomført hadde svakheter, og at likkledet bør undersøkes på nytt fordi det er så mange andre indikasjoner på dets ekthet. Katedralen er sete for erkebiskopen av Torino.
En av de internasjonalt viktigste samlinger av antikk egyptisk kunst befinner seg i Torinos Museo Egizio. Den har verdens nest største samling av mumier etter museet i Kairo.
Savoia-hertugenes residenser og slott ble i 1997 oppført på UNESCOs liste over verdensarven. I Torinos sentrum ligger Palazzo Reale, som var kongepalass for herskerne av Piemonte-Sardinia fra 1600-tallet og frem til 1860, da det ble sete for Kongedømmet Italia. Her henger et selvportrett av Leonardo da Vinci. Her finner vi også en verdens største antikke våpensamlinger. Bak den strenge fasaden på slottet skjuler det det seg rikt dekorerte rom, blant annet et fantastisk galleri, den overdådig dekorerte tronsalen, det mesterlige kinesiske kabinettet og for ikke å glemme prosjektmakeriet La scala delle Forbici (saksetrappen) av Filippo Juvarra fra 1720. Bak slottet finnes store flotte hager som vender mot nord.
Ved siden av ligger Palazzo Madama, sentralt på Piazza Castello. Den består av to deler: En middelalderfestning som ble reist på 1200-tallet over restene av en byport fra romertiden, og et nyere tilbygg i barokkstil utført rundt 1700. Denne delen fikk en raffinert balustradefasade, og det nye utseende ble føyd til av Juvarra etter ønske fra en kongelig enke i 1718. (Juvarra var også byggmester for en rekke residensslott for Savoiahertugene.) Palazzo Madama rommer Museet for eldre kunst (Museo di arte antica).
Barokkirken San Lorenzo med sin særpregede geometriske kuppel av Guarino Guarini ligger like i nærheten.
Palazzo Carignano er et barokkpalass og Guarinis mesterverk. Praktbyggets fasade er ikledd flott mursten, og er desidert den fineste blant palazziene i Torino. Det ble bygd i 1679. Etter å ha huset medlemmer av den kongelige slekt rommer Palazzo Carignano i dag Museo Nazionale del Risorgimento som gjennom kunst og gjenstander forteller historien om Italias samling.
Piazza San Carlo, kalt «Torinos penstue», heter egentlig Piazza San Carlo, der et knippe av barokkarkitektur i en sofistikert utførelse pryder byen. I sentrum av plassen står det en statue fra 1800-tallet som fremstiller Emanuele Filiberto og har blitt et symbol på Torino. Her på det staselige torget i sørenden finner vi ikke minst tvillingkirkene Santa Cristina og San Carlo som ble oppført på 1630-årene.
Pilegrimsbasilikaen Superga på en høyde litt utenfor sentrum er også en severdighet. En tannhjulbane fra forstaden Sasso letter adkomsten. Den er en nydelig barokk- kirke ble bygget av Juvarra i 1717–1731, på en høyde øst for Torino. Oppdragsgiver var hertug Vittorio Amadeo II. Han ønsket å innfri et løfte gitt av jomfru Maria. Basilikaen ble oppført som minne over Torinos befrielse i 1706 fra den franske beleiringen av byen og hertugens hær. Fasaden på basilikaen er holdt i gult og hvitt, og den fremskutte delen domineres av søyler og er utformet som et klassisk tempel. Interiøret er holdt i lyseblått og gult. Under basilikaen finnes et stort mausoleum, med gravene til hertugene av Huset Savoia fra Viktor Amadeus II til Karl Albert, med unntak av én, Karl Felix. På baksiden av basilikaen står det en minnetavle over ofrene – blant dem byens fotballag – , etter en stor flyulykke i Torino i 1949. Basilica di Superga har en flott utsikt over byen Torino. Både barokkirken og utsikten berettiger et besøk dit.
Nede i byen tilbys også en omvisning til alle de steder der filmklassikeren The Italian Job (1969, med Michael Caine) ble innspilt. Denne filmen bidro i sin tid til økt interesse for Torino.
I Stupinigi, en forstad til Torino, ligger lystslottet Palazzina di Caccia.
== Næringsveier ==
Torino er en av Italias viktigste industribyer.
=== Biler ===
Bilfabrikanten Fiat (FIAT = Fabbrica Italiana Automobili Torino) har siden sin grunnleggelse i 1899 hatt sitt hovedkontor og sin viktigste fabrikk i Torino. Det var mange søritalienere og sicilianere som reiste til bilfabrikkene for å få arbeide og bedre levekårene. Tog som gikk fra Sør-Italia til Torino og andre steder i nord ble kalt Il treno della speranza (håpets tog) fordi de ble fylt av fattigfolk i håp om arbeid og velstand.
Lingotto-bygget var engang i tiden verdens største bilfabrikk. Den er kjent for sin testbane for biler på taket. Idag er bygningen et kongressentrum, med konsertsal, kunstgalleri, butikksenter og hotell.
En annen berømt bilfabrikant tilknyttet Torino er Lancia, som ble grunnlagt i 1906 og ble inkorporert i Fiatgruppen i 1969.
Torino har også flyindustri. Noen viktige deler av Den internasjonale romstasjonen har blitt produsert i Torino.
=== Spisesjokoladens fødeby ===
Torino er den faste sjokoladens fødeby. Tidligere var sjokoladen gjennomgående en drikk. Det var i Torino at en franskmann ved navn Doret tidlig på 1700-tallet oppfant den revolusjonerende hydrauliske maskinen som kunne omdanne kakaobønnene til en pasta, noe som var en forutsetning for de faste plater og former som man har kjent og etterhvert foretrukket siden siden 1800-tallet. Det mest kjente sjokolademerke som produseres i Torino er Gianduiotto (etter Gianduia, en lokal Commedia dell'arte-maske). Den kjente Caffarel-sjokoladen hører også hjemme i byen, men det er også en rekke mindre sjokoladeprodusenter over hele byen.
=== Annet ===
Lavazza (kaffe), Martini (vermut) og Venchi (sjokolade) er kjente merkebedrifter fra Torino.
Lavazza (etablert 1895) er den desiderte største kaffeprodusenten i Italia, med omkring 45 prosent markedsandel i 2004, og selger til mer enn 60 land.
Martini (etablert 1847) står blant annet bak vermutene Martini Extra Dry og Martini Bianco, og har opprettet datterselskaper over hele verden.
Venchi (etablert 1878) oppnådde selskapet umiddelbart popularitet i Italia med sin Nougatine, små søtsaker laget av knuste og karamelliserte hasselnøtter trukket med mørk sjokolade.
== Utdanning ==
Tre universiteter hører hjemme i byen. Det eldste er Universitetet i Torino (Università degli Studi di Torino). Det stammer fra 1400-tallet, en periode med ustabilitet i Lombardia-regionen, da forelesere fra universitetene i Pavia og Piacenza foreslo at det skulle opprettes et lærested for høyere utdanning i området. Valget falt på Torino, da det lå sentralt til, det hadde et kirkesete og prinsen var villig til å etablere et universitet på sine egne landområder. På høsten 1404 kom det en pavelig bulle fra motpaven Johannes XXIII som etablerte universitet. Det ble formelt godkjent både av keiseren og paven i Roma, og fikk en rekke pavelige privilegier.
I tidlige år ble universitetet plaget av omveltningene i forbindelse med pest i området. Universitetet var stengt i forbindelse med den franske okkupasjonen fra 1536. Fra 1558 ble det startet undervisning igjen ved Mondovì. Først i 1566 åpnet universitetet igjen dørene i Torino.
Fram til andre halvdel av 1600-tallet hadde universitetet en glansperiode. En serie med epidemier, sult og kriger gjorde at institusjonen først stagnerte, og så krympet. I 1720 eller 1721 flyttet de inn i en ny bygning på Via Po, i sentrum av Torino. Dette markerte begynnelsen på en ny oppgangsperiode. Under hertug Viktor Amadeus II ble også utdanningssystemet reformert. Viktor mente at et statlig styrt utdanningssystem var viktig for å bygge opp en trofast herskerklasse som kunne hjelpe ham å «bygge nasjonen». Nye studier, blant annet i italiensk retorikk, og et internat komplett med studieassistener, ga universitetet et ry som påvirker utdanningsreform i andre deler av Italia.
Nok en krig mot Frankrike gjorde at universitetet var stengt fra 1792 til 1799. Under det franske departementet Pô ble studiene reorganisert i 1800. Universitetet ble det nest største i det franske keiserriket, bare overskygget av Paris. Etter Napoleons fall ble universitetet igjen reorganisert, nå etter gamle retningslinjer. I forbindelse med opptøyene i 1821 ble universitetet igjen stengt for en tid.
Utover på 1800-tallet åpnet en rekke nye fakulteter. Selv om hovedstaden ble flyttet til Firenze overlevde universitetet og blomstret på tross av byens synkende innbyggertall. I 1893 flyttet noen av de naturvitenskapelige fakultetene ut til Valentino-området. I 1923 ble universitetet statlig, som en del av en utdanningsreform som etablerte 21 statlige universiteter i Italia.
Et annet universitet i byen er Politecnico di Torino. Det ble stiftet i 1906, men kan spore røttene sine tilbake til en ingeniørskole som ble stiftet i 1859.
Istituto Europeo di Design som også har universitets rang, er også representert med en avdeling i Torino.
== Sport ==
Byen er hjemby til fotballklubben Juventus, som er en av de største klubbene i italiensk fotball. En annen klassisk Torino-klubb er Torino Calcio. Begge disse lagene spilte på byens største arena, Stadio delle Alpi (et stadion med plass til cirka 71 000 tilskuere), helt til Torino flyttet til Stadio Grande Torino i starten av 2006/07-sesongen.
I 2005 ble byens nye olympiske skøytehall Oval Lingotto innviet med verdenscup i hurtigløp på skøyter 9.–11. desember.
=== OL i 2006 ===
Utdypende artikkel: Vinter-OL 2006I februar 2006 arrangerte Torino de 20. olympiske vinterleker. Foruten i Torino arrangeres konkurranser i Bardonecchia, Cesana Torinese, Pinerolo, Pragelato, Sauze d'Oulx og Sestriere. Dette er andre vinter-OL som er blitt lagt til Italia – det første var 50 år tidligere, i Cortina d'Ampezzo.
== Transport ==
=== Jernbane ===
Torino er godt betjent av den italienske jernbanen. En høyhastighetsstrekning for tog ble åpnet i 2005 mellom Torino og Novara. Den reduserer reisetiden også til Milano og storflyplassen Milano-Malpensa. I 2009 ble toglinjen forlenget helt frem til Milano, og reisetiden kom ned i mellom 90–110 minutter. Det er også planlagt en raskere togforbindelse til Lyon, men dette har vist seg å være veldig kontroversielt, på grunn av tvilsomme fordeler (linjen skal betjene kun godstransport), høye kostnader, og at samferdselministeren Pietro Lunardis eget selskap, Rocksoil, har store interesser i byggearbeidet. De viktigste jernbanestasjonene i Torino er Porta Nuova, Porta Susa og Lingotto. Hovedbanegården er Porta Nuova, men det vil endre seg når Porta Susa er ferdig opprustet.
=== Motorveier ===
Torino betjenes av flere motorveier i det italienske nettet: A4 fra Milano, A5 fra Aosta, A6 fra Savona, A21 fra Piacenza, A32 fra Frejustunnelen (som kobler Italia til Frankrike). For å benytte de fleste av disse motorveiene må man betale bompenger.
=== Flyplass ===
Torino betjenes av en internasjonal flyplass oppkalt etter politikeren Sandro Pertini (TRN – LIMF). Den ligger i Caselle Torinese og har togforbindelse rett ned til Torino sentrum. Milanos vestlige lufthavn, Malpensa, er heller ikke langt borte.
=== Offentlig transport ===
I forbindelse med Vinter-OL 2006 fikk Torino et nytt tunnelbanesystem. Metroen har kun én linje med 23 stasjoner. Linjen begynner ved jernbanestasjonen Porta Nuova, går via sentrum og jernbanestasjonen Porta Susa og ender opp vest i byen. Linjen åpnet 4. februar 2006, få dager før åpningen av Vinter-OL. I tillegg er det busser og trikker, drevet av selskapet Gruppo Torinese Trasporti. Et delt offentlig/privat selskap kalt 5T utvikler trafikkovervåkningen for byen.
== Kjente personer fra eller tilknyttet Torino ==
Gianni Agnelli (1921–2003) – Mangeårig styreformann for FIAT og innflytelsesrik forretningsmann
Giovanni Agnelli (sen) (1866–1945) – FIATs grunnlegger
Amedeo Avogadro (1776–1856) – biolog
Alessandro Baricco (1958–) – forfatter
Giuseppe Marc'Antonio Baretti (1719–1789) – kritiker
Camillo Benso di Cavour – politiker (under Risorgimento)
Norberto Bobbio (1909–2004) – historiker og filosof
Giovanni Bosco (Don Bosco) (1815–1888) – prest, ordensstifter, katolsk helgen
Carla Bruni (1967–) – sanger
Valeria Bruni Tedeschi (1964–) – skuespiller
Pierre Paul Caffarel (1795–1850) – innovatør av sjokolade, forretningsmann
Antonio Benedetto Carpano (1764–1815) – skaperen av vermut og apéritif
Robert Fano (1917–) – ingeniør
Galileo Ferraris (1847–1997) – fysiker og ingeniør
Sonia Gandhi (1946–) – politiker i India
Piero Gobetti (1901–1926) – intellektuell
Joseph-Louis Lagrange (1736–1813) – matematiker
Vincenzo Lancia (1881–1937) – sportsmann og forretsningsmann, grunnleggeren av Lancia
Luigi Lavazza (1859–1949) – oppfinner, forretningsmann (kaffe)
Carlo Levi (1902–1975) – maler
Primo Levi (1919–1987) – filosof og forfatter
Salvador Edward Luria (1912–1991) – nobelpris i fysiologi og medisin
Alessandro Martini (1812–1905) – forretningsmann (vermut)
Rita Levi-Montalcini (1909–2012) – nobelpris i fysiologi og medisin
Adriano Olivetti (1901–1960) – forretningsmann
Giuseppe Peano (1858–1932) – matematiker
Aurelio Peccei (1908–1984) – grunnleggeren av Club of Rome
Annibale Rigotti (1870–1968) – arkitekt
Piero Sraffa (1898–1983) – økonom
Massimo Taparelli (1798–1866) – statsmann, forfatter og maler
Umberto Tozzi (1952–) – sanger
Viktor Emmanuel II av Italia (1820–1878) – første konge av det samlede Italia
== Referanser ==
== Kilder ==
Extra-torino: Historie (lest 15. januar 2006 11:00)
Universitetets historie (lest 18. januar 9:00)
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Turin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Torino – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
=== Universitetene ===
Universitetet i Torino (italiensk)
Politecnico di Torino (italiensk, engelsk)
Istituto Europeo di Design (italiensk, engelsk, spansk)
=== Andre ===
Bilder
Mole Antonelliana
Skøytehallen Oval Lingotto
Foto fra Torino
Piemonte guide over Torino
Torino Fc | Torino (italiensk: Torino [toˈriːno], Turin på piemontesisk, fransk, tysk, svensk og engelsk, latin: Augusta Taurinorum, deretter Taurinum) er en by i nordvestre Italia med innbyggere (2021). Den er Italias fjerde største by og et viktig industrisentrum. | 4,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aprilsnarr | 2023-02-04 | Aprilsnarr | ['Kategori:April', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Tradisjoner'] | Aprilsnarr er den godtroende som blir lurt 1. april, som er en dag da det skal være lov å narre hverandre. Skikken er utbredt over hele Europa og Nord-Amerika.
| Aprilsnarr er den godtroende som blir lurt 1. april, som er en dag da det skal være lov å narre hverandre. Skikken er utbredt over hele Europa og Nord-Amerika.
== Poisson d’avril (= «aprilfisk») ==
Det er blitt påstått at den nordiske formen for aprilsnarr er et innlån fra fransk skikk. Ved overgangen til den gregorianske kalenderen, som i Frankrike skjedde i 1582, ble nyttår flyttet til 1. januar, og de som fremdeles praktiserte gammelt nyttår ved vårjevndøgn, «ga man aprilfisken» (= donner le poisson d'avril), dvs. at man i hemmelighet forsøkte å få hengt en utklippet papirfisk på ryggen til vedkommende.
Imidlertid har det å narre april trolig sammenheng med vårfestene i keisertidens Roma. Under de tøylesløse
vårfestene som markerte vårens komme, ble lovverket tilsidesatt, en formildende omstendighet hvis man gjorde andre et pek på denne tid. Det ble kastet mel og råtne tomater, snudd oppned på tilværelsen, festet og drukket. Kvinnene kunne gå i mannsklær og vice versa, soldatene kommanderte offiserene, og det utviklet seg spøk og narrestreker. Dette bruddet med vanlig samfunnsorden kan virke som en sosial sikkerhetsventil i et strengt autoritært system.
Selve narredagen var ved inngangen til påsken, som samtidig ble oppfattet som starten på det nye året. Men ettersom påsken falt på såkalt bevegelige helligdager og vekslet fra år til år, ble i det i 1566 slått fast at 1. april skulle være nyttår. Dette med å knytte narringen til årets gjenoppvåkning og grødevekstene, ser vi også av det i eldre norsk tradisjon var alminnelig å drive narrestrekene sist i april eller i begynnelsen av mai. Offeret ble da kalt for «maikatt» eller «maigås». Aprilsnarr er idag en kjent og praktisert tradisjon over hele Europa. Et unntak er Spania, der brukes Día de los Santos Inocentes (dvs. «de uskyldige barns dag»), hvor folk lures den 28. desember.
== Alle tåpers dag ==
Det en i engelsktalende land omtaler som April fool’s day eller all fool’s day er en folkelig festdag. Her heter det også at en skal begrense narringen til formiddagen, før noon, men det heter også at en ikke skal avsløre de store kollektive narrespillene før etter klokken 12.
Norske barn, i hvert fall på Østlandet, roper gjerne: «Aprilsnarr i gamle da'r, som ingen tanker har». Poenget var ofte å klare å lure noen til å gå over én, eller helst flere dørstokker. En spesiell form for lureri, som også ble utført overfor nybegynnere i spesielle yrker ble folk sendt ut på lureærender, for å hente «sleggefett» hos kokka, «stripete maling» eller «skrutrekker for en venstrehendt». Hensikten var å sette den godtroende i forlegenhet.
== Flere teorier om narreskikkens opprinnelse ==
Opprinnelsen til denne skikken er omdiskutert, og mange teorier er lagt frem. Noen hevder at den stammer fra en minnefest hvor Jesus Kristus ble sendt fra Annas til Kaifas, fra Kaifas til Pilatus, fra Pilatus til Herodes og fra Herodes tilbake igjen til Pilatus, der korsfestelsen fant sted rundt første april.
Det som virker sikkert, er at det er en etterlevning av de en gang universale feiringene av vårjevndøgn, som startet på den gamle nyttårsdagen den 25. mars og som sluttet 21. april. I India er vårjevndøgnfesten navngitt som Holifesten, og den avsluttes den 31. mars. Folk blir som regel lurt ved å sendes ut på fruktløse ærend, og tradisjonen sies å ha pågått i uminnelige tider.
Likevel er det usannsynlig at denne forklaringen på aprilspøkens opprinnelse er korrekt. Lenge før 1582, da kong Karl IX av Frankrike brakte inn den nye gregorianske kalenderen, hadde franske og nederlandske kilder fra 1508 og 1539 beskrevet aprilspøker og skikken med å lage dem på den 1. april.
Selv om 1. april lenge så ut til å ha vært en vanlig fest i Storbritannia så var det tydeligvis ikke før starten på 1700-tallet at aprilspøker ble en vanlig skikk. I Skottland er skikken kjent som Hunting the Gowk, som vil si å jakte på gjøken, og aprilspøker var aprilgjøker, der gjøken var, som i de fleste land, et ord for forakt.
Nederlenderne har sine egne grunner. Tilbake i 1572 var Nederland fremdeles styrt av kong Filip II av Spania. Det var nederlandske opprørere rundt omkring som kalte seg selv Geuzen etter det franske Geux som betyr tiggere. Den 1. april 1572 inntok de en liten kystby kalt Den Briel. Denne hendelsen var også starten på et omfattende opprør mot spanjolene i andre byer i Nederland. General Alva av den spanske hæren kunne ikke gjøre mye. Bril er det nederlandske ordet for briller, og den 1. april 1572 oppstod uttrykket mistet Alva sine briller. Nederlendere finner dette ordspillet så morsomt at de fremdeles markerer denne dagen.
Skikken med spøker den 28. desember eksisterer også i noen deler av Belgia, som for eksempel i provinsen Antwerpen. Den flamske tradisjonen er at barn skal låse ute sine foreldre eller lærere og bare slippe dem inn hvis de lover å ta med godteri samme kveld eller neste dag.
I Iran spiller folk hverandre puss den 3. april, den trettende dag av den persiske kalenders nyår (Norooz). Denne dagen kalles Sizdah Bedar som betyr utendørs-tretten. Det sies at folk bør gå ut denne datoen for å unnslippe ulykken fra tallet 13.
Det har i nyere tid blitt veldig populært å trykke aprilspøker i aviser, og å vise fabrikkerte nyhetsinnslag på TV. I 2015 droppet både Verdens Gang, Dagbladet, Aftenposten, NRK og TV 2 aprilspøk.
== Kjente aprilspøker ==
Statkraft kan lage energi av stjerner: 2008 Statkraft slo skikkelig til, og påstod at de kunne lage energi fra stjerner. Det ble laget en reklamefilm [1] som ble vist på TV.Hongkong forblir britisk: 1997 gikk flere britiske aviser ut med at regjeringen hadde fremforhandlet en avtale om at Storbritannia skulle få beholde Hongkong, mot at Kina fikk Nord-Irland.Staten Alabama forandrer verdien av pi: Aprilutgaven av tidsskriftet New Mexicans for Science and Reason inneholdt i 1998 en artikkel som hevdet at Alabamas høyesterett hadde stemt for å endre verdien på den matematiske konstanten pi fra 3,14159 til 3,0. Internet sørget for rask utbredelse av aprilspøken, som justisdepartementet i Alabama snart fikk kjennskap til da det veltet inn med protester. Artikkelen var ført i pennen av fysikeren Mark Boslough under pseudonymet April Holiday, som forklarte at Alabama omdefinerte pi til 3,0 for å gjøre den til en mer «bibelsk verdi».Spagettitrær: BBCs TV-program Panorama kjørte en berømt spøk i 1957 som viste sveitsere opptatt med å høste spagetti fra trær. Høsten skulle være spesielt bra det året, på grunn av «spagettibillen»s fravær. BBC fikk flere hundre henvendelser med spørsmål om hvordan man kunne dyrke sin egen spagetti. BBC svarte diplomatisk at de kunne «legge en kvist spagetti i en boks med tomatsaus og håpe på det beste».Venstrehånds-Whoppere: I 1998 hadde Burger King en annonse i USA Today som sa at folk kunne få en Whopper (en type hamburger som er fast i menyen til Burger King) for venstrehendte, og som var designet slik at fyllet rant ut på høyre side.Taco Liberty Bell: I 1996 hadde Taco Bell en fullsides annonse i The New York Times som kunngjorde at de hadde kjøpt The Liberty Bell for å redusere landets gjeld, og hadde skiftet navnet til Taco Liberty Bell. Når de ble spurt om salget svarte Det hvite hus sin pressesekretær, Mike McCurry, at Lincoln-monumentet også hadde blitt solgt og fra nå av vil bli kjent som The Ford Lincoln Mercury Memorial.FBI slår ned på deling av musikk på internett: Slike kunngjøringer på 1. april er blitt vanlige.Metrisk tid: Gjentatte ganger i forskjellige land har denne spøken som hevder at tidssystemet vil bli forandret til et system som går til 10 (for eksempel kl. 06.00→2,500, 08.45→3,646, 14.30→6,042, eller 23.59→9,993).Smell-o-vision: I 1965 hevdet BBC at de skulle ha et forsøk med en ny teknologi som tillot sending med lukt over luftbølgene til alle seerne. Mange seere skal ha kontaktet BBC og rapportert om forsøkets suksess.Farge-TV med nylonstrømpe: Svensk fjernsyn presenterte i 1962 en ny metode for å få farge-TV gjennom å feste en nylonstrømpe over en sort-hvit TV. Mange prøvde det. Dette er den mest berømte aprilsnarren i Sverige.TV i aliminiumsfolie: Nederlandsk fjernsyn rapporterte en gang at regjeringen hadde ny teknologi for å finne fjernsyn uten lisens, men at dette kunne forhindres ved å pakke TV-en inn i aluminiumsfolie. I løpet av noen få timer var det utsolgt for aluminiumsfolie over hele landet.
Vinsalg i spann: Under overskriften «Vinmonopolet realiserer i dag store kvanta vin» kunne Aftenpostens morgenutgave 1. april 1950 melde at Vinmonopolets tapperi på Hasle hadde manko på tomflasker – en ikke urealistisk situasjon i tiden etter krigen. For å unngå å brenne inne med store mengder rødvin, meldte avisen at vinen ville bli solgt ut svært rimelig til kunder som selv medbrakte emballasje. Folk ble anmodet om å medbringe spann, bøtter eller annen egnet bæreredskap, og da Vinmonopolet åpnet klokken 10 om morgenen var det lang kø utenfor enkelte utsalg. Folk som leste dette på trikken på vei til arbeidet var raske til å stikke innom en isenkramforretning, kjøpe med seg et spann eller en bøtte og stille seg i kø utenfor nærmeste utsalg. I aftenutgaven kunne avisen vise bilde av polkunder i kø utenfor utsalget i Rosenkrantz' gate.Gratis vin til alle: Inspirert av Aftenposten, kunne Bergens Tidende i 1987 melde at Vinmonopolet hadde konfiskert 10 000 liter med smuglervin. Innbyggerne i Bergen var invitert til polet for å få en del av varene heller enn å tømme det ut. På morgenen sto 200 menn og kvinner utenfor Vinmonopolet med flasker, bøtter og lignende for den verdsatte varen.Hongkong blir infisert med SARS: I 2003 var det et rykte som sa at mange mennesker i Hongkong var smittet av Sars og at alle immigrasjonshavner ville bli stengt, og at Tung Chee-Hwa, ordføreren i Hongkong på det tidspunktet, hadde sagt opp på grunn av dette. Hongkongs supermarkeder ble straks oversvømt av panikkslagne handlere. Regjeringen holdt en pressekonferanse for å benekte dette. Ryktet, som var ment som en aprilspøk, var startet av en student som imiterte designen til avisen Ming Paos nettside. Han ble siktet etter hendelsen.En borgermesters død: I 1988 rapporterte de lokale radiovertene Opie og Anthony at borgermesteren i Boston, Thomas Menino, hadde blitt drept i en bilulykke. Menino satt på dette tidspunktet om bord i et fly, noe som førte til at flere trodde at dette stemte siden han ikke kunne nås. Ryktet spredde seg raskt gjennom byen og førte til at nyhetsstasjoner ga advarsler som benektet spøken. De to ryktemakerne fikk sparken kort etter.Gratiskonsert: Radiostasjonen 98,1 Kiss i Chattanooga, Tennessee, annonsert feilaktig i 2003 at rapperen Eminem skulle ha et gratis show på en stor parkeringsplass. Flere politifolk måtte rykke ut for å ta seg av trafikkproblemene og de rasende lytterne som truet med å skade den ansvarlige DJ-en. De ansvarlige ble senere fengslet for å ha forstyrret den offentlige ro og orden.Opphevelse av tyngdekraften: I 1976 fortalte den britiske astronomen Patrick Moore lytterne av BBC 2 at en unik posisjon av to planeter ville resultere i en oppadgående gravitasjonstrekk som ville gjøre folk lettere akkurat 09:47 den dagen. Han inviterte sitt publikum til å hoppe i luften og erfare en rar, flytende følelse. Dusinvis av lyttere ringte inn for å si at eksperimentet virket.
== Sitat fra første april ==
April first: this is the day upon which we are reminded of what we are on the other 364
You couldn’t fool your mother on the foolingest day of your life even if you had an electrified foolingmachine
== Uskyldige ofre ==
En form for aprilspøk går ut på å legge igjen en beskjed med bud om å ringe for eksempel «Mister C.Lion» eller «Mr. L.E. Fant», med et vedlagt nummer til en dyrepark. Denne spøken er det mange som blir utsatt for, og det resulterer i en strøm av telefoner til dyreparkene.
I noen tilfeller får spøker i aviser lesere til å sende post til ikke-eksisterende adresser, noe som skaper problemer på postkontor rundt om.
== Se også ==
Narrestrek
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) April Fools' Day – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) April Fools' Day – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Derfor lurer vi hverandre 1. april - artikkel i VG om fenomenet aprilsnarr.
NASA har oppdaget vann på Mars | mini|Tegning av aprilsnarr fra 1800-tallet, liten gutt forsøker å narre sin mor | 4,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Super_Mario_World | 2023-02-04 | Super Mario World | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Super Mario', 'Kategori:Super NES-spill', 'Kategori:Videospill fra 1990', 'Kategori:Videospill utviklet av Nintendo', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan', 'Kategori:Virtual Console-spill til Nintendo 3DS', 'Kategori:Virtual Console-spill til Wii', 'Kategori:Virtual Console-spill til Wii U'] | Denne artikkelen omhandler SNES-spillet. For Game Boy Advance-versjonen, se Super Mario World: Super Mario Advance 2. For TV-serien, se Super Mario World (TV-serie).Super Mario World (スーパーマリオワールド, Sūpā Mario Wārudo) er et plattformspill utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet var en av lanseringstitlene til Super NES, sammen med Pilotwings og F-Zero. Spillet har også blitt gitt ut til Game Boy Advance under navnet Super Mario World: Super Mario Advance 2. Super Mario World ble produsert av Shigeru Miyamoto, og musikken ble komponert av Koji Kondo.
| Denne artikkelen omhandler SNES-spillet. For Game Boy Advance-versjonen, se Super Mario World: Super Mario Advance 2. For TV-serien, se Super Mario World (TV-serie).Super Mario World (スーパーマリオワールド, Sūpā Mario Wārudo) er et plattformspill utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet var en av lanseringstitlene til Super NES, sammen med Pilotwings og F-Zero. Spillet har også blitt gitt ut til Game Boy Advance under navnet Super Mario World: Super Mario Advance 2. Super Mario World ble produsert av Shigeru Miyamoto, og musikken ble komponert av Koji Kondo.
== Overblikk ==
Det var i dette spillet at Marios dinosaurvenn Yoshi først dukket opp. Her dukker Yoshi opp i fire forskjellige farger (grønn, gul, rød og blå) med litt forskjellige egenskaper. Handlingen i spillet går ut på at Mario og Luigi prøver å redde Prinsesse Toadstool og Yoshis venner fra Bowser og hans Koopalings som har kommet tilbake til tross for å ha blitt beseiret i Super Mario Bros. 3.Som i tidligere Mario-spill er dette spillet også sideskrollende og drar fordel av Super Nintendoens 16-bit grafikk og stereolyd. Spillet består av en reise gjennom brett i syv verdener: Yoshi's Island, Donut Plains, Vanilla Dome, Cookie Mountain, Forest of Illusion, Chocolate Island og the Valley of Bowser. Det finnes også to hemmelige verdener, the Star Road og Special Zone (som er tilgjengelig fra the Star Road) som åpner seg ved å gjennomføre tilleggsmål på spesielle brett.
Spillet har ofte blitt sammenliknet med Super Mario Bros. siden begge spillene «setter lista» for alle etterfølgende spill sluppet på sine respektive systemer. SMW innførte mange nye konsepter til actionspill, for eksempel det å gi spilleren muligheten til å gå tilbake til tidligere brett for å finne oversette hemmeligheter. Dette var et av de første spillene som belønnet spilleren for å «få 100 %» (finne alle hemmelighetene på brettene), et konsept som senere ble veldig populært. Det blir fortsatt sett på av mange som et av de beste spillene gjennom alle tider for sitt enkle og kreative spillbarhet.
En utgave av Super Mario World kom med hver enkelt Super Nintendo da systemet ble sluppet i Amerika, men denne ordningen ble senere droppet. På grunn av dette er SMW fortsatt en av de mestselgende videospillende noensinne.
Super Mario World var med i en spesiell versjon av Super Mario All-Stars, kalt Super Mario All-Stars + Super Mario World, sluppet i 1998.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Super Mario World hos MobyGames
(en) Super Mario World på Metacritic
(en) Super Mario World på Internet Movie Database
(en) Super Mario World hos Giant Bomb
(en) Super Mario World hos Internet Game Database
(en) Super Mario World hos GameSpot
(en) Super Mario World hos IGN
(en) Super Mario World hos VGMdb
(en) Super Mario World hos GameFAQs | }} | 4,744 |
null | 2023-02-04 | Afrikas klima | null | null | null | Afrika er et enormt kontinent som strekker seg både over den nordlige og den sørlige halvkule. Med sine over 30 millioner km² er det like stort som Kina, USA, India, Europa, Argentina og New Zealand til sammen. | 4,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avskoging_i_Afrika | 2023-02-04 | Avskoging i Afrika | ['Kategori:Afrika', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skoger'] | Avskoging i Afrika er et forskningsemne ettersom det er relativ liten kunnskap av avskokingen og effektene av prosessen. Som det siste kolonialiserte kontinentet har Afrikas natur lenge vært et aktuelt tema. Skogen har lenge vært et viktig emne for europeiske og afrikanske politikere. Skal en hogge, bruke, eller bevare skogen må en vite hvor den er, hvor mye det er av den og hvor fort den forsvinn.
Fra Forente nasjoners organisasjon for mat og landbruk (FAO) første undersøkelse i 1948 til den siste i 2001 har institusjonen basert seg for det meste på både ekspertberegninger og på mer eller mindre upålitelig nasjonale statistikker. En kan dermed fra tabell 1 og 2 (som langt i fra er komplette) se både hvor mye skogsområde som finnes og takten for den afrikanske avskogingen, og resultatene har variert svært mye fra undersøkelse til undersøkelse.
Tabell 1: FRA 1990 i: FAO 1993. TREES-I, TREES-II, IUCN og FRA 1990 og 2000 verdier for «fuktig tropisk Afrika» i: Achard m.fl. 2002a og 2002b. FRA 2000 i: FAO 2001, unntatt verdien forlaquo;fuktig tropisk Afrika». FAO 1980 i: Grainger 1996.Achard (2002) inkluderer bare «lukket skog», noe som fører til at hans tall for FRA 2000 for år 2000 er om lag 50 % av det FAO oppgir som total skogdekke;. Det er usikkert i hvor stor grad tropisk Afrika omfatter de samme områdene for FAO 1981, FRA 1990, FAO 1997 og FAO 2004, men forskjellen er sannsynligvis ikke stor. Verdiene for TREES-II har feilmarginer som ikke er tatt med. TREES-I og TREES-II varierer ved at østlige Afrika og Madagaskar ikke var med i TREES-I.Uthevede tall er de som er «aktuelle», altså de som det fra kildens side blir lagt vekt på.
| Avskoging i Afrika er et forskningsemne ettersom det er relativ liten kunnskap av avskokingen og effektene av prosessen. Som det siste kolonialiserte kontinentet har Afrikas natur lenge vært et aktuelt tema. Skogen har lenge vært et viktig emne for europeiske og afrikanske politikere. Skal en hogge, bruke, eller bevare skogen må en vite hvor den er, hvor mye det er av den og hvor fort den forsvinn.
Fra Forente nasjoners organisasjon for mat og landbruk (FAO) første undersøkelse i 1948 til den siste i 2001 har institusjonen basert seg for det meste på både ekspertberegninger og på mer eller mindre upålitelig nasjonale statistikker. En kan dermed fra tabell 1 og 2 (som langt i fra er komplette) se både hvor mye skogsområde som finnes og takten for den afrikanske avskogingen, og resultatene har variert svært mye fra undersøkelse til undersøkelse.
Tabell 1: FRA 1990 i: FAO 1993. TREES-I, TREES-II, IUCN og FRA 1990 og 2000 verdier for «fuktig tropisk Afrika» i: Achard m.fl. 2002a og 2002b. FRA 2000 i: FAO 2001, unntatt verdien forlaquo;fuktig tropisk Afrika». FAO 1980 i: Grainger 1996.Achard (2002) inkluderer bare «lukket skog», noe som fører til at hans tall for FRA 2000 for år 2000 er om lag 50 % av det FAO oppgir som total skogdekke;. Det er usikkert i hvor stor grad tropisk Afrika omfatter de samme områdene for FAO 1981, FRA 1990, FAO 1997 og FAO 2004, men forskjellen er sannsynligvis ikke stor. Verdiene for TREES-II har feilmarginer som ikke er tatt med. TREES-I og TREES-II varierer ved at østlige Afrika og Madagaskar ikke var med i TREES-I.Uthevede tall er de som er «aktuelle», altså de som det fra kildens side blir lagt vekt på.
== Hva er avskoging, og hvorfor er det et problem? ==
Før en kan diskutere avskoging som et problem er det viktig å vite hva det er en snakker om. Hva er skog? Hva er avskoging? Når er avskoging et problem og hvorfor?
=== Definisjon ===
Hva som blir definert som skog har helt vesentlig betydning for hva statistikken sier om hvor mye skog det er og hvor mye skog som forsvinner. Er for eksempel en frukttrehage, en palmeplantasje eller en savanne med et tre her og der skog? Hvor tett må trærne stå? Hvor høye må de være? Hvor stor betydning slike detaljer i skogdefinisjonen kan ha å si for selve statistikken kan en se fra den store endringen i verdens skogsområder mellom FAO (1993) sin undersøkelse «Forest Resource Assessment 1990» (FRA 1990) og «FRA 2000» (FAO 2001).1I FRA 1990 ble skog definert ulikt i utviklede og utviklingsland (som hele Afrika hører inn under). I utviklingsland skulle skogtoppene (kruna) dekket 10 %, mens i utviklede land 20 %2. I FRA 2000 ble skog derimot definert til 10 % trekrunedekke for alle land3. Verden gikk dermed fra å ha 3442,4 millioner hektar (m ha) skog i 1990 (FAO 1993) til 3869,5 i 2000 (FAO 2001). Skulle en sammenlignet de to statistikkene ville en altså se at verden hadde fått 12,4 % mer skog mellom 1990 og 2000! Men FRA 2000 kom også med nye tall for 1990 som viste at skogene skulle ha minket med 2,4 % (FAO 2001).
Dette illustrerer hvor viktig det er å være klar over hva definisjoner (og undersøkelser) det er snakk om før en sammenligner ulike statistikker. Ettersom Afrika hele tiden har vært «utviklingsland» skulle ikke denne endringen ha innvirkning på tallene der, men en kan se hvor mye de likevel har variert i tabell 1. Matthews (2001:2), som representerer «World Resources Institute» (WRI) bemerker at 10 % grensen er «low enough that it includes land that most nonspecialists would consider to be tundra, wooded grassland or savanna, or scrubland – not forest». «Naturlig skog» blir ofte oppfattet som «urørt» eller «utilgjengelig» skog, og det er den miljøvernorganisasjonene fokuserer på (f.eks. WRI 2000a, 2000b og 2002). Denne blir av FAO (2001:Appendix 2) definert som «forests composed of indigenous trees, not planted by humans». Men Fairhead & Leach (1995, 1998) har vist at store områder skog i Vest-Afrika som har blitt sett på som avskoget dette århundret sannsynligvis ikke har vært skogkledd. Det en har trodd var gjenværende skogsøyer i et område som før var fullstendig skogkledd, viser seg å være skogsøyer under utvikling (p.g.a. menneskelig påvirkning) i et område som før var savanne. Slik har store skogsområder som en i dag har sett på som «naturlig skog» blitt menneskeskapt.
Med FAO sin hoveddefinisjon blir avskoging en netto reduksjon i område dekket av skog over tid. Dersom en bruker naturlig skog kan en ikke ta med tilvekst fra plantasjer, og dersom en definerer skog som «urørt» skog kan en vanskelig ta med tilvekst i avskoget område i det hele tatt; det blir da egentlig snakk om brutto avskoging. Andre vil kanskje definere avskoging som «skogsdegradering», og «degradering» er ofte i den sammenhengen en reduksjon av biomasse og biodiversitet, eller som Grainger (1996:184) skriver det: «temporary or permanent reduction in the density or structure of vegetation cover or its species composition». Selv om det er så mange ulike definisjoner og ulikhetene kan være store ser det ut til at FAO sin siste definisjon er den som er dominerende (f.eks. DeFries 2002, og FAO 2004 tilpasser sine tall til denne definisjonen) og ettersom FAO også delvis publiserer tall over plantasjeområder kan en finne tall for «naturlig skog». I tillegg er det vanlig å bruke en «closed forest» eller «dense forest» definisjon for regnskogsområdene (f.eks. Archard 2002; WRI 2000a, 2002).
=== Avskoging som problem ===
I Afrika er det mange land som har veldig lite skog (ifølge FAO 2001 er det 25 land som har under 15 % skog, Norge har 28,9 %), enten fordi miljøet ikke er egnet for skog, eller fordi skogen er fjernet. Når skog er en knapp ressurs blir det problematisk å fjerne den, men selv når det er mye av den kan det være problematisk:
Både der det er mye og lite skog kan avskoging føre til erosjon. Røttene holder på jorden og binder næring til den. Erosjonen fjerner næring fra jorden, og kan f.eks. føre til oversvømmelse, truende deformering av land og forstopping av vanningsanlegg (Kull 2000). Men erosjon er ikke bare negativt, selv om næringen blir flyttet nedover kan den brukes. Slik har det seg at «farmers in the alluvial baiboho of northwestern Madagascar depend on the fertile soils eroded from the uplands» (Kull 2000:438), og jordbruket i Nil-dalen er avhengig av næringen som Nilen fører med seg. En må innse at jordbruk fører til erosjon, men mange afrikanske bønder (eksempler i Kull 2000, Leach & Mearns 1996 og Fairhead & Leach 1995) vet hvordan det kan begrenses. Skiftjordbruket som oftest blir beskyldt for avskoging lot også oftest skogen komme tilbake, om ikke i samme form som før.
Reduserer biologisk mangfold/degradering: Det som sannsynligvis er det største problemet med avskoging for miljøorganisasjonane er avskoging av såkalt «naturlig skog», eller urskog. Regnskogen er den mest kjente typen. Ettersom den bare er å finne i tropiske strøk, er det disse områdene undersøkelser som bruker satellittbilder (f.eks. Archard 2002, DeFries 2002 og FAO 2004) konsentrerer seg om. Dette understreker den oppmerksomheten disse skogene har. På den andre siden er de også veldig populære innen internasjonal tømmerindustri. Selv om skog skulle vokse tilbake etter avskoging av regnskog, vil den ikke ha samme biodiversitet og biomasse. En er derfor redd for å miste tilgangen (for alltid) til plante/dyrearter som kan fremme forskning f.eks. innen medisin. Reduksjonen i biomasse fører til økt frigjøring av karbon som dermed fører til økt CO2 i atmosfæren og deretter økt drivhuseffekt. Hvor mye regnskog som var og er igjen er derfor veldig viktig for det store CO2-regnestykket4. Den andre siden av mynten er at afrikanerne ikke kan beskyldes for å ha skapt drivhuseffekten, og skulle de se til Vesten ville de ikke finne mye gjenværende urskog. Om regnskog blir til «forest fallow» har lite å si for en afrikansk bonde så lenge han kan arbeide jorden til livets opphold. Det som er degradering for den ene kan være oppgradering for den andre.
Fjerner livsgrunnlaget til folk: Selv om omgjøring av skog til jordbruksland blir sett på som den viktigste grunnen til avskoging (Archard 2002, FAO 2003), er også tømmerhogst en viktig faktor. Skogen er for mange afrikanere en viktig del av livsgrunnlaget der de henter f.eks. «gums and resins, honey and beeswax, medicinal and aromatic plants, dying and tanning materials, bamboo, and bushmeat» (FAO 2003a:20). FAO (2003g:62) nevner folk i tre kategorier som er avhengige av skogen: «forest dwellers, including hunter-gatherers and swidden cultivators; farmers living adjacent to forests, including smallholders and the landless; and commercial users, including artisans, traders, small entrepreneurs and employees in forest industries». På landsbygda kan således skogen ha avgjørende betydning for husholdsinntekten, og viltkjøtt er den viktigste proteinkilden for mange land og folk særlig i Vest- og Sentral-Afrika (FAO 2003a). Skog fungerer også som viktig beskyttelse for jordbruket og mot ukontrollert brann (Fairhead & Leach 1998). I tillegg til disse hovedgrunnene er skog viktig for å bevare vannkilder og bevare de rene (FAO 2001).
=== Årsaker til avskoging ===
Hva er så årsakene til avskoging i Afrika?
Jordbruk: Det som vanligvis blir pekt på som hovedgrunnen til avskoging både før og nå er det som blir karakterisert som dårlige jordbruksteknikker slik som svibruk, skiftjordbruk og overbeiting. Dette blir nevnt som grunn i FAO sine rapporter, og Grainger (1996:183) skriver at «large areas of savanna woodland undoubtedly result from prolonged human disturbance which continues to this day». Jordbruk er det Grainger legger vekt på som «human disturbance». I denne sammenhengen ser det ut til at Grainger støtter seg på det som av Fairhead & Leach (1998) blir kalt «the orthodox view», at jordbruk har gjort store områder i særlig Vest-Afrika om til savanne. I sin studie i Kissidougou (Fairhead & Leach 1995) har de derimot vist at denne prosessen har vært helt omvendt. Bøndene har faktisk gjort savanne om til skog! Dette bruker de også i sin studie av Vest-Afrika (Fairhead & Leach 1998). Der finner de at store områder i Elfenbenskysten som i dag blir sett på som «naturlig skog» truet av avskoging i en «skogssone», sannsynligvis er omgjort fra skogsavanne til skog det siste hundreåret.Kull (2000) viser i sin studie av Madagaskar at selv om jordbruk har vært med på å fjernet regnskogen øst på Madagaskar, kan ikke denne årsaken overføres direkte til resten av øya. Store deler av høylandet som før var dekket med gress, har sannsynligvis aldri blitt avskoget, men kan i dag etter stor befolkningsvekst «sport imbricated crop fields, rice terraces, woodlots and fruit trees» (Kull 2000:432).
Det er nok klart at jordbruk kan føre til avskoging, men en kan neppe påstå at innfødte jordbruksteknikker som skiftjordbruk og svibruk universelt fører til dette. Archard (2002a:111) formulerer det slik i en av de siste studiene om tropisk avskoging som er publisert: «Shifting cultivation mainly occurs in the mosaics of 112 secondary forests and affects only partially the closed primary forests», samtidig peker han på at storparten av landet som ble avskoget ble gjort om til jordbruksland.
Den andre store synderen innen tropisk avskoging er hogst. Hovedårsakene er industriell hogst og vedhogst, i tillegg kommer selektiv hogst som ikke avskoger, men blir beskyldt for å degradere skog og bane vei for videre degradering og avskoging (Grainger 1996; FAO 2003b, c; WRI 2002; Archard 2002a). Industriell hogst av regnskog er vanligvis drevet av transnasjonale selskap og kommer sjelden landet og lokalbefolkningen til gode. Ulovlig og uregulert hogst er også en del av problemet i land som ofte har svake og korrupte myndigheter. (FAO 2003a, b). Plantasje etablering og påfølgende hogst derimot, er i det sørlige Afrika drevet mer av lokale selskap og har i Sør-Afrika gitt arbeid til mer enn 12 500 «small growers» (FAO 2003a:15).Vedhogst ble i 1997 av FAO ikke gitt stor vekt, og 2/3 av vedbehovet kommer fra «nonforest sources such as woodlands, roadside verges, and wood industries» (WRI 2000). I «Forest Outlook Study for Africa» (FOSA) (FAO 2003a, b, c, d, e, f) blir det gitt ulik vekt. Selv om produksjonen av ved har økt veldig mye de siste årene og 91 % av all industriell trefelling blir brukt til fyring, er det ting som tyder på at etterspørselen minker p.g.a. at andre energikilder kommer til, og at avskogingen rammer skog som er plantet for å bli hogd til ved. Det kan se ut til at der en har knappe vedressurser p.g.a. avskoging har en begynte å ta konsekvensene av dette ved hjelp av plantasjeetablering. (FAO 2003). FOSA forutser at økt etterspørsel vil mest gå utover bynær skog, men dette vil være avhengig av markedskrefter og den uformelle sektoren.
Befolkningsvekst blir også ofte direkte satt i sammenheng med avskoging. At deler av dette slik som urbanisering fører til avskoging er ikke så vanskelig å forstå ettersom byer trenger plass. På den andre siden viser studier (Fairhead & Leach 1995, 1998; Kull 2000; Leach & Mearns) at befolkningsvekst likså godt kan føre til «påskoging», hvor mye skog som forsvinner eller kommer til er selvsagt avhengig av hvor mye skog som var der i utgangspunktet.
Andre årsaker til avskoging som ikke blir tillagt mye vekt er slikt som veier og industriell utbygging (vannkraft, gruver).
== Tidligere og nåværende avskoging i Afrika ==
For å finne gode løsninger på problemet avskoging og vite hvor stort det blir i fremtiden er det fundamentalt viktig å vite hvor mye skog det er, og hvor fort den forsvinner.
=== Tidligere avskoging ===
Det er tydelig at det er skrevet mye om skog i Afrika. Skogen ble prioritert av kolonimaktene, både for å ta vare på noe som var nesten helt borte i Europa, men også p.g.a. at de store ressursene som skogene inneholdt. Ser en langt tilbake i tid så har skogen variert med det vekslende klimaet på jorden (Goudie 1996). Det som er mest interessant er likevel hvor mye menneskelig påvirkning har ført til avskoging. De fleste har brukt 1900 som referanseår, og dermed indirekte påstått at det ikke fant sted menneskelig påvirkning før 1900. Dette er i alle tilfelle det Fairhead & Leach (1998) fant i sin studie av Vest-Afrika, og det er sannsynlig at det kan overføres til andre deler av kontinentet.
En går oftest ut fra at i dette referanseåret dekket skogen sitt «klimaks-område» eller potensiell utbredelse slik som Grainger (1996:175) og Alhassan (2004) viser til. Ved å beregne et potensielt område ut fra klimatiske forhold og jordforhold, og sammenligne det med dagens skogdekke (som i seg selv er ganske usikkert) har en funnet ut at Vest-Afrika i det 20. århundre har mistet opp til 87 % av skogdekket (Fairhead & Leach 1998). Som en kan se fra tabell 3, har Fairhead & Leach komme til at avskogingen i Vest-Afrika sannsynligvis har vært 20–41 % av det som en har trodd.
Noe av det de baserer seg på når de har undersøkt Vest-Afrika er den tidligere refererte studien i Kissidougou, Guinea. Kull (2000) har kommet til liknende resultat på Madagaskar. Der har den rådende «fortellingen» vært dominert av en tro på at Madagaskar sitt klimaks naturmiljø slik det var før mennesket kom innebar nesten 100 % skogdekke. Konsekvensen er at avskoging har fjernet opp til 90 % av skogdekket. Han viser at selv om store deler av den østlige regnskogen har blitt avskoget og fortsatt er truet av avskoging, er det samtidig lite trolig at storparten av øya som består av høyland noen gang har vært komplett skogkledd.
Slike nye studier stiller viktige spørsmål om hva som er årsakene til avskoging i Afrika, og hvor mye skog som faktisk har forsvunnet. Både på Madagaskar og i Vest-Afrika er det lokalbefolkningen som har fått skylden for at 50–90 % av skogen er borte. Spørsmålet er om denne skogen faktisk har eksistert, og om det er lokalbefolkningen som har fjernet den. På Madagaskar ser det ut til at kolonial tømmerhogst kan ha hatt veldig stor betydning (Kull 2000), og på Elfenbenskysten har store koloniale folkevandringer hatt mye å si for avskogingen (Fairhead & Leach 1998). Konklusjonen er at vi vet alt for lite, og dersom vi vil vite hvor mye skog det har vært i Afrika, så må det flere slike kritiske studier til.
