url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Bottom_Billion | 2023-02-04 | The Bottom Billion | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 2007', 'Kategori:Engelske bøker', 'Kategori:Utviklingshjelp'] | The Bottom Billion: Why the Poorest Countries Are Failing and What Can Be Done About It er en bok av den britiske professoren i økonomi, Paul Collier. I boken drøfter professor Collier hvorfor de fattigste land i verden «The Bottom Billion», den nederste milliarden, ikke klarer å utvikle seg og overkomme de mange problemer innbyggerne i disse landene møter.
En norsk utgave kom ut på Gyldendal i 2008 under tittelen De fattigste – veien ut av uføret, oversatt av Harald Henmo.
| The Bottom Billion: Why the Poorest Countries Are Failing and What Can Be Done About It er en bok av den britiske professoren i økonomi, Paul Collier. I boken drøfter professor Collier hvorfor de fattigste land i verden «The Bottom Billion», den nederste milliarden, ikke klarer å utvikle seg og overkomme de mange problemer innbyggerne i disse landene møter.
En norsk utgave kom ut på Gyldendal i 2008 under tittelen De fattigste – veien ut av uføret, oversatt av Harald Henmo.
== Eksterne lenker ==
Om boken, fra Oxford University Press (engelsk) | The Bottom Billion: Why the Poorest Countries Are Failing and What Can Be Done About It er en bok av den britiske professoren i økonomi, Paul Collier. I boken drøfter professor Collier hvorfor de fattigste land i verden «The Bottom Billion», den nederste milliarden, ikke klarer å utvikle seg og overkomme de mange problemer innbyggerne i disse landene møter. | 197,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvellurveien | 2023-02-04 | Kvellurveien | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Sandnes'] | Kvellurveien er en 1 km lang vei i Sandved bydel i Sandnes. Den går ut fra Jærveien på Brueland, og fortsetter sør-sørvest. Før hadde den forbindelse til fylkesvei 330 (Hoveveien) via Hovebakken, men den er nå stengt. Etter at den har krysset Storåna, går den parallelt mellom Sandvedparken og Jærbanen. Europavei 39 går over Kvellurveien på bro. Det er anlagt fartshumper på deler av veien. Bebyggelsen i Kvellurveien preges av eneboliger.
Navnet kommer fra Kvelluren, som var et bruk under gården Austrått. Man tror at navnet kan komme av "Kvelduren", som kan ha to tolkninger. Det kan være sammensatt av ordet "lur" og "kveld", altså en lur, det vil si hvile, for dyra som var på kveldsbeite her, eller at dyra spiste "kveldauren" sin, jf. "dugurd", her. En tredje, lokal teori er at navnet kommer fra ordet "kvella", dvs. å la dyrene drikke i elva.
| Kvellurveien er en 1 km lang vei i Sandved bydel i Sandnes. Den går ut fra Jærveien på Brueland, og fortsetter sør-sørvest. Før hadde den forbindelse til fylkesvei 330 (Hoveveien) via Hovebakken, men den er nå stengt. Etter at den har krysset Storåna, går den parallelt mellom Sandvedparken og Jærbanen. Europavei 39 går over Kvellurveien på bro. Det er anlagt fartshumper på deler av veien. Bebyggelsen i Kvellurveien preges av eneboliger.
Navnet kommer fra Kvelluren, som var et bruk under gården Austrått. Man tror at navnet kan komme av "Kvelduren", som kan ha to tolkninger. Det kan være sammensatt av ordet "lur" og "kveld", altså en lur, det vil si hvile, for dyra som var på kveldsbeite her, eller at dyra spiste "kveldauren" sin, jf. "dugurd", her. En tredje, lokal teori er at navnet kommer fra ordet "kvella", dvs. å la dyrene drikke i elva.
== Referanser == | Kvellurveien er en 1 km lang vei i Sandved bydel i Sandnes. Den går ut fra Jærveien på Brueland, og fortsetter sør-sørvest. | 197,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guy_Delisle | 2023-02-04 | Guy Delisle | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske tegneserieskapere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Québec by', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Guy Delisle (født 19. januar 1966) er en canadisk tegneserieskaper og animatør. Han er mest kjent for tegneseriebøkene Shenzhen, Pyongyang og Jerusalem.
Delisle er utdannet animatør, og har jobbet for flere animasjonsstudioer. Gjennom denne jobben oppholdt han seg i perioder i Shenzhen i Kina i Pyongyang i Nord-Korea. Disse oppholdene har han senere skildret i tegneserieform.
Shenzhen kom ut i 2000 og Pyongyang i 2003. Begge er oversatt til flere språk etter at de kom ut. I 2007 gav han ut en tredje reiseskildring fra Asia, denne gangen Chroniques Birmanes som er en skildring av Burma, der han var med sin kone Nadége som jobbet for Leger uten grenser. Senere ble han med Nadége til Israel og Palestina, og ga i etterkant ut boken Opptegnelser fra Jerusalem i 2011.
| Guy Delisle (født 19. januar 1966) er en canadisk tegneserieskaper og animatør. Han er mest kjent for tegneseriebøkene Shenzhen, Pyongyang og Jerusalem.
Delisle er utdannet animatør, og har jobbet for flere animasjonsstudioer. Gjennom denne jobben oppholdt han seg i perioder i Shenzhen i Kina i Pyongyang i Nord-Korea. Disse oppholdene har han senere skildret i tegneserieform.
Shenzhen kom ut i 2000 og Pyongyang i 2003. Begge er oversatt til flere språk etter at de kom ut. I 2007 gav han ut en tredje reiseskildring fra Asia, denne gangen Chroniques Birmanes som er en skildring av Burma, der han var med sin kone Nadége som jobbet for Leger uten grenser. Senere ble han med Nadége til Israel og Palestina, og ga i etterkant ut boken Opptegnelser fra Jerusalem i 2011.
== Utgivelser ==
Réflexion (1996)
Aline et les autres (1999)
Shenzhen (2000)
Albert et les autres (2001)
Comment ne rien faire (2002)
Pyongyang (2003) (På norsk i 2008)
Inspecteur Moroni 1 : Premiers pas (2001)
Inspecteur Moroni 2 : Avec ou sans sucre (2002)
Inspecteur Moroni 3 : Le Syndrome de Stockholm (2004)
Louis au ski, (2005)
Chroniques Birmanes (2007)
Louis à la plage (2008)
Chroniques de Jérusalem (2011) (På norsk i 2013)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Guy Delisle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Guy Delisle på Internet Movie Database
(en) Guy Delisle hos The Movie Database | | periode =2000– | 197,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A5rd_Ylvis%C3%A5ker | 2023-02-04 | Bård Ylvisåker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Norske revyartister', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Bård Urheim Ylvisåker (født 1982) er en norsk programleder, revyartist, musiker og komiker mest kjent fra revygruppen Ylvis (sammen med broren Vegard). De har gjort en rekke TV-programmer og hadde eget talkshow på TVNorge med tittelen I kveld med YLVIS. Han har også utgitt flere sanger sammen med sin bror, deriblant sangen og musikkvideoen «The Fox», som fikk oppmerksomhet utenfor Norges grenser.
| Bård Urheim Ylvisåker (født 1982) er en norsk programleder, revyartist, musiker og komiker mest kjent fra revygruppen Ylvis (sammen med broren Vegard). De har gjort en rekke TV-programmer og hadde eget talkshow på TVNorge med tittelen I kveld med YLVIS. Han har også utgitt flere sanger sammen med sin bror, deriblant sangen og musikkvideoen «The Fox», som fikk oppmerksomhet utenfor Norges grenser.
== Biografi ==
Han ble født i Bergen, men tilbrakte også deler av barndommen i Angola.Hans profesjonelle karrière startet høsten 2000 med forestillingen «Ylvis – en kabaret», etter at Peter Brandt hadde oppdaget Bård i en av hans forestillinger på Fana Skoleteater. Derfra økte populariteten betraktelig. Sommeren 2004 solgte de billetter for 4,8 millioner til forestillingen «Ylvis – En konsert», som gikk i Tønsberg.Det var musiker Rune Larsen som introduserte brødrene på TV. Han hadde sett forestillingen deres i 2000 og inviterte dem til å gjøre faste innslag i hans musikkprogram Absolutt norsk i 2001.Somrene 2006 og 2008 var de programledere for radioprogrammet O-fag på P3. I 2007 var de programledere i reise-dokumentarserien Norges herligste på TVNorge, der de reiste Norge rundt og besøkte forskjellige originale mennesker. Året etter ledet de det humoristiske gameshowet Ylvis møter veggen på TVNorge og i 2009 det sportsrelaterte gameshowet Hvem kan slå Ylvis på samme kanal. I 2010 hadde de programmet Nordens herligste på TVNorge, som var en ny versjon av Norges herligste, men denne gangen med hele Norden. Mest oppmerksomhet i TV-sammenheng fikk de med talkshowet I kveld med Ylvis som de ledet fra 2011 til 2016. Det var i dette programmet de i 2013 sendte musikkvideoen «The Fox», som også fikk internasjonal oppmerksomhet. I 2018 stod de bak dokumentar/musikal-TV-serien Stories from Norway på samme kanal. Serien ble nominert til syv priser foran Gullruten 2018. I 2020 ledet de humorprogrammet Ylvis på holmen med Calle og Magnus på TVNorge (sammen med Calle Hellevang-Larsen og Magnus Devold). I 2022 var han aktuell med den musikalske tv-serien Ylvis i Sogn på VGTV der han sammen med brødrene sine, Vegard og Bjarte, reiste til Sogn for å lage åtte nye låter om slektas hjembygd. I 2023 tok han over som programleder i humorprogrammet Kongen befaler etter Atle Antonsen.
== Diskografi ==
=== Ylvis ===
AlbumVolume 1 (2014)SinglerRumour Says (2001)
Kjempeform (2004)
Work It (2011)
Stonehenge (2011)
La det på is (2011)
Sammen finner vi frem (2011)
Jeg heter Finn (2012)
Someone Like Me (2012)
Jan Egeland (2012)
Janym (2012)
Pressure (2012)
Da vet du det er jul (2012)
The Fox (2013)
Massachusetts (2013), med Calle Hellevang-Larsen
The Cabin (2013)
Truckers Hitch (2014)
Mr. Toot (2014)
I Will Never Be a Star (2014), med Bjarte Ylvisåker
Yoghurt (2014)
Ytterst på tissen (2014)
Intolerant (2014)
A Capella (2016)
Old Friends (2016)
Engine For Gabriel (2016)
Language of Love (2016)
Firkantfar (2022)
Lunken Mat (2022)
Skaol Skadle (2022)
Ferjao (2022)
Helikopter (2022)
Old MacAdeere (2022)
Nach (2022)
Stao No Pao (2022)Deltar påTrond-Viggo Torgersen: Barnetimen for de store (2002)
Trond-Viggo Torgersen: Hjalmar og Flode (2003)
The Real Group: Julen er her (2003)
Trond-Viggo Torgersen: De du kan + Noe nytt & Noe rart (2007)
Knutsen & Ludvigsen: Dum og deilig: Knutsen & Ludvigsens beste (2008)
The Beef Seeds: The Fox (What Does the Fox Say?) (2013)
Det där bandet: Förfest (2013)
Natalie Marchenko & Munich All Stars: The Fox (The Sax Mixes) (2013)
The Chart Hit Smashers: The Fox (2013)
World Chart Boys: The Fox (2013)
The Untouchables: The Fox (2013)
DJ Infinite: The Fox (2013)
Gwen Sebastian ft. Rebecca Lynn Howard & Jenee Fleenor: The Fox – Bluegrass Edition (2013)
Fox & Friends: The Fox (2013)
Adrenalin Junkie: Burn & Pump – Workout Edition (2013)
Black-Ingvars: The Fox (2014)
Master DJ: Infinity X Workout (2014)
Lyrical Lively: Uh huh (2014)
DJ Carlo Showcase: Fiesta 2014 (2014)
The Beef Seeds: Keepin' It Beefy 2 (2015)
Rucka Rucka Ali: Black Man of Steal (2015)
Khiflee: Remix & Mashup Collection Vol. 3 (2015)
Khiflee: Remix & Mashup Collection Vol. 15/16 (2015)
Natalie Marchenko: Sax Vibration Lounge Vol. 2 (2016)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bård Ylvisåker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bård Ylvisåker på Internet Movie Database
(en) Bård Ylvisåker hos The Movie Database
(en) Bård Ylvisåker på Discogs
(en) Bård Ylvisåker på MusicBrainz
(en) Bård Ylvisåker på Twitter
(en) Bård Ylvisåker på Instagram
(en) Hjemmesiden til Ylvis-brødrene
https://tv.vg.no/kategori/100494/ylvis-i-sogn
https://www.vg.no/rampelys/i/OrOmvE/ylvis-ferdig-i-discovery-gaar-til-vgtv | (Bárður) | 197,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjula_V%C3%A6verier | 2023-02-04 | Hjula Væverier | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1855 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Akerselva', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Sagene', 'Kategori:Kulturminner i bydel Sagene', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Selskaper etablert i 1855', 'Kategori:Tidligere norske tekstilbedrifter', 'Kategori:Veverier'] | Hjula Væverier var en norsk tekstilindustribedrift ved Hjulafossen i Akerselva, på Sagene i Oslo, som blei etablert av industrimannen Halvor Schou som også eide Schous Bryggeri. Den var Norges eldste moderne, og en periode største, industribedrift, den var også det første maskindrevne veveriet i Norge. Bygningene, som fortsatt finnes, har adresse Sagveien 23. De ligger på vestsida av elva rett ovafor Beierbrua.
| Hjula Væverier var en norsk tekstilindustribedrift ved Hjulafossen i Akerselva, på Sagene i Oslo, som blei etablert av industrimannen Halvor Schou som også eide Schous Bryggeri. Den var Norges eldste moderne, og en periode største, industribedrift, den var også det første maskindrevne veveriet i Norge. Bygningene, som fortsatt finnes, har adresse Sagveien 23. De ligger på vestsida av elva rett ovafor Beierbrua.
== Historie ==
Bedriften blei etablert av Halvor Schou i 1855. Han hadde da i noen år drevet et mindre bomullsveveri lenger ned ved elva, i Brenneriveien. Lokalene ble flyttet derfra til Sagene etter et oppkjøp av Hjulafossen i 1854. Dette muliggjorde omlegging av kraftforsyninga fra kullkraft til vannkraft. I begynnelsen bestod driften av 12 vevstoler, men den ekspanderte stadig og hadde snart 400 vevstoler og like mange ansatte. Hjula var på dette tidspunkt Norges største industribedrift. Rundt 1890 var tallet på ansatte kommet opp i 800.
Den amerikanske borgerkrigen mellom 1861 til 1865 førte til sterkt redusert tilgang på råbomull, og Schou foretok da endringer i produksjonen. I tillegg til bomullsveveriet etablerte han Hjula Klædefabrik, som produserte ulltrøyer. I 1916 blei denne delen skilt ut og fusjonert med De Forenede Uldvarefabriker. I 1946 overtok Tekstilforedling as (Tefas) Hjula Væverier. Dette firmaet gikk konkurs i 1955, og Hjula blei nedlagt i 1957. Bedriften hadde da filialer i Fredrikstad og Lillestrøm. Et firma ved navn Hjula Væveri Halvor Schou DA driver i dag i eiendomsbransjen.
Bygningene til Hjula preger fortsatt dette området av Akerselva. Hovedbygget blei oppført i 1854. Arkitekt var Oluf Roll, Schous svoger. Fasaden mot elva har et spesielt mellomparti med fem trappeforma gavler. Disse skjulte skråstilte glasstak som slapp dagslyset ned i maskinsalen, som var på 2500 kvadratmeter. Løsninga var svært moderne belysningsmessig, men det hevdes også at bakgrunnen for konstruksjonen var at en skulle slippe å ha vanlige vinduer, da utsikt kunne ødelegge konsentrasjonen for arbeiderne. Maskinsalen blei ødelagt av brann i 1971, (lokalene til Reprografisk Industri A/S) og det er nå bare fasaden igjen. Rett ved sida av Hjula øst for Akerselva lå Den Norske Hesteskosømfabrik, som var eid av slektninger av Halvor Schou og som også omfatta «Hønse-Lovisas hus».
Heilt nede ved elva ligger ei lavere bygning. Denne var opprinnelig tekstilfargeri. Elva rant gjennom bygget og skifta farge alt etter produksjonen. Seinere har det vært blant annet uniformsvaskeri for Hæren her. I dag disponeres lokalene av Månefisken selskapslokaler.
I 1960-åra var det planlagt å rive Hjula Væverier, Nedre Vøiens Bomuldsspinderi og den andre industribebyggelsen langs Akerselva, og all bebyggelsen i området øst for elva unntatt «Hønse-Lovisas hus».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hjula Væverier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om fabrikkarbeiderlivet på Hjula (bla til Syversen, Kristine)
Illustrert norsk næringsleksikon “Schou, Halvor”. Bind 1 Oslo, A/S Yrkesforlaget, Oslo, 1938
«Hjula Væverier». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | thumb|Industrimiljøet rundt [[Akerselva i 1890-åra. Fra venstre Nedre Vøiens Bomuldsspinderi, Hjula Væverier, «Hønse-Lovisas hus» og Den Norske Hesteskosømfabrik]] | 197,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Intel_80186 | 2023-02-04 | Intel 80186 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:IT-relaterte introduksjoner i 1982', 'Kategori:Intel x86 mikroprosessorer'] | Intel 80186 er en mikroprosessor som ble lansert av Intel i 1982. Liksom sin forgjenger Intel 8086 hadde den 16-bit databuss, 20-bit adressebuss og kjørte i reell modus. Klokkefrekvensen var i begynnelsen 6 Mhz. Ettersom deler av mikrokoden var erstattet av en rekke integrerte maskinvare-komponenter, ble enkelte instruksjoner utført 10–20 ganger raskere enn på Intel 8086 ved samme klokkefrekvens. I gjennomsnitt utførte Intel 80186 1 million instruksjoner per sekund.
En sentral egenskap ved Intel 80186 var at den reduserte antallet eksterne brikker, ved å integrere disse i selve prosessoren: Avbruddskontrolleren, timere, kontrolleren for direkte minnetilgang og chip select enheten var integrerte.
Intel 80186 var lite brukt i personlige datamaskiner, selv om den også ble brukt i disse. Den ble hovedsakelig brukt i innebygde systemer med en lignende funksjonalitet som mikrokontrollere.
Intel 80186 hadde 8 flere instruksjoner enn 8086 og 8088:
ENTER Opprett stakk for prosedyre-parametre
LEAVE Høynivå prosedyre-avslutning
PUSHA Legg alle generelle registre på stakken
POPA Fjern alle generelle registre fra stakken
BOUND Sjekk array-indeksen mot bounds
UD2 Generer unntak for ulovlig opkode
INS Input fra port til streng
OUTS Output streng til port | Intel 80186 er en mikroprosessor som ble lansert av Intel i 1982. Liksom sin forgjenger Intel 8086 hadde den 16-bit databuss, 20-bit adressebuss og kjørte i reell modus. Klokkefrekvensen var i begynnelsen 6 Mhz. Ettersom deler av mikrokoden var erstattet av en rekke integrerte maskinvare-komponenter, ble enkelte instruksjoner utført 10–20 ganger raskere enn på Intel 8086 ved samme klokkefrekvens. I gjennomsnitt utførte Intel 80186 1 million instruksjoner per sekund.
En sentral egenskap ved Intel 80186 var at den reduserte antallet eksterne brikker, ved å integrere disse i selve prosessoren: Avbruddskontrolleren, timere, kontrolleren for direkte minnetilgang og chip select enheten var integrerte.
Intel 80186 var lite brukt i personlige datamaskiner, selv om den også ble brukt i disse. Den ble hovedsakelig brukt i innebygde systemer med en lignende funksjonalitet som mikrokontrollere.
Intel 80186 hadde 8 flere instruksjoner enn 8086 og 8088:
ENTER Opprett stakk for prosedyre-parametre
LEAVE Høynivå prosedyre-avslutning
PUSHA Legg alle generelle registre på stakken
POPA Fjern alle generelle registre fra stakken
BOUND Sjekk array-indeksen mot bounds
UD2 Generer unntak for ulovlig opkode
INS Input fra port til streng
OUTS Output streng til port | Intel 80186 er en mikroprosessor som ble lansert av Intel i 1982. Liksom sin forgjenger Intel 8086 hadde den 16-bit databuss, 20-bit adressebuss og kjørte i reell modus. | 197,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Markusflue | 2023-02-04 | Markusflue | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårmygg', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1758'] | Markusflue (Bibio marci) er en karakteristisk, stor art som hører til familien hårmygg (Bibionidae). Den er vanlig over det meste av Europa, men i Norge er den hittil bare funnet på varme steder ved Oslofjorden og på Sunnmøre.
| Markusflue (Bibio marci) er en karakteristisk, stor art som hører til familien hårmygg (Bibionidae). Den er vanlig over det meste av Europa, men i Norge er den hittil bare funnet på varme steder ved Oslofjorden og på Sunnmøre.
