url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/1530 | 2023-02-04 | 1530 | ['Kategori:1530'] | null |
== Begivenheter ==
24. februar – Karl V blir kronet til tysk-romersk keiser og konge av Italia av pave Clemens VI i Bologna
Karl V av det tysk-romerske rike ga Malta, Gozo og den nordafrikanske havnebyen Tripoli til johanitterne, mot at de ble en vasallstat, og at de betalte en årlig avgift på én Maltesisk falk, som skulle sendes på Alle sjelers dag til visekongen av Sicilia, som opptråde som kong Karl Vs representant.
== Dødsfall ==
29. november – Thomas Wolsey, britisk kardinal (f. 1471) | == Begivenheter == | 2,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1529 | 2023-02-04 | 1529 | ['Kategori:1529'] | null |
== Begivenheter ==
Reformasjonen i England: Begrensede reformer, for det meste av praktisk og ikke teologisk natur, ble vedtatt.
Thomas Wolsey avsettes som rikskansler, og anklages for høyforræderi.
Thomas More blir ny rikskansler etter Wolsey. | == Begivenheter == | 2,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1528 | 2023-02-04 | 1528 | ['Kategori:1528'] | null |
== Begivenheter ==
12. januar – Gustav I blir kronet til konge av Sverige.
Sommeren 1528 ble London rammet av pest.
== Dødsfall ==
6. april – Albrecht Dürer, tysk maler og grafiker (f. 1471)
Elisabeth Luther | == Begivenheter == | 2,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1527 | 2023-02-04 | 1527 | ['Kategori:1527'] | null |
== Begivenheter ==
24. februar – Erkehertug Ferdinand I av Østerrike krones til konge av Bøhmen og blir enekonge over Ungarn
Tordesillastraktaten var en avtale som ble inngått den 7. juni 1494 mellom Spania og Portugal for å stadfeste at grensen mellom disse to lands besittelser utenom Europa skulle følge en nord-sør-linje. Den ble komplettert ved Zaragozatraktaten i 1527 med koordinater og en demarkasjonslinje også i Det fjerne østen.
== Fødsler ==
29. mars – Zaccaria Delfino, italiensk kardinal (d. 1583)
21. mai – Filip II av Spania, spansk konge (d. 1598)
13. juli – John Dee i London, England*.
== Dødsfall ==
Niccolò Machiavelli, italiensk filosof, (f. 1469) | == Begivenheter == | 2,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1526 | 2023-02-04 | 1526 | ['Kategori:1526'] | null |
== Begivenheter ==
29. august – Suleiman I den store beseirer Ludvig II av Ungarn i slaget ved Mohács
Mogul-imperiet grunnlegges i India.
== Dødsfall ==
23. februar – Diego Columbus, visekonge over de Vestindiske øyer (f. 1479/1480)
29. august – Ludvig II av Ungarn (f. 1506)
Keiser Go-Kashiwabara i Japan | == Begivenheter == | 2,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1525 | 2023-02-04 | 1525 | ['Kategori:1525'] | null |
== Begivenheter ==
februar – Keiser Karl V vinner slaget ved Pavia og Frans I av Frankrike tas til fange
4. april – Den tyske bondekrigen: Slaget ved Leipheim
14. april – Den tyske bondekrigen: Slaget ved Wurzach
12. mai – Den tyske bondekrigen: Slaget ved Böblingen og slaget ved Schweiler
15. mai – Den tyske bondekrigen: Slaget ved Frankenhausen var det endelige oppgjøret i den tyske bondekrigen
15.- 16. mai– Den tyske bondekrigen: Slaget ved Zabern
2. juni – Den tyske bondekrigen: Slaget ved Königshofen
Juni – Den tyske bondekrigen: Slaget ved Pfeddersheim avsluttes 24. juni | == Begivenheter == | 2,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1524 | 2023-02-04 | 1524 | ['Kategori:1524'] | null |
== Begivenheter ==
17. april – Giovanni da Verrazano ankommer New York.
=== Uten dato ===
Bondeopprør i Tyskland.
Den første kjente langeleiken i Norge er datert til dette året.
== Dødsfall ==
12. juni – Diego Velázquez de Cuéllar, spansk conquistador (f. 1465)
24. desember – Vasco da Gama, portugisisk oppdagelsesreisende
Pierre de Bayard (f. 1476) | == Begivenheter == | 2,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1523 | 2023-02-04 | 1523 | ['Kategori:1523'] | null |
== Begivenheter ==
Kong Christian II av Danmark-Norge blir avsatt av en forsamling i Viborg
13. april flykter kong Christian II av Danmark-Norge til Nederland
6. juni – Gustav Eriksson Vasa blir valgt til Sveriges nye konge i Strängnes, noe som markerer slutten på Kalmarunionen.
Diego Columbus grunnlegger Santiago de la Vega som hovedstad på Jamaica
Pedro de Alvarado blir utnevnt til guvernør over Guatemala og El Salvador av Hernán Cortés
== Dødsfall ==
14. september – Hadrian VI, pave 1522-1523 (f. 1459) | == Begivenheter == | 2,807 |
null | 2023-02-04 | 1522 | null | null | null | == Begivenheter == | 2,808 |
null | 2023-02-04 | 1521 | null | null | null | == Begivenheter == | 2,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1520 | 2023-02-04 | 1520 | ['Kategori:1520'] | null |
== Begivenheter ==
Tidlig i januar – Kong Christian II av Danmark-Norge invaderer Sverige
19. januar – Sten Sture d.y. blir dødelig såret i slaget ved Bogesund i Västergötland
3. februar – Sten Sture d.y. dør på vei til Stockholm
6. mars – Det svenske riksrådet anerkjenner Christian II som Sveriges konge
6. april – Den danske hær beseirer de svenske styrkene i Langfredagsslaget ved Uppsala
15. juni – Pave Leo X fordømmer Martin Luthers lære
7.–24. juni – Gullbrokadeleiren: Møte mellom mellom Henrik VIII av England og Frans I av Frankrike
7. september – Stockholm kapitulerer for Christian IIs danske styrker
30. september – Suleiman I den store blir sultan i Det osmanske riket
1. november – Christian II velges formelt til svensk konge
4. november – Christian II krones i Stockholm og det er fest i tre dager
7. november – I slutten av Christians kroningsfest blir hans motstandere, som er til stede på festen, fengslet og dømt til døden av den avsatte svenske erkebiskop Gustav Trolle
8.–10. november – 82 personer blir halshogd på torget i Stockholm i Stockholms blodbad
== Fødsler ==
1. august – Sigismund II, polsk konge (d. 1572)
== Dødsfall ==
9. november – Adrian Gouffier de Boissy, fransk kardinal
8. november – Mattias av Strängnes svensk biskop, halshogd; Stockholm blodbad
8. november – Biskop Vincens svensk biskop, halshogd; Stockholm blodbad
8. november – Erik Leijonhufud svensk rådsmann, halshogd; Stockholm blodbad
8. november – Erik J. Vasa svensk rådmann, halshogd; Stockholm blodbad
Montezuma, aztekisk hersker av Tenochtitlan (f. 1466) | == Begivenheter == | 2,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beslutningsst%C3%B8tteverkt%C3%B8y | 2023-02-04 | Beslutningsstøtteverktøy | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Informatikk', 'Kategori:Logistikk', 'Kategori:Organisasjonsteori', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-02', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Beslutningsstøtteverktøy brukes for å hjelpe mennesket med å foreta en beslutning i uoversiktlige problemstillinger, med store mengder data og et komplisert regelverk. Målet er å redusere sjansen for feil, gjerne i praktiske situasjoner som aksjespekulasjon, medisinering, ruteplanlegging, og produktsammensetning.
Slike verktøy er i dag vanligvis dataprogrammer med en beregningsdel (for eksempel Excel) og en datadel som samler inn og lagrer data i databaser og
leter etter mønstre i disse (data mining). Selve beregningsdelen vil bruke kvantitative og matematiske modeller innen operasjonsanalyse og optimering, for å finne en løsning eller foreslå en rekke løsninger som mennesket eller maskiner (med kunstig intelligens) må velge mellom. Mot sluttbrukeren (mennesket) brukes grafiske virkemidler for menneske-maskin-interaksjon. | Beslutningsstøtteverktøy brukes for å hjelpe mennesket med å foreta en beslutning i uoversiktlige problemstillinger, med store mengder data og et komplisert regelverk. Målet er å redusere sjansen for feil, gjerne i praktiske situasjoner som aksjespekulasjon, medisinering, ruteplanlegging, og produktsammensetning.
Slike verktøy er i dag vanligvis dataprogrammer med en beregningsdel (for eksempel Excel) og en datadel som samler inn og lagrer data i databaser og
leter etter mønstre i disse (data mining). Selve beregningsdelen vil bruke kvantitative og matematiske modeller innen operasjonsanalyse og optimering, for å finne en løsning eller foreslå en rekke løsninger som mennesket eller maskiner (med kunstig intelligens) må velge mellom. Mot sluttbrukeren (mennesket) brukes grafiske virkemidler for menneske-maskin-interaksjon. | Beslutningsstøtteverktøy brukes for å hjelpe mennesket med å foreta en beslutning i uoversiktlige problemstillinger, med store mengder data og et komplisert regelverk. Målet er å redusere sjansen for feil, gjerne i praktiske situasjoner som aksjespekulasjon, medisinering, ruteplanlegging, og produktsammensetning. | 2,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blekinge_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Blekinge län | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Blekinge län', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Blekinge län er et län sør i Sverige. Det grenser til Skåne län, Kronobergs län, Kalmar län og til Østersjøen.
| Blekinge län er et län sør i Sverige. Det grenser til Skåne län, Kronobergs län, Kalmar län og til Østersjøen.
== Geografi ==
For historie, og kultur se BlekingeBlekinge län er geografisk identisk med landskapet Blekinge og er Sveriges minste län i utstrekning. Det grenser i nord til Kronobergs og Kalmar län og i vest til Skåne län og innbefatter fem kommuner. Blekinge län ble opprettet i 1683.
=== Tettsteder ===
De største tettstedene i länet ifølge Statistiska centralbyrån 2010:
Administrasjonssenteret er med fet skrift
== Administrasjon ==
Blekinge län var del av Kalmar län mellom 1680 og 1683 på grunn av byggingen av marinebasen ved Karlskrona.
Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til lenets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Blekinge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Blekinge län er et län sør i Sverige. Det grenser til Skåne län, Kronobergs län, Kalmar län og til Østersjøen. | 2,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nederlandsk | 2023-02-04 | Nederlandsk | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-10', 'Kategori:Den europeiske unions offisielle språk', 'Kategori:Nederlandsk'] | Nederlandsk og hollandsk kan også referere til Nederland; hollandsk kan referere til dialekten hollandsk eller noe som tilhørere provinsene Noord-Holland eller Zuid-Holland.Nederlandsk er språket som snakkes i nåværende Nederland, Belgia og i områder som historisk har vært påvirket av Nederland. Språket blir også feilaktig kalt hollandsk, flamsk eller nedertysk. Det tales av om lag 24 millioner mennesker og ligger på om lag førtiendeplass på en liste over språk med flest språkbrukere.
Denne artikkelen setter språket i sammenheng med andre språk og gir en kortfattet språkhistorisk oversikt. Deretter følger en presentasjon av språket og dialektene som brukes i Nederland i dag før det settes opp en oversikt over utbredelse av språket.
| Nederlandsk og hollandsk kan også referere til Nederland; hollandsk kan referere til dialekten hollandsk eller noe som tilhørere provinsene Noord-Holland eller Zuid-Holland.Nederlandsk er språket som snakkes i nåværende Nederland, Belgia og i områder som historisk har vært påvirket av Nederland. Språket blir også feilaktig kalt hollandsk, flamsk eller nedertysk. Det tales av om lag 24 millioner mennesker og ligger på om lag førtiendeplass på en liste over språk med flest språkbrukere.
Denne artikkelen setter språket i sammenheng med andre språk og gir en kortfattet språkhistorisk oversikt. Deretter følger en presentasjon av språket og dialektene som brukes i Nederland i dag før det settes opp en oversikt over utbredelse av språket.
== Klassifisering ==
Nederlandsk hører til den germanske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien. Denne grenen deles inn i flere grupper etter geografisk utbredelse, og nederlandsk finnes i den vestgermanske gruppen.
Det er et vestgermansk språk som brukes først og fremst i Nederland, i den flamske delen av Belgia og Surinam. Språket brukes og undervises også på Aruba, Curaçao og Sint Maarten (som er en del av kongeriket Nederlandene), i karibisk Nederland, og videre helt nord i Frankrike i et område som kalles «det franske vesthjørnet» (en del av franskspråklig Flandern), og i små tyske områder fortrinnsvis ved Nederlands østgrense.
Afrikaans, språket som brukes i deler av det sydlige Afrika, utviklet seg fra nederlandsk slik språket var i det 17. århundre da VOC hadde handelsstasjoner og kolonier i området. Det finnes omkring 24 millioner nederlandsktalende, afrikaanstalende ikke medregnet, av disse har rundt 22 millioner nederlandsk som morsmål. Innen Den europeiske unionen har nederlandsk en periode vært på syvendeplass med hensyn til mest brukte språk.
Politiske forhold sammen med religiøs motstand førte til at et eget nederlandsk skriftspråk ble utviklet, og nederlandsk ble utskilt fra det tyske språkområdet.
== Historikk ==
=== Den eldste formen av nederlandsk ===
Den eldste kjente nederlandske boken som nå er kjent, er det håndskrevne manuskriptet Wachtendonckse Psalmen (Wachtendoncks salmer). Dokumentet er oppkalt etter kanniken Arnold Wachtendonck fra fyrstbispedømmet Liège. Da Justus Lipsius fant dette dokumentet i Liège i 1591 daterte han det til rundt år 900. Det viste seg at manuskriptet hadde blitt skrevet i området der det ble gjenfunnet rundt 700 år senere. Det kan ha blitt skrevet i klosteret Munsterbilzen, som i det 10. århundre var et fornemt abbedi for nonner av adel. Manuskriptet, Wachtendonkse psalmen, er ingen selvstendig nederlandsk tekst, men en glosa fra en samling tonsatte salmer på latin. I dette manuskriptet ble for første gang det nederlandske ordet for «bok», stavet buok, funnet. I tidens løp har originalmanuskriptet forsvunnet, og vi kjenner til det via en kopi av en del av den.
Dette er den eldste boken på nederlandsk. Den er antagelig skrevet rundt år 1100, og kommer fra benediktinerabbediet i Egmond. Det er blant annet kjent som Willeram fra Egmond, og oppbevares siden ca. 1600 i universitetsbiblioteket i Leiden.
En av de eldste litterære setningene på nederlandsk har gitt boken dens navn, Hebban olla vogala, mens den eldste formelle diplomen som har blitt skrevet på nederlandsk er de schepenbrief van Bochoute ved Gavere i Øst-Flandern. En schepen er et motstykke til våre dagers fylkesmenn og ministre. Dette brevet tinglyste et eierskifte av et jordstykke mellom herrebonden Boudewijn Molenijzer fra Dallem og patrisieren Hendrik van den Putte fra Gent.
=== Utviklingen av det nederlandske språket ===
Det nederlandske språket har sin opprinnelse i gammelnederlandsk, et språk fra før 1170 som er lite dokumentert. Dette går over i middelnederlandsk (1170–1500), hvis staving fulgte det muntlige språket som kunne ha store variasjoner fra område til område. I løpet av det 16. århundre forsøkte man gjentatte ganger å komme frem til en felles staving for de ulike områdene.
Til slutt ble det av Staten-Generaal gitt i oppdrag å oversette Bibelen fra grunnteksten til nederlandsk, resultatet ble publisert i 1637. Oversettelsen er oppkalt etter oppdragsgiveren, og er fremdeles kjent som «de Statenbijbel» eller «de Statenvertaling». Oversetterne valgte å søke den gylne middelvei mellom alle de ulike regiodialektene og -språkene som fantes i området der nederlandsk ble brukt. Som basis ble de frankiske dialektene fra det tidligere grevskapet Holland og hertugdømmet Brabant brukt. Saksisk kjennes igjen i verbformene som ender på -acht (bracht, gebracht; dacht, gedacht) og bruken av det refleksive pronomenet «zich». Frisisk var den tredje store dialektgruppen i de lave landene på denne tiden. Det spilte allikevel nesten ikke noen rolle ved utviklingen av det standardiserte nederlandske språket. De som oversatte bibelen til nederlandsk har skapt mange ord og uttrykk som fremdeles er i bruk. Enkelte kirkesamfunn bruker fremdeles denne bibeloversettelsen, mens stavemåten i denne idag anses som foreldet.
== Sammenligning med andre germanske språk ==
Merk at dette er en sammenstilling av ordenes etymologi, og at deres betydninger kan ha endret seg over tid.
== Staving ==
I 1804 ble en avhandling om staving av nederlandske ord skrevet av Matthijs Siegenbeek. Dette ble til den første offisielle «ordboken» for det «nynederlandske» språket. Siegenbeek var professor i nederlandsk språk ved universitetet i Leiden fra 1796 til 1803. Stavemåtene han innførte ble bestridd av dikteren Willem Bilderdijk, men til ingen nytte. Siegenbeeks staving ble brukt frem til Matthias de Vries og Lammert te Winkel ga ut sin «Woordenboek der Nederlandsche Taal» med ny staving i 1864/1883.
Siegenbeeks staving introduserte blant annet den typisk nederlandske bokstaven ij som tidligere ble skrevet y (blij/bly). Stavingen som De Vries og Te Winkel innførte, ble Belgias offisielle stavemåte i 1864, mens Nederland ikke fulgte etter før i 1883. Denne rettskrivingen ble håndhevet frem til 1934. Da ble den forenklet for skolene. Den nye rettskrivningen ble oppkalt etter ministeren for undervisning som innfrørte den, og er fremdeles kjent som «spelling-Marchant», eller «Marchants staving». Pamfletten Niet zóó, maar zó ble utgitt for å forklare hvordan de doble vokalene ble byttet ut med enkle. Sch forsvant til fordel for en enkelt s (med unntak av i stedsnavn) og kasus ble fjernet fra det nederlandske språket (ik zie den man (jeg ser mannen)). Denne rettskrivningen ble nesten uten endringer innført ved regjeringsvedtak i Belgia i 1946, og i 1947 fulgte Nederland etter. Den første utgaven av ordboken som er kjent som «Groene Boekje» (den lille grønne boken) kom i 1954.
Blant annet inneholdt den nyeste utgaven foretrukne stavemåter, noe som i en del tilfeller gjorde det uklart hva som var rett og hva som var galt. Disse foretrukne stavemåtene ble fjernet i 1995-utgaven av boken. En annen stor forandring som ble gjennomført i 1995 var innføringen av -e eller -en i sammensatte ord, slik at for eksempel pannekoek ble pannenkoek (pannekake).
Disse endringene førte til mange diskusjoner, der hovedargumentet mot dem var mangelen på logikk i reglene for når en -e eller -en skulle brukes i sammensatte ord. Videre fant kritikerne mange andre feil i ordboken, som blant annet ble publisert i tidsskriftet «Onze Taal». Hvert tiende år blir boken gitt ut i en ny og gjennomarbeidet utgave, slik får også moderne ord som webcam (1998), sms'en (sende sms) (1999) og googelen (søke ved hjelp av google) (2003) en plass i den. I den siste utgaven ble det først og fremst ryddet opp i unntak og tvilstilfeller i hvordan stavereglene skal brukes.
I august 2006 ble en alternativ ordbok utgitt, den såkalte «Witte boekje» (den lille hvite boken). Denne utgaven var et resultat av klagene på den «Groene Boekje». En del aviser, tidsskrift og andre media-bedrifter har kunngjort at de vil bruke den hvite boken, som griper tilbake til rettskrivningen før 1995. Blant disse er for eksempel avisene Volkskrant, Trouw og NRC Handelsblad, tidsskriftene Elsevier og Vrij Nederland samt Tekst-TV og NOS. Rettskrivningen som er fastlagt i «Groene Boekje» er fastlagt som gjeldende form i grunnskolen og i offisielle (statlige) dokumenter.
== Grammatikk og morfologi ==
Nederlandsk er et SVO-språk. Inntil første halvdel av det 20. århundre brukte man kasus i skrevne tekster, men da man allikevel hadde en rigid setningsstruktur bortfalt dette.
Substantiver bøyes i to kjønn, som har felles ubestemt artikkel, een. Den bestemte artikkel de er felles for han- og hunkjønn (utrum), mens intetkjønn har egen artikkel, het. Adjektivene samsvarsbøyes og gradbøyes. Diminutivsformer er svært utbredt.
Det finnes svake og sterke verb, og dessuten regelmessige og uregelmessige. I entall bøyes de i person, mens det er en felles form for alle personer i flertall.
== Den nederlandske språkunion ==
Siden 1980 kaller Den nederlandske språkunionen de formene for nederlandsk som brukes i Nederland, Belgia og Surinam henholdsvis for nord-nederlandsk, belgisk-nederlandsk og surinamsk-nederlandsk. I Sør-Afrika og Indonesia (den tidligere nederlandske kolonien) brukes nederlandsk først og fremst som kildespråk. Gamle dokumenter og lovtekster er ofte skrevet på nederlandsk, og mer enn ti tusen studenter i disse områdene leser og forstår nederlandsk.
I 2005 underviste 500 lærere i det nederlandske språket på mer enn 220 universiteter i 40 land. Bare i Tyskland var det 30 institutter, mens det i USA og Frankrike ble undervist på 20 universitet. 0,7% av New Zealands innbyggere sier at språket de bruker privat er nederlandsk.
== Lyder ==
Standardnederlandsk har rundt førti ulike lyder, disse beskrives mer utførlig i inventarisasjon av lyder i nederlandsk. Et eksakt antall er ikke kjent, det avhenger av hvilken definisjon som brukes. Generelt sett kan en lyd uttalt feil, gi et ord gal betydning. Et eksempel er at dersom kaas (ost) uttales som kas snakker man om et drivhus.
Lydene i det nederlandske språket deles inn i konsonanter, affrikater, vokaler, halvvokaler og diftonger. Lingvistene er uenige hvorvidt nederlandsk har affrikater eller ikke. Enkelte mener at lydene tsj, sch, ps, ks og ts i visse varianter er en rekke konsonanter, andre mener de er affrikater.
Under halvvokalene faller lyder som har en uttale nært relatert til vokaler, uten at de dermed er en selvstendig stavelse. Vokalene deles generelt inn i lange og korte lyder. Denne inndelingen er innen lingvistikk et passert stadium, siden det viser seg at lengdeforskjellen ikke påvirker hvordan mange av lydene oppfattes. Forskjellen ligger i hvor anspent de delene av legemet som brukes for å lage lyden er.
== Dialekter ==
=== Oversikt over alle nederlandske dialekter ===
På kartet angis hvor de ulike dialektene og (region)språkene er i bruk, dette er en generell inndeling som utelater de fleste overgangsdialektene. Kartet er ment å gi et generelt bilde av de nederlandske dialektenes spredning. Nedersaksisk, zeeuws og limburgsk angis ikke som egne (region)språk, årsaken til dette ligger ikke i politiske motiver. Grensen mellom dialekt og språk er generelt meget problematisk. Det er viktig å huske at grensene som angis på kartet er flytende og vage, og at ikke alle eksperter er enige i disse. Dette gjelder spesielt for grensene til limburgsk og nedersaksisk.
A. Den sørvestlige dialektgruppen (vestflamsk)
1 Vestflamsk, medregnet fransk-flamsk og zeeuws-flamsk
2 ZeeuwsB. Den nordvestlige dialektgruppen (Hollandsk)
3 Sørhollandsk
4 Westhoeks
5 Waterlandsk* og volendamsk*
6 Zaansk*
7 Kennemerlandsk
8 Vestfrisisk*
9 Bildtsk, midslandsk, byfrisisk og amelandsk** De stjernemerkede dialektgruppene regnes til hollandsk, men har fra gammelt av et meget sterkt substrat av frisisk. Variantene fra Noord-Holland har nærmet seg generell nederlandsk sterkt etter den annen verdenskrig. Av og til snakker man nå om to dialekter som finnes parallelt i disse områdene: den tradisjonelle, sterke (eller tunge) dialekten, og den moderne (lette) dialekten. Byfrisisk som har utviklet seg senere har nå en mer frisisk karakter enn de ovennevnte, og plasseres ofte i en egen gruppe. En sjelden gang plasseres dialektene fra Noord-Holland i samme gruppe som byfrisisk, den dialekten som ligger nærmest standardnederlandsk kommer fra området rundt Haarlem.
De fleste dialektene nærmer seg stadig mer den generelle nederlandsken som brukes i media, både i Belgia og i Nederland. Dette gjør at dialektene mister sitt særpreg, sine egne ord og av og til også måten ordene uttales på. Lengst borte fra standardnederlandsk finner vi dialektene fra Limburg og Groningen, selv afrikaans er nærmere standardspråket enn disse dialektene.
C. Den nordøstlige dialektgruppen (Nedersaksisk)
10 Kollumerlandsk
11 Groningsk og norddrentsk
12 Stellingwerfsk
13 Midtdrentsk
14 Sørdrentsk
15 Twentsk
16 Twentsk-graafschapsk
17 Geldersk-overijsselsk (achterhoeksk) og urksk
18 VeluwskD. Den sentral-nordlige dialektgruppen
19 Utrechtsk-alblasserwaardskE. Den sentral-sørlige dialektgruppen
20 Sørgeldersk
21 Nordbrabantsk og nordlimburgsk
22 Brabantsk
23 ØstflamskF. Den sørøstlige dialektgruppen
24 LimburgskG. Surinam
25 Surinamsk-nederlandskH. Aruba, Curaçao og Sint Maarten
26 Antiliansk-nederlandskØvrige
FL. Provinsen Flevoland. Her finnes hittil ingen egen dialekt, det som tales her er generelt varianter fra Zuid-Holland. Med dette menes generell nederlandsk eller amsterdamsk, i Lelystad og Almere. Se videre Nederlandsk i polderne rundt IJsselmeer. I nordlige deler, hovedsakelig i og rundt Urk snakkes fra gammelt av en nedersaksisk dialekt.
Se også
Flamsk
=== Sosiolekter ===
Ved siden av dialekter med regional tilhørighet, og som generelt sett har en svak stilling, finnes de såkalte sosiolektene. Sosiolektene bestemmes av den sosiale klassen eller gruppen et individ hører til – eller ønsker å markere sin tilhørighet til, disse sosiolektene brer seg stadig ut.
=== Afrikaans ===
Afrikaans har utviklet seg fra den hollandske dialekten som ble brukt av nederlenderne som grunnla Kappkolonien i det 17. århundre. Etter dette har språket utviklet seg videre under innflytelse av andre språk som malayisk, engelsk, tysk og forskjellige lokale stammespråk (bantu). Dette gjør at afrikaans kan plasseres blant de (halv-)kreolske språkene. Selv om språkene har utviklet seg i ulike retninger er det mulig for nederlendere, flamske belgiere, surinamerer og afrikaaners å forstå hverandre uten altfor store vanskeligheter. Afrikaans er tettere knyttet til standardnederlandsk enn mange dialekter fra språkområdet i Europa som vestflamsk, groningsk og limburgsk.
Dette er verdens yngste germanske språk. Så sent som i 1925 ble nederlandsk byttet ut mot afrikaans som embetsspråk i Sør-Afrika, og i 1960 fikk det status som språk.
Afrikaans er det mest utbredte språket i Sør-Afrika, og dessuten landets tredje største språk, men det står under trykk. Engelsk vinner terreng både som embedsspråk og dagligspråk, mens afrikaans ofte urettmessig sees som apartheidtidens språk. I Sør-Afrika brukes afrikaans av nesten seks millioner mennesker og i Namibia har ca. 200 000 det som morsmål. Videre er det for de fleste sørafrikanere det andre eller tredje språket de lærer, uavhengig av hvilken befolkingsruppe de hører til. Dette gjør at antallet mennesker som behersker språket kommer opp i mellom 15 og 20 millioner. Afrikaans har dessuten spredd seg over hele verden med immigranter, de største gruppene finnes i Canada, Australia, New Zealand, USA og England. I London bor rundt 100 000 Afrikaansspråklige, og i Vancouver og Toronto i Canada rundt 40 000.
Språket har de følgende dialektene:
Oranjerivier-afrikaans
Østgrense-afrikaans
Oorlams
Kaaps-afrikaans
Namibisk-afrikaansKaaps-afrikaans har blitt påvirket mest av moderne nederlandsk.
Siden afrikaans og standardnederlandsk ligger så nær hverandre, er det en liten gruppe mennesker som arbeider for å integrere dem i et stort språk, med nesten tretti millioner som har dette som morsmål. Dette gjøres som en motvekt til den posisjonen det engelske språket har i Europa og Afrika. Den nederlandske språkunionen har gode bånd med Sør-Afrika, men saken er politisk sett meget følsom.
=== Kreolske språk ===
Fordelt over hele verden finnes eller fantes det et antall nederlandske kreolspråk. Enkelte av disse har vært sterkt påvirket av dialekten fra provinsen Zeeland. De fleste av disse språkene er helt eller stort sett utdødd.
Berbice-nederlandsk i Guyana*
Skepi i Guyana*
Negerhollandsk på De amerikanske Jomfruøyer og i Puerto Rico*
Petjo i Indonesia
Javindo i Indonesia*
Ceylon-nederlandsk på Sri Lanka*
Mohawk-nederlandsk i USA
Jersey-nederlandsk i USA*
Albany-nederlandsk i USA(* = utdødd)
== Utbredelse ==
=== Nederland ===
Landets offisielle språk, slik som det undervises på skolene og brukes av landets autoriteter, kalles «standardnederlandsk». I Nederland gjelder dette for ca. 16 millioner innbyggere.
Språket fikk først sin offisielle status i 1995, ved en endring av loven som er kalt «Algemene Wet Bestuursrecht». Endringen ble gjort slik at også frisisk skulle få en offisiell status. Limburgsk og nedersaksisk er offisielt erkjent som regionale språk. En undersøkelse fra 2005, foretatt av den nederlandske språkunionen, viser at de følgende innvandrerspråkene brukes i Nederland (antall brukere i parentes): tyrkisk (192 000 brukere), marokkansk-arabisk (100 000), papiamento (80 000), indonesisk (45 000) og sranan tongo (7000). Det nederlandske språket kalles også (ofte med urette) flamsk (i Belgia), hollandsk og nedertysk (frem til 1900-tallet).
=== Belgia ===
Nederlandsk er det første språket som omtrent seks millioner belgiere (flamlendere) lærer, videre er det rundt 4 millioner franskspråklige og dessuten en gruppe på ca. 100 000 som har tysk som hovedmål.
Statsreformen av 1970 førte til at fire språkområder ble definert i Belgia, hvert av disse har et av Belgias tre offisielle språk som hovedmål. Disse områdene er
det nederlandskspråklige området som sammenfaller med det flamske distriktet (ned.: Vlaams Gewest, fransk: Région flamande),
det franskspråklige området som sammenfaller med det vallonske distriktet (fransk:Région wallonne, ned.: Waalse Gewest) unntatt det tyskspråklige området,
det tyskspråklige området i den østlige delen av Belgia og
det tospråklige området kalt «Hovedstadsregionen Brussel» (fransk: Région de Bruxelles-Capitale, ned.: Brussels Hoofdstedelijk Gewest)Denne inndelingen i språkområder ble fastlagt i artikkel 4 av den belgiske konstitusjonen. Hver enkelt av kongerikets kommuner er inndelt i et av disse språkområdene, for å forandre dette må en egen lov vedtas og for dette vedtaket er en spesiell majoritet nødvendig. Etter at den siste endringen fant sted 8. november 1962 har språkgrensen ikke blitt endret.
I det tospråklige området kalt «Hovedstadsregionen Brussel» var opprinnelig nederlandsk det mest brukte språket, at fransk gjorde sitt inntog her kan ha flere årsaker. I lengre tid var fransk et statusspråk som ble brukt av overklassen, som hadde den politiske ledelsen frem til generell stemmerett for menn ble innført i 1919. Generelt betyr dette at en stor del av denne ledende klassen allerede brukte det franske språket og franske manerer eller overtok dem etterhvert. Videre var fransk frem til 1898 det eneste offisielle språket i Belgia («La Belgique sera latine ou elle ne sera pas», sa kardinal Mercier den gangen). Mange av landets innvandrere såvel fra Sør-Europa som senere fra Marokko og Tyrkia valgte å bruke fransk som hovedspråk når de tar kontakt med myndigheter og andre, dette har også forårsaket en stigning av antallet franskspråklige i Brussel. Nøyaktig hvor mange av regionens innbyggere som har nederlandsk som morsmål er ikke kjent, men beregningene varierer ettersom hvilken politisk retning den som gir antydningen hører til. Ved parlamentsvalg er ligger antallet stemmer for flamske partier på ca. 13-14% av alle avgitte stemmer. Omregnet til antall innbyggere ville dette tilsvare rundt 100 000 mennesker.
I et antall kommuner som ligger på språkgrensen av det franske språkområdet, de såkalte fasilitetskommunene, finnes det et spesielt program for nederlandskspråklige, i praksis blir dette ikke mye brukt. Det samme finner sted i de nederlandskspråklige kommunene på språkgrensen, men her er språkspørsmålet en varm potet politisk sett. I trekanten Brussel-Halle-Vilvoorde vises denne problematikken tydelig.
Både i Flandern og i Vallonia kan studentene fritt velge sitt andre språk, men prosentvis er det mange færre fra Vallonia som velger nederlandsk enn omvendt. I skolene i Brussel kan man ikke velge andrespråket fritt, der er områdets andre språk forpliktet. For mange fransktalende personer er nederlandsk deres andre språk, men likevel er dette, selv etter flere års skolegang en tung oppgave. En forholdsvis ny undersøkelse kalt «La dynamique des langues en Belgique» som er foretatt av Université Catholique de Louvain (UCL) og Université Libre de Bruxelles (ULB) viser at bare 19% av vallonerne mestrer nederlandsk, mens 59% av flamlenderne mestrer fransk. Kvaliteten på språkundervisningen i franskspråklig Belgia har en del av skylden for dette. Nå som nederlandskkunnskap økonomisk sett blir mer og mer nødvendig i Vallonia, blant annet innen turismesektoren, innser man at språkkunnskapen må forbedres. I Brussel velger mange franskspråklige og immigranter nederlandskspråklige skoler for å lære språket på den måten. I Vallonia begynte man for et par år siden å undervise flere fag (bortsett fra nederlandsk selv) på nederlandsk. Dette er også innført i enkelte før- og barneskoler på eksperimentell basis. Ofte ansettes flamske lærere på disse skolene.
=== Aruba, Curaçao og Sint Maarten ===
De karibiske øyene Aruba, Curaçao og Sint Maarten er en del av Kongeriket Nederlandene og nederlandsk er deres offisielle språk, men ikke dagligspråk.
Undersøkelser gjort av den nederlandske språkunionen viser at språket som brukes til daglig er et annet. På Curaçao bruker dens 130 000 innbyggere papiamento som dagligspråk, akkurat som Arubas 100 000 og Bonaires 13 000 innbyggere. På øyene Sint Maarten (33 000 innbyggere), Sint Eustatius (2300) og Saba (1400) er engelsk daglispråk. På enkelte barneskoler brukes papiamento i undervisningen og ikke nederlandsk, mens nederlandsk er språket som brukes i undervisningen på ungdomsskole og videregående skoler.
=== Surinam ===
Surinam ble medlem av den nederlandske språkunionen i 2005. Selv om nederlandsk forble landets offisielle språk etter at Surinam ble uavhengig i 1975, er det totalt ca. tyve språk som brukes daglig. Nederlandsk er språket som brukes på skoler, i rettsinstanser, kommuner og regjeringen. I en undersøkelse foretatt av den nederlandske språkunionen oppga mer enn 60% av landets innbyggere at nederlandsk var deres morsmål. Det betyr at antallet nederlandskspråklige har økt. Sranan tongo er språket som i prinsippet alle surinamerer snakker, og som brukes når ulike befolkningsgrupper kommuniserer med hverandre. Videre brukes sarnami og den surinamske varianten av javansk av noen titalls tusen mennesker. Nesten alle surinamerer er tospråklige.
=== Frankrike ===
Arrondissementet Dunkerque i det franske departementet Nord, som også kalles det franske vesthjørnet (ned.: Franse Westhoek, fransk: Westhoek français), er fra gammelt av et nederlandskspråklig område. Ulike flamske dialekter brukes her, disse hører hjemme i gruppen dialekter som er samlet i vestflamsk. Siden slutten av det 19. århundre har antall brukere blitt redusert. Den viktigste grunnen til dette er at hverken det nederlandske språket eller den flamske dialekten har blitt erkjent av den franske staten som et regionalt språk. Stat og kommune motarbeidet bruken av dialekten og språket i et forsøk på å erstatte flamsk med fransk, slik hadde det seg at foreldre i stadig mindre grad lærte sine barn å snakke flamsk. Dette kan muligens sammenlignes med behandlingen samisk fikk av skandinaviske myndigheter.
I dag er det bare noen få titusener som behersker den flamske dialekten, først og fremst eldre. Nå har interessen blitt større, mange dialektkurs arrangeres og for disse er det stor interesse. Etter å ha blitt undertrykket i mer enn to hundre år kan det igjen undervises i nederlandsk på områdets barneskoler, som det første fremmedspråket. For de fleste barn er det også et fremmedspråk siden de ikke lengre snakker flamsk hjemme.
I det franske vesthjørnet er de fleste stedsnavnene opprinnelig nederlandske, og dette er fremdeles gjenkjennelig. Videre opptrer stadig oftere en «forflamsking» av gatenavn. Den franske staten har ennå ikke offisielt erkjent det nederlandske språket og den flamske dialekten som regionalt språk ifølge Det europeiske charter for region- eller minoritetsspråk.
=== Indonesia ===
I den tidligere nederlandske kolonien Nederlandsk-India snakkes nederlandsk fortrinnsvis av de eldre som har opplevd tiden da landet var en koloni. Følelsene i forhold til Nederland og dets språk var delt: det var et kraftig hat mot landet, mens man respekterte dets språk. Fremdeles er en del av Indonesias lover skrevet på nederlandsk, det finnes også en del yrker der en stor del av terminologien er på nederlandsk. Sammen med engelsk er nederlandsk dessuten i bruk som landets handelsspråk. Frem til 1949 var nederlandsk Indonesias offisielle språk, og først i 1963 ble det avskaffet som offisielt språk på Ny-Guinea, idag Vest-Papua.
=== Andre områder ===
I Canada er det rundt 900 000 som stammer fra Nederland, de fleste av disse flyttet til Canada etter andre verdenskrig. Omtrent 129 000 mennesker angir at nederlandsk er deres morsmål. I Canada er det mange nederlandsk-kanadiske klubber og radioprogrammer på nederlandsk. Videre finnes det også en nederlandskspråklig avis. Avisen hadde økonomiske problemer, men ble reddet av sponsorer og fikk dessuten støtte fra den flamske regjeringen.
I USA bor rundt 5 millioner mennesker med røtter i Nederland eller Belgia, enten immigranter eller deres etterkommere. Den nederlandske immigrasjonen til USA fant sted i tre hovedgrupper, en i det 17. århundre til Ny-Nederland, en rundt 1850 til og senere etter den andre verdenskrigen. I en del landsbyer snakkes det fremdeles brukbart nederlandsk, noen få skoler har nederlandsk som valgfag og det finnes nederlandske klubber. Nederlandsk er et relativt lite immigrantspråk i USA. I landsbyen Pella i Iowa bor mange som stammer fra Nederland, der snakkes dialekten pella-nederlandsk.
Nederlendere emigrerte etter den andre verdenskrigen også til New Zealand. Her skal ca. 0,7% av befolkningen ha nederlandsk som morsmål, noe som tilsvarer rundt 29 000 mennesker.
Til Australia emigrerte også mange nederlendere, de fleste slo seg ned i de større byene. Det utgis fremdeles en nederlandsk avis i Australia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dutch - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA). | |antall=22 000 000taalunieversum.org | 2,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1519 | 2023-02-04 | 1519 | ['Kategori:1519'] | null |
== Begivenheter ==
Panama by grunnlagt
Magellan startet på sin reise rundt jorden, som ble avsluttet i 1522.
Hernán Cortés ankom aztekernes rike og ble ønsket velkommen i Tenochtitlan i Mexico.
== Fødsler ==
17. mars – Thoinot Arbeau (d. 1595), fransk kannik.
31. mars – Henrik II av Frankrike (d. 1559), konge av Frankrike.
13. april – Katharina de' Medici (d. 1589), dronning av Frankrike.
27. mai – Girolamo Mei (d. 1594), italiensk historiker og humanist.
12. juni – Cosimo I de' Medici (d. 1574), hertug av Firenze, storhertug av Toscana.
15. juni – Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset, utenomekteskapelig sønn av Henrik VIII av England.
20. november – Innocent IX (d. 1591), katolsk pave.Dag ukjentAugust – Vincenzo Giustiniani (d. 1582), katolsk kardinal.Dato ukjentMatthieu Cointerel (d. 1585), katolsk kardinal.
Mary Howard av Buckingham (d. 1557), hertuginne av Richmond, Lady in Waiting for Anne Boleyn og Anna av Kleve.
Antonio Moro (d. 1575), nederlandsk kunstner.
Erik Rosenkrantz (d. 1575), dansk adelsmann, lensherre på Bergenhus.
Gianantonio Serbelloni (d. 1591), katolsk kardinal, biskop av Foligno.Omtrentlig fødselsårThomas Gresham (d. 1579), engelsk grossist og finansmann.
== Dødsfall ==
12. januar – Maximilian I (f. 1459), tysk-romersk keiser.
15. januar – Vasco Núñez de Balboa (f. 1475), spansk oppdagelsesreisende.
21. januar – Luigi d'Aragona (f. 1474), katolsk kardinal.
28. april – Madeleine de la Tour d'Auvergne (f. 1498), hertuginne av Urbino, grevinne av Boulogne, frue av St. Saturnin.
2. mai – Leonardo da Vinci (f. 1452), italiensk oppfinner, ingeniør, astromom, maler, m.m.
2. juni – Philippe de Luxembourg (f. 1445), katolsk kardinal, biskop av Le Mans i Frankrike.
24. juni – Lucrezia Borgia (f. 1480), italiensk fyrstinne.
25. juni – Hugh Oldham (f. ca. 1452), katolsk biskop av Exeter.
11. august – Johann Tetzel (f. ca. 1465), tysk dominikaner, inkvisitor, avlatspredikant.
20. august – Luigi de Rossi (f. 1474), katolsk kardinal.
9. september – René de Prie (f. 1451), katolsk kardinal, biskop av Bayeux i Frankrike.
10. september – John Colet (f. 1467), engelsk, katolsk prest, lærd, humanist.
27. november – Antoine Bohier de Prat (f. ca. 1462), katolsk kardinal, erkebiskop av Bourges i Frankrike.
10. desember – Birger Gunnersen (f. ca. 1445), dansk erkebiskop i Lund.Dødsdato ukjentAlexander Bening (f. ca. 1444), sør-nederlandsk miniatyrmaler av Gent-Brugge-skolen.
William Grocyn (f. ca. 1446), engelsk humanist.
Hōjō Sōun (f. 1432), første daimyōen over Den senere Hōjō-klanen.
Jo Gwang-jo (f. 1482), koreansk politiker, forsker, dikter. | == Begivenheter == | 2,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1518 | 2023-02-04 | 1518 | ['Kategori:1518'] | null |
== Begivenheter ==
18. april – Bona Sforza blir kronet til dronning av Polen og blir gift med Sigismund I.
England og Frankrike undertegner en ikke-angrepspakt som skulle vanskeliggjøre osmansk ekspansjon i Europa.Ulrich Zwingli oppnevnes som prest i Zürich.
Et spanskt skip seiler første skipslasten med afrikanske slaver fra Guineakysten til Sør-Amerika | == Begivenheter == | 2,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1517 | 2023-02-04 | 1517 | ['Kategori:1517'] | null |
== Begivenheter ==
Martin Luther offentliggjør sine «nittifem teser» i Wittenberg.
Kairo legges i grus av den osmanske sultanen Selim I.
Portugisere oppretter en handelspost i Colombo på Ceylon.
Spanjolen Hernandéz de Cordoba oppdager Yucatánhalvøya i Mexico.
== Fødsler ==
29. mars – Carlo Carafa, italiensk kardinal (d. 1561). | == Begivenheter == | 2,816 |
null | 2023-02-04 | 1515 | null | null | null | == Begivenheter == | 2,817 |
null | 2023-02-04 | 1514 | null | null | null | == Begivenheter == | 2,818 |
null | 2023-02-04 | 1513 | null | null | null | == Begivenheter == | 2,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1512 | 2023-02-04 | 1512 | ['Kategori:1512'] | null |
== Begivenheter ==
juni - Thomas Grey, 2. marki av Dorset, seilte ut fra Southampton med 12 000 mann, og innleder invasjonen av Frankrike.
1. november – Taket i det Sixtinske kapell, malt av Michelangelo, vist fram til publikum for første gang
Juan Ponce de León oppdaget Turks- og Caicosøyene
== Dødsfall ==
22. februar – Amerigo Vespucci, oppdagelsesreisende (f. 1454)
26. mai – Bayezid II, sultan av det Det osmanske rike (f. 1447/48) | == Begivenheter == | 2,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1511 | 2023-02-04 | 1511 | ['Kategori:1511'] | null |
== Begivenheter ==
9. august – Slaget ved Bornholm var den dansk-norske orlogsflåtens første større sjøslag i historien.
5. oktober – Pave Julius II danner Den hellige liga med Venezia og kong Ferdinand II for å drive franskmennene ut av Italia
13. november – Henrik VIII slutter seg til Den hellige liga.
Spanske kolonister grunnlegger Barcoba, den første kolonien på Cuba. | == Begivenheter == | 2,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1510 | 2023-02-04 | 1510 | ['Kategori:1510'] | null |
== Begivenheter ==
5. mai – Pave Julius II inntar byen Este med hjelp av femten tusen sveitsiske leiesoldater.
Portugiserne under ledelse av visekonge Alfonso d´Albuquergue erobrer byen Goa og gjør byen til hovedstad i India.
De spanske oppdagerne Diego de Nicursa og Alonso de Ojeda kommer til Colombia og Panama
Leonardo da Vinci tegner et horisontalt vannhjul
== Fødsler ==
Ukjent dato – Francesco Salviati, italiensk maler (d. 1563) | == Begivenheter == | 2,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1509 | 2023-02-04 | 1509 | ['Kategori:1509'] | null |
== Begivenheter ==
22. april – Henrik VIII ble konge av England.
27. april – Pave Julius II setter Venezia under interdikt.
11. juni – Henrik VIII gifter seg med Katarina av Aragón
24. juni – Henrik VIII ble kronet til konge av England.
== Fødsler ==
23. april – Afonso de Portugal, portugisisk kardinal (d. 1540)
10. juli – Jean Calvin, fransk-sveitsisk kirkereformator (d. 1564)
== Dødsfall ==
21. april – Henrik VII av England, engelsk konge (f. 1457) | == Begivenheter == | 2,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1508 | 2023-02-04 | 1508 | ['Kategori:1508'] | null |
== Begivenheter ==
Hanseatenes handelsmonopol oppheves i Norge.
Desember: Michelangelo begynner etter invitasjon av pave Julius II å dekorere taket i det sixtinske kapell.
== Fødsler ==
9. juni – Primož Trubar, slovensk protestantisk reformator. (d. 1586)
30. november – Andrea Palladio, italiensk arkitekt (d. 1580)
9. desember – Gemma Frisius, nederlandsk matebatiker og kartograf. (d. 1555)
24. desember – Pietro Carnesecchi, italiensk humanist. (Henrettet 1567)
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 2,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1507 | 2023-02-04 | 1507 | ['Kategori:1507'] | null |
== Begivenheter ==
Nikolaus Kopernikus har lagd ferdig beskrivelsen av det heliosentriske, system, som senere utgis i boken «De Revolutionibus Orbium Coelestium» i 1543.
4. april – Martin Luther blir viet til prest. | == Begivenheter == | 2,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1506 | 2023-02-04 | 1506 | ['Kategori:1506'] | null |
== Begivenheter ==
22. januar – Sveitsergarden ankom til Roma.
18. april – Pave Julius II la grunnstenen til den nye Peterskirken.20. mai – Christofer Columbus, spansk sjøfarer (f. september 1451).
Beleiringen av Anjadiva | == Begivenheter == | 2,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1505 | 2023-02-04 | 1505 | ['Kategori:1505'] | null |
== Dødsfall ==
18. februar – Hedvig Jagiellonica, polsk prinsesse (f. 1457) | == Dødsfall == | 2,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1504 | 2023-02-04 | 1504 | ['Kategori:1504'] | null |
== Begivenheter ==
1. mars – Måneformørkelse
== Dødsfall ==
26. november Isabella I, spansk dronning (f. 1451)Thomas Stanley, 1. jarl av Derby | == Begivenheter == | 2,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1503 | 2023-02-04 | 1503 | ['Kategori:1503'] | null |
== Begivenheter ==
Julius II blir pave
== Fødsler ==
10. mars – Ferdinand I av Det tysk-romerske rike (d. 1564)
30. juni – Johann Fredrik I av Sachsen, kurfyrste og hertug av Sachsen (d. 1554)
12. august – Christian III, konge av Danmark og Norge, (d. 1559)
14. desember – Nostradamus (eg. Michel de Nostradame) i Saint-Remy i Provence, Frankrike. (d. 1566)
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 2,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1502 | 2023-02-04 | 1502 | ['Kategori:1502'] | null |
== Begivenheter ==
Moctezuma II krones som hersker over aztekerne.
1. januar – Rio de Janeiro («Januarelva») blir oppdaget av portugisiske sjømenn.
== Fødsler ==
Miguel López de Legazpi, spansk oppdagelsereisende (d. 1572)
== Dødsfall ==
2. april – Arthur, prins av Wales
18. august - Knut Alvsson | == Begivenheter == | 2,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1501 | 2023-02-04 | 1501 | ['Kategori:1501'] | null |
== Begivenheter ==
Amerigo Vespucci slår fast at Christofer Columbus har oppdaget et nytt kontinent.
14. januar – Martin Luther, 17 år, begynner på universitetet i Erfurt, Tyskland.
== Fødsler ==
Nikolaus Federmann, tysk oppdagelsereisende, (d. 1542)
Isabella av Burgund, dronning av Danmark og Norge 1515–1523 og av Sverige 1520–1521
== Dødsfall ==
Ali-Shir Nava'i, sentralasiatisk poet, maler, politiker, mystiker og språkforsker | == Begivenheter == | 2,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1500 | 2023-02-04 | 1500 | ['Kategori:1500'] | null |
== Begivenheter ==
5. januar – Hertug Ludovico Sforza erobrer Milano.
17. februar – Slaget ved Hemmingstedt.
22. april – Den portugisiske oppdageren Pedro Alvares Cabral når kysten av Brasil og erklærer det som Portugisisk territorium.
Inkaene erobrer Ecuador (1500–1525).
Leonardo da Vinci konstruerte et upraktisk, men i prinsippet korrekt, helikopter.
Metallet Sink ble oppdaget av Andreas Marggraf.
== Fødsler ==
24. februar – Karl V av det tysk-romerske rike, keiser og konge (d. 1558)
== Dødsfall ==
29. mai – Bartolomeu Dias, portugisisk oppdagelsreisende (f. 1450)
25. september – John Morton, Erkebiskop av Canterbury (f. ca. 1420) | == Begivenheter == | 2,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kari_Schibevaag | 2023-02-04 | Kari Schibevaag | ['Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i seiling', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Norske spesialpedagoger', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Verdensmestere'] | Kari Schibevaag (født 25. oktober 1978 i Stavanger) er en tidligere norsk kiteboarder og flere ganger verdensmester både innen snøkiting og kitesurfing på vann.
Schibevaag er født og oppvokst i Stavanger. Hun var tidlig allsidig innen idrett, men valgte i tenårene å satse på håndball. Etter to kneskader måtte hun gi opp håndballen. Hun utdanner seg til barnevernspedagog fra 2001. Hun var samtidig instruktør ved Tryvann skiskole, og kom der i kontakt med miljøet innen Kiteboarding. Hun forsøkte først snøkiting.
Hun deltok under VM i snøkiting i Frankrike i 2008 og vant. Etter at barnevernsinstitusjonen hun arbeidet ved brant ned, bestemte hun seg for å satse profesjonelt på kiteboarding, både på snø og vann.
I verdenscupen i kiteboarding (på vann) i 2009 vant hun en rekke konkurranser, og hadde topplasseringer innen fartsdisiplinen race, fristil og bølgekiting, og vant cupen sammenlagt. Hun ble den første til å nå toppen både på vann og snø. I 2010 vant hun som første kiter verdenscupen i snøkiting både på ski og på snowboard. Hun er åtte ganger verdensmester kitesurfing og elleve ganger verdensmester i snøkiting.Hun er bosatt i Ramberg i Flakstad kommune (Lofoten).
| Kari Schibevaag (født 25. oktober 1978 i Stavanger) er en tidligere norsk kiteboarder og flere ganger verdensmester både innen snøkiting og kitesurfing på vann.
Schibevaag er født og oppvokst i Stavanger. Hun var tidlig allsidig innen idrett, men valgte i tenårene å satse på håndball. Etter to kneskader måtte hun gi opp håndballen. Hun utdanner seg til barnevernspedagog fra 2001. Hun var samtidig instruktør ved Tryvann skiskole, og kom der i kontakt med miljøet innen Kiteboarding. Hun forsøkte først snøkiting.
Hun deltok under VM i snøkiting i Frankrike i 2008 og vant. Etter at barnevernsinstitusjonen hun arbeidet ved brant ned, bestemte hun seg for å satse profesjonelt på kiteboarding, både på snø og vann.
I verdenscupen i kiteboarding (på vann) i 2009 vant hun en rekke konkurranser, og hadde topplasseringer innen fartsdisiplinen race, fristil og bølgekiting, og vant cupen sammenlagt. Hun ble den første til å nå toppen både på vann og snø. I 2010 vant hun som første kiter verdenscupen i snøkiting både på ski og på snowboard. Hun er åtte ganger verdensmester kitesurfing og elleve ganger verdensmester i snøkiting.Hun er bosatt i Ramberg i Flakstad kommune (Lofoten).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kari Schibevaag på Internet Movie Database | Kiteboarding eller kitesurfing er en sport der en person (en «kiter») styrer en drage (kite) og dermed bruker vinden som fremdrift. Denne fremdriften brukes til å dra kiteren bortover vannet, stående på et kitebrett. | 2,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jegeravgift | 2023-02-04 | Jegeravgift | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jakt i Norge', 'Kategori:Norske gebyrer'] | Jegeravgiften er en årlig avgift pålagt fra staten for de som ønsker å jakte i Norge. Avgiften går til Miljødirektoratet ved Viltfondet. Avgiften gjelder for jaktsesongen, som er fra 1. april til 31. mars. Den som er registrert i jegerregisteret får hvert år tilsendt et jegeravgiftskort som jegeren er pliktig å ha med seg på jakten. Hver jeger har et unikt jegernummer, som står oppført på kortet. På kortet skal det dessuten være kvittering for betalt jegeravgift, og eventuelt være påført godkjent skyteprøve for storviltjegere.
Inntektene fra viltfondet skal gå til administrasjon, statistikk, forskning og lokal viltpleie. Inntektene fra jegeravgiften 2006/2007 forventes å bli ca. 57,5 mill. kroner. Sammen med fellingsavgiftene forventes samlede offentlige avgifter fra jegerne å beløpe seg til ca. 82 mill. kroner i 2006/2007 sesongen.
I alt betalte 195 200 personer jegeravgift for jaktåret 2005/2006, derav 2 900 bosatt i utlandet. Av alle de personene som var bosatt i Norge og betalte jegeravgift for jaktåret 2005/2006, var 11 800 kvinner (ca. 6%). I kommunene Engerdal i Hedmark og Lierne i Nord-Trøndelag betalte nesten halvparten av den mannlige befolkningen over 16 år jegeravgift for 2005/2006.
| Jegeravgiften er en årlig avgift pålagt fra staten for de som ønsker å jakte i Norge. Avgiften går til Miljødirektoratet ved Viltfondet. Avgiften gjelder for jaktsesongen, som er fra 1. april til 31. mars. Den som er registrert i jegerregisteret får hvert år tilsendt et jegeravgiftskort som jegeren er pliktig å ha med seg på jakten. Hver jeger har et unikt jegernummer, som står oppført på kortet. På kortet skal det dessuten være kvittering for betalt jegeravgift, og eventuelt være påført godkjent skyteprøve for storviltjegere.
Inntektene fra viltfondet skal gå til administrasjon, statistikk, forskning og lokal viltpleie. Inntektene fra jegeravgiften 2006/2007 forventes å bli ca. 57,5 mill. kroner. Sammen med fellingsavgiftene forventes samlede offentlige avgifter fra jegerne å beløpe seg til ca. 82 mill. kroner i 2006/2007 sesongen.
I alt betalte 195 200 personer jegeravgift for jaktåret 2005/2006, derav 2 900 bosatt i utlandet. Av alle de personene som var bosatt i Norge og betalte jegeravgift for jaktåret 2005/2006, var 11 800 kvinner (ca. 6%). I kommunene Engerdal i Hedmark og Lierne i Nord-Trøndelag betalte nesten halvparten av den mannlige befolkningen over 16 år jegeravgift for 2005/2006.
== Satser 2006/2007 ==
Generell jegeravgift: Kr. 265,-
Tillegg for storviltjakt: Kr. 70,-
Fornying av jegeravgiftskort (mistet kort): Kr. 55,-
=== Fellingsavgifter ===
Fellingsavgiften er i norske kroner (NOK) og kan variere fra år til år og innbetales etterskuddsvis. De følgende satsene er for jaktåret 2008/2009.
== Forutsetninger for jegeravgiftskort ==
=== Bestått jegerprøve ===
Den som skal jakte for første gang, må ha gjennomført og bestått jegerprøven, som er et obligatorisk kurs på 30 timer med etterfølgende eksamen, der 40 av 50 spørsmål må være korrekt besvart.
=== Årlig skyteprøve for storviltjegere ===
Jegere som skal jakte med rifle på gaupe, rådyr, elg, hjort, villrein, sel, dåhjort, bjørn, ulv, jerv, villsvin, eller moskusfe må avlegge en årlig skyteprøve for storviltjegere. Skyteprøven består av 30 treningsskudd og en femskuddsserie mot dyrefigur. Avstanden er 100 meter. Jakt på gaupe, rådyr, jerv og villsvin kan også foregå med hagle, og da er det ikke nødvendig med skyteprøve.
=== Pliktig statistikkskjema ===
Enhver som har mottatt jegeravgiftskort plikter å sende inn oppgave over felt vilt på fastsatt skjema til Statistisk sentralbyrå, etter endt jaktsesong. Skjemaet skal innleveres selv om det ikke er jaktet i sesongen. Dersom ikke statistikkskjemaet er levert innen 1. mai, tilkommer en tilleggsavgift på kr. 150,-.
== Aldersgrenser ==
Selvstendig jakt på småvilt kan en drive fra en er fylt 16 år, og storviltjakt fra en er fylt 18 år.
I opplæringsøyemed kan likevel en som er fylt 14 år fram til fylte 16 år delta med gevær i småviltjakt og en som har fylt 16 år fram til fylte 18 år i storviltjakt, forutsatt at vedkommende har tillatelse fra foreldre eller foresatte, og er under forsvarlig tilsyn samt har tillatelse fra rettighetshaver. For slik jakt i opplæringsøyemed er det ikke nødvendig å betale jegeravgift. Det stilles krav om jegerprøve og skyteprøve for storviltjegere.
== Andre forhold ==
Den som vil drive jakt må i tillegg til jegeravgiftskort selvsagt ha tillatelse fra grunneieren.
== Statistikk ==
Følgende statistikk over antall jegeravgiftskort omfatter ikke utenlandske statsborgere eller nordmenn bosatt i utlandet (kilde SSB):
== Eksterne lenker ==
Brønnøysundregisteret – jegeravgift
Norges jeger- og fiskerforbund | Jegeravgiften er en årlig avgift pålagt fra staten for de som ønsker å jakte i Norge. Avgiften går til Miljødirektoratet ved Viltfondet. | 2,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dalarnas_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Dalarnas län | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Dalarnas län', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Dalarnas län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til Jämtlands län, Gävleborgs län, Västmanlands län, Örebro län og Värmlands län og det norske fylket Innlandet. Dalarnas län var kjent som Kopparbergs län inntil 1997.
| Dalarnas län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til Jämtlands län, Gävleborgs län, Västmanlands län, Örebro län og Värmlands län og det norske fylket Innlandet. Dalarnas län var kjent som Kopparbergs län inntil 1997.
== Landskap ==
Landskapet Dalarna omfatter med noen unntak hele dagens Dalarnas län (og Orsa Finnmark i Ljusdal kommune).
== Administrasjon ==
Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til lenets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten.
== Referanser ==
== Kilder ==
Statistiska centralbyrån 31. mars 2009
Statistiska centralbyrån 31. mars 2020
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dalarna County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Dalarnas län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til Jämtlands län, Gävleborgs län, Västmanlands län, Örebro län og Värmlands län og det norske fylket Innlandet. | 2,835 |
null | 2023-02-04 | Gozo | null | null | null | Gozo er en øy i Middelhavet tilhørende Republikken Malta. Øya er 14 km lang og 7 km bred. | 2,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gotland | 2023-02-04 | Gotland | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:Gotland'] | Gotland (tidligere dansk og norsk: Gulland) er en øy og et svensk landskap i Østersjøen, ca. 90 km fra den svenske fastlandskysten. Øya er landets største. Landskapet består foruten øya Gotland også av Fårö, Karlsöarna, Gotska Sandön og flere mindre øyer. Landskapet er også et eget län (fylke) (Gotlands län), egen kommune (Gotland kommune) og eget bispedømme (Visby stift) i Svenska kyrkan. Øya har 2968 km², landskapet eller länet har 3 151,4 km² land og 3 183,7 km² med innsjøer. Landskapet har 42 000 registrerte fornminner. Øyas høyeste punkt er Lojsta hed, 82 moh. Sveriges prinsesse Leonore er hertuginne av Gotland.
Hver sommer besøker et stort antall turister Gotland, ikke minst verdensarverklærte Visby, som er øyas eneste by og har store deler av middelalderens struktur bevart.
| Gotland (tidligere dansk og norsk: Gulland) er en øy og et svensk landskap i Østersjøen, ca. 90 km fra den svenske fastlandskysten. Øya er landets største. Landskapet består foruten øya Gotland også av Fårö, Karlsöarna, Gotska Sandön og flere mindre øyer. Landskapet er også et eget län (fylke) (Gotlands län), egen kommune (Gotland kommune) og eget bispedømme (Visby stift) i Svenska kyrkan. Øya har 2968 km², landskapet eller länet har 3 151,4 km² land og 3 183,7 km² med innsjøer. Landskapet har 42 000 registrerte fornminner. Øyas høyeste punkt er Lojsta hed, 82 moh. Sveriges prinsesse Leonore er hertuginne av Gotland.
Hver sommer besøker et stort antall turister Gotland, ikke minst verdensarverklærte Visby, som er øyas eneste by og har store deler av middelalderens struktur bevart.
== Administrasjon ==
I likhet med andre svenske landskap har ikke landskapet Gotland egen administrativ betydning. Landskapet er derimot helt og holdent i sammenfallende med Gotlands län.
== Etymologi ==
Gotland har fått sitt navn etter det historiske folkeslaget gutar, hvor forleddet gut- hører til eldre urgermansk med betydningen utgjøre, muligens som en betegnelse for menn og er etymologisk identisk med folkenavnet goter. Det opprinnelige navnet på øya var Gutland, (a) kutlandi på 1000-tallet, med runeskrift, noe som med latinske bokstaver blir a Gutlandi. På 1300-tallet ble navnet skrevet Gutland. Forleddet betegner gutar og etterleddet er land. Det kan tolkes som «område, rike» eller som «øy». I såvel svensk som dansk talespråk har «tl» blitt assimilert til «ll» (sammenlign med Jutland/Jylland), noe som ga opphav til formen Gulland.Dagens svenske navn Gotland med o tilhører, som tilfellet er med mange andre navn langs den svenske kysten, fra nedertysk gjennom a-tøddel («omlyd»). På begynnelsen av 1920-tallet ble Gotland på svensk stavet med to t som Gottland.
== Strategisk plassering ==
Gotland har en strategisk posisjon, i tilfelle en konflikt i Østersjøen. Under den kalde krigen hadde det svenske forsvaret flere tusen soldater plassert der, utstyrt med artilleri, stridsvogner og luftvern. Etter oppløsningen av Sovjetunionen ble de militære styrkene på Gotland nedlagt. Ved Russlands anneksjon av Krim i 2014 utplasserte det svenske forsvaret igjen styrker på Gotland, og disse ble styrket i begynnelsen av 2022. Svenske militære eksperters vurdering er at den som kontrollerer Gotland, har kontroll over Baltikum.
== Tettsteder ==
Fårösund
Hemse
Klintehamn
Roma
Slite
Visby
== Fornøyelsespark ==
1 mil sør for Visby ligger Kneippbyn, en fornøyelsespark (sommerland og vannland). Her finner man blant annet det originale «Villa Villekulla» fra tv-serien og spillefilmene om Pippi Langstrømpe av Astrid Lindgren.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gotland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Gotlandsportalen Guteinfo
Gravgaver.no: Bilder av Gotlands 93 kirker fra middelalderen | Gotlands län er et län i Sverige. Det består av øya Gotland i Østersjøen, samt Fårö, Gotska Sandön og noen nærliggende mindre øyer. | 2,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%A4vleborgs_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Gävleborgs län | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Gävleborgs län', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Gävleborgs län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til lenene Uppsala län, Västmanlands län, Dalarnas län, Jämtlands län og Västernorrlands län.
| Gävleborgs län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til lenene Uppsala län, Västmanlands län, Dalarnas län, Jämtlands län og Västernorrlands län.
== Landskap ==
Landskapene Gästrikland og Hälsingland omfatter nesten hele dagens Gävleborg län.
== Administrasjon ==
Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til lenets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten.
== Byer i Gävleborgs län ==
Bollnäs
Gävle
Hudiksvall
Sandviken
Söderhamn
== Referanser ==
== Kilder ==
Statistiska centralbyrån 31. mars 2009
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Gävleborg County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Gävleborgs län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til lenene Uppsala län, Västmanlands län, Dalarnas län, Jämtlands län og Västernorrlands län. | 2,838 |
null | 2023-02-04 | Belize | null | null | null | Belize (inntil 1973 Britisk Honduras) er et konstitusjonelt monarki nord i Mellom-Amerika ved Det karibiske hav. Det er et mangeartet land som omfatter ulike språk og kulturer. | 2,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nasjonalflagg | 2023-02-04 | Liste over nasjonalflagg | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flagg', 'Kategori:Nasjonalsymboler'] | Liste over nasjonalflagg er et galleri med illustrasjoner av alle verdens selvstendige staters nasjonalflagg.
| Liste over nasjonalflagg er et galleri med illustrasjoner av alle verdens selvstendige staters nasjonalflagg.
== Se også ==
Flagg
Afrikanske flagg
Asiatiske flagg
Europeiske flagg
Nordamerikanske flagg
Oseaniske flagg
Søramerikanske flagg
== Eksterne lenker ==
Sodipodi: Flags (scalable vector graphic, public domain)
Flags of the World from CIA Arkivert 27. desember 2020 hos Wayback Machine.
Flags of the World (FOTW) | Det beliziske nasjonalflagget ble innført 21. september 1981. | 2,840 |
null | 2023-02-04 | 880 | null | null | null | == Begivenheter == | 2,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/874 | 2023-02-04 | 874 | ['Kategori:874'] | null |
== Begivenheter ==
Burgred, det uavhengige Mercias siste konge, ble forvist av danene.
Ordet «Nordmann» brukes for første gang, av en irsk kilde. Kong Ivar i Dublin kalles «Rex nordmannorum totius Hiberniae et Britanniae» – Konge over alle nordmenn i Irland og Britannia.
Ingolf Arnarsson, bosetter seg som den første norrøne bosetter på Island | == Begivenheter == | 2,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1276 | 2023-02-04 | 1276 | ['Kategori:1276'] | null |
== Begivenheter ==
Landsloven blir ferdig, under Magnus Lagabøte.
9. mars – Augsburg blir en fristad. | == Begivenheter == | 2,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/890 | 2023-02-04 | 890 | ['Kategori:890'] | null |
== Begivenheter ==
Ottar fra Hålogaland møter Alfred av England. | == Begivenheter == | 2,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1108 | 2023-02-04 | 1108 | ['Kategori:1108'] | null |
== Begivenheter ==
Sigurd Magnusson legger ut på sin kombinerte korstog og pilegrimsferd til Jerusalem.
== Dødsfall ==
29. juli – Filip I av Frankrike (f. 1052) | == Begivenheter == | 2,845 |
null | 2023-02-04 | 1103 | null | null | null | == Dødsfall == | 2,846 |
null | 2023-02-04 | Galleri F 15 | null | null | null | Galleri F 15 er et kunstgalleri for formidling av samtidskunst på Jeløya i Moss. Institusjonen ble opprettet av Lars Brandstrup i 1966, som det første galleriet av sitt slag. | 2,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lys%C3%A5r | 2023-02-04 | Lysår | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Astronomiske måleenheter', 'Kategori:Astronomistubber', 'Kategori:Lengdeenheter', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01'] | Lysår er et begrep som brukes som uttrykk for avstander innen astronomien, og er den distansen lyset tilbakelegger på ett år. Siden hastigheten på lyset er 299 792 458 meter i sekundet, tilbakelegger lyset enorme avstander; i vakuum tilbakelegger det på ett år 9 460 730 472 580,8 km. (9,46*10^15 m)
Grunnen til at lysår (ly) blir brukt som måleenhet i astronomisk sammenheng, er at det er upraktisk å snakke om meter eller kilometer på grunn av de enorme avstandene. Siden middelavstanden til månen er 384 390 km, bruker lyset ca. 1,3 sekunder derfra til jorden.
| Lysår er et begrep som brukes som uttrykk for avstander innen astronomien, og er den distansen lyset tilbakelegger på ett år. Siden hastigheten på lyset er 299 792 458 meter i sekundet, tilbakelegger lyset enorme avstander; i vakuum tilbakelegger det på ett år 9 460 730 472 580,8 km. (9,46*10^15 m)
Grunnen til at lysår (ly) blir brukt som måleenhet i astronomisk sammenheng, er at det er upraktisk å snakke om meter eller kilometer på grunn av de enorme avstandene. Siden middelavstanden til månen er 384 390 km, bruker lyset ca. 1,3 sekunder derfra til jorden.
== Se også ==
Astronomisk enhet
Parsec
Måleenhet
Lys | Lysår er et begrep som brukes som uttrykk for avstander innen astronomien, og er den distansen lyset tilbakelegger på ett år. Siden hastigheten på lyset er meter i sekundet, tilbakelegger lyset enorme avstander; i vakuum tilbakelegger det på ett år ,8 km. | 2,848 |
null | 2023-02-04 | Global Positioning System | null | null | null | Global Positioning System (GPS) er et nettverk bestående av omtrent 30 satellitter som er plassert i bane rundt jorden av USAs forsvar, og som brukes til satellittnavigasjon (GNSS). Systemet gjør det mulig for en mottaker å fastsette sin egen posisjon med svært stor nøyaktighet overalt i verden, under nær sagt alle værforhold. | 2,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rocky_(tegneserie) | 2023-02-04 | Rocky (tegneserie) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske tegneserier'] | Rocky er en selvbiografisk tegneserie skapt av Martin Kellerman, der figurene er mennesker som har dyrehoder. Kellermans alter ego Rocky har hundehode. Serien har vunnet en rekke kulturpriser i Kellermans hjemland Sverige, og har fått god mottakelse også i Norge.
Siden Rockys begynnelse har Kellerman utlevert seg selv og sine omgivelser i tegneseriestriper som forteller humoristiske historier om blant annet personlige nederlag og pinligheter, sykehusinnleggelser og fengselsopphold, kunstnerisk og kommersiell suksess, sex, kjærlighetssorg og ensomhet. Selv om serien utgjøres av korte dagsstriper med humoristiske poenger som kan leses enkeltvis, har kritikere som Gabriella Håkansson i Dagens Nyheter og Jan Gradvall i Magazine Café påpekt at serien lest over tid utgjør en unik samtidsskildring som det ikke finnes maken til i litteratur eller film.
| Rocky er en selvbiografisk tegneserie skapt av Martin Kellerman, der figurene er mennesker som har dyrehoder. Kellermans alter ego Rocky har hundehode. Serien har vunnet en rekke kulturpriser i Kellermans hjemland Sverige, og har fått god mottakelse også i Norge.
Siden Rockys begynnelse har Kellerman utlevert seg selv og sine omgivelser i tegneseriestriper som forteller humoristiske historier om blant annet personlige nederlag og pinligheter, sykehusinnleggelser og fengselsopphold, kunstnerisk og kommersiell suksess, sex, kjærlighetssorg og ensomhet. Selv om serien utgjøres av korte dagsstriper med humoristiske poenger som kan leses enkeltvis, har kritikere som Gabriella Håkansson i Dagens Nyheter og Jan Gradvall i Magazine Café påpekt at serien lest over tid utgjør en unik samtidsskildring som det ikke finnes maken til i litteratur eller film.
== Bakgrunn og utbredelse ==
Rocky debuterte i dagsavisa Metro i 1998 og utkom første gang i bokform på Galago Förlag i 1999. Etter å laget serien for daglig publisering i to år, og utgitt to stripesamlinger på Galago, tok Kellerman en pause fra serien i 2000 for å skrive manuset til og instruere en teaterversjon av Rocky, som ble en enorm suksess på Stockholm Stadsteater. Etter arbeidet med teateret vendte Kellerman i 2001 tilbake til tegnebordet, og fortsatte den selvbiografiske krøniken, og antallet publiseringsavtaler i Sverige og utlandet ble mangedoblet i løpet av det neste året.
I 2005 utkom den første Rockyboka i USA, på forlaget Fantagraphics. Boka fikk gode anmeldelser i USA, blant annet i Publishers Weekly og i den amerikanske storbyavisa Metro, der anmelderen skrev "Rocky is what an american newspaper comic might look like if the American newspaper comics page didn't suck." Samme avis tok så inn Rocky som daglig serie, men avsluttet publiseringen få måneder seinere etter reaksjoner på seriens direkte språkbruk og innhold. I kjølvannet av den amerikanske Rockyutgivelsen, ble Rockybøker også utgitt i Frankrike, Spania og Italia.
I Danmark utga forlaget Politisk Revy den første av mange Rockybøker i 2006, to år etter serien hadde begynt daglig publisering i avisa Politiken. Rockybøkene fikk strålende kritikker hos danskene. I Information skrev Benni Bødker "Kellermans beherskelse af formen er enorm, og han er stort set ene om at demonstrere, at den grafiske romans forkærlighed for hverdagshistorier udmærket kan trives i en daglig stribe, uden at formen behøver at være en kunstnerisk hæmsko. Hvor de fleste andre stribeserier er degenereret til ligegyldig lavkomik, er Rocky stort set ene om at holde fanen højt." Kim Skotte skrev i Politiken: "Absolut verdensklasse (...) Rocky er en serie på allerhøjeste niveau."
