url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Mildura | 2023-02-04 | Mildura | ['Kategori:142°Ø', 'Kategori:34°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Victoria', 'Kategori:Byer ved Murray', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart'] | Mildura er en by i nordvestlige Victoria i Australia. Mildura ligger i Sunraysia regionen langs elva Murray. Mildura er kjent som sentrum for Victorias landbruk. Blant annet står området for 80% av Victorias drueproduksjon.
Navnet Mildura er aboriginsk og betyr «såre øyne».La Trobe University har en regional campus i Mildura.
| Mildura er en by i nordvestlige Victoria i Australia. Mildura ligger i Sunraysia regionen langs elva Murray. Mildura er kjent som sentrum for Victorias landbruk. Blant annet står området for 80% av Victorias drueproduksjon.
Navnet Mildura er aboriginsk og betyr «såre øyne».La Trobe University har en regional campus i Mildura.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en-AU) Offisielt nettsted
(en) Mildura – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mildura, Victoria – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Mildura er en by i nordvestlige Victoria i Australia. Mildura ligger i Sunraysia regionen langs elva Murray. | 197,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dmitrij_Laptev | 2023-02-04 | Dmitrij Laptev | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1771', 'Kategori:Fødsler i 1701', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Velikije Luki rajon', 'Kategori:Russiske oppdagere'] | Dmitrij Jakovlevitsj Laptev (russisk: Дмитрий Яковлевич Лаптев, født 1701, død 20. januarjul./ 31. januar 1771greg.) var en russisk viseadmiral og utforsker av Arktis.
| Dmitrij Jakovlevitsj Laptev (russisk: Дмитрий Яковлевич Лаптев, født 1701, død 20. januarjul./ 31. januar 1771greg.) var en russisk viseadmiral og utforsker av Arktis.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Dmitrij Laptev ble født i landsbyen Bolotovo, nær Velikije Luki, i 1701. Bolotovo var eid av hans far Jakov Laptev. Jakovs bror, Prokofiy Laptev, eide et gods i nærheten, kalt Pokarevo, hvor Dmitrijs fetter, Khariton Laptev, ble født i 1700.
=== Offiser, oppdagelsesreisende ===
Dmitrij Laptev startet startet sin karriere i marinen som en kadett i 1718. I 1736 ble han utnevnt til leder for en av gruppen i den andre Kamtsjatkaekspedisjonen. Etter sine reiser til lands og til havs i 1739—1742 beskrev Laptev kystlinjen fra munningen av Lena til Kapp Bolsjoj Baranov (øst for Kolymas munning), nedslagsfeltet og munningen til elva Anadyr, og landruten fra Anadyrfestningen til Penzjinskajabukta. I 1741—1742 kartla Laptev elvene i Bolsjoj Anjuj og Anadyr. Etter ekspedisjonen fortsatte han sin militærtjeneste i Østersjøflåten. Laptev ble forfremmet til viseadmiral i 1762, og gikk av samme år.
Laptevhavet er oppkalt etter Dmitrij Laptev (og Khariton Laptev). Et nes i deltaet til elva Lena, og et sund mellom Bolsjoj Ljakhovskijøya og det asiatiske fastlandet bærer også hans navn.
== Kilder ==
Laptev-fetterne (russisk) | Dmitrij Jakovlevitsj Laptev (russisk: Дмитрий Яковлевич Лаптев, født 1701, død ) var en russisk viseadmiral og utforsker av Arktis. | 197,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fangemerker_i_tyske_konsentrasjonsleirer | 2023-02-04 | Fangemerker i tyske konsentrasjonsleirer | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsentrasjonsleirer i Nazi-Tyskland'] | Fangemerker i tyske konsentrasjonsleirer var tøymerker for fangene i de tyske nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleire før og under andre verdenskrig. Dette var kjennemerker som ble båret på fangedraktene og viste hvordan fangene var inndelt i grupper etter rasemessig opphav, kriminell bakgrunn og annet. Merkene var hovedsakelig trekantet og ble festet til jakker og skjorter.
Systemet med farger og former ble bestemt på midten 1930-tallet og dannet grunnlaget for bruken seinere. Utforming og omfang varierte noe fra leir til leir.
| Fangemerker i tyske konsentrasjonsleirer var tøymerker for fangene i de tyske nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleire før og under andre verdenskrig. Dette var kjennemerker som ble båret på fangedraktene og viste hvordan fangene var inndelt i grupper etter rasemessig opphav, kriminell bakgrunn og annet. Merkene var hovedsakelig trekantet og ble festet til jakker og skjorter.
Systemet med farger og former ble bestemt på midten 1930-tallet og dannet grunnlaget for bruken seinere. Utforming og omfang varierte noe fra leir til leir.
== Se også ==
Konsentrasjonsleir
Holocaust, nazistenes jødeutryddelser 1941–1945
Homofile i det nasjonalsosialistiske Tyskland og under holocaust
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nazi concentration camp badges – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Fangemerker i tyske konsentrasjonsleirer var tøymerker for fangene i de tyske nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleire før og under andre verdenskrig. Dette var kjennemerker som ble båret på fangedraktene og viste hvordan fangene var inndelt i grupper etter rasemessig opphav, kriminell bakgrunn og annet. | 197,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myron | 2023-02-04 | Myron | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske kunstnere fra oldtiden', 'Kategori:Menn'] | Myron (gr. Μύρων) var en billedkunstner i antikkens Hellas. Han levde på 400-tallet f.Kr. Hans statuer gir inntrykk av at han viste interesse for anatomi og bevegelse. Hans mest kjente verk er Discobolus (Diskoskasteren), som er bevart gjennom flere kopier. Han laget også skulpturer av «Perseus med Medeas hode» og gruppen «Athene og Marsyas».
| Myron (gr. Μύρων) var en billedkunstner i antikkens Hellas. Han levde på 400-tallet f.Kr. Hans statuer gir inntrykk av at han viste interesse for anatomi og bevegelse. Hans mest kjente verk er Discobolus (Diskoskasteren), som er bevart gjennom flere kopier. Han laget også skulpturer av «Perseus med Medeas hode» og gruppen «Athene og Marsyas».
== Referanser == | Myron (gr. Μύρων) var en billedkunstner i antikkens Hellas. | 197,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rustdvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Rustdvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Charles Joseph de Villers', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1789', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rustdvergmåler (Eupithecia icterata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). Den finnes nord til Møre og Romsdal i Norge.
| Rustdvergmåler (Eupithecia icterata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). Den finnes nord til Møre og Romsdal i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 20 – 23 mm), slank, gråaktig måler, likevel en av den største dvergmålerne (Eupithecia spp.). Den kjennes vanligvis lett på den store, rustbrune flekken i forvingen. Forvingen er lyst grå med en oval, svart flekk i midten. Langs ytterkanten er det en mindre tydelig, ofte oppbrutt, bølgete, hvit tverrstripe. Midt i vingen er det en lyst rustbrun flekk som varierer sterkt i størrelse. Noen ganger er den ganske liten, men ofte dekker den det meste av vingeflaten. Bakvingen er lysgrå. Larven er lyst gråbrun, med spredte, små, hvite vorter over hele kroppen og en rekke av pileformede, mørkbrune flekker langs ryggen.
== Levevis ==
Larven lever på blomster av planter i kurvplantefamilien (Asteraceae), mest på ryllik (Achillea millefolia) og nyseryllik (Achillea ptarmica), men også på reinfann (Tanacetum vulgare) og burot (Artemisia vulgaris). De voksne målerne flyr om natten i juli – august, og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Arten finnes i hele Europa og også i Nord-Afrika og Nord-Asia.
I Norge forekommer den på østlandet, vestover langs kysten til Hordaland, og er også funnet i Møre og Romsdal.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) rustdvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) rustdvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) rustdvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) rustdvergmåler hos Dyntaxa
(en) rustdvergmåler hos Fauna Europaea
(en) rustdvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia icterata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eupithecia icterata – detaljert informasjon på Wikispecies
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
UK moths, Eupithecia icterata
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site | Rustdvergmåler (Eupithecia icterata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). | 197,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Burotdvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Burotdvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Burotdvergmåler (Eupithecia succenturiata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). Den finnes nord til Trøndelag i Norge, men mangler på Vestlandet.
| Burotdvergmåler (Eupithecia succenturiata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). Den finnes nord til Trøndelag i Norge, men mangler på Vestlandet.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 20 – 25 mm), slank, hvit og grå måler, en av de største dvergmålerne (Eupithecia spp.). Den kan kjennes forholdsvis lett på at det er så mye hvitt i vingene og på av ryggsiden av forkroppen er hovedsakelig hvit. Forkroppen er hvit på overisden bortsett fra en grå "krage" lengst foran. Bakkroppen er grå med en rekke av små, svarte flekker langs ryggen, det bakerste leddet er hvitt. Forvingen har et hvitt felt langs midten som går fra roten og omtrent 2/3 ut i vingen. Midt i vingen er det en oval, svart flekk. I den ytre delen et jevnbredt, hvitt tverrbånd, utenfor dette en smal, hvit, siksak-linje. Bakvingen er lyst grålig. Larven er lysbrun med tallrike, små, hvite vorter spredt over hele kroppen. Den har en smal, hvit sidestripe og en rekke av rombeformede, brune flekker langs ryggen.
== Levevis ==
Larvene lever på blomstene av burot (Artemisia vulgaris), av og til også på ryllik (Achillea spp.), reinfann (Tanacetum vulgare), sløke (Angelica sylvestris) og blåbær (Vaccinium myrtillus). De voksne målerne flyr om natten i juni – august og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Arten finnes i den den palearktiske sone. I Norge er den funnet nord til Nord-Trøndelag, men mangler i Rogaland og Hordaland.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) burotdvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) burotdvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) burotdvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) burotdvergmåler hos Dyntaxa
(en) burotdvergmåler hos Fauna Europaea
(en) burotdvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia succenturiata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Eupithecia succenturiata – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
UK moths, Eupithecia succenturiata
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site | Burotdvergmåler (Eupithecia succenturiata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). | 197,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christopher_Henriksen | 2023-02-04 | Christopher Henriksen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Ishockeyspillere for Furuset', 'Kategori:Ishockeyspillere for Sparta Sarpsborg', 'Kategori:Ishockeyspillere for Vålerenga', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske ishockeyspillere'] | Christopher Henriksen (født 21. juli 1985) er en norsk ishockeyspiller, oppvokst på Høybråten i Oslo.
Henriksen debuterte i norsk første divisjon på Furusets A-lag i 2003/04-sesongen, før han fortsatte karrieren i Manglerud/Star. Han returnerte til Furuset i 2005, og etter et kort opphold i VIF i 2007, returnerte han igjen til «moderklubben» Furuset. I 2008-sesongen meldte Henriksen overgang til Lørenskog, etter manglende lønnsutbetalinger fra Furuset.
| Christopher Henriksen (født 21. juli 1985) er en norsk ishockeyspiller, oppvokst på Høybråten i Oslo.
Henriksen debuterte i norsk første divisjon på Furusets A-lag i 2003/04-sesongen, før han fortsatte karrieren i Manglerud/Star. Han returnerte til Furuset i 2005, og etter et kort opphold i VIF i 2007, returnerte han igjen til «moderklubben» Furuset. I 2008-sesongen meldte Henriksen overgang til Lørenskog, etter manglende lønnsutbetalinger fra Furuset.
== Eksterne lenker ==
Spillerprofil på eurohockey.net | Christopher Henriksen (født 21. juli 1985) er en norsk ishockeyspiller, oppvokst på Høybråten i Oslo. | 197,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kveiler%C3%B8r | 2023-02-04 | Kveilerør | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Oljeservice'] | Kveilerør er metallrør, normalt i størrelsen 1" – 2,875", brukt i intervensjoner i olje- og gassbrønner. Metallrøret er kveilet opp på store tromler. Kveilerør blir ofte brukt til å utføre de samme operasjonene som med kabelutstyr. Fortrinnet til kveilerør er at det kan pumpes kjemikalier gjennom røret, samt at en kan bruke vekt og skyve røret ned i brønnen, i stedet å være avhengig av tyngdekraften slik som man er med kabelutstyr. | Kveilerør er metallrør, normalt i størrelsen 1" – 2,875", brukt i intervensjoner i olje- og gassbrønner. Metallrøret er kveilet opp på store tromler. Kveilerør blir ofte brukt til å utføre de samme operasjonene som med kabelutstyr. Fortrinnet til kveilerør er at det kan pumpes kjemikalier gjennom røret, samt at en kan bruke vekt og skyve røret ned i brønnen, i stedet å være avhengig av tyngdekraften slik som man er med kabelutstyr. | Kveilerør er metallrør, normalt i størrelsen 1" – 2,875", brukt i intervensjoner i olje- og gassbrønner. Metallrøret er kveilet opp på store tromler. | 197,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forward_Flyers | 2023-02-04 | Forward Flyers | ['Kategori:1915 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1915', 'Kategori:Idrettslag i Oslo', 'Kategori:Ishockeyklubber i Norge', 'Kategori:Tidligere bandyklubber i Norge'] | Sportsklubben Forward (stiftet 25. september 1915) er et norsk idrettslag fra Gamlebyen og Kampen i Oslo. Klubben er en sammenslåing av det opprinnelige Forward, Gamlebyen Idrettsforening (stiftet 1922) og Sportsklubben Kampørn (stiftet 1917). Klubben ble norgesmester i bandy i 1928 og i ishockey i 1946, 1950, 1953, 1955, 1956, 1958, 1959 og i 1964. Klubben har også vært aktiv innen fotball, friidrett, håndball og orientering.
| Sportsklubben Forward (stiftet 25. september 1915) er et norsk idrettslag fra Gamlebyen og Kampen i Oslo. Klubben er en sammenslåing av det opprinnelige Forward, Gamlebyen Idrettsforening (stiftet 1922) og Sportsklubben Kampørn (stiftet 1917). Klubben ble norgesmester i bandy i 1928 og i ishockey i 1946, 1950, 1953, 1955, 1956, 1958, 1959 og i 1964. Klubben har også vært aktiv innen fotball, friidrett, håndball og orientering.
== Historie ==
Forward ble stiftet 25. september 1915, dannet av gutteklubben Brage på Enerhaugen og Foss idrettsforening. Gamlebyen Idrettsforening ble stiftet som Oslo Idrettsforening i 1922, men endret navnet til Gamlebyen IF i 1925. Idrettslaget Glynn, som ble stiftet i 1938 som en del av Arbeidernes Idrettsforbund, gikk inn i Gamlebyen IF i 1945.
I 1948 slo Forward og Gamlebyen seg sammen til Gamlebyen Forward Idrettsforening. I 1953 ble dette endret til Gamlebyen Idrettsforening. Den sammensluttede klubben brukte dette navnet fram til man slo seg sammen med Kampørn i 1972. Da ble det besluttet å ta tilbake Forward-navnet som tilhørte den eldste grenen av idrettslaget.
=== Bandy ===
Forward startet med 7-mannsbandy i 1921 og spilte seg raskt opp fra C- til A-klassen i Oslo-serien. I 1928, da man for siste gang avholdt norgesmesterskap med sju spillere, ble Forward norgesmester. Klubben stilte også lag i den nye 11-mannsbandyen og tok Oslomesterskapet i 1929 og 1930. Interessen for bandy ble mindre etter hvert som de gamle støttespillerne falt fra. Sin siste opptreden i bandyens øverste divisjon hadde Forward i 1935, mens i 1938 trakk klubben laget sitt fra serien.O. Gunnulf Enger representerte Forward som president i Norges Bandyforbund fra 1930 til 1933.
=== Ishockey ===
Forward gikk inn for ishockey som en av de første klubbene i landet. Klubben var i årene etter andre verdenskrig blant landets dominerende klubber og sikret seg totalt åtte Norgesmesterskap (ett under navnet Forward, sju som Gamlebyen). Med NM-tittelen i 1964 ble det satt strek for en gullalder i foreningens historie. Da hadde blant andre Roar Bakke, brødrene Annar, Henrik og Christian Petersen, Per Moe, Willy Walbye, Trond Ekmo, Johnny Larntvet, Ragnar Rygel og Bjørn Gulbrandsen vært med på å prege norsk ishockey i en årrekke.
Klubben er fremdeles aktiv i ishockey, om enn ikke på toppnivå. Spillere som Ørjan Løvdal, Øystein Jarlsbo, Åge Ellingsen, Petter Thoresen, Harald Bastiansen, Thomas Skorstad Nezdara, Øivind Moltzau, Steinar Kjus, Bjørn Kolsrud og Lasse Amundsen har blitt fostret opp i klubben.
I årene fra 1972 til 1987 arrangerte klubben det årlige romjulsarrangementet Forward-cup. Dette var et stort arrangement og et stort løft for klubben. Cupen samlet lag og spillere fra hele Norden og det kom også klubber fra andre siden av Atlanteren.
=== Fotball ===
Den tidligste aktiviteten i klubbene som i dag utgjør Forward skjedde i fotball. På 1920-tallet var Kampørn i A-klassen, den tids øverste divisjon, og hadde spillere på landslaget. Forward hevdet seg også godt på denne tiden. Viktige profiler var Trygve Arnesen, Einar Staff og Birger Steen.
=== Orientering ===
Klubben arrangerte allerede i 1931 landets første internasjonale orienteringsløp, i samarbeid med Dagbladet. Siden arrangerte klubben arrangerte flere andre arrangementer med opp til 600 deltakere.
=== Friidrett ===
Aktiviteten i friidrett var tidligere meget stor, og klubben har NM-gull på 4 x 100 meter stafett fra storhetstiden, nærmere bestemt i 1949. Klubben var også medarrangør i de såkalte «amerikaner»- stevnene i friidrett på Bislett i 1950-årene, forløper til dagens Bislett Games.
=== Håndball ===
Forward har tidligere også vært aktive innen håndball, med dame- og herrelag. Herrelaget spilte NM-finale mot Nordstrand i 1953. Laget deltok i mange år i 1.divisjon, uten å gå helt til topps. Håndball kom etter hvert i konflikt med ishockeyen i klubben. Det var for en stor del de samme spillerne som drev de to idrettene. Håndball ble derfor etter hvert borte fra klubben, selv om den i mange år eksisterte på mosjonsplan.
== Klubben i dag ==
Klubben opplever ikke lenger den store resultatmessige suksessen som tidligere. Dette henger nøye sammen med Gamlebyens og Kampens forfall. På 1960- og 1970-tallet ble disse bydelene lemlestet av trafikk og ungene forsvant ut av bydelene. Dette toppet seg i 1992 da Gamlebyen skole ble besluttet nedlagt.
I dag stiller klubben seniorlag i da 5. divisjon ishockey for menn .Klubben har igjen startet med fotball, nå for barn. Klubben har lag for jenter og gutter født 2009-16.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forwards offisielle hjemmeside | | drakt = | 197,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo | 2023-02-04 | Oslo | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Oslo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL'] | Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
| Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
== Navn og etymologi ==
Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen. I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst. Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at å i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia». Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe. Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania), Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo.En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.
=== Etter 1624 ===
Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker. Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang. Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, men er også inspirert av betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»); Oslo ligger ikke selv i det sørsamiske språkområdet som har tyngdepunkt i Trøndelag og Helgeland. Blant kvener i Troms og Finnmark har Uslu vært brukt om byen.
== Historie ==
=== Tidslinje ===
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
Oslo bispesete stiftes i 1070.
Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137.
Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.
Bagler og birkebeiner kjemper i 1197.
Birkebeiner kjemper mot bønder fra Viken, på isen i Bjørvika i 1200.
Slaget i Oslo mellom hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i 1240.
Akershus festning motstår Hertug Erik av Sveriges angrep i 1308.
Kongemakten i Norge blir sentralisert i Oslo fra 1314.
Akershus festning angripes av Karl Knutsson i 1449.
Kong Jakob VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark gifter seg i Oslo i 1589.
Oslo gjenreises vest for Akerselva etter bud fra kong Christian IV i 1624. Før bybrannen dette året lå byen øst for elva.
Etter reformering av den sivile forvaltningen under eneveldet var Christiania del av Akershus stiftamt.
Karl XII inntok byen i 1716.
Folketelling holdes for første gang i 1769, og den teller 7 469 innbyggere i byen.
Christiania ble skilt ut fra Akershus som eget amt (fylke) i 1842.
Aker herred blir innlemmet i Oslo kommune i 1948.
=== Eldste registrerte bosetning ===
De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle. Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede i steinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.
=== Vikingtiden og høymiddelalderen ===
I vikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del av Viken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenfor Harald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241.
=== Gamle Oslo ===
Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000. I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.
Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.
I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid. Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.
=== Christiania fra 1624 ===
Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.
På Stortorget i Oslo står en statue av Christian IV, laget av Carl Ludvig Jacobsen.
Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.
Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 % .
Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 kvadratkilometer stort område som bymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.
Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.
I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.
=== Hovedstaden Christiania ===
Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania. Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere. De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og i hertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.
Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian August. Herman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen. Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen. En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen. På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.
=== Storbyen Oslo ===
Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.
I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000; Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.
== Naturgitte forhold ==
=== Geologi ===
Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.
De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.
=== Klima ===
Oslo har et fuktig kontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene. Vintrene er som regel kjølige med en middeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli. Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 grader 27. juli 2018. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 grader i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 i perioden 1961–1990.
=== Geografi ===
Oslos fastland og øyer utgjør 454 km2 og det er 27 km2 innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km2 og dyrket mark 8 km2. Til Oslo hører også 27 km2 av Oslofjorden.Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.
Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaэelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.
Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.
Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.
=== Plante- og dyreliv ===
Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.
Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya. Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter. I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».
Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.
== Bylandskap ==
=== Indre og ytre by, østkant og vestkant ===
Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.
Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).
=== Strøk og nabolag ===
==== Oslo sentrum ====
Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).
Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-årene. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.
==== Indre vest ====
Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet som de mest eksklusive. Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.
==== Ytre vest ====
Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).
Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).
==== Oslo nord ====
Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.
==== Groruddalen ====
Mal:Utdyepnde
Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.
Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.
Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.
Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.
Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.
På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.
==== Indre øst ====
Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.
Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.
Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.
==== Sørøst ====
I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.
Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.
Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.
=== Parker og grøntområder ===
Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.
Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.
Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.
== Kultur og underholdning ==
=== Turisme ===
En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.
På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet [sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.
På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo. I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.
=== Kulturvern ===
Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.
Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig. Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet. Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren. Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6. Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven. Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004. I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.
Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.
En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.
Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.
=== Scenekunst ===
Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.
Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.
Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.
Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene. Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.
Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Norges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.
=== Musikk ===
Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–2006) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret, mens Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.
Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, Schola Cantorum, Kammerkoret NOVA, Den norske studentersangforening, Oslo Domkor, Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-Guttene. Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.
Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920. Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.
Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.
Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2⁄3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.
=== Kino ===
Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.
Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.
Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.
=== Bildekunst ===
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.
Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.
Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.
=== Utmerkelser ===
Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.
Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen tildeler også Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.
I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som Gent, Lahtis, Tallinn, og Lisboa.
=== Idrett og friluftsliv ===
Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.
Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.
Fotballklubben Vålerenga spiller i Eliteserien i fotball for menn, og har Intility Arena som hjemmebane. Ullevaal Stadion er tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. På kvinnesiden har Oslo tre lag i Toppserien: Røa Dynamite Girls, Vålerenga Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. Innenfor breddefotballen er Norway Cup en av verdens største fotballturneringer, og har siden 1972 hver sommer blitt avholdt på Ekebergsletta.
Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.
Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.
=== Kjente personer fra Oslo ===
Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo, på grunn av byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Oslo-forfattere», «Oslo-musikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler i 1960-årene, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin Lillelord-trilogi.
Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere i 1980-årene var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musiker er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».
== Næringsliv ==
Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 % . Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen. Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.
Fra 1960- og inn i 70-årene flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-årene så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT Fornebu.
Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski. Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.
Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap, mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.
Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.
== Demografi ==
Oslo kommune har et areal på 454 km² og 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 064 235 innbyggere per 2022, og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km². Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km2 og ytre by 2950. I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km2.Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet. Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Vestland og Viken har flere etniske nordmenn.Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født. Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030» fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.
=== Sysselsetting ===
Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.
=== Innvandring ===
Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andel innvandrere med 25,39 % pr 1. januar 2021, men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 % . Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 % .
=== Talespråk ===
Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).
Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.
=== Religion og livssyn ===
Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen. Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.
I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil. Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter. I tillegg var det en andel hinduer og sikher.
I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund. 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stortingsrepresentanter ===
Oslo har 20 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.
Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Prosentvis oppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:
I 1973 stilte SV som Sosialistisk Valgforbund og Fremskrittspartiet som Anders Langes parti.
I 1973 hadde Venstre og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 3,6 prosent.
I 1977 hadde Det Nye Folkepartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 8,7 prosent.
I 1989 deltok Rød Valgallianse i alliansen Fylkeslistene for miljø og solidaritet. Tallet gjelder denne lista. Partiet stilte som Rødt fra 2009.
=== Sittende statsråder ===
Etter valget i 2021 kommer statsministeren og én statsråd fra Oslo:
=== Norges hovedstad ===
Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.
Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.
Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.
Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.
Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.
Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.
Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skatteetaten, Kripos og Statens vegvesen.
=== Lokalpolitikk ===
Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.
I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra Høyre. Raymond Johansen leder et byråd bestående av Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Ordfører er SVs Marianne Borgen.
=== Administrativ inndeling ===
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.
Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.
Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.
=== Etater og kommunale foretak ===
Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.
Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.
=== Segl og flagg ===
Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.
Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.
Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).Oslomet – storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Høyskolen Kristiania, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.
=== Forsvaret og Oslo ===
Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.
Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.
Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskole, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.
Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.
=== Medier ===
Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).
NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.
En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.
== Samferdsel ==
I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.
=== Veinett ===
Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.
Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.
Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.
=== Kollektivtransport ===
Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.
I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, ett år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.
Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.
Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer. Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).
=== Jernbane og luftfart ===
Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.
Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.
Oslo har i tillegg en sekundær lufthavn: Sandefjord lufthavn, Torp. Noen flyselskaper, deriblant Ryanair, markedsfører flyplassen som Oslo, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen.
=== Havnetrafikk ===
Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.
== Samarbeidsbyer og -regioner ==
=== Samarbeidsbyer ===
Göteborg, Sverige
Shanghai, Kina
St. Petersburg, Russland
Vilnius, Litauen
Warszawa, Polen
=== Samarbeidsregioner ===
Schleswig-Holstein i Tyskland
Provinshovedstaden Mbombela
== Se også ==
Plasser i Oslo
Strøk i Oslo
Verneområder i Oslo
Badeplasser i Oslo
Liste over Oslos høyeste bygninger
Oslo-avtalen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo hos Wikivoyage(no) Oslo kommunes nettsted. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo kommunes interaktive tur- og løypekart for Oslo
(no) Bymiljøetatens temakart. Besøkt 19. august 2016.
(no) Folkemengde i Oslo i alt og etter bydel.
(no) Værvarsel og -kart for Oslo
(no) Trafikanten
(no) SSBs Faktaark
(no) Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
(no) VisitOslo.com
(en) Kart over Oslo 1797
=== Historie ===
(no) Oslo byarkiv – byens hukommelse
(no) Oslo Bymuseum
(no) oslobilder.no, søkbar database med 75 000 foto fra Oslo Museum og Oslo byarkiv
(no) Historiske oslofoto, søkbar database i Oslo byarkiv (denne databasen blir ikke lenger oppdatert; alle fotoene publiseres på oslobilder.no)
(no) Oslofilm, historiske oslofilmer
(no) Oslofilm på YouTube
(no) Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
(no) Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
(da) Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930
Historiske turtips i Oslo | | navn = Kong Håkon 5.s gate | 197,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Beitstad | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Beitstad | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordførere i Beitstad', 'Kategori:Ordførerlister i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Politikk i Steinkjer'] | Liste over ordførere i Beitstad viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Beitstad kommune i Nord-Trøndelag fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til etableringen av storkommunen Steinkjer i 1964.
| Liste over ordførere i Beitstad viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Beitstad kommune i Nord-Trøndelag fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til etableringen av storkommunen Steinkjer i 1964.
== Referanser == | Liste over ordførere i Beitstad viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Beitstad kommune i Nord-Trøndelag fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til etableringen av storkommunen Steinkjer i 1964. | 197,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kystdvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Kystdvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Sommerfugler på norsk rødliste'] | Kystdvergmåler (Eupithecia subumbrata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). I Norge der den sjelden og finnes bare på Sørlandet og det sørligste Østlandet.
| Kystdvergmåler (Eupithecia subumbrata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). I Norge der den sjelden og finnes bare på Sørlandet og det sørligste Østlandet.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 16 – 21 mm), slank, blekbrun måler. Denne arten har ingen slående feltkjennetegn og man må sannsynligvis undersøke kjønnsorganene for å bestemme den med sikkerhet. Forvingen er blekt gråbrun med en oval, mørk flekk i midten og lyse tverrbånd, men tegningene er vanligvis utydelige. Bakvingen er skittenhvit, brun langs ytterkanten. Larven er lang og tynn, enten lysbrun eller grønn, med spredte, små, hvite vorter.
== Levevis ==
Denne arten finner man helst på litt fuktige, gresskledte områder, blant annet strandenger.
Larvene lever på blomster og frøemner av forskjellige urter, særlig rødknapp (Knautia arvensis) og haukeskjegg (Crepis spp.). De voksne målerne flyr fra kveldingen og utover i juni – juli, men kommer sjelden til lys.
== Utbredelse ==
Arten finnes i hele Europa og i Nord-Asia. I Norge er den funnet langs kysten til Vest-Agder, men den er sjelden og er listet som Nær truet (NT) på Norsk rødliste for arter fra 2006.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) kystdvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) kystdvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) kystdvergmåler hos Dyntaxa
(en) kystdvergmåler hos Fauna Europaea
(en) kystdvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia subumbrata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
UK moths, Eupithecia subumbrata
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site | Artsdatabanken (2021) | 197,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ogndal | 2023-02-04 | Ogndal | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Steinkjer', 'Kategori:Bygder og grender i Trøndelag', 'Kategori:Delområder i Steinkjer kommune', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1885', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Steinkjers historie', 'Kategori:Tidligere kommuner i Nord-Trøndelag'] | Ogndal er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag, etablert i 1885 – da under navnet Skei. Ogndal er siden 1964 en del av Steinkjer kommune.Ogndal ble utskilt fra Sparbu kommune 1. januar 1885. Innbyggertallet var da 1 441. Ved resolusjon 13. desember 1900 ble navnet endret fra Skei til Ogndal. Mindre deler av Ogndal er overført til Steinkjer i 1902, i 1941 og i 1948. 1. januar 1964 ble Ogndal sammen med Beitstad, Egge, Kvam, Sparbu, Steinkjer og Stod slått sammen til Steinkjer kommune. Ogndal hadde 2 678 innbyggere ved sammenslåingen. Kommunen hadde en utstrekning på 418 km²Skei kirke er en langkirke fra 1664 av laftet tømmer. I øvre del av Ogndalen ligger Bodom kapell fra 1905. Ogndal Idrettslag er stiftet i 1921; Torgeir Brandtzæg og Arve Skjeflo var herfra. Fra 2013 er tidligere Vålen og Røysing skoler slått sammen til Ogndal skole, i Røysing skoles lokaler.Dalføret Ogndalen med elva Ogna utgjør den østligste delen av Steinkjer kommune. I nord grenser Ogndalen mot Snåsa og i syd grenser Ogndalen mot Verdal. Innerst i Ogndal ligger Norges geografiske midtpunkt. Hytteområdene Mokkavatnet, Lustadvatnet og deler av Skjækra ligger også i Ogndal.
| Ogndal er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag, etablert i 1885 – da under navnet Skei. Ogndal er siden 1964 en del av Steinkjer kommune.Ogndal ble utskilt fra Sparbu kommune 1. januar 1885. Innbyggertallet var da 1 441. Ved resolusjon 13. desember 1900 ble navnet endret fra Skei til Ogndal. Mindre deler av Ogndal er overført til Steinkjer i 1902, i 1941 og i 1948. 1. januar 1964 ble Ogndal sammen med Beitstad, Egge, Kvam, Sparbu, Steinkjer og Stod slått sammen til Steinkjer kommune. Ogndal hadde 2 678 innbyggere ved sammenslåingen. Kommunen hadde en utstrekning på 418 km²Skei kirke er en langkirke fra 1664 av laftet tømmer. I øvre del av Ogndalen ligger Bodom kapell fra 1905. Ogndal Idrettslag er stiftet i 1921; Torgeir Brandtzæg og Arve Skjeflo var herfra. Fra 2013 er tidligere Vålen og Røysing skoler slått sammen til Ogndal skole, i Røysing skoles lokaler.Dalføret Ogndalen med elva Ogna utgjør den østligste delen av Steinkjer kommune. I nord grenser Ogndalen mot Snåsa og i syd grenser Ogndalen mot Verdal. Innerst i Ogndal ligger Norges geografiske midtpunkt. Hytteområdene Mokkavatnet, Lustadvatnet og deler av Skjækra ligger også i Ogndal.
== Se også ==
Liste over ordførere i Ogndal
== Referanser == | Liste over ordførere i Ogndal viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Ogndal kommune i Trøndelag fra opprettelsen av kommunen i 1885 til etableringen av storkommunen Steinkjer i 1964. | 197,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Platinum_Collection | 2023-02-04 | The Platinum Collection | ['Kategori:Pekere'] | The Platinum Collection kan referere til:
The Platinum Collection (Tina Turner)
The Platinum Collection (Sounds of Summer Edition)
The Platinum Collection (Deep Purple)
The Platinum Collection (Faith No More)
The Platinum Collection (Genesis)
The Platinum Collection (Queen) | The Platinum Collection kan referere til:
The Platinum Collection (Tina Turner)
The Platinum Collection (Sounds of Summer Edition)
The Platinum Collection (Deep Purple)
The Platinum Collection (Faith No More)
The Platinum Collection (Genesis)
The Platinum Collection (Queen) | The Platinum Collection kan referere til: | 197,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DistroWatch | 2023-02-04 | DistroWatch | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2001', 'Kategori:IT-relaterte introduksjoner i 2001', 'Kategori:Nettsteder på Taiwan'] | DistroWatch er en taiwansk nettside som inneholder nyheter, rankinger og generell informasjon om forskjellige linuxdistribusjoner så vel som andre frie og åpne operativsystemer som OpenSolaris, MINIX og frie avarter av BSD (OpenBSD, FreeBSD, NetBSD, etc.).
Nettstedet ble opprettet den 31. mai 2001, og ble opprinnelig vedlikeholdt av Ladislav Bodnar. I november 2008 bestemte han seg for å slutte som redaktør av nettstedet, men fortsette å vedlikeholde det. Ny redaktør ble Chris Smart.Den 15. juli 2020 presenterte nettstedet 909 frie operativsystemer. Av disse var 274 aktive, 56 var sovende, mens 579 var tidligere og historiske operativsystemer.
| DistroWatch er en taiwansk nettside som inneholder nyheter, rankinger og generell informasjon om forskjellige linuxdistribusjoner så vel som andre frie og åpne operativsystemer som OpenSolaris, MINIX og frie avarter av BSD (OpenBSD, FreeBSD, NetBSD, etc.).
Nettstedet ble opprettet den 31. mai 2001, og ble opprinnelig vedlikeholdt av Ladislav Bodnar. I november 2008 bestemte han seg for å slutte som redaktør av nettstedet, men fortsette å vedlikeholde det. Ny redaktør ble Chris Smart.Den 15. juli 2020 presenterte nettstedet 909 frie operativsystemer. Av disse var 274 aktive, 56 var sovende, mens 579 var tidligere og historiske operativsystemer.
== Statistikk ==
Den 27. januar 2023 presenterte nettstedet 944 frie operativsystemer. Av disse var 268 aktive, 45 var sovende, mens 631 var tidligere og historiske operativsystemer.
=== Type operativsystem ===
=== Pakkesystemer ===
=== Operativsystemfamilier ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | | alexa = 29,411 (pr. ) | 197,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aker | 2023-02-04 | Aker | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Aker', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Politikk i Akershus', 'Kategori:Stortingsvalget 1906', 'Kategori:Stortingsvalget 1909', 'Kategori:Stortingsvalget 1912', 'Kategori:Stortingsvalget 1915', 'Kategori:Stortingsvalget 1918'] | Aker (tidligere knr. 0218) er en tidligere kommune, kirkesokn, prestegjeld, fogderi og sorenskriveri i Akershus. De nøyaktige grensene for hva som var regnet som Aker etter kirkelige, juridiske og administrative grenser varierte. Aker kan administrativt delvis forstås som det historiske distriktet som utgjøres av det moderne Oslo, Bærum og Asker (bygda) (eventuelt med unntak av den da vesentlig mindre byen) og i mer avgrenset forstand som det prestegjeldet og senere kommunen som stort sett sammenfaller med dagens Oslo. Aker sorenskriveri besto for eksempel frem til 1947 av kommunene Aker, Bærum og Asker. Aker var frem til sammenslåingen med i Oslo i 1948 den klart største kommunen i Akershus. Aker kommunes areal i 1947 var på 436 km² og utgjorde dermed 96 prosent av arealet i det moderne Oslo, og rundt 99 prosent av arealet i de grensene som gjaldt før andre halvdel av 1800-tallet. Frem til byutvidelsene i 1859 og 1878 lå Oslo – som da betegnet den senere Gamlebyen – i Aker, og utenfor byen Christiania.
Aker eksisterte som kirkelig enhet fra middelalderen og omfattet da hele dagens Oslo. Administrativt bestod Aker av prestegjeldene Aker (som omfattet dagens Oslo) og Asker (som omfattet Askerbygda og Bærum). Aker prestegjeld fikk status som kommune fra formannskapslovene ble innført i 1837. Aker og byene Christiania og Oslo er svært nært knyttet sammen, og de kirkelige og sivile enhetene med dette navnet omfattet det meste av dagens by, og gav navn til både festningen, hovedlenet, stiftamtet, amtet og fylket Akershus, Akerselva og mye annet. Aker tok sitt navn fra en av Oslos eldste gårder, Aker. I eldre tid bestod byen Christiania bare av festningen, Kvadraturen og de nærmeste omgivelser, mens Aker omfattet alt annet (rundt 99 prosent) av dagens Oslo; Christiania var dessuten en del av Akershus (under)amt frem til 1842 og Akershus stiftamt frem til 1919.
Aker kommune måtte flere ganger avstå territorium til den fremvoksende byen og kommunen ble i sin helhet gjort til del av den nye Oslo kommune 1. januar 1948. Aker herredsstyre stemte for sammmenslåingen med Oslo i møte avholdt 25. juni 1946. Akers eget rådhus havnet i Christiania kommune ved byutvidelsen i 1859.
Aker kommune hadde ved sammenslåingen 130 976 innbyggere og omsluttet Oslo kommune fullstendig. Aker sogn ble første gang delt i Østre Aker og Vestre Aker i 1861, og i 1906 ble Ullern og Nordstrand utskilt som egne sogn. Inndelingen i fire sogn bestod frem til kommunesammenslåingen med Oslo.
Etter sammenslåingen med Oslo brukes Aker-navnet i de administrative bydelsnavnene Vestre Aker og Nordre Aker, som kun omfatter en liten del av tidligere Aker kommune. Aker-navnet brukes også i mange virksomheter med tilknytning til det geografiske området; mest kjent er Aker sykehus.
| Aker (tidligere knr. 0218) er en tidligere kommune, kirkesokn, prestegjeld, fogderi og sorenskriveri i Akershus. De nøyaktige grensene for hva som var regnet som Aker etter kirkelige, juridiske og administrative grenser varierte. Aker kan administrativt delvis forstås som det historiske distriktet som utgjøres av det moderne Oslo, Bærum og Asker (bygda) (eventuelt med unntak av den da vesentlig mindre byen) og i mer avgrenset forstand som det prestegjeldet og senere kommunen som stort sett sammenfaller med dagens Oslo. Aker sorenskriveri besto for eksempel frem til 1947 av kommunene Aker, Bærum og Asker. Aker var frem til sammenslåingen med i Oslo i 1948 den klart største kommunen i Akershus. Aker kommunes areal i 1947 var på 436 km² og utgjorde dermed 96 prosent av arealet i det moderne Oslo, og rundt 99 prosent av arealet i de grensene som gjaldt før andre halvdel av 1800-tallet. Frem til byutvidelsene i 1859 og 1878 lå Oslo – som da betegnet den senere Gamlebyen – i Aker, og utenfor byen Christiania.
Aker eksisterte som kirkelig enhet fra middelalderen og omfattet da hele dagens Oslo. Administrativt bestod Aker av prestegjeldene Aker (som omfattet dagens Oslo) og Asker (som omfattet Askerbygda og Bærum). Aker prestegjeld fikk status som kommune fra formannskapslovene ble innført i 1837. Aker og byene Christiania og Oslo er svært nært knyttet sammen, og de kirkelige og sivile enhetene med dette navnet omfattet det meste av dagens by, og gav navn til både festningen, hovedlenet, stiftamtet, amtet og fylket Akershus, Akerselva og mye annet. Aker tok sitt navn fra en av Oslos eldste gårder, Aker. I eldre tid bestod byen Christiania bare av festningen, Kvadraturen og de nærmeste omgivelser, mens Aker omfattet alt annet (rundt 99 prosent) av dagens Oslo; Christiania var dessuten en del av Akershus (under)amt frem til 1842 og Akershus stiftamt frem til 1919.
Aker kommune måtte flere ganger avstå territorium til den fremvoksende byen og kommunen ble i sin helhet gjort til del av den nye Oslo kommune 1. januar 1948. Aker herredsstyre stemte for sammmenslåingen med Oslo i møte avholdt 25. juni 1946. Akers eget rådhus havnet i Christiania kommune ved byutvidelsen i 1859.
Aker kommune hadde ved sammenslåingen 130 976 innbyggere og omsluttet Oslo kommune fullstendig. Aker sogn ble første gang delt i Østre Aker og Vestre Aker i 1861, og i 1906 ble Ullern og Nordstrand utskilt som egne sogn. Inndelingen i fire sogn bestod frem til kommunesammenslåingen med Oslo.
Etter sammenslåingen med Oslo brukes Aker-navnet i de administrative bydelsnavnene Vestre Aker og Nordre Aker, som kun omfatter en liten del av tidligere Aker kommune. Aker-navnet brukes også i mange virksomheter med tilknytning til det geografiske området; mest kjent er Aker sykehus.
== Historie ==
Aker-navnet kommer fra norrønt ákr, «åker», og var opprinnelig navnet på gården Aker, en av de eldste gårdene i dagens Oslo. Gårdens navn ble etterhvert også navnet på kirken, sognet, prestegjeldet og herredet, og gav blant annet også navn til Akershus festning, Akershus len, Akershus stiftamt, Akershus amt og Akershus fylke, og til Akerselva. Hovedlenet Akershus var et av fire hovedlen i Norge og omfattet nesten hele Østlandet.
Historisk omfattet sognet og herredet Aker det meste av det som i dag er Oslo. Siden byen Christiania ble anlagt i 1624, måtte Aker flere ganger avstå territorium til utvidelse av byen, første gang da mange gårder ble utlagt til bymark i 1629. Bymarken lå under byens sivile administrasjon, men hørte i kirkelig sammenheng til Aker sogn. Akers grense mot Bymarken var på vestsiden Skillebekken, på østsiden Akerselva.
Hele Bymarken og deler av Aker øst for Akerselva (Grønland, Grünerløkka, Sagene og Gamlebyen) samt et lite område vest for Akerselva ble i 1859 innlemmet i byen. Med dette ble to tredjedeler av Akers befolkning hjemmehørende i Christiania, og Aker satt igjen med tolv tusen innbyggere.Mye av bebyggelsen som hadde blitt overført til byen i 1859 bestod av rønner og skur, og for å unngå lignende problemer i fremtiden bestemte de to kommunene seg for å etablere et byggebelte i Aker, det vil si et område hvor Christianias byggebestemmelser skulle gjelde. Dette viste seg å være effektivt, og den nye forstadsbebyggelsen hadde langt bedre boligforhold enn den gamle. Blant forstedene som vokste opp i årene som fulgte var Kampen, Vålerenga, Balkeby og Rodeløkka.
Ved en ny byutvidelse i 1878 ble grensen igjen justert. 18 970 innbyggere fikk ny bostedskommune. Nye, ubebodde deler av Aker ble tillagt Oslo ved grensereguleringer i 1937 og i 1946. Aker kommune ble slått sammen med Oslo kommune i 1948. Aker kjempet hardnakket imot sammenslåingen, og gikk heller inn for et forpliktende samarbeid. Oslo arbeidet for sammenslåing av kommunene. Lokalpolitikerne i Aker hadde en inngrodd mistillit til Oslo, og ved kommunevalget i 1948 sørget den tidligere Aker-befolkning for å sikre sine kandidater plass i bystyret ved en gjennomført kumuleringsvirksomhet. Akers siste ordfører Halvdan Eyvind Stokke ble valgt til Oslos første ordfører etter sammenslåingen.
== Geografi ==
I 1947 hadde Aker et areal på 436 km². Mesteparten av kommunen bestod av skogkledde åslandskap, med høyder opp til drøye 600 meter over havet.14 prosent av kommunen bestod av jordbruksarealer, mens cirka 6 prosent var brukt til boligstrøk.
== Samfunn ==
=== Politikk ===
Etter at det kommunale selvstyret ble innført hadde man de første årene ikke noe fast kommunelokale. Det var først i 1844 med oppkjøpet av den såkalte Asylgården på Grønland at Aker herred fikk et fast lokale for formannskapet og representantskapet. I 1855 oppførte herredet et administrasjonsbygg i Trondheimsveien 5, og på den tilstøtende tomten ble det reist et større nybygg i 1941. Da Aker fikk rådhus i Trondheimsveien 5 i 1855 lå bygningen innenfor Aker herred, men ved byutvidelsen i 1859 havnet bygningen innenfor Christiania. Politikerne i Aker så ingen grunn til å flytte bygningen av den grunnen.
Aker begynte med forholdsvalg til kommunevalget i 1898, og her ble Høyre det største partiet. Arbeiderpartiet fikk inn sine første mandater i 1901. Høyre med samarbeidspartnere hadde ordførervervet i mesteparten av Akers historie etter at Norge fikk politiske partier; det var kun Venstremannen Arne Sunde (1930, 1931) og Arbeiderpartimannen H.E. Stokke (1946-1947) som brøt med dette mønsteret. Sistnevnte ble også Oslos første ordfører etter sammenslåingen med Aker i 1948.
==== Stortingsvalg ====
Herredet var en egen valgkrets i Akershus amt ved stortingsvalgene fra 1906 til 1918. Ved disse stortingsvalgene praktiserte man en valgordning med direkte flertallsvalg i enmannskretser. Aker valgte således én representant og én personlig vararepresentant.
===== Valgresultat =====
(1)Avtroppende stortingsrepresentant Jens Carl Peter Brandt stilte som konkurrerende kandidat både i 1906 og i 1909, med samme partitilknytning som den valgte kandidaten. Han deltok ikke i andre valgomgang.
===== Stortingsrepresentanter =====
=== Utdanning ===
Da skoleloven av 1935 ble innført hadde Aker de høyere skolene Ris, Berg, Nordstrand, Ullern og Grefsen. Ved overgang til modellen med treårig gymnas fikk Bryn også gymnasklasser, mens de tre gymnasene Bekkelaget, Sinsen og Grorud kom i drift i årene før andre verdenskrig.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aker 1837-1937: kommunens styre og forvaltning gjennem hundre år. Bind 1. Oslo: [s.n.] 1940.
Aker 1837-1937: kommunens styre og forvaltning gjennem hundre år. Supplementsbind. Oslo: [s.n.] 1958.
Hofstad, Marius Bjørnson: Aker-prosjektet - om landkommunen som ble drabantby. I Byminner nr.2-2008, s.38-56
Meddelelser om Akers Herred og dets kommunale Forhold 1837-1887. Christiania. 1893.
Stylegar, Frans Arne: Åker eller Aker? (2011), artikkel på forfatterens blogg
Syversen, Bjørn H.: Hva skal vi med Groruddalens rester av Akergårder?. I Byminner nr. 4-2007, s.26-37 | Liste over ordførere i Aker viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Aker fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til sammenslåingen med Oslo i 1948. Oslo (tidligere Kristiania) ble utvidet med områder overført fra Aker kommune i 1859 og 1878. | 197,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ryllikdvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Ryllikdvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1866', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Ryllikdvergmåler (Eupithecia millefoliata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). Arten ble funnet for første gang i Norge ved Kristiansand i 2000 ([1]).
| Ryllikdvergmåler (Eupithecia millefoliata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). Arten ble funnet for første gang i Norge ved Kristiansand i 2000 ([1]).
== Utseende ==
En liten (vingespenn 20 – 23 mm), slank, blekt grå måler uten noen spesielle feltkjennetegn. Den hører til de artene der man bør dissekere kjønnsorganene for å bestemme den sikkert. Forvingen er blekt grøbrun med utydelige, lyse tverrbånd og en mer eller mindre tydelig, mørk flekk i midten. Larven er lyst gulbrun med tallrike, små, hvite vorter over hele kroppen. Den har en del påfallende, kraftige, hvite børster og pileformede, mørkbrune flekker på ryggen.
== Levevis ==
Arten lever på tørre, varme enger der larvene utvikler seg på blomster og frøemner av ryllik (Achillea millefolia). De voksne målerne flyr om natten i juni – juli og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Arten finnes i Europa, men er sjelden i de fleste områder. I Norge ble den første gang funnet på Kjevik ved Kristiansand i 2000. Et eldre funn fra Vestfold viste seg å være en feilbestemmelse ([2]).
