url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Pacifica | 2023-02-04 | Pacifica | ['Kategori:122°V', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i California', 'Kategori:Byer i San Mateo County', 'Kategori:Sider med kart'] | Pacifica er en by i San Mateo County, California, ved kysten av Stillehavet mellom San Francisco and Half Moon Bay.
| Pacifica er en by i San Mateo County, California, ved kysten av Stillehavet mellom San Francisco and Half Moon Bay.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Pacifica, California – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | fylke = San Mateo County | 197,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bouvet%C3%B8ya | 2023-02-04 | Bouvetøya | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:54°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bouvetøya', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bouvetøya (tidligere Cap de la Circoncision og Liverpool Island) er ei øy og et norsk biland i Sør-Atlanteren, og regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, omkring 1 700 km mot sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93 % er dekket av isbreer som glir rett ut i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er isbreen Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, og er 780 moh.
Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre opphold på øya skjedde ved den første Norvegia-ekspedisjonen, som tilbragte en måned på øya og annekterte den for Norge 1. desember 1927. Annekteringen ble bestridt av Storbritannia frem til 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930. 1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil. Norge har meldt inn krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon på å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer, hvilket tilsvarer ca 1,7 ganger hovedlandets areal.
Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon på øya.
Bouvetøya inngår et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m² i Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet. En ny feltstasjon skal imidlertid settes opp på øya.
| Bouvetøya (tidligere Cap de la Circoncision og Liverpool Island) er ei øy og et norsk biland i Sør-Atlanteren, og regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, omkring 1 700 km mot sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93 % er dekket av isbreer som glir rett ut i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er isbreen Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, og er 780 moh.
Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre opphold på øya skjedde ved den første Norvegia-ekspedisjonen, som tilbragte en måned på øya og annekterte den for Norge 1. desember 1927. Annekteringen ble bestridt av Storbritannia frem til 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930. 1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil. Norge har meldt inn krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon på å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer, hvilket tilsvarer ca 1,7 ganger hovedlandets areal.
Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon på øya.
Bouvetøya inngår et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m² i Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet. En ny feltstasjon skal imidlertid settes opp på øya.
== Naturgeografi ==
Øya har et areal på 49 km² og total kystlengde er 29,6 km. 93 % av øya er dekket av isbreer og det er dermed få isfrie steder. Det største isfrie stedet er Nyrøysa som ble dannet mellom 1955 og 1958 av en rasmorene. Nyrøysa er ca. 700 meter lang og med en gjennomsnittshøyde på mellom 25 og 40 meter. Overflaten er ujevn og består av steinblokker, lavastein og grus. Erosjon har gjort at Nyrøysa har mistet 50-100 meter land i perioden 1966-1979, og 6-9 meter forsvant i perioden 1996-1999.Bratte klipper på alle sider av øya gjør det vanskelig å gå i land. De to største isbreene er Posadowskybreen og Christensenbreen.
Olavtoppen på 780 moh er det høyeste punktet på øya. Andre topper er Lykketoppen (766 moh), Mosbytoppen (670 moh), Skoddenuten (665 moh) og Randtoppen (645 moh).
Ved sørvestkysten ligger en ca. 500 m lang, men ganske lav holme, Larsøya. Utenfor nordkysten ligger to mindre holmer, Store-Kari og Litle-Kari, og vest av Norvegiaodden, Bennskjera.
Øya er av vulkansk opphav, hvor Olavtoppen er toppen av en vulkan som stikker opp av Sør-Atlanteren nær det sørligste punktet for Den midtatlantiske ryggen. Det er lenge siden vulkanutbrudd, men utslipp av vulkanske gasser fra fumaroler har blitt registrert flere ganger i nyere tid. I 1978 ble det målt en temperatur på 25 °C 30 cm nede i bakken.Det opprinnelige navnet, Cap de la Circoncision, brukes nå om den nordvestlige odden på øya. Av andre kapp kan nevnes øyas nordkapp, Kapp Valdivia, mot øst ligger, Kapp Meteor, mot sør, Selodden, mot sørvest Catoodden, og mot vest Norvegiaodden.
=== Dyreliv ===
Bouvetøya er det eneste landfaste området i et stort havområde og er viktig for dyregrupper som er avhengig av land i perioder av sin livssyklus. Sel, pingviner og andre sjøfugl er helt avhengig av et fast underlag for gjennomføring av reproduksjon, pels- og fjærskifte. De grunne områdene rundt øya med undersjøiske fjelltopper og rygger skaper omrøring og strømninger i vannmassene som gir gunstige vekstvilkår for planteplankton som større dyr, som krill er avhengig av. Den antarktiske krillen utgjør verdens største enkeltarts biomasse og er et viktig ledd i det antarktiske økosystemet.Dyrelivet domineres av antarktisk pelssel, sørlig sjøelefant, ringpingvin og gulltoppingvin. Tolv fuglarter hekker på øya. Siden 1976 har Norsk Polarinstitutt drevet forskning og overvåking på disse artene, og siden 1996 har dette arbeidet vært et ledd i et internasjonalt program for overvåking av økosystemet under konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis («Krillkonvensjonen»).
=== Fugler ===
Tolv fuglearter er registrert hekkende på øya og åtte av disse er det nye registreringer på. Nåværende hekkende fugler er ringpingvin, gulltoppingvin, sørlig havhest, flekkpetrell, antarktishvalfugl, oseanstormsvale, svartbukstormsvale og sørhavsjo. Tidligere registrete hekkende fugler er adeliepingvin, snøpetrell, sørhavsterne, sørkjempepetrell.Pingvinkolonien i Nyrøysa hadde en bestandsnedgang mellom 1990 og 1997, hvor spesielt ringpingvinen er utsatt. I 1990 ble det registrert henholdsvis 2 700 og 5 900 ring- og gulltoppingvin. I 1997 var antallet redusert til 422 og 4 700. Endringene i pingvinbestandene kan sannsynligvis ses i sammenheng med den store økningen i pelsselbestanden, hvor pelsselen har overtatt pingvinenes territorium.Flere av artene som omfattes av Albatrossavtalen finnes i området rundt Bouvetøya, men kun sørkjempepetrell (Macronectes giganteus) har vært registrert hekkende på øya..
Fuglelivet i Nyrøysa oppfyller kravene til å være et Ramsarområde under beskyttelse av Ramsarkonvensjonen, ved å oppfylle tre av fire kriterierer, men er ikke utpekt til å være et slikt område. Nyrøysa tilfredsstillerer kriteriene 4 (et våtmarksområde må være internasjonalt viktig ved å ha planter eller dyreliv som er i en kritisk fase eller som kan søke tilflukt under vanskelige omstendigheter), 5 (et våtmarksområde må ha en bestand på over 20 000 sjøfugler av internasjonal interesse) og 6 (et våtmarksområde som anses internasjonalt viktig ved å ha 1 % eller mer av sjøfuglbestanden til en art eller underart).
=== Seler ===
Kolonien av antarktisk pelssel i Nyrøysa økte fra ca. 7 900 individer til ca. 65 000 individer mellom 1990 og 1997. Etter dette har utviklingen stabilisert seg, trolig på grunn av mangel på egnet areal. Pelsselbestanden i hele Antarktis er i vekst, og bestanden synes å ha kommet seg etter opphøret av selfangsten.Selarter: antarktisk pelssel og sørlig sjøelefant
=== Planter ===
Vegetasjonen på øya består utelukkende av ikke-karplanter som mose, lav, sopp og alger. Torstein Engelskjøn klassifiserte i 1981 vegetasjonen på Bouvetøya i 20 miljøer, inkludert snøalgene på isbreene og to alger i tidevannsonen. Vegetasjonen er av typisk maritimt antarktisk sammensetning og har en lik plantegeografi med øyer i vestantarktis, som Sør-Sandwichøyene og Sør-Shetlandsøyene. Vegetasjonen er på grunn av isbreene begrenset til kystnære klipper, nes og strender, samt de få isfrie fjellspissene. De fleste isfrie områder er for bratte eller utsatt for snøskred, slik at kun lav og alger kan overleve. Fem arter av mose, fem lav, en sopp og 20 alger har vært registrert i Nyrøysa.
=== Klima ===
Bouvetøya ligger nord for den sørlige polarsirkel, i en subantarktisk sone, men sør for den antarktiske konvergens hvor kaldt vann fra Antarktis møter varmere vann fra Atlanterhavet. Isfjell er ikke uvanlig i farvannene rundt øya.
Vestlige vinder dominerer, men vindstyrken er ikke spesielt høy. Årsgjennomsnittstemperaturen ved havnivået ligger rundt −1 ℃, med et månedsgjennomsnitt på rundt 1 ℃ og −3 ℃ i henholdsvis januar og september. 14 ℃ er den høyeste målte temperaturen og ble målt i mars 1980. Solskinn på steiner i beskyttede omgivelser kan gi lokale temperaturer opp til 20 ℃. Øya er vanligvis innhyllet i skyer eller tykk tåke, noe som er en medvirkende årsak til at øya var vanskelig å gjenfinne etter Bouvets oppdagelse.En norsk ekspedisjon i 1985 opplevde i en kort periode at Bouvetøya var helt skyfri, slik at luftfoto kunne tas av øya og dermed danne grunnlaget for det første presise kartet over øya.
== Naturvern ==
Fangst av pelssel og sjøelefanter ble forbudt på Bouvetøya fra 27. februar 1953.Bouvetøya naturreservat ble opprettet 17. desember 1971 og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya. Naturreservatstatusen innebærer at landskapet skal være fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger og anlegg av enhver art eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Nødvendig husvær for oppsyn skal likevel kunne oppføres. Avtalen om værvarslingsstasjonen som er inngått mellom Norge og Sør-Afrika er unntatt fra fredningen. Dyrelivet, inkludert fuglreir og -egg, er fredet hele året og det er forbud mot ilandføring av hunder. Plantelivet er fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel.For å sikre at utviklingen av sel- og sjøfuglbestandene i Nyrøysaområdet på Bouvetøyas nordvestkyst minst mulig påvirkes av menneskelig aktivitet, ble det 24. juni 2005 innført restriksjoner på ferdsel i området. I perioden fra 1. november til 15. mars skal ferdsel og opphold i Nyrøysaområdet kun skje i forbindelse med miljøovervåkingsvirksomhet godkjent av Norsk Polarinstitutt. I perioden fra 1. november til 1. mai skal luftfartøy holde en vertikal og horisontal avstand på 500 meter til Nyrøysaområdet.Bouvetøya ble sammen med Jan Mayen foreslått av Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning som kandidat til UNESCOs verdensarvliste 22. september 2006, hvor de to øyene bør inngå som en del av en flernasjonal nominasjon av Den midtatlantiske ryggen. Dette er en undersjøisk fjellkjede som oppsto som et resultat etter vulkanisk aktivitet, hvor Bouvetøya er den sørligste og Jan Mayen den nordligste øya på Den midtatlantiske ryggen. Miljøvernminister Helen Bjørnøy førte opp Bouvetøya på Norges tentative liste til UNESCOs Verdensarvkonvensjon 3. juni 2007. En tentativ liste er en oversikt over områder man har til hensikt å nominere til verdensarvlisten i løpet av de nærmeste år.1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil, som betyr en økning i sjøareal fra 500 til 2213 km². Naturreservatet ble utvidet tilsvarende.
== Historie ==
=== Oppdagelsen av øya ===
Bouvetøya ble oppdaget av den franske marineoffiseren Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 med skipene «Aigle» og «Marie». Bouvet de Lozier trodde at øya var en del av Terra Australis og ga stedet navnet Cap de la Circoncision (norsk: Omskjærelsens forberg - i dag Kapp Circoncision) etter kirkefesten samme dag. Til tross for at Bouvet de Lozier var ved øya i 10 dager, klarte han ikke å gå i land. Bouvet de Lozier var upresis i registreringen av øyas posisjon.
Det britiske Admiralitetet besluttet i 1772 at det var på tide å finne ut om Terra Australis eksisterte. Britisk Admiralty ønsket James Cook til å lede ekspedisjonen, hans andre oppdagelsesreise, hvor han skulle reise sørover for å finne Bouvets Cap de la Circumcision. Målet var å finne ut om stedet var del av det ukjente kontinentet, og - hvis så var - annektere området på vegne av Storbritannias konge, Georg III. Skulle Cap de la Circumcision vise seg å ikke være en del av Terra Australis, så måtte han reise så langt sør som ismassene tillot.
James Cook klarte ikke å finne øya, men beviste at Bouvet de Loziers oppdagelse ikke kunne være en del av det antarktiske kontinent. 17. januar 1773 ble han den første til å krysse den sørlige polarsirkel.
10. desember 1825 oppdaget kaptein George Norris to øyer i området, Thompson Island og Liverpool Island, som han tok i besittelse for den britiske kongen Georg IV seks dager senere. Ingen nasjoner hadde gjort krav på øya før Storbritannia.På grunn av de mange sprikende observasjoner trodde man lenge det var snakk om en øygruppe. Den tyske Valdiviaekspedisjonen under ledelse av Carl Chun i 1898-99 kartla området og satt riktige koordinater.
=== Norsk annektering av øya ===
I perioden 1927-30 ble det utført tre norske ekspedisjoner til Antarktis, hvor alle var finansiert av Lars Christensen. Den første norske ekspedisjonen til Antarktis ble gjennomført med kaptein Harald Horntvedt som ekspedisjonsleder for Norvegia-ekspedisjonen med den ombygde selfangeren «Norvegia». 1. desember 1927 gikk ekspedisjonen på land på Bouvetøya, den første dokumenterte ilandsstigningen på øya noensinne. Det norske flagget ble plantet i bakken og øya erklært for norsk territorium. Ekspedisjonen foretok vitenskapelige obervasjoner og kartla, i havet rundt øya ble det foretatt oceanografiske observasjoner. En liten hytte ble bygd på et av de få ilandstigningsstedene og ble navngitt Ny Sandefjord.
Ved kongelig resolusjon av 23. januar 1928 ble Bouvetøya trukket inn under norsk statshøyhet. Britene bestred kravet, under henvisning til at kaptein Norris i 1825 hadde oppdaget to øyer i området, Thompson Island og Liverpool Island, som han hadde tatt i besittelse for den britiske monarken. Den ene øya hadde han også besøkt. Den ene øya, mest sannsynlig Thompson Island, fantes ikke lengre og posisjonen til Liverpool Island stemte ikke med posisjonen til Bouvetøya. Etter diplomatiske forhandlinger ga britene opp sitt krav i 1929 og en norsk lov ble 27. februar 1930 vedtatt som definerte Bouvetøya som norsk biland.Den andre Norvegia-ekspedisjonen med kaptein Nils Larsen og Ola Olstad hadde til hensikt å etablere en bemannet meteorologisk radiostasjon på øya, men fant ikke noe egnet sted. Hytta som ble satt opp året i forveien var borte og ekspedisjonen satte opp to nye hytter, en på Kapp Circoncision og en på Larsøya. Den andre Norvegiaekspedisjonen gjennomførte den første landingen på Peter I Øy.Den tredje Norvegia-ekspedisjonen ble utført i 1929-1930 hvor øya ble kartlagt og fotografert fra luften med Hjalmar Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm som piloter. Dette var første gang en antarktisk ekspedisjon brukte fly til vitenskapelige formål. Også denne gangen ble det satt opp to hytter, en på Kapp Circoncision og en mindre på Larsøya. En sørafrikansk forskningsekspedisjon med skipet HMSAS «Transvaal» besøkte i 1955 øya og meldte at lite var igjen av hytta, kun noen kabler, sement og deler av en ovn.
=== Velasaken ===
Den amerikanske Vela-satellitten som overvåkte Den delvise prøvestansavtalen observerte 22. september 1979 et dobbelt lysglimt som ble antatt å ha vært en atombombesprengning mellom Bouvetøya og Marionøya.
=== Naturreservat og forskning ===
I 1964 ble det funnet en forlatt livbåt på øya sammen med diverse forsyninger. Passasjerene fra livbåten har aldri blitt funnet.På 1960-tallet undersøkte Sør-Afrika muligheten for å sette opp en værstasjon, men fant ikke noe egnet sted. En rasmorene dannet senere en ny kyststripe, Nyrøysa, hvor Norsk Polarinstitutt i 1977 satte opp en automatisk værstasjon. I 1978-79 var stasjonen bemannet i to måneder.17. desember 1971 ble Bouvetøya naturreservat opprettet og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya, hvor landskapet ble fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Dyrelivet, inkludert fuglereir og -egg, ble fredet hele året og plantelivet ble fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel.
=== Krillfangst ===
På grunn av sin høye biomasse og rike innhold av proteiner, fargestoffer (karotenoider), naturlige antioksidanter og Omega-3-fettsyrer, kan krill være en viktig art for fiskerinæringen med stort potensielt omfang. Kunnskapen om denne ressursen er minimal og i denne sammenheng ble konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR) inngått mellom 25 stater, for å koordinere forskningsaktiviteter som skal gi grunnlag for retningslinjer for fangstmetodikk og sette kvoter for uttak av krill i Sørishavet.
Fiskeridirektoratet utlyste de første fire krillkonsesjonene 16. mars 2007, som ga tillatelse til å fiske krill med trål innenfor CCAMLR-området i Sørishavet. Fiskeridirektoratet mottok tolv søknader og fire båter fra tre selskaper ble tildelt konsesjon 31. mai 2007. Det var ikke tilknyttet noen kvote til konsesjonene, da det er Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis som er ansvarlig for regulering av uttak av krillen.
Området rundt Bouvetøya har aldri vært undersøkt for marine ressurser i det åpne hav, før Antarctic Krill and Ecosystem Studies (AKES) gjorde dette i desember 2007 til februar 2008. AKES brukte forskningsskipet «G.O. Sars» som er spesialutstyrt for å gjøre akustiske og biologiske undersøkelser. Krillen rundt øya er større og i bedre hold enn andre steder som er undersøkt.
== Forskning ==
Bouvetøya inngår i det internasjonale miljøovervåkingsprogramet CCAMLR Ecosystem Monitoring System (CEMP) under ledelse av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya, hvor næringsstrategier hos og utbredelse av pelssel- og pingvinbestandene blir studert. Overvåkingen inngår også i en forskningsavtale mellom Norge og Sør-Afrika. Sist forskere fra Norsk Polarinstitutt besøkte Bouvetøya var i 2001, men i forbindelse med Antarktisekspedisjonen i 2003-2004 var ekspedisjonsmedlemmer fra Norsk Polarinstitutt i land på øya.
Alle forskningstokt til Bouvetøya i senere tid har vært basert på Nyrøysa, siden dette området er den mest tilgjengelige delen av øya. Norsk Polarinstitutt satte i 1996 opp en feltstasjon på 36m² på i Nyrøysa. 19. oktober 2007 meldte Norsk Polarinstitutt at den norske feltstasjonen på Bouvetøya var forsvunnet, mens den automatiske værstasjonen fortsatt stod der. I 2006 var det et jordskjelv i havet utenfor som ble registrert til 5,5 på Richters skala av European-Mediterranean Seismological Centre i Essonne i Frankrike. En mulig årsak til at feltstasjonen og en mindre container ble borte er at jordskjelvet har svekket barduneringen og fundamenteringen og at ekstreme vinterstormer kan ha blåst feltstasjonen på havet. En ny prefabrikkert forskningsstasjon på 40m² skal settes opp på øya. Denne koster fire millioner kroner, eksklusiv transportkostnader, og har blant annet laboratorium, oppholdsrom, kjøkken, lager og to soverom, samt en vindmølle i hvert hjørne som vil sørge for elektrisitet. Bygget vil bli stående på en plattform halvannen meter over bakken, av hensyn til vær og vind, men også for å slippe å stå midt i illeluktende ekskrementer.
== Suverenitet ==
Bouvetøya har status som norsk biland, en status øya deler med Dronning Maud Land og Peter I Øy. Et norsk biland betyr at territoriet er under norsk overhøyhet, uten å være en del av Kongeriket Norge og kan dermed avgis uten at det kommer i strid med Grunnloven § 1. Ingen stater bestrider Norges suverenitet over Bouvetøya. Forskriften om Bouvet-øya, fastsatt 19. september 1930, gir regler for norske myndigheters administrasjon av øya. Oslo tingrett er gitt domsmyndighet for Bouvetøya.I 2009 fremmet Norge krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon om å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer rundt øya, tilsvarende tre ganger større enn den norske delen av Nordsjøen. Det norske kravet rundt Bouvetøya består av kontinentalsokkelen som strekker seg 200 nautiske mil fra kysten, og om utgjør 430 000 kvadratkilometer. I tillegg ble det krevet et område på 110 000 kvadratkilometer, i nordøstlig retning fra øya, basert på topografiske og geologiske egenskaper ved havbunnen. Kommisjonen støttet det norske kravet i 2019.
== Annet ==
En norsk avis meldte i 1986 at siden 1959 hadde 60 kvinner og 26 menn immigrert til USA fra Bouvetøya, med henvisning fra tall fra Bureau of the Census.Handlingen i hollywoodfilmen Alien vs. Predator fra 2004 er satt til Bouvetøya, og er i filmen kalt «Bouvetoya Island». Filmen ble ikke filmet på øya, og i praksis er det kun navnet og til dels klimaet som stemmer overens med virkeligheten. Bouvetoya Island inneholder flere momenter som ikke finnes i virkeligheten, deriblant en nedlagt fangststasjon. Filmen nevner heller ikke at øya er norsk territorium..bv er Bouvetøyas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet er ikke åpent for registrering. I 2014 søkte Norid om dispensasjon fra domeneforskriften for å kunne åpne .bv for bruk i Nederland (hvor BV er forkortelsen for et aksjeselskap). Søknaden ble avslått av Samferdselsdepartementet i 2016.De subantarktiske øyenes spesielle status har vært søkt utnyttet kommersielt ved å være hjemsted for internasjonale skipsregistre. På den franske ubebodde øya Kerguelen er det et internasjonalt skipsregister med over sytti franske og utenlandske skip registrert. Bouvetøya, Jan Mayen og Svalbard ble vurdert som hjemsted for Norsk internasjonalt skipsregister (NIS), men beslutningen falt til slutt på Bergen.
== Tidslinje ==
1739 – Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier oppdaget øya 1. januar.
1825 – Storbritannia gjorde krav på øya
1901 – Den tyske ekspedisjonen under ledelse av Erich von Drygalski kartla øya i perioden 1901-03
1927 – Den første Norvegiaekspedisjonen gikk i land og erklærte øya for norsk territorium 1. desember.
1929 – Storbritannia frafalt sitt krav på øya
1930 – Bouvetøya ble norsk biland ved lov 27. februar
1953 – Fangst av pelssel og sjøelefanter ble forbudt på Bouvetøya fra 27. februar.
1971 – Øya ble erklært som naturreservat 17. desember.
1996 – Norsk Polarinstitutt satte opp en feltstasjon i Nyrøysa.
2005 – Restriksjoner på ferdsel i Nyrøysa ble innført 24. juni.
2007 – Bouvetøya ble oppført på Norges tentative liste til UNESCOs Verdensarvkonvensjon 3. juni
2007 – Feltstasjonen i Nyrøysa blåste på havet.
2008 – 1. april ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Vidar Bakken (1991). Fugle-og selundersøkelser på Bouvetøya i desember/januar 1989/90. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-90307-93-4. [Meddelelser; 115]
Susan Barr (1987). Norway's Polar Territories. Aschehoug. s. 58-64. ISBN 82-03-15689-4.
Flere forfattere (1981). Bouvetøya, South Atlantic Ocean : results from the Norwegian Antarctic Research Expeditions 1976/77 and 1978/79. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-90307-16-0. [Skrifter; 175]
Flere forfattere (1986). Botany of Bouvetøya, South Atlantic Ocean. I, Cryptogamic taxonomy and phytogeography. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-90307-40-3. [Skrifter; 185]
Bjørn Geirr Harsson (2011). «Norske grunnlinjer, sjøgrenser og FNs Havrettskonvensjon». Kart og plan. 71 (1). ISSN 0047-3278.
Kjell Isaksen, mfl (2000). Studies of seabirds and seals on Bouvetøya 1998/99. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-7666-171-8. [Internrapport; 2]
Tore Prestvik (1999). «Petrogenesis of the volcanic suite of Bouvetøya (Bouvet Island), South Atlantic». Norsk geologisk tidsskrift. 79 (4). ISSN 0029-196X.
Jeff Rubin (2000). Antarctica (engelsk). Lonely Planet. s. 238-240. ISBN 0-86442-772-7.
Lauritz Sømme (1992). «Bouvetøya - et norsk naturreservat». Fauna. 45 (4). ISSN 0014-8881.
Bjarne Aagaard (1928). The "Norvegia"-expedition and Bouvet Island (engelsk). Norges Handels og Sjøfartstidende. [Særtrykk av NHST mars-april 1928]
== Eksterne lenker ==
(en) Bouvet Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Atlas of Bouvet Island – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Meldinger til Stortinget 33 (2014–2015) - Norske interesser og politikk for Bouvetøya 12.06.2015
Bouvetøya Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt | Bouvetøya naturreservat er et naturreservat som ble vedtatt opprettet 17. desember 1971 og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya. | 197,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madeleine_Giske | 2023-02-04 | Madeleine Giske | ['Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Arna-Bjørnar Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Fana Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for IL Sandviken', 'Kategori:Fotballspillere for Røa IL', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske damelandslagsspillere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i VM i fotball for kvinner 2007', 'Kategori:Spillere i VM i fotball for kvinner 2011', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Madeleine Giske-Nesslin (født Madeleine Giske; 14. september 1987) er en norsk tidligere fotballspiller.
Hun er datter av den tidligere fotballspilleren Anders Giske. Familien Giske flyttet til Bergen og Giske begynte å spille fotball på jentenivå for Bjarg og Fana før hun som 15-åring i 2003 meldte overgang til Sandviken, der hun debuterte ved sesongstart den 26. april. Hun ble en umiddelbar suksess i 1. divisjon, og fortsatte med å score elleve mål på to sesonger i Toppserien. I 2006 skiftet hun nok en gang klubb, og debuterte sammen med Erika Skarbø, Elise Thorsnes og Trude Johannessen på Arna-Bjørnar. Hun var svært delaktig i å få laget opp blant topplagene i Toppserien.
Madeleine Giske debuterte på A-landslaget den 25. mars 2006 mot Hellas. Hun startet på benken, noe som skjedde i de fleste av de første elleve kampene hun spilte for A-landslaget. Giske har imidlertid blitt brukt på alle plasser, og de gangene hun har startet, har hun spilt i høyreback (mot Sverige), venstre indreløper (mot Finland) og venstre ving (mot Danmark). Giske ble tatt ut til landslaget som skulle spille i OL i Beijing. Den 7. juni 2008 brøt hun korsbåndet i kamp mot Team Strømmen, og kunne derfor ikke spille mer resten av sesongen. Kristin Lie fikk plassen til Giske.
Giskes korsbånd ødela naturlig resten av sesongen, og hun ble dermed stående med syv mål på ti kamper. Hun hadde som mål å rekke EM i Finland, men det gikk ikke. Giske var ikke fullstendig tilbake før slutten av sesongen. I 2010 fikk Madeleine Giske og Arna-Bjørnar en god flyt etter et par kamper, og sammen med Maren Mjelde markerte hun seg positivt. Hun ble tatt ut til noen landskamper i mai og juni, blant annet mot Canada, men hun fikk ikke spilletid. Hun fikk heller ikke tillit på landslaget ut sesongen, men hun var med på å kjempe om bronse med laget, men de tapte i siste serierunde.
Giske hadde i 2010 hatt sin første sesong uten skader, men det var først i 2011-sesongen at Giske kom tilbake på landslaget igjen. Hun debuterte allerede i Algarve Cup 2011, og hun ble tatt ut til VM i Tyskland. Der fikk hun spille to av de tre kampene Norge spilte, og har siden blitt tatt ut til kvalifiseringskamper til EM. Hun spilte alle bortsett fra kampen mot Belgia, der hun hadde en magesykdom som satte henne noe ut. Posisjonen hennes varierte, men det var stort sett midtbane. I Toppserien var Giske også svært markant. For det første scoret hun 14 mål for Arna-Bjørnar, og ble dermed lagets toppscorer, tre mål foran Maren Mjelde. Det holdt til en fjerdeplass sammenlagt. Giske markerte seg også på sett og vis i gullkampen, da hun viljehandset i Arna-Bjørnars bortekamp mot Stabæk. Det forhindret et mål og ga i stedet Stabæk et straffespark de bommet på. Kort tid etter scoret Hege Hansen kampens eneste mål. Giskes hands ga rødt kort, og hun måtte dermed stå over hjemmekampen mot Røa, som langt på vei avgjorde gullstriden. Arna-Bjørnar tapte, og Røa fikk et ugjentakelig forsprang. Arna-Bjørnar tapte også mot Kolbotn, og dermed var bergenslaget tilbake på fjerdeplass, som de beholdt etter sesongslutt. Etter sesongslutt opplyste Giske at hun skulle spille for Røa i 2012.Høsten 2014 ble hun ansatt som spillende daglig leder for IL Sandviken. I 2021 ble hun valgt inn i styret i Sportsklubben Brann.
| Madeleine Giske-Nesslin (født Madeleine Giske; 14. september 1987) er en norsk tidligere fotballspiller.
Hun er datter av den tidligere fotballspilleren Anders Giske. Familien Giske flyttet til Bergen og Giske begynte å spille fotball på jentenivå for Bjarg og Fana før hun som 15-åring i 2003 meldte overgang til Sandviken, der hun debuterte ved sesongstart den 26. april. Hun ble en umiddelbar suksess i 1. divisjon, og fortsatte med å score elleve mål på to sesonger i Toppserien. I 2006 skiftet hun nok en gang klubb, og debuterte sammen med Erika Skarbø, Elise Thorsnes og Trude Johannessen på Arna-Bjørnar. Hun var svært delaktig i å få laget opp blant topplagene i Toppserien.
Madeleine Giske debuterte på A-landslaget den 25. mars 2006 mot Hellas. Hun startet på benken, noe som skjedde i de fleste av de første elleve kampene hun spilte for A-landslaget. Giske har imidlertid blitt brukt på alle plasser, og de gangene hun har startet, har hun spilt i høyreback (mot Sverige), venstre indreløper (mot Finland) og venstre ving (mot Danmark). Giske ble tatt ut til landslaget som skulle spille i OL i Beijing. Den 7. juni 2008 brøt hun korsbåndet i kamp mot Team Strømmen, og kunne derfor ikke spille mer resten av sesongen. Kristin Lie fikk plassen til Giske.
Giskes korsbånd ødela naturlig resten av sesongen, og hun ble dermed stående med syv mål på ti kamper. Hun hadde som mål å rekke EM i Finland, men det gikk ikke. Giske var ikke fullstendig tilbake før slutten av sesongen. I 2010 fikk Madeleine Giske og Arna-Bjørnar en god flyt etter et par kamper, og sammen med Maren Mjelde markerte hun seg positivt. Hun ble tatt ut til noen landskamper i mai og juni, blant annet mot Canada, men hun fikk ikke spilletid. Hun fikk heller ikke tillit på landslaget ut sesongen, men hun var med på å kjempe om bronse med laget, men de tapte i siste serierunde.
Giske hadde i 2010 hatt sin første sesong uten skader, men det var først i 2011-sesongen at Giske kom tilbake på landslaget igjen. Hun debuterte allerede i Algarve Cup 2011, og hun ble tatt ut til VM i Tyskland. Der fikk hun spille to av de tre kampene Norge spilte, og har siden blitt tatt ut til kvalifiseringskamper til EM. Hun spilte alle bortsett fra kampen mot Belgia, der hun hadde en magesykdom som satte henne noe ut. Posisjonen hennes varierte, men det var stort sett midtbane. I Toppserien var Giske også svært markant. For det første scoret hun 14 mål for Arna-Bjørnar, og ble dermed lagets toppscorer, tre mål foran Maren Mjelde. Det holdt til en fjerdeplass sammenlagt. Giske markerte seg også på sett og vis i gullkampen, da hun viljehandset i Arna-Bjørnars bortekamp mot Stabæk. Det forhindret et mål og ga i stedet Stabæk et straffespark de bommet på. Kort tid etter scoret Hege Hansen kampens eneste mål. Giskes hands ga rødt kort, og hun måtte dermed stå over hjemmekampen mot Røa, som langt på vei avgjorde gullstriden. Arna-Bjørnar tapte, og Røa fikk et ugjentakelig forsprang. Arna-Bjørnar tapte også mot Kolbotn, og dermed var bergenslaget tilbake på fjerdeplass, som de beholdt etter sesongslutt. Etter sesongslutt opplyste Giske at hun skulle spille for Røa i 2012.Høsten 2014 ble hun ansatt som spillende daglig leder for IL Sandviken. I 2021 ble hun valgt inn i styret i Sportsklubben Brann.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Madeleine Giske – FIFA
(en) Madeleine Giske – UEFA
(no) Madeleine Giske – Norges Fotballforbund
(de) Madeleine Giske – Soccerdonna
(en) Madeleine Giske – FBref
Madeleine Giskes landslagsstatistikk | |klubb3=Røa|mål1=|kamper1=|mål2=57|kamper2=104|kamper3=6|år2=2006–2011|år1=2003–2005|mål3=0|klubb1=Sandviken|ungdomsklubb=BjargFana|draktnummer=|klubb4=LSK Kvinner|posisjon=Midtbane|nasjonalitet=Norge|beskjeftigelse=Fotballspiller|mål5=4|år3=2012|klubb2=Arna-Bjørnar|landslagkamper2=28|år5=2015|mål4=5|kamper4=18|år4=2013–2014|født=|landslag1=Norge J17|landslagår1=2003|landslagkamper1=6|landslagmål1=0|landslag2=Norge J19|landslagår2=2003–2006|landslagmål2=3|landslag3=Norge U21|kamper5=19|landslagår3=2006|landslagkamper3=9|landslagmål3=0|landslag4=Norge U23|landslagår4=2007–2010|landslagkamper4=11|landslagmål4=1|landslag5=Norge|landslagår5=2006–2012|landslagkamper5=26|klubb5=Sandviken|landslagmål5=1|høyde=|fødselsnavn=Madeleine Giske|navn=Madeleine Giske-Nesslin}} | 197,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansund | 2023-02-04 | Kristiansund | ['Kategori:63°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Datoformat', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Kristiansund', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Møre og Romsdal'] | Kristiansund (tidligere også Lille-Fosen, Fosna og Christianssund) er en by og kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal med 24 099 innbyggere. Kommunen består av fem større øyer i tillegg til en rekke mindre øyer, holmer og skjær. Kristiansund er omgitt av hav og fjorder: I nordøst, over Trondheimsleia, ligger Smøla kommune; øst for Talgsjøen ligger Aure; sørøst for Freifjorden Tingvoll og i sør Gjemnes kommune. Vest for Bremsnesfjorden ligger Averøy kommune og mot nord, nordvest ligger Norskehavet.
I historieverket som ble utgikk til byens jubileum i 1942 omtales Kristiansund som byen på de tre øyene: Kirkelandet, Innlandet og Nordlandet. Men kristiansundere snakker om byens fire land; i tillegg til de tre nevnte regnes da Gomalandet som er forbundet med Kirkelandet ved et eide og på den måten ikke er ei øy.
Omkring den gode naturlige havna som disse øyene danner vokste ladestedet Lille-Fosen fram på 1600-tallet. Ladestedet fikk i 1742 status som kjøpstad og nytt kongelig navn, Christianssund.
Etter kommunesammenslåingen i 2008 ble Frei kommunens største øy.
Tettstedet Kristiansund ligger helt ut mot havet og har 18 047 innbyggere per 1. januar 2022.
Den gode naturlige havna og plasseringen ved skipsleia er sammen med fjordene mot bygdene på Nordmøre bakgrunnen for at en by ble etablert nettopp her. Kristiansund vokste fram basert på trelasteksport, fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken.
| Kristiansund (tidligere også Lille-Fosen, Fosna og Christianssund) er en by og kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal med 24 099 innbyggere. Kommunen består av fem større øyer i tillegg til en rekke mindre øyer, holmer og skjær. Kristiansund er omgitt av hav og fjorder: I nordøst, over Trondheimsleia, ligger Smøla kommune; øst for Talgsjøen ligger Aure; sørøst for Freifjorden Tingvoll og i sør Gjemnes kommune. Vest for Bremsnesfjorden ligger Averøy kommune og mot nord, nordvest ligger Norskehavet.
I historieverket som ble utgikk til byens jubileum i 1942 omtales Kristiansund som byen på de tre øyene: Kirkelandet, Innlandet og Nordlandet. Men kristiansundere snakker om byens fire land; i tillegg til de tre nevnte regnes da Gomalandet som er forbundet med Kirkelandet ved et eide og på den måten ikke er ei øy.
Omkring den gode naturlige havna som disse øyene danner vokste ladestedet Lille-Fosen fram på 1600-tallet. Ladestedet fikk i 1742 status som kjøpstad og nytt kongelig navn, Christianssund.
Etter kommunesammenslåingen i 2008 ble Frei kommunens største øy.
Tettstedet Kristiansund ligger helt ut mot havet og har 18 047 innbyggere per 1. januar 2022.
Den gode naturlige havna og plasseringen ved skipsleia er sammen med fjordene mot bygdene på Nordmøre bakgrunnen for at en by ble etablert nettopp her. Kristiansund vokste fram basert på trelasteksport, fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken.
== Navn og etymologi ==
De sentrale deler av byen Kristiansund var fra 1600-tallet et ladested med navnet Lille-Fosen. Fosen eller Fosna betyr sannsynligvis et sted man finner ly eller ei god havn. Man antar Fosen kommer av det gammelnorske folskn (skjulested). Da ladestedet i 1742 fikk status som kjøpstad gjennom kongelig resolusjon ble det gitt navnet Christianssund, etter den dansk-norske kongen Christian VI. På starten av 1900-tallet gikk man inn for en fornorsking av danske stedsnavn i Norge, og byens navn fikk en alternativ skrivemåte: Kristiansund, fremfor Christianssund. Skrivemåten Kristiansund ble brukt i Statskalenderen fra 1877.Byvåpenets motiv viser at navnet Fosen ikke ble forstått i København i 1742, og byvåpenets motiv ble en foss.
I 1929 ble det avholdt folkeavstemning over om byen skulle ta tilbake sitt gamle navn, Fosna. Av 4740 stemmer var kun 41 for navneendringen. Bystyret valgte derfor å beholde navnet Kristiansund.
== Historie ==
=== Steinalder og vikingtid ===
Det første funnet fra eldre steinalder i Norge ble gjort ved Voldvatnet på Nordlandet i Kristiansund så tidlig som i 1909 av Anders Nummedal. Fosnakulturen fikk sitt navn etter byen på Nordmøre og går helt tilbake til 8000 år f.Kr. Disse ytre distriktene var tidlig isfrie, og i havet fantes rikelig med føde. Folk kan ha bodd på Nordmørskysten før istiden var slutt. Dessuten var det tilgang på flint og andre harde bergarter. I Kristiansund er det også hellere med spor etter veidefolk fra yngre steinalder.Slaget på Rastarkalv er kjent fra Snorres kongesagaer. Slagstedet fra år 955 ligger på sørsiden av øya Frei. Kong Håkon den gode kjempet mot Eirikssønnene som hadde støtte fra Danmark. Det står tre bautasteiner på Raskarkalv, på haugen bak Frei kirke, til minne om dette slaget.Det er 15 meter lange skipsrøyser på Rastarkalv.
=== Middelalderen ===
Tørrfisk var et viktig eksportprodukt fra Norge i middelalderen, gjennombruddet foregikk på 1100-tallet. Fiskeværet Grip var et av produksjonsstedene. Kysten utenfor Nordmøre var et viktig gyteområde for skrei, og var naturgrunnlaget for et viktig fiskeri på seinvinteren. Det er grunn til å tro at fiskeværet på denne tiden hadde fast bosetning, og at tilreisende fiskere fra fjordene innenfor var sesongarbeidskraft i den viktigste fisketiden. I middelalderen var Grip den eneste tettbebyggelsen i det som i dag er Kristiansund kommune med blant annet erkebiskopen i Nidaros som væreier. Stavkirken er et viktig kulturminne fra denne tiden og blant annet alterskapet forteller om handelsforbindelsene til Hansabyene i Nord-Tyskland. Men fiskeværet hadde ingen plassering som kunne utvikles til en by, og på 1500-tallet ble det stadig dårligere lønnsomhet i fiskeriene. Nå var det fjordbygdene som hadde den mest etterspurte ressurs, nemlig skog.
Skipsleia og ei god havn er grunnlaget for byens eksistens, og havna i Lille-Fosen er kjent så langt tilbake som det finnes kilder. Fosna gård i Vågen regnes for å være byens vugge, men det er usikkert i hvilken grad det var fast bosetning rundt havna allerede i middelalderen.
=== Ladestedet Lille-Fosen ===
På 1600-tallet utviklet det seg en liten tettbebyggelse ved havna mellom de tre øyene. Fremveksten av stedet hadde særlig bakgrunn i økende eksport av råvarer (særlig trelast) til resten av Europa. Det var særlig hollandske skip som årvisst kom til Nordmøre. Vågen i Fosna ble fast oppankrings- og samlingssted for fartøy som besøkte distriktet. Her opprettet staten tollstasjon (i 1630) for å kontrollere trelasthandelen på Nordmøre. Fra Fosna var det lett for tollerne å holde oppsyn med leden og de fleste fartøy som passerte. Nordmøre bla tolldistrikt i 1606 eller tidligere. Stedet fikk status som ladested underlagt Trondheim, en by med en tillatelse til å drive handel med begrenset utvalg varer. 1600-tallet kalles for hollendertiden i Kristiansunds historie. Nederlandske sjøkart fra denne tiden har mange navn langs fjordene på Nordmøre. Det var trelast nederlenderne var interessert i. Tollstedet ble først og fremst opprettet for å kontrollere trelasthandelen. De første kjøpmennene i Lille-Fosen handlet med trelast, tørrfisk og sild.
I 1690-årene brakte nederlenderen Jappe Ippes med seg kunnskaper om produksjon av klippfisk til Norge. Den 11. august 1691 fikk han et kongelig privilegiebrev som gav ham tillatelse til å drive med tilvirkning og eksport av klippfisk i ladestedet Lille-Fosen og på Tustna. Etter noen år måtte han gi opp.
I 1733 hadde Lille-Fosen besøk av Christian VI og dronning Sophie. Noen år senere skulle han, tross protester fra kjøpmennene i Trondheim og Bergen, gi status som kjøpstad og bynavn til ladestedet på Nordmøre.
=== Kjøpstaden Christianssund ===
Den 29. juni 1742 fikk ladestedet status som kjøpstad og nytt navn, Christianssund, av kong Christian VI. Byen utviklet seg hurtig og ble en viktig by for fiskehandel. Dette trakk utenlandske kjøpmenn til byen, spesielt britiske.
Skotten John Ramsay var en av de som igjen tok til med klippfiskproduksjon. Midt på 1700-tallet utviklet dette seg til en stor virksomhet. De mest driftige av kjøpmennene i Kristiansund skaffet seg kontroll over alle ledd i klippfiskproduksjonen: De kjøpte opp fiskeværene og innførte et system som ble kalt for værtvang. De tok imot fangsten og sto for produksjonen av klippfisk, og de var eksportører. Klippfisk var på denne tiden ukjent i norsk matstell. Klippfiskproduksjonen var arbeidsintensiv og krevde mange hender i tørkesesongen på våren og sommeren. Fisken skulle saltes og vaskes før den skulle saltes igjen og vekselvis tørkes og presses på «fiskbergan». Milnbrygga og Milnbergan, midt i Kristiansund sentrum, er viktige kulturminner fra denne tiden.
Klippfisken skulle eksporteres, og de mest velstående kjøpmennene kunne skaffe seg egne skip. I årene etter 1776 bygde byen opp en stor skipsflåte med flere skipsverft og reperbaner. Kompetanse på skipsbygging ble hentet fra København. Videre fram mot 1806 hadde næringslivet i Kristiansund en eksplosjonsartet utvikling, hvor byen ble tilført store rikdommer.
I Napoleonskrigene var Danmark-Norge alliert med Frankrike. Den 7. juli 1808 ble Kristiansund angrepet av engelske krigsskip, «Cygnet» og korvetten «Tartar». Angrepet ble slått tilbake fra byens kanonbatterier. Flere hus i byen fikk skader, og én ble drept. En 11 meter høy bautastein ble reist til minne om slaget i anledning hundreårsmarkeringen i 1908.
Kjøpstaden sorterte under Bremsnes sogn i Kvernes til Kristiansund prestegjeld ble opprettet ved kongelig resolusjon av 20. august 1827.
=== Spansketida ===
Spansketida kalles perioden fra 1830 og utover på 1800-tallet da spanske skip kom til Kristiansund for å kjøpe klippfisk direkte fra kjøpmennene i Kristiansund. Denne perioden var viktig for utviklingen av byens næringsliv. Det var de spanske sjøfolkene som besøkte Kristiansund som gis æren av å ha innført bacalao til byen. Den opprinnelig danske Christian Johnsen hadde lært seg klippfiskhandelens prinsipper i Bilbao, og i 1854 etablerte han seg i Kristiansund etter å ha besøkt byen flere ganger som utsending fra sin spanske arbeidsgiver Gurtubay. I Kristiansund bygget han opp en blomstrende handelsvirksomhet som strakte seg til både Asia og Sør-Amerika foruten ut i Europa. Han bygget også opp en lokal industrivirksomhet som ga arbeidsplasser til svært mange gjennom flere tiår.Midt på 1800-tallet ekspanderte klippfiskproduksjonen ut over det fiskeriene på Nordmøre, Romsdal og Trøndelag ga av råstofftilgang. Byens kjøpmenn måtte satse på oppkjøp av råfisk i Lofoten og Finnmark for å tilfredsstille etterspørselen. Byen fikk en stor flåte av små seilfartøyer, jakter og galeaser til denne trafikken. Markedet ble også utvidet, blant annet til Amerika. Byens klippfiskkjøpmenn tjente godt og Nicolai H. Knudtzon ble på slutten av 1800-tallet regnet som Norges rikeste mann.I 1884 ble klippfisknæringen rammet av et økonomisk krakk som rammet alle firmaer i bransjen hardt. Krakket skyldtes en plutselig fall i prisene på markedet i Spania, med det resultat at alle klippfiskeksportører, med ett unntak, gikk konkurs.
=== Navnestrid ===
Byens navn var en periode et stridstema; det ble tatt til orde for at det gamle norske Fosna, byens navn som ladested, skulle erstatte Kristiansund, et navn byen fikk i dansketiden. Allerede i midten av 1890-årene ble navnebyttet foreslått av enkelte i lokalavisene, men særlig hard ble striden etter første verdenskrig. Dette er samtidig med at mange andre norske byer og steder fikk tilbake tidligere norske navn. I Kristiansund kulminerte navnestriden i 1929 med folketog hvor halve byen befolkning deltok og til sist folkeavstemning. Resultatet var overveldende: 4699 (99,1 % ) stemte mot navneendring, kun 41 for. Bystyret gjorde kuvending i saken og byen beholdt navnet den hadde hatt siden 1742.I postal sammenheng ble betegnelsen «Kristiansund N» brukt for å skille byen fra Kristiansand S. Spesielt håndskrevne adresser kunne ellers lett lage problemer dersom a eller u var slurvet skrevet. Problemet opphørte etter innføring av postnumre.
=== Byen før krigen ===
Kristiansund var på slutten av 1800-tallet en særdeles vakker by med mange store kjøpmannsgårder og sjøboder eller brygger. Byen var likevel preget av at det ikke var noen spesiell reguleringsplan for oppføring av bygninger. Dette skulle vise seg å være upraktisk da bilene på 1900-tallet gjorde sitt inntog i bybildet.
Byen besto i hovedsak av trehus med stående panel. I første halvdel av 1900-tallet ble det bygget flere murhus og større bygårder. Blant nevneverdige bygg som preget Kristiansund på den tiden, var Festiviteten, Norges Banks filial, Grand Hotell og Nordlandet kirke.
=== Bombing og krigstid ===
I april 1940 ble Kristiansund bombet av tyske fly. Etter bombingen var store deler av byen totalskadd. Rundt 800 av byens 1300 bygninger ble helt eller delvis ødelagt, noe som tilsvarer 28 prosent av landets samlede krigsskader på bygninger under 2. verdenskrig. Omkring 290.000 m2 bygninger ble ødelagt (sammenlignet med 80.000 m2). Under krigen startet Brente steders regulering planleggingen av gjenreisingen, men lite kunne likevel bli bygget i krigstid. De fleste innbyggerne som hadde blitt bostedsløse måtte bo i brakker til krigens slutt.
Den tyske okkupasjonsmakten hadde også vesentlige anlegg i kommunen, blant annet Kvalvik fort østligst på øya Frei.
=== Gjenreisingen ===
Gjenreisingen ble innledet i 1940 i regi av Brente steders regulering og professor Sverre Pedersen. Pedersen hadde skisse reguleringsplan klar i august 1940 og endelig reguleringsplan fra 1941 ble vedtatt etter krigen uten vesentlige endringer. Pedersen la særlig vekt på ny oppfartsgate fra havna. Kristiansund ble etter krigen gjenoppbygd med en markant gjenreisningsarkitektur i en nøktern funkisstil. De sentrale deler av Kirkelandet og Nordlandet ble totalt endret. Den gamle trebyen med en selvgrodd struktur på ferdselsårer og eiendomsgrenser ble erstattet av rette gateløp. Kirkelandet ble nå dominert av Kaibakken, en bred ny gate som forbinder kaiene med øvre bydel. Arkitekturens akser er rettet mot storslagne naturmotiver som Freikollen og Jørgenvågsalen i nabokommunen Aure. I sentrale boligstrøk ble enkelte hus utstyrt med klassistiske detaljer som for eksempel dørportalene. I enkelte gater, som (Vuggaveien), ble det oppført ferdighus sendt fra Sverige som nødhjelp. Reisingen av Kirkelandet kirke i 1964 markerte at gjenreisingen var sluttført.
Innen 1950 var 68 % byen gjenreist, målt i areal.Gjenreisningsbyen Kristiansund er trukket fram som et av de 20. århundrets mest verneverdige kulturmiljøer i Norge. Dette begrunnes med at byens sentrum er et av de best bevarte eksemplene på etterkrigsarkitektur.1950-årene var preget av gjenreising og et rikt sildefiske om vintrene. Byen hadde på denne tiden også en trålerflåte som skaffet råstoff til klippfiskproduksjonen.
=== Kommunegrensene justeres ===
1. januar 1964 skjedde store endringer i kommunegrensene i Norge som et resultat av Schei-komiteens arbeid. Grensene ble endret som følge av overgang fra sjøveis til landeveis kommunikasjon. Dessuten ble mindre kommuner slått sammen til større enheter. Grip som da var landets minste kommune, ble innlemmet i Kristiansund. Deler av Nordlandet hadde fram til nå vært en del av daværende Bremsnes kommune, men ble nå overført til Kristiansund. Samtidig ble Bolga og Vadsteinsvik på Frei overført fra Bremsnes til Frei kommune.
Kommunene Kristiansund og Frei ble 1. januar 2008 slått sammen etter folkeavstemning. I Kristiansund ble resultatet 95,5 % ja-stemmer og 4,5 % nei-stemmer, og på Frei ble resultatet 1330 ja-stemmer (51,5& %) og 1252 nei-stemmer (48,5 % ).
== Naturgitte forhold ==
=== Geografi ===
Frei er den største øya i Kristiansund kommune, med 63,08 km². Omkring Frei er det flere mindre øyer som Flatsetøya, Husøya, Fugløya, Hansøya, Rensvikholmen, Amundøya, Brattøya, Flatøya og Kattholmen. På Frei ligger kommunens høyeste punkt, Freikollen, 629 moh.Kristiansund sentrum ligger fordelt på en øya Kirkelandet: Nordlandet er den største øya og tilhørende Kvernberget. Den nest største øya består av to sammenhengende «land»: Kirkelandet og Gomalandet som er geografisk adskilt ved Vågen og et dalsøkk i forlengelsen av denne. Broen Viadukten forbinder «landene». Innlandet er den minste av de tre øyene i byen Kristiansund. Frei er den største øya i Kristiansund kommune
Innlandet og Kirkelandet er forbundet med Sørsundbrua, mens Gomalandet og Nordlandet er forbundet med Nordsundbrua. Den gamle bybebyggelsen er fordelt på alle de tre øyene, mens selve forretningssenteret ligger på Kirkelandet. Et nytt sentrum har vokst fram på Nordlandet, blant annet med Futurasenteret, et stort kjøpesenter. Omsundbrua forbinder Nordlandet med Frei.
Også øya Skorpa er en del av byen. Skorpa har broforbindelse over til Gomalandet via Meløya. På Skorpa planlegges stor utbygging med nye boliger.
Mindre øyer: Eaholmen i Brunsvika, Eaholmen i Dalabukta, Meldalsholmen, Meløya og Nordholmen.
Øya Grip som ligger ute i havet, nord for byen, er også en del av Kristiansund kommune. Fiskeværet Grip hadde tettbebyggelse og kirke allerede i middelalderen.
I byhistorien omtales Kristiansund som byen på de tre øyene. En kristiansunder omtaler hjembyen som byen med fire land: Kirkelandet, Gomalandet, Nordlandet og Innlandet. Omkring havna ligger fire markante land. At to av dem er forbundet ved et smalt eid (slik at de tilsammen utgjør en øy) forhindrer ikke at de omtales som to land.
=== Fjorder og vann ===
Bremsnesfjorden ligger vest for Kristiansund kommune, i øst ligger Talgsjøen, og Freifjorden ligger i sør og sørøst. Nord for Kristiansund er det vestlige utløpet av Trondheimsleia.
Bolgsvaet og Omsundet skiller øya Frei fra Innlandet og Nordlandet. De tre innløpene til Kristiansund havn går gjennom Sørsundet, Markussundet og Nordsundet. En viktig del av havneområdet i Kristiansund by var Vågen.
=== Klima ===
Kristiansund kommune har kystklima, med relativt mild og kort vinter, og moderat varm sommer. Været varierer en god del fra ytre og nordligste del av kommunen til den indre og sørligste del som ligger skjermet fra havet av høye fjell. For perioden 1985–2015 er august gjennomsnittlig den varmeste måneden med en middeltemperatur på 14 °C, mens januar var kaldest med 1 °C. Desember var i samme perioden den mest nedbørrike måneden med gjennomsnittlig 77,5 mm, mens april var tørrest med 30,3 mm nedbør. Målestasjonen ligger sentralt i gamle Kristiansund kommune.
== Samfunn ==
=== Demografi ===
Kristiansund har 24 334 innbyggere (24. mai 2018), og er med det den mest folkerike kommunen på Nordmøre. Innbyggertallet er stigende, og befolkningsframskrivinger anslår at over 29 500 vil bo i kommunen i 2040 ved middels nasjonal vekst.
=== Tettsteder ===
Tettbebyggelsen i byen danner tettstedet Kristiansund, og ligger fordelt på øyene Kirkelandet, Innlandet, Skorpa og Nordlandet. Dette defineres av SSB som ett sammenhengende tettsted med en befolkning på 18 047.På Frei er det ett større og to mindre tettsteder. Det største, Rensvik, som tidligere var administrasjonssenter for Frei kommune, har 2 484 innbyggere. På østsiden av øya ligger Solsletta med 749, mens 642 bor på Storbakken som ligger på sørsiden av Frei. Kvalvåg regnes ikke lenger som et eget tettsted.
=== Kirker ===
Grip stavkirke er kommunens eldste kirke og ligger i det tidligere fiskeværet Grip, Nordmøres eneste tettbebyggelse i middelalderen. Stavkirken er fra 1400-tallet.