I 2008 sendte svensk og norsk TV en serie med 13 animerte Rockyepisoder, hver på omtrent to minutter. De korte filmene var skrevet og regissert av Kellerman, og animert av A-film i København. Den animerte serien ble også utgitt på DVD i Norge, Sverige og Danmark. Nordisk Film ville produsere en animert langfilm med Rocky, men prosjektet ble stanset fordi Kellerman mente arbeidet med TV-serien viste at prosjektet ville bli for tidkrevende.
I dag utkommer Rocky i omtrent 50 aviser, blader, nettsteder i Sverige, Norge, Danmark, Finland, England og Japan. I Sverige publiseres Rocky daglig i Dagens Nyheter og en rekke andre aviser, Egmont gir ut nye numre av Rocky Magasin 8 ganger i året og forlaget Kartago gir årlig ut nye Rockybøker. Ifølge anslag fra Kellermans mangeårige forlegger Rolf Classon er det totalt solgt om lag 450 000 Rocky-bøker i Sverige pr. oktober 2012.
I april 2018 avslørte Kellerman at han ville legge ned Rocky-serien, etter å ha tegnet den i 20 år. Skjønt han tidligere hadde tatt pauser fra serien og siden gjort comeback, lot det nå til at avgjørelsen var permanent.
== Rocky i Norge ==
Som barn bodde Kellerman noen år i Rødbergshamn i Lenvik i Troms, sammen med sin bror og sin norske mor. Disse årene i Nord-Norge blir blant annet beskrevet i Rockyfortellingen "Too Cool For School" der rammehistorien er at Rocky besøker broren sin i fengsel og de mimrer om sin felles barndom. Kanskje hadde Kellermans norske tilknytning en betydning for Rockys muligheter i Norge, i hvert fall fikk serien tidlig fotfeste her. I 2001 ga Dagbladet Rocky plass på sin serieside, i Dag F. Gravems oversettelse. I 2002 utkom det første Rockyalbumet på norsk, og allerede året etter fikk serien sitt eget norske blad/magasin, med nye utgivelser annenhver måned. I 2005 utkom den første av mange Rockybøker på norsk, på Schibsted. I 2007, fra og med den tredje Rockyboka, hadde Egmont Serieforlaget overtatt rettighetene både til bøkene og Rockymagasinet.
I 2014 publiseres Rocky daglig i en rekke norske aviser, der Dagbladet, Bergens Tidende og Adresseavisen er de største. I tillegg utkommer hver sjette uke et nytt nummer av det norske Rockybladet og hver høst en ny Rockybok. Siden 2012 har Karl Ove Knausgård vært Martin Kellermans norske forlegger, da han med sitt forlag Pelikanen overtok rettighetene til å gi ut norske Rockybøker. Den første Rockyboka på Knausgårds forlag utkom 1. november 2012, med tittelen Rocky & Edith, og var en 350 siders tegneseriefortelling basert på Martin Kellermans siste dramatiske kjærlighetsforhold. I forbindelse med utgivelsen ble Knausgård og Kellerman invitert til og deltok på talkshowet Skavlan i BBC Studios i London, en hendelse som Kellerman seinere bearbeida til tegneseriefortellingen "Min Kamp", som var hovedhistorien da Bestselgerforlaget relanserte det norske Rockybladet sommeren 2013. Tegneseriefortellingen om det første møtet mellom Kellerman og Knausgård ble også inkludert som avslutningen på Pelikanens andre Rockybok, Rocky facer demonene, som utkom i slutten av oktober 2013 og er en nærmere 400 siders krønike om Rockys liv etter Edith.
== Norsk bibliografi (utvalg) ==
2013: Rocky facer demonene, ISBN 978-82-93237-17-4
2012: Rocky & Edith, ISBN 978-82-93237-05-1
2011: Rocky - singel og sur, ISBN 978-82-429-4438-2
2010: Rocky fucker opp, ISBN 978-82-429-4194-7
2009: Rocky på ferie, ISBN 978-82-429-4056-8
2008: Rocky jubileumsbok 1998-2008, ISBN 978-82-429-3794-0
2007: Rocky Bok III, ISBN 978-82-429-3390-4
2006: Rocky Bok II, ISBN 82-509-5593-6
2005: Rocky - The Big Payback, ISBN 82-509-5410-6
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Rocky-striper på Dagbladet.no Arkivert 21. oktober 2012 hos Wayback Machine.
Rocky-rettigheter og publisering | Rocky er en selvbiografisk tegneserie skapt av Martin Kellerman, der figurene er mennesker som har dyrehoder. Kellermans alter ego Rocky har hundehode. | 2,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Logistikk | 2023-02-04 | Logistikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Logistikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Logistikk er kunnskapen om å planlegge, administrere og organisere vare- og informasjonsstrøm i næringslivet eller militæret. Det handler om å oppnå høyest mulig effektivitet gjennom god service og lave omkostninger. Den som arbeider med logistikk kalles logistiker. Begrepet logistikk har etter hvert glidd inn i dagligtalen for også å planlegge og organisere private aktiviteter.
| Logistikk er kunnskapen om å planlegge, administrere og organisere vare- og informasjonsstrøm i næringslivet eller militæret. Det handler om å oppnå høyest mulig effektivitet gjennom god service og lave omkostninger. Den som arbeider med logistikk kalles logistiker. Begrepet logistikk har etter hvert glidd inn i dagligtalen for også å planlegge og organisere private aktiviteter.
== Etymologi ==
Logistikk som begrep, i betydningen «kunsten å flytte, innkvartere og forsyne tropper» er dokumentert i 1879. Begrepet er avledet fra fransk (l'art) logistique, fra mellomfransk logis, «losji», «innkvartering», fra gammelfransk logeiz, «kampering», «leir», «vern» for en hær, igjen avledet fra loge, «hus», «losji»; + endelsen -istique. En annen betydning, som formal logikk, er avledet fra middelalderlatin logisticus, igjen avledet fra greske logistikos i betydningen «ikledd med fornuft» via logikos (se logikk). Den beslektede betydningen i form av symbolsk logikk er fra slutten av 1500-tallet. En nyere forståelse av begrepets opphav sporer det til det greske λόγος i betydningen «fornuft» eller «tale»; λογιστικός i betydningen «regnskapsfører» eller «ansvarlig for telling».
== Militær logistikk ==
Logistikk som enkeltstående fag kommer fra militære behov for å kontrollere tilførsel av drivstoff, mat, materiell, ammunisjon og lignende i store mengder og andre forsyninger for å møte bestemte behov ved ulike frontavsnitt, planlagte og pågående angrep. En av de første som innså betydningen av logistikk i militæret og under krig, var Napoléon, som på begynnelsen av 1800-tallet opprettet en funksjon som het Générale de Logistique, det vil si «logistikk-general». Det ble enda tydeligere under den andre verdenskrig på den allierte siden da produksjonen av krigsmateriell foregikk i USA mens krigsfrontene var i andre verdensdeler og materiellet måtte fraktes over store avstander som Atlanterhavet og Stillehavet. Denne grenen av logistikken kalles militær logistikk.
I dagens samfunn er logistikk blitt et område som de fleste produserende og transporterende selskap og firmaer tar hensyn til ettersom logistikk utgjør en stor del av virksomhetens lønnsomhet.
== Logistikk i næringslivet ==
=== Transportlogistikk ===
Transportlogistikk er i sin enkelhet forflytning og overvåkning av fysisk gods fra et punkt A til et punkt B. De fire vanligste måtene å transportere gods på er tungtransport med lastebil, jernbane, skip og fly. Rørledning (for å frakte olje, gass eller vann) blir etter hvert referert til som den femte transportenheten.
=== Produksjonslogistikk ===
Produksjonslogistikk handler om å forbedre produksjonsstrømmen gjennom å oppnå størst mulig effektivitet og kapasitet ved blant annet å styre og minske gjennomløpstid (tiden fra idé til ferdig produkt) og leveringstid. Ofte inngår det en rekke strategier for å oppnå best mulig effektivitet, noe som gjerne involverer flere enn ett foretak.
=== Tredjepartslogistikk ===
Tredjepartslogistikk (TPL eller 3PL) henviser til når en tredje part påtar seg å utføre hele eller deler av de logistikktjenestene som trengs for sikre materiellstrømmen mellom et foretak og dets kunder. Vanligvis utfører tredjeparten transporten til kundene eller svarer for fysisk lagerholdning og administrasjon. Både små og store selskaper legger ut sin logistikk for å oppnå større fleksibilitet, kostnadseffektivitet og større fokus på sin kjernevirksomhet.
=== Fjerdepartslogistikk ===
Når en fjerde part går inn og styrer den logistiske strategien for en hel forsyningskjede er det også for å oppnå maksimal effektivitet. Det er i mange tilfeller vanskelig å ha kontroll på en hel forsyningskjede ettersom det enkelte foretaket eller selskapet ikke får nødvendig informasjon om tilvirkningen og logistikken.
=== Juridisk logistikk ===
Den juridiske tilknytningen til logistikk handler om transport, men også lagerhåndtering kan berøre juridiske spørsmål. Det angår ulike lovverk for transport, internasjonale så vel som nasjonale, samt avtalelover og kjøpslover.
=== IT-logistikk ===
Koblingen mellom IT og logistikk er blitt langt viktigere i forbindelse med globaliseringen og det IT-samfunnet som har vokst fram. I en verden der foretak velger å plassere produksjon, tilvirkning og lager på adskilte geografiske steder blir IT stadig viktigere, både som kontroll og kommunikasjonsmiddel. Mange foretak ser fordeler med eksempelvis å finansiere avanserte forretningssystemer eller systemer for merking av sine produkter. En fordel med et godt fungerende system er at den logistiske virksomheten synliggjøres innenfor og utenfor foretaket. Det letter planleggingen av produksjonen og transporten.
=== Den moderne logistikkens utvikling ===
Oppfatningen av logistikk har utviklet seg stort det siste århundret. Fra å være et relativt smalt emne har det utviklet seg til å bli et stort og komplekst teoriemne. Logistikkutviklingen kan deles inn i fire ulike faser siden 1960-tallet og framover:
Fase 1 – Transport- og lageroptimering
Fase 2 – Materialadministrasjon
Fase 3 – Logistikkstrategi
Fase 4 – Administrasjon av forsyningskjeden
=== Spedisjon ===
Spedisjon betyr å sende, og det er særlig innenfor logistikk og sjøtransport at spedisjon benyttes. Spedisjon kan defineres som en formidlingsvirksomhet som består i å ekspedere og motta gods for andre. En speditør håndterer hele transporten for en fraktkunde. Til speditørens oppgaver hører tradisjonelt å finne det beste transportmiddelet på kundens regning. Speditøren kan også selv håndtere hele transporten eller i noen tilfeller ha transportansvaret selv om han ikke utfører transporten selv. Speditøren kan også håndtere lagring av varer. Som en del av transportlogistikken er speditørens ansvar å ta imot en vare, fortolle den og håndtere alle nødvendige dokumenter som er nødvendige for import og eksport.
== Logistikkutdannelse ==
I dag undervises det i logistikk både på videregående skole og høyskoler.
På videregående skole-nivå kan man utdanne seg til logistikkoperatør (lagerarbeider) og jobber da med transport av varer. Dette innebærer blant annet sikring av last, planlegging, lagring, produksjon og klargjøring for forsendelse av gods.
Høgskolen i Molde, vitenskapelig høgskole i logistikk er nasjonalt knutepunkt for forskning og utdanning innenfor logistikk, Supply Chain Management og transportøkonomi. Høyskolen er Norges eneste utdanningsinstitusjon som tildeler doktorgrad i logistikk. Handelshøyskolen BI har et eget institutt for strategi og logistikk. Det er flere andre høyskoler som tilbyr årsstudium og bachelor knyttet til logistikk.
Kühne Logistics University i Hamburg (Tyskland) er verdens eneste universitet med hovedfokus på forskning og undervisning i Supply Chain Management og logistikk .
== Referanser == | Logistikk er kunnskapen om å planlegge, administrere og organisere vare- og informasjonsstrøm i næringslivet eller militæret.«Logistikk» , Bokmålsordboka Det handler om å oppnå høyest mulig effektivitet gjennom god service og lave omkostninger. | 2,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baseball | 2023-02-04 | Baseball | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2018-01', 'Kategori:Baseball'] | Baseball er en form for slåball, som utøves av to lag bestående av ni spillere som alternerer mellom å spille angrep og forsvar. Sporten er særlig populær i USA (hvor den er nasjonalsport), Cuba, Venezuela og Øst-Asia.
Målet er å score flest «runs», og kun spillere på det angripende laget kan score. For å score et «run» må en spiller begynne som slagmann og deretter besøke alle basene på banen i rekkefølge. Det forsvarende laget forsøker å forhindre løp ved å få spillerne fra det angripende laget ut («out»). Etter tre «outs» bytter lagene side. Det er vanligvis ni omganger («innings») (det kan bli ekstraomganger hvis det er uavgjort etter ni omganger) der hvert av lagene spiller både forsvar og angrep. Ved uavgjort resultat etter ni innings fortsetter kampen ved å spille ekstra innings helt til kampen blir avgjort.
Banen tar utgangspunkt i en 90 graders vinkel med et gjerde (home run-gjerde i en bue mellom aksene). Videre er den delt inn i «infield» (the diamond), med løpebane, «pitcher's mound», og de fire basene, og «outfield».
I angrepsposisjon vil slagmannen forsøke å slå ballen slik at forsvarsspillerne ikke klarer å kaste ballen til basen før løperen når frem. Hvis løperen klarer dette er han avhengig av at neste slagmann slår et godt slag slik at han kan løpe videre, og dermed score poeng. Slår en slagmann ballen ut av banen innenfor de avmerkede sidelinjene, får han løpe fritt rundt basene og scorer poeng på en «home run».
Rekken av slagmenn («batting order») er bestemt før kampstart, og består av de samme ni spillerne som spiller i forsvar, med unntak av visse ligaer der pitcher blir byttet ut med en «designated hitter».
Når laget spiller i forsvarsposisjon er det ni spillere på banen, med hver sine posisjoner og oppgaver. Pitcheren starter hvert spill ved å forsøke å kaste ballen over hjemmebasen og forbi slagmannen. Bak hjemmebasen sitter «catcheren» (forsvarende lag) som fanger ballen hvis slagmannen ikke slår, eller bommer på ballen. Hvis kastet er innenfor den definerte sonen som kalles «strike zone» (hjemmebasens bredde og høyde omtrent mellom slagmanns knær og mage) får pitcher en «strike». En strike tildeles også om slagmann slår etter et kast, men bommer, eller hvis slagmann slår ballen bakover eller utover sidelinjen før den passerer 1. eller 3. base («foul ball»). Unntak: Strike tildeles ikke for «foul ball» når det dreier seg om 3. og siste strike. Da blir slaget ikke-tellende og slagmann får nytt forsøk.
Hvis kastet er utenfor strikesonen tildeles slagmann en «ball» (med mindre slagmann svinger etter kastet, da gjelder dette som en strike). Hvis en pitcher får fire balls mot seg får slagmann gå fritt til første base.
Hvis forsvarende spiller:
fanger et slag direkte før ballen har landet,
oppnår samtidig ballbesittelse og basekontakt før slagmann/løper kommer dit (dersom det ikke er «force play» der det kreves at basemannen «tagger» motspilleren ved å berøre personen med handen hvor ballen holdes, se nedenfor),
eller pitcheren kaster tre «strikes»,blir de tildelt en «out». Det kreves tre outs for at lagene skal bytte side.
«Force play» er en regel som sier at spillere på angripende lag er tvunget til å bevege seg fra spillerens nåværende base til den neste når en angriper beveger seg mot spillerens base (det er ikke tillatt med to angripende spillere på en base).
Regelen gjelder også for «batter» når spilleren treffer ballen, så lenge slaget ikke er en «foul ball».
| Baseball er en form for slåball, som utøves av to lag bestående av ni spillere som alternerer mellom å spille angrep og forsvar. Sporten er særlig populær i USA (hvor den er nasjonalsport), Cuba, Venezuela og Øst-Asia.
Målet er å score flest «runs», og kun spillere på det angripende laget kan score. For å score et «run» må en spiller begynne som slagmann og deretter besøke alle basene på banen i rekkefølge. Det forsvarende laget forsøker å forhindre løp ved å få spillerne fra det angripende laget ut («out»). Etter tre «outs» bytter lagene side. Det er vanligvis ni omganger («innings») (det kan bli ekstraomganger hvis det er uavgjort etter ni omganger) der hvert av lagene spiller både forsvar og angrep. Ved uavgjort resultat etter ni innings fortsetter kampen ved å spille ekstra innings helt til kampen blir avgjort.
Banen tar utgangspunkt i en 90 graders vinkel med et gjerde (home run-gjerde i en bue mellom aksene). Videre er den delt inn i «infield» (the diamond), med løpebane, «pitcher's mound», og de fire basene, og «outfield».
I angrepsposisjon vil slagmannen forsøke å slå ballen slik at forsvarsspillerne ikke klarer å kaste ballen til basen før løperen når frem. Hvis løperen klarer dette er han avhengig av at neste slagmann slår et godt slag slik at han kan løpe videre, og dermed score poeng. Slår en slagmann ballen ut av banen innenfor de avmerkede sidelinjene, får han løpe fritt rundt basene og scorer poeng på en «home run».
Rekken av slagmenn («batting order») er bestemt før kampstart, og består av de samme ni spillerne som spiller i forsvar, med unntak av visse ligaer der pitcher blir byttet ut med en «designated hitter».
Når laget spiller i forsvarsposisjon er det ni spillere på banen, med hver sine posisjoner og oppgaver. Pitcheren starter hvert spill ved å forsøke å kaste ballen over hjemmebasen og forbi slagmannen. Bak hjemmebasen sitter «catcheren» (forsvarende lag) som fanger ballen hvis slagmannen ikke slår, eller bommer på ballen. Hvis kastet er innenfor den definerte sonen som kalles «strike zone» (hjemmebasens bredde og høyde omtrent mellom slagmanns knær og mage) får pitcher en «strike». En strike tildeles også om slagmann slår etter et kast, men bommer, eller hvis slagmann slår ballen bakover eller utover sidelinjen før den passerer 1. eller 3. base («foul ball»). Unntak: Strike tildeles ikke for «foul ball» når det dreier seg om 3. og siste strike. Da blir slaget ikke-tellende og slagmann får nytt forsøk.
Hvis kastet er utenfor strikesonen tildeles slagmann en «ball» (med mindre slagmann svinger etter kastet, da gjelder dette som en strike). Hvis en pitcher får fire balls mot seg får slagmann gå fritt til første base.
Hvis forsvarende spiller:
fanger et slag direkte før ballen har landet,
oppnår samtidig ballbesittelse og basekontakt før slagmann/løper kommer dit (dersom det ikke er «force play» der det kreves at basemannen «tagger» motspilleren ved å berøre personen med handen hvor ballen holdes, se nedenfor),
eller pitcheren kaster tre «strikes»,blir de tildelt en «out». Det kreves tre outs for at lagene skal bytte side.
«Force play» er en regel som sier at spillere på angripende lag er tvunget til å bevege seg fra spillerens nåværende base til den neste når en angriper beveger seg mot spillerens base (det er ikke tillatt med to angripende spillere på en base).
Regelen gjelder også for «batter» når spilleren treffer ballen, så lenge slaget ikke er en «foul ball».
== Baseball i Norge ==
I Norge spilles det kamper i to divisjoner, organisert av Norges Softball og Baseball Forbund.
=== Lenker til noen av de norske klubbene ===
Øvrevoll Hosle IL Royals
Fredrikstad Bears Baseballklubb
BI Titans
Drammen Loggers
Kristiansand Suns
NTNUI Baseball
Oslo Alligators
Oslo Pretenders
Moss Shields
Vålerenga Baseball
Sola Aviators
Bergen Wet Sox
Trondheim Baseballklubb
== Se også ==
hat-trick
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dette er Baseball | Baseball er en form for slåball, som utøves av to lag bestående av ni spillere som alternerer mellom å spille angrep og forsvar. Sporten er særlig populær i USA (hvor den er nasjonalsport), Cuba, Venezuela og Øst-Asia. | 2,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bismo | 2023-02-04 | Bismo | ['Kategori:61°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Skjåk', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet'] | Bismo er et tettsted og administrasjonssenteret i Skjåk kommune i Innlandet. Tettstedet har 611 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger like ved riksvei 15 vest for Skim. I Bismo er det flere industribedrifter (hvorav Interfil er største, ikke bare i Skjåk, men i hele Ottadalen), barnehage, ungdomsskole og både friidrettsbane og svømmehall med internasjonale mål.
Bismo er også kjent for flere elggraver, eldste datering er fra 200 e.Kr og yngste fra 1655 e.Kr. I skogen rundt industriområdet og boligbebyggelsen langs elva kan disse oppsøkes den dag i dag. Bismo er også kjent som arrangør av verdensspeiderleiren i 1949.
| Bismo er et tettsted og administrasjonssenteret i Skjåk kommune i Innlandet. Tettstedet har 611 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger like ved riksvei 15 vest for Skim. I Bismo er det flere industribedrifter (hvorav Interfil er største, ikke bare i Skjåk, men i hele Ottadalen), barnehage, ungdomsskole og både friidrettsbane og svømmehall med internasjonale mål.
Bismo er også kjent for flere elggraver, eldste datering er fra 200 e.Kr og yngste fra 1655 e.Kr. I skogen rundt industriområdet og boligbebyggelsen langs elva kan disse oppsøkes den dag i dag. Bismo er også kjent som arrangør av verdensspeiderleiren i 1949.
== Referanser == | |befolkningsår = | 2,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nasjonalparker_i_Norge | 2023-02-04 | Liste over nasjonalparker i Norge | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:11°Ø', 'Kategori:12°Ø', 'Kategori:13°Ø', 'Kategori:14°Ø', 'Kategori:15°Ø', 'Kategori:16°Ø', 'Kategori:17°Ø', 'Kategori:19°Ø', 'Kategori:21°Ø', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:28°Ø', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:60°N', 'Kategori:61°N', 'Kategori:62°N', 'Kategori:63°N', 'Kategori:64°N', 'Kategori:65°N', 'Kategori:66°N', 'Kategori:67°N', 'Kategori:68°N', 'Kategori:69°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:77°N', 'Kategori:78°N', 'Kategori:79°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over nasjonalparker', 'Kategori:Nasjonalparker i Norge', 'Kategori:Naturlister relatert til Norges geografi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikidatalister'] | Liste over norske nasjonalparker omfatter Norges 47 nasjonalparker, hvorav 40 ligger i Fastlands-Norge og 7 på Svalbard.I Norge regnes nasjonalpark som en middels streng verneform. Et svakere vern er landskapsvernområde, mens strengere vern kalles naturreservat. I motsetning til landskapsvernområder og naturreservater, er nasjonalparker som regel av betydelig størrelse. Nasjonalparker kan omfatte store fjellområder, øyer og daler eller liknende. Ifølge naturvernloven skal en nasjonalpark hovedsakelig bestå av statsgrunn.Norges første nasjonalpark var Rondane nasjonalpark, som ble opprettet i 1962. Per juni 2018 har Fastlands-Norge 40 nasjonalparker med et samla areal på 25 000 km², mens Svalbard har 7 nasjonalparker på til sammen 14 500 km². Dermed er 7 % av fastlandet og 24 % av Svalbard verna som nasjonalpark.
| Liste over norske nasjonalparker omfatter Norges 47 nasjonalparker, hvorav 40 ligger i Fastlands-Norge og 7 på Svalbard.I Norge regnes nasjonalpark som en middels streng verneform. Et svakere vern er landskapsvernområde, mens strengere vern kalles naturreservat. I motsetning til landskapsvernområder og naturreservater, er nasjonalparker som regel av betydelig størrelse. Nasjonalparker kan omfatte store fjellområder, øyer og daler eller liknende. Ifølge naturvernloven skal en nasjonalpark hovedsakelig bestå av statsgrunn.Norges første nasjonalpark var Rondane nasjonalpark, som ble opprettet i 1962. Per juni 2018 har Fastlands-Norge 40 nasjonalparker med et samla areal på 25 000 km², mens Svalbard har 7 nasjonalparker på til sammen 14 500 km². Dermed er 7 % av fastlandet og 24 % av Svalbard verna som nasjonalpark.
== Nasjonalparkenes historie i Norge ==
De første initiativene til naturfredning i Norge kom på 1800-tallet og var estetisk motivert, blant annet med fredningen av «Laurvigs Bøgeskov» i et stortingsvedtak i 1884. En mer konsekvent holdning til arealfredning for å beskytte naturen kom fram på Den Norske Turistforenings årsmøte i 1904, og i et foredrag av professor N. Wille i Det Norske Geografiske Selskab i 1909. Disse initiativene var en del av mentaliteten som ledet til den første lov om naturfredning i 1910. De første fredningssakene gjaldt mindre områder, og til dels også punktfredning av navngitte trær. I 1914 ble Norges Naturvernforbunds forløper Landsforeningen for naturfredning stiftet. I 1932 vedtok turistforeningen å «skåne» Børgefjell og søndre del av Hardangervidda for tilrettelegging i egen regi, og i 1938 vedtok årsmøtet en oppfordring til å opprette Jotunheimen nasjonalpark, en sak som hadde tilslutning fra flere hold på 1930-tallet.
I 1954 ble lov om naturvern etablert. Den ga hjemmel for fredning av naturområder, og på grunnlag av denne hjemmelen ble Rondane nasjonalpark opprettet i 1962 og Børgefjell nasjonalpark opprettet i 1963. Riktignok ble ikke selve begrepet nasjonalpark innført i loven før naturvernloven ble revidert i 1970. I og med loven fra 1954 ble Statens Naturvernråd etablert, og rådet la i 1964 fram en landsplan for etablering av nasjonalparker. Forslaget omfattet 16 områder, på tilsammen 6300 km². Forslaget ble behandlet i Stortingets kommunalkomite 1967, og komiteen og Stortinget støttet opprettelse av 12 av de 16 områdene. Det tok 25 år, fram til fredningen av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark i 1989, før 15 av disse forslagene var blitt vedtatt. I løpet av denne tiden av også Rago og Reisa fredet.
Et utvalget ledet av Guttorm Hansen la i 1980 fram forslag om en 3–4-dobling av verneområder. Dette ble fulgt opp av Miljøverndepartementet i Stortingsmelding nr 68 (1980–81), og av Stortinget i 1981. Departementet ga i 1982 Statens Naturvernråd, under ledelse av Olav Gjærevoll, i oppdrag å utarbeide en ny landsplan for nasjonalparker. Denne planen ble presentert i 1986. Planen omfattet forslag om 26 nye nasjonalparker, 14 landskapsvernområder og 3 større naturreservat. Planforslaget innebar fredning av ca. 23 000 km². Dette planen ble lagt fram for Stortinget som Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge i 1992, og behandlet og vedtatt av Stortinget i april 1993. Jostedalsbreen nasjonalpark ble opprettet i 1991 med bakgrunn i denne utredningen. Etter dette skulle det gå 10 år før Forollhogna ble opprettet i 2001, som «den første av de nye».Forslagene i Nasjonalparkplanen omfatter blant annet følgende områder som ennå ikke er vedtatt: Goatteluobbal i Kautokeino; Lyngsalpan i Troms; Tysfjord Hellemo i Tysfjord, Nordland; Naustdal-Gjengedal i Sogn og Fjordane; og Frafjordheiene i Vest-Agder og Rogaland.
Det har hele tiden vært grader av interessekonflikter mellom verneinteresser og ulike utbyggingsinteresser. I etterkrigstida var det konflikter mellom ulike nasjonale interesser, ofte vannkraftutbygging mot naturfredning. I de siste 20–25 årene gjelder motsetningene vanligvis lokal arealutnyttelse kontra verneinteresser. Interessemotsetningene har kommet tydeligst til uttrykk i tilknytning til Hardangervidda nasjonalpark, hvor hele 54 % av arealet er privat grunn. I den såkalte «Fjellteksten» som ble lagt fram av Bondevikregjeringen i revidert nasjonalbudsjett 15.5.2003 ble det åpnet for større grad av lokal verdiskaping og kommersiell reiselivsvirksomhet i nasjonalparkene.
== Nasjonalparker i Norge ==
== Se også ==
Verneområder i Norge
Verneområder på Svalbard
Borrehaugene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Miljødirektoratets informasjon om nasjonalparker
nasjonalparkstyre.no; lokal forvaltning av Norges nasjonalparker | Liste over norske nasjonalparker omfatter Norges 47 nasjonalparker, hvorav 40 ligger i Fastlands-Norge og 7 på Svalbard.Direktoratet for naturforvaltning (DN) | 2,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hallands_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Hallands län | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hallands län', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1719'] | Hallands län er et län i det sørvestlige Sverige. Det grenser til Västra Götalands län, Jönköpings län, Kronobergs län og Skåne län.
| Hallands län er et län i det sørvestlige Sverige. Det grenser til Västra Götalands län, Jönköpings län, Kronobergs län og Skåne län.
== Landskap ==
Landskapet Halland omfatter nesten hele dagens Hallands län, med unntak av kommunen Hylte som tilhører Småland.
== Administrasjon ==
Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til lenets (fylkets) økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten.
== Byer ==
Falkenberg
Halmstad
Kungsbacka
Laholm
Varberg
== Referanser ==
== Kilder ==
Statistiska centralbyrån 31. mars 2009
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Halland County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hallands län er et län i det sørvestlige Sverige. Det grenser til Västra Götalands län, Jönköpings län, Kronobergs län og Skåne län. | 2,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uppsala | 2023-02-04 | Uppsala | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Uppsala län', 'Kategori:Uppsala'] | Uppsala er en universitetsby i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Den er administrasjonssenter for både Uppsala kommune og Uppsala län. I 2010 hadde tettstedet Uppsala 184 463 innbyggere og er Sveriges fjerde største by. Uppsala er sete for Uppsala universitet, som er Skandinavias eldste universitet, grunnlagt i 1477.
Uppsala ligger cirka 67 kilometer nord for Stockholm og 35 kilometer nord for Arlanda lufthavn.
Uppsala domkirke, bygd fra 12- til 1400-tallet, er Nordens største gotiske domkirke. Nord for Uppsala ligger gamle Uppsala, med gravhauger fra vikingtida. Dette var åstedet for blodige offerseremonier i førkristen tid.
Uppsala er også sete til Newmaninstitutet, en vitenskapelig høyskole med undervisning i katolsk teologi, filosofi og kulturvitenskaper.
Kunstnermuseet Bror Hjorths Hus i Uppsala har den største og mest representative samlingen av Bror Hjorths kunst.
| Uppsala er en universitetsby i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Den er administrasjonssenter for både Uppsala kommune og Uppsala län. I 2010 hadde tettstedet Uppsala 184 463 innbyggere og er Sveriges fjerde største by. Uppsala er sete for Uppsala universitet, som er Skandinavias eldste universitet, grunnlagt i 1477.
Uppsala ligger cirka 67 kilometer nord for Stockholm og 35 kilometer nord for Arlanda lufthavn.
Uppsala domkirke, bygd fra 12- til 1400-tallet, er Nordens største gotiske domkirke. Nord for Uppsala ligger gamle Uppsala, med gravhauger fra vikingtida. Dette var åstedet for blodige offerseremonier i førkristen tid.
Uppsala er også sete til Newmaninstitutet, en vitenskapelig høyskole med undervisning i katolsk teologi, filosofi og kulturvitenskaper.
Kunstnermuseet Bror Hjorths Hus i Uppsala har den største og mest representative samlingen av Bror Hjorths kunst.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Uppsala – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Uppsala – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Uppsala hos Wikivoyage | Uppsala län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til Stockholms län, Södermanlands län, Västmanlands län og Gävleborgs län. | 2,856 |
null | 2023-02-04 | Västmanlands län | null | null | null | Västmanlands län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til Södermanlands län, Örebro län, Dalarnas län og Uppsala län. | 2,857 |
null | 2023-02-04 | Örebro län | null | null | null | Örebro län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til Västra Götalands län, Värmlands län, Dalarnas län, Västmanlands län, Södermanlands län og Östergötlands län. | 2,858 |
null | 2023-02-04 | Södermanlands län | null | null | null | Södermanlands län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til Östergötlands län, Örebro län, Västmanlands län, Uppsala län og Stockholms län. | 2,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96sterg%C3%B6tlands_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Östergötlands län | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Östergötlands län'] | Östergötlands län er et län på sørøstkysten av Sverige. Det grenser til Kalmar län, Jönköpings län, Västra Götalands län, Örebro län og Södermanlands län.
| Östergötlands län er et län på sørøstkysten av Sverige. Det grenser til Kalmar län, Jönköpings län, Västra Götalands län, Örebro län og Södermanlands län.
== Landskap ==
Landskapet Östergötland omfatter omtrent hele dagens Östergötlands län.
== Administrasjon ==
Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten.
== Tettsteder ==
De største tettstedene i lenet ifølge Statistiska centralbyrån 2010:
Administrasjonssenteret er med fet skrift
== Se også ==
Liste over landshøvdinger i Östergötlands län
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Östergötland County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Östergötlands län er et län på sørøstkysten av Sverige. Det grenser til Kalmar län, Jönköpings län, Västra Götalands län, Örebro län og Södermanlands län. | 2,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A4rmlands_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Värmlands län | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Värmlands län'] | Värmlands län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til Dalarnas län, Örebro län og Västra Götalands län og de norske fylkene Viken og Innlandet.
| Värmlands län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til Dalarnas län, Örebro län og Västra Götalands län og de norske fylkene Viken og Innlandet.
== Landskap ==
Landskapet Värmland omfatter omtrent hele dagens Värmlands län, samt Karlskoga i Örebro län og Amnehärads församling i Gullspång kommune i Västra Götalands län.
== Administrasjon ==
Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til lenets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten.
=== Kommunesentre i Värmland ===
Arvika
Charlottenberg
Degerfors
Filipstad
Forshaga
Hagfors
Karlskoga
Karlstad
Kristinehamn
Munkfors
Skoghall
Sunne
Säffle
Torsby
Årjäng
== Referanser ==
== Kilder ==
Statistiska centralbyrån 31. mars 2009
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Värmland County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Värmlands län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til Dalarnas län, Örebro län og Västra Götalands län og de norske fylkene Viken og Innlandet. | 2,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terrorisme | 2023-02-04 | Terrorisme | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Politikk', 'Kategori:Terrorisme', 'Kategori:Viktig opprydning'] | Terrorisme (også kalt en terroraksjon, et terrorangrep, en terrorhandling eller et terroranslag) kan beskrives som realiserte, målbevisste, voldelige handlinger rettet mot sivile (ikke-militære) mennesker eller mot myndigheter eller deres installasjoner til tider og steder som ellers ville vært fredelige. Handlinger av en slik art blir gjerne fulgt opp med trusler om nye hendinger. Handlingene utføres av personer eller grupper med en agenda som ikke faller sammen med de styrendes, og vil ofte ta sikte på å oppnå at noe skal endres i en bestemt retning.
Et viktig trekk ved terrorisme er at tilfeldige ofre brukes til å skape frykt hos andre for å påvirke en tredjepart. Jan Oskar Engene nevner at hatkriminalitet, der gjerningspersonen har holdning til offeret, fungerer på samme måte som terrorisme ved at ofrene representerer en gruppe som gjerningspersonen ønsker å skremme eller påvirke. CIA legger vekt på at volden er overlagt og politisk motivert rettet mot ikke-militære for å påvirke tilskuerne. Fordi volden har til hensikt å påvirke tilskuerne, velges ofte mål som har symbolverdi slik at terrorhandlingen får mye oppmerksomhet.
| Terrorisme (også kalt en terroraksjon, et terrorangrep, en terrorhandling eller et terroranslag) kan beskrives som realiserte, målbevisste, voldelige handlinger rettet mot sivile (ikke-militære) mennesker eller mot myndigheter eller deres installasjoner til tider og steder som ellers ville vært fredelige. Handlinger av en slik art blir gjerne fulgt opp med trusler om nye hendinger. Handlingene utføres av personer eller grupper med en agenda som ikke faller sammen med de styrendes, og vil ofte ta sikte på å oppnå at noe skal endres i en bestemt retning.
Et viktig trekk ved terrorisme er at tilfeldige ofre brukes til å skape frykt hos andre for å påvirke en tredjepart. Jan Oskar Engene nevner at hatkriminalitet, der gjerningspersonen har holdning til offeret, fungerer på samme måte som terrorisme ved at ofrene representerer en gruppe som gjerningspersonen ønsker å skremme eller påvirke. CIA legger vekt på at volden er overlagt og politisk motivert rettet mot ikke-militære for å påvirke tilskuerne. Fordi volden har til hensikt å påvirke tilskuerne, velges ofte mål som har symbolverdi slik at terrorhandlingen får mye oppmerksomhet.
== Definisjoner ==
Terrorforskern Alex P. Schmid og Albert J. Jongman definerer terrorisme slik:
en fryktinngytende metode for gjentatt voldelig aksjon, utøvd av (semi-)klandestine individer, grupper eller statsagenter, av idiosynkratiske, kriminelle eller politiske årsaker der – i motsetning til mord – de direkte målene for volden ikke er de endelige målene. De umiddelbare menneskelige voldsofrene velges enten tilfeldig (mulige mål) eller selektivt (representanter eller symbolske mål) i en populasjon av mål og fungerer som medium for budskapet. Trusler og voldelig kommunikasjon mellom terrorister eller terroristorganisasjoner, (mulige) ofre og mål brukes for å manipulere de endelige målene (publikum), ved å gjøre dem til et mål for terror, et mål for krav eller et mål for oppmerksomhet, avhengig av om hovedhensikten er skremsel, tvang eller propaganda.
Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier definerer terrorisme slik:
Terrorisme er en ikke-statlig aktørs systematisk bruk av vold og ødeleggelse – eller trusler om dette – mot ikke-stridende med sikte på å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terroraksjonen.
I Norge ble terrorhandlinger tidligere definert i den nå opphevede lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven av 1998) § 3 nr 5: Ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet forøvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Loven er nå erstattet av lov om nasjonal sikkerhet, som også har kortformen «sikkerhetsloven».
Norsk straffelov definerer terrorhensikt som mål om å 1) forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, 2) skape alvorlig frykt i samfunnet, eller 3) tvinge offentlige myndigheter eller mellomstatlige organisasjoner til noe av vesentlig betydning for stater eller mellomstatlige organisasjoner. Bestemmelsen viderefører definisjonen fra straffeloven av 1902, slik den ble etter lovendring i 2002.I USA bruker CIA en definisjon fra US Code Title 22 § 2656f(d):
Begrepet ’terrorisme’ betyr overlagt og politisk motivert vold mot ikke-kjempende mål utført av sub-nasjonale grupper eller hemmelige agenter, vanligvis for å påvirke tilskuere.»
== Historie ==
De jødiske selotene omtales ofte som historiens første terrorister. I tiden før Kristi fødsel kjempet de mot det romerske imperiets okkupasjon. En annen tidlig form for terrorisme var grupper av assasiner, en muslimsk sjiittisk sekt på 1100- og 1200-tallet med feste rundt om i Midtøsten. Assassinerne brukte snikmordet som våpen, medlemmene deres ble sendt ut i små grupper som tok livet på hærførere i som truet befestningene deres.
Begrepet terrorisme ble først brukt på slutten av 1700-tallet i forbindelse med den franske revolusjonen og jakobinernes skrekkregime regime de la terreur. Maximilien de Robespierre var en av jakobinernes ledere og han mente at forsvaret av revolusjonens høye ideal mot dets ytre og indre fiender krevde terror. Da ordet terrorisme ble innført i Académie française i 1798 var det forbundet med det statlige skrekkveldet som etterfulgte den franske revolusjonen.
På 1800-tallet ble terrorismen først og fremst forbundet med små opposisjonelle grupper som benyttet vold for å oppnå sine politiske mål. De flittigste terroristene i denne perioden var anarkister. Volden var framfor alt rettet mot politikere og andra ledere, såvel russiske tsarer som amerikanske presidenter ble drept. Medlemmene i den russiske revolusjonære gruppen Narodnaja Volja (Folkets vilje) brukte stolt ordet terrorisme. De anså at tsaren og det daværende politiske systemet var umoralsk og at det var berettiget å bruke vold mot regimet. I 1881 drepte de tsar Alexander II, men gruppen mislyktes med å starte den revolusjonen de drømte om. Gruppens metoder skulle likevel inspirere andre som håpte at det skulle være mulig å forandre de politiske vilkårene med radikale metoder. En av disse var den serbiske studenten Gavrilo Princip som var med i den serbiske nasjonalistiske gruppen Svarte hånd. I juni 1914 drepte han Østerrike-Ungarns tronarving Franz Ferdinand, et attentat som ble den utløsende årsaken til første verdenskrig.Under andre verdenskrig opererte fremgangsrike statsstøttede terrorgrupper hvorav mange var geriljaer, partisangrupper og motstandsbevegelser som ble organisert og utrustet av de allierte. Den britiske Special Operations Executive utviklet mange av de taktikker og teknikker som benyttes av terroristgrupper idag.I kampen for en jødisk stat i Palestina utførte de jødiske organisasjonene Irgun og Lehi terrorhandlinger. Blant annet tok de livet av den svenske FN-forhandleren Folke Bernadotte.De ikkeeuropeiske motstandsbevegelsene utviklet seg etter krigen ofte til nasjonalistiske terroristgrupper eller geriljagrupper som kjempet for avkolonisering. Under den kalde krigen benyttet begge sidene seg av terroristgrupper for å krige gjennom mellommenn. Et eksempel på dette er måten CIA medvirket til å bygge opp flere av dagens islamske terrorgrupper gjennom trening i Afghanistan.En variant av terrorisme som oppsto på 1960-tallet var flykapringer. I 1969 utgjorde kapringene nær 50 % av alle internasjonale terrorangrep det året. I 1973 ble det installert metalldetektorer på flyplassene, og få år senere hadde antallet kapringer blitt redusert med over 90 %. På 1970-tallet ble terrorismen en hverdagskost i Vest-Europa gjennom den tyske Den røde armé-fraksjonen (Baader-Meinhof-ligaen), IRA, ETA og De røde brigader. Grupper som PLO og PKK var aktive i Midtøsten. Blodig statsterrorisme ble brukt av Kambodsja og Iran og mange land i Afrika, Midtøsten og Sør-Amerika har vært rammet av terror både fra staten og separate terrorgrupper. Israel og Palestina har siden den tiden blitt rammet av tilbakevendende terrorisme og statsterrorisme. Det første større selvmordsangrepet i moderne tid var bombingen av den Irakiske ambassaden i Beirut 1981. Islamistisk terrorisme var ukjent før 1970-tallet. Israel støttet i hemmelighet det islamistiske Hamas mot ikke-religiøse PLO.
=== Moderne terrorisme ===
Omkring år 2000 har blant annet Den irske republikanske armé (IRA) i Storbritannia og Nord-Irland samt Euskadi ta Askatasuna (ETA) i Spania fortsatt sin politiske kamp ved hjelp av terrorisme i Europa. Også attentat utført av religiøse sekter, som for eksempel japanske Aum Shinrikyō som spredde saringass i Tokyos tunnelbanesystem 20. mars 1995, regnes normalt som terrorhandlinger. Dette til tross for at det politiske målet har vært noe uklart. En reduksjon av den internasjonale terrorismen fant sted i årene før de østeuropeiske kommunistregimenes fall, men samtidig økte den internasjonale islamistiske terrorismen. Mot midten av nittitallet hadde antallet drepte per år økt til flere enn noensinne tidligere. Etter en ny reduksjon i terrorens omfang mot slutten av 1990-tallet, inntraff angrepene den 11. september 2001 i nordøstre USA. Angrepene er historiens alvorligste terrorhandling og også den som har fått mest mediadekning og oppmerksomhet. Fire passasjerfly ble kapret, hvorav to ble flydd inn i World Trade Center i New York og et ble fløyet inn i Pentagon. Nær 3 000 mennesker døde, 6 200 ble skadet og fly, bygninger og infrastruktur til en verdi av mange milliarder dollar ble ødelagt. Terroristene var islamister og en majoritet av kaprerne var saudiarabiske statsborgere. Gruppen ble ledet av Mohammed Atta. Osama bin Laden og hans terroristnettverk al-Qaida tok på seg det ultimate ansvaret for handlingen.
Etter terrorangrepet 11. september 2001 innledet USA krigen mot terror. Krigen retter seg mot terrororganisasjoner og stater som USA mener støtter terrorisme. Innen EU var det tidligere kommet til en enighet om den Europeiske konvensjonen om undertrykking av terrorisme (1977) og TREVI-systemet (1976) for samarbeide mellom europeiske land. I dag defineres samarbeidet mot terrorismen gjennom den tredje søylen i Maastricht-traktaten (1992). Et annet trinn for samarbeid mot terrorismen var Tokyo-konferansen (1986) som hadde som mål å få med Sovjetunionen i det internasjonale samarbeidet mot terrorismen. I årene etter 2001 har samarbeidet mot terrorismen blitt betydelig intensivert og en rekke tiltak, deriblant flere som tidligere ble ansett som utenkelige, har blitt innført. De siste årene har en rekke terrorangrep rammet verden, til tross for disse tiltakene. Byer som London, Moskva, Madrid, Bombay og Oslo har blitt rammet av spesielt alvorlige angrep. Områder og land som India, Pakistan, Tsjetsjenia, Colombia, Algerie, Indonesia og Irak er spesielt utsatte.
Ifølge Global Terrorism Index 2014 report forekom det 10 000 terrorattentat i 2013, en økning på 44% sammenlignet med foregående år, og nesten 18 000 mennesker døde. Militante grupper som Den islamske stat, Al-Qaida, Boko Haram og Taliban sto bak de fleste dødstallene. Irak var det landet som ble hardest rammet av terrorisme. Ifølge en FN-rapport fra 2012 krever 50% av terrorangrepene ingen tap av liv, og det er 40 ganger flere som myrdes enn som dør i terrorangrep.
== Former for terrorisme ==
Den norske forskeren på terrorisme Jan Oskar Engene deler terrorisme inn i fire ulike: statsterrorisme, statslojal terrorisme eller vigilanteterrorisme, revolusjonære terrorregimer og statsutfordrende terrorisme.
=== Statsterrorisme ===
Hovedartikkel: Statsterrorisme
==== Statsterrorisme mot egen eller okkuperte lands befolkning ====
Bombingen av Guernica i Baskerland under den spanske borgerkrig. Byen ble bombet 26. april 1937 av Luftwaffe-korpset Legion Condor som var underlagt Francos styrker
De syriske myndighetenes nesten totale ødeleggelse av byen Hama tidlig på 1990-tallet i jakten på islamistiske opprørere, med kanskje så mye som 20 000 drepte (Syria har benektet at dette er statsterrorisme.)
Saddam Husseins såkalte Anfal-kampanje mot kurdere og andre etniske grupper i Nord-Irak med 5 000 døde. Flere organisasjoner har karakterisert kampanjen som folkemord. (Saddam Hussein benektet at dette var statsterrorisme.)
Israel har blitt møtt med en rekke beskyldninger om brudd på menneskerettigheter og andre deler av folkeretten overfor det palestinske og det libanesiske folk. Noen av beskyldningene har blitt fremført for FN, og dette har resultert i mer enn 320 resolusjoner mot Israel i FNs generalforsamling, og mer en 90 i sikkerhetsrådet. Resolusjonene omhandler i hovedsak handlinger som kan defineres som statsterrorisme. Den såkalte sikkerhetsmuren har også effekter som regnes som statsterrorisme, og både FNs generalforsamling og den internasjonale domstolen i Haag har erklært at muren er ulovlig. (Israel har gjennom hele sin historie konsekvent benektet å ha utført statsterrorisme.)
Tyrkia har også blitt beskyldt for statsterrorisme på grunn av den tyrkiske statens aksjoner mot kurdiske separatistgrupper øst i landet. Professoren og forfatteren Noam Chomsky har for eksempel hevdet at Tyrkia på 1990-tallet fordrev mer enn tre millioner kurdere fra sine hjem, ødela titusenvis av landsbyer, og drepte minst 50 000. (Tyrkia har benektet at dette var statsterrorisme.)
De syriske myndigheters håndtering av demonstrasjonene og opprørene som brøt ut i Syria i 2011 har også blitt karakterisert som statsterrorisme. I januar 2013 erklært FN at mer enn 60 000 mennesker hadde blitt drept og mer enn en halv million syrere hadde blitt flyktninger.
Russland har blitt beskyldt for brudd på de internasjonale menneskerettighetene etter Butsja-massakren som ble begått av russiske styrker mellom 27. februar og 31. mars 2022 i Butsja, en forstad til hovedstaden Kyiv i Ukraina.
==== Statsterrorisme mot annet lands befolkning ====
USAs teppebombing av Laos under Vietnamkrigen.
USA ble i 1986 dømt til å betale 370 millioner US$ i erstatning for statsterrorisme mot Nicaragua av Den internasjonale domstolen i Haag. (USA har benektet at dette var statsterrorisme, og har nektet å betale erstatningen.)
=== Kilder til terrorisme ===
Statsviteren Jan Oskar Engene beskriver fire hovedideologier bak ikke-statlig terrorisme:
Etnisk nasjonalisme og separatistiske ideologier; Folkerepublikken Donetsk, Folkerepublikken Lugansk, ETA og IRA er fire grupperinger som har begått en rekke terrorhandlinger med et slikt utgangspunkt
Venstreekstreme ideologier; RAF (Baader-Meinhof-gruppen) og Røde brigader var europeiske terrorgrupper med venstreekstremistisk motivasjon
Høyreekstreme ideologier; Nationalsozialistischer Untergrund og Anders Behring Breivik er eksempler på terrorisme som er motivert av høyreekstremt tankegods
Religiøs ideologier; IS og Ku Klux Klan er eksempler på grupperinger som begår terrorhandlinger med slik motivasjon
== Forekomst og tilfeller ==
Thomas Hegghammer ved FFI sier at terrorisme er kjennetegnet ved at gjerningspersonen ikke har et personlig forhold til ofrene som er symboler på et større publikum. Ifølge Hegghammer kalles voldshendelser som er klart politisk motivert ofte for hatkriminalitet selv om det burde vært omtalt som terrorisme. Dette kan i USA dels være motivert av rettsregler der beviskravene ved terrorismeanklager er strengere.I Europa mellom 2010 og 2014 var sannsynligheten for å bli drept i en terroraksjon 0,0018 per 100.000 innbygger (0,0000018 %) ifølge Robert Muggah. I 2015 og 2016 var tallene henholdsvis 0,034 og 0,027. Til sammenligning er mordraten i Storbritannia omkring 0,9 per 100.000 og 4,9 per 100.000 i USA.
=== Omfang ===
Omkring 85 % av terrorisme er innenlandsk. På 1970- og 1980-tallet var det langt flere drepte i terrorangrep i Vest-Europa enn på 1990- og 2000-tallet. For perioden 1950 til 2004 er Norge et land med lite terrorisme i europeisk sammenligning. I perioden 2005 til 2011 ble det registrert 79.316 terrorangrep i verden, over halvparten av disse hadde ingen omkomne, 25 % av angrepene tok ett liv, 2 % av angrepene to 10 eller flere liv. Av de 152 angrepene i 2005 til 2011 som tok minst 50 liv var halvparten i Irak. Tall for 18 vesteuropeiske land for 1950 til 2004 viser at separatister sto for 80 % av angrepen, med ytre venstre 8,5 % og ytre høyre 6,5 %. Regnet etter antall døde står ytre høyre for mer terrorisme enn ytre venstre i denne perioden, ved at ytre høyre har noe færre men mer dødelig angrep. Av 4955 terrordrap i Europa i årene 1965 til 2005 står nasjonalister/separatister og deres motstandere ("vigilante") for 80 %, ytre venstre for 7,3 %, og ytre høyre (inkludert nynazister) for 12,9 % av drapene.Separatistisk terrorisme i Spania og Frankrike utgjør 64 % av det samlede antall angrep i EU-landene i 2010. I 2010 var det tre islamistiske angrep i EU, ett i Sverige og to knyttet til Jyllands-Posten, mens det ikke ble registrert angrep fra ytre høyre det året. Engene nevner at det lave antallet angrep i EU-statistikken kan skyldes at terrorisme blir klassifisert som ekstremisme. De tyske avisene Der Tagesspiegel og Die Zeit fant 137 drap begått av høyreekstreme i perioden 1990 til 2010 i Tyskland, mens det offisielle tall viste 47 drap. Drapsofrene var ofte innvandrere, politiske motstandere på venstresiden og hjemløse, blant annet de såkalte kebabdrapene.Den høyreekstreme terrorismen er preget av grupper med kort levetid, mens separatistiske grupper har stått for den klart største terrorvirksomheten i Europa. Vold fra ytre høyre har vært dominert av drap begått av nynazister. I Russland var det på 10 år fra 2004 til 2014 omkring 600 drap begått av høyreekstreme, men de virkelige tallene kan være høyere. Ifølge forskeren Tore Bjørgo er det i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland flere dødsofre for høyreekstrem vold enn vold utført av jihadister. Bjørgo uttalte i 2015 at det voldelige angrepet på en skole i Trollhättan, som fant sted 22. oktober 2015, burde regnes som terror fordi angrepet var politisk motivert og hadde en bredere målgruppe enn de tilfeldige ofrene.
=== Terrorisme i Norge ===
Norge har blitt oppfattet som et land med lite terrorisme. Lars Gule ble arrestert i Libanon i 1977 for å ha vært med på å planlegge, sammen med DFLP, en terroraksjon i Israel. Gule ble i Libanon dømt for ulovlig besittelse av sprengstoff. Påtalemyndigheten i Norge reiste ikke straffesak mot Gule ved såkalt påtaleunnlatelse.Erling Folkvord avslørte i sin bok om AKP(m-l)s historie at representanter for Røde Armé Fraksjon oppsøkte AKP med ønske om samarbeid, noe som imidlertid ble avvist av AKP. Ifølge Finn Sjue ble venstreorienterte i Norge forsøkt vervet til terrorisme og tilbudt opplæring i bruk av bomber på 1970-tallet. Ifølge Tore Bjørgo skyldes fraværet av venstreterrorisme i Norge AKPs stalinistiske struktur der avvik fra partiets linje ble kvalt i fødselen.De ti årene før 1992 ble det utført 125 «terroraksjoner mot innvandrere» i Skandinavia med bruk av sprengladninger, brannbomber eller skytevåpen. Av disse tilfellen var 28 i Norge følge Tore Bjørgo. Disse angrepene var kjennetegnet ved at ofrene ble valgt ut som representanter for en gruppe (innvandrere, asylsøkere), ikke som privatpersoner. En krangel som ender med knivstikking er ikke terrorisme, derimot er det terrorisme når en brannbombe slenges inn i et butikklokale eller en dynamitt plasseres ved et asylmottak, ifølge Bjørgo.En mye omtalt sak med forbindelse til strafferettens definisjon av terrorisme har vært utvisningsrettssaken mot Mullah Krekar, som tidligere ledet den irakisk-kurdiske opprørsorganisasjonen Ansar al-Islam. Etter om lag 20 år i rettsapparatet ble han våren 2020 utlevert til Italia.Politiets sikkerhetstjenestes vurderinger av terrortrusler mot Norge gjelder i dag (2014) i hovedsak islamistiske grupper (islamistisk terrorisme). Politiets sikkerhetstjeneste har ansvar for å forebygge og etterforske terrorisme i Norge (politiloven § 17 b første ledd nr. 5).
I lov om straff § 131 er «terrorhensikt» definert. Terrorhensikt foreligger dersom en handling begås for:
å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern,
å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller
urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en mellomstatlig organisasjon.
==== Kronologisk liste ====
Granatmannen plasserte i 1965 ut flere minefeller laget av håndgranater og dynamitt i Oslo. Flere personer ble skadet og eksplosjonene forårsaket en del materielle skader. Saken ble ikke oppklart.
I 1967 ble en brannbombe kastet mot utstillingen «Thanks Yanks» i Oslo, som hyllet USAs krig i Vietnam. Gjerningspersonene skal ha vært medlemmer av Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon.
13. mars 1977 gikk det av en bombe i oktober bokhandel i Tromsø. Eksplosjonen var så kraftig at folk ble vekket 1 km unna, opp mot 10 kg dynamitt ble brukt. Bygningen ble påført en del skader og bokhandelen ødelagt, men ingen personer kom til skade i hendelsen til tross for at det bodde to personer i huset. Bokhandelen hadde flere ganger tidligere vært utsatt for hærverk og innbrudd, blant annet en mindre bombe 20. februar.
I februar 1972 ble Fædrelandsvennens redaksjonslokaler sprengt i luften natt til søndag. Det var flere eksplosjoner og en var så kraftig at hele taket løftet seg flere meter. Hele bygningen tok fyr. Bygningen ble totalskadet. Dagen før eksplosjonen ble 79 kg dynamitt stjålet fra en byggeplass i Kristiansand. En 18 år gammel typografilærling ble i september 1972 dømt til sju års fengsel i saken. Gjerningsmannens motiv var uklart, men muligens politisk motivert. Flere dynamittladninger ble detonert natt til søndag. Statsviter Jan Oskar Engene omtaler fremgangsmåten som «terrorlignende».
Petter Kristian Kyvik kastet i 1979 en bombe mot Faglig 1. mai fronts 1. mai-tog i Oslo, en annen bombe gikk av ved Kongeterrassen natten før. To personer fikk varige men av skadene, blant annet fikk de to fingre og tær revet av i eksplosjonen. Gjerningsmannen var befalselev. Kyvik ble dømt til fem års fengsel.
En kvinne på 19 år ble drept da en bombe gikk på Oslo sentralstasjon 2. juli 1982. Flere ble skadet og bomben forårsaket stor materielle skader. En 18 år gammel mann ble dømt til elleve års fengsel, han hevdet at motivet var pengeutpressing. Hendelsen ble omtalt som «terror», «terrorbombe» og «bombeattentat».
4. juni 1984 ble Televerkets bunker i Frognerparken sprengt med dynamitt. Installasjonene i bunkeren ble helt ødelagt i eksplosjonen. Flere personer tilknyttet Nasjonalt Folkeparti ble tiltalt, men frikjent. Saken er ifølge NRK fortsatt uoppklart.
14. juni 1985 ble Ahmadiyya-muslimenes Nor moské på Frogner i Oslo sprengt med dynamitt slik at bygningen ble løftet av grunnmuren og flyttet flere centimeter. En kvinne på 38 år fikk sjokk- og røykskader.
21. juni 1985 ble et Braathens-fly på vei fra Værnes til Fornebu kapret. Ingen ble skadet. Gjerningsmannen ble dømt til tre års fengsel.
Ole Krogstad, Jan Aleksander Ødegård og Ole Kristian Brastad ble i 1986 dømt for grovt skadeverk mot Synagogen i Oslo og minnesmerker i Oslo. Straffesaken omfattet 70 tiltalepunkter for fem personer knyttet til Nasjonalt Folkeparti. Jan Erik Larsen ble dømt til ett års fengsel, Krogstad ble dømt til ti måneders fengsel.
Butikken «8-8» i Brumunddal ble av en 24-årig utenlandsk statsborger bosatt i Brumunddal utsatt for et dynamittangrep 9. februar 1988. Lokalet ble totalskadd av ei brannbombe 30. april samme år. De fem arresterte etter brannen, blant dem hovedmannen bak dynamittangrepet, uttrykte misnøye med norsk innvandringspolitikk i avhør. Aftenposten omtalte angrepet som rasistisk motivert. Politimesteren mente det dreide seg om «pøbelstreker» heller enn organisert rasisme. Brannbombeangrepet var det åttende tilfellet av skadeverk mot butikken på ett år. Butikken ble drevet av en innvandrer fra Pakistan. I alt 14 personer ble stilt for retten for gjentatte angrep mot butikken. Aktor mente at det dreide seg om "reinspikka rasisme". To personer ble dømt til ubetinget fengsel, tolv fikk bøter og måtte betale erstatning.
I 1988 ble en bombe laget av fem kg dynamitt og tidsinnstilt tennmekanisme funnet utenfor asylmottaket på Bjørnekro motell i Evje. Gjerningsmannen ble ikke funnet. Politimesteren mente det kunne dreie seg om en guttestrek.
I 1989 eksploderte en sprengladning utenfor et asylmottak på Eidsvoll, tre personer ble dømt. Samme år ble det funnet bomber i en frysedisk i en forretning drevet av en innvandrer i Oslo. Tore Bjørgo karakteriserte begge tilfellene som høyreekstrem terrorisme.
Nynazister sto trolig bak mot bomber rettet mot Blitz-huset 21. august 1990.
I januar 1992 ble fire dynamittsalver sprengt i Brumunddal, ett av målene var Fagerlund skole hvor mange var barn av innvandrere. Nynazister fra gruppen Boot Boys ble siktet og politiet antok at angrepet var rasistisk motivert.
15. september 1993 ble et Aeroflot-fly kapret i Aserbadsjan og tvunget til Gardermoen. De iranske gjerningsmennene ble utlevert til Russland og ble dømt til fem års fengsel. De ble senere innvilget asyl i Norge på grunn av fare for dødsstraff i Iran.
3. november 1994 ble et SAS-fly kapret på vei fra Bardufoss. Ingen ble skadet. Den bosniske gjerningsmannen ble dømt til fire års fengsel.
Den 21. august 1994 gikk en bombe av ved Blitz-huset og forårsaket materielle skader. Politiet uttalte at det var et bevisst anslag. Nynazister ble mistenkt for å stå bak.
En bombe ble kastet mot Blitz-huset 9. november 1995.
Den 19. september 1999 ble Molotov-cocktails kastet mot to gatekjøkken på Nordstrand og Holmlia i Oslo, de mistenkte gjerningsmennene tilhørte et høyreekstremt miljø.
I september 2003 ble en dynamittladning detonert utenfor menigheten Sannhetens Ords lokaler i Vaterlandsveien på Slemmestad. Et søskenpar og flere andre personer ble dømt etter mordbrannparagrafen. Vinduene ble knust og innerveggen splintret, området så ut som «en slagmark», dynamittladningen var på 5 til 15 kg (anslagene varierer, VG oppgir 20 til 50 kg). Blant de dømte var tidligere medlemmer av menigheten. En av de mistenkte omkom i oktober 2003 i en brann han selv stiftet.
29. september 2004 forsøkte en algerisk passasjer å ta kontroll over eller styrte Kato Airs på vei fra Narvik til Bodø. Han ble overmannet av en medpassasjer. Mannen fikk 17 års fengsel.
Den 22. juli 2011 ble Norge rammet av sitt største terrorangrep gjennom tidene. Man må tilbake til andre verdenskrig for å finne sammenlignbare tilstander i Norge. Gjerningsmannen, Anders Behring Breivik, utløste en kraftig bilbombe ved regjeringskvartalet i Oslo, som tok livet av åtte mennesker og gjorde stor skade på flere bygninger. Breivik tok seg så videre til Utøya med skytevåpen og drepte 69 mennesker, der flesteparten var ungdommer. Angrepet var etter Breiviks eget utsagn motivert av å «redde Vest-Europa og Norge fra kulturmarxisme og muslimsk overtakelse». Han så Ap-folk som kulturmarxister, og ville hindre rekruttering og endre partiets politikk ved å påføre dem størst mulig tap.
I februar 2013 skal en ukjent mann i 20-årene ha uttalt at han var på vei til Oslo for å sprenge Stortinget under en busstur. Uttalelsene ble overhørt at bussjåføren som varslet politiet. Da han ble pågrepet var han bevæpnet med et gassvåpen og bar en skuddsikker vest. Mannen, som er født og oppvokst i Norge, har flere ganger uttalt seg hatefullt om norske myndigheter. Han ble ilagt forbud mot å komme nærmere enn 300 meter fra Stortinget.
Drapet og moskéangrepet i Bærum 2019: Den 10. august 2019 tok Philip Manshaus livet av sin adoptivsøster, Johanne Ihle Hansen. Samme angrep han Al-Noor Islamic Centre i Bærum ved å skyte seg gjennom nødutgangen og løsne skudd inne i moskeén. Manshaus ble overmannet av to eldre menn i moskeén i et basketak før han rakk å forårsake noen alvorlig fysisk skade på noen inne i moskeén.
==== Andre tilfeller ====
Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet for å stoppe den pågående melkestreiken i 1941, men også i en rekke andre tilfeller ble det tatt og henrettet gisler for å true nordmenn til å avstå fra videre motstand mot okkupasjonen. Historikeren Harald Berntsen har karakterisert slike henrettelser som et eksempel på terrorisme.
Mossad-drapet i Lillehammer, der israelsk etterretning henrettet den marokkanske kelneren Ahmed Bouchikhi i 1973, regnes av norsk PST som det første kontraterrorangrepet med dødelig utfall på norsk jord i nyere tid. Politikeren og samfunnsdebattanten Erling Folkvord og journalisten Carsten Thomassen (som senere selv ble drept i et terrorangrep i Afghanistan) karakteriserte attentatet som statsterrorisme. Jan Oskar Engene omtaler det som personrettet politisk vold.
I 1989 ble Arne Myrdal ble kjent skyldig i forsøk på dynamittattentat mot asylmottaket i Hoveleiren på Tromøy. Myrdal skal ha hatt planer om å skaffe «store mengder våpen til terrorhandlinger.»
I 1993 ble Aschehoug-sjef William Nygaard skutt og forsøkt drept. Attentatet antas å være en følge av forlagets utgivelse av og forsvar for Salman Rushdies roman Sataniske vers. Harald Stanghelle karakteriserte attentatet som statsterrorisme. En fatwa ble utstedt mot forfatteren og alle oversettere og forleggere som bisto i å utgi boken. Nygaard var selv ikke i tvil om at Iran sto bak eller hadde skylden for attentatet.
I 2001 ble 15 år gamle Benjamin Hermansen et tilfeldig offer for tre personer tilhørende nynazistiske Boot Boys. Journalisten og forfatteren Øyvind Strømmen regnet drapet på Benjamin Hermansen med som et av eksemplene på politisk vold og terror de siste 40 årene.
Arfan Bhatti ble funnet skyldig i skadeverk på synagogen i Oslo i 2006, men frifunnet for terrorpunktet i tiltalen.
I 2008 ble Mahmed Jamal Shirwac drept på Heimdal; gjerningsmannen var preget av et høyreekstremt tankegods, og ble dømt til psykisk helsevern i straffesaken etter drapet.
=== Terrorisme internasjonalt ===
Al-Qaida, som opererer i flere land (hovedsakelig Midtøsten), omtales som et internasjonalt terrornettverk.
Den Islamske Staten (IS) omtales som terrorister og er formelt klassifisert som en terrororganisasjon av flere land.
Tolv mennesker ble drept da to menn skjøt med automatvåpen i Charlie Hebdos redaksjonslokaler i Paris 7. januar 2015.
Elleve israelske idrettsutøvere ble drept under gisselaksjonen ved OL i München 1972.
==== USA ====
Av de 65 registrerte terrorangrepene i USA i 2017 hadde 37 høyreorienterte motiver, 11 var islamistiske, 11 var venstreorienterte og 11 var ukjent.
=== Noen terrorismerelaterte grupper ===
Al-Qaida (flere land; hovedsakelig Midtøsten)
ASALA (Kaukasia)
Ansar al-Islam (Irak)
Contras (Nicaragua)
Falange (Spania)
Ku Klux Klan (USA)
Lysende sti (Peru)
Omega 7 (Cuba)
PKK-Partîya Karkeren Kurdîstan (Tyrkia)
Røde Armé-fraksjonen (Tyskland)
Taliban (Afghanistan, Pakistan)
Den Islamske Staten (Irak, Syria)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Terrorism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Hva er terrorisme – FN-sambandet
Etter 22.7 – Hva er terrorisme? – Forelesning av Anders Romarheim, UiO (27.aug.2011)/ NRK Kunnskapskanalen (3.sep.2011)
Hvorfor terror? - artikkel fra forskning.no 17.3.04
Terrorisme i Europa, NRK.no intervjue med Jan Oskar Engene | Terrorisme (også kalt en terroraksjon, et terrorangrep, en terrorhandling eller et terroranslag) kan beskrives som realiserte, målbevisste, voldelige handlinger rettet mot sivile (ikke-militære) mennesker eller mot myndigheter eller deres installasjoner til tider og steder som ellers ville vært fredelige. Handlinger av en slik art blir gjerne fulgt opp med trusler om nye hendinger. | 2,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dilbert | 2023-02-04 | Dilbert | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tegneserier fra USA'] | Dilbert er en amerikansk tegneseriestripe, skapt av Scott Adams som beskriver dataingeniøren Dilberts vandring gjennom udugelighetens kontorlandskap. Serien tar utgangspunkt i bedriftskulturen der sjefene har makt, men ikke aner hva som må gjøres, og arbeiderne sitter på kunnskap, men har ingen makt – byråkrati for byråkratiets skyld. Gjennom denne satiriske og banale settingen beskrives mange virkelige problemstillinger relatert til leserens egen arbeidsplass og oppfatning om arbeidslivet generelt.
Mange aviser (også norske) trykker Dilbert som fast stripe. Serien har blitt trykt i egne Dilbert-bøker, og er ofte å finne som innslag i andre tegneserieblader. Det norske tegneserieantologibladet Larsons Gale Verden har trykt Dilbert fra starten og frem til i dag.
Scott Adams har dessuten også skrevet noen bøker om arbeidslivet, også disse i den samme sarkastiske tonen, selvfølgelig også illustrert av tegneserien.
| Dilbert er en amerikansk tegneseriestripe, skapt av Scott Adams som beskriver dataingeniøren Dilberts vandring gjennom udugelighetens kontorlandskap. Serien tar utgangspunkt i bedriftskulturen der sjefene har makt, men ikke aner hva som må gjøres, og arbeiderne sitter på kunnskap, men har ingen makt – byråkrati for byråkratiets skyld. Gjennom denne satiriske og banale settingen beskrives mange virkelige problemstillinger relatert til leserens egen arbeidsplass og oppfatning om arbeidslivet generelt.
Mange aviser (også norske) trykker Dilbert som fast stripe. Serien har blitt trykt i egne Dilbert-bøker, og er ofte å finne som innslag i andre tegneserieblader. Det norske tegneserieantologibladet Larsons Gale Verden har trykt Dilbert fra starten og frem til i dag.
Scott Adams har dessuten også skrevet noen bøker om arbeidslivet, også disse i den samme sarkastiske tonen, selvfølgelig også illustrert av tegneserien.
== Eksterne lenker ==
Dilbert.com
Teknisk Ukeblads daglige Dilbertstripe | Dilbert er en amerikansk tegneseriestripe, skapt av Scott Adams som beskriver dataingeniøren Dilberts vandring gjennom udugelighetens kontorlandskap. Serien tar utgangspunkt i bedriftskulturen der sjefene har makt, men ikke aner hva som må gjøres, og arbeiderne sitter på kunnskap, men har ingen makt – byråkrati for byråkratiets skyld. | 2,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teatersport | 2023-02-04 | Teatersport | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konkurranser', 'Kategori:Teater'] | Teatersport er en konkurranse i improvisert teater, hvor publikum gjerne tar aktivt del i hva som skal fremføres gjennom å foreslå tema, sted osv. for sketsjene som fremvises. Skuespillerne som er med fremfører scener ut fra visse føringer som blir lagt – alt fra begrensinger i tid og rom, til for eksempel at man må snakke på rim, synge, ikke bruke bokstaven S, snakke «tullespråk» eller at man ikke kan snakke uten å ha kroppskontakt.
I tillegg til å være en underholdende kunstform, er teatersport en utbredt form for skuespillertrening. Gjennom å trene teatersport øver skuespilleren seg opp til å ta sjanser, hjelpe medspillerne, ikke blokkere og å gå rett til poenget.
Keith Johnstone er kjent som grunnleggeren av moderne improvisasjonskomedie. Teatersport dukket først opp i Norge på 1980-tallet.
Norsk teaterråd arrangerer årlig NM i teatersport for amatører i samarbeid med Norsk Amatørteaterforbund.
| Teatersport er en konkurranse i improvisert teater, hvor publikum gjerne tar aktivt del i hva som skal fremføres gjennom å foreslå tema, sted osv. for sketsjene som fremvises. Skuespillerne som er med fremfører scener ut fra visse føringer som blir lagt – alt fra begrensinger i tid og rom, til for eksempel at man må snakke på rim, synge, ikke bruke bokstaven S, snakke «tullespråk» eller at man ikke kan snakke uten å ha kroppskontakt.
I tillegg til å være en underholdende kunstform, er teatersport en utbredt form for skuespillertrening. Gjennom å trene teatersport øver skuespilleren seg opp til å ta sjanser, hjelpe medspillerne, ikke blokkere og å gå rett til poenget.
Keith Johnstone er kjent som grunnleggeren av moderne improvisasjonskomedie. Teatersport dukket først opp i Norge på 1980-tallet.
Norsk teaterråd arrangerer årlig NM i teatersport for amatører i samarbeid med Norsk Amatørteaterforbund.
== Kilder ==
Improvisasjon og teatersport (1987) Forlaget Drama.
== Eksterne lenker ==
Scenekunst.info – Norges Impro portal
Norsk teaterråd: Hva er teatersport?
Keith Johnstone
International Theatresports™ Institute | ITI | | Teatersport er en konkurranse i improvisert teater, hvor publikum gjerne tar aktivt del i hva som skal fremføres gjennom å foreslå tema, sted osv. for sketsjene som fremvises. | 2,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Densmore | 2023-02-04 | John Densmore | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansere fra USA', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Trommeslagere fra USA'] | John Paul Densmore (født 1. desember 1944 i Los Angeles i California), spilte trommer i det amerikanske rockebandet The Doors fra 1965 og fram til gruppens oppløsning i 1973. Etter The Doors har han arbeidet også som danser og skuespiller, samt produsert teater, danseforestillinger og film.
Da The Doors var operative, ble det avtalt at hver av medlemmene skulle kunne legge ned veto mot at gruppens musikk ble brukt i reklamesammenheng. Densmore benytter seg av denne retten og sørger fortsatt for at dette ikke skjer, blant annet ble et tilbud fra Cadillac på 15 millioner dollar for å bruke «Break on Through (to the Other Side)» avvist. Han ga ved en anledning tillatelse til at Pirelli dekk skulle kunne bruke «Riders of the Storm» kun i Storbritannia, men angret etterpå og ga pengene til veldedighet.
| John Paul Densmore (født 1. desember 1944 i Los Angeles i California), spilte trommer i det amerikanske rockebandet The Doors fra 1965 og fram til gruppens oppløsning i 1973. Etter The Doors har han arbeidet også som danser og skuespiller, samt produsert teater, danseforestillinger og film.