=== Nyere avskoging ===
Vet en noe mer om dagens avskoging i Afrika? Er det slik at «there are indications that there might be nothing left for posterity» (Alhassan 2004:2). Det som kanskje er det største problemet når en skal svare på dette spørsmålet er «the paucity and sometimes-complete lack of basic reliable data on forest cover» (Alhassan 2004:6).
FAO er den klart dominerende kilden for informasjon om verdens skogsressurser. Problemet har alltid vært og er det fortsatt i dag at dataene er for upålitelige, definisjonene ulike, og FAO oftest må basere seg på gamle skogundersøkelser (median for FRA 2000 var 1991) og «ekspertmeninger». I tabell 1 kan en se hvordan FAO sitt estimat for hvor mye skog det var i Afrika i 1990 har svingt mellom 545, 539 og 703 millioner hektar i undersøkelser publisert i henholdsvis 1993, 1997 og 2001 – og dette uten store definisjonsendringer. Eller en kan se at i 1981 ble det estimert at tropisk Afrika hadde 703 millioner hektar skog i 1980, og tjue år senere blir det estimert at hele Afrika hadde like mye skog i 1990. Dette er tall som blir brukt og referert til i mange, innflytelsesrike og populære verk av f.eks. Verdsbanken (WB), WRI, FAO og andre FN-organisasjoner.
Samtidig har FAO siden FRA 1990 også gjort undersøkelser med satellittbilder som basis. Siden disse bare har dekket den tropiske delen av verden, ikke har gitt tall for hvert enkelt land og kanskje også fordi de har spriket så mye fra hovedundersøkelsen, har den ikke blitt lagt vekt på. Resultatene som ble delvis publisert i FRA 1990 og FRA 2000 som «pan-tropical survey», er hentet fra en ny database på FAO sine internettsider. De er her representert som «FAO 2004» i tabell 1 og 2. Ettersom undersøkelsen baserer seg på «Landsat» satellittbilde fra bare 10 % av landarealet i den tropiske verden, tatt rundt 1980, 1990 og 2000 har den blitt kritisert for å være usikker (Matthews 2001).
I senere tid har det komme flere undersøkelser som baserer seg på satellittbilder. To av dem er støttet av EU og er i tabell 1 og 2 representert som «TREES-I» og «TREES-II». Achard (2002) brukte i TREES-II satellittbilde fra flere ulike satellitter med god resolusjon (standard 1,1 km, men ned til 20 m). Den siste undersøkelsen er en NASA støttet undersøkelse som er representert som «AVHRR» (Advanced Very High Resolution Radiometer). DeFries (2002) brukte AVHRR satellittbilder med 8 km. resolusjon for hvert år i perioden 1984–97 og korrigerte det med Landsat data.
Mens FAO og DeFries har gitt statistikk for «tropisk Afrika» har Achard konsentrert seg om «fuktig tropisk Afrika» (se figur i Sciencemag.org artikkel). Da tropisk Afrika dekker storparten av kontinentet med betydelig skogdekke (se figur på [web] og tabell 2), har nok ikke ikke-tropisk Afrika så mye å si for statistikken.
Av de nye undersøkelsene er det nok TREES-II som gir de mest pålitelige verdiene ettersom de har brukt flest og mest nøyaktige satellittbilde og har korrigert ved hjelp av observasjon på «sample sites» som vist i figur i Sciencemag.org artikkel. Men siden denne undersøkelsen bare dekker en mindre del av Afrika og konsentrerer seg om «dense forest» gir den ikke hele bildet.
Også disse nye undersøkelsene bør leses med feilmarginer i mente: satellittbilde kan forstyrres av skydekke, bildene kommer fra ulike perioder som kan være ukompatible og FAO sin undersøkelse dekker som sagt bare 10 %. AVHRR verdiene for avskoging som er presentert i tabell 2 for 80 og 90 årene (henholdsvis −0,28 og −0,38 millioner hektar) skjuler derfor en skala på henholdsvis 0-0,65 og 0-0,66 m ha. TREES-II tallene skjuler en feilmargin på 0,3 m ha som i motsetning til AVHRR undersøkelsen er lite i forhold til de andre kontinentene.
Når en så skal oppsummere kan det være nyttig å se på FAO sine dokument om plantasjer. Disse viser at områder som allerede har lite skog – disse kan egentlig samanfattast som de landene som ikke omfatter tropisk Afrika – har forholdsvis mye plantasjer, og noen land øker også sitt skogdekke (FAO 2001). Dersom en skal ta FRA 2000 alvorlig så er store deler av skogen i land som Algerie, Kapp Verde, Egypt, Libya, Sør-Afrika, Swaziland og Tunisia allerede plantasjer og skogsområdet har stige fra 1990–20005. Som en kan se fra figur på [web] dekker disse landene storparten av det som ikke er «tropisk Afrika». Slik kan en konkludere at når en skal snakke om avskoging i Afrika er det nok hensiktsmessig å konsentrere seg om tropisk Afrika.
Ettersom TREES-II undersøkelsen ikke bruker samme definisjon og ikke dekker hele Afrika, kan den vanskelig brukes til å finne noe 10 %-trekrunedekke-tall for hele tropisk Afrika. Da står en igjen med FAO sin FRA 2000 rapport basert på nasjonal statistikk og FAO sin «pan-tropical» satellittbildeundersøkelse. Afrika har da sannsynligvis en sted mellom 484 og 650 m ha skog etter FAO sin definisjon.
Hvor fort skogen forsvinner er et helt annet spørsmål. Som en kan se fra tabell 2 er det store sprik mellom tallene. Avskogingstakten har gått ned etter hvert som undersøkelsene har blitt publisert. De mest aktuelle viser fra 0,28–2,38 m ha årlig avskoging på 80-tallet og 0,38–5,26 på 90-tallet. Dersom en utelukkar FRA 2000 data og konsentrerer seg om satellittbildeundersøkelsene for tropisk Afrika, blir ikke skalaen like stor. AVHRR undersøkelsen skjuler en stor feilmargin (0–649 på 80-tallet, 0–662 på 90-tallet), men vil selv om en regner inn denne være langt under FAO tallene. Jeg vil tro at DeFries sin undersøkelse er mer pålitelig enn FAO, fordi DeFries har brukt bilder fra hvert år for hele området, mens FAO har brukt 3 bilder fra 45 «sampling units»6 som for hele det pan-tropiske området dekker 10 %.
Men det som er nyttig å vite i afrikansk sammenheng er hvor det er mest avskoging. Dette har TREES-II undersøkelsen illustrert bra. De røde feltene i figur på Sciencemag.org artikkel viser «varme steder» for avskoging som er områder der avskogingen går fort.
Tabell 2: FRA 1990a i: FAO 1993. FRA 1990b, AVHRR LP og verdien for «tropisk Afrika» under FRA 2000 i: DeFries m.fl. 2002a. TREES-II og verdien for «fuktig tropisk Afrika» under FRA 2000 i: Achard m.fl. 2002a og 2002b. Verdiane for «Afrika» under FRA 2000 i: FAO 2001.«Tropisk Afrika» omfatter minimalt ulike områder for FRA 1990a, FAO 1997 og resten av studiene. Hvor stor forskjellen er kan ev. ses fra forskjellen mellom FRA 1990a og 1990b. Feilmarginer er ikke tatt med.Uthevede tall er de som er «aktuelle», altså de som det fra kildens side blir lagt vekt på.
== Avskoging i fremtiden, løsninger ==
Det er store regionale forskjeller på avskogingstakten i Afrika. Områder som allerede har lite skog i sør og nord ser ut til å ta konsekvensen av dette og etablere plantasjer. Etterhvert som landene ser fordelene med dette og dersom en forutsetter en generell positiv økonomisk og demokratisk utvikling er det sannsynlig at disse områdene vil holde seg på samme nivå eller ev. plante enda mer skog. FAO mener det er lite gjenværende plantasjepotensial i Sør-Afrika, men at land som Zimbabwe og Mosambik har potensial. I små folkerike land med lite skog som Burundi og Rwanda ser en også tendenser til at skog blir dyrket for å dekke etterspørsel etter ved. (FAO 2003). I forhold til de tropiske skogene i Sentral-Afrika er det likevel små områder en her snakker om.
På Madagaskar og i Sentral-Afrika er sannsynligvis mye avhengig av hvordan den samfunnsmessige utviklingen ellers er. På Madagaskar er håpet fornyet om at om ikke annet befolkningen der skal få bedre del i inntektene, nå etter at det gamle regimet er kastet. I Sentral-Afrika ser derimot fremtiden mørkere ut. Som en kan se fra figur i Sciencemag.org artikkel er det der det er mest tropisk skog, og i land som Kamerun, Den demokratiske republikken Kongo, Kongo og Gabon at presset er størst. DR Kongo som nettopp har overlevd et mislykket kuppforsøk er fortsatt ustabilt. Samtidig er det allerede nå gitt løyve for felling av nesten 45 m ha skog i DR Kongo «with little socio-economic benefits to the Congolese people» (WB 2004). Dette gjelder også for resten av Sentral-Afrika inkludert Gabon. Ifølge WRI (2002:9) er det solgt løyver for felling av 45 % av skogen (som definert i TREES 2000) i Sentral-Afrika og 71 % i Den sentralafrikanske republikk og DR Kongo.
Dersom inntektene fra felling av tropisk skog i Afrika går til internasjonale selskap, korrupte regjeringer og krigføring samtidig som utallige plante- og dyrearter går tapt, er det klart at dette er en stor ulykke for lokalbefolkningen og verdenssamfunnet. Utviklingen i Sentral-Afrika er altså sterkt avhengig av den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen i regionen.
Ifølge TREES-undersøkelsen er også deler av skogen i Liberia og Elfenbenskysten truet. Med tanke på ustabiliteten i disse landene er også fremtiden i denne regionen usikker, selv om det kan fremheves at krig kan virket «konserverende» slik som i DR Kongo der «actual timber production was temporarily at a standstill due to war and poor infrastructure» (WB 2004) mellom 1997 og 2002.
Ellers er det positive tendenser som peker mot at vedhogst ikke vil gå ut over det samlede skogdekket, men vil heller bli erstattet av andre energikilder og plantasjeproduksjon. Alt i alt ser fremtiden både lys og mørk ut, men det meste henger sammen med den generelle utviklingen i Afrika. Dersom en oppnår en god demokratisk utvikling kan også skogsressursene fordeles demokratisk til det beste for lokalbefolkningen. Det er jo Afrikanernes skog det er snakk om.
== Fotnoter ==
Metodologiske endringer og endringer i informasjon hadde også betydning.
Full definisjon fra FRA 1990 (FAO 1993:Annex 2): Utvikla land: «Forest Land: with tree crown cover (stand density) of more than about 20 % of the area. Continuous forest with trees usually growing more than about 7m in height and able to produce wood. This includes both closed forest formulations where trees of various storeys and undergrowth cover a high proportion of the ground and open forest formulations with a continuous grass layer in which tree synusia cover at least 10 % of the ground.» Utviklingsland: «Forests are ecological systems with a minimum crown coverage of land surface (here assumed as 10 percent) and generally associated with wild flora, fauna and natural soil conditions; and not subject to agronomic practices. For the present assessments, a tree is defined as a woody perennial with a single main stem (except in coppice crops where multiple stems replace a single stem), a more or less definite crown and a minimum height of more than 5 meters on maturity. Only forest areas more than 100 ha (minimum area) are considered.»
Ifølge Matthews (2001), blir skog i Australia i FRA 2000 definert med 20 % trekrunedekke og ikke 10 %. Siden skogsområdet for Oseania i FRA 1990 og FRA 2000 for 1990 varierte med +129 %, impliserer dette at skog var enda strengere definert i FRA 1990.
Det blir her referert til Kyoto-protokollen som har som mål å innføre CO2-kvoter. Ettersom 1990 er referanseåret for dette regnestykket har det veldig mye å si hvor mye skog hvert land hadde i 1990.
Sør-Afrika hadde 0,2 % avskoging pr. år.
== Litteratur ==
Achard, Frédéric, Hugh D. Eva, Hans-Jårgen Stibig, Philippe Mayaux, Javier Gallego, Timothy Richards & Jean-Paul Malingreau (2002a): Determination of The World’s Humid Tropical Deforestation Rates during the 1990’s – Methodology and results of the TREES-II research programme. Luxembourg: European Comission Joint Research Centre.
Achard, Frédéric, Hugh D. Eva, Hans-Jårgen Stibig, Philippe Mayaux, Javier Gallego, Timothy Richards & Jean-Paul Malingreau (2002b): «Determination of Deforestation Rates of the World’s Humid Tropical Forests» i: Science, Vol. 297, 9. august 2002. s. 999-1002.
Adams, W. M., A. S. Goudie & A. R. Orme (1996): The Physical Geography of Africa. New York: Oxford University Press.
Adams, Martin E. (1996): «Savanna Environments» i: Adams m.fl..
Grainger, Alan (1996): «Forest Environments» i: Adams m.fl..
Goudie, Andrew S. (1996): «Climate: Past and Present». I Adams m.fl..
Alhassan, Osman (2004): Deforestation and wood fuel energy in Africa, with a focus on Ghana. Leksjon fra AFR 6002/1002. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet: 27.01.2004. Ikke publisert utenfor NTNU.
DeFries, Ruth S., Richard A. Houghton, Matthew C. Hansen, Christopher B. Field, David Skolei & John Townshend (2002a): «Carbon emissions from tropical deforestation and regrowth based on satellite observations for the 1980s and 1990s» i: PNAS, 29. oktober 2002, vol. 99, nr. 22. s. 14256-14261.
DeFries, Ruth & Frédéric Achard (2002b): «New estimates of tropical deforestation and terrestrial carbon fluxes: results of two complementary studies» i: LUCC newsletter. Nr. 8, Desember 2002. s. 7-9.
Fairhead, J & Leach, M (1995): «Local agro-ecological management and forest-savanna transitions: the case of Kissidougou, Guinea» i: Binns, T. (red.) People and Environment in Africa. John Wiley & sons, 1995. s. 163–170.
Fairhead, J & Leach, M (1998): Reframing Deforestation, Global analyses and local realities: studies in West Africa. London: Routledge.
FAO (1948): «Forest resources of the world» i: [Unasylva - Vol. 2, No. 4 - Forest resources of the world Unasylva, Vol. 2, nr. 4]. juli-august 1948. Washington, D. C.
FAO (1993): «Forest resources assessment 1990 - global synthesis» i: FAO Forestry Paper No. 124. Roma: FAO.
FAO (1997): State of the World’s Forests 1997. Roma: FAO.
FAO (2001): Global Forest Resources Assessment 2000 Roma: FAO.
FAO (2003): Forestry Outlook Study for Africa, African Forests: a View to 2020. Roma: FAO.
FAO (2004): Global Terrestrial Observing System (GTOS), Terrestrial Ecosystem Monitoring Sites (TEMS). The FAO Forest Resources Assessment: A remote sensing survey on forest cover changes 1980-2000.
Kull, C.A (2000): «Deforestation, Erosion, and Fire: Degradation Myths in the Environmental History of Madagascar» i: Environment and History nr. 6 (2000): s. 423–450. The white Horse Press, UK.
Leach, M & Mearns, R (1996): «Environmental Change &Policy: Challenging Received Wisdom in Africa» i: Leach, M & Mearns, R. (red). African issues. The Lie of the land. Challenging received wisdom on the African Environment. The International African Institute, 1996. s. 1–33.
Matthews, Emily (2001): Understanding the FRA 2000. Forest Briefing No. 1. March 2001. Washington, DC: World Resources Institute (WRI).
World Bank (2004): The World Bank and the Sustainable Management of Forests in the Democratic Republic of Congo (DRC). March 2004. s. 1.
WRI (2000a): A First Look at Logging in Gabon. Washington, DC: World Resources Institute (WRI).
WRI (2000b): World Resources 2000-2001: People and ecosystems: The fraying web of life. Washington, DC: World Resources Institute (WRI).
WRI (2002): An Analysis of Access into Central Africa’s Rainforests. Washington, DC: World Resources Institute (WRI). | Avskoging i Afrika er et forskningsemne ettersom det er relativ liten kunnskap av avskokingen og effektene av prosessen. Som det siste kolonialiserte kontinentet har Afrikas natur lenge vært et aktuelt tema. | 4,746 |
null | 2023-02-04 | Årsaker til migrasjon | null | null | null | Forståelsen av migrasjon er dominert av såkalt neoklassisk teori. Et sentralt moment innen denne teorien er at hvert enkelt individ avgjør å migrere ved å vurdere såkalte «push & pull» faktorer. | 4,747 |
null | 2023-02-04 | Tvungen migrasjon | null | null | null | [refugees in Nepal.jpeg|thumb|Tibet]anere har migrert i en jevn strøm sidan [[Tibet ble okkupert av Kina i 1959. | 4,748 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Politisk_%C3%B8kologi | 2023-02-04 | Politisk økologi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miljø og samfunn', 'Kategori:Politikk etter tema', 'Kategori:Økologi'] | Politisk økologi er et nytt begrep som oppstod omkring 1980-tallet, der Piers Blaikie er en sentral fagperson. Hans regionale politiske økologi kan ses som en «kreativ idé som kombinerer ulike innfallsvinkler» (Klein 2004:2). For å oppnå dette er den tverrfaglig. Begrepet har enkelt sett oppstått fra en kombinasjon av «kulturell økologi» og «politisk økonomi», og innebærer derfor at man kombinerer kunnskap fra både naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fag som f.eks. biologi, økologi, botanikk, hydrologi, meteorologi, geomorfologi, sosiologi, antropologi, geografi og økonomi (Klein 2004:2).
Den politiske økologien gir kunnskapsmessig input av verdi for grønn politisk tenkning og grønn ideologi.
| Politisk økologi er et nytt begrep som oppstod omkring 1980-tallet, der Piers Blaikie er en sentral fagperson. Hans regionale politiske økologi kan ses som en «kreativ idé som kombinerer ulike innfallsvinkler» (Klein 2004:2). For å oppnå dette er den tverrfaglig. Begrepet har enkelt sett oppstått fra en kombinasjon av «kulturell økologi» og «politisk økonomi», og innebærer derfor at man kombinerer kunnskap fra både naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fag som f.eks. biologi, økologi, botanikk, hydrologi, meteorologi, geomorfologi, sosiologi, antropologi, geografi og økonomi (Klein 2004:2).
Den politiske økologien gir kunnskapsmessig input av verdi for grønn politisk tenkning og grønn ideologi.
== Kilder ==
Klein, Jørgen (2004): Om begrepet ’Politisk Økologi’. Leksjon fra AFR 6002/1002. NTNU: 05.02.2004. Ikke tilgjengelig utenfor NTNU. | Politisk økologi er et nytt begrep som oppstod omkring 1980-tallet, der Piers Blaikie er en sentral fagperson. Hans regionale politiske økologi kan ses som en «kreativ idé som kombinerer ulike innfallsvinkler» (Klein 2004:2). | 4,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacques_Cartier | 2023-02-04 | Jacques Cartier | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. september', 'Kategori:Dødsfall i 1557', 'Kategori:Franske oppdagere', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1491', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Saint-Malo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jacques Cartier (født 31. desember 1491 i Saint-Malo i Bretagne, død 1. september 1557 samme sted) var den franske oppdageren som oppdaget Canada på vegne av den franske kronen. Cartier var fra Saint-Malo, som på den tiden var en av Frankrikes største sjøfartsbyer, drevet av kaprervirksomhet rettet mot britiske skip.
Cartier la ut på en ny reise 19. mai 1535 med tre skip og 110 menn. På denne reisen seilte han oppover St. Lawrence-elva til Huron-landsbyene Stadacona (omtrent der det nåværende Quebec ligger) og Hochelaga (Montreal). Her fikk han høre om et land lenger nord, kalt Sagyenay som skulle være fullt av gull. 23. mai 1541 la Cartier ut fra Saint-Malo på sin tredje reise. Denne gangen lette han etter Saguenay, men kom han aldri lenger enn til Hochelaga, der han måtte overvintre. Han returnerte til Frankrike året etter og tilbragte resten av livet sitt i Saint-Malo, der han døde i 1557.
| Jacques Cartier (født 31. desember 1491 i Saint-Malo i Bretagne, død 1. september 1557 samme sted) var den franske oppdageren som oppdaget Canada på vegne av den franske kronen. Cartier var fra Saint-Malo, som på den tiden var en av Frankrikes største sjøfartsbyer, drevet av kaprervirksomhet rettet mot britiske skip.
Cartier la ut på en ny reise 19. mai 1535 med tre skip og 110 menn. På denne reisen seilte han oppover St. Lawrence-elva til Huron-landsbyene Stadacona (omtrent der det nåværende Quebec ligger) og Hochelaga (Montreal). Her fikk han høre om et land lenger nord, kalt Sagyenay som skulle være fullt av gull. 23. mai 1541 la Cartier ut fra Saint-Malo på sin tredje reise. Denne gangen lette han etter Saguenay, men kom han aldri lenger enn til Hochelaga, der han måtte overvintre. Han returnerte til Frankrike året etter og tilbragte resten av livet sitt i Saint-Malo, der han døde i 1557.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hans foreldre Jamet Cartier og Geseline Jansart ble gift i 1428. Jacques var nummer to av fem søsken.
Cartier ble i 1519 som 29-årig gift med Marie Katherine des Granches, datter av chevalier Honoré de Granches, som var øverstkommanderende i St. Malo. På vielsesattesten stod det at Cartier hadde rang av overstyrmann i St. Malo. Hans ekteskap med Katherine var barnløst.
=== Oppdagelsesreiser ===
Cartier må ha gjennomført reisen over Atlanten før han trer inn i historien som kongelig utsendt. I hans notater vedrørende maismarker i området omkring Quebec kan man se at han har vært i Brasil idet han sammenligner maismarkene med et lignende sted i Brasil. Dessuten har han muligvis medbrakt en brasiliansk pike med seg til hjemmet idet det ble døpt en pike i 1528 ved navn Catherine av Brezil for hvem Cartiers kone stod gudmor.
==== Det første kongelige reiseoppdrag ====
I 1534, to år etter at hertugdømmet Bretagne var kommet i personalunion med Frankrike, ble han utsendt av den franske kongen Frans I for å lete etter gull og en vestlig sjøvei til India. På den tid trodde man det var mulig å finne en brukbar sjøvei til Orienten som man kalte Nordvestpassasjen. Ti år tidligere sendte Frans I Giovanni da Verrazzano på en lignende tur og man mener at Cartier kan ha deltatt på.Cartier gikk først i land på halvøya la Gaspésie. Her reiste han et trekors som i 1934 blev utskiftet med et kors av granitt til minne om hans ankomst og oppdagelse av Canada. På la Gaspésie møtte Cartier og hans folk en vennligsinnet indianerstamme ledet av en høvding ved navn Donnaconas. Indianerstammen der (irokesere) og var på fisketur der, kalte sitt område for «Kanata», som også brukes om en landsby. Dette ord var muligens inspirasjonen til at Cartier begynte å kalle landet for Canada.Han utforsket deler av det nåværende Newfoundland og østkysten av Canada, hvor han hørte rykter om en elv, som han trodde var Nordvestpassasjen. På denne reise bortførte han høvding Donnaconas sønner, Domagaya og Taignoagny, og tok dem med seg tilbake til Frankrike.
==== Annen reise ====
Cartier la ut på en ny reise den 19. mai 1535 med tre skip, 110 menn og de bortførte guttene (som ble avlevert til foreldrene). På denne reisen seilte han opp langs St. Lawrence-elva til huronlandsbyene Stadacona (omtrent der hvor det nåværende Quebec ligger) og Hochelaga (Montréal). Her hørte han om et land lengre mod nord, Sagyenay, som skulle være fylt med gull.
==== Tredje reise ====
Den 23. mai 1541 stevnet Cartier ut fra Saint-Malo på sin tredje reise, denne gang i søken etter Saguenay. Han nådde imidlertid aldri lengre enn til Hochelaga, der han måtte overvintre. Besetningen ble så hardt rammet av skjørbuk, at det til sist bare var ti mann til å pleie de øvrige. Fra den opprinnelige befolkning hørte Cartier at et uttrekk fra tuja var en effektiv kur mot sykdommen. Dette reddet folkene.Han vendte tilbake til Frankrike året etter og tilbrakte resten av livet i Saint-Malo, hvor han døde i 1557.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Henri V. Michelant (utg.): Jacques Carties, Voyage de J. Cartier au Canada. Éditions Tross, Paris 1865.
Léon Riotor: Jacques Cartier et le voyage au Canada. Chronique de la Nouvelle-France (La vie des grands découvreurs). Édition Roger, Paris 1937.
== Eksterne lenker ==
Hans-Jürgen Hübner: Jacques Cartier | Jacques Cartier (født 31. desember 1491 i Saint-Malo i Bretagne, død 1. | 4,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hiv | 2023-02-04 | Hiv | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hiv/aids', 'Kategori:Retrovirus', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker'] | Humant immunsviktvirus (Hiv) er et lentivirus av retrovirusfamilien som forårsaker ervervet immunsviktsyndrom – bedre kjent som aids.Aids betegner en dødelig tilstand hvor immunsystemet har sviktet og hvor kroppen ikke har noe forsvar mot livstruende, såkalte opportunistiske infeksjoner. Hivsmitte skjer i første rekke ved overføring av blod og sæd, dernest ved vaginalsekret, preseminal væske eller brystmelk. I disse kroppsvæskene er hiv til stede både som viruspartikler og i infiserte immunceller. Av disse er sæd det mediet som inneholder klart høyest konsentrasjon av viruspartikler. Ubeskyttet sex er derfor den klart største smittevei ved siden av bruk av kontaminerte sprøytespisser, brystmelk, og overføring fra mor til barn ved fødsel. Testing av blodprodukter for hiv har i stor grad eliminert smitte gjennom blodtransfusjon eller infiserte blodprodukter i industriland, men ulykker forbundet med blodoverføring forekommer.
Hivinfeksjon anses som pandemisk av Verdens helseorganisasjon (WHO). Anslagsvis mellom 40 og 50 millioner mennesker verden over er smittet, over 60 % av dem i Afrika sør for Sahara. Fra viruset ble påvist i 1981 til 2006 har mer enn 25 millioner mennesker utviklet aids og dødd. Hiv smitter rundt 0,6 % av verdens befolkning. Bare i 2005 krevde aids anslagsvis 2,4–3,3 millioner liv, hvorav mer enn 570 000 var barn. En tredel av dødsfallene er i Afrika sør for Sahara. Epidemien har for de rammede landene i Afrika medført enorme tilbakeskritt i øknonomisk og sosial utvikling og er en viktig årsak til økt fattigdom.Viruset ble offisielt påvist 5. juni 1981. HTLV-3 (human T-lymphotropic virus-III), er en tidlig betegnelse på viruset. Andre navn som ble brukt på viruset i pandemiens begynnelse var lymphadenopathy-associated virus (LAV), og AIDS-associated retrovirus (ARV).
| Humant immunsviktvirus (Hiv) er et lentivirus av retrovirusfamilien som forårsaker ervervet immunsviktsyndrom – bedre kjent som aids.Aids betegner en dødelig tilstand hvor immunsystemet har sviktet og hvor kroppen ikke har noe forsvar mot livstruende, såkalte opportunistiske infeksjoner. Hivsmitte skjer i første rekke ved overføring av blod og sæd, dernest ved vaginalsekret, preseminal væske eller brystmelk. I disse kroppsvæskene er hiv til stede både som viruspartikler og i infiserte immunceller. Av disse er sæd det mediet som inneholder klart høyest konsentrasjon av viruspartikler. Ubeskyttet sex er derfor den klart største smittevei ved siden av bruk av kontaminerte sprøytespisser, brystmelk, og overføring fra mor til barn ved fødsel. Testing av blodprodukter for hiv har i stor grad eliminert smitte gjennom blodtransfusjon eller infiserte blodprodukter i industriland, men ulykker forbundet med blodoverføring forekommer.
Hivinfeksjon anses som pandemisk av Verdens helseorganisasjon (WHO). Anslagsvis mellom 40 og 50 millioner mennesker verden over er smittet, over 60 % av dem i Afrika sør for Sahara. Fra viruset ble påvist i 1981 til 2006 har mer enn 25 millioner mennesker utviklet aids og dødd. Hiv smitter rundt 0,6 % av verdens befolkning. Bare i 2005 krevde aids anslagsvis 2,4–3,3 millioner liv, hvorav mer enn 570 000 var barn. En tredel av dødsfallene er i Afrika sør for Sahara. Epidemien har for de rammede landene i Afrika medført enorme tilbakeskritt i øknonomisk og sosial utvikling og er en viktig årsak til økt fattigdom.Viruset ble offisielt påvist 5. juni 1981. HTLV-3 (human T-lymphotropic virus-III), er en tidlig betegnelse på viruset. Andre navn som ble brukt på viruset i pandemiens begynnelse var lymphadenopathy-associated virus (LAV), og AIDS-associated retrovirus (ARV).
== Smitteoverføring ==
Hiv kan smitte alle som eksponeres for det uansett kjønn eller seksuell legning, men hiv er i seg selv ikke et veldig smittsomt virus. Helt spesielle forutsetninger må ligge til grunn for at smitteoverføring kan skje. Smittemediet må inneholde høye konsentrasjoner av viruspartikler for at viruset skal kunne infisere de celler i kroppen som det er avhengig av for å kunne reprodusere seg. I praksis er det bare blod, sæd og vaginalsekret som har høye nok konsentrasjoner av virus. Spytt, tårevæske, urin og avføring kan inneholde virus, men i for lave konsentrasjoner til at det representerer noen reell smittefare. Det skyldes naturlige enzymer i disse kroppsvæskene som bryter viruset ned og reduserer og nærmest eliminerer virusets mulighet til å infisere de celler i kroppen (CD4-celler) som det er avhengig av.
Hovedsakelig skjer smitte ved ubeskyttet sex, dvs at infisert sæd kommer i berøring med partnerens slimhinner. I praksis vil det si vagina eller anus. Smitte ved sædutløsning i munn er også mulig, men mindre sannsynlig, da spytt i munnhulen inneholder store mengder av naturlige enzymer som bryter viruset ned. Munnhulen og tannkjøttet kan imidlertid ha usynlige rifter og sår som kan danne en åpen port for viruset. Sannsynligheten for smitte vil også øke drastisk om man har andre infeksjonssykdommer som letter passasjen for viruset.
Homofile er i den vestlige verden (USA og Vest-Europa) samt i Latin-Amerika statistisk overrepresentert. I Øst-Europa og Asia er delte sprøyter blant rusmiddelavhengige vanligste smittevei, men det er trolig en del underrapportering av homoseksuell smitte. Det er også en del menn som har sex med andre menn uten at de definerer seg som homofile. I Afrika er heteroseksuell smitte det vanligste.
Smitteoverføring skjer lettere fra mann til mann enn fra mann til kvinne eller omvendt, da viruset først og fremst finnes i større konsentrasjoner i sæden hos mannen og i mye mindre grad i kvinnelige vaginalsekreter, og fordi slimhinnen i skjeden er tykkere og mer motstandsdyktig mot rifter og sår under samleie. Ubeskyttet analsex regnes derfor som høyrisiko og betydelig mer risikabelt enn ubeskyttet vaginal sex.
Som en rekke andre kjønnssykdommer kan smitte også overføres ved blodsmitte – eksempelvis ved bruk av urene sprøyter, ved blodoverføring, eller ved bruk av urene instrumenter i forbindelse med et kirurgisk inngrep. Smitte ved blodoverføring skjer ikke i Norge i dag. I 1985 ble det innført strenge krav til hiv-test av avgitt blod ved norske blodbanker.
=== Myter og fakta om smitteveier ===
Hiv kan ikke smitte ved vanlig kroppskontakt, ved kyssing eller ved bruk av felles gjenstander som er i berøring med kroppen, som drikkeglass, spisebestikk, toalett etc. Hiv er som sagt et lite smittsomt virus. Selv under optimale betingelser for viruset vil det ikke nødvendigvis smitte. Den viktigste faktor som bestemmer smittsomheten hos en smittebærer, er mengden av viruspartikler i blod eller sæd, såkalt virus load eller viruslast. Lav viruslast reduserer smitterisikoen betydelig, mens høy viruslast øker den tilsvarende.
Viruslast er særlig høy i månedene etter at smitte har funnet sted samt under utviklingen av aids. Det betyr at en nysmittet som ikke kjenner sin smittestatus og fortsetter med å praktisere ubeskyttet sex, er en høypotent smittebærer. I tiden mellom nysmitte og utvikling av aids, som kan ta mange år, vil viruslast ligge på et lavt eller moderat nivå og øke gradvis samtidig som immunforsvaret undertrykkes.
Idet den smittede kommer under behandling, vil viruslast synke mot så lave nivåer at virusmengden ikke lenger kan måles, og den smittede er da i realiteten ikke smitteførende. Viruset er fortsatt i kroppen, men lar seg ikke lenger påvise.
== Subtyper av hiv ==
Ett av de store hindrene ved behandlingen av hiv er virusets store genetiske variasjon. Det finnes to hovedtyper av hiv – hiv-1 og hiv-2. Hiv-1 er i slekt med virus funnet i gorillaer og sjimpanser i Vest-Afrika, mens hiv-2 er beslektet med virus funnet i apearten Sooty Mangabey, som finnes i skogene fra Senegal til Ghana. Det er hiv-1 gruppe M-viruset som er det dominerende og som forårsaker aids. Gruppe M kan så igjen deles inn i en rekke subtyper basert på deres genetiske data. Hiv-2 anses for å være mindre virulent og mindre smittsomt enn Hiv-1.
=== Hiv-01 gruppe M ===
Her nevnes bare gruppe M, siden det er i denne gruppen man finner de subtyper som inneholder patogene strenger av viruset.
Gruppe M er den mest utbredte type av hiv. Mer enn 90 % av alle tilfeller av hivsmitte stammer fra denne gruppen. Innenfor gruppe M finnes så en rekke subtyper som benevnes som Subtype A etc. Det finnes også kombinasjonsformer av ulike subtyper, såkalte CRF (Circulating recombinant forms). Disse er også nummerert. CRF12_BF vil da bety en kombinasjon av subtype B og subtype F.
Subtype A: Vanlig i Vest-Afrika
Subtype B: Den vanligste i Europa, Amerika, Thailand og Australia
Subtype C: Den vanligste i Sør-Afrika, India og Nepal
Subtype D: Er bare registrert i Øst-Afrika og Sentral-Afrika
Subtype E: Er bare registrert i kombinasjon med Subtype A (CRF01_AE)
Subtype F: Er funnet i Sentral-Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa
Subtype G: (og CRF02_AG) er bare funnet i Afrika og Sentral-Europa
Subtype H: Er bare registrert i Sentral-Afrika
Subtype I: Er nå omdefinert til CRF04_cpx, der cpx står for complex recombination of several subtypes
Subtype J: Er bare registrert i Vest-, Nord- og Sentral-Afrika samt i Karibien.
Subtype K: Er bare registrert i Kongo og KamerunDisse subtypene kan igjen deles inn i nye subtyper, som da benevnes f.eks. Subtype A1, A2, B1, B2 etc.
=== Hiv-02 ===
Hiv-02 har bare sporadisk vært registrert utenfor Afrika.
=== Resistens ===
Resistens mot antiretroviral behandling oppstår ved genetiske mutasjoner mellom ulike subtyper av viruset. The Stanford HIV Drug Resistance Database og The International Aids Society oppdaterer kontinuerlig en liste over de mest vanlige resistente formene.
=== Superinfeksjon ===
Superinfeksjon betegner en tilstand der en allerede smittet person smittes på nytt av en annen streng av viruset. Dette kan skje dersom den smittede ikke endrer risikoatferd, men fortsetter med utveksling av brukte sprøytespisser eller ubeskyttet sex. Superinfeksjon vil lettere kunne medføre resistens og hurtigere sykdomsforløp samt mutasjon som danner mer potente virus. Pr. 2005 var det bare registrert 16 tilfeller med superinfeksjon på verdensbasis.
== Påvisning ==
Ved hiv-testing var det tidligere ikke selve viruset som ble påvist, men de antistoffer kroppen dannet mot det. Det kan ta mer enn seks måneder før kroppen danner slike antistoffer. Tiden mellom smitte og dannelsen av antistoffer er en såkalt vindusperiode der en hivtest vil kunne gi negativt utslag, mens man i virkeligheten er smittet. Ettersom virusmengden er høyest i de første månedene etter smitte, kan dette medføre at man er svært smitteførende uten å vite det.
Nyere tester reagerer imidlertid både på antigen (selve viruset) og antistoffer. Dermed er tiden mellom smitte og sikker påvisning drastisk redusert. En hivtest er i dag relativ sikker tre uker etter smitte, og helt sikker tolv uker etter smitte.
== Fra hiv til aids ==
Hiv er viruset som ubehandlet fører til aids. Hiv er et såkalt retrovirus, som vil si at det angriper levende celler i kroppen gjennom å binde seg til celleoverflaten og sende sitt arvestoff av typen RNA inn i vertscellen, der det konverteres til DNA og inkorporeres i cellens eget arvestoff. Ettersom virus ikke har noe eget stoffskifte, utnytter det vertscellens stoffskifte til å danne kopier av seg selv.
Det er særlig de celler som er vitale i menneskets immunforsvar, de såkalte T-4- eller CD-4-celler (lymfocytter), som angripes av viruset. CD-4- eller T-4-cellene er hvite blodlegemer som har en sentral funksjon i koordineringen av immunologiske reaksjoner i kroppen. Når et stort nok antall slike celler er infisert, vil hele reguleringen av immunsystemet bryte sammen. Idet viruset har trengt inn i cellen, "omdefineres" cellens funksjon til å bli en "fabrikk" for reproduksjon av nye viruskopier, som igjen infiserer nye celler. Gradvis brytes dermed hele immunforsvaret ned. En rekke såkalte opportunistiske infeksjoner vil da oppstå – det vil si infeksjoner som kroppen normalt holder stand mot, men som utnytter immunsystemets svekkelse til å blusse opp og angripe kroppen. Den vanligste av disse opportunistiske infeksjonene er pneumocystis carinii pneumoni (PCP) eller med sin nyere betegnelse pneumocystis jeroveci pneumoni. Dette er en candidainfeksjon på lungene som er meget sjelden uavhengig av aids og som ubehandlet har et dødelig forløp. Andre opportunistiske infeksjoner kan være soppinfeksjoner i spiserør og/eller munnhule, vedvarende herpes simplex, kryptokokk-infeksjon, avmagringssyndrom, spesielle former for hudkreft (Kaposis sarkom) som praktisk talt bare opptrer i forbindelse med aids, og hjernetoxoplasmose. Når mengden av CD-4-celler er under en viss målbar grense (som f.t. retningsgivende er satt ved 350 viruskopier pr. ml blod) og en av de aidsdefinerende opportunistiske infeksjonene inntrer, har den hivsmittede utviklet aids og vil uten behandling dø.
=== Symptomer ===
En hivsmittet trenger ikke å ha symptomer på smitte i det hele tatt. Hivinfeksjonen kan være såkalt asymptomatisk, dvs. at den smittede verken har symptomer eller plager. Ca halvparten av de smittede får imidlertid en akuttreaksjon 2–3 uker etter smitte i form av kraftig influensa, høy feber og opphovnede lymfekjertler som kan minne om kyssesyke. Andre symptomer kan være utslett, diaré, hoste og belegg på mandlene. Dette kalles primærinfeksjon. Etter kort tid vil disse symptomene gå tilbake og den smittede kan leve symptomfritt i mange år.
En hivinfeksjon kan deles opp i 4 stadier:
==== Fase 1: Primærinfeksjon ====
Primærinfeksjon 2–3 uker etter smitte med kraftige influensasymptomer, hovne lymfekjertler og feber. Symptomene vil etter normal rekonvalesenstid gå over.
==== Fase 2: Asymptomatisk fase ====
Etter primærinfeksjonsfasen inntrer en asymptomatisk fase som kan vare fra ett til opp til tjue år. Noen vil imidlertid kunne utvikle lett forstørrede lymfekjertler flere steder i kroppen og ha diffuse feberfornemmelser eller av hete samt tiltakende tretthet. Gjennomsnittlig latenstid er fra 6 til 8 år. Det finnes imidlertid tilfeller der smittede har gått med viruset i opp til 20–25 år uten å ha utviklet aids.
==== Fase 3: Symptomatisk fase ====
Etter mange år vil forstadiene til aids melde seg i form av en lang rekke flere diffuse, men stadig mer spesifikke symptomer. Disse vil variere noe fra individ til individ, men visse symptomer er gjennomgående. Man vil gå kraftig ned i vekt, være plaget av feber, kraftig nattesvette, utmattelse og tretthet, markant forstørrede lymfeknuter, diaré, candidainfeksjon i munn eller spiserør, helvetesild samt økende plager med utbrudd av herpes.
==== Fase 4: Aids ====
Aids er det dødelige stadiet av en hivinfeksjon da kroppen ikke lenger har et fungerende immunforsvar. Infeksjonssykdommer som kroppen ellers nedkjemper samt visse former for kreft og sykdommer i hjernen vil da melde seg og ha dødelig utgang.
== Utfordringer med vaksine ==
I de første 10–15 år av hivepidemien stod legevitenskapen rådløs med hensyn til livreddende behandling av hivinfeksjon. I 1987 ble kreftmedisinen AZT (eller Zidovudin) introdusert. Den gav en kortvarig effekt inntil hiv utviklet resistens, og gav dessuten meget kraftige bivirkninger.
Tross intense anstrengelser er det fortsatt ingen vaksine eller effektiv kur mot selve hivviruset. Årsaken til vanskene med å fremstille vaksine er virusets store genetiske variasjon og raske replikasjonsevne. I forhold til andre virus er hiv her unikt. For hver replikasjon skifter viruset seg, det blir resistent. Om vi tar et øyeblikksbilde av hiv, vil det være fullt mulig å utvikle en effektiv vaksine mot viruset slik det ser ut der og da. Men ved neste replikasjon vil viruset ha endret sin overflatestruktur akkurat så mye at vaksinen ikke vil gjenkjenne det. Hiv har et unikt tempo og mangfold som gjør det fysisk umulig å henge med. På grunn av sin evne til å smyge unna ethvert kjemisk motangrep, omtales hiv ofte som et spesielt «intelligent» virus.
== Behandling ==
Tross vanskene med å utvikle vaksine, finnes det i dag effektiv behandling mot virusets evne til å reprodusere seg i kroppen, og dermed mot dets evne til å fremkalle sykdom. Med riktig behandling trenger en hivinfeksjon derfor ikke lenger utvikle seg dødelig. De fleste hivsmittede som mottar behandling, vil kunne leve tilnærmet normal livslengde og tilnærmet symptomfritt.
Det store vendepunktet i behandlingen av hiv kom med introduksjonen av HAART (Highly active antiretroviral therapy) i 1996. Dette er en kombinasjonsbehandling bestående av minst tre forskjellige antiretrovirale legemidler som "gjerder" viruset inne slik at det hindres i å reprodusere seg. De antiretrovirale legemidlene angriper de vitale prosessene i hivs reproduksjon (revers transkriptase, integrase og protease). Kombinasjonsbehandling består i å angripe alle disse prosessene samtidig. Så lenge viruset hindres i å reprodusere seg, vil nye celler ikke kunne infiseres og sykdom vil heller ikke kunne inntre. HAART er resultat av en intens internasjonal forskningsinnsats og representerer ett av de store gjennombrudd i medisinens historie. Skal medisinene ha effekt, er man avhengig av at de tas daglig livet ut, til riktig tid og på rett måte. Ingen medisiner stiller så store krav til eksakt etterlevelse fra pasientens side som HAART. Slutter man å ta medisinene, vil viruset straks blomstre opp igjen i kroppen og CD-4-nivåene synke. Glemmer man å ta medisinene, er det som å «klippe hull» i gjerdet. Det er nok at én viruspartikkel slipper gjennom for at det skal begynne å replikere og eventuelt utvikle medisinresistens. Det er beregnet at for å ha full effekt av HAART må 95 % av medisinene tas. Det innebærer at man ikke kan glemme å ta en dose mer enn én gang hver halvannen måned.
På grunn av de høye utgiftene til forskning og fremstilling er imidlertid HAART meget kostbart. British HIV Association (BHIVA) har beregnet at én hivpasient i industrialiserte land bare i medisinutgifter koster gjennomsnittlig 3,6 mill. kroner i et livstidsperspektiv., I land utenfor den rike verden er tilgjengeligheten til livreddende behandling derfor meget lav. Dette er søkt avhjulpet gjennom etableringen av UNAIDS og The Global Fund, som er et internasjonalt samarbeid mellom private og offentlige instanser. Tilgjengeligheten til livreddende medisiner i fattige land er økende, men fortsatt er det meget langt igjen før alle smittede har tilbud om livreddende hjelp. Vansker i form av distribusjon, manglende medisinsk infrastruktur i underutviklede land og tilgang til kostbar laboratorieteknologi som er påkrevd for testing og smitteoppsoring, utgjør også betydelige hindre. Det samme gjelder tabubelagte holdninger til seksualitet og fornektelse av hiv som seksuelt overførbar sykdom. HAART krever også høy grad av etterlevelse fra den smittede selv for å ha effekt. Få medisiner er så avhengige av å bli tatt korrekt og til riktig tid som HAART. Glemmer man en dose, kan det innebære å «klippe hull» i gjerdet som hindrer hiv i å reprodusere seg, og viruset kan i verste fall bli resistent og ikke reagere på medisinen. For store grupper rusmiddelavhengige som lever uorganiserte liv eller for mennesker i kulturer som i mindre grad styrer sine liv etter klokken enn mennesker i moderne, utviklede land, kan dette være et alvorlig problem. Av land utenfor den rike verden er det til nå bare Thailand og Brasil som kan tilby behandling til mer enn 50 prosent av de smittede. Dette har vært mulig fordi begge land har en godt utviklet farmasøytisk industri som er i stand til å produsere billige kopimedisiner selv.
Utover kjemisk medisinering vil en hivsmittet også være avhengig av andre positive tiltak for å kunne leve best mulig med hiv. Sunt kosthold og fysisk aktivitet er spesielt viktig for hivsmittede for å opprettholde et sterkt, infeksjonsforebyggende immunforsvar. Det samme gjelder den psykiske helsen. Hiv er en skambelagt sykdom som påvirker den hivsmittedes selvbilde meget sterkt. Terapi og selvhjelpsgrupper og alt som kan være med å høyne selvtillit og selvbilde er særdeles viktig for å opprettholde et sterkt immunforsvar og en god allmenn helsetilstand.
Det utvikles stadig nye og mer raffinerte medisiner mot hiv. Bare siden 2000 har det vært en enorm utvikling med hensyn til hvor mange piller som må tas daglig. Fra opp til 20–30 piller flere ganger om dagen kan man i dag nøye seg med én tablett én gang om dagen.
Prognosen for pasienter med hiv under optimal behandling er i dag meget god, men et fullstendig empirisk grunnlag foreligger av naturlige grunner ennå ikke. Det er imidlertid generell enighet blant infeksjonsmedisinere om at dagens hivpasienter kan regne med å leve normalt lange liv. Utover det mentale stigmaet som ligger i en skambelagt diagnose og som fører til at de fleste hivsmittede bærer på sin sykdom i hemmelighet, kan man i dag medisinsk sett leve nokså problemfritt med hiv.Kirkens bymisjon driver et eget psykososialt senter for hivpositive i Oslo, Aksept, med døgntilbud og poliklinikk.
== Epidemiologi ==
Pr. 31.12.2009 antas ca. 46–50 millioner mennesker over hele verden å være smittet av hiv. Tallet er usikkert på grunn av mangelfulle rapporteringssystemer i ulike land og fordi diagnostiske metoder og kriterier kan variere. Det er beregnet at nærmere 30 millioner personer har dødd av aids siden sykdommen ble oppdaget i 1981. Hiv er vår tids verste helsekatastrofe og den verste i menneskehetens historie noensinne målt i antall døde og rammede. I 2005 døde det ca. 2,8 millioner mennesker pga. Aids, 570 000 av dem var barn (under 15 år).
Hver dag får 15 000 nye personer hiv. Hver dag dør mellom 6 000 og 9 000 av aids. Historien om hvordan en enslig viruspartikkel har endt opp med å bli historiens største drapsmaskin, vil bli stående som en av fremtidens store gåter.
Spredningen av hiv er globalt svært ujevnt fordelt og har en rekke paradoksale trekk som ikke alltid er lett å forklare. Helt siden epidemiens start har den vært konsentrert rundt visse globale og regionale episentra. Noen land eller områder innen et land kan være uberørt, mens andre er hardt rammet. I USA er stater som California og Texas blant de hardest rammede, mens nabolandet Mexico hittil har vært forholdsmessig lite berørt. De karibiske statene er generelt hardt rammet, men Cuba og Den dominikanske republikk danner nærmest smittefrie øyer. I Europa er Tyrkia og landene på Balkan foreløpig nærmest hivfrie soner. I Kina er det relativt sett en liten forekomst i forhold til landets størrelse og sammenlignet med andre asiatiske land og med ekstremt skjev regional fordeling. Det fryktes imidlertid at Kina står overfor en eksplosjonsartet epidemi.
Forklaringen på slike paradokser kan være dels sosiologiske og kulturelle forskjeller mellom land og regioner, dels at en epidemi bare kan oppstå ved at hiv etablerer et kretsløp innen en populasjon. Slik kan det oppstå ekstreme forskjeller mellom populasjoner der hiv er kommet inn og har dannet et epidemiologisk kretsløp og i populasjoner der hiv aldri har kunnet danne et slikt kretsløp.
I den vestlige verden og Latin-Amerika danner menn som har sex med menn (MSM) ett av hovedkretsløpene, og homoseksuelle menn er dermed statistisk overrepresentert på statistikkene. I Øst-Europa og Asia er situasjonen en annen. Her er det rusmiddelavhengige sprøytebrukere som danner det største kretsløpet.
Den store bekymringen ved epidemiens start var at hiv skulle etableres i de store befolkningsgruppene. Med unntak av visse deler av Afrika og i Ukraina har dette ikke skjedd. Om hiv skulle få fotfeste blant f.eks. store ungdomsgrupper i den vestlige verden som praktiserer ubeskyttet sex eller blant større asiatiske befolkningsgrupper, vil den epidemiologiske situasjon på kort tid kunne bli dramatisk forverret. Men hittil har det ikke vært tegn til at hiv har slått inn med særlig styrke i andre enn de tradisjonelle risikogruppene. Man har imidlertid ingen garanti mot at ikke dette bildet kan endre seg, og det kan skje meget raskt dersom viruset først får fotfeste innen større populasjoner.
=== Afrika sør for Sahara ===
Nærmere 30 millioner, eller to tredeler av det samlede antall smittede i verden, bor i Afrika sør for Sahara. Aids har siden epidemiens start i 1981 forandret Afrika mer grunnleggende enn slavehandel og kolonialisme noen gang gjorde. Hiv har en særlig stor konsentrasjon i landene i det sørlige Afrika, der 18,8 prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år antas å være smittet. I tillegg kommer nærmere 300 000 barn. I visse deler av Sør-Afrika, som i Cape Town-regionen, antas mer enn 40 prosent av befolkningen å være smittet. Bare i Sør-Afrika dør ca. 360 000 hvert år av aids. Øst-Afrika og Sentral-Afrika er også meget hardt rammet, mens spredningen i Vest-Afrika har vært mer begrenset. Unntaket er Nigeria, som nest etter Sør-Afrika og India har flest registrerte hivpositive i hele verden.
Av de afrikanske landene er det bare i Uganda man har lykkes med effektive nasjonale tiltak mot epidemien.