Kirkelandet kirke er kommunens nyeste kirke, og den er bygd sentralt på hovedøya Kirkelandet som siste brikke i gjenreisingen av byen etter ødeleggelsene under annen verdenskrig. Kirkelandet kirke er et hovedverk i moderne norsk kirkearkitektur, og den ligger plassert øverst i en akse gjennom Øverparken med Freikollen som fondmotiv. Dagen kirke på Kirkelandet er den tredje i rekken. En kirke fra 1700-tallet ble revet midt på 1800-tallet for å gi plass til en stor kirke i nygotisk stil i Øverparken. Denne brant under bombingen i 1940.
Nordlandet kirke ligger på øya Nordlandet, og er en av de få bygningene i denne bydelen som ikke brant ned i aprildagene 1940. Kirken er i huggensten og er oppført 1914.
Frei kirke er bygd 1897 i nygotisk stil og ligger sørligst på øya Frei.
Misjonssalen Kristiansund er en menighet tilsluttet Norsk Luthersk Misjonssamband. Menigheten ligger sentralt på Løkkemyra og ble startet i 2018.
Betania Kristiansund er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Betania Kristiansund ble stiftet 1936.
St. Eystein kirke er en katolsk kirke som ligger sentralt på Kirkelandet. Den første kirka brant ned ved bombingen i 1940, mens dagens kirke ble bygd i 1958. St. Eysteins menighet ble opprettet i 1934 og dekker den katolske kirke på Nordmøre.
=== Utdanning og media ===
Totalt er det ni barneskoler i Kristiansund. Allanengen barneskole og Dalabrekka barneskole ligger på Kirkelandet, Gomalandet barneskole ligger på Gomalandet, Nordlandet barneskole og Dale barneskole ligger på Nordlandet, Innlandet barneskole ligger på Innlandet, mens Rensvik skole, Frei skole og Bjerkelund barneskole ligger på Frei.
Det finnes tre ungdomsskoler innenfor kommunens grenser. Nordlandet ungdomsskole og den nyere Atlanten ungdomsskole ligger begge innenfor den gamle bygrensen til Kristiansund, mens Frei ungdomsskole ligger i tettstedet Rensvik på Freiøya.
Byen har to videregående skoler: Den studieforberedende Atlanten vgs. og den yrkesfaglige Kristiansund vgs..
Avisen Tidens Krav ble etablert i 1906 og er enerådende på papir i byen etter at Romsdalsposten gikk inn på 80-tallet.
Mediehuset KSU 24/7 startet opp i april 2016 og har i dag en nettside for nyheter og sender lokalradio i Kristiansund og på Nordmøre. NRK Møre og Romsdal har også et lokalkontor med tre ansatte på Kongens plass i sentrum.
=== Samferdsel ===
Havna er byens egentlige sentrum og grunnlaget for byens eksistens. Havna har tre innseilingsløp. Sundbåten driver lokal passasjertrafikk mellom de fire landene i byen.
Kristiansund har anløp av hurtigruta to ganger hver dag. Kystekspressen trafikkerer strekningen Kristiansund-Trondheim med hurtigbåt.
En undersjøisk tunnel, Atlanterhavstunnelen, forbinder Kristiansund med nabokommunen Averøy. Tunnelen gir forbindelse til Atlanterhavsveien til Hustadvika. Til nabokommunen i nordøst, Aure, går det stadig bilferge.
Kristiansund hadde lenge ingen fast veiforbindelse til riksvegnettet. Tidlig i 1950-åra ble ideen om en undersjøisk tunnel lansert, og høsten 1992 kunne Krifast åpne. Kristiansund og Freis fastlandsforbindelse består av Freifjordtunnelen under fjorden fra Fladsetøya i Frei til Bergsøy i Gjemnes, derfra hengebru over fjorden til Gjemnes i retning Molde. Fra Bergsøya er det flytebru østover mot Tingvoll i retning Sunndalsøra og Trondheim.
Fra Kristiansund er det bussforbindelse blant annet til Trondheim, Sunndalsøra, Oppdal, Molde, Ålesund, Ørsta og Volda.
Fra Kristiansund lufthavn, Kvernberget er det daglige flyvninger til Oslo, Bergen, Haugesund, Kristiansand, Stavanger og Trondheim. Kvernberget lufthavn har også en helikopterbase for oljevirksomheten på Haltenbanken.Første gang Kristiansund fikk flybesøk var 3. september 1919, da et sjøfly besøkte byen.
=== Dialekt ===
Kristiansundsdialekten er et bymål med sterke trekk fra fosenmålet. Dativ mangler, diftongene ei/øy/au er i all hovedsak bevarte; svake hunkjønnsord har -a i bundet form entall.
== Næringsliv ==
Næringslivet i Kristiansund domineres i dag av olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken. Oljeforsyningsbasen Vestbase er viktig i denne sammenheng, sammen med flyplass og helikopterbase. Den oljebaserte næringen er i dag i kraftig vekst, og en analyse fra 2013 anslår at næringen har behov for 1600 nye stillinger i tiden fram mot 2020.Skipsbygging, fiske, og fiskeforedling har vært viktige virksomheter i byen. Kristiansund hadde i 1980 tre store skipsverft.
Klippfiskproduksjon var lenge hovednæringen i Kristiansund og det som gjorde byen kjent. Firmaet Lorentz A. Lossius AS produserte og eksporterte fram til om lag 2010 klippfisk fra Kristiansund og hadde produksjonslokaler og kontorer på Innlandet. Klippfisken har også inspirert byens kulturliv, og Operaen Donna Bacalao, som ble satt opp i Kristiansund for første gang i 2008, har sitt motiv fra arbeidslivet og klassemotsetningene på klippfeskbergan.
Fiskefett ga grunnlag for varig industrivirksomhet med produksjon av margarin og såpe. Goma fabrikker startet margarinproduksjon fra Vågen i 1900. I 1930 ble produksjonen lagt om til såpeprodukter. Margarinproduksjonen ble senere faset ut og i 1976 flyttet fabrikken til det nye industriområdet på Løkkemyra. Selskapet skiftet navn til Ello før det i 1995 fusjonerte med Lilleborg, og navnet er i dag Lilleborg AS, avd. Ello. Fabrikken produserte fram til 2016 produkter som Lano og Solidox og Pepsodent. Produksjonen i Kristiansund ble nedlagt i 2016 og foregår i dag i Sverige.
Jonas Eriksen AS var en tradisjonsrik skipshandel og jernvareforretning i bysenteret. Firmaet ble etablert i 1902. Driften nedlagt i 2014.
== Politikk ==
Kommunestyret i den nye Kristiansund kommune har fra 2008 i alt 45 representanter. Kjell Neergaard fra Arbeiderpartiet ble i 2015 valgt til Kristiansunds ordfører.
Kristiansund var i en lengre periode midt på 1900-tallet styrt av et rent arbeiderpartiflertall. I 1990-årene ble Høyre det dominerende partiet. Ved det første valget til den nye storkommunen i 2007 fikk Arbeiderpartiet igjen ordføreren, og over 46 % av stemmene. Partiets popularitet ble bekreftet ved valget i 2011. Ved kommunevalget i 2015 gikk Arbeiderpartiet sterkt tilbake, men var fortsatt det største partiet. Senterpartiet hadde stor framgang og fikk 24,5 prosent av stemmene, en økning på 21,7 prosent. Valget i 2019 bekreftet Arbeiderpartiets sterke stilling i byen.
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== kommunestyrevalget 2015 ===
== Kultur ==
Til Kristiansunds 200-årsjubileum i 1942 kunne første bind i den store byhistorien (som i dag er på seks bind) presenteres. Boken var forfattet av historikeren Arne Odd Johnsen. Jubileet for byen på de tre øyene ble ellers feiret under trøstesløse forhold. Hele sentrum lå fremdeles i ruiner etter bombingen i 1940.
=== Byvåpen, byflagg, bysang og maskot ===
Byvåpenet blasoneres slik: «I blått en kløyvd spiss over bjelker i bølgesnitt. På dette tre fisker, alt sølv.» I beskrivelsen privilegiebrevet fra 1742 heter det Hvori forestilles et Vandløp af en høi Klippe, imot hvilket springer laks. Året for grunnleggelsen av kjøpstaden Christiansund (1742) er også inkludert i byvåpenet, hvilket er svært uvanlig i norsk sammenheng. På byvåpenets øvre rand er det en femtindet murkrone i gull. Våpenet er laget i København, og heraldikerens manglende geografikunnskap om Kristiansund og omlandet er trolig forklaringen på at kommunen uten en eneste lakseførende foss har fått dette i kommunevåpenet.Byens flagg har byens våpen på en hvit flaggduk, og flagget er i størrelsesforhold 8:11.
I anledning 250-årsjubileet til Kristiansund i 1992, fikk Kristiansund sin egen maskot. Maskoten kalles klippfiskkjerringa, og ble tegnet av grafiker Tor Johansen. En statue av klippfiskkjerringa er å finne på piren i Kristiansund sentrum på Kirkelandet. Den ble laget av billedhuggeren Tore Bjørn Skjølsvik, og ble avduket av Dronning Sonja den 29. juni 1992.
Kristiansund har en egen bysang, «By ved hav», skrevet av Paul Ohrvik og satt til musikk av Edvard Bræin.
=== Matkultur ===
Kristiansunderne har lang tradisjon for matretter som bacalao, blandaball og fishan. Innbyggernes kjærlighet til blandaball har gitt byen tilnavnet Baillsund.
=== Musikk og opera ===
Christian Bræin var organist i Molde i 10 år og flyttet deretter til Kristiansund der han fikk fart på musikklivet. Edvard Bræin (1887-1957), Edvard Fliflet Bræins far, var også den ledende figuren i musikklivet i Kristiansund og medvirket sammen med faren Christian Bræin til at byen fikk symfoniorkester i 1919. I 1927 ble Christoph Willibald Glucks Orfeo ed Euridice og etablerte Kristiansund som operaby. Edvard Bræin reiste rundt på Nordmøre og samlet inn folkemusikk. I Kristiansund er det minnesmerker over tre generasjoner Bræin i «Bræin-lunden».Helt siden 1928, da komponisten Edvard Bræin skapte den norske folkeoperaen i Kristiansund, har byen vært kjent for sin opera. Kristiansund hadde opera i 32 år før den norske opera ble etablert i Oslo. Hvert år i februar arrangeres operafestukene i Festiviteten. I 2002 mottok festivalen Reiselivsbedriftenes Landsforening i Møre og Romsdal sin heiderspris. I mange år ble det arrangert revy i Kristiansund. En av byens kjente var revyforfattere var Paul Ohrvik. Etter krigen gikk han under oppnavnet «Puck».
=== Festivaler ===
Hvert år arrangeres bacalaofestival i Norsk klippfiskmuseum, der byens bacalaokokker konkurrerer om å by på byens beste bacalao.
Musikkfestivalen Tahitifestivalen foregår på øya Innlandet. Ildsjelen bak festivalen er Frode Alnæs, som arrangerte den for første gang sommeren 1999. Alnæs kjøpte cafeen «Dødeladen» på Innlandet på slutten av 1990-tallet, og ønsket i den forbindelse å skape entusiasme rundt bydelen, som tidligere ble kalt Tahiti. I 2006 var det konserter med blant andre Madrugada, Åge Aleksandersen og Sambandet, Kari Bremnes Trio, Lynni og Frode, D'Sound, Bigbang og Di Derre.Nordic light er en fotofestival som arrangeres i Kristiansund. Festivalen ble for første gang arrangert sommeren 2006.
=== Museer ===
Nordmøre Museum har hovedsete i Kristiansund, og er senter for den konsoliderte museumsvirksomheten på hele Nordmøre. Museet har sine røtter i Kristiansund Museum som ble opprettet 1894. Museet har flere formidlingsarenaer i Kristiansund, blant annet Norsk klippfiskmuseum som holder til i en autentisk klippfiskbrygge fra 1700-tallet. Her vises alle sider ved byens klippfiskproduksjon. Mye av museumsvirksomheten i Kristiansund er lokalisert til det gamle havneområdet Vågen, der Mellemværftet er et bevart seilskuteskipsverft i tilknytning til klippfiskvirksomheten. Nordmøre Museum har flere bygninger omkring Vågen.
Kristiansund brannmuseum er byens brannvesens eget museum, der en kjørbar brannbil er hovedattraksjonen.
Viken gård er et museum som viser et tradisjonelt småbruk fra øya Frei.
=== Gallerier ===
Arnulf Øverlands Galleri i Wirum-brygga på Innlandet viser internasjonal kunst, men hovedvekten ligger på salgsutstillinger med norske malere. I tillegg til de temporære utstillingene viser galleriet arbeider av og arbeidsplassen til Arnulf Øverland. Lokalet er et restaurert bøkkerverksted.
Utvalg av separatutstillinger:
Aksel Waldemar Johannessen (2007)
John Andreas Savio (2008)
Odd Nerdrum (2009)
Reinhardt Søbye (2010)
=== Sport ===
Kristiansund har flere klubber og foreninger innenfor idretten, sentralt står Idrettslaget Braatt fra 1914. Klubben er en av norges fremste innen bryting sendte blant annet Karl Pedersen og brødrene Arne og Robert Gaupseth til Sommer-OL i mellomkrigstiden. Kristiansund har også en lang tradisjon for svømming med flere rene svømmeklubber og svømmeaktiviteter i idrettslag som driver organisert svømming i Atlanterhavsbadet.
De største lokale fotbalklubbene er Clausenengen Fotballklubb, som har fostret talenter som Ole Gunnar Solskjær, Arild Stavrum og Øyvind Leonhardsen (som alle senere har havnet i utlandet), samt Kristiansund Fotballklubb som har fostret spillere som Anders Giske og Bronselagets Magnar Isaksen.
=== Severdigheter ===
Det fraflyttede fiskeværet Grip er et av Kristiansunds populære turistmål. Turistbåter til Grip går jevnlig fra kaia i Kristiansund sentrum om sommeren.
Sundbåtene er en passasjerferge som går i rute mellom de fire øyene/landene. Sundbåtene er nå verdens eldste kollektive transportselskap i kontinuerlig drift. Båten tar omkring 40 personer, og er stadig et populært transportmiddel i Kristiansund. I 1876 ble sundbåtselskapet opprettet i Kristiansund.
Varden er en gammel vaktpost og utkikksplass, og ligger sentralt plassert på en høyde midt i friluftsområdet Kringsjå i sentrum av byen. Like ved ligger Vanndamman, opprinnelig gamle vannsamlingsanlegg som i dag er omgjort til park med oppbygde stier. Området er kjennetegnet av usedvanlig rik vegetasjon og kalles en botanisk kysthage.
Atlanterhavsbadet er et moderne badeanlegg som inneholder en rekke basseng, sklier og sauna.
Stormvarselet på Bjørnehaugen er Norges eneste stormvarsel i daglig drift. Det varsler om kuling eller storm for byens befolkning, og kan sees fra store deler av Kristiansund tettsted. Opprinnelig var varslet først og fremst beregnet på mannskap ombord i skip på havna.
En årlig tradisjon før jul er pepperkakebyen i Kristiansund, som er en av de største i landet. Husene i byen blir da bygget av pepperkake, og i 2011 besto pepperkakebyen av cirka 300 produserte hus. I 2007 ble den satt opp i gamle Langveien ungdomsskole. De senere årene har utstillingen hatt sin faste plass i Folkets Hus i sentrum av byen. Initiativtaker er aksjeselskapet By'n oss Kristiansund.
=== Kulturminner ===
Liste over kulturminner i Kristiansund
Vågen i Kristiansund er et havneområde med mange interessante kulturminner og museer fra byens store periode som fiskeriby. Her ligger blant annet de gamle kjøpmannsgårdene Brodtkorbgården og Christiegården, bøkkerverkstedet Woldbrygga og klippfiskbrygga Hjelkrembrygga; her finner man Mellemværftet og Milnbrygga med Norsk klippfiskmuseum.
Gamlebyen på Innlandet ble skånet av bombene under krigen og gir et bilde på hvordan resten av byen så ut tidligere, kjennetegnet av trange smug og bygninger tilfeldig satt opp uten særlig regulering. I dag er området et verneverdig kulturområde med blant annet Dødeladen Café, brygger, Lossiusgården og Thon Hotel. Hønebukta, Sjursvika og Lossiusgården er bebyggelse som er vernet.
Gjenreisningsbyen med Kaibakken er Kristiansunds gamle sentrum og byens tusenårssted, planlagt gjenreist under 2.verdenskrig og oppført i årene etter krigen i funkisstil. Kirkelandet kirke var siste brikke i gjenoppbyggingen av byen.
Atlanterhavsvegen Bud–Kristiansund er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren, og ligger en halvtimes kjøretur utenfor byen. Den ble i 2005 kåret til århundrets byggverk 1905–2005Deler av Kristiansund sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.
== Internasjonale kontakter ==
Kristiansund var gjennom mange år sterkt knyttet til middelhavslandene og Sør-Amerika på grunn av den store klippfiskeksporten til disse områdene. Derfor har en rekke land hatt konsulær representasjon i byen. I dag er er kontakt med utenriksmarkedet fra Kristiansunds side i hovedsak knyttet til olje-, gass- og logistikknæringen.
Latvia og Finland opprettholder i dag begge generalkonsulat i Kristiansund.
=== Vennskapsbyer ===
Samarbeidet mellom de fire nordiske byene startet i 1948, og en viktig del av samarbeidet har vært Nordiske Dager; en idrettsturnering som alternerner mellom byene. Barn og ungdommer fra de fire byene er deltakere. Turneringen hadde 60-årsjubileum i 2008, og ble feiret med Nordiske Dager i Kristiansund.
== Kjente kristiansundere ==
Utdypende artikkel: Liste over kjente kristiansundere
Jappe Ippes (1655-ca. 1720), nederlandsk klippfiskeksportør, introduserte klippfiskproduksjon i Norge i 1690-åra
Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849), eidsvollsmann 1814
Nicolai H. Knudtzon (1816–1895), klippfisk-kjøpmann
Christian Johnsen (1828–1893), klippfisk-produsent, skipsreder og forretningsmann
Caroline Knudtzon (1849–1935), samfunnsbygger og mesèn
Arnulf Øverland (1889–1968), forfatter
Kaare Fostervoll, (1891–1981), kringkastingssjef (NRK) 1948–1962
Ulrik Olsen, (1885–1963), stortingsmann (Ap) i 27 år, Norges første kommunalminister
Tordis Maurstad (1901–1997) sentral skuespiller i norsk teaterhistorie
Alv Jakob Fostervoll (1932–2015), stortingsrepresentant (Ap), forsvarsminister, fylkesmann i Møre og Romsdal
Sigurd Frisvold (1947-2022), general, forsvarssjef 1999-2005
Sigrun Vågeng (1950-), NAV-direktør 2015-2020
Solveig Fiske (1952-), biskop i Hamar bispedømme 2006-2022
Frode Alnæs (1959-), musiker, gitarist
Øyvind Elgenes (1958-), vokalist, gitarist
Ole Gunnar Solskjær (1973-), fotballspiller, fotballtrener
== Se også ==
Liste over Kristiansunds gater
Grunnkretser i Kristiansund kommune
== Litteratur ==
Arne Odd Johnsen (I-IV), Eivind Aass (V og VI), Egil Husby (VI) (1942–1991). Kristiansunds historie. I–VI. Oslo. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Aage Georg Sivertsen (red.) (1992). Kristiansund 250 år i stormkast og stille. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-13573-7.
Egil Husby (1985). En bank for by og bygd. Nordmøre Sparebank 150 år. 1835-1985. Nordmøre Sparebank, Kristiansund.
Egil Husby. Reperbaner og repslageri i Kristiansund. Nordmøre Museum. ISBN 82-990789-0-3.
Marit Holme Mehlum (1995). «Historien om oppdagelsen av de første Fosnaboplassene i Kristiansund». I: Årbok for Nordmøre Museum 1995. Nordmøre Museum. ISBN 82-990789-0-3.
Svein Erik og Tor Olsen (2005). Sundbåten. Folk over havna – fra fergemenn til Angvik.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kristiansund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kristiansund i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Kristiansund - Statistisk sentralbyrå
(no) Kristiansund - Klippfisk- og Atlanterhavsbyen - Turistinformasjon
(no) Morotur Byen slik den var
(no) Historiske bilder fra Kristiansund
(no) Nordic Light International Festival of Photography, Internasjonal fotofestival i Kristiansund
(no) Arnulf Øverlands Galleri | Dette er en liste over øyer og holmer i Kristiansund kommune. | 197,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grimnesm%C3%A5l | 2023-02-04 | Grimnesmål | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Eddadiktningen', 'Kategori:Litterære kilder til norrøn mytologi'] | Grimnesmål, norrønt Grímnismál, også kalt Grimnismål er et visdomsdikt fra Odins munn, i norrøn mytologi i Den eldre Edda. Den finnes bevart i Codex Regius og manuskriptet AM 748.
| Grimnesmål, norrønt Grímnismál, også kalt Grimnismål er et visdomsdikt fra Odins munn, i norrøn mytologi i Den eldre Edda. Den finnes bevart i Codex Regius og manuskriptet AM 748.
== Handling ==
Grimnesmål rammes inn av en prosafortelling.
Frigg og Odin oppfostrer de to kongssønnene Agnar og Geirrød (norrønt Geirrøðr). Frigg tar seg av Agnar og Odin Geirrød. Deretter seiler de hjem, men Geirrød hopper i land først og støter båten ut igjen og sier: «Far du dit trolla tar deg». Når faren deres dør, blir Geirrød konge.
Når Odin skryter av sin fostersønn, påstår Frigg at han er gjerrig på maten når gjester kommer på besøk.
Odin reiser forkledd for å undersøke saken, men Geirrød blir narret til å tro at en trollmann har kommet for å forvandle ham. Når Odin, som kaller seg Grimne, kommer til Geirrøds gård blir han fanget og bundet over et bål. Etter at Geirrøds sønn Agnar har gitt ham vann å drikke kveder han. Når kvadet er ferdig forstår Geirrød at det er Odin han har fanget og reiser seg for å befri ham, men han faller over sitt eget sverd og dør.
Et vers i Grimnesmål handler om Hugin og Munin, Odins to ravner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Grímnismál på norrønt hos Heimskringla.no
Grimnesmål på norsk hos Heimskringla.no
Grímnismál, Sophus Bugge
Sången om Grimner, Erik Brates oversettelse på Projekt Runeberg | Grimnesmål, norrønt Grímnismál, også kalt Grimnismål er et visdomsdikt fra Odins munn, i norrøn mytologi i Den eldre Edda. Den finnes bevart i Codex Regius og manuskriptet AM 748. | 197,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolai_Rygg | 2023-02-04 | Nicolai Rygg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. september', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 29. februar', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske samfunnsøkonomer', 'Kategori:Norske sentralbanksjefer', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nicolai Theodorius Nilssen Rygg (født 29. februar 1872 i Stavanger, død 27. september 1957 i Oslo) var en norsk jurist, statistiker, økonom, historiker og sentralbanksjef.
Nicolai Rygg var elev ved Kongsgaard skole i Stavanger.Han ble cand.jur. i 1894 og studerte deretter sosialøkonomi og finansvitenskap i Tyskland, Sveits, og USA. Fra 1910 til 1913 var han professor i statsøkonomi og statistikk ved Det kongelige Fredriks universitet, og fra 1913 til 1920 direktør for Statistisk sentralbyrå. Av Gunnar Knudsens regjering ble han i 1920 utnevnt til sjefdirektør (sentralbanksjef) i Norges Bank. Han ledet banken til 1946, da han ble etterfulgt av Gunnar Jahn. Rygg er mest kjent for den såkalte paripolitikken i 1920-årene. Med sitt store verk Norges Banks historie, forsvarer også Rygg en posisjon som historiker.
| Nicolai Theodorius Nilssen Rygg (født 29. februar 1872 i Stavanger, død 27. september 1957 i Oslo) var en norsk jurist, statistiker, økonom, historiker og sentralbanksjef.
Nicolai Rygg var elev ved Kongsgaard skole i Stavanger.Han ble cand.jur. i 1894 og studerte deretter sosialøkonomi og finansvitenskap i Tyskland, Sveits, og USA. Fra 1910 til 1913 var han professor i statsøkonomi og statistikk ved Det kongelige Fredriks universitet, og fra 1913 til 1920 direktør for Statistisk sentralbyrå. Av Gunnar Knudsens regjering ble han i 1920 utnevnt til sjefdirektør (sentralbanksjef) i Norges Bank. Han ledet banken til 1946, da han ble etterfulgt av Gunnar Jahn. Rygg er mest kjent for den såkalte paripolitikken i 1920-årene. Med sitt store verk Norges Banks historie, forsvarer også Rygg en posisjon som historiker.
== Statistiker ==
Rygg ble ansatt som sekretær i Statistisk sentralbyrå i 1898. Siden studerte han sosialstatistikk noen år i USA. Etter å ha hatt stillingen som professor i økonomi ved universitetet 1910–13, fikk han stillingen som direktør i byrået etter A. N. Kiær. Han var opptatt av arbeiderklassens kår og svært inspirert av Eilert Sundt. Hans arbeid og engasjement som statistiker kom til å dreie seg mye om alkoholvaner, barn utenfor ekteskap og inntekstforhold blant arbeiderne.
I 1909 stiftet Rygg Norsk Forening for Sosialt Arbeid (nn). Det var en frivillig forening med mål om å sette arbeidervern og sosiale ulikheter på dagsorden, blant annet inspirert av den noe eldre søsterforeningen i Tyskland, Verein für Socialpolitik. Foreningen jobbet for å informere middel- og underklassen om sosialpolitiske saker – «det sociale spørsmaal», og var en pressgruppe i det parlamentariske system da de sendte jevnlige henstillinger til Storting og regjeringer. De holdt møter, utstillinger, skrev rapporter og lagde statistik som beskrev sosiale forhold i Norge. Foreningen hadde få, men mektige medlemmer, som for eksempel Johan Castberg, Fernanda Nissen og Halfdan Petterøe. Foreningen eksisterer fortsatt, men med andre formål. Virksomheten som preget foreningen i de tidlige åra, ble etter hvert en naturlig del av den stadig mer omfattende velferdsstaten etter andre verdenskrig.
== Sentralbanksjef ==
Nicolai Rygg satt som sentralbanksjef i den kanskje mest turbulente perioden i Norges Banks historie. 20-årene var preget av bankkrise og av innsatsen for å bringe kroneverdien tilbake til førkrigsparitet (paripolitikken). Bankkrisa var på sitt verste i 1922–23, mens paripolitikken førte til store økonomiske vanskeligheter i årene 1925–28. Begge disse politikkområdene bidro til å gjøre Rygg og Norges Bank svært upopulær, både blant politikere og den øvrige befolkningen. I 1931 ble Norge tvunget til å forlate gullstandarden igjen, sammen med blant andre Storbritannia og Sverige. Dette bidro til å stille paripolitikken i et dårlig lys.
=== Rygg og Hornsruds regjering ===
I februar 1928 fremmet leder i Venstre, Johan Ludwig Mowinckel, sitt mistillitsforslag mot Christopher Hornsruds regjering etter en anbefaling fra Nicolai Rygg. Rygg svarte, på spørsmål fra Mowinckel, at arbeiderpartiregjeringen måtte kastes for å gjenopprette tilliten til de økonomiske forholdene i landet. Bondepartiet, Høyre og Frisinnede Venstre ønsket å felle regjeringen, men hadde ikke flertall alene. Mowinckels mistillitsforslag på vegne av Venstre ble slik avgjørende for at regjeringen falt. Mowinckel ble selv ny statsminister.
Under Arbeiderpartiets voksende politiske innflytelse fra 1935, måtte Rygg motsette seg stadige forsøk fra de politiske myndighetene på å få kontroll med Norges Bank og pengepolitikken.
=== Tysk okkupasjon ===
Fra 1938 var Rygg pådriver for forberedelsene til å evakuere Norges gullreserve i tilfelle krig. De tiltakene han fikk satt i verk, og hans igangsettelse av den såkalte gulltransporten under den tyske invasjonen av Norge i april 1940, var avgjørende for at gullreserven kunne bringes i sikkerhet i Storbritannia. Etter å ha fulgt etter gulltransporten et stykke på vei, returnerte Rygg tilbake til Oslo. I henhold til provisorisk anordning om pengevesenet i Norge, vedtatt av regjeringen 22. april 1940, ble Rygg og direksjonen i Oslo fritatt sine verv. Norges Bank skulle formelt følge gullbeholdningen, og Arnold Ræstad ble av regjeringen utnevnt til sentralbanksjef i Ryggs sted.
Rygg og Oslo-direksjonen fortsatte imidlertid sitt virke under hele okkupasjonen.
24. april 1940 tilbød banken seg, i samarbeid med Administrasjonsrådet, å innfri de tyske okkupasjonsstyrkenes egne sedler, «Reichskredittkassenscheine», mot en fordring på det såkalte «Hauptverwaltung der Reichskredittkassen» i Tyskland. Dette ga grunnlaget for tyskernes såkalte «okkupasjonskonto» i Norges Bank, hvor de ved krigens slutt hadde trukket 8,1 milliarder kroner. Rygg og Norges Bank ble imidlertid ikke nevneverdig kritisert under undersøkelsene etter krigen. Etter regjeringens hjemkomst i 1945 ble Norges Banks direksjon, «London-direksjonen» under Arnold Ræstads ledelse, fritatt sine verv og Rygg og Oslo-direksjonen utnevnt på nytt.
== Ryggs innflytelse ==
Norges Bank spilte en svært fremtredende rolle i norsk samfunnsliv under Ryggs lederskap. Paripolitikken fikk betydning for alle lag av befolkningen og skapte et press for å bringe pengepolitikken inn under politisk kontroll. Det har vært vanlig å spore noe av årsaken til marginaliseringen av Norges Bank etter andre verdenskrig i erfaringene fra Nicolai Ryggs periode.
== Rygg som historiker ==
Nicolai Rygg skrev verket Norges Banks historie i to bind. Det første (om perioden 1816–50) utkom i 1918 og det andre (1850–1920) i 1954. Rygg supplerte verket med en bok om årene 1920–39, Norges Bank i mellomkrigstiden, da han selv satt som sentralbanksjef.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sejersted, Francis: Ideal, teori og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene, 1973. ISBN 82-02-02671-7 | Ryggen eller baken er den delen av kroppen som strekker seg fra nakken til hoftepartiet på baksiden av kroppen. Ryggsmerter er en vanlig medisinsk tilstand. | 197,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Bootleg_Series_Vol._8:_Tell_Tale_Signs | 2023-02-04 | The Bootleg Series Vol. 8: Tell Tale Signs | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008'] | The Bootleg Series Vol. 8 - Tell Tale Signs: Rare and Unreleased 1989-2006 er et samlealbum av singer-songwriter Bob Dylan. Det er det åttende albumet i hans offisielle «bootleg series» med sjeldne og tidligere uutgitte innspillinger. Albumet ble først utgitt som dobbeltalbum, og i en begrenset versjon som trippelalbum. Det ble senere utgitt som et enkeltalbum som inneholdt det beste fra dobbelalbumet. Trediskversjonen av Tell Tale Signs har en 150-siders bok, og noen utgaver har en 7" vinylsingel med to spor fra albumet.
Albumet inneholder sjeldne og tidligere uutgitte låter fra innspillingene av følgende album: Oh Mercy, World Gone Wrong, Time Out of Mind, og Modern Times, dessuten en del soundtrack (blant annet «Cross the Green Mountain» fra filmen Gods and Generals) og tidligere uutgitte livesanger fra 1989 til 2006. Samlingen inneholder også ett spor fra det forlatte albumprosjektet Dylan hadde påbegynt sammen med David Bromberg i 1992, samt Dylans duett med Ralph Stanley, «The Lonesome River». Selv om Under the Red Sky, Good as I Been to You, og Love and Theftble spilt inn i samme tidsperiode inneholder albumet ingen spor fra disse innspillingene. «Dreamin' Of You», en outtake fra albumet Time Out of Mind, ble lagt ut som gratis nedlastning for alle som registrerte seg på bobdylan.com. Den ble også sendt til radiostasjoner som promosingel. I den første uken gikk albumet inn som nummer #6 på Billboard 200, dette er Dylans 17. album som starter på topp 10.
I den første uken av oktober 2008 ble hele albumet gjort gratis i streaming format på National Public Radios offisielle hjemmeside. CBS' kunngjøring om at to-CD-settet skulle koste $18.99 og tre-CD-versjonen skulle gå for $129.99 fikk sterk kritikk som «rip-off pricing» fra Dylan-biograf Michael Gray og andre kritikere.
| The Bootleg Series Vol. 8 - Tell Tale Signs: Rare and Unreleased 1989-2006 er et samlealbum av singer-songwriter Bob Dylan. Det er det åttende albumet i hans offisielle «bootleg series» med sjeldne og tidligere uutgitte innspillinger. Albumet ble først utgitt som dobbeltalbum, og i en begrenset versjon som trippelalbum. Det ble senere utgitt som et enkeltalbum som inneholdt det beste fra dobbelalbumet. Trediskversjonen av Tell Tale Signs har en 150-siders bok, og noen utgaver har en 7" vinylsingel med to spor fra albumet.
Albumet inneholder sjeldne og tidligere uutgitte låter fra innspillingene av følgende album: Oh Mercy, World Gone Wrong, Time Out of Mind, og Modern Times, dessuten en del soundtrack (blant annet «Cross the Green Mountain» fra filmen Gods and Generals) og tidligere uutgitte livesanger fra 1989 til 2006. Samlingen inneholder også ett spor fra det forlatte albumprosjektet Dylan hadde påbegynt sammen med David Bromberg i 1992, samt Dylans duett med Ralph Stanley, «The Lonesome River». Selv om Under the Red Sky, Good as I Been to You, og Love and Theftble spilt inn i samme tidsperiode inneholder albumet ingen spor fra disse innspillingene. «Dreamin' Of You», en outtake fra albumet Time Out of Mind, ble lagt ut som gratis nedlastning for alle som registrerte seg på bobdylan.com. Den ble også sendt til radiostasjoner som promosingel. I den første uken gikk albumet inn som nummer #6 på Billboard 200, dette er Dylans 17. album som starter på topp 10.
I den første uken av oktober 2008 ble hele albumet gjort gratis i streaming format på National Public Radios offisielle hjemmeside. CBS' kunngjøring om at to-CD-settet skulle koste $18.99 og tre-CD-versjonen skulle gå for $129.99 fikk sterk kritikk som «rip-off pricing» fra Dylan-biograf Michael Gray og andre kritikere.
== Sporliste ==
=== Disk en ===
"Mississippi" – 6:04 (Alternativ versjon, Time Out of Mind)
"Most of the Time" – 3:46 (Alternativ versjon, Oh Mercy)
"Dignity" – 2:09 (Piano demo, Oh Mercy.)
"Someday Baby" – 5:56 (Alternativ versjon, Modern Times)
"Red River Shore" – 7:36 (Uutgitt, Time Out of Mind)
"Tell Ol' Bill" – 5:31 (Alternativ Versjon av en sang utgitt på North Country soundtrack)
"Born in Time" – 4:10 (Uutgitt, Oh Mercy)
"Can't Wait" – 5:45 (Alternativ versjon, Time Out of Mind)
"Everything is Broken" – 3:27 (Alternativ versjon, Oh Mercy)
"Dreamin' of You" – 6:23 (Uutgitt, Time Out Of Mind)
"Huck's Tune" – 4:09 (Fra Lucky You soundtrack)
"Marchin' to the City" – 6:36 (Uutgitt, Time Out of Mind)
"High Water (For Charley Patton)" – 6:40 (Live, 23. august, 2003, Niagara Falls, Ontario, Canada)
=== Disk to ===
"Mississippi" – 6:24 (Alternativ versjon #2, Time Out of Mind)
"32-20 Blues" – 4:22 (Uutgitt, World Gone Wrong)
"Series of Dreams" – 6:27 (Uutgitt, Oh Mercy)
"God Knows" – 3:12 (Uutgitt, Oh Mercy)
"Can't Escape from You" – 5:22 (Uutgitt, desember 2005 innspilling)
"Dignity" – 5:25 (Uutgitt, Oh Mercy)
"Ring Them Bells" – 4:59 (Live på The Supper Club, 17. november, 1993, New York, NY)
"Cocaine Blues" – 5:30 (Live, 24. august, 1997, Vienna, VA)
"Ain't Talkin'" – 6:13 (Alternativ versjon, Modern Times)
"The Girl on the Greenbriar Shore" – 2:51 (Live, 30. juni, 1992, Dunkerque, Frankrike)
"Lonesome Day Blues" – 7:37 (Live, 1. februar, 2002, Sunrise, FL)
"Miss the Mississippi" – 3:20 (Uutgitt, 1992)
"The Lonesome River" – 3:04 (med Ralph Stanley, fra albumet Clinch Mountain Country)
"'Cross the Green Mountain" – 8:15 (Fra Gods and Generals Soundtrack)
=== Deluxe versjon ===
Bob Dylans offisielle hjemmeside tilbød en deluxeversjon av albumet som inkluderte en 150-siders bok og en bonusdisk. Fans som forhåndsbestilte fra Bob Dylans hjemmeside fikk også en eksklusiv 7" vinyl. De første 5000 fikk også en Theme Time Radio Hour plakat.
Bonus disk"Duncan & Brady" – 3:47 (Uutgitt, 1992)
"Cold Irons Bound" – 5:57 (Live på Bonnaroo, 2004)
"Mississippi" – 6:24 (Alternativ versjon #3, Time Out of Mind)
"Most of the Time" – 5:10 (Alternativ versjon #2, Oh Mercy)
"Ring Them Bells" – 3:18 (Alternativ versjon, Oh Mercy)
"Things Have Changed" – 5:32 (Live, 15. juni, 2000, Portland, OR)
"Red River Shore" – 7:08 (Uutgitt versjon #2, Time Out of Mind)
"Born in Time" – 4:19 (Uutgitt versjon #2, Oh Mercy)
"Tryin' to Get to Heaven" – 5:10 (Live, 5. oktober, 2000, London, England)
"Marchin' to the City" – 3:39 (Uutgitt versjon #2, Time Out of Mind)
"Can't Wait" – 7:24 (Alternativ versjon #2, Time Out of Mind)
"Mary and the Soldier" – 4:23 (Uutgitt, World Gone Wrong)7" vinyl"Dreamin' of You" – 3:34 (Singel Versjon) (Uutgitt, Time Out Of Mind)
"Ring Them Bells" – 3:18 (Alternativ versjon, Oh Mercy)
== Anmeldelser ==
Tell Tale Signs har 86% positiv på ("Universal acclaim") Metacritic.
== Merknader ==
"High Water (For Charlie Patton)" ble fremført utendørs ved Oaks Garden Theatre i Niagara Falls, Canada rett ovenfor Canadian Horseshoe falls og American falls.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Bootleg Series Vol. 8: Tell Tale Signs på Discogs
(en) The Bootleg Series Vol. 8: Tell Tale Signs på MusicBrainz
(en) The Bootleg Series Vol. 8: Tell Tale Signs på AllMusic
Bob Dylans offisielle hjemmeside
Exclusive Preview: Bob Dylan's Tell Tale Signs at NPR
Tell Tale Signs på Allmusic | link | 197,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atle_Johansen | 2023-02-04 | Atle Johansen | ['Kategori:Ancestral Legacy', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Heavy metal-bassister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bassister', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Personer fra Arendal kommune', 'Kategori:V:28'] | Atle Johansen, også kjent under artistnavnet «Anton Dead», (født 20. november 1979) er en norsk heavy metal-bassist, kjent fra bandene V:28 og Ancestral Legacy.
Etter å ha spilt noen konserter med V:28 i en periode ble Atle medlem av V:28 i 2003. Atle har jobbet også i platebaren til Espen Larsen i Arendal.
| Atle Johansen, også kjent under artistnavnet «Anton Dead», (født 20. november 1979) er en norsk heavy metal-bassist, kjent fra bandene V:28 og Ancestral Legacy.
Etter å ha spilt noen konserter med V:28 i en periode ble Atle medlem av V:28 i 2003. Atle har jobbet også i platebaren til Espen Larsen i Arendal.
== Diskografi ==
V:28
NonAnthropogenic (Studioalbum, 2003)
SoulSaviour (Studioalbum, 2005)
Promotion CD 2006 (Demo, 2006)
VioLution (Studioalbum, 2007)
Total ReConstruction (Samlealbum, 2008)Ancestral Legacy
Of Magic Illusions (Studioalbum, 2005)
Trapped Within the Words (EP, 2008)
Nightmare Diaries, (Studioalbum, 2010)
== Eksterne lenker ==
(en) Atle Johansen på Discogs | Norsk | 197,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Wilson | 2023-02-04 | Peter Wilson | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Peter Wilson eller Pete Wilson er navnet til flere personer:
Pete Wilson (født 1933), guvernør i California
Peter Lamborn Wilson (født 1945), amerikansk politisk forfatter og dikter
Peter Wilson (australsk fotballspiller) (født 1947)
Peter Wilson (skihopper) (født 1952), canadisk skihopper
Peter Wilson (curlingspiller) (født 1961), skotsk-irsk curlingspiller
Peter Wilson (musiker) (født 1971), nordirsk musiker
Peter Wilson (skytter) (født 1986), britisk skytter
Peter Wilson (svensk fotballspiller) (født 1996)
| Peter Wilson eller Pete Wilson er navnet til flere personer:
Pete Wilson (født 1933), guvernør i California
Peter Lamborn Wilson (født 1945), amerikansk politisk forfatter og dikter
Peter Wilson (australsk fotballspiller) (født 1947)
Peter Wilson (skihopper) (født 1952), canadisk skihopper
Peter Wilson (curlingspiller) (født 1961), skotsk-irsk curlingspiller
Peter Wilson (musiker) (født 1971), nordirsk musiker
Peter Wilson (skytter) (født 1986), britisk skytter
Peter Wilson (svensk fotballspiller) (født 1996)
== Se også ==
Peta Wilson (født 1970), australsk skuespiller, hoverolle i TV-serien «Nikita» | Peter Wilson eller Pete Wilson er navnet til flere personer: | 197,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evangelos_Damaskos | 2023-02-04 | Evangelos Damaskos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Greske stavhoppere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas'] | Evangelos Damaskos (gresk: Ευάγγελος Δαμάσκος) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Damaskos kom på en delt tredjeplass i stavsprang, sammen med sin landsmann Ioannis Theodoropoulos med et hopp på 2,60 meter under OL 1896 i Athen. Amerikaneren Welles Hoyt vant konkurransen med et hopp på 3,30 foran sin landsmann Albert Tyler med 3,20.
| Evangelos Damaskos (gresk: Ευάγγελος Δαμάσκος) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Damaskos kom på en delt tredjeplass i stavsprang, sammen med sin landsmann Ioannis Theodoropoulos med et hopp på 2,60 meter under OL 1896 i Athen. Amerikaneren Welles Hoyt vant konkurransen med et hopp på 3,30 foran sin landsmann Albert Tyler med 3,20.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Bronse i friidrett, stavsprang
== Eksterne lenker ==
(en) Evangelos Damaskos – Olympics.com
(en) Evangelos Damaskos – Olympic.org
(en) Evangelos Damaskos – Olympedia
(en) Evangelos Damaskos – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Evangelos Damaskos – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Evangelos Damaskos – Hellas olympiske komité | Evangelos Damaskos (gresk: Ευάγγελος Δαμάσκος) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 197,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ioannis_Theodoropoulos | 2023-02-04 | Ioannis Theodoropoulos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Greske stavhoppere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Evrytania'] | Ioannis Theodoropoulos (gresk: Ιωάννης Θεοδωρόπουλος) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Theodoropoulos kom på en delt tredjeplass i stavsprang, sammen med sin landsmann Evangelos Damaskos med et hopp på 2,60 meter under OL 1896 i Athen. Amerikaneren Welles Hoyt vant konkurransen med et hopp på 3,30 foran sin landsmann Albert Tyler med 3,20.
| Ioannis Theodoropoulos (gresk: Ιωάννης Θεοδωρόπουλος) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Theodoropoulos kom på en delt tredjeplass i stavsprang, sammen med sin landsmann Evangelos Damaskos med et hopp på 2,60 meter under OL 1896 i Athen. Amerikaneren Welles Hoyt vant konkurransen med et hopp på 3,30 foran sin landsmann Albert Tyler med 3,20.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Bronse i friidrett, stavsprang
== Eksterne lenker ==
(en) Ioannis Theodoropoulos – Olympics.com
(en) Ioannis Theodoropoulos – Olympic.org
(en) Ioannis Theodoropoulos – Olympedia
(en) Ioannis Theodoropoulos – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ioannis Theodoropoulos – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Ioannis Theodoropoulos – Hellas olympiske komité
(en) Ioannis Theodoropoulos – Track and Field Statistics | Ioannis Theodoropoulos (gresk: Ιωάννης Θεοδωρόπουλος) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 197,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_fotball_for_kvinner_2022 | 2023-02-04 | EM i fotball for kvinner 2022 | ['Kategori:Arrangementer påvirket av koronaviruspandemien', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i fotball for kvinner'] | EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
| EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
== Kvalifisering ==
47 landslag i UEFA deltar i EM-kvalifiseringen (inkludert Kypros, som deltar for første gang på seniornivå for kvinner, og Kosovo som deltar i EM-kvalifiseringen for kvinner for første gang) for å konkurrere om 15 ledige plasser i mesterskapet, da vertsnasjonen England er direktekvalifisert. Forskjellen fra tidligere kvalifiseringer er at forhåndskvalifiseringen til kvalifiseringen er fjernet, og at alle landslag som har meldt seg på kvalifiseringen starter i samme runde. Kvalifiseringen består av to runder:
Kvalifiseringsgruppespillet: De 47 lagene er delt inn i ni grupper: to grupper med seks lag og sju grupper med fem lag. I hver gruppe spiller lagene hjemme- og bortekamper mot hverandre. Vinnerne av kvalifiseringsgruppene og de tre beste andreplassene (kampene mot laget som havner på sjetteplass er ikke medregnet) kvalifiserer seg til mesterskapet, mens de resterende seks andreplasslagene må spille playoff om de tre siste ledige plassene i mesterskapet.
Playoff: Basert på UEFA-rankingen etter gruppespillet, blir de tre høyest rangerte lagene trukket mot de tre lavest rangerte lagene, og skal spille hjemme- og bortekamp for å avgjøre hvem som kvalifiserer seg til mesterskapet.
=== Kvalifiserte lag ===
== Dommere ==
19. april 2022 kunngjorde UEFA hvilke dommere som skulle dømme mesterskapet. 27. april ble den belgiske dommeren Ella De Vries tatt med som VAR assistent.
=== VAR ===
Ella De Vries
Chris Kavanagh
Guillermo Cuadra Fernández
José María Sánchez Martínez
Benoit Millot
Maïka Vanderstichel
Christian Dingert
Harm Osmers
Maurizio Mariani
Paolo Valeri
Dennis Higler
Pol van Boekel
Bartosz Frankowski
Tomasz Kwiatkowski
Luís Miguel Branco Godinho
Tiago Lopes Martins
=== Fjerdedommere ===
Ivana Projkovska
Lorraine Watson
== Arenaer ==
== Tropper ==
Hvert landslag vil sende inn en tropp på 23 spillere til mesterskapet, hvorav tre må være keepere. Hvis en spiller er skadet eller syk, alvorlig nok til å forhindre deres deltakelse i mesterskapet, før lagets første kamp, kan de erstattes av en annen spiller.
== Gruppespillet ==
Alle klokkeslettene er lokaltid, BST (UTC+1).
=== Gruppe A ===
=== Gruppe B ===
=== Gruppe C ===
=== Gruppe D ===
== Sluttspillet ==
=== Kvartfinaler ===
=== Semifinaler ===
=== Finale ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2022 UEFA Women's Championship – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | EM i fotball for kvinner 2009 ble arrangert i Finland i 2009. EM i fotball for kvinner er en turnering for europeiske landslag som er tilknyttet UEFA, og som har kvalifisert seg til turneringen. | 197,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presentation_Manager | 2023-02-04 | Presentation Manager | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:OS/2', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Vindussystemer'] | Presentation Manager (PM, kodenavn: «Winthorn») var et grafisk brukergrensesnitt som ble introdusert av IBM og Microsoft i versjon 1.1. av operativsystemet OS/2 i oktober 1988. Presentation Manager ble den 31. mars 1992 erstattet av Workplace Shell i OS/2 2.0
Presentation Manager ble hovedsakelig utviklet av IBM Hursley Labs i Storbritannia, med betydelig hjelp fra Redmond. Presentation Manager var en blanding mellom IBM Graphical Data Display Manager og Microsoft Windows. Liksom Windows var det meldings-basert, og mange meldinger var identiske.
Den største forskjellen var koordinat.systemet. I Windows var 0,0 koordinatet lokalisert i øvre venstre hjørne, mens PM plasserte 0,0 koordinatet i nederste venstre hjørne. Tegneoperasjoner i Windows ble foretatt gjennom meldinger til Device Context, mens PM også hadde et abstraksjons-lag kalt Presentation Share. OS/2 1.x hadde også mer avanserte funksjoner for tegning i Graphics Programming Interface; noen av disse ble inkorporerte i Windows NT. Programmeringsmodellen i PM var også mer standardisert enn i Windows. PM benyttet ikke eksplisitt eksporterte prosedyrer, ei heller de ikke-standardiserte funksjonene for prologer og epiloger som ble benyttet i Windows. | Presentation Manager (PM, kodenavn: «Winthorn») var et grafisk brukergrensesnitt som ble introdusert av IBM og Microsoft i versjon 1.1. av operativsystemet OS/2 i oktober 1988. Presentation Manager ble den 31. mars 1992 erstattet av Workplace Shell i OS/2 2.0
Presentation Manager ble hovedsakelig utviklet av IBM Hursley Labs i Storbritannia, med betydelig hjelp fra Redmond. Presentation Manager var en blanding mellom IBM Graphical Data Display Manager og Microsoft Windows. Liksom Windows var det meldings-basert, og mange meldinger var identiske.
Den største forskjellen var koordinat.systemet. I Windows var 0,0 koordinatet lokalisert i øvre venstre hjørne, mens PM plasserte 0,0 koordinatet i nederste venstre hjørne. Tegneoperasjoner i Windows ble foretatt gjennom meldinger til Device Context, mens PM også hadde et abstraksjons-lag kalt Presentation Share. OS/2 1.x hadde også mer avanserte funksjoner for tegning i Graphics Programming Interface; noen av disse ble inkorporerte i Windows NT. Programmeringsmodellen i PM var også mer standardisert enn i Windows. PM benyttet ikke eksplisitt eksporterte prosedyrer, ei heller de ikke-standardiserte funksjonene for prologer og epiloger som ble benyttet i Windows. | Presentation Manager (PM, kodenavn: «Winthorn») var et grafisk brukergrensesnitt som ble introdusert av IBM og Microsoft i versjon 1.1. | 197,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%B8nn%C3%B8ya | 2023-02-04 | Kjønnøya | ['Kategori:58°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Bamble', 'Kategori:Øyer i Bamble'] | Kjønnøya er en øy helt sør i Bamble kommune i Telemark. Den har broforbindelse til fastlandet på nordøst-siden av Trosbyfjorden.Øya har fortsatt fastboende, men fiskemottaket på den sørvestre siden vis-à-vis Hafsund er nedlagt. Det gamle Handelsstedet i Hafsund er også nedlagt, men er kjøpt av nye eiere og med ny åpning i 2017 med blant annet sommercafe. Kjønnøya har egen campingplass, men landskapet forøvrig er preget av fjellknatter og furu, samt hytter og sommerhus.
Den første helgen i mai hvert år arrangeres Kjønnøyfestivalen.
| Kjønnøya er en øy helt sør i Bamble kommune i Telemark. Den har broforbindelse til fastlandet på nordøst-siden av Trosbyfjorden.Øya har fortsatt fastboende, men fiskemottaket på den sørvestre siden vis-à-vis Hafsund er nedlagt. Det gamle Handelsstedet i Hafsund er også nedlagt, men er kjøpt av nye eiere og med ny åpning i 2017 med blant annet sommercafe. Kjønnøya har egen campingplass, men landskapet forøvrig er preget av fjellknatter og furu, samt hytter og sommerhus.
Den første helgen i mai hvert år arrangeres Kjønnøyfestivalen.
== Referanser == | Kjønnøya er en øy helt sør i Bamble kommune i Telemark. Den har broforbindelse til fastlandet på nordøst-siden av Trosbyfjorden. | 197,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_Stellenbosch | 2023-02-04 | Universitetet i Stellenbosch | ['Kategori:1860-årene i Sør-Afrika', 'Kategori:18°Ø', 'Kategori:33°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Sør-Afrika', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1866', 'Kategori:Western Cape'] | Universitetet i Stellenbosch (afrikaans: Universiteit Stellenbosch, engelsk: Stellenbosch University), forkortet SUN, er et universitet i byen Stellenbosch i provinsen Western Cape i Sør-Afrika. Det har også campus i Tygerbgerg, Saldanha Bay og Bellville. Universitetet regnes som et av Afrikas beste universitet, og stod bak utviklingen av landets første mikrosatellitt (SUNSAT) i 1999.
Grunnleggelsen skjedde som en høyere gutteskole – Stellenbosch Gymnasium – i 1866. Dette utviklet seg til en høyskole i 1874, videreført under navnet Victoria College of Stellenbosch med blant annet landbruksutdanning fra 1887. Universitetstittelen kom i 1918.
SUN består av følgende fakulteter:
Humaniora og samfunnsvitenskaper (1874)
Naturvitenskap
Pedagogikk
Landbruksvitenskap (1887)
Jus
Teologi
Handel
Ingeniørkunst
Militærvitenskap – Saldanha Bay
Medisin – Tygerberg
Graduate School of Business – BellvilleBlant tidligere studenter er de tre tidligere statsministrene Daniel François Malan, James Barry Munnik Hertzog og Hendrik Verwoerd, samt en rekke (hvite) konservative politikere, akademikere, jurister, kunstnere og andre samfunnstopper. Også (hvite) anti-apartheid-forkjempere har studert her, blant dem Sandra Botha.
J.S. Gericke Library er et enormt, underjordisk bibliotek i to etasjer.
| Universitetet i Stellenbosch (afrikaans: Universiteit Stellenbosch, engelsk: Stellenbosch University), forkortet SUN, er et universitet i byen Stellenbosch i provinsen Western Cape i Sør-Afrika. Det har også campus i Tygerbgerg, Saldanha Bay og Bellville. Universitetet regnes som et av Afrikas beste universitet, og stod bak utviklingen av landets første mikrosatellitt (SUNSAT) i 1999.
Grunnleggelsen skjedde som en høyere gutteskole – Stellenbosch Gymnasium – i 1866. Dette utviklet seg til en høyskole i 1874, videreført under navnet Victoria College of Stellenbosch med blant annet landbruksutdanning fra 1887. Universitetstittelen kom i 1918.
SUN består av følgende fakulteter:
Humaniora og samfunnsvitenskaper (1874)
Naturvitenskap
Pedagogikk
Landbruksvitenskap (1887)
Jus
Teologi
Handel
Ingeniørkunst
Militærvitenskap – Saldanha Bay
Medisin – Tygerberg
Graduate School of Business – BellvilleBlant tidligere studenter er de tre tidligere statsministrene Daniel François Malan, James Barry Munnik Hertzog og Hendrik Verwoerd, samt en rekke (hvite) konservative politikere, akademikere, jurister, kunstnere og andre samfunnstopper. Også (hvite) anti-apartheid-forkjempere har studert her, blant dem Sandra Botha.