Da The Doors var operative, ble det avtalt at hver av medlemmene skulle kunne legge ned veto mot at gruppens musikk ble brukt i reklamesammenheng. Densmore benytter seg av denne retten og sørger fortsatt for at dette ikke skjer, blant annet ble et tilbud fra Cadillac på 15 millioner dollar for å bruke «Break on Through (to the Other Side)» avvist. Han ga ved en anledning tillatelse til at Pirelli dekk skulle kunne bruke «Riders of the Storm» kun i Storbritannia, men angret etterpå og ga pengene til veldedighet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) John Densmore – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Densmore på Discogs
(en) John Densmore på MusicBrainz
(en) John Densmore på Songkick
(en) John Densmore på AllMusic
(en) John Densmore på Internet Movie Database
(sv) John Densmore i Svensk Filmdatabas
(da) John Densmore på Filmdatabasen
(da) John Densmore på Scope
(fr) John Densmore på Allociné
(en) John Densmore på AllMovie
(en) John Densmore hos The Movie Database
Biografi med nye og gamle bilder på Drummerworld | John Paul Densmore (født 1. desember 1944 i Los Angeles i California), spilte trommer i det amerikanske rockebandet The Doors fra 1965 og fram til gruppens oppløsning i 1973. | 2,865 |
null | 2023-02-04 | Aass Bryggeri | null | null | null | Aass Bryggeri ble grunnlagt i 1834 i Drammen og er Norges eldste eksisterende bryggeri. Bryggeriet har hele tiden ligget ved Nedre Sund på Bragernes i Drammen. | 2,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Softball | 2023-02-04 | Softball | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Racketsport', 'Kategori:Softball'] | Softball er en lagsport som minner mye om baseball. Kamper spilles av to lag à ni spillere, der lagene bytter på å spille i forsvar- og angrepsposisjon. Forsvarslaget starter spillet ved at "pitcheren" forsøker å kaste ballen slik at angrepslagets slagmann ikke klarer å treffe ballen. Poeng scores hvis slagmennene klarer å løpe rundt de fire basene.
Hovedforskjellene fra baseball er at det spilles med en større ball (som "pitches" med et underhåndskast) og et lettere balltre, samt at banen er skalert ned. Idretten er også enklere i formen enn baseball. Dette innebærer at softball egner seg bedre for ikke-aktive utøvere (for eksempel bedriftslag, parksport og nybegynnere). Da det ikke spilles baseballserier for jentelag er softball et naturlig alternativ.
Softball er en olympisk sport for kvinner. Den har vært med fem ganger, første gangen var 1996 i Atlanta, deretter i 2000, 2004 og 2008. Øvelsen ble tatt med igjen fra 2021 i Tokyo.
| Softball er en lagsport som minner mye om baseball. Kamper spilles av to lag à ni spillere, der lagene bytter på å spille i forsvar- og angrepsposisjon. Forsvarslaget starter spillet ved at "pitcheren" forsøker å kaste ballen slik at angrepslagets slagmann ikke klarer å treffe ballen. Poeng scores hvis slagmennene klarer å løpe rundt de fire basene.
Hovedforskjellene fra baseball er at det spilles med en større ball (som "pitches" med et underhåndskast) og et lettere balltre, samt at banen er skalert ned. Idretten er også enklere i formen enn baseball. Dette innebærer at softball egner seg bedre for ikke-aktive utøvere (for eksempel bedriftslag, parksport og nybegynnere). Da det ikke spilles baseballserier for jentelag er softball et naturlig alternativ.
Softball er en olympisk sport for kvinner. Den har vært med fem ganger, første gangen var 1996 i Atlanta, deretter i 2000, 2004 og 2008. Øvelsen ble tatt med igjen fra 2021 i Tokyo.
== Eksterne lenker ==
Norges soft- og baseballforbunds offisielle hjemmesider. | Softball er en lagsport som minner mye om baseball. Kamper spilles av to lag à ni spillere, der lagene bytter på å spille i forsvar- og angrepsposisjon. | 2,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stockholm | 2023-02-04 | Stockholm | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Europeiske miljøhovedsteder', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Havnebyer i Sverige', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stockholm', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Stockholm er Sveriges hovedstad og har vært landets politiske og økonomiske sentrum siden 1200-tallet. Byen er første gang omtalt skriftlig i 1252. Den er bygd på 14 øyer som bindes sammen av 53 broer (se broer i Stockholm).
Tettstedet Stockholm omfatter den sammenhengende bebyggelsen i og omkring byen, og har ca. 1,4 millioner innbyggere, mens byregionen Stor-Stockholm har over 2,3 millioner innbyggere og er Nordens mest folkerike by.
Stockholm ligger på Sveriges østkyst ved Mälarens utløp, og er berømt for sin vakre beliggenhet. En av årsakene til denne plasseringen er at det er et av få steder der Mälaren og Østersjøen møtes. Dermed har Stockholm hatt vannforbindelse med andre land omkring Østersjøen, svenske kystbyer og andre byer innover i landet. Byen har dessuten fungert som forsvar mot fremmede flåter som har forsøkt å trenge inn i innsjøen Mälaren.
Stockholm markedsfører seg som «The Capital of Scandinavia» gjennom myndighetene i den svenske hovedstad. Det har vakt stor forargelse i de andre skandinaviske hovedstedene Oslo og København.
| Stockholm er Sveriges hovedstad og har vært landets politiske og økonomiske sentrum siden 1200-tallet. Byen er første gang omtalt skriftlig i 1252. Den er bygd på 14 øyer som bindes sammen av 53 broer (se broer i Stockholm).
Tettstedet Stockholm omfatter den sammenhengende bebyggelsen i og omkring byen, og har ca. 1,4 millioner innbyggere, mens byregionen Stor-Stockholm har over 2,3 millioner innbyggere og er Nordens mest folkerike by.
Stockholm ligger på Sveriges østkyst ved Mälarens utløp, og er berømt for sin vakre beliggenhet. En av årsakene til denne plasseringen er at det er et av få steder der Mälaren og Østersjøen møtes. Dermed har Stockholm hatt vannforbindelse med andre land omkring Østersjøen, svenske kystbyer og andre byer innover i landet. Byen har dessuten fungert som forsvar mot fremmede flåter som har forsøkt å trenge inn i innsjøen Mälaren.
Stockholm markedsfører seg som «The Capital of Scandinavia» gjennom myndighetene i den svenske hovedstad. Det har vakt stor forargelse i de andre skandinaviske hovedstedene Oslo og København.
== Stockholms historie ==
Stockholm ble nevnt for første gang i 1252, da som en viktig utskipningshavn for jernmalm fra Bergslagen. Byen skal ha blitt grunnlagt av Birger jarl for å beskytte Sverige fra fiendtlige marinestyrker og for å beskytte byer som Sigtuna ved Mälaren.
Man tror at navnet Stockholm kommer av forsvarsanordningene, bygd opp av trestokker, som fantes ved overgangen mellom Mälaren og Saltsjön. Suffikset «holm» peker på Stadsholmen som i flere århundrer i hovedsak utgjorde Stockholm.
På midten av 1400-tallet hadde Stockholm, som da hadde vokst til en betydelig handelsby, mellom 5000 og 6000 innbyggere. Slaget ved Brunkeberg 10. oktober 1471 og Stockholms blodbad 8. november 1520 er to betydelige historiske hendelser i byen.
Byen begynte å vokse under Gustav Vasa og hadde omkring 1600 om lag 10 000 innbyggere. I løpet av 1600-tallet vokste Sverige til en europeisk stormakt, noe som også kom til å påvirke Stockholms utvikling. Mellom 1610 og 1680 ble befolkningen seksdoblet. Dette hadde også sammenheng med erobringer av nye landområder. I 1634 ble Stockholm offisielt Sveriges hovedstad, selv om den i offisielle dokumenter ble omtalt som hovedstad så tidlig som i 1436.
Gjennom systemet med byprivilegier hadde Stockholm allerede fra grunnleggelsen et visst selvstyre. Etter at kommunesystemet trådte i kraft 1. januar 1863 ble Stockholm en av 89 byer (av totalt ca. 2 500 kommuner) i Sverige. Til forskjell fra øvrige kommuner i landet inngikk ikke Stockholm by i noe län, men utgjorde en separat administrativ enhet under Overstattholderembetet.
Ved den svenske kommunereformen i 1971, da Sverige fikk en enhetlig kommunetype, hadde det totalet antallet kommuner blitt kraftig redusert, og den tidligere oppdelingen i byer, kjøpsteder (köping) og landskommuner, ble avskaffet. Overstattholderembetet var også avskaffet, og Stockholm ble en kommune i Stockholms län. Siden midten av 1980-tallet har kommunen brukt navnet Stockholms stad, men det juridisk korrekte svenske navnet er Stockholms kommun.
Herunder tre steder som med UNESCOs verdensarvliste: den særpregete Skogskyrkogården med sitt innovative modernistiske og naturlig-romantiske landskapsarkitektur, Drottningholm-slottet med teater og park som gjerne blir kalt Nordens Versaille og er hjemmet til den svenske kongefamilien, og til slutt etterlatenskapene etter Viking-bosettingen, Birka, på øya Björkö i innsjøen Mälaren.
== Geografi ==
Byen er bygget opp på fjorten øyer der innsjøen Mälaren renner ut i Østersjøen og møter den stockholmske skjærgården – et unikt maritimt landskap som rommer mer enn 24000 øyer. I sentrum er Gamla Stan og Riddarholmen, to øyer som til sammen utgjør Nord-Europas største og best bevarte middelalderske bykjerner med historie som går tilbake til det 13. århundre. Gamla Stan huser også det kongelige slottet (Nord-Europas største), flere vakre kirker, trange pittoreske smug og gater og en mengde butikker, restauranter, barer og kafeer.
== Klima ==
== Norge i Stockholm ==
Den norske ambassaden i Stockholm holder til i Skarpögatan 4 i bydelen Östermalm. 17. mai hvert år feires den norske grunnloven av 1814 i Kungsträdgården, midt i Stockholm. For tiden holder man på med å bygge Norges hus i Stockholm. Målet med huset er å styrke det svensk-norske samarbeidet spesielt og det nordiske samarbeidet generelt ved å arrangere seminarer, utstillinger, konserter og filmfremvisninger. Den norske sjømannskirken har adresse i Stigbergsgatan 24 i bydelen Södermalm, det samme har Kronprinsesse Märthas kirke, som ble innviet av prinsesse Astrid i 2008. I Nordiska museet kan man se den berømte hjelmen til Olav Engelbrektsson, som var Norges siste katolske erkebiskop før Reformasjonen i Norge i 1536.
== Kultur ==
Norrmalm, Södermalm og Kungsholmen har bygninger fra det 18. til tidlig 20. århundre, og lenger ut finner man moderne boområder og drabantbebyggelse. Det er lett å lese byens årringer, men det moderne møter det historiske, det originale og det sofistikerte, noe som skaper sterk personlighet og sjarm.
Kanskje mer enn i noen annen by av tilsvarende størrelse, er det særegne med Stockholm den naturlige plasseringen, vannveiene og parkene. Nord, sør, øst og vest byr på innsjøer, skog og sjø. Til og med i sentrum av byen går vannveiene og parkene på kryss og tvers, skoger og friområder, fylt av historiske severdigheter og attraksjoner.
=== Museer ===
Skansen i Stockholm var verdens første friluftsmuseum. Det viser hvordan mennesker levde og arbeidet i Sverige på 1800-tallet, og arrangerer konserter, festivaler og høytider på et stort område med mange gårdsbygninger, kverner, ”gammeldagse” butikker og en fin trekirke. Området har rundt 160 bygninger som er flyttet fra ulike deler av Sverige for å vise et tverrsnitt av samfunnet i gamle dager. Skansen har også en dyrepark med blant annet elger, ulver, gauper og bjørner.
Vasamuseet i Stockholm er bygd opp rundt Vasa, verdens eneste bevarte 1600-tallsskip. Fortellingen om hvordan hun ble reddet er like spennende som fortellingen om hvordan hun sank. Alt er fanget i minste detalj i dette enestående museet. Museet forteller hvordan Vasa ble bygd, hvordan og hvorfor hun sank og hvordan hun ble hevet fra bunnen av Mälaren og perfekt bevart for fremtidige generasjoner. Et museum du ikke må gå glipp av.
Moderna Museet har en imponerende samling av samtidskunst og popkunst, også i europeisk målestokk. I 2008 er for eksempel Andy Warhol tilbake på museet, der den kjente kunstnerens popkunstverk møter hans filmer fra 1960-tallet, som ”Sleep” og ”Empire”. Verker av Picasso, Salvador Dali og Rauschenberg er også del av den faste utstillingen.
På veien ut mot Moderna museet, rett før broen til Skeppsholmen, kommer man til Nationalmuseum. Det er ikke stort, men det har en fin samling med verker av kunstnere som Rembrandt, Rubens, Goya, Renoir, Degas og Gauguin, samt svenske kunstnere som Carl Larsson, Ernst Josephson, C F Hill og Anders Zorn. Og mange flere.
Naturhistoriska Museet er det eldste av alle museene i Stockholm. Det holder til i en imponerende bygning i nærheten av Stockholms universitet, og har i oppgave å “tilby kunnskap om naturen og dets mangfold. Vi ønsker å gjøre det så spennende som mulig. Vi ønsker å øke din kunnskap ved å tilby erfaringer.” Dette gjør museet på en utmerket måte gjennom sine åtte permanente utstillinger, som spenner fra ”4 ½ milliarder år – jordas og livets historie” til ”Skatter fra jordas indre”. Museet viser også skiftende utstillinger med fakta og opplevelser. Der lener en seg bakover mot en stolrygg som er vinklet alt etter hvor i salen en sitter, mens gigantiske filmbilder projiseres på kuppelen høyt over seg. Effekten er forbløffende og gir en utrolig skarphet og realisme. Det finnes filmer om blant annet dinosaurer, mumier og kosmos.
Andre unike severdigheter i Stockholmsområdet er Millesgården, en skulptupark og museum med dramatisk beliggenhet på Lidingö, og 1700-tallsparkene Hagaparken, Albano og Frescati.
== Stor-Stockholm ==
Storbyregionen Stor-Stockholm omfatter Stockholm kommune og de omliggende kommunene i Stockholms län. Stor-Stockholm som region brukes ofte til statistiske formål. Det er den største storbyregionen i Sverige, fulgt av Stor-Göteborg og Stor-Malmö. Det bor (per 2015) 2,23 millioner innbyggere i Stor-Stockholm.Stor-Stockholm er Sveriges administrative sentrum – både riksdagen, regjeringen og kongehuset finnes i regionen. Stor-Stockholm har tette forbindelser med tog og fly. Sveriges største flyplass, Arlanda, ligger i regionen. Bromma lufthavn og Stockholm C er også viktige knutepunkt for kommunikasjonene med andre byer.
== Tettstedet Stockholm ==
Tettstedet Stockholm er et geografisk og statistisk begrep, og betegner den sammenhengende tettbebyggelsen uten hensyn til administrative grenser. Stockholm er Sveriges og Skandinavias største tettsted, med et innbyggertall på 1,37 millioner i 2010. Tettstedet omfatter hele Stockholm kommune, Solna kommune og Sundbyberg kommune samt deler av ytterligere åtte kommuner.
== Administrativ inndeling ==
Kommunen er av administrative og statistiske årsaker inndelt i en rekke, iblant delvis overlappende, områder. De tre hoveddelene er Innerstaden, Västerort og Söderort. Disse er i sin tur inndelt i bydeler:
=== Bydeler ===
De 18 bydelsområdene er igjen inndelt i en eller flere bydeler (noen bydeler omfatter områder i flere bydelsområder). Byen består av 117 bydeler. Av disse ligger 44 i Västerort, 21 i Innerstaden og 52 i Söderort.
Den største bydelen flatemessig er Hässelby Villastad (758 hektar). Den minste er Riddarholmen (6 hektar).
I Innerstaden bor det 296 323 innbyggere. Söderort og Västerort har 498 840 innbyggere.
=== Bydelsområder ===
I 1988 ble kommunen delt inn i 18 bydelsområder, et antall som ble redusert til 14 1. januar 2007:
== Flyplasser ==
Stockholm har en egen «nærflyplass» Stockholm-Bromma Airport med 1,3 millioner passasjerer årlig. Nord for byen ligger hovedflyplassen Arlanda, som fra oktober 2004 har fått navnet Stockholm-Arlanda Airport. Den betjener like mange passasjerer per måned som Bromma gjør i løpet av et år.
Utenrikstrafikken ble flyttet fra Stockholm-Bromma Airport til Arlanda i 1962, og i 1984 samlet SAS alle sine operasjoner på Arlanda. Flyplassen har om lag 19 millioner passasjerer årlig, hvorav en tredjedel er innenriks og resten på utlandsruter. Det er forbindelser til over 150 destinasjoner. Når det gjelder passasjertrafikk er København største destinasjon, deretter følger London og Oslo.
=== Galleri ===
== Se også ==
Stockholms tunnelbane
Södermanland
Uppland
=== Vennskapsbyer og -regioner ===
==== Vennskapsbyer ====
Göteborg, Sverige
Helsingfors, Finland
København, Danmark
Madison (Wisconsin) USA
London England
Reykjavík, Island
Shanghai, Kina
St. Petersburg, Russland
Oslo, Norge
Dublin, Irland
Vilnius, Litauen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stockholm – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stockholm – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stockholm hos Wikivoyage | Stockholms län er et län i det midtre Sverige. Det grenser til Uppsala län og Södermanlands län. | 2,868 |
null | 2023-02-04 | Jämtlands län | null | null | null | Jämtlands län (bokmål: Jemtland, nynorsk: Jamtland) er et län i det nordvestlige Sverige. Det grenser til Dalarnas län, Gävleborgs län, Västernorrlands län og Västerbottens län og fylkene Trøndelag og Innlandet i Norge. | 2,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/United_Supporteren | 2023-02-04 | United Supporteren | ['Kategori:Manchester United', 'Kategori:Norske tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1981'] | United Supporteren er et medlemsblad utgitt av Manchester United Supporters Club Scandinavia, grunnlagt i 1981. Det kommer ut åtte ganger i året.
Lars Morten Olsen er fulltidsansatt redaktør for bladet, og Dag Langerød er ansvarlig redaktør. Bjarte Valen, Cato Martinsen, Aslag Bodahl, Fredrik Filtvedt og Alexander Westheim Jensen er faste skribenter for bladet, og utgjør redaksjonen. Flere av skribentene er journalister til daglig.
Bladet fokuserer på alt som har med Manchester United å gjøre. Opplaget er per april 2015 på 35 167 eksemplarer, noe som gjør bladet til et av de største sportsmagasinene i Norge.
Tidligere redaktører: Hans Lokøy, Ole Petter Pedersen
| United Supporteren er et medlemsblad utgitt av Manchester United Supporters Club Scandinavia, grunnlagt i 1981. Det kommer ut åtte ganger i året.
Lars Morten Olsen er fulltidsansatt redaktør for bladet, og Dag Langerød er ansvarlig redaktør. Bjarte Valen, Cato Martinsen, Aslag Bodahl, Fredrik Filtvedt og Alexander Westheim Jensen er faste skribenter for bladet, og utgjør redaksjonen. Flere av skribentene er journalister til daglig.
Bladet fokuserer på alt som har med Manchester United å gjøre. Opplaget er per april 2015 på 35 167 eksemplarer, noe som gjør bladet til et av de største sportsmagasinene i Norge.
Tidligere redaktører: Hans Lokøy, Ole Petter Pedersen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
United.no - Manchester United Supporters Club Scandinavias offisielle nettsted | United Supporteren er et medlemsblad utgitt av Manchester United Supporters Club Scandinavia, grunnlagt i 1981. Det kommer ut åtte ganger i året. | 2,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_idrettsh%C3%B8gskole | 2023-02-04 | Norges idrettshøgskole | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettsanlegg i Oslo', 'Kategori:Kulturminner i bydel Nordre Aker', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Norges idrettshøgskole', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i bydel Nordre Aker'] | Norges idrettshøgskole (NIH) er en statlig, vitenskapelig høyskole med særskilt nasjonalt ansvar for utdanning og forskning innen idrettsvitenskap. Skolen holder til ved Sognsvann på Kringsjå i Oslo med Olympiatoppen Toppidrettssenteret som nærmeste nabo.
Norges idrettshøgskole ble opprettet i 1968 som vitenskapelig høgskole og er Norges fremste utdannings- og forskningsinstitusjon i idrettsvitenskap. Samfunnsoppdraget er å drive høyere utdanning, forskning og formidling innen et bredt teoretisk og aktivitetsrettet idrettsvitenskapelig område. Aktivitetsfeltet rommer bredde- og toppidrett, kroppsøving, friluftsliv og andre former for organisert og selvorganisert bevegelsesaktivitet. NIH har en flerfaglig tilnærming til undervisning og forskning på mennesker i bevegelse, inkludert barn, unge, voksne, eldre og mennesker med funksjonsnedsettelser. NIHs utdanninger og forskningsvirksomhet har stor samfunnsmessig relevans. Flerfaglig kunnskap om idrett og mennesker i bevegelse fremmer en bredere forståelse av den betydningen bevegelse kan ha for danning, læring og utvikling hos både grupper og enkeltpersonerNIH ble opprettet i 1968 som vitenskapelig høyskole og er Norges fremste utdannings- og forskningsinstitusjon i idrettsvitenskap.
Rektor ved NIH er Lars Tore Ronglan. Unn-Hilde Grasmo-Wendler er administrerende direktør. Se oversikten av ansatte hos NIH.
| Norges idrettshøgskole (NIH) er en statlig, vitenskapelig høyskole med særskilt nasjonalt ansvar for utdanning og forskning innen idrettsvitenskap. Skolen holder til ved Sognsvann på Kringsjå i Oslo med Olympiatoppen Toppidrettssenteret som nærmeste nabo.
Norges idrettshøgskole ble opprettet i 1968 som vitenskapelig høgskole og er Norges fremste utdannings- og forskningsinstitusjon i idrettsvitenskap. Samfunnsoppdraget er å drive høyere utdanning, forskning og formidling innen et bredt teoretisk og aktivitetsrettet idrettsvitenskapelig område. Aktivitetsfeltet rommer bredde- og toppidrett, kroppsøving, friluftsliv og andre former for organisert og selvorganisert bevegelsesaktivitet. NIH har en flerfaglig tilnærming til undervisning og forskning på mennesker i bevegelse, inkludert barn, unge, voksne, eldre og mennesker med funksjonsnedsettelser. NIHs utdanninger og forskningsvirksomhet har stor samfunnsmessig relevans. Flerfaglig kunnskap om idrett og mennesker i bevegelse fremmer en bredere forståelse av den betydningen bevegelse kan ha for danning, læring og utvikling hos både grupper og enkeltpersonerNIH ble opprettet i 1968 som vitenskapelig høyskole og er Norges fremste utdannings- og forskningsinstitusjon i idrettsvitenskap.
Rektor ved NIH er Lars Tore Ronglan. Unn-Hilde Grasmo-Wendler er administrerende direktør. Se oversikten av ansatte hos NIH.
== Historie ==
I 1870 ble Statens gymnastikkskole etablert under navnet Den Gymnastiske Centralskole for legemsøvelse og våpenbruk. Skolen fikk nytt navn i 1915 og het da Statens gymnastikkskole fram til den ble nedlagt 1. juli 1968.
Norges idrettshøgskole, som frem til dette tidspunktet hadde vært under etablering i en tid, startet sin virksomhet 12. august 1968. I 1973 ble det første vitnemålet for fullført hovedfag delt ut, og i 1990 ble den første dr.scient. uteksaminert.
Direktør ved skolen fra 1968 til 1999 var Thor Volla. I 2018 feiret høgskolen 50-årsjubileum.
== Studietilbud ==
Norges idrettshøgskole tildeler gradene bachelor, master, samt forskningsgraden ph.d. innenfor fagområdet idrettsvitenskap. I studieåret 2021 hadde NIH 1230 heltids- og deltidsstudenter.
Forskerstudium (philosophiae doctor, ph.d.)Master
Master i idrett og samfunnsvitenskap
Kultur og samfunn
Pedagogikk
Sport management
Idrettspsykologi
Idrett og trenerrollenMaster idrettsmedisin
Master idrettsfysiologi og bevegelseslære
Master idrettsfysioterapi
European master in health and physical activityBachelor
Bachelor friluftsliv
Bachelor trening, helse og prestasjon
Bachelor sport management
Bachelor trenerrollen og idrettspsykologi
Årsstudier
Personlig trener
Idrett og samfunn
Praktisk pedagogisk utdanning
Fysisk aktivitet og funksjonshemming
Idrett, kultur og utviklingsarbeidVidereutdanning
Friluftsliv
Kroppsøving
Trening og kreftNettstudier
Videreutdanning kroppsøving
Sport management
Idrettsledelse
== Idrettsanlegg og andre lokaler til utleie ==
Idrettsanleggene til høgskolen leies ut til idrettslag, organisasjoner og privatpersoner på ettermiddags og kveldstid og i helger.
Anleggene som finnes er:
Idrettshall og sal for ballspill
Saler til turn/akrobatikk, dans og diverse idretter/fysisk aktivitet
Svømmehall, 25 meter med stupebrett 1, 3 og 5 meter
Plaskebassening til blant annet babysvømming
Treningssenter
Spinningsal
Kunstgressbane
Friidrettsbane med tartandekke
Grusbane til kastøvelser (spyd, kule, slegge, diskos)
Tennisbaner
Beachvolleyballbaner
Auditorier og undervisningsrom
== Studentforeninger ved NIH ==
NIHI – Norges idrettshøgskoles idrettslag
GiGass – studentforening som organiserer turer og arrangementer (Studentliv > Studentforeninger)
Høydehuset – NIHs studentbar (Studentliv > Studentforeninger)
== Referanser ==
== Litteratur ==
100 år. Den Gymnastiske Centralskole 1870-1915, Statens gymnastikkskole 1915-1968, Norges idrettshøgskole 1968-1970: Referat fra jubileumssymposiet 2.-4. januar 1970. Oslo: NIH. 1970. [Digital utgave / Tilgang for norske IP-adresser ved Nasjonalbiblioteket.]
Volla, Thor (1929-2008) (1993). Norges idrettshøgskole: 25-års jubileumsskrift. Oslo: Norges idrettshøgskole. ISBN 8250202961. [Digital utgave / Tilgang for norske IP-adresser ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norwegian School of Sport Sciences – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen
«Norges idrettshøgskole». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | | ansatte = 234 | 2,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Medici | 2023-02-04 | Medici | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Huset Medici', 'Kategori:Italia'] | Medici var en mektig og innflytelsesrik florentinsk slekt som hadde sin storhetstid fra det 14. til det 17. århundre. Slekten omfatter fire paver (Leo X, Klemens VII, Pius IV og Leo XI), et stort antall herskere i Firenze og franske kongelige. Slekten hadde stor betydning for den italienske renessansen.
| Medici var en mektig og innflytelsesrik florentinsk slekt som hadde sin storhetstid fra det 14. til det 17. århundre. Slekten omfatter fire paver (Leo X, Klemens VII, Pius IV og Leo XI), et stort antall herskere i Firenze og franske kongelige. Slekten hadde stor betydning for den italienske renessansen.
== Slekten ==
Slekten fikk sin første maktstilling gjennom bankvirksomhet. Medici-banken var en av de rikeste og best respekterte i Europa. Med banken som basis skaffet familien seg politisk innflytelse. Til å begynne med var innflytelsen i Firenze, senere i Italia og utover i Europa.
Giovanni di Bicci de' Medici innledet Medici-slektens bankvirksomhet, og klarte også å skaffe seg innflytelse i florentinsk styre og stell. Det var imidlertid hans sønn Cosimo den eldre som i 1434 ble gran maestro og dermed uoffisielt overhode for Den florentinske republikk.
Den ene slektsgrenen stammer fra Cosimo den eldre, og den styrte frem til Alessandro de' Medici ble myrdet. Da var det Cosimo I den store som tok over. Han var en del av den grenen som stammet fra Lorenzo den eldre. Lorenzo var yngre bror av Giovanni de Bicci.
=== Kjente medlemmer ===
Lorenzo de' Medici
Giuliano I de' Medici
Alessandro de' Medici
Cosimo de' Medici (Cosimo den eldre)
Cosimo de' Medici (Cosimo den store)
Maria de' Medici
Katharina de' Medici
Giovanni de' Medici
== Kunst og arkitektur ==
Mediciene ble toneangivende for utviklingen innen kunst og arkitektur. En rekke av de renessansekunstnere og arkitektene som har blitt stående som sentrale i kunsthistorien, fikk oppdrag fra slektens ulike medlemmer. Giovanni di Bicci de' Medici ble den første av slektens store mesèner da han støttet Masaccio og beordret rekonstruksjonen av Basilica di San Lorenzo di Firenze. Cosimo den eldre knyttet til seg Donatello og Fra Angelico. Michelangelos tjenester ble benyttet av flere av slektens medlemmer, med Lorenzo de' Medici som den første oppdragsgiveren. I tillegg til å bestille verker direkte fra kunstnerne, var Mediciene også kunstsamlere. Deres samlinger er sentrale i det store kunstgalleriet Uffizi i Firenze. Leonardo da Vinci jobbet hos de’ Medici når han var 14 år gammel.Også arkitektonisk har Mediciene satt et sterkt preg på Firenze, med Uffizigalleriet, Palazzo Pitti og havene bak palasset (Giardino di Boboli), fortet Belvedere og Palazzo Medici som sentrale byggverk.
Giovanni di Bicci de' Medici ga personlig et oppdrag til Brunelleschi for å rekonstruerte Basilica di San Lorenzo di Firenze i 1419;
Cosimo den eldre ga oppdrag til Brunelleschi for å fullføre arbeidet på kuppelen til Santa Maria del Fiore. Kuppelen som på det tidspunkt var den største i verden ble ferdig i 1436;
Eleonora av Toledo, Cosimo I den stores kone, kjøpte Palazzo Pitti av Buonaccorso Pitti i 1550;
Cosimo I den store støttet Vasari, som bygget Uffizigalleriet i 1560 og grunnla Accademia dell' Arte del Disegno i 1562;
Marie de Medici, enke etter Henri IV og mor til Ludvig XIII, lot seg portrettere av maleren Peter Paul Rubens.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Genealogical tree of the house of the Medici | thumb|Lorenzo de' Medici malt av [[Girolamo Macchietti]] | 2,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B6rk | 2023-02-04 | Björk | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bodilprisen for beste kvinnelige hovedrolle', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Islandske musikere', 'Kategori:Islandske sangere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Låtskrivere', 'Kategori:Personer fra Reykjavik', 'Kategori:Robertprisen for årets musikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Björk (født Björk Guðmundsdóttir 21. november 1965) er en islandsk artist og låtskriver.
| Björk (født Björk Guðmundsdóttir 21. november 1965) er en islandsk artist og låtskriver.
== Tidlig karriere ==
Björk fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1988 sammen med gruppen The Sugarcubes, men hun startet sin karriere allerede som elleveåring i 1976 da hennes pianolærer sendte inn en demo til en radiostasjon. Björk fremførte en coverversjon av Tina Charles' «I Love To Love» på demoen. Den ble spilt på radiostasjonen, og et lokalt plateselskap fattet interesse for henne. Året etter, i 1977, ga Björk ut sitt første soloalbum. Det selvtitulerte albumet ble meget populært på Island.
I årene som fulgte var hun medlem av diverse grupper, stort sett innenfor rock- og punk-sjangrene. I 1986 ble hun med i The Sugarcubes samtidig som hun fikk sin første sønn. Gruppen ble oppløst i 1992.
== Solokarriere ==
Foruten at Björk ga ut Björk i 1977, ga hun i 1990 ut albumet Gling-Gló. Det var likevel først i 1993 at hun fikk sitt definitive gjennombrudd som soloartist. Sammen med produsent Nellee Hooper lagde hun albumet Debut som ble meget godt mottatt i hele verden. Blant annet kåret NME det til årets album. Björk sin musikalske stil var nå forandret fra pop/rock-preget fra tiden i band til mer eksperimentell elektronisk musikk, dominert av hennes karakteristiske stemme.
I årene som fulgte fikk Björk stadig mer internasjonal anseelse. Hun har jobbet med forskjellige produsenter på sine album samtidig som hun selv er svært aktiv i både produksjonen og miksingen, noe som gir albumene en identitet. Konsertene hennes er kjent for å være meget spektakulære.
Björk har også samarbeidet med Madonna og skrevet tittelsporet til hennes plate Bedtime Stories. Ved siden av har hun også samarbeidet med Tricky, Goldie, Evelyn Glennie og Zeena Parkins. Musikken hennes har også blitt mikset av en rekke kjente artister, som for eksempel Skunk Anansie og Graham Massey for å nevne noen.
Hun er også kjent for å jobbe med svært kreative personer når hun lager musikkvideoer, og av den grunn har hennes videoer fått mye oppmerksomhet; både ved å være gode håndverk samt ved å være proaktive. Hun har eksempelvis jobbet med Spike Jonze, Chris Cunningham og Michel Gondry.
== Björk som skuespiller ==
Björk har hatt en kort karriere som filmskuespiller ved siden av musikken. Hun har hatt roller i Juniper Tree og Prêt-à-Porter. Mest kjent er hun for sin innsats i Lars von Triers Dancer in the Dark. Filmen kom ut i 2000 og høstet gode kritikker. Den handler om en immigrant i USA som på grunn av en arvelig sykdom er i ferd med å miste synet. Samtidig forsøker hun å tjene nok penger slik at hennes sønn kan få en operasjon som vil berge synet hans. For sin innsats fikk hun pris for beste kvinnelige skuespiller under Cannesfestivalen i 2000. Selv om hennes skuespillerinnsats kan sies å ha vært en suksess, har hun gjort det klart at hun aldri ønsker å spille i film igjen. Björk lagde også musikken til filmen som ble utgitt som Selmasongs (etter hovedpersonen Selma i Dancer in the Dark).
== Utmerkelser ==
Den franske regjering hedret i 2001 Björk ved å utnevne henne til ridder av Den nasjonale fortjenstorden. Hun er blitt nominert til Nordic Music Prize tre ganger: i 2011 for Biophilia, i 2015 for Vulnicura og i 2017 for Utopia.
== Utgivelser ==
=== Tappi Tíkarrass diskografi (1982-1984) ===
Bitið fast í vitið (1982)
Miranda (1983)
=== KUKL diskografi (1983 – 1986) ===
Söngull (1983)
Satt 3 (1984)
The Eye (1984)
KUKL Á Paris 18.9.84 (1984)
Holidays in Europe (The Naughty Nought) (1986)
=== The Sugarcubes diskografi (1986 – 1992) ===
Life's Too Good (1988)
Here Today, Tomorrow, Next Week! (1989)
Stick Around For Joy (1992)
It's-It (1992) (remixes)Andre utgivelser:
Sugarcubes Interview Disc (1988)
The Great Crossover Potential (1998) (greatest hits)
=== Björks soloutgivelser (1976-nåtid) ===
Björk (1977)
Gling-Gló (1990)
Debut (1993)
Post (1995)
Telegram (1997)
Homogenic (1997)
Selmasongs (2000)
Vespertine (2001)
Greatest Hits (2002)
Family Tree (2002)
Live Box (2003)
Debut Live (2004)
Post Live (2004)
Homogenic Live (2004)
Vespertine Live (2004)
Medúlla (2004)
Army of Me: Remixes and Covers (2005)
Drawing Restraint 9 (2005)
Surrounded (2005)
Volta (2007)
Voltaïc (2009)
Mount Wittenberg Orca (2010), med Dirty Projectors
Biophilia (2011)
Bastards (2012)
Biophilia Live (2014)
Vulnicura (2015)
Vulnicura Strings (2015)
Vulnicura Live (2015)
Utopia (2017)
Country Creatures (2019)
Fossora (2022)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Björk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Björk – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Björk på Internet Movie Database
(sv) Björk i Svensk Filmdatabas
(da) Björk på Filmdatabasen
(da) Björk på Filmdatabasen
(da) Björk på danskefilm.dk
(da) Björk på danskfilmogtv.dk
(da) Björk på Scope
(fr) Björk på Allociné
(en) Björk på AllMovie
(en) Björk hos The Movie Database
(en) Björk på Apple Music
(en) Björk på Discogs
(en) Björk på MusicBrainz
(en) Björk på SoundCloud
(en) Björk på Spotify
(en) Björk på Songkick
(en) Björk på Last.fm
(en) Björk på Genius — sangtekster
(en) Björk på AllMusic
Björk på Twitter
Björk på Facebook
Björk på Instagram
Björk på YouTube
Björk på YouTube
Björk på Myspace
Björk på Vimeo | Björk (født Björk Guðmundsdóttir 21. november 1965) er en islandsk artist og låtskriver. | 2,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kr%C3%A5l | 2023-02-04 | Krål | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svømming'] | Krål eller crawl (engelsk: crawl) er en svømmeteknikk. Den blir også kalt fri eller frisvømming fordi reglene har ikke mye begrensinger på teknikken, og er den raskeste av de fire svømmeartene som blir brukt i konkurransesvømming fordi man kan velge den raskeste stilen.
| Krål eller crawl (engelsk: crawl) er en svømmeteknikk. Den blir også kalt fri eller frisvømming fordi reglene har ikke mye begrensinger på teknikken, og er den raskeste av de fire svømmeartene som blir brukt i konkurransesvømming fordi man kan velge den raskeste stilen.
== Historie ==
Visstnok ser man krål i bruk på et relieff fra det gamle Egypt, der militære krysser ei elv.En ganske lik teknikk var trudgen, oppkalt etter John Trudgen (1852–1903), en brite som hadde vært i Sør-Amerika og lært.Det var i 1890-årene at man i Australia (Cavill-familien) definerte dette som en teknikk, inspirert av gamle teknikker fra Polynesia og man fikk australsk krål. Amerikanere som Charles Daniels (1885–1973) la til et annet fotspark og man fikk amerikansk krål.Det var da også norsk-amerikaneren Alfred Steen (1896–1941) som brakte krålteknikken til Norge i 1919.
== Svømmetaket ==
Utgangsposisjonen for et kråltak er en svømmer som ligger på magen med ansiktet i vannet, armene over hodet og bena samlet. En syklus begynner ved at den ene armen trekkes bakover gjennom vannet. Når taket i vannet er gjennomført og armen ligger langs overkroppen, trekker man armen tilbake. Tommelen kan gjerne berøre armhulen og så strekkes så langt frem i vannet som mulig. Når den første armen ligger parallelt med kroppen begynner et nytt tak med den andre armen, slik at det ser ut som en vindmølle.
Buken (skuldrene) skal velte fra side til side men hodet skal holdes rett i vannet. Dette fører til at man får bedre tak med hendene.
Benene skal pendle hele tiden ved at utøveren sparker med rette ben. Mange pleier å svømme med en liten knekk i knærene, men det er ikke riktig. For å gjennomføre riktig krål-benspark skal bena være helt rette. I konkurransesvømming på høyt nivå er det vanlig å ha en liten knekk i knærne når bena føres bakover, men dette er for veldig gode svømmere.
== Å snu ==
Når man kommer til enden av bassenget tar man en saltovending litt før man når frem og sparker fra mot bassengveggen.
== Pusting ==
Når en arm er på vei fram puster man «under» armen ved at man vender hodet til siden. Dette er vanskelig å lære seg, og mange puster på hvert tak. Det vanligste er å puste på tredje og andre tak. For mange svømmere er det vanskelig å holde pusten helt til tredje tak, derfor tar de bare to tak før de puster. Det er fordelaktig å ikke holde pusten når hodet er under vann, men puste jevnt ut i den fasen.
== Referanser == | thumb | 2,874 |
null | 2023-02-04 | Tibetansk spaniel | null | null | null | Tibetansk spaniel (FCI# 231) tilhører gruppen av små tibetanske hunderaser og stammer trolig fra fjellene i Tibet, der den skal ha vært en favoritt blant munkene. Storbritannia er imidlertid hjemland og ansvarlig for rasestandarden. | 2,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madama_Butterfly | 2023-02-04 | Madama Butterfly | ['Kategori:1904 i Italia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Operaer av Giacomo Puccini', 'Kategori:Operaer fra 1900-årene', 'Kategori:Operaer på italiensk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Uroppføringer av musikk i 1904'] | Madama Butterfly er en opera i tre akter (opprinnelig to) av Giacomo Puccini, med libretto av Luigi Illica og Giuseppe Giacosa. I dagligtale omtales operaen ofte som 'Madame Butterfly' (med stum e i Madame).
Originalversjonen av Madama Butterfly, som bestod av to akter, fant sted på La Scala i Milano 17. februar 1904.
| Madama Butterfly er en opera i tre akter (opprinnelig to) av Giacomo Puccini, med libretto av Luigi Illica og Giuseppe Giacosa. I dagligtale omtales operaen ofte som 'Madame Butterfly' (med stum e i Madame).
Originalversjonen av Madama Butterfly, som bestod av to akter, fant sted på La Scala i Milano 17. februar 1904.
== Handling ==
Handlingen i 'Madama Butterfly' finner sted i byen Nagasaki i Japan. Handlingen starter i 1904.
=== Akt I ===
I 1904 leier en amerikansk marineoffiser, ved navn Pinkerton, et hus på en høyde i Nagasaki, Japan. Der ønsker han å flytte inn sammen med sin kone, kalt «Butterfly» men hennes virkelige navn er Cio-Cio-san. Hun er en 15 år gammel japansk jente som Pinkerton gifter seg med for enkelhets skyld, og han har til hensikt å forlate henne når han finner en skikkelig amerikansk kone - ettersom japanske skilsmisse-lover er veldig slappe.
Vielsen skal finne sted i deres nye hjem. Butterfly var så spent på å gifte seg med en amerikaner, at hun tidligere - i hemmelighet - hadde konvertert til kristendommen. Men etter bryllupsseremonien kommer hennes ubudne onkel, en Bhikkhu, som har oppdaget Cio-Cio-sans religiøse omvendelse. Han forbanner henne, og beordrer alle gjestene å reise sin vei. Pinkerton og Butterfly synger deretter en kjærlighetsduett, og forbereder seg på å tilbringe sin første natt sammen.
=== Akt II ===
Tre år senere venter «Butterfly» fremdeles på at Pinkerton skal komme tilbake, fordi han hadde reist sin vei kort tid etter bryllupet deres. Hushjelpen hennes Suzuki forsøker å overbevise Butterfly om at Pinkerton aldri kommer tilbake. Men Butterfly ønsker ikke å høre på henne. Goro, som arrangerte ekteskapet hennes, fortsetter å prøve å gifte henne bort igjen til noen andre - men hun hører ikke på ham heller. Den amerikanske konsulen, Sharpless, kommer til huset med et brev han har mottatt fra Pinkerton, som ber ham levere noen nyheter til Butterfly: at Pinkerton endelig er på vei tilbake til Japan. Men Sharpless klarer ikke å fullføre resten av brevet, fordi Butterfly blir alt for spent over å høre at Pinkerton kommer tilbake.
Sharpless spør Butterfly hva hun ville gjort, hvis Pinkerton ikke kommer tilbake. Hun avslører deretter at hun fødte Pinkertons sønn, etter at han hadde reist - og ber Sharpless bringe denne nyheten videre til Pinkerton. Fra huset ser Butterfly at Pinkertons skip ankomme havnen. Hun og Suzuki forbereder seg på hans ankomst, og så venter de. Suzuki og barnet sovner etter hvert, men Butterfly holder seg våken hele natten og venter på at ektemannen endelig skal dukke opp.
=== Akt III ===
Neste morgen ankommer Sharpless og Pinkerton huset, sammen med Pinkertons nye amerikanske kone: Kate. De har kommet fordi Kate har sagt ja til å oppdra barnet han hadde sammen med Butterfly. Men når Pinkerton ser hvordan Butterfly har dekorert huset for hans tilbakekomst, innser han at han har gjort en alvorlig feil.
Pinkerton innrømmer at han er en feiging, som ikke klarer å møte sin tidligere kone. Han overlater til Suzuki, Sharpless og Kate til å fortelle Butterfly sannheten om ham.
== Roller ==
== Litteratur ==
Brian Burke-Gaffney: Starcrossed: A Biography of Madame Butterfly, EastBridge, 2004 ISBN 1-891936-48-4.
Charles Osborne: The Complete Operas of Puccini, New York: Da Capo Press, 1983.
William Weaver, Simonetta Puccini, (red.): The Puccini Companion, New York: W. W. Norton & Co, 1994. ISBN 0-393-32052-9.
== Eksterne lenker ==
(en) Madama Butterfly (Puccini) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Madama Butterfly (Giacomo Puccini) i Corago-databasen ved Universitetet i Bologna
Verkdata til Madama Butterfly på grunnlag av MGG med diskografi på Operone
(no) Liste over aktuelle oppsetninger av Madama Butterfly på Operabase (produksjoner, besetning, kalender)
Madama Butterfly: Fritt tilgjengelige noter i International Music Score Library Project. | thumb|200px|Butterflysvømming | 2,876 |
null | 2023-02-04 | Ryggsvømming | null | null | null | thumb|300px|[[Gordan Kožulj svømmer rygg under EM i svømming 2008.]] | 2,877 |
null | 2023-02-04 | Øystre Slidre | null | null | null | Øystre Slidre er en kommune i Innlandet. Den grenser i nord til Vågå og Nord-Fron, i nordøst til Sør-Fron og Gausdal, i sørøst til Nord-Aurdal, i sørvest til Vestre Slidre, og i vest til Vang. | 2,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holocaust | 2023-02-04 | Holocaust | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:Hendelser på 1900-tallet', 'Kategori:Holocaust', 'Kategori:Menneskerettighetsbrudd', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Artikkelen handler om forsøket på å utrydde jødene under andre verdenskrig. For grunnbetydningen, se brennoffer. For den amerikanske miniserien fra 1978, se Holocaust (TV-serie). For filmen av samme navn av Claude Lanzmann, se Shoah (film)
Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk השואה, tilintetgjørelse) (jiddisk האַלאָקאַוסט, halokaust, eller mer korrekt חורבן, khurbn) og porajmos eller samudaripen på romani, var det statsledede folkemord av jøder, i Europa og Nord-Afrika som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1941 til 1945. Holocausts gjerningsmenn tok livet av cirka 6 millioner jøder.
Da nasjonalsosialistene (nazistene) kom til makten i Tyskland 30. januar 1933, begynte undertrykkelsen av jødene etter kort tid. Dels som lover med det mål å utelukke jødene fra samfunnslivet og undergrave dem økonomisk, dels som kampanjer med propaganda, trakassering og vold. Målet var blant annet å presse jødene til å utvandre. Med den tyske okkupasjonen av det vestlige Polen i 1939 kom 2 millioner polske jøder under tysk herredømme. I Polen ble jødene stuet sammen i gettoer der det i Warszawagettoen alene var flere jøder enn i Tyskland. Jødene i Polen ble brukt som slavearbeidere.Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen av Sovjetunionen (operasjon Barbarossa) 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område inkludert de baltiske landene ble utført ved skyting av flere Einsatzgruppen som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS). Den systematiske utryddelsen fortsatte i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, særlig Auschwitz, Treblinka, Sobibór, Bełżec (utryddelsesleir), Kulmhof og Majdanek. I leirene ble jødene avlivet med gass og likene som regel brent. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer Polen, Hviterussland, Ukraina, Litauen og Latvia. Disse område ble også hardt rammet av undertrykkelsen under Stalin. Holocaust kulminerte med drap på de ungarske jødene i 1944 og evakuering av dødsleirene i det okkuperte Polen til arbeidsleirer i Tyskland (dødsmarsjene) mot slutten av krigen.
Massedrapene bak østfronten ble påvist av britisk etterretning et par måneder etter at det begynte sommeren 1941. Utryddelsesleirene ble kjent gjennom etterretningsrapporter fra Polen i 1942. I løpet av 1942 var det allment kjent at holocaust pågikk.
Det er ikke dokumentert noen skriftlige ordre fra toppledelsen om å sette i gang massedrapene i forbindelse med invasjonen av Sovjetunionen. Overordnet beslutninger ble trolig tatt og overordnete planer lagt etter at massedrapene hadde pågått i uker eller måneder. Det er fortsatt uklart i hvilken grad nazistene hadde en stor, systematisk plan i utgangspunktet. Massedrapene på jøder, sovjetiske krigsfanger og andre ble gjennomført særlig av SS, tysk politi og Wehrmacht og til dels av politi eller milits i okkuperte områder. Motivasjonen hos de tusenvis som utførte drapene debatteres og studeres stadig. Anslagsvis 200 000 personer utenfor Tyskland medvirket på en eller annen måte til gjennomføringen av holocaust.
| Artikkelen handler om forsøket på å utrydde jødene under andre verdenskrig. For grunnbetydningen, se brennoffer. For den amerikanske miniserien fra 1978, se Holocaust (TV-serie). For filmen av samme navn av Claude Lanzmann, se Shoah (film)
Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk השואה, tilintetgjørelse) (jiddisk האַלאָקאַוסט, halokaust, eller mer korrekt חורבן, khurbn) og porajmos eller samudaripen på romani, var det statsledede folkemord av jøder, i Europa og Nord-Afrika som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1941 til 1945. Holocausts gjerningsmenn tok livet av cirka 6 millioner jøder.
Da nasjonalsosialistene (nazistene) kom til makten i Tyskland 30. januar 1933, begynte undertrykkelsen av jødene etter kort tid. Dels som lover med det mål å utelukke jødene fra samfunnslivet og undergrave dem økonomisk, dels som kampanjer med propaganda, trakassering og vold. Målet var blant annet å presse jødene til å utvandre. Med den tyske okkupasjonen av det vestlige Polen i 1939 kom 2 millioner polske jøder under tysk herredømme. I Polen ble jødene stuet sammen i gettoer der det i Warszawagettoen alene var flere jøder enn i Tyskland. Jødene i Polen ble brukt som slavearbeidere.Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen av Sovjetunionen (operasjon Barbarossa) 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område inkludert de baltiske landene ble utført ved skyting av flere Einsatzgruppen som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS). Den systematiske utryddelsen fortsatte i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, særlig Auschwitz, Treblinka, Sobibór, Bełżec (utryddelsesleir), Kulmhof og Majdanek. I leirene ble jødene avlivet med gass og likene som regel brent. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer Polen, Hviterussland, Ukraina, Litauen og Latvia. Disse område ble også hardt rammet av undertrykkelsen under Stalin. Holocaust kulminerte med drap på de ungarske jødene i 1944 og evakuering av dødsleirene i det okkuperte Polen til arbeidsleirer i Tyskland (dødsmarsjene) mot slutten av krigen.
Massedrapene bak østfronten ble påvist av britisk etterretning et par måneder etter at det begynte sommeren 1941. Utryddelsesleirene ble kjent gjennom etterretningsrapporter fra Polen i 1942. I løpet av 1942 var det allment kjent at holocaust pågikk.
Det er ikke dokumentert noen skriftlige ordre fra toppledelsen om å sette i gang massedrapene i forbindelse med invasjonen av Sovjetunionen. Overordnet beslutninger ble trolig tatt og overordnete planer lagt etter at massedrapene hadde pågått i uker eller måneder. Det er fortsatt uklart i hvilken grad nazistene hadde en stor, systematisk plan i utgangspunktet. Massedrapene på jøder, sovjetiske krigsfanger og andre ble gjennomført særlig av SS, tysk politi og Wehrmacht og til dels av politi eller milits i okkuperte områder. Motivasjonen hos de tusenvis som utførte drapene debatteres og studeres stadig. Anslagsvis 200 000 personer utenfor Tyskland medvirket på en eller annen måte til gjennomføringen av holocaust.
== Etymologi og skriveformer ==
Betegnelsen «holocaust» kommer fra det greske ordet «holókauston», som betyr dyreoffer gitt til en gud og der hele («holo») dyret er fullstendig brent («kaustos»). Dets latinske form (holocaustum) ble først brukt med spesifikk referanse til en massakre på jøder av kronikøren Roger av Howde og Richard av Devizes i 1190-årene.
I hundrevis av år ble ordet holocaust brukt på engelsk til å bety store ofre, slakt og massakre. Det har vært og blir også brukt (i tråd med ordets opprinnelige betydning) om katastrofebranner som Peshtigo-brannen, hvor hundrevis av mennesker bokstavelig talt ble til aske som ble spredt med vinden.Holocaust eller holokauston ble brukt om folkemordet på armenerne under første verdenskrig. Massakren på 30 000 etniske armenere i Kilikia i 1909 ble av minst en forfatter beskrevet med det greske ordet.I løpet av andre verdenskrig ble ordet brukt om nasjonalsosialismens grusomheter uansett om ofrene var jøder eller ei. Siden 1960-årene har begrepet blitt brukt av noen fagfolk og forfattere utelukkende om forsøket på å utrydde jødene. Men også uttrykk som Sigøynernes Holocaust og homofiles holocaust er i bruk om nasjonalsosialistenes forsøk på å utrydde dem. Dekningen av rettssaken mot Adolf Eichmann i 1961, og utfyllende historisk stoff i forbindelse med rettssaken gjorde informasjon om holocaust bredt tilgjengelig i USA: Dette var første gangen amerikanere fikk presenterte holocaust som en historisk hendelse i seg selv og ikke bare som del av nazistenes brutale fremferd generelt. Betegnelsen «holocaust» om folkemordet på det europeiske jødene ble etablert i USA som følge saken mot Eichmann. Uavhengighetserklæringen for staten Israel i 1948 brukte betegnelsen «shoah» som i den offisielle oversettelsen til engelsk var «holocaust». Innen 1970 var «holocaust» den dominerende betegnelsen i USA på folkemordet.Begrepet gikk inn i vanlig bruk etter 1978 da TV-serien Holocaust ble sendt på den amerikanske TV-kanalen NBC. Serien viste at emnet hadde stor offentlig interesse så vel som at den ble leverandør av en begrepsbruk som har gått inn i de aller fleste språk. I Sovjetunionen i årene etter krigen ble ikke jøder omtalt som ofre spesielt, alle ofre nazismen skulle ifølge retningslinjene omtales som sovjetiske borgere. Minnesmerket ved Babij jar nevnte ikke jøder før etter oppløsningen av Sovjetunionen. Betegnelsen Holocaust var lenge ukjent og ble vanlig først i 1990-årene. Tidligere var utslettelse eller katastrofe brukt.Det bibelske ordet shoah (שואה) (også stavet sho'ah og shoa), som betyr «katastrofen», ble standard hebraisk benevnelse for holocaust fra 1940-årene av Shoah foretrekkes fremfor «holocaust» av mange grunner, deriblant den teologiske betydningen av ordet som refererer til greske hedenske skikker.I skriftlig form brukes både Holocaust med stor forbokstav og holocaust med liten forbokstav for å karakterisere nasjonalsosialistenes massakre/massedrap på jøder. Respekt for hendelsene gjør at mange mener at navnet bør skrives med stor forbokstav. Språkrådet anbefaler liten forbokstav, etter generelle retningslinjer for navn på historiske hendelser.
== Bakgrunn ==
=== Jødenes situasjon i mellomkrigstiden ===
Det var nær 10 millioner jøder i Europa i mellomkrigstiden, over halvparten av disse bodde i Polen og Sovjetunionen. Jødene utgjorde 1,7 % av innbyggerne i Europa og 2/3 av verdens jøder bodde i Europa. I Polen var nær 10 % av borgerne jødiske, 7,6 % i Litauen og i Romania 4 %. Ungarn og Tyskland hadde begge nær en halv million jødiske borgere, i Ungarn utgjorde dette 5 % av befolkningen og i Tyskland 0,7 %.I Øst-Europa arbeidet jødiske borgere i hovedsak innenfor småhandel og håndverk, men gikk etter hvert inn i akademiske yrker da de fikk anledning til å ta utdanning. I Polen, Romania, Ungarn og de baltiske landene ble jødene hindret fra å arbeide i offentlig sektor, mens det i Sovjetunionen var slutt på tsartidens diskriminering og mange jøder søkte seg til offentlig tjeneste. Sekularisering av jødisk utdanning begynte midt på 1800-tallet i Vest-Europa og tidlig på 1900-tallet i Øst-Europa. I Polen og Sovjetunionen var hebraisk eller jiddisch det vanlige undervisningsspråket for jødiske barn.
==== Grenseendringer ====
Etter første verdenskrig gikk imperiene Russland og Østerrike og til dels Tyskland i oppløsning, der særlig Russland ble satt økonomisk tilbake. Tidligere russiske områder i vest ble etter den russiske revolusjon til en serie nye stater: (Finland, Polen, Estland, Latvia, Litauen) eller ble overført til nabolandene: (Bessarabia, Bukovina). Østerrike og Ungarn sto igjen som relativt små land. Sentralt i Europa ble Tsjekkoslovakia dannet, og på Balkan ble den nye staten Jugoslavia etablert. Med unntak av Sovjetunionen var alle de nye statene demokratiske. Traktatene etter fredskonferansen i Paris garanterte minoritetenes rettigheter i de nye landene.
==== Russland og Sovjetunionen ====
Jødene i tsarens Russland ble diskriminert på alle områder. De hadde lenge vært tvunget til bo i et bestemt område vest i imperiet. De fikk heller ikke bo i byene, var utelukket fra visse yrker og fra deler av utdanningssystemet. Jødene ble presset sammen i landsbyer, shetl, og hadde ofte småhandel og håndverk som eneste yrkesmuligheter. I 1804 fikk jødene lov til å bosette seg i det sørlige Ukraina langs Svartehavet og på Krim - områder som på 1700-tallet var erobret fra det osmanske riket. Odessa fikk etter hvert et stort jødisk samfunn. Tsaren annekterte i 1812 Bessarabia og lot jøder bosette seg der. Pogromer og diskriminering gjorde at om lag 1,85 millioner jøder forlot Russland fra 1880 til første verdenskrig. Ved utbruddet av første verdenskrig var det 5,2 millioner jøder i det russiske imperiet. Begrensingen i geografisk bosetting ble delvis oppløst under første verdenskrig på grunn av krigshandlingene der og etter revolusjonen i 1917 ble diskrimineringen fra tsartiden opphevet. Frigjøringen av jødene førte til økende integrasjon eller assimilering for eksempel ved at stadig færre, særlig i storbyene, regnet jiddisch som sitt morsmål. Jødene fikk anledning til å ta høyere utdanning og i Ukraina og Hviterussland var i 1939 halvparten eller mer av leger, tannleger og farmasøyter jøder. Fra å være en marginalisert del av befolkningen under tsaren, ble jødene i Sovjetunionen trukket inn i samfunnslivet på linje med andre. De sovjetiske myndighetene drev i mellomkrigstiden aktive tiltak mot antisemittisme. Myndighetene drev også kampanjer mot religion ved blant annet å stenge synagoger og etterlot rabbinerne uten rettigheter og levebrød.
==== Polen ====
Polen var del av Tsar-Russland til første verdenskrig, og de jødiske innbyggerne var underlagt restriksjoner. Ved siste folketelling før andre verdenskrig var 3,1 millioner av Polens borgere jøder, og utgjorde 10 % av befolkningen. De fleste jødiske polakkene bodde i byer og utgjorde enkelte steder flertallet. Polen var før krigen et multietnisk land, der etnisk polske utgjorde omtrent to tredjedeler av innbyggerne (andre store etniske grupper var jøder, tyske, ukrainere og hviterussere), og etnisk polske var i mindretall i de østlige områdene. Etter første verdenskrig da Polen ble løsrevet fra Russland, ble jødene utsatt for diskriminering og pogromer. Den russiske revolusjonen førte til at Polen ble sentrum for jødisk kultur i Europa. Landet fikk i mellomkrigstiden en demokratisk forfatning som i prinsippet garanterte like retter for folkegrupper. Antisemittismen tiltok i 1930-årene. For eksempel ble schächting (rituell slakting) forbudt, noe som i praksis bare berørte jøder. I 1938 ble flere tusen polske statsborgere av jødisk opphav deportert fra Tyskland til Polen, og de ble tvunget til å slå leir langs grensen fordi polske myndigheter mente at statsborgerskapet var utgått etter lang tid utenlands.Jødiske polakker var stort sett fattige, men de fleste av Polens leger, advokater og kjøpmenn var jøder, og jøder betalte mer enn en tredjedel av all skatt i Polen. Jødiskeide virksomheter stod for rundt halvparten av landets utenrikshandel. Der var omtrent like mange assimilerte jøder i Polen som i Tyskland. Men for hver assimilerte polske jøde var det ti jiddischtalende med et mer ortodokst forhold til religion. Jøder i Polen hadde et parallelt skolesystem, partisystem og en parallell presse. De hadde formel, juridisk status, og de jødiske institusjonenes virke var anerkjent av myndighetene i form av fødselsattester, vielser, gravferd og utdanning.Białystok overgikk til tsaren fra Preussen i 1807, og videreførte den prøyssiske diskrimineringen av jødene, blant annet fikk ikke jøder gifte seg, skifte arbeid eller bosted uten myndighetenes tillatelse. Jødene ble også pålagt å ha familienavn. Białystok hadde på den tiden flertall jødiske innbyggere. Under pogromen i 1906 ble nær 100 av Białystoks jødiske innbyggere drept, og et stort antall boliger og butikker tilhørende jøder plyndret. Før første verdenskrig hadde over 60 000 av Białystoks 90 000 innbyggere vært jødiske. Krigshandlinger, hungersnød og utskriving til hæren reduserte folketallet. Fra 1916 begynte også utvandring til USA. Etter første verdenskrig ble Białystok en del av Polen. Tilflytting av etnisk polske gjorde at folketallet vokste til nær 100 000 i 1936, mens andelen jødiske innbyggere falt til 40 %. De jødiske innbyggerne drev stort sett handel og annen næringsvirksomhet i byens sentrum, mens etniske polakker var bønder bosatt i utkantene. Det var egne jødiske skoler med undervisning på jiddisch eller hebraisk, alt etter politisk orientering, og det ble utgitt en rekke jødiske tidsskrifter på jiddisch eller polsk. Myndighetene i Białystok forsøkte å begrense det jødisk preget ved blant annet å kreve alle oppslag og skilt skrevet på feilfritt polsk.
==== Vest-Europa ====
Nederland hadde i 1940 om lag 140 000 (halvparten i Amsterdam) godt integrerte jødiske innbyggere samt 15 000 flyktninger. Antisemittismen i landet tiltok i 1930-årene på grunn av tysk påvirkning. Mange jøder innvandret til Belgia fra Øst- og Sentral-Europa tidlig på 1900-tallet, og antallet jødiske innbyggere var i 1940 om lag 66 000 hvorav bare 10 % var statsborgere. De fleste bodde i Brüssel eller Antwerpen. De nylig innvandrede snakket hovedsakelig jiddisch. I Luxembourg bodde det 3 500 jøder, de fleste innvandret fra Øst-Europa eller flyktninger Tyskland og Østerrike. Jødene i Luxembourg var assimilert i majoritetsbefolkningen og spilte liten rolle politisk. Omkring 2 000 jøder flyktet før krigen til Danmark, der det fra før var 6 000 jødiske dansker. I Norge var det omkring 1 700 jødiske innbyggere med fulle borgerretter.Frankrikes jødiske innbyggere hadde fulle rettigheter etter frigjøringen på 1800-tallet. Tross antisemittismen rundt århundreskiftet (noe som kom til syne i Dreyfus-saken) var de franske jødene godt integrert og giftet seg ofte med ikke-jøder. I mellomkrigstiden innvandret mange jøder fra Øst-Europa til Frankrike og utgjorde halvparten av de 350 000 jødene i landet i 1940. Omkring halvparten av jødene i Frankrike hadde ikke statsborgerskap i landet. To tredjedeler bodde i Paris. De nylig innvandrete jødene hadde sine egne foreninger og aviser på jiddisk. På slutten av 1930-årene strammet myndighetene inn muligheten for å komme inn i landet som flyktning, og de som kom, ble holdt i leirer.Jødene i Italia, som utgjorde 0,1 % av befolkningen, hadde oppnådde fulle borgerretter og var godt integrert. Assimilering var tiltagende blant annet ved utbredt ekteskap med andre italienere. Mussolini innførte ikke antisemittiske tiltak etter maktovertakelsen i 1922. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 svingte Mussolini mellom å erklære sin sympati for jødene og uoffisielle antijødiske tiltak. Jødenes juridiske situasjon var uendret til 1938 da Mussolini innførte raselover, og i 1940 utstedte han antijødiske dekreter.
==== Balkan ====
Folketellingen i 1928 viste at det var 73 000 jødiske innbyggere i Hellas og rett før krigen var det omkring 77 000 (hvorav 76 % i Thessaloniki). De fleste jødisk grekerne oppga ladino som morsmål. En stor del av jødene levde under trange kår (blant annet etter storbrannen i Thessaloniki i 1917 der 32 synagoger gikk tapt) og jødene hadde sine egne skoler. Antisemittismen tiltok i 1920-årene, og avtok under Ioannis Metaxas' regime.I 1931 var 73 000 av jugoslavene jødiske, i 1940 var det 80 000 jøder i landet medregnet flyktninger. Jødene bodde særlig i hovedbyene Beograd, Zagreb og Sarajevo. Over halvparten av jødene arbeidet innenfor handel og finans, og med unntak av noen fattige i Makedonia hadde de jødiske jugoslavene gunstig økonomi. Landets sjefsrabbiner var medlem av senatet og det var mange jødiske foreninger innenfor sosialt arbeid, utdanning og kultur samt sionistiske foreninger. Det var ingen antisemittisme av betydning av Jugoslavia før nazistene kom til makten. Etter tysk press innførte myndighetene enkelte antijødiske tiltak som forbud mot salg av enkelte matvarer.I 1930 hadde Romania 760 000 jødiske borgere, vel 4 % av befolkningen. Antisemittismen tiltok fra 1937 der jøder gjennom lovgiving ble utelukket fra sentral områder i samfunnet. I 1937 forsøkte Goga-Cuza regimet å frata jødene statsborgerskap og under Carol IIs styre i 1938 ble jødene utestengte fra økonomi og samfunnsliv. Fra 1940 ble jord, fabrikker, boliger og annen eiendom konfiskert. Etter at Romania hadde avstått territorier var det 342 000 jøder i territoriet som regjeringen kontrollerte. På grunn av grenseendringene etter første verdenskrig var statsborgerskapet for mange innbyggere uavklart.Etter første verdenskrig ble to tredjedeler av Ungarns territorium overført til naboland: Nordlige Transilvania til Romania, Bačka til Jugoslavia og noen områder til Tsjekkoslovakia og Ukraina. Den «hvite» hæren under ledelse av Miklós Horthy tok kontroll over landet i en kontrarevolusjon i 1920. Ungarn allierte seg med Tyskland og med tysk hjelp fikk i 1938-1941 tilbake områder avstått 20 år tidligere. Omtrent 3000 jøder ble drept i de hvites terror etter kommunistenes fall. Ved folketellingen i 1930 var 445 000 av landets borgere jødiske innenfor de daværende grensene. De jødiske ungarerne ble stadig mer assimilert tross tiltagende antisemittisme. I 1920 innførte myndighetene begrensninger i jødenes mulighet til å ta høyere utdanning. Under tysk påvirkning agiterte ungarske aviser i 1930-årene for å utestenge jøder fra ulike deler av samfunnslivet. I 1938 begrenset myndighetene andelen jøder innenfor handel, industri og profesjonene til 20 %, i 1939 ble dette skåret ned til 6 % og i 1941 ble det innført lover etter mønster av Nürnberg-lovene i Tyskland. Jødiske ungdommer måtte utføre arbeidstjeneste i stedet for tjeneste i de væpnede styrkene. I juni 1941 deltok Ungarn i det tyske angrepet på Sovjetunionen. Omkring 42 000 jødiske ungarere døde i arbeidstjeneste ved østfronten. Medregnet tilbakeførte områder var det 725 000 jøder i Ungarn i 1941.
=== Antisemittisme ===
Yehuda Bauer, Raul Hilberg og Lucy Dawidowicz skriver at fra middelalderen av, var de tyske samfunn gjennomsyret av antisemittisme og at det var en direkte forbindelse mellom middelalderens pogromer og de nasjonalsosialistiske dødsleirene. Hans Küng har skrevet at «nazistisk anti-judaisme var skapt av gudløse anti-kristne kriminelle. Men den ville ikke vært mulig uten nesten to tusen års forhistorie av «kristen» anti-judaisme...»
=== De første konsentrasjonsleirene ===
Etter maktovertakelsen anla Hitlers regime flere konsentrasjonsleirer der regimets motstandere ble internert. Regimet etablerte Dachau, Oranienburg, Sachsenhausen, Buchenwald og Ravensbrück før 1939. Etter 1939 ble disse en del et større nettverk av leirer der de internerte ble brukt til slavearbeid. Dachau ble etablert i 1933 som den første og der ble politiske fanger og tyske sigøynere samt vanlige kriminelle internert. Før krigen hadde Hitler-regimet opprettet leirer for politiske fanger på tysk jord, blant annet Dachau og Sachsenhausen. Senere ble blant annet krigsfanger, sigøynere og homofile holdt i disse leirene. Disse første leirene var ikke utryddelsesleirer, slike kom først i stand under krigen i okkuperte områder i Øst-Europa.
=== Aktion T4 ===
Aktion T4 var den systematiske ufrivillige avlivingen av mentalt syke og funksjonshemmede i Tyskland. Flere titusen ble drept hovedsakelig i gasskamre i Tyskland i løpet av programmet. Programmet ble innledet i 1939 og ble midlertidig stanset 24. august 1941 etter omfattende protester fra byråkratiet, privatpersoner og representanter for forskjellige kirkesamfunn. Mannskap og erfaringer fra T4 ble brukt til å gjennomføre massedrap på jøder under Aksjon Reinhardt fra høsten 1941 etter at T4 var stanset.
=== Mulighet for flukt ===
USA begynte omkring 1900 å innføre lover som skulle begrense innvandringen til landet. Loven av 1924 satte kvoter for opphavsland og reglene ble i 1930 strammet inn under Herbert Hoover. Konsulatene kunne nekte visum til personer som kunne bli en økonomiske byrde for det offentlige. Disse amerikanske reglene begrenset sterkt muligheten for å unnslippe forfølgelse i Europa. Før 1938 var mange land motvillige til å bli involvert i det som ble ansett som intern sak for Tyskland. I tillegg til jødene i Tyskland ble situasjonen for jøder i Polen og Romania stadig vanskeligere før krigen.
Holdningen i andre land endret seg i løpet av 1938 først med Anschluss så med Krystallnatten. President Roosevelt inviterte i juli 1938 til Éviankonferansen for å diskutere utfordringen med flyktninger fra Tyskland og Østerrike, der 32 land og 24 frivillige organisasjoner møttes. Konferansen ga få resultater. Storbritannia motsatte seg mer innvandring til Palestinamandatet der innvandringen allerede var stramt svært til etter det arabiske opprøret i 1936. Europeiske land som allerede hadde tatt i mot flyktninger ville ikke ta i mot flere. USA ville ta i mot en kvote på 27 230, mens Den dominikanske republikk tilbød seg å ta i mot 100 000 - det urealistiske tilbudet var trolig et PR-fremstøt. Australias representant uttalte: «As we have no racial problem, we are not desirous of importing one.» (Vi har ikke et raseproblem og er derfor ikke interessert i å importere et.)Krystallnatten 9-10. november 1938 utløste bred fordømmelse fra omverdenen. USA tilbakekalte sin ambassadør til Tyskland 15. november. Roosevelt lot 15 000 jødiske tyskere med turistvisum bli på ubestemt tid. Storbritannia slapp inn 50 000 flyktninger før krigsutbruddet i september 1939, inkludert 9000 enslige barn i den såkalte kindertransport. Samtidig stengt Storbritannia for ytterligere innvandring til Palestina særlig motivert av å opprettholde et godt forhold til de arabiske nabolandene.International Committee on Refugees (ICR) ble etablert etter Evian. ICR fikk i oppgave å finne mottakerland for flyktningene og forhandle med tyske myndigheter om at jødene kunne forlate landet uten å gi fra seg alle sine verdier. ICR fikk i stand en ordning med Hjalmar Schacht i januar 1939 og ICR fullførte forhandlingene med Helmuth Wohlthat juni. Jøder utenfor Tyskland var opprørt over avtalen som de mente innebar betaling av løsepenger og aksept for at den tyske staten kunne stjele jødenes eiendeler. Krigen brøt ut før særlig var gjort.
=== SS ===
Heinrich Himmler ble riksleder for SS i 1929 og under hans ledelse vokste SS til over 200 000 medlemmer i slutten av 1933. Himmler omskapte SS til en elitestyrke der rekrutteringen blant annet var basert på forestillinger om arisk utseende. Himmler forsøkte å skape en korpsånd i SS og ta til seg jødehatet han formidlet. Ideologisk opplæring og indoktrinering var sentralt i SS fra midten av 1930-årene. I 1936 ble Himmler sjef for det tyske politiet da politiet ble underlagt SS. Reichssicherheitshauptamt (RSHA) ble etablert 27. september 1939 og ble snart den viktigst aktøren i undertrykkelsen av okkuperte områder og etter hvert i gjennomføringen av folkemord. Sicherheitsdienst og Gestapo var en del av apparatet under RSHA. SS overtok konsentrasjonsleirene og påvirket etter hvert alle deler av statsapparatet. Reinhard Heydrich var sjef for RSHA og Ernst Kaltenbrunner overtok RSHA da Heydrich ble drept av tsjekkiske partisaner i 1942. Fra 1939 var Adolf Eichmann leder for Gestapos kontor for jødesaker. RSHAs ansvar for jødespørsmålets endelige løsning fremgår av et brev fra Hermann Göring til Heydrich 31. juli 1941. Himmlers apparat vokste ytterligere da Waffen-SS ble etablert i 1939-1940.Himmler og Hitler lot SS-offiserer av relativt lav rang ha administrativt ansvar for områder som var avgjørende for løsning av «jødespørsmålet» og gjennomføring av holocaust. For eksempel da Adolf Eichmann fikk ansvar for utvandringskontoret for jøder hadde han graden Hauptsturmführer som tilsvarer kaptein i de fleste lands militære system. Da Eichmann organiserte Wannsee-konferansen i 1942 var han Obersturmbannführer og han var da fire grader under Reinhard Heydrich og seks grader under Himmler. Josef Mengele hadde kapteins grad i SS da han ble sjefslege i Auschwitz med myndighet til å avgjøre hvilke jøder som gikk rett i gasskammeret og hvilke som skulle på slavearbeid.
=== Molotov–Ribbentrop-pakten ===
Molotov–Ribbentrop-pakten, eller Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten, var en avtale mellom Tyskland og Sovjetunionen inngått i Moskva den 23. august 1939. Andre verdenskrig begynte en uke senere med den tyske invasjonen av Polen. Utenriksministrene Vjatsjeslav Molotov og Joachim von Ribbentrop undertegnet en hemmelig tilleggsprotokoll om deling av Sentral- og Øst-Europa. Tyskland skulle overta de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen de østlige områdene som tidligere hadde tilhørt Russland. Grensen fulgte i hovedsak Curzon-linjen fra 1919. Polens østgrense ble etter andre verdenskrig lagt på samme sted.Jødiske innbyggere øst for delelinjen av 1939 etter Molotov-Ribbentrop-pakten omtales ofte som «sovjetiske jøder». Før 1939 hadde en stor del av disse polsk borgerskap.
