url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/689 | 2023-02-04 | 689 | ['Kategori:689', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Dødsfall ==
Alahis, konge i det langobardiske kongerike | == Dødsfall == | 4,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/688 | 2023-02-04 | 688 | ['Kategori:688', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 4,401 |
null | 2023-02-04 | 687 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,402 |
null | 2023-02-04 | 686 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/685 | 2023-02-04 | 685 | ['Kategori:685'] | null |
== Begivenheter ==
Johannes V ble valgt til pave etter Benedikt IIs død
Caedwalla avsatte Centwine av Wessex og tok makten i kongedømme
== Dødsfall ==
Benedikt II, pave
Ecgfrith, konge av Northumbria (falt i slag)
Konstantin IV, bysantinsk keiser | == Begivenheter == | 4,404 |
null | 2023-02-04 | 684 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,405 |
null | 2023-02-04 | 683 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/682 | 2023-02-04 | 682 | ['Kategori:682', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Leo II ble valgt til pave etter Agathos død i 681
Byen Rasht i Iran nevnt for første gang
Gistemar blir rikshovmester i Neustria etter at han avsetter sin far Waratton. Waratton tar embetet tilbake kort tid etterpå.
== Fødsler ==
Klodvig IV, frankernes konge
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 4,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/681 | 2023-02-04 | 681 | ['Kategori:681'] | null |
== Begivenheter ==
Wilfrid av York begynte kristningen av kongedømmet Sussex
Et kloster viet Apostelen Peter, som senere ble Gloucesterkatedralen, ble grunnlagt i Gloucester, England
== Dødsfall ==
10. januar – Agatho, pave | == Begivenheter == | 4,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/680 | 2023-02-04 | 680 | ['Kategori:680'] | null |
== Begivenheter ==
Imam Husayn døde som martyr ved Karbila
Tredje konsil i Konstantinopel, det sjette økumeniske konsil, ble åpnet
Erwig avsetter Wamba og blir vestgoternes konge i Spania
Pipin av Herstal blir rikshovmester i Austrasia
Waratton blir rikshovmester i Neustria
== Dødsfall ==
Wulfoald, frankisk rikshovmester | == Begivenheter == | 4,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/679 | 2023-02-04 | 679 | ['Kategori:679'] | null |
== Begivenheter ==
Adamnan ble abbed på Iona
Teoderik III blir konge av Austrasia og blir dermed frankernes enekonge
== Dødsfall ==
23. desember – Dagobert II, konge av Austrasia (f. 650)
Aetheltryth, hustru av Ecgfrith av Northumbria | == Begivenheter == | 4,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/678 | 2023-02-04 | 678 | ['Kategori:678'] | null |
== Begivenheter ==
En arabisk beleiring av Konstantinopel ble opphevet
27. juni – Agatho ble valgt til pave
== Dødsfall ==
Donus, pave | == Begivenheter == | 4,411 |
null | 2023-02-04 | 677 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/676 | 2023-02-04 | 676 | ['Kategori:676', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Donus ble valgt til pave
Aethelred av Mercia invaderte Kent
Cuthbert av Lindisfarne trakk seg tilbake for å leve som eremitt
Dagobert II blir konge av Austrasia
== Fødsler ==
Johannes av Damaskus (trad. årstall)
== Dødsfall ==
Klodvig III, konge av Austrasia | == Begivenheter == | 4,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/675 | 2023-02-04 | 675 | ['Kategori:675'] | null |
== Begivenheter ==
Teoderik III blir konge av Neustria og Burgund
Klodvig III blir konge i Austrasia
== Dødsfall ==
Childerik II, frankernes konge | == Begivenheter == | 4,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/674 | 2023-02-04 | 674 | ['Kategori:674', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
Sa`d ibn Abi Waqqas, muslimsk militær leder | == Fødsler == | 4,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/673 | 2023-02-04 | 673 | ['Kategori:673'] | null |
== Begivenheter ==
Childerik II blir konge i Neustria (inkludert Burgund) og er dermed frankernes enekonge.
== Dødsfall ==
Klotar III, konge i Neustria og Burgund | == Begivenheter == | 4,416 |
null | 2023-02-04 | 672 | null | null | null | == Fødsler == | 4,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/671 | 2023-02-04 | 671 | ['Kategori:671', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Perctarit gjeninnsettes som konge i Det langobardiske kongerike
== Dødsfall ==
Grimuald, konge i Det langobardiske kongerike | == Begivenheter == | 4,418 |
null | 2023-02-04 | 670 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/669 | 2023-02-04 | 669 | ['Kategori:669', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 4,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/668 | 2023-02-04 | 668 | ['Kategori:668'] | null |
== Begivenheter ==
Det kinesiske Tang-dynastiet og det koreanske kongedømmet Silla tar kontrollen over det koreanske kongedømmet Goguryeo.
== Dødsfall ==
15. september – Konstans II, østromersk keiser | == Begivenheter == | 4,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/667 | 2023-02-04 | 667 | ['Kategori:667', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 4,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/666 | 2023-02-04 | 666 | ['Kategori:666'] | null |
== Begivenheter ==
Klosteret i Barking, England ble grunnlagt.
Klosteret i Chertsey, England ble grunnlagt.
== Dødsfall ==
Wighard av Canterbury døde dette året, eller i 664. | == Begivenheter == | 4,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/665 | 2023-02-04 | 665 | ['Kategori:665'] | null |
== Begivenheter ==
Balthilds regentskap avsluttes og Klotar III etterfølger sin far Klodvig II i hans kongedømmer.
Protobulgarer-riket gikk i oppløsning
== Dødsfall ==
Blathmac, konge av Brega.
Cathal Cú-cen-máthair mac Cathaíl, konge av Mumu | == Begivenheter == | 4,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/664 | 2023-02-04 | 664 | ['Kategori:664'] | null |
== Begivenheter ==
ca. 14. juli – Ecgberht av Kent ble konge etter faren Eorcenberhts død.
== Dødsfall ==
14. juli – Kong Eorcenberht av Kent | == Begivenheter == | 4,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/663 | 2023-02-04 | 663 | ['Kategori:663', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 4,426 |
null | 2023-02-04 | 662 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,427 |
null | 2023-02-04 | 661 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,428 |
null | 2023-02-04 | 660 | null | null | null | == Dødsfall == | 4,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angela_Merkel | 2023-02-04 | Angela Merkel | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CDU-politikere', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 17. juli', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Partiledere', 'Kategori:Personer fra DDR', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer fra Landkreis Prignitz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske familieministre', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske miljøvernministre', 'Kategori:Vinnere av Seouls fredspris'] | Angela Dorothea Merkel (født 17. juli 1954 i Hamburg-Eimsbüttel i Tyskland som Angela Dorothea Kasner) er en tysk fysiker og kristendemokratisk politiker (CDU). Hun var leder for sitt parti fra 2000 til 2018 og Tysklands forbundskansler fra 2005 til 2021. I 2007 var hun også president for Det europeiske råd.
Merkel ble politisk aktiv etter den demokratiske revolusjonen i det tidligere DDR i 1989. Hun meldte seg inn i partiet Demokratischer Aufbruch, og ble pressetalskvinne i Lothar de Maizières kristeligdemokratiske regjering i DDR.
Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble hun valgt inn i Forbundsdagen for delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Hun var en nær medarbeider av daværende forbundskansler Helmut Kohl, og i 1990 ble hun minister for kvinner og ungdom, og deretter miljø- og atomsikkerhetsminister, inntil Kohls koalisjonsregjering (CDU/FDP) gikk av, etter valget i 1998.
Merkel ble nestleder i CDU i 1991, og i 1998 generalsekretær i partiet. I 2002 ble det avslørt at CDU hadde tatt imot ulovlige pengegaver, men Merkel tok avstand fra dette, og særlig fra Helmut Kohls fortielse av hvor pengene kom fra. Daværende partileder Wolfgang Schäuble måtte gå, og Merkel ble valgt til partileder.
Hun tok over som opposisjonsleder i Forbundsdagen i 2002. Etter valget i 2005 avløste hun Gerhard Schröder som kansler, og dannet regjering i storkoalisjon med SPD (Merkel I). Merkel var den første kvinne i denne stillingen. Etter forbundsdagsvalget i 2009 gikk CDU-CSU i koalisjon med Freie Demokratische Partei (FDP), og Merkel dannet sin andre regjering, Merkel II. Valget i 2013 førte til en ny storkoalisjon med SPD, og Merkel ble kansler for sin tredje periode (Merkel III). Etter valget i 2017 gikk det 171 dager før Angela Merkels fjerde regjering kunne tiltre 14. mars 2018, bygget på en koalisjon i Forbundsdagen mellom CDU/CSU og SPD.
Merkel var sitt partis kandidat som forbundskansler ved valget i 2017. Kansleren velges av Forbundsdagen. Med sine 5 860 dager som forbundskansler har Merkel bare Helmut Kohl foran seg på listen over forbundskanslere med lang styretid (Han var kansler i 5 869 dager).
Merkel hadde som president i Det europeiske råd, en nøkkelrolle i forhandlingene om Lisboa-traktaten og utarbeidelsen av Berlin-erklæringen. Hun har forbedret Tysklands tradisjonelt gode forhold til USA, etter uenigheten om Irakkrigen under forgjengeren Gerhard Schröder. I innenrikspolitikken har helsereform, energipolitikk og asylpolitikk vært sentrale temaer.
Hun har mottatt flere priser for sitt arbeid for blant annet demokrati, menneskerettigheter, miljøvern og europeisk samarbeid, blant annet Karlsprisen. Forbes Magazine utpekte henne hvert år fra 2006 til 2009 til den mektigste kvinnen i verden. Hun ble kåret til «årets person» av magasinet Time i 2015.
| Angela Dorothea Merkel (født 17. juli 1954 i Hamburg-Eimsbüttel i Tyskland som Angela Dorothea Kasner) er en tysk fysiker og kristendemokratisk politiker (CDU). Hun var leder for sitt parti fra 2000 til 2018 og Tysklands forbundskansler fra 2005 til 2021. I 2007 var hun også president for Det europeiske råd.
Merkel ble politisk aktiv etter den demokratiske revolusjonen i det tidligere DDR i 1989. Hun meldte seg inn i partiet Demokratischer Aufbruch, og ble pressetalskvinne i Lothar de Maizières kristeligdemokratiske regjering i DDR.
Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble hun valgt inn i Forbundsdagen for delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Hun var en nær medarbeider av daværende forbundskansler Helmut Kohl, og i 1990 ble hun minister for kvinner og ungdom, og deretter miljø- og atomsikkerhetsminister, inntil Kohls koalisjonsregjering (CDU/FDP) gikk av, etter valget i 1998.
Merkel ble nestleder i CDU i 1991, og i 1998 generalsekretær i partiet. I 2002 ble det avslørt at CDU hadde tatt imot ulovlige pengegaver, men Merkel tok avstand fra dette, og særlig fra Helmut Kohls fortielse av hvor pengene kom fra. Daværende partileder Wolfgang Schäuble måtte gå, og Merkel ble valgt til partileder.
Hun tok over som opposisjonsleder i Forbundsdagen i 2002. Etter valget i 2005 avløste hun Gerhard Schröder som kansler, og dannet regjering i storkoalisjon med SPD (Merkel I). Merkel var den første kvinne i denne stillingen. Etter forbundsdagsvalget i 2009 gikk CDU-CSU i koalisjon med Freie Demokratische Partei (FDP), og Merkel dannet sin andre regjering, Merkel II. Valget i 2013 førte til en ny storkoalisjon med SPD, og Merkel ble kansler for sin tredje periode (Merkel III). Etter valget i 2017 gikk det 171 dager før Angela Merkels fjerde regjering kunne tiltre 14. mars 2018, bygget på en koalisjon i Forbundsdagen mellom CDU/CSU og SPD.
Merkel var sitt partis kandidat som forbundskansler ved valget i 2017. Kansleren velges av Forbundsdagen. Med sine 5 860 dager som forbundskansler har Merkel bare Helmut Kohl foran seg på listen over forbundskanslere med lang styretid (Han var kansler i 5 869 dager).
Merkel hadde som president i Det europeiske råd, en nøkkelrolle i forhandlingene om Lisboa-traktaten og utarbeidelsen av Berlin-erklæringen. Hun har forbedret Tysklands tradisjonelt gode forhold til USA, etter uenigheten om Irakkrigen under forgjengeren Gerhard Schröder. I innenrikspolitikken har helsereform, energipolitikk og asylpolitikk vært sentrale temaer.
Hun har mottatt flere priser for sitt arbeid for blant annet demokrati, menneskerettigheter, miljøvern og europeisk samarbeid, blant annet Karlsprisen. Forbes Magazine utpekte henne hvert år fra 2006 til 2009 til den mektigste kvinnen i verden. Hun ble kåret til «årets person» av magasinet Time i 2015.
== Familie og utdannelse ==
=== Familiebakgrunn ===
Angela Merkel ble født Kasner, som datter av Horst Kasner, født Kaźmierczak (1926–2011), luthersk prest fra Berlin, og Herlind Jentzsch (1928–), latin- og engelsklærer fra Danzig. Paret fikk ytterligere to barn: Marcus i 1957 og Irene i 1964.
Merkels farfar Ludwik Marian Kaźmierczak (1896–1959), var tysk statsborger. Han ble født i Posen som utenomekteskapelig barn av Anna Kazmierczak og Ludwig Wojciechowski. Posen som nå heter Poznań, hørte da til Det tyske keiserrike, og ble etter Versailletraktaten overført til Polen. Ludwik Kaźmierczak vokste opp hos sin mor og hennes senere ektefelle Ludwig Rychlicki.Ludwik Kaźmierczak tjenestegjorde både som vernepliktig i den tyske hæren under første verdenskrig, og som frivillig i den polske blå arméen som kjempet for Polens uavhengighet. Han deltok etter første verdenskrig som polsk soldat i den polsk-ukrainske krigen og den polsk-sovjetiske krig. Etter at Polen ble en eget stat, valgte han å beholde sitt tyske statsborgerskap, og flyttet i 1920-årene til sin hustru Margaretes hjemby Berlin. Han arbeidet som politimann i Berlin, og bodde der resten av livet.
Ludwik og Margarete Kaźmierczak fikk sønnen Horst i 1926, som opprinnelig bar etternavnet Kaźmierczak. I 1930 endret familien navn fra det polske Kaźmierczak til det mer tyskklingende Kasner. Familien konverterte fra katolisisme til den evangelisk-lutherske kirke, i 1930-årene.
=== Tidlige år ===
Hun ble født på Elim-Krankenhaus, (pr 2020 Agaplesion Diakonieklinikum Hamburg), i bydelen Hamburg-Eimsbüttel. Få uker etter at hun ble født, flyttet familien fra bydelen Barmbek i Hamburg, til DDR, hvor faren fikk en stilling som sogneprest i Quitzow, en liten bydel med ca. 300 innbyggere, i Perleberg i delstaten Brandenburg. På denne tiden var det fremdeles mulig å bevege seg forholdsvis fritt mellom øst- og vestsonen. Familien bodde i presteboligen i Quitzow.
Situasjonen for kirken var vanskelig i DDR, og de kristne ble ofte forfulgt. Mange tyske teologer i vest følte et ansvar for sine trosfeller i øst, og flyttingen var resultatet av farens kall. Kasner ga senere uttrykk for at han ville reist hvor som helst kirken ønsket, om så til Afrika.Tre år etter ankomsten til DDR, i 1957, flyttet familien til Waldhof (skoggården), en eiendom utenfor sentrum av byen Templin. På Waldhof etablerte faren og Andreas Rosenbaum, et kirkelig videreutdannelsesseminar, pastoralkollegium. Horst Kasner var nå ikke sogneprest, men leder for pastoralkollegiet, en viktig posisjon i den protestantiske kirken i Berlin-Brandenburg. Endelig var Waldhof også et hjem for psykisk utviklingshemmede. I DDR overlot myndighetene ofte omsorgen for psykisk utviklingshemmede til kirken. Pasientene og familien fungerte som deler av det samme bofellesskapet.Moren fikk yrkesforbud i DDR-skolevesenet. Myndighetene ønsket ikke en prestekone som underviser. Hun brukte derfor tiden på å undervise sine egne barn.I 1961 begynte hun på den polytekniske overskolen i Templin. På skolen var hun blant de flinkeste i de fleste fag, bortsett fra i gymnastikk. Selv om skoletesten gikk ut på at hun ikke var egnet for noen sportsgren, gikk drømmene likevel ut på å bli kunstløper. I 1973 tok hun Abitur (artium) med gode karakterer, og som ga henne mulighet til å studere ved universitetet.
Faren meldte henne fra første klasse ikke inn som medlem av Junge Pioniere, barneorganisasjonen i den kommunistiske masseorganisasjonen Freie Deutsche Jugend (FDJ). Det kostet henne en utmerkelse som beste elev, på tross av at vinneren påtalte at hun hadde vært best. Fra andre klasse fikk hun velge selv. Hun meldte seg inn, og kunne ikle seg det blå halstørklet.De fleste ungdommer i DDR (ca. 97 %) gjennomførte i det åttende skoleår den såkalte Jugendweihe, en pendant til den kirkelige konfirmasjon. Den unge Angela deltok også i denne undervisningen, men gjennomførte ikke den offentlige seremonien. Isteden ble hun 3. mai 1970 kirkelig konfirmert i St. Maria-Magdalenen-Kirche i Templin.
=== Studium i Leipzig ===
Allerede i skoletiden bestemte hun seg for å studere fysikk ved universitetet i Leipzig. I likhet med de fleste andre studenter fortsatte hun å være aktiv i FDJ. Hun ble regnet for en flittig student. Hun ble ferdig med hovedfag i fysikk i 1978.
=== Ekteskap og skilsmisse ===
Under studiet møtte hun sin første ektefelle, Ulrich Merkel. De ble gift 3. september 1977 i det gamle kapellet i Templin, og ikke i den store kirken inne i byen. Angela Kasner tok mannens navn. Det var bruden som insisterte på kirkelig bryllup, og den ateistiske brudgommen lot seg overtale.
Etter studiet flyttet paret til Berlin. Etter en tid tok Merkel initiativet til å separasjon. Paret ble skilt i 1982 etter et års separasjon, men hun beholdt mannens navn.Etter bruddet flyttet hun til en liten leilighet i Templinerstrasse i Prenzlauer Berg i Berlin. Hun brøt seg inn og okkuperte leiligheten, og fikk hjelp av venner og kjente for å møblere den. Deretter legaliserte hun okkupasjonen gradvis, ved å betale husleie. Etter en tid klarte hun å bytte til seg en helt ny, og lovlig leilighet.
=== Vitenskapelig arbeid (1978–1989) ===
I Berlin hadde Merkel fått en stilling ved Zentralinstitut für Physikalische Chemie (ZIPC) i Adlershof, en del av Akademie der Wissenschaften (Vitenskapsakademiet). Ved ZIPC arbeidet Merkel med teoretisk kjemi, og tok doktorgraden i 1986. Hennes avhandling ble vurdert som svært god. Studentene måtte imidlertid også ta kurs i marxisme-leninisme, og i dette faget oppnådde hun bare «tilstrekkelig» (genügend). Etter doktorgraden ble hun tilknyttet prosjekter innen analytisk kjemi. Hun fikk også reise på møte i Vest-Tyskland.Under årene ved ZIPC var Merkel fortsatt aktivt FDJ-medlem og blant annet «sekretær for agitasjon og propaganda». Hun har selv beskrevet dette arbeidet som «kulturarbeid». Hun var ikke politisk aktiv utover dette.
På instituttet ble hun kjent med kjemikeren Joachim Sauer, som hun giftet seg med i 1998.
== Politisk karrière ==
=== Starten: Demokratischer Aufbruch (1989) ===
Merkels aktive arbeid i et politisk parti, startet i desember 1989, som var etter Murens fall. I likhet med andre DDR-borgere med interesse for politikk, gjorde hun undersøkelser flere steder. Hennes mor og søster gikk til SPD, og broren havnet i Bündnis 90.Merkel likte ikke stemningen i SPD. I desember 1989 deltok hun på et møte i Demokratischer Aufbruch (Demokratisk Oppbrudd), i hennes egen bydel Prenzlauer Berg. Blant de ca. 15 personer som møtte, var også Andreas Apelt, som senere skulle bli en nær medarbeider av henne. Merkel presenterte seg som fysiker og politisk interessert, uten å opplyse om noe særlig mer, heller ikke sin egen doktorgrad. Apelt kunne senere ikke huske om hun sa noe under møtet, og han hadde ikke ventet at hun skulle komme tilbake. Snart dukket hun likevel opp igjen, og ble satt igang med all slags forskjellig arbeid. Etterhvert skrev hun flyveblader, og endte opp som partiets pressetalskvinne.Valgforbundet Allianz für Deutschland ble stiftet i februar 1990, i nærvær av Helmut Kohl. I dette valgforbundet inngikk Demokratischer Aufbruch. Valgforbundet omfattet også CDU i DDR, som hadde vært et «blokkparti» under SED-styret, og Deutsche Soziale Union, som sto nærmere det bayerske CSU.
I februar 1990 tok Merkel permisjon fra stillingen ved Akademie der Wissenschaften for å arbeide på heltid med valgkamp for DA. Få dager før valget ble det kjent at partiets leder Wolfgang Schnur hadde en fortid som Stasiinformant. Det ble Merkels oppgave å lede pressekonferansen hvor DA-ledelsen uttalte seg i saken.
=== Regjeringstalskvinne for regjeringen Maizière (1990) ===
Folkekammervalget i mars 1990 som var det første frie valget til denne forsamlingen, endte for DA med et resultat på bare 0,9 %. Takket være alliansepartneren CDUs resultat på 41 %, ble Allianz für Deutschland likevel valgets vinner.Lothar de Maizière (CDU) ble valgt som ministerpresident, og dannet den eneste demokratisk valgte regjering i DDR, basert på en koalisjon av Allianz für Deutschland, sosialdemokratene og de liberale. Angela Merkel ble stedfortredende regjeringstalskvinne.Det første viktige skritt på veien mot en gjenforening av Tyskland, var forhandlingene om en nærings-, valuta- og sosialunion mellom BRD og DDR. Angela Merkel deltok under samtalene om avtalen, som ble inngått 18. mai 1990, og gjaldt fra 1. juli samme år. DDRs viktigste forhandlingsleder var Maizières statssekretær Günther Krause, som ble en viktig mentor for Merkel. Den senere gjenforeningstraktaten ble underskrevet i Bonn 31. august 1990, av Krause og Vest-Tysklands innenriksminister Wolfgang Schäuble. Angela Merkel ledsaget Maizière under flere utenlandsreiser.
=== Innmelding i CDU og medlem av Forbundsdagen (1990) ===
Småpartiene fra DDR, Demokratischer Aufbruch og CDU i DDR, gikk inn i sin store alliansepartner fra vest, CDU. Angela Merkel fikk en av de tre delegatpostene til CDUs partidag i Hamburg. I en tale presenterte hun seg som tidligere pressetalskvinne for Demokratischer Aufbruch og medarbeider av Lothar de Maizière. Om ettermiddagen fikk hun en personlig samtale med Helmut Kohl, CDUs leder og Vest-Tysklands kansler.
Med Tysklands gjenforening 3. oktober 1990, tok Merkels virksomhet som regjeringstalskvinne i DDR slutt. Hun ble i stedet utnevnt til ministerialråd i Presse- und Informationsamt der Bundesregierung. Instituttet i Adlershof, hvor hun hadde arbeidet i 12 år, skulle avvikles, så det var intet alternativ.
Angela Merkel ønsket seg inn i Forbundsdagen. I Berlin var det for mange om beinet, og i Brandenburg kom hun ikke overens med partilederen. Men i Mecklenburg-Vorpommern åpnet det seg en mulighet. Günther Krause hjalp henne til kandidaturet fra kretsen Stralsund/Rügen/Grimmen, og hun vant valget med 48,6 % av stemmene.
=== Minister for kvinner og ungdom (1991–1994) ===
Etter valget til Forbundsdagen i desember 1990, tiltrådte Helmuth Kohls fjerde regjering i januar 1991. Det gamle departementet for ungdom, familie, kvinner og helse ble delt i tre. Gerda Hasselfeldt ble helseminister og Hannelore Rönsch minister for familier og eldre. Merkel ble utnevnt til minister for kvinner og ungdom. Som statssekretærer valgte hun Peter Hintze og Willi Hausmann. Merkels departement hadde liten politisk innflytelse, sammenliknet med de øvrige departementene. Kvinner og ungdom var heller ikke et tema som interesserte Merkel mest av alt, i denne perioden.Merkel hadde da hun ble politiker i en alder av 35 år, ikke på noen måte hatt en tilsvarende karrièrevei som sine kolleger fra vest. Hun hadde ikke etablert de samme forbindelser som sine jevnaldrende kolleger i CDU. Omverdenen så på henne som en innkvotert kvinne, fra partiets venstreside, og helt avhengig av Helmut Kohl. Særlig det siste, som innebar at hun ikke ble tatt på alvor på selvstendig grunnlag, plaget henne.For å skaffe seg en territoriell basis forsøkte hun i november 1991 å bli valgt til leder for CDU i Brandenburg, men tapte valget mot Ulf Fink. Men i desember samme år ble hun valgt til nestleder i CDU på partidagen i Dresden, den stillingen som Lothar de Maizière hadde hatt før han trakk seg på grunn av Stasibeskyldninger. I juni 1993 ble hun valgt til Krauses etterfølger som leder for CDU i Mecklenburg-Vorpommern.
=== Miljøvernminister (1994–1998) ===
Valget til Forbundsdagen i 1994 førte til Helmut Kohls femte regjering. Denne gang ble Merkel utnevnt til minister for miljø, naturbeskyttelse og reaktorsikkerhet, en langt viktigere ministerpost.Hennes forgjenger var Klaus Töpfer, som også utenfor CDU var anerkjent for sin innsats for miljøet. Hans politikk støtte imidlertid på økende motstand fra næringslivsfløyen i CDU og koalisjonspartneren FDP, og forflytningen av Töpfer til minister for bygningsvesen kan derfor ses på som en degradering. Tre måneder etter å ha tiltrådt avskjediget Merkel Töpfers mangeårige statssekretær Clemens Strotmann og erstattet ham med Erhard Jauck.
=== Generalsekretær (1998–2000) ===
==== Slutten på Kohl-æraen ====
Ved valget til Forbundsdagen i 1998 gjorde CDU/CSU sitt dårligste valg siden 1949, og Helmut Kohl gikk av som kansler. Gerhard Schröder (SPD) dannet sin første regjering, med grunnlag i en koalisjon mellom eget parti og Bündnis 90/Die Grünen.
Wolfgang Schäuble ble valgt til ny leder av CDU. Schäuble var Kohls «evige kronprins», og hadde alt fra 1996 forsøkt å få igang en diskusjon om hvem som skulle være kanslerkandidat ved neste valg. Men «den evige kansleren» Kohl, hadde ikke vært villig til å gi fra seg makten, noe Schäuble kritiserte.
Merkel ble på Schaübles forslag ny generalsekretær i partiet. Dette var en av de viktigste postene i partiet, i dets nye rolle som opposisjonsparti. Helmut Kohl ble valgt til æresformann, med sete i presidiet og styret.
I månedene etter gjorde CDU noen gode delstatsvalg, og et godt valg ved Europavalget i juni 1999. At velgerne straffet de regjerende partiene ved mindre viktige valg var kjent allerede fra Kohls regjeringstid. Disse valgresultatene styrket likevel Merkels posisjon i partiet.
==== Ulovlige pengegaver til CDU ====
I november 1999 ble det kjent at CDU hadde mottatt milliongaver for å finansiere sine valgkamper, men uten at gavene var ført i regnskapene. Helmut Kohl innrømmet å ha kjent til forholdet, men nektet å fortelle hvem som hadde gitt gavene, under henvisning til at hadde gitt sitt «æresord».Merkel kritiserte Kohl for hemmeligholdet, blant annet i et innlegg 22. desember 1999, i avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung. Hun hevdet allerede i artikkelens overskrift at Kohl hadde skadet partiet ved de handlinger han hadde innrømmet («Die von Kohl eingeräumten Vorgänge haben der Partei Schaden zugefügt»). Videre hevdet hun at ingen kunne gi løfte om å skjule en urettmessig handling:
Å holde ord, og å sette dette over lov og rett, vil kanskje bli forstått dersom det dreier seg om en rettmessig handling, men ikke dersom handlingen er urettmessig. Det dreier seg om Kohls troverdighet, det dreier seg om CDUs troverdighet, det dreier seg om troverdigheten til samtlige politiske partier.
Ein Wort zu halten und dies über Recht und Gesetz zu stellen mag vielleicht bei einem rechtmäßigen Vorgang noch verstanden werden, nicht aber bei einem rechtswidrigen Vorgang. Es geht um die Glaubwürdigkeit Kohls, es geht um die Glaubwürdigkeit der CDU, es geht um die Glaubwürdigkeit politischer Parteien insgesamt.
I et krisemøte 18. januar 2000 oppfordret ledelsen i CDU Helmut Kohl om midlertidig å nedlegge sitt verv som æresformann i CDU, inntil saken om pengegaver var avklart. Kohl svarte med å frasi seg vervet.Wolfgang Schäuble begynte, sammen med Merkel å rydde opp i saken. I januar 2000 innrømmet imidlertid Schäuble at han også selv hadde penger fra våpenlobbyisten Karlheinz Schreiber. Pengene var gått til partiet og ikke til Schäuble personlig. Da CDUs kasserer Brigitte Baumeister sådde tvil om Schäubles redegjørelse var helt korrekt, mistet han troverdighet, og måtte gå av som CDU-formann og fraksjonsleder i februar 2000.
=== CDU-leder (2000–2018) ===
Partiet hadde etter Schäubles avgang ingen leder, og Merkel befant seg som generalsekretær i en nøkkelposisjon. Det utviklet seg snart en overveiende støtte for henne som Schäubles etterfølger. Den nedersaksiske CDU-lederen Christian Wulff uttalte seg tidlig til støtte for Merkel. Derimot var Volker Rühe og Friedrich Merz, samt CSU-lederen Edmund Stoiber, kritiske til Merkels kandidatur.
Den 10. april 2000 på partidagen i Essen, ble Merkel valgt til ny leder i CDU, med 897 av 935 stemmer. Etter Merkels forslag ble Ruprecht Polenz ny generalsekretær, men allerede samme år byttet ut med Laurenz Mayer. Friedrich Merz ble leder av CDUs fraksjon i Forbundsdagen.
Merkel er siden gjenvalgt seks ganger. Hennes til nå (per 2017) beste resultat var på landsmøtet i Hannover 2012, med 97,94 prosent av stemmene. Merkel ble gjenvalgt også i 2016 (Essen), med tilslutning fra 89,5 % av de ca. 1000 landsmøtedelegatene.På landsmøtet i 2018 ble Merkel etterfulgt som partileder av Annegret Kramp-Karrenbauer.
=== Opposisjonsleder (2002–2005) ===
De store partiene i Tyskland (CDU/CSU og SPD) lanserer tradisjonelt en kandidat til vervet som forbundskansler (Kanzlerkandidat). Kandidaten lanseres foran hvert valg til Forbundsdagen. Det er ingen selvfølge at det er partilederen som er kanslerkandidat.
Merkel lanserte sitt kandidatur som kanslerkandidat 6. januar 2002. Hun merket imidlertid snart at hun kom til å tape en avstemning mot Edmund Stoiber fra Bayern. Da reiste hun straks til Stoiber i München, og forsikret ham om at hun ville støtte ham. På landsmøtet i Magdeburg 11. januar, erklærte hun at hun ville støtte Stoiber, som var den som hadde sterkest oppslutning i partiet. Partiet var lettet over å slippe en ny konflikt, og Merkel fikk Stoibers lojalitet.De konservative hadde ligget godt an på meningsmålingene foran valget til forbundsdagen i september 2002. Det endte likevel med en knapp seier for den sittende rødgrønne regjeringen, under ledelse av Gerhard Schröder. Regjeringens effektive håndtering av Elbeflommen og klare nei til krig mot Irak, såvel som lite heldige uttalelser fra Stoiber, bidro til deres valgseier.
Umiddelbart etter valget gjorde Merkel krav på fraksjonsledervervet i Forbundsdagen, som Friedrich Merz hadde innehatt til da. Hun ville fremstå som opposisjonsleder overfor regjeringen i parlamentet. Merz ønsket imidlertid ikke å gi opp fraksjonsledervervet, og kritiserte Merkel. På det avgjørende styremøtet i CDU skal Stoibers stemme til fordel for Merkel ha gjort utslaget. Forholdet mellom Merz og Merkel hadde allerede tidligere båret preg av konfliktfylt konkurransesituasjon. I november 2002 ble Merkel gjenvalgt som CDU-leder med 746 av 796 stemmer.
I 2003 gjorde CDU gode delstatsvalg i Hessen og Niedersachsen, og CDUs styrkede stilling i Forbundsrådet gav Merkel mulighet til i større grad å påvirke den føderale regjeringens politikk.
Ved valget til parlamentet i bystaten Hamburg i begynnelsen av 2004 fikk CDU et godt resultat. Etter en reise til Tyrkia utviklet hun idéen om et «privilegert partnerskap» heller enn fullt medlemskap for Tyrkia, som var regjeringen Schröders politikk.
Slutten på president Johannes Raus embedsperiode innebar at Tysklands høyeste embede skulle besettes på nytt. Wolfgang Schäuble foreslo tidlig seg selv, og kunne håpe på støtte fra deler av CDU og CSU. Motspillere i partiet som Roland Koch og Friedrich Merz favoriserte Schäuble, og det samme gjorde Edmund Stoiber. Horst Köhler, som var forholdsvis ukjent og ikke hadde noen egen politisk tyngde, ble regnet som Merkels kandidat, og da han ble valgt ble det tolket som en videre utvidelse av hennes maktposisjon.
Landdagsvalgene og Europavalget i 2004 ble for CDU likevel alt i alt skuffende, noe flere mente skyldtes samarbeidet med regjeringen om reformer. De regjerende partiene gjorde imidlertid enda dårligere valg. 12. oktober annonserte Merz i et brev til «kjære Angela» at han trakk seg fra ledelsen i partiet og fraksjonen. 22. desember 2004 gikk Merkels generalsekretær Laurenz Meyer av, og ble etterfulgt av Volker Kauder.
== Forbundskansler (2005–2021) ==
=== Storkoalisjon (2005–2009) ===
==== Det fremskyndte valget ====
Delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen 22. mai 2005 innebar et stort nederlag for SPD, og fortsettelsen av en negativ trend som hadde pågått helt siden 2003. Den konservative opposisjonen hadde et klart flertall i Forbundsrådet, og kunne blokkere regjeringens politikk. Denne situasjonen førte til at forbundskansler Gerhard Schröder bestemte seg for å fremskynde det føderale valget med ett år, til september 2005.
30. mai bestemte ledelsene CDU og CSU i et felles møte at Merkel skulle være kanslerkandidat. På dette tidspunktet var Merkels motstandere i partiet marginalisert. Merkel utnevnte et skyggekabinett kalt «kompetanseteam». Den planlagte finansministeren Paul Kirchhofs radikale høyttenkning om økonomi, skremte flere velgere og bidro til et utilfredsstillende valgresultat.
Ved valget fikk CDU/CSU 35,2 %, mens SPD fikk 34,2 %. Merkel vant sin egen valgkrets i Mecklenburg-Vorpommern med 41,3 %. Begge partiene gikk klart tilbake, men SPD mest. CDU/CSU gjorde et dårligere valg enn de hadde regnet med, og oppnådde ikke det som hadde vært deres mål, et absolutt flertall sammen med FDP. Men den sittende regjeringen bestående av SPD og De grønne mistet også sitt parlamentariske grunnlag.
==== Koalisjonsforhandlinger ====
I ukene etter valget ble flere konstellasjoner diskutert. De grønne avviste ideen om en Jamaica-koalisjon, bestående av CDU/CSU, FDP og De grønne. Gerhard Schröder sa seg villig til å samarbeide med alle andre partier enn det venstreekstreme Die Linkspartei, som gjorde et svært godt valg og kunne sikret ham fortsatt flertall, om partiets erklærte mål ikke hadde vært å kaste den rødgrønne regjeringen. Det ble etter hvert klart at eneste mulige måte å få en regjering i landet på var et samarbeid mellom CDU/CSU og SPD. Samtidig gjorde Schröder krav på kanslerembedet, og viste til at SPD var blitt største parti (fordi CDU og CSU er to partier, om enn med et meget nært samarbeid, blant annet felles fraksjon i Forbundsdagen). De konservative på sin side pekte på at CDU/CSU var største fraksjon. Først etter flere ukers tautrekking valgte Schröder å gi avkall på kanslerembedet, og dermed bane veien for Merkel. I mellomtiden hadde Merkel blitt demonstrativt gjenvalgt som fraksjonsleder for CDU/CSU med 219 av 222 stemmer, og dermed fått tydelig ryggdekning i eget parti.
Den 10. oktober offentliggjorde SPD, CDU og CSU at det var blitt enighet om at Merkel skulle velges til kansler i en regjering bestående av disse partiene. 12. november presenterte partiene en koalisjonsavtale som la grunnlaget for regjeringens politikk.
Merkel ble så 22. november 2005 valgt til Tysklands første kvinnelige kansler med 397 av 611 stemmer i Forbundsdagen. 202 stemte mot, 12 avstod fra å stemme. Merkel fikk 51 stemmer mindre enn koalisjonspartiene hadde til sammen.