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
Aarvik, Leif og Berggren, Kai (2001) Nye funn av norske sommerfugler 2000. html
== Eksterne lenker ==
(en) ryllikdvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) ryllikdvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) ryllikdvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) ryllikdvergmåler hos Dyntaxa
(en) ryllikdvergmåler hos Fauna Europaea
(en) ryllikdvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia millefoliata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
UK moths, Eupithecia millefoliata
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site | Ryllikdvergmåler (Eupithecia millefoliata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). | 197,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K3b | 2023-02-04 | K3b | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:KDE'] | k3b (fra KDE Burn Baby Burn) er et program for produksjon av CD-er og DVD-er for KDE. Det gir et grafisk brukergrensesnitt der man kan gjøre små oppgaver som å lage en lyd-CD fra lydfiler eller kopiere en CD/DVD, og også mer avanserte oppgaver, som å lage CD/DVD-er for eMoviX. Programmet kan også lage direkte kopier fra plate til plate. Programmet har mange standardinnstillinger som avanserte brukere kan endre. Selve arbeidet i K3b blir gjort av kommandolinjeprogrammene cdrecord eller wodim, cdrdao og growisofs. I versjon 1.0 har K3b en innebygd DVD-ripper.
| k3b (fra KDE Burn Baby Burn) er et program for produksjon av CD-er og DVD-er for KDE. Det gir et grafisk brukergrensesnitt der man kan gjøre små oppgaver som å lage en lyd-CD fra lydfiler eller kopiere en CD/DVD, og også mer avanserte oppgaver, som å lage CD/DVD-er for eMoviX. Programmet kan også lage direkte kopier fra plate til plate. Programmet har mange standardinnstillinger som avanserte brukere kan endre. Selve arbeidet i K3b blir gjort av kommandolinjeprogrammene cdrecord eller wodim, cdrdao og growisofs. I versjon 1.0 har K3b en innebygd DVD-ripper.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) K3b – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) K3b – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | k3b (fra KDE Burn Baby Burn) er et program for produksjon av CD-er og DVD-er for KDE. Det gir et grafisk brukergrensesnitt der man kan gjøre små oppgaver som å lage en lyd-CD fra lydfiler eller kopiere en CD/DVD, og også mer avanserte oppgaver, som å lage CD/DVD-er for eMoviX. | 197,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Vestby | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Vestby | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Ordførere i Vestby', 'Kategori:Ordførerlister i Viken', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Ordførere i Vestby er en oversikt over ordførere i Vestby kommune i Akershus fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til i dag.
| Ordførere i Vestby er en oversikt over ordførere i Vestby kommune i Akershus fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til i dag.
== Se også ==
Liste over ordførere i Son og Hølen 1837–1847
Liste over ordførere i Hølen 1847–1943
Liste over ordførere i Son 1847–1963 | Ordførere i Vestby er en oversikt over ordførere i Vestby kommune i Akershus fra innføringen av formannskapslovene i 1837 til i dag. | 197,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Cornelius_Lund | 2023-02-04 | Sverre Cornelius Lund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Jazztrekkspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske trekkspillere', 'Kategori:Personer fra Narvik kommune', 'Kategori:Personer fra Sauda kommune'] | Sverre Cornelius Lund (født 9. desember 1931, død 21. oktober 2012)
var en norsk trekkspiller kjent fra kringkasting og plateutgivelser.
Han bodde sine barneår i Hellandsbygd i Sauda.På 60-tallet utga han flere plater blant annet med Frank Cook og Arnstein Johansen. Senere har han spilt med Kringkastingsorkestret og Stavangerensemblet. Han var med på å starte Norske Trekkspilleres Landsforbund og ellers
tretti lokale klubber, deriblant i Narvik der han tidvis var bofast. I Oslo drev han egen musikkforretning i flere titalls år. Han forestod designet til trekkspillet Cornelli Gold og Excelsior Tosca.
Han var far til vokalisten Geir Cornelius Lund (1963–2008) og mezzosopran Elisabeth Cornelius-Lund. Han var mye bosatt i Narvik, der kona Gerd var fra.Sverre Cornelius Lund døde den 21. oktober 2012 og ble bisatt ved Håkvik kapell i Narvik den 6. november samme år.
| Sverre Cornelius Lund (født 9. desember 1931, død 21. oktober 2012)
var en norsk trekkspiller kjent fra kringkasting og plateutgivelser.
Han bodde sine barneår i Hellandsbygd i Sauda.På 60-tallet utga han flere plater blant annet med Frank Cook og Arnstein Johansen. Senere har han spilt med Kringkastingsorkestret og Stavangerensemblet. Han var med på å starte Norske Trekkspilleres Landsforbund og ellers
tretti lokale klubber, deriblant i Narvik der han tidvis var bofast. I Oslo drev han egen musikkforretning i flere titalls år. Han forestod designet til trekkspillet Cornelli Gold og Excelsior Tosca.
Han var far til vokalisten Geir Cornelius Lund (1963–2008) og mezzosopran Elisabeth Cornelius-Lund. Han var mye bosatt i Narvik, der kona Gerd var fra.Sverre Cornelius Lund døde den 21. oktober 2012 og ble bisatt ved Håkvik kapell i Narvik den 6. november samme år.
== Utmerkelser ==
Æresmedlem i Norske Trekkspilleres Landsforbund
Vågåfatet 1996 delt med Arnstein Johansen
== Utgivelser ==
Spelar Andrew Walters melodier til Rickie Løws Orkester (POLS LP, 1980)
== Referanser == | Sverre Cornelius Lund (født 9. desember 1931, død 21. | 197,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shivers_(spill) | 2023-02-04 | Shivers (spill) | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Eventyrspill', 'Kategori:Mac OS-spill', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Skrekkspill', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Videospill fra 1995', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Videospillstubber', 'Kategori:Windows-spill'] | Shivers er et pek og klikk-PC-spill som ble gitt ut av Sierra Online i 1995. Spillet fikk en oppfølger i 1997 som het Shivers II: Harvest of Souls. I Europa fikk det andre spillet i serien bare navnet «Harvest of Souls». Begge spillene er produsert av Wendy Albee.
| Shivers er et pek og klikk-PC-spill som ble gitt ut av Sierra Online i 1995. Spillet fikk en oppfølger i 1997 som het Shivers II: Harvest of Souls. I Europa fikk det andre spillet i serien bare navnet «Harvest of Souls». Begge spillene er produsert av Wendy Albee.
== Handling ==
Sir Hubert Windlenot tilhører den britiske adelen som arkeolog, og medlem av Royal Society. Hans kontroversielle interesser er blant annet teorien om at jorden er hul, Atlantis og kryptozoologi. Dette gjør at han blir ansett som en sprø vitenskapsmann. Han frasa seg sitt liv som adel, flyttet til Amerika, og forsøkte å åpne «Professor Windlenots Museum of the Strange and Unusual» i Mt. Pleasant, Ohio, dedikert til hans merkelige funn og hypoteser. Museet inneholder blant annet en underjordisk labyrint, et drivhus og en diorama dedikert til Atlantis. Men museet ble aldri ferdig før professoren på mystisk vis forsvant.
Spilleren får rollen som en tenåring som, sammen med vennene hans, våger å tilbringe en natt på museets eiendom - som har blitt ansett som hjemsøkt. Ungdommene utforsker museet, og oppdager at samtidig som professoren var på en av hans utflukter, hadde to nerder fra den lokale videregående skolen brutt seg inn i museet og ved et uhell løslatt onde ånder fra en utstilling. Disse åndene, kjent som «ixupi» trakk «livets essens» fra mennesker frem til åndene ble fanget av et fiktivt sør-amerikansk urfolk kalt Zapana. Ixupi er assosiert med kjemiske elementer og materialer, blant annet sand, metall eller elektrisitet, som åndene kan holde til i. Disse førte til at de uheldige tenårene, og til slutt professoren selv, nå var døde.
Spilleren får derfor i oppgave å fange de 10 åndene før solen stiger (selv om det ikke pålegges noen faktisk tidsbegrensning for spillet) og frigjøre de fangede spøkelsene til den savnede professoren og tenåringene. For å oppdage alle disse elementene, må spilleren utforske hele museet ved å passere oppgaver av forskjellig vanskelighetsgrad, labyrinter og hemmelige passasjer. Underveis kan spilleren også finne tekster og dokumenter i spillet som handler om professoren, og eiendelene til de to studentene som utvider bakgrunnshistorien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Shivers på GOG.com
(en) Shivers hos MobyGames
(en) Shivers på Internet Movie Database
(en) Shivers hos Internet Game Database | Shivers er et pek og klikk-PC-spill som ble gitt ut av Sierra Online i 1995. Spillet fikk en oppfølger i 1997 som het Shivers II: Harvest of Souls. | 197,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saskatchewan_(elv) | 2023-02-04 | Saskatchewan (elv) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Canada', 'Kategori:Nedbørfelt til Hudsonbukta'] | Saskatchewan (cree: kisiskāciwani-sīpiy, «raskt rennende elv») er ei av Canadas store elver. Den dannes ved samløpet mellom de to tilløpselvene North Saskatchewan og South Saskatchewan, og renner herfra rundt 550 km mot øst gjennom delstatene Saskatchewan og Manitoba til den munner ut i Winnipegsjøen. Sammen med de to kildeelvene omfatter nedbørfeltet store deler av prærieregionene i det sentrale Canada, og strekker seg vestover til kildeområdene i Rocky Mountains i Alberta og sørover til de nordlige delene av Montana i USA. Elvesystemets totale lengde fra den fjerneste kilden (Bow River, ei sideelv til South Saskatchewan i Alberta) til Winnipegsjøen er 1939 km.
| Saskatchewan (cree: kisiskāciwani-sīpiy, «raskt rennende elv») er ei av Canadas store elver. Den dannes ved samløpet mellom de to tilløpselvene North Saskatchewan og South Saskatchewan, og renner herfra rundt 550 km mot øst gjennom delstatene Saskatchewan og Manitoba til den munner ut i Winnipegsjøen. Sammen med de to kildeelvene omfatter nedbørfeltet store deler av prærieregionene i det sentrale Canada, og strekker seg vestover til kildeområdene i Rocky Mountains i Alberta og sørover til de nordlige delene av Montana i USA. Elvesystemets totale lengde fra den fjerneste kilden (Bow River, ei sideelv til South Saskatchewan i Alberta) til Winnipegsjøen er 1939 km.
== Beskrivelse ==
Hovedelva dannes ved samløpet mellom de to tilløpselvene North Saskatchewan og South Saskatchewan, som ligger i den sentrale delen av delstaten Saskatchewan, rundt 40 km øst for Prince Albert. Begge tilløpselvene har sitt utspring fra isbreer i Rocky Mountains i Alberta.
Fra samløpet renner elva i øst-nordøstlig retning, og passerer gjennom to vannkraftreservoarer. Den fortsetter deretter videre mot nordøst, og forlater prærien og Great Plains og renner inn på det kanadiske skjold. Den passerer her gjennom en region med myr og sumper, hvor den etterhvert snur mot øst og snor seg gjennom og mellom en rekke små innsjøer og inn i den vestlige delen av det sentrale Manitoba til The Pas. Her møter den fra sørvest sideelva Carrot. Sørøst for The Pas danner elva et delta på nordvestsiden av Cedarsjøen. Den renner ut av sjøen i sørøst og etter rundt 5 kilometer munner den ut på nordvestbredden av Winnipegsjøen, nord for Long Point.
Det er bygget vannkraftverk langs elva ved Nipawin, og E.B. Campbell (tidligere Squaw Rapids) i Saskatchewan og ved Grand Rapids i Manitoba.
== Historie ==
Elva Saskatchewan og dens to store tilløpselver utgjorde en viktig transportrute både for de innfødte folkeslagene, som omfattet atsina, cree, saulteaux, blackfoot, assiniboine og sioux, og også for europeiske pelsjegere og senere i den første bosettingsperioden i det canadiske vesten.
Henry Kelsey trengte inn i området på 1690-tallet for Hudson's Bay Company, og Louis de la Corne etablerte den vestligste utposten av det franske riket i Amerika (Se Ny-Frankrike) like øst for Saskatchewan River Forks ved Fort de la Corne. I tillegg til dette drev både Hudson's Bay Company og North West Company pelsstasjoner langs elva og tilløpselvene fra slutten av 1700-tallet til sent på 1800-tallet. Yorkbåter og kanoer var de viktigste reisemåtene under pelshandelperioden.
På midten av 1800-tallet ble bosetninger av Métis-folket av betydning langs deler av elva (spesielt ved Southbranch Settlement, Prince Albert og St. Albert).
Elvebåter ble innført fra Red River of the North på 1800-tallet og forble en viktig transportmåte helt til jernbanen kom til området på 1890-tallet.
De første europeiske bosetningene i Saskatchewan og Alberta ble hovedsakelig etablert langs elvene. Eksempler er Edmonton (Fort Edmonton), Battleford (Fort Battleford), Prince Albert og Cumberland House.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Saskatchewan River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Canadian Council for Geographic Education: Saskatchewan River. | Saskatchewan (cree: kisiskāciwani-sīpiy, «raskt rennende elv») er ei av Canadas store elver. Den dannes ved samløpet mellom de to tilløpselvene North Saskatchewan og South Saskatchewan, og renner herfra rundt 550 km mot øst gjennom delstatene Saskatchewan og Manitoba til den munner ut i Winnipegsjøen. | 197,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canvey_Island | 2023-02-04 | Canvey Island | ['Kategori:0°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Elveøyer', 'Kategori:Englands geografi', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Storbritanniastubber', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Canvey Island er en øy i munningen av Themsen i England. Siden hele øya er drenert sjøbunn og ligger under havoverflaten er den også ofte utsatt for flom, blant annet under Nordsjøflommen i 1953 som kostet 58 øybeboere livet. Øyas hovedindustri var frem til tidlig 1900-tall jordbruk. Mellom 1911 og 1951 var Canvey Island den raskest voksende badebyen i Storbritannia.
Canvey Island har to halvprofesjonelle fotballag – Canvey Island F.C. og Concord Rangers F.C. | Canvey Island er en øy i munningen av Themsen i England. Siden hele øya er drenert sjøbunn og ligger under havoverflaten er den også ofte utsatt for flom, blant annet under Nordsjøflommen i 1953 som kostet 58 øybeboere livet. Øyas hovedindustri var frem til tidlig 1900-tall jordbruk. Mellom 1911 og 1951 var Canvey Island den raskest voksende badebyen i Storbritannia.
Canvey Island har to halvprofesjonelle fotballag – Canvey Island F.C. og Concord Rangers F.C. | Canvey Island er en øy i munningen av Themsen i England. Siden hele øya er drenert sjøbunn og ligger under havoverflaten er den også ofte utsatt for flom, blant annet under Nordsjøflommen i 1953 som kostet 58 øybeboere livet. | 197,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meldedvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Meldedvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Adrian Hardy Haworth', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1809', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Meldedvergmåler (Eupithecia simpliciata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). Den er funnet spredt nord til Hordaland i Norge.
| Meldedvergmåler (Eupithecia simpliciata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). Den er funnet spredt nord til Hordaland i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 21 – 23 mm), slank, blekt brungrå måler uten påfallende fargetegninger. Forvingen har en oval, mørk flekk i midten og to lyse og fire mørke tverrbånd, men disse er vanligvis noe utydelige, dessuten en smal, hvit, siksak-stripe langs ytterkanten som fortsetter på bakvingen. Larven er lyst gråbrun med tallrike små, hvite vorter og en del ganske korte, hvite børster. Langs ryggen har den en rekke av Y-formede, mørkebrune flekker.
== Levevis ==
Arten finnes ved kysten, på strandenger og marskland. Larvene utvikler seg på frøemnene til ulike melder (slektene Atriplex og Chenopodium). De voksne målerne flyr i juli – august.
== Utbredelse ==
Arten finnes i det meste av Europa og i Nord-Asia. I Norge er den funnet her og der langs kysten nord til Hordaland.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) meldedvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) meldedvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) meldedvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) meldedvergmåler hos Dyntaxa
(en) meldedvergmåler hos Fauna Europaea
(en) meldedvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia simpliciata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Eupithecia simpliciata – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eupithecia simpliciata – detaljert informasjon på Wikispecies
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
UK moths, Eupithecia simpliciata
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site | Meldedvergmåler (Eupithecia simpliciata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). | 197,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A5nddvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Bånddvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Eduard Friedrich Eversmann', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1848', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Bånddvergmåler (Eupithecia sinuosaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). Den er funnet nord til Hordaland i Norge.
| Bånddvergmåler (Eupithecia sinuosaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). Den er funnet nord til Hordaland i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 18 – 23 mm), slank, lysgrå måler. Den kjennes forholdsvis lett på forvingens brune tverrbånd, og er en av de mer kontrastrikt fargede dvergmålerne (Eupithecia spp.). Forvingen er lyst brungrå, nær roten med et hvitkantet, grått tverrbånd. Utenfor dette er det et svartkantet, rødbrunt tverrbånd som er omtrent dobbelt så bredt ved vingens forkant som ved bakkanten. Nær vingespissen er det en firkantet, mørk flekk og ved bakhjørnet en liten, rund, mørk flekk. Bakvingen er silkeaktig gråhvit. Larven er lang og tynn, grønn med tallrike små, hvite vorter.
== Levevis ==
Larvene lever på frøemnene til ulike melder (Atriplex spp. og Chenopodium spp.).
== Utbredelse ==
Arten finnes i Europa og Nord-Asia. I Norge er den funnet nord til de nordlige delene av Hedmark, Oppland og Hordaland.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) bånddvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) bånddvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) bånddvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) bånddvergmåler hos Dyntaxa
(en) bånddvergmåler hos Fauna Europaea
(en) bånddvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia sinuosaria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Eupithecia sinuosaria – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
UK moths, Eupithecia sinuosaria
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site | Bånddvergmåler (Eupithecia sinuosaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia). | 197,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingrid_Schulerud | 2023-02-04 | Ingrid Schulerud | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ektefeller av Norges statsministre', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norges ambassadører til Belgia'] | Ingrid Schulerud (født 8. juli 1959 i Oslo) er en norsk diplomat. Hun var fra 2015 til 2019 ambassadør ved Norges ambassade i Brussel. Hun var fagdirektør i Utenriksdepartementet da hun i statsråd 19. april 2015 ble utnevnt til ambassadør i Brussel.Schulerud er utdannet cand.mag. og begynte i utenrikstjenesten i 1988. Hun ble utnevnt til byråsjef i Utenriksdepartementet i 1999 og var seniorrådgiver 2002–2005, avdelingsdirektør 2005–2007, seniorrådgiver 2007–2011 og fagdirektør 2011–2015.
Hun er datter av Mentz Schulerud og derved niese av Anne-Cath. Vestly. Hun giftet seg med Jens Stoltenberg 14. august 1987, og sammen har de to barn. Deriblant Catharina Stoltenberg i elektronikaduoen Smerz.
| Ingrid Schulerud (født 8. juli 1959 i Oslo) er en norsk diplomat. Hun var fra 2015 til 2019 ambassadør ved Norges ambassade i Brussel. Hun var fagdirektør i Utenriksdepartementet da hun i statsråd 19. april 2015 ble utnevnt til ambassadør i Brussel.Schulerud er utdannet cand.mag. og begynte i utenrikstjenesten i 1988. Hun ble utnevnt til byråsjef i Utenriksdepartementet i 1999 og var seniorrådgiver 2002–2005, avdelingsdirektør 2005–2007, seniorrådgiver 2007–2011 og fagdirektør 2011–2015.
Hun er datter av Mentz Schulerud og derved niese av Anne-Cath. Vestly. Hun giftet seg med Jens Stoltenberg 14. august 1987, og sammen har de to barn. Deriblant Catharina Stoltenberg i elektronikaduoen Smerz.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ingrid Schulerud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ingrid Schulerud på Internet Movie Database
(no) Intervju i Dagbladet
(no) Intervju i Aftenposten
(no) Profil i Aftenposten | Ingrid Schulerud (født 8. juli 1959 i Oslo) er en norsk diplomat. | 197,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lyngdvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Lyngdvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1813', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Lyngdvergmåler (Eupithecia nanata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes langs kysten nord til Nordland i Norge.
| Lyngdvergmåler (Eupithecia nanata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes langs kysten nord til Nordland i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 13 – 20 mm), spinkel, lysgrå måler. Den er ganske variabel i størrelse og vingetegninger, men kan vanligvis kjennes på de påfallende smale vingene. Forvingen har vanligvis et ganske markert, bredt, mørkere tverrbånd i midten, dette er kantet på begge sider med doble, hvite striper. Bakvingen er litt blekere enn forvingen. Larven er lang og slank, blekt gulbrun med tegninger som er rosa til mørkt rosabrune. På ryggen har den en rekke av pileformede flekker, øverst oppe på sidene en oppbrutt, mørk sidestripe. Lenger nede på sidene har den en rekke av hvite, Y-formede flekker som ikke er bundet sammen til en sidestripe.
== Levevis ==
Larvene lever på røsslyng (Calluna vulgaris), og arten finnes på heier der denne vokser. Voksne målere kan påtreffes fra mars til september, arten har gjerne to, litt uregelmessige, generasjoner hver sommer.
== Utbredelse ==
Arten finnes over det meste av Europa, unntatt lengst i sørøst, og i det nordlige Asia. I Norge forekommer den nord til den sørlige delen av Nordland.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) lyngdvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) lyngdvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) lyngdvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) lyngdvergmåler hos Dyntaxa
(en) lyngdvergmåler hos Fauna Europaea
(en) lyngdvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia nanata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Eupithecia nanata – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
UK moths, Eupithecia nanata
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site | Lyngdvergmåler (Eupithecia nanata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes langs kysten nord til Nordland i Norge. | 197,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eikedvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Eikedvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Achille Guenée', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1857', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Eikedvergmåler (Eupithecia dodoneata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes langs kysten til Rogaland i Norge.
| Eikedvergmåler (Eupithecia dodoneata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes langs kysten til Rogaland i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 16 – 19 mm), slank, gråspraglete måler. Forvingen er forholdsvis kontrastrikt tegnet med mørke tverrbånd og en smal, svart flekk. Larven er blekbrun (brun-beige) med en rekke av mørkebrune, pilformede flekker langs ryggen og hvite tegninger på sidene. Den har en del korte børster og kroppen er overstrødd med små, hvite vorter.
== Levevis ==
Arten lever i løvskog, skogkanter, hager og parker. De voksne målerne flyr fra kveldingen og utover i mai – juni, og kommer gjerne til lys. Larvene lever på blomstene av eik (Quercus spp.) og hagtorn (Crataegus spp.).
== Utbredelse ==
Arten forekommer i Nord-Afrika, og i Europa bortsett fra lengst i nordøst.
I Norge finnes den bare langs kysten vest til Rogaland.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) eikedvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) eikedvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) eikedvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) eikedvergmåler hos Dyntaxa
(en) eikedvergmåler hos Fauna Europaea
(en) eikedvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia dodoneata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Eupithecia dodoneata – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
UK moths, Eupithecia dodoneata
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site | Eikedvergmåler (Eupithecia dodoneata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes langs kysten til Rogaland i Norge. | 197,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Augustdvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Augustdvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Augustdvergmåler (Eupithecia pusillata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes over hele Norge bortsett fra Finnmark.
| Augustdvergmåler (Eupithecia pusillata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes over hele Norge bortsett fra Finnmark.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 17 – 21 mm), slank, grå måler. Forvingen er forholdsvis kontrastrikt farget, med markerte, lyse og mørke tverrbånd og korte, svarte lengdestreker. Den mangler ofte en svart flekk midt i vingen. Larven har en del korte børster og tallrike små, hvite vorter. Kroppen er grønn, langs ryggen har den enten en enkel, mørk ryggstripe eller en rekke av klokkeformede, mørkbrune flekker.
== Levevis ==
Artens norske navn er litt misvisende da man kan treffe på de voksne målerne like fra juli til begynnelsen av oktober. Larvene lever på einer (Juniperus communis) og en del plantede bartrær.
== Utbredelse ==
Arten finnes i hele Europa og i det nordlige Asia. Den finnes over alt i Norge nord til Troms.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) augustdvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) augustdvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) augustdvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) augustdvergmåler hos Dyntaxa
(en) augustdvergmåler hos Fauna Europaea
(en) augustdvergmåler hos ITIS
(en) augustdvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia pusillata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Eupithecia pusillata – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eupithecia pusillata – detaljert informasjon på Wikispecies
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
UK moths, Eupithecia pusillata
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site | Augustdvergmåler (Eupithecia pusillata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes over hele Norge bortsett fra Finnmark. | 197,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grandvergm%C3%A5ler | 2023-02-04 | Grandvergmåler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jean Baptiste Boisduval', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1840', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Grandvergmåler (Eupithecia tantillaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes nord til Nord-Trøndelag i Norge.
| Grandvergmåler (Eupithecia tantillaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes nord til Nord-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 16 – 19 mm), slank, grå måler. Forvingen er lyst grå, litt mørkere i et avgrenset felt ved roten og i et bredt, mørk-kantet tverrbånd rundt midten. Midt i dette båndet sitter en kommaformet, svart flekk. Larven er naken, lang og slank, ensfarget gulbrun.
== Levevis ==
Larvene lever på gran (Picea abies), av og til også på andre bartrær. De voksne målerne flyr i mai – juli.
== Utbredelse ==
Arten finnes over hele Europa og i de nordlige delene av Asia.
I Norge er den funnet nord til Nord-Trøndelag, men den er sjelden på Vestlandet, utenfor granas naturlige utbredelse.
== Litteratur ==
Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
== Eksterne lenker ==
(en) grandvergmåler i Encyclopedia of Life
(en) grandvergmåler i Global Biodiversity Information Facility
(no) grandvergmåler hos Artsdatabanken
(sv) grandvergmåler hos Dyntaxa
(en) grandvergmåler hos Fauna Europaea
(en) grandvergmåler hos NCBI
(en) Kategori:Eupithecia tantillaria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Eupithecia tantillaria – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
UK moths, Eupithecia tantillaria
www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site | Grandvergmåler (Eupithecia tantillaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den hører til den artsrike slekten dvergmålere (Eupithecia) og finnes nord til Nord-Trøndelag i Norge. | 197,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Russisk_toppserie_i_fotball | 2023-02-04 | Russisk toppserie i fotball | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Russisk toppserie i fotball', 'Kategori:Sider med diagrammer'] | Den russiske Premier League, også kalt Российская футбольная премьер-лига på russisk, er det øverste nivået av fotballigaen i Russland. 16 lag spiller i denne serien, og de to nederste lagene rykker ned til Nasjonal fotballiga, og blir erstattet med de to beste fra denne ligaen. Den russiske Premier League ble organisert i 2001 og erstattet «toppdivisjonen». Forskjellen var at «toppdivisjonen» ble ledet av den profesjonelle fotballigaen i Russland. Forandringen ga klubbene større grad av uavhengighet fra det russiske fotballforbundet RFS.
| Den russiske Premier League, også kalt Российская футбольная премьер-лига på russisk, er det øverste nivået av fotballigaen i Russland. 16 lag spiller i denne serien, og de to nederste lagene rykker ned til Nasjonal fotballiga, og blir erstattet med de to beste fra denne ligaen. Den russiske Premier League ble organisert i 2001 og erstattet «toppdivisjonen». Forskjellen var at «toppdivisjonen» ble ledet av den profesjonelle fotballigaen i Russland. Forandringen ga klubbene større grad av uavhengighet fra det russiske fotballforbundet RFS.
== UEFA-ranking (2022) ==
UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen.
Historisk ligarangering
== Historie ==
Etter oppløsningen av Sovjetunionen ble det organisert egne fotballigaer i hvert utbryterland fra og med 1992. I Russland dannet man en serie med 20 lag, der seks av dem hadde spilt i Sovjets toppliga i 1991, resten av lagene ble hentet fra lavere divisjoner. De seks lagene var CSKA Moskva, Spartak Moskva, Torpedo Moskva, Dinamo Moskva, Spartak Vladikavkaz, og Lokomotiv Moskva. Toppdivisjonen ble delt i to grupper for å redusere antall kamper. Antall lag i toppdivisjonen ble etterhvert redusert til 18 i 1993 og 16 i 1994. I 1996 og 1997 ble det eksperimentert med ytterligere to lag, men dette ble ikke noe suksess.
Spartak Moskva var det dominerende laget i toppdivisjonen, og vant ni av de ti første mesterskapene. Spartak-Alania Vladikavkaz var det eneste laget som klarte å bryte Spartak Moskvas dominans, da de vant i 1995.
CSKA Moskva har nest flest titler, med seks, fulgt av Lokomotiv Moskva og Zenit St. Petersburg med tre.
== Organisering/regler ==
Alle klubbene møter hverandre to ganger, hjemme og borte, og spiller totalt 30 kamper. Tre poeng gis for seier, ett poeng for uavgjort og null for tap. Hvis flere lag har samme antall poeng, telles først poeng i innbyrdes oppgjør mellom lagene, deretter antall seire, deretter målforskjell. Hvis innbyrdes oppgjør er likt, telles antall seire mot alle lag, deretter målforskjell. Hvis de to øverste lagene står likt i innbyrdes oppgjør, antall seire, og målforskjell, spilles det en ligafinale mellom lagene.
Slik reglene er i 2018, kvalifiserer ligamesteren seg direkte til gruppespill i Mesterligaen, det samme gjør laget som ender på 2.-plass. Tredjeplassen går inn i 3. kvalifiseringsrunde til samme turnering. 4.- og 5.-plassen kvalifiserer seg til Europaligaen. De to nederste lagene på tabellen rykker ned til 1. divisjon, mens 13.- og 14.-plassen spiller play-off mot 4.- og 3.-plassen fra 1. divisjon om to plasser i neste års toppserie.
Ligaen ble tidligere spilt fra mars til november, for å unngå å spille kamper mens det er kulde og snø om vinteren.
Fra og med sesongen 2012/2013 vil dette endres til å spille sesongen fra høst til vår. Sesongen 2011/2012 var en overgangssesong. Etter at de 16 lagnee har spilt mot hverandre to ganger i 2011, spilte åtte beste lagene spille egen serie om seriemesterskapet og europacup-plasser. De øvrige åtte lagene spiller for å unngå nedrykk. De to nederste rykker ned, mens de to lagene over disse på tabellen spiller play-off mot lag fra nivå 2. Toppserien bestod fra sesongen 2012/2013 fremdeles av 16 lag.
== Lagene (2020/21) ==
== Mestere og toppscorere ==
== Lag som har spilt i toppserien 1992–2021 ==
Oppdatert 24. mai 2021
Spartak Moskva (1992–)
CSKA Moskva (1992–)
Lokomotiv Moskva (1992–)
Dinamo Moskva (1992–2016, 2017–)
FK Rostov (1992–93, 1995–2007, 2009–)
Zenit St. Petersburg (1992, 1996–)
Krylja Sovjetov Samara (1992–2014, 2015–17, 2018–2020)
Rubin Kazan (2003–)
Torpedo Moskva (1992–2006, 2014–15)
Alanija Vladikavkaz (1992–2005, 2010, 2012–13)
Akhmat Groznyj (2005, 2008–)
Ural Jekaterinburg (1992–96, 2013–)
Rotor Volgograd (1992–2004, 2020–21)
Amkar Perm (2004–18)
Saturn Ramenskoje (1999–2010)
FK Krasnodar (2011–)
Anzji Makhatsjkala (2000–02, 2010–14, 2015–19)
Zjinnik Jaroslavl (1992, 1997–99, 2002–06, 2008)
Tom Tomsk (2005–12, 2013–14, 2016–17)
Kuban Krasnodar (1992, 2004, 2007, 2009, 2011–16)
FK Moskva (2001–09)
FK Ufa (2014–)
Tsjernomorets Novorossijsk (1995–2001, 2003)
Lokomotiv Nizjnij Novgorod (1992–97, 1999–2000)
Arsenal Tula (2014–15, 2016–)
Zjemtsjuzjina Sotsji (1993–99)
PFK Spartak-Naltsjik (2006–12)
FK Khimki (2007–09, 2020–)
Uralan Elista (1998–2000, 2002–03)
FK Tjumen (1992, 1994–95, 1997–98)
KAMAZ-Tsjally Naberezjnyje Tsjelny (1993–97)
Energija-Tekstilsjtsjik Kamysjin (1992–96)
FK Orenburg (2016–17, 2018–2020)
Lutsj-Energija Vladivostok (1993, 2006–08)
Fakel Voronezj (1992, 1997, 2000–01)
PFK Sotsji (2019–)
Mordovia Saransk (2012–13, 2014–16)
Volga Nizjnij Novgorod (2011–14)
Baltika Kaliningrad (1996–98)
Dinamo Stavropol (1992–94)
FK Tambov (2019–21)
Sokol Saratov (2001–02)
Lada Toljatti (1994, 1996)
Okean Nakhodka (1992–93)
Asmaral Moskva (1992–93)
FK Nizjnij Novgorod (2021–)
FK Jenisej Krasnojarsk (2018–19)
FK Tosno (2017–18)
SKA-Khabarovsk (2017–18)
FK Sibir Novosibirsk (2010)For klubber som har fått nytt navn, er navn angitt etter hvilket navn klubben hadde da de sist spilte i Toppserien.
== Spillerrekorder ==
=== Spillere med flest ligakamper ===
Inntil 24. mai 2021
=== Toppscorere gjennom tidene ===
Inntil 24. mai 2021
=== Flest mesterskap (spillere) ===
9 gangerDmitrij Ananko 1992-1994 og 1996-2001
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Russian Premier League – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | region = UEFA | 197,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hundhammeren | 2023-02-04 | Hundhammeren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Malvik', 'Kategori:Bygder og grender i Trøndelag'] | Hundhammeren er et område i tettstedet Malvik i Malvik kommune i Trøndelag. Området strekker seg fra kommunegrensen til Trondheim og til Saksvik. Hundhammeren ligger ned mot Trondheimsfjorden, ca. 1,5 km vest for Vikhammer og omtrent 4 km øst for Ranheim. Hundhammeren, Saksvik, Vikhammer og Malvik danner tilsammen ett felles tettsted og har tilsammen 7 150 innbyggere (2022).
Området består av en del skog og noe landbruk, men for det meste boligbebyggelse i form av eneboliger, rekkehus og blokker.
| Hundhammeren er et område i tettstedet Malvik i Malvik kommune i Trøndelag. Området strekker seg fra kommunegrensen til Trondheim og til Saksvik. Hundhammeren ligger ned mot Trondheimsfjorden, ca. 1,5 km vest for Vikhammer og omtrent 4 km øst for Ranheim. Hundhammeren, Saksvik, Vikhammer og Malvik danner tilsammen ett felles tettsted og har tilsammen 7 150 innbyggere (2022).
Området består av en del skog og noe landbruk, men for det meste boligbebyggelse i form av eneboliger, rekkehus og blokker.
== Offentlig kommunikasjon ==
Hundhammeren har bussforbindelde til Trondheim, fra flere steder langs Malvikveien (Gamle E6). I tillegg går det lokalbuss fra Væretrøa til Trondheim.
Den nærmeste stoppestedet for lokaltog er Vikhammer stasjon, ca. 3 kilometer østover, og det nærmeste stoppested for Nordlandsbanen og Meråkerbanen er Trondheim sentralstasjon, ca. 10 kilometer vestover. Den nedlagte jernbanestasjonen Hundhammeren stasjon, ligger på Hundhammeren.
Nærmeste flyplass er Trondheim lufthavn Værnes på Stjørdal, ca. 20 km østover.
Europavei 6 går i tunnel gjennom Øvre Hundhammeren.
== Referanser == | Hundhammeren er et område i tettstedet Malvik i Malvik kommune i Trøndelag. Området strekker seg fra kommunegrensen til Trondheim og til Saksvik. | 197,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USAs_helse-_og_omsorgsminister | 2023-02-04 | USAs helse- og omsorgsminister | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:USAs helseministre'] | USAs helse- og omsorgsminister (Secretary of Health and Human Services) er sjef for Helse- og omsorgsdepartementet i USAs regjering og har ansvar for føderal helse- og sosialpolitikk. Ministeren utnevnes av presidenten med godkjennelse av Senatet.
| USAs helse- og omsorgsminister (Secretary of Health and Human Services) er sjef for Helse- og omsorgsdepartementet i USAs regjering og har ansvar for føderal helse- og sosialpolitikk. Ministeren utnevnes av presidenten med godkjennelse av Senatet.
== Liste over USAs helse- og omsorgsministre siden 1979 ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Secretaries of Health and Human Services of the United States – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Helse- og omsorgsdepartementet | USAs helse- og omsorgsminister (Secretary of Health and Human Services) er sjef for Helse- og omsorgsdepartementet i USAs regjering og har ansvar for føderal helse- og sosialpolitikk. Ministeren utnevnes av presidenten med godkjennelse av Senatet. | 197,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-test | 2023-02-04 | T-test | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Statistiske tester'] | En t-test (også kalt Students t-test) er en statistisk hypotesetest basert på Students t-fordeling. Den brukes gjerne for å teste om gjennomsnittsverdien i et normalfordelt datasett er signifikant forskjellig fra en nullhypotese, om det er signifikant forskjell mellom gjennomsnittsverdiene i to datasett, eller om stigningstallet til en regresjonslinje er signifikant forskjellig fra null.
Testen er en av de mest kjente og brukte testene blant annet innen psykologisk arbeid og forskningsmetoder.
| En t-test (også kalt Students t-test) er en statistisk hypotesetest basert på Students t-fordeling. Den brukes gjerne for å teste om gjennomsnittsverdien i et normalfordelt datasett er signifikant forskjellig fra en nullhypotese, om det er signifikant forskjell mellom gjennomsnittsverdiene i to datasett, eller om stigningstallet til en regresjonslinje er signifikant forskjellig fra null.
Testen er en av de mest kjente og brukte testene blant annet innen psykologisk arbeid og forskningsmetoder.
== To utvalg ==
Det finnes to varianter av t-tester for to utvalg, paret t-test og uavhengig/uparet t-test.
=== Paret t-test ===
Brukes når de to datasettene kommer fra det samme utvalget, eller når korrelasjonskoeffisienten mellom de to settene er høy.
Dersom man i et eksperiment gjør en måling i den samme gruppa deltagere to ganger, for eksempel en måling av oppmerksomhet om morgenen og en på ettermiddagen, for å se etter en effekt forårsaket av tid på døgnet, vil man vanligvis bruke en paret t-test.
=== Uavhengig t-test ===
Brukes når de to datasettene kommer fra to forskjellige utvalg. Også kalt uavhengige utvalgs/gruppers t-test. | En t-test (også kalt Students t-test) er en statistisk hypotesetest basert på Students t-fordeling. Den brukes gjerne for å teste om gjennomsnittsverdien i et normalfordelt datasett er signifikant forskjellig fra en nullhypotese, om det er signifikant forskjell mellom gjennomsnittsverdiene i to datasett, eller om stigningstallet til en regresjonslinje er signifikant forskjellig fra null. | 197,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wang_Chunli | 2023-02-04 | Wang Chunli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2005', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2008', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2009', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2011', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2012', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Kinesiske langrennsløpere', 'Kategori:Kinesiske skiskyttere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Personer fra Jilin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2010'] | Wang Chunli (født 10. august 1983 i Jilin) er en kinesisk skiskytter, og tidligere langrennsløper. Hun konkurrerer for klubben Chinese Biathlon Association.
| Wang Chunli (født 10. august 1983 i Jilin) er en kinesisk skiskytter, og tidligere langrennsløper. Hun konkurrerer for klubben Chinese Biathlon Association.
== Langrenn ==
Wang er student og hun startet sin sportslige karriere som langrennsløper. Hun debuterte i verdenscupen den 19. november 2005 på 10 km klassisk på Beitostølen. Hun kom på 28.-plass, kun et minutt og 40 sekunder bak vinneren Marit Bjørgen, og tok dermed verdenscuppoeng i sitt første verdenscuprenn. Men hun gjorde ikke så stor fremgang. Hennes beste verdenscupresultat ble en 21.-plass fra sprinten i Changchun i sesongen 2005/06. Hun deltok i et VM, Ski-VM 2005 og hennes beste resultat der ble 14.-plass på stafetten og 26.-plass på 15 km dobbel jaktstart. Hun deltok også i Vinter-OL 2006, hennes eneste OL. Der tok hun og Chunli Jiang 13.-plass på sprintstafetten, Wang og det kinesiske laget ble nummer 16. på stafetten og hun ble nummer 18 på 10 km klassisk og 21 på 15 km dobbel jaktstart. Hun gikk totalt åtte individuelle verdenscuprenn før hun byttet til skiskyting. Det siste verdenscuprennet hun var med i var stafetten i Gällivare den 19. november 2006. Men hun har gått noen renn i langrenn siden hun begynte å gå verdenscuprenn i skiskyting, men ikke i verdenscupen i langrenn og dessuten har alle rennene vært i Kina.
== Skiskyting ==
Wang debuterte i verdenscupen i skiskyting den 29. november 2006 med en 18.-plass på normaldistansen i Östersund. Hun fikk større suksess som skiskytter og den 6. desember 2008 overrasket hun og vant sin første verdenscupseier. Hun vant sprinten i Östersund etter en spennende avslutning. Wang skjøt to fulle hus og ledet med 15,7 sekunder etter siste skyting, men Tora Berger gikk mye fortere fra siste skyting og til mål. Likevel greide Wang å vinne, 1,4 sekunder foran Berger. Før det rennet hadde hun to 13.-plasser som beste resultater i verdenscupen. Den ene 13.-plassen var fra fellesstarten i VM i skiskyting 2008, og også hennes beste VM-resultat.
Hun er (per 15. desember 2008) nummer 15 i verdenscupen sammenlagt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wang Chunli – Olympedia
(en) Wang Chunli – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cn) Wang Chunli – Kinas olympiske komité
(en) Wang Chunli – FIS (langrenn)
(en) Wang Chunli – IBU
(en) Wang Chunli – biathlon.com.ua
Biografi hos Biatlonworld
Artikkel om hennes første verdenscupseier | Wang Chunli (født 10. august 1983 i Jilin) er en kinesisk skiskytter, og tidligere langrennsløper. | 197,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samoa | 2023-02-04 | Samoa | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Monarkier', 'Kategori:Oseaniastubber', 'Kategori:Polynesia', 'Kategori:Samoa', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1962', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Øyer i Oseania'] | Samoa er en stat bestående av en øygruppe i den sørlige delen av Stillehavet. Staten består av de to øyene Savai'i og Upolu og mange småøyer. Hovedstaden er Apia. Samoa har 187 400 innbyggere (2013).
Viktige importvarer er industrivarer, mat, maskiner, forbruksvarer og transportutstyr. Viktige eksportvarer er kokosnøttkrem, sigaretter og drikkevarer. Viktige handelspartnere er Fiji, USA, Australia, Japan og New Zealand.
| Samoa er en stat bestående av en øygruppe i den sørlige delen av Stillehavet. Staten består av de to øyene Savai'i og Upolu og mange småøyer. Hovedstaden er Apia. Samoa har 187 400 innbyggere (2013).
Viktige importvarer er industrivarer, mat, maskiner, forbruksvarer og transportutstyr. Viktige eksportvarer er kokosnøttkrem, sigaretter og drikkevarer. Viktige handelspartnere er Fiji, USA, Australia, Japan og New Zealand.
== Geografi ==
Samoa består totalt av ti øyer som alle ligger sør for ekvator. De to største er Savai'i med 1 700 km² og Upolu med 1 110 km². I tillegg til disse, er to andre øyer befolket: Manono og Apolima. Nu'utele, Nu'ulua, Nu'usafe, Nu'ulopa og Fanuatapu er ubebodde. Namu'a var også ubebodd, men er utbygd med anlegg for turister.
Samoaøyene er dannet fra vulkansk aktivitet. Savai'i og Upolu er høye og bratte. Fra en smal, flat kyststripe reiser Savai'i seg til 1 859 moh og Upolu til 1 100 moh. Høyeste punkt er fjelltoppen Silisili på Savai'i. De to øyene har fruktbare daler og har rik vegetasjon med regnskog.To av de andre øyene er store korallrev som så vidt stikker opp fra havet. Resten av øyene er småøyer mellom Savaii og Upolu. Vegetasjonen på øyene er frodig og tropisk. Den mineralrike asken fra vulkanene gjør vegetasjonen ekstra tett. Det finnes ingen større pattedyr på øynene. De største dyrene er slanger og fugler.
Landet dekker en flate på 2 934 km².
=== Klima ===
Samoa har tropisk klima, med høy luftfuktighet og mye nedbør, i gjennomsnitt 2 880 mm årlig. Temperaturen varierer mellom 22 og 30 grader celsius. Perioden fra november til og med april er regntid, mens månedene fra mai til oktober er tørrere og med passatvind.
== Befolkning ==
Beregnet folkemengde for 2013 var 187 400.Den første folketellingen ble gjennomført i 1902. Det ble da talt 32 612 innbyggere. Samoa ble i 1918 hardt rammet av spanskesyken og folketallet gikk ned. Samoa opplevde så befolkningsvekst med en tilvekst på 4,1 % i 1951 som høyeste noterte økning. Årlig befolkningsvekst avtok senere, særlig fra 1970-årene, da årlig befolkningstilvekst har ligget på under 1 %. Samoa har hatt utvandring, særlig til New Zealand, Australia og Amerikansk Samoa.I 2011 var 38,3 % av befolkningen 14 år eller yngre. Befolkningens gjennomsnittsalder var 20,7 år.Ved folketellingen i 2011 hadde Samoa en befolkningstetthet på 67 personer per km². Befolkningstettheten var størst i hovedstadsregionen, med 612 personer per km² og lavest på Savai'i med 26 personer per km².19,6 % av befolkningen bodde i 2011 i urbane strøk, det vil si i hovedstadsområdet i og omkring Apia.
=== Religion ===
Samoanerne er for det meste kristne. Kongregasjonalistisk protestantisme har stått sterkt, men har opplevd fallende oppslutning. Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige på Samoa og Assemblies of God har opplevd vekst.Ved folketellingen i 2011 tilhørte 31,8 % av befolkningen over fem år Ekalesia Faapotopotoga Kerisiano Samoa (EFKS) (engelsk: Congregational Christian Church of Samoa). 19,4 % tilhørte Den katolske kirke, 13,7 % var metodister, 15,1 % var mormoner, 8 % tilhørte Assemblies of God, 3,9 % var sjuendedagsadventister og 7,9 % tilhørte andre trossamfunn.
== Historie ==
De første menneskene kom til Samoa via Indonesia, Filippinene og Malaysia. Lokalbefolkningen levde da isolert fra resten av verden til 1722 da nederlenderen Jakob Roggeveen kom til øyene. Etter hans besøk kom det mange besøkende til øyene, for det meste pirater, rømte forbrytere og hvalfangere. Dette førte til konflikter med lokalbefolkningen, og av de første misjonærene ble noen til og med utsatt for kannibalisme. Fram til begynnelsen av første verdenskrig tilhørte Samoa Tyskland, men under krigen ble Samoa okkupert av New Zealand og styringsformen ble endret. I 1961 gjorde lokalbefolkningen opprør, og landet oppnådde full selvstendighet fra 1. januar 1962 som den første øygruppen i Polynesia. Staten het opprinnelig Vest-Samoa, men endret i 1997 navnet til Samoa (formelt Den uavhengige staten Samoa).
== Kultur og samfunn ==
Trygdesystemet på Samoa omfatter alderstrygd, uføretrygd og trygd ved yrkesskade. Mangelen på leger er stor, det finnes bare én lege per 3180 innbyggere, og sykehus-dekningen er på omtrent samme nivå. Barnedødeligheten ligger på cirka 60 per 1000 barn. Lungebetennelse og hjerte-sykdommer er noen av de vanligste årsakene til at innbyggerne dør.
Grunnskolen består av syv-årig skolegang. Den er obligatorisk og begynner når barna er 7 år gamle. Det første universitetet i Samoa ble åpnet i 1988.
Det er to aviser som kommer ut hver dag, og det er to andre aviser som kommer ut en gang i uka. Det finnes en radiokanal som er statlig, og på den snakkes det både samoansk og en del engelsk. Denne kanalen er delvis finansiert av reklame. En privat radiokanal ble også opprettet i 1989. Det finnes også et statlig fjernsynsselskap som åpnet i 1993.
=== Menneskerettigheter ===
Samoa har fengselsstraff inntil 5 år for homofili.
== Økonomi ==
== Se også ==
Amerikansk Samoa
Samoansk mytologi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Samoa i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige på Samoa er en av de største kirkene av Siste Dagers Hellige (sett i forhold til den lokale befolkningen), med medlemmer (2008), omtrent 30 % av den samoanske befolkningen. Samoa har 134 mormonmenigheter. | 197,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Randi_Lillealtern | 2023-02-04 | Randi Lillealtern | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 25. april', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske radiojournalister', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-12'] | Randi Lillealtern (født 25. april 1975) er journalist i NRK P2.
Hun ble utdannet som journalist i Volda fra 1998 til 2000. Hun var fra 1997 til 2000 sommer- og tilkallingsvikar i P3, Her og nå for NRK Sør-Trøndelag. Hun er en kjent stemme fra P3-nyheter. Fra 2011 til 2014 var hun Nyhetsjournalist i NRK Trøndelag hvor hun var programleder i God morgen Trøndelag og vaktsjef for Midtnytt. Fra 2005 til 2011 var hun programleder for radioprogrammet Språkteigen på NRK P2.
| Randi Lillealtern (født 25. april 1975) er journalist i NRK P2.
Hun ble utdannet som journalist i Volda fra 1998 til 2000. Hun var fra 1997 til 2000 sommer- og tilkallingsvikar i P3, Her og nå for NRK Sør-Trøndelag. Hun er en kjent stemme fra P3-nyheter. Fra 2011 til 2014 var hun Nyhetsjournalist i NRK Trøndelag hvor hun var programleder i God morgen Trøndelag og vaktsjef for Midtnytt. Fra 2005 til 2011 var hun programleder for radioprogrammet Språkteigen på NRK P2.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ukas P2-fjes: Randi Lillealtern nrk.no | Randi Lillealtern (født 25. april 1975) er journalist i NRK P2. | 197,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Faks | 2023-02-04 | Faks | ['Kategori:Pekere'] | Faks kan sikte til:
Faks (gras)
Telefaks, en telekommunikasjonsteknologi
Faks-lodde, hannen hos fiskearten lodde | Faks kan sikte til:
Faks (gras)
Telefaks, en telekommunikasjonsteknologi
Faks-lodde, hannen hos fiskearten lodde | Faks kan sikte til: | 197,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mari_Kjetun | 2023-02-04 | Mari Kjetun | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Uheldig URL', 'Kategori:Fødsler 20. februar', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske forfattere av ungdomsbøker', 'Kategori:Personer fra Asker kommune', 'Kategori:Personer fra Bodø kommune'] | Mari Kjetun (født 20. februar 1966 i Bodø) er en norsk forfatter og skribent fra Asker. Kjetun er medlem av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og er utdannet økonom.
