url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Interlingua | 2023-02-04 | Interlingua | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstruerte språk'] | Interlingua brukes internasjonalt som en betegnelse på språk som brukes i internasjonal eller mellomspråklig kommunikasjon.
Interlingua er også navnet på minst to kunstige språk, og lett å forveksle med navnet til et tredje kunstig språk, Interlingue (opprinnelig kjent som Occidental).
Alle tre språk beskrives i litteraturen som nylatinske. Tross at de er utviklet på ulik måte og med forskjellige målsettinger, er de svært like og gjensidig forståelige, og kan lett leses av en person som kan et søreuropeisk latinsk språk som spansk eller italiensk.
| Interlingua brukes internasjonalt som en betegnelse på språk som brukes i internasjonal eller mellomspråklig kommunikasjon.
Interlingua er også navnet på minst to kunstige språk, og lett å forveksle med navnet til et tredje kunstig språk, Interlingue (opprinnelig kjent som Occidental).
Alle tre språk beskrives i litteraturen som nylatinske. Tross at de er utviklet på ulik måte og med forskjellige målsettinger, er de svært like og gjensidig forståelige, og kan lett leses av en person som kan et søreuropeisk latinsk språk som spansk eller italiensk.
== Interlingua (Latino Sine Flexione) ==
Latino Sine Flexione (forkortelse LSF – på norsk: Latin uten bøyinger) ble publisert av den kjente italienske matematikeren Giuseppe Peano i 1903.
Det er, som navnet sier, bygd på Latin, men uten de mange bøyingene i kasus, tider osv. som gjør dette språket så vanskelig å lære.
Latino Sine Flexione ble senere omdøpt til Interlingua.
For å unngå forvekslinger, skriver litteraturen om planspråk ofte Interlingua/LSF, i motsetning til det
nyere språket (omtalt nedafor) som kalles Interlingua/IALA.
Etter 1950 har Interlingua/LSF vært lite brukt.
For nærmere beskrivelse, se artikkel om Latino Sine Flexione.
== Interlingua (IALA) ==
Det språket som i dag er mest kjent som Interlingua, ble utarbeidet av The International Auxilliary Language Association (forkortelse IALA – på norsk: Organisasjonen for internasjonale hjelpespråk).
IALA startet i 1924, og arbeidet fra 1937 med å utvikle et nytt internasjonalt hjelpespråk. Det ble offentliggjort av organisasjonens siste leder, Alexander Gode, i 1951.
IALA ga ut en grammatikk, en 27 000 ords ordbok (bare fra Interlingua til engelsk) og introduksjonsboka Interlingua a Prime Vista (Interlingua ved første blikk).
Språkets vokabular består hovedsakelig av fellesromanske ord; den aktuelle formen og stavemåten til ordene er laget på grunnlag av det som er mest utbredt blant de europeiske språkene. Hovedhensikten til språket er at ordene skal kunne gjenkjennes og forstås av europeiske språkbrukere, uten å trenge opplæring i Interlingua.
Interlingua er lett for folk som kan f.eks. engelsk og fransk, eller på andre måter har lært mange latinske ordrøtter (bl. a. mange leger og apotekere). En som snakker Interlingua, kan også håpe å bli forstått av velvillige folk i Italia og Spania. For brukere av germanske eller slaviske språk som ikke kan latinske fremmedspråk, er Interlingua derimot ikke forståelig.
På 1950-tallet ble Interlingua brukt i en viss grad til resymeer i en del vitenskapelige tidsskrifter, særlig om medisin, men det har avtatt senere. Språket var heller aldri i nærheten av å rokke den totale dominansen til engelsk i slik publisering.
Litteraturen på Interlingua omfatter hundrevis av bøker og mange titalls tidsskrifter. Lærebøker, tekster og diskusjonsgrupper som bruker Interlingua fins på Internett. En Wikipedia på Interlingua hadde i desember 2005 like under 3 000 artikler. Per oktober 2001 er der 9394 artikler.
Organisasjoner som arbeider for Interlingua fins i mange land, bl.a. i Norge og Sverige. De har internasjonale kongresser der Interlingua er eneste bruksspråk. Antall brukere anslås til 1 500.
Selv om det aldri har oppnådd samme oppslutning som Esperanto, er Interlingua et av de fire kunstige språk som har fått størst utbredelse (etter Esperanto, Volapük og Ido). I dag er Interlingua trolig det nest mest brukte kunstige språket i verden.
=== Språkeksempel: Fader vår på Interlingua/IALA ===
Nostre Patre, qui es in le celos,
que tu nomine sia sanctificate;
que tu regno veni;
que tu voluntate sia facite
super le terra como etiam in le celo.
Da nos hodie nostre pan quotidian,
e pardona a nos nostre debitas
como nos pardona a nostre debitores,
e non duce nos in tentation,
sed libera nos del mal.
== Se også ==
Planspråk: definisjoner
Naturalistisk planspråk
Nylatinsk planspråk
The International Auxilliary Language Association
Latino Sine Flexione
Occidental
== Eksterne lenker ==
(ia) Offisielt nettsted
(en) Interlingua – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Interlingua brukes internasjonalt som en betegnelse på språk som brukes i internasjonal eller mellomspråklig kommunikasjon. | 2,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volap%C3%BCk | 2023-02-04 | Volapük | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Volapyk'] | Volapük (i blant skrevet volapyk på norsk) er et kunstig språk laget i 1879-1880 av Johann Martin Schleyer, en katolsk prest i Baden i Tyskland.
| Volapük (i blant skrevet volapyk på norsk) er et kunstig språk laget i 1879-1880 av Johann Martin Schleyer, en katolsk prest i Baden i Tyskland.
== Schleyers språklige visjon ==
Schleyer ville lage et språk for internasjonal kommunikasjon som var lett å lære for mennesker i alle kulturer. Derfor forenklet han grammatikken og gjorde den helt regelrett og uten unntak. Alle bokstaver uttales alltid likt, og alle ord har samme trykk, på siste stavelse («volapyk» uttales «volapyk»).Ordforrådet kommer hovedsakelig fra engelsk, men også fra fransk og tysk. Ordene er kraftig omformet for å svare til språkets grammatikalske regler. F.eks. må ingen substantiver i entall ende på «-s» fordi dette er flertallsending. Bokstaven r ble nesten helt unngått, fordi Schleyer mente den ville skape vansker for kinesere. Enkeltord er gjort korte fordi de skal være billige å telegrafere, noe Schleyer mente var viktig for et internasjonalt språk.Eksempler:
Engelsk «animal» blir volapyk «nim».
Engelsk «rose» blir «lol».Språkets navn er satt sammen av «vol», fra engelsk «world», og «pük», fra engelsk «speech», med en genitivsending «-a» imellom: «vol-a-pük». Direkte oversatt blir det altså «world-s-speech» eller «verden-s-språk».
Volapyks enkelhet og regelmessighet gjør at grunnreglene er lette å lære. Tross at det senere fikk ry for å være vanskelig, viser erfaring at det er mulig å lære volapyk mye fortere enn et nytt, naturlig fremmedspråk.
For brukere av språk som henter mange røtter fra latin, er ordene ikke lette å kjenne igjen, ulikt i språk som Esperanto og Interlingua. Og sjøl for folk som snakker engelsk er de aller fleste ord med engelske røtter i volapyk ugjenkjennelige.
Dette utviklet seg til å bli en hovedkritikk av språket.
== Volapyks internasjonale gjennombrudd ==
Schleyers innflytelse i katolske miljøer, bl.a som salmedikter, førte til volapyks første utbredelse i tysk-språklige områder.
Men sitt virkelige internasjonale gjennombrudd fikk språket da det kom på moten i Paris midt på 1880-tallet. Derfra spredde det seg raskt til de fleste land i Europa, og til Amerika og Asia.I ledelsen for arbeidet i Frankrike sto Auguste Kerckhoffs, som var en anerkjent vitenskapsmann og hadde innflytelse blant medlemmer av Det Franske Akademi, i pressen osv. Dermed fikk volapyk innpass i kretser som var nokså forskjellige fra Scheyers første tilhengere.
Kerckhoffs var en effektiv propagandist og organisator og dyktig pedagog. Han skrev en god lærebok som ble oversatt til mange språk (bl. a. svensk) og var helt overlegen Schleyers lærebok. Kerckhoffs er den enkeltpersonen som hadde størst betydning for volapyk-bevegelsens veldige vekst på andre halvdel av 1880-tallet.
== Volapyk-bevegelsens høydepunkt ==
Det ble gjennomført verdenskongresser i 1884 i Friedrichshafen, 1887 i München og 1889 i Paris. Mange hundre bøker kom ut på volapyk. I 1889 fantes det 316 lærebøker på 25 språk, 283 volapyk-klubber
og omtrent 25 tidsskrifter.
Ifølge volapyk-propagandaen hadde bevegelsen på sitt største over 100 000 medlemmer. Det er i hvert fall sikkert at mange tusen lærte å snakke og korrespondere på volapyk, og det var over 1000 volapyk-lærere med eksamen.
I Norge fantes volapyk-klubber i hvert fall i Kristiania,
Bergen og Trondheim, og et felles dansk-norsk tidsskrift hadde volapyk-nyheter fra Norge. Fra det vet vi f.eks. at Bjørnstjerne Bjørnson deltok på en middag arrangert av volapykister i København.
== Datuvalister mot kademister ==
Men mot slutten av 1880-tallet, da bevegelsen var sterkest, vokste det fram store motsetninger, særlig mellom den tyske delen rundt Schleyer og en fløy rundt Kerckhoffs.
Striden gjaldt både språklige og organisatoriske spørsmål.
Mange volapykister så på språket som unødvendig kunstig og for ulikt vanlige europeiske språk. Retningen som fulgte Kerckhoffs mente Schleyer gjorde volapyk for vanskelig og for påvirket av tysk. Blant endringene de foreslo var gloser som lignet mer på vanlige latinske låneord.
Kerckhoffs lærebok forenklet Schleyers volapyk uten å forandre de fleste reglene i språket. Kerckhoffs ignorerte regler som han mente var unødvendige, han gikk mot de tyske volapykistenes tendens til å lage svært lange ord satt sammen av mange røtter (som i tysk) og gikk inn for ikke mer enn to røtter i samme ord (mer likt fransk), osv.
Schleyer organiserte volapyk-bevegelsen etter mønster av den katolske kirken, med seg selv i rollen som språkets intellektuelle eier og oppfinner (datuval – stor oppfinner) og autoritære leder (cifal – stor sjef). Han hadde flere ganger endret språket på egen hånd.
Kerckhoffs tilhengere ville at det demokratisk valgte Internasjonale volapyk-akademiet Kadem Valemik Volapüka, som var nedsatt på verdenskongressen i 1887, skulle bestemme språkutviklingen.
I Paris i 1899 ble Kerckhoffs valgt til leder av Akademiet. Akademi-tilhengerne krevde språkreformer, og en åpen kamp mellom Schleyers og Kerckhoffs fløyer (Datuvalister og Kademister) brøyt ut.
== Splittelse og sammenbrudd ==
Striden førte til en stor internasjonal splittelse mellom tilhengere av Schleyer og Kadem Valemik Volapüka, fulgt av allment sammenbrudd i begge retninger. Like lynraskt som volapyk hadde vokst på 1880-tallet forsvant det nå. I 1900 var bare noen få hundre organiserte volapykister igjen.
Noen oppslagsverk framstiller volapyks sammenbrudd som en følge av konkurransen fra det framvoksende språket esperanto, men dette er ikke korrekt. Esperanto fikk sitt første store gjennombrudd ved verdensutstillingen i Paris i 1900. På denne tiden hadde volapyk forlengst mistet all betydning.
Ei lita gruppe trofaste Datuvalister, blant dem en Cifal utnevnt av Schleyer selv, fortsatte bevegelsen etter at grunnleggeren døde.
== Volapyk etter 1920 ==
På 1920-tallet gjennomførte de en språkrevisjon ledet av nederlenderen Arie de Jong. Hans reformerte volapyk skiller seg i ordforråd og noen grammatikalske regler fra Schleyers.
De Jong tok i bruk bokstaven r i mange ord, og erstattet en del av Schleyers mest ugjenkjennelige korte gloser med lengre ord som er forståelige for brukere av europeiske språk.
Volapyk-bevegelsen som bruker de Jongs normal eksisterer den dag i dag, ledet av en Cifal som er den 6. i direkte rekke etter Schleyer, engelskmannen Brian Bishop. Det finnes anslagsvis noen titalls brukere av de Jongs volapyk i verden. Andre har lært tidligere former for volapyk ut fra gamle lærebøker.
På Internett har volapykister lagt ut gamle og nye lærebøker og ordbøker på flere språk, de har en diskusjonsliste, og de har begynt arbeidet med en Wikipedia, som allerede er omfattende for et språk med så få brukere, med over 100 000 artikler.
== Historisk vurdering av volapyk ==
Historisk sett er volapyk det kunstige språk som har hatt nest størst suksess. Bare esperanto har blitt lært av flere og skapt en større organisasjon.
Volapyk beviste for første gang at det faktisk var mulig for mennesker raskt å lære seg å bruke et enkelt, kunstig språk til å snakke og korrespondere like godt som på et naturlig fremmedspråk.
Volapyk var det første historiske eksemplet på et stort internasjonalt språksamfunn med organisasjon, litteratur og presse bygd på et kunstig språk.
Disse erfaringene kom til å påvirke utviklingen av volapyks mer suksessfulle etterfølger, esperanto.
== Språkeksempel ==
Bønnen Fader vår på Volapük fra andre halvdel av 1880-tallet:
O Fat obas, kel binol in süls,
paisaludomöz nem ola!
Kömomöd monargän ola!
Jenomöz vil olik,
äs in sül, i su tal.
Bodi obsik vädeliki givolös obes adelo.
E pardolös obes debis obsik,
äs id obs aipardobs debeles obas.
E no obis nindukolös in tentadi,
sod aidalivolös obis de bad.
Jenosöd!
== Referanser ==
== Se også ==
Johann Martin Schleyer
Kadem Valemik Volapüka
Auguste Kerckhoffs
Waldemar Rosenberger
Idiom Neutral
Planspråk: definisjoner
Verdensspråk
== Eksterne lenker ==
Flenef bevünetik Volapüka / International Friendship of The World Language | Volapük er et ikke-kommersielt litteratur- og kulturforum grunnlagt sommeren 1990. Det er en upolitisk og idealistisk stiftelse som har som hovedformål å hjelpe frem kunstnere og kunst- og kulturprosjekter innen alle uttrykksformer. | 2,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B6nk%C3%B6pings_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Jönköpings län | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Jönköpings län', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Småland'] | Jönköpings län er et län i det sørlige Sverige. Det grenser til Hallands län, Västra Götalands län, Östergötlands län, Kalmar län og Kronobergs län.
| Jönköpings län er et län i det sørlige Sverige. Det grenser til Hallands län, Västra Götalands län, Östergötlands län, Kalmar län og Kronobergs län.
== Landskap ==
Jönköpings län representerer den nordvestlige delen av landskapet Småland, med unntak av noen kommuner (Habo, Mullsjö) som tilhører Västergötland.
== Administrasjon ==
Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til lenets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten.
== Byer i Jönköpings län ==
Eksjö
Gränna
Huskvarna
Jönköping
Nässjö
Sävsjö
Tranås
Vetlanda
Värnamo
== Referanser ==
== Kilder ==
Statistiska centralbyrån 31. mars 2009
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jönköping County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jönköpings län er et län i det sørlige Sverige. Det grenser til Hallands län, Västra Götalands län, Östergötlands län, Kalmar län og Kronobergs län. | 2,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_G._Bernander | 2023-02-04 | John G. Bernander | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Høyre-politikere i Vest-Agder', 'Kategori:Høyres ledelse', 'Kategori:Kringkastingssjefer', 'Kategori:Lokalpolitikere i Kristiansand', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn født i USA', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Norske frimurere', 'Kategori:Norske næringslivsledere', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet NHO', 'Kategori:Politiske rådgivere fra Høyre', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statssekretærer fra Høyre', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Vest-Agder', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre', 'Kategori:Tillitsvalgte i Unge Høyre'] | John Gordon Bernander (født 22. september 1957 i New York i USA) en norsk næringslivsleder, forretningsadvokat og tidligere politiker for Høyre. Han var kringkastningssjef i NRK 2001–2007 og administrerende direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) 2009–2012, og har arbeidet innen finans, industri og skipsfart.
| John Gordon Bernander (født 22. september 1957 i New York i USA) en norsk næringslivsleder, forretningsadvokat og tidligere politiker for Høyre. Han var kringkastningssjef i NRK 2001–2007 og administrerende direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) 2009–2012, og har arbeidet innen finans, industri og skipsfart.
== Liv og virke ==
John G. Bernander ble født i New York og vokste opp i Brooklyn og Kristiansand. Foreldrene var motelleierne Harry Bernander (1927–2011) og Ingrid Synnøve Kjevik (1931–2012). Han er oppkalt etter tegneseriehelten «Lyn Gordon», og hadde amerikansk statsborgerskap frem til tenårene. Familienavnet Bernander er opprinnelig svensk.
Han gikk handelsgymnas i Kristiansand og Sjøkrigsskolen i Bergen før han studerte jus ved Universitetet i Oslo. Han tok juridisk embedseksamen i 1982 med angloamerikansk avtalerett som spesialfelt. Han var advokatfullmektig hos Olav Bryge i Kristiansand 1982–1985, konsernadvokat i Sørlandsbanken 1986–1988 og konsernadvokat i Johan G. Olsen Industrier 1988–1989.
Han meldte seg inn i Unge Høyre mens han gikk handelsgymnas i 1974. Han var formann i Kristiansand Unge Høyre 1974–1975, medlem av Kristiansand bystyre 1980–1989 og medlem av formannskapet 1980–1985. Bernander var personlig sekretær for statsrådene Jan P. Syse og Petter Thomassen i Industridepartementet 1985–1986.
Han var formann i Vest-Agder Høyre 1988–1989, men var kandidat til vervet allerede i 1986. Foran stortingsvalget 1989 utfordret Bernander og Bjørn Stordrange de sittende stortingsrepresentantene Tore Austad og Ole Frithjof Klemsdal i Høyres nominasjon, og vant med stor margin. På Stortinget var Bernander medlem av både Stortingets kommunal- og miljøvernkomité og Stortingets kontrollkomité hele perioden 1989–1993. Fra august til november 1990 var han statssekretær under statsråd Petter Thomassen i Næringsdepartementet, og Kirsten Huser Leschbrandt møtte i hans sted på Stortinget.
Bernander var nestleder i Høyre under Kaci Kullmann Five 1991–1994. Allerede i 1991 ble han nevnt som en mulig partileder av sentrale tillitsvalgte. Av familiære hensyn tok han imidlertid ikke gjenvalg til Stortinget i 1993 eller til partiledelsen i 1994.Etter tiden på Stortinget var han viseadministrerende direktør og så administrerende direktør i sjøforsikringsselskapet Assuranceforeningen Gard i Arendal. Bernander var kringkastingssjef i NRK 2001–2007. I 2006 gav han beskjed til NRKs styre om at han ikke ville søke om en ny åremålsperiode som kringkastingssjef. Han gikk deretter til Mosvold Shipping Group. Fra 2009 til 2012 var han administrerende direktør i NHO. I 2012 gikk han inn som rådgiver, styremedlem og investor i Viking Heat Engines, som utvikler en maskin for småskala elektrisitetsproduksjon. Han er siden januar 2015 styreleder i Talent Norge.
John G. Bernander er frimurer i St. Johanneslogen Orion til de to Floder med graden VII.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John G. Bernander – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John G. Bernander på Internet Movie Database
(no) John G. Bernander hos Stortinget
(no) John G. Bernander hos Norsk senter for forskningsdata | John Gordon Bernander (født 22. september 1957 i New York i USA) en norsk næringslivsleder, forretningsadvokat og tidligere politiker for Høyre. | 2,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roma-traktaten | 2023-02-04 | Roma-traktaten | ['Kategori:1957 i Europa', 'Kategori:1957 i Italia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions traktater', 'Kategori:Traktater av 1957'] | Roma-traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC/EØF), ble inngått 25. mars 1957 mellom Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland, og trådte i kraft 1. januar 1958.
Ved Lisboa-traktaten i 2009 ble den omdøpt til Traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Den utgjør sammen med Traktaten om Den europeiske union, som er den konsoliderte utgave av Maastricht-traktaten fra 1992, de grunnleggende rettsregler for samarbeidet om Den europeiske union.
| Roma-traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC/EØF), ble inngått 25. mars 1957 mellom Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland, og trådte i kraft 1. januar 1958.
Ved Lisboa-traktaten i 2009 ble den omdøpt til Traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Den utgjør sammen med Traktaten om Den europeiske union, som er den konsoliderte utgave av Maastricht-traktaten fra 1992, de grunnleggende rettsregler for samarbeidet om Den europeiske union.
== Beskrivelse ==
Initiativtagere var ledende personer i Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) som ønsket en omfattende integrering av medlemslandenes økonomi (fellesmarkedet). Det gryende europeiske samarbeid var dermed blitt fordypet på en rekke områder, og ved Messinakonferensen 1955 ble den belgiske minister Paul-Henri Spaak utsett til leder av en forberedende komité som skulle utarbeide en rapport om hvordan man kunne etablere et indre europeisk marked.
Forslaget hadde to hovedelementer:
opprettelse av et felles marked
opprettelse av et atomenergifellesskap.Fellesmarkedet ble innarbeidet Traktaten la grunnlaget for Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC), som utviklet seg til dagens europeiske union.
Traktaten slår fast de grunnleggende prinsipper innen EU, blant annet prinsippet om de fire friheter, og gir hjemmel for EUs organer.
=== De fire friheter ===
De fire friheter er en alminnelig betegnelse for EUs mål om fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital i det indre markedet.
Roma-traktaten hadde tre hovedmål:
Landene skulle ha en felles jordbrukspolitikk. De forpliktet seg til å la matvarer passere friere over landegrensene.
Landene måtte gi opp deler av sin egen selvstendighet.
Landene måtte bygge ned tollmurene, slik at varene ble billigere.Roma-traktaten er blitt endret seks ganger, gjennom Brussel-traktaten (1965), Enhetsakten (1986), Maastricht-traktaten (1993), Amsterdamtraktaten (1999), Nice-traktaten (2003) og Lisboa-traktaten (2007).
=== Den «andre» Roma-traktaten ===
I norsk samfunnsdebatt og -litteratur brukes begrepet Roma-traktaten ofte bare om EEC-traktaten. Samme dag ble også den mindre kjente Euratom-traktaten undertegnet.
=== Undertegnere ===
Traktatene ble signert av:
Paul-Henri Spaak og Jean Charles Snoy et d'Oppuers for Belgia.
Konrad Adenauer og Walter Hallstein for Tyskland.
Christian Pineau og Maurice Faure for Frankrike.
Antonio Segni og Gaetano Martino for Italia.
Joseph Bech og Lambert Schaus for Luxembourg.
Joseph Luns og J. Linthorst Homan for Nederland.
== Traktatens ratifisering ==
== Den europeiske unions historie ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Traktaten om oprettelse af det europæiske fællesskab (Roma-traktaten) i original, dansk versjon (1957).
Traktaten om oprettelse af det europæiske fællesskab, (Roma-traktaten) i konsolidert versjon 29.12.2006 (EU-traktaten side 1-36, EF-traktaten/Romatraktaten side 37-180, deretter bilag og protokoller)
Offisiell traktatsamling, Eurlex. | Roma-traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC/EØF), ble inngått 25. mars 1957 mellom Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland, og trådte i kraft 1. | 2,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alabama | 2023-02-04 | Alabama | ['Kategori:Alabama', 'Kategori:Artikler hvor hovedstad er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1819'] | Alabama (IPA: [ˌæləˈbæmə]) er en delstat i det sørøstlige USA. Den grenser til Tennessee i nord, Georgia i øst, Florida og Mexicogulfen i sør og Mississippi i vest. Alabama er med 135 765 km² den 30. største av USAs delstater etter areal, og med 4,8 millioner innbyggere den 23. største delstaten etter befolkning. Med sine 2 100 km har Alabama en av de lengste farbare vannveiene i landet. Hovedstaden i Alabama er Montgomery, mens de største byområdene er Birmingham, Huntsville og Mobile.
Området var bebodd av indianere før franske kolonister etablerte den første permanente, europeiske bosetningen i Mobile i 1702. Mobile fungerte som den første hovedstaden i Fransk Louisiana. Det sørlige Alabama var senere under britisk og spansk herredømme, og ble amerikansk territorium ved anneksjonen av Vest-Florida i 1813. I 1817 ble Alabama-territoriet utskilt fra Mississippi-territoriet. Den 14. desember 1819 ble Alabama opptatt som USAs 22. delstat. Alabama deltok på konføderasjonens side i den amerikanske borgerkrigen og ble gjenopptatt i unionen i 1868. Ku Klux Klan fikk etter hvert stor innflytelse, mens hvite fra landsbygden dominerte politisk frem til 1960-årene. Delstaten ligger i bibelbeltet og regnes som politisk-religiøst konservativ.
Siden den andre verdenskrig har delstatens økonomi gått fra å være jordbruksbasert til å få en mer variert næringsstruktur. På 2000-tallet har de fremste næringsveiene vært administrasjon, finansbransjen, industriproduksjon, høyteknologisk industri, mineralutvinning, varehandel og offentlig tjenesteyting. Siden 1990-årene har delstaten hatt en sterkt voksende bilindustri. Forsvaret genererer også mye aktivitet. Havnen i Mobile er den 12. største i USA etter tonnasje.
Alabama har fått tilnavnene Yellowhammer State, etter delstatsfuglen gulspett, og Cotton State, for sin betydelige produksjon av bomull. Som et kulturelt sentrum i det dype sør blir Alabama også kalt Heart of Dixie.
| Alabama (IPA: [ˌæləˈbæmə]) er en delstat i det sørøstlige USA. Den grenser til Tennessee i nord, Georgia i øst, Florida og Mexicogulfen i sør og Mississippi i vest. Alabama er med 135 765 km² den 30. største av USAs delstater etter areal, og med 4,8 millioner innbyggere den 23. største delstaten etter befolkning. Med sine 2 100 km har Alabama en av de lengste farbare vannveiene i landet. Hovedstaden i Alabama er Montgomery, mens de største byområdene er Birmingham, Huntsville og Mobile.
Området var bebodd av indianere før franske kolonister etablerte den første permanente, europeiske bosetningen i Mobile i 1702. Mobile fungerte som den første hovedstaden i Fransk Louisiana. Det sørlige Alabama var senere under britisk og spansk herredømme, og ble amerikansk territorium ved anneksjonen av Vest-Florida i 1813. I 1817 ble Alabama-territoriet utskilt fra Mississippi-territoriet. Den 14. desember 1819 ble Alabama opptatt som USAs 22. delstat. Alabama deltok på konføderasjonens side i den amerikanske borgerkrigen og ble gjenopptatt i unionen i 1868. Ku Klux Klan fikk etter hvert stor innflytelse, mens hvite fra landsbygden dominerte politisk frem til 1960-årene. Delstaten ligger i bibelbeltet og regnes som politisk-religiøst konservativ.
Siden den andre verdenskrig har delstatens økonomi gått fra å være jordbruksbasert til å få en mer variert næringsstruktur. På 2000-tallet har de fremste næringsveiene vært administrasjon, finansbransjen, industriproduksjon, høyteknologisk industri, mineralutvinning, varehandel og offentlig tjenesteyting. Siden 1990-årene har delstaten hatt en sterkt voksende bilindustri. Forsvaret genererer også mye aktivitet. Havnen i Mobile er den 12. største i USA etter tonnasje.
Alabama har fått tilnavnene Yellowhammer State, etter delstatsfuglen gulspett, og Cotton State, for sin betydelige produksjon av bomull. Som et kulturelt sentrum i det dype sør blir Alabama også kalt Heart of Dixie.
== Naturgeografi ==
Alabama er den 30. største delstaten i USA med et samlet areal på 135 760 km², hvorav 3,2 % er vann. Delstaten har det nest største farbare vannveisystemet i landet. Alabama deles ofte inn i to jevnstore geografiske hovedområder. Rundt tre femtedeler av landområdet i delstaten er en lett kupert slette som i hovedsak heller mot elven Mississippi og Mexicogulfen. Denne fruktbare kystsletten med svartjord og skogvokste sandmoer utgjør det sørlige Alabama. Den nordlige delen av Alabama domineres av fjellkjeden Appalachene, og gjennomskjæres av elven Tennessee, som lager en stor dal med mange bekker, elver, fjell og innsjøer.
Delstatene som grenser til Alabama er Tennessee i nord, Georgia i øst, Florida i sør og Mississippi i vest. Alabama har en forholdsvis kort kystlinje mot Mexicogulfen, lengst sør i delstaten. Høydeforskjellene i delstaten varierer fra havnivå ved Mobile Bay til mer enn 550 moh. i Appalachene i nordøst. Det høyeste punktet er Cheaha Mountain (735,5 moh.). Den lengste elven er Alabama-Coosa (1 200 km), med et nedslagsfelt på 115 000 km². Rundt 67 %, eller 89 000 km², av delstatens landmasse er skogvokst. Alabama huset en gang store furuskoger, som fremdeles utgjør store deler av det samlede skogsarealet i delstaten. Delstatens største fylke etter både landmasse og ferskvann er Baldwin County i sør.
Blant områder i Alabama under administrasjon av National Park Service kan nevnes Horseshoe Bend nasjonale militærpark ved Alexander City, Little River Canyon nasjonale verneområde ved Fort Payne, Russell Cave nasjonalmomument i Bridgeport. Dessuten har delstaten fire vernede skogsområder: Conecuh, Talladega, Tuskegee og William B. Bankhead. Trail of Tears, ruten som cherokeeindianerne ble fordrevet langs i 1830-årene, går også gjennom delstaten.
Et kjent naturfenomen i Alabama er klippen Natural Bridge, USAs lengste naturlige bro øst for Rocky Mountains. Klippen ligger rett før for Haleyville. Wetumpkakrateret, et meteorittkrater på 8 km i diameter, finnes i Elmore County, like nord for Montgomery. En meteoritt på 300 meter i diameter traff området for rundt 80 millioner år siden. Dette kalles Alabamas største naturkatastrofe.
Alabamas største artsmangfold innen dyre- og planteliv finnes i området som strekker seg fra Tennessee Valley og Appalachene i nord, via svartjordsbeltet i de sentralene delene av delstaten, og til kystslettene ved Mexicogulfen. Delstaten er vanligvis rangert som en av de fremste i USA når det gjelder biologisk mangfold. Den har nærmere 4 000 bregne- og blomsterarter. Av hjemmehørende dyrearter finnes 62 pattedyrarter, 93 reptilarter, 73 amfibiearter, 307 arter av ferskvannsfisk samt 420 fuglearter som tilbringer minst noe av året i delstaten. Av hvirvelløse dyr finnes 83 krepsearter og 383 bløtdyrarter, hvorav 113 bløtdyrarter aldri har blitt observert utenfor Alabama.
=== Klima ===
I Köppens klimaklassifisering er delstaten klassifisert som fuktig subtropisk. Den gjennomsnittlige årstemperaturen er 18 °C. Temperaturene pleier å være høyere i den sørlige delen av delstaten, som ligger ved Mexicogulfen, mens det i de nordlige delene, spesielt i Appalachene i nordøst, er noe kaldere. Generelt har Alabama svært varme somre og milde vintre med store nedbørsmengder gjennom året. Delstaten har gjennomsnittlig 1 400 mm nedbør i året, og har en lang vekstsesong på opptil 300 dager i det sørlige Alabama. Somrene i Alabama er blant de varmeste i USA, med høye temperaturer på gjennomsnittlig 32 °C gjennom sommeren i noen deler av delstaten.
Alabama er også utsatt for tropiske sykloner og endog orkaner. Områder i delstaten som ligger langt fra Mexicogulfen er heller ikke forskånet mot stormer, som ofte sørger for store nedbørmengder mens de beveger seg inn i landet og avtar i styrke. I det sørlige Alabama forekommer det ofte tordenvær, og i området rundt Mobile Bay er det gjennomsnittlig 70–80 dager i året med tordenvær. Denne aktiviteten avtar noe lengre nord i delstaten, men selv lengst i nord er det rundt 60 dager med tordenvær i året. De sentrale og nordlige delene er mest utsatt for store lynnedslag. Av USAs delstater har Alabama 7. flest dødsfall som følge av lynnedslag og 9. flest dødsfall som følge av lynnedslag per innbygger.Delstaten er ett av få steder i verden som har en andre tornadosesong i november og desember i tillegg til vårsesongen. Den nordlige delen, særlig Tennessee Valley, er ett av de stedene i USA som er mest utsatt for ødeleggende tornadoer. Området i Alabama og Mississippi som er mest utsatt for tornadoer blir gjerne kalt Dixie Alley. Sammen med Kansas hadde Alabama flest tornadoer av styrken 5 på den utvidede Fujitaskalaen i årene 1950–2006. I april 2011 opplevde Alabama en rekordforekomst av tornadoer, nemlig 62.Vintrene er generelt milde i Alabama, slik de er i det meste av det sørøstlige USA, med de laveste temperaturene i januar på gjennomsnittlig 4 °C i Mobile og 0 °C i Birmingham. Til tross for at snø er et sjeldent fenomen i mye av delstaten, kan områdene nord for Montgomery opplevde snøfall noen få ganger hver vinter. Noen år opplever man også noe større snømengder. Gjennomsnittlig årlig snømengde i Birmingham er 51 mm. Langs Mexicogulfen kan det gå flere år mellom snøfallene.
Alabamas høyeste målte temperatur var 44 °C den 5. september 1925 i landsbyen Centerville i Conecuh County. Den laveste målte temperaturen var −33 °C den 30. januar 1966 i New Market i Madison County.
== Demografi ==
United States Census Bureau estimerte folketallet i Alabama til å være 4 802 740 per 1. juli 2011, en økning på 0,48 % siden folketellingen i 2010.Delstaten har en økning i folketallet som følge av høye fødselsrater og netto innvandring fra andre delstater. I perioden 2000–2008 gav innvandring utenfra USA en netto befolkningsvekst på 31 180 mennesker, mens innvandring fra andre delstater gav en netto vekst på 73 811 mennesker. I 2008 hadde delstaten 108 000 innbyggere født utenfor USA (2,4 % av den samlede befolkningen), hvorav anslagsvis 24 000 (22,2 %) var illegale innvandrere.
Befolkningstyngdepunktet i Alabama ligger i like utenfor Jemison i Chilton County.
=== Etniske grupper ===
Av befolkningen på ca. 4,8 millioner den 1. juli 2011 var 68,5 % hvite (67 % ekskludert latinamerikanere), 26,2 % svarte eller afroamerikanere, 1,1 % asiater og 0,6 % indianere. 2 % hadde et annet etnisk opphav, mens 1,5 % hadde blandet etnisk opphav. Latinamerikanere utgjorde 3,9 % av befolkningen. I 2011 tilhørte 46,6 % av Alabamas befolkning under ett år minoritetsgrupper.Mange i Alabama rapporterer å være av afroamerikansk (26,2 %), engelsk (23,6 %), irsk (7,7 %), tysk (5,7 %) og skotsk-irsk (2 %) avstamning. Av de som oppgir å være av «amerikansk» herkomst i Alabama, er et overveldende flertall av engelsk avstamning. Disse identifiserer seg likevel bare som amerikanske, fordi slekten deres i noen tilfeller har vært i Amerika siden 1600-tallet. Demografer anslår at minst 20–23 % av befolkningen i Alabama er overveiende av engelsk opphav. I folketellingen i 1980 oppgav 41 % av befolkningen å være engelskættede. Det er trolig flere med nordirsk opphav i delstaten enn rapportert, fordi begrepet «skotsk-irsk» vanligvis bare brukes om skotsk herkomst i Alabama.
Alabamas lovgivende forsamling har gitt sin offisielle anerkjennelse av ni indianerstammer i delstaten.I perioden 1990–2010 har myndighetene registrert følgende utvikling i befolkningens etniske sammensetning:
=== Byområder ===
Ifølge den amerikanske folketellingen av 2010 er det 460 byer med lokalt selvstyre i Alabama. Det skilles mellom byer og såkalte storbyområder (metropoler), som kan bestå av flere byer, forsteder og tilgrensende bebyggelse. Delstaten er også inndelt i 67 fylker, med Jefferson County (658 466 innbyggere) og Greene County (9 045) som henholdsvis størst og minst. Fylkene har vært uendret siden utskillelsen av Houston County i 1903.Delstatens elleve storbyområder har i alt 3 362 483 innbyggere, ifølge folketellingen i 2010. Av disse bor 1 128 047 i Birmingham–Hoover, som sammen med Cullman har 1 212 848 innbyggere. På samme tidspunkt var de største enkeltstående byene Birmingham (212 237), Montgomery (205 764), Mobile (195 111), Huntsville (180 105) og Tuscaloosa (90 468).
== Historie ==
=== Før europeisk kolonisering ===
Indianerstammer av ulike kulturer levde i området i tusenvis av år før europeisk kolonisering. Blant de historiske stammene i området før europeisk kontakt var de irokesisktalende cherokeene og de muskogeansktalende stammene alabama, chickasaw, choctaw, creek og coushatta. Handel nordøstover via elven Ohio begynte i løpet av jernalderen, og varte frem til kontakten med europeere. Samtidig med europeisk middelalder slo jordbrukere fra Mississippi-kulturen seg ned i mesteparten av Alabama. Et av deres sentre lå i dagens Moundville i Alabama. Mye av kunnskapen om den sørøstlige indianerkulturen kommer fra arkeologiske undersøkelser av kulturminner herfra. Denne kulturen hadde ingen påviste bånd til mesoamerikask kultur.
Opphavet til navnet på elven og delstaten er alabamastammen, et muskogeansktalende folk som levde der elven Alabamas kilder, elvene Coosa og Tallapoosa, møtes. På språket alabama er Albaamo (og i noen dialekter Albaama) navnet på en person fra delstaten. Navnet Alabama er antatt å komme fra det beslektede språket choctaw, for siden å ha blitt opptatt i alabamaspråket. Stavingen av ordet varierer betydelig mellom forskjellige kilder. Den første dokumenterte bruken er i tre kilder fra Hernando de Sotos ekspedisjon i 1540, der Garcilaso de la Vega, Rodrigo Ranjel og ridderen av Elvas skriver henholdsvis Alibamo, Alibamu og Limamu. Så tidlig som i 1702 var stammen kjent for franskmennene som Alibamon, mens franske kart navngav elven som Rivière des Alibamons. Blant andre skrivemåter kan nevnes Alibamu, Alabamo, Albama, Alebamon, Alibama, Alibamou, Alabamu og Allibamou.Skjønt opphavet til navnet Alabama kan anspores, er kildene uenige om betydningen. En artikkel i Jacksonville Republican i 1842 fremsatte ideen om at navnet kunne bety «her hviler vi». Denne påstanden ble popularisert i 1850-årene gjennom forfatterskapet til Alexander Beaufort Meek. Eksperter på muskogeanske språk har ikke klart å finne noe bevis for en slik oversettelse. Eksperter mener ordet kommer fra choctaw alba, «planter» eller «vekster», og amo, «å kutte», «samle». Betydningen kan ha vært «krattskogryddere» eller «urtesamlere», hvilket kan vise til rydding av land til nydyrking eller innsamling av helbredende urter. Mange stedsnavn i delstaten har indiansk opphav.
=== Europeisk kolonisering ===
De første europeerne som kom til området var spanske oppdagelsesreisende under ledelse av Hernando de Soto i 1540. Spanjolene var på leting etter edelmetaller, og ble angrepet av indianere under ledelse av høvdingen Tuskaloosa, «svart kriger», i det nordlige Alabama. I de kommende århundrene gjorde både Frankrike og Spania krav på området. Den første faste bosetningen ble grunnlagt i 1702 av en fransk ekspedisjon i området ved utløpet til elven Alabama på Daupin Island. Old Mobile ble forlatt til fordel for dagens Mobile i 1711. Den første lasten med slaver fra Afrika kom til Fort Daupin i 1719.
Fra 1702 til 1763 gjorde Frankrike krav på området som en del av Fransk Louisiana. Etter det franske nederlaget i syvårskrigen måtte Frankrike i 1763 gi fra seg de østlige delene av området til de seirende britene, og den vestlige delen til Spania, som en kompensasjon for det spanske tapet av Spansk Florida. Mesteparten av Alabama ble således en del av det britiske Vest-Florida. Indianerne som bodde der ble i stor grad underkuet og transportert vestover til Oklahoma. Etter den amerikanske uavhengighetskrigen ble territoriet delt mellom USA og Spania. Den 13. april 1813 overgav den spanske garnisonen i Mobile seg til amerikanske styrker.Den britiske lojalisten Thomas Bassett var en av delstatens første hvite nybyggerne utenfor Mobile. Han koloniserte Tombigbee-distriktet tidlig i 1770-årene. Distriktet omfattet deler av det sørlige Clarke County, det nordlige Mobile County og mesteparten av Washington County. Størsteparten av det nordlige Alabama var regnet til Yazoo-landet under den britiske koloniseringen. Landet ble gjort krav på av Georgia-provinsen fra 1767. Etter uavhengighetskrigen forble området en del av Georgia, til tross for stor uenighet. Etter en rettsskandale i Georgia i 1804 ble Yazoo-landet tillagt Mississippi-territoriet.
=== Innlemmelse i unionen ===
Den 3. mars 1817 ble Alabama-territoriet utskilt som en egen enhet fra Mississippi-territoriet. St. Stephens, som senere har blitt forlatt, fungerte som hovedstad i de to neste årene. Spania opprettholdt sitt krav på det tidligere Vest-Florida frem til signeringen av Adams–Onís-avtalen i 1819, da Alabama ble opptatt som USAs 22. delstat. Kongressen inviterte til en grunnlovsgivende forsamling i Huntsville, hvor delegater møttes om sensommeren i 1819. Huntsville tjente som midlertidig hovedstad i et års tid.
Cahaba i Dallas County, som senere har blitt forlatt, var den første permanente delstatshovedstaden fra 1820 til 1825. Delstaten ble snart åsted for den såkalte Alabama-feberen, en stor innvandring av nybyggere og eiendomsspekulanter som ønsket å sikre seg en del av den fruktbare jorden, som var velegnet til bomullsproduksjon. Innførselen av afrikanske slaver økte tilsvarende. Økonomien i svartjordbeltet var konsentrert rundt store bomullsplantasjer. Eierne bygde i all hovedsak sin rikdom ved hjelp av slavearbeidere. Delstaten tiltrakk seg også mange fattige, hvite bønder som praktiserte et selvbergingsjordbruk.
Folketallet i Alabama ble estimert til færre enn 10 000 i 1810, men hadde økt til mer enn 300 000 i 1830. De fleste indianerne ble fordrevet helt fra delstaten innen få år etter Indian Removal Act av 1830. Fra 1826 til 1846 tjente Tuscaloosa som hovedstad i Alabama. Den 30. januar 1846 annonserte Alabamas lovgivende forsamling at hovedstaden ble flyttet til Montgomery. Arkitekten Stephen Decatur Button fra Philadelphia ledet byggingen av et nytt administrasjonsbygg i byen. Den første bygningen brant ned i 1849, men ble gjenoppbygd på samme sted i 1851. Nybygget er fremdeles i bruk, og ble tegnet av Barachias Holt fra Maine.
=== Borgerkrigen og gjenoppbyggingen ===
I 1860 hadde folketallet steget til 964 201, hvorav 435 080 var svarte slaver og 2 690 var frie svarte. I januar 1861 gikk Alabama sammen med Florida, Georgia, Louisiana og Mississippi ut av unionen. Etter å ha vært en selvstendig republikk i noen få dager, stiftet man Amerikas konfødererte stater sammen med Sør-Carolina. Montgomerty i Alabama var i en kort periode den første hovedstaden i konføderasjonen. Under den amerikanske borgerkrigen mellom 1861 og 1865 led Alabama store tap. Selv om relativt få slag ble utkjempet på delstatens grunn, bidro Alabama med 120 000 soldater. Soldatene ble kalt yellowhammer, «gulspett», etter delstatsfuglen og kavaleristenes gule uniformspryd.
Slaveriet ble endelig avskaffet med det 13. grunnlovstillegg i 1865. I årene 1867–1868 ble delstaten satt under militærstyre. I de påfølgende årene med gjenoppbygging ble kløften mellom hvite og svarte enda dypere, og rasistiske organisasjoner som Ku Klux Klan, White League og Red Shirts vokste seg sterkere. Flere svarte fikk politisk makt, fordi flesteparten av delstatens hvite mistet stemmeretten midlertidig mellom 1867 og 1874. Alabama valgte tre svarte, republikanske kongressmenn. Delstaten fikk en ny grunnlov i 1868 som skapte et offentlig skolesystem og sikret kvinner flere sosiale rettigheter. Økonomien forble jordbruksbasert og avhengig av bomullsproduksjon, men myndighetene investerte tungt i veier og jernbaner.
I 1874 var gjenoppbyggingen over, idet hvite demokrater gjenvant den politiske kontrollen i Alabama. De vedtok en ny grunnlov i 1875 og en serie Jim Crow-lover som sørget for institusjonalisert segregering, for eksempel i skolene og på offentlig transport. De fleste svarte og mange fattige hvite ble fratatt stemmeretten gjennom en rekke nye krav til inntekt, leseferdigheter, botid og vandel. Mellom 1900 og 1903 sank antallet svarte stemmeberettigede i Alabama fra over 181 000 til 2 980, selv om minst 74 000 svarte velgere var lesekyndige. Dette bidro sterkt til å skape det demokratiske hegemoniet i Alabama.
== Næringsliv ==
I 2012 hadde Alabama en middels stor økonomi med et BNP på 157,2 milliarder dollar, en svak vekst og en arbeidsledighet under landsgjennomsnittet. BNP per innbygger i 2012 var 32 615 dollar, mindre enn i USA som helhet.Landbruket er ikke veldig stort etter amerikansk målestokk, men Alabama har en betydelig produksjon av kyllinger. Bomull er viktigste dyrkingsprodukt i jordbruket.
Mobile er med 57,7 millioner tonns godsmengde den 11. største i USA, det meste er innførsel av råolje og andre importvarer. Treforedling og elektroindustri er de viktigste produksjonsnæringene. Energiproduksjonen er betydelig og skjer mest ved varmekraft (kull 78 mrd kWh og olje 88 mrd kWh) fulgt av atomkraft med 32 mrd kWh i 2006.
Marshall Space Flight Centre ligger i Alabama.
== Kultur ==
=== Religion ===
I 2008 oppgav 80 % av de spurte i Alabama kristendommen som sin religion, mens 6 % spesifiserte at de var katolikker, og 11 % regnet seg som ikke-religiøse. Mindre religiøse grupper representert i delstaten inkluderer jøder, muslimer, hinduer, buddhister, sikher og bahaier.
Alabama ligger midt i det amerikanske bibelbeltet, en region der misjon og kristen forkynnelse står sterkt. Delstaten har blitt betegnet som en de mest religiøse i USA, blant annet fordi 58 % av befolkningen oppsøker kirken regelmessig. Den uttalte tilliten til kirken er også meget høy. Et flertall av befolkningen i delstaten identifiserer seg som protestanter. De største kristne retningene i Alabama er evangelikalisme, ordinær protestantisme og katolisisme. Sørstatsbaptistene har flest tilhengere i Alabama med 1 380 121 medlemmer per år 2000, etterfulgt av metodistene med 327 734 og katolikkene med 150 647.Jødedommen har vært representert i delstaten siden midten av 1700-tallet, og den eldste menigheten, Sha'arai Shomayim i Mobile, ble formelt anerkjent av delstatens lovgivende forsamling i 1844. Det finnes to ortodokse, fire konservative, ti reformerte og én humanistisk synagoge i Alabama.
Islam har en tiltagende oppslutning i Alabama, med 31 moskeer per 2011 og mange svarte konvertitter. Det er flere hinduistiske templer og kultursentre i delstaten. Buddhistene har seks dharmasentre for theravadabuddhister. Fire av de buddhistiske templene ligger i nærheten av tyngdepunktet Mobile County, som mottok mange flyktninger fra Kambodsja, Laos og Sør-Vietnam fra 1970-årene og utover.
== Kjente personer fra Alabama ==
Harper Lee, forfatter
Hank Aaron, baseballspiller
Nat King Cole, sanger og jazzpianist
Emmylou Harris, countrymusiker
Helen Keller, døvblind forfatter
William R. King, senator og visepresident
Joe Louis, tungvektsbokser
Jesse Owens, friidrettsutøver
Rosa Parks, borgerrettsforkjemper
Condoleezza Rice, utenriksminister
Lionel Richie, R&B-musiker
Jimmy Wales, Wikipedia-grunnlegger
George Wallace, guvernør og presidentkandidat
Booker T. Washington, afroamerikansk leder
Hank Williams, countrymusiker
Charles Barkley, basketballspiller
Channing Tatum, skuespiller
== Referanser ==
== Litteratur ==
Flynt, Wayne (2004). Alabama in the Twentieth Century (engelsk) (2 utg.). University of Alabama Press. ISBN 0-8173-1430-X.
Owen, Thomas McAdory (1921). History of Alabama and Dictionary of Alabama Biography (engelsk). Chicago: S. J. Clarke Publishing Company. [4 bind]
Peirce, Neal R. (1974). The Deep South States of America: People, Politics, and Power in the Seven Deep South States (engelsk). W. W. Norton & Co. ISBN 0-393-05496-9.
Rogers, William W. m.fl. (1994). Alabama: the History of a Deep South State (engelsk). University of Alabama Press. ISBN 0-8173-0712-5.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Alabama – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Alabama Department of Archives and History
Encyclopedia of Alabama | Alabama () er en delstat i det sørøstlige USA. Den grenser til Tennessee i nord, Georgia i øst, Florida og Mexicogulfen i sør og Mississippi i vest. | 2,905 |
null | 2023-02-04 | Kalmar län | null | null | null | Kalmar län er et län i det sørlige Sverige. Det grenser til Kronobergs län, Jönköpings län, Blekinge län og Östergötlands län. | 2,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Med_Israel_for_fred | 2023-02-04 | Med Israel for fred | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere sekundærreferanser', 'Kategori:Israel og Norge', 'Kategori:Norske politiske organisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1978', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Med Israel for fred (MIFF) er en norsk interesseorganisasjon som arbeider for å skape større sympati for Israel, jøder og sionismen.
Organisasjonen presenterer seg selv slik: MIFF samler hele bredden av norske Israel-venner – kristne, jøder og sekulære. Vårt hovedmål er å skape større sympati for Israel og det jødiske folk gjennom saklig og allsidig informasjonarbeid.
MIFF ble startet som en arbeidsgruppe blant norske studenter i Oslo i 1975. Organisasjonen ble formelt stiftet tre år senere, i 1978. Organisasjonen har vokst fra 6 720 medlemmer i 2007 til 10 633 medlemmer i 2017.Styreleder i MIFF er Bengt-Ove Nordgård. Organisasjonen har fire ansatte. Daglig leder og ansvarlig redaktør er Conrad Myrland.
Organisasjonen har tilkjennegitt kritikk mot navngitte journalister for deres dekning av Midtøsten-konflikten.
| Med Israel for fred (MIFF) er en norsk interesseorganisasjon som arbeider for å skape større sympati for Israel, jøder og sionismen.
Organisasjonen presenterer seg selv slik: MIFF samler hele bredden av norske Israel-venner – kristne, jøder og sekulære. Vårt hovedmål er å skape større sympati for Israel og det jødiske folk gjennom saklig og allsidig informasjonarbeid.
MIFF ble startet som en arbeidsgruppe blant norske studenter i Oslo i 1975. Organisasjonen ble formelt stiftet tre år senere, i 1978. Organisasjonen har vokst fra 6 720 medlemmer i 2007 til 10 633 medlemmer i 2017.Styreleder i MIFF er Bengt-Ove Nordgård. Organisasjonen har fire ansatte. Daglig leder og ansvarlig redaktør er Conrad Myrland.
Organisasjonen har tilkjennegitt kritikk mot navngitte journalister for deres dekning av Midtøsten-konflikten.
== Aktiviteter ==
MIFF driver nettstedet miff.no, som hadde 757 000 besøk i 2016. Miff.no blir oppdatert med nyheter fra Israel og Midtøsten. På nettsiden blir det også publisert faktasjekker på norske medier. og politiske kommentarer om forholdet mellom Israel og Norge I juni 2017 passerte MIFFs Facebook-side 30 000 «likes».
MIFF utgir medlemsavisen Midtøsten i fokus, som er en 24 siders tabloidavis, seks ganger i året. Utgavene tilbake til 1975 er tilgjengelige som PDF-filer.MIFF har 27 lokalforeninger spredd over hele landet. Lokalforeningene arrangerer åpne informasjonsmøter om Israel-relaterte tema.
I 2016 og 2017 har MIFF arrangert ungdomsturer til Israel.I mai 2015 var MIFF med å stifte European Alliance for Israel, hvor Conrad Myrland er styremedlem.
MIFF er en av organisasjonene som står bak aksjonskomiteen Hjelp Jødene Hjem.
I 2018 hadde MIFF en annonsekampanje imot Operasjon Dagsverk som dette året støttet palestinsk ungdom gjennom KFUK-KFUM Global.MIFF har også medlemmer i Danmark og på Island.
== Kritikk ==
I 2013 reagerte Kunnskapsdepartementet på at organisasjonen publiserte et falskt brev som de hevdet kunnskapsministeren hadde sendt ut til alle ansatte. Organisasjonen beklaget i ettertid at Kunnskapsdepartementets logo var misbrukt og påpekte at brevet var satire.I 2014 fremsatte TV2-reporter Fredrik Græsvik beskyldninger om at MIFF spredde løgner og personhets om journalister, og mente videre at organisasjonen ikke burde slippe til i det offentlige rom. MIFF svarte med å etterlyse konkrete eksempler på dette.
== Styreledere i MIFF ==
1978 — Jan Benjamin Rødner
1984 — Knut M. Hansson
1988 — Søren Kjendlie
1989 — Bjarne Schirmer
1991 — Kåre Kristiansen
1993 — Jan Benjamin Rødner
1996 — Eli Finsveen
1998 — Johann Bjerke
2001 — Gabriel Edland
2008 — Morten Rasmussen
2017 — Bengt-Ove Nordgård
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) With Israel for Peace – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Med Israel for fred (MIFF) er en norsk interesseorganisasjon som arbeider for å skape større sympati for Israel, jøder og sionismen. | 2,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abelprisen | 2023-02-04 | Abelprisen | ['Kategori:2001 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Matematikkpriser', 'Kategori:Niels Henrik Abel', 'Kategori:Norske priser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2001', 'Kategori:Vitenskap i 2001'] | Abelprisen blir utdelt årlig til internasjonale forskere som har utmerket seg innen fagfeltet matematikk. Prisen deles ut av Det Norske Videnskaps-Akademi. Selve overrekkelsen skjer av en representant for kongehuset i prisutdelingsseremonien i Universitetets Aula i Oslo. Prisen er på 7,5 millioner kroner. Prisvinneren(e) blir kåret av Abelkomitéen, som består av internasjonalt anerkjente matematikere.
Abelprisen er oppkalt, og skal hedre minnet, etter den norske matematikeren Niels Henrik Abel. I statuttene til Abelprisen står det at prisen «skal bidra til å heve matematikkfagets status i samfunnet og stimulere barn og unge til å bli interessert i matematikk».
Foruten Abelprisen er Fieldsmedaljen den mest prestisjefulle prisen i matematikk. Andre viktige matematikkpriser er Wolfprisen og Schockprisen.
| Abelprisen blir utdelt årlig til internasjonale forskere som har utmerket seg innen fagfeltet matematikk. Prisen deles ut av Det Norske Videnskaps-Akademi. Selve overrekkelsen skjer av en representant for kongehuset i prisutdelingsseremonien i Universitetets Aula i Oslo. Prisen er på 7,5 millioner kroner. Prisvinneren(e) blir kåret av Abelkomitéen, som består av internasjonalt anerkjente matematikere.
Abelprisen er oppkalt, og skal hedre minnet, etter den norske matematikeren Niels Henrik Abel. I statuttene til Abelprisen står det at prisen «skal bidra til å heve matematikkfagets status i samfunnet og stimulere barn og unge til å bli interessert i matematikk».
Foruten Abelprisen er Fieldsmedaljen den mest prestisjefulle prisen i matematikk. Andre viktige matematikkpriser er Wolfprisen og Schockprisen.
== Abelprisens opprettelse ==
Opprettelsen av en matematikk pris i Abels navn ble for første gang foreslått av Sophus Lie, da det ble kjent at den nyopprettete Nobelprisen ikke skulle bli utdelt til matematikere. Inspirert av dette ville Kong Oscar II i 1902 opprette en Abelmedalje, og statutter og reglement for den nye prisen ble utarbeidet av Waldemar Christopher Brøgger og Ludwig Sylow ved Universitetet i Christiania. Unionsoppløsningen satte en stopper for det første forsøket til å opprette en Abelpris.
Tanken om å opprette en Abelpris ble gjenopptatt før tohundreårsjubileet (som var i 2002) for Abels fødsel. Opprettelsen av Abelfondet på 200 millioner kroner ble besluttet med bred politisk enighet, og ble kunngjort av Norges statsminister Jens Stoltenberg 23. august 2001 under et foredrag ved Universitetet i Oslo, Blindern. Abelfondet er nå nedlagt, men prisen finansieres direkte over statsbudsjettet.
== Prisvinnere ==
2003: Jean-Pierre Serre (Collège de France)«for å spille en viktig rolle i å gi mange deler av matematikken en moderne form, blant annet topologi, algebraisk geometri og tallteori».
2004: Sir Michael Francis Atiyah (University of Edinburgh) og Isadore M. Singer (MIT)«for å ha oppdaget og bevist indeksteoremet, som knytter topologi, geometri og analyse til hverandre, og den fremtredende rolle de har hatt når det gjelder å bygge nye broer mellom matematikk og teoretisk fysikk».
2005: Peter D. Lax (Courant Institute of Mathematical Sciences, New York University)«for hans banebrytende bidrag til teorien for partielle differensialligninger, til anvendelsen av slike ligninger og til å beregne løsningene for slike ligninger».
2006: Lennart Carleson (Kungliga Tekniska Högskolan, Stockholm)«for hans dyptgående og nyskapende bidrag til harmonisk analyse og teorien om kontinuerlige dynamiske systemer».
2007: Srinivasa S. R. Varadhan (Courant Institute of Mathematical Sciences, New York) «for sitt grunnleggende bidrag til sannsynlighetsteori og særlig for å ha skapt en enhetlig teori for store avvik».
2008: John Griggs Thompson (University of Florida) og Jacques Tits (Collège de France) «for deres fremragende prestasjoner innenfor algebra, og særlig for utformingen av moderne gruppeteori».
2009: Mikhail Leonidovitsj Gromov (Institut des Hautes Études Scientifiques, Bures-sur-Yvette) «for hans revolusjonerende bidrag til geometrien».
2010: John Torrence Tate (University of Texas at Austin) «for hans store og varige innflytelse på tallteorien».
2011: John Milnor (State University of New York at Stony Brook) «for banebrytende oppdagelser innenfor topologi, geometri og algebra».
2012: Endre Szemerédi (Alfréd Rényi Institute of Mathematics) «for hans fundamentale bidrag til diskret matematikk og teoretisk informatikk, og som anerkjennelse for disse bidragenes gjennomgripende og varige innflytelse på additiv tallteori og ergodeteori».
2013: Pierre Deligne (Institute for Advanced Study) «for meget betydningsfulle bidrag til algebraisk geometri, og for disse bidragenes gjennomgripende innflytelse på tallteori, representasjonsteori og relaterte felt».
2014: Jakov G. Sinaj
2015: John Forbes Nash jr. og Louis Nirenberg «for slående og fruktbare bidrag til teorien for ikke-lineære partielle differensialligninger og deres anvendelser i geometrisk analyse».
2016: Andrew Wiles «for sitt oppsiktsvekkende bevis på Fermats siste teorem ved hjelp av modularitetsformodningen for semistabile elliptiske kurver, noe som innledet en helt ny æra innen tallteori».
2017: Yves Meyer «for hans nøkkelrolle i utviklingen av den matematiske teorien om wavelets».
2018: Robert Langlands «for hans visjonære program som forbinder representasjonsteori og tallteori».
2019: Karen Uhlenbeck «for hennes nybrottsarbeid innen geometriske partielle differensialligninger, gaugeteori og integrerbare systemer, og for den fundamentale innflytelsen av hennes arbeid innen analyse, geometri og matematisk fysikk».
2020: Hillel Furstenberg og Gregory Margulis «for banebrytende anvendelser av metoder fra sannsynlighetsteori og dynamikk på gruppeteori, tallteori og kombinatorikk».
2021: László Lovász og Avi Wigderson «for deres grunnleggende bidrag til teoretisk datavitenskap og diskret matematikk, og deres ledende rolle i å gjøre dem til sentrale felt i moderne matematikk.»
2022: Dennis Parnell Sullivan «for hans banebrytende bidrag til topologien i bredeste forstand, og særlig dens algebraiske, geometriske og dynamiske aspekter»
== Abelkomitéen ==
Abelkomitéen er opprettet av Det Norske Videnskaps-Akademi, og består av fem anerkjente matematikere, både norske og internasjonale, som utpeker prisvinner for den årlige Abelprisen.
=== Ledere av Abelkomiteen ===
== Abelstyret ==
Abelstyret godkjenner budsjett og kontrollerer komiteens arbeid. Styret utpekes av Videnskaps-Akademiets medlemmer. Fra 2022 til 20026 består Abelstyret av Ingrid K. Glad (leder), Aslak Bakke Buan, Helge K. Dahle, Kristin Vinje, Cordian Riener og Gunn Elisabeth Birkelund.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Helge Holden og Ragni Piene (red.) The Abel Prize 2003-2007 The First Five Years, Springer 2010
Helge Holden og Ragni Piene (red.) The Abel Prize 2008-2012, Springer 2014
Yngvar Reichelt: «Medaljen som for til himmels», NNF-nytt, nr. 1 2007.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(no) Offisielt nettsted
(en) Abel Prize – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Abelprisens historie
Abelkomitéen | Abelprisen blir utdelt årlig til internasjonale forskere som har utmerket seg innen fagfeltet matematikk. Prisen deles ut av Det Norske Videnskaps-Akademi. | 2,908 |
null | 2023-02-04 | Norrbottens län | null | null | null | Norrbottens län er et län i det nordlige Sverige. Det grenser til Västerbottens län, samt til landskapet Lappland i Finland og til fylkene Nordland og Troms og Finnmark i Norge. | 2,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekofiskfeltet | 2023-02-04 | Ekofiskfeltet | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kulturminner i Nordsjøen', 'Kategori:Nordsjøen', 'Kategori:Norsk oljehistorie', 'Kategori:Norske olje- og gassfelter', 'Kategori:Oljesøl', 'Kategori:Sider med kart'] | Ekofiskfeltet er et olje- og gassfelt i den sørlige delen av norsk sektor i Nordsjøen.
Feltet ble funnet av Phillips Petroleum Company høsten 1969 og var det første som kom i produksjon på norsk sokkel. I 1969 var det også det største kjente oljefeltet funnet til havs.Feltet er et knutepunkt for petroleumsaktiviteten i sørlige Nordsjøen, ved at omkringliggende felter benytter seg av infrastrukturen som knytter Ekofisk til kontinentet og Storbritannia.
Feltene som sammen utgjør det som kalles Ekofiskområdet er Albuskjell, Cod, Edda, Ekofisk, Eldfisk, Tor og Vest Ekofisk.
Gass og olje fra alle feltene i Ekofiskområdet blir sendt til lands via Norpipe: oljen til Teesside i England og gassen til Emden i Tyskland.
Havdybden i området er 70–75 meter.
Reservoaret ligger i en antiklinal orientert nord-sør på et dyp rundt 3 000 meter under havoverflaten. Det er dannet av kritt-sedimenter, avsatt i de geologiske periodene kritt
og tertiær. Et naturlig sprekksystem forårsaket av en underliggende saltdom bidrar til gode produksjonsegenskaper. Råoljen fra Ekofisk har et svært lavt svovelinnhold.
| Ekofiskfeltet er et olje- og gassfelt i den sørlige delen av norsk sektor i Nordsjøen.
Feltet ble funnet av Phillips Petroleum Company høsten 1969 og var det første som kom i produksjon på norsk sokkel. I 1969 var det også det største kjente oljefeltet funnet til havs.Feltet er et knutepunkt for petroleumsaktiviteten i sørlige Nordsjøen, ved at omkringliggende felter benytter seg av infrastrukturen som knytter Ekofisk til kontinentet og Storbritannia.
Feltene som sammen utgjør det som kalles Ekofiskområdet er Albuskjell, Cod, Edda, Ekofisk, Eldfisk, Tor og Vest Ekofisk.
Gass og olje fra alle feltene i Ekofiskområdet blir sendt til lands via Norpipe: oljen til Teesside i England og gassen til Emden i Tyskland.
Havdybden i området er 70–75 meter.
Reservoaret ligger i en antiklinal orientert nord-sør på et dyp rundt 3 000 meter under havoverflaten. Det er dannet av kritt-sedimenter, avsatt i de geologiske periodene kritt
og tertiær. Et naturlig sprekksystem forårsaket av en underliggende saltdom bidrar til gode produksjonsegenskaper. Råoljen fra Ekofisk har et svært lavt svovelinnhold.
== Historie ==
=== Forspillet ===
Funnet av det store gassfeltet Groningen på nederlandsk sokkel i 1959 gjorde at flere av de store selskapene var interessert i å lete i Nordsjøen.
I engelsk sektor av Nordsjøen startet leting etter olje og gass i 1964, noe som førte til funn av gassfeltene West Sole i 1965, Leman tidlig i 1966, Indefatigable i midten av 1966, Hewett
sent i 1966 og Viking i 1968.Genevekonvensjonen av 1958 hadde skissert grunnleggende prinsipper for delingen av kontinentalsokkelen, men ytterligere forhandlinger var nødvendige før landene
rundt Nordsjøen ble enige om rettighetene til hvert land. I 1965 inngikk Norge avtaler med Danmark og England om delelinjer, der en ble enige om å følge midtlinjeprinsippet.
I første halvdel av 1960-tallet utførte flere selskap seismiske undersøkelser i Nordsjøen. Undersøkelsene bekreftet av sedimentære strukturer bredde seg nordover i Nordsjøen og ga
mulighet for forekomster av gass og olje.
Våren 1965 utlyste det norske Industridepartementet 278 blokker for leting i norsk sektor av Nordsjøen.Konsesjon til leting og prøveboring ble gitt til ni industrigrupper i august 1965, i tilsammen 78 blokker. Blant de store aktørene var Esso, Shell, Gulf og Caltex-gruppen (Texaco og Chevron).
Fra norsk side var Norsk Hydro med i Petronord-gruppen, sammen med blant annet franske Elf. Esso var først ute med boring, da plattformen Ocean Traveler startet boring på blokk 8/3 den 19. juli 1966.
=== Leting og funn ===
Den såkalte Phillipsgruppen (Phillips Group Norway) søkte om lisens på blokkene 7/8, 8/1, 16/11, 17/12, 8/8, 8/10 and 8/11 samt 1/5, 2/4, 2/7 og
7/11.
Gruppen var i 1967 sammensatt av de følgende selskapene:
De seks siste selskapene, franske og norske, utgjore Petronord-gruppen.
I enkelte brønner på Cod-feltet hadde Phillips funnet spor av olje og gass, men fram til sommeren 1969 var det ikke funnet drivverdige funn i norsk sektor. Det var da boret tilsammen 32 brønner i norsk del av Nordsjøen.
Selskap som Elf, Shell og Phillips
gjorde forberedelser for å trekke seg ut av oljeletingen. For Phillipsgruppen gjensto imidlertid én brønn på boreprogrammet, som selskapet var forpliktet til å gjennomføre. Kontrakten som Phillipsgruppen hadde med
riggselskapet Odeco var også slik kostnaden var den samme enten riggen Ocean Viking boret eller ikke. Phillips bestemte seg derfor å bore den første brønnen i blokk 2/4, der seismikken viste en struktur
over en saltdom. En stor gasslomme gjorde boringen problematisk, og det måtte foretas flere boringer ut over høsten.
I brønnen som da ble kalt 2/4-1AX (senere omdøpt til 2/4-2) ble det funnet indikasjoner på olje i et 215 meter langt intervall, som startet på et dyp omkring 3050 meter under sjøbunnen.
Lille julaften 1969 fikk Industridepartement melding om at brønntestene viste
et gigantfunn. Nyheten om størrelsen på funnet ble imidlertid ikke offentliggjort før i juni 1970. Aftenposten hadde på førstesiden 2. juni overskriften «Nordsjøfunnet over all forventning. Prøveresultat: Et gigant-felt».
Den daglige produksjonen fra hver brønn på feltet ble anslått til å kunne være mellom 8000 og 10000 fat. Forventet utvinningsgrad ble estimert til å ligge mellom 15 og 22 %.De nærliggende feltene Vest Ekofisk, Eldfisk og Tor ble alle funnet i 1970. Edda sørvest for Ekofisk og Albuskjell i nordvest ble begge funnet i 1972.
=== Navnet Ekofisk ===
De tildelte blokkene ble av Phillips i letefasen gitt navn i alfabetisk rekkefølge, og meningen var å gi feltene fiskenavn. Da det ble gjort funn i blokk C, brukte en navnet Cod, engelsk for torsk.
Å finne en fisk på bokstaven E var imidlertid vanskeligere, da Eel (ål) alt var brukt for en struktur på blokk 2/7. En ansatt ved Phillips-kontoret i London, Earl Walters, foreslo da Ekofisk,
og dette navnet ble sittende.
=== Produksjonsstart ===
Tillatelse til prøveproduksjon ble gitt 2. april 1971. Et offentlig utvalg som skulle forhandle om produksjonsavgift til den norske stat ble nedsatt samme dag. Statsminister Trygve Bratteli åpnet produksjonen offisielt på den flyttbare riggen Gulftide 9. juni, men på grunn av tekniske problemer kom ikke produksjonen i gang før 15. juni. Gulftide var den første mobile riggen i verden som ble brukt til offshore produksjon, og ikke bare til boring og testing.Plan for utbygging og drift (PUD) ble godkjent 1. mars 1972.I den første produksjonsperioden ble volumene sendt til tankskip, via to lastebøyer (SMBs = Single Bouy Moorings) forankret på havbunnen og plassert henholdsvis 2,4 og 2,8 kilometer fra Gulftide. Værforholdene i Nordsjøen ga imidlertid problemer med å få oljen fra rigg til skip, og produksjonen måtte ofte stanses. Løsningen ble å konstruere en bunnfast tank med rom for store volum olje under plattformen.
Ekofisktanken var den første i en rekke av betong-konstruksjoner for Nordsjøen. Tanken var utviklet av norske ingeniører og hadde en revolusjonerende design. Tidligere konstruksjoner på andre felt til havs hadde vært dominert av stål. Byggingen av Ekofisktanken startet i Jåttåvågen i Stavanger i juni 1971, med planlagt ferdigstillelse 1. august 1972. På grunn av usikkerhet knyttet til styrken i konstruksjonen sprakk tidsplanen med nesten ett år; tanken ble installert på feltet i juli 1973. Ni lagerceller er plassert i midten av tanken, og rundt disse er det en vegg med store huller som fungerer som bølgebryter. Tilsammen kan tanken romme 160 000 m³.I januar 1972 var fire brønner i produksjon.
=== Feltutbygging ===
Feltet ble produsert med lastebøyer fram til april 1974. I 1971 var arbeidet begynt med å bygge og installere tre boreplattformer, A, B og C, én produksjonsplattform FTP (Field Terminal Platform) og
et flammetårn.
Et offentlig utvalg (Ekofisk-utvalget) var nedsatt av Industridepartementet alt i 1970 for å utrede alternative muligheter for ilandføring av oljen. Arbeidet ble avsluttet i februar 1972, med
en konklusjon om at markedet ikke var tilstrekkelig stort til å forsvare en ilandføring i Norge.
Dybden på Norskerenna ville også være en stor teknisk utfordring.
Utvalget anbefalte derfor at en fulgte Phillips' ønske om en ilandføring av oljen i Teesside i England, der selskapet hadde et raffineri. Avstanden til Teesside fra Ekofisk er 345 kilometer, og det var knyttet
betydelig økonomisk og teknisk risiko til arbeidet med å legge rørledningen også til Teesside.
Selskapet Norpipe a.s. som fikk ansvaret for å legge rørledningen var eid 50/50 av Phillipsgruppen og Statoil. Arbeidet med leggingen til Teesside startet i mai 1973 og ble fullført i mai 1974.
Legging av gassledningen til Emden i Tyskland startet i april 1974 og avsluttet i august 1977. Avstanden til Emden er 420 kilometer.
De omkringliggende feltene i Ekofiskområdet ble alle knyttet til Norpipe, gjennom rørledninger til et felles prosesseringsanlegg på Ekofisk FTP. I 1981 ble også Valhallfeltet utenfor Ekofiskområdet koblet
til Norpipe, via Ekofisk.
=== Gassinjeksjon ===
For å øke utvinningen ble det i 1974 installert kompressorer for re-injeksjon av gass. Kompressorene kunne generere et injeksjonstrykk på 9 200 psia (ca 634 bar),
noe som på installasjonstidspunktet var verdensrekord. Den første installasjonen var fullført i juni 1974, men en redesign ble nødvendig på grunn av vibrasjoner i installasjonen.
Det tilpassede utstyret kom i drift i februar 1975, men kunne da ikke nå det opprinelige maksimale injeksjonstrykket. Injeksjonsegenskapene (injektiviteten) til brønnene var imidlertid bedre enn
først antatt, så det ekstra høye injeksjonstrykk viste seg unødvendig.
=== Vanninjeksjon ===
Våren 1981 ble det startet et pilotprosjekt med vanninjeksjon, ved hjelp av én injektor og tre produsenter.
Formålet var å se om vanninjeksjon kunne brukes for å opprettholde trykket i reservoaret, for dermed å øke utvinningen.
Det var knyttet betydelig usikkerhet til hvordan kritt-reservoaret ville oppføre seg under injeksjon av sjøvann.
I 1983 godkjente myndighetene en plan for vanninjeksjon.Ekofisk 2/4 K er hovedinstallasjonen for vanninjeksjon og har vært i drift siden 1987.
=== Ulykker ===
22. april 1977 var det en ukontrollert utblåsning fra Ekofisk 2/4 B. Bravo-utblåsningen pågikk i åtte døgn før det lyktes amerikanske brønndrepere å stoppe oljestrømmen. Denne utblåsningen er fortsatt det største oljeutslippet på norsk sokkel.På nabofeltet Edda inntraff det en katastrofe 27. mars 1980, da den halvt nedsenkbare boligplattformen Alexander L. Kielland kantret i uvær. 123 av de 212 om bord omkom.I mai 1990 mistet en mekaniker livet i en arbeidsulykke på Ekofisk 2/4 W.8. juni 2009 kjørte brønnstimuleringsfartøyet «Big Orange XVIII» i høy fart og uten kontroll inn i et område med flere plattformer. Skipet var bare få meter fra å kollidere med plattformer der hundrevis av oljearbeidere lå og sov. 2/4-W (Whisky-plattformen) måtte i etterkant rives pga. av sammenstøtet.
=== Innsynkning av havbunnen ===
I løpet av 1984 begynte en å registrere en innsynkning av havbunnen på feltet, forårsaket av trykkfallet i reservoaret generert av produksjonen. En plastisk deformasjon av
kritt-bergarten i reservoaret hadde ført til at mange porer hadde kollapset.
Sammentrykningen av reservoaret hadde blitt transportert til overflaten av de mellomliggende bergartene. Innsynkningen var merkbar i et område rundt plattformen med en diameter på 6 kilometer, med en endring på 1 - 2,5 meter.
I 1985 begynte et systematisk program for å overvåke innsynkningen og forberedelser for å sikre installasjonene mot effektene.
Basert på observasjoner og teoretiske modeller ble det anslått at en oppjekking av plattformene på 6 meter ville være tilstrekkelig for å kompensere for eksisterende og framtidig
innsynkning.
Oppjekking av samtlige stålplattformer ble utført i 1987, i to operasjoner uten at produksjonen stanset.
Ekofisktanken (2/4 T) fikk i 1989 montert en ekstra beskyttelsesvegg.
Innsynkningen har vært på opptil 0,4 meter per år, men vanninjeksjon i reservoaret har nå redusert innsynkningen til 0,1 meter per år. I 2020 oppgir Oljedirektoratet at samlet innsykning er på over 10 meter midt i feltet
og er ventet å fortsette, om enn i mindre omfang.De nyere plattformene på senteret (2/4 X, 2/4 J, 2/4 M, 2/4 Z og 2/4 L) ligger betydelig høyere over sjøoverflaten enn den gamle delen av komplekset. Operatøren planlegger videre utbygging av komplekset for å erstatte eldre plattformer og
sikre produksjonen ut lisensperioden (2028).
=== Permanent seismisk monitorering ===
I 2010 ble det installert et system for permanent seismisk monitorering på havbunnen på Ekofisk, kalt Ekofisk LoFS
(Life of Field Seismic).
Over 200 kilometer med seismisk kabel med tilsammen 4000 sensorer er lagt ut på havbunnen og dekker et område på over 60 kvadratkilometer over feltet. I løpet av 2010-2013 ble det samlet inn seks «årganger» av seismiske data. En sammenstilling av disse kan
brukes til å kartlegge endringer i trykk- og væskeforhold i reservoaret, i såkalt 4D-seismikk.
== Geologi ==
Ekofisk-reservoaret ligger i Sentralgraben på omkring 3000 meters dyp, i en nord-sør-orientert antiklinal over en
saltdom.Reservoaret er delt i Ekofisk-formasjonen og den underliggende Tor-formasjonen. Mellom disse to produserende formasjonene ligger et 15-30 meter tett lag. Cirka 2/3 av det produserende volumet er i Ekofisk-formasjonen.
I sen jura var Sentralgraben under innsynkning, og det ble avsatt tykke lag sedimenter av marine leire. Disse avsetningene satte igang svelling av underliggende salt, som trengte opp i saltdomer.
Både innsynkning og salt-inntregning fortsatte i den etterfølgende kritt-perioden, da det i de siste tidsavsnittene ble avsatt biogen kalk.
Tor-formasjonen er avsatt i tidsperioden maastrichtium i sen kritt. Reservoartykkelsen er omkring 60 meter.
Ekofisk-formasjonen er avsatt i tidsperioden danian i tertiær. Reservoartykkelsen er omkring 120 meter. Begge formasjoner består av karbonatsedimenter.
Kalksedimentene består i all hovedsak av mikritt, en mikrokrystallinsk kalkslam med en kornstørrelse på mindre enn 4 mikrometer.
Disse sedimentene er dannet av plankton som har levd i det tempererte havet og blitt avsatt på havbunnen. Den dominerende plankton-typen er coccolithophorider.
Trass i den mikroskopiske kornstørrelsen på det avsatte kalkslammet er porøsiteten på Ekofisk god, med en gjennomsnittlig verdi på omkring 32 %. Dette er uvanlig høyt for en så dyptliggende
formasjon og skyldes antagelig en kombinasjon av overtrykk i reservoaret, magnesium-rik reservoarvæske og tidlig inntrengning av petroleum.
Permeabiliteten i bergarten er generelt lav, med verdier i intervallet 0,1 - 10 milliDarcy. Et naturlig sprekksystem bidrar imidlertid til at den effektive permeabiliteten er betydelig større, og
testverdier på opp til 200 milliDarcy er observert.
Oppsprekkingen øker med økende dyp og er størst i Tor-formasjonen. I Ekofisk-formasjonen er sprekkene dannet tektonisk, mens i Tor-formasjonen er de primært dannet i tilknytning til stylolitter. Kartlegging av sprekkfordeling og sprekkgeometri er basert på kjerneprøver fra brønnene, sammen med en analyse av spenningsforhold i reservoaret.
Tektoniske sprekker er plane og har en helning fra nær vertikale til omkring 65°. Lengden kan være titals meter, mens høyden er anslått til å være 3-4 meter. Avstanden mellom hver sprekk er antagelig under én meter i hele feltet. Strøkretningen til disse sprekkene er hovedsakrlig nord-øst/syd-vest.
Kildebergarten til oljen i Ekofisk-feltet er den underliggende Kimmeridge-skiferen fra jura-alder.
== Reservoarteknologi ==
Oljen i Ekofisk er en lett undermettet råolje med API-gravitet 36 og et initiell gass/olje-forhold på ca. 272 Sm³/Sm³. Svovelinnholdet er lavt, 0,1-0,2 %.
I startfasen ble reservoaret produsert bare ved hjelp av trykkavlasting. Initielt trykk og temperatur var ca. 491 bar og ca. 131 °C.
Oljen var undermettet, slik at det ikke var fri gass i reservoaret, og boblepunkttrykket var ca. 382 bar.I tidligfasen var forventet utvinning anslått til å ligge mellom 15 og 22 %. Etter dette har en igangsatt injeksjon av både gass og vann for å øke utvinningen, og endelig utvinningsgrad er i 2020
estimert til over 50 %. Også kompaksjonen av reservoaret har bidratt positivt til produksjonen.
I 2020 er omkring 250 brønner i produksjon på feltet. Nesten 100 brønner brukes til vanninjeksjon og fire brønner til gassinjeksjon.
Boring av brønner pågår fremdeles.
I det tette krittreservoaret foregår mesteparten av væskeflyten i sprekksystemet, som er dannet naturlig i reservoaret. Gass og olje strømmer fra selve bergarten, referert til som matriks, og ut i
sprekksystemet, der den transporteres videre mot brønnene. Kartlegging av sprekksystemet, med sprekktetthet og sprekkorientering, er derfor svært viktig for å forstå og forutsi oppførselen til reservoaret.
Under vanninjeksjon vil også vannet primært følge sprekksystemet, men vil «suges opp» i matriks ved hjelp av spontan kapillar imbibisjon og fortrenge oljen. Dette er samme effekt som når væske suges opp i en
sukkerbit som dyppes i kaffe, og der kaffen erstatter den opprinnelige luften i sukkerbiten. Også tetthetsforskjeller mellom væskene gass, olje og vann er viktige for dynamikken i utvekslingen i reservoaret.
Fuktegenskaper til bergarten og overflatespenning mellom væskene er viktige for å forstå prosessene. Vanninjeksjon ble først satt i gang i den underliggende Tor-formasjonen, der
reservoaregenskapene så ut til å være best egnet for slik injeksjon. I løpet av 1986-1988 gjennomførte en også utprøving av vanninjeksjon i Ekofisk-formasjonen, og gode resultat gjorde at en utvidet
vanninjeksjon til å omfatte begge formasjonene. Resultatene fra feltet har vist seg langt bedre enn en først forutså fra eksperiment og målinger i laboratoriet.Etter mange år med vanninjeksjon er utfordringen nå å identifisere gjennværende lommer av olje i reservoaret, samt å håndtere den økende mengden av produsert vann.
== Plattformene ==
Ekofiskfeltet består av mange plattformer som er knyttet sammen med gangbroer (komplekset), og noen som er frittliggende. Med unntak av Ekofisk 2/4 T (tanken) står de på stålrørunderstell. Tabellen under viser en oversikt over de forskjellige plattformene. Kolonnen «Operatør» refererer til operatørselskapet ved driftsstart.
I tillegg var det to separate fakkeltårn forbundet med komplekset via gangbroer. Det ene (Ekofisk SF) lå sør for Ekofisk 2/4 W, og det andre (Ekofisk 2/4 NF) lå nord for Ekofisk 2/4 R. Etter at plattformen Ekofisk 2/4 J med integrert fakkeltårn ble satt i drift i 1998, ble disse fakkeltårnene etterhvert tatt ut av bruk. Begge er nå fjernet. Sørfakkelen ble fjernet som en del av sikringen av den sørlige delen av komplekset etter kollisjonen mellom med forsyningsfartøyet Big Orange og 2/4 W i 2009.
Det har også vært en rekke flyttbare plattformer som har stått på Ekofiskfeltet i kortere eller lengre tid, de fleste har være oppjekkbar plattformer, men noe har vært halvt nedsenkbare plattformer. De har vært der for leteboring, produksjonsboring, plugging av brønner eller som floteller.
== Industriminne Ekofisk ==
I 2001 tok Riksantikvaren initiativet til å dokumentere Ekofiskområdet som et industrielt kulturminne. Arbeidet har blitt utført som et samarbeidsprosjekt mellom ConocoPhillips, Norsk Oljemuseum, Statsarkivet i Stavanger og Nasjonalbiblioteket. Utstillingen er tilgjengelig ved besøk i Norsk Oljemuseum og på et eget nettsted.
== Litteratur ==
Gunnar Roalvam og Kristin Øye Gjerde (2012). Harald Hamre og Knut Helle, red. Stavanger bys historie: Oljebyen 1965-2010. 4. Stavanger: Wigestrand Forlag. ISBN 978-82-8140-060-3. W. Glennie, red. (1998). Petroleum Geology of the North Sea. 4. Oxford: Blackwell Science. ISBN 0-632-03845-4. Wayne Narr, David S. Schechter, Laird B. Thomson (2006). Naturally fractured reservoir characterization. Richardson, Tx: Society of Petroleum Engineers. ISBN 978-1-55563-112-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
norskpetroleum.no Informasjon om Ekfofisk fra Oljedirektoratet og Olje - og energidepartementet.
Industriminne Ekofisk Besøkt 28. februar 2020. | | bilde = Ekofisk complex.jpg | 2,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bulgaria | 2023-02-04 | Bulgaria | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bulgaria', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker'] | Bulgaria, offisielt Republikken Bulgaria, er en parlamentarisk republikk i det sørøstlige Europa. Det grenser til Romania i nord, Serbia og Nord-Makedonia i vest, Hellas og Tyrkia i sør og Svartehavet i øst. Med et areal på 110 994 km², er Bulgaria Europas 15. største land. Bulgarias beliggenhet ligger i et krysningspunkt for flere sivilisasjoner, og er hjemsted for noen av verdens eldste kulturskatter. Landets historie strekker seg tilbake til dannelsen av Det første bulgarske riket på 600-tallet.
Bulgarias 7,36 millioner innbyggere er i all hovedsak konsentrert i byområder, og da i administrasjonssentrene i landets 28 oblaster. Med sine 1,3 millioner innbyggere er hovedstaden Sofia landets største by, og kommersielle og kulturelle aktiviteter er også mest konsentrert her. De sterkeste sektorene i bulgarsk næringsliv er tungindustri, elkraftteknologi og jordbruk, alle sterkt avhengige av lokale naturressurser.
Landets nåværende politiske struktur er basert på en demokratisk grunnlov av 1991. Bulgaria er medlem av Den europeiske union, NATO og Europarådet, en av statene som grunnla OSSE, og har vært medlem av FNs sikkerhetsråd tre ganger. Det er en unitær stat med høy grad av politisk, administrativ og økonomisk sentralisering, og er et fritt land.
| Bulgaria, offisielt Republikken Bulgaria, er en parlamentarisk republikk i det sørøstlige Europa. Det grenser til Romania i nord, Serbia og Nord-Makedonia i vest, Hellas og Tyrkia i sør og Svartehavet i øst. Med et areal på 110 994 km², er Bulgaria Europas 15. største land. Bulgarias beliggenhet ligger i et krysningspunkt for flere sivilisasjoner, og er hjemsted for noen av verdens eldste kulturskatter. Landets historie strekker seg tilbake til dannelsen av Det første bulgarske riket på 600-tallet.
Bulgarias 7,36 millioner innbyggere er i all hovedsak konsentrert i byområder, og da i administrasjonssentrene i landets 28 oblaster. Med sine 1,3 millioner innbyggere er hovedstaden Sofia landets største by, og kommersielle og kulturelle aktiviteter er også mest konsentrert her. De sterkeste sektorene i bulgarsk næringsliv er tungindustri, elkraftteknologi og jordbruk, alle sterkt avhengige av lokale naturressurser.
Landets nåværende politiske struktur er basert på en demokratisk grunnlov av 1991. Bulgaria er medlem av Den europeiske union, NATO og Europarådet, en av statene som grunnla OSSE, og har vært medlem av FNs sikkerhetsråd tre ganger. Det er en unitær stat med høy grad av politisk, administrativ og økonomisk sentralisering, og er et fritt land.
== Etymologi ==
Ordet Bulgar kommer av middel-latin, Bulgari ("folk fra Bolg" - som er Volgaelven hvor de bodde fram til det sjette århundre).
== Naturgeografi ==
Bulgaria utgjør deler av de gamle områdene Trakia, Moesia og oldtidens Makedonia. Den sørvestlige delen av landet er fjellkledt med to alpine fjellkjeder – Rila og Pirin – og lenger øst de lavere, men mer utstrakte Rodopifjellene. I Rila ligger det høyeste fjellet på Balkan, Musala med en høyde på 2 925 meter. Den lange fjellkjeden Balkanfjellene går fra vest mot øst i sentrale deler av landet, nord for den velkjente Rozovadalen (Rosedalen). Det er åskledte landskap og sletter i sørøst, langs kysten av Svartehavet, og langs den største elven i Bulgaria, Donau, i nord. Andre store elver i landet er blant andre Struma og Maritsa i sør.
Balkan har fått navnet sitt fra Balkan-fjellene (eller Stara Planina) som deler Bulgaria i to fra Serbia i vest til Svartehavet i øst.
Bulgaria har en vitenskapelig base på Livingston Island i øygruppen Sør-Shetlandsøyene i Antarktis.
=== Klima ===
To fjellrekker og to brede daler påvirker mye av klimaet i Bulgaria gjennom hele året, og klimaet er en overgang mellom middelhavsklima i sør og klimaet i sørlige deler av Russland i nord. Balkanfjellene går øst-vest gjennom sentrale deler av landet, og skjermer delvis det sørlige lavlandet mot vinterkulden fra nord. Langs den sørlige grensen finner vi Rodopifjellene, som hindrer varm og fuktig luft fra Hellas i å strømme nordover. Det er likevel varmt i Bulgaria om sommeren. Sofia er et par grader kjøligere enn de lave dalene i øst, og spesielt kysten langs Svartehavet er mildere om vinteren. Høsten fører ofte med seg moderate temperaturer og er den tørreste tiden på året, mens vinteren som regel er kjølig og skyet. Snø er ganske vanlig i store deler av landet.
== Demografi ==
Bulgaria har 7 364 770 innbyggere (2011-telling). Folketallet er imidlertid på vei ned, og minsker med ca. 0,77 % i året. Dette kommer av både lave fødselstall (med 1,5 barn i snitt pr. kvinne) og emigrasjon fra landet.
=== Folkegrupper ===
Det store flertallet av innbyggerne i Bulgaria er etniske bulgarere. Bulgarere i Bulgaria utgjør 83,9 % av befolkningen eller ca. 6,5 millioner mennesker. Bulgarerne har tatt navnet sitt fra protobulgarerne, en nomadisk gruppe som trakk inn i det som i dag er Bulgaria i folkevandringstiden. Protobulgarerne utgjør – sammen med trakerne og slaverne – forfedrene til de moderne bulgarere.Den viktigste minoritetsgruppen i Bulgaria er tyrkere, som utgjør 8,8 % av befolkningen og stort sett konsentrert i de østlige og nordøstlige delene av landet . Bulgaria har også en betydelig andel sigøynere, og denne gruppen utgjør i offisiell statistikk 4,7 %. Andre minoritetsgrupper i Bulgaria er armenere, krimtatarer og tsjerkessere.
=== Språk ===
Bulgarsk er Bulgarias eneste offisielle språk, og var ved folketellingen i 2001 i bruk hos 84,5 % av befolkningen. Bulgarsk er et sørslavisk språk. Innad i Bulgaria kan de bulgarske dialektene grovt sett dels i to hovedgrupper, basert på hvordan uttalen av den gammelslaviske vokalen 'Ѣ' har utviklet seg. Vest i landet uttales denne lyden alltid /ɛ/, mens den i resten av landet noen ganger har blitt til /ʲa/ og andre ganger til /ɛ/.
Bulgarsk skrives med kyrilliske bokstaver, og det bulgarske kyrilliske alfabetet har 30 bokstaver. Bulgaria har en offisiell standard for translitterasjon til latinske bokstaver, som i motsetning til eldre standarder ikke bruker diakritiske tegn. For transkripsjon av bulgarsk kyrillisk til norsk finnes det en standard utarbeidet av Språkrådet i samarbeid med Institutt for østeuropeiske og orientalske studier ved Universitetet i Oslo, som i all hovedsak bruker samme regler som i transkripsjon av russisk kyrillisk til norsk.Det største minoritetsspråket i landet er tyrkisk med 8,8 % av befolkningen, mens romanés snakkes av 4,1 % i landets sigøynerminoritet.
=== Religion ===
Bulgaria gikk offisielt over til kristendommen under tsar Boris I på midten av 800-tallet, selv om flere av folkegruppene i området i lang tid før dette allerede hadde vært kristnet. Det kristne Bulgaria ble deretter et viktig springbrett for kristendommens utbredelse andre steder i Øst-Europa, kanskje spesielt til Kievriket. Bulgaria fikk sin egen autokefale kirke i 927, og Den bulgarske ortodokse kirke har siden spilt en viktig rolle i utformingen og bevaringen av landets kulturelle identitet. Over 80 % av innbyggerne i Bulgaria bekjenner seg (i alle fall på papiret) til dette kirkesamfunnet. Etter at Patriark Maksim hadde ledet kirken i en årrekke, førte hans død til et fire måneders «interregnum» der Biskop Kiril fungerte inntil Neofit av Bulgaria ble valgt til ny patriark den 24. februar 2013.
Omtrent 12,2 % av den bulgarske befolkningen er muslimer, mens 1,2 % tilhører kristne kirkesamfunn utenfor Den bulgarske ortodokse kirke. Islam kom til landet med omanerne fra 1300-tallet og utover, og Bulgarias muslimske befolkning består for det meste av etniske tyrkere samt folkegruppen pomakere. Flesteparten av disse bor sydøst i landet, spesielt i Rodopifjellene.
== Historie ==
Se også : Liste over Bulgarias statsoverhoder fra 1879.