==== Regjeringsdannelse ====
I forbindelse med diskusjonene om regjeringsdannelse erklærte Edmund Stoiber overraskende at han gav avkall på posten det var meningen at han skulle få i den føderale regjeringen, som næringsminister. Den offisielle grunnen var at Franz Müntefering gikk av som SPD-leder etter å ha tapt en intern maktkamp.
I den viktige stillingen som leder for Kanzleramt valgte Merkel Thomas de Maizière, fetter av Lothar de Maizière.
=== Koalisjon CDU-FDP (2009–2014) ===
==== Valget til Forbundsdagen ====
Valget i 2009, som var et ordinært valg til Forbundsdagen, fant sted 27. september 2009. Unionen oppnådde sammen med FDP det nødvendige flertall i Forbundsdagen. Begge unionspartiene mistet imidlertid stemmer og fikk sitt dårligste resultat siden valget i 1949. Merkel vant sin valgkrets Stralsund – Nordvorpommern – Rügen med 49,3 prosent av førstestemmene (i personvalget) og økte dermed sin oppslutning med 8 prosent i forhold til forrige valg til Forbundsdagen.
==== Regjeringsdannelse ====
Etter at Unionen og FDP hadde fullført koalisjonsforhandlingene ble Merkel 28. oktober 2009 gjenvalgt til kansler med 323 av tilsammen 612 avgitte stemmer. Det var ni stemmer færre enn koalisjonen hadde i Forbundsdagen. Oppnevnelsen av regjeringen Merkel II fulgte deretter.
=== Storkoalisjon (2013–2017) ===
==== Forbundsdagsvalget ====
Valget i 2013 fant sted 22. september 2013. Unionspartiene oppnådde 41,5 % av partistemmene og dermed det beste partivalget siden 1990. Koalisjonspartneren FDP kom under sperregrensen på 5 % og forsvant ut av Forbundsdagen hvor partiet hadde vært representert siden 1949. Merkel økte sin oppslutning i egen valgkrets til 56,2 %.
==== Regjeringsdannelse ====
Unionspartiene og SPD samlet seg til en storkoalisjon. Merkel ble 17. desember 2014 gjenvalgt som forbundskansler med 462 av 621 avgitte stemmer. Det var 42 stemmer færre enn unionspartienes samlede medlemstall i Forbundsdagen.
=== Ny koalisjon med SPD (2018–2021) ===
Merkels fjerde regjering tiltrådte 14. mars 2018 etter 171 dagers forhandlinger om ulike koalisjoner. Den endelige avtalen ble inngått mellom CDU/CSU og SPD.
I juni 2018 oppsto det en regjeringskrise, idet CDUs bayerske søsterparti opponerte mot en felleseuropeisk asyl- og migrasjonspolitikk. I begynnelsen av juli truet CSUs innenriksminister Horst Seehofer med å trekke seg fra sin stilling, hva som kunne medføre at koalisjonsregjeringen gikk i oppløsning. Imidlertid endte saken i et kompromiss.
== Politisk ståsted ==
=== Utenrikspolitikk ===
==== Europakommisjonen ====
Merkel er en sterk tilhenger av europeisk integrasjon. I 2012 uttalte hun seg for at Europakommisjonen en gang skulle bli som en regjering for Europa.
==== Europeisk politikk og G8 ====
Tyskland hadde formannskapet i EU våren 2007, og Merkel var vert for toppmøtet i Berlin i forbindelse med 50-årsfeiringen av det europeiske samarbeidet. Der ble Berlin-erklæringen vedtatt.
Under formannskapsperioden ledet Merkel også forhandlingene om Lisboa-traktaten, som endte med at det ble enighet blant medlemslandene.
Merkel ønsket opprinnelig en referanse til Europas kristne røtter i Lisboa-traktaten, og viste til den tyske grunnloven hvor det refereres til «ansvar overfor Gud og folket». Selv om flere andre land, blant annet Polen, Irland og Italia, også støttet dette ønsket, ble det ikke enighet om dette. I stedet viser Lisboa-traktaten til Europas «kulturelle, religiøse og humanistiske arv».
Andre viktige temaer i Tysklands formannskapsperiode var energipolitikk og samarbeidet med Russland.
Som leder for G8 i 2007 var hun vert for G8-toppmøtet 2007 i Heiligendamm. Merkel markerte seg som en forkjemper for å redusere klimautslippene. Etter sterk motstand fra George W. Bush vedtok G8-møtet en mindre forpliktende erklæring enn Merkel hadde ønsket seg. Toppmøtet vedtok også å gi Afrika 360 milliarder kroner i bistand de kommende årene.
==== Midtøstenpolitikk ====
Under en USA-reise i februar 2003 uttrykte Merkel sympati for USAs Irakpolitikk og «koalisjonen av villige». Hun kritiserte Schröders utenrikspolitikk, noe som førte til reaksjoner i Berlin. SPDs fraksjonsformann Franz Müntefering betegnet hennes holdning som «knefall for den amerikanske administrasjonen». Som kansler har hun lagt seg på en mer pragmatisk vilje og fører offisielt videre den forrige regjeringens politikk i dette spørsmålet. Det innebærer at det ikke er aktuelt å sende soldater til Irak.
Merkel har derimot gått inn for å sende marinefartøyer til kysten utenfor Libanon.
=== Økonomisk og sosial politikk ===
Merkel gikk i slutten av 2000 inn for en «ny sosial markedsøkonomi», og står for mye av det samme som Tony Blair og Gerhard Schröder på dette området. Sentralt står reformer for å gjøre velferdsstaten mer effektiv og mindre dyr, og dermed sikre at statens finanser er bærekraftige også for fremtidige generasjoner.
=== Familiepolitikk ===
Som minister for kvinner og ungdom var Merkel konfrontert med en dramatisk synkende kvinneandel i arbeidslivet og samtidig en synkende fødselsrate. Hun gikk særlig inn for reform av abortlovgivningen, og fikk vedtatt likestillingsloven i 1993-94. Hun fikk også lovfestet retten til barnehageplass fra fylte tre år. Merkel gikk i 2013 mot adopsjonsrett for homoseksuelle par. I et intervju 30. juni 2017 ga hun uttrykk for at hun hadde endret standpunkt i det spørsmålet.I 2017 åpnet hun for at partiets representanter i Forbundsdagen skulle få følge sin samvittighet i avstemningen over et forslag om å tillate ekteskap mellom likekjønnede. Forslaget om ekteskap for alle (Ehe für alle) ble vedtatt i Forbundsdagen 30. mai 2017. Merkel selv stemte mot forslaget.
=== Miljøpolitikk ===
I april 1995 var Merkel vert for FNs klimakonferanse i Berlin, der «Berlinmandatet» som i 1997 førte til Kyotoavtalen ble vedtatt. Merkel gikk under Kyotoforhandlingene inn for høye reduksjonsmål. Som leder for G8 var miljø en hovedsak for Merkel.
=== Kjernekraft ===
I oktober 2010 forlenget Tysklands regjering driftstiden for samtlige av de 17 kjernekraftverk som fantes innenfor landets grenser. Fukushima-ulykken i 2011 medførte en helomvending i dette spørsmålet. I juni bestemte regjeringen å utfase samtlige kjernekraftverk i landet, innen 2022.
=== Islam i Tyskland ===
Ved et besøk av den tyrkiske statsministeren Ahmet Davutoğlu i Kanzleramt uttalte Merkel i januar 2015 at «– den tidligere forbundspresidenten Christian Wullf har sagt at islam er en del av Tyskland. Og slik er det. Det er også min mening.»
=== Asylpolitikk ===
Sommeren 2015 skjøt den europeiske migrasjonskrisen fart, og i august 2015 tilsa prognosene at 800 000 innvandrere ville nå Tyskland i løpet av året. Problemene tårnet seg opp, blant annet for de etater som skulle ta imot migrantene.
Merkel ga temaet stor plass under en pressekonferanse i Bundespressekonferenz, 31. august 2015. Hun understreket i sin tale, menneskenes grunnleggende rett til asyl, og deres rett til et menneskeverdig liv. Hun advarte mot å følge dem som oppfordret til hat og vold mot migrantene. Landet Tyskland befant seg i god forfatning, mente hun, og det hadde truffet de riktige beslutninger under finanskrisen, i beslutningen om å nedlegge atomkraftproduksjonen, og under tidligere naturkatastrofer. Kostnadene med flyktningene måtte fordeles internt, og det ville melde seg et stort arbeid med å integrere dem, men dette ville de klare. Det var særlig de tre ordene Vi klarer det! (Wir schaffen das!), som siden ble sitert, og som hun selv også gjentok. Utsagnet inngikk i en lengre setning:
Deutschland ist ein starkes Land. Das Motiv, mit dem wir an diese Dinge herangehen, muss sein: Wir haben so vieles geschafft – wir schaffen das!Tyskland er et sterkt land. Vår overbevisning, når vi går igang med disse tingene, må være: Vi har klart så mye - vi klarer dette!
Merkel la i Bundespressekonferenz også vekt på betydningen av en enhetlig europeisk flyktning- og asylpolitikk. De europeiske landene måtte dele på byrdene, mente hun. De universelle grunnrettigheter sto i tett forbindelse med Europas historie, og en grunnleggende motivasjon for etableringen av Den europeiske union. Dersom Europa sviktet i flyktningkrisen, mente Merkel at det samtidig beveget seg bort fra disse grunnleggende rettighetene.I månedsskiftet august-september satt tusenvis av flyktninger fast ved den ungarsk-østerrikske grense. Det vakte oppsikt da Merkel, etter samtaler med regjeringssjefene i Østerrike og Ungarn, bestemte at alle disse flyktningene skulle få innreisetillatelse til Tyskland.I et intervju 11. september 2015 avviste hun at man kunne sette en øvre grense for antallet flyktninger: «- Den grunnleggende retten til asyl for politisk forfulgte, har ingen øvre grense i antall; det gjelder også for flyktninger som kommer til oss fra en borgerkrigs helvete.»Etter fremmedfiendtlige demonstrasjoner i den lille saksiske byen Heidenau, reagerte Merkel med denne uttalelsen:
Jeg må si ganske ærlig: hvis vi nå skal begynne å måtte unnskylde oss for at vi viser et vennlig ansikt i en nødsituasjon, da er dette ikke mitt land.(Ich muss ganz ehrlich sagen: Wenn wir jetzt anfangen, uns noch entschuldigen zu müssen dafür, dass wir in Notsituationen ein freundliches Gesicht zeigen, dann ist das nicht mein Land.)
Høsten 2015 sank Merkels personlige popularitet, ifølge meningsmålingene. Ifølge ARD-Deutschlandtrend var i september 2015, 54 % av de spurte fornøyd med Merkel. Dette var ni prosentpoeng lavere enn foregående måned, og den laveste måling siden desember 2011.I et møte i CDU/CSU-fraksjonen i Forbundsdagen, møtte hun kritikk, og svarte på denne blant annet:
Det er det samme for meg om jeg har skylden for tilstrømmingen av flyktningene, nå er de faktisk her. (Ist mir egal, ob ich schuld am Zustrom der Flüchtlinge bin, nun sind sie halt da.)
Kravet om en øvre grense for hvor mange flyktninger Tyskland skulle ta imot, ble særlig sterkt fremholdt av Horst Seehofer, lederen av CSU, CDUs søsterparti i Bayern. Angela Merkel avviste at det var mulig å sette en grense for hvor mange som skulle få lov til å utøve asylretten. Under CSUs landsmøte i november 2015 var Angela Merkel gjest. Etter hennes tale til landsmøtet oppsøkte Seehofer talerstolen, og holdt et innlegg for en øvre grense for mottak av flyktninger. Innlegget ble holdt mens Merkel fortsatt sto på scenen, og ble oppfattet som om han søkte å ydmyke henne.Under CDUs landsmøte 13. desember 2015, ble Merkels asylpolitikk, og særlig den konsekvente avvisningen av en øvre grense for inntak av flyktninger, ble støttet av flertallet. Samtidig ble det satt en målsetting om vesentlig å redusere tallet på flyktninger. Denne siste formulering ble også bifalt av Horst Seehofer.Merkel gjentok dagen etter landsmøtet sin uttalelse fra 31. august, om at «Vi klarer det (Wir schaffen das)» og fortsatte: «- Jeg kan si det, fordi det er en del av vårt lands identitet å yte det største. (Ich kann das sagen, weil es zur Identität unseres Landes gehört, Größtes zu leisten).»Horst Seehofer betegnet i et intervju askeonsdag 2016, med tanke på Merkels asylpolitikk at landet nå opplevde et Urettens overherredømme (Herrschaft des Unrechts). Askeonsdag er i Bayern en tradisjonell dag for politiske folkemøter i partiene, der man karakteriserer sine politiske motstandere i kraftige ordelag. Dette var imidlertid en karakteristikk som vanligvis ble brukt om diktaturer som for eksempel DDR. Seehofer tok igjen til orde for en øvre grense for hvor mange flyktninger som kunne tas imot i landet.På et partimøte i Neubrandenburg i januar 2016 ga Merkel uttrykk for at hun forventet at de fleste flyktningene ville vende tilbake til sine hjemland når krigen mot IS var over. Hun mente at bare en liten del av dem hadde krav på et klassisk asyl.Det amerikanske tidsskriftet Time kåret Merkel til Årets person for hennes innsats under flyktningkrisen og Ukraina-krisen, herunder Krim-krisen i 2014.
== Utmerkelser ==
21. mars 2006 mottok Merkel Republikken Italias fortjenstorden.
Merkel ble i 2007 utnevnt til æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Samme år mottok hun Leo Baeck-prisen.
Under et statsbesøk fra Norge til Tyskland mottok hun 15. oktober 2007 storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.I november 2007 ble det kjent at Merkel ville motta Karlsprisen for 2008 for sitt arbeid med å reformere Den europeiske union. Overrekkelsen fant sted i kroningssalen i Aachens rådhus på Kristi himmelfartsdag (som falt på 1. mai) i 2008, laudator var Nicolas Sarkozy.
Hun mottok i januar 2008 storkors av Bundesverdienstkreuz.
I juni 2008 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Leipzig for «sine fortjenester for fagområdet fysikk og dets omdømme gjennom sin innsats for vern av miljøet, demokrati og menneskerettigheter». Laudator var Javier Solana.
I 2014 ble Merkel tildelt den 12. Seouls' fredspris.
I desember 2015 ble hun kåret til «Årets person» av magasinet Time.
== Litteratur ==
Ingrid Brekke Angela Merkel - Et europeisk drama. Kagge forlag 2016 ISBN 978-82-489-1842-1
Wolfgang Stock: Angela Merkel: Eine politische Biographie. München 2005. ISBN 3-7892-8168-9
Jacqueline Boysen: Angela Merkel. Berlin 2005. ISBN 3-548-36302-4
Evelyn Roll: Das Mädchen und die Macht. Berlin 2001. ISBN 3-87134-429-X
Gerd Langguth: Angela Merkel. München 2005. ISBN 3-423-24485-2
Angela Merkel, Hugo Müller-Vogg: Angela Merkel − Mein Weg. Ein Gespräch mit Hugo Müller-Vogg. Hamburg 2005. ISBN 3-455-09538-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Angela Merkel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Angela Merkel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Angela Merkel hos Forbundsdagen
(en) Angela Merkel på Internet Movie Database
(fr) Angela Merkel på Allociné
(en) Angela Merkel hos TV Guide
(en) Angela Merkel hos The Movie Database
(en) Angela Merkel på Discogs
(en) Angela Merkel på MusicBrainz
Angela Merkel på Instagram | Angela Dorothea Merkel (født 17. juli 1954 i Hamburg-Eimsbüttel i Tyskland som Angela Dorothea Kasner) er en tysk fysiker og kristendemokratisk politiker (CDU). | 4,430 |
null | 2023-02-04 | Yangon | null | null | null | Yangon, tidligere kjent som Rangoon, var hovedstaden i Myanmar inntil Nay Pyi Taw i Mandalay-regionen offisielt overtok som landets nye hovedstad 26. mars 2006. | 4,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sykdom | 2023-02-04 | Sykdom | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisinsk terminologi', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Sykdommer', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Sykdom er et felles navn på tilstander kjennetegnet av avvik i kroppens normale organiske eller mentale funksjoner, så de endres på skadelig vis. I medisinsk terminologi er begrepet «sykdom» relatert til diagnoser eller symptomer.
Ordet «sykdom» kommer fra norrønt sjukr («syk»), som betyr «bekymret» eller «sørgende», og dómr, som betyr «vesen» eller «væremåte». Det betyr altså «en bekymret væremåte», et vanlig tegn på sykdom. Et beslektet ord er illr (jfr moderne norsk «ille»), som betyr «vond» (jfr engelsk illness).
I 1976 lanserte Eric Cassell et skille mellom de engelske ordene illness og disease, der disease sitter i organet, mens illness er det pasienten lider av. Disease (betennelse, sår og traumer osv.) gjennomgår kur/behandling, mens illness (smerter, utmattelse) ses som noe separat som må håndteres. Disease vil vanligvis forårsake illness, selv om man kan oppleve å være syk uten å ha ubehag av det.
| Sykdom er et felles navn på tilstander kjennetegnet av avvik i kroppens normale organiske eller mentale funksjoner, så de endres på skadelig vis. I medisinsk terminologi er begrepet «sykdom» relatert til diagnoser eller symptomer.
Ordet «sykdom» kommer fra norrønt sjukr («syk»), som betyr «bekymret» eller «sørgende», og dómr, som betyr «vesen» eller «væremåte». Det betyr altså «en bekymret væremåte», et vanlig tegn på sykdom. Et beslektet ord er illr (jfr moderne norsk «ille»), som betyr «vond» (jfr engelsk illness).
I 1976 lanserte Eric Cassell et skille mellom de engelske ordene illness og disease, der disease sitter i organet, mens illness er det pasienten lider av. Disease (betennelse, sår og traumer osv.) gjennomgår kur/behandling, mens illness (smerter, utmattelse) ses som noe separat som må håndteres. Disease vil vanligvis forårsake illness, selv om man kan oppleve å være syk uten å ha ubehag av det.
== Skiftende sykdomsbilde ==
Sykdommer har skiftet med tid og sted. I 1830-årene oppstod blant mannlige britiske statsfunksjonærer en epidemi av skrivekrampe som stålpennen fikk skylden for. For de første i det nye yrket lokomotivfører ble motvinden ansett som sykdomsrisiko, selv om togene gikk i 30 km/t. At hysteri en stund var utbredt diagnose, skyldtes Paris-legen Jean-Martin Charcot som inviterte sosieteten til sine ukentlige medisinske forelesninger med demonstrasjon av pasientenes kramper og besvimelser. Diagnosen nevrasteni (= nervetretthet) høres knapt i dag, men fra den ble introdusert av den amerikanske legen George Miller Beard i 1870, ble den raskt vanlig i perioden 1880-1930. Mens lidelsen i USA rammet middelklassemenn med utdannelse, rammet den i Norge like godt bønder og fiskere, kvinner og mindreårige. Stendhalsyndromet sies å være fremkalt av møtet med renessansekunst. I Sverige er det langt flere amalgamofre enn i Norge; sykehuset i Huddinge opprettet en egen avdeling, «amalgamenheten». I Norge stilles derimot diagnosen fibromyalgi 6-10 ganger oftere enn i de andre nordiske landene.I mai 1851 lanserte legen Samuel A. Cartwright fra Louisiana sitt arbeid Report On The Diseases and Physical Peculiarities Of The Negro race i det anerkjente tidsskriftet New Orleans Medical and Surgical Journal. Cartwright roste seg av å ha oppdaget to nye sykdommer som var spesielle for afrikanere, og som han mente rettferdiggjorde slaveri som system, siden det angivelig tjente som terapi for deres lidelse som han kalte «drapetomani», et angivelig sykelig behov for å flykte fra slaveriet: «En rømt slave er manisk eller gal. Dette er ukjent for våre medisinske autoriteter, selv om de diagnostiske symptomer er velkjente for plantasjeeiere og forpaktere.» Som profylakse anbefalte han «å banke djevelen ut av dem». Amputasjon av tærne ble også foreslått.
== Referanser ==
== Se også ==
Anamnese
Diagnose
Funksjonshemming
Lidelse
Liste over sykdommer
Medisin
Patologi
Skade
Særfradrag
Utviklingshemming
== Eksterne lenker ==
Helsebiblioteket
Helsenorge
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
Søk på ordet «sykdom» i norske ordbøker: Søk etter sykdom i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok
Helsenett.no Arkivert 21. desember 2006 hos Wayback Machine.
Folkehelseinstituttet | Sykdom er et felles navn på tilstander kjennetegnet av avvik i kroppens normale organiske eller mentale funksjoner, så de endres på skadelig vis.Roald, Borghild: «sykdom» i Store medisinske leksikon på snl. | 4,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diagnose | 2023-02-04 | Diagnose | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Diagnostikk'] | Diagnose (gresk διάγνωση, diágnosi, fra sammensetningen av δια, dia, «ved» og γνώση, gnósi, «erkjennelse») angir en metode ved problemløsning. Innenfor medisinen kan en diagnose hevdes å være synonymt med navnet på en lidelse (ofte en sykdom), og diagnosen treffes med bakgrunn i pasientens forklaringer av sine typiske symptomer og kliniske undersøkelser. Selve handlingen kalles diagnostisering.
| Diagnose (gresk διάγνωση, diágnosi, fra sammensetningen av δια, dia, «ved» og γνώση, gnósi, «erkjennelse») angir en metode ved problemløsning. Innenfor medisinen kan en diagnose hevdes å være synonymt med navnet på en lidelse (ofte en sykdom), og diagnosen treffes med bakgrunn i pasientens forklaringer av sine typiske symptomer og kliniske undersøkelser. Selve handlingen kalles diagnostisering.
== Å stille en diagnose ==
Å diagnostisere er å bestemme og klassifisere en årsakssammenheng (for eksempel hva som forårsaker en pasients lidelser). Resultatet kalles en diagnose.
Det typiske hendelsesforløpet er at en person med en eller flere uvanlige symptomer oppsøker en lege og forteller om sine plager. Legen undersøker gjerne personen klinisk og fremstiller så en hypotese, som kan omhandle én eller flere lignende diagnoser. Listen over sannsynlige diagnoser kalles differensialdiagnoser og er basert på den tilgjengelige informasjonen legen har i øyeblikket. Legen vil videre derfor teste pasienten for å få bekreftet eller avkreftet ulike differensialdiagnoser, inntil han eller hun kan konkluderer med én bestemt diagnose. Testene kan inkludere ulike prøver (for eksempel blodprøver, elektroniske og fysiske tester) og uttesting av medikamenter. Den såkalte indotesten er en sånn medikamentell test, som tester for respons av legemidlet indometacin mot trigeminal-autonome hodepiner. Det kan derfor ta tid å stille riktig diagnose. I kompliserte tilfeller kan det ta flere år å få rett diagnose. I sånne tilfeller behandler gjerne legen pasienten bredt. Når legen har konkludert er diagnosen satt og konkret behandlingen av lidelsen kan ta til.
For mange pasienter er det viktig å få en diagnose så raskt som mulig, både av behandlingsmessige og økonomiske årsaker. Mange diagnoser er utløsende med hensyn til økonomiske støtteordninger og uførhet.
En diagnose trenger ikke å være identisk med lidelse. Diagnosen er en språklig størrelse, noe som illustreres godt om vi tenker på at homofili for ikke så mange årene siden var en egen psykiatrisk diagnose. Selv om diagnosen nå er borte, er mennesker fortsatt homofile. Diagnosene er heller ikke avgrensede entiteter – det er de kun i navnet. Se artikkelen «Klassifikasjonssystemer og diagnostisk praksis» i psykologitidsskriftet Impuls 1/2003 som forteller at det er 256 måter å «være borderline» på.
I Norge og internasjonalt benyttes International Classification of Diseases (ICD) som kodeverktøy for å klassifisere sykdom. Gjeldende versjon er ICD-10, som begynner å bli utdatert. Neste versjon er ICD-11, der arbeidene har pågått i flere år. Lanseringen av neste versjon har blitt utsatt flere ganger, men regnes å være nært forestående.
== Hvem kan stille en diagnose? ==
Helsepersonelloven sier ikke noe direkte om hvem som kan stille diagnoser. Dette må utledes av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 første og annet ledd. Det generelle forsvarlighetskravet innebærer en plikt for helsepersonellet til å holde seg innenfor sitt fagområde og ikke overskride sine faglige kvalifikasjoner. Det er således en forutsetning at helsepersonellet har de nødvendige faglige kvalifikasjoner for å sette den aktuelle diagnosen. Det er for eksempel kun profesjonsstudiet i medisin og psykologi som kvalifiserer for diagnosesetting innenfor psykisk helse.
== Anke og fornyet vurdering ==
Diagnoser kan ikke ankes, men det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-3 at «Etter henvisning fra allmennlege har pasienten rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten». Fornyet vurdering er av mange bedre kjent som second opinion. Retten til en fornyet vurdering gjelder imidlertid bare én gang for samme tilstand.
== Se også ==
Sykepleiediagnose
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
ICD 10 – Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer Arkivert 20. februar 2016 hos Wayback Machine.
International Classification of Diseases (engelsk utgave) (Verdens helseorganisasjon)
Diagnosekritisk hjemmeside | Diagnose (gresk διάγνωση, diágnosi, fra sammensetningen av δια, dia, «ved» og γνώση, gnósi, «erkjennelse») angir en metode ved problemløsning. Innenfor medisinen kan en diagnose hevdes å være synonymt med navnet på en lidelse (ofte en sykdom), og diagnosen treffes med bakgrunn i pasientens forklaringer av sine typiske symptomer og kliniske undersøkelser. | 4,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Symptom | 2023-02-04 | Symptom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisinske symptomer'] | Et symptom er en sansning eller endring av en helsetilstanden til en pasient. Det er en subjektiv beskrivelse, i motsetning til sykdomstegn eller kliniske funn, som er begreper som brukes om objektive tegn på tilstedeværelsen av en sykdom.
Eksempler på symptomer er tretthet, smerte, kvalme og svimmelhet. I motsetning til dette, er forhøyet blodtrykk eller utslett på huden sykdomstegn.
Sykdom som ikke gir pasienten symptomer kalles asymptomatisk (eks. klamydia)
| Et symptom er en sansning eller endring av en helsetilstanden til en pasient. Det er en subjektiv beskrivelse, i motsetning til sykdomstegn eller kliniske funn, som er begreper som brukes om objektive tegn på tilstedeværelsen av en sykdom.
Eksempler på symptomer er tretthet, smerte, kvalme og svimmelhet. I motsetning til dette, er forhøyet blodtrykk eller utslett på huden sykdomstegn.
Sykdom som ikke gir pasienten symptomer kalles asymptomatisk (eks. klamydia)
== Se også ==
Liste over medisinske symptomer | Et symptom er en sansning eller endring av en helsetilstanden til en pasient. Det er en subjektiv beskrivelse, i motsetning til sykdomstegn eller kliniske funn, som er begreper som brukes om objektive tegn på tilstedeværelsen av en sykdom. | 4,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GNU_General_Public_License | 2023-02-04 | GNU General Public License | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:GNU', 'Kategori:Opphavsrett', 'Kategori:Programvarelisenser'] | The GNU General Public License (GPL) er GNUs lisens for publisering og distribusjon av fri programvare, og er den mest brukte av den typen lisenser i dag. Så nær sagt alle programmer som er utgitt i GNU-systemet, og godt over halvparten av all fri programvare er lisensiert under GPL. Mest kjent er kanskje operativsystemet Linux, som det i stor grad blir assosiert med. Selv om de fleste programmene som er lisensiert under GPL hører til i Unix-familien, så begynner det også å komme en del programmer eller utgaver av programmer til ikke-Unix-systemer, som for eksempel til Microsoft Windows.
Eksempler på kjente programmer som er lisensiert under GPL er Audacity, Fluxbox, GIMP, Pidgin, Irssi og Linux. Av spill som ligger under GPL kan nevnes Battle for Wesnoth.
MediaWiki, som er programvaren skrevet originalt for Wikipedia, er utgitt under GPL.
| The GNU General Public License (GPL) er GNUs lisens for publisering og distribusjon av fri programvare, og er den mest brukte av den typen lisenser i dag. Så nær sagt alle programmer som er utgitt i GNU-systemet, og godt over halvparten av all fri programvare er lisensiert under GPL. Mest kjent er kanskje operativsystemet Linux, som det i stor grad blir assosiert med. Selv om de fleste programmene som er lisensiert under GPL hører til i Unix-familien, så begynner det også å komme en del programmer eller utgaver av programmer til ikke-Unix-systemer, som for eksempel til Microsoft Windows.
Eksempler på kjente programmer som er lisensiert under GPL er Audacity, Fluxbox, GIMP, Pidgin, Irssi og Linux. Av spill som ligger under GPL kan nevnes Battle for Wesnoth.
MediaWiki, som er programvaren skrevet originalt for Wikipedia, er utgitt under GPL.
== Hovedtrekk i lisensen ==
Grunnregelen i GPL er at et program som distribueres i kompilert form også skal være tilgjengelig for brukerne i form av kildekode – alle filer som er nødvendige for å produsere den distribuerte versjonen skal være tilgjengelig for fri bruk.
Hvis programkode som er GPL-lisensiert inkluderes i et annet program, må også dette programmet lisensieres under GPL, noe som av mange beskrives som en «virus-effekt».
Denne effekten har mottatt kritikk fra enkelte miljøer, spesielt fra tilhengere av BSD-lisensen som ikke inneholder dette kravet.
Blant tilhengere av GPL anses dette kravet som en nødvendig forsikring om at programvaren vil forbli fri; ingen kan ta over kildekoden og lage egne lukkede versjoner.
== Se også ==
Copyleft
BSD-lisensen
GNU
GNU Free Documentation License
MIT-lisensen
GNU Lesser General Public License
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) GPL – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) GPL – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Frequently Asked Questions about the GNU GPL
Torger Kielland, Copyleft - En analyse av rekkevidden av gjensidighetsvilkår i åpne programvarelisenser i norsk rett, CompLex 7/2005 — Juridisk avhandling om GPL | The GNU General Public License (GPL) er GNUs lisens for publisering og distribusjon av fri programvare, og er den mest brukte av den typen lisenser i dag. Så nær sagt alle programmer som er utgitt i GNU-systemet, og godt over halvparten av all fri programvare er lisensiert under GPL. | 4,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sykdomstegn | 2023-02-04 | Sykdomstegn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisinske tegn'] | I medisinen er et sykdomstegn en egenskap ved en sykdom som blir observert av en lege. Det blir derfor regnet som «objektivt», i motsetning til pasientens erfaring (symptomer) som er forholdsvis subjektiv.
Eksempler på sykdomstegn er økt blodtrykk, flekker på netthinnen, eller trommestikkfingre. Disse tegnene vil ofte ikke være av så stor betydning for pasienten, men kan gi legen en pekepinn på ulike kategorier av sykdommer som kan forklare pasientens symptomer.
En rekke sykdomstegn er kalt opp etter legene som først beskrev dem. Et eksempel på dette er Babinskis tegn. | I medisinen er et sykdomstegn en egenskap ved en sykdom som blir observert av en lege. Det blir derfor regnet som «objektivt», i motsetning til pasientens erfaring (symptomer) som er forholdsvis subjektiv.
Eksempler på sykdomstegn er økt blodtrykk, flekker på netthinnen, eller trommestikkfingre. Disse tegnene vil ofte ikke være av så stor betydning for pasienten, men kan gi legen en pekepinn på ulike kategorier av sykdommer som kan forklare pasientens symptomer.
En rekke sykdomstegn er kalt opp etter legene som først beskrev dem. Et eksempel på dette er Babinskis tegn. | I medisinen er et sykdomstegn en egenskap ved en sykdom som blir observert av en lege. Det blir derfor regnet som «objektivt», i motsetning til pasientens erfaring (symptomer) som er forholdsvis subjektiv. | 4,436 |
null | 2023-02-04 | Trommestikkfingre | null | null | null | Trommestikkfingre, clubbing eller pulmonal osteoartropati er en deformasjon av fingre og fingernegler som er forbundet med en rekke sykdommer, hovedsakelig hjerte- og lungesykdommer. Idiopatisk clubbing kan også forekomme. | 4,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idiopati | 2023-02-04 | Idiopati | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Medisinsk terminologi', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Stubber 2021-06', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Idiopati (fra gresk ἴδιος «egen» og πάϑος «lidelse») er et medisinsk betegnelse som brukes om sykdommer der årsaksforholdene er ukjente.
Eksempler på idiopatiske sykdommer innbefatter blant annet skoliose, pulmonal fibrose, hypersomnia og Idiopatisk trombocytopenisk purpura. | Idiopati (fra gresk ἴδιος «egen» og πάϑος «lidelse») er et medisinsk betegnelse som brukes om sykdommer der årsaksforholdene er ukjente.
Eksempler på idiopatiske sykdommer innbefatter blant annet skoliose, pulmonal fibrose, hypersomnia og Idiopatisk trombocytopenisk purpura. | Idiopati (fra gresk ἴδιος «egen» og πάϑος «lidelse») er et medisinsk betegnelse som brukes om sykdommer der årsaksforholdene er ukjente. | 4,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eponym | 2023-02-04 | Eponym | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Eponymer'] | Eponym er et ord som er konstruert etter et personnavn. Navnet på en person (ekte eller fiktiv) benyttes som betegnelse på et bestemt objekt, sted eller aktivitet. Eksempelvis er ordet boikott dannet av godsforvalteren Charles Cunningham Boycott
| Eponym er et ord som er konstruert etter et personnavn. Navnet på en person (ekte eller fiktiv) benyttes som betegnelse på et bestemt objekt, sted eller aktivitet. Eksempelvis er ordet boikott dannet av godsforvalteren Charles Cunningham Boycott
== Historie ==
Et av de første tilfellene av eponymbruk var i det andre årtusenet før Kristus. Assyriene kalte opp hvert år etter en høyere embedsmann (limmu). De eponyme arkon var de høyeste magistratene i Aten som ble byttet ut årlig, og hvert år ble kalt opp etter den som ble valgt. I Roma ga de to årlige konsulene ulike navn til det samme året. Selv navnet Roma ble forklart som at det ble gitt av byens første konge Romulus, men det er antagelig omvendt, at Romulus ble diktet opp for å forklare byens opprinnelse.
Både i antikkens Hellas og hebreere i Midtøsten ga en legendarisk leder eller høvding sitt navn til sin stamme. Eponymet ga tilsynelatende en forklaring på mystiske navn på stammer.
Men steder og byer kunne også få navn etter en kjent person. Gjennom historien har mange byer endret navn og fått nye navn etter nye personer. Byene Fredrikstad og Kristiansand er eksempel på norske byer som har fått sine navn etter danske konger. Gater, bygninger og flyplasser er også blant objekter som er navngitt etter samme mønster, for ikke å snakke om amerikanske småbyer.
Begrepet quisling stammer fra Vidkun Quisling som samarbeidet med tyskerne under andre verdenskrig, og ordet i dag er synonymt med både «forræder» og «landssviker».
I dag er bruken av eponym mest tydelig i vitenskapen, særlig medisin og astronomi. Naturlover (Newtons tredje lov eller Einsteins relativitetsteori), syndromer (Sjögrens syndrom) og himmellegemer (Halleys komet) har mange eksempler på eponymer.
«Eponym» brukes først og fremst for å referere til navnet på personen, men «eponym» brukes også, i noen tilfeller, for å referere til navnet (ordet) på objektet, stedet eller aktiviteten. For å unngå begrepsforvirring kan man isteden bruke adjektivet eponymt når man refererer til egenskapen ved navnet på gjenstanden, stedet eller aktiviteten.
== Eksempler ==
== Referanser ==
== Se også ==
Eponymfunn
== Eksterne lenker ==
(no) Eponym i Store norske leksikon
Eponym i Store medisinske leksikon
(no) Eponym i Det Norske Akademis ordbok – Substantiv
(no) Eponym i Det Norske Akademis ordbok – Adjektiv
(no) Eponymi i Det Norske Akademis ordbok | thumb|Den [[Greske mytologiske vesener|mytologiske greske helten Orion er eponymet til stjernebilde Orion, vist på bilde, og dermed indirekte av Orion romfartøy.]] | 4,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geosentrisme | 2023-02-04 | Geosentrisme | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gresk astronomi i oldtiden', 'Kategori:Jorden'] | Geosentrisme er en modell som plasserer jorda som midtpunkt i universet, og lar sola og de andre planetene rotere rundt jorda.
Grekeren Anaximander mente rundt 600 f.Kr. at jorden var som en søyle i sentrum for universet som roterte rundt den. Tilhengere av Pytagoras mente at jorden var en kule som roterte rundt en ukjent ild, og Platon og Aristoteles var blant flertallet som kombinerte disse og hevdet at jorden var en kule i universets sentrum. Det geosentriske verdensbildet ble et utbredt verdensbilde i antikken. Aristarkus fra Samos lanserte rundt 300 f.kr. en solsentrert modell, der jorden gikk rundt solen. Hans modell fikk lite gjennomslag fordi, blant andre, Arkimedes mente at man skulle forvente å observere parallaksebevegelse for fiksstjernene hvis jorden går i bane rundt solen.
Platon og Aristoteles mente planetene og fiksstjernene gikk i sirkelrunde baner og med jevn hastighet, og at de fysiske lovene over planetenes bane var forskjellige fra de fysiske lovene under månens bane. I denne modellen ble jorda plassert som det ubevegelige sentrum i universet. Deres autoritet bidro til at dette synspunktet holdt seg gjennom middelalderen.