Hun debuterte på Gyldendal med barneboka Tyver, trøbbel og en lysende komet i 2009, som vant Gyldendal og Norlis konkurranse om beste barnebokmanus i 2008. Oppfølgeren Røre, rabalder og en sulten sjiraff kom i august 2010 på Gyldendal. Begge er også utgitt som lydbok på Lydbokforlaget, innlest av Cici Henriksen.I 2011 kom boka Helt Max i dyreparken beregnet på barn som akkurat har lært å lese. Oppfølgerne er Helt Max i Afrika (2012), Helt Max fyrtårnflaks (2013) og Helt Max fallskjermsjiraff (2014) - samtlige illustrert av Johan Egerkrans.I 2014 kom ungdomsromanen I sjuende himmel – NOT! på Gyldendal.Kjetun har også skrevet for Saltos bokhylle på Gyldendal Undervisning, hvor hun i 2014 kom med titlene Pilotpiratene og Kattekameratene, i 2015 med Sara Sol og i 2016 med Hulesteinens hemmelighet.I 2017 skrev hun manus til musikkdramaet "Gru, glam & glitter!" for Den kulturelle skolesekken i Akershus. Stykket ble vist 35 ganger for over 6500 elever.
I 2019 ble hennes første faktabok "Svaret er sjiraff" utgitt på Cappelen Damm. Boka er ei lettlestbok i serien "Løveunge". I 2022 kom "Søt og farlig" i samme serie.
Hun er utgitt på svensk og dansk: I 2012 kom Mera Max: Max i djurparken og i 2013 Mera Max : Max i Afrika på Rabén & Sjögren. I 2014 kom Helt Max i Afrika som e-bok i den danske skoleportalen Villeby og i 2015 utga Forlaget Carlsen Max i zoo og Max i Afrika.
Kjetun skriver også interiørreportasjer og reiselivsartikler i norske ukeblader og magasiner.
| Mari Kjetun (født 20. februar 1966 i Bodø) er en norsk forfatter og skribent fra Asker. Kjetun er medlem av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og er utdannet økonom.
Hun debuterte på Gyldendal med barneboka Tyver, trøbbel og en lysende komet i 2009, som vant Gyldendal og Norlis konkurranse om beste barnebokmanus i 2008. Oppfølgeren Røre, rabalder og en sulten sjiraff kom i august 2010 på Gyldendal. Begge er også utgitt som lydbok på Lydbokforlaget, innlest av Cici Henriksen.I 2011 kom boka Helt Max i dyreparken beregnet på barn som akkurat har lært å lese. Oppfølgerne er Helt Max i Afrika (2012), Helt Max fyrtårnflaks (2013) og Helt Max fallskjermsjiraff (2014) - samtlige illustrert av Johan Egerkrans.I 2014 kom ungdomsromanen I sjuende himmel – NOT! på Gyldendal.Kjetun har også skrevet for Saltos bokhylle på Gyldendal Undervisning, hvor hun i 2014 kom med titlene Pilotpiratene og Kattekameratene, i 2015 med Sara Sol og i 2016 med Hulesteinens hemmelighet.I 2017 skrev hun manus til musikkdramaet "Gru, glam & glitter!" for Den kulturelle skolesekken i Akershus. Stykket ble vist 35 ganger for over 6500 elever.
I 2019 ble hennes første faktabok "Svaret er sjiraff" utgitt på Cappelen Damm. Boka er ei lettlestbok i serien "Løveunge". I 2022 kom "Søt og farlig" i samme serie.
Hun er utgitt på svensk og dansk: I 2012 kom Mera Max: Max i djurparken og i 2013 Mera Max : Max i Afrika på Rabén & Sjögren. I 2014 kom Helt Max i Afrika som e-bok i den danske skoleportalen Villeby og i 2015 utga Forlaget Carlsen Max i zoo og Max i Afrika.
Kjetun skriver også interiørreportasjer og reiselivsartikler i norske ukeblader og magasiner.
== Bibliografi ==
Tyver, trøbbel og en lysende komet, barnebok, Gyldendal (2009)
Røre, rabalder og en sulten sjiraff, barnebok, Gyldendal (2010)
Helt Max i dyreparken, barnebok, Gyldendal (2011)
Helt Max fyrtårnflaks, barnebok, Gyldendal (2013)
Helt Max i Afrika, barnebok, Gyldendal (2012)
I sjuende himmet. NOT, ungdomsbok, Gyldendal (2014)
Helt Max fallskjemsjiraff, barnebok, Gyldendal (2014)
Pilotpiratene, Salto bokhylle-bok, Gyldendal (2014)
Kattekameratene, Salto bokhylle-bok, Gyldendal (2014)
Sara Sol, Salto bokhylle-bok, Gyldendal (2015)
Hulesteinens hemmelighet, Salto bokhylle-bok, Gyldendal (2016)
Gru, glam & glitter, musikkdrama, Den kulturelle skolesekken i Akershus (2017)
Svaret er sjiraff, lettlest faktabok, Cappelen Damm (2019)
Søt og farlig, lettlest faktabok, Cappelen Damm (2022)
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Mari Kjetun i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
Artikkel om Kjetun i Asker og Bærums Budstikke (2008-12-15)
Kjetun på Gyldendal Norsk Forlag
Kjetun hos Lydbokforlaget
Rabén & Sjögren - Max i Djurparken
Rabén & Sjögren - Max i Afrika
Mari Kjetuns hjemmeside | Mari Kjetun (født 20. februar 1966 i Bodø) er en norsk forfatter og skribent fra Asker. | 197,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thor_Heyerdahl | 2023-02-04 | Thor Heyerdahl | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. april', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 6. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Kommandører med stjerne av St. Olavs Orden', 'Kategori:Medlemmer av Brigaden i Skottland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske etnografer', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune', 'Kategori:Personer ved Little Norway', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Solordenen', 'Kategori:St. Hallvard-medaljen', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden', 'Kategori:Thor Heyerdahl'] | Thor Heyerdahl (født 6. oktober 1914 i Larvik i Norge, død 18. april 2002 i Colla Micheri i Italia) var en eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer.
Hans navn ble for alvor kjent gjennom en ekspedisjon med «Kon-Tiki» i 1947, da han seilte 8 000 km over Stillehavet i en håndbygget flåte fra Sør-Amerika til Tuamotuøyene. Ekspedisjonen skulle vise at folk for lenge siden kunne ha gjort lange sjøreiser og skapt kontakter mellom tilsynelatende separate kulturer. Dette var knyttet til en diffusjonsmodell for kulturell utvikling som skulle kjennetegne det meste av Heyerdahls arbeid. Han gjennomførte også andre seilaser med sivbåtene «Ra», «Ra II» og «Tigris» for å demonstrere muligheten for kontakt mellom vidt atskilte folkeslag i oldtiden.
Heyerdahl skrev mange bøker og artikler om sine ekspedisjoner og funn. Han ledet også flere arkeologiske utgravninger på Galápagosøyene, Påskeøya, Maldivene, Tucume i Peru, Güímar på Tenerife og Azov i Russland. Heyerdahl fikk flere æresdoktorgrader og andre priser, deriblant Royal Geographical Societys gullmedalje. Han var statsstipendiat fra 1984. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1951, kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1970 og fikk ordenens høyeste grad, storkorset av St. Olavs Orden i 1987. I kontrast til æresbevisningene står kritikken fra akademisk hold. De færreste av hans teorier vant frem i fagmiljøene, og hans teorier ble kritisert for å være pseudovitenskapelige og bygge på selektiv kildebruk.
Thor Heyerdahl døde i 2002, 87 år gammel. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.
Thor Heyerdahls arkiv ble i 2011 oppført på UNESCOs register over verdensminner. Arkivene inkluderte da 238 samlinger fra hele verden. Heyerdahlarkivet spenner over årene 1937–2002 og omfatter hans fotosamling, dagbøker, private brev, ekspedisjonsplaner, artikler, avisutklipp, originale bok- og artikkelmanuskripter. De administreres av Kon-Tiki Museet og Nasjonalbiblioteket i Oslo.
| Thor Heyerdahl (født 6. oktober 1914 i Larvik i Norge, død 18. april 2002 i Colla Micheri i Italia) var en eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer.
Hans navn ble for alvor kjent gjennom en ekspedisjon med «Kon-Tiki» i 1947, da han seilte 8 000 km over Stillehavet i en håndbygget flåte fra Sør-Amerika til Tuamotuøyene. Ekspedisjonen skulle vise at folk for lenge siden kunne ha gjort lange sjøreiser og skapt kontakter mellom tilsynelatende separate kulturer. Dette var knyttet til en diffusjonsmodell for kulturell utvikling som skulle kjennetegne det meste av Heyerdahls arbeid. Han gjennomførte også andre seilaser med sivbåtene «Ra», «Ra II» og «Tigris» for å demonstrere muligheten for kontakt mellom vidt atskilte folkeslag i oldtiden.
Heyerdahl skrev mange bøker og artikler om sine ekspedisjoner og funn. Han ledet også flere arkeologiske utgravninger på Galápagosøyene, Påskeøya, Maldivene, Tucume i Peru, Güímar på Tenerife og Azov i Russland. Heyerdahl fikk flere æresdoktorgrader og andre priser, deriblant Royal Geographical Societys gullmedalje. Han var statsstipendiat fra 1984. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1951, kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1970 og fikk ordenens høyeste grad, storkorset av St. Olavs Orden i 1987. I kontrast til æresbevisningene står kritikken fra akademisk hold. De færreste av hans teorier vant frem i fagmiljøene, og hans teorier ble kritisert for å være pseudovitenskapelige og bygge på selektiv kildebruk.
Thor Heyerdahl døde i 2002, 87 år gammel. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.
Thor Heyerdahls arkiv ble i 2011 oppført på UNESCOs register over verdensminner. Arkivene inkluderte da 238 samlinger fra hele verden. Heyerdahlarkivet spenner over årene 1937–2002 og omfatter hans fotosamling, dagbøker, private brev, ekspedisjonsplaner, artikler, avisutklipp, originale bok- og artikkelmanuskripter. De administreres av Kon-Tiki Museet og Nasjonalbiblioteket i Oslo.
== Biografi ==
Heyerdahl ble født i Larvik i 1914 som eneste barn av bryggerieier Thor Heyerdahl (1869–1957) og Alison f. Lyng (1873–1965). Hans mor var leder for byens museumsforening, og hennes sterke tro på Charles Darwins evolusjonsteori inspirerte sønnens interesse for zoologi og antropologi. Hans tidlige interesse for natur og dyr fikk ham til å lage sitt eget museum hjemme på gutterommet i Steingata 7, med blant annet en hoggorm som en av hovedattraksjonene. Heyerdahl fattet også tidlig interesse for eksotiske steder; som 8-åring tegnet han bilder av sydhavsøyer og bestemte seg for at han skulle bli oppdagelsesreisende.Julaften 1936 giftet han seg med Liv Coucheron Torp (1916–1969) fra Brevik, en økonomistudent som han hadde møtt kort tid før han ble immatrikulert ved universitetet. Hun var med på Heyerdahls første ekspedisjon til Polynesia i 1937. Før ekteskapet endte i skilsmisse i 1948 fikk de to barn sammen, sønnene Thor jr. og Bjørn.
I 1949 giftet Heyerdahl seg på nytt, denne gang med Yvonne Dedekam-Simonsen (1924–2006). Hun hjalp til med mye av det praktiske rundt organiseringen av ekspedisjonen med «Ra» og arrangerte også redningsaksjonen da flåten var i ferd med å synke. Ekteskapet resulterte i døtrene Annette, Marian og Helene Elisabeth, men endte med skilsmisse i 1969. Heyerdahl mente at årsaken til skilsmissen var at han tilbragte for mye tid hjemmefra, samt uenigheter om barneoppdragelse. I en selvbiografi senere innrømmet han at han skulle ha tatt på seg hele skylden for bruddet.Heyerdahl levde i flere år sammen med fysioterapeuten Liliana Salvo, før han i 1991 giftet seg for tredje gang. Ekteskapet med Jacqueline Beer skulle vare til Heyerdahls død i 2002. De bodde sammen på Tenerife, og i motsetning til hans tidligere ektefeller var Breer ofte med på reisene Heyerdahl foretok. Hun var amatørfotograf og dokumenterte mye av arbeidet han gjorde, blant annet utgravningene i Túcume og Azov.
=== Utdanning ===
Heyerdahl flyttet til Oslo i 1933, hvor han studerte zoologi ved Universitetet i Oslo. Han hadde også stor interesse for beslektede emner som biologi, oseanografi og antropologi og alt ellers som hadde med Stillehavet å gjøre. Denne interessen ble ytterligere forsterket da han kom i kontakt med Bjarne Kroepelien, som var i samme bransje som Heyerdahls far. Kroepelien hadde gjennom flere år bygget opp verdens største samling av bøker fra og om Polynesia, og tilgangen til de over 5000 bøkene i samlingen skulle ifølge Heyerdahl selv bli «avgjørende for [hans] veivalg videre i livet».Heyerdahl påberopte seg flere steder en dr.philos.-grad ved Universitetet i Oslo; dette ble avvist av flere forskere ved Universitetet i 2002: «[I] følge eksamensprotokollen ved Universitetet i Oslo synes [Heyerdahl] verken å ha bifag eller hovedfag. Hvor, når og på hvilket verk han tok doktorgraden, må også være en meget godt bevart hemmelighet.»
=== Verdenskrigen ===
Under andre verdenskrig ble han utdannet ved Little Norway i Canada og senere tilsluttet fallskjermkompaniet ved den norske brigaden i Skottland. Vinteren 1944–45 deltok han som løytnant i de norske styrkene i Finnmark. Han var en tur tilbake til Storbritannia fordi papirene ifølge sovjetiske myndigheter ikke var i orden. I Varanger møtte Heyerdahl Torstein Raaby som i lang tid hadde operert som agent i Troms. Thor og Liv hadde forlatt Norge høsten 1939. I 1941 flyttet han til Baltimore og arbeidet ved skipsverft som bygget Liberty-båtene. Han meldte seg til tjeneste for den norske eksilregjeringens kontor i USA og var under opplæring i Canada til han i 1943 ble sendt til Storbritannia. På fallskjermskolen i Storbritannia fortalte han Knut Haugland, en av tungtvannssabotørene fra Vemork, om sine teorier om folkevandring i Stillehavet. Heyerdahl planla å hoppe ut med fallskjerm i Nordmarka, men Heyerdahl ble i stedet sendt til Finnmark for sette opp radioforbindelse til London.
=== Slutten ===
Under et opphold i Italia ble Heyerdahl diagnostisert med hjernesvulst. Han sluttet å spise og drikke, og forberedte seg på å dø. Thor Heyerdahl døde omgitt av familien 18. april 2002. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Til stede ved bisettelsen var i tillegg til familien og nære venner blant annet kong Harald og dronning Sonja og flere representanter for det offentlige Norge. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.
== Ekspedisjoner og arkeologiske prosjekter ==
=== Bakgrunn ===
Det var de spektakulære ekspedisjonene som bragte Thor Heyerdahl popularitet blant allmennheten, men det var ikke berømmelsen som var hans primære drivkraft. Gjennom reisene han gjennomførte i ung alder oppdaget han likhetstrekk mellom kulturer og arkeologiske funn i Polynesia og Amerika, noe som vekket nysgjerrigheten hans. Han bygget etterhvert hypoteser basert på et diffusjonistisk utviklingssyn. Diffusjonismen var en av to dominerende retninger innen kulturell forskningstradisjon på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Sentralt i diffusjonismen på denne tiden var troen på at mennesker er lite innovative og at enhver endring i kultur og teknologi kun kan forekomme gjennom utveksling mellom kulturer. «Heyerdahls ferder med Ra I og Ra II må sees i sammenheng med hans grunnleggende tro på at kulturens kilder er i Egypt og Midtøsten, og at der hvor man ellers finner arkeologisk materiale som vitner om sivilisasjon, må dette være innført.» Den andre forskningstradisjonen, evolusjonismen, bygget på synet at ulike kulturer selv uten kontakt ville utvikle seg noenlunde likt.
Heyerdahl var ikke den første som framla teorier om kontakt mellom amerikanske og polynesiske kulturer. Allerede i 1803 hadde en spansk misjonær ved navn Joaquín de Zuniga hevdet at havstrømmer og vindforhold gjorde det mer sannsynlig at menneskene i Polynesia hadde kommet fra Amerika siden teknologien og mulighetene til å navigere fra Asia ikke eksisterte da Polynesia ble befolket. Likheten mellom statuene på Påskeøya og statuer funnet i Bolivia, et viktig element i Heyerdahls hypotesedannelse, var påpekt av Clements Markham i Royal Society i London i 1870. Heyerdahl var likevel den første som beviste at det var mulig også i praksis gjennom seilasen med Kon-Tiki.
I tillegg til å bygge på arkeologiske funn, botaniske funn og lingvistiske observasjoner baserte Heyerdahl mange av hypotesene på legender og myter han fikk høre på reisen sine. Heyerdahl hevdet for eksempel at det i inkaenes mytologi var en solgud ved navn Con-Tiki Viracocha som var den øverste leder for det mytiske lyshudede folket i Peru. Det opprinnelige navnet for Viracocha var Kon-Tiki eller Illa-Tiki, som betyr Sol-Tiki eller Ild-Tiki. Kon-Tiki var yppersteprest og solkonge for disse legendariske "hvite menn" som etterlot seg enorme ruiner ved bredden av Titicacasjøen. Legenden fortsetter med at de mystiske skjeggete hvite menn blir angrepet av en sjef som heter Cari som kom fra Coquimbodalen. De hadde en kamp på en øy i Titicacasjøen, og det lyse folket ble massakrert. Kon-Tiki og hans nærmeste følgesvenner klarte å rømme og kom etterhvert fram til stillehavskysten. Legenden ender med at Kon-Tiki og hans følgesvenner forsvinner vestover ut i havet.
=== Polynesia (1937–38) og Nordvest-Amerika (1939–40) ===
Hans første ekspedisjon gikk sammen med kona Liv til øya Fatu Hiva i Marquesasøyene i Polynesia i 1937–1938. Målet med ekspedisjonen var å forlate sivilisasjonen, og leve fullt og helt i pakt med naturen. Før de dro hadde de heller ikke til hensikt å returnere. Idyllen og idealismen ble etter noen måneder overskygget av realitetens troperegn og sykdommer, og etter ett år returnerte de til Norge. Oppholdet på Marquesasøyene, mesteparten av tiden på Fatu Hiva, beskrives i Heyerdahls første bok På jakt etter paradiset (1938), som ble utgitt i Norge, men som følge av utbruddet av andre verdenskrig aldri ble oversatt og stort sett glemt. Mange år senere, etter å ha oppnådd en viss grad av berømmelse med andre eventyr og bøker om andre fag, publiserte Heyerdahl en ny skildring av denne seilasen under tittelen Fatuhiva: Tilbake til naturen (1974). Historien om hans tid på Fatu Hiva og hans avstikker til Hiva Oa og Mohotani er også beskrevet i Grønn var jorden på den syvende dag (1991).
I årene 1939–1940 levde han blant kwakiutl-indianerne i Britisk Columbia. Disse ekspedisjonene skulle få en sterk innvirkning på livet hans. Han la merke til at plantelivet, vindene og havstrømmene antydet at Polynesia kunne være befolket fra Sør-Amerika, og ikke Asia. Lokal muntlig tradisjon antydet det samme. Etter disse ekspedisjonene utviklet han denne teorien i boken «American Indians in the Pacific».
=== Kon-Tiki (1947) ===
Det vitenskapelige miljøet aksepterte ikke teorien om at Polynesia var befolket fra Sør-Amerika, men Heyerdahl var overbevist om at han hadde rett, og Kon-Tiki-ekspedisjonen ble gjort for å bevise at det kunne være mulig å seile fra Sør-Amerika til Polynesia. Kon-Tiki-ekspedisjonen ble inspirert av gamle rapporter og tegninger av inkaflåter laget av spanske conquistadorer, og av de innfødtes legender samt arkeologiske funn som tydet på kontakt mellom kontinentene. Den 28. april 1947 satte Heyerdahl og fem besetningsmedlemmer seil ved Callao i Peru på en flåte av balsatre bygget i tradisjonell stil. På grunn av trafikken i havnen ble flåten tauet noen nautiske mil ut fra kysten av en taubåt fra den peruanske marinen. Da slepet var unnagjort, seilte flåten vestover, godt hjulpet av Humboldtstrømmen.
Ombord på flåten hadde mannskapet med seg om lag 1000 liter vann. Det meste av dette ble oppbevart i moderne beholdere, men Heyerdahl tok også med et antall forseglede bambusstengler med vann for å se hvordan vann kunne blitt oppbevart under lengre ferder i eldre tider. Maten besto av rotfrukter og hermetikk, samt feltrasjoner de hadde fått av den amerikanske hæren. Underveis supplerte de dette ved å fiske, og Stillehavet skulle vise seg å skaffe mer enn nok fersk mat.
Mannskapet så land for første gang 30. juli da de passerte atollen Puka Puka. Fem dager senere nådde de atollen Fangatau, hvor de også såvidt hadde kontakt med befolkningen. De var ikke i stand til å seile flåten til land her, og det skulle gå ennå to dager før Kon-Tiki fikk landkjenning. Den 7. august 1947, etter 101 dager og 4 300 nautiske mil, nådde de øya Raroia i Tuamotu-arkipelet. Ferden endte med grunnstøting i et korallrev, men hele besetningen berget seg i land uten større skader.
Etter at ekspedisjonen var over, ble flåten vist fram på forskjellige steder i Europa, før den endte opp i Oslo. I 1949 åpnet så Kon-Tiki Museet, hvor den fortsatt står. Senere har også «Ra II» fått plass i dette museet.
Boken om ekspedisjonen ble oversatt til nær 70 forskjellige språk og ble en bestselger. Heyerdahls film om ekspedisjonen vant en Oscar for beste dokumentar i 1951. Dette var den eneste norske filmen som hadde vunnet en Oscar, fram til kortfilmen «Den danske dikteren» vant ved utdelingen i 2007.
=== Ekspedisjonene til Galápagos (1952) og Påskeøya (1955–56) ===
Selv om Kon-Tiki-ekspedisjonen var en suksess, var ikke det vitenskapelige miljøet overbevist. Dette stoppet ikke Heyerdahl som la ut på en arkeologisk ekspedisjon til Galápagosøyene i 1952. Det hadde vært flere vitenskapsmenn på øya før Heyerdahl ankom, men dette var første gang arkeologer gjorde utgravinger her. Finansiert av inntekter fra boka og filmen om Kon-Tiki fikk Heyerdahl med seg en amerikansk og en norsk arkeolog. De fant ut at det måtte ha vært besøk fra førcolombiansk Sør-Amerika til øyene i Galápagosgruppen. I tillegg til en vitenskapelig avhandling resulterte ekspedisjonen også i dokumentarfilmen Galapagos, som hadde premiere i 1955.
Også på Påskeøya fant Heyerdahl spor etter tidlige bosetninger. Da han reiste dit i 1955, hadde han med seg fem arkeologer, tre fra USA, en nordmann og en chilener. Karbondateringer av funn viste at det hadde bodd mennesker der så tidlig som 380 e.Kr, og under utgravningene fant de uthogginger i stein som kunne minne om gamle tradisjoner i Peru. Ekspedisjonen avdekket tre kulturepoker; før dette var det antatt at det bare var én. De fant blant annet flere steinstatuer som minnet sterkt om statuer funnet i Tiwanaku sør for Titicacasjøen i Bolivia. De store steinstatuene, moaiene, regnes for å tilhøre den andre kulturepoken. I tillegg fant de totora-siv i kratersjøene på øya, en nyttevekst som ble dyrket i inkariket og brukt som materiale i blant annet sivbåter. Ifølge gamle legender på Påskeøya kom Hotu Mota, det første mennesket, fra en øy i vest. I legenden het øyen Marae Renga. Det har blitt påpekt at denne øyen kan være identisk med Mangareva, som ligger 2000 km vest for Påskeøya, men Heyerdahl mente legenden ikke kunne stemme.Ekspedisjonen var også på flere andre øyer øst i Polynesia. De var blant annet på Rapa Iti, hvor festningen Moronga Uta, Polynesias største byggverk, ble gravd ut.Ekspedisjonen til Påskeøya resulterte i boken Aku-Aku : Påskeøyas hemmelighet i 1957. Fagmiljøene var imidlertid lunkne til boken. Bokanmelderen i American Anthropologist mente boken var en eventyrhistorie som prøvde å fremstille seg som faglitteratur. Marian W. Smith i The Geographical Journal skrev at funnene til Heyerdahl var interessante, men at man burde være svært skeptisk til teoriene hans. DNA-prøver hadde påvist at polynesiere har flere fellestrekk med folk fra sørøstlige Asia enn med folk fra Sør-Amerika, noe som ble antatt å bevise at deres forfedre mest sannsynlig kom fra Asia.Men i 2020 fremla en internasjonal studie av DNA fra ulike østpolynesiske øyer og flere folkegrupper i Sør-Amerika «avgjørende bevis» (conclusive evidence) for at det også var kontakt mellom søramerikanere og polynesere tusen år tilbake i tid. Søramerikansk avstamning ble funnet på Rapanui og fjernere øyer som Palliser, Nuku Hiva, Fatu Hiva og Mangareva. Sammenholdt med DNA fra søramerikansk befolkning ble zenu-folket i Colombia funnet å ha mest til felles med polynesisk DNA.Også søtpoteten hadde spredt seg fra Peru og Ecuador til Polynesia før europeerne kom.
=== «Ra» (1969) og «Ra II» (1970) ===
Med båtene «Ra», sjøsatt i 1969, og «Ra II», sjøsatt i 1970, forsøkte Heyerdahl å knytte de søramerikanske indianerne sammen med de gamle sivilisasjonene i Afrika og Midtøsten. Målet var å krysse Atlanterhavet fra Marokko i sivbåter bygget etter gamle egyptiske malerier og modeller. Båtene fikk navn etter den egyptiske solguden.
«Ra» ble bygget av båtbyggere fra Tsjadsjøen som benyttet papyrus fra Tanasjøen som byggemateriale. Den ble sjøsatt 25. mai 1969 i Safi og mannskapet på syv var alle fra forskjellige land. Heyerdahl valgte bevisst å sette sammen et mannskap bestående av mennesker av forskjellige raser og nasjonaliteter med ulike politiske og religiøse ståsteder for å vise at mennesker kunne samarbeide på tvers av slike grenser. Av disse var det bare Heyerdahl og amerikaneren Norman Baker som hadde erfaring med seiling og navigering. Det skulle vise seg at båten var feilkonstruert, noe som kan ha hatt sammenheng med at båtbyggerne kun hadde erfaring med roligere værforhold fra innsjøene langt inne i Afrika. Akterskipet sank ned, båten fikk slagside og begynte å miste sivbunter. 18. juli bestemte mannskapet seg for å forlate båten, da det gjensto bare rundt 1000 km av totalt omtrent 6000.
Selv om ekspedisjonen med «Ra» ikke var vellykket, ga den likevel Heyerdahl erfaringer som gjorde at han fortsatt mente en slik seilas kunne gjennomføres. Det hadde blant annet vist seg at papyrusen tålte lang tid i sjøen og ga bedre oppdrift enn mange hadde trodd på forhånd. Heyerdahl bestemte seg derfor for å gjøre et nytt forsøk og denne gang fikk han hjelp av båtbyggere fra Titicacasjøen i Bolivia. Deres båtbyggertradisjoner lignet mer på teknikkene fra middelhavslandene i oldtiden enn de som hadde overlevd i Afrikas indre. Mannskapet som la ut med «Ra II» fra Safi 17. mai 1970 besto av seks av de opprinnelige deltakerne på den første ekspedisjonen og to nye deltakere.
12. juli kom «Ra II» fram til Bridgetown på Barbados etter å ha tilbakelagt 6100 km på 57 dager. Underveis hadde mannskapet på oppdrag fra FNs generalsekretær tatt daglige vannprøver, og funnene ble presentert på FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972. Thor Heyerdahl redegjorde også for sine observasjoner i både kongresskomiteen og i Representantenes hus i USA, samt i over 20 andre land. Hans miljøinnsats resulterte blant annet i at det ble forbudt å tømme spillolje fra tankskip i sjøen.Ekspedisjonen resulterte i boken Ra i 1970 og i 1972 hadde dokumentarfilmen med samme navn premiere. «Ra II» ble fraktet til Oslo, hvor den står utstilt i Kon-Tikimuseet.
=== «Tigris» (1977) ===
Heyerdahl hadde hevdet siden Kon-Tiki at tidligere sivilisasjoner ikke så på havet som en hindring, men som en ferdselsåre. Med «Tigris» ønsket han å bekrefte dette nok en gang, denne gang ved å vise at Mesopotamia, Indus-kulturen og Egypt kunne ha hatt handelsforbindelser over havet allerede i år 3000 f. Kr. For å gjøre dette bygget han nok en sivbåt som han døpte «Tigris» etter elven båten ble sjøsatt i. I likhet med «Ra» ble også «Tigris» bemannet med mennesker fra mange ulike nasjoner og kulturer, og seilte under FN-flagget. Av mannskapet på 11 hadde Norman Baker (USA), Carlo Mauri (Italia) og Jurij Senkevitsj (USSR) seilt med Heyerdahl tidligere.
«Tigris» ble bygget i Irak av berdisiv, og byggingen ble ledet av de samme søramerikanske indianerne som hadde hjulpet til med å bygge «Ra II». Båten ble 18 m lang og 6 meter bred, og vekten ble anslått til 33 tonn. Dobbeltmasten som bar råseilet var 10 meter høy.
24. november 1977 begynte ferden i Al-Qurnah, byen hvor elvene Eufrat og Tigris møtes. Til forskjell fra de tidligere seilasene Heyerdahl hadde tatt, var ett av målene denne gang å manøvrere båten til destinasjoner bestemt på forhånd, ikke bare flyte med strømmene og ende opp der vinden tok dem. Han lyktes med dette og da «Tigris» hadde forlatt elva Shatt al-Arab, seilte de først til Bahrain. Dette området var i oldtiden et viktig handelssentrum for sumererne i Mesopotamia, og dermed et naturlig stoppested for ekspedisjonen. Videre seilte de til Muskat i Oman, og derfra til Karachi i Pakistan.
Etter fem måneder til sjøs ønsket Heyerdahl å avslutte ekspedisjonen i Massawa i Eritrea. Det var via denne havnen han hadde fått fraktet sivet som ble brukt til byggingen av «Ra» og «Ra II». Dette lot seg ikke gjøre på grunn av kampene i den eritreiske selvstendighetskrigen. Også andre steder i området rundt raste krigshandlinger; i Somalia raste Ogaden-krigen og på den andre siden av Adenbukta var det borgerkrig i Jemen. De gikk til slutt i land i det nøytrale landet Djibouti etter å ha tilbakelagt 6800 km gjennom Persiabukten og Arabiahavet. 3. april 1978 satte Heyerdahl og hans mannskap fyr på «Tigris» for å synliggjøre sin protest mot krigshandlingene og den vestlige verdens involvering i disse.
Ragnar Kvam jr. hevdet i sin biografi om Thor Heyerdahl at ambisjonene for denne ekspedisjonen kan ha vært høyere enn Heyerdahl sa offentlig. Ifølge Kvam kan målet ha vært å seile rundt Kapp det gode håp for å «livnære teorien om at det mesopotamiske urtidsmennesket knyttet forbindelsen mellom Det indiske hav og Atlanterhavet».
=== Utgravninger ved Túcume i Peru ===
Fra 1988 til 1992 administrerte Thor Heyerdahl arkeologiske utgravninger av et pyramidekompleks ved landsbyen Túcume på Perus stillehavskyst. Det 220 hektar store området er et av de største og mest imponerende fornminneområdene i Sør-Amerika.
På området er det 26 pyramidelignende konstruksjoner bygget av soltørket leire (adobe) omkring år 1100.
Det ble avdekket mange graver med fantastisk gravgods, inkludert vakre sølvstatuetter og fjærarbeidtekstiler. Det ble også funnet indikasjoner på at det var erfarne reisende blant Túcume-folket: det var skjell fra Ecuador og Panama og lapis lazuli fra Chile. Utgravinger av en godt bevart adobemur dekorert med illustrasjoner i relieff av fuglemenn om bord på to store farkoster av siv omgitt av fisk og sjøfugl var med på å forsterke Heyerdahls tro på at søramerikanske indianere hadde lagt ut på lange sjøreiser. Disse fuglemennene bar likhetstrekk med funn gjort på Påskeøya. Det ble også funnet et fint bevart rorblad fra en liten balsaflåte og en krukke i sort keramikk som viser to menn om bord på en sivbåt.
=== Jakten på Odin ===
I to artikler i Aftenposten og i bøkene Ingen grenser (1999) og Jakten på Odin (2001) – der Per Lillieström var medforfatter – hevdet Heyerdahl at guden Odin hadde vært en reell historisk person, og var forfar til den norske kongerekken. Heyerdahl brukte blant annet Snorres skrifter som kilde, og hevdet også at vikingene hadde besøkt langt større deler av Amerika en det som var kjent fra tidligere. Teorien møtte kraftig motbør.
Heyerdahl besøkte Aserbajdsjan fire ganger i 1981, 1994 , 1999 og 2000 Han hadde lenge vært fascinert av helleristningene som kunne dateres tilbake til ca. 8–7 årtusener f.Kr. på Gobustan (ca. 60 km sørvest for Baku), og han var overbevist om at deres kunstneriske stil var svært lik på utskjæringer funnet hjemme i Norge. Heyerdahl mente spesielt at utseendet på båtene var svært like, da disse var tegnet med sigdformede linjer som representerte bunnen på båten og hadde vertikale linjer på dekk som skulle illustrerer mannskap eller kanskje hevede årer.
Basert på dette og annen publisert dokumentasjon foreslo Heyerdahl at Aserbajdsjan var åsted for en gammel avansert sivilisasjon. Han mente innfødte migrerte nordover via vannveier til dagens Skandinavia ved hjelp av genialt konstruerte fartøy laget av dyreskinn som kunne brettes ut som tøystoffer. Når de reisende skulle forflytte seg motstrøms foldet de ganske enkelt skinnbåtene sine og fraktet dem med pakkdyr.
Under Heyerdahls besøk i Baku i 1999 foreleste han om historien til gamle nordiske kongene på det nasjonale vitenskapsakademiet i Aserbajdsjan. Han snakket om nedtegnelser gjort av Snorre Sturlason i Ynglingesagaen på 1200-tallet der det fortelles at Odin kom til nord med sitt folk fra et land som het Aser. Heyerdahl aksepterte Snorres fortelling som bokstavelig sannhet, og mente at en høvding ledet sitt folk i en migrasjon fra øst, vestover og nordover gjennom Sachsen til Fyn i Danmark, og til slutt slo seg ned i Sverige. Heyerdahl hevdet at den geografiske plasseringen av det mytiske Aser eller Æsir stemte overens med regionen i det moderne Aserbajdsjan øst for Kaukasusfjellene og Svartehavet. «Vi snakker ikke lenger om mytologi,» uttalte Heyerdahl, «men om realitetene i geografi og historie. Aserbajdsjanerne bør være stolte av sin gamle kultur. Den er like rik og gammel som dem i Kina og Mesopotamia.»
Et av de siste prosjektene Heyerdahl gjennomførte, Jakten på Odin, var en revisjon av hans Odinhypotese, hvor han innledet utgravninger i Azov i Russland, nær Azovhavet på nordøstsiden av Svartehavet. Han søkte etter restene av en sivilisasjon som kunne stemme med fortellingene om Odin i Snorre, et godt stykke nord for hans opprinnelige mål i Aserbajdsjan ved Det kaspiske hav bare to år tidligere. Dette prosjektet møtte hard kritikk og beskyldninger om pseudovitenskap fra historikere, arkeologer og lingvister i Norge, som anklaget Heyerdahl for selektiv bruk av kilder og en grunnleggende mangel på vitenskapelig metode i sitt arbeid.Hans sentrale påstander var basert på likheter i navn i norrøn mytologi og geografiske navn i svartehavsregionen, for eksempel Azov og æser, udinere og Odin, Ty og Tyrkia. Filologer og historikere avviser disse parallellene som rene tilfeldigheter, og også anakronismer; for eksempel fikk ikke byen Azov dette navnet før over 1000 år etter perioden Heyerdahl hevder æsene holdt til der. Motstanden fra fagmiljøene hindret ikke Heyerdahl i å fremme disse påstandene helt fram til sin død i 2002.
=== Andre prosjekter ===
Heyerdahl reiste i 1982 til Maldivene i Det indiske hav etter å ha fått tilsendt bilder av en steinstatue som lignet på dem han hadde sett på Påskeøya. Da han året etter begynte med arkeologiske utgravinger der, fant han solorienterte fundamenter og gårdsrom, samt statuer med langstrakte øreflipper. Heyerdahl mente at disse funnene passet med teorien hans om en sjøfartssivilisasjon som oppsto i det som nå er Sri Lanka som koloniserte Maldivene og senere påvirket eller stiftet kulturene i oldtidens Sør-Amerika og på Påskeøya. Hans funn er beskrevet i boka Mysteriet Maldivene.
I 1991 begynte han sine undersøkelser av pyramidene i Güímar på Tenerife og erklærte at de ikke var tilfeldige steinhauger, men pyramider. Basert på funn gjort av astrofysikerne Aparicio, Belmonte og Esteban, fra Instituto de Astrofisica de Canarias om at pyramidene var astronomisk orientert utviklet han en overbevisning om at de var av gammel opprinnelse og han hevdet at de gamle menneskene som bygget dem var mest sannsynlig soltilbedere. Heyerdahl utformet etterhvert en teori om at Kanariøyene hadde vært baser for oldtidens transport mellom Amerika og Middelhavet.
Like før han døde, vendte han tilbake til sin forskning i Stillehavet og satte blant annet i gang arkeologiske utgravninger på stillehavsøya Samoa.
== Heyerdahl i ettertid ==
=== Skepsis til teorier og metode ===
Thor Heyerdahl møtte allerede i sin samtid motbør fra andre forskere. Han ble ofte beskyldt for å drive pseudovitenskap, ha en selektiv metodebruk og for å overse dokumentasjon som ikke passet hans teorier. Striden rundt Jakten på Odin-prosjektet var på mange måter typisk for forholdet mellom Heyerdahl og fagmiljøet. Hans teorier har sjelden vunnet noen vitenskapelig aksept, mens Heyerdahl selv avviste all vitenskapelig kritikk og konsentrerte seg om å publisere sine teorier i populære bøker rettet mot allmennheten. Heyerdahls svar på kritikken var å fremstille seg som den uavhengige nytenkeren. I boken Jakten på Odin. På sporet av vår fortid skriver han: «…jeg har aldri vært redd for å utfordre den minoriteten av vitenskapsmenn som aldri yter noe selv. De som i dekning av en villedende professortittel, eller krav på ekspertise, bare lever trygt av å forsvare dogmene…»Heyerdahls ekspedisjoner viste imidlertid også at havseilaser over lange avstander var mulig med gamle midler og metoder. I lys av dette må han kunne ses som en utøver av eksperimentell arkeologi. «Det gjennomslag han fikk hos allmennheten for sitt budskap, står i en viss motsetning til det nokså begrensede gjennomslag hans vitenskapelige bidrag fikk i internasjonale forskningsmiljøer.» Hans viktigste arkeologiske innsats regnes for å være utgravningene på Påskeøya.Hans arbeid på Maldivene inneholder flere trekk som beskrives som karakteristiske for hans fremstillingsmåte: han overså tidligere forskning utført i 1920-årene, og presenterte konklusjoner i strid med rapporten fra sin egen ekspedisjons arkeolog, Arne Skjølsvold.
=== Innvendinger fra genetikere ===
I ettertid har DNA-studier problematisert teorien om migrasjon fra Sør-Amerika til Polynesia. Hovedtyngden av genetiske studier av mitokondrielt DNA (mtDNA) peker i retning av at de første polynesiere kom fra vest. En åtte år lang genetisk studie foretatt av Erika Hagelberg ved Cambridge University, konkluderte i 1998 at polynesierne hadde vandret østover fra Sørøst-Asia og ikke Sør-Amerika. Også befolkningen i Melanesia kom vestfra ifølge samme studie, men utgjør en egen befolkning. I juli 2005 publiserte genforskere fra New Zealand resultatene av et studium av mtDNA hos folk fra Taiwan såvel som fastlandet i Kina. Studiene påviste at befolkningen i Polynesia hadde slektskap med befolkningen på Taiwan, men ikke Han-kinesere fra fastlandet.I 2007 og 2009 ble det publisert to nye forskningsrapporter ved Universitetet i Oslo. De baserte seg på studier av mtDNA og Y-kromosom-markører, og fokuserte på personer som var født på Påskeøya før slavehandlere ankom i 1860-årene og begynte å blande seg med innbyggerne. Rapportene nyanserte konklusjonene fra tidligere funn. De bekreftet at hovedtyngden av polynesiernes arvestoff kom vestfra. Men samtidig ble det dokumentert spor av gener fra Sør-Amerika og Europa. Folk med avstamning fra Sør-Amerika har også bosatt seg på Påskeøya før europeernes ankomst i 1722, men de er unntakene som bekrefter regelen om polynesiernes vestlige opprinnelse.En DNA-studie som ble publisert i 2014 bekreftet at den genetiske bakgrunnen hos Påskeøya-folket i hovedsak er polynesisk, med 16 % europeisk innslag og 8 % fra amerikanske urfolk. Innslaget av arvemateriale fra amerikanske urfolk ble datert til perioden 1280–1495.I 2007 ble det lagt frem DNA-analyser av 50 hønseben fra Chile, karbondatert til mellom 1321 og 1407. Forskere fant identisk arvestoff hos førkolombiske høns fra Tonga og Amerikansk Samoa, og et DNA som nesten samsvarte på Påskeøya. Dette kan tolkes dithen at polynesiere innførte tamhøns i Sør-Amerika, og reiste frem og tilbake mellom Polynesia og Sør-Amerika i førkolombisk tid. I 2014 hevdet en ny rapport at det studerte genmaterialet kan ha blitt kontaminert med moderne arvemateriale. Spørmålet diskuteres derfor fortsatt.
Søtpoteten er kjent fra Peru 8000 f.Kr. og har vært dyrket i Sentral-Amerika siden 3000 f.Kr. Dens kultivering antas å ha nådd Karibia og Sør-Amerika 2500 f.Kr. På Cookøyene er den dokumentert via karbon-14 datering til 1000 e.Kr., og det antas at den nådde det sentrale Polynesia omkring år 700. Ulike bevis viser at den ikke er blitt spredt via frø som har vært flytende over havet; dessuten er søtpoteten i Polynesia en kultivert art som blir utbredt via vinstiklinger, og ikke frø. Spørsmålet er da hvordan den ble utbredt i Stillehavet; den rådende teorien er at rotveksten ble importert av polynesierne selv fra Sør-Amerika.
=== Innvendinger fra lingvister ===
Også språkforskere har gått ut med kritikk av Heyerdahls påståtte lingvistiske beviser for kulturutveksling og folkevandring. Der Heyerdahl hevder at likheter mellom ord og navn funnet på vidt forskjellige steder viser at det har forekommet kulturell kontakt avviser fagmiljøene dette som tilfeldigheter, og påpeker at noen av Heyerdahls påstander bare understreker ytterligere Heyerdahls manglende kunnskap på området.
=== Arkiv og samlinger ===
I tillegg til alle bøkene og filmene han etterlot seg, er mye av hans forskning tatt vare på i arkivene til Kon-Tikimuseet. Disse arkivene ble i 2011 oppført i UNESCOs register over verdensminner.En av Sjøforsvarets fregatter i Fridtjof Nansen-klassen har fått navnet KNM «Thor Heyerdahl». I 1971 ble Thor Heyerdahl utnevnt til æresborger av Larvik, og har også fått den videregående skolen i Larvik oppkalt etter seg, Thor Heyerdahl videregående skole.
I 1999 lanserte Norges Rederiforbund «The Thor Heyerdahl International Maritime Environmental Award», som hvert år hedrer aktører innen shipping som har utmerket seg med innsats for maritimt miljøarbeid.
=== Filmer ===
Mye av Thor Heyerdahls popularitet skyldtes hans evne til å dokumentere ekspedisjonene gjennom filmmediet. Heyerdahl laget dokumentarfilmene Kon-Tiki (1950, vant Oscar for beste dokumentarfilm), Galapagos (1955), Aku-Aku (1960) og Ra (1972). Mer kuriøst spilte han pirat i den svenske langfilmen Pippi Långstrump på de sju haven (1970).
Det svenske filmselskapet Sebra Film var Thor Heyerdahls faste filmselskap siden ekspedisjonen til Maldivene i 1982. I selskapets arkiver i Torsby finnes mellom 200 og 300 timer opptak med og om Heyerdahl, noe av dette har aldri blitt klippet ferdig og blitt sendt. Blant råmaterialet er det opptak fra prosjektet Heyerdahl skulle i gang med da han døde, de arkeologiske utgravningene på Samoa. Sebra Film står også bak mange av de aller største og mest kjente TV-seriene og dokumentarfilmene som har blitt laget om Heyerdahl etter 1982, i samarbeid med BBC, SVT, NRK og en rekke andre tv-selskaper. Noen titler er Mystery of the Maldives, Easter Island – A Mystery is solved (om Påskeøya), The Pyramids of Peru (Tucume), Thor Heyerdahl – 80 Years Young, Thor Heyerdahl – kulturer i världen, Thor Heyerdahl, Explorer and Scientist og ikke minst den stort anlagte The Kon-Tiki Man – i samarbeid med BBC og med Christopher Ralling som forteller.
I 2002, året da Heyerdahl døde, laget Sebra Film Jakten på Odin i samarbeid med NRK. Heyerdahl går også igjen som en rød tråd i Sebra-produksjoner som Challenge of the Seas and Forest of the World, Globale Future, The Climate, World of Drugs og Culture Spans the World.
Spillefilmen Kon-Tiki hadde premiere 24. august 2012. Filmen hadde et budsjett på 93 millioner og en totalramme på ca. 100 millioner, der de resterende 7 millionene ble brukt på markedsføring.
=== «Heyerdahl-byen» ===
«Heyerdahl-byen» var et prosjekt eid av Larvik kommune som gikk over tre år med oppstart i 2007. I styringsgruppen var det representanter for Larvik kommune, Vestfold fylkeskommune, Innovasjon Norge, The Heyerdahl Institute, Larvik Næringsforening og Heyerdahls familie. Budsjettet var på 3,9 millioner kroner, og bidragsytere var Larvik kommune, Vestfold fylkeskommune og Innovasjon Norge. Fylkeskommunen bevilget sin årlige andel på 400 000 kroner under forutsetning av at kommunen og Innovasjon Norge bidro med sine andeler. Også Larvik har bidratt.
Prosjektet var et såkalt «generator-prosjekt» for utvikling og gjennomføring av aktiviteter som inngikk i et helhetlig Heyerdahl-konsept for Larvik. Av konkrete prosjekter i Heyerdahl-byen var eksempelvis et Heyerdahl-senter, hvor Tangaroa skulle inngå som et element, utnyttelse av Heyerdahls barndomshjem, publikasjoner med mer.
17. mai 2007 ble det kjent at Larvik kommune hadde sikret seg Thor Heyerdahls barndomshjem for 4,7 millioner kroner. Det å sikre seg Steingata 7 var et viktig element i satsingen for å bringe verdensborgeren tilbake til barndomsbyen. Barndomshjemmet skulle inngå i prosjektet «Heyerdahl-byen».
I 2009 stod Larviks nye storsatsing på videregående opplæring og idrettsarena klar. Skolen fikk navnet Thor Heyerdahl videregående skole.