== Hovedtrekk ved holocaust ==
Holocaust pågikk i varierende form over hele den tyskkontrollerte delen av Europa. Noen jødiske innbyggere var direkte underlagt tysk styre som i selve Tyskland, det okkuperte Polen, den okkuperte delen av Sovjetunionen og de da baltiske landene. Andre var innbyggere av land med marionettregjering som Slovakia og Kroatia, eller i land som var alliert med Tyskland (Italia, Bulgaria, Ungarn og Romania). De okkuperte landene var styrt på ulike måter: Belgia var styrt av den tyske hæren, Generalguvernementet hadde en sivil administrasjon sterkt påvirket av SS, og Danmark hadde sin egen regjering. Det relativt milde styret i Danmark og maktkamp innad i okkupasjonsmakten gjorde at jødene lot seg redde. De brutale styret og høye dødstallene i Generalguvernementet står i kontrast til Danmark. I områder med lange tradisjoner for åpenlys antisemittisme, som Litauen og Ukraina, fikk jødene lite hjelp av befolkningen for øvrig, sammenlignet med for eksempel Italia og Bulgaria der det mer utstrakt hjelp til jødene. Fra selve Tyskland kunne jøder formelt emigrere inntil oktober 1941 og før utbruddet av krigen forlot flertallet landet. Fra land med grense til de nøytrale landene (Sveits, Sverige, Tyrkia og Spania) var flukt noe lettere enn fra innestengte land. Gettoer som lå inntil skogs- eller våtmarksområder i Øst-Europa gjorde flukt lettere og innebar ofte at de sluttet seg til partisanene. For de berørte var det vanskelig å forstå eller forutse hva som skjedde fordi situasjonen var unik og stadig skiftende. Særlig masseskytingene som begynte umiddelbart etter invasjonen av Sovjetunionen ga de berørte liten tid til å reagere.Holocaust begynte øst for delelinjen av 1939 (etter Molotov-Ribbentrop-pakten) etter at tyske styrker krysset linjen ved invasjonen av Sovjetunionen i 1941. I de erobrede områdene øst for linjen skjøt tyske enheter jøder i stort antall. Vest for delelinjen (de delene av Polen Tyskland okkuperte i 1939) ble jødene for en stor del holdt i ghettoer og der begynte holocaust litt senere da jødene ble drept med gass i spesielt innrettede anlegg. Fra de fleste andre land, inkludert selve Tyskland (Altreich), ble jødene deportert til ghettoer eller direkte til drapsanleggene i det okkuperte Polen. Jøder ble i hovedsak ikke drept Vest-Europa eller inne i selve Tyskland. En svært liten del av ofrene for holocaust var tyske borgere og tyske jøder hadde mye større mulighet til å overleve enn jøder i stater oppløst av den tyske okkupanten.
=== Tyske institusjoners del i holocaust ===
Michael Berenbaum skriver at Tyskland ble en «folkemordsstat»
For eksempel leverte landsens kirker og innenriksministeriet dåpsattester som viste hvem som var jøde, regjeringens transportkontorer sørget for togene som gikk til leirene, og selskaper konkurrerte om kontrakter for å bygge krematorier som skulle brukes til å brenne lik.Saul Friedländer skrev: «Ingen sosial gruppe, intet religiøst samfunn, ingen vitenskapelig institusjon eller yrkesgruppe i Tyskland eller Europa erklærte sin solidaritet med jødene.» Friedländer argumenterer for at dette gjør holocaust enestående fordi antisemittisk politikk kunne iverksettes uten at noen motkrefter ble satt i sving.Utenriksminister Joachim von Ribbentrop forsøkte å skjule de internasjonale protestene mot krystallnatten for Hitler. I utenriksdepartementet overlot Ribbentrop til den energiske og hensynsløse Martin Luther å ta seg av jødesaker. Luther mente at utenriksdepartementet skulle være så nidkjære som mulig i anti-jødiske tiltak for å holde andre deler av parti- og statsapparat unna. Til 1941 var regimets plan å løse «jødespørsmålet» ved utvandring. Etter erobringen av Polen og Frankrike, da flere millioner jøder kom under tysk herredømme, ble det snakk om å deportere jødene fra Europa etter krigen.Utenriksdepartementet ble involvert i saker som gjaldt utenlandske jøder bosatt i Tyskland, jøder i land som utenriksdepartementet hadde politisk ansvar for (Frankrike, Danmark og Serbia), og jøder i nøytrale og allierte land som måtte presses diplomatisk til å utlevere landets jøder til SS. Utenriksdepartementet støttet i 1941 deportasjon av rumenske, kroatiske og slovakiske jøder som bodde i Tyskland. Utenriksdepartementet motsatte seg i hovedsak ikke anti-jødiske tiltak i okkuperte områder.
=== Lokale medhjelpere ===
I okkuperte og allierte land medvirket innbyggerne og myndighetene på ulike måter til gjennomføringen av holocaust. Den tyske historikeren Dieter Pohl anslår at minst 200 000 personer utenfor Tyskland og Østerrike (og like mange innenfor) bidro i gjennomføringen. For eksempel i Litauen ble massedrapene i hovedsak utført av lokal milits. I Norge ble deportasjonene utført i samarbeid mellom okkupasjonsmakten og Quisling-regimet der det ordinære norske politiet sto for den praktiske gjennomføringen. I Frankrike ble jødene internert av fransk politi. I Nederland utførte landets ordinære sivile tjenestemenn oppdrag for okkupasjonsmakten slik at identifisering og deportasjon av landets jødiske innbyggere var mulig. Den nederlandske administrasjonen betalte 7,50 gylden for hver jøde som ble lokalisert og noen nederlendere hadde «jakt på jøder» som beskjeftigelse i flere måneder. I utryddelsesleirene (unntatt Auschwitz) og ved massedrapene bak østfronten var det jevnt over 10 lokale medhjelpere for hver tysk. Den tyske okkupasjonsmakten hadde ikke vært i stand til å drepe 250 000 i Sobibor uten «travnikis» (tysk:Trawnikimänner) rekruttert blant krigsfanger som regel etnisk polske, ukrainske eller etnisk tysk. Rundt 5000 travnikis ble ved landsbyen Trawniki opplært til drapstjeneste. Disse begynte som vakter før de tømte gettoer og til slutt fullt kompetente arbeidere i utryddelsesleirene. Slike velvillige medhjelpere gikk under betegnelsen Hiwi (tysk: Hilfswilliger).
=== Folkemordets omfang ===
Nedslaktingen ble systematisk gjennomført så godt som i alle tyskokkuperte områder som i dag utgjør 35 land. Det var på sitt verste i sentrale og østlige Europa, som hadde mer enn syv millioner jøder i 1939. Rundt fem millioner jøder ble drept der, inkludert tre millioner i det okkuperte Polen og over en million i Sovjetunionen. Hundretusener døde også i Nederland, Frankrike, Belgia, Jugoslavia og Hellas. I Wannseekonferansens referater gjøres det klart at nasjonalsosialistene også planla «å løse det jødiske spørsmål» i England og Irland, skulle disse land noengang komme under tysk jurisdiksjon.I andre folkemord hadde mennesker vært i stand til å unnslippe døden ved å konvertere til en annen religion eller assmilleres på en eller annen måte. Denne muligheten var ikke der for jøder i det okkuperte Europa, hvis ikke deres besteforeldre hadde konvertert før 18. januar 1871. Alle personer av jødisk herkomst, så lenge de hadde tre eller fire besteforeldre som var definert som jøder, skulle drepes uten unntak. skulle tilintetgjøres i områder kontrollert av Tyskland.Perioden august-oktober 1942 var den mest dødelige under holocaust da nær 15 000 ble drept daglig i gjennomsnitt. Lewi Stone anslår at 25 % av alle drapene under holocaust skjedde i løpet av disse 100 dagene og en stor del av disse drapene var i regi av Aksjon Reinhardt, i denne perioden var Einsatzgruppene aktive og gasskamrene i Auschwitz var tatt i bruk. I drapseffektivitet overgår dette Folkemordet i Rwanda som pågikk i 100 dager.
=== Gettoer ===
Kort tid etter den tyske okkupasjonen av den vestlige delen av Polen i september 1939 samlet okkupasjonsmakten jødene i overbefolkede gettoer. Heydrich ga 21. september ordre om oppløse mindre bosetninger av jøder overføre disse til byene. Jødiske «eldreråd» (Judenrat) ble satt opp i hver getto og fikk ansvar for å gjennomføre instrukser fra okkupanten. Da resten av Polen ble erobret fra Sovjetunionen gjennomførte okkupasjonsmakten samme ordning der. Noen av gettoene bar preg av konsentrasjonsleirer, andre hadde mer frihet. Gettoene i Łódź og Warszawa var særlig store. Lignende gettoer ble opprettet i Latvia, Litauen og Hviterussland. Håndverkere, kjøpmenn og personer som var vant omgå lover og regler klarte seg best i gettoene. Sult, mangel på helsestell og utbrudd av sykdom førte til høye dødstall i gettoene, i Warszawa over 10 % på ett år. Døde i gatene ble så vanlig at de ble oversett og skikkelig gravlegging var oftest umulig. Menn ble ofte skilt fra familien og satt i tvangsarbeid. Medlemmer av Judenrat nektet ofte å utføre moralsk problematiske tiltak, mens noen ga etter før tysk press og trusler. I Polen begynte massedrapene et par år etter at gettoene var opprettet, mens i de baltiske landene og Hviterussland ble gettoene satt opp etter at masseskytingen hadde begynt. Da deportasjonene fra gettoene til utryddelsesleirene begynte, tvang okkupasjonsmakten de lokale eldrerådene til å bistå i utvelgelse og oppsamling av de som skulle deporteres. I noen tilfeller måtte all i gettoen møte på en oppsamlingsplass og tyskerne valgte selv ut hvem som skulle deporteres. Det er uklart når og i hvilken grad jødene selv forsto at deportasjon var den sikre død. Tilsvarende gettoer ble ikke satt opp i de okkuperte områdene i Vest-Europa. Det amerikanske holocaustmuseet oppgir at 800 000 døde i gettoene.
=== Massedrap bak Østfronten ===
Denne fasen av holocaust omtales også som «geværkulenes holocaust» (engelsk: Holocaust by bullets, tysk: Holocaust durch Erschießung).Omfattende og systematiske drap på jøder begynte blant annet i Litauen dagen etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. I Bukovina og Bessarabia ble jødene massakrert og deretter fordrevet østover etter den rumenske erobringen. Massakrer i de erobrede områdene fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør skjedde i hovedsak i regi av SS' Einsatzgruppen der drapskommandoene var bemannet av vanlige tyske politifolk, lokalt politi og lokal milits, til dels også av vanlige Wehrmacht-soldater og rumenske styrker. Drapsmetoden var først masseskyting og disse fulgte et relativt fast mønster: Jødene ble samlet sammen og skutt gruppevis i store, klargjorte groper. Det var ofte de dødsdømte selv som måtte grave massegravene og de ble til dels skutt på kanten av graven, dels måtte de selv legge seg ned blant likene. SS var ikke fornøyd med skyting fordi det ikke var en rask nok eller hemmelig nok metode, og de tok i bruk gassvogner til avliving fra sent i 1941. Skyting var den vanligste metoden på sovjetisk territorium (inkludert Sovjetunionen hadde erobret fra Polen i 1939) også etter at gasskamrene i Generalguvernementet var tatt i bruk. Innen utgangen av 1941 var mellom 500 000 og 800 000 jøder drept og hele regioner ble erklært som «jødefrie». Omkring 1,4 millioner jøder ble drept ved skyting, hovedsakelig på sovjetisk territorium inkludert Baltikum og omkring 200 000 ble skutt og drept i Polen. I mange tilfeller drepte tyske styrker som ikke var satt opp til formålet jøder uten de ble irettesatt eller straffet for irregulær atferd.
=== Utryddelsesleirer ===
Tilintetgjørelsesleirer ble etablert i den okkuperte delen av Polen fra 1941. Det var seks utryddelsesleirer og internerte forsto i løpet av dag eller to hvilket formål leiren hadde. Leiren Chełmno (Kulmhof, 150 000–350 000 drept) var i drift fra 8. desember 1941 for å drepe jødene i Łódź og Wartheland, og der ble gassvogner tatt i bruk i stor skala. Erfaring med bruk av gass til avliving ble overført fra Aktion T4 der titusenvis av funksjonshemmede tyskere ble ofre for ufrivillig «barmhjertighetsdrap». Omkring 100 personer fra T4 ble sendt til leirene i Polen for å bidra med sin ekspertise.I regi av Aksjon Reinhardt ble avliving (hovedsakelig av jøder) satt i system i leirene:
Belzec: 434 500–515 000 drept, polske, østerrikske og tyske jøder, et ukjent antall andre
Sobibór: 200 000–250 000 drept, hovedsakelig polske
Treblinka: omkring 800 000–900 000 drept, hovedsakelig polske, en del sigøynere og jøder fra mange forskjellige land, leiren ble nedlagt i 1943
Majdanek omkring 78 000 drept, de fleste jøderI disse leirene ble nær 100 % av de internerte drept, mens i Auschwitz overlevde et stort antall. Auschwitz var først en leir for politiske fanger fra 1940, og deretter utvidet med Auschwitz II (Birkenau) der krigsfanger fra felttoget i Sovjetunionen ble internert. Etter at gasskamrene i Birkenau var klare til bruk i mars 1942 ble Auschwitz nazistenes største drapsanlegg. I Auschwitz ble fanger avlivet med Zyklon B. Jøder fra Ungarn, Vest-Europa og Hellas ble deportert til Auschwitz. Majdanek og Auschwitz er de best bevarte utryddelsesleirene.I tre (Sobibór, Treblinka og Auschwitz) av seks utryddelsesleirer var det organiserte opprørs- eller motstandsgrupper. Det kan ha vært organiserte grupper i Belzec, Majdanek og Kulmhof, men ingen spor av dette er bevart i ettertid.Matmangel, mishandling og slavearbeid var vanlig alle leirer, også de som ikke var innrettet som utryddelsesleirer for eksempel Bergen-Belsen, Buchenwald og Mittelbau Dora. Fangene sov vanligvis på trebenker i overfylte brakker. Dysenteri og tyfus tok livet av tusenvis. Familier ble holdt adskilt i de aller fleste leirene.De rene utryddelsesleirene lå i områder som i løpet av krigens siste år ble befridd av sovjetiske styrker. Amerikanske og britiske styrker frigjorde arbeids- eller konsentrasjonsleirer som ikke var primært innrettet for massedrap. Auschwitzalbumet er den eneste samtidig fotodokumentasjonen fra en utryddelsesleir.
==== Medisinske eksperimenter ====
Det var ustrakt bruk av menneskelige forsøkskaniner i medisinske eksperimenter. Tyske leger utførte slike eksperimenter ved Auschwitz, Dachau, Buchenwald, Ravensbrück, Sachsenhausen og Natzweiler.Den mest beryktede av disse legene var doktor Josef Mengele, som arbeidet i Auschwitz. Hans eksperimenter inkluderte plassering av mennesker i trykkammer, medisintesting på mennesker, nedfrysning av mennesker, forsøk på å skifte øyenfarge på mennesker ved å injisere farve i barns øyne og diverse amputasjoner og brutale kirurgiske inngrep.
Det fulle omfanget av arbeidet hans vil aldri bli kjent fordi laster med hans nedtegnelser ble sendt til doktor Otmar von Verschuer ved Kaiser Wilhelm Institutt og der ble ødelagt av von Verschuer. Mennesker som overlevde hans eksperimenter ble nesten alltid drept og dissekert etterpå.
Mengele virket særlig opptatt av å arbeide med rom-barn. Han kunne gi dem sukkertøy og leker og personlig bringe dem til gasskammeret. Barna omtalte ham som «onkel Mengele». Vera Alexander var en jødisk fange i Auschwitz som hadde oppsyn med femti tvillingpar av rom-opprinnelse:
«Jeg husker særlig ett tvillingpar: Guido og Ina, rundt fire år. En dag tok Mengele dem vekk. Da de kom tilbake var de i en fryktelig tilstand: de hadde blitt sydd sammen, rygg mot rygg, som siamesiske tvillinger. Sårene var infiserte og væsket. De skrek dag og natt. Så klarte foreldrene-jeg husker morens navn var Stella-å få tak i noe morfin og de drepte barna for å gjøre slutt på deres lidelser.»
=== Dødsmarsjene ===
Mens deportasjon av og drap på jødiske ungarere pågikk for fullt i juni 1944 planla nazistene evakuering av leirer som snart ville havne på frontlinjen. Sommeren 1944 gjennomførte sovjetiske styrker en stor offensiv i Hviterussland der Armégruppe sentrum ble påført store tap. Kort etter offensiven i Hviterussland ga Himmler ordre om at fanger i konsentrasjonsleirer i utkanten skulle fordrives til det indre av riket. Sovjetiske styrker inntok Majdanek intakt 23. juli 1944 etter at det tyske mannskapet hadde forlatt leiren i all hast uten å avvikle leiren fullstendig.De mest omfattende evakueringene, kjent som dødsmarsjene, begynte i januar 1945. Fangene ble fraktet delvis med båt eller jernbane, men på enkelte strekninger ble de tvunget til gå til fots. Titusenvis døde underveis av utmattelse, mangel på mat og drikke, eller kulde, mange ble skutt og drept fordi de ikke klarte å holde tempoet eller fordi de forsøkte å stikke av. Noen fanger ble skutt og drept før marsjen begynte fordi de var antatte for svake. Et fåtall klarte å stikke seg unna og ble tatt vare på av lokalbefolkningen. Jødiske og ikke-jødiske fanger ble utsatt for samme brutale behandling. De overlevende havnet i leirer inne i selve Tyskland der tanken var at de skulle bidra med arbeidskraft i den tyske krigsindustrien, noen ble senere sendt ut på nye dødsmarsjer til andre leirer. Leirene i Tyskland var stort sett svært overfylte og det var svært trangt om mat og husly.I januar 1945 var det ifølge nazistenes egne registre 714 000 internerte i konsentrasjonsleirer på tyskkontrollert område. Minst 250 000 av disse døde før Tyskland kapitulerte - av sult og frost eller de ble massakrert av vakter og lokalbefolkning. Dødsraten var på rundt 35 % ifølge Daniel Blatman som har skrevet standardverket om dødsmarsjene. For noen dødsmarsjer overlevde bare 20 % for andre 80 %. Dødsmarsjene omfattet evakuering av flere typer leirer og de fleste ofrene var ikke jødiske, men var for en stor del krigsfanger og utenlandske tvangsarbeidere. Jødene fikk verre behandling under dødsmarsjene enn andre fanger, men fangene ble ofte kollektivt omtalt som jøder (noe som i sin tur førte til mer brutal behandling). Evakueringen fra leirene ble fortrinnsvis gjort med tog, og fangene ble sendt til fots der manglet jernbaneforbindelse eller når det var knapphet på transportmidler. Massakrene på fangene i dødsmarsjene var til dels motivert av forestilling om behov for å beskytte lokalbefolkningen mot hordene som i propaganda og i rykter ble fremstilt som farlige (mord, voldtekt og ran ble nevnt). Etter at fangene hadde forlatt leirene hadde i SS lenger full kontroll slik at vanlige soldater (fra Wehrmacht), lokalt politi, Hitlerjugend og særlig Volkssturm deltok i massakrer på de marsjerende.I 1944-1945 var holocaust allment kjent, mens dødsmarsjene fikk liten oppmerksomhet i de frie landene - fokus var mest på forflytning av allierte krigsfanger vestover. Parallelt med dødsmarsjene flyktet hundretusenvis av tyske borgere eller etniske tyskere vestover av frykt for den fremrykkende røde hær. I alt ble det gjennomført 110 dødsmarsjer. De første evakueringene foregikk sommeren 1944 fra de baltiske landene og det østlige Polen, den andre fasen var evakueringen av de store leirene i Polen i januar 1945 og til slutt fra mars 1945 dødsmarsjer innenfor selve Tyskland.Ifølge Daniel Goldhagen forekom det vaktene massakrerte jødiske fanger mot slutten av krigen også etter at Himmler hadde gitt ordre om at jødene skulle behandles godt. Ruth Birn skriver at det var stor variasjon i hvordan vaktene behandlet fangene i dødsmarsjene, fra ekstrem grusomhet til omsorg. Det forekom også at den tyske lokalbefolkningen hjalp fangene med mat og husly.
=== Sigøynernes skjebne ===
Det har vært omdiskutert om massedrap på og forfølgelse sigøynere er sammenlignbart med massedrap på jøder og bør regnes som del av holocaust. Begrunnelsen for å likestille massedrapet på sigøynere med massedrapet på jøder er at sigøynere ble forfulgt og drept som gruppe; dette var de eneste etniske gruppene som var gjenstand for folkemord. Forfølgelsen av signøyere var ikke begrenset til en elite. Innenfor nazikontrollerte områder i Europa ble rundt 85 % av de jødiske innbyggerne drept, mens rundt 25 % av sigøynerne ble drept. Tyskland kontrollerte deler av Europa på flere måter: Selve Tyskland og områder annektert fra og med 1938, tyskokkuperte områder og allierte land (som Ungarn og Romania). Sigøynerne overlevde fordi de hovedsakelig bodde i allierte som motsatte seg tyske forsøk på å utrydde folkegruppen. I Ungarn ble rundt 70 % av jødene drept og rundt 28 % av landets rundt 100.000 sigøynere. I Slovakia ble minst to tredeler av jødene drept, mens 99 % av sigøynerne overlevde. De slovakiske regjeringen under Jozef Tiso medvirket ivrig til deportasjon av jødene, mens sigøynerne var gjenstand for diskriminerende lover og bare et fåtall ble deportert til dødsleirene. I Polen og Böhmen-Mähren, som var under tysk okkupasjon, ble over 50 % av sigøynerne drept. I Hviterussland og Ukraina ble over 70 % av sigøynerne drept.
== Utvikling og iverksettelse ==
Hitlers tale 30. januar 1939 ser ut som en klar profeti eller plan om hva som senere viste seg å skje. Historikerne tviler på om Hitler og nazistene hadde så klar og langsiktige planer. Den vanlige oppfatningen er at nazistene faktisk ville tvinge jødene til å emigrere til et nytt «hjemland». Tanken om utrydde jødene utviklet seg gradvis etter hvert som krigen på Øst-Fronten gikk fremover.
Hvis de internasjonale jødiske finansmennene i og utenfor Europa skulle lykkes i nok en gang å kaste nasjonene ut i en verdenskrig, vil resultatet ikke bli en bolsjevisering av verden, og dermed en jødisk seier, men tvert i mot utslettelsen av den jødiske rase i Europa.
Generalplan Ost, først skissert i 1940 og senere revidert i 1941, omhandlet omfattende tysk kolonisering av de erobrede områdene i øst. Planen innebar fordrivelse, utsulting og eventuelt drap på store deler av lokalbefolkningen. I Polen ble en halv million polakker tvangsflyttet fra de annekterte områdene. I de østlige Polen ble ti tusen polske barn drept og hundre tusen voksne polakker fordrevet.Etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941, Operasjon Barbarossa, gikk Tyskland, særlig SS og politiet, fra forfølgelse og undertrykking av jøder til massemord på all jøder. Ifølge Matthäus er det allmenn oppfatning blant holocaustforskere at utslettelsen av Europas jøder begynte med invasjonen av Sovjetunionen. Invasjonen av Polen ble fulgt av brutal behandling av sivilbefolkningen inkludert jødiske polakker. I Wehrmacht ble det uttrykt bekymring for brutalisering av mannskapet på grunn av massehenrettelser og andre overgrep i Polen.I mange land ble det gjennomført egne folketellinger eller opprettet egne register for jøder med tanke å kartlegge antallet og hvor stor andel som var arbeidsføre. Utfylte skjema med fullt navn og adresse ble senere brukt som grunnlag for å finne jøder som skulle deporteres. I tilfeller der det ikke var fullt navn, ble folketellinger blant annet i Nederland brukt til å identifisere bydeler i Amsterdam med særlig stor tetthet av jødiske innbyggere. I Norge ble detaljerte folketelling for jøder iverksatt i januar 1942 av NS statistiske kontor; disse skjemaene ble høsten 1942 brukt som grunnlag for å identifisere de som skulle deporteres. Den tyske okkupasjonsmakten brukte NS partiapparat trolig for Statistisk sentralbyrå ble ansett som upålitelig (direktør Gunnar Jahn var med i motstandsbevegelsen).Etter Wannsee-konferansen 20. januar 1942 sendte Heydrich ut et rundskriv, med Görings fullmakt vedlagt, til regionale sjefer for sikkerhetspolitiet med instruks om at alle forberedende tiltak skulle iverksettes. Adolf Eichmann sendte 31. januar 1942 et rundskriv til alle regionale gestapokontorer med orientering om det nye deportasjonsprogrammet. Ifølge rundskrivet var manglende kapasitet i øst til å absorbere deporterte en begrensende faktor, men snart ville nye muligheter for absorbering bli utarbeidet (dette siste var kodespråk for massemord). Himmler og Friedrich-Wilhelm Krüger (HSSPF i Generalguvernementet) beholdt de to mest radikale (Odilo Globocnik og Fritz Katzmann) og byttet ut de andre SS-sjefene Generalguvernementet. I februar 1942 ble det lagt planer for utvidelse av krematorier og gasskamre i Auschwitz. Fra midten av februar ble tyske jøder deportert til Belarus myrdet der. I mars var det en bølge av deportasjoner fra Tyskland til Lublin-området og slovakiske jøder ble deportert til Auschwitz. I Belzec ble jøder fra Lublin drept i stort antall fra mars 1942 og i Sobibor begynte massemordet i april.I 1942 begynte det å bli allment kjent i Vest-Europa at det foregikk massedrap i øst. Den tyske ledelsen forsøkte da å skjule sporene ved å åpne massegravene i Sovjetunionen, Polen og Jugoslavia, brenne likene og knuse beinrestene. Prosjektet var kjent som Sonderkommando 1005 eller Sonderaktion 1005. Arbeidet ble utført av fanger som deretter ble myrdet for at det ikke skulle være vitner. Mange massegraver ble på denne måten utvisket noe som gjorde det vanskelig å fastslå i ettertid det eksakte omfanget av holocaust i Sovjetunionen og Polen. Noen få fanger klarte å rømme ogfortalte om hva de hadde vært med på. Sonderkommando 1005 besto av mange forskjellige enheter i ulike regioner og alle gikk under samme navn.Høsten 1943 var det tydelig Tyskland ville tape krigen. Tyske myndigheter prioriterte fortsatt leting etter jøder som skulle drepes. De fleste tyske og polske jøder var døde, mens det fortsatt var jøder i blant annet Hellas, Italia og ikke minst Ungarn.
=== Einsatzgruppen ===
Etter okkupasjonen av Polen og invasjonen av Sovjetunionen ble forestillingen om jødene som mindreverdig og undermennesker selvoppfyllende: Okkupsasjonsregimet og samling av jøder i lukkede gettoer gjorde levekårene stadig vanskeligere for jødene som endte utsultede, skitne og fillete. Den nazistiske ideen om ideologisk krig innebar at tradisjonelle regler for disiplin og underordning ble erstattet av et mer fleksibelt system som tillot tyske funksjonærer på alle nivå å ta raske egne initiativ. Wehrmachts overkommando utarbeidet retningslinjer for krigen i Sovjetunionen og la der til grunn «nådeløse og energiske tiltak mot bolsjevikiske oppviglere, partisaner, sabotører, jøder og total fjerning av enhver form for passiv eller aktiv motstand». Retningslinjene understreket at fienden var undermennesker (Untermenschentum). SS og politimenn betraktet etter hvert jødespørsmålet ikke som noe abstrakt, men som et praktisk, presserende problem som måtte håndteres av hensyn til riket, av hensyn til etaten og av hensyn til deres egen karriere. Etter den sovjetiske annekteringen av de baltiske landene sammenfalt tyske tjenestemenns fordommer med antisemittisme hos baltiske nasjonalister. For eksempel mottok Hans Joachim Böhme ved kontoret i Tilsit rapporter om at andelen russere og jøder statsapparatet økte, Böhme konkluderte utfra dette at jødene i Litauen er primært aktive spioner for Sovjetunionen.Før invasjonen av Sovjetunionen satte Himmler i mai 1941 opp en egen kommandostab for Reichsführer-SS som skulle organisere SS og politi i de erobrede områdene. Himmler hadde alle SS-enheter i okkuperte områder til rådighet og etter invasjonen av Sovjetunionen sto alle SS-enheter der direkte under Himmlers kommando. Tidlig i 1941 hadde han seksten brigader hovedsakelig Allgemeine-SS. Per mai 1941 hadde han bare i Polen samlet 20 000 SS-menn.«Rengjøringssaksjonene» i øst ble koordinert av tre-fire Einsatzgruppen med hvert sitt geografiske område fra Østersjøen til Svartehavet. Einsatzgruppen jaktet på intelligentsiaen, politiske kommissærer, jøder, sigøynere og partisaner. Til disse var det knyttet underavdelinger, kalt Sonderkommando eller Einsatzkommando, som utførte drapene.Medlemmer av Einsatzgruppen var i stor grad motivert av ideologisk overbevisning. Sammenlignet med de flere millioner ordinære soldater som strømmet inn i Sovjetunionen var disse drapsenhetene ubetydelige i størrelse. De fleste medlemmer i Einsatzgruppen ble rekruttert utenfor sikkerhetspolitiet og SD. Medlemmene kom ofte fra SS eller Ordnungspolizei. Noen enheter fra SS og ordenspolitiet opererte til dels selvstendig fra, men på samme måte som Einsatzgruppen. Christopher Browning studerte Reserve-Polizei-Bataillon 101 fra Hamburg og konkluderte i sin bok Ordinary Men med at det menige mannskapet var alminnelige middelaldrende menn. Browning skriver at med hensyn til alder, opphavssted og sosial bakgrunn var mennene i 101 de man skulle tro var minst egnet som kandidater til fremtidige massemordere. Medlemmene av 101 hadde blitt utsatt for lite politisk indoktrinering og var trolig ikke ivrige tilhengere av Hitler. Ved massakrene i Józefów, Biłgoraj i Polen fikk 10-20 % slippe å være med på drapene, ifølge Browning deltok flertallet av ulike grunner: krigssituasjonen, lydighet, gruppepress, dehumanisering av ofrene, karrierejag og antisemittisme. Daniel Goldhagen kritiserte Brownings forklaring og mente bødlene var drevet av ekstrem antisemittisme og var mer enn velvillige bidragsytere til folkemordet. Etter Hitlers maktovertakelse hadde ideologisk opplæring vært obligatorisk for tysk politi. Fra 1936 var Himmler også sjef for det tyske politiet og forsøkte å samordne SS og ordinært politi. Sterk rivalisering mellom ulike deler førte i stedet til mer fragmentering og fremvekst av «små-Himmlere» som først og fremst var lojale til Himmler personlig. På samme måte som tyske soldater ble politi og SS daglig eksponert for antisemittiske budskap. Det hadde ingen alvorlige konsekvenser for tyske soldater, politi og offiserer som nektet å delta i drapene.Blant de tusenvis som ble utpekt til bødler i de erobrede delene av Sovjetunionen var mange ikke ivrige nazister. Også i Einsatzkommandoene (ledet av offiserer fra SD) var det mange alminnelige politiet, grensepolitiet og fra Waffen-SS. Grensepolitimennene gjennomgikk opplæring blant annet i Pretzsch ved Elben og fikk en viss ideologisk opplæring blant i Nürnberglovene og i regimets syn fordrivelser av jødene fra Europa. Det ble der klart at skulle inngå i mobile enheter i Sovjetunionen, men ikke at oppgavene omfattet henrettelser av jøder. Mange av lederne for Einsatzgruppen, Sonderkommandoene og Einsatzkommandoene var byråkrater og høyt utdannede profesjonelle før 1941.I forbindelse med invasjonen av Sovjetunionen ble Hans-Adolf Prützmann, Erich von dem Bach-Zelewski, og Friedrich Jeckeln av Himmler utpekt til høyere SS og politiledere (Höherer SS- und Polizeiführer, HSSPF) for henholdsvis Russland-Nord, Russland-Mitte og Russland-Süd. De skulle rapportere direkte til Himmler og hadde ansvaret for å politiets og SS' virksomhet, sikre total lydighet til Himmler og sikre orden i de erobrede områdene. Sammen med Einsatzgruppen A, B, C and D, hadde øverste operative kommando over enhetene som begynte masseskytingene av jøder sommeren 1941. Disse tre mennene hadde nøkkelroller i gjennomføring av holocaust i de erobrede delene av Sovjetunionen. Jeckeln var en innovativ massemorder og utviklet blant annet «sardinmetoden» (Sardinenpackung) mens han arbeidet i Ukraina. Ved sardinmetoden måtte ofrene legge seg med hodet mot føttene på likene nede i massegraven før det ble skutt ovenfra. På denne måten ble det mindre tomrom mellom likene i massegraven enn når ofrene ble skutt på kanten og falt uryddig ned i grøften. Etter at store deler av Ukraina høsten 1941 ble beskrevet som jødefritt, byttet Prützmann og Jeckeln område. I rettssaken etter krigen fortalte vitnene at Jeckeln var en ivrig og målrettet massemorder som gikk mye lenger enn bare å adlyde ordre. Både Jeckeln og Bach-Zelewski identifiserte seg med og var lojale mot Hitler. Jeckeln anså Himmler som den øverste ansvarlige for holocaust, sammen med Göring. Sardinmetoden førte i enkelttilfeller til overlevende som senere kom seg ut av likhaugen.Einsatzgruppenes og underenhetenes geografiske ansvar ble avtalt våren 1941 mellom RSHA og hærens overkommando. Einsatzgruppe A var knyttet til armégruppe nord (tysk: Heeresgruppe Nord), B til armégruppe sentrum, C til armégruppe syd, mens D var knyttet til Wehrmachts 11. armé som etter planen sammen med rumenske styrker skulle ta det sørlige Ukraina med Krim og avansere mot Kaukasus. Einsatzgruppe B besto opprinnelig av 650 mann, og dennes underenheter Sonderkommando 7a og 7b skulle sikre det nylig erobrede område under militær administrasjon «bak» hæren (tysk: rückwärtige Armeegebiete). Einsatzkommando 8 og 9 skulle operere lenger fra fronten og der etterforsk og bekjempe tyskfiendtlig aktivitet. Einsatzkommando 9 ble klargjort i Warszawa og hadde i utgangspunktet et mannskap på 144 personer - av disse var 15 SS-offiserer; 84 var fra Gestapo, kriminalpolitiet, Ordungspolizei (bataljon nummer 9), SD eller reservister fra Waffen-SS; 46 var sjåfører og annen støtte. Personellet fra Waffen-SS og Orpo hadde oppgave som Sicherungskräfte som i praksis betød at de skulle utføre arrestasjoner og henrettelser. Einsatzkommando 9 var «fullt motorisert» med 35 biler, fire lastebiler og tre motorsykler.HSSPF og SS- und Polizeiführer (SSPF) var de sentrale lederne i sine distrikter for utryddelsen av jøder samt bekjempelse av partisaner, og utgjorde omkring 100 personer. Lokalbefolkningen og motstandsbevegelsen hadde kjennskap til at disse var ledere for undertrykkelsen i okkuperte områder. Flere av naziledere var mål for attentater utført av motstandsbevegelsen eller de allierte. Reinhard Heydrich døde etter et angrep i 1942, Friedrich-Wilhelm Krüger (HSSPF i Generalguvernementet) ble angrepet i 1943 som hevn for ødeleggelsen av Warzsawagettoen, og Hans Frank ble angrepet av polsk motstandsbevegelse i 1944. Jürgen Stroop ble angrepet to ganger: første gang av jødisk motstandsbevegelse i Galicia, andre gang etter utslettelsen av Warszawagettoen. Franz Kutschera ble drept av polsk undergrunnsbevegelse i 1944.
Det er en hedersdåd i vår historie som aldri er nedskrevet og aldri vil bli nedskrevet. […] Vi hadde den moralske rett, vi hadde en plikt overfor vårt folk, til å drepe det folk som ville drepe oss.
==== Ordnungspolizei ====
Orpo-styrkene som beveget seg inn i Sovjetunionen sommeren og høsten 1941 var mindre forberedt enn de andre medlemmene av drapskommandoene. Ordenspolitiet ble ledet av Himmlers gamle venn Kurt Daluege. Orpo besto av det ordinære bypolitiet (Schutzpolizei) og politiet på landsbygda (Gendarmerie), men uten kriminalpolitiet. Ordenspolitiets kjerne besto av menn med militær bakgrunn og var organisert i bataljoner. Minst tolv Orpo-bataljoner ble straks etter invasjonen av Sovjetunionen tildelt Himmlers «kommandostab», i praksis en privat hær under Himmlers kontroll. Disse Orpo-bataljonene utgjorde omkring 6000 mann, mens selve Einsatzgruppen besto av 3000 mann til sammen. Utover i juli 1941 fikk Himmler mer mannskap til rådighet og disse ble involvert i stadig mer omfattende massakrer.Fra 1939 ble Orpo-bataljonene utvidet ved å opprette reservebataljoner av erfarne Orpo-menn. De menige i reservebataljonene var for gamle til vanlig militærtjeneste - de var dermed utdannet før nazistene kom til makten og mange var heller ikke medlemmer av nazipartiet. Mannskap fra reservebataljon nummer 9 ble fordelt til Einsatzkommandoer og en annen reservebataljon virket som enhet ved drap på jøder og andre forestilte fiender av Tyskland.Enheter fra Ordnungspolizei (Orpo), som hadde et samlet mannskap på omkring 100 000, deltok i internering og drap på jøder. For eksempel i Amsterdam drev Orpo arrestasjon og internering av jøder som så ble sendt østover. I Øst-Europa holdt Orpo vakt ved ghettoene. Enheter fra Orpo deltok i Einsatzgruppenes massakrer på jøder og kommunister etter invasjonen i Sovjetunionen, blant annet ved Babij Jar. Orpo-mannskap var ordinært politi og ikke primært ideologisk motivert. Det er ikke kjent tilfeller der Orpo-menn ble skutt eller straffet for å nekte å delta i massakrer. Himmler var svært opptatt av å verne drapsmannskapet mot mulige psykologiske effekter av massehenrettelser og instruerte offiserene om å avholde selskap og tilby mannskapet adspredelse etter en «aksjon». Inntrykkene fra dagens drapsaksjon skulle dempes eller viskes ut av sosiale sammenkomster, ifølge Himmlers instrukser. Videre skulle mannskapet stadig formanes om at massedrapene var nødvendige tiltak i den politiske situasjonen. Ifølge Matthäus er det fortsatt usikkert hvor dyptgripende den ideologiske indoktrineringen var og om det var vesentlig forskjell på SS, Wehrmacht og den tyske befolkningen ellers. Matthäus mener indoktrineringen i SS ikke var hjernevask eller en ren teoretisk øvelse. Bare «jobben ble gjort» var det ikke nødvendig at alle deltok i massehenrettelsene. Tilgang på en del ivrige og rutinerte drapsmenn (som Max Täubner) gjorde avlivingstiltakene effektive og ga ifølge Matthäus de andre en illusjon om at de var vanlige menn som måtte utføre et brutalt arbeid.
==== Saken mot Max Täubner ====
Max Täubner er det eneste kjente tilfellet der en SS-mann ble dømt av SS selv i forbindelse med massedrap på jøder. Täubner fotograferte ugjerningene han og hans tropp gjennomførte i Ukraina, blant annet drap på barn og hauger av lik. Fotografiene viste han til familie og bekjente. SS var redd for at bildene skulle bli offentlig kjent og Täubner ble derfor dømt til 10 års fengsel. I forbindelse med saken utarbeidet Himmler kriterier for når SS-menn kunne straffeforfølges for urettmessig drap på jøder «uten myndighet eller uten etter ordre»: Drap på jøder bare av politiske motiv skulle ikke straffes, mens drapshandlinger av egoistiske, sadistiske eller seksuelle motiv kunne straffes som mord.
Den tiltalte skal ikke straffes for drap på jøder som sådan. Jødene må utryddes og ingen av jødene som ble drept er noe stort tap. Selv om den tiltalte skulle ha forstått at ansvaret for utryddelsen av jødene lå hos kommandoene satt opp spesielt for dette formålet, er han unnskyldt for at han anså at han hadde myndighet til selv å delta i utryddelsen av jødene.
=== Okkupasjon av Polen ===
Da Tyskland okkuperte Polen i september 1939 kom nesten 3 millioner jøder under tysk styre. I Warzsawa alene var det flere jødiske innbyggere enn i hele Tyskland. Ved siste folketelling før krigen var 3,1 millioner av Polens borgere jøder og utgjorde 10 % av befolkningen. I Warszawa bodde det over 350 000 jøder og i Lodz over 200 000. Mange polakker flyktet østover fra den tyske invasjonen, blant disse var 300 000–400 000 jøder - antallet er usikkert fordi mange flyttet igjen eller ble deportert til det indre av Sovjetisk territorium.Holocaust er utenkelig uten invasjonen av Polen ifølge Timothy Snyder.Nazistenes mål var å oppløse Polen som land og bryte ned den polske nasjonalbevisstheten. Dette ble forsøkt oppnådd med tvangsflytting av flere millioner, internering og massedrap på fremstående personer. Fra 16. mai 1940 begynte systematisk drap på fremstående polakker, den såkalte AB Aktion, på ordre fra Hans Frank. Omkring 3000 polakker ble massakrert. Samme sommer begynte okkupasjonsmakten internering av tusenvis av polakker i Auschwitz. Tyskernes voldsbruk og internering var langt mer omfattende enn Franks plan om en kirurgisk aksjon mot intellektuelle og eliten. Heydrich ga sine Einsatzgruppen i Polen en liste over 61 000 polakker med antatt anti-tyske holdninger. Den følelsesmessige belastningen på mannskapet som henrettet sivile polakker i juni 1940 førte til at Himmler satte inn Oskar Dirlewanger og en bataljon rekruttert blant straffedømt (blant annet krypskyttere) til å gjennomføre henrettelser andre ikke ville takle.Med okkupasjonen av det vestlige Polen i 1939 kom flere millioner jøder under tysk herredømme. De jødiske polakkene fikk forbud mot å skifte bosted, måtte ha hvitt armbånd med David-stjernen på armen og eiendom ble beslaglagt. Fra høsten 1939 begynte tyske myndigheter å deportere jøder fra Danzig, Vest-Preussen, Poznan og Schlesien til Generalguvernementet. Mellom oktober 1939 og mars 1940 ble 95 000 jøder (blant annet deporterte fra Wien) samlet i en leir ved Nisko nær Lublin som et ledd i planen om et «reservat» for jøder. Nisko-planen ble skrotet og arbeidet stanset trolig på grunn av krangel om ansvar innad i den tyske administrasjonen. Polske jøder i alderen 14 til 60 år ble satt i tvangsarbeid. Jøder ble også fordrevet fra Tyskland og Tsjekkoslovakia til Polen. Samtidig arbeidet Hitlers regime med planer for å deportere jødene til Madagaskar. Etter at Tyskland tok kontroll over det meste av Frankrike i juni 1940 foreslo tyske tjenestemenn å samle 4 millioner europeiske jøder på Madagascar under tysk kontroll. Etter britisk okkupasjon av Madagascar ble ideen lagt bort.
Jødene ble stuet sammen i gettoer der det i Warszawagettoen (etablert oktober 1940) alene var flere jøder enn i Tyskland. Gettoene gjør det lettere å beslaglegge jødenes eiendeler og utnytte dem i tvangsarbeid. Gettoene ble som regel etablert i fattige bydeler eller allerede overbefolkede jødiske strøk. Jødene ble isolert i gettoer omgitt av gjerder og de fikk bare med seg noen personlige eiendeler. Matmangel, overbefolkning og dårlig hygiene ga høye dødstall på grunn av sult og sykdom. I Warszawagettoen døde 10 % av beboerne i løpet av 1941, og dødstallene økte i 1942. Omkring 300 000 jødiske polakker flyktet til sovjetisk okkupert område etter delingen av Polen.]]
Jødene i Polen ble tvunget til å arbeide uten lønn og ble trakassert og mishandlet i arbeidet. Sommeren 1940 ble mange tusen jøder skilt fra familien og plassert i egne tvangsarbeidsleirer der de arbeidet på blant annet festningsanlegg, veier og fabrikker. De første leirene ble opprettet i Lublin-området og etter hvert opparbeidet tyskerne et nettverk av tvangsarbeidsleirer over hele Generalguvernementet og andre okkuperte områder.Før invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 pågikk det ikke systematisk utryddelse av jøder i Polen. SS og tysk Ordnungspolizei gjennomførte drap og enkeltstående massakre som i Ostrów Mazowiecka der over 350 jødiske menn, kvinner og barn ble henrettet av politiet etter at de hadde gravd en massegrav til seg selv. Massegraven i Ostrów Mazowiecka ble noen år senere åpnet av Sonderkommando 1005 og likrestene brent i et forsøk på å skjule forbrytelsen. Politibataljonen deltok senere i massehenrettelser i erobrede deler av Sovjetunionen.I juli 1941 tok SS-major Rolf-Heinz Hoppner ved Ghetto Litzmannstadt til orde for å kvitte seg med (det vil si avlive) ikke-arbeidsføre jøder i ghettoen i stedet for å la dem sulte sakte ihjel. Hoppner antydet avliving med hurtigvirkende innretning.Mangel på mat og brensel ført til mange død av sult og kulde i Warszawagettoen vinteren 1941-1942. De første overføringene fra Warszawagettoen til utryddelse i Treblinka skjedde 27. juli 1942. Tyskerne forlangte at jøderådet i gettoen skulle plukke ut 60 000 gamle og arbeidsudyktige til «omplasseringen». I gettoen var det kjent at omplassering ville innebære likvidering. Jøderådets formann tok sitt eget liv i fortvilelse.Avliving av utviklingshemmede i «Aktion T4» pågikk fra 1939, og «aksjonen» tok etter hvert i bruk eksos fra forbrenningsmotorer som avlivingsmetode. Christian Wirth ledet eutanasiaksjonen i Brandenburg og ble overført til Kulmhof ved Chełmno. Erfaringene ble sammen med en del av personalet fra T4 overført til Aksjon Reinhardt, som fra oktober 1941 begynte utryddelsen av jødene i det polske Generalguvernementet. Leiren Chełmno (Kulmhof) var i drift fra 8. desember 1941 for å drepe jødene i Łódź og Wartheland, og der ble gassvogner tatt i bruk i stor skala.
==== Generalguvernementet ====
Hans Frank administrerte en del av det okkuperte Polen som Generalguvernementet. I hvert av de fire distriktene i Generalguvernementet (Krakow, Warszawa, Radom og Lublin) ble det etablert Selbstschutz-enheter under SS- og politilederen. Disse «selvforsvarsenhetene» ble bemannet med etnisk tyske lokale innbyggere. Odilo Globocnik, SS- og politisjef i Lublin-distriktet, lot disse Selbstschutz-mennene drive brutal undertrykking av sivilbefolkningen, særlig jødiske polakker. Allerede i 1940 forsynte Selbstchutz-folk seg av eiendeler tilhørende jøder i Lublin og drev irregulær handel med tyvgodset. Mannskap fra disse enhetene brukte Globocnik senere i Aksjon Reinhard. I oktober 1941 beordret Globocnik SS-offiseren Karl Streiber til å anlegge en treningsleir ved byen Trawniki, SS-Ausbildungs- und Arbeitslager Trawniki. I Trawniki-leiren ble sovjetiske (hovedsakelig ukrainske) og baltiske krigsfanger omskolerte til en reservepolitistyrke, Trawnikimänner, under Globocniks kommando. John Demjanjuk var blant disse. Globocnik forsøkte å gjennomføre Generalplan Ost og snakket i 1940 om behovet for å bosette tyske gårdbrukere i Generalguvernementet som bolverk mot østlig påvirkning. Han arbeidet for å gjøre Lublin til et tysk bosettingsområde. Sent på høsten 1941 tømte han åtte landsbyer i Zamość-området for polske innbyggere. Globocnik arbeidet for at Lublin skulle ha den første rent tyske bosettingen i det østlige Polen, etter instruks fra Himmler. Tanken var å forflytte etnisk polske, og internere og drepe jødene, slik at det ble plass til tyske bosettere (særlig fra Volhynia). Fra november 1942 til sommeren 1943 hadde Globocniks menn fordrevet 100 000 beboere i 300 landsbyer for å gi plass til tyske bosettere. Enkelte innbyggere endte i Majdanek eller Auschwitz.I Lublin ansatte Globocnik østerrikere i nesten alle viktige stillinger og mange var Globocniks gamle kamerater. Hermann Höfle var hans nestkommanderende under Aksjon Reinhardt. Amon Göth fra Wien arbeidet i staben sammen med Höfle før han flyttet til Płaszów. Bygningsingeniøren Richard Thomalla kom fra Øvre Schlesien og ledet arbeidet med oppføring av de tre rene dødsleirene. Franz Stangl var en nær medarbeider. Ernst Lerch fra Klagenfurt var Globocniks personlige adjutant. Globocnik rekrutterte folk med erfaring fra T4 til drapsanleggene i det okkuperte Polen blant andre Franz Stangl. Den første gruppen på et titalls T4-folk, inkludert Christian Wirth og Josef Oberhauser, kom til Lublin oktober-desember 1941. I løpet av de første månedene i 1942 kom ytterligere mannskap fra T4. Viktor Brack besøkte Lublin i mai 1942 og diskuterte hvordan T4 kunne bidra til å utrydde jødene. Globocnik ba om å få flere T4-folk til disposisjon. T4-mannskapet var fritatt fra tjeneste nær fronten i øst av frykt for at de skulle bli tatt til fange og avsløre T4. I forbindelse med Aksjon Reinhardt sto de under Globocniks kommando og hadde SS-uniform, men fikk lønn fra T4 og reiste på ferie til T4s feriested i Østerrike. Ved Globocniks hovedkvarter var det perioder omkring 300 personer utlånt fra blant annet T4. I tillegg var det flere tusen Trawniki-menn som voktet drapsanleggene.Konsentrasjonsleiren Belzec var den første tillintetgjørelsesleiren i Generalguvernementet og var i drift fra mars 1942. I Belzec ble fangene drept i et gasskammer med eksos fra en dieselmotor, og likene ble lagt i massegraver. Belzec var den første leiren med faste gasskamre som var utformet som et slags badehus. Sobibór var i drift fra april 1942, og der ble det også brukt eksos i gasskamrene, men likene ble brent. Den første Auschwitz-leiren var i drift som fangeleir fra 1940, og den første store fangetransporten dit var politiske fanger og polske motstandsfolk den 14. juni. Auschwitz II (Birkenau) ble anlagt fra oktober 1941 for å avlaste den opprinnelige leiren. De første fangene i Birkenau var krigsfanger fra felttoget i Sovjetunionen. Gasskamrene i Birkenau var klare til bruk i mars 1942, og der ble Zyklon B tatt i bruk til avliving av fangene. I Majdanek ble også Zyklon B brukt i gasskamre som var klare i september 1942.
Eutanasiekspertene fra T4 medvirket til utforming av drapsleiren Sobibór og den var i drift i slutten av april 1942. I Treblinka nær Warszawa ble den tredje drapsleiren satt opp tidlig på sommeren 1942. Små transittleirer ble satt opp nær hovedleirene og disse hadde ukrainske vakter. Belzec, Sobibór og Treblinka var små anlegg. Belzec var om lag 200 meter bred og 250 lang i et tynt befolket område med god jernbaneforbindelse. I Belzec fantes stort sett bare selve drapsanlegget (mottakelsesområdet, avkledningsrom og gasskamrene) samt innkvartering for vakter og jødiske tvangsarbeidere som håndtere likene. De små leirene skulle være hemmelige, men lokalbefolkningen kjente lukten og forsto hva som foregikk.Treblinka og Sobibór ble anlagt våren 1942, noe som ifølge Longerich tyder på at Globocnik senhøstes 1941 ikke hadde fått ordre om å forberede drap på alle jødene i Generalguvernementet. Himmler møtte 20. oktober 1941 Jozef Tiso, Vojtech Tuka og Alexander Mach fra Republikken Slovakia. De slovakiske lederne tok med glede i mot Himmlers tilbud om å deportere jødene fra Slovakia og dette kan ha vært bakgrunnen for anlegg av en utryddelsesleir nummer to ved Lublin, Sobibor. Opprinnelig var det bare jøder som ikke var av verdi som arbeidskraft som skulle likvideres. Trolig var det i april eller mai 1942 at Globocnik fikk ordre om systematisk å drepe alle jødene i området.I juni 1942 uttrykte Globocnik at aksjonen mot jødene måtte gjennomføres så raskt som mulig slik at man ikke ble «stående midt opp i det» dersom det av en eller annen grunn ble stans i arbeidet. Himmler hadde også uttrykt at hurtighet var viktig for å kunne skjule det som foregikk. Himmler besøkte Globocnik i Lublin 19. juli 1942 og sa klart i fra at han ønsket total rengjøring (totale Bereinigung) i Polen; Himmler ville ha «forflytningen» (det vil si utryddelse) av jøder fullført innen 31. desember 1942 og på den datoen skulle det ikke være noen jøder igjen i Generalguvernementet bortsett fra i interneringsleirer. Himmlers ordre ble ikke fullstendig gjennomført, men ble fulgt av sterk opptrapping av drapstakten og innledet den mest dødelig fasen av Holocaust. Fra tidlig 1942 til februar 1943 falt antallet levende jøder i det vestlige og sentrale Polen med 1,75 millioner. Ved slutten av 1942 falt drapstakten trolig fordi det var få jøder igjen i Generalguvernementet.Drapstakten avtok omkring årsskiftet 1942-1943. I Belzec var drapsvirksomheten stanset, mens i Sobibór og Treblinka ble det trappet ned vinteren 1943 etter at holocaust i Generalguvernementet nesten var fullført. Leirene skulle stenges så snart alle lik var brent og sporene etter forbrytelsen var skjult. Himmler ga 5. juli 1943 ordre om at Sobibór ikke skulle avvikles, men omgjøres til en konsentrasjonsleir og lager for ammunisjon.Aktion Erntfest («operasjon høstfest») ble gjennomført 3. november 1943. Da ble 43 000 jøder i slaveleirene Trawniki og Poniatowa (i Lublin-distriktet) og Majdanek drept - de ble skutt med maskingevær i massegraver. Operasjonen omfattet de gjenværende 18 000 jødene i Majdanek. Denne operasjonen avsluttet Operasjon Reinhard, den utslettet de gjenværende jødene i Lublin-området og var det største antallet drept av tyske styrker i en enkelt operasjon. Etter opprør i Warszawa, Bialystok, Treblinka og Sobior tidligere i 1943 bestemt SS å eliminere jødene i Lublin og omland. Jakob Sporrenberg planla og ledet operasjonen.
=== Invasjonen av Sovjetunionen ===
Få uker etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 hadde tyske styrker erobrer store områder med en stor andel jøder i befolkningen. Dette inkluderte områder som tilhørte Sovjetunionen før krigen (Hviterussland, Ukraina og vestlige deler av Russland) og nylig annekterte områder (Latvia, Estland, Litauen, Bessarabia, det østlige Polen og det nordlige Bukovina). Til sammen var det 3,9 millioner jødiske innbyggere i disse områdene før 1941. Flere hundre tusen jøder klarte å flykte østover til de indre av Sovjetunionen, men de fleste ble fanget i erobrede områder bak fremrykkende tyske styrker.Innen utgangen av 1941 var omkring 1 million drept hovedsakelig av Einsatzgrupper støttet av Wehrmacht, politi og lokale medhjelpere (blant annet fra ukrainsk og litauisk politi). Drapene foregikk nær ofrenes bosted i raviner, stridsvognsfeller, skoger eller forlatte bygninger. Fremgansmåten var stort sett den samme alle steder: En offiser fra SS eller Wehrmacht ga ordre om at jødene skulle møte på et oppsamlingssted til et best tidspunkt og bare ta med seg noen få personlige eiendeler. Noen ganger ble det fremstilt som evakuering eller overføring til arbeidsleir, men ofte fikk ofrene ingen forklaring. Fra oppsamlingsstedet ble de ført til massegraven hvor de på veien ble beordret til å kle av seg og puljevis drept ved skyting. Noen få overlevde skytingen og klatret ut av massegraven om natten og kunne slik gi øyenvitnebeskrivelser.Folketellingen fra januar 1939 oppga 3,28 millioner jøder i hele Sovjetunionen, hovedsakelig i Ukraina og Hviterussland. I Moskva bodde over 300 000 og i Kiev, Leningrad og Odessa over 200 000 hver. Arad oppgir 4,1-4,2 millioner jøder til sammen i de baltiske landene, den annekterte delen av Polen, det vestlige Russland, vestlige Ukraina, Bessarabia og Bukovina. Etter invasjonen evakuerte sovjetiske myndigheter store områder på sovjetisk side av fronten: fabrikker, utstyr og omkring 5 millioner innbygger hvorav 1 million jøder ble transport til det indre av Russland. I Hviterussland og Ukraina forble det enkelte åpninger i fronten der flyktninger kunne ta seg østover.Invasjonen av Sovjetunionen i 1941, «Operasjon Barbarossa», var trolig en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene. Hitler og de andre topplederne så får seg en «jødisk krig» og «endelig løsning», men det er ikke påvist noen skriftlige ordrer om å drepe alle jødene i de erobrede områdene i øst før Barbarossa ble satt i gang. De ordrene som eventuelt ble gitt var ofte muntlige, vage («ta seg av Tysklands fiender») og gitt etter at massedrapene var godt i gang dels i form av oppmuntring eller godkjenning. I juni 1941 så den tyske ledelsen fortsatt for seg at «jødespørsmålet» skulle løses ved tvangsflytting, selv om en slik tvangsflytting ville være brutalt ville det ikke innebære massemord på all jøder. Goebbels satte 5. juli, etter at store landområder var erobret og tusenvis henrettet, i gang en propagandakampanje mot det «kriminelle, jøde-bolsjevikiske» regimet. Overgrep begått av NKVD (Sovjetunionens hemmelige politi) i Lviv og andre steder før sovjetisk tilbaketrekning ble brukt som eksempel på den «blodig galskapen hos de jøde-sovjetiske herskerne».Nazistene var besatt av ideen om å ødelegge den sovjetiske kommunismen, en ide som mange østeuropeere hadde til felles med nazistene. Nasjonalister i Latvia, Litauen, Hviterussland og Ukraina utnyttet den første tiden etter «frigjøringen» til å massakrere jøder som ble ansett som forbundet med bolsjevismen.I ettertid, blant annet ved rettsoppgjøret, ble det vist til en Führerbefehl om utryddelse av jødene etter invasjonen av Sovjetunionen. Dersom en slik ordre faktisk ble gitt, var den trolig abstrakt og generell. Det har også blitt henvist til en politiinstruks om å henrette jøder i partiet og statsapparatet, sabotører, propagandamakere, snikskyttere etc. Det er uklart om denne ordren fra Berlin utløste drapene på alle jøder. Det er i ettertid ikke sikkert dokumentert at det fantes en slik ordre. Drapene ble i tyske meldinger og notater ofte omtalt med eufemismer som «likvidert», «evakuert» eller «avhendet», andre ganger direkte som «henrettet» eller «skutt og drept». Den enkelte massehenrettelse ble ofte kalt Aktion.De første ukene etter invasjonen var det systematiske drap på voksne jødiske menn. En gang mot slutten av juli 1941 ble dette utvidet til å omfatte alle jøder ved at også kvinner og barn ble drept systematisk, noe som signaliserte at et fullstendig folkemord var i gang. Omfanget og opptrappingen har historikerne rekonstruerte fra dokumenter gjerningsmennene etterlot seg. Det er stadig uklart hvem som ga den opprinnelige ordren om også å drepe kvinner og barn, eksakt når ordren ble gitt og hvordan ordren kom frem til drapskommandoene. De første rapportene om massedrap beskriv ofrene som lokale jødiske menn i militær tjenestedyktig alder og særlig intelligensia i ledende stillinger i lokalsamfunnet. Helt fra begynnelsen var det uklart hvem som skulle henrettes: Den første massakren i Bialystok 27. juni viser at gjerningsmennene hadde små motforestillinger mot å henrette helt harmløse personer. Waffen-SS divisjonen Wiking henrettet i slutten av juni og tidlig juli et stort antall tilfeldige soldater og sivilister som ble ansett som mistenkelige, inkludert 600 jøder i Zboriv i Ukraina. I Brest tidlig i juli henrettet politibataljon 307 og 162. infanteridivisjon 5000 jøder i en "opprydningsaksjon". Til forskjell fra Polen ble massedrapene umiddelbart og direkte knyttet til andre antijødiske tiltak som beslag av eiendom og utskilling av den jødiske befolkningen med spesielle merker på klærne. Flere steder ble de første massedrapene utført av Wehrmacht og senere mer systematiske massedrap utført av Einsatzgruppene.Massedrapene de første ukene etter invasjonen av Sovjetunionen var preget av tilfeldigheter og lokal initiativ; og det var kjennetegnet av at tyske tjenestemenn aksept for stadig tiltagende vold som det normale i øst. I krigssituasjoner forekommer det ofte at soldater begår overgrep mot lokalbefolkningen. Krigen mot Sovjetunionen var særegen ved at den tyske ledelsen med vilje satte nye rammer og regler for styrkenes fremferd: Kriminelle ordrer ovenfra kombinert med voldelige impulser nedenfra skapte et klima for ubegrenset voldsbruk. Massedrap på jøder ble ofte fremstilt som praktiske tiltak for å «passifisere» de nylig erobrede områdene.Litauens jøder var holocausts første ofre. Ifølge Karl-Heinz Schoeps begynte holocaust i Litauen da tyske styrker invaderte Sovjetunionen. Umiddelbart etter invasjonen av Sovjetunionen begynte massakrer på den jødiske befolkningen i Litauen, Latvia, Hviterussland og Ukraina. De første ukene ble ikke kvinner og barn drept, da også disse ble henrettet fra midten av august og Himmler ikke så mulighet til en «territoriell løsning» på jødespørsmålet var systematisk massemord på jødene i erobret området i gang. Raul Hilberg kalte sommeren og høsten for «the first sweep» av holocaust. Christopher Browning kalte sommer og tidlig høst 1941 for «fateful months». I begynnelsen ble bare voksne menn drept, senere på sommeren 1941 ble også kvinnene henrettet og til slutt ble alle jøder mål for massehenrettelsene. Matthäus skriver at grensen til folkemord entydig ble krysset da også barna ble henrettet.Få dager etter at tyske styrker invaderte Litauen (som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden året før) begynte massakrene på landets over 210 000 jøder. De første systematiske massakrene ble gjennomført etter initiativ av en lokal politisjef i Øst-Preussen uten konkret ordre fra Berlin. I Iași (tysk: Jassy), Romania, var det også massedrap på sivile jøder de første dagene etter at Operasjon Barbarossa var i gang. Massakrene i Iaşi hadde i mer preg av lite koordinert og mer tilfeldige aksjoner der jøder ofte ble drept på stedet når soldater fant dem, mens massakrene i Litauen i hovedsak var mer metodiske og i skjul for offentligheten ved at jødene ble dumpet i massegraver.
I søk etter svar på spørsmålet om hvordan, når og hvorfor nazistenes forfølgelse av jødene utviklet seg til den endelige løsningen, kan betydningen av krigen mot Sovjetunionen knapt overvurderes. Helt siden operasjon Barbarossa ble et tema for forskning, har det blitt understreket at drapene på jødene i Sovjetunionen markerte et vannskille i historien, et kvantesprang mot holocaust.
Hilter, Himmler, Heydrich og Kurt Daluege kom selv til Øst-Preussen noen dager etter at Operasjon Barbarossa var i gang. Etter å blitt briefet av Heydrich og Daluege reiste SS og politifolk til Tilsit for å koordinere drapskommandoene som allerede var i gang i Litauen. Ordrene gikk via Hans-Adolf Prützmann, som da var sjef for SS og politi i Nord-Russland, og han koordinerte større «jødeaksjoner». I slutten av juni intensiverte kontoret i Tilsit drapsvirksomheten. Himmler og Heydrich reiste 30. juni til den polske byen Augustowo der 316 jøder var drept, og uttalte at det var svært fornøyd med tiltakene satt i verk. De to var 1. juli i Hrodna (Grodno) og var misfornøyde med at drapsarbeidet ikke var påbegynt der. Slik inspeksjonsturer ble utført av de øverste lederne for utryddelsen av jødene over hele det erobrede området fra Østersjøen til Svartehavet. De ble da utstedt nye ordrer om massakrer og ingen av disse nevner «Führerbefehl».På sovjetisk område inkludert Baltikum ble jødene hovedsakelig skutt og dumpet i massegraver. Etter invasjonen ble Himmlers SS-brigader satt inn for å «passivisere» de erobrede områdene noe som hovedsakelig innebar å drepe jødene. SS-brigade nummer 1 var motorisert og en av de mest effektive, den besto av 7000 mann inkludert støtteenheter. SS-dødsskvadroner (såkalte Einsatzgruppen) beveget seg bak Wehrmacht og hadde en sentral rolle i utryddelsen av jøder og andre «uønskede elementer». Norske frontkjempere i SS «Wiking» deltok trolig i massakrer blant annet i Ukraina og Russland. Massakrene foregikk til dels med bistand fra lokale kollaboratører, og det forekom også massakrer i gatene der jødene ble slått i hjel i med stokker. De ble oftest drept nær hjemstedet. I Litauen ble de fleste av landets jøder drept i løpet av sommeren og høsten 1941. Himmler var selv til stede ved en massehenrettelse ved skyting utført av Einsatzgruppen sommeren 1941. Tyske ledere ønsket å involvere lokale i masseskytingene dels for å lette arbeidsbyrden for tysk mannskap og dels for å gjør lokalbefolkningen medansvarlige. Walter Stahlecker i Einsatzgruppe A ønsket «å etablere som et utvilsomt faktum at den frigjorte befolkningen hadde tatt i bruk de mest alvorlige tiltak mot den bolsjevikiske og jødiske fienden på eget initiativ og uten instrukser fra tyske myndigheter». De fleste baltere og ukrainere var ikke involvert i massakrene, men var likegyldige eller passive til drapene på sine landsmenn. Vincentas Brizgys, katolsk hjelpebiskop i Kaunas, forbød prestene å hjelpene jøder.
Einsatzgruppene ble i det sørlige området forsterket med rumenske soldater og de skal til dels ha vært så brutale at tyske vitner ble sjokkert. Ved Svartehavskysten ble Einsatzgruppe D forsterket med lokale etniske tyskere som var svært ivrige etter å skyte jøder. En kommandant bemerket at de nesten ble skremt av blodtørsten hos disse folkene.Tyske styrker tok kontroll over Lviv 30. juni og sovjetiske styrker inkludert NKVD forlot byen i all hast. Omtrent en tredjedel (nær 100 000) av byens innbyggere var jøder. Samme ettermiddag lot innbyggerne sitt sinne over NKVDs brutalitet gå utover byens jødiske borgere. Jødene ble blant annet ydmyket ved at de måtte gå på kne og vaske gatene, noen kvinner ble avkledd, jaget gjennom gatene, banket opp eller voldtatt. Tyske styrker og ukrainsk milits drepte omkring 4000 jøder i Lviv 1. og 2. juli.Himmler snakket 21. juli med lederne i SS-kavaleriet om den tunge oppgaven som lå foran dem ved opprydning i Pripjatmyrene. Gustav Lombard viderebragte dette som en ordre om at ikke en eneste mannlig jøde skulle være i live og ingen jødiske familie skulle være igjen i landsbyene. De følgende dagene meldte Lombard at de drev «avjødifisering» (Entjudung) og innen 11. august hadde SS-kavaleriet drept 11 000 jøder i alle aldre, i gjennomsnitt 1000 mennesker daglig. Lombard utvidet på eget initiativ drepingen til kvinner og barn, uten en konkret ordre. Aksjonen innebar ikke kamp og ingen SS-menn ble drept. Lombard ble forfremmet etter aksjonen i myrene.I løpet av siste halvår 1941 tok Tyskland kontroll over store landområder fra Østersjøen til Svartehavet øst til Leningrad, Moskva, Kursk og Rostov. Den brede stripen øst for Minsk og Kiev var okkupert av hæren, mens det vestlige beltet ble administrert som Reichskommissariat Ostland (Baltikum og Hviterussland) og Reichskommissariat Ukraine. Innen utgangen av 1941 var mellom 500 000 og 800 000 jøder drept og hele regioner ble erklært som «jødefrie». Walter Stahlecker, sjef for Einsatzgruppe A, rapporterte 31. januar 1942 at hans enhet hadde drept 229 052 jøder i de baltiske landene. Høsten 1941 døde sovjetiske soldater i tysk krigsfangenskap i en takt på omkring 6000 daglig, og innen våren 1942 var 2 millioner av 3,5 millioner krigsfanger døde. Innen den tyske tilbaketrekkingen i 1943-1944 var store områder ødelagt og avfolket.Ved slaget om Moskva ble SS-enheter som drev massakrer bak fronten midlertidig overført til Wehrmacht for delta ved fronten.Den tyske fremrykkingen over sovjetisk territorium etterlot et maktvakum langs forsyningslinjer og infrastruktur i erobret område. I dette området var tyske interesser sårbare for irregulær sovjetisk motstand. Wehrmachts ledere anså Einsatzgruppene for å «verd sin vekt i gull» fordi de sikret dette bakrommet. I et møte 16. juli konstaterte Hitler at dette svære området måtte «pasifiseres» så raskt som mulig og at det best kunne oppnås ved å skyte alle som så mistenkelige ut. I slutten av juli ble okkupasjonen radikalisert samtidig som SS- og politistyrkene ble utvidet. Innen utgangen av juli hadde Einsatzgruppene blitt forsterket med 6000 politifolk og 11000 SS-menn, sammen med det eksisterende mannskapet hadde da Einsatzgruppene 20.000 mann til disposisjon.
==== Białystok ====
Den polske byen Białystok med omland ble inntatt av tyske styrker 15. september 1939, men ble etter en uke overtatt av Sovjetunionen i 1939 i henhold til et hemmelig vedlegg til Molotov-Ribbentrop-pakten. De tyske styrkene inntok byen uten motstand fra den polske hæren. Omkring 100 jøder ble drept og en rekke jødiske eiendommer rasert av tyske styrker i løpet av den korte uken før tyskerne trakk seg tilbake til grenselinjen fastsatt i den hemmelige avtalen. Innbyggerne var lettet og ønsket de sovjetiske styrkene velkommen. Białystok ble hovedstad i «Vest-Hviterussland» i Sovjetunionen og fra oktober 1939 ble området integrert unionen. Vilnius (Vilna) ble overført til det da uavhengige Litauen. Mange flyktet østover fra det tysk okkuperte Polen blant annet til Białystok til grensen ble stengt i desember 1939. En stor del av de ikke-jødiske flyktningene reiste etter dette tilbake til tyskokkupert Polen, mens de fleste jødiske ble værende på sovjetisk side. Flyktningene i Białystok kom særlig fra Warszawa og Łódź, og utgjorde i slutten av 1939 omkring 33 000. Noen jødiske flyktninger reiste videre til Vilnius eller Lwów (Lviv) i håp om at situasjonen var bedre der. Ettervinteren 1940 ble både innbyggere og flyktninger tildelt sovjetisk statsborgerskap samtidig som polske dokumenter ble inndratt. Samme vår ga de nye myndighetene anledning for flyktningene til å vende tilbake til tyskokkupert område. En del jøder reiste tilbake av frykt for å miste kontakt med familien eller av skuffelse over sovjetiske myndigheter. Den sovjetiske okkupanten forfulgte tidligere sionister og andre jødiske aktivister samt tidligere kommunister. Det jødiske utdanningssystemet ble tvangsnedlagt. Sovjetiske myndigheter var fiendtlig til religion og jødenes religiøse organisasjoner ble stengt. NKVD gjennomførte flere omfattende deportasjoner, den siste var 20. juni 1941 og omfattet hovedsakelig jødiske som ble sett med kuvogner til det indre av sovjetisk territorium (blant annet Kasakhstan, Komi og Vologda).Ved invasjonen av Sovjetunionen inntok tyske styrker på nytt byen 26-27. juni 1941. Byen og distriktet ble administrert av den tyske okkupanten som Bezirk Bialystok. Planen var å integrere området i det tyske riket, dette ble ikke noe av og det var grensekontroll mellom Bezirk Bialystok og resten av det okkuperte Polen. Erich Kochble utnevnt til sivil administrator og han styrte fra sitt kontor i Østpreussen. Ved grensejustering etter andre verdenskrig ble deler av Bezirk Bialystok innlemmet i Sovjetunionen.
Polizei-Bataillon 309 fulgte like bak Wehrmacht og sammen med Wehrmacht-soldater drepte de raskt minst 2000 jøder. Massakrene i Białystok var en del av det første «sveip» av drap i de erobrede områdene under Holocaust. Minst 500 av ble stuet sammen i en synagoge som tyskerne satte fyr på - disse som forsøkte å unnslippe brannen ble skutt. Massakren 27. juni var satt i gang av noen få målrettede offiserer og uten spesifikke ordrer ovenfra. Massakrene ble gjort under påskudd av gjengjeldelse og pasifisering av befolkningen. Rettsoppgjøret i Vest-Tyskland pekte ut en troppsleder og kompanikommandant in bataljon 309 som fanatiske nazister. Personer som passet til stereotype oppfatninger av jødisk utseende ble drept først. Flere jøder ble hånet og nedverdiget før de ble drept. Ortodokse jøder ble skutt og drept på åpen gaten og fikk skjegget brent. Politimenn som uttrykte ubehag ved framferden ble avfeid. Kommandanten for 309 og Wehrmachts general på stedet brydde seg ikke og forsøkte senere å dekke over massakren og beskrev det som gjengjeldelse. Himmler kom til byen 8. juli, dagen etter kom politisjef Daluege og holdt en tale om kampen mot den store fienden, bolsjevismen. Bach-Zelewski ga 11. juli ordre om å henrette mannlige jøder «dømt» for plyndring, henrettelsene skulle skje i skjul utenfor byen. I landsbyen Jedwabne massakrerte sivile polakker 340 jøder 10. juli 1941.Białystok-gettoen ble helt avstengt i november 1942 og hundrevis av jøder fra omlandet ble presset inn i gettoen. Tilreisende kunne fortelle om deportasjoner til Auschwitz og Treblinka, og i januar ble det kjent at gettoen skulle tømmes i februar, men bare noen tusen ble deportert til Treblinka i februar. Deportasjoner til Treblinka gikk blant annet i august 1943.