I det sene 7. århundre innvandret en gruppe protobulgarere ledet av Khan Asparuh til det nordlige Balkan, hvor de blandet seg med den lokale slaviske og trakiske befolkningen, og dannet det første bulgarske riket. Bulgaria var en viktig europeisk stat i det 9. og 10. århundre, og var i strid med Det bysantinske riket om kontrollen over balkerne. Den bulgarske staten ble slått av Kiev-russerne i 969, og ble fullstendig knust og undertrykket som følge av et bysantinsk angrep under Basileios II i 1018
Bulgaria ble gjenopprettet i 1185, og fortsatte å være et viktig land i Sydøst-Europa i over to århundrer, mens de kjempet for sin plass i regionen ved siden av Det bysantinske riket, Ungarn og korsfarerstatene i Hellas, frem til det ble okkupert av bysantinerne på slutten av det 14. århundre. Senere kom Bulgaria under tyrkisk kontroll da landet ble en del Det osmanske riket
Som følge av traktaten i Berlin fikk Bulgaria sin uavhengighet igjen i 1878 som et autonomt fyrstedømme, og ble proklamert som fullstendig suverent kongerike i 1908.
Mellom 1912 og 1913 var landet involvert i krigene på Balkan, en rekke konflikter med sine naboer. Under den første Balkankrigen sloss bulgarerne side om side med Hellas og Serbia for å kaste osmanene ut av Balkan. Store områder ble erobret, men på grunn av uenigheter rundt delingen av disse områdene, ble det krig igjen. Denne krigen, den andre Balkankrigen, førte til et nedslående bulgarsk nederlag. Året etter startet den første verdenskrig, og Bulgaria ville ha tilbake områdene de hadde mistet. Derfor allierte de seg med Aksemaktene, og sloss mot Hellas og Serbia. Krigen førte til enda et tap, og Bulgaria ble fratatt sin adgang til Middelhavet. Dette førte til at Bulgaria ble med Aksemaktene på nytt under andre verdenskrig, mot at de fikk en ny og større korridor ut til Middelhavet, samt Makedonia. Bulgaria erklærte krig mot Tyskland 8. september 1944 på samme måte som Romania, i håp om å bli spart for sovjetisk invasjon og okkupasjon. Sovjetunionen erklærte straks krig mot Bulgaria som dermed var krig med Sovjetunionen og Tyskland på samme tid. I slutten av krigen ble Bulgaria invadert og okkupert av det kommunistiske Sovjetunionen og ble utropt til folkerepublikk i 1946. I 1990 ble den kommunistiske makten avskaffet. Bulgaria ble medlem av NATO 29. mars 2004 og EU 1. januar 2007.
== Politikk og administrasjon ==
Bulgaria er en republikk med en president som statsoverhode. Presidenten blir valgt direkte for fem år, og kan gjenvelges én gang. Presidenten har utsettende veto, og er også øverstkommanderende for de væpnede styrker.
Det bulgarske parlamentet heter Narodno sabranie, har ett kammer, og består av 240 representanter. Disse velges for fire år av gangen, og det er en sperregrense på 4 %. Bulgaria har parlamentarisme.
Det konservative sentrum-høyre-partiet GERB dannet en koalisjonsregjering etter valget i 2017, med Bojko Borisov som statsminister. GERB fikk 95 av parlamentets 240 plasser. Koalisjonsregjeringen bestående av GERB og høyrebevegelsen og valgalliansen Forente patrioter (27 plasser), fikk støtte fra partiet Volya (12 plasser). Valgalliansen Koalisjon for Bulgaria (BSP for Bulgaria), ledet av Bulgarska sotsialisticheska partiya, ble den største opposisjonsblokken med 80 plasser i parlamentet.
=== Administrativ inndeling ===
Bulgaria har siden 1999 vært delt inn i 28 oblaster (bulgarsk: области, oblasti), omtrent tilsvarende fylker i Norge. Hver oblast har navn etter administrasjonssentrumet. Bulgarias hovedstad Sofia er både en egen oblast og administrasjonssentrum i den omliggende Sofia oblast.
Hver oblast er igjen delt inn i kommuner (общини, obsjtini), totalt 287.
== Næringsliv ==
=== Turisme ===
Bulgaria begynte utbyggingen for turisme på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet. Tidlig på 1970-tallet var landet verdens fjortende mest besøkte, og var et vanlig reisemål for feriereisende fra hele Østblokken. Kommunismens fall rammet imidlertid den bulgarske turistindustrien hardt, og ved årtusenskiftet var landets relative andel av internasjonal turisme mer enn halvert. I 2001 hadde Bulgaria 2 785 000 besøkende.Siden den gang har antallet turister tatt seg kraftig opp, og i 2009 besøkte 7 872 805 utenlandske turister Bulgaria. Den klart største andelen (5 458 030) kom fra EU-land, med nabolandene Romania og Hellas samt Tyskland og Storbritannia med de største antallene besøkende. Fra Norge var det til samme tid 59 598 besøk til Bulgaria. Perioden juli–oktober er den klart mest populære tiden å reise til Bulgaria.I 2001 var omtrent halvparten av landets hotellrom ved Svartehavet, mens mye av den resterende kapasiteten var i skisteder i fjellene. Populære reisemål ved svartehavskysten omfatter Sozopol, Nesebâr, Golden Sands, Sunny Beach, Sveti Vlas og Albena, mens kjente skisteder er Borovets, Bansko, Pamporovo og Vitosja.
== Samfunn ==
=== Kalender og helligdager ===
Bulgaria har brukt den gregorianske kalender siden mars 1916, og i 1968 gjorde også Den bulgarske ortodokse kirke byttet fra den julianske kalender.Den bulgarske nasjonaldagen er 3. mars, og minnes Bulgarias frigjøring fra osmansk styre i 1878. Jørgensdagen (6. mai i Bulgaria) er «Den bulgarske hærens dag» og offentlig fridag, mens «Alfabetets, kulturens og utdanningens dag» den 24. mai feires til ære for Bulgarias kulturhistorie. 6. september er samlingsdagen, der landet feirer Bulgarias gjenforening med Øst-Rumelia i 1885. 22. september feires uavhengighetsdagen, til minne om landets fulle uavhengighet fra osmanene i 1908.Av religiøse festdager er julaften, første- og andre juledag og første- og andre påskedag offentlige fridager. I tillegg er nyttårsdagen og Arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai fridager.
=== Massemedia ===
Frem til 1989 hadde Bulgaria syv landsdekkende dagsaviser. Siden den gang har antallet publikasjoner økt kraftig, og pr. 2006 hadde antallet landsdekkende dagsaviser økt til 15. Den viktigste blant disse er Dnevnik, som også lenge var landets siste broadsheet). Andre større dagsaviser er 24 Tsjasa og Trud, mens kjente ukeaviser omfatter Kapital, Banker, 168 Tsjasa og Politika.Bulgarias allmennkringkaster heter Bulgarias nasjonale televisjon (BNT) og begynte sendingene i 1959. Noe over halvparten av BNTs budsjett kommer fra offentlige overføringer, mens resten kommer fra reklame- og sponsorinntekter. BNT har tre kanaler, med BNT 1 som den eldste viktigste. Landet har også to private, landsdekkende kommersielle kanaler i Nova Televizija og bTV, med sistnevnte som den mest populære.
=== Urbanitet ===
Bulgaria hadde ved folketellingen i 2001 13 byer med mer enn 100 000 innbyggere. Til samme tid bodde 69 % av befolkningen i urbane strøk. Det er klar trend med økende urbanisering og fraflytting av utkantene, blant annet på grunn av høy arbeidsledighet på landsbygda. Dette kommer blant annet til uttrykk i en klart høyere gjennomsnittsalder i befolkningen i rurale strøk.
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Historisk og kulturell magnfold gjenspeiles i det bulgarske kjøkken. Kjente matretter er kebaptsje og kjufte, basert på grillet og krydret kjøttdeig (som oftest av svin), i førstnevnte variant i pølse-lignende form og i sistnevnte variant nærmere kjøttkaker.
Salater er også viktige komponenter i det bulgarske måltider. Blant landets kjente salater er sjopska, som lages av tomat, agurk, løk, paprika og den feta-lignede osten sirene. En annen populær salat er snezjanka, basert på agurk, yoghurt, hvitløk, dill og valnøtter.Bulgaria har alltid vært et vinland, og siden 1980-tallet har landet også hatt en betydelig eksportindustri til vesten. I 2004 hadde landet omtrent 130 000 hektar med vinmarker, og til samme tid var den kommersielle produksjonen på ca. 200 000 tonn (1,4 millioner hl). Røde druesorter står for ca. 63 % av dyrkingen, og de viktigste typene er cabernet sauvignon, merlot og pamid. Av hvitvinsdruer dominerer dimiat og rkatsiteli.Det bulgarske nasjonalbrennevinet er rakia. Rakia er som oftest basert på druer, men finnes også i varianter laget på plommer eller aprikos. Den drikkes vanligvis som aperitiff, og serveres med is.
=== Idrett ===
Bulgaria deltok med én utøver i OL i 1896, men det var ikke før i 1924 at landet begynte å delta fast. Per 2010 har landet totalt 51 gullmedaljer fra sommerlekene, med ti gullmedaljer fra sommer-OL i Seoul i 1988 som et høydepunkt. De fleste bulgarske medaljene har kommet i bryting og vektløfting, med henholdsvis 16 og 12 gull.
I vinter-OL har Bulgaria deltatt i alle leker siden Garmisch-Partenkirchen i 1936. Medaljefangsten har imidlertid vært beskjeden, og landet har per 2010 kun én gull-, to sølv- og tre bronsemedaljer. Bulgarias eneste olympiske mester vinterstid er Jekaterina Dafovska, som vant 15 km skiskyting i lekene i Nagano i 1998.
Landets mest populære sport er fotball. Det bulgarske landslaget hadde sin største suksess i USA-VM i 1994, da laget med Barcelona-stjernen Hristo Stoitsjkov i spissen nådde en overraskende fjerdeplass. Den bulgarske fotballigaen kalles A PFG, og består av 16 lag. Historisk har CSKA Sofia vært landets mest suksessrike lag med 31 ligamesterskap, mens byrivalen, Levski, har vært det dominerende laget siden årtusenskiftet. Den mest kjente aktive spilleren er Dimitar Berbatov, som også er den bulgarske spilleren med fleste landslagsmål igjennom tidene.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Den historiske byen Nessebar – 1983
Bojanakirken i Sofia – 1979
Madararytteren øst for Sjumen – 1979
Pirin nasjonalpark – 1983
Rila kloster, 117 km sør for Sofia – 1983
Klippekirkene i Ivanovo – 1979
Srebarna naturreservat – 1983
Den trakiske graven i Kazanlak – 1979
Den trakiske graven i Sveshtari – 1985
Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i EuropaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – «Bistritsas bestemor», gammel polyfonsk sang, dans og rituelle tradisjoner i Shoplouk-regionen
2009 – Nestinarstvo, prosesjon og kullvandring i landsbyen Bulgari
2014 – Tradisjonen teppeproduksjon, Chiprovtsi
2015 –Surova folkefest i Pernik-regionen
2021 – Visoko flerstemmig sang fra Dolen og Satovcha, Sørvest-Bulgaria
== Se også ==
Det bulgarske postvesen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(bg) Offisielt nettsted
(en) Bulgaria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) България – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Bulgaria i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Bulgaria | Bulgaria, offisielt Republikken Bulgaria, er en parlamentarisk republikk i det sørøstlige Europa. Det grenser til Romania i nord, Serbia og Nord-Makedonia i vest, Hellas og Tyrkia i sør og Svartehavet i øst. | 2,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A4sterbottens_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Västerbottens län | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Västerbottens län'] | Västerbottens län er et län i det nordlige Sverige. Det grenser til Västernorrlands län, Jämtlands län og Norrbottens län. Det grenser også til det norske fylket Nordland.
Västerbottens län er det nest største lenet i Sverige, og opptar en åttedel av Sveriges areal. Lenet har nærmere 260 000 innbyggere, hvorav nærmere 80% bor i kystkommunene. Administrativt senter er Umeå.
| Västerbottens län er et län i det nordlige Sverige. Det grenser til Västernorrlands län, Jämtlands län og Norrbottens län. Det grenser også til det norske fylket Nordland.
Västerbottens län er det nest største lenet i Sverige, og opptar en åttedel av Sveriges areal. Lenet har nærmere 260 000 innbyggere, hvorav nærmere 80% bor i kystkommunene. Administrativt senter er Umeå.
== Landskap ==
Lenet består av landskapet Västerbotten, den nordøstre delen av landskapet Ångermanland og den søndre delen av landskapet Lappland, samt en liten ubefolket del av nordre Jämtland.
== Administrasjon ==
Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til lenets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten.
== Se også ==
Liste over landshøvdinger i Västerbottens län
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Västerbotten County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Västerbottens län er et län i det nordlige Sverige. Det grenser til Västernorrlands län, Jämtlands län og Norrbottens län. | 2,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A4sternorrlands_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Västernorrlands län | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Västernorrlands län'] | Västernorrlands län er et län i det nordlige Sverige. Det grenser til Gävleborgs län, Jämtlands län og Västerbottens län.
| Västernorrlands län er et län i det nordlige Sverige. Det grenser til Gävleborgs län, Jämtlands län og Västerbottens län.
== Landskap ==
Västernorrlands län ligger i landskapene Ångermanland og Medelpad
== Administrasjon ==
Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til lenets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten.
== Se også ==
Liste over landshøvdinger i Västernorrlands län
== Referanser ==
== Kilder ==
Statistiska centralbyrån 31. mars 2009
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Västernorrland County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Västernorrlands län er et län i det nordlige Sverige. Det grenser til Gävleborgs län, Jämtlands län og Västerbottens län. | 2,913 |
null | 2023-02-04 | Kasjubisk | null | null | null | |region=Pommern | 2,914 |
null | 2023-02-04 | Pommern | null | null | null | Pommern (kasjubisk Pòmòrze, Pòmòrskô, polsk Pomorze) er et historisk område ved utløpet av Oder langs Østersjøen. | 2,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | thumb|[[Det europeiske flagg]] | 2,916 |
null | 2023-02-04 | Den europeiske unions offisielle språk | null | null | null | Den europeiske unions offisielle språk er som hovedregel de språkene som er offisielle i EUs medlemsland. Den første forordning om EUs språk ble vedtatt 15. | 2,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ode_til_gleden | 2023-02-04 | Ode til gleden | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-09', 'Kategori:Den europeiske unions symboler', 'Kategori:Kunst og kultur i 1785', 'Kategori:Nasjonalsanger', 'Kategori:Tyske dikt', 'Kategori:Utgivelser fra 1785'] | Ode til gleden (tysk: An die Freude) er et dikt skrevet i 1785 av den tyske poet og dramatiker Friedrich Schiller. Diktet er særlig kjent for Beethovens tonesetting og bruk i hans 9. symfoni.
Diktet uttrykker Schillers idealistiske syn om menneskehetens forbrødring, og det var en visjon som Beethoven delte.Schiller var en venn av frimureren Christian Gottfried Körner, som mellom 1812 og 1816 ga ut Schillers samlede verker. Körner ba ham skrive en ode som kunne brukes på bygningen til frimurerlogen Zu den drei Schwertern i Dresden og An die Freude ble skrevet sommeren 1785 i Gohlis i nærheten av Leipzig. Oden ble tidlig svært populær, blant annet blant studenter.
Ludwig van Beethoven arbeidet i mange år med sin tonesetting av oden i sin niende symfoni, som omsider ble fullført mot slutten av 1823. Han brukte hele 1. og 2. strofe, samt deler av 2. og 4.
Diktet er blant annet gjendiktet til norsk av André Bjerke, utgitt i hans Fremmede toner (1947), og av Terje Nordby, innspilt på Tramteatrets plate Pelle Parafins Bøljeband (1984). I sin vise Crescendo I Gågata har Lillebjørn Nilsen lånt Beethovens An die Freude-tema forkledd til vals i 3/4 takt.
Melodien finnes også i Norsk Salmebok 2013, med tekst av Eyvind Skeie, skrevet i 2007. Den norske salmeteksten er en bearbeidet versjon av den engelske tekst av Henry van Dyke, 1907.
| Ode til gleden (tysk: An die Freude) er et dikt skrevet i 1785 av den tyske poet og dramatiker Friedrich Schiller. Diktet er særlig kjent for Beethovens tonesetting og bruk i hans 9. symfoni.
Diktet uttrykker Schillers idealistiske syn om menneskehetens forbrødring, og det var en visjon som Beethoven delte.Schiller var en venn av frimureren Christian Gottfried Körner, som mellom 1812 og 1816 ga ut Schillers samlede verker. Körner ba ham skrive en ode som kunne brukes på bygningen til frimurerlogen Zu den drei Schwertern i Dresden og An die Freude ble skrevet sommeren 1785 i Gohlis i nærheten av Leipzig. Oden ble tidlig svært populær, blant annet blant studenter.
Ludwig van Beethoven arbeidet i mange år med sin tonesetting av oden i sin niende symfoni, som omsider ble fullført mot slutten av 1823. Han brukte hele 1. og 2. strofe, samt deler av 2. og 4.
Diktet er blant annet gjendiktet til norsk av André Bjerke, utgitt i hans Fremmede toner (1947), og av Terje Nordby, innspilt på Tramteatrets plate Pelle Parafins Bøljeband (1984). I sin vise Crescendo I Gågata har Lillebjørn Nilsen lånt Beethovens An die Freude-tema forkledd til vals i 3/4 takt.
Melodien finnes også i Norsk Salmebok 2013, med tekst av Eyvind Skeie, skrevet i 2007. Den norske salmeteksten er en bearbeidet versjon av den engelske tekst av Henry van Dyke, 1907.
== Libretto (Beethovens versjon) ==
== Se også ==
Europahymnen
== Referanser == | Ode til gleden (tysk: An die Freude) er et dikt skrevet i 1785 av den tyske poet og dramatiker Friedrich Schiller. Diktet er særlig kjent for Beethovens tonesetting og bruk i hans 9. | 2,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europa_(m%C3%A5ne) | 2023-02-04 | Europa (måne) | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Europa (måne)', 'Kategori:Himmellegemer oppdaget i 1610', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Europa, eller Jupiter II, er en av Jupiters måner. Den er den sjette månen og den andre galileiske månen utover fra Jupiter. Månen fullfører et omløp på 3,55 jorddager og har baneresonans med Io og Ganymedes. Diameteren på 1 569 km gjør Europa til den minste av de fire galileiske månene, og til den sjette største månen i solsystemet. Utenfor Jupiter-systemet er bare Titan og jordens måne større. Europa har planetmasse – det vil si stor nok masse til å oppnå hydrostatisk likevekt, og hadde vært en dvergplanet dersom den gikk i bane direkte rundt solen.Europa består primært av silikatbergarter, sannsynligvis med en kjerne av jern, og har en tynn atmosfære hovedsakelig sammensatt av oksygen. Overflaten, som stort sett består av is, er en av de jevneste i solsystemet, og er tverrstripet av sprekker og riller og med relativt få kratre. Dens tilsynelatende unge glatthet har ført til teorier om et underjordisk hav av vann som huser utenomjordisk liv.
Hypotesen foreslår at varmeenergi fra tidevannsakselerasjon gjør at havene forblir flytende, og driver geologisk aktivitet på samme måte som platetektonikk.Europa ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610
og av Simon Marius rundt samme tid. Det har blitt foretatt stadig bedre observasjoner gjennom århundrer ved bruk av stadig mer avanserte teleskoper og ved forbiflyvninger med romsonder. Pioneer 10 var i 1973 det første romfartøyet som besøkte Europa. Det er blitt etterfulgt av syv andre romsonder. Romsonden Galileos besøk fra 1996 til 2003 har gitt hovedmengden av vår nåværende kunnskap om Europa.
Europas spennende egenskaper har ført til flere ambisiøse forslag om utforskning. Antydningen om utenomjordisk liv har sikret Europa en høy profil blant romforskere og har ført til en jevn lobbyvirksomhet for fremtidige ekspedisjoner.Europa deler navn med hovedbelteasteroiden 52 Europa.
| Europa, eller Jupiter II, er en av Jupiters måner. Den er den sjette månen og den andre galileiske månen utover fra Jupiter. Månen fullfører et omløp på 3,55 jorddager og har baneresonans med Io og Ganymedes. Diameteren på 1 569 km gjør Europa til den minste av de fire galileiske månene, og til den sjette største månen i solsystemet. Utenfor Jupiter-systemet er bare Titan og jordens måne større. Europa har planetmasse – det vil si stor nok masse til å oppnå hydrostatisk likevekt, og hadde vært en dvergplanet dersom den gikk i bane direkte rundt solen.Europa består primært av silikatbergarter, sannsynligvis med en kjerne av jern, og har en tynn atmosfære hovedsakelig sammensatt av oksygen. Overflaten, som stort sett består av is, er en av de jevneste i solsystemet, og er tverrstripet av sprekker og riller og med relativt få kratre. Dens tilsynelatende unge glatthet har ført til teorier om et underjordisk hav av vann som huser utenomjordisk liv.
Hypotesen foreslår at varmeenergi fra tidevannsakselerasjon gjør at havene forblir flytende, og driver geologisk aktivitet på samme måte som platetektonikk.Europa ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610
og av Simon Marius rundt samme tid. Det har blitt foretatt stadig bedre observasjoner gjennom århundrer ved bruk av stadig mer avanserte teleskoper og ved forbiflyvninger med romsonder. Pioneer 10 var i 1973 det første romfartøyet som besøkte Europa. Det er blitt etterfulgt av syv andre romsonder. Romsonden Galileos besøk fra 1996 til 2003 har gitt hovedmengden av vår nåværende kunnskap om Europa.
Europas spennende egenskaper har ført til flere ambisiøse forslag om utforskning. Antydningen om utenomjordisk liv har sikret Europa en høy profil blant romforskere og har ført til en jevn lobbyvirksomhet for fremtidige ekspedisjoner.Europa deler navn med hovedbelteasteroiden 52 Europa.
== Nomenklatur ==
Gallileo Gallilei hevdet retten til å navngi de galileiske månene. Han vurderte benevnelsen «kosmiske stjerner», men landet på de «medicianske stjernene». Den franske astronomen Nicolas-Claude Fabri de Peiresc foreslo personnavn fra Medici-familien, men forslaget ble ikke tatt opp.Simon Marius hevdet også å ha funnet de galileiske månene. Selv om han ikke ble kreditert oppdagelsen, ble hans navn på månene tatt i bruk. I publikasjonen Mundus Iovialis anno M.DC.IX Detectus Ope Perspicilli Belgici fra 1614 foreslo han navnene «Jupiters Merkur» (Io), «Jupiters Venus» (Europa), «Jupiters Jupiter» (Ganymedes) og «Jupiters Saturn» (Callisto), eller den første, andre, tredje og fjerde av de «jovianske planetene».Nomenklaturen slo ikke an. Basert på forslag fra Johannes Kepler i oktober 1613, utarbeidet han et skjema hvor månene var oppkalt etter elskerinnene til Zevs fra gresk mytologi eller hans ekvivalent Jupiter fra romersk mytologi. Den andre av de største månene ble oppkalt etter skikkelsen Europa i gresk mytologi, en fønikisk adelskvinne og datter av kongen av Tyr, som ble kurtisert av Zevs og ble dronning av Kreta:
Jupiter er mye bebreidet av poetene på grunn av hans uregelmessige kjærlighetsaffærer. Tre jomfruer nevnes spesielt for å ha lyktes i å bli forlovet med Jupiter i all hemmelighet: Io, datteren av elven Inachus, Callisto av Lycaon [og] Europa av Agenor.
Navnene til Marius ble lenge tatt ut av bruk, men ble vanlige i midten av det 20. århundre. Tidligere astronomisk litteratur brukte ofte romertall (et system introdusert av Galileo): Io ble kalt Jupiter I eller «Jupiters første måne», Europa ble kalt Jupiter II eller «Jupiters andre måne», Ganymedes ble kalt Jupiter III eller «Jupiters tredje måne» og Callisto ble kalt Jupiter IV eller «Jupiters fjerde måne». Etter oppdagelsen av Saturns måner ble navnesystemet til Kepler og Marius tatt i bruk. I 1892 førte oppdagelsen av Amalthea til at Europa ble regnet som Jupiters tredje satellitt. Voyager-sonden oppdaget ytterligere tre indre måner i 1979, og Europa betraktes som Jupiters sjette satellitt, selv om den fremdeles kalles Jupiter II.
== Omløp og rotasjon ==
Europa fullfører et omløp rundt Jupiter på 3,55 dager med en baneradius på 670 900 km. Med en eksentrisitet på 0,009 er banen nesten sirkulær, og inklinasjonen relativ til det jovianske ekvatorplanet er kun 0,470°.
Som de andre galileiske månene har Europa en bundet rotasjon med Jupiter der den ene halvkulen alltid vender mot planeten. Derfor er der et sub-joviansk punkt på Europas overflate hvor Jupiter tilsynelatende henger direkte over. Nullmeridianen er linjen som krysser dette punktet.Forskning antyder at tidevannslåsen ikke er fullstendig: Noen forskere har foreslått en ikke-synkron rotasjon, hvor Europa roterer raskere enn den går i bane rundt Jupiter, eller gjorde det før i tiden. Dette antyder en asymmetri i fordelingen av den indre massen, og et underjordisk lag av væske som skiller isskorpen fra de indre bergartene.Den lille eksentrisiteten som opprettholdes av gravitasjonen fra de andre galileiske månene, forårsaker at det sub-jovianske punktet pendler rundt en gjennomsnittlig posisjon. Når Europa kommer litt nærmere Jupiter, øker den gravitasjonelle påvirkningen og månen strekker seg mot den. Når Europa beveger seg noe vekk fra Jupiter, avtar planetens gravitasjonskraft, og månen går tilbake til en mer sfærisk form. Baneeksentrisiteten heves kontinuerlig av den gjennomsnittlige bevegelsesresonansen med Io.
Dermed forårsaker tidevannsfleksingen at Europas indre blir en varmekilde som muligens gjør at et hav kan forbli flytende og drive geologiske prosesser under overflaten.
Kilden til denne energien er Jupiters rotasjon, som tappes av Io gjennom tidevannet den hever på Jupiter og overføres til Europa og Ganymedes av baneresonansen.
== Fysiske egenskaper ==
Europa er litt mindre enn jordens måne. Med en diameter like over 3 100 km er Europa den sjette største månen og det femtende største objektet i solsystemet. Den er den minste av de galileiske månene, men har likevel større masse enn den samlede massen til alle kjente måner i solsystemet som er mindre enn den. Tettheten antyder en sammensetning som minner om de terrestriske planetene, primært bestående av silikatbergarter.
=== Indre struktur ===
Det antas at et ytre lag av vann har en tykkelse på ca. 100 km; noe som en øvre skorpe av frossen is og noe som et flytende hav under isen. Data fra Galileo-sonden viste at Europas magnetfelt blir fremkalt gjennom vekselvirkning med Jupiters magnetfelt, og antyder et konduktivt underjordisk lag som sannsynligvis er et flytende hav av saltvann. Skorpen antas å ha blitt forskjøvet 80°, noe som er usannsynlig hvis isen satt fast i mantelen. Europa har sannsynligvis en metallisk jernkjerne.
=== Overflateformasjoner ===
Europa er et av de jevneste objektene i solsystemet. De dominerende markeringene på kryss og tvers av månen ser ut til å være hovedsakelig albedoformasjoner, som understreker en lav topografi. Overflaten er tektonisk aktiv, med få nedslagskratere. Basert på estimert frekvens av sannsynlige kometbombardementer, er den 20–180 millioner år gammel. Den isete overflaten gir Europa en albedo (lysreflektivitet) på 0.64, en av de høyeste blant alle månene. Det er foreløpig ingen konsensus omkring de noen ganger motstridende forklaringene på overflateformasjonene.Strålingsnivået på overflaten tilsvarer ca. 540 rem (5 400 mSv) per dag, som er helseskadelig eller dødelig for mennesker.
==== Lineae ====
Lineae (latin for linjer), eller lineamentene, er mørke streker som går på kryss og tvers av hele Europa. De utgjør sprekker, rygger eller belter i isen. Spektroskopiske målinger og romlige analyser foretatt av Galileos instrumenter viser at kantene på hver side av disse lineae har forflyttet seg relativt til hverandre over tid. Lineamentene finnes i fire forskjellige klasser eller utviklingsstadier, der morfologi, spektrale egenskaper og retninger endres med alderen.
De yngste er sprekkene eller sprekkdannelsene. De er under 1,6 km brede, er generelt fargeløse frakturer med grovkornet ren is, og har en tendens til å krysse andre lineae. Den andre gruppen er ryggene. De er 3–6 km brede, har et hevet terreng eller relieff langs kantene, og har en annen farge enn isen de passerer gjennom. Trippelbeltene er 8–12 km brede, og har mørke striper i midten med omtrent samme farger som ryggene. Kantene er rødbrune på grunn av forurensing. Den fjerde gruppen eller båndene er den eldste. De kan bli mer enn 20 km på tvers, har ofte en mørk, diffus ytre kant, regelmessige striasjoner og en sentral stripe med lysere materialer. Deres farge ligger mellom trippel-båndene og isen omkring. I det synlige spektrum er de bare litt mørkere enn isen, og på Voyagerprogrammets bilder ble de bare sett ved infrarøde bølgelengder.Dannelsen er neppe avsluttet; spesielt synes det brede beltet Agenor Lineae å fremdeles være i aktivitet.Den mest aksepterte hypotesen er at lineamentene skyldes utbrudd av vann i varmere tilstander, hvor skorpen åpnet seg og blottla varmere lag under. Noe lignende kan sees på jordens midthavsrygger. Bruddene antas i stor grad å skyldes tidevannspåkjenningene fra Jupiter. Fordi Europa alltid vender samme side mot Jupiter, burde påkjenningen danne forutsigbare mønstre.
Bare de yngste lineamentene følger dette mønsteret; de andre finnes i stadig forskjellige retninger desto eldre de er. Dette kan skyldes at overflaten roterer raskere enn det indre, fordi det underjordiske havet frikobler overflaten fra steinmantelen, og fordi Jupiters gravitasjon trekker på den ytre isskorpen. Sammenligninger av bilder fra Voyager og Galileo-sondene gir en øvre grense på denne hypotetiske glidningen. Den fulle rotasjonen til det ytre stive skallet i forhold til Europas indre skjer over minimum 12 000 år.
==== Andre geologiske formasjoner ====
Andre formasjoner er sirkulære og elliptiske lenticulae (latin for «fregner»). Noen er kupler, noen er groper og noen er glatte, mørke flekker. Andre har en usammenhengende og grov tekstur. Kuplene ser ut som deler av de gamle slettene rundt dem, og ble trolig dannet da slettene ble presset opp nedenfra.En av hypotesene hevder at disse lenticulaene ble dannet av diapirer av varm is som steg opp gjennom den kalde isen i den ytre skorpen, mye lik magmakammerene i jordskorpen. De jevne, mørke flekkene kan ha blitt dannet av smeltevann som ble frigjort da den varme isen brøt gjennom overflaten. De grove, rotete lenticulaene (kalt «kaosregioner»; for eksempel Conamara Chaos) ville så bli dannet fra små fragmenter av skorpen innebygd i haugete, mørkt materiale og vises som isfjell i et frossent hav.En alternativ hypotese foreslår at lenticulaene er små områder med kaos, og at gropene, flekkene og kuplene er artefakter som følge av overtolkning av tidlige Galileo-bilder med lav oppløsning. Antydningen er at isen er for tynn til å støtte den konvektive diapir-modellen som formasjonsdannelse.I november 2011 presenterte et lag av forskere fra University of Texas i Austin og andre steder bevis i publikasjonen Nature som antydet at mange «kaosterreng»-formasjoner på Europa sitter på toppen av store innsjøer av flytende vann. Disse innsjøene ville være helt innkapslet i månens isete ytre skall og tydelig fra et flytende hav antatt å eksistere lengre ned under isskallet. Endelige beviser vil kreve en romferd som undersøker isskallet direkte eller indirekte, for eksempel ved bruk av radar.
=== Underjordiske hav ===
De fleste planetologer tror det finnes flytende vann under overflaten som varmes av tidevannskreftene. Den radioaktive nedbrytingen, som er nesten den samme som i jorden (per kg bergarter), tilfører ikke tilstrekkelig varme til dette. Volum-til-overflate-forholdet er nemlig mye lavere fordi månen er mindre enn jorden. Overflatetemperaturen ligger i snitt rundt 110 Kelvin (K) ved ekvator og 50 K ved polene, og isskorpen er hard som granitt. De første hintene om et underjordisk hav kom fra teoretiske betraktninger av tidevannsoppvarmingene som skyldes Europas noe eksentriske bane og baneresonans med andre galileiske måner.
Medlemmer av bildegruppen til Galileo argumenterer for at Europa har underjordiske hav på grunnlag av analyser av bilder fra Voyager og Galileo. «Kaosterreng» er blitt foreslått som regioner hvor underjordiske hav har smeltet seg gjennom isskorpen, men dette er kontroversielt. De fleste geologer støtter «tykk is»-modellen, hvor havene sjelden eller aldri har vekselvirket direkte med overflaten. Ulike modeller for beregning av isskallets tykkelse gir verdier på mellom to og flere titalls kilometer.
«Tykk is»-modellen støtter seg til studier av Europas store kratre. De største nedslagsformasjonene er omgitt av konsentriske ringer og ser ut til å fylles med relativt flat, ny is; basert på dette og den beregnede mengden varme som genereres av tidevannet er det forutsagt at den ytre skorpen av fast is er 10–30 km tykk, inkludert et lag av seig «varm is», mens det flytende havet under kan være ca. 100 km dypt. Dette gir et volum på 3×1018 m³ for Europas hav, litt over to ganger det samlede volumet til havene på jorden.
«Tynn is»-modellen antyder at isen er et par kilometer tykk. De fleste planetologer konkluderer imidlertid med at denne modellen bare omfatter de øverste lagene av skorpen som kan bli elastiske av Jupiters tidevannskrefter. Et eksempel er analyser av fleksibiliteten hvor månens skorpe blir modellert som et plan eller sfære som blir belastet og bøyd med tunge laster. Slike modeller antyder at den ytre elastiske delen av isskorpen kan være så tynn som 200 m, og at kontakt mellom det flytende indre og overflaten kan oppstå gjennom åpne rygger og forårsake dannelsen av kaosterreng.I desember 2008 ble det foreslått at Jupiter oppvarmer Europas hav ved å generere store tidevannsbølger på grunn av Europas lille, men eksisterende aksehelning. Rossbybølger fra denne typen tidevannskrefter ferdes kun et par kilometer per dag, men kan generere betydelig kinetisk energi. For aksehelningen på 0,1 grader vil resonansen for Rossbybølger lagre 7,3×1017 J med kinetisk energi, eller to hundre ganger mer enn strømmen eksitert fra tidevannskreftene. Dissipasjon av denne energien kan være hovedvarmekilden til Europas hav.
Galileo-sonden fant at et svakt magnetisk moment er indusert av den varierende delen av det jovianske magnetfeltet. Feltstyrken ved den magnetiske ekvator (ca. 120 nT) er om lag en sjettedel av styrken til Ganymedes' felt og seks ganger verdien til Callistos. Det induserte momentet krever et indre lag av svært elektrisk ledende materialer, mest sannsynlig et stort underjordisk hav av flytende saltvann. Spektrografiske bevis tyder på at de mørke, rødlige stripene og formasjonene er rike på svovelsyrehydrater eller på salter som magnesiumsulfat innkapslet i fordampet vann. Begge deler er fargeløse eller hvite når de er rene; rødfargen skyldes muligens svovelforbindelser.
=== Atmosfære ===
Observasjoner med Goddard High Resolution Spectrograph på Hubble-teleskopet, først beskrevet i 1995, avslørte en tynn atmosfære av primært molekylært oksygen (O2) Overflatetrykket er 0,1 μPa, eller 10-12 ganger jordens. I 1997 bekreftet Galileo-sonden eksistensen av en tynn ionosfære, et øvre atmosfærisk lag med ladde partikler.Atmosfæren er ikke av biologisk opprinnelse, men dannes gjennom radiolyse – dissosiasjonen av molekyler gjennom stråling. Ultrafiolett stråling fra solen og ladde partikler (ioner og elektroner) fra Jupiters magnetosfære kolliderer med den isete overflaten og splitter vann i oksygen og hydrogen, som absorberes av atmosfæren. Strålingen skaper også kollisjonsrester av elementene fra overflaten, og balansen mellom disse to prosessene danner en atmosfære. Molekylært oksygen er den tetteste komponenten fordi det har en lang livslengde; når det returnerer til overflaten fester (fryser) det seg ikke i vann eller hydrogenperoksidmolekyler, men desorpterer fra overflaten og starter en annen ballistisk bue. Molekylært hydrogen når aldri overflaten; det er så lett at det unngår overflategravitasjonen.Observasjoner viser at deler av det molekylære oksygenet ikke skytes ut fra overflaten. Kanskje finner det veien ned til underjordiske hav, og utgjør en del av en biologisk prosess. Gitt utskiftningsfarten avledet av isskorpens maksimale alder på 500 millioner år, kan subduksjonssoner med oksiderende stoffer føre til oksygenfrie ansamlinger av hav som ligner de jordiske dyphavene.Det molekylære hydrogenet som unnslipper gravitasjonen, danner en torus (ring) av gass sammen med atomisk og molekylært oksygen i nærheten av Europas bane rundt Jupiter. Denne «nøytrale skyen» ble oppdaget av Cassini og Galileo og har et høyere innhold (antall atomer og molekyler) enn den nøytrale skyen som omgir månen Io. Modeller forutsier at nesten hvert atom eller molekyl i torusen til slutt blir ionisert, og blir en kilde til plasmaet i Jupiters magnetosfære.
== Observasjonshistorie ==
=== Jordbasert forskning ===
Den første rapporterte observasjonen av Europa ble gjort av Galileo Galilei 7. januar 1610 ved bruk av refraktorteleskop med 20× forstørrelse ved Universitetet i Padova. Han kunne ikke skille Io fra Europa på grunn av den lave kraften i teleskopet, og registrerte dem som ett enkelt lyspunkt. Io og Europa ble observert som to separate punkter da Galilei observerte det jovianske systemet neste dag, 8. januar 1610. Datoen regnes som observasjonsdato for Europa av IAU. Oppdagelsen av de galileiske månene ble publisert i Galileos Sidereus Nuncius i mars 1610. I Mundus Jovialis (1614) hevdet Simon Marius å ha oppdaget månene i 1609, én uke før Galilei. Dette var likevel 29. desember 1609 i den julianske kalenderen, og 8. januar 1610 i den gregorianske kalenderen som Galilei brukte. Galilei publiserte arbeidene først, og er kreditert for oppdagelsene.På 1800-tallet ble de galileiske månene brukt til bestemmelsen av lengdegrad, validering av Keplers lover for planetenes bevegelser og bestemmelsen av tiden som kreves for lyset å ferdes mellom Jupiter og jorden. Basert på efemeridene produsert av astronomen Giovanni Cassini og andre, utarbeidet Pierre-Simon Laplace en matematisk teori om de resonante banene til Io, Europa og Ganymedes. Man fant senere ut at resonansen har en betydelig effekt på månenes geologi.
=== Forskning med romsonder ===
Så langt har syv romsonder utforsket Europa, mens én er på vei.
==== Pioneer ====
Søstersondene Pioneer 10 og Pioneer 11 var de første til å besøke Jupiter i henholdsvis 1973 og 1974. Bildene de tok av Jupiters største måner var uklare og svake sammenlignet med senere oppdrag. Pioneer 10s minste avstand fra månen var 321 000 km den 3. desember 1973.
==== Voyager ====
De to Voyager-sondene passerte gjennom det jovianske systemet i 1979. Voyager 1 passerte Europa 5. mars 1979 i en avstand av 733 760 km. Voyager 2 passerte Europa 9. juli 1979 i en avstand av 205 720 km.. Sondene ga mer detaljerte bilder av overflaten, og førte til spekulasjoner om muligheten for flytende hav under overflaten.
==== Galileo ====
Fra 1995 til 2003 gikk Galileo-sonden i bane rundt Jupiter, og ga de hittil mest detaljerte undersøkelsene av de galileiske månene. Galileo Europa Mission pågikk fra 1996 til 1999 og innbefattet hele ti nærpasseringer av Europa: 19. desember 1996 i en avstand av 695 km, 20. februar 1997 i en avstand av 588 km, 6. november 1997 i en avstand av 1 119 km, 10. februar 1998, 29. mars 1998 i en avstand av 1 645 km, 31. mai 1998, 21. juli 1998, 26. september 1998, 22. november 1998 og 1. februar 1999.Oppdraget ble utvidet med Galileo Millennium Mission fra oktober 1999 til mars 2001, hvor Galileo fortsatte undersøkelsene i samarbeid med romsonden Cassini. En siste forbiflyvning fant sted 21. september 2003.
==== New Horizons ====
På vei mot Pluto passerte New Horizons månen 28. februar 2007 i en avstand av 2 964 860 km.
==== Juno ====
Romsonden Juno ble skutt opp 5. august 2011, og ankom Jupiter 5. juli 2016.
==== Fremtidige oppdrag ====
Ulike oppdrag har blitt foreslått, fra å undersøke kjemisk sammensetning til å søke etter utenomjordisk liv i undergrunnshavene. Ethvert oppdrag vil trenge beskyttelse mot det høye strålingsnivået fra Jupiter; Europa mottar ca. 540 rem (5 400 mSv) med stråling hver dag.
Europa Jupiter System Mission (EJSM) ble foreslått oppskutt i 2020 som et fellesprosjekt mellom NASA og ESA for utforskning av mange av Jupiters måner. I februar 2009 ga ESA og NASA dette oppdraget prioritet foran Titan Saturn System Mission.. EJSM bestod av den NASA-ledete Jupiter Europa Orbiter (JEO), den ESA-ledede Jupiter Ganymede Orbiter (JGO) og muligens den JAXA-ledede Jupiter Magnetospheric Orbiter. ESAs bidrag konkurrerte med andre ESA-prosjekter, men i april 2011 uttalte ESA at et amerikansk-europeisk oppdrag var usannsynlig i begynnelsen av 2020-årene, gitt NASAs budsjett. ESA vil derfor undersøke muligheten for å fortsette med et europeisk-ledet oppdrag, kalt JUICE (JUpiter ICy moon Explorer) som vil være basert på JGO-designet. Russland har også uttrykt interesse i å sende et landingsfartøy til Europa som en del av et internasjonalt oppdrag.
=== Foreslåtte og avbrutte romsonder ===
Planer om å sende en sonde for å studere tegnene på flytende vann og mulig liv på Europa har vært preget av utsatte prosjekter og budsjettkutt.
Banesonden Europa Orbiter fikk startordre av NASA i 1999, men ble stanset i 2002. Dens spesielle radar ville ha gjort det mulig å se under overflaten. Planene for Jupiter Icy Moons Orbiter ble stanset i 2005.Jovian Europa Orbiter var «Cosmic Vision»-konseptstudie fra 2007 av ESA. Ice Clipper-oppdraget skulle bruke en nedslagssonde tilsvarende Deep Impact-oppdraget – den skulle utføre en kontrollert kollisjon med Europa og lage en sky av rester som så skulle samles av mindre sonder som fløy gjennom skyen.Mer ambisiøse ideer innbefatter en nedslagssonde med en termisk boremaskin for å søke etter biosignaturer som kan være frosset fast i det grunne underlaget.I 2001 ble det foreslått å la en atomdreven kryobot smelte seg gjennom isen til havet under, og sende ut et automatisk undervannsfartøy (hydrobot) som ville innhente informasjon. Kryoboten og hydroboten ville måtte gjennomgå en ekstrem sterilisering for å unngå at jordiske organismer forveksles med organismer fra Europa, og for å unngå forurensing av havet. Forslaget har ikke kommet til et seriøst planleggingsstadium.
== Mulighet for liv ==
Europa er et av stedene i solsystemet som har størst potensial for å bli befolket av mennesker og mulighet til å ha utenomjordisk liv. Det kan eksistere liv i havene under isen, og livsformene kan kanskje livnære seg i et miljø tilsvarende til hydrotermale ventiler i de dype havene på jorden eller den antarktiske Vostoksjøen. Liv i slike hav kan muligens ligne det mikrobiale livet på jorden i de dype havene. Så langt finnes det ingen bevis for liv på Europa, men sannsynligheten for flytende vann har ført til diskusjoner om å sende en sonde dit.Frem til 1977 var liv antatt å være avhengig av energi fra solen. Planter på jordens overflate fanger energi fra sollyset for å fotosyntere sukker fra karbondioksid og vann, frigjør oksygen i prosessen og blir så spist av oksygenpustende dyr som sender energien oppover i næringskjeden. Man antok at også liv i de dype havene langt under solens rekkevidde får næringen enten fra organiske avfallsprodukter fra overflaten eller ved å spise dyr som avhenger av denne strømmen av næringsstoffer. Et miljø som støtter liv, ble derfor antatt å avhenge av tilgangen til sollys.
Under et utforskningsdykk til Galápagos-kløften i dyphavsfartøyet Alvin i 1977 oppdaget forskere kolonier av skjeggbærerarten Riftia pachyptila, muslinger, krepsdyr og andre skapninger gruppert rundt undersjøiske vulkanformasjoner kjent som black smokers. Disse skapningene trives uten sollys, og utgjør en uavhengig næringskjede. I stedet for planter er basisen bakterier som får sin energi fra oksidasjon av reaktive kjemikalier, slik som hydrogen eller hydrogensulfid, som bobler opp fra jordens indre. Denne kjemosyntesen avslørte at liv ikke trenger å være avhengig av solen; det trenger bare en energigradient og vann. Oppdagelsen åpnet en ny vei innen astrobiologien ved å øke antall mulige ekstraterrestriske habitater betraktelig.
Mens skjeggbærere og andre flercellede eukaryotiske organismer rundt disse hydrotermale ventilene puster oksygen, og dermed er indirekte avhengige av fotosyntese, kan anaerobe kjemosyntetiske arkebakterier i disse økosystemene gi en mulig modell for liv i Europas hav. Energien fra tidevannsfleksingen driver geologiske prosesser i Europas indre, liksom de gjør i en langt mer mer tydelig grad på søstermånen Io. Selv om Europa kan ha en indre energikilde fra radioaktiv nedbryting, vil energien som genereres av tidevannsfleksingen være flere størrelsesordener større enn noen radiologisk kilde. En slik energikilde kan imidlertid aldri støtte et økosystem så stort og mangfoldig som det fotosyntese-baserte økosystemet på jordens overflate.Livet på Europa kan eksistere samlet rundt en hydrotermal ventil på eller under havbunnen, hvor endolitter holder til på jorden. Alternativt kan det henge fra den nedre overflaten av islaget liksom algene og bakteriene i polregionene på jorden, eller flyte fritt rundt i Europas hav. Hvis Europas hav var for kalde, ville imidlertid ikke de biologiske prosessene slik vi kjenner de på jorden kunne finne sted. Hvis de var for salte, kunne bare ekstreme halofiler overleve. I september 2009 beregnet planetologen Richard Greenberg at den kosmiske strålingen som treffer overflaten, konverterer noe vannholdig is til fritt oksygen (O2) som kan absorberes inn i havene under når vann strømmer opp for å fylle sprekker. Via denne prosessen anslår han at Europas hav kan få en oksygenkonsentrasjon større enn i havene på jorden innen et par millioner år. Dette vil muliggjøre ikke bare mikrobielt liv, men også potensielt større aerobe organismer som fisk.I 2006 uttalte Robert T. Pappalardo, en assisterende professor ved Laboratory for Atmospheric and Space Physics ved University of Colorado i Boulder, at –
Vi har brukt ganske mye tid og krefter på å forsøke og forstå om Mars en gang var et beboelig miljø. Europa er sannsynligvis et beboelig miljø i dag. Vi trenger å bekrefte dette … men Europa har potensielt alle ingredisensene for liv … og ikke bare for fire milliarder år siden … men i dag.
I november 2011 presenterte et forskerlag bevis i publikasjonen Nature som antydet eksistensen av store innsjøer med flytende vann innkapslet i månens isete ytterskall og adskilt fra et flytende hav som de antar eksisterer lengre ned under isskallet. Hvis dette bekreftes, vil innsjøene utgjøre enda et potensielt habitat for liv.
== Noter ==
== Referanser ==
Sidehenvisningner
Netthenvisninger
== Litteratur ==
Litteratur til artikkelenBillings, Sandra E.; Kattenhorn, Simon A. (2005). «The great thickness debate: Ice shell thickness models for Europa and comparisons with estimates based on flexure at ridges». Icarus (engelsk). 177 (2). Bibcode:2005Icar..177..397B. doi:10.1016/j.icarus.2005.03.013. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Bills, Bruce G. (2005). «Free and forced obliquities of the Galilean satellites of Jupiter». Icarus (engelsk). 175 (1). Bibcode:2005Icar..175..233B. doi:10.1016/j.icarus.2004.10.028.
Calvin, Wendy M.; Clark, Roger N.; Brown, Robert H.; Spencer, John R. (1995). «Spectra of the ice Galilean satellites from 0.2 to 5 µm: A compilation, new observations, and a recent summary». Journal of Geophysical Research (engelsk). 100 (E9). Bibcode:1995JGR...10019041C. doi:10.1029/94JE03349. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Geissler, P.E.; Greenberg, R.; Hoppa, G.; Helfenstein, P.; McEwen, A.; Pappalardo, R.; Tufts, R.; Ockert-Bell, M.; Sullivan, R.; Greeley, R.; Belton, M. J. S.; Denk, T.; Clark, B. E.; Burns, J.; Veverka, J. (januar 1998). «Evidence for non-synchronous rotation of Europa». Nature (engelsk). 391 (6665). Bibcode:1998Natur.391..368G. PMID 9450751. doi:10.1038/34869. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Greeley, Ronald; (2004). «15. Geology of Europa». Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 9780521818087. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Greenberg, Richard (2005). Europa: The Ocean Moon: Search for an Alien Biosphere (engelsk). Springer Praxis Books. ISBN 978-3540224501.
Glasstone, Samuel; Dolan, Philip J. (1962). The Effects of Nuclear Weapons (engelsk). USAs forsvarsdepartement. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Hall, Doyle T.; (23. februar 1995). «Detection of an oxygen atmosphere on Jupiter's moon Europa». Nature (engelsk). 373. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Hand, Kevin P.; Carlson, Robert W.; Chyba, Christopher F. (desember 2007). «Energy, Chemical Disequilibrium, and Geological Constraints on Europa». Astrobiology (engelsk). 7 (6). Bibcode:2007AsBio...7.1006H. PMID 18163875. doi:10.1089/ast.2007.0156. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Jeffrey S. Kargel, Jonathan Z. Kaye, James W. Head, III; m.fl. (2000). «Europa's Crust and Ocean: Origin, Composition, and the Prospects for Life» (PDF). Icarus (engelsk). Planetary Sciences Group, Brown University. 148 (1). Bibcode:2000Icar..148..226K. doi:10.1006/icar.2000.6471. Arkivert fra originalen (PDF) 19. juli 2011. Besøkt 16. februar 2012. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Johnson, Robert E.; Lanzerotti, Louis J.; Brown, Walter L. (1982). «Planetary applications of ion induced erosion of condensed-gas frosts». Nuclear Instruments and Methods in Physics Research (engelsk). 198. Bibcode:1982NucIM.198..147J. doi:10.1016/0167-5087(82)90066-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kattenhorn, Simon A. (2002). «Nonsynchronous Rotation Evidence and Fracture History in the Bright Plains Region, Europa». Icarus (engelsk). 157 (2). Bibcode:2002Icar..157..490K. doi:10.1006/icar.2002.6825.
Kivelson, Margaret G.; Khurana, Krishan K.; Russell, Christopher T.; Volwerk, Martin; Walker, Raymond J.; Zimmer, Christophe (2000). «Galileo Magnetometer Measurements: A Stronger Case for a Subsurface Ocean at Europa». Science (engelsk). 289 (5483). Bibcode:2000Sci...289.1340K. PMID 10958778. doi:10.1126/science.289.5483.1340. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kliore, Arvydas J.; Hinson, D. P.; Flasar, F. Michael; Nagy, Andrew F.; Cravens, Thomas E. (juli 1997). «The Ionosphere of Europa from Galileo Radio Occultations». Science (engelsk). 277 (5324). Bibcode:1997Sci...277..355K. PMID 9219689. doi:10.1126/science.277.5324.355. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Liang, Mao-Chang; Lane, Benjamin F.; Pappalardo, Robert T.; Allen, Mark; Yung, Yuk L. (2005). «Atmosphere of Callisto» (PDF). Journal of Geophysical Research (engelsk). 110 (E2). Bibcode:2005JGRE..11002003L. doi:10.1029/2004JE002322. Arkivert fra originalen (PDF) 12. desember 2011. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Marazzini, Claudio (2005). «I nomi dei satelliti di Giove: da Galileo a Simon Marius (The names of the satellites of Jupiter: from Galileo to Simon Marius)». Lettere Italiane (engelsk). 57 (3).
McCollom, Thomas M. (1999). «Methanogenesis as a potential source of chemical energy for primary biomass production by autotrophic organisms in hydrothermal systems on Europa». Journal of Geophysical Research (engelsk). Woods Hole Oceanographic Institute. 104. Bibcode:1999JGR...10430729M. doi:10.1029/1999JE001126.
McFadden, Lucy-Ann; Weissman, Paul; and Johnson, Torrence (2007). The Encyclopedia of the Solar System (engelsk). Elsevier. ISBN 0-12-226805-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
McGrath (2009). «Atmosphere of Europa». I Pappalardo, Robert T.; McKinnon, William B.; og Khurana, Krishan K. Europa (engelsk). University of Arizona Press. ISBN 0-8165-2844-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
McKay, Christopher P. (2002). «Planetary protection for a Europa surface sample return: The ice clipper mission». Advances in Space Research (engelsk). 30 (6). Bibcode:2002AdSpR..30.1601M. doi:10.1016/S0273-1177(02)00480-5.
O'Brien, David P.; Geissler, Paul; Greenberg, Richard (oktober 2000). «Tidal Heat in Europa: Ice Thickness and the Plausibility of Melt-Through». Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 30. Bibcode:2000DPS....32.3802O. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Powell, Jesse; Powell, James; Maise, George; Paniagua, John (juli 2005). «NEMO: A mission to search for and return to Earth possible life forms on Europa». Acta Astronautica (engelsk). 57 (2–8). Bibcode:2005AcAau..57..579P. doi:10.1016/j.actaastro.2005.04.003. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Schenk, Paul M.; Chapman, Clark R.; Zahnle, Kevin; Moore, Jeffrey M. (2004). «18: Ages and Interiors: the Cratering Record of the Galilean Satellites». Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 9780521818087. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Schmidt, Britney; Blankenship, Don; Patterson, Wes; Schenk, Paul (24. november 2011). «Active formation of ‘chaos terrain’ over shallow subsurface water on Europa». Nature (engelsk). 479. doi:10.1038/nature10608. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Shematovich, Valery I.; Cooper, John F.; Johnson, Robert E. (april 2003). «Surface-bounded oxygen atmosphere of Europa». EGS - AGU - EUG Joint Assembly (engelsk) (Sammendrag av møtet holdt i Nice, Frankrike). Bibcode:2003EAEJA....13094S. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Showman, Adam P.; Malhotra, Renu (1997). «Tidal Evolution into the Laplace Resonance and the Resurfacing of Ganymede» (PDF). Icarus (engelsk). 127 (1). Bibcode:1997Icar..127...93S. doi:10.1006/icar.1996.5669. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Smyth, William H. (15. august 2007). «Processes Shaping Galilean Satellite Atmospheres from the Surface to the Magnetosphere» (pdf). Abstracts. Workshop on Ices, Oceans, and Fire: Satellites of the Outer Solar System, Boulder, Colorado (engelsk).
Smyth, William H.; Marconi, Max L. (2006). «Europa's atmosphere, gas tori, and magnetospheric implications». Icarus (engelsk). 181 (2). Bibcode:2006Icar..181..510S. doi:10.1016/j.icarus.2005.10.019. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Tyler, Robert H. (11. desember 2008). «Strong ocean tidal flow and heating on moons of the outer planets». Nature (engelsk). 456 (7223). Bibcode:2008Natur.456..770T. PMID 19079055. doi:10.1038/nature07571.
Zimmer, Christophe; Khurana, Krishan K. (2000). «Subsurface Oceans on Europa and Callisto: Constraints from Galileo Magnetometer Observations» (PDF). Icarus (engelsk). 147 (2). Bibcode:2000Icar..147..329Z. doi:10.1006/icar.2000.6456. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Videre lesningBagenal, Fran; Dowling, Timothy Edward; McKinnon, William B. (2004). Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-81808-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Rothery, David A. (1999). Satellites of the Outer Planets: Worlds in Their Own Right (engelsk). Oxford University Press US. ISBN 0-19-512555-X.
Harland, David M. (2000). Jupiter Odyssey: The Story of NASA's Galileo Mission (engelsk). Springer. ISBN 1-85233-301-4.
Greenberg, Richard (2005). EUROPA The Ocean Moon (engelsk). Springer. ISBN 3-540-22450-5.
== Eksterne lenker ==
(en) Europa (moon) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Europa (moon) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Europa, a Continuing Story of Discovery hos NASA/JPL (engelsk)
Europa Profile hos NASA's Solar System Exploration site (engelsk)
Astronomy Cast: Europa. Frasier Cain, 2010 (engelsk)
Europa page hos The Nine Planets (engelsk)
Europa page hos Views of the Solar System (engelsk)
The Calendars of Jupiter (engelsk)
Are our nearest living neighbours on one of Jupiter's Moons? (engelsk)
Preventing Forward Contamination of Europa - SSB Study of Planetary (engelsk)
Protection policies for Europa Arkivert 5. januar 1997 hos Wayback Machine. (engelsk)
Images of Europa at JPL's Planetary Photojournal (engelsk)
Film av Europas rotasjon fra the National Oceanic and Atmospheric Administration (engelsk)
Europa map with feature names fra Planetary Photojournal (engelsk)
Europa nomenclature og Europa map with feature names fra USGS planetary nomenclature page (engelsk)
Paul Schenk's 3D images and flyover videos of Europa and other outer solar system satellites; (engelsk) see also (engelsk)
Stort høyoppløselig mosaikk av Galileo-bilder av Europas terreng fra Jason (engelsk) Perry's (normalt Io-relatert) blog: (engelsk) 1, 2, 3, 4, (engelsk) 5, 6, (engelsk) 7 (engelsk)
Europa image montage from Galileo spacecraft, NASA APOD (engelsk) | Europa, eller Jupiter II, er en av Jupiters måner. Den er den sjette månen og den andre galileiske månen utover fra Jupiter. | 2,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Galileo_Galilei | 2023-02-04 | Galileo Galilei | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1642', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1564', 'Kategori:Italienske astronomer', 'Kategori:Italienske fysikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pisa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Galileo Galilei (født 15. februar 1564 i Pisa i Den florentinske republikk, død 8. januar 1642 i Arcetri utenfor Firenze) var en filosof, fysiker og astronom som regnes som en sentral skikkelse i den vitenskapelige revolusjonen. Han er mest kjent for forbedringer av det astronomiske teleskopet, en rekke banebrytende astronomiske observasjoner og støtte til det heliosentriske verdensbildet med solen i sentrum av solsystemet.
Blant hans bidrag til naturvitenskapen er også studier innen bevegelseslære, særlig av akselererende legemer. Han samlet fysiske teorier utarbeidet gjennom flere århundrer, var den første til å vise hvordan de kunne bevises ved eksperimenter, og den første til å danne en sammenhengende enhet i bevegelseslæren. Dermed la han et viktig grunnlag for blant andre Newton.
Både gjennom sine astronomiske oppdagelser og gjennom sitt arbeid med bevegelseslære ønsket han, direkte som indirekte, å svekke tilliten til Aristoteles' verdensbilde, og med det endre forutsetningene for hvordan man tolker observasjonene. Dette gjorde han mer systematisk enn det som tidligere hadde vært gjort. Han er trolig den eneste som av kirken har blitt anklaget eller domfelt for vitenskapelige teorier.Globalt ble 2009 markert som astronomisk jubileumsår, 400 år etter at Galilei første gang observerte stjernehimmelen med teleskop. Galilei var en av den første som baserte sine beskrivelser av naturen på hypoteser, eksperimenter og observasjoner.
| Galileo Galilei (født 15. februar 1564 i Pisa i Den florentinske republikk, død 8. januar 1642 i Arcetri utenfor Firenze) var en filosof, fysiker og astronom som regnes som en sentral skikkelse i den vitenskapelige revolusjonen. Han er mest kjent for forbedringer av det astronomiske teleskopet, en rekke banebrytende astronomiske observasjoner og støtte til det heliosentriske verdensbildet med solen i sentrum av solsystemet.
Blant hans bidrag til naturvitenskapen er også studier innen bevegelseslære, særlig av akselererende legemer. Han samlet fysiske teorier utarbeidet gjennom flere århundrer, var den første til å vise hvordan de kunne bevises ved eksperimenter, og den første til å danne en sammenhengende enhet i bevegelseslæren. Dermed la han et viktig grunnlag for blant andre Newton.
Både gjennom sine astronomiske oppdagelser og gjennom sitt arbeid med bevegelseslære ønsket han, direkte som indirekte, å svekke tilliten til Aristoteles' verdensbilde, og med det endre forutsetningene for hvordan man tolker observasjonene. Dette gjorde han mer systematisk enn det som tidligere hadde vært gjort. Han er trolig den eneste som av kirken har blitt anklaget eller domfelt for vitenskapelige teorier.Globalt ble 2009 markert som astronomisk jubileumsår, 400 år etter at Galilei første gang observerte stjernehimmelen med teleskop. Galilei var en av den første som baserte sine beskrivelser av naturen på hypoteser, eksperimenter og observasjoner.
== Liv ==
=== Familiebakgrunn og læreår ===
Galileo Galilei stammet fra en florentinsk patrisierfamilie som ikke lenger var velhavende. Hans gren av familien hadde tatt navnet etter en betydelig forfader, legen Galileo Bonaiuti som levde på 1400-tallet. Galileis far, Vincenzo, var tøyhandler, musiker og musikkteoretiker med kunnskap og interesser for matematikk. Han undersøkte sammenhengen mellom strengespenning og tonehøyde, og ble gjennom det sannsynligvis den første i vitenskapshistorien som gav en ikke-lineær matematisk beskrivelse av et fysisk fenomen.
Elleve år gammel ble Galileo sendt på skole til klosteret i Vallombrosa, tre-fire mil sørøst for Firenze, for at han skulle få en god utdannelse. Munkene her tilhørte den intellektuelle Firenze-tradisjonen, her lærte han gresk, latin og logikk. Galilei var novise i vallombrosanerklosteret, men da han viste tilbøyelighet til å ville tre inn i benediktinerordenen, hentet faren ham i 1580 hjem fordi han så klosterlivet som en uønsket karrierevei, og sendte ham i stedet til Pisa for å studere medisin.
Galileo viste seg å være en glitrende skribent, og han tenkte alvorlig på å gjøre kunsten til sin levevei. Imidlertid hadde han mest interesse for mekanikk og matematikk, fag han sannsynligvis var blitt interessert i ved å studere farens musikkinstrumenter og følge med på hans eksperimenter.Etter fire års medisinstudier klarte ikke faren å finansiere studiene videre. Galileo avbrøt derfor studiet i 1585 og reiste til Firenze for å studere matematikk hos Ostilio Ricci, en matematiker i Niccolò Tartaglias skole. Galileo tjente til livsopphold ved å gi privatundervisning. Han beskjeftiget seg også med anvendt matematikk, mekanikk og hydraulikk. Ved å konstruere en hydrostatisk skålvekt for bestemmelse av densitet, løste han et antikt problem av Heron.I 1587 dro han til Roma og oppsøkte der astronomen, matematikereren og lærebokforfatteren Christopher Clavius. Galileo var kjent med den store astronomens arbeider, og etterpå korresponderte de fra tid til annen om matematiske problemer, og Clavius sendte Galileo eksemplarer av sine bøker etterhvert som de utkom.
=== Undervisningsår ===
1589 ble han lærer og professor i matematikk, først i sin fødeby Pisa, og fra 1592 ved universitetet i Padova, som tilhørte republikken Venezia. I Padova la han grunnlaget for både bevegelsesteorien og kosmologien.I et brev datert 1597 erklærte han seg som kopernikaner, dvs. at han holdt Kopernikus' teori om det solsentrerte univers for ikke bare å være en praktisk regnemodell for beregning av stjerners og planeters posisjon, men også en reell, fysisk beskrivelse.
I Padova utviklet han den geometriske og militære passer til å beregne elevasjon for artilleri, avstander og nivåforskjeller.
De siste 500 årene hadde da vært dominert av teologiens nære tilknytning til Aristoteles' lære, dogmefestet av Trent-konsilet. Galilei skilte seg fra skolastikerne ved å stå Arkimedes nærmere, og delte med ham og Johannes Kepler troen på at matematiske prinsipper avspeiles i naturen. I 1608 hadde Hans Lipperhey, en optiker i Nederland, konstruert et teleskop. Galilei ble interessert i tanken om at man kunne forstørre noe som befant seg på lang avstand. Etter en tids arbeid kunne han høsten 1609 for myndighetene i Venezia demonstrere sitt nye teleskop som forstørret 8×. Med dette kunne fiendtlige skip oppdages to timer før man kunne se dem med det blotte øye.
=== Familiefar og hoffmatematiker i Firenze ===
Galileis astronomiske observasjoner, utgitt 1610, gjorde ham til den mest feirede naturfilosof i Europa. Galileis tidligere elev, storhertug av Toscana Cosimo II de' Medici, utnevnte ham samme år til hoffmatematiker, hoff-filosof og den første matematikkprofessoren i Pisa uten undervisningsplikter. Dermed fikk Galilei full frihet til å konsentrere seg om sin forskning.
Galilei fikk tre barn med sin husholderske, Marina di Andrea Gamba, som han hadde møtt på en av sine reiser til Venezia: Virginia (med ordensnavn Maria Celeste; 1600–34), Livia (ordensnavn Arcangela; 1601–59) og Vincenzo. Virginia omtales som «datter født ved hor av Marina fra Venezia» uten at barnefaren nevnes, mens Livia ved dåpen ble registrert med feltet for farens navn stående tomt. Vincenzo ble registrert med «usikkert hvem faren er». Parets hjemmeliv ser ut til å ha vært lykkelig, unntatt når Galileis mor kom på besøk. Da Galilei i 1610 flyttet fra Padova til Medici-hoffet i Firenze, tok han døtrene med seg, men etterlot Marina Gamba og den fire år gamle sønnen. I 1613 giftet hun seg med Giovanni Bartoluzzi, og Vincenzo flyttet da til sin far i Firenze. Det fremgår at Galilei opprettholdt en vennskapelig forbindelse med Gamba og Bartoluzzi. Galilei var ute av stand til å skaffe døtrene sine tilstrekkelig stor medgift til å få dem standsmessig gift, sett i forhold til hans posisjon ved Medici-hoffet, og han sendte dem derfor i kloster. Sønnen sørget han derimot for å anerkjenne, siden det ikke trengtes noen medgift når en sønn giftet seg.
=== Siste år ===
I 1616 vedtok kirken at den heliosentriske modell kunne publiseres og diskuteres som en praktisk regnemodell eller hypotese, men dog ikke som en reell, fysisk beskrivelse; dette la noen begrensninger for Galilei. I 1623 ble hans venn Maffeo Barberini valgt til pave og tok navnet Urban VIII. Barberini hadde i en ode i 1620 hyllet Galilei for hans astronomiske oppdagelser gjennom teleskopet, og Galilei så valget av pave som en mulighet til å få anerkjennelse for kopernikanismen, men han feilberegnet situasjonen. Det ble reist rettssak mot ham i 1633, der han ble dømt til å avsverge sin tro på kopernikanismen.
Galilei ble etter hvert blind og døv. Noen av hans studenter skrev da ned hans tanker for ham. Hans viktigste bidrag til fysikken ble utgitt i 1638.
Det var Samtaler om to nye vitenskaper, trykt i Leiden fra et manuskript smuglet ut av Italia. De to nye vitenskapene var bevegelseslære og teori om materialers bruddstyrke og bæreevne.
== Historisk bakgrunn ==
At matematikk er en nøkkel til naturforståelse, ble foreslått av både pytagoreerne, Arkimedes og Platon. Innen geometri og trigonometri var Euklids bok Elementer sentral. Ptolemaios hadde i noen grad tatt i bruk en eksperimentell metode i naturvitenskapene, og knyttet eksperimenter sammen med teoretiske deduksjoner, der observasjoner ble rapportert med eksakte matematiske uttrykk. Middelalderens lærde hadde stor respekt for Ptolemaios' bevisførsel for det geosentriske verdensbilde, noe som gjorde det vanskelig å vinne fram med alternativer.
Johannes Philoponus hadde i Alexandria på 500-tallet gjort eksperimenter som viste at legemer med ulik vekt faller like fort. Philoponus mente også at de fysiske lovene under månens bane kunne være de samme som de fysiske lovene over månens bane, dette ble videreført av Buridan på 1300-tallet. Fra 1200-tallet kritiserte flere naturfilosofer aristotelisk fysikk og mekanikk, og på Galileis tid hadde alle naturfilosofer hørt bevisførsel for at Aristoteles tok feil.
Biskop Robert Grosseteste (ca. 1175–1253) hadde forsøkt å løse utfordringer innen optikk med matematiske modeller. Fransiskanermunken Roger Bacon hadde vektlagt geometri som en måte å matematisere fysikken. Bacon hadde ment at skulle man finne ut av naturen, måtte man studere den og ikke bare utlede ting ut logisk fra prinsipper. Matematikeren Jordanus de Nemore (ca. 1225-60) hadde løst teoretiske problemer knyttet til sammenhengen mellom gjenstander i fritt fall og kuler på et skråplan. Matematiker og teolog Thomas Bradwardine (ca. 1290-1349) hadde forsøkt å beskrive bevegelser matematisk og hadde sammenlignet universet med et urverk. Og filosofen William Heytesbury (ca. 1313-73) hadde korrekt beskrevet bevegelsen til et objekt i konstant akselerasjon.
Høydepunktet i middelalderens naturfilosofi kom med Buridan og Oresme. Buridan satte frem teorien om at et objekt i bevegelse vil fortsette bevegelsen inntil en annen kraft virker på objektet. Dermed var man også et skritt nærmere å forklare planetenes bevegelser. Buridan overveide også om jorden roterer rundt sin akse, snarere enn at det er hele himmelen som roterer rundt jorden. Oresme videreførte dette og viste hvordan en pil skutt rett opp allerede følger jordens rotasjon, og at pilen derfor akkurat som bueskytteren vil fortsette å følge jordens rotasjon til den lander. Oresme gav også geometrisk bevis for formelen for gjennomsnittsfart, v=s/t. Senere argumenterte kardinal Nikolaus av Cusa for at jorden ikke er sentrum av universet, men i stedet beveger seg gjennom rommet, han foreslo også et grenseløst univers og liv på andre planeter. Presten Domingo de Soto (1494-1560) var den første til å gi en korrekt beskrivelse av gjenstander i fritt fall. Og matematikeren Girolamo Cardano (1501-76) foreslo at et prosjektil følger en parabelformet kurve.
== Virke ==
=== Bevegelsesteori ===
I Galileis studietid satt han en gang i katedralen i Pisa under en lang messe. Han observerte en lysekrone som svingte frem og tilbake, og han fant ved hjelp av pulsslagene at svingningstiden så ut til å være den samme ved store og små svingninger. Han gikk hjem og eksperimenterte med ulike pendler og fant at en pendels svingetid ikke er avhengig av pendelens utslag, i stedet er svingetiden proporsjonal med kvadratroten av pendelens lengde.
Også av objekter i fritt fall utførte han mer nøyaktige målinger enn det som hittil hadde vært gjort. Han fant at også i fritt fall var falltiden proporsjonal med kvadratroten av fallets lengde.
Med grunnlag i teoretiske studier og hypoteser fra antikken og middelalderen kunne han ved eksperiment bevise det korrekte forholdet mellom størrelser som fart, strekning, tid og akselerasjon. Han beviste også en tidligere hypotese om at et prosjektil beskriver en parabelformet kurve.
=== Astronomi ===
Galilei ble involvert i astronomi etter supernovaen i 1604. Juli 1609 rettet engelske Thomas Harriot et teleskop mot månen for å tegne månekart. På samme tid hørte Galilei om oppfinnelsen, og noen uker senere hadde han konstruert sitt eget. Januar 1610 oppnådde han en forstørrelse på 20×, og to måneder senere 30×.
Med teleskopet kunne Galilei observere solflekker, fjell, kratre og daler på månen, Venus i ulike faser (jf. månens faser), fire av Jupiters måner, og noe som lignet ører rundt Saturn. Observasjonene motsa Aristoteles' verdensbilde, som skilte mellom en uforanderlig og fullkommen verden fra månens bane og utover, og en foranderlig og ufullkommen verden under månens bane. Fjell og kratre på månen viste både at den ikke utgjør en perfekt sirkel, og at den kunne være laget av samme materiale som jorden. Jupiters måner sannsynliggjorde at også jorden kan kretse rundt solen selv om den har en måne. Solflekkene beveget seg og viste at solen ikke er uforanderlig.
Med Galilei, og også med Johannes Kepler, ble det for alvor satt på dagsordenen at de fysiske lovene under månens bane er de samme som de fysiske lovene over månens bane.
En av hans viktigste oppdagelser var at gjennom teleskopet så fiksstjernene langt mindre ut enn med det blotte øye. Dette tok bort en innvending fra astronom Tyge Brahe om at Kopernikus' forslag til et kolossalt stort univers ville medføre at stjernene ble urimelig store. Et kolossalt stort univers kunne også forklare hvorfor ingen parallakse kunne observeres for fiksstjernene. Gjennom teleskopet virket også planetene langt mindre enn man hittil hadde trodd. For Venus i posisjon lengst unna jorda var tidligere målinger av vinkeldiameteren 3 bueminutter. Med teleskopet beregnet Galilei denne til 1/6 bueminutt, noe som er langt nærmere dagens målinger.
De fire største Jupiter-månene, som Galilei oppdaget, kjenner vi i dag som de galileiske månene: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Navnene, som stammer fra gresk mytologi, ble foreslått av den samtidige astronomen Simon Marius. Likevel ble navnene først tatt i bruk fra midten av 1900-tallet.
==== Ulike modeller av verdensrommet ====
På Galileis tid var det praktisk talt ingen astronomer som holdt seg til det ptolemeiske verdensbilde. De fleste mente at solen er senter for bevegelsen til de fem planetene (Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn).
Den virkelige debatten stod mellom den heliosentriske modellen fra Kopernikus og den geoheliosentriske fra Brahe. De fleste støttet Brahes modell fordi man så store vitenskapelige problemer med at jorden beveget seg. Brahes modell stemte like godt med observasjonene som Kopernikus' modell. Kepler foreslo så i 1609, i boken Den nye astronomi, at planetene går i ellipsebaner rundt solen. Dette gav en mye enklere teori og viste seg også å stemme bedre med observasjoner, særlig av Mars og Venus.
Galilei nevnte imidlertid ikke Keplers eller Brahes teorier i sine bøker, i stedet forsvarte han Kopernikus' modell basert på sirkulære bevegelser.
=== Skrifter (utvalg) ===
==== Sendebud fra stjernene (1610) ====
Denne boken la grunnlaget for Galileis vitenskapelige ry. Han var ikke den første til å utforske universet med teleskop, men han var den første til å publisere sine funn. I mars 1610 kom boken Sidereus nuncius («Sendebud fra stjernene»). Sammenlignet med Keplers og Kopernikus' bøker inneholdt denne lite matematikk, var velskrevet og hadde fine illustrasjoner, og den ble en bestselger utover 1600-tallet.
Thomas Harriot hadde kartlagt månen ved hjelp av teleskop sommeren 1609, før Galilei, og keiser Rudolf 2. hadde sett månen i teleskop før han hadde hørt om Galilei. Galileis stjernekart var så upresist at Pleiadene vanskelig lar seg gjenkjenne, og den digre svarte flekken under månens ekvator som Galilei sammenlignet med Bøhmen, var ren fiksjon. Men han var den første som publiserte hva han hadde sett, og fjell og daler på månen viste at landskaper på jorden også fantes andre steder i universet. Selv Johannes Kepler ble skremt av implikasjonene: «Det uendelige er utenkelig,» sa han flere ganger. Sjokkbølgene avspeiles også i John Donnes An Anatomie of the World fra 1611:
Man has weav'd out a net, and this net thrown
upon the Heavens, and now they are his own...Teleskopet var så lite at det ble sagt at mirakelet ikke var at Galilei fikk øye på Jupiters måner, men at han overhodet fikk øye på Jupiter. Diskusjonen gjaldt ikke betydningen av Jupiters måner, men at de overhodet fantes, noe flere av Italias mest fremstående lærde benektet. I april 1610 ble Galilei invitert til et hus i Bologna for å demonstrere sin stjernekikkert. Ikke en eneste av de lærde lot seg overbevise om at det fantes noen måner. Galilei kunne heller ikke forklare dem hvordan teleskopet virket. Cesare Cremonini som underviste i filosofi i Padova, og professor Giulio Libri fra Pisa nektet å se i teleskopet. Da professor Libri gikk bort kort tid etter, kommenterte Galilei dødsfallet: «Libri valgte å ikke se mine himmelske småsaker mens han var på jorden; kanskje får han øye på dem nå som han er kommet til himmelen.» Men teleskopet hans var også så primitivt at månene fremstod som uklare prikker som lett kunne tolkes som optiske illusjoner, fremkalt av forstyrrelser i atmosfæren eller av selve teleskopet.Samme år fikk Galilei anerkjennelse av jesuittene ved Collegio Romano. Jesuittene var kirkens fremste astronomer og den katolske kirkes intellektuelt sett mest innflytelsesrike orden, med Christopher Clavius i spissen. De undersøkte Galileis observasjoner og offentliggjorde året etter sin støtte til alle hans observasjoner foretatt med teleskopet. Selv om de fleste jesuittene hadde valgt Brahes modell, ffantes det også jesuitter som var kopernikanere.
==== Avhandling om ting som forblir oppe på vannet eller som beveger seg i det (1612) ====
I denne boken fremholder han at en gjenstands form ikke betyr noe for om et legeme flyter, dette avhenger av legemets egenvekt. Boken er et strålende verk som knytter de generelle innsiktene han hadde gjort om bevegelse, sammen med en oppfinnsom utforskning og eksperimentering.
At små gjenstander med egenvekt større enn vann kan flyte på det vi i dag kaller overflatehinnen, forklarte han imidlertid på samme måte som at en tom krukke kan flyte, og dette argumentet overbeviste ikke aristotelikerne. Atle Næss mener at dette argumentet viser hans trang til enkle forklaringer, og at han noen ganger forenklet for mye.
==== Brev om solflekkene (1613) ====
I Tyskland mente astronom og jesuittprest Christopher Scheiner å ha observert solflekkene på et tidligere tidspunkt enn Galilei. De var også uenige om tolkningen av fenomenet. Scheiner mente fenomenet skyldtes hittil ukjente planeter. Galilei mente solflekkene var fenomener enten på solens overflate eller i solens atmosfære, og at flekkene viser at solen roterer rundt sin egen akse, med en periode på ca en måned.
Forordet kunne oppfattes som nedlatende overfor Scheiner, og konflikten med Scheiner ble videreført i de fleste av Galileis påfølgende bøker. Dette bidro trolig til motsetningen som etter hvert utviklet seg mellom Galilei og jesuittene.
I denne boken tok han også standpunkt for den kopernikanske modell, der planetene går i sirkulære baner rundt solen.
==== Samtale om flo og fjære (1616) ====
Galilei mente at tidevann bare kunne forklares hvis man forutsatte at jorden beveger seg. Kepler og de fleste naturfilosofer før ham, og også pave Urban, var uenige, og mente tidevannet skyldes månens tiltrekningskraft. Vi har jo to tidevannsbølger hvert døgn, parallelt med månens bevegelser.
Galilei mente derimot at fordi jorden roterer om sin egen akse, vil vannet skvulpe frem og tilbake, slik at det fremkommer to tidevannsbølger.
==== Probermesteren (1623) ====
I 1618 kom hele tre kometer til syne. Jesuittene hadde i flere tiår foretatt astronomiske observasjoner som fikk dem til å dele mange av Galileis synspunkter. Kardinal Barberini, senere pave Urban VIII, var positiv til Galilei, som imidlertid ødela sitt gode forhold til jesuittene ved latterliggjøre pater Grassis teorier. Orazio Grassi (1583–1654) var matematikkprofessor ved Collegio Romano og hadde beregnet at kometene var lenger unna enn månen. Dette var i tråd med Brahes beregninger av en komet i 1577, og indikerte at området utenfor månens bane ikke var uforanderlig.
Galileo var sengeliggende, men ble såpass ergerlig over at en jesuitt påberopte seg større kunnskap om kometer enn han, og attpåtil hevdet at kometbaner motsa Kopernikus' verdensbilde. Galilei var fra 1616 blitt pålagt ikke å forsvare Kopernikus, men han kunne fritt diskutere jesuittenes komet-teori, og i et skrift på 54 sider, utgitt i 1619 i hans elev Mario Guiduccis navn (Discorso delle Comete di Mario Guiducci), harsellerte Galilei med Grassis synspunkter og jesuittenes vitenskap generelt, med sleivspark til Christoph Scheiner som hadde offentliggjort sin oppdagelse av solflekker under pseudonymet «Apelles». Galilei fortsatte derfor med å omtale Schreiner som «Apelles» på trykk, som om han ikke kjente Scheiners virkelige navn.I 1623 kom Galilei med nok en imøtegåelse av pater Grassis teorier, denne gang under eget navn og med tittelen Probermesteren (Il Saggiatore) (= offentlig kontrollør av ektheten i edle metaller) der han fremdeles sarkastisk imøtegikk Grassi og fastslo at kometer var atmosfæriske fenomener. I boken formulerte han også sin tro på matematikken og geometrien, særlig sirkelbevegelser, som naturens språk. Der pater Grassi beskrev kometer som himmellegemer, mente Galilei at kometer bare er optiske illusjoner. Han dediserte boken til sin mangeårige venn, pave Urban VIII, noe denne var svært tilfreds med.
==== Dialog over de to viktigste verdenssystemer (1632) ====
Boken bygger på oppdagelser gjort 20 år tidligere. Denne boken er en diskusjon om det ptolemeiske og det kopernikanske verdensbilde. Han hadde tenkt å kalle boken Dialog om hvordan tidevannet stiger og synker, men pave Urban VIII foreslo i stedet Dialog over de to viktigste verdenssystemer.Urban VIII hadde i flere år beundret Galilei for hans vitenskapelige oppdagelser, selv om de tolket oppdagelsene ulikt. Imidlertid la Galilei i denne boken pavens argumenter i munnen på en person kalt Simplicio («den enfoldige») med absurde argumenter, mens den som i boken forsvarer det heliosentriske system, latterliggjør Simplicios argumenter gjennom hele verket. Også jesuittastronomen Scheiner fikk noen ikke helt fortjente salver i boken.
Boken ble oppført på kirkens liste over forbudte bøker og førte til at Galilei ble stilt for en kirkelig domstol. De katolske statene Venezia, Frankrike og Spania samarbeidet imidlertid ikke med Roma i håndhevelsen av forbudet, så boken kom aldri med i den spanske utgaven av forbudslisten. Dialogen ble også oversatt til latin, trykket i Frankrike i 1635, og den skapte stor entusiasme i Nord-Europa.
==== Samtale om de to nye vitenskaper (1638) ====
Denne boken er hans viktigste bidrag til fysikken, og den bygger på oppdagelser gjort 30 år tidligere. De to «nye» vitenskaper var materialers fasthet og bruddstyrke, og bevegelseslære. Her la han frem sine teorier innen bevegelseslæren og viste til eksperimenter. Boken innbefatter loven om legemer i fritt fall og beregning av prosjektilbaner.
Det teoretiske grunnlaget bygger for en stor del på studier gjort av matematikere og naturfilosofer fra 1200-tallet og utover (se over). I boken viste han hvordan teorier kan bevises ved en kombinasjon av kontrollerte eksperimenter og brilliante argumenter. Med denne boken dannet han en sammenhengende helhet i bevegelseslæren.
== Kirkens prosess mot Galilei ==
=== Det anti-kopernikanske dekretet i 1616 ===
I 1613 ble Den katolske kirkes prosess mot Galilei innledet. Galilei mente geosentrismen var et aristotelisk og ikke et katolsk dogme. Begrunnet i Augustins skrifter, og i tråd med protestantismen, skilte Galilei mellom Naturens bok og Bibelen; han mente Bibelen ikke lærer hvordan naturen fungerer.Flere innen kirken forsvarte ham, men ingen observasjoner støttet en bevegelig jord. Meningstradisjonen, inkludert det ptolemeiske og det aristoteliske verdensbilde, hadde fått en sterk stilling i Den katolske kirke.
Etter reformasjonen var private fortolkninger av kirkens lære et svært følsomt diskusjonstema, og særlig under motreformasjonen var det ikke rom for slike diskusjoner. I tillegg til at Galilei hevdet heliosentrisme som en sannhet uten å ha bevis, tillot han seg også å fortelle Roma hvordan de skulle tolke bibeltekster, midt under motreformasjonens spenninger.
I antikken og middelalderen hadde de fleste astronomer begrenset seg til å lage matematiske modeller av de observerbare planetbevegelsene, fordi planetene var så fjerne og opphøyde at sikker kunnskap om den fysiske virkelighet ikke kunne nås langs vitenskapens vei. Modellene var altså redskaper til mest mulig nøyaktige forutsigelser av planetens posisjoner.I tråd med dette vedtok kirken i 1616 at den heliosentriske modell kunne publiseres og diskuteres som en praktisk regnemodell eller hypotese, ikke som den fysiske sannhet. (Se også instrumentalisme.)
Galilei og hans skrifter ble ikke nevnt i dette dekretet, men det la naturlig nok begrensninger for Galilei.
=== Rettssaken i 1633 ===
Historikere diskuterer fortsatt hva det var som gjorde at paven gikk til rettssak mot en bekjent han hadde beundret og respektert. Den samtidige Kepler opplevde ingen større problemer med hverken å undervise i eller publisere sitt solsentrerte verdensbilde, trolig fordi han opptrådte med større takt og nøt stor respekt i alle leire. Ingen andre ble verken anklaget eller dømt for dette, selv om flere i hans samtid og tiårene etter støttet det solsentrerte verdensbildet.
Geistligheten hadde vært Galileis fremste støttespillere, dvs. jesuittene. Den motstand han møtte, kom i hovedsak fra hans egen universitet i Padova, der hans aristoteliske kolleger holdt fast ved antikkens verdensbilde. Kirken selv så det slik at nye teorier som var i strid med bibelsteder, betød at man fikk se på bibelstedene med nye øyne og omtolke dem. Slik så man det under diskusjonen om jordkloden som en kule, en kjent oppfatning alt i antikken, og godtatt av kirken, siden den ikke blir motsagt noe sted i Bibelen. Pave Urban selv mente at heller ikke et heliosentrisk verdensbilde var i strid med noe bibelsted, så Galileis problem skyldtes langt på vei hans egen steilhet når han hevdet at hans teori var «bevislig sann», uten å fremlegge noe faktisk bevis, samt hans omtale av meningsmotstandere som «umælende idioter».Konflikten mellom Galilei og Den katolske kirke handlet dels om autoritet, dels om mangel på direkte bevis for at jorden beveger seg. Reformasjonen hadde utfordret kirkens makt, og rettssaken ble i tillegg ført i en turbulent krisetid under trettiårskrigen. Dermed hadde paven trolig større behov enn han ellers ville hatt for å markere revir når noen kom med påstander som kunne rokke ved kirkens lære, dersom det ikke kunne dokumenteres vitenskapelig.
Videre mente paven seg trolig sveket av Dialogen. Boken fremstod ikke som balansert, slik vilkåret hadde vært. Galilei hadde også mistet jesuittenes støtte, etter at sentrale jesuitter som Scheiner og Grassi ble latterliggjort av Galilei i vitenskapelige disputter. Alt i alt var sentrale personer innen kirken kraftig provosert.I fravær av aksepterte bevis var Galilei likevel påståelig og ville ikke omtale sitt syn som bare en hypotese. Hverken i Dialogen eller i andre bøker nevner han Keplers eller Brahes modell, som begge passet bedre med observasjonene.
I 1633 ble rettssaken gjennomført i Roma, under forhørene med trolig to mennesker til stede foruten Galilei. Hovedanklagen var at han hadde overtrådt forbudet fra 1616. Historikere diskuterer fortsatt om deler av forbudet han ble dømt for, var en forfalskning gjort i forkant av rettssaken. Han satt aldri i noen celle, hverken før eller etter dommen, men ble tildelt en leilighet i Vatikanet. Dommen var livsvarig fengsel, samt å be de syv botssalmer én gang i uken i tre år. At Galilei umiddelbart etter dommen om at jorden ikke sirkler rundt solen, skal ha mumlet «Eppur si muove» (= Men det gjør den nå likevel) er en myte som ikke ble kjent før hundre år etter hans død.Dommen ble av paven straks omgjort til husarrest hos venner i Villa Medici, i gode forhold og med utsikt over Roma fra Monte Pincio. Han fikk møte andre med samme ideer og reise til Firenze for medisinsk behandling.
I november 1992, nesten 360 år etter dommen, innrømmet Vatikanet at Galilei hadde rett i sin tro på det heliosentriske verdensbildet.
== Ettermæle ==
Han ble gravlagt i familiegraven i basilikaen i Santa Croce. I 1656 hadde italienske Vincenzo Viviani klar en utgave av hans samlede skrifter bortsett fra Dialogen. Viviani skrev også en biografi om Galilei.
Flere jesuitter utgav på 1600-tallet historiske oversikter over matematikkens og beslektede vitenskapers utvikling. Her ble Galilei rost som vitenskapsmann, og fordømt som kopernikaner. Utenfor kirken ble kirkens forbud aldri tatt seriøst. Også i Italia behandlet naturfilosofer heliosentrismen formelt som en hypotese, samtidig som de fortsatt underviste i og diskuterte teorien som om den var sann.Benediktinerpateren og matematikeren Luigi Guido Grandi, publiserte i 1712 boken Til forsvar for Galileo med kirkens godkjennelse. I 1737 ble et gravmonument over Galilei reist i hjembyen Firenze. I 1744 ble hans samlede skrifter, inkludert Dialogen i en lett sensurert utgave, utgitt med kirkens godkjennelse. I 1758 opphevet Den katolske kirke det generelle forbudet mot bøker som beskrev det heliosentriske system som fysisk virkelighet. Etter at en bok i 1822 av en nidkjær geistlig ble forsøkt stoppet fordi den behandlet den kopernikanske modell som en fysisk realitet, ble Dialogen formelt strøket av listen over forbudte bøker i 1835. En av hovedutfordringene med det solsentrerte verdensbilde ble først løst i 1838, da man målte en stjernes parallakse.
Pave Johannes Paul II innrømmet flere ganger kirkens feilgrep, deriblant i 1992 under 400-årsjubileet for Galileis tiltredelse som professor i Padova. I 2008 meldte Den katolske kirke at det skulle reises en statue av ham i Vatikanhagene, rett utenfor leiligheten hvor han bodde da han ventet på rettssaken i 1633.
=== Myter ===
Den første offentlige presentasjon av Galilei som martyr for vitenskapen var skrevet av den protestantiske dikteren John Milton, som beundret Galilei og var motstander av den katolske kirke. Myten vokste i opplysningstiden på 1700-tallet, Galilei som martyr i vitenskapens kamp mot religionens herredømme ble et moment for opplysningsidéen. Senere forfattere i denne tradisjonen er Thomas Huxley, John William Draper (1811-82) og Andrew Dickson White (1832-1918).Tidligere vitenskapshistorie mente han viste stor originalitet, for eksempel at han var den første som viste at legemer med ulik vekt faller like fort, den første som hevdet at vakuum virkelig kunne eksistere, den første til å forkaste Aristoteles' fysikk, at han beviste at Kopernikus hadde rett, og at inkvisisjonen derfor fengslet ham. En fortelling fra tiden i Pisa om at andre professorer samlet seg beundrende ved foten til det skjeve tårnet for å se Galileis fallforsøk, er trolig en myte. En fortelling om at kirkens menn nektet å se gjennom Galileis teleskop, regnes i dag som en myte.Bertolt Brechts skuespill om Galilei fra 1938 var skrevet som et bilde på den frie ånds kår under diktaturet. Med utgangspunkt i Galileis liv gjorde Brecht en rekke tidsaktuelle vrier for større effekt. Stykket er ingen eksakt beskrivelse av det som hendte. Da Galileo ble oppført på Nationaltheatret høsten 2010, stod det likevel i omtalen at i en tid da de lærde forkynte at jorda var universets sentrum, la Galilei frem forbløffende bevis for et heliosentrisk verdensbilde, og at han derfor i den katolske kirkens øyne var en kjetter.Andre myter hevder at han ble dømt fordi han ikke trodde at jorden er flat, og at han ble torturert under rettssaken. Dette er ikke omtalt i samtidens tekster, og inkvisisjonen hadde forbud mot å torturere så gamle mennesker. At han avskaffet Himmelen, er heller ikke omtalt i samtidens tekster eller i domspapirene; derimot trodde man at planetene satt fast i kuleskall/himmelsfærer, siden man manglet forståelse av og en teoretisk modell for at tyngdekraft holder noe i bane i rommet. Det støttes heller ikke av samtidige kilder at den katolske kirke opprettholdt fordømmelsen av ham frem til 1983.
Det er også hevdet at han stod for et endelig brudd med en mørk og vitenskapsfiendtlig middelalder, noe som heller ikke stemmer.
== Se også ==
Det heliosentriske verdensbildet
Nikolaus Kopernikus
== Referanser ==
Noter
== Litteratur ==
== Eksterne lenker ==
(en) Galileo Galilei – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Galileo Galilei – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Galileo Galilei på Discogs
(en) Galileo Galilei på MusicBrainz
(en) «Galileo Galilei» Bibliografi hos University of St Andrews, Skottland.
(no) Striden om Galilei katolsk.no
(la) Sidereus Nuncius | Galileo Galilei (født 15. februar 1564 i Pisa i Den florentinske republikk, død 8. | 2,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Propaganda | 2023-02-04 | Propaganda | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-12', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Propaganda', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Snevre artikler'] | For den tyske synthgruppen, se Propaganda (band).
Propaganda er påvirkningsarbeid for å utbre ideologiske idéer, ofte gjennom massemedier eller institusjoner. Ordet ble kjent blant annet gjennom Congregatio de propaganda fide, en katolsk sammenslutning til «troens utbredelse» på 1600-tallet, men brukes i nyere tid om ensidige fremstillinger av informasjon for at mennesker skal ta stilling til en sak på en bestemt måte. Propaganda er ikke egentlig forskjellig fra reklame i sin metode, men virksomheten er som regel knyttet til politiske og/eller religiøse spørsmål. Propaganda er også betegnelse på én av fire modeller for utøvelse av informasjon og samfunnskontakt/PR.