== Utmerkelser ==
Heyerdahl mottok en rekke ordener for sitt virke:
St. Olavs Orden, Norge, kommandør (1951), kommandør med stjerne (1970), storkors (1987)
Ordenen for utmerket tjeneste, Peru (1953)
Republikken Italias fortjenstorden, Italia, storoffiser (1968)
Fortjenstordenen, Egypt (1971)
Alaouite-ordenen, Marokko, storoffiser, (1971)
Solordenen, Peru, offiser (1975)
Den gylne arks orden, Nederland (1980)
St. Hallvard-medaljen (1997)
Østerrikes ærestegn for vitenskap og kunst, Østerrike (2000)
== Bibliografi ==
De fleste av disse er digitalt tilgjengelige fra NasjonalbiblioteketPå jakt efter paradiset: Et år på en sydhavsø (1938)
Kon-Tiki ekspedisjonen (1948)
American Indians in the Pacific. The Theory Behind the Kon-Tiki Expedition. (1952)
Aku-Aku: Påskeøyas hemmelighet (1957)
Archaeology of Easter Island vol. 1 (1961)
Archaeology of Easter Island vol. 2 (1965)
Sjøveier til Polynesia (1968)
Ra (1970)
Fatuhiva: Tilbake til naturen (1974)
Art of Easter Island (1975)
Early Man and the Ocean: The Beginning of Navigation and Seaborn Civilizations (1978)
Tigris: På leting etter begynnelsen (1979)
Fatu-Hiva (1980)
Mysteriet Maldivene (1986)
Påskeøya: En gåte blir løst (1989)
Grønn var jorden på den syvende dag (1991)
Skjebnemøte vest for havet: De beseiredes historie (1992)
Pyramidene i Tucume (1993)
I Adams fotspor: En erindringsreise (1998)
Ingen grenser (Sammen med Per Lillieström) (1999)
Jakten på Odin (Sammen med Per Lillieström) (2001)
== Litteratur ==
Christopher Ralling og Thor Heyerdahl: Thor Heyerdahl, eventyret og Livsverket. Gyldendal, 1989, ISBN 82-05-18373-2
Snorre Evensberget: Thor Heyerdahl, Oppdageren. Stenersens forlag, 1994 ISBN 82-7201-188-3
Ragnar Kvam jr.: Bind 1, Thor Heyerdahl. Mannen og havet. Gyldendal, 2005, ISBN 978-82-525-6204-0. Bind 2, Thor Heyerdahl, Mannen og verden. Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-32819-8. Bind 3, Thor Heyerdahl, Mannen og mytene. Gyldendal, 2013, ISBN 978-8-20-539116-1.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thor Heyerdahl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thor Heyerdahl på Internet Movie Database
(sv) Thor Heyerdahl i Svensk Filmdatabas
(da) Thor Heyerdahl på Filmdatabasen
(fr) Thor Heyerdahl på Allociné
(en) Thor Heyerdahl hos The Movie Database
(en) Thor Heyerdahl hos The Peerage
(en) Kon-Tiki Museet
(no) Thor Heyerdahl i NRK Forfatter
(en) Original fargefilm fra Kon-Tikiekspedisjonen i 1947
(en) Sebra films billedarkiv over Thor Heyerdahl | | nasjonalitet = Norsk | 197,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hahndorf | 2023-02-04 | Hahndorf | ['Kategori:138°Ø', 'Kategori:1839 i Australia', 'Kategori:35°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1839', 'Kategori:Byer i Sør-Australia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Hahndorf er en landsby 25 km øst for Adelaide i Sør-Australia. Stedet ble grunnlagt av tyske, protestantiske nybyggere i 1838. Byen ble oppkalt etter den danske kapteinen Dirk Meinerts Hahn. Den tyske innflytelsen på byen er godt synlig, bygningene i hovedgaten er fortrinnsvis oppført i tradisjonell, tysk bindingsverkstil. På grunn av første verdenskrig ble byen omdøpt Ambleside i 1917, det gamle navnet ble tilbakeført i 1935.
| Hahndorf er en landsby 25 km øst for Adelaide i Sør-Australia. Stedet ble grunnlagt av tyske, protestantiske nybyggere i 1838. Byen ble oppkalt etter den danske kapteinen Dirk Meinerts Hahn. Den tyske innflytelsen på byen er godt synlig, bygningene i hovedgaten er fortrinnsvis oppført i tradisjonell, tysk bindingsverkstil. På grunn av første verdenskrig ble byen omdøpt Ambleside i 1917, det gamle navnet ble tilbakeført i 1935.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Hahndorf, South Australia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hahndorf er en landsby 25 km øst for Adelaide i Sør-Australia. Stedet ble grunnlagt av tyske, protestantiske nybyggere i 1838. | 197,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Orkanger | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Orkanger | ['Kategori:Ordførere i Orkdal', 'Kategori:Ordførerlister i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Liste over ordførere i Orkanger viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Orkanger kommune fra opprettelsen av kommunen i 1920 til sammenslåingen av kommunene Orkland, Orkdal, Orkanger og Geitastrand til Orkdal kommune i 1963.
| Liste over ordførere i Orkanger viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Orkanger kommune fra opprettelsen av kommunen i 1920 til sammenslåingen av kommunene Orkland, Orkdal, Orkanger og Geitastrand til Orkdal kommune i 1963.
== Referanser ==
== Se også ==
Liste over ordførere i Orkdal | Liste over ordførere i Orkanger viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Orkanger kommune fra opprettelsen av kommunen i 1920 til sammenslåingen av kommunene Orkland, Orkdal, Orkanger og Geitastrand til Orkdal kommune i 1963. | 197,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hud | 2023-02-04 | Hud | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Antroposentrismer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologistubber', 'Kategori:Huden', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Viktige stubber'] | Hud eller skinn er, innen dermatologien, det anatomiske organet, en del av bindevevssystemet, som er oppbygd av forskjellige lag som dekker de underliggende musklene og de andre organene.
Hudens viktigste oppgaver er å beskytte mot infeksjoner. Andre oppgaver er isolasjon, produksjon av vitamin D, formidling av sanseopplevelser og regulering av kroppens temperatur.
Følesansen sitter i huden. Et voksent menneske har omtrent 2 m² hud. Tykkelsen på huden er mellom 0,2-4 mm. Huden utgjør omtrent 1/6 av den samlede kroppsvekten, og er det største organet på kroppen.
Huden består av tre lag, kalt overhud (epidermis), lærhud (dermis/corium) og underhud (hypodermis/subcutis).
Alle hudceller er døde. Hos mennesker vil en gjennomsnittlig voksen bære med seg ca. to og et halvt kilo død hud. Daglig mister et menneske flere milliarder små biter (hudceller).
| Hud eller skinn er, innen dermatologien, det anatomiske organet, en del av bindevevssystemet, som er oppbygd av forskjellige lag som dekker de underliggende musklene og de andre organene.
Hudens viktigste oppgaver er å beskytte mot infeksjoner. Andre oppgaver er isolasjon, produksjon av vitamin D, formidling av sanseopplevelser og regulering av kroppens temperatur.
Følesansen sitter i huden. Et voksent menneske har omtrent 2 m² hud. Tykkelsen på huden er mellom 0,2-4 mm. Huden utgjør omtrent 1/6 av den samlede kroppsvekten, og er det største organet på kroppen.
Huden består av tre lag, kalt overhud (epidermis), lærhud (dermis/corium) og underhud (hypodermis/subcutis).
Alle hudceller er døde. Hos mennesker vil en gjennomsnittlig voksen bære med seg ca. to og et halvt kilo død hud. Daglig mister et menneske flere milliarder små biter (hudceller).
== Overhuden ==
Epidermis består stort sett av døde celler (hudceller) og er kalt arrhuden (overhud). Det dypeste laget i epidermis er kalt det basale cellelaget. Her produseres blant annet proteinet melanin i pigmentcellene melanocyttene. Pigment sørger for å beskytte cellene mot den farlige UV-strålingen. Epidermis inneholder ingen blodårer; næring blir tilført ved diffusjon fra blodårene i lærhuden.
Overhuden dannes fra det ytre cellelaget kalt ektoderm under fosterutviklingen.
== Lærhuden ==
Dermis er ca. 0,5 - 3,00 mm tykk og består av:
lymfeårer – samler opp vevsstoffer og sender de videre til venene
blodårer – vener og arterier
bindevev – fibret bindevev, har til oppgave å holde cellene samlet, gir dem stor strekkbarhet
flytende vev – blod som blir transportert vha. blodplasma
talgkjertler
svettekjertler
glatt muskelvev
hårgroper
nervevev – sørger for kommunikasjon mellom celler.
== Underhuden ==
Hypodermis består av fettvev og løst fibret bindevev. Bindevevet er også kalt måsegeis.
Underhuden gir varmeisolasjon til kroppen og inneholder en god del vevsveske, noe som gjør underhuden til et ganske så stort vannlager for kroppen. Underhuden er et av de største fettlagrene i kroppen.
== Se også ==
Kutikula – inngår i huden, særlig hos virvelløse dyr
Ytre skjelett – hudskjelett – hos virvelløse dyr
Gåsehud
Hudskifte – hos virvelløse dyr
Hundens hud
Hudkreft
Hudlege
Hudsansen
Skinn, pels, lær
Hudfarge, hudtone
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Helsebibliotekets sider om hud | HUD kan vise til: | 197,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traveling_Wilburys | 2023-02-04 | Traveling Wilburys | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1988', 'Kategori:Bob Dylan', 'Kategori:George Harrison', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Jeff Lynne', 'Kategori:Rockegrupper fra USA', 'Kategori:Roy Orbison', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Supergrupper', 'Kategori:Tom Petty', 'Kategori:Traveling Wilburys'] | The Traveling Wilburys var en såkalt supergruppe bestående av George Harrison, Jeff Lynne, Roy Orbison, Tom Petty og Bob Dylan. Bandet spilte inn to album i løpet av de årene de var sammen.
«Wilburys» var slang utviklet av Harrison og Lynne under innspillingen av Harrisons album Cloud Nine som en referanse for makkverk eller lignende som man kunne kvitte seg med under miksingen: «Vi gravlegger dem i miksen!». Uttrykket ble også brukt da hele gruppen var sammen. Harrison foreslo «The Trembling Wilburys» som gruppens navn, Lynne kom opp med endringen «Traveling», noe som ble godtatt av gruppen. Både personnavnene og historiene foruten ikonografien rundt er en bevisst lek med rockemyter.
| The Traveling Wilburys var en såkalt supergruppe bestående av George Harrison, Jeff Lynne, Roy Orbison, Tom Petty og Bob Dylan. Bandet spilte inn to album i løpet av de årene de var sammen.
«Wilburys» var slang utviklet av Harrison og Lynne under innspillingen av Harrisons album Cloud Nine som en referanse for makkverk eller lignende som man kunne kvitte seg med under miksingen: «Vi gravlegger dem i miksen!». Uttrykket ble også brukt da hele gruppen var sammen. Harrison foreslo «The Trembling Wilburys» som gruppens navn, Lynne kom opp med endringen «Traveling», noe som ble godtatt av gruppen. Både personnavnene og historiene foruten ikonografien rundt er en bevisst lek med rockemyter.
== Historie ==
1988-1990
Det startet med et måltid mellom Roy Orbison, George Harrison og Jeff Lynne. Gruppen kom sammen i Bob Dylans hjemmestudio i Malibu, California for å spille inn en låt som skulle bli B-siden på George Harrisons sang «This Is Love». Tom Petty ble med da Harrison fant ut at han hadde glemt sin gitar hjemme hos ham. Bandet fant til slutt ut at sangen som de hadde produsert, «Handle with Care», var for god for å være kun en singelfyller.
Som gamle venner oppdaget de hvor morsomt det var å jobbe med hverandre slik at de bestemte seg for å lage et helt album sammen under forskjellige pseudonymer, alle «sønner» av Charles Truscott Wilbury Sr. og halvbrødre. Traveling Wilburys Vol. 1 ble skrevet av alle medlemmene og innspilt i en tidagers periode ettersom Dylan hadde planlagt en turne i mai måned. Albumet ble utgitt 18. oktober. Det var rangert som nummer 70 i magasinet Rolling Stones liste over de 100 største albumene gjennom 1980-tallet, og det ble nominert for en Grammy for «Årets album» i 1990.
Roy Orbisons bortgang 6. desember 1988 grunnet hjerteinfarkt forhindret et nytt album med hele bandet, men resten av bandet fortsatte. Som en hyllest til Orbison, under videoen for «End of the Line» på det punktet i sangen hvor Orbison synger, viser de gitaren hans i en gyngestol etterfulgt av et bilde av han.
The Traveling Wilburys bidro med tittelsangen, «Nobody's Child», til «Romanian Angel Appeal benefit»-album Nobody's Child: Romanian Angel Appeal, utgitt 24. juli 1990. Et nytt album ble utgitt 30. oktober 1990. Det var titulert under navnet Traveling Wilburys Vol. 3, selv om det var bandets andre album. Dette albumet hadde relativt mindre suksess enn det første albumet. Harrison sa en gang i et intervju med MTV at bandet hadde håndskrevet materiale for et Vol 2, men materialet var blitt stjålet før utgivelsen. En annen grunn for fraværet av Vol. 2 er Tom Pettys album fra 1989, Full Moon Fever. Albumet hadde George Harrison, Roy Orbison og Jeff Lynne. Dette gjorde det til et mulig Wilburys-album. Den «offisielle» historien (fra perspektivet av den fiktive Wilbury-familien) er at Vol. 3 var skrevet og fremført av et annet sett med Wilburyene (derfor de forskjellige Wilbury-navnene), og at det er årsaken til at de hoppet over Vol. 2 slik at den tittelen kunne brukes hvis det originale bandet noen gang gjenforenes. Dette var en siste hyllest til Orbison. Det vil si at det opprinnelige bandet aldri kunne gjenforenes.2007
Sent på 1990-tallet og tidlig i 2000 var de to Traveling Wilburys-albumene vanskelige å få tak i. De var ute av pressing de fleste steder. Harrison, som hadde de fleste rettighetene til bandet, ga dem ikke ut på nytt, naturlig nok grunnet hans bortgang i 2001. I juni 2007 ble de to albumene gjenutgitt som The Traveling Wilburys Collection, en samling som inkluderte begge albumene på CD (med bonusspor) og en DVD med en 24 minutters dokumentar om bandet og en samling med musikkvideoer.
Boksen ble utgitt i tre utgaver:
Standardutgaven med begge CD-ene og DVD-en i en dobbel digipak med en 16-siders booklet.
En såkalt «deluxe»-boks med begge CD-ene og DVD-en, et mer omfattende 40-siders hefte, postkort av musikerne og andre fotografier.
En «deluxe»-boks med begge albumene på vinyl ble også utgitt, men denne versjonen hadde ikke med DVD-en. Isteden lå det med en 12" med sjeldne versjoner av sangene.iTunes-butikken har siden kommet med en digital versjon av begge albumene, dokumentaren og videoene.
Utgivelsen overrasket mange da den debuterte på førsteplass på de britiske listene, United World Chart, australske lister, Amazons forhåndbestillingsliste og salgsliste og iTunes. Samlingen solgte 500 000 eksemplarer globalt i løpet av de tre første ukene og fortsatte på UK topp 5 i syv uker etter utgivelsen.
== Konserter ==
Traveling Wilburys holdt aldri konserter. I oktober 1992 (under jubileumskonserten for Dylan i New York) sto Bob Dylan, George Harrison, Tom Petty og Jim Keltner på samme scene, men spilte da ingen Wilburys-sanger. Det nærmeste man har kommet en gjenforening er Concert for George den 29. november 2002: På scenen sto da Tom Petty, Jeff Lynne, Dhani Harrison (Harrisons sønn) og Jim Keltner som spilte «Handle With Care» til ære for avdøde George Harrison. Tom Petty har i senere tid inkludert «Handle With Care» i sitt eget konsertrepertoar. I 1997 fremførte George Harrison «If You Belonged To Me» (fra Vol. 3) i et VH1-program.
== Medlemmer ==
The Traveling Wilburys på Volume 1 var:
«Nelson Wilbury» – George Harrison
«Otis Wilbury» – Jeff Lynne
«Lefty Wilbury» – Roy Orbison
«Charlie T. Jr» – Tom Petty
«Lucky Wilbury» – Bob DylanThe Traveling Wilburys på Volume 3 var
«Spike Wilbury» – George Harrison
«Clayton Wilbury» – Jeff Lynne
«Muddy Wilbury» – Tom Petty
«Boo Wilbury» – Bob DylanYtterligere musikere på 2007-samlingen var:
«Buster Sidebury» – Jim Keltner
«Ayrton Wilbury» – Dhani HarrisonJim Keltner, kjent studiotrommeslager og perkusjonist, var ikke kreditert på Vol. 1 eller Vol. 3, men dukket opp i noen av musikkvideoene. I DVD-en fra 2007 har han fått kallenavnet «Buster Sidebury». I tillegg er Ayrton Wilbury, et pseudonym for Dhani Harrison kreditert på de uutgitte sangene «Maxine» og «Like A Ship». Førstegitaren på sangen «She's My Baby» (fra Vol. 3) ble spilt av bluesgitaristen Gary Moore.
== Diskografi ==
=== Album ===
=== Singler ===
«—» viser singler som ikke kom på noen liste eller var ikke gitt ut i det landet.
«♦» viser albumspor som kom på listene, men ikke kommersielt utgitt som singel.
=== Vanlige bootlegs ===
Traveling Wilburys Vol. 2 (1989 demoer og forlengede sanger fra Vol. 1) Merk at Full Moon Fever er ofte feilaktig, men forståelig beskrevet og reklamert som Vol. 2.
Traveling Wilburys Vol. 4 (1990 out-takes fra Vol. 3)
Rare Studio Sessions
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Traveling Wilburys – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Traveling Wilburys på Discogs
(en) Traveling Wilburys på MusicBrainz
(en) Traveling Wilburys på Spotify
(en) Traveling Wilburys på Last.fm
(en) Traveling Wilburys på AllMusic
fan side
To blogger fra den samme forfatter: Wilbury Twist and Traveling Wilburys
All Over the World Jeff Lynne informasjons side (ELO, Traveling Wilburys).
Entry at VH1.com Arkivert 16. oktober 2012 hos Wayback Machine. | lenke | 197,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inger_Lindstr%C3%B8m | 2023-02-04 | Inger Lindstrøm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske kunstnere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Inger Agnete Lindstrøm (født 14. september 1922, død 7. juli 2012) var en norsk maler og kunstner.
Hun var bosatt i Sandviken i Bergenhus bydel, og der bodde hun siden hun ble født, med unntak av noen få år da hun bodde i Sverige. Hun var en kunstinteressert maler som solgte malerier privat, og hun hadde en rekke utstillinger i Norge. Dessuten hadde hun god kontakt med andre malere, både i Norge og i utlandet. Hun var mest aktiv i årene 1941 – 2008.
| Inger Agnete Lindstrøm (født 14. september 1922, død 7. juli 2012) var en norsk maler og kunstner.
Hun var bosatt i Sandviken i Bergenhus bydel, og der bodde hun siden hun ble født, med unntak av noen få år da hun bodde i Sverige. Hun var en kunstinteressert maler som solgte malerier privat, og hun hadde en rekke utstillinger i Norge. Dessuten hadde hun god kontakt med andre malere, både i Norge og i utlandet. Hun var mest aktiv i årene 1941 – 2008.
== Referanser == | | dsted = Bergen | 197,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A6r%C3%B8yene | 2023-02-04 | Færøyene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Færøyene (færøysk: Føroyar [ˈfœɹjaɹ], dansk: Færøerne, fra norrønt Færeyjar, «fåreøyene») er en øygruppe i det nordlige Atlanterhavet, midt mellom Norge, Island og Skottland. Øyene ble bosatt av norrøne landnåmsmenn på 800-tallet. Færøyene var et skattland under den norske kongemakten i middelalderen, men har siden Kielfreden i 1814 vært en del av Kongeriket Danmark. Færøyene har indre selvstyre med sitt eget folkevalgte Lagting og sin egen regjering. Færøyene har også to representanter i det danske Folketinget. Færøyene har en handelsavtale med EU, men er ikke medlem, selv om Danmark er det.
Færøyene består av 18 klippeøyer av vulkansk opprinnelse. Færøyene ligger i den nordatlantiske strømmen, noe som gir milde vintre og kjølige somre. Det er mye vind og tåke og hyppige regnbyger. Øyene er for det meste gresskledde med mange villblomster. Færøyene har store fuglefjell med hekkende sjøfugl, der færøyingene har drevet fugleveide. Færøyene var frem til 1800- og 1900-tallet et fiskerbondesamfunn, men ble raskt utviklet til en moderne eksportøkonomi basert på fiskeri og havbruk. Saueholdet har fortsatt betydning for matkultur og produksjon av ullvarer, men også for spredt bosetting på øyene. Grindhvalfangsten i øyenes indre farvann har lange tradisjoner som matauk. Reiselivet er også en viktig næringsvei.
Færøyene har rundt 50 000 innbyggere, som for det meste er etniske færøyinger. Færøyingene snakker det vestnordiske språket færøysk, som er det minste germanske nasjonalspråket og nærmest i slekt med norsk og islandsk. I tillegg til færøysk er dansk offisielt språk, men brukes ikke som dagligspråk av etniske færøyinger. Halvparten av befolkningen bor i og rundt hovedstaden Tórshavn, oppkalt etter den norrøne værguden Tor. Tórshavn er Færøyenes politisk-administrative, kulturelle, økonomiske og trafikale sentrum.
| Færøyene (færøysk: Føroyar [ˈfœɹjaɹ], dansk: Færøerne, fra norrønt Færeyjar, «fåreøyene») er en øygruppe i det nordlige Atlanterhavet, midt mellom Norge, Island og Skottland. Øyene ble bosatt av norrøne landnåmsmenn på 800-tallet. Færøyene var et skattland under den norske kongemakten i middelalderen, men har siden Kielfreden i 1814 vært en del av Kongeriket Danmark. Færøyene har indre selvstyre med sitt eget folkevalgte Lagting og sin egen regjering. Færøyene har også to representanter i det danske Folketinget. Færøyene har en handelsavtale med EU, men er ikke medlem, selv om Danmark er det.
Færøyene består av 18 klippeøyer av vulkansk opprinnelse. Færøyene ligger i den nordatlantiske strømmen, noe som gir milde vintre og kjølige somre. Det er mye vind og tåke og hyppige regnbyger. Øyene er for det meste gresskledde med mange villblomster. Færøyene har store fuglefjell med hekkende sjøfugl, der færøyingene har drevet fugleveide. Færøyene var frem til 1800- og 1900-tallet et fiskerbondesamfunn, men ble raskt utviklet til en moderne eksportøkonomi basert på fiskeri og havbruk. Saueholdet har fortsatt betydning for matkultur og produksjon av ullvarer, men også for spredt bosetting på øyene. Grindhvalfangsten i øyenes indre farvann har lange tradisjoner som matauk. Reiselivet er også en viktig næringsvei.
Færøyene har rundt 50 000 innbyggere, som for det meste er etniske færøyinger. Færøyingene snakker det vestnordiske språket færøysk, som er det minste germanske nasjonalspråket og nærmest i slekt med norsk og islandsk. I tillegg til færøysk er dansk offisielt språk, men brukes ikke som dagligspråk av etniske færøyinger. Halvparten av befolkningen bor i og rundt hovedstaden Tórshavn, oppkalt etter den norrøne værguden Tor. Tórshavn er Færøyenes politisk-administrative, kulturelle, økonomiske og trafikale sentrum.
== Naturgeografi ==
Færøyene ligger på 62 grader nordlig bredde og 7 grader vestlig lengde i det nordlige Atlanterhavet. Øyene ligger nord for Hebridene, nordvest for Shetland, vest for Norge og sørøst for Island. Øygruppen består av 18 øyer, 11 holmer og 750 skjær, og danner en triangelform. Færøyene har et samlet areal på 1 395,74 km². Fra Enniberg på Viðoy i nord til Sumbiarsteinur sør for Suðuroy måler øygruppen 118 km. Fra Gáadrangur vest for Mykines til Stapi øst for Fugloy er det 75 km. Den samlede kystlinjen er på 1 289 km. Det geografiske midtpunktet i øygruppen ligger ved Kaldbaksbotnur på Streymoy. Lengste avstand til kysten er 5 km. Færøyene hevder et territorialfarvann på 275 000 km².
Særlig vestkysten er markant med sine høye, loddrette fuglefjell. Den gjennomsnittlige fjellhøyde er 300 m over havet. Slættaratindur (880 moh.) ved Funningur på Eysturoy er det høyeste fjellet. Etter Slættaratindur kommer Gráfelli (856 moh.), Villingadalsfjall (841 moh.), Kúvingafjall (830 moh.) og Teigafjall (825 moh.). Med unntak av Villingadalsfjall, som ligger ved Viðareiði på Viðoy, ligger de ti høyeste fjellene på Kunoy og Eysturoy. Enniberg på Viðoy (754 moh.) er Europas nest høyeste sjøklippe, etter Hornelen i Norge.
Færøyene har ingen store vassdrag, men mange bekkefar og små fosser. Den klart største innsjøen er Sørvágsvatn (3,57 km²) på Vágar. Sørvágsvatn drenerer i havet gjennom den 30 m høye Bøsdalafossur, som er fossen med størst vannføring i øyriket. Ellers finnes noen mindre innsjøer på de fleste store øyene. Nest største innsjø er Fjallavatn (1,03 km²), dernest følger Sandsvatn (0,82 km²) og Toftavatn (0,51 km²). Vann utgjør til sammen 0,5 % av øyenes areal. Den lengste fjorden er Skálafjørður (14 km) på Eysturoy, etterfulgt av Gøtuvík (11 km) og Funningsfjørður (9,7 km).
=== Geologi ===
Øyene oppstod for om lag 60–70 millioner år siden under tertiærperioden i geologisk historie. Øygruppen ble skapt av vulkansk aktivitet som en del av en opptil 4 000 m høy rygg som strakte seg fra Grønland til Irland og Skottland. Av den avkjølte lavaen dannet den typiske færøyske basalten seg, og har gjentatte ganger blitt krysset av tynne tufflag fra askeregn. I en vulkansk pause fantes det tropisk vegetasjon, herunder store trær, på Færøyene, noe kullagene viser. Foruten kull har ikke øygruppen noen mineralforekomster av betydning.
Gjennom erosjon forsvant det meste av høysletten. Det som ble igjen av ryggen var øyene, i hovedsak Hebridene, Færøyene og Island. Istiden formet restene av høysletten, Færøyene, i dagens karakteristiske daler i sydøstlig-nordvestlig retning. Mange av dalene ble fylt med vann og dannet dagens færøyske fjorder. Det myke tufflaget lå eksponert for bølgeslag og det tøffe klimaet og ble med tiden vasket bort og etterlot den sterkere basalten. Slik oppsto de typiske trappestrukturene i innlandet og de voldsomme klippene og kystlandskapet vest og nord på øygruppen, slik som for eksempel Beinisvørð og Enniberg.
=== Flora ===
Arktiske planter kan ha overlevd på topper som stakk gjennom den 400 m tykke isbreen over Færøyene i istiden. Da breene trakk seg tilbake kom nye planter fra det norske fastlandet og De britiske øyer, blant annet tatt med av sjøfugler.
Øyriket har en forholdsvis rik flora, det er registrert over 400 arter karplanter, over 400 arter moser og om lag 250 lavarter. Vegetasjonen domineres av gresshei som i høyden går over i fjellvegetasjon. Lynghei med røsslyng og blåbær er vanlig, det er også noe krattvegetasjon med vier og einer. Færøyenes nasjonalblomst er bekkeblom (soleiehov). Store arealer er myrlendte.
Den færøyske naturen er karakteristisk i sin mangel på trær, som har dårlige vekstforhold på grunn et ekstremt kystklima med vinder som blander store mengder havsalt i luften. Slik sett minner naturen om Connemara og Dinglehalvøya i Irland og de skotske øyene. Funn av stammer fra dunbjørk og grener i jorden, datert til ca. 2 300 år f.Kr., og funn av pollen fra hassel, indikerer at det i det minste var noen områder med bjørk og hassel på Færøyene før mennesker bosatte seg på øyene. På flere av øyene er det plantet bartrær, hvorav de aller fleste artene er av ikke-europeisk opprinnelse.
=== Fauna ===
Etter siste istid kom også insekter og seler til øygruppen, i tillegg til fuglene, men dyrelivet var begrenset. De første menneskene møtte et land uten landpattedyr, krypdyr eller høye trær. Alle landpattedyr, i all hovedsak rotter, mus og harer, har derfor blitt introdusert av mennesker.
Færøyenes avsideliggenhet og barske klima gjør at få arter lever på land, og noen underarter er endog endemiske, slik som færøyponnien. Insekter som fluer, møll, edderkopper, biller, snegler og makk er opprinnelige arter i den færøyske faunaen, mens iberiasnegler og vepser har blitt introdusert i senere tid og blitt deler av den naturlige faunaen. Frosker finnes på Nólsoy, mens kaniner flere ganger har etablert seg for å så dø ut igjen. Ville landpattedyr er rotter, mus og harer, der harer finnes på alle øyene, unntatt de seks minste. Rotter finnes på syv øyer og mus på seks øyer.Havert er svært utbredt, og det finnes flere hvalarter i farvannene, deriblant nebbhval, grindhval og spekkhogger som de meste vanlige. Havet er dessuten rikt på en lang rekke fiskearter, og de massive fuglebergene langs kysten huser derfor store mengder sjøfugl. I alt er det snakk om 110 forskjellige fuglearter på øyene, og i løpet av de siste 150 årene har over 260 arter blitt observert. Det er om lag 40 vanlige hekkefugler, herunder havhest (600 000 par), lundefugler (550 000 par), stormsvale (250 000 par), krykkje (230 000 par), lomvi (175 000 par) og havlire (25 000 par). Nólsoy huser verdens største koloni av havsvaler. Havsule forekommer bare på Mykines. Færøyenes nasjonalfugl er tjelden, som er en trekkfugl. Tjeldens ankomst den 12. mars markeres av færøyingene som begynnelsen på våren.
== Demografi ==
Færøyene hadde 52 154 innbyggere den 1. januar 2020, fordelt på rundt 120 byer og bygder. De fleste bosetningene ligger beskyttet i en vik eller fjord på østkysten. Halvparten av befolkningen bor på Streymoy, hvor hovedstaden Tórshavn ligger.
Befolkningen urbaniseres, og det meste av befolkningsveksten skjer i hovedstadsområdet. I 2020 bodde 13 500 personer i selve Tórshavn, men medregnet Hoyvík og Argir hadde byen 20 000 innbyggere. Den nest største byen er Klaksvík med 4 900 innbyggere. Langs østsiden av Skálafjørður på Eysturoy danner en rekke bygder, deriblant Toftir, Runavík og Saltangará, en sammenhengende bebyggelse med 3 800 innbyggere. Andre større steder er tvillingbygdene Miðvágur og Sandavágur, Tvøroyri, Fuglafjørður, Vágur og Vestmanna.I 2020 var 96 % av innbyggerne danske statsborgere, det vil si fra enten Færøyene, Grønland eller Danmark. Lovgivningen betegner alle fastboende statsborgere på Færøyene som færøyinger. I kulturell forstand er færøyinger en etnisk gruppe med færøysk som morsmål. Folketellingen i 2011 viste at opptil 97 % av befolkningen regner seg selv som etniske færøyinger. Færøyingenes genetiske opphav er blandet skandinavisk og skotsk-irsk (keltisk).Den 1. januar 2020 bodde det 2 040 utenlandske statsborgere fra nærmere 100 stater på Færøyene. De største innvandrergruppene kommer fra Norden, Øst-Europa og Sørøst-Asia. Det bodde 107 norske statsborgere på Færøyene. Innvandringen er gjerne knyttet til arbeidsinnvandring eller ekteskap med færøyinger.Over tid har Færøyene hatt et kvinneunderskudd i befolkningen i aldersgruppen 15–64 år, som følge av nettoutflytting. Øyene har likevel fødselsoverskudd. I 2011/2012 var det samlede fruktbarhetstallet 2,4 barn per kvinne. Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende kvinner var 25,9 år. Nyfødte hadde en forventet levealder på 79,6 år for menn og 84,6 år for kvinner, noe som er blant de høyeste i verden.
=== Språk ===
Færøysk er det vanligste dagligspråket på Færøyene. 94 % av befolkningen har færøysk som morsmål, og de fleste som ikke har det, behersker språket godt, viste folketellingen i 2011.Færøysk er en del av den vestnordiske språkgrenen, som omfatter færøysk, islandsk, norsk og det utdødde språket norn. Den nordiske språkgrenen tilhører den germanske gruppen av den indoeuropeiske språkfamilien. I likhet med islandsk har færøysk utviklet seg fra de gammelnorske dialekter. Færøysk og islandsk talespråk er ikke uten videre innbyrdes forståelige. Færøysk har, som islandsk og noen norske målfører, ennå de fire germanske kasusene.
Det færøyske skriftspråket følger i hovedtrekk V.U. Hammershaimbs rettskrivning av 1846, som bygger på den skriftlige tradisjonen fra norrønt. Den fikk gjennomslag på bekostning av en enklere og mer lydnær rettskrivning. Kampen for anerkjennelse av det færøyske språket har stått sentralt i den færøyske nasjonsbyggingen. Færøysk ble først godtatt som hjelpespråk i skolen og uformelt brukt i noen kirker, og ble offisielt språk i forvaltningen, skolen og kirken i 1938. Alle færøyinger blir fortsatt undervist i dansk som nabospråk i folkeskolen. Den mest karakteristiske uttalen kalles gøtudansk. Gode språkferdigheter bidrar til å bringe mange danske lånord inn i færøysk.Både dansk og færøysk er offisielle språk på Færøyene, men det er stort sett bare etniske dansker som bruker dansk som dagligspråk. Ved folketellingen i 2011 hadde 1 550 fastboende på Færøyene dansk som morsmål. De fleste færøyinger behersker også engelsk som fremmedspråk.
=== Religion ===
80 % av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske Fólkakirkjan. Den er en av verdens minste statskirker. Fólkakirkjan rommer både konservative og liberale teologiske strømninger. En del av Fólkakirkjans medlemmer har sitt forsamlingsliv innen Heimamissiónin og andre misjonsorganisasjoner som bygger på kirkens lære. 10–15 % av befolkningen regner seg til Brøðrasamkoman, en avlegger av skotske Plymouth Brethren, som har kalvinistiske trekk. Rundt 5 % tilhører andre kristne trossamfunn, som pinsevennene. Det finnes en katolsk menighet tilknyttet Mariukirkjan i Tórshavn.Troslivet har en stor plass i det færøyske samfunnet. En spørreundersøkelse i 2017 viste at 80 % av færøyingene har en gudstro. 38 % av færøyingene går til gudstjeneste eller møte minst én gang i måneden, ifølge en spørreundersøkelse fra 2008. Kirkene og forsamlingshusene er ikke bare viktige for troen, men som kulturbærere og sosiale møtesteder i lokalsamfunnene. Hovedstadsområdet er mer sekulært enn resten av landet, mens den nordvestre delen av Færøyene – Eysturoy og Norðoyar – er et «bibelbelte», hvor Brøðrasamkoman og karismatisk kristendom står spesielt sterkt.Det var Sigmundur Brestisson som på kongebud fra Olav Tryggvason forkynte den kristne læren på Tinganes rundt år 1000. Sagaen skildrer hvordan Sigmundur Brestisson påbegynte en omvendelse av færøyingene fra deres norrøne religion. Tinget settes fortsatt hvert år under Ólavsøka (Olsok), en religiøs og nasjonal høytid til minne om Olav den hellige. Bispesetet i Kirkjubøur ble opprettet i 1111. Det var underlagt Nidaros erkebispedømme frem til reformasjonen i 1537. Ólavskirkjan i Kirkjubøur, viet til Olav den hellige, er Færøyenes eldste bevarte kirkebygning. Magnuskatedralen ligger like ved. Etter reformasjonen ble Færøyene integrert i en dansk kirketradisjon. Luthersk ortodoksi fikk sterkt fotfeste på Færøyene. Den lutherske statskirken hadde en monolittisk stilling i samfunnet frem til slutten av 1800-tallet, da kristne vekkelser og lekmannsbevegelser begynte å få innpass.
== Historie ==
=== Irske munker bosetter seg på Færøyene ===
Da Færøyene for første gang ble besøkt av vikingene i 795 traff de munker fra Irland, som levde en eneboertilværelse på øyene. Disse munkene fant ingen urbefolkning som de kunne omvende. De tilbragte tiden med å drive sauehold og plantedyrkning (blant annet dyrket de havre). Man antar at de irske munkene kom omkring år 625. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island i tiden rundt nordmennenes ankomst til øyene.
=== Norsk kolonisering ===
Øyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet, og det antas at de første bosetterne kom i tiden etter år 825. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, samt skotter og irer. Det er rimelig å regne med at det ensidige næringsgrunnlaget på øyene, i all vesentlighet sauehold, kystfiske og fuglefangst, allerede fra vikingtiden gjorde dem avhengige av tilførsler fra Norge, hvilket bidro til å styrke de politiske og kirkelige båndene landene imellom.For å opprettholde lov og orden ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene på denne tiden, som Frostatinget. Alltinget er med sitt nåværende navn Lagtinget verdens eldste lovgivende forsamling, også eldre enn det islandske Alltinget. Alltinget ble samlet om sommeren på halvøya Tinganes ved Tórshavn. Stedets sentrale beliggenhet og øya Nólsoy som beskytter stedet mot de verste stormene fra øst, var avgjørende for tingets plassering. Alltingets forhandlinger ble ledet av en lagmann. På Alltingets møter tok man seg av landets anliggender, vedtok lover og meglet ved stridigheter og forente dermed både den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. At alle frie menn var like for loven, var et sentralt begrep.
Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar.
=== Kristendommen innføres ===
I 999 kom vikinghøvdingen Sigmundur Brestisson på kongebud for å forkynne læren om Hvíta Krist, og med våpenmakt tvinge færøyingene til å gå over til kristendommen. Med 30 menn møtte høvdingen Tróndur i Gøta på Lagtinget på Tinganes, men Tróndur og de øvrige færøyinger i forsamlingen avviste den nye læren. De så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene. Sigmundur valgte da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget.Tróndur var pragmatisk og valgte det første, men ifølge Færøyingesagaen svor Tróndur hevn. I 1005 samlet han sine menn i en nattlig aksjon for å angripe Sigmundur på Skúvoy, hvor de tok Sigmundur på sengen. Sigmundur og hans tro følgesvenn og fetter Tóri Beinirsson sprang i havet sammen med karlen Einar fra Suðuroy. Deres legendariske svømmetur er blant annet gjengitt i kvadet Sigmundarkvæði yngra (det yngre kvad om Sigmundur), som alle skolebarn på Færøyene stifter bekjentskap med i undervisningen. Mens Tóri og Einar døde på svømmeturen, lyktes det Sigmundur å nå Sandvík på Suðuroy, men der ble han drept av bonden Torgrímur Illi, som var en av Tróndurs menn.
=== Færøyene blir norsk len ===
Olav den hellige oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann Gilli, Tórolvur Sigmundsson og Leivur Øssursson, om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge Tróndur i Gøta levde, klarte ikke Olav den hellige å få full kontroll over Færøyene. Etter Tróndur i Gøtas død i 1035 tok Leivur Øssursson Færøyene i len av den norske kongen Magnus den gode samme år. Dette markerer slutten på både vikingtiden på Færøyene og på Færøyenes selvstendighet.
Kirkjubøur bispedømme ble grunnlagt i 1111 med sete i Kirkjubøur, og var fra 1152 underlagt Nidaros erkebispedømme. I Kirkjubøur skrev biskop Erlend i 1298 Færøyenes eldste kjente dokument, Fårebrevet. Han påbegynte også Magnuskatedralen, som i dag er en kirkeruin.
Kong Sverre kom til fostring i Kirkjubøur på Færøyene fem år gammel i 1156. Han må ha vært spesielt evnerik, for biskop Roe på Færøyene satte ham i prestelære. Som voksen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn. Om dette stemte eller ikke er uvisst, men det gav i hvert fall legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Sverre tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongsmakten var endelig sikret.
I 1274 trådte den Yngre Gulatingslov i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embedsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover.
=== Færøyene blir mindre viktig for Norge ===
Da Håkon V Magnusson ble konge i 1299, valgte han Oslo og Akershus festning som kongesete. I 1314 gjorde han Oslo til rikets hovedstad. De utenrikspolitiske linjene ble rettet østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt, med sterk satsing på de nordatlantiske områdene i vest for å holde på og sikre Norgesveldet. Norge mistet kontakten med Shetland og Orknøyene og, enda viktigere, med Færøyene og Island.
Etter de første 500 årene med norsk bosetning hadde folketallet kommet opp i rundt 4 000, men dette ble halvert som følge av svartedauden på midten av 1300-tallet. Senere innvandring fra Shetland, Orknøyene og Norge gjorde at folketallet stabiliserte seg på ca. 5 000 innbyggere.
=== Kalmarunionen ===
I 1380 går Norge sammen med sine kolonier, Færøyene, Orknøyene, Hjaltland, Island og Grønland, inn i en union med Danmark. 17 år senere, i 1397, dannes Kalmarunionen hvor også Sverige inngår. Kalmarunionen er en personalunion hvor landene har felles konge. Imidlertid var det et norsk riksråd som ved kongevalgene fra 1380 til reformasjonen i 1536 i prinsippet kunne ha valgt en annen konge enn den man hadde i Danmark. Etter reformasjonen ble det norske riksrådet nedlagt og Norge og dets kolonier underlagt Danmark.
=== Reformasjon og monopolhandel ===
Reformasjonen nådde Færøyene i 1538, to år etter Danmark. Øyene ble et prosti under Bergens biskop. Kongen overtok 2/3 av jorden. Bispesetet og prestestolen i Kirkjubøur ble nedlagt, og i 1547 ble latinskolen grunnlagt. Begynnelsen av reformasjonen markerer starten på det danske språks periode, da dansk ble innført som kirke- og amtsspråk. Perioden varte til midten av 1800-tallet.
I 1579 fikk den færøyske sjøhelten Magnus Heinason handelsmonopol på all handel til og fra Færøyene og han oppførte festningen Skansin i Tórshavn som et vern mot sjørøvere. Magnus Heinason mistet handelsmonopolet etter fire år, etter beskyldninger om svindel og dårlige varer. Heinason ble dømt til døden for sjørøveri i nederlandsk tjeneste, og ble henrettet den 18. januar 1589 i København. Etter sin død ble han frifunnet for anklagene.
København overtok handelsmonopolet fra Bergen i 1619, og i 1620 kom den færøyske kirken under Sjællands biskop.
Gabeltiden omtales som den mørkeste perioden i Færøyenes historie. Den varte fra 1655, da Christoffer Gabel ble lensherre på Færøyene, til 1709 da hans sønn Frederik Gabel døde. I 1662 fikk Gabel også handelsmonopolet og Færøyene ble nærmest styrt som en privat koloni.
Presten Lucas Debes var en av Gabels største motstandere og han reiste med en færøysk delegasjon til København i 1673, hvor han fortalte kongen om Gabels vilkår. Da en kongelig kommisjon kom frem til Færøyene samme år, ble Tinganes rammet av en brann hvor de fleste handelsbygninger og dokumenter gikk med. Noen hevdet på den tiden at Gabels menn stod bak brannen.
I 1709 overtok den dansk-norske stat handelsmonopolet, et monopol som varte til 1856.
Nólsoyar Páll var motstander av handelsmonopolet og kjempet for frihandel og selvstendighet for Færøyene. Hans Fuglakvæði er en vise hvor tjelden symboliserer ham selv, og dermed også den frie færøying. I 1804 bygde han sammen med Royndin Fríða Færøyenes første selveide skip siden Magnus Heinasons tid. Hans skip kom godt med da Færøyene i 1807 var truet av hungersnød under krigen mellom Danmark og England. Nólsoyar Páll satte inn sitt skip for å skaffe korn til øyfolket. Han omkom i et forlis vinteren 1808/1809 og er nå Færøyenes nasjonalhelt.
=== Del av Danmark etter Kielfreden ===
Ved Kielfreden i 1814 måtte Danmark avstå Norge til Sverige, mens Færøyene, Island og Grønland ble igjen i det danske riket.
Folketallet ble, fra 1700- til 1900-tallet, ti ganger høyere. Dette tilskrives den store industrialiseringen av fiskeriet, som i tillegg ble mer orientert mot havfiske enn mot kystfiske. Så sent som i 1845 var 68 % av de yrkesaktive beskjeftiget i landbruket. Den økte levestandarden gav lengre forventet levealder, mindre barnekull og større motstandsdyktighet mot sykdommer.
I 1816 nedlegges det færøyske Lagtinget etter ordre fra den danske kongen Frederik VI etter å ha eksistert i 900 år. Færøyene blir et dansk amt styrt av fire danske embetsmenn, og enhver færøysk innflytelse på landets styring fjernes. Den dømmende funksjonen ivaretas av sorenskriveren, som eneste dommer i alle rettssaker.
Færøyingene ønsker å få gjenopprettet Lagtinget, men dette blir avslått av Stænderforsamlingen i Roskilde i 1844 og 1846.
26. mars 1852 underskriver Frederik VII loven om Lagtingets gjenopprettelse. Lagtinget skal fungere som et amtsråd og fikk kun rådgivende myndighet i færøyske anliggender. Den eneste Lagtinget fikk råderett over, var kirkens midler. Loven om Lagtingets gjenopprettelse trådte i kraft to år senere, i 1854, men det første Lagting ble samlet allerede i 1852 etter lagtingsvalget den 30. juni.
=== Nasjonal vekkelse ===
Fra midten av 1800-tallet økte den nasjonale bevisstheten gradvis på Færøyene. Venceslaus Ulricus Hammershaimb startet arbeidet med å skape det færøyske skriftspråket og utga en rettskrivningsstandard i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskrivning, som i walisisk, valgte han å legge frem en rettskrivning sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne målet.
Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innfløkt, og en rivaliserende rettskrivning ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.
Etter en nasjonal vekkelse på Julemøtet i 1888 ble den færøyske forening Føroyingafelag stiftet få uker senere. Det færøyske selvstendighetspartiet Sjálvstýrisflokkurin ble stiftet i 1906. Partiet ble stiftet som en motvekt til det liberale danskvennlige partiet Sambandsflokkurin, som ville opprettholde den nuværende statsretslige stilling. Til å begynne var hovedstriden mellom de to partiene den færøyske språkstriden. Striden ble tilspisset da den danske regjeringen, etter samråd med Sambandspartiet, i 1912 bestemte at undervisningsspråket i den færøyske grunnskolen skulle være dansk. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1938.
For å markere ønsket om færøysk selvstendighet ble Dannebrog firt under en høytidelig åpning av Lagtinget under Ólavsøkan i 1930, og det uoffisielle færøyske flagget heist. Den høyeste danske embetsmann på Færøyene, amtmann Hjalmar Ringberg, forlot stedet i protest. Episoden omtales i dag som «Flaggskandalen».
=== Britisk okkupasjon under andre verdenskrig ===
Færøyenes strategiske plassering i Nord-Atlanterhavet gjorde at Storbritannias statsminister Winston Churchill 11. april 1940 i en radiotale på BBC kunngjorde at de ville sende to destroyere til Tórshavn for å okkupere Færøyene 12. april 1940, tre dager etter Tysklands okkupasjon av Danmark. Churchill hadde fått forsikringer fra færøysk hold at britiske soldater var velkomne.
Øyene som tidligere var avhengig av økonomiske overføringer fra Danmark, var nå helt avhengig av Storbritannia. Britene befestet stillinger på strategisk viktige steder. Sund og fjorder ble minelagt, og på Vágar bygde britiske ingeniørsoldater en militær flybase.
8 000 britiske soldater var stasjonert på Færøyene, som den gang hadde 30 000 innbyggere.
Selvstendighetsbevegelsen hadde stor fremgang ved valget i 1943, men britene tillot ingen endring i øyenes forhold til Danmark, før Danmark var et fritt land.
=== Forfatningskrise og indre selvstyre ===
Etter andre verdenskrig ville ikke Færøyene tilbake til sin gamle status som et dansk amt. Den danske regjeringen inviterer den færøyske lagtingsdelegasjonen ned til København i 1946 for å forhandle om Færøyenes fremtidige styreform. Lagtingsdelegasjonen og den danske regjering ble ikke enige og man besluttet i fellesskap å avholde en folkeavstemning 14. september 1946. Valget stod mellom den danske delegasjonens betingelser eller løsrivelse. Det ble flertall for uavhengighet (5 656 for og 5 490 imot). Fire dager senere, 18. september utroper lagmann Thorstein Petersen Færøyene som en selvstendig nasjon. Opposisjonen hevder at beslutningen er grunnlovsstridig og får støtte fra den danske regjering. Den danske kongen, Christian X av Danmark, oppløser det færøyske lagtinget 23. september med støtte fra samtlige partier i Folketinget og presiserer at Danmark kun kan akseptere færøysk selvstendighet ved gjensidig forhandling. Det skrives ut nyvalg og de partier som ønsker fortsatt å være en del av det danske rike får et flertall på fire mandater. Den nye lagtingsformannen Jákup Frederik Øregaard utbringer en hyllest Leve kongen, for Færøyene, for Danmark, noe som aldri før har skjedd i lagtinget.
Etter nye forhandlinger ble det i 1948 vedtatt en lov om indre selvstyre. Færøysk ble godkjent som offisielt språk, Færøyene fikk egne pengesedler, færøysk krone og embedet som lagmann (løgmaður, Færøyenes statsminister) ble igjen innført.
Siden 1950-årene har industrialisering og sentralisering gjort at mange har flyttet fra små bygder og til større tettsteder, mens útoyggjar blir truet av fraflytting. Den færøyske finanskrisen i perioden 1989–1995 gav høy arbeidsløshet, og nærmere 10 % av befolkningen utvandret, hvorav halvparten til Danmark. Mange av utvandrerne har siden flyttet tilbake til Færøyene.
=== Opprøret i Klaksvík ===
I 1955 gjorde innbyggerne i Klaksvík opprør, etter at overlegen på byens sykehus, Olaf Halvorsen, en tidligere aktiv nazist, ble avskjediget mot innbyggernes vilje. For å dempe uroen ble 100–200 politifolk sendt til byen, med det resultat at innbyggerne minela innseilingen til havnen. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik.
Legesaken var den utløsende faktor for opprøret, men den underliggende årsaken var spørsmålet om Færøyene uavhengighet.
== Politikk og administrasjon ==
Færøyenes statsrettslige stilling er juridisk og politisk omdiskutert. Hjemmestyreloven av 1948 kaller Færøyene «et selvstyrende Folkesamfund i det danske Rige». Det er et konstitusjonelt monarki med dronning Margrethe II av Danmark som statsoverhode. I 2005 ble det færøyske hjemmestyrets myndighet utvidet til alle områder, unntatt statsforfatningen, statsborgerskap, Høyesterett, utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk samt valuta- og pengepolitikk. Fámjinserklæringen stadfestet Færøyenes innflytelse og medvirkning i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Færøyene er et representativt demokrati med allmenn stemmerett for fastboende statsborgere over 18 år. Nasjonalforsamlingen er Lagtinget, som består av 33 medlemmer valgt ved forholdstallsvalg. Valg utskrives senest hvert fjerde år. Lagtinget praktiserer parlamentarisme og et flerpartisystem. Lagtinget har fire oftest jevnstore partier, Fólkaflokkurin, Sambandsflokkurin, Tjóðveldi og Javnaðarflokkurin. De mindre partiene Framsókn, Miðflokkurin og Sjálvstýri er også representert. Fra Lagtinget utgår regjeringen (landsstýri, «landsstyre»), som ledes av en regjeringssjef (løgmaður, «lagmann»). Færøyene har høy oppslutning om tradisjonelle former for politisk deltagelse, men kvinner er underrepresentert. De viktigste skillelinjene i færøysk politikk er høyre–venstre, samhørighet–selvstendighet, sentrum–periferi og religiøs–sekulær.Færøyene er ikke medlem av Den europeiske union. En egen tilleggsartikkel i Roma-traktaten slår fast at danske statsborgere bosatt på Færøyene ikke skal anses som danske statsborgere i traktatøyemed. Det vil si at danske statsborgere bosatt på Færøyene er ikke EU-borgere, mens andre EU-lands statsborgere som bor på øyene, anses som EU-borgere. Færøyene har vært en del av Den nordiske passunionen siden 1966 og Schengen-området siden 2001. Det er også inngått tollpolitiske samarbeid med EU, EFTA og Russland. Formelt har ikke Færøyene et eget ambassadevesen, men har representasjonskontorer i København, Brussel (EU), London, Moskva og Reykjavík. Flere stater har egne konsulater på Færøyene.