==== Lviv og det østlige Galicja ====
Den daværende polske byen Lwów (ukrainsk: Lviv) var før andre verdenskrig en multietnisk by. Etnisk polske var så vidt i flertall med 157 000 av i alt 312 000 innbyggere. En tredjedel var jødisk 100 000 og 50 000 var etniske ukrainere. Høsten 1939 hadde 100 000 flyktninger ankommet fra den tyskokkuperte delen av Polen. Byen ble omringet av tyske styrker 14. september 1939 etter invasjonen av Polen to uker før. Sovjetisk styrker angrep 17. september og polske styrker ga opp byen 22. september. Polske offiserer og menige ble internert av sovjetiske styrker, mange av offiserene ble henrettet i Katyn. Byen med omland var deretter besatt av sovjetiske styrker i henhold til avtale med Tyskland og ble forsøkt integrert i Sovjetunionen.I 1939 ved innledningen til andre verdenskrig ble det østlige Galicja okkupert av Sovjetunionen mens den vestlige delen av Polen ble okkupert av Tyskland. Det østlige Galicja, for en stor del befolket av etniske ukrainere samt jøder og etnisk polske, ble etter første verdenskrig lagt under Polen og ble etter andre verdenskrig lagt under Sovjetunionen (senere under uavhengig Ukraina).Tyske styrker inntok byen 30. juni 1941 etter angrepet på Sovjetunionen. Samme dag begynte lokalbefolkningen å hevne seg på jødiske innbyggere for overgrep og massakrer utført av NKVD. Jødene ble beskyldt for å ha samarbeidet med bolsjevikene. Tirsdag 1. juli utartet dette til et omfattende pogrom. Omkring 4000 jøder ble drept de to første dagene i juli. Byens jødiske innbyggere ble banket opp og ydmyket blant ved at de måtte krype på kne og vaske gatene med tannbørste. Noen av overgrepene ble filmet av tyske fotografer med sikte på publisering i Der Stürmer (det ble ikke noe av). Ukrainske nasjonalister tvang jøder til å grave opp likene av NKVDs ofre i Lviv og det østlige Galicia ellers. I tillegg til milits av etniske ukrainere deltok sivile innbyggere i overgrepene mot jødene. Tyske styrker hadde kontroll i byen og kunne stanset overgrepene om de ønsket. Tyske styrker, trolig fra Einsatzgruppe C, deltok også i drap på jøder, særlig fra 2. juli. Einsatzkommando 4b ankom Lviv ettermiddagen 30. juni. På dette tidspunktet var ikke utryddelsen av jødene trappet trappet opp til full skala og Einsatzgruppen fokuserte på å henrette stridsdyktige menn og menn fra intelligentsiaen. I løpet av tre dager i slutten av juli henrettet ukrainsk milits rundt 2000 jøder på den jødiske gravlunden og i Lunecki-fengselet. I gettoen i Stanisławów (senere kjent som Ivano-Frankivsk) det østlige Galicja ble omkring 10 000 jøder (halvparten av beboerne) drept i oktober 1941 fordi gettoen var for trang.I det østlige Galicja var det omkring 570 000 jøder ved innledningen til krigen og Holocaust begynte sommeren 1941 med pogromer med opp mot 35 000 drepte jøder. Pogromene ble utført av tyske politimenn og soldater, nasjonalister fra OUN, og andre etniske ukrainere. Utover høsten 1941 drepte Einsatzgruppe C titusenvis av jøder. I det østlige Galicja ble 200 000 jøder deportert til utryddelsesleiren Bełżec, 150 000 ble henrettet og dumpet i massegraver og 80 000 døde i ghettoene. Omkring 10 % av jødene i Galicja unnslapp i første omgang deportasjon eller masseskyting, og de gikk i dekning i skogen eller i byene. De fleste som på denne måten forsøkte å unnslippe ble funnet og massakrert av tyske enheter, ukrainsk politi, lokalbefolkningen eller UPA-enheter dannet av OUN-B. Rundt 2 % av jødene i det østlige Galicja overlevde krigen.
==== Brest ====
Tyske styrker angrep Brest og festningen der på første dag av operasjon Barbarossa og hadde kontroll over byen etter seks dagers kamp. Nær halvparten av byens 50000 innbyggere var jødiske, og 5000 av disse ble henrettet i løpet av de første dagene under tysk okkupasjon. Resten ble stuet sammen i en ghetto og de fleste fra ghettoen ble massakrert utenfor byen sent på høsten 1942.I Brest i Hviterussland ble det i 2019 avdekket en massegrav i sentrum av byen. Levninger av over 1000 mennesker med tydelige spor etter å ha blitt henrettet ved skyting i hodet kom for dagen i forbindelse med anlegg av tomt for en boligblokk. De fleste av Brests omkring 25 000 jødiske innbyggere ble skutt og dumpet i massegraver utenfor byen. Massegraven i sentrum skriver seg trolig fra jøder som unnslapp de store massakrene og i stedet ble henrettet og dumpet på stedet.
=== Ukraina ===
I alt ble minst 1 million ukrainske jøder drept.
Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde sovjetrepublikken Ukraina omkring 1,5 millioner jødiske innbygger. Ved utgangen av oktonber 1941 hadde tyske styrker okkupert mesteparten av republikken og satte den under administrasjon som Reichskommissariat Ukraina. Det østlige Galicia ble lagt under Generalguvernementet. Mange ukrainere anså Sovjetunionen som en ulovlig okkupant og tok i mot den tyske invasjonen som en frigjøring. Waffen-SS rekruttere mange frivillige lokalt. Bukovina og Bessarabia ble overlatt til Romania som deporterte jødene derifra til den ukrainske provinsen Transnistria. Frem til sommeren 1942 ble 195 000 jøder deportert til Transnistria og mot slutten av 1943 var omkring 50 000 av disse i live. Mot slutten av 1943 var det i tillegg 20 000 igjen av de omkring 300 000 ukrainske jødene som bodde i området da det ble annektert av Romania.I det vestlige Ukraina (Volhynia) massakrerte etniske ukrainere omkring 24000 jøder sommeren 1941. Tyske styrker inntok Kiev 19. september og i slutten av måneden ble 33 771 jødiske menn, kvinner og barn henrettet og dumpet i Babij Jar. Senere var det flere omfattende massakrer på stedet. Einsatzgruppe C var på plass i Kiev 25. september og beskyldte byens jøder for de mange minene som gikk av og brannene som startet. Etter at Wehrmacht hadde utkommandert voksne menn til tvangsarbeid var omkring 100 000jøder igjen i byen. De som ble henrettet i Babij Jar ble tvunget til først å kle av seg. Einsatzgruppe C rapporterte 3. november at 75 000 var drept i Babij Jar og klaget samtidig over at det fortsatt var gjenlevende jøder i området.Odessamassakren 1941 kostet omkring 30 000 jøder livet i løpet av 22-23. oktober 1941. Tyske og rumenske styrker sammen med ukrainske medhjelpere utførte massakren.
=== Litauen ===
Av landets 210 000 jødiske innbyggere ble minst 95 % massakrert under den tyske okkupasjonen. Dette er det største enkeltstående tap av menneskeliv i Litauens historie. Innen utgangen av 1941 var 80 % jødene i landet drept, utenom Latvia hadde ingen land gjennomgått et slikt massedrap allerede i 1941. Drapene ble i hovedsak utført av lokal litauisk milits og politi under tysk ledelse, og skjedde som regel ved skyting litt utenfor byene. Innenfor landets grenser overlevde bare 1700 jøder. Omkring 170 000 sovjetiske soldater døde i tysk fangenskap i Litauen.Den første Judenaktion skjedde i Gargždai (litt øst for Klaipėda) da tyske styrker og politi henrettet 201 mennesker to dager etter invasjonen av Sovjetunionen. Gjerningsmennene hevdet etter krigen at ordren om å drepe hadde kommet fra Hitler selv (Führerbefehl), men ordren hadde kommet fra den lokale politiledelsen i Tilsit. Politimennene deltok i avrettingen vel vitende at de drepte uskyldige sivile. En rekke på ti menn ble stilt på kanten av gropen og den neste gruppen på ti menn måtte da sørge for at alle likene fra forrige runde havnet i massegraven. Dette var den vanlige fremgangsmåten for massakrer bak østfronten.Litauiske grupper begynte massakre på jøder i Kaunas etter oppfordring fra offiserer i Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst. Etniske litauere massakrerte omkring 5 000-10 000 jødiske litauere i spontane aksjoner før disse ble mer organisert under tysk ledelse.De første dagene ble i utgangspunktet bare mannlige jøder drept. Fra månedsskiftet juli-august 1941 ble kvinner og barn drept fordi de ifølge tyskerne ville bli en byrde for lokalbefolkningen («unyttig spisere»). SS-oberst Karl Jäger utarbeidet en detaljert rapport med tid, sted og antall drepte. Denne «Jäger-rapporten» er den mest detaljerte beskrivelsen av en Einsatzkommandos aktiviteter som er bevart.
=== Latvia ===
I 1920 hadde Latvia omkring 80 000 jødiske borgere og halvparten bodde i Riga. Det var 70 000 jøder i landet da Tyskland invaderte i juni 1941. Seks måneder etter at tyske styrker tok kontroll i juli 1941 var 90 % av Latvias jødiske innbyggere drept. Omkring 12 000 jøder flyktet til Russland. I Lativa overlevde bare 1-2 % av jødene som var i landet da Tyskland invaderte. Halvparten av landets sigøynere ble drept.Tyske styrker rekrutterte latviere til dødsskvadroner som deltok i massakrene. Sent i november og tidlig i desember 1941 drepte Einsatzgruppe A sammen med Viktors Arājs milits 27 000 av Rigas jøder i Rumbula-skogen utenfor byen. Tolv tyske politimenn (SD) drepte de 27 000 i Rumbula med maskingeværsalver, mens 1500 lokalt politi og Arājskommando holdt vakt. I tillegg til latviske borgere ble omkring 25 000 jøder fra andre tyskkontrollerte områder deportert til Latvia og drept der.
=== Estland ===
De estiske jødene var en marginal gruppe. I 1934 ble det opprett et professorat for jødiske studier ved Universitetet i Tartu, og det var særlig jøder fra Latvia som søkte seg dit. Estland ble uavhengig av Russland i 1918. Det var utslag av antisemittisme i landet og jødene ble utsatt for noe diskriminering. Sovjetunionen okkuperte landet 21. juni 1940. I Estland var det 5000 jøder (eller 4500 og de fleste klarte å flykte. De 929 gjenværende ble drept i september 1941 og senere. Walter Stahleckers kart over utryddelse til 31. januar 1942 er 963 drepte angitt og Estland merket med «Judenfrei». Ved Wannsee-konferansen 20. januar 1942 på Eichmanns liste over jøder i Europa var Estland som første og eneste land listet som «jødefritt». Den estiske «selvforsvarsstyrken» (Omakaitse) utførte henrettelsene under ledelse av Einsatzkommando 1a. 900 franske jøder ble deportert til Estland og drept der. Over 100 000 sovjetiske krigsfanger døde i tyske leirer i Estland. Mange estere anså den sovjetiske okkupasjonen som verre enn nazistenes. Estiske styrker deltok i massakrer på jøder blant annet i Navahrudak i Hviterussland. Det var få jøder i Estland og et større antall sigøynere ble drept.
=== Hviterussland ===
I slutten av juni 1941 satte Wehrmacht opp en fangeleir som på det meste hadde 100.000 sovjetiske krigsfanger og 40.000 sivile menn i militær tjenestedyktig alder. Forholdene i leiren var så forferdelige at tyske tjenestemenn protesterte. SiPo og SD plukket sammen med Geheime Feldpolizei ut 10.000 fanger som ble henrettet, mange av disse var jødiske. Det var også mange jøder blant de 20.000 som i midten av juli ble sluppet fri.En del av jødene sendt til interneringsleirer eller getto i Minsk overlevde flere måneder og noen helt til 1943 eller 1944. I november 1941 fikk firmaet Topf i Erfurt bestilling fra SS' hovedkontor på et stort krematorium som skulle settes opp i Mogilev (Mahiljow). Planen var trolig å frakte en del av de europeiske jødene langs Prypjats og Dnepr til Mahiljow for avliving. Ovnene SS bestilte hadde en kapasitet på 3000 lik per dagen. Ved nyttår 1941 ble en ovn med fire kremeringskammer levert og montert. Tre ovner var klare til levering i august 1942, men disse ble omdirigert til Auschwitz. I Mahiljow var det en arbeids- og utryddelsesleir under kommando av Erich von dem Bach-Zelewski som hadde sitte hovedkvarter i byen (Einsatzgruppe B holdt til i Smolensk). Jødene i byen ble tvunget inn i en getto ved Dubrovenka-broen fra 25. september 1941, deretter ble jøder fra gettoen drept jevnlig. På Bach-Zelewskis ordre ble 2273 jøder drept 2. og 3. oktober (dette begynte samtidig med utslettelsen av alle større gettoer innenfor armégruppe sentrums område), og 3726 ble drept 19. oktober og det var da 1000 jøder igjen i Mahiljow.Høsten 1941 begynte deportasjoner fra Riksprotektoratet Böhmen-Mähren, Østerrike og selv Tyskland. I november 1941 ble 12.000 jøder fra gettoen i Minsk henrettet for å gi plass til deporterte fra Hamburg.De to første ukene i august 1941 ledet Bach-Zelewski «opprenskingsaksjonen» i Pripjat-sumpene og omegn. Aksjonen ble gjennomført at SS-kavaleriet og Himmler ga ordre om å skyte mennene og drive kvinnene ut i sumpen for å la dem dø der. Bach-Zelewski rapporterte 7. august at antallet henrettede jøder i hans område var passert 30 000. I midten av august var Himmler selv i Minsk og var sammen med Bach-Zelewski tilskuer til at et hundretalls fanger inkludert kvinner og jøder ble henrettet. Henrettelsen var klønete utført og noen av kvinnene ble først bare såret, både Himmler og Bach-Zelewski var misfornøyde med manglende effektivitet. Himmler uttalte ved denne anledningen at ordren om å drepe utøy som jøder og slavere kom fra Hitler personlig at Føreren alene hadde ansvaret. I august og september undersøkte Bach-Zelewski muligheten for å bruke gas til avliving. Senere på høsten ble jøder fra selve Tyskland sendt til gettoen i Minsk for å bli avlivet der.
=== Tyskland ===
Deportasjon fra selve Tyskland til ghettoer i det okkuperte Polen og andre erobrede områder i øst begynte høsten 1941, senere gikk deportasjoner til rene utryddelsesleirer. Etter at nazistene kom til makten i 1933 hadde over 304 000 av de om lag 525 000 jødiske tyskerne flyktet eller blitt presset til å emigrere. Av 237 723 gjenværende jøder i Tyskland i 1939 ble 165 200 myrdet. De siste deportasjonen fra selve Tyskland til Theresienstadt og Auschwitz gikk tidlig i 1943. Jødiske tyskeres eiendeler ble beslaglagt av staten og fordelt etter egne bestemmelser.NSDAP under ledelse av Adolf Hitler kom til makten i Tyskland 30. januar 1933 og forfølgelsen av og utstøtelsen av landets 525 000 jøder begynte nesten med en gang. Regimet ønsket å få flere jødiske tyskere til å emigrere. Med Krystallnatten i 1938 ble de antijødiske tiltakene trappet opp. De tyske jødenes pass ble da stemplet med J etter påtrykk fra Sveits og Sverige, slik at de to landene kunne nekte jødiske flyktninger adgang uten å stenge andre tyske borgere ute.Vold, økonomisk press og etterhvert tvang ble brukt for å få jøder til å emigrere fra Tyskland til blant annet Palestina. Etter Eichmanns arbeid med å presse jødiske østerrikere til å utvandre, opprettet Heydrich en tilsvarende ordning i selve Tyskland fra januar 1939. Fra januar til mai 1939 ble omkring 34 000 jøder presset til å utvandre fra selve Tyskland (Altreich). Formelt hadde jødiske borgere av Tyskland anledning til å utvandre også etter krigsutbruddet..Polske myndigheter gjorde polske jøder bosatt i Tyskland og Østerrike statsløse, og det var da over 70 000 jøder uten pass som ikke kunne emigrere. I slutten av oktober 1938 ble 17 000 av disse passløse polske jødene sendt med godsvogner til den tysk-polske grensen. Dette var den første storstilte og koordinerte deportasjonen av jøder.
=== Østerrike ===
Østerrike ble annektert av Tyskland i mars 1939. I 1938 var det omkring 200 000 jødiske borgere i landet noe som utgjorde 40 % av jødene i det utvidete tyske riket. I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert under ledelse av Adolf Eichmann. Eichmann fikk til en raskere byråkratisk prosess og jødene måtte gi fra seg alle sine verdier for å et gyldig pass og utreiseløyve. Heydrich opprettet i januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin etter mønster av Eichmanns kontor i Wien. Tilsvarende kontorer ble satt opp i Amsterdam og Praha underlagt Reichszentrale i Berlin. Fra januar til mai 1939 ble omkring 34 000 jøder presset til å utvandre fra Tyskland (Altreich) og omtrent samme antall fra Østerrike. I alt 126 483 jøder forlot Østerrike før holocaust og av de gjenværende ble rundt 65 000 drept i utryddelsesleirene i Polen og om lag 9 000 overlevde.
=== Tsjekkoslovakia ===
Tyskland innlemmet sudettyske områdene etter Münchenavtalen. I mars 1939 tok Tyskland kontroll over resten av Böhmen og Mähren og opprettet av Riksprotektoratet Böhmen-Mähren. Samtidig ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt. En stripe langs grensen ble avstått til Ungarn som dessuten annekterte det østligste området ved Karpatene. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS).
I hele Tsjekkoslovakia utgjorde jøder 75-80 % av alle dødsofre under andre verdenskrig. Flere tusen sigøynere (opptil 7 000 ifølge Sniegon) ble deportert til Auschwitz eller drept på annen måte Av de 92 199 jødiske innbyggere i Riksprotektoratet ved begynnelsen av okkupasjonen ble 78 154 drept av okkupasjonsmakten, 14 045 overlevde. I republikken Slovakia ble minst 60 000 drept. Områdene annektert av Ungarn (det sørlige Slovakia og Transkarpatia) hadde i 1939 en jødisk befolkning på 142 000–148 000, hvorav 114 000–120 000 ble drept ved holocaust i Ungarn. I alt ble 260 000 av Tsjekkoslovakias omkring 350 000 jøder drept (regnet etter grensene av 1937).Jødene i Slovakia var blant de første som ble deportert til dødsleirer i Polen. Fra mars til oktober 1942 ble 57 628 (to tredjedeler av landets omkring 90 000) jøder deportert fra Republikken Slovakia til dødsleirer i Generalguvernementet i det okkuperte Polen. Blant de få overlevende var Rudolf Vrba som flyktet fra Auschwitz og skrev en detaljert rapport om forholdene. Deportasjonene ble utført av den tyskvennlige regjeringen under Jozef Tiso og Vojtech Tuka. President Jozef Tiso holdt igjen videre deportasjoner av de gjenværende 24 000. Det totale tallet på ofre kan være så høyt som 71 000. Deportasjonen fra Slovakia dannet trolig mønster for senere deportasjoner fra okkuperte områder.I 1938-1939 kom det tsjekkoslovakiske jøder som flyktninger til Norge, blant annet legen Leo Eitinger som overlevde både Auschwitz og Buchenwald. Nansenhjelpen ordnet innreisetillatelse for 60 barn og 200 voksne jøder fra Tsjekkoslovakia etter Hitlers okkupasjon våren 1939.
Konsentrasjonsleiren Theresienstadt ble etablert i den tsjekkiske byen Terezín. Fra Theresienstadt ble jøder transportert til drapsanleggene i det okkuperte Polen. I perioden november 1941 til tidlig 1943 ble først 70 000 fra Böhmen-Mähren og etter hvert 60 000 jøder fra Tyskland, Nederland, Belgia og Danmark internert i Theresienstadt. Theresienstadt fungerte som propaganda for regimet og vist frem som en god jødisk bosetting. De fleste ble sendt videre til andre leirer og færre enn 20 000 overlevde.
==== Etterspill ====
De fleste sudettyskere eller tysktalende ble etter krigen fordrevet som følge av de såkalte Beneš-dekretene og Potsdamavtalen. Omkring 20 000 deporterte jøder kom tilbake, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Jøder innvandret også fra Karpato-Ruthenia som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen. Noen jøder ble utvist fordi de ble kategorisert som tyske. De få overlevende jødene som ble værende tok en tsjekkoslovakisk (og anti-tysk) ikke-religiøs identitet etter krigen.
=== Wannsee-konferansen ===
Hovedmålet med holocaust var eliminering av jødene i Europa, ut fra det som nasjonalsosialistene kalte «Den endelige løsning på det jødiske problem». Den 20. januar 1942 sammenkalte Reinhard Heydrich femten høyt rangerte medlemmer av SS, NSDAP, den nasjonalsosialistiske politiledelsen og ledere av ulike departement til en konferanse i Berlin ved innsjøen Wannsee. Wannsee-konferansens formål var å trekke opp retningslinjene for hvordan utryddelsene rent praktisk skulle gjennomføres. I protokollen fra konferansen ser man at tanken var å myrde 11 millioner jøder, selv om ord som «massemord» og «utryddelse» ikke ble nevnt. RSHA koordinerte utryddelsene og Ernst Kaltenbrunner overtok som sjef der etter drapet på Heydrich.På Wannsee-konferansen 20. januar 1942 ble samordning av den allerede påbegynte jødeutryddelsen diskutert.
=== Vest-Europa ===
Våren og sommeren 1940 okkuperte Tyskland Norge, Danmark, Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. I disse landene ble det ikke opprettet lukkede gettoer som i Polen. Det ble innrettet noen lokale leirer i disse landene dels for internering av utenlandske jøder og senere som transittleirer ved deportering til Øst-Europa. Forholdene i disse leirene var generelt langt bedre enn leirer i Tyskland og Øst-Europa. Fra våren 1942 måtte jøder i Belgia, Nederland og Frankrike gå med jødemerke på klærne, noe som var et tiltak for å skille jøder fra andre innbyggere før deportasjonen og samtidig skapte det til dels mer sympati med jødene i befolkningen ellers. I Frankrike og Belgia var landets egne borgere bedre beskyttet enn jøder med annet statsborgerskap. Frankrikes topografi og plassering gjorde flukt lettere enn i det flate og innstengte Nederland. Sveits og Spania utgjorde mulige fluktruter. I Frankrike ble det satt opp interneringsleirer for utenlandske jøder, disse leirene tok okkupasjonsmakten kontrollen over og brukte dem som transittleirer ved deportering til utryddelsesleirene i Øst-Europa. I det okkuperte Belgia ble jøder internert og deportert østover fra 4. august 1942. Fra Vest-Europa ble jøder deportert fra sommeren 1942 til 1944 til forskjellige leirer, der Auschwitz var den viktigste. I det okkuperte Belgia ble jøder internert og deportert østover fra 4. august 1942.Registrering og merking av jøder et avgjørende grunnlag for den anti-jødiske politikken i Tyskland og okkuperte områder i Vest-Europa. I Belgia, Nederland og Frankrike ble «jøde» definert i egne bestemmelser høsten 1940. I disse tre landene var det okkupasjonsmakten som gjennomførte tiltakene, mens det i Norge var norsk politi og byråkrati som sto for gjennomføringen. Det tyske politiet var for få til å kunne gjennomføre aksjonen uten det norske politiet. Det var ingen organiserte protester mot deportasjonene fra embetsverkets side. Etter den tyske invasjonen flyktet omkring 3000 jøder fra Luxembourg, mens 816 ble værende og nesten alle disse ble deportert og drept.Fra Belgia ble 40 prosent deportert, mens 75-80 prosent av de omkring 140 000 jødene i Nederland ble drept. Fra Nederland ble 110 000 deportert til utryddelsesleirene og av disse overlevde 5000.
==== Frankrike ====
Etter tysk seier i slaget om Frankrike ble landet delt i en militær okkupasjonssone i nord og i sør Vichy-regimet som samarbeidet med nazistene. Fra det okkuperte Frankrike gikk den første deportasjonene til Auschwitz 27. mars 1942.Fra den «frie sonen» som ble kontrollert av Vichy-regimet, ble jøder deportert til den okkuperte delen av Frankrike fra august 1942. Jødene under Vichy-regimet var i utgangspunktet tryggere enn jødene i den tyske sonen i nord. Noen jøder flyktet til den smale stripen okkupert av Italia, noen få lyktes å flykte til Spania eller Sveits, og mange franske bønder skjulte jøder, spesielt barn. I Belgia og Frankrike var landets egne borgere bedre beskyttet enn flyktninger fra andre land. Jødiske innbyggere i fransk Nord-Afrika var underlagt Vichy-regimets antijødiske tiltak, men ble ellers lite berørt av holocaust som pågikk i Europa.Omkring 25 prosent (75 000–80 000) av Frankrikes 320 000–350 000 jøder ble deportert til utryddelselseleirene og de allere fleste av deporterte ble drept (3-5 % overlevde). De fleste ble deportert til Auschwitz og resten ble sendt til Majdanek og Sobibor samt noen få til Buchenwald. Omtrent to tredeler av de deporterte var utenlandske borgere.
==== Nederland ====
Det okkuperte Nederland var underlagt sivilt tysk styre bestående av en gruppe SS-folk fra Østerrike. Den sivile nederlandske statsadministrasjonen som var igjen i landet adlød det sivile tyske styret. Belgia hadde en eksilregjering i London og belgiske tjenestemenn støttet ikke det tyske styret i landet. I januar 1941 ga Arthur Seyss-Inquart ordre om at alle jøder måtte registrere seg: 160 820 fulgte ordren og få unnlot, av disse var 140 000 jøder ifølge den tyske regelen om minst 3 jødiske besteforeldre. Deportasjonen fra transittleiren Westerbork til utryddelsesleirene i Polen begynte i midten av juli 1942.
==== Norge ====
Fra Norge ble 770 jøder deportert i 1942 og 1943, av disse overlevde omkring 30. Etter Nederland var Norge det vesteuropeiske landet med størst relativt tap av den jødiske befolkningen. Sammenlignet med Frankrike, Belgia og Nederland gikk interneringen og deporteringen av jødene i Norge svært raskt.
==== Danmark ====
De vel 7000 jødene i Danmark skulle etter planen interneres og deporteres høsten 1943. Den danske regjeringen vernet om sine jødiske innbyggere, og gjennom en stor aksjon klarte 95 prosent å komme seg til Sverige. De fleste danske jødene som ble deportert overlevde med hjelp fra Danmark og bare 77 ble drept. Av de danske jødene ble 477 deportert (en stor del skrøpelige eldre som ikke klarte å flykte) til Theresienstadt der de blant annet fikk pakker hjemmefra og besøk av Røde Kors. Omkring 60 døde dansker av sykdom og alderdomssvakhet. Arvid Brodersen mener at advarsel fra tyske motstandsfolk og direkte støtte fra sentrale personer i okkupasjonsmakten var avgjørende for redningen av de danske jødene. Blant annet var holdningen hos riksfullmektig i Danmark, Werner Best, og hans fortrolige Georg Ferdinand Duckwitz vesentlige. Danskene ble varslet av den tyske offiseren Helmuth James von Moltke som (i september 1942 ifølge Brodersen) også hadde advart om en forestående aksjon mot jødene i Norge. Werner Best advarte også ledelsen i Berlin om at en aksjon mot de danske jødene ville bli møtt med sterke protester og ville skade samarbeidet med danskene. Ifølge Hannah Arendt var Danmark det eneste okkuperte landet som fullt ut beskyttet sine jødiske innbyggere. Bernt Hagtvet skrev i 2000 at det har oppstått tvil om Danmark på grunn av samarbeidet med okkupanten egentlig bør regnes blant de allierte.
=== Tysklands allierte ===
I Finland var det omkring 2000 jøder. Den finske regjeringen ville ikke utlevere egne borgere og heller ikke jødiske flyktninger fra andre land. Andre kilder oppgir at 11 av Finlands 2300 jøder ble drept i konsentrasjonsleirer.
==== Bulgaria ====
Bulgaria var alliert av Hitlers Tyskland og landet innførte streng anti-jødisk lovgivning. Det bulgarske regimet satte seg mot utlevering av sine omkring 50 000 jødiske borgere. Fra Makedonia og Trakia annektert av Bulgaria i 1941 fikk ikke jødene beskyttelse av bulgarske myndigheter og fra disse områdene ble det deportert 11 000 jøder til utryddelsesleirene tidlig i 1943. Deportasjonene skjedde etter en avtale fremforhandlet av Adolf Eichmanns utsending i Bulgaria. Eichmann reserverte 26 tog til operasjonen. Flere hundre døde underveis og likene ble kastet ut av vognene ved stans underveis. Transporten gikk til Treblinka der alle ble avlivet. Ofrenes eiendom ble avhendet og salgssummen (fratrukket kostnaden ved transporten til Treblinka) ble satt på konto. Lutz oppgir tapene i Trakia og Makedonia til 14 000, noe som utgjorde 22 % av 64 000 jødiske innbyggere før krigen.
==== Italia ====
Italia var en alliert av Tyskland og deporterte ikke sine jødiske borgere. Den italienske okkupasjonsmakten i Jugoslavia og Albania tok i mot jødiske flyktninger og utleverte ikke jøder. Det var omkring 50 000 jødiske borgere i landet (inkludert Rhodos) og omkring 7000 forlot landet etter at Mussolini iverksatte antijødiske tiltak fra 1938. Etter at Italia gikk over til alliert side og tyske styrker tok kontroll ble omkring 8000 italienske jøder deportert fra 16. oktober 1943. Deportasjonene fra Italia begynte 12. september 1943 da Himmlers mann i Roma fikk ordre fra Berlin om å deportere jødene i byen. Ernst Kaltenbrunner sendte ny ordre 7. oktober om at en rask og grundig fjerning av jødene i Italia var absolutt nødvendig. Den tyrkiske konsulen på Rhodos, Selahattin Ülkümen, tok stor personlig risiko da han forsøkte å redde øyens jødiske innbyggere fra deportasjon. De fleste av Rhodos 1700 jøder ble deportert til Auschwitz i juli 1944.Etter at massakrene under Aksjon Reinhardt var fullført flyttet en god del av SS-personalet, blant andre Odilo Globocnik og Hermann Höfle, til Nord-Italia, med base i San Sabba rett utenfor Trieste. Der drev Globocnik jakt på partisaner og gjenværende jøder. På øya Arbe ved Rijeka og i Abazia ble gjenværende jøder samlet og ført til leiren Sussak. En del jøder ble drept i Sussak, de øvrige i drapsanlegget Risiera di San Sabba. Simon Wiesenthal skriver at Globocnik forsøkte å unngå at hans lojale medhjelpere skulle bli tatt til fange av de allierte der de kunne komme med tilståelser. I kamp med partisanene i Jugoslavia var det stor mulighet for at de ikke ville overleve. Franz Reichleitner og Christian Wirth ble drept av partisaner. Gustav Franz Wagner og Franz Stangl overlevde krigen og flyktet til Brasil. Ernst Lerch prøvde å gjemme seg i Kärnten sammen med Globocnik.
==== Ungarn ====
Fra 15. mai til 8. juli 1944 ble 437 402 jøder sendt fra Ungarn (inkludert Transilvania) til Auschwitz for å bli avlivet. Hver dag på forsommeren ble opp mot 12 000 jødiske ungarere sendt med tog gjennom Slovakia til utryddelsesleiren. Ungarn hadde i 1944 det siste intakte jødiske samfunnet i Europa og dette var den siste store transporten til Auschwitz. Ungarn var formelt en uavhengig stat med mange utenlandske legasjoner og diplomater fra nøytrale land kunne kommunisere fritt med omverdenen. Internasjonalt press på den ungarske regjeringen førte til at deportasjonene stanset 8. juli og da var Ungarns provinser utenom Budapest praktisk talt tømte for jøder. Etter deportasjonene til Auschwitz var de gjenværende jødene samlet i arbeidsleirer eller i Budapest der flere tusen ble myrdet før byen ble frigjort.Holocaust i Ungarn omfattet også landområder Ungarn hadde avstått etter 1. verdenskrig, blant annet nordre Transilvania, Karpato-Ruthenia og det sørlige Slovakia. Innenfor Ungarns grenser av 1930 bodde det 445 000 jøder, og 725 000 i 1941 innenfor de utvidete grensene. Den ungarske regjeringen motsatte seg lenge tysk krav om å deportere sine jødiske borgere. Da tyske styrker i mars 1944 tok kontroll over Ungarn og ungarsk politi internerte jødene og deporterte dem til grensen.
==== Romania ====
Bukovina og Bessarabia ble annektert av Sovjetunionen i 1939, og Ungarn overtok nordlige Transilvania og Dobrudsja ble overført til Bulgaria. Landet hadde i 1930 om lag 760 000 jødiske borgere, vel 4 % av befolkningen, redusert til 342 000 etter avgivelse av territorier. Romania under fascisten Ion Antonescu deltok i Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Rumenske og tyske styrker inntok Bukovina, Bessarabia og Transnistria inkludert Odessa.
Bortsett fra Tyskland var Romania det landet som på egen hånde drepte flest jøder under holocaust.I Bessarabia og nordre Bukovina ble 150 000 massakrert i juli og august 1941, samtidig ble eiendommer plyndret. De overlevende ble deportert til Transnistria i september og oktober og måtte gå dit til fots. I Transnistria ble jødene massakrert av SS-styrker, rumenske soldater, rumensk politi (gendarmerie) og lokale kollaboratører fra ukrainsk politi og frivillige etnisk tyske. I alt var tapstallene i Transnistria (årene 1941-1944) 250 000 der omkring 130 000 var jøder som bodde der fra før. Holocaust i Bessarabia og Bukovina ble i hovedsak utført av det rumenske regimet. Jødene i det rumenske kjerneområdet (Regat) ble terrorisert, men ikke forsøkt utryddet. Omkring 20 000 jøder ble drept i forskjellige massakrere i det rumenske kjerneområdet. Jødene i Transilvania delte skjebne med jødene i Ungarn der omkring tre fjerdedeler ble drept i krigens siste år.
=== Hellas, Albania og Jugoslavia ===
Etter Italias invasjon av Albania i oktober 1940 angrep Italia også Hellas som slo tilbake og tok en del av Albania. I april 1941 fikk den italienske hæren bistand av tyske styrker og tross britisk støtte ga greske styrker opp. Ved innledning til krigen var det 77 000 jøder i Hellas hvorav tre fjerdedeler bodde i Thessaloniki. De fleste jødene i Hellas ble deportert til dødsleirene i perioden mars-august 1943, noen også sommeren 1944. Transporten gikk med kuvogner på jernbanen via Serbia, Kroatia og Wien. Minst 80 % eller opp til 90 % av jødene i Hellas ble drept etter deportasjon til utryddelsesleirene. I Thessaloniki overlevde 5 %. Dette var den laveste andelen overlevende på Balkan og blant de laveste i Europa.Jugoslavia ble i mars 1941 tvunget til å samarbeide med aksemaktene og Tyskland invaderte 6. april etter et motrevolusjon, og landet gikk i oppløsning som stat. I 1941 var det 80 000 jøder i landet medregnet noen tusen flyktninger fra blant annet Italia. Jødene bodde særlig i hovedbyene Beograd, Zagreb og Sarajevo. Det var generelt lite antisemittisme i landet før krigen. Etter tysk press innførte myndighetene enkelte antijødiske lover. Ustasja-regimet i Kroatia medvirket i massedrapene og innen våren 1943 var de fleste jødene i Kroatia drept. I Serbia ble jødene drept av tyske enheter blant annet med gassvogner i Sajmište konsentrasjonsleir. Adriaterhavskysten var kontrollert av Italia og der overlevde de fleste. De italienske okkupasjonsmakten i Jugoslavia og Albania tok i mot jødiske flyktninger. Opp til 2000 jødiske flyktninger kom til Albania der det bare var 200 jøder fra før. Alle overlevde krigen tross italiensk og tysk okkupasjon. I Kosovo ble halvparten av jødene drept.
=== Frigjøring ===
I løpet 1944 og 1945 ble områder med internerte gradvis frigjort av allierte styrker. Flere tusen av de som fortsatt var i liv var så svake at de døde kort tid etter frigjøringen. Velmenende alliert personell ga de utsultede fangene mat og mange døde av mat som de nedbrutte kroppene ikke tålte. En del fanger hevnet seg på sin tidligere fangevoktere.
== Omfanget av utryddelsen ==
Et allment akseptert tall på jødiske drepte som følge av holocaust, er 6 millioner. Anslag utført av historikere varierer imidlertid fra 4,8 millioner til over 6 millioner. Men om en tar med de andre gruppene som var omfattet av massakrene, regnes 11 millioner for å være et pålitelig tall, skjønt enkelte estimater ligger på opp mot 26 millioner. Ved innledningen til Nürnbergprosessen la aktoratet til grunn at 5,7 millioner jøder (av 9,6 millioner før krigen) var forsvunnet hvorav 4,5 millioner ikke lot seg forklare som utvandring eller påregnelige dødsfall. Tallet 6 millioner drepte ble nevnt første gang i New York Times 8. januar 1945. Aktoratet i Nürnberg la senere i prosessen dette tallet til grunn basert på vitnemål av Wilhelm Höttl 26. november 1945, Höttls anslag på 6 millioner hadde han fra sin kollega Adolf Eichmann. Eichmann hadde ansvar for transport av deporterte og holdt slik god oversikt over denne delen av holocaust. Rolf Günther, Eichmanns assistent, skal ha sammenstilt tallene og tegnet en graf på veggen i avdelingen slik at alle som kom inn kunne se fremdriften i massedrapet. Dommen mot Ernst Kaltenbrunner la til grunn at 2 millioner var drept av Einsatzgruppene og 4 millioner i utryddelsesleirene. Holocaust var opprinnelig ikke del av oppdraget for Nürnbergprosessen (hovedprosessen), men fremsto i løpet av prosessen som et viktig aspekt.I tyskkontrollert område ble i gjennomsnitt to tredjedeler av jødene drept. Andelen drepte var høyest i Polen, Baltikum, Nederland, Jugoslavia, Hellas og protektoratet Böhmen-Mähren. Andelen overlevende var høyest (mer enn halvparten) i Danmark, Frankrike, Italia, Belgia, Luxembourg og Norge. Andelen drepte i Nederland skiller seg tydelig ut fra andre vesteuropeiske land og er på høyde med Øst-Europa. I Litauen ble 95 % av landets vel 200 000 jødiske borgere drept. Fra selve Tyskland hadde omkring 300 000 av landets vel 500 000 jødiske borgere forlatt landet før krigen, ytterligere 13 000 emigrerte til 1. oktober 1941 da utreiseforbud ble innført. I Østerrike var 185 000 jøder ved Anschluss, og 120 000 av disse hadde emigrert før krigen. En del av de tyske og østerrikske jødene hadde slått seg ned i Nederland, Belgia og Frankrike, og fra disse landene ble omkring 100 000 statsløse (trolig en stor del tyskere og østerrikere) jøder deportert. Omkring 9 000 av de vel 60 000 jødene i Østerrike overlevde.
=== Etter land ===
I det største utryddelsesanlegget, Auschwitz-Birkenau, ble anslagsvis 1 100 000–1 500 000 mennesker myrdet, derav en million jøder. Det har vist seg umulig å beregne antall drepte eksakt, fordi mange ble sendt direkte i gasskamrene uten å være registrert.
==== I Sovjetunionen ====
Drepte og overlevende på okkupert sovjetisk territorium inkludert de baltiske landene. Yitzhak Arads oppstilling inkluderer jøder som ble myrdet og jøder som ble sultet i hjel eller på annen måte døde av de brutale forholdene i leirene. Lutz oppgir for Ukraina og Hviterussland til sammen et tap på 1,15 millioner som utgjør 60 % av den jødiske befolkningen før krigen.
=== Etter gruppe ===
==== Sigøynere ====
Før krigen var det omkring 870 000 sigøynere i områder under tysk kontroll eller i land alliert med Tyskland. Av disse ble omkring 212 000 drept. I områder under direkte tysk kontroll (Tyskland, Østerrike samt okkuperte og annektere områder) døde over halvparten av sigøynerne, i andre områder (medregnet Frankrike) døde 16 %. Italienske myndigheter beskyttet sigøynerne mot forfølgelse i Italia og på Balkan, forfølgelsen i disse områdene begynte etter at tyske styrker tok kontroll over det nordlige og sentrale Italia. I Ungarn skjedde forfølgelsen særlig etter at et fascistisk regime ble innsatt etter den tyske okkupasjonen i 1944. De fleste sigøynere drept i rumensk-kontrollert område var i de erobrede områdene i øst og ikke kjerneomårdet Regat. På Balkan overlevde en større andel av sigøynerne enn av jødene blant annet fordi de skilte seg mindre ut: Sigøynerne hadde i stor grad samme religion som majoritetsbefolkningen og mange hadde en nomadisk livsstil som gjorde at de lettere unnslapp nazistenes interneringsaksjoner.
== Kjennskap til folkemordet i samtiden ==
Før sommeren 1941 var forholdene i gettoer og tvangsarbeidsleirer kjent i USA og Storbritannia. Journalister fra nøytrale land som USA hadde en viss adgang til okkuperte land og tyske myndigheter verken ønsket eller forsøkte å skjule de brutale tiltakene mot jøder i krigens første 21 måneder.
Den utbredte kunnskapen som nå er om holocaust eller shoah i offentlig minne om andre verdenskrig har bidratt til antagelsen at en vesentlig faktor i krigføringen mot Tyskland og dets europeiske allierte var å stoppe folkemordet og frigjøre den gjenværende jødiske befolkningen. Dette er stort sett en illusjon.
Folkemordet på armenerne i ly av første verdenskrig var kjent i samtiden og godt kjent i mellomkrigstiden. Da tyske jøder ble utsatt for forfølgelse etter 1933 henviste de ofte til armenernes skjebne av frykt og advarsel om hva som kunne skje.Storbritannia hadde fra sommeren 1941 god kjennskap til folkemordet som pågikk på Østfronten og i januar 1942 informerte utenriksminister Molotov ambassadene i Moskva. S. Bertrand Jacobson, i Joint Distribution Committee for Ungarn, fortalte på en pressekonferanse 13. mars 1942 i USA at drapsskvadroner hadde tatt livet av 300 000 i Øst-Europa. Verken Molotov eller Jacobson trakk konklusjon om at nazistene hadde satt i gang drap på alle jøder. I desember 1942 fordømte de allierte offisielt folkemordet. Vatikanet ble informert senest sommeren 1942 om hva som foregikk. Władysław Sikorski varslet 10. juni 1942 de allierte om at «utryddelsen av den jødiske befolkningen skjer i et ufattelig omfang». Edward Raczyński leverte etter Jan Karskis ankomst til London en note til de allierte regjeringer med beskrivelse av folkemordet som var i gang og bønn om handling.
De siste rapportene presenterer et fryktelig bilde av posisjonen jødene i Polen har blitt utsatt for. De nye metodene for massemord tatt i bruk de siste månedene bekrefter det faktum at de tyske myndighetene systematisk sikter mot å utrydde hele den jødiske befolkningen i Polen og de mange tusen jøder som de tyske myndighetene har deportert til Polen fra land i Vest-Europa og Sentral-Europa og fra det tyske riket.
I den polske lokalbefolkningen var det allment kjent hva som foregikk i Auschwitz og de klaget blant annet over lukten av brennende lik. Ansatte i IG Farben og AEG visste også mye om hva som foregikk i leiren.Richard Breitman konkluderte i 1998 med at britiske myndigheter hadde god informasjon om holocaust mens det pågikk og de fikk kjennskap til folkemordet relativt tidlig. Amerikanske myndigheter var ikke fullt så godt informert. På dette området delte britiske myndigheter mer etterretningsinformasjon med sovjetiske myndigheter enn med amerikanske. Feingold skriver at dette reiser spørsmål om hvorfor britiske myndigheter ikke advarte jøder om hvilken skjebne som ventet om de havnet i nazistenes hender. Informasjonen ble ikke brukt i rettsoppgjøret og i denazifisering av Tyskland etter krigen. Britisk etterretning satt på informasjon som ifølge Breitman viste at blant andre Kurte Daluege hadde en viktigere rolle en antatt. Breitman mener at britiske og amerikanske myndigheter av strategiske grunner ikke ønsket å fremstille krigen mot Hitler som en krig for å redde jødene, blant annet kunne dette svekke britisk stilling i Midtøsten. Britisk kringkasting informerte etter hvert om hva som foregikk bak østfrontene og dette nådde de flere millioner radioapparatene som var i bruk i Tyskland, noe som blant annet utløste Rosenstrasseprotesten. Trussler om rettsforfølgelse av de medvirkende til folkemordet bidro trolig til å forsinke deportasjon av de ungarske jødene. Breitman mener Churchill burde ha sagt fra offentlig om at Tyskland forsøkte å utrydde Europas jøder, noe som var godt kjent av britisk myndigheter sommeren/høsten 1941.Fleming konkluderer med at forholdene Auschwitz var kjent for de allierte i 1943 og at etterretningsrapportene ble betraktet som troverdige. Informasjonen ble holdt tilbake britisk og amerikansk policy.Himmler var nøye med hemmelighold og ga Heinrich Müller i Gestapo ordre om at alle lik skulle graves ned eller brennes. Rumenske styrker hadde til forskjell latt likene etter massakrer bli liggende i veikanten. Det ble et tema særlig etter massedrapene i 1942 ble omtalt i pressen i Storbritannia og USA, og etter saken mot Max Täubner. Enkelte steder, som i Chelmno, forekom det lik som lå fremme i vårsmeltingen skapte stank og helsefare for lokalbefolkningen. Sommeren 1942 instruerte Müller Paul Blobel om å sette i gang brenning av lik for å skjule sporene. Både i Chelmno og i Auschwitz hadde likene blitt gravd ned, og Sonderkommando 1005 gravde opp og brente likene der. Deretter ble samme operasjon gjennomført i Sobibor, Belzec og Treblinka. Arbeidet fortsatte på erobret sovjetisk territorium og pågikk til sommeren 1944. Fanger som deltok i arbeidet ble deretter skutt og drept.Den jødiske organisasjonen Bund i Warszawa smuglet i mai 1942 ut en rapport som omtalte drap på 700 000 i Polen. Rapporten opplyste hvor drapene ble gjennomført, antall og drapsmetode. Dette var den første rapporten som beskrev en plan om å utrydde jødene. Rapporten ble omtalt i Daily Telegraph (25. juni 1942), internasjonale sendinger på BBC og senere i andre aviser i USA og Storbritannia. Britiske myndigheter og den polske eksilregjeringen holdt en felles pressekonferanse 8. juli der Bund-rapporten ble offisielt presentert. Britiske myndigheter lot skinne gjennom at de anså rapporten som god propaganda og at innholdet kunne være delvis korrekt.I november 1942 kom 78 polske flyktninger til Palestina som del av sivil fangeutveksling mellom Tyskland og Storbritannia. De ga øyenvitneskildringer av massedrapene som pågikk i det okkuperte Polen. Opplysningene ble slått stort opp på forsiden i palestinsk-jødiske aviser 23. november. I slutten av 1942 hadde britiske og amerikanske myndigheter tre uavhengig rapporter om massedrapene som da pågikk for fullt: De 78 flyktningenes beretning, Bund-rapporten og Riegner-telegrammet.
=== Riegner-telegrammet ===
Gerhart M. Riegner ved World Jewish Congress i Genève sendte 8. august 1942 et telegram til London og New York. Meldingen kom frem til Stephen Samuel Wise, president i organisasjonen, 28. august 1942. Telegrammet meldte at det tyske regimet diskuterte planer om i et sveip («at one blow») å drepe opp til 4 millioner jøder i Øst-Europa ved hjelp av hydrogencyanid (blåsyre). Schulte hadde ofte tjenesreiser til Schlesien og til Sveits, i Sveits holdt Schulte kontakt med blant andre Allen W. Dulles. Stephen Wise tok opp saken med USAs viseutenriksminister Sumner Welles, som syntes det var ulogisk å drepe jødene når tyskerne hadde behov for arbeidskraft. En amerikansk etterretningsoffiser som oppsummerte Riegners melding kalte det «a wild rumor inspired by jewish fears». Stephen Wise holdt 24. november en pressekonferanse der han fortalte om tyskernes planer om å drepe alle jødene og at likene blant annet ble brukt til å lage såpe og gjødsel. Dette ble omtalt i enkelte aviser og Himmler fikk trolig kjennskap til avisoppslagene. Opplysningene som ble formidlet i telegrammet hadde to feil: Prosjektet med å drepe jødene var allerede godt i gang og det hadde så stort omfang at det ville ta mange måneder. Browning mener at i den historiske konteksten må telegrammet forstås som «an astonishingly accurate piece of wartime intelligence».
=== Offentlig omtale ===
I november 1941 rapporterte Jewish Telegraphic Agency at 50 000 ble massakrert i september i Kiev (stedet ble senere påvist som Babij Jar). Rapporter som dette omtalte ikke noen plan eller noe mønster i mordene, og ble til dels oppfattet som for ville til å bli trodd.I løpet av 1942 ble det allment kjent at det foregikk deportasjoner og massedrap andre steder i Europa. «Endlösung» ble første gang omtalt i The Times 2. april 1942 etter en massakre på nederlandske jøder i Mauthausen, – massakren utløste en omfattende streik i det okkuperte Nederland. Massedrapene i øst ble for alvor alminnelig kjent etter at den polske eksilregjeringen i juni 1942 publiserte en rapport som anslo tallet på drepte jøder til 700 000, BBC gjenga 2. juni hovedpunktene i rapportene. Den norske illegale avisen London-Nytt videreformidlet nyheten 27. juni 1942.Jødeforfølgelsene ble omtalt av BBC og britiske aviser (som The Times, The Guardian og Daily Mail), der det sommeren 1942 ble meldt om én million massakrerte jøder. Det svenske utenriksdepartementet fikk høsten 1942 melding om fabrikklignende utryddelsesleirer i Polen, og den svenske konsulen i Stettin meldte 20. august 1942 at det foregikk massemord blant annet ved bruk av gass. En annen svensk diplomat formidlet personlige opplysninger fra SS-mannen Kurt Gerstein som selv hadde sett «likfabrikken i Belzec». Foreign Affairs skrev i juli 1942 om fordriving av jøder til «reservater», gettoer og konsentrasjonsleirer, og at 6,9 millioner jøder hadde kommet under tysk herredømme: «How many of these were killed by the war, by starvation or by organized Nazi terror,...., cannot be stated exactly.»
=== Churchill og britisk etterretning ===
Fra sommeren 1941 ble radiomeldinger om massedrap fra tysk politi på østfronten til Berlin fanget opp av britisk etterretning og dekodet i Bletchley Park. Britisk etterretning fanget 18. juli 1941 for første gang opp en melding som omhandlet massedrapene bak østfronten da Erich von dem Bach-Zelewski meldte til Himmler: «1150 jødiske plyndrere skutt og drept av politiet i gårsdagens rengjøringsaksjon i Slonim». Bach-Zelewski meldte for eksempel at SS-kavaleriet spå kvelden 3. august likviderte 3 274 partisaner og jødiske bolsjeviker. Bach-Zelewski ønsket trolig å gjøre mest mulig ut av tallene og at lederne av Einsatzgruppene konkurrerte om høyest mulig drapstall. Britisk etterretning snappet opp over 10 000 tyske meldinger bare i siste halvår 1942 og de fleste ble dekodet.Britenes statsminister Winston Churchill fikk regelmessig notater om drapene i de erobrede områdene i øst. Churchill leste notatene nøye, og ringet rundt antall drepte. Offentlig snakket Churchill bare om drap på uskyldige og patrioter, han skal ha unnlatt å nevne jøder for ikke å gi Hitlers regime en propagandafordel. Han kan også ha tonet ned jødenes situasjon av hensyn til britiske interesser i Midtøsten. Basert på meldingene fra østfronten holdt Churchill en radiotale der han understreket at hele distrikter i øst ble «exterminated» uten å nevne at ofrene stort sett var jøder.
Titusener - bokstavelig talt titusener - av henrettelser med kaldt blod blir gjennomført at de tyske polititroppene mot de sovjetiske patriotene som forsvarer sitt hjemland. Siden mongolenes invasjon av Europa, har det ikke vært metodisk, nådeløs nedslaktning i en slik skala eller i nærheten av en slik skala. Vi står overfor en forbrytelse uten et navn.
Mange av meldingene om massakrer i øst ble ikke kryptert med Enigma. Britisk etterretning fikk tidlig kjennskap til at vanlig politi, Orpo, og SS selv var hovedaktørene i massedrapene. Midt i september 1941 konkluderte etterretningen i Bletchley Park med at dokumentasjonen på systematisk massedrap av jøder var så omfattende at det ikke lenger var nødvendig med særskilt rapporter om dette til Churchill: «The fact that the Police are killing all Jews that fall into their hands should by now be sufficiently appreciated. It is not therefore proposed to continue reporting these butcheries specially, unless so requested.»
=== Polsk undergrunn ===
Ødeleggelsen av hele den jødiske befolkning, som savner historisk sidestykke, er ikke betinget av Tysklands militære behov. Hitler og hans underordnede sikter mot den totale utslettelse av jødene før krigen slutter og uten hensyn til utfallet. De allierte regjeringene kan ikke se bort fra virkeligheten. Jødene i Polen er hjelpeløse.
Jan Karski kom fra Polen til London i november 1942 og rapporterte om forholdene blant annet i konsentrasjonsleiren Belzec. Karski snek seg inn i ghettoen i Warszawa og han ble smuglet inn i Belzec. Han tok seg til London i november 1942 der han rapporterte til de allierte. Jan Nowak (egentlig Zdzisław Jeziorański) reiste som Karski til London og bekreftet Karskis beretning overfor britisk etterretning. Nowak var den første kureren etter kampene om Warszawa-ghettoen. De jødiske lederne i vest rådet Nowak til ikke å fokusere på antall ofre (som ingen ville tro på) og i stedet fokusere på enkeltskjebner. Agenten Tadeusz Chciuk-Celt ble sluppet i fallskjerm over Polen, første gang i desember 1941 og han ble da til juni 1942 da han reiste til Budapest. Fra Budapest begynte han retur til London i november 1942 og kom etter mange besværligheter frem i juni 1943. Ifølge egen beretning sendte Chciuk-Celt en rapport fra Budapest til London om massehenrettelser og arbeidet med å utvide kapasiteten i Auschwitz.Den polske motstandsmannen Witold Pilecki lot seg i 1940 ta til fange og rømte i april 1943 fra Auschwitz. Rapporten han skrev kom til London samme år. Vrba-Wetzler-rapporten (også kjent som Auschwitz-rapporten eller Auschwitz-protokollen) ble laget av Rudolf Vrba og Alfréd Wetzler som hadde rømt fra Auschwitz 10. april 1944. En amerikanske diplomat i Sveits formidlet rapporten til USAs utenriksdepartement. En kortversjon av Vrba-Wetzler-rapporten ble telegrafert til utenriksdepartementet i London 4. juli 1944. En av de viktigste opplysningene fra Vrba-Wetzler-rapporten var at Auschwitz ble klargjort for mottok og utryddelse av jødiske ungarere.Polske kilder la 15. mai 1942 i London frem tallmaterialet om drapet på 40 000 jøder i Ponary ved Vilnius. Avisen Evening Standard skrev 16. mai at tallet var nærmere 60 000. Etter krigen har antallet drepte i Ponary blitt anslått til 70 000–100 000.
=== Sverige ===
Frem til slutten av 1942 hadde svensker bosatt i Warszawa formidlet informasjon om forholdene via det nøytrale Sverige. I et tilfelle i 1942 gikk Sven Norrman (ansatt i ASEA) inn i ghettoen og tok flere filmer som senere ble overlevert til polsk etterretning i Stockholm. Mange av svenskene ble arrestert av Gestapo fra juli 1942. Den svenske ruten var stengt da Jan Karski formidlet sin detaljerte rapport og likvideringen av Warszawa-ghettoen begynte. Den amerikanske ambassadøren til Sverige, Hershel Johnson, rapporterte til Washington 5. april 1943 at det bare var 50 000 igjen av Warszawas 450 000 jødiske innbyggere. Johnson skrev i meldingen til Washington at historien han formildet var så «fantastisk» at nølte med å ta den inn i en offisiell rapport.
=== Sovjetunionen ===
Sovjetiske myndigheter hadde omfattende etterretning fra kommunister bak tyske linjer og det var lettere å rømme til sovjetisk område enn vestover. NKVD fikk detaljer om Auschwitz i november 1943, og fortsatte å få motta etterretning i 1944. A.S. Piatko og V.J. Pugev tok seg fra Auschwitz gjennom Østfronten og ga detaljer om gasskamrene og krematoriene til NKVD i Ukraina i november 1943. Sovjetiske styrker frigjorde Majdanek 3. juli 1944. General Petrenko fikk der tak i dokumenter med detaljer om Auschwitz og andre dødsleirer, deler av Majdaneks administrasjon ble også arrestert.
=== Mulig bombing av Auschwitz ===
Det har vært en omfattende akademisk diskusjon om Auschwitz og jernbanelinjen til leiren kunne ha vært bombet av de allierte for å stanse massemordet og deportasjonen. Særlig muligheten for å redde de jødiske ungarerne som sommeren 1944 ble fraktet i et antall på nær 12 000 på slovakisk jernbanenett hver dag til Auschwitz og drept der.Den første forespørselen om å bombe Auschwitz kom i 1941 mens leiren fortsatt bare var en fange- og tvangsarbeiderleir. Charles Portal, sjef for RAF, avslo ønsket blant annet fordi de straks skulle innlede bombing av Tysklands oljelager.I 1944 var de alliertes mulighet for vellykket bombing av Auschwitz helt endret. Fra flybaser i Italia var det bare 1000 km til målet og nye bombefly var tatt i bruk, blant annet Avro Lancaster med stor lastekapasitet og lang rekkevidde. USAs War Refugee Board ba om områdebombing og ikke kirurgisk bombing fordi de som allerede var i Auschwitz var dødsdømte uansett, mens de fleste andre støttet presisjonsbombing. Churchill og Anthony Eden mente det var en god ide, men ble frarådet av militære rådgivere.Til omkring 1990 var det en bred kritikk av amerikanske og britiske ledere for at de hadde unnlatt å bombe Auschwitz for å stanse massemordet der. Kritikerne påpekte blant annet at USAAF allerede hadde bombet Monowitz (en underleir av Auschwitz 9 kilometer unna Birkenau) og IG Farbens anlegg der gjentatte ganger sommeren 1944. I 1990-årene begynte forskerne å studere det tekniske og taktiske forutsetningene for en vellykket bombing: Bombetokt var teoretisk mulig, men lite aktuelt på grunn av store tap av fly og mannskap, usikkerhet om det lot seg gjøre å treffe gasskamrene (som var vanskelige bombemål) og små utsikter til å redde de internerte. Mangelen på presis etterretningsinformasjon og på faren for at mange internerte ville blitt drept av bombene. Stuart Erdheim og Rondall Rice mente bombetokt kunne gjennomføres med gode utsikter til å stanse eller forsinke massedrapene i Auschwitz.Auschwitz var 1000 km i luftlinje fra den allierte basen i Foggia, Italia, og innenfor rekkevidde for United States Army Air Forces (USAAF) bombet i dagslys. Bombing kunne ha lykkes, men bare små feil i sikting ville ha sendt bombene midt inn i leiren i stedet for mot gasskammeret. Bombing fra lav høyde kunne utføres med RAFs Mosquito, men stor avstand og dagslys ville gjort operasjonen svært risikabel. Det sovjetiske flyvåpenet var trolig mye bedre posisjonert enn USA og Storbritannia, og hadde rett utrustning, til å gjennomføre effektive bombetokt. I juli 1944 da bombing av Auschwitz ble diskutert sto den røde arme bare 160 km unna og leiren var innenfor rekkevidde av alle sovjetiske fly.
Det er usikkert om bombing kunne ha skjedd tidsnok til å redde mange liv. Vrba-Wetzler-rapporten, den viktigste etterretning om detaljene i Auschwitz, nådde London midt i juli. Det var da stort sett for sent å redde jødene fra Łódź og Ungarn. NKVD hadde andre kilder og fikk detaljer om Auschwitz i november 1943. Sovjetiske styrker frigjorde Majdanek 3. juli 1944 og fikk der tak i dokumenter med detaljer om Auschwitz og andre dødsleirer. Anthony Eden og David Ben-Gurion appellerte til Molotov uten resultat. Stalin og Sovjetunionens toppledelse hadde trolig god kjennskap til Auschwitz og unnlot bevisst å hjelpe jødene. Ungarske myndigheter stanset deportasjonene 8. juli og de siste togtransportene kom frem et par dager senere.I slutten av august 1944 appellerte ungarske jøder via den polske eksilregjeringen om snarest mulig allierte bombing av jernbanelinjer og -knutepunkter i Slovakia. Forespørselen ble avslått med begrunnelsen at bombing bare ville gi kortvarig forsinkelse i deportasjonene og at USAs 15th air force hadde viktigere oppdrag. USAs krigsdepartement hadde som prinsipp å ikke bruke ressurser på bombemål som var lite viktige for det overordnete målet om seier over Tyskland. Bombing av jernbaneanlegg til støtte for det slovakiske opprøret høsten 1944 viser at slike tokt var innenfor 15th air force' rekkevidde.
=== Norge ===
Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene. NS-lederne, spesielt Sverre Riisnæs, Jonas Lie og Axel Stang, hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. Jonas Lie fulgte høsten 1941 med Einsatzgruppe D og var i Odessa da de massakrerte jødene i byen 23. oktober. Hans S. Jacobsen fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD som skrev at Katowice-distriktet gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske frontkjempere, spesielt i SS-Division «Wiking», var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen. Siegfried Wolfgang Fehmer i Gestapo kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».Et brev fra Finn Koren ved legasjonen i Bern (17. august 1942) om massemord ved gassing ble lest av utenriksminister Trygve Lie og andre statsråder i London, og legasjonen i Bern sendte et nytt brev 23. september 1942. Den norske eksilregjeringen i London fikk 1. desember 1942 kjennskap til at også de norske jødene var deportert. 27. november 1942 ba . Utenriksminister Lie avslo forespørsel fra World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Trygve Lies svar var et uttrykk for maktesløshet, ifølge Ole Kolsrud. Etter et initiativ fra norske jøder i Sverige 8. januar 1943 forsøkte Trygve Lie å få de allierte med på å bytte sårede tyske krigsfanger mot norske jøder i tysk fangenskap. Britiske myndigheter avslo.
== Etterspill ==
Etter krigen var det rundt 374 000 jødiske displaced persons som hadde overlevd holocaust. Flertallet av disse reiste til Israel og innen 1953 hadde 140 000 reist til USA.
Omkring 20 000 jøder vendte tilbake til Tsjekkoslovakia sommeren 1945, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Deres eiendom var beslaglagt av nazistene. Jøder innvandret også fra Karpato-Ruthenia som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen. Mange av de overlevende jøder ønsket å forlate Europa. USA og Storbritannia tok i mot bare et lite antall. Mange tusen reiste til Palestina (mot Storbritannias ønske) og Israel da staten ble opprettet i 1948. Tyskland betalte erstatningsbeløp til Israel.Auschwitz er særlig godt kjent og dokumentert fordi det var både en arbeidsleir og en utryddelsesleir, og fordi det var relativt mange overlevende vesteuropeiske jøder. Bare to-tre personer overlevde Belzec der over 400 000 ble drept. Til sammen var det få overlevende fra Treblinka, Sobibor og Belzec. Overlevende og vitner som havnet bak jernteppet fikk ikke fortelle historien om holocaust som historien om massedrap på jødene. Vasilij Grossman kom til Treblinka med den Røde arme i september 1944, men Stalin insisterte på at utryddelsen av jødene måtte fremstilles som en lidelse «borgere» gjennomgikk. Timothy Snyder skriver at det tyske regimet med vilje lot omkring 3 millioner sovjetiske krigsfanger dø av sult og sykdom. Ifølge Snyder har dette massemordet kommet i skyggen av holocaust, og uten holocaust ville det gått inn i historien som den største krigsforbrytelsen. Tyske styrker massakrerte dessuten omkring 350 000 hviterussere, og et litt mindre antall polske og jugoslaviske sivile.I Auschwitz var det 6000 overlevende da de sovjetisk styrkene kom frem, i tillegg hadde hundretusen blitt flyttet vestover til Tyskland. I Auschwitz fantes store mengder bevis for ugjerningene, blant annet 836 255 kåper/kjoler og syv tonn menneskehår. Den røde arme frigjorde Majdanek i juli 1944 og tyskerne hadde bare ødelagt krematoriene slik at Majdanek er den best bevarte ved siden av Auschwitz. Mange av de kjente bildene skriver seg fra Buchenwald og Bergen-Belsen, leirer som ikke primært var utryddelsesleirer, og som ble grundig fotografert av britiske og amerikanske styrker. Mange av de overlevende fra Auschwitz befant seg i krigens sluttfase i leirer som ble frigjort av britiske og amerikanske styrker. Britiske soldater trodde Bergen-Belsen var en utryddelsesleir da de fant tusenvis av syke og døende sammen med hauger av lik. Etter opprøret i Treblinka 2. august 1943 rømte et 200 og et titalls av disse overlevde og fortalte om forholdene i leiren.
Det var selvfølgelig en meget spesiell og grusom ordre. Likevel forekom det meg at begrunnelsen for utryddelsesprogrammet var riktig. Jeg tenkte ikke over det da det pågikk, jeg hadde mottatt en ordre og måtte utføre den. Om masseutryddelsen av jødene var nødvendig eller ikke, var ikke noe jeg kunne tillate meg å ha en oppfatning om.
=== Sovjetunionen ===
Omkring 2 millioner jøder ble drept på okkupert sovjetisk territorium. Sovjetiske myndigheter omtalte etter krigen ikke jødene som en særskilt gruppe ofre og de ble i stedet slått sammen med andre offer til en stor kategori sivile «sovjetiske borgere» myrdet av tyskerne. Sovjetisk litteratur brukt de første 50 år etter krigen ikke «holocaust», men «tilintetgjørelse» eller «katastrofe». Antisemittisme ble en del av sovjetisk politikk etter krigen blant annet på grunn av den kalde krigen og forholdet til Israel. Sovjetunionen støttet opprinnelig opprettelse av staten Israel, men gikk senere over til å fordømme støtte til Israel som «borgerlig nasjonalisme». Jøder ble i Sovjetunionen omtalt som upatriotiske, rotløse og kosmopolitter; antallet jøder i statsapparatet og utdanningssystemet ble begrenset. Anti-semittismen i selve Sovjetunionen ble gjenspeilet i satellittstatene i Øst-Europa blant i form i skueprosesser der personer ble anklaget for å være «sionistiske konspiratører». Myndighetene ville for eksempel ikke anerkjenne Babij Jar som et jødisk gravsted. Da sovjetiske myndigheter oppdaget at nesten alle de døde i Babij Jar var jøder, ville de ikke sette opp et minnesmerke og satte i stedet i gang oppføring av et idrettsanlegg.
=== Polen ===
I 1998 opprettet Polens nasjonalforsamling et eget institutt, Instytut Pamięci Narodowej (IPN), for den nære historie, årene 1939 til 1990 da Polen ble utsatt for tysk og sovjetisk undertrykking. IPN har et par tusen ansatte og driver forskning, opplysning og etterforskning. Vinteren 2018 utvidet nasjonalforsamlingen loven om IPN og gjorde det straffbart å hevde at Polen medvirket til nazistenes ugjerninger på polsk jord. Samtidig ble det straffbart å hevde at ukrainske nasjonalister (i Volhynja og Øst-Galicia) ikke deltok i drap på jøder der. Blant de ukrainske nasjonalistene og antatt medhjelper for nazistene var Stepan Bandera som regnes som en helt i Ukraina.
=== Ukraina ===
Ukraina var del av Sovjetunionen etter krigen og der ble ikke holocaust minnet spesielt. Det er stadig en tendens til ikke å se holocaust som en del av landets historie. Myndighetene i Ukraina har ikke tatt ansvar for minnesmerker som er avhengig av frivillige.
=== Den tyske historikerstriden ===
I 1980-årene pågikk den tyske historikerstriden (Historikerstreit) med Ernst Nolte i spissen på den politiske høyresiden. Nolte mente at holocaust i ettertiden var kommet ut av proporsjoner som noe unikt og burde i stedet jevnføres særlig med bolsjevikenes overgrep etter revolusjonen og i mellomkrigstiden samt den røde hærs atferd ved fremrykking gjennom Polen og Østprøyssen. Mot dette sto folk på den politiske venstresiden blant andre Jürgen Habermas og Eberhard Jäckel. Omer Bartov skrev i New Republic 29. april 1996: «Det som var – og er – uten sidestykke ved Holocaust (...) var den industrielle drepingen av millioner av mennesker i dødsfabrikker, beordret av en moderne stat, organisert av et pliktoppfyllende byråkrati, og støttet av et lovlydig, patriotisk, «sivilisert» samfunn.» Som svar til den tyske filosofen Ernst Nolte som hevdet at holocaust ikke var unikt, skrev den tyske historikeren Eberhard Jäckel i 1986 at «det nasjonalsosialistiske drapet på jøder var unikt fordi aldri før hadde en stat med autoriteten til en ansvarlig leder bestemt og annonsert at en spesifikk menneskelig gruppe, inkludert dennes gamle, kvinner, barn og nyfødte, skulle drepes så raskt som mulig og deretter gjennomført denne politikken med alle tilgjengelig statlige midler.»
=== I Norge ===
I norsk historiereskriving etter krigen var oppmerksomheten om holocaust begrenset helt frem til 1980- og 1990-årene, men i den bredere offentligheten fikk holocaust mye oppmerksomhet. Jon Reitan skriver i sitt doktogradsarbeid at holocaust ikke på noen påviselig måte «ble glemt eller utdefinert av den offentlige samtalen i tidlig etterkrigstid.» I den første fasen etter 1945 utkom det flere bøker om massedrapet på jøder, og i norsk presse ble holocaust utførlig omtalt.
== Forskning og dokumentasjon ==
Til slutten av 1970-årene var holocaust et relativ perifert tema i historiefaget, mens det særlig etter åpningen av arkivene i Øst-Europa fra 1990 har blitt et av de sentrale temaene i forskningen på andre verdenskrig.Holocaust ble etter krigen fortrengt og ikke nevnt spesielt i tyske historiebøker. I 1960- og 1970-årene vokste en ny generasjon tyskere opp og ble forferdet da de fikk kjennskap til hva foreldregenerasjonen hadde vært med på. Protestene mot det studentene anså som manglende oppgjør med fortiden medvirket til studentopprøret på slutten av 1960-årene. De første etterkrigsårene ble Wehrmacht fremstilt eller oppfattet som en «ren» institusjon som ikke var tilsmusset av nazistenes forbrytelser. Kritisk forskning fra 1960-årene av endret dette bildet vesentlig.I USA var nazistenes overgrep godt kjent i de første årene etter krigen, men holocaust ble ikke oppfattet som en selvstendig historisk hendelse. Rettssaken mot Adolf Eichmann og Hannah Arendts bok Eichmann i Jerusalem var et vendepunkt i oppmerksomheten omkring holocaust i seg selv, ifølge historikeren Peter Novick. Novick konkluderte med at den forsinkede oppmerksomheten skyldtes de politiske forholdene under den kalde krigen der oppmerksomheten istedet ble rettet mot overgrepene under Stalins regime. En del jødiske ledere foretrakk å være tause om holocaust for ikke å bli forbundet med stereotypier knyttet til bolsjevismen og forestillingen om jødene som evige offer.
Historikeren Timothy Snyder fremhever ingenmannslandet skapt av oppløsningen av den polske staten (som avtalt ved Molotov–Ribbentrop-pakten i 1939), og Sovjetunionens erobring av Baltikum som viktig betingelse for holocaust. Ifølge Snyder var områdene av statsløshet skapt først av sovjetisk okkupasjon, og deretter av tysk okkupasjon der forsøksvise massemord ble til systematisk folkemord. Ifølge Snyder ble jødene reddet først og fremst i områder der den opprinnelige statsdannelsen var intakt.
=== Ansvar, planlegging og beslutning ===
Hvis de internasjonale jødiske finansfolkene i og utenfor Europa skulle lykkes i å styrte nasjonene enda en gang ut i en verdenskrig, vil resultatet ikke bli at Jorden bolsjeviseres, og derigjennom jødedommens seier, men utslettelsen av den jødiske rase i Europa!
Blant historikerne har spørsmålet om beslutningstaking og iverksetting vært gjenstand for den mest omfattende vitenskapelig debatten. Bakgrunnen for debatten er særlig at det ikke er påvist noen klar (skriftlig) ordre om å sette i gang utryddelsene. Et viktig skille i synet på det tredje riket går mellom «intensjonalistene» og «funksjonalistene». Intensjonalistene mener at holocaust var et resultat av en tidlig og stor plan hos Hilter og de ledende nazistene, eller i det minste at holocaust var resultat av Hitlers uttrykte ønske. Funksjonalistene mener at holocaust vokste frem inkrementelt og til dels byråkratisk på lavere nivå i statsapparatet som resultat av stadig flere anti-jødiske tiltak.Fra funksjonalistenes perspektiv får man et misvisende inntrykk av den store planen ved tilbakeblikk. Blant ledende funksjonalister er Raul Hilberg og Hans Mommsen. Mommsen regnet Hitler som en svak diktator som ble drevet av omstendighetene og motstridende fraksjoner. Funksjonalistene mener at en god del av forklaringen på holocaust ligger i den kaotiske nazistaten med konkurrerende administrative enheter. Den tyske historikeren Christian Gerlach tror at hensikten med Wannsee-konferansen var å ordne opp i mangfoldet av svært ulike anti-jødiske tiltakene i Tyskland og okkuperte områder. Ifølge Mommsen var ikke Hitlers ide om å drepe jødene tilstrekkelig til å sette i gang eller styre det store prosjektet: Flere deler av den tyske eliten og «servilt tjenestevillige» lavere tjenestemenn måtte mobiliseres ut fra egeninteresse. Funksjonalismen har vært kritisert for å overse enkeltpersonenes ansvar og skyld for forbrytelsene. Karl Dietrich Bracher advarte i 1976 mot at dette kunne lede til en bagatellisering av nazismen og at barbariet 1933-1945 som moralsk problem ble glemt.Historikerne er stort sett enige om at det foregikk en kumulativ radikalisering innad i regimet. Innad i nazistaten og -partiet var det tautrekking om ansvaret for «jødesaker» noe som førte til stadig mer radikale anti-jødiske tiltak. Det var konkurranse om å markere seg selv innenfor Judenpolitik fordi dette ga makt og prestisje.
==== Tidspunkt ====
Timothy Snyder tror at Tysklands tilbakeslag i slaget om Moskva og USAs inntreden i krigen ved angrepet på Pearl Harbor medvirket til opptrapping av massedrapene dra desember 1941. Med Tysklands krigserklæring mot USA (11. desember) var det en virkelig verdenskrig. Den tyske historikeren Christian Gerlach mener at den prinsipielle beslutningen om å drepe alle jødene ble tatt mellom 7. og 14. desember 1941, før Wannsee-konferansen.Ifølge Christopher Browning var den tyske euforien ved den raske fremrykkingen sommeren 1941 den avgjørende drivkraften bak holocaust: Browning tror at Hitler i løpet av juli 1941 bestemte seg for å utrydde jødene i Sovjetunionen, mens beslutningen om å drepe jødene i resten av Europa ble tatt i oktober.Eberhard Jäckel og Daniel Goldhagen er kjente intensjonalister. Goldhagen og Richard Breitman har antatt at Hitler tok beslutningen om utryddelse en gang tidlig i 1941 før de storstilte massakrene begynte senere samme år. Alan Bullock mener Hitler selv unnfanget ideen om å drepe jødene og at Himmler umulig kunne gjort dette på egen hånd uten Hitlers godkjenning. Breitman mener at Hitler hadde en gammel og fastspikret ide om folkemord på jødene, mens de konkrete strategiene og planen for massemord ble utviklet operativt.Yitzhak Arad mener at Einsatzgruppen at ordren om å drepe alle jøder kom til noen uker etter invasjonen av Sovjetunionen. Ifølge Arad skjedde opptrappingen etter møte mellom nazitoppene og Hitler 16. juli der temaet var administrasjonen og fremtiden for de erobrede områdene; og ordren om å drepe alle jødene ble overbragt muntlig fra Himmler til SS-enhetene i erobrede områder i løpet av andre del av juli 1941.