Planetenes bevegelser var vanskelig å forklare; observasjoner viste at de hadde regelmessige tilbakegående (retrograde) bevegelser på himmelen. Apollonius fra Perga foreslo derfor at planetene går i episykler, se illustrasjon.
Hipparkhos fra Nikea regnes som opphavsmann til det første fullt utarbeidete geosentriske verdensbilde. Sola og månen plasserte han i eksentriske baner rundt jorda. De ubevegelige stjernene kunne lett plasseres på en kuleformet stjernehimmel.
Klaudios Ptolemaios var den som i antikken beskrev det geosentriske systemet mest utfyllende, i sin bok Almagest, det kalles derfor også ofte for det ptolemeiske verdensbilde.
Igjennom middelalderen viste det seg at forutsigelser av astronomiske hendelser kunne være flere dager feil. Det førte til en rekke forslag, men dette var i bunn og grunn mindre endringer. Det geosentriske verdensbildet holdt i store trekk stand gjennom middelalderen.
Det er vanlig å lese at geosentrismen var et resultat av menneskets selvfølelse og sentrale stilling i tilværelsen. Imidlertid var den vanlige antagelsen i antikkens og middelalderens kosmologi at jorda hadde lavest rang i universet, i samsvar med aristotelisk filosofi . Det ble skilt skarpt mellom en ufullkommen og foranderlig verden under månens bane, og en fullkommen og uforanderlig verden fra månens bane og utover.
Nikolaus Kopernikus var den første astronomen som utformet en moderne formulering av den heliosentriske modellen, i boka Om himmelsirklenes omdreininger (1543).
Tycho Brahe formulerte senere en geoheliosentrisk modell med en stillestående jord, denne modellen var dominerende første halvdel av 1600-tallet. Dette varte helt fram til Brahes assistent, Johannes Kepler kom med sine matematiske beskrivelser av himmellegemenes bevegelser.
Isaac Newton forklarte mekanismene bak planetenes bevegelser, og det heliosentriske modellen tok over for det geosentriske verdensbildet.
Skrifter som pave Alexander VIIs liste over forbudte bøker, og Martin Luthers (som var samtidig med Kopernikus) avvisning av at jorden beveget seg , gjør at det også etter Newton har vært religiøse minoriteter som har tviholdt på definisjonen om at jorden er universets sentrum fram til moderne tid.I 1999 i USA svarte 19% i en undersøkelse om generell kunnskap at solen går rundt jorden.
| Geosentrisme er en modell som plasserer jorda som midtpunkt i universet, og lar sola og de andre planetene rotere rundt jorda.
Grekeren Anaximander mente rundt 600 f.Kr. at jorden var som en søyle i sentrum for universet som roterte rundt den. Tilhengere av Pytagoras mente at jorden var en kule som roterte rundt en ukjent ild, og Platon og Aristoteles var blant flertallet som kombinerte disse og hevdet at jorden var en kule i universets sentrum. Det geosentriske verdensbildet ble et utbredt verdensbilde i antikken. Aristarkus fra Samos lanserte rundt 300 f.kr. en solsentrert modell, der jorden gikk rundt solen. Hans modell fikk lite gjennomslag fordi, blant andre, Arkimedes mente at man skulle forvente å observere parallaksebevegelse for fiksstjernene hvis jorden går i bane rundt solen.
Platon og Aristoteles mente planetene og fiksstjernene gikk i sirkelrunde baner og med jevn hastighet, og at de fysiske lovene over planetenes bane var forskjellige fra de fysiske lovene under månens bane. I denne modellen ble jorda plassert som det ubevegelige sentrum i universet. Deres autoritet bidro til at dette synspunktet holdt seg gjennom middelalderen.
Planetenes bevegelser var vanskelig å forklare; observasjoner viste at de hadde regelmessige tilbakegående (retrograde) bevegelser på himmelen. Apollonius fra Perga foreslo derfor at planetene går i episykler, se illustrasjon.
Hipparkhos fra Nikea regnes som opphavsmann til det første fullt utarbeidete geosentriske verdensbilde. Sola og månen plasserte han i eksentriske baner rundt jorda. De ubevegelige stjernene kunne lett plasseres på en kuleformet stjernehimmel.
Klaudios Ptolemaios var den som i antikken beskrev det geosentriske systemet mest utfyllende, i sin bok Almagest, det kalles derfor også ofte for det ptolemeiske verdensbilde.
Igjennom middelalderen viste det seg at forutsigelser av astronomiske hendelser kunne være flere dager feil. Det førte til en rekke forslag, men dette var i bunn og grunn mindre endringer. Det geosentriske verdensbildet holdt i store trekk stand gjennom middelalderen.
Det er vanlig å lese at geosentrismen var et resultat av menneskets selvfølelse og sentrale stilling i tilværelsen. Imidlertid var den vanlige antagelsen i antikkens og middelalderens kosmologi at jorda hadde lavest rang i universet, i samsvar med aristotelisk filosofi . Det ble skilt skarpt mellom en ufullkommen og foranderlig verden under månens bane, og en fullkommen og uforanderlig verden fra månens bane og utover.
Nikolaus Kopernikus var den første astronomen som utformet en moderne formulering av den heliosentriske modellen, i boka Om himmelsirklenes omdreininger (1543).
Tycho Brahe formulerte senere en geoheliosentrisk modell med en stillestående jord, denne modellen var dominerende første halvdel av 1600-tallet. Dette varte helt fram til Brahes assistent, Johannes Kepler kom med sine matematiske beskrivelser av himmellegemenes bevegelser.
Isaac Newton forklarte mekanismene bak planetenes bevegelser, og det heliosentriske modellen tok over for det geosentriske verdensbildet.
Skrifter som pave Alexander VIIs liste over forbudte bøker, og Martin Luthers (som var samtidig med Kopernikus) avvisning av at jorden beveget seg , gjør at det også etter Newton har vært religiøse minoriteter som har tviholdt på definisjonen om at jorden er universets sentrum fram til moderne tid.I 1999 i USA svarte 19% i en undersøkelse om generell kunnskap at solen går rundt jorden.
== Moderne geosentrisme ==
Helt siden det kopernikanske prinsippet fikk innpass i den moderne fysikken, har det stadig kommet fram tanker om at jorden likevel kan ligge i universets absolutte sentrum.
En rekke fysikere i dag vil fortsatt hevde at jorden ligger ved universets absolutte sentrum. Fra starten av 2000-tallet har forskere hatt tilgang til data fra bakgrunnsstrålingen som peker mot at jorden holder på en spesiell posisjon i universet. Oppdagelsen, som sist ble bekreftet av Planck-satelitten i 2013, har blitt kjent som "Axis of Evil".
== Referanser == | Geosentrisme er en modell som plasserer jorda som midtpunkt i universet, og lar sola og de andre planetene rotere rundt jorda. | 4,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heliosentrisme | 2023-02-04 | Heliosentrisme | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gresk astronomi i oldtiden'] | Heliosentrisme, eller det heliosentriske verdensbilde, er oppfatningen om at solen er solsystemets sentrum, og at jorden og de andre planetene går i bane rundt solen.
Ordet stammer fra gresk Helios (sola). Heliosentrisme er motsetningen til geosentrisme, som plasserte jorda i sentrum. Nikolaus Kopernikus regnes som mannen som innledet overgangen fra det geosentriske verdenssynet til det heliosentriske, med boken Om himmelsirklenes omdreininger i 1543.
Lenge innebar teorien at solen var universets sentrum. Forskjellen mellom solsystemet og universet ble klar først senere.
Først i 1838 ble en av hovedutfordringene for det solsentrerte verdensbilde løst, da man kunne måle en stjernes parallakse.Men tross mangel på endelige bevis hadde den solsentrerte modellen da vært akseptert i praksis siden i hvert fall Newtons tid, fordi den fungerte så bra for praktiske beregninger.
| Heliosentrisme, eller det heliosentriske verdensbilde, er oppfatningen om at solen er solsystemets sentrum, og at jorden og de andre planetene går i bane rundt solen.
Ordet stammer fra gresk Helios (sola). Heliosentrisme er motsetningen til geosentrisme, som plasserte jorda i sentrum. Nikolaus Kopernikus regnes som mannen som innledet overgangen fra det geosentriske verdenssynet til det heliosentriske, med boken Om himmelsirklenes omdreininger i 1543.
Lenge innebar teorien at solen var universets sentrum. Forskjellen mellom solsystemet og universet ble klar først senere.
Først i 1838 ble en av hovedutfordringene for det solsentrerte verdensbilde løst, da man kunne måle en stjernes parallakse.Men tross mangel på endelige bevis hadde den solsentrerte modellen da vært akseptert i praksis siden i hvert fall Newtons tid, fordi den fungerte så bra for praktiske beregninger.
== Antikken og middelalderen ==
De første som foreslo en solsentrert kosmologi var de aleksandrinske astronomene Heraklides fra Pontus (388–315 f.Kr) og Aristark fra Samos (ca. 310–230). Denne muligheten var imidlertid så overraskende og kontraintuitiv at den ikke fikk noe gjennomslag. Grekerne kunne for fiksstjernene ikke måle noen parallaksebevegelse, noe blant andre Arkimedes mente man skulle vente dersom jorden forflytter seg i bane rundt solen.De fleste astronomer i antikken og middelalderen, også Ptolemaios, begrenset seg til å lage matematiske modeller av de observerbare planetbevegelsene. De mente planetene var så fjerne og opphøyde over vår ufullkomne verden at sikker kunnskap om den fullkomne del av virkeligheten ikke kunne nås langs vitenskapens vei. I motsetning til dette ønsket bl.a. Kopernikus å beskrive reelle, fysiske planetbaner. (Jf. realisme vs. instrumentalisme.)
Respekten for Platons og Aristoteles' kosmologi og for Ptolemaios' modell gjorde at den solsentrerte modellen ikke slo gjennom før på 1600-tallet med den vitenskapelige revolusjonen.
Det er vanlig å lese at heliosentrismen var et slag mot menneskets selvfølelse og sentrale stilling i tilværelsen. I stedet var den vanlige antagelsen i antikkens og middelalderens astronomi at jorda hadde lavest rang i universet. Ved å gjøre Jorda til et himmellegeme, hadde man opphøyd dens verdi og flyttet mennesket et langt steg nærmere Gud.
== Kopernikus' modell ==
Selv om det gjennom middelalderen var blitt gjort mange forbedringer av den jordsentrerte modellen fra Ptolemaois, var dette i bunn og grunn mindre endringer. Kopernikus så behovet for en større endring som gjorde modellen enklere. Ideen til det heliosentriske verdensbilde hadde Kopernikus klar rundt 1507.
En solsentrert modell gav en elegant forklaring på hvorfor noen planeter i perioder beveger seg bakover i forhold til fiksstjernehimmelen. Modellen gav også en elegant forklaring på hvorfor noen planeter (Venus og Merkur) alltid er synlige nær sola, mens de andre planetene kan befinne seg hvor som helst i forhold til sola.
Modellen innebar også at jorden dreier rundt sin egen akse. Buridan og Oresme hadde i middelalderen vist at dette kan være mulig selv om vi ikke merker det, og selv om det for oss ser ut som det er stjernehimmelen som roterer rundt jorda. Deres begrunnelser ser ut til å ha inspirert Kopernikus da han forklarte hvordan jorden også kan gå i bane rundt solen selv om det ikke oppleves slik.Kopernikus beholdt prinsippet fra Platon og Aristoteles om at planetene går i sirkulære baner og med jevn fart. Dermed måtte også han gjøre utstrakt bruk av episyklene som var tatt i bruk i den jordsentrerte modellen. De teoretiske modellene han brukte var egentlig de samme som Ptolemaois hadde benyttet. Planetobservasjonene han bygde teorien på var også mange av de samme som den jordsentriske modellen bygde på og ikke alltid like nøyaktige. Sammenlignet med den ptolemeiske modellen var Kopernikus' modell dermed omtrent like komplisert. Modellen i seg selv var også av omtrent samme nøyaktighet. Ingen av modellene kunne gjøre rede for at planetenes hastighet så ut til å variere.
Mye av Om himmelsirklenes omdreininger var ferdig i 1530. Kopernikus ventet med å utgi boken fordi han ikke kunne finne direkte bevis for at jorden beveger seg. Georg Joachim Rheticus publiserte et sammendrag av hans teori i 1540. Boken ble i sin helhet utgitt samme år som Kopernikus døde, i 1543.
Ifølge bokens forord var den solsentrerte modellen ment som en regnemodell til å forutsi planetenes posisjoner, i tråd med hvordan mange astronomer i antikken og middelalderen hadde tenkt om tidligere modeller. Dette forordet var imidlertid skrevet av Andreas Osiander for å dempe eller om mulig unngå kritikk fra aristotelikere. At planetene går i bane rundt sola mente Kopernikus selv som en reell fysisk beskrivelse. I den grad Kopernikus fryktet noen reaksjon på sin bok ser det ut til å ha vært å bli til latter blant aristotelikere.
== Hvordan Kopernikus' modell ble mottatt ==
En av hovedutfordringene for den solsentrerte modellen var at man for fiksstjernene fortsatt ikke kunne måle noen parallaksebevegelse. Kopernikus mente derfor universet, og dermed også avstanden til fiksstjernene, var svært mye større enn tidligere antatt, så stort at en med datidas observasjonsteknikk ikke ville observere noen parallakse. Dette ble oppfattet som en ad hoc-forklaring som reduserte troverdigheten til Kopernikus' modell. I tillegg mente mange at stjernene med Kopernikus' modell ville være urimelig store. Dagens astronomer vet imidlertid at fiksstjernene ser mye større ut enn de egentlig er pga. lysbrytning i atmosfæren, og at fiksstjernene egentlig har så å si ingen utstrekning på himmelen.I mangel av beviser på at jorda virkelig beveger seg stod valget på Kopernikus' tid dermed mellom to modeller, den geosentriske og den heliosentriske, der argumentene for den ene modellen ikke var mer overbevisende enn for den andre.Kopernikus' bok fra 1543 var matematisk vanskelig å forstå, så de første årene var det få som hadde lest den.
1551 ble det publisert et sett av astronomiske tabeller, Tabulae prutenicae, basert på Kopernikus’ arbeid. En av grunnene til at den geosentriske modellen gav noe unøyaktige forutsigelser av planetbanene, var at flere tallverdier (eller parametre) i denne modellen hadde forandret seg siden Ptolemaios' tid. Til sin nye modell hadde Kopernikus brukt flere år på å beregne nye tallverdier; dette, og ikke den heliosentriske modellen i seg selv, gjorde Kopernikus' modell mer nøyaktig. Derfor ble Tabulae prutenicae mer nøyaktig enn tidligere tabeller. Disse tabellene ble raskt anerkjent og ble brukt blant annet i pavens kalenderreformen som førte til den gregorianske kalender.
I 1570-årene ble en supernova og en komet synlig på himmelen, noe som ifølge rådende teorier måtte være atmosfæriske forstyrrelser. Men målinger viste at fenomenene fant sted lenger borte enn månens bane, dermed kunne ikke dette området være uforanderlig, noe som ble et argument mot det aristoteliske verdensbilde der alt utenfor månens bane var fullkomment.
Tyge Brahe var en av de første som foreleste om Kopernikus' teorier, han kalte Kopernikus den andre Ptolemaios. Men Brahe var selv ikke overbevist og formulerte sin egen modell som både var jordsentrert og solsentrert. Denne modellen kombinerte Kopernikus' elegante løsninger med at man selv med Brahes svært nøyaktige observasjoner likevel ikke kunne måle noen parallakse for fiksstjernene. Denne modellen ble rådende noen tiår. Det fantes også andre modeller som konkurrerte om datidens oppmerksomhet.
Først med Johannes Kepler kom en matematiker som var dyktig nok til beskrive en modell som var enkel. Hans modell gav også enda mer nøyaktige forutsigelser.
Etter kontroversen mellom paven og Galilei i 1616 vedtok kirken av ulike grunner at den heliosentriske modellen kunne publiseres som en praktisk regnemodell eller hypotese, ikke som den fysiske sannhet. Noen mindre endringer måtte dermed gjøres i bl.a. Om himmelsirklenes omdreininger. Den opprinnelige utgaven kom på kirkens liste over forbudte bøker.
Keiser Rudolf IIs rikdom og velvilje, Brahes stjernedata, Keplers matematiske evner, den europeiske trykkekunsten, reformasjonens tvil på autoriteter, og også Galileis kontrovers med paven, var viktig for at det solsentrerte verdensbilde gradvis vokste frem.Keplers planettabeller fra 1627, som han kalte Rudolfinske tabeller, viste seg etter hvert for de fleste planetene å være atskillig mer nøyaktig enn tidligere tabeller.1725 ble fenomenet astronomisk aberrasjon korrekt tolket som at jorden beveger seg i bane rundt solen. Først i 1838 ble en av hovedutfordringene for det solsentrerte verdensbilde løst, da man kunne måle en stjernes parallakse.Men tross mangel på endelige bevis hadde den solsentrerte modellen da allerede vært akseptert i praksis siden i hvert fall Newtons tid, fordi den fungerte så bra for praktiske beregninger.
== Referanser ==
== Litteratur == | thumb|320px|Forenklet heliosentrisk modell (under) sammenlignet med forenklet geosentrisk modell (over). | 4,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Gottlieb_Fichte | 2023-02-04 | Johann Gottlieb Fichte | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-07', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1814', 'Kategori:Fødsler 19. mai', 'Kategori:Fødsler i 1762', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens representanter', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Personer fra Landkreis Bautzen', 'Kategori:Professorer ved Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filosofer'] | Johann Gottlieb Fichte (tysk; IFA: [ˈjoːhan ˈɡɔtliːp ˈfɪçtə], født 19. mai 1762 i Rammenau i kurfyrstedømmet Sachsen, død 27. januar 1814 i Berlin i kongeriket Preussen) var en tysk filosof og regnes som grunnlegger av tysk idealisme ved siden av Hegel og Schelling, og Kants første etterfølger.
Han var en inspirator til de som etablerte Nazi-Tyskland.
| Johann Gottlieb Fichte (tysk; IFA: [ˈjoːhan ˈɡɔtliːp ˈfɪçtə], født 19. mai 1762 i Rammenau i kurfyrstedømmet Sachsen, død 27. januar 1814 i Berlin i kongeriket Preussen) var en tysk filosof og regnes som grunnlegger av tysk idealisme ved siden av Hegel og Schelling, og Kants første etterfølger.
Han var en inspirator til de som etablerte Nazi-Tyskland.
== Biografi ==
Fichte kom fra en en fattig bakgrunn; faren var vever og hans sønn måtte arbeide som barn.
Fichte studerte teologi i årene 1780–1784, først i Jena, Wittenberg, senere i Leipzig, men avbrøt studiet. I årene 1784–1790 arbeidet han som huslærer.
Som følge av at en filosofistudent ba ham forklare Kants Kritikk av den rene fornuft, vendte Fichte i 1790 tilbake til Leipzig og fordypet seg i Kant. Lesningen resulterte i avhandlingen Aphorismen über Religion und Deismus. I juli 1791 besøkte han Kant i Königsberg, men ble skuffet. I 1792 utga han etter Kants anbefaling verket Versuch einer Critik aller Offenbarung. Verket ble gitt ut anonymt og gikk først for å være et religionsfilosofisk verk av Kant selv. Da Kant oppklarte misforståelsen, ble Fichte berømt og fikk en undervisningstilling i filosofi i Jena etter anbefaling av Weimar-ministeren Goethe. Fichte ble Reinholds etterfølger og tiltrådte i 1794. Samme år utga han første utkast til en systematisk rekonstruksjon av Kants vitenskapslære, Grundlage der gesamten Wissenschaftslehre.
I årene som fulgte publiserte Fichte en del større verker; blant dem vakte essayet Über den Grund unseres Glaubens an eine göttliche Weltregierung oppsikt og førte til den såkalte ateismestriden. Fichte ble beskyldt for å være ateist, og ble i 1799 avsatt fra professoratet. I en appell i 1789 forsøkte han å tilbakevise påstanden om at han var ateist.
I årene etter var han hovedsakelig bosatt i Berlin, hvor han arbeidet som privatdosent.
I 1804 takket Fichte ja til en stilling ved Universitetet i Erlangen, og ble professor fra april 1805. I 1806 flyktet han til Königsberg på grunn av Napoleons invasjon.
Fichte vendte tilbake til Berlin i 1807 og holdt i årene 1807–1808 sine Reden an die deutsche Nation. I 1810 ble han utnevnt til professor i filosofi ved det nyopprettede universitetet i Berlin, og ble lærestedets første rektor (1811–1812).
Fichte døde av en tyfusinfeksjon i 1814. Han er gravlagt på Friedhof der Dorotheenstädtischen und Friedrichswerderschen Gemeinden.
== Bibliografi ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fichte, 1) Johann Gottlieb. I Meyers Konversations-Lexikon. 4. opplag. Bind 6, Verlag des Bibliographischen Instituts, Leipzig/Wien 1885–1892, s. 234.
(de) Hermann Zeltner: «Fichte, Johann Gottlieb.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 5, Duncker & Humblot, Berlin 1961, ISBN 3-428-00186-9, s. 122–125 (digitalisering).
(de) Kuno Fischer: «Fichte, Johann Gottlieb». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 6, Duncker & Humblot, Leipzig 1877, s. 761–771. | Johann Gottlieb Fichte (tysk; IFA: [ˈjoːhan ˈɡɔtliːp ˈfɪçtə], født 19. mai 1762 i Rammenau i kurfyrstedømmet Sachsen, død 27. | 4,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idealisme | 2023-02-04 | Idealisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filosofi', 'Kategori:Metafysikk', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2017-06', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Idealisme er den filosofiske oppfatning at virkeligheten er grunnleggende mental, mentalt konstruert, eller på annet vis immateriell. I motsetning til materialismen og dualismen betrakter idealismen verden som noe som består av ånd og/eller utgår fra ens bevissthet.
Idealismen har flere beslektede betydninger:
Som en ontologisk lære betegner idealismen den filosofiske retningen som anser det sjelelige, åndelige eller psykiske som det eneste reelt eksisterende. Den fysiske verden forklares som et produkt eller en manifestering av den åndelige. Ontologisk idealisme er således en form for sinnsfilosofisk monisme. En av dens mest radikale utforminger er solipsismen.
Epistemologisk (erkjennelsesteoretisk) manifesterer idealismen seg som en skeptisisme om muligheten for kunnskap uavhengig av sinnet.
Idealisme eller idealisering kan også brukes om retninger innen billedkunst og litteratur som idealiserer virkeligheten, altså framstiller det typiske eller fullkomne og gir et forskjønnet bilde av verden, i motsetning til for eksempel realisme og naturalisme.
I en sosiologisk mening framhever idealismen hvordan menneskelige ideer – tro og verdier – former samfunnet.
I vanlig språkbruk og politisk retorikk er idealisme en uegoistisk innstilling eller handling som er styrt av ideelle formål, det vil si en uselvisk, gjerne svermerisk, hengivenhet for en sak eller en streben etter å virkeliggjøre visse idealer. Synonymer kan være «offervilje» og «uegennytte».
| Idealisme er den filosofiske oppfatning at virkeligheten er grunnleggende mental, mentalt konstruert, eller på annet vis immateriell. I motsetning til materialismen og dualismen betrakter idealismen verden som noe som består av ånd og/eller utgår fra ens bevissthet.
Idealismen har flere beslektede betydninger:
Som en ontologisk lære betegner idealismen den filosofiske retningen som anser det sjelelige, åndelige eller psykiske som det eneste reelt eksisterende. Den fysiske verden forklares som et produkt eller en manifestering av den åndelige. Ontologisk idealisme er således en form for sinnsfilosofisk monisme. En av dens mest radikale utforminger er solipsismen.
Epistemologisk (erkjennelsesteoretisk) manifesterer idealismen seg som en skeptisisme om muligheten for kunnskap uavhengig av sinnet.
Idealisme eller idealisering kan også brukes om retninger innen billedkunst og litteratur som idealiserer virkeligheten, altså framstiller det typiske eller fullkomne og gir et forskjønnet bilde av verden, i motsetning til for eksempel realisme og naturalisme.
I en sosiologisk mening framhever idealismen hvordan menneskelige ideer – tro og verdier – former samfunnet.
I vanlig språkbruk og politisk retorikk er idealisme en uegoistisk innstilling eller handling som er styrt av ideelle formål, det vil si en uselvisk, gjerne svermerisk, hengivenhet for en sak eller en streben etter å virkeliggjøre visse idealer. Synonymer kan være «offervilje» og «uegennytte».
== Historien til filosofisk idealisme ==
Filosofisk idealisme finnes i flere former. Den ble utviklet i den greske antikken med Platon som viktigste representant. Platons oppfatning var at idéene (det åndelige) er den virkelige verden, og at den materielle verdenen som vi kan sanse, bare er en lavere virkelighet som består av ufullkomne skygger av den åndelige virkeligheten.
Den idealistiske tanken innenfor filosofien kan deles i to retninger, subjektiv idealisme og objektiv idealisme. Den subjektive idealismen har som grunn for det eksisterende et individ, et subjekts fornemmelser, forestillinger og bevissthet. Denne variantens fremste talsmann var den engelske biskopen og filosofen George Berkeley. Berkeley mente at det å eksistere er bli oppfattet. Han uttalte i Principles of Human Knowledge (1710) at «Når det gjelder hva som er sagt om den absolutte eksistens til utenkelige ting uten noe forhold til om de blir oppfattet, virker det fullstendig ubegripelig. [...] heller ikke er det mulig at de skulle ha noen eksistens utenfor hjernene eller tenkende ting som oppfatter dem.»Til forskjell fra den subjektive idealismen tar den objektive idealismen (f.eks. Platons variant) ikke den personlige, subjektive bevissthet som grunn for det eksisterende, men en form for objektiv bevissthet, en «verdensfornuft», «den universelle vilje» og lignende. Dette eksisterer i henhold til de objektive idealistene selvstendig, uavhengig av menneskene. En objektiv idealist anser eksempelvis at når han snakker om reelt eksisterende epler og pærer og fører den sammen i fellesbegrepet «frukt», er denne abstraksjonen av den reelle virkeligheten med begrepet «frukt» selve grunnen for disse eplenes og pærenes eksistens.
== Referanser ==
== Se også ==
Materialisme – som står i motsetning til metafysisk og til dels til politisk idealisme
Solipsisme
Tysk idealisme | Tysk idealisme er en betegnelse på en utvikling innenfor filosofien sent på 1700-tallet og tidlig 1800-tallet med røtter i deler av Kants filosofi og filosofene Fichte, Schelling og Hegel som hovedrepresentanter for retningen. Bevegelsen er på ingen måte en homogen retning, men har sterke fellestrekk. | 4,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kilogram | 2023-02-04 | Kilogram | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnleggende SI-enheter', 'Kategori:Masseenheter', 'Kategori:Viktige stubber'] | Kilogram (i dagligtale også bare kalt kilo) er grunnenheten for masse i SI-systemet, og har symbolet kg. Prefikset kilo er det greske ordet for «tusen», så ett kilogram er 1000 gram. Enheten er den eneste grunnenheten i SI-systemet med prefiks.
Fra 1799 til 2019 var kilogram definert som massen til et bestemt lodd oppbevart i Frankrike, med en masse tilsvarende massen til én kubikkdesimeter (én liter) vann ved 4 °C. Kilogram var den siste av SI-enhetene med en definisjon knyttet til et bestemt fysisk objekt, 20. mai 2019 ble definisjonen endret til å være basert på Plancks konstant.
| Kilogram (i dagligtale også bare kalt kilo) er grunnenheten for masse i SI-systemet, og har symbolet kg. Prefikset kilo er det greske ordet for «tusen», så ett kilogram er 1000 gram. Enheten er den eneste grunnenheten i SI-systemet med prefiks.
Fra 1799 til 2019 var kilogram definert som massen til et bestemt lodd oppbevart i Frankrike, med en masse tilsvarende massen til én kubikkdesimeter (én liter) vann ved 4 °C. Kilogram var den siste av SI-enhetene med en definisjon knyttet til et bestemt fysisk objekt, 20. mai 2019 ble definisjonen endret til å være basert på Plancks konstant.
== Historie ==
Da det franske vitenskapsakademiets komité for mål og vekt utviklet det metriske system på 1790-tallet, definerte de først i 1793 én grave som massen til én kubikkdesimeter (altså én liter) rent vann ved frysepunktet (0 °C).
I 1795 byttet enheten navn til kilogramme, og i 1799 ble definisjonen endret til å gjelde vann ved temperaturen der vann har høyest tetthet (rundt 4 °C), siden tettheten her er mest stabil.
=== Kilogramme des Archives ===
Til praktisk bruk behøvdes noe mer stabilt enn vann. Etter litt eksperimentering med ulike metaller på 1790-tallet ble den første offisielle kilogramprototypen realisert i 1799 som et lodd i rent platina med en masse så nær massen til en kubikkdesimeter vann som det var mulig å få til på den tiden. I desember 1799 ble dette ratifisert som standarden for kilogram, med en masse per definisjon lik ett kilogram. Standarden ble kalt kilogramme des Archives fordi den ble oppbevart i det franske nasjonalarkivet (Archives Nationales), og ble beholdt som standard de neste 90 årene.
=== Den internasjonale kilogramprototypen (IPK) ===
Etter at meterkonvensjonen ble inngått i 1875 ble det laget en ny kilogramprototype fra en legering av 90 % platina og 10 % iridium, som skulle være enda mer stabil. Prototypen fikk navnet International Prototype of the Kilogram (IPK, den internasjonale kilogramprototypen) og ble ratifisert i 1889 som den nye standarden for kilogram.
Loddet har blitt oppbevart i Pavillon de Breteuil hos Det internasjonale byrå for mål og vekt (Bureau International des Poids et Mesures) nær Paris og har forblitt standarden for kilogram frem til 2019.
En rekke offisielle kopier av IPK har blitt lagret forskjellige steder over hele verden. Ingen av disse er 100 % lik originalen, men avvikene ble nøye målt da de ble laget. Siden har kopiene blitt sammenlignet to ganger; i 1948 og i 1989. Sammenligningene viste at alle kopiene har utviklet seg litt forskjellig over tid og de har divergert med opptil noen titalls mikrogram. Siden IPK per definisjon veier ett kilogram er det umulig å finne ut nøyaktig hvor mye den har endret seg over tid.
=== Definisjon basert på Plancks konstant ===
Siden man kvittet seg med meterstaven i 1960 har metrologer ønsket å også definere kilogrammet fra en fysisk konstant i stedet for fra et fysisk objekt. Flere ulike tilnærminger har vært prøvd ut, men det har vært vanskelig å finne en konstant med tilstrekkelig lav måleusikkerhet.
I 2011 og 2014 vedtok Generalkonferansen for mål og vekt i prinsippet en omdefinering til en definisjon basert på Plancks konstant, men stilte som betingelse at måleusikkerheten til denne konstanten måtte reduseres. Målet ble nådd av NIST i 2016, og 16. november 2018 vedtok generalkonferansen at definisjonen på kilogram skulle endres, slik at Plancks konstant dannet det nye utgangspunktet. Konstantens verdi i SI-enheter ble da låst til verdien 6,62607015×10−34 kg⋅m2⋅s−1. Den nye definisjonen trådte i kraft 20. mai 2019.For å veie et objekt etter den nye definisjonen, benyttes en såkalt Kibble-vekt (tidligere kjent som watt-vekt). En Kibble-vekt veier objektet gjennom å måle den elektriske strømmen og spenningen som må til for å produsere en kompenserende motkraft.For å gjøre om vekt til masse trengs i tillegg en svært presis måling av den lokale tyngdeakselerasjonen. Utfordringen med Kibble-vekter er de ekstreme kravene til presisjon som gjør at det kun finnes et lite fåtall av dem på verdensbasis med tilstrekkelig lav måleusikkerhet. Kilogramnormaler vil derfor fortsette å spille en viktig praktisk rolle fremover.
== Anvendelse ==
Kilogram, i dagligtale ofte misvisende omtalt som «kilo», er en av de mest brukte enhetene for måling av masse.
== Se også ==
milligram
mikrogram
1001 gram
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Det internasjonale byrået for mål og vekt
(en) The 'new' kilogram is approaching - e! Science News
(en) The Search for a More Perfect Kilogram - Wired Magazine 10.2011 | | enhet2 = dekagram | 4,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Clausewitz | 2023-02-04 | Carl von Clausewitz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 16. november', 'Kategori:Dødsfall i 1831', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1780', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militære forfattere', 'Kategori:Militærhistorie', 'Kategori:Militærteoretikere', 'Kategori:Personer fra Landkreis Jerichower Land', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Strategi', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske generaler'] | Carl Phillip Gottfried (eller Gottlieb) von Clausewitz (født 1. juni 1780 i Preussen Tyskland, død 16. november 1831 i Breslau) var en general og intellektuell. Clausewitz er mest kjent for sitt ufullendte verk Vom Kriege (Om krigen), som beskjeftiger seg med krigsteori. Hans teorier omkring strategi, taktikk og filosofi har fått en betydelig innflytelse på militærvesenets utvikling i alle vestlige nasjoner. Teoriene er fortsatt pensum ved militærakademier, og finner også anvendelse på andre områder, som organisasjonsteori og markedsføring.
So sehen wir also, daß der Krieg nicht bloß ein politischer Akt, sondern ein wahres politisches Instrument ist, eine Fortsetzung des politischen Verkehrs, ein Durchführen desselben mit anderen Mitteln.Slik sett er altså krigen ikke bare en politisk handling, men et virkelig politisk instrument, en fortsettelse av den politiske virksomheten, en iverksettelse av den med andre virkemidler.
| Carl Phillip Gottfried (eller Gottlieb) von Clausewitz (født 1. juni 1780 i Preussen Tyskland, død 16. november 1831 i Breslau) var en general og intellektuell. Clausewitz er mest kjent for sitt ufullendte verk Vom Kriege (Om krigen), som beskjeftiger seg med krigsteori. Hans teorier omkring strategi, taktikk og filosofi har fått en betydelig innflytelse på militærvesenets utvikling i alle vestlige nasjoner. Teoriene er fortsatt pensum ved militærakademier, og finner også anvendelse på andre områder, som organisasjonsteori og markedsføring.
So sehen wir also, daß der Krieg nicht bloß ein politischer Akt, sondern ein wahres politisches Instrument ist, eine Fortsetzung des politischen Verkehrs, ein Durchführen desselben mit anderen Mitteln.Slik sett er altså krigen ikke bare en politisk handling, men et virkelig politisk instrument, en fortsettelse av den politiske virksomheten, en iverksettelse av den med andre virkemidler.
== Bakgrunn og oppvekst ==
Clausewitz ble født i 1780 som den fjerde og yngste sønn i en middelklassefamilie i Preussen. Hans bestefar, sønn av en luthersk pastor, hadde vært professor i teologi. Faren var tidligere løytnant i den prøyssiske hæren og hadde holdt en mindre post i det prøyssiske skattevesenet.
Clausewitz vokste opp i Burg bei Magdeburg i middelklassens Preussen og ble innrullert i hæren som tolvåring. Han deltok i sine første kamper allerede som 13-åring, og deltok i mange slag mot revolusjonære styrker fra Frankrike. Clausewitz var blant annet med under beleiringen av Mainz, da den prøyssiske hæren invaderte Frankrike under den franske revolusjonen, og han tjenestegjorde senere i Napoleonskrigene mellom 1806 og 1815. Clausewitz gikk inn i Kriegsakademie i Berlin, som på denne tiden også var kjent som det prøyssiske militærakademiet, i 1801 , ved en alder av 21 år.
Clausewitz var med under slaget ved Jena-Auerstedt den 14. oktober 1806, da Napoleon invaderte Preussen og skulle beseire den prøyssiske-saksiske armeen som var ledet av Karl Wilhelm Ferdinand, hertug av Braunschweig. Clausewitz ble tatt til fange i en alder av 26 år, og han ble holdt fanget i Frankrike frem til 1808.
== Militærkarriere ==
Tilbake i Preussen etter å ha sluppet ut fra fangenskap, assisterte han Scharnhorst da denne ledet en reform av den prøyssiske hæren og staten. Han giftet seg senere med den sosialt fremtredende grevinnen Marie von Brühl, og han sosialiserte seg med Berlins litterære og intellektuelle elite. I opposisjon til Preussens tvungne allianse til Napoleon, forlot han den prøyssiske hæren, og tjenestegjorde senere i den russiske hæren fra 1812 til 1813 under den russiske kampanjen som blant annet inkluderte slaget ved Borodino. I løpet av sin tjeneste for det russiske riket, hjalp Clausewitz til med å forhandle frem konvensjonen av Tauroggen i 1812, en avtale som beredte veien for den senere koalisjonen (mellom Preussen, Russland og Storbritannia) som til slutt beseiret Napoleon og hans allierte.
Clausewitz gikk tilbake til den prøyssiske hæren igjen i 1815, og han ble snart utnevnt til stabssjef for Johann von Thielmanns 3. korps. I denne stillingen gjorde han tjeneste i slaget ved Ligny og i slaget ved Wavre i 1815. Prøysserne ble slått ved slaget om Ligny, som ligger sør for Mont-Saint-Jean og landsbyen Waterloo. Hæren som slo dem ble personlig ledet av Napoleon. Det var Napoleons manglende evne til å faktisk ødelegge de prøyssiske styrkene ved dette slaget, som førte til hans tap noen dager senere i slaget ved Waterloo.