=== Nord-Amerika og USA ===
I den vestlige verden har USA fra epidemiens første fase vært et episenter med betydelig spredning. Ca. 1,2 millioner antas å være smittet, av disse har 350 000 fått aidsdiagnose. Menn som har sex med menn er den klart største risikogruppen med 44 prosent. USA er målt etter relativ forekomst det tredje hardest rammede landet i verden. Spredningen er fortsatt betydelig innen sosiale lavklassegrupper og visse etniske minoriteter. Blant flere urfolksgrupper er spredningen ekstremt høy. Det samme bildet går igjen i Canada. Homoseksuell smitteoverføring øker i USA uproporsjonalt i forhold til andre risikogrupper (60 prosent i 2006). De siste årene har antall nysmittede ligget på rundt 40 000 pr. år. HAART-behandling er i prinsippet tilgjengelig for alle, men med utilstrekkelige helseforsikringer vil en del av de hardest rammede ikke ha tilgang til effektiv behandling. Dette er søkt kompensert ved omfattende privatfinansiert filantropi, men langt fra tilstrekkelig til å dekke behovet.
Siden 2001 har det årlige antallet døde ligget rundt 15 000 – et fall på 70 prosent i forhold til 1995. Nærmere 700 000 amerikanere er døde som følge av aids siden 1981. Et særtrekk ved USA er at menn er uforholdsmessig hardt rammet (74 prosent).
=== Vest-Europa ===
Antall smittede i europeiske land måles i antall smittede pr. million innbyggere pr. år, såkalt smitterate. I Vest-Europa er det i dag nærmere 900 000 smittede. Blant de vesteuropeiske landene utmerket Portugal seg på et tidlig stadium med en betydelig høyere forekomnst (prevalens). Smitteraten ligger her f.t. på 205 pr. million innbyggere pr. år. Frankrike, Italia, Storbritannia, Sveits, Spania, Luxembourg og Belgia ligger også langt over vesteuropeisk gjennomsnitt med smitterater på over 100 pr. million innbyggere pr år. Storbritannia ligger i dag så høyt som 149, Luxembourg på 119. Det samlede antall døde av aids har vært betydelig høyere i Sør-Europa inklusive Frankrike enn i Nord-Europa. Norge hadde lenge Europas laveste smitterate nest etter Island, men ligger nå på gjennomsnittsnivået med 58,3 pr. million innbyggere pr. år. Både Danmark (45) og Sverige (41,6) har i dag vesentlig lavere smitterate enn Norge. I Vest-Europa har Tyskland den laveste raten med 32 smittede pr. million innbyggere pr. år.
Smitteutviklingen har vært negativ i samtlige vesteuropeiske land med nær en fordobling av registrerte smittetilfeller i perioden 1995–2006. Andelen av homoseksuelle smitteoverføringer er høy (35 prosent) og relativt sett høyest i Nederland og Storbritannia. Av heteroseksuelt smittede er tre fjerdedeler innvandrere eller asylsøkere fra land med høy forekomst av hiv. Blant de øvrige heteroseksuelt smittede er et flertall smittet utenfor hjemlandet.
=== Øst-Europa ===
Øst-Europa har hatt en eksplosjonsartet økning av hivmsitte med mer enn en tjuedobling de siste ti år. 90 prosent av spredningen har skjedd i Russland og Ukraina, der utviklingen inntil nylig har vært helt ute av kontroll på grunn av nasjonale helsemyndigheters manglende vilje til å erkjenne problemets omfang. Antall smittede i begge land er usikre på grunn av ineffektiv rapportering, men nyregistrerte smittetilfeller er for 2006 hele 270 000 i begge land sammenlagt. For Russland gir det en smitterate på 275 smittede pr. million innbyggere pr. år, for Ukraina 289. Verdens helseorganisasjon WHO anslår at det finnes nærmere 1,5 millioner smittede bare i Russland, 80 prosent av dem unge mellom 15 og 30 år. I Ukraina anslås tallet til 600 000. Bare i byen Odessa antas mer enn 10 prosent av befolkningen å være smittet. Ukraina er i dag det klareste eksemplet på hvor fort hiv kan spres når viruset først bryter inn i større befolkningsgrupper.
Smitteutviklingen har også vært eksplosiv i Baltikum og da særlig i Estland, som har hatt den høyeste relative vekst i verden siden 1998. Fra en smitterate på 8,7 pr. million innbyggere pr. år i 1998 var tallet i 2006 667. I de baltiske statene er hiv ekstremt overrepresentert i den russiske minoritetsbefolkningen.
I det alt vesentlige skjer smittespredningen i østeuropeiske land ved gjenbruk av infiserte sprøyter, men homoseksuell smitteoverføring er trolig underrapportert.
Hiv har en kort historie i Øst-Europa, og myndighetene har respondert svært sent mot trusselen. Dette har imidlertid vært i klar bedring de senere år. Men i Russland og Ukraina har fortsatt bare henholdsvis 13 og 7 prosent av de smittede tilgang på behandling. Også disse tallene er i klar bedring. Men som følge av dette har den store bølgen av aidsrelaterte dødsfall kommet først i de senere år. Økningen i antallet som døde av aids var dramatisk i 2006 og passerte i 2007 100 000 i Øst-Europa sett under ett.
=== Sentral-Europa ===
Sentraleuropeiske land har vært merkverdig beskjedent berørt. Tsjekkia, som etter kommunismens fall har fått en blomstrende sex- og pornoindustri, har en så lav smitterate som 9,1 pr. million innbyggere pr. år. Polen, Ungarn, Slovakia og Romania er relativt beskjedent berørt. Tyrkia og Balkan med unntak av Albania danner nærmest hivfrie soner. Situasjonen er derimot bekymringsfull i Kypros, Bulgaria og Albania, som ser ut til å stå overfor en epidemi.
=== Sentral-Asia ===
Utviklingen har vært dramatisk i de sentralasiatiske republikkene som danner hovedårene for internasjonal narkotikatrafikk, men sikre tall foreligger ikke. Underrapporteringen er stor og myndighetenes respons mot trusselen har vært liten eller helt fraværende.
=== Latin-Amerika og Sentral-Amerika ===
I Latin-Amerika antas nærmere 2 millioner å være smittet, av disse 650 000 i Brasil, der nasjonale kampanjer og stadig bedre behandlingstilbud har hatt betydelig gjennomslagskraft. Brasil har en stor farmasøytisk industri og var det første land til å bryte patentet på hivmedisiner og produserer billige kopimedisiner selv. I den fattige del av verden er Brasil det landet der nasjonale tiltak mot hiv har hatt størst suksess.
Situasjonen i Latin-Amerika sett under ett ser relativ stabil ut, men med høy forekomst i de fleste land, og da særlig i land med omfattende narkotikahandel, som Colombia.
Landene i Sentral-Amerika har også høy forekomst, med unntak av Mexico, Costa Rica og Nicaragua. Situasjonen i Mexico er imidlertid illevarslende på grunn av økende narkotikatrafikk. I de karibiske land er det ekstremt høy forekomst i visse republikker (Haiti), mens andre, som Cuba, nesten ikke er berørt.
=== Asia ===
Asia antas å ha ca. 10–11 millioner hivsmittede. Siden 2004 har antallet som får behandling blitt tredoblet. Smittespredningen har imidlertid gått fra land til land som epidemiske stormer, og fortsatt er det land der man forutser at en eksplosiv vekst i smittetallene er i vente. Dette gjelder i første rekke Kina. Av landene i Asia er det først og fremst India som har vært hardt rammet de siste ti–femten år. I 2006 ble det anslått ca. 6 millioner smittede i dette landet alene. Regionale variasjoner er imidlertid betydelige. Utviklingen i India kan nå se ut til å være stabilisert, men små endringer i spredningsmønsteret, der hittil uberørte regioner får en epidemi, kan endre dette bildet meget raskt.
Relativt sett har den sterkeste veksten i smitte vært i de sørøstasiatiske land med en uheldig kombinasjon av omfattende sprøytemisbruk og sexindustri. Thailand fikk en eksplosjonsartet epidemi i 1990-årene, men her har nasjonale kampanjer hatt betydelig effekt. Thailand har i likhet med Brasil brutt patentet på hivmedisinene, og har vært et foregangsland i Asia. I andre land i regionen, som Kambodsja og Vietnam der sprøytemisbruk er utbredt, ventes en eksplosiv utvikling de neste ti år.
I Kina har smittespredningen inntil nylig vært begrenset og konsentrert til visse storbyer. Antall smittede er anslått til ca. en million, der ca. halvparten er smittet ved sprøytemisbruk. Underrapporteringen er trolig betydelig. Først i de seneste år har det vært tegn til at kinesiske myndigheter tar trusselen på alvor. Smitteutviklingen i Kina følger imidlertid et mønster som tyder på at landet står foran en eksplosjonsartet epidemi i løpet av de neste ti år.
Japan, Filippinene og Sør-Korea har hittil vært relativt beskjedent berørt av hiv.
=== Osceania ===
Australia og New Zealand har vært beskjedent berørt av hiv, men Papua Ny-Guinea fikk i 2005 en epidemisk spredning blant rusmiddelavhengige sprøyteavhengige.
=== Midtøsten og Nord-Afrika ===
Samtlige land i denne regionen er minimalt berørt, men i de land som grenser til handelsrutene for internasjonal narkotikatrtafikk, har det vært en markant økning. Dette gjelder i første rekke Iran.
=== Norge ===
I Norge var det ved utgangen av 2007 registrert 3 787 hivsmittede. De siste år har det årlig blir registrert ca. 300 nye tilfeller, slik at tallet i 2010 har passert 4 000. I 2008 ble det diagnostisert 299 nye hivsmittede. Av disse var 182 (61 %) menn og 117 kvinner. Dette er det høyeste antallet hivpositive diagnostisert hittil i løpet av ett år i Norge.Økningen i forhold til 2007 skyldes særlig en betydelig økning i gruppene innvandrere smittet før ankomst Norge og smittede homoseksuelle menn. Totalt er det diagnostisert 4 086 hivpositive i Norge (2 748 menn og 1 338 kvinner). Av de 4 086 meldte hiv-positive, er 618 meldt døde av aids, noen vil ha dødd av andre årsaker, mens andre har forlatt landet.
Blant alle som er registrert hivsmittet i Norge, er over halvparten (50,4 %) smittet heteroseksuelt, 31,3 % homoseksuelt og 13,5 % ved sprøytebruk. 92 kvinner og 47 menn ble i 2008 diagnostisert med heteroseksuelt overført hiv etter ankomst som asylsøker, flyktning eller familieinnvandrer til Norge. 46 personer (28 menn og 18 kvinner) ble diagnostisert etter heteroseksuell smitte mens de var bosatt i Norge. Det årlige antall påviste hivtilfeller blant homoseksuelle menn er mer enn doblet fra 1990-årene. Av de 92 tilfellene påvist i 2008 oppga 46 at de ble smittet i Oslo, 15 ble smittet andre steder i Norge (hvorav fire i Drammen og tre i Bergen), 23 i utlandet og for åtte var smittestedet ukjent. Hiv blant sprøytemisbrukere i Norge holder seg på et meget lavt nivå. Av de 12 tilfellene meldt i 2008 er det syv menn og fem kvinner, hvorav fire er innvandrere som er smittet i sine opprinnelige hjemland før de kom til Norge. Av de åtte tilfellene smittet i Norge er fire smittet i Oslo og de resterende i ulike kommuner.
Smittebildet i Norge har endret seg betydelig fra 1999. Da var 37,4 % smittet homoseksuelt, 34,3 % smittet heteroseksuelt og 23 % ved sprøytebruk.
I tillegg til hivsituasjonen blant menn som har sex med menn preges i økende grad utviklingen i Norge av den globale hivepidemien. Tre av fire nordmenn som smittes med hiv er menn som er blitt smittet av en annen mann eller av en kvinne i et sørøstasiatisk land.
Den første HIV-positive i Norge var en sjømann som ble smittet Kamerun i 1960-årene. Sjømannen, kona og et av barna ble smittet og da sjømannen ble syk og døde i 1976 var diagnosen ukjent. Hans kone og et av barna døde også uten diagnose. Stig Frøland var ung lege og møtte den syke familien. Frøland tok vare på blodprøver og prøver fra obduksjon ble tatt vare. Sykdommen ble påvist senere. Dette er det første påviset tilfellet i Norge.
== Hivs historie ==
Sikker kunnskap om hvordan hiv oppstod og utviklet seg til å bli den største trussel mot folkehelsen i menneskehetens historie, foreligger ikke. Det er imidlertid antatt med rimelig stor grad av sikkerhet at viruset oppstod i Belgisk Kongo rundt 1930-årene ved at viruset SIV ble overført fra sjimpanser til mennesker. Hiv ble første gang påvist på Haiti i 1966. Til USA kom det i 1970. Utover i 1970-årene oppdaget afrikanske leger epidemiske forekomster av opportunistiske infeksjoner og avmagringssyndrom uten forklarlig årsak, men de første tilfellene er kjent tilbake til 1950-årene. Fenomenet vakte imidlertid ingen interesse blant forskere.
I 1981 registrerte man så en plutselig høy forekomst av opprotunistiske infeksjoner, uvanlige kreftformer og avmagringssyndrom hos en gruppe homoseksuelle menn i San Francisco. Like etter ble det rapportert lignende tilfeller i New York og London. I 1982 registreres samme fenomen blant blødere i USA og på Haiti og blant homoseksuelle menn i en rekke vesteuropeiske land. De første organisasjonene til bekjempelse av den nye sykdommen ble samme år etablert i USA og Storbritannia. Sykdommen var nå en periode kjent som GRID (Gay related infection disease), og i Norge også uformelt som homsepesten. Navnet aids ble innført i 1982.
I 1983 hevdet to uavhengige forskningsgrupper ledet av Robert Gallo og Luc Montagnier at et nytt retrovirus var funnet hos aidspasienter. Gallo hevdet at viruset hadde stor likhet med en gruppe retorvirus, HTLV, hans forskningsgruppe hadde isolert, og som er årsak til leukemi. Han gav det nye viruset navnet HTLV-III. Montaginer viste derimot at kjerneproteinet i det nye viruset han hadde isolert fra aidspasienter med hovne lymfeknuter, var immunologisk forskjellig fra HTLV, og gav det navnet LAV (Lymphadenopathy associated virus). Rivaliseringen mellom Gallo og Montagnier har gitt opphav til betydelige kontroverser innen aidsforskningen. I 2008 mottok imidlertid Montagnier nobelprisen i medisin for sitt arbeid, mens Gallo ikke ble anerkjent på lik linje.I 1983 ble det registrert 3 000 aidssyke i USA. Samme år døde den første nordmann av aids, og Helseutvalget for homofile ble etablert. I 1984 identifiseres viruset HTLV-III, senere kalt Hiv som årsak til aids. Forskere oppdaget nå også en sammenheng mellom Afrika og aidsepidemien i USA og Vest-Europa. Samme år påvises en epidemisk spredning blant rusmiddelavhengige sprøytebrukere. Den første Hiv-testen ble utviklet i 1985. Testen påviste ikke selve viruset, men antistoffer mot det i kroppen. I 1986 er det registrert 38 000 aidssyke i 85 land.
I 1987 lanseres AZT eller Zidovudin som den første antihiv-medisin. AZT ble utviklet mot kreft i 1960-årene, men ble straks forbudt selv på dyr på grunn av sine toksiske egenskaper. Medisinen gav en kortvarig effekt, men med ekstreme bivirkninger.
I 1987 lanseres store nasjonale kampanjer mot Hiv i de fleste vesteuropeiske land. USA fulgte etter i 1988, men tiltakene fikk liten støtte av den sittende Reagan-administrasjonen. Flyveblader med informasjon om Hiv ble trykket opp i store opplag og fikk stor gjennomslagskraft.
I 1990 anslås 8 millioner å ha blitt smittet. Hiv fikk dette året epidemiske proporsjoner i Thailand. I 1991 lanserte Thailand som det første land utenfor den vestlige verden et nasjonalt program til bekjempelse av Hiv. I 1995 etableres FNs hiv/aids-organisasjon UNAIDS. I 1996 introduseres kombinasjonsbehandlingen HAART, og man ser et umiddelbart fall i aidsrelaterte dødsfall. I 1997 brøt Brasil patentet på de nye hivmedisinene og innførte som det første land i den fattige del av verden fri behandling til alle smittede. Samme år passerte antallet registrerte hivsmittede 30 millioner. I 2002 tok FNs generalsekretær Kofi Annan initiativ til The Global Fund – et internasjonalt samarbeid mellom private og offentlige instanser som skal finansiere forskning og forebygging av hiv, malaria og tuberkulose. I 2005 passerte tallet på personer som har dødd av aids, 25 millioner.
== Hiv i det norske lovverket ==
I Norge har alle hivpositive rett til fri behandling med antiretrovirale medisiner. Hivpositive har også rett til fri infeksjonsforebyggende tannbehandling etter folketrygdens satser. Hivpositive har også rett til fri legehjelp og psykologhjelp. Hivpositive med aidsdiagnose kan søke NAV om tilskudd til utgifter forbundet med ekstra kost- og mineralstilskudd.
Hivpositive har ingen plikt til å informere om sin hivstatus overfor arbeidsgiver. En arbeidsgiver har heller ikke anledning til å bruke eventuell kunnskap om en arbeidssøkers hivstatus mot ham i en tilsettingsprosess eller diskvalifisere vedkommende fra arbeidsoppgaver på grunn av hiv. En arbeidsgiver kan være erstatningspliktig dersom en hivpositiv kan dokumentere forskjellsbehandling. Oppsigelse av en arbeidstaker på grunnlag av hivstatus er ved en høyesterettsdom i 1988 (den såkalte Henki-saken fastslått som usaklig grunn. En hivpositiv har i visse tilfeller rett til redusert arbeidstid og tilrettelegging av arbeid dersom det ikke er til «vesenlig ulempe» for virksomheten.
=== Smittevernloven ===
Smittevernloven pålegger den som har grunn til å anta at han er smittet av allmennfarlig sykdom å oppsøke lege og teste seg. Hiv er definert som allmennfarlig sykdom. Dersom man er smittet, har man plikt til å oppgi hvor eller fra hvem man har fått smitten og hvem man eventuelt kan ha smittet. Loven forplikter også den smittede til å motta smittevernveiledning fra lege. Smittevernloven åpner for bruk av tvang, så som tvungen legeundersøkelse, innlegging eller isolering. Frivillig medvirkning skal da først være prøvd. Ved eventuell tvangsinnleggelse har man krav på fri advokathjelp.
=== Straffelovens paragraf 155 ===
Paragraf 155 i straffeloven, sist endret i 2003 hadde en generell lovparagraf som ikke var rettet spesielt mot hivpositive. Den gir straff til den som
med skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet
Strafferammen var 3–6 år og øvre strafferamme ble utvidet fra 4 til 6 år i 2003.
Det er viktig å understreke at loven ikke skjelnet mellom det å faktisk smitte og det å utsette noen for smittefare. Smitteoverføring måtte altså ikke ha skjedd før lov kom til anvendelse, og man må heller ikke være smittet selv eller kjenne sin egen hivstatus. Det er tilstrekkelig at man har «skjellig grunn til å tro...». Det betyr at loven også innbefatter dem som har risikoatferd uten nødvendigvis å ha blitt smittet.
Det er ført en rekke saker for domstolene etter paragraf 155, med fellende dommer i samtlige. Loven gav den hivpositive et ensidig ansvar for ikke å utsette noen for fare.
Straffelovens paragraf 155 var utsatt for sterk kritikk fra hivpositives interesseorganisasjoner og det ble tatt til orde for en endring. Det ble hevdet at loven ikke lenger var i samsvar med dagens medisinske virkelighet, og at det var meningsløst med en straffetrussel som ligger på nivå med hva man kan få ved uaktsomt drap. Det ble også hevdet at loven ikke virket smitteforebyggende ved at den tok bort det felles ansvar alle har for ikke å utsette seg for smittefare. Kritikerne mente at loven virke antiforebyggende og forsterkende på stigmaet som hivpositive allerede sliter med, å kriminalisere en hel pasientgruppe, slik noen mente loven gjø. Det pekes på at loven heller ikke har hatt noen smitteforebyggende effekt; at den er preget av 1980-årenes skrekk for hiv og aids og at den hindret en livsviktig åpenhet mellom hivpositive og helsepersonell.
== Reiserestriksjoner for hivpositive ==
Mange land har innreiserestriksjoner for hivpositive. Inntil nylig har det heller ikke vært mulig å få turistvisum til USA, men dette ble opphevet i 2009. Kina har lignende bestemmelser, men disse er blitt foreslått opphevet. Russland er fortsatt stengt for hivpositive også på turistvisum, og er ett av få land som håndhever forbudet strengt. For de fleste land med reiserestriksjoner er det oppholdstillatelse, ikke innreisetillatelse eller turistvisum, det er restriksjoner på. Bestemmelsene i land med reiserestriksjoner håndheves meget ulikt, og i tvilstilfelle bør man kontakte det enkelte lands ambassade.
== Sex og risikoatferd ==
I den vestlige verden har det vært en nær fordobling i antall smittede i tiårsperioden etter at HAART ble introdusert i 1996, og andelen av homoseksuell smitteoverføring har vært markant økende i mange land. I flere land er menn som har sex med menn den eneste risikogruppen som har økning. Tradisjonelle opplysningskampanjer med oppfordring til sikrere sex har hatt dårligere gjennomslagskraft, og kunnskapsnivå blant den oppvoksende generasjon er lavere og til dels svært lav. Aktpågivenheten innen risikogruppene er blitt lavere, og flere enn før utsetter seg mer eller mindre bevisst for smittefare.
Det er en rekke psykososiale faktorer som har påvirket denne utviklingen:
Man utsetter seg heller for smitte enn å leve i konstant angst og uvisshet. Fenomenet kalles bugchasing.
Barebacking, som vil si å ha sex uten kondom, ble vanlig i USA i slutten av 1990-årene og har siden spredt seg til Vest-Europa. Barebacking er en bevisst form for seksuell risikosport der man strekker sine egne grenser.
Kombinasjon av rus og sex er blitt vanligere, potensstimulerende legemidler øker også sex-gjennomføringsevne og mulighet for grenseoverskridende atferd.
Lengsel etter større intimitet og hengivelse i sexen. Kondomet representerer noe aseksuelt og kontrollert som oppleves som anti-erotisk.
Hiv er ikke lenger en dødelig sykdom forutsatt riktig behandling, og den generelle aktpågivenheten er dermed blitt svakere.
Hiv er en skambelagt sykdom som preger selvbilde hos mange hivpositive, og som legger grunnlag for kynisk, selvbestraffende og selvdestruktiv atferd.
Forelskelse og tillit. Mye smitte skjer i parforhold der man velger å vise tillit til sin partner.
== Sikrere sex ==
Ingen sex er sikker. Det finnes bare mer eller mindre sikker sex. Hiv er lett å beskytte seg mot. Kondom gir god beskyttelse, men ved bruk av glidemidler er det viktig at disse er vannløselige, da olje- eller fettbaserte midler kan virke nedbrytende på gummien og føre til at kondomet sprekker. Rusmiddelavhengige sprøytebrukere må bruke engangssprøyter og aldri dele dem med andre. Kombinasjonen av rus og sex er farlig, og en viktig årsak til at aktpågivenheten mot smittefare svekkes.
== Aidsdiagnose for fall? ==
Aids er en terminal og i prinsippet irreversibel diagnose basert på det sykdomsbilde man kjente ved hivepidemiens start i 1980-årene. Dagens medisinske virkelighet er en annen. Med vellykket antiretroviral behandling kan reelt sett aids reverseres og immunforsvaret bygges opp igjen med tilnærmet samme styrke som før sykdom satte inn. Har man først fått diagnosen aids, vil man imidlertid ha denne så lenge man lever, selv om man takket være behandling er blitt frisk. Hivpositive under behandling vil i dag ikke dø av aids, men av andre sykdommer som ikke er klassifisert som hivrelaterte, men som kan være forbundet med langvarig smitte som f.eks COVID-19 og medisinering. Foreliggende forskning er fortsatt ufullstendig, men antyder at hivpositive under behandling har en statistisk høyere sjanse for å pådra seg hjerte- og kar-sykdommer, visse kreftformer samt sykdommer forbundet med lever og nyre. Slike dødsfall vil imidlertid ikke bli registrert som hivrelaterte.
Det kan diskuteres om aidsdiagnosen er nyttig som klinisk verktøy, når immunsvikten er reversert. I epidemiologisk sammenheng vil det imidlertid fortsatt være behov for å registrere nye aids-tilfeller, for dermed å kunne danne at bilde av behandlingsdekning og mørketall i form av ukjente hivpositive.
== Hovedgrupper av hivmedisiner ==
Det finnes sju hovedgrupper av hivmedisiner, og som beskriver vitale prosesser i hivs reproduksjon som medisinene er konstruert for å hemme. Innenfor hovedgruppene finnes en rekke ulike merkevaremedisiner.
Nucloisid revers transkriptase-hemmere (NRTI)
Non nucloisid reverse transkriptase-hemmere (NNRTI)
Protease-hemmere
Fusjonshemmere
Integrasehemmere
Adgangshemmere
Kombinasjonsmedisiner (flere i en pille)
== Se også ==
Aids
Hiv og aids i Afrika
Hivnorge
Smitte
Virus
World community grid
== Litteratur ==
John Galt (pseud): Døden ved min side. Å leve med hiv. Aschehoug 2008, ISBN 978-82-03-29139-5
På Vegard Hagesæther: "Prestens hemmelighet. De ukjente historiene fra aids-epidemien i Norge". Spartacus 2023.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) HIV – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Aksept – psykososialt senter for alle som er berørt av HIV
(no) Skolewiki om HIV
(en) HIV InSite
(no) Fakta om HIV og AIDS – artikkel fra forskning.no 7.5.02
(no) Immunitet gjorde oss sårbare for HIV – artikkel fra forskning.no 27.6.07 | == Begynnelse == | 4,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordvestpassasjen | 2023-02-04 | Nordvestpassasjen | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-06', 'Kategori:Nordvestpassasjen'] | Nordvestpassasjen er en sjørute ifra Atlanterhavet til Stillehavet via den arktiske øygruppen i nordlige Canada.De ulike øyene i arkipelet er skilt fra hverandre og det kanadiske fastland av en serie av Arktiske sjøveier som tilsammen er kjent som Nordvestpassasjen.
| Nordvestpassasjen er en sjørute ifra Atlanterhavet til Stillehavet via den arktiske øygruppen i nordlige Canada.De ulike øyene i arkipelet er skilt fra hverandre og det kanadiske fastland av en serie av Arktiske sjøveier som tilsammen er kjent som Nordvestpassasjen.
== Historiske forsøk ==
Fra det 15. århundre til det 20. århundre sendte mange europeiske land ut ekspedisjoner for å finne passasjen for å etablere en raskere handelsrute til Asia. Det var på leting etter denne passasjen at mesteparten av den nordamerikanske øst- og vestkysten ble oppdaget og kartlagt.
I 1539 sendte Hernán Cortés en ekspedisjon under ledelse av Francisco de Ulloa, som skulle seile langs dagens Baja California for å finne passasjen. 8. august 1585 kom den engelske oppdageren John Davis frem til Cumberland Sound på Baffin Island. I 1609 seilte Henry Hudson opp Hudsonelva for å lete etter passasjen. Hudson var senere involvert i oppdagelsesferder til Nord-Canada, og oppdaget Hudsonbukta.
Jens Munk prøvde i 1620, på oppdrag fra Christian IV å finne Nordvestpassasjen, men kom ikke lengre enn Hudson Bay.
I 1845 forsøkte en velutstyrt britisk ekspedisjon ledet av John Franklin å bryte seg vei igjennom isen ifra Baffinbukta til Beauforthavet. Da ekspedisjonen ikke returnerte ble det organisert et utall redningsekspedisjoner. Det var disse ekspedisjonene som kartla større deler av passasjen.
== Historisk trafikk ==
Den første til å seile hele passasjen var den norske oppdageren Roald Amundsen, som hadde heist anker i 1903 akkurat i tide for å unngå hissige kreditorer som ville stoppe ekspedisjonen. Reisen ble gjennomført på tre år med den lille ombygde fiskebåten «Gjøa». Den ekstreme tidsbruken hadde sin årsak i at han valgte en rute som var kommersielt upraktisk for gjennomfarten. I tillegg var passasjen tidvis meget grunn.
Den første krysning fra vest til øst var med skonnerten «St. Roch» i 1940 under kaptein Henry A. Larsen. Med samme skip var Larsen også den første til å ta seg igjennom passasjen på en enkelt årstid (1944).
Ved utgangen av 2018 hadde totalt 290 skip krysset hele Nordvestpassasjen fra Atlanterhavet til Stillehavet eller omvendt. Båtene hadde benyttet ni forskjellige ruter øst for Beauforthavet:
== Grensedisputt ==
Passasjen er opphavet til en uenighet mellom Canada og USA. USA ser på passasjen som internasjonalt farvann, mens Canada mener at det er canadisk område. Skip som vil seile gjennom passasjen må ha tillatelse fra canadiske myndigheter.
Sommeren 2000 dro flere skip nytte av tynnere sommeris i passasjen og tok seg igjennom. Det er mulig at global oppvarming kommer til å gjøre passasjen farbar i større deler av året, noe som gjør passasjen attraktiv som shippingrute. Skip som skal fra Asia til Europa sparer 4000 km ved å benytte passasjen i motsetning til dagens shippingruter gjennom Panamakanalen.
== Se også ==
Nordøstpassasjen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Irish Expedition completes the elusive Northwest Passage
Arctic Passage at PBS' Nova site has articles, photographs and maps about the Northwest Passage, particularly the 1845 Franklin and 1903 Amundsen expeditions
Exploration of the Northwest Passage
The Sir John Franklin Mystery
'The Great Game in a cold climate'
Mission to Utjulik
The Voyage of the Manhattan
U.S. nuclear submarines travel in Canadian Arctic waters without permission
Canada considers the Northwest Passage its internal waters, but the United States insists it is an international strait.
Information Memorandum for Mr. Kissinger – The White House 1970
CBC Digital Archives – Breaking the Ice: Canada and the Northwest Passage
Nova Dania: Quest for the NW Passage – NEARA Journal Vol. 39 #2
Oppdaterte iskart fra Environment Canada (på engelsk) | Nordvestpassasjen er en sjørute ifra Atlanterhavet til Stillehavet via den arktiske øygruppen i nordlige Canada.Merriam-Webster Online Dictionary definitionThe Northwest Passage Thawed | 4,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francis_Drake | 2023-02-04 | Francis Drake | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske oppdagere', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1596', 'Kategori:Engelske pirater', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1540', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tavistock', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Francis Drake (født ca. 1540, død 28. januar 1596) var en engelsk sjøkaptein, navigatør, marinehelt, politiker og oppdager. Han var den første engelskmannen som gjennomførte en jordomseiling, fra 1577 til 1580. I 1579 gikk han i land i nordlige California og gjorde krav på landområdet som «Nova Albion» for den engelske kronen. Kart som er laget i tiden like etter kravet hadde tegnet inn alt land nord for Nye Spania som britisk.
| Francis Drake (født ca. 1540, død 28. januar 1596) var en engelsk sjøkaptein, navigatør, marinehelt, politiker og oppdager. Han var den første engelskmannen som gjennomførte en jordomseiling, fra 1577 til 1580. I 1579 gikk han i land i nordlige California og gjorde krav på landområdet som «Nova Albion» for den engelske kronen. Kart som er laget i tiden like etter kravet hadde tegnet inn alt land nord for Nye Spania som britisk.
== Fødsel og tidligste år ==
På lik linje med mange andre på hans tid er Drakes eksakte fødselsår ukjent og kan ha vært så tidlig som 1535. Året 1540 er tatt ut ifra et portrett malt av den aldrende Francis Drake.
Drake ble født i Tavistock, Devon, sønn av protestantiske bønder. Under det katolske opprøret i 1549 måtte familien flykte til Kent. Da Drake var 13 år mønstret han ombord på et lasteskip. Han ble skipssjef bare 20 år gammel. Han tilbragte sin tidlige karriere ved å forbedre sine seileferdigheter på Nordsjøen. Etterhvert ble han en kaprer.
== Konflikten i Karibia ==
I 1563 seilte Drake først vest mot de spanske fastlandskoloniene, trukket dit av den enorme rikdommen Spanias sølvmonopol førte med seg. Han mislikte spanjolene fra første stund, dels på grunn av deres mistro mot alle ikke-spanjoler, og dels på grunn av deres katolske tro. Hans fiendtlige innstilling skal ha blitt forsterket etter en hendelse ved San Juan de Ulloa i 1568, da spanske styrker utførte et overraskelsesangrep til tross for at våpenhvile var inngått noen dager tidligere. Drake mistet nesten livet ved dette sammenstøtet. Fra da av viet han seg til å kjempe mot det spanske riket. På sin andre reise utkjempet han et slag mot spanske styrker, hvor han vant en dyrekjøpt seier; mange engelske sjømenn falt, men Drake vant dronning Elizabeths gunst.
I mars 1573 utførte Drake sin største bedrift under sine reiser i Karibia, da han kapret den spanske sølvtransporten ved Nombre de Dios. Han hadde samlet et mannskap som inkluderte flere franske kaprere og rømte afrikanske slaver, og seilte utenfor Darien (dagens Panama) på leting etter spanske skip. Han fant sølvtransporten i havnen Nombre de Dios, og erobret en enorm mengde gull. Sølvet måtte han la ligge igjen; han hadde ikke mannskap nok til å ta med de spanske skipene, og hans egne kunne ikke holde hele lasten. Da han kom tilbake til Plymouth den 9. august 1573 hadde han bare tredve engelske sjømenn igjen ombord, alle rike etter den vellykkede kapringen. Til hans store skuffelse kunne ikke bedriften anerkjennes offentlig, da dronningen hadde signert en midlertidig våpenhvile med Filip II av Spania.
== Jordomseilingen ==
Drake seilte ut igjen i 1577 med flaggskipet «Pelican» og fire andre skip for å utforske Magellanstredet. Under reisen ble flaggskipets navn endret til «Golden Hind», som er det skipsnavn man fremfor alt forbinder med Drake. Etter å ha passert Magellanstredet, ble flåten hans rammet en storm som drev dem sørover like til sørspissen av kontinentet. Men Drake og hans menn overlevde 3 ukers kamp mot værgudene i verdens mest værharde region, og seilte så nordover langs stillehavskysten av Sør-Amerika. Ettersom krigen med Spania hadde brutt ut igjen angrep han de spanske havnebyene etterhvert som han kom over dem. Det må ha vært litt av et sjokk for spanjolene, som inntil da hadde ansett stillehavskysten som trygt område. Drake seilte så videre nordover i håp om å finne Nordøstpassasjen for via den å seile tilbake til England. Et sted nord på den amerikanske stillehavskysten tok han et landområde i besittelse for den engelske kronen, som han kalte «Nova Albion». Det er usikkert hvor dette var, men Bodega Bay i California eller Coos Bay, Whale Cove of Neahkanicfjellet i Oregon er gode kandidater. Deretter krysset han Stillehavet,ettersom han gav opp forsøket på å finne en vei tilbake nord for Amerika. Første landkjenning etter kryssingen av Stillehavet var på øya Palau. Siden kom han til Mindanao-øya på Filippinene, Krydderøyene og Java. Etter reparasjoner fortsatte han vestover tilbake til England via Kapp det gode håp i Sør-Afrika; dermed var jordomseilingen fullført. Da han var vel hjemme i Plymouth 22. september 1580, ble han slått til ridder av dronning Elizabeth, og ble etter dette tiltalt sir.
== Den spanske armada ==
I 1588 var England i den største fare da den spanske armada seilte mot landet. Drake gjorde da tjeneste som viseadmiral under Lord Howard av Effingham. Drake var blant de som ble hyllet etter den lille engelske marinens spektakulære seier over den enorme Armadaen. En kjent historie, som antagelig er apokryf, stammer fra denne episoden: Drake skal ha spilt bowls, et populært ballspill, ved havnen i Plymouth da beskjeden om at armadaen var på vei nådde ham. Han skal ha svart at det var mer enn nok tid til å spille ferdig og allikevel slå spanjolene.
== Hans siste år ==
Han fortsatte som aktiv kaptein også etter dette. I 1595 angrep han San Juan på Puerto Rico, uten å lykkes. En kanonkule skutt fra festningen El Morro gikk gjennom kapteinskabinen på flaggskipet, men han unnslapp uskadd. Året etter forsøkte han igjen å angripe San Juan, der spanske skip som transporterte sølv hadde søkt tilflukt. Forsøket var igjen mislykket. Kort tid etter, den 28. januar 1596 døde han av feber.
== Referanser ==
== Litteratur ==
John Sugden: Sir Francis Drake. Touchstone-Book, Simon & Schuster, New York 1991, ISBN 0-671-75863-2.
== Eksterne lenker ==
(en) Francis Drake – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Francis Drake – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Francis Drake (født ca. 1540, død 28. | 4,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jimmy_Carter | 2023-02-04 | Jimmy Carter | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Guvernører i Georgia', 'Kategori:Medlemmer av Den trilaterale kommisjon', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Sumter County i Georgia', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter'] | James «Jimmy» Earl Carter jr. (født 1. oktober 1924 i Plains i Georgia i USA) er en amerikansk politiker som var USAs 39. president fra 1977–1981, fra Det demokratiske parti. Hans største utenrikspolitiske suksess som president ble forhandlingene rundt Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt i 1978.
| James «Jimmy» Earl Carter jr. (født 1. oktober 1924 i Plains i Georgia i USA) er en amerikansk politiker som var USAs 39. president fra 1977–1981, fra Det demokratiske parti. Hans største utenrikspolitiske suksess som president ble forhandlingene rundt Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt i 1978.
== Bakgrunn ==
Jimmy Carter har utdannelse fra United States Naval Academy hvor han ble uteksaminert i 1946. Han tjenestegjorde i US Navy fram til farens død i juli 1953, da han som løytnant søkte avskjed for å overta familiebedriften i Plains. Bedriften produserte peanøtter noe som etter hvert gjorde ham ganske velstående. Han engasjerte seg tidlig i politikk, og satt to perioder (valgt i 1962 og 1964) i staten Georgias senat.
I 1966 avsto han fra gjenvalg og tok først sikte på å stille til valg til Representantenes hus, men stilte i stedet som guvernør i hjemstaten Georgia. Selv om han tapte valget, bidro hans kandidatur at han ble mer kjent i staten og han brukte de neste fire årene på å forberede det neste guvernørvalget, i 1970. I denne perioden holdt han rundt 1 800 taler ulike steder innen staten. Han møtte stor motstand på grunn av sin bakgrunn som motstander av raseskillepolitikken, men vant en knepen seier i demokratenes primærvalg, og senere en klar seier i guvernørvalget i 1970 med nesten 60% av stemmene.
== Guvernør ==
Carter ble satt inn som Georgias 76. guvernør 12. januar 1971 og han satt i embetet fram til 14. januar 1975. På den tiden kunne ikke guvernører gjenvelges direkte og slik etterfølge seg selv.
== President ==
I oppgjøret med sittende president Gerald Ford under presidentvalget i USA 1976 vant demokratene tilbake presidentembetet etter skandalene i tilknytning til Watergate-saken og diskrediteringen av republikanerne. Carter hadde det doble slagordet «Carter. A leader, for a change».Carters presidentperiode ble ingen stor suksess, blant annet på grunn av gisselkrisen i Iran i 1979. I presidentvalget i USA 1980 vant motkandidaten Ronald Reagan en solid seier over Carter, med en kampanje hvor Carter ble fremstilt som lite handlekraftig i internasjonal politikk.
== Etter presidentperioden ==
Etter avgangen som president har han engasjert seg i humant og fredspolitisk arbeid verden over. Blant annet har han meklet i konfliktområder i Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika. Jimmy Carter var den første sittende eller tidligere amerikanske president som besøkte Cuba siden 1928, som et ledd i å bedre dialogen mellom USA og Cuba.
Carter mottok 9. august 1999 Presidentens Frihetsmedalje av president Bill Clinton og han ble i 2002 tildelt Nobels fredspris for sin innsats for å finne fredelige løsninger i internasjonale konflikter. Han har de senere årene markert seg som en kraftig kritiker av USAs håndtering av krigen mot terror og behandlingen av fangene ved Guantanamo Bay, og har også gjort seg bemerket gjennom kritikk av Israel og Israel-lobbyen i USA.I USA er Jimmy Carter også kjent for sin tjeneste som søndagsskolelærer for voksne i sin lokale baptistkirke. Folk kommer tilreisende fra hele USA for å høre Carter undervise. Dette er en oppgave han har utført både før og etter sin tjeneste som USAs president. Carter tilhører det største evangeliske trossamfunn i verden, Southern Baptist Convention (Sørstatsbaptistene).
Jimmy Carter ble i løpet av september 2012 den amerikanske presidenten som har levd lengst etter sin presidentperiode. Herbert Hoover, som gikk av som president i 1933, levde i 31 år og 229 dager etter endt presidentperiode.
=== Kreft ===
Carter ble i august 2015 operert for leverkreft, og han kunngjorde en uke senere at kreften hadde spredd seg til andre steder i kroppen, blant annet til hjernen. I desember samme år uttalte Carter at MRI-undersøkelser viste at kreften hadde forsvunnet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jimmy Carter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jimmy Carter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jimmy Carter på Internet Movie Database
(da) Jimmy Carter på Filmdatabasen
(fr) Jimmy Carter på Allociné
(en) Jimmy Carter på AllMovie
(en) Jimmy Carter hos Rotten Tomatoes
(en) Jimmy Carter hos The Movie Database
(en) Jimmy Carter på Discogs
(en) Jimmy Carter på MusicBrainz
(en) Jimmy Carter på Songkick
(en) Jimmy Carter på Facebook
(en) Jimmy Carter hos The Peerage
(en) Jimmy Carter – Olympedia
(en) Nobels fredspris 2002 hos Nobelprize.org
(en) Jimmy Carter hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 2002 | James «Jimmy» Earl Carter jr. (født 1. | 4,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kosovos_frigj%C3%B8ringsh%C3%A6r | 2023-02-04 | Kosovos frigjøringshær | ['Kategori:Albania', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Jugoslaviakrigene', 'Kategori:Kosovo', 'Kategori:Militser'] | Kosovos frigjøringshær eller UÇK (albansk: Ushtria Çlirimtare e Kosovës) opererte i og utenfor Kosovo på 1990-tallet. Den spilte en viktig rolle i Kosovokrigen som ble etterfulgt av uavhengighet for Kosovo. Flere sentrale personer i UÇK ble ledende politikere i Kosovo.
| Kosovos frigjøringshær eller UÇK (albansk: Ushtria Çlirimtare e Kosovës) opererte i og utenfor Kosovo på 1990-tallet. Den spilte en viktig rolle i Kosovokrigen som ble etterfulgt av uavhengighet for Kosovo. Flere sentrale personer i UÇK ble ledende politikere i Kosovo.
== Bakgrunn ==
Etniske albanere utgjorde majoriteten i Kosovo og drev fra 1989 en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av Ibrahim Rugova. Motstandskampen hadde bakgrunn i at Kosovo ble innlemmet i Serbia i 1912 og deretter inngikk i Kongeriket Jugoslavia; etter en betydelig autonomi fra slutten av Josip Broz Titos styre ble autonomien innskrenket under Slobodan Milošević. Det var etter 1912 tilløp til væpnet motstand fra etniske albanere som anså det serbiske styret som en kolonisering. Under Kroatiakrigen og Bosnia-krigen styrte Milošević strømmen av etniske serbere som flyktet fra krigssonen mot Kosovo, noe som økte spenningen i provinsen. Etter Daytonavtalen stasjonerte Milošević mye av sikkerhetsstyrkene i Kosovo. I løpet av 1990-tallet var det tautrekking mellom ulike fraksjoner i Kosovo om uavhengighet skulle søkes gjennom voldelige eller ikke-voldelige metoder. Rugovas arbeid ledet ikke til noen innrømmelser fra sentralregjeringen i Beograd og heller ikke internasjonal støtte for Kosovos uavhengighet. Etter de blodig krigene i Bosnia og Kroatia sluttet de fleste kosovoalbanere opp om Rugovas linje, mens noen grupper, blant annet i eksilmiljøene i Tyskland og Sverige, avfeide Rugova som serbisk agent. En liten gruppe menn øvde geriljakrig i en leir i Labinot i Albania. Eksilmiljøene samarbeidet også med yngre radikale inne i Kosovo, blant andre Hashim Thaci.
=== Oppbygging av UÇK ===
I 1992 startet den lille gruppen med i base i Labinot en rekke angrep på serbisk politi og sivile i Kosovo. Gruppen ble straks kategorisert som en terrororganisasjon av den serbiske staten, og etter en del angrep ble den satt på USAs liste over terrorgrupper. UÇK ble stiftet i 1992 samtidig med Bosnia-krigen. Kjernen var gamle hardhauser som Adem Demaci, unge studenter somHashim Thaci, radikale i eksil som Jashar Salihu, og klanledere/småbanditter som Adem Jashari. UÇK var et svar på serbisk nasjonalisme under Slobodan Milošević som utnyttet Kosovos status serbisk hjemland.Under Milošević mistet provinsen mistet sitt selvstyre, mange kosovoalbanere ble fengslet og flere hundre aktivister og intellektuelle ble fengslet. Under Rugovas ikke-voldelige motstand ble det etablert en parallell offentlig administrasjon inkludert egne skoler og helsevesen. UÇK hadde i utgangspunkt minimal støtte i befolkning og hadde ikke noe apparat. Med Dayton-avtalen, som ikke tok hensyn til Kosovo-albanernes ønske om få selvstyre gjenopprettet, tapte den ikke-voldelige motstanden.I 1997 sto UÇK fortsatt oppført som terrororganisasjon på USAs lister. President Bill Clintons spesialutsending til Balkan, Robert Gelbard, uttalte at UÇK var en terrororganisasjon. Gruppen har aldri blitt fjernet fra terrorlisten, men samarbeidet tett med USA gjennom CIA på slutten av Kosovo-krigen. Det finnes bevis fra pålitelige kilder for at representanter fra UÇK hadde møter med de amerikanske, britiske og sveitsiske etterretningstjenestene i 1996 og trolig også flere år tidligere. Den britiske avisen The European skrev også at «tyske sivile og militære etterretningstjenester har bistått med trening og våpen til gruppen for å bedre tysk innflytelse på Balkan».
Kosovos frigjøringshær (UÇK) sprang ut av LPK (Lëvizja Popullore e Kosovës, «Kosovos folkebevegelse»), et marxistisk og nasjonalistisk parti. UÇKs opphav kan spores til de politiske urolighetene tidlig på 1980-tallet. Hashim Thaçi var blant de sentrale personene i UÇK fra tidlig 1990-tall og ble politisk leder i 1999. På et hemmelig møte i Drenica i 1993 ble en firemannsgruppe i LPK utpekt til å forberede geriljakrig. Selv innenfor LPK var det få som før 1996-1997 visste hva som ble forberedt. UÇK hadde i begynnelsen lite tilgang på våpen og inne i Kosovo besto mye av arbeidet med rekruttering av «sovende» sympatisører som var klare til å gripe til våpen og ta kontroll over sin landsby. I perioden 1993-1995 ble en og annen politimann skutt ned og UÇK tok på seg ansvaret. Tidlig i 1998 ble UÇK stadig mer synlig gjennom slike angrep mot politiet fulgt av rask tilbaketrekning.Ramush Haradinaj (født 1968) var en annen sentral leder. Han oppholdt seg lenge i Sveits der han trente geriljakrig, og på 1990-tallet snek han seg over grensen fra Albania og organiserte treningsleirer for UÇK. Haradinaj hadde tidligere tjenestgjort i den jugoslaviske hæren og i den franske fremmedlegionen. Han hadde kommandoen over Dukagjin-området og ble ansett som den mest kompetente kommandanten i UÇK.Mange kosovoalbanere i USA og Vest-Europa bidro med økonomiske støtte gjennom et «hjemlandsfond». Denne finansieringskildene var UÇKs viktigste og utgjorde flere titalls millioner dollar årlig. En del av finansieringen kom trolig fra organisert kriminalitet inkludert narkotikasmugling fra Tyrkia. UÇKs ledere avviste enhver forbindelse med kriminell virksomhet. UÇK mottek en del våpen fra Midt-Østen, men lederne uttalte at de avviste islamistiske fundamentalister noe som etterhvert førte til våpentilførselsen fra Midt-Østen stanset.I 1996 ble serbisk politi og sivile etniske serbere angrepet av kosovoalbanere. I 1997 dukket UÇK opp og tok på seg ansvaret for angrep på serbisk politi. I januar 1997 ble tre medlemmer av UÇK skutt og drept av politiet. UÇK hadde i utgangspunktet sværte lite tilgang på våpen og ammunisjon inntil våren 1997 da Albania kollapset i en bankkrise og statsapparatet sluttet å fungere. Albanerne var rasende på president Sali Berisha og myndighetenes våpenlager ble brutt opp mens hæren gikk i oppløsning og politiet flyktet. På kort tid var det tilgang på hundretusen khalasjnikover til 10 dollar hver. Sammenbruddet i Albanias statsapparat ga tilgang til tusenvis av våpen og UÇK ny mulighet til å bevæpne seg (primært med lette våpen). Tiltagende misnøye med Rugovas linje førte i 1997 til bedre rekruttering og finansiering til UÇK. Det vekte oppsikt da maskerte UÇK-menn i november møtte opp i en begravelse. Senhøsten 1997 besto UÇK av et par hundre mann.I 1998 fremsto UÇKs som den ledende politiske gruppe i Kosovo, og Rugova hengte seg på UÇKs offensive strategi for ikke å bli skjøvet helt ut og i verste fall definert som forræder med fare for eget liv. I desember 1992 kom USAs president George H. W. Bush med en klar advarsel: I tilfelle serbisk bruk av våpen ved konflikt i Kosovo ville USA være klare til å bruke militærmakt mot serbiske styrker i Kosovo og i Serbia ellers. Clinton gjentok advarselen i 1993. Det politiske kaoset i Albania våren 1997 førte til en strøm av lette våpen inn i Kosovo og UÇK innledet et åpenlyst væpnet opprør med sikte på å frigjøre etniske albanere i Kosovo (og i Makedonia) for å slutte seg til et «Stor-Albania». USAs utsending Robert Gelbard møtte Milošević 23. februar 1998 og erklærte deretter at UÇK «without any question is a terrorist group» og USA sterkt fordømte terrorisme i Kosovo. Statlige valg og institusjoner ble boikottet og separate albanske institusjoner opprettet. Mange albanere flyktet i denne perioden til utlandet, blant annet til Norge. Fra 1996 av startet den albanske Kosovos frigjøringshær å angripe serbisk politi. I 1997 demonstrerte studenter ved Universitetet i Priština blant annet for rett til bøker på eget språk, noe som ble slått ned av serbisk politi.Bislim Zyrapi var under Kosovokrigen leder for UÇKs militærstab. Han deltok som brigadekommandant for den muslimske militisen i Bosnia-krigen 1992-1995. Hashim Thaci var den politiske lederen under krigen. Azem Syla (født 1951) antas å ha vært øverstkommanderende for UÇK under krigen. Den tidligere fotballstjernen Suleiman Sulemi hadde en uklar rolle sentralt i UÇK. Eulex, EUs politistyrke i Kosovoa, arresterte i 2017 Syla for korrupsjon.