== Utseende ==
En stor og kraftig hårmygg (9–14 mm lang). Kroppen og beina er helt svarte. Som hos andre arter i slekten Bibio er forbeina kraftige, og tibia (leggen) er forlenget til en lang pigg ytterst. Vingene hos hannen er glassklare bortsett fra den fremste delen som er mørkere, hos hunnen er de svarte. Hårene på bakkroppen er svarte uten innslag av hvite hår. Larvene er svartgrå med svart hodekapsel.
== Levevis ==
Arten finnes i Norge bare på solvarme steder, for eksempel strandenger og sørvendte skråninger. Lenger sør i Europa er den vanlig også i skog- og veikanter. Larvene, som bruker ett år på utviklingen, lever i bakken der de spiser løvstrø og annet dødt plantemateriale. Dene arten er ikke kjent for å gjøre skade i hagebruket. De voksne myggene flyr et par uker i mai, da hannene svermer særlig rundt frittstående busker og trær. De henger i to til fem meters høyde over bakken, de kraftige bakbeina henger ned under kroppen. De bruker sine store fasettøyne, som dekker hele oversiden av hoden (såkalt holoptiske øyne) til å se etter passerende hunner, som de griper i flukten. paret parer seg så på bakken eller sittende i vegetasjonen. Særlig hunnene treffer man ofte på i blomster, der de drikker nektar. Hunnen graver et hull i bakken etter paringen, der hun legger opptil 4000 egg i en klynge før hun dør.
== Utbredelse ==
Arten forekommer over det meste av Europa, men trolig ikke utenfor Europa. Funn fra Kanariøyene blir i dag regnet som en egen art, Bibio elmoi, mens rapporterte funn fra Israel sannsynligvis dreier seg om feilbestemmelser. I Norge forekommer den bare på varme steder. Markusflue er kjent fra områder langs kysten fra Østfold til Agder. I tillegg er det registrert et isolert funn i Møre og Romsdal. Arten finnes kun på eller ved strandenger. Larven lever av døde planterester. Arten finnes hovedsakelig i et området som er sterkt påvirket av utbygging og slitasje på vegetasjonen. Utbredelsen til markusflue er trolig kraftig fragmentert og det er trolig at det finnes flere isolerte populasjoner i Oslofjordområdet og sørover langs kysten. Arten har store bestander på Tjøme og Jomfruland, utover dette er den bare funnet en gang i en sørvendt skråning på Stranda på Sunnmøre. Denne arten vil sannsynligvis bli favorisert av et varmere klima, og det er sannsynlig at den vil bli vanligere og videre utbredt i Norge i framtiden.
== Rødlistevurdering ==
Kjent utbredelsesområde er 34.431 km2. Det antas at artens utbredelse er middels godt kartlagt og min-maks estimat er derfor satt til ± 25% (25.824 - 43.038 km2). Beregnet utbredelsesområde er dermed i underkant av 31.000 km2. Kjent forekomstareal er 20 lokaliteter (80 km2). Det er mulig at arten har forsvunnet fra noen av lokalitetene. Minimum forekomstareal er derfor satt til 76 km2. Maksimum forekomstareal er satt til 20x kjent forekomstareal (1.520 km2). Dette begrunnes i at arten kan forekomme på flere lokaliteter innen det kjente utbredelsesområdet. Beregnet forekomstareal er 509 km2. Det registreres at arten har hatt en stor økning i antall observasjoner de siste årene. Det antas at arten er trolig kraftig fragmentert, fordi habitattypen i tilstrekkelig størrelse for å opprettholde en bestand har begrenset og spredt utbredelse. I tillegg er habitattypen utsatt for pågående nedgang i kvalitet og/eller areal på grunn av skogbruk og annen arealpåvirkning. Markusflue er vurdert som nær truet (NT) i 2021 fordi arten har et middels stort forekomstareal, bestanden er trolig sterkt fragmentert og leveområdene er utsatt for pågående nedgang i kvalitet og/eller areal.
== Systematisk inndeling ==
orden Tovinger, Diptera
underorden Mygg, Nematocera
overfamilie Bibionoidea
familie Hårmygg, Bibionidae
Markusflue, Bibio marci (Linnaeus, 1758)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) markusflue – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) markusflue i Encyclopedia of Life
(en) markusflue i Global Biodiversity Information Facility
(no) markusflue hos Artsdatabanken
(sv) markusflue hos Dyntaxa
(en) markusflue hos Fauna Europaea
(en) markusflue hos NCBI
(en) Kategori:Bibio marci – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Bibio marci – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Bibio marci – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanseno=}} | 197,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konvensjonen_i_Olkijoki | 2023-02-04 | Konvensjonen i Olkijoki | ['Kategori:1808 i Finland', 'Kategori:1808 i Russland', 'Kategori:1808 i Sverige', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finskekrigen', 'Kategori:Fredsavtaler', 'Kategori:Hendelser i 1800-årene', 'Kategori:Traktater av 1808'] | Konvensjonen i Olkijoki er navnet på den avtalen mellom Sverige og Russland som ble undertegnet 19. november 1808 under finskekrigen.
Både dårlig vær og mangel på proviant og utstyr hemmet begge arméene verre enn tidligere og den svenske kommandanten, friherre og generalmajor Carl Johan Adlercreutz tok initiativ til forhandlinger. Han møtte den russiske kommandanten, greve og generalløytnanten Nikolaj Kamenskij og sammen arbeidet de frem vilkårene som i korthet innebar:
De svenske styrkene forlater Uleåborg by i løpet av 10 dager og Russland overtar byen den 30. november 1808.
Alle svenske styrker trekker seg tilbake til vest for Kemi älv. Tidsfristen avhenger av forsinkelser grunnet isløsning m.m.
De svenske styrkene får ikke ødelegge, gi bort eller selge materiell eller livsfornødenheter som de må legge igjen.
Alt etterliggende materiell og livsfornødenheter tillfaller den russiske arméen.
Ingen personale eller materiell får bortføres fra finske administrative enheter.
Alle tjenestemenn og andre innbyggere fra de tidligere forlatte områdene skal, med deres egen godkjennelse, tillates å vendel tilbake med tilhørende.Konvensjonen ble undertegnet den 19. av Adlercreutz og Kamenskij. Dagen etter ble konvensjonen godkjent av grev Fredrik Vilhelm von Buxhoevden, general og kommandant for den keiserlige russiske arméen.
Konvensjonen i Olkijoki innebar den endelige svenske retretten fra Finland.
| Konvensjonen i Olkijoki er navnet på den avtalen mellom Sverige og Russland som ble undertegnet 19. november 1808 under finskekrigen.
Både dårlig vær og mangel på proviant og utstyr hemmet begge arméene verre enn tidligere og den svenske kommandanten, friherre og generalmajor Carl Johan Adlercreutz tok initiativ til forhandlinger. Han møtte den russiske kommandanten, greve og generalløytnanten Nikolaj Kamenskij og sammen arbeidet de frem vilkårene som i korthet innebar:
De svenske styrkene forlater Uleåborg by i løpet av 10 dager og Russland overtar byen den 30. november 1808.
Alle svenske styrker trekker seg tilbake til vest for Kemi älv. Tidsfristen avhenger av forsinkelser grunnet isløsning m.m.
De svenske styrkene får ikke ødelegge, gi bort eller selge materiell eller livsfornødenheter som de må legge igjen.
Alt etterliggende materiell og livsfornødenheter tillfaller den russiske arméen.
Ingen personale eller materiell får bortføres fra finske administrative enheter.
Alle tjenestemenn og andre innbyggere fra de tidligere forlatte områdene skal, med deres egen godkjennelse, tillates å vendel tilbake med tilhørende.Konvensjonen ble undertegnet den 19. av Adlercreutz og Kamenskij. Dagen etter ble konvensjonen godkjent av grev Fredrik Vilhelm von Buxhoevden, general og kommandant for den keiserlige russiske arméen.
Konvensjonen i Olkijoki innebar den endelige svenske retretten fra Finland.
== Eksterne lenker ==
Oversettels av konvensjonsteksten (svensk) | Konvensjonen i Olkijoki er navnet på den avtalen mellom Sverige og Russland som ble undertegnet 19. november 1808 under finskekrigen. | 197,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Intel_80188 | 2023-02-04 | Intel 80188 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:IT-relaterte introduksjoner i 1982', 'Kategori:Intel x86 mikroprosessorer'] | Intel 80188 er en versjon av Intel 80186 med en 8-bit ekstern databuss, istedenfor en 16-bit databuss. 80188 var en rimeligere utgave av 80186, på samme måte som Intel 8088 var en rimeligere utgave av Intel 8086.
Prosessoren har de samme registrene som 80186, de samme instruksjonene, den samme segmenterte 16-bit arkitekturen, og kjører i reell modus. | Intel 80188 er en versjon av Intel 80186 med en 8-bit ekstern databuss, istedenfor en 16-bit databuss. 80188 var en rimeligere utgave av 80186, på samme måte som Intel 8088 var en rimeligere utgave av Intel 8086.
Prosessoren har de samme registrene som 80186, de samme instruksjonene, den samme segmenterte 16-bit arkitekturen, og kjører i reell modus. | Intel 80188 er en versjon av Intel 80186 med en 8-bit ekstern databuss, istedenfor en 16-bit databuss. 80188 var en rimeligere utgave av 80186, på samme måte som Intel 8088 var en rimeligere utgave av Intel 8086. | 197,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ken_Kavanagh | 2023-02-04 | Ken Kavanagh | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Australske Formel 1-førere', 'Kategori:Dødsfall 26. november', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ken Kavanagh (født 12. desember 1923, død 26. november 2019) var en roadracer og racerfører fra Australia som i 1958 deltok i to formel 1-løp i 1958, men fikk ikke starte noen av dem. Han er mer kjent som den første fra Australia til å vinne et motorsykkelløp. I sin motorsykkelkarriere hadde han 38 starter, 5 seiere og 24 pallplasseringer.
| Ken Kavanagh (født 12. desember 1923, død 26. november 2019) var en roadracer og racerfører fra Australia som i 1958 deltok i to formel 1-løp i 1958, men fikk ikke starte noen av dem. Han er mer kjent som den første fra Australia til å vinne et motorsykkelløp. I sin motorsykkelkarriere hadde han 38 starter, 5 seiere og 24 pallplasseringer.
== Resultater ==
=== Fullstendige Formel 1-resultater ===
(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Se også ==
Liste over Formel 1-førere
== Referanser == | |Sesonger = | 197,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stor_h%C3%B8sth%C3%A5rmygg | 2023-02-04 | Stor høsthårmygg | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårmygg', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1818'] | Stor høsthårmygg (Bibio clavipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne arten finnes over hele Norge bortsett fra i høyfjellet, men ytterst ved kysten blir den ofte erstattet av den lignende arten liten høsthårmygg (Bibio longipes). Som det norske navnet antyder, flyr den om høsten.
| Stor høsthårmygg (Bibio clavipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne arten finnes over hele Norge bortsett fra i høyfjellet, men ytterst ved kysten blir den ofte erstattet av den lignende arten liten høsthårmygg (Bibio longipes). Som det norske navnet antyder, flyr den om høsten.
== Utseende ==
En middelsstor (lengde 6 – 9 mm), slank, påfallende langbeint hårmygg. Vingene er melkehvite (ikke glassklare som hos liten høsthårmygg) og vingemerket (pterostigma) er blekt og utydelig, særlig hos hannene. Hannen har kropp og bein svarte, bakkroppen på sidene med lange, hvite hår. Bakføttenes første ledd er tykt og ovalt. Hunnen har vanligvis et stort innslag av gulbrunt på forkroppen og beina, med tre svarte striper langs ryggen, men dette kan variere. Larvene er gråhvite med mørkere hodekapsel.
== Levevis ==
Arten påtreffes oftest i skogkanter, lysninger i skogen og hager. Som hos andre hårmygg levere larvene i bakken, der de spiser råtnende plantedeler og trolig også sopp. De bruker ett år på utviklingen. De voksne myggene flyr fra slutten av august til midten av oktober. De kan være aktive i ganske kaldt vær, og flyr også om natten. Denne arten har store bestandssvingninger fra år til år.
== Utbredelse ==
Arten finnes over hele Europa, og videre østover i alle fall til Mongolia. I Norge er den funnet over hele landet, men går bare såvidt over tregrensa i fjellet. Lignende arter finnes i Japan og Nord-Amerika.
== Et interessant artsproblem ==
Stor høsthårmygg ligner sterkt på den beslektede arten liten høsthårmygg (Bibio longipes), men kan skilles på at vingene er melkehvite hos stor høsthårmygg, glassklare hos liten skogshårmygg, at vingemerket er blekt og utydelig hos stor høsthårmygg, mørkt og tydelig hos liten høsthårmygg, og små forskjeller i munndeler, hannens bein og kjønnsorganer. Artene lar esg lett skille i materiale fra Skandinavia og Storbritannia, men i Mellom-Europa ser de to formene ut til å gli over i hverandre. Tilsynelatende er det slik at de to artene er klart skilte i Nord- og Vest-Europa, men ikke i Mellom-Europa. Dette er et eksempel på et såkalt ring-artspar. Et annet slikt eksempel er de to måkeartene gråmåke og sildemåke.
== Systematisk inndeling ==
orden Tovinger, Diptera
underorden Mygg, Nematocera
overfamilie Bibionoidea
familie Hårmygg, Bibionidae
Stor høsthårmygg, Bibio clavipes Meigen, 1818
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) stor høsthårmygg i Global Biodiversity Information Facility
(no) stor høsthårmygg hos Artsdatabanken
(sv) stor høsthårmygg hos Dyntaxa
(en) stor høsthårmygg hos Fauna Europaea
(en) stor høsthårmygg hos NCBI | Stor høsthårmygg (Bibio clavipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne arten finnes over hele Norge bortsett fra i høyfjellet, men ytterst ved kysten blir den ofte erstattet av den lignende arten liten høsthårmygg (Bibio longipes). | 197,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sali_Berisha | 2023-02-04 | Sali Berisha | ['Kategori:Albanske presidenter', 'Kategori:Albanske statsministre', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Tropojë', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sali Ram Berisha (IPA: [saˈli bɛˈɾiʃa], født 15. oktober 1944 i distriktet Tropojë) er en albansk konservativ politiker. Han var Albanias president 1992–1997, statsminister 2005–2013 og leder i Albanias demokratiske parti 1991–1992 og 1997–2013. Berisha er Albanias hittil lengst sittende, demokratiske statsleder, og den eneste presidenten som har blitt gjenvalgt.
Berisha sluttet seg til de første studentdemonstrasjonene til støtte for et flerpartisystem i desember 1990. I februar 1991 ble han valgt til den første lederen i Albanias demokratiske parti. Det kommunistiske regimet falt samme år, og Berisha ble valgt til Albanias parlament fra Kavajë. Som den første fritt valgte presidenten i 1992 fikk han i oppgave å åpne Albania for omverdenen, og reformere lovgivning, institusjoner, statsfinansene og det økonomiske systemet. Berisha sørget for å oppheve priskontroller og privatisere eiendom og bedrifter, og landet opplevde økonomisk vekst. Albania inngikk samarbeid med Europarådet, EU og USA. I 1996 ble Berishas parti anklaget for valgfusk, og voldelige protester ledet landet inn i en politisk krise. Avsløringen av Ponzi-svindel i 1996/1997 endte med opptøyer og krav om Berishas avgang.Han ble født i landsbyen Viçidol i distriktet Tropojë, nær grensen til Kosovo. Før han ble politiker, var Berisha professor i kardiologi ved Universitetet i Tirana. Bortsett fra morsmålet albansk snakker han engelsk, spansk, italiensk og russisk. Han er gift med barnelegen Liri Berisha (født Ramaj), som han har to barn med.
| Sali Ram Berisha (IPA: [saˈli bɛˈɾiʃa], født 15. oktober 1944 i distriktet Tropojë) er en albansk konservativ politiker. Han var Albanias president 1992–1997, statsminister 2005–2013 og leder i Albanias demokratiske parti 1991–1992 og 1997–2013. Berisha er Albanias hittil lengst sittende, demokratiske statsleder, og den eneste presidenten som har blitt gjenvalgt.
Berisha sluttet seg til de første studentdemonstrasjonene til støtte for et flerpartisystem i desember 1990. I februar 1991 ble han valgt til den første lederen i Albanias demokratiske parti. Det kommunistiske regimet falt samme år, og Berisha ble valgt til Albanias parlament fra Kavajë. Som den første fritt valgte presidenten i 1992 fikk han i oppgave å åpne Albania for omverdenen, og reformere lovgivning, institusjoner, statsfinansene og det økonomiske systemet. Berisha sørget for å oppheve priskontroller og privatisere eiendom og bedrifter, og landet opplevde økonomisk vekst. Albania inngikk samarbeid med Europarådet, EU og USA. I 1996 ble Berishas parti anklaget for valgfusk, og voldelige protester ledet landet inn i en politisk krise. Avsløringen av Ponzi-svindel i 1996/1997 endte med opptøyer og krav om Berishas avgang.Han ble født i landsbyen Viçidol i distriktet Tropojë, nær grensen til Kosovo. Før han ble politiker, var Berisha professor i kardiologi ved Universitetet i Tirana. Bortsett fra morsmålet albansk snakker han engelsk, spansk, italiensk og russisk. Han er gift med barnelegen Liri Berisha (født Ramaj), som han har to barn med.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sali Berisha – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(sq) Sali Berisha på Facebook
(en) Sali Berisha hos Europarådets parlamentarikerforsamling | Sali Ram Berisha (, født 15. oktober 1944 i distriktet Tropojë) er en albansk konservativ politiker. | 197,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Machinima | 2023-02-04 | Machinima | ['Kategori:Animasjon', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder'] | Machinima (uttalt /məˈʃiːnəmə/ eller /məˈʃɪnəmə/), en sammensetning av ordene machine og cinema, er en fellesbetegnelse for en teknikk brukt for og lage filmer/snutter hvor CGI er rendert i real-time, i interaktive 3D-motorer i stedet for profesjonelle 3D-animasjonsprogrammer. Motorer fra Førstepersonsskytespill og Rollespill er mest brukt. Renderingen kan bli gjort i real-time ved bruk av Personlige datamaskiner (enten med skaperens datamaskin eller seerens), i stedet for komplekse 3D-motorer som krever en mye kraftigere datamaskin. Vanligvis er machinimaproduksjoner laget ved hjelp av verktøy (demofilming, nivå editor, script editor etc.) og ressurser (bakgrunner, nivåer, karakterer etc.) tilgjengelige i et spill. | Machinima (uttalt /məˈʃiːnəmə/ eller /məˈʃɪnəmə/), en sammensetning av ordene machine og cinema, er en fellesbetegnelse for en teknikk brukt for og lage filmer/snutter hvor CGI er rendert i real-time, i interaktive 3D-motorer i stedet for profesjonelle 3D-animasjonsprogrammer. Motorer fra Førstepersonsskytespill og Rollespill er mest brukt. Renderingen kan bli gjort i real-time ved bruk av Personlige datamaskiner (enten med skaperens datamaskin eller seerens), i stedet for komplekse 3D-motorer som krever en mye kraftigere datamaskin. Vanligvis er machinimaproduksjoner laget ved hjelp av verktøy (demofilming, nivå editor, script editor etc.) og ressurser (bakgrunner, nivåer, karakterer etc.) tilgjengelige i et spill. | Machinima (uttalt /məˈʃiːnəmə/ eller /məˈʃɪnəmə/), en sammensetning av ordene machine og cinema, er en fellesbetegnelse for en teknikk brukt for og lage filmer/snutter hvor CGI er rendert i real-time, i interaktive 3D-motorer i stedet for profesjonelle 3D-animasjonsprogrammer. Motorer fra Førstepersonsskytespill og Rollespill er mest brukt. | 197,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Buddhisme | 2023-02-04 | Buddhisme | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12', 'Kategori:Buddhisme'] | Buddhisme er en ikke-teistisk religion, eller filosofi, som er basert på læren fra Buddha (Siddharta Gautama) som levde fra ca. 563 f.Kr. til ca. 483 f.Kr. i Nord-India/Nepal. Buddhismen spredde seg gradvis derfra gjennom Sør-Asia til Midtøsten, Sentral-Asia, Sørøst-Asia, og de nordøstasiatiske landene Tibet, Mongolia, Kina, Korea, Japan og Taiwan.