J.S. Gericke Library er et enormt, underjordisk bibliotek i to etasjer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Stellenbosch University – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | motto = A sound education strengthens the spirit | 197,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexandros_Touferis | 2023-02-04 | Alexandros Touferis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Dødsfall 14. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Franske lengdehoppere', 'Kategori:Franske tresteghoppere', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra Athen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alexandros Touferis (gresk: Αλέξανδρος Τουφερής, fransk: Alexandre Tuffère eller Tuffèri; født 8. juni 1876, død 14. mars 1958) var en fransk sportsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen og OL 1900 i Paris.
Tuffèri kom på andreplass i tresteg med et hopp på 12,70 under OL 1896 i Athen, bak amerikanske James Connolly som vant med over en meter, hans resultat var 13,71. Tuffèri deltok også i lengdehopp men det er ukjent på hviken plass han endte av de ni deltakerne i lengdekonkurransen, han var ikke blant det fire beste.
Fire år senere, under sommer-OL 1900 i Paris kom Tuffèri på sjetteplass i tresteg. Touferis deltok for Hellas i friidrett under Sommer-OL 1906.
| Alexandros Touferis (gresk: Αλέξανδρος Τουφερής, fransk: Alexandre Tuffère eller Tuffèri; født 8. juni 1876, død 14. mars 1958) var en fransk sportsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen og OL 1900 i Paris.
Tuffèri kom på andreplass i tresteg med et hopp på 12,70 under OL 1896 i Athen, bak amerikanske James Connolly som vant med over en meter, hans resultat var 13,71. Tuffèri deltok også i lengdehopp men det er ukjent på hviken plass han endte av de ni deltakerne i lengdekonkurransen, han var ikke blant det fire beste.
Fire år senere, under sommer-OL 1900 i Paris kom Tuffèri på sjetteplass i tresteg. Touferis deltok for Hellas i friidrett under Sommer-OL 1906.
== OL-medaljer ==
1896 Athen – Sølv i friidrett, tresteg Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alexandros Touferis – Olympics.com
(en) Alexandros Touferis – Olympic.org
(en) Alexandros Touferis – Olympedia
(en) Alexandros Touferis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Alexandros Touferis – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Alexandros Touferis – Track and Field Statistics | Alexandros Touferis (gresk: Αλέξανδρος Τουφερής, fransk: Alexandre Tuffère eller Tuffèri; født 8. juni 1876, død 14. | 197,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Masterpieces | 2023-02-04 | Masterpieces | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-album', 'Kategori:Samlealbum fra 1978'] | Masterpieces er et album av Bob Dylan, utgitt i Japan og Australia i forkant av Dylans turné i 1978. Det er mer eller mindre en Greatest Hits-samling som tar for seg hele hans karriere på den tiden. 3-LP-settet inneholder en side med materiale som tidligere ikke er på noe album, med Rita May og George Jackson og en unik outakeversjon av «Mixed-Up Confusion». Dette albumet er ute av trykk og blir sett på som en raritet.
| Masterpieces er et album av Bob Dylan, utgitt i Japan og Australia i forkant av Dylans turné i 1978. Det er mer eller mindre en Greatest Hits-samling som tar for seg hele hans karriere på den tiden. 3-LP-settet inneholder en side med materiale som tidligere ikke er på noe album, med Rita May og George Jackson og en unik outakeversjon av «Mixed-Up Confusion». Dette albumet er ute av trykk og blir sett på som en raritet.
== Sporliste ==
=== Disk en ===
«Knockin' on Heaven's Door» (fra Pat Garret and Billy the Kid)
«Mr. Tambourine Man» (fra Bringing It All Back Home)
«Just Like a Woman» (fra Blonde On Blonde)
«I Shall Be Released»
«Tears of Rage» (fra The Basement Tapes)
«All Along the Watchtower» (fra John Wesley Harding
«One More Cup of Coffee (Valley Below)» (fra Desire)
«Like a Rolling Stone» (Self Portrait versjon)
«Quinn the Eskimo (The Mighty Quinn)» (Self Portrait versjon)
«Tomorrow is a Long Time» (fra Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II)
«Lay, Lady, Lay» (fra Nashville Skyline)
«Idiot Wind» (fra Blood On The Tracks)
=== Disk to ===
«Mixed Up Confusion»
«Positively 4th Street» (singel fra 1965)
«Can You Please Crawl Out Your Window?» (samme versjon som på Biograph)
«Just Like Tom Thumb's Blues» (live versjon fra Odeon Theatre, Liverpool, England, 14. mai 1966 på B-side av "I Want You" singel fra 1966)
«Spanish Is the Loving Tongue» (B-side av 1971 «Watching the River Flow»-singelen)
«George Jackson» (Storband-versjon, singel, 1971)
«Rita May» (singel, 1976)
«Blowin' in the Wind» (fra The Freewheelin' Bob Dylan
«A Hard Rain's a-Gonna Fall» (fra The Freewheelin' Bob Dylan)
«The Times They Are a-Changin'» (fra The Times They Are a-Changin')
«Masters of War» (fra The Freewheelin' Bob Dylan)
«Hurricane» (fra Desire)
=== Disk tre ===
«Maggie's Farm» (fra Bringing It All Back Home)
«Subterranean Homesick Blues» (fra Bringing It All Back Home)
«Ballad of a Thin Man» (fra Highway 61 Revisited)
«Mozambique» (fra Desire)
«This Wheel's on Fire» (fra The Basement tapes)
«I Want You» (fra Blonde On Blonde)
«Rainy Day Women #12 & 35» (fra Blonde On Blonde)
«Don't Think Twice, It's All Right» (fra The Freewheelin' Bob Dylan)
«Song to Woody» (fra Bob Dylan)
«It Ain't Me Babe» (fra Another Side Of Bob Dylan)
«Love Minus Zero/No Limit» (fra Bringing It All Back Home)
«I'll Be Your Baby Tonight» (fra John Wesley Harding)
«If Not for You» (fra New Morning)
«If You See Her, Say Hello» (fra Blood On The Tracks)
«Sara» (fra Desire)
== Kilder ==
theband.hiof.no/albums/masterpieces.html
== Eksterne lenker ==
(en) Masterpieces på Discogs
(en) Masterpieces på MusicBrainz | Masterpieces er et album av Bob Dylan, utgitt i Japan og Australia i forkant av Dylans turné i 1978. Det er mer eller mindre en Greatest Hits-samling som tar for seg hele hans karriere på den tiden. | 197,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kloster_Ettal | 2023-02-04 | Kloster Ettal | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Bayern', 'Kategori:Etableringer i 1330', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klostre i Bayern', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kloster Ettal er et benediktinerkloster i landsbyen Ettal i nærheten av Oberammergau og Garmisch-Partenkirchen i Bayern i Tyskland.
| Kloster Ettal er et benediktinerkloster i landsbyen Ettal i nærheten av Oberammergau og Garmisch-Partenkirchen i Bayern i Tyskland.
== Middelalderen og den tidlige moderne perioden ==
Kloster Ettal ble grunnlagt i 1330, på Sankt Vitalis av Milanos minnedag 28. april, av keiser Ludvig IV av Det tysk-romerske rike i Graswangdalen for å fullbyrde en ed han hadde sverget på sin retur fra Italia. Stedet klosteret ble lagt på, var strategisk viktig da det lå like ved den viktigste handelsruten mellom Italia og Augsburg. Legenden om grunnleggelsen sier at Ludvigs hest knelte tre ganger på stedet den første kirken ble bygd. Dette skal ha skjedd på samme sted det nå står en statue av jomfru Maria. («Frau Stifterin» eller «Ettal Madonna») Denne statuen var en gave fra Ludvig til hans nye kloster. Statuen ble snart et pilegrimsmål. Kirken er dedisert til jomfru Marias opptagelse i himmelen.
Opprinnelig var klosteret et dobbelkloster, en kommunitet for menn og en for kvinner, i tillegg til et hus for Den tyske orden.
Den originale gotiske klosterkirken ble bygd mellom 1330 og 1370, og var beskjeden i forholdt til de overdådige kirkene i middelalderens Bayern.
Klostret fikk store skader i forbindelse med reformasjonen, men kom seg uskadd gjennom trettiårskrigen (1618–1648). Skadeverket i forbindelse med reformasjonen ble gjort av troppene til Moritz av Sachsen.
== Barokk utvidelse ==
I 1709, under abbed Placidus II Seiz, begynte Ettals gullalder, med etableringen av Rytterakademiet («Ritterakademie») som utviklet seg til en svært suksessfull skole, og startet klosterets utdanningstradisjoner. I 1744 ble klosteret og klosterkirken stort sett ødelagt i en brann. Den påfølgende spektakulære gjenoppbyggingen i barokk stil var gjort etter planene til Enrico Zuccalli, en sveitsisk-italiensk arkitekt som jobbet i München. Han hadde studert sammen med Bernini. Dekoren ble i hovedsak gjort av Josef Schmutzer og Johann Baptist Straub som var ansvarlig for alteret og koret.
Ettals posisjon som et pilegrimsmål ble større med de nye bygningene, og det ble ett av de viktigste klostrene i alperegionen.
== Sekularisering ==
Klosteret ble oppløst i 1803 under sekulariseringen av kirkelig eiendom i Bayern. Området ble overtatt av Josef von Elbing i 1809, og i 1856 solgte hans etterkommere det til grev Pappenheim. Noe bygningsarbeid ble utført i løpet av 1800-tallet, i hovedsak oppussing av fasaden og tvillingtårnene.
== Den andre grunnleggelsen ==
I 1898 fikk baron Theodor von Cramer-Klett bygningene, og i 1900 gav han dem til benediktinerne i Kloster Metten. Disse grunnla Kloster Ettal på nytt.
Klosterkirken ble erklært en liten basilika i 1920.
I tradisjonen fra «Ritterakademie» grunnla klosteret et gymnas, som spesialiserte seg å humaniora og moderne språk. Skolen hadde internat. Klosteret driver også et bryggeri og destilleri, en bokhandel, et kunstforlag, et hotell, en ostefabrikk og diverse andre små foretak.
I 1993 gjenopprettet Kloster Ettal det tidligere Kloster Wechselburg i Sachsen. Dette er et gammelt kloster for Augustinerkorherrene som er en kongregasjon under benediktinerne.
Klosteret hadde i 2005 over 50 munker i Ettal og fem andre i Wechselburg, og er med dette et av de største bendiktinerklostrene og en stor turistattraksjon.
=== Abbeder etter den andre grunnleggelsen ===
1907–1933 Willibald Wolfsteiner
1933–1951 Angelus Kupfer
1951–1961 Dr Johannes M. Hoeck
1961–1973 Dr Karl Gross
1973–2005 Dr. Edelbert Hörhammer
Fra 2005 Barnabas Bögle
== Andre verdenskrig ==
Vinteren 1940–41 oppholdt den tyske pastoren og teologen Dietrich Bonhoeffer seg noen måneder i klosteret som venn og gjest av abbeden. Flere personer fra klosteret var involvert i den samme konspirasjonen mot Adolf Hitler som Bonhoeffer var involvert i. I tiden i Ettal jobbet Bonhoeffer med den kjente bokn Etikk. Den katolske presten Rupert Mayer ble internert i klosteret fra 1939 til 1945 av nazistene, da de ville hindre ham i å holde antinazistiske prekener.
== Litteratur om klosteret ==
Drößler, Adolf, 1930. Königsschloß Linderhof, Oberammergau und Kloster Ettal (Violette Bücher, vol. 7). Würzburg: Bonitas-Bauer.
Koch, Laurentius, 1996. Basilika Ettal. Kloster-, Pfarr- und Wallfahrtskirche. Ettal: Buch-Kunstverlag. ISBN 3-87112-074-X
Prosch, Magdalena, 1927. Die sonnige Not [historical novel about Ettal Abbey]. Regensburg: Manz.
Sarach, Rupert (ed.), 1970. Festschrift zum 300jährigen Weihejubiläum der Klosterkirche Ettal. Ettal: Buch-Kunstverlag.
Schenk, Clemens, c. 1960. Kloster Ettal bei Oberammergau. Eine kunstgeschichtliche Betrachtung. Würzburg: Triltsch.
Schnell, Hugo, 1960. Ettal. Kloster- und Marien-Münster (Große Kunstführer, vol. 3). München: Schnell & Steiner.
Seidel, Max, 1949. Ad gloriam dei. Neue Bilder vom Benediktinerkloster Ettal. Stuttgart: Belser.
Anon, 1860. Kloster Ettal. Kurzgefaßte Nachricht von dem Ursprunge, Fortgange und Ende des Benediktinerklosters Ettal. München: Weiß.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kloster Ettal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kloster Ettal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(tysk) Kloster Ettals hjemmesider.
(tysk) Klosterets sider om klosterlivet.
(tysk) Klöster in Bayern: Benediktinerabtei Ettal - Tysk side med informasjon om dette og andre kloster. | Kloster Ettal er et benediktinerkloster i landsbyen Ettal i nærheten av Oberammergau og Garmisch-Partenkirchen i Bayern i Tyskland. | 197,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IBM_Query_Management_Facility | 2023-02-04 | IBM Query Management Facility | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Databaser', 'Kategori:IBM'] | IBM Query Management Facility er et verktøy for spørrespråk benyttet av IBM i deres databaseserver IBM DB2. Siste versjon er versjon 9.2.
Eksempel:
Select * From frmp.frmv805_014 Where attrdate > current date
and mco= 4 and busid =4 order by 1 | IBM Query Management Facility er et verktøy for spørrespråk benyttet av IBM i deres databaseserver IBM DB2. Siste versjon er versjon 9.2.
Eksempel:
Select * From frmp.frmv805_014 Where attrdate > current date
and mco= 4 and busid =4 order by 1 | IBM Query Management Facility er et verktøy for spørrespråk benyttet av IBM i deres databaseserver IBM DB2. Siste versjon er versjon 9. | 197,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marinius | 2023-02-04 | Marinius | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Mannsnavn'] | Marinius er et mannsnavn og er en variant av Marinus, som kommer fra latin og betyr «fra havet».
Omkring 29 personer i Norge har Marinius som fornavn.
Navnet var populært på slutten av 1800-tallet, og i 1900-tellingen hadde 1339 personer Marinius til fornavn. | Marinius er et mannsnavn og er en variant av Marinus, som kommer fra latin og betyr «fra havet».
Omkring 29 personer i Norge har Marinius som fornavn.
Navnet var populært på slutten av 1800-tallet, og i 1900-tellingen hadde 1339 personer Marinius til fornavn. | Marinius er et mannsnavn og er en variant av Marinus, som kommer fra latin og betyr «fra havet». | 197,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Afrika-universitetet | 2023-02-04 | Sør-Afrika-universitetet | ['Kategori:1873 i Afrika', 'Kategori:25°S', 'Kategori:28°Ø', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Pretoria', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Sør-Afrika', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1873'] | Sør-Afrika-universitetet (engelsk: University of South Africa), forkortet UINSA er et universitet i byen Pretoria i Sør-Afrika, som hovedsakelig tilbyr fjernundervisning. Det er lokale studiesentra i byene Florida (Gauteng), Durban (KwaZulu-Natal), Cape Town (Western Cape), Polokwane (Limpopo), Nelspruit (Mpumalanga), Mafikeng (North West), Kimberley (Northern Cape), Port Elizabeth (Eastern Cape), og Bloemfontein (Free State).
Grunnleggelsen skjedde som en eksaminasjonsavdeling av University of Oxford og University of Cambridge i England, under navnet University of the Cape of Good Hope i 1873. Deretter ble universitetet en viktig inkubator for høyere utdanning i hele det sørlige Afrika.
Under apartheid var universitetet i årene 1969–1993 en viktig tilbyder av undervisning for svarte, som kunne ta studier hjemmefra og fra mindre byer uten å flytte til campus med det raseskille som normalt hersket der.
UNISA består av fakultetene og sentraene:
College of Economic and Management Sciences
College of Human Sciences
College of Law
College of Science, Engineering and Technology
College of Agricultural & Environmental Sciences
Graduate School of Business Leadership (SBL)
Centre for African Renaissance Studies (CARS)Studiene gis opp til doktorgradsnivå. Blant de 200.000 fjernundervisnings-studentene bor mange i andre afrikanske land.
Blant tidligere studenter finner vi , Nelson Mandela, Desmond Tutu, Sandra Botha, Jean-Bertrand Aristide og Robert Mugabe.
| Sør-Afrika-universitetet (engelsk: University of South Africa), forkortet UINSA er et universitet i byen Pretoria i Sør-Afrika, som hovedsakelig tilbyr fjernundervisning. Det er lokale studiesentra i byene Florida (Gauteng), Durban (KwaZulu-Natal), Cape Town (Western Cape), Polokwane (Limpopo), Nelspruit (Mpumalanga), Mafikeng (North West), Kimberley (Northern Cape), Port Elizabeth (Eastern Cape), og Bloemfontein (Free State).
Grunnleggelsen skjedde som en eksaminasjonsavdeling av University of Oxford og University of Cambridge i England, under navnet University of the Cape of Good Hope i 1873. Deretter ble universitetet en viktig inkubator for høyere utdanning i hele det sørlige Afrika.
Under apartheid var universitetet i årene 1969–1993 en viktig tilbyder av undervisning for svarte, som kunne ta studier hjemmefra og fra mindre byer uten å flytte til campus med det raseskille som normalt hersket der.
UNISA består av fakultetene og sentraene:
College of Economic and Management Sciences
College of Human Sciences
College of Law
College of Science, Engineering and Technology
College of Agricultural & Environmental Sciences
Graduate School of Business Leadership (SBL)
Centre for African Renaissance Studies (CARS)Studiene gis opp til doktorgradsnivå. Blant de 200.000 fjernundervisnings-studentene bor mange i andre afrikanske land.
Blant tidligere studenter finner vi , Nelson Mandela, Desmond Tutu, Sandra Botha, Jean-Bertrand Aristide og Robert Mugabe.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) University of South Africa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | bilde = Unisa3.jpg | 197,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ioannis_Persakis | 2023-02-04 | Ioannis Persakis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Greske tresteghoppere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Athen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ioannis Persakis (gresk: Ιωάννης Περσάκης, født 1877 i Athen, død 1943) var en gresk sportsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Persakis kom på tredjeplass i tresteg med et hopp på 12,52 i OL 1896 i Athen, bak amerikanske James Connolly, som vant med 13,71 og Alexandre Tuffèri fra Frankrike, som tok annenplass med 12,70.
| Ioannis Persakis (gresk: Ιωάννης Περσάκης, født 1877 i Athen, død 1943) var en gresk sportsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Persakis kom på tredjeplass i tresteg med et hopp på 12,52 i OL 1896 i Athen, bak amerikanske James Connolly, som vant med 13,71 og Alexandre Tuffèri fra Frankrike, som tok annenplass med 12,70.
== OL-medaljer ==
1896 Athen – Bronse i friidrett, tresteg Hellas
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ioannis Persakis – Olympics.com
(en) Ioannis Persakis – Olympic.org
(en) Ioannis Persakis – Olympedia
(en) Ioannis Persakis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ioannis Persakis – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Ioannis Persakis – Track and Field Statistics | Ioannis Persakis (gresk: Ιωάννης Περσάκης, født 1877 i Athen, død 1943) var en gresk sportsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 197,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hedvig_Elisabet_av_Sverige_og_Norge | 2023-02-04 | Hedvig Elisabet av Sverige og Norge | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1818', 'Kategori:Fødsler i 1759', 'Kategori:Huset Holstein-Gottorp', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norges dronninger', 'Kategori:Personer fra Eutin', 'Kategori:Personer fra Haag', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske dronninger'] | Hedvig Elisabet av Sverige og Norge (Hedvig Elisabet Charlotte av Oldenburg) (født 22. mars 1759 i Eutin, død 20. juni 1818 i Stockholm) var Sveriges dronning 1809-1818 og Norges dronning 1814-1818 gjennom sitt ekteskap med Karl II. Hun var den første dronningen av unionen mellom Sverige og Norge. Hedvig Elisabet var datter av Frederik August av Holstein-Gottorp og Friederike av Hessen-Kassel.
Hedvig Elisabet giftet seg med sin fetter Karl II i Stockholm den 7. juli 1774. Paret fikk et barn, en sønn, i 1798, men han døde kort tid etter fødselen.
Senere adopterte kongeparet Christian August av Holstein-Sonderburg-Augustenburg og ved hans tidlige død den franske feltmarskalken Jean-Baptiste Bernadotte, som etterfulgte kongen som Karl III Johan (regnet etter Norges kongerekke, i Sverige som Karl XIV Johan).
Hedvig Elisabet skrev dagbok store deler av livet og disse er utgitt i bokform.
| Hedvig Elisabet av Sverige og Norge (Hedvig Elisabet Charlotte av Oldenburg) (født 22. mars 1759 i Eutin, død 20. juni 1818 i Stockholm) var Sveriges dronning 1809-1818 og Norges dronning 1814-1818 gjennom sitt ekteskap med Karl II. Hun var den første dronningen av unionen mellom Sverige og Norge. Hedvig Elisabet var datter av Frederik August av Holstein-Gottorp og Friederike av Hessen-Kassel.
Hedvig Elisabet giftet seg med sin fetter Karl II i Stockholm den 7. juli 1774. Paret fikk et barn, en sønn, i 1798, men han døde kort tid etter fødselen.
Senere adopterte kongeparet Christian August av Holstein-Sonderburg-Augustenburg og ved hans tidlige død den franske feltmarskalken Jean-Baptiste Bernadotte, som etterfulgte kongen som Karl III Johan (regnet etter Norges kongerekke, i Sverige som Karl XIV Johan).
Hedvig Elisabet skrev dagbok store deler av livet og disse er utgitt i bokform.
== Litteratur ==
Nils Petter Thuesen (1991). Norges dronninger gjennom tusen år. Oslo: Tiden Norsk Forlag. s. 131–132. ISBN 82-10034-58-8.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kort biografi (svensk) | | død = | 197,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miltiades_Gouskos | 2023-02-04 | Miltiades Gouskos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall i 1903', 'Kategori:Dødsfall i 1904', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Greske kulestøtere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Zakynthos', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Miltiades Gouskos (gresk: Μιλτιάδης Γούσκος; født 1877 i Zakynthos, død 9. juli 1903 i Britisk India) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Gouskos kom på andreplass i kulestøt under OL 1896 i Athen, amerikaneren Robert Garrett vant konkurransen med et støt på 11,22 foran Gouskos med 11,03.
| Miltiades Gouskos (gresk: Μιλτιάδης Γούσκος; født 1877 i Zakynthos, død 9. juli 1903 i Britisk India) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Gouskos kom på andreplass i kulestøt under OL 1896 i Athen, amerikaneren Robert Garrett vant konkurransen med et støt på 11,22 foran Gouskos med 11,03.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Sølv i friidrett, kulestøt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Miltiades Gouskos – Olympics.com
(en) Miltiades Gouskos – Olympic.org
(en) Miltiades Gouskos – Olympedia
(en) Miltiades Gouskos – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Miltiades Gouskos – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Miltiades Gouskos – Hellas olympiske komité
(en) Miltiades Gouskos – Track and Field Statistics | Miltiades Gouskos (gresk: Μιλτιάδης Γούσκος; født 1877 i Zakynthos, død 9. juli 1903 i Britisk India) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 197,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vereide_skole | 2023-02-04 | Vereide skole | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Vestland', 'Kategori:Byggverk fullført i 1904', 'Kategori:Byggverk fullført i 1992', 'Kategori:Skoler i Gloppen', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1864', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner nedlagt i 2009'] | Vereide skole (Vereide skule) var en 1-7-skole (barneskole) på Vereide i Gloppen kommune, første gang etablert i 1864. Skolen ble avviklet i 2009, og elevene flyttet til Nordstranda skole på Austrheim, 6 kilometer nærmere kommunesenteret Sandane.
Skolebygget er siden regulert til barnehage. Det ligger på øvre Vereide, på det som blir kalt Vereideflata, på nordsida av Gloppefjorden. 300 meter mot vest ligger Nordfjord folkehøgskole, og mellom skolene ligger prestegården i Vereide sogn.
Den eldste delen av skolen er fra bygget i 1904. Siden er skolen utvidet og pusset opp en rekke ganger, senest i 1992. Skolen var den siste tiden en såkalt tredelt skole, og hadde i sitt siste skoleår, 2008/2009 33 elever og 3 lærere i tillegg til rektor.
| Vereide skole (Vereide skule) var en 1-7-skole (barneskole) på Vereide i Gloppen kommune, første gang etablert i 1864. Skolen ble avviklet i 2009, og elevene flyttet til Nordstranda skole på Austrheim, 6 kilometer nærmere kommunesenteret Sandane.
Skolebygget er siden regulert til barnehage. Det ligger på øvre Vereide, på det som blir kalt Vereideflata, på nordsida av Gloppefjorden. 300 meter mot vest ligger Nordfjord folkehøgskole, og mellom skolene ligger prestegården i Vereide sogn.
Den eldste delen av skolen er fra bygget i 1904. Siden er skolen utvidet og pusset opp en rekke ganger, senest i 1992. Skolen var den siste tiden en såkalt tredelt skole, og hadde i sitt siste skoleår, 2008/2009 33 elever og 3 lærere i tillegg til rektor.
== Eksterne lenker ==
Vereide skoles nettsider
Dei første skulane i Gloppen | Vereide skole (Vereide skule) var en 1-7-skole (barneskole) på Vereide i Gloppen kommune, første gang etablert i 1864. Skolen ble avviklet i 2009, og elevene flyttet til Nordstranda skole på Austrheim, 6 kilometer nærmere kommunesenteret Sandane. | 197,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hvasser_(tettsted) | 2023-02-04 | Hvasser (tettsted) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Færder', 'Kategori:Hvassers geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tettsteder i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Vestfold og Telemarkstubber'] | Hvasser er et tettsted i Færder kommune i Vestfold. Tettstedet har 416 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger sentralt på øya Hvasser. Hvasser kirke er fra 1902.
I tettstedet Hvasser er det stedet Sandøsund eller Krukehavn (som det står på kartet) som er sentrum. Der er det butikker, restaurant og fiskerimottak med utsalg av fiskeriprodukter samt Galleri Gudem som årlig åpner rundt St. Hans og viser samtidskunst.
Her ligger også losstasjonen for Ytre Oslofjord.
Skulpturen «Brottet» av Hvasser-kunstneren Ståle Kalvik ble avduket i Sandøsund i 2005 til minne om losskøyta Gaa Paa som forliste utenfor Hvasser i 1913.
| Hvasser er et tettsted i Færder kommune i Vestfold. Tettstedet har 416 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger sentralt på øya Hvasser. Hvasser kirke er fra 1902.
I tettstedet Hvasser er det stedet Sandøsund eller Krukehavn (som det står på kartet) som er sentrum. Der er det butikker, restaurant og fiskerimottak med utsalg av fiskeriprodukter samt Galleri Gudem som årlig åpner rundt St. Hans og viser samtidskunst.
Her ligger også losstasjonen for Ytre Oslofjord.
Skulpturen «Brottet» av Hvasser-kunstneren Ståle Kalvik ble avduket i Sandøsund i 2005 til minne om losskøyta Gaa Paa som forliste utenfor Hvasser i 1913.
== Referanser == | | befolkning = | 197,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georgios_Papasideris | 2023-02-04 | Georgios Papasideris | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall i 1920', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Greske diskoskastere', 'Kategori:Greske kulestøtere', 'Kategori:Greske vektløftere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Athen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vektløftere under Sommer-OL 1896'] | Georgios Papasideris (gresk: Γέωργιος Παπασιδέρης; født 1875 i Koropi, død 1920) var en gresk friidrettsutøver og vektløfter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Papasideris kom på tredjeplass i kulestøt under OL 1896 i Athen, amerikaneren Robert Garrett vant konkurransen med et støt på 11,22 foran Miltiades Gouskos fra Hellas med 11,03 og Papasideris med 10,36. Han deltok også i diskoskonkurransen der hans plassering er ukjent, men han var ikke blant de fire beste.
I vektløfting kom han på delt fjerdeplass sammen med tyske Carl Schuhmann, de løftet 90 kilo.
| Georgios Papasideris (gresk: Γέωργιος Παπασιδέρης; født 1875 i Koropi, død 1920) var en gresk friidrettsutøver og vektløfter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Papasideris kom på tredjeplass i kulestøt under OL 1896 i Athen, amerikaneren Robert Garrett vant konkurransen med et støt på 11,22 foran Miltiades Gouskos fra Hellas med 11,03 og Papasideris med 10,36. Han deltok også i diskoskonkurransen der hans plassering er ukjent, men han var ikke blant de fire beste.
I vektløfting kom han på delt fjerdeplass sammen med tyske Carl Schuhmann, de løftet 90 kilo.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Bronse i friidrett, kulestøt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Georgios Papasideris – Olympics.com
(en) Georgios Papasideris – Olympic.org
(en) Georgios Papasideris – Olympedia
(en) Georgios Papasideris – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Georgios Papasideris – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Georgios Papasideris – Hellas olympiske komité
(en) Georgios Papasideris – Track and Field Statistics | Georgios Papasideris (gresk: Γέωργιος Παπασιδέρης; født 1875 i Koropi, død 1920) var en gresk friidrettsutøver og vektløfter som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 197,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lyktemann | 2023-02-04 | Lyktemann | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Optiske fenomener', 'Kategori:Skikkelser fra folketroen'] | En lyktemann (også kalt vettelys eller alvelys) er små lys, ofte flakkende, som observeres i og ved myrer. Tidligere antok man at lyktemannen var en overnaturlig skapning som gikk ute i myra for å lede folk på avveier.
Lignende sagn finnes i mange kulturer.
På latin kalles lyset ignis fatuus (narreild). I England kalles fenomenet Will o' the wisp, i Tyskland Irrlicht, i Frankrike feu follet og det finnes også i Japan, som fenomenet Hitodama.
Det finnes flere vitenskapelige forklaringer, som at lysene kommer fra sumpgass fra forråtnelsesprosesser i myra, fra fosforiserende gasser, eller også fra selvlysende insekter. Fenomenet er relativt sjeldent i Norge. | En lyktemann (også kalt vettelys eller alvelys) er små lys, ofte flakkende, som observeres i og ved myrer. Tidligere antok man at lyktemannen var en overnaturlig skapning som gikk ute i myra for å lede folk på avveier.
Lignende sagn finnes i mange kulturer.
På latin kalles lyset ignis fatuus (narreild). I England kalles fenomenet Will o' the wisp, i Tyskland Irrlicht, i Frankrike feu follet og det finnes også i Japan, som fenomenet Hitodama.
Det finnes flere vitenskapelige forklaringer, som at lysene kommer fra sumpgass fra forråtnelsesprosesser i myra, fra fosforiserende gasser, eller også fra selvlysende insekter. Fenomenet er relativt sjeldent i Norge. | En lyktemann (også kalt vettelys eller alvelys) er små lys, ofte flakkende, som observeres i og ved myrer. Tidligere antok man at lyktemannen var en overnaturlig skapning som gikk ute i myra for å lede folk på avveier. | 197,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tommy_Limby | 2023-02-04 | Tommy Limby | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Dødsfall 13. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske langrennsløpere', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn'] | Tommy Limby (født 5. september 1947, død 14. januar 2008) var en svensk langrennsløper.
Limby hadde sin storhetstid i 1970-årene. Under VM 1978 var han med å ta stafettgull for Sverige sammen med Sven-Åke Lundbäck, Christer Johansson og Thomas Magnuson. I tillegg kom han flere ganger på seierspallen i Vasaloppet, men greide aldri å gå helt til topps. Han deltok også i Vinter-OL 1976 i Innsbruck, med 8.-plass på 50 km, 15.-plass på 30 km og 23.-plass på 15 km.
Han døde i januar 2008 etter lengre tids sykdom.
| Tommy Limby (født 5. september 1947, død 14. januar 2008) var en svensk langrennsløper.
Limby hadde sin storhetstid i 1970-årene. Under VM 1978 var han med å ta stafettgull for Sverige sammen med Sven-Åke Lundbäck, Christer Johansson og Thomas Magnuson. I tillegg kom han flere ganger på seierspallen i Vasaloppet, men greide aldri å gå helt til topps. Han deltok også i Vinter-OL 1976 i Innsbruck, med 8.-plass på 50 km, 15.-plass på 30 km og 23.-plass på 15 km.
Han døde i januar 2008 etter lengre tids sykdom.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tommy Limby – Olympedia
(en) Tommy Limby – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) Tommy Limby – Sveriges olympiske komité | Tommy Limby (født 5. september 1947, død 14. | 197,928 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tonga | 2023-02-04 | Tonga | ['Kategori:1970 i Oseania', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Oseaniastubber', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1970', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Tonga', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Øyer i Oseania'] | Kongedømmet Tonga er en øystat i det sørlige Stillehavet, omtrent en tredjedels vei mellom New Zealand og Hawaii. Det ligger sør for Samoa og øst for Fiji. Det består av 172 små øyer og en rekke atoller. Tonga har 103 300 innbyggere (2013).
Tonga er med i blant annet FN, Samveldet av nasjoner og Verdens helseorganisasjon. Landets viktigste handelspartner er New Zealand.
| Kongedømmet Tonga er en øystat i det sørlige Stillehavet, omtrent en tredjedels vei mellom New Zealand og Hawaii. Det ligger sør for Samoa og øst for Fiji. Det består av 172 små øyer og en rekke atoller. Tonga har 103 300 innbyggere (2013).
Tonga er med i blant annet FN, Samveldet av nasjoner og Verdens helseorganisasjon. Landets viktigste handelspartner er New Zealand.
== Naturgeografi ==
Tonga dekker en flate på 749 km². Det høyeste punktet er på Kao, 1030 moh. Landet består av 172 øyer som strekker seg som et 800 kilometer langt belte over en del av Stillehavet. I øst finnes det mange rekker av korallrev og atoller. Noen av øyene er av vulkansk opprinnelse, som så mange av øyene i Stillehavets vulkanske «Ring of fire». Beliggenheten i den sørvestre delen av Stillehavsplaten har gitt vulkansk aktivitet. Et kraftig vulkanutbrudd fra vulkanen Hunga Tonga-Hunga Ha'apai på en ubebodd øy 65 km nord for hovedøya Tongatapu fant sted 15. januar 2022. Eksplosjonen kunne høres så langt borte som til Alaska, og trykkbølgen fra vulkanutbruddet beveget seg rundt jorden flere ganger. Ifølge vulkaneksperter kunne eksplosjonen ha vært den kraftigste siden Krakatau eksploderte i 1883.Øyene har tropisk havsklima. Gjennomsnittstemperaturen varierer fra 27 °C i nord til 23 °C i sør. Nedbøren varierer også. I nord er den årlige nedbørsmengden 2 700 mm og i sør er det 1 500 mm. Det er mest nedbør i perioden fra januar til mars når øyene treffes av det ekvatoriale regnbeltet. I perioden mai til september er det minst regn for da domineres klimaet av sørøstpassaten.
Områdene som ikke er dyrket opp til jordbruk, er dekket av tropisk regnskog. Det fins omtrent 15 landfuglarter, men til gjengjeld er det mange sjøfugler. Det finnes både tropikkfugler, suler, fregattfugler og terner på øyene.
== Befolkning ==
Beregnet folkemengde for 2013 var 103 300.
=== Språk ===
98,2 % av befolkningen kunne i 2011 lese og skrive. 86 % kunne både tongansk og engelsk, mens 11 % kunne tongansk alene.
=== Religion ===
Tonganerne er i hovedsak kristne. Metodismen har tradisjonelt stått sterkt.
Wesleyanske misjonærer kom til Tonga i 1797. Misjonsvirksomheten fikk gjennombrudd i 1834, med omvendelsen til mannen som senere ble Tongas konge. I 1885 brøt kong George Tupou I med Wesleyan Mission og grunnla et selvstendig kirkesamfunn kalt Free Church of Tonga (FCT). Dette kirkesamfunnet gikk i 1924 sammen med Free Wesleyan Church og ble til Free Wesleyan Church of Tonga (FWCT), med kongen som kirkens overhode. FWCT har engasjert seg i skoledrift. Siden 1990 har kirken hatt kvinnelige prester. I 1931 tilhørte 58 % av befolkningen i Tonga Free Wesleyan Church of Tonga. Medlemskap i kirken har gått ned, blant annet som følge av utvandring og vekst i andre kirkesamfunn.I 1928 dannet motstandere av sammenslåingen en ny kirke, Church of Tonga (CT). Det er senere dannet flere metodiskkirkesamfunn. Tokaikolo Christian Fellowship (TCF) brøt ut av FWCT i 1978 og i 1979 ble Free Constitutional Church (FCC) grunnlagt.Den katolske kirke etablerte seg i Tonga i 1851, mens de siste dagers hellige begynte misjonering i 1891. Begge hatt betydelig framgang i landet og er blant de største trossamfunnene i Tonga.
Free Wesleyan Church er det største trossamfunnet og 36 % av befolkningen tilhører denne kirken. Av andre metodistiske kirkesamfunn har Free Church of Tonga oppslutning fra 12 % av befolkningen, mens 7 % tilhører Church of Tonga og 2,5 % Tokaikolo. 15 % tilhører Den katolske kirke. 18 % tilhører Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på Tonga (mormonene).
== Historie ==
Det antas at øyene ble befolket omkring 1000 f.Kr, men innbyggerne har ikke hatt noe skriftspråk og man vet lite om deres tidlige historie. Nederlenderen Jakob Le Maire besøkte øyene i 1616. Han var den første europeer som var der, og først 147 år senere kom James Cook til øyene i 1773. Han ble første europeer som beskrev øyene, og kalte øygruppen for Vennskapsøyene (The Friendly Islands) fordi han syntes innbyggerne var så vennlige. Han ankom øya da innbyggerne forberedte en fest for kongen, og vennligheten overfor Cook selv kan ha vært et ledd i planer om å drepe ham og stjele varene hans. Tonga ble aldri virkelig kolonisert og forble de facto uavhengig.
Øyene ble samlet til et forent kongerike i 1845. Den nye kongen Jiaoji (George) var blitt døpt av misjonær Shirley Waldemar Barker, som også ga Jiaoji en innføring i opplysningstidens styreidealer om maktfordeling, lovstyre, og det britiske slaveriforbudet. I 1905 inngikk Tonga en vennskapsavtale med Storbritannia og ble britisk protektorat, men dette innebar ikke at landet mistet sin reelle selvstendighet.Landet ble i 1970 selvstendig og medlem av Samveldet av nasjoner.
Fra 1965 til 2006 ble Tonga styrt av kong Taufa'ahau Tupou IV, blant verdens lengst regjerende statsoverhoder. Hans styreform var mer eneveldig, og først etter hans død ble det vanlig å innsette folkevalgte ministre i kongens regjeringer.
== Politikk og administrasjon ==
Tonga ble monarki i 1845 og konstitusjonelt monarki i 1875. Styresettet i landet er ganske demokratisk og liberalt. Det politiske systemet har vært stabilt. Kong Tupou VI av Tonga har vært statsoverhode siden 2012.
Regjeringen består av 14 personer. 10 av disse er valgt av kongen på livstid og 4 av parlamentet. Av de 4 fra parlamentet er 2 valgt av høvdingenes overhus-representanter og 2 av folkets representanter.
Parlamentet i Tonga består av 32 seter - de 14 som er ministre i regjeringen, samt 9 i høvdingenes overhus, og 9 direkte folkevalgte i underhuset. Tonga har parlamentsvalg hvert 3. år.
Tonga er nummer 95 på Transparency Internationals liste over verdens korrupte land (2013), og dermed plassert ganske nøyaktig midt på denne lista globalt.
=== Menneskerettigheter ===
Tonga har fengselsstraff inntil 10 år for homofili.
== Økonomi og næringsliv ==
Det drives et tradisjonelt selvbergingsjordbruk på øyene, mange innbyggere er ikke involvert i pengeøkonomien. Den viktigste inntektskilden er pengeoverføringer fra eksil-tongesere. Økonomien er ellers avhengig av jordbruk og fiske. Det dyrkes kopra, bananer, vanilje og kokosnøtter til eksport. Skogsområdene bidrar til eksport av tømmer, og øyene har mye turisme. Industrien er basert på drikkevarer, glassvarer, håndverksprodukter og tradisjonell metallbearbeiding.
Inflasjon og arbeidsløshet var lenge et stort problem, men inflasjonen har gått betydelig ned siden 1985. Tonga mottar økonomisk støtte fra New Zealand, Storbritannia og Australia. Tonga har sin egen valuta - Pa'anga, men mange innbyggere lever i naturalhusholdning.
Tonga innførte sommertid i 1999, for å være blant de første nasjoner inn i år 2000. Da turismeeffekten av dette tiltaket avtok i 2002, ble ordningen avskaffet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tonga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Interaktive kart over Tonga
CIA World Factbook: Tonga Arkivert 7. oktober 2013 hos Wayback Machine.
(no) Statistikk og andre data om Tonga i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på Tonga er, ifølge Kirken selv, den største nasjonale mormonerkirken (i forhold til innbyggertall), med registrerte medlemmer. Dette tilsvarer omtrent 48 % av befolkningen. | 197,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fumihisa_Yumoto | 2023-02-04 | Fumihisa Yumoto | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Japanske skihoppere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra prefekturet Nagano', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Fumihisa Yumoto (født 23. april 1984) er en japansk skihopper.
Yumoto debuterte i verdenscupen i januar 2003 i Sapporo. De følgende årene startet han bare i renn som ble arrangert i Japan. Etter at han tok sine første verdenscuppoeng i februar 2005 i Sapporo, fikk han delta i enkelte renn i kontintentalcupen i Europa.
I sesongen sesongen 2007/08 deltok han regelmessig i verdenscupen, uten å oppnå særlig gode plasseringer. I starten av den påfølgende sesongen oppnådde han en åttendeplass i Kuusamo. 14. desember 2008 tok han en overraskende seier vant i Pragelato og vant dermed sitt første verdenscuprenn. Rennet var sterkt preget av værforholdene, et sterkt snøfall gjorde at andreomgangen ble avlyst.
| Fumihisa Yumoto (født 23. april 1984) er en japansk skihopper.
Yumoto debuterte i verdenscupen i januar 2003 i Sapporo. De følgende årene startet han bare i renn som ble arrangert i Japan. Etter at han tok sine første verdenscuppoeng i februar 2005 i Sapporo, fikk han delta i enkelte renn i kontintentalcupen i Europa.
I sesongen sesongen 2007/08 deltok han regelmessig i verdenscupen, uten å oppnå særlig gode plasseringer. I starten av den påfølgende sesongen oppnådde han en åttendeplass i Kuusamo. 14. desember 2008 tok han en overraskende seier vant i Pragelato og vant dermed sitt første verdenscuprenn. Rennet var sterkt preget av værforholdene, et sterkt snøfall gjorde at andreomgangen ble avlyst.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fumihisa Yumoto – FIS (skihopping) | Fumihisa Yumoto (født 23. april 1984) er en japansk skihopper. | 197,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tripoli_(Hellas) | 2023-02-04 | Tripoli (Hellas) | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Arkadia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Hellas', 'Kategori:Greske periferihovedsteder', 'Kategori:Greske prefekturhovedsteder', 'Kategori:Sider med kart'] | Tripoli (gresk: Τρίπολη, Trípoli, tidligere Τρίπολις, Trípolis; tradisjonelt Τριπολιτσά Tripolitsa) er en gresk by som ligger sentralt på Peloponnes. Det er hovedstaden i den regionale enheten Arkadia og senteret for kommunen Tripoli. I år 2001 hadde Tripoli 25 570 innbyggere, med hele kommunen, 28 976.
| Tripoli (gresk: Τρίπολη, Trípoli, tidligere Τρίπολις, Trípolis; tradisjonelt Τριπολιτσά Tripolitsa) er en gresk by som ligger sentralt på Peloponnes. Det er hovedstaden i den regionale enheten Arkadia og senteret for kommunen Tripoli. I år 2001 hadde Tripoli 25 570 innbyggere, med hele kommunen, 28 976.
== Historie ==
I middelalderen var stedet kjent som Drobolitsa, Droboltsá, eller Dorboglitza, enten fra gresk Hydropolitsa («Vannbyen») eller kanskje fra sørslavisk for «Sletten med eiketrær».Det moderne Tripolis ble opprettet i 1770 i nærheten av ruinene av de antikke byene Pallantion, Tegea, og Mantinea, derav navnet Tripoli, Τρίπολις = τρεις πόλεις ,«tre byer». Før den greske selvstendighetskrigen hadde byen det tyrkiske navnet «Tripoliçe», og tjenestegjorde som et av de osmanske administrative sentrene på Peloponnes. Byen hadde da en stor innflyttet muslimsk bosetning, men også et relativ stort jødisk samfunn. Tripolis var et av hovedmålene for de greske opprørerne som stormet byen den 17. oktober 1821, fulgt av beleiringen av Tripoli. Grunnet tyrkernes tidligere grusomheter gikk grekerne som hevn målrettet etter den muslimske befolkningen og massakrerte samtidig den jødiske. Ibrahim Pasha gjenerobret byen den 22. juni 1825, men da hadde grekerne forlatt byen. Før Pasha evakuerte fra Peloponnes tidlig i 1828 sørget han for å ødelegge byen og rive ned dens murer.I det nye og uavhengige Hellas ble Tripolis et betydelig senter.
== Geografi og klima ==
Tripolis er lokalisert sentralt på Peloponnes på en bred bergslette omtrentlig ved 650 meter oppe. Tripolis er omgitt av fjell kledd med skog på alle kanter. Det høyeste fjellet er Mainalon i nordvest. Sørvest for sletten besto tidligere av våtområder som i dag har blitt drenert og omgjort til jordbruksland. På grunn av byens lokalisering i innlandet og dens høyde, har Tripoli en overgangsklima mellom Middelhavet og den kontinentale med tørre og varme somre og kalde vintre. Snø kan falle flere ganger mellom sent i oktober og tidlig i april. Sommertemperaturene kan gå over 40 grader celsius (største noterte er 44 greader) og vintertemperaturene kan gå ned mot 10 grader.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tripoli, Greece – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
GTP – Tripoli
GTP – Municipality of Tripoli | Tripoli (gresk: Τρίπολη, Trípoli, tidligere Τρίπολις, Trípolis; tradisjonelt Τριπολιτσά Tripolitsa) er en gresk by som ligger sentralt på Peloponnes. Det er hovedstaden i den regionale enheten Arkadia og senteret for kommunen Tripoli. | 197,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klaros | 2023-02-04 | Klaros | ['Kategori:Antikkens Hellas', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Klaros var et gresk kultsted i antikken som lå i området til byen Kolofon (by) på den joniske kysten av Lilleasia. Det meget berømte Apollon-tempelet med et berømt orakel og kultsenter ble beskrevet av geografen Pausanias.De atletiske leker som ble holdt her hvert femte år til ære for Apollon ble kalt for Klaria.
Klaros var velkjent over hele Middelhavet for sitt orakel som avleverte hennes spådommer i en mørk kryptlignende adyton under Apollons tempel, æret her som Apollon Klaros (Apollon av Klaros). De smale, mørke og hvelvet labyrintiske korridorer er fortsatt bevart. Over bakken er det levninger av tempelets fundament og fragmenter av en kolossal statue av en sittende Apollon med hans lyre, ledsaget av Leto (Apollons mor) og Artemis (Apollons søster), vendt mot øst. Statuegruppen, hvis fragmenter er delvis satt sammen på stedet, synes å ha målt mer syv meter i høyden.I helligdommen kan rekker av navn fra de tallrike takknemlige besøkende i antikken fortsatt bli sett, votivgave|votiver og minneinskripsjoner på søyler, på trapper og vegger og selv på en krum marmorbenk. En elegant marmorstol i helligdommen har armlener formet som slanger, et minne om det ktoniske vesen av alle de ekte orakler i den greske antikken.
Et høydepunkt for berømmelsen til Klaros’ orakel synes å ha vært på 100-tallet e.Kr. Klaros’ opphavsmyte forbinder byen med epigoniene, sønnene av heltene fra Argos, som flyktet etter at de hadde herjet den mykenske festningen Theben; blant disse var Manto, datteren av den synske Tiresias, og selv synsk. I Klaros ble flyktningene tatt til fange av kretere: legenden ble bekreftet av den historiske minoiske bosetningen ved Milet på kysten av Lilleasia (dagens Tyrkia) som ble oppdaget i 1995/1996 av den tyske skole. Legenden forteller at da Rhakios (den første greker som bosatte seg i Karia) lærte hvem de var lot han dem bosette seg i landet og giftet seg selv med Manto. Deres arving var den synske Mopsos. Således var opprinnelsen til orakelet ved Klaros husket av grekerne i den klassiske tiden som minoisk-mykensk i sitt opphav. Steder som ble omfattende bosatt av mykenere har blitt identifisert ved Kolofon, ved Efesos i sør og tallrike andre byer i nærheten. Ved å grave grøftegraver mellom alteret og tempelfasaden har det blitt funnet keramikk fra den førgeometriske epoken på 900-tallet f.Kr., noe som bevitner tilstedeværelsen som myten har gitt hint om.
Etter trojakrigen var den trojanske synske Kalkhas, som Manto, den synske fra Theben, blant flyktningene i Klaros hvor han utfordret Mopsos, den karismatiske sønnen til Manto og Rhakios, og erstattet ham som synsk ved orakelet, og der døde han til slutt i henhold til blant annet Ovid og Strato.Den joniske utvandringen fra nord for Peloponnes dateres til 900-tallet f.Kr.
Det historiske Klaros, referert til av greske og romerske poeter nevnt overfor, har blitt fullstendig begravd fra leire og slam som har avleiret seg fra en liten elv ved stedet, et kjent fenomen langs denne kystlinjen i løpet av det siste århundret f.Kr. da innlandet ble avskoget. Den monumentale inngangen til helligdommen ble gjenoppdaget i 1905 og den ble gjort mer omfattende arkeologiske undersøkelser av den franske arkeologen Charles Picard i 1913. Under Louis Robert ble det gjort ytterligere undersøkelser i årene 1950 og 1961, og en rekke betydningsfulle romerske monumenter ble avdekket foruten også det berømte doriske Apollontempelet, setet for orakelet, i dens siste storhet gjennom den ukompliserte hellenistiske fase på 200-tallet f.Kr. Den hellige veg ble utgrav i 1988 og siden da har mye avleiringer blitt fjernet fra stedet og Klaros har nå blitt forberedt til å motta besøkende.
| Klaros var et gresk kultsted i antikken som lå i området til byen Kolofon (by) på den joniske kysten av Lilleasia. Det meget berømte Apollon-tempelet med et berømt orakel og kultsenter ble beskrevet av geografen Pausanias.De atletiske leker som ble holdt her hvert femte år til ære for Apollon ble kalt for Klaria.
Klaros var velkjent over hele Middelhavet for sitt orakel som avleverte hennes spådommer i en mørk kryptlignende adyton under Apollons tempel, æret her som Apollon Klaros (Apollon av Klaros). De smale, mørke og hvelvet labyrintiske korridorer er fortsatt bevart. Over bakken er det levninger av tempelets fundament og fragmenter av en kolossal statue av en sittende Apollon med hans lyre, ledsaget av Leto (Apollons mor) og Artemis (Apollons søster), vendt mot øst. Statuegruppen, hvis fragmenter er delvis satt sammen på stedet, synes å ha målt mer syv meter i høyden.I helligdommen kan rekker av navn fra de tallrike takknemlige besøkende i antikken fortsatt bli sett, votivgave|votiver og minneinskripsjoner på søyler, på trapper og vegger og selv på en krum marmorbenk. En elegant marmorstol i helligdommen har armlener formet som slanger, et minne om det ktoniske vesen av alle de ekte orakler i den greske antikken.
Et høydepunkt for berømmelsen til Klaros’ orakel synes å ha vært på 100-tallet e.Kr. Klaros’ opphavsmyte forbinder byen med epigoniene, sønnene av heltene fra Argos, som flyktet etter at de hadde herjet den mykenske festningen Theben; blant disse var Manto, datteren av den synske Tiresias, og selv synsk. I Klaros ble flyktningene tatt til fange av kretere: legenden ble bekreftet av den historiske minoiske bosetningen ved Milet på kysten av Lilleasia (dagens Tyrkia) som ble oppdaget i 1995/1996 av den tyske skole. Legenden forteller at da Rhakios (den første greker som bosatte seg i Karia) lærte hvem de var lot han dem bosette seg i landet og giftet seg selv med Manto. Deres arving var den synske Mopsos. Således var opprinnelsen til orakelet ved Klaros husket av grekerne i den klassiske tiden som minoisk-mykensk i sitt opphav. Steder som ble omfattende bosatt av mykenere har blitt identifisert ved Kolofon, ved Efesos i sør og tallrike andre byer i nærheten. Ved å grave grøftegraver mellom alteret og tempelfasaden har det blitt funnet keramikk fra den førgeometriske epoken på 900-tallet f.Kr., noe som bevitner tilstedeværelsen som myten har gitt hint om.
Etter trojakrigen var den trojanske synske Kalkhas, som Manto, den synske fra Theben, blant flyktningene i Klaros hvor han utfordret Mopsos, den karismatiske sønnen til Manto og Rhakios, og erstattet ham som synsk ved orakelet, og der døde han til slutt i henhold til blant annet Ovid og Strato.Den joniske utvandringen fra nord for Peloponnes dateres til 900-tallet f.Kr.
Det historiske Klaros, referert til av greske og romerske poeter nevnt overfor, har blitt fullstendig begravd fra leire og slam som har avleiret seg fra en liten elv ved stedet, et kjent fenomen langs denne kystlinjen i løpet av det siste århundret f.Kr. da innlandet ble avskoget. Den monumentale inngangen til helligdommen ble gjenoppdaget i 1905 og den ble gjort mer omfattende arkeologiske undersøkelser av den franske arkeologen Charles Picard i 1913. Under Louis Robert ble det gjort ytterligere undersøkelser i årene 1950 og 1961, og en rekke betydningsfulle romerske monumenter ble avdekket foruten også det berømte doriske Apollontempelet, setet for orakelet, i dens siste storhet gjennom den ukompliserte hellenistiske fase på 200-tallet f.Kr. Den hellige veg ble utgrav i 1988 og siden da har mye avleiringer blitt fjernet fra stedet og Klaros har nå blitt forberedt til å motta besøkende.
== Referanser == | Klaros var et gresk kultsted i antikken som lå i området til byen Kolofon (by) på den joniske kysten av Lilleasia. Det meget berømte Apollon-tempelet med et berømt orakel og kultsenter ble beskrevet av geografen Pausanias. | 197,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carabus_clathratus | 2023-02-04 | Carabus clathratus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1761', 'Kategori:Jordløpere'] | Carabus clathratus er en av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Carabus clathratus er en av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Carabus clathratus finnes i nesten hele Europa, men mangler helt, eller er noe sjeldnere helt i sør og vest. Den er utbredt østover i Asia. Den er i nyere tid kun kjent fra en liten sump ved Mostranda på Tjøme i Vestfold (nå Færder i Vestfold-Telemark), mens den på 1800-tallet ble funnet en rekke steder i Rogaland, Vestfold og Østfold, samt en gang i Oslo. Arten mangler flygevinger og har derfor dårlig spredningsevne. Den kan være noe oversett, men har åpenbart forsvunnet fra store deler av sitt tidligere utbredelsesområde.