==== Mangel på dokumentert skriftlig ordre ====
Det er stadig uklart og omstridt hvem som sommeren 1941 egentlig ga ordren om å trappe opp massedrapene på østfronten til også å omfatte kvinner og barn, eksakt når ordren ble gitt og hvordan ordren kom frem til drapskommandoene. Himmler møtte Hitler 18. desember og noterte at møtet blant annet handlet om jødespørsmålet og at jødene skulle utryddes som partisaner. Alan Bullock antar at drap på jødene var et tema under de hemmelige samtalene under fire øyne mellom Hitler og Himmler. Det finnes ingen notater fra samtalene.
Hitlers rolle når det gjaldt å fatte beslutningen, eller beslutningene, kan ikke rekonstrueres nøyaktig. Man har ikke funnet noen skriftlig ordre. Det er nesten sikkert at ingen noen gang vil bli funnet. Men man kan se Hitlers fingeravtrykk overalt når det gjelder den endelige løsning'. [...] Uten Hitler ville 'den endelige løsning' ha vært utenkelig.
Det finnes lite skriftlig dokumentasjon om beslutningstaking og iverksetting. Himmler og hans nærmeste medarbeidere bestrebet seg på hemmelighold og unngikk skriftlige ordrer. Det som fantes av skriftlig materiale ble forsøkt ødelagt mot slutten av krigen. Kurt Daluege ga ordre om å ikke nevne konkret antall henrettede over radio av frykt for at det kunne bli avlyttet av britisk etterretning.Høyreradikale holocaustfornektere som David Irving har utnyttet mangelen på skriftlige bevis for overordnet plan og ordre til å bagatellisere Hitlers rolle.
==== Særtrekk ved den nazistisk staten ====
Den tyske staten under nazistene var preget av konkurranse mellom ulike bastioner innenfor statsapparatet og var til en viss grad preget av «autoritært anarki» snarere enn den monolittisk «førerstaten» som nazistenes propaganda ga inntrykk av.Ifølge Ian Kershaw dikterte ikke Hitler alle aspekter av tysk politikk, i stedet arbeidet statsapparatet med å tolke og oppfylle Hitlers ønsker («working towards the Führer»). Hitlers ordrer, «Führerbefehle», ble ofte gitt i form av tilsynelatende uvesentlige eller krytptiske bemerkninger, men var viktig for den indre krets for eksempel Martin Bormann som tok notater. Statsapparatet i det tredje riket var til dels fragmentert i konkurrerende fraksjoner og med uklare kommandolinjer - et «føydalt anarki» ifølge Kershaw. Holocaust ble gjennomført av ulike og delvis koordinerte deler av statsapparatet, og disse forskjellige grenene av apparatet var misunnelige på og konkurrerte til dels med hverandre. Auschwitz ble drevet SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt (SS' økonomiske avdeling), Odilo Globocnik var SS- og politisjef som i forbindelse med Aksjon Reinhardt tok ordre direkte fra Himmler og på østfronten ble drapene utført av Einsatzgruppen.
==== Dokumentasjon av planer og ordrer ====
Historikerne har forsøkt å rekonstruere ordrer og tidslinje gjennom indirekte kilder som vitnemål fra de politimennene som faktisk utførte henrettelsene. Himmlers, Heydrichs og Dalueges reiser og møter, og hendelser som fulgte i deres fotspor, gir flere holdepunkt for å rekonstruere hvordan ordrene om utryddelsen av jødene ble gitt. I oktober 1939 etter okkupasjonen av Polen beordret Hitler Philipp Bouhler og Karl Brandt til å igangsette et program for eutanasi (Gnadentot) på mentalt uhelbredelig syke. Ordren ble skrevet på Hitlers eget brevpapir og tilbakedatert til 1. september. Hitlers ordre av 24. august 1941 er også sikkert dokumentert.Franz Walter Stahleckers rapporter om Einsatzgruppens virksomhet er et særlig viktig og detaljert dokumentasjon om holocausts tidlige fase. Stahlecker leverte sin første rapport 15. oktober 1941 og der noterte han at i henhold til den grunnleggende ordren ble målet om fullstendig fjerning av jødene iverksatt besluttsomt med alle midler. Stahlecker noterte at det «for øyeblikket» ikke var mulig å utslette jødene uten spor. Arthur Nebe i Einsatzgruppe B noterte at en løsning på jødeproblemet mens krigen pågår er upraktisk i denne regionen fordi det bare kan løses ved forflytning på grunn av det overveldende antallet jøder.
I mai og juni 1941 gikk det ut ordre fra Hitlers hovedkvarter om at på østfronten gjaldt ikke de vanlige reglene for behandling av sivile og krigsfanger.De første ukene etter invasjonen av Sovjetunionen ble stort sett bare voksne jødiske menn (i stridsdyktig alder) drept av Einsatzgruppen. Yitzhak Arad mener at dette styrker hypotesen om at ordren til Einsatzgruppen før invasjonen var begrenset til å drepe menn og at ordren om å drepe alle jøder kom til noen uker etter invasjonen. Einsatzkommando 9 fikk trolig ordren om å inkludere kvinner og barn i massedrapene i slutten av juli 1941. Einsatzkommando 9 var den første enheten som begynte systematiske drap også på kvinner og barn, en endring som indikerte at et totalt folkemord var i gang.Göring hadde 31. juli 1941 et møte med Heydrich. Dette møtet var trolig på Heydrichs initiativ fordi han trengte Görings signatur. De pågående massakrene bak østfronten hadde fått et slikt omfang at Heydrich trolig måtte involvere større deler av statsapparatet der lederne ventelig ikke ville medvirke uten klar, skriftlig tillatelse fra toppledelsen.Heydrichs retningslinje for sovjetiske krigsfanger av 17. juli 1941 innebar at alle jøder i krigsfangeleirer skulle skilles ut og henrettes, retningslinjen omfattet jødiske sivile som var internert i krigsfangeleir. I mange sovjetiske byer ble alle menn i «militær alder» (16 til 45 eller 60 år) internert av Wehrmacht og Einsatzkommandoene hadde oppdrag fra Heydrich om å skille ute jøder og andre «utålelige politiske elementer» fra disse.Otto Ohlendorf, leder for Einsatzgruppe D, fortalte i retten etter krigen at Himmler briefet lederne for Einsatzgruppen tidlig i juni 1941 at en viktig oppgave var å eliminere jøder - menn, kvinner og barn. Ohlendorfs vitnemål kan ha vært en del forsvarsstrategien ved rettsoppgjøret. Det er nokså sikkert at Heydrich 17. juni 1941 briefet lederne for drapskommandoene og noen andre (30-40 personer til sammen) om fjerning av jødene i Sovjetunionen - Heydrich snakket i generelle vendinger. Heydrich beskrev østjødene som «bolsjevismens intellektuelle reservoar».
Einsatzgruppene samarbeidet med Wehrmacht bak østfronten. Det var ikke opplagt at Wehrmacht ville være samarbeidsvillig. Flere rapporter fra Einsatzgruppe B viser til samarbeid med Wehrmacht. Arthur Nebe noterte at alle avdelinger av Wehrmacht anerkjente og støttet Nebes Einsatzgruppes aktiviteter.
=== Motivasjon og psykologi ===
==== Topplederne ====
De tiltalte i Nürnberg forsøkte å opprettholde en fasade som uskyldige og forførte enkeltpersoner, og la opp til å gi inntrykk av Wehrmacht som «ren» og uten noen befatning med krigsforbrytelser. Rudolf Höß forklarte at Himmler hadde fortalt ham tyskerne måtte utrydde jødene ellers kom jødene til å utrydde tyskerne. Höß anså det ikke som hans oppgave å be om ytterlige begrunnelse. I rettsoppgjør brydde nazilederne seg lite om regimets forbrytelser. Hermann Göring mente jødene var for fremmede til å bli værende i Tyskland. Alfred Rosenberg sa at jødene «spyttet på tysk kultur». Joachim von Ribbentrop skyldte holocaust på jøder som trakk i trådene i USA. Walter Funk mente russerne gjorde mye verre ting da de inntok Pommern enn de tyskerne noen gang gjorde i Russland. Otto Ohlendorf insisterte på at de alliertes behandling av tyskerne var minst like ille som skytingen av jødene.Adolf Eichmann ble undersøkt av mange israelske psykiatere før rettssaken mot ham i Jerusalem, uten at noen av dem var i stand til å påvise noe unormalt. I forbindelse med rettssakene i Nürnberg ble seksten ledende nazister undersøkt av en psykiater og en psykolog. Ingen av de 16 ble beskrevet som sadister, men Rudolf Hess og Joachim von Ribbentrop ble vurdert som svært forstyrrede personer. Arthur Seyss-Inquart oppnådde 141 i intelligenstesten, høyest av de testede, mot for eksempel Ernst Kaltenbrunner som skåret lavest (113) blant de som ble testet.
==== Vanlige tjenestemenn ====
Vanlige tjenestemenn i Einsatzgruppen, politiet og hæren viste seg å være langt bedre i stand til å drepe jøder med kaldt blod ble enn det topplederne ventet. Flere tusen «vanlige menn» deltok i systematisk massemord som pågikk over flere år. Forskningen har blant vært opptatt av å forklare hvordan og hvorfor gjerningsmennene lydig utførte drapsoppdraget ansikt til ansikt med forsvarsløse og uskyldige kvinner og barn. Saken mot Adolf Eichmann gjorde det tydelig at gjerningsmenn og bakmenn ikke nødvendigvis var sadistiske monstre eller psykologisk avvikende på andre måter. Stanley Milgram utførte sin studie av lydighet og han mente at organisert ondskap baserte seg på ansvar for handlingen og utførelsen var adskilt: Den som skjøt ved massegraven eller utløste Zyklon B i gasskammeret følte at han bare var en del av en stor prosess der andre satte målene, tok ansvar og bestemte hva som var moralsk forsvarlig. I 1990-årene mente flere forskere at det var viktige forskjeller mellom Milgrams forsøkspersoner og Hitlers bødler: gjerningsmennene hadde vært eksponert for propaganda, de foraktet ofrene, de deltok frivillig i massakrer, de var entusiastiske og i ettertid uttrykte de som regel ikke anger. Holocausts første fase med «primitiv» masseskyting ikke hadde preg av en distansert, byråkratisk prosedyre, det var først i senere faser at holocaust fikk et byråkratisk preg.Enkelte politimenn og soldater satt til å drepe uskyldige ble plaget av samvittigheten, ble alkoholisert og nervesammenbrudd. Erich von dem Bach-Zelewski skal selv ha fått nerveproblemer som SS' sjefslege mente skrev seg fra medvirkning i massedrapene. Himmler forutså de psykologiske problemene massedrapene kunne forårsake hos bødlene og veiledet kommandantene i felten hvordan byrden på mannskapene kunne lettes.Christopher Browning studerte en bataljon på 500 vanlige tyske politifolk som drepte 35 000 jøder (en stor del kvinner og barn) i løpet av ett år. Browning ble slått av hvor få som uttrykte moralske betenkeligheter ved drapene. Den nederlandske historikeren Dick de Mildt konkluderte med at gjerningsmennene generelt ikke hadde og heller ikke trengte å hate ofrene eller å ha noen ideologisk overbevisning som begrunnet drapene. Mildt skrev at gjerningsmennene vente seg til drap og vold som en daglig rutine. Politimennene returnerte til Tyskland og normal tilværelse der som om massedrapene aldri hadde skjedd.
Den tyske sosialpsykologen Harald Welzer fremsatte en teori om at i visse situasjoner kunne det å stige ut av gruppen (avstå fra å delta i drap) være psykologisk og moralsk vanskeligere enn å delta i drap på uskyldige. Ved bataljon 45s første massakre nølte politifolkene først, men da kommandanten nøye hadde demonstrert fremgangsmåten ved å skyte et offer, fulgte de menige politifolkene etter; de menige fokuserte på prosedyren og ferdigheten i å skyte på en bestemt måte, de var opptatt av gjøre drapene korrekt snarere enn at det var drap de utførte. En politimann ble kvalm av drepingen han utførte, men ville ikke gå ut av linjen for å kaste opp fordi det ville skape uorden og forstyrre prosedyren. Rudolf Höß andre la vekt på orden, funksjon og arbeidsdeling i leiren, noe som ifølge forskerne fordelte ansvaret for massemordet samtidig som det skapte forpliktelse til gjennomføring.Daniel Goldhagen påpekte at politimennene hadde muligheten til å trekke seg fra skytingene, men bare en liten brøkdel gjorde det noe Goldhagen tolker som et ønske om å drepe jøder. Noen historikere mener at ideologisk indoktrinering og kulturell betinging i det tredje riket spilte en viktig rolle for å viljen til å utføre massakrene. Jürgen Matthäus konkluderte med at massemord ble en daglig rutine støttet av en felles ideologi der det er vanskelig å påvise den enkeltes motivasjon.Den israelske historikeren Yaacov Lozowick trakk i tvil forestillingen om blant andre Adolf Eichmann som vanlige byråkrater uten spesiell motivasjon (en vanlig tolkning av Hannah Arendts kjente bok). Lozowick påpekte at folk som Eichmann var ideologisk motivert og tok initiativ og arbeidet langt hardere enn det som var ventet. Lozowick dokumenterte at Hermann Görings kjente direktiv av 30. juli 1941 til Heydrich i RSHA opprinnelig var utformet av Eichmanns avdeling og sendt oppover kommandokjeden (til Göring) for godkjenning.
== Rettsoppgjør ==
=== Personer som ikke ble stilt for retten ===
Hilter og Goebbels begikk selvmord i april 1945. Himmler tok sitt eget liv i alliert fangenskap i mai 1945 før rettsoppgjøret. Heinrich Müller forsvant i Berlin 1. mai 1945. Odilo Globočnik, leder for Aksjon Reinhardt, tok sitt eget liv etter å ha blitt arrestert av britiske styrker 31. mai 1945. Rolf Günther, Eichmanns nestkommanderende for jødesaker, tok sitt liv i amerikanske fangenskap august 1945. Richard Thomalla, som ledet oppbyggingen av utryddelsesleirene under Aktion Reinhard, ble tatt til fange av sovjetiske styrker i Tsjekkoslovakia og henrettet av NKVD i mai 1945. Christian Wirth ble drept av jugoslaviske partisaner i mai 1944. Oskar Dirlewanger døde i alliert arrest, trolig av mishandling. Franz Walter Stahlecker ble drept i kamp med sovjetiske partisaner i 1942.
Josef Mengele rømte etter krigen til Argentina og deretter til Brasil. Mossad var på sporet av ham, men prioriterte andre saker.Erich von dem Bach-Zelewski ble ikke tiltalt for sin rolle i holocaust i Sovjetunionen. I 1960-årene ble han dømt for noen drap i 1930-årene, og han døde i fengsel.Lorenz Hackenholt overlevde trolig krigen, men lot seg ikke oppspore. Friedrich-Wilhelm Krüger tok sitt liv 10. mai 1945.
=== Rettsprosesser ===
Den første større prosessen ble gjennomført etter frigjøringen av Majdanek høsten 1944 før krigen var over. Seks personer (SS-menn og vakter) ble dømt av en polsk domstol og hengt. Robert H. Jackson la i sitt innledningsforedrag 21. november 1945 i Nürnberg til grunn at mellom 4,5 og 5,6 millioner jøder var drept.
==== De allierte og USA ====
Nürnbergprosessen (hovedprosessen) var rettssakene mot de ledende tyske nasjonalsosialistene etter annen verdenskrig gjennomført av de allierte fra november 1945 til oktober 1946. Churchill ønsket ikke rettssak mot topplederne i naziregimet fordi det ville bli politisert, han ville i stedet henrette dem summarisk. Sovjeterne og amerikanerne gikk etter hvert inn for rettsoppgjør særlig etter at den allierte krigsforbryterkommisjonen ble etablert og Moskvakonferansen (1943) ble avholdt 30. oktober 1943. Ernst Kaltenbrunner ble dømt til døden og hengt i Nürnberg. Kaltebrunner var den eneste blant de øverste ansvarlige for folkemordet i hovedprosessen i Nürnberg. Evelyn Waugh noterte at blant de tiltalte i Nürnberg var Kaltenbrunner den eneste som fremsto som en forbryter. Foruten Kaltenbrunner var lederne for SS og politi (HSSPF og SSPF) de øverste lederne som ble holdt ansvarlige i rettsoppgjøret. Göring skulle henrettes i Nürnberg, men tok sitt eget liv kvelden før. Arthur Seyss-Inquart ble henrettet i Nürnberg i 1946. Den kjente antisemitten Robert Ley hengte seg i cellen før rettssaken. Hans Frank ble henrettet i Nürnberg i 1946. USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen.
Einsatzgruppenprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppene. Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. Da Whitney R. Harris forberedte saken mot Kaltenbrunner spurte han Otto Ohlendorf «Well, Ohlendorf, how many men, women, and children did you kill during that year [1941]?» og Ohlendorf svarte overraskende «90 000». Dette var det første konkrete beviset for Einsatzgruppenes bidrag til holocaust, og introduserte holocaust som et element i Nürnberg. Pohlprosessen omfattet Oswald Pohl og 17 andre offiserer fra SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt. Pohl og flere andre fikk dødsstraff, bare Pohl ble henrettet.
==== Andre land ====
Auschwitzprosessen foregikk i Krakow i regi av polske myndigheter og dels mot personer utlevert fra de allierte, blant andre Arthur Liebehenschel som var Rudolf Höß' etterfølger som kommandant. Höß ble dømt og henrettet i 1947 før de andre Auschwitz-sakene. Liebehenschel ble utlevert til Polen og hengt etter Auschwitzprosessen.Til oktober 1945 hadde 300 nazister blitt dømt og hengt i Polen. Gustav Lombard ledet drap på 11 000jøder i Pripjatmyrene, han ble dømt til 25 års fengsel i Sovjetunionen og slapp fri i 1955. Arthur Greiser ble dømt av en polsk domstol og hengt i 1946. Jakob Sporrenberg ble dømt av polsk domstol og hengt i 1952. Erich Koch ble dømt til døden av en polsk domstol, dommen ble etter hvert omgjort til livsvarig og han døde i 1986 som den siste gauleiter fra nazitiden.
Kurt Daluege, sjef for Ordnungspolizei til 1942, ble utlevert til Tsjekkoslovakia og dømt og henrettet der for sin forbrytelser i landet. Friedrich Jeckeln ble tatt til fange av Sovjetiske styrker, dømt og hengt i sentrum av Riga foran flere tusen tilskuere. Jürgen Stroop ble utlevert til Polen, dømt for utslettelsen av Warszawagettoen og andre massedrap, og hengt i Warszawa i 1952. Vojtech Tuka ble dømt til døden i Tsjekkoslovakia i 1946.
Adolf Eichmann ble kidnappet fra sitt skjulested i Argentina og stilt for retten i Israel i 1961. Rettssaken ble en internasjonal begivenhet og ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk var i sentrum i rettssalen. Frankrike fikk Klaus Barbie utlevert fra Bolivia og stilte ham for retten for deportasjon av over 800 jøder. Saken mot Barbie satte på dagsorden Frankrikes samarbeid med nazistene.I Nederland ble 16 000 lokale medhjelpere stilt for retten fra rett etter krigen til 1951 og de fleste ble dømt.
==== Tyske domstoler ====
Den første store saken under tysk lov var Ulm-Einsatzgruppe-prosessen i 1958 og vakte stor oppsikt i Vest-Tyskland. Ti Gestapo-menn fra Tilsit-kommandoen ble tiltalt for drap på over 5000 jøder i Litauen. Saken viste at nazistenes forbrytelser i Øst-Europa ikke var skikkelig etterforsket. Konrad Adenauer sørget for å opprette «sentralkontoret for etterforskning av nazistenes forbrytelser» (Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen) i Ludwigsburg.I 1963-1965 gjennomførte vesttyske myndigheter sin egne Auschwitz-rettssaker i Frankfurt (også kalt Frankfurt-prosessen), trolig den viktigste i Tyskland etter krigen. Tysk lov krevde at både selve drapshandlingen og intensjon («blodtørst») måtte bevises for å dømme noen for mord. Mord måtte inngå i tiltalen fordi mindre alvorlige forbrytelser hadde en foreldelse på 10 år og tyske myndigheter la til grunn straffeloven av 1871 som gjaldt da forbrytelsene ble begått. Fordi personell i Auschwitz handlet i henhold til regler og ordrer som i seg selv var onde, måtte «blodtørst» bevises utover SS-standard. Johan Vogt bemerket at mange av funksjonærene fra Auschwitz fremsto som skikkelige og «brave» borgere som var overrasket over at de ble trukket for retten: «Vi alle gjorde intet annet enn vår plikt, selv om det ofte falt oss tungt og selv om det gjorde oss fortvilt.»SS-offiseren Karl Wolff var adjutant for Himmler. Han unngikk rettssak i Nürnberg og opptrådte der bare som vitne blant annet i saken mot Oswald Pohl. Han ble i Vest-Tyskland i 1964 dømt til 15 års fengsel og slapp ut etter fem. Wilhelm Koppe, SS-sjef i Warthegau og Generalguvernmentet, gjorde etter krigen karriere under nytt navn før han ble avslørt i 1960-årene og tiltalt for medvirkning til 145 000 mord. Rettssaken ble avlyst på grunn av Koppes helse.Franz Stangl rømte til Brasil via Syria og ble utlevert til Tyskland i 1967 og dømt for 400 000 mord i Treblinka. I retten fremstilte Stangl seg som en som bare utførte ordrer og skjøv ansvaret for massemord over på andre. Han ble dømt til livsvarig fengsel og døde i varetekt før dommen var rettskraftig.Viktors Arājs forsvant på uforklarlig vis fra vesttysk fangenskap i 1949. Det ble ikke gjort noe forsøk på oppspore ham før han ble arrestert i Frankfurt i 1975 og dømt i 1979 for medvirkning til 13 000 drap.I 2016 ble Oskar Gröning (da 94 år gammel) dømt til fire års fengsel for medvirkning til drap på 300 000 mennesker, de fleste ungarske jøder, i Auschwitz.
==== Norge ====
I det norske rettsoppgjøret etter krigens slutt var Vidkun Quisling den eneste nordmann som ble tiltalt for medvirkning til drap. Oppgjøret omhandlet bare hendelser i Norge og for eksempel frontkjempernes handlinger i andre land ble ikke berørt. Andre ble tiltalt bare for medvirkning til deportasjonene. Wilhelm Wagner var den eneste som ble funnet skyldig i forsettlig medvirkning til drap. De norske jødene ble internert og arrestert av norsk politi og ingen norske politifolk ble dømt for dette. Knut Rød i statspolitiet var ansvarlig for koordinering av aksjonen mot jødene i Oslo og Aker, og han ble frifunnet basert på en samlet vurdering av Røds innsats. Hellmuth Reinhard, Gestapo-sjef i Norge, ble i 1960-årene av en tysk domstol funnet skyldig i deportasjonene fra Norge, men punktet var foreldet etter tysk strafferett.
== Forsoning ==
Willy Brandt var til stede under minnesmarkeringen for Warszawagettoen, Warszawa 7. desember 1970. Han gikk spontant ned på kne foran minnesmerket uten å si et ord. I selvbiografien skrev Brandt at «under byrden av millioner myrdete gjorde jeg det folk gjør når ordene kommer til kort» (Unter der Last der jüngsten Geschichte tat ich, was Menschen tun, wenn die Worte versagen. So gedachte ich Millionen Ermordeter.) I en spørreundersøkelse av Der Spiegel mente 48 % av tyskerne at Brandts knefall var en overdrivelse.Luxembourg-avtalen ble inngått i 1952 mellom Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) og staten Israel. Avtalen gjaldt erstatning for materielle skader som nasjonalsosialismen hadde påført det jødiske folk. Luxembourg-avtalen forpliktet Tyskland til å utbetale eller levere varer til Israel og Claims Conference, til en verdi av 3,5 milliarder tyske mark, over en periode på 14 år.
== Minnesmerker ==
Yad Vashem er Israels offisielle minnesmerke for de jøder som ble drept under holocaust og ble etablert i 1953. Navnet er fra Jesaja, 56. kapittel, 5. vers: «Dem vil jeg i mitt hus og innenfor mine murer, gi «et minne og et navn» (Yad Vashem) som er bedre enn sønner og døtre. Et evig navn vil jeg gi dem, som ikke skal slettes ut.» Rettskaffen blant nasjonene (engelsk: Righteous Among the Nations) er en ærebevisning for personer som satte seg selv i fare i forsøk på å hjelpe jødene under holocaust. Per 2018 var 26 973 personer oppført på listen, flest i Polen, Nederland, Frankrike og Ukraina.Minnesmerket over Europas myrdete jøder var ferdig i 2005 og dekker 19 dekar i sentrum av Berlin. Den internasjonale holocaustdagen ble av FN fastsatt til 27. januar, dagen da sovjetiske styrker frigjorde Auschwitz. I Tyskland ble Holocaustdagen etablert 10 år tidligere ved en proklamasjon av president Roman Herzog.
På bakgrunn av Skarpnesutvalget kartlegging hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig og oppgjøret etter krigen, bevilget Stortinget 250 millioner kroner til å ivareta jødisk kultur og tradisjon, og til Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.
== Se også ==
Homofile i det nasjonalsosialistiske Tyskland og under holocaust
Etnisk rensing
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bergfald, Odd (1967). Hellmuth Reinhard: soldat eller morder?. Oslo: Schibsted.
Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. HL-senteret. ISBN 9788299750394.
Brodersen, Arvid (1979). Mellom frontene. Oslo: Cappelen. ISBN 8202044332.
Bloch, Michael (1992). Ribbentrop. New York: Crown Publishers. ISBN 0517593106.
Bullock, Alan (1957). Hitler. Oslo: Aschehoug.
Harper, Christopher S. (2012). Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940-1945 (PDF). HL-senteret. ISBN 978-82-92988-36-7.
Harper, Christopher (2015). «Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen?». Samtiden (1): 06–121.
Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust? (PDF). Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8.
Kershaw, Ian: Skjebnevalg : ti beslutninger som endret verden, 1940-1941, Historie & kultur 2009, ISBN 978-82-92870-17-4
Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010.
Lutz, Brenda Davis (1995). «Gypsies as Victims of the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 3. 9: 346–359. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/9.3.346. Besøkt 23. oktober 2020.
Overy, Richard (2021), Blood and Ruins: The Last Imperial War, 1931-1945, Viking, ISBN 978-0670025169
Perz, B. (2015). The Austrian Connection: SS and Police Leader Odilo Globocnik and His Staff in the Lublin District. Holocaust and Genocide Studies, 29(3), 400-430. https://doi.org/10.1093/hgs/dcv046
Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Bind 6: Felttoget i øst. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105238.
Søbye, Espen (1998). «Jødeforfølgelsene under andre verdenskrig: Et mørkt kapittel statistikkens historie?». Samfunnsspeilet (nr 4): 2–17.
Ulstein, Ragnar (1995). Jødar på flukt. Oslo: Samlaget. ISBN 8252145817.
Vogt, Johan (1966). Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig. Oslo: Universitetsforl.
Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. [with David Cesarani og David Silberklang]
Silberklang, David (2013). «The allies and the holocaust». I Rozett, Robert; Spector, Shmuel. Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.
Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8.
== Eksterne lenker ==
Yad Vashem, The Holocaust Martyrs' and Heroes' Remembrance Authority, Jerusalem
United States Holocaust Memorial Museum
«How Did Ordinary Citizens Become Murderers?», debatt fra United States Holocaust Memorial Museum (lengde 1:29:21, engelsk) | Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk , tilintetgjørelse) (jiddisk , halokaust, eller mer korrekt , khurbn) og porajmos eller samudaripen på romani, var det statsledede folkemord av jøder, i Europa og Nord-Afrika som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1941 til 1945. Holocausts gjerningsmenn tok livet av cirka 6 millioner jøder. | 2,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brystsv%C3%B8mming | 2023-02-04 | Brystsvømming | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Svømming'] | Brystsvømming er den tregeste av de fire svømmeartene brukt i moderne konkurransesvømming, og er også den svømmearten som blir lært i den norske grunnskolen.
Utgangsposisjonen for et brysttak er en svømmer som ligger på magen med ansiktet i vannet. En syklus begynner ved at begge armene trekkes til siden til begge er i ca. 30 graders vinkel ut ifra kroppens lengdeakse. Armene føres så innover mot kroppens brystkasse for så å fremføres fra brystet tilbake til utgangsposisjonen. Denne trekantbevegelsen danner en syklus i brystsvømming.
Bensparkene i svømming gjøres ved at benene trekkes opp under kroppen ved å bøye i hofter og knær, og ved at foten vris utover. I denne fasen skapes det ingen fart fremover. Mens benene er trukket opp under kroppen, føres de utover fra kroppens lengdeakse og farten genereres så ved at benene strekkes ut samtidig som de føres innover mot kroppen igjen. Det er kun lov med ett benspark per armtak i bryst, og fartsfasen i bensparket kommer når armene er i ferd med å føres fremover til utgangsposisjonen igjen.
Det må pustes en gang per armtak i bryst, og dette kommer når armene er i ferd med å føres tilbake til syklusens utgangsposisjon. | Brystsvømming er den tregeste av de fire svømmeartene brukt i moderne konkurransesvømming, og er også den svømmearten som blir lært i den norske grunnskolen.
Utgangsposisjonen for et brysttak er en svømmer som ligger på magen med ansiktet i vannet. En syklus begynner ved at begge armene trekkes til siden til begge er i ca. 30 graders vinkel ut ifra kroppens lengdeakse. Armene føres så innover mot kroppens brystkasse for så å fremføres fra brystet tilbake til utgangsposisjonen. Denne trekantbevegelsen danner en syklus i brystsvømming.
Bensparkene i svømming gjøres ved at benene trekkes opp under kroppen ved å bøye i hofter og knær, og ved at foten vris utover. I denne fasen skapes det ingen fart fremover. Mens benene er trukket opp under kroppen, føres de utover fra kroppens lengdeakse og farten genereres så ved at benene strekkes ut samtidig som de føres innover mot kroppen igjen. Det er kun lov med ett benspark per armtak i bryst, og fartsfasen i bensparket kommer når armene er i ferd med å føres fremover til utgangsposisjonen igjen.
Det må pustes en gang per armtak i bryst, og dette kommer når armene er i ferd med å føres tilbake til syklusens utgangsposisjon. | Brystsvømming er den tregeste av de fire svømmeartene brukt i moderne konkurransesvømming, og er også den svømmearten som blir lært i den norske grunnskolen. | 2,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NTNUI | 2023-02-04 | NTNUI | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bandyklubber i Norge', 'Kategori:Baseballag i Norge', 'Kategori:Basketballag i Norge', 'Kategori:Cricketklubber i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1910', 'Kategori:Idrettslag i Trondheim', 'Kategori:Innebandyklubber i Norge', 'Kategori:Lacrosselag i Norge', 'Kategori:Lag i amerikansk fotball i Norge', 'Kategori:NTNUI', 'Kategori:Norgesmestere i lacrosse', 'Kategori:Seilforeninger i Norge', 'Kategori:Skøyteklubber i Trøndelag', 'Kategori:Sport i Norge i 1910', 'Kategori:Studentidrettslag i Norge', 'Kategori:Studentkultur i Trondheim', 'Kategori:Styrkeløftklubber i Norge', 'Kategori:Vannpoloklubber i Norge', 'Kategori:Volleyballag i Norge'] | Norges teknisk-naturvitenskapelige universitets idrettsforening (NTNUI) er Norges største idrettsforening med mer enn 14 000 medlemmer og et bredt spekter av utøvere på alle ferdighetsnivåer i mer enn 60 ulike aktiviteter.
Idrettsforeningen er formelt knyttet til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet som holder til i Trondheim.
NTNUI Langrenn er det klubblaget med flest deltakere i Birkebeinerrennet (170 deltakere i 2010).NTNUI Volleyball har lag i Mizunoligaen for menn og kvinner i sesongen 2021/2022.
| Norges teknisk-naturvitenskapelige universitets idrettsforening (NTNUI) er Norges største idrettsforening med mer enn 14 000 medlemmer og et bredt spekter av utøvere på alle ferdighetsnivåer i mer enn 60 ulike aktiviteter.
Idrettsforeningen er formelt knyttet til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet som holder til i Trondheim.
NTNUI Langrenn er det klubblaget med flest deltakere i Birkebeinerrennet (170 deltakere i 2010).NTNUI Volleyball har lag i Mizunoligaen for menn og kvinner i sesongen 2021/2022.
== Grupper ==
Aikido
Amerikansk fotball
Badminton
Ballspill/mosjon
Bandy
Baseball og Softball
Basketball
Bordtennis
Capoeira
Cheerleading
Cricket
Dans
Drill
Dykking
Undervannsrugby
Fekting
NTNUI Fotball
Friidrett
Frisbee
Futsal
Golf
Håndball
Innebandy
Ishockey
Judo
Karate
Kite
Lacrosse
NTNUI Langrenn
Orientering
Padling
Paintball
Qwan Ki Do
Ridning
Roing
Rugby
Rumpeldunk
Seiling
Sjonglering
Telemark-Alpint
Ski og Fjellsport
Skiskyting
Skyting
Snowboard
Squash
Studenterhytta
Styrkeløft
Surfing og elvesurfing
NTNUI Svømming
Swing og Folkedans
Sykling
Tae Kwon Do
Tennis
Tindegruppa
Triathlon
Turn
Vannpolo
Volleyball
Windsurfing
Wing ChunI tillegg til idrettsgrener, har NTNUI også ansvar for NTNUI-koiene.
== Historie ==
Norges tekniske høgskoles idrettsforening ble grunnlagt 25. oktober 1910 som en idrettsforening for studenter og vitenskapelig ansatte ved Norges tekniske høgskole (NTH). Med sine 3500 medlemmer var klubben en av Norges største idrettsforeninger med over 30 forskjellige grupper som drev idrett fra trim til elitenivå. Hovedaktivitetene ble utført i Idrettsbygget, rett nedenfor NTH.
NTHI bygde i 1913 Studenterhytta på Gråkallen rett utenfor Trondheim. I tillegg til Studenterhytta eide NTHI også 16 mindre hytter, eller koier, spredt rundt i Trøndelag.
NTHI ble i 21. april 1998 slått sammen med AVHI etter at NTNU ble opprettet i 1996. Det sammenslåtte idrettslaget tok navnet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitets idrettsforening, forkortet NTNUI.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
NTNUIs koiebøker finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket
«KOIEGLEDER»- Artikkel om to koiebøker som NTNU Universitetsbiblioteket har i sin besittelse av Evelyn Irene Thor. | Norges teknisk-naturvitenskapelige universitets idrettsforening (NTNUI) er Norges største idrettsforening med mer enn 14 000 medlemmer og et bredt spekter av utøvere på alle ferdighetsnivåer i mer enn 60 ulike aktiviteter. | 2,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beitost%C3%B8len | 2023-02-04 | Beitostølen | ['Kategori:61°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Øystre Slidre', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet', 'Kategori:Vintersportssteder i Norge'] | Beitostølen er et tettsted og turistsenter i Øystre Slidre kommune i Innlandet fylke. Tettstedet hadde 374 innbyggere pr. 1. januar 2022 og ligger 900 moh. Her er det flere hoteller og stor hyttebebyggelse, i tillegg til butikker, restauranter og andre servicetilbud. Beitostølen er en helårsdestinasjon, og selv om fjellandsbyen for mange er mest kjent som vintersport-destinasjon, med alpinbakker både i Beitostølen sentrum og i Raudalen, samt langrennsløyper på totalt 320 kilometer, har juli måned vært årets beste måned, trafikkmessig sett, viser gjestedøgnstatistikken fra Statistisk sentralbyrå. Dette har sammenheng med at Beitostølen har turløyper, samt at mange har Beitostølen som utgangspunkt for både de som skal gå Besseggen, og alle som går turer og toppturer i Jotunheimen. Opprinnelig var Beitostølen ei setergrend. I dag er Beitostølen Opplands nest største turist-destinasjon, kun slått av Lillehammer.
Her ligger også Beitostølen Helsesportsenter, en rehabiliteringsinstitusjon for funksjonshemmede. Ridderrennet, et internasjonalt skirenn for funksjonshemmede, avholdes på Beitostølen hvert år.
Fra 2004 er sesongåpningen i langrenn, også kjent som Beitosprinten, arrangert av Øystre Slidre IL, tidvis med status som verdenscuprenn, blitt arrangert her, samt konkurranser i skiskyting.
På grunn av nærheten til Jotunheimen, samt beliggenheten på 900 meter, er Beitostølen blant de mest snøsikre vintersportsstedene i Europa. Skisesongen strekker seg normalt fra november til april, med muligheter for skigåing i mai oppe på Valdresflya over 1300 meter, 15 minutters biltur fra Beitostølen. Arrangører av verdenscup eller Norgescup i langrenn, kombinert og skiskyting, har Beitostølen som reservearena hvis det opprinnelige arrangørstedet skulle mangle snø.
| Beitostølen er et tettsted og turistsenter i Øystre Slidre kommune i Innlandet fylke. Tettstedet hadde 374 innbyggere pr. 1. januar 2022 og ligger 900 moh. Her er det flere hoteller og stor hyttebebyggelse, i tillegg til butikker, restauranter og andre servicetilbud. Beitostølen er en helårsdestinasjon, og selv om fjellandsbyen for mange er mest kjent som vintersport-destinasjon, med alpinbakker både i Beitostølen sentrum og i Raudalen, samt langrennsløyper på totalt 320 kilometer, har juli måned vært årets beste måned, trafikkmessig sett, viser gjestedøgnstatistikken fra Statistisk sentralbyrå. Dette har sammenheng med at Beitostølen har turløyper, samt at mange har Beitostølen som utgangspunkt for både de som skal gå Besseggen, og alle som går turer og toppturer i Jotunheimen. Opprinnelig var Beitostølen ei setergrend. I dag er Beitostølen Opplands nest største turist-destinasjon, kun slått av Lillehammer.
Her ligger også Beitostølen Helsesportsenter, en rehabiliteringsinstitusjon for funksjonshemmede. Ridderrennet, et internasjonalt skirenn for funksjonshemmede, avholdes på Beitostølen hvert år.
Fra 2004 er sesongåpningen i langrenn, også kjent som Beitosprinten, arrangert av Øystre Slidre IL, tidvis med status som verdenscuprenn, blitt arrangert her, samt konkurranser i skiskyting.
På grunn av nærheten til Jotunheimen, samt beliggenheten på 900 meter, er Beitostølen blant de mest snøsikre vintersportsstedene i Europa. Skisesongen strekker seg normalt fra november til april, med muligheter for skigåing i mai oppe på Valdresflya over 1300 meter, 15 minutters biltur fra Beitostølen. Arrangører av verdenscup eller Norgescup i langrenn, kombinert og skiskyting, har Beitostølen som reservearena hvis det opprinnelige arrangørstedet skulle mangle snø.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Visitbeitostolen.com – ofisiell informasjonsside
Beitostolen.com – Bedriftsside | |befolkningsår = | 2,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vladimir_Lenin | 2023-02-04 | Vladimir Lenin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Ateismeforkjempere', 'Kategori:Den russiske borgerkrigen', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 22. april', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Gammelbolsjeviker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Uljanovsk', 'Kategori:Revolusjonteoretikere', 'Kategori:Revolusjonære', 'Kategori:Russiske aktivister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetledere'] | Vladimir Iljitsj Uljanov (russisk: Владимир Ильич Ульянов), bedre kjent under sitt pseudonym Vladimir Lenin (russisk: Владимир Ленин) (født 10. apriljul./ 22. april 1870greg. i Simbirsk (Uljanovsk) i Russland, død 21. januar 1924 på godset Gorki ved Moskva) var en russisk (sovjetisk) politiker og marxistisk revolusjonær teoretiker. Han regnes som leninismens grunnlegger, og var leder av Russland, og fra 1922 Sovjetunionen, fra oktoberrevolusjonen i 1917 til han døde i 1924.
Han var leder av Bolsjevikpartiet, og var formann for Folkekommissærenes råd i Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk fra 1917 til 1924, som sammen med tre andre sovjetrepublikker dannet grunnlaget for en sosialistisk union i 1922, som utviklet seg til en konstitusjon i 1924 som legitimerte den nye staten Sovjetunionen.
Etter å ha brukt en rekke pseudonymer, tok han i 1902 navnet «Lenin», som er avledet fra navnet på elven Lena i Sibir, hvor man under tsarregimet henrettet streikende arbeidere.
| Vladimir Iljitsj Uljanov (russisk: Владимир Ильич Ульянов), bedre kjent under sitt pseudonym Vladimir Lenin (russisk: Владимир Ленин) (født 10. apriljul./ 22. april 1870greg. i Simbirsk (Uljanovsk) i Russland, død 21. januar 1924 på godset Gorki ved Moskva) var en russisk (sovjetisk) politiker og marxistisk revolusjonær teoretiker. Han regnes som leninismens grunnlegger, og var leder av Russland, og fra 1922 Sovjetunionen, fra oktoberrevolusjonen i 1917 til han døde i 1924.
Han var leder av Bolsjevikpartiet, og var formann for Folkekommissærenes råd i Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk fra 1917 til 1924, som sammen med tre andre sovjetrepublikker dannet grunnlaget for en sosialistisk union i 1922, som utviklet seg til en konstitusjon i 1924 som legitimerte den nye staten Sovjetunionen.
Etter å ha brukt en rekke pseudonymer, tok han i 1902 navnet «Lenin», som er avledet fra navnet på elven Lena i Sibir, hvor man under tsarregimet henrettet streikende arbeidere.
== Biografi ==
=== Unge år ===
Lenin ble født i Simbirsk ved Volga i en familie i den øvre middelklassen. Forfedrene hadde røtter fra flere forskjellige folkeslag, blant annet hadde han svenske, tyske og jødiske aner. Faren var en adlet folkeskoleinspektør. Det er usikkert om han i det hele tatt hadde russiske aner. Han var en dyktig student, flink i idrett og en god sjakkspiller. Farens død i 1886 og henrettelsen av broren Aleksandr for deltakelse i planleggingen av et komplott for å myrde tsar Aleksander III året etter, markerte hans inntreden i de voksnes rekker. I 1887 ble Lenin selv arrestert for sin deltakelse i en studentdemonstrasjon. Han greide likevel å fullføre sin utdanning som jurist i St. Petersburg i 1891, og praktiserte som advokat en kort tid etter endt utdannelse.I Simbirsk vokste også Aleksandr Kerenskij opp der faren var bestyrer for skolen som blant andre Lenin og hans søsken gikk på. Lenins far, Ilja Uljanov, var skoleinspektør for Volga-distriktet og en god venn av Kerenskijs far. Kerenskijs regjering ble styrtet under oktoberrevolusjonen.
=== Revolusjonslederen ===
I stedet for å satse på en juridisk karriere brukte Lenin tiden sin på revolusjonær virksomhet, inspirert av Karl Marx og Friedrich Engels' teorier. Den 7. desember 1895 ble han arrestert og fengslet av myndighetene et helt år, med påfølgende forvisning til byen Sjusjenskoje i Sibir.I løpet av sin tid i eksil giftet han seg i 1898 med den sosialistiske aktivisten Nadezjda Krupskaja. I april 1899 publiserte Lenin boken Kapitalismens utvikling i Russland. Da han ble løslatt fra fangenskapet i 1900, startet han sin reise i Russland og andre deler av Europa. I 1900 fikk Lenin tillatelse til å dra til Sveits. Der slo han seg sammen med marxistiske sosialdemokrater i en bevegelse stiftet av russeren Georgi Plekhanov og startet han sitt nye talerør, tidsskriftet Iskra («Gnisten»), som allerede i 1903 ble et offisielt organ for det nye all-russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. De første årene var dominert av striden mellom Lenins tilhengere, bolsjevikene («flertallsmennene») og Plekhanovs tilhengere, mensjevikene («mindretallsmennene»), som førte til at bevegelsen ble splittet i 1903. Lenin representerte den harde linjen, med krav om sentralisme og underkastelse under en felles politikk, Plekhanov representerte en noe mykere linje, og ville også at bevegelsen skulle tjene middelklassen.
Lenin var medlem i det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. I 1903 ledet han bolsjevikene i den interne maktkampen mot mensjevikene, som brøt med partiet. Lenin reiste hjem i forbindelse med 1905-revolusjonen, men fikk utrettet lite. I 1906 ble han valgt til partileder, men i 1907 måtte han flytte til Finland av sikkerhetshensyn, og i 1907 var han tilbake i Sveits. Han fortsatte å reise rundt i Europa og deltok i mange sosialistiske møter og aktiviteter, deriblant Zimmerwaldkonferansen. De neste årene var harde og bitre kampår med økende isolasjon for Lenin. I 1912 fikk bolsjevikene lov til å starte avisen Pravda («Sannhet») og i februar 1917 falt tsarregimet.
Da tsaren ble styrtet, utnevnte statsdumaen en midlertidig regjering, ledet av Georgij Lvov. Etter at den russiske tsaren Nikolaj II ble styrtet i februarrevolusjonen i 1917, ønsket Lenin, som nå bodde i Sveits, snarest å vende hjem til Russland for å ta del i den russiske revolusjonen. Hans interesser sammenfalt med den tyske generalstabens, som antok at en hjemvendt Lenin ville ha en destabiliserende innflytelse på Russland. Tysk UD bevilget 40 580 997 gullmark til rådighet for «propaganda og spesielle formål». Beløpene ble overført via Sverige. I februar 1917 eide ikke bolsjevikene en eneste trykkpresse, og Pravdas kasse var bunnskrapt. Men samme sommer hadde bolsjevikpressen et daglig opplag på 320 000 eksemplarer pluss ca. 350 000 brosjyrer. Medlemstallet steg fra 23 000 til ca. 200 000 på fire måneder. Bolsjevikene selv ville aldri gi noen forklaring på hvor de enorme pengesummene kom fra.Nyheten om at Nikolaj hadde abdisert 15. mars nådde Lenin i Zürich og Lenin ville tilbake til Russland. Han vurderte å leie et fly for å fly inn i Russland, men det lot seg ikke gjøre på den tiden. Tyskland arrangerte en hemmelig hjemtransport for Lenin i håp om at hans hjemkomst skulle svekke Russland eller få landet ut av krigen. USA erklærte krig mot Tyskland 6. april. Lenins tog forlot Zürich 9. april og gikk gjennom Tyskland og videre med båt til Sverige. Lenin unngikk å stige av toget på tysk jord, og forsøkte senere å gi inntrykk av at toget var plombert. I Frankfurt gikk Lenin og flere passasjer av og tilbragte natten i byen. Lenin ble også fotografert på gaten i Stockholm. Togreisen gikk gjennom det nøytrale Sverige og Finland (som fortsatt var en del av Russland) nord om Bottenviken var 3200 km og tok åtte dager. Da Lenin den 16. april 1917 nådde Finland jernbanestasjon i Petrograd holdt han en revolusjonstale for de som hadde kommet for å møte ham. Et musikkorkester sto på perrongen og spilte Marseillaisen. Et kjent bilde (utført av Mikhail Sokolov) viser Lenin på vei ut av vognen med luen løftet høyt foran folkemengden. Stalin titter ut av døren bak ham, Stalin var imidlertid ikke til stede og ble plassert i bildet av propagandahensyn. Hans ankomst radikaliserte bolsjevikenes politikk overfor den provisoriske regjeringen. Etter det mislykkede revolusjonsforsøket i juli, fikk Lenin tillatelse til å fly til Finland fordi man enda ikke anså ham som en farlig fiende. Han vendte tilbake i oktober, da han ledet et vellykket væpnet kupp (se oktoberrevolusjonen) mot den midlertidige regjeringen. I pamfletten Staten og revolusjonen redegjorde Lenin for hvordan den nye staten skal se ut, basert på et slags arbeiderråd (sovjeter).
Lenin reiste i en «plombert» jernbanevogn i april 1917 under første verdenskrig. Jernbanevognen fraktet Vladimir Lenin sammen med flere emigranter, fra sitt eksil i Sveits under det tyske keiserrike over til Sverige og Finland frem til Petrograd i Russland, som i dag heter St. Petersburg. Vognen var i virkeligheten ikke plombert, men reisen var ulovlig. «Den plomberte vogn» ble bare benyttet av tyskere om den gjeldende jernbanestrekning.
=== Statslederen ===
I oktober 1917 grep Lenin makten, og Europas historie tok en ny retning. Lenin dominerte politikken til det nye Sovjetregimet fram til sitt første slag i 1922. Han kunne snart delvis gjenoppta sine plikter, men et nytt slag var helt ødeleggende, og han døde 21. januar 1924.
Lenin viet hele sitt voksne liv til kampen for kommunismen, alt det øvrige i livet var underordnet dette. Han levde et nøysomt liv, uavhengig av om han for tiden hadde god eller dårlig råd. Som politisk leder hadde han evner av de helt sjeldne. Både som strateg, organisator og teoretiker var han overlegen såvel sine kamerater som politiske motstandere. Han var dessuten en energisk demagog, skjønt her var Trotskij ham overlegen. Lenin gjorde et grundig arbeid som marxistisk teoretiker. I hans notatbøker, som munnet ut i boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, finnes referanser til 148 bøker og 232 artikler.Etter hans død ble liket preservert og lagt for utstilling i et mausoleum på Den røde plass i Moskva (se Lenins mausoleum).
== Lenins Russland ==
Russlands kommunistparti kom til makten i oktober 1917, og i november hadde antallet medlemmer vokst fra 24 000 til mer enn 100 000. Til tross for den raske økningen, fikk partiet bare 25% av statsdumaens støtte i november. Resultatet ble at Lenin innførte et ettpartisystem, hvor samtlige politiske partier – deriblant andre marxistiske og sosialistiske partier – ble ulovlige. Etter Lenins regime ble Sovjet-Russland og fra 1922 Sovjetunionen styrt etter Karl Marxs og Friedrich Engels ideer om sosialismen og proletariatets diktatur. Det første Lenin gjorde etter å ha gjennomført revolusjonen var å trekke alle russiske tropper hjem fra krigen som herjet i Europa, og offisielt slutte fred med Tyskland.
I de russiske byene ble arbeiderne etablert i arbeiderråd (sovjeter). Disse skulle være med på å styre samfunnet, og fungere som demokratiske organer. Konseptet fungerte allikevel ikke i praksis, blant annet fordi ledere av disse sovjetene måtte godkjennes av Lenin personlig. Under Josef Stalins diktatur ble disse rådene avskaffet under grunnlovsendringen i 1936.
=== Hungersnøden i 1921 ===
I 1921 ble Russland kastet inn i en hungersnød som skulle koste fem millioner russere livet. Situasjonen hadde forverret seg gjennom første verdenskrig og den russiske borgerkrigen (1918–1920). I borgerkrigen hadde alle parter (den hvite armé, bolsjevikene, anarkistene og de ulike gruppene av nasjonalister) konfiskert bøndenes korn. I 1920 beordret Lenin kraftige innskjerpelser av mengden korn bøndene skulle levere til bolsjevikene, basert på mistanker om at bøndene saboterte krigsinnsatsen ved å holde tilbake korn. Statistiske analyser antyder at kornet neppe ble holdt tilbake, men i stedet ble solgt på det svarte markedet. Noen offisiell forespørsel om nødhjelp ble aldri sendt, og utenlandsk hjelp kom først på banen flere måneder senere.
Herbert Hoover hadde tilbudt Lenin hjelp for å takle tørken allerede i 1919, under forutsetning av at de fikk fri tilgang til det russiske tognettet. Lenin nektet, ettersom han så på dette som et forsøk på å involvere seg i russisk politikk. I 1921 endret Lenin denne politikken og slapp til utenlandsk nødhjelp, etter at hungersnøden nådde sitt høydepunkt våren 1921.
Som en følge av hungersnøden, innførte han en ny økonomisk politikk, som gjorde at man tillot privat næringsvirksomhet og handel i en viss skala, og bønder kunne selge varene sine til hvem de ville.
Røde Kors arrangerte den 15. august (1920) en konferanse om hungersnøden i Russland, ledet av Fridtjof Nansen.
== Ettermæle ==
Etter sin død har Lenins teori og politikk vært veldig viktig for marxister internasjonalt. Marxismen-leninismen, som er et begrep som brukes på Lenins videreføring av marxismen i Russland, er den vanligste retningen kommunistpartier internasjonalt bekjenner seg til.
Lenins ettermæle har derimot også blitt preget av ettertidens avsløringer om bruk av terror mot befolkningen. Sommeren 1918 forlangte Lenin at alle «upålitelige elementer» skulle sperres inne i konsentrasjonsleirer. Det betød i praksis alle som ikke støttet bolsjevikene, og som av den eller andre grunner kunne betraktes som «folkets fiender». Dermed risikerte borgerne fengsling og tortur basert på deres politiske synspunkter. Disse hendelsene er senere omhandlet i en lang rekke dokumentarbøker, herunder Gulag: A History av Anne Applebaum. Nettet av slike konsentrasjonsleirer utgjorde senere grunnlaget for etableringen av Gulag.
Det finnes statuer og andre minnesmerker i flere russiske byer, utenfor Russland finnes et i Italia på Capri i Augustus' hage.
== Bøker ==
Lenin skrev mange bøker, blant annet:
«Hva må gjøres?»
«To slags taktikk»
«Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium»
«Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky»
«Radikalismen»
«Et skritt frem og to tilbake»
«Staten og revolusjonen»
«Oppbygginga av sovjetøkonomien»
«Marx' lære»
== Referanser ==
== Kilder ==
G. D. H. Cole: Den sosialistiske tenkningens historie, bd. IV; Kommunismen og sosialdemokratiet (Nisus Forlag, 2014).
Robert Service: Lenin : en biografi, N.W. Damm & Søn AS, 2004, ISBN 82-04-08609-1
== Eksterne lenker ==
(en) Vladimir Lenin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Владимир Ильич Ленин – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vladimir Lenin på Internet Movie Database
(sv) Vladimir Lenin i Svensk Filmdatabas
(fr) Vladimir Lenin på Allociné
(en) Vladimir Lenin på AllMovie
(en) Vladimir Lenin hos The Movie Database
(en) Vladimir Lenin på Apple Music
(en) Vladimir Lenin på Apple Music
(en) Vladimir Lenin på Discogs
(en) Vladimir Lenin på MusicBrainz
(no) Staten og revolusjonen, Den marxistiske teorien om staten og oppgåvene til proletariatet i revolusjonen august–september 1917
(no) Norsk Lenin-arkiv på Marxists Internet Archive
(no) Lenin: Utvalgte verker i tolv bind (pdf-filer) | Vladimir Iljitsj Uljanov (russisk: Владимир Ильич Ульянов), bedre kjent under sitt pseudonym Vladimir Lenin (russisk: Владимир Ленин) (født i Simbirsk (Uljanovsk) i Russland, død 21. januar 1924 på godset Gorki ved Moskva) var en russisk (sovjetisk) politiker og marxistisk revolusjonær teoretiker. | 2,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chow-chow | 2023-02-04 | Chow-chow | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinesiske hunderaser', 'Kategori:Spisshunder'] | Chow-chow stammer fra Kina, hvor den kalles songshi quan (鬆獅犬 Pinyin: sōngshī quǎn), som direkte oversatt betyr oppusset løve-hund. Rasen har også gått under navnet tang quan, Tang-dynastiets hund. Hunderasen er imidlertid kanskje mest kjent for sin blå tunge.
| Chow-chow stammer fra Kina, hvor den kalles songshi quan (鬆獅犬 Pinyin: sōngshī quǎn), som direkte oversatt betyr oppusset løve-hund. Rasen har også gått under navnet tang quan, Tang-dynastiets hund. Hunderasen er imidlertid kanskje mest kjent for sin blå tunge.
== Opprinnelse og alder ==
Det er en svært gammel rase som opprinnelig ble avlet som vakt- og jakthund. Man har antatt at den opprinnelig stammer fra Mongolia. Kineserne hevder å ha funnet referanser til rasen så langt tilbake i tid som det 11. århundre f.Kr., beskrevet på linje med den hunden vi kjenner i dag (inkludert den blå tungen). Det er dessuten kjent at både mongolene, hunerne og tatarene benyttet disse hundene under sine mange kriger. En vitenskaplig studie publisert i Science den 21. mai 2004 støtter nå klart at chow-chow tilhører våre aller eldste hunderaser, herunder en opprinnelse i antikken eller tidligere. Den er dessuten en av de rasene som er aller nærmest beslektet med ulv, blant annet sammen med urhundtyper som shiba inu, akita og basenji. Rasen er dessuten nært beslektet med shar pei, trolig som progenitor.
Som hund var rasen renavlet alt før den kom til vesten. Det første vi hører til rasen i Europa stammer fra 1887, da jarlen av Lonsdale tok til med rasen. I 1780 ble imidlertid et par med Chow-chow beskrevet av Gilbert White i hans Natural History and Antiquities i Selborne. De var visstnok bragt dit fra Guangdong i Kina. Kun typemessige endringer har funnet sted etter dette. Dagens Chow-chow da også noe kraftigere og mer kompakte enn de første eksemplarer som kom til vesten. Vi sier gjerne at rasen har sin opprinnelse i Kina, men som rasens hjemland viser vi til England. Det er fordi rasen fikk sin standard der.
== Utseende, anatomi og fysikk ==
Chow-chow er en kraftig og kompakt hund. Kvadratisk i kroppen, med kraftig substans og benstamme. Stort hode med bredt, flatt skalletak, kraftig snuteparti og umarkert stopp. Rett overlinje og kort rygg. halen skal være båret framover ryggen med høyt halefeste. Pelsen skal være rikholdig og ha kraftig underull og dekkhår som står rett ut fra kroppen. Hodet har løvemanke. Tungen skal være blå, og pigmenteringen i munn og på lepper skal være sort, den skal ha mørke, mandelformede øyne og sort nesebrusk. Pelsen skal være ensfarget rød, sort, blå, fawn eller cream. Lysere avskygginger tillates, men ikke flekker av annen farge. Regn med en god del pelsstell!
== Bruksområde ==
I dag er rasen først og fremst en ypperlig familiehund, selv om vokteregenskapene fortsatt er der. Kommer det folk til gårds, hoster den gjerne på sin karakteristiske måte for å varsle. Chow-chow er også en populær hund å se på utstilling. Den har meget tykk pels og tåler derfor godt vårt kalde klima, men den er neppe den beste kløv- og trekkhunden man kan tenke seg av den grunn. Allikevel kan den godt benyttes.
== Lynne og væremåte ==
Chow-chow sies å være en enmannshund og ikke så rent lite skeptisk overfor fremmede. Litt treg, men intelligent, sier de som har erfaring med rasen. Temperament skal etter sigende stamme fra rasens funksjon hos befolkningen i Kina og Mongolia. Fordi ressursene var knappe, var ikke hunden kun en brukshund, men også brukt for sin pels og sitt kjøtt. Fordi det skulle bli lettere å slakte hunden, ble heller ikke Chow chow ansett som et kjæledyr og behandlet deretter.
== Annet ==
Rasen har krevende pels som trenger daglig vedlikehold med både kam og børste. Når det er noe den ikke vil, legger den seg gjerne rett ned uansett hvor det er.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Chow Chow – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Chow Chow – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Norsk Chow Chow Klubb | Chow-chow stammer fra Kina, hvor den kalles songshi quan (鬆獅犬 Pinyin: sōngshī quǎn), som direkte oversatt betyr oppusset løve-hund. Rasen har også gått under navnet tang quan, Tang-dynastiets hund. | 2,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slash | 2023-02-04 | Slash | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Fødsler 23. juli', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Gitarister fra USA', "Kategori:Guns N' Roses", 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Personer fra Stoke-on-Trent', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | «Slash» kan også referere til skråstrekSlash (født Saul Hudson 23. juli 1965) er en britisk-amerikansk musiker, best kjent som gitarist i Guns N' Roses og supergruppa Velvet Revolver.
| «Slash» kan også referere til skråstrekSlash (født Saul Hudson 23. juli 1965) er en britisk-amerikansk musiker, best kjent som gitarist i Guns N' Roses og supergruppa Velvet Revolver.
== De tidlige årene ==
Saul Hudson, mest kjent under artistnavnet Slash, ble født 23. juli 1965 i Hampstead, London (England). I midten av 1970-årene flyttet Saul til sin bestemor i Stoke-On-Trent der han bodde til han fylte seks. Som ung fikk han en interesse for sykling og drev en del med dette sammen med en vennegjeng. Sammen med sin mor flyttet han senere til Los Angeles, California i USA. Der begynte han på Beverly Hills High School, blant annet sammen med den kommende filmstjernen Nicolas Cage og sangeren Lenny Kravitz. Kravitz ble en god venn av ham, og de har jobbet sammen ved flere anledninger siden. Han gikk også sammen med Dave Kushner som han nå spiller sammen med i Velvet Revolver.
Det første strengeinstrumentet han fikk var en gammel gitar av sin bestemor. Han ble snart flink på gitaren og tok spilletimer, men han ønsket helst å lære seg ting selv. Han sluttet etter hvert på skolen og deltok på en spilleprøve der vinneren skulle være sologitarist i glamrock-bandet Poison. Slash gjorde det godt på prøven, men helt i sluttfasen ble han slått ut av C. C. DeVille. Etter dette var han med i flere småband som Road Crew og Black Sheep. I sin tidligere karriere ble han en del påvirket av artister som Aerosmith, Queen, The Rolling Stones, Jimi Hendrix og Jeff Beck.
== Guns N' Roses ==
Da Hollywood Rose-gitarist Chris Weber sluttet i bandet og flyttet til New York slo medlemmer fra bandene Hollywood Rose og L.A. Guns seg sammen og startet bandet Guns N' Roses. På en av bandets første spillejobber kunne ikke gitarist Tracii Guns og trommeslager Rob Gardner stille. Da spurte Axl Rose Slash og Steven Adler om de kunne vikariere for dem. Dette var først ment som en midlertidig løsning, men de to ble etterhvert faste medlemmer av bandet.
I begynnelsen tjente bandet pengene sine på å spille på barer og utesteder, først og fremst med coverlåter. De skrev også låter som «Back Off Bitch» og «Move to the City» på denne tiden, men ingen av disse var med da de i 1987 ga ut debutalbumet Appetite for Destruction. I begynnelsen var ikke albumet spesielt kjent, noe som derimot snudde helt da MTV begynte å spille musikkvideoen til «Sweet Child o' Mine». Albumet ble plutselig en voldsom hit. Sammen med låter som «Welcome to the Jungle» og «Paradise City» ble dette en gedigen suksess for Guns N' Roses, og fansen ventet utålmodig på neste utgivelse. Appetite for Destruction holder per i dag tittelen som verdens mestselgende debutalbum med over 10 millioner solgte enheter.
I 1988 ble Slash amerikansk statsborger. Nå surfet bandet på medgangsbølgen etter Appetite For Destruction.
Etter å ha vunnet sin andre pris for kvelden under American Music Awards i 1990 stavret Slash og Duff McKagan seg opp på scenen, åpenlyst beruset og med sigarett i munnen. Slash bannet opptil flere ganger under sin 20 sekunder lange tale, og denne talen var med på å stemple Slash og resten av Guns N' Roses som rebeller.
I 1991 la de ut på en 28-måneders verdensturné etter å ha gitt ut det etterlengtede separerte dobbeltalbumet Use Your Illusion I og Use Your Illusion II. På denne turnéen spilte de blant annet med Metallica.
På de kommende albumene viste de en tendens til skiftende musikkstil. The Spaghetti Incident? fra 1993 var det siste albumet Slash var med på. Han distanserte seg gradvis fra bandet akkurat som de tidligere bandmedlemmene Steven Adler og Izzy Stradlin hadde gjort. Han stiftet bandet Slash's Snakepit, som inkluderte to fra Guns N' Roses. Det var gitarist Gilby Clarke og trommeslager Matt Sorum. De ga ut albumene It's Five O' Clock Somewhere og Ain't Life Grand.
Den 30. oktober 1996 sluttet Slash offisielt i Guns N' Roses.
I 2012 ble han innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame som medlem av Guns N' Roses, og i 2016 var han offisielt tilbake i bandet, sammen med Duff McKagan.
== Tiden etter Guns N' Roses ==
Etter bruddet spilte Slash en del sammen med andre store artister som Michael Jackson og Ozzy Osbourne. Han var også med på Freddie Mercurys minnekonsert i 1992, hvor han spilte Tie Your Mother Down sammen med Queen og Joe Elliot. Slashs Snakepit ble tatt opp og sluttet av igjen flere ganger før det offisielt sluttet i juli 2001. Det var året etter de lagde sitt andre album, Ain't Life Grand. Han spilte mange konserter som gjesteaktør og ble ikke ordentlig medlem i et band igjen før han sluttet seg til sine gamle bandkollegaer Duff McKagan og Matt Sorum.
== Velvet Revolver ==
Velvet Revolver begynte som et av mange prosjekter for å stable et band på føttene og utviklet seg til å bli en av de største rockegruppene vi har i dag. Den nokså ukjente gitaristen Dave Kushner og vokalisten Scott Weiland som folk kjenner som frontfigur i Stone Temple Pilots, sluttet seg til bandet. De ga ut albumet Contraband i juni 2004 før de la ut på en 19-måneders lang turné. De spilte også i Oslo den 13. august 2004 på Øyafestivalen. Bandet vant en Grammy-award for albumet som til dags dato har solgt litt over 3,5 millioner eksemplarer. De ga også ut albumet Libertad i 2007. De var i gang med dette albumet da de måtte avlyse sin opptreden på Quartfestivalen 2007. Slash returnerte til Quartfestivalen i 2009 med profilerte musikere, blant andre Ozzy Osbourne, Ronni Wood og Fergie.
Scott Weiland ble sparket fra Velvet Revolver på grunn av dopmisbruk og manglende evne til å fenge fansen. Resten av medlemmene i Velvet Revolver leter fortsatt etter en ny vokalist.
== Gitarer ==
Slash er mest kjent for å bruke Gibson Les Paul-gitarer. Disse gitarene ble designet av den amerikanske jazz- og pop-gitaristen Les Paul (Lester William Polsfuss) og er produsert av Gibson Guitar Corporation. En av Les Paul'ene Slash bruker mest er nok Gibson Les paul 56'Goldtop. Etter hvert gav Gibson ut en Slash-modell av Les Paul, hvor Slash fikk legge inn detaljer han selv likte. Slash bruker alle slags Les paul-gitarer, alt fra Studio til standard. Hans første Les Paul var faktisk en håndlaget kopi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Slash – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Slash på Apple Music
(en) Slash på Discogs
(en) Slash på Discogs
(en) Slash på MusicBrainz
(en) Slash på Encyclopaedia Metallum
(en) Slash på SoundCloud
(en) Slash på Spotify
(en) Slash på Songkick
(en) Slash på Last.fm
(en) Slash på AllMusic
(en) Slash på Internet Movie Database
(en) Slash hos The Movie Database
Slash på Twitter
Slash på Twitter
Slash på Facebook
Slash på Instagram
Slash på YouTube
Slash på Myspace
Slash på TikTok | Slash (født Saul Hudson 23. juli 1965) er en britisk-amerikansk musiker, best kjent som gitarist i Guns N' Roses og supergruppa Velvet Revolver. | 2,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St%C3%A9phane_Grappelli | 2023-02-04 | Stéphane Grappelli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Franske musikere', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Jazzfiolinister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11'] | Stéphane Grappelli (født 26. januar 1908, død 1. desember 1997) var en fransk-italiensk jazzfiolinist som sammen med Django Reinhardt stiftet Quintette du Hot Club de France.
Grappelli spilte flere konserter i Norge, første gang sammen med Django Reinhardt i Gamle Logen i Oslo, 6. februar 1938, siste gang på Djangofestivalen i Oslo, januar 1994. Sistnevnte konsert er utgitt på CD (Hot Club Records HCRCD 101, produsert av Jon Larsen).
| Stéphane Grappelli (født 26. januar 1908, død 1. desember 1997) var en fransk-italiensk jazzfiolinist som sammen med Django Reinhardt stiftet Quintette du Hot Club de France.
Grappelli spilte flere konserter i Norge, første gang sammen med Django Reinhardt i Gamle Logen i Oslo, 6. februar 1938, siste gang på Djangofestivalen i Oslo, januar 1994. Sistnevnte konsert er utgitt på CD (Hot Club Records HCRCD 101, produsert av Jon Larsen).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stéphane Grappelli – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stéphane Grappelli på Internet Movie Database
(sv) Stéphane Grappelli i Svensk Filmdatabas
(da) Stéphane Grappelli på Filmdatabasen
(da) Stéphane Grappelli på Filmdatabasen
(fr) Stéphane Grappelli på Allociné
(en) Stéphane Grappelli på AllMovie
(en) Stéphane Grappelli hos The Movie Database
(en) Stéphane Grappelli på Apple Music
(en) Stéphane Grappelli på Discogs
(en) Stéphane Grappelli på MusicBrainz
(en) Stéphane Grappelli på Spotify
(en) Stéphane Grappelli på Songkick
(en) Stéphane Grappelli på AllMusic | Stéphane Grappelli (født 26. januar 1908, død 1. | 2,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Budapest | 2023-02-04 | Budapest | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Budapest', 'Kategori:Byer ved Donau', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart'] | Budapest er hovedstad i Ungarn og landets økonomiske, industrielle, politiske og kulturelle sentrum. Opprinnelig var Budapest to byer på hver side av Donau, Buda og Pest (uttales Pesjt på ungarsk). De to byene ble slått sammen i 1873. Med sin historie og gamle arkitektur er byen et populært reisemål. Byen har gjennomgått mye uroligheter gjennom tidene – ikke minst mot slutten av andre verdenskrig, da mer enn 80 % av bygningene ble mer eller mindre ødelagt i de langvarige kampene under slaget om Budapest.
| Budapest er hovedstad i Ungarn og landets økonomiske, industrielle, politiske og kulturelle sentrum. Opprinnelig var Budapest to byer på hver side av Donau, Buda og Pest (uttales Pesjt på ungarsk). De to byene ble slått sammen i 1873. Med sin historie og gamle arkitektur er byen et populært reisemål. Byen har gjennomgått mye uroligheter gjennom tidene – ikke minst mot slutten av andre verdenskrig, da mer enn 80 % av bygningene ble mer eller mindre ødelagt i de langvarige kampene under slaget om Budapest.
== Bynavnets opprinnelse ==
Det er forskjellige teorier angående navnet Budas opprinnelse. Den ene mener at det stammer fra broren til hunerkongen Attila, Bleda, mens den andre teorien går ut på det stammer fra navnet Aquincum (navn fra romertiden som betyr «Overflod av vann»). Dette kobles så mot ordet Voda (slavisk), og utfra dette ble det til Buda.
== Historie ==
Romerne grunnla byen Aquincum i år 89, der en keltisk by tidligere hadde ligget. Fra år 106 til det 4. århundre var Aquincum hovedstaden i den romerske provinsen Pannonia. Contra Aquincum (eller Trans Aquincum) var det nåværende Pest.
Omkring år 900 kom magyarene, forfedrene til de moderne ungarerne, til området. I middelalderen ble de to byene Buda og Pest viktige. Buda ble sete for et kongelig slott i 1247, og i 1361 ble byen Ungarns hovedstad. Pest ble ødelagt av mongolene i 1241, men ble raskt gjenreist igen.
Det osmanske rikes erobring av Ungarn i det 16. århundre stanset byenes vekst: Pest falt til osmanene i 1526, og Buda falt 15 år senere. Buda ble hovedstad for en osmansk guvernør, mens Pest ble forlatt før habsburgerne inntok byen i 1686.
Det var Pest, hjemsted for administrasjon siden 1723, som vokste hurtigst i 18. og 19. århundre. I 1800 var Pest større enn Buda og Obuda til sammen. Pests befolkning vokste med 20 ganger gjennom det 19. århundre, til 600.000 innbyggere, mens Buda og Óbudas befolkning ble kun 4 gange større fram til 1900.
Sammenslåingen av de tre byene under én kommunal ledelse ble først gjennomført av den revolusjonære ungarske regjeringen i 1849, deretter ble dette omgjort av den habsburgske ledelsen, men ble til slutt slått fast av den ungarske kongelige regjeringen, etablert ved det østerriksk-ungarske Ausgleich-kompromisset av 1867. Befolkningen i den nye byen, Budapest, vokste 7 ganger i størrelse i perioden 1840 til 1900, da den nådde 730.000. Budapest var en riktig imperial by, ved at byen var hovedstad i den ungarske delen av Østerrike-Ungarn. Den ungarske regjeringen var en viktig del av keiserrikets styre. Mange av byens store bygninger stammer fra det 19. århundre.
I løpet av det 20. århundre vokste befolkningen særlig i forstedene. Újpests befolkning doblet seg fra 1890 til 1910, og Kispest ble firedoblet fra 1900 til 1920, fordi det meste av landets industri ble samlet i byen. Landets store menneskelige tap i 1. verdenskrig og Ungarns tap af store landområder i 1920 var imidlertid bare midlertidige problemer. Byen var nå hovedstad i et mindre, men selvstendig land.
=== Andre verdenskrig ===
Den jødiske befolkningen i Budapest økte sterkt fra slutten av 1800-tallet og var i 1920 på over 200 000 som utgjorde 23 % av byens innbyggere. Budapest var dermed den største jødiske byen i Europa uten Warszawa. Jødene bodde særlig på Pest-siden der de i sentrale strøk utgjorde rundt en tredjedel.Omkring en tredjedel av Budapests 200 000 jøder døde under 2. verdenskrig, etter Tysklands besettelse i 1944. Budapest ble kraftig ødelagt under den sovjetiske beleiringen i 1944. Byen kom på fote igjen på 1950- og 1960-tallet, under den kommunistiske regjeringen, og ble til dels et utstillingsvindu for fremvisning av regjeringens mer pragmatiske politikk fra og med 1960-tallet. Siden 1980-tallet og kommunismens fall har byen, som resten av landet, vært rammet av fraflytting.