Buddhisme kan beskrives som «veien til den grunnleggende forandringen Buddha erfarte», og sentrale elementer er ikkevoldsetikk, meditasjon for selvinnsikt og visdom, som vil si å «utvikle selvinnsikt og derigjennom forståelse av den tilværelsen man er en del av.»
| Buddhisme er en ikke-teistisk religion, eller filosofi, som er basert på læren fra Buddha (Siddharta Gautama) som levde fra ca. 563 f.Kr. til ca. 483 f.Kr. i Nord-India/Nepal. Buddhismen spredde seg gradvis derfra gjennom Sør-Asia til Midtøsten, Sentral-Asia, Sørøst-Asia, og de nordøstasiatiske landene Tibet, Mongolia, Kina, Korea, Japan og Taiwan.
Buddhisme kan beskrives som «veien til den grunnleggende forandringen Buddha erfarte», og sentrale elementer er ikkevoldsetikk, meditasjon for selvinnsikt og visdom, som vil si å «utvikle selvinnsikt og derigjennom forståelse av den tilværelsen man er en del av.»
== Antall tilhengere ==
Buddhisme er en av de store verdensreligionene, med tilhengere over hele verden. I asiatiske land hvor buddhisme er en majoritetsreligion, er det noen som praktiserer buddhisme sammen med sjamanisme, animisme, taoisme, konfutsianisme, shintoisme og andre tradisjonelle religioner og filosofier. I tillegg er mange buddhister praktiserende uten å være med i organiserte trosforsamlinger, og mange vestlige utøvere blir gjerne introdusert til buddhismen gjennom økende interesse for meditasjon. Estimater på antallet buddhister i verden varierer dermed betraktelig, men konservative estimater legger seg rundt 350–550 millioner, mens enkelte opererer med tall på mellom 1,2 og 1,6 milliarder, som inkluderer troende i Folkerepublikken Kina.
== Buddhisme i Vesten ==
Det var ikke før europeisk kolonisering av buddhistiske land i Asia i det 19. århundre at detaljert kunnskap om buddhismen ble tilgjengelig for et større antall mennesker i Vesten. Den første engelske oversettelsen av Den tibetanske dødeboken ble publisert i 1927, og de første buddhistene som kom til USA var kinesiske og japanske innvandrere som etablerte templer for eget bruk. Innvandrermunker begynte snart å nå et vestlig publikum, og den bredere new age-bevegelsen viste seg svært mottakelig for buddhistiske temaer. I 1965 etablerte munker fra Sri Lanka Washington Buddhist Vihara i Washington D.C., som ble det første theravada-klosteret i USA.
Mange hollywoodfilmer med buddhistiske temaer, slik som Kundun, Little Buddha og Syv år i Tibet, har hatt stor kommersiell suksess, og filmer som for eksempel Matrix-trilogien har kjernetematikk som også kan knyttes til buddhistisk filosofi.
== Buddhismens mål ==
I buddhismen søkes ikke en ekstern frelse slik begrepet tradisjonelt forstås i andre religioner, men det høyeste målet i buddhismen er å oppnå «nirvana» (Sanskrit) / «nibbāna» (Pali). I buddhistisk tenkning anses dette som noe man først kan oppnå når man har eliminert de grunnleggende årsakene til emosjonell lidelse og forvirring i eget sinn. Metoden går derfor ut på å frigjøre seg fra de bakenforliggende årsakene, de såkalte «sinngiftene» (innbilninger og forutinntatthet, samt vanemønstre av grådighet og begjær, hat, arroganse og misunnelse), ved at man i stedet for å tenke, tale og handle ut fra disse, «våkner opp» og forholder seg til virkeligheten og med sann visdom ser den slik den virkelig er, som fører til en opplevelse av fullstendig og endelig frihet – nirvana.
Buddhismen omfatter en modell av menneskesinnet som søker å kartlegge de mekanismene som gjør at vi tenker, føler og handler slik som vi gjør, og buddhistisk praksis går i stor grad ut på å gjenkjenne og forstå seg selv i henhold til denne modellen, slik at tanker og handlinger kan komme over i et fruktbart, konstruktivt og etisk gagnlig spor. Det er mulig å se likhetstrekk i deler av buddhistisk praksis med det som i moderne psykologi benyttes og omtales som kognitiv terapi.
Buddhismens etikk bygger på prinsippene om respekt for alt liv, samt en måteholden livsførsel. Praksisen fokuserer på etisk-moralsk selvdisiplin (sila), meditativ konsentrasjon/absorpsjon (samadhi), uforbeholden kjærlighet (mettā), som dermed gir forutsetninger for utvikling av sann visdom (prajñā/pañña).
Buddhismen har gjennom århundrene utviklet seg til et mangfold av retninger eller skoler. Mens noen anser buddhismen som hovedsakelig en filosofi eller livsanskuelse, vil andre tillegge buddhismen en klar religiøs betydning. En rekke steder har den tatt opp i seg lokale skikker og folketro, mens hovedkjernen og essensen i læren (Buddhadharma) er beholdt og fortsatt til stede. Buddhismen forholder seg ikke til en allmektig skapergud – herav omtalen av livssynet som et ikke-teistisk, men buddhismen anerkjenner eksistensen av andre bevisste vesener utenfor vår menneskelige verden, som slik utgjør en bredere buddhistisk kosmologi med et mangfold av mulige destinasjoner for gjenfødelse etter det inneværende menneskeliv. Vår moralske og etiske livsførsel gjennom dette livet, samt graden av utvikling i meditative tilstander vil være utslagsgivende for neste gjenfødelse og hvor vidt den blir en ønskelig eller uønskelig destinasjon. Vesener som i buddhistiske tekster omtales som «devaer» kan for eksempel sammenlignes med det vi i Vesten kjenner beskrevet som «engler» eller «himmelske skikkelser», og innehar mange beundringsverdige kvaliteter som ofte tillegges disse. Fra et buddhistisk perspektiv er imidlertid disse eksistensene også tidsbegrenset i sine livsløp, som i likhet med alt annet liv her på jorden er i stadig forandring og på ett eller annet tidspunkt vil forgå. Selv om levetiden betegnes som usedvanlig mye lengre relativt til våre menneskeliv, gjelder de universelle naturlovene også der, og kan gjerne føre til å bli mistolket som «evig-levende» av nettopp denne grunn. En fullt opplyst Buddha, som oppstår uhyre sjelden, overgår med sin innsikt og kjærlighet alle andre levende vesener – det være seg mennesker, devaer og guder, og det oppstår angivelig ikke mer enn én om gangen i samme inneværende tidsperiode, og heller ikke så lenge læren – Buddhadharma, fortsatt er tilgjengelig i verden.
== Buddha ==
Buddha er et ord som har opphav i de gamle indiske språkene Pāli og sanskrit, og betyr «en som har våknet». Begrepet stammer fra verbet «budh», som betyr «å våkne» eller «å bli opplyst» og «å begripe».
Ordet «Buddha» refererer altså ikke bare til den historiske Buddha, Siddharta Gautama som levde for rundt 2 500 år siden, men betegner alle som oppnår sann og fullstendig innsikt om eksistensen og verden vi lever i, og slik opplever den endelige frigjøringen fra samsara, med andre ord Nirvana / Nibbāna. I den betydning tror buddhister at det har levd mangfoldige Buddhaer, og at også flere vil komme.
Siddharta Gautama påberopte seg ikke å være en gud, og heller ikke at han var inspirert eller sendt av noen gud. En Buddha er en som har våknet og erkjent eksistensens og virkelighetens sanne natur og dermed blitt fri fra grepet som sinnsgiftene har hatt på ens sinn og livsførsel. Prinsippene som styrer livets gang og som dermed også gjør det mulig å nå åndelig opplysning, kalles Dhamma (Pali) / Dharma (Sanskrit), eller Buddhadharma – som i denne sammenhengen betyr «naturlov», «doktrine» og «sannhet».
== Verdensbilde ==
Ifølge buddhistisk tankegang er alle fysiske og mentale fenomener i konstant forandring. Fysiske og mentale fenomener oppstår på grunn av sammensatte årsakssammenhenger; de har en betinget eksistens for kortere eller lengre tid, før de endres, for dermed å opphøre igjen. Hele veien er ethvert fysisk eller mentalt fenomen selv årsak og betingelse for andre betingede fenomener i den antakelig grenseløse «veven» av årsak og virkning i kosmos. Denne lovmessigheten gjelder alle betingede fysiske og mentale fenomener, men unntak av tilstanden nirvana, som omtales som fullstendig ubetinget og tidløs.
Fordi alt er virkninger av forutgående og sammenkommende årsaker og betingelser, har kosmos (med sine årsaker og betingelser for eksistensen av fysiske og mentale, animate og inanimate fenomener) heller ikke nødvendigvis en begynnelse. Buddha oppfordret sine disipler eksplisitt til å sette spørsmålet om hvorvidt det eksisterer et endelig eller uendelig univers til side, da det vil være til større hinder enn gavn i søken på svar på det virkelige spørsmålet: hvordan frigjøre seg fra all emosjonell lidelse. Alle levende vesener har levd et uendelig antall tidligere liv, dog ikke ved at «en sjel» beveger seg fra liv til liv, men ved at den bevisste prosessen i sinnet, søker gjenfødelse i omstendigheter som tilsvarer den karma som preger/farger den. Karma (Kamma – Pali) betyr «intensjonell handling» men omtales ofte i allmenn sammenheng som loven om årsak og virkning. Enkelt forklart innebærer det at gode og dyktige handlinger fører til positive resultater og ringvirkninger, mens dårlige og udyktige fører til negative resultater og påfølgende utilfredshet og lidelse. I buddhismen er det ingen Gud som dømmer og deler ut belønning og straff, ettersom karmaprosessen i seg selv er en pålitelig naturlov og den avgjørende styringsmekanismen. Levende vesener former selv sine liv gjennom sine tanker og handlinger, og de vanemessige tanke- og handlingsmønstre som dannes på vegen. Å skade andre levende vesener innebærer dermed at man fôrer slike negative tendenser, som ufravikelig vil føre til en eller annen form for fremtidig lidelse, enten i dette livet, eller på et senere tidspunkt. Et annet komplekst spørsmål om direkte årsakssammenheng mellom en bestemt tanke eller handling og den påfølgende direkte konsekvens, er et annet spørsmål som Buddha oppfordret sine disipler til å legge til side – nettopp på grunn av dens kompleksitet som potensielt kan paralysere ens praksis og ende opp i spekulative blindveier, og på den måten motvirke evnen til å konsentrere seg fullt og helt om å kultivere dyktige levemåter og å legge grunnlaget for fremtidig innsikt. Tematikken rundt karma kan dermed regnes som det eneste i Buddhismen som man oppfordres til å ta til seg som en "arbeidshypotese" – uten å kunne ha et endelig sikkert forhåndsvar før man selv har oppnådd fullstendig innsikt. Da Buddha selv nådde sin opplysning fikk han som del i prosessen tilgang på informasjon og minner fra sine mangfoldige tidligere liv, og kunne også se andre vesens tidligere livsløp. Det var nettopp denne forståelsen av årsak og effekt sett i et lengre perspektiv over flere livsløp som gjorde han i stand til å skreddersy teknikker og kontemplasjons-objektene som han gav til de som kom til han for å lære, og dermed gav dem optimaliserte forutsetninger for å kunne bryte gjennom de mest problematiske illusjonene og hindrene som tåket deres evne til å se virkeligheten som den er. De eksistensielle lidelsene og all den ugagn som gjøres til den dag i denne verden skyldes nettopp mangelen på innsikt og forståelse av dette årsaksforholdet, og det er vår manglende evne til å se våre begjær og handlinger i et bredere perspektiv som fremmer mentale hindringer av fiendtlighet og aversjon, higen og grådighet. Den påfølgende syklusen av gjenfødsel, lidelser og stress har sitt opphav i denne uvitenheten, og hele syklusen omtales i buddhismen som samsara den "evige" vandringen.
Et levende vesen kan gjenfødes på ulike typer eksistensplan, avhengig av sine karmiske forutsetninger. Det finnes ugunstige eksistensplan preget av intensifiserte lidelser og tilstander av dyp forvirring – gjerne uten en fysisk definerbar menneskekropp (som vi kjenner beskrevet i de fleste kulturer som ånder og gjenferd etc.), eller man kan gjenfødes i dyreriket, som også anses som mindre ønskelig, da de generelt preges av en høy grad av stress og lidelse relatert til overlevelse i seg selv, i tillegg til et begrenset utviklingspotensial som følge av potensielt bevissthetsnivå til sammenligning med eksempelvis mennesker. Her kan man se grunnlaget for at buddhistisk tanke søker å avstå fra å påføre dyr unødig lidelser, og setter respekt for alt levende i høysetet. Noen skoler i buddhismen insisterer på vegetarianisme, dog Buddha kun nektet sine munker og nonner å avstå fra almissemat dersom det var mistanke om at dyr var slaktet i hovedhensikt å tilbys dem, og ikke primært for et familiemåltid.
Det finnes også høyere eksistensplan i den buddhistiske kosmologien, som er preget av vedvarende intense lykkefølelser, som man kjenner igjen fra beskrivelser av ulike himmelske tilværelser i ulike religiøse tradisjoner. I buddhistisk kosmologi anses imidlertid heller ingen av disse eksistensplanene evige, men er under samme lov om forgjengelighet, som er preget av nye gjenfødsler som dermed vil medføre en viss form for uvisshet og stress, uansett hvor subtil – nettopp på grunn av de usikre fremtidsutsiktene og flyktige natur. Dette vil dermed utelukke ideer om såkalte «evige» fortapelser etc., selv om livsløp i lavere eksistensplan angivelig skal kunne vare svært lenge. I buddhismen regnes det spesielt gunstig å bli gjenfødt som menneske, fordi den generelle balansen mellom lidelse og velbehag her gjør det lettere å komme til en erkjennelse om den større sammenhengen vi befinner oss i, og dermed kan fordre et sunt begjær om å dedikere sin innsats frem mot fremtidig frigjøring fra samsara.
Buddhismen oppfordrer dermed til et langsiktig perspektiv, og stimulerer til empati med alle levende vesener, og vektlegger som i alle andre myndiggjørende livssyn: enkeltindividets personlige ansvar og handlingskraft, med de potensielle muligheter og valg det medfører.
== Buddhismens hellige tekster ==
Kort tid etter Buddhas bortgang (parinibbana) oppsto behovet for å samle de muntlige tradisjonene omkring fremstillingen av læren og den praksis Sanghaen skulle følge – og i henhold til den tradisjonelle fremstillingen begynte denne prosessen allerede under det første store «rådsmøtet» i Rajagrha i år 483 f.kr. Tekstene ble senere skrevet ned ca. 100 år f.Kr. på Sri Lanka på språket pali, et klassisk indisk språk som er beslektet med sanskrit.
Tipitaka («de tre kurvene»; sanskrit: Tripitaka) er navnet på de eldste tekstene i buddhismen, og regnes som kanon innenfor Theravādaskolen. Tekstene er mange og varierer i lengde; og de samlede utgavene finnes på over 20 000 sider. Som navnet tilsier, består denne tekstsamlingen av tre deler:
Vinaya pitaka: Disiplinære skrifter (klosterregler), og historiene bak hendelsene som frembrakte nødvendigheten for eksplisitte regler.
Suttavibhanga (227 allmenne klosterregler for munker (Bhikkhu), etterfulgt av reglene for nonner (Bhikkhuni)
Khandhaka (detaljerte regler). Disse er delt i to undergrupper:
Mahavagga (den store del)
Culavagga (den lille del)
Parivara (senere tillegg)
Sutta pitaka er skrifter om Buddhas ord og gjerninger, kategorisert i 5 samlinger:
Dighanikaya (34 lange suttaer (sutraer)
Majjhimanikaya (152 middels lange suttaer)
Samyuttanikaya (ca. 2880 kortere suttaer samlet i 52 grupper)
Anguttaranikaya (ca. 2200 korte «nummererte» suttaer)
Khuddakanikaya (15 småskrifter, blant annet Dhammapada, Jâtakafortellingene (547 fortellinger om Buddhas tidligere liv), Buddhavamsa (biografiske beretninger om Gautama Buddha og de 24 buddhaer forut for ham), Senior-munkenes vers (Theragatha) og Senior-nonnenes vers (Therigatha))
Abhidhamma pitaka: Læresetninger og filosofiske skrifter
Detaljerte dharma-analyser og filosofiske tolkningerTekstene er et resultat av langvarige bearbeidelser og redigeringsarbeid. «Samtaleskriftene» mellom Buddha og disiplene regnes for å høre til det eldste sjiktet av tekster, mens «Læresetningene» (doktrinene) hører til yngre sjikt, men Buddha kan selv også ha utformet sine taler i listeform for å gjøre dem lettere å memorere og dermed mer egnet for videre gjengivelse og undervisning. Tradisjonell memorering og resitasjon av tekstene står fortsatt sentralt i dagens praktisering av buddhisme, og tekstene ble utformet for verbal gjengivelse og er slik preget av gjentagelser og standardiserte uttrykksformer. Da tekstene først ble nedskrevet i sin helhet ble palmeblad benyttet, som har lang konserveringsvarighet og fortsatt finnes brukt til samme formål i dag.
Det finnes også mange andre buddhistiske skrifter på forskjellige språk. Et par viktige skrifter er «Kong Milindas spørsmål» (fra det 1. århundret) og det dogmatiske arbeidet «Veien til renhet» av Buddhagosa (5. århundre).
I Mahayanabuddhismen finnes dessuten flere autoritative tekster formulert av munker i etterkant av Buddhas levetid, særlig i kinesisk og japansk tradisjon. Blant disse er for eksempel Hjertesutraen (sanskrit: Prajnaparamita sutra), Diamantsutraen, Lotussutraen, Lankavatara sutra, Avatamsaka sutra, Lam Rim og Sukhavativyuha.
== Sentrale læresetninger ==
=== De fire edle sannheter ===
Buddhas lære forklarer hvordan den emosjonelle utilfredsheten man gjennomgår i livet springer ut av en grunnleggende mistolkning av verden rundt oss, som gis uttrykk i higen og begjær, tilknytninger og aversjoner – men presiserer at dette kan endelig kureres ved riktig praktisering av Den åttedelte veien. Denne grunnlæren omtales som «De fire edle sannheter» og består av følgende:
Dukkha: Erkjennelsen av at det verdslige liv er utilfredsstillende, splittet og innebærer i alle tilfeller en viss grad av lidelse.
Samudaya: Det finnes årsak til lidelsene, som er feilaktig innbilninger og forutinntatthet, som i sin tur fører til usunne tendenser av grådighet, fiendtlighet, arroganse og misunnelse osv. (Dvs. «sinnsgiftene»).
Nirodha: Det finnes en ende på alle former for emosjonell lidelse, som er nibbāna / nirvana.
Magga: Det finnes en pragmatisk vei ut av denne emosjonelle lidelsen, som er Den åttedelte (middel-) veien.De fire edle sannheter er slik strukturert mye på samme måte som en medisinsk diagnose – med symptom, årsak, prognose og kur.
=== Den åttedelte veien ===
For fullt ut å forstå de edle sannhetene og virkelig kunne etterprøve dem, foreskrev Gautama Buddha følgende levesett eller livs-sti, som består av: (opprinnelig Pali begrep står skrevet i parentes)
Fullkommen forståelse/perspektiv (Sammā-ditthi): full forståelse og integrering (det vil si mer enn kun en ren intellektuell forståelse) av de fire edle sannheter.
Riktig tankemåte (Sammā-sankappo): å gi avkall på all fiendtlighet og fremskape harmløshet.
Riktig tale (Sammā-vācā): å snakke på en vennlig og sannferdig måte og avstå fra løgn og annen tale som setter mennesker opp mot hverandre eller er fornærmende, samt unngå unyttig tomprat.
Riktig oppførsel/handling (Sammā-kammanto): å følge de basale retningslinjene for etisk livsførsel (sila).
Riktig levebrød (Sammā-ājivo): å leve av et harmløst yrke hvor en avstår fra svindleri, uærlighet og tyveri, avstår fra handel med våpen og menneskeliv, samt andre potensielt skadende objekter og prosesser for dyre- og menneskeliv, og slik avstå fra virksomhet som med sannsynlighet vil kunne fremme begjær, fiendtlighet og forvirring i andre mennesker.