== Utseende ==
Carabus clathratus er mellom 22-28 mm lang. Kroppen er metallisk farget i bronse, grønn eller mer svart. Slekten Carabus er slekten med de «ekte jordløperne». Beina er lange løpebein, kroppen er elegant bygd. Dekkvingene har, på hver av dekkvingene, to lengdestrimler eller langsgående opphøyde kjøler, mellom disse har dekkvingene en rekke (punktrekker) av tydelige fordypninger eller punkt. Antennens tredje og fjerde ledd med en lang børste/børster i spissen, mens leddene ellers er bare (nakne) og helt uten fine korte hår. (Krever forstørrelse for å se).
== Levevis ==
Carabus clathratus er en relativt stor billeart som er knyttet til moserike sump- og muddervannkanter ved innsjøer eller små dammer i lavlandet. Den er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr. De lever på fuktige lokaliteter, langs vassdrag vanligvis i nær tillknyttning til vann. Den er svært hygrofil og kan til og med jakte på snegler og invertebrater neddykket i opptil 15 min. De voksne sees fra våren og helt til utpå høsten. De overvintrer som voksen (imago), nedgravd i et hulrom under en stein eller en rot.
Larvene er mørke og opptil 30 mm lange. De lever som predatorer, skjult i øverste laget av jorden.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Rødlistevurdering ==
Vurdering: Både areal og kvaliteter vedr. habitatene er i tilbakegang, da de ligger innenfor pressområder både fra utbygging og forurensning, samt drenering og gjenvoksing. Kun én lokalitet med 4 km² og maksimalt 5 lokaliteter gir et beregnet forekomstareal på 9 km². Utbredelsesareal er umulig å vurdere. Dersom den skulle vise seg å forekomme på flere lokaliteter er den også åpenbart sterkt fragmentert. Kriteriene B2a (lite forekomstareal og høy grad av fragmentering) gir kategori EN.
Konklusjon: Carabus clathratus er 2021 sterkt truet (EN) basert på B2-kriterier.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232.
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
== Eksterne lenker ==
(en) Carabus clathratus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Carabus clathratus hos Fauna Europaea
(en) Carabus clathratus hos Fossilworks
(en) Kategori:Carabus clathratus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Carabus clathratus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Carabus clatratus – detaljert informasjon på Wikispecies
Carabus clathratus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Carabus clathratus - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Carabus clathratus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | Reitter. 1909. | 197,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andy_Fairweather_Low | 2023-02-04 | Andy Fairweather Low | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske låtskrivere', 'Kategori:Fødsler 2. august', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Caerphilly', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Walisiske gitarister', 'Kategori:Walisiske sangere'] | Andy Fairweather Low (født 2. august 1946 i Ystrad Mynach i Wales) er en britisk gitarist, låtskriver og vokalist kjent som grunnleggende medlem av det britiske popbandet Amen Corner i 1960-årene, og i senere tid som turnémusiker med Roger Waters, Eric Clapton og Bill Wyman.
| Andy Fairweather Low (født 2. august 1946 i Ystrad Mynach i Wales) er en britisk gitarist, låtskriver og vokalist kjent som grunnleggende medlem av det britiske popbandet Amen Corner i 1960-årene, og i senere tid som turnémusiker med Roger Waters, Eric Clapton og Bill Wyman.
== Tidlig karriere ==
Low fikk sitt definitive gjennombrudd som grunnleggende medlem av popbandet Amen Corner på slutten av 1960-årene, hvor de blant annet hadde fire suksessfulle hitsingler som «(If Paradise Is) Half as Nice» fra 1969. Bandet ble splittet i to deler i 1970, hvor Low ledet Dennis Byron (trommer), Blue Weaver (orgel), Clive Taylor (bassgitar) og Neil Jones (gitar) under bandnavnet Fair Weather. Dette bandet fikk inn en låt på UK Singles Chart med «Natural Sinner» i juli 1970, på tross av at bandets eneste album Beginning From An End feilet i å nå albumlistene.
Etter elleve måneder forlot han bandet for å prøve lykken som soloartist, hvor han blant annet gav ut fem utgivelser frem til 1980 på A&M Records. Disse utgivelsene resulterte også i flere låter som kom inn på UK Singles Chart, med blant andre «Reggae Tune» (1974) og «Wide Eyed and Legless» (1975). På slutten av 1970- og 1980-årene arbeidet han for flere artister, hvor han stort sett fungerte som studiomusiker og som bakgrunnsvokalist og/eller gitarist på utgivelser av blant andre Roy Wood, Leo Sayer, The Albion Band, Gerry Rafferty, Helen Watson og Richard Thompson & Linda Thompson.
== Med The Who og Pete Townshend ==
I 1978 var Low med som bakgrunnsvokalist på The Who–utgivelsen Who Are You og låtene «New Song», «Had Enough», «Guitar and Pen», «Love is Coming Down» og «Who Are You». Etter å ha hospitert på plassen som gitarist under øvingene for utgivelsen It's Hard (1982), mens Pete Townshend var på rehabilitering, endte han opp med å bli kreditert med rytmegitar på låta «It's Your Turn». Low kom senere til å delta på Townshends soloutgivelse Psychoderelict i 1993, med en påfølgende konsertturné.
== Med Roger Waters ==
Low begynte å arbeide med Roger Waters ved USA-turneen etter utgivelsen The Pros and Cons of Hitch Hiking i 1985, og har siden bidratt på to av Waters' utgivelser med Radio K.A.O.S. fra 1987 og Amused to Death fra 1992. Low spilte også gitar og bassgitar på Waters' verdensturne i perioden 1999 til 2002, som endte i konsertutgivelsen In the Flesh Live. Han deltok også på verdensturneen The Dark Side of the Moon Live, som varte fra 2006 til 2008, men var forhindret fra å delta det siste året og ble da erstattet av Chester Kamen.
== Med Eric Clapton ==
I 1992 begynte han et samarbeid med Eric Clapton (etter tidligere å ha arbeidet sammen for ARMS–konserten for Ronnie Lane), som innebar at han deltok i Claptons band både i studio og på turneer. Low er blant annet kreditert på utgivelsene Unplugged (1992) og From the Cradle (1994). I 1992 spilte han også gitar på George Harrisons Live in Japan sammen med resten av Claptons band, og i 2002 spilte han flere hovedgitarstykker under Harrisons minnekonsert Concert for George sammen med Clapton. Det samme året var han også med på utgivelsen One More Car, One More Rider sammen med blant andre Billy Preston, Steve Gadd, Nathan East og David Sancious.
== Andre engasjementer ==
I 1995 spilte Low rytmegitar på Joe Satrianis utgivelse med samme navn, sammen med blant andre Nathan East på bassgitar og Manu Katché på trommer. I 2002 var han med på From Clarksdale To Heaven – Remembering John Lee Hooker sammen med blant andre Jeff Beck, Gary Brooker, Jack Bruce og Peter Green. I 2004 deltok han på Stratpack-konserten, hvor formålet var å feire 50 år med gitaren Stratocaster fra Fender. I løpet av 2005 turnerte han intensivt med Bill Wyman's Rhythm Kings sammen med trommeslageren Graham Broad kjent gjennom arbeidet med Roger Waters, og året etter ga han ut soloutgivelsen Sweet Soulful Music, som var det første på 26 år. I mai 2008 startet Andy Fairweather Low & The Low Riders på en britisk turne.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Andy Fairweather-Low – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Andy Fairweather Low på Internet Movie Database
(en) Andy Fairweather Low hos The Movie Database
(en) Andy Fairweather Low på Discogs
(en) Andy Fairweather Low på MusicBrainz
(en) Andy Fairweather Low på Songkick
(en) Andy Fairweather Low på Last.fm
(en) Andy Fairweather Low på AllMusic | Andy Fairweather Low (født 2. august 1946 i Ystrad Mynach i Wales) er en britisk gitarist, låtskriver og vokalist kjent som grunnleggende medlem av det britiske popbandet Amen Corner i 1960-årene, og i senere tid som turnémusiker med Roger Waters, Eric Clapton og Bill Wyman. | 197,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helligtrekongersaften_(skuespill) | 2023-02-04 | Helligtrekongersaften (skuespill) | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Komedier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skuespill fra 1602', 'Kategori:William Shakespeares skuespill'] | Helligtrekongersaften, eller Hva dere vil (engelsk Twelfth Night or What You Will) er en komedie skrevet av William Shakespeare, antagelig 1600–01. Den første kjente framføringen skjedde i 1602. Stykket skal ha vært et bestillingsverk.
Stykket regnes blant Shakespeares mest populære komedier. Den er en av flere Shakespearekomedier hvor kjønnsforvirringer er en sentral del av stykkets uttalte og uuttalte tema: Hovedpersonen Viola er en kvinne som kler seg ut som en mann. Som kvinne forelsker hun seg i hertug Orsino, men utkledd som mann blir hun gjenstand for grevinne Olivias kjærlighet. At alle skuespillerne på Shakespeares tid var menn, er en forsterkende forviklingsfaktor: Viola ble spilt av en mann, utkledd som en kvinne som maskerte seg som en mann.
| Helligtrekongersaften, eller Hva dere vil (engelsk Twelfth Night or What You Will) er en komedie skrevet av William Shakespeare, antagelig 1600–01. Den første kjente framføringen skjedde i 1602. Stykket skal ha vært et bestillingsverk.
Stykket regnes blant Shakespeares mest populære komedier. Den er en av flere Shakespearekomedier hvor kjønnsforvirringer er en sentral del av stykkets uttalte og uuttalte tema: Hovedpersonen Viola er en kvinne som kler seg ut som en mann. Som kvinne forelsker hun seg i hertug Orsino, men utkledd som mann blir hun gjenstand for grevinne Olivias kjærlighet. At alle skuespillerne på Shakespeares tid var menn, er en forsterkende forviklingsfaktor: Viola ble spilt av en mann, utkledd som en kvinne som maskerte seg som en mann.
== Kontekst, tid og tittel ==
=== Tilblivelse ===
Stykket er sannsynligvis skrevet mellom 1600 og 1601 og ble utgitt for første gang i William Shakespeares First Folio i 1623. Den første kjente framføringen skjedde 2. februar 1602.
=== Elementer i handlingen ===
Stykket inneholder de fleste av de faste elementene i en komedie i engelsk renessanseteater i elisabetansk tid. Disse elementene er blant annet
adskillelse og gjenforening
identitetsforvirring, personforveksling
ubesvart kjærlighet eller andre prøvelser for de elskende
en handlekraftig tjenestepikeShakespeare for sin del forsynte ofte sine stykker med små ordspill, blødmer og vittigheter som sparker i flere retninger, både på og utenfor scenen. Dertil kom også innslag av grov farse, karakterkomikk eller lavkomikk, beregnet på den folkelige delen av publikum.
=== Tittelen ===
Tittelen er etter helligtrekongersaften i den kristne julehøytiden. Det er ingen ting i handlingen som knyttet an til årstiden eller den kirkelige høytiden. Denne helligdagen hadde imidlertid i Shakespeares tid forandret seg til en maskeradefestaften hvor tjenere kledde seg ut som herskapet, menn som kvinner og videre. Det er kjent at man hver år framførte et nyskrevet skuespill for dronning Elisabeth I på denne dagen, og enkelte litteraturhistorikere antyder at stykket kan blitt vist første gang under en fest på slottet Whitehall i London på helligtrekongersaften 1601. Blant de forhold som taler for dette er at det er kjent at Shakespeare og hans teaterkompani opptrådte på den aktuelle festen, uten at man vet hvilket stykke de framførte. En av prominente gjestene ved denne festen var til overmål en navnebror av hovedpersonen, den italienske hertugen Virginio Orsino av Bracchiano (1572–1615).
=== Undertittelen ===
Undertittelen antas å være en replikk til John Marstons skuespill What You Will, som hadde premiere mens Shakespeare arbeidet med sitt stykke. Undertittelen kan også innebære en uhøytidelig, leken tilnærming til dialogen med publikum og dets møte med stykket: «dere får det som dere vil ha det». Undertitler var forøvrig på moten på denne tiden.
=== Forelegg/inspirasjonskilder ===
Skuespillet er inspirert av novellen Apolonius og Silla av Barnabe Rich, utgitt i samlingen Riche his farewell to the military profession (1581), både med hensyn til forliset, tvillingforveksling og en kvinne kledd som mann. Riche hadde for sin del lånt historie av den italienske forfatteren Matteo Bandello romantiske fortelling Niculo (1554). Bandello var forøvrig også opphavsmann til den første kimen til historien om Romeo og Julie. Bandello bygget for sin del på det italienske skuespillet Gl’Ingannati (1530-årene), som Shakespeare også kan ha kjent og lånt direkte fra. Her forekommer både tvillingforveksling og trekantforviklinger, og flere av karakterene har samme navn som i Shakespeares stykke. Et annet teaterstykke, Laelia, som hadde mye av den samme intrigen, ble framført på latin i Cambridge i 1590 og 1598. Det er karakteristisk for Shakespeares tidlige forfatterskap at han låner intriger og motiv fra andre forfattere, og forståelsen av «opphavsrett» var heller ikke utviklet i den grad at slike lån ble oppfattet som uetiske. Karakteren Malvolios person og skjebne finnes ikke i noen av de ovenfor nevnte tekstene som har vært Shakespeares inspirasjon til stykket. Malvolio er således Shakespeare egen idé. Flere har pekt på at karakteren kan inneholde hentydninger til faktiske personer ved hoffet og annetsteds i Shakespeares egen tid.
== Rolleliste og handling ==
=== Rolleliste ===
Viola, Sebastians tvillingsøster. Forkledd som mann går hun under navnet Cesario.
Orsino, hertug av Illyria.
Olivia, en rik grevinne.
Sebastian, Violas tvillingbror.
Maria, en av Olivias kammerpiker.
Tobias Hupp [Sir Toby Belch], Olivias onkel.
Andreas Bleknebb [Sir Andrew Aguecheek], en av Tobias Hupps venner.
Malvolio, Olivias selvhøytidelige hovmester.
Fest, Olivias narr.
Fabian, tilknyttet Olivias hus.
Antonio, skipskaptein, en venn av Sebastian.
=== Handling ===
Handlingen foregår i det fiktive landet Illyria, som ikke direkte anses ha noen forbindelse av betydning til oldtidens Illyria i Balkan. Navnet Illyria er muligens valgt på grunn av ordets assosiasjoner henimot illusjon og lyrisk. Handlingen utvikler seg gjennom tre handlingstråder, som bare delvis griper inn i hverandre. Hovedpersonen Viola skylles i land etter et skipbrudd. Hun tror at hennes tvillingbror Sebastian er død, og forkler seg som ham. Under navnet Cesario, får hun arbeid hos hertugen Orsino. Hertugen er forelsket i grevinnen Olivia, som avviser ham, og i utgangspunktet forsåvidt avviser romantikk i det hele tatt, fordi hun bærer langvarig sorg over sin brors død. Viola/Cesario blir hertugens budbringer overfor Olivia, og vikles inn i en trekant av umulige romantiske interesser.
Hovedintrigen er trekantforholdet mellom Viola, Orsino og Olivia. Viola er, som mann, ansatt hos hertugen for å framføre hans kjærlighetsbudskap til Olivia. Olivia avviser hertugen, men interesserer seg for hans sendebud Viola/Cesario. Viola blir ved dette nødt til å friste, lokke og resonnere med Olivia på hertugens vegne, mens hun samtidig må være avvisende imøtekommende overfor henne på egne vegne.
I tillegg til hovedhandlingen utspiller det seg to parallelle handlinger: Violas bror Sebastian, som antas å være skipbrudden, reddes ut av vraket av kapteinen Antonio. De to tilbringer tid med hverandre i Illyria og utvikler et forhold, med tidvise homoerotiske undertoner. Ved en tilfeldighet møter Antonio på den forkledde Viola, som tar henne for å være Sebastian. Når det han tror er hans beste venn ikke kjenner han igjen, bryter Antonio ut i en av skuespillets største følelsesutbrudd.
I Olivias hus utsettes den strenge, selvhøytidelige hovmesteren Malvolio for en ondsinnet spøk som iscenesettes av Tobias, Andreas og Marie. De sender ham et anonymt brev som angivelig skal være fra grevinnen og som gir Malvolio grunn til å tro at grevinnen elsker ham og ønsker å «opphøye» ham gjennom ekteskap. Forledet av dette opptrer han narraktig utspjåket overfor Olivia. Spøken når sitt høydepunkt da Olivia tror han har blitt gal og overlater ham til tjenerne Maria, Tobias og Andreas som låser ham inn i en mørk kjeller. I kjelleren blir han utsatt for narren Fest, utkledd som prest. Ytterligere en bimotiv er det intrigespillet som Tobias og Fabian iverksetter for å egge den sjalu Andreas opp mot Viola/Cesario og inn i en fektekamp.
Stykket slutter, sjangerriktig, med at forviklingene løses opp og forkledningene avsløres før det inngås dobbeltbryllup. Hertugen, som allerede har uttrykt sin beundring for «Cesario», tar imot Violas kjærlighet. Olivia, som var forelsket i Viola/Cesario, inngår med glede ekteskap med Violas alter ego, tvillingbroren Sebastian. Spilloppmakerne tilstår sine streker overfor Malvolio og frikjennes av grevninnen. Aktørene i de to parallelle handlingene faller imidlertid utenfor sluttscenens lykke: Verken Malvolio eller Antonio blir del av den allmenne harmoni, Malvolio går endog ut av scenen mens han truer med hevn.
== Tema og motiver ==
If music be the food of love, play on
Den romantiske kjærligheten er et hovedmotiv i forholdet mellom hertugen og grevinnen. Begge elsker, eller ønsker å elske, høyt og intenst. Hertugen virker likevel mest betatt av sin egen forelskelse, og det er betegnende at han ikke selv søker Olivias selskap, men sitter hjemme og dyrker sitt følelsesliv i ensomhet, mens Viola må gjøre det faktiske, oppsøkende kjærlighetsarbeidet. Tilsvarende kan man spørre seg om grevinne Olivia egentlig er i sorg, slik hun sier at hun er og har tenkt å være i sju år framover, eller om hun er betatt av følelsen av å være sørgende. «Kanskje skal vi forstå det slik at de begge dyrker sine følelser fordi de tror det er de rette følelser å ha – moteriktig romantiske og temmelig uforpliktende» (Lausund). Den ulykkelig forelskede utleveres også til tilskuerens latter: «Orsino som sukker ekstravagant etter sin utilgjengelige grevinne Olivia er et fullkomment eksemplar av den henførte ridder i amour courtois-tradisjonen; men stykket får ham til å se tåpelig forblindet ut, ikke heroisk».Violas kjønnsidentitet er fra en side sett entydig: Hun er en kvinne som er utkledd som mann for å overleve. Samtidig går hun inn i et svært tvetydig spill overfor hertug Orsino. «Orsino dras åpenbart mot Cesario lenge før han vet at det skjuler seg en kvinne bak forkledningen» (Lausund), han kommenterer Cesarios skjønnhet, og han fortsetter å tiltale Viola med mannsnavn etter at hun har avslørt sin forkledning. Tilsvarende er det hos grevinnen en ambivalent tiltrekning overfor Viola/Cesario: Olivia faller for en kvinne og forhandler med henne om hva det vil si å elske.
Olivia: Vent litt! Si først: Hva tenker du om meg?Viola: De tror De er en annen enn De erOlivia: I så fall tror jeg også dét om DemViola: Sant nok: jeg er en annen enn jeg erOlivia: Gid De var den jeg vil at De skal være!
Orsino elsker Olivia som elsker Viola/Cesario som elsker Orsino, som igjen har følelser for Cesario. Men Viola kan verken gi eller motta kjærlighet i sin dobbelte rolle som tvetydig mann og kvinne. Den løsningen som tilbys i stykket er å la Olivia elske en tvillingbror som ligner på kvinnen hun først falt for. Dette kan virke påfallende målt med vår tids oppfatning av romantikk og tiltrekning, men kan sees som et tegn på at forholdet mellom uttrykk og identitet ikke var like utviklet i forfatterens samtid som i vår tid. Homofil dragning er som nevnt også forholdsvis eksplisitt i relasjonen mellom Sebastin og Andreas. Det å leve ut slik homofili var likevel ikke en legitim løsning på intrigene i Shakespeares tid.
Stykket drøfter også raushet kontra puritanisme gjennom karakteristikkene av de ulike personene. De ulike personene har ulike roller: Tobias tildels skamløst «livsglad», Malvolio overdrevent nøysom, og Viola optimistisk handlekraftig, mens hertugen og grevinnen er tvetydig livsfjerne og opphøyde. I verkets samtid var forholdet mellom aristokratisk rundhåndethet og puritansk nøysomhet et vesentlig skisma. Gitt at verket opprinnelig ble framført i en aristokratisk kontekst var det naturlig for forfatteren å utlevere puritanske idealer, personifisert av Malvolio, til tilskuerens latter.
Stykket viser flere fristillinger av sosial rang. Skuespillets tittel henspiller som nevnt på en karnevalsaktig maskeradefest hvor roller og verdier slippes fri, høy blir lav og lavt blir høyt. I grevinnen Olivias hus skjer det to forsøk på brudd med sosial klasse: Malvolio går på limpinnen og mislykkes når han slipper fri sine ambisjoner og søker å bli sin husfrues likemann. Tjenestepiken Maria lykkes imidlertid med på vinne Herr Tobias' gunst, så stykkets moral er ikke entydig i sin karakteristikk av sosiale ambisjoner.Narrens rolle i selve handlingen er av liten betydning, men narren har flere kommenterende og oppsummerende sanger. Fest har blitt karakterisert som en av Shakespeares mest kompetente narrer, med en trygghet i sin rolle som «ekte» narr, kontra de mange som ufrivillig blir gjort til narrer. I noen scener henvender narren seg også til publikum med replikker og meta-replikker som kan tyde på narren er forfatterens representant og stemme i handlingen. Også andre aktørers replikker har et meta-preg som inviterer tilskueren til en ironisk distanse til handlingen: i fjerde akt sier Fabian «var dette spilt på scene nu, ville jeg kalt det et usannsynlig påfunn av dikteren».
== Filmatiseringer og andre adapsjoner ==
Stykket ble først filmatisert i 1910 og senere i Sovjetunionen 1955. Stykket er produsert for fjernsyn flere ganger: i 1969, 1980, 1988 (regissert av Kenneth Branagh) og 2003. Den siste utmerket seg ved en multietnisk besetning og ved å gjøre skipsforliset om til asylsøkeres situasjon. I serien The Animated Shakespeare (1992) ga blant annet Hugh Grant stemme til stykket.I Trevor Nunns versjon Twelfth Night (1996) omfattet rollelisten Helena Bonham Carter, Mel Smith, Nigel Hawthorne og Ben Kingsley. I denne versjonen er mye av komikken nedtonet.
Highschool-komedien She's the Man (2006) er en modernisert versjon av stykkets intrige, hvor den unge, fotballgale Viola utkledd som broren sniker seg inn på guttenes fotballag. I filmen Shakespeare in Love (1998) er det flere referanser til stykket: både dette at dronning Elisabeth I bestiller et nytt teaterstykke av Shakespeare til oppføring på helligtrekongersaften, og at Shakespeares romantisk mål i filmen er en ung kvinne ved navn Viola som kler seg ut som gutt for å spille teater. I filmens sluttscene presenteres denne Viola som hovedinspirasjon til Shakespeares nye stykke, nemlig dette.
Rockemusikalen Your Own Thing, som hadde premiere Off-Broadway i 1968, er en nåtidig adapsjon av stykket. Musikalen All Shook Up, som hadde premiere på Broadway i 2005, forener Shakespares intrige med Elvis' musikk og med handlingen lagt til Midtvesten anno 1955. En politisk variant ble iscenesatt av Theatre Grotesco, med synsvinkelen lagt hos tjenerne til de adelige aktørene. Den japanske teatergruppen Takarazuka Revue satte i 1999 opp en versjon med kvinner i alle rollene.
== Stykket i Norge ==
Stykket ble oversatt til dansk under tittelen Viola i 1850. Den første oversettelsen til norsk var ved Rolf Hiorth Schøyen og utkom i 1930 som en del av Dramatiske verker i 8 bind, utgitt av Somes forlag / Aschehoug. Henrik Rytters gjendiktning Trettandag jol utkom i 1933 som en del av Skodespel i 10 bind, utgitt av Samlaget. Andre Bjerkes gjendiktning ble først utgitt i 1964 og er senere gjenutgitt flere ganger. Sigrun Anny Røssbøs gjendiktning Trettandags-kvelden, eller Kva du vil utkom i 1988.
Stykket har blitt oppført ved Nationaltheatret 1899, 1930 (med Gerd Grieg som Viola), 1956 (med Wenche Foss som Viola), 1976 (med Anne Marit Jacobsen som Viola), og 2002 (med Mellika Melanie som Viola), ved Det norske teatret sesongen 1940/41, av Statens teaterskoles elever våren 1980, på Den nationale scene og Rogaland teater 1995, Haugesund teater 2005, Nordland teater 2008.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Twelfth Night – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Twelfth Night – sitater
Hele Twelfth Night – på Project Gutenberg
Hele Twelfth Night – HTML-version
BBC Drama: 60 second Shakespeare, leken journalistisk oppsummering av personer og plot
webenglishteacher.com
shmoop.com, undervisningsressurs | Helligtrekongersaften, eller Hva dere vil (engelsk Twelfth Night or What You Will) er en komedie skrevet av William Shakespeare, antagelig 1600–01. Den første kjente framføringen skjedde i 1602. | 197,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eric_Szmanda | 2023-02-04 | Eric Szmanda | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Modeller fra USA', 'Kategori:Personer fra Milwaukee', 'Kategori:Personer fra USA av polsk opphav', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Eric Kyle Szmanda (født 24. juli 1975 i Milwaukee i Wisconsin) er en amerikansk skuespiller med polske røtter, best kjent som Greg Sanders i krim-serien CSI.
| Eric Kyle Szmanda (født 24. juli 1975 i Milwaukee i Wisconsin) er en amerikansk skuespiller med polske røtter, best kjent som Greg Sanders i krim-serien CSI.
== Filmografi ==
The Net (1998–1999) – Jacob «Sorcerer» Resh
Dodge's City (1999)(TV) – Johnny Dodge
True Vinyl (2000) – Billy Thompson
The Rules of Attraction (2002) – NYU Film Student
100 Girls (2000) – Sam
Little Athens (2005) – Derek
Snow Wonder (2005)(TV) – Luke
CSI: Crime Scene Investigation (2000 -) – Greg Sanders Eric Szmanda medvirket også i Marilyn Mansons musikkvideo «(S)aint»
== Eksterne lenker ==
Eric Szmanda Web
Eric Szmanda Bio at CBS - CSI: Crime Scene Investigation
(en) Eric Szmanda på Internet Movie Database
(sv) Eric Szmanda i Svensk Filmdatabas
(da) Eric Szmanda på Scope
(fr) Eric Szmanda på Allociné
(en) Eric Szmanda på AllMovie
(en) Eric Szmanda hos Rotten Tomatoes
(en) Eric Szmanda hos The Movie Database
(en) Eric Szmanda hos Behind The Voice Actors
(en) Eric Szmanda hos TV.com | | fsted = Milwaukee, Wisconsin, USA | 197,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leptotyphlops_carlae | 2023-02-04 | Leptotyphlops carlae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ormeslanger', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Leptotyphlops carlae er verdens minste slange.
Den ble funnet på øya Barbados i Karibia av biologen S. Blair Hedges, som oppkalte den etter sin kone, zoologen Carla Ann Hass.
En voksen L. carlae blir i gjennomsnittet 10 cm lang, lengste funnet var 10,4 cm lang.
Den er tynn som en spagettitråd.
Den lever av termitter og maurlarver.
| Leptotyphlops carlae er verdens minste slange.
Den ble funnet på øya Barbados i Karibia av biologen S. Blair Hedges, som oppkalte den etter sin kone, zoologen Carla Ann Hass.
En voksen L. carlae blir i gjennomsnittet 10 cm lang, lengste funnet var 10,4 cm lang.
Den er tynn som en spagettitråd.
Den lever av termitter og maurlarver.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leptotyphlops carlae i Encyclopedia of Life
(en) Leptotyphlops carlae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Leptotyphlops carlae hos Reptile Database
(en) Leptotyphlops carlae hos ITIS
(en) Leptotyphlops carlae hos NCBI
(en) Kategori:Tetracheilostoma carlae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Tetracheilostoma carlae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Tetracheilostoma carlae – detaljert informasjon på Wikispecies
forskning.no – Verdens minste slange funnet | | norsknavn= | 197,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trichogaster | 2023-02-04 | Trichogaster | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Peter Simon Pallas', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1777', 'Kategori:Labyrintfisker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Trichogaster er en slekt med tropisk ferskvannsfisk i guramifamilien.
Disse fiskene har lange, tråd-lignende bukfinner brukt til å føle seg rundt i omgivelsene.
| Trichogaster er en slekt med tropisk ferskvannsfisk i guramifamilien.
Disse fiskene har lange, tråd-lignende bukfinner brukt til å føle seg rundt i omgivelsene.
== Systematikk ==
Tidligere ble flere av artene i slekten regnet som tilhørende slekten Colisa, men disse har senere blitt flyttet til Trichogaster, som Colisa nå regnes som et synonym til.
=== Arter ===
Båndgurami (Trichogaster fasciata) (Bloch & Schneider, 1801)
Dverggurami (Trichogaster lalius) (Hamilton, 1822)
Honninggurami (Trichogaster chuna) (Hamilton, 1822)
Leppegurami (Trichogaster labiosus)
Måneskinnsgurami (Trichogaster microlepis) (Günther, 1861)
Perlegurami (Trichogaster leeri) (Bleeker, 1852)
Slangeskinnsgurami (Trichogaster pectoralis) (Regan, 1910)
=== Tidligere arter ===
Blå gurami (Trichopodus trichopterus) (Pallas, 1770)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trichogaster – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Trichogaster i Global Biodiversity Information Facility
(en) Trichogaster hos Fauna Europaea
(en) Trichogaster hos ITIS
(en) Trichogaster hos NCBI
(en) Kategori:Trichogaster – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Trichogaster – detaljert informasjon på Wikispecies | se teksten | 197,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/In_aller_Stille | 2023-02-04 | In aller Stille | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09', 'Kategori:Tyske musikkalbum'] | In aller Stille er den fjortende studioalbum utgivelsen av Die Toten Hosen, utgitt i 2008.
| In aller Stille er den fjortende studioalbum utgivelsen av Die Toten Hosen, utgitt i 2008.
== Sporliste ==
«Strom» − 2:48 (Frege / Frege)
«Innen alles neu» − 2:57 (Meurer / Frege)
«Disco» − 3:22 (Frege / Frege)
«Teil von mir» − 3:00 (v. Holst / Frege)
«Auflösen» − 3:19 (Frege / Frege, Birgit Minichmayr)
«Leben ist tödlich» − 3:26 (Meurer / Frege)
«Ertrinken» − 4:13 (Breitkopf / Frege, Weitholz)
«Alles was war» − 3:05 (Breitkopf / Frege)
«Pessimist» − 2:47 (Breitkopf/ Frege)
«Wir bleiben stumm» − 3:33 (Holst / Frege)
«Die letzte Schlacht» − 3:03 (Holst, Meurer / Frege)
«Tauschen gegen dich» − 3:16 (Holst / Steingen, Frege)
«Angst» − 3:12 (Holst / Frege)
== Eksterne lenker ==
(en) In aller Stille på Discogs
(en) In aller Stille på MusicBrainz
(en) In aller Stille på AllMusic | lenke | 197,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norgesrekordhistorikk_p%C3%A5_400_m_fri | 2023-02-04 | Norgesrekordhistorikk på 400 m fri | ['Kategori:Norske rekorder i svømming'] | Oversikt over utviklingen av norgesrekorder på 400 m fri (svømming) for både langbane (50 meter) og kortbane (25 meter).
Sist oppdatert: 15. desember 2018
| Oversikt over utviklingen av norgesrekorder på 400 m fri (svømming) for både langbane (50 meter) og kortbane (25 meter).
Sist oppdatert: 15. desember 2018
== Langbane ==
=== Menn ===
==== Elektronisk tidtagning ====
==== Manuell tidtagning ====
=== Kvinner ===
==== Elektronisk tidtagning ====
==== Manuell tidtagning ====
== Kortbane ==
=== Menn ===
==== Elektronisk tidtagning ====
==== Manuell tidtagning ====
=== Kvinner ===
==== Elektronisk tidtagning ====
==== Manuell tidtagning ====
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges svømmeforbund
== Andre norgesrekorder == | Oversikt over utviklingen av norgesrekorder på 400 m fri (svømming) for både langbane (50 meter) og kortbane (25 meter). | 197,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjeldkarvedvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Gjeldkarvedvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1813', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Gjeldkarvedvergmåler (Eupithecia pimpinellata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og er funnet nord til Nord-Trøndelag i Norge.
| Gjeldkarvedvergmåler (Eupithecia pimpinellata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og er funnet nord til Nord-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 19 – 24 mm), spinkel, lysbrun eller -grå måler. Forvingen er hvitaktig til lysgrå med 7-8 oftest forholdsvis tydelige, brune eller grå, bølgete tverrstriper. I midten har den en smal, svart flekk. Bakvingen er hvit med brune eller grå tverrstriper. Larven er lang og tynn, naken, ensfarget grønn eller rosa.
== Levevis ==
Arten finnes helst på tørre og varme enger. Larvene utvikler seg i frøkapslene av gjeldkarve (Pimpinella saxifraga).
== Utbredelse ==
Den finnes over hele Europa, og også i Nord-Afrika og det nordlige Asia. I Norge er arten funnet spredt nord til Nord-Trøndelag.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) gjeldkarvedvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) gjeldkarvedvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) gjeldkarvedvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) gjeldkarvedvergmåler hos Dyntaxa
(en) gjeldkarvedvergmåler hos Fauna Europaea
(en) gjeldkarvedvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia pimpinellata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
UK moths, Eupithecia pimpinellata
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site | Gjeldkarvedvergmåler (Eupithecia pimpinellata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og er funnet nord til Nord-Trøndelag i Norge. | 197,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franti%C5%A1ek_Je%C5%BE | 2023-02-04 | František Jež | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1991', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1993', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1995', 'Kategori:Fødsler 16. desember', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Tsjekkiske skihoppere', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske skihoppere'] | František Jež (født 16. desember 1970) er en tidligere tsjekkisk skihopper.
| František Jež (født 16. desember 1970) er en tidligere tsjekkisk skihopper.
== Karriere ==
Jež debuterte i verdenscupen i 1988. Han var med på Tsjekkoslovakias lag under den tysk-østerrikske hoppuka. Han deltok i alle de fire rennene, og kvalifiserte seg til finaleomgangen i Oberstdorf og Bischofshofen. Under junior-VM 1988 i østerrikske Saalfelden var han med å ta bronse i laghopping for Tsjekkoslovakia.
1990 var hans beste sesong. Han kom på andreplass sammenlagt i hoppuka, og vant avslutningsrennet i Bischofshofen. Denne sesongen vant han ytterligere tre verdenscuprenn og kom totalt på femteplass i verdenscupen.
I 1992 kom han på femteplass i hoppuka. Under OL 1992 i Albertville deltok Jež på det tsjekkoslovakiske laget som tok bronsemedalje i laghopping. Under verdensmesterskapet året etter gjorde laget det enda bedre og tok sølv.
Etter at V-stilen ble stadig mer omseggripende fra 1992, fikk Jež store problemer med å tilegne seg den nye måte å hoppe på, og greide ikke å prestere på nivået fra 1990 og 1992. I desember 1999 deltok han for siste gang i et verdenscuprenn ved å bli nr. 44 i Chamonix.
== Meritter ==
=== OL ===
Albertville 1992: Bronse i laghopping
=== VM ===
Falun 1993: Sølv i laghopping
=== Verdenscupen ===
4 seire i enkeltrenn
7 pallplasseringer
=== Hoppuka ===
1 andreplass sammenlagt (1990)
=== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) František Jež – Olympedia
(en) František Jež – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) František Jež – Tsjekkias olympiske komité
(en) František Jež – FIS (skihopping) | František Jež (født 16. desember 1970) er en tidligere tsjekkisk skihopper. | 197,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myrdvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Myrdvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1860', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Myrdvergmåler (Eupithecia gelidata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og er funnet over hele Norge.
| Myrdvergmåler (Eupithecia gelidata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og er funnet over hele Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 17 – 22 mm), slank, lysbrun eller lysgrå måler. Forvingen har vanligvis et markert, hvitt tverrbånd omtrent 2/3 ut i vingen og et bredt, litt mørkere tverrbånd like innenfor dette, ellers kan den ha flere, mer eller mindre markerte, tverrbånd. Den mørke flekken som mange dvergmålere har midt i forvingen mangler eller er ganske liten. Bakvingen er litt blekere enn forvingen. Larven er lang og slank, enten grønn eller brun, med en rekke av sammenhengende, pileformede, litt mørkere flekker langs ryggen.
== Levevis ==
Arten lever på myrer. Larvene lever på finnmarkspors (Rhododendron tomentosum), men den må også ha andre næringsplanter da arten har en mye videre utbredelse i Norge enn finnmarksporsen.
== Utbredelse ==
Arten er holarktisk, det vil si at den finnes både i den palearktiske sone og den nearktiske region. I Europa forekommer den fra Tyskland og Slovakia og nordover. I Norge er arten funnet stort sett over hele landet, men den ser ut til å ha et tyngdepunkt mot nord og øst i landet.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) myrdvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) myrdvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) myrdvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) myrdvergmåler hos Dyntaxa
(en) myrdvergmåler hos Fauna Europaea
(en) myrdvergmåler hos ITIS
(en) myrdvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia gelidata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site: [1] | Myrdvergmåler (Eupithecia gelidata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og er funnet over hele Norge. | 197,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gro_Rakeng | 2023-02-04 | Gro Rakeng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske ballettdansere', 'Kategori:Norske koreografer'] | Gro Rakeng Ullner
(født 2. september 1952 i Helsingfors)
er en norsk ballettdanser.
Hun danset i Nasjonalballetten (1969–90) og var solist fra 1973 med hovedroller i blant annet "Svanesjøen", "Giselle", "Tornerose", "Askepott" og "Nøtteknekkeren". Etter sin avgang (1990) har hun virket ved de fleste av hovedstadens læresteder, spesielt Statens Balletthøgskole, ballettlinjen ved Fagerborg videregående skole og Den Norske Operas Ballettskole. Som koreograf har hun stått bak Flåklypaballetten (1983). Hun er gift med ballettdanseren Stefan Ullner.
| Gro Rakeng Ullner
(født 2. september 1952 i Helsingfors)
er en norsk ballettdanser.
Hun danset i Nasjonalballetten (1969–90) og var solist fra 1973 med hovedroller i blant annet "Svanesjøen", "Giselle", "Tornerose", "Askepott" og "Nøtteknekkeren". Etter sin avgang (1990) har hun virket ved de fleste av hovedstadens læresteder, spesielt Statens Balletthøgskole, ballettlinjen ved Fagerborg videregående skole og Den Norske Operas Ballettskole. Som koreograf har hun stått bak Flåklypaballetten (1983). Hun er gift med ballettdanseren Stefan Ullner.
== Premier ==
Oslo bys kunstnerstipend 1975
Dansekritikerprisen 1985 for rollen som den pukkelryggede i "Bernardas Hus" av Mats Ek
Thorleif Dahls stipend
Tom Wilhelmsens stipend
Statens kunstnerstipend (reise og studie)
== Referanser == | Gro Rakeng Ullner | 197,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerhard_Pfaffenbichler | 2023-02-04 | Gerhard Pfaffenbichler | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Fødsler 26. mars', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint'] | Gerhard Pfaffenbichler (født 26. mars 1961 i Salzburg) er en tidligere østerriksk alpinist.
Pfaffenbichler kjørte utfor og Super-G. Allerede i sin første sesong, 1980/81 kjørte han inn til en tredjeplass i Aspen. Sammenlagt i utforcupen ble han nummer 8.
Pfaffenbichlers eneste verdenscupseier kom 28. januar 1983, da han vant utforrennet i Sarajevo, der OL ble arrangert året etter. Han greide imidlertid ikke å kvalifisere seg til selve OL-rennet. Fire år senere kjørte han utforrennet under OL i Calgary, og tok en sterk femteplass. I verdenscupen havnet han totalt 22 ganger blant de 10 beste.
Pfaffenbichler la opp i 1989.
| Gerhard Pfaffenbichler (født 26. mars 1961 i Salzburg) er en tidligere østerriksk alpinist.
Pfaffenbichler kjørte utfor og Super-G. Allerede i sin første sesong, 1980/81 kjørte han inn til en tredjeplass i Aspen. Sammenlagt i utforcupen ble han nummer 8.
Pfaffenbichlers eneste verdenscupseier kom 28. januar 1983, da han vant utforrennet i Sarajevo, der OL ble arrangert året etter. Han greide imidlertid ikke å kvalifisere seg til selve OL-rennet. Fire år senere kjørte han utforrennet under OL i Calgary, og tok en sterk femteplass. I verdenscupen havnet han totalt 22 ganger blant de 10 beste.
Pfaffenbichler la opp i 1989.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gerhard Pfaffenbichler – Olympedia
(en) Gerhard Pfaffenbichler – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gerhard Pfaffenbichler – FIS (alpint)
(en) Gerhard Pfaffenbichler – ski-db.com | Gerhard Pfaffenbichler (født 26. mars 1961 i Salzburg) er en tidligere østerriksk alpinist. | 197,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Cappelen | 2023-02-04 | Alexander Cappelen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Atferdsøkonomer', 'Kategori:Fødsler 29. mai', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske professorer i økonomi', 'Kategori:Norske siviløkonomer fra NHH', 'Kategori:Personer tilknyttet Samfunns- og næringslivsforskning'] | Alexander Wright Cappelen (født 29. mai 1969 i Oslo) er en norsk etikk- og økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole (NHH).
Cappelen har hovedsakelig arbeidet innen forskningsområdene skattepolitikk, rettferdig fordeling, næringslivsetikk og adferdsøkonomi. Han var medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora fra 2003–2009. Han leder sammen med Bertil Tungodden «FAIR»en forskningssenter (SFF - Senter for fremragende forskning) innen adferdsøkonomi tilknyttet NHH og Samfunns- og næringslivsforskning.Cappelen er utdannet siviløkonom ved NHH i 1991, ble dr. oecon samme sted i 2000 og har også Mphil in Economics fra Oxford University. Han har vært postdoktorstipendiat på Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han har vært knyttet til Norges forskningsråds etikk-program. I 2003 satt han i utvalget som foreslo etiske retningslinjer for Petroleumsfondet. Han var i perioden 2001–2005 leder for Senter for økonomi og etikk ved NHH. Han har to ganger vunnet Bronsesvampen, NHH-studentenes foreleserpris. I 2006 fikk han Ingvar Wedervangs forskningspris for yngre forskere.
I 2013 ble han tildelt Akademikerprisen.Alexander Cappelen er bror av filosof Herman Cappelen, professor ved Universitetet i Oslo, sønn av skuespiller Kari Simonsen og forfatteren Peder Wright Cappelen, som var etterkommer til Jørgen Wright Cappelen og tilhører den såkalte forlagsgrenen i den norske slekten Cappelen.
| Alexander Wright Cappelen (født 29. mai 1969 i Oslo) er en norsk etikk- og økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole (NHH).
Cappelen har hovedsakelig arbeidet innen forskningsområdene skattepolitikk, rettferdig fordeling, næringslivsetikk og adferdsøkonomi. Han var medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora fra 2003–2009. Han leder sammen med Bertil Tungodden «FAIR»en forskningssenter (SFF - Senter for fremragende forskning) innen adferdsøkonomi tilknyttet NHH og Samfunns- og næringslivsforskning.Cappelen er utdannet siviløkonom ved NHH i 1991, ble dr. oecon samme sted i 2000 og har også Mphil in Economics fra Oxford University. Han har vært postdoktorstipendiat på Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han har vært knyttet til Norges forskningsråds etikk-program. I 2003 satt han i utvalget som foreslo etiske retningslinjer for Petroleumsfondet. Han var i perioden 2001–2005 leder for Senter for økonomi og etikk ved NHH. Han har to ganger vunnet Bronsesvampen, NHH-studentenes foreleserpris. I 2006 fikk han Ingvar Wedervangs forskningspris for yngre forskere.
I 2013 ble han tildelt Akademikerprisen.Alexander Cappelen er bror av filosof Herman Cappelen, professor ved Universitetet i Oslo, sønn av skuespiller Kari Simonsen og forfatteren Peder Wright Cappelen, som var etterkommer til Jørgen Wright Cappelen og tilhører den såkalte forlagsgrenen i den norske slekten Cappelen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Alexander Cappelen i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
Ansattside NHH
Personlig side
FAIR
(no) Publikasjoner av Alexander Cappelen i BIBSYS
Artikler av Cappelen i økonomitidsskriftet Magma | Alexander Wright Cappelen (født 29. mai 1969 i Oslo) er en norsk etikk- og økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole (NHH). | 197,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Pennac | 2023-02-04 | Daniel Pennac | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Casablanca', 'Kategori:Pieds-noirs', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Daniel Pennac (døpt Daniel Pennachioni (født 1. desember 1944 i Casablanca) er en fransk forfatter. Han mottok Prix Renaudot, en av Frankrikes mest prestisjetunge litteraturpriser, i 2007 for sitt essay Chagrin d'école. Under presidentvalget i 2002 var han i skyggekabinettet til humoristen Dieudonné.
Etter litteraturstudier i Nice ble Pennac lærer. Han begynte å skrive barnebøker, og deretter krimbokserien «La Saga Malaussène» som forteller om den faste «syndebukken» Benjamin Malaussène, og hans familie i Belleville i Paris. I et stykke for avisen Le Monde i 1997 hevdet Pennac at Malaussènes yngste bror Petis var sønn av Jerome Charyns New York-detektiven Isaac Sidel.Hans skrivestil kan være humoristisk og fantasirik som med Malaussène, men han kan også skrive pedagogisk essay som Comme un roman. Hans Comic Débauche, skrevet sammen med tegneserieskaperen Jacques Tardi, behandler emner som arbeidsledighet.
| Daniel Pennac (døpt Daniel Pennachioni (født 1. desember 1944 i Casablanca) er en fransk forfatter. Han mottok Prix Renaudot, en av Frankrikes mest prestisjetunge litteraturpriser, i 2007 for sitt essay Chagrin d'école. Under presidentvalget i 2002 var han i skyggekabinettet til humoristen Dieudonné.
Etter litteraturstudier i Nice ble Pennac lærer. Han begynte å skrive barnebøker, og deretter krimbokserien «La Saga Malaussène» som forteller om den faste «syndebukken» Benjamin Malaussène, og hans familie i Belleville i Paris. I et stykke for avisen Le Monde i 1997 hevdet Pennac at Malaussènes yngste bror Petis var sønn av Jerome Charyns New York-detektiven Isaac Sidel.Hans skrivestil kan være humoristisk og fantasirik som med Malaussène, men han kan også skrive pedagogisk essay som Comme un roman. Hans Comic Débauche, skrevet sammen med tegneserieskaperen Jacques Tardi, behandler emner som arbeidsledighet.
== Bibliografi (utvalg) ==
La Saga MalaussèneAu bonheur des ogres (1985)
La Fée Carabine (1987)
La Petite Marchande de prose (1989)
Monsieur Malaussène (1995)
Des chrétiens et des maures (1996)
Monsieur Malaussène au théâtre (1996)
Aux fruits de la passion (1999)Barne- og ungdomslitteraturCabot-Caboche (1982)
L'Œil du loup (1984)
Kamo : L'Agence Babel
L'Évasion de Kamo
Kamo et moi
Kamo, l'idée du siècle
Le Roman d'Ernest et Célestine (2012).Andre romanerLes Enfants de Yalta (1978)
Père Noël (1979)
Messieurs les enfants (1997)
Le Dictateur et le Hamac (2003)
Merci (2004)
Chagrin d'école (2007), selvbiografisk
Journal d'un corps (2012)EssayerLe Service militaire au service de qui? (1973)
Comme un roman (1992)
Gardiens et Passeurs (2000)TeaterLe 6e Continent («collection blanche»).TegneserierLa Débauche (2000) (sammen med Tardi).
Lucky Luke contre Pinkerton (2010) (sammen med manus fra Tonino Benacquista og tegninger av Achdé).
== Filmateriseringer ==
1987: La fée carabine
== Utmerkelser ==
2007: Prix Renaudot for Chagrin d'école
1988: Prix Mystère de la critique for La Fée carabine
1990: Prix du Livre Inter for La Petite Marchande de prose
2005: Prix Ulysse
2008: Grand prix Metropolis
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lozzi, Nicolas (2008): Les Nombreuses Vies de Malaussène (essay), Les moutons électriques, coll. Bibliothèque rouge.
== Eksterne lenker ==
(en) Daniel Pennac på Internet Movie Database
(da) Daniel Pennac på Filmdatabasen
(en) Daniel Pennac på AllMovie
(en) Daniel Pennac hos The Movie Database
(en) Intervju med Daniel Pennac i Barcelona Metropolis, våren 2009.
(en) «Daniel Pennac: Head teacher from the school of joy», The Independent 17. september 2010. | | språk = Fransk | 197,947 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABMonte_Rosa%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Monte Rosa» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bombeanslag i Norge', 'Kategori:Norsk motstand under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1930', 'Kategori:Skip fra andre verdenskrig', 'Kategori:Skip sluttseilt 1954'] | Denne artikkelen omhandler passasjerskipet MS «Monte Rosa». For fjellmassivet i Alpene med samme navn, se Monte RosaMS «Monte Rosa» var et passasjerskip som ble overlevert det tyske rederiet Hamburg-Südamerikanische Dampfschifffahrts-Gesellschaft, Hamburg i 1931. Skipet var byggnummer 492 ved verftet Blohm & Voss i Hamburg, og ble etter overleveringen satt inn i rute mellom Hamburg og Sør-Amerika. Etter 1933 ble MS «Monte Rosa» leid inn som KdF-skip (Kraft durch Freude), og seilte i denne rollen frem til utbruddet av andre verdenskrig, da hun ble rekvirert av den tyske Kriegsmarine.
Skipet ble ombygd til troppetransportskip, og gikk mellom Norge og Danmark med tropper og fanger. Skipet ble i juni 1944 skadet av en tidsinnstilt mine plassert av de norske motstandsmennene Max Manus og Gregers Gram, men greide å ta seg til havn. Etter krigen ble MS «Monte Rosa» tatt som krigsbytte av Storbritannia og omdøpt «Empire Windrush». Skipet ble skadet i en brann ombord i 1954, og sank kort tid etter under slep i Middelhavet underveis til verksted i Gibraltar.
| Denne artikkelen omhandler passasjerskipet MS «Monte Rosa». For fjellmassivet i Alpene med samme navn, se Monte RosaMS «Monte Rosa» var et passasjerskip som ble overlevert det tyske rederiet Hamburg-Südamerikanische Dampfschifffahrts-Gesellschaft, Hamburg i 1931. Skipet var byggnummer 492 ved verftet Blohm & Voss i Hamburg, og ble etter overleveringen satt inn i rute mellom Hamburg og Sør-Amerika. Etter 1933 ble MS «Monte Rosa» leid inn som KdF-skip (Kraft durch Freude), og seilte i denne rollen frem til utbruddet av andre verdenskrig, da hun ble rekvirert av den tyske Kriegsmarine.
Skipet ble ombygd til troppetransportskip, og gikk mellom Norge og Danmark med tropper og fanger. Skipet ble i juni 1944 skadet av en tidsinnstilt mine plassert av de norske motstandsmennene Max Manus og Gregers Gram, men greide å ta seg til havn. Etter krigen ble MS «Monte Rosa» tatt som krigsbytte av Storbritannia og omdøpt «Empire Windrush». Skipet ble skadet i en brann ombord i 1954, og sank kort tid etter under slep i Middelhavet underveis til verksted i Gibraltar.
== Historie ==
Etter overleveringen la MS «Monte Rosa» ut på jomfruturen fra Hamburg til Rio de la Plata i Sør-Amerika 21. mars 1931. Hun gikk deretter i fast rute mellom Hamburg og Buenos Aires i Argentina sammen med de tre gjenværende søsterskipene sine («Monte Cervantes», det fjerde søsterskipet, forliste i 1930). Fra 1934 og utover ble MS «Monte Rosa» utleid til organisasjonen Kraft durch Freude (KdF), og brukt til rimelige cruise for tyske arbeidere. I denne rollen besøkte hun også norske fjorder på Vestlandet.
=== Andre verdenskrig ===
Ved utbruddet av andre verdenskrig lå MS «Monte Rosa» i Hamburg, og 11. januar 1940 ble skipet rekvirert av den tyske Kriegsmarine og brukt som kaserneskip for soldater. I 1942 ble hun ombygd til troppetransportskip, og satt inn i trafikk mellom Danmark (Århus) og Norge. Oppgavene var å transportere tropper til og fra Norge, og fanger og jøder til Tyskland. Skipet fraktet 46 jøder fra Norge til Tyskland 20 og 26. november 1942, blant andre Richard Bernstein. Fra oktober 1943 til april 1944 tjenestegjorde MS «Monte Rosa» som hjelpeskip under reparasjonene av slagskipet «Tirpitz» i Altafjorden. I april 1944 var hun tilbake igjen i trafikk mellom Oslo og Danmark. I juni 1944 lå skipet i Oslo havn. I en dristig aksjon greide motstandsmennene Max Manus og Gregers Gram, i ly av nattemørket, å feste tidsinnstilte miner (limpet) på skroget. Ladningene detonerte da MS «Monte Rosa» var i nærheten av Øresund, og påførte skipet betydelige skader. MS «Monte Rosa» greide imidlertid å ta seg til havn for egen maskin.
Ifølge Odd Claus' selvbiografi Vitne til krig inntraff eksplosjonen ved femtiden om morgenen etter at skipet hadde forlatt Moss. Ombord var det tyske soldater som verken var syke eller sårede, men bare skulle hjem på permisjon, samt småbarnsmødre som ikke snakket tysk, men trolig hadde fått barn med tyske soldater (lebensborn). I avisen hadde det stått at for å hindre at skipet sank, hadde kapteinen stengt noen av skottene, slik at 200 soldater ble sperret inne og druknet.I januar 1945 ble hun gjort om til hospitalskip, og malt hvit med en grønn stripe langs skroget. I februar 1945 gikk skipet på en mine, og måtte slepes til Gotenhafen (dagens Gdynia i Polen) med 19 graders slagside. Her ble en midlertidig reparasjon utført, og MS «Monte Rosa» ble slept tilbake til København med 5 000 tyske flyktninger ombord. I mai 1945 ble skipet flyttet til Kiel, og i august tatt ut av tjeneste.
=== Etterkrigsårene ===
18. november 1945 ble skipet beslaglagt av britiske styrker og tatt som krigsbytte. Hun ble underlagt Ministry of War Transport og slept til South Shields i England for å repareres og bygges om til troppeskip. I 1946 var skipet reparert, og ble omdøpt «Empire Windrush». Skipet ble kjent da hun brakte den første bølgen med immigranter fra Jamaica til Storbritannia i 1948. Skipets oppgaver ellers besto av troppetransporter til Sri Lanka, Hongkong, Singapore og Japan. 28. mars 1954 var «Empire Windrush» i Middelhavet utenfor Algerie, underveis fra Yokohama og Kure i Japan til Southampton. En eksplosjon og påfølgende brann i maskinrommet drepte fire maskinister, og gjorde at skipet ble evakuert. Det utbrente vraket ble forsøkt slept til Gibraltar, men sank underveis, utenfor kysten av Algerie.