Før kommunismens og nazismens tid hadde begrepet propaganda ikke noen negativ ladning, men ble oppfattet mer i samsvar med grunnordets leksikalske betydning, utbredelse, spredning. Propaganda var allerede fra Lenins tid et sentralt element i kommunistpartiets arbeid for å utbre kommunismen, og begrepet ble brukt i en positiv betydning både av kommunistiske og senere også av fascistiske stater. I den kommunistiske verden var begrepet i offisiell bruk helt til kommunistregimenes fall, og har for leninister beholdt sin positive betydning.
| For den tyske synthgruppen, se Propaganda (band).
Propaganda er påvirkningsarbeid for å utbre ideologiske idéer, ofte gjennom massemedier eller institusjoner. Ordet ble kjent blant annet gjennom Congregatio de propaganda fide, en katolsk sammenslutning til «troens utbredelse» på 1600-tallet, men brukes i nyere tid om ensidige fremstillinger av informasjon for at mennesker skal ta stilling til en sak på en bestemt måte. Propaganda er ikke egentlig forskjellig fra reklame i sin metode, men virksomheten er som regel knyttet til politiske og/eller religiøse spørsmål. Propaganda er også betegnelse på én av fire modeller for utøvelse av informasjon og samfunnskontakt/PR.
Før kommunismens og nazismens tid hadde begrepet propaganda ikke noen negativ ladning, men ble oppfattet mer i samsvar med grunnordets leksikalske betydning, utbredelse, spredning. Propaganda var allerede fra Lenins tid et sentralt element i kommunistpartiets arbeid for å utbre kommunismen, og begrepet ble brukt i en positiv betydning både av kommunistiske og senere også av fascistiske stater. I den kommunistiske verden var begrepet i offisiell bruk helt til kommunistregimenes fall, og har for leninister beholdt sin positive betydning.
== Bakgrunn ==
Vitenskapsmannen Stanley Cunningham har undersøkt fenomenet og fant mer enn etthundre forskjellige definisjonsforsøk for propaganda. Han kom også til den slutning at det i et mediesamfunn neppe er mulig å skille mellom propaganda og informasjon.
Julius Cæsar skrev De bello Gallico etter felttogene mot de galliske stammene for å rettferdiggjøre seg selv som feltherre og fremtidig statsmann – erobringene skulle bli legitimert og finansiert.
Pave Gregor XV grunnla i 1622 Congregatio de propaganda fide, Kongregasjonen for troens utbredelse. Dens oppgave var å analysere misjonsarbeidet for å finne svakheter, organisere det bedre få de involverte til å tenke og handle enhetlig, og å opprette et grundig ført arkiv over alle misjonærene.
Napoleon ville «erobre Europa ikke bare med tropper, men også gjennom agitasjon». Han innrettet derfor et eget 'Bureau de presse'.
Gjennom Goebbels' kyniske aksjoner under den andre verdenskrig fikk begrepet propaganda en overveiende negativ betydning.
== Former for propaganda ==
Propaganda kan utformes på forskjellige måter avhengig av budskap og hensikt, målgruppe, formidlingsmedium og annet. «Svart propaganda» er propaganda der avsenderen er ukjent, men budskapet presenteres som om det kommer fra en annen avsender. Dette gjaldt for eksempel flere anonyme radiosendinger under andre verdenskrig. «Hvit propaganda» er propaganda med kjent avsender. «Grå propaganda» er når et budskap blir fremstilt som sannhet, men avsender lar seg ikke identifisere, eller man kan ikke verifisere budskapets korrekthet.
En annen måte propaganda kan klassifiseres på er slik:
Hvit propaganda: Dette er å si sannheten.
Grå propaganda: Dette er å forandre budskapet på en måte slik at du oppnår ditt mål.
Svart propaganda: Løgn.
Voldelig propaganda: Å bruke trussel og vold.
== Virkemidler ==
Utelatelse: Det å ikke fortelle hele sannheten slik at det oppstår et feilaktig inntrykk. Og det ved å utelate viktig informasjon slik at folk trekker forhastede slutninger på grunnlag av det begrensede belegg som presenteres. Det som gjør denne metoden effektiv, er at de som ikke er informert om hele sannheten, ikke er istand til å få øye på det som er utelatt. Publikum blir bedratt til å begå ubalanserte vurderinger som følge av skjev fremstilling, som de ikke har bakgrunn for å øyne. Relavant informasjon er fjernet fra kilden. Utelatelser kan også brukes til å fremstille noe som noe uforståelig, grunnløst, absurd. Utelatelser forutsetter et budbringerens overtak, en tilgang til en informasjon som publikum ikke har tilgang til, eller som er vanskelig tilgjengelig for publikum.
Kontekstualisering: Det å fortelle mer enn sannheten. Kan forstås som det motsatte av å utelate der man fremstille en ting på bakgrunn av en falsk kontekst som får oss til tolke den annerledes enn vi ellers ville ha gjort. I en gjengivelse vil det innebære å legge til informasjon som ikke finnes i det som gjengis, sette kilden i en sammenheng som skaper tolkningsmuligheter som ikke fantes i kilden, for eksempel ved kryssklipping i et nyhetsoppslag. Det er den letteste sak av verden å sitere noe ut av kontekst slik at det fremstår som latterlig, dumt eller ved at de følelser som uttrykkes fremstår som malplasserte og rare. Det som gjør kontekstualisering vanskelig er det samme som utelatelse. Så lenge propagandisten har en privilegert tilgang til sin kilde, så har han ett overtak i gjengivelsen, ved at mottaker ikke kan kontrollere det som gjengis. For å kunne gjennomskue bløffen må publikum sitte inne med den korrekte informasjon. Men kontekstualisering kan også brukes subtilt i bildebruk som for eksempel ved å finne et bilde som viser en polisk motstander i en stemning, og bruke det som illustrasjonsbilde på en nyhetsrapport om en tragisk hendelse, slik at vedkommende motstander ser ufølsom ut.
Kynisk attribusjon. Ad hominem-argument der man tillegger sine egne gode hensikter (altruisme) mens man tillegger motstanderen negative motiver (egoisme), som kan betraktes som en variant av kontekstualisering. Ad hominem-argumentet kan bestå i en varianten forgifte brønnen, eller det kan være brukt som en sofistisk gjendrivelse av en motstanders standpunkter eller argumenter, i mangel av en relevant innvending. Det kan også brukes for å blokkere for saklig debatt ved å prøve å pense over i dialogformen krangling, eristikk. Har ofte form som årsaksforklaring av det det den annen sier eller gjør. Kynisme kan være en effektiv måte å blokkere for saklig motiver og hensikter. De kyniske forklaringene kan bestå i en nettverk av assosiasjoner, udokumenterte anklager, insinuasjoner og konspirasjonsteorier. Jf. nazistenes propaganda mot jødene. Det kan være en effektiv måte å skape tvil og usikkerhet og frykt om noen ved at motivasjon i sin natur er noe som er skjult. Vi kan aldri observere andres motiver. Derfor kan en propagandisk alltids reise tvil om andres motiver.
FUTe er en metode der man i stedet for å argumentere for et standpunkt spiller på eller sprer «frykt, uvitenhet eller tvil» (F.U.T) om andre, for eksempel om en opposisjons ikke utprøvde politiske alternativer.
Sammensatte spørsmål er en metode som brukes i debatter og samtaler for å bringe motstander ut av balanse. Man stiller et spørsmål som inneholder forutsetninger som ikke er påvist å være tilfelle. Ofte er forutsetningen en falsk anklage og spørsmålet er holdt i en intimiderende tone som om den utspurte var på en tiltalebenk. Spørsmålet er også oftest et ja/nei-spørsmål. Trikset består i å later som om en vill anklagen var en kjensgjerning. Et eksempel: «Har du sluttet å slå kona di?» Merk nå at dette spørsmålet hadde vært helt greit dersom det allerede i løpet av debatten var definitivt påvist å være tilfelle at du faktisk slår kona di. Et knep blir det først når propagandisten altså forutsetter dette uten at det er tilfelle, i et spørsmål om noe helt annet. Den som blir stilt et slikt spørsmål blir da liksom stilt på tiltalebenken, og må svare for seg. Hvis vedkommende ikke straks ser at det er et sammensatt spørsmål kan han komme ut av balanse, og komme til å se merkverdig ut. Og går han i fella, og svarer ja eller nei på spørsmålet. så har han uten å vite det, akseptert den falske forutsetningen, implisitt akseptert han den falske anklagen. Feilen er altså at spørsmålet forutsetter noe som ikke er tilfelle, men stiller et annet spørsmål. Måten å tilbakevise dette trikset på er å påpeke og benekte den falske forutsetningen.
Sammenligningen: Man sammenligner ting som ofte har ikke noe med hverandre temaet å gjøre, og først beviser man at det du sammenligner med har likheter med temaet. Som for eksempel "som det er naturlig at små fisker ofrer seg for store fisker med uten vilje, er det også naturlig at små raser ofrer seg for store raser." Ett eksempel her er en del av Tysklands propaganda under andre verdenskrig hvor jøder ble portrettert som rotter, og polakker ble portrettert som griser. Feilen kan består i en falsk analogi (en likhet i noe overføres på noe annet, der det ikke er likhet).
Slå i hartkorn. Et svært mye brukt propagandatriks som også kan sies å bestå i en negativ sammenligning, hvor det skapes en feilaktig assosiasjon. Man sammenligner for eksempel en politisk motstander med noen en skikkelse eller figur som alle har antipati mot, eller som alle mener bør ekskluderes fra det gode selskap. For eksempel at man sammenligner Kristin Halvorsen med Stalin eller Carl I. Hagen med Hitler. Den omvendte metoden brukes ofte av statsministere og presidenter. Nemlig det å arrangerer statsbesøk og la seg avfotografere med store statsmenn ute i verden. De sammenligner seg med dem og noe av den storhet og pondus de har, overføres til dem.
Kjedeidentifikasjon er en mer avansert form for sammenligning, der en mistenkeliggjør en motstander ved å lage en lengre serie av «koblinger» mellom den man vil mistenkeliggjøre som ender er en serie av stadig mer suspekte skikkelser, eller som ender i noe fullstendig uakseptabelt, avskyelig, skremmende, farlig etc., som Hitler («brunskvetting» og «hitling») eller Stalin. Kjeden går da fra det akseptable via noen «koblinger» og til noe uakseptabelt. Man skaper på denne måten et falsk inntrykk av at de to tingene har noe med hverandre å gjøre, ved en tilsynelatende rasjonell argumentasjon, som i virkeligheten består i rene assosiasjoner.
Gjentakelse: Dette fører til at ting setter seg fast i hjernen. Dette kan gjøres best ved å bruke forskjellige former for avsendere.
Konsekvens: True folk med katastrofale konsekvenser som kan skje hvis man ikke gjør som en vil.
Autoritet: Bruke henvisninger til religion, vitenskapen eller andre autoriteter for å «bevise» at du har rett.
Leke med sannheten: Ta bort ting eller legge «bakgrunn» på sannheten, overdrive eller underdrive noen ting, kanskje forandre ting, er også viktige virkemidler.
Ide: Stille et vanskelig spørsmål og legge på et svar hvor dine meninger er den rette.
== Informasjon kontra propaganda ==
Kilde: Rachana og Ran Nath Sharma (2004). Advanced Applied Psychology (engelsk). Publishers & Dist.
== Propaganda som politisk verktøy ==
Propagandas betydning – herunder psykologisk krigføring – la både den marxistiske filosofen Antonio Gramsci og den nazistiske propagandisten Joseph Goebbels sterk vekt på. De opprinnelige tanker om slike strategier kan spores tilbake til sofistene, men Machiavelli regnes ofte som den psykologiske krigføringens eller propagandaens far.
Nasjonal samling forsøkte å danne et slags «nyspråk» i propagandaøyemed. I 1944 sendte Pressedirektoratet ut et direktiv om at propaganda ikke lenger var propaganda, men at ordet ble brukt i feil betydning: «Det innskjerpes derfor at ordet bare skal brukes om sann opplysning, mens våre motstanderes virksomhet skal benevnes agitasjon, hissekampanje, løgnmeldinger o.l. Ordet «løgnpropaganda» inneholder en selvmotsigelse og skal derfor ikke brukes.»Scientologikirken er den kommersielle organisasjon som bevisst har benyttet slike teknikker i sin kamp mot den normerte forståelse av psykologi, og hvem som utøver denne.
=== Se også ===
De fem hersketeknikker
Falske nyheter
Logikk
Propagandafilm
Propagandakompani
Reklame
Retorikk
Spinn (kommunikasjon)
Tankefeil
Trollfabrikk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Government propaganda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Propaganda – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Omfattende arkiv av krigspropaganda og annet (engelske artikler om Psychological Warfare, Psychological Operations, and Information Operations, PSYOP)
Propaganda fra Hitler-Tyskland og Øst-Tyskland (på engelsk)
Propaganda; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | Propaganda er påvirkningsarbeid for å utbre ideologiske idéer, ofte gjennom massemedier eller institusjoner. Ordet ble kjent blant annet gjennom Congregatio de propaganda fide, en katolsk sammenslutning til «troens utbredelse» på 1600-tallet, men brukes i nyere tid om ensidige fremstillinger av informasjon for at mennesker skal ta stilling til en sak på en bestemt måte. | 2,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fransk | 2023-02-04 | Fransk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions offisielle språk', 'Kategori:Fransk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Belgia', 'Kategori:Språk i Canada', 'Kategori:Språk i Frankrike', 'Kategori:Språk i Luxembourg', 'Kategori:Språk i Mali', 'Kategori:Språk i Monaco', 'Kategori:Språk i Sveits', 'Kategori:Språk på Elfenbenskysten'] | «Fransk» kan også referere til Frankrike og fransk (sjakkåpning).Fransk (fr. français fransk uttale: [fʁɑ̃.sɛ]) er et romansk språk med bakgrunn i latin som snakkes som førstespråk i Frankrike, regionen Romandie i Sveits, regionene Vallonia og Brussel i Belgia, fyrstedømmet Monaco, provinsen Québec og området Acadia i Canada, delstaten Louisiana i USA, og i flere andre samfunn. Som andrespråk er fransk også snakket i mange samfunn verden over, hvorav et stort antall finnes i franske Afrika, Afrique francophone. I Afrika er fransk mest vanlig snakket i Gabon (hvor 80 prosent behersker det flytende), Mauritius (78 prosent), Algerie (75 prosent), Senegal og Elfenbenskysten (70 prosent). Det er beregnet at fransk tales som morsmål av mellom 70 millioner og 110 millioner , mens rundt 190 millioner mennesker har det som andrespråk. Fransk er det nest mest studerte utenlandsspråk i verden, etter engelsk.
| «Fransk» kan også referere til Frankrike og fransk (sjakkåpning).Fransk (fr. français fransk uttale: [fʁɑ̃.sɛ]) er et romansk språk med bakgrunn i latin som snakkes som førstespråk i Frankrike, regionen Romandie i Sveits, regionene Vallonia og Brussel i Belgia, fyrstedømmet Monaco, provinsen Québec og området Acadia i Canada, delstaten Louisiana i USA, og i flere andre samfunn. Som andrespråk er fransk også snakket i mange samfunn verden over, hvorav et stort antall finnes i franske Afrika, Afrique francophone. I Afrika er fransk mest vanlig snakket i Gabon (hvor 80 prosent behersker det flytende), Mauritius (78 prosent), Algerie (75 prosent), Senegal og Elfenbenskysten (70 prosent). Det er beregnet at fransk tales som morsmål av mellom 70 millioner og 110 millioner , mens rundt 190 millioner mennesker har det som andrespråk. Fransk er det nest mest studerte utenlandsspråk i verden, etter engelsk.
== Utbredelse og bruk ==
Fransk er offisielt språk i over 30 land, er et av FNs offisielle språk, og tales av i underkant av 300 millioner mennesker som første eller annet språk på fem kontinenter. Det antas at nærmere 500 millioner mennesker i verden under ett snakker fransk, hvilket gjør fransk til et av de mest talte verdensspråkene.
=== Europa ===
Fransk er eneste offisielle språk i Frankrike. I Belgia er fransk språk nummer to av tre offisielle språk, og det er morsmål for ca. 44 % av befolkningen, konsentrert i Vallonia i sør, samt i hovedstaden Bruxelles/Brussel. Fransk er det nest viktigste av fire offisielle språk i Sveits, og det snakkes av ca. 21 % av befolkningen i den vestlige delen, som kalles «La Suisse Romande». Monaco er også et fransktalende land. I Luxembourg brukes fransk, tysk og luxembourgsk som offisielle språk. Flertallet har luxembourgsk som morsmål, mens fransk er omtrent enerådende i statsadministrasjonen og er det foretrukkede språk i kommunikasjon med andre land. I den italienske regionen Val d'Aosta er fransk og italiensk offisielle språk, selv om de opprinnelige fransktalende nå er i mindretall i regionen. Fransk har også en status på «Îles Anglo-Normandes», de britiske Kanaløyene. Inntil for et par generasjoner siden brukte de fleste her en fransk dialekt, men denne dialekten er på sterk retur. Ifølge rapporten «2001 Guernsey Census» var det på Guernsey 1 327 mennesker som snakket guernseydialekten flytende i 2001. 934 av disse var over 64 år.I Europa har fransk fått redusert status som hjelpespråk i løpet av det 20. århundre. Rundt 1900 var fransk et viktig hjelpespråk i bl.a. Russland, Romania, Bulgaria, Hellas, Tyrkia, Italia og Spania, mens i dag er første fremmedspråk i disse landene for det meste engelsk, og vitenskapelige avhandlinger utgis som oftest på engelsk, ikke på fransk, når man ønsker at de skal bli kjent utenfor eget språkområde. På den andre siden trenger fransk til side regionale språk i Frankrike, og språk som bretonsk, katalansk osv. går en usikker fremtid i møte.
=== Amerika ===
Fransk er eneste offisielle språk i de franske oversjøiske departementene Guadeloupe, Martinique og Fransk Guyana, samt i de oversjøiske territoriene Miquelon og Saint-Pierre, Saint-Martin og Saint-Barthélemy.
På Haiti snakker de fleste haitisk kreol, som er et kreolspråk basert på fransk. Fransk og kreol er offisielle språk, og fransk brukes i statsadministrasjon og i undervisning. Franskbaserte kreolspråk brukes også på St. Lucia, på Dominica, på Grenada og av noen få på Trinidad og Tobago, selv om disse øystatene har engelsk som offisielt språk.
Den amerikanske delstaten Louisiana har fransk som offisielt språk ved siden av engelsk, men bare vel 4 % av delstatens innbyggere snakker fransk hjemme. Fransk er også i bruk i lokalsamfunn i New England-statene, men har ingen offisiell status her.
=== Canada ===
Fordypende artikkel: Fransk i CanadaI Canada er fransk offisielt ved siden av engelsk, og det brukes av ca. 23 % av befolkningen. I provinsen Québec er fransk morsmål for over 80 % av befolkningen, mens 95 % behersker fransk. Fransk er provinsens eneste offisielle språk. I provinsen Nouveau Brunswick / New Brunswick brukes fransk av ca. 30 % av befolkningen, og det er offisielt. Fransk har visse rettigheter i lokalsamfunn i Ontario, hvor det brukes av rundt en halv million, konsentrert ved grensa mot Québec. Små grupper av fransktalende finnes i alle de canadiske provinsene, og blant de viktigste er bydelen Saint-Boniface i Winnipeg, Manitoba, Canada.
=== Afrika ===
I tidligere franske og belgiske kolonier som Guinea, Senegal, Mali, Burkina Faso, Niger, Togo, Benin, Kamerun, Elfenbenskysten, Den sentralafrikanske republikk, Gabon, Kongo, Den demokratiske republikken Kongo, Rwanda, Burundi, Djibouti, Komorene og Madagaskar brukes fransk som det eneste eller ett av de offisielle språkene. Typisk nok snakker befolkningen ulike regionale språk i lokalsamfunnene, men bruker fransk for overregional kommunikasjon, utdanning, vitenskap og administrasjon. I Ekvatorial-Guinea er fransk offisielt språk ved siden av spansk, men spansk er det mest brukte språket.
På Seychellene og på Mauritius snakker de fleste «créole», et kreolspråk basert på fransk. Fransk er her offisielt ved siden av engelsk, og selv om engelsk er administrasjonsspråket, brukes fransk mye i undervisning, kultur og presse. De franske øyene Réunion og Mayotte har kun fransk som offisielt språk. På Réunion snakker imidlertid de fleste «créole», mens folk på Mayotte stort sett snakker lokale språk.
I de arabisk-dominerte tidligere franske koloniene i Nord-Afrika Mauritania, Marokko, Algerie og Tunisia er kun arabisk offisielt språk. Her brukes likevel fransk mye i administrasjon og undervisning, og er første fremmedspråk, og beherskes av et flertall i befolkningen.
Utviklingen for fransk språk i Afrika er svært fremgangsrik i Sentral- og Vest-Afrika, hvor en stadig større utdannet elite bruker fransk stadig oftere. I mange land snakkes det fransk også på lokale markeder osv., fordi befolkningen snakker så mange ulike språk. I Nord-Afrika er utviklingen derimot mer ujevn. På den ene siden har fransk mistet sin offisielle status og bruken av fransk i statsadministrasjonene, særlig i Algerie, er redusert. Derimot beholder fransk sin sterke stilling innenfor høyere utdanning og i næringslivet. Befolkningenes franskkunnskaper bedres også grunnet innflytelsen fra franskspråklige media, særlig franske TV-kanaler, som utstrakt tas inn via satellitt. En medvirkende årsak til det franske språks fortsatt sterke stilling i Algerie er kanskje det mislykkede forsøket på å innføre klassisk arabisk, et dødt språk som ligger langt fra den arabiske dialekten som tales i Algerie.
=== Asia ===
I det tidligere Fransk Indokina, som omfatter Vietnam, Kambodsja og Laos, har fransk historisk hatt stor betydning. I motsetning til Afrika, der fransk har verdi som kommunikasjonsspråk for mennesker som snakker gjensidig uforståelige språk, trengs ikke noe slikt språk i Indokina, der hvert land domineres av én etnisk gruppe, og denne gruppens språk er landets offisielle språk og brukes både i administrasjon og utdanning: vietnamesisk i Vietnam, khmer i Kambodsja og laotisk i Laos. Som fremmedspråk taper fransk terreng til engelsk. Likefullt er Vietnam medlem av organsisasjonen for fransktalende land: La Francophonie. Fransk er offisielt språk i unionsterritoriet Pondichéry, en tidligere fransk koloni på Indias østkyst. I Pondichéry finnes ennå noen franske kulturelle institusjoner, men alle innbyggere snakker tamil hjemme og bruker i stadig større grad engelsk som hjelpespråk.
I Syria og særlig i Libanon, hvor arabisk er hovedspråket, har fransk høy status som undervisningsspråk, og læres tidlig inn. I Libanon er også fransk et offisielt språk.
Fransk språk taper terreng i Asia, siden engelsk blir et stadig viktigere hjelpespråk i både Midtøsten og Sørøst-Asia.
=== Oseania ===
Frankrikes territorier i Stillehavet, Ny-Caledonia, Fransk Polynesia og Wallis og Futuna har alle fransk som offisielt språk, selv om innbyggerne bruker lokale språk. I Vanuatu er fransk og engelsk offisielle språk. I Oseania trenger fransk lokale språk til
== Slektskap og klassifisering ==
Fransk er et indoeuropeisk språk og hører til den romanske greina av den indoeuropeiske språkfamilien. Dermed er fransk i slekt med språk som spansk, portugisisk, italiensk og rumensk. Sammen med oksitansk og frankoprovensalsk grupperes fransk til undergruppa gallo-romanske språk.
== Språk og dialekter ==
Fransk fremstår i dag som forbausende ensartet, og en turist som reiser på kryss og tvers i Frankrike og nabolandene vil stort sett høre den samme fransken overalt. Slik har det ikke alltid vært. I Sør-Frankrike, sør for en linje som kan trekkes mellom Bordeaux og Lyon, snakkes et eget romansk språk som kalles langue d'oc, oksitansk eller provençalsk fremdeles av en liten del av befolkningen. Også i det nordligere, «franske» språkområdet snakkes det ulike dialekter, normannisk, picard, burgundisk, vallonsk osv. Disse er imidlertid på sterk retur og erstattes av standardisert fransk.
For Canadas del er det franske språket dels preget av arkaiske ord som ikke brukes mer i Frankrike, dels av anglisismer. I bygdene i Québec snakkes det særpregete dialekter, og enda mer spesielt blir det i «Acadia», området ut mot østkysten av Canada. Derimot bruker kultureliten i bydelen Outremont i Montréal et sobert parisisk fransk.
Den canadiske ungdommen snakker gjerne en slags blandingsspråk der engelsk og fransk har påvirket hverandre, slik at det nær sagt har oppstått et nytt språk kalt frangelsk.
Kreolspråk basert på fransk er utbredt på flere vestindiske øyer, også i land som ikke har fransk som offisielt språk. På øyene i Det indiske hav brukes også kreolspråk. Merkelig nok er det lettere for en franskmann å forstå fransken i den tidligere engelske kolonien Mauritius enn det er å forstå fransken på den helfranske øya Réunion.
I noen land i Afrika er bruken av et korrekt, parisisk fransk svært utbredt, f.eks. i Elfenbenskysten, hvor det snakkes svært mange lokale språk, og behovet for et lingua franca er stort, i hovedstaden Abidjan har fransk t.o.m blitt de flestes morsmål. I Rwanda, derimot, snakker alle det samme språket, kinyarwanda, og dermed blir fransken mindre brukt og er mer haltende.
== Fransk språkhistorie ==
=== Vulgærlatin ===
Fransk stammer fra latin, nærmere bestemt vulgærlatinen, språket i Romas gater. Rundt år 50 før Kristus ble Gallia, som omtrent tilsvarer dagens Frankrike, erobret av romerne, og etterhvert ble de galliske (keltiske) språkene fortrengt av vulgærlatinen. Den siste galliske teksten man kjenner til, er Wienerglossaret (også kjent som Endlicherglossaret). Denne teksten er fra 400-tallet.Bare rundt 150 lånord fra gallisk har blitt overlevert i moderne fransk. Et par ord i moderne fransk vitner om det høyst folkelige opphavet, nemlig ordet tête [tɛt], hode, som kommer fra latin testa, som betyr «krukke». På godt latin skal det hete caput. Ordet cheval [ʃə.val], hest, kommer av cavallus, som betyr «gamp».
Fra 400-tallet av ble Gallia overrent av forskjellige germanske stammer, som vestgotene, frankerne og burgunderne.
I 476 falt det vestromerske rike, og de germanske folkestammene som befant seg i Gallia, gikk nå inn i en langvarig kamp om herredømmet. Vestgotene hadde et større rike enn frankerne, men tapte. Frankerne opprettet tidlig bånd med romerkirka, og dette kan ha vært grunnen til at de vant. På 15 år, fra 496 til 511, la frankerkongen Klodvig under seg hele Gallia.. Til tross for at frankerne hadde kontrollen, var det krefter som gjorde at frankisk ikke ble dagligspråket. Blant annet var kirka en svært viktig institusjon på denne tida, og språket til kirka var latin. Store byer og intellektuelle sentre var romanske, og frankerne ble ikke en dominerende maktoverklasse. På grunn av dette var det de romanske språkene som vant fram, og frankisk gikk sakte ut av bruk. Frankisk forsvant dog ikke uten å etterlate seg noen spor. Det moderne franske ordet «jardin» (hage) kommer av det frankiske ordet «garten». Lyden /h/ var forsvunnet i vulgærlatin, men ble uttalt i de germanske låneordene fram til 1500-tallet. I moderne fransk finner man noen slike ord der man ikke har overtrekning, slik man ellers ville ha hatt. Eksempelvis sier man «le hareng» og ikke «l'hareng». Denne regelen er annerledes i ord av latinsk opphav: «l'homme» - ikke «le homme»..Man finner også andre germanske lånord, som fargene blanc [blã] (hvit) og bleu [blœ] (blå).
=== Fra vulgærlatin til gammelfransk ===
Mot slutten av merovingertida (700-750) har det oppstått et grunnleggende skille mellom språket i sør og språket i nord. Det er dette man i dag ofte refererer til som «langue d'oc» og «lange d'oil» (også omtalt i avsnittet «Språk og dialekter» ovenfor). Her går de to variantene gjennom hver sin lydlige utvikling fra latin. Blant annet går de ustemte konsontantene /p/, /t/ og /k/ over til å bli /b/, /d/ og /g/ mellom vokaler i langue d'oc. Latin «maturus» (moden) går over til å bli «madur», «pacare» (betale) til «pagar» og «sapa» (sevje) til «saba». Det er enda mer som skjer i langue d'oil i nord, hvor de tre ordene blir til «meür», «payer» og seve». Det skjer også endringer i vokalene der de to variantene går hver sin vei. Langue d'oc holder seg generelt nærmere latinen enn langue d'oil. Dette kan skyldes germansk og keltisk påvirkning på språket. Mellom 500- og 900-tallet skjer det i uansettei stor omveltning av lydverket i vulgærlatinen som gjør at man snakker om et nytt språk.
=== Strasbourg-edene ===
Den eldste bevarte gammelfranske teksten er Strasbourg-edene fra 842. Denne teksten har sin bakgrunn i en uenighet mellom tre brødre om arverettigheter som keiser. Da Ludvig den Fromme døde i 840 etterlot han seg tre sønner som var uenige om hvem som skulle bli den nye keiseren. Det sto mellom Karl den skallede, Ludvig den tyske og Lothar. Ludvig og Karl dannet en allianse mellom seg mot broren Lothar, og de seiret i det avgjørende slaget ve Fontanet. De to seirende brødrene og følgerne deres markerte denne begivenheten ved å sverge Strasbourg-edene den 14. februar 842. Karl sverget på tysk og Ludvig på fransk
Grunnen til at dette regnes som fransk og ikke som latin, er at Nithard, som skrev ned edene, bevisst holdt seg til det folkelige språket. For eksempel finner man savir (av latin sapere, dagens fransk savoir), dreit (av latin directus, dagens fransk droit) og fazet (av latin faciat, dagens fransk fasse). Det vanlige på denne tiden var at man motsatte seg den folkelige språkdrakten til fordel for et renere latin. Skrivemåten er imidlertid tydelig påvirket av latin. For eksempel finner man ist (latin: isto) og in (latin: in), hvilket ikke stemmer overens med den fonetiske utviklingen på den tiden. Ut ifra denne utviklingen skulle ordene ha blitt uttalt [ɛst] og [ɛn], og man skulle ha forventet at dette ble skrevet est og en.De tre brødrene endte med å dele opp riket i tre. Karl fikk det vestlige Francia (østgrensa gikk omtrent ved elvene Maas, Saône og Rhône), Lothar det midtre Francia (det vil si Gallia mellom Rhinen i øst og Karls vestlige del) og Ludvig det østlige Francia. Denne delingen skulle få viktige følger for utviklinga til det franske språket.
=== Mellomfransk ===
Den mellomfranske perioden regnes ofte for å begynne på første halvdel av 1300-tallet og slutte i første halvdel av 1600-tallet. Dette kommer av at språket gjennomgikk større endringer i denne perioden som begynte omtrent på 1300-tallet.Noe av grunnen til at ei ny utvikling startet på denne tida, var antakelig forholdene i Frankrike på den tida. Fra 1339 til 1453 var landet i krig mye av tida, og hundreårskrigen satte dype spor. Den franske kongestolen hadde ført en politikk for å sentralisere makta til seg fra føydalvesenet. Rundt 1600-tallet var denne politikken så å si gjennomført, noe som fikk følger for det franske språket.I 1539 fikk Frans I av Frankrike avskaffet latin som juridisk språk: «Vi vil at fra nå av skal alle påbud og prosessakter fremsies, registreres og kunngjøres på det franske morsmålet og ikke annerledes», heter det i ediktet fra Villers-Cotterêts. For første gang var loven tatt i bruk for å styrke det franske språkets stilling på fransk jord. Ti år senere kom du Bellays programskrift Défense et illustration de la langue francaise (= Til det franske språks forsvar og forskjønnelse), hvor du Bellay utvider og beriker fransk med ord lånt fra dialekter og fra italiensk.
Det skjer også mange lydlige endringer i mellomfransk. /n/ slukes av forutgående nasale vokaler. Ordet «plante» ble i gammelfransk uttalt /plɑ̃ntə/, mens det på 1500-tallet fikk uttalen /plɑ̃tə/, uten /n/. Den nasale vokalen i får sin nåværende uttale /ɛ̃/. Om n eller m er mellom to vokaler, blir den foregående vokalen avnasalisert. «laine» og «peine» ble i gammelfransk uttalt /lɛ̃ine/ og /pɛ̃ine/, mens de i på midten av 1500-tallet ble uttalt /lɛnɵ/ og /pɛnɵ/. På slutten av ord er det nå mye sammentrekning. Reformatorene klarte å gjeninnføre uttalen på noen få punkter, blant annet r i infinitivsendelsene «-oir» (som i «valoir») og «-ir» (som i «finir»), i suffikset «-eur» (som i «grandeur») og foran t (som i «support»). I tillegg kommer noen enstavelsesord som «sept», «huit», «neuf», «car» og «leur». Denne restaurerte uttalen er ikke gjennomført før utpå 1700-tallet.I formverket skjer det også større endringer. I adjektiver skjelnet man mellom to måter å bøye adjektiver på: en med hunkjønnsendelsen «-e» og en annen uten.
1) bon - bone (latin: bonus - bona)
2) grant - grant (latin: grandis - grandis)Disse smeltet sammen slik at adjektivene følger første måte, altså med hunkjønnsendelse. Noen ord har fortsatt den opprinnelige måten å bøye adjektivene på, som «grand-mère»/«grand-père» (og ikke *«grande-mère»). Kasus i substantiver, artikler og eiendomspronomen var helt borte rundt år 1400, både i skrift og tale.
=== Klassisk fransk ===
Perioden med klassisk fransk varer fra rundt 1600 til den franske revolusjon. I denne perioden ble fransk mer utbredt i verden. Radstadttramtaten i 1714 fastslo blant annet at fransk skulle være internasjonalt diplomatspråk. Det ble derfor viktig at det franske språket gjenspeilet den sikkerheten og kraften som den franske staten holdt på å bygge opp.
Diktere, og kanskje særlig François de Malherbe, gjorde det til sin sak å renske opp i språket. Dette slo gjennom og fikk mange tilhengere som førte prosessen videre. Det ble mindre og mindre tvil om hva som skulle anses for å være godt og korrekt fransk.Da Richelieu fikk opprettet Det franske akademi i 1635, var en av oppgavene å overvåke det franske språket, og som det het i stiftelsesdokumentet, «rense det, gjøre det veltalende og i stand til å behandle alle emner innenfor kunst og vitenskap». Opprettelsen var ei klart politisk handling, som gjorde språket til et maktmiddel som tjente monarkiet og myndighetene. Mens blant annet du Bellay på 1500-tallet forfektet bruk av dialektale ord for å berike språket, gikk man nå motsatt vei. Det franske akademi var språkrensende og fortrengte minoritetsspråk og dialekter. Slik oppstod den dype kløften mellom folkets og elitens språk som er merkbar i fransk den dag i dag. Om man ønsket å ha noe å si for toneangivende kretser i Paris, måtte man pent finne seg i å tilpasse sitt eget språk til det parisiske overklassespråket.På 1700-tallet kom opplysningstida, og det var mye vitenskapelig diskusjon. Fransken ender med å gi innpass til spesialuttrykk fra forskjellige områder og disipliner. På 1600-tallet ville dette ha vært uhørt og betraktet som vulgært. Oppslagsverket Encyclopédie kom ut i 1751, og den hadde stor innvirkning på språket. Ord som tidligere hadde blitt unngått og betraktet som vulgære, kom nå i mye større bruk.Vitenskapsakademiet i Berlin lyste i 1783 ut en premiekonkurranse med spørsmålet: «Hva gjør fransk til Europas universelle språk? Hva skyldes det at det fortjener denne forrangen? Kan man anta at det vil beholde den?» Premien ble vunnet av franskmannen Rivarol sammen med en tysk professor. Rivarols konklusjon ble: «Det som ikke er klart, er ikke fransk.» Matematikeren d'Alembert mente likevel at når franske forfattere uttrykker seg klart, er det ikke på grunn av språket, men på tross av det; for med alle sine polysemier og homofonier byr fransk på så mange muligheter for misforståelser, at man tvinges til å uttrykke seg presist. Det er kanskje årsaken til at Hegel sies å være lettere tilgjengelig i fransk oversettelse enn på originalspråket tysk, også for andre enn franskmenn.På grunn av det store fokuset på «korrekt språk» endret ikke språket seg å mye på 1600- og 1700-tallet som de foregående århundrene. Noen lydlige endringer var det imidlertid. På 1600-tallet avnasaliseres vokaler foran m og n som følges av en ny vokal. Ord som «femme» (kvinne) hadde tidligere blitt uttalt /fɑ̃mɘ/, men gikk nå over til å uttales /fɑmə/. Ei tid så det ut til at r mellom to vokaler skulle gå over til å bli uttalt /z/ (slik at «mari» ville ha blitt uttalt som «mazi»). Denne utviklinga ble dog stoppet av språkreformatorene. Folkespråket i Paris slo også gjennom på den tida, og ei stor endring som følge av dette var at diftongen /wɛ/ gikk over til /wɑ/. Navnet «François» hadde til da blitt uttalt /frɑ̃swɛ/, men gikk nå over til å bli uttalt /frɑ̃swɑ/, «trois» (tallet tre) gikk fra /trwɛ/ til /trwɑ/, «bois» (skog) gikk fra /bwɛ/ til /bwɑ/. Endringa møtte mye motstand, men holdt likevel stand. Etter den franske revolusjonen var uttalen /wɑ/ helt klart normalen for alle lag av folket. Bare noen få dialekter i Midt- og Øst-Frankrike holdt på /wɛ/.
=== Fra revolusjonen til rundt 1900 ===
Etter revolusjonen ble borgerklassen viktigere. Aristokratiet og ledende språkfolk hadde holdt flere populære og folkelige trekk tilbake, men nå vant disse terreng. I 1815 var det flere emigranter som valgte å returnere til Frankrike etter å ha dratt i revolusjonens startfase. Mange av disse emigrantene møtte en ny språklig hverdag der deres egen fransk lød gammelmodig og fremmed.
Skriftkyndigheten økte også sterkt på 1800-tallet. Da revolusjonen brøt ut, var det omtrent 60 % som ikke kunne skrive og lese i Frankrike. I år 1900 var dette redusert til 7 %. Skolevesenet spilte en viktig rolle her. Tidligere hadde skolen vært styrt av kirka og derfor fokusert mer på latin, men den gikk nå mer over til å fokusere på fransk. To verk som viste en viss oversikt over folks franskkunnskaper, gjort rundt 1790 (av Abbé Grégoire) og 1807 (av Coquebert de Montbret), viste at en stor del av befolkninga ikke snakket en variant av fransk som utdannede kunne gjenkjenne. Noen snakket en rural variant av fransk, noen snakket en beslektet variant av fransk (som provençalsk), mens andre snakket et annet språk, som flamsk, katalansk eller tysk. Verkene viste tydelig behovet for å undervise i standardspråketTvungen militærtjeneste og utbygginga av jernbanenettet gjorde også at fransken fikk ei mer solid stilling hos alle lag. Den «litterære fransken» hadde tidligere vært et privilegium for en mer begrenset del av befolkninga, noe som nå endret seg. Disse faktorene, og kanskje særlig aviser, hadde innvirkning på folks uttalevaner, som bevegde seg mot det skriftlige.Det lydmessige rører på seg også i denne perioden. Skarre-r ble mer utbredt, selv om tungespiss-r fortsatt var svært vanlig. I utlyd falt e bort, slik at «fille» ble uttalt /fij/ og «rare» ble uttalt /rar/. I formverket svekkes bruken av imperfektum konjunktiv samt passé simple i både skrift og tale. Ordforrådet opplevde en stor økning fra forskjellige vitenskapelige disipliner og ved at de nye transportmulighetene gjør nye konsepter og produkter tilgjengelig. Det er særlig fra latin og gresk at fransk henter inspirasjon til de nye ordene. Imidlertid kommer også nye ord fra andre språk, som for eksempel engelsk. Engelsk hadde tidligere vært mer innflytelsesrikt politisk, mens det nå var ord for sport som kom inn gjennom turisttrafikk, slik som «golf» og «tennis».
=== Fransk i dag ===
Sammenliknet med norsk har det vært ganske begrenset forandring i det franske skriftspråket de siste 150 årene. Flere forsøk på å få skriftspråket i større samsvar med uttalen har ikke ført fram. Det kom ei ny rettskriving som skulle brukes i skolen fra skolestart 2016. I denne rettskrivinga synker bruken av accent circonflexe (hustaket, som î, eller ê). Noen ord endrer også skrivemåte, som at ordet for «løk» i den nye rettskrivingreformen skrives «ognon» istedenfor «oignon». Antakelig er dette for å ha større samsvar med uttalen, som er /ɔɲɔ̃/. Hos noen har dette vakt motstand, mens andre mener det er på tide.I uttalen kan man også se utvikling, blant annet på bruken av overtrekning («liaison»). Overtrekning innebærer at man trekker over en konsonant til et nytt ord som starter på en vokallyd. De to ordene «un» (en) og «ombre» (skygge) uttales henholdsvis /œ̃/ og /ɔm/ når de står hver for seg. Når man uttaler disse to ordene rett etter hverandre, vil n-en på slutten av «un» uttales, slik at det blir /œ̃nɔm/. Man kan i dag høre mindre grad av overtrekning i dag enn det som ville være selvsagt før. Med andre ord synker bruken av overtrekning. Man kan for eksempel i dag høre setningen «Il chantait une chanson» (han sang en sang) bli uttalt både med og uten overtrekning mellom «chantait» og «une».
Et annet fenomen som gjør seg gjeldende i utviklinga i talespråket, er de to nasalvokalene /œ̃/ og /ɛ̃/ ser ut til å gå sammen til /ɛ̃/. Dette gjør man også oftere og oftere i dannet dagligtale. Ordene «brun» (brunhåret) og «brin» (gress-strå) blir da uttalt likt slik at man ikke tydelig skilner mellom dem lenger.
I vokabularet ser det ut til at særlig engelsk har stor innflytelse. Mange av låneordene i fransk er fra engelsk, og man kan også se antydninger til engelske morfologiske og syntaktiske elementer, noe som har vakt motstand hos enkelte. Man ser dette blant annet i en språklov fra 1994 der Jacques Toubon den 4. august fikk innført la Loi Toubon (= Toubons lov). Loven går ut på at man skal bruke franske ord så mye som mulig. Ord som «week-end» har satt seg, og dette forsøker ikke loven å endre på. Man skal heller unngå nye låneord og bruke franske ord i stedet. Dette ble oppfattet nærmest som en Maginot-linje mot engelske lånord, selv om engelsk ikke er nevnt i loven.
== Skriftlig fransk ==
Fransk skrives med det latinske alfabetet, det bruker det vanlige 26-bokstavers alfabetet med de fem diakritiske tegnene akutt aksent, grav aksent, cirkumfleks, trema og cedille. (Andre bokstaver kan finnes i lånord fra andre språk.) Dette gjør at de følgende bokstavene også brukes på fransk: à, ç, é, è, ê, ë, î, ï, ô, û, ù, ü, og ÿ (den siste er meget sjelden) og ligaturen œ. I motsetning til andre språk der aksentuerte bokstaver gjerne anses for å være egne bokstaver, anses alle disse bokstaven for å være andre utgaver av grunnbokstaven, og alfabetiseres deretter. Ligaturen œ alfabetiseres som oe.
Akutt aksent brukes kun på e, og viser at denne skal uttales /e/, fremfor /ə/.
Grav aksent har to bruksområder: På bokstavene a og u brukes den for å skille mellom to ord som ellers ville blitt skrevet likt, særlig a (tredje person entall av verbet avoir) og à (preposisjonen i), og où (hvor, der, da) og ou (eller). På bokstaven e, markerer den at e-en skal uttales /ɛ/.
Trema markerer at vokalen ikke inngår i en diftong med den forstående vokalen. F.eks skal fransk «naïve» uttales [na.iv] og ikke [nɛv], som stavemåten «naive» ville indikere.
Cirkumfleks «^» indikerer at en bokstav har falt ut av ordet; denne bokstaven er vanligvis en s, men kan også være andre bokstaver. Grunnen til at denne s-en markeres er for å kunne se hvilke ord som etymologisk hører sammen. F.eks. at sykehus hôpital, har samme rot som verbet for å bli lagt inn på sykehus, hospitaliser; et annet eksempel er verbet interessere interesser, som har samme etymologi som ordet for en interesse, interêt. I begge disse tilfellene er det s-er som har falt ut i noen ord, men som har blitt beholdt i andre. Cirkumfleks over bokstavene i og u ble fjernet der den ikke var nødvendig for å skille to ord som ellers ville skrives likt, i rettskrivingsreformen av 1990; denne rettskrivingen brukes sjelden.
Cedille markerer at en c skal uttales /s/ dersom den følges av en a, o, u (som vanligvis gjør at c-en skal uttales /k/). Dette er spesielt vanlig i verbbøyninger, der en verbstamme slutter på c: f.eks. i imparfait, der mange av endelsene begynner med -ai, eller passé simple, der mange endelser begynner på -a.
=== Tegnsetting ===
Fransk tegnsetting minner stort sett om norsk tegnsetting, men med et par mindre forskjeller. Det første man vil legge merke til er at man på fransk har et langt mer avslappet forhold til komma-regler, mange steder der man på norsk ville satt komma, utelates det på fransk. Typografisk, skiller fransk tegnsetting seg en del fra norsk: kolon, semikolon, utropstegn, spørsmålstegn og anførselstegn har et mellomrom både foran og bak seg, i motsetning til bare bak seg, som på norsk.
==== Anførselstegn ====
Noe som kan virke spesielt vanskelig de første gangene man møter dem, er den franske måten å bruke anførselstegn på. Fransk bruker de samme anførselstegnene som vi bruker på norsk («»), såkalte guillemets (sjevroner), men bruken er nokså forskjellig fra norsk. Anførselstegn kan kun settes rundt hele setninger, dette betyr at dersom man har en innskutt setning, som beskriver det som ble gjort mens den gjengitte teksten ble sagt, skal dette også stå innenfor anførselstegnene:
For å tydeliggjøre hva som er direkte tale, settes det direkte sitatet gjerne i kursiv tekst, mens beskrivende tekst får stå som vanlig; dette gjøres særlig i aviser og tidsskrifter.
Dette kan bli særlig vanskelig der den gjengitte teksten er en dialog, ettersom hele dialogen skal skrives innenfor et par anførselstegn, mens hvert enkelt utsagn begynner med en tankestrek:
Det er også vanlig å utelate anførselstegn helt, i slike tilfeller, og bare bruke tankestreker, som på norsk.
For «sitat-i-sitatet» anbefales det at man også bruker guillemets, selv om man i denne posisjonen noen ganger vil se engelske anførselstegn.
==== Bindestrek ====
Alle pronomen på fransk står vanligvis foran verbet, men kan av stilistiske og grammatikalske grunner settes etter. Dersom verb og pronomen har byttet plass, skal de forbindes med en bindestrek. Dette ser man spesielt i spørsmål. «Tu as envoyé la lettre» («Du har sendt brevet») blir «As-tu envoyé la lettre?» («Har du sendt brevet?»).
Dette gjelder bare dersom verbet flyttes foran et pronomen. På fransk kan man av og til flytte verbet foran subjektet i relativsetninger, som nedenfor:
Le clown que les enfants aimaient, avait un chapeau noir.
Le clown qu'aimaient les enfants, avait un chapeau noir.Begge disse setningene betyr det samme: «Klovnen som barna likte, hadde en svart hatt.» Ettersom subjektet er et substantiv og ikke et pronomen, markeres dette ikke med bindestrek.
Dersom det er flere pronomener for samme verb og alle pronomenene kommer etter verbet, knyttes alle pronomenene til verbet med bindestrek. Dette kan for eksempel skje i imperativ-setninger med direkte og indirekte objekt: «Donne-le-moi!» («Gi meg den!»).
== Fonologi ==
=== Konsonanter ===
Merknader:
1 Den velare nasalen /ŋ/ er ikke et opprinnelig fonem i fransk, forekommer i lånord på slutten av ord som for eksempel parking /par.kiŋ/ eller camping /cɑ̃.piŋ/. Noen av disse ordene kan også høres bli uttalt med fonene /n/ og /ɲ/ (eller til og med stavelsesuttalen /ɛ̃ɡ/..
2 Approksimantene /j/, /ɥ/ and /w/ tilsvarer vokalene /i/, /y/ and /u/. Dog det er noen minimale par (slik som loua /lu.a/ («h*n leide») og loi /lwa/ («lov»)), er det mange tilfeller hvor det er fri variasjon.
3 Noen dialekter av fransk har en palatal lateral /ʎ/ (Fransk: l mouillé [ɛl mu.je]), men standardvarianten av dette fonemet har smeltet sammen med /j/..
4 Den franske rotiske konsonanten har svært mange måter å realiseres på. [ʀ], [ʁ] (både frikative og approksimant), [χ], [r], and [ɾ] vil alle tas for å være en r, men mange av dem vil bli ansett for å være dialektiske (se kartet). I denne wikipedia-artikkelen vil den fonemisk bli skrevet som /r/, men fonetisk som [ʁ].
=== Vokaler ===
Standard fransk differensierer på opp til tolv orale vokaler og fire nasale vokaler. Merk at schwaen (/ə/, i sentrum av diagrammet til høyre) ikke nødvendigvis er en disktinktiv fon. Den realiseres ofte som andre vokaler, men mønsteret i dette gjør at det defineres som et separat fonem.
I diagrammet til høyre differensieres ikke /a/ og /ɑ/; dette er en tendens som viser seg å bli mer og mer vanlig i dagligtale. I standardisert fransk, dialektvariasjonen man finner i Île-de-France-regionen, er /a/ den eneste av de to som er i bruk. I enkelte dialekter uttrykkes /ɑ/ gjennom grafien ⟨â⟩ eller grafien ⟨as⟩ i slutten av ord, men dette fonemet er i stor grad på vei ut av det franske språket.
==== Nasale vokaler ====
I fransk tale differensieres det mellom fire ulike nasale vokaler (/ɑ̃/, /ɛ̃/, /œ̃/ og /ɔ̃/ eller /õ/). I Paris og i områdene nord og øst for hovedstaden er det derimot tendenser til å favorisere /ɛ̃/ fremfor /œ̃/, spesielt blant unge (ordet brun, som tradisjonelt sett blir uttalt /brœ̃/, blir i stadig større grad uttalt /brɛ̃/), og /œ̃/ er flere steder i ferd med å forsvinne. I sørlige deler av Frankrike, samt i Belgia, finner man derimot ikke de samme tendensene.
Nasalisering av vokaler følger nasaliseringsregelen ⟨V N {#, K}⟩ → ⟨Ṽ {#, K}⟩ hvor en vokal (V) blir til en nasalisert vokal (Ṽ) når den følges av en nasal konsonant (N), det vil si n eller m, som deretter følges av enten en ordgrense (#) eller en ikke-nasal konsonant (K), uttrykt som {#, K}. Et ord som américain uttales /a.me.ri.kɛ̃/ fordi de to siste bokstavene i ordet (visualisert som ⟨V N #⟩) følger nasaliseringsregelen og derfor blir nasalisert, mens ordet américaine uttales /a.me.ri.kɛn/ fordi de tre siste bokstavene i ordet avviker fra regelen (visualisert som ⟨V N V⟩) og derfor ikke blir nasalisert. Denne regelen har noen unntak; spesielt latinske og engelske lånord, som maximum (/mak.si.mɔm/) og parking (/par.kiŋ/), får en uttale uten nasalisering selv om grafien ligger til rette for at nasalisering kan oppstå. Regelen opererer på et grafisk nivå og tar altså utgangspunkt i hvordan ordet skrives.
=== Uttalevariasjoner i fransk ===
Fransk er et språk hvor uttalen varierer mye fra skriftbilde til skriftbilde, og det kommer ofte an på hvilke grafemer, digrafer eller trigrafer som brukes. Under følger derfor en ufullstendig oversikt over uttaleregler i det franske språket. Fordi fransk har mange unntak til sine regler, samt store dialektvariasjoner over hele verden, er dette kun en veiledende liste som i hovedsak baserer seg på uttalemønster fra den nordlige delen av Frankrike.
== Grammatikk ==
Fordypende artikkel: Fransk grammatikk
=== Pronomen ===
==== Personlige og refleksive pronomen ====
Ils og elles har begge betydningen de. Elles brukes for substantiv som har hunnkjønn, mens ils brukes for substantiv som har hannkjønn. Dersom et pronomen erstatter en gruppe substantiv som både har hannkjønn og hunnkjønn, brukes ils.
Eksempel:
As-tu envoyé les lettres? Oui, elles ont été envoyées. [a.ty ã.vwɑ.je.le.lɛtʁ – wi.ɛl.z‿ɔ̃.t‿ete.ã.vwɑ.je]
Har du sendt brevene (lettre (f))? Ja, de har blitt sendt.
As-tu envoyé les lettres et les paquets? Oui, ils ont été envoyés. [a.ty.ã.vwɑ.je.le.lɛ.tʁ‿e.le.pa.ke – wi.il.z‿ɔ̃.t‿ete.ã.vwɑ.je]
Har du sendt brevene (lettre (f)) og pakkene (paquet (m))? Ja, de har blitt sendt.
On [ɔ̃] betyr man: «On prend à droite au coin de la rue...» [ɔ̃.pʁã.a.dʁwɑ.t‿ɔ.kwɛ̃.də.la.ʁy] («Man tar til høyre på hjørnet av gata...»), men brukes i dagens fransk ofte med betydningen vi: «Nous y sommes. Qu'est-ce qu'on va faire?» («Da er vi der. Hva skal vi gjøre?») [nu.z‿i.som. ke.sk‿ɔ̃.va.fɛʁ]
=== Substantiv ===
Fransk har to grammatiske kjønn; hankjønn og hunkjønn. Det franske substantivet bøyes i tall: entall og flertall. Franske substantiv bøyes ikke i kasus.
Flertallsformen dannes typisk ved å legge en -s til entallsformen; denne s-en er stum. Substantiv som i entall slutter på -eau tar -x i flertall (château – châteaux [slott]); denne x-en er også stum. Dette gjør at den fonetiske forskjellen mellom entall- og flertallsformen av substantiv ligger i artikkelen. Det er svært få unntak til denne regelen. Særlig kan nevnes œil ([œj]) (øye) som tar flertallsformen yeux ([jø]), samt alle substantiv som slutter på -al, som tar flertallsendelsen -aux, f.eks. cheval (hest) [ʃə.val] som i flertall blir chevaux [ʃə.vo].
=== Verb ===
Det franske verbalsystemet er i likhet med andre romanske språk svært komplekst, ettersom verb bøyes i person, tid og modi. Verbet bøyes i modiet indikativ: presens, fortid (perfektiv og imperfektiv), og futurum; i modiet konjunktiv: presens og fortid; og i modiet imperativ. Fransk har også kondisjonalis, som, avhengig av kilde sorteres under indikativ, eller som et eget modi. For alle tidene her nevnt, er det òg en tilhørende perfektumsform (disse dannes ved enten hjelpeverbet avoir (å ha) eller être (å være) fulgt av perfektum partisipp). Det er også noen upersonlige verbtider: perfektum partisipp, presens partisipp og infinitiv.
==== Regelrette verb ====
Det er tre verbgrupper eller «konjugasjoner». Hvilken av de tre gruppene et verb tilhører, bestemmes av måten verbet bøyes på.
1.konjugasjon kalles ofte -er-verb fordi de slutter på -er i infinitiv. De utgjør størsteparten av franske verb.
2.konjugasjon kalles ofte -ir-verb fordi de slutter på -ir i infinitiv.
3.konjugasjon kalles ofte -re-verb fordi alle verb som slutter på -re i infinitiv inngår i den. Den har imidlertid også noen verb som slutter på -ir og -er. Denne gruppen anses for å være «oppsamlingsgruppe» for verb som ikke hører til i gruppe 1 eller 2, og den har derfor mange uregelmessigheter.
===== Stamme =====
Når man bøyer franske verb, tar man svært ofte utgangspunkt i stammen av verbet. Stammen av verbet finner man ved å ta bort -er, -ir, eller -re (se nedenfor)
===== Presens (indikativ) =====
For å få presens (indikativ) legger man til en bøyingsendelse etter stammen av infinitivet.
===== Preteritum (indikativ) =====
Fransk har fire former for fortid: perfektiv (passé simple), imperfektiv (imparfait), sammensatt fortid (passé composé) og nær fortid. I dagens fransk brukes i svært stor grad presens perfektum (passé composé) istedenfor perfektiv preteritum (passé simple).
====== Passé composé / sammensatt fortid ======
Denne verbformen dannes ved å bruke et hjelpeverb (avoir for de aller fleste, men être for noen få) og perfektum partisipp. For eksempel:
Med avoir som hjelpeverb:
Il a dansé toute la journée. /il.a.dɑ̃.se.tut.la.ʒur.ne/ Han danset hele kvelden. eller Han har danset hele kvelden.
Vous avez chanté à la fête? /vu.z‿a.ve.ʃɑ̃.te.a.la.fɛt/ Sang dere/De på festen? eller Har dere/De sunget på festen?
====== Nær fortid ======
Denne fortidsformen lages ved å bruke venir som hjelpeverb i presens, så preposisjonen de og til slutt hovedverb i infinitiv
venir (i presens) + de + hovedverb (i infinitiv)For eksempel:
Je viens de chanter /ʒə.vjɛ̃.də.ʃɑ̃.te/ Jeg har akkurat sunget eller Jeg sang akkurat.
Marie vient d'embrasser Pierre /ma.ri.vjɛ̃.dɑ̃.bra.se.pjɛr/ Marie har akkurat kysset Pierre eller Marie kysset akkurat Pierre.
===== Futurum (indikativ) =====
Det er to futurumsformer på fransk: futur simple (lit. enkel futurum) og futur périphrastique (lit. omskrevet futurum). Bruksmåten til hver av dem forklares lenger ned.
====== Futur simple ======
====== Futur périphrastique / Futur proche (omskrevet futurum / nær futurum) ======
aller (i presens) + hovedverb (i infinitiv)Den futurumsformen som i størst grad brukes muntlig på fransk i dag, er futur périphrastique. Den dannes ved at man setter hjelpeverbet aller i presens, og setter hovedverbet i infinitiv.
Je vais faire du ski demain. /ʒə.vɛ.fɛr.dy.ski.də.mɛ̃/ Jeg skal gå på ski i morgen.
Nous allons te montrer. /nu.za.lõ.tə.mõ.tre/ Vi skal vise deg.
Tu vas aller dans deux jours. /ty.va.ale.dɑ̃.dø.ʒur/ Du skal dra om to dager.
===== Kondisjonalis =====
===== Konjunktiv =====
Utdypende artikkel: Fransk konjunktivDet finnes fire typer konjunktiv på fransk: presens, perfektum (passé), imperfektum og pluskvamperfektum. De to sistnevnte er imidlertid sterkt stilistisk markerte, og forekommer stort sett i byråkratiske brev, høytidelig språk, svært formelle samtaler og liknende. Derfor brukes det i hovedsak bare to konjunktivformer i dagligdags fransk: presens og perfektum (passé). Konjunktiv i fransk, forekommer i visse leddsetninger og i optativiske setninger.
Optativiske setninger (ønskeform):
Que ta volonté soit faite /kə.ta.vo.lõ.te.swɑ.fɛt/ (Måtte din vilje skje)Leddsetninger:
Etter følgende leddsetningsinnledere brukes konjunktiv: attendre que, avant que, bien que, décider que m.m. (se denne siden for flere)
====== Konjunktiv presens ======
====== Konjunktiv fortid (passé) ======
Denne formen dannes ved å sette sette hovedverbets hjelpeverb i konjunktiv og sette hovedverbet i perfektum partisipp.
====== Konjunktiv imperfektum ======
Denne formen opptrer stort sett i høytidelig språk, høytidelige anledninger og i litteraturen. Da som regel i 3. person. 1. - og 2. person finnes nesten bare i verbbøyingsoversiktene I dagligspråket erstattes den stort sett av konjunktiv presens.
====== Konjunktiv pluskvamperfektum ======
I likhet med imperfektum, er konjunktiv ganske stilistisk markert dersom man bruker den i dagligspråket. Der den benyttes, er det ofte i svært høytidelige anledninger eller i høytidelig språk. Man finner den imidlertid lett igjen i litteraturen, fordi den var mye mer brukt i dagligspråket før. I dagligspråket erstattes den som regel av konjunktiv fortid.
Den dannes ved at man setter hovedverbet i perfektum partisipp og hjelpeverbet i konjunktiv imperfektum.
Je craignais que vous ne l'eussiez perdu! (Jeg fryktet dere hadde mistet den!)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arrivé, Michel (2006). Bescherelle - conjugaison pour tous. Hatier, Paris. ISBN 978-2-218-92262-6.
Fagyal, Zsuzsanna; Kibbee, Douglas; Jenkins, Fred (2006). French: a linguistic introduction. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-82144-4.
Fougeron, Cecile; Smith, Caroline L (1993), "Illustrations of the IPA:French", Journal of the International Phonetic Association 23 (2): 73–76
Grevisse, Maurice; Goosse, André (2011) (på fransk). Le Bon usage. Louvain-la-Neuve: De Boeck Duculot. ISBN 978-2-8011-1642-5
Persson, Harry (1980). Fra latin til våre dagers fransk. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200024520.
Rickard, Peter (1989). A History of the French Language. Routledge, London og New York.
Solveig Schult Ulriksen (1995). «Fransk språk i unionstider». I Fosse, Lars Martin. Gobelin Europa: søkelys på europeisk kultur. Universitetet i Oslo: Humanioradagene. Oslo: Sypress. s. 89–95. ISBN 9788291224121.
Girard, Francine; Lyche, Chantal S. (2005). Phonétique et phonologie du français (4. utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 97, 99, 102–103. ISBN 8215008208. | |antall= 220 000 000 fullstendig franskspråklige (2010). Totalt ca. | 2,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Final_Fantasy_VII | 2023-02-04 | Final Fantasy VII | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:D.I.C.E. Awards-vinnere', 'Kategori:Final Fantasy', 'Kategori:PlayStation-spill', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Videorollespill', 'Kategori:Videospill fra 1997', 'Kategori:Videospill utviklet av Square Co.', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan', 'Kategori:Videospill utviklet i Storbritannia', 'Kategori:Windows-spill'] | Final Fantasy VII (ファイナルファンタジーVII, Fainaru Fantajī Sebun) er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) i 1997. Det er det sjuende spillet i Final Fantasy-serien, og er det første spillet i serien som ble gitt ut til Sonys spillkonsoll PlayStation og Microsofts Windows-baserte datamaskiner. Det er også det første Final Fantasy-spillet med 3D-grafikk. Figurene ble tegnet i 3D i sanntid, mens bakgrunnene er statiske bilder.Spillet foregår på planeten Gaia, hvor en gjeng opprørere kjemper mot Shinra, et mektig selskap som dreper planeten ved å bruke planetens livsstrøm som energikilde. I løpet av historien vokser konflikten, og verdens sikkerhet blir satt på spill.
Final Fantasy VII ble en suksess. Det blir omtalt som kanskje det mest populære spillet i serien, og blir ofte regnet som det spillet som gjorde konsollrollespill populært utenfor Japan. Tittelens popularitet førte til at Square Enix produserte en rekke relaterte produkter som foregår i det samme universet med samletittelen Compilation of Final Fantasy VII. Det har blitt solgt over 9,5 millioner eksemplarer av Final Fantasy VII på verdensbasis og det er det bestselgende spillet i serien.
| Final Fantasy VII (ファイナルファンタジーVII, Fainaru Fantajī Sebun) er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) i 1997. Det er det sjuende spillet i Final Fantasy-serien, og er det første spillet i serien som ble gitt ut til Sonys spillkonsoll PlayStation og Microsofts Windows-baserte datamaskiner. Det er også det første Final Fantasy-spillet med 3D-grafikk. Figurene ble tegnet i 3D i sanntid, mens bakgrunnene er statiske bilder.Spillet foregår på planeten Gaia, hvor en gjeng opprørere kjemper mot Shinra, et mektig selskap som dreper planeten ved å bruke planetens livsstrøm som energikilde. I løpet av historien vokser konflikten, og verdens sikkerhet blir satt på spill.
Final Fantasy VII ble en suksess. Det blir omtalt som kanskje det mest populære spillet i serien, og blir ofte regnet som det spillet som gjorde konsollrollespill populært utenfor Japan. Tittelens popularitet førte til at Square Enix produserte en rekke relaterte produkter som foregår i det samme universet med samletittelen Compilation of Final Fantasy VII. Det har blitt solgt over 9,5 millioner eksemplarer av Final Fantasy VII på verdensbasis og det er det bestselgende spillet i serien.
== Spillmekanismer ==
I likhet med tidligere spill i serien, består Final Fantasy VII av tre spillmoduser: et verdenskart, byer og huler og kamper. Verdenskartet er i 3D og representerer en nedskalert og forenklet versjon av spillets fiktive verden, som man kan navigere rundt i for å reise fra sted til sted. Man kan besøke steder på verdenskartet ved å gå bort til dem. Som i forløperne kan man reise til fots, ri på chocobo (en stor fugl) fly med luftskip eller reise med andre transportmidler. I byer, huler og andre steder utenom verdenskartet, er figurene tegnet i 3D på statiske bakgrunnsbilder. Man kan styre figurene rundt på denne bakgrunnen. Videre blir figuren mindre eller større ettersom hvor langt unna man er kameraet. Kampene utkjempes på et område tegnet i 3D, slik som inne i en bygning eller i en skog. Man styrer figurene i kampene ved å velge kommandoer fra menyer. I kampene er også figurene større og mer detaljerte enn i resten av spillet.
I begynnelsen av spillet kan man bare reise innen en by, men etter hvert som historien utvikler seg, blir flere områder tilgjengelige og man får mer frihet til å utforske. Spillets historie går stort sett fremover med skriptede sekvenser som ikke kan hoppes over og som trenger interaksjon fra spilleren for å fortsette. Noen ganger brukes også filmsnutter.
=== Kamper ===
I de turbaserte kampene bruker spillet Active Time Battle-systemet (ATB), som ble designet av Hiroyuki Ito og ble først brukt i Final Fantasy IV. Til forskjell fra de tidligere spillene i serien, som lot deg styre fire eller fem figurer i kampene, lar Final Fantasy VII deg kun styre tre figurer.Final Fantasy VIIs ferdighetssystem er bygd opp rundt bruken av materia, som er magiske kuler man kan plassere i våpen og rustninger. Materia lar blant annet figurene bruke magi og tilkalle monstre som kan slåss for dem. Forskjellig materia kan også brukes sammen på visse måter for å forbedre effektene eller skape nye ferdigheter.En modifisert versjon av Final Fantasy VIs «Desperation Attack» brukes i Final Fantasy VII under navnet «Limit Break». Det er et spesielt angrep som generelt sett er sterkere enn de vanlige. De spillbare figurene har hver sin bar som gradvis blir fylt opp når de blir skadet i kamper. Når denne baren er fylt opp, kan figuren bruke sin Limit Break. Figurdesigner og kampregissør Tetsuya Nomura la til denne avanserte formen for Desperation Attack på grunn av den lave sannsynligheten for at man får bruke det i Final Fantasy VI. Der blir Desperation Attack noen ganger tilgjengelig når figurene er nære døden.Nomura bestemte seg også for å legge til detaljerte påkallingstrolldommer, som varer lengre enn et minutt. Disse trolldommene lar figurene påkalle monstre som utfører et angrep før de forsvinner igjen. Dette ble populært blant Final Fantasy-fans og det ble derfor også lagt til i senere spill i serien. Kritikere har dog beskrevet disse animasjonene som langtekkelige.
== Scenario ==
=== Miljø ===
Final Fantasy VII følger i Final Fantasy VIs fotspor ved å ha en verden med mye mer avansert teknologi enn de fem første spillene i serien. Generelt er teknologien en blanding av moderne teknologi og science fiction. Verdenen heter Gaia og den består av tre landområder. På kontinentet i øst ligger den største byen, Midgar. Den er også hovedkvarteret til Shinra Electric Power Company, et digert konsern som opptrer som verdens de facto styresmakt. Shinras hovedmilitærbase, Junon, er også på dette kontinentet sammen med en chocobo-gård og en liten by kalt Kalm.
På kontinentet i vest ligger en fornøyelsespark, et badested og en bebyggelse på et platå kalt Cosmo Canyon. Stammen som bor i Cosmo Canyon legger vekt på å leve i harmoni med naturen. I denne bebyggelsen finnes det et observatorium som også blir brukt til forskning for de som studerer filosofien «Planet Life», som handler om at planeten er levende og at man skal ta hensyn til naturen. Det nordre kontinentet er et isdekt ødeland med noen få utgravnings- og utforskningsstasjoner. Det har også et vintersportssted. I sjøen rundt kontinentene finnes det undersjøiske steder man kan utforske med ubåt.
Shinra begynte som et lite selskap som utviklet våpen. Etter en generasjon, oppnådde selskapet global dominasjon på grunn av at «makoenergi» ble oppdaget. Makoenergi er en kraftkilde som blir utvunnet fra livsstrømmen, et grønt stoff som finnes i planetens kjerne. Shinra bruker makoreaktorer for å få tak i stoffet, og de fant raskt ut at det kunne brukes til å lage elektrisitet og små kuler kalt materia som kan gi mennesker magiske egenskaper. De fant også ut at ved å injisere det i sterke og friske individer, vil energien gi dem overmenneskelige evner. Shinra monopoliserte utvinningen av makoenergi og produksjonen av materia og de utviklet en organisasjon med en rekke overmenneskelige krigere kalt SOLDIER. De brukte denne hæren til å stoppe en konflikt som hadde pågått i flere år. Etter krigen tok de raskt verdensherredømme på grunn av folks avhengighet av mako og materia.Åtte byer rundt selskapets hovedkvarter ble deretter forent og den nye byen ble kalt Midgar. Shinra brydde seg ikke om de fattige innbyggerne, og de bygget gigantiske metallplater over byen som de rike kunne bo på. De bygde også en 70 etasjer høy skyskraper som brukes som hovedkvarter. Den nedre delen av byen under metallplatene ble kjent som slummen. Der kunne ingen se himmelen og luften var forurenset. Mange i slummen ble underernærte og syke, men Shinra gjorde lite for å hjelpe dem.Shinra fikk motstand fra de som mente at utvinnelsen av makoenergi tømmer planeten for den sjelelige essensen, som Planet Life kaller livsstrømmen. Tilhengere av filosofien mener at den ikke bare er livskraften til planeten, men også til alle som bor på den. De kaller også makoenergi for sjelsenergi, en betegnelse som ble upopulær etter hvert som innbyggerne ble mer og mer avhengig av mako. Planet Life sier at når en livsform blir født får den en liten del av planetens sjel. Når denne livsformen vokser og opplever ting vokser også sjelsenergien. Når livsformen så dør, returnerer sjelsenergien, beriket av livet, tilbake til planeten og livsstrømmen vokser. Tilhengerne mente derfor at Shinras aktiviteter bidrar til å suge livskraften ut av planeten og at resultatet vil være at planeten og alle på den dør.En dedikert tilhenger av Planet Life mente at den eneste måten å hindre Shinra på var med voldelige metoder. Han startet en terroristgruppe kalt AVALANCHE, som begynte en lang geriljakrig mot Shinra. De fokuserte på å stoppe reaktorene og å drepe presidenten. Den opprinnelige inkarnasjonen av AVALANCHE ble tilslutt stoppet av Shinras spion- og snikmordsgruppe, Turks, men en mindre gruppe med det samme navnet og målet ble senere opprettet av Barret Wallace, en av figurene i spillet.
=== Hovedfigurer ===
De ni spillbare figurene i Final Fantasy VII er Cloud Strife, en leiesoldat som påstår han er et tidligere medlem av SOLDIER av første klasse; Aeris Gainsborough (kalt Aerith i senere Final Fantasy VII-titler og Kingdom Hearts-serien), en blomsterselger i slummen i Midgar som har blitt forfulgt av Shinra siden hun var barn; Tifa Lockhart, en utøver av kampsport og barndomsvenn av Cloud; Barret Wallace, den utålmodige lederen av AVALANCHE som hater Shinra fordi det ødela hans hjemby og drepte familien og vennene hans; Red XIII, en vis, løveaktig skapning som ble eksperimentert på av Shinras forskere; Yuffie Kisaragi, den unge, bitre prinsessen av Wutai, en nasjon bestående av ninjaer som ble slått av Shinra i en krig flere år før hendelsene i Final Fantasy VII; Cid Highwind, en pilot hvis drøm om å bli den første mann i rommet ble knust da han måtte stoppe utskytningen for å redde en av sine assistenter, noe som førte til at Shinra la ned romfartsprogrammet; Cait Sith, en katt som kan spå i fremtiden og som rir på en magisk, utstoppet moogledukke; Vincent Valentine, et tidligere medlem av Turks som ble drept og gjenopplivet i et eksperiment med anatomisk rekonstruksjon.Alle har hatt forbindelser til Shinra i fortiden og alle misliker eller hater selskapet for dets aktiviteter. Motstanderne i den første delen av spillet er fra Shinra, men en mystisk mann kalt Sephiroth, som ble tidligere hyllet som den beste i SOLDIER, dukker opp flere år etter at alle trodde han ble drept i en kamp. Det blir raskt avslørt at han er den største trusselen til planeten og både AVALANCHE og Shinra velger å forsvare den. Metodene deres er dog vidt forskjellige.Spillets figurdesigner, Tetsuya Nomura, har sagt at Final Fantasy VII ble hemmet av begrensninger i grafikken og at hans design derfor er veldig enkel i forhold til hans vanlige stil. Han fant dog andre måter å få frem sine ideer på. Cloud hadde opprinnelig sleik uten pigger, som en kontrast til Sephiroths lange sølvfargete hår. Nomura forandret håret på Cloud til den nåværende lyseblonde hårfrisyren med pigger for å fremheve at han er hovedpersonen. Når det gjaldt Tifa hadde han vansker med å bestemme seg for om hun skulle gå med miniskjørt eller bukser. Etter forslag fra andre som jobbet på spillet, valgte han et mørkt miniskjørt som en kontrast til Aeris' lange, rosa kjole.Vincent gikk fra å være forsker til detektiv, så til kjemiker og til slutt et tidligere medlem av Turks med en tragisk fortid. Hans røde kappe ble lagt til for å symbolisere at han bærer på en tung bør assosiert med døden. Nomura har tidligere sagt at Cid Highwinds slåssestil likner en dragons. Denne stilen ble valgt fordi etternavnet hans er det samme som dragonene i to tidligere Final Fantasy-spill. De het Richard Highwind (Final Fantasy II) og Kain Highwind (Final Fantasy IV).Flere av figurene har dukket opp i senere spill fra Square Enix på grunn av at de ble populære. Mest nevneverdige er slåssespillet Ehrgeiz og Kingdom Hearts-serien. Sephiroth er en av de mest populære skurkene i videospillenes historie. Han ble enstemmig valgt som den beste skurken av staben i Electronic Gaming Monthly i oktober 2005. Våren samme år ble han også stemt frem som den beste skurken på nettsiden GameFAQs.
=== Handling ===
Final Fantasy VII begynner med at Cloud blir med AVALANCHE på et angrep på en makoreaktor i Midgar. De sprenger reaktoren og drar hjem. De bestemmer seg for å sprenge en til, men etter at de har plantet eksplosivene, blir de angrepet av en robothund eid av president Shinra. De kommer seg ikke bort tidsnok og eksplosjonen gjør at Cloud faller ned i slummen. Han faller gjennom taket på en kirke i sektor fem og lander uskadet i et blomsterbed. Der møter han Aeris. Cloud går med på å være livvakten hennes etter at Shinras Turks dukker opp for å kidnappe henne.Cloud forsvarer henne og hun viser ham veien tilbake til AVALANCHEs hovedkvarter i sektor sju. På veien ser de Tifa som går inn i Wall Market, et område i sektor seks som er beryktet for kriminelle aktiviteter. Cloud og Aerith følger etter Tifa. De kler seg ut og sniker seg inn i Don Corneos villa. Der finner alle tre ut at Shinra vet hvor AVALANCHE holder til og at selskapet har bestemt seg for å slippe ned platen over hele sektor sju. AVALANCHE klarer ikke å stoppe dette og de dreper alle innbyggerne i sektor sju, inkludert tre medlemmer av AVALANCHE. Turks kidnapper Aeris og spilleren finner ut at hun er den siste av rasen cetra. Det blir forklart at cetra lever i en spesiell harmoni med planeten og president Shinra tror at Aeris kan lede ham til et land kalt Promised Land, hvor han forventer å finne mye makoenergi.Tifa, Barret og Cloud infiltrerer Shinras hovedkvarter. De redder Aeris og Red XIII, som velger å bli med. De klarer å rømme etter at de fleste, inkludert presidenten, blir drept. Cloud tror det er Sephiroth som har kommet tilbake. Dette blir bekreftet av et vitne som sier at Sephiroth sa han aldri ville la Shinra finne Promised Land. Presidentens sønn, Rufus Shinra, dukker opp. Cloud slåss mot Rufus mens de andre rømmer og stjeler en bil. Cloud stjeler en motorsykkel og sammen drar de ut av byen. De bestemmer seg for å finne Sephiroth og den hodeløse kroppen til Jenova, Sephiroths mor.Mens Rufus tar over Shinra, drar Cloud, Tifa, Barret, Red XIII og Aeris etter Sephiroth. De treffer på Yuffie, Cait Sith, Vincent og Cid som også blir med. På veien må hver av dem slutte fred med sin fortid og Sephiroths plan blir til slutt avslørt for spilleren. Han planlegger å bruke trolldommen Meteor på planeten for å skade den nok til at livsstrømmen vil samle seg rundt skaden for å helbrede den. På grunn av at Sephiroth har cetra-blod vil han da bli en del av planeten og få makt over den. I et gammelt tempel bygget av cetra, klarer de å ta materiaen som trengs for å kaste trolldommen. Sephiroth viser seg dog å ha en makt over Cloud som tvinger ham til å gi fra seg materiaen.
Aeris bestemmer seg for å dra alene for å stoppe ham. Resten er redd for at hun vil skade seg og følger etter til det nordre kontinentet. Inne i cetraenes gamle by, finner de Aeris som ber om hjelp til planeten. Sephiroth er der også og prøver å få Cloud til å drepe henne. Når ikke det går gjør han det selv. De bestemmer seg for å drepe Sephiroth og hevne henne.
Sephiroth begynner å få Cloud til å tvile på sine egne minner. Han påstår at Cloud ikke er et ekte menneske, men skapt av Jenovas genetiske materiale av professor Hojo. Jenova kom til planeten 2000 år tidligere i et meteorkrasj. Krasjet laget et stort krater som skadet planeten. Hun infiserte alle livsformer på planeten med et virus som forårsaket sinnssykdom og skapte uhyrlige mutasjoner. Blant ofrene var flesteparten av cetra. Planeten laget gigantiske monstre, kalt våpen (engelsk: WEAPON), som forsvar. Sammen med resten av cetra klarte de å slå Jenova og de drev henne tilbake til kløften laget av meteoren hun kom med. Alle våpnene gikk deretter i dvale for å vente på eventuelle fremtidige trusler. De mumifiserte levningene etter Jenova ble funnet av professor Gast. Han trodde det var en cetra og prøvde å skape en klone ved å kombinere celler fra Jenova med et foster.Fem år før nåtiden i spillet, fant Sephiroth ut at han var resultatet av dette eksperimentet mens han var på oppdrag i Nibelheim, Cloud og Tifas hjemby. Han konkluderte feilaktig med at han var en cetra og i raseri brente ned byen. Han ville drepe alle etterkommerne av dem han trodde forlot hans forfedre mens de beskyttet planeten. Cloud påstår han konfronterte Sephiroth under massakren i Nibelheim og Sephiroth forsvant. De trodde derfor at han døde. Gruppen når krateret og der møter de Sephiroth som forteller Cloud at han ikke var i Nibelheim og viser ham bilder av en SOLDIER med mørkt hår som okkuperer Clouds plass i Clouds egne minner. Tifa er ute av stand til å motsi Sephiroth. Cloud bryter sammen og lar Sephiroth kaste Meteor, som resulterer i at våpnene våkner. I det etterfølgende jordskjelvet faller Cloud ned i en kløft og inn i livsstrømmen.
Mens meteoren som Meteor påkalte nærmer seg planeten, fokuserer Shinra på å stoppe våpnene som har begynt med å ødelegge alt de tror er en trussel for planeten. Imens leter de andre etter Cloud og de finner ham i en katatonisk tilstand på en tropisk øy. Våpnene får øya til å dele seg og både Cloud og Tifa faller i livsstrømmen. Der rekonstruerer hun Clouds minner og han finner ut sannheten. Det viser seg at Cloud aldri klarte å bli en del av SOLDIER og at Aeris' kjæreste Zack okkuperte Clouds plass. Tifa, Zack og Cloud kjempet alle mot Sephiroth i reaktoren i Nibelheim. Tifa og Zack ble slått, men Sephiroth og Cloud skadet hverandre. Etter å ha kuttet av hodet til Jenova, som var bevart i reaktoren, blir Sephiroth kastet i livsstrømmen av Cloud. Istedenfor å dø, ble han preservert i mako i Jenovas krater. I et forsøk på å skjule hva som skjedde, utsetter professor Hojo de overlevende for det samme som medlemmene av SOLDIER må gå gjennom for å bli supersoldater. Det viser seg at dette innebærer både makodusj og injeksjoner av celler fra Jenova. Sistnevnte gjorde at Cloud fikk falske minner og trodde han var Zack. Cellene var også grunnen til at Sephiroth kunne styre ham. På grunn av eksperimentene falt alle i koma unntatt Zack. Rundt fem år senere brøt han seg ut av fangenskapet og tok med seg Cloud. Cloud våkner mens de er på flukt fra Shinra. Utenfor Midgar ble Zack skutt og drept av Shinras soldater. Litt etter fant Tifa Cloud, som hadde på seg Zacks uniform, og tok ham med seg hjem. Dette skjedde rett før spillets begynnelse.Cloud våkner igjen og de må stoppe Sephiroth for å la Holy, Aeris' forsvarstrolldom, stoppe meteoren. Hun kastet trolldommen rett før hun døde, men Sephiroth stopper den fra å virke. Samtidig nærmer våpnene seg Midgar og de må også stoppes. Cloud og de andre klarer å stoppe våpnene, men mange av lederne av Shinra dør. Professor Hojo overlever og de konfronterer og dreper ham etter at han prøver å hjelpe Sephiroth.
Til slutt drar hele gruppen til krateret hvor de slåss mot Sephiroth. De vinner og Holy utløses. På grunn av meteorens nærhet til planeten klarer ikke Holy å stoppe den alene. Midgar var meteorens mål og den blir derfor nesten helt knust. Livsstrømmen, som sendes av Aeris' ånd, kommer ut av planeten og hjelper Holy med å ødelegge meteoren. Spillet slutter med en epilog som viser ruinene av Midgar 500 år senere. Landskapet som var øde på grunn av Shinra er nå fullt av dyr og planter.
== Utvikling ==
Utviklingen av Final Fantasy VII begynte i slutten av 1995, og over 100 personer jobbet på det. Programvaren som ble brukt var blant annet PowerAnimator og Softimage 3D, og budsjettet var på rundt 45 millioner amerikanske dollar. Yoshinori Kitase jobbet tidligere som medregissør og forfatter av Final Fantasy VI og han jobbet også som regissør og medforfatter av Final Fantasy VII. Han var bekymret for at spillserien kom til å henge etter hvis den ikke gikk over til å bruke 3D-grafikk. Utviklingen av spillet begynte etter utviklingen av en kort, eksperimentell teknologidemo for Silicon Graphics' Onyx-maskiner. Den het Final Fantasy SGI og brukte polygon-basert 3D-grafikk basert på figurer fra Final Fantasy VI tegnet i sanntid. Den hadde også interaktive elementer. Dette eksperimentet førte til at utviklingsgruppen bestemte seg for å integrere den samme mekanikken i Final Fantasy VI. På grunn av den store mengden lagringsplass som behøves for å lagre 3D-modeller og grafikk, ble det bestemt at spillet skulle gis ut på CD-ROM. Nintendo, hvis konsoller Square tidligere hadde gitt ut sine spill på, hadde bestemt seg for å fortsette å bruke spillkassetter for sin nye konsoll, Nintendo 64. Dette førte til at Square bestemte seg for å gi ut Final Fantasy VII på Sonys PlayStation. Square kunngjorde dette 12. januar 1996.
Overgangen fra 2D-grafikk til 3D-grafikk tegnet på statiske bakgrunner, ble fulgt av et fokus på en mer realistisk presentasjon, som utfordret utviklingsgruppen. Ifølge Kitase, lagde han og spillprodusent Hironobu Sakaguchi en regel for gruppen som sa at hvis spilleren legger merke til innlastingstiden, har de feilet. Dette førte til at det ble lagt til flere animasjoner som blir aktivert mens spillet laster data. Mens den ekstra lagringsplassen ga dem mulighet til å lage over 40 minutter med film, måtte de passe på at kvaliteten på spillgrafikken ikke krasjet for mye med den høyere kvaliteten på grafikken i filmene. Kitase har beskrevet jobben med å lage områdene i spillet så detaljert som mulig en skremmende stor oppgave. Blant vanskelighetene de møtte på var den potensielle umuligheten å tegne 3D-baserte modeller basert på Yoshitaka Amanos tegninger. Han jobbet som figurdesigner på tidligere spill i serien. Siden hans stil ble sett på som for utsøkt til å passe inn i spillets grafikk, ble det bestemt at Tetsuya Nomura skulle ta over som designer. Amano hjalp dog til med utformingen av verdenskartet. Nomura hadde tidligere jobbet som monsterdesinger på Final Fantasy V, og hans stil er mer lik manga, noe som ble sett på som enklere å overføre til 3D-grafikk. Et annet problem de møtte på var en for kort utviklingsperiode. Komponist Nobuo Uematsu skrev i heftet inkludert med spillets lydspor at alle Final Fantasy-spillene har en ting felles: Ingen av dem er komplette. Til tross for at utgivelsesdatoen ble utsatt fra desember 1996 til januar 1997, måtte flere ting forandres før den nordamerikanske og europeiske utgivelsen. Denne versjonen ble senere samme år utgitt også i Japan med tittelen Final Fantasy VII International.Yusuke Naora har kalt spillets atmosfære for sterk og mørk. Denne atmosfæren ble laget med effekter han sier er «darkest of darkest». Historien vektlegger realisme mens den også er bygget på myter, legender, religion og filosofi. Disse konseptene kan sees i spillet, slik som navnet Sephiroth, Clouds personlige konflikter, Aeris' død og livsstrømmen. Tetsuya Nomura har forklart at i begynnelsen av utviklingen var det meningen at bare Cloud, Barret og Aeris skulle være i spillet. En av dem skulle også dø. Han følte at Cloud ikke kunne dø på grunn av at historien sentrerte rundt ham og å la Barret dø ble en for stor klisjé. Han var frustrert over at døden ofte ble presentert i fiksjon som en flott og ofte romantisk idé sentrert rundt offer og gjenoppstandelse. Han foreslo derfor at Aeris skulle dø og ikke returnere siden han ikke trodde at spillerne ville forutsi en slik utvikling i historien og at det ville presentere døden som brå, tøff og uomstøtelig. Sakaguchi baserte livsstrømmen på ideer fra kulturer som tror på en usynlig energi som er i alle planeter og livsformer. Kitase ga livsstrømmen sin fremtoning i spillet.Medlemmer av utviklingsgruppen har avslørt at de hadde til hensikt å la noen aspekter av handlingen være åpen for tolkning. Forfatter Kazushige Nojima har sagt at han ville at spillerne skulle spekulere i hva Cloud tenkte i forskjellige situasjoner istedenfor at det ble eksplisitt sagt. Spillets slutt viste ikke hva som skjedde med hovedfigurene frem til utgivelsen av Final Fantasy VII Advent Children i 2005. Selv etter filmen er menneskehetens skjebne uklar. Etter utgivelsen av filmen foreslo Kitase at spillets epilog kan indikere at menneskeheten er utdødd. Nomura har dog senere sagt at spillets epilog symboliserer at menneskene lever i harmoni med naturen og Square har kommet med forklaringer på andre detaljer i handlingen i boken Final Fantasy VII Ultimania Omega.
Final Fantasy VII ble utgitt i Nord-Amerika etter en tre måneder lang reklamekampanje som Sony brukte 100 millioner dollar på. Den bestod av tre 30 sekunder lange reklamefilmer på TV, reklamer med Pepsi og annonser i utgivelser som Rolling Stone, Details, Spin, Playboy og tegneserier gitt ut av Marvel Comics og DC Comics. I 1998 ble Windows-versjonen gitt ut. Denne utgivelsen har bedre grafikk og en del av oversettelsen og andre feil er rettet. Den har dog noen egne feil, slik som feil under avspilling av filmsnuttene.
== Musikk ==
Musikken i Final Fantasy VII ble komponert av Nobuo Uematsu. Istedenfor innspilt musikk og lydeffekter, valgte Uematsu å bruke MIDI-filer som blir avspilt med PlayStations interne lydbrikke. Han har sagt at han valgte denne løsningen på grunn av lavere lastetider og fordi det lot konsollens CPU prosessere lyden raskere slik at den kunne fokusere på å kjøre spillets 3D-motor. Det var opprinnelig planlagt at spillet skulle ha en sang med tekst, men dette ble forkastet. Melodien «One-Winged Angel» har dog et kor.Spillets lydspor ble gitt ut på fire CD-er. Et album kalt Final Fantasy VII: Reunion Tracks bestående av en CD med utvalgte spor fra spillet og tre spor spilt av et orkester, ble utgitt separat. Et album med utvalgte spor arrangert for piano ble også utgitt og musikken fra spillet har dukket opp i flere former i andre produksjoner fra Square, slik som Final Fantasy VII Advent Children og Kingdom Hearts.
== Mottakelse ==
Final Fantasy VII var en kommersiell suksess og det ble også godt mottatt av kritikerne. Det satte flere salgsrekorder og tre dager etter utgivelsen i Japan i januar 1997 hadde det solgt 2,3 millioner eksemplarer. September samme år ble spillet utgitt i Nord-Amerika og på grunn av dets popularitet, solgte tusenvis av butikker i Nord-Amerika spillet før offisiell utgivelsesdato for å dekke etterspørselen. Den første helgen ble det solgt 330 000 eksemplarer i Nord-Amerika og på under tre uker ble over en halv million eksemplarer solgt. I begynnelsen av desember 1997 kunngjorde Sony at de hadde solgt over én million eksemplarer i Nord-Amerika. Det har til sammen blitt solgt over 9,5 millioner eksemplarer av spillet, noe som gjør det til det mestselgende i Final Fantasy-serien.Selv om det ble misnøye blant fans etter at Square kunngjorde at Final Fantasy VII ville bli laget for Sony istedenfor Nintendo og at det ikke ville bli basert på Final Fantasy SGI-demoen, har det likevel mange tilhengere. Det kom på andreplass i Famitsus liste over 100 beste spill i mars 2006 og brukere av nettsiden GameFAQs stemte det frem som det beste spillet noensinne i både 2004 og 2005.
=== Omtaler ===
Final Fantasy VII fikk mange positive omtaler av flere velkjente utgivelser. GameFan kalte det det kanskje beste spillet noen gang laget, og GameSpot sa at aldri før har teknologi, spillbarhet og historie blitt kombinert så bra som i Final Fantasy VII. De var mest imponert over spillets grafikk, lyd og historie. Bladet Edge i Storbritannia ga spillet 9 av 10 poeng, og Electronic Gaming Monthly ga spillet 9,5 av 10 poeng. IGN insisterte på at Final Fantasy VIIs grafikk er lysår foran noe annet sett på PlayStation og at handlingen er dyp og episk. De så på kampsystemet som spillets sterkeste side. En anmelder hos RPGamer roste spillets lydspor og sa at det er kanskje Uematsus beste arbeid.Final Fantasy VII har også fått negative omtaler. GameSpy hadde det på sjuendeplass i sin liste over de 25 mest overvurderte spillene i september 2003 og de sa at de fleste tilhengerne av serien vil si at spillet var bra, men neppe det beste i serien. To av anmelderne sa at både Final Fantasy VIII og Final Fantasy X er bedre. Official U.S. PlayStation Magazine ga spillet 9,5 av 10 poeng, men likte ikke den lineære historien. OPM synes også at spillets oversettelse er dårlig og at den forårsaker unødvendige forvirring. En anmelder hos RPGamer var enig og la til at spillet er langt fra perfekt og at oversettelsen er full av skrivefeil som gjør en allerede vanskelig historie verre å forstå. GamePro synes også at oversettelsen er en betydelig svakhet med spillet. En anmeldelse hos IGN sa at det faktumet at du bare kan styre tre figurer om gangen er spillets eneste svakhet. Totalt har spillet en karakter på 92 % hos Metacritic og 93 % hos Game Rankings.Spillet har også mottatt negativ kritikk fra foreldregrupper angående vold i videospill, spesielt etter Columbine-massakren i 1999. Flere foreldre av unger drept i massakren saksøkte selskaper som utvikler og utgir videospill for fem milliarder dollar. Blant de saksøkte var Eidos Interactive, som ga ut PC-versjonen av spillet. Final Fantasy VII ble nevnt som et av spillene Eidos ble saksøkt for.
=== Arv ===
Final Fantasy VII er sett på som et av de mest innflytelsesrike titlene i videospillenes historie. Det blir kalt det spillet som fant konsollrollespill en plass utenfor Japan og det blir sett på som kanskje det mest populære spillet i Final Fantasy-serien. I januar 2005 ble det stemt frem av Electronic Gaming Monthly som det sjette mest viktige spillet som hjalp til med å definere spillindustriens utvikling siden 1989. De sa at mellomsekvensene og den introspektive historien gjorde at Final Fantasy VII ble det første rollespillet som overgikk, istedenfor å kopiere, filmaktig fortellermåte. Spillets popularitet og åpne slutt førte til at regissøren og forfatteren skapte handlingsrelaterte forbindelser mellom Final Fantasy VII og Final Fantasy X, et annet populært Final Fantasy-spill.Final Fantasy VII gjorde at filmsekvenser ble akseptert som en del av rollespill. Dette og utviklingen innen datagrafikk førte til at skaperen Hironobu Sakaguchi begynte produksjonen av den første Final Fantasy-filmen, Final Fantasy: The Spirits Within. Spillet introduserte også et scenario oversvømmet med moderne teknologi, noe som ble videreført i Final Fantasy VIII og The Spirits Within. Gjenutgivelser av Squares spill i Japan med bonusmateriale forekom ofte etter utgivelsen av Final Fantasy VII International. Blant senere spill som også ble gjenutgitt finner man Final Fantasy I-III, Final Fantasy X, Final Fantasy X-2, Kingdom Hearts (som Final Mix) og Kingdom Hearts II (som Final Mix+).