Riktig innsats/bestrebelse (Sammā-vāyāmo): å forhindre, forebygge og gi slipp på negative tanker og følelser – og videre kultivere og utvikle positive tanker og følelser til å nå deres høyeste potensial.
Riktig tilstedeværelse/mindfulness (Sammā-sati): evnen til å være til stede og oppmerksom på sine tanker og handlinger her og nå, med primær hensikt å nå nøytralitet og sinnslikevekt i forhold til de ugunstige fristelser verden har og by, og slik kunne nå sann innsikt i De fire edle sannheter og en fullstendig tilstand av frihet.
Riktig konsentrasjon/absorpsjon (Sammā-samādhi): evnen til å fullstendig iaktta et bestemt objekt eller emne over lang tid i den meditative prosessen, med andre ord å være fullstendig og "helhjertet" til stede. Det finnes ulike grader av absorpsjonstilstander omtalt som "jhāna" – som springer ut av de andre leddene beskrevet i Den åttedelte veien, og potensielt kan lede til endelig oppvåkning – nibbāna, gjennom sann innsikt/visdom (paññā).Den åttedelte veien blir i enkelte tilfeller referert til som en progressiv serie av nivåer som utøveren gjennomgår: kulmineringen av det ene leder til begynnelsen av det andre, men det er mer vanlig å betrakte stegene på 'stien' som at de utvikles simultant og gjensidig forsterker hverandre kontinuerlig gjennom prosessen. Den åttedelte veien består essensielt av 3 hovedgrupperinger og betraktes som utviklingen av 1) Sila – som betyr etisk og moralsk disiplin i alt en foretar seg verbalt, fysisk og mentalt. 2) Samādhi, som er fullstendig tilstedeværelse og mental absorpsjon. 3) Paññā, som kan anses som resultatet av de to foregåendes vellykkede utvikling, og innebærer den høyeste visdom og innsikt i vår sanne eksistens.
=== De ti treningsreglene ===
Buddhister søker etter beste evne å følge disse fem grunntankene, eller "treningsreglene" for etisk livsførsel:
Avstå fra å skade levende vesener (drap, vold).
Avstå fra å ta ting som ikke har blitt gitt (tyveri).
Avstå fra utroskap og alle former for seksuelt misbruk og utnyttelser. (For munker og nonner gjelder fullt sølibat).
Avstå fra å lyve, villede, bruke frastøtende språk, baktale eller føre generelt unyttig tomprat.
Avstå fra rusmidler som forkludrer sinnet og fører til likegyldighet, og ofte fører til lettere brudd på de andre treningsreglene.I tillegg har munker og nonner minst fem ekstra grunnregler:
Disse levereglene er ikke plikter som påtvinges, men kan anses som sunne mål som man gir seg selv i respekt og kjærlighet til både en selv og verden rundt oss.
=== Middelveien ===
Beskrivelsene fra historiene om Buddha da han fortsatt var "Bodhisattaen" prins Siddhatta Gotama, forteller at han vokste opp som tronarving i en kongerike og var omgitt av overflod og velstand, og at han senere gikk hen og praktiserte asketiske disipliner, inspirert av daværende lærere og andre spirituelle søkere, og førte blant annet til at han sultet kroppen og utsatte seg selv mange smertefulle opplevelser. Formålet var at gjennom å nekte kroppen det sinnet begjærte kunne man til slutt nå fullstendig frihet som følge, men ingen av disse "ekstreme" metodene han praktiserte i løpet av den 6 års perioden han tilbrakte vandrende, gav svarene han lette etter. Først etter han bestemte seg for å avbryte denne harde askesen var han i stand til å oppnå full opplysning. Han "gjenoppdaget" dermed og karakteriserte Den åttedelte veien som Den gyldne middelveien, som er et balansert levesett og disiplin hvor man avstår fra de to utilfredsstillende ytterkantene av ekstrem askese og ekstrem hedonisme.
I buddhismen anses ikke sanselige gleder i seg selv som grunnleggende galt, men utfordringen som følger er at de ofte medfører forvirring eller en ugunstig avhengighet til disse sanseopplevelsene i seg selv. Problemet med å basere sin idé om lykke på ytre omstendigheter er at man lett kan ende opp med usunne reaksjoner når man av ulike grunner blir forhindret å oppnå det man vanligvis søker lykken i. Det langsiktige problemet er imidlertid at disse former for lykke også er flyktige, essensielt ukontrollerbare og uforutsigbare – i dyp kontrast til den sanne og varende lykke som er innen rekkevidde når man er frigjort fra det emosjonelle behovet for å "nære" oss gjennom sanse-stimuli, og heller ikke lenger klamrer seg til livet, eller motsatt, søker opphør av sin eksistens her i verden.
=== Tilflukt i De tre juveler ===
Buddhister søker det som tradisjonelt omtales «tilflukt i De tre juveler». Dette er et symbol for Buddha, Dhamma / Dharma og Sangha. Sangha er et begrep som brukes noenlunde ulikt, men opprinnelig brukt om samfunnet med munker og nonner – og De som har nådd frem til ett av de fire ulike nivåer av opplysning, "Den Edle Sangha". I noen tilfeller brukes Sangha begrepet imidlertid om alle praktiserende buddhister, det vil si både lekfolk og ordinerte munker og nonner.
Mens de karmiske lovene vil gjelde frem til en når opplysning (årsaks- og effekt-sammenhengen mellom tidligere tanker, handlinger og ord – er det mulig å unngå lidelsen som følger disse ved å praktisere Dharma, i henhold til veien Buddha beskrev opp mot full innsikt og nirvana. Det er her Dharma blir referert til som «tilflukt», ofte metaforisk kalt en «flåte», som en midlertidig tilflukt og hjelpemiddelet som lar en «krysse elven». Det virkelige målet nås først på «den andre siden av elven», hvor man trygt kan gi slipp på «flåten» av mestringsstrategier og teknikkene Den åtte-delte vei fordrer – imidlertid ikke før man har nådd den fulle innsikten og forståelsen som følger "landgangen" på den andre siden.
For dem som søker full opplysning, innebærer det å ta tilflukt i og innrette seg etter oppfordringene som inngår i prosessen: å følge den grunnveien som så mange andre har fulgt dertil tidligere. Det inneholder dermed nødvendigvis elementer av tillit til at opplysning faktisk er mulig, og at man før eller siden må ta en beslutning for hvilken vei en vil gå og med hvor stor innsats man vil investere – ettersom man ikke kan vite med full sikkerhet at man når helt frem i det inneværende livsløp. Mange buddhister bruker gjerne jevnlige resiteringer, for å minne seg selv på hva som er deres overordnede mål her i livet og for å henlede sin beslutning om veivalget innover til frigjørelse. Den kan for eksempel lyde slik:
Inntil jeg oppnår Opplysning,
tar jeg tilflukt i De tre juveler;
Buddha, Dharma og Sangha.Det er også verdt å merke seg at ordet «tilflukt» i buddhismen ikke betyr «å gjemme seg» eller «å slippe unna»; ordet henspiller på «å komme hjem» eller å «søke helbred». Noen oversetter det også som «å ta en sikker retning». Dette har imidlertid ofte blitt misforstått her i Vesten hvor en kan dra slutningen at det er en religion for dem som «stikker hodet i sanden». Å avstå fra usunn adferd, og å kultivere dyktig adferd – samtidig som en renser og styrker sitt eget sinn, er den største gave en kan gi seg selv og likeledes er av uvurderlig verdi for våre omgivelser. Å holde fast ved en etisk livsførsel er å anse som en velsignelse til den verden vi lever i, og bidrar til en unik trygghet og tillit både i oss selv, og for dem som kommer i kontakt med oss gjennom livet.
== De tre hovedretningene i buddhismen ==
Buddhismen har utviklet seg til et antall forskjellige retninger som kan kategoriseres i tre hovedgrener: Nikaya (Theravada; tidligere omtalt som Hinayāna), Mahāyāna, og Vajrayāna. Innenfor Nikaya er det kun Theravada som fortsatt praktiseres, og regnes som den eldste tradisjonen som fortsatt er i voksende utvikling, inkludert i Norge og den vestlige verden forøvrig.
=== Theravada ===
Theravada («De Eldstes vei») baserer sin praksis og doktriner utelukkende på Paliskriftene, som er en samling tekster kjent som agamas eller nikaya-suttaer (sutraer). Begrepet utgår også historisk fra da de eldste munkene (Theraene) som stod i mot strukturendringene en stor gruppe «yngre» munker ønsket gjennomslag for etter Buddhas levetid. (Thera betegner en munk som har minst 10 år som fullt ordinert Bhikkhu). Nikaya-suttaene er de eldste kjente skriftene innen buddhistisk litteratur, og er akseptert som autentiske i alle grener av buddhismen. Theravada er den mest konservative buddhistretningen og mener å videreføre det som var Buddhas opprinnelige lære. I Theravada-buddhismen anses en Buddha som den fremste opplyste lærer, som avdekker og viser veien som kan føre dem som praktiserer riktig – til nibbana (nirvana). Hovedmålet for Theravada-buddhister er "Arahant-stadiet", som er det fjerde og siste utviklingsnivået for full vekkelse, full opplysning: nibbāna. En "selvlært" fullt opplyst Buddha (som i motsetning til en Arahant ikke har tilgang på en opplyst lærer som viser vei), antas å oppstå særdeles sjeldent, og ifølge Theravadaskolen oppfordret Buddha sine disipler til å praktisere for å bryte ut av samsara jo før jo bedre, da det ikke foreligger automatikk i veien opp mot full opplysning i samsara – uansett hvor mange ganger man gjenfødes. Kun når en har nådd frem til første steg av oppvåkning: "Sotapatti", som muliggjøres ved at enkelte hindringer er fullstendig eliminert fra sinnet – har en nådd inn i den strømmen som etter angivelig 7 gjenfødsler eller mindre – gjennom Den åtte-delte vei vil lede til full opplysning. Theravada er svært utbredt blant annet i land som Sri Lanka, i Burma, Thailand, Laos, Kambodsja, deler av Kina, Vietnam og Malaysia, og er i stadig voksende omfang her i Vesten. Det høyeste målet, og primær-fokuset i Theravada-buddhismen er med andre ord den individuelle frigjøring fra samsara ved hjelp av egeninnsats. Dem som selv når nibbāna, vil dermed kunne yte best og mest kompetent veiledning til andre søkende som ønsker å nå samme målet.
=== Mahāyāna ===
Mahāyāna («Den store vogna») oppstod i India ved begynnelsen av moderne tidsregning, men skal angivelig ha begynt å spire frem rundt 140 år etter Buddhas Parinibbāna. Det fortelles om et tilfelle hvor en Thera-munk som tilbrakte regntiden sammen med en større gruppe munker, merket seg at denne gruppen hadde gått bort fra deler av den opprinnelige disiplinen (Vinaya) som var utformet eksplisitt av Buddha i hans levetid for å sikre optimale treningsforhold for sine ordinerte etterkommere. Siden ble theravada-buddhismen kritisert for å kun være en vei kun for "de få": med andre ord den ordinerte munke- og nonne-ordrenene dedikerte med sine liv for å nå nirvana. Blant Mahayana-buddhistene ble idealet om å få med seg alle mennesker og andre levende vesener til nirvana imidlertid gjeldende, fremfor å vinne frem selv som Arahant, og universell medfølelse og de altruistiske bodhisattva-idealene henger høyest. Idealet er å bli en Buddha, og deretter bli værende i samsara for å hjelpe alle levende vesener til å oppnå det samme. Det høyeste religiøse idealet er dermed å bli en Bohisattva (en som aspirerer til å bli en fullt opplyst Buddha), som har oppnådd opplysning og med mulighet for å gå inn i (pari-)nirvana. Bohisattvaen velger derimot å komme tilbake til verden for å hjelpe alle til frelse. Kjennetegnet for en bohisattva er stor innsikt og medfølelse for alle levende skapninger og den mest kjente bohisattvaraen er Avalokiteshvara. I Kina blir han gjerne oppfattet som en kvinnelig skikkelse og kalles "Kuan-yin". I tillegg til Nikaya-skriftene, anerkjenner Mahāyāna alle eller deler av en samling skrifter som ble nedtegnet ca. år 100 e.kr. I Mahayana-tekstene brukes sanskrit, og tradisjonen er den dominante formen for Buddhisme i Kina, Korea, Japan og mesteparten av Vietnam. Den dominerende grenen av Mahāyāna utgjøres av forskjellige skoler innen Rent Land Buddhismen og Zen.
=== Vajrayāna ===
Vajrayāna («Diamantvogna» – også kjent som Mantrayana, Tantrayana, Tantrisk eller esoterisk buddhisme) deler en del av de grunnleggende konseptene i Mahāyāna, men inkluderer også en rekke åndelige teknikker utformet for å forbedre den buddhistiske praksisen. Man praktiserer for eksempel meditasjon der man mediterer direkte på ulike Buddha-aspekter og forsøker å identifisere seg med Buddha. Vajrayāna kom til Tibet på 600-tallet e.Kr., og målet er å kunne nå innsikt som en diamant: å se direkte gjennom alt og oppnå full oppvåkning i dette livet. I Vajrayāna er det også vanlig å bruke mantraer i meditasjonen og består av en lydkombinasjon som gjentas om og om igjen. Det mest kjente mantraet er "om mani padme hum" som betyr "juvelen i lotusen", og er mantraet til bohisattvaen Avalokiteshvara. Tibetanerne anser Dalai Lama som en reinkarnasjon av Avalokiteshvara, og vajrayana er idag den dominerende form for buddhisme i Tibet, Nepal, Bhutan, Mongolia, Kalmykia (Russland), Sibir, deler av India, samt er en minoritet som praktiseres blant Shingon- og Tendai-skoler – i Kina og Japan.
Vajrayāna er i enkelte skoler ikke anerkjent som en vei av Buddhas lære.
== Sangha – samfunnet av buddhistiske munker og nonner ==
Buddha stiftet munke- og nonneordenen for å tilrettelegge for optimale forhold for mennesker som ville dedikere seg fullt og helt til søken på nirvana. Ifølge de tidligere buddhistiske tekstene nådde tusenvis av disipler målet i Buddhas levetid, og disse Arahantene kunne dermed og bidra til å videreføre læren (dharma) frem til det vi har tilgjengelig fortsatt den dag i dag. Det er verdt å merke seg at både medlemmer av Sanghaen (munkene og nonnene) samt lekdisipler nådde frem til dette målet, som begge i stand til å vinne full opplysning – selv om forholdene var til stede og ytterligere tilrettelagt og for medlemmene av den ordinerte Sanghaen.
Reglene for munker og nonner er angitt i Vinaya Pitaka og aksepteres av de fleste skolene. Det finnes imidlertid ulike variasjoner (selv om det i det store og hele foreligger konsensus om kjernereglene), samt ytterligere tillegg til disse levereglene, noe påvirket av de tradisjonene og kulturene de ulike skolene blomstret opp i.
Munker og nonner forlater sine tidligere verdslige liv, lever i sølibat, og gir avkall på personlige eiendeler og andre verdslige forpliktelser. Tradisjonelt sett opprettholdes munke- og nonne-ordenene gjennom frivillige donasjoner og gaver fra lekfolk, som igjen ofte vil kunne tilby sin "prisløse" kunnskap basert på direkte erfaringskunnskap fra egen fulltidspraksis. I enkelte tradisjoner finner man munker og nonner som arbeider i veldedig virksomhet, eller skoler – men først og fremst er munkene og nonnenes hovedformål å arbeide aktivt med å lære og kjenne sitt eget sinn, for slik å kunne få kontroll over tanke- og følelsesliv og kultivere sitt høyeste iboende potensial og positive egenskaper. Meditasjonspraksis er helt essensielt for å oppnå dette, og Buddhas direkte instrukser og varierte teknikker er tilgjengelig i Tipitika-skriftene, den formidable samlingen av de tidligste buddhistiske tekster.
Munker og nonner respekteres høyt blant praktiserende lek-buddhister, og Sanghaen er en av de tre juveler lek-praktikanter søker støtte og veiledning i. Buddhister har naturligvis stor takknemlighet for at Sanghaen i over 2,5 millennier har holdt læren levende og det anses som svært beundringsverdig å vie livet sitt til å trene seg i disiplinen hvis mål er å nå helt frem til full oppvåkning. Buddha gav ingen formaning om at munker eller nonner måtte gi livstidsforpliktende garantier for å bli værende i Sanghaen, men står fritt åpent til å gå tilbake til sitt tidligere verdslige liv som lekmann eller -kvinne. I mange tradisjoner er dette fullt akseptert, men i enkelte kulturer medfører det et visst sosialt press å bli værende når en først har gjort valget. I land som Thailand er det imidlertid vanlig med midlertidige ordinasjoner, eksempelvis gjennom den 3 måneder lange regntiden, hvor majoriteten imidlertid går tilbake til sine liv som lekpraktiserende buddhister. Tradisjonelt har det også ført til sosial mobilitet å ha tilbrakt en viss periode som ordinert, både før en eventuell stiftelse av familie, samt som en god bakgrunn for å kunne få stillinger i det offentlige i enkelte buddhistiske land.
=== Kvinners rolle i sangha ===
Buddha unnlot først å gi sitt samtykke til å opprette en egen nonneorden, men lot det etterhvert gjennomføre etter stor etterspørsel fra disipler i sin nære familie. Alle skoler innenfor buddhismen har munkeordener, men ikke alle har nonner ettersom en tidligere uavbrutt linje av Theravada buddhistiske nonner opphørte og "døde ut" på Sri Lanka. Ettersom Vinaya Pitaka antyder at en gyldig ordinasjon av en nonne (Bhikkhuni) må godkjennes av minst fem full-ordinerte nonner, ble det dermed ansett "umulig" å ordinere nye nonner etter dette. Etterhvert som Theravada-buddhismen spredte seg til Thailand og Burma, ble nonneordenene slik avviklet, men i senere tid har det likevel blitt ordinert nonner både innenfor Theravada- og i Vajrayana-skolene, ved hjelp av nonner fra tradisjoner som anerkjenner Vinaya Pitaka. Selv om det også her i den vestlige verden har vært mange fremstående buddhist-nonner, er det flere skoler som ikke anerkjenner denne revitaliserte linjen av Bhikkhunier i henhold til tolkingen av Vinaya-formuleringen (nevnt ovenfor).
== Se også ==
Buddha
Liste over begreper i buddhismen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Buddhism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Det norske Buddhistforbundet (no)
Den norske Sotozen buddhistorden (no)
Diamantveibuddhismen i Norge (no)
Karma Tashi Ling buddhistsamfunn (no)
Dharmadata.org — Tibetan Rimé Text Library (en)
BuddhaNet.net — Buddhist education and information network (en)
Om Buddhisme, Kåre A. Lie (no) | I litteratur som omhandler buddhisme og meditasjon er det mange uttrykk og lister av ord med rot i pali eller sanskrit som benyttes. | 197,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Renzo_Zorzi | 2023-02-04 | Renzo Zorzi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Italienske Formel 1-førere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Renzo Zorzi (født 12. desember 1946 nær Torino i Italia, død 15. mai 2015) var en italiensk racerfører som kjørte syv Formel 1-løp fra 1975 til 1977. Han kjørte for Frank Williams Racing Cars i 1975 og 1976, mens han i 1977 kjørte for Shadow Racing Team. Han fikk ett poeng i karrieren, en sjetteplass i Brasils Grand Prix 1977.
Zorzi var involvert i en ulykke under Sør-Afrikas Grand Prix 1977, da bilen hans tok fyr og han måtte slukke brannen. Det kom to banemannskaper over banen for å hjelpe han, og en av dem, 19 år gamle Jansen Van Vuuren, ble truffet og drept av bilen til Zorzis teamkamerat Tom Pryce, som også døde da han fikk brannslukningsapparatet i hodet.
Zorzi drev senere en Pirelli-kjøreskole i det sørlige Italia.
| Renzo Zorzi (født 12. desember 1946 nær Torino i Italia, død 15. mai 2015) var en italiensk racerfører som kjørte syv Formel 1-løp fra 1975 til 1977. Han kjørte for Frank Williams Racing Cars i 1975 og 1976, mens han i 1977 kjørte for Shadow Racing Team. Han fikk ett poeng i karrieren, en sjetteplass i Brasils Grand Prix 1977.