Clausewitz ble forfremmet til generalmajor i 1818 og utnevnt til direktør for Kriegsakademie i Berlin, hvor han tjenestegjorde frem til 1830. I løpet av det siste året hans der, brøt det ut flere revolusjoner i Europa, og en krise i Polen medførte snart en annen stor europeisk krig. Clausewitz ble utnevnt til sjef for den eneste hæren som Preussen var i stand til å mobilisere, som raskt ble sendt til den polske grensen. Han døde senere under et utbrudd av kolera i 1831. Historikeren Wilhelm von Schramm antar imidlertid at Clausewitz omkom av hjertesvikt, idet døden inntraff svært plutselig – i løpet av ni timer – og at han forut for dødsfallet hadde vært i karantene og ikke hadde vist tegn til foregående sykdom.Hans enke ble den som publiserte hans filosofiske magnum opus om krigen etter hans død, i 1832. Dette var en bok han hadde startet arbeidet på i 1816, men som han altså ikke rakk å fullføre.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hobson, Rolf (1994). Fra kabinettskrigen til den totale krigen. Clausewitz-tolkninger fra Moltke til Aron (norsk). Oslo: Institutt for forsvarsstudier.
Hobson, Rolf og Kristiansen, Tom (1995). Militærmakt, krig og historie. En innføring i forskningen fra Clausewitz til våre dager (norsk). Oslo: Institutt for forsvarsstudier. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Nettsted om Carl von Clausewitz Arkivert 24. januar 2008 hos Wayback Machine. (engelsk)
Gerhard Muhm : German Tactics in the Italian Campaign (engelsk)
'On War — Volume 1 by Carl von Clausewitz' – Project Gutenberg | Carl Phillip Gottfried (eller Gottlieb) von Clausewitz (født 1. juni 1780 i Preussen Tyskland, død 16. | 4,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Vilhelm_I_av_Preussen | 2023-02-04 | Fredrik Vilhelm I av Preussen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 31. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1740', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1688', 'Kategori:Huset Hohenzollern', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Prøyssiske kongelige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske monarker'] | Fredrik Vilhelm I av Preussen (ty. Friedrich Wilhelm), av huset Hohenzollern (født 14. august 1688, død 31. mai 1740), ofte kjent som Soldatkongen, regjerte som konge av Preussen fra 1713 til sin død i 1740.
| Fredrik Vilhelm I av Preussen (ty. Friedrich Wilhelm), av huset Hohenzollern (født 14. august 1688, død 31. mai 1740), ofte kjent som Soldatkongen, regjerte som konge av Preussen fra 1713 til sin død i 1740.
== Liv og virke ==
Hans far, Fredrik I av Preussen, var den første konge av Preussen.
I Preussens historie utgjør Fredrik Vilhelm Is regjeringstid en reform- og organiseringsperiode. Han var en initiativrik, energisk natur med ubendig vilje, en enevoldsherskertype, hvis personlige engasjement nådde til alle forvaltningens områder. I nesten alt var han sin fars rake motsetning: hans puritanske legning kombinert med hans sparsomhetspolitikk tillot intet hoffliv i samtidens stil. Han levde spartansk for sin stand og likte best å være kledd i hæruniformen sin. I motsetning til faren og bestefaren hadde han ikke mye til overs for kultur og protesterte på penger som ikke gikk til hæren. I hans levetid fordoblet den prøyssiske hæren seg.
Fredrik Vilhelm innrettet seg mot å oppheve partikularismen i den løst sammenføyde prøyssiske stat.
Fredrik Wilhelm gikk inn for om å bygge opp Preussens militære makt. Han sentraliserte og forbedret den prøyssiske staten, erstattet tvungen militærtjeneste for middelklassen med en årlig skatt, opprettet grunnskoler, og sørget for å rebefolke Østpreussen etter at befolkningen hadde blitt redusert som følge av pesten i 1709.
Han forenklet rettsprosedyrene, men klarte ikke å få i stand et enhetlig prøyssisk rettsvesen. Derimot klarte han å sentralisere finansforvaltningen ved generaldirektoriet av 1723, hvis instruksjon han selv hadde forfattet. Statsfinansene, i stor grad basert på kronens jordeiendommer, var ved hans død i svært god tilstand. Fredrik Vilhelm forbedret byenes forvaltning ved å bryte rådsslektenes makt. Næringene ble støttet etter strengt merkantilistiske prinsipper.
Det ble også iverksatt tiltak for å bedre folkets utdannelse, og 1717 ble skolegang foreskrevet ved dekret. Særlig omsorg viet Fredrik Vilhelm hærens organisasjon: Dens styrke ble fordoblet og basert hovedsakelig på den innenlandske befolkningen og ble inndelt i verningsområder, «kantoner». Fra denne tid ble den prøyssiske eksersis et mønster. Han satte også opp en garde i Potsdam med spesielt lange soldater.
Ved freden i Stockholm i 1720 vant Preussen Stettin og deler av Vorpommern. Trass i Fredrik Vilhelm militære interesser ble hans regjeringtid fredelig. Fredrik Vilhelm skapte den prøyssiske embetsmannsstand, og det var han som gav Preussen dets militære og byråkratiske preg. Fredrik Vilhelms despotiske sinnelag fremtrådte også i familielivet, særlig i forholdet til eldste sønn, den senere Fredrik II av Preussen.
=== Ekteskap og barn ===
Fredrik Wilhelm og hans kone Sophie Dorothea av Hannover hadde åtte overlevende barn.
Wilhelmine av Bayreuth (1709–1758)
Fredrik II av Preussen (også kalt «Fredrik den store») (1712–1786)
Friederike Louise (1714–1784)
Philippine Charlotte (1716–1801)
Sophie Dorothea Marie (1719–1765)
Louise Ulrike, dronning av Sverige (1720–1782)
August Wilhelm (1722–1758)
Anna Amalia (1723–1787)
Heinrich (1726–1802)
August Ferdinand (1730–1813)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Friedrich Wilhelm I of Prussia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Friedrich Wilhelm I of Prussia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Fredrik Vilhelm I av Preussen (ty. Friedrich Wilhelm), av huset Hohenzollern (født 14. | 4,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anatomiske_retningsbeskrivelser | 2023-02-04 | Anatomiske retningsbeskrivelser | ['Kategori:Anatomi', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2019-03', 'Kategori:Orientering (matematikk)'] | Anatomiske retningsbeskrivelser har et eget vokabular. Poenget med dette vokabularet er at beskrivelser skal passe uansett hvilken stilling en person eller et dyr befinner seg i. Det finnes noen forskjeller mellom dyr og mennesker, men mange uttrykkene er felles for medisin og menneskeanatomi på den ene siden og komparativ anatomi og zoologi på den andre siden.
For at det skal bli forståelig, tar alle retningsbeskrivelser utgangspunkt i en anatomisk utgangsstilling. Den anatomiske utgangsstillingen er en person som står oppreist, ser rett frem med hodet rett og føttene fremover og rettvinklet i forhold til kroppen. Armene skal være relativt tett til kroppen, med innsiden av hendene frem, og fingrene strukket ut. Det må bemerkes at dette ikke er den vanlige posisjonen for armene, ettersom en avslappet person ville rotere armene medialt, og latt innsiden av hendene ligge mot kroppen. Tilsvarende er de fleste dyr framstilt i en stående positur med buksiden ned.
| Anatomiske retningsbeskrivelser har et eget vokabular. Poenget med dette vokabularet er at beskrivelser skal passe uansett hvilken stilling en person eller et dyr befinner seg i. Det finnes noen forskjeller mellom dyr og mennesker, men mange uttrykkene er felles for medisin og menneskeanatomi på den ene siden og komparativ anatomi og zoologi på den andre siden.
For at det skal bli forståelig, tar alle retningsbeskrivelser utgangspunkt i en anatomisk utgangsstilling. Den anatomiske utgangsstillingen er en person som står oppreist, ser rett frem med hodet rett og føttene fremover og rettvinklet i forhold til kroppen. Armene skal være relativt tett til kroppen, med innsiden av hendene frem, og fingrene strukket ut. Det må bemerkes at dette ikke er den vanlige posisjonen for armene, ettersom en avslappet person ville rotere armene medialt, og latt innsiden av hendene ligge mot kroppen. Tilsvarende er de fleste dyr framstilt i en stående positur med buksiden ned.
== Plan ==
En kropp i den anatomiske utgangsstillingen kan vi dele opp i tre ulike plan. Medianplanet deler kroppen i lengdeaksen, og skiller kroppen opp i to like halvdeler, venstre og høyre del av kroppen. Posisjoner nært medianplanet kaller vi mediale, og posisjoner bort fra medianplanet kaller vi laterale. Begrepet bilateralt vil si at noe ligger på begge sider av medianplanet, som i bilateral symmetri.Frontal- eller koronarplanet går også gjennom kroppens lengdeakse, men står vannrett på medianplanet. Det deler forsiden av kroppen, eller ventrum, fra baksiden av kroppen, eller dorsum. Det som ligger mot forsiden av kroppen, sier vi ligger ventralt. Det som ligger mot baksiden av kroppen, sier vi ligger dorsalt. Vi kan også bruke begrepene anterior om det ventrale, og posterior om det dorsale (og henholdsvis også begrepene anteriort og posteriort). Disse er synonymer når man beskriver menneskets anatomi, men dette gjelder ikke nødvendigvis for beskrivelse av firbente dyr. Mens begrepene "anterior" og "posterior" henholdsvis kan oversettes med "fremme" og "bak", kan begrepene "ventral" og "dorsal" oversettes med "mot buken" og "mot ryggen".
Det horisontale eller transverse planet ligger vannrett i forhold til de to andre planene, og går på tvers av kroppen, på mennesker ofte i høyde med navelen. Hos andre virveldyr kalles det ofte for et sagitalt plan. Posisjoner over planet kaller vi superior, og posisjoner under planet kaller vi inferior. Vi kan også i de fleste tilfeller bruke kranial og rostral for superior og kaudal for inferior der det er snakk om dyr.
== Retninger ==
Det finnes en del uttrykk som beskriver den relative plasseringen av anatomiske elementer i forhold til hverandre:
Anterior (av lat. ante) og posterior (av lat. post) refererer henholdsvis til hva som er front eller foran og hva som er bak eller bakerst. For eksempel er snuten på en hund anterior til øynene dens, mens haletippen er posterior til haleroten.
Superior og inferior betyr henholdsvis øvre og nedre del av kroppen. Uttrykket kan også brukes om organsystemer, slik som for eksempel den øvre og nedre delen av tarmen eller lungene. Disse beskrivelsene brukes også om dyr, fordi disse systemene har en funksjonell retning (mat og luft kommer inn øverst i sine respektive systemer).
Cranial og caudal betyr henholdsvis hodeskalle og hale. Disse begrepene er uavhengig om en person står eller ligger, eller om det er et menneske eller en hund (eller en fisk) man snakker om. Et alternativt navn på cranial er rostral (av latin rostrum - nebb), som viser til rettningen fremst mot hodets fremste punkt (hos menneske er dette nesetuppen). Hos mennesker ligger for eksempel øynene rostralt for hjernen.
Proksimal og distal betyr nære og fjernt, og brukes for å beskrive elementer i lemmene i forhoild til kroppen. For eksempel bærer det proksimate leddet på beina til krepsdyr gjeller, mens klør stort sett sitter distalt på lemmet. Uttrykket medialt i denne sammenhengen betyr «midt på» eller «i mellom»; albuen sitter medialt på armen. Uttrykket kan også brukes om organsystemer med et tydelig sentrum, for eksempel ligger ryggnerven i korsryggen distalt i forhold til hjernen i sentralnervesystemet, og aorta ligger proksimat i forhold til hjertet i sirkulasjonssystemet.Dextra og sinistra (gjerne forkortet dex og sin) betyr henholdsvis høyre og venstre. Disse uttrykkene bruke si en del anatomisk litteratur der det er bilde av elementer hvor plassingen ikke alltid er åpenbar. Begrepet brukes sjelden, fordi de fleste strukturer i kroppen er bilaterale, og høyre og venstre gir liten mening.
Axial og viceral viser til henholdsvis kroppes midtakse (ryggraden) og innvollene. Dette svarer til to hovedregioner av kroppen. De axiale delene av kroppen er ryggraden og de delene av skjelettet og musklene som vi har bevisst kontroll på. De vicerale delene er innvollene, særlig fordøyelsessystemet, sirkulasjonssystemet, urinveiene og forplantningssystemet.
== Se også ==
Menneskets antatomi, viktige anatomiske termer
== Referanser == | Anatomiske retningsbeskrivelser har et eget vokabular. Poenget med dette vokabularet er at beskrivelser skal passe uansett hvilken stilling en person eller et dyr befinner seg i. | 4,447 |
null | 2023-02-04 | Plantarrefleks | null | null | null | I medisinen er Babinskirefleksen eller Babinskis tegn en refleks som kan identifisere sykdom i ryggmargen og hjernen (samlet; sentralnervesystemet). Det er mer korrekt å kalle det plantarrefleks, ettersom Babinskis tegn egentlig bare refererer til den patologiske formen. | 4,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Athen | 2023-02-04 | Athen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-09', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Athen', 'Kategori:Byer i antikkens Hellas', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Greske periferihovedsteder', 'Kategori:Greske prefekturhovedsteder', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Denne artikkelen omhandler Athens storbyområde. For kommunen og prefekturområdet se henholdsvis Athen (kommune) og Athen (prefektur).Athen eller Aten (gammelgresk: Ἀθῆναι, Athênai; nygresk: Αθήνα, Athína) er hovedstaden i Hellas. Navnets etymologi er ikke kjent; en teori om at det kommer fra byens skytsgudinne Athene er ikke mulig å bevise, da gudinnen kan ha sitt navn fra byen der hennes kult sto sterkest. Det gammelgreske navnet er i flertallsform, et fenomen man finner i flere greske bynavn der byen har vokst frem fra flere mindre landsbyer.
Byen er fødestedet for den vesterlandske kultur. Demokrati og moderne naturvitenskap har sin opprinnelse her. Byen har adskillige arkeologiske minner, og høyt over byen troner Akropolis. Dagens Athen er en storby på nesten 4 millioner mennesker. Sommer-OL ble arrangert i og utenfor byen sommeren 2004.
| Denne artikkelen omhandler Athens storbyområde. For kommunen og prefekturområdet se henholdsvis Athen (kommune) og Athen (prefektur).Athen eller Aten (gammelgresk: Ἀθῆναι, Athênai; nygresk: Αθήνα, Athína) er hovedstaden i Hellas. Navnets etymologi er ikke kjent; en teori om at det kommer fra byens skytsgudinne Athene er ikke mulig å bevise, da gudinnen kan ha sitt navn fra byen der hennes kult sto sterkest. Det gammelgreske navnet er i flertallsform, et fenomen man finner i flere greske bynavn der byen har vokst frem fra flere mindre landsbyer.
Byen er fødestedet for den vesterlandske kultur. Demokrati og moderne naturvitenskap har sin opprinnelse her. Byen har adskillige arkeologiske minner, og høyt over byen troner Akropolis. Dagens Athen er en storby på nesten 4 millioner mennesker. Sommer-OL ble arrangert i og utenfor byen sommeren 2004.
== Historie ==
De eldste spor av mennesker i Athen er fra neolittisk tid. I bronsealderen oppsto et mer organisert samfunn, en del av den mykenske palasskultur. Etter denne kulturens fall omkring 1200 f.Kr. fulgte den mørke tidsalder (ca. 1200 til 900 f.Kr.). Det er fra denne perioden en del spor etter aktivitet i Athen, men det ser ikke ut til å ha vært et samfunn som var organisert i noen særlig grad.
Byen begynte å vokse rundt 900 f.Kr. Fram til omkring 640 f.Kr. var Athen et kongedømme med en aristokratisk styreform. Athenerne la under seg Attika i denne perioden. Mens alle greske bystater hadde kontroll over et område rundt selve byen, skiller Athen seg ut med et svært stort territorium. Under tyrannen Peisistratos begynte byen å markere seg som et sentrum for kunsthåndverk og arkitektur.
I 510 f.Kr. fikk motstanderne av tyranniet hjelp fra Sparta til å endre styreformen. Det athenske demokratiet var et direktedemokrati med en rekke særegenheter.
Siden 558 f.Kr. hadde perserne drevet en gradvis ekspansjon. Persiske styrker kom til det greske fastland i 490 f.Kr.. I løpet av krigen ble Athen beleiret, og måtte evakueres to ganger, men i 479 f.Kr. ble perserne slått ved Plataiai, og ga opp forsøket på å erobre Hellas.
Athen hadde blitt den dominerende bystaten i Hellas, noe som skapte bekymring i Sparta. Krigene mellom dem endte til slutt med Athens nederlag, og da Filip II av Makedonia ekspanderte inn i Hellas, hadde ikke athenerne mulighet til å stå imot. Byen var i hans kontroll, og hans sønn, Aleksander den store, befestet denne kontrollen.
Athen fortsatte å være en viktig by også i hellenistisk tid, men var ikke lenger en uavhengig stat. Byen ble ledende på kultur og utdanning, og de filosofiske skolene tiltrakk seg studenter fra store deler av den greske verden – og etter hvert også den romerske.
Hellas ble innlemmet i Romerriket i 86 f.Kr.. Athen fikk enda mindre innflytelse politisk sett, men forble viktig som læresenter. Paulus reiste blant annet til Athen for å forkynne kristendommen, og Hellas ble blant de første områder i Romerriket som tok til seg den nye troen. Dette markerer begynnelsen på slutten for Athen som læresenter, men det var ikke før under keiser Justinian, i 529 at de ble stengt.
Athen var i bysantinsk tid bare en provinsby. Mange av kunstverkene i byen ble flyttet til Konstantinopel, og den ble plyndret flere ganger uten å ha mulighet til å stå imot. Fra 1204 til 1458 kjempet bysantinerne mot franske og italienske riddere om kontroll over Athen og andre greske byer. Den franske La Roche-familien fikk tittelen Hertug av Athen. I det 14. århundre hersket katalanske og sicilianske adelsmenn i Athen.
Osmanene erobret Athen i 1458. De gjorde mye for å bevare de antikke bygningene i byen, men noen endringer ble gjort – Parthenon ble gjort om til moské. I det 17. århundre angrep venetianerne byen, og i 1687 ble Parthenon ødelagt da en kanonkule traff et ammunisjonslager i det gamle tempelet. Mye av det som sto igjen etter striden ble brukt som bygningsmateriale. Året etter satte tyrkerne byen i brann, og i 1778 bygde de en bymur av rester fra antikke monumenter.
Greske opprørere erobret Athen i 1822, men tyrkerne tok den tilbake i 1826. De holdt den til 1833, da de måtte gi tapt for grekerne. Athen ble da hovedstad for Hellas. Byen var på det tidspunktet ikke så mye mer enn en husklynge nedenfor Akropolis, der bydelen Plaka ligger i dag. Da grensene for den nye greske staten ble fastsatt, lå alle de fire viktigste greske byene -Smyrna, Saloniki, Konstantinopel og Alexandria – utenfor. Nafplion ble utpekt til ny gresk hovedstad, men alt i 1833 ble denne funksjonen overført til Athen, begrunnet i byens storhetstid i antikken. Kong Otto I av Hellas tilkalte arkitekten Leo von Klentze hjemme fra Tyskland. Klentze formulerte i 1834 sitt renoveringsprogram slik: «Sporet etter en barbarisk tid, skrot og formløse ruiner skal her som overalt ellers i Hellas bort, og restene etter en ærerik fortid skal skinne i ny glans som faste støttepunkter for en ærerik samtid og fremtid.» Tidligere hadde lord Elgin tatt med seg Parthenon-frisen og andre kunstverk til London med godkjennelse fra de tyrkiske myndighetene. Det virker ikke som lokale grekere protesterte da, men kort tid etter at den nye greske staten var opprettet, kom de første kravene om tilbakelevering, som fremdeles ikke har funnet sted.
== Beliggenhet og infrastruktur ==
Athen med forsteder har en befolkning på omkring 3,7 millioner, mer enn en tredjedel av landets befolkning. Byen vokste sterkt etter andre verdenskrig, særlig fram til ca. 1980. Dette har medført stor forurensning, et problem som i de senere år har ført til store investeringer i infrastruktur. Spesielt mye har blitt gjort etter 1996, da Athen ble tildelt de olympiske sommerlekene i 2004. Mye av midlene til dette har kommet fra EU. Forurensningen blir også forverret på grunn av klimaet, da temperaturfenomener fører til at utslipp blir liggende som et lokk over byen.
Byen ligger på den sentrale sletten i Attika, som grenser til fire fjell: Egaleo i vest, Parnitha i nord, Penteli i nordøst og Ymittos i øst. Mot sydvest ligger Saroniabukta. Athen dekker nå hele sletten, og kan i liten grad vokse utover på grunn av disse naturlige grensene.
Grunnen er steinete, og det er lite dyrkbar mark. Byens naturlige og historiske sentrum er Akropolis, og det er i dette området man også finner de eldste spor etter mennesker. Det moderne sentrum er Syntagmaplassen (Grunnlovsplassen), der parlamentet ligger.
Havnebyen Pireus var opprinnelig en egen by, men har blitt innlemmet i stor-Athen.
== Turistattraksjoner ==
Athen var et turistmål allerede i antikken. Det er fortsatt de antikke monumentene som trekker mennesker; forurensningen og trafikkproblemene som plager byen gjør den ellers ikke til det ideelle reisemål. Mye har blitt gjort for å bedre på dette, blant annet en kraftig opprustning av området rundt Akropolis. Store deler av området er nå sperret for biltrafikk, noe som også gir litt bedre beskyttelse mot forvitring av marmoren.
Akropolis med Parthenon, Erekhtheion og andre klassiske bygninger forblir det viktigste turistmålet. Rett utenfor inngangen ligger Areopagos, høyden der Folkedomstolen hadde sitt tilhold. Ved trappen opp til denne høyden står en bronseplate med utdrag fra Apostlenes gjerninger til minne om Paulus' forkynnelse i Athen.
Nedenfor Akropolis ligger Athens agora, som var byens torg i antikken. Dette er i dag et arkeologisk utgravningsområde. På et høydedrag over agoraen ligger Hefaisteion, som regnes som verdens best bevarte doriske tempel.
I nærheten av Syntagmaplassen ligger Kallimarmaro stadion. Denne idrettsarenaen er fra antikken, og er svært grundig rekonstruert med tribuner i marmor etter de originale målene. Det er plass til omkring 60 000 tilskuere. Den har en annen form enn den man er vant til fra moderne anlegg – langsidene er betrakelig lengre i forhold til kortsidene. Den ble brukt som hovedarena i de første moderne olympiske leker i 1896, men er i dag ikke egnet fordi utøverne ikke er vant til de krappe svingene. Den ble i sommer-OL 2004 derfor bare brukt til avslutningen av maratonøvelsen.
Det fremste museet i Athen er Det nasjonale arkeologiske museum. Her finner man verdens største samling av antikk gresk kunst. I 2009 åpnet Akropolis-museet, en storslått bygning som inneholder funn fra Akropolis-området. Andre populære museer er Benakimuseet og museet for kykladisk kunst.
Utenom de antikke levninger er Plaka den mest populære bydelen. Her finner man Athens berømte loppemarked, og et mylder av småbutikker i de trange gatene. Mange av gatene er stengt for biltrafikk. Bydelen Psyri er populær for sine mange utesteder.
En ny attraksjon i Athen er arenaene etter Sommer-OL 2004.
== Infrastruktur ==
Athen har lenge hatt et metrosystem, med en linje fra byen til Pireus. Metroen har blitt sterkt opprustet og fikk to nye linjer i forbindelse med OL. Som i andre antikke byer har dette vært et vanskelig og kostbart arbeid, da man hele tiden støtte på levninger av antikke bygninger. En av linjene er forlenget til flyplassen. I tillegg til metro er det både buss og trikk.
Eleftherios Venizelos internasjonale lufthavn åpnet for trafikk i mars 2001. Denne erstatter den gamle Ellinikon lufthavn.
Det går motorveier nordover mot Thessaloniki og vestover mot Korint. Sistnevnte fortsetter videre både til Tripoli og Patras.
== Lokalstyre ==
Stor-Athen er delt inn i 54 kommuner, hvorav den største er Dimos Athinaion, med knapt 1 million innbyggere. Den nest største er havnebyen Pireus. Hver av kommunene har en valgt rådsforsamling og en borgermester.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(el) Offisielt nettsted
(en) Athens – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Athens – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Athen hos Wikivoyage
Athen bys offisielle nettside | Athen eller Aten (gammelgresk: Ἀθῆναι, Athênai; nygresk: Αθήνα, Athína) er hovedstaden i Hellas. Navnets etymologi er ikke kjent; en teori om at det kommer fra byens skytsgudinne Athene er ikke mulig å bevise, da gudinnen kan ha sitt navn fra byen der hennes kult sto sterkest. | 4,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringenes_herre | 2023-02-04 | Ringenes herre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker skrevet av J.R.R. Tolkien', 'Kategori:Engelske romaner', 'Kategori:Fantastiske romaner', 'Kategori:Ringenes herre', 'Kategori:Romanserier'] | Ringenes herre er et romanverk av J.R.R. Tolkien, utgitt 1954–55, i sjangeren fantastisk litteratur. Den er en oppfølger til Tolkiens første bok Hobbiten.
Den første norske oversettelsen (Krigen om ringen) ved Nils Werenskiold utkom fra 1973 til 1975. Den mest gjenopptrykte oversettelsen, ved Torstein Bugge Høverstad, ble først utgitt i 1984. En nynorsk oversettelse ved Eilev Groven Myhren, Ringdrotten (2006), gjør utstrakt brukt av ulike norske dialekter for å karakterisere folkeslagene. Denne oversettelsen ble premiert med Nynorsk litteraturpris.
Verket er sammensatt av seks «bøker». Tolkien ville opprinnelig publisere hele verket i ett bind, men etterkrigstidens papirmangel utelukket dette. I stedet ble historien delt opp i tre bind: Ringens brorskap (bok I og II), To tårn (bok III og IV), og Atter en konge (bok V og VI), samt seks tillegg og fire oversikter.
Fordi de tre bøkene er så vidt distribuert, omtales ofte Ringenes herre som en trilogi. Dette er imidlertid teknisk ukorrekt, ettersom historien var skrevet og tenkt på som én bok, og de tre delene kan derfor ikke leses uavhengig av hverandre.
Ringenes Herre er en videreutvikling av universet som Tolkien skapte med barneboken Hobbiten. Persongalleriet er imidlertid mangedoblet, og det fiktive universet er blitt mye mer omfattende. Handlingen finner sted i spenningsfeltet mellom godt og ondt. Heltene, eller rettere antiheltene, er et lite følge av små hobbiter under førerskap av Frodo Lommelun (engelsk: Frodo Baggins; nynorsk: Skrepping), som drar ut på en lang, spennende og farlig vandring for å redde verden.
For detaljert handlingsreferat, se Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge.
Ringenes herre begynte som Tolkiens utforskning av filologi, eventyr, keltisk og nordisk mytologi. Historien er en fortsettelse av Hobbiten, og bygger på bakgrunnsinformasjon fra Silmarillion. Hobbitene blir innblandet i store hendelser som truer hele verden etter hvert som Sauron, ondskapens manifestasjon, prøver å få tilbake den ene ringen som vil gi ham tilbake de kreftene han en gang hadde.
| Ringenes herre er et romanverk av J.R.R. Tolkien, utgitt 1954–55, i sjangeren fantastisk litteratur. Den er en oppfølger til Tolkiens første bok Hobbiten.
Den første norske oversettelsen (Krigen om ringen) ved Nils Werenskiold utkom fra 1973 til 1975. Den mest gjenopptrykte oversettelsen, ved Torstein Bugge Høverstad, ble først utgitt i 1984. En nynorsk oversettelse ved Eilev Groven Myhren, Ringdrotten (2006), gjør utstrakt brukt av ulike norske dialekter for å karakterisere folkeslagene. Denne oversettelsen ble premiert med Nynorsk litteraturpris.
Verket er sammensatt av seks «bøker». Tolkien ville opprinnelig publisere hele verket i ett bind, men etterkrigstidens papirmangel utelukket dette. I stedet ble historien delt opp i tre bind: Ringens brorskap (bok I og II), To tårn (bok III og IV), og Atter en konge (bok V og VI), samt seks tillegg og fire oversikter.
Fordi de tre bøkene er så vidt distribuert, omtales ofte Ringenes herre som en trilogi. Dette er imidlertid teknisk ukorrekt, ettersom historien var skrevet og tenkt på som én bok, og de tre delene kan derfor ikke leses uavhengig av hverandre.
Ringenes Herre er en videreutvikling av universet som Tolkien skapte med barneboken Hobbiten. Persongalleriet er imidlertid mangedoblet, og det fiktive universet er blitt mye mer omfattende. Handlingen finner sted i spenningsfeltet mellom godt og ondt. Heltene, eller rettere antiheltene, er et lite følge av små hobbiter under førerskap av Frodo Lommelun (engelsk: Frodo Baggins; nynorsk: Skrepping), som drar ut på en lang, spennende og farlig vandring for å redde verden.
For detaljert handlingsreferat, se Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge.
Ringenes herre begynte som Tolkiens utforskning av filologi, eventyr, keltisk og nordisk mytologi. Historien er en fortsettelse av Hobbiten, og bygger på bakgrunnsinformasjon fra Silmarillion. Hobbitene blir innblandet i store hendelser som truer hele verden etter hvert som Sauron, ondskapens manifestasjon, prøver å få tilbake den ene ringen som vil gi ham tilbake de kreftene han en gang hadde.
== Handlingsreferat ==
=== Ringenes brorskap ===
Bilbo Lommelun feirer sin 111-årsdag i en storslått sammenkomst. Men han forlater plutselig Hobsyssel samme kveld, og overlater den ene ringen til sin nevø og arving Frodo Lommelun. Ingen av hobbitene er klar over ringens egentlige opprinnelse, men trollmannen Gandalv mistenker at dette er en av maktens ringer. 17 år senere forteller Gandalv til Frodo at han har bekreftet at ringen er den som ble mistet av mørkets fyrste Sauron for lenge, lenge siden. Trollmannen råder ham også til å få ringen vekk fra Hobsyssel, så snart som mulig. Men Gandalv reiser snart sin vei igjen, og lover å komme tilbake innen Frodos bursdag og følge ham på reisen - men Gandalv rekker ikke frem i tide.
Frodo selger derfor eiendommen sin i Hobsyssel, og legger ut til fots - bare akkompagnert av sin gartner Samvis Gamgod, og sin fetter Peregrin Tók. De blir snart forfulgt av de svarte ridderne, men de møter en forbipasserende gruppe alver ledet av Gildor Inglorion - noe som midlertidig avverger de svarte rytterne. Hobbitene tilbringer en natt sammen med alvene. Neste morgen tar de en snarvei, og ankommer gården til bonden Maggot, som tar dem med til et ferge-leie - hvor de møter vennen Muntiadok Brennibukk. Senere avslører Muntiadok og Pippin at de allerede vet om ringen, og de insisterer på å reise sammen med Frodo og Sam.
De forsøker å riste av seg de svarte ridderne, ved å gå gjennom Gammel-skogen. Merry og Pippin blir fanget under røttene av et eldgammelt tre som kontrollerer store deler av skogen, men de blir snart reddet av Tom Bombadil. Når de forlater tilfluktsstedet til Toms hus, går de seg vill i tett tåke og blir fanget av en haugvette i Dyssemoene. Men Frodo, som våkner fra haugvettens trolldom, får Tom Bombadil til å hjelpe dem. Han frigjør de fire hobbitene, og utstyrer dem med eldgamle sverd som han finner i haugvettens skatteskammer. De fire hobbitene kommer snart til landsbyen Bri, hvor de møter en mann som kaller seg Vidvandre. Frodo får også tak i et brev fra Gandalv skrevet tre måneder tidligere, som identifiserer Vidvandre som en venn. Vidvandre leder hobbitene gjennom villmarken mot alvenes hjem i Kløvendal. Men på toppen av Blåsertopp blir følget igjen angrepet av fem av de ni svarte rytterne. Vidvandre identifiserer rytterne som Nazgûl eller ringskrømt, konger fra eldgamle tider slavebundet av mindre makt-ringer for å tjene under Sauron.
Den mektigste av ringskrømtene sårer Frodo med et forbannet sverd. Etter å ha kjempet mot ringskrømtene, forsøker Vidvandre å behandle Frodo sår. Men Frodo blir raskt veldig syk. De svarte rytterne tar dem nesten igjen, men Glorfindel redder dem. Nazgûl rir ut i vannet, hvor en stor flom tilkalt av Elrond, mester i Rivendell, overvelder alle rytterne. Frodo blir frisk igjen i Kløvendal, under Elronds omsorg. Under et rådsmøte hos Eldron blir Vidvandre avslørt for å være Aragorn, arvingen etter Isildur - en tidligere konge av Gondor.
Isildur hadde kuttet den ene ringen fra Saurons hånd under ett slag, men han nektet deretter å ødelegge ringen - og beholdt den selv. Ringen gikk deretter tapt når Isildur ble drept, og til slutt havnet ringen hos Bilbo Lommelun - etter møtet hans med Gollum, beskrevet i boken Hobbiten. Gandalv rapporterer at en annen mektig trollmann, Sarumann, har forrådt dem og arbeider nå for å bli en makt i seg selv. Gandalv ble tatt til fange av Sarumann, men slapp så vidt unna - og forklarer hvorfor han ikke hadde kommet tilbake, for å møte Frodo i tide slik Gandalv tidligere hadde lovet. Rådet bestemmer at ringen må ødelegges for godt. Men det kan bare gjøres ved å kaste ringen i ilden på Orodruin i Mordor, hvor ringen opprinnelig ble smidd. Frodo tar denne oppgaven på seg.
Elrond, etter råd fra Gandalv, velger en rekke følgesvenner for ham. Ni vandrere skal sendes ut for å motarbeide de ni svarte rytterne: Frodo, Sam, Muntiadok, Pippin, Aragorn, Gandalf, dvergen Gimli, skogsalven Legolas, og Boromir - sønn av Denethor, Gondors forvalter. Når de reiser gjennom Moria oppdager de at Balin, en av dvergene som fulgte Bilbo under hans tidligere eventyr Hobbiten, sammen med en rekke andre dverger har blitt drept av orker. Etter å ha overlevd et angrep fra orker og et troll, blir følget forfulgt av orker og en Balrog - en eldgammel ild-demon fra en tidligere tidsalder, skapt av Saurons tidligere mester: Morgoth. Gandalf konfronterer Balrogen på egen hånd, og begge to faller ned i den dypeste avgrunnen. Resten av følget stikker av, og søker deretter tilflukt i den tidløse alveskogen i Lothlórien - hvor de blir veiledet av Lady Galadriel.
Før de skal reise videre, tester Galadriel deres lojalitet, og gir dem spesielle individuelle gaver for å hjelpe dem på deres videre søken. Frodo og Sam kan også se inn i en fontene, kalt Galadriel-speilet, for å se visjoner om deres fortid, nåtid og kanskje fremtid. Men hun nekter å ta imot den ene hersker-ringen Frodo når tilbyr henne, hun er vel vitende om at ringen kommer til å ta kontroll over henne. Galadriels ektemann Celeborn gir følget båter, alvekapper og alvenes spesielle brød, før de reiser videre nedover elven Anduin i retning Amon Hen-høyden. Der forsøker Boromir å ta ringen fra Frodo, men angrer umiddelbart etter at Frodo tar på seg ringen og forsvinner. Frodo velger å reise alene til Mordor, sammen men Sam Gamgod.
=== To tårn ===
En stor gruppe store orker, kalt Uruk-hai sendt av Saruman, og andre orker sendt av Sauron og ledet av Grishnákh, angriper fellesskapet. Boromir forsøker å beskytte Muntiadok og Pippin fra orkene. Men de dreper Boromir, og fanger de to hobbitene. Aragorn, Gimli og Legolas bestemmer seg for å følge etter orkene som tar Muntiadok og Pippin til Saruman. Men i kongeriket Rohan blir alle orkene drept av ryttere av Rohan - ledet av Éomer. Merry og Pippin rømmer inn i Fangorn-skogen, hvor de blir venn med Treskjegg, den eldste av de tre-lignende entene.
Aragorn, Gimli og Legolas sporer opp hobbitene til Fangorn. Men der møter de uventet Gandalv igjen. Gandalv forklarer dem at han drepte Balrogen. Trollmannen ble også drept i denne kampen, men ble sendt tilbake til Midgard for å fullføre resten av oppdraget sitt. Gandalv er nå kledd i helt hvitt, og kaller seg derfor Gandalv den hvite. Trollmannen forsikrer vennene sine om at Muntiadok og Pippin er trygge. Gandalv reiser sammen med Aragorn, Gimli og Legolas til Edoras, hovedstaden i Rohan.
Gandalv frigjør Théoden, kongen av Rohan, fra innflytelsen fra Sarumanns spion Gríma Ormtunge. Théoden samler sine styrker og rir til den eldgamle festningen Helmsdjupet. Men Gandalf reiser alene videre for å søke hjelp fra Treskjegg. I mellomtiden angriper og ødelegger entene Isengard, Sarumanns høyborg, og oversvømmer området. Trollmannen blir derfor fanget i tårnet Orthanc. Gandalv overbeviser Treskjegg om å sende en hær av levende trær for å hjelpe Théoden. Galdalv bringer også en hær av Rohirrim til Helmsdjupet. De beseirer orkene, som flykter inn i skogen til entene - for aldri å bli sett i live igjen.