== Relatert media ==
=== Compilation of Final Fantasy VII ===
Compilation of Final Fantasy VII er den formelle tittelen på en serie spill og animerte filmer laget av Square Enix, som er basert på Final Fantasy VIIs verden. Den ble startet av Tetsuya Nomura og Yoshinori Kitase, og består av flere titler på forskjellige plattformer, som alle er en utvidelse av Final Fantasy VIIs historie.
Square Enix har kalt dette prosjektet «selskapets første skritt mot ... polymorfisk innhold», en salgsstrategi som går ut på å tilby produktserien på flere plattformer for å nå flest mulig kunder. Produsent Yoshinori Kitase har sagt at da han fikk muligheten til å velge en Final Fantasy-tittel for selskapets eksperiment med polymorfisk innhold, så valgte han Final Fantasy VII fordi han syntes at slutten på spillet ga mange muligheter for nye historier i den samme verdenen. Nomura har også avslørt at da han ble bragt ombord på prosjektet så trodde han at de bare skulle utvikle Final Fantasy VII Advent Children og Before Crisis: Final Fantasy VII, men Kitase hadde større planer. Presidenten av Square Enix, Yōichi Wada, kunngjorde at Compilation vil være en aktiv serie frem til 20-årsjubileet til Final Fantasy VIIs utgivelse.På Tokyo Game Show i september 2003, ble det gjort offentlig kjent at den første tittelen vil være Advent Children. 2. september 2005 ble den for første gang vist i sin helhet. Dette fant sted under den 62. filmfestivalen i Venezia. Filmen er en oppfølger til Final Fantasy VII og den foregår to år etter spillets slutt. Den ble utgitt på DVD og UMD for Sonys PlayStation Portable i Japan 14. september 2005. I Europa og Nord-Amerika ble den utgitt 25. april 2006. Andre oppfølgere i Compilation er Dirge of Cerberus: Final Fantasy VII og Dirge of Cerberus Lost Episode: Final Fantasy VII, som begge er førstepersons- og tredjepersonsskytespill. Førstnevnte ble utviklet for PlayStation 2 og satt til tre år etter slutten av Final Fantasy VII. Det ble utgitt i Japan 26. januar 2006, og i Nord-Amerika 15. august 2006. Lost Episode ble utgitt på Amp'd mobiltelefoner tre dager senere den 18. august 2006.Before Crisis er et annet mobiltelefonspill i Compilation. Det handler om gruppen Turks fra Final Fantasy VII og foregår seks år før VII. Dette spillet ble utgitt i 24 kapitler i Japan fra og med 24. september 2004. Det er to andre titler i Compilation som foregår før Final Fantasy VII. Den første er Last Order: Final Fantasy VII, en animert kortfilm produsert av Madhouse, som handler om ødeleggelsen av Nibelheim. Den andre er Crisis Core: Final Fantasy VII, et actionrollespill for PSP som handler om Zack.Noen spekulerer i at Compilation vil inneholde en forbedret versjon av det originale Final Fantasy VII for PlayStation 3. Denne spekulasjonen flammet opp på 2005 Electronic Entertainment Expo da en teknologidemonstrasjon av PlayStation 3 brukte en forbedret versjon av åpningssekvensen til Final Fantasy VII. Yōichi Wada forklarte at presentasjonen bare var en demonstrasjon, og Yoshinor Kitase sa det samme i et intervju i Final Fantasy VII Ultimania Omega. Utgaven av Electronic Gaming Monthly i juni 2006 påstår dog at videoen var en forsmak på en ny versjon av Final Fantasy VII. En offentlig uttalelse fra Square Enix motsa dette og gjentok at selskapet ikke har annonsert et slikt prosjekt.
=== Annet ===
Det har også blitt skrevet to noveller som er plassert i Final Fantasy VIIs verden. De er ikke en del av Compilation. Den første, Maiden Who Travels the Planet, følger Aeris' reise gjennom livstrømmen etter at Sephiroth dreper henne, og foregår derfor samtidig som andre halvdel av Final Fantasy VII. Den andre novellen, On the Way to a Smile, er en historie i tre deler som foregår rett etter slutten på Final Fantasy VII. En del fortelles fra Tifas perspektiv, den andre fra Barrets perspektiv og den tredje fra en gutt kalt Denzel, som ble foreldreløs etter at Shinra knuste Sector 7. Det har også blitt laget et mobilspill som heter Final Fantasy VII Snowboarding. Det ble utgitt i Nord-Amerika i 2005 og er heller ikke en del av Compilation. Det er en ny versjon av snowboardminispillet fra Final Fantasy VII laget for mobiltelefoner. Spillet er spillbart på LG VX8000, LG VX8100, Audiovox 8940 og Samsung A890. Det inneholder andre løyper enn det originale minispillet.
Suntory annonserte en drikk kalt «Final Fantasy VII Potion» på Square Enix Party i mai 2007. Den ble laget i et begrenset antall for å feire tiårsjubileet til Final Fantasy VII.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Studio BentStuff, red. (2005). Final Fantasy VII Ultimania Omega. Square Enix. ISBN 4-7575-1520-0.
Watanabe, Yukari, red. (2006). Final Fantasy VII Advent Children - Reunion Files -. SoftBank. ISBN 4-7973-3498-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Final Fantasy VII på Steam
(en) Final Fantasy VII hos MobyGames
(en) Final Fantasy VII hos MobyGames
(en) Final Fantasy VII på Metacritic
(en) Final Fantasy VII på Metacritic
(en) Final Fantasy VII på Internet Movie Database
(en) Final Fantasy VII hos Giant Bomb
(en) Final Fantasy VII hos Internet Game Database
(en) Final Fantasy VII hos GameSpot
(en) Final Fantasy VII hos IGN
(en) Final Fantasy VII hos Wikia | er en mediafranchise skapt av Hironobu Sakaguchi og eid av Square Enix som inkluderer videospill, filmer og andre produkter. Serien startet i 1987 som et eponymt konsollrollespill utviklet av Square. | 2,923 |
null | 2023-02-04 | Västra Götalands län | null | null | null | Må ikke forveksles med landskapet Västergötland | 2,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Auguste_Rodin | 2023-02-04 | Auguste Rodin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. november', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Franske billedhuggere', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1840', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Auguste Rodin (født 12. november 1840 i Paris i Frankrike, død 17. november 1917 samme sted) regnes som en av Frankrikes fremste representanter for realistisk skulptur.
| Auguste Rodin (født 12. november 1840 i Paris i Frankrike, død 17. november 1917 samme sted) regnes som en av Frankrikes fremste representanter for realistisk skulptur.
== Liv og virke ==
=== De første årene ===
Auguste Rodin ble født i Paris 1840, og vokste opp i arbeiderklassen. Han var det andre barnet til Jean-Baptiste Rodin og Marie Cheffer. Han var sky og svært nærsynt, noe som var et hinder for ham senere i hans akademiske arbeid. Det første Rodin for alvor interesserte seg for, var tegning, og som 10-åring tok han sine første tegnetimer.
I 1851, da han var 11 år gammel, ble han sendt av sin far til onkelens kostskole. Han ble der i tre år, men da han kom hjem hadde han fremdeles vanskelig for å lese og skrive. Som 14-åring kom han inn ved en spesialskole for tegning i Paris. Han jobbet mye, og det var på denne tiden han begynte å oppdage skulptøryrket, og skjønte at det var det han ville. Derfor gikk han mye i museer for å titte på antikke statuer. Etter kunstskolen søkte han kunstakademiet, men fikk avslag tre ganger.
For å hjelpe sin familie økonomisk, begynte han i 1858 å jobbe med dekorativ kunst. Derfor måtte han jobbe på dagtid for å forsørge familien, mens han jobbet om natten for å fullføre sin egen personlige kunstneriske utvikling.
Da hans søster plutselig døde i 1862, bestemte Rodin seg for å bli katolikk og munk. Fader Pierre-Julien Eymard, som var katolsk prest (og som senere ble helligkåret), så at munkelivet ikke var noe for Rodin, og for at han skulle gå ut av sine depresjoner etter søsterens død, oppmuntret Eymard ham til å tegne og lage skulpturer. Forslaget til Eymard fikk medhold, og Rodin gikk ut av munkelivet for å bli skulptør.
For å kunne arbeide som dekorativ skulptør, leide Rodin et arbeidsverksted. Verkstedet var lite og kaldt, men passet måtelig greit for Rodin. I fritiden begynte han å arbeide med en portrettbyste av fader Eymard. Han bestemte seg for å levere bysten til den årlige utstillingen i Paris Salon, der kunstnere kunne vise og selge sine verk. Utstillingen var stor, og gjorde man suksess, kunne man bli kjent over hele landet.
=== «Mannen med den brukne nesen» ===
For første gang leide Rodin en person til å stå modell for ham. Altmuligmannen Bibi fra nabolaget var ikke profesjonell. Bibi hadde en brukket nese, og Rodin likte å lage statuer så realistiske som mulig. Slik ble portrettbysten «Mannen med den brukne nesen» til. Rodin sendte bysten til den årlige Paris Salon-utstillingen, men bysten ble refusert to ganger. Likevel så han på den som sitt første hovedarbeid. I løpet av denne tiden møtte han sin kompanjong, kvinnen han skulle leve med, nemlig Rose Beurot, men han giftet seg ikke med henne før i 1917, bare noen måneder før de begge skulle dø. I 1866 fikk de en sønn sammen.
30 år gammel var Rodin nødt å gå inn i garden på grunn av den fransk-prøyssiske krigen som startet i 1870. Heldigvis for Rodin ble han raskt dimittert på grunn av sin nærsynthet. Når Rodin kom hjem fra felten, hadde han ikke arbeid, men fikk snart arbeid hos den store kommersielle skulptøren Albert-Ernest Carrier-Belluse, som han hadde arbeidet hos til og fra i mange år.
Rodin og Carrier Belluse fikk et oppdrag i Brussel med å dekorere en stor bygning. Han måtte reise fra Rose og sønnen deres for å bli der i 6 år. Her fikk han mye inspirasjon, hadde en kreativ periode og holdt sin første utstilling som markerte hans debut som uavhengig skulptør.
=== Reisen til Italia ===
I 1875 reiste han til Italia. Her fikk han inspirasjon til å lage flere statuer til Paris Salon, og særlig statuene av Michelangelo gjorde sterkt inntrykk og påvirket en stor del av hans arbeid videre. Etter reisen leide han en belgisk soldat som nakenmodell. Statuene han lagde på denne tiden, viser at han var inspirert av turen til Italia. Imidlertid var hans statuer mer realistiske enn greske og italienske skulpturer som overdrev muskulaturen. Den første skulpturen han viste av denne typen i Brussel var «The Vanquished». Kritikerne mislikte skulpturens realisme, enkelte trodde til og med at han hadde tatt avstøpning av en levende modell. Det kunne ikke være mulig for et menneske å lage en så realistisk skulptur!
All oppmerksomheten han fikk av denne utstillingen gjorde ham svært populær. Da han reiste tilbake til Paris i 1877, utstilte han den samme statuen i Paris Salon. Nå hadde han skiftet navn på statuen til «Bronsealderen». Kritikerne syntes at statuen var vakker, men fremdeles for realistisk.
For å spe på sine inntekter begynte Rodin på porselensfabrikken i Sèvres. Inntekten var liten. Han tok i mot alle oppdrag som skulptøryrket kunne gi. På denne tiden lagde han en av sine mest kjente statuer, nemlig «Døperen Johannes» (nr 3). På grunn av kritikken han hadde fått, laget han den proporsjonalt større enn et menneske. På denne måten kunne de ikke tro at han hadde tatt avstøpning av en modell. Allikevel var statuen realistisk, foruten overdreven muskulatur.
=== «Helvetesporten» ===
Rodin fikk i oppdrag av den franske kunstministeren å lage sitt første store folkeprosjekt, en inngangsportal for et kunstmuseum som skulle bygges i Paris – «Helvetesporten».
Handlingen på denne porten er hentet fra Dantes reise i underverdenen. Rodin likte Dantes fortellinger svært godt. Flere av hans mest berømte skulpturer som «Tenkeren», «Kysset» og «De Tre Skyggene» kommer fra Helvetesporten. Disse figurene lagde han også uavhengig av «Helvetesporten», og i ulikt format. Mange av statuene ble laget i forskjellige varianter, og slik jobbet han spesielt mye med «Tenkeren». Han kunne lage samme statue av forskjellige materialer. For eksempel, lagde han «Kysset» både i marmor og bronse. På slutten av 1880-tallet ble det klart at museet aldri ville bli bygd. Likevel fortsetter Rodin periodevis med porten og figurene, fram til sin død.
Gjennom 1880-årene ble han stadig mer populær, spesielt hos den parisiske eliten, noe som førte til at han fikk mange oppdrag som portrettbyster. Ettersom han fikk så mange oppdrag, måtte han ansette arbeidere til å jobbe for seg.
På denne tiden traff han 19 år gamle Camille Claudel, som han ble svært betatt av. Camille hadde talent og et ønske om å bli skulptør. Selv om Rodin fortsatt var sammen med Rose Beauret, fikk han sterke følelser for Camille, og hun ble hans student, modell, elskerinne og samarbeidspartner. Til tross for samlivet mellom dem forlot likevel Rodin aldri sin (fremtidige) kone Beauret. Rodin lagde mange arbeider av Camille.
=== «Borgerne i Calais» ===
I 1884 fikk Rodin en stor oppgave. Han skulle lage et monument til byen Calais i Frankrike. Bakgrunnen for dette monumentet skulle hentes fra en dramatisk hendelse i 1387, mens hundreårskrigen ennå raste. Calais ville ha et monument til 500-årsmarkeringen, der seks ledende innbyggere som reddet byen sin fra undergang skulle være tilstede på monumentet. Han brukte 4 år på oppgaven, og ble ferdig i 1888, der monumentet fikk tittelen «Borgerne i Calais».
Han syslet også med et annet stort oppdrag: «Monumentet av Honore De Balzac», som var bestilt av rikfolk i byen. Han hadde et fotografi å forholde seg til, fordi Balzac hadde vært død i 40 år. Når han var ferdig, presenterte han en ni fot høy statue, som ble møtt med sjokk, vanvære og mistro. Siden publikum ikke var fornøyd, ble honoraret refundert. Rodin ble såret av kritikken. Han likte statuen godt.
I 1902 ble skulpturen «Mannen med nøkkelen», som inngår i Borgerne i Calais, plassert i Sommerroparken i Oslo. Skulpturen var en gave til byen fra kunstneren Fritz Thaulow.
=== Verdensutstilling ===
Ved århundreskiftet var Rodin på toppen av sin suksess, og nå betalte folk ham godt for sitt arbeide. Rikfolk roste arbeidene hans, og gav ham en egen avdeling på Paris' Verdensutstilling. Her kom mennesker fra hele verden. Dette gjorde ham til en internasjonalt kjent kunstner. På denne tiden fullførte han mange prosjekter, og når han var som travlest, hadde han hele 50 personer som arbeidet for ham. Det raste en del spekulasjoner på grunn av alle assistentene. Folk lurte på hva han gjorde selv. På denne tiden studerte han dans. Han laget mange skulpturer i spontane bevegelser.
I 1908 flyttet Rodin til Hôtel Biron. Leien var lav, så han leide hele første etasje. Andre kjente personer som Henri Matisse holdt også til her. 1912 overtok staten praktresidensen, og alle forlot den, bortsett fra Rodin. Rodin hadde inngått en avtale med staten, at når han døde skulle staten få arbeidene hans, og gjøre bygningen om til et museum hvor verkene hans skulle være. Til gjengjeld skulle Rodin få lov til å bo der helt til sin død. Muséet finnes den dag i dag, og heter Musée Rodin.
Den 29. januar 1917 ble Rose Beauret og Rodin endelig gift. Dessverre døde Beauret bare tre uker etter bryllupet. Rodin døde 17. november samme år. Med det døde en av Frankrikes største kunstnere gjennom tidene.
== Verkene ==
1863 Portrettbyste av Fader Eymard
1864 Mannen med den brukne nesen
1875/76 Bronsealderen
1878 Døperen Johannes
1880 Tenkeren
1880–1917 Helvetesporten
1881 Eva
1881 De Tre Skyggene
1884 Borgerne i Calais
1884 Fugit amor
1894 Kristus og Magdalena
1897 Monumentet av Honore De Balzac
1898 Kysset
1905 Paola og Francesca
1907 Byste av Helene von Nostitz
1909 Monumentet av Victor Hugo
1909 Torso av en ung dame
1910 Dansestudier
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Auguste Rodin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Auguste Rodin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Rodin-museet i Paris
Rodin-museet i Philadelphia | Auguste Rodin (født 12. november 1840 i Paris i Frankrike, død 17. | 2,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%A5ne | 2023-02-04 | Skåne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Danmarks historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skåne', 'Kategori:Undernasjonale områder i Danmark'] | Skåne er et svensk landskap og len (län, tilsvarende norsk fylke). Det er den sørligste delen av Den skandinaviske halvøy, og er det største av de tidligere danske Skånelandene med 1,3 millioner innbyggere. Skåne, som tidligere var delt i Malmöhus län og Kristianstads län, styres siden 1997 av Region Skåne, mens Skåne län ivaretar statens regionale oppgaver.
Skåne var en landsdel i Danmark fra 900-tallet til regionen, sammen med resten av Skånelandene, gradvis ble erobret og innlemmet i Sverige i perioden 1658–1720. Adam av Bremen beskriver i 1068 Skåne som Danmarks rikeste, vakreste og viktigste del, med den største befolkningen og et stort handelssentrum. Lund var i en kort periode Danmarks hovedstad, og Malmö var i flere hundre år Danmarks nest største by. Fra omkring 1100 bodde Danmarks erkebiskop i Lund, og her ble det danske riksbanneret Dannebrog oppbevart. Skånemarkedet ved Skanør og Falsterbo var etter Øresundstollen Danmarks viktigste inntektskilde.
Erkebispesetet i Lund styrte i en periode over et område som strakte seg fra den nordtyske kyst til Nordkalotten. Allerede på 1000-tallet hadde Skåne ifølge Adam av Bremen 300 kirker, flere enn i hele resten av Danmark. Kirken i Dalby, bygd av Knud IV den hellige i 1060 var Danmarks første stenkirke. I Skåne bodde de rikeste og mektigste danske adelsslektene. Ingen konge kunne bestige den danske tronen uten å ha blitt hyldet av skåningene på Lerbäckshøjen ved Lund.
Navnet «Skåne» er sannsynligvis en forvanskning av det oldgermanske 'skadin-auio' (skjær-øy), som også ble overtatt av romerne som betegnelse for 'Skandinavia', hele området nord for Germania (det nåværende Tyskland). Prins Oscar er hertug av Skåne.
| Skåne er et svensk landskap og len (län, tilsvarende norsk fylke). Det er den sørligste delen av Den skandinaviske halvøy, og er det største av de tidligere danske Skånelandene med 1,3 millioner innbyggere. Skåne, som tidligere var delt i Malmöhus län og Kristianstads län, styres siden 1997 av Region Skåne, mens Skåne län ivaretar statens regionale oppgaver.
Skåne var en landsdel i Danmark fra 900-tallet til regionen, sammen med resten av Skånelandene, gradvis ble erobret og innlemmet i Sverige i perioden 1658–1720. Adam av Bremen beskriver i 1068 Skåne som Danmarks rikeste, vakreste og viktigste del, med den største befolkningen og et stort handelssentrum. Lund var i en kort periode Danmarks hovedstad, og Malmö var i flere hundre år Danmarks nest største by. Fra omkring 1100 bodde Danmarks erkebiskop i Lund, og her ble det danske riksbanneret Dannebrog oppbevart. Skånemarkedet ved Skanør og Falsterbo var etter Øresundstollen Danmarks viktigste inntektskilde.
Erkebispesetet i Lund styrte i en periode over et område som strakte seg fra den nordtyske kyst til Nordkalotten. Allerede på 1000-tallet hadde Skåne ifølge Adam av Bremen 300 kirker, flere enn i hele resten av Danmark. Kirken i Dalby, bygd av Knud IV den hellige i 1060 var Danmarks første stenkirke. I Skåne bodde de rikeste og mektigste danske adelsslektene. Ingen konge kunne bestige den danske tronen uten å ha blitt hyldet av skåningene på Lerbäckshøjen ved Lund.
Navnet «Skåne» er sannsynligvis en forvanskning av det oldgermanske 'skadin-auio' (skjær-øy), som også ble overtatt av romerne som betegnelse for 'Skandinavia', hele området nord for Germania (det nåværende Tyskland). Prins Oscar er hertug av Skåne.
== Historie ==
Se hovedartikkel, Skånes historieSkåne var opprinnelig et lokalt selvstyrt område, men fra Harald Blåtanns erobring i siste halvdel av 900-tallet ble det en del av Danmark, sammen med Halland, Blekinge og Bornholm. Disse områdene ble samlet kalt Skånelandene.I år 1060 ble Lund erkebispedømme opprettet, som i tiden 1104–1152 var erkebispedømme for alle de tre nordiske rikene, og i 1164–1531 overordnet erkebispedømmet i Uppsala. Lund kom dermed til å fungere som et kulturelt sentrum fram til reformasjonen for både Danmark og Sverige-Finland (mens Norge var uavhengig med sitt eget selvstendige Nidaros erkebispedømme i Trondheim). Nært forhold med Hansaforbundet i nordlige Tyskland førte til et økonomisk oppsving som varte fram til slutten av 1500-tallet. Adam av Bremen beskrev i 1068 Skåne som Danmarks rikeste, skjønneste og viktigste del med den mest tallrike befolkning og som et stort handelsmidtpunkt. Den danske reformasjonen fikk sitt senter i Malmö. Danmarks riksbanner, Dannebrog, ble oppbevart i Lund.
Skåne har vært gjenstand for en rekke kriger mellom Danmark og Sverige. Fra dansk side ble Skåne oppfattet som landets kanskje viktigste landsdel og store deler av den danske adelen var sterkt knyttet til Skåne. Ved freden i Roskilde i 1658 ble Danmark tvunget til å avstå Skånelandene til Sverige, men Skåne ble ikke en del av det egentlige Sverige før i 1720. Sverige styrte først området som et generalguvernement, betraktet som erobret utenlandsk land, en slags koloni («inrikes, utländskt land»). Danmark forsøkte under den skånske krig (1675–79) og gjennom en invasjon 1709–1710 under den store nordiske krig å gjenerobre Skåne, men mislyktes etter å ha tapt viktige slag ved Lund i 1676 og Helsingborg i 1710, og på grunn av manglende støtte fra stormaktene Frankrike, England og Nederlandene, som ikke ønsket at samme stat kontrollerte begge sider av Øresund. Etter den store nordiske krig ble området innlemmet i det egentlige Sverige og en tvungen assimilasjonspolitikk (forsvenskning) som varte inn på 1800-tallet ble igangsatt, som tok sikte på å undertrykke dansk språk, kultur og identitet, og lojaliteten til Danmark. Den danske befolkningen i Skåne fortsatte å gjøre motstand og drev partisankrig mot svenskene, og opprørene ble tildels slått ned med stor brutalitet. Sivilbefolkningen ble også utsatt for mange overgrep i områder som var kjent for motstand mot svenskene. En tilsvarende forsvenskningspolitikk, men ikke like hardhendt som i Skåne, ble også ført i de tapte norske landsdelene Båhuslen, Jemtland og Herjedalen, og i resten av Skånelandene med dansk identitet, dvs. Halland og Blekinge.
== Symboler ==
Uoffisiell (allment vedtatt) skånehymne er Nils Hanssons «Sang til Skåne» fra rundt år 1900. Men også Oskar Patrik Sturzenbeckers «Det är ett 'yndigt' land» (som har samme versemål og begynnelse som Oehlenschlägers «Der er et yndigt land» fordi den berømte bladmannen i Helsingborg ønsket at man skulle synge fedrelandets pris etter samme melodi på begge sider av Øresund) fra omkring 1850, Zacharias Topelius «Lund-sletten» fra 1868, samt K. G. Ossianilssons Skånesang fra 1905 og «Här är den bygden som fäderna röjde» av Nils Hildestrand kan også nevnes.
== Byer ==
Båstad
Eslöv
Helsingborg
Hässleholm
Höganäs
Kristianstad
Landskrona
Lund
Malmö
Simrishamn
Skanör og Falsterbo
Trelleborg
Ystad
Ängelholm (Engelholm)
== Landsdeler ==
Kullen (Kullabygden)
Gønge (Göinge)
Østerlen (Österlen)
Søndersletten (Söderslätt)
== Utvalgte severdigheter i Skåne ==
Andrerums alunværk
Ales steiner
Dalby kirke
Falsterbohus
Glimmingehus
Hven
Kernen
Ladonia
Lund Domkirke
Sankt Olavs kirke (Österlen)
Sofiero Slott
Trefoldighetskirken (Kristianstad)
Vanås slott
== Se også ==
Skånelandene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
skane.com offisiell reiselivsside | Skåne län er et län i det sørlige Sverige. Det grenser til Hallands län, Kronobergs län og Blekinge län. | 2,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B6dra_Finlands_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Södra Finlands län | ['Kategori:1998 i Finland', 'Kategori:2010 i Finland', 'Kategori:26°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1998', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 2010', 'Kategori:Södra Finlands län'] | Södra Finlands län (finsk: Etelä-Suomen lääni) er et tidligere len i Finland som bestod i tidsrommet 1997–2009. Administrasjonssetet lå i Tavastehus. Lenet grenset til Västra Finlands län og Östra Finlands län. Dessuten hadde det felles grense med Russland.
Södra Finlands län ble dannet gjennom lensreformen av 1997 ved sammenslåing av Kymmene län, Nylands län og de søndre delene av Tavastehus län. Dessuten ble de tre vestligste kommunene i Sankt Michels län lagt til Södra Finlands län. Ved utgangen av 2009 ble alle len i Finland oppløst og deres ansvarsområder overført til regionforvaltningsverkene og nærings-, trafikk- og miljøsentralene.
| Södra Finlands län (finsk: Etelä-Suomen lääni) er et tidligere len i Finland som bestod i tidsrommet 1997–2009. Administrasjonssetet lå i Tavastehus. Lenet grenset til Västra Finlands län og Östra Finlands län. Dessuten hadde det felles grense med Russland.
Södra Finlands län ble dannet gjennom lensreformen av 1997 ved sammenslåing av Kymmene län, Nylands län og de søndre delene av Tavastehus län. Dessuten ble de tre vestligste kommunene i Sankt Michels län lagt til Södra Finlands län. Ved utgangen av 2009 ble alle len i Finland oppløst og deres ansvarsområder overført til regionforvaltningsverkene og nærings-, trafikk- og miljøsentralene.
== Landskap ==
Södra Finlands län var delt inn i seks landskap:
Egentliga Tavastland
Kymmenedalen
Nyland
Päijänne-Tavastland
Södra Karelen
Östra Nyland
== Kommuner ==
Södra Finlands län var i 2009 delt inn i 71 kommuner (se under).
== Eksterne lenker ==
(en) Southern Finland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | |senter=Tavastehus | 2,927 |
null | 2023-02-04 | Västra Finlands län | null | null | null | |senter=Åbo | 2,928 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ligning_(matematikk) | 2023-02-04 | Ligning (matematikk) | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elementær algebra', 'Kategori:Ligninger', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | En ligning eller likning er i matematikk et utsagn som uttrykker at to størrelser er like. Ligningen består av en venstreside og en høyreside, samt et likhetstegn som viser at de to sidene er like:
2
+
2
=
4
x
+
7
=
10
(
x
+
1
)
(
x
−
1
)
=
x
2
−
1
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}2+2&=4\\x+7&=10\\(x+1)(x-1)&=x^{2}-1\\\end{alignedat}}}
.En ligning kan være sann eller usann. Ofte inneholder en ligning én eller flere variable størrelser, symbolisert med bokstaver, og ligningen setter da føringer for hvilke verdier eller hvilken form disse variablene kan ta, for at ligningen skal være sann. Ligninger kan ofte opptre sammen med andre ligninger, i såkalte ligningssystem.
Å løse en ligning innebærer å finne verdier for de variablene som medfører at ligningen er sann. Variablene kalles da for de ukjente i ligningene. I ligninger med én ukjent betegnes denne ofte med x.
En ligning kan ha ingen, én eller mange løsninger, og en løsning som tilfredsstiller ligningen kalles en rot i ligningen. Løsningen til en ligning kan være et tall, som i en algebraisk ligning, men løsningen kan også være en funksjon, som i en differensialligning og i en integralligning. Andre typer matematiske objekt kan også opptre som løsning til ligninger, for eksempel vektorer eller matriser.
En ligning som alltid er oppfylt, uansett valg av den ukjente, kalles en identitet. Det tredje og siste eksempelet over er en identitet.
En ligning med flere variable vil definere en relasjon mellom variablene, og begrepet formel brukes ofte synonymt med ligning. Formler og ligninger brukes for å beskrive sammenhenger mellom størrelser i et matematisk språk, som for eksempel i Einsteins berømte ligning E = mc2.
Studiet av ligninger har vært sentralt for utviklingen av algebra, og ligningsteori er en sentral del av dette fagfeltet. Med utgangspunkt i praktiske problemstillinger har en gjennom historien forsøkte å finne aksepterbare løsninger på ligninger. Hva som har vært akseptert som en løsning har endret seg etter som fagfeltet matematikk har utviklet seg. I tilfeller der løsningen ikke lar seg uttrykke eksplisitt kan en ofte likevel si noe om egenskaper til løsningen, for eksempel at denne eksisterer og er entydig.
I numerisk matematikk forsøker en å finne tilnærmede løsninger til ligninger som ikke lar seg løse eksakt.
| En ligning eller likning er i matematikk et utsagn som uttrykker at to størrelser er like. Ligningen består av en venstreside og en høyreside, samt et likhetstegn som viser at de to sidene er like:
2
+
2
=
4
x
+
7
=
10
(
x
+
1
)
(
x
−
1
)
=
x
2
−
1
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}2+2&=4\\x+7&=10\\(x+1)(x-1)&=x^{2}-1\\\end{alignedat}}}
.En ligning kan være sann eller usann. Ofte inneholder en ligning én eller flere variable størrelser, symbolisert med bokstaver, og ligningen setter da føringer for hvilke verdier eller hvilken form disse variablene kan ta, for at ligningen skal være sann. Ligninger kan ofte opptre sammen med andre ligninger, i såkalte ligningssystem.
Å løse en ligning innebærer å finne verdier for de variablene som medfører at ligningen er sann. Variablene kalles da for de ukjente i ligningene. I ligninger med én ukjent betegnes denne ofte med x.
En ligning kan ha ingen, én eller mange løsninger, og en løsning som tilfredsstiller ligningen kalles en rot i ligningen. Løsningen til en ligning kan være et tall, som i en algebraisk ligning, men løsningen kan også være en funksjon, som i en differensialligning og i en integralligning. Andre typer matematiske objekt kan også opptre som løsning til ligninger, for eksempel vektorer eller matriser.
En ligning som alltid er oppfylt, uansett valg av den ukjente, kalles en identitet. Det tredje og siste eksempelet over er en identitet.
En ligning med flere variable vil definere en relasjon mellom variablene, og begrepet formel brukes ofte synonymt med ligning. Formler og ligninger brukes for å beskrive sammenhenger mellom størrelser i et matematisk språk, som for eksempel i Einsteins berømte ligning E = mc2.
Studiet av ligninger har vært sentralt for utviklingen av algebra, og ligningsteori er en sentral del av dette fagfeltet. Med utgangspunkt i praktiske problemstillinger har en gjennom historien forsøkte å finne aksepterbare løsninger på ligninger. Hva som har vært akseptert som en løsning har endret seg etter som fagfeltet matematikk har utviklet seg. I tilfeller der løsningen ikke lar seg uttrykke eksplisitt kan en ofte likevel si noe om egenskaper til løsningen, for eksempel at denne eksisterer og er entydig.
I numerisk matematikk forsøker en å finne tilnærmede løsninger til ligninger som ikke lar seg løse eksakt.
== Løsning av ligninger ==
Løsning av en ligning med én eller flere ukjente kan formelt skrives på forma
f
(
x
)
=
0
{\displaystyle f(x)=0\,}
I tilfellet av flere ukjente vil x være definert som en vektor. Også f kan oppfattes som en vektor, dersom en har et ligningssystem med flere ligninger. Et system av ligninger med like mange ukjente som ligninger kalles ofte for et simultant sett av ligninger, fordi alle ligningene må løses simultant.
I praktisk regning og også i teoretisk matematikk krever en ofte at løsningen skal være av en bestemt type, eller mer presist: være inneholdt i en bestemt mengde. Kravet kan for eksempel være at løsningen skal være et reelt tall eller et reelt, positivt tall. I en såkalt diofantisk ligning krever en for eksempel at løsningen skal være et helt tall. Dersom en ønsker å presisere mengden der løsningen skal finnes, skriver en gjerne problemet som
f
(
x
)
=
0
x
∈
V
{\displaystyle f(x)=0\qquad x\in V\,}
Om det eksisterer en eller flere røtter i ligningen vil avhenge av definisjonen av mengden V.
=== Løsningsmengde og løsningsrom ===
Mengden av løsninger til en gitt ligning kaller en for løsningsmengden til ligningen. Ligningen
x
2
=
1
{\displaystyle x^{2}=1\,}
har for eksempel løsningsmengden {-1,1}.
Dersom ligningen er lineær, så vil summen av to løsninger også være en løsning for ligningen. Løsningsmengden er da et vektorrom og kalles løsningsrommet.
=== Lukket form for løsningen ===
Dersom en er i stand til å finne løsningen av en ligning og uttrykke denne ved hjelp av et endelig antall ledd av velkjente funksjoner, så sier en at ligningen har en analytisk løsning eller også en løsning på lukket form.Studiet av ligninger og jakten på løsninger har i mange tilfeller ført til definisjon av nye funksjoner, slik at en har fått utvidet oppfatningen av hva en mener med velkjente funksjoner.
=== Eksistens og entydighet ===
Mange matematiske teorem inneholder utsagn om eksistens og entydighet av løsningen til en ligning, Selv om en ikke kan finne løsningen på lukket form kan en likevel i mange tilfeller vise hva som er tilstrekkelige vilkår for at en løsning eksisterer.
En løsning til en ligning er entydig viss og bare viss det eksisterer kun én løsning til ligningen.
Eksistens-og-entydighetsteorem er spesielt viktige for differensialligninger.
=== Løsningsmetoder ===
Det eksisterer svært mange løsningsmetoder for ligninger, og en komplett løsning vil ofte involvere en rekke forskjellige teknikker. En presis beskrivelse av stegene som skal til for å løse en ligning eller et annet problem kalles en algoritme.
En iterativ løsningsmetode lager en følge av løsningsforslag som suksessivt utgjør en bedre og bedre tilnærming til den eksakte løsningen. Hver iterasjon bruker de foregående til å lage en bedre tilnærming, og iterative metoder trenger et første gjett på løsningen for å komme i gang. En konvergent iterativ metode vil etter uendelig mange iterasjoner kunne gi den eksakte løsningen. I noen tilfeller vil iterasjonen bare gi den «best mulig» tilnærmede løsningen, i den mengden der en søker etter løsningen. Fikspunkt-iterasjon og Newton-Raphsons metode er eksempel på iterative metoder.
En løsningsmetode som ikke er iterativ kalles en direkte metode. Direkte metoder kan brukes for å finne både eksakte og tilnærmede løsninger. Rayleigh-Ritz’ metode er et eksempel på en direkte tilnærmingsmetode.
Et første steg i en løsningsprosess vil ofte forsøke å omforme ligningen til en alternativ eller enklere form der løsningen er kjent, og mange kreative metoder er i bruk. Substitusjon er en teknikk der en variabel eller en annen del av ligningen blir skiftet ut med en ny variabel, for eksempel vil substitusjonen u = x2 overføre den følgende ligningen til en andregradsligning i u der løsningen er kjent:
x
4
+
2
x
2
+
5
=
0
{\displaystyle x^{4}+2x^{2}+5=0\,}
Eliminasjon innebærer å gjennomføre operasjoner som fjerner en variabel eller en annen del av et ligningssett. I det følgende eksempelet vil summasjon av ligningene eliminere den ene ukjente y og gi en enkel ligning å løse for den andre ukjente x:
2
x
+
2
y
=
4
3
x
−
2
y
=
11
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}2x+2y&=4\\3x-2y&=11\\\end{alignedat}}}
.
=== Inverse funksjoner ===
Løsningen av en ligning kan formelt skrives ved hjelp av definisjonen av en invers funksjon. Gitt problemet
f
(
x
)
=
y
x
∈
V
{\displaystyle f(x)=y\qquad x\in V\,}
der y er en kjent størrelse. Dersom den inverse funksjonen til f eksisterer, så kan løsningen skrives som
x
=
f
−
1
(
y
)
{\displaystyle x=f^{-1}(y)\,}
Inversen vil eksistere dersom f er bijektiv, og løsningen av ligningen er da entydig.
== Grunnleggende behandling av ligninger ==
Gyldigheten av en ligning, om den er sann eller usann, vil ikke bli endret dersom en utfører en av de følgende operasjonene på ligningen:
Addisjon av en vilkårlig størrelse på begge sider av likhetstegnet,
Subtraksjon av en vilkårlig størrelse på begge sider av likhetstegnet,
Multiplikasjon med en vilkårlig størrelse ulik null på begge sider av likhetstegnet,
Divisjon med en vilkårlig størrelse ulik null på begge sider av likhetstegnet,
Bruk av vilkårlig injektiv funksjon på begge sider av likhetstegnet.De algebraiske egenskapene (1-4) medfører at likhetsrelasjonen er en kongruensrelasjon for en kropp. Et eksempel på en kropp som tillater disse operasjonen er mengden av reelle tall R. Dersom løsningsrommet er lik mengden av naturlige tall, så vil divisjon generelt ikke være en lovlig operasjon.
== Identiteter ==
En identitet er en ligning som alltid er sann, uansett valg av variable i ligningen. For å markere at en ligning er en identitet brukes ofte identitetstegnet ≡, som i det følgende eksempelet
(
x
+
1
)
(
x
−
1
)
≡
x
2
−
1
{\displaystyle (x+1)(x-1)\equiv x^{2}-1\,}
Kvadratsetningene og kuberingssetningene er eksempel på identiteter. Velkjent er også den trigonometriske identiteten
sin
2
θ
+
cos
2
θ
≡
1
{\displaystyle \sin ^{2}\theta +\cos ^{2}\theta \equiv 1\,}
== Lineære ligninger ==
En lineær ligning har forma
A
x
+
b
=
0
{\displaystyle Ax+b=0\,}
der A er en skalar, en matrise eller en lineær funksjon. En lineær ligning sies å være homogen dersom b er lik null, ellers er den inhomogen.
Et lineært ligningssystem med like mange ukjente som ligninger kan løses ved hjelp av Cramers regel eller ved Gausseliminasjon. Dersom antallet ligninger er flere enn antallet ukjente, sies ligningssystemet å være overbestemt. Slike system har som regel ingen løsninger. I et underbestemt system er tallet på ligninger mindre enn antall ukjente.
== Algebraiske ligninger ==
En algebraisk ligning over en gitt kropp er en polynomligning der koeffisientene er inneholdt i den definerte kroppen. En algebraisk ligning i én variabel over mengden av reelle tall har den generelle forma
a
n
x
n
+
a
n
−
1
x
n
−
1
+
.
.
.
+
a
1
x
+
a
0
=
0
{\displaystyle a_{n}x^{n}+a_{n-1}x^{n-1}+...+a_{1}x+a_{0}=0\,}
der koeffisientene ai (i = 1,….,n) er reelle tall.
Andregradsligningen er en av de enkleste algebraiske ligningene. Et velkjent eksempel på en algebraisk ligning i to variabler er ligningen for en sirkel med radius lik 1:
x
2
+
y
2
=
1
{\displaystyle x^{2}+y^{2}=1\,}
Generaliseringer av slike ligninger ligger til grunn for algebraisk geometri.
=== Algebraens fundamentalteorem ===
Ifølge algebraens fundamentalteorem har en kompleks n-te-grads polynomligning av én variabel eksakt n røtter, når multiplisiteten til rota er tatt i betraktning. Dersom røttene xi (i = 1,…,n) er kjente, så kan polynomligningen skrivest på den faktoriserte forma
a
n
(
x
−
x
1
)
(
x
−
x
2
)
…
(
x
−
x
n
)
=
0
{\displaystyle a_{n}(x-x_{1})(x-x_{2})\dots (x-x_{n})=0\,}
Røttene trenger ikke være reelle, selv om koeffisientene i polynomet er reelle.
=== Galois-teori ===
I Galois-teori, oppkalt etter matematikeren Évariste Galois, studerer en relasjoner mellom røttene i algebraiske ligninger.
På samme måte som andregradsligninger kan også løsning av tredjegradsligninger og fjerdegradsligninger uttrykkes på lukket form ved hjelp av aritmetiske operasjoner og rotutdraginger. Cardanos metode gir løsningen av den generelle tredjegradsligningen, mens Ferraris metode kan brukes for fjerdegradsligninger.
I 1824 viste Niels Henrik Abel at dette ikke er mulig for løsningen av den generelle polynomligningen av grad større eller lik fem, og dette resultatet er kjent som Abel-Ruffini-teoremet.
Merk at fundamentalteoremet viser at også femtegradsligninger alltid har løsninger, – en kan bare ikke alltid uttrykke disse på sluttet form.
== Transcendente ligninger ==
En transcendent ligning er en ligning som inneholder en transcendent funksjon. Eksempel på transcendente funksjoner er trigonometriske funksjoner, logaritmefunksjoner og eksponentialfunksjoner. De følgende ligningene er eksempel på transcendente ligninger:
sin
x
+
cos
x
=
1
x
e
x
+
2
e
x
+
x
=
0
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}\sin x+\cos x&=1\\xe^{x}+2e^{x}+x&=0\\\end{alignedat}}}
Svært få transcendente ligninger har analytiske løsninger.
== Funksjonalligninger ==
Funksjonalligninger er ligninger der den ukjente er en funksjon. Alternativt kan en si at en funksjonalligning er en ligning som definerer én eller flere funksjoner implisitt. Et eksempel på en funksjonalligning er gitt ved d’Alemberts ligning:
f
(
y
+
x
)
+
f
(
y
−
x
)
=
2
f
(
x
)
f
(
y
)
{\displaystyle f(y+x)+f(y-x)=2f(x)f(y)\,}
som har løsningene
f
(
x
)
=
cos
(
c
x
)
f
(
x
)
=
cosh
(
c
x
)
f
(
x
)
≡
0
{\displaystyle f(x)=\cos(cx)\qquad f(x)=\cosh(cx)\qquad f(x)\equiv 0\,}
der c er en vilkårlig konstant.
== Differanseligninger ==
En differanseligning er en ligning der den ukjente er en funksjon og som inneholder differanser mellom funksjonsverdier. En differanseligning kan være i form av en rekursjonsformel:
f
(
x
+
h
)
=
2
f
(
x
)
−
f
(
x
−
h
)
{\displaystyle f(x+h)=2f(x)-f(x-h)\,}
Differenseligninger opptrer ofte i forbindelse med numerisk løsning av differensialligninger.
== Differensialligninger ==
Svært mange problemstillinger i fysikk krever at en løser en eller flere differensialligninger.
=== Ordinære differensialligninger ===
En differensialligning er en ligning der den ukjente er en funksjon i én variabel, og der ligningen inneholder den deriverte av denne funksjonen. Ordenen til ligningen er lik ordenen til den høyeste deriverte. Riccatiligningen er en første-ordens ordinær differensialligning:
f
′
=
q
0
(
x
)
+
q
1
(
x
)
f
+
q
2
(
x
)
f
2
{\displaystyle f'=q_{0}(x)+q_{1}(x)\,f+q_{2}(x)\,f^{2}}
Her er f den ukjente funksjonen, mens funksjonene qi (i = 0,1,2) er kjente.
=== Partielle differensialligninger ===
En partiell differensialligning er en ligning der den ukjente er en funksjon i flere variabler, og der ligningen inneholder den partiell deriverte av denne funksjonen. Ordenen til ligningen er lik ordenen til den høyeste deriverte. Et eksempel er Laplaceligningen i tre frie variable:
∂
2
f
∂
x
2
+
∂
2
f
∂
y
2
+
∂
2
f
∂
z
2
=
0.
{\displaystyle {\partial ^{2}f \over \partial x^{2}}+{\partial ^{2}f \over \partial y^{2}}+{\partial ^{2}f \over \partial z^{2}}=0.}
Ligningen er en andre-ordens partiell differensialligning.
== Integralligninger ==
En integralligning er en funksjonalligning som inneholder et eller flere integral av den ukjente funksjonen. Et eksempel er gitt ved Volterras integralligning av første slag:
∫
a
x
K
(
x
,
t
)
f
(
t
)
d
t
=
g
(
x
)
{\displaystyle \int _{a}^{x}K(x,t)f(t)dt=g(x)\,}
Her er K(x,t) og g(x) kjente funksjoner, mens f er funksjonen som skal bestemmes.
== Integro-differensialligninger ==
Integro-differensialligninger er funksjonalligninger som inneholder både deriverte og integral av den ukjente funksjonen.
== Litteratur ==
Ronald Douglas Milne (1980). Applied functional analysis, an introductory treatment. London: Pitman Publishing Limited. ISBN 0-273-08404-6. Thomas L. Saaty (1967,1981). Moder nonlinear equations. New York: Dover Publications. ISBN 0-486-64232-1.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
EqWorld liste over eksakte løsninger av ligninger (engelsk) Besøkt 11. april 2010
WinSolve webside for numerisk løsning av algebraiske ligninger (engelsk) Besøkt 11. april 2010 | En ligning eller likning Nynorskordboka|besøksdato=2018-02-09|verk=ordbok.uib. | 2,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialisme | 2023-02-04 | Sosialisme | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-06', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sosialisme', 'Kategori:Økonomiske ideologier'] | Sosialisme (fra latin socius – følgesvenn, kamerat) er en politisk ideologi som ønsker at produksjonsmidlene er eid av et fellesskap, enten gjennom det offentlige, staten eller samvirker (eller en kombinasjon av disse). Tilhengere av sosialismen ser økt offentlig og/eller demokratisk engasjement i samfunnet som et virkemiddel til å oppnå hva de ser på som rettferdighet og positiv frihet («rett til»). Sosialismen fremmer styring av økonomien, og er skeptisk til private næringsinteresser og profittmotiver.
Sosialisme er en bred samlebetegnelse på en rekke ideologier på venstresiden av den politiske høyre-venstre-aksen. Alt fra kommunister på ytterste venstre til noen ganger selv sentrumsorienterte sosialdemokrater identifiserer seg med sosialismen som overordnet ideologi.
| Sosialisme (fra latin socius – følgesvenn, kamerat) er en politisk ideologi som ønsker at produksjonsmidlene er eid av et fellesskap, enten gjennom det offentlige, staten eller samvirker (eller en kombinasjon av disse). Tilhengere av sosialismen ser økt offentlig og/eller demokratisk engasjement i samfunnet som et virkemiddel til å oppnå hva de ser på som rettferdighet og positiv frihet («rett til»). Sosialismen fremmer styring av økonomien, og er skeptisk til private næringsinteresser og profittmotiver.
Sosialisme er en bred samlebetegnelse på en rekke ideologier på venstresiden av den politiske høyre-venstre-aksen. Alt fra kommunister på ytterste venstre til noen ganger selv sentrumsorienterte sosialdemokrater identifiserer seg med sosialismen som overordnet ideologi.
== Tidlige former ==
De tidligste formene for sosialisme anses å være de bevegelsene som siden er kommet til å gå under navnet den utopiske sosialisme. Denne politiske tendensen arbeidet ut ifra den forestillingen at sosialistiske enklaver kunne oppbygges innenfor rammene av det føydale eller senere det kapitalistiske samfunn. Rettenkende rikmenn eller sammenslutninger av idealister skulle således opprette sosialistiske produksjonfellesskaper eller kollektiver, som så ved sitt eksempel kunne inspirere andre til å følge samme spor. De teoretiske talsmennene for denne strategien var sosialister som Charles Fourier, Claude Henri de Rouvroy de Saint-Simon og Robert Owen. Noen regner også anarkisten Pierre-Joseph Proudhon til denne retningen.
I Report to the County of Lanark (Rapport til amtsadministrasjonen i Lanark, 1821) hevder den engelske storindustrialisten Owen at bare et brudd med samfunnsutviklingen kan oppheve industrialiseringens og privateiendommens skyggesider. Han stiller opp et sett prinsipper for et fullstendig samfunnsalternativ hvor ambisjonen er å forene det beste fra den førindustrielle verdens sosiale liv med den nye tids nye teknologi. Kjernepunktet er kooperative landsbyer som planlegges for mellom tre hundre og to tusen mennesker. Den primære beskjeftigelse skal være landbruk og matproduksjon, men også håndverk og industrivirksomhet er på programmet. Oppdragelse og utdannelse spiller en nøkkelrolle. Owen fastholdt opplysningstidens idé om de ytre omstendigheters innvirkning på menneskesinnet og den medfølgende optimistiske tro på at en korrekt oppdragelse ville føre til et godt samfunn.
Owens egne praktiske erfaringer som suksessfull virksomhetsleder gav ham mange tilhengere. Han ble en inspirasjonskilde for mange opposisjonelle som ikke ville vente på effekten av utvidet stemmerett. Hans anvisninger for en annen måte å organisere et samfunn på forelå blant annet med detaljerte planer for arkitekturen. I årene som fulgte ble hele seksten Owen-inspirerte storkollektiver grunnlagt i USA og ti i Storbritannia. De mest kjente var New Harmony i Indiana (1825–1828) – det første ikke-religiøse utopiske samfunn i USA – og Harmony Hall i England (1839–1845). Både nordamerikansk og engelsk sosialisme har siden vært preget av denne formen for praktiske eksperimenter med politiske øyer i det kapitalistiske samfunn.
Den utopiske sosialisme mistet mye av sin tiltrekningskraft etter hvert som industrialismen slo igjennom og motsetningene mellom arbeiderklassens og borgerskapets økonomiske interesser ble tydeligere, og arbeiderne begynte å organisere seg som klasse på tvers av virksomhetene, og i et motsetningsforhold til arbeidsgiverne.
Fra midten av 1800-tallet utviklet Karl Marx og Friedrich Engels en økonomisk teori om kapitalismens måte å fungere på og en teori om fasene i den historiske utvikling – og om overgangen mellom disse fasene. Disse teoriene er siden kommet til å gå under betegnelsen marxisme. Marx selv foretrakk å kalle oppfattelsen for den vitenskapelige sosialisme, nettopp for å sette en skillelinje i forhold til den såkalt utopiske sosialisme. Den store forskjellen mellom disse to retningene innen sosialismen er bevisstheten om klasseinteressenes betydning. Marx anså det for naivt å forestille seg at industrifyrstene ville la seg inspirere til å delta i sosialistiske eksperimenter. Enkelte kunne nok la seg lokke til det, men langt de fleste kunne forventes å følge deres klasseinteresse i selv å opprettholde makten overes deres virksomheten, retten til å lede og fordele arbeidet, og retten til virksomhetenes overskudd. Derfor skulle sosialismen vinnes i en kamp mellom arbeiderklassen som hadde objektiv interesse i sosialisme, og arbeidsgiverne, eller borgerskapet, kapitalistene, som omvendt hadde objektiv interesse i å opprettholde kapitalismen – uansett hvor humanistiske eller empatiske disse arbeidsgiverne måtte være. Sosialisme forutsatte klassekamp, mente de sentrale marxistene i denne perioden.
Det betyr dog ikke at de utopiske sosialisters innflytelse ble utslettet av marxismens fremvekst. I sin kritikk av arbeidsfordelingen er Marx tydelig inspirert av den franske sosialisten Charles Fourier. Marx nevner i Parisermanuskriptene Fouriers kritikk av arbeidets oppsplittede og ensformige karakter.
På slutten av 1800-tallet delte marxistene seg i to leire. De revolusjonære mente at overgangen fra et kapitalistisk samfunn hvor borgerskapet var den herskende klassen, til et sosialistisk samfunn hvor arbeiderklassen hadde makta, måtte skje gjennom en revolusjon. Reformistene, anført av Eduard Bernstein, mente derimot at arbeiderklassen kunne og burde skaffe seg makt gradvis gjennom utvidelse av stemmeretten og innføring av sosiale og økonomiske reformer.
=== Den russiske revolusjon ===
Den revolusjonære tradisjonen ble etter den russiske revolusjonen i 1917 dominert av ideene til Vladimir Lenin. Mens Marx mente at en sosialistisk revolusjon kun kunne skje i et utvikla samfunn, framhevet Lenin at en sosialistisk revolusjon kunne skje i et tilbakeliggende land som Russland, men at revolusjonen da måtte gjennomføres av et eliteparti av profesjonelle revolusjonære. Etter revolusjonen utviklet denne tradisjonen, som nå tok i bruk begrepet leninismen eller marxismen-leninismen om seg selv, seg til et forsvar for at det kommunistiske elitepartiet også måtte ha en dominerende maktposisjon i den nye staten som ble utviklet. Under Josef Stalin ble denne tanken brukt til å legitimere undertrykkelse av all opposisjon mot ledelsen i kommunistpartiet, både i og utenfor kommunistpartiet.
Det finnes også en tendens innenfor revolusjonær marxisme, som særlig har blitt målbåret av Rosa Luxemburg, som er kritisk mot partidiktaturet som ble utviklet i Sovjetunionen og de seinere kommuniststyrte statene i Kina, Øst-Europa, Vietnam, Nord-Korea og Cuba.
=== Perioden etter den andre verdenskrig ===
Etter andre verdenskrig har det innenfor den reformistiske tradisjonen oppstått et skille mellom venstresosialister, som opprettholder marxismens opprinnelige målsetting om å avskaffe kapitalismen og privat eiendom over produksjonsmidler, og mer moderate sosialdemokrater som i dag framhever blandingsøkonomien som en ideell samfunnsform. Samtidig finnes det innenfor den vestlige verden grupper som vil ha et fullstendig brudd med kapitalismen som produksjonsform.
== Sosialistiske partier i Norge ==
De partiene i norsk politikk som i dag tilhører den sosialistiske fløyen er Sosialistisk Venstreparti (SV), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Rødt. I tillegg omtales gjerne Arbeiderpartiet som en av de sosialistiske partiene, da som et synonym på venstresiden
== Kritikk av sosialismen ==
Kritikere av de kollektivistiske tanker som ligger til grunn for sosialismen, omfatter bl.a. individualister, liberalister, og Ayn Rand, som anser det som grunnleggende umoralsk at fellesskapet skal kunne overta privat eierskap fra individet, og viser til at land som har prøvd dette som økonomisk system har opplevd konsekvenser som sult, inflasjon og et lite effektivt miljø som ikke oppmuntrer til innovasjon. I tillegg har flere selvutnevnt sosialistiske land en blodig historie; eksempelvis Sovjetunionen og Maos Kina, hvor millioner av mennesker ble drept eller døde i sosialismens navn.
== Referanser ==
== Se også ==
Demokratisk sosialisme
Frihetlig sosialisme
Deltagerøkonomi
Arbeidstidsanvisning
Nasjonalsosialisme
Nysosialisme
Statssosialisme
Statskapitalisme
Anarkisme
Kollektivisme
Kibbutz
Karl Kautsky
Sosialliberalisme | Sosialisme (fra latin socius – følgesvenn, kamerat) er en politisk ideologi som ønsker at produksjonsmidlene er eid av et fellesskap, enten gjennom det offentlige, staten eller samvirker (eller en kombinasjon av disse). Tilhengere av sosialismen ser økt offentlig og/eller demokratisk engasjement i samfunnet som et virkemiddel til å oppnå hva de ser på som rettferdighet og positiv frihet («rett til»). | 2,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fascisme | 2023-02-04 | Fascisme | ['Kategori:Antikommunisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fascisme', 'Kategori:Høyreekstremisme', 'Kategori:Nasjonalisme', 'Kategori:Politiske ideologier', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fascisme er en form for høyreekstrem, autoritær nasjonalisme, i opposisjon til både marxisme, sosialisme og frimarkedskapitalisme. Fascismen ble fremtredende i det tidlige 1900-tallets Europa. De første fascistbevegelsene oppstod i Italia under første verdenskrig før ideologien spredte seg til andre europeiske stater.
Fascismen startet som en bevegelse på den politiske venstresiden, før der raskt begynte å bevege seg til høyre. Sentrale elementer er ekskluderende nasjonalisme med rasistiske trekk og mål om å isolere en «fiende», voldsbruk og allianser med høyrekonservative grupper, idealet om en totalitær stat styrt av en fører, imperialistiske ambisjoner og motstand mot marxisme, liberalisme, sosialdemokrati, anarkisme og representativt demokrati.
Etter første verdenskrig ble Italias territorielle krav avvist, og italienerne følte seg lurt av sine allierte. Statsminister Vittorio Emanuele Orlando omtalte hendelsen som «den lemlestede seieren.» Frykten for bolsjevismen, og «den lemlestede seieren» anses som hovedårsakene som bidro til fascismens seier i Italia under ledelse av Benito Mussolini.Første verdenskrig hadde resultert i framveksten av en mektig stat som hadde evne til å mobilisere millioner av mennesker til frontlinjene og til å forsyne frontlinjene med økonomisk produksjon og logistikk, i tillegg til å ha enestående autoritet til å intervenere i innbyggernes liv. Fascister anså første verdenskrig som en revolusjon som førte med seg massive forandringer innen krigens, samfunnets, statens og teknologiens natur. Fremveksten av total krig og den totale massemobiliseringen av samfunnet hadde brutt ned skillet mellom sivilister og stridende. Et «militært statsborgerskap» vokste frem hvor alle borgere var involvert med militæret på en eller annen måte i løpet av krigen. Fascisme avviser påstander om at vold er negativ av natur, og anser politisk vold, krig og imperialisme som midler for å oppnå nasjonal foryngelse.Fascistene mente at liberaldemokratiet er avleggs, og anså at den fullstendige mobiliseringen av samfunnet under en totalitær ettpartistat som nødvendig for å forberede nasjonen på væpnet konflikt og reagere effektivt på økonomiske vanskeligheter. En slik stat skulle ledes av en sterk leder – som en diktator og en militærregjering bestående av medlemmer av det statsbærende fascistpartiet for å skape nasjonal enhet og opprettholde et stabilt og ordnet samfunn.De italienske fascistene ønsket også en autoritær og diktatorisk korporativisme. De hevdet at samtidens streiker, lockout-er og klassekamp førte til samfunnsødeleggende kaos og ville erstatte dette med et disiplinerende samarbeid mellom stat, arbeidsgivere og arbeidstakere for å fastsette vilkårene i arbeidslivet.
Fascismen er i utgangspunktet en rasistisk ideologi, men ikke nødvendigvis i en nasjonalsosialistisk forstand da de fleste fascistbevegelser ikke var germanske. Alle [europeiske] fascistbevegelser er rasistiske i det at de anser ikkeeuropeere som underlegne. Adolf Hitlers og den tyske fascismens ekstreme antisemittisme og rasisme forårsaket Holocaust. Italias fascistleder Mussolini var imidlertid ikke antisemittisk før i 1938, heller ikke Francisco Franco i Spania.Beskrivelsene nyfascistisk eller post-fascistisk brukes av og til mer formelt for å beskrive partier på ytre høyreside med ideologier som ligner, eller har opphav i, 1900-tallets fascistbevegelser.
| Fascisme er en form for høyreekstrem, autoritær nasjonalisme, i opposisjon til både marxisme, sosialisme og frimarkedskapitalisme. Fascismen ble fremtredende i det tidlige 1900-tallets Europa. De første fascistbevegelsene oppstod i Italia under første verdenskrig før ideologien spredte seg til andre europeiske stater.
Fascismen startet som en bevegelse på den politiske venstresiden, før der raskt begynte å bevege seg til høyre. Sentrale elementer er ekskluderende nasjonalisme med rasistiske trekk og mål om å isolere en «fiende», voldsbruk og allianser med høyrekonservative grupper, idealet om en totalitær stat styrt av en fører, imperialistiske ambisjoner og motstand mot marxisme, liberalisme, sosialdemokrati, anarkisme og representativt demokrati.
Etter første verdenskrig ble Italias territorielle krav avvist, og italienerne følte seg lurt av sine allierte. Statsminister Vittorio Emanuele Orlando omtalte hendelsen som «den lemlestede seieren.» Frykten for bolsjevismen, og «den lemlestede seieren» anses som hovedårsakene som bidro til fascismens seier i Italia under ledelse av Benito Mussolini.Første verdenskrig hadde resultert i framveksten av en mektig stat som hadde evne til å mobilisere millioner av mennesker til frontlinjene og til å forsyne frontlinjene med økonomisk produksjon og logistikk, i tillegg til å ha enestående autoritet til å intervenere i innbyggernes liv. Fascister anså første verdenskrig som en revolusjon som førte med seg massive forandringer innen krigens, samfunnets, statens og teknologiens natur. Fremveksten av total krig og den totale massemobiliseringen av samfunnet hadde brutt ned skillet mellom sivilister og stridende. Et «militært statsborgerskap» vokste frem hvor alle borgere var involvert med militæret på en eller annen måte i løpet av krigen. Fascisme avviser påstander om at vold er negativ av natur, og anser politisk vold, krig og imperialisme som midler for å oppnå nasjonal foryngelse.Fascistene mente at liberaldemokratiet er avleggs, og anså at den fullstendige mobiliseringen av samfunnet under en totalitær ettpartistat som nødvendig for å forberede nasjonen på væpnet konflikt og reagere effektivt på økonomiske vanskeligheter. En slik stat skulle ledes av en sterk leder – som en diktator og en militærregjering bestående av medlemmer av det statsbærende fascistpartiet for å skape nasjonal enhet og opprettholde et stabilt og ordnet samfunn.De italienske fascistene ønsket også en autoritær og diktatorisk korporativisme. De hevdet at samtidens streiker, lockout-er og klassekamp førte til samfunnsødeleggende kaos og ville erstatte dette med et disiplinerende samarbeid mellom stat, arbeidsgivere og arbeidstakere for å fastsette vilkårene i arbeidslivet.
Fascismen er i utgangspunktet en rasistisk ideologi, men ikke nødvendigvis i en nasjonalsosialistisk forstand da de fleste fascistbevegelser ikke var germanske. Alle [europeiske] fascistbevegelser er rasistiske i det at de anser ikkeeuropeere som underlegne. Adolf Hitlers og den tyske fascismens ekstreme antisemittisme og rasisme forårsaket Holocaust. Italias fascistleder Mussolini var imidlertid ikke antisemittisk før i 1938, heller ikke Francisco Franco i Spania.Beskrivelsene nyfascistisk eller post-fascistisk brukes av og til mer formelt for å beskrive partier på ytre høyreside med ideologier som ligner, eller har opphav i, 1900-tallets fascistbevegelser.
== Etymologi ==
Det italienske begrepet fascismo kommer av fascio, som betyr «bunt», «knippe». Fascio kommer av latinske fasces. Dette var navnet gitt politiske organisasjoner i Italia kjent som fasci, grupperinger som lignet syndikater eller laug. I 1919 grunnla Benito Mussolini Fasci Italiani di Combattimento i Milano, som to år senere ble til Partito Nazionale Fascista (Det nasjonale fascistparti). Fascistene kom til å assosiere begrepet med oldtidens Romas fasces, eller fascio littorio,—a bundle of rods tied around an axe, et romersk symbol på magistratens autoritet båret av hans liktorer, og som ble brukt til korporlig avstraffelse og henrettelse på hans kommando.Fasces' symbolikk var «styrke gjennom enhet», da én enkel kjepp enkelt kan knekkes, mens en samlet bunt er vanskelig å knekke. Lignende symboler ble benyttet av forskjellige fascistiske bevegelser; for eksempel var falangistenes symbol fem piler bundet sammen av et åk.
== Plassering i det politiske spektrum ==
Fascismen hører hjemme på den ytterliggående høyresiden, blant annet på grunn av dens sosialkonservatisme og bruk av autoritære midler for å motarbeide egalitarisme. For eksempel plasserer Roderick Stackelberg fascisme — inkludert nazismen, som han kaller «en radikal versjon av fascismen» — på den politiske høyresiden fordi at «desto mer en person anser absolutt likhet blant alle mennesker som en ønskelig tilstand, desto mer vil han eller hun være til venstre på det ideologiske spektrum. Desto mer en person anser ulikhet som uunngåelig eller til og med ønskelig, desto lenger til høyre vil han eller hun være.» Et hovedelement av fascistisk ideologi er dens uttalte mål om å fremme et angivelig overlegent folks rett til å herske, samtidig som man rensker samfunnet for angivelig underlegne elementer. Rasisme (inkludert antisemittisme) er en av fascismens karakteristika, for eksempel idealiserte den fascistiske diktatoren Adolf Hitler det tyske samfunn som et «rasemessig» forent og hierarkisk organisert folkefellesskap. Fascismen er besatt av «samfunnsnedgang, ydmykelse, eller offerstatus», og dette kompenseres gjennom ideen om en kulturell enhet, energi og renhet. Videre kjennetegnes fascismen av samarbeid med tradisjonelle eliter og en nasjonalistisk militantisme som opphever demokratiske friheter. Ubegrenset vold tas i bruk for å nå målet om «indre rensning og ytre ekspansjon». Dahl/Hagtvet/Hjeltnes beskriver forholdet mellom fascismen og den mer tradisjonelle høyresiden slik: «Fascistenes ekstreme nasjonalisme og elitedyrkelse måtte fra første stund blinke ut arbeiderbevegelsen som hovedfienden. Men fascismen var også anti-konservativ - med det særdeles viktige forbehold at fascistene alltid var kompromissvillige til høyre; de kom til makten på skuldrene til de konservative.» .
Fascismen ble påvirket av både høyre- og venstresiden, av det konservative og antikonservative, det nasjonale og overnasjonale, det rasjonelle og antirasjonelle. Fascismen ble stiftet under første verdenskrig av italienske nasjonalsyndikalister som hentet sitt politiske syn fra høyresiden, og sin organisatoriske taktikk fra venstresiden. Den italienske fascismen var i hovedsak, ifølge Stanley G. Payne, et politisk diktatur hvor storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt stor grad av sin uavhengighet.I årene 1919-20 var det store streikebølger og landokkupasjoner i Italia, organisert av fagforeninger og bondeorganisasjoner, og arbeiderne okkuperte fabrikker med støtte fra sosialistene. Mussolini benyttet anledningen til å bistå forretningsmenn og jordeiere, og sendte inn Squadristi som brøt opp streikene og knuste bondeorganisasjonenes makt på landsbygda. Det paramilitære Squadristi tilhørte fascistenes høyrefløy og ønsket å etablere fascismen som et fullstendig diktatur. Squadristi ble verdsatt av forretningsmenn og bankfolk, noe som førte til at fascistene fikk pengestøtte fra disse. Denne alliansen med arbeidsgiverne transformerte fascismen til en massebevegelse, og Squadristi terroriserte sosialistene, fagforeningene, og katolske bondeorganisasjoner. Under valget i 1921 var fascistene en del av statsminister Giovanni Giolittis anti-sosialistiske Nasjonale Blokk. Mussolini forlot sitt partis radikale, antimonarkistiske, og antigeistlige program fra 1919, og i 1922 ble Mussolini utnevnt til statsminister ved hjelp av politisk konservative krefter. Mussolini ledet en koalisjonsregjering som forfulgte innledningsvis en økonomisk liberal politikk under ledelse av den liberale finansministeren Alberto De Stefani, inkludert budsjettbalansering ved å gjøre dype kutt i embetsverket. Imøteommelsen av den tradisjonelle høyresiden førte til indre spenning, og opprørte en del av nasjonalsynikalistene på den fascistiske venstrefløyen. Denne fløyen inkluderte skikkelser som Michele Bianchi, Giuseppe Bottai, Angelo Oliviero Olivetti, Sergio Panunzio, og Edmondo Rossoni, som var dedikert til å fremme nasjonalsyndikalismen.Den fascistiske høyrefløyen inkluderte medlemmer av den nevnte paramilitære Squadristi og tidligere medlemmer av Den italienske nasjonalistforening (ANI). De tidligere ANI-medlemmene, inkludert Alfredo Rocco, ønsket å innføre en autoritær korporativistisk stat for å erstatte liberalstaten i Italia, samtidig som man beholdt de eksisterende elitene. Da den tradisjonelle høyresiden ble imøtekommet vokste det også fram en gruppe monarkistiske fascister som ønsket å bruke fascisme for å etablere et absolutt monarki under kong Victor Emmanuel 3.En rekke fascistbevegelser etter andre verdenskrig beskrev seg selv som en «tredjeposisjon» utenfor det tradisjonelle politiske spektret. Mussolini selv mente at fascismens plassering på det politiske spektrum ikke var en alvorlig sak for fascister: «fascismen, plassert på høyresiden, kunne også ha sittet sentrumets fjell ... Disse ordene har uansett ikke noen fast og uforanderlig betydninger: de har en variabel som er gjenstand for sted, tid og ånd. Vi bryr oss ikke om disse tomme terminologiene og vi forakter de som blir terrorisert av disse ordene.» I 1919 beskrev Benito Mussolini fascismen som en bevegelse som går til angrep mot «høyresidens tilbakeståenhet og venstresidens destruktivitet». Senere beskrev italienske fascister sin ideologi som høyresidig i det politiske programmet Fascismens doktrine, og kunngjorde: «Vi er fri til å mene at dette er autoritetens århundre, et århundre som pleier 'høyresiden', et fascistisk århundre.»Den spanske falangistlederen José Antonio Primo de Rivera sa at «i bunn og grunn står høyresiden for en ivaretakelse av en økonomisk struktur, skjønt en urettferdig en, mens venstresiden står for forsøket på å underminere denne økonomiske strukturen, selv om undermineringen ville medbringe ødeleggelsen av mye som var verdifullt».
=== «Fascistisk» som nedsettende begrep ===
Etter aksemaktenes nederlag i andre verdenskrig har betegnelsen «fascist» blitt brukt nedsettende, ofte om vidt forskjellige bevegelser på tvers av det politiske spektret. George Orwell skrev i 1944 at «ordet 'fascisme'» nærmest er totalt meningsløst […] nesten hvilken som helst engelsk person ville godtatt 'bølle' som et synonym for 'fascist'».Til tross for fascismens anti-kommunisme har kommuniststater av og til blitt referert til som «fascistiske», som en fornærmelse. For eksempel har begrepet blitt brukt om Cuba under Fidel Castro og Vietnam under Ho Chi Minh. Kinesiske marxister brukte betegnelsen for å fordømme Sovjetunionen under det kinesisk-sovjetiske bruddet, og likeledes brukte sovjeter betegnelsen for å fordømme kinesiske marxister og sosialdemokratiet (gjennom å mynte det nye begrepet «sosialfascisme»).
I USA spurte Herbert Matthews fra New York Times i 1946, «bør vi nå plassere Stalinist-Russland i samme kategori som det hitlerske Tyskland? Bør vi nå si at landet er fascistisk?» J. Edgar Hoover, langvarig FBI-sjef og kjent antikommunist, skrev omfattende om «rød fascisme».Professor Richard Griffiths hos Universitetet i Wales skrev i 2005 at «fascisme» er det «mest misbrukte, og overbrukte ordet, av vår tid». «Fascistisk» brukes av og til om etterkrigsorganisasjoner og -tenkemåter som akademikere oftere betegner som «nyfascistiske».
== Historie ==
=== Fin de siècle og fusjoneringen av maurrasisme og sorelianisme (1880–1914) ===
Historikeren Zeev Sternhell sporet fascismens ideologiske røtter tilbake til 1880-årene, og særlig til den tidens fin de siècle-tema. Temaet var basert på et opprør mot materialisme, rasjonalisme, positivisme, borgerlig samfunn og demokrati. Fin-de-siècle-generasjonen støttet emosjonalisme, irrasjonalisme, subjektivisme, og vitalisme. Fin-de-siècle-tankegangen så på sivilisasjonen som i en krise som behøvde en massiv og total løsning. Fin-de-siècle sin intellektuelle skole anså individet kun som en del av en større kollektivitet, som ikke bør ses som en atomisert numerisk sum av individer. De fordømte liberalsamfunnets rasjonalistiske individualisme og oppløsingen av sosiale bånd i borgerlig samfunn.Fin-de-siècle-perspektivet var influert av en rekke intellektuelle utviklinger, inkludert darwinistisk biologi, wagnersk estetikk, Arthur de Gobineaus raseteori, Gustave Le Bons psykologi og filosofiene til Friedrich Nietzsche, Fjodor Dostojevskij og Henri Bergson. Sosialdarwinisme, som fikk vid anerkjennelse, skilte ikke mellom fysisk og sosialt liv, og anså menneskets tilstand som en ustanselig kamp for å oppnå den sterkestes overlevelse. Sosialdarwinismen utfordret positivismens påstand om at tilsiktede og rasjonelle valg avgjorde menneskers adferd, og fokuserte heller på arvelighet, rase og miljø. Sosialdarwinismens vektlegging av biogruppe-identitet og rollen spilt av organiske forhold innad i samfunn fostret legitimering og appell for nasjonalisme. Nye teorier innen sosial- og politisk psykologi avviste også tanken om at menneskets adferd var styrt av rasjonelle valg, og hevdet heller at følelser var mer innflytelsesrike i politiske saker enn rasjonalitet. Nietzsches argument at «Gud er død», som sammenfalt med hans angrep på kristendommens, demokratiets og moderne kollektivismes «flokkmentalitet»; hans overmenneske-konsept, og hans fremming av «viljen til makt» som et urinstinkt, hadde stor påvirkning på mange i fin-de-siècle-generasjonen. Bergsons påstand om eksisteringen av en élan vital eller vitalt instinkt var sentrert rundt frie valg og avviste materialismen og determinismens prosesser; dette utfordret marxismen.Gaetano Mosca utviklet i sitt verk The Ruling Class (1896) en teori som hevder at det i alle samfunn vil være en «organisert minoritet» som vil dominere og herske over den «uorganiserte majoritet». Mosca hevdet at det kun fantes to klasser i samfunnet, «den regjerende» (den organiserte minoritet) og «den regjerte» (den uorganiserte majoritet). Han hevder at den organiserte naturen til den organiserte minoritet gjør den uimotståelig for noe individ i den uorganiserte majoriteten.Anarkisten Mikhail Bakunins konsept om gjerningens propaganda, som vektla viktigheten til direkte handling som politikkens fremste middel, inkludert revolusjonær volds, ble populær blant fascister som beundret konseptet og som tok det til seg som en del av fascismen.
Den franske nasjonalisten og reaksjonære monarkisten Charles Maurras influerte fascismen. Maurras fremmet hva han døpte integral nasjonalisme, som etterlyste nasjonens organiske enhet; Maurras insisterte på at en mektig monark var nasjonens ideelle leder. Maurras mistrodde det han anså som den demokratiske mystifiseringen av populærviljen som skapte et upersonlig kollektivt subjekt. Han hevdet at en mektig monark var et personifisert overhode som kunne utøve autoritet for å samle nasjonens folk. Maurras' integrale nasjonalisme ble idealisert av fascistene, men modifisert til en modernisert revolusjonær form uten Maurras' monarkisme.Den franske revolusjonære syndikalisten Georges Sorel fremmet den politiske voldens legitimitet i sitt verk Tanker om vold(1908) og andre verk hvor han fremmet radikal syndikalistisk handling for å oppnå en revolusjon for å kaste kapitalismen og borgerskapet gjennom en generalstreik. I Tanker om vold vektla Sorel behovet for en revolusjonær politisk religion. I tillegg avviste Sorel demokratiet som reaksjonært i sitt verk Les Illusions du progrès, og skrev at «intet er mer aristokratisk enn demokrati». I 1909, da en syndikalistisk generalstreik i Frankrike ikke hadde materialisert seg, forlot Sorel og hans tilhengere den radikale venstresiden og ble del av den radikale høyresiden, hvor de ønsket å slå sammen militant katolisisme og fransk patriotisme med deres egne synspunkter, og fremmet anti-republikanske kristne franske patrioter som de ideelle revolusjonære. Opprinnelig hadde Sorel offisielt vært en marxistisk revisjonist, men innen 1910 hadde han erklært sin oppgivelse av sosialismen og hevdet i 1914, gjennom Benedetto Croces aforisme, at «sosialismen er død» grunnet «marxismens nedbrytning». Sorel ble en støttespiller til reaksjonær maurrasiansk nasjonalisme fra 1909 som påvirket hans verker. Maurras hadde interesse av å slå sammen sine nasjonalistiske idealer med soreliansk syndikalisme for å konfrontere demokratiet. Maurras hevdet at «en sosialisme befridd fra det demokratiske og kosmopolitiske element passer nasjonalisme like godt som en vellaget hanske passer en vakker hånd».
Fusjoneringen av maurrasiansk nasjonalisme og soreliansk syndikalisme influerte den radikale italienske nasjonalisten Enrico Corradini. Corradini uttalte behovet for en nasjonal-syndikalistisk bevegelse, ledet av elitistiske aristokrater og antidemokrater som delte en revolusjonær syndikalistisk hengivelse til direkte handling og villighet til kamp. Corradini omtalte Italia som en «proletarisk nasjon» som behøvde å delta i imperialisme for å utfordre de «plutokratiske» franskmennene og britene. Corradinis syn var del av et bredere sett med oppfattelser innad i den høyresidige Den italienske nasjonalistforening(ANI), som hevdet at Italias økonomiske tilbakeståenhet var forårsaket av korrupsjon i dens politiske klasse, liberalisme og splid grunnet sosialisme. ANI hadde bånd til og utøvde innflytelse blant konservative, katolikker, og forretningssamfunnet. Italienske nasjonalsyndikalister delte et felles sett prinsipper: avvisninger av borgerlige verdier, demokrati, liberalisme, marxisme, internasjonalisme og pasifisme; og fremmingen av heroisme, vitalisme og vold. ANI hevdet at liberaldemokratiet ikke lenger var kompatibel med den moderne verden, og støttet en sterk stat og imperialisme, samtidig som de hevdet at mennesker fra naturens side er rovdyriske og at nasjoner befant seg i en konstant kamp, hvori kun de sterkeste kunne overleve.
Futurismen var både en kunstnerisk-kulturell bevegelse og innledningsvis en politiske bevegelse i Italia ledet av Filippo Tommaso Marinetti som stiftet Det futuristiske manifest (1908), som forfektet modernisme, handling, og politisk vold som nødvendige elementer innen politikken samtidig som det avviste liberalismen og parlamentarisk politikk. Marinetti avviste konvensjonelt demokrati basert på flertallsstyre og egalitarisme til fordel for en ny form for demokrati som fremmet det han beskrev i sitt verk «Den futuristiske tanken om demokrati»: «We are therefore able to give the directions to create and to dismantle to numbers, to quantity, to the mass, for with us number, quantity and mass will never be—as they are in Germany and Russia—the number, quantity and mass of mediocre men, incapable and indecisive.».Futurismen påvirket fascismen i dens anerkjenning av voldelig handling og krig som nødvendigheter av den moderne sivilisasjon. Marinetti fremmet behovet for fysisk mosjonering av unge menn, og hevdet at gymnastikk bør ha forrang framfor bøker i utdanning av menn. Han forfektet segregering av kjønnene på utdanningsfeltet. Ifølge han måtte mennenes utdannelse være fri for «kvinnelig ømfintlighet». Marinetti hevdet at mannlig utdanning måtte være «livlig, krigersk, muskuløs og voldelig dynamisk».
=== Første verdenskrig og dens etterspill (1914–29) ===
Ved krigsutbruddet august 1914 ble den italienske politiske venstresiden alvorlig splittet over dens standpunkt i krigen. Det italienske sosialistparti (PSI) motsatte seg krigen, men en rekke italienske revolusjonære syndikalister støttet krigen mot Tyskland og Østerrike-Ungarn på grunnlag av at deres reaksjonære regimer måtte beseires for å sikre sosialismens suksess. Angelo Oliviero Olivetti etablerte en pro-intervensjonistisk fascio kalt Fasci d'Azione Internazionalista i oktober 1914. Benito Mussolini, etter å ha blitt sparket fra sin stilling som sjefsredaktør for PSIs avis Avanti! på grunn av sin antityske holdning, tok del i den intervensjonistiske kampsaken i en separat fascio. Begrepet «fascisme» ble først brukt i 1915 av medlemmer av Mussolinis bevegelse, Fasci d'Azione Rivoluzionaria («Den revolusjonære handlings fasci»).Fasci d'Azione Rivoluzionarias første møtet ble avholdt 24. januar 1915 da Mussolini erklærte at det var nødvendig for Europa å løse sine nasjonale problemer – inkludert nasjonale grenser – både Italias og andre steders, og «undertrykkede folk må skaffe rettigheten til å tilhøre de nasjonale samfunn de stammer fra.». Forsøk på å avholde massemøter var ineffektive, og organisasjonen ble regelmessig trakassert av myndighetene og sosialistene.
Liknende politiske ideer vokste frem i Tyskland etter krigsutbruddet. Ifølge den tyske sosiologen Johann Plenge var Tysklands krigsøkonomi realiseringen av «sosialismen». For Plenge hadde en økonomi for det «felles beste» vokst fram. Denne nasjonalsosialismen var sett på som en form for statssosialisme som hadde avvist «tanken om grenseløs frihet», og visse former for kapitalisme som var mot Tysklands «nasjonale interesse» men som likevel kjempet for større økonomisk effektivitet. Plenge kjempet for at en autoritær rasjonell herskerelite skulle utvikle denne nasjonalsosialismen gjennom en hierarkisk teknokratisk stat.Plenge myntet en ny nasjonalistisk ideologi basert på det han betegnet som «ideene av 1914», som skulle danne basisen for [denne] nasjonalsosialismen. Disse ideene var imot «ideene av 1789» (den franske revolusjon).«Ideene av 1789», som inkluderte menneskets rettigheter, demokrati, individualisme og liberalisme, ble avvist til fordel for «ideene av 1914», som inkluderte de «tyske verdiene» ansvar, disiplin, lov og orden. Plenge mente at «rasesolidaritet» (volksgemeinschaft) ville overvinne splittelser basert på klasse, og den sosialistiske internasjonalisme måtte, ifølge ham, erstattes med «robust nasjonal selvopptatthet».
==== Første verdenskrigs innvirkning ====
Etter første verdenskrig ble Italias territorielle krav avvist, og italienerne følte seg lurt av sine allierte. Statsminister Vittorio Emanuele Orlando omtalte hendelsen som «den lemlestede seieren.» Frykten for bolsjevismen, og «den lemlestede seieren» anses som hovedårsakene som bidro til fascismens seier i Italia. Ifølge professor Rolf Hobson er totalitære styresett som fascismen utenkelig uten første verdenskrigs totalisering av krigen, med dens militarisering og kommandoøkonomi.Fascistene anså første verdenskrig som en frembringer av revolusjonære endringer innen krigens, samfunnets, statens og teknologiens natur, da totalkrigen og massemobiliseringens fremvekst hadde brutt ned skillet mellom sivilist og stridende, med sivilister i den en kritisk rollen med økonomisk produksjon til krigsinnsatser, og dermed vokste det fram et «militært statsborgerskap» hvori alle statsborgere var involvert i militæret på en eller annen måte i løpet av krigen. Første verdenskrig hadde resultert i framveksten av en mektig stat som hadde evne til å mobilisere millioner av mennesker til frontlinjene eller til å forsyne frontlinjene med økonomisk produksjon og logistikk, i tillegg til å ha enestående autoritet til å intervenere i innbyggernes liv. Fascister anså våpenvitenskapens teknologiske utvikling og statens totalmobilisering av innbyggermassen i krigen som et tegn på en ny æra med fusjonering av staten med massepolitikk, teknologi, og særlig den mobiliserende myten som de mente hadde seiret over myten om framskrittet og liberalismens æra.
==== Bolsjevikrevolusjonens innvirkning ====
Bolsjevikrevolusjonen (Oktoberrevolusjonen i 1917) – hvori bolsjevikkommunistene ledet av Vladimir Lenin grep makten i Russland — hadde stor innvirkning på fascismens utvikling. Bolsjevikrevolusjonen og den sosiale uroen i Italia overbeviste over- og middelklassen at en [kommunistisk] revolusjon var nærforestående. I sin frykt for en kommunistisk maktovertagelse begynte de eiendomsbesittende klassene i økende grad å søke seg til fascistene. Fascistene presenterte seg selv om antimarxister, og bekjempet marxistene. Benito Mussolini hadde konsolidert kontrollen på fascistbevegelsen i 1919 med grunnleggelsen av Fasci italiani di combattimento, hvis motstand mot sosialismen han hadde kunngjort:
Vi erklærer krig mot sosialismen, ikke fordi det er sosialisme, men fordi den har motsatt seg nasjonalisme. Selv om ve kan diskutere spørsmålet om hva sosialisme er, hvor dens program er, og hva dens taktikker er, er én ting tydelig: det offisielle italienske sosialistparti har vært reaksjonært og absolutt konservativ. Hvis dens syn hadde vunnet frem, ville vår overlevelse i dagens verden vært umulig.
Alliansen mellom arbeidsgiverne og fascistene transformerte fascismen til en massebevegelse.
==== Det fascistiske manifest (1919) ====
I 1919 forfattet Alceste De Ambris og futuristbevegelsens leder Filippo Tommaso Marinetti Il manifesto dei fasci italiani di combattimento, bedre kjent som Det fascistiske manifest. Manifestet ble fremlagt den 6. juni 1919 i fascistavisen Il Popolo d'Italia. Manifestet støttet opprettelsen av universell stemmerett for både menn og kvinner (den siste kun realisert delvis sent i 1925 med alle opposisjonspartier oppløst og forbydd); proporsjonal representsjon på regional basis; regjeringsrepresentasjon gjennom et korporativistisk system bestående av «nasjonalråd» av eksperter valgt fra profesjonelle og handelsmenn, valgt for å representere og holde lovgivende makt i deres respektive områder, inkludert arbeid, industri, transport, helsevesen, kommunikasjon, osv.; og oppløsingen av det italienske senatet. Manifestet støttet opprettelsen av en åtte-timers arbeidsdag for alle arbeidere, en minstelønn, arbeiderrepresentasjon i industristyringen, lik tillit i arbeiderforeninger som i industrisjefer og offentlige tjenestemenn, omorganisering av transportsektoren, omtegning av loven om uføretrygd, reduksjon av pensjonsalderen fra 65 til 55, en sterk progressiv skatt på kapital, konfiskering av eiendom fra religiøse institusjoner og oppløsingen av bispedømmer, revidering av militærkontrakter og konfiskering av 85 % av krigsprofitter. Manifestet gav også rop om opprettelsen av en nasjonal milits med kort tjeneste for å tjene forsvarsansvar, nasjonalisering av våpenindustrien og en utenrikspolitikk ment å være fredelig, men også kompetitiv.Mussolini innså at han ikke kunne slå politisk mynt med dette programmet, og programmet ble derfor forlatt.
==== Italienske fascister i 1920 ====
I 1920 nådde industriarbeiderens militante streikeaktivitet sitt høydepunkt i Italia; årene 1919 og 1920 ble kjent som «De røde år». Mussolini og fascistene utnyttet situasjonen og allierte seg med industrialister. Fascistene brukte bevaring av orden og indre fred som et påskudd til å angripe arbeidere og bønder.Fascistene identifiserte deres hovedfiende med flertallet sosialister på venstresiden som motstod intervensjonen i første verdenskrig. Fascistene og den italienske tradisjonelle høyresiden stod sammen da begge foraktet marxismen, avviste klassebevissthet og trodde på elitenes styre. Fascistene assisterte den antisosialistiske kampanjen ved å alliere seg med andre partier og den konservative høyresiden i en felles innsats for å ødelegge det italienske sosialistparti og arbeiderorganisasjoner mer viet til klasseidentitet enn nasjonal enhet.Fascismen ønsket å imøtekomme de italienske konservative ved å gjøre store endringer i sin politiske agenda. De forlot sin tidligere populisme, republikanisme og antiklerikalisme, godkjente politikk som støttet et fritt marked, og anerkjente den romersk-katolske kirke og monarkiet som institusjoner. For å appellere til italienske konservative knesatte fascismen politiske holdninger som fremming av familieverdier, inkludert politikk utformet for å minske antallet kvinner i arbeiderstyrken og begrense dem til morsrollen. Fascistene forbydde prevensjonsmiddel-litteratur og økte straffen for abort i 1926, og erklærte at de begge var forbrytelser mot staten. Selv om fascismen tok til seg en rekke holdninger for å appellere til de reaksjonære, ønsket fascistene å bevare dens revolusjonære karakter. Angelo Oliviero Olivetti kunngjorde at «fascismen skulle gjerne være konservativ, men den vil [være] det ved å være revolusjonær.» Fascistene støttet revolusjonær handling, og var viet til å sikre lov og orden for å appellere til både konservative og syndikalister.Før fascismen imøtekom den tradisjonelle høyresiden var ideologien en liten, urban norditaliensk bevegelse med omtrent ett tusen medlemmer. Etter at fascismen imøtekom høyresiden, skjøt bevegelsens medlemstall i været til omtrent 250 000 innen 1921.
==== Fascistisk vold fra 1922 av ====
Fra 1922 trappet de fascistiske paramilitære opp sin voldelige strategi; fra angrep på sosialistenes kontorer og hjemmene til sosialistiske lederskikkelser, til voldelig okkupasjon av byer. Fascistene møtte liten motstand fra myndighetene, og fortsatte å ta over flere norditalienske byer. Fascistene gikk til angrep på sosialistiske og katolske fagforeningers kontorer i Cremona, og påla den tysktalende befolkningen i Trento og Bolzano tvangsitalienisering. Etter hærtakelsen av disse byene la fascistene plan om å marsjere mot Roma.
Den 24. oktober 1922 holdt fascistpartiet sin årlige kongress i Napoli. Mussolini beordret svartskjortene til å ta kontroll over offentlige bygg og tog. I tillegg beordret han dem til å samle seg på tre steder rundt Roma. Fascistene maktet å gripe kontrollen på flere postkontorer og tog i Nord-Italia, mens den italienske regjeringen, ledet av en venstrekoalisjon, var splittet internt og ute av stand til å stoppe fascistene.Kong Viktor Emmanuel 3. av Italia oppfattet faren for blodsutgytelse i et forsøk på å spre fascistene som for stor. Viktor Emmanuel 3. bestemte seg derfor for å utnevne Mussolini som italiensk statsminister, etter anbefaling fra den konservative politikeren Antonio Salandra, og Mussolini ankom Roma den 30. oktober for å godta tildelingen. Fascistisk propaganda blåste hendelsen, kjent som marsjen mot Roma, stort opp, og beskrev den som en maktovertakelse grunnet fascistenes heroiske bragder. Patricia Knight påpeker at det var i hovedsak konservative politiske krefter som fikk fascistene til makten, og ikke en revolusjon.
=== Det fascistiske Italia ===
==== Mussolini i maktposisjon ====
Den italienske fascismen var i hovedsak, ifølge Stanley G. Payne, et politisk diktatur hvor storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt stor grad av sin uavhengighet.Etter å ha blitt utpekt Italias statsminister måtte Mussolini danne en koalisjonsregjering, fordi fascistene ikke hadde flertall i det italienske parlamentet. Mussolinis koalisjonregjering forfulgte innledningsvis en økonomisk liberal politikk under ledelse av den liberale finansministeren Alberto De Stefani, en sentrumspolitiker, inkludert budsjettbalansering ved å gjøre dype kutt i embetsverket. Innledningsvis fant liten drastisk endring i regjeringspolitikken sted, og undertrykkende politiaksjoner var begrenset.Fascistene begynte sitt forsøk på å befeste fascismen i Italia med Acerbo-loven. Denne loven garanterte to tredjedels flertall i parlamentet til ethvert parti eller koalisjonsliste som fikk flest stemmer, gitt at de fikk mer enn 25 % av stemmene i valget. Etter betydelig fascistisk vold og trusler vant fascistenes koalisjonen et flertall av stemmene, og dermed fikk fascistene mange seter i parlamentet. I valgets kjølvann brøt en politisk krise og skandale ut etter at Giacomo Matteoti, deputert medlem av Sosialistpartiet, ble bortført og drept av fascister. De liberale og venstreminoriteten marsjerte i protest ut av parlamentet i det som kom til å bli kjent som Secessione dell'Aventino. Den 3. januar 1925 talte Mussolini til det fascistdominerte italienske parlamentet, og erklærte at han var personlig ansvarlig for hendelsen, men insisterte samtidig på at han ikke hadde gjort noe galt. Han erklærte seg selv Italias diktator, tok fullt ansvar over regjeringen, og kunngjorde parlamentets avskjedigelse. Fra 1925 til 1929 ble fascismen gradvis maktbefestet: deputerte opposisjonspolitikere ble nektet adgang til parlamentet, sensur ble innført og et dekret av desember 1925 gjorde Mussolini kun ansvarlig for kongen.
==== Den katolske kirke ====
I 1929 fikk fascistregimet den romersk-katolske kirkes politiske støtte og velsignelse etter at regimet underskrev et konkordat med kirken, kjent som Lateran-avtalen, hvori pavemakten fikk statssuverenitet og finansiell kompensasjon for frarøvelsen av kirkeeiendom av liberalstaten på 1800-tallet. Ikke lenge etter avtalen ble underskrevet hadde kirken, etter Mussolinis egen innrømmelse, truet med å få ham «ekskommunisert», dels på grunn av hans umedgjørlige natur og fordi at han hadde «konfiskert flere utgaver av katolske aviser i de følgende tre måneder enn i de syv foregående år.» Innen slutten av 1930-årene ble Mussolinis antigeistlige retorikk mer høylytt, da han gjentatte ganger fordømte den katolske kirke og diskuterte måter å avsette paven. Han tok stillingen at «pavemakten var en ondartet svulst i Italias kropp, og at den 'måtte utryddes en gang for alle,' fordi det ikke var plass i Roma til både paven og han selv.» I sin bok fra 1974 skrev Mussolinis enke, Rachele, at hennes ektemann alltid hadde vært en ateist fram til slutten av sitt liv, og skrev at hennes ektemann «i bunn og grunn var irreligiøs til hans senere år.»Nasjonalsosialistene i Tyskland benyttet liknende antigeistlig politikk. Gestapo konfiskerte hundretalls klostre i Østerrike og Tyskland, utkastet geistlige og lekmenn, og erstattet ofte kirkens kors med hakekors. Ved å referere til hakekorset som «Djevelens kors» fikk kirkeledere sine ungdomsorganisasjoner forbydd, møteaktivitet begrenset og forskjellige katolske tidsskrift sensurert eller bannlyst. Regjeringstjenestemenn fant det til slutt nødvendig å utplassere «nazister i redaktørstillinger i den katolske presse.» Opp mot 2720 geistlige, hovedsakelig katolikker, ble arrester av Gestapo og fengslet i konsentrasjonsleiren Dachau.