Zorzi var involvert i en ulykke under Sør-Afrikas Grand Prix 1977, da bilen hans tok fyr og han måtte slukke brannen. Det kom to banemannskaper over banen for å hjelpe han, og en av dem, 19 år gamle Jansen Van Vuuren, ble truffet og drept av bilen til Zorzis teamkamerat Tom Pryce, som også døde da han fikk brannslukningsapparatet i hodet.
Zorzi drev senere en Pirelli-kjøreskole i det sørlige Italia.
== Resultater ==
=== Fullstendige Formel 1-resultater ===
(Forklaring) (resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Se også ==
Liste over Formel 1-førere
== Referanser == | - | 197,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A9lanie_Suchet | 2023-02-04 | Mélanie Suchet | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Franske alpinister', 'Kategori:Fødsler 1. september', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Moûtiers', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mélanie Suchet (født 1. september 1976 i Moûtiers) er en tidligere fransk alpinist. Hun slo gjennom internasjonal ved å vinne gull i utfor under junior-VM 1994.
Hun oppnådde sin første pallplassering i verdenscupen 29. januar 1994, da hun ble nummer to bak Isolde Kostner i utforrennet i Garmisch-Partenkirchen. Et par dager senere tok hun en ny andreplass, denne gang i utforrennet i Sierra Nevada, bare 0,01 sekunder bak Hilary Lindh. Denne sesongen ble hun nummer tre sammenlagt i utfordelen av verdenscupen. 23. januar 1998 vant hun sitt første og eneste verdenscuprenn, Super-G-rennet i Cortina d'Ampezzo.
Under OL 1994 i Lillehammer ble hun nummer seks, og fire år senere under OL i Nagano kom hun på fjerdeplassen. Under VM 1999 i Vail ble hun nummer seks i utfor.
I desember 2004 falt hun i utforrennet i Lake Louise og skadet det høyre kneet. Kort tid etter fortalte hun at hun la opp som aktiv alpinist.
| Mélanie Suchet (født 1. september 1976 i Moûtiers) er en tidligere fransk alpinist. Hun slo gjennom internasjonal ved å vinne gull i utfor under junior-VM 1994.
Hun oppnådde sin første pallplassering i verdenscupen 29. januar 1994, da hun ble nummer to bak Isolde Kostner i utforrennet i Garmisch-Partenkirchen. Et par dager senere tok hun en ny andreplass, denne gang i utforrennet i Sierra Nevada, bare 0,01 sekunder bak Hilary Lindh. Denne sesongen ble hun nummer tre sammenlagt i utfordelen av verdenscupen. 23. januar 1998 vant hun sitt første og eneste verdenscuprenn, Super-G-rennet i Cortina d'Ampezzo.
Under OL 1994 i Lillehammer ble hun nummer seks, og fire år senere under OL i Nagano kom hun på fjerdeplassen. Under VM 1999 i Vail ble hun nummer seks i utfor.
I desember 2004 falt hun i utforrennet i Lake Louise og skadet det høyre kneet. Kort tid etter fortalte hun at hun la opp som aktiv alpinist.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mélanie Suchet – Olympedia
(en) Mélanie Suchet – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Mélanie Suchet – FIS (alpint)
(en) Mélanie Suchet – ski-db.com | Mélanie Suchet (født 1. september 1976 i Moûtiers) er en tidligere fransk alpinist. | 197,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liten_h%C3%B8sth%C3%A5rmygg | 2023-02-04 | Liten høsthårmygg | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårmygg', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1864'] | Liten høsthårmygg (Bibio longipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Arten var i Europa tidligere kjent under navnet Bibio lepidus. I Norge finnes den mest langs vestkysten nord til Trøndelag, men noen steder kan den også forekomme i fjellet. Den flyr om høsten.
| Liten høsthårmygg (Bibio longipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Arten var i Europa tidligere kjent under navnet Bibio lepidus. I Norge finnes den mest langs vestkysten nord til Trøndelag, men noen steder kan den også forekomme i fjellet. Den flyr om høsten.
== Utseende ==
En middelsstor (lengde 5 – 8 mm), slank, langbeint hårmygg. I gjennomsnitt er den litt mindre enn den lignende arten stor høsthårmygg (Bibio clavipes), som den ellers kan kjennes fra på at vingene er glassklare, vingemerket mørkt og tydelig, og kroppen og beina vanligvis helt svarte hos begge kjønn. Hannen har hvite hår langs sidene av bakkroppen, ellers svarthåret. Beina er forholdsvis lange og tynne, bakbeina kølleformede med et ovalt, ganske tykt første fotledd. Hunnen er vanligvis helt svart på farge liksom hannen. Larvene er hvite med mørk hodekapsel.
== Levevis ==
Arten finnes særlig på kystnære heier og lysninger i skogen, men er også funnet i fjellet ved Haukeliseter, Telemark. De voksne myggene flyr i september – oktober og kan være aktive ved ganske lave temperaturer, i alle fall ned til 3 – 4 °C. Når det er for kaldt til å fly, løper hannene rundt i vegetasjonen på jakt etter hunner. Larvene lever i bakken der de spiser døde plantedeler og bruker trolig ett år på utviklingen.
== Utbredelse ==
I Europa er arten kjent fra Norden, Nordvest-Russland, Storbritannia og Irland. Den er også vanlig i det østlige Nord-Amerika. I Mellom-Europa ser det ut til at den flyter sammen med stor høsthårmygg (Bibio clavipes), og de to artene kan ikke skilles klart her.
I Norge deler denne arten og stor høsthårmygg omtrent landet mellom seg: de to artene finnes sjelden sammen. Liten høsthårmygg finnes helst i kystnære strøk i Sør-Norge, stor høsthårmygg i innlandet og i Nord-Norge.
== Systematisk inndeling ==
orden Tovinger, Diptera
underorden Mygg, Nematocera
overfamilie Bibionoidea
familie Hårmygg, Bibionidae
Liten høsthårmygg, Bibio longipes Loew, 1864 (= Bibio lepidus Loew, 1871)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) liten høsthårmygg i Encyclopedia of Life
(en) liten høsthårmygg i Global Biodiversity Information Facility
(no) liten høsthårmygg hos Artsdatabanken
(sv) liten høsthårmygg hos Dyntaxa
(en) liten høsthårmygg hos Fauna Europaea
(en) liten høsthårmygg hos ITIS
(en) liten høsthårmygg hos NCBI
(en) Kategori:Bibio longipes – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Liten høsthårmygg (Bibio longipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Arten var i Europa tidligere kjent under navnet Bibio lepidus. | 197,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjarne_Erlingsson | 2023-02-04 | Bjarne Erlingsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 7. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1313', 'Kategori:Fødsler i 1250', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra middelalderen', 'Kategori:Nordmenn fra norrøn tid', 'Kategori:Nordmenn på 1300-tallet', 'Kategori:Norske riksråder'] | Bjarne Erlingsson (født ca. 1250 eller noe tidligere, død 7. juli 1313) var en rik og innflytelsesrik lendmann og baron i Norge. Han eide Bjarkøygodset og Giskegodset.
| Bjarne Erlingsson (født ca. 1250 eller noe tidligere, død 7. juli 1313) var en rik og innflytelsesrik lendmann og baron i Norge. Han eide Bjarkøygodset og Giskegodset.
== Familien ==
Bjarne Erlingsson var etterkommer etter Tore Hund.Faren var lendmannen Erling Ivarsson (nevnt 1263), moren er ukjent. Han var gift med Margrete Nikolasdatter (død senest 1307), som var datter av godseier og lendmann Nikolas Petersson (død 1265).Han ble eier av Giskegodset i 130 da han giftet seg med Margreta Nikolasdatter. På denne måten ble han den rikeste mannen i landet.Bjarne Erlingsson brukte griffen som sitt våpenmerke.
== Politikeren ==
Han var en av formynderne for den mindreårige kong Eirik II Magnusson etter at kong Magnus Lagabøte døde. Bjarne Erlingsson var en del av riksrådet både under Eirik II Magnusson og Håkon V Magnusson (fra 1299), og ble brukt i flere viktige diplomatiske sendeferder, særlig til Skottland.I 1280-årene var Bjarne førende i den antikirkelige politikken, og ledet kampen mot geistligheten. Erkebiskop Jørund i Nidaros lyste i 1291 Bjarne Erlingsson og Andres Plytt i bann fordi de
kalte tilbake erkebiskopens rett til å lage egne mynter,
erklærte Våganboka for ugyldig,
sa at kongen ikke ville ha mer enn en lov i landet (Magnus Lagabøtes landslov),
at bare kristenretten fra erkebiskop Sigurds og kong Håkons dager skulle gjelde,
forbød nye tiender, særlig båttiende, kyrleietiende, seltiende og skreitiende,
krevde at kongens lagmann skulle dømme i kristenrettssaker, at kirken kunne skulle holde noen i forvaring, og at det ikke skulle være proster i retten,
ga bøter til prester.
bestemte at ingen bønder skulle gi kirken salt og voks til barnedåp.
== Noter == | Bjarne Erlingsson (født ca. 1250 eller noe tidligereHelle, Knut. | 197,217 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aksjon_la_barna_leve | 2023-02-04 | Aksjon la barna leve | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske religiøse organisasjoner', 'Kategori:Norske stiftelser', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1989'] | Aksjon la barna leve er en religiøs organisasjon som ble stiftet i 1989, og arbeider mot aktiv dødshjelp og abort. Samt at døende mennesker skal ha en lovfestet rett til en lindrende behandling som skal sørge for at de ikke lider på dødsleiet.
Medlemmene i aksjon la barna leve ser på seg selv som menneskerettighetsforkjempere, og tror at alle mennesker, enten det er fødte eller ufødte har krav på å leve, og at samfunnet har plikt til å beskytte alle sine borgere mot vold og mishandling.
| Aksjon la barna leve er en religiøs organisasjon som ble stiftet i 1989, og arbeider mot aktiv dødshjelp og abort. Samt at døende mennesker skal ha en lovfestet rett til en lindrende behandling som skal sørge for at de ikke lider på dødsleiet.
Medlemmene i aksjon la barna leve ser på seg selv som menneskerettighetsforkjempere, og tror at alle mennesker, enten det er fødte eller ufødte har krav på å leve, og at samfunnet har plikt til å beskytte alle sine borgere mot vold og mishandling.
== Eksterne lenker ==
Hjemmesider oppdatert 2004 (www.LaBarnaLeve.org | Aksjon la barna leve er en religiøs organisasjon som ble stiftet i 1989, og arbeider mot aktiv dødshjelp og abort. Samt at døende mennesker skal ha en lovfestet rett til en lindrende behandling som skal sørge for at de ikke lider på dødsleiet. | 197,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Engh%C3%A5rmygg | 2023-02-04 | Enghårmygg | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Hårmygg', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1767'] | Enghårmygg (Bibio johannis) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne lille, tettbygde arten flyr tidlig på våren og forekommer i Norge bare langs kysten til Hordaland.
| Enghårmygg (Bibio johannis) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne lille, tettbygde arten flyr tidlig på våren og forekommer i Norge bare langs kysten til Hordaland.
== Utseende ==
En nokså liten (lengde 5 – 6 mm), kraftig, mørk hårmygg. Vingene er lett røykfargede hos begge kjønn, med et stort, ovalt, mørkt vingemerke (pterostigma), dette er det beste feltkjennetegnet på arten. Antennene består av ni ledd. Hannen har kroppen kledt med tette, grove, svarte hår uten noe innsalg av lysere hår. Beina er forholdsvis korte og kraftige, lårene er svarte, leggene (tibiae) og føttene brungule. Bakleggen har en bred, mørk lengdestripe som består av flere hundre runde sansegroper (sensiller). Hunnen har helt svart, litt matt kropp og rødlige bein. Larvene er brunsvarte (jordfargede), hodekapselen er samme farge som resten. Kroppen er kledt med mikroskopiske pigger og virker ru og matt.
== Levevis ==
Dette er en kulturlandskaps-art som lever på dyrket mark og beitemarker. Larvene lever i bakken i tette klynger som kan omfatte et par hundre larver som trolig stammer fra en eggklynde lagt av en hunn. De lever av råtnende plantedeler, men når de er tallrike, kan de også angripe røttene til levende planter. Lenger sør i Europa er det registrert at de kan gjøre noe skade i hager og åkre, men dette er ikke kjent fra Norge. Larvene bruker ett år på utviklingen og er fullvoksne i mars – april. Etter ca. tre uker som puppe klekkes de voksne myggene. Denne arten flyr på solvarme dager ganske tidlig på våren. Flygetiden varer omtrent to uker, hver nekelt myggen lever trolig maksimalt ett par døgn som voksen. Hannene svermer noen desimeter over bakken. I Rogaland pleier svermingen være mest intens rundt 1. mai, på Østlandet gjerne litt senere. De voksne myggene tar ikke næring til seg, hannene dør kort tid etter at de har paret seg, hunnene etter at de har gravd en hule i jorden og lagt en klynge på 200 – 400 egg der. Et spesielt trekk ved denne arten er at eggene ligger omtrent to måneder før de klekkes.
== Utbredelse ==
Arten finnes over hele Europa, bortsett fra lengst i nord. I Norge er den begrenset til de sørligste, kystnære områdene nord til Bergen. Arten er sannsynligvis noe oversett fordi den flyr såpass tidlig på våren.
== Systematisk inndeling ==
orden Tovinger, Diptera
underorden Mygg, Nematocera
overfamilie Bibionoidea
familie Hårmygg, Bibionidae
Enghårmygg, Bibio johannis (Linnaeus, 1767)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) enghårmygg i Encyclopedia of Life
(en) enghårmygg i Global Biodiversity Information Facility
(no) enghårmygg hos Artsdatabanken
(sv) enghårmygg hos Dyntaxa
(en) enghårmygg hos Fauna Europaea
(en) enghårmygg hos NCBI
(en) Kategori:Bibio johannis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Enghårmygg (Bibio johannis) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne lille, tettbygde arten flyr tidlig på våren og forekommer i Norge bare langs kysten til Hordaland. | 197,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Homiletikk | 2023-02-04 | Homiletikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Praktisk teologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Homiletikk (av gresk όμιλητική τέχνη, direkte oversatt «kunsten å samordne») er en disiplin innenfor praktisk teologi. Det er læren om den kirkelige preken, hva som er formålet til prekenen, virkemidler som forkynneren kan bruke og hvordan en preken utføres.
| Homiletikk (av gresk όμιλητική τέχνη, direkte oversatt «kunsten å samordne») er en disiplin innenfor praktisk teologi. Det er læren om den kirkelige preken, hva som er formålet til prekenen, virkemidler som forkynneren kan bruke og hvordan en preken utføres.
== Tysk særlig protestantisk litteratur ==
Karl Barth: Homiletik. Wesen und Vorbereitung der Predigt. 3. Aufl. Theologischer Verlag, Zürich 1986, ISBN 3-290-11562-3.
Rudolf Bohren: Predigtlehre. 7. Aufl. Kaiser-Verlag, Gütersloh 1993, ISBN 3-579-02060-9.
Hans Werner Dannowski: Kompendium der Predigtlehre. 2 Aufl. Mohn, Gütersloh 1990, ISBN 3-579-00215-5.
Frank Thomas Brinkmann: Praktische Homiletik. Kohlhammer-Verlag, Stuttgart 2000, ISBN 3-17-016471-6.
Wilfried Engemann: Einführung in die Homiletik. UTB 2128. Francke, Tübingen/Basel 2002 ISBN 3-7720-2277-4.
Achim Härtner, Holger Eschmann: Predigen lernen. Ein Lehrbuch für die Praxis. Christliches Verlagshaus, Stuttgart 2001, ISBN 3-7675-7089-0.
Friedrich Mildenberger: Kleine Predigtlehre. Kohlhammer, Stuttgart 1984, ISBN 3-17-008233-7.
Hans Martin Müller: Artikel Homiletik. In: TRE, Bd. 15 (1986), S. 526–565 (Google-Booksearch)
Hans Martin Müller: Homiletik. Eine evangelische Predigtlehre. DeGruyter, Berlin 1996, ISBN 3-11-013186-2.
Philipp Müller: Predigt ist Zeugnis. Grundlegung der Homiletik. Herder, Freiburg u. a. 2007, ISBN 978-3-451-29653-6.
Wolfgang Trillhaas: Einführung in die Predigtlehre. 4. Aufl. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1989, ISBN 3-534-06691-X.
== Kilder ==
Oppslag av Holger Mosbech i Salmonsens Konversationsleksikon, 2. utgave, bd. 11, 1921, s. 695
== Eksterne lenker ==
"Prædikenen mellem tale og skrift", kort artikkel av Marlene Ringgaard Lorensen om internasjonal homiletikkforskning, fra Teol.ku.dk | Homiletikk (av gresk όμιλητική τέχνη, direkte oversatt «kunsten å samordne») er en disiplin innenfor praktisk teologi. Det er læren om den kirkelige preken, hva som er formålet til prekenen, virkemidler som forkynneren kan bruke og hvordan en preken utføres. | 197,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_1984 | 2023-02-04 | Fylkesvei 1984 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Innlandet', 'Kategori:Referanser til Rv2', 'Kategori:Veier i Eidskog'] | Fylkesvei 1984 går mellom Holseterbakken og Pramhussætra i Eidskog kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 341 (Hedmark).
| Fylkesvei 1984 går mellom Holseterbakken og Pramhussætra i Eidskog kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 341 (Hedmark).
== Kommuner og knutepunkter ==
EidskogHolsætervegen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv1984
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 1984 går mellom Holseterbakken og Pramhussætra i Eidskog kommune. | 197,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inge_Magnusson | 2023-02-04 | Inge Magnusson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Baglere', 'Kategori:Dødsfall i 1202', 'Kategori:Fødselsår usikkert', 'Kategori:Fødsler i 1180-årene', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra middelalderen', 'Kategori:Nordmenn fra norrøn tid', 'Kategori:Nordmenn på 1100-tallet', 'Kategori:Nordmenn på 1200-tallet', 'Kategori:Norske monarker'] | Inge Magnusson eller Inge Baglerkonge (født ca. 1182, død 1202) var fra 1196 til 1202 baglernes kandidat til å bli norsk konge. Han gikk for å være en utenomekteskapelig sønn av kong Magnus V Erlingsson. Baglerne tapte slaget ved Strindsjøen mot kong Sverre Sigurdsson i 1199. Inge døde i 1202.I borgerkrigstida var det vanlig at flere kongssønner kjempa mot hverandre om makta i Norge.
| Inge Magnusson eller Inge Baglerkonge (født ca. 1182, død 1202) var fra 1196 til 1202 baglernes kandidat til å bli norsk konge. Han gikk for å være en utenomekteskapelig sønn av kong Magnus V Erlingsson. Baglerne tapte slaget ved Strindsjøen mot kong Sverre Sigurdsson i 1199. Inge døde i 1202.I borgerkrigstida var det vanlig at flere kongssønner kjempa mot hverandre om makta i Norge.
== Se også ==
Liste over norske monarker
== Referanser ==
== Litteratur ==
Håkons, Guttorms og Inges saga (Baglersagaene), oversatt av Alexander Bugge. Christiania 1914
Jón Viðar Sigurðsson: Norsk historie 800-1300. Det norske samlaget, Oslo 1999 | Inge Magnusson eller Inge Baglerkonge (født ca. 1182, død 1202) var fra 1196 til 1202 baglernes kandidat til å bli norsk konge. | 197,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sundarbans | 2023-02-04 | Sundarbans | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Skoger', 'Kategori:Verdensarven i Bangladesh'] | Sundarbans (bengali: সুন্দরবন Shundorbôn) er et sump- og deltalandskap ved munningen av Gangeselven med vannveier som renner ut i Bengalbukten. Området omfatter den største mangroveskogen i verden. Sundarbans dekker ca. 10 000 km² i Bangladesh og nordlige India (flateinnholdet til 10 000 km², tilsvarer et kvadrat med en side som er på 100 km lang, som multipliseres med 100 km). Landskapet, som blant annet omfatter Sunderbans National Park, har vært på UNESCOs liste over naturarvsteder siden 1997. Selv om de indiske og bangladeshiske delene hører til samme økotop, er de på listen hver for seg. Sundarbans er gjennomskåret av et komplekst nettverk av tidevannsveier, gjørmete strender og små øyer av salttolerant mangroveskog. Sundarbans har et rikt plante- og dyreliv med blant annet bengaltigre, deltakrokodiller og vinkekrabber.
| Sundarbans (bengali: সুন্দরবন Shundorbôn) er et sump- og deltalandskap ved munningen av Gangeselven med vannveier som renner ut i Bengalbukten. Området omfatter den største mangroveskogen i verden. Sundarbans dekker ca. 10 000 km² i Bangladesh og nordlige India (flateinnholdet til 10 000 km², tilsvarer et kvadrat med en side som er på 100 km lang, som multipliseres med 100 km). Landskapet, som blant annet omfatter Sunderbans National Park, har vært på UNESCOs liste over naturarvsteder siden 1997. Selv om de indiske og bangladeshiske delene hører til samme økotop, er de på listen hver for seg. Sundarbans er gjennomskåret av et komplekst nettverk av tidevannsveier, gjørmete strender og små øyer av salttolerant mangroveskog. Sundarbans har et rikt plante- og dyreliv med blant annet bengaltigre, deltakrokodiller og vinkekrabber.
== Bildegalleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sundarbans – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | |land= Bangladesh | 197,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snake_River | 2023-02-04 | Snake River | ['Kategori:110°V', 'Kategori:119°V', 'Kategori:44°N', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Idaho', 'Kategori:Elver i Oregon', 'Kategori:Elver i USA', 'Kategori:Elver i Washington', 'Kategori:Elver i Wyoming', 'Kategori:Nedbørfelt til Stillehavet i USA', 'Kategori:Rocky Mountains', 'Kategori:Yellowstone nasjonalpark'] | Snake River er ei 1674 km lang sideelv til Columbia i den nordvestre delen av USA. Dette er den klart største sideelva til elva Columbia, og er regulert med Ice Harbor-demningen helt nederst like før munningen i Columbia River.
Til tross for sitt store avrenningsområde har elven ingen særlig kraftig vannføring, ettersom den nesten utelukkende strømmer gjennom tørre, ørkenlike områder, og den er bare navigerbar ved høyvann i sitt nederste løp.
| Snake River er ei 1674 km lang sideelv til Columbia i den nordvestre delen av USA. Dette er den klart største sideelva til elva Columbia, og er regulert med Ice Harbor-demningen helt nederst like før munningen i Columbia River.
Til tross for sitt store avrenningsområde har elven ingen særlig kraftig vannføring, ettersom den nesten utelukkende strømmer gjennom tørre, ørkenlike områder, og den er bare navigerbar ved høyvann i sitt nederste løp.
== Elveløp ==
Snake har sitt utspring ved det kontinentale vannskillet i Yellowstone nasjonalpark. Den renner deretter gjennom Wyoming mot sør gjennom Grand Teton nasjonalpark. Etter Snake River Canyon bøyer den av mot vest, og renner gjennom byene Idaho Falls og Twin Falls. I Idaho ligger American Falls Reservoir, og elva krysser deretter over slettelandet på Snake River Plain. Deretter snur elva mot nord, og danner grensa mellom Idaho og Oregon. Ved Twin Falls danner Snake River de 70 m høye Shoshone Falls, også kalt «Vestens Niagara».
Sør for Lewiston renner Snake gjennom Hells Canyon, som med en dybde på 2 410 meter er blant de dypeste sluktene i verden. Etter samløpet med elva Clearwater blir elva i delstaten Washington flere ganger oppdemt til strømforsyning, og den munner til slutt ut i Columbia ved Pasco.
== Navn ==
Den kanadiske oppdagelsesreisende David Thompson nedtegnet de lokale indianernes navn for elven som Shawpatin da han ankom elvemunningen i 1800. Da Lewis og Clarkekspedisjonen krysset over vannskilleti 1805 og ned i elvedalen, kalte de elven Lewis River, Lewis Fork eller Lewis's Fork, ettersom Meriwether Lewis var den første av ekspedisjonsmedlemmene som fikk øye på elven.
De noterte seg også at ded var Snake Indians som bodde langs elven - dette var i virkeligheten shoshoner, og at de kalte elven Ki-moo-e-nim eller Yam-pah-pa (etter en urteplante som vokste langs breddene).
Senere amerikanske oppdagere, av hvem noen hadde deltatt på Lewis-og-Clark-ekspedisjonen, reiste omkring i elvens kildeområder og nedtegnet en rekke forskjellige navn de hørte om elven. Oppdageren Wilson Price Hunt fra Astor-ekspedisjonen kalte den Mad River. Andre brukte navn som Shoshone River (etter stammen) og Saptin River. Men det var Snake River som ble sittende: Det var avledet fra den S-formede håndbevegelsen som shoshonene hadde som tegnet for svømmende laks. Dette feiltolket oppdagerne som et tegn for slange («Snake»), og det ble elvenavnet.
== Sideelver ==
Snake River han mange store og små sideelver. De viktigste er:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Snake River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Snake River – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | munning = Samløp med Columbia | 197,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urinr%C3%B8rs%C3%A5pningen | 2023-02-04 | Urinrørsåpningen | ['Kategori:Anatomi', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder'] | Urinrørsåpningen er den åpningen som urinen strømmer ut gjennom. Når du slapper av i urinblæra åpnes lukkemuskelen som ligger nederst i urinblæra. Den holder urinblæra lukket. Når den åpnes strømmer urinen ut i urinrøret og ut gjennom urinrørsåpningen. | Urinrørsåpningen er den åpningen som urinen strømmer ut gjennom. Når du slapper av i urinblæra åpnes lukkemuskelen som ligger nederst i urinblæra. Den holder urinblæra lukket. Når den åpnes strømmer urinen ut i urinrøret og ut gjennom urinrørsåpningen. | Urinrørsåpningen er den åpningen som urinen strømmer ut gjennom. Når du slapper av i urinblæra åpnes lukkemuskelen som ligger nederst i urinblæra. | 197,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Ugj%C3%A6va | 2023-02-04 | Olav Ugjæva | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1169', 'Kategori:Fødselsår ukjent', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra middelalderen', 'Kategori:Nordmenn fra norrøn tid', 'Kategori:Nordmenn på 1100-tallet'] | Olav Ugjæva (norrønt Ólafr úgæva) (død 1169) var et kongsemne i borgerkrigstida i Norge. Han tok kongsnavn i 1167, men måtte året etter flykte til Danmark, der han døde.
Olav var sønn til Gudbrand Skavhoggsson (Guðbrandr Skafhǫggsson) og Maria Øysteinsdotter (María Eysteinsdóttir), datter av kong Øystein Magnusson. Han blei oppfostra av Sigurd Agnhatt (Sigurðr agnhǫttr). Ifølge Snorre bodde Sigurd på Opplandene (det indre Østlandet), mens forfatteren av Fagerskinna hevder han var fra «øst i Viken», altså på østsiden av Oslofjorden.På slutten av 1160-tallet blei Norge styrt av jarl Erling Skakke mens sønnen hans, kong Magnus Erlingsson, var mindreårig. Erling hadde lyktes i å få gjort sønnen til konge etter langvarige kamper mot andre kongsemner siden midten på 1150-tallet. I 1167 reiste Sigurd Agnhatt og fostersønnen Olav en flokk på Opplandene, mens Erling Skakke var i Danmark. Etter at Erling vendte tilbake til Norge for å bekjempe reisinga angreip Olav og hans menn Erling i et bakhold på Rydjokul i Sørum. Erling blei skada og kom seg så vidt unna. Ifølge sagaene blei det sagt at Olav var uheldig som ikke fikk drept Erling i denne kampen, og slik fikk Olav tilnavnet, som betyr omtrent Olav den uheldige.Året etter reiste Olav og flokken hans til Viken (Oslofjord-området), der de blei slått i et slag ved Stanger (i Våler i Østfold). Sigurd Agnhatt blei drept i slaget, men Olav kom seg unna og flykta til Danmark. Året etter blei han sjuk og døde der. Sagaene forteller at danskene holdt ham for å være hellig.Olav og reisinga hans omtales i kongesagaene Heimskringla og Fagrskinna. Disse to sagaene er uenige om han døde i Århus eller Ålborg.
| Olav Ugjæva (norrønt Ólafr úgæva) (død 1169) var et kongsemne i borgerkrigstida i Norge. Han tok kongsnavn i 1167, men måtte året etter flykte til Danmark, der han døde.
Olav var sønn til Gudbrand Skavhoggsson (Guðbrandr Skafhǫggsson) og Maria Øysteinsdotter (María Eysteinsdóttir), datter av kong Øystein Magnusson. Han blei oppfostra av Sigurd Agnhatt (Sigurðr agnhǫttr). Ifølge Snorre bodde Sigurd på Opplandene (det indre Østlandet), mens forfatteren av Fagerskinna hevder han var fra «øst i Viken», altså på østsiden av Oslofjorden.På slutten av 1160-tallet blei Norge styrt av jarl Erling Skakke mens sønnen hans, kong Magnus Erlingsson, var mindreårig. Erling hadde lyktes i å få gjort sønnen til konge etter langvarige kamper mot andre kongsemner siden midten på 1150-tallet. I 1167 reiste Sigurd Agnhatt og fostersønnen Olav en flokk på Opplandene, mens Erling Skakke var i Danmark. Etter at Erling vendte tilbake til Norge for å bekjempe reisinga angreip Olav og hans menn Erling i et bakhold på Rydjokul i Sørum. Erling blei skada og kom seg så vidt unna. Ifølge sagaene blei det sagt at Olav var uheldig som ikke fikk drept Erling i denne kampen, og slik fikk Olav tilnavnet, som betyr omtrent Olav den uheldige.Året etter reiste Olav og flokken hans til Viken (Oslofjord-området), der de blei slått i et slag ved Stanger (i Våler i Østfold). Sigurd Agnhatt blei drept i slaget, men Olav kom seg unna og flykta til Danmark. Året etter blei han sjuk og døde der. Sagaene forteller at danskene holdt ham for å være hellig.Olav og reisinga hans omtales i kongesagaene Heimskringla og Fagrskinna. Disse to sagaene er uenige om han døde i Århus eller Ålborg.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fagerskinna, oversatt av Edvard Eikill. Saga bok, Stavanger 2008
Snorre: Norges kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979 | Olav Ugjæva (norrønt Ólafr úgæva) (død 1169) var et kongsemne i borgerkrigstida i Norge. Han tok kongsnavn i 1167, men måtte året etter flykte til Danmark, der han døde. | 197,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hilmar_Reksten | 2023-02-04 | Hilmar Reksten | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bedriftsøkonomer', 'Kategori:Norske filantroper', 'Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Reksten', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Hilmar August Reksten (født 29. oktober 1897 i Bergen, død 1. juli 1980 samme sted) var en av Norges største skipsredere gjennom tidene. Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Bergen, som sønn av en maskinist, men satset i voksen alder på å gjøre karriere innenfor shipping. På egen hånd og med en beskjeden egenkapital etablerte han sin rederivirksomhet i 1929. I løpet av de neste mellomkrigsårene bygget han seg opp til å bli en av Bergens mellomstore skipsredere. Da krigen kom til Norge flyktet han utenlands, tok del i motstandskampen mot Tyskland og ble tidlig en av Nortraships markante personligheter, blant annet som befraktningssjef.
Fem av hans seks skip ble senket i løpet av den andre verdenskrig. I årene etter 1945 klarte han å gjenoppbygge skipsflåten og satset fremfor alt på tankskip. De neste tiårene fortsatte veksten til det som skulle bli Bergens største rederi og et verdensomspennende forretningsimperium. Sine aller største suksesser som skipsreder opplevde Reksten i forbindelse med Suezkrisen i 1956 og Seksdagerskrigen i 1967. Oppsvinget etter sistnevnte krig gjorde Reksten til en av verdens mest betydningsfulle skipsredere. Han forsøkte å bli verdens største reder, og nærmet seg målet, men ble så hardt rammet av skipsfartskrisen i midten av 1970-årene at han endte opp med å miste skipsflåten sin. Fra å ha vært milliardær inntil krisen traff, gikk han til en tilværelse der han befant seg på konkursens rand. I denne perioden på slutten av sitt liv ble Reksten stilt for retten for skatte- og valutasvindel, men ble i det vesentligste frifunnet. Han var i sine aktive år ellers engasjert gjennom en rekke verv i næringslivet, foruten blant annet å ha vært president i Festspillene i Bergen, og utmerket seg i offentligheten som velgjører.
| Hilmar August Reksten (født 29. oktober 1897 i Bergen, død 1. juli 1980 samme sted) var en av Norges største skipsredere gjennom tidene. Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Bergen, som sønn av en maskinist, men satset i voksen alder på å gjøre karriere innenfor shipping. På egen hånd og med en beskjeden egenkapital etablerte han sin rederivirksomhet i 1929. I løpet av de neste mellomkrigsårene bygget han seg opp til å bli en av Bergens mellomstore skipsredere. Da krigen kom til Norge flyktet han utenlands, tok del i motstandskampen mot Tyskland og ble tidlig en av Nortraships markante personligheter, blant annet som befraktningssjef.
Fem av hans seks skip ble senket i løpet av den andre verdenskrig. I årene etter 1945 klarte han å gjenoppbygge skipsflåten og satset fremfor alt på tankskip. De neste tiårene fortsatte veksten til det som skulle bli Bergens største rederi og et verdensomspennende forretningsimperium. Sine aller største suksesser som skipsreder opplevde Reksten i forbindelse med Suezkrisen i 1956 og Seksdagerskrigen i 1967. Oppsvinget etter sistnevnte krig gjorde Reksten til en av verdens mest betydningsfulle skipsredere. Han forsøkte å bli verdens største reder, og nærmet seg målet, men ble så hardt rammet av skipsfartskrisen i midten av 1970-årene at han endte opp med å miste skipsflåten sin. Fra å ha vært milliardær inntil krisen traff, gikk han til en tilværelse der han befant seg på konkursens rand. I denne perioden på slutten av sitt liv ble Reksten stilt for retten for skatte- og valutasvindel, men ble i det vesentligste frifunnet. Han var i sine aktive år ellers engasjert gjennom en rekke verv i næringslivet, foruten blant annet å ha vært president i Festspillene i Bergen, og utmerket seg i offentligheten som velgjører.
== Unge år ==
Hilmar Reksten ble født i Bergen og vokste opp i bydelen Nordnes i enkle kår. Han var eldstemann i en søskenflokk som ellers bestod av Hjalmar (1900–1961) og Sofie (1899–1974). Moren, Helene Monsen Søndervåg (1869–1902), døde da Hilmar Reksten bare var fire år gammel. Faren, Erik Reksten (1873–1963), var fyrbøter og senere maskinist og tilbragte mesteparten av tiden til sjøs. Derfra sendte han penger hjem til barnas forsørgelse.Først i 1907 hadde faren spart opp nok penger til at han kunne tilbringe mer tid med familien. Samme år giftet han seg med den jevnaldrende Hanna Gregoriussen (1873–1947), som Hilmar Reksten etter hvert begynte å kalle for «mor», og som skapte et enda tryggere hjem for barna. Sammen med Erik Reksten fikk hun sønnen Karl (1909–1999). Som ansatt hos en kjøpmann tilførte hun også familien en noe bedre økonomi, mens Erik Reksten fortsatte med å arbeide til sjøs.
Nettopp sjøen fanget tidlig Hilmar Rekstens oppmerksomhet og beholdt grepet om ham livet ut.
=== Fra folkeskolen til handelskolen ===
Fra 1904 gikk Reksten på Nordnes skole og deretter på Baldersheim middelskole på Sydnes. Han tilhørte riktignok ikke noe akademisk miljø, men viste seg som en begavet elev. Likevel valgte han å prøve seg i yrkeslivet allerede etter avsluttet middelskoleeksamen i 1912. Han klarte å få arbeid i det velrenommerte grosserer- og eksportfirmaet Johan C. Martens & Co. I fritiden engasjerte Reksten seg i buekorpset Nordnæs Bataillon, hvor han ble faneoffiser i 1916, for deretter å være fanebærer de tre påfølgende årene, en bragd han oppnådde som førstemann. Årene hos Martens & Co. overbeviste Reksten om at praksis alene ikke var nok dersom han skulle gjøre forretningskarriere. Tilstrekkelige teoretiske kunnskaper måtte også til, særlig følte han behov for å lære fremmedspråk. I 1915 begynte han derfor som elev ved Bergen Handelsgymnasium, hvor han lærte seg å beherske språkene engelsk, tysk og fransk. To år senere tok Reksten sin avsluttende eksamen. Han innstilte seg deretter på å gjøre karriere innen shipping.
=== Inn i yrkeslivet ===
Den første verdenskrig pågikk fortsatt og skapte ustabile forhold i shippingbransjen. Det var vanskelig, særlig for en nyutdannet uten kontaktnett, å få arbeid i bransjen. Reksten prioriterte derfor å få arbeidspraksis i stedet. Han henvendte seg til flere rederier og tilbød seg å arbeide for dem som volontør. Positivt svar fikk han fra det nystartede bergenske smårederiet A/S D/S Birkelund. Der begynte Reksten som praktikant i 1917. Rederiet ble kjøpt opp av skipsrederen Thoralf Holta i 1918 og Reksten fulgte med på flyttelasset til Nordstrand, denne gangen som ansatt. Holta ga dessuten Reksten en plass i styret i sitt rederi, og skulle mer enn 55 år senere omtale Reksten som det største aktivum han fikk gjennom sin investering i Bergen. Men rederiets konkurs i 1919, fremkalt av den økonomiske nedgangstiden som shippingbransjen opplevde etter den første verdenskrig, tvang Reksten til å søke andre utfordringer.
Han gjennomførte Marinens Befalskole, der ble han uteksaminert som premierløytnant, og gikk inn i intendanturkorpset. Gjennom tjenesten i marinen ble det tallrike reiser til sjøs for Reksten. Etter at tjenestetiden var over i 1920, forsøkte han forgjeves å få arbeid igjen. De neste ni månedene var Reksten arbeidsledig. I denne vanskelige perioden ba han Holta om råd. Det endte med at han søkte og fikk studieplass ved Handelshochschule, Universität zu Köln. 5000 kroner ble gitt ham i stipend fra Hans Westfal-Larsens rederi. Men denne kapitalen ble snart, mot slutten av 1921, kraftig forringet i verdi som følge av hyperinflasjonen i Tyskland. Tross akutte økonomiske problemer klarte Reksten seg likevel gjennom de tre gjenværende årene av økonomistudiene. Litt inntekt skaffet Reksten seg gjennom en rekke korrespondentbrev som han skrev fra Tyskland og fikk publisert i Bergens Tidende i studietiden. Han bodde i Trajanstrasse i Kölns gamle romerbydel. Det var her hans livslange fascinasjon for Romerriket ble vakt.
Som ferdigutdannet diplomøkonom reiste Reksten tilbake til Bergen høsten 1924, men arbeidsmarkedet viste seg fortsatt svært vanskelig. Nok en gang kom Thoralf Holta ham til hjelp. Reksten fikk arbeide på rederikontorene ved Borgestad i Skien, først som sekretær og siden som kontorsjef for Holta.
== Reksten etablerer seg som skipsreder (1929–1934) ==
Oppholdet i Skien ga Reksten uvurderlige kunnskaper om shipping. Han kjøpte også aksjer i andre rederier og engasjerte seg til en viss grad i deres anliggender. Da han så tidlig i 1929 fikk muligheten til å bli skipsreder, helt uventet, grep han sjansen. Det skjedde da bergensrederne Klaus Wiese Hansen og Christian R. Torp avsluttet sitt kompaniskap og sistnevnte forespurte Reksten om han ville overta etter Wiese Hansen. Dette sa Reksten ja til, men samarbeidet ble aldri realisert. Reksten valgte da heller å satse på egen hånd. Ved hjelp av svigerfaren, Anton Johannesen (1873–1958), og andre forbindelser fikk han nødvendig startkapital.