== Kosovokrigen ==
Ifølge Le Monde Diplomatique ble UÇK utrustet og lært opp av den tyske etterretningstjenesten som også hadde vært involvert i opplæring av kroatisk milits noen år tidligere. Personell fra Tysklands militære spesialstyrker (Kommandos Spezialkräfte) sto for den praktiske opplæringen, skaffet våpen og de svarte uniformene som skal ha blitt hentet fra lageret etterlatt av Stasi, DDRs sikkerhetspoliti. I løpet av 1998 innledet USA og NATO kontakt med UÇK og bestemte seg for å støtte organisasjonen. Sunday Telegraph meldte 18. april 1999 at UÇK fikk bistand av leiesoldater fra det amerikanske firmaet Military and Professional Resources International. Britiske SAS drev våren 1999 opplæring UÇK på albansk side av grensen. UÇKs hadde stort sett lette håndvåpen (som AK-47 «Kalasjnikov» og rakettdrevet granat) og taktikken besto i stor grad av raske angrep (ofte bakhold) mot serbiske styrker fulgt av rask tilbaketrekking. I 1998-1999 fremsto UÇK klønete med uklar organisering og flere fraksjoner, samtidig som de stadig overrasket den serbiske ledelse og vesten med effektivitet og evne til å hente seg inn. De bygget i 1998 opp lager av våpen og ammunisjon med sikte på forventede kamper våren 1999, disse lagrene gikk tildels tapt under trefninger i vinteren 1998-1999 og våren 1999 klaget UÇKs ledelse over konstant knapphet på ammunisjon. De serbiske styrkenes strategi baserte seg særlig på å fordrive sivilbefolkningen slik at UÇK skulle miste støtte fra sivilbefolkningen samt å skape en logistisk forstyrrelse. Sokol Bashota i UÇKs politiske ledelse innrømmet at strategien i stor grad virket fordi det var for lite mat og annen hjelp, og UÇK selv hadde små muligheter til å bistå. I april 1999 kontrollerte UÇK en korridor fra Tropaje i Albania til nær byen Junik inne i Kosovo. I april 1999 begynte albanske myndigheter å støtte UÇK-geriljaen direkte ved å gi dem lastebiler og ammunisjon. UÇK hevdet at de under kampene våren 1999 ikke fikk støtte fra vestlige land.
=== Opptrapping våren 1998 ===
Tidlig i 1998 trappet UÇK opp angrepene på politiet og andre offentlige mål i den hensikt å provosere motaksjoner fra regimet. Strategien lykkes godt: En runddans av angrep og motangrep økte oppslutningen om UÇK og skjerpet kosovoalbanernes gruppefølelse. Rekrutteringen til UÇK økte sterkt og det samme gjorde pengetilstrømmingen. UÇK angrep politibiler og drepte antatte kollaboratører. I løpet av februar 1998 hadde politiet trukket seg ut av mesteparten av Drenica. Fire serbiske politimenn ble drept i et attentat 28. februar 1998. Politiet angrep 4. mars i landsbyen Donji Prekaz en eiendom tilhørende Adem Jasheri (som flere år tidligere hadde drept en politimann), og 58 personer ble drept hovedsakelig Jasheris slektninger.Utover våren 1998 fordelte UÇK våpen og uniformer, blant annet over grensen fra Albania, og «sovende» medlemmer ble mobilisert. UÇK gjorde rask fremgang og erobret en forsyningskorridor til Albania. Serbiske styrker var først passive og gjorde knapt motstand, og UÇK erklærte stadig mer «frigjort territorium». I juli 1998 hadde UÇK mer eller mindre kontroll over 30 % av Kosovos territorium. Situasjonen utviklet seg raskt og var til dels kaotisk med unge som krysset grensen for å skaffe våpen, og UÇK hadde i liten grad organisasjonen klar. I juli 1998 var Milošević nøling over og serbiske politistyrker slo tilbake. Jugoslavias hær sammen med innenriksdepartementets sikkerhetsstyrker svarte med en til dels brutal motoffensiv mot UÇK-geriljaen. UÇK trakk seg tilbake og den serbiske offensive skapte 200 000 interne flyktninger som verden utenfor ble oppmerksomme på gjennom media. På sensommeren 1998 kontrollerte UÇK store deler av Kosovo.NATO fordømte UÇK som terrorister første halvår 1998 og kom utover våren med militære trusler mot Serbia. NATO-landene gjorde våren 1998 det klart at regimet i Beograd ble ansett som hovedproblemet. Både Russland og NATO-land ønsket utvidet selvstyre for Kosovo, men uten ytterligere fragmentering av Jugoslavia. USA og Storbritannia arbeidet for å få Sikkerhetsrådet til å vedta en resolusjon om å bruke «alle nødvendige midler» for å gjennomføre tidligere resolusjoner. Russiske myndigheter var bekymret for at NATO ble stadig mer dominerende i Europa.
=== Internasjonale observatører og opptrapping høsten 1998 ===
I oktober 1998 fikk Richard Holbrooke, USAs utsending, i stand en avtale med Slobodan Milošević om å trekke ut de væpnede styrkene og tillate observatører («verification mission») fra OSSE. Samtidig kunne UÇK etter tilbaketrekning av serbiske styrker i oktober 1998 trappe opp sin virksomhet. Etter at Holbrooke-avtalen var i iverksatt okkuperte UCK straks de områdene serbiske styrker hadde trukket seg ut av. Omtrent 150 serbiske politifolk og over 100 sivile ble drept av UCK innen utgangen av 1998, et stort antall var også kidnappet. I løpet av 1998 var opp mot 2000 personer drept av serbiske styrker og opp mot 300 000 var internt fordrevet.Mens NATO la press på Milošević' regjering, lykkes det NATO i liten grad å holde igjen UÇK. Da den jugoslaviske hæren trakk seg tilbake kom UÇK frem fra sine gjemmesteder og tok opp igjen sin tidligere strategi med å angripe serbisk politi og i noen tilfeller tok UÇK over stillinger forlatt av serbiske styrker. I ly av våpenhvilen og på tross av OSSEs nærvær kunne UÇK konsolidere og vokse. UÇK fikk tilgang til våpen fra Albania, og i noen tilfeller skal de også ha kjøpt våpen av serbiske politifolk og soldater. Våpen og andre forsyninger skal ha blitt betalt blant annet med inntekter fra narkotikasmugling og prostitusjon. UÇK kan ha økt sin offensive aktivitet med håp om en militær inngripen mot Jugoslavia dersom ikke volden ble stoppet. Det har også blitt hevdet at britiske spesialstyrker drev trening av UÇK-geriljaen i en leir i fjellene ovenfor Bajram Curri i Nord-Albania..
NATO gjorde lite for å hindre tilstrømmingen av våpen til UCK via Albania blant annet på grunn av Albanias uvilje mot å slippe til utenlandske styrker. USAs årlige terrorismerapport for 1998 skrev at Albanias svake interne sikkerhet var gunstig for fremvekst av terrorisme. UCK sto ikke på USAs liste over terrorgrupper i 1998. Tidlig i desember la Christopher Hill frem et nytt forslag som ble avvist av Jugoslavias nasjonalforsamling samtidig som UÇK ikke ville akseptere noe mindre enn full uavhengighet.I desember 1998 angrep den jugoslaviske hæren UÇK i det nordlige Kosovo. Offensiven kom etter at UÇK hadde inntatt stillinger ved Podujevo og truet hovedveien fra selve Serbia. UÇK tapte terreng og innledet en serie bakholdsangrep, kidnappinger og aggressive patruljering av hovedveiene. I januar 1999 drev UÇK full geriljakrig med uavhengighet som mål og sikret seg kontroll over en tredjedel av Kosovo etter Holbrooke-avtalen i oktober. Christopher Hill reiste mellom Beograd og Kosovo i et forsøk på å finne en politisk kompromissløsning. Hill var usikker på hvem han skulle snakke med i UÇK fordi UÇK hadde en uklar kommandostruktur og var i stor grad basert på lokale initiativ. UÇK skal ha hatt som strategi å trekke NATO inn i konflikten ved å provosere serbiske myndigheter. Rapporter til NATOs råd sa at UÇK sto bak de fleste overtredelsene av avtalen. USAs utenriksminister Madeleine Albright uttalte 26. januar at UÇKs provokasjoner hadde bidratt til opptrappingen i Kosovo.
=== NATOs intervensjon ===
NATO gikk til krig mot Jugoslavia fra 24. mars 1999 med kodenavnet Operation Allied Force. NATOs angrep besto i hovedsak av flyangrep og det ble gjennomført 38 004 flyvninger hvorav 10 484 var angrep mot serbiske mål, og det ble sluppet eller skutt 28 236 bomber eller tilsvarende fra luften. Fra sjøen ble det i tillegg skutt 218 tomahawk krysserraketter. Ved innledningen til operasjonen var 344 NATO-fly utplassert, mot slutten var 1031 fly knyttet til operasjonen. I begynnelsen var 30-50 bombetokt daglig, mens det i slutten av mai 1999 tok av 300 bombe-/angrepsfly hver dag. Mens NATOs bombing pågikk søkte NATO å distansere seg noe fra UÇK og avslo å forsyne UÇK med våpen. En uavhengig militær vurdering i april 1999 var at UÇK ikke ville være i stand til å overvinne eller fordrive de serbiske med de lette våpenene UÇK da var i besittelse av: NATO i luften kombinert med UÇK på bakken ville ikke være tilstrekkelig til å fordrive serbiske bakkestyrker. NATOs egen vurdering var at NATOs luftkrig kombinert med UÇK på bakken snart ville gjøre det mulig å innta Kosovo uten særlig motstand.Slobodan Milošević undertegnet 10. juni en fredsavtale som innebar at jugoslaviske styrker ble trukket ut av Kosovo. Fredsavtalen avvek noe fra Rambouillet-avtalen, ved at den ikke forlangte adgang for utenlandske styrker til hele Jugoslavias territorium, samt at Kosovo formelt skulle stå under FNs, ikke NATOs administrasjon.
=== Etterspill ===
Etter krigen ble Kosovo administrert i henhold til FN-resolusjon 1244. Et av kravene i FN-resolusjon 1244 (de facto fredsavtalen meglet frem av FN mellom de krigende parter NATO og Republikken Jugoslavia) var at den sikkerhetsstyrken som skal implementere fredsavtalen og ta vare på sikkerheten i Kosovo-provinsen (KFOR) på vegne av FN og Republikken Jugoslavia, måtte avvæpne terrororganisasjonen UÇK. Kosovo erklærte seg uavhengig i 2008 og er anerkjent som suveren stat. NATOs aksjon var trolig avgjørende for at Kosovo til slutt med en selvstendig stat.
The Kosovo Liberation Army must rank as one of the most successful guerilla movements in modern history. In nineteen months following its first public appearence, the KLA (or UCK in its Albanian acronym) had all but fulfilled its aims - having managed to subcontract the world's most powerful military alliance to do most of the fighting for it.
Fatmir Limaj (tidligere kommandant i UÇK) og Ramush Haradinaj (tidligere statsminister) ble fengslet av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og tiltalt for krigsforbrytelser under Kosovo-krigen, men etter en lang rettssak hvor flere titalls vitner hadde blitt drept, ble Limaj og Haradinaj frikjent av denne domstolen i desember 2005 i mangel av bevis. De ble tatt imot som helter i Kosovo. Fatmir Limajs medtiltalte, Haradin Bala (1957–2018), ble dømt til 13 års fengsel for flere massedrap på lokale serbere.
Flere andre UÇK-medlemmer har blitt tiltalt av Tribunalet, herunder Idriz Balaj, Lahi Brahimaj, Agim Murtezi og Isak Musliu. Flesteparten av disse har imidlertid blitt løslatt av tribunalet på grunn av manglende bevis som direkte følge av at vitner har blitt drept. Tidligere statsminister Hashim Thaci, som var leder for UÇK, har blitt beskyldt for å lede kidnapping og drap av mennesker med intensjoner om å ta ut organer (nyre, hjerte, lunger) for videresalg av de samme organene på det svarte markedet. Anklagene kom først fra påtalemaktens høyeste organ i ICTY Haag domstolen Carla del Ponte (Sveits), men hun ble angivelig tvunget av den sveitsiske staten til å frafalle videre etterforskning da man var redd for at det skulle plette Sveits' rykte som nøytral stat. Det er estimert at i alt 200–1000 serbere ble kidnappet, deportert til Albania til landsbyen Rripe hvor de ble drept og fratatt organene som ble sendt til europeiske land for transplantasjoner. Saken ble først etterforsket av Krigsforbryterdomstolen i Haag, men fordi de ikke hadde juridisk tilgang til områder utenfor Serbia (inkludert Kosovo), var det begrenset med bevismateriale som ble samlet sammen. De fant imidlertid anestesiutstyr og blodrester, som ville være utrolige funn i et slikt avsidesliggende fjellhus. EU har beordret full granskning av denne saken og har presset på Albania for å få tilgang til huset og området som organtyveriene og drapene skjedde på. De har nå – 13 år etter den aktuelle saken – fått tillatelse til å gjennomføre det. Men bevisforspillelsesfaren er stor, tatt i betraktning lengden av det mellomliggende tidsrommet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kosovo Liberation Army – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kosovos frigjøringshær eller UÇK (albansk: Ushtria Çlirimtare e Kosovës) opererte i og utenfor Kosovo på 1990-tallet. Den spilte en viktig rolle i Kosovokrigen som ble etterfulgt av uavhengighet for Kosovo. | 4,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8dsfall_i_2008 | 2023-02-04 | Dødsfall i 2008 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2008'] | Oversikt over dødsfall i 2008.
| Oversikt over dødsfall i 2008.
== Dødsfall per måned ==
=== Januar ===
1. – Lucas Sang, kenyansk friidrettsutøver (46)
4. – Bjørn Odmar Andersen, norsk fotballspiller (65)
4. – Stig Claesson, svensk forfatter og kunstner (79)
7. – Philip Agee, tidl. CIA-agent og forfatter (72)
11. – Edmund Hillary, newzealandsk fjellklatrer (88)
14. – Carsten Thomassen, norsk journalist (38)
14. – Ingvar Heggsum, norsk kunstmaler (89)
14. – Vincenz av Liechtenstein, østerriksk politiker (57)
15. – Brad Renfro, amerikansk skuespiller (25)
15. – Eduardo Hontiveros, filippinsk katolsk prest (84)
17. – Bobby Fischer, amerikansk/islandsk tidl. verdensmester i sjakk (64)
19. – John Stewart, amerikansk musiker (The Kingston Trio) (68)
19. – Suzanne Pleshette, amerikansk skuespiller (70)
21. – Bill Elliott, engelsk fotballspiller/trener (82)
22. – Claude Piron, sveitsisk psykolog, lingvist, oversetter, forfatter og esperantist (76)
22. – Heath Ledger, australsk skuespiller (28)
23. – Stein Rønning, norsk verdensmester i karate (42)
24. – Johannes Heggland, norsk forfatter (88)
26. – Christian Brando, Marlon Brandos eldste sønn (49)
26. – George Habash, palestinsk leder (81)
27. – Botho Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Hohenstein, tysk politiker (80)
27. – Suharto, indonesisk president (86)
28. – Dagfinn Grønoset, norsk forfatter (87)
28. – Marie Takvam, norsk forfatter og skuespiller (81)
28. – Bengt Lindström, svensk kunstner (83)
29. – Margaret Truman Daniel, amerikansk forfatter og datter av president Harry S. Truman (83)
29. – Mugabe Were, kenyansk politiker (39)
30. – Erik Otto Larsen, dansk maler, grafiker og forfatter (76)
30. – Knut Haugmark, norsk skuespiller (55)
30. – Jeremy Beadle, engelsk fjernsynspersonlighet (59)
31. – David Kimutai Too, kenyansk politiker (39)
=== Februar ===
5. – Maharishi Mahesh Yogi, indisk guru (91)
8. – Eva Dahlbeck, svensk skuespillerinne og forfatter (87)
8. – Stephen Kipkorir, kenyansk friidrettsutøver (37)
9. – Nils Retterstøl, norsk professor i psykiatri og Kommandør av St. Olavs Orden (83)
10. – Ove Jørstad, norsk fotballspiller (37)
10. – Roy Scheider, amerikansk skuespiller (75)
11. – Alfredo Reinado, øst-timorsk opprørsleder, døde under attentatforsøk mot Øst-Timors president José Ramos Horta (39)
15. – Inge Thun, norsk fotballspiller (62)
15. – Steve Fossett, amerikansk flyver og forretningsmann, erklært juridisk død denne dag (63)
17. – Klaus-Dieter Baumgarten, sjef for DDRs grensestyrker (76)
18. – Alain Robbe-Grillet, fransk forfatter og filmskaper (85)
23. – Janez Drnovšek, slovensk statsminister (1992–2002) og president (2002–2007) (57)
26. – Bodil Udsen, dansk skuespiller (83)
27. – Boyd Coddington, amerikansk bilbygger og reality-kjendis (63)
27. – Ivan Rebroff, tysk sanger av russisk opprinnelse (76)
27. – William F. Buckley Jr., amerikansk journalist og forfatter (82)
28. – Mike Smith, britisk rock'n'roll sanger og keyboardist (Dave Clark Five) (64)
29. – Erik Ortvad, dansk kunstmaler og tegner (90)
=== Mars ===
3. – Jeff Healey, canadisk blues-rock-gitarist (41)
4. – Gary Gygax, skaperen av rollespillet Dungeons & Dragons (69)
7. – Francis Pym, britisk konservativ politiker, utenriksminister 1982–83 (86)
7. – Julius Paltiel, nordmann som overlevde Auschwitz (83)
ca. 8. – Paulos Faraj Rahho, katolsk kaldeisk erkebiskop av Mosul (65)
10. – Marianne Gullestad, norsk professor i sosialantropologi (61)
12. – Lazare Ponticelli, fransk og italiensk krigsveteran fra 1. verdenskrig (110)
14. – Ingvald Ulveseth, norsk politiker (83)
15. – Fredrik Friis, norsk musiker, produsent og talentspeider (84)
16. – Ola Brunkert, svensk trommeslager (ABBA) (62)
16. – Victor Sparre, norsk billedkunstner (88)
18. – Anthony Minghella, britisk filmregissør (54)
19. – Arthur C. Clarke, britisk sciencefictionforfatter (90)
19. – Hugo Claus, belgisk forfatter (78)
20. – John Willem Gran, katolsk biskop (87)
22. – Adolfo Antonio Suárez Rivera, meksikansk kardinal (84)
22. – Arne Skarpsno, gatebarnas far (81)
24. – Neil Aspinall, britisk plateprodusent (66)
24. – Richard Widmark, amerikansk skuespiller (93)
25. – Sigmund Strømme, norsk forlegger og litteraturhistoriker (84)
25. – Abby Mann, amerikansk manusforfatter og TV-produsent (80)
27. – Hans Christian Ægidius, dansk skuespiller, regissør og manusforfatter (75)
30. – Dith Pran, kambodsjansk fotoreporter og overlevende fra dødsmarkene (65)
30. – Halvor Roll, norsk forfatter (79)
31. – Stein Haugen, norsk friidrettsutøver (75)
31. – Jules Dassin, amerikansk filmregissør (96)
=== April ===
3. – Hrvoje Ćustić, kroatisk fotballspiller (24)
3. – Johnny Byrne, britisk manusforfatter (72 eller 73)
4. – Wu Xueqian, utenriksminister i Kina 1982–1988 (86)
5. – Charlton Heston, amerikansk skuespiller (83)
5. – Kaku Yamanaka, Japans eldste person (113)
6. – Jeyaraj Fernandopulle, srilankisk veiminister (55)
6. – Gib Shanley, amerikansk sportsjournalist (75)
10. – Ernesto Corripio y Ahumada, meksikansk kardinal (88)
12. – Patrick Hillery, irsk president 1976–1990 (84)
15. – Benoît Lamy, belgisk filmregissør (62)
15. – John Wheeler, amerikansk fysiker, oppfant begrepet svarte hull (96)
16. – Edward Lorenz, amerikansk matematiker, kaosteoriens far (90)
17. – Aimé Césaire, fransk poet og forfatter, opprinnelig fra Martinique (94)
17. – Danny Federici, amerikansk musiker (E Street Band) (58)
19. – Alfonso López Trujillo, colombiansk kardinal (72)
21. – Ola M. Hestenes, norsk politiker (sp) (88)
23. – Haagen Ringnes, norsk TV-journalist (79)
24. – Jimmy Giuffre, amerikansk jazzmusiker (86)
29. – Albert Hofmann, sveitsisk kjemiker, oppfinner av LSD (102)
29. – Charles Tilly, amerikansk sosiolog (78)
29. – Julie Ege, norsk skuespillerinne (64)
=== Mai ===
1. – Anthony Mamo, maltesisk politiker, første president i republikken Malta (99)
1. – Philipp von Boeselager, tysk offiser og motstandsmann mot Adolf Hitler (90)
3. – Leopoldo Calvo-Sotelo, spansk politiker, statsminister (82)
5. – Witold Woyda, polsk OL-mester i fekting i 1972 (68)
8. – Eddy Arnold, amerikansk countrymusiker (89)
8. – François Sterchele, belgisk fotballspiller (26)
11. – John Rutsey, kanadisk trommeslager (Rush) (55)
12. – Irena Sendler, polsk sosialarbeider i gettoen i Warszawa (98)
12. – Robert Rauschenberg, amerikansk kunstner (82)
13. – Bernardin Gantin, katolsk kardinal fra Benin (86)
15. – Willis Eugene Lamb, amerikansk fysiker (94)
19. – Kjell Kristian Rike, norsk journalist og sportskommentator (63)
20. – Hamilton Jordan, amerikansk stabssjef i Det hvite hus 1979–80 (61)
24. – Pierre Sagna, senegalesisk biskop (75)
26. – Sydney Pollack, amerikansk skuespiller og filmregissør (73)
28. – Sven Davidson, svensk tennisspiller (79)
30. – Boris Shakhlin, sovjetisk turner, flere OL-gull i 1956, 1960 og 1964 (76)
=== Juni ===
1. – Jsef «Tommy» Lapid, israelsk politiker (76)
1. – Yves Saint-Laurent, fransk motedesigner (71)
2. – Bo Diddley, amerikansk musiker (79)
2. – Geir Kjetsaa, norsk professor emeritus i russisk litteraturhistorie (71)
2. – Mel Ferrer, cubansk-amerikansk skuespiller (90)
7. – Dino Risi, italiensk filmregissør (91)
7. – Joseph Kabui, politiker fra Papua Ny-Guinea, president for den autonome regionen Bougainville (53 eller 54)
9. – Algis Budrys, amerikansk-litauisk science fiction-forfatter (77)
10. – Tsjingiz Ajtmatov, kirgisisk forfatter (79)
11. – Ove Andersson, svensk rallykjører (70)
11. – Võ Văn Kiệt, vietnamesisk politiker, statsminister 1991–97 (85)
13. – Tim Russert, amerikansk TV-personlighet (58)
14. – Esbjörn Svensson, svensk jazzmusiker (44)
15. – Ole-Jørgen Nilsen, norsk skuespiller (72)
15. – Stan Winston, amerikansk spesialeffekttekniker og sminkør (62)
17. – Cyd Charisse, amerikansk skuespiller (87)
18. – Jean Delannoy, fransk filmregissør (100)
19. – Antonio Bibalo, italiensk/norsk komponist (86)
20. – Jean-Pierre Thystère Tchicaya, brazzavillekongolesisk president (72)
22. – Albert Cossery, fransk/egyptisk forfatter (94)
22. – George Carlin, amerikansk stand-up komiker og skuespiller (71)
22. – Hans Haga, sentral person i Norges Bondelag (83)
22. – Jens Petter Ekornes, norsk forretningsmann, eier av møbelgiganten Ekornes (66)
23. – Arthur Chung, president i Guyana 1970–1980 (90)
24. – Leonid Hurwicz, amerikansk nobelprisvinner i matematikk (90)
24. – Odd Aukrust, norsk sosialøkonom og bror til Kjell Aukrust (92)
25. – Gerard Batliner, regjeringssjef i Liechtenstein 1962–70 (79)
26. – Asbjørn Haugstvedt, norsk politiker for Kristelig Folkeparti (81)
27. – Sasha Gabor, norsk-amerikansk pornostjerne (63)
28. – Ruslana Korsjunova, kasakhstansk fotomodell (20)
28. – Stig Olin, svensk skuespiller (87)
29. – Don S. Davis, amerikansk skuespiller (65)
30. – Annemarie Lorentzen, norsk politiker (86)
30. – Einar W. Sissener, norsk forretningsmann (79)
=== Juli ===
1. – Mel Galley, britisk rockgitarist i bandet Whitesnake (60)
1. – Mogens Glistrup, dansk politiker (82)
2. – Elizabeth Spriggs, britisk skuespiller (78)
2. – Natasja Sjnajder, russisk-amerikansk rockemusiker i bandet Eleven (52)
3. – Clive Hornby, britisk skuespiller (63)
3. – Harald Heide-Steen jr., norsk skuespiller (68)
4. – Agneta Prytz, svensk skuespiller (91)
4. – Janwillem van de Wetering, nederlandsk forfatter (77)
4. – Jesse Helms, amerikansk politiker (86)
5. – René Harris, tidligere president i republikken Nauru (59)
8. – Erling Rønneberg, norsk politiker (84)
11. – Anatolij Pristavkin, russisk forfatter (76)
11. – Michael E. DeBakey, amerikansk kirurg (99)
12. – Tony Snow, amerikansk journalist, pressesekretær i Det hvite hus 2006–2007 (53)
13. – Bronisław Geremek, polsk historiker og politiker, utenriksminister i Polen 1997–2000 (76)
14. – Björn Berg, svensk kunstner, illustratør av bøkene til Astrid Lindgren (84)
14. – Henki Kolstad, norsk skuespiller (93)
16. – Jo Stafford, amerikansk popmusiker (90)
21. – Knut Boye, norsk økonom (71)
22. – Estelle Getty, amerikansk skuespiller (84)
25. – Randy Pausch, amerikansk professor i informatikk (47)
27. – Youssef Chahine, egyptisk filmregissør (82)
28. – Margaret Ringenberg, amerikansk flyger (87)
=== August ===
1. – Rolf Bae, norsk fjellklatrer (33)
2. – Helga Gitmark, norsk politiker (Senterpartiet) (78)
3. – Lissi Alandh, svensk skuespiller (77)
3. – Aleksandr Solzjenitsyn, russisk forfatter, nobelprisvinner 1970 (89)
6. – Francine, prinsesse av Montenegro, montenegrinsk prinsesse og fransk moteskaper (58)
7. – Andrea Pininfarina, italiensk bedriftsleder og administrerende direktør for Pininfarina (51)
9. – Bernie Mac, amerikansk skuespiller og komiker (50)
9. – Mahmoud Darwish, palestinsk poet og forfatter (67)
10. – Isaac Hayes, amerikansk musiker (65)
11. – Fred Sinowatz, forbundskansler av Østerrike 1983–86 (79)
11. – Agneta Bolme Börjefors, svensk programleder og produsent (67)
11. – George Furth, amerikansk dramatiker og skuespiller (75)
12. – Helge Hagerup, norsk forfatter (75)
13. – Knut Andreas Olsen, norsk trubadur (64)
13. – Bill Gwatney, amerikansk demokratisk politiker (48)
15. – Jerry Wexler, amerikansk musikkjournalist og -produsent (91)
16. – Ronnie Drew, irsk folkemusiker (The Dubliners) (73)
19. – Levy Mwanawasa, president i Zambia (59)
20. – Hua Guofeng, kinesisk politiker, etterfølger etter Mao Zedong (87)
20. – Stephanie Tubbs Jones, amerikansk politiker (58)
22. – Jeff MacKay, amerikansk skuespiller (59)
23. – Thomas Huckle Weller, amerikansk virolog, nobelpris i medisin 1954 (93)
25. – Josef Tal, israelsk komponist (97)
28. – Phil Hill, amerikansk Formel 1-kjører (81)
28. – Sigurbjörn Einarsson, islandsk biskop (97)
=== September ===
1. – Jerry Reed, amerikansk countrymusiker (71)
2. – Andreas Cappelen, politiker og jurist (93)
2. – Arne Domnérus, svensk jazzmusiker (83)
6. – Anita Page, amerikansk skuespiller (98)
6. – Antonio Innocenti, italiensk katolsk kardinal (93)
6. – Aril Edvardsen, norsk predikant (69)
9. – Nouhak Phoumsavanh, president i Laos 1992–98 (98)
12. – David Foster Wallace, amerikansk forfatter (46)
12. – Nils Johan Ringdal, norsk forfatter og historiker (56)
15. – Richard Wright, britisk keyboardist (65)
18. – Mauricio Kagel, tysk-argentinsk komponist (76)
21. – Dingiri Banda Wijetunga, statsminister i Sri Lanka 1989–93, president 1993–94 (92)
22. – Olov Svedelid, svensk forfatter (76)
23. – Arne Haugestad, norsk høyesterettsadvokat (73)
23. – Kirsten Holst, dansk forfatter (72)
26. – Paul Newman, amerikansk skuespiller (83)
28. – Nordahl Heyerdahl-Larsen, norsk finansmann (21)
29. – Leif O. Halse, norsk fylkespolitiker (Frp) (51)
=== Oktober ===
1. – Olaf Poulsen, norsk idrettsleder (88)
6. – Anne Margrethe Strømsheim, norsk motstandskvinne under andre verdenskrig (95)
6. – Paavo Haavikko, finsk forfatter (77)
7. – George Emil Palade, rumensk-amerikansk nobelprisvinner i medisin i 1974 (95)
10. – Aleksej Prokurorov, russisk langrennsløper (44)
11. – Jörg Haider, østerriksk politiker (58)
13. – Antonio José González Zumárraga, ecuadoriansk katolsk kardinal (83)
13. – Guillaume Depardieu, fransk skuespiller (37)
17. – Levi Stubbs, amerikansk R&B-vokalist (The Four Tops) (72)
18. – Tormod Haugen, norsk barne- og ungdomsbokforfatter (63)
25. – Gerard Damiano, amerikansk pornofilmregissør (Deep Throat) (80)
26. – Tony Hillerman, amerikansk krimforfatter (83)
28. – Bjarne Bystad Ellefsen, norsk arkitekt (93)
29. – William Wharton, amerikansk forfatter (82)
31. – John Klemetsen, norsk musiker, bokser og boksetrener (70)
=== November ===
1. – Jacques Piccard, sveitsisk dypvannsforsker (86)
1. – Jimmy Carl Black, amerikansk trommeslager (The Mothers of Invention) (70)
1. – Yma Sumac, peruansk sangerinne (86)
2. – Ahmed al-Mirghani, president i Sudan 1986–89 (67)
4. – Juan Camilo Mouriño, innenriksminister i Mexico (37)
4. – Lars Marius Furu, administrerende direktør i Wega Mining (39)
4. – Lennart Bergelin, svensk tennisspiller (83)
4. – Michael Crichton, amerikansk forfatter (66)
6. – Larry James, amerikansk sprinter (61)
8. – Bodil Aakre, norsk Høyre-politiker (86)
8. – Mieczysław Rakowski, statsminister i Polen 1988–89 (81)
9. – Anton Huiskes, nederlandsk skøyteløper og trener (80)
10. – Miriam Makeba, sørafrikansk sanger (76)
11. – Alf Bjørkum, norsk politiker (80)
11. – Lasse Sandberg, svensk illustratør og barnebokforfatter (84)
12. – Mitch Mitchell, britisk trommeslager (The Jimi Hendrix Experience) (61)
13. – Bette Garber, amerikansk fotograf (65)
14. – Knut Bjørnsen, norsk sportsjournalist og programleder (76)
14. – Tsvetanka Khristova, bulgarsk diskoskaster (46)
15. – Ivan Southall, australsk forfatter (87)
24. – Jón Sveinbjørn Jónsson, norsk-islandsk forfatter (53)
24. – Rolf Ketil Bjørn, SV-politiker (70)
26. – Edna Parker, amerikansk, verdens eldste person (115)
27. – Torbjørn «Tobben» Willassen, visesanger (Tobben og Ero) (59)
29. – Jørn Utzon, dansk arkitekt (90)
29. – Sten Rudholm, svensk embetsmann, leder av Svenska Akademien (90)
=== Desember ===
2. – Odetta, amerikansk sangerinne (77)
5. – Patriark Aleksij II av Moskva, den russisk-ortodokse kirkes overhode (79)
8. – Hillary Waugh, amerikansk krimforfatter (88)
11. – Bettie Page, amerikansk pinup-modell (85)
12. – Avery Dulles, amerikansk kardinal (90)
12. – Daniel Carleton Gajdusek, amerikansk fysiolog, nobelprisvinner i 1976 (85)
12. – Tassos Papadopoulos, president på Kypros 2003–08 (74)
12. – Van Johnson, amerikansk skuespiller (92)
13. – Horst Tappert, tysk skuespiller (85)
13. – Kjartan Slettemark, norsk-svensk kunstner (76)
14. – Johnny Bjerke, norsk bryter (60)
15. – Anne-Cath. Vestly, barnebokforfatter og skuespiller (88)
18. – Majel Barrett, amerikansk skuespiller (76)
18. – Mark Felt, amerikansk FBI-agent («Deep Throat») (95)
20. – Adrian Mitchell, britisk poet (76)
20. – Robert Mulligan, amerikansk filmregissør (83)
22. – Lansana Conté, president i Guinea (74)
23. – Berent Andreas (Bente) Moe, norsk skuespiller og sanger (83)
23. – Frank Krog, norsk skuespiller (54)
24. – Harold Pinter, britisk dramatiker (78)
24. – Samuel P. Huntington, amerikansk statsviter ("Clash of Civilizations") (81)
25. – Eartha Kitt, amerikansk sanger (81)
27. – Alfred Pfaff, tysk fotballspiller, VM-vinner 1954 (82)
27. – Arild Andresen, norsk fotballspiller (Vålerenga) (80)
27. – Rodrigo Arango Velásquez, colombiansk biskop (83)
29. – Freddie Hubbard, amerikansk jazztrompetist (70)
== Referanser == | == Dødsfall per måned == | 4,756 |
null | 2023-02-04 | Staffanstorp | null | null | null | thumb|Gästgivaregården i Staffanstorp | 4,757 |
null | 2023-02-04 | Svalöv | null | null | null | Svalöv er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Svalöv kommunes administrasjonssenter. | 4,758 |
null | 2023-02-04 | Svedala | null | null | null | Svedala er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Svedala kommunes administrasjonssenter. | 4,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tomelilla | 2023-02-04 | Tomelilla | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län', 'Kategori:Tomelilla kommune'] | Tomelilla er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Tomelilla kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 6 444 innbyggere.
| Tomelilla er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Tomelilla kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 6 444 innbyggere.
== Referanser == | Tomelilla er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Tomelilla kommunes administrasjonssenter. | 4,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trelleborg_(Sverige) | 2023-02-04 | Trelleborg (Sverige) | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Festninger i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län', 'Kategori:Trelleborg kommune'] | Trelleborg er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Den er administrasjonssenter for Trelleborg kommune. I 2010 hadde tettstedet 28 290 innbyggere.Trelleborg er Sveriges sørligste by. Den fikk kjøpstadsrettigheter i 1257, men Trelleborg var bebodd allerede på 700-tallet. I dag er Trelleborg en vakker industriby ved sjøen. Den viktigste industrien er gummi (Trelleborg AB), men Trelleborg blir satt på kartet grunnet byens store havn (Trelleborg Hamn AB). Her går det båtforbindelser med Scandlines, TT-Line og Unity Line til Sassnitz, Rostock, Travemünde og Świnoujście. Andre store bedrifter i Trelleborg er Dux og Akzo Nobel Inks (FlintGroup).
| Trelleborg er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Den er administrasjonssenter for Trelleborg kommune. I 2010 hadde tettstedet 28 290 innbyggere.Trelleborg er Sveriges sørligste by. Den fikk kjøpstadsrettigheter i 1257, men Trelleborg var bebodd allerede på 700-tallet. I dag er Trelleborg en vakker industriby ved sjøen. Den viktigste industrien er gummi (Trelleborg AB), men Trelleborg blir satt på kartet grunnet byens store havn (Trelleborg Hamn AB). Her går det båtforbindelser med Scandlines, TT-Line og Unity Line til Sassnitz, Rostock, Travemünde og Świnoujście. Andre store bedrifter i Trelleborg er Dux og Akzo Nobel Inks (FlintGroup).
== Historie ==
Trelleborg nevnes for første gang i 1257, men var bebodd allerede på 700-tallet. Navnet Trelleborg kommer fra en trelleborg som er fra vikingtiden. Borgen ble oppdaget på 1980-tallet, og ble restaurert på 90-tallet. Den blir i dag bygget videre ut, og den nye Trelleborgen skal være klar sommeren 2007.
Trelleborg første kirke, St Nicolai kyrka, ble påbegynt på 1200-tallet og er tegnet av arkitekten Helgo Zettervall. Det ble også bygget et stort fransiskanerkloster i 1247 eller 1267, men det er bare små deler av grunnmuren som fortsatt står på Gamla torg.
Trelleborg ble med på flyttelasset da den danske prinsessen Sophia giftet seg med den svenske kongen Valdemar Birgersson. Trelleborgerne begynte da å betale skatt til Sophia og Valdemar.
== Se også ==
Trelleborgs FF
Kontinentalbanan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Trelleborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trelleborg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Trelleborg er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Den er administrasjonssenter for Trelleborg kommune. | 4,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vellinge | 2023-02-04 | Vellinge | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län', 'Kategori:Vellinge kommune'] | Vellinge er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Vellinge kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 6 304 innbyggere.
| Vellinge er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Vellinge kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 6 304 innbyggere.
== Referanser == | Vellinge er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Vellinge kommunes administrasjonssenter. | 4,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ystad | 2023-02-04 | Ystad | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län', 'Kategori:Ystad kommune'] | Ystad er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Den er administrasjonssenter for Ystad kommune. I 2010 hadde tettstedet 18 350 innbyggere.Ystad fikk bystatus på midten av 1200-tallet.
| Ystad er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Den er administrasjonssenter for Ystad kommune. I 2010 hadde tettstedet 18 350 innbyggere.Ystad fikk bystatus på midten av 1200-tallet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ystad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ystad – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Ystad er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Den er administrasjonssenter for Ystad kommune. | 4,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85storp | 2023-02-04 | Åstorp | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län', 'Kategori:Åstorp kommune'] | Åstorp er et tettsted i Åstorp og Ängelholm kommuner i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Åstorp kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 9 488 innbyggere, hvorav 9 479 i Åstorp kommune og 9 i Ängelholm.
| Åstorp er et tettsted i Åstorp og Ängelholm kommuner i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Åstorp kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 9 488 innbyggere, hvorav 9 479 i Åstorp kommune og 9 i Ängelholm.
== Referanser == | thumb|Åstorp hembygdsgård | 4,764 |
null | 2023-02-04 | Ängelholm | null | null | null | Ängelholm (Engelholm frem til 1912) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Den er administrasjonssenter for Ängelholm kommune. | 4,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96rkelljunga | 2023-02-04 | Örkelljunga | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län', 'Kategori:Örkelljunga kommune'] | Örkelljunga (dansk Ørkellyng) er et tettsted i Skåne län i Sverige. Det er administrasjonssenter i Örkelljunga kommune. I 2010 hadde tettstedet 4 818 innbyggere.
| Örkelljunga (dansk Ørkellyng) er et tettsted i Skåne län i Sverige. Det er administrasjonssenter i Örkelljunga kommune. I 2010 hadde tettstedet 4 818 innbyggere.
== Slaget ved Ørkellyng ==
I dansketiden fant slaget ved Ørkellyng sted den 27. august 1510. Ved Fanteholle (Fantehåla), en dalsenkning på grensen mellom Ørkellyng og Rye sogn, ble den svenske hærføreren og tidligere riksråd Åke Hansson Tott, som hadde herjet Øst-Danmark siden 1506, beseiret.
Lensmannen Tyge Krabbe på Helsingborg hadde hørt om et planlagt svensk angrep på Helsingborg og kom Åke Hanssons hærenhet på 700 mann i forkjøpet. Flere svenske ledere ble drept, deriblant Åke Hansson. Hans lik ble ført til Helsingborg, hvor Krabbes hustru, Anne Rosenkrantz, hedret den falne fiende med en fornem begravelse.
En minnestein ble i 1923 plassert ved slagmarken med en tekst fra Tyge Krabbes hånd: «1510 Tisdag efter Bartolomej da stod det Slag ved Fanteholle mellem mig og Her Aage Hanssen og jeg fik Død paa hannem.»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Örkelljunga kommune | Örkelljunga (dansk Ørkellyng) er et tettsted i Skåne län i Sverige. Det er administrasjonssenter i Örkelljunga kommune. | 4,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96stra_G%C3%B6inge_kommune | 2023-02-04 | Östra Göinge kommune | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Östra Göinge kommune'] | Östra Göinge kommune er en kommune i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Broby.
| Östra Göinge kommune er en kommune i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Broby.
== Tettsteder ==
Östra Göinge kommune har syv tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Referanser == | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,767 |
null | 2023-02-04 | European Telecommunications Standards Institute | null | null | null | European Telecommunications Standards Institute (ETSI) er en organisasjon som arbeider med standarder innen telekommunikasjon. | 4,768 |
null | 2023-02-04 | K2 | null | null | null | | region = Baltistan og Gilgit-Baltistan (Pakistan) Tashkurgan, Xinjiang, Kina | 4,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moss_Fotballklubb | 2023-02-04 | Moss Fotballklubb | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1906', 'Kategori:Fotballag i Østfold', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Moss Fotballklubb'] | Moss Fotballklubb er en fotballklubb som holder til på Melløs stadion i Moss kommune, helt nordvest i Østfold. Klubben spiller 2022-sesongen i PostNord-ligaen avd 1. Klubben rykket ned fra OBOS-ligaen i 2010, og i 2016 rykket klubben ned i Norsk-Tipping ligaen og nivå fire, men rykket umiddelbart opp igjen året etter. Sesongen 2022 endte med et overraskende opprykk og MFK spiller i 2023 i OBOS-ligaen.
Klubbens største meritter er kongepokal i Fotball-NM fra 1983 seriemesterskap i og Tippeligaen fra 1987. Moss FK har kvalifisert seg for Europacup tre ganger, der de møtte 1. FC Magdeburg over to kamper i 1980, Bayern München over to kamper i 1984, og Real Madrid CF over to kamper i 1988.
| Moss Fotballklubb er en fotballklubb som holder til på Melløs stadion i Moss kommune, helt nordvest i Østfold. Klubben spiller 2022-sesongen i PostNord-ligaen avd 1. Klubben rykket ned fra OBOS-ligaen i 2010, og i 2016 rykket klubben ned i Norsk-Tipping ligaen og nivå fire, men rykket umiddelbart opp igjen året etter. Sesongen 2022 endte med et overraskende opprykk og MFK spiller i 2023 i OBOS-ligaen.
Klubbens største meritter er kongepokal i Fotball-NM fra 1983 seriemesterskap i og Tippeligaen fra 1987. Moss FK har kvalifisert seg for Europacup tre ganger, der de møtte 1. FC Magdeburg over to kamper i 1980, Bayern München over to kamper i 1984, og Real Madrid CF over to kamper i 1988.
== Tabellen 2023 ==
== Divisjonsutvikling med plassering ==
== Spillerstall ==
Oppdatert 17. januar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Klubbens historie ==
=== Starten ===
Moss FK ble stiftet som Moss Idretsforening 28. august 1906 i et vedskjul i Henrik Gerners gate. De første årene var det fotball, friidrett, sykling, ski og skøyter som preget klubben. Fotballen hadde ikke akkurat slått rot i Norge på denne tiden – ei hadde regler og retningslinjer. De første årene gikk det ikke i det tradisjonelle fotballspillet, men i såkalt fotballtennis. Dette kom av at det ikke var noen regulerte fotballbaner i Moss-regionen på denne tiden.
Men i 1910 begynte MIF å spille fotball slik vi kjenner den i dag. Ettersom treningsbaner var et av klubbens største problemer, var et av Moss Idretsforening stadig skiftet oppholdssted. Først til en løkke oppe ved Solisaga på Ørehavna, derfra til en slette ved Schulstocks Reperbane (nåværende Herfordsgate) og endelig til Sandløkka på Skarremyra. Banen lå der, men tribune og klubbhus måtte vente. Noen gamle treskur ble satt opp og gjorde tjeneste i mange år, frem til Melløs Stadion stod ferdig 21.mai 1939.
Klubben har siden oppstarten spilt i gult og svart, selv om fargenyansene har endret seg noe over tid. MFKs emblem holder også klubbens farger – logoen er et sort skjold med gul bård, fotball og initialene «MFK». Likt som nyansene på drakten har forandret seg har også klubbens tilholdsted endret seg siden 1911. Den første seriøse klubbeide fotballbanen kjøpte stiftelsen i 1911 – da de fikk tilslag om et areal der Malakoff videregående skole ligger i dag – banen ble opparbeidet på dugnad i løpet av åtte måneder. 21. mai 1939 stod Melløs stadion ferdig.
=== Gjennombruddet ===
Året 1921 må kunne betegnes som gjennombruddsåret for fotballen i MIF. Banen på Malakoff ble betydelig utvidet, riktignok på grunn av NM på skøyter. Laget spilte seg for første gang frem til 4.runde i NM, hvor det ble tap for Odd. Kampen ble spilt på Malakoff, og samlet 3 000 tilskuere – ikke dårlig sett i relasjon til dagens tilskuertall. MFK ble avdelingsmester i Østfold Nordre med 6 poeng. Rivalene Fredrikstad FK kom på andreplass med 5 poeng. MIF fortsatte fremgangen i 1922, og vant sin avdeling i kretsserien. Dessverre tapte de finalen mot Kvik 3-0. De nådde for første gang semifinalen, som ble spilt i Fredrikstad for fulle tribuner. Motstander var nok en gang Kvik Halden, som vant 1 – 0. Den 15. juni 1924 fikk MIF sin første landslagsspiller – Arvid Lindberg – som debuterte mot Tyskland. For 5. gang på rad vant MIF i 1925 avdelings-mesterskapet i klasse A i Østfold. Det ble tap i finalekampen om kretsmesterskapet mot Sarpsborg, med 4-2.
I 1926 ble det vedtatt at sykling og hockey (det vil si bandy) skulle sløyfes fra klubbprogrammet, og året etter ble det vedtatt at skøyter og ski skulle nedlegges. Da stod klubben tilbake med kun fotball og friidrett. I 1929 ble friidretten utskilt i egen forening og klubben endret navn til Moss Fotballklubb.
Etter å ha spilt sine kamper på Malakoff fra klubbens fødsel, flyttet laget til dagens stadion, Melløs den 21. mai 1939. Denne dagen ble Melløs Stadion offisielt innviet med idrettsparade, taler , turnoppvisning, friidrett og fotballkamp mellom MFK og Sprint, hvor MFK vant 1-0. Nærmere 4000 tilskuere var til stede. I serien ble MFK nr tre etter Fredrikstad FK og Sarpsborg FK. I Norgesmesterskapet kom MFK igjen til 5. runde, hvor laget møtte Drafn på Ullevaal, og tapte 1-0. Det ble spilt en kamp mot landslaget den 21. juni samme år, hvor resultatet ble 2-2.
Den 9. april 1940 ble all trening stoppet på grunn av krigsutbruddet, og ble først satt i gang igjen 11. juni samme år, da klubben spilte sin første kamp mot Fredrikstad Fotballklubb, der det ble seier 4-2. Fra august ble det igjen spilt Norgesmesterskapskamper og MFK kom «bare» til semifinalen, men vant for første og eneste gang kretsmesterskapet i Østfold – på bedre målforskjell enn Sarpsborg FK.
=== Etterkrigsårene ===
Den 11. mai 1945 sto denne annonsen i byens aviser: ”Moss Fotballklubb begynner treningen på Melløs Stadion førstkommende tirsdag kl 19.00. Styret” – altså kun tre dager etter at krigen var over i Norge.
Etter dette fulgte noen svake år sportslig for MFK, og i 1947 ble det nedrykk fra 1.divisjon til 2. divisjon. Laget spilte seg imidlertid opp igjen i 1948. Etter år med plasseringer midt på tabellen ble laget østlandsmester i Landsdelsserien i 1953, og rykket dermed opp til Hovedserien – dagens Tippeligaen. Det ble imidlertid bare et år i Hovedserien for MFK denne gangen, klubben led mange nederlag, og rykket ned i Landsdelsserien igjen.
=== Nyere tid ===
Klubben holdt seg i Landsdelsserien med et nødskrik i perioden 1956-1960, men klubben var svært nære nedrykk alle de nevnte årene. I 1963 ble ligastrukturen i NFF endret, og de forskjellige landsdelsdivisjonene ble nå til 1. divisjon, 2. divisjon og 3. divisjon, hvorav MFK ble plassert i 3. divisjon. Etter flere sesonger med topp og midt-plasseringer i 3. divisjon, ble klubben kronet med et overraskende nedrykk i 1969. Laget røk også ut i første runde av cupen denne sesongen, i det som karakteriseres som Moss FKs dårligste sesong noensinne – i god konkurranse med 1992, 2003 og 2010-sesongene.
1970-tallet ble en seiersgang for MFK. I løpet av sesongene sesongene 1970 og 1971 tok klubben steget opp fra 4. divisjon til 2. divisjon. De følgende årene ble gode rent sportslig, og i klubbens 70-årsjubileumssesong – 1976 – tok klubben steget opp i 1.divisjon, som var toppdivisjonen den gangen. I klubbens jubileumskamp på Melløs vant klubben 12-3 over Lillestrøm. Det var også i denne sesongen hvor Moss-legenden Einar Aas debuterte på U-landslaget, mot henholdsvis Sverige og Danmark.
I 1978 ble MFK nr åtte i toppserien. Den 17. mai dette året fikk MFK besøk av Hamburger SV, som hadde bl.a Kevin Keegan på laget. Det endte i 1-6 tap for MFK. På A-laget denne sesongen spilte Philip Holyoak fra Tottenham de fleste seriekampene for MFK, men fikk etter hvert ikke arbeidstillatelse i Norge, og måtte derfor reise hjem igjen til England.
Sesongen 1979 ble betegnet som den beste gjennom tidene for MFK – hvor laget kom på sølvplass, bare 2 poeng etter Viking, noe som ga UEFA-cupdeltagelse neste sesong. Einar Aas, som ble kåret til årets spiller denne sesongen, undertegnet etter endt sesong proffkontrakt med Bayern München på 2 ½ år, og ble den første profesjonelle fotballspilleren fra MFK. Året etter ble han den første nordmann til å spille profesjonelt for et engelsk lag – nemlig Nottingham Forest, hvor han spilte under den legendariske manageren Brian Clough.
=== Gulldeceniumet 1980 ===
Savnet etter Einar Aas kom til syne i 1980-sesongen, hvor klubben endte på sjetteplass i toppserien. Denne sesongen spilte MFK også i UEFA-cupen mot FC Magdeburg. Det ble tap borte med 2–1, og 2–3 tap hjemme på Melløs – og dermed exit i første runde. I 1981 kom klubben til cupfinalen for første gang etter å ha slått Fredrikstad 6-0 i 4. runde, Start med 3–0 i 5. runde og Viking 2–0 i semifinalen. Finalen endte med 1–3 tap mot Lillestrøm.
Sesongen 1983 ble betegnet som MFKs «gullår». I 1. divisjon ble laget nr fire, men laget tok for første gang hjem cupen! Finalekampen gikk på Ullevaal den 23. oktober, og MFK beseiret Vålerenga med 2-0, etter at Stein Kollshaugen ga MFK ledelsen på straffespark. Geir Henæs fastsatte sluttresultatet til 2–0. Lagets kaptein, Geir Henæs, mottok Kongepokalen, og hele laget løp æresrunden på et fullsatt Ullevaal Stadion. Hele byen tok imot spillerne og lederne da de kom tilbake, med fakkeltog fra Øvre Torv til Samfunnshuset. Dette førte også til deltagelse i Cupvinnercupen. Her spilte MFK 2 kamper mot FC Bayern München, og ble slått ut i 1. runde med 4–1 tap i München, og 1–2 på Melløs.
Sesongen 1985 ble en dårlig sesong sesong for laget. MFK ble nr 10 i serien med 19 poeng. De hadde 7 seire, 5 uavgjort og 10 tapte kamper. Dette resulterte i kvalifiseringskamper, først mot Sogndal (2-0 seier) og deretter mot Tromsø (0-1 tap på Melløs). MFK var etter 9 sammenhengende år i 1. divisjon degradert til 2. divisjon.