==== Korporativistisk stat ====
Fascistregimet etablerte et korporativistisk [meglings]system i 1925 med Palazzo Vidioni-pakten hvori den italienske arbeidsgiverforeningen Confindustria og fascistiske fagforeninger ble enige om å anerkjenne hverandre som de eneste representanter for Italias arbeidsgivere og arbeidstakere, og ekskluderte ikkefascistiske fagforeninger. Fascistregimet opprettet et Foretaksministerium som opprettet 22 sektorbaserte korporasjoner, bestående av representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere fra de forskjellige næringene. Både arbeiderstreiker og lockouter ble forbudt. Korporasjonene skulle oppmuntre arbeidsgivere og arbeidstakere til å oppdage felles interesser, og dermed begrave klassekampen. I praktisk ble korporasjonene styrt av næringslivsledere, mens arbeiderorganisasjoner ble satt til side og deres bånd til fabrikkene ble fjernet.Arbeiderorganisasjoner var sjeldent ledet av arbeidere selv, men heller utpekte fascistpartimedlemmer.
==== Aggressiv utenrikspolitikk ====
I 1920-årene forfulgte det fascistiske Italia en aggressiv utenrikspolitikk, med blant annet et angrep på den greske øya Korfu, forsøk på å utvide italiensk territorium på Balkan-halvøya, planer om krig mot Tyrkia, forsøk på å forårsake borgerkrig i Jugoslavia ved å støtte kroatiske og makedonske separatister for å legitimere italiensk intervensjon, samt gjøre Albania til et de facto italiensk protektorat de facto, som ble gjennomført med diplomatiske midler i 1927. Som svar på opprør i den italienske kolonien Libya gav Fascist-Italia opp tidligere liberal kolonipolitikk med samarbeid med lokale ledere. I stedet, ved å hevde at italienere var en «overlegen rase» sammenlignet de «afrikanske rasene» og dermed hadde retten til å kolonisere de «underlegne» afrikanerne, ønsket de å bosette 10–15 millioner italienere i Libya. Dette resulterte i en aggressiv militært felttog kjent som pasifiseringen av Libya mot libyske innfødte, inkludert massedrap, bruk av konsentrasjonsleirer, og tvangsutsulting av tusenvis av mennesker. Italienske myndigheter utførte etnisk rensning ved å tvangsutkaste 100000 beduinske kyrenaikere, halvparten av befolkningen av Kyrenaika i Libya, fra deres bosetninger som var tiltenkt italienske bosettere.
==== Hitler tar til seg den italienske modell ====
Marsjen mot Roma gav fascismen internasjonal oppmerksomhet. En tidlig beundrer av de italienske fascistene var Adolf Hitler. Han begynte å forme seg selv og NSDAP i samsvar med Mussolini og fascistene,
mindre enn én måned etter marsjen. Nasjonalsosialistene, anført av Hitler og den tyske krigshelten Erich Ludendorff, forsøkte seg på en «marsj mot Berlin» basert på marsjen mot Roma, noe som endte i det mislykkede Ølkjellerkuppet i München i november 1923.
=== Den store depresjonens innvirkning og opptakten til andre verdenskrig ===
Kårene som de økonomiske vanskelighetene forårsaket av den store depresjon skapte, førte til seg en internasjonal bølge av sosial uro. Ifølge historikeren Philip Morgan, «utbruddet av den store depresjonen … var den største stimulansen hittil for spredningen og ekspansjonen av fascismen utenfor Italia». Fascistene la skylda for 1930-årenes lange depresjon på jøder, innvandrere, venstresiden, og andre syndebukker.
I Tyskland bidro depresjonen til fremveksten av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), noe som førte til Weimarrepublikkens fall og etableringen av et fascistisk regime under ledelse av Adolf Hitler. Med Hitler og nazistene i maktposisjon i 1933 ble liberaldemokratiet oppløst i Tyskland, og nazistene mobiliserte landet for krig, med ekspansjonistiske territoriale mål. I 1930-årene innførte nasjonalsosialistene raselover som bevisst diskriminerte mot, frarøvet stemmeretten til, og forfulgte jøder og andre minoriteter.
Fascistbevegelser vokste i styrke andre steder i Europa. Den ungarske fascisten Gyula Gömbös inntok makten som Ungarn statsminister i 1932 og forsøkte å befeste sitt partis makt i landet; han innførte en åttetimers arbeidsdag, en førtitimers arbeidsuke innen industrien, og ønsket å innføre en korporativistisk økonomi; og forfulgte irredentistiske krav på nabolandenes territorier. Den fascistiske jerngardebevegelsen i Romania fikk stor politisk støtte etter 1933, og fikk representasjon i den rumenske regjeringen. I tillegg myrdet et jerngardemedlem den rumenske statsministeren Ion Duca. I 6. februar-krisen opplevde Frankrike den største politiske uroen siden Dreyfus-saken da fascistiske Mouvement Franciste og flere grupper på ytre høyre gjorde opprør samtidig i Paris mot den franske regjering, noe som resulterte i storstilt politisk vold. En rekke para-fascistiske regjeringer som hentet elementer fra fascismen ble etablert under Den store depresjonen, blant annet i Hellas, Litauen, Polen og Jugoslavia.
I Amerika hevdet de brasilianske integralistene ledet av Plínio Salgado å ha så mange som 200000 medlemmer, selv om de etter kuppforsøk ble forsøkt slått ned av Getúlio Vargas' Estado Novo i 1937. I 1930-årene vant Den chilenske nasjonalsosialistiske bevegelse seter i Chiles parlament og gjorde kuppforsøk, noe som endte i Seguro Obrero-massakren i 1938.Under den store depresjonen fremmet Mussolini aktiv statlig intervensjon i økonomien. Fascist-Italia opprettet Instituto per la Ricostruzione Industriale (IRI), et statseid firma og holdingselskap som ga statsstøtte til sviktende private bankeide selskaper. Den store depresjonen påvirket den italienske finanssektoren. Kredittgrensene ble alvorlig brutt og gjorde det vanskelig for selskaper å få lån. Mussolini fryktet en likviditetskrise med påfølgende masseoppsigelser og en bølge av sosial uro. IRI ble opprinnelig tiltenkt som et midlertidig tiltak, men fortsatte å operere gjennom hele det fascistiske regimets tid, og lenge etter. Selv om IRI ikke var tiltenkt til å iverksette nasjonaliseringer, ble IRI de facto eier av et stort antall store banker og selskaper. I januar 1934 rapporterte IRI at den kontrollerte «48,5 prosent av aksjekapitalen i Italia», og noen måneder senere kjøpte den bankenes aksjekapital også. IRI lyktes i stor grad i sine mål da den reddet sviktende banker og selskaper ved å restrukturere og refinansiere dem. Til tross for IRI sine oppkjøp ble ingen selskaper nasjonalisert av regimet. Sent i 1930-årene vedtok Italia tilvirkningskarteller, tariffbarrièrer, valutarestriksjoner, og massive reguleringer av økonomien i et forsøk på å balansere utbetalingene.Nazi-Tyskland hadde autarki og opprustning som mål, og innførte proteksjonistiske politikk, blant annet ved å tvinge den tyske stålindustrien til å bruke tysk jernmalm av lavere kvalitet enn det importerte jernet av overlegen kvalitet.
=== Andre verdenskrig (1939–1945) ===
I det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland forfulgte både Mussolini og Hitler en territorialt ekspansjonistisk og intervensjonistisk politisk agenda fra 1930-årene fram til 1940-årene, noe som kulminerte i andre verdenskrig. Mussolini satte i rop om at irredentistiske italienske krav ble gjenvunnet, noe som ville etablere italiensk herredømme over Middelhavet og sikre italienerne tilgang til Atlanterhavet, og skape italienske spazio vitale («vitalt rom») i middelhavs- og rødehavsområdet. Hitler talte om at irredentistiske tyske landkrav skulle gjenvinnes, i tillegg til en opprettelse av tysk lebensraum («livsrom») i Øst-Europa, blant annet i landområder kontrollert av Sovjetunionen, som igjen skulle koloniseres av germanske bosettere.
Fra 1935 til 1939 eskalerte Tyskland og Italia sine krav om territoriale landkrav og økt innflytelse på verdensscenen. Italia invaderte Etiopia i 1935 noe som endte med fordømmelse i Folkeforbundet og bred diplomatisk isolasjon. I 1936 marsjerte tyske styrker inn i det demilitariserte Rhinland; området hadde vært demilitarisert i tråd med Versaillestraktaten. I 1938 annekterte Tyskland Østerrike og Italia assisterte Tyskland i å løse den diplomatiske krisen mellom Tyskland og Frankrike og Storbritannia angående krav på tsjekkoslovakiske landområder ved å arrangere Münchenavtalen, hvori Tyskland fikk Sudetenland, og det ble ansett at en europeisk krig hadde blitt avverget. Dette håpet svinnet hen da Hitler brøt Münchenavtalen da han invaderte og delte Tsjekkoslovakia mellom Tyskland og marionettestaten Slovakia i 1939. På samme tid fra 1938 til 1939 gjorde Italia krav på territoriale og koloniale avståelser fra Frankrike og Storbritannia. I 1939 forberedte Tyskland seg på krig mot Polen, men forsøkte første å få territoriale avståelser fra Polen med diplomatiske midler. Den polske regjeringen stolte ikke på Hitlers løfter, og avviste de tyske kravene.Tysklands invasjon av Polen var uakseptabel for Storbritannia, Frankrike og deres allierte, noe som resulterte i en felles krigserklæring mot et Tyskland som ble ansett som aggressoren, og utbruddet av andre verdenskrig. I 1940 brakte Mussolini Italia inn i andre verdenskrig på aksemaktenes side. Mussolini var klar over at Italia ikke hadde militær kapasitet til en langvarig krig mot Frankrike eller Storbritannia, og ventet til Frankrike var på kollapsens og kapitulasjonens terskel før de selv erklærte Storbritannia og Frankrike krig den 10. juni 1940, på antagelsen at krigen ville være kortvarig etter Frankrikes kollaps. Mussolini antok at Italia, etter en kortvarig inngang i krigen mot Frankrike, etterfulgt av en fransk overgivelse, ville få territoriale avståelser fra Frankrike, og kunne deretter konsentrere sine styrker i en storstilt offensiv i Egypt, hvort Storbritannia og Samveldet var italienerne tallmessig underlegne. Tyske planer om en invasjon av Storbritannia mislykkes etter at Tyskland tapte kampen om luftherredømme i slaget om Storbritannia. I 1941 bredte aksemaktenes felttog seg ut til Sovjetunionen, etter at Hitler iverksatte operasjon Barbarossa. Aksemaktstyrker besatte på sitt makthøydepunkt nærmest hele Fastlands-Europa. Krigen ble langvarig, stikk i strid med Mussolinis planer, noe som førte til italienske tap på flere fronter, og behov om tysk assistanse.
Under andre verdenskrig deltok de europeiske aksemaktene, anført av Nazi-Tyskland, i utryddelsen av millioner av polakker, jøder, sigøynere, og andre folkegrupper i folkemordet senere kjent som Holocaust.
Etter 1942 begynte aksemaktene å vakle. Innen 1943, etter at Italia var konfrontert av flere militære fiaskoer, den komplette avhengigheten og underdanigheten til Tyskland, den allierte invasjonen av Italia, og den påfølgende internasjonale ydmykelsen, ble Mussolini avløst som statsoverhode og arrestert på kong Viktor Emmanuel 3.s ordre, som fulgte på med å demontere fasciststaten og erklære Italias overgang til alliert side. Mussolini ble reddet fra arrestasjon av en tysk styrke, og fortsatte som leder av en tysk klientstat, Den italienske sosialrepublikk, fra 1943 til 1945. Nazi-Tyskland ble møtt av flere tap og jevne sovjetiske og vestallierte offensiver fra 1943 til 1945.
Den 28. april 1945 ble Mussolini arrestert og henrettet av italienske kommunistiske partisaner. Den 30. april 1945 begikk Hitler selvmord. Kort tid etter overgav Tyskland seg, og naziregimet ble systematisk demontert av de okkuperende allierte maktene. Et internasjonalt militært tribunal ble videre samlet i Nürnberg. Fra november 1945 til 1949 ble flere politiske, militære og økonomiske naziledere stilt for retten og dømt for krigsforbrytelser, med påfølgende dom om dødsstraff for de verste gjerningsmennene.
=== Etter andre verdenskrig (1945–) ===
De allierte styrkers seier i andre verdenskrig førte til mange fascistregimers kollaps i Europa. Nürnbergprosessen dømte flere naziledere for forbrytelser mot menneskeheten inkludert Holocaust. Det forble, derimot, flere bevegelser og regjeringen som ideologisk var beslektet med fascismen.
Francisco Francos falangistiske ettpartistat i Spania forble offisielt nøytral under andre verdenskrig, og overlevde aksemaktenes sammenbrudd. Francos vei til makten hadde blitt direkte assistert av både Italias og Tysklands militære i den spanske borgerkrig, og Franco hadde selv sendt frivillige til Østfronten for å kjempe mot Sovjetunionen med Tyskland. Etter andre verdenskrig, og en periode med internasjonal isolasjon, normaliserte Franco-regimet forholdet til vestmaktene under den kalde krigen, fram til Francos død i 1975 og overgangen til liberaldemokrati i Spania. Omtrent samme periode var nabolandet Portugal under Estado Novo, et diktatur ledet av António de Oliveira Salazar som i flere aspekter var inspirert av Mussolinis fascisme. Estado Novo opprettholdt også offisielt en nøytral posisjon under andre verdenskrig, og regimet varte fra 1932 til 1974.
Peronisme, assosiert med regimet til Juan Perón i Argentina fra 1946 til 1955 og fra 1973 til 1974, var sterkt influert av fascismen. Mellom 1939 og 1941, før hans maktovertagelse, utviklet Perón en dyp beundring av italiensk fascisme, og baserte sine økonomiske politikk på italiensk fascistisk politikk.
Betegnelsen «nyfascisme» refererer til fascistbevegelser etter andre verdenskrigs konklusjon. I Italia var Movimento Sociale Italiano («Den italienske sosialbevegelsen»), ledet av Giorgio Almirante, en betydelig nyfascistisk bevegelse som omformet seg til en selvbeskrevet «postfascistisk» bevegelse kalt Alleanza Nazionale (AN; «Nasjonalalliansen»), som har vært en alliert av Silvio Berlusconis Forza Italia i et tiår. I 2008 ble AN del av Forza Italia, i Berlusconis nye parti Il Popolo della Libertà («Frihetens folk»). I 2012 splittet en gruppe politikere seg fra Frihetens folk for å gjenstifte partiet under navnet Fratelli d'Italia («Brødre av Italia»). I Tyskland har diverse nynazistiske bevegelser blitt etablert, og senere forbydd jamfør Tysklands konstitusjonelle lov som forbyr nasjonalsosialisme. Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) er viden ansett som et nynazistisk parti, selv om partiet selv ikke identifiserer seg slik.
Etter den store resesjonen og den økonomiske krisen i Hellas fikk en bevegelse kjent som Gyllent daggry, et tidligere obskurt parti, en bølge av støtte, og vant seter i det greske parlamentet; partiet blir viden ansett som et nynazistisk parti, og forfekter fiendtlighet mot minoriteter, ulovlige innvandrere, og flyktninger. I 2013, etter drapet på en antifascistisk musiker av en person med tilknytning til Gyllent daggry, beordret den greske regjeringen arrestasjonen av partiets leder Nikolaos Michaloliakos, samt andre Gyllent daggry-medlemmer, anklaget for å være assosiert med en kriminell organisasjon.
I Israel har Im Tirtzu-bevegelsen blitt beskrevet som en fascistisk organisasjon, og en dommer dømte at den hadde «fascistiske attributter».
== Grunnsetninger ==
=== Nasjonalisme ===
Nasjonalisme er fascismens hovedgrunnlag. Det fascistiske synet på en nasjon er som en enkelt organisk enhet som binder mennesker sammen gjennom deres forfedre, og som er et folks naturlig forenende kraft. Fascismen forsøker å løse økonomiske, politiske og sosiale problemer ved å oppnå en millenaristisk nasjonal gjenfødelse, med forfekting av nasjonen eller «rase» framfor alt annet, og promotering av enhets-, styrkes- og renhetskulter. Historisk sett støttet fascister imperialisme, selv om det har vært flere fascistbevegelser som har vært uinteressert i å forfølge imperialistiske ambisjoner.
=== Rasisme ===
Fascismen er en rasistisk ideologi, men ikke nødvendigvis i en nazistisk forstand da de fleste fascistbevegelser ikke var germanske. Alle [europeiske] fascistbevegelser er rasistiske i den fortand at de anser ikkeeuropeere som underlegne.
=== Totalitarisme ===
Fascismen fremmer etableringen av en totalitær stat og tyranni. Fascismen er bevisst og fullstendig ikkedemokratisk og antidemokratisk. Den motsetter seg liberaldemokratiet, avviser flerpartisystemet, og støtter en ettpartistat. Mussolinis Fascismens doktrine kunngjør, «den fascistiske oppfatningen av staten er altomfavnende; utenfor den kan intet menneske eller åndelige verdier eksistere, for ikke å si ha verdi. Slik forstått er fascismen totalitær, og den fascistiske stat – en syntese og en enhet inkluderende av alle verdier – tolker, utvikler, og forsterker et helt folks liv.» I Det rettslige grunnlag for den totale stat beskriver den nasjonalsosialistiske politiske teoretiker Carl Schmitt nazistenes intensjon om å danne «en sterk stat som garanterer en totalitet av politisk enhet som transcenderer alt mangfold» for å unngå «en katastrofal pluralisme som river det tyske folk i stykker».Fasciststater forfulgte en politikk om sosial indoktrinering gjennom propaganda i utdanning og media, samt regulering av produksjonen av utdannings- og mediamaterialer. Utdannelsen var utformet for å glorifisere fascistbevegegelsen, og informere studentene om dens historiske og politiske viktighet for nasjonen. Den forsøkte å renske ut ideer som ikke var i tråd med fascistbevegelsens meninger, og å lære studenter lydighet til staten.
=== Økonomi ===
Fascismen presenterte seg selv som en tredjeposisjon, et alternativ til både sosialisme og frimarkedskapitalisme, og de kapitalistiske eiendomsforhold ble bevart i fascistiske stater.I diskusjon om fascismens spredning utenfor Italia forteller historiker Philip Morgan: «siden Depresjonen var en krise av laissez-faire kapitalismen og dets politiske motstykke, parlamentarisk demokrati, kunne fascismen utgi seg som den tredje veiens alternative mellom kapitalismen og bolsjevismen, modellen for en ny europeisk 'sivilisasjon'. Som Mussolini ofte formulerte det tidlig i 1934, 'fra 1929 ... har fascismen blitt et universelt fenomen ... det nittende århundrets dominante krefter, demokrati, sosialisme, liberalisme, har blitt oppbrukt ... det tjuende århundres nye politiske og økonomiske former er fascistiske' (Mussolini 1935: 32).» .Den fascistiske økonomiske ideologien var basert på en falsk ideologisk differensiering mellom «produktiv» og «uproduktiv» kapitalisme. Hitler kunngjorde at NSDAP støttet bodenständigen Kapitalismus («jordnær kapitalisme») som var basert på profitt tjent fra ens eget arbeid, men fordømte «uproduktiv kapitalisme» eller lånskapitalisme, som hentet profitt fra spekulering. For nazistene var «uproduktiv kapitalisme» synonymt med «jødisk kapitalisme», og nazistene forbandt uopphørlig jøder med «uproduktiv kapitalisme» eller lånskapitalisme Fascistisk økonomisk ideologi støttet profittmotivet, men vektla at industriene måtte opprettholde nasjonens interesse som overlegen den privat profitt.Mussolini ønsket å gjøre slutt på det han så på som dominansen til «parasittiske» krigsspekulanter over staten på bekostning krigsveteraner. Dette skulle gjøres ved å bygge en Italia basert på «krigere og produsenter». «Produsenter», refererte til alle mennesker ansett som «produktive», og inkluderte entreprenører, teknikere, arbeidere og soldater. Fascismen fremmet klassesamarbeid, og ikke klassekrig. Denne tanken var avledet fra Henri de Saint-Simon(1760-1825) sin «utopisk sosialisme». Saint-Simon kombinerte de tradisjonalistiske høyresidige kritikkene av den franske revolusjon med en venstresidig tro på behovet for samarbeid mellom produktive mennesker i samfunnet, som i hans oppfattning inkluderte både sjefer og arbeidere, for å utfordre aristokratiets og de uproduktive spekulantenes innflytelse. Han kan muligens ses på som en fjern forgjenger til den italienske fascismen.Fascistregjeringer argumenterte for løsning av klassekonflikt innad i en nasjon ved å sikre nasjonal solidaritet. Dette skulle gjøres ved at staten meglet forholdet mellom klassene. Fascismen fordømte marxismen for dens fremming av materialistisk internasjonalistisk klasseidentitet, som fascister anså som et angrep på nasjonens følelsesmessige og åndelige bånd, og som en trussel mot oppnåelsen av genuin nasjonal solidaritet.Selv om fascismen aksepterte viktigheten av materiell rikdom og makt fordømte den materialismen, som den identifiserte som noe tilstedeværende i både kommunismen og kapitalismen, og kritiserte materialismen for å mangle anerkjennelse av «ånden»s rolle. Fascister kritiserte ikke kapitalismen for dens kompetitive natur eller dens basis i privat eiendom – som fascister støttet – men dens materialisme, individualisme, angivelige borgerlige dekadanse, og angivelige likegyldighet til nasjonen.Fascistiske økonomier var blandingsøkonomier, med hovedmål om å oppnå selvforsyning gjennom proteksjonistisk og intervensjonistisk økonomisk politikk.
=== Handling ===
Fascismen vektlegger direkte aksjon, inkludert støtting av den politiske volds legitimitet, som en kjernedel av sin politikk. Fascismen anser voldelig aksjon som en nødvendighet i politikken som fascismen identifiserer som en «endeløs kamp». Denne vektleggingen av bruken av politisk vold betyr at de fleste fascistpartier også har opprettet egne private militser (for eksempel NSDAPs brunskjorter og Fascist-Italias svartskjorter).
Grunnlaget til fascismens støtting av voldelig aksjon i politikk er knyttet til sosialdarwinismen. Fascistbevegelser har vanligvis innehatt sosialdarwinistiske syn på nasjoner, «raser» og samfunn. De sier at nasjoner og «raser» må renske seg selv for sosialt og biologisk svake eller degenererte mennesker, samtidig som fremming av kreeringen av et sterkt folk, for å overleve i en verden definert av evigvarende nasjonal og «rasemessig» konflikt.
=== Alders- og kjønnsroller ===
Fascismen vektlegger ungdom både i den fysiske aldersforstanden og i den åndelige forstanden med virilitet og handlingsengasjement. De italienske fascistenes politiske hymne var kalt Giovinezza («Ungdommen»). Fascismen identifiserer ungdommens fysiske aldersperiode som en kritisk tidsperiode for den moralske utviklingen av mennesker som kommer til å påvirke samfunnet.Italienske fascister forfulgte det den døpte ungdommens «moralske hygiene», særlig med tanke på seksualitet. Fascist-Italia fremmet det den anså som normal seksuell oppførsel blant ungdom mens den fordømte det som ble ansett som avvikende seksualoppførsel. Den fordømte pornografi, de fleste former for prevensjon og prevensjonsmidler (med kondom som unntak), homoseksualitet, og prostitusjon som avvikende seksualatferd, selv om lovshåndhevelsen mot slike praksiser var uregelmessig, og myndighetene vendte ofte det døve øret til. Fascist-Italia anså fremmingen av mannlig seksuell eksitasjon før puberteten som årsaken til kriminalitet blant mannlig ungdom, erklærte homoseksualitet som en samfunnssykdom, og forfulgte en aggressiv kampanje for å redusere prostitusjon blant unge kvinner.Mussolini anså kvinnens hovedrolle som hovedsakelig barnefrembærere, og menn som krigere – og sa en gang at «krig er for mannen det barsel er for kvinnen». I et forsøk på å øke fødselsraten gav den italienske fascistregjeringen finansielle incentiver til kvinner som frambrakte store familier, og initierte politikker med mål om å redusere antallet kvinner i arbeid. Italiensk fascisme ba om at kvinner skulle hylles som «nasjonens reprodusenter,» og den italienske fascistregjeringen avholdt rituelle seremonier for å hedre kvinnens rolle innen den italienske nasjon. I 1934 erklærte Mussolini at ansettelse av kvinner var «et stort aspekt av det tornete problemet arbeidsløshet,» og at for kvinner var arbeid «uforenlig med barnefødsel.» Mussolini fortsatte med å si at løsningen på ledighetsproblemet for menn var «kvinnenes eksodus fra arbeidsstokken.»Den tyske nasjonalsosialistiske regjeringen oppfordret sterkt kvinner til å bli hjemme, frembære barn og stelle huset. Denne politikken ble styrket ved å skjenke Moderkorset til kvinner som bar fram fire eller fler barn. Ledighetsraten ble sterkt redusert, dels gjennom våpenproduksjon og avskjedigelse av kvinner slik at menn kunne overta deres arbeid. Nazistene støttet av og til før- og utenomekteskapelig seksualforhold, ugift morskap og skilsmisser, men motsatte seg dette på andre tidspunkt.Nazistene avkriminaliserte abort i tilfeller der fostrene hadde arvelige avvik eller var av en etnisitet som regjeringen mislikte, mens aborteringen av friske, rene, germanske fostre forble strengt forbudt. For etnisk ikke-tyskere var abort ofte påtvungen. Deres eugenikkprogram avstammet også fra Weimarrepublikkens «progressive biomedisinsk modell». I 1935 utvidet Nazi-Tyskland aborteringens lovlighet ved å vedta Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses, for å promotere abortering for kvinner med arvelige lidelser. Loven tillot abort hvis kvinnen gav tillatelse og fosteret ikke var levedyktig, og for såkalte «rasehygienemessige» årsaker.Nazistene mente at homoseksualitet var degenerert, veikt, pervertert og noe som underminerte maskulinitet fordi den ikke produserte barn. De anså homoseksualitet som noe helbredelig gjennom terapi, og henviste til datidens vitenskap og sexologi, som forfektet at homoseksualitet kunne føles av alle mennesker og ikke kun av en minoritet. Åpne homoseksuelle ble internert i nazistiske konsentrasjonsleirer.
=== Palingenese og modernisme ===
Fascismen legger vekt på både palingenese og modernisme. Særlig har fascismens nasjonalisme blitt identifisert som en med palingenetisk karakter. Fascismen fremmer nasjonens regenerering og rensking for dekadanse. Fascismen godtar former for modernisme som den anser som fremmende for nasjonal foryngelse, avvisende til former for modernisme som anses som antitetisk for nasjonal foryngelse. Fascismen estetiserte moderne teknologi og dens forbindelse med hurtighet, kraft og vold. Fascismen beundret fremskrittene i økonomien tidlig på 1900-tallet, særlig fordisme og vitenskapelig arbeidsdeling. Fascistisk modernisme har blitt gjenkjent som noe inspirert eller utviklet fra flere skikkelser — som blant annet Filippo Tommaso Marinetti, Ernst Jünger, Gottfried Benn, Louis-Ferdinand Céline, Knut Hamsun, Ezra Pound, og Wyndham Lewis.I Italia var slike modernistinnflytelser eksemplifisert av Marinetti, som argumenterte for et palingenetisk modernistsamfunn som fordømte de liberal-borgerlige verdiene tradisjon og psykologi, samtidig som den promoterte en teknologisk-krigersk religion bestående av en nasjonal fornyelse som vektla militant nasjonalisme. I Tyskland ble den eksemplifisert av Jünger, som var influert av hans egen observasjon av teknologisk krigføring under første verdenskrig, og hevdet at en nye samfunnsklasse hadde blitt skapt som han beskrev som «kriger-arbeideren». Jünger vektla som Marinetti teknologiens revolusjonære kapasiteter, og vektla en «organisk konstruksjon» mellom menneske og maskin som en befriende og regenererende kraft som utfordret liberaldemokratiet, tanker om individuell autonomi, borgerlig nihilisme, og dekadanse. Han unnfanget et samfunn basert på det totalitære konseptet om «totalmobilisering» av slike disiplinerte kriger-arbeidere.
== Senere vurderinger ==
Endringene i måten fascister organiserer seg på etter den kalde krigen har beveget en rekke forskere i retning av Roger Griffins betraktninger: «"den mytiske kjernen" i fascismen er "en populistisk form for palingenetisk ultranasjonalisme".» Det betyr i så fall at fascisme er en ideologi som har basis i populistisk, massebasert makt, og ikke eliten.Roger Griffin beskriver fascisme som «en slekt av politisk ideologi hvis mytiske kjerne i sine forskjellige former er en palingenetisk form for populistisk ultranasjonalisme». Griffin beskriver at ideologien har tre kjernekomponenter: «(i) gjenfødelsesmyten, (ii) populistisk ultranasjonalisme og (iii) dekadansemyten». Ifølge Griffins syn er fascisme «en genuint revolusjonær [...] form for antiliberal, og i siste instans, antikonservativ nasjonalisme» med opphav på tvers av flere sosiale klasser, og bygget på en kompleks rekke teoretiske og kulturelle innflytelser. Han skjelner en mellomkrigsperiode da den manifesterte seg i en elite-ledet, men populistisk «væpnet parti»-politikk som motarbeidet sosialisme og liberalisme og lovet radikal politikk for å redde nasjonen fra dekadanse. Griffin utforsker den mytiske kjernen i fascismens med sitt begrep postfascisme for å utforske fortsettelsen av nazismen i den moderne tid..Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser hevder at selv om fascismen «flørter med populisme ... i et forsøk på å generere massestøtte», kan den best beskrives som en elitistisk ideologi. De påpeker spesielt dets opphøyelse av lederen, «rasen», og staten, snarere enn folket. De påpeker at populisme kan bli funnet som et aspekt av mange spesifikke ideologier, uten nødvendigvis å være et definerende kjennetegn ved disse ideologiene. De refererer til kombinasjonen av populisme, autoritarisme og ultranasjonalisme som «et ekteskap av bekvemmelighet.»Roger Eatwell definerer fascisme som en ideologi som ønsker sosial gjenfødelse basert på en nasjonalradikal tredje vei.
== Se også ==
Klerikal fascisme
Islamofascisme
Nazisme
Populisme
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Primærkilder ===
Gentile, Giovanni. 1932. The Doctrine of Fascism. Enciclopedia Italiana.
de Oliveira Salazar, António. 1939. Doctrine and Action: Internal and Foreign Policy of the New Portugal, 1928–1939. Faber and Faber.
Mosley, Oswald. 1968. My Life. Nelson Publications.
de Rivera, José Antonio Primo. 1971. Textos de Doctrina Politica. Madrid.
Mussolini, Benito. 1998. My Rise And Fall . Da Capo Press. ISBN 0-306-80864-1
Ciano, Galezzo. 2001. The Ciano Diaries, 1939–1943. Simon Publications. ISBN 1-931313-74-1
Mussolini, Benito. 2006. My Autobiography: With «The Political and Social Doctrine of Fascism». Dover Publications. ISBN 0-486-44777-4
=== Sekundærkilder ===
Blamires, Cyprian. World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006.
Costa Pinto, Antonio, ed. Rethinking the Nature of Fascism: Comparative Perspectives (Palgrave Macmillan; 2011) 287 pages
Evans, Richard J, The Third Reich in Power: 1933–1939, The Penguin Press HC, 2005
De Felice, Renzo. 1976. Fascism: An Informal Introduction to Its Theory and Practice. Transaction Books. ISBN 0-87855-619-2
De Felice, Renzo. 1977. Interpretations of Fascism. Harvard University Press. ISBN 0-674-45962-8.
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Kitsikis, Dimitri. 2005. Pour une étude scientifique du fascisme. Ars Magna Editions. ISBN 2-912164-11-7.
Kitsikis, Dimitri. 2006. Jean-Jacques Rousseau et les origines françaises du fascisme. Ars Magna Editions. ISBN 2-912164-46-X.
Ben-Am, Shlomo. 1983. Fascism from Above: The Dictatorship of Primo de Rivera in Spain, 1923–1930. Oxford University Press. ISBN 0-19-822596-2
Payne, Stanley G. 1987. The Franco Regime, 1936–1975. University of Wisconsin Press. ISBN 0-299-11070-2
Vatikiotis, Panayiotis J. 1988. Popular Autocracy in Greece, 1936–1941: A Political Biography of General Ioannis Metaxas. Routledge. ISBN 0-7146-4869-8
Payne, Stanley G. 1995. A History of Fascism, 1914–45. University of Wisconsin Press. ISBN 0-299-14874-2
Costa Pinto, António. 1995. Salazar's Dictatorship and European Fascism: Problems of Interpretation. Social Science Monographs. ISBN 0-88033-968-3
Golomb, Jacob; Wistrich, Robert S. 2002. Nietzsche, godfather of fascism?: on the uses and abuses of a philosophy. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.
Griffiths, Richard. 2001. An Intelligent Person's Guide to Fascism. Duckworth. ISBN 0-7156-2918-2
Gregor, Anthony James. 1979. Young Mussolini and the intellectual origins of fascism. Berkeley and Los Angeles, California, US; London, England: University of California Press. ISBN 978-0-520-03799-1
Lewis, Paul H. 2002. Latin Fascist Elites: The Mussolini, Franco, and Salazar Regimes. Greenwood Publishing Group. ISBN 0-275-97880-X
McGaughey, Ewan. 2016. 'Fascism-Lite in America (or the Social Ideal of Donald Trump)'. TLI Think! Paper 26/2016
Payne, Stanley G. 2003. Falange: A History of Spanish Fascism. Textbook Publishers. ISBN 0-7581-3445-2
Paxton, Robert O. 2005. The Anatomy of Fascism. Vintage Books. ISBN 1-4000-3391-8
Eatwell, Roger. 1996. Fascism: A History. New York: Allen Lane.
Nolte, Ernst The Three Faces of Fascism: Action Française, Italian Fascism, National Socialism, translated from the German by Leila Vennewitz, London: Weidenfeld and Nicolson, 1965.
Reich, Wilhelm. 1970. The Mass Psychology of Fascism. New York: Farrar, Straus & Giroux.
Richman, Sheldon (2008). Fascism. The Concise Encyclopedia of Economics (2nd utg.). Library of Economics and Liberty. ISBN 978-0865976658. OCLC 237794267.
Seldes, George. 1935. Sawdust Caesar: The Untold History of Mussolini and Fascism. New York and London: Harper and Brothers.
Seldes, George. 1943, reprinted 2009. Facts and Fascism. New York: In Fact. ISBN 0-930852-43-5. s. 288.
Sohn-Rethel, Alfred Economy and Class Structure of German Fascism, London, CSE Bks, 1978 ISBN 0-906336-00-7
Kallis, Aristotle A., «To Expand or Not to Expand? Territory, Generic Fascism and the Quest for an 'Ideal Fatherland'» Journal of Contemporary History, Vol. 38, No. 2. (Aper 2003), s. 237–60.
Fritzsche, Peter. 1990. Rehearsals for Fascism: Populism and Political Mobilization in Weimar Germany. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-505780-5
Griffin, Roger. 2000. "Revolution from the Right: Fascism, " chapter in David Parker (ed.) Revolutions and the Revolutionary Tradition in the West 1560–1991, Routledge, London.
Laqueur, Walter. 1966. Fascism: Past, Present, Future, New York: Oxford: Oxford University Press, 1997. ISBN 0-19-511793-X
Sauer, Wolfgang «National Socialism: totalitarianism or fascism?» s. 404–24 from The American Historical Review, Volume 73, Issue #2, December 1967.
Sternhell, Zeev with Mario Sznajder and Maia Asheri. [1989] 1994. The Birth of Fascist Ideology, From Cultural Rebellion to Political Revolution., Trans. David Maisei. Princeton, NJ: Princeton University Press. + Baker, David. «The political economy of fascism: Myth or reality, or myth and reality?» New Political Economy, Volume 11, Issue 2 June 2006, s. 227–50
Baker, David. «The political economy of fascism: Myth or reality, or myth and reality?» New Political Economy, Volume 11, Issue 2 June 2006, s. 227–50
Griffin, Roger. 1991. The Nature of Fascism. New York: St. Martin's Press.
Weber, Eugen. [1964] 1985. Varieties of Fascism: Doctrines of Revolution in the Twentieth Century, New York: Van Nostrand Reinhold Company, (Contains chapters on fascist movements in different countries.)
Gentile, Emilio. 2005. The Origins of Fascist Ideology, 1918–1925: The First Complete Study of the Origins of Italian Fascism, New York: Enigma Books, ISBN 978-1-929631-18-6
De Grand, Alexander J. Routledge, 2004. Fascist Italy and Nazi Germany: the 'fascist' style of rule
Caplan, Bryan (2008). «Fascism». I Hamowy, Ronald. The Encyclopedia of Libertarianism. Thousand Oaks, CA: SAGE; Cato Institute. s. 166–68. ISBN 978-1-4129-6580-4. LCCN 2008009151. OCLC 750831024. doi:10.4135/9781412965811.n103.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Fascisme – sitater
(en) Fascism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Doctrine of Fascism
Authorized translation of Mussolini's "The Political and Social Doctrine of Fascism" (1933) (PDF). media.wix.com.
Readings on Fascism and National Socialism by Various – Project Gutenberg
Eternal Fascism: Fourteen Ways of Looking at a Blackshirt – Umberto Eco's list of 14 characteristics of Fascism, originally published 1995.
Fascistisk litteratur; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | thumb|[[Benito Mussolini, leder i det italienske fascistpartiet og diktator i Italia 1922–1943, og Adolf Hitler, fører i nazistpartiet fra 1920 og i det nasjonalsosialistiske Tyskland 1933–1945, representerte fascismen som en sammensatt, revolusjonær bevegelse og tredje politisk vei mellom kommunisme og kapitalisme etter en periode med økonomisk nedgang og kulturell dekadense etter første verdenskrig. Den autoritære og populistiske ideologien var mot demokrati, humanisme, intellektualisme, marxisme og liberalisme og forkastet opplysningstidens idealer om alle menneskers moralske likeverd. | 2,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romano_Prodi | 2023-02-04 | Romano Prodi | ['Kategori:Alumni fra London School of Economics', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Europakommissærer', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Italienske jurister', 'Kategori:Italienske professorer', 'Kategori:Italienske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Reggio Emilia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialdemokratiske ledere'] | Romano Prodi (født 9. august 1939 i Scandiano i Emilia-Romagna i Italia) er en italiensk politiker, som var statsminister i periodene 1996–1998 og igjen 2006–2008. Han var i perioden 1999–2004 president i Europakommisjonen. Prodi tilhører partiet Partito Democratico i sentrum/venstre-alliansen L'Unione.
| Romano Prodi (født 9. august 1939 i Scandiano i Emilia-Romagna i Italia) er en italiensk politiker, som var statsminister i periodene 1996–1998 og igjen 2006–2008. Han var i perioden 1999–2004 president i Europakommisjonen. Prodi tilhører partiet Partito Democratico i sentrum/venstre-alliansen L'Unione.
== Liv og virke ==
Prodi er utdannet jurist fra det katolske universitetet i Milano, og har også studert ved London School of Economics. Han er professor i økonomi og underviste i økonomi og industripolitikk ved Universitetet i Bologna. I 1963 hadde han sitt første politiske verv, da han ble valgt inn i byrådet i Reggio Emilia for kristendemokratene (Democrazia Cristiana).
Prodi var industriminister fra november 1978 til mars 1979 i den fjerde Andreotti-regjeringen. Fra 1982 til 1989 var han leder for Istituto per la Ricostruzione Industriale (IRI), et statlig organ for forvaltning av offentlig eiendom. Denne stillingen påtok han seg igjen i 1993 etter anmodning fra statsminister Carlo Azeglio Ciampi.Prodi hadde sin første statsministerperiode mellom 1996 og 1998. Han var så president for Europakommisjonen fra september 1999 til 2004.
I 2006 ble han igjen valgt til Italias statsminister med under 25 000 stemmers overvekt. 17. mai 2006 avløste han dermed statsminister Silvio Berlusconi. Manglende støtte fra livstids-senatorene førte til regjeringskrise i februar 2007, og Prodi leverte avskjedssøknad 22. februar. President Giorgio Napolitano aksepterte ikke anmodningen, og regjeringen fikk ny tillit fra senatet 28. februar med 162 mot 157 stemmer. Regjeringskrisen ble endelig avblåst 2. mars da deputertkammeret med 342 mot 253 stemmer godkjente regjeringen. I januar 2008 var det på ny regjeringskrise etter at det lille partiet Popolari UDEUR annonserte at partiet trakk sin støtte til regjeringen. Den 23. januar vant Prodi et tillitsvotum i deputertkammeret. Den 24. januar var det en tilsvarende avstemning i senatet, en avstemning regjeringen tapte.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Romano Prodi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Romano Prodi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Romano Prodi på Internet Movie Database
(da) Romano Prodi på Filmdatabasen
(da) Romano Prodi på danskfilmogtv.dk
Offisiell side for presidenten for EU-kommisjonen (på dansk)
BBC News: Profile: Romano Prodi | Scandiano i Emilia-Romagna i Italia | 2,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monty_Python | 2023-02-04 | Monty Python | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Britiske TV-personligheter', 'Kategori:Britiske komikere', 'Kategori:Monty Python', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Monty Python (også kjent som The Pythons) er et kollektivt navn på skaperne og stjernene i Monty Python's Flying Circus, en britisk TV-komedie. Sketsjprogrammet ble sendt for første gang den 5. oktober 1969, og gikk over 45 episoder fordelt på 4 sesonger. Fenomenet Monty Python utviklet seg imidlertid videre, til sceneshow (og turnéer), tre filmer, flere LP-plater, flere videospill og bøker, samt at det ga de medvirkende varig stjernestatus.
TV-serien ble sendt på BBC mellom 1969 og 1974, og ble unnfanget, skrevet og spilt av Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin. Programmet var løst strukturert som et sketsj-show, men med en innovativ bevissthetsstrøm (godt hjulpet av Gilliams animasjoner) som flyttet grensene for hva som var ansett som akseptabelt den gang, både innen stil og innhold. Programmet var sjelden kontroversielt når det gjaldt sex, vold og smakløsheter (selv om det forekom); det kontroversielle lå snarere i at sketsjene brøt med alle tradisjonelle regler for oppbygning av et sketsjprogram: Det er sjelden at sketsjene har egentlige sluttpoenger, og få av figurene har navn eller opptrer i mer enn én sketsj. Kjendisparodier og politisk satire er også meget sjeldne innslag i gruppens humor.
Gruppens innflytelse på komedie blir sammenlignet med den The Beatles hadde på musikken. Mens innflytelsen har vært tydelig innen britisk humor lenge, er den spesielt tydelig i senere programmer som Family Guy, Simpsons og South Park over hele verden.
Navnet «Monty Python» ble valgt på grunnlag av at det hørtes morsomt ut. I dokumentaren Live at Aspen fra 1998 avslørte gruppen hvordan navnet oppsto. «Monty» ble valgt som en hyllest til feltmarskalk Bernard Montgomery, en legendarisk britisk general fra 2. verdenskrig, samt at gruppen allerede var enige om at de ønsket et «glatt» navn. Ordet «Python» (pyton) passet bare godt inn. Hvis man ser bort fra disse forklaringene, er det enkelte som tror navnet til en figur i flere av humoristen P.G. Wodehouses bøker, «Monty Bodkin», var en inspirasjonskilde for navnevalget.
I en avstemning i 2005 for å finne «komikernes komiker» kom tre av de seks medlemmene med blant de 50 beste komikerne noensinne, valgt av sine medkomikere. Michael Palin kom på 30.-plass, Eric Idle på 21.-plass og John Cleese på andreplass, bare såvidt slått av vinneren Peter Cook.
| Monty Python (også kjent som The Pythons) er et kollektivt navn på skaperne og stjernene i Monty Python's Flying Circus, en britisk TV-komedie. Sketsjprogrammet ble sendt for første gang den 5. oktober 1969, og gikk over 45 episoder fordelt på 4 sesonger. Fenomenet Monty Python utviklet seg imidlertid videre, til sceneshow (og turnéer), tre filmer, flere LP-plater, flere videospill og bøker, samt at det ga de medvirkende varig stjernestatus.
TV-serien ble sendt på BBC mellom 1969 og 1974, og ble unnfanget, skrevet og spilt av Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin. Programmet var løst strukturert som et sketsj-show, men med en innovativ bevissthetsstrøm (godt hjulpet av Gilliams animasjoner) som flyttet grensene for hva som var ansett som akseptabelt den gang, både innen stil og innhold. Programmet var sjelden kontroversielt når det gjaldt sex, vold og smakløsheter (selv om det forekom); det kontroversielle lå snarere i at sketsjene brøt med alle tradisjonelle regler for oppbygning av et sketsjprogram: Det er sjelden at sketsjene har egentlige sluttpoenger, og få av figurene har navn eller opptrer i mer enn én sketsj. Kjendisparodier og politisk satire er også meget sjeldne innslag i gruppens humor.
Gruppens innflytelse på komedie blir sammenlignet med den The Beatles hadde på musikken. Mens innflytelsen har vært tydelig innen britisk humor lenge, er den spesielt tydelig i senere programmer som Family Guy, Simpsons og South Park over hele verden.
Navnet «Monty Python» ble valgt på grunnlag av at det hørtes morsomt ut. I dokumentaren Live at Aspen fra 1998 avslørte gruppen hvordan navnet oppsto. «Monty» ble valgt som en hyllest til feltmarskalk Bernard Montgomery, en legendarisk britisk general fra 2. verdenskrig, samt at gruppen allerede var enige om at de ønsket et «glatt» navn. Ordet «Python» (pyton) passet bare godt inn. Hvis man ser bort fra disse forklaringene, er det enkelte som tror navnet til en figur i flere av humoristen P.G. Wodehouses bøker, «Monty Bodkin», var en inspirasjonskilde for navnevalget.
I en avstemning i 2005 for å finne «komikernes komiker» kom tre av de seks medlemmene med blant de 50 beste komikerne noensinne, valgt av sine medkomikere. Michael Palin kom på 30.-plass, Eric Idle på 21.-plass og John Cleese på andreplass, bare såvidt slått av vinneren Peter Cook.
== Historie (før Monty Python) ==
Michael Palin og Terry Jones møttes for første gang på University of Oxford, mens John Cleese og Graham Chapman møttes på University of Cambridge. Eric Idle var også der, men begynte ett år senere enn Cleese og Chapman. Cleese møtte Gilliam i New York mens han turnerte der sammen med Cambridge University Footlights.
Graham Chapman, John Cleese og Eric Idle var alle medlemmer i Footlights, som på den tiden også inkluderte kommende Goodiesmedlemmer Tim Brooke-Taylor, Bill Oddie og Graeme Garden, samt Johnathan Lynn (medforfatter til serien Yes, Prime Minister). I den tiden Eric Idle var president i klubben var også den kjente feministen Germaine Greer medlem. Opptak av disse såkalte «Smokers» ved Pembroke College inkluderer sketsjer og opptredener av Idle og Cleese.
Forskjellige, fremtidige medlemmer av Monty Python opptrådte i eller skrev for de følgende programmene før de samlet seg og laget Monty Python's Flying Circus:
I'm Sorry, I'll Read That Again (radio) (1964–1973)
The Frost Report (1966–1967)
At Last the 1948 Show (1967)
Twice a Fortnight (1967)
We Have Ways of Making You Laugh (1968)
How to Irritate People (1968)
Do Not Adjust Your Set (1968–1969)
The Complete and Utter History of Britain (1969)
Doctor in the House (1969)I flere av disse programmene medvirket andre viktige britiske komikere eller forfattere av komediemanus, blant andre Ronnie Corbett, Ronnie Barker, Tim Brooke-Taylor, Graeme Garden, Bill Oddie, Marty Feldman, Jonathan Lynn, David Jason og David Frost.
På denne tiden var det rutine at TV-selskapene slettet programmene og brukte videobåndene om igjen etter sending; mye av dette materialet er imidlertid bevart og tilgjengelig på DVD.
Etter suksessen med barneprogrammet Do Not Adjust Your Set blant voksne briter tilbød ITV Palin, Jones, Idle og Gilliam et eget TV-program. På samme tid fikk Cleese og Chapman et lignende tilbud fra BBC, som hadde sett dem i blant annet The Frost Report. Cleese var imidlertid noe tvilende til å lage et tomannsprogram, av forskjellige grunner, for eksempel Chapmans påstått vanskelige personlighet. Cleese hadde gode minner fra tiden da han arbeidet med Palin, og inviterte ham til å bli med på programmet. Siden ITV-programmet fortsatt var i førproduksjon takket Palin ja, og tok med seg Idle, Jones og Gilliam til BBC.
== Flying Circus og Python-stilen ==
Gjengen i Monty Python hadde en meget klar idé om hva de ønsket å gjøre med TV-programmet, men ble noe skuffet da de oppdaget at Spike Milligan gjorde omtrent akkurat det de ønsket å gjøre i sitt program med tittelen Q. Monty Python begynte straks søket etter en egen stil, og etter mye debatt kom Terry Jones på en animasjon som Terry Gilliam hadde laget til programmet Do Not Adjust Your Set som han kalte «Beware of the Elephants». Siden Monty Python ikke hadde noe ordentlig tema, var det mer som en slags bevissthetsstrøm-sak. Michael Palin ble akkurat like fascinert av en annen av Gilliams animasjoner som han kalte «Christmas Cards». «Den var helt brilliant,» skal han ha uttalt senere, «med missiler som kom ut av kirketårn. Terrys animasjon for bevissthetsstrøm var ett av eksemplene på en måte å gjøre ting annerledes». Resultatet var at den berømte Monty Python-stilen ble født.
Den første sesongen av TV-serien ble opprinnelig planlagt av BBC som en utskytningsrampe for å få fart på John Cleeses karriere. Cleese ønsket imidlertid å samarbeide med resten, så gruppen ble samlet på en disiplinert og ordnet måte. Hver dag med skriving startet klokken 9 om morgenen og var ferdig klokken 17. Cleese og Chapman arbeidet typisk sammen som par isolert fra de andre, og det gjorde også Jones og Palin, mens Idle skrev alene. Etter noe dager med arbeid ville de samle seg med Gilliam, der de kritiserte hverandres idéer og byttet ut biter. Hvis majoriteten av gruppen syntes idéen var morsom ville den bli inkludert i programmet. Hvem som skulle ha hvilken rolle i de forskjellige sketsjene var valgt ut på en lignende måte. Da sketsjens tema var ferdig skrevet, ville Gilliam bestemme hvordan han skulle pynte dem med fantasifulle animasjoner.
Flere forskjellige navn til programmet ble foreslått før de kom på tittelen Monty Python's Flying Circus. Noen av de mer bemerkelsesverdige forlagene var Owl Stretching Time, The Toad Elevating Moment og Bun, Wackett, Buzzard, Stubble and Boot. Det ble bestemt at navnet skulle inneholde «Flying Circus» da BBC forklarte medlemmene i gruppen at de allerede hadde trykket navnet i sine programplaner og ikke ønsket å endre det, slik at gruppen sto igjen uten et reelt valg. Flere variasjoner rundt navnet kom og gikk i tiden etterpå. Gwen Dibley's Flying Circus ble oppkalt etter en dame Michael Palin hadde lest om i en avis, og tenkte at sikkert ville synes det var morsomt med et TV-program oppkalt etter seg. Barry Took's Flying Circus var en hyllest til mannen som hadde samlet dem. Arthur Megapode's Flying Circus ble foreslått og forkastet. Cleese la til «Python» på grunn av at han likte tanken på et glatt og snikende individ. Hvor «Monty» kom fra er det noe forvirring rundt, men Idle påstår det var en populær mann som drakk på hans lokale pub. Folk kom ofte innom og spurte bartenderen om «Monty har vært her ennå», en setning som brente fast navnet i Idles hjerne.
Flying Circus var pionerer innen presentasjonsteknikker i serien sin, som de for eksempel av og til startet uten den tradisjonelle åpningsscenen. Et eksempel på dette er «It's-mannen»: Michael Palin i Robinson Crusoe-kostyme, som utfører en vanskelig reise over forskjellige terrenger, før han endelig når fram til kamera for å si «It's...», bare for deretter å bli avbrutt av åpningssekvensen. Ved flere anledninger lurte Monty Python-gjengen seerne ved å spille av rulleteksten midt i en episode. Inspirert av Milligans Q-serie skjønte de etter hvert også at de ikke nødvendigvis måtte avslutte en sketsj med den tradisjonelle punchlinjen. De eksperimenterte med å avslutte sketsjene sine ved plutselig å kutte over til en annen scene, en animasjon, ved å gå av scenen, eller ved å introdusere en handling eller figur helt uten sammenheng. Et klassisk eksempel på dette er bruken av Chapmans «Colonel»-figur som dukket opp i flere sketsjer og stoppet dem fordi de var «for dumme».
Bruken av Gilliams surrealistiske animasjoner var en annen innovativ sekvens i Flying Circus. Mange av bildene Gilliam brukte ble hentet fra berømte kunstmalerier, og fra victorianske illustrasjoner og inngraveringer. Den gigantiske foten som knuser tittelen mot slutten av åpningssekvensen er faktisk Cupidos fot, hentet fra en reproduksjon av renessansemesterverket Venus, Cupid, Folly and Time av Bronzino. Denne foten, og Gilliams tegnestil generelt, er senere blitt selve varemerket til serien.
Monty Python-gjengen bygget på og utviklet den britiske tradisjonen med å bruke menn utkledd som damer i humor. En scene der man trengte en husmor inneholdt dermed gjerne en av de seks skuespillerne med en kjole og et forkle som snakket i falsett. Den komiske effekten ble større av dette, men selve sketsjen var basert på rollen, ikke det faktum at det var en mann med dameklær på scenen — hadde en dame spilt rollen, ville sketsjen fortsatt vært morsom.
Mange av sketsjene har beholdt sitt komiske særpreg fram til i dag, og blir ofte kopiert av andre komikere, blant andre The «Dead Parrot», «The Lumberjack Song», «Spam», «Nudge Nudge», «The Spanish Inquisition», «Upper Class Twit of the Year» og «The Ministry of Silly Walks».
=== Informasjon om Monty Python ===
Informasjon om Monty Python og skuespillerne kan finnes i bøkene:
From Fringe to Flying Circus — 'Celebrating a Unique Generation of Comedy 1960–1980' — Roger Wilmut, Eyre Methuen Ltd, 1980.
The Pythons: Autobiography by The Pythons — Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones, Michael Palin and Bob McCabe, Orion, 2003.
== Livet etter Monty Python ==
=== Python (Monty) Pictures ===
De fem overlevende medlemmene av den opprinnelige Monty Python-gjengen er regissører i Python (Monty) Pictures Limited som ble et selskap i 1973 og nå jobber med aktiviteter som er en følge av deres tidligere arbeid sammen.
Da Monty Python's Flying Circus ble vist i USA av ABC i deres program «Wide World of Entertainment» i 1975 ble episodene klippet på nytt, slik at de mistet sin kontinuitet og flyt som de hadde i de opprinnelige versjonene. Da ABC nektet å slutte denne behandlingen av programmene ble de stilt for retten av Monty Python-gjengen. Retten konkluderte med at deres artistiske rettigheter ikke ble opprettholdt, men nektet å stoppe ABCs sendinger. Da Monty Python anket dommen fikk de imidlertid kontroll over alle sendinger av programmene i USA. Saken førte også til at de fikk rettighetene til originalepisodene fra BBC etter at kontrakttiden deres utløp i 1980.5
En av drivkraftene bak Monty Python sent på 1970-tallet var beatlesmedlemmet George Harrison, som ikke bare opptrådte i Monty Python's Life of Brian som Mr Papadopolous, men han produserte også flere av sangene deres fra den perioden, inkludert «The Lumberjack Song». Harrison gjorde en cameoopptreden i Eric Idles kult-Beatlesparodi All You Need Is Cash (også kjent som The Rutles). Harrison har uttalt i et intervju at «Monty Python hjalp meg å komme over de traumatiske følelsene jeg fikk av bruddet med The Beatles».1
=== Solokarriere ===
Alle medlemmene gikk over til egne film og TV-prosjekter etter bruddet i gruppen, men de arbeidet likevel ofte med hverandre. Mange av disse samarbeidene var veldig suksessrike, slik som Hotell i særklasse og En fisk med navn Wanda. Cleese og Palin opptrådte også i Time Bandits, en film skrevet av Gilliam og Palin, og regissert av Gilliam. Gilliam regisserte og skrev Brazil og The Adventures of Baron Munchhausen, filmer med henholdsvis Michael Palin og Eric Idle i hovedrollene. Idle hadde også suksess med Nuns on the Run sammen med Robbie Coltrane. Palin og Jones skrev parodiserien Ripping Yarns der Palin medvirket sammen med flere britiske skuespillere. Palins reiseserie på BBC er også veldig populær. I antall produksjoner er det Cleese som har den mest vellykkede solokarrieren, da han har opptrådt i 59 kinofilmer, 22 TV-serier, 23 filmer som kom rett på video og 6 videospill.2
=== Slutt? ===
Monty Python har flere ganger blitt utsatt for spekulasjoner om gjenforeninger. Etter at Graham Chapman døde i 1989 (samme kveld som de hadde 20-årsjubileum) satte det en midlertidig stopper for ryktene, men i 1998 ble de fem gjenværende medlemmene, sammen med det de påsto var Chapmans aske, gjenforent på scenen for første gang på atten år. Dette var i anledningen et intervju hvor gjengen så tilbake på samarbeidet og utførte et par nye sketsjer. I løpet av intervjuet ble urnen med Chapmans aske «uheldigvis» slått overende og spredd utover, for deretter å bli samlet sammen igjen med en støvsuger.
9. oktober 1999 ble 30-årsjubileet for første Flying Circus-episode som ble sendt på TV, feiret med at BBC Two sendte Monty Python-programmer hele kvelden. Blant programinnslagene var en dokumentar som skildret historien til gjengen, avbrutt av noen få nye sketsjer, spesielt innspilt for anledningen.
De resterende medlemmer av gruppa gikk 29. november 2002 sammen om en hyllest til George Harrison under minnemarkeringen Concert for George i Royal Albert Hall. Først fremførte de «Sit On My Face» og dernest «The Lumberjack Song» med deltakelse fra Michael Palin, Carol Cleveland, Eric Idle, Terry Jones, Terry Gilliam, Neil Innes, og i tillegg med deltakelse fra Tom Hanks).
I et intervju til publiseringen av DVD-en til Meningen med livet sa Cleese at det var usannsynlig at gjengen noen gang ville samles igjen: «Det er helt umulig å samle selv et flertall av oss i et rom, og jeg kødder ikke» sa Cleese. Han forklarte videre at problemet var at de var så travelt opptatt med hvert sitt, og at det ikke skyldtes krangel. Eric Idle mente på sin side at man nok kunne forvente en ordentlig sammenkomst «så snart Graham Chapman kommer tilbake fra de døde».
«Biografien» fra 2003, laget av en samling intervjuer med de overlevende medlemmene fra Monty Python, avslørte at en rekke krangler i 1990 rundt en oppfølger til Monty Python og ridderne av det runde bord planlagt av Idle kan ha ført til at gjengen ikke ble samlet igjen. Cleese følte at Meningen med livet førte til personlige vanskeligheter, samt at den var fullstendig middelmådig, og ønsket dermed ikke å lage filmen. Idle var tydeligvis sint på Cleese for at han nektet å lage filmen, en film de fleste andre medlemmene av Monty Python syntes virket lovende. Idle nektet senere å være med i det han anså som en Cleese-dominert gjenforening noen få år senere.
I mars 2005 samlet alle de gjenværende skuespillerne seg igjen på premieren til Eric Idles musikal Spamalot, basert på filmen Monty Python og ridderne av det runde bord. Premieren fant sted i Chicago i Illinois, og har siden blitt oppført i New York på Broadway Theatre. I 2005 ble den nominert til 14 Tonypriser og vant tre: Beste musikal, beste regi av en musikal og beste skuespillerinne i en musikal. Høsten 2012 ble musikalen fremført på norsk i Folketeatret.
=== Ikke helt... ===
19. november 2013 bekreftet de en gjenforening med samtlige medlemmer som fremdeles er i live. BBC News bekreftet nyheten etter at avisen The Sun først slapp den tidligere på dagen, og en pressekonferanse 21. november 2013. 8
== Medlemmene ==
=== Michael Palin ===
Han er født den 5. mai 1943, og det yngste medlemmet med noen få uker. Han blir gjerne stemplet som «den snille». Palin gikk på Oxford der han møtte Terry Jones. De to skrev sammen, men fant senere ut at det var mer produktivt hvis de skrev hver for seg for siden å komme sammen og se over hva den andre hadde skrevet. Jones' og Palins sketsjer hadde en tendens til å være mer fokusert enn sketsjene til de andre fire ved at de tok en bisarr, vanvittig situasjon og holdt seg til den.
I de senere år har Palin opptrådt i flere reisedokumentarer på BBC, der han besøker forskjellige, ofte fjerne, steder. Han reiser gjerne en forhåndsbestemt rute, for eksempel i serien «Pole to Pole», og i «Around the World in Eighty Days», der han fulgte i Phileas Foggs fotspor fra Jules Vernes roman Jorden rundt på 80 dager.
=== Terry Jones ===
Terry Jones ble født den 1. februar 1942 i Wales. Alle medlemmene i Monty Python har flere talenter, men spesielt Jones har veldig mange. George Perry har uttalt at «hvis du prater med ham om emner som fossilt brensel, Rupert Bear, frihetskjempere i middelalderen eller det moderne Kina vil du plutselig oppleve å være håpløst grunn, snakket i senk av hans kunnskaper».
Jones døde 21. januar 2020.
=== Eric Idle ===
Eric Idle ble født den 29. mars 1943 i South Shields i England. Da han var i Monty Python ble det dannet to forfatterpartnerskap, John Cleese og Graham Chapman, og Terry Jones og Michael Palin. Det etterlot Terry Gilliam som skrev på egen hånd, og Eric Idle. Idle foretrakk å skrive for seg selv, i sin egen hastighet, selv om han av og til følte at det var vanskelig å presentere materiale til de andre og få det til å fremstå som morsomt uten å ha støtten til en partner. Cleese påsto at selv om han ofte følte at denne posisjonen var urettferdig, var Idle en uavhengig person som arbeidet best alene.
Idle er også en talentfull komponist og gitarist med et godt øre for tekst og stiler. Dette talentet førte til at han skrev blant annet «Always Look on the Bright Side of Life», en sang som gruppen siden har blitt veldig godt kjent for.
=== John Cleese ===
Cleese ble født den 27. oktober 1939 i Weston-Super-Mare, England. Cleese skrev manus til Flying Circus sammen med Chapman, og deres sketsjer var kanskje de mest surrealistiske av alle Monty Pythons sketsjer, og desidert de mest satiriske.
Etter Monty Python har Cleese opptrådt i mange filmer, blant annet som Qs assistent R i James Bond-filmer, som stemmen til kongen i Shrek 2, og i de to første Harry Potter-filmene som «Nesten-hodeløse Nikk». I senere tid har Cleese fått en art av lemur oppkalt etter seg, Avahi cleesei (eller «Cleeses pelskledde lemur»).
=== Graham Chapman ===
Chapman ble født den 8. januar 1941 i Leicester i England, og var opprinnelig medisinstudent. Han gikk over til teaterstudier da han ble med i Footlights på Cambridge. Chapman ble kanskje best kjent for å ha hovedroller i Ridderne av det runde bord som kong Arthur, og i Life of Brian som Brian.
Chapman ble etterhvert alkoholiker, og ryktene sa at han på det verste drakk ca. to liter gin hver dag. Da han fikk rollen som Brian var han imidlertid tørrlagt, og han fortsatte å produsere noe av sitt beste arbeid sammen med Monty Python.
Chapman døde av kreft den 4. oktober 1989, og takket være væremåten til de gjenværende medlemmene av Monty Python blir han nå omtalt som «den døde».
=== Terry Gilliam ===
Terry Gilliam ble født i 1940 i Minneapolis i Minnesota, og er den eneste av medlemmene som ikke er britisk. Han begynte som animatør og tegneserietegner for Help! magazine. Han flyttet siden fra USA til England, og tegnet animerte sekvenser til Do Not Adjust Your Set, før han ble med i Monty Python's Flying Circus da det startet.
=== Neil Innes, det syvende medlemmet ===
Neil Innes blir vanligvis kalt «den syvende Python». Som medlem av The Bonzo Dog Band var han allerede i 1968 med Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin i fjernsynskomedien Do Not Adjust Your Set. Selv om det var flere musikalske talenter i gruppa deltok Neil Innes gjerne som musiker. Han spilte flere ulike roller i King Arthur and the Holly Grail, og både han og Carol Cleveland fulgte med på konsertturnéen, som ble filmet da de opptrådte i California: Monty Python Live at the Hollywood Bowl. Neil Innes var dessuten med i enkelte sketsjer. Han skrev mye av filmmusikken for gruppa, var regnet som assosiert til kretsen og regulær erstatter for manglende Pythonmedlemmer. Innes døde 29. desember 2019.
=== Pythonjenta med fler ===
Carol Cleveland blir gjerne omtalt som «Pythonjenta». Hun var den eneste kvinnen som opptrådte i de fleste episodene av Flying Circus. Hun ble opprinnelig leid inn av produsent/regissør John Howard Davies til de første fem episodene av Flying Circus, men opptrådte til slutt i nesten samtlige av de 45 episodene, samt i alle filmene. Hun ble vanligvis fremstilt som en stereotyp «blond bimbo», og ble til slutt omtalt som «Carol Cleavage» av de andre medlemmene.
På samme måte som flere personer blir omtalt som den femte Beatle, er det også flere personer som var viktige bidragsytere til Monty Pythons arbeid uten at det er så lett å rangere dem. John Cleeses daværende kone Connie Booth, som senere skulle være medforfatter og skuespiller i Hotell i særklasse, opptrådte også i Flying Circus. Hun var sannsynligvis den eneste fremtredende kvinnelige skuespilleren i serien ved siden av Carol.
Av andre betydningsfulle personer var Douglas Adams, som skrev sketsjer til Flying Circus.
Eddie Izzard, en stor fan av gruppen, opptrer også av og til som erstatning for manglende medlemmer. Da BBC hadde «Python Night» i 1999 for å feire 30 år siden den første sendingen av Flying Circus, spilte Monty Python inn nytt materiale der Izzard opptrådte for Eric Idle, som var i USA under tiden. Han opptrådte også i showet «Live at Aspen», og var vert for en historie om gruppen kalt «The Life of Python».
== Monty Pythons utgivelser ==
Dette er ikke en fullstendig liste over utgivelser gruppen har gjort.
=== TV ===
Monty Python's Flying Circus (1969–1974)Serien som startet Monty Python-fenomenet.Monty Python's Fliegender Zirkus (1972)To spesialepisoder på 45 minutter laget av WDR for vesttysk TV. Den første ble spilt inn på tysk, mens den andre var på engelsk med tysk dubbing.Monty Python's Personal Best (2006)
=== Filmer ===
Det var fem Monty Python-filmer:
And Now for Something Completely Different (1971)En samling nyinnspilte sketsjer fra den første og den andre sesongen av Monty Python's Flying Circus.Monty Python og ridderne av det runde bord (1975)Kong Arthur og hans riddere gir seg ut på en lavbudsjetts leting etter den hellige gral, og møter flere humoristiske hindringer på veien. Noen av disse ble senere egne sketsjer.Profeten Brians liv og historie (1979)Brian blir født den første julaften, i en stall ved siden av Jesus. Han bruker hele livet på å bli misoppfattet som messias. Filmen var en stund forbudt i Norge på grunn av det «blasfemiske» innholdet.Monty Python Live at the Hollywood Bowl (1982)Monty Python på scenen med sketsjer regissert av Ian MacNaughton. Er det noen som vil ha Albatross?Meningen med livet (1983)En utforsking i meningen av livet i en rekke sketsjer fra unnfangelse til døden og forbi, fra det unike Monty Python-perspektivet.
=== Album ===
Monty Python's Flying Circus (1970)
Another Monty Python Record (1971)
Monty Python's Previous Record (1972)
The Monty Python Matching Tie and Handkerchief (1973)
Monty Python Live at Drury Lane (1974)
The Album of the Soundtrack of the Trailer of the Film of Monty Python and the Holy Grail (1975)
Monty Python Live at City Center (1976)
The Monty Python Instant Record Collection (1977)
Monty Python's Life of Brian (1979)
Monty Python's Contractual Obligation Album (1980)
Monty Python's Meaning of Life (1983)
Monty Python's The Final Rip Off (1988)
Monty Python Sings (1989)
The Ultimate Monty Python Rip Off (1994)
The Instant Monty Python CD Collection (1994)
Monty Python's Spamalot (Broadwayversjonen av Monty Python and the Holy Grail med Tim Curry som Kong Arthur) (2005)
The Hastily Cobbled Together Album (2006)
== Bokutgivelser ==
Martin Lewis & Peter Walker: The Secret Policeman's Other Ball. Amnesty International. A Methuen Paperback. London 1981. ISBN 0 413 50080 2
The Brand New Monty Python Papperbok. A Methuen Paperback. London uå. ISBN 0 413 31970 9
=== Teater ===
Monty Python's Spamalot (musikalen som elskverdig nok ble stjålet fra filmen Monty Python og ridderne av det runde bord)Skrevet av Eric Idle, regissert av Mike Nichols.Monty Python's Flying Circus — Den første og eneste autoriserte sceneversjonen av selve programmet
== Annet ==
Alle medlemmene av The Beatles var fans av Monty Python. Ringo Starr gjorde en cameoopptreden etter rulleteksten i Flying Circus-episoden «Mr. & Mrs. Brian Norris' Ford Popular», der han hadde rollen som seg selv. I tillegg til Harrisons arbeid som er nevnt tidligere, opptrådte han også som ridende politi (Mountie) i «The Lumberjack Song» i et av Monty Pythons sceneshow. Den siste sangen på oppvarmingsteipen før Harrisons konserter var «The Lumberjack Song»1.
Et fossil av en tidligere ukjent forhistorisk slangeart ble oppdaget i Riversleigh i Australia i 1985. Paleontologen som oppdaget fossilet var Monty Python-fan, og ga slangen navnet Montypythonoides riversleighensis til ære for gjengen.7.
Tittelen Monty Python's Flying Circus ble delvis til som et resultat av gjengens rykte innen BBC. Michael Mills, BBC komediesjef, ønsket at navnet deres skulle inneholde ordet «circus» på grunn av at BBC omtalte de seks medlemmene som vandret rundt i bygningen som et sirkus. Gjengen la til «Flying» for å få det til å høres mindre ut som et faktisk sirkus, og mer som noe fra 1. verdenskrig. «Monty Python» ble lagt til fordi de mente det hørtes ut som en skikkelig dårlig agent, den typen person som ville ha samlet en slik gjeng.4
Opptreden under Concert for George, 2002.
== Kilder ==
Clarkson, M. (1994). Monty Python...Facts and Trivia. Britcomedy Digest 1 (3).
Chapman, Graham (1997). Graham Crackers: Fuzzy Memories, Silly Bits, and Outright Lies. Career Pr Inc. ISBN 1-56414-334-1.
Morgan, David (June 1999). Monty Python Speaks; a Spike imprint, Avon Books, Inc., New York, New York ISBN 0-380-80479-4
Anglin, A. (2004). The Alt.Fan.Monty-Python FAQ. sjekket 5. desember 2004.
IMDB;
BBC Comedy Guide
http://www.bbc.co.uk/dna/h2g2/A687945
http://www.bbc.co.uk/news/entertainment-arts-24999401
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Monty Python – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Monty Python – galleri av bilder, video eller lyd på Commons «Monty Python's sort-of official site», aktivt vedlikeholdt av Eric Idle
Offisielle Monty Python-nyheter
Monty Python's PythoNET
Monty Python Pages
Opprinnelsen til Monty Python
Monty Python på SOTCAA
«Monty Python – a Brief History»
«BBCi Comedy Guides» artikkel om Monty Python, med en sammenligning av Monty Python og the Beatles
«Cleese says reunion very unlikely» (BBC News)
The Rutles hjemmeside
«New Python Specials to air on PBS in 2006»
«Monty Python's First Visit to America» av Michael Dare | Monty Python (også kjent som The Pythons) er et kollektivt navn på skaperne og stjernene i Monty Python's Flying Circus, en britisk TV-komedie. Sketsjprogrammet ble sendt for første gang den 5. | 2,933 |
null | 2023-02-04 | Fjernsyn | null | null | null | Begrepene fjernsyn og tv (televisjon) benyttes både om selve mottagerapparatet og for hele systemet rundt kringkasting av audiovisuelle signaler (fjernsynssignaler). Signalene som representerer lyd og bilde blir transportert (kringkastet) over lange avstander ved hjelp av telekommunikasjon, fra en produsent til mange mottagerapparater. | 2,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radio | 2023-02-04 | Radio | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2018-12', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Introduksjoner i 1893', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trådløs kommunikasjon'] | Radio er en teknologi som tillater sending av signaler ved å modulere elektromagnetiske bølger som ikke trenger et medium å forplante seg i, og brer seg derfor lett gjennom luft og vakuum. Radiobølgene kan ha en bølgelengde mellom 1 mm og over 10 000 meter, og ligger på frekvenser mellom 3 kHz og 300 GHz.Informasjon, som f.eks. et radiosignal som formidler tale, overføres ved systematisk endring (modulasjon) av noen egenskaper ved de utstrålte bølgene, slik som deres amplitude, frekvens, fase eller pulsbredde. Når radiobølger treffer en elektrisk leder induserer de oscillerende feltene en vekselstrøm i lederen. Informasjonen i bølgene kan trekkes ut og omformes tilbake til sin opprinnelige form.
Radioteknologien har mange bruksområder, men i dagligtale brukes ordet radio mest om kringkastingen av massemedier.
| Radio er en teknologi som tillater sending av signaler ved å modulere elektromagnetiske bølger som ikke trenger et medium å forplante seg i, og brer seg derfor lett gjennom luft og vakuum. Radiobølgene kan ha en bølgelengde mellom 1 mm og over 10 000 meter, og ligger på frekvenser mellom 3 kHz og 300 GHz.Informasjon, som f.eks. et radiosignal som formidler tale, overføres ved systematisk endring (modulasjon) av noen egenskaper ved de utstrålte bølgene, slik som deres amplitude, frekvens, fase eller pulsbredde. Når radiobølger treffer en elektrisk leder induserer de oscillerende feltene en vekselstrøm i lederen. Informasjonen i bølgene kan trekkes ut og omformes tilbake til sin opprinnelige form.
Radioteknologien har mange bruksområder, men i dagligtale brukes ordet radio mest om kringkastingen av massemedier.
== Teori ==
En radiobølge skapes når et elektron akselererer til en frekvens som ligger innenfor radiofrekvensdelen av det elektromagnetiske spekteret. Andre typer elektromagnetisk stråling, utenfor dem som berører kommunikasjonsradio, er gammastråler, røntgenstråler, infrarødt og ultrafiolett lys, og synlig lys.
Når en radiobølge går gjennom en antenne, forårsaker denne en elektrisk spenning som kan forsterkes og omformes til hørbar eller synlig informasjon via en høyttaler eller en TV-skjerm. Selv om vi bruker ordet radio for å beskrive dette fenomenet, så er alle sendingene som vi kjenner som fjernsyn, radio, radar og mobiltelefoner alle innenfor radiofrekvensene.
Når ladde elektroner («strøm») beveger seg i en elektrisk ledende leder, danner det seg et magnetfelt som roterer rundt den strømførende lederen. Dette magnetfeltet forplanter seg utover i luften og kan mottas som radio-bølger. Frekvensen/svingetiden på strømmen (Hz) i kabelen er avgjørende for de utsendte frekvensene. (Enten kan man modulere frekvens- eller amplitude- verdien på strømmen.)
== Transmisjon ==
Styrken på et radiosignal følger invers-kvadratisk lov, noe som bestemmer hvor høy effekt en radiosender må ha for å kunne kommunisere med en mottaker. Radiofrekvensen som benyttes har også mye å si for utbredelsen til signalet og hvor mye meningsbærende informasjon som kan formidles. Videre har mediumet en del å si for transmisjonen. Jordens atmosfære kan bøye og reflektere radiosignaler, denne effekten er sterkt frekvensavhengig. Flytende og faste materialer vil også i større grad absorbere radiosignal, slik som f.eks sjøer, granskoger, armert betong og fjell.
Moderne mobiltelefoni basestasjoner benytter seg i tillegg også av "celler", dvs. at de dekker et større område med betydelig høyere kapasitet og mye lavere sendeeffekt ved at man plasserer ut flere basestasjoner som til sammen dekker over et større område, hvor samme bærefrekvens kan gjenbrukes innenfor hver celle. Ofte bruker disse basestasjonen også sektor-antenner, også kjent som direksjonelle antenner, noe som ved typiske 120° grader på en rimelig måte tredobler tilgjengelig informasjonskapasitet, siden samme bærefrekvens kan gjenbrukes i flere sektorer.
Til sammenligning kunne den gamle mellombølgesenderen til NRK på Kløfta dekke hele Østlandet, men sendte følgelig med svært høy effekt og lav frekvens. Denne benyttet en omnidireksjonal antenne.
== Oppdagelse ==
Det teoretiske grunnlaget for spredning av elektromagnetiske bølger ble først beskrevet i 1873 av James Clerk Maxwell i hans rapport til the Royal Society: A dynamical theory of the electromagnetic field, som beskrev hans arbeid mellom 1861 og 1865.
Heinrich Rudolf Hertz var den første som bekreftet Maxwells teorier gjennom eksperimenter. Dette skjedde mellom 1886 og 1888.
Han viste at all radiostråling har alle egenskapene til bølger (nå kalt Hertziske bølger), og oppdaget at de elektromagnetiske ligningene nå kunne bli omskrevet til en differensialligning kalt bølgeligningen.
== Oppfinnelser og historie ==
Hvem som var den originale oppfinner av selve radioen – som på den tiden ble kalt trådløs telegrafi – er usikkert. Det påstås at Nathan Stubblefield oppfant radioen før både Nikola Tesla og Guglielmo Marconi, men hans apparat ser ut til å ha brukt induksjonsoverføring i stedet for radiooverføring. Briten David Edward Hughes eksperimenterte også tidlig med radio, men la arbeidet til side da man mente det kun dreide seg om induksjon. I ettertid virker det sannsynlig at Hughes faktisk laget en gnistsender.
Italienske Guglielmo Marconi blir ofte regnet som radioens oppfinner. Marconi delte nobelprisen i fysikk med tyske Karl Ferdinand Braun i 1909.
I 1894 demonstrerte den britiske fysikeren Oliver Lodge muligheten for å signalisere over radiobølger ved hjelp av et registreringsinstrument kalt en koherer, et rør med jernspon som i 1884 var oppfunnet av Temistocle Calzecchi-Onesti i Fermo i Italia. Franskmannen Edouard Branly og russeren Alexander Popov produserte senere forbedrede versjoner av kohereren. Popov som utviklet et praktisk kommunikasjonssystem basert på kohereren, er av sine landsmenn ofte ansett å være radioens oppfinner.
I 1896 tok Guglielmo Marconi ut det som av og til er ansett å være verdens første patent for radio med det britiske patent nr. 12039, Forbedringer i sending av elektriske impulser og signaler og i disses apparater. I 1897 ble noen sentrale fremskritt i radioens tidlige historie utført og patentert av Nikola Tesla i De forente stater. Det amerikanske patentkontoret omgjorde sin beslutning i 1904 og tildelte Guglielmo Marconi patentet for oppfinnelsen av radio, trolig påvirket av Marconis finansielle støttespillere i Statene, deriblant Thomas Edison og Andrew Carnegie. Noen mener dette skjedde for at den amerikanske forbundsstaten skulle slippe å betale Nikola Tesla for bruk av hans patenter. I 1909 vant Marconi nobelprisen i fysikk sammen med Karl Ferdinand Braun for «bidrag til utviklingen av den trådløse telegrafien». Likevel ble Teslas patent nr. 645576 gjeninntatt av den amerikanske høyesterett i 1943, like etter hans død. Denne beslutningen ble tatt på bakgrunn av at det eksisterte et tidligere patent før Marconis patent ble vedtatt. Noen mener det antakelig ble gjort av økonomiske årsaker for at den amerikanske forbundsstaten skulle slippe å betale de kompensasjoner de var krevd av Marconi Company for bruken av dets patenter gjennom første verdenskrig (ved å se bort fra det første patentet).
Marconi startet verdens første «trådløse» fabrikk i Hall Street i Chelmsford i England i 1898, der han ansatte rundt 50 arbeidere. Omkring 1900 etablerer Tesla radiostasjonen Wardenclyffe Tower og annonserer firmaets tjenester. Tre år senere var tårnstrukturen nesten ferdig. Det diskuteres ennå hvilke planer Tesla hadde med dette trådløse systemet (visstnok et 200 kW-anlegg). Hadde Wardenclyffe kommet i drift kunne det ha styrt et sikret radiosendingsystem i flere kanaler og kunne ha tillatt verdensdekkende navigasjon, tidssynkronisering og et globalt posisjoneringssystem.
Neste store oppfinnelse var vakuumrør-detektoren som ble oppfunnet av en gruppe ingeniører fra Westinghouse.
Oppfinneren Reginald Fessenden syntes bruken av radio i form av trådløs telegrafi ble for tidkrevende og begrensende, og begynte å jobbe med å få radioen til å overføre kontinuerlig lyd. Lille julaften 1900 lyktes han i å overføre sin egen stemme som radiobølger over en avstand på 1.6 km med følgende ord; “One, two, three, four. Is It snowing where you are, Mr. Thiessen? If so, telegraph back and let me know.” På Julaften 1906 gjennomførte han så historiens første kringkastingsutsending ved hjelp av en sender bygget etter heterodynprinsippet fra Brant Rock, Massachusetts. Skip til sjøs kunne lytte til en utsending der Fessenden spilte O Holy Night på fiolin og leste fra Bibelen. Verdens første nyhetsprogram på radio ble sendt 31. august 1920 av stasjonen 8MK i Detroit, Michigan. Verdens første regelmessige underholdningsprogram kom på lufta i 1922 fra Marconis forskningssenter i Writtle ved Chelmsford i England. Dette er også stedet der verdens første radiofabrikk holdt til.
På de første radiosenderne gikk hele senderstyrken gjennom en karbonmikrofon. Mens noen tidlige sendere brukte en slags forsterkning gjennom strømnett eller batteri, var krystallmottakeren den vanligste mottakertypen på midten av 1920-tallet. På 20-tallet revolusjonerte forsterkeren både radiomottakerne og radiosenderne.
=== Utviklingen i det 20. århundre ===
Fly peilet kommersielle mellombølgesendere, kalt NDB, til bruk under navigasjonen. I begynnelsen av 1960-tallet ble VOR-systemene vanlige og har i mange områder overtatt for NDB, som likevel fortsatt finnes i et visst omfang i mange land.
Tidlig på 1930-tallet oppfant radioamatører enkelt sidebånd (SSB) og frekvensmodulasjon (FM). Allerede på slutten av tiåret var begge modulasjonene tatt i bruk kommersielt.
Radio ble brukt til å sende levende bilder som fjernsyn så tidlig som på 1920-tallet. Ordinære analoge sendinger begynte i Europa og Nord-Amerika på 1940-tallet.
I 1960 lanserte Sony den første transistorradioen, som var så liten at den fikk plass i en vestlomme, og som kunne drives av et lite batteri. Den var økonomisk, fordi det ikke var noen radiorør som kunne gå. De neste 20 årene tok transistorene radiorørenes plass på nesten alle områder, bortsett på høyspenning eller meget høye frekvenser.
I 1963 tok kringkastingen i bruk fargefjernsyn, og den første kommunikasjonssatellitten Telstar ble sendt opp.
På slutten av 1960-tallet startet digitaliseringen av det USA-amerikanske rikstelefonnettet med mange digitale basestasjoner.
På 1970-tallet ble LORAN det viktigste radionavigasjonssystemet. Det amerikanske sjøforsvaret eksperimenterte snart med satellittnavigasjon, som resulterte i oppfinnelsen og lanseringen av GPS i 1987.
Tidlig på 1990-tallet tok radioamatører i bruk personlige datamaskiner med lydkort for å kunne bearbeide radiosignaler. I 1994 startet den amerikanske hæren og DARPA et pågående og resultatrikt prosjekt for å utvikle en programvarebasert radiosender som kun ved å skifte ut programvaren på et blunk skulle kunne omformes til en ny radiosender.
Digitale kringkastingssendinger begynte å bli vanlige på slutten av 1990-tallet.
== Nytte av radio ==
I de første årene var bruken svært sjøfartsrettet, og med morse mellom skip og land. I dag finner vi radio i mange former, blant annet i trådløst nettverk, mobilkommunikasjon i alle former, såvel som kringkasting.
Før fjernsynet dukket opp, kunne man i tillegg til nyheter og musikk, også lytte til hørespill, komedier, revyforestillinger, barneprogram og mange andre forskjellige former for underholdning. Radio var enestående i sin fremførsel til tross for at den kun brukte lyd.
Under andre verdenskrig var radio et viktig middel til å skaffe seg informasjon. I Tyskland var det dødsstraff for å lytte til utenlandske sendinger, og i ulike land ble apparatene konfiskert: I Norge i 1941, i Nederland skjedde det i 1943. Belgia og Frankrike som ble styrt av mer saklige militærforvaltninger, slapp konfiskering. I Danmark fikk folk også beholde radioene sine. Da tyskerne innså at de ikke kunne håndheve et forbud mot å lytte til BBC, var dette faktisk tillatt i Danmark under hele okkupasjonen, selv om bare et fåtall var klar over det.
== Typer av radio ==
=== Lyd (Audio) ===
AM-kringkasting sender tale og musikk på lang- mellom- og kortbølgen (300 kHz til 30 MHz). AM-radio bruker amplitudemodulasjon som modulerer amplituden i sendersignalet proporsjonalt med lydutsvinget ved mikrofonen. Senderfrekvensen forblir uforandret. På grunn av modulasjonen opptar senderne også en bredde i frekvensspektret. Denne er dobbelt så bred som det aktuelle lydsignalet. Standard tildelt bredder er 9 og 10 kHz, som tilsvarer at lydinnholdet ikke inneholder frekvenser over 4.5 og 5 kHz. Telefonen slutter ved 3.3 kHz. Det er ikke gitt at senderne alltid holdt seg til den tildelte båndbredden.Ved lave nivåer på antennesignalet vil det demodulerte signalet kunne få et dårlig signal/støy-forhold. AM påvirkes lett av forskjellige elektriske støykilder. Dette skyldes ikke at AM er en dårlig metode, men at den gang da standardene ble fastlagt gikk en ikke så langt opp i absolutt frekvens for kringkasting, og båndbredde ble tilsvarende dyrt – det var mange om beinet. FM, som kom mye senere og fikk langt større tildelt båndbredde, ville ikke være noe bedre hvis senderen bare hadde fått tildelt 10 kHz båndbredde.
FM-kringkasting sender tale og musikk med bedre signal/støy-forhold enn AM-radio. Ved frekvensmodulasjon endrer mikrofonsignalet senderens frekvens, mens amplituden, eller sendereffekten, forblir konstant. FM-kringkasting anvender svært høye frekvenser (VHF -- 30 MHz til 300 MHz). FM fikk tildelt mye større båndbredde enn AM hadde; 150 kHz mot 9 kHz. Dette kunne tillates fordi de høye bærefrekvensene ikke kan spres over kontinenter og forblir lokale. De høyere frekvensene, altså de kortere radiobølgene, oppfører seg mer som lys. De stråler rett frem, og bølgene reflekteres ikke tilbake til jorden av ionosfæren. Ved svake signaler kan FM-mottakerne oppvise fengslingseffekten, som vil si at radioen kun gir fra seg det sterkeste signalet selv om flere signaler sender på samme frekvens. FM-mottakere påvirkes i mindre grad av atmosfærisk og annen støy enn AM-systemet på grunn av sin langt større bånbredde.
FM-bærebølgen kan inneholde sekundærsignaler for andre tjenester samtidig med hovedsendingen. For å kunne motta disse tjenestene trenges spesialmottakere, men tjenestene skal ikke kunne forstyrre hovedsignalet. Analoge kanaler kan innholde en annen type programmering, som opplesing for blinde, bakgrunnsmusikk eller stereosignaler. I svært tettbefolkede områder kan bærebølgeprogrammet nyttes for sendinger på fremmedspråk. Bærebølger kan også sende digitale data, som stasjonsidentifikasjon, navnet på sangen som spilles, vevadresser, eller børskurser. I enkelte land finner FM-radioer for bil automatisk frem til samme stasjon i et annet distrikt ved hjelp av bærebølger.
Verbal kommunikasjon på flyradio benytter VHF AM. AM brukes slik at flere stasjoner kan mottas på samme kanal. (Ved bruk av FM ville sterkere stasjoner stenge ute svakere stasjoner på grunn av FMs fengslingseffekt). Luftfartøy er ofte så høyt oppe at radioene kan rekke hundrevis av kilometer, selv om de bruker VHF.
Verbal kommunikasjon til sjøs kan benytte AM kortbølge på høye frekvenser (HF -- 3 MHz til 30 MHz) for svært lange avstander eller smalbånd FM i VHF-båndet for langt kortere avstander.
Offentlige instanser som politi, brannvesen og kommersielle taletjenester nytter smalbånds FM på spesielle frekvenser. Det smalere frekvensbåndet går ut over kvalitetsgjengivelsen, vanligvis 5 kHz' bredde (5 tusen svingninger pr. sek.) for å oppnå maksimalt pakking, mot 75 som brukes av FM-kringkasting og 25 i fjernsynstale.
Sivile og militære HF- (høyfrekvent) taletjenester kan nytte kortbølge-radio for å kommunisere med havgående skip, fly og isolerte bosetninger. De fleste bruker enkelt sidebånd tale (SSB), som bruker mindre båndvidde enn AM. SSB lyder på AM-radio som kvekkende ender. Hvis man ser dette på et diagram med frekvens mot effekt, vil et AM-signal gå opp der talefrekvensene legger seg på og trekker seg fra hovedradiofrekvensen. SSB halverer båndvidden på bekostning av bærebølgen og (vanligvis) det lavere sidebåndet. Dette gjør også senderen om lag tre ganger så kraftig, fordi den ikke trenger å sende bærebølgen og det ene sidebåndet.
Tetra, (Terrestrial Trunked Radio)er et digitalt mobiltelefonsystem for Forsvaret, Politiet og ambulansetjenesten.
Kommersielle tjenester som XM og Sirius tilbyr digital satellittkringkasting.
=== Telefoni ===
Mobiltelefoner sender til nærliggende basestasjoner som er tilknyttet telefonnettet ved hjelp av en optisk fiberkabel eller radio som bruker mikrobølger. Når mobiltelefonapparatet forlater en basestasjons radiodekning overfører telefonsentralens datamaskin telefonen til neste basestasjon. Mobiltelefonene brukte opprinnelig FM, men for tiden benyttes forskjellige digitale modulasjoner.
Satellittelefoner er delt i to grupper: Inmarsat og Iridium. Begge grupper tilbyr dekning over hele verden. Inmarsat benytter geosynkrone satellitter med retningsstyrte høyforsterkede antenner på farkostene. Iridium tilbyr mobiltelefoner der basestasjonene er satellitter i omløp.
=== Video ===
Fjernsyn sender bildet som AM og lyden som FM, men på samme radiosignal.
Digitalt fjernsyn koder tre biter som åtte effektenheter i et AM-signal. For å redusere radiostøy sendes bitene ikke i rekkefølge. Et Reed-Solomons feilrettingsprogram lar mottakeren søke og rette datafeil. Selv om ingen data er sendt, bruker standarden MPEG-2 for video, og fem CD-kvalitets (44,1 kHz) digitalkanaler (sentrum, venstre, høyre, bakre venstre og bakre høyre). Med alt dette tar det kun en halv båndvidde av et analogt fjernsynssignal siden videodataene er komprimerte.
=== Navigasjon ===
Alle satellittnavigasjonssystemer bruker satellitter med presisjonsur. Satellitten sender dens posisjon sammen med tiden for sendingen. Mottakeren mottar signaler fra fire satellitter, og regner ut sin posisjon å være på en linje som tangerer et sfærisk skall rundt hver satellitt, bestemt ut fra den tiden det tar å sende radiosignalene fra satellitten. En datamaskin i mottakeren regner dette ut.
LORAN-systemene benytter også radiosignalenes overføringstid, men fra radiosignaler på bakken.
VOR-systemene (brukes av fly) har to sendere på samme sted. En retningsstyrt sender skanner eller utstråler sitt signal som et fyr ved en bestemt hastighet. Når den retningsstyrte senderen er rettet mot nord begynner en rundstrålende sender å pulsere. En mottager nord for senderen mottar de to signalene i samme fase. Antennesystemet og senderen gjør at det ene signalet er faseforskjøvet like mange grader som kompasskursen fra senderen mot mottakeren. I flyet er et instrument med en viser som forteller om man er på kompasskursen fra eller til VOR-senderen, eller på hvilken side av linjen man er på. Et fly kan motta informasjon fra to VOR-fyr og finne sin posisjon utfra krysningspunktet til de to strålene.
Radiopeiling er den eldste form for radionavigasjon. Før 1960 brukte navigatører flyttbare løkkeantenner (loop-antenner) for å lokalisere AM-kringkastere. Noen ganger brukte de maritime radiofyr som deler et frekvensbånd like over AM-kringkasting med radioamatørene.Vanlige radiofyr for fly og skipstrafikken, sender på frekvenser mellom mellombølgen og langbølgen og sender det samme signalet i alle retninger (NDB non directional beacon eller LOC localizer) Instrumentet i flyene er en klokke med en viser, som om den legges ned fremover, vil peke rett mot senderen. Når flyet flyr over en slik sender peker viseren først rett oppover, og pila snurrer rundt og peker nedover etter overflyvningen. Disse senderne sender tre eller to bokstaver i morsealfabetet, som identifiserer senderen.