Reksten dro hjem til Bergen, som han var begynt å savne, og startet 8. mai 1929 sitt eget skipsaksjeselskap, Trajan, hvor DS «Doris» ble hans første skip. Det ble kjøpt kontant og Reksten slapp dermed å ha gjeld hengende over seg, noe som fikk stor betydning i fortsettelsen. Umiddelbart etter kjøpet omdøpte han det 14 år gamle skipet til DS «Trajan». Det var oppkalt etter en romersk keiser, slik de aller fleste av hans senere skip skulle bli. DS «Trajan», en fraktdamper på 1400 dødvekttonn (dvt), ble satt i fart både i Nord-Europa og på De store sjøer i USA. Faren, som hadde gått arbeidsledig i over et år i Bergen, ble skipets første maskinsjef. Rederivirksomheten drev Reksten fra hjemstedet Minde, hvor han bodde frem til 1932. Målt etter tonnasje var rederiet hans det 55. største i Bergen. I virksomhetens oppstartfase var Reksten et ukjent navn i det etablerte bergenske redermiljøet. Skipsrederne her visste ikke engang at han var bergenser, men han gjorde snart inntrykk i enkelte lokale rederkretser. Reksten så på viljen til å ta risiko som veien å gå for å bygge seg opp og ekspandere som forretningsmann. Selv forklarte han senere: «Jeg tok risikoer på områder hvor der bød seg store sjanser. Risikoen var også kalkulert, jeg drev den så langt som jeg trodde og regnet med at mine konkurrenter ikke ville tørre eller kunne. Og det var i grunnen basisen for videre utvikling.»Reksten gikk klar av de verdensomspennende konsekvensene av børskrakket i 1929 og maktet til alt overmål å konsolidere sitt nystartede rederi. I disse trange tidene valgte han å leie inn flere skip, for på den måten å spre risikoen. Skipene, som hadde ligget i opplag i Bergen og andre steder, satte han inn i certepartier til gunstige rater. Reksten fikk et stort antall oppdrag i USA, i sterk kontrast til de fleste andre bergensrederne, mye takket være ryktet han bygget seg opp der, og opplevde et oppsving som ga grunnlag for nye investeringer. Han gjorde seg særlig bemerket med sitt aktivitetsnivå og sin måte å håndtere fraktoppdragene. I 1933 tok Reksten sjansen på å kjøpe enda et skip, som han ga navnet DS «Hadrian». Reksten hadde i forkant analysert seg frem til at markedet ville gå lysere tider i møte etter årene med økonomisk depresjon.
== Mellomstor Bergens-skipsreder på Fjøsanger (1935–1939) ==
Sammen med sin kone Bjørg Elisabeth Reksten (født Johannessen), som han hadde giftet seg med i 1925, og deres tre barn, flyttet Reksten inn i en villa han hadde fått bygget i Fjøsanger utenfor Bergen i 1935. Han hadde da hatt bolig og kontor i Strandkaien de tre siste årene. Villaen på Fjøsanger var todelt, tegnet av bergensarkitekten Leif Grung, og hadde navnene «Einbu» og «Nordbo». Rekstens svigerfar bodde i sistnevnte del. Helt i starten hadde også Rekstens lille rederiadministrasjon sine arbeidslokaler i «Einbu», noe som fortsatte med å understreke det mildest talt utydelige skillet mellom privatmennesket og forretningsmannen Reksten. I 1937 stod imidlertid en hvit liten treetasjers murbygning, «Solbakken», ferdig på samme eiendom, like ved siden av villaen og ble da rederiets nye kontorer. Også denne bygningen var tegnet av Grung, som Reksten dernest engasjerte til å tegne et boligfelt nær Paradis, Gunvorstreet, planlagt for hans nåværende og fremtidige rederiansatte.
Rekstens optimistiske spådommer for shippingmarkedet holdt stikk, han gikk offensivt til verks, og kjøpte i 1935 og 1936 henholdsvis MS «Titanian» og DS «Nerva». Gradvis trådte Reksten ut av de ukjente Bergens-redernes skygger. Etter hittil å bare ha kjøpt eldre, kullfyrte skip, fikk han i 1938 levert sitt første nybygg fra Akers mekaniske verksted i Oslo: det oljefyrte DS «Octavian». Samme år overtok han enda et nytt skip, DS «Julian», denne gangen fra Fredrikstad Mekaniske Verksted. Reksten solgte imidlertid raskt skipet, til god fortjeneste. Kontraheringene demonstrerte at Reksten hadde opparbeidet seg god kredittverdighet hos bankene. Økt oljeforbruk ga tankmarkedet medvind, noe som motiverte Reksten til å satse på tankfart. Inntil da hadde han holdt seg til trampfart. Han kontraherte sitt første tankskip i Sverige i 1938, med sikte på levering i 1941, men krigsutbruddet førte til at leveransen måtte utsettes.
Tre nye skipseiende aksjeselskap ble stiftet av Reksten, som innen 1939 hadde seks skip i drift, idet han dette året også kjøpte skipet han ga navnet DS «Vespasian.» Rekstens lot alle skipene sine seile under samme rederiflagg, og det ble vanlig å omtale rederiene hans under fellesbetegnelsen «Hilmar Rekstens rederi.» Reksten var på dette tidspunktet den trettende største skipsrederen i Bergen, og hadde som et synlig tegn på fremgangen blitt utnevnt til tredje varamann i Bergens Rederiforenings styre. Også i næringslivet utenfor shippingmiljøet var hans stjerne stigende. I 1939 ble han valgt inn i styret til Store Norske Spitsbergen Kulkompani.
23. august dette året døde hans kone Bjørg Elisabeth etter kortere tids sykdom, 36 år gammel. Reksten ble dermed alene med sine fem barn, født i årene 1930–1939. Etter å ha tatt hånd om de praktiske følgene rundt sin kones dødsfall, ventet ikke Reksten med å ofre seg for arbeidet. Et innhogg i hans arbeidsrutiner kom derimot like etter, i september 1939. Den andre verdenskrig hadde da startet, og som vernepliktig løytnant ble Reksten innkalt til tjeneste i det gjenopprettede norske nøytralitetsvernet. Her tjenestegjorde han på marinebasen Marineholmen i Bergen sentrum i tiden fremover. Innimellom fikk han fri slik at det i en viss utstrekning ble mulig for ham å samtidig ta hånd om rederidriften.
== Krigstid (1940–1945) ==
Ved det tyske angrepet på Norge i 1940, var Reksten stadig tjenestegjørende på Marineholmen i Bergen. Senest 8. april tilbrakte han dagen der. Tidlig om morgenen 9. april dro han derfor tilbake til Marineholmen i Bergen, kledd i sivil, bløffet seg forbi de tyske vaktene ved inngangen og fikk smuglet ut den norske kommandanten samt viktige, hemmelige papirer.De neste dagene konsentrerte Reksten seg om mer motstandsarbeid. Han knyttet til seg et lite nettverk av kontaktpersoner, med Fjøsanger som samlingspunkt. Informasjon ble formidlet til og fra norske militærstyrker utenfor tysk-okkupert område, og møter holdt med flere skipsredere og andre nøkkelpersoner i det som tyskerne senere døpte «Reksten-kretsen».
Men snart satte Rekstens anti-nasjonalsosialistiske aktiviteter ham i en svært utsatt stilling, og av frykt for sitt liv, men også for å kunne fortsette å arbeide som skipsreder, valgte han å forlate sine fem mindreårige barn hjemme på Fjøsanger for å reise over til Storbritannia. Derfra dro han videre til New York i den hensikt å være med på å organisere og bygge opp Nortraships virksomhet i USA. Fem av skipene hans var i utlandet, og kunne stilles til disposisjon for de alliertes krigsinnsats. Men det ene av dem, DS «Hadrian» ble internert i juli 1940 i Dakar etter den tysk-franske våpenstillstanden. Senere ble «Hadrian» ført til det frie Sør-Frankrike, men ble der tatt som krigsbytte av tyskerne etter deres invasjon i november 1942. Skipet var i tysk tjeneste frem til det ble senket av sovjetiske fly utenfor Sevastopol 11. mai 1944. Det sjette skipet, DS «Nerva», havnet derimot straks under tyskernes kontroll hjemme i Norge, og gikk senere ned utenfor Rørvik i 1943. Samtlige fire av Rekstens medarbeidere, under ledelse av hans svoger og kontorsjef Rasmus Wilhelmsen (1903–1984), ble værende igjen på Fjøsanger for å ta seg av den hjemlige delen av rederivirksomheten og opprettholdt de daglige kontorrutinene, selv om det etterhvert ble stadig mindre for dem å gjøre.
=== Outsider i Nortraship ===
Reksten ble snart befraktningssjef i Nortraship, men fikk en kortvarig karriere på kontoret i Broad Street på Manhattan: Høsten 1940 overførte Reksten et av skipene sine, DS «Octavian», fra Nortraship til det Panama-registrerte selskapet East and West Shipping, som han selv kontrollerte. Han brøt dermed regelen om at alle norske skip skulle underlegges Nortraship, selv om han hevdet å ha fått dispensasjon fra norske myndigheter. Han unngikk å bli avskjediget fra Nortraship, men ble 17. september 1940 overflyttet til sjefsstillingen ved Nortraships avdeling for skipsregnskap. Imidlertid hadde Reksten havnet på kant med flere av Nortraships ledere, og hans kommende tid i New York ble preget av en rekke konflikter.
I september 1941 reiste Reksten tilbake til London, hvor han ble knyttet til den norske eksiladministrasjonen, og samarbeidet tett med statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Trygve Lie, forsyningsminister/skipsfartsminister Arne Sunde og andre regjeringsmedlemmer. Forsyningsdepartementet engasjerte Reksten til å forhandle med det britiske Ministry of War Transport om fordelingen av norsk-britiske linjeinteresser og overføring av britisk tonnasje som erstatning for norske skipstap. Men protester fra Nortraships London-sjef, Ingolf Hysing Olsen, som mente disse forhandlingene var å blande seg i Nortraships egne saker, førte til at Reksten ble satt på andre oppdrag, men ikke i London. Følgelig sendte Forsyningsdepartementet ham i februar 1942 tilbake til New York blant annet for å evaluere Nortraships organisasjon der og ledernes funksjon. Særlig kritisk var han mot Nortraship-sjefen Øivind Lorentzen, samt Hysing-Olsen. Reksten erklærte at han følte seg mer kompetent til å styre Nortraship enn disse to.
I krigens første år slo Reksten seg opp i Nortraship. Denne fremgangen blir vanligvis forklart med hans dyktighet og sjarm. Særlig hans evne til å skaffe og utnytte informasjon kom ham til god hjelp. Men til syvende og sist var han en nykommer i det etablerte redermiljøets øyne. Han var kritisk til satsingen på linjefart, som også utgjorde den mest prestisjetunge delen av norsk skipsfart. Dermed la Reksten seg ut med mektige aktører, og til slutt kunne heller ikke hans viktige politiske støttespillere hindre at han ble skjøvet i bakgrunnen.Reksten fikk et engasjement ved Nortraships kontor i Montréal, hvorpå han førte forhandlinger med amerikanske myndigheter om fornyelse av den norske flåten, samt reparasjoner og erstatningsutbetalinger. Det var et arbeid som ga ham mange verdifulle kontakter, og forhandlingenes vellykkede utfall beviste at Reksten fortsatt var en viktig ressurs for Nortraship. Men da han i mars 1943 dro tilbake til London igjen, var han i realiteten helt ute av Nortraship.
=== Svalbard-engasjement, torpederinger og nytt forretningsimperium ===
Fra nå av begynte Reksten å konsentrere seg om Svalbard-spørsmål, ikke minst fordi han siden 1941 hadde vært formann i Store Norske Spitsbergen Kulkompanis London-styre. Han dro til Svalbard i juni 1943 på vegne av selskapet og som hærens representant; Reksten hadde nå graden major. På Svalbard fikk Reksten, siden han behersket tysk, være med på en ekspedisjon hvor målet var å erobre en hytte som fungerte som tysk værstasjon. Stasjonen ble erobret, men de fem tyskerne der hadde flyktet på forhånd. Da Reksten deretter var på vakttjeneste utenfor hytten, dukket det opp en tysk ubåt i bukten. Ubåten åpnet ild mot den norske vaktstyrken, men Reksten slapp etter mye dramatikk uskadet fra trefningen. Etter dette dro han tilbake til Storbritannia. Der planla han i 1944 gjenoppbyggingen av Svalbard sammen med britiske og norske myndigheter.
Reksten reiste selv med skip over Atlanterhavet flere ganger, og fikk på nært hold se påkjenningene og risikoene som norske sjøfolk levde under. Han sørget for at mannskapenes familier hjemme i Norge mottok lønn punktlig i hele krigstiden. Blant skipsrederne utmerket han seg positivt med sin omtanke for sjøfolkenes ve og vel. Tre av Rekstens fire gjenværende skip i uteflåten ble senket i løpet av krigen, «Trajan», «Vespasian» og «Octavian». I slutten av august 1943 søkte Reksten derfor Skipsfartsdepartementet i London om forskudd på krigshavarierstatningen. Han fikk 70 000 pund til å kjøpe et britisk dampskip, som fikk navnet DS «Marsden». Britene godtok dette under betingelse av at skipet seilte under britisk flagg. I mars 1945 ble han gitt tillatelse til å kjøpe enda et skip, DS «Hampshire Coast». Denne gangen hadde han sikret finansiering fra Hambros Bank i London, en bank han hadde kommet i et fast forretningsforhold med.Reksten kjøpte selskapet Thornhope Shipping Co., om enn uten å få tillatelse til å tilføre det skip. Han kjøpte også aksjemajoriteten i meglerfirmaet Clarkson & Co.
Ved siden av sine arbeidsoppgaver for Forsyningsdepartementet, bygget Reksten opp en britiskbasert forretningsstruktur som ga ham et grunnlag til å fortsette rederivirksomheten etter krigen. Thornhope Shipping Co. ble da aktivert, og fikk over tid vokse seg til et stort rederi.
== Etterkrigstid og kontraheringsstopp (1945–1950) ==
Etter freden i 1945 vendte Reksten tilbake til Norge. Hjemkomsten var blitt planlagt i lang tid i forveien, og siden fjoråret hadde han via en mellommann i Sverige hatt hemmelig brevkontakt med sin svoger Rasmus Wilhelmsen, slik at han hadde holdt seg oppdatert om utviklingen hjemme. 19. juni 1945 dro han fra Oslo og tilbake til Bergen. I gjensynet med villaen på Fjøsanger fikk han seg en ubehagelig overraskelse: Den tyske okkupasjonsmakten hadde rekvirert Rekstens hjem i september 1943 og brukt det til egne fritidsformål frem til slutten av krigen. Villaen var blitt kraftig rasert innvendig under utflyttingen. «Tyskerne har griset til overalt», skrev han, «hvor jeg enn beveget meg, vasset jeg i skitt og rot.» Reksten innrømmet at han var «fristet til å sette fyr på hele stasen.»Men han bestemte seg for å bli værende i Bergen, restaurerte villaen og tok utfordringen med å gjenoppbygge sin skipsfartsvirksomhet fra Fjøsanger, enda han innså at byer som New York, London og Oslo ville være mer egnet som forretningsbase. I første omgang var målet hans å gjenreise handelsflåten sin til førkrigsstandard.Men i likhet med andre skipsredere fikk Reksten erfare at norske myndigheter nedprioriterte skipsfarten til fordel for andre samfunnsformål. Det ble derfor vanskelig å få bygget nye skip. Til tross for dette klarte Reksten raskt å gjenoppta virksomheten. I tillegg til sine to skip innkjøpt under krigen, fikk han i 1945 omsider overta tankskipet, MT «Julian», som han hadde bestilt i Sverige. Optimismen rådet derfor når Reksten igjen ønsket å konsentrere seg for fullt om shippingvirksomheten. De ødelagte dokkene, bombeherjede havneanleggene og ruinerte skipsverftene innbød imidlertid ikke til å drive shipping fra Norge. Bare et mindre skip, DS «Trajan», fikk Reksten bygget i Norge, i 1947. Samme år ble MS «Titanian», det eneste av hans skip som hadde overlevd hele krigen, totalskadet etter å ha gått på en mine utenfor Rotterdam.Det tok tid å bygge opp igjen organisasjonen på Fjøsanger. De første etterkrigsårene rettet Reksten derfor fokuset mot Storbritannia, hvor han investerte i rederivirksomheter og engasjerte seg i skipsmegling. Engasjementet for Svalbard fortsatte også. Han ble i 1945 styreformann for Store Norske Spitsbergen Kulkompani, og mye takket være Reksten kom virksomheten på Svalbard i gang allerede 1946–1947. Som takk fikk Reksten, som hittil eneste person, oppkalt en vei etter seg i Longyearbyen.
En potensielt alvorlig hindring i Rekstens gjenoppbyggingsarbeid kom i 1948, da den norske regjeringen innførte forbud mot å kontrahere skip ved utenlandske verft. Denne kontraheringsstoppen varte i tre år fremover. Men Reksten hadde allerede rukket å kontrahere skip i utlandet, og klarte dermed å øke sin tonnasje betraktelig.
== Gjenoppbyggingstid (1950–1955) ==
MT «Nerva» og MT «Aurelian» ble levert fra det svenske verftet Kockums i 1950. Den norske verftsindustrien var i 1949 igjen kommet på beina, og verftene begynte å bygge skip, men disse skipene var ikke store nok og heller ikke lønnsomme nok for Reksten. Frem til 1953 fikk han levert ytterligere to skip, MT «Majorian» og MT «Octavian», fra henholdsvis Wickers Yard og Swan Hunter i England, foruten at han kjøpte TT «Arrian» brukt samme år. Dette var et resultat av den stigende etterspørselen av tonnasje under Koreakrigen. Dermed passerte han med god margin sitt første etterkrigsmål, og suksessen skulle fortsette.
Reksten kjøpte MT «Titanian» brukt i 1954 og fra verftene Kockums i Malmö og AG Weser i Bremen bestilte han ytterligere to tankskip: TT «Vespasian» og TT «Hadrian», som ble levert i henholdsvis 1955 og 1959. Dette var Rekstens første tankskip med turbinmaskineri. Han hadde stor tro på slike skip, og tankskipene hans hadde heretter utelukkende turbinmaskineri. Bunkersforbruket var riktignok høyere, men Reksten la større vekt på at turbinmaskineriet var rimeligere både i anskaffelse og vedlikehold.
Han bestilte også fire tørrlastskip fra A/G Weser: MS «Trajan», MS «Justinian», MS «Gordian» og MS «Numerian», som ble levert i årene 1957 til 1960. Rekstens internasjonale rykte som skipsreder var nå så solid at hans personlige underskrift var god nok garanti for finansieringen av skipene. Vanligvis krevde skipsverftene at skipsrederne kunne vise synlige tegn på sin betalingsevne, slik som langsiktige fraktavtaler og bankgarantier. Dette gjorde verftene fordi de løp en stor økonomisk risiko ved å bygge skipene. Uvanlig nok ble kontraktene om byggingen av skipene inngått med Hilmar Reksten personlig, fremfor med rederiet. Først etter at Reksten overtok skipet fra verftet, avgjorde han hvilket av sine rederiaksjeselskap som skulle eie skipet.
I 1952 giftet Hilmar Reksten seg med den 20 år yngre Carol Mowinckel (f. Montgomery), enken etter Jens Gran Mowinckel, som var sønn av Johan Ludwig Mowinckel. Med seg hadde Carol barna Christine (1945–1993) og Johan (1948-2017), som begge ble adoptert av Reksten i 1965.
== Skipsrederen Reksten ==
Reksten stiftet i 1952 Firma Hilmar Reksten, et familieselskap som hadde Fjøsanger som kontoradresse. Hans rederier A/S Hadrian, R/A Trajan, R/A Julian, R/A Diocletian og R/A Appian var underlagt selskapet. Bare førstnevnte var børsnotert. Administrasjonen ble over tid utvidet, i takt med fremgangen. Like etter krigen hadde Reksten bare rundt fem ansatte, men i midten av 1950-årene bestod administrasjonen av flere titalls ansatte. Det måtte av den grunn bygges en større bygning til rederikontorene. Den ble bygget på samme sted som de opprinnelige rederikontorene, «Solbakken», i Statsminister Michelsens vei 38. Bygningen var påkostet, med et unorsk interiør som gjenspeilte Rekstens internasjonale referansepunkter og sterke interesse for kunsthistorie. Rederiets øverste ledere fikk sine kontorer i tredje etasje, med ett unntak: Hilmar Reksten selv installerte seg i et svært romslig kontor i bygningens fjerde og øverste etasje. Fra kontoret hadde han direkte utsikt mot Gamlehaugen, hjemmet til skipsrederen Chr. Michelsen, mannen som til en viss grad var Rekstens inspirasjonskilde.
For Reksten føltes det praktisk å ha en kort avstand mellom hjem og kontor. Han utviklet en fast dagsrytme. Ved 10-tiden var han på plass på kontoret. Klokken 15 dro han hjem for å spise middag, før han en time senere dro tilbake til kontoret. Der ble han værende for å arbeide frem til klokken 21, gjerne avbrutt av en ettermiddagstur. Resten av kvelden benyttet han vanligvis til å dyrke sin interesse for bøker om historie og kunst.Et karakteristisk trekk ved Reksten som arbeidsgiver kom klart til syne allerede i 1950-årene. Han holdt bevisst avstand til sine ansatte på rederikontorene. Ofte søkte han ensomhet, og mente selv at han arbeidet best på den måten. Til enhver tid begrenset Reksten seg til å holde jevnlig kontakt med bare 3–4 utvalgte nære medarbeidere i rederiet. Dette var først og fremst personer på den tekniske, økonomiske og regnskapsmessige siden som Reksten følte det helt nødvendig å stå i løpende forbindelse med. Det øvrige personalet, også ansatte i lederstillinger, så sjelden eller aldri noe til ham. Det kunne gjerne gå flere år før medarbeidere i ansvarshavende stillinger fikk hilse på Reksten for første gang.