Gandalv, Theoden, Legolas og Gimli rir til Isengard, hvor Aragorn, Gimli og Legoas blir overrasket over å finne Muntiadok og Pippin som slapper av midt i alle ruinene. Gandalf ønsker å gi Sarumann en mulighet til å vende seg bort fra Sauron. Gríma Ormtunge kaster en hard rund gjenstand, for å prøve å drepe Gandalv. Men Pippin stjeler denne gjenstanden fra Gandalf om natten. Dette avsløres for å være en palantír, en eldgammel stein som Sarumann brukte for å kommunisere med Sauron. Pippin blir oppdaget av Sauron gjennom Palantiren, men Sauron misforstår omstendighetene og tror at det er Pippin som har hersker-ringen hans. Gandalv rir derfor umiddelbart til Minas Tirith, hovedstaden i Gondor - og tar Pippin med seg.
Samtidig er Frodo og Sam på vei mot Mordor, og forsøker å komme seg gjennom åsene og klippene i Emyn Muil. De blir klar over at de blir overvåket, og en natt fanger de Gollum, som har fulgt etter dem helt fra Morias Miner. Frodo får Gollum til å sverge å tjene ham, og lede dem til Mordor. Gollum leder dem over Døde-myrene. Men Sam overhører Gollum som diskuterer med sitt alter ego, Sméagol, om han skal bryte løftet han har gitt dem og heller stjele ringen fra dem. De oppdager snart at Mordors svarte port er for godt bevoktet, så i stedet reiser de sørover gjennom landet Ithilien. På veien blir de tatt til fange av en gruppe jegere fra Gondor ledet av Faramir, Boromirs yngre bror. Faramir motstår fristelsen til å ta ringen selv. Når han lar dem reise videre, adlyder han ikke stående ordre om å arrestere fremmede som vandrer gjennom Ithilien. Gollum – som hele tiden slites mellom sin lojalitet til Frodo, og ønsket om ringen – leder hobbitene til en hemmelig tunnel.
Men deretter havner de i hulen til den enorme edderkoppen Shelob. Frodo bruker gaven gitt til ham i Lothlorien: En flaske med kraftig lys, som driver Shelob midlertidig tilbake. Frodo skjærer gjennom et gigantisk edderkopp-nett ved å bruke sverdet Sting. Men Shelob angriper den igjen, og Frodo blir slått bevisstløs av giften hennes. Sam skader edderkoppen, og jager den vekk. Fordi han tror at Frodo er død, tar Sam ringen for å fortsette oppdraget deres på egen hånd. Orker oppdager Frodo, og Sam overhører en samtale mellom orkene, og får vite at Frodo fremdeles er i live.
=== Atter en konge ===
Sauron sender en gigantisk hær mot Gondor. Gandalv ankommer Minas Tirith for å advare fyrst Denethor om det nært forestående angrepet. Théoden mønstrer Rohirrim, for å ri Gondor til unnsetning. Minas Tirith er beleiret. Denethor, narret av Sauron, blir ekstremt fortvilet. Han velger å brenne seg levende på et stort bål. Men Pippin og Gandalv redder den syke sønnen hans Faramir, fra å lide samme skjebne. Aragorn, akkompagnert av Legolas og Gimli forsøker å rekruttere døde soldater bundet av en eldgammel forbannelse, som nekter soldatene å hvile før de oppfyller en ed om å slåss for Kongen av Gondor.
Aragorn og mennene hans når Minas Tirith, akkurat i tide til å snu konflikten. Théodens niese Éowyn, som sluttet seg til hæren i forkledning, dreper den mektigste av Ringskrømtene med hjelp fra Muntiadok. Men begge to blir skadd. Sammen beseirer de Saurons hær under slaget på Pelennor-engene. Men armeene deres lider også store tap, og kong Théoden er blant de drepte. Aragorn leder deretter en hær av menn fra både Gondor og Rohan, og marsjerer gjennom Ithilien til den svarte porten utenfor Mordor.
Planene deres går ut på å distrahere Sauron fra oppdage Frodo og Sam inne i Mordor. Men under Slaget ved Morannon er Aragorn og hans følge i kraftig undertall. I mellomtiden klarer Sam å redde Frodo fra tårnet i Cirith Ungol. De reiser videre gjennom Mordor, men når de nærmer Dommedagsberget ønsker ikke Frodo lenger å ødelegge ringen. Han ønsker heller å beholde ringen selv. Men Gollum dukker plutselig opp igjen, og forsøker å få tak i ringen.
== Ringenes herre-filmtrilogien ==
I 1998 begynte regissør Peter Jackson å lage en film av Ringenes herre, med Miramax Films som produksjonsselskap. Miramax ville i begynnelsen lage to filmer, men da de av økonomiske grunner bestemte seg for å bare lage én, protesterte Jackson, og samarbeidet mellom Jackson og Miramax ble brutt. Jackson satte sammen en 35 minutter lang kortfilm av det materialet han hadde fra forprosjekteringsfasen. Da han viste denne kortfilmen til New Line Cinema, ville de lage ikke bare to filmer, men tre – én for hver del av bok-trilogien.
De tre filmene ble filmet samtidig. Ringens brorskap hadde premiere 19. desember 2001, To tårn hadde premiere 18. desember 2002, og Atter en konge hadde premiere 17. desember 2003. Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge ble henholdsvis belønnet med fire, to og elleve Oscar-statuetter. Samtlige filmer vant Hugo-prisen.
Ringenes herre-filmene er også utgitt i spesialutgaver på DVD, der mange av de bortklippede scenene er tatt med i filmen igjen. DVD-ene inneholder også veldig mye annet ekstramateriell.
== Personer ==
Hobbiter:
Frodo Lommelun
Bilbo Lommelun
Peregrin Tók
Muntiadok Brennibukk
Samvis GamgodTrollmenn:
Gandalv
Sarumann
RadagastDverger:
Gimli, sønn av GlòinAlver:
Legolas
Elrond
Arwen Undómiel
Glorfindel
Haldir
Galadriel
CelebornMennesker:
Aragorn, sønn av Arathorn
Denethor, sønn av Echtelion
Boromir (av Gondor), sønn av Denethor
Faramir, sønn av Denethor
Beregond
Prins Imrahil
Kong Théoden av Rohan
Éomer, sønn av Eomund
Éowyn, datter av Eomund
Gríma Ormtunge
Saurons munnAndre skapninger:
Treskjegg
Bråbom
Gollum
Tom BombadilOnde skapninger:
Sauron
Saurons munn
Heksekongen av Angmar
HutulaOrker:
Uglúk
Shagrat
Gorbag
Grishnakh
Lurtz (bare i filmen)
== Skapninger ==
Alver
Mennesker
Hobbiter
Dúnedain
Austringer
Haradrim
Enter
Dverger
Orker
Varger
Balrog
Troll
Svarte Ryttere (Nazgûl)
== Se også ==
J.R.R. Tolkien
Christopher Tolkien
Midgard
Alviske språk
Handlingsreferat fra Ringens brorskap
Handlingsreferat fra To tårn
Handlingsreferat fra Atter en konge
Århundrets 100 bøker ifølge Le Monde
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
J.R.R. Tolkiens offisielle hjemmeside
Utgiverne til Ringenes Herres hjemmeside Arkivert 24. april 2021 hos Wayback Machine.
Ringenes herre og alvespråkene - artikkel fra forskning.no 20.12.02 | Ringenes herre: To tårn er en amerikansk-newzealandsk fantasyfilm fra 2002 regissert av Peter Jackson. Dette er den andre filmen i Ringenes herre-trilogien. | 4,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringenes_herre | 2023-02-04 | Ringenes herre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker skrevet av J.R.R. Tolkien', 'Kategori:Engelske romaner', 'Kategori:Fantastiske romaner', 'Kategori:Ringenes herre', 'Kategori:Romanserier'] | Ringenes herre er et romanverk av J.R.R. Tolkien, utgitt 1954–55, i sjangeren fantastisk litteratur. Den er en oppfølger til Tolkiens første bok Hobbiten.
Den første norske oversettelsen (Krigen om ringen) ved Nils Werenskiold utkom fra 1973 til 1975. Den mest gjenopptrykte oversettelsen, ved Torstein Bugge Høverstad, ble først utgitt i 1984. En nynorsk oversettelse ved Eilev Groven Myhren, Ringdrotten (2006), gjør utstrakt brukt av ulike norske dialekter for å karakterisere folkeslagene. Denne oversettelsen ble premiert med Nynorsk litteraturpris.
Verket er sammensatt av seks «bøker». Tolkien ville opprinnelig publisere hele verket i ett bind, men etterkrigstidens papirmangel utelukket dette. I stedet ble historien delt opp i tre bind: Ringens brorskap (bok I og II), To tårn (bok III og IV), og Atter en konge (bok V og VI), samt seks tillegg og fire oversikter.
Fordi de tre bøkene er så vidt distribuert, omtales ofte Ringenes herre som en trilogi. Dette er imidlertid teknisk ukorrekt, ettersom historien var skrevet og tenkt på som én bok, og de tre delene kan derfor ikke leses uavhengig av hverandre.
Ringenes Herre er en videreutvikling av universet som Tolkien skapte med barneboken Hobbiten. Persongalleriet er imidlertid mangedoblet, og det fiktive universet er blitt mye mer omfattende. Handlingen finner sted i spenningsfeltet mellom godt og ondt. Heltene, eller rettere antiheltene, er et lite følge av små hobbiter under førerskap av Frodo Lommelun (engelsk: Frodo Baggins; nynorsk: Skrepping), som drar ut på en lang, spennende og farlig vandring for å redde verden.
For detaljert handlingsreferat, se Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge.
Ringenes herre begynte som Tolkiens utforskning av filologi, eventyr, keltisk og nordisk mytologi. Historien er en fortsettelse av Hobbiten, og bygger på bakgrunnsinformasjon fra Silmarillion. Hobbitene blir innblandet i store hendelser som truer hele verden etter hvert som Sauron, ondskapens manifestasjon, prøver å få tilbake den ene ringen som vil gi ham tilbake de kreftene han en gang hadde.
| Ringenes herre er et romanverk av J.R.R. Tolkien, utgitt 1954–55, i sjangeren fantastisk litteratur. Den er en oppfølger til Tolkiens første bok Hobbiten.
Den første norske oversettelsen (Krigen om ringen) ved Nils Werenskiold utkom fra 1973 til 1975. Den mest gjenopptrykte oversettelsen, ved Torstein Bugge Høverstad, ble først utgitt i 1984. En nynorsk oversettelse ved Eilev Groven Myhren, Ringdrotten (2006), gjør utstrakt brukt av ulike norske dialekter for å karakterisere folkeslagene. Denne oversettelsen ble premiert med Nynorsk litteraturpris.
Verket er sammensatt av seks «bøker». Tolkien ville opprinnelig publisere hele verket i ett bind, men etterkrigstidens papirmangel utelukket dette. I stedet ble historien delt opp i tre bind: Ringens brorskap (bok I og II), To tårn (bok III og IV), og Atter en konge (bok V og VI), samt seks tillegg og fire oversikter.
Fordi de tre bøkene er så vidt distribuert, omtales ofte Ringenes herre som en trilogi. Dette er imidlertid teknisk ukorrekt, ettersom historien var skrevet og tenkt på som én bok, og de tre delene kan derfor ikke leses uavhengig av hverandre.
Ringenes Herre er en videreutvikling av universet som Tolkien skapte med barneboken Hobbiten. Persongalleriet er imidlertid mangedoblet, og det fiktive universet er blitt mye mer omfattende. Handlingen finner sted i spenningsfeltet mellom godt og ondt. Heltene, eller rettere antiheltene, er et lite følge av små hobbiter under førerskap av Frodo Lommelun (engelsk: Frodo Baggins; nynorsk: Skrepping), som drar ut på en lang, spennende og farlig vandring for å redde verden.
For detaljert handlingsreferat, se Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge.
Ringenes herre begynte som Tolkiens utforskning av filologi, eventyr, keltisk og nordisk mytologi. Historien er en fortsettelse av Hobbiten, og bygger på bakgrunnsinformasjon fra Silmarillion. Hobbitene blir innblandet i store hendelser som truer hele verden etter hvert som Sauron, ondskapens manifestasjon, prøver å få tilbake den ene ringen som vil gi ham tilbake de kreftene han en gang hadde.
== Handlingsreferat ==
=== Ringenes brorskap ===
Bilbo Lommelun feirer sin 111-årsdag i en storslått sammenkomst. Men han forlater plutselig Hobsyssel samme kveld, og overlater den ene ringen til sin nevø og arving Frodo Lommelun. Ingen av hobbitene er klar over ringens egentlige opprinnelse, men trollmannen Gandalv mistenker at dette er en av maktens ringer. 17 år senere forteller Gandalv til Frodo at han har bekreftet at ringen er den som ble mistet av mørkets fyrste Sauron for lenge, lenge siden. Trollmannen råder ham også til å få ringen vekk fra Hobsyssel, så snart som mulig. Men Gandalv reiser snart sin vei igjen, og lover å komme tilbake innen Frodos bursdag og følge ham på reisen - men Gandalv rekker ikke frem i tide.
Frodo selger derfor eiendommen sin i Hobsyssel, og legger ut til fots - bare akkompagnert av sin gartner Samvis Gamgod, og sin fetter Peregrin Tók. De blir snart forfulgt av de svarte ridderne, men de møter en forbipasserende gruppe alver ledet av Gildor Inglorion - noe som midlertidig avverger de svarte rytterne. Hobbitene tilbringer en natt sammen med alvene. Neste morgen tar de en snarvei, og ankommer gården til bonden Maggot, som tar dem med til et ferge-leie - hvor de møter vennen Muntiadok Brennibukk. Senere avslører Muntiadok og Pippin at de allerede vet om ringen, og de insisterer på å reise sammen med Frodo og Sam.
De forsøker å riste av seg de svarte ridderne, ved å gå gjennom Gammel-skogen. Merry og Pippin blir fanget under røttene av et eldgammelt tre som kontrollerer store deler av skogen, men de blir snart reddet av Tom Bombadil. Når de forlater tilfluktsstedet til Toms hus, går de seg vill i tett tåke og blir fanget av en haugvette i Dyssemoene. Men Frodo, som våkner fra haugvettens trolldom, får Tom Bombadil til å hjelpe dem. Han frigjør de fire hobbitene, og utstyrer dem med eldgamle sverd som han finner i haugvettens skatteskammer. De fire hobbitene kommer snart til landsbyen Bri, hvor de møter en mann som kaller seg Vidvandre. Frodo får også tak i et brev fra Gandalv skrevet tre måneder tidligere, som identifiserer Vidvandre som en venn. Vidvandre leder hobbitene gjennom villmarken mot alvenes hjem i Kløvendal. Men på toppen av Blåsertopp blir følget igjen angrepet av fem av de ni svarte rytterne. Vidvandre identifiserer rytterne som Nazgûl eller ringskrømt, konger fra eldgamle tider slavebundet av mindre makt-ringer for å tjene under Sauron.
Den mektigste av ringskrømtene sårer Frodo med et forbannet sverd. Etter å ha kjempet mot ringskrømtene, forsøker Vidvandre å behandle Frodo sår. Men Frodo blir raskt veldig syk. De svarte rytterne tar dem nesten igjen, men Glorfindel redder dem. Nazgûl rir ut i vannet, hvor en stor flom tilkalt av Elrond, mester i Rivendell, overvelder alle rytterne. Frodo blir frisk igjen i Kløvendal, under Elronds omsorg. Under et rådsmøte hos Eldron blir Vidvandre avslørt for å være Aragorn, arvingen etter Isildur - en tidligere konge av Gondor.
Isildur hadde kuttet den ene ringen fra Saurons hånd under ett slag, men han nektet deretter å ødelegge ringen - og beholdt den selv. Ringen gikk deretter tapt når Isildur ble drept, og til slutt havnet ringen hos Bilbo Lommelun - etter møtet hans med Gollum, beskrevet i boken Hobbiten. Gandalv rapporterer at en annen mektig trollmann, Sarumann, har forrådt dem og arbeider nå for å bli en makt i seg selv. Gandalv ble tatt til fange av Sarumann, men slapp så vidt unna - og forklarer hvorfor han ikke hadde kommet tilbake, for å møte Frodo i tide slik Gandalv tidligere hadde lovet. Rådet bestemmer at ringen må ødelegges for godt. Men det kan bare gjøres ved å kaste ringen i ilden på Orodruin i Mordor, hvor ringen opprinnelig ble smidd. Frodo tar denne oppgaven på seg.
Elrond, etter råd fra Gandalv, velger en rekke følgesvenner for ham. Ni vandrere skal sendes ut for å motarbeide de ni svarte rytterne: Frodo, Sam, Muntiadok, Pippin, Aragorn, Gandalf, dvergen Gimli, skogsalven Legolas, og Boromir - sønn av Denethor, Gondors forvalter. Når de reiser gjennom Moria oppdager de at Balin, en av dvergene som fulgte Bilbo under hans tidligere eventyr Hobbiten, sammen med en rekke andre dverger har blitt drept av orker. Etter å ha overlevd et angrep fra orker og et troll, blir følget forfulgt av orker og en Balrog - en eldgammel ild-demon fra en tidligere tidsalder, skapt av Saurons tidligere mester: Morgoth. Gandalf konfronterer Balrogen på egen hånd, og begge to faller ned i den dypeste avgrunnen. Resten av følget stikker av, og søker deretter tilflukt i den tidløse alveskogen i Lothlórien - hvor de blir veiledet av Lady Galadriel.
Før de skal reise videre, tester Galadriel deres lojalitet, og gir dem spesielle individuelle gaver for å hjelpe dem på deres videre søken. Frodo og Sam kan også se inn i en fontene, kalt Galadriel-speilet, for å se visjoner om deres fortid, nåtid og kanskje fremtid. Men hun nekter å ta imot den ene hersker-ringen Frodo når tilbyr henne, hun er vel vitende om at ringen kommer til å ta kontroll over henne. Galadriels ektemann Celeborn gir følget båter, alvekapper og alvenes spesielle brød, før de reiser videre nedover elven Anduin i retning Amon Hen-høyden. Der forsøker Boromir å ta ringen fra Frodo, men angrer umiddelbart etter at Frodo tar på seg ringen og forsvinner. Frodo velger å reise alene til Mordor, sammen men Sam Gamgod.
=== To tårn ===
En stor gruppe store orker, kalt Uruk-hai sendt av Saruman, og andre orker sendt av Sauron og ledet av Grishnákh, angriper fellesskapet. Boromir forsøker å beskytte Muntiadok og Pippin fra orkene. Men de dreper Boromir, og fanger de to hobbitene. Aragorn, Gimli og Legolas bestemmer seg for å følge etter orkene som tar Muntiadok og Pippin til Saruman. Men i kongeriket Rohan blir alle orkene drept av ryttere av Rohan - ledet av Éomer. Merry og Pippin rømmer inn i Fangorn-skogen, hvor de blir venn med Treskjegg, den eldste av de tre-lignende entene.
Aragorn, Gimli og Legolas sporer opp hobbitene til Fangorn. Men der møter de uventet Gandalv igjen. Gandalv forklarer dem at han drepte Balrogen. Trollmannen ble også drept i denne kampen, men ble sendt tilbake til Midgard for å fullføre resten av oppdraget sitt. Gandalv er nå kledd i helt hvitt, og kaller seg derfor Gandalv den hvite. Trollmannen forsikrer vennene sine om at Muntiadok og Pippin er trygge. Gandalv reiser sammen med Aragorn, Gimli og Legolas til Edoras, hovedstaden i Rohan.
Gandalv frigjør Théoden, kongen av Rohan, fra innflytelsen fra Sarumanns spion Gríma Ormtunge. Théoden samler sine styrker og rir til den eldgamle festningen Helmsdjupet. Men Gandalf reiser alene videre for å søke hjelp fra Treskjegg. I mellomtiden angriper og ødelegger entene Isengard, Sarumanns høyborg, og oversvømmer området. Trollmannen blir derfor fanget i tårnet Orthanc. Gandalv overbeviser Treskjegg om å sende en hær av levende trær for å hjelpe Théoden. Galdalv bringer også en hær av Rohirrim til Helmsdjupet. De beseirer orkene, som flykter inn i skogen til entene - for aldri å bli sett i live igjen.
Gandalv, Theoden, Legolas og Gimli rir til Isengard, hvor Aragorn, Gimli og Legoas blir overrasket over å finne Muntiadok og Pippin som slapper av midt i alle ruinene. Gandalf ønsker å gi Sarumann en mulighet til å vende seg bort fra Sauron. Gríma Ormtunge kaster en hard rund gjenstand, for å prøve å drepe Gandalv. Men Pippin stjeler denne gjenstanden fra Gandalf om natten. Dette avsløres for å være en palantír, en eldgammel stein som Sarumann brukte for å kommunisere med Sauron. Pippin blir oppdaget av Sauron gjennom Palantiren, men Sauron misforstår omstendighetene og tror at det er Pippin som har hersker-ringen hans. Gandalv rir derfor umiddelbart til Minas Tirith, hovedstaden i Gondor - og tar Pippin med seg.
Samtidig er Frodo og Sam på vei mot Mordor, og forsøker å komme seg gjennom åsene og klippene i Emyn Muil. De blir klar over at de blir overvåket, og en natt fanger de Gollum, som har fulgt etter dem helt fra Morias Miner. Frodo får Gollum til å sverge å tjene ham, og lede dem til Mordor. Gollum leder dem over Døde-myrene. Men Sam overhører Gollum som diskuterer med sitt alter ego, Sméagol, om han skal bryte løftet han har gitt dem og heller stjele ringen fra dem. De oppdager snart at Mordors svarte port er for godt bevoktet, så i stedet reiser de sørover gjennom landet Ithilien. På veien blir de tatt til fange av en gruppe jegere fra Gondor ledet av Faramir, Boromirs yngre bror. Faramir motstår fristelsen til å ta ringen selv. Når han lar dem reise videre, adlyder han ikke stående ordre om å arrestere fremmede som vandrer gjennom Ithilien. Gollum – som hele tiden slites mellom sin lojalitet til Frodo, og ønsket om ringen – leder hobbitene til en hemmelig tunnel.
Men deretter havner de i hulen til den enorme edderkoppen Shelob. Frodo bruker gaven gitt til ham i Lothlorien: En flaske med kraftig lys, som driver Shelob midlertidig tilbake. Frodo skjærer gjennom et gigantisk edderkopp-nett ved å bruke sverdet Sting. Men Shelob angriper den igjen, og Frodo blir slått bevisstløs av giften hennes. Sam skader edderkoppen, og jager den vekk. Fordi han tror at Frodo er død, tar Sam ringen for å fortsette oppdraget deres på egen hånd. Orker oppdager Frodo, og Sam overhører en samtale mellom orkene, og får vite at Frodo fremdeles er i live.
=== Atter en konge ===
Sauron sender en gigantisk hær mot Gondor. Gandalv ankommer Minas Tirith for å advare fyrst Denethor om det nært forestående angrepet. Théoden mønstrer Rohirrim, for å ri Gondor til unnsetning. Minas Tirith er beleiret. Denethor, narret av Sauron, blir ekstremt fortvilet. Han velger å brenne seg levende på et stort bål. Men Pippin og Gandalv redder den syke sønnen hans Faramir, fra å lide samme skjebne. Aragorn, akkompagnert av Legolas og Gimli forsøker å rekruttere døde soldater bundet av en eldgammel forbannelse, som nekter soldatene å hvile før de oppfyller en ed om å slåss for Kongen av Gondor.
Aragorn og mennene hans når Minas Tirith, akkurat i tide til å snu konflikten. Théodens niese Éowyn, som sluttet seg til hæren i forkledning, dreper den mektigste av Ringskrømtene med hjelp fra Muntiadok. Men begge to blir skadd. Sammen beseirer de Saurons hær under slaget på Pelennor-engene. Men armeene deres lider også store tap, og kong Théoden er blant de drepte. Aragorn leder deretter en hær av menn fra både Gondor og Rohan, og marsjerer gjennom Ithilien til den svarte porten utenfor Mordor.
Planene deres går ut på å distrahere Sauron fra oppdage Frodo og Sam inne i Mordor. Men under Slaget ved Morannon er Aragorn og hans følge i kraftig undertall. I mellomtiden klarer Sam å redde Frodo fra tårnet i Cirith Ungol. De reiser videre gjennom Mordor, men når de nærmer Dommedagsberget ønsker ikke Frodo lenger å ødelegge ringen. Han ønsker heller å beholde ringen selv. Men Gollum dukker plutselig opp igjen, og forsøker å få tak i ringen.
== Ringenes herre-filmtrilogien ==
I 1998 begynte regissør Peter Jackson å lage en film av Ringenes herre, med Miramax Films som produksjonsselskap. Miramax ville i begynnelsen lage to filmer, men da de av økonomiske grunner bestemte seg for å bare lage én, protesterte Jackson, og samarbeidet mellom Jackson og Miramax ble brutt. Jackson satte sammen en 35 minutter lang kortfilm av det materialet han hadde fra forprosjekteringsfasen. Da han viste denne kortfilmen til New Line Cinema, ville de lage ikke bare to filmer, men tre – én for hver del av bok-trilogien.
De tre filmene ble filmet samtidig. Ringens brorskap hadde premiere 19. desember 2001, To tårn hadde premiere 18. desember 2002, og Atter en konge hadde premiere 17. desember 2003. Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge ble henholdsvis belønnet med fire, to og elleve Oscar-statuetter. Samtlige filmer vant Hugo-prisen.
Ringenes herre-filmene er også utgitt i spesialutgaver på DVD, der mange av de bortklippede scenene er tatt med i filmen igjen. DVD-ene inneholder også veldig mye annet ekstramateriell.
== Personer ==
Hobbiter:
Frodo Lommelun
Bilbo Lommelun
Peregrin Tók
Muntiadok Brennibukk
Samvis GamgodTrollmenn:
Gandalv
Sarumann
RadagastDverger:
Gimli, sønn av GlòinAlver:
Legolas
Elrond
Arwen Undómiel
Glorfindel
Haldir
Galadriel
CelebornMennesker:
Aragorn, sønn av Arathorn
Denethor, sønn av Echtelion
Boromir (av Gondor), sønn av Denethor
Faramir, sønn av Denethor
Beregond
Prins Imrahil
Kong Théoden av Rohan
Éomer, sønn av Eomund
Éowyn, datter av Eomund
Gríma Ormtunge
Saurons munnAndre skapninger:
Treskjegg
Bråbom
Gollum
Tom BombadilOnde skapninger:
Sauron
Saurons munn
Heksekongen av Angmar
HutulaOrker:
Uglúk
Shagrat
Gorbag
Grishnakh
Lurtz (bare i filmen)
== Skapninger ==
Alver
Mennesker
Hobbiter
Dúnedain
Austringer
Haradrim
Enter
Dverger
Orker
Varger
Balrog
Troll
Svarte Ryttere (Nazgûl)
== Se også ==
J.R.R. Tolkien
Christopher Tolkien
Midgard
Alviske språk
Handlingsreferat fra Ringens brorskap
Handlingsreferat fra To tårn
Handlingsreferat fra Atter en konge
Århundrets 100 bøker ifølge Le Monde
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
J.R.R. Tolkiens offisielle hjemmeside
Utgiverne til Ringenes Herres hjemmeside Arkivert 24. april 2021 hos Wayback Machine.
Ringenes herre og alvespråkene - artikkel fra forskning.no 20.12.02 | Ringenes herre er et romanverk av J.R. | 4,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/425 | 2023-02-04 | 425 | ['Kategori:425', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Buddhismen sprer seg til Sørøst-Asia.
Valentinian III blir romersk keiser
Aetius leder en hær til Italia for å støtte den selvoppnevnte keiser Joannes
Siste kjente bruken av skrifttypen demotisk (Egypt)
== Fødsler ==
Zenon - østromersk keiser
Zu Chongzhi - kinesisk matematiker
== Dødsfall ==
10. oktober – Atticus, patriark i Konstantinopel
Joannes - tronraner i det vestlige Romerriket | == Begivenheter == | 4,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/426 | 2023-02-04 | 426 | ['Kategori:426'] | null |
== Begivenheter ==
Den Store Solkongen (på originalspråket K'inich Yax K'uk' Mo) blir den første kongen Mayariket i Honduras.
St. Augustine av Hippo utgir sin åttende bok, "City of God" ("Guds By")
Sisinnius blir patriark i Konstantinopel
Clodio blir de saliske frankernes konge | == Begivenheter == | 4,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bivirkning | 2023-02-04 | Bivirkning | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Helse', 'Kategori:Medisinsk terminologi'] | En bivirkning er en uønsket eller skadelig effekt av et legemiddel eller en behandling. De mest vanlige bivirkningene oppstår i sentralnervesystemet (trøtthet, svimmelhet), magetarmsystemet (kvalme, forstoppelse), huden (utslett, kløe), og hjertekarsystemet (svimmelhet).Når en lege vurderer om en pasient skal få et preparat, må han alltid ta bivirkningene med i betraktning. Hvis bivirkningene er verre enn plagen som skal behandles må man kanskje vurdere andre legemidler eller å ikke ta noen i det hele tatt. Dette gjelder spesielt i tilfeller hvor man må ta andre tunge medikamenter for å bli kvitt bivirkningene. Dersom plagen medikamentet taes for er alvorlig og bivirkningene er mindre alvorlige, kan det være aktuelt å ta medikamentet selv om man vet at det vil oppstå bivirkninger.
| En bivirkning er en uønsket eller skadelig effekt av et legemiddel eller en behandling. De mest vanlige bivirkningene oppstår i sentralnervesystemet (trøtthet, svimmelhet), magetarmsystemet (kvalme, forstoppelse), huden (utslett, kløe), og hjertekarsystemet (svimmelhet).Når en lege vurderer om en pasient skal få et preparat, må han alltid ta bivirkningene med i betraktning. Hvis bivirkningene er verre enn plagen som skal behandles må man kanskje vurdere andre legemidler eller å ikke ta noen i det hele tatt. Dette gjelder spesielt i tilfeller hvor man må ta andre tunge medikamenter for å bli kvitt bivirkningene. Dersom plagen medikamentet taes for er alvorlig og bivirkningene er mindre alvorlige, kan det være aktuelt å ta medikamentet selv om man vet at det vil oppstå bivirkninger.
== Inndeling ==
Bivirkninger betegnes som:
vanlig hvis den forekommer hos mer enn 1 % av pasientene
mindre vanlig hvis den forekommer hos 0,1-1 % av pasientene
sjelden hvis den forekommer hos færre enn 0,1 % av pasientene
svært sjelden hvis den er beskrevet kun i enkelte tilfeller (forekommer hos færre enn 0,01 % av pasientene)
== Nye legemidler ==
Det vil ofte ta tid før man har oversikt over bivirkningene for et nytt legemiddel. Derfor beskrives ofte nye preperat ved lav bivirkningsprofil. Ofte forsvinner relativt nye perperater fra markedet fordi det oppdages alvorlige, eventuelt livstruende bivirkninger. Gamle legemidler har ofte en lang liste med kjente sjeldne bivirkninger.
For pasienter med sammensatte plager kan det være ønskelig å utnytte bivirkninger. En pasient med senil forvirring, søvnvansker og kvalme kan få behandlet alt med et mildt nevroleptika med søvnighet som bivirkning, i stedet for å bruke flere preperater.
== Interaksjoner ==
En spesiell gruppe bivirkninger kalles interaksjoner. Dette er bivirkninger som ikke oppstår ved at ett enkelt preperat gis, men når to eller flere preperater gis til samme pasient. Dette kan ha sammenheng med at ett preperat påvirker nedbrytningen av et annet legemiddel så konsentrasjoner blir større eller mindre enn normalt.
Når det oppstår nye, ukjente bivirkninger skal leger melde dette til Bivirkningsnemnda. Slike meldinger kan resultere i at bivirkningen blir beskrevet i legemiddelets Felleskatalogtekst.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Legemiddelverket: Bivirkninger av medisiner
Legemiddelverket: Bivirkninger
Relis: Bivirkninger
Oppslagsverktøy for å søke etter interaksjoner | En bivirkning er en uønsket eller skadelig effekt av et legemiddel eller en behandling. De mest vanlige bivirkningene oppstår i sentralnervesystemet (trøtthet, svimmelhet), magetarmsystemet (kvalme, forstoppelse), huden (utslett, kløe), og hjertekarsystemet (svimmelhet). | 4,454 |
null | 2023-02-04 | K | null | null | null | K, k er den ellevte bokstaven i det latinske alfabetet. Uttales «kå» på norsk. | 4,455 |
null | 2023-02-04 | M (andre betydninger) | null | null | null | M er den 13. bokstaven i det latinske alfabetet og har flere betydninger som blant annet forkortelse og symbol: | 4,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaffeplanter | 2023-02-04 | Kaffeplanter | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaffe', 'Kategori:Maurefamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753'] | Kaffeplanten (vanligvis Coffea arabica) er en busk eller et tre hvis frukt gir oss kaffe.
Treet har eviggrønne, tynne, skinnende mørkegrønne blader som sitter parvis.
Barken er grågrønn og veden er hard og lys kremfarget.
Som tre kan den bli mer enn 10 m høy om den får vokse fritt, men på plantasjene blir den gjerne trimmet til en høyde på omkring 2-4 m.
Planten som sådan kan bli nærmere 60 år gammel og har et dyptgående rotsystem.
Den vokser ca. 50 cm i året og blomstrer først når den er tre til fire år gammel.
Kaffeplanter trives best i temperaturer omkring 25 oC (min/max 16-28 oC om den skal blomstre) og i gode lysforhold uten direkte sollys. De trenger jevn fuktighet, og må ikke tørke ut, og trives i fuktig luft uten for mye kalk i jordsmonnet.
| Kaffeplanten (vanligvis Coffea arabica) er en busk eller et tre hvis frukt gir oss kaffe.
Treet har eviggrønne, tynne, skinnende mørkegrønne blader som sitter parvis.
Barken er grågrønn og veden er hard og lys kremfarget.
Som tre kan den bli mer enn 10 m høy om den får vokse fritt, men på plantasjene blir den gjerne trimmet til en høyde på omkring 2-4 m.
Planten som sådan kan bli nærmere 60 år gammel og har et dyptgående rotsystem.
Den vokser ca. 50 cm i året og blomstrer først når den er tre til fire år gammel.
Kaffeplanter trives best i temperaturer omkring 25 oC (min/max 16-28 oC om den skal blomstre) og i gode lysforhold uten direkte sollys. De trenger jevn fuktighet, og må ikke tørke ut, og trives i fuktig luft uten for mye kalk i jordsmonnet.
== Kaffeplanter ==
Det finnes fire forskjellige kaffeplanter, Arabica (Coffea arabica), Robusta (Coffea canephora eller Coffea robusta), Liberica (Coffea liberica) og Excelsa (Coffea dewevrei).
Arabica (Arabia) utgjør ca. 70 % av produksjonen, mens Robusta (Afrika) står for mesteparten av det resterende. Liberica og Excelsa utgjør kun en svært liten del av produksjonen, der Liberica (dyrkes i Malaysia og i Vest-Afrika) utgjør mesteparten.
== Kaffebønner ==
Det er i de røde steinfruktene, som også kalles bær, vi finner de frøene vi vanligvis kaller kaffebønner.
Bønnene ligger som regel parvis i hver frukt, og inneholder det aktive elementet koffein, teobromin og teophyllin (metyllxanthin alkaloider).
Det er først ved risting av bønnene at den egentlig kaffearomaen vekkes til live.
Det ferdige produktet er en drikk som kalles kaffe.
Bønner fra kaffeplanter som vokser i høyere områder anses for å gi kaffe av bedre kvalitet.
== Plantens historie ==
Kaffeplanten (Coffea arabica) kommer trolig fra høylandet (omkr. 1500 moh.) i provinsen Kaffa i sydvesten av Etiopia, der den til å begynne med ble brukt som mat.
Kaffebønnene ble tygget som et stimuli, noe både Bibelen og Koranen bekrefter.
I det gamle Arabia, for ca. 1 500 år siden, brukte man også kaffebønnene som krydder.
Fra Arabia og Jemen spredde planten seg til Kenya og østover til Java og resten av Indonesia.
Fra Java ble det eksportert en plante til Amsterdam i Nederland, som ble kultivert og spredd til den såkalte «nye verden», Surinam i 1718 og Brasil i 1727.
Beplantningen av kaffeplanter rundt Rio de Janeiro i 1780 markerer i så måte starten på Brasils massive dominans i kaffemarkedet siden.
Planten som kom til Amsterdam ga imidlertid opphav til utplanting i en rekke andre land, bl.a. på Hawaii og De karibiske øyer, og på Filippinene.
Som drikk ble kaffe populær først for ca. 500 år siden. Da lå sentereret for kaffeproduksjon i området rundt byen Mokka (ref. mokkakaffe, caffe mocha) i Jemen. Derfra ble drikken eksportert til Egypt i ca. 1510, til Tyrkia i ca. 1550, til Italia i ca. 1616 og så til England i ca. 1650, og det var i dette landet de første kaffehusene så dagens lys.
Kaffehusene ble raskt viktige politiske arenaer, der politikere og byråkrater tilbragte mye tid. Denne trenden spredde seg raskt til resten av Europa og Amerika. Når så kaffeproduksjonen sviktet på grunn av uår, ble kaffehuseierne desperate. Dette dannet i sin tur grunnlaget for dannelsen av de mange tehusene som etter hvert dukket opp.