== Skipet ==
MS «Monte Rosa» var et av fem søsterskip av Monte-klassen: «Monte Cervantes», «Monte Sarmiento», «Monte Olivia» og «Monte Pascoal». Alle fem var svært like av utseende, og hadde to hvite skorsteiner med et rødt bånd øverst. Ved levering var MS «Monte Rosa»s tonnasje 13 882 bruttoregistertonn. Etter ombyggingen i 1950 var tonnasjen økt til 14 651 bruttoregistertonn. Fremdriften ble besørget av fire sekssylindrede MAN firetakts dieselmotorer som drev to propeller. Oppgitt totalytelse var 6 800 hestekrefter, noe som ga en toppfart på 14,5 knop. Skipet hadde 1 372 køyeplasser, men selv om lugarene hadde forskjellig standard, var det ingen inndeling i passasjerklasser i fellesarealene. Som hospitalskip hadde hun 2 352 sengeplasser, og plass til 273 leger og sykepleiere.
== Referanser ==
== Kilder ==
FeldGrau.com - Lazarettschiffe Monte Rosa (engelsk) | Hamburg1933 - 1945: Hamburg1945 - 1954: London | 197,948 |
https://no.wikipedia.org/wiki/An%C3%A1rjohka_nasjonalpark | 2023-02-04 | Anárjohka nasjonalpark | ['Kategori:1975 i Norge', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalparker i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verneområder i Karasjok', 'Kategori:Verneområder i Kautokeino', 'Kategori:Verneområder i Troms og Finnmark', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1975'] | Anárjohka nasjonalpark (nordsamisk Anárjoga álbmotmeacci) er en norsk nasjonalpark som ligger sørøst på Finnmarksvidda; langs elven Anárjohka, ved grensen til Finland. Parken ble vedtatt opprettet 19. desember 1975, men vedtaket trådte først i kraft 1. april 1976; derfor kan begge årstall forekomme i omtale av nasjonalparken, for «å bevare et stykke av Finnmarksvidda med et representativt utvalg av de naturtyper som forekommer der, så som furuskog, bjørkeskog og vidde med kratt, myr, vatn, elver og låge fjell. Dyre- og plantelivet skal få utvikle seg mest mulig fritt uten menneskelig påvirkning. » og den dekker et område på 1409 km².
Nasjonalparken ligger i kommunene Karasjok og Kautokeino; og den grenser opp til Lemmenjoki nasjonalpark i Finland. Parken endret navn fra Øvre Anarjokka nasjonalpark til Anárjoga álbmotmeacci/Anárjohka nasjonalpark i juli 2021.
| Anárjohka nasjonalpark (nordsamisk Anárjoga álbmotmeacci) er en norsk nasjonalpark som ligger sørøst på Finnmarksvidda; langs elven Anárjohka, ved grensen til Finland. Parken ble vedtatt opprettet 19. desember 1975, men vedtaket trådte først i kraft 1. april 1976; derfor kan begge årstall forekomme i omtale av nasjonalparken, for «å bevare et stykke av Finnmarksvidda med et representativt utvalg av de naturtyper som forekommer der, så som furuskog, bjørkeskog og vidde med kratt, myr, vatn, elver og låge fjell. Dyre- og plantelivet skal få utvikle seg mest mulig fritt uten menneskelig påvirkning. » og den dekker et område på 1409 km².
Nasjonalparken ligger i kommunene Karasjok og Kautokeino; og den grenser opp til Lemmenjoki nasjonalpark i Finland. Parken endret navn fra Øvre Anarjokka nasjonalpark til Anárjoga álbmotmeacci/Anárjohka nasjonalpark i juli 2021.
== Geografi, landskap, geologi ==
Anárjohka utgjør en del av Finnmarksvidda og preges av bjørkeskog og furumoer, store myrer og mange vann. Vidda utgjør et flatt platå med flere rolige, lave høgdedrag. Myr, vann og skogløs vidde utgjør halvparten av nasjonalparken. Myrene kan være flere kilometer lange, og er da et hinder for ferdsel.
Gavdnjajávri er den største innsjøen i området, og det er i alt over 700 vann. Flere elver har sitt utspring her. De største elvene fra nasjonalparken er Skiehččánjohka, Anárjohka, Gorsjohka, Bávttajohka og Kárášjohka som alle renner ned og forbi Karasjok og danner Deatnu (Tanaelva).
== Flora og fauna ==
Nasjonalparken har stort innslag av østlig vegetasjon, som f.eks. storveronika, sibirturt, finnmarksfrøstjerne, russefrøstjerne, lappflokk, lappsoleie, dvergmaigull og brannmyrull.
Fuglelivet er rikt og variert, og også dette er delvis østlig orientert.
Elgen er det største pattedyret i området og er å finne i området hele året. Elgen har sine vinterbeiteområder i Anarjok og Gorsjokdalen der den de senere år har økt i antall og tildels kommer i konflikt med reindrifta i området. Bjørn overvintrer og yngler her og jerv finnes som streifdyr og har også yngling i området. Rødrev, røyskatt og smågnagere er vanlig. Musearten rødmus, som ellers har sin vanligste utbredelse i Sibir, har en av få norske bestander her.
== Kulturminner ==
Området har vært brukt av samene til veiding og reindrift så langt tilbake som man kjenner kilder. Det er også dokumentert boplasser fra steinalderen og fram til vår tid.[1]
En ikke drivverdig gullgraving på 1960-tallet er en parentes i områdets historie.
== Adkomst ==
Nasjonalparken er lite tilrettelagt for friluftsliv, men det finnes noen turmuligheter. Ellers er adkomst til nasjonalparken via tettstedet Karasjok, derfra går turen 17 kilometer mot Finland og tar av oppover langs Anárjohka på norsk side. Her følges en grusvei 7 mil oppover dalen der veien slutter, herfra er det omtrent 5 kilometer å gå inn til nasjonalparkgrensa. Et annet alternativ er å ta av fra Anárjohkveien oppetter elva Gorsjohka eller langs veien som går ca. 12 kilometer oppover Gorsjokdalen. Fra veis ende i Gorsjokdalen er det ca. 15 kilometer til nasjonalparkgrensa og er da oppe på fjellet Galmmat.
Det går også an å gå til nasjonalparken fra Guovdageaidnu (Ávži eller Šihččajávri), men det er en del lenger og vil normalt kreve overnatting på vegen. Det er noe kortere å gå til nasjonalparken fra finsk side.
== Reindrift ==
I nasjonalparken er det vinterbeiteområde for reindrifta.
== Referanser ==
Fotnoter
LitteraturLeif Ryvarden. Stabbursdalen, Øvre Pasvik og Øvre Anárjohka. Gyldendal, 2007 (Norges nasjonalparker; 3) ISBN 978-82-05-37638-0
Sigmund Sivertsen. «Øvre Anarjokka» I: Den norske turistforenings årbok 1969.
Tina Solbakken: Det urørte landskapet i Øvre Anárjohka nasjonalpark. UIT 2014.
== Eksterne lenker ==
(no) Anárjohka nasjonalpark på Miljødirektoratets temasider om nasjonalparkene
(no) Anárjohka nasjonalpark i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
Øvre Anárjohka nasjonalpark - overnatting på Anarjohka forest lodge / Anárjohka Utmarksturisme. En bedrift som tilbyr utleie av hytte/rom og guiding mm. i Anarjokdalen. Ligger ca. 4 mil fra nasjonalparkgrensa.
Øvre Anarjohka nasjonalpark fra Karasjok kommune | | kart = | 197,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lemmenjoki_nasjonalpark | 2023-02-04 | Lemmenjoki nasjonalpark | ['Kategori:1956 i Finland', 'Kategori:25°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Enares geografi', 'Kategori:Kittilä', 'Kategori:Nasjonalparker i Finland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder i Lappland (Finland)', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1956'] | Lemmenjoki nasjonalpark (finsk Lemmenjoen kansallispuisto) er en nasjonalpark i kommunene Enare og Kittilä i Lappland i Finland. Nasjonalparken ble opprettet i 1956 og er i dag, etter to utvidelser, på 2 850 km². Den er Finlands største nasjonalpark, og har sitt navn etter den 80 km lange elva Lemmenjoki (nordsamisk Leammijohka) som flyter gjennom nasjonalparken.
Lemmenjoki nasjonalpark grenser til Norge og til Øvre Anárjohka nasjonalpark.
Det foregår småskala gullgraving i området.
| Lemmenjoki nasjonalpark (finsk Lemmenjoen kansallispuisto) er en nasjonalpark i kommunene Enare og Kittilä i Lappland i Finland. Nasjonalparken ble opprettet i 1956 og er i dag, etter to utvidelser, på 2 850 km². Den er Finlands største nasjonalpark, og har sitt navn etter den 80 km lange elva Lemmenjoki (nordsamisk Leammijohka) som flyter gjennom nasjonalparken.
Lemmenjoki nasjonalpark grenser til Norge og til Øvre Anárjohka nasjonalpark.
Det foregår småskala gullgraving i området.
== Eksterne lenker ==
(en) Lemmenjoki National Park – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lemmenjoki nasjonalpark hos Outdoors.fi | Lemmenjoki nasjonalpark (finsk Lemmenjoen kansallispuisto) er en nasjonalpark i kommunene Enare og Kittilä i Lappland i Finland. Nasjonalparken ble opprettet i 1956 og er i dag, etter to utvidelser, på 2 850 km². | 197,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Wilson | 2023-02-04 | Peter Wilson | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Peter Wilson eller Pete Wilson er navnet til flere personer:
Pete Wilson (født 1933), guvernør i California
Peter Lamborn Wilson (født 1945), amerikansk politisk forfatter og dikter
Peter Wilson (australsk fotballspiller) (født 1947)
Peter Wilson (skihopper) (født 1952), canadisk skihopper
Peter Wilson (curlingspiller) (født 1961), skotsk-irsk curlingspiller
Peter Wilson (musiker) (født 1971), nordirsk musiker
Peter Wilson (skytter) (født 1986), britisk skytter
Peter Wilson (svensk fotballspiller) (født 1996)
| Peter Wilson eller Pete Wilson er navnet til flere personer:
Pete Wilson (født 1933), guvernør i California
Peter Lamborn Wilson (født 1945), amerikansk politisk forfatter og dikter
Peter Wilson (australsk fotballspiller) (født 1947)
Peter Wilson (skihopper) (født 1952), canadisk skihopper
Peter Wilson (curlingspiller) (født 1961), skotsk-irsk curlingspiller
Peter Wilson (musiker) (født 1971), nordirsk musiker
Peter Wilson (skytter) (født 1986), britisk skytter
Peter Wilson (svensk fotballspiller) (født 1996)
== Se også ==
Peta Wilson (født 1970), australsk skuespiller, hoverolle i TV-serien «Nikita» | Peter Wilson (født 9. desember 1961 i Stranraer) er en skotsk curlingspiller. | 197,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Trondheim | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Trondheim | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Ordførere i Trondheim', 'Kategori:Ordførerlister i Sør-Trøndelag'] | Liste over ordførere i Trondheim viser alle ordførere i Trondheim kommune siden innføringen av formannskapslovene av 1837. Den moderne kommunen har imidlertid røtter tilbake til eldre styreformer i bysamfunnet.
Ordføreren leder forhandlingene i Trondheim bystyre og formannskap. Ordføreren har ellers møterett i alle kommunale organer. Trondheim er landets tredje største kommune, og den største som styres av et formannskap. Bystyret velger ordføreren blant formannskapets medlemmer for fire år av gangen. Tidligere har ordføreren også vært valgt for kortere tidsrom.
Siden 1837 har 51 personer blitt valgt til ordførere i Trondheim, i tillegg til to som var oppnevnt under okkupasjonsmyndighetene under siste verdenskrig. Varaordførere som har fungert som ordførere, men ikke vært valgt til vervet, er ikke medregnet. Ordførerne gjenspeiler i stor grad det kommunale selvstyrets og stemmerettens utvikling, idet de første var embedsmenn og kjøpmenn, men har senere fått en bredere sosial og demografisk sammensetning. Etter 1980 har tre kvinner blitt valgt til ordførere. Flere ordførere har også vært stortingsrepresentanter for Trondheim eller for Sør-Trøndelag, statsråder eller fylkesmenn. | Liste over ordførere i Trondheim viser alle ordførere i Trondheim kommune siden innføringen av formannskapslovene av 1837. Den moderne kommunen har imidlertid røtter tilbake til eldre styreformer i bysamfunnet.
Ordføreren leder forhandlingene i Trondheim bystyre og formannskap. Ordføreren har ellers møterett i alle kommunale organer. Trondheim er landets tredje største kommune, og den største som styres av et formannskap. Bystyret velger ordføreren blant formannskapets medlemmer for fire år av gangen. Tidligere har ordføreren også vært valgt for kortere tidsrom.
Siden 1837 har 51 personer blitt valgt til ordførere i Trondheim, i tillegg til to som var oppnevnt under okkupasjonsmyndighetene under siste verdenskrig. Varaordførere som har fungert som ordførere, men ikke vært valgt til vervet, er ikke medregnet. Ordførerne gjenspeiler i stor grad det kommunale selvstyrets og stemmerettens utvikling, idet de første var embedsmenn og kjøpmenn, men har senere fått en bredere sosial og demografisk sammensetning. Etter 1980 har tre kvinner blitt valgt til ordførere. Flere ordførere har også vært stortingsrepresentanter for Trondheim eller for Sør-Trøndelag, statsråder eller fylkesmenn.
== Historikk for styreform og ordførervervet ==
=== Det kommunale selvstyrets opprinnelse ===
Det kommunale selvstyret i Trondheim har hatt forskjellige former siden grunnleggelsen i 997, da byen antageligvis ble styrt av ombudsmenn for kongen. Særlige forhold i byene ble regulert av Bjarkøyretten fra 1100-tallet og kong Magnus Lagabøtes bylov fra 1200-tallet. Mange saker kunne avgjøres på bytinget, men en kongelig embetsmann innen rettsforvaltningen, gjaldkeren, ledet møtene og fikk stor innflytelse. På bytinget kunne alle husfaste menn møte. Dommer avsagt av bytinget kunne ankes til bylagtinget. Byen var også underlagt en kongelig utnevnt sysselmann, som styrte sammen med en krets av rådmenn.I senmiddelalderen var byen styrt av erkebiskopen i Nidaros, som hadde egne ombudsmenn og rådmenn. Ved reformasjonen i 1537 sørget lensherren i Trondhjem for å utpeke en borgermester. Ved denne ordningen ble borgermesteren og hans rådmenn, sammen kalt en magistrat, et embedsverk underlagt lensherren. Borgermestre og rådmenn ble vanligvis rekruttert fra handelspatrisiatet i Søgaden, som dermed fikk større innflytelse på byens styre og stell.
Under eneveldet av 1660 var byens styre ledet av et kollegium av embedsmenn, magistraten. Magistraten var underlagt stiftamtmannen og hadde ansvaret for å forvalte byens materiell, økonomi og offentlige stiftelser. «De eligerte menn» var et utvalg av borgere, som regel grossister i Søgaden, valgt av og blant de som hadde borgerbrev, som etter hvert fikk mange oppgaver i forvaltningen, især av byens finanser. I begynnelsen var magistraten avvisende til at de eligerte menn skulle revidere magistratens regnskaper, men i 1787 ble det endelig bestemt ved reskript (kongelig forordning) at de eligerte menn skulle anvise byens utgifter. Innen administrasjonen fantes det også en rekke komiteer og kommisjoner, for eksempel en fattigkommisjon og en skolekommisjon.Rådhuset med inventar og arkiver ble rammet ved en rekke bybranner i Trondheim. Den eldste bevarte rådhusbygningen i Trondheim ble reist på tomten til den gamle Olavskirken i 1702 og restaurert etter nok en bybrann i 1704. Alle embedsmenn og eligerte menn, lagtinget, stiftsoverretten og bytinget hadde sine kontorer og møtelokaler i rådhusets annenetasje, mens brannkorpset oppbevarte sitt materiell i førsteetasje. Byens nattvektere møtte også på rådhuset hver kveld for å få oppgitt vindretningen før de patruljerte. I rådhusets kjeller var det fengsel og arrestlokaler. Også etter innføringen av formannskapslovene holdt bystyret i sine 93 første år sine møter på det gamle rådhuset. Det nåværende rådhuset i Trondheim ble opprinnelig bygget i 1895/1896 for Trondhjems Tekniske Læreanstalt. Kommunen kjøpte bygningen i 1929 og flyttet inn med sin administrasjon i 1930, etter en omfattende ombygging.
=== Formannskapslovene – ordførervervet oppstår ===
Ved innføringen av formannskapslovene av 1837 fikk alle menn i byene med borgerbrev, eiendom eller en viss inntekt delta i byens styre. I praksis ble stemmeretten utvidet til også å omfatte embedsmenn og utøvere av frie yrker. Med et manntall på 706 stemmeberettigede skulle det første formannskapet i Trondheim ha ti medlemmer, og bystyret det tredobbelte, i tillegg til formennene. Fire av «de eligerte menn» ble valgt inn i det første formannskapet, men byens første ordfører, Jacob Roll, var ikke blant dem. I det første bystyret var det nesten like mange håndverkere og butikkhandlere som søgadegrossister og embedsmenn.Utover 1800-tallet fikk bystyret og formannskapet stadig utvidet sine oppgaver, i første omgang innen skole- og fattigstellet. Ved inngangen til 1900-tallet var kommunen blitt en mektig institusjon i bysamfunnet, både som arbeidsgiver og myndighet. Ved siden av kommunen utøvde magistraten fortsatt stor myndighet. Magistraten ble først opphevet i 1922, men de to borgermestrene fortsatte i sine stillinger frem til innføringen av det moderne rådmannsstyret i 1939. Kommunens oppgaveportefølje ble stadig utvidet, og ordføreren inntok en desto mer aktiv rolle i politikkutformingen og maktutøvelsen.Økning i folketallet og utvidelser av stemmeretten gjorde at antallet representanter i bystyret økte gradvis til 68 i 1898. I 1901 ble antallet fastsatt til 67, i 1904 til 68, i 1922 til 76, i 1955 til 77, og i 1963 til 85 representanter. Trondheim bystyre var landets største folkevalgte forsamling utenom Stortinget før antallet representanter igjen ble redusert til 67 i 2011. Fra 1979 til 1992 hadde Trondheim også 24 bydelsutvalg, deretter seks bydelsråd som ble avskaffet i 2000.Det har vært partidannelser i bystyret siden slutten av 1800-tallet. I partisystemet etter den andre verdenskrig har ordførervervet i Trondheim, etter et langvarig arbeiderpartistyre i etterkrigstiden, vekslet mellom Arbeiderpartiet og Høyre.Ordføreren i Trondheim har siden 1968 båret et kjede ved seremonielle anledninger. Ordførerkjedet ble overrakt som gave fra byens 109 fagforeninger. Kjedet i sølv og emalje, og satt sammen av 32 fag- og yrkesmerker, ble formgitt av gullsmed Harry Sørby og utarbeidet av gullsmed Arne Hansen.
== Ordførere siden formannskapslovene av 1837 ==
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Allmenne verk
Bratberg, Terje (1996). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-0642-7.
Danielsen, Rolf (1997). Trondheims historie 997–1997. Bind 4: «En exempelløs fremgang», 1880–1920. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Utgitt med støtte fra Trondheim kommune. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-22859-2.
Kirkhusmo, Anders (1997). Trondheims historie 997–1997. Bind 5: Vekst gjennom krise og krig, 1920–1964. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Utgitt med støtte fra Trondheim kommune. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-22860-6.
Mykland, Knut (1996). Trondheim bys historie. Bind 3: Fra Søgaden til Strandgaten, 1807–1880. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Utgitt med støtte fra Trondheim kommune. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-22858-4.
Sjøholt, Peter (1971). Strinda bygdebok. Bind 4: … og bygda ble by. Strindas historie 1945–1963. Utgitt av Strinda bygdeboknemnd. Trondheim: I kommisjon hos F. Bruns bokhandels forlag.
Stugu, Ola Svein (1997). Trondheims historie 997–1997. Bind 6: Kunnskapsbyen 1964–1997. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Utgitt med støtte fra Trondheim kommune. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-22861-4. Avhandlinger, spesialartikler og jubileumsskrifter
Berge, Johannes (1960). Trondhjem Bystyre 1827–1842. Fra eligerede Mænd til Formandskab. Trondhjemske samlinger, rekke 3, bind 1, hefte 5–6. Trondhjems Historiske Forening.
Fagerjord, Annelise O. (1973). Konservativ krisepolitikk i Trondheim kommune 1930–1935 (hovedfagsoppgave i historie). Universitetet i Trondheim.
Jensås, Henry Kristian (1980). «Selvstyre i egen kommune 1899–1963». Tiller. Bygd – og by. Utgitt av Trondheim kommune. s. 187–207. ISBN 82-990636-0-4.
Larssen, Christian (2000). LO i Trondheim 90 år. Trondheim.
Mathiesen, Henrik (1920). Trondhjems ordførere og viceordførere 1837 til 1919 (særtrykk). Trondhjem.
Mathiesen, Henrik (1945) [1922]. Fortegnelse over magistratpersoner i Trondhjem 1377–1922. Trondheim.
Totland, Åse (1975). Dannelsen av Grundlovsforeningen i Trondhjem, og Trondheim Høyres syn på unionspolitikken og noen sentrale rikspolitiske spørsmål (hovedfagsoppgave i historie). Universitetet i Trondheim. [Upublisert manuskript]
Øksendal, Lars, Jenssen, Frank, Skjøtskift, Ingrid og Fjellbu, Arne (red.) (1993). Trondheim Høyre 110 år 1883–1993. Trondheim. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Se også ==
Liste over ordførere i Byneset 1837–1963
Liste over ordførere i Leinstrand 1837–1963
Liste over ordførere i Strinda 1837–1963
Liste over ordførere i Tiller 1898–1963
Liste over stortingsrepresentanter for Trondheim og Levanger 1814–1953
Politikk i Trondheim
== Eksterne lenker ==
(en) Mayors of Trondheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Liste over ordførere i Byneset viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Byneset kommune i Sør-Trøndelag fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til sammenslåingen med Trondheim i 1964. | 197,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motstandsbevegelse | 2023-02-04 | Motstandsbevegelse | ['Kategori:Aktivisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Politikk'] | Motstandsbevegelse er et samlebegrep for organisert, aktivt eller passivt opprør mot innen- eller utenlandske maktapprater, for eksempel under okkupasjon. Passiv motstand omfatter blant annet bruk av symboler, streiker, sabotasje og demonstrasjoner. Motstanden kan også være mer voldelig, og ta i bruk likvidasjoner, sprengninger eller regulære kamphandlinger.
Makthaverne motstandsbevegelsen kjemper mot vil vanligvis prøve å stemple motstanderne som «terrorister». Selv om voldshandlinger blir utført mot militære mål, stemples handlingene som «terrorisme».
Betegnelser brukt i andre land på motstandsbevegelser inkluderer det engelske begrepet «resistance movement», det franske «La Résistance», og partisanene på Balkan. I nyere tid er begrepet «frigjøringsbevegelse» mye brukt.
For nordmenn er ordet «motstandsbevegelse» i sterk grad knyttet til norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig; ofte er denne bare omtalt som «Motstandsbevegelsen».
| Motstandsbevegelse er et samlebegrep for organisert, aktivt eller passivt opprør mot innen- eller utenlandske maktapprater, for eksempel under okkupasjon. Passiv motstand omfatter blant annet bruk av symboler, streiker, sabotasje og demonstrasjoner. Motstanden kan også være mer voldelig, og ta i bruk likvidasjoner, sprengninger eller regulære kamphandlinger.
Makthaverne motstandsbevegelsen kjemper mot vil vanligvis prøve å stemple motstanderne som «terrorister». Selv om voldshandlinger blir utført mot militære mål, stemples handlingene som «terrorisme».
Betegnelser brukt i andre land på motstandsbevegelser inkluderer det engelske begrepet «resistance movement», det franske «La Résistance», og partisanene på Balkan. I nyere tid er begrepet «frigjøringsbevegelse» mye brukt.
For nordmenn er ordet «motstandsbevegelse» i sterk grad knyttet til norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig; ofte er denne bare omtalt som «Motstandsbevegelsen».
== Internasjonale avtaler ==
I landkrigskonvensjonen av 1907 heter det at militser og frikorps (frivillige) skal stå under kommando av en ansvarlig person. For å bli omfattet av konvensjonen må de ha et emblem som er synlig på avstand og åpent bære våpen. Handlingene skal følge krigens lover og tradisjoner.
Konvensjonen presiserer imidlertid at personer som tar opp våpen mot invaderende styrker kan omfattes av krigens lover dersom de ikke har hatt tid til å organisere seg, og dersom de selv følger krigens lover.
== Se også ==
Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig
Gerilja
Partisan
Milits
Sivil ulydighet
Sabotasje
Terrorisme
== Eksterne lenker ==
Landkrigskonvensjonen | Den franske motstandsbevegelsen omfatter flere motstandsbevegelser som var aktive i Frankrike under andre verdenskrig. Disse gjorde motstand mot de tyske okkupasjonsstyrkene og mot det tyskvennlige Vichyregimet. | 197,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_War_at_Home | 2023-02-04 | The War at Home | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kansellerte TV-serier', 'Kategori:Komiserier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på Fox Broadcasting Company', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA'] | The War at Home var en amerikansk komiserie som gikk på Fox fra 2005 til 2007. Serien fulgte den dysfunksjonelle familien Gold og deres hverdagslige problemer. Serien ble skapt av Rob Lotterstein og Michael Rapaport spilte hovedrollen i serien.
I Norge gikk serien på TVNorge.
| The War at Home var en amerikansk komiserie som gikk på Fox fra 2005 til 2007. Serien fulgte den dysfunksjonelle familien Gold og deres hverdagslige problemer. Serien ble skapt av Rob Lotterstein og Michael Rapaport spilte hovedrollen i serien.
I Norge gikk serien på TVNorge.
== Handling ==
Serien følger Dave og Vicky og deres liv i New York. Gold er en litt uvanlig amerikansk familie med Dave (Michael Rapaport) i farsrollen som til tider er paranoid og gjør svært mye som irriterer ungene. Alle ungene til Dave har svært mye vansker med å takle han, da særlig Larry (Kyle Sullivan). Larry blir hele tiden sett rart på og sliter med å bli forstått av faren, og blir til tider, særlig i starten trodd av faren at han er homofil. Det kommer senere frem i serien at Larry ikke er homofil, men at Dave har rett angående at Larry's bestevenn Kenny er homofil. For seerne var det ingen overraskelse da Kenny kom ut av skapet, ettersom det ble allerede i den første episoden og nesten alle episoder den første sesongen hvor Kenny er med i, at han er homofil og er hemmelig forelsket i bestevennen Larry.
Serien ble tatt av lufta etter bare to sesonger, dette til tross for at serien hadde et bra gjennomsnitt seertall [1]. Siste episode ble sendt (USA) 22. april 2007 og ca. en måned senere, 17. mai ble det klart at serien var kansellert. Siden ingen ante at den siste episoden skulle bli den aller siste ble det ingen stor seriøs avslutning på serien. Den siste episoden handler om Hillary (Kaylee DeFer), den eldste i søskenflokken sin eksamens fest. Det kommer også frem i de siste minuttene av episoden at Vicky er gravid.
== Hovedpersonene ==
=== Dave Gold ===
David "Dave" Gold (Michael Rapaport) er faren i huset. Dave jobber med å selge forsikringer og har en jødisk bakgrunn. Han blir fremstilt som svært paranoid og virker til tider svært utilfreds med livet han har. Han har best forhold til den yngste sønnen, Mike. Dette skyldes til en stor grad at han beskytter Hillary alt for mye, så deres forhold er ikke så bra, og at han sliter med å forstå Larry. Hans forhold til barna er varierende, men han krangler svært ofte med guttene og kontrollerer Hillary alt for mye. Dave sier svært mye negativt til og om Larry, noe som går inn på ham uten at Dave bryr seg, men han skjønte selv at han gikk alt for langt da han sa "I wish I never had either one of you" (til Larry & Mike). Til tross for sin slemme rolle velger han å hjelpe Larrys bestevenn Kenny, som har blitt kastet ut av huset etter at han fortalte foreldrene sine om sin homofile legning. Dave tar vare på ham og i de 5 ukene Kenny bor hos Gold utvikler han og Dave et vennskapelig forhold som Dave aldri har hatt med noen av sine egne barn. Man ser tydelig en skuffelse og tristhet i Daves øyne når Kenny drar tilbake til foreldrene sine – dette er en av de få gangene man ser Dave i serien som noe annet enn høyrøsta og mannlig. Selv om han til tider er svært negativ ovenfor sine sønner, da særlig Larry, har han sine stolte øyeblikk med dem. Dave var svært stolt over Larry da han hørte at han hadde fått kjæreste, men stoltheten gikk fort over da Dave fikk se kjæresten, Marla. Andre tilfeller var da Hillary slo til en jente på skolen og da Larry slo til Dave.
=== Vicky Gold ===
Vicky Gold (Anita Barone) er moren i huset og er i motsetning til ektemannen ikke jøde, men derimot katolsk. I en episode diskuterer Vicky og Dave barnas trosretning og blir enig om at de ikke skal avgjøre hva barna skal tro. Til tross for dette prøver begge å få dem til å konvertere til sin trosretning, men Vicky må se seg slått etter at Mike allerede har bestemt seg for å bli jøde, og Hillary gjerne vil konvertere til jødedommen etter at hun må bli jøde for å kunne gå ut med en jødisk gutt hun har møtt. Hun er en svært attraktiv dame og jobber som interiør designer. Til forskjell for Dave er Vicky omsorgsfull og vil barna det beste. Hun liker ikke måten Dave snakker til barna på men har selv ikke noe imot å si en del negative ting om dem bak deres rygg. Vicky møtte Dave på college og de to følte at de måtte gifte seg etter at Vicky hadde blitt gravid med Hillary. Det kommer også senere frem i serien at heller ikke Larry og Mike ikke var planlagt, samt ble det også vist i den aller siste episoden at Vicky igjen var gravid med et ikke planlagt barn.
=== Hillary Gold ===
Hillary Gold (Kaylee DeFer) er eldst i søskenflokken og oppfører seg som en vanlig 17-åring. Hillary er svært opptatt av gutter bedriver mye av fritiden av å sjekke opp gutter til Dave's store fortvilelse. Hun har igjennom serien flere kjærester, men har et lengre forhold til Taye. Taye er afroamerikaner og Dave har det svært vanskelig med å takle hans holdninger og muligens hudfarge. Hillary er ikke særlig skoleflink, men hun klarte i siste liten å få ståkarakter i alle fag da hun gikk ut av high school etter hjelp fra Dave. Selv om det aldri kom helt frem at Hillary kom inn på en college var det mye som tydet på det i den siste episoden av serien.
=== Larry Gold ===
Larry Gold (Kyle Sullivan) er det andre barnet i gjengen. Larry er en 16 år gammel gutt med noen spesielle interesser og kan ofte bli omtalt som en nerd. Han har svært liten selvtillit noe som også han innrømmer selv, og blir mobbet på skolen. Han har aldri hatt noe langt forhold med noen jenter, men hadde et par kjærester. Larry's første kjæreste var Marla, en lav, overvektig snodig jente som gikk på samme skole som Larry. Forholdet deres tok slutt etter at Brenda, venninnen til Hillary, klinte med Larry i fylla. Larry syntes etter hendelsen med Brenda at Marla var så dårlig kysser i forhold og håpet han hadde en sjanse med Brenda. Larry's andre kjæreste var Heidi, Mike sin eks-kjæreste. Forholdet tok fort slutt etter at Heidi slo opp med Larry fordi hun syntes han var paranoid. I serien rømmer Larry vekk to ganger, men kom tilbake i samme episode begge gangene. Første gang han rømte var fordi Dave ga han ris og flyttet til bestevennen og naboen Kenny. Den andre gangen han rømte skyldtes at Vicky nekta han å dra på "The Lord of the Rings On Ice" som fikk Larry til å dra på en lang busstur igjennom USA uten mål og mening.
=== Mike Gold ===
Michael "Mike" Gold (Dean Collins) er den yngste i søskenflokken. Mike er en svært smart 14 åring som bruker dette for alt det er verdt. Han gir blant annet Larry et lån som han tjener penger på, lurer foreldrene til å tro at han er deprimert så han får alt han ønsker seg. Han klarer imidlertid ikke å lure psykologen som ser bløffen hans. Mike bruker også informasjon han har til å drive pengeutpressing på Dave, blant annet så fikk han nye sko ved å ikke fortelle Vicky om at han mannen hennes drev med sen internett chatting med andre jenter. I den første sesongen skjer det liten handling rundt Mike, og han har nesten bare en bi rolle i hele serien. Som regel når man ser Mike den første sesongen er han bare forbipasserende og blir med i andres samtaler.
== Positiv homofili kritikk ==
Til tross for at hovedkarakteren Dave kan virke som om han har homofobi har serien fått positiv kritikk for sin hjelp av homofili i USA. I en episode der bestevennen til Larry, Kenny, kommer ut av skapet ble det i slutten av episoden sendt en liten kunngjøre med Michael Rapaport (Dave), Rami Malek (Kenny), og Kyle Sullivan (Larry) som oppfordret homofile og usikre unge om å ringe inn om de trengte noen å snakke med. Kunngjøringen snakket på "The Trevor Project's" veiene som er en amerikansk service som jobber med å stoppe selvmord for homofile og usikre ungdom.
Den samme kunngjøringen ble sendt i en annen episode senere.
== Priser ==
Serien har aldri vunnet noen priser, men har blitt nominert til flere store [2]
GLAAD Media Award – Beste komedieserie (2008)
I 2006 ble serien nominert til tre "Teen Choice Award" priser. The War at Home var nominert for beste skuespiller, Michael Rapaport. Beste komedie/musikal program. Serien var også nominert for beste foreldre par – Anita Barone og Michael Rapaport.
Dean Collins (Mike) har blitt nominert for "Young Artist Award – Beste opptreden i en Tv serie" to ganger, 2007 og 2008.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The War at Home på Internet Movie Database | The War at Home var en amerikansk komiserie som gikk på Fox fra 2005 til 2007. Serien fulgte den dysfunksjonelle familien Gold og deres hverdagslige problemer. | 197,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nearktis | 2023-02-04 | Nearktis | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Biogeografi', 'Kategori:Nearktis'] | Nearktis eller den nearktiske faunaregion er en økosone som omfatter det meste av Nord-Amerika inkludert Grønland. Sammen med den palearktiske sone danner den området Holarktis. Regionen grenser mot den palearktiske sone i vest og mot Neotropis (Sør- og Mellom-Amerika) i sør. Regionen omfatter de nordlige, tørre områdene av Mexico, mens de sørligere, fuktigere områdene tilhører Neotropis. Unike grupper for Nearktis er blant andre prærieantiloper (Antilocapridae) og klapperslanger (slekten Crotalus).
Gruppen deler mange dyregrupper med Palearktis, men har også mange felles med Neotropis, for eksempel fuglefamiliene kolibrier (Trochilidae), gjerdesmetter (der én art har spredt seg til palearktis), skogsangere (Parulidae) og trupialer (Icteridae), skunker (Mephistis og andre slekter) og arten puma (Felis concolor). I sør finnes det en del neotropiske elementer, for eksempel beltedyr (Dasypodidae), pungrotter (Didelphidae) og hårmygg-slekten Plecia.
Mange nordlige arter er felles for Palearktis og Nearktis, dette gjelder blant andre elg, rein, hjort, brunbjørn, jerv, ravn, lappugle, myrhauk, lappspurv og snøspurv. Andre grupper har ulike, men nært beslektede, arter i Palearktis og nearktis, for eksempel gaupe, mår, mink, oter og bison (i det sistnevnte tilfellet tyder nyere forskning på at den europeiske visenten og den amerikanske bisonen er samme art).
| Nearktis eller den nearktiske faunaregion er en økosone som omfatter det meste av Nord-Amerika inkludert Grønland. Sammen med den palearktiske sone danner den området Holarktis. Regionen grenser mot den palearktiske sone i vest og mot Neotropis (Sør- og Mellom-Amerika) i sør. Regionen omfatter de nordlige, tørre områdene av Mexico, mens de sørligere, fuktigere områdene tilhører Neotropis. Unike grupper for Nearktis er blant andre prærieantiloper (Antilocapridae) og klapperslanger (slekten Crotalus).
Gruppen deler mange dyregrupper med Palearktis, men har også mange felles med Neotropis, for eksempel fuglefamiliene kolibrier (Trochilidae), gjerdesmetter (der én art har spredt seg til palearktis), skogsangere (Parulidae) og trupialer (Icteridae), skunker (Mephistis og andre slekter) og arten puma (Felis concolor). I sør finnes det en del neotropiske elementer, for eksempel beltedyr (Dasypodidae), pungrotter (Didelphidae) og hårmygg-slekten Plecia.
Mange nordlige arter er felles for Palearktis og Nearktis, dette gjelder blant andre elg, rein, hjort, brunbjørn, jerv, ravn, lappugle, myrhauk, lappspurv og snøspurv. Andre grupper har ulike, men nært beslektede, arter i Palearktis og nearktis, for eksempel gaupe, mår, mink, oter og bison (i det sistnevnte tilfellet tyder nyere forskning på at den europeiske visenten og den amerikanske bisonen er samme art).
== Referanser == | Nearktis eller den nearktiske faunaregion er en økosone som omfatter det meste av Nord-Amerika inkludert Grønland. Sammen med den palearktiske sone danner den området Holarktis. | 197,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veli-Matti_Lindstr%C3%B6m | 2023-02-04 | Veli-Matti Lindström | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Finske skihoppere', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Finland', 'Kategori:Personer fra Lahtis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 2002'] | Veli-Matti Olavi Lindström (født 15. november 1983 i Nastola) er en finsk skihopper.
1. januar 1999 debuterte Lindström i verdenscupen i skihopping|verdenscupen under nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen. Han tok sine første poeng i Kuopio i november 2000. Totalt oppnådde han fem pallplasser i verdenscupen. I tillegg var han med på å finne fire konkurranser i laghopping med Finlands landslag. Hans beste sammenlagtplassering i verdenscupen var en 15.-plass fra 2004.
Lindström ble finsk mester i sesongen 2000/01, og senere også juniorverdensmester både individuelt og i laghoppingen. Det påfølgende året deltok han i OL 2002 i Salt Lake City, der han var med på laget som tok sølv bak det tyske vinnerlaget. I tillegg kom han på femteplass i normalbakken.
Fra 2000 deltok han regelmessig i hoppuka og oppnådde mange gode plasseringer. Under skiflygingsrennet i Planica i 2003 hoppet han 232,5 meter, lengre enn den gjeldende verdensrekorden, men på grunn av et fall fikk han ikke godkjent hoppet som rekord. Under VM i skiflyging 2004 i Planica tok han sølvmedalje i laghoppingen.
Foran sesongen 2005/06 skadet han seg stygt, og hoppet dette året bare i kontinentalcupen. Sesongen 2006/07 åpnet med en overraskende 4.-plass i Kuusamo, men de gode resultatene uteble senere i sesongen.
| Veli-Matti Olavi Lindström (født 15. november 1983 i Nastola) er en finsk skihopper.
1. januar 1999 debuterte Lindström i verdenscupen i skihopping|verdenscupen under nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen. Han tok sine første poeng i Kuopio i november 2000. Totalt oppnådde han fem pallplasser i verdenscupen. I tillegg var han med på å finne fire konkurranser i laghopping med Finlands landslag. Hans beste sammenlagtplassering i verdenscupen var en 15.-plass fra 2004.
Lindström ble finsk mester i sesongen 2000/01, og senere også juniorverdensmester både individuelt og i laghoppingen. Det påfølgende året deltok han i OL 2002 i Salt Lake City, der han var med på laget som tok sølv bak det tyske vinnerlaget. I tillegg kom han på femteplass i normalbakken.
Fra 2000 deltok han regelmessig i hoppuka og oppnådde mange gode plasseringer. Under skiflygingsrennet i Planica i 2003 hoppet han 232,5 meter, lengre enn den gjeldende verdensrekorden, men på grunn av et fall fikk han ikke godkjent hoppet som rekord. Under VM i skiflyging 2004 i Planica tok han sølvmedalje i laghoppingen.
Foran sesongen 2005/06 skadet han seg stygt, og hoppet dette året bare i kontinentalcupen. Sesongen 2006/07 åpnet med en overraskende 4.-plass i Kuusamo, men de gode resultatene uteble senere i sesongen.
=== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Veli-Matti Lindström – Olympedia
(en) Veli-Matti Lindström – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Veli-Matti Lindström – FIS (skihopping) | Veli-Matti Olavi Lindström (født 15. november 1983 i Nastola) er en finsk skihopper. | 197,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strinda | 2023-02-04 | Strinda | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Strinda'] | Strinda er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Malvik kommune ble skilt ut fra Strinda i 1891, de resterende deler ble innlemmet i Trondheim kommune i 1964. Strinda hadde på den tiden rundt 44 500 innbyggere.Strinda omfattet før innlemmelsen områdene fra grensen til Byneset ved Flakk østover til Ranheim ved grensa til Malvik. I sør grenset den mot Leinstrand ved Granåsen og hele Jonsvatnet lå i Strinda. Trondheim kommune utgjorde bare selve byhalvøya. Ved flere utvidelser ble store områder lagt til Trondheim, noe som førte til at grensen gikk på kryss og tvers gjennom boligområdene. Strinda liknet på mange måter Aker kommune rundt Oslo, som også var et stort herred som omsluttet en by.
| Strinda er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Malvik kommune ble skilt ut fra Strinda i 1891, de resterende deler ble innlemmet i Trondheim kommune i 1964. Strinda hadde på den tiden rundt 44 500 innbyggere.Strinda omfattet før innlemmelsen områdene fra grensen til Byneset ved Flakk østover til Ranheim ved grensa til Malvik. I sør grenset den mot Leinstrand ved Granåsen og hele Jonsvatnet lå i Strinda. Trondheim kommune utgjorde bare selve byhalvøya. Ved flere utvidelser ble store områder lagt til Trondheim, noe som førte til at grensen gikk på kryss og tvers gjennom boligområdene. Strinda liknet på mange måter Aker kommune rundt Oslo, som også var et stort herred som omsluttet en by.
== Se også ==
Liste over ordførere i Strinda (1837–1963)
Strinda historielag
Strinda videregående skole
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Strinda historielag
WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i Strinda kommune.
«DigitaltMuseum: Søk: 'Strinda'». | Liste over ordførere i Strinda viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Strinda kommune i Sør-Trøndelag fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til sammenslåingen med Trondheim i 1964. | 197,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Okerdvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Okerdvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1968', 'Kategori:Sommerfugler på norsk rødliste'] | Okerdvergmåler (Eupithecia ochridata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og er i Norge bare kjent fra noen få steder ved Oslofjorden. Den er regnet som sterkt truet her i landet.
| Okerdvergmåler (Eupithecia ochridata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og er i Norge bare kjent fra noen få steder ved Oslofjorden. Den er regnet som sterkt truet her i landet.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 18 – 24 mm), slank, lyst oker-brun måler. Forvingen har et utydelig, lyst tverrbånd ca. 2/3 ut i vingen og en svart flekk i midten, ellers har den bare ganske utydelige tegninger. Bakvingen er brungrå med en liten, mørk flekk nær midten. Larven ligner larven av malurtdvergmåler (Eupithecia innotata).
== Levevis ==
Arten lever i åpne, varme områder og larvene lever på planter i kurvplantefamilien (Asteraceae). Kjente næringsplanter er markmalurt (Artemsia campestre), malurt (Artemisia absinthium), ryllik (Achillea millefolia) og reinfann (Tanacetum vulgare).
== Utbredelse og rødlistevurdering ==
Okerdvergmåler lever på markmalurt. Biotopen er tørrenger nær kysten. I Norge er arten kjent fra to lokaliteter på Hvaler i Østfold, samt fra Bolærne i Færder i Vestfold. Arten er sårbar for gjengroing av tørrengene der den lever, men også for tråkk og slitasje. En av lokalitetene blir brukt til hestebeite, og det er positivt i forhold til gjengroing, men det er samtidig en fare for for mye tråkk for vertsplanten. Utbygging utgjør også en trussel. Påvirkningene gjør at forekomster blir redusert og fragmentert. Arten rødlistes som sterkt truet EN i Norsk rødliste for arter fra 2021.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) okerdvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) okerdvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) okerdvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) okerdvergmåler hos Dyntaxa
(en) okerdvergmåler hos Fauna Europaea
(en) okerdvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia ochridata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eupithecia ochridata – detaljert informasjon på Wikispecies
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler. | | rødlistereferanseno= | 197,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ungdommens_forfatterleksikon | 2023-02-04 | Ungdommens forfatterleksikon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk barnelitteratur', 'Kategori:Norske nettsteder', 'Kategori:Ungdomslitteratur'] | Ungdommens forfatterleksikon er et nettbasert leksikon over forfattere som skriver skjønnlitteratur for ungdom. Leksikonet drives av Foreningen !les. Leksikonet ligger under txt.no. Leksikonet startet som en oppfølger til Barnas forfatterleksikon (Cappelen 2003). Senere tok Foreningen !les over artiklene og har senere utvidet leksikonet.
Fokuset i artiklene er på bøkene fortatterne har skrevet med ungdom som målgruppe. Artiklene er skrevet for elever som skal presentere en forfatter eller bok og for andre som søker informasjon om ungdomsbokforfattere.
Leksikonet inneholder artikler om norske og oversatte forfattere, og enkelte tegneserieforfattere.
| Ungdommens forfatterleksikon er et nettbasert leksikon over forfattere som skriver skjønnlitteratur for ungdom. Leksikonet drives av Foreningen !les. Leksikonet ligger under txt.no. Leksikonet startet som en oppfølger til Barnas forfatterleksikon (Cappelen 2003). Senere tok Foreningen !les over artiklene og har senere utvidet leksikonet.
Fokuset i artiklene er på bøkene fortatterne har skrevet med ungdom som målgruppe. Artiklene er skrevet for elever som skal presentere en forfatter eller bok og for andre som søker informasjon om ungdomsbokforfattere.
Leksikonet inneholder artikler om norske og oversatte forfattere, og enkelte tegneserieforfattere.
== Eksterne lenker ==
Ungdommens forfatterleksikon | Ungdommens forfatterleksikon er et nettbasert leksikon over forfattere som skriver skjønnlitteratur for ungdom. Leksikonet drives av Foreningen ! | 197,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alpinklatring | 2023-02-04 | Alpinklatring | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Klatring'] | Alpinklatring er en betegnelse på klatring i alpint terreng. Alpinklatring innebærer et mer allsidig sikrings- og bevegelsesteknisk kunnskapsregister enn andre former for klatring, idet man vil bevege seg over et variert terreng bestående av både klippe, snø og is.
Ofte vil vær og føreforhold representere en like stor vanskelighet under alpinklatring, som brattheten eller tilgangen på formasjoner og tak i fjellet. Alpinklatring krever kunnskap og erfaring i å vurdere terrengets skiftende karakter, skredfare etc. Det å bevege seg hurtig og med lite utstyr over krevende passasjer, regnes som en grunnleggende forutsetning for å minimere risikoen forbundet med denne formen for klatring.
Alpin stil er en variant av bestigning av høye fjell, som skiller seg fra ekspedisjonsklatringen ved at man reduserer det logistiske apparatet rundt bestigningen betraktelig. Ulikt ekspedisjonsklatringen, vil man ved en alpin bestigning ikke benytte seg av bærere som etablerer leirer og legger opp tau opp fjellet. En alpin bestigning innebærer minimal bruk av utstyr og et fåtall klatrere som flytter leiren etter seg etter hvert som man kommer høyere på fjellet. Alpin stil er forbeholdt erfarne klatrere, og blir betraktet som vesentlig bedre stil enn ekspedisjonsmetoden. | Alpinklatring er en betegnelse på klatring i alpint terreng. Alpinklatring innebærer et mer allsidig sikrings- og bevegelsesteknisk kunnskapsregister enn andre former for klatring, idet man vil bevege seg over et variert terreng bestående av både klippe, snø og is.
Ofte vil vær og føreforhold representere en like stor vanskelighet under alpinklatring, som brattheten eller tilgangen på formasjoner og tak i fjellet. Alpinklatring krever kunnskap og erfaring i å vurdere terrengets skiftende karakter, skredfare etc. Det å bevege seg hurtig og med lite utstyr over krevende passasjer, regnes som en grunnleggende forutsetning for å minimere risikoen forbundet med denne formen for klatring.
Alpin stil er en variant av bestigning av høye fjell, som skiller seg fra ekspedisjonsklatringen ved at man reduserer det logistiske apparatet rundt bestigningen betraktelig. Ulikt ekspedisjonsklatringen, vil man ved en alpin bestigning ikke benytte seg av bærere som etablerer leirer og legger opp tau opp fjellet. En alpin bestigning innebærer minimal bruk av utstyr og et fåtall klatrere som flytter leiren etter seg etter hvert som man kommer høyere på fjellet. Alpin stil er forbeholdt erfarne klatrere, og blir betraktet som vesentlig bedre stil enn ekspedisjonsmetoden. | Alpinklatring er en betegnelse på klatring i alpint terreng. Alpinklatring innebærer et mer allsidig sikrings- og bevegelsesteknisk kunnskapsregister enn andre former for klatring, idet man vil bevege seg over et variert terreng bestående av både klippe, snø og is. | 197,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Congress_of_the_People | 2023-02-04 | Congress of the People | ['Kategori:2008 i Sør-Afrika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2008', 'Kategori:Politiske partier i Sør-Afrika', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sosialdemokratiske partier', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Sør-Afrikastubber'] | Congress of the People (Cope) er et sørafrikansk, sosialdemokratisk politisk parti grunnlagt desember 2008, på grunnlag av en splittelse innen ANC. Det ledes av tidligere ANC-medlem og forsvarsminister Mosiuoa Lekota. Nestledere er tidligere guvernør av Gauteng, også ANC medlem Mbhazima Shilowa og den hvite industrilederen Lynda Odendaal. Cope stiller liste ved valget i 2009.
Partiets navn henspiller på et politisk stormøte i 1955, Congress of the People, noe som har ført til strid med ANC om hvem som har retten til navnet.
| Congress of the People (Cope) er et sørafrikansk, sosialdemokratisk politisk parti grunnlagt desember 2008, på grunnlag av en splittelse innen ANC. Det ledes av tidligere ANC-medlem og forsvarsminister Mosiuoa Lekota. Nestledere er tidligere guvernør av Gauteng, også ANC medlem Mbhazima Shilowa og den hvite industrilederen Lynda Odendaal. Cope stiller liste ved valget i 2009.
Partiets navn henspiller på et politisk stormøte i 1955, Congress of the People, noe som har ført til strid med ANC om hvem som har retten til navnet.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Congress of the People (South African political party) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Congress of the People (Cope) er et sørafrikansk, sosialdemokratisk politisk parti grunnlagt desember 2008, på grunnlag av en splittelse innen ANC. Det ledes av tidligere ANC-medlem og forsvarsminister Mosiuoa Lekota. | 197,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edmund_Heines | 2023-02-04 | Edmund Heines | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Ølkjellerkuppet', 'Kategori:Dødsfall 30. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt før 1925)', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Offer for De lange knivers natt', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra München', 'Kategori:SA-offiserer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske drapsofre', 'Kategori:Tyske nazister', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Edmund Heines (født 21. juli 1897 i München, død 30. juni 1934 i Stadelheim-fengselet i München) var en tysk nazist og SA-offiser. Han var Ernst Röhms nestkommanderende i SA, og kan også ha vært hans elsker. Han ble idømt en kortere fengselsstraff for sin deltakelse i ølkjellerkuppet i 1923.
Heines ble drept under utrenskningen i De lange knivers natt.
| Edmund Heines (født 21. juli 1897 i München, død 30. juni 1934 i Stadelheim-fengselet i München) var en tysk nazist og SA-offiser. Han var Ernst Röhms nestkommanderende i SA, og kan også ha vært hans elsker. Han ble idømt en kortere fengselsstraff for sin deltakelse i ølkjellerkuppet i 1923.
Heines ble drept under utrenskningen i De lange knivers natt.
== Bakgrunn ==
Etter abitur i 1915, tjenestegjorde Heines som frivillig i første verdenskrig, og ble i 1918 dimittert som løytnant. Has innsats ble belønnet med Jernkorset klasse 2. I de første årene etter krigen var han med i frikorpset Roßbach og var i 1919 med i kamper i Baltikum og i 1920 i kappkuppet. I juni samme år skal han ha deltatt i drapet på Willi Schmidt, en 20 år gammel landarbeider.
I 1922 ble han medlem av NSDAP og i SA da Frikorps Roßbach gikk inn i SA.
I november 1923 deltok han i ølkjellerkuppet og ble dømt til 15 måneders fengsel. Han sonte i Landsberg fengsel samtidig med Hitler, og ble løslatt allerede i september 1924. På dette tidspunktet var NSDAP og SA forbudte organisasjoner, og han trådte da inn i Münchner Frontbann-Regiment, en dekkorganisasjon for SA. han trådte inn igjen i NSDAP og SA da disse ble tillatt igjen i 1925. Året etter hadde han graden av Standartenführer.
I 1927 ble drapet på Schmidt kjent og Heines ble anklaget. Saken kom opp i Stettin i april og mail 1928 og han ble dømt til 15 år i tukthus. Ankesaken i februar og mars 1929 endte med at han ble løslatt mot 5 000 reichsmark i kausjon. Samme år ble han utnevnt til leder av NSDAP for et distrikt i Oberpfalz for en kort periode. I 1930 ble han medlem av Riksdagen for Liegnitz. I årene 1931 til 1934 var han SA-leder i Schlesien og var samtidig Ernst Röhms nestkommanderende. I 1933 ble han medlem av statsrådet i Preussen og i mai samme år ble han leder av politiet i Breslau.
== Henrettelsen ==
Hitlers sjåfør Erich Kempka hevdet i 1946 i et intervju at Edmund Heines ble funnet i seng med en uidentifisert 18 år gammel mann da han ble arrestert under De lange knivers natt, men han hadde imidlertid ikke selv observert dette. Ifølge Kempka, nektet Heines å samarbeide og ville ikke kle på seg. Da SS-folkene rapporterte dette til Hitler, hadde han personlig gått til Heines' rom og beordret ham til å kle på seg innen fem minutter, eller risikere å bli skutt. Etter at disse fem minuttene hadde gått, hadde Heines fortsatt ikke etterfulgt ordren. Som følge av dette, ble Hitler så rasende at han beordret SS-mennene å ta Heines og gutten på utsiden av huset og skyte dem. Heines, Röhm og en rekke andre SA-leder ble fraktet til Stadelheim-fengselet i München, ca. 50 km nord for Bad Wiessee ved innsjøen Tegernsee hvor de ble arrestert, og henrettet samme dag. Hitler omtalte Heines som «en av de ledende medlemmene av en liten gruppe av elementer som holdt sammen gjennom lik legning» i sin tale i Reichstag 13. juli 1934.
== Referanser == | Edmund Heines (født 21. juli 1897 i München, død 30. | 197,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Haavie | 2023-02-04 | Anne Haavie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1888', 'Kategori:Fødsler i 1809', 'Kategori:Kvinnelige komponister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Personer fra Enebakk kommune'] | Anne Haavie (født 1809 i Enebakk, døpt Anne Rebekka Holmsen, død 1888 i Kristiania) var en norsk komponist, kjent for melodien til Aasmund Olavsson Vinjes dikt «Blåmann, Blåmann bukken min».
Melodien ble første gang trykt anonymt i Melodier til Knutsens, Bentsens og Johnsons Børnesange i 1870 og året etter i Norske Visor aat Skulom redigert av Ingvar Bøhn. Først i 1884 ble melodien trykt med opplysning om at Fru Anne Haavie var komponisten. Det var i Folkesangboken redigert av Jacob N. Kobberstad og Ole Koppang. Etter det har navnet fulgt melodien i sang- og visebøker, men ingen opplysninger om Anne Haavie var kjent.