=== Administrativ inndeling ===
Færøyene er fra 1. januar 2017 inndelt i 29 kommuner med omkring 120 byer og bygder. Kommunene har ansvar for en offentlige tjenester som barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester. Interkommunalt samarbeid er utbredt på de fleste tjenesteområder, ettersom den gjennomsnittlige kommunestørrelsen er liten. Sentralisering av befolkningen, økende forventninger til offentlige tjenester og en aldrende befolkning i periferien har aktualisert spørsmålet om kommunesammenslåinger. De folkevalgte kommunestyrene har få medlemmer sammenlignet med kommuner i Norge og Sverige.Tradisjonelt er også Færøyene inndelt i syv landsdeler eller sysler (sýslar): Norðoyar, Eysturoy, Norðurstreymoy, Suðurstreymoy, Vágar, Sandoy og Suðuroy. Norður- og Suðurstreymoy er hver sine landsdeler, men ett syssel. Syslene oppstod som tinglag i vikingtiden og fungerer fortsatt som Færøyenes rettskretser. Historisk har hvert syssel hatt en sysselmann med politimyndighet, ulike sivile oppgaver og myndighet til å dømme i mindre saker. Siden 2010 har det vært fem sysselmenn fordelt på tre politidistrikter. Retten på Færøyene er felles førsteinstansdomstol for øyene, og har Østre Landsrett i Danmark som appellinstans.
=== Flagg og symboler ===
Nasjonaldagen er den 29. juli, som sammenfaller med tusenårige nasjonalhøytiden Ólavsøka.
Færøyenes flagg (Merkið, «merket») er et nordisk korsflagg, først presentert i 1919 og i offisiell bruk siden 1940. Flagget ble laget av tre færøyske studenter i København våren 1919. Det ble først heist i bygden Famjin i juni. Til Ólavsøka i 1930 ble flagget tatt i bruk i en offisiell anledning, og fra 1931 kom flagget i vanlig bruk. Bruken var en kilde til uenighet mellom danske og færøyske myndigheter gjennom 1930-årene. Da Danmark ble okkupert av tyske styrker i april 1940, tok britiske styrker kontroll over Færøyene. Det ble da nødvendig å etablere en flaggskikk som skilte skip fra britisk-kontrollerte områder fra dansk/tysk-kontrollerte skip. Den 25. april 1940 anerkjente Storbritannia Merkið som Færøyenes flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget. Hjemmestyreloven av 1948 stadfestet Merkið som øyenes offisielle flagg.
== Næringsliv ==
Frem til tidlig på 1900-tallet var Færøyene et bondesamfunn, basert på fåreavl, kystfiske og fangst av fugler. Med industrialiseringen av fiskeriet og investering i havgående fiskefartøyer har Færøyene blitt en fiskersamfunn. Med endringer i fiskerigrensene i 1970-årene utviklet Færøyene en særegen økonomisk modell av korporatistisk og planøkonomisk tilsnitt. Finanskrisen i 1990-årene førte til et oppgjør med denne, og subsidiene og regjeringsgarantiene ble avviklet, fiskeriet regulert, og fiskerettighetene kapitalisert. Færøyene har en moderne skipsflåte, foredlingsindustri og havbruksnæring.
Eksport av fiskeprodukter utgjør ca. 98 % av Færøyenes samlede eksportverdi. Øyenes avhengighet av fiskeriet er ikke uproblematisk, fordi økonomien er sårbar for svingninger i fangst og priser. Overfiske og innskrenkninger i kvoter er en vedvarende trussel for samfunnet. Innskrenkninger i fiskerettigheter i fremmede farvann i 1970-årene gav støtet til havbruket i Færøyenes indre farvann. Den største oppdretteren er Bakkafrost, etterfulgt av Marine Harvest og Luna (Hiddenfjord). Knyttet til fiskeriene og havbruket finnes det også viktige bransjer som rederier, skipsmegling, skipsverft, grossister, spedisjon og redskapsproduksjon.
Hensynet til fiskerinæringen veide tungt da Færøyene valgte å stå utenfor EU, og dermed ikke være underlagt EUs felles fiskeripolitikk. Færøyene har et tett samarbeid med Island i fiskeripolitiske spørsmål.
Budsjettilskuddene fra Danmark gjør at Færøyene kan finansiere en stor offentlig sektor. Det finnes også et betydelig offentlig eierskap, for eksempel i selskaper som Posta, Føroya Tele og Atlantic Airways. Ettersom levekostnadene er høyere enn i Danmark, har begrenset økningen i budsjettilskuddet til lønns- og prisveksten. Tilskuddets andel av Færøyenes budsjetter har sank fra 28,7 % i 2000 til 13 % i 2017. Som andel av Færøyenes BNP sank tilskuddet fra 11,2 til 3,3 %.Arbeidsledigheten og sykefraværet er lavt. Mellom 2000 og 2019 lå ledigheten for det meste under 5 %.
=== Energiforsyning og oljeleting ===
Det interkommunale kraftselskapet SEV står for nesten hele kraftproduksjonen på Færøyene. Det meste av befolkningen er tilknyttet et hovedstrømnett, mens Suðuroy og noen av de små, ytre øyene har sine egne kraftnett. De fleste strømkablene er lagt under bakken. Færøyene har ingen strømkabler til utlandet som muliggjør kraftutveksling. I 2018 hadde SEV en samlet produksjon på 352 003 MWh, hvorav 51 % kom fra termisk energi (fyring med tungolje), 30 % fra vannkraft og 18 % fra vindkraft. Andelen fra fornybare energikilder er økende. Det finnes flere hurtigladestasjoner for elbiler.Færøyene må importere all olje som forbrukes. I 2019 stod SEVs varmekraftverk for mindre enn en femtedel av oljeforbruket, mens skipsfarten stod for halvparten. Siden 1990-årene har en rekke selskaper, deriblant Statoil/Equinor, blitt tildelt letelisenser for olje- og gassforekomster på færøysk sokkel. Den færøyske sokkelen er teknisk krevende, fordi store deler er dekket av et tykt, hardt lag med lavastein. Det er gjort flere funn, men så langt har ingen felt vist seg å være drivverdige. De færøyske, børsnoterte selskapene Atlantic Petroleum og Faroe Petroleum har virksomhet på færøysk, irsk, britisk, norsk og nederlandsk sokkel. Flere havner på Færøyene fungerer som servicehavner for olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen.
=== Tradisjonell småhvalfangst ===
Den tradisjonelle grindhvalfangsten, grindadráp, foregår i øyenes indre farvann. Den har lange, historiske og matkulturelle tradisjoner, og kan dateres tilbake til 1584. Fangsten er strengt lovregulert, og overvåkes alltid av sysselmannen. Rundt 950 grindhvaler blir fanget årlig, i all hovedsak om sommeren. Fangsten er ikke-kommersiell og organisert av de enkelte bygdene. Fangstmennene omringer grindhvalene med en stor halvsirkel av båter, og driver så hvalene inn i en bukt eller en fjord. Når de kommer nært nok land, blir hvalene fanget og slaktet av fangstmenn på land. Fangsten antas å utgjøre 25–30 % av kjøttforbruket på øyene. Fangsten blir fordelt likt etter middelalderske regler mellom alle i bygdens manntall.
== Samfunn ==
=== Utdannelse og forskning ===
Skolevesenet på Færøyene er bygd opp med det danske som forbilde. Elevene begynner på den niårige, obligatoriske folkeskolen det året de fyller 7 år. De fleste kommuner tilbyr ettårig førskole fra det året elevene fyller 6 år. Elevene kan også velge å ta et tiende skoleår. Undervisning på de første alderstrinnene i folkeskolen er forsøkt opprettholdt selv i de minste bygdene, mens de tre siste alderstrinnene vanligvis blir undervist på større skoler. Ved siden de offentlige folkeskolene finnes noen privatdrevne skoler, men de er for det meste offentlig finansiert.Undervisningsspråket i det færøyske skoleverket er færøysk. Elevene får opplæring i dansk som nabospråk fra 3. klasse og i engelsk som fremmedspråk fra 4. klasse. Fra 8. klasse kan elevene få opplæring i et annet fremmedspråk, som tysk, fransk eller spansk.
Med vitnemål fra folkeskolen kan elevene gå gymnas eller yrkesskole. Gymnaset fører frem til studentereksamen eller høyere forberedelseseksamen (HF), som gir adgang til å søke høyere utdannelse. Ettårig yrkesskole følges som regel av toårig læretid på arbeidsplass, og fører frem til fagbrev. Det finnes en rekke yrkesskoler og aftenskoler. Føroya Studentaskúli og HF-skeið ble opprettet som et kurs i 1937 og utvidet til et reelt gymnas i 1964. Det har siden blitt opprettet gymnas på Eysturoy og Suðuroy. I 2015 ble gymnaset, yrkesskolen og handelsskolen i Tórshavn slått sammen til den kombinerte videregående skolen Glasir.Det første høyere lærestedet på Færøyene var lærerseminaret, som ble opprettet i 1870. Fróðskaparsetur Føroya ble opprettet i 1965 og tildelt universitetsstatus i 1990. Lærer- og sykepleierutdannelsene ble underlagt universitetet i 2008. I 2011 tok 36 % av de færøyske studentene sin utdannelse på Færøyene, og i 2018 var det 43 %. Antallet studenter ved Fróðskaparsetur Føroya økte fra 600 til 1 000 i samme periode. Resten studerer for en stor del i Danmark. En overvekt av de færøyske studentene er kvinner, mens kvinner utgjør en desto større andel av de færøyske studentene i utlandet.Føroya Fólkaháskúli ble etablert i 1899, og er fremdeles Færøyenes eneste folkehøyskole.
=== Massemedier ===
Færøyene ble det siste landet i Europa som fikk en nasjonal fjernsynskringkaster, nemlig Sjónvarp Føroya (SvF) i 1984. Før dette hadde radiokanalen Útvarp Føroya (ÚF) kringkastet sine sendinger siden 1957. Andre radiokanaler er Rás 2 og Lindin, hvor sistnevnte er en kristen radiostasjon, mens førstnevnte ble opprettet som et alternativ til Útvarp Føroya da Atlantic Radio ble nedlagt. Sjónvarp Føroya og Útvarp Føroya er siden 2005 samlet i det offentlige mediekonsernet Kringvarp Føroya (KvF).
De eldste mediene på øyene er allikevel avisene. Dimmalætting, opprinnelig et organ for Sambandsflokkurin, ble første gang trykt i 1878, og blir i dag utgitt fem ganger i uken. Hovedkonkurrenten er Sosialurin, som ble etablert som organ for Javnaðarflokkurin i 1927 og i dag blir utgitt fem ganger i uken. Partipressen omfattet også 14. september, Dagblaðið og Tingakrossur, som var organ for henholdsvis Tjóðveldisflokkurin, Fólkaflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin, men disse kom alle i økonomisk uføre under krisen i 1990-årene. Dimmalætting og Sosialurin ble deretter erklært partipolitisk uavhengige og solgt til private, skjønt arven fra partipressens dager somme tider kommer til syne.
Norðlýsið er en regionavis for Norðoyar med base i Klaksvík. Av andre publikasjoner finnes blant andre todagersavisen Oyggjatíðindi, kvinnemagasinet Kvinna, det populærvitenskapelige tidsskriftet Frøði og litteraturtidsskriftet Varðin.
=== Kriminalitet ===
Diskriminering av homofile på Færøyene har blitt viet oppmerksomhet. Homofili ble avkriminalisert i 1933, mens diskriminering av homofile ble eksplisitt forbudt ved lov i 2006. Motstand mot lovfesting av rettigheter på LHBT-området har i stor grad vært religiøst begrunnet.
== Kultur ==
Den færøyske kulturen har sine røtter fra den norrøne kulturen. Færøyene var lenge isolert fra store kulturelle omveltninger og bevegelser som feide over Europa. Dette betyr at færøyingene har ivaretatt en stor del av sin tradisjonelle kultur. Det færøyske språket har sin opprinnelse i det vestnorrøne språket som ble snakket i Norge i tidlig middelalder. Det er i nær slekt med islandsk og det utdødde norn på Shetland og Orknøyene. Norn var gjensidig forståelig med færøysk, slik moderne islandsk til en viss grad er det i dag. Inntil 1400-tallet hadde færøysk en ortografi som lå nært opp til islandsk og norsk, men etter reformasjonen i 1538, ble bruk av færøysk i skoleverket, kirken og offentlig administrasjon forbudt av danskene. Selv om en rik muntlig tradisjon overlevde, ble ikke språket skrevet i mer enn 300 år. Formidling av dikt og fortellinger ble gjort muntlig. Disse verkene ble delt inn i sagnir (sagn), ævintýr (eventyr) og kvæði (kvad). Sistnevnte ble ofte satt sammen med musikk og middelaldersk kjededans. Disse ble etter hvert nedskrevet på 1800-tallet.
== Se også ==
Færøyene under første verdenskrig
Liste over personer på færøyske frimerker
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Ingrid Falktoft (2012). Færøerne. Historie og samfund, kunst og kultur (dansk). Højbjerg: Hovedland. ISBN 978-87-7070-274-4.
Debes, Hans Jacob (1990). Føroya søga I. Norðurlond og Føroyar (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-545-1.
Debes, Hans Jacob (1995). Føroya søga II. Skattland og len (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-060-3.
Debes, Hans Jacob (2000). Føroya søga III. Frá kongligum einahandli til embætisveldi (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-256-8.
Debes, Hans Jacob (1995). «Færøerne og Norge. En tusindårig forbindelses begyndelse, forløb og afslutning». Historisk tidsskrift (dansk). 74 (1): 22–56. ISSN 0018-263X.
Debes, Hans Jacob (2001). Færingernes land. Historien om den færøske nutids oprindelse (dansk). København: Multivers. ISBN 87-7917-039-0.
Fyllingsnes, Ottar (2016). Færøyane. Illustrert av Harald Hognerud. Leikanger: SKALD. ISBN 978-82-7959-246-4.
Langkilde, Charlotte (2018). Færøerne. En moderne nation fødes (dansk). København: Lindhardt og Ringhof. ISBN 978-87-11-69037-6.
Schei, Liv Kjørsvik (2003). The Faroe Islands (engelsk). Edinburgh: Birlinn. ISBN 1-84158-242-5.
Stove, Stein (1981). «Færøyene i norsk litteratur. En bibliografi til belysning av Færøyenes historie». I Stove, Stein. Færøyene – frendeland i vest. Festskrift Norsk-færøysk lag 50 år. Oslo: Norsk-færøysk lag. s. 129–153. ISBN 82-990840-0-8.
Trolle, Annette Lerche (2003). Færøerne – et land i Norden (dansk). Risskov: Forlaget Klematis. ISBN 87-7905-728-4.
West, John F. (1974). Færøerne. En nation og dens historie (dansk). Oversatt av Palle Koch. København: Gyldendal.
Wylie, Jonathan (1987). The Faroe Islands. Interpretations of History (engelsk). Lexington: University Press of Kentucky. ISBN 0-8131-1578-7.
Young, G.V.C. (1979). From the Vikings to the Reformation. A Chronicle of the Faroe Islands up to 1538 (engelsk). Douglas: Shearwater Press. ISBN 0-904980-20-0.
== Eksterne lenker == | Atle Magnus Færøy (født 19. januar 1932 på Færøyna i Solund, død 28. | 197,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albatrossavtalen | 2023-02-04 | Albatrossavtalen | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miljøtraktater'] | Albatrossavtalen (Agreement on the Conservation of Albatrosses and Petrels – forkortet ACAP) er en internasjonal traktat fra 2001 som trådte i kraft 1. februar 2004. Albatrossavtalen ble etablert for å stoppe den store nedgangen i sjøfuglbestanden på den sydlige halvkule, spesielt for albatrosser og petreller. Bestanden av svartbrunalbatross har i løpet av de siste 30 år blitt redusert med 40%. Sjøfuglene er truet av introduserte arter i hekkeområdene, forurensning og ved å bli utilsiktet fanget ved linefiske.
Albatrossavtalen beskytter i dag alle albatrossarter og syv petrellarter på den sydlige halvkule. Det er planer om å utvide avtalen til å omfatte den nordlige halvkule i fremtiden.
Sekretariatet har kontor i Tasmania i Australia.
| Albatrossavtalen (Agreement on the Conservation of Albatrosses and Petrels – forkortet ACAP) er en internasjonal traktat fra 2001 som trådte i kraft 1. februar 2004. Albatrossavtalen ble etablert for å stoppe den store nedgangen i sjøfuglbestanden på den sydlige halvkule, spesielt for albatrosser og petreller. Bestanden av svartbrunalbatross har i løpet av de siste 30 år blitt redusert med 40%. Sjøfuglene er truet av introduserte arter i hekkeområdene, forurensning og ved å bli utilsiktet fanget ved linefiske.
Albatrossavtalen beskytter i dag alle albatrossarter og syv petrellarter på den sydlige halvkule. Det er planer om å utvide avtalen til å omfatte den nordlige halvkule i fremtiden.
Sekretariatet har kontor i Tasmania i Australia.
== Berørte arter ==
Følgende arter av albatrosser og petreller er dekket av avtalen:
Liste over albatrosser som dekkes av avtalen:
Diomedea sanfordi (Diomedea sanfordi)
Diomedea epomophora (Diomedea epomophora)
Vandrealbatross (Diomedea exulans)
Diomedea antipodensis (Diomedea antipodensis)
Beltealbatross (Diomedea amsterdamensis)
gulnesealbatross (Diomedea dabbenena)
Sotalbatross (Phoebetria fusca)
Gråalbatross (Phoebetria palpebrata)
Phoebastria irrorata (Phoebastria irrorata)
Thalassarche chlororhyncos (Thalassarche chlororhyncos)
Thalassarche carteri (Thalassarche carteri)
Gråhodealbatross (Thalassarche chrysostoma)
Svartbrunalbatross (Thalassarche melanophrys)
Thalassarche impavida (Thalassarche impavida)
Kvitpannealbatross (Thalassarche bulleri)
Svartflekkalbatross (Thalassarche cauta)
Thalassarche steadi (Thalassarche steadi)
Thalassarche eremita (Thalassarche eremita)
Thalassarche salvini (Thalassarche salvini)Liste over petreller som dekkes av avtalen:
Sørkjempepetrell (Macronectes giganteus)
Nordkjempepetrell (Macronectes halli)
Hvithakepetrell (Procellaria aequinoctialis)
Procellaria conspicillata (Procellaria conspicillata)
Fjellpetrell (Procellaria parkinsoni)
Westlandpetrell (Procellaria westlandica)
Gråpetrell (Procellaria cinerea)
== Land som har signert Albatrossavtalen ==
Argentina
Australia
Brasil
Chile
Ecuador
Frankrike
New Zealand
Norge
Peru
Spania
Storbritannia
Sør-Afrika
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Albatrossavtalen (Agreement on the Conservation of Albatrosses and Petrels – forkortet ACAP) er en internasjonal traktat fra 2001 som trådte i kraft 1. februar 2004. | 197,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ACAP | 2023-02-04 | ACAP | ['Kategori:Pekere'] | ACAP kan vise til:
Agreement on the Conservation of Albatrosses and Petrels – Albatrossavtalen
Advanced Common Application Platform
Application Configuration Access Protocol
Automated Content Access Protocol
American Council on Alcohol Problems | ACAP kan vise til:
Agreement on the Conservation of Albatrosses and Petrels – Albatrossavtalen
Advanced Common Application Platform
Application Configuration Access Protocol
Automated Content Access Protocol
American Council on Alcohol Problems | ACAP kan vise til: | 197,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traveling_Wilburys | 2023-02-04 | Traveling Wilburys | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1988', 'Kategori:Bob Dylan', 'Kategori:George Harrison', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Jeff Lynne', 'Kategori:Rockegrupper fra USA', 'Kategori:Roy Orbison', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Supergrupper', 'Kategori:Tom Petty', 'Kategori:Traveling Wilburys'] | The Traveling Wilburys var en såkalt supergruppe bestående av George Harrison, Jeff Lynne, Roy Orbison, Tom Petty og Bob Dylan. Bandet spilte inn to album i løpet av de årene de var sammen.
«Wilburys» var slang utviklet av Harrison og Lynne under innspillingen av Harrisons album Cloud Nine som en referanse for makkverk eller lignende som man kunne kvitte seg med under miksingen: «Vi gravlegger dem i miksen!». Uttrykket ble også brukt da hele gruppen var sammen. Harrison foreslo «The Trembling Wilburys» som gruppens navn, Lynne kom opp med endringen «Traveling», noe som ble godtatt av gruppen. Både personnavnene og historiene foruten ikonografien rundt er en bevisst lek med rockemyter.
| The Traveling Wilburys var en såkalt supergruppe bestående av George Harrison, Jeff Lynne, Roy Orbison, Tom Petty og Bob Dylan. Bandet spilte inn to album i løpet av de årene de var sammen.
«Wilburys» var slang utviklet av Harrison og Lynne under innspillingen av Harrisons album Cloud Nine som en referanse for makkverk eller lignende som man kunne kvitte seg med under miksingen: «Vi gravlegger dem i miksen!». Uttrykket ble også brukt da hele gruppen var sammen. Harrison foreslo «The Trembling Wilburys» som gruppens navn, Lynne kom opp med endringen «Traveling», noe som ble godtatt av gruppen. Både personnavnene og historiene foruten ikonografien rundt er en bevisst lek med rockemyter.
== Historie ==
1988-1990
Det startet med et måltid mellom Roy Orbison, George Harrison og Jeff Lynne. Gruppen kom sammen i Bob Dylans hjemmestudio i Malibu, California for å spille inn en låt som skulle bli B-siden på George Harrisons sang «This Is Love». Tom Petty ble med da Harrison fant ut at han hadde glemt sin gitar hjemme hos ham. Bandet fant til slutt ut at sangen som de hadde produsert, «Handle with Care», var for god for å være kun en singelfyller.
Som gamle venner oppdaget de hvor morsomt det var å jobbe med hverandre slik at de bestemte seg for å lage et helt album sammen under forskjellige pseudonymer, alle «sønner» av Charles Truscott Wilbury Sr. og halvbrødre. Traveling Wilburys Vol. 1 ble skrevet av alle medlemmene og innspilt i en tidagers periode ettersom Dylan hadde planlagt en turne i mai måned. Albumet ble utgitt 18. oktober. Det var rangert som nummer 70 i magasinet Rolling Stones liste over de 100 største albumene gjennom 1980-tallet, og det ble nominert for en Grammy for «Årets album» i 1990.
Roy Orbisons bortgang 6. desember 1988 grunnet hjerteinfarkt forhindret et nytt album med hele bandet, men resten av bandet fortsatte. Som en hyllest til Orbison, under videoen for «End of the Line» på det punktet i sangen hvor Orbison synger, viser de gitaren hans i en gyngestol etterfulgt av et bilde av han.
The Traveling Wilburys bidro med tittelsangen, «Nobody's Child», til «Romanian Angel Appeal benefit»-album Nobody's Child: Romanian Angel Appeal, utgitt 24. juli 1990. Et nytt album ble utgitt 30. oktober 1990. Det var titulert under navnet Traveling Wilburys Vol. 3, selv om det var bandets andre album. Dette albumet hadde relativt mindre suksess enn det første albumet. Harrison sa en gang i et intervju med MTV at bandet hadde håndskrevet materiale for et Vol 2, men materialet var blitt stjålet før utgivelsen. En annen grunn for fraværet av Vol. 2 er Tom Pettys album fra 1989, Full Moon Fever. Albumet hadde George Harrison, Roy Orbison og Jeff Lynne. Dette gjorde det til et mulig Wilburys-album. Den «offisielle» historien (fra perspektivet av den fiktive Wilbury-familien) er at Vol. 3 var skrevet og fremført av et annet sett med Wilburyene (derfor de forskjellige Wilbury-navnene), og at det er årsaken til at de hoppet over Vol. 2 slik at den tittelen kunne brukes hvis det originale bandet noen gang gjenforenes. Dette var en siste hyllest til Orbison. Det vil si at det opprinnelige bandet aldri kunne gjenforenes.2007
Sent på 1990-tallet og tidlig i 2000 var de to Traveling Wilburys-albumene vanskelige å få tak i. De var ute av pressing de fleste steder. Harrison, som hadde de fleste rettighetene til bandet, ga dem ikke ut på nytt, naturlig nok grunnet hans bortgang i 2001. I juni 2007 ble de to albumene gjenutgitt som The Traveling Wilburys Collection, en samling som inkluderte begge albumene på CD (med bonusspor) og en DVD med en 24 minutters dokumentar om bandet og en samling med musikkvideoer.
Boksen ble utgitt i tre utgaver:
Standardutgaven med begge CD-ene og DVD-en i en dobbel digipak med en 16-siders booklet.
En såkalt «deluxe»-boks med begge CD-ene og DVD-en, et mer omfattende 40-siders hefte, postkort av musikerne og andre fotografier.
En «deluxe»-boks med begge albumene på vinyl ble også utgitt, men denne versjonen hadde ikke med DVD-en. Isteden lå det med en 12" med sjeldne versjoner av sangene.iTunes-butikken har siden kommet med en digital versjon av begge albumene, dokumentaren og videoene.
Utgivelsen overrasket mange da den debuterte på førsteplass på de britiske listene, United World Chart, australske lister, Amazons forhåndbestillingsliste og salgsliste og iTunes. Samlingen solgte 500 000 eksemplarer globalt i løpet av de tre første ukene og fortsatte på UK topp 5 i syv uker etter utgivelsen.
== Konserter ==
Traveling Wilburys holdt aldri konserter. I oktober 1992 (under jubileumskonserten for Dylan i New York) sto Bob Dylan, George Harrison, Tom Petty og Jim Keltner på samme scene, men spilte da ingen Wilburys-sanger. Det nærmeste man har kommet en gjenforening er Concert for George den 29. november 2002: På scenen sto da Tom Petty, Jeff Lynne, Dhani Harrison (Harrisons sønn) og Jim Keltner som spilte «Handle With Care» til ære for avdøde George Harrison. Tom Petty har i senere tid inkludert «Handle With Care» i sitt eget konsertrepertoar. I 1997 fremførte George Harrison «If You Belonged To Me» (fra Vol. 3) i et VH1-program.
== Medlemmer ==
The Traveling Wilburys på Volume 1 var:
«Nelson Wilbury» – George Harrison
«Otis Wilbury» – Jeff Lynne
«Lefty Wilbury» – Roy Orbison
«Charlie T. Jr» – Tom Petty
«Lucky Wilbury» – Bob DylanThe Traveling Wilburys på Volume 3 var
«Spike Wilbury» – George Harrison
«Clayton Wilbury» – Jeff Lynne
«Muddy Wilbury» – Tom Petty
«Boo Wilbury» – Bob DylanYtterligere musikere på 2007-samlingen var:
«Buster Sidebury» – Jim Keltner
«Ayrton Wilbury» – Dhani HarrisonJim Keltner, kjent studiotrommeslager og perkusjonist, var ikke kreditert på Vol. 1 eller Vol. 3, men dukket opp i noen av musikkvideoene. I DVD-en fra 2007 har han fått kallenavnet «Buster Sidebury». I tillegg er Ayrton Wilbury, et pseudonym for Dhani Harrison kreditert på de uutgitte sangene «Maxine» og «Like A Ship». Førstegitaren på sangen «She's My Baby» (fra Vol. 3) ble spilt av bluesgitaristen Gary Moore.
== Diskografi ==
=== Album ===
=== Singler ===
«—» viser singler som ikke kom på noen liste eller var ikke gitt ut i det landet.
«♦» viser albumspor som kom på listene, men ikke kommersielt utgitt som singel.
=== Vanlige bootlegs ===
Traveling Wilburys Vol. 2 (1989 demoer og forlengede sanger fra Vol. 1) Merk at Full Moon Fever er ofte feilaktig, men forståelig beskrevet og reklamert som Vol. 2.
Traveling Wilburys Vol. 4 (1990 out-takes fra Vol. 3)
Rare Studio Sessions
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Traveling Wilburys – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Traveling Wilburys på Discogs
(en) Traveling Wilburys på MusicBrainz
(en) Traveling Wilburys på Spotify
(en) Traveling Wilburys på Last.fm
(en) Traveling Wilburys på AllMusic
fan side
To blogger fra den samme forfatter: Wilbury Twist and Traveling Wilburys
All Over the World Jeff Lynne informasjons side (ELO, Traveling Wilburys).
Entry at VH1.com Arkivert 16. oktober 2012 hos Wayback Machine. | lenke | 197,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eyresj%C3%B8en | 2023-02-04 | Eyresjøen | ['Kategori:137°Ø', 'Kategori:28°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Endorheiske innsjøer', 'Kategori:Innsjøer i Australia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sør-Australias geografi'] | Eyresjøen, på engelsk offisielt Kati Thanda–Lake Eyre, er Australias største innsjø, når den en sjelden gang fylles opp. Innsjøen er vanligvis tørr, og er Australias laveste punkt på 15 meter under havflaten. Den ligger rundt 700 km nord for byen Adelaide i Sør-Australia.
| Eyresjøen, på engelsk offisielt Kati Thanda–Lake Eyre, er Australias største innsjø, når den en sjelden gang fylles opp. Innsjøen er vanligvis tørr, og er Australias laveste punkt på 15 meter under havflaten. Den ligger rundt 700 km nord for byen Adelaide i Sør-Australia.
== Geografi ==
Innsjøen ligger i ørkenlandet i det sentrale Australia, og den er omringet av Eyresjøbekkenet, et enormt, endorheisk system som drenerer inn mot dets laveste punkt, Eyresjøen. Innsjøbunnen er dekket av saltsletter, som er dannet gjennom den sesongmessige fyllingen og påfølgende fordampingen av vann i sjøen. Selv i tørketiden er det som regel noe vann i sjøen, samlet i mindre sjøer utover saltsletta.
Eyresjøen består av en større nordlig del (144 x 75 km) og en mindre sørlig del (65 x 24 km), knyttet sammen gjennom Goyderkanalen. Den første europeeren som så sjøen var Edward Eyre i 1840, og sjøen er oppkalt etter ham.
== Fylling ==
Elvene Diamantina og Cooper, som munner ut i sjøen, har utspring i Queensland, på vestsiden av Great Dividing Range, og renner mot sørvest gjennom Channel Country i retning Eyresjøen. Nedbørsmengden i regntiden bestemmer om vannet vil rekke fram til sjøen, og om det gjør det, hvor dyp sjøen vil bli. I sterke La Niña-år kan sjøen fylles helt opp. Siden 1885 har dette skjedd i 1886/1887, 1889/1890, 1916/1917, 1950, 1955 og 1974-1976, med det høyeste vannivået på 6 meter i 1974. I 1984 og 1989 ble Eyresjøen fylt opp til 3-4 meter. Bølgedannede terrasser ved bredden av sjøen indikerer at sjøen i den varme perioden i middelalderen hadde permanent vann på nivåer over det fra 1974. Styrtregn i januar 2007 brukte rundt seks uker på å nå fram til sjøen, men bare en liten vannmengde havnet i sjøen.Når sjøen nylig er oppfylt og vannstanden er over 4 meter er ikke sjøen saltere enn havvann, og enkelte typer ferskvannsfisk som er kommet med vannet fra elvene kan overleve der. Etter hvert som saltskorpa på bunnen løser seg opp og vannet fordamper, øker imidlertid saltholdigheten, og fiskene dør igjen. Vannet blir mettet med salt når det er rundt 50 cm dypt, og innsjøen får en rosa farge av et betakaroten-pigment forårsaket av algen Dunaliella salina.
En flom som fyller sjøen til 1,5 meter skjer omtrent hvert tredje år, og fylling til 4 meter en gang hvert tiår. Helt opp blir sjøen bare fylt rundt fire ganger hvert århundre.
== Yachtklubb ==
«Lake Eyre Yacht Club» har som mål å seile på sjøen når den inneholder vann. Nylige turer fant sted i 1997, 2000, 2001, 2004 og 2007. I 1974, med vanndybder på tre til seks meter, ble flere seksmeters seilbåter fraktet til sjøen og seilte der.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Fluctuations of Lake Eyre, South Australia» Arkivert 24. september 2008 hos Wayback Machine., NASA Earth Observatory
«Lake Eyre, South Australia» Arkivert 21. september 2008 hos Wayback Machine., NASA Earth Observatory
Pelikanmysteriet i Eyresjøen
Dr Vincent Kotwicki: «Floods of Lake Eyre»
Nettsted for Lake Eyre Yacht Club | Eyresjøen, på engelsk offisielt Kati Thanda–Lake Eyre«Lake's native name official», Sydney Morning Herald, 20. desember 2012. | 197,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rstatsrock | 2023-02-04 | Sørstatsrock | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikksjangre', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Sørstatsrock (engelsk: Southern rock) er en undersjanger innenfor rockemusikk og en sjanger innen Americana. Den utviklet seg de amerikanske sørstatene (derav navnet) fra hovedsakelig rock, country og blues, og fokuserer generelt på elektrisk gitar og sang. Selv om opprinnelsen til sørstatsrock ikke kan stadfestes, er det «mange folk som føler at disse betydningsfulle bidragene til utvikling av rock and roll har blitt minimalisert i rockens historie.» Man vet derimot en del av sørstatsrockens røtter; den lot seg inspirere fra den tunge bluesrocken på slutten av 1960-tallet foruten også på honky-tonk og Bakersfield-sounden, en countrysjanger som utviklet seg i Bakersfield, California, og skapte en fusjon mellom disse to retningene. Tidlig på 1970-tallet utgjorde band som spilte sørstatsrock en betydelig del av de amerikanske hardrock-gruppene. Det første bandet som spilte utpreget sørstatsrock var The Allman Brothers Band med sine lange improviserende tendenser og like høyt som Cream og The Grateful Dead, men holdt seg nærmere sine røtter i bluesrock og country.Kjente tidlige sørstatsrock-band er blant andre Lynyrd Skynyrd og The Allman Brothers Band, som regnes som de to grunnleggerne av sjangeren. Utover 1970-tallet dukket det opp flere band, den andre bølgen som framhevet boogierytmer, raske gitarer, og sangtekster som berømmet verdiene, forventningene og framferden til unge voksne i sørstatenes arbeiderklasse, ikke ulikt outlow-bevegelsen i countrymusikken. Band innenfor dette segmentet var eksempelvis Blackfoot, .38 Special, The Outlaws, Molly Hatchet, Little Feat og Doc Holliday. Charlie Daniels Band lagde en mer countrybasert versjon, og i Texas representerte ZZ Top sin form for bluesrock.
Av band som har kommet til de senere år kan nevnes Blackberry Smoke og Black Stone Cherry. På 1990-tallet var det grupper innen sørstatsrocken som nærmet seg heavy metal. I 2001 gikk Kid Rock fra rapper til å bli sanger av country og sørstatsrock. Sjangeren spilles på radiostasjonene i USA på 2010-tallet, men hovedsakelig stasjoner som spiller «oldies» og klassisk rock. Alternative rockgrupper som Kings of Leon kombinerer sørstatsrock med garasjerock, alternativ country og bluesrock, noe som gjør skillelinjene uklare. Flere av de gamle gruppene driver fortsatt på, selv om utøverne begynner å bli gamle, blant annet Lynyrd Skynyrd, ZZ Top, og Canned Heat.
| Sørstatsrock (engelsk: Southern rock) er en undersjanger innenfor rockemusikk og en sjanger innen Americana. Den utviklet seg de amerikanske sørstatene (derav navnet) fra hovedsakelig rock, country og blues, og fokuserer generelt på elektrisk gitar og sang. Selv om opprinnelsen til sørstatsrock ikke kan stadfestes, er det «mange folk som føler at disse betydningsfulle bidragene til utvikling av rock and roll har blitt minimalisert i rockens historie.» Man vet derimot en del av sørstatsrockens røtter; den lot seg inspirere fra den tunge bluesrocken på slutten av 1960-tallet foruten også på honky-tonk og Bakersfield-sounden, en countrysjanger som utviklet seg i Bakersfield, California, og skapte en fusjon mellom disse to retningene. Tidlig på 1970-tallet utgjorde band som spilte sørstatsrock en betydelig del av de amerikanske hardrock-gruppene. Det første bandet som spilte utpreget sørstatsrock var The Allman Brothers Band med sine lange improviserende tendenser og like høyt som Cream og The Grateful Dead, men holdt seg nærmere sine røtter i bluesrock og country.Kjente tidlige sørstatsrock-band er blant andre Lynyrd Skynyrd og The Allman Brothers Band, som regnes som de to grunnleggerne av sjangeren. Utover 1970-tallet dukket det opp flere band, den andre bølgen som framhevet boogierytmer, raske gitarer, og sangtekster som berømmet verdiene, forventningene og framferden til unge voksne i sørstatenes arbeiderklasse, ikke ulikt outlow-bevegelsen i countrymusikken. Band innenfor dette segmentet var eksempelvis Blackfoot, .38 Special, The Outlaws, Molly Hatchet, Little Feat og Doc Holliday. Charlie Daniels Band lagde en mer countrybasert versjon, og i Texas representerte ZZ Top sin form for bluesrock.
Av band som har kommet til de senere år kan nevnes Blackberry Smoke og Black Stone Cherry. På 1990-tallet var det grupper innen sørstatsrocken som nærmet seg heavy metal. I 2001 gikk Kid Rock fra rapper til å bli sanger av country og sørstatsrock. Sjangeren spilles på radiostasjonene i USA på 2010-tallet, men hovedsakelig stasjoner som spiller «oldies» og klassisk rock. Alternative rockgrupper som Kings of Leon kombinerer sørstatsrock med garasjerock, alternativ country og bluesrock, noe som gjør skillelinjene uklare. Flere av de gamle gruppene driver fortsatt på, selv om utøverne begynner å bli gamle, blant annet Lynyrd Skynyrd, ZZ Top, og Canned Heat.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Patoski, Joe Nick (1980): «Southern Rock» i: The Rolling Stone Illustrated History of Rock & Roll, Random House, ISBN 0-394-73938-8.
Kemp, Mark (2004): Dixie Lullaby: A Story of Music, Race and New Beginnings in a New South, New York, New York: Free Press/Simon & Schuster, ISBN 0-7432-3794-3, s. 17.
== Eksterne lenker ==
Pure Soutern Rock (nettsted) | Sørstatsrock (engelsk: Southern rock) er en undersjanger innenfor rockemusikk og en sjanger innen Americana. Den utviklet seg de amerikanske sørstatene (derav navnet) fra hovedsakelig rock, country og blues, og fokuserer generelt på elektrisk gitar og sang. | 197,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord_og_s%C3%B8r | 2023-02-04 | Nord og sør | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramaserier fra USA', 'Kategori:Historieserier fra USA', 'Kategori:Krigs-TV-serier', 'Kategori:Miniserier fra USA', 'Kategori:Romantiske TV-serier', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:TV-produksjoner på ABC', 'Kategori:TV-serier fra 1980-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 1990-årene, fra USA'] | Nord og sør (orig: North and South) er tittelen på tre amerikanske miniserier som gikk på TV-kanalen ABC i 1985, 1986 og 1994. Den er basert på John Jakes' trilogi North and South, publisert i perioden 1982 til1987. Handlingene er lagt til USA like før, under og etter den amerikanske borgerkrigen. James Read og Patrick Swayze spiller hovedrollene i de to første seriene.
Serien ble meget populær og ble sendt i en rekke land. Den bidro også sterkt til Patrick Swayzes stjernestatus som skuespiller.
De to første seriene ble vist på NRK sommeren 1987 og sendt i reprise sommeren 1998. Den ble meget populær og endte opp som den beste likte serien som gikk på norsk TV i 1987. Den ble sett av 51% av befolkningen, noe som gjorde den til den åttende mest sette programserien på norsk TV for 1987.Den tredje serien har aldri blitt vist på noen norsk allmennkringkaster, men gikk på filmkanalen TV 1000 rundt 1995.
| Nord og sør (orig: North and South) er tittelen på tre amerikanske miniserier som gikk på TV-kanalen ABC i 1985, 1986 og 1994. Den er basert på John Jakes' trilogi North and South, publisert i perioden 1982 til1987. Handlingene er lagt til USA like før, under og etter den amerikanske borgerkrigen. James Read og Patrick Swayze spiller hovedrollene i de to første seriene.
Serien ble meget populær og ble sendt i en rekke land. Den bidro også sterkt til Patrick Swayzes stjernestatus som skuespiller.
De to første seriene ble vist på NRK sommeren 1987 og sendt i reprise sommeren 1998. Den ble meget populær og endte opp som den beste likte serien som gikk på norsk TV i 1987. Den ble sett av 51% av befolkningen, noe som gjorde den til den åttende mest sette programserien på norsk TV for 1987.Den tredje serien har aldri blitt vist på noen norsk allmennkringkaster, men gikk på filmkanalen TV 1000 rundt 1995.
== Handling ==
Handlingen utspiller seg i en stormfull periode av USAs historie, i årene før den amerikanske borgerkrigen. Nordstatene fordømmer sine naboer i sør for opprettholdelsen av slaveriet, mens folket i sør ikke liker at folk utenfra skal fortelle dem hvordan de skal leve. Spesielt ikke folk fra nord, hvor industrien er langt mer utviklet, og slaveri ikke er en nødvendighet for å holde hjulene i gang.
Patrick Swayze spiller den unge sørstatsgutten Orry Main som i 1842 drar hjemmefra for å utdanne seg ved United States Military Academy i West Point. Der møter han George Hazard (James Read) fra nordstatene. Til tross for at de har svært ulik bakgrunn, oppstår det et sterkt vennskap mellom dem. På veien til West Point har Orry også møtt den vakre Madeline (Lesley-Anne Down), en mørkhåret skjønnhet fra New Orleans. Det er kjærlighet ved første blikk, og Orry tilbyr seg å følge henne hjem fordi kusken hennes er blitt syk. De lover å skrive til hverandre. Under hele oppholdet på militærskolen har Orry sendt brev hjem til Madeline, og hun likeså til han. Men Madeline’s far ser ikke Orry som noen godt ektemann, og har sørget for å ødelegge brevene, og heller la Justin LaMotte (David Carradine) kurtisere henne. Det endrer med at hun mer eller mindre blir tvunget inn i ekteskap med den langt eldre LaMotte, til Orry’s fortvilelse. Og først etter at Madeline er blitt hans hustru viser han sitt rette vesen som en sann sadist og behandler henne på mange måter verre enn slavene sine. Samtidig har George sitt å slite med hjemme. Hans eldre bror, Stan (Jonathan Frakes) styres av sin maktsyke kone, som har et brennende ønske om å ta over familiebedriften. Hans søster Virgilia (Kirstie Alley) er en sterk motstander av alt det sørstatene står for, og misliker det gryende vennskapet til familien Main sterkt. Hun er også begynt å markere seg som en ekstrem aktivist mot slaveriet, og knytter forbindelser med mektige mennesker innenfor politikken.
Mains og Hazards vennskap blir satt på prøve da den politiske situasjonen tilspisser seg mellom Sørstatene og Nordstatene. Hazard i Pennsylvania og Main i Sør-Carolina – står plutselig på hver sin side når borgerkrigen bryter ut i mai 1861. Etter hvert som krigen utkjempes på den ene fronten etter den andre, endres livene både til de hjemme og de som er på slagmarken drastisk. Hatet, fordommene og grådigheten som river en nasjon i stykker, truer også kjærligheten og vennskapet mellom de to familiene. Med Orry og Charles i krigen er det fritt frem for å forsyne seg av gården til førstnevnte. Justin LaMotte (David Carradine) er en mann fylt av hat etter at hans kone, Madeline (Lesley Anne-Down) rømte fra han og til Orry. Men til nå har han vært tafatt. Det skal endre seg når han blir utnevnt til oberst i sørstatshæren og plutselig har sin egen milits. Det tar derfor ikke lang tid før han igjen har slått kloa i sin kone, og brakt henne tilbake, uten at Orry vet noenting. Vi følger også Orry’s søster, Ashton (Terri Garber), som inngår allianse med den evig onde Bent (Philip Casnoff). Bent er ambisiøs og farlig, med en drøm om å styrte President Davis (Lloyd Bridges), som han mener er en dårlig leder.
Den første serien omhandler tiden like før borgerkrigen, den andre serien selve borgerkrigen og den tredje tiden etter borgerkrigen.
== Om serien ==
DVD arkivet skrev i 2005 følgende om den første serien: «På mange måter er dette såpeopera satt til borgerkrigen, selv om den kvalitetsmessig hever seg over alt du måtte komme over av ”husmorsunderholdning”. Ikke bare fordi serien har klart å samle en vanvittig haug med mer eller mindre kjente skuespillere. Men også på grunn av den autentisiteten seriens skapere har lagt til grunn for handlingen. Om man tar bort det faktum at vi ser særdeles få slagscener i ”Bok 1” er dette et helstøpt drama som følger virkelighetens utvikling i førkrigsårenes USA». De skriver videre at: «Det som trekker serien noe ned for mitt vedkommende er det omfanget av intriger vi er vitne til her. Jeg har bare trukket fram noe, men det er langt mer å ta av. Det er ett veldig sort/hvitt bilde vi er vitne til her, hvor slemmingene er så slemme at det av og til går over i det parodiske, og de snille selvsagt er snille stort sett som dagen er lang». De skrev følgende om den andre serien: «Større budsjett er det første som preger denne oppfølgerserien. Den første serien om de to familiene konsentrerte seg mer om de mange intrigene og lot oss bli kjent med de ulike karakterene. I ”Bok 2” er borgerkrigen i gang, og såpekonseptet er ikke like framtredende. Mangelen på krig og action i den første serien kompenseres det for her, selv om det blir såkalt PG13-action, det vil si at du sjelden får se noe annet enn at soldatene kaster seg teatralsk til bakken når de blir skutt. Men jeg er uansett litt imponert over at en tv-serie fra 1986 klarer å skape kampscener som ser rimelig autentisk ut. Ikke bare de digre kanonene som smeller, eller mennene som flyr i alle retninger».
== Rollebesetning ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nord & Sør på Internet Movie Database
(en) Nord & Sør på Internet Movie Database
(en) Nord & Sør på Internet Movie Database
(en) Nord & Sør på AllMovie
Intro, serie 1 (YouTube) | Nord og sør (orig: North and South) er tittelen på tre amerikanske miniserier som gikk på TV-kanalen ABC i 1985, 1986 og 1994. Den er basert på John Jakes' trilogi North and South, publisert i perioden 1982 til1987. | 197,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nissedal | 2023-02-04 | Nissedal | ['Kategori:59,0°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bygder i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Daler i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Nissedal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Nissedal er en kommune i Telemark i Vestfold og Telemark fylke som ligger i regionen Øvre Telemark. Den grenser i nord til Kviteseid, i øst til Drangedal og Gjerstad, i sør til Vegårshei og Åmli, og i vest til Fyresdal. Høyeste punkt er Førheinutane, 1 049 moh.
Kommunen omkranser innsjøen Nisser. Bygda har 1 750 større og mindre vann og innsjøer. Levebrødet i Nissedal er industri, kraft og småbruk. Treungen er administrasjonsstedet i kommunen, og har ca. 500 innbyggere. Ellers har grenda Felle om lag 100 innbyggere.Nissedal var tidligere en del av Kviteseid prestegjeld, og ble skilt ut fra Kviteseid som eget prestegjeld i 1810. Nissedal fikk status som formannskapsdistrikt, senere betegnet kommune, fra etableringen av kommuner i Norge i 1837.
| Nissedal er en kommune i Telemark i Vestfold og Telemark fylke som ligger i regionen Øvre Telemark. Den grenser i nord til Kviteseid, i øst til Drangedal og Gjerstad, i sør til Vegårshei og Åmli, og i vest til Fyresdal. Høyeste punkt er Førheinutane, 1 049 moh.
Kommunen omkranser innsjøen Nisser. Bygda har 1 750 større og mindre vann og innsjøer. Levebrødet i Nissedal er industri, kraft og småbruk. Treungen er administrasjonsstedet i kommunen, og har ca. 500 innbyggere. Ellers har grenda Felle om lag 100 innbyggere.Nissedal var tidligere en del av Kviteseid prestegjeld, og ble skilt ut fra Kviteseid som eget prestegjeld i 1810. Nissedal fikk status som formannskapsdistrikt, senere betegnet kommune, fra etableringen av kommuner i Norge i 1837.
== Navn ==
M.B. Landstad foreslo på 1800-tallet at nissene trolig kom fra Nissedal, for her skal nissetradisjonen ha vært så levende at Landstad mente stedet måtte være oppkalt etter dem. Navnet Nissedal burde nok vært skrevet Nisserdal, og spesielt er kommunevåpenet en folkeetymologisk tilsnikelse. Kommunen er navngitt etter innsjøen Nisser, og sjøens navn kommer fra gammelnorsk Niðsær, der første del Nið- har betydningen «brusende», mens annen del -sær betyr «sjø».
== Natur og geografi ==
=== Geologi ===
Denne vestlige delen av Telemark tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både gabbro, amfibolitt, samt granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). I vest er det et 1 270 - 1 000 millioner år gammelst lag av sandstein, konglomerat, ryolitt og basalt som dominerer de øverst strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning, dreiende til nordlig.