=== Eggen-periode I ===
I 1986 ble Per og Hans Jacob Henæs satt til side på trenersiden. Inn kom en ung versjon av Nils Arne Eggen, som siden den gang har blitt en legende i fotball-Norge – og uten tvil den mest anerkjente norske klubbtreneren gjennom tidene etter hans prestasjoner ved roret i Rosenborg. Men han gjorde også sakene sine vel i MFK – to år var alt han trengte på å skrive MFK inn i norsk fotballhistorie – med gulltusj.
Målsetningen for sesongen 1986 var opprykk til 1. divisjon, et mål som ble nådd. Etter endt serie i 2. divisjon avdeling A, lå MFK på toppen med 35 poeng. Klubben feiret også jubileum dette året – Moss Fotballklubb var 80 år. Men det var ikke før neste sesong – i sesongen 1987 – at klubben virkelig skulle få noe å feire. En hjemvendt Einar Aas kunne motta pokalen som bevis på at klubben for første og hittil eneste gang var blitt norsk seriemester.
Nils Arne Eggen forlot senere på høsten klubben til fordel for Rosenborg. Her skulle han senere bli den mest suksessfulle klubbtrener i norsk fotballs historie, men mange mener fremdeles at hans største prestasjon var nettopp det å ta et nyopprykket MFK-lag til et meget overraskende seriegull i 1987.
=== Mellom-Eggen perioden ===
En rekke av veteranene som hadde sikret seriegullet la opp før 1988-sesongen. Ny trener var svenske Stefan Lundin, og i serien dette året endte laget på 4.-plass. I cupen nådde laget nok en gang semifinalen. Her ble det tap 0-1 for Brann på Melløs. Moss deltok dette året i den europeiske serievinnercupen, og i likhet med i UEFA-cupen i 1983 trakk man et av de desiderte topplagene; Real Madrid. I den første kampen i Madrid ble det tap 0-3, mens det ble tap 0-1 på Melløs.
I sesongen 1990, kun tre sesonger etter å ha blitt kronet seriemestere, måtte klubben ta steget ned i 2. divisjon etter å ha kommet på sisteplass i 1.divisjon med Einar Aas som trener. Der ble klubben værende i fem sesonger. Mike Speight var trener for klubben i fire år, før klubben endelig tok steget opp i 1995 under ledelse av Per-Mathias Høgmo. Nordlendingen ledet også laget kommende sesong, men klarte ikke redde laget fra nedrykk sesongen 1996. Nedrykket fra Tippeligaen til 1. divisjon innebar et farvel til flere sentrale spillere. Rune Tangen – som ble kåret til årets stopper av VG og årets spiller av NRK – gikk til proffspill i Østerrike, mens Martin Andresen gikk til Viking.
=== Eggen-periode II ===
Sesongen 1997 markerte starten på klubbens andre Eggen-periode. Men denne gangen var det Knut Torbjørn Eggen – sønn av Nils Arne – som fikk trene klubben. Og med Nils Arnes suksess 10 år tidligere friskt i minnet ble det stilt store forventninger til Eggen junior. Og disse ble på en måte innfridd; Moss og Vålerenga knivet mot hverandre i toppen av 1. divisjon gjennom hele sesongen, og til slutt endte Moss ett fattig poeng bak Oslo-laget, og hele 19 poeng foran Eik-Tønsberg på kvalik-plassen. Dermed var Moss igjen tilbake i det gode selskap i Tippeligaen.
Men der Nils Arne fortsatte med seriegull, slet Eggen jr med å få Moss ut av nedrykkssumpa. Laget overlevde såvidt i sesong etter sesong frem til 2001. Både klubben og Eggen ble lei av middels plasseringer i Tippeligaen, og den tidligere Molde-treneren Erik Brakstad fikk oppgaven med å overta trenerrollen etter Knut Torbjørn Eggen før 2002-sesongen. Det ble tidlig klart at Moss fikk en tung sesong, og i slutten av august ble det klart at Rune Tangen erstattet Brakstad som trener. Han klarte imidlertid ikke å redde klubben fra nedrykket som fulgte.
=== Adeccoligaperioden ===
Rune Tangen ble ansatt som hovedtrener også for 2003-sesongen. Moss var blant favorittene til å rykke opp, men resultatene uteble og det så lenge ut til å gå mot den ultimate fadese – og nedrykk til 2. divisjon. Ved inngangen til september lå Moss under nedrykksstreken, og svenske L-O Mattsson ble hentet inn som ny hovedtrener sammen med Tangen. Mattsson stod for en formidabel snuoperasjon og bidro sterkt til ny kontrakt. L-O Mattsson tok på seg treneransvaret nok en sesong, og også denne skulle bli en kamp mot nedrykksspøkelset.
Foran den aller siste serierunden hadde Moss virkelig kniven på strupen med tanke på fornyet kontrakt Ikke bare måtte Moss vinne hjemmekampen mot serieleder Aalesund, men minst to av de andre lagene i nedrykkstriden måtte samtidig avgi poeng. 15 minutter før slutt lå Moss under 0-1, men en utligning på straffe skapte nytt håp. Resultatene som tikket inn fra de andre kampene tydet på at det ville være mulig å berge plassen, og mot slutten av kampen hamret Moss løs på Aalesund-forsvaret. Og 3 minutter før full tid fikk Jon André Fredriksen kanontreff på et skudd som snek seg inn i hjørnet. Melløs eksploderte i jubel – nedrykk til 2. divisjon var unngått på utrolig vis! L-O Mattsson kunne reise hjem til Sverige med visshet om at han to år på rad hadde vært med på å redde Moss fra nedrykk.
I sesongen 2005 var Knut Tørum trener for Moss, og han hadde med seg Rune Tangen som assistenttrener. Til tross for at tre markante spillere fra året før hadde forsvunnet til Tippeligaen (Rob Friend til Molde, Patrice Bernier til Tromsø og Håvard Sakariassen til Bodø/Glimt), hevdet laget seg på bemerkelsesverdig vis. Sakte, men sikkert inntok laget kvalifiseringsplassen til Tippeligaen, og før den siste kampen mot Sandefjord var avstanden til nettopp vestfoldingene kun 2 poeng – slik at direkte opprykk ville ha vært sikret med seier. I en dramatisk kamp foran hele 9 100 tilskuere trakk mossingene det korteste strået, og Sandefjord kunne feire opprykk til Tippeligaen etter resultatet 3-4. Moss skulle nå ut i to kvalifiserings-kamper mot Molde FK. På hjemme-bane ble det tap 1-3, og i Molde vant vertene 2-0. Moss fikk likevel vist seg fram som et meget offensivt lag, og høstet lovord fra ekspert-hold i TV og aviser. Etter sesongslutt gikk trener Knut Tørum til Rosenborg, og ble erstattet av Geir Bakke fra Vålerenga.
2006 skulle bli opprykksåret, hvor Moss endelig skulle ta steget opp i Tippeligaen igjen i sitt 100-årsjubileum. Og nevnte Geir Bakke skulle være mannen til å gjøre det. Etter nesten-opprykket i 2005 var forventningene til laget høye – ikke minst blant supportergjengen i Kråkevingen. Sesongstarten i Adeccoligaen ble dessverre av det tunge slaget – kun 3 poeng på de første fem seriekampene. Etter hvert havnet Geir Bakkes mannskap i "ingenmannsland", og målet ble etter hvert å klare en plass på øvre halvdel av tabellen – noe klubben klarte med 8.-plassen som til slutt ble plasseringen.
2007 og 2008-sesongen førte til samme scenario som i 2006. Klubben hadde høye forhåpninger og høye budsjetter, men klarte ikke å innfri sportslig. Ettersom resultatene uteble utover i 2008-sesongen, valgte Geir Bakke å forlate sin stilling – et ønske som ble innfridd av den sportslige ledelsen. En midlertidig løsning ble at tidligere juniorlagstrener Joakim Klæboe ledet laget ut 2008-sesongen med begrenset suksess. Laget endte på en 9.-plass.
=== Nedturen ===
Før 2009-sesongen ble Per Morten Haugen hentet inn som en permanent løsning. Han ble hentet fra sin posisjon som Sportsdirektør i Fredrikstad FK. Moss FK ble hans første utfordring som hovedtrener, men han hadde også vært innom klubben som spiller tidligere. Det ble før sesongen lagt opp til et nøkternt budsjett, noe som gjenspeilet en skuffende 7.-plass som fasit i seriespillet. Økonomien i klubben ble stadig mer kritisk etterhvert som den ene negative økonomiske overraskelsen etter den andre fra fortiden kom opp i dagen. Sesongen 2010 endte med nedrykk til nivå tre i norsk fotball, og i 2011 spiller klubben på sitt laveste nivå på 40 år. Klubben hadde i disse årene flere økonomiske redningsaksjoner, til tross for dette sliter MFK enda med noe gammel gjeld, mesteparten av dette er gammel baneleie til Moss Kommune. Spillerstallen er byttet ut fra dyre profesjonelle spillere til unge talenter fra egne rekker. Snittalderen i første seriekamp i 2011 var bare 21,4 år.
Etter nedrykket trakk Per Morten Haugen seg etter lang tids press fra supportere og klubbens omgivelser. Den tidligere profilerte Tippeligatreneren Tor Thodesen ble hentet inn som ny hovedtrener foran 2011-sesongen. Etter to sesonger med sportslige skuffelser, økonomisk rot og interne problemer og to 10.-plasser i 2. divisjon valgte også Thodesen å gi seg i november 2012.
Ny trener ble hentet, og foran 2013-sesongen falt valget på danske Michael Frank. Frank var ansatt som assisterende trener i Follo, som vant Moss' avdeling i 2012-sesongen. Men selv om Frank bare var assisterende trener får han av mange mye av kreditten for Follos opprykk, ettersom hovedtrener Hans Erik Eriksen var suspendert store deler av sesongen grunnet mistanke om kampfiksing. Frank ble da han kom til klubben møtt av en massiv spillerflunkt, da flere av spillerne i troppen valgte å trappe ned på fotballen, gå til konkurrerende klubber eller fokusere på studier. Med en allerede tynn stall betydde det også mange nye signeringer, og før seriestart 2013 endte Moss opp med hele ni nye spillere i troppen. Etter en 11 tap på de første 13 kampene, og en rekke på seks strake 0-poengere fikk Michael Frank sparken 9. juli med statistikken 2-0-11. Han ble erstattet av Arne Erlandsen, som reddet klubben fra nedrykk med en imponerende snuoperasjon. På de tretten siste seriekampene fikk Erlandsen laget til åtte seire, tre uavjort og to tap. Etter å ha ligget under streken mesteparten av sesongen endte laget 33 poeng, åtte poeng over nedrykksstreken.
Etter sesongen ble kontrakten med trener Erlandsen først forlenget en måned i en sonderingsfase, før Erlandsen ble tilbudt en ettårskontrakt som han undertegnet i slutten av november 2013.
Moss rykket 2016 ned fra 2. divisjon og spilte én sesong i 3. divisjon.
=== Maratontabell ===
Plassering og resultater for Moss Fotballklubb på maratontabellene i Toppdivisjonen/Eliteserien:
== Resultater 1949-2021 ==
Grønt markerer opprykk, mens rødt er nedrykk. D1 = Tippeliga, D2 = Adeccoliga, D3 = 2.div, D4 = Norsk Tipping-ligaen
Tabell oppdatert 24.oktober 2022.
*Sesongen 2020 ble avviklet på ekstraordinært vis på grunn av Covid19-pandemien. Serien ble først halvspilt, der de syv øverste klubbene gikk videre til sluttspill om opprykk og kvalik til OBOS-ligaen. De syv klubbene på nederste halvdel spilte kun halv sesong. Nedrykk fra divisjonen ble avlyst da alt seriespill i divisjonene under 2.divisjon ble avlyst.
*Øygarden ble slått konkurs i løpet av sesongen 2022 slik at samtlige lag spilte 24 kamper i løpet av sesongen mot normalt 26 kamper.
== Rivalisering ==
Moss FK sin største rival er Fredrikstad Fotballklubb – ingen kamper engasjerer mossingene i større grad enn disse lokalderbyene. Moss FKs publikumsrekord i moderne tid kom nettopp mot Fredrikstad, den 23. oktober 2003. 10 085 tilskuere så hjemmelaget vinne 1-0 etter scoring av Vidar Martinsen.
== Klubbrekorder ==
=== Serie ===
Seier21. september 2014: Moss - Medkila 15-0 (2.div, avd 4)
16. mai 2017: Sprint/Jeløy - Moss 0-8 (3.div, avd 1)Tap2. august 2000: Moss - Bodø/Glimt 1-6 (Tippeligaen)
21. april 1996: Molde - Moss 8-0 (Tippeligaen)
=== Cup ===
Seier4. juni 1980: Moss - Flint 13-0 (1.runde)
6. juli 1988: Moss - Kjelsås 10-0 (2.runde)Tap2. september 1956: Moss - Skeid 0-8 (4.runde)
22. september 2021: Moss - Sandnes Ulf 1-7 (3.runde)
=== Flest kamper og mål ===
Geir Henæs har med sine 569 klubbkamper rekorden for antall spilte kamper for klubben, fordelt på 227 i toppserien, og 342 i divisjonen under. Han er også den spilleren som har scoret flest toppseriemål for klubben med sine 87 fulltreffere mellom 1977 og 1988. Hans avskjedskamp var mot Real Madrid på Melløs i serievinner-cupen i 1988.
=== Tilskuere ===
Offisielt var 10 085 tilskuere innenfor portene på Melløs den 23. oktober 2003 da hjemmelaget tok i mot FFK i daværende 1.divisjon, men i bevisstheten til de av litt eldre årgang er det nok opprykkskampen mot Odd i 1976 (2-0) som står som «rekordkampen». Telleapparatene brøt sammen på 9 500. Da sto flere tusen fortsatt i kø utenfor, og man slapp inn publikum uten å ta betalt. Anslagsvis var 12500 innenfor portene.
== Deltagelse i Europacup ==
=== 1. runde UEFA-cupen 1980/81 ===
17.9.1980
Heinrich Germer Stadion, Magdeburg
1. FC Magdeburg – Moss FK 2-1 (1-0)
Mål: 1-0 Martin Hoffmann (36.), 2-0 Jürgen Pommerenke (76., str.), 2-1 Geir Henæs (85.).
Dommer: Bogdan Dochev .
Tilskuere: 8 500
1.10.1980Melløs Stadion, Moss
Moss FK – 1. FC Magdeburg 2-3 (0-2)
Mål: 0-1 Joachim Streich (20.), 0-2 Siegmund Mewes (40.), 1-2 Stein Kollshaugen (47.), 2-2 Stein Kollshaugen (63.), 2-3 Frank Windelband (89.)
Dommer: Patrick Mulhall .
Tilskuere: 6 786
=== 1. runde Cupvinnercupen 1984/85 ===
19.9.1984Olympiastadion, München
Bayern München – Moss FK 4-1 (1-1)
Mål: 0-1 Stein Kollshaugen (2.), 1-1 Hans Pflügler (31.), 2-1 Hans Pflügler (54.), 3-1 Roland Wohlfart (69.), 4-1 Norbert Nachtweih (77.)
Dommer: Krzysztof Czemarmazowicz .
Tilskuere: 5 000
3.10.1984Melløs Stadion, Moss
Moss FK – Bayern München 1-2
Mål: 0-1 Roland Wohlfart (23.), 0-2 Michael Rummenigge (48.), 1-2 Stein Kollshaugen (87.)
Dommer: Simo Ruokonen .
Tilskuere: 4 600
=== 1. runde Serievinnercupen 1988/89 ===
7.9.1988Santiago Bernabeu, Madrid
Real Madrid – Moss FK 3-0
Mål: 1-0 Sebastian Losada (19.), 2-0 Miguel Tendillo (28.), 3-0 Emilio Butragueño (31.)
Dommer: Charles Scerri .
Tilskuere: 66 250
5.10.1988Melløs Stadion, Moss
Moss FK – Real Madrid 0-1
Mål: 0-1 Emilio Butragueño (40.)
Dommer: Pekka Aho .
Tilskuere: 5 415
== Hovedtrenere i Moss FK i nyere historie ==
Fullstendig liste over trenere etter andre verdenskrig. Rangert etter når de overtok treneransvaret for Moss FK:(M) – Midlertidig trener
(DA) – Delt treneransvar
=== Statistisk suksess blant hovedtrenere i moderne tid ===
En analyse av klubbens hovedtrenere siden 1986, basert på seiersprosent i hjemlig seriespillTrenerstatistikk sist oppdatert 24.oktober 2022. Der hvor seiersprosenten er lik, går treneren med minst antall kamper foran.
== Trenere 2022 ==
Thomas Myhre, Hovedtrener A-lag
Even Juliussen, assistentrener A-lag
== Kjente spillere med fortid i Moss FK ==
Under følger en liste over kjente fotballspillere med fortid i Moss Fotballklubb. Årstallet foran spillerens navn er det siste året spilleren spilte for Moss FK.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Moss Fotballklubb – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kråkevingen Supporterklubb
Moss Avis' temaside om MFK
Moss Avis' seksjonsside om MFK | Per-Markus Grundesen (konstituert)| | 4,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_traviata | 2023-02-04 | La traviata | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Operaer av Giuseppe Verdi', 'Kategori:Operaer fra 1850-årene', 'Kategori:Operaer på italiensk', 'Kategori:Uroppføringer av musikk i 1853'] | La traviata (omtrentlig: «den falne») er en opera i tre akter av Giuseppe Verdi. Akt to består av to scener. En kan derfor finne operaen omtalt som fireakters. Librettoen av Francesco Maria Piave er basert på romanen La dame aux Camelias (Kameliadamen) av Alexandre Dumas den yngre. Den anerkjennes som en av operahistoriens fremste operaer, og har en enorm popularitet.
Operaen ble først oppført den 6. mars 1853 i Teatro La Fenice i Venezia, men var først en fiasko. Etter hvert oppnådde den imidlertid en svært stor popularitet.
Operaen handler kort og godt om selskapsdamen (prostituerte) Violetta Valery, og hvordan den fornemme faren (Giorgio Germont) til hennes kjæreste (Alfredo) forsøker å presse henne til å avslutte forholdet. Det vil skape skandale at sønnen er sammen med en selskapsdame. Violetta blir dødssyk, men alle rekker å tilgi hverandre før hun dør.
For å forstå historien må man ha et visst overblikk over 1800-tallets seksualmoral og visse realiteter i datidens England og Frankrike; Det var ganske vanlig for overklassens menn å ha elskerinner fra lavere klasser som de støttet økonomisk. Virksomheten lar seg utvilsomt klassifisere som prostitusjon, dog var det ikke snakk om gateprostituerte. Dette var profesjonelle selskapsdamer. Ikke ulikt dagens eskorter som ledsager sine kunder på festligheter og andre anledninger.
Alfredo Germont gjorde det som også i dag blir sett på som tabbe; å forelske seg i en man betaler for seksuelt samkvem.
| La traviata (omtrentlig: «den falne») er en opera i tre akter av Giuseppe Verdi. Akt to består av to scener. En kan derfor finne operaen omtalt som fireakters. Librettoen av Francesco Maria Piave er basert på romanen La dame aux Camelias (Kameliadamen) av Alexandre Dumas den yngre. Den anerkjennes som en av operahistoriens fremste operaer, og har en enorm popularitet.
Operaen ble først oppført den 6. mars 1853 i Teatro La Fenice i Venezia, men var først en fiasko. Etter hvert oppnådde den imidlertid en svært stor popularitet.
Operaen handler kort og godt om selskapsdamen (prostituerte) Violetta Valery, og hvordan den fornemme faren (Giorgio Germont) til hennes kjæreste (Alfredo) forsøker å presse henne til å avslutte forholdet. Det vil skape skandale at sønnen er sammen med en selskapsdame. Violetta blir dødssyk, men alle rekker å tilgi hverandre før hun dør.
For å forstå historien må man ha et visst overblikk over 1800-tallets seksualmoral og visse realiteter i datidens England og Frankrike; Det var ganske vanlig for overklassens menn å ha elskerinner fra lavere klasser som de støttet økonomisk. Virksomheten lar seg utvilsomt klassifisere som prostitusjon, dog var det ikke snakk om gateprostituerte. Dette var profesjonelle selskapsdamer. Ikke ulikt dagens eskorter som ledsager sine kunder på festligheter og andre anledninger.
Alfredo Germont gjorde det som også i dag blir sett på som tabbe; å forelske seg i en man betaler for seksuelt samkvem.
== Eksterne lenker ==
(en) La traviata på MusicBrainz
(en) La traviata på MusicBrainz | La traviata (omtrentlig: «den falne») er en opera i tre akter av Giuseppe Verdi. Akt to består av to scener. | 4,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colonization | 2023-02-04 | Colonization | ['Kategori:Amiga-spill', 'Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:DOS-spill', 'Kategori:Mac OS-spill', 'Kategori:Strategivideospill', 'Kategori:Videospill fra 1994', 'Kategori:Videospill utviklet av MicroProse', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Windows-spill'] | Colonization er et videospill utviklet av Brian Reynolds og Sid Meier. Det ble utgitt av Microprose i 1994. Spillet er et tur-basert strategispill, der man kan spille den tidlige europeiske koloniseringen av Amerika ifra 1492 til 1800. Det ble opprinnelig lansert for MS-DOS, men ble senere portet til Windows, Amiga og Apple Macintosh. Spillet fikk en god del kritikk da det kom, blant annet ettersom slavehandelen ikke var inkludert.
Spilleren velger en av datidens fire stormakter, England, Frankrike, Nederland eller Spania. Hver stormakt har sine fordeler; for eksempel samarbeider franskmennene godt med de innfødte, mens spanjolene er gode til å utslette dem.
Spillet dreier seg om å bestyre en større mengde kolonistenheter, som representerer forskjellige yrker (snekker, sukkerplantasjearbeider, pelsjeger, og så videre). Spesialister, som produserer mer råvarer hver tur, kan rekruteres fra Europa eller trenes opp.
I 2008 kom Civilization IV: Colonization som var det originale spillet gjenskapt med Civilization IV motoren. 2008-versjonen ligner grafisk mer på Civilization VI enn på det original Colonization, men er en oppfølger som gamle spillere kan kjenne seg igjen i.Entusiaster har laget en gratis klone av originalspillet kalt FreeCol.
| Colonization er et videospill utviklet av Brian Reynolds og Sid Meier. Det ble utgitt av Microprose i 1994. Spillet er et tur-basert strategispill, der man kan spille den tidlige europeiske koloniseringen av Amerika ifra 1492 til 1800. Det ble opprinnelig lansert for MS-DOS, men ble senere portet til Windows, Amiga og Apple Macintosh. Spillet fikk en god del kritikk da det kom, blant annet ettersom slavehandelen ikke var inkludert.
Spilleren velger en av datidens fire stormakter, England, Frankrike, Nederland eller Spania. Hver stormakt har sine fordeler; for eksempel samarbeider franskmennene godt med de innfødte, mens spanjolene er gode til å utslette dem.
Spillet dreier seg om å bestyre en større mengde kolonistenheter, som representerer forskjellige yrker (snekker, sukkerplantasjearbeider, pelsjeger, og så videre). Spesialister, som produserer mer råvarer hver tur, kan rekruteres fra Europa eller trenes opp.
I 2008 kom Civilization IV: Colonization som var det originale spillet gjenskapt med Civilization IV motoren. 2008-versjonen ligner grafisk mer på Civilization VI enn på det original Colonization, men er en oppfølger som gamle spillere kan kjenne seg igjen i.Entusiaster har laget en gratis klone av originalspillet kalt FreeCol.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Ultimate Colonization Fanpage
Norsk omtale av Colonization @ The DOS Spirit | Colonization er et videospill utviklet av Brian Reynolds og Sid Meier. Det ble utgitt av Microprose i 1994. | 4,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dominique_de_Villepin | 2023-02-04 | Dominique de Villepin | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Franske statsministere', 'Kategori:Fødsler 14. november', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rabat', 'Kategori:Pieds-noirs', 'Kategori:Rassemblement pour la République-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Union pour un mouvement populaire-politikere'] | Dominique de Villepin, fullt navn Dominique Marie François René Galouzeau de Villepin (født 14. november 1953 i Rabat i Marokko) er en fransk politiker. Han var Frankrikes statsminister fra 31. mai 2005 til 17. mai 2007. Før han ble statsminister var han utenriksminister (7. mai 2002–31. mars 2004) og deretter innenriksminister. Som utenriksminister uttalte han seg skarpt mot USAs invasjon av Irak. Villepin var medlem av det konservative gaullistpartiet Union pour un mouvement populaire (UMP), som før 2002 het Rassemblement pour la République (RPR). Etter konflikt med UMPs leder Nicolas Sarkozy startet han i juni 2010 sentrum-høyre-partiet Republique Solidaire. Han har blant annet studert ved ENA, og arbeidet før han ble minister i embedsverket og som diplomat. Han har aldri vært folkevalgt.
| Dominique de Villepin, fullt navn Dominique Marie François René Galouzeau de Villepin (født 14. november 1953 i Rabat i Marokko) er en fransk politiker. Han var Frankrikes statsminister fra 31. mai 2005 til 17. mai 2007. Før han ble statsminister var han utenriksminister (7. mai 2002–31. mars 2004) og deretter innenriksminister. Som utenriksminister uttalte han seg skarpt mot USAs invasjon av Irak. Villepin var medlem av det konservative gaullistpartiet Union pour un mouvement populaire (UMP), som før 2002 het Rassemblement pour la République (RPR). Etter konflikt med UMPs leder Nicolas Sarkozy startet han i juni 2010 sentrum-høyre-partiet Republique Solidaire. Han har blant annet studert ved ENA, og arbeidet før han ble minister i embedsverket og som diplomat. Han har aldri vært folkevalgt.
== Liv og virke ==
=== Karriere ===
Etter magistereksamen ved École nationale d'administration (ENA) og Institut d'études politiques de Paris i litteratur og rettsvitenskap hadde Villepin en kortvarig diplomatisk karriere.
På 1980-tallet ble han presentert for Jacques Chirac og ble hans utenrikspolitiske rådgiver. Villepin ble i 1993 utnevnt til statssekretær for utenriksminister Alain Juppé i Édouard Balladurs regjering.
=== Utenriks- og statsminister ===
I 2002 ble Villepin utnevnt til utenriksminister, og to år senere ble han istedet innenriksminister.
To dager etter folkeavstemningen om Den europeiske konstitusjon 29. mai 2005, fratrådte Jean-Pierre Raffarin som statsminister, og Villepin ble utnevnt til hans etterfølger.
Villepin gikk av som statsminister i samband med Sarkozys tiltredelse som president, og ble etterfulgt av François Fillon.
=== Nytt parti ===
Den 19. juni 2010 offentliggjorde Villepin dannelsen av et nytt parti, Solidarisk republikk.
=== Utmerkelser ===
Villepin ble i 2000 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
== Bibliografi ==
2001 : Les Cent-Jours ou l'esprit de sacrifice" (ed. Perrin) om Napoleons endelikt.
2002 : Le cri de la gargouille (ed. Albin Michel)
2003 : Éloge des voleurs de feu (ed. NRF-Gallimard)
2003 : Forord til Vers un nouveau monde? (ed. Stanley Hoffmann)
2003 : Forord til Aventuriers du monde 1866-1914: Les grands explorateurs français au temps des premiers photographes"
2004 : Le requin et la mouette
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dominique de Villepin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dominique de Villepin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dominique de Villepin på Internet Movie Database
(en) Dominique de Villepin hos The Movie Database
(fr) Dominique de Villepin på Twitter Wikiquote: Dominique de Villepin – sitater | Dominique de Villepin, fullt navn Dominique Marie François René Galouzeau de Villepin (født 14. november 1953 i Rabat i Marokko) er en fransk politiker. | 4,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mozart_(slekt) | 2023-02-04 | Mozart (slekt) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Slekter'] | Mozart er slektsnavnet til en tysk-østerriksk musikerfamilie, hvorav det mest kjente medlemmet var Wolfgang Amadeus Mozart. Selve navnet stammer fra Schwaben der det ble skrevet Motzhart.
Komponister og fiolinisten Leopold Mozart (1719–87) var den første musikeren i slekta. Han var født i Augsburg og kom fra en gammel håndverkerslekt. Som musiker gjorde han stor suksess og ble ansatt som hoffkomponist i Salzburg.
Hans barn, Wolfgang Amadeus Mozart (1756–91) og Maria Anna Mozart (1751–1829), fikk musikkundervisning av faren i svært ung alder. De to dro rundt på turneer som vidunderbarn over hele Europa. Mens Wolfgang Amadeus ble en av de fremste komponistene i musikkhistorien, fikk søsteren Nannerl, som var en talentfull pianist, forbud mot å spille utenfor hjemme fra slutten av tenåra.
Sønnen til Wolfgang Amadeus, Franz Xaver Wolfgang Mozart (1791–1844), var også pianist og komponist. | Mozart er slektsnavnet til en tysk-østerriksk musikerfamilie, hvorav det mest kjente medlemmet var Wolfgang Amadeus Mozart. Selve navnet stammer fra Schwaben der det ble skrevet Motzhart.
Komponister og fiolinisten Leopold Mozart (1719–87) var den første musikeren i slekta. Han var født i Augsburg og kom fra en gammel håndverkerslekt. Som musiker gjorde han stor suksess og ble ansatt som hoffkomponist i Salzburg.
Hans barn, Wolfgang Amadeus Mozart (1756–91) og Maria Anna Mozart (1751–1829), fikk musikkundervisning av faren i svært ung alder. De to dro rundt på turneer som vidunderbarn over hele Europa. Mens Wolfgang Amadeus ble en av de fremste komponistene i musikkhistorien, fikk søsteren Nannerl, som var en talentfull pianist, forbud mot å spille utenfor hjemme fra slutten av tenåra.
Sønnen til Wolfgang Amadeus, Franz Xaver Wolfgang Mozart (1791–1844), var også pianist og komponist. | Mozart er slektsnavnet til en tysk-østerriksk musikerfamilie, hvorav det mest kjente medlemmet var Wolfgang Amadeus Mozart. Selve navnet stammer fra Schwaben der det ble skrevet Motzhart. | 4,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fridtjof_Nansen-klassen | 2023-02-04 | Fridtjof Nansen-klassen | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fregattklasser', 'Kategori:Fridtjof Nansen', 'Kategori:Norske fregatter', 'Kategori:Skip bygget i Spania'] | Fridtjof Nansen-klassen er det norske Sjøforsvarets fregattklasse, og ble bygget på det spanske verftet Navantia (tidligere kalt Bazan). Totalkostnaden på hele prosjektet som inkluderer fem fregatter og seks NH90-helikoptre er 21 milliarder kroner. Fregattprosjektet var det største investeringsprosjektet i Forsvaret noensinne.
Fregattene dekker pennantnumrene F 310 til 314, og er oppkalt etter kjente norske oppdagere: Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Otto Sverdrup, Helge Ingstad og Thor Heyerdahl.
Fridtjof Nansen-klassen blir av nettstedet Defencyclopedia rangert som verdens åttende mest slagkraftige fregatt bygget i det 21. århundret.
| Fridtjof Nansen-klassen er det norske Sjøforsvarets fregattklasse, og ble bygget på det spanske verftet Navantia (tidligere kalt Bazan). Totalkostnaden på hele prosjektet som inkluderer fem fregatter og seks NH90-helikoptre er 21 milliarder kroner. Fregattprosjektet var det største investeringsprosjektet i Forsvaret noensinne.
Fregattene dekker pennantnumrene F 310 til 314, og er oppkalt etter kjente norske oppdagere: Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Otto Sverdrup, Helge Ingstad og Thor Heyerdahl.
Fridtjof Nansen-klassen blir av nettstedet Defencyclopedia rangert som verdens åttende mest slagkraftige fregatt bygget i det 21. århundret.
== Historikk ==
Den første fregatten KNM «Fridtjof Nansen» ble sjøtestet og gikk for egen maskin 27. juni 2005. Det spanske verftet som bygde fregattene var i dype økonomiske problemer, og etter flere forsinkelser ble fartøyet overlevert 5. april 2006 og seilte inn Oslofjorden 1. juni 2006.
Fregatt nummer to, KNM «Roald Amundsen» ble sjøsatt og døpt 25. mai 2005 og overlevert til Sjøforsvaret 21. mai 2007. Kutting av det første stålet til den femte fregatten KNM «Thor Heyerdahl» startet 19. april 2005.
KNM «Helge Ingstad» kolliderte 8. november 2018 med et tankskip i Øygarden i hva som senere ble kjent som «Helge Ingstad»-ulykken, og ble liggende delvis sunket med store skader. Med dette er kun fire av fem fregatter seilingsdyktige per november 2018.
== Strategi ==
Fridtjof Nansen-klassen skiller seg fra den førti år gamle Oslo-klassen på en rekke måter. Fartøyene er langt større og tyngre, og har i tillegg langt flere elektroniske og automatiske systemer. Fartøyenes store, lange flater har til oppgave å redusere fartøyenes radarsignatur, det vil si å gjøre fartøyet vanskeligere å oppdage på radar, samt vanskeligere å lede radarstyrte våpen mot. Nansen-klassen er 38 meter lengre enn Oslo-klassen, og stikker to meter dypere.
Man har også gått bort fra dampkjeler til framdrift, til fordel for dieselmotorer og gassturbiner. Etter politiske vedtak har målene for Norges sjøforsvar endret seg siden den kalde krigen, de nye målene er ment å bli reflektert i fregattene.
Fregattene er fortsatt de eneste plattformene i den norske marinen med evne til å jakte ubåter. Som ledd i utviklingen av denne evnen, har de nye fregattene alle mulighet til å bære med seg NH-90 helikoptre, som vil ha dyppesonar og egne lettvektstorpedoer. Sammen med nytt sonarutstyr gjør dette fregattene langt mer effektive til antiubåtkrigføring enn Oslo-klassen.
== Fartøyer ==
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sjøforsvarets side for de nye fregattene
Video av sjøsettingen av KNM Roald Amundsen | Fridtjof Nansen-klassen er det norske Sjøforsvarets fregattklasse, og ble bygget på det spanske verftet Navantia (tidligere kalt Bazan). Totalkostnaden på hele prosjektet som inkluderer fem fregatter og seks NH90-helikoptre er 21 milliarder kroner. | 4,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjold-klassen | 2023-02-04 | Skjold-klassen | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Korvett- og patruljeskipklasser', 'Kategori:Norske krigsskip', 'Kategori:Skip bygget i Norge'] | Skjold-klassen er en klasse av seks korvetter i den norske Marinen.
Skipene i Skjold-klassen er de raskeste marinefartøyene i verden, med en topphastighet på 60 knop.
| Skjold-klassen er en klasse av seks korvetter i den norske Marinen.
Skipene i Skjold-klassen er de raskeste marinefartøyene i verden, med en topphastighet på 60 knop.
== Historie ==
De seks fartøyene i Skjold-klassen er bygget av Umoe Mandal. Fartøyene erstattet Hauk-klassen. Kontrakten for leveransen av fartøyene er inngått med Skjold Prime Consortium (SPC) som består foruten av Umoe Mandal av franske DCNS og Kongsberg Defence Systems. Fartøyene er konstruert som en slags hybrid mellom luftputebåt og katamaran, kalt «Surface Effect Ship». Skroget er formet som et katamaranskrog, men mellom skrogene er det montert fleksible skjørt. Mellom skjørtene blir det pumpet inn luft, som sørger for overtrykk, slik at skipene vil heve seg over sjøen mer enn oppdriften skulle tilsi. Dette fører til lav motstand fra sjøen, og dermed høyere hastighet. For å oppnå en så lav vekt som mulig, er skipene konstruert i fiberforsterket plast. MTB-ene vil være bevæpnet med Naval Strike Missile (NSM) og en OTO Melara 76 mm kanon, samt Mistral anti-luftmissiler til luftforsvar.
Fartøyene ble ferdigstilt i 2013, med det siste fartøy levert 26. april dette året, hvilket var en forsinkelse på 3½ år i forhold til opprinnelig tidsplan.
== Ytelse og konstruksjon ==
Under utprøving av prototypen KNM «Skjold», som ble sjøsatt 22. september 1998, ble det høstet erfaringer som har ført til at klassen er modifisert. Blant annet er de to store gassturbinene, som først var hovedmaskineriet, erstattet av fire mindre for å få et bedre kjøremønster. Fartøyene har et deplasement på 273 tonn.
Båttypen er kjent for svært høy hastigheter selv i røff sjø samt svært lav radarsignatur, infrarød signatur og akustisk signatur. Radarsignatur er redusert ved hjelp av stealthteknologi. Fartøyene har ingen utstikkende konstruksjoner, og ved å bygge f.eks. pullerter inn i selve skroget og å benytte radarabsorberende materialer i skrogkonstruksjonen, har en redusert radarsignaturen ytterligere. Alt dekksarbeid så som fortøying kan gjøres under le, og via luker i skrogkonstruksjonen. Bruken av radarabsorberende materialer har ført til at skroget er svært godt varmeisolert, som reduserer fartøyets IR-signatur. I tillegg føres alle varme avgasser ut bak fartøyet, og også under – det vil si mellom skjørtene, og avgasser fra fremdriftsmaskineriet blir blandet med vann før de slippes ut. Slik kjøles avgassene ned for å ikke bli oppdaget av varmesøkende instrumenter. Skjold-klassen er også svært vanskelig å oppdage visuelt, på grunn av kamuflasjemalingen som er benyttet.
Vekten er essensielt for et godt Surface Effect Ship (SES)-fartøy. Skjold-klassens fartøyer veier 20-30 prosent av hva et stålskrog av samme størrelse ville veid, og ved å legge på materialet fartøyene er konstruert i lagvis, og deretter «trekke» lim gjennom ved hjelp av vakuum, oppnår en et skrog som er like sterkt som et tilsvarende stålskrog.
KNM «Skjold» seilte i september 2001 til USA fra Norge for egen maskin, og en regner dette for et bevis på at fartøyet er sjødyktig og har evne til å operere selvstendig over lange havstrekninger. Besetningen kan fremdeles gjennomføre sine oppgaver selv i høy sjø, men som besetningen skrev på sin egen hjemmeside:
«Som forventet var det ganske rufsete sjø ut fra Island, men det roet seg gradvis vestover. Det er ganske slitsomt å forsere disse store havstrekkene i 50 knop og kan være vrient å få i seg både vått og tørt. Kokken baker derfor grovbrød og lager smørbrød som han plasserer rundt i båten. Kaffen får vi inn ved hjelp av sugerør.»Tidligere har den norske marinen kjøpt mineryddere konstruert som SES-fartøyer, men disse er ikke like lette som Skjold-fartøyene (deplasement oppgitt til 367 tonn), og oppnår dermed ikke samme hastighet. Fremdriftsmaskineriet er i tillegg svakere.
Det er antatt at klassen har en levetid på 30–40 år.
== Bevæpning ==
Skjold-klassen er bevæpnet med Naval Strike Missile (NSM) som sitt hovedvåpen. Det er dermed ikke noe igjen av den gamle betydningen av motortorpedobåt, senere missiltorpedobåt; Skjold-klassen fører ikke torpedoer, og mange mente fartøyklassen dermed ikke aspirerte til torpedobåtbenevnelsen. «Missilpatruljebåt» (MPB) ble foreslått, men det ble i desember 2008 besluttet at Skjold-klassen skal omtales som «kystkorvetter».
NSM er plassert i åtte brønner bak overbygningen. Under avfyring vil missilene bli heist opp fra brønnen, sammen med en egen utskytningsrampe. Etter avfyring senkes utskytningsrampen igjen, for å holde fartøyets radarsignatur så lav som mulig.
Til luftvern har Skjold-klassen 76 mm kanon og Mistral luftvernsystem. Mistralsystemet er om bord i bærbar-konfigurasjon slik at de også kan stasjoneres på land når fartøyet er fortøyd. Kanonen ombord er en multirollekanon, som kan brukes både mot overflate- og luftmål. I tillegg er det plassert mitraljøser på hver side av toppbro.Fartøyene har også en hevbar chafflauncher. Chaff er et antivåpensystem, som er designet for å narre innkommende missiler – det være seg IR-missiler eller radarstyrte missiler.Skjold-klassen er utstyrt med Sea Protector fjernstyrt våpenstasjon.
== Sensorer ==
Aktive:
Varslingsradar
Ildledningsradar
NavigasjonsradarPassive:
Elektrooptisk multisensor (EOMS) (inneholder IR kamera, S/H-kamera, fargekamera og laseravstandsmåler)
Radar søkemottaker (passiv radar/radarvarsler)
Optisk sikte
== Treningsplattform ==
Grunnet blant annet det høye operasjonelle fartsområdet, operasjonskostnadene og bemanningen på bro, besluttet Sjøforsvaret å anskaffe en 1:1 brosimulator for Skjold-klassen for navigering- og manøvreringstrening. Simulatoren ble levert av Kongsberg Maritime i 2010.
== Fartøyer ==
De seks båtene i Skjold-klassen har følgende pennantnummer/navn:
P960 – KNM «Skjold»
Denne båten er etter en lang testperiode ombygget og sjøsatt på nytt sommeren 2006. Båten skal igjen testes, og endringer som blir gjort for denne vil også bli overført til de andre endelige båtene. KNM Skjold har deretter blitt ombygget og ble levert som første serieproduserte båt i august 2008.
P 961 – KNM «Storm»
Sjøsatt 30. oktober 2006
P 962 – KNM «Skudd»
Sjøsatt 3. mai 2007
P 963 – KNM «Steil»
Sjøsatt 14. januar 2008
P 964 – KNM «Glimt»
Sjøsatt 29. mars 2012
P 965 – KNM «Gnist»
Sjøsatt 23. oktober 2012
== Mulig kansellering og kontrovers ==
I Forsvarsstudie 07 foreslo forsvarssjef general Sverre Diesen å legge ned «Skjold»-prosjektet.
Over fem milliarder kroner er hittil brukt på Skjold-klassen, i utvikling og produksjon. I tillegg kommer kostnadene knyttet til utviklingen av NSM. Eieren av Umoe Mandal, Jens Ulltveit-Moe, opplyste at verftet vil ferdigstille seks båter i Skjold-klassen, selv om Forsvaret eventuelt avslutter prosjektet før kontrakten er fullført.
Det ble derimot den 14. mars 2008 slått fast av Arbeiderpartiets stortingskomite at det skal bevilges penger til gjennomføring og drifting av prosjektet, forslaget blir støttet av FrP, Høyre og Senterpartiet. SV var det eneste partiet som viste misnøye med at prosjektet blir videreført. Det ville, uavhengig av støtte, uansett blitt vedtatt (eller forkastet) på grunn av regjeringens avgjørelse og flertall i Stortinget.
I november 2016 bestemte Norges regjering med Arbeiderpartiet at Skjold-klassen skulle utfases rundt 2025.
Hovedgrunnene til dette var:
Regjeringen at mente at de nye F-35-flyene kunne overta deler av rollen til korvettene.
Pengene trengtes andre steder.
Korvettene skulle fases ut like før det ville blitt aktuelt med en betydelig utgift i form av levetidsforlengelse (MLU).
=== Korvettene beholdes ===
I langtidsplanen for forsvaret lagt frem i 2020 ble det derimot foreslått at Skjold-klassen skal være i drift til ca. 2030, delvis for å kompensere for tapet av KNM Helge Ingstad.
== Oppgraderinger ==
I mai 2020 opplyste regjeringen at oppgradering av Skjold-klassen er planlagt utført i perioden 2020–2024.I september 2020 ble det klart at Umoe Mandal og Kongsberg Defence & Aerospace skal utføre levetidsforlengelsen.
I mars 2021 sendte Regjeringen Investeringsproposisjonen for Forsvaret for 2021 over til Stortinget. Det fremkommer det at arbeidet omfatter oppgradering av komponenter og flere av systemene om bord. I tillegg til hovedvedlikehold på den eksisterende beholdninga av NSM, ønskes det også en suppleringsanskaffelse av flere missiler til fartøyene.
== Se også ==
Liste over den Kongelige Norske Marines skip
HMCS Bras d'Or (FHE 400)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
KNM «Storm» sjøsatt
Oppøvingen av besetningen på KNM «Storm» i gang
Sjømilitære Samfunds hjemmeside om Skjold klasse MTB
Kronikk i Bergens Tidende – Vi trenger Skjold-klassen
NRK Nett TV Program – Schrødingers katt 22.11.07
Aftenbladet.no - Forsvarssjefen bryter med Stortingsvedtak
Nordlys – MTBene Forsvaret ikke vil ha
NRK – MTBene imponerte US Navy
Fakta om Forsvaret – Skjold prosjektet
Lindesnes - Skjold begeistret nestlederen
BTno – Tok Forsvarskomiteen med storm
Naval safety center – Is KNM Skjold the future of the Littoral Combat Ship
Raskest i verden - den nye generasjon vikingskip. Artikkel fra www.mil.no
Forsvarsnett - Vellykket prøveskyting av NSM
Forsvarsnett - Testfyring av NSM i Frankrike
3d-modell av KNM Skjold, samt et par bilder av 3d-modell (Engelsk)
Nettstedet Naval Technology om Skjold (engelsk)
Evaluering prosjekt 6300 Skjold-klassen MTBer, Scanteam, Oslo-Trondheim august 2012 | Skjold-klassen er en klasse av seks korvetter i den norske Marinen. | 4,776 |
null | 2023-02-04 | KS «Norge» | null | null | null | | kallesignal = LAMA | 4,777 |
null | 2023-02-04 | Anime | null | null | null | Anime (アニメ) er et japansk låneord som er en forkortelse for animation, og betegner de fleste typer animasjonsfilm, gjerne med unntak av helaftens filmer. I vestlige land betegner ordet spesielt tegnestilen som har blitt assosiert med japansk animasjon siden etterkrigstiden. | 4,778 |
null | 2023-02-04 | Botkyrka kommune | null | null | null | (Besøkt 7. januar 2012) | 4,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luciano_Minguzzi | 2023-02-04 | Luciano Minguzzi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 30. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Italienske billedhuggere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Bologna', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Luciano Minguzzi (født 24. mai 1911 i Bologna, død 30. mai 2004 i Milano) var en italiensk billedhugger.
Han ble født i Bologna som sønn av en billedhugger, og forlot skolen allerede som 17-åring for å begynne å studere ved Kunstakademiet i Bologna, under Ercole Dei og Giorgio Mordandi. Takket være et stipendium kunne han fra 1934 tilbringe to år i Paris.
Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han på 30-tallet. Senere underviste han selv, bl.a. ved kunstakademiet i Padova. Etter annen verdenskrig grunnla han sammen med Aldo Borgonzoni, Giovanni Ciangottini, Carlo Corsi, Pompolio Mandelli og Ilario Rossi en gruppe som ble kalt Cronache, som fikk stor betydning for Italias kulturliv på denne tiden.Til Minguzzis viktigste arbeider hører bl.a. utformingen av en av portene til Peterskirken i Roma, og til katedralen i Milano. I 1996 ble det åpnet et museum i Milano til hans ære. Mer enn 400 av hans verker er utstilt andre steder i verden.Minguzzi døde i en alder av 93 år i Milano.
| Luciano Minguzzi (født 24. mai 1911 i Bologna, død 30. mai 2004 i Milano) var en italiensk billedhugger.
Han ble født i Bologna som sønn av en billedhugger, og forlot skolen allerede som 17-åring for å begynne å studere ved Kunstakademiet i Bologna, under Ercole Dei og Giorgio Mordandi. Takket være et stipendium kunne han fra 1934 tilbringe to år i Paris.
Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han på 30-tallet. Senere underviste han selv, bl.a. ved kunstakademiet i Padova. Etter annen verdenskrig grunnla han sammen med Aldo Borgonzoni, Giovanni Ciangottini, Carlo Corsi, Pompolio Mandelli og Ilario Rossi en gruppe som ble kalt Cronache, som fikk stor betydning for Italias kulturliv på denne tiden.Til Minguzzis viktigste arbeider hører bl.a. utformingen av en av portene til Peterskirken i Roma, og til katedralen i Milano. I 1996 ble det åpnet et museum i Milano til hans ære. Mer enn 400 av hans verker er utstilt andre steder i verden.Minguzzi døde i en alder av 93 år i Milano.
== Referanser == | thumb|Gallo Nuovo i [[Utrecht]] | 4,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leni_Riefenstahl | 2023-02-04 | Leni Riefenstahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 8. september', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Formidlere av propaganda', 'Kategori:Fødsler 22. august', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Hundreåringer', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske dansere', 'Kategori:Tyske fotografer', 'Kategori:Tyske regissører', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Leni Riefenstahl (født Helene Bertha Amalie Riefenstahl; 22. august 1902 i Berlin, død 8. september 2003 i Pöcking i Bayern) var en tysk filmregissør, fotograf, danser, skuespiller og koreograf. Hun var svært innovativ med sin fototeknikk og utviklet mange av dagens standardteknikker innen filming, og hennes filmer er anerkjent for sine estetiske kvaliteter.
Hun er mest kjent for å ha laget dokumentarfilmer som propaganda for de tyske nasjonalsosialistenes styre på 1930-tallet.
| Leni Riefenstahl (født Helene Bertha Amalie Riefenstahl; 22. august 1902 i Berlin, død 8. september 2003 i Pöcking i Bayern) var en tysk filmregissør, fotograf, danser, skuespiller og koreograf. Hun var svært innovativ med sin fototeknikk og utviklet mange av dagens standardteknikker innen filming, og hennes filmer er anerkjent for sine estetiske kvaliteter.
Hun er mest kjent for å ha laget dokumentarfilmer som propaganda for de tyske nasjonalsosialistenes styre på 1930-tallet.
== Danser og skuespiller ==
Riefenstahl vokste opp i arbeiderbydelen Wedding i Berlin, og startet karrieren innen moderne dans og ballett, men etter en kneskade hun pådro seg under en opptreden i Praha måtte hun legge opp. Hun ble tidlig fascinert av filmmediet og oppsøkte regissøren Arnold Fanck og lyktes med å få roller i hans filmer.
Riefenstahl debuterte som skuespiller i Alexander Kordas Tragödie im Hause Habsburg. Hun fikk sitt gjennombrudd i filmen som Der heilige Berg (1926) og spilte dessuten i filmene Der große Sprung (1927), Det hvite helvete (1929), Stürme über dem Mont Blanc (1930) og Der weiße Rausch (1931). Hun klarte etterhvert å opparbeide seg et visst ry innen stumfilmene.
== Regissør for Hitler ==
Sin første regi hadde hun i 1932 med fabeldramaet Det blå lyset (Das blaue Licht). I 1933 lagde hun propagandadokumentaren Troens seier (Sieg des Glaubens) for Hitler og hans nazistparti NSDAP.
Hennes to mest kjente produksjoner er Viljens triumf (1935) og Olympia (1936). Viljens triumf handler, som Troens seier, om nazistenes store årlige partikongress i Nürnberg, denne gang i 1934. Filmen ble en skremmende velgjort hyllest til Hitler og den nasjonalsosialistiske militærideologien, og vant gull i Venezia i 1935 og i Verdensutstillingen i Paris i 1937. Året etter kom Olympia-filmene, om de olympiske leker i Berlin i 1936. De fikk gull i Paris i 1937, betegnelsen «verdens beste film» i Venezia i 1938 og IOCs spesialpris i 1939. Hun samarbeidet med Albert Speer i utformingen av rikspartidagene. Hun regnes som Hitlers favorittregissør og filmene hennes ga Nazi-Tyskland den estetiske fasaden som fortsatt ofte forbindes med dette regimet. Hun hadde direkte adgang til Hitler og dette ga henne en stor handlefrihet. Det verserte endog rykter om at hun var Hitlers elskerinne I 1940 lagde hun filmen Tiefland, der hun hentet minst 66 sigøynere fra oppsamlingsleirer i Dolomittene og brukte dem som statister i filmen. I etterkrigsrettssakene mot Reifenstahl ble hun beskyldt for å hente sigøynerene som slaver fra konsentrasjonsleirer, noe som ble tilbakevist av de overlevende sigøynerene selv. Riefenstahl hevdet at sigøynerene senere ikke ble drept, men dette var bare delvis sant. Mange av dem ble sendt til Auschwitz og ble drept der. Dette beklaget hun offentlig på pressekonferansen i forbindelse med sin 100-årsdag.