En kaffeplantasje er det sted hvor det produseres kaffe fra kaffeplanten. Det er vanlig å finne slike plantasjer for det meste i fattigere varme land, spesielt afrikanske, søramerikanske og søraseatiske.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kaffeplanter i Encyclopedia of Life
(en) Kaffeplanter i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kaffeplanter hos ITIS
(en) Kaffeplanter hos NCBI
(en) Kaffeplanter hos The International Plant Names Index
(en) Kaffeplanter hos Tropicos
(en) Kategori:Coffea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Coffea – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Coffea – detaljert informasjon på Wikispecies | * Coffea arabica | 4,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ord | 2023-02-04 | Ord | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Leksikografi', 'Kategori:Morfologi', 'Kategori:Ord', 'Kategori:Pragmatikk', 'Kategori:Semantikk', 'Kategori:Syntaks'] | Et ord er en språklig enhet som oppfattes å ha en egenbetydning, og som i tale skilles fra omgivelsene ved at det har selvstendig trykk. I skrift skilles ord ofte med mellomrom.
Begrepet ord kan i tillegg til betydningen «enkeltord», også brukes om hele uttrykk og tekster.
| Et ord er en språklig enhet som oppfattes å ha en egenbetydning, og som i tale skilles fra omgivelsene ved at det har selvstendig trykk. I skrift skilles ord ofte med mellomrom.
Begrepet ord kan i tillegg til betydningen «enkeltord», også brukes om hele uttrykk og tekster.
== Etymologi ==
Den indoeuropæiske grunnformen av «ord» er vrdho. Siden dh kan forvandles til b, er det sannsynlig at det latinske verbum stammer herfra. Verbum betyr «ord», som i uttrykket «verbal fremstilling».
== Definisjoner ==
Ordbøker kategoriserer et språks leksikon (dvs. dets ordforråd) i lemmata. Disse kan tas som en indikasjon på hva som utgjør et «ord» i oppfatningen til brukerne av dette språket.
=== Semantisk definisjon ===
Leonard Bloomfield introduserte begrepet «minimale frie former» i 1926. Ord blir tenkt på som den minste meningsfulle enhet av tale som kan stå av seg selv. Dette korrelerer fonemer (enheter av lyd) til leksemer (enheter av betydning). Men noen skrevne ord er ikke minimale frie former, da de ikke er meningsbærende om de står alene (for eksempel the og of i engelsk).
=== Trekk ===
Innen den minimalistiske skolen av teoretisk syntaks, ses ord (også kalt «leksikalske elementer» i litteraturen) som «bunter» av språklige funksjoner som er forent i en struktur med form og mening. For eksempel har ordet «bjørner» semantiske egenskaper (det betegner virkelige objekter, bjørner), kategorifunksjoner (det er et substantiv), tallfunksjon (det er flertall, og må samsvare med pronomen og demonstrativer i sitt domene), fonologiske funksjoner (det blir uttalt en bestemt måte).
== Røtter og affikser ==
Et ord som ikke kan deles i mindre deler med egen betydning, for eksempel «mann», kalles rotord. En kombinasjon av to eller flere rotord, for eksempel «sjømann», kalles en sammensetning. Når en rot kombineres med et element som i seg selv ikke er et eget ord (et «affiks»), for eksempel «mannlig», dannes en avledning. Affikser som står foran roten, kalles prefiks. Affikser som står etter roten, kalles suffiks.
En spesiell type suffiks er bøyningsendelsene. En ordform uten bøyningsendelser, men med avledningsaffiks, kalles ordets stamme. Når et avledningsaffiks settes til et ord, dannes en ny stamme; når en bøyningsendelse settes til, er stammen fortsatt den samme. Noen ord bøyes ved at endelsen legges til ulike stammer: «gammel – eld-re – eld-st». Dette kalles suppletivbøying.
== Inndeling ==
Det er vanlig å dele ordene i et språk i leksikalske ord, grammatiske ord og pro-ord. Leksikalske ord refererer til forhold utenfor kommunikasjonssituasjonen, for eksempel «mann», «kjøre». Pro-ord refererer til forhold i kommunikasjonen, for eksempel «dette», «der», «nå». Grammatiske ord får sin betydning kun i forhold til andre ord i teksten, for eksempel «som», «og». Pro-ord og grammatiske ord skiftes sjelden ut i et språk; de utgjør lukkede klasser. De leksikalske ordene er en åpen klasse, der ord går ut av bruk, nye ord importeres eller eksisterende ord danner nye sammensetninger.
=== Ordledd ===
Affiks – ordledd som er føyd til en ordstamme eller -rot
Infiks – innskudd i stammen i et verb
Prefiks – forstaving eller forledd i et ord
Suffiks – etterledd til et ord
=== Ordklasser ===
Ordene i et språk grupperes videre i et antall ordklasser etter form eller funksjon.
Substantiv – navn på noe eller noen
Adjektiv – beskriver substantiv
Pronomen – settes i stedet for et substantiv
Determinativ – bestemmer substantivet nærmere
Verb – navn på en handling
Adverb – beskriver verb
Preposisjon – forteller hvor verbet eller substantivet befinner seg i forhold til et annet i tid eller rom
Konjunksjon – binder sammen to ord eller setninger
Subjunksjon – innleder bisetninger
Interjeksjon - Spesielle ord som gir et bilde av lyder som ikke kan skrives, følelser eller enighet/uenighetI tillegg kommer betegnelsene
Artikkel (ordklasse)
Tallord
Infinitivsmerke
== Flere ordtyper og beslektede begreper ==
Det er en mengde begreper i språkvitenskapene og ellers for forskjellige slags ord. Listen viser noen fagbetegnelser fra forskjellige felt som beskriver ordets form eller funksjon.
Akronym – ord bygd opp av forbokstavene i flere ord
Anagram – ord som er satt sammen av bokstavene fra et annet ord
Antonym – ord som har motsatt betydning av et annet ord
Arveord – ord nedarvet fra de eldste tider
Degenererte varemerker eller deproprialiserte navn – varenavn som er blitt allmennord
Demonym – innbyggernavn
Diminutiv – forminskelsesord
Ekkoord – ord der samme ledd gjentas, for eksempel «namnam»
Eponym – personnavn som er blitt fellesnavn for en gjenstand
Eufemisme – forskjønnende omskriving
Frase – uttrykksmåte eller vending
Fremmedord – ord som er lånt fra et annet språk og føles fremmed
Glose – ord fra fremmed språk
Heiti – poetisk omskrivning fra nordisk middelalder
Homofon – ord som uttales likt, men skrives forskjellig
Homonym eller homograf – ord som uttales eller skrives likt, men har ulik betydning
Hyperonym – overbegrep (for eksempel «fisk» i forhold til «makrell»)
Hyponym – ord for noe som tilhører en finere inndeling av et overbegrep (for eksempel «makrell» i forhold til «fisk»)
Idiom – fast uttrykk som er særegent for et bestemt språk
Initialord – ord sammensatt av forbokstaver
Katakrese – en «død» metafor, det vil si en vanlig sammenlikning
Korruptel – forvansket ord eller tekststed
Kenning – fast omskrivning i nordisk middelalder
Leksem eller lemma – alle bøyingsformene av et ord
Lånord – ord lånt fra et annet språk og som ikke føles fremmed
Metafor – ord eller uttrykk med overført betydning
Monoptoton – ord med samme form for alle kasus
Navn – ord knyttet til en bestemt ting, person eller sted
Neologisme – nyord i et språk
Onomatopoetikon – lydord
Palindrom – ord eller uttrykk som staves likt forlengs og baklengs
Paronym – ord som er avledet av eller beslektet med et annet ord
Perifrase – omskrivning
Pleonasme – unødvendig tilleggsord
Parisyllab – ord som har like mange stavelser som et annet ord
Psevdonym – fiktivt navn
Synonym – ord med lik betydning som et annet
Teleskopord – ord som er en sammentrekning av flere ord
Term
Terminologi – fagord eller -uttrykk
Vokabel – ord eller uttrykk
=== Bruk i navn ===
Ord inngår dessuten i mange egennavn på organisasjoner og annet, Eksempler er Fritt Ord, de kristne Livets Ord, Levende Ord, Ordet og Israel, Ordets liturgi, tidsskriftet Ordet, Ord & Bilde, Svevende ord bibelsenter, Ordknappen, De skjulte ord og bandet Gode Ord Dør Sist.
== Se også ==
Begrep – avgrenset forestilling eller idé
Etymologi – ordhistorie
Grammatikk
Ordbok
Særskriving
Ordklasser
Ordspill
Retorikk – talekunst
Semantikk
Språk
Tekst
Trope (litteratur)
Trope (retorikk)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Slå opp «ord» i norske ordbøker: Søk etter ord i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok
Norsk tekstarkiv – Lister og statistikk over ord | De skjulte ord (Kalimát-i-Maknúnih – کلمات مکنونه) er en hellig tekst innen bahai, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh i 1857–58 på bakgrunn av åpenbaringer han skal ha hatt. | 4,458 |
null | 2023-02-04 | Det internasjonale pengefondet | null | null | null | Det internasjonale pengefondet, eventuelt Det internasjonale valutafondet, (engelsk: International Monetary Fund, forkortet IMF) er en organisasjon med 190 medlemsland som jobber for å fremme internasjonalt pengesamarbeid, ordnede valutaforhold, stabil økonomisk vekst, høy sysselsetting, samt å yte finansiell bistand til fattige land. | 4,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L | 2023-02-04 | L | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Denne artikkelen omhandler bokstaven L. For annet bruk se L (andre betydninger).L er den 12. bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører gruppen vi kaller konsonanter.
| Denne artikkelen omhandler bokstaven L. For annet bruk se L (andre betydninger).L er den 12. bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører gruppen vi kaller konsonanter.
== Alternative representasjoner av L ==
== Annen bruk ==
Innen elektrisitet er L en variabel for induktans.
Innen industrien, særlig klær, betyr L «Large» (stor størrelse).
På norske uniformer står L derimot for «Liten».
På bilskilt med internasjonal koding, viser L at bilen er fra Luxembourg.
L som romertall betyr 50.
Innen SI-systemet er l symbolet for liter (volum).
I videospill er L forkortelse for Luigi, en figur i Nintendo-spill.
En stor L festet bak på en bil betyr «learner», det vil si at føreren er under opplæring og øvelseskjører.
I byen Chicago, Illinois finnes det et tog som kalles L.
Innen kjemien kan l brukes for å vise at stoffet er flytende (liquid), for eksempel H2O (l) er vann i flytende form, ikke gass (g=gas) eller som is (s=solid).
L er også en bok av Erlend Loe.
En L etter et vitenskapelig navn på en art, betyr at arten først ble beskrevet av Carl von Linné.
L er et av mange aliaser til den verdensberømte detektiven L Lawliet i Death Note, en japansk manga/anime serie.
== Se også ==
Tjukk L (retrofleks flapp), en uttalevariant av L-lyden
Tynn L (lys L, apikal L, tungespiss-L), en uttalevariant av L-lyden
== Referanser == | L er den 12. bokstaven i det latinske alfabetet. | 4,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herk-de-Stad | 2023-02-04 | Herk-de-Stad | ['Kategori:50°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider med kart'] | Herk-de-Stad (fransk:Herck-la-Ville) er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Herk-de-Stad (fransk:Herck-la-Ville) er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Herk-de-Stad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heusden-Zolder | 2023-02-04 | Heusden-Zolder | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider med kart'] | Heusden-Zolder er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Heusden-Zolder er resultatet av to sammenslåtte kommuner, Heusden og Zolder som ble slått sammen 1. januar 1977. Heusden består av områdene Heusden sentrum, Berkenbos og Eversel. Zolder består av Zolder sentrum, Boekt, Viversel, Bolderberg og Lindeman.
Heusden-Zolder har om lag 2000 immigranter fra ulike deler av verden, mange av dem kom opprinnelig som gjestearbeidere for å arbeide i kullgruvene på 1960-tallet. Etter at kullgruvene ble lagt ned valgte de fleste å forbli i kommunen.
| Heusden-Zolder er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Heusden-Zolder er resultatet av to sammenslåtte kommuner, Heusden og Zolder som ble slått sammen 1. januar 1977. Heusden består av områdene Heusden sentrum, Berkenbos og Eversel. Zolder består av Zolder sentrum, Boekt, Viversel, Bolderberg og Lindeman.
Heusden-Zolder har om lag 2000 immigranter fra ulike deler av verden, mange av dem kom opprinnelig som gjestearbeidere for å arbeide i kullgruvene på 1960-tallet. Etter at kullgruvene ble lagt ned valgte de fleste å forbli i kommunen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Heusden-Zolder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leopoldsburg | 2023-02-04 | Leopoldsburg | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Leopoldsburg er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Leopoldsburg er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Leopoldsburg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8nn | 2023-02-04 | Bønn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bønner', 'Kategori:Religiøse handlinger'] | Bønn er en religiøs praktisering hvor den troende søker kommunikasjon med en eller flere guddommer, bønn praktiseres i de fleste store religioner.
Bønn er ofte formulert, men kan være ordløs (meditativ kontemplasjon), kan utføres i ensomhet eller sammen med andre for eksempel i gudstjenesten. Bønn kan også synges eller nynnes og har vært praktisert av religiøse mennesker i flere tusen år.
Bønnen har ulike formål, for eksempel takksigelse, lovprisning, tilbedelse, klage, ønske eller forbønn. Ulike religioner og tradisjoner har utformet bønnen på mange måter. I noen religioner finnes obligatoriske bønner som skal fremsies flere ganger om dagen og den troende skal bevege kroppen i et bestemt mønster. I to religioner vender den troende seg i bønnen mot et tilbedelsespunkt: bahaier mot Qiblih og muslimer mot Mekka. Det kan være ritualer forbundet med bønn. Andre bønner er inngitt spesielle krafter og betydning.
| Bønn er en religiøs praktisering hvor den troende søker kommunikasjon med en eller flere guddommer, bønn praktiseres i de fleste store religioner.
Bønn er ofte formulert, men kan være ordløs (meditativ kontemplasjon), kan utføres i ensomhet eller sammen med andre for eksempel i gudstjenesten. Bønn kan også synges eller nynnes og har vært praktisert av religiøse mennesker i flere tusen år.
Bønnen har ulike formål, for eksempel takksigelse, lovprisning, tilbedelse, klage, ønske eller forbønn. Ulike religioner og tradisjoner har utformet bønnen på mange måter. I noen religioner finnes obligatoriske bønner som skal fremsies flere ganger om dagen og den troende skal bevege kroppen i et bestemt mønster. I to religioner vender den troende seg i bønnen mot et tilbedelsespunkt: bahaier mot Qiblih og muslimer mot Mekka. Det kan være ritualer forbundet med bønn. Andre bønner er inngitt spesielle krafter og betydning.
== Den kristne bønnen ==
Fundamentet for den kristnes bønn utspringer fra troen på en personlig Gud, som elsker og ønsker å kommunisere med det for at den troende skal få daglig veiledning og oppleve åndelig utvikling og vekst. I kristen sammenheng blir bønn ofte betraktet som en toveis kommunikasjon med Gud. Noen kristne mener at det bare er Gud den troende skal henvende seg til i bønn. Mens de fleste kristne også ber til Jesus, I den ortodokse og den katolske kirken ber man om forbønn fra engler og helgener og avdøde som en både ber for og ber om forbønn hos med begrunnelse at de er «utenfor tiden».Jesu lære om bønn finnes særlig i evangeliene etter Matteus og Lukas, hvor han understreker at bønnen er et personlig anliggende mellom den troende og Gud. Den skal ikke bli sett av andre mennesker. Den som skal be oppmuntres derfor til å gå inn i sitt lønnkammer og lukke sin dør for å be. Om Jesus står det ofte at han trakk seg tilbake for å be.
== Testing av effekten av bønn ==
Den største undersøkelsen som så langt, har vært gjort på helbredelse ved bønn er gjort av kardiologer fra Duke University Medical Centre. Det viser at hjertepasienter som ble bedt for av grupper av ukjente mennesker ikke ble friske, verken fortere eller langsommere enn andre pasienter. Bønnen var derfor uten virkning. Undersøkelsen ble foretatt over tre år på 750 pasienter fordelt på ni sykehus i delstaten Nord-Carolina. Tolv bønnegrupper var involvert - i tro varierte de fra kristne studenter og forskere i England til buddhister i Nepal. Bønnegruppene inkluderte, i tillegg til de nevnte, en gruppe religiøse amerikanske mødre, nonner i et kloster i Baltimore og muslimske sufier. Noen bønner ble til og med sendt med e-post til Jerusalem og hengt opp på Klagemuren. En analyse av resultatene bønnene viste at det ikke hadde noen innvirkning på pasientenes ve og vell.Kritikere av undersøkelsen påpeker at det står i Bibelen at en ikke skal sette Gud på prøve. Det er det en har gjort her, og derfor har Gud nekter å samarbeide.
== Se også ==
Barnevelsignelse
Bordbønn
Bønnebok
Bønneretning
Bønnering
Bønnesvar
Helbredelse ved bønn
Mantra
Neila (jødisk bønn)
Ofring
Trylleformel
=== Bønner o.a. i kristendommen ===
Aftenbønn
Amen
Angelus
Ave
Completorium
Fader vår
Forbønn
Invokasjon
Jesus-bønnen
Litani
Oartio
Oblasjonsbønn
Orasjon
Prefasjon
Rosenkrans
Tungetale
=== Bønner i islam ===
Bismilla
Dhikr
Dua
Fatiha
Mahgreb
Salah
== Se også ==
Helbredelse ved bønn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Prayer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bøker om bønn
Søk på «bønn» i norske ordbøker: Søk etter bønn i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok
Bibelskole om bønn
St. Katarinahjemmet om katolsk bønn
Om bønn i islam
Vårt Land om Pavens bønn i en moské | Bønn er en religiøs praktisering hvor den troende søker kommunikasjon med en eller flere guddommer, bønn praktiseres i de fleste store religioner. | 4,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amerikas_historie | 2023-02-04 | Amerikas historie | ['Kategori:Amerika', 'Kategori:Amerikas historie', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Nord-Amerikas historie', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-08', 'Kategori:Sør-Amerikas historie'] | Amerikas historie er de to amerikanske kontinentenes historie, Nord- og Sør-Amerika, inkludert Karibia. Forhistorien begynte med at folkegrupper innvandret til disse områdene fra Asia i løpet mens istiden var på sitt høyeste nivå. Disse gruppene er generelt antatt å ha blitt isolert fra folkene i den gamle verden inntil europeerne kom på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet fra Norge og Island, og deretter for alvor med sjøreisene til Christofer Columbus fra Spania i 1492.
Forfedrene til dagens amerikanske urfolk og stammefolk var paleo-indianere; de var jegere og samlere som på sine vandringer utvandret til Nord-Amerika fra de nordlige delene av Asia vandret over Beringstredet i flere omganger fra ca. 50 000 til ca. 12 000 år siden. Den mest aksepterte teorien fremmer at de første menneskene kom til Amerika over Beringlandbrua, en landmasse som i dag er dekket av kalt havvann i Beringstredet. En liten gruppe i paleoindiansk tid (eller mer nøyaktig den første, litisk fase) fulgte megafauna (store dyr som veide mer enn 500–1000 kg) som bison, mammut (nå utdødd) og amerikansk rein (caribou), og av den grunn har disse første amerikanere blitt kalt for storviltjegere. Grupper av folk kan også ha reist til Nord-Amerika på isflakk eller fulgt pakkisen langs kysten av nordlige Stillehavet. For 8 000 år siden ble de første faste bosettingene med jordbruk etablert. I Nord-, Sentral- og store deler av Sør-Amerika ble mais snart den viktigste kulturplanten, sammen med squash og bønner. I de kalde høylandsområdene rundt Andesfjellene var poteter en egnet kulturplante.
Kulturelle trekk førte til at de første innvandrerne senere utviklet seg og kom med slike kulturer som irokesere i Nord-Amerika, og pirahãere i Sør-Amerika. Disse kulturene utviklet seg senere til sivilisasjoner. I mange tilfeller ekspanderte disse kulturene seg ved en senere dato enn deres motstykker i den gamle verden. Blant disse sivilisasjonene var Norte Chico, cahokiaere, zapotecere, toltekere, olmekere, mayaere, aztekere, purépechaere, chimorere, mixtekere, mochere, mississippikulturen, pueblofolket, totonakere, teotihuacánere, huastekere, izapaere, mazatecfolket, muiscafolket, og Inkariket.
Etter sjøreisene til Christofer Columbus i 1492, kom det spanske, portugisiske, og senere engelske, franske og nederlandske koloniekspedisjoner til den nye verden, som den ble kalt. De erobret og bosatte seg i nyoppdagete områder, noe som førte til en omforming av det kulturelle og fysiske landskapet i Nord- og Sør-Amerika. Spania koloniserte det meste av det amerikanske kontinentet fra dagens sørvestlige USA, Florida og Karibia til sørspissen av Sør-Amerika. Portugal bosatte seg i hva som er hovedsakelig dagens Brasil mens England etablerte kolonier på østkysten av dagens USA, foruten også på nordkysten av Stillehavet og det meste av den sørlige delen av dagens Canada. Frankrike bosatte seg i Quebec og andre deler av østlige Canada, og la krav på et området som i dag er sentrale USA. Nederlandene bosatte seg hovedsakelig på østkysten i et område som de kalte Ny-Nederland og med administrativt senter i Ny Amsterdam, en by som i dag heter New York etter at den ble erobret av England. Også Sverige forsøkte seg, men mislyktes å etablere seg i Nord-Amerika med kolonien Nye Sverige.Den europeiske koloniseringen av Amerika førte til framvekst av nye kulturer, sivilisasjoner og til sist også nasjonalstater, noe som førte til en fusjon av innfødte og opprinnelige tradisjoner med de europeiske tradisjoner, folk og institusjoner. Omformingen av amerikanske kulturer via kolonisering er synlig i arkitektur, religion, gastronomi, kunst, og særskilt språk. Det mest utstrakte språket er spansk (376 millioner talere), engelsk (348 millioner), og portugisisk (201 millioner). Koloniperioden varte omtrentlig i tre århundrer, fra tidlig på 1500-tallet til tidlig på 1800-tallet da Brasil og de større latinamerikanske nasjonene erklærte seg uavhengige. USA fikk uavhengighet fra England langt tidligere, i 1776, mens Canada dannet et føderalt selvstyre i 1867. Andre forble tilknyttet europeiske overherredømme fram til slutten av 1800-tallet, slik som Cuba og Puerto Rico som var knyttet til Spania fram til 1898. Mindre områder som Guyana, som oppnådde uavhengighet på midten av 1900-tallet, mens bestemte karibiske øyer har forblitt en del av en europeisk stormakt den dag i dag.
| Amerikas historie er de to amerikanske kontinentenes historie, Nord- og Sør-Amerika, inkludert Karibia. Forhistorien begynte med at folkegrupper innvandret til disse områdene fra Asia i løpet mens istiden var på sitt høyeste nivå. Disse gruppene er generelt antatt å ha blitt isolert fra folkene i den gamle verden inntil europeerne kom på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet fra Norge og Island, og deretter for alvor med sjøreisene til Christofer Columbus fra Spania i 1492.
Forfedrene til dagens amerikanske urfolk og stammefolk var paleo-indianere; de var jegere og samlere som på sine vandringer utvandret til Nord-Amerika fra de nordlige delene av Asia vandret over Beringstredet i flere omganger fra ca. 50 000 til ca. 12 000 år siden. Den mest aksepterte teorien fremmer at de første menneskene kom til Amerika over Beringlandbrua, en landmasse som i dag er dekket av kalt havvann i Beringstredet. En liten gruppe i paleoindiansk tid (eller mer nøyaktig den første, litisk fase) fulgte megafauna (store dyr som veide mer enn 500–1000 kg) som bison, mammut (nå utdødd) og amerikansk rein (caribou), og av den grunn har disse første amerikanere blitt kalt for storviltjegere. Grupper av folk kan også ha reist til Nord-Amerika på isflakk eller fulgt pakkisen langs kysten av nordlige Stillehavet. For 8 000 år siden ble de første faste bosettingene med jordbruk etablert. I Nord-, Sentral- og store deler av Sør-Amerika ble mais snart den viktigste kulturplanten, sammen med squash og bønner. I de kalde høylandsområdene rundt Andesfjellene var poteter en egnet kulturplante.
Kulturelle trekk førte til at de første innvandrerne senere utviklet seg og kom med slike kulturer som irokesere i Nord-Amerika, og pirahãere i Sør-Amerika. Disse kulturene utviklet seg senere til sivilisasjoner. I mange tilfeller ekspanderte disse kulturene seg ved en senere dato enn deres motstykker i den gamle verden. Blant disse sivilisasjonene var Norte Chico, cahokiaere, zapotecere, toltekere, olmekere, mayaere, aztekere, purépechaere, chimorere, mixtekere, mochere, mississippikulturen, pueblofolket, totonakere, teotihuacánere, huastekere, izapaere, mazatecfolket, muiscafolket, og Inkariket.
Etter sjøreisene til Christofer Columbus i 1492, kom det spanske, portugisiske, og senere engelske, franske og nederlandske koloniekspedisjoner til den nye verden, som den ble kalt. De erobret og bosatte seg i nyoppdagete områder, noe som førte til en omforming av det kulturelle og fysiske landskapet i Nord- og Sør-Amerika. Spania koloniserte det meste av det amerikanske kontinentet fra dagens sørvestlige USA, Florida og Karibia til sørspissen av Sør-Amerika. Portugal bosatte seg i hva som er hovedsakelig dagens Brasil mens England etablerte kolonier på østkysten av dagens USA, foruten også på nordkysten av Stillehavet og det meste av den sørlige delen av dagens Canada. Frankrike bosatte seg i Quebec og andre deler av østlige Canada, og la krav på et området som i dag er sentrale USA. Nederlandene bosatte seg hovedsakelig på østkysten i et område som de kalte Ny-Nederland og med administrativt senter i Ny Amsterdam, en by som i dag heter New York etter at den ble erobret av England. Også Sverige forsøkte seg, men mislyktes å etablere seg i Nord-Amerika med kolonien Nye Sverige.Den europeiske koloniseringen av Amerika førte til framvekst av nye kulturer, sivilisasjoner og til sist også nasjonalstater, noe som førte til en fusjon av innfødte og opprinnelige tradisjoner med de europeiske tradisjoner, folk og institusjoner. Omformingen av amerikanske kulturer via kolonisering er synlig i arkitektur, religion, gastronomi, kunst, og særskilt språk. Det mest utstrakte språket er spansk (376 millioner talere), engelsk (348 millioner), og portugisisk (201 millioner). Koloniperioden varte omtrentlig i tre århundrer, fra tidlig på 1500-tallet til tidlig på 1800-tallet da Brasil og de større latinamerikanske nasjonene erklærte seg uavhengige. USA fikk uavhengighet fra England langt tidligere, i 1776, mens Canada dannet et føderalt selvstyre i 1867. Andre forble tilknyttet europeiske overherredømme fram til slutten av 1800-tallet, slik som Cuba og Puerto Rico som var knyttet til Spania fram til 1898. Mindre områder som Guyana, som oppnådde uavhengighet på midten av 1900-tallet, mens bestemte karibiske øyer har forblitt en del av en europeisk stormakt den dag i dag.
== Referanser == | Amerikas historie er de to amerikanske kontinentenes historie, Nord- og Sør-Amerika, inkludert Karibia. Forhistorien begynte med at folkegrupper innvandret til disse områdene fra Asia i løpet mens istiden var på sitt høyeste nivå. | 4,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lummen | 2023-02-04 | Lummen | ['Kategori:50°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider med kart'] | Lummen er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Lummen er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lummen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samiske_spr%C3%A5k | 2023-02-04 | Samiske språk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Samiske språk'] | Samiske språk er en uralsk språkgruppe som brer seg utover det nordlige Skandinavia (Norge og Sverige), nordlige Finland og på Kolahalvøya i Russland. Det er registrert at mellom 20 000 og 30 000 samer snakker de ulike samiske språka. De mest brukte samiske språka i dag er nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Antall samer beregnes til å utgjøre i overkant av 100 000 mennesker. Av disse benytter bare ca. 15 % et samisk skriftspråk, og man regner med at kun 30 % av de med samisk bakgrunn kan snakke et samisk språk.
De språka som brukes skriftlig i størst grad er nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. I tillegg arbeides det for å ivareta de øvrige samiske språka, også i form av skriftspråk. Historien forteller om et intensivt arbeid om å redde de samiske språka og skriftspråka. Nordsamisk har ikke vært truet på lik linje som de øvrige samiske språk, men gjennom en hard kamp om revitalisering av språk har det i dag lyktes å ta vare på de to samiske minoritetsspråka lule- og sørsamisk for bruk i hverdagen, og gjennom språklov der myndighetene har deltatt for en aktiv revitalisering, også på skole m.v.
| Samiske språk er en uralsk språkgruppe som brer seg utover det nordlige Skandinavia (Norge og Sverige), nordlige Finland og på Kolahalvøya i Russland. Det er registrert at mellom 20 000 og 30 000 samer snakker de ulike samiske språka. De mest brukte samiske språka i dag er nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Antall samer beregnes til å utgjøre i overkant av 100 000 mennesker. Av disse benytter bare ca. 15 % et samisk skriftspråk, og man regner med at kun 30 % av de med samisk bakgrunn kan snakke et samisk språk.
De språka som brukes skriftlig i størst grad er nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. I tillegg arbeides det for å ivareta de øvrige samiske språka, også i form av skriftspråk. Historien forteller om et intensivt arbeid om å redde de samiske språka og skriftspråka. Nordsamisk har ikke vært truet på lik linje som de øvrige samiske språk, men gjennom en hard kamp om revitalisering av språk har det i dag lyktes å ta vare på de to samiske minoritetsspråka lule- og sørsamisk for bruk i hverdagen, og gjennom språklov der myndighetene har deltatt for en aktiv revitalisering, også på skole m.v.
== Underinndeling ==
Østsamiske språk
Tersamisk (døende, 2 stk.)
Kildinsamisk (800 stk.)
Akkalasamisk (utdødd 2003)
Skoltesamisk/østsamisk (~400 stk.)
Enaresamisk (300 stk.)
Kemisamisk (utdødd ca. 1850)Vestsamiske språk
Nordsamisk (25 700 stk.)
Lulesamisk (650 stk.)
Pitesamisk (20 stk.)
Umesamisk (~10 stk.)
Sørsamisk (600 stk.)Nabospråk (for eksempel sørsamisk og umesamisk) er som regel gjensidig forståelige og kan sammenlignes med forskjellen mellom norsk og svensk. Forskjellen mellom samiske språk med et annet språk mellom seg (for eksempel sørsamisk og pitesamisk) er større, og er ofte sammenlignet med forskjellen mellom norsk og islandsk. Forskjellen mellom sørsamisk og nordsamisk er imidlertid sammenliknbar med forskjellen mellom norsk og nederlandsk. Man kan derfor si at de samiske språkene danner et dialektkontinuum, selv om mange av språkene er helt uforståelige for hverandre.
== Historie ==
Den samiske språkgruppa er like gammel som den østersjøfinske språkgruppa, og de oppsto som separate språkgrupper da de skilte seg fra hverandre, ved at den sørlige delen av de vestlige uralske språka kom inn under baltisk og germansk påvirkning i sammenheng med introduksjonen av jordbruket. Mikko Korhonen setter opp følgende periodeinndeling for samisk (Korhonen 1990):
Tidlig ur-finsk-samisk (1500–1000 fvt.)
Ursamisk (1000 fvt.–800 evt.)
Gammelsamisk (800–1619)
Moderne samisk (1619–)I den historiske lingvistikken har nyere forskning avdekket et stort substrat-leksikon for samiske språk. Dette leksikonet har opprinnelse i det utdødde paleoeuropeiske urspråket, som ut fra lingvistiske dateringer ble brukt av samenes forfedre helt til jernalderen eller så sent som år 500 evt. Det er blitt påvist at substrat konsentrerer seg i leksika innen bestemte semantikk-områder som topografi, den biologiske verden og for begreper og konsepter innen kultur, men er ikke nødvendigvis avgrenset til disse. I substratleksikonet er det for eksempel flere ganger så mange ord for jakt og fiske som tilsvarende ord av uralsk opprinnelse i samisk, samt en betydelig mengde navn på topografi som er uforståelig på moderne samisk. Det er ingen som vet om dette språket var beslektet med uralsk, men så langt er det ingenting som tyder på dette. Det er derfor gode grunner til å tro at det har vært en betydelig grad av kulturell kontinuitet mellom det tidligste jeger- og fangstfolket og de moderne samene.
=== Fra ursamisk til moderne samisk ===
Se også Samisk språkhistorieDen ursamiske perioden, eller perioden da det er mulig å skille mellom på den ene sida et urfinsk og den andre sida et ursamisk språk, starta med mer intensiv kontakt med baltiske og etter hvert germanske språk i den sørlige delen av språkområdet. Det fins også noen baltiske lånord i mordvinsk, men hovedtyngden av kontakten kom i vest. I den gammelsamiske perioden splitta de samiske språka seg opp i de språka vi kjenner i dag.
=== De eldste skriftlige kildene ===
Den eldste språklige kilden for samisk er fra 1597, da en engelsk sjømann, Stephen Borroughs, skrev ei liste på 95 samiske ord på Kolahalvøya. Moderne samisk regnes som perioden fra det litt tilfeldige årstallet 1619, da de første bøkene på samisk ble utgitt. Det dreide seg om ei ABC-bok og ei messebok som ble trykt i Sverige, og var skrevet på sørsamisk. Språkforma som ble brukt i disse bøkene skiller seg relativt lite fra moderne sørsamisk. Den lille katekismen kom i 1633, og var skrevet på samme språk. Ei ABC-bok fra 1638 ble skrevet på et nordligere språk, lulesamisk. I 1648 kom Johannes Tornæus' Manuale lapponicum ut, et bestillingsverk fra den svenske staten.
==== Kirkas språkpolitikk på 1700- og 1800-tallet ====
På 1700- og 1800-tallet var det samemisjon og statskirker som publiserte tekst på samisk. Selv om bruken av samisk varierte fra tiår til tiår, var en sentral del av politikken i flere perioder at det var viktigere å forkynne det kristne budskapet på et språk som samane forsto, enn det var å lære hovedspråka i landa samene var bosatt i.
Det sørlige skriftspråket i Sverige (som var basert på pite- og umesamisk) ble brukt til å publisere en katekisme, ei ABC-bok, ei håndbok, salmebok, Det nye testamentet (1755) og Bibelen (1811), skolebøker og en kalender. I Norge publiserte Knud Leem og J. A. Stockfleth ordbøker og grammatikker, men det var først med J.A. Friis sin Bibeloversettelse fra slutten av 1800-tallet at det oppsto et skriftspråk som var i bruk blant samer flest (det er faktisk i bruk den dag i dag, i tidsskriftet Nuorttanaste).
==== Statlig politikk i assimileringsperioden ====
Statenes politikk før 1900-tallet var mer preget av en svak stat enn av en tolerant politikk. Fra og med moderniseringa av samfunnet, og overgangen til pengeøkonomi, gjennomførte statene også en assimileringspolitikk, der forbud mot bruk av samisk i skoleundervisning og å snakke samisk på skole eller skoleinternater var en sentral del fra 1898 og frem til 1967. Det samiske språket fortsatte å fungere som språk i religiøse sammenhenger. Flere samiske rettskrivninger ble innført i løpet av 1900-tallet (for eksempel Ravila-Itkonen-rettskrivninga i Finland på 1930-tallet og Bergsland-Ruong-rettskrivninga i Norge og Sverige i 1948, men på grunn av de statlige politikkene ble disse ortografiene svært lite brukt. Først de siste tiåra har dette bildet endra seg. Først i 1975 ble den norske loven for grunnskolen endret slik at alle barn som bor i samiske områder fikk rett til opplæring i samisk.
== Offisiell status ==
=== Norge ===
Sameloven av 1987 med revisjon av 1991 gir alle samer rett til å bruke samisk i kontakt med offentlige organ innenfor forvaltningsområdet for samiske språk. Med offentlig organ i samisk forvaltningsområde menes alle statlige, fylkeskommunale og kommunale organer innenfor forvaltningsområdet. Her kan nevnes bl.a. helse- og sosialsektor, politi- og rettsvesen, skole- og utdanningssektoren og individuelle kirkelige tjenester. Ellers skal lover, kunngjøringer og skjemaer som har betydning for samer, oversettes til samisk. Det samiske forvaltningsområdet omfatter kommunene Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana, Nesseby, Kåfjord, Lavangen, Tysfjord, Snåsa, Røyrvik, Tromsø og Røros. De seks første har vært med i forvaltningsområdet siden 1990, de seks siste kom med i henholdsvis 2009, 2005, 2008, 2013, 2011 og 2018. Det offisielle samiske språket i de syv første kommunene er nordsamisk, i Tysfjord er det lulesamisk, og i Snåsa og Røyrvik er det sørsamisk.
I 2007 ble det innført at landets 7.-klassinger skal lære seg å gjenkjenne og uttale de elleve særsamiske bokstavene i det nordsamiske alfabetet.
Innenfor forvaltingsområdet for samiske språk er samisk og norsk «likestilte språk». Samisk er offisielt språk kun i forvaltningsområdet for samisk språk; ikke nasjonalt.
=== Sverige ===
Fra år 2000 er samisk et offisielt minoritetsspråk i Sverige. Samisktalende har dermed rett til å nytte sitt språk i kontakt med myndigheter og domstoler. Barne- og eldreomsorg skal også tilbys på samisk innenfor det som heter Förvaltningsområdet för samiska. Forvaltningsområdet omfatter følgende kommuner (per 2012): Arjeplog, Arvidsjaur, Berg, Dorotea, Gällivare, Härjedalen, Jokkmokk, Kiruna, Krokom, Lycksele, Malå, Sorsele, Storuman, Strömsund, Umeå, Vilhelmina, Älvdalen, Östersund og Åre.