Først i 2002 ble hun av Kristoffer Kruken identifisert som hustru til lærer Ole Haavie på Møllergata skole.
| Anne Haavie (født 1809 i Enebakk, døpt Anne Rebekka Holmsen, død 1888 i Kristiania) var en norsk komponist, kjent for melodien til Aasmund Olavsson Vinjes dikt «Blåmann, Blåmann bukken min».
Melodien ble første gang trykt anonymt i Melodier til Knutsens, Bentsens og Johnsons Børnesange i 1870 og året etter i Norske Visor aat Skulom redigert av Ingvar Bøhn. Først i 1884 ble melodien trykt med opplysning om at Fru Anne Haavie var komponisten. Det var i Folkesangboken redigert av Jacob N. Kobberstad og Ole Koppang. Etter det har navnet fulgt melodien i sang- og visebøker, men ingen opplysninger om Anne Haavie var kjent.
Først i 2002 ble hun av Kristoffer Kruken identifisert som hustru til lærer Ole Haavie på Møllergata skole.
== Kilder ==
Kristoffer Kruken, Opphavskvinna til Blåmann, i Dag og Tid 9. november 2002, s. 16 og 17.
Terje Aarset, Den nynorske songskatten, Bergen 2009, s. 14 -- 17.
== Eksterne lenker ==
(en) Anne Haavie på MusicBrainz | Anne Haavie (født 1809 i Enebakk, døpt Anne Rebekka Holmsen, død 1888 i Kristiania) var en norsk komponist, kjent for melodien til Aasmund Olavsson Vinjes dikt «Blåmann, Blåmann bukken min». | 197,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uele_(elv) | 2023-02-04 | Uele (elv) | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:28°Ø', 'Kategori:3°N', 'Kategori:4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Den demokratiske republikken Kongo', 'Kategori:Kongos vassdragsområde'] | Uele er ei elv i Den demokratiske republikken Kongo. Den er ei opprinnelseselv til Ubangi og kan regnes som det øvre løpet av denne. Ubangi er ei nordlig sideelv til Kongo.
Uele er 1 130 kilometer lang. Den dannes ved samløpet av elvene Dungu og Kibali, like ved grensa til Sudan, nordvest for Albertsjøen. Den største sideelva er Mbomou, de to renner sammen nedenfor den sentralafrikanske byen Bangassou og herfra heter elva Ubangi. Like nedenfor dette igjen møter Ubangi sideelva Kotto som har sine utspring i høydene mot Sudan i nord.
| Uele er ei elv i Den demokratiske republikken Kongo. Den er ei opprinnelseselv til Ubangi og kan regnes som det øvre løpet av denne. Ubangi er ei nordlig sideelv til Kongo.
Uele er 1 130 kilometer lang. Den dannes ved samløpet av elvene Dungu og Kibali, like ved grensa til Sudan, nordvest for Albertsjøen. Den største sideelva er Mbomou, de to renner sammen nedenfor den sentralafrikanske byen Bangassou og herfra heter elva Ubangi. Like nedenfor dette igjen møter Ubangi sideelva Kotto som har sine utspring i høydene mot Sudan i nord.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Uele River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | start = Ved samløpet av elvene Dungu og Kibali | 197,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arendal | 2023-02-04 | Arendal | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Arendal', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Skagerrak', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Aust-Agder'] | Arendal er en by og en kommune i Agder fylke. Kommunen Arendal omtales gjerne som storkommune etter at fem kommuner, Arendal, Hisøy, Tromøy, Moland og Øyestad, ble slått sammen 1. januar 1992. Antall innbyggere i kommunen er 45 065 per 1. januar 2021. Pr. 1.10.2022 var tallet 45 857.
Arendal nevnes første gang som en viktig havn i et tollregnskap fra 1528. I 1610 forteller Peder Claussøn Friis at Arendal var et ladested. Mye tyder på at Arendal er den eldste byen i Agder. Fulle kjøpstadsrettigheter fikk Arendal i 1723. Tettstedet Arendal har 44 352 innbyggere per 1. januar 2022.
Kommunen grenser i sørvest mot Grimstad, i nordvest mot Froland, og i nordøst mot Tvedestrand. Mot sydøst har kommunen en lang kystlinje mot Skagerrak.
| Arendal er en by og en kommune i Agder fylke. Kommunen Arendal omtales gjerne som storkommune etter at fem kommuner, Arendal, Hisøy, Tromøy, Moland og Øyestad, ble slått sammen 1. januar 1992. Antall innbyggere i kommunen er 45 065 per 1. januar 2021. Pr. 1.10.2022 var tallet 45 857.
Arendal nevnes første gang som en viktig havn i et tollregnskap fra 1528. I 1610 forteller Peder Claussøn Friis at Arendal var et ladested. Mye tyder på at Arendal er den eldste byen i Agder. Fulle kjøpstadsrettigheter fikk Arendal i 1723. Tettstedet Arendal har 44 352 innbyggere per 1. januar 2022.
Kommunen grenser i sørvest mot Grimstad, i nordvest mot Froland, og i nordøst mot Tvedestrand. Mot sydøst har kommunen en lang kystlinje mot Skagerrak.
== Geografi og natur ==
=== Topografi ===
Arendals topografi er preget av kystlinja som går i retning fra nordøst mot sørvest. Landskapet domineres av sprekkesoner som dels går parallelt med kystlinja, dels nord–sør. Dalene i sprekkesonene har bratte skråninger opp til heier som ligger på omtrent 100 moh.
Motorveien østover fra Harebakken følger hovedsakelig kote 50 moh. som ligger nær den marine grense for området. Arkeologiske undersøkelser i forkant av veibyggingen avdekket en rekke boplasser fra eldre steinalder. Ved istidens slutt for 10 000 år siden lå disse boplassene i strandkanten, og omgivelsene var et skjærgårdslandskap.
De høyeste toppene er Høgsteinsheia (268,5 moh.), som ligger lengst NV i kommunen, nær grensepunktet mellom kommunene Arendal, Grimstad og Froland; også Rindefjell (254 moh.) ligger sørvest i kommunen, mens Skrattereidknuten (222 moh.) er grensepunktet mellom kommunene Arendal, Tvedestrand og Froland nordvest i kommunen.
=== Øyene ===
Tre store øyer ligger langs Arendals kystlinje, fra vest Hisøy og Tromøy adskilt av Galtesund, og lengst i øst Flosterøya. Utenfor og mellom disse ligger en rekke mindre øyer: Utenfor Galtesund ligger Merdø og Torungene samt Havsøya, utenfor Nedenes ligger Jerkholmen og Gjervoldsøy. Tilsammen danner øyene i kommunen en fantastisk skjærgård. I 1960 utgjorde de tre store øyene hver sin kommune: Flosta, Tromøy og Hisøy.
«Nordens Venedig» er en mye brukt karakteristikk av Arendal. Man tenkte da på det gamle bysenteret der bebyggelsen ifølge tradisjonen ble reist på syv holmer. Når holmene ble bebygd ble det kanaler mellom dem, som i Venezia. «Byen med vannveiene» heter det i nyere turistbrosjyrer, og da tenker man på de mange farbare leder for fritidsflåten i sjø eller ferskvann. Diskusjonen går stadig om byen bør grave opp en eller flere av de gjenfylte kanalene, og Kanalplassen er et av byens samlingspunkter. Canal Street er byens jazz og blues-festival.
=== Vannveier og vassdrag ===
Den gode havna og utløpet for en av landets største elver har skapt Arendal by. Havnebassenget, som gjerne kalles «Byfjorden», er et lukket og rent sjøområde og er omkranset av gammel bebyggelse på alle sider. Herfra fører to sund ut til åpent hav, nemlig Tromøysund mot øst, og Galtesund mot sør.
Fra vest renner Nidelva, som er en del av Arendalsvassdraget, ut i Byfjorden. Nidelva har to utløp, ett på hver side av Hisøy; på innsiden av øya danner elva en liten sjø, Hølen. Mindre fartøyer kan trafikkere elveløpet opp til Helle, og de kan gå begge elveutløpene sør eller vest for Hisøy. Her faller også en idyllisk sideelv, Lillelv, ut i Nidelva. Den danner fossefall som tidligere ble utnyttet. Området omkring Nidelva nedenfor Rygenefossen utgjorde Øyestad kommune. Omkring Rygenefossen ble det på 1800-tallet etablert et lite industristed, Rygene.
Lenger øst i kommunen er det to mindre vassdrag. Barbuvassdraget har et ganske lite nedbørfelt omkring Longumvannet og dreneres gjennom Barbuelva. Denne elva har små fossefall, og hadde betydning for næringsutviklingen i Arendal helt fra 1500-tallet. Molandsvassdraget begynner med flere små vann og bekker i skogene nordligst i kommunen. Molandsvannet er oppsplittet i flere fjorder atskilt av smale sund. Vassdraget dreneres gjennom Sageneelva, som har flere fossefall; også her var det oppgangssager, kverndrift og møllevirksomhet omkring elva. Fra Sagene er det farbar vannvei gjennom kanaler og vann, Rånene, ut til Neskilen ved Tromøysund. Området omkring disse to vassdragene på innsiden av Tromøysund utgjorde tidligere kommunene Austre Moland og Stokken.
=== Klima ===
Arendal har kystklima, med relativt mild og kort vinter, og moderat varm sommer. Åpent hav, også om vinteren, gjør at vintertemperaturen er relativt høy. Normalen på Store Torungen fyr, målt fra 1960 til 1990, viser at kaldeste måned er februar med gjennomsnitt −0,8 og varmeste måned er juli med 15,5; mens oktober vanligvis er måneden med størst nedbør, 112 mm. April har vanligvis minst nedbør med 42 mm.
Enkelte år kan det komme store snømengder på Sørlandet, og Arendal er da ofte den kommunen som får mest.
=== Geologi ===
Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noen ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning.Gneis er dominerende i Arendal. Den geologiske formasjon som kalles Arendalsfeltet har vært viktig for næringslivet i en lang periode; her finnes landets reneste jernmalm. De første jerngruvene ble åpnet nær Arendal omkring 1585, og et av landets første jernverk ble etablert, Barbu Jernverk. Gruvene ligger i sprekkesoner nesten parallelt med kystlinja. Bråstad gruver ble drevet helt fram til 1970-årene. Malmen ble brukt ved de fleste jernverk i Norge. Etter at disse var nedlagt, ble malmen eksportert. Omkring 1640 ble det funnet gull i Barbu, og på Hisøy ble det drevet både gull- og sølvgruve på 1600-tallet.
Også feltspat til porselensindustrien er utvunnet i Arendal. Kvarts fra Gloserhei gruve ble lenge benyttet av bedriften Arendal Smelteverk.
Hele Arendal ligger under den marine grense, derfor er det store arealer med leirjord. Omkring nedre del av Nidelva er store sletter med sand- og leirjord, og leira ble lenge utnyttet til teglverk. Elveavsetninger fra Nidelva dekker også store arealer. Kvartærgeologien langs kyststripa preges av israndavsetningene i raet.
=== Dyreliv ===
Selv om Arendal er en urban kommune er det store arealer med skog. De fleste norske treslag finnes i kommunen. Det finnes pattedyr som elg, hjort, rådyr, grevling og rev. Bever finnes flere steder langs vassdragene. Gaupe kan forekomme. Flere ganger har kommunen hatt besøk av ulv på vandring, ifølge troverdige observasjoner.
Arendal er den kommunen i landet hvor det er registrert funn av flest ulike arter sommerfugler. Mange insektarter som bare er kjent fra mer sørlige breddegrader har sin nordligste forekomst her.
Laks fiskes i Nidelva, i Molandsvannet fiskes ørret og i Longumvannet gjedde. Sudre eller suter er en ferskvannsfisk som på norsk område ikke finnes så mange andre steder enn i Arendal. Den er utsatt i Solbergvann og har spredd seg derfra, blant annet til Molandsvannet.
Arendal har en unik amfibiefauna ifølge Statens naturoppsyn: padde, liten salamander, vanlig frosk, spissnutet frosk og damfrosk.
=== Naturvern ===
Raet nasjonalpark omfatter hele kystlinjen og havområdet utenfor Arendal. Molandsvassdraget og Lillelv (en sideelv til Nidelva) er vernede vassdrag.
Damfrosk er en amfibieart som i Norge hittil bare er funnet i Arendal. Det gjennomføres vernetiltak for at arten skal overleve. I forbindelse med oppgaven å bevare det biologiske mangfoldet i Norge har miljøvernminister Solheim i 2008 oppfordret Arendal kommune til å påta seg et spesielt ansvar nettopp for denne arten. Det gjennomføres tiltak for å forbedre og sikre levekårene for denne arten.Statens biologiske forskningsstasjon ligger i Flødevigen på Hisøy og er en avdeling av Havforskningsinstituttet.
== Samfunn ==
=== Befolkning ===
Innbyggertallet i Arendal kommune er i vekst, og det positive i dette blir ofte understreket av kommunens ledelse. Folketallet i kommunen er 45 065 per 1. januar 2021.
=== Byen Arendal ===
Byen Arendal er i vanlig tale ikke det samme som kommunen Arendal eller tettstedet med samme navn. Med byen Arendal tenker folk som bor i kommunen helst på den gamle bykjernen, slik byen Arendal var avgrenset fra 1723 til 1902, samt de aller nærmeste områdene rundt.
Arendal by er bygd på syv holmer, forteller tradisjonen. Tyholmen er den største av holmene, og den hever seg i terrenget. Den flate Tollbodholmen lå ved siden av med en liten kanal mellom, mens Friholmen ligger innenfor. De fire andre var mindre holmer og skjær. Pollen er en del av byens idylliske havn. Tidligere het det Pollen der Torvet er i dag. Her var sjø til midt på 1800-tallet, med kanaler der Havnegata og Strandgata er i dag. Peder Thomassons gate var lenge kaifront mot Kittelsbukt. Malmbryggen lå også mot Kittelsbukt, og her lå det skuter og lastet malm fra gruvene. I slutten av 1940-åra ble Kittelsbukt gjenfylt med sand, og lenge het området Sanden. Nå ligger byens nye kulturrådhus og kjøpesenteret Amfi Arendal her. Sam Eydes plass ligger mellom kulturrådhuset og Trefoldighetskirken.
Bebyggelsen i Arendal har fasaden vendt mot sjøen. Det var tomtene mot sjøen som var gjevest. Ikke for å nyte utsikten, men fordi alt som skulle transporteres måtte i båt.
En rekke store bybranner har herjet med den gamle trehusbebyggelsen i Arendal. I 1798 gikk 25 hus tapt nord for Malmbrygga. I 1840 brant 11 hus og et liknende antall sjøboder på Friholmen. I 1863 gikk hele 73 hus tapt i nedre del av Vestre gate og Østre gate. Den største brannen var likevel i 1868 da 94 hus ble lagt i aske, fra Torvet og Bendiksklev til langt ut på Langbryggen. Etter den siste brannen ble det innført murtvang i Arendal. Den indre Poll og kanalene inn til denne ble fylt igjen med restene etter de nedbrente husene.
All grunn i Arendal sentrum er utskilt fra gårdene Langsæ, Strømsbu gård og Nedre Barbugård. Disse tre gårdene har sine tunområder utenfor sentrum.
Allerede tidlig på 1800-tallet strakte den urbane bebyggelsen seg langt utenfor byens grenser; Arendal hadde forsteder i kommunene Østre Moland (seinere Barbu) og i Øyestad samt i Hisøy.
=== Tettsteder i Arendal ===
Tettstedet Arendal omfatter den urbane del av Arendal kommune - ifølge SSBs definisjoner. Tettstedet strekker seg langs kystlinja og den ytre riksveien i nesten hele kommunens lengde og inn i nabokommunen Grimstad. Fra 2014 regnes også Kongshavn på Tromøy som en del av Arendal. Det tidligere tettstedet Eydehavn er østre ytterkant. Tettstedet Arendal har per 1. januar 2022 et folketall på 44 352 (mot 31 442 1. januar 2007), (av disse bor 6 198 i Grimstad kommune). I dag regnes dette som ett sammenhengende tettsted med mange eldre sentra: Nedenes og Strømmen i tidligere Øyestad kommune, Kolbjørnsvik, Gullsmedenga og Sandviga på Hisøy, og lenger øst Saltrød og Eydehavn i Moland kommune, og på Tromøy blant annet Færvik, Revesand, Skilsøy og Brattekleiv. Strømsbu, Barbu og Havstad, vest og øst for Arendal sentrum må også nevnes. Det nyere industri- og handelsområdet Stoa, ved E18, defineres også av Statistisk sentralbyrå som en del av tettstedet Arendal. I en periode ble også tettstedet Fevik medregnet.
Innenfor Arendals kommunegrense ligger også tettstedene Rygene med 763 mennesker, (av disse bor 28 i Grimstad), Longum i Austre Moland med 255 innbyggere og Kilsund i Flosta med 667 innbyggere; stadig i overensstemmelse med SSBs tall for 1. januar 2022.
=== Politikk ===
Se: Liste over ordførere i ArendalArendal kommune ledes av et bystyre med 39 medlemmer. Forberedende arbeid foregår i tre komiteer, for omsorg, oppvekst og kultur, miljø, næring. Ordfører Robert Nordli representerer Arbeiderpartiet.
==== Kommunestyrevalgresultat 2019 ====
==== Kommunestyrevalgresultat 2015 ====
=== Den norske kirke ===
Arendal prosti (Den norske kirke) omfatter kommunene Arendal og Froland. Innen Arendal kommune ligger ni prestegjeld, ni kirker, to kapell og elleve kirkegårder som kirkevergen i Arendal har ansvar for.
Følgende kirkebygg tilhørende den norske kirke ligger innenfor Arendal kommune: Trefoldighetskirken (menighetskirke for Arendal sentrum), Barbu kirke, Austre Moland kirke, Flosta kirke, Stokken kirke, Tromøy kirke, Færvik kirke, Hisøy kirke, Øyestad kirke, Bjorbekk kirke og Engene kirke.
Av kirkegårdene må Arendal kirkegård spesielt fremheves. Den regnes som en av landets vakreste kirkegårder. I tilknytning til kirkegården er det et eget gravkapell.
=== Andre trossamfunn ===
I Arendal kommune er det utenfor statskirken en rekke trossamfunn:
Arendal Misjonsmenighet (Det Norske Misjonsforbund)
St. Franciskus Xaverius kirke (Den katolske kirke)
Sørlandskirken
Adventist menigheten
Arendal Baptistmenighet (Det Norske Baptistsamfunn)
Den evangelisk lutherske frikirke, Frikirken (Frikirke)
Arendal Frimenighed
Arendal Metodistkirke (Metodisme)
Filadelfia (Pinsemenighet)
Jehovas vitner
De frie evangeliske forsamlinger, Betania
Filadelfia Eydehavn, (Pinsemenighet)
FrelsesarmeenFiladelfia fikk sterkt fotfeste i Arendal i mellomkrigstiden og har menigheter i både Arendal sentrum og på Eydehavn. Metodistkirken og Frikirken i Arendal var blant de første menighetene av sitt slag i Norge. Frelsesarmeen kom til Arendal i 1888 som den første by utenfor hovedstaden.
Human-Etisk Forbund har eget lokallag i Arendal.
=== Skoler ===
Arendal kommune har ansvar for 17 skoler med undervisning fra 1. til 7. trinn. Ved 8 av disse skolene drives også undervisning for 8. til 10. trinn. En av dem er Arendal internasjonale skole som startet virksomheten i FN-huset på Tyholmen og seinere flyttet virksomheten til Hiis. Arendal internasjonale skole har siden 2014 vært drevet som en privatskole. I tillegg er det Steinerskole og katolsk skole.
Det er to store videregående skoler i Arendal. Arendal videregående skole er den største og har sine bygninger på toppen av Tyholmen og i Barbu. Skolebygningen på Tyholmen fra 1881 er en viktig del av bybildet i Arendal sentrum. Skolen feiret år 2005 sitt 200-årsjubileum. Skolen er et resultat av sammenslåing av tidligere Arendal Gymnas (Tyholmen videregående skole) og Barbu videregående skole (handelsskolen).
Sam Eyde videregående skole ble tatt i bruk skoleåret 2012-2013 og driver yrkesfaglig undervisning. Skolen er lokalisert til Myra innenfor E18. Skolen erstatter Strømsbu videregående skole som bærer i seg tradisjoner fra byens sjømannskole, yrkesskolen og husmorskolen.
Arendal var tidligere campus for sykepleieundervisning som foregikk i regi av Universitetet i Agder. Undervisningen ble i 2010 flyttet til Campus Grimstad.
=== Media ===
Dagsavisen Agderposten kommer ut i Arendal. Agderposten var lenge byens eneste avis og har kommet ut i over hundre år, mens Arendals Tidende som utgis av Tvende Media kommer ut en gang per uke som tradisjonell papiravis og med et helgemagasin.
Agderposten var en periode medeier i Kanal 24 og aktiv innen lokal-TV. TV-A produserer lokale sendinger for Arendal og Aust-Agder og distribusjonen foregår på TV-Norges sendere.
I 2010 overtok produksjonsselskapet Media Service konsesjonen til å drive lokal-TV i Aust-Agder og startet Kanal Lokal. I 2013 skiftet de navn til TV Agder og utvidet konsesjonen til Vest-Agder. De dekker nå Agder, Telemark og Vestfold samt det øvrige Norge gjennom Altibox. Alle programmer kan også sees på nett (http://www.tvagder.no TV Agder).
Radio P5 ble startet etter en sammenslåing av de to tidligere radiostasjonene Radio Pollen og Radio Agder (Radio 3). I forbindelse med overgang til DAB fra FM valgte eieren Agderposten å legge ned Radio P5 høsten 2016.
=== Kommunikasjon ===
Byen Arendal er blitt til fordi det var gode muligheter for utvikling av kommunikasjon på vannveiene. Byen har en god havn ved utløpet av en stor elv og det er kort vei fra byen til skipsleia utenfor kysten. Arendals Dampskipsselskap ADS ble etablert i 1857, og trafikkerte i ca. 100 år en dampskipsrute mellom Christiania / Oslo og Bergen. ADS satset også tidlig på rutebiler, og Nettbuss Sør har sin opprinnelse i ADS.
Arendal er den byen i Norge som har kortest overfart til havnebyen Hirtshals på Jylland i Danmark. Arendal hadde en stund fergeforbindelse til Grenå, Hirtshals og Hanstholm.
Noe lokaltrafikk til Arendal sentrum går stadig sjøveien. Motorbåtene «Kolbjørn III» og «Skilsø II» trafikkerer hver sin rute i havnebassenget til stedene Kolbjørnsvik på Hisøy og Skilsø på Tromøy. Motorbåten «Trau» hadde inntil 2014 helårlig rute til Merdø. I sommersesongen er denne strekningen trafikkert av flere rutebåter.
Arendal sentrum ligger sammenklemt på små arealer mellom bratte "heier" som lenge hindret videre utvikling i sentrum. Disse fjellmassivene er gjennom de siste 15 år utnyttet til å etablere tre store parkeringshus i fjell, slik at byen nå har fire parkeringshus rundt sentrum. Arena parkeringshus ligger bak Alti med innkjøring fra Myrene og Pollen parkeringshus har innkjøring fra Barbu. Tyholmen parkeringshus har innkjøring fra Kittelsbukt.
E18 går gjennom Arendal kommune, med avkjøring på Harebakken til bysenteret og til Tromøy. Riksvei 42 forbinder fylkeshovedstaden Arendal med nabokommunen Froland og med Setesdal. I 1995 fikk Arendal sin ringvei utenom sentrum da Blødekjærtunnelen ble åpnet. Viktige sentrumsgater kunne da bli bilfrie.
Byen har buss- og jernbaneforbindelse til Oslo flere ganger hver dag. Tre busselskaper konkurrerer om trafikantene mellom Sørlandet og hovedstaden. Sørlandsekspressen har flest avganger og drives av Nettbuss. Arendalsbanen forbinder Arendal med Sørlandsbanen.
Lokal busstrafikk i Arendal er organisert som pendelruter med korrespondanse i Arendal sentrum. Den viktigste kollektivaksen er pendelruten mellom Eydehavn og Grimstad. Agder Kollektivtrafikk har ansvar for alle lokal og regional kollektivtrafikk i Aust-Agder og Vest-Agder. Selskapet inngår kontrakter med busselskaper og andre transportører. Fra 2015 overtok Setesdal Bilruter alle lokalruter i Arendal og regionale ruter til byene Kristiansand, Grimstad, Tvedestrand og Risør. Fra før kjørte selskapet ruter mellom Arendal og Kristiansand til Hovden og Haukeliseter. Bussruta til Kristiansand har korrespondanse til Kjevik flyplass. Selskapets rute til Åmli korresponerer med Telemark Bilruter som har forbindelse til Seljord.
Arendal og Froland bygger ut en lokal flyplass, Gullknapp, beliggende i Froland kommune.
Arendal havn er fra 2008 lokalisert til Eydehavn. Et gammelt industriområde er omgjort til en moderne havn, og erstatter det gamle havneområdet i byens sentrum. Over Arendal havn, som lå i Barbu, ble det tidligere utskipet store mengder trelast og malm. Fra Arendal skipes stadig trelast fra Bergene-Holms sagbruk i Åmli og tremasse fra Rygene - Smith & Thommesen.
=== Fyr ===
Innseilingen til Arendal markeres av kystfyret Store Torungen fyr og det nå nedlagte Lille Torungen fyr. Arendal var fra 1844, da disse to fyrene ble satt i drift, Byen med de tvende Fyrtårn. Midt på 1800-tallet hadde fyrlyktene lys som lyste kontinuerlig, og det måtte derfor to fyr for å gi en sikker identifikasjon på hvilket fyr. Fyret på Lille Torungen er i dag er nedlagt og kun et kulturminne. Det ytterste av fyrene, Store Toungen, er i drift, men som alle andre fyr langs kysten er det i dag uten bemanning. Også det fredede Sandvigodden fyr på Hisøy er erstattet av en lykt, men markerer stadig innseilingen til Galtesund. Ytre Møkkalasset fyr ligger i Flosta, helt øsligst i Arendal, og markerer innseilingen til Oksefjorden og Tvedestrand.
== Næringsliv ==
Arendal er administrativt senter for Aust-Agder fylke med Fylkeshuset i Aust-Agder plassert på Fløyheia over byen. Her holder også fylkesmannen for begge Agder-fylkene til.
Sørlandet sykehus, avd. Arendal er det nest største sykehuset i landsdelen, og en av byens største arbeidsplasser.
UNEP/GRID-Arendal er Arendals FN-avdeling, informasjonssenter om internasjonale miljøproblemer, spesielt i nordområdene. Avdelingen ble opprettet i 1989, og holder til i eget hus på Tyholmen.
Arendal er en viktig handelsby. I Arendal sentrum er det i 2005 åpnet et stort kjøpesenter, Amfi Arendal. Ved siden av det gamle Arendal sentrum er det bygd ut et betydelig område med store forretninger på Stoa, like ved E18. Dette regnes som et avlastningsområde for sentrum, og defineres som en del av Arendal sentrum. Her er blant annet noen av landets største varehus i kjedene Biltema og Coop OBS!.
Arendal har plastbåtindustri, elektronikkindustri og mekanisk industri, og dessuten et av verdens største og mest avanserte raffinerier for silisiumkarbid. Bedriften Arendal Smelteverk eies i dag av det franske konsernet Saint-Gobain CM, og avdelingen på Eydehavn foredler råsika produsert i Brasil og Kina.
Arendals Fossekompani er et børsnotert selskap etablert i 1896, som driver kraftproduksjon i Nidelva. Selskapet hadde i 2006 13 ansatte og en omsetning på 191 millioner kroner. Selskapet har hovedkkontor på Langbrygga i Arendal sentrum. Selskapet har datterselskaper i 27 land med til sammen ca. 2200 ansatte. Fra 1960-tallet utviklet selskapet seg mer i retning av et internasjonalt investeringsselskap. Etter dereguleringen av elektrisitetsmarkedet etablerte AFK datterselskapet Markedskraft.Advanced Production and Loading, forkortet til APL, var lenge kommunens mest ekspansive firma. De utvikler og produserer lastesystemer for maritim oljevirksomhet.
McGregor Pusnes, tidligere Aker Pusnes, er et av verdens ledende firmaer innen design og produksjon av dekksmaskiner for skip og plattformer.
Om sommeren er Arendal et populært turiststed med et aktivt uteliv. Utelivsbransjen er særlig lokalisert i det gamle havneområdet rundt Pollen.
== Historie ==
=== Forhistorisk tid ===
E18 øst for Arendal passerer Sagene bru 50 – 55 m.o.h.; det er omtrent samme nivå som marin grense i området. Ved istidens slutt sto havet på dette nivået fordi landet var trykket ned av ismassene. Før byggingen av motorvei ble det gjennomført arkeologiske utgravinger, og ved begge brukarene ble det gjort funn fra eldre steinalder; ett av funnene hører til de eldste spor etter mennesker i Norge. Med havet 50 m.o.h. var det et sund her, med havet utenfor, og en stor bukt innenfor der Molandsvannet er i dag. Kanskje var isbreen fremdeles synlig i nord. Ved det østre brokaret fant arkeologene en "aktivitetsplass" (Sagene B2) med flint, bl.a. pilspisser, som er datert til om lag 11000 år før vår tid. Funnet tolkes slik at jegere har holdt til her en kort periode. Der det vestlige brokaret ligger i dag fant man en "basisboplass" (Sagene B1) som dateres til ca 10800 før vår tid. Her har det oppholdt seg både barn og voksne. Vest for Hesthag tunnel ble det gjort funn fra steinalder som i tidsdybde strekker seg over mer enn 5000 år.
På Krøgenes ble det gjort svært interessante funn fra siste del av steinalderen. Her ble det funnet et "økseverksted", hvor det har foregått en omfattende og spesialisert produksjon av nøstvedt-økser. Bl.a. ble det funnet en stor slipestein. Nøstvedtøksfasen dateres til ca. 5600 - 4500 f.Kr.Gravhauger fra jernalderen finner en blant annet på øya Jerkholmen og på Hove.
Snorre forteller at Halvdan Svartes mor het Åsa og var datter av småkongen Harald Granraude på Tromøy. Åsa fra Tromøy skulle dermed være farmor til Harald Hårfagre.
=== Middelalderen ===
I borgerkrigstiden på 1100-tallet er det tydelig at området som utgjør Arendal kommune i dag var et grenseland mellom øst og vest. I Agder fantes stormenn som tilhørte baglerne så vel som birkebeinerne.
De eldste kirkene i kommunen er på Tromøy og i Øyestad. Mye tyder på at Tromøy kirke er bygd under innflytelse østfra, og det er nærliggende å peke på Tønsberg.
De østre deler av dagens Arendal kommune sognet i middelalderen til Holt kirkesogn, mens de vestre deler av kommunen hørte til Øyestad sogn som den gang også omfattet deler av Froland og Grimstad. Stedet der det lille bysamfunnet Arendal skulle vokse fram var nær en sognegrense, og dermed i utkanten av de etablerte gamle bygdesentrene og kirkestedene.
=== 1500-tallet ===
Da skipstrafikken i Skagerrak tok seg opp i seinmiddelalderen, ble økte betydningen av kysten langs Agder. Tyske, hollandske og engelske skip trafikkerte i området. Havnene på kysten av Agder ble viktige for skipstrafikken. De ble benyttet til å vente på god vind for videre seilas, og til å kjøpe tømmer og trelast. Det er nå uthavnene blir små samfunn med tett bebyggelse. De vokste fram der det var havnemuligheter, og med havnene som de naturlige sentra. Noen av de eldste tettbebyggelsene i Arendal kommune finner vi i uthavnene. Uthavnene er et karakteristisk trekk ved bebyggelsen på kysten av Agder og henger nøye sammen med landsdelens sentrale plassering ved skipsleia gjennom Skagerrak, med fortsettelse gjennom Kattegat og Øresund. Disse uthavnene var skagerrakkystens første urbane samfunn, før ladestedene og byene ble etablert.
Uthavna Merdø omfattet mye mer enn øya med dette navnet. Havneområdet innbefattet både Merdøfjorden, Revesandsfjorden og ytre del av Galtesund. Det var vind og strøm som avgjorde hvilken del av denne havna som skipene til en hver tid foretrakk å bruke. Bebyggelsen rundt uthavna omfattet derfor både Merdø, Revesand og Sandviga på Hisøy. På nederlandske sjøkart benevnes hele området rundt dagens Arendal som "Merdø". Rygenefossen heter Merdøfoss.
=== Ladestedet ===
Arendal sentrum fikk sin første bosetning på begynnelsen av 1500-tallet og er dermed det eldste bysamfunn på Agder. Navnet ble da skrevet Arendall. I 1610 nevnes at Arendal var ladested, sannsynligvis under kjøpstaden Tønsberg. Fra 1. mars 1690 til 1. januar 1935 hadde byen et eget byfogdembete, Arendal byfogd.
Den første kirken ble bygd i Arendal i 1670 og den lutherske menigheten, Trefoldighet, var del av Holt prosti fram til 1705, da Arendal ble avdelt som eget prosti.
Kongens bestemmelse om å anlegge by innenfor marinebasen Flekkerøy hadde negativ virkning på Arendal. Borgerne i Arendal ble først pålagt å flytte til Kristiansand. Ladestedet Arendal ble underlagt kjøpstaden ved Otra, til stor forbitrelse for borgerne i byen på de syv holmene. Ved forhandlinger slapp borgerne i Arendal å flytte til Kristiansand; i stedet måtte de betale en årlig avgift til byen Kristiansand. Selv etter at byen Arendal fikk egne kjøpstadsprivilegier i 1723 måtte avgiften betales i yttrligere ca. 120 år. Byens budsjett i 1724 var på 1083 Riksdaler, og av disse var 750 avgift til Kristiansand, resten var til politi, vektere og lønn til organisten.
I 1677 fikk Arendal sin første militære befestning med kanoner i form av et blokkhus ytterst på Neset. Befestningen ble senere utvidet, og er i dag kjent som Batteriet.
Trelasteksport ble tidlig en viktig inntekstkilde i Arendal. Skotter og nederlendere kom til uthavnene ved Arendal for å kjøpe trelast. Fra først var det den kystnære skogen som ble hogd. Seinere måtte man lenger inn i landet for å finne skog for hogst. Elvene og elvemunningene ble sentrale steder for tømmer og trelasthandel. På 1500-tallet kom oppgangssaga i bruk i Norge. Ganske tidlig må det ha blitt slike sager ved Rygenefossen i Nidelva og Fosså i Austre Moland.
Jerngruver og jernverk har vært viktig næring i Arendalsområdet. Arendalsfeltet er landets rikeste jernmalmforekomst, og malmen er av usedvanlig god kvalitet. Et av landets første jernverk ble etablert ca. 1585 i Barbu med navnet Barbu Jernverk. Jernverket ble flyttet, men gruvene var i drift til siste halvdel av 1900-tallet, og leverte malm til de fleste norske jernverk, blant andre Fritzøe Jernverk i Larvik. Flere lokaliteter omkring Arendal sentrum ble brukt til utskiping av malm, blant annet Malmbryggen i Arendal sentrum, Barbu og Biestø ved Strømmen i Øyestad.
I 1645 meldte lensherren Christopher Gøye til kong Christian IV at det var funnet gullholdige bergarter på hans eiendom, i jerngruvene på Langsæ og på Hisøy. En gullgruve ble åpnet på Hisøy i 1645-46, men det er lite trolig at det virkelig ble funnet gull, verken der eller på Langsæ. Kongen kjøpte Barbu jernverk, og det ble produsert gullmynter, de såkalte brilledukatene, som angivelig skulle bestå av gull fra gruvene i Arendal. Driften på Hisøy varte bare ganske kort tid. Ikke langt unna er det drevet en sølvgruve med bedre resultat.
=== Kjøpstad fra 1723 ===
I 1807 var Arendal landets nest største sjøfartsby etter Bergen med 11 prosent av landets handelstonnasje. Krig og dårlige tider etterpå rammet også Arendal, men ny vekst i sjøfart og handel toppet seg fra 1851 da England opphevet Navigasjonsakten. I 1884 var Arendal Norges fremste sjøfartsby med ca. 500 skip på i alt 210 000 tonn (13 % av landets tonnasje). Da var imidlertid glansperiode over, og Arendal og de daværende nabokommunene gikk sammen med hele regionen inn i en stagnasjonsperiode som med kortere avbrudd varte frem til 1945.Kornoppløpet i 1813 er en episode som ofte trekkes fram fra byens historie. Bønder fra Aust-Agder troppet opp i byen og forlangte korn utlevert fra kjøpmennenes lagre. Folket sultet, men kjøpmennene i Arendal klarte seg. Byens mest velstående Morten Michael Kallevig, kunne samtidig bygge sitt vakre pale i empirestil, i dag er kjent som Arendal gamle rådhus.
I 1819 fikk folk i Arendal en spesiell opplevelse: Et dampskip besøkte byen. Det amerikanske «Savannah» var innom Arendal som siste europeiske havn på hjemreisen etter å ha besøkt Stockholm og St. Petersburg. Dette var første gang et dampskip anløp norsk havn.
Navigasjonsakten ble opphevet i 1849, og dette ga skipsfartsnæringen i Arendal et løft. Arendals store flåte av seilskip kunne nå frakte varer til England; ikke bare fra Norge, men også fra tredjeland. Omkring 1880 var Arendal landets største skipsfartsby målt i tonnasje, og denne tiden var byens gullalder framfor noen. Velstanden ga seg uttrykk i byggverk som Trefoldighetskirken og den store skolebygningen på toppen av Tyholmen. En stor del av den gamle trehusbebyggelsen Arendal er kjent for ble oppført i denne perioden midt på 1800-tallet.
Arendalskrakket i 1886 rammet byen hardt. Det startet med at banken Arendals Privatbank gikk konkurs etter at medeieren Axel Nicolai Herlofson hadde begått underslag og regnskapssvindel. Dette førte til et ras av konkurser. Særlig ble befolkningen utenfor selve byen, i omegnkommunen Barbu, rammet av stor arbeidsløshet, opp mot 50 % . Mange valgte å emigrere til USA. Krakket førte til at Det norske Arbeiderparti ble stiftet i Barbu kommune i 1887. Krakket var trolig en viktig årsak til at Arendalsrederne ikke klarte å følge med da skipsfartsnæringen gikk fra seil til dampskip noen år seinere.
=== Byen utvides 1902 ===
Krakket førte også til en byutvidelse, som skjedde mot arendalsborgernes vilje: I 1902 ble nabokommunen Barbu innlemmet i Arendal, dette var et tidlig tilfelle av kommunesammenslåing i Norge. En rekke utbygginger på begynnelsen av 1900-tallet skjedde i Barbu. Her fikk Arendal sin jernbanestasjon i naboskap og tilknytning til Arendal havn og ny tollbod. Hit kom også byens eldreomsorg med Margrethestiftelsen som sikret seg plass ved oppkjøp av arealer.
Arendal Fossekompani ble etablert i 1896 og sikret seg fallrettigheter i Nidelva, og utbyggingen av Bøylefoss var grunnlag for stor industriutbygging tidlig på 1900-tallet. Industrigründeren Sam Eyde, som grunnla blant annet Norsk Hydro og Elkem, var født i Arendal, og han grunnla både aluminiumsmelteverk og et silisiumkarbidverk på det nye industristedet Eydehavn, som har fått navn etter ham. Lenge var Eydehavn sentrum i Stokken kommune, og denne kommunen ble lenge betegnet som sosialdemokratiets utstillingsvindu.
Skipsfart var fortsatt en viktig næring. I 1939 hadde Arendal landets 4. største tankskipsflåte; bare Oslo, Bergen og Stavanger var større. Sin siste glanstid som skipsfartsby hadde Arendal i 1970-årene.
=== Andre verdenskrig ===
Kl 5:15 tysk tid (kl 4:15 norsk tid) var satt som Weserzeit (= «Weser-tid», etter invasjonens tyske navn, Weserübung; tidspunktet da alle tyske invasjonstropper skulle gå i land i Norge); men torpedobåten som hadde i oppdrag å innta Arendal i morgentimene 9. april 1940, ble forsinket av den tette tåken og fant ikke frem til Arendal før rundt kl 8:30. Det norske geværkompaniet som skulle vært satt opp i byen, rakk ikke å mobilisere før tyskerne la til kai, like foran den norske torpedobåten «Jo» som lå i havn for å beskytte Arendal. Lokale forsvarsvenner hadde også kurset frivillige ved Blågestadvannet; men nå landsatte nitti tyskere sine medbrakte sykler på dampskipskaien og tok seg derfra til telegrafstasjonen. De fikk kuttet telegrafkabelen til England som gikk ut fra Hisøy, uten at noen prøvde å forhindre det.
Arendalsgruppen var den første organiserte illegale motstand mot tysk okkupasjon av Norge etter at de militære kampene i Sør-Norge var avsluttet. Gruppen ble avslørt allerede høsten 1940 og de involverte ble sendt til Tyskland.
=== Storkommunen fra 1992 ===
I 1992 ble den og de tidligere kommunene Moland, Øyestad, Tromøy og Hisøy slått sammen til storkommunen Arendal.
== Kultur ==
Arendal kommune har tatt to store økonomiske løft etter kommunesammenslåingen i 1992: Den nye bibliotekbygningen ved torvet, Arendal bibliotek, ble ferdig i 1998, og Arendal rådhus og kulturhus sto ferdig høsten 2004.
Arendal Dramatiske Selskab er byens amatørteater med tradisjoner tilbake til 1796. I over 100 år hadde selskapet sitt eget teater «Comediehuset», ytterst på Tyholmen, der det i dag heter Teaterplassen.
Byens gamle Frikirke ble i 2004 til Kjerka kulturverksted.
Kilden aktivitetssenter er et aktivitetssenter med blant annet fritidsklubb for ungdom, og holder til ved Kanalplassen i Arendal sentrum.
Kjæmpestaden er historisk festival og «skuespill» med motiv fra kornopprøret i 1814.
Kunstmaleren Leonard Rickhard bor på Tyholmen i Arendal og har bidratt til Bomuldsfabriken Kunsthall.
Internasjonalt marked i Arendal arrangeres hver sommer på Kanalplassen. Her er det markedsboder med etnisk mat, varehandel og underholdning. Markedet har 15-årsjubileum i 2008.
Arendalsuka midt i august hvert år er en politisk festival.
=== Musikk ===
Byens eget orkester; Arendal Byorkester, ble stiftet i 1884. Ellers har byen flere musikkorps, som Arendal Guttemusikkorps etablert i 1921 og Arendal Ungdomsmusikkorps fra 1922. Arendal Rock Klubb har vært svært aktive siden oppstarten i 1981. Theo var et rockeband fra 1980-tallet hvor to av medlemmene senere var med og startet Clawfinger, mens bassisten har spilt i flere andre band, inkludert Go-Go Gorilla og The Beat Tornados. Heavy metal-bandene Bulk og Rockebandet Ændal, som synger på arendalsk, deler samme vokalist, mens innen death og gothic metal har bandene V:28 og Ancestral Legacy gitt ut flere album. Jazzmusikerne Inger Marie Gundersen og Espen Larsen er profilerte musikere i byen, samme som den avdøde «Knutta» som var byens profesjonelle trubadur. Ellers så var Fatal med Cathy Ryen et danseband som hold på i mange år. Innen sjangeren country er bandet ClutterBillies en god representant.
Arendal kulturhus har et variert musikktilbud med konserter, hvor både internasjonale band og lokale band får vist seg frem, i tillegg til lokale rockemusikkscener.
==== Musikkfestivaler ====
Canal Street er Arendals årlige jazz- og bluesfestival om sommeren, og har holdt på siden 1996.
Hovefestivalen ble holdt første gang sommeren 2007, og ble allerede første året Norges største festival.
Arendal korfestival holdes i juni hvert år.
Griegfestivalen ble arrangert i februar fra 1993 til 2008. Hensikten var å gi et tilbud med kultur og klassisk musikk til Arendals befolkning vinterstid.
=== Ungdomslivet ===
Ungdomslivet i Arendal er svært variert. På ungdomsklubben «Kilden» treffes de unge til diskotek, spill, kafe og prating hver ukedag. Det finnes også flere store idrettsklubbe. I regi av de forskjellige kirkene i Arendal finnes også flere ungdomstiltak, som for eksempel «Alfred» (alternativ fredag) i Stokken kirke.
=== Museer ===
KUBEN, ble etablert allerede i 1832 som ett av de eldste museer i Norge, opprinnelig med navnet Arendals Museum. Kuben er lokalisert til Langsæ gård rett utenfor bysenteret, og inneholder både museum og arkiv. Til Kubens attraksjoner er utstillingen om det store Arendalskrakket i 1886 og utstillingen om slaveskipet SS «Fredensborg» som sank utenfor Tromøy i 1768.
Merdøgaard museum ligger på øya Merdø i havgapet utenfor Galtesund og er et gammelt skipperhjem. Huset og innboet har stått så godt som urørt i nærmere 200 år. Museet er åpent i sommersesongen, og her er det også badestrand og kafe. Merdøgaard er en avdeling av AAma.
Kløckers hus er et gammelt byborgerhjem sentralt beliggende på Tyholmen midt i Arendal sentrum.
Bomsholmen Museum er et tømmerfløtingsanlegg i Nidelva; i dag vernet som et kulturminne og formidles som et museum, ivaretatt av Øystad Historielag.
Eydehavnmuseet er et industriarbeidermuseum i en arbeiderbolig nær Eydehavn torv. Museet presenterer industrien på Eydehavn og hvordan industriarbeiderne bodde i mellomkrigstida.
Bomuldsfabriken Kunsthall er Arendal kommunes kunstmuseum som holder til i byens nedlagte veveri.
Vitensenteret Sørlandet er et vitensenter som ble etablert 2010 i midleretidige lokaler på Tyholmen.
På Øvre Tyholmen, nabo med St. Franciskus Xaverius kirke og St. Franciskus skole, ligger Sløyden, en av landets eldste bevarte bygninger som har vært museum.
Sløyden ble oppført som museumsbygning i 1840, og det opprinnelige navnet var Doctor Alexander Møllers Minde. Alexander Møller var i mange år distriktslege, og byens representant på Eidsvoll i 1814. Ved hans 50-års embedsjubileum ble det samlet inn et vesentlig beløp som ble brukt ved byggingen.
=== Idrett ===
Arendal kommune har rik og allsidig idrettsaktivitet, med lang historie. Flere av landets eldste klubber holder til i byen. I dag har kommunen mange idrettsforeninger fordi hver av de fem tidligere kommunene alle hadde ett eller flere idrettslag.
==== Idrettslag ====
Arendal Turnforening ble stiftet i 1857 og er landets nest eldste idrettslag, bare Oslo Turnforening er eldre. Det var en bokbinder fra Østerrike som introduserte turnsporten i Norge. Joseph Stockinger stiftet først Christiania Turnforening; to år seinere Arendal Turnforening.
Arendal Skøiteklub fra 1877 er en forening som har aktører i landslagssammenheng.
Arendal seilforening ble stiftet 1878 og har klubbhus på en av holmene utenfor Galtesund. På fjorden innenfor Torungene og i Galtesund arrangeres ofte seilaser.
Arendal Fotball er byens fotballag, og ble etablert for å gi byen et elitelag som kunne hevde seg i de øvre divisjonene.
Øyestad IF har et av Norges beste beste håndballag. Laget rykket opp i eliteserien i håndball for menn i sesongen 2009/2010. ØIF Arendal vant Eliteserien i håndball for menn 2014/15 og 2015/16. Øyestad Håndball har siden midten av 80-tallet hatt et av Norges beste G16/G18 lag, men begrensede utdanningstilbud i distriktet har gjort at mange talenter forsvinner til andre klubber når de når studentalder.
Grane er en av byens eldste idrettsklubber, og har ca. 1300 medlemmer. Den driver aktivt innen fotball, håndball, friidrett, orientering og ski. Klubben arrangerer årlig en egen revy, Granerevyen.
Trauma IF er det største idrettslaget på Tromøya og har aktivitet innen fotball, håndball og orientering. Trauma har fotballbane på Hove og ved Kjenna. Håndball spilles i Tromøyhallen.
==== Idrettsarenaer ====
På Myra-Bråstad ved Stoa er det i 2005 anlagt skøytebane med kunstis. Her ble norgesmesterskapet All round på skøyter arrangert i 2005. Norgesmestere ble Eskil Ervik og Maren Haugli. Banen har åpent for publikum fra november til mars.
Bjønnes stadion var tidligere Arendals hovedarena for idrett. Her ble norgesmesterskapet på skøyter arrangert i 1963. Den er idrettsklubben Granes hjemmearena for fotball. Grane IK eier og driver dessuten Granehallen og Granestua.
Sørlandsbyen Arendal har skiterreng og utfartsområder ved Granestua nord for byen, og på Øyna, der Øynastua er det sentrale punkt.
Norwegian Grand Prix offshore båtrace er flere ganger arrangert i Arendal, med byens naturskapte vannveier Galtesund og Tromøysund som arena.
=== Ord og våpen ===
Folk i Arendal kalles vanligvis for arendalitter, men byens avis påstod hårdnakket på 1970-tallet at de burde hete arendøler. Kommuneblomsten er en villtulipan.
Kommunevåpenet har som motiv en tremastet sølv fregatt for fulle seil på tre sølv bølger. Bakgrunnen er blå, og det er en gull murkrone på øvre skjoldkant. Fra 1723 til 1766 hadde Arendals borgervæpning en fane med et liknende skipsmotiv, men uten bølger, og hvor skipet var i gull. Fra 1820-årene finnes et bysegl med skip og sjø i bakgrunnen og en forgrunn av grantrær og fjellknauser, nærmest som et landskapsbilde. Innfelt i denne fremstillingen var riksvåpenet med kongekrone over. Seglet var byfogdens, og som statlig embetsmann han hadde riksvåpenet med. Dette seglmotivet ble også byens kommunale våpen. Arendals 200-årsjubileum i 1923 ga tilskyndelsen til å få en offisiell utførelse av byvåpenet til bruk for byens myndigheter. Det er tegnet av frk. C. Aubert etter utkast av Fred. Barth, og ble godkjent ved kgl. res. 7. november 1924. I desember 1991 ble det besluttet i bystyret at våpenet også skulle gjelde for den nye storkommunen etter kommunesammenslåingen i 1992.
=== Tusenårssted ===
Arendal torv ble valgt til Arendal kommunes tusenårssted. Den offisielle markering av det nye tusentallet ble markert nettopp her med taler og festivitas. Torvet er den naturlige storstua utendørs i byens sentrum. Ikke minst på 17. mai tas torvet i bruk. Byens nye bibliotek er fondvegg, og har balkong med plass til talerstol.
Fra Fløyheia rett ovenfor skytes salutt.
=== Severdigheter ===
Arendal har et severdig bysentrum med den indre havn Pollen, som et naturlig midtpunkt. Folkelivet omkring Pollen en sommerdag er en attraksjon. Den gamle bebyggelsen på Tyholmen er vel verdt å rusle rundt i. Kløckers hus, Arendal gamle rådhus og Trefoldighetskirken er høydepunktene i sentrum.
Besøkende i Arendal sommerstid anbefales en tur til øya Merdø hvor et besøk på Merdøgaard Skjærgårdsmuseum er obligatorisk. Arendal har et av landets eldste museer, som i dag bærer navnet Kuben (Arendal) og har sitt hovedsete på Langsæ gård, like ved lyskrysset mellom bysenteret og E18.
Arendal Bymuseum har verdens større samling av flaskeskuter på 656 flaskeskuter.
=== Kulturminner ===
Hovedartikkel:Kulturminner i Arendal og Liste over kulturminner i Arendal
I Arendal kommune er det en rekke fredede kulturminner, det finner både automatisk fredede kulturminner og kulturminner som er fredet etter kulturminneloven. Arendal gamle rådhus, våningshuset på Merdøgaard, fyrlyktene på Torungene, Sandvigodden og Møkkalasset er fredet.
To private gravsteder på Hisøy ble fredet i 1999. Det dreier seg i begge tilfelle om gravsteder uten tilknytning til kirkegårder, men med beliggenhet nær ved borgerlige lystgårder i byens omegn. Arendal har i prinsippet vedtatt at all bebyggelse fra før år 1900 skal vernes. Tyholmen i Arendal fikk i 1991 tildelt prisen kulturvernprisen Europa Nostra.
I Arendal finnes det en rekke viktige kulturminner fra etterreformatorisk tid som ikke er vernet, verken ved fredning eller ved regulering. En rekke av landets eldste jerngruver hører til denne kategori kulturminner.
Store deler av Arendal sentrum er omfattet av NB!-registeret, en liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.
=== Vennskapsbyer ===
Arendal er vennskapsby med:
Silkeborg i Danmark
Kalmar i Sverige
Nyslott i Finland
Árborg på Island
Mwanza i TanzaniaSilkeborg tok initiativet til etableringen av vennskapsbyene i 1947. Et fast innslag har vært de såkalte vennskapsleker med deltakere fra idrettsklubbene i vennskapsbyene. Første gang ble dette arrangert i Silkeborg 1948.Samarbeidsby:
Rezekne i Latvia
== Kjente arendalitter ==
Erik Munk (død 1594), lensherre på Nedenes
Jens Munk (1579–1628), sjøfarer og oppdagelsesreisende
Alexander Christian Møller (1762–1847), eidsvollsmann
Anton Christian Houen (1823-1894), forretningsmann
Axel Nicolai Herlofson (1845–1910), banksjef og forretningsmann
Gunnar Knudsen (1848–1928), statsminister og Venstre-leder
Sam Eyde (1866–1940), industrigründer
Gabriel Scott (1874–1958), forfatter
Svenn Stray (1922–2012), politiker (H), utenriksminister
Einar Gelius (1959-), sogneprest og samfunnsdebattant
Jon Gelius (1964-), journalist og nyhetsanker
Bent Stiansen (1963-), mesterkokk
Karl Ove Knausgård (1967-), forfatter
== Dialekt ==
Arendalittene har som ellers på Sørlandet bløte konsonanter, hvor konsonantene p – t – k blir uttalt b – d – g, som i kage, bide og gabe.
== Litteratur ==
Arendal Byleksikon. Arendal 1998.
Birger Dannevig: Arendal gjennom skiftende tider. 1528 – 1723 – 1973. Arendal 1973.
Frithjof Foss: Arendals Byes Historie. Arendal 1893 / 1998.
Kristen Taraldsen: Industrieventyret. Fra jernmalm til høyteknologi. 1999.
Alf M. Sandberg: Lokalidrett i 100 år
Skiklubben Truma, Tromø skiklub, Trauma sportsklub, Idrettsforeningen Trauma. B. 1 : 1896–1946 fra 1997, ISBN 8299455219
Idrettsforeningen Trauma. B. 2 : 1946–1971 fra 1998, ISBN 8299455227
Idrettsforeningen Trauma. B. 3 : 1971–1986 fra 1999, ISBN 8299455235Begrepet Janteloven ble skapt av den Norsk/Danske forfatteren Aksel Sandemose i hans roman En flyktning krysser sitt spor (1933). I den kommenterte utgaven av romanen fra 1955 skriver Sandemose i forordet (s.13) om Jante: «Det viser seg kanskje best ved at mange har kjent igjen sitt eget hjemsted, -notorisk er det hendt med folk fra Arendal, Tromsø og Viborg».