For jødiske ungarere var det i Budapest langt bedre grunnlag for å overleve og bli reddet enn i provinsene. Dette skyldes særlig at i provinsene gikk interneringen og deportasjonen raskt. Det var i tillegg utbredt antisemittisme og mange småbyer var relativt isolert - dette gjaldt særlig Karpato-Ruthenia og Transilvania der massedeportasjonene begynte. I juli 1944 var det jøder stort sett bare i Budapest, og disse ble stuet sammen i trange gettoer i sentrum av byen. Blant annet hadde et område på i overkant av 0,1 km² 70 000 beboere.Etter det allierte bombeangrepet 2. april 1944 sørget László Endre for at jøder måtte oppgi sine boliger til fordel for ikke-jødiske bombeoffer. De første formelle planene for gettodannelse ble lagt 9. mai. Disse planene innebar at hovedgater og plasser skulle renses for jøder som skulle samles i syv områder hvorav 3 på Buda-siden. Jødene skulle etter planen bosettes nær antatte strategiske bombemål blant annet regjeringskontorene, jernbanestasjoner og fabrikker. Jødene måtte forlate leiligheter langs torg og hovedgater og bosette seg i sidegater i boliger av lavere standard.Myndigheten utpekte 2637 leiegårder som jødiske og disse ble merket med stor gul stjerne mot sort bakgrunn. Flyttingen ble kunngjort av borgermesteren 16. juni med fem dagers frist. Det ble dannet flere og mer spredte gettoer enn planen skissert tidlig i mai. I slutten av juni ble antall jødiske bygninger redusert til 1948 og de fleste av disse i sentrale deler av Pest. Jødene i Budapest skulle etter planen deporteres til Auschwitz i juli og de ble reddet ved Horthys ordre 8. juli om å stanse deportasjonene. Menn under 60 år og kvinner under 40 år ble høsten 1944 sendt på tvangsarbeid vest for Budapest. De gjenværende ble konsentrert i den internasjonale gettoen, nær elven Donau, på østsiden i distrikt V, og Pest-gettoen i distrikt VII, sentralt i Pest. Disse gettoene ble etablert ved dekreter 12. og 29. november. Bakgrunnen for den internasjonale gettoen var ønske om å skille de jøder som stod under spesiell beskyttelse fra de andre jødene. I november-desember 1944 ble det nesten anarkitilstander i Budapest, etter at Szálasis regjering mistet kontrollen over pilkors-militsen. Den internasjonale gettoen, der jødene i prinsippet var beskyttet, ble stadig ramponert og militsen hentet ut personer som de henrettet ved Donau. De fleste byggene omfattet av gettoene står fortsatt.Raoul Wallenberg kom til Budapest 9. juli 1944, dagen etter at deportasjonene stanset. Jødene i Budapest var da de siste i landet. Wallenbergs redningsarbeid foregikk særlig etter at Pilkors-partiet grep makten 15. oktober og under den sovjetiske beleiringen av byen i desember 1944 og januar 1945. Med diplomatisk kløkt og stort personlig mot reddet Wallenberg 7000-9000 mennesker (tallene ble under den kalde krigen blåst opp i propagandaen mot Sovjetunionen).Sovjetiske styrker drev i løpet av oktober ut ungarske og tyske styrker fra Karpato-Ruthenia og krysset i oktober 1944 grensen til Ungarn. Sovjetiske styrker nådde utkanten av Budapest 30. oktober, i løpet av desember var byen helt omringet og beleiret. De siste soldatene i Budapest kapitulerte 13. februar 1945, og sovjetiske styrker tok kontroll over landet. Terroren mot jødene tok slutt først etter den sovjetiske hærens inntog i Budapest. Den 16. januar inntok sovjetiske styrker den internasjonale gettoen og befridde 25 000 mennesker i beskyttelseshusene der; to dager senere ble 69 000 overlevende i Pest-gettoen befridd. Stadig flere jøder hadde blitt overført fra den internasjonale gettoen til Pest-gettoen. Noen kilder oppgir at 80 000 ble befridd i Budapest 17. januar.Det bor over 100 000 jøder i Ungarn, de aller fleste i Budapest. Budapest har et de største jødiske samfunn i Europa.
== Historiske befolkningstall ==
1800: 54.200 innbyggere
1830: 102.700
1850: 178.000
1880: 370.800
1900: 733.400
1925: 957.800
1985: 2.000.007
2002: 1.800.000
2005: 1.695.000
2009: 1.712.210
== Geografi ==
Budapest dekker 525 km² i det sentrale Ungarn, omgitt av bosetningene i Pest fylke. Hovedstaden strekker seg 25 km i nord-sørlig retning og 29 kilometer i øst-vestlig retning. Donau kommer inn i byen fra nord, og omkranser de to øyene Óbuda og Margaretøya. Den tredje øya, Csepel, er den største av øyene der Donau går gjennom Budapest, men bare den nordligste tuppen av øya er innenfor bygrensen. Elva som skiller de to delene av byen er bare 230 meter bred på det smaleste punktet i Budapest. Pest består av flatt terreng, mens Buda er mer kupert. Terrenger i Pest stiger mot øst, slik den østligste delene av byen ligger på samme høyde som Budas laveste høyder; Gellért Hill og Castle Hill. Buda-åsene består hovedsakelig av kalkstein og dolomitt, vannet skapte dryppstensgrotter, og de mest kjente er Pálvölgyigrotten og Szemlőhegyigrotten. Åsene ble dannet i trias-perioden. Det høyeste punktet i åsene og i Budapest er Jánoshøyden, som er 527 meter over havet. Det laveste punktet er bredden av Donau, som er 96 meter over havet. Skogene i Buda-åsene er vernet.
== Spesielle bygninger i byen ==
St. Stefan Basilika er den største kirken i Budapest, med et areal på 4000 kvadratmeter, en kuppel som er 96 meter høy og en kirkeklokke som veier 9 tonn. Både utvendig og innvendig er kirken utsmykket med verker av berømte malere. Den ble påbegynt i 1851 og innviet i 1905 under oppsyn av tre arkitekter i løpet av byggeperioden.
Statsoperaen er i nyrenessanse og ble bygget i årene 1875–84. Både dens ytre og innvendige utsmykning er typiske eksempler på den tidens praktstil. På hver side av oppkjørselen er det plassert statuer av to store personligheter i ungarsk musikkliv i det 19. århundre – Franz Liszt og Ferenc Erkel (skaperen av den ungarske nasjonalopera). På den øverste balustraden er det en rekke statuer av 16 kjente operakomponister.
Buda-slottet er opprinnelig en middelalderborg fra slutten av 1500-tallet. Gjennom ombygginger er den siden blitt utviklet til kongeslott under kong Matthias Corvinus. Men etter den osmanske Suleiman I den store seier over Ludvig II av Ungarn i slaget ved Mohács som innledet det 150-årige tyrkiske herredømme, forfalt slottet og hele borgkvarteret. Under den østerrikske keiserinnen Maria Theresia (1740–80) ble slottet gjenoppført i barokk stil, og borgkvarteret restaurert. Under revolusjonen i 1848–49 brant deler av slottet ned, men i 1869–1903 ble det gjenoppbygget og utvidet i ny-barokkstil. Da tyske soldater ved andre verdenskrigs slutt forsøkte å holde Budapest mot de fremrykkende sovjetiske tropper, ble det hele nok en gang lagt i ruiner. I dag er slottet gjenreist og rommer en rekke viktige kulturelle institusjoner.
Parlamentsbygningen er en nygotisk bygning hvor den innvendige utsmykningen er preget av stilblanding. Den ble oppført på Pest-siden, ut mot Donau i årene 1885–1904. Den var den gang en av verdens største bygninger med en lengde på 268 meter. Den 96 meter høye kuppelen er omgitt av 2 større og 20 mindre tårn, og 88 statuer av historiske personer. Hovedinngangen har to bronseløver. Den symmetriske bygningen er tredelt; kuppelsalen- hvortil det fører en prakttrapp, kongressalen- det tidligere overhuset, og parlamentssalen- hvor det nåværende ungarske parlamentet avholder sine møter. Innvendig skal det ha blitt brukt over 40 kg gull for å dekorere bygningen.
Terrorens hus var det hemmelige politiets hovedkvarter fram til jernteppet falt. Det er nå et museum som presenterer den politiske undertrykkingen og den politiske terroren fra den tiden.
== Donau-broene ==
Det er i byen sju gangbroer som forbinder Buda og Pest, og disse preger bybildet. De ble sprengt av de tyske styrkene under andre verdenskrig for å hindre Den røde armés framrykking, men er senere blitt gjenoppført.
Margrete-broen – forbinder Pest-sidens mellomste ring med Buda-ringen og sydspissen av Margrete-øya. Den nest eldste broa mellom Buda og Pest.
Árpád-broen – forbinder Pest med Óbuda, den nordligste broen. Midt på broen er det også avkjørsel til nordspissen av Margrete-øya.
Kjede-broen – den eldste og mest berømte. Var den første forbindelsen mellom Buda og Pest. To løvefigurer vokter broen og har blitt byens vakttegn.
Elisabeth-broen – oppført i 1903 og var da et særsyn med verdens lengste brobue på 290 meter. Den nåværende kabelbroen har beholdt navnet.
Frihets-broen – het opprinnelig Franz Joseph-broen, og var den tredje broen som koblet Buda og Pest sammen.
Petőfi-broen – oppført i 1950–52 og modernisert i 1980.
Rákóczi-broen – den sydligste forbindelsen. Oppført i 1995.Margrete-øya ligger midt i Donau og er 2,5 kilometer lang og 500 meter på det bredeste. Opprinnelig var øya kongelig jaktrevir og het «Hare-øya», men fikk fra 1200-tallet det nåværende navnet etter kongedatteren Margrete. Hun ble av sin far satt i kloster for å frelse sitt land fra tartarene. Hennes gravsten og rester av klosteret finnes ennå. I 1908 kjøpte Budapests magistrat øya av erkehertug Joseph av Habsburg. Øya er et stort grøntområde med gamle trær, vidstrakte plener, haveanlegg, samt rosehagen Rosearium. Midt på øya ligger en friluftsscene med plass til 3 500 tilskuere. Over mot Buda-siden ligger det store Palatinus-svømmebadet.
Béla Bartók Gymnas er en vel anerkjent musikkskole som ligger midt i Budapest. Elevene ved denne skolen spiller enten et instrument eller synger. Mange kjente musikere har gått på denne skolen og den regnes som ganske vanskelig å komme inn på. Skolen er oppkalt etter komponisten Béla Bartók (1881–1945), som hadde en fremtredende rolle i innsamlingen av ungarsk folkemusikk og fornyet ungarsk tonekunst.
== Utdanning ==
Andrássy-Universität
== Referanser ==
== Litteratur ==
Braham, Randolph L. (2000). The Politics of Genocide: The Holocaust in Hungary. Detroit: Wayne State University Press. ISBN 0814326919.
Braham, Randolph. L (2004). «Rescue operations in Hungary: Myth and reality». East European Quarterly. XXXVIII (2): 173–203.
Megargee, Geoffrey P. (2018). The United States Holocaust Memorial Museum Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933-1945. Bloomington, Indiana: Indiana University Press.
Christensen, Chr. A.R. (1979). Vår egen tid. Oslo: Cappelen. ISBN 8202041090.
== Eksterne lenker ==
(hu) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Budapest – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Budapest – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Budapest hos Wikivoyage
Budapests offisielle hjemmeside
Budapests turisme nettsted
Budapests turisme nettsted
Norsk nettside om Budapest | Budapest er hovedstad i Ungarn og landets økonomiske, industrielle, politiske og kulturelle sentrum. Opprinnelig var Budapest to byer på hver side av Donau, Buda og Pest (uttales Pesjt på ungarsk). | 2,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kambodsja | 2023-02-04 | Kambodsja | ['Kategori:105°Ø', 'Kategori:12°N', 'Kategori:1953 i Asia', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kambodsja', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1953'] | Kambodsja, offisielt Kongeriket Kambodsja (khmer: ព្រះរាជាណាចក្រកម្ពុជា, Preah Réachéanachâkr Kâmpuchea) er et land i Sørøst-Asia. Det grenser til Thailand i vest og nordvest, Laos i nord, Vietnam i øst og sørøst, og Siambukten i sør. Kambodsja dekker et areal på ca. 181 035 km², og har en befolkning på om lag 14,8 millioner. Hovedstad er Phnom Penh.
Kambodsja er et konstitusjonelt monarki og kongen, Norodom Sihamoni, har sittet på tronen siden 2004. Landets økonomiske, industrielle, kommersielle og kulturelle senter er Phnom Penh, mens andre større byer er Siem Reap (like ved Angkor Vat), Battambang og Sihanoukville.
De fleste kambodsjanere tilhører khmerfolket og er theravadabuddhister, men landet har også et betydelig antall muslimske chamfolk, så vel som etniske kinesere, vietnamesere og små animistiske stammer.Jordbruk har lenge vært den viktigste sektoren i den kambodsjanske økonomien, rundt 59 % av befolkningen er avhengig av jordbruk som levebrød (med ris som den viktigste avlingen). Turismen har i de siste årene økt, og mer enn 4 millioner utenlandske turister har besøkt Angkor Vat. I 2005 ble det funnet olje og naturgass i Kambodsjas territorialfarvann, og det er ventet at kommersiell boring kommer igang i løpet av 2013. Profitt fra oljeindustrien ventes å femdoble landets BNP, som i 2011 lå på omkring 13 milliarder USD, innen 2030.Kambodsjas historie er preget av indre og ytre konflikter. Landet har gått fra å være hovedsete i Sørøst-Asias mektigste imperium til å være på grensen til utslettelse. I dag er landet fortsatt preget av borgerkrigen i 1970-årene, da Pol Pot overtok makten og tok livet av nesten en fjerdedel av befolkningen, og Røde Khmers herjinger har satt dype spor i den kambodsjanske folkesjelen.
| Kambodsja, offisielt Kongeriket Kambodsja (khmer: ព្រះរាជាណាចក្រកម្ពុជា, Preah Réachéanachâkr Kâmpuchea) er et land i Sørøst-Asia. Det grenser til Thailand i vest og nordvest, Laos i nord, Vietnam i øst og sørøst, og Siambukten i sør. Kambodsja dekker et areal på ca. 181 035 km², og har en befolkning på om lag 14,8 millioner. Hovedstad er Phnom Penh.
Kambodsja er et konstitusjonelt monarki og kongen, Norodom Sihamoni, har sittet på tronen siden 2004. Landets økonomiske, industrielle, kommersielle og kulturelle senter er Phnom Penh, mens andre større byer er Siem Reap (like ved Angkor Vat), Battambang og Sihanoukville.
De fleste kambodsjanere tilhører khmerfolket og er theravadabuddhister, men landet har også et betydelig antall muslimske chamfolk, så vel som etniske kinesere, vietnamesere og små animistiske stammer.Jordbruk har lenge vært den viktigste sektoren i den kambodsjanske økonomien, rundt 59 % av befolkningen er avhengig av jordbruk som levebrød (med ris som den viktigste avlingen). Turismen har i de siste årene økt, og mer enn 4 millioner utenlandske turister har besøkt Angkor Vat. I 2005 ble det funnet olje og naturgass i Kambodsjas territorialfarvann, og det er ventet at kommersiell boring kommer igang i løpet av 2013. Profitt fra oljeindustrien ventes å femdoble landets BNP, som i 2011 lå på omkring 13 milliarder USD, innen 2030.Kambodsjas historie er preget av indre og ytre konflikter. Landet har gått fra å være hovedsete i Sørøst-Asias mektigste imperium til å være på grensen til utslettelse. I dag er landet fortsatt preget av borgerkrigen i 1970-årene, da Pol Pot overtok makten og tok livet av nesten en fjerdedel av befolkningen, og Røde Khmers herjinger har satt dype spor i den kambodsjanske folkesjelen.
== Etymologi ==
Navnet Kambodsja stammer fra det franske navnet på sin tidligere koloni, Cambodge. Landet har også vært kjent som Kampuchea, som er en mer direkte translitterasjon av uttalen på khmer. Landsnavnet på khmer, ព្រះរាជាណាចក្រកម្ពុជា (Preah Réachéanachâkr Kâmpuchea), er avledet fra sanskrit कम्बोजदेश (Kambujadesa) som var navnet på Kamboja-stammen i det nordlige India, oppkalt etter Sage Kambu Swayambhuva som etter tradisjonen skal ha grunnlagt stammen.
Siden uavhengigheten i 1954 har landets offisielle navn blitt endret flere ganger som en følge av de omskiftende politiske forholdene i landet.
Kongedømmet Kambodsja/Royaume du Cambodge under kongedømmet fra 1953 til 1970;
Khmer-republikken/République Khmère under Lon Nol-regjeringen i årene mellom 1970 og 1975;
Demokratisk Kampuchea/Kampuchea démocratique under det kommunistiske Khmer Rouge-styret fra 1975 til 1979;
Folkerepublikken Kampuchea/République populaire du Kampuchea under det vietnamesisk-støttede styret mellom 1979 og 1989;
Staten Kambodsja/État du Cambodge, et nøytralt navn etter Østblokkens sammenbrudd og under FNs overgangsstyre fra 1989 to 1993;
Kongedømmet Kambodsja/Royaume du Cambodge, dagens navn som ble gjeninnført etter restaurering av det konstitusjonelle monarkiet i 1993.
== Naturgeografi ==
Kambodsja har et areal på 181 035 km², noe som gjør det til et av de minste landene i Sørøst-Asia. Det har en 800 kilometer lang grense mot Thailand i nord og vest, en 541 kilometer lang grense mot Laos i nordøst, og en 1 228 kilometer lang grense mot Vietnam i øst og sørøst. Kystlinjen mot Siambukten er på 443 kilometer. Grensene mot nabolandene løper for det meste langs det naturlige løpet til elver og fjell, med unntak av den østlige grensen til Vietnam, som ble bestemt av politiske omskiftninger i kolonitiden, og ofte har vært utsatt for spenninger mellom de to landene.
=== Topografi ===
Kambodsja faller innenfor flere veldefinerte geografiske regioner. Den største delen av landet, om lag 75 prosent, består av Tonlé Sap-bassenget og lavlandet rundt Mekong. Sørøst for dette store bassenget er Mekongdeltaet, som strekker seg videre gjennom Vietnam til Sør-Kinahavet. Det brede flate området som opptar mye av landet ble skapt av Mekong, som selvfølgelig har blitt orientert av geomorfologien i området, opprinnelig preget nettopp ved at det finnes en bred synklinal. Bassenget og deltaregionen er innrammet av fjellkjeder, i sørvest av Krâvanhfjellene og Dâmreifjellene og i nord Dângrêkfjellene. Høyere land i nordøst og øst flettes inn i det sentrale høylandet i Sør-Vietnam.
Tonlé Sap-bassenget og Mekonglavlandet består hovedsakelig av sletter med høyder under 100 meter. Ettersom høyden øker blir terrenget mer bølgende og oppdelt.
Krâvanhfjellene i sørvest strekker seg i nordvest-sørøstlig retning, reiser seg opp til over 1500 meter. Det høyeste fjellet i Kambodsja – Phnom Aoral, på 1 813 meter – er i den østlige delen av dette området. Dâmreifjellene, en gren som går mot sør og sørøst fra Krâvanhfjellene, stiger til høyder på mellom 500 og 1000 meter. Disse to områdene grenser i vest mot en smal kyststripe som inneholder Kampong Saom Bay, som vender mot Siambukten. Dette området var i stor grad isolert fram til åpningen av havnen i Kampong Saom og byggingen av en vei og jernbane som koblet sammen Kampong Saom, Kampot, Takeo og Phnom Penh i 1960.
Dângrêkfjellene på den nordlige kanten av Tonlé Sap-bassenget består av bratte fjellsider med en gjennomsnittlig høyde på rundt 500 meter hvor de høyeste punktene når mer enn 700 meter over havet. Fjellene vender sørover og utgjør den sørlige kanten av Khoratplatået i Thailand. Vannskillet langs fjellene markerer grensen mellom Thailand og Kambodsja. Hovedveien gjennom et pass i Dângrêkfjellene på O Smach forbinder det nordvestlige Kambodsja med Thailand. Mellom den vestlige delen av Dângrêkfjellene og den nordlige delen av Krâvanhfjellene ligger en forlengelse av Tonlé Sap-bassenget som fletter inn lavlandet i Thailand, og gir enkel tilgang fra grensen til Bangkok.
Mekongdalen danner en naturlig kommunikasjonsrute mellom Kambodsja og Laos og skiller den østlige enden av Dângrêkfjellene og det nordøstlige høylandet. Mot sørøst munner bassenget ut i Mekongdeltaet, som strekker seg inn i Vietnam og gir både vann- og landkommunikasjon mellom de to landene.
=== Vann og vassdrag ===
De to store elvene Tonlé Sap og Mekong har påvirket befolkningen i Kambodsjas levemønster opp gjennom historien.
Kambodsjas drenering domineres i praksis av den kambodsjanske delen av Mekong, en av de lengste elvene i Asia med sine 4 500 km og den 10. største elven i verden. En sideelv til Mekong, Tonlé Sap, knytter elva til den store innsjøen i hjertet av Kambodsja som deler navn med denne elva. Vannføringen i Mekong i den tørre årstiden er 15 000 m³ per sekund, mens det resten av året kan komme opp mot på 60 000 m³ per sekund ved Phnom Penh. Nivået i elva kan variere med så mye som 12 meter, noe som forårsaker flom i hele bassenget.
Når smeltevannet fra Himalaya i tillegg til monsunregnet øker vannmengden i Mekong slik at elven ikke klarer å frakte alt vannet ut i Sørkinahavet, snur Tonlé Sap retning og fyller opp innsjøen. Innsjøens areal varierer derfor mellom 2 700 og 16 000 km². På våren snur elven tilbake og renner igjen ut i Mekong ved Phnom Penh. Den etterlater seg silt i store områder og gjør landskapet svært godt egnet til risproduksjon.
I Tonlé Sap fiskes det om lag 80 000 tonn fisk hvert år, og sammen med fisket i Siamgulfen utgjør dette en vesentlig del av den totale matproduksjonen i Kambodsja. Elvene har alvorlige problemer med forurensning fra pesticider brukt på rismarkene rundt, drivstoff i gamle båter fortsatt i bruk og generelt økende vannforurensning. Langs breddene av innsjøen Tonlé Sap er det seksti bosetninger hvor noen av husene står på stylter og noen flyter, det er flytende landsbyer med templer, moskeer, butikker og restauranter. I Khmerrikets storhetstid var Tonlé Sap grunnlaget for næringen i Angkor, den gamle hovedstaden i riket, den gav byen mat, vann til irrigasjon og silt.
=== Klima ===
Temperaturen i Kambodsja varierer fra 10 °C til 38 °C, og som resten av Sørøst-Asia er klimaet preget av tropiske monsuner. Sørvestlige monsuner blåser innover i landet og har med seg fuktige vinder fra Siambukten og Det indiske hav fra mai til oktober. Nordøstlige monsuner dominerer i den tørre sesongen, som varer fra november til mars. Kraftigst nedbør inntreffer i september og oktober og den tørreste perioden er i januar og februar.
Landet har to distinkte årstider. I regntiden, fra mai til oktober, kan temperaturen komme opp mot 40 °C rundt april, vanligvis kombinert med høy luftfuktighet. Den tørre årstiden varer fra november til april, og temperaturene kan da komme ned i rundt 20 °C. De beste månedene å besøke landet er fra november til januar, når det er lave temperaturer og lav luftfuktighet.
=== Flora og fauna ===
Kambodsja har et bredt utvalg av planter og dyr. Det er 212 pattedyrarter, 536 fuglearter, 240 reptilarter, 850 ferskvannsfiskearter, og 435 marine fiskearter. Mye av dette biologiske mangfoldet finnes rundt innsjøen/elven Tonlé Sap og den omkringliggende biosfæren. Tonlé Sap Biosfærereservat er et unikt økologisk fenomen rundt Tonlé Sap. Den omfatter innsjøen og ni provinser: Kampong Thom, Siem Reap, Battambang, Pursat, Kampong Chhnang, Banteay Meanchey, Krong Pailin, Oddar Meancheay og Preah Vihear. I 1997 ble det nominert og utnevnt til et UNESCO biosfærereservat. Andre sentrale økosystemer inkluderer de tørre skogene i Mondolkiri- og Ratanakiriprovinsene og Krâvanhfjellene, inkludert Bokor National Park, Botum-Sakor National Park, og Phnom Aoral og Phnom Samkos dyrereservater.
Landet har opplevd en av de høyeste avskogingsratene i verden. Siden 1969 har Kambodsjas jungeldekke falt fra over 70 prosent til bare 3,1 prosent i 2007. I alt mistet Kambodsja 25 000 km² skog mellom 1990 og 2005 – 3 340 km² av dette var urskog. I 2007 var det mindre enn 3 220 km² urskog igjen med det resultat at fremtidens bærekraft av skog i Kambodsja er alvorlig truet
== Demografi ==
90 % av befolkningen er av khmeropprinnelse og snakker khmer, landets offisielle språk. Resten inkluderer folk av kinesisk og vietnamesisk opprinnelse, chamfolket og Khmer Loeu.
Khmerspråket tilhører mon-khmer-familien av de austroasiatiske språkene. Fransk, som en gang var språket til regjeringen i Indokina, snakkes fortsatt av noen eldre kambodsjanere. Fransk er også undervisningsspråket i noen skoler og universiteter som er finansiert av Frankrike. Kambodsjansk fransk, en rest av landets koloniale fortid, er en dialekt i Kambodsja og blir noen ganger brukt i regjeringen.
De siste tiårene har mange yngre kambodsjanere og forretningsfolk foretrukket å lære engelsk. I de store byene og turistsentrene er engelsk utbredt og undervises ved et stort antall skoler på grunn av det overveldende antall turister som kommer fra engelsktalende land. Selv i de mest landlige utpostene snakker de fleste unge mennesker i det minste litt engelsk, siden det ofte undervises av munkene ved lokale pagodaer hvor mange barn blir utdannet.
Den dominerende religionen, en form for theravadabuddhisme, ble undertrykket av Røde Khmer, men har siden opplevd en vekkelse og 95 % av befolkningen praktisere nå denne. Islam (3 %) og kristendommen (2 %) praktiseres også.Borgerkrigen og dens etterspill har hatt en markant effekt på befolkningen. 50 % av befolkningen er yngre enn 22. Med en 0.96 mann/kvinne ratio har Kambodsja den mest kvinnedominerte kjønnsfordelingen i Mekongregionen. I befolkningssegmentet over 65, er kvinne til mann ratioen 1.6:1.UNICEF har utpekt Kambodsja til det tredje mest landminebelagte land i verden. Over 60 000 sivile dødsfall og tusenvis lemlestet eller skadet siden 1970 tilskrives ueksploderte landminer som ligger igjen på landsbygda. De fleste av ofrene er barn som gjeter dyr eller leker på markene.Voksne som har overlevd landminer må ofte amputere av ett eller flere lemmer og må ty til tigging for å overleve. I 2006 fikk antallet landmineofre i Kambodsja en kraftig nedgang på mer enn 50 % sammenlignet med 2005, ned fra 800 i 2005 til mindre enn 400 i 2006. Nedgangen fortsatte i 2007, med 208 offer (38 drepte og 170 skadde).
== Historie ==
Kambodsjas har gjennom historien gått fra å være sentrum i et av Asias mektigste imperier til i dag å være et av Asias fattigste land. Landet har vært gjennom mange og lange perioder med konflikter. Det mektige Khmerriket hadde sin hovedstad i Angkor, kjent for tempelkomplekset Angkor Vat, som på 1100-tallet var en millionby ved bredden av innsjøen Tonlé Sap. Til sammenligning hadde London på samme tid om lag 15 000 innbyggere.
=== Tidlig historie ===
De få bevisene på bosetning i dagens Kambodsja i pleistocentiden er verktøy av kvarts og kvartsitt som finnes i terrassene langs Mekongelven, funnet i Stung Treng, Kratie og Kampot, men dateringen er ikke pålitelig.Noen små arkeologiske funn viser at stammer av jegere og samlere har bebodd Kambodsja under holocen fra gammelt av. Det eldste kambodsjanske arkeologiske området regnes for å være hulen Laang Spean i Battambang, ca. 10 000 til 2000 f.Kr. Utgravninger i de nedre lagene viste en rekke karbondateringer fra omkring år 6000 f.Kr.Øvre lag på samme sted ga bevis for overgangen til den neolitiske perioden, det inneholder det tidligste daterte steingodset i keramikk i Kambodsja.Arkeologiske funn fra periodene holocen og jernalderen er like begrenset. Andre fornminner av noe usikker dato er Samrong Sen (ikke langt fra den gamle hovedstaden Oudong), der de første undersøkelsene startet i 1877, og Phum Snay, i den nordlige provinsen Banteay Meanchey. Forhistoriske gjenstander er dessuten ofte funnet under gruvedrift i Ratanakiri.Det mest enestående forhistoriske beviset i Kambodsja er nok sirkulære skanser oppdaget i den røde jorda nær Memot og i tilstøtende regioner i Vietnam ved utgangen av 1950-tallet. Deres funksjon og alder er fortsatt omdiskutert, men noen av dem er muligens fra 2. årtusen f.Kr.En sentral hendelse i Kambodsjas forhistorie var den langsomme tilveksten av risbønder fra nord, som startet mot slutten av 3. årtusen f.Kr. Disse snakket sannsynligvis tidlig mon-khmer.Bearbeiding av jern ble påbegynt om lag 500 f.Kr. Det meste av bevis for dette kommer fra Khoratplatået, som i dag ligger på thailandsk område. Det er funnet spor etter jernalderbosetninger under enkelte angkorianske templer, som Baksei Chamkrong, og runde skanser, som Lovea, et par kilometer nordvest for Angkor. Gravsteder vitner om forbedring av mattilgang og handel (selv på lange avstander: i det 4. århundre f.Kr. var det allerede åpnet handelsforbindelser med India) og eksistensen av en sosial struktur og arbeidsorganisering.
=== Pre-angkor og angkoriansk tid ===
I tredje, fjerde og femte århundre ble Funan og Chenla slått sammen i det som i dag er Kambodsja og Sørvest-Vietnam. Disse landene er antatt av de fleste forskere å ha vært khmersamfunn.
I mer enn 2000 år absorberte Kambodsja påvirkninger fra India og Kina og førte dem videre til andre sørøstasiatiske sivilisasjoner som nå er Thailand, Vietnam og Laos. Khmerriket blomstret i området fra det niende til det trettende århundre.Rundt det 13. århundre ble Theravadabuddhismen introdusert til området gjennom munker fra Sri Lanka. Fra da av vokste theravadabuddhismen og ble etter hvert den mest utbredte religionen i området. Khmerriket ble gradvis svekket, men forble en mektig enhet i regionen fram til det 15. århundre. Rikets maktsentrum var Angkor, hvor en rekke hovedsteder ble bygget i rikets senit. Angkor kan ha hatt en befolkning på opptil én million mennesker. Angkor, verdens største før-industrielle sivilisasjon, og Angkor Vat, det mest berømte og best bevarte religiøse tempelet på stedet, er minnesmerker over Kambodsjas fortid som en stor regional makt.
=== Kambodsjas mørketid ===
Etter en lang rekke kriger med naboriker ble Angkor plyndret av kongedømmet Ayutthaya og forlatt i 1432 på grunn av svikt i avlingene og en ødelagt infrastruktur. Hoffet flyttet hovedstaden til Lovek, hvor kongedømmet forsøkte å gjenvinne sin storhet gjennom maritim handel. Forsøket ble likevel kortvarig, da fortsatte kriger med Ayutthaya og Vietnam resulterte i ytterligere tap av territorium, og i 1594 ble også Lovek erobret. I løpet av de neste tre århundrene vekslet Khmerriket mellom å være en vasallstat av kongedømmet Ayutthaya og vietnamesiske riker, så vel som kortvarige perioder med relativ selvstendighet. I denne perioden ble også hovedstaden flyttet flere ganger, før den i 1865 ble lagt til Phnom Penh.
=== Fransk Indokina ===
I 1863 søkte kong Norodom, som hadde blitt innsatt av Thailand, beskyttelse av Frankrike fra thaiene og vietnameserne, etter økende spenning mellom dem. Frankrike hadde fra før kontrollen over flere provinser i Vietnam, og i 1867 signerte den thailandske kongen en avtale med Frankrike der han ga avkall på overherredømmet over Kambodsja i bytte mot kontrollen over provinsene Battambang og Siem Reap som offisielt ble innlemmet i Thailand. Provinsene ble avstått tilbake til Kambodsja i en grenseavtale mellom Frankrike og Thailand i 1906.
Kambodsja fortsatte som fransk protektorat i årene 1863–1953, administrert som en del av kolonien Fransk Indokina, avbrutt av japansk okkupasjon 1941–1945. Etter kong Norodoms død i 1904 manipulerte Frankrike kongevalget, og Sisowath, Norodoms bror, ble plassert på tronen. Tronen ble ledig igjen i 1941 ved dødsfallet til Monivong, Sisowaths sønn, og Frankrike godtok ikke Monivongs sønn Monireth, som ble oppfattet å være for opptatt av uavhengighet. I stedet ble Norodom Sihanouk, et av Sisowaths barnebarn, kronet. Franskmennene vurderte at den unge Sihanouk, som kun var 18 da han inntok tronen, ville være lettere å kontrollere. De tok imidlertid feil, og under kong Norodom Sihanouks styre fikk Kambodsja sin uavhengighet fra Frankrike den 9. november 1953.
=== Uavhengighet og Vietnamkrigen ===
Kambodsja ble et konstitusjonelt monarki under kong Norodom Sihanouk. Da Fransk Indokina ble gitt uavhengighet, mistet Kambodsja den formelle kontrollen over Mekongdeltaet da dette ble en del av Vietnam. Området hadde i praksis vært kontrollert av vietnameserne siden 1698 da kong Chey Chettha II ga vietnameserne tillatelse til å bosette seg i området.I 1955 abdiserte Sihanouk til fordel for sin far, Norodom Suramarit, for å bli valgt statsminister. Etter farens død i 1960 ble Sihanouk igjen landets leder, og tok tittelen prins. Da Vietnamkrigen ble trappet opp, erklærte Sihanouk en offisiell nøytralitetspolitikk i den kalde krigen. Men for kambodsjanerne var denne vanskelig å opprettholde, og Sihanouk ble styrtet i et militærkupp ledet av statsministeren, general Lon Nol og prins Sisowath Sirik Matak mens han var på et utenlandsbesøk i 1970. Kuppmakerne fikk støtte fra USA. Sihanouk bosatte seg i Beijing, Kina, der han ble tvunget til å tilpasse seg til de kinesiske kommunistene. Røde Khmers opprørere brukte ham for å vinne territorium i regionene. Kongen oppfordret sine tilhengere til å hjelpe med å styrte Lon Nols pro-amerikanske regjering, noe som framskyndet utbruddet av borgerkrigen.Mellom 1969 og 1973 bombet sørvietnamesiske og amerikanske fly Kambodsja i et forsøk på å bekjempe Viet Cong og Røde Khmer. To millioner kambodsjanere ble gjort til flyktninger av krigen og flyktet til Phnom Penh. Overslagene over antall drepte kambodsjanere under disse bombetoktene varierer, det samme gjør synet på virkningene av bombingen. Den amerikanske Seventh Air Force hevdet at bombingen forhindret at Phnom Penh falt i 1973 ved å drepe 16 000 av 25 500 Røde Khmer-soldater som beleiret byen. Andre har hevdet at bombingen drev bøndene til å bli med i Røde Khmer. Det hevdes videre at Røde Khmer «ville ha vunnet uansett», selv uten amerikansk innblanding til å hjelpe rekrutteringen, men at USA i all hemmelighet spilte en stor rolle bak hovedårsaken til Røde Khmers suksess.
=== Røde Khmers styre ===
Mot slutten av krigen slo en amerikansk rapport fast at landet sto overfor hungersnød i 1975. 75 prosent av alle husdyr var drept og risplantingen for neste innhøsting måtte gjøres «med hardt arbeid av alvorlig underernærte mennesker».
Røde Khmer nådde Phnom Penh og tok makten i 1975. Regimet, ledet av Pol Pot, endret det offisielle navnet på landet til Demokratisk Kampuchea, og var sterkt påvirket og støttet av Kina. De evakuerte umiddelbart byene og sendte hele befolkningen på tvangsmarsjer til rurale arbeidsprosjekter. De forsøkte å gjenoppbygge landets landbruk etter modell av det 11. århundre, forkastet vestlig medisin, og ødela templer, biblioteker, og alt de regnet som vestlig. Mellom en og to millioner kambodsjanere, av en befolkning på 8 millioner, døde ved henrettelser, overarbeid, sult og sykdom. Anslagene over antall drepte varierer, men de fleste kilder oppgir et tall mellom 1,7 og to millioner.Denne epoken ga opphav til begrepet «Dødsmarkene», og fengselet Tuol Sleng ble beryktet for sine massedrap. Flere hundre tusen flyktet over grensen til nabolandet Thailand. Regimet rammet etniske minoritetsgrupper hardt, Chammuslimer ble massakrert og så mye som halvparten av befolkningsgruppen ble utryddet. På slutten av 1960-tallet levde anslagsvis 425 000 etniske kinesere i Kambodsja, men i 1984, som følge av Røde Khmers folkemord og utvandring, var det bare rundt 61 400 kinesere i landet. Yrkesgrupper, som for eksempel leger, advokater, og lærere, ble også rammet. Utryddingen av intellektuelle var så ekstrem at selv det å bære briller kunne resultere i henrettelse Det har blitt hevdet at «briller var like dødelige som jødestjernen [under andre verdenskrig]» da de ble sett på som et tegn på intellektualisme.
=== Slutten på Røde Khmers styre og overgangen til demokrati ===
Fra 1977 ble også Kambodsja involvert i grensetvister med Vietnam og Røde Khmer forfulgte innbyggerne i grenseområdene og drepte dem. Også vietnamesere ble rammet av denne forfølgelsen. I november 1978 invaderte vietnamesiske tropper Kambodsja for å stoppe Røde Khmers streiftog over den vietnamesiske grensen og folkemordet i Kambodsja. Folkerepublikken Kampuchea, en pro-sovjetisk stat ledet av FUNSK, en gruppe kambodsjanske venstreorienterte som var misfornøyde med Røde Khmer, ble etablert.
I 1981, tre år etter at Vietnam invaderte landet, ble det delt opp mellom ytterligere tre fraksjoner som FN eufemistisk refererte til som «koalisjonsregjeringen i demokratiske Kampuchea». Denne bestod av Røde Khmer, en rojalistisk fraksjon ledet av Sihanouk, og Khmer-folkets nasjonale frigjøringsfront. Røde Khmers representant til FN, Thiounn Prasith, ble beholdt.Gjennom 1980-tallet mottok Røde Khmer hjelp av Thailand, USA og Storbritannia og kunne fortsette å kontrollere store deler av landet og angrep territorium de ikke dominerte. Disse angrepene, sammen med totale økonomiske sanksjoner fra USA og deres allierte, gjorde gjenoppbygging praktisk talt umulig, og etterlot landet i dyp fattigdom.
Fredsarbeidet begynte i Paris i 1989 og kulminerte to år senere i oktober 1991 i en omfattende fredsavtale. FN ble gitt mandat til å håndheve en våpenhvile, og håndtere flyktninger og nedrustning.
=== Gjenoppretting av det konstitusjonelle monarkiet ===
De siste årene har gjenoppbyggingsarbeidet utviklet seg og har ført til politisk stabilitet i form av et flerpartidemokrati og et konstitusjonelt monarki. Norodom Sihanouk ble gjeninnsatt som konge av Kambodsja i 1993, og da han abdiserte i 2004 ble en av hans sønner, Norodom Sihamoni, valgt som ny konge.
Stabiliteten etablert etter konflikten ble kortvarig rystet i 1997 da det oppsto trefninger mellom tilhengere av Funcinpec og prins Norodom Ranariddh på den ene siden og statsminister Hun Sen på den andre siden. Hun Sen kalte sammenstøtene et forsøk på statskupp og utviste Ranariddh fra landet. Ranariddh ble benådet av kong Norodom Sihamoni i 2008 og kunne vende tilbake fra eksil. Ved valget samme år fikk hans nye parti to seter i nasjonalforsamlingen.
Kambodsja har også blitt hjulpet i gjenoppbyggingen av landet av en rekke mer utviklede land som Japan, Frankrike, Tyskland, Canada, Australia, New Zealand, Indonesia, USA og Storbritannia, selv om tilliten til den nåværende regjeringen ikke er uten forbehold.
== Politikk og administrasjon ==
Ifølge landets konstitusjon fra 1993 er Kambodsja et parlamentarisk representativt demokratisk monarki. Statsministeren leder regjeringen, som velges ut fra et flerpartisystem, mens kongen er statsoverhode. Statsministeren utnevnes av kongen etter råd fra og med godkjenning av nasjonalforsamlingen. I 2009 var 16 % av plassene i nasjonalforsamlingen besatt av kvinner.
14. oktober 2004 ble kong Norodom Sihamoni valgt av et spesielt troneråd bestående av ni medlemmer, en utvelgelse som ble raskt gjennomført etter den overraskende abdikasjonen til kong Norodom Sihanouk en uke tidligere. Valget ble støttet av statsminister Hun Sen, som var et av medlemmene i tronerådet. Kongen ble kronet i Phnom Penh 29. oktober. Monarkiet er symbolsk, og utøver ingen politisk makt.
I 2006 ble Kambodsja rangert som nummer 151 av 163 land i en liste over korrupte land, presentert av Transparency International. 2009-utgaven av samme liste plasserte landet som nummer 158 av 180 land, og ifølge samme liste er Kambodsja det tredje mest korrupte landet i Sørøst-Asia, bak Laos og Myanmar (Burma). BBC rapporterer at den politiske arena i Kambodsja er gjennomsyret av korrupsjon. Korrupsjon har også bidratt til det store gapet mellom fattig og rik i landet.
Kambodsjas militærvesen i sin nåværende form ble dannet i 1993 da den daværende militærstyrken ble slått sammen med to ikke-kommunistiske motstandsgrupper. Landet har alminnelig verneplikt og alle menn mellom 18 og 30 må registrere seg for militærtjeneste. Den største grenen i Kambodsjas forsvar er hæren som sannsynligvis har rundt 130 000 soldater i tjeneste. Marinen og luftforvaret har henholdsvis 2 800 og 1 000 soldater i tjeneste, sistnevnte opererer totalt 27 fly og helikoptre, inkludert ni jagerfly og 8 helikoptre. Utgiftene til landets miltitærvesen utgjør 0,9 % av landets BNP.
=== Administrativ inndeling ===
Inndelingen av Kambodsja har vært gjenstand for flere forandringer opp gjennom årene. Den siste kom 22. desember 2008 da kong Norodom Sihamoni signerte en kongelig resolusjon som justerte flere provinsgrenser og endret storkommunene (krong) Kep, Pailin og Sihanoukvilles status til provinser (khaet).
Provinsene er det øverste nivået i den administrative inndelingen av Kambodsja. Disse er delt inn i 159 distrikter (srŏk) som igjen er delt inn i kommuner (khum). Kommunene deles så inn i landsbyer (phum). Hovedstaden Phnom Penh er en egen provins, og her kalles inndelingen khan, som igjen deles inn i sangkat.
=== Politisk system ===
Den lovgivende forsamlingen i Kambodsja er organisert i et tokammersystem.
Nasjonalforsamlingen (Radhsaphea ney Preah Reacheanachak Kampuchea) har 123 medlemmer, som velges for en femårsperiode ved forholdstallsvalg.
Senatet (Senat) har 61 medlemmer. To av disse medlemmene oppnevnes av kongen, to velges av underhuset, og de resterende 57 velges i «funksjonelle valgkretser». Medlemmer i huset sitter i fem år.Parlamentets oppgave er å foreslå og vedta landets lover. Lover vedtatt av parlamentet blir gitt til kongen som gir de foreslåtte lovene kongelig sanksjon. Kongen har ikke vetorett over lover vedtatt av nasjonalforsamlingen (underhuset) og kan dermed ikke holde tilbake den kongelige sanksjonen. Nasjonalforsamlingen har også makt til å avsette statsministeren og hans regjering med to tredelers mistillitsvotum.
==== Politiske partier ====
11 partier stilte til valg på nasjonalforsamling i 2008, 5 av disse fikk nok stemmer til å bli representert i parlamentet. Det største av disse, Det kambodsjanske folkepartiet (khmer: គណបក្សប្រជាជនកម្ពុជា, Kanakpak Pracheachon Kâmpuchéa, KPK, fransk: Parti populaire cambodgien, PPC) har makten i landet. De andre er FUNCINPEC, Sam Rainsy-partiet, Menneskerettspartiet og Norodom Ranariddh-partiet.
Det kambodsjanske folkepartiet (KPK), ble dannet i 1991 fra restene av det ortodoks marxistiske Kambodsjanske folkets revolusjonparti (PRPK), som ble stiftet i 1951. Partiet, som i dag kaller seg sosialister, fikk 53% av stemmene ved valget i 2008 og fikk dermed 90 representanter inn i nasjonalforsamlingen. De vant også senatsvalget i 2006 og har 43 seter i senatet.
Det liberale Sam Rainsy-partiet, som oppsto i 1998 fra restene av Røde Nasjon-partiet fra 1995, har utviklet seg de siste årene til å bli den nest største maktfaktoren i det politiske landskapet i Kambodsja. Det er oppkalt etter lederen Sam Rainsy, som i den første kambodsjanske regjeringen etter konstitusjonen av 1993 var finansminister. Han førte en konstant kamp mot korrupsjon, men ble etterhvert ekskludert fra politiske verv og hans daværende parti Funcinpec. Hans konsekvente motstand mot vanstyre og korrupsjon, og kampen for menneskerettigheter og pressefrihet gjorde ham ikke bare populær i Vesten, men gjorde ham også til et mål for angrep fra makthaverne. Sympatisører av partiet er konsentrert i den utdannede middelklassen i hovedstaden.Funcinpec (Front Uni National pour un Cambodge Independent, Neutre, Pacifique et Coopératif) har røtter tilbake til åttitallet, da de deltok under kong Sihanouks kamp mot den vietnamesiske okkupasjonen. Partiet forente rojalistene og de anti-vietnamesiske bevegelsene, og fram til 2008 satt de i koalisjonsregjering med KPK med 43 representanter i nasjonalforsamlingen i perioden 1998-2003 og 26 representanter i perioden 2003-2008. Partiets oppslutning har hatt en jevn nedgang siden 1998 og de fikk ved siste valg bare 2 seter i nasjonalforsamlingen. Partiet representerer prinsippet om fri markedsøkonomi, og de mest lojale velgerne kommer fra provinsielle byer. Lederen er Kev Put Reaksmei.
Andre store partier er det Menneskerettspartiet, stiftet i 2007, og Norodom Ranariddh-partiet, stiftet i 2006 av en tidligere formann i Funcinpec.
=== Innenrikspolitikk ===
Den innenrikspolitiske situasjonen har stabilisert seg under Hun Sen siden 1997. Kriminaliteten har gått ned, turistene har kommet tilbake til landet, inflasjonen ligger på et lavt nivå, og utenlandsk bistand til landet har økt. Korrupsjon er imidlertid fortsatt et stort problem, og de siste årene har også utenlandske investeringer falt på grunn av mangel på tillit i regjeringen. Hun Sens autoritære lederstil byr også på utfordringer for demokratiet, blant annet har over 50 aviser og magasiner blitt forbudt siden 2002 og opposisjonspolitikere har gjentatte ganger blitt mål for attentatforsøk.
Dårlige arbeidsforhold i tekstilindustrien har også ført til politiske spenninger og streiker. Her har Sam Rainsy utpekt seg som talsmann for arbeiderne.
En stor nasjonal suksess var slutten på Røde Khmers militære aksjoner, da de la red våpnene i 1998. Arbeidet med et rettsoppgjør etter borgerkrigen er likevel krevende, da mange av dem som i dag sitter ved makten har hatt bånd til Røde Khmer. Internasjonalt kan det være spenninger, siden land som Kina, Thailand og USA til tider har støttet Røde Khmer. 4. oktober 2004 godkjente nasjonalforsamlingen en avtale med FN om etableringen av en internasjonalt støttet spesialdomstol kalt Røde Khmer-tribunalet. Fem kambodsjanske dommere utgjør flertallet i domstolen, men en av de utenlandske dommerne må godkjenne dommen for å hindre korrupsjon. Dommerne ble tatt i ed i juli 2006 etter å sikret seg utenlandsk finansiering, og domstolen er underlagt de kambodsjanske straffelovene.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Kambodsja er medlem av FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Landet er med i Den asiatiske utviklingsbanken (ADB), medlem av ASEAN, og ble medlem av WTO 13. oktober 2004. I 2005 deltok Kambodsja på det første East Asia Summit.
Kambodsja har etablert diplomatiske forbindelser med en rekke land; det er tjue ambassader i landet, blant andre mange av sine naboer og flere av de viktigste aktørene i fredsforhandlingene i Paris, inkludert USA, Australia, Canada, Kina, EU, Japan og Russland. Som et resultat av de forbedrede internasjonale relasjonene har ulike veldedige organisasjoner assistert med både offentlige og sivile infrastrukturbehov. Norges diplomatiske forbindelser med Kambodsja foregår gjennom Norges ambassade i Thailand.Selv om de voldelige sammenstøtene på 1970 og 80-tallet er over, er det fortsatt flere grensetvister mellom Kambodsja og nabolandene. Det er uenighet om enkelte øyer og deler av grensen mot Vietnam, og udefinerte maritime grenser og grenseområdene mot Thailand.
==== Forholdet til Thailand ====
I januar 2003 var det anti-thailandske opptøyer i Phnom Penh forårsaket av rykter om kommentarer om Angkor Wat angivelig gitt av en thailandsk skuespillerinne og trykt i Reaksmei Angkor, en kambodsjansk avis, og senere sitert av statsminister Hun Sen. Den thailandske regjeringen sendte militære fly for å evakuere thailandske statsborgere og stengte grensen til Kambodsja for thaier og kambodsjanere (grensen var ikke på noe tidspunkt lukket for utlendinger eller vestlige turister), mens thaier demonstrerte utenfor den kambodsjanske ambassaden i Bangkok.
Grensen ble gjenåpnet den 21. mars, etter at den kambodsjanske regjeringen betalte $ 6 000 000 USD i kompensasjon for ødeleggelsen av den thailandske ambassaden og godtok å kompensere enkelte thailandske bedrifter for deres tap. «Kommentaren» som hadde utløst opptøyene viste seg aldri å ha blitt gitt. Mer problemer oppsto mellom Kambodsja og Thailand i midten av 2008 da Kambodsja ville liste Preah Vihear-tempelet som et UNESCO verdensarvsted, som senere resulterte i en konflikt der begge landene utplasserte sine soldater nær grensen og rundt det omstridte området mellom de to landene. Konflikten blusset opp igjen i april 2009, da to thailandske soldater døde som følge av et sammenstøt.Den 5. november 2009 kalte Thailand tilbake sin ambassadør fra Kambodsja i protest mot den kambodsjanske regjeringens utnevnelse av Thailands tidligere statsminister Thaksin Shinawatra som en økonomisk rådgiver. Thailands statsminister Abhisit Vejjajiva uttalte at Kambodsja blandet seg i interne thailandske anliggender, og som følge av dette ville bilateral samarbeidsavtaler bli revurdert. I tillegg ønsket de Shinawatra utlevert da han var dømt for korrupsjon i landet. Den kambodsjanske regjeringen uttalte at de ville avslå Thailands anmodning om utlevering av Thaksin da de anså ham for å være et offer for politisk forfølgelse. I månedene før Kambodsjas avgjørelse ble tatt hadde tropper fra begge nasjoner braket sammen over tempelet ved Preah Vihear, noe som førte til en forverring i forholdet. Den 5. november, klokken 20:30 lokal tid, kunngjorde Kambodsja at de trakk tilbake sin ambassadør fra Thailand. Sok An, et medlem av ministerrådet og visestatsminister i Kambodsja, sa at utnevnelsen av Thaksin var en intern beslutning i Kambodsja, og at det «i samsvar med internasjonal praksis». Den 23. august 2010, trakk Thaksin Shinawatra som Kambodsjas spesielle økonomiske rådgiver, og resignasjonen hans førte til en bedring i forholdet mellom de to landene.
4. februar 2011 skjøt den kambodsjanske hæren raketter inn i en liten thailandsk by 5 km fra grensen. Som et resultat ble et lokalt sykehus, en barneskole, og 4-5 hus ødelagt. 18. juli 2012 begynte begge land å trekke sine tropper fra det omstridte området rundt Preah Vihear, og de 900 soldatene ble erstattet av grensepoliti.
I forbindelse med funnene av olje i farvannet utenfor kysten har det oppstått diskusjoner rundt et større havområde mellom Thailand og Kambodsja, disse er ennå ikke avklart.
=== Menneskerettigheter ===
Amnesty International hevder at Kambodsjas lover er utilstrekkelige sett fra et menneskerettsperspektiv. Selv om landet de siste årene har vedtatt flere nye lover som skal gi borgerne bedre rettssikkerhet betyr alvorlige mangler i rettssystemet at det i Kambodsja likevel er liten beskyttelse mot brudd på menneskerettighetene. Opposisjonspartiene, menneskerettighetsaktivister og journalister har mottatt trusler og opplevd arrestasjoner, Kambodsjas representant for FNs høykommissær for menneskerettigheter gikk av og tok avstand fra mangelen på samarbeid fra de kambodsjanske myndighetene. Tusenvis av mennesker blir tvangsflyttet som følge av statlig ekspropriasjon på grunn av uenigheter og industri- og byfornyelsesprosjekter, politiet gjennomfører rassiaer og arrestasjoner uten å overholde straffeprosessloven i Kambodsja og bryter dermed menneskerettighetskonvensjonene.Statsminister Hun Sen har tidligere måtte gjennomføre noen reformer som skulle sikre større respekt for menneskerettighetene for å ha tilgang til finansiering fra utenlandske givere. Med oppdagelsen av nye oljereserver i Siambukten og den økonomiske oppgangen dette vil gi, frykter noen eksperter at når lederen av regjeringen kan klare seg uten denne støtten forsvinner respekten for menneskerettighetene som han tidligere var nødt til å vise.Når det gjelder prostitusjon i Kambodsja, som i nabolandene Laos og Vietnam, var den begrenset, på grunn av ulike konflikter og forbud mot dette. Da FN-troppene ankom i 1991 blomstret sexindustrien, soldatenes betalingsevne bidro til en høy etterspørsel etter betalt sex. Dette startet en handel med kvinner fra landsbygda til byen. I 1993, da FN-soldatene begynte å trekke seg ut av landet, var det anslagsvis 20 000 prostituerte i landet. Tilbaketrekkingen av soldatene førte til at prostitusjonsmarkedet begynte å bevege seg mot et lokalt klientell. I 1996 var 57 000 kvinner tilknyttet prostitusjon og i 2002 var antallet mindreårige prostituerte minst 16 000 personer, en tredjedel av det totale.
==== Barns vilkår ====
Ifølge UNICEF er Kambodsja et land med store problemer med menneskehandel med barn.Det er ofte foreldrene (eller slektninger i tilfeller med foreldreløse barn) som selger barn fordi de er tvunget av fattigdom, sult, fornedrelse og uvitenhet. Barn blir utnyttet til å selge på gata, til prostitusjon (nøyaktige tall er vanskelig å angi, men enkelte anslår at 100 000 prostituerte i dag er mindreårige og 42 % er smittet av hiv-viruset) eller er skadet for å tvinge dem til å tigge om almisser. Andre er solgt av sine foreldre til barnløse par i Vesten, som kan betale opp mot $2 000 for ett barn (antall adopsjoner har økt fra 59 i 1995 til 600 i 2001, men de reelle tallene er ukjente siden mellomleddene er mange).Siden mange fødsler ikke er registrert i folkeregisteret er det umulig å fastslå hvor mange mindreårige som selges av sine foreldre. 70 % av trafikken av barn går fra Poipet, en by på grensen mellom Kambodsja og Thailand. Flere veldedige organisasjoner arbeider med reintegrering av barn som er solgt og deretter har flyktet fra sine utbyttere. Bare i hovedstaden Phnom Penh har humanitære organisasjoner anslått at 23 000 barn bor på gaten, og på landsbasis er anslaget på ca. 380 000 foreldreløse barn.På grunn av finanskrisen i 2008 og følgende økning i prisene på mat, har antallet tilfeller av akutt underernæring blant barn under 5 år økt fra 9,6 % i 2005 til 15,9 % i 2008. Dette rammer hovedsakelig barn i urbane områder.
== Næringsliv ==
Kambodsjas økonomiske vekst avtok dramatisk i årene 1997–1998 som en følge av den økonomiske krisen i hele området, sivile uroligheter og politisk uro. De utenlandske investeringene og turismen minket kraftig. 1999 var det første året på over 30 år hvor det var helt og holdent fred i landet og veksten økte da med 5,0 %. Denne økningen fortsatte i årene 2000–2002. Til tross for et tilbakeslag som følge av finanskrisen i 2008 er landet blant de ti i verden med kraftigst økonomisk vekst i perioden 2001-2010.
Tabellen under viser svingningene i Kambodsjas økonomi de siste åtte årene (tallene fra 2012 er ennå ikke tilgjengelige):
Turisme er den næringen som har økt mest, med stadig større turiststrømmer hvert år. Til tross for denne veksten er situasjonen vanskelig for landet. Befolkningen mangler utdanning, og infrastrukturen er nesten fraværende i store deler av landet. Uroen rundt den politiske situasjonen medfører forsinkelser i arbeidet hos hjelpeorganisasjoner og andre. I 2006 mottok Kambodsja over en halv milliard amerikanske dollar i bistand fra utlandet.
Kambodsjas økonomi er idag veldig avhengig av turismen, dette er utvilsomt den sektoren som bringer flest kapitalinntekter til landet. Ser man bort fra turismen er klesindustrien den viktigste inntektskilden for Kambodsja. I 2005 ble det dessuten funnet olje og gass under landets territorialfarvann, og når kommersiell utvinning av denne kommer i gang i 2013 vil oljeinntektene kunne påvirke landets økonomi sterkt.
=== Eksport og import ===
Det viktigste eksportproduktet er ris, andre er fisk, trelast, klær, sko, gummi, tobakk og pepper. De største kjøperne av disse produktene er USA, Tyskland, Storbritannia, Singapore, Japan og Vietnam. Den økonomiske krisen i 2008 reduserte landets eksport, eksporten av gummi alene falt med 15% på grunn av fallende verdensmarkedspriser.Landets viktigste importprodukter er petroleumavledede produkter, sigaretter, gull, byggematerialer, maskiner, biler og farmaseutiske produkter. Det importeres mest fra landene Thailand, Singapore, Kina, Hongkong, Vietnam, Taiwan og USA.
=== Valuta ===
Den offisielle myntenheten i Kambodsja er riel. Det er likevel minst like vanlig å benytte seg av amerikanske dollarsedler. Rielsedlene blir gjerne brukt som vekslepenger dersom beløpet er under én dollar, og da er det vanlig å regne 4 000 riel på en dollar.
=== Samferdsel ===
Borgerkrigen og forsømmelse i tiden etter skadet Kambodsjas infrastruktur alvorlig, men med hjelp og utstyr fra andre land har Kambodsja nå oppgradert hovedvegene til internasjonale standarder, og de fleste er kraftig forbedret fra 2006. De fleste hovedveiene er nå asfaltert. Forbedret veistandard og økende økonomisk aktivitet har ført til en økning i bruk bil og motorsykkel, men sykler dominerer fortsatt. Tuk tuk er også et populært alternativ for turister.
Foruten den viktigste ferdselsåren som forbinder hovedstaden Phnom Penh med Sihanoukville, har en tidligere grusvei nå blitt asfaltert og fem store broer blitt bygget og en ny permanent transportåre knytter nå Phnom Penh sammen med Koh Kong. Dermed er det nå uavbrutt veiforbindelse til nabolandet Thailand, og deres enorme veisystem.
Kambodsja har to jernbanelinjer, totalt om lag 612 kilometer med enkeltspor, en meter brede. Begge linjene går fra hovedstaden, den ene til Sihanoukville på sørkysten, den andre nordover til Sisophon (selv om togene ofte bare kjører til Battambang). Foreløpig opereres bare et passasjertog per uke, mellom Phnom Penh og Battambang. En større oppgradering er i gang med støtte fra Den asiatiske utviklingsbanken, og det foreligger planer om en jernbanelinje som skal knytte hovedstaden sammen med Ho Chi Minh-byen. Denne kan stå ferdig tidligst i 2015.
Landets store elver har historisk sett vært viktige for Kambodsjas internasjonale handel. Mekong og Tonlé Sapelva, med sine mange sideelver, har gitt muligheter for betydelig transportlengde, inkludert 3700 kilometer som er seilbare hele året for fartøy inntil 0,6 meters dybde og videre 282 kilometer seilbar for fartøyer med 1,8 meters dybde. Kambodsja har to store havner, Phnom Penh og Sihanoukville, og fem mindre. Phnom Penh, som ligger der elvene Bassac, Mekong og Tonlé Sap møtes, har en elvehavn i stand til å motta 8000-tonns skip i den våte årstiden og 5000-tonns skip i den tørre årstiden.
Landet har fire kommersielle flyplasser. Phnom Penh internasjonale flyplass (Pochentong) i Phnom Penh er den nest største i Kambodsja. Siem Reap internasjonale lufthavn er den største og betjener flest internasjonale flyvninger inn og ut av Kambodsja. De andre flyplassene ligger i Sihanoukville og Battambang. Kambodsjas nasjonale flyselskap Cambodia Angkor Air eies av den kambodsjanske regjeringen (51%) og Vietnam Airlines (49%).
== Samfunn ==
Kambodsja er et land med stor fattigdom. I landet, som i 2007 lå på 137.-plass på FNs HDI-liste, levde 35 % av befolkningen under den nasjonale fattigdomsgrensen i 2004. FN anslo samme år at 40,2 % levde på under 1 US$ (PPP) om dagen, og 26 % av befolkningen led av underernæring. 80 % av alle kambodsjanere bor utenfor byområdene. Kambodsjanernes økologiske fotavtrykk beregnes til 0,7 hektar per person (til sammenligning er tallet for nordmenn 5,8).
=== Utdanning ===
Tradisjonelt har utdanningen i Kambodsja foregått i templene, hvor undervisningen har blitt ledet av munker. Studentene var nesten utelukkende unge gutter, og utdannelsen var begrenset til pugging buddhistiske tekster på pali. I løpet av tiden som fransk protektorat ble det innført et utdanningssystem basert på den franske modellen for å komplementere det tradisjonelle systemet. Til å begynne med forsømte franskmennene utdanningen i Kambodsja, og bare syv elever ble uteksaminert fra videregående skole i 1931. Kun 50 000 til 60 000 barn ble innskrevet i grunnskolen i 1936. I årene umiddelbart etter uavhengigheten økte imidlertid antallet studenter raskt.
Under Røde Khmers regime led utdanningen i landet et hardt tilbakeslag. Skoler ble stengt, og utdannede mennesker og lærere ble i beste fall utsatt for mistenksomhet og hard behandling, i verste fall henrettelse. Det har vært vanskelig å tallfeste nøyaktig omfanget av Røde Khmers folkemord, men enkelte kilder hevder at mens det på begynnelsen av 1970-tallet var mer enn 20 000 lærere i Kambodsja var det bare rundt 5 000 igjen 10 år senere. Sovjetiske kilder hevder at så mye som 90 prosent av alle lærere ble drept under Røde Khmer-regimet. Bare 50 av de 725 universitetslærerne, 207 av 2 300 lærere i videregående skole, og 2 717 av 21 311 lærere i grunnskolen overlevde.
Bakgrunnen for dette lå i Khmerrevolusjonen ideologier; unge ble strengt indoktrinert, men leseferdighetene ble forsømt, og en hel generasjon av kambodsjanske barn vokste opp som analfabeter. Etter at Røde Khmer ble fordrevet fra makten måtte utdanningssystemet gjenopprettes på nytt fra nesten ingenting. Analfabetismen hadde klatret til mer enn 40 prosent, og de fleste unge under 14 år manglet enhver form for grunnutdanning. Tallet på analfabeter er nå på vei ned, ifølge de siste tilgjengelige statistikker var andelen av befolkningen som ikke kunne lese og skrive i 2003 på 29,9 %.Det er 6 års obligatorisk skolegang for barn mellom 6 og 12 år, men selv om det i dag også er lovfestet rett til 9 års gratis grunnskoleutdanning var det bare 54,5 % som fullførte grunnskolen i 2006. Et av problemene er at lærerlønningene er så dårlige at lærere enten krever bestikkelser av elevene, slik at de fattigste elevene ikke har mulighet til å delta i undervisningen, eller at lærere er nødt til å ta ekstrajobber slik at de ikke kan være til stede i klasserommet når de skal. I tillegg er tilgangen på undervisningsmateriell fortsatt en utfordring. Det offisielle undervisningsspråket er khmer, men det er dårlig tilgang på lærebøker skrevet på dette språket.
Likevel går 89,4 % av alle kambodsjanske barn på skole, og i barneskolen er det en jevn kjønnsfordeling. Forskjellen øker opp gjennom skolegangen, mens det i ungdomsskolen går 0,82 jenter per gutt er andelen redusert til 0,56 på videregående skole. I 2007 var det 92 340 studenter som tok høyere utdanning i Kambodsja, av disse var 35 % kvinner.
=== Helse ===
Kambodsjas barnedødelighet har gått ned fra 115 i 1993 til 89,4 per 1000 levendefødte i 1998. I samme periode ble dødeligheten for barn under 5 redusert fra 181 til 115 per 1000 levende fødte. I provinsen med de verste helseindikatorene, Ratanakiri, dør 22,9 % av barna før de fyller fem. Den gjennomsnittlige forventede levealderen i Kambodsja er 65 år.Utbredelsen av hiv/aids i Kambodsja er blant de høyeste i Asia. Selv om Kambodsja er et av de fattigste landene i verden har den ekstraordinære innsatsen for forebygging og kontroll av hiv som utøves av styresmaktene og dens partnere likevel bidratt til å redusere spredningen av hiv. Mellom 2003 og 2005 falt den anslåtte utbredelsen av hiv blant kambodsjanske voksne i alderen 15–49 fra 2,0 % til 1,6 %. Likevel hadde landet i 2007 6 000 aids-relaterte dødsfall og det anslås at 0,8 % av befolkningen i denne aldersgruppen er hiv-smittet.Kambodsjas hiv/aids-epidemi spres primært gjennom heterofil overføring og dreier i stor grad rundt sexhandel. hiv-smitte forekommer hovedsakelig i seksuelle partnerskap der den ene parten har vært engasjert i høyrisiko atferd. Kvinner utgjør en økende andel av mennesker som lever med hiv/aids. Denne økte andelen av infeksjoner hos kvinner kan være uttrykk for fallende prevalens blant menn, i tillegg til dødsfall blant menn smittet i de tidlige årene av Kambodsjas epidemi.
=== Massemedier ===
Kambodsja har åtte nasjonale TV-stasjoner og minst 52 radiostasjoner på FM-båndet. Det er over 100 aviser i sirkulasjon i Kambodsja, men kun ti av disse er faste dagsaviser på khmer. Den største, Rasmei Kampuchea (Kambodsjas lys) ble grunnlagt i 1993 og har et opplag på ca. 18 000. I tillegg finnes det en del ukeaviser og magasiner. De engelskspråklige avisene The Cambodia Daily (grunnlagt 1993) og Phnom Penh Post (grunnlagt 1992, dagsavis fra 2008) utkommer begge i hovedstaden seks dager i uken.Ifølge Reportere uten grenser er Kambodsja et godt stykke unna pressefrihet. I sin årlige rapport plasseres landet på 126.-plass av 175 rangerte land. Statsminister Hun Sen uttalte i 2006 at ingen journalister skulle fengsles på grunn av det de skrev, allikevel ble 10 journalister fengslet i 2009. Presseloven fra 1995 skal i teorien beskytte pressefriheten, selv om den inneholder forbehold om saker som kan skade nasjonens sikkerhet eller den politiske stabiliteten i landet. Denne loven omgås likevel ofte ved å benytte en paragraf i straffeloven som forbyr «spredning av injurier eller desinformasjon».
== Kultur ==
Mange faktorer har bidratt til utviklingen av den kambodsjanske kulturen, blant annet Theravadabuddhismen, fransk kolonialisme, hinduismen, angkoriansk kultur, og moderne globalisering. Ministeriet for kunst og kultur er ansvarlig for å fremme og utvikle kambodsjansk kultur. Kambodsjansk kultur inkluderer ikke bare kulturen til landets etniske majoritet, khmerfolket, men også noen av de 20 kulturelt distinkte stammene som gjerne omtales som Khmer Loeu, et begrep innført av Norodom Sihanouk for å skape enhet mellom folk i høylandet og lavlandet. Kambodsjanere på landsbygda bærer gjerne et kramaskjerf som er en unik del av den tradisjonelle kambodsjanske klesstilen.
Khmerkulturen, som utviklet og spredte seg gjennom Khmerriket, har særegne stiler innen dans, arkitektur og skulptur, som har vært utvekslet med nabolandene Laos og Thailand opp gjennom historien. Angkor Vat (Angkor betyr «by» og Wat «tempel») er det best bevarte eksempel på khmerarkitektur fra angkoriansk tid og hundrevis av andre templer har blitt funnet i og rundt regionen.
=== Festivaler og høytider ===
Bonn Om Teuk (Båtracefestivalen), den årlige rokonkurransen, er den mest fulgte kambodsjanske nasjonale festivalen. Den avholdes på slutten av regntiden, når Mekongelva begynner å synke tilbake til sitt normale nivå slik at Tonlé Sap-elven snur strømmen, og om lag 10 % av Kambodsjas befolkning deltar i dette arrangementet hvert år for å spille spill, gi takk til månen, se på fyrverkeri, og delta på båtløpene i en karnevalaktig atmosfære. Kambodsjansk nyttår er basert på den klassiske indiske solkalenderen og Theravadabuddhismen, og er en stor høytid som finner sted i april.
=== Musikk og dans ===
Den kambodsjanske musikken har i stor grad beholdt sin gamle karakter. Det spilles på tradisjonelle instrumenter som går tilbake til dagene i Angkor, blant annet ulike perkusjonsinstrumenter laget av bambus og forskjellige fløyter. Musikken akkompagnerer gjerne den klassiske Apsaradansen, som i utgangspunktet kun ble danset for de kongelige. Denne dansen fikk en renessanse på 1950-tallet, og vises gjerne fram som et eksempel på mangfoldet i khmerkulturen. Apsaradansen karakteriseres av stiliserte og delikate bevegelser hvor danseren holder et relativt uttrykksløst ansikt, mens hendene beveges i fantastiske formasjoner.
De siste tiårene har også sett et åpnere Kambodsja, og innflytelsen av vestlig musikk er tydelig på den moderne khmermusikken. Khmerpopen klarer likevel å beholde noe av det asiatiske særpreget. En populær måte å presentere denne musikken på er gjennom karaoke-VCDer, hvor en skuespiller vanligvis mimer teksten til sangen ved å bevege munnen som om de faktisk synger sangen. Det finnes også flere karaokekanaler på fjernsyn.
=== Litteratur ===
Røde Khmers forsøk på å sette Kambodsja tilbake til år null ødela store mengder litteraturhistorisk materiale, både klassisk litteratur og mer moderne arbeider ble brent og ødelagt under borgerkrigen. Som en del av gjenoppbyggingen av landet forsøker man nå blant annet å gjenopprette arbeidet til de store forfatterne i det tjuende århundre.
==== Klassisk litteratur ====
Et vitnesbyrd om khmerspråkets lange historie er mengden av epigrafiske inskripsjoner på stein. De første skriftlige bevisene som har bidratt til kartleggingen av Khmerrikets historie er slike inskripsjoner. Innskripsjonene på søyler, steler og vegger er, i tillegg til å være verdifulle historiske nedtegnelser av de kongelige linjene, religiøse forordninger, territoriale erobringer og intern organisering av riket, kunstverk som også har vært verdifulle i studier av khmerspråket.
Etter steininskripsjonene er noen av de eldste khmerdokumentene oversettelser og kommentarer av Palibuddhistiske tekster fra Tripitaka. Disse ble skrevet av munker på palmyrapalmeblader og oppbevart i templer over hele landet.
Ram Ker (Ramas berømmelse) er den kambodsjanske versjonen av Ramayana, et berømt indisk epos. Ram Ker er skrevet på rim og iscenesatt i seksjoner tilpasset for å kunne tolkes gjennom dans. Ram Ker er den eldste formen for kambodsjanske teater.
Kambodsja har hatt en rik og variert tradisjonell muntlig litteratur. Det er mange legender, eventyr og sanger av svært gammel opprinnelse som ikke ble skrevet ned før europeerne kom til landet. En av de mest representative av disse fortellingene er historien om Vorvong og Sorvong (Vorvong og Saurivong), en lang historie om to khmerprinser som først ble skrevet ned av Auguste Pavie. Den franske tjenestemannen hevdet at han hadde fått historien fra gamle onkel Nip i Somrontongdistriktet. Denne historien ble nedtegnet i Battambang. I 2006 ble historien om Vorvong og Sorvong framført av Det kongelige balletkompaniet i Kambodsja.Tum Teav, som har blitt sammenlignet med en lokal versjon av Shakespeares Romeo og Julie, er et annet kjent stykke khmerlitteratur, opprinnelig basert på et dikt skrevet av en kambodsjansk munk ved navn Sam. Historien finner sted under Lovektiden og er en tragisk kjærlighetshistorien som har blitt gjenfortalt gjennom Kambodsja i hvert fall siden midten av det 19. århundre. Historien har siden blitt gjengitt i mange former, både muntlig og skriftlig, den har blitt framført som teater og festet til filmlerretet. Historien spiller også en rolle i kambodsjansk utdanning, i 12. klasse har den blitt mye brukt for å belyse språkhistorie. Selv om den første oversettelsen til fransk ble utgitt allerede i 1880, fikk ikke Tum Teav særlig anerkjennelse i utlandet før forfatteren George Chigas i 1915 oversatte den litterære versjonen av den ærverdige buddhistiske munken Preah Botumthera Som eller Padumatthera Som, også kjent som Som, en av de mest anerkjente khmerforfatterne.
==== Moderne litteratur ====
Moderne khmerlitteratur fikk sin begynnelse i det nittende århundre. Romanen som åpnet for denne nye epoken var Suphat, av Rim Kit, skrevet i 1938 og utgitt i 1942 i Saigon. To tusen eksemplarer ble sendt til Phnom Penh. Overgangsfasen mellom det nittende århundres klassiske litteratur, som markeres av kjærlighetshistorien Tum Teav og Kong Ang Duongs poesi, og moderne samtidslitteratur, er representert ved Acary Ind, Kram Ngoy, Nou Kan og Sou Set. Sistnevnte regnes for øvrig som den første kambodsjanske kvinnelige forfatter. Mellom 1938 og 1953 var Ieng Say, Nhok Them, Rim Kin og Nou Hach y Heng Yan viktige navn, alle forfattere med en klar påvirkning fra fransk litteratur som følge av at Kambodsja var et fransk protektorat.