=== Finland ===
Ifølge det finske sametingets statistikk fra 2007, finnes det i Finland ca. 1770 personer som har nordsamisk som morsmål, ca. 300 som har enaresamisk som morsmål og ca. 360 som har skoltesamisk som morsmål. Det samiske området i Finland omfatter kommunene Enontekis, Utsjok, Enare og den nordlige delen av Sodankylä. Nordsamisk har status som offisielt språk i alle disse kommunene, og i tillegg har enare- og skoltesamisk offisiell status i Enare kommune.
=== Russland ===
Kildinsamisk er et av de «26 nordlige språkene» i Russland, og det blir undervist i kildinsamisk i Lovozerskij rajon i Murmansk fylke.
=== Nordisk råd ===
Samisk har ingen formell status i Nordisk råd, men rådet publiserer likevel en del av informasjonsmateriellet sitt på nordsamisk.
== Samiske stedsnavn ==
I Norge, Sverige og Finland blir samiske stedsnavn normalisert i henhold til samisk ortografi.
De benyttede ortografiene er fra nord mot sør, nordsamisk, lulesamisk, umesamisk og sørsamisk.
I Enare i finsk Lappland benyttes dessuten enare- og stedvis skoltesamiske skrivemåter. Nordsamisk har størst utbredelse og benyttes i alle tre landene. Lule- og sørsamisk benyttes i Norge og Sverige, mens umesamisk (som ikke er et anerkjent skriftspråk, men bare har en anerkjent ortografi) bare er tatt i bruk i Sverige.
Språkgrensen mellom nordsamisk (i nord) og lulesamisk (i sør) går gjennom Ballangen og Gällivare kommuner. Nordsamisk normering benyttes til og med innsjøene Børsvatnet, Sitasjaure, Autajaure, Teusajaure, Pätsasj, Nujaure og Storsjön ved Gällivare. Lulesamiske skrivemåter benyttes sørover fra og med Efjorden, Tysfjorden, Kåbtåjaure, Kätsak, Akkajaure, Satihaure, Sjaunjaälven og Linaälven ved Gällivare.
Den søndre språkgrensen for lulesamisk går gjennom Rana, Arjeplog og Arvidsjaur kommuner. Språkgrensen går langs Langvatnet, Dunderlandsdalen, Laisälven til Laisan, Uddjaure, Abraure og Piteälven. Sør for denne språkgrensen skrives samiske stedsnavn etter ume- og sørsamisk ortografi. I Norge benyttes bare sørsamisk, men i Sverige ble i 2001 umesamisk normering tatt i bruk i et belte nordøst for Umeälven. Sør for dette beltet gjelder sørsamisk normering. Grensen mellom umesamisk og sørsamisk følger i hovedsak Umeälven, men slik at området mellom Över-Uman og Lill-Uman regnes til det sørsamiske området. Som en naturlig følge av denne grensetrekningen skulle Virvassområdet i Rana sør for Dunderlandsdalen sogne til det umesamiske språkområdet.
== Typologiske særdrag ==
Uralske språk er typisk agglutinerende språk, der bøyningsendelser og andre endelser settes etter ordroten. Substantivene har ikke genus (kjønn), men bøyes etter ordstamme (stammebøyning). De fleste uralske språkene er SOV-språk, men noen samiske språk har utviklet seg til SVO-språk. Postposisjoner er vanligere enn preposisjoner.
Samiske språk er uralske språk som har utviklet seg langt vekk fra opphavet, men har fortsatt umiskjennelige uralske særdrag.
=== Uralske særdrag ===
==== Fonologi ====
Samiske språk har trykket på første stavelse i ordet. Samisk fonologi er relativt lite påvirket av germansk, til forskjell fra østersjøfinske språk, som i stor grad har overtatt et germansk foneminventar.
==== Morfologi ====
I samiske språk har substantiv og personlige pronomen ikke genus. Son betyr både «han» og «hun».
De samiske språkene har ikke bøyningsklasser, men stammeklasser. På norsk er det umulig å vite ut fra ordroten at «grine» heter «grein» i preteritum, mens «kline» heter «klinte». I samisk gir derimot ordroten informasjon om bøyningsformene.
Nektelse blir i samisk uttrykt med et eget negasjonsverb der norsk har et adverb (ikke). I nektende setninger er det nektingsverbet ii som bøyes i person og tall, mens hovedverbet står ubøyd.
Samisk har lokalkasus som erstatter adverb i norsk. I Mun vuolggán Osloi («Jeg drar til Oslo») og Mun boađán Oslos («Jeg kommer fra Oslo») er det kasusendelsene som forteller at Oslo er adverbial i setningen og hvilket forhold som uttrykkes.
==== Syntaks ====
Fraser blir bygd opp med postposisjon etter utfylling der norsk har preposisjon før utfylling. «Om samene» heter sápmelaččaid birra.
Samiske verb har mange infinitte former som blir bøyd i kasus. For eksempel tilsvarer verbformen máhttime (aktio essiv av máhttit «å kunne») en leddsetning i norsk, som i Dat logai iežas máhttime buot – «Hun sa at hun kunne alt».
=== Særdrag som avviker fra det typisk uralske ===
De samiske språkene har – som de østersjøfinske – vært i kontakt med germanske og baltiske språk i flere tusen år. Resultatet er at samisk har tatt opp trekk som skiller dem fra andre uralske språk:
==== Fonologi ====
Intonasjonen i særlig sørsamisk og lulesamisk er påvirket av omkringliggende norske og svenske dialekter.
==== Morfologi ====
Der de fleste uralske språk har en rent agglutinerede struktur, har de samiske språka flere suprasegmentale morfologiske prosesser som har ført dem i flekterende retning. Den mest kjente er stadieveksling, som finnes i alle samiske språk nord for Umeälven. Samisk har en rikere stadieveksling enn finsk, idet flere konsonanter inngår.
En annen prosess er diftongforenkling, en prosess der diftong i første stavelse blir påvirka av vokalkvaliteten i andre stavelse.
En karakteristisk prosess i sørsamisk (som ikke har stadieveksling) er omlyd. Til forskjell fra germansk har sørsamisk sju omlydsrekker.
==== Syntaks ====
Det mest karakteristiske draget ved samisk syntaks er at adjektivet har en egen form som brukes når det står foran substantivet. Ordet for «ny» er ođas, men «ny bil» heter ođđa biila. Av alle språk i verden er det bare i de samiske og østersjøfinske språka at adjektiven retter seg etter substantivet uten at substantivet har genus. Opphavet til dette fenomenet er uklart, men det kan være en påvirkning fra germansk.
Til forskjell fra ob-ugrisk og samojedisk følger samisk ikke prinsippet om «kjerne sist».Andre særtrekk:
Rikt på ord som beskriver natur, snø, dyreliv, terrengformasjoner og ting som hører sammen med jakt og fiske.
Trykket i samiske ord er alltid på første stavelse.
Substantivene har ikke kjønn, som i norsk, og heller ikke bestemte og ubestemte artikler.
Pronomenet son betyr både han og hun.
Samisk har flere konsonantlyder enn det fins bokstavtegn for i det latinske alfabetet. Noen av konsonantlydene skrives derfor med flere bokstaver eller ved å sette små tegn på bokstavene.
== Skriftspråk ==
Seks av de samiske språkene har standardiserte skriftspråk: sør-, lule-, nord-, enare-, skolte- og kildinsamisk. For umesamisk finnes en fastlagt ortografi, men umesamisk er fortsatt ikke anerkjent som skriftspråk. Kildinsamisk blir skrevet med det kyrilliske alfabetet, mens de øvrige språkene benytter utvidede versjoner av det latinske alfabetet. De ekstra bokstavene som brukes i språkene skrevet med det latinske alfabetet, er:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Korhonen, Mikko: Johdatus lapin kielen historiaan, SKS, Helsinki, 1981
Sammallahti, Pekka: Introduction to the Saami languages. Kárášjohka: Davvi girji, 1998
Schlachter, Wolfgang: 'Das lappische Tempussystem'. Symposium über Syntax der uralischen Sprachen, pp. 178–195. Abhandlungen der Akademie der Wissenschaften in Göttingen, Vandenhoeck & Ruprecht in Göttingen, 1969.
== Eksterne lenker ==
Sameloven
Samiske språk i offentlig forvaltning, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, 9. februar 2011.
Fakta om samiske språk, Sametinget i Norge, besøkt 11. mai 2013.
Samisk språk, Samisk språknemnd, besøkt 11. mai 2013.
Samelovens språkregler og forvaltningsområdet for samisk språk, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, 20. februar 2013.
Røyrvik inn i forvaltningsområdet for samisk språk,Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, 12. oktober 2012.
Forskrift om skrivemåten av stedsnavn, NAV, 5. juli 1991.
Fakta om samiske språk, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, 1. mars 2011.
Riktlinjer för läsning av kartornas ortnamn – Sverige, Lantmäteriverket i Sverige, LMV-rapport 2007:6, Gävle 2007.
Minoritetsspråk, Lantmäteriverket i Sverige.
Samiska ortnamn, Språkrådet i Sverige, 15. april 2011.
Om fastställande av språkgränser för pitesamiskan, Sametinget i Sverige, 26. mai 2011.
Språkområdet og språkene, Sametinget i Norge, 20. desember 2005.
Samene - et folk i fire stater Arkivert 6. mars 2021 hos Wayback Machine., Sametinget i Norge, besøkt 2. juni 2013.
Statens kartverks arbeid med stedsnavn i Nordland, Statens kartverk, 2008.
Ago Künnap: Main language shifts in the Uralic language group, Lincom, 2002. | |region= | 4,467 |
null | 2023-02-04 | Nieuwerkerken | null | null | null | | provins = Limburg | 4,468 |
null | 2023-02-04 | Museum | null | null | null | Et museum, musé eller muse er en institusjon som samler, bevarer, forsker på og stiller ut kunstverk eller andre gjenstander som har vitenskapelig, naturhistorisk eller kulturhistorisk interesse. Museer spesialiserer seg vanligvis innenfor ett eller flere fagfelt, og har fagfolk med stor interesse for, eller med spesialutdanning innenfor disse fagfeltene. | 4,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christiaan_Huygens | 2023-02-04 | Christiaan Huygens | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Leiden', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1695', 'Kategori:Fødsler i 1629', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske astronomer', 'Kategori:Nederlandske forskere', 'Kategori:Personer fra Haag', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Christiaan Huygens (født 14. april 1629 i Haag, død samme sted 8. juli 1695) var en nederlandsk matematiker og fysiker. Huygens var den første som publiserte et verk om sannsynlighetsteori, og blir vanligvis forbundet med den vitenskapelige revolusjonen.
| Christiaan Huygens (født 14. april 1629 i Haag, død samme sted 8. juli 1695) var en nederlandsk matematiker og fysiker. Huygens var den første som publiserte et verk om sannsynlighetsteori, og blir vanligvis forbundet med den vitenskapelige revolusjonen.
== Biografi ==
Huygens kom fra en velstående familie. Hans far, Constantijn Huygens, var diplomat og dikter. Frem til han var femten år gammel fikk han privatundervisning hjemme, og han fikk blant annet noe hjelp av en av den tidens beste matematikere, René Descartes som han møtte via faren. Descartes fikk stor betydning for ham når det gjaldt matematikken.
Christiaan Huygens studerte jus og matematikk ved universitetet i Leiden fra 1645 til 1647. Etter dette fortsatte han studiet ved College van Oranje i Breda. I 1649 var Huygens underveis til Sverige for å besøke Descartes, men kom ikke lengre enn til Danmark på grunn av dårlig vær.
Takket være at hans far hadde kontakt med Marin Mersenne, en annen matematiker, fikk Huygens interesse for problemer som for eksempel formen til et tau som er hengt opp i begge ender.
I 1651 og 1654 publiserte han sine første verker, disse handlet om matematiske problemer. Etterhvert gikk hans interesse mer til astronomi og sannsynlighetsregning. Sammen med raadspensionaris Johan de Witt spiller Huygens en viktig rolle innen forsikringsmatematikken. Best kjent er Huygens for sine teorier rundt lys, han mente at det var bygget opp av bølger, mens Isaac Newton mente at lys var bygget opp av partikler (se: Bølge-partikkel dualiteten). I 1655 oppdaget han månen Titan, Saturns største måne, og han var den første som beskrev oppbygningen av Saturns ringer. Han undersøkte også kjeglesnitt og gjorde forberedende arbeider i retning av differensial- og integralregning.
Huygens undersøkte hvordan tid kan måles nøyaktig, han fikk interesse for dette via astronomien som krever nøyaktige tidsmålinger. Han undersøkte da pendelbevegelsen og fikk i 1656 patent på det første pendeluret. I verket Horologium Oscillatorium sive de motu pendulorum (1673) beskriver han teorien bak pendelbevegelsen.
Christiaan Huygens oppfant også 31-tonersfordelingen som et alternativ til den tempererte stemmingen som han mente ikke holdt mål. 31-tonersfordelingen har 31 toner per oktav istedenfor de vanlige 12 halve tonene. Teylers Museum i Haarlem har et 31-toners orgel som er bygget etter denne stemmemåten.
== Huygens' prinsipp ==
Huygens mente at lyset utbredes som bølger, i motsetning til Isaac Newton som mente at lys var en partikkelstrøm:
Ethvert punkt på en bølgefront (planbølge) kan oppfattes som utgangspunkt for nye elementærbølger (ringbølger), som atter overlapper og danner en ny bølgefront.
== Kuriosa ==
I vår tid er ESAs romsonde Huygens oppkalt etter ham. Romsonden landet i området Xanadu Regio på Titan 14. januar 2005. I tillegg var han nest siste person på den nederlandske 25 Gulden-seddelen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andriesse, C.D.: Huygens: The Man Behind the Principle, Cambridge University Press (2005), ISBN 0-521-85090-8.
== Eksterne lenker ==
Christiaan Huygens web – Universitetet i Utrecht (engelsk / nederlandsk)
Huygensmuseum Hofwijck (engelsk)
Museum Boerhaave, De technische vondsten van Christiaan Huygens (hans tekniske oppdagelser) (nederlandsk, pdf)
Museum Boerhaave, Christiaan Huygens 1629-1695 (biografi) (nederlandsk, pdf)
Huygens ringer - artikkel fra forskning.no 14. januar 2005 | |fødested = Haag | 4,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B6gan%C3%A4s | 2023-02-04 | Höganäs | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Höganäs kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | Höganäs er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Den er administrasjonssenter for Höganäs kommune. I 2010 hadde tettstedet Höganäs 14 107 innbyggere.
| Höganäs er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Den er administrasjonssenter for Höganäs kommune. I 2010 hadde tettstedet Höganäs 14 107 innbyggere.
== Historie ==
På 1500-tallet var Höganäs et fiskevær. Senere har ulike næringsveger satt sitt preg på stedet. På slutten av 1700-tallet tok utvinning av steinkull til og Höganäs ble et gruvesamfunn. På 1800-tallet kom teglindustri og framstilling av leirvarer. I 1885 fikk Höganäs jernbanetilknytning med linjen Höganäs–Åstorp og i 1887 ble havnen utbygd.I 1907 ble Höganäs bruk og fiskeværet Höganäs slått sammen til municipalsamhälle. Höganäs fikk bystatus i 1936.
== Referanser == | | land = Sverige | 4,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B6rby | 2023-02-04 | Hörby | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hörby kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | Hörby er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Hörby kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 7 085 innbyggere.
| Hörby er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Hörby kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 7 085 innbyggere.
== Referanser == | Hörby er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Hörby kommunes administrasjonssenter. | 4,472 |
null | 2023-02-04 | Opglabbeek | null | null | null | | provins = Limburg | 4,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sint-Truiden | 2023-02-04 | Sint-Truiden | ['Kategori:50°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Belgia', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Sint-Truiden (fransk: Saint-Trond) er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. I kommunen ligger et av Belgias tretten beginerhus som i 1998 ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste, het begijnhof van Sint-Agnes.
| Sint-Truiden (fransk: Saint-Trond) er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. I kommunen ligger et av Belgias tretten beginerhus som i 1998 ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste, het begijnhof van Sint-Agnes.
== Sint-Truidens beginerhus ==
Beginerhusene i Sint-Truiden (ned.: Het begijnhof van Sint-Agnes) ble grunnlagt utenfor Sint-Truidens bymurer i 1258. Byen tilhørte på den tiden Fyrstbispedømmet Liége. Sint-Agneskomplekset ble bygget på grunn som ble gitt til de ‘mulieres religiosae’, som bodde spredt over hele byen, av abbeden for benediktinerabbediet Sint-Trudo, Willem van Rijkel. Området befant seg i grenden Schurhoven ved Cicindriabekken, nordøst for selve byen.
I 1798, under den franske revolusjon, ble beginerhuskomplekset ekspropriert og solgt av de franske myndighetene. De fleste bolighusene ble oppført i løpet av det 17. eller tidlig i det 18. århundre. Sentralt i komplekset ligger den senromanske/tidliggotiske kirken som er kjent for sine veggmalerier fra middelalderen og orgelet, som ble bestilt fra Christian Ancion i 1644. Spesielt for disse beginerhusene er den bevarte bondegården med sidebygninger som befinner seg ved hospitalet. Komplekset ble tidligere beskyttet av en murstensmur, men av denne er det kun et lite stykke igjen bak boligene som ligger nordvest for beginerhusenes torg. Dette gir det en mer åpen karakter enn de fleste andre. 30. desember 1933 ble Sint-Agneskirken fredet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Sint-Truiden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tessenderlo | 2023-02-04 | Tessenderlo | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Tessenderlo er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Dette er hvor de tre belgiske provinsene Limburg, Flamsk Brabant og Antwerpen møtes foran Averbode kloster.
| Tessenderlo er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Dette er hvor de tre belgiske provinsene Limburg, Flamsk Brabant og Antwerpen møtes foran Averbode kloster.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Tessenderlo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,475 |
null | 2023-02-04 | Zonhoven | null | null | null | | provins = Limburg | 4,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zutendaal | 2023-02-04 | Zutendaal | ['Kategori:50°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider med kart'] | Zutendaal er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Zutendaal er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Zutendaal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hedmarken | 2023-02-04 | Hedmarken | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Innlandets geografi', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Sider med kart'] | Hedmarken (også kalt Hedemarken) er et distrikt i Innlandet fylke på østsiden av innsjøen Mjøsa. Distriktet omfatter fire kommuner med til sammen 91 015 innbyggere (1. januar 2015) og dekker et areal på 2 726 km². Regionsenteret er byen Hamar. I tillegg har Brumunddal og Moelv bystatus.
| Hedmarken (også kalt Hedemarken) er et distrikt i Innlandet fylke på østsiden av innsjøen Mjøsa. Distriktet omfatter fire kommuner med til sammen 91 015 innbyggere (1. januar 2015) og dekker et areal på 2 726 km². Regionsenteret er byen Hamar. I tillegg har Brumunddal og Moelv bystatus.
== Kommuner ==
Hedmarken er inndelt i fire kommuner:
=== Kommuneinndelingshistorikk ===
I 1838 ble området inndelt i kommunene Stange, Romedal, Løten, Vang, Nes og Ringsaker. I 1848 ble Hamar skilt ut som bykommune av Vang. I 1891 ble Furnes skilt ut som egen kommune av Vang. (Kilde: Brøgger, Waldemar: Norge. Geografisk leksikon. Cappelen, 1963). I 1964 ble Romedal innlemmet i Stange, og Furnes og Nes innlemmet i Ringsaker. I 1990 ble Vang innlemmet i Hamar.
== Administrative inndelinger ==
Området utgjorde tidligere Hedemarken fogderi. Kirkelig er Hedmarken inndelt i Hamar domprosti og Ringsaker prosti. Distriktet utgjør domsmyndighetsområdet til Hedmarken tingrett under Eidsivating lagdømme. De fire kommunene samarbeider i regionrådet for Hamarregionen.
== Tettsteder ==
Tettsteder på Hedmarken, rangert etter innbyggertall 1. januar 2018 (kommune i parentes):
Hamar – 27 665 (Hamar, Ringsaker og Stange)
Brumunddal – 10 318 (Ringsaker)
Bekkelaget – 6 538 (Stange)
Moelv – 4 315 (Ringsaker)
Stange – 3 069 (Stange)
Løten – 2 804 (Løten)
Ilseng – 966 (Stange og Hamar)
Ingeberg – 798 (Hamar)
Ådalsbruk – 772 (Løten og Stange)
Brenneriroa – 764 (Løten)
Romedal – 623
Gata – 528 (Stange)
Slemsrud – 518 (Hamar)
Tangen – 508 (Stange)
Blæstadgrenda – 412 (Hamar)
Sørbygdafeltet – 410 (Stange)
Kylstad – 407 (Ringsaker)
Tingnes – 378 (Ringsaker)
Mesnali – 387 (Ringsaker
Stavsjø – 228 (Ringsaker)
=== Byer ===
Hamar ble første gang grunnlagt som kjøpstad midt på 1000-tallet, men byen ble lagt ned i annen halvdel av 1500-tallet etter å ha blitt brent ned. I 1848 ble Hamar grunnlagt på ny som kjøpstad. Brumunddal og Moelv fikk bystatus gjennom kommunestyrevedtak i 2010.
== Politikk ==
=== Stortingsvalg 2017 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 på Hedmarken:
=== Stortingsvalg 2013 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 på Hedmarken:
== Historie ==
Hedmarken var en del av det historiske fylket Heinafylki som også inkluderte nåværende Gjøvik kommune. Heinafylki tilhørte den historiske landsdelen Opplandene og Eidsivatingets rettskrets.
På romani kalles området Hea.
== Annet ==
Hedmarken omtales av og til som Hedemarken. Klagenemnda for stedsnavnssaker vedtok i 2003 å følge nedarvet lokal uttale, og Hedmarken uten e er heretter det offisielle navnet. Distriktet har gitt navn til Hedemarkens amt, senere Hedmark fylke og fylkeskommune, selv om det bare utgjør en liten del av fylket.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Turforslag til Hedmarken og Hedmarksvidda på DNT og NRKs nettsted ut.no
Hamarregionen | Hedmarken (også kalt Hedemarken) er et distrikt i Innlandet fylke på østsiden av innsjøen Mjøsa. Distriktet omfatter fire kommuner med til sammen 91 015 innbyggere (1. | 4,478 |
null | 2023-02-04 | Informasjonskløft | null | null | null | En informasjonskløft er det skillet som finnes mellom to eller flere befolkningsgrupper eller sosiale lag med bakgrunn i at den ene gruppen vet noe den andre gruppen ikke vet, som gir den første gruppen et fortrinn i forhold til den andre. Mediebruk kan forsterke sosiale skiller eller ulikheter mellom grupper – altså skape informasjonskløfter. | 4,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hvannadalshnj%C3%BAkur | 2023-02-04 | Hvannadalshnjúkur | ['Kategori:16°V', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Fjell på Island', 'Kategori:Islandstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Vulkaner på Island'] | Hvannadalshnjúkur (eller Hvannadalshnúkur) er Islands høyeste fjell med 2 110 moh. Fjellet er en stratovulkan, og er omkring 700 000 år gammel. Vulkanen har de siste 1000 årene hatt to utbrudd. Utbruddet i 1362 er Islands største i historisk tid. Det som fant sted i 1727–28 var kraftig, men ikke like voldsomt.
Hvannadalshnjúkur er det høyeste punktet av Öræfajökull (en del av isbreen Vatnajökull). Turen frem og tilbake er 23 km lang og tar normalt 10-15 timer å bestige. Fjellet er vanskelig å komme til. Det ligger langt fra folk, og inne på isen. Utgangspunktet for å nå Hvannadalshnjúkur er Svínafell ved Þjoðvegur (100 moh.). Herfra går det to stier inn til Öræfajökull, men ikke inn til selve fjellet. Det går turer med fører inn til Hvannadalshnjúkur.
Fram til 2005 ble fjellets høyde oppgitt til 2 119 meter, men nye GPS-målinger viste at den riktige høyden på toppen var 2 110 meter over havet.
| Hvannadalshnjúkur (eller Hvannadalshnúkur) er Islands høyeste fjell med 2 110 moh. Fjellet er en stratovulkan, og er omkring 700 000 år gammel. Vulkanen har de siste 1000 årene hatt to utbrudd. Utbruddet i 1362 er Islands største i historisk tid. Det som fant sted i 1727–28 var kraftig, men ikke like voldsomt.
Hvannadalshnjúkur er det høyeste punktet av Öræfajökull (en del av isbreen Vatnajökull). Turen frem og tilbake er 23 km lang og tar normalt 10-15 timer å bestige. Fjellet er vanskelig å komme til. Det ligger langt fra folk, og inne på isen. Utgangspunktet for å nå Hvannadalshnjúkur er Svínafell ved Þjoðvegur (100 moh.). Herfra går det to stier inn til Öræfajökull, men ikke inn til selve fjellet. Det går turer med fører inn til Hvannadalshnjúkur.
Fram til 2005 ble fjellets høyde oppgitt til 2 119 meter, men nye GPS-målinger viste at den riktige høyden på toppen var 2 110 meter over havet.
== Fotnoter == | Island | 4,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_tidligere_britiske_kolonier | 2023-02-04 | Liste over tidligere britiske kolonier | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Storbritannia-relaterte lister', 'Kategori:Storbritannias kolonihistorie'] | Liste over tidligere britiske kolonier omfatter tidligere kolonier, protektorater og mandatområder i Det britiske imperiet.
| Liste over tidligere britiske kolonier omfatter tidligere kolonier, protektorater og mandatområder i Det britiske imperiet.
== Europa ==
1708–1757 og 1782-1802 Menorca
1800–1964 Malta
1807–1890 Helgoland
1809–1864 De joniske øyer
1878–1960 Kypros
== Nord-Amerika ==
1607–1776 De tretten koloniene (USA)
1670–1931 Canada
1583–1947 Newfoundland-dominionen
== Latin-Amerika og Karibia ==
1605–1979 Saint Lucia
1623–1983 Saint Kitts og Nevis
1624–1966 Barbados
1625–1650 Saint Croix
1627–1979 Saint Vincent og Grenadinene
1629–1641 og 1670–1688 St. Andrew og Providence
1632–1981 Antigua og Barbuda
1643–1860 Bay Islands
1651–1667 Willoughbyland (Surinam)
1655–1850 Mosquitokysten (Nicaragua)
1655–1962 Jamaica
1670–1973 Bahamas
1671–1816 og 1833-1960 Leewardøyene
1762–1974 Grenada
1763–1978 Dominica
1831–1966 Britisk Guiana (Guyana)
1833–1960 Windwardøyene
1871–1964 Britisk Honduras (Belize)
1889–1962 Trinidad og Tobago
== Afrika ==
1792–1961 Sierra Leone
1795–1931 Sør-Afrika
1816–1965 Gambia
1868–1966 Basutoland (Lesotho)
1874–1957 Gullkysten(Ghana)
1882–1922 Egypt
1884–1966 Bechuanaland (Botswana)
1884–1960 Britisk Somaliland
1888–1980 Sør-Rhodesia (Zimbabwe)
1890–1962 Uganda
1890–1963 Zanzibar
1891–1964 Nyasaland (Malawi)
1893–1968 Eswatini (Swaziland)
1895–1920 Britisk Østafrika
1899–1956 Anglo-egyptisk Sudan
1900–1960 Nigeria
1911–1964 Nord-Rhodesia (Zambia)
1919–1961 Britisk Kamerun (Kamerun)
1920–1963 Kenya
1922–1961 Tanganyika (Tanzania)
== Asia ==
1665–1947 Britisk India (India, Pakistan, Bangladesh og Burma)
1762–1764 Filippinene
1795–1948 Ceylon (Sri Lanka)
1796–1965 Maldivene
1819–1957 Singapore
1826–1957 Malaysia
1839–1967 Aden
1841–1997 Hongkong
1888–1984 Brunei
1891–1971 Muscat og Oman-protektoratet (Oman og De forente arabiske emirater)
1898–1930 Weihaigarnisonen
1918–1961 Kuwait-protektoratet
1920–1932 Mesopotamiamandatet (Irak)
1921–1946 Transjordan (Jordan)
1923–1948 Palestinamandatet
== Oseania ==
1788–1931 Australia
1824–1980 Ny-Hebridene (Vanuatu), kondominium med Frankrike
1840–1931 New Zealand
1874–1970 Fiji
1884–1949 Papua Ny-Guinea
1888–1965 Cookøyene
1889–1948 Unionøyene (Tokelau)
1892–1979 Gilbert- og Elliceøyene
1893–1978 Britiske Salomonøyene
1900–1970 Tonga
1900–1974 Niue
== Se også ==
Liste over nåværende britiske kolonier
Det britiske imperiet | Liste over tidligere britiske kolonier omfatter tidligere kolonier, protektorater og mandatområder i Det britiske imperiet. | 4,481 |
null | 2023-02-04 | Bocholt (Belgia) | null | null | null | | provins = Limburg | 4,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bree_(Belgia) | 2023-02-04 | Bree (Belgia) | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bree er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Bree er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Bree, Belgium – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dilsen-Stokkem | 2023-02-04 | Dilsen-Stokkem | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Dilsen-Stokkem er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Dilsen-Stokkem er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Dilsen-Stokkem – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hamont-Achel | 2023-02-04 | Hamont-Achel | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider med kart'] | Hamont-Achel er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Hamont-Achel er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hamont-Achel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,485 |
null | 2023-02-04 | Hechtel-Eksel | null | null | null | | provins = Limburg | 4,486 |
null | 2023-02-04 | Houthalen-Helchteren | null | null | null | | provins = Limburg | 4,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinrooi | 2023-02-04 | Kinrooi | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kinrooi er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Kinrooi er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kinrooi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lommel | 2023-02-04 | Lommel | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lommel er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Lommel er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Lommel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maaseik | 2023-02-04 | Maaseik | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Maaseik er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Maaseik er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Kjente personer fra Maaseik ==
Jan van Eyck, bildemaler
Hubert van Eyck, bildemaler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Maaseik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maaseik – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsvinger | 2023-02-04 | Kongsvinger | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer ved Glomma', 'Kategori:Kongsvinger', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med feilaktige koordinattagger', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Kongsvinger (skogfinsk: Vinkeri) er en by og en kommune, sør i Innlandet fylke. Kommunen grenser til Eidskog i sør, Sør-Odal i vest, Grue i nord og Sverige i øst. Det meste av arealet i Kongsvinger er skog, men det er også mye jordbruk og hundrevis av sjøer og vassdrag. Tettstedet Kongsvinger hadde 12 289 innbyggere per 2022.
Kongsvinger by ligger på begge sider av Glomma, med Kongsvinger festning som et landemerke på en høyde i den nordlige del av byen. Kongsvinger er regionsenter for Glåmdalsregionen, også kalt Kongsvingerregionen, som består av Odalen, Vinger, Eidskog og Solør. Kommuneslagordet er «Kongsvinger – handlekraftig regionsenter i vekst».
| Kongsvinger (skogfinsk: Vinkeri) er en by og en kommune, sør i Innlandet fylke. Kommunen grenser til Eidskog i sør, Sør-Odal i vest, Grue i nord og Sverige i øst. Det meste av arealet i Kongsvinger er skog, men det er også mye jordbruk og hundrevis av sjøer og vassdrag. Tettstedet Kongsvinger hadde 12 289 innbyggere per 2022.
Kongsvinger by ligger på begge sider av Glomma, med Kongsvinger festning som et landemerke på en høyde i den nordlige del av byen. Kongsvinger er regionsenter for Glåmdalsregionen, også kalt Kongsvingerregionen, som består av Odalen, Vinger, Eidskog og Solør. Kommuneslagordet er «Kongsvinger – handlekraftig regionsenter i vekst».
== Historie ==
=== Før 1814 ===
Bygda Vinger ved Glommakneet har vært et viktig sted siden vikingtiden, og det er gjort flere funn fra steinalderen i området rundt Vingersjøen. Veien gjennom Eidskog til Sverige, Eskoleia, er nevnt allerede i sagaene. Den krysset Glomma akkurat der elven svinger brått mot vest. Lenge stod det en kirke, antagelig en stavkirke, på østsiden av Glomma. Vinger kirke nevnes første gang i sagaen om Håkon Håkonsson, i beretningen om slaget mellom kongen og Ribbungene i 1227. Unionskongen Erik av Pommern besøkte Norge i 1405 og valgte da den Wingerske Kongevei.Tråstad skanse, da benevnt Vingersund skanse, ble anlagt i 1658 for å beskytte fergestedet over elven. Det er også kart som tyder på at en skanse omtrent på samme tid ble anlagt litt høyere opp der den nåværende kirken senere ble bygget. Hovedforsvaret ble flyttet opp på toppen av Tråstadberget i 1673 ved anleggelsen av Vinger skanse, også kalt Gyldenborg etter Ulrik Fredrik Gyldenløve.
I 1681–1684 kom det egentlige arbeidet på festningsanlegget Kongsvinger festning i gang. Ettersom kong Christian V foranlediget denne, la man til forstavelsen Kongs- foran Vinger festning. I denne forbindelse oppstod Leiren (leiren som i militærleir), med sine arbeidere (utkalte mannskaper). Disse bygde sine hus etter en rettvinklet gateplan, uttegnet av general Johan Caspar de Cicignon. Byens fødsel kan da altså legges til 1682, selv om det skulle gå 172 år før Kongsvinger ble kjøpstad. På slutten av 1700-tallet fikk leiren midlertidig postkontor, seks år senere ble det permanent.Området rundt festningen, Øvrebyen, er i dag dominert av trehusbebyggelse. Denne er bygget fra tidlig 1700-tall til sent 1800-tall. Vinger kirke, bygget på 1600-tallet, men med krusifiks fra 1300-tallet, ligger i bydelen Øvrebyen, ved byens gamle torg, nå kalt Kirketorget. Kirken ble ombygget flere ganger, i 1854 fikk den sitt for Norge sjeldne løkkuppeltårn. Kongsvinger-marken, en heste- og buskapsmarken, fikk kongelig brev i 1780-årene og arrangeres fortsatt med tre dager i mai og september hvert år.
=== 1814–1905 ===
Da Norge gikk inn i union med Sverige i 1814, ble Kongsvingers rolle i grenseforsvaret utspilt. I stedet ble byen et viktig stoppested for reisende mellom de to landene. Festningen forble likevel i drift, ettersom Glomma ble sett på som en viktig forsvarslinje dersom et av landene skulle bli invadert av en tredje part. I 1823 ble festningen likevel evakuert, og kun et fåtall ansatte ble igjen. Dette førte til at store deler av byens økonomiske grunnlag, som var å levere varer og tjenester til festningen, falt bort.
Aasmund Olavsson Vinje beskrev utsikten fra festningen som «ei av dei fagraste i landet,» og befolkningen beskrev han slik (fra Ferdaminni fraa Sumaren 1860):
Dei ero kallade Noregs Franskmenn, og dette er ikki eit so usannt Ord endaa, for den seige norske Bonden er ikki so javnt at finna her. Der er Liv og lett Umtanke, og der er fleire Bønder, som lesa Tidender her enn kanskje paa nokon annan Stad i Landet, imindsto er dette Tilfellet i Aasnes, som er utruleg langt framme baadi med Husstell og jorddyrkning og den heile Livemaaten.
Vinje karakteriserer med andre ord innbyggerne i Kongsvinger som en fransklignende, uhøytidelig bondebefolkning, som leser mer aviser enn andre bønder i Norge. Vinje skrev også om de vakre gårdene ved Vingersjøens nordre bredd, med herregårder og høyerestandsselskapelighet med gjester fra både norske og svenske sosiale og politiske eliter. Foruten Oslo var det ingen annen by i Norge som hadde så mange kongebesøk som Kongsvinger i perioden 1814–1865.
En gruppe borgere under ledelse av postmester Ole J. Tommelstad lyktes i 1854 å få Stortinget til å gi Kongsvinger kjøpstadsrettigheter. Året etter ble byen skilt ut fra Vinger kommune som egen bykommune. I 1856 ble det bygget en bro av tre over Glomma ved Kongsvinger.
Jernbaneutbyggingen i Norge nådde Kongsvinger i 1862 på sin vei fra Oslo til Stockholm. Banen, og dermed Kongsvinger stasjon, ble bygget sør for Glomma, mens Kongsvinger alltid hadde vært begrenset til nord for elven. Rundt stasjonen vokste det opp ny bebyggelse kalt Stasjonsbyen, som lå i Vinger kommune utenfor byen Kongsvinger .
Som et ledd i opprustningen i årene før unionsoppløsningen, ble forsvarslinjen langs Glomma satt i stand på nytt. Kongsvinger festning ble ansett for å være sårbar om fiendtlig artilleri fikk fotfeste på Holtberget sør for Glomma. Nye forsvarsverk ble derfor bygd på Vardåsen og Gullbekkåsen, to tvillinghøyder nordvest for og høyere enn den gamle festningen. Dette ble til tvillingfortene Vardåsen og Gullbekkåsen fort, som ble overlevert til Kystartilleriet i 1903. Anleggingen av disse fortene stimulerte byens økonomi atter igjen. Under forhandlingene om unionsoppløsningen krevde svenskene at alle moderne festningsanlegg langs grensen måtte rives, men gikk til slutt med på at anleggene ved Kongsvinger skulle spares.