== Etter krigen ==
Etter Tysklands sammenbrudd i 1945 ble hun internert i en fransk fangeleir, hvor hun satt i fire år. Hun ble etterforsket for eventuelt medansvar for krigsforbrytelser, men det ble ikke reist anklager mot henne, verken som propagandist eller for bruken av konsentrasjonsleirfanger i filmene. Hun påberopte seg en naivitet hvor hun bare var fascinert av nasjonalsosialistene, men ikke kjente til de krigsforbrytelsene som ble begått.
Hun prøvde å gjenoppta karrieren som filmskaper, men ble avvist av filmindustrien og fikk derfor ikke finansiert prosjektene. Hun konsentrerte seg da hovedsakelig om fotoarbeid, og blant hennes kjente produksjoner var fra bryllupet mellom Mick Jagger og Bianca. Hun har også gitt ut fotobøker om Nuba-stammen i Sudan. I 2000, da hun var 97 år gammel ble hun offer for et helikopterhavari mens hun arbeidet med et prosjekt i Sudan. Rienfenstahl slapp unna ulykken med kun noen brukkede ribbein.
I en alder av 72 år klarte hun å innlede en ny fase i karrieren ved å lyve på alderen slik at hun ble sertifisert innen apparatdykking. Hennes siste film var dokumentaren Impressionen unter Wasser («Undervannsinntrykk») som ble lansert på hennes 100-årsdag 22. august 2002. Dette er en 45 minutters noe idyllisert dokumentar om hennes fotoekspedisjoner under havoverflaten i Det indiske hav mellom 1974 og 2000. Våren 2003 giftet Riefenstahl seg med sin assistent og medprodusent siden 1968, Horst Kettner.Hun døde i sitt hjem i Pöcking i 2003 i en alder av 101 år, kun noen uker etter sin 101. bursdag, etter flere år med kreft.
== Filmografi som regissør ==
1932: Det blå lyset (Das blaue Licht)
1933: Troens seier (Der Sieg des Glaubens)
1934: Viljens triumf (Triumph des Willens)
1935: Frihetens dag! – Våre væpnede styrker (Tag der Freiheit! – Unsere Wehrmacht)
1938: Olympia (første del kjent som Fest der Völker, andre del som Fest der Schönheit)
1954: Tiefland (1954)
2002: Impressionen unter Wasser (2002)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Leni Riefenstahl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leni Riefenstahl på Internet Movie Database
(sv) Leni Riefenstahl i Svensk Filmdatabas
(da) Leni Riefenstahl på Filmdatabasen
(da) Leni Riefenstahl på Scope
(fr) Leni Riefenstahl på Allociné
(en) Leni Riefenstahl på AllMovie
(en) Leni Riefenstahl hos Turner Classic Movies
(en) Leni Riefenstahl hos Rotten Tomatoes
(en) Leni Riefenstahl hos The Movie Database
(en) Leni Riefenstahl på Discogs
(en) Leni Riefenstahl på MusicBrainz
(en) Leni Riefenstahl – Olympedia
(de) Das blaue Licht. Stillfotografier av Walter Riml fra filmen
(no) «Narsissist eller nazist?» Aftenposten 9. september 2008 | Leni Riefenstahl (født Helene Bertha Amalie Riefenstahl; 22. august 1902 i Berlin, død 8. | 4,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Venuspassasje | 2023-02-04 | Venuspassasje | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Astronomiske fenomener'] | En venuspassasje oppstår når planeten Venus passerer mellom solen og jorden slik at Venus fra jorden fremstår som en liten svart flekk som beveger seg over solskiven. Det er det samme som skjer ved en solformørkelse når månen kommer mellom solen og jorden, men siden Venus ikke oppleves så stor fra jorden blokkerer den knapt solen i det hele tatt. Venuspassasjer inntreffer i par adskilt av rundt åtte år, igjen adskilt av rundt 105 eller 121 år. I den moderne astronomiens historie har slike passasjer bare inntruffet åtte ganger: i 1631-1639, 1761-1769, 1874-1882, 2004-2012. De neste kommer i 2117-2125.
Historisk har venuspassasjer vært viktige hjelpemidler for å estimere avstanden mellom jorda og solen.
| En venuspassasje oppstår når planeten Venus passerer mellom solen og jorden slik at Venus fra jorden fremstår som en liten svart flekk som beveger seg over solskiven. Det er det samme som skjer ved en solformørkelse når månen kommer mellom solen og jorden, men siden Venus ikke oppleves så stor fra jorden blokkerer den knapt solen i det hele tatt. Venuspassasjer inntreffer i par adskilt av rundt åtte år, igjen adskilt av rundt 105 eller 121 år. I den moderne astronomiens historie har slike passasjer bare inntruffet åtte ganger: i 1631-1639, 1761-1769, 1874-1882, 2004-2012. De neste kommer i 2117-2125.
Historisk har venuspassasjer vært viktige hjelpemidler for å estimere avstanden mellom jorda og solen.
== Samstillinger mellom Venus og solen ==
Når jorden og Venus står i samstilling står de ikke på linje med solen. Venus' bane heller med 3,4° i forhold til jordens bane, så det ser ut som om Venus går forbi under (eller over) solen.
Passasjer oppstår når de to planetene står i samstilling i (eller nært) et av punktene der banene krysser hverandre.
== Vitenskapelig betydning av passasjer ==
Når man ser bort i fra sjeldenheten, var den opprinnelige vitenskapelige interessen i å observere venuspassasjer at man kunne bruke dem til å beregne størrelsen på solsystemet. Teknikken innebærer at man utfører presise observasjoner i tidspunktet for enten starten eller slutten på passasjen fra steder på jorden som lå langt fra hverandre. Avstanden mellom punktene på jorden kan deretter bli brukt som en målestokk på avstanden fra Venus til solen. Se parallakse.
Selv om europeiske astronomer i det 17. århundre satt inne med ganske detaljerte observasjoner av banene til de største planetene og kunne beregne hver enkelt planets relative avstand fra solen, var den absolutte avstanden mellom jorden og solen (en astronomisk enhet) fortsatt ukjent. Og enda var det den geosentriske modellen av solsystemet som gjaldt, siden den katolske kirken hadde hindret utgivelsen av Kopernikus' heliosentriske system.
Johannes Kepler var den første som forutså en venuspassasje i 1631, men ingen observerte den, muligens fordi Keplers beregninger ikke var nøyaktige nok.
Den første observasjon av en venuspassasje gjorde Jeremiah Horrocks fra sitt i hjem i Much Hoole i England den 24. november 1639. Horrocks forutså passasjen ved å korrigere Keplers beregninger for venusbanen, selv om han var usikker på det eksakte tidspunktet. Det var bare såvidt han fikk sett selve passasjen siden skyer blokkerte solen og forsvant bare en halvtime før solen gikk ned. Men hans observasjoner ble ikke publisert før i 1666, lenge etter hans død. Uansett var hans estimat av størrelsen på solsystemet bare rundt halvparten av den korrekte størrelsen.
Etter forslag fra Edmond Halley ble passasjeparet i 1761 og 1769 brukt for å beregne den eksakte verdien til den astronomiske enheten ved å bruke parallaksen. Flere ekspedisjoner ble sendt ut til forskjellige deler av verden for å observere disse passasjene; i praksis var dette det første internasjonale vitenskapelige samarbeid. Det var på en av disse ekspedisjonen at den uheldige Guillaume Le Gentil mistet eiendelene sine, konen sin, og ble erklært offisielt død. En annen ekspedisjon var den første reisen til kaptein James Cook for å observere 1769-passasjen fra Tahiti før han reiste videre til New Zealand. Særlig vellykket ble jesuitten Maximilian Hells observasjon fra Vardø i Finnmark i 1769: Været var godt på selve dagen, og observasjonene gikk bra. Hells observasjoner muliggjorde en beregning av den såkalte solparallaksen, hvorved middelavstanden fra jorden til solen kunne utregnes. Hell beregnet verdiene til henholdsvis 8°8' og 149,5 mill. km, forbløffende presist (i dag angis verdiene til 8°79'15" resp. 149.450.000 km).
Dessverre var det umulig å beregne eksakt tidspunktet for passasjen på grunn av optiske forvrengninger i det planeten befinner seg nær randen av solen. (black drop effect). Forvrengningene ble lenge tolket som bevis for at Venus hadde en atmosfære. Senere er det observert at også Merkur som ikke kan ha noen atmosfære, gir opphav til samme effekt ved passasje.
[1]
Den astronomiske enheten er senere bestemt ved hjelp av telemetri og fra radarobservasjoner av himmellegemer. Derfor er prosjektet fra 1700-tallet om å måle de nøyaktige tidene for passasjen ikke like viktig innen moderne astronomi.
Likevel er passasjene interessante forskningsobjekter. Ved å få kjennskap til hvordan sollyset endrer seg når det blir blokkert av en planet, kan man muligens kjenne igjen denne effekten på andre stjerner, og slik oppdage andre solsystemer. Mens vi inntil nå kun har vært i stand til å observere virkningen av store planeter i bane rundt andre stjerner, er det muligheter for at effektene ved passasjer er mer sensitive. I så fall kan vi kanskje ved å studere lysintensiteten, oppdage solsystemer med små planeter også.
== Tidligere og kommende passasjer ==
=== Passasjen i 2004 ===
Venuspassasjen i 2004 fant sted den 8. juni. Hele passasjen kunne observeres fra store deler av Europa, Afrika og Asia, mens slutten av passasjen kunne observeres fra Nord-Amerika. I Norge samlet astrofysikeren Knut Jørgen Røed Ødegaard flere tusen mennesker i Frognerparken for å observere begivenheten. Passasjen måtte vises på storskjerm med bilder fra Trondheim der været var bedre.
=== Passasjen i 2012 ===
Venuspassasjen i 2012 fant sted den 6. juni. Etter norsk sommertid begynte den klokken 00.09 og sluttet klokken 06.54. Fra Sør-Norge kunne passasjen dermed observeres fra solen stod opp over horisonten, mens hele passasjen kunne observeres fra områder nord for polarsirkelen. I store deler av Nord-Norge var det dessuten skyfri himmel.
=== Tabell over passasjer ===
== Se også ==
Astronomisk passasje
Merkurpassasje
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
=== Globale ===
Predictions for the 2012 Transit of Venus
The Economist, May 27th 2004: Transits of Venus
Predictions for the 2004 Transit of Venus
Transits of Venus, Six Millennium Catalog: 2000 BCE to 4000 CE
The Transit of Venus: Where to See It Arkivert 16. mars 2006 hos Wayback Machine.
transit of venus
=== Norske ===
Naturen nr 5, 2004. Steinar Thorvaldsen: Observasjoner av Venus på solskiva.
Astronomi.no, Venus-passasje 8. juni 2004 Arkivert 2. juni 2004 hos Wayback Machine.
Forskning.no, Jesuitt ville se Venus i Vardø | En venuspassasje oppstår når planeten Venus passerer mellom solen og jorden slik at Venus fra jorden fremstår som en liten svart flekk som beveger seg over solskiven. Det er det samme som skjer ved en solformørkelse når månen kommer mellom solen og jorden, men siden Venus ikke oppleves så stor fra jorden blokkerer den knapt solen i det hele tatt. | 4,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eugenio_Barba | 2023-02-04 | Eugenio Barba | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Italienere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Norske teaterregissører', 'Kategori:Personer fra Brindisi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æresdoktorer ved Aarhus Universitet'] | Eugenio Barba (født 29. oktober 1936 i Brindisi) er en italienskfødt teaterregissør og forfatter. Han flyttet fra Italia til Norge som 17-åring. Her ble han tatt under vingene av Bjørneboe-familien og var en nær venn av Jens Bjørneboe.I 1961 dro Barba til Warszawa for å studere teaterregi ved den statlige teaterskolen der, men fant seg ikke til rette, og kom i stedet med kontakt med Jerzy Grotowski som var leder for Teatr 13 Rzedow i Opole. Barba studerte med Grotowski i 3 år og skrev en bok om ham.Etter sitt opphold hos Grotowski flyttet Barba tilbake til Oslo og stiftet i 1964 Odin Teatret sammen med søkere som ikke kom inn på Statens teaterhøyskole. Gruppens første produksjon var Ornitofilene, et stykke som var basert på en tekst av Jens Bjørneboe.
I 1966 flyttet Odin Teatret til Holstebro i Danmark, som på denne tiden hadde bestemt seg for å bli en kulturby, og som var villig til å gi gruppen den økonomiske støtten de ikke fikk i Norge.
| Eugenio Barba (født 29. oktober 1936 i Brindisi) er en italienskfødt teaterregissør og forfatter. Han flyttet fra Italia til Norge som 17-åring. Her ble han tatt under vingene av Bjørneboe-familien og var en nær venn av Jens Bjørneboe.I 1961 dro Barba til Warszawa for å studere teaterregi ved den statlige teaterskolen der, men fant seg ikke til rette, og kom i stedet med kontakt med Jerzy Grotowski som var leder for Teatr 13 Rzedow i Opole. Barba studerte med Grotowski i 3 år og skrev en bok om ham.Etter sitt opphold hos Grotowski flyttet Barba tilbake til Oslo og stiftet i 1964 Odin Teatret sammen med søkere som ikke kom inn på Statens teaterhøyskole. Gruppens første produksjon var Ornitofilene, et stykke som var basert på en tekst av Jens Bjørneboe.
I 1966 flyttet Odin Teatret til Holstebro i Danmark, som på denne tiden hadde bestemt seg for å bli en kulturby, og som var villig til å gi gruppen den økonomiske støtten de ikke fikk i Norge.
== Forestillinger ==
Fugleelskerne (1965)
Ferai (1969)
Min Fars Hus (1972)
Brecht’s Ashes (1980)
The Gospel According to Oxyrhincus (1985)
Talabot (1988)
Kaosmos (1993)
Mythos (1998)
m.fl.
== Bøker ==
De flydende øer (1989?)
En kano af papir (1994)
m.fl
== Priser (utvalg) ==
2000 – Sonningprisen
1980 – Kjeld Abell-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eugenio Barba på Internet Movie Database
(da) Eugenio Barba på Filmdatabasen | Eugenio Barba (født 29. oktober 1936 i Brindisi) er en italienskfødt teaterregissør og forfatter. | 4,783 |
null | 2023-02-04 | General Dynamics F-16 Fighting Falcon | null | null | null | General Dynamics F-16 Fighting Falcon er et amerikansk jagerfly som kan utfylle flere roller i en konflikt. | 4,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jerzy_Grotowski | 2023-02-04 | Jerzy Grotowski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 11. august', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rzeszów', 'Kategori:Polske regissører', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jerzy Marian Grotowski (født 11. august 1933 i Rzeszów i Polen, død 14. januar 1999 i Pontedera i Italia) var en polsk teaterregissør.
Han var lidenskapelig opptatt av Konstantin Stanislavskij mens han studerte på teaterskolen. Senere gikk han ifra Stanislavskijs drøm om en skuespiller med et naturalistisk uttrykk. Han ville skape noe nytt, et uttrykksfullt, nakent teater som gikk mot den rituelle teatertradisjonen. Han ville viske ut skillet i mellom publikum og aktørene. Fokuset skulle være på opplevelsen, ikke visningen.I 1955 fullførte Grotowski skuespillerlinjen ved den statlige teaterhøyskolen i Kraków. Han fortsatte studiene ved å studere regi i Moskva i 1955–56.
I 1959 flyttet Grotowski til Opole hvor han overtok som regissør for Teatr 13 Rzędów («Teatret med 13 Rader»). Institusjonen fikk også Ludwik Flaszen (litteratur- og teaterkritiker, og tidligere litterær direktør ved et teater i Kraków) som ny litterær leder. Flaszen skulle virke som en fødselshjelper for Grotowski, og samarbeid høstet fruker i dannelsen av et avant-garde teater som også ble et senter for fordypning i skuespillerkunsten.
I årene som fulgte bygget de opp en ny metode for skuespillerarbeid basert på fysiske øvelser. Som regissør bearbeidet Grotowski fritt strukturen i stykkene han satte opp.
| Jerzy Marian Grotowski (født 11. august 1933 i Rzeszów i Polen, død 14. januar 1999 i Pontedera i Italia) var en polsk teaterregissør.
Han var lidenskapelig opptatt av Konstantin Stanislavskij mens han studerte på teaterskolen. Senere gikk han ifra Stanislavskijs drøm om en skuespiller med et naturalistisk uttrykk. Han ville skape noe nytt, et uttrykksfullt, nakent teater som gikk mot den rituelle teatertradisjonen. Han ville viske ut skillet i mellom publikum og aktørene. Fokuset skulle være på opplevelsen, ikke visningen.I 1955 fullførte Grotowski skuespillerlinjen ved den statlige teaterhøyskolen i Kraków. Han fortsatte studiene ved å studere regi i Moskva i 1955–56.
I 1959 flyttet Grotowski til Opole hvor han overtok som regissør for Teatr 13 Rzędów («Teatret med 13 Rader»). Institusjonen fikk også Ludwik Flaszen (litteratur- og teaterkritiker, og tidligere litterær direktør ved et teater i Kraków) som ny litterær leder. Flaszen skulle virke som en fødselshjelper for Grotowski, og samarbeid høstet fruker i dannelsen av et avant-garde teater som også ble et senter for fordypning i skuespillerkunsten.
I årene som fulgte bygget de opp en ny metode for skuespillerarbeid basert på fysiske øvelser. Som regissør bearbeidet Grotowski fritt strukturen i stykkene han satte opp.
== Se også ==
Eugenio Barba
Konstantin Stanislavskij
Grenland Friteater
Teater
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jerzy Grotowski – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jerzy Grotowski på Internet Movie Database
(en) Jerzy Grotowski hos Internet Broadway Database
(en) Jerzy Grotowski - www.culture.pl | Jerzy Marian Grotowski (født 11. august 1933 i Rzeszów i Polen, død 14. | 4,785 |
null | 2023-02-04 | Tilbedelsens hus | null | null | null | Tilbedelsens hus Mashriqu'l-Adhkár (arabisk: «Demringsplassen for Guds pris»). | 4,786 |
null | 2023-02-04 | Åpenbaring | null | null | null | Åpenbaring er det som viser eller åpenbarer seg, særlig syner, visjoner og beskjeder fra guddommer, ånder eller forfedre. | 4,787 |
null | 2023-02-04 | Liste over tysk-romerske monarker | null | null | null | Ved traktaten i Verdun i 843 ble Frankerriket delt i tre. Den ene var Øst-Frankerriket, som senere ble til det tysk-romerske rike. | 4,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hern%C3%A1n_Cort%C3%A9s | 2023-02-04 | Hernán Cortés | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Adelige spaniere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 2. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1547', 'Kategori:Fødsler i 1485', 'Kategori:Historiske personer knyttet til Mexico', 'Kategori:Meksikanske borgermestere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Badajoz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanske borgermestere', 'Kategori:Spanske conquistadorer'] | Hernán Cortés de Monroy y Pizarro Altamirano, marki av Valle de Oaxaca, (født 1485, død 2. desember 1547 i Castilleja de la Cuesta) var en conquistador som erobret Mexico for Spania. Han ledet en ekspedisjon som forårsaket aztekerrikets fall og koloniserte store deler av det som nå er Mexico, formelt for dronning Johanna av Castilla, men i realiteten for Castillas kong Karl I, på begynnelsen av 1500-tallet. Cortés var en del av generasjonen av spanske conquistadorer som begynte den første fasen av Spanias kolonisering av Amerika.
Han ble født i Medellín, i en familie av lavere adelsfolk. Cortés valgte å søke eventyr og rikdom i «Den nye verden». Han dro til Hispaniola og senere til Cuba, hvor han fikk en encomienda (et landområde med rett til å bruke den lokale befolkning som arbeidskraft). I en kort tid fungerte han som alcalde (magistrat) i den andre spanske byen som ble grunnlagt på øya. I 1519 ble han valgt som kaptein for den tredje ekspedisjonen til fastlandet, en ekspedisjon som han delvis finansierte selv. Hans fiendskap med guvernøren på Cuba, Diego Velázquez de Cuéllar, resulterte i tilbakekallingen av ekspedisjonen i det siste øyeblikk, en ordre som Cortés ignorerte.Cortés ankom Vera Cruz i 1519 med 521 menn, og var kun 200 km fra aztekernes hovedstad, Tenochtitlan. Da han ankom, trodde de innfødte at han var en hjemvendt gud, fordi de hadde profetier om at guden Quetzalcoatl skulle ankomme over sjøen dette året, og at han skulle være blekhudet og med skjegg. For spanjolene var dette til stor nytte. Da aztekerne endelig skjønte at de ikke var guder, var det for sent. Det oppstod en blodig krig, der en stor del av aztekerne ble drept. Byen ble lagt i ruiner, og gjenoppbygget til det som i dag kalles Mexico by.
En av nøklene til Cortés suksess var en vellykket strategi der han allierte seg med noen urbefolkninger mot andre. Han brukte også en innfødt kvinne, Doña Marina, som tolk. Hun bar senere fram hans første sønn. Da guvernøren på Cuba sendte en straffeekspedisjon for å arrestere Cortés, kjempet han mot den og vant, og han brukte de ekstra troppene som forsterkninger. Cortés skrev brev direkte til kongen og ba om å bli anerkjent for sine suksesser i stedet for å bli straffet for mytteri. Etter at han styrtet aztekerriket ble Cortés tildelt tittelen marqués del Valle de Oaxaca, mens den mer prestisjefylte tittelen visekonge ble gitt til en høyere adelsmann, Antonio de Mendoza.I 1541 returnerte Cortés til Spania, hvor han døde seks år senere av naturlige årsaker som en bitter mann.
På grunn av Cortés kontroversielle handlinger og mangelen på pålitelige kilder om ham, er det vanskelig å beskrive personligheten eller motivasjonen hans. Tidlig omtale av conquistadorene la ikke grunnlag for noen grundig undersøkelse av Cortés. Senere revurdering av conquistadorene i sammenheng med moderne anti-koloniale følelser har gjort lite for å forbedre forståelsen av ham. Som et resultat av disse historiske trendene har beskrivelser av Cortés en tendens til å være forenklet, og enten fordømmende eller idealiserende.
| Hernán Cortés de Monroy y Pizarro Altamirano, marki av Valle de Oaxaca, (født 1485, død 2. desember 1547 i Castilleja de la Cuesta) var en conquistador som erobret Mexico for Spania. Han ledet en ekspedisjon som forårsaket aztekerrikets fall og koloniserte store deler av det som nå er Mexico, formelt for dronning Johanna av Castilla, men i realiteten for Castillas kong Karl I, på begynnelsen av 1500-tallet. Cortés var en del av generasjonen av spanske conquistadorer som begynte den første fasen av Spanias kolonisering av Amerika.
Han ble født i Medellín, i en familie av lavere adelsfolk. Cortés valgte å søke eventyr og rikdom i «Den nye verden». Han dro til Hispaniola og senere til Cuba, hvor han fikk en encomienda (et landområde med rett til å bruke den lokale befolkning som arbeidskraft). I en kort tid fungerte han som alcalde (magistrat) i den andre spanske byen som ble grunnlagt på øya. I 1519 ble han valgt som kaptein for den tredje ekspedisjonen til fastlandet, en ekspedisjon som han delvis finansierte selv. Hans fiendskap med guvernøren på Cuba, Diego Velázquez de Cuéllar, resulterte i tilbakekallingen av ekspedisjonen i det siste øyeblikk, en ordre som Cortés ignorerte.Cortés ankom Vera Cruz i 1519 med 521 menn, og var kun 200 km fra aztekernes hovedstad, Tenochtitlan. Da han ankom, trodde de innfødte at han var en hjemvendt gud, fordi de hadde profetier om at guden Quetzalcoatl skulle ankomme over sjøen dette året, og at han skulle være blekhudet og med skjegg. For spanjolene var dette til stor nytte. Da aztekerne endelig skjønte at de ikke var guder, var det for sent. Det oppstod en blodig krig, der en stor del av aztekerne ble drept. Byen ble lagt i ruiner, og gjenoppbygget til det som i dag kalles Mexico by.
En av nøklene til Cortés suksess var en vellykket strategi der han allierte seg med noen urbefolkninger mot andre. Han brukte også en innfødt kvinne, Doña Marina, som tolk. Hun bar senere fram hans første sønn. Da guvernøren på Cuba sendte en straffeekspedisjon for å arrestere Cortés, kjempet han mot den og vant, og han brukte de ekstra troppene som forsterkninger. Cortés skrev brev direkte til kongen og ba om å bli anerkjent for sine suksesser i stedet for å bli straffet for mytteri. Etter at han styrtet aztekerriket ble Cortés tildelt tittelen marqués del Valle de Oaxaca, mens den mer prestisjefylte tittelen visekonge ble gitt til en høyere adelsmann, Antonio de Mendoza.I 1541 returnerte Cortés til Spania, hvor han døde seks år senere av naturlige årsaker som en bitter mann.
På grunn av Cortés kontroversielle handlinger og mangelen på pålitelige kilder om ham, er det vanskelig å beskrive personligheten eller motivasjonen hans. Tidlig omtale av conquistadorene la ikke grunnlag for noen grundig undersøkelse av Cortés. Senere revurdering av conquistadorene i sammenheng med moderne anti-koloniale følelser har gjort lite for å forbedre forståelsen av ham. Som et resultat av disse historiske trendene har beskrivelser av Cortés en tendens til å være forenklet, og enten fordømmende eller idealiserende.
== Veien til Mexico ==
Cortés ble født i Medellín i Extremadura i Kastilla i Spania. Han var født i en halvadelig familie og dro over havet for å skaffe seg et bedre liv. Han kom til Hispaniola, spanjolenes første koloni i den nye verden, i 1505. Siden fulgte han kaptein Velazquez til Cuba, som gjennom brutale massakrer av de innfødte ble erobret i 1511. Cortés var en respektert mann, og ble utnevnt til ordfører i en av de nye kolonibyene på øya. Da Velazquez som guvernør av øya ville sende en ekspedisjon til det nyoppdagede Mexico for å etablere handel, fikk Cortés overtalt ham til å velge ham som ekspedisjonens leder. Cortés anså framtidsutsiktene i Mexico som så store at han investerte store summer av egne midler for å gjøre ekspedisjonen enda større enn guvernøren hadde planlagt. Han hadde 521 mann og 16 hester fordelt på 11 skip da han la ut fra Cuba i januar 1519. Han mellomlandet på øya Cozumel utenfor Yucatanhalvøya, der han fikk et godt forhold til mayaindianerne som bodde der.Mayaene kunne fortelle Cortés at det var to hvite menn som bodde blant mayaindianerne på fastlandet. Han fikk sendt bud etter dem, da han skjønte de kunne være til god nytte. Bare en av de hvite kom til Cozumel. Flere spanjoler var blitt tatt til fange av mayaene etter skibbrudd i 1511, men de fleste var blitt ofret til gudene. Han og en mann ved navn Guerrero unnslapp, men ble gjort til mayaenes tjenere. Guerrero hadde tilpasset seg livet på en slik måte at han ikke ønsket å vende tilbake til spanjolene. Han hadde giftet seg, fått barn, tatovert seg og fått en posisjon som krigsleder. Men Aguilar viste seg, som Cortés hadde forventet, å være til god nytte som tolk og kjenner av mayaenes væremåte.
Ettersom Cortés kjente til at de tidligere ekspedisjonene til Mexico hadde møtt hard motstand fra mayaene langs Yucatankysten, passerte han halvøya uten å gå i land. Først innerst i Mexicogolfen, på kysten av Tabasco-området, gikk han i land.
== Malinche ==
Det viste seg at Tabasco-området også var bebodd av fiendtlig innstilte mayaer. Spanjolene kom i kamp med mayaene, som ble beseiret. Mayaene og spanjolene møttes og inngikk en fredsavtale. Som et bevis på sine fredelige hensikter, overbrakte mayaene 20 kvinner til spanjolene. En av dem var en kvinne som var kjøpt som slave fra aztekerne i nord. Det viste seg å være en aztekisk adelskvinne som pga. intriger innad hos aztekerne ble solgt til mayaene. Hun viste seg å være både intelligent og språkmektig. Spanjolene kalte henne Dona Marina og brukte henne som tolk, først via Aguilar, deretter direkte etter hvert som hun tilegnet seg spansk. Etter hvert ble hun også Cortés' elskerinne og fødte ham en sønn. Blant indianerne gikk hun under navnet Malinche.
== Mexicos første spanske koloni ==
Spanjolene gikk i land omkring 60 km nord for dagens Vera Cruz langfredag 1519 og grunnla kolonien La Villa Rica de la Vera Cruz. Der fikk Cortés sine menn til å utnevne ham som borgermester av den nye byen. Dermed hadde han skaffet seg en maktbase uavhengig av guvernør Velasques på Cuba. Cortés sendte et skip til Spania om at han la kolonien direkte under den spanske kongen, og frigjorde seg med det fra forpliktelse og lydighet overfor guvernør Velasques. Fra nå anså Cortés ekspedisjonen han ledet som sitt private prosjekt. For å sikre seg at Velasques-lojale offiserer ikke skulle desertere og varsle Velasques, lot han brenne hele skipsflåten. Nå var det ingen annen vei å følge enn å stille seg bak Cortés og hans prosjekt.
Etter kort tid fikk kolonien besøk av indianere som inviterte spanjolene til sin by Cempoala lenger nord. Cempoala hadde på den tiden 80.000 innbyggere var større enn noen by i Spania. Indianerne i Cempoala fortalte at de, og mange andre folk, var ufrivillige vasaller under aztekerfolket, og de så på ankomsten av spanjolene som en mulighet til å kvitte seg med aztekerne. Cortés skjønte at den politiske situasjonen ville kunne gi ham mange støttespillere i hans plan om å erobre Aztekerriket, som på den tiden ennå var helt ukjent i Europa.Cortés fikk også besøk av utsendinger fra kong Moctezuma, med store mengder med gaver av edelt metall, men også med beskjed om at kongen ønsket at spanjolene snudde. Men gavene fra Moctezuma gav bare Cortés blod på tann. Han gav beskjed om at han insisterte på å komme til kongebyen, og før han sendte utsendingene tilbake til Moctezuma, imponerte han dem med dramatiske oppvisninger med hester, dyr indianerne aldri før hadde sett. De bragte Moctezuma sine beretninger om villskapen og hurtigheten til "de tohodede uhyrene" (hest og rytter).
Etter sine oppvisninger marsjerte Cortez med sine menn inn i landet med det mål for øye å innta kongens hovedstad Tenochtitlan.
== Allianse med tlaxcaltekerne ==
På veien kom spanjolene i kamp med tlaxcaltekere, en folkegruppe som ikke var blitt underlagt aztekerne, og som var i kontinuerlig kamp med aztekerne. Cortés forsøkte å komme i kontakt med dem, og da han etter gjentatte trefninger endelig kom på talefot med dem, innså tlaxcaltekerne at det hadde store fordeler å alliere seg med nykommerne. Tlaxcaltekerne sendte straks flere tusen soldater til å følge Cortés og hans menn på hans videre ferd mot Tenochtitlan.
== Massakren i Cholula ==
På sin videre ferd møtte Cortés på utsendinger som inviterte ham og hans menn til Cholula, en aztekerby sør for ruten Cortés fulgte. Tlaxcaltecerne advarte ham om at det antakelig var en felle, men Cortez valgte likevel å takke ja til invitasjonen. Tlaxcaltekerne var ikke velkomne i byen, og slo leir utenfor, mens spanjolene ble tatt imot av bysborgerne og traktert etter beste evne. Tlaxcaltecerne fortsatte å advare Cortés, som imidlertid hadde sin egen plan for å komme eventuelle ondsinnede planer i forkjøpet. Under en mottagelse på byens sentrale torg, der flere tusen av byens innbyggere hadde møtt opp for å beskue de fremmede, satte han igang en voldsom massakre på alle de fremmøtte.
== Legenden om Quetzalcoatl ==
Overraskelsesangrepet og brutaliteten skapte sjokkbølger like til kongepalasset i Tenochtitlan. Kong Moctezuma sendte igjen utsendinger med beskjed om sine vennlige hensikter, men ba igjen spanjolene om å snu. Moctezuma var tydeligvis ambivalent om hva han skulle mene om de fremmede, og om hva han skulle gjøre med dem. Han kunne ha sendt hele sin hær, men gjorde det ikke. Man mener at han var handlingslammet, ettersom de fremmedes ankomst minnet skremmende mye om guden Quetzalcoatls løfte om å komme tilbake over havet fra øst. Quetzalcoatl var fremstilt med hvit hud og med skjegg.
== Ankomsten til Mexicodalen ==
Spanjolene lot seg ikke stanse. De presset på videre mot hovedstaden. For å komme dit måtte de over et fjellpass. Herfra kunne de se ned på Mexicodalen, en bred og frodig dal dekket av landsbyer og åkre. Midt i dalen lå Texcoco-sjøen, omgitt av flere byer, og med hovedstaden Tenochtitlan liggende som en øy ved vestbredden.
Fra fjellpasset delte veien seg i to. Den ene var sperret med tømmerstokker. Cortés antok at aztekerne ville at spanjolene skulle velge den åpne veien, og at det der ventet dem et bakholdsangrep. Han gav derfor ordre om å fjerne sperringen, og fulgte den stengte veien. De ankom Mexicodalen uten flere hindringer.
== Tenochtitlan ==
Spanjolene lot seg imponere av de velholdte åkrene og praktfulle byene de passerte, og beundret de velkledde og stolte innbyggerne som samlet seg langs veien for å beskue de fremmede. 6. november 1519 nådde de fyllveien som ledet ut til Tenochtitlan ute i sjøen. Byen hadde på denne tiden omkring 200.000 innbyggere og lå på en øy med adkomstveier på fyllinger. Byen var preget av velordnete avenyer, templer, markeder og kanaler. Ved innsjøens bredd ble de møtt av et opptog av adelige aztekere, anført av kong Moctezuma, beskyttet mot solen av en baldakin båret av adelige menn. Etter de påkrevde høflighetsfraser, formidlet frem og tilbake av Malinche, ble spanjolene geleidet inn til den store hovedstaden. Her fikk de losji i et av kongens palasser.
Cortes og hans følge gikk inn i byen 8. november 1519. I 8 dager vandret spanjolene fritt rundt i byen som turister, og de ble overveldet av byens skjønnhet, renhet og orden. På torget i sentrum var det et stort marked med kjøp og salg, med egne dommere som sørget for at konflikter ble løst. Men de vemtes også av de blodige prestene som voktet over tempelpyramidene, hvor også de blodige offersteinene på toppen vakte avsky.
== Kong Moctezuma tas til fange ==
Så ville Cortés markere seg. Han overtalte kongen til å la ham rydde et av templene og i stedet plassere et stort kors der. Handlingen vakte harme i befolkningen, og Cortés skjønte at han igjen måtte handle for å redde situasjonen. Han overtalte kongen til å følge ham til palasset der spanjolene bodde og stille seg under spansk "beskyttelse". Han var i realiteten blitt spanjolenes fange, men han fikk fortsette med sine kongelige plikter og befalinger.
== Cortés skaffer seg forsterkninger ==
Utpå våren kom det en melding om at en straffeekspedisjon var blitt sendt fra guvernøren på Cuba. Velazques hadde kommet under vær med at Cortés hadde sveket og forrådt ham. 1300 mann med lettkanoner og andre våpen var på marsj inn i landet for å arrestere Cortés.Cortés tok halvparten av sine menn og dro dem i møte. Ved et listig, nattlig overfall tok han kontroll over hele ekspedisjonen, og overtalte alle til å gå over til ham, med løfter om de store skattene som ville bli dem til del når til kom til den forjettede by. Men da de kom til Tenochtitlan var freden over.
== Massakren på danseplassen ==
Cortés hadde overlatt kommandoen av de gjenværende spanjolene til sin nestkommanderende, kaptein Pedro de Alvarado. Han hadde i Cortés sitt fravær blitt invitert til en religiøs fest, der hundrevis av unge menn stolt viste fram krigsdanser i flotte fjærdekkede drakter, til rytmiske trommevirvler fra trommeslagere. Plutselig hadde Alvarado sluppet løs sine menn, som med hevede sverd hugget av trommeslagernes hender og massakrerte de dansende unge mennene. Alvarez påsto i etterkant at han fryktet at dansen var opptakten til bakholdsangrep på dem, mens andre spekulerer i at angrepet var et utspekulert forsøk på å ta kontroll over byen. Skrikene fra massakren alarmerte befolkningen i byen, og rasende bevæpnede menn kom snart strømmende fra alle kanter. Spanjolene fant det best å trekke seg tilbake til palasset, og bli der. Men først sikret de seg at de hadde med seg kong Moctezuma. Palasset ble omringet og beleiret.
== Aztekernes beleiring av kongepalasset ==
Slik var situasjonen da Cortés kom tilbake med 1600 menn, der de 1300 nyankomne var fulle av forventninger. Merkelig nok lot aztekerne forsterkningene komme inn i palasset uten at de ble hindret; antagelig var det fordi de kanskje trodde at de var lettere å få has på når alle var sperret inne et sted.
== Kong Moctezumas død ==
Cortés var rasende på Alvarado for handlingene som hadde ført til den dramatiske situasjonen, men nå gjaldt det å stå samlet. Cortés gjorde forsøk på utbrudd, men ble stanset av et regn av steiner, spyd og piler. Kapteinen rådførte seg med aztekerkongen, som anbefalte ham å sette fri hans bror Cuitlahuac, som da ville overtale befolkningen til å avslutte fiendskapet. Men straks Cuitlahuac var satt fri, satte han seg selv i spissen for opprøret. Kapteinen gjorde nå et nytt forsøk på å komme i dialog med aztekerne, denne gangen ved å føre kong Moctezuma opp på palassets tak, hvor han forsøkte å overtale dem til å være nådige mot spanjolene og la dem forlate byen. Han fikk hånlige tilrop om at de nå hadde valgt en annen konge, hans bror Cuitlahuac, og i neste øyeblikk ble Moctezuma truffet av en stein i hodet. Blodig og forslått ble han trukket unna av spanjolene, mens kampropene bare økte. Neste dag ble liket av Moctezuma kastet ut i en grøft bak palasset. Aztekerne mente spanjolene hadde myrdet Moctezuma nå som de ikke hadde nytte av ham mer, mens spanjolene hevdet at han døde av hodeskadene.
== «Den triste natten» ==
Spanjolene skjønte at deres dager var talte hvis de ikke greide å komme seg ut av byen. Anledningen kom natt til 1. juli 1520. Aztekerne holdt en religiøs fest, og utpå kvelden ble det stille. Cortés antok at aztekerne sov rusen ut, og grep sjansen. Spanjolene snek seg ut av palasset og ut på en av fyllveiene ut fra byen uten at noe skjedde. Men nå våknet byen til liv; kampropene gjallet, og aztekiske krigere strømmet til fra alle kanter, bakfra fra byen og med kanoer fra begge sider av fyllveien. En bro på fyllveien ble revet bort, og spanjolene syntes å være sperret inne på veien. Hundrevis av spanjoler og hester falt døde om i kampens hete; så mange døde at den åpne kanalen som sperret for videre ferd kunne fylles helt opp av de døde kroppene. De som kom etter kunne klatre over likene og kadavrene, og kom seg dermed i sikkerhet på land. Også her møtte spanjolene motstand, men de lyktes å drive aztekerne bort og komme seg i sikkerhet. Da Cortés endelig kunne samle sine tropper og ta dem i øyesyn, var det bare 300 mann igjen, hovedsakelig veteraner som kom sammen med Cortes i 1519.
Cortés visste at han kunne søke ly hos sine venner tlaxcaltekerne på andre siden av sjøen. Og spanjolene marsjerte avsted; ikke sør for sjøen, som ville være kortest, men nordover, gjennom sumper og ulendt terreng. Forgjeves ventet aztekiske styrker på spanjolene på sørsiden av sjøen. Men andre aztekiske styrker fulgte etter spanjolene, nådde dem igjen og engasjerte dem i et stort slag ved Otumba, like før de nådde Tlaxcala. Men trass i deres underlegenhet beseiret spanjolene aztekerne. Da spanjolene kom til tlaxcaltekerne fant de endelig den etterlengtede hvile og omsorg. Men tlaxcaltekerne var slettes ikke sikre på at alliansen med spanjolene burde forlenges. Mange tusen tlaxcaltekere hadde også falt "Den triste natten", som natt til 1. juli siden ble omtalt som. Etter en intens debatt blant deres ledere endte det likevel med at de ville fortsette med å stå ved spanjolenes side.
== Kampen om Tenochtitlan ==
Cortés planla nå å slå tilbake mot aztekerne. I januar 1521 var planene og forberedelsene klare. Spanjolene og tlaxcaltekerne gikk til angrep på den ene etter den andre av byene rundt Texcoco-sjøen,beleiret dem, og lyktes med å overtale dem til å gå over på deres side. I mai var alle byene rundt sjøen erobret, og angrepet direkte på Tenochtitlan kunne begynne. Cortés hadde latt bygge seksjoner til brigantiner; små skuter med seil, som nå ble satt sammen,satt på vannet og utstyrt med lettkanoner. I løpet av kort tid var aztekernes kanoer uskadeliggjort. Cortés og hans menn kunne marsjere over fyllveiene inn til Tenochtitlan uten å bli angrepet fra sjøen. Samtidig hadde han sørget for at aztekerne ikke kunne skaffe seg forsyninger fra land. Nå var det han som beleiret og blokkerte Tenochtitlan. Også akvedukten som førte vann fra land ut til byen ble slått i stykker (Texcoco-sjøen inneholdt brakkvann).
Men aztekerne lot seg ikke knekke så lett. De kjempet mot angriperne fra gatehjørne til gatehjørne, fra vinduer og døråpninger. Cortés skjønte at det var aztekerne som var i sitt ess i sin egen by, der de var lommekjente. Kapteinen svarte med å la rive hvert hus og fylle igjen hver kanal hans menn hadde erobret; dermed ble byen jevnt og trutt jevnet med jorden etter hvert som spanjolene og deres allierte trengte seg fram. I august var det bare et lite område igjen av den store byen, uten noen retrettmuligheter for de som var igjen. Aztekerne var utmattede, de var utsultede og desperate, trengt inn i et hjørne. Kampene stoppet opp, begge sider ventet på hva som nå skulle skje. Så oppdaget spanjolene en kano som forsøkte å legge fra i det skjulte fra det beleirede området; det bar kongens merke. Spanjolene forfulgte kanoen med en brigantin; snart oppgav kanoen flukten og snudde, og aztekernes kong Cuauhtémoc steg fram og overgav seg til sine beseirere. Cuauhtemoc var da en ung mann som knapt et år tidligere hadde overtatt som konge etter sin far Cuitlahuac, som hadde dødd kun 80 dager etter at han hadde overtatt etter Moctezuma.
Aztekerne og deres rike var knust. Byen ble endelig erobret av spanjolene 13. august 1521. De siste forsvarere av den engang så strålende byen fikk fritt leide ut, og vandret fillete og ydmykede inn til fastlandet for å starte et nytt liv aller nederst i samfunnet. Byen var i ruiner. På ruinene av og med fyllmassene etter Tenochtitlan lot Cortés bygge en ny by etter spansk mønster; Mexico by var grunnlagt.
== Cortés, aztekerrikets erobrer ==
Den spektakulære seieren over aztekerne gjorde Cortés til en berømt og fryktet mann også blant indianerne. Nabokonger kom for å ved selvsyn få bekreftet ryktet om Tenochtitlans dramatiske fall, og underkastet seg straks en så mektig mann som Cortés måtte være. Snart var erobreren hersker over hele sentrale Mexico. Den siste aztekiske kongen var i hans varetekt, og han ble jevnlig torturert i forsøk på å fravriste ham hemmeligheten om hvor rikdommene spanjolene hadde sett i byen hadde blitt av. De mente kongen hadde gjemt dem unna. Av de edelmetallene Cortés like fullt hadde lyktes med å samle sammen, sendte han kongens rettmessige femtedel med et skip til Spania i 1522. Skipet ble kapret av franske kaprere i Biscaya, og de bragte skatten til kongen i Frankrike. De enorme verdiene skipet inneholdt vakte stor oppstandelse, i Frankrike og i resten av Europa.
Kong Cuauhtémoc ble hengt i et tre av Cortés i 1525 for mistanke om forsøk på "forræderi" (Opprørsforsøk).
== Tiden etter ==
I 1526 ble Cortés kalt tilbake til Spania for å stå til rette for beskyldninger om forræderi mot den spanske kongen. Anklagene kom fra misunnelige spanjoler som hadde kommet strømmende til Mexico for å mele sin egen kake. De misunte Cortés hans enorme innflytelse og popularitet blant indianerne, som respekterte ham for at han hadde befridd dem fra aztekernes åk.
Det lyktes ham å renvaske seg, men fikk ikke vende tilbake til Mexico som guvernør som han hadde håpet. En annen ble utnevnt, og han ble i stedet hertug og godseier i Oaxacadalen. Da han vendte tilbake til Mexico i 1529, kjente han ikke landet igjen. En pest hadde utryddet store deler av befolkningen, og de tidligere fruktbare åkerlandskapet var allerede begynt å bli overgrodd, og overalt var det stille, menneskemylderet var borte. Han skjønte at det ikke var mulig å hente noe utkomme der, og kastet seg ut i det han alltid hadde vært best på, nemlig organisering av ekspedisjoner for å utforske nytt land, i håp om igjen å finne rikdommer. Han dro ut for å utforske den nordlige vestkysten av Mexico,og oppdaget Baja California-halvøya, som han imidlertid trodde var en langstrakt øy. Men ulykker med tap av menneskeliv (spanske liv, indianske eller svartes liv var aldri noe tema) førte til at guvernøren av Mexico nedla forbud mot flere ekspedisjoner. Cortés vendte desillusjonert tilbake til Spania på slutten av 1530-årene.
== Kampanjen mot Alger ==
I 1540 erklærte keiser Karl V krig mot den muslimske sjørøverbyen Alger. Han inviterte alle gode menn til å delta i den forestående kampanjen, og Cortés investerte store deler av sin formue i et eget skip, mannskap og utrustning, med forventning om store fortjenester i rikdommene i byen. En stor hærstyrke ble satt i land på Nordafrikakysten,men et uvær presset den keiserlige flåte til havs, og gjorde samtidig den keiserlige hæren midlertidig kampudyktig . Cortés hadde erfaring med at det lot seg gjøre å vinne bare man var modig nok, og argumenterte for å fortsette mot målet. Men flertallet av offiserene stemte for å avbryte aksjonen, og hæren ble tatt ombord igjen i skipene straks de var tilbake. Men uværet førte til at skipet til Cortés gikk ned med mange menn og all utrustningen. Cortés klarte seg, men han tapte størsteparten av sin formue.
== De siste år ==
De siste årene av sitt liv levde Cortés i all enkelhet. Det vites ikke om han endte opp som fattig, da han fortsatt hadde noe midler. Men på tross av at han hadde erobret aztekerriket og samlet seg store verdier i Amerika, endte han opp med både å bo i enkle kår og være delvis glemt for sin bragd i sin samtid. Han døde på havet, på vei tilbake til Mexico 2. desember 1547.
== Hvordan klarte Cortés det? ==
Den mest vanlige forklaringen på at Cortés lyktes så effektivt med å erobre et så enormt rike med så få mann, er at spanierne hadde teknologisk overlegent utstyr. Muskettene deres tok lang tid å lade, og fikk derfor begrenset nytte. Hellebarder, jernsverd, og kanoner gjorde imidlertid sin nytte. For ikke å glemme rustninger og hjelmer, som beskyttet mot indianernes spyd med obsidianspisser. En annen grunn var Doña Marina. Cortés kunne få all den informasjonen han ville av henne og kjente derfor aztekernes strategier og forestillinger. Hun fungerte også som en fortolker av hva som ble sagt, og når hun oversatte det Cortez sa til kong Moctezuma, sørget hun for å ordlegge seg på en slik måte at Cortés' budskap fikk den rette virkning. En tredje grunn var at indianerne i utgangspunktet ikke kjempet for å drepe, men for å ta fanger de kunne ofre til gudene. Derfor fikk spanierne overtaket, siden de slaktet ned sine motstandere uten å blunke. Enda en mulig grunn var at aztekerne var blitt sterkt svekket etter en koppepest som rammet Tenochtitlan kort tid etter at spanjolene hadde forlatt byen, og som tok livet av tusenvis av aztekere (også deres konge Cuitlahuac). En siste og viktig grunn er også at de undertrykte indianerfolkene i aztekerriket så på spanjolene som befriere og gjerne stilte opp selv i kampen mot aztekerne. Dermed fikk Cortés en ekstrahær på mange titusen mann, og disse ekstra stridskreftenes betydning har nok blitt ganske undervurdert.
== Konsekvenser ==
Fra erobringen i 1521 og fram til Mexicos selvstendighet i 1821, var det spanjolene som hersket over landområdet, og indianerne ble en underkuet underklasse, som ble behandlet som slaver. I løpet av 1500-tallet døde etter anslag over 85% av befolkningen, slik at det bare var ca. én million indianere igjen i 1600. Svært manger strøk med i en pest i 1526-27, idet indianerne ikke hadde motstandskraft mot sykdommene spanjolene hadde bragt med seg over havet. I dag er fortsatt indianerne et lite mindretall av befolkningen, og nasjonalspråket er spansk.
== Litteratur ==
H.D. Disselhoff: Cortés in Mexiko. Oldenbourg, München 1957.
Hammond Innes: Die Konquistadoren (Zweiter Teil: Cortez) Hallwag Verlag, Bern 1970.
Herbert Matis: Hernán Cortés. Musterschmidt, Göttingen 1967.
Hans-Otto Meissner: Meine Hand auf Mexico. Die Abenteuer d. Hernando Cortés. Cotta, Stuttgart 1970; Neuauflage: Klett, Stuttgart 1987, ISBN 3-12-920011-8.
Tzvetan Todorov: Die Eroberung Amerikas. Das Problem des Anderen. Suhrkamp, Frankfurt am Main 1985, ISBN 3-518-11213-9.
José Luis Martínez: Hernán Cortés; Universidad Nacional Autónoma de México, México (D. F.) 1990, ISBN 968-16-3330-X.
Richard Lee Marks: Der Tod der gefiederten Schlange. Droemer Knaur, München 1993, ISBN 3-426-26576-1.
Claudine Hartau: Hernán Cortés. Rowohlt, Reinbek bei Hamburg, 1994, ISBN 3-499-50467-7.
Salvador de Madariaga: Hernán Cortés. Manesse, Zürich 1997, ISBN 3-7175-8236-4.
Hugh Thomas: Die Eroberung Mexikos. Cortés und Montezuma. Fischer, Frankfurt am Main 2000, ISBN 3-596-14969-X.
Juan Miralles: Hernán Cortés. Inventor de México. México (Tusquets) 2001, ISBN 970-699-023-2.
Felix Hinz: „Hispanisierung“ in Neu-Spanien 1519–1568. Kovac, Hamburg 2005.
Vitus Huber: Beute und Conquista. Die politische Ökonomie der Eroberung Neuspaniens, Campus, Frankfurt a. M. / New York 2018, ISBN 9783593509532.
Vitus Huber: Die Konquistadoren. Cortés, Pizarro und die Eroberung Amerikas, C.H. Beck, München 2019, ISBN 978-3-406-73429-8.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hernán Cortés – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hernán Cortés – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Hernán Cortés de Monroy y Pizarro Altamirano, marki av Valle de Oaxaca, (født 1485, død 2. desember 1547 i Castilleja de la Cuesta) var en conquistador som erobret Mexico for Spania. Han ledet en ekspedisjon som forårsaket aztekerrikets fall og koloniserte store deler av det som nå er Mexico, formelt for dronning Johanna av Castilla, men i realiteten for Castillas kong Karl I, på begynnelsen av 1500-tallet. Cortés var en del av generasjonen av spanske conquistadorer som begynte den første fasen av Spanias kolonisering av Amerika. | 4,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Keiser | 2023-02-04 | Keiser | ['Kategori:Adelige titler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Monarki', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Statsrett', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Keiser (latin Imperator) er i Europa det høyeste titulatur for en monark. Ordet «keiser» er avledet av tysk Kaiser, som igjen er avledet av Cæsar, som på klassisk latin ble uttalt omtrent som «kaisar». Den slaviske tittelen tsar er en annen avledet variant av det samme ordet. Hunkjønnsformen er keiserinne. En keiserinne er en kvinne som enten er en keisers hustru eller selvstendig regjerende.