=== Radar ===
Radar registrerer objekters avstand fra senderen ved å utsende radiosignaler og deretter motta de reflekterte radioekkoene fra dem. Tidsforsinkelsen som oppstår på grunn av ekkoet utgjør en avstand. Strålens retning bestemmer refleksjonsretningen. Polariseringen og frekvensen til det mottatte signalet kan si noe om hva slags overflate det har.
Navigasjonsradarer skanner et vidt område to til fire ganger i minuttet. De bruker meget korte bølger som reflekterer bakke og stein. De er vanlige på handelsskip og langdistansefly.
Vanlige radarer benytter vanligvis navigasjonsradarfrekvenser, men modulerer og polariserer pulsen slik at mottakeren kan tolke hva slags type overflate det er reflektert fra. Den beste universal-radaren gjenkjenner regn i tunge stormer, såvel som land og kjøretøyer. Noen kan legge ovenpå sonardata og kartdata fra GPS-posisjoner.
Søkeradarer skanner et vidt område med pulser fra korte radiobølger. De skanner vanligvis området fra to til fire ganger i minuttet. Noen søkeradarer benytter dopplereffekten for å skjelne kjøretøyer i bevegelse fra clutter.
Målradarer benytter samme prinsippet som søkeradarer, men skanner et mye smalere område langt oftere, vanligvis flere ganger i sekundet eller mer.
Værradarer minner om søkeradarer, men benytter radiobølger med sirkulær polarisering og bølgelengde for å reflektere vanndråper. Noen værradarer benytter doppler til vindmåling.
=== Nødsamband ===
Posisjonsgivende nødpeilesender (engelsk: Emergency position-indicating rescue beacon (EPIRB)) og ordinær nødpeilesender (engelsk: Emergency Locating Transmitter) er små radiosendere som man ved hjelp av satellitter kan bruke til å finne personer eller fartøyer i nød. Formålet med dem er at de skal gjøre det enklere for redningspersonell i begynnelsen av søket, mens overlevende har størst sjanse til å bli funnet i live. Det finnes flere typer i ulike kvaliteter.
=== Data (digitalradio) ===
Den eldste form for digital sending var gnist-telegrafi, som ble benyttet av pionerene som Marconi. Ved å presse nøkkelen kunne operatøren sende meldinger i morsekode ved å gi energi til et roterende og kommuterende gnistsender. Den roterende kommutatoren oscillerte en tone i mottakeren mens et enkelt gnisgap ville generere et hvesende og ugjenkjennelig signal fra vanlig radiostøy. Gnistsendere er nå ulovlige siden sendingene spenner over flere hundre megahertz. I dag ville en slik bruk være ødsling med både radiofrekvenser og energi.
Senere kom vanlig telegrafi (eller CW, av engelsk: «continuous wave» (på norsk: «vedvarende bølge»)) der en ren radiofrekvens produsert ved hjelp av en elektronisk oscillator med vakuumrør, blir slått på og av ved hjelp av en nøkkel. En mottaker med en lokal oscillator ville «heterodyn-omforme» seg med den rene radiofrekvensen og skape et pipende tonesignal. Telegrafi bruker mindre enn 100 Hz båndvidde. CW benyttes fremdeles, men mest av radioamatører.
Fjernskrivere (teleks) benyttes vanligvis på kortbølgen (HF) og er svært godt likt av det militære siden de skaper skriftlig informasjon uten hjelp av en utdannet operatør. De sender en bit som en av to toner. Grupper på fem eller sju biter blir til en fjernskriverkarakter. Mellom 1925 og 1965 var det ved hjelp av radioteleks at de fleste kommersielle meldinger ble sendt til mindre utviklede land. De benyttes fremdeles av militære styrker og værtjenester.Fly bruker en radiotelekstjeneste på 1200 Baud over VHF for å sende sin identifikasjon, høyde og posisjon, og for å få utgang og korresponderende flydata. Radiosenderen kalles gjerne en transponder og signalene kalles militærfaglig for «IFF, Identification Friend or Foe)».
Mikrobølgediskene på satellitter, telefonsentraler og fjernsynsstasjoner benytter vanligvis kvadraturamplitudemodulasjon (QAM). QAM sender data ved både fase- og amplitudeskifte av radiosignalene. Ingeniører liker QAM siden det pakker de fleste bitene i ett radiosignal. Vanglivis sendes bitene i «rammer» som gjentas. Et spesialbitspor brukes for å finne begynnelsen på rammen.
IEEE 802.11, er en radionettverkstandard har stasjoner med digitale radiomottakere. De initieres ved å kontakte en sentral kontrollnode som forteller nodene om hverandre slik at de kan kommunisere direkte. Nodene flytter seg over mange frekvenser. De finner neste frekvens ved hjelp av en tallgenerator som velger et tilfeldig tall.
Trådløst LAN
Blåtann
=== Oppvarming ===
Mikrobølgeovner nytter intense radiobølger for matoppvarming.
=== Mekanisk kraft ===
Traktorstråler: Radiobølger nyttiggjør seg små elektrostatiske og magnetiske krefter, store nok til å utføre geoposisjoneringsrutiner i mikrogravitasjonsmiljøer.
Romskipsfremdrift: Strålingstrykk fra intense radiobølger har vært foreslått som en fremdriftsmetode for den interstellare sonden «Starwisp». Da bølgene er lange kunne sonden være av duk laget av et meget lett metall, og på den måten oppnå høyere akselerasjon enn et solseil.
=== Andre ===
Amatørradio er en tjeneste som omfatter redningssamband og en offentlig radiotjeneste der utøverne er entusiaster som enten har kjøpt eller bygget sitt eget utstyr. Det opereres på et stort antall smalbånd over hele radiospekteret. Radioamatører benytter alle typer radio, såvel de forgagne som de eksperimentelle. Mange radioformer som først var utforsket av radioamatører fikk senere en viktig kommersiell betydning, deriblant FM, enkelt sidebånd AM, digital pakkeradio og satellittrepeatere).
Kraftoverføring: Flere prosjekter som har vært på tale for å overføre kraft bruker mikrobølger, og denne teknikken har vært demonstrert. Prosjektene omfatter, f.eks. solkraftstasjoner i omløp som stråler energien ned til brukere på jorden.
Fjernkontroll: Bruk av radiobølger til å sende kontrolldata til et fjerntliggende objekt som i tidlige utgaver av fjernstyrte raketter, noen tidlige typer av fjernsynskontroller og mange modellbåter, biler og fly.
== Se også ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Radio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Radio – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk Radiohistorisk Forening
Norsk Radiomuseum
Horzepa, Stan, "Surfin': Who Invented Radio?". Arrl.org. October 10, 2003.
U.S. Supreme Court, "Marconi Wireless Telegraph co. of America v. United States". 320 U.S. 1. Nos. 369, 373. Argued April 9-12, 1943. Decided June 21, 1943.
Internet radio Norge | Radio er en teknologi som tillater sending av signaler ved å modulere elektromagnetiske bølger som ikke trenger et medium å forplante seg i, og brer seg derfor lett gjennom luft og vakuum. Radiobølgene kan ha en bølgelengde mellom 1 mm og over meter, og ligger på frekvenser mellom 3 kHz og 300 GHz. | 2,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eric_Idle | 2023-02-04 | Eric Idle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske komikere', 'Kategori:Fødsler 29. mars', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Monty Python', 'Kategori:Personer fra South Shields', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Eric Idle (født 29. mars 1943) er en britisk komiker, kjent som medlem av komikergruppen Monty Python. Dessuten skrev han og fremførte sangen «Always Look On The Bright Side Of Life» (i forbindelse med filmen Profeten Brians liv og historie), og singelen nådde høyt på britiske hitlister.
Idle har dessuten hatt mindre roller og bidratt med stemmer til animasjonsfilmer og videospill. Han er relativt aktiv på internett da han ofte oppdaterer og vedlikeholder Monty Pythons nettsted PythOnline.com selv.
| Eric Idle (født 29. mars 1943) er en britisk komiker, kjent som medlem av komikergruppen Monty Python. Dessuten skrev han og fremførte sangen «Always Look On The Bright Side Of Life» (i forbindelse med filmen Profeten Brians liv og historie), og singelen nådde høyt på britiske hitlister.
Idle har dessuten hatt mindre roller og bidratt med stemmer til animasjonsfilmer og videospill. Han er relativt aktiv på internett da han ofte oppdaterer og vedlikeholder Monty Pythons nettsted PythOnline.com selv.
== Filmografi (utvalg) ==
Monty Python og ridderne av det runde bord – 1975
All You Need Is Cash – 1978
Profeten Brians liv og historie – 1979
Meningen med livet – 1983
Nuns on the Run – 1990
Splitting Heirs – 1993
The Wind in the Willows – 1996
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Eric Idle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eric Idle på Internet Movie Database
(sv) Eric Idle i Svensk Filmdatabas
(da) Eric Idle på Filmdatabasen
(da) Eric Idle på Scope
(fr) Eric Idle på Allociné
(en) Eric Idle på AllMovie
(en) Eric Idle hos Rotten Tomatoes
(en) Eric Idle hos The Movie Database
(en) Eric Idle hos Internet Broadway Database
(en) Eric Idle på Apple Music
(en) Eric Idle på Discogs
(en) Eric Idle på MusicBrainz
(en) Eric Idle på Spotify
(en) Eric Idle på Songkick
(en) Eric Idle på Last.fm
(en) Eric Idle på Genius — sangtekster
(en) Eric Idle på AllMusic
Eric Idle på Twitter
Eric Idle på Reddit | Eric Idle (født 29. mars 1943) er en britisk komiker, kjent som medlem av komikergruppen Monty Python. | 2,936 |
null | 2023-02-04 | Paraguay | null | null | null | Republikken Paraguay (spansk: República del Paraguay, guarani: Tetã Paraguái) er en innlandsstat midt i Sør-Amerika og landet grenser til Bolivia i nordvest, til Brasil i øst og nordøst og til Argentina i sør og sørvest. Paraguay ligger på begge sider av elven med samme navn, som løper igjennom den sentrale delen av landet fra nord til sør. | 2,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Marino | 2023-02-04 | San Marino | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Enklaver', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:San Marino', 'Kategori:San Marinostubber', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Viktige stubber'] | San Marino, offisielt Republikken San Marino (italiensk: Repubblica di San Marino) er den eldste republikken i verden, med en historie som strekker seg helt tilbake til år 301 e.Kr. Landet er en enklave fullstendig omsluttet av Italia, og ligger mellom regionene Emilia-Romagna og Marche nær Adriaterhavskysten. Som en av de europeiske mikrostatene har landet det minste innbyggertallet av alle medlemslandene i Europarådet, og et av de største bruttonasjonalproduktene i verden målt per innbygger. San Marinos grunnlov av år 1600 er verdens eldste grunnlov som fortsatt er i bruk.
| San Marino, offisielt Republikken San Marino (italiensk: Repubblica di San Marino) er den eldste republikken i verden, med en historie som strekker seg helt tilbake til år 301 e.Kr. Landet er en enklave fullstendig omsluttet av Italia, og ligger mellom regionene Emilia-Romagna og Marche nær Adriaterhavskysten. Som en av de europeiske mikrostatene har landet det minste innbyggertallet av alle medlemslandene i Europarådet, og et av de største bruttonasjonalproduktene i verden målt per innbygger. San Marinos grunnlov av år 1600 er verdens eldste grunnlov som fortsatt er i bruk.
== Naturgeografi ==
Republikken San Marino befinner seg i den østlige delen av fjellkjeden Appenninene på Appenninerhalvøya. Landet består derfor for det meste av fjell – bare 17 % av arealet er dyrkbar jord. San Marinos høyeste punkt, Monte Titano, strekker seg 739 meter over havet, mens landets laveste punkt er Torrente Ausa, 55 meter over havet. To større elver, Ausa og Fiumicello, har også sitt utspring i landet. Med et areal på om lag 61 km² er det det tredje minste landet i Europa målt etter areal, kun større enn Monaco og Vatikanstaten.
San Marino har fuktig subtropisk klima, men det er noe kjølig som følge av at landets beliggenhet nær kysten. Om sommeren ligger temperaturen vanligvis mellom 20 °C og 30 °C; varme somre kan imidlertid føre til temperaturer opp mot 35 °C. På vinterstid ligger temperaturen mellom -2 °C og 10 °C, men kan stundom falle ned til -5 °C og føre til snøfall de høyeste toppene, slik som Monte Titano. Det regner jevnt igjennom hele året, totalt rundt 550 millimeter per år.Monte Titanos bratte skråninger, samt resten av fjellandskapet rundt fjellmassivet, er for det meste dekket av skog og annen typisk middelhavsvegetasjon. Her finnes løvskog med lønn og alm, men også eviggrønn skog med ulike eike- og furutrær. I den eviggrønne buskskogen i landet finner vi arter som macchie, laurbær, myrt, lavendel, jordbær- og oliventrær.
== Demografi ==
San Marino har 32 629 innbyggere (februar 2014).Den største religionen er katolisismen.
== Historie ==
San Marino hevder å være verdens eldste republikk, grunnlagt i 301 av St. Marinus. Den lille staten ble anerkjent av Napoleon i 1797 og av de andre europeiske landene under Wienerkongressen i 1815.
Selv om San Marino er en selvstendig stat, er den svært avhengig av Italia, som har omsluttet landet helt siden Italias samling på 1800-tallet.
== Politikk og administrasjon ==
Consiglio Grande e General eller storrådet blir valgt av folket hvert fjerde år. De utnevner igjen to av sine medlemmer til å være kapteinregenter i et halvt år. Kapteinregentene utfyller den utøvende makt.
Rådet utnevner også Consiglio dei XII (de tolvs råd), som fungerer som den lovgivende makt i hele rådsperioden.
=== Administrativ inndeling ===
San Marino er delt inn i ni kommuner (castelli):
== Næringsliv ==
Selv om San Marino ikke er en del av eurosamarbeidet, har landet fått lov til å bruke euroen som valuta, etter egen avtale med EU. San Marino preger også sine egne euromynter. Før euroen brukte de sanmarinske lire, som var bundet til den italienske liren. De sanmarinske euromyntene (på samme måte som de gamle liremyntene) er av spesiell interesse for myntsamlere.
Turistsektoren dominerer San Marinos BNP med 50 %, flere enn 2,1 millioner turister besøkte San Marino i 2006. Hovedindustriene er bank, elektronikk og keramikk. De viktigste jordbruksproduktene er vin og ost. San Marinos frimerker (bare gyldige innenfor landets grenser) er også en inntektskilde for landet.
Levestandarden er på omtrent samme nivå som i Italia.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Det historiske senter i San Marino by og Monte Titano
== Se også ==
Kommunikasjon i San Marino
Transport i San Marino
San Marinos forsvar
San Marinos utenrikspolitikk
San Marino RTV
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) San Marino – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Marino – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om San Marino i FN-sambandets nettsted Globalis.no | San Marinos flagg er to like store horisontale bånd, hvitt (øverst) og lyseblått (nederst) med riksvåpenet i sentrum av flagget.About the Republic of San Marino , p. | 2,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%A6ringslivets_Hovedorganisasjon | 2023-02-04 | Næringslivets Hovedorganisasjon | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-06', 'Kategori:Norske arbeidsgiverforeninger', 'Kategori:Næringslivets Hovedorganisasjon', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1989', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er Norges største interesseorganisasjon for bedrifter. NHO er medlem i BusinessEurope, den europeiske paraplyorganisasjonen for næringslivs- og arbeidsgiverorganisasjoner.
| Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er Norges største interesseorganisasjon for bedrifter. NHO er medlem i BusinessEurope, den europeiske paraplyorganisasjonen for næringslivs- og arbeidsgiverorganisasjoner.
== Historie ==
NHO ble stiftet 1. januar 1989, da de tre organisasjonene Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.), Norges Industriforbund og Norges Håndverkerforbund besluttet å slå seg sammen. Norsk Arbeidsgiverforening ble etablert i 1900 og hadde de første årene bare et lite sekretariat som bestod av Axel Krefting og George Wegner Paus assistert av en kontordame og en visergutt. Industriforbundet og Håndverkerforbundet hadde begge røtter i Den Norske Fællesforening for Haandværk og Industri, grunnlagt i 1886, som ble delt i to organisasjoner i 1919. Ved etableringen av NHO ble disse forbundene dermed gjenforent. Før etableringen av NHO hadde N.A.F hovedansvaret for arbeidsgiverfunksjonene, mens Industriforbundet og Håndverkerforbundet arbeidet med næringspolitiske spørsmål. En tanke bak samlingen av de tre organisasjonene var å gi et bedre tjenestetilbud til bedriftene og forhindre dobbeltarbeid. NHO var fra starten av landsomfattende.
== Dagens situasjon ==
NHO er den største interesseorganisasjonen for norske bedrifter. Det er hovedsakelig virksomheter i den private sektoren som kan bli medlem i NHO. Bedrifter som eies av staten eller kommunene kan bare bli medlemmer om de jobber under vanlige konkurransemessige vilkår.
Organisasjonen har mer enn 30 000 medlemmer. De fleste medlemmene er små og mellomstore bedrifter (96%). Medlemsbedriftene har pr april 2022 over 600 000 årsverk. Samlet bidrar NHOs medlemsbedrifter med ca. 40 prosent av den økonomiske verdiskapingen i Norge. NHO består av ti regionforeninger som dekker alle landets fylker. Medlemsbedriftene er medlem i både NHO og i en landsforening. Landsforeningene gir bedriftene råd og hjelp i spørsmål som angår bransjen.
Medlemskontingenten varierer fra virksomhet til virksomhet. Den består av kontingent til bedriftens landsforening i NHO (satsene varierer med servicetilbudet), og kontingent til NHO basert på bedriftens lønnsmasse året før. Pr 2021 beregnes kontingent til NHO trinnvis slik: 0,90 promille for lønnsmasse fra 3 til 200 millioner kroner (ordinær kontingentsats), 0,85 promille for den delen av lønnsmassen som er mellom 200 millioner–500 millioner kroner og 0,80 promille for den del av lønnsmassen som er over 500 millioner kroner. Det er en minimumskontingent på 1 000 kroner for bedrifter med lønnsutbetaling på inntil 1 million kroner og for lønnsutbetaling fra 1 million kroner til 2,9 millioner er kontingenten 3 000 kroner.
Dersom bedriften er nyoppstartet – i stiftelsesår 0,1 eller 2, med en omsetning under 7 millioner årlig, kan bedriften bli medlem i NHO Gründer. Årlig pris de første to årene etter oppstart av bedriften er 2.000 kr. Dette inkluderer medlemskap i både aktuell landsforening og i NHO.Ole Erik Almlid er administrerende direktør, han tok over etter Kristin Skogen Lund. Anniken Hauglie er viseadministrerende direktør og områdedirektør for politikk og myndighetskontakt , Nina Melsom er områdedirektør for arbeidsliv og tariff, Øystein Dørum er sjeføkonom for samfunnsøkonomi, Christian Chramer er områdedirektør for kommunikasjon, samfunn og regioner, Kristian Enger, områdedirektør for strategi, medlem og organisasjon. President i NHO er Svein Tore Holsether, konsernsjef i Yara International.
== NHOs arbeid ==
NHO tar opp næringspolitiske saker som medlemsbedriftene er opptatt av. Når mange bedrifter står sammen, er det lettere å bli hørt og å få forståelse hos politikere og opinionen. NHO gjennomfører tarifforhandlinger med arbeidstakerorganisasjonene (for eksempel Landsorganisasjonen) på vegne av medlemsbedriftene. NHO gir medlemsbedriftene advokathjelp ved tvister om arbeidsrettslige spørsmål. Arbinn.no er NHOs arbeidsgiverportal. Der får du oversikt over medlemsfordelene til bedriften, kontraktsmaler og veiledere innen temaer som ansettelser, sykefravær, hms, lønn, tariff, oppsigelse og permittering.
Female Future (FF) er paraplybegrepet for NHOs satsing på likestilling, med mål om å bidra til at medlemmer i NHO skal kunne øke andelen kvinner i ledelse og styrer.
== Landsforeninger i NHO ==
Landsforeningene er bedriftens hovedtilknytning til NHO. Landsforeningene gir bedriftene råd og hjelp i spørsmål som angår bransjen. Det er 18 landsforeninger i NHO.
Abelia
Byggenæringens Landsforening (BNL)
Finans Norge
Fornybar Norge
Mediebedriftenes Landsforening (MBL)
Nelfo
NHO Geneo
NHO Logistikk og transport
NHO Luftfart
NHO Mat og Drikke
NHO Reiseliv
NHO Service og Handel
NHO Sjøfart
NHO Transport
Norges Bilbransjeforbund
Norsk Industri
Offshore Norge
Sjømat Norge
== Ledere ==
== Se også ==
BusinessEurope
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Næringslivets Hovedorganisasjon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er Norges største interesseorganisasjon for bedrifter. NHO er medlem i BusinessEurope, den europeiske paraplyorganisasjonen for næringslivs- og arbeidsgiverorganisasjoner. | 2,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wroc%C5%82aw | 2023-02-04 | Wrocław | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert på 900-tallet', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1261', 'Kategori:Byer i det historiske Øst-Tyskland', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Wrocław'] | Wrocław ( ['vrɔʦwaf] , tsjekkisk Vratislav, historisk ungarsk Boroszló, tysk og historisk norsk Breslau) er en av de største og eldste byer i Polen. Den er hovedstad i det nederschlesiske voivodskap og Wrocław-erkebispedømmet, og har status som distriktsnivåby. Den ligger på begge sider av elven Odra, og utgjør med sine tallrike høyskoler, forskningsinstitutter, teatre og museer det kulturelle og vitenskapelige sentrum i Schlesien.
WizzAir og Ryanair flyr fra Sandefjord lufthavn Torp til Wrocław. Byen var europeisk kulturhovedstad i 2016.
| Wrocław ( ['vrɔʦwaf] , tsjekkisk Vratislav, historisk ungarsk Boroszló, tysk og historisk norsk Breslau) er en av de største og eldste byer i Polen. Den er hovedstad i det nederschlesiske voivodskap og Wrocław-erkebispedømmet, og har status som distriktsnivåby. Den ligger på begge sider av elven Odra, og utgjør med sine tallrike høyskoler, forskningsinstitutter, teatre og museer det kulturelle og vitenskapelige sentrum i Schlesien.
WizzAir og Ryanair flyr fra Sandefjord lufthavn Torp til Wrocław. Byen var europeisk kulturhovedstad i 2016.
== Historie ==
Byens navn er av slavisk opprinnelse, og tidlige kilder viser at byen i middelalderen var kjent som Wrocisław på polsk og Vratislav på tsjekkisk, med betydningen Wrocisławs/Vratislavs by. Det polske navnet ble senere fonetisk forenklet to ganger: Wrocisław >> Wrotsław >> Wrocław, og det siste navnet er blitt brukt siden 1200-tallet.
Den tsjekkiske skrivemåten ble brukt i latinske dokumenter som Wratislavia eller Vratislavia, mens polsk uttale gjorde seg også gjeldende som vist i formen Wracislavia. På den tiden ble den germaniserte formen Prezla brukt på middelhøytysk, som så ble til Preßlau. Tidlig-nyhøytysk (og senere nyhøtysk) brukte formen Breslau.
Ifølge én teori er byen oppkalt etter en person kalt Wrocisław/Vratislav, (sannsynligvis Fyrst Vratislav I av Bøhmen), ifølge en annen teori er byens navn avledet fra en polsk hertug med navnet Wrócisław, som betyr «han vil komme berømt tilbake» på (gammel)polsk.
Gjennom historien har Wrocław/Breslau vært del av følgende stater:
900-tallet: Stormähren
1000–1335: Polen
1335–1526: Kongeriket Böhmen
1526–1741: Østerrike
1741–1871: Kongeriket Preussen
1871–1945: Tyskland
Siden 1945: Polen
=== Eldre historie ===
Ifølge tradisjonen ble Wrocław grunnlagt av den tsjekkiske hertug Vratislav, som hersket i årene 915-921. I 990-årene kom byen, som resten av Schlesien (Śląsk), under piastene Mieszko I og Bolesław Is styre. Piastbyen oppstod på Ostrów Tumski, som den gang var en øy. Med tiden ble det urbane senteret overført til elven Odras venstre side, dagens Stare Miasto.
Under mongolinvasjonen 1241 ble byens befolkning evakuert, og byen delvis ødelagt. Wrocław ble gjenoppbygd og fikk Magdeburg-rettigheter i 1262, og mottok, etter Śląsk-piastenes initiativ, flere tyske immigranter.
Under mesterparten av middelalderen ble Wrocław styrt av piastene, og var dessuten medlem av Hansaen (frem til 1474). I 1335, etter Henrik VIs død, ble byen, i samsvar med tidligere avtaler, overført til den tsjekkiske krone.
I årene 1469–1490 var byen del av Ungarn. Fra 1526 ble den styrt av habsburgerne, med en nå for det meste tyskspråklig befolkning av bøhmisk, moravisk, schlesisk og polsk avstamning, som for det meste gikk over til lutheranismen under reformasjonen. Fra den tid av ble byen kjent under navnet Breslau.
Byens gullalder gikk mot slutten med trettiårskrigen, og skjønt selve byen ikke ble ødelagt, led dens nærliggende områder store tap. I 1741 gikk byen over til Preussen som følge av Den østerrikske arvefølgekrig, og mistet alle sine privilegier. Til gjengjeld ble den utropt til den tredje kongelige residens ved siden av Berlin og Königsberg (Königliche und Residenziale Hauptstadt Breslau).
=== Moderne historie ===
I 1806 ble Preussen del av Det tyske forbund, og Breslau ble den sjette største byen i riket og et av de betydeligste kultur-, industri- og vitenskapssentrene i Tyskland. Den tredoblet sin befolkning mellom 1860 og 1910. Til tross for den store andel tyskere var Breslau fremdeles et sterkt polskhetssentrum, med flere polske organisasjoner i virksomhet. Etter at nazistene hadde kommet til makten, økte forfølgelse av byens polske innbyggere i omfang. Samtidig begynte omfattende deslavisering av Schlesien, hvor blant annet gamle polsk- og slavisklydende navn på tettsteder ble forandret. Under andre verdenskrig ble en stor del av byens jødiske befolkning på 10 000 drept av nazistene, og samme skjebne møtte mange tsjekkiske og polske fanger.
Da Den røde armé nærmet seg byen i februar 1945 ble Breslau utropt til festningsby (Festung Breslau) av den fanatiske nazisten Gauleiter Karl Hanke, som ledet forsvaret av byen på en meningsløs måte og nektet befolkningen å forlate byen. Da han så igangsatte en hensynsløst organisert tvangsevakuering av sivilbefolkningen, frøs 18 000 i hjel som følge av en meget hard vinter og mangel på transportmidler. For å bygge fortifikasjoner under beleiringen ble fanger fra konsentrasjonsleirer benyttet til slavearbeid. Som følge av kampene ble to tredjedeler av byen ødelagt, og 40 000 innbyggere og tvangsarbeidere ble drept. Den strategisk uvesentlige Festung Breslau kapitulerte 7. mai 1945, som siste av de viktigere byene i det historiske Øst-Tyskland.
I samsvar med Potsdamkonferansens beslutninger ble Wrocław gjeninnlemmet i Polen, den gjenværende tyske befolkning deportert til Tyskland, og byen befolket med polakker. Disse kom hovedsakelig fra Sentral-Polen, men bestod også av mange fordrevne fra Polens østlige områder (først og fremst fra byene Lviv, Vilnius og Hrodna), som Sovjetunionen hadde annektert. I de første vanskelige etterkrigsårene lå byen også under sovjetisk administrasjon, hvis politikk ikke alltid var samstemt med Polens interesser.
== Severdigheter ==
Til tross for omfattende krigsødeleggelser overlevde mange av Wrocław originale bygninger krigen, og etter krigen ble gamlebyen møysommelig gjenoppbygd til sin opprinnelige skjønnhet. I dag er den en unik by i europeisk sammenheng, med arkitektur påvirket av bøhmisk, østerriksk og prøyssisk stil. De fleste bygninger er bygd i gotikk- og barokkstil. Wrocław har også modernistiske bygninger, den mest kjente Hala Ludowa (Jahrhunderthalle), skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Wrocław består av flere øyer, og den eldste bydel er Ostrów Tumski, som opprinnelig også var en øy. Her finner man blant annet katedralen, St. Martin-kirken og Helligkorskirken, alle unike i europeisk sammenheng og bygd i gotikkstil, i likhet med de fleste av Wrocławs kirker.
Av interesse er hele gamlebyen, først og fremst torget med sine kjøpmannshus. Torget er Europas andre største plass (etter markedsplassen i Kraków). Her befinner seg dessuten byens arkitektoniske perle – det gotiske rådhuset, som regnes som et av Europas vakreste.
Av andre severdigheter kan nevnes St. Elisabeth-kirken, St. Maria Magdalena-kirken, Universitetet (en av Europas mest verdifulle bygninger fra barokken) og den klassisistiske operabygningen. Wrocław er også kjent for sin zoologiske hage, og det er flere parker i byen, blant annet Szczytnicki-parken, med Den japanske hage (Ogród Japoński).
Wrocław er dessuten kjent for sine om lag 220 broer.
== Vennskapsbyer ==
Breda, Dresden, Charlotte, Guadalajara, Hradec Králové, Kaunas, Vienne, Lviv, Ramat Gan, Wiesbaden
== Billedgalleri ==
== Se også ==
Śląsk Wrocław
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Wrocław – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wrocław – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
tripadvisor | | ordfører = Rafał Dutkiewicz | 2,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haarlem | 2023-02-04 | Haarlem | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Noord-Holland', 'Kategori:Kommuner i Noord-Holland', 'Kategori:Provinshovedsteder i Nederland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Haarlem er en kommune og by i Nederland. Den er administrasjonssenter i provinsen Noord-Holland som i en periode var den mektigste av de syv provinsene i De forente Nederlandene. Byen ligger ved elva Spaarne, cirka 20 km vest for Amsterdam nær kystdynene. Den har vært det historiske tulipansenteret i flere århundrer og har derfor fått kallenavnet Bloemenstad («Blomsterbyen»). Kommunen Haarlem omfatter også de vestlige delene av landsbyen Spaarndam og har totalt nesten 150 000 innbyggere (2009).
| Haarlem er en kommune og by i Nederland. Den er administrasjonssenter i provinsen Noord-Holland som i en periode var den mektigste av de syv provinsene i De forente Nederlandene. Byen ligger ved elva Spaarne, cirka 20 km vest for Amsterdam nær kystdynene. Den har vært det historiske tulipansenteret i flere århundrer og har derfor fått kallenavnet Bloemenstad («Blomsterbyen»). Kommunen Haarlem omfatter også de vestlige delene av landsbyen Spaarndam og har totalt nesten 150 000 innbyggere (2009).
== Historie ==
Haarlem er først nevnt på 900-tallet. Navnet kommer fra Haarlo-heim eller Harulahem, som betyr noe sånt som «byen på sand dekket av skog som ligger høyere enn omgivelsene». Byen lå strategisk plassert ved elva Spaarne og ved en stor vei som gikk fra nord til sør. På 1100-tallet ble det bygd festningsverk i byen og Haarlem ble residens for grevene av Holland.
I 1219 ble ridderne av Haarlem hyllet av grev Vilhelm I fordi de hadde erobret den egyptiske havnebyen Damietta (i dag Dimyat) under fjerde korstog. Haarlem fikk da retten til å bære grevens sverd og kors på byvåpenet. 23. november 1245 ga grev Vilhelm II Haarlem byrettigheter.
Alle bygningene i byen var av tre og faren for brann var stor. I 1328 ble nettopp byen rammet av en stor brann og nesten hele byen brant ned. Kirken Sint-Bavokerk ble kraftig ødelagt og det tok nesten 150 år før den ble gjenoppført. I 1347 ble byen igjen rammet av brann, og nok en gang i 1351, da blant annet grevens slott og rådhuset brant ned. Greven gjenoppførte ikke slottet siden slottet i Haag hadde tatt over alle funksjonene. Rådhuset ble derimot gjenoppført med støtte fra greven.
På 1300-tallet var Haarlem en storby og var den nest største byen i det historiske Holland etter Dordrecht og større enn Delft, Leiden, Amsterdam, Gouda og Rotterdam.
Rundt 1428 ble byen beleiret av Jacqueline av Hainaut da Haarlem hadde valgt motsatt side i krok- og torskekrigen. Hele skogen Haarlemmerhout ble da brent ned av fienden.
11. desember 1572 beleiret den spanske hæren Haarlem. De første to månedene var situasjonen i balanse. Spanjolene gravde tunneler for å sprenge bymurene, mens innbyggerne i Haarlem gravde tunneler for å sprenge de spanske tunnelene. Den spanskvennlige hæren i Amsterdam kontrollerte innsjøen Haarlemmermeer og blokkerte dermed Haarlem fra verden utenfor. Fyrsten av Oranien samlet en hær på 5000 mann for å hjelpe Haarlem, men spanjolene fanget dem og slo hæren. Etter syv måneder overga byen seg 13. juli 1573. Mange av soldatene som hadde forsvart byen ble massakrert; mange av dem ble druknet i Spaarne. Innbyggerne kunne kjøpe seg og byen fri for 240 000 gylden og byen fikk krav om å huse en spansk garnison.
Nok en storbrann rammet byen 22.-23. oktober 1576 og om lag en tredjedel av byen ble ødelagt som resultat av brannen og beleiringen. Spanjolene reiste fra byen i 1577 og mange flamlendere og franskmenn flyttet inn i byen og den begynte å blomstre igjen.
Byen var en stor produsent av lin og ølbrygging var en annen viktig industri i byen. Fra slutten av 1600-tallet endret den økonomiske situasjonen seg og i 1752 var det bare syv bryggerier igjen. I 1820 var det ingen registrert i byen.
Fra 1630-årene ble Haarlem et stort handelssenter for tulipaner, noe byen fortsatt er i dag. Fra den tid ble det dyrket tulipaner i stort omfang på markene rundt byen.
Etter hvert flyttet handelen mer og mer mot Amsterdam og Haarlem ble mindre viktig utover 1700-tallet. Mange bodde derimot i Haarlem og ukependlet til Amsterdam.
I 1795 gikk den franske hæren inn i Haarlem og byen ble en del av Den bataviske republikken, som hadde en gjensidig forsvarspakt med Frankrike. Dette førte landet i krig med England, som var i krig med Frankrike. Engelskmennene regjerte kystområdene utenfor Nederland og den nederlandske økonomien ble hardt rammet. De økonomiske forholdene kom seg noe utover 1800-tallet da flere bomullsfabrikker ble opprettet i byen.
I 1839 ble den første jernbanelinjen åpnet mellom Haarlem og Amsterdam og dette gav Haarlem et økonomisk løft, og Amsterdam var nå bare en halvtime unna.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(nl) Offisielt nettsted
(en) Haarlem – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Haarlem – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kart over Harleem
Haarlem Shuffle | }} | 2,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Noord-Holland | 2023-02-04 | Noord-Holland | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Noord-Holland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1840'] | Noord-Holland (norsk Nord-Holland, vestfrisisk: Noard-Holland) er en provins i Nederland. Hovedstaden heter Haarlem. Største by er Amsterdam.
| Noord-Holland (norsk Nord-Holland, vestfrisisk: Noard-Holland) er en provins i Nederland. Hovedstaden heter Haarlem. Største by er Amsterdam.
== Kommuner ==
Fra 1. januar 2019.
Aalsmeer
Alkmaar
Amstelveen
Amsterdam
Beemster
Bergen
Beverwijk
Blaricum
Bloemendaal
Castricum
Den Helder
Diemen
Drechterland
Edam-Volendam
Enkhuizen
Gooise Meren
Haarlem
Haarlemmermeer
Heemskerk
Heemstede
Heerhugowaard
Heiloo
Hilversum
Hollands Kroon
Hoorn
Huizen
Koggenland
Landsmeer
Langedijk
Laren
Medemblik
Oostzaan
Opmeer
Ouder-Amstel
Purmerend
Schagen
Stede Broec
Texel
Uitgeest
Uithoorn
Velsen
Waterland
Weesp
Wijdemeren
Wormerland
Zaanstad
Zandvoort
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) North Holland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Noord-Holland (norsk Nord-Holland, vestfrisisk: Noard-Holland) er en provins i Nederland. Hovedstaden heter Haarlem. | 2,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laurens_Janszoon_Coster | 2023-02-04 | Laurens Janszoon Coster | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Nederlendere', 'Kategori:Oppfinnere', 'Kategori:Personer fra Haarlem'] | Laurens Janszoon Coster ble i Nederland lenge regnet som boktrykkerkunstens oppfinner. Coster skulle ha levd i Haarlem fra rundt 1370 til 1440.
Nyere forskning har ikke funnet noen bevis for at det ble trykket bøker i Nederland før Gutenberg. Det er lite som tyder på at Laurens Janszoon Coster er en historisk person. | Laurens Janszoon Coster ble i Nederland lenge regnet som boktrykkerkunstens oppfinner. Coster skulle ha levd i Haarlem fra rundt 1370 til 1440.
Nyere forskning har ikke funnet noen bevis for at det ble trykket bøker i Nederland før Gutenberg. Det er lite som tyder på at Laurens Janszoon Coster er en historisk person. | Laurens Janszoon Coster ble i Nederland lenge regnet som boktrykkerkunstens oppfinner. Coster skulle ha levd i Haarlem fra rundt 1370 til 1440. | 2,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diakritisk_tegn | 2023-02-04 | Diakritisk tegn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Tegn'] | Diakritiske tegn er spesielle merker eller grafiske tegn som er plassert over eller under en bokstav.
På norsk brukes flere diakritiske tegn, blant andre to aksenttegn: Akutt aksent er blant annet tegnet over bokstaven E i ordet «idé» og grav aksent er tegnet over bl.a. bokstaven O i ordet «òg» (nynorsk for «også»). Et annet diakritisk tegn som brukes på norsk er cirkumfleks som er tegnet over bokstaven O i ordet «fôr».
Bokstaver med diakritiske tegn regnes i norsk ikke som egne bokstaver. Når de sorteres regnes en bokstav med diakritiske tegn likt med bokstaven uten diakritiske tegn. I andre språk enn norsk, derimot, kan bokstaver med diakritiske tegn regnes som egne bokstaver.
Ringen over bokstaven a, å, som i ordet «får» regnes ikke som et diakritisk tegn. Opprinnelsen til ringen er at man skrev en liten a over en vanlig a, og historisk regnes dette som en ligatur.
På svensk regnes bokstavene Ä og Ö som egne bokstaver som sidestilles med de norske bokstavene Æ og Ø.
I motsetning bruker tysk bokstavene Ä, Ö og Ü med «tødler» (over stor eller liten bokstav) som ikke behandles eller sorteres som separate bokstaver, selv om de har egne navn (basert på vokallyden de representerer).
Opprinnelsen til «tødlene» over Ä, Ö og Ü er en liten gotisk e som ble skrevet over bokstavene. På tysk brukes noen ganger en liten e etter vokalen som substitutt hvis spesialtegnene ikke er (lett) tilgjengelige på tastatur. Hele fenomenet (at en A kan bli til en Ä, f.eks. «Hand» blir i flertall «Hände», eventuelt «Haende») heter på tysk Umlaut (norsk: omlyd) som har blitt til det engelske ordet for (eller navnet på) selve tødlene.
I norsk folkeregister er ikke alle typer diakritiske tegn over bokstaver tillatt. Blant annet kan dette gjøre det utfordrende for personer av utenlandsk opprinnelse å registrere seg som statsborger i Norge. De eneste bokstavene med diakritiske tegn som er tillatt i Norge er Ä, Á, É, È, Ô, Ö og Ü.
| Diakritiske tegn er spesielle merker eller grafiske tegn som er plassert over eller under en bokstav.
På norsk brukes flere diakritiske tegn, blant andre to aksenttegn: Akutt aksent er blant annet tegnet over bokstaven E i ordet «idé» og grav aksent er tegnet over bl.a. bokstaven O i ordet «òg» (nynorsk for «også»). Et annet diakritisk tegn som brukes på norsk er cirkumfleks som er tegnet over bokstaven O i ordet «fôr».
Bokstaver med diakritiske tegn regnes i norsk ikke som egne bokstaver. Når de sorteres regnes en bokstav med diakritiske tegn likt med bokstaven uten diakritiske tegn. I andre språk enn norsk, derimot, kan bokstaver med diakritiske tegn regnes som egne bokstaver.
Ringen over bokstaven a, å, som i ordet «får» regnes ikke som et diakritisk tegn. Opprinnelsen til ringen er at man skrev en liten a over en vanlig a, og historisk regnes dette som en ligatur.
På svensk regnes bokstavene Ä og Ö som egne bokstaver som sidestilles med de norske bokstavene Æ og Ø.
I motsetning bruker tysk bokstavene Ä, Ö og Ü med «tødler» (over stor eller liten bokstav) som ikke behandles eller sorteres som separate bokstaver, selv om de har egne navn (basert på vokallyden de representerer).
Opprinnelsen til «tødlene» over Ä, Ö og Ü er en liten gotisk e som ble skrevet over bokstavene. På tysk brukes noen ganger en liten e etter vokalen som substitutt hvis spesialtegnene ikke er (lett) tilgjengelige på tastatur. Hele fenomenet (at en A kan bli til en Ä, f.eks. «Hand» blir i flertall «Hände», eventuelt «Haende») heter på tysk Umlaut (norsk: omlyd) som har blitt til det engelske ordet for (eller navnet på) selve tødlene.
I norsk folkeregister er ikke alle typer diakritiske tegn over bokstaver tillatt. Blant annet kan dette gjøre det utfordrende for personer av utenlandsk opprinnelse å registrere seg som statsborger i Norge. De eneste bokstavene med diakritiske tegn som er tillatt i Norge er Ä, Á, É, È, Ô, Ö og Ü.
== Se også ==
Akutt aksent
Cedille
Cirkumfleks
Gravis
Tøddel
Tilde
Trema
Ligatur
== Referanser == | Diakritiske tegn er spesielle merker eller grafiske tegn som er plassert over eller under en bokstav. | 2,944 |
null | 2023-02-04 | Ukraina | null | null | null | | uavhengighetfra = Sovjetunionen | 2,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arizona | 2023-02-04 | Arizona | ['Kategori:1912 i USA', 'Kategori:Arizona', 'Kategori:Artikler hvor hovedstad er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1912'] | Arizona (engelsk: The State of Arizona) er en delstat i det sørvestlige USA. Phoenix er den største byen og delstatshovedstaden. Den nest største byen er Tucson, etterfulgt av Mesa, Glendale, Chandler og Scottsdale.
Arizona ble 14. februar 1912 den 48. delstaten til å bli innlemmet i USA. Arizona er kjent for sitt ørkenlandskap, spesielt de varme somrene og milde vintrene. De høyereliggende skog- og fjellområdene i nord har derimot en betydelig lavere temperatur. 1. juli 2006 viste ny statistikk at Arizona har den raskeste befolkningsveksten i USA. Nevada har foreløpig annenplass.
Arizona er en av de fire hjørnestatene i det vestlige USA. Arizona grenser til New Mexico, Utah, Nevada, California, Colorado og har en 626 km lang internasjonal grense til de meksikanske delstatene Sonora og Baja California. I tillegg til verdenskjente Grand Canyon finnes det en rekke skoger, nasjonalparker og indianerreservater i delstaten.
| Arizona (engelsk: The State of Arizona) er en delstat i det sørvestlige USA. Phoenix er den største byen og delstatshovedstaden. Den nest største byen er Tucson, etterfulgt av Mesa, Glendale, Chandler og Scottsdale.
Arizona ble 14. februar 1912 den 48. delstaten til å bli innlemmet i USA. Arizona er kjent for sitt ørkenlandskap, spesielt de varme somrene og milde vintrene. De høyereliggende skog- og fjellområdene i nord har derimot en betydelig lavere temperatur. 1. juli 2006 viste ny statistikk at Arizona har den raskeste befolkningsveksten i USA. Nevada har foreløpig annenplass.
Arizona er en av de fire hjørnestatene i det vestlige USA. Arizona grenser til New Mexico, Utah, Nevada, California, Colorado og har en 626 km lang internasjonal grense til de meksikanske delstatene Sonora og Baja California. I tillegg til verdenskjente Grand Canyon finnes det en rekke skoger, nasjonalparker og indianerreservater i delstaten.
== Etymologi ==
Det finnes flere uenigheter rundt statsnavnets opphav. Mange mener det kommer fra det spanske uttrykket arida zona, som betyr «tørr region». Andre mener navnet kommer fra det indianske ordet arizonac, som betyr «stedet ved den lille kilde». Dette er kanskje den mest brukte forklaring, ettersom urbefolkningen hadde det som morsmål. En siste kilde mener navnet har baskisk opphav, og kommer fra uttrykket aritz ona, som betyr «det gode eiketre». Navnet Arizonac skal først ha blitt gitt til en sølvgruve i Sør-Arizona og senere forkortet til Arizona og gitt til hele området.
Etter den europeiske koloniseringen ble navn som Gadsonia, Pimeria, Montezuma og Arizuma og Arizona brukt om regionen. President Abraham Lincoln underskrev i sin presidentperiode at Arizona skulle være regionens eneste og permanente navn.
Arizona går også under sitt offisielle kallenavn «Grand Canyon State».
== Historie ==
De første innbyggerne, indianerne, bosatte seg i Arizona mellom 16000 f.Kr. og 10000 f.Kr. Dette var indianere som mest sannsynlig flyttet fra Mellom-Amerika til Nord-Amerika, muligens for å drive med mammutjakt og finne nye ressurser og benytte seg av. Da istiden kom til en slutt, ble somrene våtere og varmere. Vintrene ble tørrere, og plantene tørket ut. I de sørlige delene av Arizona ble straks skogene til grassletter og grasslettene senere til ørkenen som er der i dag. Man regner med at en rekke indianersamfunn fantes i Arizona rundt 2000 f.Kr. Da hadde man også et klima tilsvarende det som er i dag.
Det var en rekke stammer som var bosatt i Arizona. De fleste av dem livnærte seg ved å dyrke jorden. Puebloindianere, som kanskje var av Arizonas største indianerstammer, lærte seg å spare vann. Da tørkeperiodene kom, tok de frem vannet de gjemte ifra solens gloheite varme. Puebloindianerne var fredelige, men ble ofte angrepet av apasjer, som også var bosatt i samme område. Pueblo betyr «bygd».
Dette var steinaldermennesker med redskaper og våpen av stein. De flyttet over store geografiske områder og klimasoner, hovedsakelig for å finne og utnytte ressurser. Sandtegninger på 30 meters størrelse er funnet på begge sider av Coloradoelven i sørvestlige Arizona og i sørøstlige California. Mange av tegningene symboliserer klapperslanger, fugler og mennesker. Disse stammene var avhengig av naturen, og brukte hva de fant.
Kilder tyder på at de første europeerne kom til Arizona i år 1528. Den spanske presten Marcos de Niza dro på leting etter rike byer i området i 1538/39 og rapporterte om Cibolas syv byer, mytenes byer av gull som Carl Barks laget en Donald Duck-historie om. En annen spanjol, Francisco Vázques de Coronado, kom til Arizona mellom 1540 og 1542. Francisco havnet i Arizona på en tilsvarende gulljakt.
Senere, på 1600- og tidlig 1700-tallet, opprettet spanjolene en rekke misjonsstasjoner rundt om i Arizona. Det var hovedsakelig Francisco Eusebio Kino som stod for misjonsbyggingen. Befolkningen i Pimería Alta, sørlige deler av Arizona og Nord-Sonora, ble nå lært om kristendom for første gang. Ettersom spanjolene følte misjonsarbeidet i Arizona gikk bra, grunnla de bygdene Tubac og Tucson i 1775. Dette var de første siviliserte samfunnene i Arizona.
Senere på 1700-tallet startet de spanske kolonistene også med gruvedrift, særlig sølvgruver. Og på 1780- og 1790-tallet satte de opp en rekke apasje-camper rundt om i Arizona. Her ble indianerne tilbudt rasjonering. Indianerne fikk betalt for å ikke angripe europeerne. Dermed fikk spanjolene fritt utvide Ny-Spania mot nord, og Arizona ble en del av Ny-Spania. Økonomien var for det meste en primær eksistens-økonomi, med få og mindre viktige gull- og sølvgruver.
Da Mexico erklærte sin selvstendighet fra Spania i 1821, ble Arizona en del av det meksikanske territoriet Alta California. Revolusjonene hadde ødelagt den skjøre økonomien, og få aktive gruver var tilbake. Spanjolenes apasje-leire ble fjernet, og lovløse indianere dro rundt på plyndringstokter. Befolkningen bosatte seg nå bak bymurer for å føle seg trygge.
Amerikanske fjellmenn kom for første gang til Arizona i den første halvdelen av 1800-tallet. Bakgrunnen til at de første amerikanerne kom, var at de lette etter pelsdyr de kunne lage klær av. Og i 1846 ble de nordlige områdene av Mexico okkupert av USA. Dette skulle bli starten på den meksikansk-amerikanske krigen (1846 til 1848). Krigen endte to år senere med Guadalupe Hidalgo-traktaten og seier til USA. Over 70 % av dagens Arizona var nå amerikansk land. Amerikanerne betalte 15 millioner dollar for området, som følge av Guadalupe Hidalgo-trakaten.
Som følge av funnet av gull i Coloma, California i 1849, flyttet så mange som 50 000 gruvearbeidere til Arizona. Dette førte til en eksplosjon i folketallet og gruvedriften ble en stor og viktig inntektskilde for innbyggerne.
I år 1850 fikk Arizona og nabodelstaten New Mexico navnet «New Mexico Territory». Hovedstaden i regionen ble satt til Santa Fe i New Mexico, og Arizona ble i stor grad organisert derfra. I 1853 sendte president Franklin Pierce en forhandler ved navn James Gadsden til Mexico by i Mexico. Gadsden lyktes i sine forhandlinger med Santa Anna, og med Gadsden-avtalen fikk USA kjøpe resten av dagens Arizona og New Mexico. Disse områdene utgjorde 20–30 % av dagens sørlige Arizona.
Mot slutten av 1800-tallet sendte Brigham Young en rekke mormonere til Arizona. De grunnla en rekke mormoner-byer, deriblant Mesa, Snowflake, Heber og Safford. De bosatte seg også rundt Phoenix, Tempe og Prescott. I fjellområdene nord i delstaten var mormonerne de eneste bosatte.
Under den spansk-amerikanske krigen i 1898, meldte tusenvis av arizonere seg frivillig som soldater. Arizonerne kriget for det meste på USAs side under den cubanske uavhengighetskrigen. Av kjente krigere var blant annet Tom Horn, som tidligere hadde vært aktiv i en rekke apasje-kriger i Arizona. Krigen ble, til tross for at den varte under et år, en blodig kamp.
Under Den meksikanske revolusjonen fra 1910 til 1920 var det flere mindre kamper med meksikanere i Sør-Arizona og på den meksikanske grensen. Det var flere mindre kriger og sammenstøter, blant annet krigen om Ambos Nogales i 1918 og Pancho Villa-krigen i 1916. Samtlige kriger endte med overlegen amerikansk seier. Også under indianerkrigene fra 1775 til 1917 deltok en rekke folk fra Arizona. Også disse krigene vant Arizona og USA.
14. februar 1912 ble Arizona offisielt USAs 48. delstat; den siste av de 48 fastlandsdelstatene.
Bomull- og kobberproduksjon ble raskt Arizonas to dominerende inntektskilder. Staten ble sterkt rammet av Den store depresjonen på 1930-tallet, og de daværende inntektskildene ble mer enn halvert. Samtidig som den store nedgangen i bomull- og kobberproduksjonen fant sted, vokste turismen sterkt. Dette skjedde i takt med den økonomiske nedgangen på de andre feltene og resulterte ikke i noen stor økonomisk nedgang for Arizona. Det var spesielt på 1920- og 1930-tallet at turismen tok seg virkelig opp i Arizona. Rancher som KL Bar og Remuda i Wickenburg, i tillegg til Flying V og Tanque Verde i Tucson, gav turistene mulighet til å se «ville vesten». Dette la grunnlaget for turismen. Senere åpnet tusenvis av overnattingssteder over hele delstaten.
The Arizona Biltmore Hotel i det sentrale Phoenix er åpent den dag i dag. Det ble bygget på slutten av 1920-tallet.
Arizona ble ufrivillig USAs største hjem til tyske og italienske fangeleirer under andre verdenskrig. Også en rekke japanske interneringsleire dukket opp rundt i Arizona. Etter krigen ble leirene nedlagt, og flere kjøpt opp av rike familier. Maytag-familien kjøpte en leir i Phoenix og omdannet den til USAs største dyrepark, Phoenix Zoo.Den private Phoenix indianerskole er en av USAs første indianerskoler. Her skal indianerbarn ha blitt oppdradd ut fra sin bakgrunn som urbefolkning, dette for å unngå for sterk påvirkning fra vestlig kultur.
Arizonas befolkning vokste kolossalt i etterkrigstiden, kanskje mest på grunn av air condition, en oppfinnelse som gjorde nye områder i ørkenstaten mer beboelige. I 1910 hadde Arizona 294 353 innbyggere og i 1970 1 752 122 innbyggere.
I nyere tid har Arizona blitt en stor turistmagnet. Turistene kommer på grunn av det varme været, og Arizona konkurrerer med stater som Florida i antall turister per år. Grand Canyon er også en viktig årsak til den store turistnæringen.
Periodevis langvarig tørke er et stort problem, og i 1999 erklærte ørkenstaten unntakstilstand. I mai 2021 var vannreservene nede i 51 %. Hele 95 % av det vestlige USA er rammet av tørke. Analyse av årringer i trær viser at det vestlige USA ble rammet av mega-tørker i flere tiår i perioden 800-1600, så det er stor risiko for at også den nåværende tørken vil strekke seg over tid.Den republikanske senatoren Barry Goldwater, som er født og oppvokst i delstaten, stilte til presidentvalget i 1964. Goldwater led nederlag med en oppslutning på bare 38,4 %. En av de fem delstatene han vant, var hjemstaten Arizona.
Tre skip har fått navnet USS Arizona for å hedre delstaten.
== Geografi ==
Arizona er lokalisert i det vestlige USA, som en del av de fire hjørnestatene. Arizona er den sjette største delstaten rangert etter areal. Av delstatens 295 000 km², er omtrent 15 % av arealet privat eiendom. Mye av det resterende arealet er offentlige områder, nasjonalparker og indianerreservater.
Arizona er kanskje mest kjent for sitt enorme ørkenlandskap. Delstaten er også kjent for sitt klima, som kjennetegnes ved de ekstremt varme somrene og det milde vinterklimaet. Mindre kjent er kanskje de enorme skogområdene i de nordligere partene av staten. Disse skogområdene finnes spesielt i de sentralnordlige områdene, særlig rundt Colorado Plateau, og er en enorm kontrast til det tørre ørkenlandskapet i de sørlige delene av staten. Men i tillegg til skogområdene i nord har delstaten også andre landskap. Fjellandskap kan for eksempel finnes i over halvparten av staten.
De høyeste gullfurutrærne i verden, er å finne i Arizona. Disse vokser gjerne rundt Mogollon Rim, som går på tvers over de sentrale delene av Arizona. Det var også her Arizona hadde sin verste skogbrann noensinne i 2002. Arizona er hovedsakelig en del av Nord-Amerikas ørkenområder og er formet av sin forhistoriske vulkanske historie. Hele regionen hvor delstaten ligger, synker gradvis nedover som følge av vulkanismen.
Grand Canyon er en fargerik grop i Nord-Arizona, formet av Coloradoelven. Grand Canyon består stort sett av Grand Canyon nasjonalpark – en av de aller første nasjonalparkene i USA. President Theodore Roosevelt er kanskje den viktigste designeren av Grand Canyons nåværende utseende. Grand Canyon ble utformet av Coloradoelven, som laget kanalen gjennom millioner av år, er ca 446 kilometer lang og varierer i bredde mellom 6 og 29 kilometer. Dybden er enkelte steder over 1,6 kilometer. Nesten 2 milliarder år har gått siden Coloradoelven startet sitt arbeid med å lage Grand Canyon.
Arizona er hjem til jordens største antall meteoritter fra verdensrommet. The Barringer Mateorite Crater (i Norge kjent som «Barringerkrateret») er et gigantisk hull i Colorado Plateau i ørkenen i Arizona, 50 kilometer vest for Winslow. Nedslagskrateret er nesten en mil rundt og 174 meter dypt. Meteorittkrateret er et av verdens største og det aller første som ble undersøkt av mennesker. Dette ble gjort av Daniel Barringer (1860–1929), og det er fra ham krateret har fått sitt navn.
Sonoraørkenen var engang kun hjemmet til dem som var tilpasset den ekstreme sommervarmen. Phoenix var en liten landsby her frem til 1930-tallet, da turister begynte å strømme til bygda som følge av de varme temperaturene. I dag er Phoenix en av de største og viktigste byene i USA, samt den raskest voksende. Dette til tross for at byen er plassert midt i den glovarme ørkenen. Mellom 1960 og 1990 vokste byens befolking med mer enn 300 %. Dette har gjort byen til en av verdens raskest voksende byer.
Delstatshovedstaden Phoenix er også statens største by og fylkeshovedstad i Maricopa County. Den nest største byen er Tucson, deretter fire byer i utkanten av Phoenix: Mesa, Glendale, Chandler og Scottsdale. Så mye som 65 % av delstatens befolkning er bosatt i Phoenix eller områder rundt. I Phoenix og området rundt er det bosatt totalt 4,17 millioner (2007). Phoenix er USAs femte største by.
Det høyeste punktet i delstaten er fjellet Humphreys Peak i de sørlige delene av fylket Coconino County i Sentral-Arizona. Humphreys Peak er 3 852 meter høyt og er en del av den vulkanske fjellkjeden San Francisco Peaks. Ved fjellet er det blant annet nasjonalparker og alpinanlegg med muligheter for slalåmkjøring.
Det eneste stedet i delstaten med sommertid er Navajo i den nordøstlige regionen i delstaten.
=== Fylker ===
Arizona har 15 fylker. Pah-Ute County er ett av USAs få forhenværende fylker, offisielt anerkjent som et eget fylke i 1865, etter å ha tidligere vært en del av Mohave County. I 1871 ble fylket igjen en del av Mohave County. Fire fylker (Mohave County, Pima County, Yavapai County og Yuma County) ble opprettet i 1864 som følge av organiseringen av Arizona-yerritoriet i 1862. Da Arizona offisielt ble en amerikansk delstat i 1912, fikk samtlige daværende fylker status som fylker, unntatt La Paz County, som ble en del av Yuma County. I 1983 stemte Arizonas befolkning for å gi La Paz County tilbake statusen som et separat fylke.
Mange av fylkesnavnene er gitt for å hedre den store tilknytningen delstaten har til den amerikanske urbefolkningen. Hele ni av de femten fylkene har navn etter delstatens urbefolkning. Tre av de resterende fylkene har spanske navn, etter å ha vært en del av både Mexico og Spania. Dette er La Paz County, Santa Cruz County og Pinal County. Et annet fylke har fått navnet etter sin geografi. Graham County har fått navnet fra Mount Graham, som er et stort fjell i midten av fylket.
Det siste fylket, Greenlee County, fikk navn etter Mason Greenlee, en gruvearbeider fra Colorado som ankom i 1871. Han og følget hans overvintret, men dro hjem igjen da apasjene ble brysomme. Greenlee hadde funnet gull og var fast besluttet på å vende tilbake, solgte sin verdifulle gruve i Colorado og dro i 1978 tilbake til Clifton i Arizona, der han bodde resten av livet.
=== Klima ===
Som følge av sitt store areal og variasjon i høyde har Arizona en stor variasjon i klimaforholdene. I de lavereliggende områdene er klimaet hovedsakelig tørt med svært varme somre og milde vintre. Klimaet er for det meste mildt fra høsten til tidlig vår, varierende fra ca 15 °C. November til februar er de absolutt kaldeste månedene. I denne tiden varierer oftest temperaturen mellom 4 og 24 °C, selv om frost ikke er sjeldent i enkelte deler av staten. I midten av februar begynner temperaturen å øke, og man får varme dager og kalde netter. Sommermånedene fra juni til september er svært tørre, og varmen varierer mellom 32 og 48 °C. Temperaturer på over 50 °C i ørkenområdene er ikke uvanlig i denne perioden. Som følge av et som regel tørt klima, er det høye temperatursvingninger mellom dag og natt i ørkenområdene. Svingningene kan være på så mye som 30 °C i sommermånedene.
Arizona har en gjennomsnittlig nedbør på 323 mm, som kommer i to regnsesonger, med kaldfronter fra Stillehavet. Dette skjer i løpet av vinteren og i monsunene på sommeren. Monsun-sesongen er som regel nærmere slutten av sommeren, ofte i juli eller august. Det er som følge av monsunene at store stormer, tornadoer og mye tordenvær oppstår i sommermånedene. Tornadoer og orkaner er svært sjeldne i Arizona, men begge deler har rammet delstaten flere ganger.
Den nordlige tredjedelen av Arizona har et høyereliggende landskap. Dette fører til et betydelig kaldere klima. Den laveste temperaturen som har vært i disse områdene er ukjent, men temperaturer under -20 °C er ikke uvanlig i fjellområdene. Dette skyldes hovedsakelig kalde vinder fra det nordlige USA og Canada. Uavhengig av den enorme klimavariasjonen, er hovedstaden Phoenix blant byene med flest varme dager i det sørlige USA. Her er en temperatur fra 30 til 40 °C vanlig året rundt.
== Politikk ==
Arizona er, som samtlige amerikanske delstater, styrt av en guvernør. Guvernøren velges for en fireårstermin og kan i Arizona styre så mange terminer man velges, men ikke flere enn to terminer på rad. Arizona er en av de svært få delstatene som ikke har noen egen guvernørbolig. Dermed bor guvernøren i sin private bolig. Den nåværende guvernøren er Doug Ducey (R). Han tok over etter Jan Brewer (R) etter valget i november 2014.
Delstaten hadde fire kvinnelige guvernører frem til Ducey ble valgt. Dette er flere kvinner enn noen annen delstat noen gang har hatt tidligere. Arizonas to senatorer er demokraten Kyrsten Sinema og republikaneren Martha McSally.
Arizonas representanter i Representantenes hus er Tom O'Halleran (D), Ann Kirkpatrick (D), Raul Grijalva (D), Paul Gosar (R), Andy Biggs (R), David Schweikert (R), Ruben Gallego (D), Debbie Lasko (R) og Greg Stanton (D).
Fra sin delstatsinnlemmelse frem til 1940-tallet var Arizona hovedsakelig dominert av Det demokratiske parti. Dette endret seg etter at Dwight D. Eisenhower (R) ble valgt til president i 1952, og siden har det stemt republikansk ved alle presidentvalg, med et unntak, Bill Clinton (D) i 1996. I de seneste årene har også Det republikanske parti tatt over på så å si alle styrenivå i delstaten. De store innvandrerstrømmene til Phoenix og Tucson, har antakelig bidratt til at flertallet har stemt republikansk siden innvandringen startet på 1950-tallet. Dette kan ha vært et viktig bidrag til å holde republikanerne ved makten.
4. mars 2008 ble John McCain nominert til presidentvalget 2008. McCain ble da den andre presidentkandidaten fra Arizona noensinne. Den første var Barry Goldwater (R), som stilte opp og tapte mot Lyndon B. Johnson (D) ved presidentvalget i 1964.
Politikken er dominert av kampen om de to største fylkene, Maricopa County og Pima County – fylkene der Phoenix og Tucson ligger. Fylkene har nesten 70 % av Arizonas totale befolkning og 3⁄4 av statens stemmer.
Maricopa County er hjem til 60 % av statens samlede innbyggere og mesteparten av statens stemmeberettige. Fylket stemte republikansk i hvert presidentvalg fra 1948 til 2016. Som en sterk kontrast har Pima County og Tucson som regel stemt demokratisk ved presidentvalgene.
== Justis ==
Staten praktiserer dødsstraff, og i 2009 satt 126 personer på death row i Arizona. 23 personer har blitt avrettet siden 1976, og staten havner dermed på en 13.-plass over statene i USA som avretter flest. De fleste avrettes ved hjelp av giftsprøyte, mens tidligere har både den elektriske stol, hengning og gasskammer vært i bruk.
Myndighetene i delstaten har satt i gang arbeidet med å bruke giftgassen Zyklon-B for å henrette dødsdømte innsatte, samme gass som ble brukt i Auschwitz-Birkenau. Ifølge the Guardian har fengselsvesenet allerede gjort i stand et gasskammer i delstatsfengselet Florence. Kammeret ble sist brukt i 1999. De har også gått til anskaffelse av ingredienser som brukes til å fremstille den dødelige gassen. Ifølge en innkjøpsliste avisen har sett, kjøpte delstaten i desember 2020 blant annet kaliumcyanid for US$ 1.350.
Ledere fra Arizonas jødiske samfunn, - forsøker imidlertid å forhindre dette.Arizona stanset i 2014 henrettelsene av dødsdømte, men gjenopptok dem i mai 2022.
== Økonomi ==
I 2006 hadde Arizona en total GSP (gross state product) på 232 milliarder amerikanske dollar. Dette tilsvarte en 17.-plass sammenlignet med de andre delstatene i USA. Ifølge CIA World Factbook ville Arizona havnet på en 61.-plass i verden, om den hadde vært en selvstendig nasjon. Dette tilsvarer at Arizona har en større økonomi enn land som for eksempel Finland, Irland og New Zealand.
Den gjennomsnittlige inntekten i delstaten er på 27 232 amerikanske dollar i året. Det tilsvarer en 39.-plass i USA. Inntekten har tidligere vært høyere, men har minskes i de nyere årene. Kobber, bomull, tamfe, sitrusfrukt og turisme har lenge vært grunnlaget for økonomien. Arizona var lenge USAs største produsent av bomull. Kobber er enda den dag i dag en svært viktig bidragsyter til økonomien. Arizona hadde en blomstring i økonomien på 1950-tallet, og også i starten av 1990-årene. Sistnevnte var et resultat av storproduksjon av høyteknologisk utstyr, hovedsakelig produsert i Phoenix-området.
Den viktigste produksjonen i staten i disse dager er elektroniske produkter, hovedsakelig til bruk i kommunikasjons- og flyproduksjon. Arizona har en rekke kobbergruver, og over 50 % av den samlede kobberproduksjonen i USA kommer fra Arizona. Flere jordbruksprodukter er viktige for økonomien; viktigst er kreaturoppdrett, meierivarer og bomull.
Ellers er landbruket viktig. Arizona har det nest største landbruket i USA, bare overgått av Wyoming. Den største verdiskapningen i disse dager er høyteknologiske industrier, dataproduksjon og romfartsindustri. Gruvedrift er fortsatt også en viktig inntektskilde. Arizona har også en viss vannkraftproduksjon (6,8 mrd kWh i 2006), men den største energikilden er likevel kullkraft (40,1 mrd kWh) og kjernekraft (24 mrd kWh).
Den største arbeidsgiveren er myndighetene. Den største private arbeidsgiveren er butikkjeden Wal-Mart, med 17 343 ansatte i Arizona (2008). 7,27 % av inntektene i staten kommer fra motell/hotell-bransjen. Denne bransjen har vokst raskt i takt med de store tilstrømningene turister etter 1960-tallet.
Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587.
== Befolkning ==
I 2006 hadde Arizona en befolkning på 6 166 318, som er en økning på 213 311 eller 3,6 % siden året før og en økning på 1 035 686 eller 20,2 % siden år 2000. Dette tallet inkluderer den naturlige veksten fra de siste tallene på 297 928 (594 062 fødsler minus 266 134 dødsfall). Innvandring fra land utenfor USA resulterte i 204 611 mennesker, og innvandringen fra andre delstater var på 541 283 mennesker. Befolkningstall 1. juli 2006 viste at Arizona var den raskest voksende delstaten i hele USA, med en befolkningsvekst på 3,6 % siden 2005, noe som overgår den tidligere staten, Nevada.
Mer enn halvparten (ca. 58 %) av delstatens innbyggere bor i byer med 100 000 eller flere innbyggere, noe som er av de høyeste urbaniseringsgradene i USA. Befolkningstettheten er på 21,54/km², noe som havner på en 33.-plass i USA. Tallet er noe høyt som følge av store ubebodde ørkenområder i de sørlige delene av staten. Befolkningssenteret i Arizona er i Maricopa County, i byen Gilbert.
Ifølge tall fra U.S. Census i 2006, ser raseoppdelingen i Arizona slik ut: 59,7 % europeere, 3,8 afroamerikanere, 2,4 % asiater, 1,7 % blandet og 29,2 % hispanics. Delstaten har den tredje høyeste andelen av USAs urbefolkning. Dette tilsvarer 286 680 mennesker, som representerer mer enn 10 % av USAs totale urbefolkning på 2 752 158. Bare California og Oklahoma har flere bosatte indianere enn Arizona. Phoenix, Tucson, Prescott og Yuma er kjente for store grupper «native Americans».
De største opphavsgruppene i Arizona er meksikanere (21 %), tyskere, engelskmenn, irer og indianere. De sørlige og sentrale delene av staten har store meksikanske bosetninger. Særlig har fylkene Santa Cruz County og Yuma County store antall meksikanere. De sentralnordlige og nordøstlige fylkene har hovedsakelig innbyggere av engelsk opphav. De nordøstlige delene har også statens fleste indianere. Afroamerikanere har en relativ liten befolkningsandel i Arizona, men har vokset betydelig de seneste årene. Dette som følge av immigrasjon fra andre delstater, særlig California og nordøstlige deler av USA. Den afroamerikanske befolkningen i hovedstaden doblet seg mellom 1990 og 2005. Asiater har hatt en stor påvirkning i byggingen av dagens samfunn. Særlig kinesere som kom til delstaten for å arbeide i gruvene og med å legge togskinner. Over 20 000 japanere, som hovedsakelig er bosatt i Phoenix og landbruksområder i Sør-Arizona, kom til delstaten etter andre verdenskrig.
Det er antatt at Arizona vil bli en «minority-majority state» innen år 2035. Dette om den nåværende befolkningsutviklingen fortsetter. Dette vil bety at delstaten vil få et flertall av nåværende minoriteter. Særlig er det meksikanere som er antatt å bli den største befolkningsgruppen. I 2003, for første gang, oversteg antall fødte hispanics antallet fødte hvite. California, Hawaii, Nevada New Mexico og Texas har allerede en majoritet minoriteter.
Engelsk er det eneste offisielle språket, men staten har en rekke andre minioritetsspråkelige. I år 2000 hadde 74,16 % av Arizonas befolkning engelsk som sitt morsmål. Spansk var på andreplass med 19,52 % og indianerspråket navajo på tredjeplass med 1,89 %. 4,5 % hadde et annet språk som sitt morsmål.
Over 70 % av delstatens befolkning er kristne. Dette ifølge en undersøkelse fra 2008 foretatt av Pew Forum on Religion and Public Life. 25 % av innbyggerne er katolikker, 23 % er evangelisk kristne, 22 % tilhører ingen religion, 15 % er protestanter, 4 % er mormonere, 1 % er jøder og 11 % tilhører andre religioner eller undergrupper av religioner. De fleste av dem kristne. L. Ron Hubbard, mannen bak scientologikirken, bodde i Phoenix under opprettelsen av scientologi. Det er bakgrunnen for at staten ofte kalles «Scientologiens hjemsted».
== Kultur ==
Arizona har hatt en mengde dansere og scenekunstnere av ulik etnisitet. Det finnes også en mengde indianerkunst og gallerier i staten. De fleste av turistsuvenirene som produseres kjennetegner delstat]n med solnedganger, prærieulver og ørkenplanter. En rekke Western-Hollywood filmer, som for eksempel Billy Jack, U-Turn, Waiting to Exhale, Just One of the Guys, Can't Buy Me Love, Bill & Ted's Excellent Adventure, The Scorpion King, The Banger Sisters, Used Cars og Raising Arizona, er spilt inn i Arizona. Fire in the Sky, en science fiction-film fra 1993, er filmet i byen Snowflake. Klimakset i The Gauntlet, en Clint Eastwood-film ifra 1977, finner sted i Phoenix. Den kanskje mest kjente filmen som er spilt inn i Arizona, er Psycho av Alfred Hitchcock. Den er ikke bare innspilt i Phoenix, men hovedrollen er i tillegg fra byen. Noen TV-show som er spilt inn i Arizona inkluderer The New Dick Van Dyke Show, Alice, The First 48, Insomniac with Dave Attell, COPS og America's Most Wanted.
Arizona er kjent for mange tekster i western og county-sanger. Dette inkluderer blant annet Jamie O’Neils ballade «There Is No Arizona» og George Straits «Ocean Front Property». «Arizona» er navnet på en populær sang av Mark Lindsay (fra Paul Revere and the Raiders) som var en stor hit på nasjonalt plan vinteren 1969–1970. The Gin Blossoms, Chronic Future, Roger Clyne and the Peacemakers og Jimmy Eat World er av mange musikere som har startet sin karriere i Arizona. En rekke punkband har også sin opprinnelse herifra. Disse inkluderer blant annet JFA, The Feederz, Sun City Girls, Meat Puppets og Authority Zero. Running with Scissors, som er utviklerne av kanskje USAs mest omstridte videospill, holder til i Tucson, Arizona.
Sanger, sangskriver og gitarist Michelle Branch er fra Sedona. Chester Bennington, ledervokalisten i Linkin Park, og DJ Z-Trip er begge ifra Phoenix. Den kanskje aller mest kjente artisten derimot, er Alice Cooper, som blant annet har bidratt til å utvikle en musikksjanger. Andre kjente artister er countrystjernen Marty Robbins, folkemusikeren Katie Lee, Fleetwood Macs Stevie Nicks, CeCe Peniston, Rex Allen, American Idol-vinner Jordin Sparks og Linda Ronstadt.
=== Sport ===
Som følge av at Arizona har et godt klima og gode geografiske forhold for golfspilling, er delstaten hjem til en rekke stopp på PGA-touren. Kanskje spesielt kjent er FBR Open-turneringen som ofte går under navnet Phoenix Open i staten.
Med tre statlige universiteter og en rekke college, er collegesport svært utbredt i Arizona. Erkerivalene Arizona State University og University of Arizona kan dateres helt tilbake til innlemmelsen i USA. Arizona State University og University of Arizona er de eldste rivalene i National Collegiate Athletic Association (NCAA). Arizona har også en rekke andre populære idretter. Spesielt populært er amerikansk fotball og baseball, men det spilles også ishockey, softball, lacrosse og basket.
Arizona er hjem til en rekke baseballag, for eksempel Arizona Fall League og Arizona Winter League. Arizona Fall League ble opprettet i 1992 og er en av de mindre baseballagene i USA. Laget fikk eksponering da Michael Jordan startet sin baseballkarriere i Scottsdale Scorpions. Arizona Winter League ble opprettet i 2007 og er et profesjonelt baseballag som blant annet deltar i nordamerikanske Golden Baseball League. De fleste av kampene spilles på Desert Sun Stadium i fylkeshovedstaden i Yuma County, Yuma.
Staten er et populært sted for Major League Baseball-trening om våren, ettersom det er hjemstedet til Cactus League. Det eneste andre stedet i USA hvor vårtrening finner sted, er i Florida, som er hjemmet til Grapefruit League. Los Angeles Dodgers vil åpne sin vårtrening i Glendale, Arizona i 2009. Da blir laget det 14. som trener her om våren. Vårtrening for baseballspillere har vært en tradisjon i staten siden 1947, til tross for at staten ikke hadde noe stort lag på nasjonalt nivå på denne tiden.
Følgende profesjonelle sportslag holder til i Arizona:
== Utdanning ==
Offentlige skoler i Arizona er separert til ca. 220 lokale skoledistrikter. Til tross for statsinnbyggertallet på over 6,5 millioner innbyggere, har Arizona bare tre offentlige universiteter: University of Arizona, Arizona State University og Northern Arizona University. Universitetene er styrt av Arizona Board of Regents. Private universiteter i Arizona er dominert av en rekke større pro-profitt universiteter. Kun et tradisjonelt ingen-profitt privat college eksisterer i Arizona, Prescott College i Prescott, Yavapai County.
=== Offentlig universiteter ===
University of Arizona, Tucson
Arizona State University, Tempe, Phoenix og Mesa
Northern Arizona University, Flagstaff
=== Offentlig college ===
=== Private universiteter og college ===
== Kjente personer ==
Bruce Lincoln
Alice Cooper
Barry Goldwater
John McCain
Marty Robbins
Frank Lloyd Wright
== Bøker ==
Bayless, Betsy, 1998, Arizona Blue Book, 1997-1998. Phoenix, Arizona.
McIntyre, Allan J., 2008, The Tohono O'odham and Pimeria Alta. Arcadia Publishing, Charleston, South Carolina. (ISBN 978-0738556338).
Miller, Tom (editor), 1986, Arizona: The Land and the People. University of Arizona Press, Tucson. (ISBN 0-8165-1004-0).
Officer, James Effiel., 1987, Hispanics Arizona, 1516-1896. University of Arizona Press, Tucson. (ISBN 0-8165-0981-6).
Thomas, David M. (editor), 2003, Arizona Legislative Manual. In Arizona Phoenix, Arizona, Arizona Legislative Council. Google Print. Retrieved January 16, 2006.
Trimble, Marshall, 1998, Arizona, A Cavalcade of History. Treasure Chest Publications, Tucson, Arizona. (ISBN 0-918080-43-6).
Woosley, Anne I., 2011, Early Tucson. Arcade Publishing, Charles, South Californa. (ISBN 0738556467).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Arizona – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arizona – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Arizona (engelsk: The State of Arizona) er en delstat i det sørvestlige USA. Phoenix er den største byen og delstatshovedstaden. | 2,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tungtvann | 2023-02-04 | Tungtvann | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Vann'] | Tungtvann eller tungtvatn, kjemisk navn: deuteriumoksid, og med formel D2O. Kjemisk sett er det nokså likt normalt vann, men begge av de vanlige hydrogenisotopene (protium) er erstattet av den dobbelt så tunge isotopen deuterium, der kjernen inneholder et nøytron i tillegg til det protonet som finnes i alle hydrogen-atomkjerner. Forskeren Gilbert Newton Lewis var den første personen som isolerte en ren tungtvannsprøve, i 1933.
Forekomsten av deuterium er 1 per 6 400 vanlige hydrogenatomer. Det gir en forekomst av tungtvann i vanlig vann på 1 molekyl per 6 4002 vanlige vannmolekyler (1 per 41 millioner).
Det ekstra nøytronet i hver av hydrogenkjernene påvirker dipolmomentet for molekylet. Derfor avviker egenskapene fra vanlig vann – tungtvann har et normalfrysepunkt på 3,81 °C og et normalkokepunkt på 101,42 °C. De to ekstra nøytronene for molekylet bringer molvekten opp fra ca. 18 g/mol for normalt vann, til ca. 20 g/mol for tungtvann, hvilket betyr at tettheten er opp rundt 11 % til ca. 1 100 kg/m³.
| Tungtvann eller tungtvatn, kjemisk navn: deuteriumoksid, og med formel D2O. Kjemisk sett er det nokså likt normalt vann, men begge av de vanlige hydrogenisotopene (protium) er erstattet av den dobbelt så tunge isotopen deuterium, der kjernen inneholder et nøytron i tillegg til det protonet som finnes i alle hydrogen-atomkjerner. Forskeren Gilbert Newton Lewis var den første personen som isolerte en ren tungtvannsprøve, i 1933.
Forekomsten av deuterium er 1 per 6 400 vanlige hydrogenatomer. Det gir en forekomst av tungtvann i vanlig vann på 1 molekyl per 6 4002 vanlige vannmolekyler (1 per 41 millioner).
Det ekstra nøytronet i hver av hydrogenkjernene påvirker dipolmomentet for molekylet. Derfor avviker egenskapene fra vanlig vann – tungtvann har et normalfrysepunkt på 3,81 °C og et normalkokepunkt på 101,42 °C. De to ekstra nøytronene for molekylet bringer molvekten opp fra ca. 18 g/mol for normalt vann, til ca. 20 g/mol for tungtvann, hvilket betyr at tettheten er opp rundt 11 % til ca. 1 100 kg/m³.
== Halvtungt vann ==
Halvtungt vann, HDO, er en type vannmolekyl hvor det ene hydrogenatomet er deuterium, mens det andre er vanlig hydrogen. Tettheten ligger derfor midt mellom vanlig vann og tungtvann. Forekomsten av halvtungt vann er 1 per 3200.
== Bruk ==
Tungtvann brukes i spesielle typer kjernereaktorer hvor den gjør nytten som nøytron-moderator for å bremse ned nøytronene – slik at de kan reagere med uranet i reaktoren. CANDU-reaktoren bruker denne metoden.
Mens amerikanerne satset på grafitt som moderator i sine kjernereaktorforsøk, var de tyske forsøkene basert på tungtvann som moderator. Vitenskapsmennene Heisenberg og Döbel lyktes i 1942 å oppnå en positiv nøytronproduksjon i en uranstabel med tungtvann som moderator. Han regnet med at det burde lykkes å få i gang en selvopprettholdende kjedereaksjon dersom man fikk 5 tonn tungtvann og 10 tonn uranmetall.
Tungtvann ble oppdaget av amerikaneren Harold Urey i 1932/33. Det var 10 % tyngre enn vanlig vann og ble brukt i tekniske og medisinske forsøk for å bremse vekstprosesser. Hydrogenfabrikken på Rjukan, som var verdens største vannelektrolyseanlegg, produserte fra 1934 tungtvann i industriell målestokk.
== Effekter på helse ==
Tungtvann er ikke regnet som giftig, selv om noen metaboliske reaksjoner trenger vanlig vann. Eksperimenter gjort på mus har vist at hovedeffekten av tungtvannets litt forskjellige reaksjonshastigheter er å forhindre celledeling, noe som forårsaker økende skade på vev som trenger rask fornyelse. Derfor kan det likevel kunne gjøre skade hvis konsentrasjonen blir for stor. Forsøk på pattedyr har vist at de dør etter en uke, først når 50% av kroppsvannet er byttet ut med tungtvann (D2O).
== Produksjon ==
Tungtvann utvinnes fra vanlig vann ved destillasjon eller elektrolyse. Her fjernes vanlig vann og halvtungt vann.
Tungtvann er trivialnavn for deuteriumoksid, D2O. For å utvinne 1 liter tungtvann trenger man 40 960 000 (6400 opphøyd i 2) liter med vanlig vann. Tungtvann er en luktfri og smakløs klar væske. Tungtvann fremstilles enten ved elektrolyse av vann, kjemiske utbyttingsreaksjoner eller ved fraksjonert destillasjon av vann.
=== Tungtvannsproduksjon i Norge ===
I 1934 bygget Norsk Hydro verdens første kommersielle tungtvannsanlegg i Vemork med en kapasitet på 1,2 tonn i 1940. I løpet av 1941 hadde de allerede passert 12 tonn årlig. Under andre verdenskrig, bestemte de allierte seg for å ødelegge anlegget og tungtvannet for å hindre tyskerne i å utvikle atomvåpen. Sent i 1942 feilet et angrep av britiske fallskjermjegere da glideflyene de brukte, krasjet. Alle ble drept enten i selve krasjet eller av tyskerne. I februar 1943 klarte en gruppe på 11 norske sabotører, opptrent i England og sluppet ned i fallskjerm, å stoppe produksjonen i to måneder ved å sprenge anlegget, Vemork-aksjonen. Totalt ble fire måneder produksjon destruert i aksjonen. 16. november 1943 slapp de allierte styrkene 1 000 bomber over stedet, hvorav 18 traff målet.Etter krigen ble norsk tungtvannsproduksjon på Rjukan tatt opp igjen med økt kapasitet, ved hjelp av nye produksjonsmetoder. Etterhvert kom dessuten et tilskudd til produksjonen fra ammoniakkfabrikken i Glomfjord, fra 1953 av.
== Eksport fra Norge ==
Norge har eksportert tungtvann til bruk i atomvåpenproduksjon i flere land, blant annet i Israel, Frankrike, India og Storbritannia. Sverige og Romania skaffet seg norsk tungtvann til atomvåpenbruk, men avsluttet sine programmer før de kom så langt. Produksjonen begynte i 1950-årene. Sverige brukte norsk tungtvann fordi det på den tiden ikke var underlagt restriksjoner på bruk av norsk tungtvann til atomvåpenproduksjon, og fordi svensken Marcus Wallenberg satt i styret til Norsk Hydro. Israel brukte norsk tungtvann i sin Dimona reaktor, og tungtvann har blitt smuglet via den internasjonale svartebørsen til bruk i Indias atomvåpenproduserende anlegg. Det var i forbindelse med avsløringen av disse svartebørsoperasjonene at eksporten av tungtvann fra Norge ble stanset i 1988.
=== Tungtvannsproduksjon i andre land ===
Tungtvann blir også produsert i andre land i verden, blant dem Canada og India. Alle land som har laget atomvåpen kan også produsere tungtvann.
=== Tungtvann under andre verdenskrig ===
Sommeren 1941 varslet den norske motstandsbevegelsen den britisk etterretning om økt tysk interesse for tungtvannsproduksjonen på Vemork. Britene tolket dette som at tyskerne arbeidet med en reaktor. I den forbindelse mente de at tungtvannet var en flaskehals og derfor et gunstig sabotasjemål. Det britiske atomforskningsprosjektet, Tube Alloys, anbefalte også angrep ut fra at både plutonium og uran sammen med tungtvann kunne brukes til militære formål. War Cabinet ga klarsignal til den første sabotasjeaksjonen.
I november 1942, (19.11.42) dro to Halifax-bombefly med hver sitt glidefly på slep med 34 soldater mot landingsstedet ved Møsvatn. Forpartiet med fire nordmenn lå klart, men værforholdene gjorde landing umulig. På turen tilbake styrtet begge glideflyene og ett av bombeflyene. Operasjon Freshman kostet 42 britiske soldater livet.Operasjon Gunnerside: Seks norske elitesoldater i engelsk uniform landet i fallskjerm på Hardangervidda i februar 1943, slo seg sammen med forpartiet, tok seg fram til Våer, forserte juvet og tok seg fram til fabrikken langs jernbanesporet, et område som ikke var minelagt. Mens dekningspartiet holdt vakt, trengte sprengningspartiet seg inn i tungtvannsanlegget og sprengte tungtvannscellene. 900 kg tungtvann (inklusive produksjonstap) ble ødelagt. Forpartiet ble igjen på vidda, mens sprengningspartiet gikk på ski til Sverige.
Etter fire måneder var produksjonen i gang igjen. Amerikanerne presset på for å bombe anlegget, og i november 1943 bombet 161 B-17 og B-24 bombefly Vemork og Våer med 711 stk. 500-kilos og 200 stk. 250-kilos høyeksplosive bomber. Om lag 12 bombefly slapp 118 stk. 250-kilos bomber over Rjukan. Bare to bomber traff selve Hydrogenfabrikken. Ødeleggelsene omfattet i tillegg alle rørledningene til kraftstasjonen, deler av taket og veggene til kraftstasjonen, hus og brakker på Vemork, Våer og Rjukan, Hengebroa og en rekke industri-installasjoner. 22 norske sivile ble drept, i tillegg til de 10 som ble drept da ett fly styrtet.
Bombeangrepet førte til at fabrikken ble stengt. Tungtvannsutstyret ble demontert og sendt til Tyskland. Den resterende beholdning av tungtvann, ca. 40 tønner, skulle transporteres med jernbane. I februar 1944 ble fergen «Hydro» senket på Tinnsjøen, etter at tre sabotører hadde lyktes å plassere en sprengladning i baugen. Fire tyske soldater og 14 sivile nordmenn mistet livet.
Dermed var kampen om tungtvannet over. Den kostet 92 militære og sivile livet. Tungtvannssabotasjen blir framhevet som en av de mest langvarige og effektive hemmelige operasjoner under den andre verdenskrigen. Det at tungtvannsproduksjonen ble stoppet, bidro til å holde de tyske kjernereaktoreksperimentene på et beskjedent nivå. Vi vet nå at det ikke var tale om noe kappløp. Bedre etterretning fra alliert side, med pålitelige opplysninger om hvor langt tysk atomforskning var kommet, kunne ha gjort kampen om tungtvannet unødvendig. Planer på tysk side om et forsert program med sikte på en bombe, ble oppgitt sommeren 1942. Fra da av var det tale om å mestre atomteknologien og få i gang en kjedereaksjon med tanke på å konstruere en reaktor ("Uran Maschine"), som mulig framdriftskilde for ubåter.
== Se også ==
Tungtvannsaksjonen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ole Walberg: Tungtvannet som fordampet. (no) Bibsys
Arild Aspøy: Familiejuveler: Tungtvann, våpen og CIA. (no) Bibsys
Olav Njølstad: The Race for Norwegian heavy water, 1940-1945. (no) Bibsys
Den svenska atombomben - NyTeknik
Norsk eksport av tungtvann, artikkel hos Norgeshistorie.no | | FIN = | 2,947 |
null | 2023-02-04 | Green Day | null | null | null | | medlemmer = | 2,948 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pascal_(enhet) | 2023-02-04 | Pascal (enhet) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Avledede SI-enheter', 'Kategori:Trykkenheter'] | Pascal er en avledet SI-enhet for måling av trykk.
Symbolet for pascal er Pa.
Det tilsvarer en newton per kvadratmeter (N / m2).
Enheten er oppkalt etter Blaise Pascal, en fransk matematiker, fysiker og filosof.
Siden 1 Pa er et lite trykk så bruker man ofte heller:
hektopascal (hPa), 1 hPa = 100 Pa = 1 millibar, brukes særlig innen meteorologi
kilopascal (kPa), 1 kPa = 1000 Pa
megapascal (MPa), 1 MPa = 1 000 000 Pa, brukes særlig for å angi elastisitetsmodul, fasthet og spenning i materialer. I denne sammenhengen brukes ofte forholdet 1 MPa = 1 N / mm2Pascal er også måleenheten for lydtrykk i akustikken. Her beskriver lydtrykket hurtige endringer i det absolutte, statiske, lufttrykket. Disse hurtige endringene danner lyd. Betraktningen er også gyldig i andre gasser og i væsker.
| Pascal er en avledet SI-enhet for måling av trykk.
Symbolet for pascal er Pa.
Det tilsvarer en newton per kvadratmeter (N / m2).
Enheten er oppkalt etter Blaise Pascal, en fransk matematiker, fysiker og filosof.
Siden 1 Pa er et lite trykk så bruker man ofte heller:
hektopascal (hPa), 1 hPa = 100 Pa = 1 millibar, brukes særlig innen meteorologi
kilopascal (kPa), 1 kPa = 1000 Pa
megapascal (MPa), 1 MPa = 1 000 000 Pa, brukes særlig for å angi elastisitetsmodul, fasthet og spenning i materialer. I denne sammenhengen brukes ofte forholdet 1 MPa = 1 N / mm2Pascal er også måleenheten for lydtrykk i akustikken. Her beskriver lydtrykket hurtige endringer i det absolutte, statiske, lufttrykket. Disse hurtige endringene danner lyd. Betraktningen er også gyldig i andre gasser og i væsker.
== Eksempler på forskjellige verdier (tilnærmet) ==
1MPa = 1N/mm²
== Sammenligning med andre trykkenheter ==
*avrundet
Det er nyttig å vite at: 1 hPa = 1 millibar
f.eks. er standard atmosfæretrykk 1013,25 hPa = 1013,25 mbar.
== Praktisk bruk av pascal vs. bar ==
Innen teknikkområder som pneumatikk og hydraulikk er måleenheter for trykk en sentral del i terminologien. Nesten uten unntak brukes måleenheten bar i praksis, og det er en hensiktsmessig og godt innarbeidd trykkangivelse i nesten alle sammenhenger.
Det finnes imidlertid mange gode grunner til å gå over til å standardisere på bruk av MPa (ekvalient med N/mm²). En av grunnene er å enklere kunne sammenholde spenninger, strekk og trykk i metalliske materialer, og trykk i væsker og gasser. Ved tekniske beregninger slipper man dermed å holde rede på dekadiske omregningfaktorer.
Årsaken til at bar i sin tid fikk feste seg som trykkenhet var at den tallmessig var svært lik den gamle tekniske enheten kilopond per kvadratcentimeter (kp/cm²).
== Andre bruksområder ==
I bildekk har det blitt vanlig å måle lufttrykket i kilopascal (kPa), mens på eldre bildekk måles lufttrykket vanligvis enten i bar eller pund per kvadrattomme (psi).
== Eksterne lenker ==
Conversion Calculator for Units of PRESSURE & STRESS | Pascal er en avledet SI-enhet for måling av trykk. | 2,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samuel_Colt | 2023-02-04 | Samuel Colt | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1862', 'Kategori:Fødsler 19. juli', 'Kategori:Fødsler i 1814', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oppfinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Hartford', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Samuel Colt (født 19. juli 1814, død 10. januar 1862) var en amerikansk oppfinner, best kjent for oppfinnelsen av revolveren «Colt» som ble mye brukt av amerikanske nybyggere i det vestlige USA på 1800-tallet.
| Samuel Colt (født 19. juli 1814, død 10. januar 1862) var en amerikansk oppfinner, best kjent for oppfinnelsen av revolveren «Colt» som ble mye brukt av amerikanske nybyggere i det vestlige USA på 1800-tallet.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Colts far het Christopher Colt (1777-1850), og var en jordbruker som hadde flyttet sin familie til byen etter at han ble en forretningsmann, moren het Sarah Caldwell. Hun døde av tuberkulose da sønnen var seks år gammel. Han hadde tre søstre og tre brødre, hvorav en ble dømt for mord.
Ved femten års alder begynte Colt å arbeide på sin fars tekstilfabrikk der han hadde tilgang til materiale, verktøy og arbeiderekspertise. Et år hadde han forsøkt å sprenge en treflåte i luften med hjelp av undervannssprengstoff. En brann i år 1830 avsluttet hans skolegang, og han ble sendt til en internatskole.
=== Eksperimentering og utvikling ===
Han hørte senere soldater prate om en «umulig pistol» som kunne avfyre fem-seks skudd før den måtte lades på nytt. Dette ble hans inspirasjon de kommende årene, og han bestemte seg for å skape den umulige pistolen. Han puslet med idéen og laget en slags prototype/modell under en sjøreise til Calcutta; hovedidéen fikk han ved at han betraktet egenskapene til skipets styrehjul.
Colt oppfant revolveren i 1829, og klarte å sikre seg patent på den i 1835. Dette ble den første praktisk anvendbare revolver. Han grunnla i 1836 et selskap for utnyttelsen av denne og andre oppfinnelser, og anla en fabrikk i Paterson i New Jersey. Senere ble fabrikken flyttet fra New Jersey til Colts fødeby Hartford i Connecticut. Fra hans fabrikk Colt's Fire Arms Manufacturing Co. har en rekke såvel tidlige revolvere som modernere automatvåpen blitt konstruert.