== Se også ==
Liste over kulturminner i Arendal
Liste over vernede bygninger i Arendal kommune
Liste over skulpturer i Arendal kommune
Liste over ordførere i Arendal
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Arendal, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arendal hos Wikivoyage
(no) Kart over Arendal kommune
(no) Statistikk for Arendal kommunev
(no) Turistinformasjon Arendal
(no) Arendal havn- uten havna ingen by på Kystreise.no
(no) Historiske bilder fra Arendal i Galleri Nor
(no) ScenicNorway, bilder fra Arendal
(no) Gamle bilder fra Arendal fra Aust-Agder kulturhistoriske senter
(no) Historiske arkiver etter Arendal kommune på Arkivportalen | Liste over ordførere i Arendal viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Arendal kommune fra innføringen av formannskapslovene i 1837. | 197,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skonningsfoss_kraftverk | 2023-02-04 | Skonningsfoss kraftverk | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Akershus Energi', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Haldenvassdraget', 'Kategori:Kraftverk etablert i 1997', 'Kategori:Kraftverk i Halden', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Småkraftverk i Viken'] | Skonningsfoss kraftverk er et vannkraftverk ved Tistedalen i Halden kommune i Viken fylke.
Kraftverket utnytter et fall på 8 meter i Skonningsfoss mellom Femsjøen og havet.
Kraftverket har maksimal kapasitet på 2,4 MW. Midlere årsproduksjon er 13 GWh.
Kraftverket eies av Akershus Energi og ble kjøp fra Norske Skog i 2002.
| Skonningsfoss kraftverk er et vannkraftverk ved Tistedalen i Halden kommune i Viken fylke.
Kraftverket utnytter et fall på 8 meter i Skonningsfoss mellom Femsjøen og havet.
Kraftverket har maksimal kapasitet på 2,4 MW. Midlere årsproduksjon er 13 GWh.
Kraftverket eies av Akershus Energi og ble kjøp fra Norske Skog i 2002.
== Referanser ==
== Kilder ==
«NVE Atlas». Utbygd vannkraft. Norges vassdrags- og energidirektorat
NVE vannkraftdatabase
Akershus Energi | Skonningsfoss kraftverk er et vannkraftverk ved Tistedalen i Halden kommune i Viken fylke. | 197,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Al%C5%BEbeta_Havran%C4%8D%C3%ADkov%C3%A1 | 2023-02-04 | Alžbeta Havrančíková | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Slovakia under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Slovakia under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1985', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1991', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1993', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1995', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1997', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1999', 'Kategori:Fødsler 27. september', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Personer fra Poprad', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slovakiske langrennsløpere', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske langrennsløpere'] | Alžbeta Havrančíková (født 27. september 1963 i Poprad) er en slovakisk tidligere langrennsløper.
I sitt første verdenscuprenn i 1984, i tsjekkiske Štrbské Pleso, ble hun nummer 10 på 5 km. Hennes beste resultater kom fire år senere, i sesongen 1988/89. Under VM 1989 i Lahtis havnet hun to ganger like utenfor seierspallen. Både på 10 km og 30 km fristil kom hun på fjerdeplass. Hun gikk også for stafettlaget, som gikk i mål på en femteplass.
Ellers i sesongen vant Havrančíková et verdenscuprenn over 30 km fristil i Klingenthal, og 5 km fristil i La Féclaz. Med disse gode resultatene sikret hun seg andreplassen sammenlagt i verdenscupen, bak Jelena Välbe.
Havrančíková oppnådde to femteplasser under VM 1993 i Falun (på stafetten og på 30 km fri).
Under OL 1988 kom det tsjekkoslovakiske laget på sjuendeplass i stafetten, under OL 1994 ble det en plass bedre (nummer 6). Havrančíková oppnådde sin beste individuelle OL-plassering på Lillehammer, der hun ble nummer åtte på 30 km fri. I stafetten gikk hun for det slovakiske laget som ble nummer sju.
Alžbeta Havrančíková la opp etter sesongen 1999/2000.
| Alžbeta Havrančíková (født 27. september 1963 i Poprad) er en slovakisk tidligere langrennsløper.
I sitt første verdenscuprenn i 1984, i tsjekkiske Štrbské Pleso, ble hun nummer 10 på 5 km. Hennes beste resultater kom fire år senere, i sesongen 1988/89. Under VM 1989 i Lahtis havnet hun to ganger like utenfor seierspallen. Både på 10 km og 30 km fristil kom hun på fjerdeplass. Hun gikk også for stafettlaget, som gikk i mål på en femteplass.
Ellers i sesongen vant Havrančíková et verdenscuprenn over 30 km fristil i Klingenthal, og 5 km fristil i La Féclaz. Med disse gode resultatene sikret hun seg andreplassen sammenlagt i verdenscupen, bak Jelena Välbe.
Havrančíková oppnådde to femteplasser under VM 1993 i Falun (på stafetten og på 30 km fri).
Under OL 1988 kom det tsjekkoslovakiske laget på sjuendeplass i stafetten, under OL 1994 ble det en plass bedre (nummer 6). Havrančíková oppnådde sin beste individuelle OL-plassering på Lillehammer, der hun ble nummer åtte på 30 km fri. I stafetten gikk hun for det slovakiske laget som ble nummer sju.
Alžbeta Havrančíková la opp etter sesongen 1999/2000.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alžbeta Havrančíková – Olympedia
(en) Alžbeta Havrančíková – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) Alžbeta Havrančíková – Tsjekkias olympiske komité
(en) Alžbeta Havrančíková – FIS (langrenn) | Alžbeta Havrančíková (født 27. september 1963 i Poprad) er en slovakisk tidligere langrennsløper. | 197,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aimar_S%C3%B8renssen | 2023-02-04 | Aimar Sørenssen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1908', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1823', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske arbeidsministre', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske statsråder 1884–1905', 'Kategori:Ordførere i Rygge', 'Kategori:Personer fra Rygge kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sorenskrivere', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1862–1864', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1865–1867', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1868–1870', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1871–1873', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1874–1876', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1877–1879', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Smaalenenes amt', 'Kategori:Venstre-statsråder'] | For sønnesønnen og viseadmiralen, se Aimar Sørenssen (viseadmiral).Aimar August Sørenssen (født 6. januar 1823 i Christiania, død 2. juni 1908 i Rygge) var en norsk gårdbruker, jurist og politiker for partiet Venstre. Sørenssen er idag mest kjent for sin beslutning om å beslaglegge Hans Jægers roman Fra Kristiania-Bohêmen (1885) og Christian Krohgs roman Albertine i 1886.
Han var statsråd og sjef for Justis- og politidepartementet fra 26. juni 1884 i Johan Sverdrups regjering, Norges første parlamentariske regjering. Fra september 1887 til juli året etter var han medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm, avbrutt av perioden 17. februar–4. mars 1888, da han fungerte som sjef for Arbeidsdepartementet.
Fra 1862 til 1879 var han innvalgt til Stortinget fra Smaalenenes amt. Han var odelstingspresident fra 1874 til 1879.
Aimar A. Sørensen tok juridisk embetseksamen i 1846 og arbeidet som kopist i Arbeidsdepartementet. Fra 1874 var han fogd i Rakkestad, og i perioden 1881–1884 var han sorenskriver i Moss. Fra 1860 til 1871 var han ordfører i Rygge.Han ble i 1876 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Han var også innehaver av den svenske Nordstjerneordenen.
Han var sønn av dr. med. Niels Berner Sørenssen og hustru Elisabeth Dorthea Augusta Weidemann. I 1856 ble han gift med Else Petrine Gudmundsen (1825–1911).
| For sønnesønnen og viseadmiralen, se Aimar Sørenssen (viseadmiral).Aimar August Sørenssen (født 6. januar 1823 i Christiania, død 2. juni 1908 i Rygge) var en norsk gårdbruker, jurist og politiker for partiet Venstre. Sørenssen er idag mest kjent for sin beslutning om å beslaglegge Hans Jægers roman Fra Kristiania-Bohêmen (1885) og Christian Krohgs roman Albertine i 1886.
Han var statsråd og sjef for Justis- og politidepartementet fra 26. juni 1884 i Johan Sverdrups regjering, Norges første parlamentariske regjering. Fra september 1887 til juli året etter var han medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm, avbrutt av perioden 17. februar–4. mars 1888, da han fungerte som sjef for Arbeidsdepartementet.
Fra 1862 til 1879 var han innvalgt til Stortinget fra Smaalenenes amt. Han var odelstingspresident fra 1874 til 1879.
Aimar A. Sørensen tok juridisk embetseksamen i 1846 og arbeidet som kopist i Arbeidsdepartementet. Fra 1874 var han fogd i Rakkestad, og i perioden 1881–1884 var han sorenskriver i Moss. Fra 1860 til 1871 var han ordfører i Rygge.Han ble i 1876 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Han var også innehaver av den svenske Nordstjerneordenen.
Han var sønn av dr. med. Niels Berner Sørenssen og hustru Elisabeth Dorthea Augusta Weidemann. I 1856 ble han gift med Else Petrine Gudmundsen (1825–1911).
== Litteratur ==
Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Grøndahl & Søns Forlag, Oslo, 1947
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aimar Sørenssen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Aimar Sørenssen hos Norsk senter for forskningsdata | Aimar August Sørenssen (født 6. januar 1823 i Christiania, død 2. | 197,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alpint_terreng | 2023-02-04 | Alpint terreng | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell'] | Alpint terreng eller alpint landskap er terreng som ligger over tregrensen i høyfjellet, bestående av bratte vegger, renner, høytliggende platåer, skarpe egger og høye tinder, med en blanding av snø, is og klipper. Navnet kommer av den mellomeuropeiske fjellkjeden Alpene. Alpint terreng er i hovedsak utformet av breerosjon.Eksempler på alpint terreng i Norge er Hurrungane i Jotunheimen, Molladalen i Møre og Romsdal og Lyngsalpan i Troms.
| Alpint terreng eller alpint landskap er terreng som ligger over tregrensen i høyfjellet, bestående av bratte vegger, renner, høytliggende platåer, skarpe egger og høye tinder, med en blanding av snø, is og klipper. Navnet kommer av den mellomeuropeiske fjellkjeden Alpene. Alpint terreng er i hovedsak utformet av breerosjon.Eksempler på alpint terreng i Norge er Hurrungane i Jotunheimen, Molladalen i Møre og Romsdal og Lyngsalpan i Troms.
== Se også ==
Alpin skiidrett
Alpinklatring
== Referanser == | Alpint terreng eller alpint landskap er terreng som ligger over tregrensen i høyfjellet, bestående av bratte vegger, renner, høytliggende platåer, skarpe egger og høye tinder, med en blanding av snø, is og klipper. Navnet kommer av den mellomeuropeiske fjellkjeden Alpene. | 197,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_Veith | 2023-02-04 | Anna Veith | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler 18. juni', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i alpint', 'Kategori:Olympiske mestere for Østerrike', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Østerrike', 'Kategori:Personer fra Salzburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i alpint', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint'] | Anna Veith (født Fenninger 18. juni 1989 i Salzburg) er en østerriksk tidligere alpinist. Hun vant verdenscupen i alpint i 2013/14 og 2014/15. Hun kjørte alle disipliner, men hadde hatt størst suksess i super-G, storslalåm og superkombinasjon. Hun vant gull i superkombinasjon under VM 2011 og ble olympisk mester i super-G i vinter-OL 2014 i Sotsji.
| Anna Veith (født Fenninger 18. juni 1989 i Salzburg) er en østerriksk tidligere alpinist. Hun vant verdenscupen i alpint i 2013/14 og 2014/15. Hun kjørte alle disipliner, men hadde hatt størst suksess i super-G, storslalåm og superkombinasjon. Hun vant gull i superkombinasjon under VM 2011 og ble olympisk mester i super-G i vinter-OL 2014 i Sotsji.
== Karriere ==
Under junior-VM 2006 vant Veith gull i super-G, sølv i utfor og ble nummer fire i slalåm. 11. november 2006 debuterte Veith i verdenscupen i slalåmrennet i finske Levi. Hun tok sine første poeng 21. januar 2007 i Cortina d’Ampezzo, der hun ble nummer 16 i storslalåm. Etter ytterligere en topp 20-plassering, oppnådde hun en fjerdeplass i superkombinasjonen 22. desember 2007 i St. Anton am Arlberg. Under junior-VM 2008 vant Veith gull i storslalåm og sølv i både kombinasjonen og utfor.
Sin første pallplassering i verdenscupen fikk hun da hun ble nummer to i super-G i Cortina d'Ampezzo 26. januar 2009. I 2010 deltok hun i OL i Vancouver, og fikk 16.-plass i super-G og superkombinasjonen, og 25.-plass i utfor. Hun vant superkombinasjon under VM 2011 i Garmisch-Partenkirchen. 28. desember 2011 gikk hun for første gang til topps i et verdenscuprenn da hun vant storslalåm i Lienz.
Hun ble olympisk mester i super-G og tok sølv i storslalåm i OL 2014 i Sotsji. I VM 2015 tok hun gull i super-G og i storslalåm og sølv i utfor. Under trening til verdenscupåpningen i Sölden 21. oktober 2015 skadet hun korsbåndet, og sto over resten av 2015/16-sesongen.
Under Vinter-OL 2018 i Pyeongchang tok Veith sølv i super-G, ett hundredeler bak tsjekkiske Ester Ledecká.
Hun giftet seg med tidligere snøbrettkjører Manuel Veith 16. april 2016.
Hun la opp i 2020.
== Resultater i verdenscupen i alpint ==
=== Enkeltseire ===
=== Sammenlagtplasseringer ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Anna Veith – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Anna Veith – Munzinger Sportsarchiv
(en) Anna Veith – Olympics.com
(en) Anna Veith – Olympic.org
(en) Anna Veith – Olympedia
(en) Anna Veith – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Anna Veith – FIS (alpint)
(en) Anna Veith – ski-db.com
Anna Veiths fanklubb | Anna Veith (født Fenninger 18. juni 1989 i Salzburg) er en østerriksk tidligere alpinist. | 197,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walter_Scott_Dahl | 2023-02-04 | Walter Scott Dahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. september', 'Kategori:Dødsfall i 1906', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1839', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske høyesterettsadvokater', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske statsråder 1884–1905', 'Kategori:Ordførere i Vestnes', 'Kategori:Personer fra Melhus kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sorenskrivere', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1874–1876', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1883–1885', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1886–1888', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Møre og Romsdal', 'Kategori:Venstre-statsråder'] | Walter Scott Dahl (født 21. februar 1839 i Melhus, død 4. september 1906 i Bergen) var en norsk høyesterettsadvokat, forfatter og politiker for partiet Venstre.
| Walter Scott Dahl (født 21. februar 1839 i Melhus, død 4. september 1906 i Bergen) var en norsk høyesterettsadvokat, forfatter og politiker for partiet Venstre.
== Politisk karriere ==
Han var statsråd og sjef for Indredepartementet fra 5. mars til 31. juli 1888 i Johan Sverdrups regjering. Fra 15. september samme år ble han utnevnt til sjef for Justis- og politidepartementet, og ble sittende til regjeringen fratrådte 13. juli 1889.
Dahl ble innvalgt til Stortinget fra Romsdals amt for periodene 1874–1876 og 1877–1879. 1883–1885 var han suppleant fra Romsdal, mens han for perioden 1886 til 1888 ble innvalgt fra Kristians amt.
Han tok juridisk embetseksamen i 1859 og jobbet som fullmektig hos sorenskriveren på Nordmøre før han i 1864 ble overrettssakfører i Kristiania, fra 1866 advokat. Han var aktor i riksrettssaken mot regjeringen Selmer i 1884, og fra 1885 var han sorenskriver i Gudbrandsdalen. Han var lagmann i Gulating lagdømme fra 1889 til 1906.
Han var også en mye benyttet kommunemann, og var ordfører i Vestnes i periodene 1870–1873 og 1876–1883.
Han var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.Han ble i 1889 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.
Han var sønn av stortingsrepresentant og prest Nils Nilssøn Dahl og hustru Christopha Kirstine Rønneberg. I 1872 ble han gift med Beret (Bella) Rebekka Stokkeland (1852–1902).
== Utgivelser ==
Landdistrikternes Kommunalforfatning. En Haandbog for kommunale Ombudsmænd, Christiania, 1878. E-bok
Norges Landnæringsret. En systematisk Fremstilling, Kristiania, 1882. E-bok
Biskop Nikolas Arnessøn. En kritisk historisk Fremstilling, Kristiania, 1884
Einar Tambarskjelve. Et stykke norsk historie, Kristiania, 1884
Haakon Ladejarl. En historisk Skildring, Bergen, 1887
Den norske Vasdragsret, Kristiania, 1888
Folkedommeren i Straffesager. En Vejleder for Lagrettemænd og Domsmænd, Bergen, 1892
Landdistrikternes Kommunalforfatning, 3. omarb. og utv. utgave, Kristiania, 1894. E-bok
Johan Sverdrups Liv og Virksomhed, Kristiania, 1899–1904
== Referanser ==
== Litteratur ==
Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Grøndahl & Søns Forlag, Oslo, 1947
== Eksterne lenker ==
(no) Walter Scott Dahl hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Politiske taler av Walter Scott Dahl, virksommeord.uib.no | Walter Scott Dahl (født 21. februar 1839 i Melhus, død 4. | 197,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_aleutiske_havstr%C3%B8m | 2023-02-04 | Den aleutiske havstrøm | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Havstrømmer', 'Kategori:Stillehavet'] | Den aleutiske havstrøm, også kalt den subarktiske havstrøm, er en østgående havstrøm nord i Stillehavet, nord for den nordlige stillehavsstrøm. Den aleutiske havstrøm er samtidig den nordlige grenen av Kuroshiostrømmen, som går nordøstover og deretter østover mellom 40° N and 50° N. Idet den nærmer seg kysten av Nord-Amerika deler den seg og danner den nordgående Alaskastrømmen og den sørgående Californiastrømmen. | Den aleutiske havstrøm, også kalt den subarktiske havstrøm, er en østgående havstrøm nord i Stillehavet, nord for den nordlige stillehavsstrøm. Den aleutiske havstrøm er samtidig den nordlige grenen av Kuroshiostrømmen, som går nordøstover og deretter østover mellom 40° N and 50° N. Idet den nærmer seg kysten av Nord-Amerika deler den seg og danner den nordgående Alaskastrømmen og den sørgående Californiastrømmen. | Den aleutiske havstrøm, også kalt den subarktiske havstrøm, er en østgående havstrøm nord i Stillehavet, nord for den nordlige stillehavsstrøm. Den aleutiske havstrøm er samtidig den nordlige grenen av Kuroshiostrømmen, som går nordøstover og deretter østover mellom 40° N and 50° N. | 197,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Californiastr%C3%B8mmen | 2023-02-04 | Californiastrømmen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Havstrømmer', 'Kategori:Stillehavet'] | Californiastrømmen er en havstrøm i Stillehavet som går sørover langs vestkysten av Nord-Amerika, fra sørspissen av Britisk Columbia til sørspissen av Baja California.
| Californiastrømmen er en havstrøm i Stillehavet som går sørover langs vestkysten av Nord-Amerika, fra sørspissen av Britisk Columbia til sørspissen av Baja California.
== Referanser == | Californiastrømmen er en havstrøm i Stillehavet som går sørover langs vestkysten av Nord-Amerika, fra sørspissen av Britisk Columbia til sørspissen av Baja California.*Encyclopaedia Britannica Online, lesedato 3. | 197,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_A._Lovett | 2023-02-04 | Robert A. Lovett | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra USA under første verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Walker County i Texas', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skull and Bones', 'Kategori:USAs forsvarsministre'] | Robert Abercrombie Lovett (født 14. september 1895 i Huntsville i Texas, død 7. mai 1986 i Locust Valley i New York) var en amerikansk forretningsmann og demokratisk politiker, kjent som landets fjerde forsvarsminister under president Harry S. Truman i perioden mellom 17. september 1951 til 20. januar 1953.
| Robert Abercrombie Lovett (født 14. september 1895 i Huntsville i Texas, død 7. mai 1986 i Locust Valley i New York) var en amerikansk forretningsmann og demokratisk politiker, kjent som landets fjerde forsvarsminister under president Harry S. Truman i perioden mellom 17. september 1951 til 20. januar 1953.
== Lv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Robert A.
Lovett var sønn av R.S. Lovett, som var administrerende direktør for Union Pacific Railroad. Robert Lovett studerte ved Yale University og ble medlem av det hemmelige selskapet Skull and Bones, før han etter å ha blitt uteksaminert i 1918 fortsatte å studere rettsvitenskap og bedriftsøkonomi ved Harvard University i perioden 1918 til 1921.
=== Karrière ===
Under første verdenskrig deltok Lovett som flyger i marinen. Han innledet sin karrière ved National Bank of Commerce i New York og gikk siden over til Brown Brothers Harriman & Co. I desember 1940 ble han utnevnt til spesialmedarbeider under krigsminister Henry L. Stimson, og fire måneder senere ble han utnevnt til visekrigsminister, før han i 1945 dro tilbake til en sivil karrière hos Brown Brothers Harriman.
Da general George C. Marshall ble utnevnt til USAs utenriksminister i 1947 ble Lovett utnevnt til viseutenriksminister, men da Marshall forlot utenriksdepartementet i 1949 vendte han igjen tilbake til det private næringslivet.
=== Forsvarsminister ===
I september 1950 ville den nyvalgte forsvarsministeren Marshall igjen ha Lovett som sin medarbeider, men Lovetts tid som viseforsvarsminister ble kort på grunn av at Marshall forlot politikken for godt året etter. Lovett tiltrådte dermed som landets neste forsvarsminister i september 1951.
Han tjenestegjorde som forsvarsminister helt til slutten av president Harry S. Trumans periode og gikk av sammen med resten av Trumans kabinett i januar 1953. I hans tid som forsvarsminister ble mobiliseringen til Koreakrigen fullført samtidig som Hellas og Tyrkia ble medlemmer av NATO, noe Lovett støttet helhjertet. Han var med på å styre og planlegge USAs militære gjenopprustning etter andre verdenskrig, og hadde strategiske og langvarige planer for omorganisering av forsvarsdepartementet.
=== Etter politikken ===
Lovett fortsatte deretter sin fremgangsrike karriere ved Brown Brothers Harriman, hvor han arbeidet i flere år etter sin periode i politikken. John F. Kennedy ville for øvrig ha med Lovett i sin regjering da han vant presidentvalget i 1960, men han takket nei av helsemessige årsaker. I 1963 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje og året etter ble han tildelt Sylvanus Thayer–prisen av United States Military Academy. Robert Abercrombie Lovett døde den 7. mai 1986 i Locust Valley i New York.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert A. Lovett – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Defenselink.mil – Robert A. Lovett – Biografien hos Departement of Defense.
Millercenter.org – Robert A. Lovett – Biografien til Lovett hos Miller Center of Public Affairs. | Robert Abercrombie Lovett (født 14. september 1895 i Huntsville i Texas, død 7. | 197,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuroshiostr%C3%B8mmen | 2023-02-04 | Kuroshiostrømmen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Havstrømmer', 'Kategori:Japanhavet', 'Kategori:Stillehavet'] | Kuroshiostrømmen, som også kalles Japanstrømmen, er verdens nest største havstrøm, etter den antarktiske sirkumpolare strømmen. Den begynner vest i Stillehavet, utenfor Taiwans østkyst, og går nordøst forbi Japan, der den flyter sammen med den østgående nordlige stillehavsstrømmen. Den kan sammenliknes med Golfstrømmen i Atlanterhavet, og transporterer varmt vann fra tropene nordover til polarregionene.
Kuroshio betyr «svart strøm» på japansk.En høy konsentrasjon av uran, ca. 5,2 millioner tonn, passerer strømmen hvert år.Kuroshiostrømmens varme vann holder for øvrig liv i de japanske korallrevene, som er verdens nordligste. Grenen inn i Japanhavet kalles Tsushimastrømmen.
| Kuroshiostrømmen, som også kalles Japanstrømmen, er verdens nest største havstrøm, etter den antarktiske sirkumpolare strømmen. Den begynner vest i Stillehavet, utenfor Taiwans østkyst, og går nordøst forbi Japan, der den flyter sammen med den østgående nordlige stillehavsstrømmen. Den kan sammenliknes med Golfstrømmen i Atlanterhavet, og transporterer varmt vann fra tropene nordover til polarregionene.
Kuroshio betyr «svart strøm» på japansk.En høy konsentrasjon av uran, ca. 5,2 millioner tonn, passerer strømmen hvert år.Kuroshiostrømmens varme vann holder for øvrig liv i de japanske korallrevene, som er verdens nordligste. Grenen inn i Japanhavet kalles Tsushimastrømmen.
== Referanser == | Kuroshiostrømmen, som også kalles Japanstrømmen, er verdens nest største havstrøm, etter den antarktiske sirkumpolare strømmen. Den begynner vest i Stillehavet, utenfor Taiwans østkyst, og går nordøst forbi Japan, der den flyter sammen med den østgående nordlige stillehavsstrømmen. | 197,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geir_Nordby_(fotballtrener) | 2023-02-04 | Geir Nordby (fotballtrener) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Norske kombinertløpere', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Geir Kristian Nordby (født 2. mars 1969) er en norsk fotballtrener som siden 1997 har trent Røas kvinnelag, alene eller i samarbeid med Ole-Bjørn Edner.
Røa vant «the double» med Nordby som trener i 2004, og Nordby måtte som resultat av et veddemål løpe rundt på Ullevaal kun iført rød tanga-truse. Etter The Double i 2008 tenkte han å ri inn på Bislett til hest, men banemannskapet tillot det ikke.
Nordby er utdannet ved Norges idrettshøgskole og ble ifølge TV2 i 2009 tilbudt trenerjobb for Nigerias kvinnelandslag i fotball. I 2011 iførte han seg svømmebriller som protest mot at en dommer lot en regnvåt kamp mot Klepp spilles.Han er ifølge Aftenposten sønn av Torgeir Nordby som har vært rennleder for hopp i Holmenkollen, og Geir var som ung på juniorlandslaget i kombinert. Søsteren Siri Nordby var kaptein på Røa en tid og broren Sverre er manager for Øvrevoll/Hosle der Geir også er involvert.
| Geir Kristian Nordby (født 2. mars 1969) er en norsk fotballtrener som siden 1997 har trent Røas kvinnelag, alene eller i samarbeid med Ole-Bjørn Edner.
Røa vant «the double» med Nordby som trener i 2004, og Nordby måtte som resultat av et veddemål løpe rundt på Ullevaal kun iført rød tanga-truse. Etter The Double i 2008 tenkte han å ri inn på Bislett til hest, men banemannskapet tillot det ikke.
Nordby er utdannet ved Norges idrettshøgskole og ble ifølge TV2 i 2009 tilbudt trenerjobb for Nigerias kvinnelandslag i fotball. I 2011 iførte han seg svømmebriller som protest mot at en dommer lot en regnvåt kamp mot Klepp spilles.Han er ifølge Aftenposten sønn av Torgeir Nordby som har vært rennleder for hopp i Holmenkollen, og Geir var som ung på juniorlandslaget i kombinert. Søsteren Siri Nordby var kaptein på Røa en tid og broren Sverre er manager for Øvrevoll/Hosle der Geir også er involvert.
== Meritter ==
==== Med Røa ====
Seriemester: 2004, 2007, 2008, 2009, 2011
Norgesmester: 2004, 2006, 2008, 2009, 2010
==== Individuelle meritter ====
Kniksenprisen 2008 for «Årets trener».
Fotballgallaen 2008, Årets kvinnetrener.
== Referanser == | Geir Kristian Nordby (født 2. mars 1969) er en norsk fotballtrener. | 197,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Orkdal | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Orkdal | ['Kategori:Ordførere i Orkdal', 'Kategori:Ordførerlister i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Liste over ordførere i Orkdal viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Orkdal kommune fra innføringen av formannskapslovene i 1837. I 1920 ble kommunen delt i tre: Orkdal (med Fannrem som sentrum), Orkanger og Orkland. I 1963 ble de tre kommunene samt Geitastrand slått sammen til den nye Orkdal kommune. 1. januar 2020 ble Orkdal, Meldal, Agdenes og en del av Snillfjord slått sammen til nye Orkland kommune.
| Liste over ordførere i Orkdal viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Orkdal kommune fra innføringen av formannskapslovene i 1837. I 1920 ble kommunen delt i tre: Orkdal (med Fannrem som sentrum), Orkanger og Orkland. I 1963 ble de tre kommunene samt Geitastrand slått sammen til den nye Orkdal kommune. 1. januar 2020 ble Orkdal, Meldal, Agdenes og en del av Snillfjord slått sammen til nye Orkland kommune.
== Ordførere 1837–1919 ==
== Ordførere 1920–1962 ==
== Ordførere 1963–2019 ==
== Se også ==
Liste over ordførere i Orkanger 1920–1962
Liste over ordførere i Orkland 1920–1962
Liste over ordførere i Geitastrand 1920–1962
== Referanser == | Liste over ordførere i Orkdal viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Orkdal kommune fra innføringen av formannskapslovene i 1837. I 1920 ble kommunen delt i tre: Orkdal (med Fannrem som sentrum), Orkanger og Orkland. | 197,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sem_(kommune) | 2023-02-04 | Sem (kommune) | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1988', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Vestfold', 'Kategori:Tønsbergs historie'] | Sem er en tidligere kommune i Vestfold. 1. januar 1988 ble Sem slått sammen med Tønsberg til nye Tønsberg kommune. Sem hadde ved sammenslåinga et areal på 102 km² og en befolkning på 21 948 innbyggere. Tønsberg hadde da 8 896 innbyggere.
Sem kommune grenset til: i nord Borre (dagens Horten) og Åsgårdstrand (til 1965, da Borre ble slått sammen med Åsgårdstrand), i sør Tønsberg og Nøtterøy (dagens Færder), i vest og sørvest Stokke (dagens Sandefjord), i nordvest Ramnes og Våle (dagens Tønsberg).
Sem kommune innbefattet tettstedene: Sem, Vear, Vollen, Barkåker, Presterød, Tolvsrød og deler av Åsgårdstrand, som alle lå i sognene Sem, Slagen og Søndre Slagen.
Sem likna på mange måter Aker kommune rundt Oslo, da det også var et stort herred som omsluttet en by.
| Sem er en tidligere kommune i Vestfold. 1. januar 1988 ble Sem slått sammen med Tønsberg til nye Tønsberg kommune. Sem hadde ved sammenslåinga et areal på 102 km² og en befolkning på 21 948 innbyggere. Tønsberg hadde da 8 896 innbyggere.
Sem kommune grenset til: i nord Borre (dagens Horten) og Åsgårdstrand (til 1965, da Borre ble slått sammen med Åsgårdstrand), i sør Tønsberg og Nøtterøy (dagens Færder), i vest og sørvest Stokke (dagens Sandefjord), i nordvest Ramnes og Våle (dagens Tønsberg).
Sem kommune innbefattet tettstedene: Sem, Vear, Vollen, Barkåker, Presterød, Tolvsrød og deler av Åsgårdstrand, som alle lå i sognene Sem, Slagen og Søndre Slagen.
Sem likna på mange måter Aker kommune rundt Oslo, da det også var et stort herred som omsluttet en by.
== Historikk ==
Sem kommune ble opprettet som Sæm formannskapsdistrikt 1. januar 1838.
Navnet Sem kommer av det norrøne gårdsnavnet Sæheim eller Sæeimr som betyr «sjøgården». Dette var navnet på Sem hovedgård, en kongsgård og lensherreresidens i middelalderen på det stedet hvor Jarlsberg hovedgård i dag ligger, vel 3 km øst for tettstedet Sem.
I Sem kommune lå blant annet den gamle steinkirken Sem kirke fra 1100-tallet like ved Jarlsberg hovedgård og Oseberghaugen der Osebergskipet ble gravd fram i 1904.
1. januar 1877 ble en del av Sæm med 61 innbyggere overført til Tønsberg.
I april 1894 bestemte formannskapet at herredsnavnet skulle endres til Sem.
Den 13 juni 1904 ble Osebergskipet gravd ut av Revehaugen (senere kjent som Oseberghaugen) på gården Lille Oseberg i sognet Slagen i Sem kommune.
1. juli 1915 ble en del av Nøtterøy med tolv innbyggere overført til Sem.
1. januar 1965 ble en del av Sem (Stang, 126 innbyggere), Borre kommune og Åsgårdstrand kommune slått sammen til Borre kommune.
1. januar 1967 ble en del av Stokke med fem innbyggere overført til Sem. Samtidig ble en del av Sem med to innbyggere overført til Stokke.
5. september 1986 besluttet den daværende regjeringen å slå herredskommunen Sem sammen med bykommunen Tønsberg til storkommunen Tønsberg. Sammenslåingen trådte i kraft 1. januar 1988 . Sem hadde på dette tidspunktet 21 948 innbyggere og var den klart største kommunen, mens Tønsberg hadde kun 8 896 innbyggere.Sem kommune hadde rådhus i bykommunen Tønsberg fra det ble oppført i 1962 til sammenslåingen i 1988, og var dermed en av relativt få norske kommuner som hadde rådhus i en annen kommune enn sin egen. I Vestfold hadde blant annet disse kommunene rådhus også i en annen kommune enn sin egen: Larvik rådhus i Hedrum kommune, Hedrum rådhus i Larvik kommune, Sandefjord rådhus i Sandar kommune innimellom da Sandefjord ikke hadde noe fast rådhus før etter krigen.
Sem kommune omfattet prestegjeldene Sem (Sem og Slagen sogn) og Søndre Slagen (fra 1972).
== Kirke ==
Sem kirke ligger like ved der den gamle Sem hovedgård lå. Gården ga navn på den tidligere kommunen.
== Politikk ==
Liste over ordførere i Sem
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sem og Slagen – en bygdebok
(no) Historiske arkiver etter Sem kommune på Arkivportalen
Sem – din kommune, hefte med fakta og tall 1960 | Liste over ordførere i Sem viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Sem kommune i Vestfold fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til sammenslåingen med Tønsberg i 1988. | 197,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spissvingedvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Spissvingedvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1825', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Spissvingedvergmåler (Eupithecia lanceata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge.
| Spissvingedvergmåler (Eupithecia lanceata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 17 – 21 mm), slank, lyst gråbrun måler. Den kan kjennes igjen på at forvingen er noe tilspisset med et bredt, svartkantet, lysbrunt tverrbånd i midten som har et markert, V-formet innhakk på innerkanten. Forvingen er brunhvit, gulbrun ved roten. Det brede tverrbåndet midt i vingen har en oval, svart flekk nær ytterkanten. Utenfor dette er det et smalere, brunt tverrbånd. Bakvingen er gråhvit. Larven er naken, lysbrun med lyse lengdestriper og en smal, brun ryggstripe.
== Levevis ==
Larven lever på ulike slags bartrær, både gran, furu, edelgran og lerk er brukbare vertsplanter. De voksne målerne flyr om natten i mars – mai og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Arten finnes i Europa, unntatt lengst i sør, og i det nordlige Asia.
I Norge er den funnet på Østlandet og Sørlandet, det finnes dessuten funn fra Hordaland og Sør-Trøndelag.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) spissvingedvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) spissvingedvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) spissvingedvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) spissvingedvergmåler hos Dyntaxa
(en) spissvingedvergmåler hos Fauna Europaea
(en) spissvingedvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia lanceata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site: [1] | Spissvingedvergmåler (Eupithecia lanceata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge. | 197,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utmattelseskrigen | 2023-02-04 | Utmattelseskrigen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Israel–Egypt-konflikter', 'Kategori:Konflikter i 1967', 'Kategori:Konflikter i 1969', 'Kategori:Konflikter i 1970', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Israel', 'Kategori:Midtøsten-konflikten', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Utmattelseskrigen (engelsk: War of Attrition, hebraisk: מלחמת ההתשה, Milhemet haHatshah, arabisk:حرب الاستنزاف, Ḥarb al-Istishzāf) var en begrenset krig utkjempet mellom Israel og Egypt fra slutten av 60-tallet til 1970. Krigen sprang ut fra det arabiske nederlaget i seksdagerskrigen, og ble offisielt innledet av Egypt for å presse Israel til å returnere Sinai-halvøya som ble erobret i 1967. Konflikten varierte i omfang og var ofte preget av lange perioder med relativ ro mellom de forskjellige trefningene, før den omsider tilspisset seg da Nasser offisielt erklærte konflikten som en krig i 1969 og igangsatte omfattende artilleriangrep mot den israelske frontlinjen og storstilte kommandoraid. Etterhvert ble supermaktene bragt på banen, og økt sovjetisk innblanding mot krigens sluttfase skapte frykt for eskalering. Det ble omsider inngått en våpenhvileavtale i august 1970, hvor partene ble enige om å opprettholde status quo ante bellum uten videre forpliktelser til forhandlinger. Krigen forandret ingen av forholdene på bakken, og overskygges gjerne av den langt mer omfattende Jom kippur-krigen tre år senere.
| Utmattelseskrigen (engelsk: War of Attrition, hebraisk: מלחמת ההתשה, Milhemet haHatshah, arabisk:حرب الاستنزاف, Ḥarb al-Istishzāf) var en begrenset krig utkjempet mellom Israel og Egypt fra slutten av 60-tallet til 1970. Krigen sprang ut fra det arabiske nederlaget i seksdagerskrigen, og ble offisielt innledet av Egypt for å presse Israel til å returnere Sinai-halvøya som ble erobret i 1967. Konflikten varierte i omfang og var ofte preget av lange perioder med relativ ro mellom de forskjellige trefningene, før den omsider tilspisset seg da Nasser offisielt erklærte konflikten som en krig i 1969 og igangsatte omfattende artilleriangrep mot den israelske frontlinjen og storstilte kommandoraid. Etterhvert ble supermaktene bragt på banen, og økt sovjetisk innblanding mot krigens sluttfase skapte frykt for eskalering. Det ble omsider inngått en våpenhvileavtale i august 1970, hvor partene ble enige om å opprettholde status quo ante bellum uten videre forpliktelser til forhandlinger. Krigen forandret ingen av forholdene på bakken, og overskygges gjerne av den langt mer omfattende Jom kippur-krigen tre år senere.
== Bakgrunn ==
Israels seier i seksdagerskrigen hadde tredoblet landets territoriale størrelse og endt med at blant annet Sinai-halvøya ble erobret fra Egypt. Egypt, under ledelse av daværende president Gamal Abdel Nasser, var fast bestemt på å gjenerobre Sinai og redusere omfanget av nederlaget. Sporadiske trefninger fant sted langs våpenhvilelinjen allerede i begynnelsen av juli 1967, og den nye konflikten ble tydelig da egyptiske skip senket den israelske destroyeren INS «Eilat» den 21. oktober samme år.
Egypt innledet stridighetene ved å bombardere israelske posisjoner langs den nyetablerte Bar Lev-linjen langs Suezkanalen med artilleri og MiG-fly, samt diverse sovjetisk supplering, for å tvinge Israel til å oppgi sine territorielle besittelser. Israel svarte på bombardementet med luftraid mot egyptiske posisjoner og bombing av strategiske fasiliteter inne i selve Egypt.
Det internasjonale samfunnet og de involverte landene forsøkte flere ganger å finne frem til en diplomatisk løsning på konflikten. FN-utsending Gunnar Jarring forsøkte å sikre at forholdene beskrevet i FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 ble opprettholdt, men ved avslutningen av året 1970 ble det klart at oppdraget hadde mislyktes. USAs daværende president Richard Nixon fryktet at det hele skulle eskalere til å bli en mer omfattende konfrontasjon, og presenterte i 1970 den såkalte Rogers-planen som utgjorde flere betingelser og forslag for en våpenhvile mellom partene.
I august 1970 gikk Israel, Jordan og Egypt med på en våpenhvileavtale under de betingelser foreslått gjennom Rogers-planen. Planen inneholdt restriksjoner angående utplassering av missilinstallasjoner på begge sider av Suezkanalen, og krevde fullt ildopphør for å kunne tre i kraft. Gjensidige raid måtte avsluttes, og partene måtte innstille seg på å ikke forandre den daværende situasjonen på bakken. Imidlertid viste avtalen seg å være skjør, og snart begynte Egypt og Sovjetunionen på ny å flytte missiler nær kanalsonen. Her konstruerte de etterhvert en av de til da største luftvern-systemene i historien.Israel svarte på avtalens sammenbrudd med det daværende statsminister Golda Meir kalte «asymmetrisk respons», hvor det bevisst ble ført en politikk hvor Israels gjengjeldelser mot egyptiske angrep var langt mer omfattende enn angrepene de svarte på. Dette inkluderte omfattende luftangrep over store deler av Egypt og flere bomberaid, hvor «Operasjon Priha» alene utgjorde 118 bombeangrep.I september 1970 døde Egypts leder Gamal Abdel Nasser av hjerteslag, noe som angivelig skal ha ligget i familien. Anwar al-Sadat, som overtok ledervervet etter Nasser, gikk inn for å få en avslutning på krigen. I september ble det derfor ildopphør, og krigen ble avsluttet på et stadium hvor begge parters styrker var blitt svært utmattet etter den lange krigen. Sadat gikk snart igang med å gjenoppbygge den egyptiske hæren, og planla et fullskala angrep mot de israelske styrkene på østsiden av Suezkanalen. Denne planen ble omsider igangsatt tre år senere, i den såkalte Jom kippur-krigen. Selv om det egyptiske angrepet ikke lyktes i å bekjempe de israelske styrkene, ble Sinai-halvøya omsider returnert til Egypt etter Camp David-avtalen i 1978 og den egyptisk-israelske fredsavtalen i 1979.
== Tidslinje ==
1. juli 1967: Et israelsk infanterikompani angrep egyptiske tropper som hadde forskanset seg ved Ras el 'Ish, rundt 16 kilometre sør for Port Said. Israelerne presset egypterne på retrett, med egne tap på én død og ytterligere 13 skadet. Denne historien er imidlertid blitt omdiskutert, og andre kilder hevder at den israelske aksjonen var et mislykket forsøk på å angripe Port Said.2. juli 1967: Israels flyvåpen bombet egyptiske artilleristillinger som hadde støttet kommandostyrkene som kjempet ved Ras al' 'Ish dagen før.4. juli 1967: Det egyptiske flyvåpenet angrep flere israelske mål i Sinai. En egyptisk MiG-17 ble skutt ned under angrepet.
8. juli 1967: En egyptisk MiG-21 ble skutt ned av det israelske bakke-til-luft-forsvaret under et rekognoseringsoppdrag ved el-Qanatra. To Su-7 ble deretter sendt ut for å fullføre oppdraget, og fløy flere runder over Sinai uten å møte israelsk motstand. To andre Su-7-fly ble sendt noen timer senere for i forbindelse med et annet oppdrag, men denne gangen aksjonerte det israelske luftforsvaret og skjøt ned ett av de egyptiske flyene.11–12. juli 1967: Den israelske destroyeren «INS Eilat» og to torpedobåter senket to egyptiske torpedobåter utenfor Rumani-kysten.14. juli 1967: Artilleriutveksling og luftdueller brøt ut ved Suezkanalen. Syv egyptiske kampfly ble skutt ned i løpet av kampene.21. oktober 1967: Den egyptiske marinen senket den israelske destroyeren «INS Eilat». 47 israelske besetningsmedlemmer omkom i angrepet.Sen-oktober 1967: Som en gjengjeldelse for senkingen av INS Eilat bombarderte israelsk artilleri flere oljeraffinerier og depoter i nærheten av Suez. Gjennom flere dager pågikk artilleriutvekslinger, og det ble fra egyptisk side meldt om sivile tap. Som følge av kamphandlingene valgte Egypt å evakuere et stort antall sivile bort fra kanalsonen.
21. mars 1968: Som et svar på PLOs angrep mot sivile israelske mål, gjorde israelske styrker et inntog på jordansk territorium og utkjempet slaget om Karameh. Det ble møtt hardere motstand enn forventet, og overraskende valgte den jordanske hæren å intervenere til støtte for PLO. Gjennom timevis med kamphandlinger tok Israel kontroll over Karameh-leiren og greide ved hjelp av artilleri og luftangrep å sprenge 175 hus. I løpet av dagen ble det inngått en våpenhvile som lot de israelske styrkene trekke seg ut i ro og takt. De israelske tapene var langt større enn forventet, med 28 døde og 69 skadede. I tillegg ble fire stridsvogner etterlatt når de trakk seg ut av byen. Den jordanske hæren mistet på sin side 69 soldater, med ytterligere 100-250 skadede. PLOs tap lå på 100-200 døde, rundt 100 skadede og 120-150 fanger. De israelske styrkene gikk seirende ut rent taktisk, men ble likevel ydmyket over å tilsynelatende ha blitt tatt på senga av geriljastyrkene.
Juni 1968: Konflikten tilspisset seg med egyptisk bombardering av den israelske frontlinjen på østsiden av Suezkanalen. De følgende månedene led de israelske styrkene menneskelige tap grunnet de egyptiske bombardementene.8. september 1968: 10 israelske soldater ble drept og 18 skadet i kryssild med egyptisk artilleri. Israel gjengjeldte ved å bombardere Suez og Ismailia.30. oktober 1968: Israelske helikopterbårne kommandosoldater utførte «Operasjon Helem» (Sjokk), hvor det ble ødelagt en egyptisk elektrisk transformatorstasjon og to demninger ved Nilen, samt en bro. Påfølgende strømtap i store deler av Egypt førte til at Egypts president Gamal Abdel Nasser valgte å deeskalere konflikten noen måneder mens egyptiske styrker satte opp nye forsvarsverker langt kanalen. Samtidig forskanset israelerne seg på østsiden av kanalen og konstruerte den såkalte Bar Lev-linjen, som de etterhvert utviklet stor tillit til.3. november 1968: Egyptiske MiG-17-fly angrep israelske posisjoner i Sinai, og ble avskåret av israelske fly. Ett israelsk fly ble skadet i løpet av trefningen.1. desember 1968: Israelske kommandostyrker ødela fire broer i nærheten av Amman, den jordanske hovedstaden.3. desember 1968: Israels flyvåpen angrep PLO-leirer i Jordan. De israelske jetflyene ble avskåret av jordanske Hawker Hunter-fly, og ett av de israelske flyene ble skadet i løpet av det korte luftslaget.8. mars 1969: Krigens offisielle startdato. Egypt iverksatte et massivt angrep mot Bar Lev-linjen med artilleri og bombefly, og påførte de israelske styrkene store tap. Israel gjengjeldte ved å gjennomføre raid dypt inne på egyptisk territorium, og påførte egypterne store skader.9. mars 1969: Den egyptiske stabssjefen, Abdul Munim Riad, ble drept i et israelsk morterangrep under hans besøk på frontlinjen langs kanalen.
Mai-juli 1969: Harde kamper ble utkjempet mellom egyptiske og sraelske styrker. Israels tap var 47 døde og 157 skadede, mens de egyptiske tapene skal ha vært langt større.
18. juli 1969: Egyptisk kommandoraid mot israelske militærinstallasjoner i Sinai.19-20. juli 1969: Israelske styrker gjennomførte Operasjon Bulmus 6, som var et angrep på den lille egyptiske øyen El Jzeera El Khadraa sør i Suezkanalen. Angrepet resulterte i at en egyptisk fasilitet på øyen ble ødelagt, og 80 egyptiske soldater ble drept (hvorav noen falt for eget artilleri). Israel mistet på sin side 6 soldater.
20-28. juli 1969: Det israelske flyvåpenet utførte Operasjon Boxer. Nesten hele flyvåpenet deltok i angrepet, og ødelagte bakke-til-luft-forsvar, stridsvogner og artilleri, og skjøt ned 8 egyptiske fly. Anslagsvis 300 egyptiske soldater ble drept i angrepet. Det israelske angrepet førte til en kraftig reduksjon i egyptiske bombardementer av Bar Lev-linjen, men morterangrep fortsatte etter operasjonen.
August 1969: Det israelske flyvåpenet utførte omkring 1000 angrep i Egypt, hvor dusinvis av SAM-installasjoner og 21 egyptiske fly ble ødelagt. Tre israelske fly gikk tapt.9. september 1969: Israelske styrker utførte Operasjon Raviv, som var et storstilt raid mot Egypts Rødehavskyst. I forkant av raidet hadde israelske marinekommandoer senket et par egyptiske torpedobåter i Operasjon Eskorte som ellers ville vanskeliggjort det senere raidet. Israelske tropper med luftstøtte ødela 12 egyptiske utposter og erobret mye utstyr. De egyptiske tapene lå på 100-200 døde, og en sovjetisk general ble også drept i angrepet. Israel mistet ingen av sine bakkesoldater, men en ble påført lettere skader. Ett israelsk fly ble skutt ned, og hvordan det gikk med piloten forblir ukjent. Dagen etterpå, da Nasser fikk høre om angrepet som senere fikk navnet Titimerskrigen, fikk han angivelig et hjerteslag grunnet sjokket.11. september 1969: 16 egyptiske fly gjennomførte et angrepsoppdrag. Åtte MiG ble skutt ned av israelske Mirage-fly og ytterligere tre Su-7 gikk tapt til israelske bakke-til-luft-forsvar.17. oktober 1969: Med frykten for videre eskalering i tankene, begynte USA og Sovjetunionen å lete etter en diplomatisk løsning på konflikten.
9. desember 1969: Egyptiske flystyrker, støttet av nyanskaffede sovjetiske P-15-radarer, slo israelske fly i et større luftslag og skjøt ned to israelske Mirage-fly. Senere på kvelden ble et egyptisk angrepsfly styrt av løytnant Ahmed Atef skutt ned av en israelsk F-4 Phantom II – han ble den første egyptiske piloten som ble skutt ned av en F-4 i kamp.Samme dag ble Rogers-planen offentliggjort. Planen gikk ut på en egyptisk forpliktelse til fredelige relasjoner i bytte mot en israelsk tilbaketrekning fra Sinai. Begge parter avfeide planen, og Nasser gikk igang med å anskaffe mer sofistikerte sovjetiske våpen for å utstå den israelske bombekampanjen. Innledningsvis nektet Sovjetunionen å gå med på å gi Nasser de forespurte våpnene, men dette skulle forandre seg over tid.26–27. desember 1969: Israel iverksatte Operasjon Rooster 53. Operasjonen ble utført av fallskjermsoldater som ble transportert av Sikorsky CH-53E og Changhe Z-8-helikoptre, og gikk ut på å erobre en egyptisk P-12-radar. Oppdraget ble en suksess, og Israel og USA fikk følgelig adgang til helt ny sovjetisk radarteknologi. Dette hadde forholdsvis stor moral impakt på den egyptiske siden.
22. januar 1970: President Nasser fløy hemmelig til Moskva for å diskutere situasjonen med sine sovjetiske allierte. Han fikk innfridd sitt krav om nye SAM-batterier, inklusive 3M9 Kub og 9K32 Strela-2. Utplasseringen av disse nye våpnene krevde kvalifisert personel for å beskytte dem. Nasser hadde derfor behov for at Den røde armé skulle utplasseres i stort antall ved kanalsonen. Dette nektet Sovjet å gå med på, og stilt i en presset situasjon presenterte Nasser et ultimatum: Dersom han ikke fikk den støtten han behøvde, ville han avslutte båndene til Sovjetunionen og hintet til at han ville henvende seg til USA for hjelp i fremtiden. Sovjetunionen hadde ikke råd til å miste sin støttespiller i Egypt, da de hadde investert tungt i Nassers regime. Sovjets daværende leder Leonid Bresjnev gav dermed etter, og sovjetisk tilstedeværelse i Egypt økte fra 2500-4000 soldater i januar til 10 600-12 150 (pluss 100-150 piloter) innen den 30. juni. Sovjetunionen var nå tungt innblandet i krigen.
22. januar 1970: Samtidig som Nasser besøkte Sovjetunionen, utførte israelske fallskjermjegere og marinekommandoer Operasjon Rhodos. Soldatene ble transportert til Shadwan-øya et stykke sør for Sharm el-Sheikh,, hvor de tok livet av 70 egyptiske soldater og tok ytterligere 62 til fange. Egne tap var 3 døde og 7 skadde. Soldatene demonterte også en egyptisk radar og annet militært utstyr og tok med seg dette tilbake til Israel. Et israelsk fly senket to egyptiske P-183 torpedo-båter under operasjonens hete.Februar 1970: En egyptisk kommandotropp forsøkte seg på et bakholdsangrep i nærheten av Mitla-passet idet de ble oppdaget av israelske styrker. Hele enheten ble enten drept eller tatt til fange.5. februar 1970: Israelske hjelpemotorskip ble skadet ved havna i Eilat under et raid utført av egyptiske froskemenn.15. mars 1970: Den første fullt operative sovjetiske SAM-installasjonen i Egypt ble ferdigstilt. Den var en del av tre brigader som Sovjetunionen sendte til Egypt. Israelske Phantom II-jetfly bombarderte egyptiske posisjoner gjentatte ganger.8. april 1970: Israelske McDonnell Douglas F-4 Phantom II-fly tok livet av 47 egyptiske skolebarn i det som senere er blitt kjent som Bahr El-Baqar-tragedien. Den enetasjers skolen ble truffet av fem bomber og to luft-til-bakke-missiler. Oppstyret rundt hendelsen førte til en kraftig nedskjæring i israelske bombetokt inne i selve Egypt, og den israelske ledelsen valgte heretter å vende hovedfokuset mot installasjoner i kanalsonen. Denne pauseperioden kjøpte egypterne tid til å plassere SAM-batteriene nærmere kanalsonen. MiG-fly fløyet av sovjetiske piloter sørget for den nødvendige dekningen i luften. I april begynte de sovjetiske pilotene å søke konfrontasjoner med israelske fly, men de israelske pilotene hadde ingen ordre om å nærme seg disse flyene og unngikk dermed sovjeterne.
3. mai 1970: 21 palestinske geriljaer ble drept av israelske tropper i Jordandalen.16. mai 1970: Et israelsk fly ble skutt ned i kamper med en MiG-21.Mai 1970: Storstilt israelsk raid mot Port Said ved slutten av måneden.
Juni 1970: Et israelsk raid mot syriske posisjoner ved Golan-fronten resulterte i hundrevis av syriske døde og skadede.25. juni 1970: En israelsk A-4 Skyhawk ble under et sortie mot egyptiske styrker i kanalsonen angrepet og forfulgt av et par sovjetiske MiG-21-fly inn i Sinai. Sovjeterne hevdet flyet ble skutt ned, men fra israelsk hold ble det hevdet at det ble skadet og tvunget til å lande ved en nærliggende base.27. juni 1970: Egyptiske flyraid over kanalen. Åtte egyptiske Su-7 og MiG-21 angrep bakenforliggende områder i Sinai, utenfor hovedtyngden til de israelske forsvarsverkene. Ifølge Israel ble to egyptiske fly skutt ned i løpet av aksjonen. En israelsk Mirage ble også skutt ned, og piloten ble tatt til fange.18. juli 1970: Et israelsk flyangrep mot Egypt førte til menneskelige tap blant tilstedeværende sovjetisk militærpersonell.
30. juli 1970: Sovjetisk luftforsvar skjøt ned to israelske F-4 Phantom-fly. To piloter og en navigator ble tatt til fange, mens en andre navigator ble reddet av et helikopter senere mot kvelden.30. juli 1970: Et omfattende luftslag mellom israelske og sovjetiske fly, som ba kodenavnet Operasjon Rimon 20, hvor mellom 12 og 24 sovjetiske MiG-21-fly og 12 israelske Dassault Mirage III og fire F-4 Phantom II støtet sammen. Slaget fant sted på vestsiden av Suezkanalen, på egyptisk-kontrollert territorium. Konfrontasjonen var godt planlagt fra israelsk hold, og fire sovjetiske fly ble tatt på senga og skutt ned. Fire sovjetiske piloter ble drept, mens det på israelsk side ikke ble meldt om annet enn skader på et Mirage-fly. Som følge av Sovjetunionens direkte intervensjon i krigen, som var navnet «Operasjon Kavkaz», fryktet Washington eskalering og anstrengte seg for å megle frem en fredelig løsning på konflikten.