=== Topografi ===
=== Klima ===
=== Botanikk ===
=== Fauna ===
To reinsdyr ble observert her for første gang i 2014. Mer vanlig dyr her inkluderer grevling, bever, rådyr, elg, rødrev, piggsvin, mår, lemen, hare og hoggorm. Mer sjeldne er ulv, gaupe og brunbjørn.
== Samfunn ==
=== Bebyggelse ===
=== Næringsliv ===
=== Kommunikasjoner ===
=== Kirker ===
=== Skoler ===
=== Politikk ===
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Kjente personer fra Nissedal ==
Jakob Gløersen (1852-1912), kunstmaler
Paul Tjøstolsen Sunde (1896-1958), stortingsrepresentant (Ap) 1945-1953
Olav Svalastog (1896-1979), lærer, motstandsmann, stortingsrepresentant (KrF) 1945-1949
Torkell Tande (1901-2001), sogneprest/prost, stortingsrepresentant (V) 1954-1969
Dagny Tande Lid (1903-1998), maler, illustratør og lyriker
Johannes Setekleiv (1927-2017), medisinsk forsker, professor (nevrofarmakologi) ved UiO
Eldrid Nordbø (1942-), embetskvinne og politiker (Ap), statssekretær 1986-1989, statsråd 1990-1991
Sigvald Tveit (1945-2019), komponist
Sigvald Oppebøen Hansen (1950-), stortingsrepresentant (Ap) 1993-2013
Jan Gunnar Solli (1981-), fotballspiller, oppvokst i Treungen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nissedal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Nissedal i Store norske leksikon
(no) Historiske arkiver etter Nissedal kommune på Arkivportalen | Felle er ei bygd i Nissedal kommune i Telemark. Det er 212 innbyggere på Felle. | 197,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Lassally | 2023-02-04 | Peter Lassally | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer fra USA født i Tyskland', 'Kategori:TV-produsenter fra USA'] | Peter Lassally (født i 1933 i Hamburg, Tyskland) er en amerikansk TV-produsent best kjent fra The Tonight Show Starring Johnny Carson der han var produksjonsleder i 22 år. Han har også vært produksjonsleder for Late Night with David Letterman og Late Show with David Letterman. Han er produksjonsleder for Late Late Show with Craig Ferguson og senior visepresident for David Lettermans TV-produksjonsselskap Worldwide Pants Incorporated.
Begynte i 1951 sin karriere innen TV som løpegutt i NBC.
Få dager etter Johnny Carsons død i 2005 var Peter Lassally gjest hos Letterman for å fortelle om hvordan det var å jobbe sammen med Carson i 22 år og hvordan det var, som en av de få, å kjenne han personlig. Lassally fortalte også at Carson egentlig foretrakk Letterman til å bli hans etterfølger for The Tonight Show.
Lassally ble portrettert av Steven Gilborn i filmen The Late Shift fra 1996.
| Peter Lassally (født i 1933 i Hamburg, Tyskland) er en amerikansk TV-produsent best kjent fra The Tonight Show Starring Johnny Carson der han var produksjonsleder i 22 år. Han har også vært produksjonsleder for Late Night with David Letterman og Late Show with David Letterman. Han er produksjonsleder for Late Late Show with Craig Ferguson og senior visepresident for David Lettermans TV-produksjonsselskap Worldwide Pants Incorporated.
Begynte i 1951 sin karriere innen TV som løpegutt i NBC.
Få dager etter Johnny Carsons død i 2005 var Peter Lassally gjest hos Letterman for å fortelle om hvordan det var å jobbe sammen med Carson i 22 år og hvordan det var, som en av de få, å kjenne han personlig. Lassally fortalte også at Carson egentlig foretrakk Letterman til å bli hans etterfølger for The Tonight Show.
Lassally ble portrettert av Steven Gilborn i filmen The Late Shift fra 1996.
== Oppvekst ==
Peter Lassally ble født inn i en jødisk familie i Hamburg, Tyskland i 1933. I 1938 flyttet familien til Nederland før den andre verdenskrig begynte. I Amsterdam delte hans eldre søster klasserom med Anne Frank. I 1943 ble han sammen med sin mor og søster satt i konsentasjonsleir i litt over to og et halvt år under den andre verdenskrig. Først 1 og et halvt år i Westerbork i Nederland, men ble senere flyttet til Theresienstadt i Tsjekkoslovakia(nåværende Tsjekkia), der de var i 9 måneder. Emigrerte sammen med sin mor og søster til New York i 1947.
== Arbeid ==
Tonight Show Starring Johnny Carson – Produksjonsleder / produsent
Late Night with David Letterman – Produksjonsleder
Late Late Show with Craig Ferguson – Produksjonsleder
Carson's Comedy Classics – Produsent
The Tonight Show Starring Johnny Carson 19th Anniversary Special (1981) – Produsent
The Tonight Show Starring Johnny Carson 20th Anniversary Special (1982)
The Tonight Show Starring Johnny Carson 21st Anniversary Special (1983) – Produsent
The Tonight Show Starring Johnny Carson 22nd Anniversary Special (1984) – Produsent
The Tonight Show Starring Johnny Carson: 23rd Anniversary (1985) – Produsent
Tonight Show Starring Johnny Carson 24th Anniversary (1986) – Produsent
The Tonight Show Starring Johnny Carson 25th Anniversary Special (1987) – Produsent
The Tonight Show Starring Johnny Carson 26th Anniversary Special (1988) – Produsent
The Tonight Show Starring Johnny Carson: 28th Anniversary Special (1990) – Produksjonsleder
The Tonight Show Starring Johnny Carson: 29th Anniversary (1991) – Produksjonsleder
The Late Show With David Letterman (1993) – Produksjonsleder
The Late Show With David Letterman Video Special (1994) – Produksjonsleder
The Late Late Show (1995) – Produksjonsleder
Mr. Warmth: The Don Rickles Project (2007)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Lassally på Internet Movie Database
(en) Peter Lassally hos The Movie Database
The Host Whisperer
Peter Lassally: The host whisperer. Producer backed unlikely Ferguson for the job
Meet Peter Lassally, Late Night 'Host Whisperer'
Here's Peter Lassally: A life in late-night television | __NOTOC__ | 197,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traveling_Wilburys | 2023-02-04 | Traveling Wilburys | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1988', 'Kategori:Bob Dylan', 'Kategori:George Harrison', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Jeff Lynne', 'Kategori:Rockegrupper fra USA', 'Kategori:Roy Orbison', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Supergrupper', 'Kategori:Tom Petty', 'Kategori:Traveling Wilburys'] | The Traveling Wilburys var en såkalt supergruppe bestående av George Harrison, Jeff Lynne, Roy Orbison, Tom Petty og Bob Dylan. Bandet spilte inn to album i løpet av de årene de var sammen.
«Wilburys» var slang utviklet av Harrison og Lynne under innspillingen av Harrisons album Cloud Nine som en referanse for makkverk eller lignende som man kunne kvitte seg med under miksingen: «Vi gravlegger dem i miksen!». Uttrykket ble også brukt da hele gruppen var sammen. Harrison foreslo «The Trembling Wilburys» som gruppens navn, Lynne kom opp med endringen «Traveling», noe som ble godtatt av gruppen. Både personnavnene og historiene foruten ikonografien rundt er en bevisst lek med rockemyter.
| The Traveling Wilburys var en såkalt supergruppe bestående av George Harrison, Jeff Lynne, Roy Orbison, Tom Petty og Bob Dylan. Bandet spilte inn to album i løpet av de årene de var sammen.
«Wilburys» var slang utviklet av Harrison og Lynne under innspillingen av Harrisons album Cloud Nine som en referanse for makkverk eller lignende som man kunne kvitte seg med under miksingen: «Vi gravlegger dem i miksen!». Uttrykket ble også brukt da hele gruppen var sammen. Harrison foreslo «The Trembling Wilburys» som gruppens navn, Lynne kom opp med endringen «Traveling», noe som ble godtatt av gruppen. Både personnavnene og historiene foruten ikonografien rundt er en bevisst lek med rockemyter.
== Historie ==
1988-1990
Det startet med et måltid mellom Roy Orbison, George Harrison og Jeff Lynne. Gruppen kom sammen i Bob Dylans hjemmestudio i Malibu, California for å spille inn en låt som skulle bli B-siden på George Harrisons sang «This Is Love». Tom Petty ble med da Harrison fant ut at han hadde glemt sin gitar hjemme hos ham. Bandet fant til slutt ut at sangen som de hadde produsert, «Handle with Care», var for god for å være kun en singelfyller.
Som gamle venner oppdaget de hvor morsomt det var å jobbe med hverandre slik at de bestemte seg for å lage et helt album sammen under forskjellige pseudonymer, alle «sønner» av Charles Truscott Wilbury Sr. og halvbrødre. Traveling Wilburys Vol. 1 ble skrevet av alle medlemmene og innspilt i en tidagers periode ettersom Dylan hadde planlagt en turne i mai måned. Albumet ble utgitt 18. oktober. Det var rangert som nummer 70 i magasinet Rolling Stones liste over de 100 største albumene gjennom 1980-tallet, og det ble nominert for en Grammy for «Årets album» i 1990.
Roy Orbisons bortgang 6. desember 1988 grunnet hjerteinfarkt forhindret et nytt album med hele bandet, men resten av bandet fortsatte. Som en hyllest til Orbison, under videoen for «End of the Line» på det punktet i sangen hvor Orbison synger, viser de gitaren hans i en gyngestol etterfulgt av et bilde av han.
The Traveling Wilburys bidro med tittelsangen, «Nobody's Child», til «Romanian Angel Appeal benefit»-album Nobody's Child: Romanian Angel Appeal, utgitt 24. juli 1990. Et nytt album ble utgitt 30. oktober 1990. Det var titulert under navnet Traveling Wilburys Vol. 3, selv om det var bandets andre album. Dette albumet hadde relativt mindre suksess enn det første albumet. Harrison sa en gang i et intervju med MTV at bandet hadde håndskrevet materiale for et Vol 2, men materialet var blitt stjålet før utgivelsen. En annen grunn for fraværet av Vol. 2 er Tom Pettys album fra 1989, Full Moon Fever. Albumet hadde George Harrison, Roy Orbison og Jeff Lynne. Dette gjorde det til et mulig Wilburys-album. Den «offisielle» historien (fra perspektivet av den fiktive Wilbury-familien) er at Vol. 3 var skrevet og fremført av et annet sett med Wilburyene (derfor de forskjellige Wilbury-navnene), og at det er årsaken til at de hoppet over Vol. 2 slik at den tittelen kunne brukes hvis det originale bandet noen gang gjenforenes. Dette var en siste hyllest til Orbison. Det vil si at det opprinnelige bandet aldri kunne gjenforenes.2007
Sent på 1990-tallet og tidlig i 2000 var de to Traveling Wilburys-albumene vanskelige å få tak i. De var ute av pressing de fleste steder. Harrison, som hadde de fleste rettighetene til bandet, ga dem ikke ut på nytt, naturlig nok grunnet hans bortgang i 2001. I juni 2007 ble de to albumene gjenutgitt som The Traveling Wilburys Collection, en samling som inkluderte begge albumene på CD (med bonusspor) og en DVD med en 24 minutters dokumentar om bandet og en samling med musikkvideoer.
Boksen ble utgitt i tre utgaver:
Standardutgaven med begge CD-ene og DVD-en i en dobbel digipak med en 16-siders booklet.
En såkalt «deluxe»-boks med begge CD-ene og DVD-en, et mer omfattende 40-siders hefte, postkort av musikerne og andre fotografier.
En «deluxe»-boks med begge albumene på vinyl ble også utgitt, men denne versjonen hadde ikke med DVD-en. Isteden lå det med en 12" med sjeldne versjoner av sangene.iTunes-butikken har siden kommet med en digital versjon av begge albumene, dokumentaren og videoene.
Utgivelsen overrasket mange da den debuterte på førsteplass på de britiske listene, United World Chart, australske lister, Amazons forhåndbestillingsliste og salgsliste og iTunes. Samlingen solgte 500 000 eksemplarer globalt i løpet av de tre første ukene og fortsatte på UK topp 5 i syv uker etter utgivelsen.
== Konserter ==
Traveling Wilburys holdt aldri konserter. I oktober 1992 (under jubileumskonserten for Dylan i New York) sto Bob Dylan, George Harrison, Tom Petty og Jim Keltner på samme scene, men spilte da ingen Wilburys-sanger. Det nærmeste man har kommet en gjenforening er Concert for George den 29. november 2002: På scenen sto da Tom Petty, Jeff Lynne, Dhani Harrison (Harrisons sønn) og Jim Keltner som spilte «Handle With Care» til ære for avdøde George Harrison. Tom Petty har i senere tid inkludert «Handle With Care» i sitt eget konsertrepertoar. I 1997 fremførte George Harrison «If You Belonged To Me» (fra Vol. 3) i et VH1-program.
== Medlemmer ==
The Traveling Wilburys på Volume 1 var:
«Nelson Wilbury» – George Harrison
«Otis Wilbury» – Jeff Lynne
«Lefty Wilbury» – Roy Orbison
«Charlie T. Jr» – Tom Petty
«Lucky Wilbury» – Bob DylanThe Traveling Wilburys på Volume 3 var
«Spike Wilbury» – George Harrison
«Clayton Wilbury» – Jeff Lynne
«Muddy Wilbury» – Tom Petty
«Boo Wilbury» – Bob DylanYtterligere musikere på 2007-samlingen var:
«Buster Sidebury» – Jim Keltner
«Ayrton Wilbury» – Dhani HarrisonJim Keltner, kjent studiotrommeslager og perkusjonist, var ikke kreditert på Vol. 1 eller Vol. 3, men dukket opp i noen av musikkvideoene. I DVD-en fra 2007 har han fått kallenavnet «Buster Sidebury». I tillegg er Ayrton Wilbury, et pseudonym for Dhani Harrison kreditert på de uutgitte sangene «Maxine» og «Like A Ship». Førstegitaren på sangen «She's My Baby» (fra Vol. 3) ble spilt av bluesgitaristen Gary Moore.
== Diskografi ==
=== Album ===
=== Singler ===
«—» viser singler som ikke kom på noen liste eller var ikke gitt ut i det landet.
«♦» viser albumspor som kom på listene, men ikke kommersielt utgitt som singel.
=== Vanlige bootlegs ===
Traveling Wilburys Vol. 2 (1989 demoer og forlengede sanger fra Vol. 1) Merk at Full Moon Fever er ofte feilaktig, men forståelig beskrevet og reklamert som Vol. 2.
Traveling Wilburys Vol. 4 (1990 out-takes fra Vol. 3)
Rare Studio Sessions
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Traveling Wilburys – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Traveling Wilburys på Discogs
(en) Traveling Wilburys på MusicBrainz
(en) Traveling Wilburys på Spotify
(en) Traveling Wilburys på Last.fm
(en) Traveling Wilburys på AllMusic
fan side
To blogger fra den samme forfatter: Wilbury Twist and Traveling Wilburys
All Over the World Jeff Lynne informasjons side (ELO, Traveling Wilburys).
Entry at VH1.com Arkivert 16. oktober 2012 hos Wayback Machine. | lenke | 197,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nysa_(mytologi) | 2023-02-04 | Nysa (mytologi) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fiktive steder', 'Kategori:Steder i gresk mytologi'] | Nysa er i gresk mytologi et mytisk fjellområde som ble ulikt assosiert med Etiopia, Libya, Tribalia, eller Arabia av greske mytografer, og området var det tradisjonelle stedet hvor regnnymfene, hyadene, oppdro barneguden Dionysos, den såkalte «Zevs av Nysa». Allerede Homer nevner fjellet Nyseion som stedet hvor Dionysos under beskyttelse av nymfene vokste opp. Et egnet sted er således Pangaionfjellene i nord.
Via dyrkelsen av Dionysos, som kom til fastlandet Hellas fra Lilleasia (hvor hettittene kalte seg selv for «nesi» og deres språk for «nesili»), kan stedet for det mytologiske Nysa rett og slett ha vært konvensjoner som henviste til mytenes magiske og fjerntliggende ktonisk land. Navnet Nysa kan også ha vært en oppfinnelse for å forklare guden Dionysos' navn.
Hesykhios av Alexandria, en gresk-egyptisk leksikograf på 400-tallet e.Kr., har nedtegnet en liste av de følgende steder som ble foreslått av antikkens forfattere som stedet for fjellet Nysa: Arabia, Etiopia, Egypt, Babylon, Rødehavet, Trakia, Thessalia, Sicilia, India, Libya, Lydia, Makedonia, Naxos, rundt Pangaios (en mytisk øy sør for Arabia), og Syria. Hensikten synes å være med et fjerntliggende land som Nysa er at det ligger så langt unna antikkens Hellas at ingen riktig viste hvor det lå.
| Nysa er i gresk mytologi et mytisk fjellområde som ble ulikt assosiert med Etiopia, Libya, Tribalia, eller Arabia av greske mytografer, og området var det tradisjonelle stedet hvor regnnymfene, hyadene, oppdro barneguden Dionysos, den såkalte «Zevs av Nysa». Allerede Homer nevner fjellet Nyseion som stedet hvor Dionysos under beskyttelse av nymfene vokste opp. Et egnet sted er således Pangaionfjellene i nord.
Via dyrkelsen av Dionysos, som kom til fastlandet Hellas fra Lilleasia (hvor hettittene kalte seg selv for «nesi» og deres språk for «nesili»), kan stedet for det mytologiske Nysa rett og slett ha vært konvensjoner som henviste til mytenes magiske og fjerntliggende ktonisk land. Navnet Nysa kan også ha vært en oppfinnelse for å forklare guden Dionysos' navn.
Hesykhios av Alexandria, en gresk-egyptisk leksikograf på 400-tallet e.Kr., har nedtegnet en liste av de følgende steder som ble foreslått av antikkens forfattere som stedet for fjellet Nysa: Arabia, Etiopia, Egypt, Babylon, Rødehavet, Trakia, Thessalia, Sicilia, India, Libya, Lydia, Makedonia, Naxos, rundt Pangaios (en mytisk øy sør for Arabia), og Syria. Hensikten synes å være med et fjerntliggende land som Nysa er at det ligger så langt unna antikkens Hellas at ingen riktig viste hvor det lå.
== Se også ==
Pangaionfjellene | thumb|Nysa var et [[fiktivt fjellområde som langt unna for antikkens grekere, og det var mange henvisninger til hvor, blant annet Thessalia.]] | 197,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Celine_Brun-Lie | 2023-02-04 | Celine Brun-Lie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Fødsler 18. mars', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Celine Marie Knudtzon Brun-Lie (født 18. mars 1988) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Sportsklubben Njård.
Hun er søster av padleren Agnes Brun-Lie og skiskytteren Thekla Brun-Lie.
| Celine Marie Knudtzon Brun-Lie (født 18. mars 1988) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Sportsklubben Njård.
Hun er søster av padleren Agnes Brun-Lie og skiskytteren Thekla Brun-Lie.
== Karriere ==
Brun-Lie har tre gull i junior-NM, og var med på det norske vinnerlaget under junior-VM 2007. Den 14. desember 2008 fikk hun sin første pallplassering i verdenscupen, da hun ble nummer to bak Petra Majdič, men foran Marit Bjørgen på sprinten i Davos. Hun tok sitt første NM-gull på sprinten i NM på ski 2009, foran Maiken Caspersen Falla og Marit Bjørgen. Hun ble senere norgesmester i lagsprint både i 2010 og 2011, begge ganger sammen med Britt Ingunn Nydal.
I OL 2010 i Vancouver gikk hun inn til sjetteplass på sprinten og femteplass på lagsprinten.
Hun deltok i Ski-VM 2011 i Oslo, og fikk der 14.-plass på sprinten. Marit Bjørgen vant denne øvelsen.
18. januar 2014 tok Norges Skiforbund ut sin langrennstropp på 20 utøvere til Vinter-OL 2014 i Sotsji som også inkluderte Brun-Lie, men hun forble en ubrukt reserve.Brun-Lie kunngjorde under Ski-VM i Falun 2015 at hun ville legge opp etter 2015-sesongen.Hun har mastergrad fra sivilingeniør-/masterprogrammet Tekniske geofag ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.
=== Sammenlagtresultater i verdenscupen i langrenn ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Celine Brun-Lie – Olympedia
(en) Celine Brun-Lie – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Celine Brun-Lie – FIS (langrenn) | Norgesmesterskap}} | 197,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cape_Town | 2023-02-04 | Cape Town | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:18°Ø', 'Kategori:33°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1652', 'Kategori:Byer i Wes-Kaap', 'Kategori:Cape Town', 'Kategori:Sider med kart'] | Cape Town (eller Kappstaden; afrikaans: Kaapstad; xhosa: iKapa) er med sine rundt 3 millioner innbyggere den nest mest folkerike byen i Sør-Afrika. Byen er sete for den sørafrikanske nasjonalforsamlingen (den sørafrikanske regjeringen holder til i Pretoria) og er hovedstad i provinsen Wes-Kaap. Cape Town er blant annet kjent for den 1000 meter høye karakteristiske fjellformasjonen Table Mountain og fangeøya Robben Island der store deler av ledelsen i frigjøringsbevegelsen ANC satt fengslet under apartheidregimet. Den blir ofte regnet som en av verdens flotteste byer på grunn av sin geografi og er det mest populære turistmålet i Sør-Afrika.
Cape Town utviklet seg opprinnelig som en forsyningsstasjon for nederlandske skip på vei til Øst-Afrika, Nederlandsk-India og Asia. Jan van Riebeeck kom til stedet 6. april 1652 og etablerte den første permanente europeiske bosetningen i det subsahariske Afrika. Byen var den største byen i Sør-Afrika før den ble forbigått av Johannesburg etter at gull og diamanter ble funnet i Transvaal i 1887.
| Cape Town (eller Kappstaden; afrikaans: Kaapstad; xhosa: iKapa) er med sine rundt 3 millioner innbyggere den nest mest folkerike byen i Sør-Afrika. Byen er sete for den sørafrikanske nasjonalforsamlingen (den sørafrikanske regjeringen holder til i Pretoria) og er hovedstad i provinsen Wes-Kaap. Cape Town er blant annet kjent for den 1000 meter høye karakteristiske fjellformasjonen Table Mountain og fangeøya Robben Island der store deler av ledelsen i frigjøringsbevegelsen ANC satt fengslet under apartheidregimet. Den blir ofte regnet som en av verdens flotteste byer på grunn av sin geografi og er det mest populære turistmålet i Sør-Afrika.
Cape Town utviklet seg opprinnelig som en forsyningsstasjon for nederlandske skip på vei til Øst-Afrika, Nederlandsk-India og Asia. Jan van Riebeeck kom til stedet 6. april 1652 og etablerte den første permanente europeiske bosetningen i det subsahariske Afrika. Byen var den største byen i Sør-Afrika før den ble forbigått av Johannesburg etter at gull og diamanter ble funnet i Transvaal i 1887.
== Historie ==
De første kjente innbyggerne i Wes-Kaap-området ankom fra nord for rundt 100 000 år siden. Lite vites om historien til regionens første innbyggere siden det ikke finnes nedskrevne beretninger før de nevnes av den portugisiske oppdageren Bartolomeu Dias i 1486. Vasco da Gama beretter om Kapp det gode håp i 1497, men området hadde ikke fast kontakt med europeere før 1652 da Nederlands Jan van Riebeeck og andre ansatte i Det nederlandske ostindiske kompani (nederlandsk: Vereenigde Oostindische Compagnie, VOC) ble sendt til Cape for å etablere en forsyningsstasjon for skip på vei til Nederlandsk Øst-India. Byen vokste sakte i denne perioden. Grunnen til dette var at det var vanskelig å finne nok arbeidere, noe som førte til import av slaver fra Indonesia og Madagaskar. De opprinnelige beboerne i området, khoisan, av nederlenderne omtalt som hottentotter, ble i løpet av få år underlagt den nederlandske kolonimakten. Slavene smeltet etter hvert sammen med den opprinnelige befolkningen og en del europeiske kolonister til en ny underklasse i det nederlandske kolonisamfunnet, de såkalte «fargede» (Cape-fargede) som ennå er den dominerende folkegruppen i Cape Town.
Cape Town forble under nederlandsk kontroll frem til 1780-årene da Nederland gikk inn i den amerikanske revolusjonskrigen sammen med franske herskere mot britene. Resultatet av at nederlenderne gikk inn i krigen, var at Frankrike invaderte Nederland i 1795. På denne tiden hadde VOC mistet nesten hele sin innflytelse i Cape Town og var nesten konkurs. Da Nederland falt til franskmennene, ble britiske soldater flyttet til Cape i en garnison for å forhindre en fransk invasjon. Britene lyktes i å skaffe seg kontroll over Cape Town i 1795 under slaget ved Muizenberg. I betingelsene til fredstraktaten i Amiens, ble Cape gitt tilbake til nederlenderne i 1803. Krigen blusset opp igjen tre år senere og varte til 1814 med britisk seier. Britenes seier førte da til at Cape ble permanent innlemmet i det britiske imperiet. Ettersom territoriet vokste seg større under britisk kontroll, ble Cape Town hovedstaden i den nydannede Kappkolonien.
Funn av gull og diamanter ved Witwatersrand nær dagens Johannesburg førte til et massivt gullrush. Johannesburg vokste raskt da landet ble fylt av immigranter. Spenningen steg også mellom boerne som hadde deltatt i det store trekket og etablert republikker i landets sentrale områder, de nye migrantene kjent som uitlandere og den britiske kolonistyresmakten. Konflikten resulterte i to anglo-boer kriger. Etter at britene vant begge krigene, forente de Kappkolonien med Den sørafrikanske republikk, Natalia og Oranjefristaten og dannet Unionen Sør-Afrika som ble opprettet i 1910 med Cape Town som sin lovgivende hovedstad.
I 1948 ble Nasjonalistpartiet valgt på valgløfter om rasesegregeringslover som senere ble kollektivt kjent med afrikaans-ordet apartheid. Som en konsekvens av gruppeområderloven som klassifiserte alle områder i landet og byen etter rase, var at tidligere flerkulturelle drabantbyområder ble enten renset for ulovlige innbyggere eller fjernet. Det mest kjente eksempelet på dette i Cape Town er distrikt seks som ble revet i 1965 og førte til tvangsflyttingen av over 60 000 innbyggere etter at det ble erklært som en kun-for-hvite region. Mange av disse innbyggerne ble flyttet til Cape Flats. Under apartheid, ble Cape regnet som et «fargede arbeidere foretrukket område», til eksklusjon for svarte afrikanere.
Cape Town var hjembyen til mange ledere av antiapartheid-bevegelsen. Mange av gruppens ledere ble satt i fengsel på Robben Island, en fengselsøy 10 km ut i sjøen fra byen. Her ble mange kjente politiske fanger holdt i mange år. I et av de mest kjente øyeblikkene som markerte slutten på apartheid, holdt Nelson Mandela sin første offentlige tale på flere tiår den 11. februar 1990 fra balkongen på Cape Town City Hall timer etter at han var blitt løslatt. I talen proklamerte han begynnelsen på en ny tidsepoke i landet, og det første demokratiske valget ble holdt fire år senere den 27. april 1994. Siden 1994 har byen kjempet med store problemer som hiv/aids, tuberkulose og økning i narkotika-relatert kriminalitet som har gitt byen en av de høyeste drapstallene i verden. Samtidig har økonomien blomstret til et nivå den aldri før har vært på grunn av eksplosjonen i turisme og eiendomsmarkedet.
Til tross for opphevelsen av raseskillelovene gjør denne delingen av byen seg i stor grad også gjeldende i dag. Økende innvandring, særlig av xhosaer fra provinsen iMpuma-Koloni, har i de siste åra ført til at folketallet har steget kraftig og endret den etniske sammensetningen i byen. I dag har 41 % av befolkningen afrikaans, 29 % xhosa og 28 % engelsk som morsmål.
== Geografi og klima ==
Sentrum av Cape Town ligger i den nordlige enden av Cape-halvøya. Table Mountain danner en dramatisk bakgrunn for bykjernen, med sitt platå som er mer enn 1000 meter høyt. Platået er omringet av nesten vertikale klipper, Devil's Peak og Lion's Head. Noen ganger dannes det en tynn stripe av skyer over fjellet som blir kalt «duk» (table cloth). Halvøya består av en dramatisk fjellrygg som går sørover ut i Atlanterhavet og ender ved Cape Point. Der er over 70 topper på over 304,8 m (den amerikanske definisjonen på et fjell) innenfor Cape Towns offisielle bygrenser. Mange av drabantområdene til Cape Town ligger på den store sletten Cape Flats som knytter halvøya til fastlandet.
Cape-halvøya har middelhavsklima med tydelige årstider. Om vinteren som varer fra mai til august, kommer store kaldfronter over Atlanterhavet med tung nedbør og sterke nordvestlige vinder. Vintermånedene er kjølige med en gjennomsnittstemperatur på 7°C. Det meste av byens årlige nedbør kommer om vinteren, men på grunn av den fjellrike topografien i byen, kan nedbør for spesifikke områder variere dramatisk. Dalene og kystslettene får i gjennomsnitt 515 mm nedbør per år, mens fjellområdene kan ha et så høyt gjennomsnitt som 1500 mm per år. Sommeren som varer fra november til februar, er varm og tørr. Halvøya får jevnlig sterke vinder fra sørøst, lokalt kjent som Cape Doctor siden den blåser vekk forurensning og rensker luften. De sørøstlige vindene skapes av et høytrykksystem som ligger sør i Atlanterhavet vest for Cape Town. Somrene er milde med en gjennomsnittstemperatur på 26°C.
== Styresmakt ==
Cape Towns lokale styresmakt er City of Cape Town som er en metropolkommune. Cape Town styres av et byråd med 210 medlemmer som har et 28 medlemmer stort utøvende råd. Det utøvende rådet ledes igjen av en utøvende borgermester og en byleder. Byen er delt inn i 105 valgkretser. Hver valgkrets velger direkte et medlem til rådet, mens de andre 105 representantene er valgt gjennom et partilistesystem. Borgermesteren er valgt av byrådet.
Byen ledes av Patricia de Lille fra Democratic Alliance og er sånn sett den eneste av åtte metropolkommuner i Sør-Afrika som ikke ledes av ANC.
Før samlingen av Cape Towns lokale styresmakt til en såkalt «unicity», var den delt inn i seks regionale administrasjoner. Mange av funksjonene til unicity er fremdeles oppdelt etter det gamle administrasjonsmønsteret. Administrasjonene inkluderer Cape Town, som har regionene til City Bowl, bredden mot Atlanterhavet, de sørlige drabantene, Pinelands, Langa og Mitchell's Plain. South Peninsula inkluderer Hout Bay, Wynberg, Constantia, Fish Hoek, Kommetjie, Noordhoek og Simon's Town. Blaauwberg-regionen inkluderer Milnerton, Tableview og Bloubergstrand. Tygerberg har sin egen region med Durbanville, Bellville og Khayelitsha lagt til. Oostenberg inkluderer Kraaifontein, Brackenfell, Kuilsrivier, Blue Downs og Eerste Rivier. Den siste administrasjonen, Helderberg, inkluderer Somerset West, Strand og Gordon's Bay.
== Demografi ==
Ifølge folketellingen i Sør-Afrika i 2001, har Cape Town 2 893 251 innbyggere. Der er 759 767 formelle husholdninger hvor 87,4% har vannklosett eller kjemisk toalett og 94,4% får fjernet avfall av kommunen minst en gang i uken. 80,1% av husholdningene bruker elektrisitet som viktigste energikilde. 16,1% av husholdningene har kun en person.Fargede utgjør 48,13% av befolkningen, fulgt av svarte afrikanere med 31%, hvite 18,75% og asiater 1,43%. 46,6% av befolkningen er under 24 år, mens 5% er over 65 år. Gjennomsnittsalderen er 26 år, og for hver 100 kvinner, er der 92,4 menn. 19,4% av byens innbyggere er arbeidsledige. 58,3% av disse er svarte, 38,1 % fargede, 3,1% hvite og 0,5% asiater.
41,4% av innbyggerne snakker afrikaans hjemme, 28,7% xhosa, 27,9% engelsk, 0,7% sotho, 0,3% zulu, 0,1% setswana og 0,7% av befolkningen snakker et ikke-offisielt språk hjemme. 76,6% av befolkningen er kristne, 10,7% har ingen religion, 9,7% er muslimer, 0,5% jøder og 0,2% hinduer. 2,3% har andre eller ubestemt tro.
4,2% av innbyggerne på 20 år og eldre har ikke fått utdanning, 11,8% har fått noe grunnskole, 7,1% har kun fullført grunnskolen, 38,9% har hatt noe videregående utdanning, 25,4% har fullført videregående skole og 12,6% har en utdannelse utover videregående skole. Totalt har 38,0% av innbyggerne fullført videregående skole. Gjennomsnittsinntekten for voksne i alderen 15-65 år som er i arbeid er på 25 774 ZAR. Menn har en gjennomsnittsinntekt på 28 406 ZAR og kvinner har 22 265 ZAR.
== Økonomi ==
Cape Town er det økonomiske senteret i Wes-Kaap og tjener som det regionale foredlingssenteret. Byen har også den primære havnen og lufthavnen i Wes-Kaap. Det store nærværet til styresmakten i byen, både som hovedstad i Wes-Kaap og setet til nasjonalforsamlingen, har ført til økte inntekter og vekst i industrier som betjener styresmakten. Cape Town International Convention Centre åpnet i juni 2003. Byen har nylig opplevd en eksplosiv vekst i eiendoms- og byggemarkedet, mange kjøper sommerhus i byen i tillegg til de som flytter dit på permanent basis. De sentrale forretningsdistriktene gjennomgår omfattende urbane fornyingsprogrammer, hvor tallrike nye bygninger og renovasjoner finner sted under rådgivning fra Cape Town Partnership.Andelen som tar videregående utdanning og byens godt etablerte høyere utdanningsstruktur har hjulpet Cape Town til å trekke til seg utenlandske investorer, siden der er folk med internasjonalt anerkjente sertifiseringer og diplomer.Wes-Kaap står også for en fjerdedel av den sørafrikanske landbrukssektorens totalinntekter og mer enn halvparten av Sør-Afrikas eksport. Mye av frukten og grønnsakene transporteres gjennom Port of Cape Town eller Cape Town International Airport. De fleste betydelige verftselskapene har kontorer og produksjonslokalene i Cape Town. Provinsen er også et energisenter i Sør-Afrika. Koeberg atomkraftverk produserer energi som dekker det meste av Cape Towns behov for elektrisitet. Nylig har forskere oppdaget olje og naturgass utenfor byen i Atlanterhavet.Wes-Kaap er en viktig turistregion i Sør-Afrika. Turismeindustrien står for 9,8% av BNP i provinsen og sysselsetter 9,6% av provinsens arbeidsstyrke. I 2004 besøkte 1,5 millioner internasjonale turister området.
== Turisme ==
Cape Town er et av de mest populære turistmålene i Sør-Afrika på grunn av sitt gode klima, naturlige miljø og relativt velutviklede infrastruktur. Byen har flere velkjente naturlige trekk som tiltrekker seg turister, særlig Table Mountain som utgjør hoveddelen av Table Mountain National Park og danner bakteppe for City Bowl. Fjellet kan bestiges ved å gå opp eller ved å ta Table Mountain Cableway. Cape Point er anerkjent som den dramatiske overskriften på enden av Cape-halvøya. Mange turister kjører også langs Champman's Peak på en trang vei som forbinder Noordhoek med Hout Bay på grunn av utsikten over Atlanterhavet og nærliggende fjell. Det er mulig å enten kjøre eller gå opp Signal Hill for å få nærmere utsikt over City Bowl og Table Mountain.I østflanken på Table Mountain, i et av Cape Towns forsteder ligger den verdenskjente Kirstenbosch Garden botaniske hage, nå senter for de nasjonale botaniske hagene. Hagen er kjent for sine mange sjeldne og endemiske arter og for sin blomsterprakt i oktober.
Mange turister besøker også Cape Towns strender som er populære blant lokalbefolkningen. På grunn av byens unike geografi, er det mulig å besøke flere forskjellige strender på samme dag, hver med forskjellig miljø og atmosfære. Strender som ligger langs atlanterhavskysten har en tendens til å ha veldig kaldt vann siden vannet hovedsakelig er smeltevann fra isbreer i Antarktis. Vannet i False Bay-strendene er ofte opp til 10°C varmere. Begge kystene er like populære, selv om strendene i velstående Clifton og andre steder på atlanterhavskysten er mer utviklet med restauranter og kaféer. Den mest berømte stranden i Cape Town, Boulders Beach, er kjent for sin koloni av kappingviner. Surfing er også populært og surfekonkurransen Red Bull Big Wave Africa holdes i byen hvert år.
Byen har også flere betydelige kulturelle attraksjoner. Victoria & Alfred Waterfront, bygget på toppen av deler av kaiene i Cape Towns havn, er nå en av byens mest populære handleområder med flere hundre butikker og Two Oceans Aquarium. Deler av V&A sin sjarm, som den er kjent som lokalt, er at havnen fortsetter å operere og besøkende kan se skip komme inn og forlate området. V&A inneholder også Nelson Mandela Port der ferjer går til Robben Island. Det er mulig å ta ferjen fra V&A til Hout Bay, Simon's Town og kolonier av sørafrikansk pelssel på Seal og Duiker-øyene. Flere selskaper tilbyr omvisning av Cape Flats, en hovedsakelig farget bydel, og Khayelitsha, en hovedsakelig svart bydel.
Cape Town er også kjent for sin arkitektoniske arv med den høyeste tettheten av Cape-nederlandsk bygningsstil i verden. Stilen som kombinerer arkitektoniske tradisjoner fra Frankrike, Nederland og Tyskland, er mest synlig i Constantia, de gamle styresmaktsbygningene i det sentrale forretningsdistriktet og langs Long Street. Den årlige Coon Carnival, også kjent med sitt navn på afrikaans, Kaapse Klopse, er en stor minstrelfestival som feires 2. januar eller «Tweede Nuwe Jaar» (afrikaans: andre nyttår). Konkurrerende lag av minstreler paraderer i fargerike kostymer som enten bærer fargerike paraplyer eller spiller en rekke musikkinstrumenter. Artscape Theatre Centre er hovedområdet for utøvende kunst i Cape Town.
Cape Towns transportsystem binder byen sammen med resten av Sør-Afrika. Det tjener som port til andre reisemål i provinsen. Cape Winelands og særlig byene Stellenbosch, Paarl og Franschhoek er populære mål for dagsturer fra byen for sightseeing og vinsmaking. En populær aktivitet blant turister er å se på hvaler. Retthvaler fins utenfor kysten i paringstiden (august til november) og brydehvaler kan sees hele året. Byen Hermanus i nærheten er kjent for sin hvalfestival, men hvaler kan også sees i False Bay. Heaviside-delfiner holder til i området og kan sees fra kysten nord for Cape Town. Svartdelfiner lever langs den samme kysten og kan av og til sees fra ferjen til Robben Island.
== Media ==
Flere aviser, magasiner og trykkerier har sine kontorer i byen. Independent News & Media gir ut de største engelsk språklige avisene i byen, Cape Argus og Cape Times. Naspers, det største mediakonglomeratetet i Sør-Afrika, gir ut Die Burger, den største avisen på afrikaans [1].
Cape Town har mange lokalaviser. Noen av de største lokalavisene på engelsk er Athlone News fra Athlone, Atlantic Sun, Constantiaberg Bulletin fra Constantiaberg, City Vision fra Bellville, False Bay Echo fra False Bay, Helderberg Sun fra Helderberg, Plainsman fra Michells Plain, Sentinel News fra Hout Bay, Southern Mail fra den sørlige halvøya, Southern Suburbs Tatler fra Southern Suburbs, Table Talk fra Table View og Tygertalk fra Tygervalley/Durbanville. Lokalaviser på afrikaans inkluderer Landbou-Burger og Tygerburger. Vukani, basert i Cape Flats, gis ut ¨på Xhosa.Cape Town er også senteret for kringkastingsmedia og har flere radiostasjoner som bare kringkaster lokalt. Good Hope FM og KFM spiller for det meste popmusikk. Voice of the Cape og Cape Talk er de største diskusjonsstasjonene.
== Idrett ==
Cape Towns mest populære idretter er cricket, fotball, svømming og rugby. Stormers representerer Western Province og Boland i den sørlige delen av Super 14 rugby-konkurransen. Cape Town er hjembyen til Western Province rugby som spiller på Newlands Stadium og deltar i Currie Cup.
Fotball som er bedre kjent i Sør-Afrika som soccer, er populært. To fotballklubber fra Cape Town spiller i Premier Soccer League (PSL), Sør-Afrikas øverste divisjon.Disse lagene er Ajax Cape Town som ble dannet i 1999 etter Seven Stars og Cape Town Spurs ble slått sammen, og Santos. Flere av kampene i VM i 2010 ble spilt i Cape Town.
I cricket representerer Cape Cobras byen på Newlands Cricket Ground. Laget ble opprettet etter sammenslåingen av lagene Western Province Cricket og Boland Cricket. De deltar i Supersport og Standard Bank Cup Series.
== Transport ==
LuftfartCape Town internasjonale lufthavn betjener både nasjonal og internasjonale flygninger. Det er den nest største flyplassen i Sør-Afrika og tjener som en betydelig inngangsport for reisende til Cape-regionen. Cape Town har direkte flygninger til de fleste byer i Sør-Afrika i tillegg til et antall internasjonale reisemål.Cape Town International Airport blir (per juni 2006) oppgradert til å ta seg av en forventet økning i lufttrafikken ettersom turismen vil stige oppmot verdensmesterskapet i fotball i 2010. Renoveringene inkluderer flere nye parkeringsanlegg, en oppgradert innenriks avgangsterminal og en ny internasjonal terminal. Flyplassens godsfasiliteter blir også utvidet og flere store tomme tomter blir utviklet til kontorer og hoteller.
SjøfartCape Town har en lang tradisjon som havneby. Byens hovedhavn ligger i Table Bay rett nord for forretningsdistriktet. Havnen er en mellomstasjon for skip i det sørlige Atlanterhavet. Den ligger langs en av de travleste skipsleiene i verden. Havnen i Cape Town er også en travel kontainerhavn, og det er bare Durban som er større i Sør-Afrika. I 2004 tok den seg av 3161 skip og 9,2 millioner tonn last.Simon's Town Harbour ved kysten i False Bay på Cape-halvøya er hovedbasen til Sør-Afrikas marine.
JernbaneShosholoza Meyl er jernbanes passasjeroperasjoner til Spoornet og tar seg av to langdistansetjenester fra Cape Town, en daglig avgang til og fra Johannesburg via Kimberley og en ukentlig tjeneste til og fra Durban via Kimberly, Bloemfontein og Pietermaritzburg. Disse togene har sin endestasjon på Cape Town Railway Station og gjør en kort stopp på Bellville. Cape Town er også endestasjon på den luksuriøse turistorienterte Blue Train.
Metrorail driver et regiontog i Cape Town og det omkringliggende området. Nettverket til Metrorail består av 96 stasjoner spredt utover drabantene og utkanten av Cape Town.
VeiTre sørafrikanske nasjonale veier starter i Cape Town:
N1 forbinder Cape Town med Bloemfontein, Johannesburg, Pretoria og Zimbabwe
N2 forbinder byen med Port Elizabeth, East London og Durban
N7 forbinder byen med Northern Cape Province og NamibiaN1 og N2 starter begge i det sentrale forretningsdistriktet og deler seg øst for distriktet hvor N1 fortsetter mot nordøst, mens N2 går sørøst forbi Cape Town International Airport. N7 starter i Mitchells Plain og går nordover, krysser N1 og N2 før den forlater byen.
Cape Town har også et system med motorveier og firefelts motorveier (M-veier) som forbinder forskjellige deler av byen. M3 deler seg fra N2 og går sørover langs de østlige skråningene på Table Mountain, og forbinder City Bowl med Muizenberg. M5 deler seg fra N1 lenger øst enn M3 og forbinder Cape Flats med det sentrale forretningsdistriktet. R300 som uformell er kjent som Cape Flats Freeway forbinder Mitchells Plain med Bellville, N1 og N2.
BusserGolden Arrow Bus Services driver rutebuss i byområdet. Flere selskaper driver langdistanseruter fra Cape Town til andre byer i Sør-Afrika.
DrosjerCape Town har to typer drosjer: Drosjer med taksameter og delte drosjer (minibusser). Ulikt mange byer har ikke drosjene lov til å kjøre rundt i byen for å skaffe seg oppdrag, men må ringes opp for å komme til et spesifikt sted.
Delte drosjer er standardformer for transport da flertallet i befolkningen ikke har råd til å ha egne kjøretøyer. Mange av disse drosjene er ofte dårlig vedlikeholdt. Disse drosjene gjør jevnlige stopper for å plukke opp passasjerer, noe som fører til ulykker når bilførere bak ikke klarer å stoppe tidsnok. Med det høye behovet for transport i arbeiderklassen i Sør-Afrika, er ofte minibussene fylt over deres lovlige passasjerantall, noe som fører til høye skadetall når minibusser er involvert i ulykker. Minibussene eies og drives vanligvis i bilparker, og vold mellom operatører flammer opp fra tid til annen, særlig når markedskriger skjer over lukrative drosjeruter.
== Universiteter ==
Cape Town har en velutviklet høyere utdanningssystem av offentlige universiteter. Cape Town har to offentlige universiteter, University of Cape Town (UCT) og University of the Western Cape (UWC). Stellenbosch University ligger i tillegg 50 km fra bykjernen og har avdelinger som Tygerberg helsefakultet og Bellville forretningspark nærmere byen.
Både University of Cape Town og Stellenbosch University er ledende universiteter i Sør-Afrika. Dette skyldes hovedsakelig betydelig finansiering av både det offentlige og den private sektor. Siden African National Congress kom til regjeringsmakten, har noe omstrukturering av universitetene i Western Cape funnet sted, tradisjonelt ikke-hvite universiteter har fått økte bevilgninger, noe som University of the Western Cape har dratt nytte av.Det offentlige Cape Peninsula University of Technology ble opprettet 1. januar 2005 da to separate institusjoner, Cape Technikon og Peninsula Technikon, ble slått sammen. Det nye universitetet tilbyr utdanning hovedsakelig på engelsk, selv om en kan ta kurs på alle Sør-Afrikas offisielle språk. Institusjonen deler vanligvis ut National Diploma.
== Vennskapsbyer ==
Aachen, Tyskland, siden 2000
Haifa, Israel, siden 1975
Hangzhou, Folkerepublikken Kina, siden 2005
Nice, Frankrike, siden 1974
St. Petersburg, Russland, siden 2001
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Cape Town – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cape Town – galleri av bilder, video eller lyd på Commons StyresmaktCape Gateway, styresmakten i Western Cape ProvinceNyheterIndependent Online
Cape Argus
Cape Times
Die Burger Arkivert 15. september 2000 hos Wayback Machine.AnnetOffisiell turistguide Western Cape og Cape Town
CapeInfo.com – omfattende informasjon om Cape Town
Cape Town reiseguide
Rosendal Winery – en norsk drevet vingård utenfor Cape Town | Cape Town | 197,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/End_of_the_Line | 2023-02-04 | End of the Line | ['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1988', 'Kategori:Singler fra 1989', 'Kategori:Traveling Wilburys-sanger'] | «End of the Line» er det siste sporet på The Traveling Wilburys' første album, Traveling Wilburys Vol. 1, gitt ut i 1988. Låten har en riding-on-the-rails rytme som passer godt til temaet i sangen og gruppens «på-farten»-natur (Traveling Wilburys). Låten har alle Wilburys på lead vokal, med unntak av Bob Dylan; Harrison, Lynne, og Orbison synger refrengene etter tur, mens Petty synger versene.
George Harrisons gitarintro er svært lik The Beatles-sangen «I'm Looking Through You». Sanger fortsetter inn i en «togrytme» for å passe temaet.
Sangen var den andre singelen fra albumet. Omslaget på 45 o/min-singelen, er et bilde tatt fire dager etter Roy Orbisons bortgang i desember 1988, viser en gitar i en gyngestol. Samme som i musikkvideoen for sangen, hvor kameraet fokuserer på gitaren i gyngestolen under Orbisons vokaldel.
Sangen ble brukt i rulleteksten på Things Aren't Simple Anymore, en episode av den britiske sitcomserien One Foot in the Grave.
Tom Petty har spilt denne sangen på en av sine nyligere USA-turnéer.
| «End of the Line» er det siste sporet på The Traveling Wilburys' første album, Traveling Wilburys Vol. 1, gitt ut i 1988. Låten har en riding-on-the-rails rytme som passer godt til temaet i sangen og gruppens «på-farten»-natur (Traveling Wilburys). Låten har alle Wilburys på lead vokal, med unntak av Bob Dylan; Harrison, Lynne, og Orbison synger refrengene etter tur, mens Petty synger versene.
George Harrisons gitarintro er svært lik The Beatles-sangen «I'm Looking Through You». Sanger fortsetter inn i en «togrytme» for å passe temaet.
Sangen var den andre singelen fra albumet. Omslaget på 45 o/min-singelen, er et bilde tatt fire dager etter Roy Orbisons bortgang i desember 1988, viser en gitar i en gyngestol. Samme som i musikkvideoen for sangen, hvor kameraet fokuserer på gitaren i gyngestolen under Orbisons vokaldel.
Sangen ble brukt i rulleteksten på Things Aren't Simple Anymore, en episode av den britiske sitcomserien One Foot in the Grave.
Tom Petty har spilt denne sangen på en av sine nyligere USA-turnéer.