Den første versjonen av revolveren solgte ikke så bra. Men under den meksikansk-amerikanske krigen klarte Texas Rangers om å overtale amerikanske myndigheter til å skaffe dem et større antall revolvere fra Colt; dermed fikk han et oppsving som så bare vedvarte, noe som førte til at han ble veldig rik. Han solgte senere også mange revolvere under den amerikanske borgerkrig.
Colt konstruerte også en undervannskabel, som i 1846 ble lagt mellom Coney Island og New York City.
Han døde 47 år gammel av gikt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Samuel Colt Biografi
Find-A-Grave profile for Samuel Colt
Colt History
Colt Collectors Association | Samuel Colt (født 19. juli 1814, død 10. | 2,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CD | 2023-02-04 | CD | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Digitale lagringsmedier', 'Kategori:Introduksjoner i 1980', 'Kategori:Lydopptak', 'Kategori:Philips', 'Kategori:Sony'] | Compact Disc (CD) er en optisk plate som blir brukt for å lagre digitale data.
Det ble opprinnelig oppfunnet for digital lyd og blir også brukt som et datalagringsmedium, kalt CD-ROM. CD-ROM-lesere blir ofte inkludert som komponenter i personlige datamaskiner. Generelt er lyd-CD-er atskilt fra CD-ROM-er, og CD-spillere som er ment brukt for å høre lyd, kan ikke få noen mening ut av data på en CD-ROM. Men PC-er kan generelt spille lyd-CD-er. Det er mulig å lage kombinerte CD-er som inneholder både data og lyd, der sistnevnte kan spilles på en CD-spiller, mens data eller for eksempel videospor kan bli avlest på en datamaskin. Standarden for lyd-CD-er heter Red book.
Ved hjelp av MP3-teknologi har det de siste årene blitt utviklet CD-spillere som kan tolke MP3-formaterte spor på en CD-ROM og spille dem av som lyd. Fordelen med MP3 er lavere filstørrelse med relativt liten forskjell i lydkvalitet.
| Compact Disc (CD) er en optisk plate som blir brukt for å lagre digitale data.
Det ble opprinnelig oppfunnet for digital lyd og blir også brukt som et datalagringsmedium, kalt CD-ROM. CD-ROM-lesere blir ofte inkludert som komponenter i personlige datamaskiner. Generelt er lyd-CD-er atskilt fra CD-ROM-er, og CD-spillere som er ment brukt for å høre lyd, kan ikke få noen mening ut av data på en CD-ROM. Men PC-er kan generelt spille lyd-CD-er. Det er mulig å lage kombinerte CD-er som inneholder både data og lyd, der sistnevnte kan spilles på en CD-spiller, mens data eller for eksempel videospor kan bli avlest på en datamaskin. Standarden for lyd-CD-er heter Red book.
Ved hjelp av MP3-teknologi har det de siste årene blitt utviklet CD-spillere som kan tolke MP3-formaterte spor på en CD-ROM og spille dem av som lyd. Fordelen med MP3 er lavere filstørrelse med relativt liten forskjell i lydkvalitet.
== Historie ==
CD-en ble utviklet i 1980 av Sony og Philips og har i stor grad avløst grammofonplaten. Philips hadde egentlig foreslått at det skulle være plass til én time musikk på platen. Sonys visepresident Norio Ogha hadde imidlertid studert musikk i Berlin og var av den mening at Beethovens niende symfoni måtte passe på en CD. Etter å ha gjennomsøkt arkivet var resultatet at den lengste innspillingen var på 74 minutter, og standarden var fastlagt.
I 1982 ble den masseprodusert i Langenhagen nær Hannover i Tyskland. Microsoft og Apple var tidlige entusiaster og hjalp frem CD-ROM-en. John Sculley, administrerende direktør i Apple på daværende tidspunkt, sa så tidlig som i 1987 at CD-ROM-en ville revolusjonere bruken av personlige datamaskiner.
== Tekniske detaljer ==
CD-er er laget av en 1,2 mm tykk skive av polykarbonatplast dekket med et mye tynnere lag av aluminium. Den ene siden av platen er som regel beskyttet av et lag med lakk. På lakken kan man skrive en tekst, trykke en logo eller lignende.
Platene finnes i mange forskjellige størrelser, men den vanligste er 120 mm i diameter. En 120 mm-plate kan lagre ca 74 minutter musikk eller rundt 650 megabyte data. Plater som kan lagre rundt 700 megabyte data eller 80 minutter musikk, begynner å bli mer vanlig. Det finnes også mindre vanlige 90, 99 og 100 minutters plater, men de er ikke kompatible med alle lesere og skrivere.
Plateformatet, kjent som Red Book-standarden, ble fremsatt av det nederlandske elektronikkselskapet Philips, som eier rettighetene til 'CDDA'-logoen som kan sees på platene. Grovt sett er formatet en to-kanals (venstre og høyre for stereo) 16-bit PCM-koding på 44,1 kHz. Reed-Solomon-feilretting sørger for at CD-en tåler å bli ripet (til et visst punkt) uten at innholdet blir påvirket av det.
Informasjonen på en standard CD er kodet som et spiralspor av groper som er formstøpt inn i toppen av polykarbonatlaget. Hver grop er ca 125 nm dyp og 500 nm bred, og fra 850 nm til 3,5 μm lang. Avstanden mellom sporene er 1,5 μm. En CD blir lest ved å sende lys (bølgelengde 780 nm) fra en halvlederlaser gjennom bunnen av polykarbonatlaget, og registrere lyset som blir reflektert av aluminiumslaget. Lyset fra laseren lager et punkt som er ca 1,7 μm diameter på metalloverflaten. Siden CD-en blir lest gjennom bunnen av platen, blir hver grop oppfattet som en opphøyning. Områdene uten disse opphøyningene kalles land.
Lys som treffer land-områdene blir reflektert normalt og oppfattet av en fotodiode. Lys som treffer en opphøyning, derimot, opplever destruktiv interferens med lysrefleksjonen fra området rundt opphøyningen, slik at det ikke blir reflektert. Dette skjer fordi høyden til hver opphøyning er en fjerdedel av bølgelengden til laserlyset, noe som fører til en halv bølgelengde i faseforskjell mellom lys som reflekteres fra landområdet, og lys fra opphøyningen.
== Kopibeskyttelse ==
CD-spesifikasjonene inneholder ingen kopibeskyttelsemekanismer, og platene kan enkelt kopieres eller «rippes» til en datamaskin. Så tidlig som i 2002 ble det gjort forsøk av plateselskapene på å markedsføre såkalte kopibeskyttede CD-er. Disse er avhengige av bevisste feil som blir lagt inn i dataene lagret på platen. Hensikten er at feilrettingen i en CD-spiller gjør at musikken spilles som normalt, mens datamaskinens CD-ROM-leser vil feile. Slik triksing har ført til et teknologikappløp — ikke alle nåværende spillere feiler, og kopieringsprogramvare blir tilpasset for å takle slike skadede data. Det fører igjen til at musikkindustrien prøver andre metoder.
Philips har sagt at slike plater, som ikke oppfyller Red Book-spesifikasjonene, ikke har lov til å bære varemerket Compact Disc Digital Audio. Det virker også sannsynlig at Philips' nye CD-brennere vil kunne lese data fra slike beskyttede plater.
== CD-formater ==
Masseproduserte CD-plater kan ikke skrives til, siden de produseres ved mekanisk preging av en folie.
CD-R (Compact Disc – Recordable) er utviklet for å kunne skrives til én gang. En laser i spilleren lager en permanent endring i en film, som deretter i prinsipp kan leses av andre avspillere. Prosessen kalles å «brenne» en CD, og det er ikke mulig å endre eller slette innholdet etter at denne prosessen er ferdig.
CD-RW (Compact Disc – ReWritable) tillater mangfoldige skrivinger på den samme platen. En CD-RW-plate har ikke samme skarphet i refleksen mellom landområder og opphøyninger som en presset CD eller en CD-R-plate. Enkelte avspillere klarer derfor ikke å lese slike plater.
I de siste årene ble betegnelsen «hjemmebrente» brukt om hjemmeproduserte CD-er.
== Navnekonvensjoner ==
Uttrykket EP brukes både på CD- og grammofonplater for å angi middels spilletid.
== Se også ==
CDDB, Video CD, Laserdisk, Minidisk, DVD, SACD, ECD, FMD, MildDisc, VCD, CD+G, LP
== Eksterne lenker ==
(en) Compact discs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Compact disc – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oversize CD-R
Nero Overburn
CD Media World | Compact Disc (CD) er en optisk plate som blir brukt for å lagre digitale data. | 2,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vann | 2023-02-04 | Vann | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Drikkevann', 'Kategori:Løsningsmidler', 'Kategori:Matingredienser', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vann'] | For «et vann», se innsjø.
Vann, eller vatn (fra norrønt vatn), er en kjemisk forbindelse og et polart molekyl. Det er flytende under STP-forhold. Dens kjemiske formel er H2O, som betyr at et molekyl vann består av to hydrogenatomer og ett oksygenatom.
Vann finnes nesten overalt på Jorden og er livsnødvendig for alt kjent liv. Omtrent 70 % av Jordens overflate er dekket av åpent vann (hav, innsjøer og elver).
En vannmasse eller vassmasse er et uttrykk for et osean, hav, innsjø, elv, bekk, kanal, dam eller lignende.
| For «et vann», se innsjø.
Vann, eller vatn (fra norrønt vatn), er en kjemisk forbindelse og et polart molekyl. Det er flytende under STP-forhold. Dens kjemiske formel er H2O, som betyr at et molekyl vann består av to hydrogenatomer og ett oksygenatom.
Vann finnes nesten overalt på Jorden og er livsnødvendig for alt kjent liv. Omtrent 70 % av Jordens overflate er dekket av åpent vann (hav, innsjøer og elver).
En vannmasse eller vassmasse er et uttrykk for et osean, hav, innsjø, elv, bekk, kanal, dam eller lignende.
== Etymologi ==
Ordet «vann» kommer via norrønt vatn, videre fra indoeuropeisk, som igjen er utviklet fra urindoeuropeisk fra roten *wes. Det skandinaviske ordet «vinter», de engelske ordene «water» og «wash», med flere, det tyske ordet «Wasser» og de russiske ordene «вода, voda» og «водка, vodka» har samme opphav. Avledet fra urindoeuropeisk *ud-ro kommer også greske hydro («vann») og hydra, mens det latinske aqua kommer fra urindoeuropeisk *agwjo.
== Vannets egenskaper ==
=== Aggregattilstander og temperatur ===
Vann i fast form er kjent som is og i gassform som damp. Temperaturskalaen celsius er definert ut fra vannets smelte- og fordampningspunkt, der vannet fryser ved 0 °C og koker ved 100 °C, og én grad stigning tilsvarer 1/100 av forskjellen mellom disse punktene. Temperaturskalen Kelvin har samme stigningstall. Mellom smeltepunktet og kokepunktet, inkludert i STP-forhold, er vannet i flytende tilstand (ved normalt trykk).
Temperaturenhetene (tidligere celsius og nå kelvin) er definert ut i fra trippelpunktet til vann, 273,16 K (0,01 C) og 611,2 Pa. Under dette trykket og denne temperaturen kan fast, flytende og gassformen av vann eksistere samtidig i likevekt. Vann viser ganske merkelig atferd, som å kunne eksistere som glassaktig is, en ikke-krystallisk fast form av vann.
Under temperaturer større enn 647 K og trykk større enn 22,064 Mpa, vil en samling av vannmolekyler anta en superkritisk tilstand, der væskelignende grupper flyter inni en gasslignende fase.
=== Dipolaritet ===
En viktig egenskap ved vann er dets polare egenskap. Vannmolekylet H2O er vinklet, med oksygen i spissen og hydrogenatomer ytterst. Siden oksygen har høyere elektronegativitet enn hydrogen, har oksygenatomets side delvis negativ ladning i forhold til hydrogensiden. Et molekyl med en slik ladningsforskjell kalles en dipol. Spenningsforskjellene gjør at vannmolekylene tiltrekkes av hverandre (den negative siden trekkes til et annets molekyl positive side) og til andre polare molekyler. Dette kalles hydrogenbinding. Denne kraften er relativt svak, men det høye antallet hydrogenbindinger fører til at vann har en rekke spesielle fysiske egenskaper.
=== Kokepunkt og varmekapasitet ===
Vann har, på grunn av hydrogenbindingene, et veldig høyt kokepunkt, siden det trengs mye energi for å bryte disse bindingene mellom molekylene. Grunnstoffet svovel som ligger under oksygen i periodesystemet, og dets tilsvarende kjemiske forbindelse hydrogensulfid (H2S), har ikke disse hydrogenbindingene og er en gass ved romtemperatur selv om det har dobbelt så høy molekylvekt som vann. Hydrogenbindinger gir også vann høy varmekapasitet, det vil si at det trengs mye energi for å varme opp vann.
==== Tetthet ====
Hydrogenbindinger gir samtidig vann spesielle egenskaper når det fryser. Som de fleste andre materialer blir vannets tetthet større ved lavere temperatur. Men når vann blir kjølt ned til nær frysepunktet fører hydrogenbindingene til – mens vannmolekylene flytter på seg for å minimalisere sin energi – at det dannes en struktur som faktisk har lavere tetthet. Dermed vil vann utvide seg når det fryser og is vil flyte i vann, mens de fleste andre materialer krymper og synker når de går over til fast form.
Flytende vann har sin høyeste tetthet ved 3,98 °C. Dette har en interessant konsekvens for livet i vannet om vinteren. Vann som blir avkjølt ved overflaten blir tyngre og synker, og danner konveksjonsstrømmer som avkjøler hele vannet. Når overflaten kjøles under 4 °C blir den imidlertid lettere, konveksjonsstrømmene opphører, og overflaten fryser til is som danner en isolerende hinne som kan hindre videre nedkjøling og bunnfrysing. Dermed kan fisk og andre organismer leve videre i vannet som holder ca. 4 °C på bunnen. (Grunt vann vil likevel bunnfryse ved sterk kulde.)
=== Løsemiddel ===
Vann er også et godt løsemiddel på grunn av sin polaritet. Egenskapene som løsemiddel er livsviktige i biologi, fordi mange biokjemiske reaksjoner forekommer kun i vannholdige løsninger, for eksempel reaksjoner i celleslimet og blodet. I tillegg brukes vann til å transportere biologiske molekyler.
Når en ionisk eller polar forbindelse kommer i kontakt med vann blir den omringet av vannmolekyler. Siden vannmolekylene er relativt små kan de omringe helt et molekyl av det oppløste. De delvis negative dipolene til vann blir tiltrukket av de positivt ladde delene av det oppløste, og motsatt for de positive dipolene.
Et eksempel på en ionisk løsning er bordsalt; natriumklorid, NaCl, vil dele seg opp i Na+–kationer og Cl––anioner. Hvert ion vil bli omringet av vannmolekyler. Ionene blir da lett fraktet ut av sitt krystallgitter og inn i løsningen. Et eksempel på en ikke-ionisk løsning er sukker. Dipolene til vann vil hydrogenbinde seg til de dipolare områdene på sukkermolekylet og frakter det ut i løsningen.
Generelt løser ioniske og polare substanser som syrer, alkoholer og salter seg lett med vann, mens ikke-polare substanser som fett gjør ikke det. Ikke-polare molekyler holder seg sammen i vann fordi det er energisk mer gunstig for vannmolekylene å hydrogenbinde seg med hverandre enn å anta van der Waals forbindelser med ikke-polare molekyler.
=== Medisinsk ===
Selv om vann er essensielt for menneskekroppen, kan sterkt overdrevet vanninntak kan føre til en potensielt livstruende tilstand kjent som vannforgiftning. Årsaken er at vannet fører til en lavere konsentrasjon av blant annet elektrolytter i blodet.
=== Kohesjon og overflatespenning ===
De sterke hydrogenbindingene gir høy kohesjon, og dermed overflatespenning. Dette ses tydelig hvis man har vann på en overflate som ikke er løselig i vann. Vannet holder seg samlet i dråper. Denne evnen er viktig når plantene frakter vann gjennom stengelen; de sterke intramolekylære kreftene holder vannet sammen og motvirker hårrørskreftene. Andre væsker vil ha langt større tendens til å danne luftlommer, vakuum og dermed stoppe væsketilførselen.
=== Konduktivitet ===
Rent vann er en isolator, men likevel er det vanlig å se på vann som et elektrisk ledende, eller konduktivt, stoff. Hvis et salt løses i vann, vil denne saltløsningen (elektrolytten) kunne lede elektrisk strøm. Denne ledeevnen skyldes redoksreaksjonen som oppstår i løsningen. Det er altså ikke selve vannet som leder strømmen. Se Elektrolyse nedenfor.
=== Elektrolyse ===
Vann kan deles opp i sine bestanddeler, hydrogen og oksygen, ved å la en strøm gå gjennom det. Denne prosessen kalles elektrolyse. Vannmolekyler skiller seg naturlig til H+- og OH--ioner som trekkes henholdsvis mot anoden og katoden. Ved katoden vil to H+-ioner ta opp elektroner og danne H2-gass. Ved anoden går fire OH–-ioner sammen og danner O2-gass og avgir fire elektroner. Gassene som blir dannet bobler opp til overflaten og kan bli samlet opp.
=== Reaktivitet og pH ===
Vann kan oppføre seg som både syre og base; det kan både avgi og motta protoner (H+), en reaksjon som kalles protolyse. Vann protolyserer med seg selv etter følgende likevektsreaksjon:
H2O + H2O ↔ H3O+ + OH-
Vann reagerer med syrer og baser og lager sure og basiske løsninger, etter hvor sterke syrene/basene er. Hvor sur eller basisk en løsning er, måles med pH (eller pOH). pH er et mål på konsentrasjonen av oksoniumioner (H3O+) i en løsning, mens pOH er et mål på konsentrasjonen av hydroksidioner (OH–). Jo lavere pH, jo høyere er konsentrasjonen av H3O+. I vann ved romtemperatur er produktet av konsentrasjonene av H3O+ og OH– alltid 10–14 (mol/l)2; summen av pH og pOH er 14. Ved pH 7 er konsentrasjonen av H3O+ og OH– lik, og løsningen er nøytral. Hvis denne likevekten forstyrres, blir løsningen sur (lavere pH; mer H3O+) eller basisk (høyere pH; mer OH–).
Det systematiske syrenavnet for vann er hydroksisyre, mens det systematiske basenavnet er hydrogenhydroksid. Det bør imidlertid nevnes at vann alene er verken syre eller base, men kan altså opptre som en svak syre eller en svak base i nærvær av hhv. en sterk base eller en sterk syre.
I teorien har rent vann pH 7, men i praksis er rent vann svært vanskelig å fremstille. Vann som er i kontakt med luft over en viss tid opptar raskt karbondioksid og danner en løsning av karbonsyre (kullsyre) med en likevekt-pH på ca. 5,7.
=== Farge ===
Rent vann er farget i en veldig lys blåfarge, men oppfattes som oftest som fargeløst, og viser som regel fargen på stoffene bak eller rundt, eller reflekterer lyset som treffer vannoverflaten. Havet er faktisk blått i seg selv og ikke bare fordi det reflekterer himmelen. Under visse lysforhold kan regn eller lignende vannfall vise en regnbue.
=== Lukt og smak ===
Rent vann har ingen lukt eller smak, men siden vann er et meget godt løsemiddel vil det ofte være salter og andre forurensinger til stede. Når man refererer til «smaken» på vann fra ulike kilder, er det tilstedeværelsen av disse forurensningene man egentlig sikter til.
=== Dihydrogenmonoksid ===
Kjemikere omtaler tidvis vann spøkefullt som dihydrogenmonoksid eller DHMO, molekylets systematisk kovalente navn, særlig i parodier på kjemisk forskning som krever forbud mot dette «farlige kjemikaliet». I byen Aliso Viejo i California ble isoporkopper nesten bannlyst da det ble kjent at DHMO var brukt i produksjonen.
== Vann på jorden ==
Se også: hydrologi, vannets kretsløpVann eksisterer i mange former omtrent overalt på jorden, til og med dypt under de store ørkenene. Mesteparten av vannet befinner seg i verdenshavene og som polaris, men en del finnes også som skyer og vanndamp, regnvann, elver, vassdrag og is. Vannet forandrer stadig aggregattilstand, drevet av sollyset, og sirkulerer dermed rundt, og har på den måten en kontinuerelig bevegelse, vannets kretsløp. Gjennom fordampning, nedbør og avrenning, avgjør vannet temperaturen og klimaet over hele jorden.
Den totale vannmengden på jordkloden anslås til å være ca. 1 384 120 000 km³. Mesteparten av dette finnes i havet, ca. 97,2 %. Resten, ca. 2,8 % er ferskvann. 2,15 % av dette finnes i frossen tilstand som breer og innlandsis, 0,63 % befinner seg under bakkenivå som grunnvann. Bare 0,02 % befinner seg i vassdrag, elver og innsjøer, og ikke mer enn 0,001 % som vanndamp i atmosfæren.
Vannet har høyest densitet ved 4 °C, hvilket gjør at det kalde vannet, og det av vannet som har frosset til is, legger seg som et isolerende lag over det varmere vannet. Dette gjør at større vannansamlinger veldig sjeldent bunnfryser, hvilket gir godt grunnlag for liv i innsjøer, elver og i havet.
=== Vann som ressurs ===
Vann som har fordampet og kondensert, faller – dersom ansamlingen er tung nok – ned til jorden som nedbør. Dette er avgjørende for jordbruk og for mennesker generelt. Mennesker har derfor en mengde ord for å beskrive de ulike formene nedbør, for eksempel regn, hagl, snø, tåke og dugg.
På samme måte har hvordan vannet renner stor betydning for menneskenes tilholdssteder. Elver og oppsamling av vann er viktige forutsetninger for vårt jordbruk, og havene gir muligheter for fiske, samt for reise, handel og transport. Gjennom erosjon former vannet kontinentene og landskapet. De fleste mennesker lever i daler og ved elvedeltaer.
Vannet trenger inn i jorden og blir jordvann. Dette grunnvannet tar seg opp til jordens overflate igjen, gjennom naturlige vannkilder og menneskenes brønner, eller som varme kilder og geysirer.
Økt etterspørsel etter vann påvirker også investeringsnivået. FN venter at det globalt vil investeres for nærmere 800 milliarder dollar i året frem mot 2020.
=== Tidevann ===
Tidevann er en periodisk variasjon i vannstanden i havet, hvor havet stiger og synker, fordi månen og solen med sin tyngdekraft trekker vannet i havet mot seg. Forandringer kommer av at månen og solen forandrer posisjon i forhold til jorden, kombinert med jordens rotasjon og lokalt batymetri. Dette forårsaker forandringer mht. hvor høyt vannet står, spesielt ved kysten, og skaper også varierende strømmer, kjent som tidevannsstrøm. Økologisk er landstripen som vises ved lavvann er en viktig sone.
== Vann i universet ==
Mye av universets vann er et biprodukt av stjernedannelse. En stjernes fødsel involverer sterke ytre vinder som inneholder gass og støv. Når denne utstrømningen av materialer til slutt påvirker det omkringliggende gassen vil sjokkbølgene som oppstår komprimere og varme opp gassene. I denne oppvarmede, tette gassen produseres vannDen 22. juli 2011 ble det publisert en rapport om oppdagelsen av en gigantisk sky av vanndamp, som inneholder «140 billioner ganger mer vann enn alle verdens hav til sammen» rundt en kvasar 12 milliarder lysår fra Jorden. Ifølge forskerne viser funnet at «vann har vært utbredt i universet nesten siden universets begynnelse».Vann er påvist i interstellare skyer i vår egen galakse, Melkeveien. Sannsynligvis finnes vann i overflod i andre galakser siden vannets komponenter, hydrogen og oksygen, er blant de vanligste elementene i universet. Over tid vil de interstellare skyene kondensere til solskyer og solsystemer som vårt eget.
Vanndamp er til stede i
Merkurs atmosfære: 3,4 %, og vann i store mengder i Merkurs eksosfære
Venus' atmosfære: 0,002 %
Jordatmosfæren: ~ 0,40 % over hele atmosfæren, Typisk 1-4 % på overflaten
Mars' atmosfære: 0,03 %
Jupiters atmosfære: 0,0004 %
Saturns atmosfære – kun i volatiler
Enceladus (en av Saturns måner): 91 %
Eksoplaneter som HD 189733 b og HD 209458 bFlytende vann er til stede på
Jorden: 71 % av overflaten
Europa: 100 km dypt undergrunnshavMye tyder på at flytende vann er til stede like under overflaten av Saturns måne Enceladus.
Is er til stede på
Jorden – Hovedsakelig innlandsisen på polene
Polene på Mars
Månen
Titan
Europa
Saturns ringer
Enceladus
Pluto og Charon
Kometer og kometpopulasjoner (Kuiperbeltet og Oorts sky).Vann i form av is kan være til stede på Ceres og Tethys. Vann og andre volatiler utgjør sannsynligvis mye av de indre strukturene i Uranus og Neptun og vannet i de dypere lagene kan være i form av ionisk vann som molekylene bryter ned til en suppe av hydrogen- og oksygenioner, og dypere nede superionisk vann der oksygen krystalliseres mens hydrogenionene flyter fritt rundt inne i oksygenkrystallene.
== Religion og mytologi ==
Vann blir ansett som rensende i de fleste religioner. Rituell vask inngår i flere større religioner, blant annet innen kristendom, hinduisme, rastafaribevegelsen, islam, shintoisme, taoisme og jødedom. Nedsenking av en person i vann er et sentralt sakrament i kristendommen (hvor det er kalt dåp); det er også en del av praksisen i andre religioner, som jødedom (mikvah) og sikhisme (Amrit Sanskar). I tillegg blir døde badet i rent vann i mange religioner, inkludert jødedom og islam. Innen islam kan de fem daglige bønnene som regel gjennomføres etter å ha vasket visse deler av kroppen med rent vann (wudu). I shintoisme blir vann brukt i nesten alle ritualer for å vaske en person eller et område, for eksempel i misogi-ritualet.
Noen trossamfunn bruker vann spesielt forberedt for religiøs bruk (hellig vann innen kristendommen, amrita i sikisme og hinduisme). Mange religioner anser også visse vannkilder eller vannansamlinger som hellige eller i det minste gunstige, for eksempel Lourdes i Den romersk-katolske kirke, Jordan (i det minste symbolsk) i noen kristne samfunn, Zamzam i islam og elva Ganges (blant mange andre) i hinduismen.
Vann er ofte ansett å ha spirituell makt. Innen keltisk mytologi er Sulis den lokale gudinnen for varme kilder, og i hinduismen er Ganges også personifisert som gudinne, mens Saraswati har blitt referert til som gudinne i Vedaene. Vann er også en av hinduismens elementer, sammen ild, jord, rom og luft. Guder kan også være beskyttere for visse kilder, elver eller sjøer: For eksempel var den greske og romerske guden Peneus en elvegud, en av tre tusen okeanider. I islam gir ikke vann bare liv, men livet selv har kommet fra vannet.
Den greske filosofen Empedokles anså vann som en av de fire klassiske elementene, sammen ild, jord og luft. Det ble også ansett som ylem, en basisk substans av universet. Vann ble ansett som kaldt og vått. I teorien om de fire kroppsvæsker forbindes vannet med slim. Vann var også en av de fem elementene innen tradisjonell kinesisk filosofi, sammen med jord, ild, tre og metall.
== Vannrettigheter og utvikling ==
UNESCOs internasjonale vannforskningsprogram og deres World Water Development Report (2003) anslår at verden i løpet av de neste 20 årene står foran en mangel på drikkevann uten sidestykke i historien. Mengden av alment tilgjengelig, brukbart vann antas å minske med 30 prosent i denne perioden. Årsakene er forurensning, global oppvarming og politiske stridigheter.
40 prosent av verdens befolkning har for lite vann til et minimum av hygieniske formål. Mer enn 2,2 millioner mennesker døde av sykdommer knyttet til inntak av forurenset vann i år 2000.
Rapporten oppgir store globale forskjeller i volumet av tilgjengelig vann pr. person, fra 10 000 liter årlig i Kuwait til mer enn 810 000 000 liter årlig i Fransk Guyana. Imidlertid kan rike land som Kuwait lettere enn fattige land håndtere et relativt vannunderskudd.
Verdens vanndag er en internasjonal FN-merkedag den 22. mars hvert år for å sette fokus på mangel på rent drikkevann.
=== Vannforbruk ===
Vannforbruket pr. individ er høyt, men varierer med levestandard. FN har beregnet at et menneske trenger 20–50 liter vann om dagen for å dekke grunnleggende behov for drikke, personlig hygiene og renhold. En gjennomsnittlig nordmann forbruker likevel 200 liter vann om dagen. Rundt 10 liter går til drikke og matlaging, mens det øvrige går til andre formål, som renhold, hygiene, klesvask, toalettspyling m.m. Vann- forsyningen dekker også behovene til andre enn husholdningene, som næringsliv, brannvesen, skoler, barnehager og helseinstitusjoner.
== Se også ==
Avsalting
Amfotær
Dehydrering
Dihydrogenmonoksid
Drikkevann
Elektrolyse
Ferskvann
Flom
Flatt vann
Hydrografi
Hydrologi
Is
Kunstig vanning
Meteorologi
Mineralvann
Mpemba-effekt – kan varmt vann fryse raskere enn kaldt?
Nedbør
Regn
Saltvann
Spillvann
Tungtvann
Tørke
Vannanlegg
Vannbehandlingsanlegg
Vanndirektivet
Vievann
Stanley Meyers vannbrenselcelle
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tvedt, Terje (2011): "Vann. Reiser i vannets fortid og fremtid", Kagge forlag, ISBN 978-82-489-1033-6.
Kroglund, Nina Drolsum (2008): Vann – kilde til konflikt eller samarbeid? : Jordanvassdragets historie. Kolofon Oslo. ISBN 978-82-300-0450-0
Jones, O. A.; Lester, J. N.; & Voulvoulis, N. (2005): «Pharmaceuticals: a threat to drinking water?» TRENDS in Biotechnology 23(4): 163
Franks, F. (red) (1972–1982): Water, A comprehensive treatise, Plenum Press, New York
Gleick, P.H. et al.: The World's Water: The Biennial Report on Freshwater Resources. Island Press, Washington, D.C. (utgitt hvert andre år fra og med 1998.)
Marks, William E. (November 2001): The Holy Order of Water: Healing Earth's Waters and Ourselves. Bell Pond Books, Great Barrington, MA. ISBN 0-88010-483-X.
Debenedetti, P. G., & Stanley, H. E. (2003): «Supercooled and Glassy Water» (PDF) i: Physics Today 56 (6), s. 40–46.
Tvedt, Terje (1997): En reise i vannets historie. Fra regnkyst til Muscat. J.W. Cappelen Forlag as. ISBN 82-02-16404-4.
=== Vann som naturressurs ===
Gleick, Peter H. (2006): The World's Water: The Biennial Report on Freshwater Resources. Washington: Island Press. ISBN 978-1-59726-105-0.
Maude Barlow, Tony Clarke (2003): Blue Gold: The Fight to Stop the Corporate Theft of the World's Water. The New Press. ISBN 978-1565848139
Miriam R. Lowi (1995): Water and Power: The Politics of a Scarce Resource in the Jordan River Basin. Cambridge Middle East Library
Postel, Sandra (1997: Last Oasis: Facing Water Scarcity. New York: Norton Press. 2. utg.
Tollan, Arne (1977): Vann – en naturressurs. Universitetsforlaget. 107 s. ISBN 82-00-02408-3
Økland, Jan og Karen Anna (1995): Vann og vassdrag 1. Ressurser og problemer. Vett og Viten. ISBN 82-412-0151-6
Økland, Jan og Karen Anna (1996): Vann og vassdrag 2. Økologi. Vett og Viten. ISBN 82-412-0160-5
Økland, Jan og Karen Anna (2006): Vann og vassdrag 3. Kjemi, fysikk og miljø. Vett og Viten, 2. utg. ISBN 82-41-20635-6
Økland, Jan og Karen Anna (1999): Vann og vassdrag 4. Dyr og planter: Innvandring og geografisk fordeling. Vett og Viten. ISBN 82-412-0165-6
Ward, Diane Raines (2002): Water Wars: Drought, Flood, Folly and the Politics of Thirst, ISBN 1573222291
== Eksterne lenker ==
(en) Water – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Water – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Artikler om vann i Tidsskrift for Den norske legeforening
World Water Forum
World Water Assessment Program
United Nations' World Water Development Report
Water Structure and Behaviour
SAHRA – Global Water Newswatch
A spoof site on the «dangers» of dihydrogen monoxide
Property of Water and Water Steam w Thermodynamic Surface
Naturens mirakelvann - artikkel fra forskning.no | Vann, eller vatnhttps://ordbok.uib. | 2,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Merrill_Nisker | 2023-02-04 | Merrill Nisker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Canadiske musikere', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Toronto', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Tyske musikere'] | Merrill Nisker, bedre kjent under artistnavnet Peaches (født 1966 i Toronto, Canada) er en electroclash-artist. Tilnærmet alle sangene hennes handler om sex. Hun både bor og arbeider i Berlin.
Hennes sanger har blitt brukt i filmer og serier som Mean Girls, My Little Eye, Lost in Translation og Skam.
| Merrill Nisker, bedre kjent under artistnavnet Peaches (født 1966 i Toronto, Canada) er en electroclash-artist. Tilnærmet alle sangene hennes handler om sex. Hun både bor og arbeider i Berlin.
Hennes sanger har blitt brukt i filmer og serier som Mean Girls, My Little Eye, Lost in Translation og Skam.
== Diskografi ==
=== Album ===
The Teaches of Peaches (2000)
The Teaches of Peaches (Bonus Disc) (2002)
Fatherfucker (2003)
Impeach My Bush
I Feel Cream
=== Singler og EP-er ===
Lover Tits (2000)
Set It Off (2001)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Peaches (musician) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Merrill Nisker på Internet Movie Database
(fr) Merrill Nisker på Allociné
(en) Merrill Nisker på AllMovie
(en) Merrill Nisker hos The Movie Database
(en) Merrill Nisker på Apple Music
(en) Merrill Nisker på Discogs
(en) Merrill Nisker på MusicBrainz
(en) Merrill Nisker på SoundCloud
(en) Merrill Nisker på Spotify
(en) Merrill Nisker på Songkick
(en) Merrill Nisker på Last.fm
(en) Merrill Nisker på AllMusic
Merrill Nisker på Twitter
Merrill Nisker på Facebook
Merrill Nisker på Instagram
Merrill Nisker på YouTube
Merrill Nisker på Myspace
Merrill Nisker på TikTok
Merrill Nisker på Vimeo
allmusic.com om Peaches Arkivert 17. april 2005 hos Wayback Machine. | Merrill Nisker, bedre kjent under artistnavnet Peaches (født 1966 i Toronto, Canada) er en electroclash-artist. Tilnærmet alle sangene hennes handler om sex. | 2,953 |
null | 2023-02-04 | Svensk Pommern | null | null | null | Svensk Pommern var en besittelse under den svenske kronen fra 1600-tallet frem til 1815, beliggende på den tyske østersjøkysten. Sverige fikk i løpet av tredveårskrigen kontroll over hele Pommern og deler av Schlesien og Preussen. | 2,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sion | 2023-02-04 | Sion | ['Kategori:31°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det gamle testamente', 'Kategori:Guvernementet Jerusalem', 'Kategori:Israel', 'Kategori:Jerusalem', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For flere betydninger av Sion, se Sion (andre betydninger).Sion (hebraisk: צִיּוֹן, Tziyyon, «høyde») er et stedsnavn ofte benyttet som et synonym for Jerusalem og områdene rundt. Opprinnelig var det et arkaisk ord som opprinnelig betegner et fjell i nærheten av Jerusalem (Sionfjellet), hvor det var en byborg ved det samme navn, som etter legenden tilhørte jebusitter, en kanaanittisk stamme før Josvas erobring, og siden av kong David.Ordet er først funnet i Andre Samuelsbok i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente), som kan dateres til rundt 630–540 f.Kr. i henhold til moderne forskning. Det hadde opprinnelig referanse til en særskilt høyde i Jerusalem, Sionfjellet, lokalisert sør for Tempelhøyden. Denne høyden er en av mange høyder som utgjør Jerusalem. I århundrenes løp, så nylig som osmansk tid, har Jerusalems bymurer blitt oppbygd og ombygd mange ganger på steder at den særskilte høyden kjent som Sionfjellet ikke lenger er innenfor bymurene, men er nå akkurat utenfor den delen av Gamlebyens mur som utgjør den sørlige grensen av det jødiske kvarteret av Gamlebyen. Det meste av den opprinnelige byen til David («Davidbyen») er i seg selv også lokalisert utenfor den nåværende bymuren.
Etter byggingen av tempelet i Jerusalem vandret navnet Sion fra byborgen til tempelhøyden, og betegnet dermed byen Jerusalem som byen med tempelet. Først i mellomtestamentlig tid (ca. 200-300-tallet e.Kr.) vandret navnet til den sørvestlige toppen i Jerusalem, hvor etter tradisjonen Davids grav og nattverdssalen er å finne.
I dag brukes begrepet Sion metaforisk for å symbolisere Jerusalem. Byen som Jahve skal gjøre til en jublende by hvor hans utvalgte folk skal være lykkelig («Jeg skaper Jerusalem om til fryd og folket der til glede»), og hvor han selv skal ta bolig blant sitt folk.Sion som begrepet er også knyttet til den politiske og nasjonalistiske strømningen som kalles for sionisme.
| For flere betydninger av Sion, se Sion (andre betydninger).Sion (hebraisk: צִיּוֹן, Tziyyon, «høyde») er et stedsnavn ofte benyttet som et synonym for Jerusalem og områdene rundt. Opprinnelig var det et arkaisk ord som opprinnelig betegner et fjell i nærheten av Jerusalem (Sionfjellet), hvor det var en byborg ved det samme navn, som etter legenden tilhørte jebusitter, en kanaanittisk stamme før Josvas erobring, og siden av kong David.Ordet er først funnet i Andre Samuelsbok i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente), som kan dateres til rundt 630–540 f.Kr. i henhold til moderne forskning. Det hadde opprinnelig referanse til en særskilt høyde i Jerusalem, Sionfjellet, lokalisert sør for Tempelhøyden. Denne høyden er en av mange høyder som utgjør Jerusalem. I århundrenes løp, så nylig som osmansk tid, har Jerusalems bymurer blitt oppbygd og ombygd mange ganger på steder at den særskilte høyden kjent som Sionfjellet ikke lenger er innenfor bymurene, men er nå akkurat utenfor den delen av Gamlebyens mur som utgjør den sørlige grensen av det jødiske kvarteret av Gamlebyen. Det meste av den opprinnelige byen til David («Davidbyen») er i seg selv også lokalisert utenfor den nåværende bymuren.
Etter byggingen av tempelet i Jerusalem vandret navnet Sion fra byborgen til tempelhøyden, og betegnet dermed byen Jerusalem som byen med tempelet. Først i mellomtestamentlig tid (ca. 200-300-tallet e.Kr.) vandret navnet til den sørvestlige toppen i Jerusalem, hvor etter tradisjonen Davids grav og nattverdssalen er å finne.
I dag brukes begrepet Sion metaforisk for å symbolisere Jerusalem. Byen som Jahve skal gjøre til en jublende by hvor hans utvalgte folk skal være lykkelig («Jeg skaper Jerusalem om til fryd og folket der til glede»), og hvor han selv skal ta bolig blant sitt folk.Sion som begrepet er også knyttet til den politiske og nasjonalistiske strømningen som kalles for sionisme.
== Referanser == | SionOgså transkribert som Zion, Sayon, Syon, Tzion, Tsion etc (hebraisk: , Tziyyon, «høyde») er et stedsnavn ofte benyttet som et synonym for Jerusalem og områdene rundt.sionisme, NAOBLongman, Tremper; Enns, Peter (2008): Dictionary of the Old Testament: Wisdom, Poetry & Writings: A Compendium of Contemporary Biblical Scholarship, InterVarsity Press, ISBN 978-0-8308-1783-2, s. | 2,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angrepet_p%C3%A5_K%C3%B8benhavns_red | 2023-02-04 | Angrepet på Københavns red | ['Kategori:1801 i Danmark', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmark-Norge', 'Kategori:Konflikter i 1801', 'Kategori:Københavns historie', 'Kategori:Napoleonskrigene', 'Kategori:Revolusjonskrigene', 'Kategori:Slag i Danmark', 'Kategori:Storbritannias historie'] | Angrepet på Københavns red var et britisk overraskelsesangrep på København den 2. april 1801, ledet av admiral Hyde Parker. Framstøtet ble ledet av viseadmiral Horatio Nelson. Ingenting av den såkalte dansk-norske flåten (egentlig den danske orlogsflåten) ble berørt i striden, som varte vel fire timer og førte til våpenhvile og forhandlinger med britene. Danmark-Norge måtte gå med på å trekke seg ut av det væpnete nøytralitetsforbundet som man hadde valgt å stå tilsluttet, en type allianse som hadde en klar brodd mot Storbritannia og var alt annet enn nøytral.
Slaget bør ikke forveksles med angrepet på København og erobringen av orlogsflåten i 1807.
| Angrepet på Københavns red var et britisk overraskelsesangrep på København den 2. april 1801, ledet av admiral Hyde Parker. Framstøtet ble ledet av viseadmiral Horatio Nelson. Ingenting av den såkalte dansk-norske flåten (egentlig den danske orlogsflåten) ble berørt i striden, som varte vel fire timer og førte til våpenhvile og forhandlinger med britene. Danmark-Norge måtte gå med på å trekke seg ut av det væpnete nøytralitetsforbundet som man hadde valgt å stå tilsluttet, en type allianse som hadde en klar brodd mot Storbritannia og var alt annet enn nøytral.
Slaget bør ikke forveksles med angrepet på København og erobringen av orlogsflåten i 1807.
== Bakgrunn ==
Danmark-Norge var formelt nøytralt i begynnelsen av Napoleonskrigene under internasjonal seilas og konvoifart, men reelt sterkt engasjert i å framskaffe kontrabande og våpen til Napoleons krig på kontinentet. Dansk-norske skip ble ofte utsatt for kapringer fra de krigførende nasjoner til sjøs. Det var en stadig diskusjon om hva slags varer nøytrale land kunne selge til krigførende land. Forsynte en for eksempel en krigførende stat med store mengder krigsforråd (våpen, uniformstøy, krutt etc.), kunne det anses som et brudd på nøytraliteten, hevdet krigførende parter. Våpen og ulovlig kontrabande ble fraktet på dansk-norske og såkalte nøytrale skip med eskorte av danske orlogsfartøyer under dekke av dannebrog som nøytralt flagg. Situasjonen utviklet seg slik at Danmark-Norge, Preussen og USA i en periode delte verdenshandelen mellom seg og kom i et sterkt konfliktforhold til Storbritannia som verdensmakt til sjøs. Men frakt av alt mulig materiell til de krigførende var naturlig nok svært innbringende, og Danmark hadde ingen effektiv kontroll med hvilke varetyper som ble fraktet i de konvoierte skip. Mange av kontinentets redere søkte også å «naturalisere» seg med bosted i København for å fortsette sin innbringende fraktfart.
Danmark-Norge gikk med i et nøytralitetsforbund som hadde en klar unøytral holdning og som ikke gavnet Storbritannia. Dette forbundet beskyttet handelsflåten ved å la den gå i konvoier. Britene, som var den ledende sjømakt, kjempet en kamp på liv og død mot Napoleons ekspansjon, også mot den planlagte invasjon over Kanalen. Den danske orlogsflåten var på denne tiden relativt tallrik og hadde et godt utdannet sjøoffiserskorps, men bare i liten grad var utrustet til sjøtjeneste – pengene strakk rett og slett ikke til. Våren 1801 sendte Storbritannia en marinestyrke for å tvinge de såkalte nøytrale landene til å oppløse forbundet. Denne flåtestyrken var på 23 linjeskip og et stort antall mindre fartøyer. Regjeringen i Danmark var ikke villig til å gi etter for truslene.
Styrken var ledet av admiral Hyde Parker og hans nestkommanderende Horatio Nelson.
== Angrepet ==
Da forhandlingene ikke førte frem, foreslo Nelson et angrep mot København, enten for å eventuelt tvinge frem en løsning, eller for å ødelegge den danske orlogsflåten og bombardere København. Skjærtorsdag 2. april gav den britiske flåtesjefen, Hyde Parker, angrepssignalet. Nelson vurderte situasjonen og var meget optimistisk. Situasjonen minnet ham om hans store seieren ved Abukir i 1798, der han knuste den franske middelhavseskadren mens den lå for anker. De danske fartøyene var ankret opp uten rigging – og uten evne til å manøvrere. De var sterkt underlegne hva gjaldt skyts og mannskap, som innbefattet over 1 550 norske sjøfolk. Ikke i noen fase av angrepet ble den egentlige orlogsflåten angrepet, det var utelukkende et antall eldre nedriggete fartøyer og flåtebatterier som var innblandet i kampen mot britene. De var tauet ut på reden i forveien og ankret opp i en tett linje for å kunne forsvare byen og den egentlige orlogsflåten som lå ved Holmens Verft. I alt ble 630 kanoner var klargjort ombord, og om lag 5 200 mann skulle betjene dem.
Med 12 linjeskip, 1 206 kanoner og ca. 9 000 mann angrep Nelson den danske orlogsflåten på Københavns red. Nelsons skip var under seil og kunne velge gode skuddvinkler, mens den danske flåten lå fast i sine ankere og måtte ta imot det som kom. Under størsteparten av slaget ble det fyrt av bredside mot bredside fra hver side. Begge sider led tap, men til slutt var den danske forsvarslinjen fullstendig nedkjempet. Under slaget fryktet Hyde Parker at britene kom til å tape. Han signaliserte til Nelson at han måtte trekke seg tilbake. Ifølge tradisjonene skal Nelson, som hadde mistet det høyre øyet i et tidligere slag, ha satt langkikkerten foran det blinde øyet og sagt: «I really do not see this signal!». Men han innså at han kunne komme i en stygg knipe; for å kunne trekke seg ut fra reden måtte han passere nær fortet Trekroner med farlig artilleri. Nelson la merke til at mange av de danske skipene som hadde heist hvitt flagg for overgivelse, fortsatt skjøt, men at det ikke lenger var noen meningsfull motstand. Han sendte en parlamentær med et brev til kronprins Fredrik der han gjorde gjeldende at han ikke kunne ta hensyn til de gjenværende mannskaper på danske skip om de fortsatte kampen tross overgivelsen. Kronprins Fredrik kunne fra sitt ståsted ved havnen se at kampen ikke lenger var hensiktsmessig og gikk med på våpenhvile. I forhandlingene som fulgte måtte danskene trekke seg ut av Nøytralitetsforbundet. Siden tsaren av Russland i mellomtida var død, var dette nå mye enklere å akseptere.
== Konsekvenser ==
Den danske orlogsflåten var ikke berørt av slaget på reden i 1801. Av de 18 danske fartøyene i «defensjonslinjen» ble fem av de minste berget inn til havnen, mens de andre ble ødelagt eller tatt av Nelson. Selv mistet britene ingen fartøyer, og ingen var så skadet at de ikke kunne seile hjem. På dansk-norsk side ble 1 035 mann drept eller såret, mens ca. 1 800 ble tatt til fange. De britiske tap var 268 drepte og 689 sårede.
To av den danske flåtens menn ble etter slaget dømt for feighet. Kapteinløytnant Philip Schultz fra linjeskipet «Sjælland» og kaptein ved det norske livregiment, Niels Vesterholdt, hadde silt til lands før skipet strøk flagget, og før mannskapet fikk lov å gå fra borde. Å forlate sin post under et slag er alvorlig, og begge ble dømt til arkebusering i ryggen, dvs å skytes bakfra. Straks etter dommen ble de fratatt sabelen, og måtte skifte fra uniform til fangedrakt. Men da de 11. august 1801 ankom retterstedet på Øster Fælled, benådet kronprins Frederik dem og omgjorde straffen til livsvarig fengsel. I virkeligheten kom de til å sone så vidt to år på Munkholmen.
== Kulturell påvirkning ==
Angrepet på Københavns red fikk umiddelbart en viss innflytelse på datidens kunst- og kulturliv. Det fungerte som inspirasjon for mange patriotiske sanger, og skuespilleren H.C. Knudsen arrangert høytideligheter rundt omkring i Danmark for å bygge opp et patriotisk fellesskap.
På lyststedet Brødretomten i Bergen har spisestuen veggmalerier av bergensmaleren Johan Georg Müller (1771–1822) som framstiller Slaget på Københavns red 2. april 1801.
Musikkverket Håbet for brassband, kor, orgel og slagverk av Frederik Magle ble skrevet til minne om angrepet på Københavns red på oppdrag fra Søværnets Operative Kommando. Verket ble uroppført i Reformert kirke av Søværnets Tamburkorps i anledning av 200-årsjubileet for slaget i 2001.
== Referanser == | Angrepet på Københavns red var et britisk overraskelsesangrep på København den 2. april 1801, ledet av admiral Hyde Parker. | 2,956 |
null | 2023-02-04 | NASA | null | null | null | National Aeronautics and Space Administration (NASA) er en amerikansk føderal etat med oppgaver knyttet til romfart og luftfart. Etaten ble opprettet i 1958 som en direkte følge av Sovjetunionens oppskytning av Sputnik 1. | 2,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Brahms | 2023-02-04 | Johannes Brahms | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. april', 'Kategori:Dødsfall i 1897', 'Kategori:Fødsler 7. mai', 'Kategori:Fødsler i 1833', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer rundt Robert og Clara Schumann', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske humanister', 'Kategori:Tyske klassiske pianister', 'Kategori:Tyske komponister'] | Johannes Brahms (1833-1897) var en tysk pianist og komponist. Han regnes som den mest betydningsfulle europeiske komponisten i andre halvdel av 1800-tallet, i sin tid sett på som Beethovens etterfølger. Komponistene Bach, Beethoven og Brahms er ofte nevnt sammen som «de tre B-er».
I 1850-årene forsøkte Brahms å livnære seg som konsertpianist, men for å få endene til å møtes tok han i perioden 1857–1859 arbeid som klaverlærer, korleder og pianist ved Leopold IIIs fyrstehoff i Detmold. Takket være nøkterne materielle krav klarte han seg senere ved å gi konserter og selge noen komposisjoner til utgivelse. Etter at han opplevde seg urettferdig forbigått ved utnevnelsen av en ny orkesterleder i Hamburg, bosatte han seg i Wien og ble boende der resten av livet. Sitt store gjennombrudd fikk han med uroppføringen av Ein deutsches Requiem i 1868.
Brahms skrev for piano, kammerensemble, symfoniorkester, kor og sangstemme. Han var en dyktig pianist som ofte urframførte egne verk, og han samarbeidet med flere av sin tids ledende musikkutøvere, eksempelvis den virtuose pianisten Clara Schumann og fiolinisten Joseph Joachim.
Musikken hans var samtidig både tradisjonell og innovativ: Innenfor barokke og klassiske rammer skapte han en ny tilnærmingsmåte til harmoni og klangfarge som utfordret de rådende begrepene om tonal musikk. Brahms' musikk har vært utgangspunkt og inspirasjon for generasjoner av komponister, og mange av verkene hans er blitt en del av det moderne konsertrepertoaret. Brahms var en kompromissløs perfeksjonist som ødela eller lot være å utgi verk han ikke var fornøyd med.
| Johannes Brahms (1833-1897) var en tysk pianist og komponist. Han regnes som den mest betydningsfulle europeiske komponisten i andre halvdel av 1800-tallet, i sin tid sett på som Beethovens etterfølger. Komponistene Bach, Beethoven og Brahms er ofte nevnt sammen som «de tre B-er».
I 1850-årene forsøkte Brahms å livnære seg som konsertpianist, men for å få endene til å møtes tok han i perioden 1857–1859 arbeid som klaverlærer, korleder og pianist ved Leopold IIIs fyrstehoff i Detmold. Takket være nøkterne materielle krav klarte han seg senere ved å gi konserter og selge noen komposisjoner til utgivelse. Etter at han opplevde seg urettferdig forbigått ved utnevnelsen av en ny orkesterleder i Hamburg, bosatte han seg i Wien og ble boende der resten av livet. Sitt store gjennombrudd fikk han med uroppføringen av Ein deutsches Requiem i 1868.
Brahms skrev for piano, kammerensemble, symfoniorkester, kor og sangstemme. Han var en dyktig pianist som ofte urframførte egne verk, og han samarbeidet med flere av sin tids ledende musikkutøvere, eksempelvis den virtuose pianisten Clara Schumann og fiolinisten Joseph Joachim.
Musikken hans var samtidig både tradisjonell og innovativ: Innenfor barokke og klassiske rammer skapte han en ny tilnærmingsmåte til harmoni og klangfarge som utfordret de rådende begrepene om tonal musikk. Brahms' musikk har vært utgangspunkt og inspirasjon for generasjoner av komponister, og mange av verkene hans er blitt en del av det moderne konsertrepertoaret. Brahms var en kompromissløs perfeksjonist som ødela eller lot være å utgi verk han ikke var fornøyd med.
== 1833 til 1856 ==
=== Tidlige år ===
Johannes Brahms kom fra en vidt forgreinet familie fra Niedersachsen og Nord-Tyskland. Faren var kontrabassist, spilte horn og opptrådte som underholdningsmusiker med små ensembler i Hamburgs danselokaler. Moren drev en kortevare- og lintøybutikk sammen med sin søster, leide ut rom og arbeidet som kokke og syerske. Johannes fikk sin første klaverundervisning som syvåring, først av F. W. Cossel, senere av den mer betydelige Eduard Marxen. Talentet for komposisjon viste seg tidlig, og Phantasien über einen beliebten Walzer som Brahms skrev i 1849 vitner også om at han allerede var en dyktig pianist.
Som ung mann publiserte Brahms ofte sine verk under pseudonymer (G. W. Marks, Karl Würth) og tildelte dem høye opustall. Til å begynne med skrev Brahms bare for klaver siden han ikke hadde tilgang til orkestre. Da han komponerte sine første orkesterverk ba han erfarne komponister fra sin vennskapskrets om hjelp med orkestreringen.
I 1853 reiste Brahms på turné med den ungarske fiolinisten Eduard Reményi, og kom da i kontakt med ungarsk folkemusikk. Senere brukte han mye av denne musikken som grunnlag for de kjente Ungarske danser. På turnéen ble han kjent med fiolinisten Joseph Joachim, dette bekjentskapet utviklet seg til et nært og langvarig vennskap som ble svært viktig for Brahms' musikalske utvikling. Joachim bemerket straks om Brahms:
«I spillet hans er hele den intensiv ild, hvor det finnes noe jeg nesten vil kalle en fatalistisk energi og rytmisk presisjon som vitner om den kommende kunstner, og komposisjonene hans viser allerede en betydningsfullhet som jeg så langt har til gode å treffe på hos en så ung kunstner.»Joachim anbefalte Brahms å henvende seg til Franz Liszt som på den tiden var kapellmester ved hoffet i Weimar. Liszt lovet Brahms å nevne ham i et brev til musikkforleggeren Breitkopf & Härtel, men Brahms ventet seg ikke mye av dette og skrev straks et brev til Joachim hvor han uttrykte et ønske om å bli introdusert for kunstnerlivet. Joachim ville gjerne at Brahms oppsøkte den Düsseldorf-baserte komponisten Robert Schumann. Brahms var først skeptisk: tre år tidligere hadde han sendt Schumann noen komposisjoner som var kommet ulest i retur. Brahms var heller ikke imponert over Schumann som komponist, han kalte ham «Zuckerbäcker» (konditor). Likevel reiste Brahms til Düsseldorf for å treffe ham.
=== Nye retninger ===
Schumann ble straks ble svært grepet av Brahms' musikk og skrev en artikkel om ham under overskriften «Neue Bahnen» (Nye veier/retninger). Artikkelen, som kom på trykk i Schumanns eget tidsskrift «Neue Zeitschrift für Musik» den 25. oktober 1853, introduserte i en oppstemt og romantisk tone Brahms som den nye Beethoven, den alle hadde ventet på:
«[…] og han er ankommet, en ung mann, ved hvis vugge gratier og helter våket. Han heter Johannes Brahms, kom fra Hamburg hvor han i den mørke stillhet skapte [musikk], men utdannet […] i vanskelige kunstformer av en utmerket og begeistret dedikert lærer, og for kort tid siden anbefalt meg av en kjent og respektert mester. Også i det ytre bar han alle tegn som kunngjør for oss: Dette er en utpekt. […]»Artikkelen førte til at Brahms ble berømt i Tyskland, så å si over natten. Selv om dette hjalp ham karrieremessig førte det også til et ubehagelig forventningspress, og i et anfall av overdrevet selvkritikk brente han enkelte av sine verk.
Schumann oppfordret Brahms til å reise til Leipzig for å møte representanter for forlagshuset Breitkopf & Härtel. Forlagets representanter tok godt i mot Brahms og arrangerte en privat musikkaften for byens ledende musikkpersonligheter, hvor Brahms med stor suksess framførte egne komposisjoner. Også forleggeren Spina ville gi ut musikk av Brahms, og fikk tildelt klaversonate nr 3 i f-moll op.5 og liedersamlingen op.6.
=== «Dyrebareste venninne» ===
I Düsseldorf var Brahms ikke bare blitt kjent med Robert Schumann, men også med hans kone Clara. Hun var 14 år eldre enn Brahms, og hadde på det tidspunktet fått seks barn med sin ektemann. Dessuten var hun var en av tidens store pianovirtuoser, berømt over hele Europa, og spilte for honorarer skyhøyt over det Brahms fikk for sine konserter. Da Brahms skulle publisere sine første verk spurte han Joseph Joachim og Robert Schumann til råds om hvilke komposisjoner han skulle starte sin verkliste med. Etter nøye overveielse falt valget på to pianosonater, og Brahms, som var fascinert av Clara Schumann, skrev et brev til Robert Schumann og spurte om han kunne dedisere sitt andre verk til Clara.Robert Schumann ble med tiden lagt inn på den psykiatriske klinikken Endenich ved Bonn, og kontakten mellom Clara Schumann og Brahms gikk inn i en mer intens fase. Tidvis bodde de i samme hus i Düsseldorf hvor den tyve år gamle Brahms overtok Roberts oppgaver i hjemmet – med et sannsynlig unntak for den rent ekteskapelige. Brahms' tette bånd til Schumanns kom til uttrykk i klavervariasjonene op. 9 over et tema av Robert Schumann. Dette verket stiftet Schumann bekjentskap med i Endenich, og han ble svært begeistret over det. I taktene 30–32 av den 10. variasjonen dukker det opp et tema av Clara Schumann. Robert Schumann hadde selv skrevet sitt op. 5 over det samme temaet.
Mellom 1854 og 1858 pågikk det en omfangsrik brevveksling mellom Clara Schumann og Brahms. De ble senere enige om å ødelegge nesten all korrespondanse fra perioden, men noen få av Brahms brev er bevart, og de viser en økende intensitet i forholdet mellom dem: Til å begynne med ble hun titulert med «Dem» („Sie“), så skrev han «ærede frue» („Verehrte Frau“), deretter «Dyrebareste venninne» („Teuerste Freundin“), videre «aller inderligst elskede venninne» („Innigst geliebte Freundin“), og helt til slutt «elskede fru Clara» („Geliebte Frau Clara“). I et brev fra 25. november 1854 er de åpenbart blitt «dus», for Brahms skrev plutselig:
«Dyrebareste venninne, hvor kjærlig det fortrolige «du» ser på meg! Tusen takk for det, jeg kan ikke få sett og lest det nok, hadde jeg bare hørt det først; sjelden har jeg savnet ordet så mye som da jeg leste dine siste brev.»Som den yngste av de to hadde han ikke våget å tilby seg å bli «dus», og da han plutselig ble konfrontert med ordet «du» klarte han bare langsomt å bli vant med den intime tiltaleformen. I et brev fra 31. mai 1856 skriver han med all tydelighet:
«Min kjære Clara, jeg skulle ønske jeg kunne skrive så ømt til deg, hvor mye jeg elsker deg og hvor mye kjærlig og godt jeg ønsker å gjøre for deg. Du er meg så uendelig kjær at jeg overhodet ikke klarer å uttrykke det. Ustanselig ville jeg kalt deg elskede og alt mulig uten at jeg ville bli lei av å gi deg komplimenter. […] Dine brev er som kyss for meg.»Dette brevet var det siste før den forutsigbare og likevel uventede hendelse som skulle endre forholdet: Robert Schumanns død 29. juli 1856. Om Brahms helt til oktober samme år hadde gjort seg forhåpninger om å trøste «sin» Clara i hennes sorg, kunne han med tiden registrere en tiltakende distanse fra Claras side. Tonen i brevene ble mer saklig og 17. oktober 1857 oppsummerte Brahms i et brev:
«Lidenskapene er ikke naturlig for mennesker. De er alltid unntak eller eksesser. De som overskrider måteholdet må betrakte seg som syke, og søke legehjelp for sitt livs og sin helses skyld […] Lidenskapen må snart forsvinne, eller man må fordrive den.»Brahms sto likevel på vennskapelig fot med Clara livet ut, og i 1896, ikke lenge før hennes død, skrev han til henne:
«Dersom De tror å måtte forvente det verste må De unne meg et par ord slik at jeg kan komme til å se de kjære øynene åpne, de som lukket så mye for meg.»
== 1857 til 1875 ==
=== Mellom Detmold og Hamburg ===
I 1857 flyttet Brahms til Detmold hvor han ledet et kor og ga klaverundervisning. På denne tiden var han i gang med et nytt stort prosjekt: den første klaverkonsert op.15 i d-moll. Joseph Joachim ga råd angående orkestreringen. Konserten er ofte blitt tolket i lys av den ikke-gjengjeldte lidenskapen til Clara Schumann, den fasen var jo nettopp avsluttet. Verket ble uroppført i Hannover 22. januar 1859, andre oppføring i Leipzig fem dager senere. Begeistringen Brahms hadde håpet på uteble, men han skjulte ikke skuffelsen og satte seg fore at det neste verket skulle «lyde ganske annerledes». Han holdt sitt forsett: Den andre klaverkonserten op. 83 i B-dur (som kom 22 år etter den første) hadde en helt annen karakter enn d-moll-konserten.
Ved siden av klaverkonserten skrev han orkesterserenader og lieder, blant annet Unter Blüten des Mai’s spielt’ ich mit ihrer Hand. Sangens tittel henspiller på et nytt damebekjentskap, Agathe von Siebold. En sommer viste de sin forelskelse så åpent at Clara Schumann ble sjalu og kunne konstatere at Brahms ganske raskt hadde kommet seg over skuffelsen. Men de hadde knapt utvekslet forlovelsesringer før Brahms foretok et tilbaketog. Han så seg ikke i stand til å binde seg på dette tidspunkt. Det gjorde han heller ikke senere, og Brahms forble ungkar hele livet. Noen år etter, i første sats av andre strykesekstett, la han inn et tema over tonerekken A-G-A-H-E som henspiller på fornavnet Agathe. Han sa da selv: «Nå har jeg tatt farvel med min siste kjærlighet». I mai 1859 flyttet han til Hamburg hvor han skrev Magelonen-Gesänge – som han først fullførte i 1869 – kammermusikk og tallrike klavervariasjoner: … «über ein eigenes Thema», … «über ein ungarisches Lied», „… «über ein Thema von Händel», … «über ein Thema von Schumann» (firhendig).
Det var fremdeles vanskelig for Brahms å få utgitt sine verker; forleggerne var forsiktige – den første klaverkonserten gjorde ikke suksess, og klaverstykkene ble regnet som vanskelige å spille. Hans perfeksjonisme la også hindringer i veien, for han lot ofte sine forleggere gå og vente på at han skulle sende manuskriptene mens han finpusset på komposisjonene. I 1860 ble han kjent med forleggeren Fritz Simrock, og forlaget Simrocks utgivelser skulle bli viktige for utbredelsen av Brahms' komposisjoner.
Hele livet vaklet han mellom ønsket om friheten som uavhengig kunstner (ulempen var ensomhet) og ønsket om en fast ansettelse og en posisjon i musikklivet (ulempen var ufrihet), og i begynnelsen av 1860-årene mente han å ha mulighet til å få dirigentposten ved Hamburgs kor- og orkesterforening. Dessverre lyktes det ikke hans faderlige venn og hjelper Theodor Avé-Lallemant å skaffe ham jobben, ja ikke en gang alternativet som korleder av Singakademie fikk han. Selv om Brahms ikke hadde søkt disse postene åpent var han dypt såret over at Julius Stockhausen ble foretrukket. Avé-Lallemant skrev i et brev til Brahms at man trengte et utadvendt menneske med ledelseserfaring, og Brahms var ikke kjent for å komme spesielt godt ut av det med musikerne når han dirigerte. Affæren belastet i flere år det vennskapelige forholdet til Avé-Lallemant, og ble en anledning til å vende Hamburg ryggen.
=== I Wien ===
Tidlig på høsten 1862 forlot Brahms Hamburg og reiste til Wien. Oppholdet førte til en viss suksess: under et privat aftenarrangement spilte Brahms sin klaverkvartett i g-moll sammen med Hellmesberger-kvartetten. Josef Hellmesberger senior utbrøt i den forbindelse begeistret: «Dette er Beethovens arvtaker». Brahms var ikke helt komfortabel med utsagnet – han fryktet å komme dårlig ut av en sammenligning med Beethoven.
I 1863 aksepterte Brahms et tilbud om å bli leder av Wiener Singakademie. Det viste seg at koret var i en dårlig forfatning, og Brahms' valg av repertoar slo heller ikke helt an i Wien, det ble for tungt og seriøst for Wiens innbyggere. Så selv om koret ville at han skulle fortsette, sa han opp jobben etter første sesong. I et brev til Clara Schumann gav han uttrykk for at han følte at han manglet organisasjonstalent, og at livet ble for hektisk – det var nok fordelene ved livet som fri kunstner som lokket igjen.
I årene fra 1864 skrev han en rekke åndelige korverk, en motett, Marienliedern op. 29, Åndelig sang op. 30 og noen verdslige duetter han fikk utgitt og tjente litt penger på. På denne tiden ferierte Brahms i Baden-Baden, et av tidens mest populære feriesteder. Her var det kunstnerkolonier, det ble gitt sommerkonserter, operaer ble oppført, og man kunne knytte kontakter og få oppdrag for vinteren. Dessuten hadde Clara Schumann kjøpt et hus litt utenfor byen. Brahms hadde en god helse og likte å gå lange turer i naturen, der tenkte han klarest. I det hele tatt gjorde han mye komposisjonsarbeid om sommeren – om vinteren var han gjerne opptatt med øve inn og framføre musikk. En sommer i Baden-Baden skrev han Klaverkvintett op. 34, et krevende verk som han omarbeidet flere ganger før han var fornøyd. Verket preges av en fortettet måte å utvikle temaene på – et særtrekk ved Brahms komposisjonsmåte.
I 1866 hadde han skrevet ferdig et rekviem for kor og orkester. Et rekviem er en katolsk dødsmesse med latinske tekster som uttrykker en bønn om å gi den døde evig hvile. Brahms – som var en avkristnet protestant – brukte en sammensetning av tyske bibeltekster hvor fellesnevneren var å gi de sørgende trøst. Det uvanlige valget førte til problemer med å få verket oppført, men deler av musikken ble oppført høsten 1867 – det ble en fiasko, hovedsakelig fordi paukeslageren misforsto partituret. Etter en lang øvingsperiode vinteren 1867–68 ble hele verket oppført i Bremen langfredag 1868. Mottakelsen var overveldende, og de neste årene gikk rekviemet sin seiersgang i en rekke byer. Med dette verket, Ein deutsches Requiem, fikk Brahms sitt endelige gjennombrudd.
Neste store utgivelse var de kjente Ungarische Tänze («Ungarske danser») for firhendig klaver. Dette var en samling sigøynermelodier, folketoner og annet som han hadde tatt vare på etter tiden med sin gamle venn Reményi. Utgivelsen ble svært lønnsom, og det ble også gitt ut arrangementer for tohendig klaver og for orkester. Brahms orkestrerte selv den første, tredje og tiende, resten utførte andre, for eksempel tok Antonín Dvořák for seg nr. 17–21. For å øke salget utformet utgiveren Simrock omslaget slik at Brahms framsto som komponist (mens det på selve notene sto «arr. av Brahms»). Andre musikere, deriblant Reményi, meldte seg som opphavsmenn til flere av melodiene, og beskyldninger om plagiat og tyveri florerte. Men uansett førte samlingen til at Brahms nådde ut til et helt nytt publikum med den lett tilgjengelige musikken.
Senere fulgte andre i hans fotspor, for eksempel Grieg med Norske danser og Dvořák med Slaviske danser. Brahms hjalp for øvrig den åtte år yngre komponisten Dvořák til berømmelse ved å anbefale ham for Simrock. Dvořáks første utgivelse var første sett av nettopp Slaviske danser og det ble hans store gjennombrudd. I begynnelsen ble han oppfattet som en del av Brahms-bevegelsen, men det viste seg at musikken hans var annerledes, mer melodiøs og tilgjengelig. Brahms, som var opptatt av å lage slitesterk musikk for viderekomne, mente Dvořák skrev flyktig musikk, og var med noen unntak ikke spesielt begeistret for musikken hans.Brahms var nå blitt så populær som pianist at han kunne livnære seg uten fast ansettelse. Han overtok likevel ledelsen for Wiener Singverein i 1873, men sa jobben fra seg i 1875. Han og forleggeren tjente nå så godt på allerede utgitte komposisjoner at Simrock formelig løp etter ham med bønn om nye komposisjoner som kunne publiseres.
== 1876 til 1897 ==
=== De symfoniske verkenes tid ===
Brahms begynte med å skrive på sin første symfoni i 1862, men fullførte den først i 1876 i Sassnitz på Rügen. Symfoni nr 1 i c-moll op.68 ble uroppført 4. november 1876 i Karlsruhe, Symfoni nr 2 i D-dur op.73 30. desember 1877 i Wien. I mars 1878 fikk Brahms et æresdoktorat ved universitetet i Breslau. I 1880 arbeidet Brahms på to ouverturer op. 80 og op. 81, om dem sa han: «Den ene gråter, den andre ler». Under oppholdet i Wiesbaden sommeren 1883 komponerte han Symfoni nr 3 i F-dur op. 90. Den ble uroppført desember samme år i Wien. Symfoni nr 4 i e-moll op. 98 skrev han under sommeroppholdene i 1884 og 1885 i Mürzzuschlag i Steiermark. Uroppføringen skjedde med Meininger Hofkapelle under ledelse av Hans von Bülow 25. oktober 1885 i Meiningen. Etterpå reiste Brahms og Bülow sammen rundt med stykket på en Rheinland–Holland-turné, hvor også Brahms enkelte ganger dirigerte orkesteret.
=== Siste år ===
I tiden som fulgte skrev Brahms først og fremst kammermusikk (fiolin- og cellosonater). Han ble ærespresident i Wiens Tonkünstlerverein i 1886. Hertugparet i Meiningen, Ellen Franz og Georg II av Sachsen-Meiningen ble hans nære venner, likeens dirigenten Fritz Steinbach og den kjente klarinettisten Richard Mühlfeld som han skrev Trio für Klarinette, Violoncello und Klavier a-Moll op. 114 og Klarinettenquintett h-Moll op. 115 for. De to siste årtiene av livet var Brahms en ledende personlighet på den internasjonale musikkscenen, og ble beundret og æret som pianist, dirigent og komponist. Han ble tildelt tallrike utmerkelser og æresmedlemskap, noe Brahms kommenterte med «Å få en idé til en god melodi er mer kjærkomment enn Leopoldsordenen». I 1889 fikk han æresborgerskap i Hamburg, fram til 1948 den eneste som var født i byen.Brahms døde 3. april 1897 i en alder av 63 år i Karlsgasse 4. Enkelte biografier oppga leverkreft som dødsårsaken, men man regner nå med at det dreide seg om bukspyttkjertelkreft. Han er gravlagt i en æresgrav på Wiener Zentralfriedhof.14. september 2000 ble Johannes Brahms opptatt i Walhalla som den 126. «tysker som har utmerket seg på prisverdig måte» og den 13. komponisten. Bysten er utført av skulptøren Milan Knobloch.
== Personen Brahms ==
Av natur var Johannes Brahms reservert, men skal som ungdom ha vært åpen og entusiastisk, og velvillig innstilt til sine medmennesker. Den voksne Brahms får litt mer varierende omtale; eleven Gustav Jenner skrev at selv om Brahms' rykte som grinebiter var velbegrunnet, kunne få være så elskverdig som han. Grieg beskrev Brahms som en bjørn med de snilleste øyne han hadde sett. Brahms var glad i barn, og delte gjerne ut sukkertøy under sine mange vandringer i skogene rundt Wien. Livet gjennom hadde han en stor krets av venner og bekjente, men isolerte seg i sine senere år. Han kunne opptre ubehersket og arrogant og støte folk fra seg; etter en reise til Budapest sammen med Brahms skrev (den «nytyske») komponisten, dikteren og litteraten Peter Cornelius i sin dagbok : «Én jeg nå er ferdig med, det er Johannes Brahms, et tvers igjennom egoistisk menneske».Selv om Brahms etterhvert tjente gode penger foretrakk han en nøktern livsstil, og bodde i en treroms leilighet i Karlsgasse med en husholderske. Mye av pengene han tjente ga han bort til slektninger, og anonymt ga han en rekke unge musikere økonomisk hjelp. Brahms giftet seg aldri, og hans forhold til kvinner var komplisert. Selv sa han at det negative synet på samliv og ekteskap kom av de tidlige erfaringene han fikk med prostituerte i Hamburgs havnekvarter. Likevel var han ofte forelsket.
En samtidig fra Wien beskrev Brahms slik: «På gaten så man ofte Brahms komme gående, langsomt og adstadig, med grått hår, helskjegg, rødsprengt ansikt, med tykk mage, brede sko og i altfor store klær. Når han snakket, låt han som en kjøpmann fra Hamburg».Som komponist var Brahms ekstremt perfeksjonistisk. Han ødela mange tidlige verk, eksempelvis en fiolinsonate han i tidlige år framførte med Reményi, og han hevdet en gang å ha ødelagt 20 strykekvartetter før den første ble utgitt i 1873. I løpet av flere år endret han det som opprinnelig skulle bli en symfoni til sin første pianokonsert. Den første offisielle symfonien tok det ham femten år å fullføre, og selv etter de første oppføringene ødela Brahms den opprinnelige førstesatsen og erstattet den med en ny før symfonien ble publisert.
== Samtidens kritikk ==
=== Beethovens etterfølger? ===
Brahms blir fremdeles ofte betegnet som «Beethovens legitime etterfølger». Brahms var selv skeptisk til betegnelsen, som hadde utgangspunkt i 1800-tallets musikkstrid mellom tilhengerne av den konservative absolutte musikken og de som betraktet seg som framskrittets representanter, tilhengerne av den nytyske skolen. Bevegelsen, som også ble kalt den nytyske musikken, var grunnlagt av Franz Liszt, en komponist Brahms hadde lite til overs for.
=== Musikkstriden ===
Meningsutvekslingene mellom de to fløyene hadde pågått siden 1860 og skyldtes en grunnleggende forskjell i forståelsen av musikk. Liszt og Richard Wagner var selvutnevnte representanter for framtidas musikk og ville utvikle musikken videre med symfoniske dikt og musikkdramaer. Et stikkord var programmusikk, motsatsen til absolutt musikk. Neue Zeitschrift für Musik, som Franz Brendel hadde tatt over, var de nytyskes talerør. Til de konservative hørte blant annet Joseph Joachim, Brahms og musikkritikeren Eduard Hanslick – at sistnevnte tok parti for Brahms' musikk var også grunnlag for et nært vennskap mellom de to. Deres mål var det Brahms beskrev med sitt yndingsuttrykk «dauerhafte Musik» (slitesterk/varig musikk), dvs at musikkens spesifikke kvalitet gjør at den ikke underlegges historisk endring.
Representanter for de konservative skrev et manifest, som også Joachim og Brahms undertegnet, hvor de protesterte mot det de oppfattet som et forsøk på å framstille det slik at alle seriøse musikere betraktet den «nytyske» skoles komposisjoner som spesielt verdifulle, og at striden – spesielt i Nord-Tyskland – nå var over til fordel for «framtidsmusikken». En lekkasje gjorde at et tekstutkast falt i hendene på motstanderne før det var klart for publikasjon. Nytyskerne svarte med en spøkefull og noe nedlatende artikkel i Brendels tidsskrift hvor det ble spilt på at de som sto bak var fire unge menn uten noen posisjon i musikklivet. Artikkelforfatteren hevdet at de protesterte mot det som hindret dem i å komme seg opp og fram, og at dersom de lyktes i å rydde vanskelighetene av veien kunne de love et «brorskap for ikke-opphissende og kjedelig kunst». Innlegget var underskrevet av «J. Geiger» (J. Felespelemann, dvs Joseph Joachim), «Hans Neubahn» (Hans Nyveien for Johannes Brahms – henspiller på Schumanns artikkel «Neue Bahnen») og dessuten «Krethi und Plethi».
Dermed var stemningen mellom de stridende partene ødelagt. Brahms og Wagner holdt en kjølig avstand hele livet. Mens Brahms – som egentlig satte pris på Wagners musikk – holdt seg i skinnet, kunne ikke Wagner holde seg for god til å komme med enkelte nedsettende ytringer om Brahms' musikk. Men siden Wagner stort sett skrev musikkdramaer, en kunstform Brahms ikke forsøkte seg på, tråkket de ikke i hverandres bed. Av musikere fra Wagners leir var bare Felix Draeseke og Anton Bruckner seriøse rivaler på kor-, kammer-, og orkestermusikkens områder.
Eduard Hanslick var en av sin tids mest innflytelsesrike musikkritikere i Wien, og i og med at han med sin prestisje stilte seg fullt og helt bak de konservative, bidro han sterkt til at forestillingen om Brahms som Beethovens etterfølger festet seg. Enda en person viste seg som en glødende beundrer av den konservative retningen: Hans von Bülow. Han var opprinnelig en overbevist wagnerianer, men skiftet syn etter at kona Cosima forlot han til fordel for Wagner. Bülows holdning til Brahms manifesterte seg framfor alt i det kjente utsagnet at Brahms' første symfoni var Beethovens tiende.
== Sitater om Brahms ==
Wilhelm Furtwängler:Verkene hans blir knappere, tettere, mer komprimert med alderen, følelsesmessig stadig enklere. Og det viser seg nettopp på grunn av det at en utvikling og utfoldelse ikke bare gir seg utslag i mangfoldighet, men også i enkelthet.
Arnold Schönberg: Av Brahms har jeg lært:Mye av det som ubevisst tilfløt meg via Mozart, særlig skjeve takter, utvidelse og forkorting av frasene
Figurenes plastisitet: Ikke spare, ikke knusle, dersom tydeligheten forlanger større rom; føre hver figur til sin slutt.
Satsdannelsens systematikk.
Økonomi og likevel: rikdom.Carl Dahlhaus: Brahms var verken en Schumann- eller en Beethoven-imitator, og likevel en musikalsk konservator. Og hans konservatisme var i den forstand estetisk legitim siden Brahms ikke blindt tok i bruk tradisjonelle elementer, men trakk dem inn i en prosess hvor de ble utviklet videre, uten dermed å fjerne deres substans.
Friedrich Nietzsche: ...hva er det vel med Johannes Brahms! ... Hans lykketreff var en tysk misforståelse: man tok ham for å være Wagners motstander, – man trengte en antagonist! – det skaper ikke nødvendig musikk, det skaper framfor alt for mye musikk! – Om man ikke er rik skal man være stolt nok over sin fattigdom! ... Sympatien som Brahms unektelig her og der inngir, helt bortsett fra partiinteresser og parti-misforståelser, var lenge en gåte for meg: helt til jeg endelig, nesten gjennom et innfall, innså at han virker på en bestemt type mennesker. Han har den uformuendes melankoli; Han skaper ikke av overflod, han tørster etter overflod. Tar man vekk det han etteraper, det han låner fra eldgamle eller eksotisk-moderne stilformer – han er kopiens mester –, så blir lengselen det som er hans eget ... Dette aner de lengtende, de misfornøyde av alle slag. Han er for lite av en personlighet, for lite midtpunkt. Det forstår de «upersonlige» i periferien, – de elsker ham for det. I særdeleshet er musikeren som en slags utilfredsstilte kvinner. Femti skritt lengre framme: og man har wagnerianerinnen – akkurat som man finner Wagner femti skritt over Brahms –, wagerianerinnene, en mer distinkt, mer interessant, framfor alt vakrere typus. Brahms er rørende, så lenge han svermer i det skjulte eller sørger over seg selv – gjennom det er han «moderne» –, han blir kald, han angår oss ikke mer idet han arver klassikerne...mer fattbart, uttrykt for de «fattige i ånden»; Brahms – eller Wagner ... Brahms er ingen skuespiller...I sin bok Brahms tolker Dag Østerberg Nietzsches angrep på Brahms slik: Nietzsche, som blant annet fusket i komponistfaget, hadde sendt Brahms noen av sine skrifter, samt korverket Hymne til livet. Brahms ville ikke fornærme Nietzsche ved å kommentere komposisjonens slette håndverk, og forsøkte å komme seg ut av knipa ved å sende sitt visittkort påført en takk for den stimulerende lesningen bøkene hans gav. Komposisjonen nevnte han ikke, og dette krenket Nietzsches enorme selvfølelse slik at han gikk til angrep på Brahms i kampskriftet «Tilfellet Wagner».
== Musikkstil og inspirasjonskilder ==
Brahms dyrket Beethoven, han elsket de klassisistiske komponistene Mozart og Haydn, og han studerte førklassiske komponister som Palestrina, Giovanni Gabrieli, Johann Adolf Hasse, Schütz, Händel og særlig Johann Sebastian Bach. Brahms anvendte middelalderens kirketonearter, den nederlandske kanonteknikken og strikt kontrapunktikk. Eksempler på Bach-inspirert kontrapunktikk finnes i den fugale finalen av Cellosonate nr. 1 og passacagliaen i den fjerde symfoniens finale. Han følte seg forpliktet av fortiden, og når han avvek fra tradisjonen gjorde han det på en forsiktig måte. Selv om han stort sett overtok tradisjonelle former, skapte han uavhengige og selvstendige verk.
Tidlige romantiske komponister påvirket også i stor grad Brahms, spesielt Schumann. Under hans første opphold i Wien 1862/63 ble han opptatt av Franz Schuberts musikk, og vi kan finne trekk fra Schubert i Brahms' verk fra den tiden, for eksempel i de to pianokvartettene op. 25 og op. 26, og i pianokvintetten.
Den sterke modernistiske musikkbevegelsen de første tiårene av 1900-tallet – som anså seg selv som «progressiv» og anti-romantisk – avskrev Brahms som en avleggs senromantiker. Arnold Schönberg oppfattet derimot Brahms som en forløper for sin egen konsentrerte stil og skrev i 1930 artikkelen «Brahms, the progressive», hvor han påviste at Brahms avledet sine verk fra de minste motiviske kimceller. Likeens viste han at selv om Brahms lenge hadde vært en undervurderte klassisist bidro han i sine sene verk til å løse opp tonaliteten gjennom en «sentripetal harmonikk» – eksempelvis Intermezzi op. 117 for klaver. Schönbergs artikkel bidro til at Brahms' musikk fikk en ny vår i andre halvdel av 1900-tallet.
Brahms' verker deles ofte opp i tre skaperperioder: Den første ender med Ein deutsches Requiem, den andre med klaverkonsert nr 2, og den tredje starter med den tredje symfonien. I den første perioden merkes tydelig en romantisk grunninnstilling, den andre er preget av sterke klassisistiske innslag, og i den tredje smelter begge sammen.
Brahms' symfonier var lite tilgjengelige og satte det vanlige publikum og hans venner på en hard prøve. Om sin første symfoni skrev han: Nå vil jeg gjerne gjøre den sannynligvis svært overraskende meddelelse at min symfoni er lang og ikke akkurat lett å like. Også i de andre symfoniene arbeidet Brahms med harmonier som publikum kunne finne vanskelig å forstå.
== Verk ==
=== En- og flerstemte Lieder ===
Sechs Gesänge für eine Tenor- oder Sopranstimme und Klavier op. 3. dedisert Bettina von Arnim.Liebestreu, Liebe und Frühling I, Liebe und Frühling II, Lied (Weit über das Feld), In der Fremde, Lied (Lindes Rauschen in den Wipfeln)
Sechs Gesänge für eine Tenor- oder Sopranstimme und Klavier op. 6. dedisert Luise og Minna Japha.Spanisches Lied, Der Frühling, Nachwirkung, Juchhe, Wie die Wolke nach der Sonne, Nachtigallen schwingen lustig
Sechs Gesänge für eine Singstimme und Klavier op. 7. tilegnet Albert Dietrich.Treue Liebe, Parole, Anklänge, Volkslied, Die Trauernde, Heimkehr
Acht Lieder und Romanzen für eine Singstimme und Klavier op. 14Vor dem Fenster, Vom verwundeten Knaben, Murrays Ermordung, Ein Sonett, Trennung, Gang zum Liebsten, Ständchen, Sehnsucht (Mein Schatz ist nicht da)
Fünf Gedichte für eine Singstimme und Klavier op. 19Der Kuß, Scheiden und Meiden, In der Ferne, Der Schmied, An eine Aeolsharfe
Drei Duette für Sopran und Alt mit Klavier op. 20
Vier Duette für Alt und Bariton mit Klavier op. 28
Drei Quartette für vier Solostimmen (SATB) mit Klavier op. 31
Neun Lieder und Gesänge für eine Singstimme und Klavier op. 32Wie rafft ich mich auf in der Nacht, Nicht mehr zu dir zu gehen, Ich schleich umher, Der Strom, der neben mir verrauschte, Wehe, so willst du mich wieder, Du sprichst, daß ich mich täuschte, Bitteres zu sagen denkst du, So stehn wir, ich und meine Weide, Wie bist du, meine Königin
Fünfzehn Romanzen, Magelone-Lieder für eine Singstimme und Klavier (Ludwig Tieck) op. 33. dedisert Julius Stockhausen.Keinen hat es noch gereut, Traun! Bogen und Pfeil sind gut für den Feind, Sind es Schmerzen, sind es Freuden, Liebe kam aus fernen Landen, So willst du des Armen, Wie soll ich die Freuden, die Wonne denn tragen?, War es dir, dem diese Lippen bebten, Wir müssen und trennen, geliebtes Saitenspiel, Ruhe, Süßliebchen, im Schatten, Verzweiflung, Wie schnell verschwindet so im Licht als Glanz, Muß es eine Trennung geben, Sulima, Wie froh und frisch mein Sinn sich hebt, Treue Liebe dauert lange
Vier Gesänge für eine Singstimme und Klavier op. 43Von ewiger Liebe, Die Mainacht, Ich schell mein Horn, Das Lied vom Herrn von Falkenstein
Vier Lieder für eine Singstimme und Klavier op. 46Die Kränze, Magyarisch, Die Schale der Vergessenheit, An die Nachtigall
Fünf Lieder für eine Singstimme und Klavier op. 47Botschaft, Liebesglut, Sonntag, O liebliche Wangen, Die Liebende schreibt
Sieben Lieder für eine Singstimme und Klavier op. 48Der Gang zum Liebchen, Der Überläufer, Liebesklage des Mädchens, Gold überwiegt die Liebe, Trost in Tränen, Vergangen ist mir Glück und Heil, Herbstgefühl
Fünf Lieder für eine Singstimme und Klavier op. 49Am Sonntag Morgen, An ein Veilchen, Sehnsucht (Hinter jenen dichten Wäldern), Wiegenlied, Abenddämmerung
Acht Lieder und Gesänge für eine Singstimme und Klavier op. 57Von waldbekränzter Höhe, Wenn du nur zuweilen lächelst, Es träumte mir, ich sei dir teuer, Ach, wende diesen Blick, In meiner Nächte Sehnen, Strahlt zuweilen auch ein mildes Licht, Die Schnur, die Perl' an Perle, Unbewegte, laue Luft
Acht Lieder und Gesänge für eine Singstimme und Klavier op. 58Blinde Kuh, Während des Regens, Die Spröde, O komme, holde Sommernacht, Schwermut, In der Gasse, Vorüber, Serenade (Leise, um dich nicht zu wecken)
Acht Lieder und Gesänge für eine Singstimme und Klavier op. 59Dämmrung senkte sich von oben, Auf dem See (Blauer Himmel, blaue Wogen), Regenlied (Walle, Regen, walle nieder), Nachklang, Agnes, Eine gute, gute Nacht, Mein wundes Herz, Dein blaues Auge
Vier Duette für Sopran und Alt mit Klavier op. 61
Neun Lieder und Gesänge für eine Singstimme und Klavier op. 63Frühlingstrost, Erinnerung, An ein Bild, An die Tauben, Junge Lieder I, Junge Lieder II, Heimweh I, Heimweh II, Heimweh III
Quartette für vier Solostimmen mit Klavier op. 64
Fünf Duette für Sopran und Alt mit Klavier op. 66
Neun Gesänge für eine Singstimme und Klavier op. 69Klage I, Klage II, Abschied, Des Liebsten Schwur, Tambourliedchen, Vom Strande, Über die See, Salome, Mädchenfluch
Vier Gesänge für eine Singstimme und Klavier op. 70Im Garten am Seegestade, Lerchengesang, Serenade (Liebliches Kind, kannst du mir sagen), Abendregen
Fünf Gesänge für eine Singstimme und Klavier op. 71Es liebt sich so lieblich im Lenze, An den Mond, Geheimnis, Willst du, daß ich geh?, Minnelied
Fünf Gesänge für eine Singstimme und Klavier op. 72Alte Liebe, Sommerfäden, O kühler Wald, Verzagen, Unüberwindlich
Balladen und Romanzen für zwei Singstimmen mit Klavier op. 75 (1877/78)
Fünf Romanzen und Lieder für eine oder zwei Singstimmen und Klavier op. 84Sommerabend, Der Kranz, In den Beeren, Vergebliches Ständchen, Spannung
Sechs Lieder für eine Singstimme und Klavier op. 85Sommerabend, Mondenschein, Mädchenlied (Ach, und du mein kühles Wasser), Ade!, Frühlingslied, In Waldeinsamkeit
Sechs Lieder für eine tiefere Singstimme und Klavier op. 86Therese, Feldeinsamkeit, Nachtwandler, Über die Heide, Versunken, Todessehnen
Zwei Gesänge für eine Altstimme mit Bratsche und Klavier op. 91
Quartette für Sopran, Alt, Tenor und Bass mit Klavier op. 92
Fünf Lieder für eine tiefe Singstimme und Klavier op. 94Mit vierzig Jahren, Steig auf, geliebter Schatten, Mein Herz ist schwer, Sapphische Ode, Kein Haus, keine Heimat
Sieben Lieder für eine Singstimme und Klavier op. 95Das Mädchen (Am jüngsten Tag ich aufersteh), Bei dir sind meine Gedanken, Beim Abschied, Der Jäger, Vorschneller Schwur, Mädchenlied, Schön war, das ich dir weihte
Vier Lieder für eine Singstimme und Klavier op. 96Der Tod, das ist die kühle Nacht, wir wandelten, Es schauen die Blumen, Meerfahrt
Sechs Lieder für eine Singstimme und Klavier op. 97Nachtigall, Auf dem Schiffe, Entführung, Dort in den Weiden, Komm bald, Trennung
Acht Zigeunerlieder für eine Singstimme mit Klavierbegleitung op. 103. Fra ungarsk av Hugo Conrat.He, Zigeuner, greife in die Saiten, Hochgetürmte Rimaflut, Wißt ihr, wann mein Kindchen, Lieber Gott, du weißt, Brauner Bursche führt zum Tanze, Röslein dreie in der Reihe, Kommt dir manchmal in den Sinn, Rote Abendwolken ziehn
Fünf Lieder für eine tiefere Singstimme und Klavier op. 105Wie Melodien zieht es mir, Immer leiser wird mein Schlummer, Klage, Auf dem Kirchhofe, Verrat
Fünf Lieder für eine Singstimme und Klavier op. 106Ständchen (Der Mond steht über dem Berge), Auf dem See (An dies Schifflein schmiege, holder See), Es hing der Reif, Meine Lieder, Ein Wanderer
Fünf Lieder für eine Singstimme und Klavier op. 107An die Stolze, Salamander, Das Mädchen spricht, Maienkätzchen, Mädchenlied (Auf die Nacht in der Spinnstub'n
Vier ernste Gesänge für eine Baßstimme und Klavier op.121. dedisert Max Klinger.Denn es gehet dem Menschen wie dem Vieh (fra Forkynneren, Kap. 3), Ich wandte mich, und sahe an (fra Forkynneren, Kap. 4), O Tod, wie bitter bist du (fra Siraks bok, Kap. 41), Wenn ich mit Menschen- und mit Engelszungen (fra Paulus' første brev til korinterne, Kap. 13)
Werke ohne OpuszahlMondnacht WoO 21, Regenlied (Regentropfen aus den Bäumen fallen) WoO posth. 23
Volkskinderlieder für eine Singstimme und Klavier WoO 31. Dedisert Robert og Clara Schumanns barn.Dornröschen, Die Nachtigall, Der Mann, Sandmännchen, Die Henne, Heidenröslein, Das Schlaraffenland, Beim Ritt auf dem Knie, Der Jäger in dem Walde, Wiegenlied, Das Mädchen und die Hasel, Weihnachten, Marienwürmchen, Dem Schutzengel
Deutsche Volkslieder für eine Singstimme und Klavier WoO 33Sagt mir, o schönste Schäf'rin mein, Erlaube mir, fein's Mädchen, Gar lieblich hat sich gesellet, Guten Abend, guten Abend, mein tausiger Schatz, Die Sonne scheint nicht mehr, Da unten im Tale, Gunhilde lebte gar stille und fromm, Ach, englische Schäferin, Es war eine schöne Jüdin, Es ritt ein Ritter, Jungfräulein, soll ich mit euch gehn, Feinsliebchen, du sollst mir nicht barfuß gehn, Wach auf, mein Hort, Maria ging aus wandern, Schwesterlein, Schwesterlein, Wach auf mein' Herzensschöne, Ach Gott, wie weh tut Scheiden, So wünsch ich ihr ein gute Nacht, Nur ein Gesicht auf Erden lebt, Schönster Schatz, mein Engel, Es ging ein Maidlein zarte, Wo gehst du hin, du Stolze?, Der Reiter spreitet seinen Mantel aus, Mir ist ein schön's braun's Maidelein, Mein Mädel hat einen Rosenmund, Ach könnt' ich diesen Abend, Ich stand auf hohem Berge, Es reit' ein Herr und auch sein Knecht, Es war ein Markgraf über'm Rhein, All' mein' Gedanken, Dort in den Weiden steht ein Haus, So will ich frisch und fröhlich sein, Och Moder, ich well en Ding han, Wie komm ich denn zur Tür herein (We kumm ich dann de Pooz erenn), Soll sich der Mond nicht heller scheinen, Es wohnet ein Fiedler, Du mein einzig Licht, Des Abends kann ich nicht schlafen geh'n, Schöner Augen schöne Strahlen, Ich weiß mir'n Maidlein, Es steht ein' Lind', In stiller Nacht, zur ersten Wacht, Es stunden drei Rosen, Dem Himmel will ich klagen, Es saß ein schneeweiß Vögelein, Es war einmal ein Zimmergesell, Es ging sich unsre Fraue, Nachtigall, sag, was für Grüß, Verstohlen geht der Mond auf
== Litteratur ==
=== Norsk ===
Finn Benestad: Musikk og tanke, Aschehoug, 1976
Peder Christian Kjerschow: Musikk og mening, Tanum-Nordli, 1978.