Tittelen keiser har vanligvis vært brukt om en som regjerer over et imperium. I vår tid bruker man tittelen om monarken i Japan.
| Keiser (latin Imperator) er i Europa det høyeste titulatur for en monark. Ordet «keiser» er avledet av tysk Kaiser, som igjen er avledet av Cæsar, som på klassisk latin ble uttalt omtrent som «kaisar». Den slaviske tittelen tsar er en annen avledet variant av det samme ordet. Hunkjønnsformen er keiserinne. En keiserinne er en kvinne som enten er en keisers hustru eller selvstendig regjerende.
Tittelen keiser har vanligvis vært brukt om en som regjerer over et imperium. I vår tid bruker man tittelen om monarken i Japan.
== Eksterne lenker ==
(en) Emperors – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Keiser (latin Imperator) er i Europa det høyeste titulatur for en monark. Ordet «keiser» er avledet av tysk Kaiser, som igjen er avledet av Cæsar, som på klassisk latin ble uttalt omtrent som «kaisar». | 4,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Panamakanalen | 2023-02-04 | Panamakanalen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:79°V', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Panamakanalen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utdaterte artikler', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Panamakanalen (spansk: Canal de Panamá, engelsk: Panama Canal) er en stor kanal som skjærer gjennom Panamas smaleste parti, og gjør det mulig for skip å ta en «snarvei» mellom Atlanterhavet og Stillehavet, via Gatúnsjøen.
Anlegget var, da det ble bygget, blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne.
Ved siden av Suezkanalen er Panamakanalen verdens viktigste kanal. Kanalen har hatt stor innflytelse på sjøfarten, ettersom skip ikke lenger behøver å dra den lange og utsatte reisen via Drakestredet rundt Kapp Horn på Sør-Amerikas sørspiss. En seilingsrute fra New York til San Francisco gjennom kanalen er på 5 130 nautiske mil (9 500 kilometer), noe som er under halvparten av den tidigere ruten rundt Kapp Horn, som er 12 150 nm (22 500 kilometer) lang.De første ideene om en kanal i Panama dukket opp på begynnelsen av 1600-tallet, men det første forsøket på å bygge en kanal skjedde først i 1880 under fransk lederskap. Etter at forsøket kollapset fullstendig, ble arbeidet overtatt av USA, og kanalen kunne åpnes i 1914. Utbyggingen av den 80 kilometer lange kanalen ble hjemsøkt av problemer, inkludert sykdommer (spesielt malaria og gulfeber) og massive jordskred. Så mange som 27 500 arbeidere skal ha mistet livet under byggingen av kanalen.
Kanalen har siden åpningen vært en nøkkelkanal for internasjonal sjøfart. Hvert år trafikkeres kanalen av mer enn 14 000 fartøy, som frakter mer enn 203 millioner tonn last. Over 900 000 fartøy har passert gjennom kanalen siden åpningen i 1914 og fram til 2005.Panama og USA inngikk i 1903 en avtale som innebar at USA skulle bygge og forvalte Panamakanalen samt en åtte kilometer bred landremse på hver side av kanalen, Panamakanalsonen. Byggingenen av kanalen ble siden administrert av U.S. Army Corps of Engineers mellom 1904 og 1914. I 1977 gikk USA med på krav om tilbakeføring av kanalen og ved midnatt 31. desember 1999 overtok Panama kontrollen.
I 2007 startet arbeidet med å utvide kanalen med ekstra sluser, slik at kanalens kapasitet kan dobles. Det første skipet seilte inn i den utvidete kanalen den 26. juni 2016.
| Panamakanalen (spansk: Canal de Panamá, engelsk: Panama Canal) er en stor kanal som skjærer gjennom Panamas smaleste parti, og gjør det mulig for skip å ta en «snarvei» mellom Atlanterhavet og Stillehavet, via Gatúnsjøen.
Anlegget var, da det ble bygget, blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne.
Ved siden av Suezkanalen er Panamakanalen verdens viktigste kanal. Kanalen har hatt stor innflytelse på sjøfarten, ettersom skip ikke lenger behøver å dra den lange og utsatte reisen via Drakestredet rundt Kapp Horn på Sør-Amerikas sørspiss. En seilingsrute fra New York til San Francisco gjennom kanalen er på 5 130 nautiske mil (9 500 kilometer), noe som er under halvparten av den tidigere ruten rundt Kapp Horn, som er 12 150 nm (22 500 kilometer) lang.De første ideene om en kanal i Panama dukket opp på begynnelsen av 1600-tallet, men det første forsøket på å bygge en kanal skjedde først i 1880 under fransk lederskap. Etter at forsøket kollapset fullstendig, ble arbeidet overtatt av USA, og kanalen kunne åpnes i 1914. Utbyggingen av den 80 kilometer lange kanalen ble hjemsøkt av problemer, inkludert sykdommer (spesielt malaria og gulfeber) og massive jordskred. Så mange som 27 500 arbeidere skal ha mistet livet under byggingen av kanalen.
Kanalen har siden åpningen vært en nøkkelkanal for internasjonal sjøfart. Hvert år trafikkeres kanalen av mer enn 14 000 fartøy, som frakter mer enn 203 millioner tonn last. Over 900 000 fartøy har passert gjennom kanalen siden åpningen i 1914 og fram til 2005.Panama og USA inngikk i 1903 en avtale som innebar at USA skulle bygge og forvalte Panamakanalen samt en åtte kilometer bred landremse på hver side av kanalen, Panamakanalsonen. Byggingenen av kanalen ble siden administrert av U.S. Army Corps of Engineers mellom 1904 og 1914. I 1977 gikk USA med på krav om tilbakeføring av kanalen og ved midnatt 31. desember 1999 overtok Panama kontrollen.
I 2007 startet arbeidet med å utvide kanalen med ekstra sluser, slik at kanalens kapasitet kan dobles. Det første skipet seilte inn i den utvidete kanalen den 26. juni 2016.
== Dimensjoner ==
Panamakanalen er vel 80 km lang. Den har to sett med sluser på stillehavssiden, Miraflores- og Pedro Miguel-slusene, og Gatun-slusene, på atlanterhavssiden. Hvert slusekammer er 305 meter langt, 33,5 meter bredt og 24 meter dypt.Kanalen har to løp slik at det kan gå skip i begge retninger samtidig. Høydeforskjellen fra havet til Gatunsjøen er 26 meter. Sammenliknet med Suezkanalen ble det tatt ut tre ganger mer masse da Panamakanalen ble bygget, totalt 204 millioner kubikkmeter (268 millioner kubikkyards).På atlanterhavssiden har slusene massive stålporter som er 21 meter høye og veier 745 tonn hver, men de er allikevel så godt balansert at de bare krever en 30 kW (40 hestekrefter) motor for åpning og lukking. På stillehavssiden, ved Miraflores, er slusene 24 cm høyere og er utsatt for mye større tidevannsforskjeller.
== Beskrivelse ==
Panamakanalen forbinder Stillehavet med Det karibiske hav og Atlanterhavet ved vannveien gjennom Panamaeidet. På grunn av Panamaeidets s-form går kanalen fra Stillehavet vest–nordvestover gjennom eidet. For å unngå forvirring betegner kanalmyndighetene seilasen fra Stillehavet til Det karibiske hav som nordgående og fra Det karibiske hav til Stillehavet som sørgående.
Kanalen benyttes av alt fra små fritidsbåter opp til store handelsskip. Den maksimale størrelsen på skip som kan bruke kanalen kalles «panamax». Et stigende antall moderne skip er større enn denne grensen og kalles post-panamaxskip. Det første av disse kom allerede i 1936 med passasjerskipet «Queen Mary».
For et lasteskip tar en typisk passering gjennom kanalen omkring ni timer. I 2006 passerte 14 194 skip gjennom kanalen, med en total lastekapasitet på 296 millioner tonn, hvilket er nesten 40 skip daglig. Den raskeste passeringen gjennom kanalen ble gjort av en av den amerikanske marinens hydrofoilbåter i 1979, som brukte 2 timer og 41 minutter.
Den største vekten som er fraktet på et skip gjennom kanalen var da tankeren «Arco Texas» passerte med en last på 65 299 tonn olje i 1981. Det lengste skipet som har passert gjennom kanalen er «San Juan Prospector» (senere «Marcona Prospector»), med en lengde på 299 meter og en bredde på 32,6 meter. Det bredeste er slagskipet USS «New Jersey», som er 294,2 meter langt og 32,91 meter bredt.
=== Utforming ===
Kanalen består av to kunstige sjøer, flere utvidede eller kunstige kanaler og tre grupper av sluser. Nok en kunstig innsjø, Alejuelasjøen, fungerer som vannreservoar for kanalen. Ved transitt fra Stillehavet til Atlanterhavet passerer et skip følgende punkter:
Fra kanalens munning i Panamabukta seiler skipet 13 kilometer opp til de første slusene ved Miraflores, etter å ha passert under hengebrua Puente de las Américas.
De to slusene ved Miraflores, som til sammen er 1,7 kilometer lange, og løfter totalt 16,5 meter ved middels havnivå.
Den kunstige Mirafloressjøen, som også er 1,7 kilometer lang og ligger 16,5 meter over havet.
Enkeltslusen ved Pedro Miguel, som er 1,4 kilometer lang, og som løfter skipet ytterligere 9,5 meter opp til kanalens hovedvannivå, som er 26 meter over havet.
Den 13,7 kilometer lange utgravde strekningen Gaillard Cut skjærer gjennom fjellryggen på kontinentet, Culebraryggen (med en høyde på 82 meter over havnivå) og passerer under brua Puente Centenario.
Rio Chagres, en naturlig elv, som har blitt dypere og bredere etter oppdemningen som laget Gatúnsjøen, som den etter 8,5 kilometer munner ut i.
På Gatúnsjøen, en kunstig innsjø som er laget gjennom byggingen av Gatúndammen, seiler skipet 24 kilometer tvers over Panamaeidet, som utgjør omtrent halvparten av den totale strekningen.
De tre Gatúnslusene transporterer skipet 1,9 kilometer ned til havet på atlanterhavssiden.
Kanalen avsluttes med en 3,2 kilometer lang strekning ut til Bahía Limón og Det karibiske hav.Den totale strekningen er om lag 80 kilometer, og reisen tar minst 7–8 timer.Den maksimale variasjonen i tidevannet på stillehavssiden er fra +3,35 meter til –3,20 meter, og løftehøyden ved Mirafloresslusene varierer derfor mellom 13,1 m ved flo og 19,7 ved fjære. Tidevannsvariasjonene på atlanterhavssiden overstiger ikke 60 centimeter.Middels havnivå på stillehavssiden er i gjennomsnitt 20 centimeter høyere enn på atlanterhavssiden. På sitt grunneste er kanalen 13 meter og på sitt smaleste 153 meter. Høyst 48 skip per døgn kan passere gjennom kanalen, og ventetiden ved innseilingen kan være på opptil et døgn. Bahía Límon på atlanterhavssiden utgjør en ankringsplass avgrenset av en molo, men den har ofte ikke plass for alle skipene som vil trafikkere kanalen. På stillehavssiden er ankringsområdet helt åpent, men der utgjør topografien i Panamabukten en naturlig molo.
Landskapet langs kanalen består for det meste av uberørt regnskog. Bare i kanalmunningene på hver side er kanalen omgitt av bymessig bebyggelse og industriområder.
=== Sluser ===
De mest spektakulære delene av kanalen er dens sluser. Slusene er 33,53 meter (110 fot) brede og med en effektiv lengde på 304,8 meter (1 000 fot). Dybden i slusene varierer, men den dypeste er 12,55 meter (41,2 fot) ved den sørlige delen av slusene i området Pedro Miguel. Alle kanalens sluser er doble, og det er altså to parallelle slusetrapper på alle tre sluseområdene, hvilket i teorien tillater samtidig trafikk i begge retninger. I praksis kan dog større skip ikke møtes i Gaillard Cut, så derfor anvendes skipskonvoier inn og ut de to kanalfilene i én retning om gangen.
Hver slusefylling krever 101 000 kubikkmeter vann, og vannet fylles inn ved hjelp av gravitasjonen og et nettverk av kulverter under hver sluse. Skipene blir holdt på rett kurs i slusene ved hjelp av elektriske lokomotiver som går på tannstangspor på begge sider av slusene. Lokomotivene kalles for «muldyr», etter sine forgjengere som tidigere ble anvendt til oppgaven. Mindre fartøy, som turist- og fritidsbåter, seiler i konvoi, bruker egen motorkraft i slusene og posisjoneres ved egne liner under fylling/tømming av slusekamrene.
=== Gatún- og Alajuelasjøen ===
Gatúnsjøen og elven Chagres er hovedårene i kanalen og utgjør en betydelig del av strekningen. Gatúnsjøen fungerer som et vannreservoar som tillater slusene å operere selv i den tørre årstiden. Sjøen ble laget og elven gjort bredere og dypere under byggingen av Gatúndammen i elven Chagres. Det oversvømte den tidigere frodige dalen, og nå, nesten et århundre senere, finnes det fremdeles mahognytrær som stikker opp av vannet.
Det finnes en liten seilingsled over sjøen som er kjent som «Banana Cut» og som gir en marginalt kortere reise; denne anvendes av kanalbåter og fritidsbåter som da kan unngå den tyngre skipstrafikken. Mange øyer ligger i Gatúnsjøens del av kanalen, inklusive Isla Barro Colorado Island, der Smithsonian Tropical Research Institute (STRI) ligger.
Det skal store mengder vann til hver gang et skip passerer en sluse. I regntida kommer det store mengder nedbør i nedslagsfeltet til Chagreselva. I tørketida fra desember til april er det imidlertid vanskelig å ha nok vann i kanalen. En ekstra dam, Maddendammen, ble derfor bygget overfor Gatúnsjøen. Dette lagde Alajuelasjøen – også kjent som Maddensjøen – som fungerer som et ekstra vannlager i kanalsystemet.
=== Broer ===
Det er flere broer over kanalen. I den sørlige delen (ved Stillehavet) ligger Puente de las Américas, en større veibro som ble åpnet i 1962. I mange år var dette den eneste permanente broen over kanalen. Før den ble oppført gikk det fergetrafikk på samme sted. Lengre nord, ved Miraflores-slusene, finnes en klaffebro med både vei og jernbane som ble åpnet i 1942. Men ettersom den bare kan brukes når det ikke passerer noen skip, brukes den sjelden. På samme sted er det en liten klaffebro som er innebygd i Miraflores' slusesystem, men den anvendes også sjelden.Den nyeste broen er Centennial Bridge, som går over Gaillard Cut rett nord for Pedro Miguel-slusene; denne veibroen har seks kjørefelt og sto ferdig i 2004 (men åpnet for trafikk i 2005). Det er også bygd en mindre klaffebro som en del av Gatúnslusene; denne kan bare brukes når sluseportene er stengt, og den har liten kapasitet.Det finnes dessuten broer som ikke er åpne for offentligheten. Disse brukes av kanalarbeiderne når sluseportene er stengt.
== Historie ==
=== Fra conquistadorene til lobbyisme ===
Første gang en skipskanal gjennom Panamaeidet ble nevnt, var i 1534, da Karl V av Det tysk-romerske rike og konge av Spania ville undersøke om det gikk an å bygge en kanal som ville forkorte skipsreisen mellom Spania og Peru, så vel som å gi Det spanske imperiet en taktisk militær grense mot portugiserne. Under en ekspedisjon i årene 1788–1793, argumenterte Alessandro Malaspina for fordelene med en kanal, og utarbeidet planer for hvordan den skulle bygges.På grunn av Panamas strategiske beliggenhet og det smale eidet som delte to store hav, ble andre former for handelsruter forsøkt opp i gjennom årene. Den mislykkede Dariénplanen var et forsøk fra Kongeriket Skottland i 1698 på å opprette en handelsrute over land, men ble ødelagt av usunne og farlige leveforhold, og lagt ned to år etter, i 1700. Gullrushet i California i 1849 førte til en eksplosiv økning i trafikken over Panamaeidet. Panama-jernbanen ble så ganske raskt bygget over eidet og åpnet i 1855. Denne handelsruten ble en vital del av infrastrukturen og gjorde den senere kanalen mer aktuell.
En handelsrute over vann ble fortsatt sett på som den ideelle løsningen og interessen for en kanal økte etter suksessen med Suezkanalen. Franskmennene, under Ferdinand de Lesseps, som var ansvarlig for å bygge Suezkanalen, begynte 1. januar 1880 byggingen av en kanal på havnivå (uten sluser) gjennom det som den gang var Colombias provins, Panama. Franskmennene begynte å arbeide i all hast, uten å ha studert områdets geologi og hydrologi tilstrekkelig.I tillegg gjorde sykdommer som malaria, gulfeber og andre tropiske sykdommer mange arbeidere syke og tusenvis omkom. Det var vanskelig å forhindre flere utbrudd av sykdommene, fordi myggen på den tiden ikke ble sett på som en potensiell smittebærer. Disse forholdene gjorde det umulig å fortsette med en erfaren arbeidsstyrke, da mange av ingeniørene raskt flyktet tilbake til Frankrike. Selv sykehusene var et stort problem, fordi de var yngleplasser for mygg på mange avdelinger.
Forholdene ble holdt skjult for offentligheten i Frankrike for å opprettholde rekrutteringen. I 1893, etter mye arbeid, ble det franske engasjementet avsluttet. De store tapene på grunn av sykdom var en av hovedgrunnene til at prosjektet mislyktes, og det ble estimert at så mange som 22 000 arbeidere døde under byggingen (1881–1889). En annen viktig årsak var mangel på lignende erfaring, slik som å unngå at vannet fikk stålet til å ruste.Ifølge Stephen Kinzer leide Philippe Bunau-Varilla, sjefen for det franske kanalsyndikatet (en gruppe som eide store landområder i Panama), inn William Nelson Cromwell (fra det amerikanske advokatfirmaet Sullivan & Cromwell) til å drive lobbyvirksomhet i den amerikanske Kongressen. Målet var å få bygget en kanal gjennom Panama, og ikke igjennom Nicaragua.
I 1902 oppdaget Cromwell et 10-cent frimerke fra Nicaragua, laget av United States’ American Bank Note Company, som uriktig viste en røykfylt Momotombovulkan. Momotombo var nesten utdødd og sto mer enn 160 km fra den planlagte Nicaraguakanalpassasjen. Cromwell plantet en historie i avisen New York Sun om at Momotombovulkanen hadde hatt utbrudd og forårsaket en serie av seismiske skjelv. Deretter sendte han løpesedler med dette frimerket til alle amerikanske senatorer som bevis på den vulkanske aktiviteten i Nicaragua. 19. juni 1902, tre dager etter at senatorene fikk tilsendt frimerket, stemte de for en rute igjennom Panama for kanalen. For denne lobbyvirksomheten, fikk Cromwell en sum på $ 800 000.
=== Panamas uavhengighet og byggestart ===
22. januar 1903, ble Hay-Herran-traktaten signert av Colombia og USA. Den ville ha garantert USA en 99-års lease-avtale fra Colombia på landet skulle brukes til kanalen, men det colombianske senatet ratifiserte aldri traktaten. Den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt skiftet taktikk, ved å hjelpe minoriteten av konservative panamanere som jobbet for uavhengighet fra Colombia. Panama fikk sin uavhengighet 3. november 1903, da USA sendte krigsskip for å sikre Colombias tilbaketrekning fra regionen.
I november 1903 signerte Phillipe Bunau-Varilla, Panamas ambassadør til USA, Hay-Bunau Varilla-traktaten, som garanterer USAs rettigheter til å bygge og administrere Panamakanalen. Selv om Bunau-Varilla var Panamas ambassadør, var han fransk statsborger og var ikke autorisert til å signere traktaten på vegne av Panama uten panamanere til stede. Denne traktaten ble en betent diplomatisk sak mellom de to landene.
USA, under president Theodore Roosevelt (med John Frank Stevens som sjefsingeniør fra 1905 til 1907), kjøpte ut det franske utstyret og utgravninger for 40 millioner dollar og begynte arbeidet 4. mai 1904. USA betalte Colombia 25 millioner dollar i 1921, syv år etter ferdigstillelsen av kanalen, for oppreisning for president Roosevelts rolle i opprettelsen av Panama, og Colombia anerkjente Panama under kravene i Thomson-Urrutia-traktaten.
Den amerikanske president Woodrow Wilson fullførte den siste sprengningen av Gamboadiket den 10. oktober 1913, og kanalen var dermed ferdig. Et stort antall vest-indiske arbeidere hadde arbeidet med kanalen, og det er anslått at 5 609 mistet livet under byggingen.
Da kanalen omsider åpnet den 15. august 1914, var den et teknologisk vidunder. En kompleks serie av sluser gjorde det mulig for selv datidens største skip å passere. Kanalen var et viktig økonomisk og strategisk støttepunkt for USA, og revolusjonerte skipstrafikken i hele verden.
Da japanerne ødela det meste av den amerikanske stillehavsflåten ved angrepet på Pearl Harbor i desember 1941, sendte amerikanerne skip fra østkysten via Panamakanalen, også store hangarskip, for å gjenoppbygge marinenærværet i Stillehavet. Etter andre verdenskrig fortsatte USAs kontroll over kanalsonen å være et omstridt emne og endte i opprør som på martyrenes dag, den 9. januar 1964, tok livet av 21 panamanere og 4 amerikanske soldater.
Panamakanalen og Panamasonen som omgir den, var administrert av USA helt frem til 1999, da kontrollen ble overført til Panama. Dette var et resultat av Jimmy Carters signering av Torrijos-Carter-traktatene i 1977, avtalen løste misnøyen som befolkningen i Panama hadde hatt mot USAs kontroll over kanalsonen. Panama har siden tatt hånd om kanalen på en meget god måte gjennom selskapet Panama Canal Authority og slått alle tidligere trafikk-, omsetnings- og sikkerhetsrekorder år etter år.
Nå er det vedtatt å bygge ut Panamakanalen med et nytt løp ved siden av det eksisterende. Løpet skal bli så bredt og langt at selv de aller største skipene i dag og i fremtiden kan passere. Byggingen er ventet igangsatt om noen år. Først var det planer om å grave den ut og heve havnivået i Gatun-sjøen med 45 cm, men dette er ikke lenger aktuelt. Det er vedtatt å bygge større og raskere sluser for å redusere tiden det tar å passere kanalen.
== Nåtid ==
=== Kapasitet ===
Kanalen håndterer i dag adskillig mer trafikk enn det ble regnet med da kanalen ble bygget. Det ble beregnet i 1934 at den maksimale kapasiteten ville ligge på rundt 80 millioner tonn per år, men som nevnt ble det i 2006 fraktet 296 millioner tonn. Til tross for moderniseringene som har gjort kanalen mer effektiv, beregnes det at kanalen snart når sin maksimale kapasitet. En ytterligere komplikasjon er fartøyenes størrelse, som oftere ligger på eller over Panamax. Dette kan resultere i en framtidig nedgang i antallet transporter, selv om antall fraktede tonn øker. I alle tilfeller må kapasiteten utvides dersom Panamakanalen skal tilfredsstille behovet for verdens sjøfart.
=== Effektivitet og vedlikehold ===
Enkelte mente at kanalens effektivitet og vedlikehold ville minke etter at USA slapp kontrollen, men kanalens driftseffektivitet går fortsatt framover under PCA. Canal Waters Time (CWT) er snittiden for et skip for å passere gjennom kanalen, inklusive ventetid. CWT er derfor også et nøkkeltall på effektivitet.Ifølge PCA er kanalens vanntid på vei nedover, samtidig som antallet ulykker ligger på rekordlavt nivå.
Økende volumer av USAs import fra Asia, som tidigere gikk til USAs vestkyst, går nå via kanalen direkte til østkysten. Det totale antallet passasjer var regnskapsåret 1999 på 14 336, og falt i 2003 til lave 13 154, trolig delvis på grunn av globale økonomiske faktorer. I 2005 økte antallet passasjer igjen til 14 011 (kanalens regnskapsår løper fra oktober til september).
Disse tallene bør sees i sammenheng med en stadig økning av skipenes størrelse, og derfor har antallet fraktede tonn økt fra 227,9 millioner PC/UMS tonn i 1999 – til 278,8 millioner tonn i 2005. Tross enkelte flaskehalser (for eksempel Gaillard Cut) påvirkning på skipenes størrelse, viser altså tallene en total økning av tonnasje, selv om det passerer færre skip. Kanalen slo trafikkrekorden 16. mars 2004 med 1 005 551 PC/UMS tonn fraktet på én dag, og dette ble slått 13. mars 2006, da 1 070 023 PC/UMS tonn ble fraktet i gjennom kanalen.
Kanalens administrasjon har investert nærmere én milliard dollar for å modernisere og utvide kanalen, med mål om å øke kapasiteten med 20 prosent. Større forbedringsprosjekter er:
Å utvide og rette ut Gaillard Cut for å minske problemet med møtende trafikk.
Å gjøre passasjen gjennom Gatunsjøen dypere for å minske trafikkens restriksjoner og forbedre vannflyten.
Å gjøre begge munningene inn til kanalen dypere.
En økning av bukserbåtflåtens størrelse med 20 prosent.
Forbedringer av kanalens maskineri inklusive flere, større og kraftigere dralok.
Anlegging av mer enn 16 kilometer jernbaneskinner, samt nye maskinkontroller.Forbedringer har blitt utført trafikkledningssystemet for å mer effektivt kontrollere trafikkflyten gjennom kanalen. Etter USAs tilbaketrekning har Panama tatt over salget av vannkraft/elektrisitet generert i kanaldammene, som USAs regjering hadde ansvar for tidligere. Bare 25 prosent av den produserte elektrisiteten går til driften av kanalen.
=== Konkurranse ===
Etter å ha hatt en særstilling i mange år, har kanalen i senere tid møtt økende konkurranse fra flere hold. Det spekuleres i om muligheten for å bygge en kanal gjennom Mexico eller Colombia som skal klare å håndtere betydelig større fartøy. Det finnes i tillegg forslag om en leder gjennom Nicaragua, dels en kanal foreslått av regjeringen, og dels et par private forslag om en jernbaneforbindelse mellom havner på hver sin kyst.Kritikere har også gitt uttrykk for sin uro over de planlagte økningene av kanalavgiftene, og har foreslått at Suezkanalen skal kunne bli et realistisk alternativ for fartøy mellom Asia og den amerikanske østkysten. I påvente av eventuelle alternativer, øker etterspørselen etter å benytte kanalen.
Den økte issmeltingen i Nordishavet har også ledet til spekulasjoner om at Nordvestpassasjen en gang i framtiden skal kunne brukes til kommersiell sjøfart. Denne kan forkorte reisen mellom Asia og Europa med 9 300 km i forhold til når man bruker Panamakanalen, og kan dermed komme til å ta over for noe av denne. Å reise gjennom Nordishavet vil derimot ikke gå uten problemer; foruten problemer med is, er det uløste territorielle spørsmål.
=== Vannspørsmål ===
Et markant problem er den minkende mengden vann i Gatúnsjøen, framfor alt på grunn av avskoging. Hver gang et fartøy reiser gjennom kanalen, følger 200 millioner liter ferskvann med ut i havet,
og selv om den årlige nedbøren er tilstrekkelig for å kompensere dette, innebærer den varierende mengden regn mellom årstidene at vann må lagres mellom regnperiodene. Selv om Gatúnsjøen kan lagre en del av dette vannet, har regnskogen tradisjonelt spilt en avgjørende rolle ved å absorbere regnet, for så å utskille vannet i en jevnere takt. På grunn av den minkende vegetasjonen, renner regnet raskere ned i sjøen og videre ut i havet. Dette fører til vannmangel i tørketiden, da relativt lite vann renner ned i sjøen.
Avskogingen og den derav forårsakede erosjonen leder også til større mengder slam som samles på bunnen og minsker sjøens kapasitet.
Ytterligere et problem er vannforurensning gjennom oljesøl fra de forbipasserende fartøyene.
=== Kinesisk nærvær ===
Innen overleveringen av kanaldriften i 1999, hadde Panamas regjering en internasjonal budgiving for en 25-årig kontrakt for kanalens havner for containerfartøy (anleggene på begge sider av kanalen), som ble vunnet av det kinesiske, Hongkong-baserte selskapet Hutchison Whampoa, eid av Li Ka Shing. Det forekom kritikk i USA om at dette kunne gi Kinas forsvar en okkupasjonsåpning, en overtagelse av kanalen, eller til og med et angrep på USAs fastland med kanalen som base.
Panamas regjering sa at det kinesiske selskapet bare hadde kontrakt for å drive havnene ved munningene, og kritikerne noterte seg at med Neutrality Act har USA rett til en militær inngripen om det anses som nødvendig. Budgivningens forsvarere mener at drift av havnene spiller en mindre rolle i forhold til kanalens hovedsakelige drift, og at Hutchinson Whampoa bare ga det beste budet i forhold til Panamas innbyggere.
=== Kanalavgifter ===
Avgiften for å passere kanalanlegget fastsettes av Panama Canal Authority, og er basert på type fartøy, størrelse og type last.
For containerskip er avgiften beregnet per «TEU» (Twenty-foot Equivalent Unit), som er
størrelsen på en container som har målene 6 × 2,4 × 2,6 meter (20 × 8 × 8,5 fot). Fra og med 1. mai 2009 er denne avgiften 57,60 dollar per TEU. Et panamax-containerskip kan laste over 4 000 TEU. En redusert avgift tas ut for ballasterte containerskip (ballastede skip uten verdilast og passasjerer).
De fleste andre typer skip betaler en avgift per PC/UMS nettotonn, hvor et tonn i virkeligheten er et volum av 100 kubikkfot (2,8 m³) (tonnasjekalkylen for trafikkfartøy er ganske kompleks). I 2008 var denne avgiften 3,90 dollar per tonn for de første 10 000 tonn, 3,82 dollar/tonn for de neste 10 000 tonn og 3,76 dollar/tonn utover dette. I likhet med containerskip betaler fraktskip som går i ballast (for eksempel med vann) en redusert avgift.
For mindre fartøy beregnes avgiften etter fartøyets lengde, som angitt i tabellen under:
Den største avgiften for å passere gjennom kanalen som er betalt til nå, var den 16. mai 2008, da cruiseskipet «Disney Magic» betalte så vidt over 331 200 dollar for å passere. Den laveste avgiften som har blitt satt, var på 36 cent, men det var ikke noe skip, men den amerikanske eventyreren Richard Halliburton som svømte gjennom kanalen i 1928. I gjennomsnitt betaler hver båt ca. 54 000 dollar for å passere.
=== Betydning for Panamas økonomi ===
Kanalen har stor betydning for Panamas økonomi, siden kanalselskapet har kontinuerlig drift, 24 timer i døgnet, hele året rundt. Om lag 9 000 mennesker arbeider direkte for kanalselskapet med ulike oppgaver knyttet til drift, vedlikehold og utbygging. I tillegg kommer ulike underleverandører og sideeffekter, kanalen er blant annet et populært mål for cruisebåter.
Kanalen omsatte i regnskapsåret 2008 for 2 007 045 000 amerikanske dollar, en økning på 14 % fra 1 760 385 000 i 2007. Dette tilsvarer ca. 13 milliarder kroner og er ca. 7 % av Panamas bruttonasjonalprodukt.
Kanalselskapet leverte i 2008 et driftresultat på 1 028 462 000, en økning på 27,5 % fra 806 647 000 i 2007.
=== Turisme ===
Kanalen har blitt et yndet turistmål og har blant annet et besøkelsessenter ved Miraflores. Besøkelsessenteret inneholder en kino, tre observasjonsdekk og et museum med fire forskjellige utstillinger.
== I framtiden ==
Med økt handelstrafikk mellom kontinentene er kanalen i posisjon til å bli en enda viktigere faktor i framtiden. Endringer i skipenes størrelse – særlig den økende andelen post-panamax-skip – gjør det nødvendig med endringer av kanalen om den skal kunne beholde sin markedsandel. Det spås at i år 2011 kommer 37 prosent av handelsflåten i verden til å være for stor for den nåværende kanalen, og en uteblitt kapasitetsøkning vil derfor resultere i en kraftig nedgang i markedsandelen. Den maksimale kapasiteten til den nåværende kanalen, med relativt små forbedringer, er beregnet til mellom 330 og 340 millioner PC/UMS tonn per år, og dette beregnes at kommer til å nås mellom 2009 og 2012. Cirka 50 prosent av skipsstrafikken anvender allerede hele bredden i slusene. Oppgraderingsplaner lik «The Third Locks Scheme» i 1939, som går ut på å tillate flere og større skip, har blitt diskutert i en årrekke.
4. april 2006 rapporterte BBC at man regnet med at planene ville godkjennes av president Torrijos' regjering og av landets nasjonalforsamling, der regjeringen hadde majoritet. Nasjonalforsamlingen gjennomførte en nasjonal folkavstemning i denne anledningen. Avstemningen resulterte, 22. oktober 2006, i en støtte på cirka 78 prosent til å gjennomføre en utbygging av kanalen etter den gjeldende planen.
=== Tre sluser-prosjektet ===
Den nåværende planen gjelder to nye slusetrapper: en øst for den nåværende Gatún-slusen, og en sørvest for Miraflores-slusene, inklusive innløpskanaler. Hver trapp kommer til å gå direkte fra havnivå til Gatúnsjøens nivå, og de nåværende to stegene med Miraflores / Pedro Miguel kommer ikke til å kopieres. De nye slusekammerne kommer av sikkerhetshensyn til å ha doble lukkeporter, og vil ha en lengde på 427 meter (1 400 fot), en bredde på 55 meter (180 fot) og en dybde på 18,3 meter (60 fot). Dette kommer å tillate skip med en bredde på opp til 49 meter (160 fot), en total lengde på 366 meter (1 200 fot) og som stikker 15 m (50 fot) dypt, noe som tilsvarer et skip som frakter ca. 12 000 20-fots containere (TEU).
De nye slusene kommer å nås via nye anslutningskanaler, inklusive en 6,2 kilometer lang kanal ved Miraflores fra slusen til Gaillard Cut rundt Mirafloressjøen. Hver sluserenne kommer å bli 218 meter bred (715 fot), noe som krever at post-panamax-skip navigeres inn i slusene i én retning av gangen. Gaillard Cut og kanalen gjennom Gatúnsjøen kommer å mudres bredere til 280 meter (918 fot) på de rette partiene og 366 meter (1 200 fot) i kurvepartiene. Gatúnsjøens maksimale nivå over havet kommer til å økes fra referansehøyden 26,7 meter til 27,1.
Hver slusetrapp vil få ni vannbassenger (tre per slusekammer), og hvert basseng blir da ca. 70 meter (230 fot) bred, 430 meter (1 410 fot) lang og 5,5 meter (18 fot) dyp. I disse gravitasjonsmatede bassengene kommer 60 prosent av vannet i hver slusesyklus til å gjenbrukes; de nye slusene kommer til å anvende 7 prosent mindre vann enn den nåværende slusefilen. Gatúnsjøens ekstra dybde og høyningen av det maksimale vannivået kommer også til å resultere i en økning i vannressursene. Disse utregningene betyr at den oppgraderte kanalen skal kunne fungere uten å bygge nye vannreservoarer.
Den beregnede kostnaden for prosjektet er på ca. 5,25 milliarder dollar. Prosjektet er planlangt å kunne tillate en trafikkøkning fra 280 millioner PC/UMS i 2005 til nærmere 510 millioner PC/UMS tonn i 2025; den oppgraderte kanalen kommer til å ha et maksimal stabilt tonnasjenivå per år på ca. 600 millioner PC/UMS tonn per år. Tollsatsene kommer fotsatt til å være basert på skipstonnasje, og kommer ikke til å baseres på anvendte sluser. De nye slusene forventes å kunne åpne for trafikk i 2015. De nåværende slusene, som vil være 100 år gamle, kommer til å kunne være mer tilgjengelige for vedlikehold, og er prosjektert til å fortsatt kunne være i drift.
3. september 2007 begynte arbeidet med å utvide kanalen, og tusenvis av mennesker i Panama var vitner til en stor eksplosjon ved Paraiso i Panama by ved kanalens sørlige munning i Stillehavet. Eksplosjonen innledet symbolsk den praktiske innledningen av utvidelsesprosjektet, ved å sprenge løs en del av en fjellside. Det skjedde en ulykke allerede ved denne første sprengningen, da en arbeider døde etter han kjørte en lastebil inn i en kraftledningsmast. Prosjektets første fase blir utgravningen av en 218 meter bred anslutning fra Culebra Cut til Stillehavet, ved å transportere bort 47 millioner kubikkmeter av jord og stein. Dette er det første steget for å anlegge de nye slusetrappene etter planen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Green, Julie (2009) The Canal Builders: Making America's Empire at the Panama Canal Penguin Press. ISBN 159420201X
Jorden, William J. (1984) Panama Odyssey 746 sider, Austin: University of Texas Press. ISBN 0-292764-69-3
Keller, Ulrich (1984) The Building of the Panama Canal in Historic Photographs Dover Publications. ISBN 0486244083
McCullough, David. (1977) The Path Between the Seas: The Creation of the Panama Canal, 1870-1914 New York: Simon & Schuster. ISBN 0-671-22563-4
Mellander, Gustavo A.(1971) The United States in Panamanian Politics: The Intriguing Formative Years Daville,Ill.:Interstate Publishers.
Mellander, Gustavo A.; Nelly Maldonado Mellander (1999). Charles Edward Magoon: The Panama Years. Río Piedras, Puerto Rico: Editorial Plaza Mayor. ISBN 1563281554
Alexander Missal: Seaway to the Future: American Social Visions and the Construction of the Panama Canal University of Wisconsin Press, Madison (Wisconsin) 2008, ISBN 978-0-299-22940-5
Murillo, Luis E. (1995) The Noriega Mess: The Drugs, the Canal, and Why America Invaded 1096 sider. Berkeley: Video Books. ISBN 0-923444-02-5
Parker, Matthew (2007) Panama Fever: The Epic Story of One of the Greatest Human Achievements of All Time – The Building of the Panama Canal New York: Doubleday. ISBN 978-0-385-51534-4
Vipond, Anne (2004) Panama Canal By Cruise Ship: The Complete Guide to Cruising the Panama Canal Ocean Cruise Guides ISBN 0968838960
== Eksterne lenker ==
(en) Panama Canal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Panama Canal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kanalkommisjonens offisielle nettsted (engelsk og spansk)
Kanalmuseet (engelsk)
«The Panama Canal: A Historical Background», av Carlos Guevara Mann, Denison University (engelsk)
«Make the dirt fly», presentasjon av kanalbyggingen, fra Smithsonian Institution (engelsk)
Animert video av utvidelsesprosjektet | |lengde=80 | 4,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heraklit | 2023-02-04 | Heraklit | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 480 f.Kr.', 'Kategori:Epistemologer', 'Kategori:Fødsler i 540 f.Kr.', 'Kategori:Førsokratiske filosofer', 'Kategori:Personer fra Efesos'] | Heraklit (gresk: Ἡράκλειτος; født 540, død 480 f.Kr.), den dunkle, var en filosof som hevdet at urstoffet var ild og at verdens innerste vesen og natur er forandringen. Han hevder likevel ikke at denne forandringen er konstant. Etter Heraklit finnes også bare fragmenter som vi kan bruke som kilder for hans filosofi. Han mener at forandring skjer som veksling mellom ulike motsetninger. Eksempelvis: Natt blir til dag, sommer blir til vinter blir til sommer igjen. Han tillegges sitatene «Alt flyter» («Panta rhei») og «Man kan ikke to ganger stige ned i den samme elv».
Motsetningene er i strid og alt blir til som følge av disse motsetningenes kamp. Motsetningene er avhengige av hverandre, for enhver side i et motsetningsforhold får sin identitet gjennom å være det motsatte av det andre. Dessuten viser det at all stabilitet er forbigående ettersom tingenes identitet er avhengig av at motsetningene veksler fra tid til annen.
| Heraklit (gresk: Ἡράκλειτος; født 540, død 480 f.Kr.), den dunkle, var en filosof som hevdet at urstoffet var ild og at verdens innerste vesen og natur er forandringen. Han hevder likevel ikke at denne forandringen er konstant. Etter Heraklit finnes også bare fragmenter som vi kan bruke som kilder for hans filosofi. Han mener at forandring skjer som veksling mellom ulike motsetninger. Eksempelvis: Natt blir til dag, sommer blir til vinter blir til sommer igjen. Han tillegges sitatene «Alt flyter» («Panta rhei») og «Man kan ikke to ganger stige ned i den samme elv».
Motsetningene er i strid og alt blir til som følge av disse motsetningenes kamp. Motsetningene er avhengige av hverandre, for enhver side i et motsetningsforhold får sin identitet gjennom å være det motsatte av det andre. Dessuten viser det at all stabilitet er forbigående ettersom tingenes identitet er avhengig av at motsetningene veksler fra tid til annen.
== Eksterne lenker ==
Heraklit (Store norske leksikon) | Heraklit (gresk: Ἡράκλειτος; født 540, død 480 f.Kr. | 4,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parmenides | 2023-02-04 | Parmenides | ['Kategori:Antikkens Hellas', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 450', 'Kategori:Fødsler i 515 f.Kr.', 'Kategori:Førsokratiske filosofer'] | Parmenides (gresk: Παρμενίδης; født 515 f.Kr., død 450 f.Kr.) var en filosof som i verseform fortalte hvordan han av en gudinne læres opp om verdens egentlige vesen. Hans argumentasjon bygger på disse hovedpunktene: verden er en uforandelig, evig, sammenhengende enhetlig kule og sansene som forteller oss annet, lyver. Forandringen er umulig i og med at ingenting kan bli til av ingenting. Det som er, det er. Det kan ikke ha blitt til av ingenting og ei heller slutte å eksistere.
Parmenides mener at forklaringen på den forandring og bevegelse som sansene gir inntrykk av, ligger på et rent tankemessig plan. Og dermed må være en løgn. Hos Parmenides er tomrom umulig, for det er ikke-eksisterende og ikke-eksistens kan umulig ha utstrekning.
| Parmenides (gresk: Παρμενίδης; født 515 f.Kr., død 450 f.Kr.) var en filosof som i verseform fortalte hvordan han av en gudinne læres opp om verdens egentlige vesen. Hans argumentasjon bygger på disse hovedpunktene: verden er en uforandelig, evig, sammenhengende enhetlig kule og sansene som forteller oss annet, lyver. Forandringen er umulig i og med at ingenting kan bli til av ingenting. Det som er, det er. Det kan ikke ha blitt til av ingenting og ei heller slutte å eksistere.
Parmenides mener at forklaringen på den forandring og bevegelse som sansene gir inntrykk av, ligger på et rent tankemessig plan. Og dermed må være en løgn. Hos Parmenides er tomrom umulig, for det er ikke-eksisterende og ikke-eksistens kan umulig ha utstrekning.
== Se også ==
Fra ingenting kommer ingenting
== Eksterne lenker ==
Parmenides' of Elea Way of Truth | Parmenides (gresk: Παρμενίδης; født 515 f.Kr. | 4,793 |
null | 2023-02-04 | Benita Ferrero-Waldner | null | null | null | Benita Ferrero-Waldner (født 5. september 1948 i Salzburg i Østerrike) er en østerriksk diplomat og politiker. | 4,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johanna_av_Castilla | 2023-02-04 | Johanna av Castilla | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 12. april', 'Kategori:Dødsfall i 1555', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1479', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Toledo i Spania', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanske monarker'] | Johanna (født 6. november 1479, død 12. april 1555) var dronning av Castilla og Aragón i våre dagers Spania. Hun var sinnssyk det meste av livet og kalles derfor også Johanna den vanvittige (spansk Juana la Loca). Johanna var den siste hersker av huset Trastámara, og med hennes ekteskap med Filip (den smukke) av Burgund begynte habsburgernes regjeringstid i Spania.
| Johanna (født 6. november 1479, død 12. april 1555) var dronning av Castilla og Aragón i våre dagers Spania. Hun var sinnssyk det meste av livet og kalles derfor også Johanna den vanvittige (spansk Juana la Loca). Johanna var den siste hersker av huset Trastámara, og med hennes ekteskap med Filip (den smukke) av Burgund begynte habsburgernes regjeringstid i Spania.
== Barndom ==
Johanna ble født i Toledo, hovedstaden i kongeriket Castilla. Hun var datter av Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón (begge av huset Trastámara). Hun var et intelligent barn, og lærte seg alle de iberiske språk, såvel som fransk og latin. Samtidig var hun en skjør og reservert ung kvinne, i en slik grad at det vakte oppmerksomhet.
== Ekteskap ==
Seksten år gammel ble hun forlovet med Filip av Burgund, og i 1496 giftet de seg. Med Filip fikk hun seks barn. To ble keisere og fire ble dronninger. Johanna skal ha elsket sin ektemann svært meget, og hans sidesprang og forsøk på å frarøve henne arveretten gikk sterkt inn på henne.Da hennes to eldre søsken, Johan (fyrste av Asturias) og Isabella (dronning av Portugal) døde, og deretter også Isabellas sønn Miguel, ble Johanna arving til de spanske kongerikene. Hennes to yngre søsken var Maria (dronning av Portugal) og Katarina (dronning av England). Den kastiljanske Cortes anerkjente i 1502 Johanna som arving til Castillas trone, og hun fikk tittelen fyrstinne av Asturias. Samme år sverget den aragonske Cortes troskap til henne.
== Dronning av Castilla ==
Da hennes mor, Isabella I, døde i november 1504, ble Johanna regjerende dronning av Castilla. Filip ble konge iure uxoris (dvs. i kraft av sitt ekteskap). Johannas far, Ferdinand II, opphørte samtidig å være konge av Castilla, men Isabellas testamente gav ham rett til å styre når Johanna måtte være fraværende eller uten vilje til selv å herske, frem til Karl I, den fremtidige Karl V av det tysk-romerske rike, sin 20. fødselsdag. Ferdinand ignorerte dette og titulerte seg selv konge av Castilla, med sin datter Johanna som dronning. I 1505 fikk han Cortes med på å gjøre ham til formynder for den stadig mer sinnssyke Johanna, men han møtte motstand fra Filip. De preget begge mynter med seg selv som konge av Castilla og Johanna som dronning.
=== Striden om kronen ===
Ferdinand forsøkte å vinne fransk støtte ved å gifte seg med Germaine de Foix, Ludvig XIIs niese, men dette gjorde bare Filip mer populær. I januar 1506 forlot Filip Flandern sammen med sin kone, og drog mot Castilla. De forliste utenfor kysten av England og oppholdt seg der som Henrik VIII og Katarina av Aragóns gjester. De reiste ikke videre før 21. april, og kom hjem til gryende borgerkrig. Filip kan ha planlagt å gå i land i Andalucía for å samle støtte mot Ferdinand blant adelen der, men valgte i stedet La Coruña på nordvestkysten av Den iberiske halvøy. Her gikk den kastiljanske adelen over på Filips side, og da denne endelig møtte sin svigerfar 20. juni 1506, sa Ferdinand fra seg kravet på Castilla. De ble enige om å utelate Johanna fra statsstyret, på grunn av hennes sviktende mentale helse. Imidlertid gikk Ferdinand straks tilbake på avtalen, og selv om han trakk seg ut av Castilla, holdt han fast på retten til å gripe inn på sin datters vegne.
=== Filips død ===
9. juli 1506 ble Filip og Johanna kronet til konge og dronninger av Castilla og León. 25. september samme år døde Filip plutselig av tyfus mens han oppholdt seg i Burgos (det gikk rykter om at han skulle ha blitt forgiftet på Ferdinands ordre). Johanna var da svanger med deres sjette barn. Hun forsøkte å styre landet selv, men uroen vokste. Et regentkonsil under Ximénes de Cisneros, erkebiskopen av Toledo, klarte ikke å bringe landet under kontroll. Hungersnød og pest tok livet av store deler av befolkningen, kanskje så mye som halvparten. Kong Ferdinand vendte tilbake til Castilla i juli 1507. Hans inntog sammenfalt med at pesten og hungersnøden avtok i styrke, slik at mange fikk inntrykk av at hans gjenkomst hadde bragt landet hell.
=== Ferdinand IIs forstanderskap ===
Ferdinand møtte Johanna i Hornillos 30. juli 1507. Han presset henne til å gi fra seg makten over Castilla, hvilket hun motstrebende gikk med på, men hun nektet å underskrive avståelsen. Heretter fungerte hun som dronning bare i navnet, og Ferdinand ble riksforstander av Castilla i 1510. Johanna ble sendt til Santa Clara-klostret i Tordesillas, hvor hun ifølge enkelte kilder bragte med seg sin avdøde husbonds legeme.
== Dronning av Castilla og Aragón ==
Heller ikke gjennom sin annen hustru fikk Ferdinand en mannlig arving, og dermed falt hans riker til Johanna ved hans død. Han mislikte dattersønnen Karl I, som var født og oppvokst i Flandern, og ville først gjøre Karls lillebror Ferdinand til arving. Imidlertid lot han seg overtale til å gjøre om beslutningen, og da han døde i 1516 ble kongedømmene Castilla, León og Aragón, samt deres oversjøiske besittelser, overlatt Johanna og Karl. Mens Karl ennå var i Flandern, ble Aragón styrt av Ferdinand IIs uekte sønn Alonso de Aragón, mens Castilla og León fremdeles ble administrert av erkebiskopen av Toledo. En gruppe adelsmenn under ledelse av hertugen av Infantado forsøkte å gjøre prins Ferdinand (Johannas nevø) til konge, men mislyktes.
I 1517 ankom Karl I Asturias ved Biscayabukten. 4. november møtte han og hans søster Eleonore Johanna i Tordesillas. Hun lot Karl regjere sammen med henne som medkonge, men fortsatte selv sitt tilbaketrukne liv. Den kastiljanske Cortes viste sin misbilligelse overfor Karl ved å titulere ham deres høyhet, heller enn deres majestet, som de forbeholdt Johanna. Imidlertid anså ingen henne for å være istand til å styre.
== Comunerosopprøret ==
I 1520 brøt Comunerosopprøret ut. Opprørerne motsatte seg det de oppfattet som en fremmed hersker. For å gi opprøret legitimitet vendte de seg til Johanna, som formelt fremdeles var den egentlige herskerinne. Hun var ikke uten velvilje, men av frykt for at en støtteerklæring til opprørerne ville skade både landet og hennes sønn, avstod hun fra å gi noen slik støtte. Året etter seiret Karl I i slaget ved Villalar, og med det var opprøret over.