7. august 1970: En våpenhvileavtale ble inngått, hvor begge sider ble tildelt et forbud mot å forandre det militære status quo i et område på 50 kilometre øst og vest for kanalen. Kun minutter etter våpenhvileinngåelsen begynte Egypt å flytte SAM-batterier inn i kanalsonen, selv om avtalen eksplisitt forbød nettopp dette.
Til tross for sine store tap, presset egypterne og sovjeterne luftforsvarssystemet sitt nærmere kanalsonen og skjøt ned et antall israelske fly. SAM-batteriene tillot egypterne å flytte artilleri uten å bli forstyrret av israelske fly.
28. september 1970: President Nasser døde av et hjerteslag. Visepresident Anwar Sadat tok over ledelsen, og gikk umiddelbart med på å avslutte utmattelseskrigen. Han gikk straks i gang med planleggingen av Jom kippur-krigen, som skulle finne sted tre år senere.
== Resultat ==
Ved krigens avslutning var begge parters slagkraft tynet betraktelig, og ingen av landene var istand til å presse det hele særlig mye lengre. Det hersket ingen tvil om at det egyptiske målet om å gjenerobre Sinai ikke var blitt nådd, men samtidig var det klart at det før eller siden ville komme et nytt forsøk på å presse Israel ut av halvøya.Militærhistorikerne har kommet med varierende konklusjoner vedrørende utmattelseskrigens utfall. Chaim Herzog noterte seg at Israel hadde stått ut hele slaget uten å gi etter for egyptiske krav, og beskrev landets taktikk som en «hittil fremmed form for krigføring». Den israelske militærkorrespondenten Ze'ev Schiff, som arbeidet for avisa Haaretz, uttalte at til tross for store israelske tap hadde hun ivaretatt de militære oppnåelsene fra 1967, og til tross for sovjetisk innblanding ikke viket som følge av krigføringen. Simon Dunstan noterte seg at til tross for at Israel lyktes i å holde stand ved Bar Lev-linjen, førte krigen til «en farlig selvtilfredshet i den israelske overkommandoen angående den egyptiske hærens besluttsomhet og Bar-Lev-linjens styrke». Kenneth Pollack hevdet at de egyptiske kommandostyrkene presterte «tilstrekkelig», selv om de sjeldent igangsatte risikable operasjoner på linje med de israelske kommandostyrkene. Egypts artillerikorps møtte tøff motstand i forsøkene på å gjennomtrenge fortifikasjonene langs Bar-Lev-linjen, og gikk etterhvert over til å forsøke å angripe israelske soldater utenfor forsvarsverkene. Det egyptiske flyvåpenet mottok kritikk grunnet manglende evne til å improvisere. Ifølge amerikansk etterretning mistet Egypt 109 fly i løpet av krigen, mens Israel på sin side mistet bare 16. De fleste flyene ble skutt ned av SAM-installasjoner. Det egyptiske bakke-til-luftforsvarssystemet ble kritisert for svært mangelfull nøyaktighet, og må angivelig ha måttet avfyrt mellom 6 og 10 missiler for å oppnå en treffsjanse på mer enn 50 prosent.
== Tapstall ==
Ifølge militærhistoriker Zeev Schiff mistet 721 israelere livet, hvorav 594 var soldater og de resterende 127 var sivile. Dette gjaldt imidlertid alle frontene (dvs. Suezkanalen, Golanhøyden, Jordan), og strekker seg utenfor den offisielle krigsskueplassen langs kanalen. Chaim Herzog presenterte en noe lavere figur med omtrent 500 døde og rundt 2000 skadede. Netanel Lorch hevdet at 1 424 soldater ble drept i aksjon mellom den 15. juni 1967 og 8. august 1970, men dette strekker seg da utover perioden utmattelseskrigen offisielt var en krig. Det er ikke dermed slik at disse tallene ikke kan samsvare med hverandre, da de er presentert ut ifra forskjellige kriterier.
Mellom 14 og 16 israelske fly ble skutt ned, selv om det sovjetiske estimatet var 30. Destroyeren INS Eilat ble i tillegg senket.
Som i alle tidligere arabisk-israelske kriger (1948-krigen, Suezkrisen og seksdagerskrigen) var de arabiske tapene langt større enn de israelske. Det er imidlertid vanskelig å komme med presise estimater, da offisielle figurer aldri ble offentliggjort. Det laveste anslaget kom fra tidligere stabssjef Saad El Shazly, som hevdt 2 882 egyptiske soldater ble drept og ytterligere 6 285 ble skadet. Historiker Benny Morris mener en mer realistisk figur ligger på rundt 10 000 døde totalt, militære og sivile sammenlagt. Zeev Schiff noterte seg at på krigens høydepunkt mistet egypterne 300 soldater daglig, og fotoer tatt av israelske rekognoseringsfly avslørte minst 1 801 nye graver nær kanalsonen under denne perioden. Blant Egypts døde var stabssjef Abdul Munim Riad. Mellom 98 og 114 egyptiske fly ble skutt ned, selv om de sovjetiske estimatene lå på 60. Et antall egyptiske marineskip ble i tillegg senket.
I perioden 1967-1970 var PLOs tapstall 1 828 døde og omkring 2 500 tilfangetatte. Jordans intervensjon på PLOs side i slaget om Karameh kostet dem 84 døde soldater og to fly skutt ned. Det anslås også at 58 sovjetiske militærpersonell ble drept under krigen. Syriske tap på Golanfronten er ukjent, men et israelsk raid i juni 1970 førte til hundrevis av døde soldater. Kubanske styrker, som var utplassert på den syriske fronten, hadde 180 døde og 250 skadede. Offisielt regnes ikke konfliktene ved grensene til Syria og Jordan som en del av utmattelseskrigen, men enkelte velger likevel å anse det hele som flere sider av samme sak.
== Se også ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
al-Ghanī Jamasī, Muḥammad ʻAbd (1993): The October War: Memoirs of Field Marshal El-Gamasy of Egypt, American University in Cairo Press.
Aloni, Shlomo (2004): Israeli Mirage and Nesher Aces. Osprey.
Bar-Simon Tov, Yaacov (1980): The Israeli-Egyptian War of Attrition, 1969–70. New York: Columbia University Press.
Dunstan, Simon (2003): Yom Kippur War 1973: The Sinai Campaign. Osprey. ISBN 978-1-84176-221-0.
Herzog, Chaim; Shlomo, Gazit (2004): The Arab-Israeli Wars: War and Peace in the Middle East. New York: Vintage Books.
Higham, Robin D.S.; Greenwood, John T.; Hardesty, Von (1998): Russian Aviation and Air Power in the Twentieth Century, Routledge.
Insight Team of the London Sunday Times (1974): Yom Kippur War, Double Day & Company.
Maoz, Zeev (2006): Defending the Holy Land, A Critical Analysis of Israel’s Security and Foreign Policy, University of Michigan Press.
Morris, Benny (1999): Righteous Victims: A History of the Zionist-Arab Conflict, 1881–1999. Knopf. ISBN 978-0-679-42120-7.
Naor, Mordechai (1996): The Twentieth Century In Eretz Israel, Konemann.
Nicolle, David; Cooper, Tom (2004): Arab MiG-19 and MiG-21 Units in Combat, 1. utg., Osprey Publishing. ISBN 978-1-84176-655-3.
Pollack, Kenneth, M. (2002): Arabs at War: Military Effectiveness, University of Nebraska Press.
Rabinovitch (2004): The Yom Kippur War: The Epic Encounter That Transformed the Middle East. ISBN 978-0-8052-4176-1.
Schiff, Zeev (1974): History of the Israeli Army 1870–1974, Straight Arrow Books, ISBN 087932077.
Shalom, Danny (2007): Phantoms over Cairo - Israeli Air Force in the War of Attrition (1967–1970) (Hebraisk). Bavir Aviation & Space Publications.
Whetten, Lawrence L. (1974): The Canal War: Four-Power Conflict in the Middle East. Cambridge, Mass: MIT Press. ISBN 978-0-262-23069-8. | Levi Eshkol Yigal Allon Zalman Shazar Haim Bar-Lev Mordechai Hod Uzi Narkiss | 197,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B8ller | 2023-02-04 | Køller | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Turnapparater'] | Køller er en type redskaper som i dag brukes innen rytmisk gymnastikk, og som tidligere også har inngått som et apparat innen herreturn.
| Køller er en type redskaper som i dag brukes innen rytmisk gymnastikk, og som tidligere også har inngått som et apparat innen herreturn.
== Historie ==
Trening ved å svinge køller antas å ha oppstått blant soldater i India, for å styrke kroppen. Storbritannia, som tidligere koloniserte India, adopterte denne treningsformen, og innførte disse indian clubs til Europa. Flere land tok i bruk disse, og tyske immigranter innførte dem til USA på midten av 1800-tallet. Både skolevesenet og militæret tok dette i bruk.Øvelsen var en del av konkurransen i turn under sommer-OL 1904 og 1932.
Utover 1900-tallet avtok interessen for denne trenings- og konkurransemetoden, men i rytmisk gymnastikk konkurreres det fortsatt med 2 køller, ikke ulikt den opprinnelige treningsformen. Disse køllene er i dag ca. 50 cm lange, og veier 200-300 gram, atskillig lettere enn de som tidligere ble brukt. Køllene skal svinges, rulles, kastes og tas imot på ulike måter. Hodet har maks diameter på 3 cm.Den dag i dag finnes det treningsklubber som praktiserer denne typen trening, dvs trening ved å svinge køller av ulik tyngde i bestemte formasjoner og bevegelser for å styrke musklene.
== Referanser == | Køller er en type redskaper som i dag brukes innen rytmisk gymnastikk, og som tidligere også har inngått som et apparat innen herreturn. | 197,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bad_Wiessee | 2023-02-04 | Bad Wiessee | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bad Wiessee er en kurby ved innsjøen Tegernsee i Bayern i Tyskland. Stedet ligger omtrent 50 km rett sør for München. Navnet «Wiessee» kommer fra «vestsjøen», altså fra den vestlige siden av sjøen.
Bad Wiessee er kjent for sitt helbredende svovelvann. Stedet er også populært som feriested.
Bad Wiessee er mest berømt for å være åstedet for De lange knivers natt, 30. juni 1934, da Adolf Hitler og SS arresterte og drepte ledelsen i SA som befant seg på dette stedet da de ble arrestert.
| Bad Wiessee er en kurby ved innsjøen Tegernsee i Bayern i Tyskland. Stedet ligger omtrent 50 km rett sør for München. Navnet «Wiessee» kommer fra «vestsjøen», altså fra den vestlige siden av sjøen.
Bad Wiessee er kjent for sitt helbredende svovelvann. Stedet er også populært som feriested.
Bad Wiessee er mest berømt for å være åstedet for De lange knivers natt, 30. juni 1934, da Adolf Hitler og SS arresterte og drepte ledelsen i SA som befant seg på dette stedet da de ble arrestert.
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bad Wiessee – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | distrikt = Miesbach | 197,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marcus_Selmer | 2023-02-04 | Marcus Selmer | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1900', 'Kategori:Fødsler 6. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Ingenio et arti', 'Kategori:Norske fotografer', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra Randers', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marcus Selmer (født 6. oktober 1819 i Randers, død 18. januar 1900 i Bergen) var en dansk fotograf som virket i Norge. Han ble Bergens første fast etablerte fotograf i 1852 og drev frem til sin død i 1900.
Det eldste kjente Bergensbilde er et daguerreotypi tatt av ham fra 1854. Selmer er mest kjent for sine landskapsbilder, Bergensprospekter og folkedraktsbilder. Hele hans negativarkiv ble ødelagt ved hans død.
| Marcus Selmer (født 6. oktober 1819 i Randers, død 18. januar 1900 i Bergen) var en dansk fotograf som virket i Norge. Han ble Bergens første fast etablerte fotograf i 1852 og drev frem til sin død i 1900.
Det eldste kjente Bergensbilde er et daguerreotypi tatt av ham fra 1854. Selmer er mest kjent for sine landskapsbilder, Bergensprospekter og folkedraktsbilder. Hele hans negativarkiv ble ødelagt ved hans død.
== Utmerkelser ==
I 1862 mottok han den danske medaljen Ingenio et arti.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marcus Selmer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Billedsamlingen – Universitetsbiblioteket i Bergen
Norsk biografisk leksikon | Marcus Selmer (født 6. oktober 1819 i Randers, død 18. | 197,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taigadvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Taigadvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Friederike Lienig', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1846', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Taigadvergmåler (Eupithecia conterminata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes på Østlandet og i Trøndelag i Norge.
| Taigadvergmåler (Eupithecia conterminata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes på Østlandet og i Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 14 – 17 mm), slank, lysgrå måler. Dette er en av de minste norske målerne. Forvingen er nokså ensfarget lys grå, med tre mørke flekker langs fremkanten og en ganske stor, kommaformet, svart flekk midt i vingen. Larven er naken, lang og tynn, lyst rødbrun med en lys sidestripe og svart hode.
== Levevis ==
Larvene lever på gran (Picea abies).
== Utbredelse ==
Dette er en østlig art knyttet til taigaen. Den forekommer i Mellom- og Øst-Europa og i det nordlige Asia. I Norge er den funnet i indre strøk av Østlandet og Trøndelag.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) taigadvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) taigadvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) taigadvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) taigadvergmåler hos Dyntaxa
(en) taigadvergmåler hos Fauna Europaea
(en) taigadvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia conterminata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site: [1]
Foto av voksent individ, Janis van Heyking fot. [2] | Taigadvergmåler (Eupithecia conterminata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes på Østlandet og i Trøndelag i Norge. | 197,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sophus_Tromholt | 2023-02-04 | Sophus Tromholt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. april', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1851', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotografer', 'Kategori:Personer fra Husum', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Sophus Tromholt (født 2. juni 1851 i Husum i Husum i hertugdømmet Slesvig som var del av Danmark, død 17. april 1896 i Blankenhain, Thüringen) var en dansk nordlysforsker og dyktig amatørfotograf, og regnes som en av pionerene i norsk etnografisk fotografi. Tromholt var lærer av utdanning, og kom til Bergen i 1875 hvor han underviste ved Tanks skole. Hans store interesse var nordlys-undersøkelser og som norsk statsstipendiat oppholdt han seg i Kautokeino i Finnmark for å studere nordlys i 1882–1883.
Tromholt var en dyktig fotograf som på sin reise tok en rekke bilder av landskaper, folkeliv og samer, og publiserte ved tilbakekomsten til Bergen en fotografisk portfolie under tittelen «Billeder fra Lappernes Land» (Bergen 1885). Han publiserte i 1885 også en reisebok på dansk og engelsk fra sin tid i Kautokeino: «Under Nordlysets straaler» (København 1885) og «Under the Rays of the Aurora Borealis» (Boston 1885). Fotografiene befinner seg i dag på Billedsamlingen - Universitetsbiblioteket i Bergen. Samlingen består av 231 glassnegativer og 189 originalkopier. I 2013 ble fotosamlingen en del av UNESCOs Memory of the World liste over historisk viktige samlinger.
| Sophus Tromholt (født 2. juni 1851 i Husum i Husum i hertugdømmet Slesvig som var del av Danmark, død 17. april 1896 i Blankenhain, Thüringen) var en dansk nordlysforsker og dyktig amatørfotograf, og regnes som en av pionerene i norsk etnografisk fotografi. Tromholt var lærer av utdanning, og kom til Bergen i 1875 hvor han underviste ved Tanks skole. Hans store interesse var nordlys-undersøkelser og som norsk statsstipendiat oppholdt han seg i Kautokeino i Finnmark for å studere nordlys i 1882–1883.
Tromholt var en dyktig fotograf som på sin reise tok en rekke bilder av landskaper, folkeliv og samer, og publiserte ved tilbakekomsten til Bergen en fotografisk portfolie under tittelen «Billeder fra Lappernes Land» (Bergen 1885). Han publiserte i 1885 også en reisebok på dansk og engelsk fra sin tid i Kautokeino: «Under Nordlysets straaler» (København 1885) og «Under the Rays of the Aurora Borealis» (Boston 1885). Fotografiene befinner seg i dag på Billedsamlingen - Universitetsbiblioteket i Bergen. Samlingen består av 231 glassnegativer og 189 originalkopier. I 2013 ble fotosamlingen en del av UNESCOs Memory of the World liste over historisk viktige samlinger.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sophus Tromholt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Billedsamlingen ved UB-UiB (Universitetsbiblioteket i Bergen) | thumb|upright=1.2|Et Sophus Tromholt-portrett av to samiske jenter fra [[Kautokeino, Anna Aslaksdatter Gaup og Anna Jonsdatter Somby 1882/1883. | 197,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Omelett | 2023-02-04 | Omelett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Eggretter'] | Omelett er en eggebasert matrett som både kan være enkel og innviklet. Ordet har opphav i fransk, og omeletter blir ofte regnet som en del av det klassiske franske kjøkkenet.
Den enkleste typen omelett er vispa egg tilsatt med krydder som blir steikt i en panne. For å gjøre måltidet fyldigere kan en tilsette andre ingredienser, som melk, grønnsaker, kjøtt og smakstilsetninger. Hvordan røra blir vispa har også mye å si for den ferdige omeletten. Det skal være bedre å bruke en gaffel enn en visp for å piske egga, slik at eggehviten holder seg sammen og omeletten blir luftig.
| Omelett er en eggebasert matrett som både kan være enkel og innviklet. Ordet har opphav i fransk, og omeletter blir ofte regnet som en del av det klassiske franske kjøkkenet.
Den enkleste typen omelett er vispa egg tilsatt med krydder som blir steikt i en panne. For å gjøre måltidet fyldigere kan en tilsette andre ingredienser, som melk, grønnsaker, kjøtt og smakstilsetninger. Hvordan røra blir vispa har også mye å si for den ferdige omeletten. Det skal være bedre å bruke en gaffel enn en visp for å piske egga, slik at eggehviten holder seg sammen og omeletten blir luftig.
== Se også ==
Frittata
Østersomelett | Omelett er en eggebasert matrett som både kan være enkel og innviklet. Ordet har opphav i fransk, og omeletter blir ofte regnet som en del av det klassiske franske kjøkkenet. | 197,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_gresk-tyrkiske_krigen_1919%E2%80%931922 | 2023-02-04 | Den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ettervirkningene av første verdenskrig', "Kategori:Hellas' historie", 'Kategori:Konflikter i 1919', 'Kategori:Konflikter i 1920', 'Kategori:Konflikter i 1921', 'Kategori:Konflikter i 1922', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Det osmanske rike', 'Kategori:Tyrkias historie'] | Den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 også kalt krigen i Lilleasia eller det greske felttoget i den tyrkiske uavhengighetskrigen var en rekke militære hendelser som oppsto under oppdelingen av Det osmanske riket etter den første verdenskrigen mellom mai 1919 og oktober 1922. Krigen ble utkjempet mellom Hellas og styrkene til den tyrkiske nasjonalbevegelsen, som senere etablerte republikken Tyrkia på ruinene av Det osmanske rike.
Det greske felttoget ble innledet ettersom vestlige allierte, særlig den britiske statsministeren David Lloyd George, hadde lovet Hellas områder fra Det osmanske rike. Det endte med at Hellas ga opp alle landområdene de hadde fått under krigen, og grensene gikk tilbake til slik de hadde vært før krigen. Et resultat av krigen var også folkeutvekslingen mellom Tyrkia og Hellas gjennom Lausannetraktaten.
De mislykkede militære operasjonene til Hellas, og ententemaktenes tap i den tyrkisk-armenske og den fransk-tyrkiske krigen mot de tyrkiske revolusjonsstyrkene tvang dem tilbake til forhandlingsbordet, og de måtte gi opp Sèvrestraktaten til fordel for den nye traktaten i Lausanne samt godkjenne selvstendigheten til republikken Tyrkia og suvereniteten deres over Øst-Trakia og Anatolia (Lilleasia).
| Den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 også kalt krigen i Lilleasia eller det greske felttoget i den tyrkiske uavhengighetskrigen var en rekke militære hendelser som oppsto under oppdelingen av Det osmanske riket etter den første verdenskrigen mellom mai 1919 og oktober 1922. Krigen ble utkjempet mellom Hellas og styrkene til den tyrkiske nasjonalbevegelsen, som senere etablerte republikken Tyrkia på ruinene av Det osmanske rike.
Det greske felttoget ble innledet ettersom vestlige allierte, særlig den britiske statsministeren David Lloyd George, hadde lovet Hellas områder fra Det osmanske rike. Det endte med at Hellas ga opp alle landområdene de hadde fått under krigen, og grensene gikk tilbake til slik de hadde vært før krigen. Et resultat av krigen var også folkeutvekslingen mellom Tyrkia og Hellas gjennom Lausannetraktaten.
De mislykkede militære operasjonene til Hellas, og ententemaktenes tap i den tyrkisk-armenske og den fransk-tyrkiske krigen mot de tyrkiske revolusjonsstyrkene tvang dem tilbake til forhandlingsbordet, og de måtte gi opp Sèvrestraktaten til fordel for den nye traktaten i Lausanne samt godkjenne selvstendigheten til republikken Tyrkia og suvereniteten deres over Øst-Trakia og Anatolia (Lilleasia).
== Litteratur ==
Akçam, Taner (2006). A Shameful Act: The Armenian Genocide and the Question of Turkish Responsibility. New York: Metropolitan Books. ISBN 978-08-050-7932-6.
Shaw, Stanford Jay (1977). History of the Ottoman Empire and Modern Turkey. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-05-212-9163-7.
Toynbee, Arnold J (1922). The Western question in Greece and Turkey: A study in the contact of civilisations. Boston: Houghton Mifflin. ISBN 978-08-652-7209-5. | Storbritannia | 197,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seljel%C3%B8vm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Seljeløvmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl Alexander Clerck', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1759', 'Kategori:Sommerfugler på norsk rødliste'] | Seljeløvmåler (Cyclophora pendularia) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den er funnet på Sørlandet og det sørligste Østlandet i Norge.
| Seljeløvmåler (Cyclophora pendularia) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den er funnet på Sørlandet og det sørligste Østlandet i Norge.
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 26 – 29 mm), slank, grå- eller brunspraglete måler. Begge vingepar er spraglete med en liten, mørk ring midt på vingen (hvit i midten). Utenfor denne er det en tverr-rad av små, svarte flekker og ofte et diffust, rødbrunt tverrbånd. Larven er naken, slank, grønn med brune og rosa flekker.
== Levevis ==
Arten har larver som lever på busker og trær i vierslekten, mest på selje (Salix caprea) og ørevier (Salix aurita). Den trenger frittstående, 1 – 3 meter høye busker, trolig fordi larvene er avhengige av god soloppvarming. Den har to generasjoner hvert år, de voksne målerne flyr i mai – juni og i juli – august.
== Utbredelse ==
Arten finnes i hele Europa unntatt lengst i sørøst. I Norge er den funnet en del steder langs Oslofjorden og i Aust-Agder.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) seljeløvmåler i Encyclopedia of Life
(en) seljeløvmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) seljeløvmåler hos Artsdatabanken
(sv) seljeløvmåler hos Dyntaxa
(en) seljeløvmåler hos Fauna Europaea
(en) seljeløvmåler hos NCBI
(en) Kategori:Cyclophora pendularia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cyclophora pendularia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
UK moths, Cyclophora pendularia
Engelskspråklig faktaark fra Butterfly Conservation
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler. | Artsdatabanken (2021) | 197,988 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raua_kraftverk | 2023-02-04 | Raua kraftverk | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hafslund E-CO Vannkraft', 'Kategori:Kraftverk etablert i 1941', 'Kategori:Kraftverk i Gausdal', 'Kategori:Kulturminner i Gausdal', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Småkraftverk i Innlandet', 'Kategori:Vorma-Lågenvassdraget'] | Raua kraftverk er et vannkraftverk i Gausdal kommune i Innlandet fylke.
Kraftverket utnytter fallet i elva Rauda på 390 m mellom Raudsjøen og dalbunnen ved Østre Gausdal.
Det har en ytelse på 1 MW. Årsproduksjon i et normalår er på rundt 6 GWh.
Aggregatet består av en peltonturbin.
Kraftverket ble satt i drift i 1941.
| Raua kraftverk er et vannkraftverk i Gausdal kommune i Innlandet fylke.
Kraftverket utnytter fallet i elva Rauda på 390 m mellom Raudsjøen og dalbunnen ved Østre Gausdal.
Det har en ytelse på 1 MW. Årsproduksjon i et normalår er på rundt 6 GWh.
Aggregatet består av en peltonturbin.
Kraftverket ble satt i drift i 1941.
== Referanser ==
== Kilder ==
«NVE Atlas». Vannkraft. Norges vassdrags- og energidirektorat
NVE vannkraftdatabase
Hafslund E-CO
Eidsiva energi (arkiv)
«Raua kraftverk». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Raua kraftverk er et vannkraftverk i Gausdal kommune i Innlandet fylke. | 197,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tegernsee_(innsj%C3%B8) | 2023-02-04 | Tegernsee (innsjø) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Inns vassdragsområde', 'Kategori:Innsjøer i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Tegernsee er en innsjø i De bayerske alpene i Bayern i Tyskland. Innsjøen er et populært ferie- og rekreasjonssted for hele Tyskland, særlig for storbyen München som ligger i nærheten. Den har en gate oppkalt etter sjøen, Tegernseer Landstrasse.
Byer ved innsjøen er Tegernsee, Bad Wiessee, Gmund og Rottach-Egern. | Tegernsee er en innsjø i De bayerske alpene i Bayern i Tyskland. Innsjøen er et populært ferie- og rekreasjonssted for hele Tyskland, særlig for storbyen München som ligger i nærheten. Den har en gate oppkalt etter sjøen, Tegernseer Landstrasse.
Byer ved innsjøen er Tegernsee, Bad Wiessee, Gmund og Rottach-Egern. | Tegernsee er en innsjø i De bayerske alpene i Bayern i Tyskland. Innsjøen er et populært ferie- og rekreasjonssted for hele Tyskland, særlig for storbyen München som ligger i nærheten. | 197,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lausannetraktaten | 2023-02-04 | Lausannetraktaten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fredsavtaler vedrørende første verdenskrig', "Kategori:Hellas' historie", 'Kategori:Osmanske traktater', 'Kategori:Traktater av 1923', 'Kategori:Tyrkias historie'] | For Lausanne-traktaten av 1912 mellom Italia og Det osmanske rike (underskrevet 18. oktober 1912 i Ouchy), se den Den italiensk-tyrkiske krig.
Lausanne-traktaten, undertegnet 24. juli 1923, var en fredstraktat underskrevet i Lausanne, som avgjorde Anatolia-delen etter oppdelingen av Det osmanske rike ved å annullere Sèvres-traktaten underskrevet av Det osmanske rike etter første verdenskrig, som følge av Den tyrkiske frigjøringskrigen mellom de allierte fra første verdenskrig (Ententemaktene) og Den tyrkiske nasjonalbevegelsen.
Traktaten ble ratifisert av Tyrkia den 23. august 1923, Hellas den 25. august 1923, Italia den 12. mars 1924, Japan den 15. mai 1924, og Storbritannia den 16. juli 1924. Traktaten var gjeldende fra den 6. august 1924, da bekreftelsen var offisielt avlevert i Paris i Frankrike.
| For Lausanne-traktaten av 1912 mellom Italia og Det osmanske rike (underskrevet 18. oktober 1912 i Ouchy), se den Den italiensk-tyrkiske krig.
Lausanne-traktaten, undertegnet 24. juli 1923, var en fredstraktat underskrevet i Lausanne, som avgjorde Anatolia-delen etter oppdelingen av Det osmanske rike ved å annullere Sèvres-traktaten underskrevet av Det osmanske rike etter første verdenskrig, som følge av Den tyrkiske frigjøringskrigen mellom de allierte fra første verdenskrig (Ententemaktene) og Den tyrkiske nasjonalbevegelsen.
Traktaten ble ratifisert av Tyrkia den 23. august 1923, Hellas den 25. august 1923, Italia den 12. mars 1924, Japan den 15. mai 1924, og Storbritannia den 16. juli 1924. Traktaten var gjeldende fra den 6. august 1924, da bekreftelsen var offisielt avlevert i Paris i Frankrike.
== Se også ==
Freden i Sèvres
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Treaty of Lausanne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Treaty of Lausanne (1923), the Allied Powers and Turkey, originaltekst til Lausannetraktaten hos WikiSource | Lausanne-traktaten, undertegnet 24. juli 1923, var en fredstraktat underskrevet i Lausanne, som avgjorde Anatolia-delen etter oppdelingen av Det osmanske rike ved å annullere Sèvres-traktaten underskrevet av Det osmanske rike etter første verdenskrig, som følge av Den tyrkiske frigjøringskrigen mellom de allierte fra første verdenskrig (Ententemaktene) og Den tyrkiske nasjonalbevegelsen. | 197,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tegernsee | 2023-02-04 | Tegernsee | ['Kategori:Pekere'] | Tegernsee kan vise til:
Innsjøen Tegernsee, en innsjø i Bayern
Byen Tegernsee, en spaby ved innsjøen med samme navn | Tegernsee kan vise til:
Innsjøen Tegernsee, en innsjø i Bayern
Byen Tegernsee, en spaby ved innsjøen med samme navn | Tegernsee kan vise til: | 197,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eikel%C3%B8vm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Eikeløvmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1897'] | Eikeløvmåler (Cyclophora quercimontaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Denne arten har en sørlig utbredelse i Norge og er bare funnet langs kysten vestover til Vest-Agder.
| Eikeløvmåler (Cyclophora quercimontaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Denne arten har en sørlig utbredelse i Norge og er bare funnet langs kysten vestover til Vest-Agder.
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 24 – 28 mm), slank, brungul måler. Hannens antenner er fjærformede, hunnens trådformede. Begge vingepar er brungule med en ganske rett, mørkrosa tverrstripe litt innenfor midten. Noen ganger er det også en smalere tverrstripe nærmere vingeroten. Forvingen har en lite, oval, hvit flekk nær midten (ikke kantet med mørkere farge), på bakvingen er tilsvarende flekk nagleformet.
== Levevis ==
Larvene lever på eik (Quercus spp.).
== Utbredelse ==
Arten finnes i Europa, bortsett fra Storbritannia, Irland og deler av Russland. I Norge forekommer den bare langs kysten vestover til Vest-Agder.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) liten eikelauvmåler i Encyclopedia of Life
(en) liten eikelauvmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) liten eikelauvmåler hos Artsdatabanken
(sv) liten eikelauvmåler hos Dyntaxa
(en) liten eikelauvmåler hos Fauna Europaea
(en) liten eikelauvmåler hos NCBI
(en) Kategori:Cyclophora quercimontaria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler. | Eikeløvmåler (Cyclophora quercimontaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Denne arten har en sørlig utbredelse i Norge og er bare funnet langs kysten vestover til Vest-Agder. | 197,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alv_Storheid_Langeland | 2023-02-04 | Alv Storheid Langeland | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske pedagoger'] | Alv Gunnar Storheid Langeland (også skrevet Alf; født 23. juni 1908, død 5. desember 1965) var en norsk pedagog.
Langeland var elev av Peter Østbye ved Drammens Latinskole, og studerte historie og engelsk ved universitetet i Oslo. Senere ble han selv lærer i Larvik og Oslo. 1955–58 var han direktør for Unesco Institute for Education i Hamburg. Da han vendte tilbake til Norge ble han rektor ved Ullern gymnas. 1959–62 var han formann i Norsk Lektorlag. I løpet av formannstiden ledet han en delegasjon til Moskva, og besøkte flere afrikanske land. Han døde plutselig under en skitur i en alder av 57 år.
Han skrev deler av bind 21, hele det første tilleggsbindet (om Kina, Japan og Korea), og deler av det andre (om India og Sørøst-Asia) til den norske utgaven av Carl Grimbergs verdenshistorie. Han bidro også til Larviks historie (1953) og til Hjemmenes universitet (1962–65).
| Alv Gunnar Storheid Langeland (også skrevet Alf; født 23. juni 1908, død 5. desember 1965) var en norsk pedagog.
Langeland var elev av Peter Østbye ved Drammens Latinskole, og studerte historie og engelsk ved universitetet i Oslo. Senere ble han selv lærer i Larvik og Oslo. 1955–58 var han direktør for Unesco Institute for Education i Hamburg. Da han vendte tilbake til Norge ble han rektor ved Ullern gymnas. 1959–62 var han formann i Norsk Lektorlag. I løpet av formannstiden ledet han en delegasjon til Moskva, og besøkte flere afrikanske land. Han døde plutselig under en skitur i en alder av 57 år.
Han skrev deler av bind 21, hele det første tilleggsbindet (om Kina, Japan og Korea), og deler av det andre (om India og Sørøst-Asia) til den norske utgaven av Carl Grimbergs verdenshistorie. Han bidro også til Larviks historie (1953) og til Hjemmenes universitet (1962–65).
== Verker ==
Verden etter 1815 (1945)
Byen vår: minner fra Larviks 275 års jubileum (1946)
Fagre nye verden: vår egen tid i historisk lys (1961)
I Menneskenes liv og historie:
21. Vår egen tid (sammen med Chr. A. Christensen, 1961)
[23.] Kina, Japan, Korea (1969)
[24.] India og Sørøst-Asia (sammen med Haakon Holmboe, 1969)
== Referanser ==
== Kilder ==
«In Memoriam Alv. St. Langeland», i International Review of Education 12 (1966), s. 196–197 | Alv Gunnar Storheid Langeland (også skrevet Alf; født 23. juni 1908, død 5. | 197,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bill_Demong | 2023-02-04 | Bill Demong | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1999', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2001', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2005', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kombinertløpere fra USA', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kombinert', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for USA', 'Kategori:Verdensmestere i kombinert'] | Bill Demong (født 29. mars 1980 i Saranac Lake) er en amerikansk kombinertløper. Han ble olympisk mester i kombinert – stor bakke/10 km under Vinter-OL 2010 i Vancouver.
| Bill Demong (født 29. mars 1980 i Saranac Lake) er en amerikansk kombinertløper. Han ble olympisk mester i kombinert – stor bakke/10 km under Vinter-OL 2010 i Vancouver.
== Ski-karriere ==
=== Debut 1999-2002 ===
Han debuterte i verdenscupen i 1999 i et renn i Vuokatti, og ble nummer 11 i sitt aller første renn. Sin første plassering blant de 10 beste fikk han i mars 2001 i Nayoro. I januar 2002 kunne han feire sin første verdenscupseier i Liberec. Deretter tok det over fem år før seier nummer to kom.
Demong deltok i verdensmesterskapene i 1999, 2001 og 2005, uten å oppnå bedre plassering enn nummer tolv (2005 i Oberstdorf). Han har deltatt i OL fire ganger. Under OL 2002 i Salt Lake City ble han nummer fire i lagkonkurransen, sammen med lagkameratene Matt Dayton, Johnny Spillane og Todd Lodwick. I de individuelle konkurransene nådde han ikke høyt opp på resultatene, verken i 2002 eller 2006.
=== Alvorlig skadet ===
Sommeren 2002 ble Demong alvorlig skadet da han stupte med hodet først ut i et svømmebasseng på treningssamling i Tyskland, og skadet seg alvorlig. Demong fikk brudd på hjerneskallen, og kunne ikke bevege seg på en måned.
=== Tilbakekomst og suksess ===
Demong klarte så en sølvmedalje på normaldistansen (hopp HS100 + 15 km) under VM 2007 i Sapporo, bare slått av tyske Ronny Ackermann med litt over 8 sekunder totalt.
To år senere under Ski-VM 2009 i tsjekkiske Liberec klarte Demong så en bronsemedalje på sprintøvelsen, bak sin lagkamerat Lodwick og norske Jan Schmid. Noen dager senere presterte Demong det kunsstykket å glemme startnummeret sitt, da han skulle hoppe i Lagkonkurransen, noe som gjorde at han ikke fikk hoppe og ødela for sine lagkamerater. Noen dager senere fikk han revansjen sin da han vant storbakke-øvelsen i kombinert (skihopping stor bakke HS134 + 10 km langrenn) den 28. februar 2009. Under Vinter-OL 2010 i Vancouver ble han olympisk mester i Stor bakke + 10 km, og tok sølv i lagkonkurransen.
== Verdenscupplasseringer ==
(Per 9. mars 2008)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Bill Demong – Munzinger Sportsarchiv
(en) Bill Demong – Olympedia
(en) Bill Demong – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Bill Demong – FIS (kombinert)
(en) Bill Demong – FIS (langrenn)
(en) Bill Demong – FIS (skihopping) | | fsted = Saranac Lake, USA | 197,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerhard_Munthe | 2023-02-04 | Gerhard Munthe | ['Kategori:Art nouveau', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fødsler 19. juli', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Elverum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Gerhard Peter Franz Wilhelm Munthe (født 19. juli 1849, død 15. januar 1929) var en norsk maler, tegner, bok- og tekstilkunstner.
| Gerhard Peter Franz Wilhelm Munthe (født 19. juli 1849, død 15. januar 1929) var en norsk maler, tegner, bok- og tekstilkunstner.
== Liv og arbeid ==
Gerhard Munthe ble født i Heradsbygd i Elverum kommune. Samme året som Gerhard ble født, kjøpte familien en annen gård, Alfheim i Elverum. Faren Christian Pavels Munthe, var lege. Gerhard hadde i alt tolv søsken, blant andre forfatteren Margrethe Munthe. Han begynte på J.F. Eckersbergs malerskole i Kristiania i 1870, siden på Den kongelige tegneskole, og fra 1874 til 1876 gikk han i lære hos landskapsmaleren og slektningen Ludvig Munthe i Düsseldorf. Gerhard Munthe debuterte på Høstutstillingen i 1882.
Gerhard Munthe var først opptatt av landskapsmaleri i mørke farger, men gikk over til akvareller i 1890-årene. Under et sykeleie i 1890 begynte han å sysle med ornamentikk. Etter en periode med motiver i naturalistisk stil, tok han opp og utviklet en egen stil inspirert av folkekunst og jugend. Blant hans mest kjente arbeider er illustrasjonsbidragene til Snorres Kongesagaer fra 1896 til 1899. I 1904 kom hans illustrerte utgave av Draumkvedet. Skrifttypen han designet til denne boka, ble forsøkt videreutviklet rundt 1910 ved et tysk støperi (Gebr) under navnet «Muntheschrift».
Hans første møte med billedvev var da han rundt 1890 tegnet en del rutevevmønstre for sin kone Sigrun Munthe. Hun skulle veve billedtepper som utsmykning av hjemmet deres. Hun måtte oppgi vevingen allerede rundt 1894 på grunn av sykdom. Tre av bildene hun vevde ble solgt til Vestlandske Kunstindustrimuseum. Senere solgte Munthe kartonger og kopier av akvareller til både private vevere, som Augusta Christensen, og institusjoner, som Husflidsforeningen i Kristiania og vevskolen og vevatelieret ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Han solgte flere versjoner av enkelte av bildene, og disse ble igjen vevd i flere eksemplarer. Billedtepper med samme motiv finnes derfor i flere samlinger, vevd av ulike vevere. Et eksempel er Nordlysdøtre, som finnes i Hamburg, ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Nordnorsk Kunstmuseum. Munthe så ikke vevnadene som selvstendige kunstverk, men som reproduksjoner av hans egne bilder.Gerhard Munthe hentet ofte motiver fra norrøn historie, og han ble, og blir, assosiert med nasjonalromantikken. Arbeidene hans ble stilt ut flere steder i utlandet, blant annet i Stockholm, Paris, New York og Chicago. I dag befinner flere av bildene hans seg i Nasjonalmuseet. Hans dekor og interiørdesign av Håkonshallen, der han hadde ansvaret for totalutsmykningen, gikk for det meste tapt under eksplosjonen på Bryggen i 1943. En del av akvarellene og grunnlagsskissene til arbeidene finnes på Bergen Kunstmuseum, der en høsten 2011 hadde en samlet presentasjon av denne siden av kunstneren.
Gerhard Munthe skrev også flere artikler.
Gerhard Munthe giftet seg i 1886 med Sigrun Sandberg, datter av Jenny Sandberg, som samme år giftet seg med Bjørn Bjørnson. Sigrun ble dermed svigerdatter av Bjørn Bjørnson og Gerhard fikk en svigerfar som var ti år yngre enn ham selv. Gerhard og Sigrun Munthe bodde i Jenny Bjørnsons Ringstabekk pensjonat fra 1895, flyttet i 1899 inn i et eget designet hus, Villa Leveld, på Lagåsen, Lysaker utenfor Oslo, og etter hvert til Morskogen i Eidsvoll. Paret skilte seg i 1918, og Sigrun giftet seg med Fridtjof Nansen året etter.
Munthe ble i 1892 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og ble i 1910 forfremmet til kommandør. Han var også ridder av Dannebrogordenen og av Nordstjerneordenen.
Gerhard Munthe har fått gatenavn oppkalt etter seg i Hamar og Stavanger.
== Tidligere arbeider (utvalg) ==
1877: «Høst. Regn i solskinn, motiv fra Gjøsgården, Hedmark», P.E., Oslo
1883: «Efter Regn», motiv fra Eidsvoll, Kunstmuseet i København
1887: «Epletreet», Nasjonalgalleriet
== Naturalistiske verker (utvalg) ==
1889: «Bondehagen»
1891: «Blåveis»
== Dekorative arbeider (utvalg) ==
1893: «Elleve fantasier om norske eventyr» (Sort-Hvitt-utstillingen, Kristiania)
1896–1899: Illustrasjoner til Snorres Kongesagaer
1897: Dekorasjon av «Eventyrværelset» på Holmenkollen Turisthotell. Oppdrag ved Axel Heiberg.
1904: Illustrasjon og håndtegnet tekst til Draumkvedet
1910–1916: Utsmykkning med fresker, billedvev og møbler til Håkonshallen i Bergen (ødelagt 1944)
1916: Bærum rådhus har sitt «Muntherom» som huser syv eventyrmalerier
== Omtale ==
1904: Jens Thiis: Monografi om Munthe
1919: Minder og Meninger, egen biografi
1944: Jan Kokkin: Gerhard Munthe (1849–1929)
2014: Terje Thronæs: Gerhard Munthe - multikunstneren fra Elverum (ISBN 9788290833997)
== Se også ==
Nyromantikken
Fleskumsommeren
Edvard Munch
Jugendstil
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gerhard Munthe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gerhard Munthe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Verk av Gerhard Munthe på nasjonalmuseet.no
Verk av Gerhard Munthe hos fotoarkiv ovaering.no
(no) Publikasjoner av Gerhard Munthe i BIBSYS
Treff på søkeordet «Gerhard Munthe» i DigitaltMuseum
Illustrasjoner fra Draumkvedet
Privat slektsside: Gerhard Munthe
Nrk.no: «Munthe og Nansen» | Abraham Wilhelm Støren Munthe (født 20. oktober 1883 i Kristiania, død 18. | 197,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bibliofilklubben | 2023-02-04 | Bibliofilklubben | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksamling', 'Kategori:Etableringer i 1922'] | Bibliofilklubben er en norsk klubb for boksamlere. Medlemstallet er begrenset til 33, og nye medlemmer opptas ved avstemning.
Klubben ble dannet som en selskapelig forening i 1922, med det formål å «danne et bindeledd mellom norske bokvenner» og «vareta medlemmenes interesser som boksamlere», for eksempel ved å knytte kontakter eller skaffe opplysninger. Den viktigste av klubbens opphavsmenn var direktør for Norges geologiske undersøkelse Hans Reusch, som ble den første formannen. Møtene ble avholdt fra fire til seks ganger om året på en førsteklasses restaurant. Under møtene ble det holdt foredrag, og sjeldne bøker ble tatt nærmere i øyesyn.
Bibliofilklubben har utgitt flere bøker, og utga dessuten skriftserien «Småskrifter for bokvenner», med 88 titler fra 1942 til 1962.
| Bibliofilklubben er en norsk klubb for boksamlere. Medlemstallet er begrenset til 33, og nye medlemmer opptas ved avstemning.
Klubben ble dannet som en selskapelig forening i 1922, med det formål å «danne et bindeledd mellom norske bokvenner» og «vareta medlemmenes interesser som boksamlere», for eksempel ved å knytte kontakter eller skaffe opplysninger. Den viktigste av klubbens opphavsmenn var direktør for Norges geologiske undersøkelse Hans Reusch, som ble den første formannen. Møtene ble avholdt fra fire til seks ganger om året på en førsteklasses restaurant. Under møtene ble det holdt foredrag, og sjeldne bøker ble tatt nærmere i øyesyn.
Bibliofilklubben har utgitt flere bøker, og utga dessuten skriftserien «Småskrifter for bokvenner», med 88 titler fra 1942 til 1962.
== Kjente medlemmer ==
Francis Bull, litteraturprofessor
Thorbjørn Egner, forfatter
Wilhelm Munthe, universitetsbibliotekar
Olaf Norli, bokhandler
Hjalmar Pettersen, universitetsbibliotekar
Hans Reusch, geolog
Cato Schiøtz, advokat
Hilde Sejersted, lærer og forfatter
Rolf Sæther, tidl. adm. dir rederiforbundet
== Se også ==
Bordklubben
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wilhelm Munthe: «Bibliofilklubben», i:Nordisk tidskrift för bok- og biblioteksväsen XIX (1932), s. 147–48.
Erlend Ofte Arntsen: «Gutenberg online» i: Dagens Næringsliv 15./16. november 2008 | Bibliofilklubben er en norsk klubb for boksamlere. Medlemstallet er begrenset til 33, og nye medlemmer opptas ved avstemning. | 197,997 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nore_I_kraftverk | 2023-02-04 | Nore I kraftverk | ['Kategori:1928 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Carl Buch', 'Kategori:Kraftverk etablert i 1928', 'Kategori:Kraftverk i Nore og Uvdal', 'Kategori:Lorentz Harboe Ree', 'Kategori:Numedalsvassdraget', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Statkraft', 'Kategori:Vannkraftverk i Viken'] | Nore I er et kraftverk som utnytter fallet mellom Tunhovdfjorden og Uvdalselva, som utgjør nedre vannspeil (Rødbergdammen) ved tettstedet Rødberg sentrum i Nore og Uvdal kommune i Viken. Kraftverket er heleid av Statkraft. Nore I er en del av Noreverkene. Kraftverket startet produksjonen i 1928 og produserer fortsatt strøm.
Det har en maksimal effekt på 206 MW og en årlig middelproduksjon på 1137 GWh. Kraftverket har 8 peltonturbiner.
Vannet som kommer ut av stasjonen renner ut i Rødbergdammen, der det samles slik at det kan brukes i Nore II og Rødberg kraftverk.
Tunhovdfjorden reguleres mellom 734 og 716 moh. Pålsbufjorden er også magasin for verket og reguleres mellom 749 og 746 moh. Halnefjorden er også en del av nedslagsfeltet til Nore I. Statkraft har bygget et småkraftverk i forbindelse med dammen som demmer opp Pålsbufjorden. Det overføres også vann fra elvene Okla og Borgåi.
Kraftstasjonsbygningen er tegnet av Carl Buch og Lorentz Harboe Ree.
| Nore I er et kraftverk som utnytter fallet mellom Tunhovdfjorden og Uvdalselva, som utgjør nedre vannspeil (Rødbergdammen) ved tettstedet Rødberg sentrum i Nore og Uvdal kommune i Viken. Kraftverket er heleid av Statkraft. Nore I er en del av Noreverkene. Kraftverket startet produksjonen i 1928 og produserer fortsatt strøm.
Det har en maksimal effekt på 206 MW og en årlig middelproduksjon på 1137 GWh. Kraftverket har 8 peltonturbiner.
Vannet som kommer ut av stasjonen renner ut i Rødbergdammen, der det samles slik at det kan brukes i Nore II og Rødberg kraftverk.
Tunhovdfjorden reguleres mellom 734 og 716 moh. Pålsbufjorden er også magasin for verket og reguleres mellom 749 og 746 moh. Halnefjorden er også en del av nedslagsfeltet til Nore I. Statkraft har bygget et småkraftverk i forbindelse med dammen som demmer opp Pålsbufjorden. Det overføres også vann fra elvene Okla og Borgåi.
Kraftstasjonsbygningen er tegnet av Carl Buch og Lorentz Harboe Ree.
== Forhistorie ==
I 1907 vedtok Stortinget å kjøpe opp rettighetene i Norefallene. Bakgrunnen for oppkjøpet var at Stortinget ønsket å ta en aktiv rolle i strømproduksjon og fordeling og for å unngå at utenlandske oppkjøpere skulle kjøpe rettighetene til Norefallene. Dette var et av de første store kjøpene av fosser som staten gjorde. Målet var at strømmen som ble produsert i Nore I skulle kunne gi Oslo-området strøm. Staten betalte 400 000 kroner for rettigheten. Vedtaket om bygging av kraftverk ble vedtatt i 1918, 11 år etter kjøpet av fossen. Arbeidet begynte året etter.I 1915 begynte arbeidet med å demme opp Tunhovdfjorden, dammen ble ferdigstilt i 1920. Da denne var ferdig begynte byggingen av selve vannkraftverket. Kraftverket stod ferdig i 1927, og produserte strøm året etter. Ved ferdigstillingen var Nore I det største kraftverket i Nord-Europa.
== Følger av byggingen av Nore I ==
Byggingen av Nore I førte til en stor tilflytting til kommunen, blant annet fordi man hadde behov for arbeidskraft og kompetanse i bygging og drift av vannkraftverket. I 1921 arbeidet rundt 500 mennesker med kraftverket, de fleste av disse var nyinnflyttede. I perioder førte dette til sosiale utfordringer. Et av de største sosiale problemene var alkohol, både produksjon og "gauking" (salg) av hjemmebrent. Konflikter og andre sosiale problemer knyttet til alkohol var en stort problem ved flere anlegg i perioden. En av de viktigste årsakene til alkoholproblematikken var brennevinsforbudet som førte til at stadig flere begynte med hjemmebrenning av alkohol, og at det derfor var lett å få tak i. Ved Nore-anlegget ble det derfor opprettet stedlig politioppsyn for å holde orden.Byggingen av Nore I førte til at Rødbergs befolkning ble delt i to grupperinger: arbeiderne og bygdas egen befolkning. Dette kom blant annet til uttrykk ved todelt skolegård mellom bygdas egne og kraftverkarbeidernes barn. Det var lite kontakt mellom bygdefolket og anleggsarbeiderne og det var store kulturelle forskjeller mellom de to gruppene. F.eks gikk anleggsarbeiderne i tog 1. mai, mens bygdefolket gikk i tog 17. mai.Før utbyggingen av Nore I startet lå det noen mindre gårder på Rødberg. Med befolkningsveksten, som var et resultat av byggingen av Nore I, ble det bygget skoler, sykehus, butikker og boliger, for å møte det økte behovet. Disse lå i umiddelbar nærhet til arbeiderboligene og dette ble grunnlaget for Rødberg sentrum.Nore I var også bakgrunnen for at Numedalsbanen ble bygget helt opp til Rødberg. For å kunne bygge Nore I var det behov for jernbane for å frakte byggematerialer. Jernbanen ble åpnet av kong Haakon VII i 1927. Behovet for transport til Noreverkene var begrunnelsen for å bygge jernbanen til Rødberg.
== Videre utbygging av Nore I ==
Utover krigsårene økte behovet for elektrisitet og man bygde ut kraftverket gjennom flere omganger: i 1939, 1942, 1943 og 1955.
I 1997 ble rørgaten pensjonert, men den står enda langs fjellet. Nå går vannet i rør inne i fjellet fra Tunhovddammen ned til Rødberg.Nytt kraftverk var under planlegging i 2015. Det tekniske anlegget er i dårlig forfatning.
Disse planene ble lagt bort. Kraftverket skal i stedet rehabiliteres over mange år.
== Referanser ==
== Kilder ==
«NVE Atlas». Vannkraft. Norges vassdrags- og energidirektorat
NVE vannkraftdatabase
Statkraft | Nore I er et kraftverk som utnytter fallet mellom Tunhovdfjorden og Uvdalselva, som utgjør nedre vannspeil (Rødbergdammen) ved tettstedet Rødberg sentrum i Nore og Uvdal kommune i Viken. Kraftverket er heleid av Statkraft. | 197,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litium_(legemiddel) | 2023-02-04 | Litium (legemiddel) | ['Kategori:ATC N05A', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Farmakologi', 'Kategori:Psykosedempende legemidler'] | Litium litium ion, Li+ brukes også som legemiddel.
Ved inntak blir litium vidt fordelt i sentralnervesystemet og reagerer med flere neurotransmittere og reseptorer, hindrer frigivelse av norepinefrin og øker serotonin syntese.
Litiumbehandling anvendes innen psykiatrien for å forebygge perdurerende manisk depressiv sykdomstilstand, periodiske manier og periodiske depresjoner.
Pasientene får daglig et litiumsalt i en individuell dose. Legen justerer en viss nivå av litium i blodserumet. Tilbakefall i manier eller depresjoner kan med hjelp av denne medisineringen minske i gjennomsnitt fra cirka 60 prosent til cirka 20 prosent.
Flere kjemiske salter av litium brukes medisinsk som stemningsstabilisator-medisin, primært ved behandling av bipolar lidelse, hvor de har betydning for behandling av depresjon og spesielt mani, både akutt og langsiktig. Som stemningsstabilisator er litium mer effektiv i å forebygge mani enn depresjon, og kan redusere risiko for selvmord. I depresjon alene (unipolar lidelse) kan litium brukes for å øke effekten av andre antidepressiva. Litiumkarbonat (Li2CO3), solgt under flere merkenavn, er det vanligste, mens citratsalt litiumcitrat (Li3C6H5O7), sulfat salt litiumsulfat (Li2SO4), litiumaspartat og orotatsalt litiumorotat er alternativer.
Medisinsk litium finnes kun under navnet Lithionit i Sverige i form av en depottablett på 42 mg.
| Litium litium ion, Li+ brukes også som legemiddel.
Ved inntak blir litium vidt fordelt i sentralnervesystemet og reagerer med flere neurotransmittere og reseptorer, hindrer frigivelse av norepinefrin og øker serotonin syntese.
Litiumbehandling anvendes innen psykiatrien for å forebygge perdurerende manisk depressiv sykdomstilstand, periodiske manier og periodiske depresjoner.
Pasientene får daglig et litiumsalt i en individuell dose. Legen justerer en viss nivå av litium i blodserumet. Tilbakefall i manier eller depresjoner kan med hjelp av denne medisineringen minske i gjennomsnitt fra cirka 60 prosent til cirka 20 prosent.
Flere kjemiske salter av litium brukes medisinsk som stemningsstabilisator-medisin, primært ved behandling av bipolar lidelse, hvor de har betydning for behandling av depresjon og spesielt mani, både akutt og langsiktig. Som stemningsstabilisator er litium mer effektiv i å forebygge mani enn depresjon, og kan redusere risiko for selvmord. I depresjon alene (unipolar lidelse) kan litium brukes for å øke effekten av andre antidepressiva. Litiumkarbonat (Li2CO3), solgt under flere merkenavn, er det vanligste, mens citratsalt litiumcitrat (Li3C6H5O7), sulfat salt litiumsulfat (Li2SO4), litiumaspartat og orotatsalt litiumorotat er alternativer.
Medisinsk litium finnes kun under navnet Lithionit i Sverige i form av en depottablett på 42 mg.
== Referanser == | Litium litium ion, Li+ brukes også som legemiddel. | 197,999 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.