== Eksterne lenker ==
(en) End of the Line på Discogs
(en) End of the Line på MusicBrainz | «End of the Line» er det siste sporet på The Traveling Wilburys' første album, Traveling Wilburys Vol. 1, gitt ut i 1988. | 197,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%A6rlighetsbarn | 2023-02-04 | Kjærlighetsbarn | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2016-04', 'Kategori:Ord og uttrykk'] | Kjærlighetsbarn er et uttrykk som betegner et barn som er unnfanget utenfor ekteskap; barn som er resultat av et kjærlighetsforhold. Det henviser også barn av en ugift mor og er en eufemisme for uttrykket «uektefødt barn» eller bare uekte barn. Et eldre begrep for det samme er bastard, (norrønt bastarðr), «frillesønn», som nå ikke benyttes om mennesker. I tidligere tider var det mindre belastende; hertug Vilhelm av Normandie, ble kalt for «Vilhelm bastarden» før han ble kalt for «Vilhelm erobreren» etter å ha erobret England i 1066.
Begrepet «kjærlighetsbarn» har i årenes løp skiftet betydning, noe som kan skyldes utviklingen av hvordan uttrykket kjærlighet blir oppfattet og forstått. Både renessansens og romantikkens litteratur har bidradd til å trekke begrepet fra nesten utelukkende det fysiske aspekt (jfr. Moselovens regler for førekteskapelig omgang) og til å omfatte uimotståelig tiltrekning også på det åndelige plan.
Som litterær oppskrift har konseptet vært i bruk i dameromaner. Det bygger på en forestilling om at stor kjærlighet vil gå i arv til barnet, slik at det klarer å bevare sin integritet, tross motgang fra barnsben av, og nå fram til sitt livs store kjærlighet. Grunnen til at faren er ute av bildet er da vanligvis at han forsvinner eller dør før han får vite om barnet - eller ekteskap er umulig på grunn av sosiale skillelinjer og hans forpliktelser til slekt eller samfunn.
Uttrykket brukes i dag både om et barn av foreldre som ikke lever sammen, og om barn av foreldre litt oppe i årene.
| Kjærlighetsbarn er et uttrykk som betegner et barn som er unnfanget utenfor ekteskap; barn som er resultat av et kjærlighetsforhold. Det henviser også barn av en ugift mor og er en eufemisme for uttrykket «uektefødt barn» eller bare uekte barn. Et eldre begrep for det samme er bastard, (norrønt bastarðr), «frillesønn», som nå ikke benyttes om mennesker. I tidligere tider var det mindre belastende; hertug Vilhelm av Normandie, ble kalt for «Vilhelm bastarden» før han ble kalt for «Vilhelm erobreren» etter å ha erobret England i 1066.
Begrepet «kjærlighetsbarn» har i årenes løp skiftet betydning, noe som kan skyldes utviklingen av hvordan uttrykket kjærlighet blir oppfattet og forstått. Både renessansens og romantikkens litteratur har bidradd til å trekke begrepet fra nesten utelukkende det fysiske aspekt (jfr. Moselovens regler for førekteskapelig omgang) og til å omfatte uimotståelig tiltrekning også på det åndelige plan.
Som litterær oppskrift har konseptet vært i bruk i dameromaner. Det bygger på en forestilling om at stor kjærlighet vil gå i arv til barnet, slik at det klarer å bevare sin integritet, tross motgang fra barnsben av, og nå fram til sitt livs store kjærlighet. Grunnen til at faren er ute av bildet er da vanligvis at han forsvinner eller dør før han får vite om barnet - eller ekteskap er umulig på grunn av sosiale skillelinjer og hans forpliktelser til slekt eller samfunn.
Uttrykket brukes i dag både om et barn av foreldre som ikke lever sammen, og om barn av foreldre litt oppe i årene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | Kjærlighetsbarn«kjærlighetsbarn», Bokmålsordboka er et uttrykk som betegner et barn som er unnfanget utenfor ekteskap; barn som er resultat av et kjærlighetsforhold. Det henviser også barn av en ugift mor og er en eufemisme for uttrykket «uektefødt barn» eller bare uekte barn. | 197,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_Witwatersrand | 2023-02-04 | Universitetet i Witwatersrand | ['Kategori:1896 i Afrika', 'Kategori:26°S', 'Kategori:28°Ø', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Johannesburg', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Sør-Afrika', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1896'] | Universitetet i Witwatersrand (engelsk: University of the Witwatersrand), forkortet Wits er et universitet i byen Johannesburg i Sør-Afrika. Det har bakgrunn fra gruvevirksomheten og et historisk fokus på teknologiske fag.
Grunnleggelsen skjedde som en gruveskole i Kimberley – South African School of Mines – i 1896. Universitetsstatusen og dagens navn ble tildelt i 1922. Studenter og lærere ved Wits teller noen av de mest sentrale motstanderne av apartheid. Skolen har også ledet de arkeologiske utgravningene av tidlige hominine fossiler fra Sterkfontein og Swartkrans.
Wits består av fem fakulteter:
Faculty of Commerce, Law, and Management
Faculty of Engineering and Built Environment
Faculty of Health Sciences
Faculty of Humanities
Faculty of ScienceBlant tidligere studenter finner vi nobelprisvinnerne Aaron Klug (1982 kjemi), Nadine Gordimer (1991 litteratur), Nelson Mandela (1993 fred), Sydney Brenner (2002 medisin).
| Universitetet i Witwatersrand (engelsk: University of the Witwatersrand), forkortet Wits er et universitet i byen Johannesburg i Sør-Afrika. Det har bakgrunn fra gruvevirksomheten og et historisk fokus på teknologiske fag.
Grunnleggelsen skjedde som en gruveskole i Kimberley – South African School of Mines – i 1896. Universitetsstatusen og dagens navn ble tildelt i 1922. Studenter og lærere ved Wits teller noen av de mest sentrale motstanderne av apartheid. Skolen har også ledet de arkeologiske utgravningene av tidlige hominine fossiler fra Sterkfontein og Swartkrans.
Wits består av fem fakulteter:
Faculty of Commerce, Law, and Management
Faculty of Engineering and Built Environment
Faculty of Health Sciences
Faculty of Humanities
Faculty of ScienceBlant tidligere studenter finner vi nobelprisvinnerne Aaron Klug (1982 kjemi), Nadine Gordimer (1991 litteratur), Nelson Mandela (1993 fred), Sydney Brenner (2002 medisin).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) University of the Witwatersrand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | bilde = The Wits University Great Hall.jpg | 197,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_turistforenings_%C3%A5rbok | 2023-02-04 | Den norske turistforenings årbok | ['Kategori:1968 i Norge', 'Kategori:Den Norske Turistforening', 'Kategori:Norske sakprosabøker', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1868', 'Kategori:Reiselitteratur'] | Den norske turistforenings årbok utgis årlig som årets siste nummer av Den norske turistforenings medlemstidsskrift Fjell og Vidde, og sendes til alle foreningens medlemmer.
Årboken har vært utgitt siden foreningens stiftelse i 1868. Innholdet i årboka omfatter vanligvis reiseskildringer, områdebeskrivelser, naturvernspørsmål og årsberetning og annen foreningsstoff.
«I tråd med foreningens tidligere målsetting om å "utbre kjennskap til land og folk" var lenge store geografiske områder og hele fylker hovedtema i årbøkene. De siste årene har vi stort sett skiftet på å ha områder som tema annen hvert år og mer generelle tema de mellomliggende årene.».
| Den norske turistforenings årbok utgis årlig som årets siste nummer av Den norske turistforenings medlemstidsskrift Fjell og Vidde, og sendes til alle foreningens medlemmer.
Årboken har vært utgitt siden foreningens stiftelse i 1868. Innholdet i årboka omfatter vanligvis reiseskildringer, områdebeskrivelser, naturvernspørsmål og årsberetning og annen foreningsstoff.
«I tråd med foreningens tidligere målsetting om å "utbre kjennskap til land og folk" var lenge store geografiske områder og hele fylker hovedtema i årbøkene. De siste årene har vi stort sett skiftet på å ha områder som tema annen hvert år og mer generelle tema de mellomliggende årene.».
== Referanser == | Den norske turistforenings årbok utgis årlig som årets siste nummer av Den norske turistforenings medlemstidsskrift Fjell og Vidde, og sendes til alle foreningens medlemmer. | 197,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_Johannesburg | 2023-02-04 | Universitetet i Johannesburg | ['Kategori:26°S', 'Kategori:27°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Johannesburg', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Sør-Afrika', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 2005'] | Universitetet i Johannesburg (engelsk: University of Johannesburg) er et universitet i byen Johannesburg i Sør-Afrika. Det oppstod i 2005 ved en sammenslåing av to eksisterende universiteter – Rand Afrikaans University og Technikon Witwatersrand. Det er Sør-Afrikas største universitet med et bredt og nær fullstendig fagtilbud.
UJ består av ni fakulteter og en skole:
Faculty of Art, Design and Architecture
Faculty of Economic and Financial Sciences
Faculty of Education
Faculty of Engineering and the Built Environment
Faculty of Health Sciences
Faculty of Humanities
Faculty of Law
Faculty of Management
Faculty of Science
School of Tourism and HospitalityCampusene ligger i Auckland Park, Doornfontein, East Rand og Soweto.
| Universitetet i Johannesburg (engelsk: University of Johannesburg) er et universitet i byen Johannesburg i Sør-Afrika. Det oppstod i 2005 ved en sammenslåing av to eksisterende universiteter – Rand Afrikaans University og Technikon Witwatersrand. Det er Sør-Afrikas største universitet med et bredt og nær fullstendig fagtilbud.
UJ består av ni fakulteter og en skole:
Faculty of Art, Design and Architecture
Faculty of Economic and Financial Sciences
Faculty of Education
Faculty of Engineering and the Built Environment
Faculty of Health Sciences
Faculty of Humanities
Faculty of Law
Faculty of Management
Faculty of Science
School of Tourism and HospitalityCampusene ligger i Auckland Park, Doornfontein, East Rand og Soweto.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) University of Johannesburg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Johannesburg | 197,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Drei_Schwestern | 2023-02-04 | Drei Schwestern | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Fjell i Liechtenstein', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02'] | Drei Schwestern («Tre søstre») er et fjell med tre topper i Liechtenstein. Det danner en naturlig grense mellom Liechtenstein og Østerrike. Den høyeste toppen er Große Schwester (storesøster), med en høyde på 2053 moh, nord for den ligger Mittlere Schwester (midtsøster) med en høyde på 2048 m og helt i nord ligger Kleine Schwester (lillesøster) med en høyde på 2034 moh. | Drei Schwestern («Tre søstre») er et fjell med tre topper i Liechtenstein. Det danner en naturlig grense mellom Liechtenstein og Østerrike. Den høyeste toppen er Große Schwester (storesøster), med en høyde på 2053 moh, nord for den ligger Mittlere Schwester (midtsøster) med en høyde på 2048 m og helt i nord ligger Kleine Schwester (lillesøster) med en høyde på 2034 moh. | Drei Schwestern («Tre søstre») er et fjell med tre topper i Liechtenstein. Det danner en naturlig grense mellom Liechtenstein og Østerrike. | 197,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Pauli_Str%C3%B8m | 2023-02-04 | Hans Pauli Strøm | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Fødsler 28. desember', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sosiologer'] | Hans Pauli Torkilssonur Strøm (født 28. desember 1947 i Vágur) er en færøysk sosiolog og sosialdemokratisk politiker (Jv.). Han var sosial- og helseminister fra 3. februar 2004 til 4. februar 2008, deretter helseminister til 13. juli 2009. Han var innvalgt på det færøyske Lagtinget i periodene 1998–2002 og 2008–2011.
| Hans Pauli Torkilssonur Strøm (født 28. desember 1947 i Vágur) er en færøysk sosiolog og sosialdemokratisk politiker (Jv.). Han var sosial- og helseminister fra 3. februar 2004 til 4. februar 2008, deretter helseminister til 13. juli 2009. Han var innvalgt på det færøyske Lagtinget i periodene 1998–2002 og 2008–2011.
== Familie og yrke ==
Han vokste opp i Vágur på Suðuroy som sønn av Herborg og Torkil Strøm. Han er kandidat i sosiologi fra Københavns Universitet fra 1986. I studietiden var han leder ved Føroyahúsið/Det færøske hus i København. Han var også medredaktør i studentbladene Oyggjaskeggi 1969–1975 og Framanum 1975–1985. Tilbake på Færøyene ble han i 1988 ansatt i Hagstova Føroya.Han er gift med Gyðja Hjalmarsdóttir Didriksen og bor i Vestmanna. Deres datter Ingilín Didriksen Strøm ble i 2019 innvalgt på Lagtinget. Ingilín er gift med musikeren Teitur Lassen.
== Politisk arbeid ==
I 1998 ble han valgt inn på Lagtinget fra Norðurstreymoy på et utjevningsmandat. Før ham var Thomas Arabo den eneste sosialdemokraten som hadde blitt valgt fra Norðurstreymoy. Strøm satt i Lagtingets justis- og velferdskomiteer. Han ble ikke gjenvalgt på noe utjevnings- eller kretsmandat i Norðurstreymoy i 2002, og gikk til stillingen som partisekretær for Javnaðarflokkurin, noe han var frem til han ble medlem av regjeringen to år senere.I 2004 ble han utnevnt til sosial- og helseminister i Jóannes Eidesgaards første regjering. I 2008 ble valgordningen omgjort, så Færøyene ble én valgkrets, og Strøm ble valgt inn, men fortsatte i regjering. Mikkjal Sørensen møtte som varamann på Lagtinget. I september 2008 gikk Jóannes Eidesgaards andre regjering av til fordel for Kaj Leo Johannesens første regjering, hvor sosial- og helseområdet ble delt, så Strøm fortsatte som helseminister.
Da Lagtingets kontrollkomité gjennomførte en forvaltningsrevisjon i 2009, ble det kjent at Sosial- og helsedepartementet hadde hatt budsjettoverskridelser på 171 millioner danske kroner i årene 2005–2008. Opposisjonspartiet Tjóðveldi varslet at de ville reise et mistillitsforslag mot Strøm så snart Lagtinget trådde sammen. Før den tid valgte han selv å trekke seg fra vervet.Strøm gikk tilbake til plassen på Lagtinget, men ble ikke gjenvalgt i 2011.
== Referanser == | Hans Pauli Torkilssonur Strøm (født 28. desember 1947 i Vágur) er en færøysk sosiolog og sosialdemokratisk politiker (Jv. | 197,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%A4tikon | 2023-02-04 | Rätikon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Graubünden', 'Kategori:Fjell i Liechtenstein', 'Kategori:Fjell i Vorarlberg', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Fjellkjeder i Alpene'] | Rätikon er en fjellkjede i de vestlige Øst-Alpene. Både Østerrike (Vorarlberg), Sveits (Graubünden) og Liechtenstein (hele landet) har andel i Rätikon.
Rätikon hører til De rätiske Alper. Begge disse navnene er avledet av romernes betegnelse for områdets urinnvånere, reterne (jf. språket retoromansk, som i historisk tid også ble talt i Rätikon).
| Rätikon er en fjellkjede i de vestlige Øst-Alpene. Både Østerrike (Vorarlberg), Sveits (Graubünden) og Liechtenstein (hele landet) har andel i Rätikon.
Rätikon hører til De rätiske Alper. Begge disse navnene er avledet av romernes betegnelse for områdets urinnvånere, reterne (jf. språket retoromansk, som i historisk tid også ble talt i Rätikon).
== Avgrensning ==
Rätikon begrenses
i vest av Rhinen (Alpenrhein; mot Vest-Alpene, nærmere bestemt Glarus- og Appenzeller-Alpene),
i syd av Prättigau (mot Plessur-Alpene),
i vest av Schlappinpasset (mot Silvretta), og
i nord av Ill (mot Verwall, Lechquellengebirge og Bregenzerwald).
== Topper ==
De høyeste toppene i Rätikon er:
Schesaplana (2964 moh.)
Panüelerkopf (2859 moh.)
Salaruelkopf (2841 moh.)
Felsenkopf (2833 moh.)
Drei Türme (Großer Turm: 2830 moh.)
Drusenfluh (2827 moh.)
Madrisahorn (2826 moh.)
Sulzfluh (2817 moh.)Også Liechtensteins høyeste fjell, Grauspitz (2599 moh.), hører til Rätikon.
== Daler og videre inndeling ==
De fleste daler som strekker seg inn i Rätikon, er ubebodd og forholdsvis korte. Den lengste dalen er Saminatal, som begynner i Liechtenstein ved Steg (en landsby i kommunen Triesenberg), renner nordnordøstover og munner ut i Ill ved Frastanz i Vorarlberg. Andre daler er (med klokken): Gamperdonatal (Østerrike, begynner ved Nenzing), Brandnertal (Østerrike, med kommunene Brand og Bürserberg), Rellstal (Østerrike, begynner ved Vandans), Gauertal (Østerrike, begynner ved Tschagguns), St. Antöniental (Sveits, med kommunen St. Antönien), Schraubachtal (Sveits, begynner ved Schiers), Taschinastal (Sveits, begynner ved Grüsch).
== Geologi ==
Rätikon er hovedsakelig bygd opp av kalkstein. Geologisk sett hører fjellkjeden derfor til De nordlige kalkalper, selv om den alpinistisk ofte regnes til Sentral-Alpene.
== Natur, kultur og historie ==
Befolkningen i Rätikon var inntil middelalderen retoromansktalende. Fra 1200-tallet innvandret walsere og kolonialiserte de høyereliggende områdene, som inntil da hadde vært ubebodd eller bare blitt brukt som fjellbeite av den retoromanske befolkningen. Samtlige tettsteder som ligger inne i Rätikon, er walserbosetninger (St. Antönien i Sveits; Planken og Triesenberg i Liechtenstein; Brand og Bürserberg i Østerrike). Innen slutten av 1500-tallet hadde (walser)tysk fortrengt retoromansk som talespråk. Nå har også walserspråket veket for «vanlig» (hoch)alemannisk de fleste steder.
== Eksterne lenker ==
(en) Rätikon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rätikon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | |hørertil=De nordlige Kalk-Alper | 197,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniela_Zini | 2023-02-04 | Daniela Zini | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Fødsler 30. mai', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Italienske alpinister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra provinsen Sondrio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Daniela Zini (født 30. mai 1959 i Livigno) er en tidligere italiensk alpinist.
I løpet av karrieren vant hun to slalåmrenn i verdenscupen. Sesongen 1980/81 delte hun tredjeplassen sammenlagt i slalåmcupen med franske Perrine Pelen. Foran seg på listen hadde de sveitsiske Erika Hess og amerikanske Christin Cooper.
Under VM 1982 i Schladming tok hun bronse i slalåm. Gull- og sølvmedaljene gikk til Erika Hess og Christin Cooper.
| Daniela Zini (født 30. mai 1959 i Livigno) er en tidligere italiensk alpinist.
I løpet av karrieren vant hun to slalåmrenn i verdenscupen. Sesongen 1980/81 delte hun tredjeplassen sammenlagt i slalåmcupen med franske Perrine Pelen. Foran seg på listen hadde de sveitsiske Erika Hess og amerikanske Christin Cooper.
Under VM 1982 i Schladming tok hun bronse i slalåm. Gull- og sølvmedaljene gikk til Erika Hess og Christin Cooper.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Daniela Zini – Olympedia
(en) Daniela Zini – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Daniela Zini – FIS (alpint)
(en) Daniela Zini – ski-db.com | Daniela Zini (født 30. mai 1959 i Livigno) er en tidligere italiensk alpinist. | 197,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_Fort_Hare | 2023-02-04 | Universitetet i Fort Hare | ['Kategori:1910-årene i Sør-Afrika', 'Kategori:26°Ø', 'Kategori:32°S', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Sør-Afrika', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1916'] | Universitetet i Fort Hare (engelsk: University of Fort Hare), forkortet UFH er et universitet i byen Alice i provinsen eastern Cape i Sør-Afrika. Det er også en campus i byen East London.
Fort Hare var opprinnelig et britisk fort fra krigene mot Xhosa, mens misjonæren James Stewart dannet en misjonsstasjon med undervisning her – som etterhvert utviklet seg til universitetet. Det regnes som Afrikas fremste «svarte» universitet, en rekke frigjøringsledere i både Sør-Afrika og fra andre afrikanske land har studert her i årene 1916 til 1959, da det ble undertvinget apartheid og raseskille. I dag har ANC sine arkiver plassert ved UFH.
UFH består av fem fakulteter:
Faculty of Education
Faculty of Science and Agriculture
Faculty of Social Sciences & Humanities
Faculty of Management & Commerce
Faculty of LawBlant tidligere studenter finner vi Nelson Mandela, Oliver Tambo, Steve Biko, Mangosuthu Buthelezi, Chris Hani, Joshua Nkomo, Julius Nyerere, Kenneth Kaunda og Robert Mugabe.
| Universitetet i Fort Hare (engelsk: University of Fort Hare), forkortet UFH er et universitet i byen Alice i provinsen eastern Cape i Sør-Afrika. Det er også en campus i byen East London.
Fort Hare var opprinnelig et britisk fort fra krigene mot Xhosa, mens misjonæren James Stewart dannet en misjonsstasjon med undervisning her – som etterhvert utviklet seg til universitetet. Det regnes som Afrikas fremste «svarte» universitet, en rekke frigjøringsledere i både Sør-Afrika og fra andre afrikanske land har studert her i årene 1916 til 1959, da det ble undertvinget apartheid og raseskille. I dag har ANC sine arkiver plassert ved UFH.
UFH består av fem fakulteter:
Faculty of Education
Faculty of Science and Agriculture
Faculty of Social Sciences & Humanities
Faculty of Management & Commerce
Faculty of LawBlant tidligere studenter finner vi Nelson Mandela, Oliver Tambo, Steve Biko, Mangosuthu Buthelezi, Chris Hani, Joshua Nkomo, Julius Nyerere, Kenneth Kaunda og Robert Mugabe.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) University of Fort Hare, South Africa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Alice | 197,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lj%C3%B8nes%C3%B8ya | 2023-02-04 | Ljønesøya | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Øyer i Bodø'] | Ljønesøya er ei ca. 0,5 km² stor øy i Skjerstadfjorden i Bodø kommune (tidligere Skjerstad kommune) i Nordland. Øya er lav, med et høyeste punkt på bare 13 moh. Den har navn etter bygda Ljønes, som ligger på fastlandet et par kilometer øst for øya.I tidligere tider lå Nordlands rettersted på Steggelvollen, ei slette på nordsiden av Ljønesøya. Her ble også hodene satt på stake, til skrekk og advarsel for de sjøfarende. Mest kjent blant de som ble henrettet her er Mille Eriksdatter og Rasmus Johansøn, som ble halshugget på Steggelvollen i 1680.
Ljønesøya er i dag Ljønesøya naturreservat, som ble opprettet 6. desember 2002. Naturreservatet er opprettet for å beskytte de gode hekkeområdene til sjøfugl, spesielt ærfugl, som ligger på øya.
| Ljønesøya er ei ca. 0,5 km² stor øy i Skjerstadfjorden i Bodø kommune (tidligere Skjerstad kommune) i Nordland. Øya er lav, med et høyeste punkt på bare 13 moh. Den har navn etter bygda Ljønes, som ligger på fastlandet et par kilometer øst for øya.I tidligere tider lå Nordlands rettersted på Steggelvollen, ei slette på nordsiden av Ljønesøya. Her ble også hodene satt på stake, til skrekk og advarsel for de sjøfarende. Mest kjent blant de som ble henrettet her er Mille Eriksdatter og Rasmus Johansøn, som ble halshugget på Steggelvollen i 1680.
Ljønesøya er i dag Ljønesøya naturreservat, som ble opprettet 6. desember 2002. Naturreservatet er opprettet for å beskytte de gode hekkeområdene til sjøfugl, spesielt ærfugl, som ligger på øya.
== Referanser == | Ljønesøya er ei ca. 0,5 km² stor øy i Skjerstadfjorden i Bodø kommune (tidligere Skjerstad kommune) i Nordland. | 197,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hin_F%C3%B8royski_Flokkurin | 2023-02-04 | Hin Føroyski Flokkurin | ['Kategori:1994 på Færøyene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1994', 'Kategori:Politiske partier på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Hin Føroyski Flokkurin (norsk oversettelse: «Det færøyske partiet») var et politisk parti på Færøyene.
Partiet ble ledet av lektor Ólavur Christiansen, og stilte liste ved lagtingsvalget i 1994. Hin Føroyski Flokkurin fikk 616 stemmer (2,4 %) og ingen mandater på Lagtinget. Av partiets stemmer fikk Christiansen 174 personstemmer, flere enn de tidligere statsministrene Atli Dam og Pauli Ellefsen.
| Hin Føroyski Flokkurin (norsk oversettelse: «Det færøyske partiet») var et politisk parti på Færøyene.
Partiet ble ledet av lektor Ólavur Christiansen, og stilte liste ved lagtingsvalget i 1994. Hin Føroyski Flokkurin fikk 616 stemmer (2,4 %) og ingen mandater på Lagtinget. Av partiets stemmer fikk Christiansen 174 personstemmer, flere enn de tidligere statsministrene Atli Dam og Pauli Ellefsen.
== Referanser == | Hin Føroyski Flokkurin (norsk oversettelse: «Det færøyske partiet») var et politisk parti på Færøyene. | 197,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enders_spill | 2023-02-04 | Enders spill | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1985', 'Kategori:Science fiction-romaner'] | For filmen med samme navn, se Ender's Game (film)Enders spill (engelsk: Ender's Game) er en science fiction-roman skrevet av Orson Scott Card, og er starten på hans mest velkjente bokserie, "The Ender saga". Den var opprinnelig en novelle utgitt i 1977, men ble senere utvidet og publisert som roman i 1985. Hendelsen foregår i fremtiden etter at Jorden akkurat har overlevd to sammenstøt med en fremmed rase som kommer til solsystemet, og Den Internasjonale Flåte (IF) forbereder seg til krig ved å lete etter og fremprovosere strategiske genier blant menneskene. Ender Wiggin er 6 år gammel da han blir utvalgt. Han eldre bror og søster har også betydelige roller i historien.
Flere spin-off bøker fra Ender-universet har blitt skrevet i ettertid.
| For filmen med samme navn, se Ender's Game (film)Enders spill (engelsk: Ender's Game) er en science fiction-roman skrevet av Orson Scott Card, og er starten på hans mest velkjente bokserie, "The Ender saga". Den var opprinnelig en novelle utgitt i 1977, men ble senere utvidet og publisert som roman i 1985. Hendelsen foregår i fremtiden etter at Jorden akkurat har overlevd to sammenstøt med en fremmed rase som kommer til solsystemet, og Den Internasjonale Flåte (IF) forbereder seg til krig ved å lete etter og fremprovosere strategiske genier blant menneskene. Ender Wiggin er 6 år gammel da han blir utvalgt. Han eldre bror og søster har også betydelige roller i historien.
Flere spin-off bøker fra Ender-universet har blitt skrevet i ettertid.
== Bøker i serien per 23. februar 2016 ==
Ender's Game (1985)
Speaker for the Dead (1986)
Xenocide (1991)
Children of the Mind (1996)
Ender's Shadow (1999)
Shadow of the Hegemon (2001)
Shadow Puppets (2002)
First Meetings (2002) – novellesamling
Shadow of the Giant (2005)
A War of Gifts: An Ender Story (2007)
Ender in Exile (2008)
Shadows in Flight (2012)
Earth Unaware (2012)
Earth Afire (2013)
Earth Awakens (2014)
== Eksterne lenker ==
(en) Ender's Game – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Enders spill (engelsk: Ender's Game) er en science fiction-roman skrevet av Orson Scott Card, og er starten på hans mest velkjente bokserie, "The Ender saga". Den var opprinnelig en novelle utgitt i 1977, men ble senere utvidet og publisert som roman i 1985. | 197,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Made_in_China | 2023-02-04 | Made in China | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kina'] | For det norske bandet, se Made in China (band)«Made in China» («produsert i Kina», forenklet kinesisk: 中国制造, pinyin: zhōngguó zhìzào) er et engelskspråklig produksjonsmerke på produkter produsert i Folkerepublikken Kina (Fastlands-Kina). I de spesielle administrative regionene Hongkong og Macao er det mest vanlig å bruke begrepene «Made in Hong Kong» og «Made in Macau». Selv om navnet Kina brukes både av Folkerepublikken Kina og av Republikken Kina på Taiwan, brukes «Made in China» som regel bare om produkter produsert i Folkerepublikken. Produkter som er produsert i Republikken Kina blir som regel merket med «Made in Taiwan», eventuelt «Made in R.O.C.». Produkter laget i Folkerepublikken ble tidligere også merket «Made in P.R.C.», men det er ikke så vanlig lenger, ettersom Folkerepublikken insisterer på at det kun er ett Kina. | For det norske bandet, se Made in China (band)«Made in China» («produsert i Kina», forenklet kinesisk: 中国制造, pinyin: zhōngguó zhìzào) er et engelskspråklig produksjonsmerke på produkter produsert i Folkerepublikken Kina (Fastlands-Kina). I de spesielle administrative regionene Hongkong og Macao er det mest vanlig å bruke begrepene «Made in Hong Kong» og «Made in Macau». Selv om navnet Kina brukes både av Folkerepublikken Kina og av Republikken Kina på Taiwan, brukes «Made in China» som regel bare om produkter produsert i Folkerepublikken. Produkter som er produsert i Republikken Kina blir som regel merket med «Made in Taiwan», eventuelt «Made in R.O.C.». Produkter laget i Folkerepublikken ble tidligere også merket «Made in P.R.C.», men det er ikke så vanlig lenger, ettersom Folkerepublikken insisterer på at det kun er ett Kina. | «Made in China» («produsert i Kina», forenklet kinesisk: 中国制造, pinyin: zhōngguó zhìzào) er et engelskspråklig produksjonsmerke på produkter produsert i Folkerepublikken Kina (Fastlands-Kina). I de spesielle administrative regionene Hongkong og Macao er det mest vanlig å bruke begrepene «Made in Hong Kong» og «Made in Macau». | 197,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krater | 2023-02-04 | Krater | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pekere'] | Krater har flere betydninger:
Kratér, i gresk keramikk et blandekar for vann og vin
Nedslagskrater, etter eksempelvis en meteoritt
Vulkankrater, vanligvis den øvre delen av en vulkan | Krater har flere betydninger:
Kratér, i gresk keramikk et blandekar for vann og vin
Nedslagskrater, etter eksempelvis en meteoritt
Vulkankrater, vanligvis den øvre delen av en vulkan | Krater har flere betydninger: | 197,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dimitrios_Golemis | 2023-02-04 | Dimitrios Golemis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 9. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Greske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Lefkada', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Dimitrios P. Golemis (gresk: Δημήτριος Γολέμης; født 15. november 1874 i Lefkada, død 9. januar 1941) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Golemis kom på tredjeplass på 800 meter under OL 1896 i Athen, bak Teddy Flack fra Australia og Nándor Dáni fra Ungarn.
Golemis deltok også på 1500 meter hvor hans plassering er ukjent, men han var ikke blant de fire beste av de åtte løperne som deltok, sannsynligvis kom han på sjetteplass.
| Dimitrios P. Golemis (gresk: Δημήτριος Γολέμης; født 15. november 1874 i Lefkada, død 9. januar 1941) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Golemis kom på tredjeplass på 800 meter under OL 1896 i Athen, bak Teddy Flack fra Australia og Nándor Dáni fra Ungarn.
Golemis deltok også på 1500 meter hvor hans plassering er ukjent, men han var ikke blant de fire beste av de åtte løperne som deltok, sannsynligvis kom han på sjetteplass.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Bronse i friidrett, 800 meter Hellas
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dimitrios Golemis – Olympics.com
(en) Dimitrios Golemis – Olympic.org
(en) Dimitrios Golemis – Olympedia
(en) Dimitrios Golemis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Dimitrios Golemis – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Dimitrios Golemis – Hellas olympiske komité
(en) Dimitrios Golemis – Track and Field Statistics | Dimitrios P. Golemis (gresk: Δημήτριος Γολέμης; født 15. | 197,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksander_L._Nordaas | 2023-02-04 | Aleksander L. Nordaas | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske TV-regissører', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske filmregissører', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Vefsn kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aleksander Leines Nordaas (født 21. november 1982 i Mosjøen) er en norsk manusforfatter og regissør, samt medeier i produksjonsselskapet Yesbox Productions. Nordaas er også en publisert barnebokforfatter og fotograf/digital artist.
| Aleksander Leines Nordaas (født 21. november 1982 i Mosjøen) er en norsk manusforfatter og regissør, samt medeier i produksjonsselskapet Yesbox Productions. Nordaas er også en publisert barnebokforfatter og fotograf/digital artist.
== Filmografi ==
2005: Sirkel (spillefilm - manusforfatter, regissør, fotograf, klipper). Norges første nullbudsjetts-spillefilm. Vant publikumsprisen under Bergen internasjonale filmfestival i 2005.
2007: Takk skal du ha (nettserie - regissør, co-manusforfatter, fotograf, klipper)
2008: Bak lukkede dører (kortfilm - manusforfatter, regissør, klipper). Vant «Best Short Film» under WT Os internasjonale filmfestival 2008. og Best Norwegian and Beste Nordic short film under Minimalen in 2009.
2012: Thale (spillefilm - manusforfatter, regissør, kamera, klipper, set-designer). Anmeldt av Empire som «Beautifully enigmatic and eerie» og Ain't It Cool News som «A truly unique and amazing film.» Thale ble solgt til 50+ land og vist på en rekke festivaler, blant annet Toronto International Film Festival. Thale vant Publikumsprisen under Fantasporto, Best Film under Méliès d'Argent / Espoo Ciné og Best Screenplay ifab Award under International Film Awards Berlin.
2012: Mister Mjukis (animert kortfilm - manusforfatter, regissør, klipper). Solgt til og vist på NRK.
2012: Kind of Fishy (Tørrfesk) (animert kortfilm/akvarium - konsept, regissør) Tørrfesk vant FineArt's pris for Beste Utstilling under Galleria Kunstfestival 2012.
2013: Soppmonsteret (animert kortfilm - manusforfatter, regissør, klipper). Solgt til og vist på NRK. Vist på en rekke barnefilmfestivaler, inkludert Cinekid og TIFF Kids. Internasjonal salgsagent er SND Films.
2014: Rallskanken (animert kortfilm - manusforfatter, regissør, klipper) Solgt til og vist på NRK. Avsluttende film under Julemorgen i 2016.
2015: Made in Mosjøen (nettserie - produsent, manusforfatter, regissør, klipper, lyddesigner, set-designer). Vunnet 8 priser. Nominert til The Webby Awards, The Streamy Awards og The Lovie Awards - i tillegg til 32 andre prisnominasjoner. Vist på 26 festivaler. Omtalt i blant annet Empire, ScreenDaily and Rue Morgue. Anmeldelser: Empire: «A bizarre, Lynchian webseries». Ain't It Cool News: «Simply brilliant.». NRK P1: «Norway's Twin Peaks». Dirge Magazine: «So unique and genuinely funny.»
2016: Hunden (kortfilm - co-manus, co-regi, klipper short film). Vist under Fantastic Fest, TIFF, Grimstad. (April 2017: Turnerer festivaler)
2017: Bædi & Børdi (animert kortfilm - manusforfatter, regissør, klipper). April 2017: Premierer under Verdens Beste i Tromø i juni.
== Bibliografi ==
Kadaver – roman, Licentia forlag, 2009
Mister Mjukis – barnebok og app, 1. opplag gitt ut på Front Forlag i 2013. 2. opplag gitt ut på eget forlag etter crowdfunding-kampanje, hvorpå boka ble valgt ut som Project We Love av Kickstarter. Boka er også gitt ut på engelsk; Mister Mushy.
Rallskanken – barnebok, 1. og 2. opplag utgitt på eget forlag etter crowdfunding-kampanje, hvorpå boka ble valgt ut som Project We Love og Project of the Day. Boka er også gitt ut på engelsk; The Stroll troll.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aleksander L. Nordaas på Internet Movie Database
(sv) Aleksander L. Nordaas i Svensk Filmdatabas
(fr) Aleksander L. Nordaas på Allociné
(en) Aleksander L. Nordaas på AllMovie
(en) Aleksander L. Nordaas hos The Movie Database | Aleksander Leines Nordaas (født 21. november 1982 i Mosjøen) er en norsk manusforfatter og regissør, samt medeier i produksjonsselskapet Yesbox Productions. | 197,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Blake | 2023-02-04 | Arthur Blake | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 23. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Langdistanseløpere fra USA', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Mellomdistanseløpere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for USA', 'Kategori:Personer fra Boston'] | Charles Arthur Blake (født 26. januar 1872 i Boston, død 22. oktober 1944 i Boston) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker i 1896 i Athen.
Blake kom på andreplass i finalen på 1500 meter med tiden 4.34,0 under OL i 1896 i Athen, bak australske Teddy Flack som vant med 4.33,2.
Blake deltok også i lekenes finalenummer, maraton. Han lå på tredjeplass, bak Albin Lermusiaux og Teddy Flack, halvveis i løpet, men etter 23 kilometer brøt han.
| Charles Arthur Blake (født 26. januar 1872 i Boston, død 22. oktober 1944 i Boston) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker i 1896 i Athen.
Blake kom på andreplass i finalen på 1500 meter med tiden 4.34,0 under OL i 1896 i Athen, bak australske Teddy Flack som vant med 4.33,2.
Blake deltok også i lekenes finalenummer, maraton. Han lå på tredjeplass, bak Albin Lermusiaux og Teddy Flack, halvveis i løpet, men etter 23 kilometer brøt han.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Sølv i friidrett, 1500 meter
== Eksterne lenker ==
(en) Arthur Blake – Olympedia
(en) Arthur Blake – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Arthur Blake – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Arthur Blake – Track and Field Statistics | Charles Arthur Blake (født 26. januar 1872 i Boston, død 22. | 197,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liechtenstein | 2023-02-04 | Liechtenstein | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Liechtenstein'] | Fyrstedømmet Liechtenstein er et lite land i fjellkjeden Alpene i Sentral-Europa mellom Sveits og Østerrike. Med sin fjelldominerte geografi er Liechtenstein en feriedestinasjon for mange som driver med vinteridrett, selv om det kanskje er mest kjent som et skatteparadis. Tross dette er ikke landet veldig urbanisert, det finnes ennå mange små, karakteristiske åkrer og gårder. Liechtenstein er det minste tyskspråklige landet i verden.
| Fyrstedømmet Liechtenstein er et lite land i fjellkjeden Alpene i Sentral-Europa mellom Sveits og Østerrike. Med sin fjelldominerte geografi er Liechtenstein en feriedestinasjon for mange som driver med vinteridrett, selv om det kanskje er mest kjent som et skatteparadis. Tross dette er ikke landet veldig urbanisert, det finnes ennå mange små, karakteristiske åkrer og gårder. Liechtenstein er det minste tyskspråklige landet i verden.
== Geografi og klima ==
Utdypende artikkel: Liechtensteins geografi
Liechtenstein består for det meste av fjellandskap (Alpene), men det er også noe lavland der.
Til tross for at landet er et fjelland, er klimaet i landet forholdsvis mildt og tilsvarer omtrent klimaet i Sør-Norge. Fønvinden fører til tidlig vår og lang høst. Om sommeren ligger temperaturene gjerne mellom 20 og 28 grader, mens de om vinteren sjelden går under 15 minusgrader.
Liechtenstein er sammen med Usbekistan det eneste landet i verden som verken grenser til hav eller grenser til land som grenser til hav.
== Demografi ==
Utdypende artikkel: Liechtensteins demografiVed utgangen av 2012 hadde Liechtenstein en folkemengde på 36 838 innbyggere.Mindre enn to tredjedeler av befolkningen (65,8 %) er liechtensteinske statsborgere. Den utenlandske befolkningen er med 20,1 % overveiende tyskspråklig (10,8 % sveitsere, 5,9 % østerrikere, 3,4 % rikstyskere). Andre folkegrupper inkluderer italienere (3,3 %), innbyggere fra det tidligere Jugoslavia (3,3 %), Tyrkia (2,6 %), og andre utgjør 4,8 %.
75,7 % (2003) er katolikker, 10,9 % har ingen religiøs tilhørighet, 7,0 % er protestanter og 4,2 % er muslimer. Fra 1997 eksisterer det katolske erkebispedømmet Vaduz, som utgjør hele Liechtenstein.
== Historie ==
Utdypende artikkel: Liechtensteins historie
Fyrstedømmet er utgått fra Liechtenstein-slektens ervervelse av herskapet Schellenberg (1699) og grevskapet Vaduz (1712). Den tyske keiser Karl VI opphøyet grevskapet og liechtensteinerne i riksfyrstestanden. Navnet Liechtenstein stammer fra Borgen Liechtenstein ved Mödling.
Da Det tysk-romerske rike ble oppløst trådte fyrstedømmet Liechtenstein som suveren stat inn i Rhinkonføderasjonen og fra 1815 i det tyske forbund. Da dette ble oppløst 1866 forble det en uavhengig tysk stat, og var en av få tyske stater som ikke ble en del av den føderale staten kalt Det tyske rike i 1871. Inntil første verdenskrig var Liechtenstein sterkt forbundet med dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Etter at dette ble oppløst knyttet Liechtenstein seg sterkere til Sveits, tok i bruk deres valuta og inngikk en tollunion. Landet ble spart for annen verdenskrig på grunn av sin politiske nøytralitet. Landet har siden opplevet stor næringsmessig vekst.
== Politikk ==
Utdypende artikkel: Liechtensteins politikk
Liechtenstein er et konstitusjonelt monarki, styrt av en fyrste. Den nåværende fyrsten, Hans Adam II, etterfulgte sin far i 1989. I 2004 overlot han regjeringen av landet til sin sønn Alois, fyrstetittelen får Alois imidlertid først etter farens død. Landets parlament kalles landdagen, og består av 25 representanter valgt av folket (15 fra Oberland og ti fra Unterland). Regjeringen består av fem medlemmer.
I en folkeavstemning 1. juli 1984 gav Liechtensteins mannlige velgere med knepent flertall kvinner stemmerett i nasjonale (men ikke lokale) valg. 2 370 stemte for (51.3 %), mens 2 251 stemte mot. På kommunenivå fikk kvinnene stemmerett mellom 1976 og 1986, som det siste landet i Europa. De tre siste kommunene, Balzers, Triesen og Triesenberg gav kvinnene stemmerett i 1986.
I motsetning til de fleste andre konstitusjonelle monarkier, har fyrsten betydelig makt, noe som har vært gjenstand for debatt i senere år. En folkeavstemning om ny forfatning i mars 2003 gav fyrsten enda større fullmakter. Hans Adam, som bor i et stort slott på det man kan kalle en fjellknaus ovenfor hovedstaden Vaduz, hadde truet med at han og fyrstefamilien ville flytte sin residens til Wien (der fyrstefamilien bodde frem til 1938) hvis folket ikke stemte ja til den nye forfatningen. Avstemningen gav et stort flertall for, og bekreftet i alle fall tilsynelatende fyrstefamiliens brede popularitet i Liechtenstein.
=== Kommuner ===
Liechtenstein består av to landskap (Landschaften) – Oberland og Unterland – som igjen er delt inn i elleve kommuner (Gemeinden). Oberland har totalt 23 678 innbyggere, mens Unterland har 13 160 totalt (til sammen 36 838).
=== Forsvar ===
Liechtenstein avskaffet militæret i 1868, men har likevel en allmenn verneplikt i sin grunnlov (§ 44). I katastrofer er militæret av Øst-Sveits (Territorialregion 4) ansvarlig.
=== Utenrikspolitikk ===
Liechtenstein ble medlem av FN i 1990, og er sammen med Sveits, Norge og Island et av de fire medlemmene i EFTA. Landet er også tilsluttet EØS.
Det er en konflikt mellom Liechtenstein på den ene siden og Den tsjekkiske republikk og Slovakia på den andre siden. Konflikten vedrører konfiskasjon av jord- og skogeiendommer på rundt 1 600 km², slottseiendommer, kunstsamlinger og andre verdier tilhørende fyrstefamilien og rundt 30 andre liechtensteinere av daværende Tsjekkoslovakia etter annen verdenskrig som følge av Beneš-dekretene. Som følge av at Liechtenstein var nøytral under andre verdenskrig, har Liechtenstein alltid hevdet denne konfiskeringen som rettsstridig. Beneš-dekretene er fra et folkerettslig synspunkt også ugyldige. For å hindre at Liechtenstein søker erstatning som følge av forholdet, har ikke Tsjekkia og Slovakia ønsket å gi en anerkjennelse av Liechtenstein som suveren stat med tilbakevirkende kraft. Liechtenstein anerkjenner derfor heller ikke de to andre statene, noe som skapte problemer i forbindelse med EØS-utvidelsen. Tvistesaken vedrørende konfiskeringen forberedes nå, ifølge liechtensteinske myndigheter, for en behandling i Den internasjonale domstolen.
== Økonomi ==
Utdypende artikkel: Liechtensteins økonomi
Fyrsten av Liechtenstein er blant verdens rikeste statsoverhoder, og befolkningen i landet har en av de høyeste levestandarder i verden.
Liechtenstein har en viktig finanssektor. De fem største liechtensteinske bankene har omkring 1 400 ansatte, og mange internasjonale banker har også etablert seg i Liechtenstein. LGT Bank eies av fyrstefamilien. Som i Sveits beskytter landets lover bankenes rett til ikke å utlevere informasjon om sine kunder.
Mange selskaper er registrert i landet av skattemessige årsaker. Faktisk er det flere selskaper enn mennesker i Liechtenstein. Landets industri produserer en stor del dyre spesialprodukter.
Liechtensteins økonomi er i tillegg til finanssektoren også sterkt fokusert på industri, produksjon og turistsektoren. Landbruk, som en gang var den viktigste økonomiske sektoren i Liechtenstein, spiller en marginal rolle i dag. Rundt 40% av arbeidsstyrken i Liechtenstein er ansatt i industrisektoren, som genererer ikke mindre enn 40% av landets årlige bruttoverdi. Mange industribedrifter er høyt spesialiserte og jobber i nisjemarkeder. Gjennom intensiv forskning og utvikling har et betydelig antall av dem blitt verdensledende. Optiske instrumenter, elektronikk, spesialmaskiner, legemiddel, kunstige tenner, keramikk og ikke minst frimerker som står for rundt 3% av statens inntekter. En av de kjente firmaene fra Liechtenstein er verktøyprodusenten HILTI.
Liechtenstein benytter sveitsiske franc, men preger også egne mynter ved særlige anledninger.
Liechtenstein er et skatteparadis, hvor det hersker full taushetsplikt om samtlige bankinnskudd samt skatteforhold.
== Samfunn ==
=== Høytider og fridager ===
Det er 18 offentlige helligdager. De fleste er hentet fra kirkeåret. Unntak fra dette er første nyttårsdag, arbeidets dag 1. mai og nasjonaldagen 15. august. De kirkelige helligdagene er helligtrekongersdag 6. januar, kyndelsmesse 2. februar, den hellige Josefs dag 19. mars, langfredag, andre påskedag, Kristi himmelfartsdag, andre pinsedag, Kristi legemsfest, jomfru Marias fødselsdag 8. september, allehelgensdag 1. november, Maria unnfangelsesdag 8. desember, julaften, første juledag, sankt Stefans dag (andre juledag) og sylvesteraften (nyttårsaften).Nasjonaldagen, Staatsfeiertag, er 15. august. Den ble innført i 1940. Datoen ble valgt delvis fordi den allerede var fridag i anledning feiringen av jomfru Marias himmelfart og delvis fordi den regjerende fyrst Franz Josef II hadde fødselsdag dagen etter. Dagen kalles også Fürstenfest. Etter at fyrst Franz Josef II døde i 1989 ble det bestemt å beholde datoen. Nasjonaldagen ble fastsatt ved lov i 1990.
== Kultur og turisme ==
Utdypende artikkel: Liechtensteins kultur
=== Kultur ===
Til å være et så lite land har Liechtenstein et imponerende antall kunstneriske og kulturelle aktiviteter, og en blomstrende ungdomskultur. I tillegg til forskjellige kulturorganisasjoner finnes det et nytt landsmuseum, åpnet i november 2003. Det finnes også kunstmuseum, skimuseum, postmuseum, flere lokalmuseer, og i Schaan Theater am Kirchplatz. I oktober 2003 ble Kleintheater Schlösslekeller (småteateret Slottskjelleren) åpnet i Vaduz.
Liechtenstein Museum of Fine Arts er et statlig museum for moderne kunst i sentrum av Vaduz. Liechtenstein National Museum viser fyrstedømmets historie og dens flora, fauna og kultur. Det er også en rekke mindre museer som fokuserer på lokale tradisjoner og en rekke andre temaerBandet Elis kommer fra Liechtenstein.
=== Turisme ===
Turismen er viktig for Liechtenstein, å i tillegg til museum og teater er det også slott og fotturer populært for turistene.
Vaduz Castle ligger på en åsside med utsikt over hovedstaden Vaduz. En sti fører fra sentrum av byen opp til slottet 120 vertikale meter over. Slottet er symbolet på Vaduz og residensen til Prinsfamilien. Det er ikke åpent for besøkende. Symbol til landets sørligste kommune, Balzers, Gutenberg slott kan sees mange kilometer unna. Denne middelalderske festningen er gratis for besøkende hele året. St. Nikolaus sognekirke er den romersk-katolske sognekirken til Balzers kommune i fyrstedømmet Liechtenstein. Kirken viet til Nicholas av Myra ble bygget mellom 1909 og 1912.
Det er mange fine fotturer å velge mellom, både med og uten guide. Princes Way Hike er det klassiske vandringstur i høy høyde i Liechtenstein. Den starter ved Alpe Gaflei 1400 meter over havet og gir fantastisk utsikt når den krysser en rekke seksjoner sikret med ståltau og håndtak på vei opp over Three Sisters-fjellene, forbi Alpe Gafadura og tilbake til Gaflei. Den historiske Eschnerberg-stien mellom Bendern og Schellenberg lar besøkende oppdage den gamle opprinnelsen til Liechtenstein og fører opp til de forhistoriske bosetningene Lutzengütle og Malanser. Et annet populært turområde er Malbun, fjellandsbyen ligger i Liechtenstein-Alpene 1600 meter over havet. Det spesialiserer seg på familievennlige aktiviteter, både sommer og vinter. Grossabünt Outdoor Leisure Centre i Gamprin er Liechtensteins nyeste svømme- og fritidsanlegg og dekker et samlet areal på 4,5 hektar.Det er selvfølgelig også en rekke vingårder i fyrstedømmet hvor gjestene kan smake et utvalg av viner. Den mest kjente av disse er prinsen av Liechtenstein vingård og dens "Herawingert" vingård med en førsteklasses beliggenhet i Vaduz.