== Senere liv ==
Johanna kom aldri over sjokket etter Filips plutselige død i 1506, og hun nektet å skille lag med hans balsamerte lik. Fra 1509 og frem til sin død bodde hun under bevoktning i Santa Clara-klosteret i Tordesillas. Hun var Spanias lovlige dronning i sønnen Karls lange regjeringstid. Hun kan ha vært rammet av en rekke mentale sykdommer, som depresjon eller schizofreni. Samtidig virker det som tilstanden forverret seg med alle dødsfallene rundt henne: To eldre søskens død, søstersønnen Miguels død, morens og særlig ektefellens død. Det må også bemerkes at både ektefellen og sønnen Karl hadde alt å vinne på at Johanne ble erklært uskikket til å styre.Som ung fulgte Ignatius Loyola kongens skattmester til Tordesillas, der dronningen bodde med sin yngste datter Katharina. I mange år skal han ha vært hemmelig forelsket i prinsesse Katharina, «hans hjertes hemmelighet». Oppholdet skal ha tæret hardt på Johannas mentale og fysiske helse. Hun fryktet at noen av nonnene ville ta livet av henne (en beskyldning som hverken har latt seg bevise eller motbevise), og hadde blant annet problemer med å spise, sove, bade og kle på seg. Mot slutten av livet var hennes helse svært skral, og hun hadde vondt for å bevege seg. Langfredag, 12. april 1555 døde hun, 75 år gammel. Hun er gravlagt i det kongelige kapell i Granada, sammen med sine foreldre, sin ektemann og sin nevø Miguel de la Paz. I Tordesillas kan man i dag besøke klostret hvor hun ble holdt innesperret i femti år av sitt liv, og der finnes også en statue av henne.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joanna of Castile – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johanna av Castilla hos The Peerage | Castilla (spansk: Castilla, også kjent som Kastilien eller Kastilla i Skandinavia) var en spansk historisk region med uklare grenser som er resultatet av en gradvis integrering av kongedømmet Castilla med dets naboer til å bli Castillas krone og senere kongeriket Spania da det ble forent med Aragóns krone og kongedømmet Navarra. | 4,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8v%C3%A6r | 2023-02-04 | Røvær | ['Kategori:59,4°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Haugesund', 'Kategori:Fiskevær i Rogaland', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Øyer i Haugesund'] | Røvær er en øygruppe i Haugesund kommune i Rogaland. Øygruppen ligger rundt ti kilometer nordvest for Haugesund sentrum, og består av noen større og mange mindre øyer. Røvær er også navnet på øygruppens største øy og den største bosetningen. Øya Røvær er 2,2 kilometer lang, 1,3 kilometer bred og har et samlet areal på cirka 1,4 kvadratkilometer. Grunnkretsen Røvær hadde rundt 76 innbyggere per 1. januar 2021. Røværs høyeste punkt er Bråvarden på 46 moh.
| Røvær er en øygruppe i Haugesund kommune i Rogaland. Øygruppen ligger rundt ti kilometer nordvest for Haugesund sentrum, og består av noen større og mange mindre øyer. Røvær er også navnet på øygruppens største øy og den største bosetningen. Øya Røvær er 2,2 kilometer lang, 1,3 kilometer bred og har et samlet areal på cirka 1,4 kvadratkilometer. Grunnkretsen Røvær hadde rundt 76 innbyggere per 1. januar 2021. Røværs høyeste punkt er Bråvarden på 46 moh.
== Historie ==
Ingen er helt sikre på hvor navnet Røvær stammer fra. Man vet at "vær" stammer fra at øya var et fiskevær/fiskerihavn. Mens noen mener at første stavelsen Rø har med fargen rød å gjøre, og at det ofte er rød himmel ved solnedgang over øya. Noen tror det har med røyk å gjøre og sier at noen på fastlandet så røyk fra øya etter svartedauen og forsto det var folk i live. Og noen sier det kommer av gammelnorsk "rodharf" som betyr fiskehov.
Rundt om på øyene er det funnet flere mindre boplasser fra stein- og jernalderen. Det er også funnet flint og ei steinøks arkeologene sier skal være ca. 5000 år gammel. I 1988 var arkeolog Per Haavaldsen fra arkeologisk museum i Stavanger i Grønavikjo. Det ble funnet 14 hustufter, de eldste fra yngre jernalder. De synes å ha vært i bruk fra folkevandringstida og frem til tidlig middelalder. Folk har antakeligvis ikke bodd der hele året. Men brukte hyttene i fiskerisesongene, noe som viser at det også i forhistorisk tid har eksistert et organisert sesongfiske langs kysten.
Folketellingen i 1701 står Røvær oppført med fem menn mellom 20-70 år og tre gutter mellom 2 og 11 år. Jenter og kvinner ble ikke telt. Det lave folketallet holdt seg fram til midten på 1800-tallet da folketallet i Norge steg kraftig. Svært godt sildefiske på sørvestlandet i denne perioden gjorde at flere valgte å bosette seg her. På det meste kunne det være så mange som 20 000 fiskere stasjonert på øya under fiske. Uten toalett og utilstrekkelig med vann kunne dette føre til en del problemer. Mellom 1850 og 1900 skjedde det en rekke forandringer. Flere store sjøhus ble satt opp for salting av sild. Det var også flere butikker på øya og bakeri. I 1848 fikk Røvær posttjeneste i sildetiden 1. januar-15. mars. Men denne ble lagt ned 4. feb 1850. Først 1. juli 1887 åpent postkontor på Røvær. Kanalen mellom Røvær og Urd som forbinder ankerplassene Bekkarvik og Suggevågen ble utbedret og gravd dypere og breiere for å passe de større fiskeskøytene. I 1892 ble bedehuset på Røvær bygget. Det var finansiert av fiskerfondet. Telegraflinjen Haugesund-Røvær sto ferdig i slutten av juli 1866. Telegrafen hadde varierende åpningstid. Den åpnet mellom 7. og 19. januar og stengte mellom 16. mars og 10. april, alt ettersom når silden kom. I 1902 blir det telefonstasjon på øyen og telegrafen blir nedlagt i 1909. I 1906 ble det bestemt at det skulle bygges skole og lærerbolig sammen. Før dette hadde lesesalen i bedhuset blitt brukt til skole.Røværulykken. Den 13. oktober 1899 var det en stor ulykke som rammet øysamfunnet og gjorde øyas navn kjent utover hele landet. Av øyas om lag 130 innbyggere, omkom 30 på vei hjem fra en begravelse på Udland kirkegård i Skåre kommune (nå Haugesund). Da båten ble tatt av en plutselig uvær. Også på Titran kom uværet brått på og mange fiskere der mistet livet i titran-ulykken. På Røvær satt 12 enker med 36 farløse, ukonfirmerte barn igjen. Nesten alle på øya mistet noen av sine. Hele landet ble mobilisert da de hørte om ulykken, og pengeinnsamlinger ble satt i gang for å støtte de gjenværende enker og barn.
2. verdenskrig. Tor Otto Gautesen var født og oppvokst på Røvær. Han falt 9. april ombord på PS Eidsvold i slaget ved Narvik. Han ble bara 20 år gammel. Etter krigen ble det reist et minnesmerke som står ved bedhuset i dag. På øyas høyeste topp, Bråvarden på 43 moh, ble det bygget en utkikks-bunker og bolig til tyske soldater under krigen. Her var det satsjonert 8 mann fra august 1940. De fulgte med på skips- og flytrafikken på sletta og vest i havet og hadde radiokontakt med Hagland-festning som ligger nord i Haugesund med flere kanonstillinger. 13. mars 1945 ble det tyske dampskipet DS Paris senket sør for Røvær mellom Bjørkevær og Kvaløy. 3 norske MTBer var sendt på oppdrag fra Shetland. MTB 715 fikk motorproblemer. Dermed var det bare MTB 717 med kapteinløytnant Herlofsen og MTB 711 med løytnant Sveen igjen. De oppdaget en tysk konvoi med Paris som eskorte skip. Den var på vei ut fra Haugesund og på vei vest av Karmøy ettersom Karmsundet var minelagt. Begge MTBene fyrte av torpedoer da avstanden var nede i 1000 meter. Men kun MTB 771 med Sveen traff og D/S Paris eksploderte. Av de 180 om bord omkom 104 (en kilde sier 86).Befolkningen nådde en topp rundt 1950, da var det ca. 170 fastboende på Røvær. Så minket sildefisket. Båter ble solgt, flere familier flyttet og siden den gang har folketallet uunngåelig variert med jevne mellomrom. I 1955 stod broen mellom Røvær og Urd ferdig. Da slapp alle som bodde på Urd å måtte gå i båt for å komme seg til skolen og butikken.
== Skole og barnehage ==
I 1972 ble det åpnet ny skole på øya. I dag er det 12 elever fra 1. til 10. klasse. Røvær barnehage ble utvidet til heldagsbarnehage 1. august 2008 og det ble bygd et nytt barnehagebygg i 2009 like ved skolen. I 2004 ble det bygget ny ballbinge.
== Røvær bedehuskapell ==
Røvær bedhuskapell ble oppført i 1892 og velsignet som kapell i 1915.
== Rutebåten ==
Det går hurtigbåt mellom Haugesund sentrum og Røvær. med noen avganger innom Feøy. Rutebåten har 8-10 daglige avganger. I 2019 overtok Norled båtforbindelsen til Røvær og Feøy. Det ble da bygget to nye katamaraner MS «Fjordled» og MS «Fjordøy». MS «Fjordled» ble bygget som hybridbåt og var den første av sin sort i Norge. Båtene holder en hastighet på rundt 20 knop. MS «Fjordøy» er nå bygget om til helelektrisk drift. Før Norled overtok ruten i 2019 hadde det lokale firmaet Røværfjord AS drevet ruten i lengre tid, med fartøyet ved samme navn.
== Næringsliv ==
På Røvær kan man fremdeles finne folk som lever av fiske og det er flere fiskebåter på øya. Det er også to gårdsbruk på øya som driver helt/delvis.
Røvær landhandel er øyas nærbutikk. Den ligger på hurtigbåtkaien og ble pusset opp i 2020-21. Den er heltidsåpen hele året. Butikken er betjent på dagtid, og selvbetjent på kveld/natterstid.
Røvær kulturhotell ble etablert i 2005 av blant annet søstrene Ingunn og Helga Rasmussen som ville skape arbeidsplasser på øya. Hotellet er ligger på øya Urd ved Sandsundet. Det er åpnet hele året og holder diverse konserter og arrangement.
Røvær Sjøhus har åpen kafé i sommermånedene. Her serveres de berømte Røværkomlene. Sjøhuset blir også brukt til leirskole av alle sjetteklassingene i Haugesund høst og vår. Her lærer de om fiske og seiling. Huset var opprinnelig silde-salteri og butikk. Disken kafeen bruker er den originale som sto i butikken. Men ellers er sjøhuset restaurert flere ganger senest i 2020 da gulv ble byttet og hele taket ble fornyet. Uteområdet ble også fornyet.
Røvær Fjordbruk. Det har vært drevet havbruk her siden 1997, da Røvær Fiskefarm startet med kveite. I 2002 fikk selskapet konsesjon for oppdrett av laks, og byttet navn til Røvær Fjordbruk. Alsaker Fjordbruk kom inn på eiersiden, og Røvær Fjordbruk ble et datterselsap i konsernet. Alsaker Fjordbruk er en av Norges ledende produsenter av laks, og har hovedkontor på Onarheim på Tysnes.
Røvær Havbrukssenter. Senteret ble åpnet i 2018 og er det første visningssenteret i Rogaland. Garp står for designet av senteret. Det er Røvær Fjordbruk og Alsaker Fjordbruk som står bak Røvær Havbrukssenter. Arbeidet med å få et visningssenter startet i 2014, og i september 2016 ble Røvær Fjordbruk AS tildelt en visningstillatelse. I mai 2017 kom den endelige godkjenningen av senterets utseende og innhold, og byggingen kunne starte. Visningssentrene skal øke kunnskapen om akvakultur hos publikum, være med på å bygge et godt omdømme for næringen, og bidra til at flere får øynene opp for alle mulighetene i havet: Senteret er i to bygninger. Hovedbygningen er ved Bedehuset og her er det utstilling om havnasjonen Norge og livet i havet rundt Røvær. Det er også spill og quizer på skjermer. Det andre bygget ved sjøhuset. Her er det akvarium og sløyerom. Havbruksenteret har også ribturer til oppdrettsmerdene og litt rundt på øya. Senteret er gratis. Mens ribturene må betales for.
Nedrebø Båtplassutleie samt gjestehavn. Det ble bygget ut flytebrygger og åpnet for båtturister i 2012. Her er det tilrettelagt med strøm ved bryggene. Det er også toaletter og dusj. Bryggene ligger på Urd midt på Suggevågen.
== Festivaler ==
På øya blir det arrangert Komlejazz på torsdagen og Laksejazz på fredagen, som en del av sildajazzen Haugesund er kjent for. Det er også som regel konserter og arrangementer på Hotellet.
== Se også ==
Røvær-ulykken tok livet av nesten en tredjedel av befolkningen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
https://rovar.no/opplev-oya-var/
https://rovarhavbrukssenter.no/om-senteret/
Besøk Røvær – Stiftelsen Røvær
(http://www.rovarkulturhotell.no)
https://www.facebook.com/nedrebobatplassutleie/about/
https://ut.no/tur/1111841/kart#12.47/59.43246/5.10599 | Røvær er en øygruppe i Haugesund kommune i Rogaland. Øygruppen ligger rundt ti kilometer nordvest for Haugesund sentrum, og består av noen større og mange mindre øyer. | 4,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erwin_Rommel | 2023-02-04 | Erwin Rommel | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militære opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Personer fra Landkreis Heidenheim', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Påtvungent selvmord', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyske generalfeltmarskalker', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Johannes Erwin Eugen Rommel (født 15. november 1891 i Heidenheim i Tyskland, død 14. oktober 1944 i Herrlingen) var en tysk generalfeltmarskalk. Han var sjef for det tyske Afrikakorpset under den andre verdenskrig, og ble kjent under kallenavnet «Ørkenreven». Han ble tvunget til å ta sitt eget liv på grunn av mistanke om deltagelse i kupplaner mot Hitler.
Rommel var langt på vei selvlært. Han hadde stor suksess med sin taktikk under første verdenskrig, men fikk ikke ytterligere opplæring i mellomkrigstiden og tjenestegjorde heller ikke ved generalstaben. Rommel skilte seg fra samtidige tyske offiserer med en hurtig og improvisert tilnærming. Annen forskning tyder på at han før krigen var respektert innenfor offiserskorpset og at han under invasjonen av Frankrike holdt seg til tysk militær doktrine. Rommels seire ble oppnådd med underlegne militære styrker og uten flystøtte. Charles Marshall mente at Rommel var taktisk dyktig, men at han hadde problemer med å drive omfattende strategisk planlegging og å delegere oppgaver. Rommels arbeidsform var «å være overalt» og «gjøre alt». Ingen soldater under Rommels kommando ble dømt for krigsforbrytelser og allierte fanger fikk god behandling.
| Johannes Erwin Eugen Rommel (født 15. november 1891 i Heidenheim i Tyskland, død 14. oktober 1944 i Herrlingen) var en tysk generalfeltmarskalk. Han var sjef for det tyske Afrikakorpset under den andre verdenskrig, og ble kjent under kallenavnet «Ørkenreven». Han ble tvunget til å ta sitt eget liv på grunn av mistanke om deltagelse i kupplaner mot Hitler.
Rommel var langt på vei selvlært. Han hadde stor suksess med sin taktikk under første verdenskrig, men fikk ikke ytterligere opplæring i mellomkrigstiden og tjenestegjorde heller ikke ved generalstaben. Rommel skilte seg fra samtidige tyske offiserer med en hurtig og improvisert tilnærming. Annen forskning tyder på at han før krigen var respektert innenfor offiserskorpset og at han under invasjonen av Frankrike holdt seg til tysk militær doktrine. Rommels seire ble oppnådd med underlegne militære styrker og uten flystøtte. Charles Marshall mente at Rommel var taktisk dyktig, men at han hadde problemer med å drive omfattende strategisk planlegging og å delegere oppgaver. Rommels arbeidsform var «å være overalt» og «gjøre alt». Ingen soldater under Rommels kommando ble dømt for krigsforbrytelser og allierte fanger fikk god behandling.
== Tidlig liv ==
Rommel ble født i Heidenheim i delstaten Württemberg. Han var sønn av en protestantisk skolelærer, Erwin Rommel den eldre, og hans kone Helene von Luz. Morfaren Karl von Luz var Regierungspräsident, det vil si administrativ leder av et av regjeringsdistriktene i Württemberg. Rommel planla å bli flyingeniør, etter påtrykk fra sin far. Han meldte seg i stedet som frivillig til det 124. tyske infanteriregiment som offiserskadett i 1910. Han ble uteksaminert fra krigsskolen i Danzig i november 1911 og utskrevet som løytnant i januar 1912.I mars 1911 i Danzig møtte han den da 17 år gamle polsk-italiensk-ættede Lucia Maria Mollin («Lucie»), som han giftet seg med i 1916. Rommel hadde tidligere truffet den 20-årige fruktselgeren Walburga Stemmer, som han i 1913 fikk datteren Gertrud med. Dette barnet utenfor ekteskap var lenge en vel bevoktet hemmelighet, og ble senere, under det tredje rike, omtalt som hans niese.
I 1928 fikk Rommel og hans ektefelle Lucie sønnen Manfred, som senere ble overborgermester i Stuttgart.
== Rommel under første verdenskrig ==
Under første verdenskrigs første fase tjenestegjorde han på vestfronten i Frankrike, der han ble tildelt Jernkorset av 1. klasse for tapperhet i Argonnerskogen sør i Ardennene.
Senere ble han kompanikommandant for Württemberg alpejegerbataljon ved den rumenske og deretter ved den italienske fronten. Mens han tjenestegjorde i denne avdelingen, fikk han ry på seg for å kunne fatte raske taktiske beslutninger som skapte forvirring hos fienden. Rommel ble såret tre ganger og mottok Jernkorset av 1. og 2. klasse.
Han ble også den til da yngste mottager av Preussens høyeste militære orden, Pour le Mérite. Dette var en orden som ellers var forbeholdt generaler; Rommel var bare Oberleutnant. Det skapte først noe forviklinger da en annen tysk militæravdeling (med urette) ville ta æren for den seieren det dreide seg om. Han fikk ordenen etter å ha deltatt i kampene i fjellene mellom Slovenia og det nordøstlige Italia.
Under kampene ved Isonzo deltok hans bataljon på Soca-fronten. Hans bataljon spilte en avgjørende rolle under sentralmaktenes seier over italienerne ved slaget ved Caporetto, der den tok 3 000 italienske soldater til fange.
Den prøyssiske ordenen fikk Rommel på grunn av sin innsats ved erobringen av Matajur i De julianske alper den 26. oktober 1917. Stormingen av fjellet ledet han med en styrke på bare 100 mann. Likevel greide tyskerne å ta til fange 150 italienske offiserer, 9 000 mann og erobre 81 artillerikanoner. Det italienske nederlaget i kampene i oktober og november var samlet sett helt knusende.
I en kortere periode kjempet Rommel i det samme infanteriregiment som Friedrich Paulus, som også ble senere general under Hitler.
I januar 1918 ble Rommel overført til stabskommando, i Generalkommando 64, der kan ble forfremmet til kaptein (Hauptmann) i oktober. Han vendte deretter tilbake til det 124. infanteriregiment i Weingarten.
== Mellomkrigstiden ==
Etter krigen arbeidet han som kommandør på regimentnivå, og var instruktør ved Dresden Infanteriskole (1929–1933). Han ble forfremmet til major i april 1932, og i oktober 1933 ble han bataljonskommandant i det 17. infanteriregiment forlagt i Goslar ved Harzfjellene i Nord-Tyskland.
Hitler krevde etter maktovertakelsen troskapsed til sin person fra de militære. På den måten ble Hitler i stand til en mer personlig styring av de væpnede styrker enn mange tidligere tyske ledere. Hitler ble først oppmerksom på Rommel i 1934 da han sammen med Goebbels og Himmler kom for å inspisere soldatene i Goslar. I 1935 ble Rommel gjort til liaisonoffiser mellom Krigsministeriet og Hitlerjugend. Rommel var instruktør ved krigsskolen i Potsdam (1935–1938). Der fikk han fullført boken «Infanterie greift an» (Infanteriet i angrep) og fikk den utgitt i 1937. Den ble brukt som lærebok og oppslagsverk, og det er liten tvil om at Hitler lot seg imponere av den. Den er også i etterkrigstiden blitt betraktet som en ypperlig innføring i emnene den tar for seg.
Etter den tyske innmarsj i Sudetenland, de vestlige tyskspråklige områder av det daværende Tsjekkoslovakia, høsten 1938, bestemte Hitler seg for å besøke de nye områdene. Han utnevnte da Rommel til leder av «Führerbegleitbrigade» (livgarden). I november 1938, mens Rommel var oberst, fikk han kommandoen over krigsskolen ved Wiener Neustadt i det annekterte Østerrike.
Da Hitler i mars 1939 okkuperte hele Tsjekkoslovakia, utpekte han Rommel til kommandør for sitt mobile hovedkvarter under okkupasjonen av Praha.
== Andre verdenskrig ==
Rett før invasjonen av Polen ble han forfremmet til generalmajor og fikk da ansvaret for Hitlers sikkerhet under dennes mange besøk ved fronten. På denne tid kom Rommel tettere på Adolf Hitler enn mange andre offiserer. Rommel ble som mange andre tyskere, uansett om de var nasjonalsosialister eller ikke, fjetret av Føreren. Rett etter innledningen av felttoget i Polen skrev han i et brev til sin kone:
«Det er vel vidunderlig at vi har en slik mann. Det utstråler fra ham en magnetisk, kanskje hypnotisk kraft, som har som sitt dypeste utspring i at den tro at han skulle være kalt av Gud eller av Forsynet til å føre det tyske folk «hen opp til solen». I mangt et øyeblikk taler han som en profet fra det dypeste av sitt vesen.»Hitler opplevde Rommel som en lojal støttespiller, noe Hitler blant annet ga uttrykk for i 1942: «Han står oss nasjonalsosialister ikke bare nær, han er en nasjonalsosialist.»Under invasjonen av Polen ble Rommel svært klar over hva de tyske stridsvognenheter kunne utføre i nær koordinasjon med artilleri og flystøtte, og i samarbeid med motorisert og raskt fremrykkende infanteri. Kort tid etter at invasjonen av Polen var over, bad han Hitler om å få kommandoen over syvende panserdivisjon, til tross for at han selv var infanterist. Hitler presset utnevnelsen gjennom mot overkommandoens innvendinger om at Rommel manglet rett militærfaglige bakgrunn. Rommel sjokkerte sine nye underordnete i panserdivisjonen da han hilste dem med Heil Hitler ved ankomst.
=== Belgia-Frankrike 1940 ===
Den 5. februar 1940 fikk han kommandoen over 7. panserdivisjon, som ble del av det XV. panserkorps under general Hoth. Rommels divisjon ble senere kalt spøkelsesdivisjonen (opprinnelig av franskmennene) fordi de aldri kunne vite hvor den var og ville angripe fra. Tilnavnet skyldtes divisjonens svært raske fremrykning gjennom Ardennene og kryssing av elven Meuse ved Dinant i Belgia, dens inntrengning gjennom forsvarernes rekker og dype inntrengning retning Den engelske kanal (jf. Blitzkrieg).
Invasjonen var begynt den 10. mai, og allerede den 12. mai stod Rommel i Yvoir ved Meuse, en nokså smal elv som franskmennene av grunner som i dag er vanskelige å forstå, anså som en formidabel invasjonshindring. Broen ved Yvoir var blitt sprengt, og Rommel rykket sørover der man ved landsbyen Houx kom over et vannhøydereguleringsanlegg som spente over hele elvens bredde. I ly av nattemørket fikk Rommel noen tropper over, og ved daggry hadde de fått i gang en ferjetjeneste der de tunge stridsvognene ble dratt over elven på pongtongflåter som ble holdt oppe av stålvaiere. Den 14. mai var et nytt brohode sikret ved Bouvinges, og Rommels stridsvogner rykket raskt fremover. Den 18. mai stod divisjonen hans i Cambrai. Der var de svært sårbare for franske motangrep, men franskmennene var for forfjamsede til å slå til. Noe senere stod Rommel foran bedre pansrede britiske stridsvogner ved Wailly, sørvest for Arras. Da tyskerne ikke kom noen vei, foretok Rommel en serie omdisponeringer som åpnet for fremrykning i en ny retning, og den 26. mai kommanderte han sin egen og den 5. panserdivisjon under angrepet på Lille. Hitler var henrykt, og kort tid etter kunne Rommel føre sine styrker helt frem til kysten (8. juni, ved Les Petites Dalles mellom Dieppe og Fecamp). Få dager etter kapitulerte et dusin generaler og 13 000 fiendtlige styrker for Rommel.
Den 17. juni var «spøkelsesdivisjonen» atter på fremmarsj, denne gangen mot havnebyen Cherbourg. Etter en rekordlang fremrykning på 300 km på én dag begynte bombardementet mot Cherbourgs forsvarsverker den 18. juni. Da byen falt, overgav 30 000 franske tropper seg til Rommel.
=== Invasjonsforberedelser ===
Etter at Frankrike overgav seg den 21. juni, kunne Rommel, etter noen tids hvile med familien i Wiener Neustadt, begynne på forberedelsene av Operation Seelöwe, den tyske invasjon av England. Rommels panserstyrker hadde intensive øvelser som blant annet involverte på- og avlossing på ombygde elvelektere som skulle frakte stridsvogner over Den engelske kanal. Invasjonen ble utsatt etter noen måneder og senere helt avblåst, da Luftwaffe ikke lyktes i sine invasjonsforberedende flyangrep og tapte Slaget om Storbritannia.
=== Afrika 1941–1943 ===
Erwin Rommels store dyktighet på vestfronten gjorde at han ble gitt kommandoen over tyske tropper, 5. lette og senere 15. panserdivisjon, som var sendt til Libya i begynnelsen av 1941 for å støtte de italienske stykene der. Denne tyske styrken utgjorde Det tyske Afrikakorps (Deutsches Afrikakorps). Det var i Afrika Rommel fikk tilnavnet «ørkenreven».
Rommel tilbragte mesteparten av 1941 med å bygge opp sin egen organisasjon og reorganisere de italienske enhetene som hadde lidd en serie nederlag mot britene under generalmajor Richard O'Connor.
En offensiv presset britene ut av Libya. Rommel var under ordre om ikke å fortsette fremrykningen sin forbi oasen Maradah, men han brøt den ordren. Han ble stanset akkurat på den egyptiske grense ved Helfaya-passet. Dit hadde han avansert til tross for innvendinger fra staben hans og divisjonskommandantene. Han hadde håpet at den raske fremrykningen, som utflankerte den viktige havnen Tobruk, ville føre til at storparten av de allierte styrker ville bli innesperret og omringet i en lomme der. Men slik gikk det ikke; fremrykningen forbi Tobruk skjedde ikke raskt nok på grunn av de altfor lange forsyningslinjene. Og ettersom veien Rommel fulgte ikke gikk sammen med kystveien østover fra Tobruk, ble ikke de allierte styrkene der fullstendig avskåret tidlig nok. Og de første av Rommels angrep nordover løp på grunn av ørkenstormer så å si ut i sanden.
I det omringede Tobruk holdt de allierte styrker ut under den australske general Leslie Morshead. Den alliertes øverstkommanderende, general Archibald Wavell gjorde to mislykte forsøk på å komme Tobruk til unnsetning (Operation Brevity og Operation Battleaxe). At begge slo feil, må også tilskrives at angrepene var for hastige og dårlig forberedt, noe som igjen må ses i sammenheng med Churchills store utålmodighet.
For Rommel var erobringen av Tobruk svært viktig av logistiske grunner, og at han mislyktes med det satte hans karriere i fare. Han var også utålmodig, slik at de dårlig forberedte angrepene i mindre skala som han iverksatte, alle kunne slås tilbake av forsvarerne. Etter en tid var situasjonen slik at et eventuelt utbruddsforsøk fra Tobruk høyst sannsynlig ville kunne nå frem til El Adem. Dette ville ha kuttet Afrikakorpsets kommunikasjonslinjer. Men general Morshead skjønte ikke hvilken mulighet han hadde; hans militæretterretning overvurderte de tyske styrkenes størrelse.
Rommel var i en vanskelig situasjon, men fikk ikke de forsterkninger han bad så innstendig om. Han var ikke populær i den tyske overkommando etter sitt brudd på ordren om ikke å avansere forbi Maradah, men uansett hadde Berlin lite å avse ettersom hovedfokus nå var satt på den massive troppeoppbyggingen før det planlagte angrepet på Sovjetunionen. Halder, som aldri hadde vært noen Rommel-beundrer, og som nå var svært bekymret over de store tapene småangrepene mot Tobruk hadde ført til, sendte general Friedrich Paulus for å sette Rommel på plass. General Paulus forbød Rommel å fortsette småangrepene, men heller planlegge et systematisk storangrep.
Den britiske øverstkommanderende, general Wavell, hadde heller ikke gjort det så skarpt; hans Operation Battleaxe hadde vært en kostbar fiasko, og han ble byttet ut med øverstkommanderende for India, general Claude Auchinleck. Nå ble det Auchinlecks tur å sette i gang en storoffensiv for å komme Tobruk til unnsetning. Angrepsplanen hans inneholdt en finte som skulle lokke tyskerne til et motangrep nettopp der britene ønsket seg det. Men da Rommel ikke spilte på lag, men ble stående, ble det britene som foretok seg noe overilet og rykket for langt frem. De hadde imidlertid ilt forbi både minefelter og antitankposisjoner, og hadde også forsømt å føre frem tilstrekkelig artilleri. Dermed ble de et lett bytte for tyskerne.
Rommel, som frem til dette tidspunktet hadde forholdt seg meget smart, gikk da alt for overmodig til verks. Igjen så han bort fra råd fra sine offiserer og bestemte seg for å presse britene enda lenger mot øst og forbi deres utgangsposisjon. Han la også inn en omgående flankemanøver i ørkenen. Rommel visste at det ville bli et drøyt stykke for hans styrker under vanlige forhold, men hadde kanskje overbevist seg selv om at den britiske soldat nå sikkert var så traumatisert av det blodige kaoset de hadde vært igjennom, at de ville legge på flukt ved synet av de første tyske stridsvognene som nærmet seg. Men: Slik gikk det ikke. Hans styrker led kraftig under alliert antistridsvognskyts, og da de spredte seg ut i ørkenlandskapet ble de tatt under effektiv beskytning fra RAF. Tyskerne klarte ikke en gang å holde sine egne utgangsposisjoner. Forvirringen var så stor at Rommel og hans stab på et tidspunkt dumpet opp i et nyzealandsk felthospital som fremdeles var under alliert kontroll. Rommel «spurte om det var noe de trengte, lovet britene (sic) medisinsk utstyr og kjørte uhindret unna».Crusader ble til slutt et nederlag for Rommel. Etter flere ukers kamper beordret Rommel retrett av alle sine styrker fra Tobruk-området (7. desember 1941) og mot El Agheila. De allierte fulgte på og håpet å avskjære de retirerende tyske styrkene. Men Rommels motangrep den 20. januar 1942 rev opp de allierte styrkene. Afrikakorpset gjeninntok Benghazi, og de allierte trakk seg tilbake mot Tobruk der de begynte å bygge forsvarsstillinger.
Den 24. mai 1942 gikk Rommel til angrep. Britene ble grundig nedkjempet i en klassisk Blitzkrieg, og i løpet av noen uker var de presset tilbake inn i Egypt. Rommels offensiv ble til slutt stoppet ved den lille jernbanestasjonen El Alamein, snaut 100 km fra Kairo. Rommel tapte det første og månedslange slaget ved El Alamein (1. juli|1.–27. juli 1942) fordi han led under ørkenkrigens evige problem: lange forsyningslinjer. Britene var derimot svært nær sine forsyningsbaser og hadde uthvilte tropper til disposisjon. Rommel forsøkte å slå seg igjennom de britiske linjene ved slaget ved Alam Haifa. Han ble stanset av den nylig ankomne britiske kommandanten, generalløytnant Bernard Montgomery. Med dette hadde de allierte stoppet aksemaktenes fremrykking mot Kairo.
Med britiske styrker fra Malta som forhindret forsyninger fra sjøen, og de massive distansene de måtte dekke i ørkenen, kunne ikke Rommel holde El Alamein for alltid. Likevel holdt han stand frem til det andre slaget ved El Alamein (21. oktober – 2. november 1942). Rommel var i Europa da britene angrep, men vendte raskt tilbake til fronten.
Hitler beordret Rommel til å holde forsvarsstillingen, men Rommel forstod at Afrikakorpset i så fall ville bli utslettet og gjennomførte i stedet en rask retrett, i en operasjon der mesteparten av de italienske styrkene ble ofret. Etter slaget om El Alamein var Afrikakorpset en sterkt redusert avdeling, men tilbaketoget ble utført på kløktig vis gjennom Libya før Rommel nådde Tunisia. Her forskanset han seg i påvente av angrep fra både øst og vest. Rommel møtte i februar 1943 for første gang amerikanske styrker. Det var et uerfarent amerikansk armekorps, og Rommels styrker slo dette tilbake under Slaget ved Kasserinepasset.Hitler nektet å oppgi Afrika, og Rommel måtte derfor gå i stilling i de gamle franske grensebefestningene i Mareth-linjen i Tunisia. Disse ble raskt nedkjempet, blant annet takket være den britiske Churchill-stridsvognens overlegne evner til å klatre. Rommel forlot deretter Afrika etter å ha blitt hjemkalt av Hitler, og de gjenværende delene av Afrikakorpset endte i alliert krigsfangenskap etter kapitulasjon ved Tunis 13. mai 1943.Rommel kommuniserte direkte med Hitler fra Nord-Afrika og gikk utenom tysk/italiensk hovedkvarter. Rommels assistent, SS-offiseren Alfred Berndt, beholdt kontakten med sin tidligere sjef, Joseph Goebbels. Rommel brukte i noen tilfeller den gode forbindelsen til Goebbels for å påvirke Hitler. Goebbels bidro også til å skape Rommels omdømme i Tyskland.
=== Frankrike 1943–1944 ===
Rommel tilbragte sommeren 1943 i Italia, og i Tyskland var han en tid rådgiver ved Hitlers hovedkvarter. I november 1943 ble han sjef for armégruppe B som hadde ansvaret for forsvaret av den franske kysten mot en mulig alliert invasjon. Forsvaret gikk under betegnelsen Atlanterhavsvollen (Atlantikwall), ettersom kystbefestninger var sentralt i strategien. Etter sine erfaringer fra Afrika konkluderte Rommel at ethvert offensivt trekk var umulig på grunn av de alliertes overlegenhet i luften. Han argumenterte sterkt for at stridsvognene skulle holdes så nær fronten som mulig, så de ikke måtte kjøre lange strekninger når et slag startet. Han ville stoppe invasjonen på strendene og argumenterte for at tyske styrker måtte flyttes nær strendene i Normandie.Imidlertid følte hans kommandant Gerd von Rundstedt at det på grunn av den britiske marinens styrke ikke var mulig å gjøre dette på strendene. Han ville at stridsvognene skulle organiseres i store enheter godt inne i innlandet, nær Paris, slik at de allierte kunne få komme inn i Frankrike og deretter bli slått. Da han ble bedt om å velge en plan, nølte kansleren og valgte en mellomløsning, hvor han plasserte dem i midten, for langt borte til å kunne gjøre nytte for Rommel, og ikke langt nok vekk for Rundstedt.
Da de allierte startet invasjonen natt til 6. juni 1944, tok de bokstavelig talt tyskerne på senga. Dagen før hadde de tyske meteorologer meldt om et tilstundende uvær som syntes å gjøre en invasjon umulig. Rommel var samtidig dratt hjem i Tyskland for å feire sin kone Lucies 50-årsdag. Flere høye offiserer var fraværende: Befalshaver for den tyske 7. armé, generaloberst Friedrich Dollmann, var i Rennes på en planøvelse; kommandøren for 1. SS-panserkorps, obergruppenführer Sepp Dietrich, var i Brussel. På D-dagen var en rekke tyske stridsvognsenheter, særlig 12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend under ledelse av Kurt Meyer, nær nok Normandiekysten til at de kunne ha hatt en vesentlig innvirkning. Men Hitler hadde gitt forhåndsordre mot å frigi noen stridsvognsreserver; han og hans militære stab var blitt narret av de allierte til å tro at hovedinvasjonen ville komme ved Calais, og at Normandie følgelig måtte være en avledningsmanøver. Panser-reserven ble dermed ikke satt inn i Normandie fordi ingen turde å vekke Hitler som måtte gi slik tillatelse.
=== Attentatet mot Hitler og Rommels selvmord ===
Den 17. juli 1944 ble Rommels stabsbil pepret med maskingeværild fra en canadisk Spitfire. Det var ved Montgomery mellom Livarot og Vimoutiers at han ble truffet av granatsplinter i hodet. Sjåføren ble drept, mens Rommel ble innlagt på sykehus med store hodeskader. Rommel var bevisstløs og blødde fra venstre øye, fra munnen og fra et dypt sår på venstre side av hodeskallen, og han ble antatt å være død. Undersøkelser på sykehus avdekket store sprekker i hodeskallen. Han ble ikke operert. Legespesialister som undersøkte ham under rekonvalesensen ble overrasket over at Rommel hadde overlevd med slike skader.En langvarig rekonvalesens fulgte. Skadene gjorde at Rommel ikke lenger var i tjeneste ved fronten i Frankrike og han kunne heller ikke være direkte involvert i forsøket på regimeskifte 20. juli. I mellomtiden fikk sikkerhetspolitiet mistanke om at Rommel hadde forbindelse til det mislykkede 20. juli-attentatet mot Hitler. Bormann var sikker på at det var tilfelle, mens Goebbels tvilte. Styrkende for mistanken var rapporter om at Rommel under sitt sykeleie hadde kommet med omfattende og ramsalt kritikk mot nasjonalsosialistene inkompetente lederskap, og at en av de sammensvorne – Rommels egen stabssjef, Hans Speidel – for å dekke over sin egen rolle påstod at det var Rommel (ikke ham selv) som hadde utstedt opprørsordrene og at han selv var blitt forhindret fra å melde fra.
To av Rommels motstandere, Heinz Guderian og Gerd von Rundstedt, var med i den gruppen offiserer som til slutt skulle ta stilling til om han skulle overføres til Volksgerichtshof under Roland Freislers juridsdiksjon. Dermed ble det bestemt at han skulle utleveres.
Det er fremdeles uklart hvor mye Rommel visste om attentatet. Hans kone hevdet etter krigen at han var imot sammensvergelsen. Det er blitt spekulert i om Rommels holdning – dersom han var motstander av attentatplanene og, som det ble spekulert, heller ville ha Hitler stilt for retten – var motivert av at ikke senere generasjoners tyskere skulle komme til å mene at krigsnederlaget skyldtes forræderi, et dolkestøt i ryggen, slik det ble alment antatt i datidens Tyskland om nederlaget under første verdenskrig.
Ifølge Franklin Ford hadde Rommel inntil 10 dager før attentatet avvist alle planer om opprør mot Hitler. På et møte med Hitler 9. juli 1944 skal Rommel ha vært pessmistisk på grunn av alliert fremgang og styrkeoppbygging i Normandie. Rommel ba om å få trekke styrkene tilbake til det indre av Frankrike. Hitler avviste kontant forslaget om tilbaketrekking og Rommel ga da beskjed til Caesar von Hofacker om at han støttet alt som ville gjøre slutt på kampene. Ifølge Ford var det ikke Hitlers politiske program, men at Hitler var på vikende front som gjorde at Rommel og andre som sent sluttet seg til. Senere kilder oppgir at Rommel i februar 1944 sluttet seg til planen om å avsette Hitler. Rommel skal ha vært som en mest aktuelle til å overta ledelsen etter Hitler.Fordi Rommel var Tysklands mest populære hærfører under annen verdenskrig, ga Hitler gjennom sjefen for hærens personalavdeling, general Wilhelm Burgdorf, ham valget mellom å begå selvmord med cyanid, fremfor å bli stilt offentlig for retten i Volksgerichtshof, noe som ville medført dødsstraff. I sistnevnte fall ville dessuten Rommels familie og hans stab (som var tungt involvert i kupplanene) bli utsatt for alvorlige represalier, noe som var praksis under disse «rettsforfølgelsene». Hitler visste derfor hva Rommel ville velge. Rommels dødsfall skulle utad tilskrives følgene av alvorlige hodeskader han hadde pådratt seg i en bilulykke, for slik å holde de egentlige omstendighetene skjult for det tyske folk. Rommel tok sitt eget liv den 14. oktober 1944, og ble begravet i en stor statsbegravelse. Den tyske ledelsen holdt løftet om å ikke røre Rommels familie.
== Etter krigen ==
Etter krigen ble hans dagbøker publisert. I Blaustein-Herrlingen ligger det et Rommel-museum (i Villa Lindenhof), som eier Rommels dagbøker, korrespondanse, kart og planer, foruten øvrige skrift- og billeddokumenter knyttet til hans biografi og samtid.
Den tyske hærens Generalfeldmarschall Rommel-Kaserne i Augustdorf, Generalfeldmarschall Rommel-Kaserne i Osterode/Harz og Rommel-Kaserne i Dornstadt ble i 1961 oppkalt etter ham. Den tyske marinen døpte også et skip «Rommel»; det ble døpt av hans enke Lucia Maria Rommel i 1969. Gater i en rekke tyske byer er også oppkalt etter generalfeltmarskalken, blant annet i hans siste hjemby Blaustein-Herrlingen. Wehrmacht-veteraner og allierte veteraner har møttes årlig ved Rommels grav.
== Ettermæle ==
Det er laget flere filmer som involverer Rommel. Den amerikanske filmen The Desert Fox: The Story of Rommel fra 1951 handler om Rommel fra slaget ved El Alamein til attentatet mot Hitler og det tvungne selvmordet. Filmen fremstiller Rommel i et positivt lys, og filmer som dette har bidratt til at Rommels ettermæle. Walzer skriver at Rommel huskes for sin «ridderlighet» til tross for at han førte krig for sak eller regime som ikke lot seg forsvare. Rommel var som soldat bare ansvarlig for å føre krigen på rett måte (jus in bello), ikke for å føre krigen på rett grunnlag (jus ad bellum) ifølge Walzer. Rommel mottok i 1942 en ordre fra Hitler om uten videre å drepe fiendtlige soldater tatt til fange bak frontlinjen. Rommel ignorerte ordren. Robinson skriver at myten om Rommel ble skapt av både venner og fiender, og ut fra ulike grunner. Rommels suksess på slagmarken og propaganda fra begge sider skapte en myte av Rommel. Hugh Trevor-Roper har i ettertid advart mot å gjøre Rommel til en helt eller martyr. Trevor-Roper mente at Rommels støtte til Hitler var et signal om Wehrmachts støtte til nasjonalsosialismen. Senere forskning tyder på at Rommel og krigen i Nord-Afrika ble brukt av USA og Storbritannia for å rehabilitere Vest-Tyskland ved å skape et bilde av den «gode tysker». Dette skjedde dels ved å fremstille Rommel som en motstander av Hitler, og dels ved å fremstille Wehrmacht som en hederlig institusjon. Det ble på denne måten trukket et skille mellom det vanlige militære og kriminelle organisasjoner som SS, argumenterer McGinn. Ronald Lewin mente at Rommel ble involvert i attentatplanene fordi han ville redde Tyskland, han delte ikke attentmakernes øvrige sosiale og politiske ideer. Rommels tiltakende uvilje mot Hitler skyldtes ifølge Lewin at Hitlers politikk ledet Tyskland til militært nederlag.
== Se også ==
Myten om det rene Wehrmacht
== Bibliografi ==
Erwin Rommel: Infanterie greift an. Voggenreiter, Potsdam 1937
Erwin Rommel: Krieg ohne Hass. Utgitt av Lucie-Maria Rommel og Fritz Bayerlein. Verlag Heidenheimer Zeitung, Heidenheim/Brenz 1950
== Referanser ==
== Litteratur ==
John Bierman og Colin Smith: The Battle of Alamein: Turning Point, World War II (ISBN 0-670-03040-6) (2002)
David Fraser: Knight's Cross: A Life of Field Marshal Erwin Rommel
Maurice Philip Remy: Mythos Rommel, München, 2004
Ronald Smelser og Enrico Syring (utg.): Die Militärelite des Dritten Reiches. 27 biographische Skizzen. Berlin 1995
Desmond Young: Rommel. The Desert Fox, London, 1950
== Eksterne lenker ==
(en) Erwin Rommel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erwin Rommel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erwin Rommel på Internet Movie Database
(sv) Erwin Rommel i Svensk Filmdatabas
(fr) Erwin Rommel på Allociné
(en) Erwin Rommel hos The Movie Database
(de) http://www.dhm.de/lemo/html/biografien/RommelErwin/ Wikiquote: Erwin Rommel – sitater | }} | 4,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludvig_XIV_av_Frankrike | 2023-02-04 | Ludvig XIV av Frankrike | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. september', 'Kategori:Dødsfall i 1715', 'Kategori:Franske monarker', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1638', 'Kategori:Huset Bourbon', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Personer fra Saint-Germain-en-Laye', 'Kategori:Personer fra den spanske arvefølgekrigen', 'Kategori:Personer fra niårskrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ludvig XIV (fransk Louis XIV), kalt «Solkongen», (født 5. september 1638 i den franske byen Saint-Germain-en-Laye, død 1. september 1715 i Versailles) var konge i Frankrike fra 14. mai 1643 til 1. september 1715.
| Ludvig XIV (fransk Louis XIV), kalt «Solkongen», (født 5. september 1638 i den franske byen Saint-Germain-en-Laye, død 1. september 1715 i Versailles) var konge i Frankrike fra 14. mai 1643 til 1. september 1715.
== Liv og virke ==
Ludvig var den eldste sønnen til kong Ludvig XIII og Anna av Østerrike. Så lenge kongen var umyndig, lå den reelle makt hos kardinal Mazarin, som handlet med enkedronningens samtykke. Da kardinalen døde i 1661, overtok Ludvig XIV selv makten og innførte ett av Europas mest gjennomførte enevelder. Dermed mistet høyadelen mye av sin politiske makt, mens kongen regjerte med støtte fra flere dyktige rådgivere. Det var likevel ingen tvil om hvem som satt med makten: Kongen skal, i hvert fall ifølge en anekdote fra Voltaire uten øvrig kildebelegg, ha sagt «L’état c’est moi» («Staten, det er meg»).I 1682 flyttet Ludvig XIV hoffet fra Paris til Versailles, hvor han fikk bygget et enormt palass. Slottet dannet rammen for et kostbart hoff, som skulle understreke monarkiets sterke stilling. Selv viste kongen seg smålig i sitt maktbehov. I 1661 orienterte den franske ambassadør i London den spanske ambassadøren om at hvis han kjørte først opp til slottsportene, ville hestenes seletøy bli overskåret. Den spanske ambassadøren svarte med å forsterke seletøyet med lenker. Saken utviklet seg til håndgemeng og blodsutgytelse, og kong Ludvig reagerte med å hjemsende den spanske ambassadøren i Paris til Madrid med budskapet om at hvis den franske ambassadør ikke fikk forrang ved alle hoffseremonier, ville det få særdeles alvorlige følger (dvs. krig). Spania var den gang ikke sterkt nok til å ta igjen mot Frankrike, så en delegat ble sendt til Ludvig for å si seg enig i hans krav og fremføre en offentlig unnskyldning foran det samlede franske hoff.Ludvig XIVs første år på tronen var preget av oppgangstid for Frankrike, hvor landets økonomi bedret seg, og militærvesenet ble forsterket. Under kongens ledelse vant Frankrike flere kriger i årene 1672–1681, særlig den fransk-nederlandske krig, og erobret områder i Flandern. Senere led han store nederlag, både i niårskrigen og den spanske arvefølgekrigen i årene 1701–14, i kriger med Spania og Østerrike. Ved hans død i 1715 var Frankrike i økonomisk og sosial krise. Han regjerte i 72 år, lenger enn noen annen fransk eller stor europeisk monark.Ludvig giftet seg med Maria Theresia av Spania den 9. juni 1660, som følge av en bestemmelse i Pyreneene-traktaten av 1659 med Spania. Dronningen fødte ham flere barn, men har ofte havnet i skyggen av hans mange elskerinner, som Louise de la Vallière og Madame de Montespan. Etter dronningens død giftet han seg med Françoise d'Aubigné, marquise de Maintenon i et morganatisk ekteskap.
Kongen overlevde både sin eldste sønn og sønnesønn, og ble etterfulgt av sin sønnesønns sønn Ludvig XV.
== Barndom ==
Ludvig XIVs foreldre Ludvig XIII og Anne av Østerrike hadde vært gift i 23 år da Ludvig kom til verden. Anne hadde før Ludvigs fødsel opplevd fire dødfødsler mellom 1619 og 1631. Derfor ble Ludvig XIV sett på som en gave, og hans fødsel som et mirakel fra Gud. Han ble omtalt som Louis-Dieudonné («Ludvig den gudegitte») og bar den franske arveprinstittelen dauphin. Ludvig og moren hadde et kjærlig forhold som langt oversteg det som var vanlig på denne tiden. Det franske folket og øyevitner hevdet at dronningen tilbragte all sin tid med sønnen. Begge var svært interessert i mat og teater, og dette var trolig med på å styrke båndene mellom mor og sønn. Ludvigs dagbok avspeiler det nære forholdet mellom de to:«Naturen er årsaken til de første båndene som knyttet meg til min mor. Men den nære tilknytningen som ble skapt senere, grunnet delte egenskaper og interesser, er mye vanskeligere å tære enn de som er skapt av kun blod.»Ludvig hadde dårlig helbred i oppveksten. Han var bare fem år gammel da han holdt på å drukne i ett av bassengene ved Palais Royal i Paris. Som niåring ble han angrepet av kopper, og etter ni dagers sykdom hadde legene gitt opp håpet om at han skulle overleve. At han likevel klarte seg, ble betegnet som «mirakuløst». 15 år gammel ble det oppdaget en svulst i brystet hans. Som 17-åring fikk han påvist gonoré. Den 30. juni 1658, da han var 19 år, ble han alvorlig matforgiftet av en forurenset vannkilde, og pådro seg tyfoidfeber. Den 8. juli 1658 var han så syk at han ble gitt den siste nattverd, men morens lege klarte å helbrede ham mot alle odds. Også denne helbredelsen ble ansett for å være et mirakel. Ifølge Ludvigs sekretær Toussaint Rose var det i denne forbindelsen at Ludvig mistet så mye hår at han fikk laget en såkalt «vindusparykk» (fransk: perruque à fenêtre), en parykk med åpninger som han kunne trekke sine få gjenværende lokker gjennom. Sykdommene skulle forfølge Ludvig gjennom resten av livet.
== Barn ==
Med Maria Theresia av Østerrike
Ludvig av Frankrike (1661–1711), dauphin, far til Filip V av Spania og farfar til Ludvig XV av Frankrike
Anne Elisabeth av Frankrike (18. november 1662 – 30. desember 1662)
Marie Anne av Frankrike (16. november 1664 – 30. desember 1664?)
Marie Thérèse av Frankrike (2. januar 1667 – 1. mars 1672)
Filip av Frankrike, hertug av Anjou (5. august 1668 – 10. juli 1671)
Louis-François av Frankrike, hertug av Anjou (14. juni 1672 – 4. november 1672)Med Louise Françoise de La Vallière
Charles de Bourbon (19. november 1663 – 1665)
Philippe de Bourbon (7. januar 1665 – 1666)
Marie Anne de Bourbon, mademoiselle de Blois (1666–1739); gift med Louis Armand I, prince av Conti
Louis de Bourbon, comte de Vermandois (3. oktober 1667 – 1683)Med Madame de Montespan
Louis Auguste de Bourbon, hertug av Maine (1670–1736)
Louis César de Bourbon, comte de Vexin (1672 – 10. januar 1683)
Louise Françoise de Bourbon, mademoiselle de Nantes (1673–1743), gift med Louis de Bourbon, prince av Condé
Louise Marie (12. november 1674 – 15. september 1681)
Françoise-Marie de Bourbon, mademoiselle de Blois (1677–1749), gift med Philippe d'Orléans, hertug av Orléans
Louis Alexandre de Bourbon, comte de Toulouse (1678–1737)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Louis XIV of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Louis XIV de France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ludvig XIV hos The Peerage | Ludvig XIV (fransk Louis XIV), kalt «Solkongen», (født 5. september 1638 i den franske byen Saint-Germain-en-Laye, død 1. | 4,798 |
null | 2023-02-04 | Fatwa | null | null | null | Fatwa (arabisk: فتوى) er en domsavsigelse i islam, utstedt av en ekspert på religiøs jus. Vanligvis blir en fatwa utstedt etter ønske fra et individ eller en dommer om å avgjøre en sak der islamsk lovgivning er uklar. | 4,799 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.