Ellen Helene Wilhelmsen: Tradisjon og fornyelse: en analyse av Johannes Brahms' cellosonater, op. 38 og 39. Upublisert hovedoppgave, 1997.
Østerberg, Dag (2003). Brahms (norsk). Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-30626-5.
=== Engelsk ===
Avins, Styra (red): Johannes Brahms: Life and Letters, ISBN 0-19-816234-0 av Brahms selv, oversatt til engelsk av Josef Eisinger (1998). En biografi i form av fotnoter til en stor samling av Brahms' brev.
Brinkmann, Reinhold: Late Idyll: The Second Symphony of Johannes Brahms, oversatt til engelsk av Peter Palmer. En analyse av Symfoni nr 2, om verkets posisjon i in Brahms' karriere og i forhold til 1800-tallets ideer om melankoli. (1995, Harvard, ISBN 0-674-51175-1)
Clive, Peter, Brahms and his world : a biographical dictionary, Lanham, Md. [o.a.] : Scarecrow Press, 2006, ISBN 978-0-8108-5721-6
Geiringer Karl, Brahms, His Life and Work, (1987, ISBN 0-306-80223-6). Biografi og diskusjon om Brahms' musikk.
MacDonald, Malcolm: Brahms, en biografi med gjennomgang av nesten alt Brahms komponerte, samt med kapitler om hans posisjon innen romantikken, hans interesse for tidligmusikk og hans innflytelse på senere komponister (Dent 'Master Musicians' series, 1990; 2nd edition Oxford, 2001, ISBN 0-19-816484-X
Musgrave, Michael: The Music of Brahms, Routledge & Kegan Paul, 1985
Rosen, Charles om noen av Brahms' Beethoven-imitasjoner i kapittel 9 av hans Critical Entertainments: Music Old and New (2000; Cambridge, MA: Harvard University Press, ISBN 0-674-17730-4).
Swafford, Jan: Johannes Brahms: A Biography, en stor (752 sider) biografi om Brahms' liv og virke. (1999; Vintage, ISBN 0-679-74582-3)
=== Tysk ===
(de) Eusebius Mandyczewski: «Brahms, Johannes». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 47, Duncker & Humblot, Leipzig 1903, s. 760–767.
(de) Walter Riezler: «Brahms, Johannes.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 508–513 (digitalisering).
Ingrid Fuchs: «Brahms, Johannes» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
(de) Jessica Manzke: Johannes Brahms. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)
Max Kalbeck: Johannes Brahms. biografi i 4 bind. 1904–1914. Faksimile Schneider/Tutzing 1976 (Digitalisert online-versjon)
Willibald Nagel: Johannes Brahms. Stuttgart 1923.
Walter Gieseler: Die Harmonik bei Johannes Brahms. Avhandling. 1949.
Siegfried Kross: Die Chorwerke von Johannes Brahms. Max Hesses Verlag, Berlin og Wunsiedel 1958. ISBN = 3-900270-39-2
Hans Gál: Johannes Brahms – Werk und Persönlichkeit. Fischer, Frankfurt am Main 1961.
Renate und Kurt Hofmann: Johannes Brahms. Zeittafel zu Leben und Werk. Tutzing 1983.
Siegfried Kross (red.): Brahms – Bibliographie. Tutzing 1983.
Christian Martin Schmidt: Johannes Brahms und seine Zeit. Regensburg 1983.
Margit L. McCorkle: Johannes Brahms thematisch-bibliographisches Werkverzeichnis. München 1984.
Matthias Rohn: Die Coda bei Johannes Brahms. Heidelberg 1986.
Christian Martin Schmidt: Reclams Musikführer Johannes Brahms. Reclam, Stuttgart 1994.
Siegfried Kross: Johannes Brahms. Versuch einer kritischen Dokumentar-Biographie. Bind 1 og 2. Bonn 1997.
Malte Korff: Johannes Brahms. dtv premium, München 2008, ISBN 978-3-423-24656-9.
Wolfgang Sandberger: Brahms-Handbuch, Stuttgart : Metzler; Kassel : Bärenreiter, 2009, ISBN 978-3-476-02233-2
Peter Schmitz: Johannes Brahms und der Leipziger Musikverlag Breitkopf und Härtel (Abhandlungen Zur Musikgeschichte), V&R unipress, 2009. ISBN 978-3-89971-728-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Johannes Brahms – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johannes Brahms – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johannes Brahms på Internet Movie Database
(sv) Johannes Brahms i Svensk Filmdatabas
(en) Johannes Brahms hos The Movie Database
(en) Johannes Brahms på Apple Music
(en) Johannes Brahms på Discogs
(en) Johannes Brahms på MusicBrainz
(en) Johannes Brahms på Spotify
(en) Johannes Brahms på Songkick
(en) Johannes Brahms på Last.fm
(en) Johannes Brahms på AllMusic MediaClassic Cat – Brahms mp3s
Piano Society - gratis opptak
=== Biografier etc. ===
(de) Verk av og om Johannes Brahms i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Rudolf Drux: Aber abseits wer ist’s?. Goethes Harzreise im Winter og Brahms' Rhapsodie (PDF-fil, 8,71 MB)
(en) http://www.johannesbrahms.org/
(en) Johannes Brahms Arkivert 2. april 2004 hos Wayback Machine.
(de) Brahms-instituttet ved Musikhochschule Lübeck 10 000 sider digitale førstetrykk
(en) Brahmsgesellschaft og Brahmshaus Baden-Baden
(de) (en) Alle lieder-tekster med oversettinger og krysshenvisninger
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johannes Brahms på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johannes Brahms i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johannes Brahms i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(de) Brahms-Gesamtausgabe ved Christian-Albrechts-Universität, Kiel
(fr) Souvenir de la Russie, En tidlig klaverkomposisjon utgitt under pseudonymet G. W. Marks (PDF-fil; 554 kB) | Johannes Brahms (1833-1897) var en tysk pianist og komponist. Han regnes som den mest betydningsfulle europeiske komponisten i andre halvdel av 1800-tallet, i sin tid sett på som Beethovens etterfølger. | 2,958 |
null | 2023-02-04 | 1499 | null | null | null | == Dødsfall == | 2,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1498 | 2023-02-04 | 1498 | ['Kategori:1498'] | null |
== Begivenheter ==
Vasco da Gama ankommer den kenyanske byen Mombasa.
23. mai – Girolamo Savonarola blir henrettet etter ordre fra pave Alexander VI.
== Dødsfall ==
7. april – Karl VIII, konge av Frankrike (f. 1470)
23. mai – Girolamo Savonarola, italiensk dominikanerpater, ordensreformator og botspredikant (f. 1452) | == Begivenheter == | 2,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1497 | 2023-02-04 | 1497 | ['Kategori:1497'] | null |
== Begivenheter ==
3. juli – Tronkreveren Perkin Warbeck steg i land i Cornwall i England og startet et opprør.
== Fødsler ==
Benedetto Accolti, italiensk kardinal
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 2,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1496 | 2023-02-04 | 1496 | ['Kategori:1496'] | null |
== Begivenheter ==
3. januar – Leonardo da Vinci foretar et mislykket forsøk med en «flyvende maskin».
10. mars – Christofer Columbus drar fra Hispaniola og setter kursen mot Spania, og setter dermed punktum for sitt andre besøk på den vestlige hemisfæren.
== Fødsler ==
12. mai – Gustav Vasa, svensk konge (d. 1560)
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 2,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1495 | 2023-02-04 | 1495 | ['Kategori:1495'] | null |
== Begivenheter ==
22. februar – Kong Karl VIII av Frankrike går inn i Napoli for å kreve byens trone. | == Begivenheter == | 2,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1494 | 2023-02-04 | 1494 | ['Kategori:1494'] | null |
== Begivenheter ==
25. januar – Alfonso II blir konge av Napoli.
7. juni – Tordesillastraktaten blir inngått, hvor Spania og Portugal blir enig om å dele den nye verden mellom seg.
Karl VIII av Frankrike invaderer Italia.
Freden i Tordesillas.
== Fødsler ==
Hans Tausen – teolog og reformator
12. september – Frans I av Frankrike
6. november – Sultan Suleiman I den store (d. 1566)
== Dødsfall ==
25. januar – Ferdinand I av Napoli
17. november – Giovanni Pico della Mirandola, italiensk humanist (f. 1463)
20. desember – Matteo Maria Boiardo, italiensk dikter og humanist (f. ca. 1434)
30. desember – John Russell, engelsk biskop og rikskansler | == Begivenheter == | 2,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_fylker | 2023-02-04 | Norges fylker | ['Kategori:Administrative inndelinger i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Etableringer i 1919', 'Kategori:Fylkeskommunal forvaltning', 'Kategori:Norges fylker', 'Kategori:Norges fylkers historie'] | Norges fylker (nordsamisk: fylka; sørsamisk: fylhke; lulesamisk: fylkka; kvensk: fylkki) er undernasjonale, geografiske områder mellom staten og kommunene. Norges fylker ble opprettet i 1919 som en fortsettelse av de tidligere amt, men med stort sett nye navn. Det var 20 fylker til 1972, 19 fylker til 2018, 18 fylker til 2020, og fra 1. januar 2020 er Norge inndelt i elleve fylker.
Fra 1. januar 2024 vil det være 15 fylker i Norge, i og med at Viken, Vestfold og Telemark og Troms og Finnmark fylker ble vedtatt oppløst 14. juni 2022.Det er i hovedsak to typer myndigheter i fylkene: fylkeskommunen, som har folkevalgt politisk ledelse, og Statsforvalteren, som er statens regionale representant. I tillegg finnes fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.
Fylkesinndelingen og -navnene er fastsatt i inndelingslova § 29.
| Norges fylker (nordsamisk: fylka; sørsamisk: fylhke; lulesamisk: fylkka; kvensk: fylkki) er undernasjonale, geografiske områder mellom staten og kommunene. Norges fylker ble opprettet i 1919 som en fortsettelse av de tidligere amt, men med stort sett nye navn. Det var 20 fylker til 1972, 19 fylker til 2018, 18 fylker til 2020, og fra 1. januar 2020 er Norge inndelt i elleve fylker.
Fra 1. januar 2024 vil det være 15 fylker i Norge, i og med at Viken, Vestfold og Telemark og Troms og Finnmark fylker ble vedtatt oppløst 14. juni 2022.Det er i hovedsak to typer myndigheter i fylkene: fylkeskommunen, som har folkevalgt politisk ledelse, og Statsforvalteren, som er statens regionale representant. I tillegg finnes fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.
Fylkesinndelingen og -navnene er fastsatt i inndelingslova § 29.
== Bakgrunn ==
Norge var før og i vikingtiden og middelalderen inndelt i fylker. Navnet kommer av det norrøne ordet fylki, avledet fra ordet folk. Noen fylker hadde navn etter kongen som grunnla småriket, andre etter folket som bodde der, og atter andre etter landskapet det lå i. Til 1919 var Norge delt inn i amt, og mot slutten av 1800-tallet ble det foreslått å endre betegnelsen til «syssel» eller «fylke». Navnene på det enkelte fylket ble hentet blant annet fra den norrøne sagalitteraturen med ønske om fornorske navnene. Professor Marius Hægstad ledet fra 1900 utredningen av nye navn på fylker og kommunen, utredningskomiteen besto ellers av riksmålsfolkene Hertzberg, Taranger og Bang. Utrederne var enige om å bruke navn med opprinnelse i norsk historie og det ble til dels foreslått å bruke administrasjonssenterets navn. Forslaget ble ikke gjort noe med og fra 1914 gjorde Hægstad sammen med Hjalmar Falk en ny utredning. Falk og Hægstad foreslo «fylke» som erstatning for «amt». De gamle (norrøne) navnene stemte ikke helt med gjeldende grenser. For eksempel omfattet det gammelnorske Upplǫnd (flertall av Uppland) Oppland, Hedmark, deler av Buskerud og Akershus. «Ringerike» ble foreslått for Buskerud, mens «Romerike» ble foreslått for Akershus. Navnet «Telemark» omfattet opprinnelig de indre delene, og dette ble foretrukket fremfor «Grenland» som omfattet de ytre delene. «Fjordane» ble foreslått for det som ble Sogn og Fjordane. «Møre» ble navnet på tidligere Romsdals amt, og i 1935 kom «Romsdal» inn igjen i form av «Møre og Romsdal». «Nordland», «Trums» og «Finnmark» var Falk og Hægstads forslag, mens departementet gikk inn for «Haalogaland», «Trondenes» og «Finnmark».De fleste av de gamle fylkene og fylkesnavnene eksisterer fortsatt som distrikter vi kjenner den dag i dag. De senere syssel-, lens- og fogderiinndelningene som suksessivt fulgte i senmiddelalderen baserte seg i stor grad på de gamle fylkesenhetene, selv om de fleste fra 1660 også ble deler av større amter, som var en direkte forløper til dagens fylker. Det var så sent som i 1919 at de tidligere amtene ble erstattet av betegnelsen fylke, som dermed kom til å omfatte relativt større enheter enn begrepet gjorde tidligere, selv om også de gamle fylkene hadde sterkt varierende størrelser. Det var opprinnelig 20 fylker, hvorav to byer, Bergen og Oslo, var egne fylker. Etter at Bergen gikk inn i Hordaland i 1972 og trøndelagsfylkene ble slått sammen den 1. januar 2018, var 18 fylker i Norge. Den 1. januar 2020 ble antallet redusert til elleve som følge av et stortingsvedtak fra 8. juni 2017: Hordaland og Sogn og Fjordane ble slått sammen til Vestland; Aust-Agder og Vest-Agder ble slått sammen til Agder; Vestfold og Telemark ble slått sammen til Vestfold og Telemark; Oppland og Hedmark ble slått sammen til Innlandet; Buskerud, Akershus og Østfold ble slått sammen til Viken og Troms og Finnmark ble slått sammen til Troms og Finnmark. Rogaland, Møre og Romsdal, Nordland og Oslo ble videreført med unntak av noen grensejusteringer når det gjaldt Møre og Romsdal og Nordland. Endringene i fylkesstrukturen trådte i kraft fra 1. januar 2020.
== Myndigheter ==
=== Fylkeskommunen ===
En fylkeskommune er en offentlig, folkestyrt etat som ivaretar enkelte offentlige forvaltnings- og tjenesteproduserende oppgaver innenfor et fylke.
Hvert fylke unntatt Oslo utgjør en fylkeskommune (kommuneloven § 3). Hvorvidt Oslo skal anses som en kommune eller fylkeskommune eller begge deler i henhold til særlovgivning må avgjøres på grunnlag av den enkelte lov.Fylkestinget velges direkte av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Direkte valg til fylkesting ble vedtatt av Stortinget i 1974 og det ble avholdt direkte valg til fylkesting i Norge første gang i 1975.
Fylkeskommunens politisk valgte organer tilsvarer primærkommunenes: fylkesting (kommunestyre), fylkesutvalg (formannskap) og fylkesordfører (ordfører). Noen fylkeskommuner har også parlamentarisme på fylkesnivå og har dermed fylkesråd.
Blant fylkeskommunenes oppgaver er
anlegg og vedlikehold av fylkesveier
planlegging av og støtte til kollektivtrafikk
videregående opplæring
kulturminnevern og museum
idrett, friluftsliv og folkehelse
bibliotekutvikling
arkiv
integrering
kulturutvikling og -formidling
regional utvikling og arealforvaltning
tannpleieFylkeskommunen kalles et folkevalgt mellomnivå i norsk forvaltning.
Forgjengeren til fylkeskommunen, amtskommunen, ble opprettet i 1837 da det kommunale selvstyret ble innført. Siden den gang og frem mot 1945 har utviklingen av fylkeskommunen beveget seg med små steg, mens det etter 1945 – da spesielt på 1970-tallet – ble det igangsatt storstilte reformer av fylkesnivået. Med reformen i 1975 kom det til et skille mellom Fylkesmannen, som Statsforvalteren het da, og fylkeskommune. Statsforvalter er statens mann i fylket, med en rekke tilsynsoppgaver overfor kommunene.
I 1984 fikk fylkeskommunene ansvar for spesialisthelsetjenester utenfor institusjonene, kommunene fikk et klart ansvar for primære helsetjenster. I 1986 ble sykehjemmene tilbakeført til kommunene fordi sammenhengen til de primære helse- og sosialtjenester og kommunale botilbud til eldre ble ansett som viktigere enn sammenhengen til sykehusene. I 1991 ble HVPU-institusjoner nedlagt, og ansvaret for omsorgen ble overført til kommunene.
Med helsereformen i 2001 ble helsetjenesten (sykehusene, psykiatri og habiliteringstilbud) flyttet ut av fylkeskommunen og over i nyopprettede, regionale, statlige drevne helseforetak, og i 2004 ble ansvar innen barnevern, familievern og rusomsorg ble overført til staten.
I årene 2005–2009 pågikk et reformarbeid med sikte på å vurdere arbeidsdelingen mellom fylkeskommunene og primærkommunene, mellom fylkeskommunen og Fylkesmannen, og ved å vurdere sammenslåing av fylker til større regioner. Det ble da ingen sammenslåing av fylker, i stedet ble ansvaret for 17 200 km riksvei og 78 ferjesamband overført til fylkene.
=== Statsforvalteren ===
En statsforvalter er en embetsmann utnevnt i statsråd og fungerer som statens representant i sitt fylke. Statsforvalteren utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementene og fører tilsyn med kommunenes virksomhet. Statsforvalteren er også klageinstans for mange typer kommunale vedtak.
=== Andre fylkesmyndigheter ===
I fylkene finnes også fylkesnemnder for barnevern og sosiale saker.
Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er statlige organer som blant annet fatter vedtak om overtakelse av omsorg for barn, tvangsplassering av barn med atferdsvansker, tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere, og fratakelse av foreldreansvar.
Fylkeslandbruksstyrene var tidligere statlige myndigheter i hvert fylke. Disse behandlet saker etter jordloven og konsesjonsloven. Mange av fylkeslandbruksstyrenes oppgaver ble etter hvert overført til kommunene. De gjenværende oppgaver ble overført til Fylkesmannen fra 1. januar 2010, og fylkeslandbruksstyrene ble nedlagt.
=== Nasjonale valg ===
Hvert av de 19 fylkene slik de var før 2018 fungerer som valgdistrikt for Stortinget, hvor valgdistriktenes størrelse (både befolkning og areal) bestemmer hvor mange representanter valgdistriktet har i parlamentet, og hvor representantene blir valgt gjennom forholdstallsvalg-ordningen. I Stortinget sitter representantene sortert etter hvilket valgdistrikt de representerer, ikke hvilket parti de tilhører. Ordningen om at eksisterende fylker fungerer som valgdistrikter er det nærmest unison enighet om i Norge, men dette praktiseres delvis ikke lenger etter fylkessammenslåingene i 2018 og 2020. Lignende ordninger er også vanlige internasjonalt; blant vestlige land som har parlamentarisme og forholdstallsvalg er det bare Nederland og Israel som har nasjonale valglister, alle andre land stiller med valgdistrikter som kan sammenlignes med norsk fylkesnivå.
== Norges fylker ==
== Tidligere fylker ==
== Referanser == | Fylke (etter norrønt fylki) er en betegnelse på et undernasjonalt, regionalt geografisk område, tilsvarende amt og len. Den lokale myndigheten i et fylke betegnes fylkeskommune. | 2,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akershus_slott_og_festning | 2023-02-04 | Akershus slott og festning | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Akershus festning', 'Kategori:Arkitektur i 1290-årene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Borger i Norge', 'Kategori:Festninger i Norge', 'Kategori:Fredete byggverk i Oslo', 'Kategori:Heinrich Ernst Schirmer', 'Kategori:Holger Sinding-Larsen', 'Kategori:Johan Henrik Nebelong', 'Kategori:Kulturminner i Sentrum (Oslo)', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Kystfort i Norge', 'Kategori:Museer i Oslo', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slott i Norge', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Wilhelm von Hanno'] | Akershus slott og festning (ofte bare Akershus festning) er en av de mest betydningsfulle festningene i norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget på slutten av 1200-tallet som en middelaldersk kongeborg med sete for kongens representanter, strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. På 1600-tallet ble den bygget om til et renessanseslott omgitt av en bastionfestning. Den over 700 år gamle borgen har overlevd flere beleiringer, men har aldri blitt inntatt med makt av en fiendtlig, utenlandsk hær. Den ble først lagt ned som militært anlegg i 1815, men reetablert i perioden 1820–1850. Den gikk endelig ut av operativ militær drift i perioden 1850–1900 og ble da et militært hovedkvarter, skole og depot- og forlegningsområde. Deler av anlegget ble også benyttet som fengsel og straffarbeidsanstalt fra 1820 og var på 1800-tallet det strengeste fengselet i Norge.Festningen har navn etter gården Aker som eide neset hvor borgen ble bygget. Navnet er sammensatt av gårdsnavnet (fra norrønt Akr, åker), og hús i betydningen borg eller kastell. Borgen har så gitt navn til lenet, amtet og fylket Akershus. Gården Aker lå midt i Osloherad og ble valgt til kirkested (Gamle Aker kirke) og dermed fikk sognet og senere herredet også navnet Aker.
Området er fortsatt en militær festning underlagt en kommandant, og det daglige vaktholdet ivaretas av Akershus kommandantskap under avdelingen Forsvarets fellestjenester. Festningen er saluttpliktig og salutterer ved særlige høytidlige anledninger. Forsvarsmuseet, Norges Hjemmefrontmuseum og den integrerte ledelsen av Forsvaret har lokaler på Akershus festning. Etter bombeangrepet på Regjeringskvartalet har også Statsministerens kontor midlertidig tilhold på Akershus festning.
| Akershus slott og festning (ofte bare Akershus festning) er en av de mest betydningsfulle festningene i norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget på slutten av 1200-tallet som en middelaldersk kongeborg med sete for kongens representanter, strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. På 1600-tallet ble den bygget om til et renessanseslott omgitt av en bastionfestning. Den over 700 år gamle borgen har overlevd flere beleiringer, men har aldri blitt inntatt med makt av en fiendtlig, utenlandsk hær. Den ble først lagt ned som militært anlegg i 1815, men reetablert i perioden 1820–1850. Den gikk endelig ut av operativ militær drift i perioden 1850–1900 og ble da et militært hovedkvarter, skole og depot- og forlegningsområde. Deler av anlegget ble også benyttet som fengsel og straffarbeidsanstalt fra 1820 og var på 1800-tallet det strengeste fengselet i Norge.Festningen har navn etter gården Aker som eide neset hvor borgen ble bygget. Navnet er sammensatt av gårdsnavnet (fra norrønt Akr, åker), og hús i betydningen borg eller kastell. Borgen har så gitt navn til lenet, amtet og fylket Akershus. Gården Aker lå midt i Osloherad og ble valgt til kirkested (Gamle Aker kirke) og dermed fikk sognet og senere herredet også navnet Aker.
Området er fortsatt en militær festning underlagt en kommandant, og det daglige vaktholdet ivaretas av Akershus kommandantskap under avdelingen Forsvarets fellestjenester. Festningen er saluttpliktig og salutterer ved særlige høytidlige anledninger. Forsvarsmuseet, Norges Hjemmefrontmuseum og den integrerte ledelsen av Forsvaret har lokaler på Akershus festning. Etter bombeangrepet på Regjeringskvartalet har også Statsministerens kontor midlertidig tilhold på Akershus festning.
== Dagens festningsområde ==
Festningsområdet utgjør et areal på rundt 170 daa og har en bygningsmasse på til sammen 91 000 m². Det indre festningsområdet er det muromkransede området, med den opprinnelige middelalderborgen og de utenforliggende bastionene. Dette er de områdene som har de best bevarte festningselementene, både når det gjelder fortifikasjonene og bygninger. Dette skyldes omfattende restaureringsarbeider i første halvdel av 1900-tallet. Det ytre festningsområdet er resten av anlegget, med festningsplassen, området rundt Forsvardepartementet og kvartalet i Myntgata. Dette består vesentlig av militær bebyggelse på 1800-tallet og ble oppført etter at festningen hadde gått ut av bruk som operativt militært anlegg og delvis på tomter til tidligere forsvarsverker. Denne bebyggelsen er tilpasset den øvrige bebyggelsen i Kvadraturen. Enkelte strukturer fra før 1814 er bevart rundt Festningsplassen, dels supplert med rekonstruksjoner.
== Historie ==
=== Middelalderen fra 1287 til 1527 ===
I 1287 ble Oslo angivelig angrepet av den opprørske adelsmannen Alv Erlingsson, men den gamle kongsgården kunne ikke forsvare byen effektivt. Behovet for et sterkere forsvarsanlegg ble dermed tydelig.
Man vet ikke sikkert når borgen ble påbegynt, men man antar at det var i 1290-årene under kong Håkon V Magnusson, (som også anla Båhus festning og Vardøhus festning). Første gang Akershus er nevnt i skriftlige kilder er i 1300, i et brev fra kong Håkon til Mariakirken i Oslo. Brevet sier ikke noe om hvor langt byggearbeidene da var kommet. Akershus ble etter flere utbygginger en sterk festning, kanskje en av de sterkeste i Norden. I 1308 motsto borgen for første gang en beleiring. Det var den svenske hertug Erik av Södermanland som beleiret borgen sammen med en rekke norske stormenn, men beleiringen ble etter hvert brutt av en lokal norsk bondehær i slaget ved Oslo 1308. Det nye slottet ble på 1300-tallet ofte omtalt som Akersborg, siste gang denne skriveformen opptrer er i 1377.I 1330-årene gjorde mange norske stormenn opprør mot kongefellesskapet med Sverige og tok blant annet kontroll over Akershus i perioder. Svartedauden fikk ingen umiddelbar virkning for Akershus festning. I 1360- og 1370-årene bodde Håkon VI på Akershus, og han beordret store byggearbeider på festningen.
Først i 1449–1450 ble Akershus beleiret igjen, denne gangen av den svenske kongen Karl Knutsson Bonde, men han måtte heve beleiringen etter en tid. Borgen ble ikke beleiret igjen før i 1502, da den norske adelsmannen Knut Alvsson reiste en hær fra grensestrøkene mot Sverige, inntok Akershus (og Tunsberghus) og avsatte den danske høvedsmannen Peder Griis. Samme år beleiret skotske leiesoldater i den danske kongens tjeneste Akershus. Denne beleiringen mislyktes, men etter å ha utskrevet hver tredje mann på Sørøstlandet forsøkte kongen å gjenvinne kontrollen over Akershus. På vei til fredsforhandlinger ble Knut drept av kongens menn, og på denne måten gjenvant kongen kontrollen over Akershus.
Borgen ble på nytt beleiret i 1523, denne gangen av svenske soldater. Under dekke av grevefeiden i Danmark forsøkte Gustav Vasa å sikre seg kontrollen over Norge. For å nekte fienden husvære brente Oslos befolkning sine hus og de svenske soldatene måtte kort tid etter vende hjem med uforrettet sak.
=== Renessanseslott 1527 til 1653 ===
I 1527 slo lynet ned og forårsaket store skader på borgen, spesielt det indre borgområdet. Det var en svak borg som skulle motstå den avsatte kong Christian IIs beleiring fra 1531 til 1532. Store deler av mannskapet var ute på annen tjeneste, og bare 20-30 mann var tilbake i borgen da beleiringen startet. Dette visste imidlertid ikke den tallmessig overlegne Christian II da han inngikk våpenhvile med borgens høvedsmann Mogens Gyldenstjerne. I mars året etter ble beleiringen hevet av styrker fra Danmark og Lübeck. Etter denne beleiringen ble borgen utbedret og forsterket.
Om kvelden søndag 21. januar 1532 angrep Gyldenstjerne med sine soldater Hovedøya kloster, tok abbeden til fange og plyndret klosteret før de satte fyr på bygningene. Klosterets leilendingsbønder ble leilendinger under lensherren på Akershus slott og stein fra klosterruinene ble brukt til byggematerialer på Akershus festning under utbedringene og forsterkningene etter Christian IIs beleiring.
Under den nordiske syvårskrigen ble borgen igjen beleiret, denne gang i 1567 av svenske styrker, men lensherren Christen Munk hadde brent ned byen slik at de svenske troppene ble stående uten forsyninger og muligheter til å befeste seg, og måtte trekke seg tilbake.
Det var først med den dyktige, energiske og norgesorienterte Christian IV (født 1577, konge 1588–1648) at byggeaktiviteten for alvor ble satt i gang igjen. Kongens politikk baserte seg på en sterk militærmakt, og i 1593 begynte han en omfattende utbygging for å holde følge med den militærtekniske utviklingen, særlig av kanonenes ildkraft. Byggingen ble dels finansiert med en årelang ekstraskatt på Østlandet og i Agder, og dels ved pliktarbeid, også for kvinner som særlig ble satt til å bære teglstein. I 1604 sto første byggetrinn ferdig, med borgen omgitt av nye befestninger (Øvrevoll) bygget etter det italienske bastionsystem med steinkledde jordvoller. Videre utbygging foregikk i årene 1616–46.
Utbedring kunne nok trenges. Regnskapet for Akershus slott for 1593/94 oppgir: «Gitt for to små trau å bruke på fruerstuen når det regner: 6 skilling.» Og da gjaldt Akershus som Norges fineste bolig.Men det var særlig den radikale ombyggingen av den gamle middelalderborgen til et renessanseslott som ga borgen den nye silhuetten vi kjenner i dag. Restene av det gamle hovedtårnet Vågehals ble revet, og trappetårnene Blåtårn og Romerikstårnet ble reist. Bygningene rundt borggården ble gjort sammenhengende ved ombygginger og tilbygg. Det gamle kruttkammeret under slottskirken ble ominnredet til fire fangehull, hvorav to fortsatt eksisterer. Kongens og stattholderens rom ble utbedret og rikt innredet. Den nye borgen og slottet framsto i sin samtid som en by i byen.
Christian IV ønsket å knytte byen (som fortsatt hadde samme plassering som den gamle middelalderbyen) og borgen nærmere sammen. Da Oslo brant i 1624 beordret han at byen skulle gjenreises inntil festningsmurene. Den nye byen fikk navnet Christiania og ble en festningsby omgitt av voller, med Akershus festning som citadell.
=== Festning 1653 til 1820-årene ===
Ved freden i Brömsebro etter Hannibalfeiden i 1643–1645 måtte Danmark-Norge avstå de gamle norske landskapene Jemtland og Herjedalen, og etter krigene 1657–1660 også Båhuslen. Disse tapene og grenseendringene gjorde Akershus festning enda viktigere som nasjonal befestning. Festningen ble derfor videre utbygget under ledelse av nederlenderen Isaac van Geelkerck.
Som tidligere ble festningen fortsatt brukt som sted for kongehyllinger, stendermøter og leilighetsvis som kongebolig, i tillegg til å ivareta militære funksjoner. Men etter hvert ble de representative oppgavene mindre viktige, særlig etter at Norge mistet de fleste av sine egne riksinstitusjoner ved innføringen av eneveldet i 1660. Utover på 1600- og 1700-tallet ble de representative bygningene stadig mer umoderne og vedlikeholdet ble forsømt. Festningens preg av å være utelukkende en militær installasjon ble tydeligere. Det eneste sivile innslaget gjennom 1700-årene var Overhoffretten. De militære anleggene ble opprustet mot slutten av 1600-tallet og fram mot 1750, da de ytre forsvarsverkene ble forsterket. Etter en bybrann i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt, mens Akershus til gjengjeld ble utvidet på bekostning av bybebyggelsen. Store og mektige steinkledde voller med fremskytende bastioner gikk rundt hele festningen som opptok et nesten like stort areal som hele byen Christiania.
8. mars 1716 ble det utvidete anlegget angrepet for første gang. Den svenske kong Karl XII angrep overraskende med 10 000 mann. Kommandanten, oberst Jørgen Christopher von Klenow, samlet 3 000 forsvarere og holdt ut en langvarig beleiring før svenskene til slutt måtte trekke seg tilbake. At beleiringen av Akershus festning ikke førte til overtakelse av den, bidro til at Karl XIIs første felttog i Norge ble ansett som mislykket.
Fortifikasjonen (festningen) var umoderne rundt 1750, og fra denne tiden hadde ikke anlegget lenger noen særlig militær betydning. Etter unionsinngåelsen med Sverige i 1814 ble den deaktivert som festning og deler av de ytre murene revet.
=== Slaveri og nedbygging fra 1820-årene til 1900 ===
Den nye hovedstaden fikk nye byggebehov, og festningen fikk en annen funksjon etter 1814. Som følge av at den militære verdien var borte, forfalt anlegget. De ytre delene ble frigitt til byggetomter for offentlige og private formål, blant annet til nybygg for Børsen, Christiania Theater, Norges Bank og St. Johanneslogen St. Olaus til den hvide Leopard. Festningens voller og omgivelser ble tatt i bruk av byens borgere som rekreasjonsområde for promenader og rusleturer, og Akershusstranden ble et populært sted for bading og fiske om sommeren og for skøyteløp om vinteren. Bygningene på Øvre festning ble brukt til mange formål, blant annet som lager. Riksarkivet holdt til der inntil 1866, med Henrik Wergeland som første sjef.
==== Slaveriet ====
En stor del av festningen ble brukt til fengsel, omtalt som Slaveriet. Den tids kriminalomsorg var en blanding av oppbevaring – for å beskytte samfunnet – og «moralsk oppbyggelse» gjennom hardt arbeid. I stedet for å henrette kriminelle, ble de satt i tvangsarbeid. Slavene kunne settes til alle slags offentlige arbeider eller leies ut til private. Blant de innsatte var kjente størrelser som utbryterkongen Gjest Baardsen og mestertyven Ole Høiland.
Etter det læstadianske samiske opprøret i Kautokeino i 1852 havnet alle menn unntatt lederne Aslak Hætta og Mons Somby (som ble halshugget i Alta) på Akershus - kvinnene ble satt på Tukthuset i Trondheim. Både blant kvinnene og mennene døde flere i fangenskap. Blant de som døde i fangenskap var Peder Olsen Kautokeino, Ellen Jacobsdatter Hætta, Aslak Pedersen Rist og Henrik Aslaksen Skum. Blant de overlevende var Lars Hætta (18 år ved fengsling) som ble gitt anledning under oppholdet til å skrive den første oversettelsen av Bibelen til nordsamisk.
==== Nedbygging ====
Utover på 1800-tallet ble det reist flere militære bygninger i områdene ved Kontraskjæret og Festningsplassen blant annet Høymagasin, Ridehus, Kommandantbolig, militære depoter og kaserner, gymnastikksal, verksteder og kontorbygninger for Forsvarsdepartementet og andre formål. De viktigste arkitektene i denne perioden var de innvandrede tyske kompanjongene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno.
Som følge av det økende forfallet og byens behov for nye tomter, ble ønsket om å rive anlegget stadig tydeligere uttalt. Maleren og forfatteren Christian Krohg var blant rivningstalsmennene. Men mot slutten av 1800-tallet våknet forståelsen for Akershus som historisk minnesmerke og motkrefter mot forfall og rivning ble omsider mobilisert.
=== Restaurering og nybygging fra 1900 til i dag ===
Restaureringsarbeidene ble omfattende og varte fra århundreskiftet og helt fram til 1960. Med bakgrunn i historiske undersøkelser av professor Gustav Storm fremla arkitekt Peter Blix i 1896 det første utkastet. Dette utløste en bevilgning fra Stortinget i 1897. Debatten gikk høyt, både om prinsipper for restaureringen (hvilke tidsepoker man skulle ta vare på og hvordan), og om hvor mye areal det restaurerte anlegget skulle legge beslag på. Blant dem som fikk gjennomslag i den faglige diskusjonen var ikke overraskende kunsthistorikeren og den senere riksantikvar Harry Fett, som mente at alle tidsaldres bidrag fortjente å bli vurdert med tanke på vern, ikke bare de eldste delene fra middelalderen.
De første årene måtte restaureringen konsentrere seg om å rette opp grunnleggende skader i murer, kjellere, gulv og takkonstruksjoner, med andre ord arbeider som ikke var så synlige for befolkningen. Her spilte arkitekt Holger Sinding-Larsen en sentral rolle fra 1905 til 1925. I 1929 overtok Arnstein Arneberg oppdraget som utførende restaureringsarkitekt, i samarbeid med bl.a. arkitekt Gerhard Fischer. Store fornyelser og vedlikeholdsarbeider fortsatte fram til sluttførelsen i 1960, bare avbrutt av krigsårene 1940–1945. Fra 1960 ble det faglige ansvaret overtatt av anleggets konservator, Stephan Tschudi-Madsen.
En større restaurering sommeren 2010 har avdekket at den tidligere restaureringen, blant annet bruk av sement og fjerningen av den tidligere hvite kalkpussen som tidligere dekket slottet, har ført til en sterkere nedbryting av slottets vegger. Dette har medført at det vurderes om veggene igjen skal kalkes eller slemmes. Under restaureringen har en blant annet funnet at slottet tidligere også har hatt okerfarget kalkslemming.
=== Statens representasjonsted ===
Den første som i nyere tid brukte Akershus som ramme om offisielle statlige begivenheter, var Vidkun Quisling. 1. februar 1942 lot han seg utrope til «ministerpresident» ved «Statsakten» på Akershus. Han ble henrettet på festningen 24. oktober 1945, etter å vært holdt som fange der siden mai samme år.
Etter krigen ble Akershus innviet til festlokale i forbindelse med feiringen av kong Haakon VIIs 75-årsdag i 1947. I kjelleren under sørfløyen ble Det kongelige gravkapell innredet, og her er dronning Maud, kronprinsesse Märtha og kongene Haakon VII og Olav V bisatt. Det meste av restaureringsarbeidet ble avsluttet i 1962, mens Olavshallen i nordfløyen først ble fullført i 1976.
Anlegget har etter restaureringen vært regjeringens fremste representasjonsted, hvor større jubileer blir markert og offisielle middager avholdt ved statsbesøk og andre viktige begivenheter.
Parallelt med restaureringen og bruken som representasjonsted har det vært et kontinuerlig militært nærvær på Akershus festning gjennom hele 1900-tallet, i forlengelsen av en tradisjon helt tilbake til middelalderen. Anlegget har huset militære kontorer, skolevirksomhet, lagre, verksteder og lignende.
I området mot Festningskaia og Bjørvika ble det i juni 2006 ferdigstilt et nybygg som føyer sammen en del av den eksisterende bygningsmassen fra slutten av 1800-tallet. Her ble Forsvarsdepartementet og den nye integrerte ledelsen av Forsvaret samlokalisert. De eksisterende bygninger som inngår i komplekset er den såkalte Skolebygningen (bygning 49), Verkstedbygningen (bygning 52) og Artilleriets kontorbygning (bygning 53).
Det ble av Stortinget forutsatt at de gamle bygningene skulle rehabiliteres og delvis tilbakeføres til opprinnelig tilstand. Behandlingen av interiører og fasader skulle følge antikvariske prinsipper. Artilleriets kontorbygning ble rehabilitert utvendig og utgjør inngangen til Ledelsesbygget. Samlet ga dette 560 nye kontorarbeidsplasser innen festningsområdet.
=== Retterstedet ===
Utfyllende artikkel: Retterstedet på Akershus festningPå eksekusjonsplassen på Akershus ble 42 nordmenn henrettet av den tyske okkupasjonsmakten 9. og 10. februar og 17. mars 1945. De første ti ble henrettet 9. februar som represalier etter drapet på politisjef Karl Marthinsen to dager før.
=== Andre verdenskrig ===
Den tyske overgivelsen av Akershus festning til norske tropper i 1945 er foreviget på fotografi. Major Josef Nichterlein var Zahlmeister (intendanturoffiser) og før krigen musiker som turnerte med Albert Schweitzer. Schweitzer spilte orgel mens Nichterlein akkompagnerte på piano, og de to forble venner hele livet. Majoren ble internert i Skien og karakterisert som en fin person som «håpet at ingen trodde han foretok en Hitler-hilsen på bildet». Kaptein Hamel var derimot så aggressiv mot Aftenpostens fotograf Johannes Stage at denne lurte på om han kom til å slippe helskinnet bort. Norske polititropper fra Sverige innfant seg på Akershus 11. mai 1945 med rundt 500 mann, mens den tyske vaktstyrken var på 30 mann i tillegg til 4-500 soldater. Mange av disse stod på Festningsplassen da Milorg ankom. Terje Rollem stilte i nikkers, svært usikker på om tyskerne kom til å overgi festningen. De hadde motsatt seg overtakelsen av landsfengselet der det satt et par dødsdømte polakker. Men Akershus ble overgitt helt som avtalt, selv om det fantes ti tyskere for hver alliert og norsk soldat i Norge i de dager.
=== Hjemmefrontmuseet ===
Norges Hjemmefrontmuseum dekker historien om okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig, med fokus på Hjemmefrontens virksomhet og vilkår. Museet holder til i bygningen «Det dobbelte batteri og bindingsverkshus» fra 1600- og 1700-tallet.
== Bygningshistorikk ==
På bakgrunn av den restaureringsfilosofi som vant fram, kan man i dagens anlegg lese de ulike historiske epokene slik Harry Fett uttrykket i debatten: «Bygningenes forskjellige dele har jo ogsaa havt aarhundreder til at vænne sig til hverandre. Akershus har smeltet sammen til et hele, det er udtryk for generationers historie ...».Også i bygningshistorikken kommer de anleggets hovedfaser fram: Håkon Magnussons middelalderborg, Christian IVs renessanseslott, festning opp mot vår tid og til slutt restaurering og administrative funksjoner. Både selve slottet og i alt 50 bygninger er fredet både interiør- og eksteriørmessig. I tillegg er elleve bygninger erklært verneverdige eksteriørmessig, mens syv bygninger uten spesiell verneverdi (relativt nye støttefunksjoner) omfattes av de generelle vernebestemmelsene for kulturmiljøet.
Nedenfor følger en omtale av enkelte av bygningene:
=== Middelalderborg ===
Preget av middelalderborg er i dag stort sett borte, men store deler av det indre festningsområdet stammer fra denne tiden og er stein- og teglkonstruksjoner som foruten en del forbindelsesmurer inkluderer:
Jomfrutårnet var den befestede, ytre porten og hvor slisse for fallgitter og rester av vindebroen fortsatt eksisterer.
Våghalsen var borgens dominerende sentraltårn. Revet, men markeringer i grunnen i borggården etter fundamentet.
Kanniktårnet (fra senmiddelalderen kalt Knutstårnet etter Knut Alvsson) var et flankeringstårn mot nord. Tårnet var plassert til høyre for angriperen etter det åpne skjolds prinsipp. Dagens tårn er delvis gjenreist på de gamle murene.
Nordfløyen var hovedbygningen med offisielle rom som hall og kongefamiliens private værelser.
Sørfløyen med kirke fra senmiddelalderen.
Romeriksfløyen huset støttefunksjoner som kjøkken etc.Etter et lynnedslag og en omfattende brann i 1527 ble store deler av anlegget nord for Våghalsen sterkt skadet, men motstod allikevel Christian IIs beleiring tre år etter.
Den svenske beleiringen i 1567 viste imidlertid at den militærteknologiske utvikling var i ferd med å løpe fra den gamle borgkonstruksjonen som i stor grad bygget på prinsippet å befinne seg høyere enn en angriper. Særlig artilleriets utvikling krevde andre konstruksjoner som hindret en angriper å nærme seg anlegget.
=== Renessanseslott ===
Den tiltaksrike Christian IV grep fatt i de store utviklingsbehovene og gav det indre festningsområdet mye av dagens utseende. Også nå ble det benyttet kalkstein og teglstein, ikke minst i videreutviklingen av bygningene fra middelalderborgen. Særlig ved at man blant annet rev både Våghalsen og det noe mindre forsvarstårnet Fuglesang ble hele slottet mer åpent og lysere. Videre ble hele festningsområdet sterkt utvidet, ved at militærteknologien krevet bastioner og voller. Her ble det såkalte italienske bastionssystem med steinkledde jordvoller bygget i årene 1593–1604 og 1616–1646 på det øvre festningsanlegget.
Blant de bygninger som ble tilført anlegget i den kommende perioden var:
Munktårnet (etter lensherre og stattholder Christen Munk) ble oppført i 1559 som kombinert kruttårn og porttårn, til erstatning for det tidligere porttårnet Jomfrutårnet.
Blåtårnet (i tegl) i borggården fra 1623 som ble et trappehus for Sørfløyen og som kirketårn. Tårnhetten er tekket i bly.
Romeriksfløyen fikk en ekstra etasje i 1633 til blant annet kontorer til stattholderen. Tårnbygningen Romerikstårnet kom samtidig.
Sørfløyen ble restaurert utover på 1600-tallet og fikk da flere representasjonsrom i stedet for den gamle hallen i Nordfløyen. Flere av rommene i Sørfløyen fikk gulvfliser, utskårede paneler, kaminer med ornamentikk, og takhimlinger med stukkatur. Rommene, blant annet dagens Christian IVs sal, fikk nye møbler, malerier og veggtepper.
Slottskirken i Sørfløyen ble ominnredet først i 1620-årene av Christian IV, og senere i årene 1738–1742. Kong Christian VI ga altertavlen som er tegnet av generalbyggmester E. D. Haüsser.
Festningsporten fra 1653 med bro over dagens Kongens gate til dagens ytre festningsområde.
Skarpenords kruttårn fra 1657, også kalt Store kruttårn, oppført i bruddsteinsmur og tegl i tre etasjer og valmet tak.
=== Festning mot vår tid ===
Tidlig på 1800-tallet ble det bestemt at nedre festningsområde ikke skulle ha noen operativ militær verdi, med ble bebygget med støttebygninger, som:
Det dobbelte batteri fra ca. 1692 i en halvbastion med panelt bindingsverk (som kunne fjernes i krigstid) med kanonstillinger og kasematt. Senere bygget om til dagens utseende, med tegl og åpent bindingsverk.
Hovedvakten fra 1724 på nedre festningsområde. Dagens utseende er fra 1855.
Brakker fra 1747 på nedre festningsområde.
Corps de Garde fra 1751, vaktstue i barokk stil, pusset mur.
Artilleribygningen eller Det lange, røde hus i tegl og åpent bindingsverk fra 1774 på det nedre festningsområdet (i dag informasjonssenter).
Depotbygningen fra 1774.
Gamle kommandantbolig fra 1780, i vertikalt panelt tømmer.
Gamle ridehus eller Det kgl. ridehus fra 1828 mot Kontraskjæret. Arkitekt M. Arentz i pusset tegl i empirestil.
Armeens depot fra 1832 mot Kirkegata.
Sortieporten i murt stein fra 1834, mot Kontraskjæret.
Laboratoriekjøkkenet fra 1836.
Generalintendanturens kontorbygning.
Kommandantboligen fra 1844, senere kalt General Glads bolig. Tegnet av J.H. Nebelong. Borgaktig oppført i pusset tegl med hjørnetårn.
Vindebroen over dagens Kongens gate.
Skolebygningen fra 1858 (i dag Forsvarets integrerte ledelse).
Arsenalet fra årene 1859–1866, arkitekter er H.E. Schirmer og W. von Hanno.
Gymnastikksalen fra 1861, arkitekter er H.E. Schirmer og W. von Hanno (i dag Forsvarsmuseet).
Halmlageret fra 1861.
Verkstedsbygningen fra 1861, arkitekter er H.E. Schirmer og W. von Hanno (i dag Forsvarets integrerte ledelse).
Div staller, kaserner og andre støttebygg fra 1890-årene.
Artilleriets kontorbygning fra 1891 (i dag Forsvarets integrerte ledelse).
Materialskur fra 1897.
Nye ridehus fra 1900 på ytre festningsområde.
Ridehuset på Kontraskjæret fra 1900.
=== Nyere tilføyelser ===
Festningsbroen over Kongensgate, ny fra 1921.
Tyskerbrakken fra 1940.
Tilbygg til Oslo Militære Samfunn fra 1940.
Det kongelige mausoleum fra 1948 mellom Jomfrutårnet og Slottskirken i Sørfløyen.
Tilbygg Ingeniørstallen fra 1949.
Garasje fra 1970.
Hovedportens vakt fra 1989.
Bygg for Forsvarets integrerte ledelse fra 2006.
== Bygningsmateriale ==
Anlegget er i sin helhet utført i stein fra lokale steinbrudd i tillegg til at det ble brutt kalkstein fra klosteret på Hovedøya. Mørtel til muring er produsert ved kalkindustri i Bærum. Bygging og utbedring av anlegget har i det hele tatt medført betydelig industrivirksomhet som har gitt mange arbeidsplasser.Den eldste delen av festningen består av ortocerkalk, mens ved utbedringsarbeider er det også brukt mange andre lokale bergarter og tegl i de indre festningsdeler.
== Kommandanter ==
=== Høvedsmenn (utdrag) ===
1497–1498 Knut Alvsson
1499–1502 Peder Griis
1527–1533 Mogens Gyldenstjerne
1556–1572 Christen MunkFra 1572 var stattholderen også øverstkommanderende på Akershus festning
=== Militære kommandanter ===
Årstall angir utnevnelsesår.
1629 Ove Gjedde
-
1654 Georg Reichwein
1658 Jørgen Jensen Bjelke
1662 Hans Jacob Schort
1670 Michael Opitz
1676 Frants Eberhard von Speckhan
1679 Ejler Jensen Visborg
1680 Hans Brostrup Schort
1687 Anthony Coucheron
1689 Nikolai de Seue
1706 Hans Frederik Leegel
1708 Ernst Bugislav Waldau
1709 Johan Frederik Münnich
1711 Nikolaj Sibbern
1712 Jørgen Christopher von Klenow
1719 Georg von Bertouch
1740 Johan Frederik Leben
1744 Jonas Bjørnsen
1760 Frans Grabow
1772 Christopher Frederik Ingenhaeff
1774 (fung.) Hans Jacob Henning Hesselberg
1806 Friedrich Gotchalk Maximilian von Haxthausen
1814 Jacob Frederik Schilling
1819 Ferdinand Carl Maria Wedel Jarlsberg
1833 -
1836 Johan Bernt Krohg
1854 Christian Glad
1862 Hans Kirkegaard Fleischer
1868 Harald Nicolay Storm Wergeland
1887 Peter Sofus Marius Elias Beichmann
1895 Johan Georg Hansteen Mellbye
1915 (fung.) Karl Sigwald Johannes Bull
1917 August Geelmuyden Spørck
1919 Karl Sigwald Johannes Bull
1928 Ivar Aavatsmark
1932 -
1936 Jacob Hvinden Haug
1945 Johan Beichmann
1954 Leif Sunde
1962 Ørnulf Dahl
1968 Christian Roy KaldagerListe etter Stephan Tschudi-Madsen (1999). Akershus: vårt riksklenodium 700 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223559.
== Personer henrettet ved Akershus festning etter krigen ==
Personer som ble henretter for forbrytelser de hadde begått i forbindelse med den tyske okkupasjonen av Norge.
Olav Aspheim
Richard Bruns
Einar Dønnum
Siegfried Wolfgang Fehmer
Albert Viljam Hagelin
Reidar Haaland
Karl-Hans Hermann Klinge
Vidkun Quisling
Rudolf Theodor Adolf Schubert
Ragnar Skancke
August Stuckmann
Arne Braa Saatvedt
Ole Wehus
== Kulturminne ==
Akershus slott og festning er et kulturminne og har nummer 86131 i Riksantikvarens kulturminnebase. Restene av middelalderborgen med renessanseslottet har gjennom sin alder vært fredet direkte gjennom kulturminneloven. Hele festningen med ytre anlegg ble fredet av Riksantikvaren 17. desember 2014 som det siste arrangement i Grunnlovsjubileet 2014.Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg.
== Se også ==
Stiftelsen Akershus festning for Kunst og Kultur
Liste over fengsler og fangeleirer i Norge under andre verdenskrig
== Galleri ==
== Litteraturliste ==
50 år for Akershus 1951-2001 : Akershus slotts venners jubileumsskrift : med akershusbibliografi 1300-2001 / Stephan Tschudi-Madsen (red.). A&B, 2001 ISBN 82-7694-091-9
*Johan Ellefsen: St Hallvard 2/2005 s 37ff. Offiserene som overleverte Akershus festning.
Forsvarets Bygningstjeneste, Eiendomsavdelingen. Landsverneplan for Forsvaret, Katalog Østlandet. 2000. ISBN 82-7972-004-9
Guide til Akershus festning. Oslo, Forsvarets bygningstjeneste, 1999. 100 sider. ISBN 82-7972-002-2. Inneholder gode kart over festningsområdet og omtale av de enkelte festningsverk og bygninger.
Ingulstad, Frid. Fra kongshall til fangehull : livet på Akershus slott. Gyldendal, 1995. (For barn og ungdom) ISBN 82-05-22771-3
Oslo bys historie, Cappelen, 1991. ISBN 82-02-09146-2
Rasch-Engh, Rolf. Akershus : borg, festning og beleiringer : livet på Akershus. Snarøya, 2001. ISBN 82-995878-0-8
Schulerud, Mentz. Akershus i dikterens speil. Aventura, 1991. ISBN 82-588-0808-7
Stangeland, Gro og Valebrokk, Eva: Norges bedste Værn og Fæste, Wigestrand, 2001 ISBN 82-91370-35-4
Tschudi-Madsen, Stephan. Akershus: vårt riksklenodium 700 år. Oslo: Aschehoug. s. 99. ISBN 8203223559.
Ustvedt, Yngvar. Slavene på Akershus : historien om vårt strengeste fengsel. Cappelen, 1999. ISBN 82-02-18464-9
Magnussen, Kjeld. «Middelalderborgen Akershus» I: Årbok / Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring (2002)
Akershus slotts venner. Årsskrift. Utgitt 1965-
Byminner, tidsskrift fra Oslo Bymuseum. Temanr 2, 1999. innhold
Isaksen, Trond Norén: Nidarosdomen eller Akershus? Dronning Mauds død og spørsmålet om kongehusets gravplass. I Byminner nr.3-2012, s.12-27
Welle-Strand, Erling (1916-2013) (1974). Museums in Norway. ISBN 8271770039.
Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. 1995. s. 16. ISBN 8202141389.
== Referanser og fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
(en) Akershus Fortress – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Forsvarsbygg om Akershus festning Arkivert 10. mai 2012 hos Wayback Machine.
Akershus festning hos VisitOslo
Akershus Slotts Venner
«Akershus slott og festning». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
«Akershus slott og festning». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Akershus kommandantskap (forkortet til AK) er en fellesinstitusjon i Forsvaret, underlagt Forsvarets kommandantskap som igjen er underlagt Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon (FAKT). Den er forlagt i Oslo, og delt i to deler; det gamle kommandantskapet, som består av kommandanten og plassmajoren på Akershus festning, samt en liten vedlikeholdsavdeling, og den nye Regionale Støttefunksjonen (AK-RSF/O). | 2,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nedlagte_norske_milit%C3%A6ravdelinger | 2023-02-04 | Liste over nedlagte norske militæravdelinger | ['Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger'] | null |
== Distriktskommandoer ==
Distriktskommando Sør- og Vestlandet (DKSV) (17. desember 2002)
Distriktskommando Nord-Norge (DKN) (31. juli 2002)
Distriktskommando Trøndelag (DKT)
Distriktskommando Østlandet (DKØ)
== Hæren ==
=== Divisjoner ===
1. divisjon
2. divisjon
3. divisjon
4. divisjon
5. divisjon
6. divisjon (senere 6. divisjonskommando, 2005)
=== Regimenter ===
Jegerkorpset-Akershus regiment (JAR) 1. oktober 2002
Østfold regiment (ØR) 1644 – 1. oktober 2002
Telemark Regiment (TMR) 31. desember 2002
Agder Regiment (AGR) 10. desember 2002
Rogaland Regiment (RR) 19. juni 2002
Bergenhus regiment (BR) 18. januar 1628 – 30. september 2002
Fjordane Regiment (FJR) 30. august 2002
Oppland regiment (OR) og inspektorat ved OR 6. september 2002
Skyte- og vinterskolen september 2004
Øst-Oppland Regiment
Vest-Oppland Regiment
Møre Regiment (MR) 28. februar 2002
Sør-Trøndelag Regiment (STR) 30. november 2002
Nord-Trøndelag Regiment (NTR) 31. august 2002
Finnmark Regiment (FIR) 13. juni 2002
Ingeniørregimentet (INGR) 17. desember 2002
Sanitetsregimentet (SANR) på Lahaugmoen 31. juli 2002.
Sambandsregimentet (SBR) 20. februar 2002
Søndenfjeldske dragonregiment (SDR) med våpenvis UKS 15. juni 2002
Trenregimentet (TRENR) (herunder MP-seksjonen) 13. juni 2002.
Våpenteknisk regiment (VTR) 17. juni 2002
== Sjøforsvaret ==
Kystartilleriet
Marinens flygevåpen
== Kommandantskap ==
Trondheim Kommandantskap
== Forsyningsavdelinger ==
Hærens forsyningskommando
Luftforsvarets forsyningskommando
== Se også ==
Hærens nummersystem
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20050416012849/http://www.vpv.mil.no/ktk/start/omstruk/har/ | ==Distriktskommandoer== | 2,967 |
null | 2023-02-04 | Tårnkran | null | null | null | Tårnkran er en krankonstruksjon designet for å kunne løfte høyt med stor radius, men som krever begrenset støttebasis. Egner seg derfor til bygging av konstruksjoner der man har begrenset plass på bakken men behov for å nå ut til stor radius med lasten. | 2,968 |
null | 2023-02-04 | IPhoto | null | null | null | iPhoto er ett av fem programmer i Apples programpakke iLife for Apple Macintosh som lar brukeren oppbevare, redigere og dele sine egne bilder. | 2,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MacOS | 2023-02-04 | MacOS | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:MacOS', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | macOS (tidligere OS X og Mac OS X) er en serie operativsystemer utviklet av Apple for selskapets Macintosh-maskiner, først PowerPC-baserte, senere Intel x86-baserte. macOS etterfulgte det opprinnelige Macintosh operativsystemet Mac OS. Systemet ble lansert den 24. mars 2001, og finnes per 2021 i versjon 11.2.3. macOS er et Unix-basert flerbrukersystem med et grafisk brukergrensesnitt, med opprinnelse fra NeXTSTEP/OPENSTEP og BSD.
| macOS (tidligere OS X og Mac OS X) er en serie operativsystemer utviklet av Apple for selskapets Macintosh-maskiner, først PowerPC-baserte, senere Intel x86-baserte. macOS etterfulgte det opprinnelige Macintosh operativsystemet Mac OS. Systemet ble lansert den 24. mars 2001, og finnes per 2021 i versjon 11.2.3. macOS er et Unix-basert flerbrukersystem med et grafisk brukergrensesnitt, med opprinnelse fra NeXTSTEP/OPENSTEP og BSD.
== Historie ==
Etter Mac OS 9 var det klart at Macintoshplattformen trengte et mer moderne operativsystem for å holde følge med den rivende utviklingen innenfor informasjonsteknologien. Apple bestemte seg for å ikke bygge videre på det allerede eksisterende operativsystemet, og i 1996 overtok derfor Apple selskapet NeXT og deres system OPENSTEP. Samtidig gikk NeXT-lederen og Apple-grunnleggeren Steve Jobs tilbake til Apple. OPENSTEP ble kjernen i Apples nye operativsystem OS X.
Den første utgaven, Mac OS X 10.0 Cheetah som kom i mars 2001, ble ingen stor suksess. Systemet var tregt og ustabilt, og hadde lite programvare tilgjengelig. Med Mac OS X 10.1 Puma i september samme år ble noen av problemene løst, men det var ikke før med OS X 10.2 Jaguar (sluppet august 2002) at OS X ble modent.
Mac OS X 10.3 Panther kom i oktober 2003, med mange nye funksjoner. I april 2005 kom Mac OS X 10.4 Tiger. Mac OS X 10.5 Leopard ble lansert 26. oktober 2007, og har over 300 nye funksjoner. Fra versjon 10.4.6 fikk Mac OS X Tiger støtte for Intelprosessorer, i tillegg til en utgave for PowerPC, Apples tidligere maskinvareplattform.
== Arkitektur ==
Fra et brukersynspunkt består macOS av fire nivåer: Darwin, undersystemet for grafikk, applikasjonsomgivelsene og brukergrensesnittet Aqua.
=== Darwin ===
Darwin er det nederste nivået i modellen, og består av en «grunnmur» bygget på den åpne UNIX-varianten BSD. Darwin tar seg av kjerneoppgavene til operativsystemet, som minnebeskyttelse, minnehåndtering, filsystemet, nettverksfunksjonalitet og drivere til maskinvare.
=== Grafikkundersystemet ===
Undersystemet for grafikk tar seg av hva som vises på skjermen. Grafikksystemet er inndelt i tre deler. Quartz er et miljø for 2D-grafikk, og støtter Adobes PDF-format. Open GL er en standardisert plattform for å utvikle 2D- og 3D-applikasjoner. QuickTime tar seg av multimediaavspilling, slik som video, lyd og animasjoner samt tekst.
Undersystemet for grafikk er også vindustjeneren til macOS, og tar seg dermed av å gi de forskjellige applikasjonene egne vinduer. Det sørger også for at forskjellige hendelser (som for eksempel input fra brukeren) når riktig applikasjon.
=== Applikasjonsmiljøet ===
Cocoa er et objektorientert rammeverk for applikasjoner skrevet spesielt for macOS. Cocoa-applikasjoner skrives i programmeringsspråket objective-C.
Et annet rammeverk for applikasjoner i macOS er Carbon. Carbon gjør det lett å skrive om programmer skrevet for System 9 over til OS X/macOS, da 70% av programmeringsgrensesnittet er felles. Slik kan programmer egentlig skrevet for System 9 kunne ta i bruk OS Xs avanserte funksjoner.
Java har god støtte i macOS. På tross av Javas plattformuavhengighet vil utseendet til Javaapplikasjoner være tilnærmet det samme som for Cocoaapplikasjoner, selv om Javaprogrammer bruker GUI-biblioteket Swing.
Gamle applikasjoner skrevet for System 9 kan også kjøres side ved side med nye applikasjoner i OS X uten at det gamle systemet må emuleres, gjennom miljøet Classic. Dette gjøres ved at en instans av System 9 kjøres samtidig som OS X kjører. Applikasjoner som kjører i Classic vil utseendemessig bryte med OS X-applikasjonene.
Classic virker ikke på G5 eller Intel-Macer.
=== Aqua ===
Aqua er det grafiske brukergrensesnittet i macOS. Det bruker det underleggende grafikksystemet til å lage ikoner, effekter og menyer. Aqua gir vinduene et utseende som minner om børstet metall, der knapper «synker» inn i omgivelsene. Knappene som kontrollerer vinduene er sirkulære og fargede (grønne, gule og røde). Aqua har også en dokk som brukes til å starte applikasjoner, i motsetning til andre grafiske brukergrensesnitt som ofte bruker en start-meny.
== Programvare ==
=== Programvare som følger med operativsystemet ===
Finder – er et dataprogram for filnavigering i Mac OS.
Dashboard – et program som kan widgeter
Adressebok – et program for lagring av kontaktinformasjon
Automator- program for å lage arbeidsflyter
DVD-spiller – avspillingsprogram for DVD-filmer
Kalender (tidligere kalt iCal) – kalenderprogram
iChat – Apples IM-klient med støtte for AIM-nettverket
iSync – synkroniseringstjeneste mellom håndholdte enheter og Mac, eller Internett og Mac
iTunes – digitalt musikkarkiv med støtte for online-kjøp av musikk.
Mail – e-postprogram med støtte for blant annet S/MIME og filtrering av uønsket e-post
Preview – et program for rask visning av ulike filformater, deriblant PDF
Safari – Apples egenutviklet nettleser
X11 for macOS – et komplett X Window System for å kjøre X11-baserte programmer
Grapher er en grafisk kalkulator med mulighet for 2D- og 3D-grafer
Photo Booth et program for å ta bilder med iSight med effekter
== Versjoner av macOS for Mac ==
=== Mac OS X 10.0 (Cheetah) ===
10.0 Cheetah ble lansert (24. mars 2001)
=== Mac OS X 10.1 (Puma) ===
10.1 Puma ble lansert (25. september 2001)
Raskere 3D (OpenGL 20% raskere)
Image Capture for å hente bilder fra tilkoblete enheter f.eks. kamera
Bedre støtte CD og DVD brenning
Bedre støtte av printere (200 printers støttet)
Forbedrett ytelse i hele systemet
=== Mac OS X 10.2 (Jaguar) ===
Jaguar OS X ble lansert (24. august 2002)
Bedre støtte for Windows-nettverk
Quartz Extreme grafikkmotoren.
Rendezvous nettverksdeling.
En ny og oppdatert Finder
iChat, et nytt snakkeprogram til AIM-nettverket.
Generelle ytelsesforbedringer.
=== Mac OS X 10.3 (Panther) ===
Panther OS X ble lansert (24. oktober 2003)
Enda en oppdatert Finder
Exposé
Raskt brukerbytte
Forbedret støtte for Windows-nettverk
Filevault, kryptering på filnivå.
=== Mac OS X 10.4 (Tiger) ===
Tiger OS X ble lansert (29. april 2005). Tiger inneholder mer enn 200 nye funksjoner, her er noen av dem:
64 bit
«Smarte kataloger» -drevet av Spotlight.
API for å lage filter for å gjengi bilder/video (via GPU)
Oppdatert iChatAV med støtte for tre samtidige videokonferanser
Dashboard som gir brukeren tilgang til nyttige småprogrammer direkte på skrivebordet
Oppdatert versjon av Safari med støtte for RSS
Støtte for intel prosessorer
=== Mac OS X 10.5 (Leopard) ===
10.5 Leopard ble lansert den 26. oktober 2007. Leopard inneholder mer enn 300 nye funksjoner, her er noen av dem:
Oppdatert Finder.
Raskere og bedre Spotlight (søkefunksjon).
Spaces, mulighet for å ha mange arbeidsflater/skrivebord av gangen.
Time Machine, et program som tar automatisk sikkerhetskopiering av hele maskinen og finne tilbake i gamle filer.
Boot Camp gjør det mulig å ha dualboot to operativsystemer.
Oppdatert Dock (Startlinjen i OS X).
Ny Front Row med samme utseende som Apple TV.
Ny Apple mail med funksjoner som notater og «å gjøre»-lister.
=== Mac OS X 10.6 (Snow Leopard) ===
Mac OS X 10.6 ble lansert 28. august 2009. I 10.6 har Apple fokusert på fart og stabilitet fremfor utseendet. Derfor har versjonen fått navnet Snow Leopard.
Mer informasjon på hjemmesiden
=== Mac OS X 10.7 (Lion) ===
Mac OS X 10.7 ble lansert 20. juli 2011. Apple presenterte denne på en pressekonferanse ved navn «Back to the Mac» 20. oktober 2010. I denne versjonen valgte Apple å hente inn funksjonalitet fra iOS, operativsystemet som brukes på iPad, iPhone og iPod touch.
=== OS X 10.8 (Mountain Lion) ===
OS X 10.8 ble lansert 25. juli 2012. Fra og med denne versjonen droppet Apple «Mac» fra navnet på operativsystemet.
=== OS X 10.9 (Mavericks) ===
OS X 10.9 ble lansert 22. oktober 2013.
=== OS X 10.10 (Yosemite) ===
OS X 10.10 ble annonsert på World Wide Developer Conference 2. juni 2014 og gjort tilgjengelig som en gratis oppdatering via App Store 16. oktober 2014.
=== OS X 10.11 (El Capitan) ===
OS X 10.11 El Capitan ble lansert 30. september 2015.
=== macOS 10.12 (Sierra) ===
macOS 10.12 Sierra ble lansert 20. september 2016.
=== macOS 10.13 (High Sierra) ===
macOS 10.13 High Sierra ble annonsert på World Wide Developer Conference 5. juni 2017, og ble lansert 25. september. Blant endringene er det nye filsystemet APFS, som nå brukes som standard.
=== macOS 10.14 (Mojave) ===
macOS 10.14 Mojave ble annonsert på Apples World Wide Developer Conference (WWDC) 4. juni 2018.[2]
=== macOS 10.15 (Catalina) ===
macOS 10.15 Catalina ble for første gang vist frem 3. juni 2019 under WWDC. Catalina ble lansert til offentligheten 7. oktober 2019. Oppdateringen er navngitt etter Santa Catalina Island.
=== macOS 11.0 (Big Sur) ===
macOS Big Sur (versjon 11.0) ble lansert 22. juni 2020. Versjonen er navngitt etter Big Sur i California, og innebærer en stor designoppdatering.
=== macOS 12.0 (Monterey) ===
macOS Monterey (versjon 12.0) ble lansert 25. oktober 2021. Versjonen er navngitt etter Monterey Bay i California. Dette er den 18. store oppdateringen av macOS.
=== macOS 13 (Ventura) ===
macOS Ventura ble kunngjort 6. juni 2022 under hovedtalen i Apple-arrangementet WWDC22. Den første offentlige beta-versjonen ble utgitt 11. juni 2022. og endelig lansering er forventet til oktober 2022. macOS Ventura introduserer Stage Manager, en ny og valgfri vindusbehandling, Continuity Camera, et program som lar Mac-brukere bruke sin iPhone som webkamera, og flere andre nye funksjoner.
== macOS Server ==
== macOS for iPhone, iPod touch og iPad ==
Apples iPhone, iPod touch og iPad kjører en egen versjon av macOS, beregnet til å være på ca. 700 MB. Denne nedskalerte versjonen het før iPhone OS, men siden dette operativsystemet også brukes i iPod Touch og iPad, valgte Apple i 2010 å skifte navnet til iOS.
== macOS for Apple TV ==
Førstegenerasjons Apple TV kjørte på en plombert versjon av Mac OS 10.4.7. Andregenerasjons og senere utgaver av Apple TV benytter en tilpasset utgave av iOS som operativsystem, kalt tvOS.
== Språk ==
macOS kommer i 39 språk i pakken. Det er ikke mulig å installere flere språk i miljøet, men tredjeparts programvare kan inkludere så mange språk de selv ønsker så lenge språket har en standardisert to-bokstavs språkkode. Norsk er eneste nordiske ikke-minoritetsspråk som ikke kommer med støtte for stavekontroll.macOS er tilgjengelig i følgende språk:
Fra og med Mac OS 10.7 støtter tilgjengelighetsrammeverket VoiceOver (for funksjonsreuserte) norsk høytlesning og skjermlesning.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) MacOS – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Apples informasjonsside om macOS | macOS (tidligere OS X og Mac OS X) er en serie operativsystemer utviklet av Apple for selskapets Macintosh-maskiner, først PowerPC-baserte, senere Intel x86-baserte. macOS etterfulgte det opprinnelige Macintosh operativsystemet Mac OS. | 2,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bonjour_(plagg) | 2023-02-04 | Bonjour (plagg) | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske ord og uttrykk', 'Kategori:Historiske klær', 'Kategori:Kapper og talarer', 'Kategori:Klesplagg'] | Bonjour (fransk, egentlig «god dag», uttales [bõ ʒur]) er en eldre type dobbeltspent herrefrakk med søm i livet og side skjøter som rekker til knærne og er rett avskåret.
Bonjour-frakken likner på redingot, en slags kåpe eller ridefrakk av lignende form, og på enkeltspent diplomatfrakk, også kalt sjakett, men i motsetning til sjaketten har en bonjour ikke avrundede skjørter. Bonjourer var moderne fra 1820-åra til begynnelsen på 1900-tallet, først som hverdagsplagg, siden 1850-tallet også som finere antrekk. Frakketypen ble båret som en jakke over skjorte og vest, og er en videreutvikling av 1700-tallets populære justaucorps («piratfrakk»). Betegnelsene bonjour, redignot og dipomatfrakk kan brukes om litt forskjellige frakketyper i ulike språk og tidsepoker, men kan på norsk også regnes som synonymer.
Navnet bonjour skyldes at frakken særlig ble brukt som formidagsantrekk ved visitter.
| Bonjour (fransk, egentlig «god dag», uttales [bõ ʒur]) er en eldre type dobbeltspent herrefrakk med søm i livet og side skjøter som rekker til knærne og er rett avskåret.
Bonjour-frakken likner på redingot, en slags kåpe eller ridefrakk av lignende form, og på enkeltspent diplomatfrakk, også kalt sjakett, men i motsetning til sjaketten har en bonjour ikke avrundede skjørter. Bonjourer var moderne fra 1820-åra til begynnelsen på 1900-tallet, først som hverdagsplagg, siden 1850-tallet også som finere antrekk. Frakketypen ble båret som en jakke over skjorte og vest, og er en videreutvikling av 1700-tallets populære justaucorps («piratfrakk»). Betegnelsene bonjour, redignot og dipomatfrakk kan brukes om litt forskjellige frakketyper i ulike språk og tidsepoker, men kan på norsk også regnes som synonymer.
Navnet bonjour skyldes at frakken særlig ble brukt som formidagsantrekk ved visitter.
== Se også ==
Redingote (redingot)
Diplomatfrakk
Sjakett
== Eksterne lenker ==
«DigitaltMuseum: Søk: 'bonjour'». DigitaltMuseum. Besøkt 21. mai 2012. | Bonjour er Apples betegnelse for sin versjon av IETFs Zeroconf protokoll. Den er benyttet i Apples operativsystem Mac OS X (fra og med versjon 10. | 2,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reinheimen | 2023-02-04 | Reinheimen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Reinheimen'] | Reinheimen ligger som en trekant av høyfjell mellom Ottadalen i sør, Romsdalen og Gudbrandsdalen i nordøst, og Valldal og Tafjord i vest/nordvest. Navnet på området ble etablert da friluftsmannen og forfatteren Olaf Heitkøtter ga ut boka Reinheimen i 1974.
Reinheimen nasjonalpark ble opprettet i 2006, og omfatter 1974 km². I tillegg ligger følgende verneområder inntil nasjonalparken: Finndalen landskapsvernområde, Ottadalen landskapsvernområde, Lordalen landskapsvernområde, Romsdalen landskapsvernområde, Trollstigen landskapsvernområde, Tafjord-Reindalen landskapsvernområde, Brettingsmoen naturreservat.
Den østlige delen er et enormt åpent land av avrundede fjell med store daler som Finndalen, Lordalen, Grøndalen, Asbjørnsdalen og Ulvådalen. Høyest opp ruver Gråhø med 2014 meter over havet. Vest for Torsdalen og nord for Ulvådalen finner vi dype daler og ville tinder i området mellom Romsdalen og Tafjord. Der landskapet går over fra rolige runde fjell til vestlandsnatur, ligger to markerte tinder, Karitind (1982 moh.) og Pyttegga (1999 moh.). Vest for dette området ligger Reindalen, Kaldhusdalen og Herdalen. Det er skogkledte daler mellom enorme fjell. I nord ligger Trolltindan, hvor Trollveggen faller fra 1700 meter og ned i Romsdalen, hvorav 1000 meter loddrett fall. Trollveggen er den høyeste loddrette fjellveggen i Nord-Europa.
Alle turisthyttene i fjellet er konsentrert i vest og nord. Naturlige inngangsporter til Reinheimen: Grotli, Billingen, Bjorli, Verma, Trollstigen, Valldal og Tafjord.
Det er 2000 rein vinterstid i Reinheimen. Folk i bygdene rundt Reinheimen har i alle tider jaktet på villreinen. Det er mange fangstanlegg i området, spesielt i Lordalen. Kulturminnene viser at mange har livnært seg på fangst i tidligere tider. I dag er det villreinjakt i perioden 20. august til 14. september for omtrent 550 jegere i Reinheimen.
| Reinheimen ligger som en trekant av høyfjell mellom Ottadalen i sør, Romsdalen og Gudbrandsdalen i nordøst, og Valldal og Tafjord i vest/nordvest. Navnet på området ble etablert da friluftsmannen og forfatteren Olaf Heitkøtter ga ut boka Reinheimen i 1974.
Reinheimen nasjonalpark ble opprettet i 2006, og omfatter 1974 km². I tillegg ligger følgende verneområder inntil nasjonalparken: Finndalen landskapsvernområde, Ottadalen landskapsvernområde, Lordalen landskapsvernområde, Romsdalen landskapsvernområde, Trollstigen landskapsvernområde, Tafjord-Reindalen landskapsvernområde, Brettingsmoen naturreservat.
Den østlige delen er et enormt åpent land av avrundede fjell med store daler som Finndalen, Lordalen, Grøndalen, Asbjørnsdalen og Ulvådalen. Høyest opp ruver Gråhø med 2014 meter over havet. Vest for Torsdalen og nord for Ulvådalen finner vi dype daler og ville tinder i området mellom Romsdalen og Tafjord. Der landskapet går over fra rolige runde fjell til vestlandsnatur, ligger to markerte tinder, Karitind (1982 moh.) og Pyttegga (1999 moh.). Vest for dette området ligger Reindalen, Kaldhusdalen og Herdalen. Det er skogkledte daler mellom enorme fjell. I nord ligger Trolltindan, hvor Trollveggen faller fra 1700 meter og ned i Romsdalen, hvorav 1000 meter loddrett fall. Trollveggen er den høyeste loddrette fjellveggen i Nord-Europa.
Alle turisthyttene i fjellet er konsentrert i vest og nord. Naturlige inngangsporter til Reinheimen: Grotli, Billingen, Bjorli, Verma, Trollstigen, Valldal og Tafjord.
Det er 2000 rein vinterstid i Reinheimen. Folk i bygdene rundt Reinheimen har i alle tider jaktet på villreinen. Det er mange fangstanlegg i området, spesielt i Lordalen. Kulturminnene viser at mange har livnært seg på fangst i tidligere tider. I dag er det villreinjakt i perioden 20. august til 14. september for omtrent 550 jegere i Reinheimen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Turforslag til Reinheimen på DNT og NRKs nettsted ut.no
Kart hos Miljøverndepartementet
Direktoratet for naturforvaltning
Nasjonalparkstyret for Reinheimen - informasjon om verneområdet og forvaltning. | Reinheimen ligger som en trekant av høyfjell mellom Ottadalen i sør, Romsdalen og Gudbrandsdalen i nordøst, og Valldal og Tafjord i vest/nordvest. Navnet på området ble etablert da friluftsmannen og forfatteren Olaf Heitkøtter ga ut boka Reinheimen i 1974. | 2,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mission_Control | 2023-02-04 | Mission Control | ['Kategori:Apple', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Proprietær programvare'] | Mission Control (tidl. Dashboard, Exposé og Spaces) er en måte å behandle vinduer, virtuelle skrivebord og widgets på i macOS som opprinnelig ble laget for Mac OS X 10.3. Den gjør at brukeren kan «ordne opp» på skjermen ved å presentere forminskede størrelser av vinduene på skjermen, slik at brukeren kan velge hvilket vindu han vil jobbe med. Dette kan være svært nyttig hvis man har mange åpne vinduer.
Mission Control fungerer på tre måter:
Vise alle åpne vinduer på skjermen (standardinnstilling F9)
Vise bare alle åpene vinduer fra det programmet som ligger i forgrunnen (standardinnstilling F10)
Skyve alle programvinduer ut på siden slik at brukeren umiddelbart ser skrivebordet (standardinnstilling F11)I de første to måtene aktiverer brukeren ønsket vindu ved å trykke på det. Med den andre måten kan man for eksempel dra filer fra skrivebordet rett over til et av vinduene bare med å trykke på F11-tasten igjen.
Grafikk-egenskapene i Mission Control er i stor grad gjort mulig ved hjelp av Quartz som er grafikkmotoren i Mac OS X. Denne sørger for eksempel for at alle vinduer og sitt innhold (for eksempel en DVD film eller nettleservinduer) fortsatt oppdateres i forminsket størrelse.
Mission Control kom først i versjon 10.3 av Mac OS X, og konseptet har blitt etterlignet i programmer til Windows- og Linux-systemer.
| Mission Control (tidl. Dashboard, Exposé og Spaces) er en måte å behandle vinduer, virtuelle skrivebord og widgets på i macOS som opprinnelig ble laget for Mac OS X 10.3. Den gjør at brukeren kan «ordne opp» på skjermen ved å presentere forminskede størrelser av vinduene på skjermen, slik at brukeren kan velge hvilket vindu han vil jobbe med. Dette kan være svært nyttig hvis man har mange åpne vinduer.
Mission Control fungerer på tre måter:
Vise alle åpne vinduer på skjermen (standardinnstilling F9)
Vise bare alle åpene vinduer fra det programmet som ligger i forgrunnen (standardinnstilling F10)
Skyve alle programvinduer ut på siden slik at brukeren umiddelbart ser skrivebordet (standardinnstilling F11)I de første to måtene aktiverer brukeren ønsket vindu ved å trykke på det. Med den andre måten kan man for eksempel dra filer fra skrivebordet rett over til et av vinduene bare med å trykke på F11-tasten igjen.
Grafikk-egenskapene i Mission Control er i stor grad gjort mulig ved hjelp av Quartz som er grafikkmotoren i Mac OS X. Denne sørger for eksempel for at alle vinduer og sitt innhold (for eksempel en DVD film eller nettleservinduer) fortsatt oppdateres i forminsket størrelse.
Mission Control kom først i versjon 10.3 av Mac OS X, og konseptet har blitt etterlignet i programmer til Windows- og Linux-systemer.
== Eksterne lenker ==
Exposé på Apples internettsider | Mission Control (tidl. Dashboard, Exposé og Spaces) er en måte å behandle vinduer, virtuelle skrivebord og widgets på i macOS som opprinnelig ble laget for Mac OS X 10. | 2,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankrikes_regioner | 2023-02-04 | Frankrikes regioner | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrike-relaterte lister', 'Kategori:Frankrikes regioner'] | Frankrikes regioner er et administrativt system som deler landet inn i 18 regioner (fransk régions). Av disse ligger 13 i Europa (France métropolitaine), mens fem er oversjøiske regioner som ligger i andre verdensdeler. Hver av de europeiske regionene er videre delt inn i departementer, mens de oversjøiske regionene hver utgjør både en region og et departement.
Andre bebodde oversjøiske områder tilhørende den franske republikk har større grad av lokalt selvstyre og er dermed ikke regioner, men såkalte kollektiver, og er derfor ikke listet her. Franske oversjøiske besittelser uten fast bosetning har status som territorier, og er direkte underlagt den franske regjeringens forvaltning.
| Frankrikes regioner er et administrativt system som deler landet inn i 18 regioner (fransk régions). Av disse ligger 13 i Europa (France métropolitaine), mens fem er oversjøiske regioner som ligger i andre verdensdeler. Hver av de europeiske regionene er videre delt inn i departementer, mens de oversjøiske regionene hver utgjør både en region og et departement.
Andre bebodde oversjøiske områder tilhørende den franske republikk har større grad av lokalt selvstyre og er dermed ikke regioner, men såkalte kollektiver, og er derfor ikke listet her. Franske oversjøiske besittelser uten fast bosetning har status som territorier, og er direkte underlagt den franske regjeringens forvaltning.
== Bakgrunn ==
Før den franske revolusjon (1789) var landet inndelt i provinser. Provinsene ble opphevet og erstattet av departementer 4. mars 1790, og disse eksisterer fortsatt som lokalt forvaltningsnivå. Departementene styres av en prefekt (tilsvarende fylkesmann) og en folkevalgt forsamling (conseil général). De 101 departementene er per 2016 inndelt i 35 585 kommuner, med egne folkevalgte ordførere og kommunestyrer (også dette opprettet under revolusjonen).
Den 2. mars 1982 ble regionene etablert som et nytt forvaltningsnivå mellom staten og departementene. De fleste regionene sammenfaller i betydelig grad med historiske provinser og har navn etter disse. Regionene styres av et folkevalgt regionråd (conseil régional) som ledes av en president. Regionenes ansvarsområde er hovedsakelig videregående og høyere utdanning og forskning, yrkesopplæring, økonomisk utvikling, arealbruk og infrastruktur. I tillegg har de en rett til mulig bruk av lokal folkeavstemning. Fra 1. januar 2016 ble antallet regioner i France métropolitaine redusert fra 22 til 13.
== Regionene ==
Den 17. desember 2014 vedtok det franske parlamentet en lov som reduserte antallet regioner i France métropolitaine fra 22 til 13, gjeldende fra 1. januar 2016. De oversjøiske regionene Guadeloupe, Martinique, Fransk Guyana, Réunion og Mayotte ble ikke berørt av de territorielle endringene i regioninndeling.
Regionene fikk midlertidige navn som, med unntak for Normandie, var en alfabetisk listing av navnene på regionene som ble slått sammen. Endelige navn ble vedtatt av de nye regionenes folkevalgte forsamlinger (valgt i desember 2015) innen 1. juli 2016. 1. oktober 2016 var satt som frist for statsrådets godkjenning av nye navn. Navnene ble endelig fastsatt ved dekreter vedtatt den 28. september 2016 og offentliggjort i Journal officiel den 29. september 2016.De sammenslåtte regionene med midlertidige og nye navn er:
Følgende regioner forble uberørt av reformen gjeldende fra 1. januar 2016:
== Tidligere regioner ==
Regioninndelingen slik den var frem til 1. januar 2016.
== Reform og sammenslåing av regioner ==
=== Tidligere forslag ===
== Referanser == | Frankrikes regioner er et administrativt system som deler landet inn i 18 regioner (fransk régions). Av disse ligger 13 i Europa (France métropolitaine), mens fem er oversjøiske regioner som ligger i andre verdensdeler. | 2,974 |
null | 2023-02-04 | Linus Torvalds | null | null | null | Linus Benedict Torvalds (født 28. desember 1969 i Helsingfors i Finland) er en finsk programmerer. | 2,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1492 | 2023-02-04 | 1492 | ['Kategori:1492', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Den spanske erobringen (gjenerobringen) av Granada.
14. mars – Dronning Isabella av Castill beordret sine 150 000 jødiske undersåtter å konvertere til kristendom eller bli utvist.
17. april – Spania inngår en avtale med Christofer Columbus om at han skal seile til Asia for å skaffe krydder.
3. august – Christofer Columbus starter sin seiltur vestover med «Santa Maria», «Niña» og «Pinta»
12. oktober – Christofer Columbus går i land på en av Bahamas-øyene, og dette blir gjerne kalt oppdagelsen av Amerika.
28. oktober – Cuba ble oppdaget av Christofer Columbus, på hans første reise, og han kalte øya for Juana. Han ble mottatt av de lokale caciqene (Guacanagari). Columbus grunnla «La Navidad», og satte igjen 39 menn der.
6. desember – Christofer Columbus ankommer nordkysten av Haiti
== Fødsler ==
1. oktober – Georg Rörer, protestantisk teolog (d. 1557)
== Dødsfall ==
8. april – Lorenzo de' Medici, italiensk statsmann (f. 1449)
Piero della Francesca, italiensk maler, (f. 1420) | == Begivenheter == | 2,976 |
null | 2023-02-04 | 1491 | null | null | null | == Fødsler == | 2,977 |
null | 2023-02-04 | 1490 | null | null | null | == Fødsler == | 2,978 |
null | 2023-02-04 | 1489 | null | null | null | == Begivenheter == | 2,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1488 | 2023-02-04 | 1488 | ['Kategori:1488'] | null |
== Begivenheter ==
3. februar Den portugisiske sjøfareren Bartolomeu Dias blir den første europèer til å seile rundt Kapp det gode håp | == Begivenheter == | 2,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1487 | 2023-02-04 | 1487 | ['Kategori:1487'] | null |
== Begivenheter ==
21. oktober – Pave Innocens VIII anbefaler i bulletinen Summis desiderantes bruk av tortur for å få heksene til å tilstå. | == Begivenheter == | 2,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1486 | 2023-02-04 | 1486 | ['Kategori:1486'] | null |
== Fødsler ==
14. september – Heinrich Cornelius Agrippa i Nettesheim ved Köln i Tyskland, (d. 1535)
== Dødsfall ==
30. mars – Thomas Bourchier, erkebiskop av Canterbury, (f. 1404) | == Fødsler == | 2,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1485 | 2023-02-04 | 1485 | ['Kategori:1485'] | null |
== Begivenheter ==
22. august – Rosekrigene: Slaget ved Bosworth Field avsluttet krigene; etter dette var det bare mindre opprør frem til 1487.
Tudordynastiet ble etablert i England.
Forleggeren William Caxton publiserte Thomas Malorys Le Morte d'Arthur.
== Fødsler ==
Hernán Cortés, spansk conquistador som erobret Mexico for Spania (d. 1547) | == Begivenheter == | 2,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1484 | 2023-02-04 | 1484 | ['Kategori:1484'] | null |
== Begivenheter ==
Den pavelige bullen Summis desiderantes, utstedes av Innocent VIII (avskaffing av hekseri ved Rhinen).
Titulus Regius, lov vedtatt av det engelske parlamentet som gav kongetittelen til Rikard III.
29. august – Innocent VIII blir pave.
== Fødsler ==
Bernardo Clesio, kardinal i den katolske kirke, politiker, diplomat, humanist og botaniker.
1. januar – Ulrich Zwingli, sveitsisk grunnlegger av den reformerte kirke.
17. januar – Georg Spalatin, tysk humanist, jurist, luthersk teolog og reformator, medarbeider med Luther.
== Dødsfall ==
21. januar – Teodoro de Monteferrato, kardinal i den katolske kirke.
9. april – Edward av Middleham.
5. juli – Hélie de Bourdeilles, kardinal i den katolske kirke og erkebiskop av Tours, Frankrike.
12. august – Pave Sixtus IV.
22. oktober – Stefano Nardini, kardinal i den katolske kirke og erkebiskop av Milano, Italia.
21. november – Juan Margarit, kardinal i den katolske kirke og biskop av Gerona, Spania. | == Begivenheter == | 2,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1483 | 2023-02-04 | 1483 | ['Kategori:1483'] | null |
== Begivenheter ==
20. juli – Kong Hans kronet i Nidarosdomen
6. juli – Kong Rikard III kronet i England
== Fødsler ==
16. oktober – Gasparo Contarini, italiensk kardinal (d. 1542)
10. november – Martin Luther, tysk reformator og teolog (d. 1546)
== Dødsfall ==
9. april – Edvard IV av England (f. 1442)
30. august – Ludvig XI av Frankrike (f. 1423) | == Begivenheter == | 2,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1482 | 2023-02-04 | 1482 | ['Kategori:1482'] | null |
== Dødsfall ==
25. august – Margaret av Anjou, engelsk dronning
21. september – Giorg Hesler, tysk kardinal | == Dødsfall == | 2,986 |
null | 2023-02-04 | 1481 | null | null | null | == Dødsfall == | 2,987 |
null | 2023-02-04 | 1480 | null | null | null | == Begivenheter == | 2,988 |
null | 2023-02-04 | 1479 | null | null | null | == Fødsler == | 2,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1478 | 2023-02-04 | 1478 | ['Kategori:1478'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 2,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1477 | 2023-02-04 | 1477 | ['Kategori:1477'] | null |
== Begivenheter ==
5. januar – Slaget ved Nancy: hertug Karl I av Burgund, med tilnavnet «den djerve» eller «den modige», blir drept på slagmarken; hans hær blir på nytt beseiret, og dette markerer slutten på de burgundiske krigene
19. august – Prins Maximilian av Habsburg, sønn av keiser Fredrik III, gifter seg med Maria av Burgund, datter til avdøde Karl den dristige av Burgund
7. oktober – Nordens første universitet blir innviet i Uppsala i nærvær av blant andre erkebiskop Jakob Ulvsson og riksforstander Sten Sture
18. november – William Caxton produserer boken Dictes or Sayengis of the Philosophres, den første trykte engelske bok.
Hertug Eberhard grunnla Universitetet i Tübingen.
Universitetet i Uppsala - Skandinavias eldste universitet - ble grunnlagt.
== Dødsfall ==
11. august – Latino Orsini, italiensk kardinal | == Begivenheter == | 2,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1476 | 2023-02-04 | 1476 | ['Kategori:1476'] | null |
== Fødsler ==
Pierre de Bayard (d. 1524)
== Dødsfall ==
9. november – Amico Agnifilo della Rocca, italiensk kardinal, (f. ?) | == Fødsler == | 2,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1475 | 2023-02-04 | 1475 | ['Kategori:1475'] | null |
== Fødsler ==
6. mars – kunster Michelangelo Buonarroti (d. 1564)
11. desember – pave Leo X (d. 1521) | == Fødsler == | 2,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1400 | 2023-02-04 | 1400 | ['Kategori:1400'] | null |
== Fødsler ==
Richard Neville, 5. jarl av Salisbury
== Dødsfall ==
14. februar – Rikard II av England (f. 1367)
25. oktober – Geoffrey Chaucer, engelsk forfatter
7. november – Jofré de Boïl, fransk kardinal
Archibald Douglas, 3. jarl av Douglas | == Fødsler == | 2,994 |
null | 2023-02-04 | 1398 | null | null | null | == Begivenheter == | 2,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1399 | 2023-02-04 | 1399 | ['Kategori:1399'] | null |
== Begivenheter ==
29. september – Richard II av England ble styrtet av Henry Bolingbroke.
== Fødsler ==
Carlo Aretino, italiensk humanist
== Dødsfall ==
3. februar – John av Gaunt, 1. hertug av Lancaster
19. juli – Bonifacio Ammanati, italiensk kardinal (myrdet) | == Begivenheter == | 2,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1401 | 2023-02-04 | 1401 | ['Kategori:1401'] | null |
== Begivenheter ==
Margrete I trakk seg som formynder for Erik av Pommern.
== Fødsler ==
Nikolaus av Cusa, tysk kardinal
Masaccio, italiensk maler
== Dødsfall ==
20. oktober – Klaus Störtebeker, svensk kaperfarer
Thomas de Beauchamp, 12. jarl av Warwick
Anabella Drummond, dronning av Skottland | == Begivenheter == | 2,997 |
null | 2023-02-04 | 1474 | null | null | null | == Fødsler == | 2,998 |
null | 2023-02-04 | 1441 | null | null | null | == Fødsler == | 2,999 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.