=== Etter 1905 ===
I 1939 ble det tyske prisemannskapet fra «City of Flint» internert på festningen, og slik fikk Kongsvingers befolkning stifte bekjentskap med den tyske krigsmakten lenge før andre i landet, da tyske offiserer kunne bevege seg fritt i byen med uniform. I april 1940 pågikk noen av de viktigste kampene i landet i Kongsvinger. Kongsvinger festning kapitulerte med en gang, men Vardåsen fort, under ledelse av den svenske kaptein Gösta Benckert med Max Manus og «Shetlands-Larsen» i kompaniet, kjempet i timevis mot tyske styrker før de slo retrett langs Glomma.
For å hindre tysk fremrykning forsøkte man å sprenge brua, men forsøket mislyktes. Brua ble stående, om enn med en spesiell profil. I 1949 ble en ny hengebru, Kongsvinger bru, bygget ved siden av den gamle brua, ettersom den gamle brua i tillegg til å være skadet var blitt for liten.
Ved fortet på Gullbekkåsen ble Luftforsvarets Stasjon Kongsvinger (LST/K) anlagt med radarstasjon i 1955, i operativ drift til 1964, da Luftforsvarets stasjon Måkerø overtok forsvarets radarovervåking av Sør-Skandinavia. Stasjonen ble Luftforsvarets Kontroll og Varslingsskole (LKVS) i 1964. Radaren dekket et område fra Steinkjer i nord til Hamburg i sør, fra Stockholm i øst til Bergen i vest. LKVS ble flyttet til Måkerøy 1. august 2002 og samtidig forsvant også Luftkontrollinspektoratet (LKI). Etter dette er anleggene på Gullbekkåsen tatt i bruk som fengsel, selv om selve radaren forble i drift. Vardåsen fort ble liggende ubrukt og forfalt.
I 1963 ble et regionsykehus åpnet i Kongsvinger, som etterhvert fikk et bredt utvalg av alt fra intensivavdeling til ortopedi. Året etter, i 1964, ble bykommunen Kongsvinger slått sammen med landkommunene Brandval og Vinger til Kongsvinger kommune. Kongsvinger var i denne forbindelse herredskommune (landkommune) i noen måneder, før bystatusen ble gjenopprettet. Det gamle skillet mellom Kongsvinger og Vinger ble dermed visket ut.
Kongsvinger svømmeanlegg åpnet i 1988, etterfulgt av Kongsvinger Ishall i 1992 og Kongsvingerhallen 14. desember 1997. I mellomtiden hadde riksvei 2 i 1991 blitt lagt i en ny trasé utenom sentrumsgatene, inkludert ei ny bru over Glomma, Gjemselund bru, ei ny bru langs Glomma under den gamle, Elvebredden bru, og Vinger tunnel under jernbanestasjonen.
Byens katolske menighet fikk sin egen kirke, Sta. Clara katolske kirke, i 2001. Dette ble den første nye kirke i byen siden 1697 og den første katolske siden før reformasjonen.
I sentrum samlet butikkene seg i kjøpesentre. I Midtbyen nord for Glomma er Kongssenteret det største med 16 000 m² etter ferdigstillelsen i 2002. Deler av gågata i Sentrum Syd fikk glasstak. En annen endring i sentrum var at den gamle barneskolen Sentralskolen ble stengt i 2005 og en ny skole på Marikollen ble åpnet. Bygningene til Sentralskolen ble deretter bygget inn i nye Sentrum videregående skole, som er en sammenslåing av gamle Sentrum videregående skole og Kongsvinger tekniske fagskole. Biblioteket ble også flyttet hit. De nye bygningene åpnet i januar 2009.
Innen justissektoren ble det også bygget nytt. Nye Kongsvinger fengsel på Vardåsen åpnet i 2002, selv om utbyggingen enda pågikk noen år. Dernest kom Kongsvinger tinghus i 2006.
== Geografi ==
Kongsvinger kommune er stort sett dekket av skog, med Finnskogen lengst i øst. Langs Glomma er det likevel en del landbruk. Glåmdalen går gjennom kommunens vestre del. Dalføret kommer inn fra nord og går over halvveis gjennom kommunen før det svinger mer enn 90 grader og fortsetter vestover. Noen av kommunens vann tilhører Glommavassdraget, mens andre dreneres til Sverige i øst.
Det høyeste punktet i kommunen er Rafjellet nord i kommunen med sine 576 meter over havet. Til sammenligning ligger kommunesenteret i dalbunnen på omtrent 150 meter over havet.
Ifølge Statistisk sentralbyrå hadde kommunen per 2011 to tettsteder. Disse var kommunesenteret Kongsvinger og Roverud.
=== Geologi ===
Berggrunnen i Kongsvinger-området består av grunnfjell fra jordens urtid. Kongsvingergruppen er en rekke av smale soner av grønnstein, skifer og kvartsitt som ble dannet i prekambriumtiden. Bergartene tilhører det transskandinaviske intrusivbeltet (TIB).
=== Elver ===
Glomma
Rotna
Skasåa
Vrangselva
Vingersnoret
=== Største vann ===
=== Klima ===
Kongsvinger har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor.
Det har blitt drevet meteorologiske målinger i regi av met.no i Kongsvinger fra 1943. Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i kommunen er henholdsvis 32,2 grader 19. juni 1970 og −36,0 grader 9. februar 1966, begge rekorder satt på Vinger målestasjon. Dagens målestasjon ligger i Kongsvinger sentrum.
== Næringsliv og kommunikasjon ==
Ifølge Statistisk sentralbyrå fantes det 1983 bedrifter i Kongvinger per januar 2015. Jord- og skogbruksrelaterte foretak utgjør tilsammen 189 av disse. Etter at byen i 1965 ble valgt ut til vekstsenter har SIVA reist flere store fabrikkhaller. Statistisk sentralbyrå har en avdeling i byen og den store databedriften Ibas har sitt opprinnelsessted og hovedkontor på Kongsvinger.
=== Jernbane ===
Tre jernbanestrekninger møtes i Kongsvinger: Grensebanen til Charlottenberg i Sverige i sørøst, Solørbanen til Elverum i nord, og Kongsvingerbanen til Oslo i vest. Det innebærer direkteforbindelse med ekspresstog til Stockholm, Karlstad og Oslo i regi av SJ og Tågkompaniet, samt lokaltog til Oslo kjørt av Vy.
=== Vei og kommunikasjon ===
Frem til 1990-årene møttes de to riksveiene i Norge med lavest riksveinummer i Kongsvinger, nemlig riksvei 2 fra E6 ved Kløfta gjennom Kongsvinger til svenskegrensen ved Eda, og riksvei 3 som begynte i Kongsvinger og gikk opp til Elverum og videre gjennom Østerdalen. Riksvei 2 går fortsatt gjennom Kongsvinger, men går nå til Elverum istedenfor Kløfta. Strekningen Kongsvinger–Elverum het i mellomtiden riksvei 20. Den gamle traseen til riksvei 2 fra Kløfte ble 25. september 2012 en del av europavei 16 fra Bergen. Fra Kongsvinger sentrum følger E16 gamle riksvei 200 til Øyermoen og videre inn i Sverige til Gävle.
I 2004 startet utbygging av Riksvei 2, senere Europavei 16, til firefelts motortrafikkvei frem til Kongsvinger. Strekningen mellom Kongsvinger og Slomarka i Sør-Odal ble åpnet 27. november 2014. Det gjenstår cirka 60 kilometer igjen av utbygging av E16 Nybakk–Herbergåsen–Slomarka (etappe 2 og 3), utbygging skal gjennomføres av Nye Veier AS.Det er bussforbindelse med timesavganger Oslo, samt flere korresponderende busser til/fra Elverum og Charlottenberg.
Den gamle Kongeveien fra Oslo til Stockholm går også gjennom Kongsvinger. Denne Kongeveien går egentlig helt til St. Petersburg i Russland.
Helt øst i kommunen, der den grenser til Arvika og Eda kommuner i Sverige, går vandringsleden Finnskogleden.
Byen er et tollsted i Tollregion Øst-Norge, og hadde frem til 1990-årene både postområde og teleområde.
== Politikk ==
Liste over ordførere i Kongsvinger
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Etter kommunestyrevalget høsten 2019 ble Margrethe Haarr (Sp) valgt til ordfører i Kongsvinger, og Eli Wathne (H) ble varaordfører. I stortingsvalget høsten 2021 ble Margrethe Haarr valgt inn på Stortinget, og Eli Wathne tok over som ordfører. Tommy Smedtorp (Sp) ble ny varaordfører.
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Utdanning ==
Selve byen har tre barneskoler (Vennersberg, Marikollen og Langeland) og to ungdomsskoler (Kongsvinger ungdomsskole og NTG ungdomsskole). Videre er det tre kommunale grunnskoler ellers i kommunen, hvorav én dekker alle trinn (Austmarka) og to kun er barneskoler (Brandval og Roverud), samt én musikkskole. I tillegg kommer en privat montessoriskole på Lundersæter.Kongsvinger har også to offentlige videregående skoler: Øvrebyen videregående skole (allmenne- og økonomiske fag) og Sentrum videregående skole (fagskole). I tillegg har Norges Toppidrettsgymnas en avdeling i byen.Av høyere utdanning har Politihøgskolen en campus i Kongsvinger. Tidligere var operative kurs og hundetrening som foregikk ved senteret, men i en periode fra 2009 rommet det også førsteårsstudenter. Det finnes også tilbud innen høyere utdanning i regi av Høgskolestiftelsen i Kongsvinger og Høgskolen i Innlandet ved Høgskolesenteret i Kongsvinger på Rasta.
== Presse ==
Avisene Glåmdalen og Mitt Kongsvinger kommer ut i Kongsvinger.
Dagsavisene Hedemarkens Amtstidende, Indlandsposten, Kongsvinger Avis og Østlendingen Solør-Odal har tidligere utkommet i Kongsvinger. I tillegg finnes blant annet de lokale radiostasjonene Radio Sentrum og Radio Kongsvinger i byen.
== Sport ==
Kongsvinger IL har et herrefotballag i 1. divisjon som spiller sine kamper på Gjemselund stadion og ishockeylaget Kongsvinger Knights som spiller sine kamper i 2. divisjon i Kongshallen. Gjemselund stadion fungerte tidligere også som friidrettsarena, men ble bygd om til en ren fotballbane i 2009. I tillegg finnes det en innendørs fotballbane i Kongsvingerhallen, som også kan benyttes til andre aktiviteter. Håndball spilles i Tråstadhallen tilknyttet Tråstad ungdomsskole og i Holthallen som ligger ved Holt ungdomsskole. Like øst for byen ligger Kongsvinger Ridesenter, hvor Kongsvinger og omegn rideklubb holder til, og Kongsvinger travbane.
Rally Finnskog Norway har vært arrangert i distriktet siden 1982. Start og mål har vært i Kongsvinger, og de siste årene har det også vært en etappe på et industriområde inne i byen. I 2006 ble dette rallyet satt til side for å arrangere et kandidatløp, Rally Norway, for VM. Rally Norway ble tildelt VM-status og første fullverdige VM-runde var i 2007. Året etter var det pause for Rally Norway og det ble igjen arrangert en runde med Rally Finnskog Norway, før Rally Norway kom tilbake i 2009.
=== Andre organiserte idretter gjennom lag og foreninger i Kongsvinger ===
== Kunst og kultur ==
Kongsvinger festning blir benyttet til konserter og teaterforestillinger. Festningsspillet er et utendørs skuespill som arrangeres på festningen hvert tredje år og tar for seg livet der i tiden før 1814. Festningskonserten er en årlig konsert i slutten av juni med kjente nasjonale og internasjonale artister. Et årlig fenomen er også russerevyen som den lokale russen setter opp på Rådhusteateret. Teateret fungerer også som byens kinosal.
Teater i Glåmdal er aktive i Kongsvinger og har blant annet satt opp flere store vandrespill i byen. Kongsvinger Amatørteater holder til i det gamle skolebygget på Øiset og kommunen har opparbeidet stor aktivitet for ungdom på Scene U, som ligger i tilknytning til Sentrum videregående skole og det nye biblioteket i byen.
Opp gjennom historien har kjente diktere og kunstnere som Jonas Lie, Erik Werenskiold, Rolf Jacobsen og Dagny Juel holdt til i Kongsvinger. I sistnevntes gamle hjem, Rolighed, holdes det fra tid til annen konserter. Rolighed huser i dag Kvinnemuseet. Kongsvinger kunstforening står for kunstutstillinger på Aamodtgården i Øvrebyen bydel.
Kommunens tusenårssted er Kongsvinger festning.
== Severdigheter ==
De største severdighetene i Kongsvinger er Kongsvinger festning, Vinger kirke og Kvinnemuseet/Kongsvinger Museum, som alle ligger i tilknytning til den gamle bydelen Øvrebyen.
Skinnarbøl gårds hovedbygning (Grenseslottet) ved Vingersjøen er verdt å se. Her tilbragte dronning Sofie av Norge og Sverige somrene i årene 1892–1904, og lenger øst i kommunen ligger Dronningens utsikt, som gir utsikt innover i Sverige. Her ligger også Finnskogen, som strekker seg langs riksgrensen.
== I populærkulturen ==
I Ingvar Ambjørnsens roman Den siste revejakta kjører hovedpersonene gjennom «denne merkelige byen som synes å bestå av bensinstasjoner og snarkjøp» på vei til Finnskogen.
På det amerikanske bandet Of Montreals album Hissing Fauna: Are You the Destroyer? fra 2007 heter den ene sangen «A Sentence of Sorts in Kongsvinger».
Flere av forfatteren Levi Henriksens bøker er lagt til området.
Rockebandet Heart of Mary vant i 1988 NRK Ungdommens radioavis' rockemønstring med sangen "Albert Einstein never lived in my hometown." Året etter utga de albumet "Greetings from Stuckville."
== Kjente personer fra Kongsvinger kommune ==
Utfyllende atikkel - Liste over kjente personer fra Kongsvinger
Erik Werenskiold (1855-1938), kunstmaler og tegner
Maren Cathrine Dahl (1855-1906), første kvinne i Norge som tok juridisk embetseksamen
Dagny Juel (1867–1901), forfatter og kulturarbeider
Sverre Strandli (1925-1985), verdensrekordholder i sleggekast
Magne Lystad, (1932-1997), orienteringsløper og NM-mester
Lars-Jacob Krogh (1938-2010), TV-personlighet og programleder
Levi Henriksen (1964-), forfatter
Håvard Gimse (1966-), pianist
== Vennskapsbyer ==
Arvika
Ebel es-Saqi
Skive
Ylöjärvi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kongsvinger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kongsvinger i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Kongsvinger - Statistisk sentralbyrå
(no) Reisemål Kongesvinger og Elverum - visistnorway.no
(no) Byen Vår Kongsvinger med bl.a. Kongsvinger-guiden.
(no) Austmarka - Porten til Finnskogen
(no) Kultur i Kongsvinger på kart fra Kulturnett.no | |bygget av = Anthony Coucheron | 4,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/AK-47 | 2023-02-04 | AK-47 | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Automatgeværer', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Eponymer', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,62 mm', 'Kategori:Sovjetiske skytevåpen'] | Automat Kalasjnikova 1947 (russisk: Автомат Калашникова-47, norsk: Automat Kalasjnikov 1947), kjent under forkortelsen AK-47, er et automatgevær med flerskuddsfunksjon i 7,62 × 39 mm kaliber utviklet i 1947 av Mikhail Kalasjnikov og produsert av IZH. Den var mye brukt i Sovjetunionens militære styrker fra 1950-årene til 1970-årene.
Designet og filosofien bak AK-47 var preget av de sovjetiske styrkenes erfaringer fra andre verdenskrig. De fant ut at de fleste kamper ble utkjempet på rundt 300 meters avstand, derfor var det ikke behov for de langt mer nøyaktige og treffsikre sylinderlås og selvladende riflene (slik som Mosin Nagant og SVT-40). Man hadde heller behov for en rifle som var konstruert for å være treffsikker rundt denne avstanden, derfor er ikke AK-47 og flere av dens etterkommere kjent for å være særlig treffsikre over 500 meter.
AK-47 og dens etterkommere har blitt produsert i større antall enn noe annet automatgevær, og er fremdeles i produksjon. AK-47 er avbildet i Mosambiks flagg.
| Automat Kalasjnikova 1947 (russisk: Автомат Калашникова-47, norsk: Automat Kalasjnikov 1947), kjent under forkortelsen AK-47, er et automatgevær med flerskuddsfunksjon i 7,62 × 39 mm kaliber utviklet i 1947 av Mikhail Kalasjnikov og produsert av IZH. Den var mye brukt i Sovjetunionens militære styrker fra 1950-årene til 1970-årene.
Designet og filosofien bak AK-47 var preget av de sovjetiske styrkenes erfaringer fra andre verdenskrig. De fant ut at de fleste kamper ble utkjempet på rundt 300 meters avstand, derfor var det ikke behov for de langt mer nøyaktige og treffsikre sylinderlås og selvladende riflene (slik som Mosin Nagant og SVT-40). Man hadde heller behov for en rifle som var konstruert for å være treffsikker rundt denne avstanden, derfor er ikke AK-47 og flere av dens etterkommere kjent for å være særlig treffsikre over 500 meter.
AK-47 og dens etterkommere har blitt produsert i større antall enn noe annet automatgevær, og er fremdeles i produksjon. AK-47 er avbildet i Mosambiks flagg.
== Historie ==
=== Bakgrunnen for designet ===
Under andre verdenskrig hadde Tyskland utviklet konseptet automatgevær. Dette var grunnet i at de fleste trefninger i moderne krigføring skjedde på ganske nært hold, på rekkevidder under 100 meter. Datidens geværkalibre hadde forholdsvis lang rekkevidde, hvilket ble vurdert som unødvendig. Man søkte da å finne en kombinasjon av våpen og kaliber som ville gi fordelene til maskinpistolen (stor magasinkapasitet og helautomatisk ild) med en middels kraftig geværpatron som ville være effektiv til 300 meter. For å redusere produksjonskostnadene tok man en 8 mm Mauser-patron og kortet den ned til 33 mm samt en lettere kule.
Resultatet ble Sturmgewehr 44 (StG44). Det var ikke det første geværet av denne typen som ble laget, men det første som ble satt i tjeneste i stort nok antall til at man kunne trekke noen erfaringer av bruken. På Østfronten var våpenet i utstrakt bruk mot slutten av krigen og påvirket dermed den sovjetiske doktrinen etter krigen.
Mikhail Kalasjnikov begynte å konstruere våpen mens han lå på sykehuset etter å ha blitt såret under sovjeternes gjenerobring av Bryansk. Han var blitt informert om at et nytt våpen trengtes for 7,62×41 mm-patronen utviklet av Elisarov og Semin i 1943. Sudajevs PPSh43 maskinpistol ble den foretrukne, og Kalasjnikov redesignet våpenet sitt etter å ha undersøkt en tysk StG44 i 1946. Kalasjnikov ble så satt til å lede et designteam, muligens like mye på grunn av hans propagandaverdi som krigshelt som for hans tekniske kvalifikasjoner. Slikt hadde skjedd flere ganger i andre sovjetiske industriforetak.
=== Konseptet ===
Kalasjnikov selv benektet at geværet hans var en kopi av det tyske geværet, men teknisk sett viser det påvirkninger fra mange hold. Punkter som understøtter Kalasjnikovs påstand, er at en AK-47 ligner mer på amerikanske M1 Garand enn på tyske våpen. Doble låseklakker, utløsbart glidespor og avtrekksmekanisme har mye til felles med det amerikanske patentet. Bortsett fra disse elementene har AK-47 lånt konseptet med lett kaliber, betjeningshendler, gassystemet og produksjonsmetoder fra StG44. Sikringsmekanismen er svært lik John Brownings Remington Model 8.Det som var nytt med AK-47, var måten alle konseptene ble forent på, og hvordan det ble tilpasset masseproduksjon. Man tok det beste fra M1 Garand og det beste fra StG44 og produserte det med den beste prosessen som var tilgjengelig i Sovjetunionen på den tiden.
=== Utvikling av glidekassen ===
Da produksjonen ble satt i gang, støtte man på mange problemer. De første produksjonsmodellene hadde glidekasse av stanset stål. Det var problemer med å sveise inn styreskinnene og utkasterskinnene, noe som førte til mye vrak i produksjonen. I stedet for å avbryte produksjonen ble en tyngre, maskinert glidekasse satt inn i stedet for den stansede. Dette var en mer kostbar prosess, men det gjorde at man kunne ta i bruk verktøymaskiner fra produksjonen av det tidligere Mosin-Nagant-geværet, som også hadde en maskinert glidekasse. Delvis på grunn av dette var ikke Sovjetunionen i stand til å ta i bruk det nye geværet i stor skala før i 1956. I mellomtiden fortsatte produksjonen av mellomløsningen SKS.Da produksjonsproblemene var løst, kom en modifisert variant, kalt AKM (M for modernisert, eller oppgradert, på russisk: Автомат Калашникова модернизированный) i 1959. Denne modellen hadde en stanset glidekasse og en skråstilt rekyldemper på enden av løpet. I tillegg ble en ekstra sikring satt på hanen for å hindre at våpenet fyrte uten at sluttstykket var fullstendig låst under rask eller automatisk ild. Dette kalles noen ganger «skuddtaktbegrenseren», da den også reduserer skuddtakten noe under automatisk ild. AKM var også lettere enn forgjengeren, med en vekt på omtrent 2/3 av denne.Både lisensproduksjon og uautoriserte kopier av Kalashnikov-våpen produsert utenlands var som regel bygget på AKM, delvis på grunn av den enklere produksjonsprosessen. Dette er den varianten som oftest observeres, da den er produsert i overlegent størst antall. Alle geværer basert på Kalasjnikovs design kalles ofte AK-47 i Vesten, men dette er bare riktig da det refereres til geværer basert på Type 3 glidekasse. I tidligere østblokkland kalles den ofte bare «Kalasjnikov». Fotografiet på høyre side illustrerer forskjellen mellom maskinert Type 2-glidekasse og stanset Type 4-glidekasse. Man kan også se bruken av nagler i stedet for sveising på den stansede låskassa, og en liten grop over magasinbrønnen. Denne stabiliserer konstruksjonen.
I 1978 begynte Sovjetunionen å bytte ut sine AK-47 og AKM med en nyere utgave, kalt AK-74. Dette nye geværet og patronen hadde så vidt begynt å bli eksportert ut av Sovjetunionen da unionen kollapset, noe som satte ned produksjonstakten for dette og andre håndvåpen.
== Egenskaper ==
AK-47 er enkel, billig å produsere og lettvint å pusse og vedlikeholde. Dens robusthet og pålitelighet er legendarisk. Det store gasstempelet, store toleranser mellom bevegelige deler og koniske patronform gjør at den tåler store mengder skitt og støv uten feilfunksjoner (klikk). Påliteligheten går på bekostning av presisjonen, da større toleranser gjør at mekanisk presisjon er lavere enn hos mer presise skytevåpen. Den er skapt i henhold til sovjetisk infanteridoktrine, som på den tiden la vekt på rettet ild i stort volum, ikke presisjonsskyting på langt hold.
Skursiktet bak er justerbart i intervaller på hundre meter. Kornet framme er justerbart i høyde i felten. Sidejustering gjøres av børsemaker før geværet sendes ut. Innstillingen av siktet gjør at kula treffer noen få cm over eller under siktepunktet ut til rundt 250 meter. Dette gjør det lettvint å skyte på kort hold. Lengre sikteinnstillinger er beregnet for støtteild på lengre hold. Disse innstillingene tilsvarer de på tidligere Mosin-Nagant og SKS-geværer, noe som gjorde overgang til og trening på de nye våpnene lettere.
Løpet, kammeret, stempelet og gassylinderen er som regel forkrommet. Dette øker levetiden på disse komponentene, da de blir mer motstandsdyktige mot korrosjon og slitasje. Militær ammunisjon på 1900-tallet inneholdt også korrosivet knallkvikksølv i tennhetten, noe som krevde hyppig pussing for å forebygge skader. Forkromming av deler av skytevåpen har etter hvert blitt vanlig på mange moderne militære våpen også.
=== Virkemåte ===
Bruken av våpenet er svært enkel: Et ladd magasin settes i, sikringsfløyen slås ned til nedre stilling, ladearmen trekkes tilbake og slippes frem. Våpenet er nå ladd og avsikret, og press på avtrekkeren vil fyre av patronen i kammeret. I denne stillingen avfyrer våpenet et skudd per trekk i avtrekkeren. Hvis sikringsfløyen flyttes opp til midtre stilling, avfyrer våpenet en byge med skudd inntil avtrekkere slippes.
Når kula beveger seg nedover løpet, blir noe av kruttgassene ledet opp i gassylinderen, hvor de presser stempelet bakover. Stempelet beveger så sluttstykkebæreren bakover, og med denne følger sluttstykket. Sluttstykket kaster patronhylsen ut av kammeret, og går tilbake og klemmer sammen rekylfjæra. Fjæra skyver hele mekanismen framover igjen, og sluttstykket tar med seg en patron fra magasinet og skyver den inn i kammeret.
=== Demontering ===
For å demontere våpenet fjernes først magasinet ved å trykke frem magasinhendelen, som er foran avtrekkeren, mens man fører magasinet ned og frem. Ladearmen trekkes så tilbake til bakre stilling, og kammeret undersøkes for å forvisse seg om at det ikke inneholder en patron. Ladearmen slippes fram igjen, og en knapp bak på glidekassedekselet skyves inn og dekselet løftes opp. Rekylfjæren skyves fram og løftes opp, og tas ut av sluttstykkebæreren og løftes ut av låskassa. Sluttstykkebæreren tas så helt tilbake og løftes ut. Sluttstykket tas ut ved å skyve det i bakre stilling på sluttstykkebæreren, hvor det roteres før det løftes framover og ut. Våpenet pusses så, med spesiell vekt på løpet, sluttstykkets framre del og gasstempelet, før det oljes lett og settes sammen igjen.
=== Ballistikk ===
En standard AK-47 eller AKM bruker en 7,62×39 mm patron med en utgangshastighet på 710 m/s. Munningsenergien er 1990 joule. Lengden på patronhylsen er 38,6 mm og vekten er 18,21 gram. Prosjektilvekten er vanligvis 8 gram. Maksimal praktisk rekkevidde ligger på rundt 300 meter.
== Ulovlig handel ==
Rundt i verden er AK-47 med varianter sterkt representert blant den mengden med våpen som smugles og selges til både nasjonale og private aktører, lovlige og kriminelle, på et lite regulert marked. Dette markedet skaffer til veie billige våpen i store mengder til et stort antall konflikter. I noen land hvor de har hatt krig eller fremdeles er i krig er prisen på AK-varianter svært lav. I for eksempel Somalia, Mosambik, Kongo og Etiopia ligger prisene på mellom 30 og 125 amerikanske dollar (2006).
== Spor i kulturen ==
Under den kalde krigen leverte Sovjetunionen, Kina og USA våpen og opplæring til et stort antall allierte og opprørsbevegelser for å fremme sine interesser. I perioder leverte Sovjetunionen og Kina AK-er til pro-kommunistiske grupper slik som FSLN i Nicaragua og Viet Cong i Vietnam. AK-47 var til slutt i bruk i 55 forskjellige nasjonale militærvesen.Utbredelsen vises av mer enn kun tall. AK-47 er med i både flagget og våpenskjoldet til Mosambik, og i flagget til Hizbollah.
I amerikanske filmer bruker ofte terrorister og gjengmedlemmer AK-47, og moderne videospill og musikkvideoer viser våpenet. Leketøysfabrikanter og leverandører til airsoft-hobbyen lager etterligninger av AK-47, og alt i alt er det et av de lettest gjenkjennelige våpnene i dagens verden.
I Ural eksisterer det museum tilegnet Mikhail Kalasjnikov og hans design. I Russland selges det også forskjellige AK-47 souvenirer, blant annet en vodka i flasker formet som våpenet.
== Varianter ==
Kalashnikov-varianter inkluderer:
AK-47 1948–51, 7,62 × 39 mm
Den tidligste, nå sjeldne modellen med Type 1 stanset glidekasse.
AK-47 1952, 7,62 × 39 mm
Har frest glidekasse og kolbe og forskjefte av tre. Løpet og kammeret er forkrommet for å motstå korrosjon. Vekt 4,2 kg.
AKS-47
Med en foldbar kolbe av samme type som på den tyske MP40, for bruk i BMP-1 stormpanservogn.
RPK, 7,62 × 39 mm
Lett maskingevær med lengre løp og tofot.
AKM, 7,62 × 39 mm
En forenklet, lettere versjon av AK-47. Type 4 glidekasse av stanset og naglet stålplate. En skråstilt rekylbrems. Vekt 3,61 kg på grunn av lettere glidekasse.
AKMS, 7,62 × 39 mm
En versjon av AKM med foldbar kolbe for fallskjermstyrker. Kolben kan være enten side- eller underfolder.
AKMSU, 7,62 × 39 mm
Forkortet utgave av AKM med foldbar kolbe for bruk av fallskjermstyrker. Kolben foldes under og løpet er 35 cm langt.
AK-74 series, 5,45 x 39 mm
Se hovedartikkelen om denne.
AK-101-serien
Automatgevær bygd for eksportmarkedet. Benytter standard 5,56 × 45 mm NATO ammunisjon.
AK-103-serien
Moderne russiskbygd versjon av AKM. Benytter 7,62 × 39 mm. Kombinerer AKM og AK-74M med bruk av plast.
AK-107/108-serien
Varianter av AK-101/AK-74M serien. Forskjellen er at disse benytter BARS-systemet, basert på AL-7
AK-200-serien
Oppdatert versjon med foldbar kolbe, monteringsskinner og 60-skudds magasin. Skal testes ut under 2011.I 1978 begynte Sovjetunionen å bytte ut sine AKM-er med AK-74. Dette nye våpenet hadde så vidt begynt å bli eksportert da Sovjetunionen brøt sammen, noe som la en demper på produksjonstakten.
=== Produksjon utenfor Russland ===
Kun militære varianter. Hvis navnet ikke er en lenke så er navnet eneste forskjellen, og alle funksjoner og egenskaper er like de sovjetiske modellene (i parentes). Oppsummering av Poyers The AK-47 and AK-74 Kalashnikov Rifles and Their Variations.
Andre varianter har vært i produksjon gjennom tidene, men listen over viser de største produsentene og variantene. En oppdatert AKM produseres fremdeles i Russland.
Andre geværer har også vært utviklet med utgangspunkt i AK-47. Eksempler inkluderer finske Valmet 62/76, israelske Galil, indiske INSAS og den jugoslaviske Zastava M76 og M77/82.
=== Lisenser ===
Russland har gjentatte ganger hevdet at de fleste av disse produsentene produserer våpnene uten ordentlig lisens fra IZH. IZH-fabrikken søkte om og fikk innvilget en patent i 1999, noe som i teorien blokkerer andre fra å produsere våpnene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ezell, Edward Clinton (1986). The AK-47 Story: Evolution of the Kalashnikov Weapons. Mechanicsburg, PA: Stackpole Books. ISBN 0-8117-0916-7.
Poyer, Joe (2004). The AK-47 and AK-74 Kalashnikov Rifles and Their Variations (Paperback). Tustin, CA: North Cape Publications. ISBN 1-882391-33-0.
Ezell, Edward Clinton; R. Blake Stevens (2001). Kalashnikov: The Arms and the Man. Cobourg, ON: Collector Grade Publications. ISBN 0-88935-267-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Guinness World Records 2005. 2004. ISBN 1-892051-22-2.
== Eksterne lenker ==
(en) AK-47 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) AK-47 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Produsentens hjemmeside Arkivert 4. november 2005 hos Wayback Machine. (engelsk, russisk)
AK Site — Kalashnikov Home Page (engelsk)
AK-47 Assault Rifle (engelsk)
ControlArms AK price in Africa (engelsk)
Automat Kalaschnikow dokumentarfilm (engelsk)
Home of the AK-47 (engelsk)
AK-47 Assault rifle (SovietArmy.com) (engelsk)
AKM Assault Rifle Arkivert 16. mai 2006 hos Wayback Machine. (SovietArmy.com) (engelsk)
Animasjon
AK-47 Review – Review of the AK-47 Assault Rifle (engelsk)
The AK-47's historical and cultural impact. (engelsk)
=== Manualer ===
Nazarian's Gun's Recognition Guide (MANUAL) AK 47 Manual (.pdf) (engelsk)
US Army Operator's Manual for the AK-47 Assault Rifle (engelsk) | Sovjetunionen | 4,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tr%C3%A5stad_skanse | 2023-02-04 | Tråstad skanse | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Kongsvinger', 'Kategori:Festningsverk i Innlandet', 'Kategori:Kongsvingers historie', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skanser i Norge'] | Tråstad skanse, tidligere Vingersund skanse, er en del av de gamle festningsanleggene ved Kongsvinger i Innlandet, anlagt på 1600-tallet til forsvar mot Sverige.
De første festningsanleggene ble anlagt ved bredden av Glomma. Tråstad skanse ble bygget i 1658 på vestsiden av Glomma ved gården Tråstad. Skansen var viktig for å sikre fergestedet over Glomma.
På begynnelsen av 1900-tallet startet moderniseringen av det norske forsvaret. Glomma-linjen ble et nytt begrep, en festningslinje fra Halden i sør til Elverum i nord. Tråstad skanse inngikk som en liten del av dette forsvarsverket.
I september 1939 ble det gjort funn som førte til arkeologiske utgravninger ved skansen. Krigsskolen hadde øvelse på Tråstad Nordre, og under graving av en skyttergrav ble det like ved Tråstad skanse funnet en samling gjenstander av bronse og jern og noen få perler. Disse stammer utvilsomt fra en kvinnegrav fra vikingtiden. | Tråstad skanse, tidligere Vingersund skanse, er en del av de gamle festningsanleggene ved Kongsvinger i Innlandet, anlagt på 1600-tallet til forsvar mot Sverige.
De første festningsanleggene ble anlagt ved bredden av Glomma. Tråstad skanse ble bygget i 1658 på vestsiden av Glomma ved gården Tråstad. Skansen var viktig for å sikre fergestedet over Glomma.
På begynnelsen av 1900-tallet startet moderniseringen av det norske forsvaret. Glomma-linjen ble et nytt begrep, en festningslinje fra Halden i sør til Elverum i nord. Tråstad skanse inngikk som en liten del av dette forsvarsverket.
I september 1939 ble det gjort funn som førte til arkeologiske utgravninger ved skansen. Krigsskolen hadde øvelse på Tråstad Nordre, og under graving av en skyttergrav ble det like ved Tråstad skanse funnet en samling gjenstander av bronse og jern og noen få perler. Disse stammer utvilsomt fra en kvinnegrav fra vikingtiden. | thumb|«[[Gud signe vort dyre Fædreland», patriotisk postkort utgitt til hundreårsjubileet for Norges Grunnlov i 1914. Kortet har foruten sitatet fra Elias Blix' salme en tegning av «Seiersbudet ved Traastadsund 1814». | 4,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tr%C3%A5stad | 2023-02-04 | Tråstad | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Kongsvinger', 'Kategori:Sider med kart'] | Tråstad er en bydel i Kongsvinger. Den ligger lengst sørøst i den delen av byen som ligger nord for Glomma. Bydelen er oppkalt etter to gårder, Nord- og Sør-Tråstad, som eide mye av det området som senere skulle bli starten på Kongsvinger by.
En av de viktigste veiene fra Sverige og inn mot Oslo krysset frem til midten av 1800-tallet elven Glomma ved fergestedet ved Tråstad. For å hindre svenskene i å krysse elven ble Tråstad skanse anlagt på stedet. Senere ble forsvaret styrket ved byggingen av Kongsvinger festning høyere opp på Tråstadberget. Brobygging har senere flyttet stedet der veien krysser Glomma vestover og vekk fra Tråstad.
Dagens Tråstad består av boligområder, Tråstad ungdomsskole og flere idrettsanlegg, hvorav Kongsvingerhallen og tennisanlegget er de mest dominerende. | Tråstad er en bydel i Kongsvinger. Den ligger lengst sørøst i den delen av byen som ligger nord for Glomma. Bydelen er oppkalt etter to gårder, Nord- og Sør-Tråstad, som eide mye av det området som senere skulle bli starten på Kongsvinger by.
En av de viktigste veiene fra Sverige og inn mot Oslo krysset frem til midten av 1800-tallet elven Glomma ved fergestedet ved Tråstad. For å hindre svenskene i å krysse elven ble Tråstad skanse anlagt på stedet. Senere ble forsvaret styrket ved byggingen av Kongsvinger festning høyere opp på Tråstadberget. Brobygging har senere flyttet stedet der veien krysser Glomma vestover og vekk fra Tråstad.
Dagens Tråstad består av boligområder, Tråstad ungdomsskole og flere idrettsanlegg, hvorav Kongsvingerhallen og tennisanlegget er de mest dominerende. | Tråstad er en bydel i Kongsvinger. Den ligger lengst sørøst i den delen av byen som ligger nord for Glomma. | 4,494 |
null | 2023-02-04 | Meeuwen-Gruitrode | null | null | null | | provins = Limburg | 4,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neerpelt | 2023-02-04 | Neerpelt | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Neerpelt er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Neerpelt er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Neerpelt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,496 |
null | 2023-02-04 | Overpelt | null | null | null | | provins = Limburg | 4,497 |
null | 2023-02-04 | Peer | null | null | null | | provins = Limburg | 4,498 |
null | 2023-02-04 | Alken | null | null | null | | provins = Limburg | 4,499 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.