Perioden mellom 1955 og 1970 er kjent som Sangkumperioden og er preget av at prins Norodom Sihanouk kom til makten. I 1956 grunnla han Khmer Writers Association. Det ble i denne perioden skrevet over fem hundre romaner, og blant forfatterne var Sumpha Hell, Keng Vannsak, Hak Hang Thum, Madame Si Hieng, BIV Chhay, Lienga, Chou Thani, Ravivong Kovid, Kuy Lauth, Hak Chhay Hok.
Mellom 1970 og 1975, mens Kambodsja var inne i en periode som republikk og landet ble bombet som en del av Vietnamkrigen, delte forfatterstanden seg i to. Den ene siden støttet general Lon Nol, den andre siden var kritiske til regimet. Viktige navn i denne perioden var Boun Chan Mol, Nuon Khoeun, Laing Peng Siek blant flere andre. Fra 1975 til 1979, under Røde Khmers styre, ble intellektuelle og forfattere forfulgt og det ble produsert lite litteratur, og mellom 1979 og 1990, perioden da landet går under navnet Folkerepublikken Kampuchea, forherliget litteraturen sosialisme og patriotisme, og vennskapet mellom kambodsjanerne og vietnameserne som hadde frigjort landet fra Røde Khmer-regjeringen.
Forfattere som kan trekkes fram er Ouch Vutha, Uom Niroth, Hou Yath, Pin Yathay og Nget Sophorn og poeter som Sok Sothon, Pol Pisey, Uk Sau Bol, Eum Sarom, Som Sophierin og Hy Kim Siep. Nye forfattere som har dukket opp etter 1999 inkluderer Samna Yem, Wa Samart, Hieng Sok An, Phu Phuneary Yaat og Saim. Opplagene er som regel små, ikke mer enn to tusen eksemplarer, noe som har skjedd med to siste romaner, Veasna Bopha Rungkruh (En kvinne i nød) av Hy Kim Siep, og Wopadek Sarey (Anger) av Saim Phuneary. En av de mest populære forfattere i dag, som også er oversatt til norsk, er Loung Ung, født i Phnom Penh i 1970. Hennes selvbiografi Først drepte de pappa har blitt en internasjonal bestselger. I boken beskriver hun drapene på sine foreldre, sine erfaringer som barnesoldat og flukten til Thailand.
=== Mat ===
Det kambodsjanske kjøkkenet er relativt ukjent for verden sammenlignet med sine naboer Thailand og Vietnam. Som i andre sørøstasiatiske land er ris en hovedingrediens i mange måltider, og fisk fra Mekong og Tonlé Sap utgjør også en viktig del av dietten. Den kambodsjanske tilgangen per innbygger på fisk og fiskeprodukter til mat og handel i 2000 var 20 kg fisk per år eller rundt 60 gram per dag per person. En del av fisken gjøres om til prahok, en saltet og tørket fiskemasse, for lengre lagring. Det kambodsjanske kjøkkenet bruker også tropiske frukter, supper og nudler. Nøkkelingredienser i Kambodsjas kjøkken er kaffirlime, sitrongress, hvitløk, fiskesaus, soyasaus, karri, tamarind, ingefær, østerssaus, kokosmelk og sort pepper.
Et eksempel på fransk innflytelse på kambodsjansk mat, er kambodsjansk rød karri med ristede baguetter. De ristede baguettene dyppes i karri og spises. Kambodsjansk rød karri spises også med ris og risnudler. Ka tieu, en risnuddelsuppe kokt på kraften fra svinekjøtt med stekt hvitløk og vårløk, er trolig den mest populære retten når kambodsjanere skal spise ute. Den kan gjerne toppes med ingredienser som for eksempel kjøttboller, reker, svinelever eller salat.
=== Idrett ===
Fotball er en av de mest populære idrettene, men profesjonelt organisert idrett er ikke så utbredt i Kambodsja som i vestlige land på grunn av de økonomiske forholdene. Fotball ble brakt til Kambodsja av franskmennene og ble raskt populært blant lokalbefolkningen. Det kambodsjanske fotballandslaget klarte fjerdeplass i Asiamesterskapet i fotball i 1972, men utviklingen har avtatt siden på grunn av borgerkrigen.
Populære spill inkluderer hanekamper, fotball, og et spill hvor man sparker en sey i noe som ligner på den trønderske leken basse. Vestlige idretter som volleyball, bodybuilding, landhockey, rugby union, golf og baseball har også en økende popularitet. Lokale idretter inkluderer tradisjonell båtracing, bøffelløp, Pradal Serey og andre kampsporter. Kambodsja første deltok for første gang i OL under Sommer-OL i 1956 i hestesport. Kambodsja var også vertskap for GANEFOlekene, et alternativ til OL på 1960-tallet.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Angkor
Preah Vihear tempeletDet arkeologisk templet Sambor Prei KukMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Kambodsjas kongelige ballett (Khmerfolkets klassiske dans)
2005 – Sbek Thom, figurteater til Khmerfolket
== Referanser ==
== Litteratur ==
Peter Fröberg Idling (2009) Pol Pots smil : om en svensk reise gjennom Røde Khmers Kambodsja Cappelen Damm ISBN 978-82-02-28668-2
Philip Short (2008) Pol Pot : historien om et mareritt Cappelen ISBN 978-82-02-28339-1
Sean Sheehan (2007). Cambodia - Cultures of the World Group 12. Marshall Cavendish. ISBN 978-0-7614-2071-2.
Espen Hjardar. «Møte med en drøm» I: Levende historie; nr 6, 2007
Torbjørn Færøvik. «Min bror Pol Pot, Intervju med Saloth Nhep» I: Levende historie; nr 3, 2007
Tor Halstvedt. «Morderne : Pol Pot og Røde Khmer». I: Nytt norsk tidsskrift; nr 1, 2004
Loung Ung (2001) Først drepte de pappa Egmont Hjemmets bokforlag ISBN 82-590-2455-1
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Cambodia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) ព្រះរាជាណាចក្រកម្ពុជា – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Politikk og styre(en) Global Integrity Report: Cambodia rapporter om korrupsjon i Kambodsja
(fr) Norodom Sihanouk, konge av Kambodsja Tidligere konge Norodom Sihanouks offisielle nettsted
(en) «Cambodia.gov.kh». Arkivert fra originalen 5. oktober 2006. Arkivert 5. oktober 2006 hos Wayback Machine. De kambodsjanske styresmaktenes offisielle nettsted (Engelsk versjon)
(en) Ministry of Foreign Affairs and International Cooperation
(en) e-Visa, søk om visum online
(en) Statsoverhode og regjeringsmedlemmer Arkivert 14. mai 2011 hos Wayback Machine.Samfunn
(no) Statistikk og andre data om Kambodsja i FN-sambandets nettsted Globalis.no(en) Cambodian Center for Human Rights (CCHR)
(en) Action IEC Working For Cambodian Community Education Through Media and Culture
(no) Redd Barna - Kambodsja Om Redd Barnas arbeid i Kambodsja. Mange lenker til nyhetsartikler om de sosiale forholdene i landet.Klima(en) Climate Change films from IRIN NewsAnnet(en) Khmer culture - the portal of Cambodia
(en) Cambodia Country Factsheet fra The Common Language Project
(en) The largest environmental website relating to the Tonle Sap Biosphere and Cambodia
(en) Cambodia Tribunal Monitor
(en) Cambodia Program Arkivert 12. oktober 2012 hos Wayback Machine. of the United Nations Development Programme
(en) Marine Conservation in Cambodia
(en) Cambodian Center for Human Rights (CCHR)
(en) Cambodia Human Rights Portal (Sithi)
(en) Information of Cambodia - Turisttips | | uavhengighetfra = Frankrike | 2,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thor_Heyerdahl | 2023-02-04 | Thor Heyerdahl | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. april', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 6. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Kommandører med stjerne av St. Olavs Orden', 'Kategori:Medlemmer av Brigaden i Skottland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske etnografer', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune', 'Kategori:Personer ved Little Norway', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Solordenen', 'Kategori:St. Hallvard-medaljen', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden', 'Kategori:Thor Heyerdahl'] | Thor Heyerdahl (født 6. oktober 1914 i Larvik i Norge, død 18. april 2002 i Colla Micheri i Italia) var en eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer.
Hans navn ble for alvor kjent gjennom en ekspedisjon med «Kon-Tiki» i 1947, da han seilte 8 000 km over Stillehavet i en håndbygget flåte fra Sør-Amerika til Tuamotuøyene. Ekspedisjonen skulle vise at folk for lenge siden kunne ha gjort lange sjøreiser og skapt kontakter mellom tilsynelatende separate kulturer. Dette var knyttet til en diffusjonsmodell for kulturell utvikling som skulle kjennetegne det meste av Heyerdahls arbeid. Han gjennomførte også andre seilaser med sivbåtene «Ra», «Ra II» og «Tigris» for å demonstrere muligheten for kontakt mellom vidt atskilte folkeslag i oldtiden.
Heyerdahl skrev mange bøker og artikler om sine ekspedisjoner og funn. Han ledet også flere arkeologiske utgravninger på Galápagosøyene, Påskeøya, Maldivene, Tucume i Peru, Güímar på Tenerife og Azov i Russland. Heyerdahl fikk flere æresdoktorgrader og andre priser, deriblant Royal Geographical Societys gullmedalje. Han var statsstipendiat fra 1984. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1951, kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1970 og fikk ordenens høyeste grad, storkorset av St. Olavs Orden i 1987. I kontrast til æresbevisningene står kritikken fra akademisk hold. De færreste av hans teorier vant frem i fagmiljøene, og hans teorier ble kritisert for å være pseudovitenskapelige og bygge på selektiv kildebruk.
Thor Heyerdahl døde i 2002, 87 år gammel. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.
Thor Heyerdahls arkiv ble i 2011 oppført på UNESCOs register over verdensminner. Arkivene inkluderte da 238 samlinger fra hele verden. Heyerdahlarkivet spenner over årene 1937–2002 og omfatter hans fotosamling, dagbøker, private brev, ekspedisjonsplaner, artikler, avisutklipp, originale bok- og artikkelmanuskripter. De administreres av Kon-Tiki Museet og Nasjonalbiblioteket i Oslo.
| Thor Heyerdahl (født 6. oktober 1914 i Larvik i Norge, død 18. april 2002 i Colla Micheri i Italia) var en eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer.
Hans navn ble for alvor kjent gjennom en ekspedisjon med «Kon-Tiki» i 1947, da han seilte 8 000 km over Stillehavet i en håndbygget flåte fra Sør-Amerika til Tuamotuøyene. Ekspedisjonen skulle vise at folk for lenge siden kunne ha gjort lange sjøreiser og skapt kontakter mellom tilsynelatende separate kulturer. Dette var knyttet til en diffusjonsmodell for kulturell utvikling som skulle kjennetegne det meste av Heyerdahls arbeid. Han gjennomførte også andre seilaser med sivbåtene «Ra», «Ra II» og «Tigris» for å demonstrere muligheten for kontakt mellom vidt atskilte folkeslag i oldtiden.
Heyerdahl skrev mange bøker og artikler om sine ekspedisjoner og funn. Han ledet også flere arkeologiske utgravninger på Galápagosøyene, Påskeøya, Maldivene, Tucume i Peru, Güímar på Tenerife og Azov i Russland. Heyerdahl fikk flere æresdoktorgrader og andre priser, deriblant Royal Geographical Societys gullmedalje. Han var statsstipendiat fra 1984. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1951, kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1970 og fikk ordenens høyeste grad, storkorset av St. Olavs Orden i 1987. I kontrast til æresbevisningene står kritikken fra akademisk hold. De færreste av hans teorier vant frem i fagmiljøene, og hans teorier ble kritisert for å være pseudovitenskapelige og bygge på selektiv kildebruk.
Thor Heyerdahl døde i 2002, 87 år gammel. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.
Thor Heyerdahls arkiv ble i 2011 oppført på UNESCOs register over verdensminner. Arkivene inkluderte da 238 samlinger fra hele verden. Heyerdahlarkivet spenner over årene 1937–2002 og omfatter hans fotosamling, dagbøker, private brev, ekspedisjonsplaner, artikler, avisutklipp, originale bok- og artikkelmanuskripter. De administreres av Kon-Tiki Museet og Nasjonalbiblioteket i Oslo.
== Biografi ==
Heyerdahl ble født i Larvik i 1914 som eneste barn av bryggerieier Thor Heyerdahl (1869–1957) og Alison f. Lyng (1873–1965). Hans mor var leder for byens museumsforening, og hennes sterke tro på Charles Darwins evolusjonsteori inspirerte sønnens interesse for zoologi og antropologi. Hans tidlige interesse for natur og dyr fikk ham til å lage sitt eget museum hjemme på gutterommet i Steingata 7, med blant annet en hoggorm som en av hovedattraksjonene. Heyerdahl fattet også tidlig interesse for eksotiske steder; som 8-åring tegnet han bilder av sydhavsøyer og bestemte seg for at han skulle bli oppdagelsesreisende.Julaften 1936 giftet han seg med Liv Coucheron Torp (1916–1969) fra Brevik, en økonomistudent som han hadde møtt kort tid før han ble immatrikulert ved universitetet. Hun var med på Heyerdahls første ekspedisjon til Polynesia i 1937. Før ekteskapet endte i skilsmisse i 1948 fikk de to barn sammen, sønnene Thor jr. og Bjørn.
I 1949 giftet Heyerdahl seg på nytt, denne gang med Yvonne Dedekam-Simonsen (1924–2006). Hun hjalp til med mye av det praktiske rundt organiseringen av ekspedisjonen med «Ra» og arrangerte også redningsaksjonen da flåten var i ferd med å synke. Ekteskapet resulterte i døtrene Annette, Marian og Helene Elisabeth, men endte med skilsmisse i 1969. Heyerdahl mente at årsaken til skilsmissen var at han tilbragte for mye tid hjemmefra, samt uenigheter om barneoppdragelse. I en selvbiografi senere innrømmet han at han skulle ha tatt på seg hele skylden for bruddet.Heyerdahl levde i flere år sammen med fysioterapeuten Liliana Salvo, før han i 1991 giftet seg for tredje gang. Ekteskapet med Jacqueline Beer skulle vare til Heyerdahls død i 2002. De bodde sammen på Tenerife, og i motsetning til hans tidligere ektefeller var Breer ofte med på reisene Heyerdahl foretok. Hun var amatørfotograf og dokumenterte mye av arbeidet han gjorde, blant annet utgravningene i Túcume og Azov.
=== Utdanning ===
Heyerdahl flyttet til Oslo i 1933, hvor han studerte zoologi ved Universitetet i Oslo. Han hadde også stor interesse for beslektede emner som biologi, oseanografi og antropologi og alt ellers som hadde med Stillehavet å gjøre. Denne interessen ble ytterligere forsterket da han kom i kontakt med Bjarne Kroepelien, som var i samme bransje som Heyerdahls far. Kroepelien hadde gjennom flere år bygget opp verdens største samling av bøker fra og om Polynesia, og tilgangen til de over 5000 bøkene i samlingen skulle ifølge Heyerdahl selv bli «avgjørende for [hans] veivalg videre i livet».Heyerdahl påberopte seg flere steder en dr.philos.-grad ved Universitetet i Oslo; dette ble avvist av flere forskere ved Universitetet i 2002: «[I] følge eksamensprotokollen ved Universitetet i Oslo synes [Heyerdahl] verken å ha bifag eller hovedfag. Hvor, når og på hvilket verk han tok doktorgraden, må også være en meget godt bevart hemmelighet.»
=== Verdenskrigen ===
Under andre verdenskrig ble han utdannet ved Little Norway i Canada og senere tilsluttet fallskjermkompaniet ved den norske brigaden i Skottland. Vinteren 1944–45 deltok han som løytnant i de norske styrkene i Finnmark. Han var en tur tilbake til Storbritannia fordi papirene ifølge sovjetiske myndigheter ikke var i orden. I Varanger møtte Heyerdahl Torstein Raaby som i lang tid hadde operert som agent i Troms. Thor og Liv hadde forlatt Norge høsten 1939. I 1941 flyttet han til Baltimore og arbeidet ved skipsverft som bygget Liberty-båtene. Han meldte seg til tjeneste for den norske eksilregjeringens kontor i USA og var under opplæring i Canada til han i 1943 ble sendt til Storbritannia. På fallskjermskolen i Storbritannia fortalte han Knut Haugland, en av tungtvannssabotørene fra Vemork, om sine teorier om folkevandring i Stillehavet. Heyerdahl planla å hoppe ut med fallskjerm i Nordmarka, men Heyerdahl ble i stedet sendt til Finnmark for sette opp radioforbindelse til London.
=== Slutten ===
Under et opphold i Italia ble Heyerdahl diagnostisert med hjernesvulst. Han sluttet å spise og drikke, og forberedte seg på å dø. Thor Heyerdahl døde omgitt av familien 18. april 2002. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Til stede ved bisettelsen var i tillegg til familien og nære venner blant annet kong Harald og dronning Sonja og flere representanter for det offentlige Norge. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.
== Ekspedisjoner og arkeologiske prosjekter ==
=== Bakgrunn ===
Det var de spektakulære ekspedisjonene som bragte Thor Heyerdahl popularitet blant allmennheten, men det var ikke berømmelsen som var hans primære drivkraft. Gjennom reisene han gjennomførte i ung alder oppdaget han likhetstrekk mellom kulturer og arkeologiske funn i Polynesia og Amerika, noe som vekket nysgjerrigheten hans. Han bygget etterhvert hypoteser basert på et diffusjonistisk utviklingssyn. Diffusjonismen var en av to dominerende retninger innen kulturell forskningstradisjon på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Sentralt i diffusjonismen på denne tiden var troen på at mennesker er lite innovative og at enhver endring i kultur og teknologi kun kan forekomme gjennom utveksling mellom kulturer. «Heyerdahls ferder med Ra I og Ra II må sees i sammenheng med hans grunnleggende tro på at kulturens kilder er i Egypt og Midtøsten, og at der hvor man ellers finner arkeologisk materiale som vitner om sivilisasjon, må dette være innført.» Den andre forskningstradisjonen, evolusjonismen, bygget på synet at ulike kulturer selv uten kontakt ville utvikle seg noenlunde likt.
Heyerdahl var ikke den første som framla teorier om kontakt mellom amerikanske og polynesiske kulturer. Allerede i 1803 hadde en spansk misjonær ved navn Joaquín de Zuniga hevdet at havstrømmer og vindforhold gjorde det mer sannsynlig at menneskene i Polynesia hadde kommet fra Amerika siden teknologien og mulighetene til å navigere fra Asia ikke eksisterte da Polynesia ble befolket. Likheten mellom statuene på Påskeøya og statuer funnet i Bolivia, et viktig element i Heyerdahls hypotesedannelse, var påpekt av Clements Markham i Royal Society i London i 1870. Heyerdahl var likevel den første som beviste at det var mulig også i praksis gjennom seilasen med Kon-Tiki.
I tillegg til å bygge på arkeologiske funn, botaniske funn og lingvistiske observasjoner baserte Heyerdahl mange av hypotesene på legender og myter han fikk høre på reisen sine. Heyerdahl hevdet for eksempel at det i inkaenes mytologi var en solgud ved navn Con-Tiki Viracocha som var den øverste leder for det mytiske lyshudede folket i Peru. Det opprinnelige navnet for Viracocha var Kon-Tiki eller Illa-Tiki, som betyr Sol-Tiki eller Ild-Tiki. Kon-Tiki var yppersteprest og solkonge for disse legendariske "hvite menn" som etterlot seg enorme ruiner ved bredden av Titicacasjøen. Legenden fortsetter med at de mystiske skjeggete hvite menn blir angrepet av en sjef som heter Cari som kom fra Coquimbodalen. De hadde en kamp på en øy i Titicacasjøen, og det lyse folket ble massakrert. Kon-Tiki og hans nærmeste følgesvenner klarte å rømme og kom etterhvert fram til stillehavskysten. Legenden ender med at Kon-Tiki og hans følgesvenner forsvinner vestover ut i havet.
=== Polynesia (1937–38) og Nordvest-Amerika (1939–40) ===
Hans første ekspedisjon gikk sammen med kona Liv til øya Fatu Hiva i Marquesasøyene i Polynesia i 1937–1938. Målet med ekspedisjonen var å forlate sivilisasjonen, og leve fullt og helt i pakt med naturen. Før de dro hadde de heller ikke til hensikt å returnere. Idyllen og idealismen ble etter noen måneder overskygget av realitetens troperegn og sykdommer, og etter ett år returnerte de til Norge. Oppholdet på Marquesasøyene, mesteparten av tiden på Fatu Hiva, beskrives i Heyerdahls første bok På jakt etter paradiset (1938), som ble utgitt i Norge, men som følge av utbruddet av andre verdenskrig aldri ble oversatt og stort sett glemt. Mange år senere, etter å ha oppnådd en viss grad av berømmelse med andre eventyr og bøker om andre fag, publiserte Heyerdahl en ny skildring av denne seilasen under tittelen Fatuhiva: Tilbake til naturen (1974). Historien om hans tid på Fatu Hiva og hans avstikker til Hiva Oa og Mohotani er også beskrevet i Grønn var jorden på den syvende dag (1991).
I årene 1939–1940 levde han blant kwakiutl-indianerne i Britisk Columbia. Disse ekspedisjonene skulle få en sterk innvirkning på livet hans. Han la merke til at plantelivet, vindene og havstrømmene antydet at Polynesia kunne være befolket fra Sør-Amerika, og ikke Asia. Lokal muntlig tradisjon antydet det samme. Etter disse ekspedisjonene utviklet han denne teorien i boken «American Indians in the Pacific».
=== Kon-Tiki (1947) ===
Det vitenskapelige miljøet aksepterte ikke teorien om at Polynesia var befolket fra Sør-Amerika, men Heyerdahl var overbevist om at han hadde rett, og Kon-Tiki-ekspedisjonen ble gjort for å bevise at det kunne være mulig å seile fra Sør-Amerika til Polynesia. Kon-Tiki-ekspedisjonen ble inspirert av gamle rapporter og tegninger av inkaflåter laget av spanske conquistadorer, og av de innfødtes legender samt arkeologiske funn som tydet på kontakt mellom kontinentene. Den 28. april 1947 satte Heyerdahl og fem besetningsmedlemmer seil ved Callao i Peru på en flåte av balsatre bygget i tradisjonell stil. På grunn av trafikken i havnen ble flåten tauet noen nautiske mil ut fra kysten av en taubåt fra den peruanske marinen. Da slepet var unnagjort, seilte flåten vestover, godt hjulpet av Humboldtstrømmen.
Ombord på flåten hadde mannskapet med seg om lag 1000 liter vann. Det meste av dette ble oppbevart i moderne beholdere, men Heyerdahl tok også med et antall forseglede bambusstengler med vann for å se hvordan vann kunne blitt oppbevart under lengre ferder i eldre tider. Maten besto av rotfrukter og hermetikk, samt feltrasjoner de hadde fått av den amerikanske hæren. Underveis supplerte de dette ved å fiske, og Stillehavet skulle vise seg å skaffe mer enn nok fersk mat.
Mannskapet så land for første gang 30. juli da de passerte atollen Puka Puka. Fem dager senere nådde de atollen Fangatau, hvor de også såvidt hadde kontakt med befolkningen. De var ikke i stand til å seile flåten til land her, og det skulle gå ennå to dager før Kon-Tiki fikk landkjenning. Den 7. august 1947, etter 101 dager og 4 300 nautiske mil, nådde de øya Raroia i Tuamotu-arkipelet. Ferden endte med grunnstøting i et korallrev, men hele besetningen berget seg i land uten større skader.
Etter at ekspedisjonen var over, ble flåten vist fram på forskjellige steder i Europa, før den endte opp i Oslo. I 1949 åpnet så Kon-Tiki Museet, hvor den fortsatt står. Senere har også «Ra II» fått plass i dette museet.
Boken om ekspedisjonen ble oversatt til nær 70 forskjellige språk og ble en bestselger. Heyerdahls film om ekspedisjonen vant en Oscar for beste dokumentar i 1951. Dette var den eneste norske filmen som hadde vunnet en Oscar, fram til kortfilmen «Den danske dikteren» vant ved utdelingen i 2007.
=== Ekspedisjonene til Galápagos (1952) og Påskeøya (1955–56) ===
Selv om Kon-Tiki-ekspedisjonen var en suksess, var ikke det vitenskapelige miljøet overbevist. Dette stoppet ikke Heyerdahl som la ut på en arkeologisk ekspedisjon til Galápagosøyene i 1952. Det hadde vært flere vitenskapsmenn på øya før Heyerdahl ankom, men dette var første gang arkeologer gjorde utgravinger her. Finansiert av inntekter fra boka og filmen om Kon-Tiki fikk Heyerdahl med seg en amerikansk og en norsk arkeolog. De fant ut at det måtte ha vært besøk fra førcolombiansk Sør-Amerika til øyene i Galápagosgruppen. I tillegg til en vitenskapelig avhandling resulterte ekspedisjonen også i dokumentarfilmen Galapagos, som hadde premiere i 1955.
Også på Påskeøya fant Heyerdahl spor etter tidlige bosetninger. Da han reiste dit i 1955, hadde han med seg fem arkeologer, tre fra USA, en nordmann og en chilener. Karbondateringer av funn viste at det hadde bodd mennesker der så tidlig som 380 e.Kr, og under utgravningene fant de uthogginger i stein som kunne minne om gamle tradisjoner i Peru. Ekspedisjonen avdekket tre kulturepoker; før dette var det antatt at det bare var én. De fant blant annet flere steinstatuer som minnet sterkt om statuer funnet i Tiwanaku sør for Titicacasjøen i Bolivia. De store steinstatuene, moaiene, regnes for å tilhøre den andre kulturepoken. I tillegg fant de totora-siv i kratersjøene på øya, en nyttevekst som ble dyrket i inkariket og brukt som materiale i blant annet sivbåter. Ifølge gamle legender på Påskeøya kom Hotu Mota, det første mennesket, fra en øy i vest. I legenden het øyen Marae Renga. Det har blitt påpekt at denne øyen kan være identisk med Mangareva, som ligger 2000 km vest for Påskeøya, men Heyerdahl mente legenden ikke kunne stemme.Ekspedisjonen var også på flere andre øyer øst i Polynesia. De var blant annet på Rapa Iti, hvor festningen Moronga Uta, Polynesias største byggverk, ble gravd ut.Ekspedisjonen til Påskeøya resulterte i boken Aku-Aku : Påskeøyas hemmelighet i 1957. Fagmiljøene var imidlertid lunkne til boken. Bokanmelderen i American Anthropologist mente boken var en eventyrhistorie som prøvde å fremstille seg som faglitteratur. Marian W. Smith i The Geographical Journal skrev at funnene til Heyerdahl var interessante, men at man burde være svært skeptisk til teoriene hans. DNA-prøver hadde påvist at polynesiere har flere fellestrekk med folk fra sørøstlige Asia enn med folk fra Sør-Amerika, noe som ble antatt å bevise at deres forfedre mest sannsynlig kom fra Asia.Men i 2020 fremla en internasjonal studie av DNA fra ulike østpolynesiske øyer og flere folkegrupper i Sør-Amerika «avgjørende bevis» (conclusive evidence) for at det også var kontakt mellom søramerikanere og polynesere tusen år tilbake i tid. Søramerikansk avstamning ble funnet på Rapanui og fjernere øyer som Palliser, Nuku Hiva, Fatu Hiva og Mangareva. Sammenholdt med DNA fra søramerikansk befolkning ble zenu-folket i Colombia funnet å ha mest til felles med polynesisk DNA.Også søtpoteten hadde spredt seg fra Peru og Ecuador til Polynesia før europeerne kom.
=== «Ra» (1969) og «Ra II» (1970) ===
Med båtene «Ra», sjøsatt i 1969, og «Ra II», sjøsatt i 1970, forsøkte Heyerdahl å knytte de søramerikanske indianerne sammen med de gamle sivilisasjonene i Afrika og Midtøsten. Målet var å krysse Atlanterhavet fra Marokko i sivbåter bygget etter gamle egyptiske malerier og modeller. Båtene fikk navn etter den egyptiske solguden.
«Ra» ble bygget av båtbyggere fra Tsjadsjøen som benyttet papyrus fra Tanasjøen som byggemateriale. Den ble sjøsatt 25. mai 1969 i Safi og mannskapet på syv var alle fra forskjellige land. Heyerdahl valgte bevisst å sette sammen et mannskap bestående av mennesker av forskjellige raser og nasjonaliteter med ulike politiske og religiøse ståsteder for å vise at mennesker kunne samarbeide på tvers av slike grenser. Av disse var det bare Heyerdahl og amerikaneren Norman Baker som hadde erfaring med seiling og navigering. Det skulle vise seg at båten var feilkonstruert, noe som kan ha hatt sammenheng med at båtbyggerne kun hadde erfaring med roligere værforhold fra innsjøene langt inne i Afrika. Akterskipet sank ned, båten fikk slagside og begynte å miste sivbunter. 18. juli bestemte mannskapet seg for å forlate båten, da det gjensto bare rundt 1000 km av totalt omtrent 6000.
Selv om ekspedisjonen med «Ra» ikke var vellykket, ga den likevel Heyerdahl erfaringer som gjorde at han fortsatt mente en slik seilas kunne gjennomføres. Det hadde blant annet vist seg at papyrusen tålte lang tid i sjøen og ga bedre oppdrift enn mange hadde trodd på forhånd. Heyerdahl bestemte seg derfor for å gjøre et nytt forsøk og denne gang fikk han hjelp av båtbyggere fra Titicacasjøen i Bolivia. Deres båtbyggertradisjoner lignet mer på teknikkene fra middelhavslandene i oldtiden enn de som hadde overlevd i Afrikas indre. Mannskapet som la ut med «Ra II» fra Safi 17. mai 1970 besto av seks av de opprinnelige deltakerne på den første ekspedisjonen og to nye deltakere.
12. juli kom «Ra II» fram til Bridgetown på Barbados etter å ha tilbakelagt 6100 km på 57 dager. Underveis hadde mannskapet på oppdrag fra FNs generalsekretær tatt daglige vannprøver, og funnene ble presentert på FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972. Thor Heyerdahl redegjorde også for sine observasjoner i både kongresskomiteen og i Representantenes hus i USA, samt i over 20 andre land. Hans miljøinnsats resulterte blant annet i at det ble forbudt å tømme spillolje fra tankskip i sjøen.Ekspedisjonen resulterte i boken Ra i 1970 og i 1972 hadde dokumentarfilmen med samme navn premiere. «Ra II» ble fraktet til Oslo, hvor den står utstilt i Kon-Tikimuseet.
=== «Tigris» (1977) ===
Heyerdahl hadde hevdet siden Kon-Tiki at tidligere sivilisasjoner ikke så på havet som en hindring, men som en ferdselsåre. Med «Tigris» ønsket han å bekrefte dette nok en gang, denne gang ved å vise at Mesopotamia, Indus-kulturen og Egypt kunne ha hatt handelsforbindelser over havet allerede i år 3000 f. Kr. For å gjøre dette bygget han nok en sivbåt som han døpte «Tigris» etter elven båten ble sjøsatt i. I likhet med «Ra» ble også «Tigris» bemannet med mennesker fra mange ulike nasjoner og kulturer, og seilte under FN-flagget. Av mannskapet på 11 hadde Norman Baker (USA), Carlo Mauri (Italia) og Jurij Senkevitsj (USSR) seilt med Heyerdahl tidligere.
«Tigris» ble bygget i Irak av berdisiv, og byggingen ble ledet av de samme søramerikanske indianerne som hadde hjulpet til med å bygge «Ra II». Båten ble 18 m lang og 6 meter bred, og vekten ble anslått til 33 tonn. Dobbeltmasten som bar råseilet var 10 meter høy.
24. november 1977 begynte ferden i Al-Qurnah, byen hvor elvene Eufrat og Tigris møtes. Til forskjell fra de tidligere seilasene Heyerdahl hadde tatt, var ett av målene denne gang å manøvrere båten til destinasjoner bestemt på forhånd, ikke bare flyte med strømmene og ende opp der vinden tok dem. Han lyktes med dette og da «Tigris» hadde forlatt elva Shatt al-Arab, seilte de først til Bahrain. Dette området var i oldtiden et viktig handelssentrum for sumererne i Mesopotamia, og dermed et naturlig stoppested for ekspedisjonen. Videre seilte de til Muskat i Oman, og derfra til Karachi i Pakistan.
Etter fem måneder til sjøs ønsket Heyerdahl å avslutte ekspedisjonen i Massawa i Eritrea. Det var via denne havnen han hadde fått fraktet sivet som ble brukt til byggingen av «Ra» og «Ra II». Dette lot seg ikke gjøre på grunn av kampene i den eritreiske selvstendighetskrigen. Også andre steder i området rundt raste krigshandlinger; i Somalia raste Ogaden-krigen og på den andre siden av Adenbukta var det borgerkrig i Jemen. De gikk til slutt i land i det nøytrale landet Djibouti etter å ha tilbakelagt 6800 km gjennom Persiabukten og Arabiahavet. 3. april 1978 satte Heyerdahl og hans mannskap fyr på «Tigris» for å synliggjøre sin protest mot krigshandlingene og den vestlige verdens involvering i disse.
Ragnar Kvam jr. hevdet i sin biografi om Thor Heyerdahl at ambisjonene for denne ekspedisjonen kan ha vært høyere enn Heyerdahl sa offentlig. Ifølge Kvam kan målet ha vært å seile rundt Kapp det gode håp for å «livnære teorien om at det mesopotamiske urtidsmennesket knyttet forbindelsen mellom Det indiske hav og Atlanterhavet».
=== Utgravninger ved Túcume i Peru ===
Fra 1988 til 1992 administrerte Thor Heyerdahl arkeologiske utgravninger av et pyramidekompleks ved landsbyen Túcume på Perus stillehavskyst. Det 220 hektar store området er et av de største og mest imponerende fornminneområdene i Sør-Amerika.
På området er det 26 pyramidelignende konstruksjoner bygget av soltørket leire (adobe) omkring år 1100.
Det ble avdekket mange graver med fantastisk gravgods, inkludert vakre sølvstatuetter og fjærarbeidtekstiler. Det ble også funnet indikasjoner på at det var erfarne reisende blant Túcume-folket: det var skjell fra Ecuador og Panama og lapis lazuli fra Chile. Utgravinger av en godt bevart adobemur dekorert med illustrasjoner i relieff av fuglemenn om bord på to store farkoster av siv omgitt av fisk og sjøfugl var med på å forsterke Heyerdahls tro på at søramerikanske indianere hadde lagt ut på lange sjøreiser. Disse fuglemennene bar likhetstrekk med funn gjort på Påskeøya. Det ble også funnet et fint bevart rorblad fra en liten balsaflåte og en krukke i sort keramikk som viser to menn om bord på en sivbåt.
=== Jakten på Odin ===
I to artikler i Aftenposten og i bøkene Ingen grenser (1999) og Jakten på Odin (2001) – der Per Lillieström var medforfatter – hevdet Heyerdahl at guden Odin hadde vært en reell historisk person, og var forfar til den norske kongerekken. Heyerdahl brukte blant annet Snorres skrifter som kilde, og hevdet også at vikingene hadde besøkt langt større deler av Amerika en det som var kjent fra tidligere. Teorien møtte kraftig motbør.
Heyerdahl besøkte Aserbajdsjan fire ganger i 1981, 1994 , 1999 og 2000 Han hadde lenge vært fascinert av helleristningene som kunne dateres tilbake til ca. 8–7 årtusener f.Kr. på Gobustan (ca. 60 km sørvest for Baku), og han var overbevist om at deres kunstneriske stil var svært lik på utskjæringer funnet hjemme i Norge. Heyerdahl mente spesielt at utseendet på båtene var svært like, da disse var tegnet med sigdformede linjer som representerte bunnen på båten og hadde vertikale linjer på dekk som skulle illustrerer mannskap eller kanskje hevede årer.
Basert på dette og annen publisert dokumentasjon foreslo Heyerdahl at Aserbajdsjan var åsted for en gammel avansert sivilisasjon. Han mente innfødte migrerte nordover via vannveier til dagens Skandinavia ved hjelp av genialt konstruerte fartøy laget av dyreskinn som kunne brettes ut som tøystoffer. Når de reisende skulle forflytte seg motstrøms foldet de ganske enkelt skinnbåtene sine og fraktet dem med pakkdyr.
Under Heyerdahls besøk i Baku i 1999 foreleste han om historien til gamle nordiske kongene på det nasjonale vitenskapsakademiet i Aserbajdsjan. Han snakket om nedtegnelser gjort av Snorre Sturlason i Ynglingesagaen på 1200-tallet der det fortelles at Odin kom til nord med sitt folk fra et land som het Aser. Heyerdahl aksepterte Snorres fortelling som bokstavelig sannhet, og mente at en høvding ledet sitt folk i en migrasjon fra øst, vestover og nordover gjennom Sachsen til Fyn i Danmark, og til slutt slo seg ned i Sverige. Heyerdahl hevdet at den geografiske plasseringen av det mytiske Aser eller Æsir stemte overens med regionen i det moderne Aserbajdsjan øst for Kaukasusfjellene og Svartehavet. «Vi snakker ikke lenger om mytologi,» uttalte Heyerdahl, «men om realitetene i geografi og historie. Aserbajdsjanerne bør være stolte av sin gamle kultur. Den er like rik og gammel som dem i Kina og Mesopotamia.»
Et av de siste prosjektene Heyerdahl gjennomførte, Jakten på Odin, var en revisjon av hans Odinhypotese, hvor han innledet utgravninger i Azov i Russland, nær Azovhavet på nordøstsiden av Svartehavet. Han søkte etter restene av en sivilisasjon som kunne stemme med fortellingene om Odin i Snorre, et godt stykke nord for hans opprinnelige mål i Aserbajdsjan ved Det kaspiske hav bare to år tidligere. Dette prosjektet møtte hard kritikk og beskyldninger om pseudovitenskap fra historikere, arkeologer og lingvister i Norge, som anklaget Heyerdahl for selektiv bruk av kilder og en grunnleggende mangel på vitenskapelig metode i sitt arbeid.Hans sentrale påstander var basert på likheter i navn i norrøn mytologi og geografiske navn i svartehavsregionen, for eksempel Azov og æser, udinere og Odin, Ty og Tyrkia. Filologer og historikere avviser disse parallellene som rene tilfeldigheter, og også anakronismer; for eksempel fikk ikke byen Azov dette navnet før over 1000 år etter perioden Heyerdahl hevder æsene holdt til der. Motstanden fra fagmiljøene hindret ikke Heyerdahl i å fremme disse påstandene helt fram til sin død i 2002.
=== Andre prosjekter ===
Heyerdahl reiste i 1982 til Maldivene i Det indiske hav etter å ha fått tilsendt bilder av en steinstatue som lignet på dem han hadde sett på Påskeøya. Da han året etter begynte med arkeologiske utgravinger der, fant han solorienterte fundamenter og gårdsrom, samt statuer med langstrakte øreflipper. Heyerdahl mente at disse funnene passet med teorien hans om en sjøfartssivilisasjon som oppsto i det som nå er Sri Lanka som koloniserte Maldivene og senere påvirket eller stiftet kulturene i oldtidens Sør-Amerika og på Påskeøya. Hans funn er beskrevet i boka Mysteriet Maldivene.
I 1991 begynte han sine undersøkelser av pyramidene i Güímar på Tenerife og erklærte at de ikke var tilfeldige steinhauger, men pyramider. Basert på funn gjort av astrofysikerne Aparicio, Belmonte og Esteban, fra Instituto de Astrofisica de Canarias om at pyramidene var astronomisk orientert utviklet han en overbevisning om at de var av gammel opprinnelse og han hevdet at de gamle menneskene som bygget dem var mest sannsynlig soltilbedere. Heyerdahl utformet etterhvert en teori om at Kanariøyene hadde vært baser for oldtidens transport mellom Amerika og Middelhavet.
Like før han døde, vendte han tilbake til sin forskning i Stillehavet og satte blant annet i gang arkeologiske utgravninger på stillehavsøya Samoa.
== Heyerdahl i ettertid ==
=== Skepsis til teorier og metode ===
Thor Heyerdahl møtte allerede i sin samtid motbør fra andre forskere. Han ble ofte beskyldt for å drive pseudovitenskap, ha en selektiv metodebruk og for å overse dokumentasjon som ikke passet hans teorier. Striden rundt Jakten på Odin-prosjektet var på mange måter typisk for forholdet mellom Heyerdahl og fagmiljøet. Hans teorier har sjelden vunnet noen vitenskapelig aksept, mens Heyerdahl selv avviste all vitenskapelig kritikk og konsentrerte seg om å publisere sine teorier i populære bøker rettet mot allmennheten. Heyerdahls svar på kritikken var å fremstille seg som den uavhengige nytenkeren. I boken Jakten på Odin. På sporet av vår fortid skriver han: «…jeg har aldri vært redd for å utfordre den minoriteten av vitenskapsmenn som aldri yter noe selv. De som i dekning av en villedende professortittel, eller krav på ekspertise, bare lever trygt av å forsvare dogmene…»Heyerdahls ekspedisjoner viste imidlertid også at havseilaser over lange avstander var mulig med gamle midler og metoder. I lys av dette må han kunne ses som en utøver av eksperimentell arkeologi. «Det gjennomslag han fikk hos allmennheten for sitt budskap, står i en viss motsetning til det nokså begrensede gjennomslag hans vitenskapelige bidrag fikk i internasjonale forskningsmiljøer.» Hans viktigste arkeologiske innsats regnes for å være utgravningene på Påskeøya.Hans arbeid på Maldivene inneholder flere trekk som beskrives som karakteristiske for hans fremstillingsmåte: han overså tidligere forskning utført i 1920-årene, og presenterte konklusjoner i strid med rapporten fra sin egen ekspedisjons arkeolog, Arne Skjølsvold.
=== Innvendinger fra genetikere ===
I ettertid har DNA-studier problematisert teorien om migrasjon fra Sør-Amerika til Polynesia. Hovedtyngden av genetiske studier av mitokondrielt DNA (mtDNA) peker i retning av at de første polynesiere kom fra vest. En åtte år lang genetisk studie foretatt av Erika Hagelberg ved Cambridge University, konkluderte i 1998 at polynesierne hadde vandret østover fra Sørøst-Asia og ikke Sør-Amerika. Også befolkningen i Melanesia kom vestfra ifølge samme studie, men utgjør en egen befolkning. I juli 2005 publiserte genforskere fra New Zealand resultatene av et studium av mtDNA hos folk fra Taiwan såvel som fastlandet i Kina. Studiene påviste at befolkningen i Polynesia hadde slektskap med befolkningen på Taiwan, men ikke Han-kinesere fra fastlandet.I 2007 og 2009 ble det publisert to nye forskningsrapporter ved Universitetet i Oslo. De baserte seg på studier av mtDNA og Y-kromosom-markører, og fokuserte på personer som var født på Påskeøya før slavehandlere ankom i 1860-årene og begynte å blande seg med innbyggerne. Rapportene nyanserte konklusjonene fra tidligere funn. De bekreftet at hovedtyngden av polynesiernes arvestoff kom vestfra. Men samtidig ble det dokumentert spor av gener fra Sør-Amerika og Europa. Folk med avstamning fra Sør-Amerika har også bosatt seg på Påskeøya før europeernes ankomst i 1722, men de er unntakene som bekrefter regelen om polynesiernes vestlige opprinnelse.En DNA-studie som ble publisert i 2014 bekreftet at den genetiske bakgrunnen hos Påskeøya-folket i hovedsak er polynesisk, med 16 % europeisk innslag og 8 % fra amerikanske urfolk. Innslaget av arvemateriale fra amerikanske urfolk ble datert til perioden 1280–1495.I 2007 ble det lagt frem DNA-analyser av 50 hønseben fra Chile, karbondatert til mellom 1321 og 1407. Forskere fant identisk arvestoff hos førkolombiske høns fra Tonga og Amerikansk Samoa, og et DNA som nesten samsvarte på Påskeøya. Dette kan tolkes dithen at polynesiere innførte tamhøns i Sør-Amerika, og reiste frem og tilbake mellom Polynesia og Sør-Amerika i førkolombisk tid. I 2014 hevdet en ny rapport at det studerte genmaterialet kan ha blitt kontaminert med moderne arvemateriale. Spørmålet diskuteres derfor fortsatt.
Søtpoteten er kjent fra Peru 8000 f.Kr. og har vært dyrket i Sentral-Amerika siden 3000 f.Kr. Dens kultivering antas å ha nådd Karibia og Sør-Amerika 2500 f.Kr. På Cookøyene er den dokumentert via karbon-14 datering til 1000 e.Kr., og det antas at den nådde det sentrale Polynesia omkring år 700. Ulike bevis viser at den ikke er blitt spredt via frø som har vært flytende over havet; dessuten er søtpoteten i Polynesia en kultivert art som blir utbredt via vinstiklinger, og ikke frø. Spørsmålet er da hvordan den ble utbredt i Stillehavet; den rådende teorien er at rotveksten ble importert av polynesierne selv fra Sør-Amerika.
=== Innvendinger fra lingvister ===
Også språkforskere har gått ut med kritikk av Heyerdahls påståtte lingvistiske beviser for kulturutveksling og folkevandring. Der Heyerdahl hevder at likheter mellom ord og navn funnet på vidt forskjellige steder viser at det har forekommet kulturell kontakt avviser fagmiljøene dette som tilfeldigheter, og påpeker at noen av Heyerdahls påstander bare understreker ytterligere Heyerdahls manglende kunnskap på området.
=== Arkiv og samlinger ===
I tillegg til alle bøkene og filmene han etterlot seg, er mye av hans forskning tatt vare på i arkivene til Kon-Tikimuseet. Disse arkivene ble i 2011 oppført i UNESCOs register over verdensminner.En av Sjøforsvarets fregatter i Fridtjof Nansen-klassen har fått navnet KNM «Thor Heyerdahl». I 1971 ble Thor Heyerdahl utnevnt til æresborger av Larvik, og har også fått den videregående skolen i Larvik oppkalt etter seg, Thor Heyerdahl videregående skole.
I 1999 lanserte Norges Rederiforbund «The Thor Heyerdahl International Maritime Environmental Award», som hvert år hedrer aktører innen shipping som har utmerket seg med innsats for maritimt miljøarbeid.
=== Filmer ===
Mye av Thor Heyerdahls popularitet skyldtes hans evne til å dokumentere ekspedisjonene gjennom filmmediet. Heyerdahl laget dokumentarfilmene Kon-Tiki (1950, vant Oscar for beste dokumentarfilm), Galapagos (1955), Aku-Aku (1960) og Ra (1972). Mer kuriøst spilte han pirat i den svenske langfilmen Pippi Långstrump på de sju haven (1970).
Det svenske filmselskapet Sebra Film var Thor Heyerdahls faste filmselskap siden ekspedisjonen til Maldivene i 1982. I selskapets arkiver i Torsby finnes mellom 200 og 300 timer opptak med og om Heyerdahl, noe av dette har aldri blitt klippet ferdig og blitt sendt. Blant råmaterialet er det opptak fra prosjektet Heyerdahl skulle i gang med da han døde, de arkeologiske utgravningene på Samoa. Sebra Film står også bak mange av de aller største og mest kjente TV-seriene og dokumentarfilmene som har blitt laget om Heyerdahl etter 1982, i samarbeid med BBC, SVT, NRK og en rekke andre tv-selskaper. Noen titler er Mystery of the Maldives, Easter Island – A Mystery is solved (om Påskeøya), The Pyramids of Peru (Tucume), Thor Heyerdahl – 80 Years Young, Thor Heyerdahl – kulturer i världen, Thor Heyerdahl, Explorer and Scientist og ikke minst den stort anlagte The Kon-Tiki Man – i samarbeid med BBC og med Christopher Ralling som forteller.
I 2002, året da Heyerdahl døde, laget Sebra Film Jakten på Odin i samarbeid med NRK. Heyerdahl går også igjen som en rød tråd i Sebra-produksjoner som Challenge of the Seas and Forest of the World, Globale Future, The Climate, World of Drugs og Culture Spans the World.
Spillefilmen Kon-Tiki hadde premiere 24. august 2012. Filmen hadde et budsjett på 93 millioner og en totalramme på ca. 100 millioner, der de resterende 7 millionene ble brukt på markedsføring.
=== «Heyerdahl-byen» ===
«Heyerdahl-byen» var et prosjekt eid av Larvik kommune som gikk over tre år med oppstart i 2007. I styringsgruppen var det representanter for Larvik kommune, Vestfold fylkeskommune, Innovasjon Norge, The Heyerdahl Institute, Larvik Næringsforening og Heyerdahls familie. Budsjettet var på 3,9 millioner kroner, og bidragsytere var Larvik kommune, Vestfold fylkeskommune og Innovasjon Norge. Fylkeskommunen bevilget sin årlige andel på 400 000 kroner under forutsetning av at kommunen og Innovasjon Norge bidro med sine andeler. Også Larvik har bidratt.
Prosjektet var et såkalt «generator-prosjekt» for utvikling og gjennomføring av aktiviteter som inngikk i et helhetlig Heyerdahl-konsept for Larvik. Av konkrete prosjekter i Heyerdahl-byen var eksempelvis et Heyerdahl-senter, hvor Tangaroa skulle inngå som et element, utnyttelse av Heyerdahls barndomshjem, publikasjoner med mer.
17. mai 2007 ble det kjent at Larvik kommune hadde sikret seg Thor Heyerdahls barndomshjem for 4,7 millioner kroner. Det å sikre seg Steingata 7 var et viktig element i satsingen for å bringe verdensborgeren tilbake til barndomsbyen. Barndomshjemmet skulle inngå i prosjektet «Heyerdahl-byen».
I 2009 stod Larviks nye storsatsing på videregående opplæring og idrettsarena klar. Skolen fikk navnet Thor Heyerdahl videregående skole.
== Utmerkelser ==
Heyerdahl mottok en rekke ordener for sitt virke:
St. Olavs Orden, Norge, kommandør (1951), kommandør med stjerne (1970), storkors (1987)
Ordenen for utmerket tjeneste, Peru (1953)
Republikken Italias fortjenstorden, Italia, storoffiser (1968)
Fortjenstordenen, Egypt (1971)
Alaouite-ordenen, Marokko, storoffiser, (1971)
Solordenen, Peru, offiser (1975)
Den gylne arks orden, Nederland (1980)
St. Hallvard-medaljen (1997)
Østerrikes ærestegn for vitenskap og kunst, Østerrike (2000)
== Bibliografi ==
De fleste av disse er digitalt tilgjengelige fra NasjonalbiblioteketPå jakt efter paradiset: Et år på en sydhavsø (1938)
Kon-Tiki ekspedisjonen (1948)
American Indians in the Pacific. The Theory Behind the Kon-Tiki Expedition. (1952)
Aku-Aku: Påskeøyas hemmelighet (1957)
Archaeology of Easter Island vol. 1 (1961)
Archaeology of Easter Island vol. 2 (1965)
Sjøveier til Polynesia (1968)
Ra (1970)
Fatuhiva: Tilbake til naturen (1974)
Art of Easter Island (1975)
Early Man and the Ocean: The Beginning of Navigation and Seaborn Civilizations (1978)
Tigris: På leting etter begynnelsen (1979)
Fatu-Hiva (1980)
Mysteriet Maldivene (1986)
Påskeøya: En gåte blir løst (1989)
Grønn var jorden på den syvende dag (1991)
Skjebnemøte vest for havet: De beseiredes historie (1992)
Pyramidene i Tucume (1993)
I Adams fotspor: En erindringsreise (1998)
Ingen grenser (Sammen med Per Lillieström) (1999)
Jakten på Odin (Sammen med Per Lillieström) (2001)
== Litteratur ==
Christopher Ralling og Thor Heyerdahl: Thor Heyerdahl, eventyret og Livsverket. Gyldendal, 1989, ISBN 82-05-18373-2
Snorre Evensberget: Thor Heyerdahl, Oppdageren. Stenersens forlag, 1994 ISBN 82-7201-188-3
Ragnar Kvam jr.: Bind 1, Thor Heyerdahl. Mannen og havet. Gyldendal, 2005, ISBN 978-82-525-6204-0. Bind 2, Thor Heyerdahl, Mannen og verden. Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-32819-8. Bind 3, Thor Heyerdahl, Mannen og mytene. Gyldendal, 2013, ISBN 978-8-20-539116-1.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thor Heyerdahl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thor Heyerdahl på Internet Movie Database
(sv) Thor Heyerdahl i Svensk Filmdatabas
(da) Thor Heyerdahl på Filmdatabasen
(fr) Thor Heyerdahl på Allociné
(en) Thor Heyerdahl hos The Movie Database
(en) Thor Heyerdahl hos The Peerage
(en) Kon-Tiki Museet
(no) Thor Heyerdahl i NRK Forfatter
(en) Original fargefilm fra Kon-Tikiekspedisjonen i 1947
(en) Sebra films billedarkiv over Thor Heyerdahl | Thor Heyerdahl (født 6. oktober 1914 i Larvik i Norge, død 18. | 2,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elias_Blix | 2023-02-04 | Elias Blix | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1902', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1836', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibeloversettere', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Norske statsråder 1884–1905', 'Kategori:Norske teologiprofessorer', 'Kategori:Norske utdanningsministre', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Gildeskål kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Venstre-statsråder'] | Elias Blix (1836–1902) var en norsk teolog, politiker (V) og salmedikter. Han var født på Våg på Sandhornøya i Nordland og fullførte teologisk embetseksamen i Oslo i 1866. Han ble professor i hebraisk 1879 og var kirkestatsråd i perioden 1884–88. Han har skrevet en rekke salmer, og mange av disse er tatt med i ulike norske salmebøker.
For sine salmer og sanger på nynorsk og for sitt arbeid for nynorsk som skole- og kirkespråk, regnes Blix som en av nynorskens fedre. Da Birger Anneus Hall ga ut sangboken Kirkeklokken i 1890, hadde han med 30 nynorske salmer av Elias Blix, det var i denne forbindelse han for første gang stod fram som salmedikter under eget navn. Ett år senere, i 1891, utgav Blix selv salmeboken Nokre salmar i dens 4. utgave – utelukkende med egne tekster på nynorsk, tilsammen 150 salmer. Denne utgaven ble autorisert i 1892.
Elias Blix var konservativ innen teologien, men radikal når det gjaldt målsaken og politikken. Som kirkeminister var han den som var formelt ansvarlig for det såkalte jamstellingsvedtaket fra 1885, det vedtaket som sidestilte landsmålet med «det almindelige Skrift- og Bogsprog» som offisielt språk i Norge. Hundre år etter, 12. mai 1985, overleverte representanter for styret i Noregs Mållag et maleri av Elias Blix til Stortingets presidentskap til minne om dette.
Blix døde i hjemmet sitt i Kristiania (Oslo) i 1902. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund.
Blix var gift med Emma Blix, og var far til arkitekten Helge E. Blix (1877–1951) og satiretegneren og riksmålsmannen Ragnvald Blix (1882–1958). Elias Blix var ikke av slekten Blix, men benyttet sitt mellomnavn Blix som etternavn. Hans foreldre var fiskerbonde Peder Christophersen (1804–39) og Margrethe Christophersdatter (1808–57).
| Elias Blix (1836–1902) var en norsk teolog, politiker (V) og salmedikter. Han var født på Våg på Sandhornøya i Nordland og fullførte teologisk embetseksamen i Oslo i 1866. Han ble professor i hebraisk 1879 og var kirkestatsråd i perioden 1884–88. Han har skrevet en rekke salmer, og mange av disse er tatt med i ulike norske salmebøker.
For sine salmer og sanger på nynorsk og for sitt arbeid for nynorsk som skole- og kirkespråk, regnes Blix som en av nynorskens fedre. Da Birger Anneus Hall ga ut sangboken Kirkeklokken i 1890, hadde han med 30 nynorske salmer av Elias Blix, det var i denne forbindelse han for første gang stod fram som salmedikter under eget navn. Ett år senere, i 1891, utgav Blix selv salmeboken Nokre salmar i dens 4. utgave – utelukkende med egne tekster på nynorsk, tilsammen 150 salmer. Denne utgaven ble autorisert i 1892.
Elias Blix var konservativ innen teologien, men radikal når det gjaldt målsaken og politikken. Som kirkeminister var han den som var formelt ansvarlig for det såkalte jamstellingsvedtaket fra 1885, det vedtaket som sidestilte landsmålet med «det almindelige Skrift- og Bogsprog» som offisielt språk i Norge. Hundre år etter, 12. mai 1985, overleverte representanter for styret i Noregs Mållag et maleri av Elias Blix til Stortingets presidentskap til minne om dette.
Blix døde i hjemmet sitt i Kristiania (Oslo) i 1902. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund.
Blix var gift med Emma Blix, og var far til arkitekten Helge E. Blix (1877–1951) og satiretegneren og riksmålsmannen Ragnvald Blix (1882–1958). Elias Blix var ikke av slekten Blix, men benyttet sitt mellomnavn Blix som etternavn. Hans foreldre var fiskerbonde Peder Christophersen (1804–39) og Margrethe Christophersdatter (1808–57).
== Kjente salmer (utvalg) ==
Med Jesus vil eg fara
Gud signe vårt dyre fedreland
No livnar det i lundar
Barndomsminne frå Nordland («Å eg veit meg eit land»)
== Se også ==
Blixprisen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kurt-Johnny Olsen. Elias Blix, mannen og verket. Bodø, 1986. ISBN 82-991423-1-8
Anders Aschim. Ein betre vår ein gong: Elias Blix: Biografi (2008) ISBN 978-82-521-6429-9
== Eksterne lenker ==
(en) Elias Blix – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Elias Blix hos Sceneweb
(no) Elias Blix hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Kirkeklokkens Blix-sanger
(no) Blixblog
(no) Ivar Aasen-tunet om Blix' nynorske salmer | Hans Blix (født 28. juni 1928) er en svensk diplomat og tidligere utenriksminister. | 2,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kronobergs_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Kronobergs län | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kronobergs län', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Småland'] | Kronobergs län er et län sør i Sverige. Det grenser til Skåne, Halland, Jönköping, Kalmar og Blekinge.
| Kronobergs län er et län sør i Sverige. Det grenser til Skåne, Halland, Jönköping, Kalmar og Blekinge.
== Landskap ==
Geografisk er Kronobergs län selve hjertet i landskapet Småland. Kronoberg fikk sin nåværende utstrekning da Jönköpings län ble skilt ut som eget fylke i 1687.
== Administrasjon ==
Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til lenets økonomiske vekst og å ivareta rettssikkerheten.
== Byer i Kronobergs län ==
Ljungby
Växjö
== Referanser ==
== Kilder ==
Statistiska centralbyrån 31. mars 2009
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kronoberg County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kronobergs län er et län sør i Sverige. Det grenser til Skåne, Halland, Jönköping, Kalmar og Blekinge. | 2,891 |
null | 2023-02-04 | Las Vegas | null | null | null | | areal = 292.7 | 2,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pretty_Good_Privacy | 2023-02-04 | Pretty Good Privacy | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Kryptografi', 'Kategori:Sikkerhetsprogramvare', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Pretty Good Privacy (PGP) er et dataprogram som brukes til å kryptere og kryptografisk signere data. Programmet benytter asymmetrisk kryptografi, og er mye brukt i kommunikasjon over e-post og for å verifisere utgivelser av programvare.
PGP ble utviklet av Philip Zimmermann i 1991, og har blitt en standard for kryptering av e-post.
På grunn av USAs spesielle eksportlover ble programvaren eksportert ved at den ble trykt i en bok, satt på et fly og så scannet inn igjen i Europa.
| Pretty Good Privacy (PGP) er et dataprogram som brukes til å kryptere og kryptografisk signere data. Programmet benytter asymmetrisk kryptografi, og er mye brukt i kommunikasjon over e-post og for å verifisere utgivelser av programvare.
PGP ble utviklet av Philip Zimmermann i 1991, og har blitt en standard for kryptering av e-post.
På grunn av USAs spesielle eksportlover ble programvaren eksportert ved at den ble trykt i en bok, satt på et fly og så scannet inn igjen i Europa.
== Se også ==
Asymmetrisk kryptering
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | Pretty Good Privacy (PGP) er et dataprogram som brukes til å kryptere og kryptografisk signere data. Programmet benytter asymmetrisk kryptografi, og er mye brukt i kommunikasjon over e-post og for å verifisere utgivelser av programvare. | 2,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Humle_(plante) | 2023-02-04 | Humle (plante) | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Grønne blomster', 'Kategori:Hampfamilien', 'Kategori:Klatreplanter', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Nyttevekstleksikonet', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stauder', 'Kategori:Urter'] | Ordet «humle» har også andre betydninger: Humle (insekt)
Humle er en flerårig, urteaktig slyngplante som tilhører hampfamilien. Humle kan bli 6-7 meter høy, og visner ned til rota hver vinter. Planten vokser i likhet med mange andre klatreplanter svært fort. Når veksten er på det kraftigste, kan den vokse opp mot 20 cm i døgnet.
Hunnkonglen av humleplanten bærer blomstene og de uutviklede fruktene. Humle har vært kjent i Danmark i hvert fall siden år 1000, og har vært dyrket i Norge i over tusen år. Frostatingsloven fra 940 fastsatte bøter for dem som stjal epler og humle fra annen manns eiendom.
Humleplanten er hardfør og vokser vilt over store deler av Norge. Hunnkonglene er grønngule, hannblomstene har fem små kronblad og henger i løse klaser.
| Ordet «humle» har også andre betydninger: Humle (insekt)
Humle er en flerårig, urteaktig slyngplante som tilhører hampfamilien. Humle kan bli 6-7 meter høy, og visner ned til rota hver vinter. Planten vokser i likhet med mange andre klatreplanter svært fort. Når veksten er på det kraftigste, kan den vokse opp mot 20 cm i døgnet.
Hunnkonglen av humleplanten bærer blomstene og de uutviklede fruktene. Humle har vært kjent i Danmark i hvert fall siden år 1000, og har vært dyrket i Norge i over tusen år. Frostatingsloven fra 940 fastsatte bøter for dem som stjal epler og humle fra annen manns eiendom.
Humleplanten er hardfør og vokser vilt over store deler av Norge. Hunnkonglene er grønngule, hannblomstene har fem små kronblad og henger i løse klaser.
== Dyrking og formering ==
Humleplanten må ha støtte og bør stå ved et gjerde, en mur eller en spalier. Plant den solrikt i gjødslet jord som er i god hevd. Så frøene ute sent på våren og tynn plantene med 10-30 cm avstand. Humle kan plantes slik at den vokser rundt en stolpe eller over en gammel trestamme. Den danner en meget pen skjerm. Vann humlen godt i tørt vær og gi den gjødsel om våren. Hunnkongler til tørking samles tidlig om høsten, og planten klippes tilbake sent på høsten. Humle kan rotdeles om våren.
== Bruk ==
Humle er mest kjent fordi den siden middelalderen i Europa er blitt brukt til ølbrygging, hvor den bidrar med bitterhet og aroma til ølet. Stoffer i humlen kan også gjøre ølet mer holdbart. Kombinasjonen av alkohol og humle skaper et sterkt antibakterielt miljø. Øltypen «India pale ale» ble opprinnelig brygget i England og fraktet med båt til India. Øltypen ble derfor utvilket for å tåle å krysse ekvator to ganger før det ankom India i fullt drikkelig tilstand. Dette var før man kunne pasteurisere øl, og i stedet tilsatte man humle i slike mengder at det ferske ølet smakte overveldende bittert. Det ble luftet før avreise for å unngå eksplosjoner under frakt. Den lange sjøreisen fra England, hvor det ble brygget, til India tok ofte over et år, og underveis mildnet smaken til noe som av flere beskrives som «hvitvin». Humle er den dyreste ingrediensen i de fleste øltyper.Til naturmedisinsk bruk hevdes det at avtrekk av tørkede kongler kan drikkes varmt mot søvnløshet. Alternativt kan humle tas som kosttilskudd, og finnes i sammensatte produkter kombinert med andre naturlige søvnfremkallende urter. Humle kan, ifølge enkelte kommersielle aktører, virke avslappende på nervene, og kan bidra til å bedre søvnkvaliteten ved å forebygge og redusere nervøsitet, rastløshet, urolig søvn og andre søvnforstyrrelser. Personer som lider av depresjon, gravide og kvinner som ammer bør ikke bruke naturmedisinske preparater av humle.Som krydder kan humle brukes som smakstilsetning i en sommersuppe sammen med andre grønnsaker. Om sommeren kan man koke unge humleskudd møre og servere med smeltet smør og sitron.
Humle kan føre til akutt hypertermi (forhøyet kroppstemperatur) hos tamhunder og tamkatter.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) humle i Encyclopedia of Life
(en) humle i Global Biodiversity Information Facility
(no) humle hos Artsdatabanken
(sv) humle hos Dyntaxa
(en) humle hos ITIS
(en) humle hos NCBI
(en) humle hos The International Plant Names Index
(en) humle hos Tropicos
(en) Kategori:Humulus lupulus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Humulus lupulus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Humulus lupulus – detaljert informasjon på Wikispecies
Status er: «spiselig» ifølge Nyttevekstleksikonet utgitt av Norges sopp- og nyttevekstforbund. | Humle er en flerårig, urteaktig slyngplante som tilhører hampfamilien. Humle kan bli 6-7 meter høy, og visner ned til rota hver vinter. | 2,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bombay_Sapphire | 2023-02-04 | Bombay Sapphire | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brennevin', 'Kategori:Introduksjoner i 1987', 'Kategori:Malaria'] | Bombay Sapphire er et ginmerke lansert i 1987 som blir distribuert av Bacardi. Navnet hinter om gins popularitet i det britiske herredømmet i India. Under deres administrasjon tok britene kinin for å beskytte seg mot malaria i form av tonic. Dette ble blandet med gin for at denne medisinske nødvendigheten skulle bli en mer tilfredsstillende og sosial drikk.
Under destillasjonsprosessen blir dampen tilsatt 10 urter, som skal frembringe den spesielle smaken. Flasken karakteriseres av det blå glasset, samt etiketten som prydes av en safirbesatt brosje med portrett av dronning Victoria.
| Bombay Sapphire er et ginmerke lansert i 1987 som blir distribuert av Bacardi. Navnet hinter om gins popularitet i det britiske herredømmet i India. Under deres administrasjon tok britene kinin for å beskytte seg mot malaria i form av tonic. Dette ble blandet med gin for at denne medisinske nødvendigheten skulle bli en mer tilfredsstillende og sosial drikk.
Under destillasjonsprosessen blir dampen tilsatt 10 urter, som skal frembringe den spesielle smaken. Flasken karakteriseres av det blå glasset, samt etiketten som prydes av en safirbesatt brosje med portrett av dronning Victoria.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bombay Sapphire – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bombay Sapphire er et ginmerke lansert i 1987 som blir distribuert av Bacardi. Navnet hinter om gins popularitet i det britiske herredømmet i India. | 2,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gin | 2023-02-04 | Gin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brennevin', 'Kategori:Introduksjoner på 1600-tallet'] | For kortspillet se: Gin rummy; for folkegruppen se: Vietnamesere i Kina
Gin er et brennevin smaksatt med einerbær. Ved fremstilling av distilled gin destilleres kornbrennevin etter at det er smaksatt, mens compound gin ikke gjennomgår denne prosessen. Sistnevnte er å betrakte som en smaksatt vodka.
Den vanligste typen gin er London dry gin. I tillegg til einerbær tilsettes denne gjerne små mengder sitrusfrukt (sitron og bittert appelsinskall). Andre tilsetninger kan også forekomme (anisfrø, lakrisrot, kanel, koriander, angelikarot).
Destillert gin utviklet seg fra de nederlandske brennevinstypene jonge- og oude- jenever eller genever, den søtlige Old Tom gin og den nøytrale Plymouth gin.
En godt tillaget, moderne gin er tørr sammenliknet med annet brennevin. Den blandes gjerne med søtere ingredienser for å balansere dette (tonic og vermut).
| For kortspillet se: Gin rummy; for folkegruppen se: Vietnamesere i Kina
Gin er et brennevin smaksatt med einerbær. Ved fremstilling av distilled gin destilleres kornbrennevin etter at det er smaksatt, mens compound gin ikke gjennomgår denne prosessen. Sistnevnte er å betrakte som en smaksatt vodka.
Den vanligste typen gin er London dry gin. I tillegg til einerbær tilsettes denne gjerne små mengder sitrusfrukt (sitron og bittert appelsinskall). Andre tilsetninger kan også forekomme (anisfrø, lakrisrot, kanel, koriander, angelikarot).
Destillert gin utviklet seg fra de nederlandske brennevinstypene jonge- og oude- jenever eller genever, den søtlige Old Tom gin og den nøytrale Plymouth gin.
En godt tillaget, moderne gin er tørr sammenliknet med annet brennevin. Den blandes gjerne med søtere ingredienser for å balansere dette (tonic og vermut).
== Historie ==
Gin oppsto i Nederlandene på 1600-tallet. Navnet kommer av det franske ordet for einerbær, genévrier, som er den viktigste smakstilsetningen. Oppfinnelsen tilskrives ofte en lege ved navn Franciscus Sylvius. Det ble solgt på apotek (som mye annet brennevin), og brukt mot diverse plager. Det spredte seg til England etter at den nederlandske Vilhelm av Oranien kom på den britiske tronen i 1689.Nederlandsk gin, eller genever, er svært forskjellig fra engelsk gin som vi kjenner den i dag. Den blir framstilt av bygg og av og til lagret på trefat. Dette gir en smak som kan minne noe om whisky.
Gin ble populært i England etter at den ble tillatt å framstille uten lisens, samtidig som det ble innført høy toll på alt importert brennevin. I 1690 ble det vedtatt en lov som oppmuntret til destillering av brennevin fra korn. Tusenvis av «ginsjapper» («gin-shops») dukket opp over hele England, og det oppsto samtidig et marked for korn av dårlig kvalitet som var uegnet til brygging av øl. I 1740 ble det produsert seks ganger mer gin enn øl. Av 15.000 drikkesteder i London var over halvparten ginsjapper.Gin var billig og populært blant fattige. Ølet bevarte likevel sitt gode rykte som en sunn drikk, det var også ofte sikrere å drikke enn vann. Gin derimot fikk skylda for flere sosiale og medisinske problemer, og det høye forbruket kan ha vært en av årsakene til et stigende antall dødstall som medførte at Londons befolkningsvekst stoppet. I 1743 drakk innbyggerne i London i snitt over én liter gin hver per uke.Gin Act som ble innført i 1736 la høye avgifter på handelen for å få forbruket under kontroll og førte til gateopptøyer. Avgiftene ble gradvis redusert og helt avskaffet i 1742. En ny lov av 1751 var mer vellykket: Den påla destillerier å bare selge til lisensierte forhandlere og innførte offentlig kontroll av ginsjappene.
Ulovlig produsert gin som ble solgt på svartebørsen ble ofte tilsatt terpentin og svovelsyre. Så sent som i 1913 oppgav Webster's Dictionary uten nærmere kommentar at «vanlig gin er som regel smaksatt med terpentin».
=== Kjente ginmerker ===
Hendrick's Gin
Beefeater London Dry
Bombay Sapphire
Gordon's
Tanqueray London Dry
== Referanser == | Gin er et brennevin smaksatt med einerbær. Ved fremstilling av distilled gin destilleres kornbrennevin etter at det er smaksatt, mens compound gin ikke gjennomgår denne prosessen. | 2,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8restisk | 2023-02-04 | Sørestisk | ['Kategori:Sørestisk'] | «Sørestisk» kan også referere til noen fra sørlige Estland.Sørestisk (lõunaeesti kiil; også ofte kalt võro(-seto)-språk, etter en by sør i Estland) er et lite østersjøfinsk språk som blir brukt i de sørøstlige delene av Estland. Tradisjonelt er sør-estisk blitt ansett for å være en dialekt av estisk, men grammatikken skiller seg på flere områder sterkt fra standard estisk. I likhet med finsk har f.eks. sør-estisk vokalharmoni, noe standard estisk ikke har. Andre grammatiske trekk minner mer om livisk. Brukere av språket har lenge blitt utsatt for et sterkt normeringspress. En sørestisk folkebevegelse arbeider derfor for at språket skal få status som minoritetsspråk.
| «Sørestisk» kan også referere til noen fra sørlige Estland.Sørestisk (lõunaeesti kiil; også ofte kalt võro(-seto)-språk, etter en by sør i Estland) er et lite østersjøfinsk språk som blir brukt i de sørøstlige delene av Estland. Tradisjonelt er sør-estisk blitt ansett for å være en dialekt av estisk, men grammatikken skiller seg på flere områder sterkt fra standard estisk. I likhet med finsk har f.eks. sør-estisk vokalharmoni, noe standard estisk ikke har. Andre grammatiske trekk minner mer om livisk. Brukere av språket har lenge blitt utsatt for et sterkt normeringspress. En sørestisk folkebevegelse arbeider derfor for at språket skal få status som minoritetsspråk.
== Meie Essa (Fader vår) ==
Meie Essa taiwan: pühhändetus sago sinno nimmi. Sinno rikk tulgo. Sinno tahtmine sündko kui taiwan, nida ka ma pääl. Meie päiwaliko leiba anna meile täämba. Nink anna meile andis meie süda, nida kui ka meie andis anname ommile süüdleisile. Nink ärra sada meid mitte kiusatuse sisse; enge pästa meid ärra kurjast: Sest sinno perralt om rikk, nink wäggi, nink awwustus iggawestsel ajal. Amen. | |antall=80 000 | 2,897 |
null | 2023-02-04 | Celle | null | null | null | En celle er den strukturelle og funksjonelle enheten alle levende organismer er bygget opp av, og den minste biologiske enheten som kan opprettholde en selvstendig metabolisme. Noen organismer, som bakterier, er encellede, mens andre, som mennesker, er flercellede. | 2,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glosa | 2023-02-04 | Glosa | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstruerte språk'] | Glosa er et internasjonalt hjelpespråk som har bakgrunn i et begrenset antall latinske og greske ordrøtter. Selve ordene bøyes ikke (ingen morfologi). Dette hjelpespråket ble laget av britene Clark og Ashby i 1981 som en videreutvikling av Lancelot Hogbens Interglossa fra 1943.
| Glosa er et internasjonalt hjelpespråk som har bakgrunn i et begrenset antall latinske og greske ordrøtter. Selve ordene bøyes ikke (ingen morfologi). Dette hjelpespråket ble laget av britene Clark og Ashby i 1981 som en videreutvikling av Lancelot Hogbens Interglossa fra 1943.
== Språkeksempel ==
Fader vår på Glosa:
Na parenta in Urani;
na volu; Tu nima gene revero.
Tu krati veni;
Tu tende gene akti
epi Geo homo in Urani Place;
don a na nu-di na di-pane;
e Tu pardo na plu mali akti.
Metro na pardo mu; qui akti mali de na.
E ne dirige na a plu moli ofere;
sed libe na ab mali.
Ka Tu tena u krati, u dina
e un eufamo pan tem.
== Se også ==
Planspråk: definisjoner
== Eksterne lenker ==
www.glosa.org
Diskusjonsgruppe for Glosa på Yahoo (De fleste innlegga er på engelsk.) | Glosa er et internasjonalt hjelpespråk som har bakgrunn i et begrenset antall latinske og greske ordrøtter. Selve ordene bøyes ikke (ingen morfologi). | 2,899 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.