== Sport ==
Fotballag fra Liechtenstein spiller i sveitsiske ligaer. FC Vaduz er landets mestvinnende fotballklubb, og har ved flere anledninger spilt i den den høyeste ligaen i Sveits, Axpo Super League. Gjennom å ha vunnet den hjemlige cupturneringen i fotball en rekke ganger har FC Vaduz vært et vanlig innslag i europaligaen og dens forløpere. FC Vaduz spiller i likhet med landets fotballandslag sine hjemmekamper på Rheinpark Stadion.
Alpin skiidrett er vanlig i Liechtenstein, og er en idrett landet har hevdet seg i utenfor egne grenser. Hanni Wenzel har blant annet vunnet en bronsemedalje under de olympiske vinterleker i 1976, samt to gullmedaljer og en sølvmedalje under de olympiske leker i 1980. Hennes bror Andreas Wenzel har blant annet vunnet en olympisk bronsemedalje fra vinterlekene i 1980, i tillegg til en bronsemedalje i 1984. Landet har tilsammen tatt ti olympiske medaljer, alle i alpint. Den siste kom i 2018, hvor Tina Weirather tok bronse i Super-G. Dette gjør Liechtenstein til det landet i verden som har flest olympiske medaljer per innbygger. Liechtenstein er også det eneste landet som kun har tatt olympiske medaljer i et vinter-OL og ikke i et sommer-OL.
Andre kjente idrettsutøvere er Marco Büchel, Ursula Konzett, Paul Frommelt, Willi Frommelt, Birgit Heeb-Batliner, Mario Frick, Stephanie Vogt, Marina Nigg og Tina Weirather.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Liechtenstein – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Liechtenstein – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Liechtenstein i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Huset Liechtenstein regnes som den eldste adelsfamilien i Europa. I 1136 ble navnet brukt for første gang av Hugo von Liechtenstein. | 197,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_S%C3%B8fteland | 2023-02-04 | Eirik Søfteland | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Stjernekamp', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske Idol-deltakere', 'Kategori:Norske rockemusikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere'] | Eirik Søfteland (født 1988) er en norsk sanger, musiker, låtskriver og trommeslager fra Bergen. Søfteland har deltatt i diverse dans og musikkprogrammer på TV.
| Eirik Søfteland (født 1988) er en norsk sanger, musiker, låtskriver og trommeslager fra Bergen. Søfteland har deltatt i diverse dans og musikkprogrammer på TV.
== Turneer og TV-opptredener ==
I Idol 2013 ble han slått i finalen av Siri Vølstad Jensen; senere samme år vant han Skal vi danse etter å ha slått Kim-Daniel Sannes i finalen.I 2014 og 2015 turnerte han med Åge Sten Nilsen i samarbeidet «Rock n'Roll Adventure». Der hyllet de mye av rockens opphav i årene 1964–1975.I 2015 var han med i Stjernekamp på NRK.I 2018 kom han på andre plass i TV 2s sangkonkurranse Århundrets stemme.I 2022 deltok han i Skal vi danse: All Stars.
== Diskografi ==
Søfteland ga ut sitt første soloalbum høsten 2018, under artistnavnet «Sipher».
== Referanser == | |befolkning = | 197,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albin_Lermusiaux | 2023-02-04 | Albin Lermusiaux | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Franske langdistanseløpere', 'Kategori:Franske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Franske skyttere', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra departementet Seine-Saint-Denis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1896'] | Albin Georges Lermusiaux (født 9. august 1874, død 1940) var en fransk sportsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Lermusiaux kom på tredjeplass i finalen på 1500 meter med tiden 4.37.0 under OL 1896 i Athen, bak australske Thomas Burke som vant med 4.33,2 og Arthur Blake fra USA. Han deltok også på 800 meter, han vant sitt forsøksheat og var kvalifisert for finalen, men stilte ikke.
Lermusiaux deltok også i skyting 200 meter armégevær, han kom ikke blant de tretten beste av de 42 som deltok i skytekonkurransen.
Han deltok også i lekens finaleøvelse, maraton. Han var i tet lange perioder av løpet, men etter cirka 32 kilometer brøt han.
| Albin Georges Lermusiaux (født 9. august 1874, død 1940) var en fransk sportsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Lermusiaux kom på tredjeplass i finalen på 1500 meter med tiden 4.37.0 under OL 1896 i Athen, bak australske Thomas Burke som vant med 4.33,2 og Arthur Blake fra USA. Han deltok også på 800 meter, han vant sitt forsøksheat og var kvalifisert for finalen, men stilte ikke.
Lermusiaux deltok også i skyting 200 meter armégevær, han kom ikke blant de tretten beste av de 42 som deltok i skytekonkurransen.
Han deltok også i lekens finaleøvelse, maraton. Han var i tet lange perioder av løpet, men etter cirka 32 kilometer brøt han.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Bronse i friidrett, 1500 meter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Albin Lermusiaux – Olympics.com
(en) Albin Lermusiaux – Olympic.org
(en) Albin Lermusiaux – Olympedia
(en) Albin Lermusiaux – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Albin Lermusiaux – databaseOlympics.com (arkivert)
(fr) Albin Lermusiaux – Fédération française d athlétisme
(en) Albin Lermusiaux – Track and Field Statistics
(en) Albin Lermusiaux – ISSF | Albin Georges Lermusiaux (født 9. august 1874, død 1940) var en fransk sportsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 197,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abhisit_Vejjajiva | 2023-02-04 | Abhisit Vejjajiva | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Bangkok', 'Kategori:Personer fra Newcastle upon Tyne', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Thailandske politikere'] | Denne artikkelen handler om en person fra Thailand; thailandsk navneskikk er slik at en person refereres til med fornavnet sitt (Abhisit) og ikke slektsnavnet sitt (Vejjajiva).
Abhisit Vejjajiva (อภิสิทธิ์ เวชชาชีวะ apʰisit wetɕʰatɕʰiwa) (født 3. august 1964 i Newcastle i Storbritannia) er en politiker fra Thailand som var statsminister mellom 2008 og 2011.Abhisit studerte ved Eton og Oxford, og ble medlem av Demokratene i 1992. Han var leder av partiet mellom februar 2005 og mars 2019. 15. desember 2008 ble han innsatt som ny statsminister i Thailand av Representantenes hus.
Abhisit satt som statsminister under det blodige opprøret i Thailand i 2010, som ble slått ned av militæret. Den 3. juli 2011 tapte Demokratene parlamentsvalget, og Yingluck Shinawatra ble valgt til ny statsminister i Thailand.
Han stilte som førstekandidat for Demokratene under parlamentsvalget i 2019, men fikk for lav oppslutning og gikk derfor av som partileder.
| Denne artikkelen handler om en person fra Thailand; thailandsk navneskikk er slik at en person refereres til med fornavnet sitt (Abhisit) og ikke slektsnavnet sitt (Vejjajiva).
Abhisit Vejjajiva (อภิสิทธิ์ เวชชาชีวะ apʰisit wetɕʰatɕʰiwa) (født 3. august 1964 i Newcastle i Storbritannia) er en politiker fra Thailand som var statsminister mellom 2008 og 2011.Abhisit studerte ved Eton og Oxford, og ble medlem av Demokratene i 1992. Han var leder av partiet mellom februar 2005 og mars 2019. 15. desember 2008 ble han innsatt som ny statsminister i Thailand av Representantenes hus.
Abhisit satt som statsminister under det blodige opprøret i Thailand i 2010, som ble slått ned av militæret. Den 3. juli 2011 tapte Demokratene parlamentsvalget, og Yingluck Shinawatra ble valgt til ny statsminister i Thailand.
Han stilte som førstekandidat for Demokratene under parlamentsvalget i 2019, men fikk for lav oppslutning og gikk derfor av som partileder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Abhisit Vejjajiva – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|Abhisit og Tidligere [[Liste over Malaysias statsministre|Malaysias statsministre Mahathir bin Mohamad (7. september 2012) ]] | 197,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santa_Maria_Val_M%C3%BCstair | 2023-02-04 | Santa Maria Val Müstair | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:2009 i Sveits', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1167', 'Kategori:Graubünden', 'Kategori:Kommuner i Sveits', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2009', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Sveitsstubber'] | Santa Maria in Val Müstair var en kommune i distriktet Inn i Graubünden i Sveits. Fra 1. januar 2009 ble den slått sammen med Fuldera, Lü, Müstair, Tschierv og Valchava til den nye kommunen Val Müstair. Kommunen Santa Maria Val Müstair hadde i 2000 et innbyggertall på 327, hvorav 70% hadde retoromansk som morsmål.
| Santa Maria in Val Müstair var en kommune i distriktet Inn i Graubünden i Sveits. Fra 1. januar 2009 ble den slått sammen med Fuldera, Lü, Müstair, Tschierv og Valchava til den nye kommunen Val Müstair. Kommunen Santa Maria Val Müstair hadde i 2000 et innbyggertall på 327, hvorav 70% hadde retoromansk som morsmål.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Santa Maria Val Müstair – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Santa Maria in Val Müstair var en kommune i distriktet Inn i Graubünden i Sveits. Fra 1. | 197,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grantley_Goulding | 2023-02-04 | Grantley Goulding | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske hekkeløpere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødsler 23. mars', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Personer fra distriktet Forest of Dean'] | Grantley Thomas Smart Goulding (født 23. mars 1874 i Gloucestershire, død 1947 i Sør-Afrika) var en britisk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Goulding kom på andreplass i finalen på 110 meter hekk med tiden 17,6 under OL 1896 i Athen, bak amerikanske Thomas Curtis som vant med samme tid. Det var kun de to som løp i finalen av de fire som var kvalifisert.
| Grantley Thomas Smart Goulding (født 23. mars 1874 i Gloucestershire, død 1947 i Sør-Afrika) var en britisk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Goulding kom på andreplass i finalen på 110 meter hekk med tiden 17,6 under OL 1896 i Athen, bak amerikanske Thomas Curtis som vant med samme tid. Det var kun de to som løp i finalen av de fire som var kvalifisert.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Sølv i friidrett, 110 meter hekk Storbritannia
== Eksterne lenker ==
(en) Grantley Goulding – Olympics.com
(en) Grantley Goulding – Olympic.org
(en) Grantley Goulding – Olympedia
(en) Grantley Goulding – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Grantley Goulding – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Grantley Goulding – Track and Field Statistics | Grantley Thomas Smart Goulding (født 23. mars 1874 i Gloucestershire, død 1947 i Sør-Afrika) var en britisk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 197,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Dahl | 2023-02-04 | Johan Dahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Færøyske forretningsfolk', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Fødsler 19. september', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | For bokhandleren, se Johan Fjeldsted Dahl.Johan Dahl (født 19. september 1959) er en færøysk forretningsmann og politiker (Sb.).
Han vokste opp på Suðuroy på Færøyene. Han gikk i lære i både bank og verftsindustri. I 1982 ble han direktør i familiens handel- og verftsvirksomhet i Vágur, som ble etablert av hans oldefar Jacob Dahl. Virksomheten gikk konkurs under bankkrisen på Færøyene i 1990. Dahl ble så gründer av flere foretak innen fiskeindustrien.Dahl har vært medlem av det færøyske Lagtinget fra 2002 til 2015 og på nytt fra 2019, som representant for Sambandsflokkurin. Han stilte ikke til valg for perioden 2015–2019.Han ble utnevnt til fiskeriminister i Jóannes Eidesgaards første regjering i 2004, men måtte gå av få uker senere. Dahl var formann i Lagtingets utenrikskomité fra 2004 til 2008 og formann i Lagtingets næringskomité fra 2006 til 2008.Han var nestformann i Sambandsflokkurin fra 2007 til 2015, mens Kaj Leo Johannesen var partiformann.Johan Dahl var næringsminister i Kaj Leo Johannesens regjeringer fra 2008 til 2005 og fiskeriminister fra mai 2011 til regjeringsskiftet i november samme år.I 2016 ble Dahl spesialrådgiver og lobbyist for det kinesiske teknologiselskapet Huawei.
| For bokhandleren, se Johan Fjeldsted Dahl.Johan Dahl (født 19. september 1959) er en færøysk forretningsmann og politiker (Sb.).
Han vokste opp på Suðuroy på Færøyene. Han gikk i lære i både bank og verftsindustri. I 1982 ble han direktør i familiens handel- og verftsvirksomhet i Vágur, som ble etablert av hans oldefar Jacob Dahl. Virksomheten gikk konkurs under bankkrisen på Færøyene i 1990. Dahl ble så gründer av flere foretak innen fiskeindustrien.Dahl har vært medlem av det færøyske Lagtinget fra 2002 til 2015 og på nytt fra 2019, som representant for Sambandsflokkurin. Han stilte ikke til valg for perioden 2015–2019.Han ble utnevnt til fiskeriminister i Jóannes Eidesgaards første regjering i 2004, men måtte gå av få uker senere. Dahl var formann i Lagtingets utenrikskomité fra 2004 til 2008 og formann i Lagtingets næringskomité fra 2006 til 2008.Han var nestformann i Sambandsflokkurin fra 2007 til 2015, mens Kaj Leo Johannesen var partiformann.Johan Dahl var næringsminister i Kaj Leo Johannesens regjeringer fra 2008 til 2005 og fiskeriminister fra mai 2011 til regjeringsskiftet i november samme år.I 2016 ble Dahl spesialrådgiver og lobbyist for det kinesiske teknologiselskapet Huawei.
== Referanser == | Johan Dahl (født 19. september 1959) er en færøysk forretningsmann og politiker (Sb. | 197,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kharilaos_Vasilakos | 2023-02-04 | Kharilaos Vasilakos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Greske langdistanseløpere', 'Kategori:Greske maratonløpere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Tripoli i Hellas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kharilaos Vasilakos (gresk: Χαρίλαος Βασιλάκος, født 1877 i Tripoli i Hellas, død 1969) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Vasilakos kom på andreplass i maraton under OL 1896 i Athen. Han var en av 17 deltakere som stilte til start i marathonløpet den 10. april 1896. Han kom på andreplass med tiden 3.06.03, drøyt sju minutter bak sin landsmann Spyridon Louis. Det var kun ni løpere som fullførte.
| Kharilaos Vasilakos (gresk: Χαρίλαος Βασιλάκος, født 1877 i Tripoli i Hellas, død 1969) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Vasilakos kom på andreplass i maraton under OL 1896 i Athen. Han var en av 17 deltakere som stilte til start i marathonløpet den 10. april 1896. Han kom på andreplass med tiden 3.06.03, drøyt sju minutter bak sin landsmann Spyridon Louis. Det var kun ni løpere som fullførte.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Sølv i friidrett, maraton Hellas
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kharilaos Vasilakos – Olympedia
(en) Kharilaos Vasilakos – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kharilaos Vasilakos – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Kharilaos Vasilakos – Hellas olympiske komité | Kharilaos Vasilakos (gresk: Χαρίλαος Βασιλάκος, født 1877 i Tripoli i Hellas, død 1969) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 197,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5vard_Vad_Petersson | 2023-02-04 | Håvard Vad Petersson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Curlingspillere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Curlingspillere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Curlingspillere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Europamestere i curling', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske curlingspillere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i curling', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i curling'] | Håvard Vad Petersson (født 5. januar 1984 i Oslo) er en norsk curlingspiller som representerer Snarøen Curling Club. Han var med på Norges lag som ble verdensmester under VM i 2014 i Beijing.
Petersson tok sølv i NM mixed i 2006 sammen med Christoffer Svae, Henriette Wang og Åsa Celius. Han vant så NM individuelt i mars 2007, foran Christoffer Svae og Magnus Okkelmo. Deretter ble han med til EM i Füssen samme år, hvor det norske laget tok sølv med Thomas Ulsrud som skip.
Han har senere spilte fast som ener på det norske landslaget, og vunnet flere EM- og VM-medaljer med dette laget. Han spilte på det norske laget som tok sølv under OL i Vancouver, etter å ha tapt finalen mot Canada. Petersson vant EM-gull med Lag Ulsrud både i 2010 og i 2011.
Etter curlingkosten var lagt på hylla har Petersson blitt en aktiv løper. Han representerer Grimstad Løpeklubb.
Hans uttalte målsetting er å løpe maraton under 3 timer, noe som skal skje i Hamburg 2022.
| Håvard Vad Petersson (født 5. januar 1984 i Oslo) er en norsk curlingspiller som representerer Snarøen Curling Club. Han var med på Norges lag som ble verdensmester under VM i 2014 i Beijing.
Petersson tok sølv i NM mixed i 2006 sammen med Christoffer Svae, Henriette Wang og Åsa Celius. Han vant så NM individuelt i mars 2007, foran Christoffer Svae og Magnus Okkelmo. Deretter ble han med til EM i Füssen samme år, hvor det norske laget tok sølv med Thomas Ulsrud som skip.
Han har senere spilte fast som ener på det norske landslaget, og vunnet flere EM- og VM-medaljer med dette laget. Han spilte på det norske laget som tok sølv under OL i Vancouver, etter å ha tapt finalen mot Canada. Petersson vant EM-gull med Lag Ulsrud både i 2010 og i 2011.
Etter curlingkosten var lagt på hylla har Petersson blitt en aktiv løper. Han representerer Grimstad Løpeklubb.
Hans uttalte målsetting er å løpe maraton under 3 timer, noe som skal skje i Hamburg 2022.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Håvard Vad Petersson – Olympics.com
(en) Håvard Vad Petersson – Olympic.org
(en) Håvard Vad Petersson – Olympedia
(en) Håvard Vad Petersson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Håvard Vad Petersson – World Curling Tour
(en) Håvard Vad Petersson – World Curling Federation | | klubber = Snarøen Curling Club | 197,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blackfoot_(band) | 2023-02-04 | Blackfoot (band) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bandstubber', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Blackfoot er et southern rock-band fra Florida, USA, stiftet i 1972.
| Blackfoot er et southern rock-band fra Florida, USA, stiftet i 1972.
== Medlemmer ==
Bobby Barth
Greg T. Walker
Charlie Hargrett
Michael Sollars
== Eksterne lenker ==
(en) Blackfoot – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Blackfoot på Discogs
(en) Blackfoot på MusicBrainz
(en) Blackfoot på Spotify
(en) Blackfoot på Songkick
(en) Blackfoot på AllMusic | Blackfoot er et southern rock-band fra Florida, USA, stiftet i 1972. | 197,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gyula_Kellner | 2023-02-04 | Gyula Kellner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Ungarn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske friidrettsutøvere'] | Gyula Kellner (født 11. april 1871, død 28. juli 1940) var en ungarsk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Kellner kom på tredjeplass i maraton under OL 1896 i Athen. Han var en av 17 deltakere som stilte til start i marathonløpet den 10. april 1896. Han passerte målstreken som fjerde mann, bak tre grekere, med tiden 3.06.35, drøyt sju minutter bak vinneren Spyridon Louis. Men etter at det ble avslørt at Spyridon Belokas, som løp inn til tredjeplass, hadde fått sitte på med en vogn i deler av løpet, ble Kellners fjerdeplass oppgradert til tredjeplass.
| Gyula Kellner (født 11. april 1871, død 28. juli 1940) var en ungarsk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Kellner kom på tredjeplass i maraton under OL 1896 i Athen. Han var en av 17 deltakere som stilte til start i marathonløpet den 10. april 1896. Han passerte målstreken som fjerde mann, bak tre grekere, med tiden 3.06.35, drøyt sju minutter bak vinneren Spyridon Louis. Men etter at det ble avslørt at Spyridon Belokas, som løp inn til tredjeplass, hadde fått sitte på med en vogn i deler av løpet, ble Kellners fjerdeplass oppgradert til tredjeplass.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Bronse i friidrett, maraton Ungarn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gyula Kellner – Olympics.com
(en) Gyula Kellner – Olympic.org
(en) Gyula Kellner – Olympedia
(en) Gyula Kellner – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gyula Kellner – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Gyula Kellner – Track and Field Statistics | Gyula Kellner (født 11. april 1871, død 28. | 197,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Appaliunas | 2023-02-04 | Appaliunas | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hettittene', 'Kategori:Hettittisk mytologi'] | Appaliunas eller Apalunas er en luvisk guddom fra oldtiden i vestlige Anatolia som er dokument i en avtaleinskripsjon. Appaliunas er betraktet som den opphavlige guddom som blant annet danner grunnlaget for grekernes forestilling om Apollon og til etruskernes forestilling om Apulu. Antagelig har Apollon og Apulu, kanskje uavhengig av hverandre, avledet sine navn og sine tidligste karaktertrekk fra den asiatiske Appaliunas.
Appaliunas er blant de guder som garanterte en avtale som ble nedtegnet en gang rundt 1280 f.Kr. mellom Alaksandu av Wilusas, tolket som «Aleksander av Ilios» (Ilios = Troja), og den store hettittiske konge Muwatalli II. Appaliunas er en av tre guder som er nevnt å stå på byen Wilusas side. Hos Homer er Apollon den som bygger Iliums murer, en som beskytter trojanerne. I Iliaden er et annet navn for Paris faktisk Alexandros. En del forskningen har også gitt sterk føring for at trojanernes språk var luvisk.Lengre øst for luviske språkområdet var den hurrittisk Aplu en guddom for pest — enten førte den med seg eller, ved forsning, beskyttet mot den. Aplu minner om Apollo Sminthos, «muse-Apollon» som ble dyrket ved Troja og Tenedos (dagens Bozcaada i Tyrkia), og som førte pest på akajerne (= grekerne) som svar på en trojansk bønn i Iliadens begynnelse. Den hurrittiske Aplu i seg selv synes å være avledet fra babylonske «aplu» i betydningen «sønn av», en tittel som ble gitt til den babylonske pestgud Nergal som sønn av Enlil. I gresk mytologi er Apollon den gjenstående sønn av den øverste gud Zevs.
Appaliunas’ karakter kan ennå bare bli tilnærmet beregnet ved å utlede fra Apollon som helbreder og orakel, hvis mellomkomst ble søkt av grekere som led av sykdom og hvis beroligende råd ble søkt i saker knyttet til kultdyrkelser. Appaliunas, som Apollon — for å gi ham den greske formen av hans navn — nådde Delos og Delfi på slutten av gresk bronsealderen.
| Appaliunas eller Apalunas er en luvisk guddom fra oldtiden i vestlige Anatolia som er dokument i en avtaleinskripsjon. Appaliunas er betraktet som den opphavlige guddom som blant annet danner grunnlaget for grekernes forestilling om Apollon og til etruskernes forestilling om Apulu. Antagelig har Apollon og Apulu, kanskje uavhengig av hverandre, avledet sine navn og sine tidligste karaktertrekk fra den asiatiske Appaliunas.
Appaliunas er blant de guder som garanterte en avtale som ble nedtegnet en gang rundt 1280 f.Kr. mellom Alaksandu av Wilusas, tolket som «Aleksander av Ilios» (Ilios = Troja), og den store hettittiske konge Muwatalli II. Appaliunas er en av tre guder som er nevnt å stå på byen Wilusas side. Hos Homer er Apollon den som bygger Iliums murer, en som beskytter trojanerne. I Iliaden er et annet navn for Paris faktisk Alexandros. En del forskningen har også gitt sterk føring for at trojanernes språk var luvisk.Lengre øst for luviske språkområdet var den hurrittisk Aplu en guddom for pest — enten førte den med seg eller, ved forsning, beskyttet mot den. Aplu minner om Apollo Sminthos, «muse-Apollon» som ble dyrket ved Troja og Tenedos (dagens Bozcaada i Tyrkia), og som førte pest på akajerne (= grekerne) som svar på en trojansk bønn i Iliadens begynnelse. Den hurrittiske Aplu i seg selv synes å være avledet fra babylonske «aplu» i betydningen «sønn av», en tittel som ble gitt til den babylonske pestgud Nergal som sønn av Enlil. I gresk mytologi er Apollon den gjenstående sønn av den øverste gud Zevs.
Appaliunas’ karakter kan ennå bare bli tilnærmet beregnet ved å utlede fra Apollon som helbreder og orakel, hvis mellomkomst ble søkt av grekere som led av sykdom og hvis beroligende råd ble søkt i saker knyttet til kultdyrkelser. Appaliunas, som Apollon — for å gi ham den greske formen av hans navn — nådde Delos og Delfi på slutten av gresk bronsealderen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Latacz, Joachim, (2001): Troia und Homer: Der Weg zur Lösung eines alten Rätsels. (München)
Korfmann, Manfred (1998): "Stelen auf den Toren Toias: Apaliunas – Apollon in Truisa – Wilusa?,” i Güven Arsebük, M. Mellink, & W. Schirmer (red.): Light on Top of the Black Hill. Festschrift für Halet Cambel (Istanbul) 1998:471-78. En stele på utsiden av de antatte murene til Troja. | Appaliunas eller Apalunas er en luvisk guddom fra oldtiden i vestlige Anatolia som er dokument i en avtaleinskripsjon. Appaliunas er betraktet som den opphavlige guddom som blant annet danner grunnlaget for grekernes forestilling om Apollon og til etruskernes forestilling om Apulu. | 197,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fortegnsbit | 2023-02-04 | Fortegnsbit | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Informatikk'] | Fortegnsbit er et konsept datamaskiner bruker for å skille mellom positive og negative tall. Man kan se på det som pluss og minus representert ved hjelp av de binære tallene 0 og 1.
I en ren fortegnsbitløsning vil man sette av én bit i et ord til fortegnet, mens resterende biter brukes til å lagre absoluttverdien på vanlig måte. Denne metoden brukes i flyttall som følger IEEE 754-standarden, som benyttes i de fleste moderne datamaskiner. En ulempe med denne metoden er at man trenger forskjellige instruksjoner for å regne med datatyper med fortegnsbit og datatyper som ikke benytter fortegnsbit. Intruksjoner for sistnevnte datatype vil ellers tolke fortegnsbiten som et hvilket som helst annet siffer og gi feil svar. Med fortegnsbit vil man også kunne representere både +0 og −0.
Konseptet med at en bit forteller om et tall er positivt eller negativt dukker også opp i andre måter å representere positive og negative tall. I disse tilfellene vil en endring av «fortegnsbiten» ikke bare endre tallets fortegn, men også dets absoluttverdi. Med toerkomplement og fire biter vil tallet 3 representeres som 0011. Bytter man den første biten til 1011 vil man få representasjonen for −5, −3 er 1101. Fortegnsbitkonseptet kan her altså bare brukes til å lese av, men ikke angi, et talls fortegn.
Vanligvis benyttes binærverdien 1 for å representere negative eller ikke-positive tall, mens 0 representerer positive tall. | Fortegnsbit er et konsept datamaskiner bruker for å skille mellom positive og negative tall. Man kan se på det som pluss og minus representert ved hjelp av de binære tallene 0 og 1.
I en ren fortegnsbitløsning vil man sette av én bit i et ord til fortegnet, mens resterende biter brukes til å lagre absoluttverdien på vanlig måte. Denne metoden brukes i flyttall som følger IEEE 754-standarden, som benyttes i de fleste moderne datamaskiner. En ulempe med denne metoden er at man trenger forskjellige instruksjoner for å regne med datatyper med fortegnsbit og datatyper som ikke benytter fortegnsbit. Intruksjoner for sistnevnte datatype vil ellers tolke fortegnsbiten som et hvilket som helst annet siffer og gi feil svar. Med fortegnsbit vil man også kunne representere både +0 og −0.
Konseptet med at en bit forteller om et tall er positivt eller negativt dukker også opp i andre måter å representere positive og negative tall. I disse tilfellene vil en endring av «fortegnsbiten» ikke bare endre tallets fortegn, men også dets absoluttverdi. Med toerkomplement og fire biter vil tallet 3 representeres som 0011. Bytter man den første biten til 1011 vil man få representasjonen for −5, −3 er 1101. Fortegnsbitkonseptet kan her altså bare brukes til å lese av, men ikke angi, et talls fortegn.
Vanligvis benyttes binærverdien 1 for å representere negative eller ikke-positive tall, mens 0 representerer positive tall. | Fortegnsbit er et konsept datamaskiner bruker for å skille mellom positive og negative tall. Man kan se på det som pluss og minus representert ved hjelp av de binære tallene 0 og 1. | 197,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Kals%C3%B8 | 2023-02-04 | Bjørn Kalsø | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske borgermestre', 'Kategori:Færøyske bønder', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Færøyske pedagoger', 'Kategori:Færøyske snekkere', 'Kategori:Fødsler 23. mars', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Bjørn Kalsø (født 23. mars 1966 i Syðradalur på Kalsoy) er en færøysk politiker (Sb.), skoleleder og bonde.
Han gikk gymnaset i Tórshavn og så i lære som tømrer hos en byggmester i Klaksvík. Han tok senere lærerutdannelse ved Føroya Læraraskúli og ledelsesfag. Han har vært bonde, sjømann, tømrer og lærer.Kalsø var borgermester i Húsa kommuna fra 1995 til 2004, fiskeriminister i Jóannes Eidesgaards første regjering fra 2004 til 2008 og innvalgt på Lagtinget fra 2008 til 2019. Han var nestformann i Lagtingets utenrikskomité og medlem av kulturkomiteen frem til han ble utnevnt til kulturminister (med ansvar for undervisningssaker) i Kaj Leo Johannesens andre regjering i 2011. Kalsø gikk av sammen med resten av regjeringen i 2015 og gikk tilbake til Lagtinget. Han ble medlem av næringskomiteen og kulturkomiteen. Han søkte ikke gjenvalg i 2019.Han gikk deretter tilbake til undervisnings- og lederstillinger i skolen.
| Bjørn Kalsø (født 23. mars 1966 i Syðradalur på Kalsoy) er en færøysk politiker (Sb.), skoleleder og bonde.
Han gikk gymnaset i Tórshavn og så i lære som tømrer hos en byggmester i Klaksvík. Han tok senere lærerutdannelse ved Føroya Læraraskúli og ledelsesfag. Han har vært bonde, sjømann, tømrer og lærer.Kalsø var borgermester i Húsa kommuna fra 1995 til 2004, fiskeriminister i Jóannes Eidesgaards første regjering fra 2004 til 2008 og innvalgt på Lagtinget fra 2008 til 2019. Han var nestformann i Lagtingets utenrikskomité og medlem av kulturkomiteen frem til han ble utnevnt til kulturminister (med ansvar for undervisningssaker) i Kaj Leo Johannesens andre regjering i 2011. Kalsø gikk av sammen med resten av regjeringen i 2015 og gikk tilbake til Lagtinget. Han ble medlem av næringskomiteen og kulturkomiteen. Han søkte ikke gjenvalg i 2019.Han gikk deretter tilbake til undervisnings- og lederstillinger i skolen.
== Referanser == | Bjørn Kalsø (født 23. mars 1966 i Syðradalur på Kalsoy) er en færøysk politiker (Sb. | 197,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Tyler | 2023-02-04 | Albert Tyler | ['Kategori:Alumni fra Princeton University', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 25. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for USA', 'Kategori:Personer fra Hamilton County i Ohio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stavhoppere fra USA'] | Albert Clinton Tyler (født 4. januar 1872 i Ohio, død 25. juli 1945 i Maine) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Tyker kom på andreplass i stavsprang med et hopp på 3,20 meter under OL 1896 i Athen, bak sin landsmann Welles Hoyt som hoppet 10 centimeter høyere.
| Albert Clinton Tyler (født 4. januar 1872 i Ohio, død 25. juli 1945 i Maine) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Tyker kom på andreplass i stavsprang med et hopp på 3,20 meter under OL 1896 i Athen, bak sin landsmann Welles Hoyt som hoppet 10 centimeter høyere.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Sølv i friidrett, stavsprang
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Albert Tyler – Olympedia
(en) Albert Tyler – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Albert Tyler – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Albert Tyler – Track and Field Statistics | Albert Clinton Tyler (født 4. januar 1872 i Ohio, død 25. | 197,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Intel_80486 | 2023-02-04 | Intel 80486 | ['Kategori:1989 i USA', 'Kategori:2007 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:IT-relaterte introduksjoner i 1989', 'Kategori:Intel x86 mikroprosessorer', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Produktavviklinger i 2007', 'Kategori:Stubber 2019-04'] | Intel 80486, også kalt 80486, i486 og 486, var en 32-bit mikroprosessor som ble lansert av Intel den 10. april 1989. Intel 80486 var andre generasjons 32-bit x86-prosessor, og den første prosessor i x86-arkitekturen med en utstrakt bruk av pipeline-prinsippet under utførelsen av instruksjoner. Dette var opprinnelig en egenskap som skilte RISC-arktitekturer fra CISC, og 80486 ble derfor ofte omtalt som en hybrid («CRISC»). 80486 utførte i snitt 1,2 instruksjoner per klokkepuls, mens forgjengeren Intel 80386 i snitt trengte 3,2 klokkepulser på utførelsen av en instruksjon.
80486 hadde 8 Kb integrert hurtigminne for data og instruksjoner, mens hurtigminnet for 80386 var tilgjengelig som eksterne brikker. I tillegg var koprosessoren Intel 80387 for flyttallsberegninger integrert. I 80386 var 80387 en ekstern spesialprosessor og valgmulighet. Større integrering av komponenter gjorde at 80486 ble den første x86 prosessor med mer enn 1 million transistorer.
Intel kunngjorde den 18. mai 2006 at produksjonen av Intel 80486 ville opphøre den 28. september 2007. Selv om prosessoren på dette tidspunktet var avleggs i personlige datamaskiner, hadde den blitt benyttet i innebygde systemer innenfor romfarts-teknologi.
| Intel 80486, også kalt 80486, i486 og 486, var en 32-bit mikroprosessor som ble lansert av Intel den 10. april 1989. Intel 80486 var andre generasjons 32-bit x86-prosessor, og den første prosessor i x86-arkitekturen med en utstrakt bruk av pipeline-prinsippet under utførelsen av instruksjoner. Dette var opprinnelig en egenskap som skilte RISC-arktitekturer fra CISC, og 80486 ble derfor ofte omtalt som en hybrid («CRISC»). 80486 utførte i snitt 1,2 instruksjoner per klokkepuls, mens forgjengeren Intel 80386 i snitt trengte 3,2 klokkepulser på utførelsen av en instruksjon.
80486 hadde 8 Kb integrert hurtigminne for data og instruksjoner, mens hurtigminnet for 80386 var tilgjengelig som eksterne brikker. I tillegg var koprosessoren Intel 80387 for flyttallsberegninger integrert. I 80386 var 80387 en ekstern spesialprosessor og valgmulighet. Større integrering av komponenter gjorde at 80486 ble den første x86 prosessor med mer enn 1 million transistorer.
Intel kunngjorde den 18. mai 2006 at produksjonen av Intel 80486 ville opphøre den 28. september 2007. Selv om prosessoren på dette tidspunktet var avleggs i personlige datamaskiner, hadde den blitt benyttet i innebygde systemer innenfor romfarts-teknologi.
== Referanser == | Intel 80486, også kalt 80486, i486 og 486, var en 32-bit mikroprosessor som ble lansert av Intel den 10. april 1989. | 197,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EsseGesse | 2023-02-04 | EsseGesse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Italienske tegneserieskapere'] | EsseGesse var en italiensk gruppe av tegneserieskapere, mest kjent for sine westernserier, som var meget populære i 1950- og 1960-årene. Seriene er blitt oversatt fra italiensk til fransk, serbokroatisk, tyrkisk, gresk, svensk, dansk og norsk.
Navnet deres var tatt fra den italienske uttalen av de første bokstavene i etternavnet til de tre, Pietro Sartoris (1922–1989), Dario Guzzon (1926–2000) og Giovanni Sinchetto (1922–1991).
De mest kjente seriene deres er Kaptein Miki, Davy Crockett, Kaptein Mark, Kinowa og Allan Kjempe. Spesielt Kaptein Miki, Davy Crockett og Kaptein Mark var store suksesser. | EsseGesse var en italiensk gruppe av tegneserieskapere, mest kjent for sine westernserier, som var meget populære i 1950- og 1960-årene. Seriene er blitt oversatt fra italiensk til fransk, serbokroatisk, tyrkisk, gresk, svensk, dansk og norsk.
Navnet deres var tatt fra den italienske uttalen av de første bokstavene i etternavnet til de tre, Pietro Sartoris (1922–1989), Dario Guzzon (1926–2000) og Giovanni Sinchetto (1922–1991).
De mest kjente seriene deres er Kaptein Miki, Davy Crockett, Kaptein Mark, Kinowa og Allan Kjempe. Spesielt Kaptein Miki, Davy Crockett og Kaptein Mark var store suksesser. | EsseGesse var en italiensk gruppe av tegneserieskapere, mest kjent for sine westernserier, som var meget populære i 1950- og 1960-årene. Seriene er blitt oversatt fra italiensk til fransk, serbokroatisk, tyrkisk, gresk, svensk, dansk og norsk. | 197,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sy%C3%B0radalur_(Kalsoy) | 2023-02-04 | Syðradalur (Kalsoy) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Kalsoy', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Syðradalur (IPA: [ˈsiːɹaˌdɛalʊɹ], dansk: Sydredal) er en bygd på øya Kalsoy, en av Færøyene. Syðradalur er den sørligste bygda på øya, og ligger i Klaksvíkar kommuna. 1. januar 2009 hadde Syðradalur 9 innbyggere, mot 12 i 1985. Bjørn Kalsø kommer fra Syðradalur.
| Syðradalur (IPA: [ˈsiːɹaˌdɛalʊɹ], dansk: Sydredal) er en bygd på øya Kalsoy, en av Færøyene. Syðradalur er den sørligste bygda på øya, og ligger i Klaksvíkar kommuna. 1. januar 2009 hadde Syðradalur 9 innbyggere, mot 12 i 1985. Bjørn Kalsø kommer fra Syðradalur.
== Historie ==
Syðradalur er en niðursetubygd grunnlagt på begynnelsen av 1800-tallet av innbyggere fra bygda Blankskáli på sørvestsiden av øya. De flyttet fra sin tidligere bygd fordi den ble skadet av et ras. Syðradalur skal visstnok også ha vært befolket på 1600-tallet, men hvorfor den da senere skal ha blitt avfolket er ukjent. I 1855 ble en båt fra bygda rammet av en stor bølge, og en mann blir revet med til havs. I 1963 forulykket nok en båt fra bygda, denne gang omkom tre menn, og avfolkningen av bygda blir ytterligere forsterket.
Et tunnelsystem ferdigstilt i 1985 forbinder Syðradalur med de andre bygdene på øya. MF «Sam» trafikkerer ruten mellom Syðradalur og Klaksvík 6–9 ganger daglig, og videre er det bussavganger fra Syðradalur og helt ut til Trøllanes, med stopp ved hver bygd mellom, 2–4 ganger daglig.
I 2009 ble husnummer introdusert i bygda, sammen med de tre gatenavnene Dalsgøta, á Bakkanum og Knúksdalur.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Syðradalur (Kalsoy) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Syðradalur (Kalsoy) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Syðradalur på faroeislands.dk | Syðradalur (, dansk: Sydredal) er en bygd på øya Kalsoy, en av Færøyene. Syðradalur er den sørligste bygda på øya, og ligger i Klaksvíkar kommuna. | 197,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sy%C3%B0radalur | 2023-02-04 | Syðradalur | ['Kategori:Pekere'] | Syðradalur kan vise til to ulike bygder på Færøyene:
Syðradalur (Kalsoy)
Syðradalur (Streymoy) | Syðradalur kan vise til to ulike bygder på Færøyene:
Syðradalur (Kalsoy)
Syðradalur (Streymoy) | Syðradalur kan vise til to ulike bygder på Færøyene: | 197,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sy%C3%B0radalur_(Streymoy) | 2023-02-04 | Syðradalur (Streymoy) | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Streymoy'] | Syðradalur (IPA: [ˈsiːɹaˌdɛalʊɹ], dansk: Sydredal) er en bygd på øya Streymoy, en av Færøyene. Bygda ligger kort vei fra steder som Velbastaður og Kirkjubøur, men fikk ikke veiforbindelse til de øvrige bygdene på øya før 1982. Syðradalur lå frem til 1997 i Argja kommuna, men ble da innlemmet i Tórshavnar kommuna. 1. januar 2009 hadde Syðradalur 7 innbyggere, mot 12 i 1985. Bygda består i dag av kun et gårdsbruk. Stedet er imidlertid nevnt så langt tilbake som 1590.
| Syðradalur (IPA: [ˈsiːɹaˌdɛalʊɹ], dansk: Sydredal) er en bygd på øya Streymoy, en av Færøyene. Bygda ligger kort vei fra steder som Velbastaður og Kirkjubøur, men fikk ikke veiforbindelse til de øvrige bygdene på øya før 1982. Syðradalur lå frem til 1997 i Argja kommuna, men ble da innlemmet i Tórshavnar kommuna. 1. januar 2009 hadde Syðradalur 7 innbyggere, mot 12 i 1985. Bygda består i dag av kun et gårdsbruk. Stedet er imidlertid nevnt så langt tilbake som 1590.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Syðradalur (Streymoy) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Syðradalur (Streymoy) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Syðradalur på faroeislands.dk | Syðradalur (, dansk: Sydredal) er en bygd på øya Streymoy, en av Færøyene. Bygda ligger kort vei fra steder som Velbastaður og Kirkjubøur, men fikk ikke veiforbindelse til de øvrige bygdene på øya før 1982. | 197,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sukker%C3%B8l | 2023-02-04 | Sukkerøl | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jul i Norge', 'Kategori:Juledrikke', 'Kategori:Kultur i Vestland', 'Kategori:Øldrikker', 'Kategori:Øltyper'] | Sukkerøl (også einerøl) er en tradisjonsdrikk fra Sogn og Fjordane forbundet med juletider. Ølet skal være alkoholfritt, og har vært et alternativ for avholdsfolk.
Basis for ølet er et oppkok av einer, et bartre som også kalles enebær, brake og brisk. Som med de fleste lokale mattradisjoner finnes en rekke lokale varianter og preferanser.
| Sukkerøl (også einerøl) er en tradisjonsdrikk fra Sogn og Fjordane forbundet med juletider. Ølet skal være alkoholfritt, og har vært et alternativ for avholdsfolk.
Basis for ølet er et oppkok av einer, et bartre som også kalles enebær, brake og brisk. Som med de fleste lokale mattradisjoner finnes en rekke lokale varianter og preferanser.
== Fremstilling ==
Det er fortrinnsvis skuddene på de ytterste grenene av einerbusken som høstes. Her er det ulike lokale tradisjoner. Noen ønsker mest av de lyse skuddene, andre tar med litt av selve grenen, mens noen igjen ønsker grener med blå einerbær. Hvor små biter grenene skal kuttes i variere også, men størrelsen på kokekaret vil gjerne være bestemmende.
== Eksterne lenker ==
matoppskrift.no
NRK: Lydopptak med Sukkerølmannen, avholdsmannen som glemte en null i sukker/vann ratioen | Sukkerøl (også einerøl) er en tradisjonsdrikk fra Sogn og Fjordane forbundet med juletider. Ølet skal være alkoholfritt, og har vært et alternativ for avholdsfolk. | 197,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Okkelmo | 2023-02-04 | Magnus Okkelmo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske curlingspillere'] | Magnus Okkelmo (født 20. mars 1975) er en norsk curlingspiller.
Som aktiv har han en bronse fra NM individuelt i mars 2007, bak Håvard Vad Petersson og Christoffer Svae. Det måtte omspill til for å skille 2.- og 3.-plassen.I 2007 ble han valgt til leder for Oslo og Akershus Curlingkrets, og han er i tillegg juniorkoodinator i Bygdøy Curling Club
I 2009 fikk han også medalje under vinterutgaven av EYOF, etter å ha ledet det norske guttelaget, med Sander Rølvåg i spissen, til bronseplass som trener.
| Magnus Okkelmo (født 20. mars 1975) er en norsk curlingspiller.
Som aktiv har han en bronse fra NM individuelt i mars 2007, bak Håvard Vad Petersson og Christoffer Svae. Det måtte omspill til for å skille 2.- og 3.-plassen.I 2007 ble han valgt til leder for Oslo og Akershus Curlingkrets, og han er i tillegg juniorkoodinator i Bygdøy Curling Club
I 2009 fikk han også medalje under vinterutgaven av EYOF, etter å ha ledet det norske guttelaget, med Sander Rølvåg i spissen, til bronseplass som trener.
== Laget til NM 2009 ==
Skip : Magnus Okkelmo
Treer: Thomas Løvold (viseskip)
Toer : Sander Rølvåg
Ener : Frode Vassholmen
== Referanser == | Magnus Okkelmo (født 20. mars 1975) er en norsk curlingspiller. | 197,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V28 | 2023-02-04 | V28 | ['Kategori:2002 i Norge', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2002', 'Kategori:Heavy metal-bandstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske black metal-band', 'Kategori:Norske death metal-band', 'Kategori:Norske industriell metal-band', 'Kategori:Stubber 2017-08', 'Kategori:V:28'] | På grunn av tekniske begrensninger har denne artikkelen feil navn. Den riktige tittelen er V:28.V:28 var et norsk industrielt black metal-band fra Arendal.
Bandet ble dannet i kjølvannet av det usignerte bandet V:O:I:D oppløsning av Kristoffer Oustad og Eddie Risdal. Etter seks år og tre studioalbum ble bandet oppløst i 2008 da de mente at ringen var sluttet. De annonserte oppløsingen av bandet allerede i mars 2008. De la så ut på avskjedsturne høsten 2008, hvor de spilte åtte konserter på 11 dager. De spilte bl.a i Frankrike, Belgia, Nederland og Tyskland. Siste konsert var avslutningskonserten 20. desember 2008 i Arendal på Arendal kulturhus.
| På grunn av tekniske begrensninger har denne artikkelen feil navn. Den riktige tittelen er V:28.V:28 var et norsk industrielt black metal-band fra Arendal.
Bandet ble dannet i kjølvannet av det usignerte bandet V:O:I:D oppløsning av Kristoffer Oustad og Eddie Risdal. Etter seks år og tre studioalbum ble bandet oppløst i 2008 da de mente at ringen var sluttet. De annonserte oppløsingen av bandet allerede i mars 2008. De la så ut på avskjedsturne høsten 2008, hvor de spilte åtte konserter på 11 dager. De spilte bl.a i Frankrike, Belgia, Nederland og Tyskland. Siste konsert var avslutningskonserten 20. desember 2008 i Arendal på Arendal kulturhus.
== Diskografi ==
Time Is Empty (Demo, 2002)
Promotion CD 2003 (Demo, 2003)
NonAnthropogenic (Studioalbum, 2003)
SoulSaviour (Studioalbum, 2005)
Promotion CD 2006 (Demo, 2006)
VioLution (Studioalbum, 2007)
Total ReConstruction (Samlealbum, 2008)
== Medlemmer ==
Siste medlemmerKristoffer Oustad – Gitar
Eddie Risdal – Vokal
Atle Johansen – BassTidligere medlemmerBørre Iversen – TrommerGjesteartisterGrutle Kjellson – Vokal (NonAnthropogenic)
Lina Baby Doll – Programmering (SoulSaviour)
LRZ – Programmering (SoulSaviour)
Kim Werner Isaksen – Vokal (SoulSaviour)
Lars Pedersen – Perkusjon (SoulSaviour)
Peter Andersson – Programmering (SoulSaviour)
MZ.412 – Programmering (VioLution)
Kristoffer Rygg – Vokal (VioLution)
Ghost – Vokal (VioLution)
Peter Nyström – Analog støy (VioLution)
Mike VanPortfleet – Vokal (VioLution)
Coph Nia – Vokal (Total Reconstruction)
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Agderposten – Ringen er sluttet for V:28
(en) V:28 hos Encyclopaedia Metallum
V:28 hos MySpace{{V:28}} | Arendal, Norge | 197,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/He%C3%B0in_Zachariasen | 2023-02-04 | Heðin Zachariasen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske forretningsfolk', 'Kategori:Færøyske politikere', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn'] | Heðin S. Zachariasen (født 13. september 1959 på Streymnes) er en færøysk politiker (Ff.) og forretningsmann.
Han var medlem av kommunestyret i Hvalvík 1993–2004 og borgermester 1997–2004. I 2005 ble Hvalvík innlemmet i Sunda kommuna, hvor Zachariasen var borgermester 2005–2008 og 2013–2020.Zachariasen var fast innvalgt på Lagtinget fra Norðurstreymoy 2002–2008 og innenriksminister i Jóannes Eidesgaards første regjering 2007–2008. Han var tilbake i Lagtinget i perioden 2008–2011 som vara for Jørgen Niclasen, som satt i regjeringen. Fra 2019 har Zachariasen på nytt møtt som vara på Lagtinget.
Han ble medeier og daglig leder ved glassfabrikanten Atlanticpane i Kollafjørður i 2006. Han har tidligere vært arbeidsformann i det interkommunale renovasjonsselskapet IRF.
| Heðin S. Zachariasen (født 13. september 1959 på Streymnes) er en færøysk politiker (Ff.) og forretningsmann.
Han var medlem av kommunestyret i Hvalvík 1993–2004 og borgermester 1997–2004. I 2005 ble Hvalvík innlemmet i Sunda kommuna, hvor Zachariasen var borgermester 2005–2008 og 2013–2020.Zachariasen var fast innvalgt på Lagtinget fra Norðurstreymoy 2002–2008 og innenriksminister i Jóannes Eidesgaards første regjering 2007–2008. Han var tilbake i Lagtinget i perioden 2008–2011 som vara for Jørgen Niclasen, som satt i regjeringen. Fra 2019 har Zachariasen på nytt møtt som vara på Lagtinget.
Han ble medeier og daglig leder ved glassfabrikanten Atlanticpane i Kollafjørður i 2006. Han har tidligere vært arbeidsformann i det interkommunale renovasjonsselskapet IRF.
== Referanser == | Heðin S. Zachariasen (født 13. | 197,899 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.