Etter eget utsagn foretrakk han å styre eneveldig. Diskuterte skipsrederen saker med noen av sine medarbeidere, var det vanligvis ikke for å høre deres meninger; det ble gitt lite rom for eventuelle motforestillinger fra medarbeiderne. Diskusjonene kunne fort få preg av å være rene enetaler, der Reksten snakket og medarbeideren lyttet. Til Rekstens kontor dro bare den som var blitt bedt dit. Ingen ansatte var noen gang dus eller på fornavn med Reksten. Samtidig må det understrekes at organisasjonens ansatte, og da særlig hans medarbeidere på ledernivå, ga uttrykk for til dels sterk beundring av Reksten. De viste ham full lojalitet, i medgang som i motgang.Privat fremstod Hilmar Reksten derimot markert forskjellig fra skipsrederen. Som privatperson pleide han omgang med mange venner både i inn- og utland, deriblant en rekke mennesker utenfor shippingmiljøene.
== Mot nye høyder (1955–1966) ==
Etter at Reksten hadde bygget opp en stor tankflåte, begynte han for alvor å satse på spotmarkedet. Dette innebar at Reksten avslo å binde flåten sin til langsiktige fraktavtaler (certepartier), noe som ville ha sikret faste og stabile inntekter over lengre perioder. Skipene ble i stedet bare bortfraktet på kortvarige oppdrag. Når det var stor etterspørsel etter tanktonnasje, kunne han på denne måten presse oljeselskapene til å betale høyest mulige priser. Men ulempen var at skipene hans risikerte å bli liggende uvirksomme i opplag når de dårlige tidene kom. Det var økonomisk farlig for et rederi å ha skip liggende i opplag særlig lenge: Ikke tjente skipene inn penger, og mannskaper, vedlikehold, reparasjoner og havneleie krevde store utgifter. Rekstens tanke var at han skulle tjene så godt i de gode tidene at han med god margin ville klare seg gjennom de dårlige tidene, og likevel sitte igjen med et høyere overskudd enn sine konkurrenter. Reksten viste med dette at han var en svært risikovillig skipsreder. Hans aktive kontraheringer av skip førte til at han i 1955 ble Bergens fjerde største skipsreder.Under Suezkrisen i 1956 fikk han via radioen vite om den britisk-franske invasjonen, tidsnok til at han rakk å kalle det fullastede tankskipet M/T «Octavian» tilbake før det gikk inn i Suezkanalen. Skipet gikk i stedet rundt Afrika, og unngikk dermed å bli innesperret i Suezkanalen sammen med mange av skipene til Rekstens konkurrenter, deriblant norske «Eli Knutsen» og «Hektoria». Inntektene som «Octavian» seilte inn, oversteg byggeprisen 4–5 ganger. Men i årene etterpå gikk tankmarkedet inn i en ny bølgedal. Rekstens nye skip, T/T «Hadrian», som med sine nesten 50 000 dødvekttonn var hans til da største skip, ble for eksempel liggende uvirksom etter overtakelsen i 1959. Denne uvirksomheten tvang Reksten blant annet til å bruke en av sine turbintankere til å frakte korn. Men grunnet de dårlige tidene kunne Reksten bygge billig. I 1963 bestilte han syv nye skip, de største av dem på 95 000 dødvekttonn. Dette gjorde Reksten fordi han hadde regnet seg frem til at markedet ville flate ut. Samme år passerte Reksten både Westfal-Larsen & Co. og J. Ludwig Mowinckels rederi i tonnasje. Han ble med det Bergens største skipsreder.
Likevel ble ikke Reksten fullt og helt tatt inn i varmen i Bergens etablerte redermiljø. Der ble han gjerne sett på som en oppkomling og et uromoment. Han ønsket anerkjennelse, men fikk til sin skuffelse ikke noen høyere tillitsverv i Bergens Rederiforening. Reksten fortsatte som medlem av foreningen, etter at Norges Rederiforbund i 1957 satte en stopper for hans planer om å opprette en rederiforening i Fana, og selv gjorde han ikke alvor av ideen om å registrere skipsflåten sin i Haugesund. Å ha skipene sine registrert noen andre steder enn i Bergen og Norge ble aldri igjen aktuelt. Men han holdt seg heretter borte fra Bergens Rederiforenings offisielle tilstelninger.
De syv skipene som Reksten hadde bestilt, ble levert i årene 1964–1966. Disse tilvekstene til Rekstens flåte fikk navnene T/T «Valentinian», T/T «Lucian», T/T «Cyprian», T/T «Gratian», T/T «Julian», T/T «Winston Churchill» og T/T «Clementine Churchill». De to siste skipene, bygget ved Swan Hunter, brøt med Rekstens navnetradisjon. Reksten var en beundrer av Winston Churchill og fikk tillatelse av Churchills kone Clementine til å kalle opp skipet etter den britiske statsmannen. I takknemlighet for dette kalte han også opp et skip etter Clementine. T/T «Julian» ble i 1966 ferdigbygget ved Akers mekaniske verksted på Stord, noe som ble starten på et omfattende samarbeid med Aker. Konsernet la samme år frem sine planer om å bygge turbintankere på 200 000 tonn ved Aker Stord. Tanken om at et skipsverft på Vestlandet kunne bygge skip i internasjonalt konkurransedyktige størrelser, begeistret Reksten; han ønsket primært å støtte lokal og hjemlig industri. Men ennå slet han i motbakke, og i første halvdel av 1967 begynte rederiets stilling å bli kritisk, for da seilte bare to av skipene hans, til fraktrater som såvidt var nok til å dekke bunkersutgiftene. Selv mente han likevel å ha tilstrekkelig økonomisk styrke til å kunne ri stormen av. En vurdering av de politiske forholdene i Midtøsten ga ham også tro på at det snart ville bli stor etterspørsel etter hans tankflåte.
== Gullalder (1967–1971) ==
Da Seksdagerskrigen mellom Israel og araberstatene i juni 1967 førte til israelernes erobring av Sinaihalvøyen og stengingen av Suezkanalen, fikk Reksten sin gylne sjanse. Etterspørselen etter tanktonnasje steg dramatisk, fraktratene ble nesten femdoblet, og hele Rekstens tankflåte på totalt 800 000 dødvekttonn befant seg ubeskjeftiget i Persiabukten, klar til å seile for nye oppdragsgivere. For å kompensere for den ekstra reisetiden rundt Kapp det gode håp, begynte rederne å bygge supertankere, også kjent som Very Large Crude Carriers (VLCC), i store antall. Reksten ville også være blant dem som bygget stort. Dette året bestilte han fem tankskip på 220 000 dødvekttonn fra Aker Stord. I 1968 fulgte Reksten opp med å bestille to tankskip på 280 000 dødvekttonn.
Reksten fylte 70 år i 1967, men viste ingen tegn til å ville trappe ned. Arbeidsinnsatsen hans ble tvert imot trappet opp. Hans nevø Johny Danielsen (1919–2002), rederiets befraktningssjef som fungerte som dets daglige leder, og som derfor også hadde tittelen skipsreder, ble tvunget til å slutte i 1967, etter over 27 års fartstid i rederiet. Reksten valgte da å involvere seg enda mer i det daglige arbeidet på rederikontorene. I praksis var han fra nå av både styreformann, administrerende direktør og befraktningssjef. Rekstens allmektige stilling ble ytterligere understreket av at rederiet ikke hadde noe styre som han var ansvarlig overfor.
Dette ble også starten på perioden da Reksten for alvor fremstod som en av de internasjonalt store skipsrederne, slik som Aristoteles Onassis, Yue Kong Pao, Daniel K. Ludwig, Stavros Niarchos og Tung Chao Yung. Eventyrlige inntekter strømmet inn. Rekstens første supertanker, T/T «Kong Haakon VII», ble i august 1969 levert fra skipsverftet på Stord. Han beundret den forrige norske kongen, og hadde fått kongefamiliens samtykke til å kalle skipet sitt opp etter ham. Senere samme år, i desember, inntraff det en kraftig eksplosjon om bord på T/T «Kong Haakon VII» utenfor Sør-Afrika. Store ødeleggelser på skipet ble resultatet, selv om ingen om bord ble drept eller skadet. Etterpå hadde Reksten en del problemer med å finne et verksted som kunne reparere skipet. Denne erfaringen ga ham ideen til å bygge et stort skipsverft utenfor Bergen.
Han kjøpte opp store arealer på Hanøytangen i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene. Her tenkte Reksten at det med tiden skulle skapes 2600 arbeidsplasser og bygges tankskip på oppimot 800 000 dødvekttonn. Selv begynte Reksten å drømme om å bygge tankskip på en halv million tonn til sin egen flåte. Dette var nesten dobbelt så stort som det andre norske skipsverft ville være i stand til å bygge. Ved japanske skipsverft kunne Reksten ha bygget mye større og billigere enn det Aker tilbød, men disse skipsverftene foretrakk å levere skip til redere som opererte med langsiktige fraktkontrakter. Slik krav var ikke Reksten beredt til å møte. Han var desto mer iherdig opptatt av å rettferdiggjøre sin befraktningspolitikk i offentligheten og overfor andre skipsredere. Reksten satte i stedet sin lit til at det forespeilede skipsverftet på Hanøytangen skulle levere supertankerne han ønsket. I mellomtiden fikk Reksten i rask rekkefølge levert de neste supertankerne: T/T «Aurelian», T/T «Nerva», T/T «Octavian» og T/T «Hadrian».
Enda bedre tider for forretningsvirksomheten var i vente. For da Syria i 1970 sprengte den transarabiske oljeledningen til Libanon, og Libya reduserte sin oljeeksport, nådde fraktratene sitt høyeste nivå siden Suezkrisen. Tilbudene strømmet inn til Reksten, men han holdt tilbake inntil det best mulige tilbudet kom: En fraktavtale med British Petroleum som omfattet 12 av Rekstens tankskip, og innbragte en nettofortjeneste på 500 millioner kroner. For å møte etterspørselen etter ledig tonnasje, leide Reksten også inn fire tankskip på management: T/T «Havkong», T/T «Titan», T/T «Falkefjell» og T/T «I D Sinclair». Ytterligere fem tankskip på 285 000 dødvekttonn ble dessuten bestilt fra Aker Stord, tre i 1970 og to året etter. Reksten gjorde dette etter å ha fått forsikringer fra Aker om at de hadde kapasitet til å bygge disse skipene. Med det hadde Reksten fylt nesten halve ordreboken til Aker Stord. Suksessen, som blant annet medførte at aksjekursen i A/S Hadrian steg fra 250 kroner til 50 000 kroner, styrket Rekstens tro på fremtiden og håp om en gang å bli verdens største skipsreder.
Men markedet snudde mot slutten av 1971. Fraktbehovet ble redusert grunnet kutt i oljeproduksjonen og politisk uro i Midtøsten. Samtlige av Rekstens fem supertankere gikk da i opplag. Disse hadde kostet Reksten 685 millioner kroner, mens han i tillegg hadde syv bestillinger fra Aker til en pris av 1,4 milliarder kroner. For å klare å betale på disse avdragene, måtte Reksten selge to av sine tankskip på 90 000 dødvekttonn: T/T «Valentinian» og T/T «Gratian». Et likviditetslån på 25 millioner amerikanske dollar reddet Reksten fra de stigende problemene.
=== På topp som næringslivsmann ===
Som følge av at Reksten fylte 70 år i 1967, måtte han på grunn av oppnådd aldersgrense tre tilbake fra flere av sine styre- og representantskapsverv i norsk næringsliv, deriblant vervet i Bergens Privatbank. Paradoksalt nok var det i tiden som fulgte at Rekstens engasjement i norsk forretningsliv nådde sine høydepunkter. Reksten kjøpte opp 100 prosent av aksjene i entreprenørselskapet Høyer-Ellefsen, som med sine 1500 ansatte var og er Norges tredje største, og kontrollerte det dermed direkte. I andre selskaper nøyde Reksten seg derimot med å forsøke å oppnå indirekte makt, eller innflytelse som han kalte det: Han kjøpte opp 37 prosent av aksjene i Bergen Mekaniske Verksted. Som aksjonær engasjerte han seg særlig aktivt i Norsk Hydro, men kjøpte også aksjeposter i Saga Petroleum, Elkem og Sør-Norge Aluminium. Hans aksjeandel i Store Norske Spitsbergen Kullkompani utgjorde 25 prosent. Orkla (selskap) eide han 10 prosent av.
Reksten kjøpte seg også inn i rederier som A/S Kosmos, tilhørende Anders Jahre, foruten Waages Tankrederi A/S og Biørn Biørnstad & Co. Men hans engasjementer her kunne imidlertid til tider skape interne friksjoner, noe som nok var medvirkende til at Reksten ikke fikk oppfylt sine ønskemål om å få styreverv i A/S Kosmos og Norsk Hydro. Han hadde for eksempel blitt nødt til å trekke seg fra styreledervervet i Store Norske Spitsbergen Kullkompani i 1962, som følge av konflikter som oppstod etter hans kamp mot statens økende makt i selskapet og hans kritikk av andre tillitsvalgte for å ha sammenblandet egne økonomiske interesser med selskapets.Etter brannen på Bryggen i Bergen, der flere av husene brant ned, kjøpte han deler av branntomten og begynte tidlig i 1970-årene forberedelsene til byggingen av et hotell og konferansesenter der. Men senere hendelser skulle torpedere Rekstens planer for området, og han måtte overlate hotellprosjektet til andre.
== Overkontrahering og overmot (1972–1973) ==
Mot slutten av 1972 snudde markedet seg til det bedre. Etter det ville Reksten ekspandere videre. Han fikk våren 1973 vite at konsernet Zapata Næss Shipping Company var til salgs. Konsernet, som var bygget opp av Erling Dekke Næss, en kjenning av Reksten fra Nortraship-tiden, bestod av 37 tankskip og tørrlasteskip på til sammen 2 250 000 dødvekttonn. Reksten regnet Zapata Næss som «det største egenverk jeg har sett» og klarte ikke å motstå fristelsen da han fikk muligheten til å kjøpe dette shippingimperiet. Helst ville Reksten kjøpe hele flåten selv, men han måtte inngå forlik med Peninsular & Oriental Steam Navigation Company (P&O) om 50/50 deling av konsernet. Aksjekjøpene i Zapata Næss, gjennomført i samarbeid med Næss' nevø Arne Næss jr., kostet Reksten over 700 millioner kroner. Sammen med P&O, som Reksten allerede eide 25 prosent av, omdøpte han Zapata Næss til Anglo Nordic Shipping Company. Navnet ble valgt for å symbolisere det britisk-norske shippingsamarbeidet. Sommeren 1973 kom det et tilbud fra et amerikansk selskap om kjøp av Anglo Nordic Shipping Company. Reksten ville fått en fortjeneste på flere hundre millioner kroner ved et salg, men takket nei. På dette tidspunktet var det blitt viktigere for ham å kontrollere en størst mulig skipsflåte.
Som et tilsvar til det Reksten så på som den truende konkurransen fra shippingindustrien i Det fjerne østen, arbeidet han for å opprette storrederiet North Sea Shipping Company, med god hjelp fra skipsmeglerfirmaet Clarksons. Prosjektet strandet da Reksten ikke fikk den nødvendige støtten fra andre rederier.
Tidlig i 1972 forhørte Reksten seg om muligheten for å utvide størrelsen på sine to siste bestilte skip til 350 000 dødvekttonn, for i internasjonal sammenheng begynte tankskip på denne størrelsen å gjøre sitt inntog. Ideen ble imidlertid forkastet av Reksten, ettersom de to skipene ville bli mye dyrere, og Aker ville måtte utsette leveringen. Men senere dette året inngikk rederiene Hagb. Waage og Biørn Biørnstad avtale med Aker om bygging av fire tankskip på 370 000 dødvekttonn. Reksten likte dårlig at hans konkurrenter hadde fått sjansen til å bestille supertankere av typen Ultra Large Crude Carrier (ULCC) hos Aker og ikke ham selv. Han følte at han dermed ble utelukket fra å få levert konkurransedyktige skipsstørrelser i mange år fremover. Aker ble kontaktet av Reksten, og de diskuterte i januar 1973 muligheten for å bygge enda større tankskip. Aker utarbeidet etterpå planer om å bygge tankskip på 420 000 dødvekttonn, men Aker Stord måtte i så fall investere i en ny og større dokk for å bygge slike tankskip. Styret i Aker sa først nei til å utvide dokken, som ville koste 250 millioner kroner, men gjorde helomvending 19. juni 1973. Aker inntok sitt nye standpunkt under forutsetning av å kunne fremvise nye byggekontrakter for myndighetene, som måtte godkjenne utvidelsen av dokken. En avtale med Reksten ble sett på som en brekkstang for å få myndighetenes godkjennelse. Dagen etter mottok Reksten et tilbud på fire 420 000 tonns tankskip.
Reksten fikk forhandlet seg frem til at størrelsen, hvis mulig, kunne utvides til 495 000 tonn, som han mente var den optimale og mest lønnsomme driftsstørrelsen. Han slo til på tilbudet. Med tanke på fjorårets hendelser var dette et risikabelt trekk av Reksten. Men han lot seg friste fordi gjelden hans i Norge nå utgjorde en tredjedel av hans skipsflåtes samlede verdi. Dessuten fryktet han at oljeselskapene skulle slutte seg sammen i enda større konstellasjoner og dermed bli noen enda farligere konkurrenter. Kontrakten ble inngått 5. juli. Det hørte også med at Aker så med uro på Rekstens planer om skipsverft på Hanøytangen. Engstelsen for konkurranse var en medvirkende faktor da Aker tilbød Reksten å bygge hos dem.
I juli 1973 mottok Reksten sitt tredje tankskip på 285 000 tonn fra Aker Stord, T/T «Sir Charles Hambro». Skipet kalte han opp etter Hambros Banks formann og direktør, som en gest til sin mangeårige bankforbindelse. De to andre tankskipene, T/T «Fabian» og T/T «Julian», hadde blitt levert det siste året. Dermed hadde Reksten åtte supertankere, og de var nå omsider blitt det helt dominerende innslaget i skipsflåten hans. Reksten var opptatt av til enhver tid å ha en mest mulig moderne og attraktiv tankflåte. Eldre skip ble solgt etter hvert som de ble umoderne. Den rivende utviklingen de siste seks årene innebar at tankskipene ble foreldet raskere enn noen gang, noe Reksten tok konsekvensen av. I juli og august 1973 solgte Reksten henholdsvis T/T «Cyprian» og T/T «Clementine Churchill», og dermed var T/T «Winston Churchill» det eneste gjenværende av skipene han hadde kontrahert før 1967.Høsten 1973 eide Reksten skip på til sammen to millioner dødvekttonn og han hadde med det den nest største flåten i Norge; bare Bergesen var større i tonnasje. Men på verdensmarkedet var en overkontrahering av tankskip nå på gang. Som følge av redernes iver etter å bygge stadig flere tankskip, var tilbudet av oljetankere i ferd med å overstige etterspørselen. Det kom enkelte advarsler om at shippingindustrien gikk krisetider i møte, og et fåtalls skipsredere tok dem til følge. Det gjorde derimot ikke Reksten. I stedet fortsatte han sine bestrebelser på å bli verdens største reder. Han gjorde det med en klokkertro på at løsfrakt var veien å gå.
== Krise (1973–1975) ==
Jom kippur-krigen startet 6. oktober 1973. På ny ble det kamp om Suezkanalen. Reksten forventet at dette ble begynnelsen på en ny boom innenfor shipping. I virkeligheten var det begynnelsen på slutten. Riktignok inntraff et kort oppsving i etterspørselen etter ledig tonnasje som følge av krigen, og 15. oktober fikk Reksten personlig forhandlet frem en avtale med polske myndigheter som ga en nettoinntekt på 42 millioner kroner for å frakte olje til Polen med T/T «Kong Haakon VII». Dette var historiens høyeste fraktrate. Reksten selv omtalte det senere som et av høydepunktene i hans shippingkarriere.Men helt uventet for Reksten innførte OPEC 17. oktober oljeboikott av USA, for å straffe landet for krigsstøtten til Israel. OPEC-landene stod også samlet mot de vestlige oljeselskapene, slik at forhandlingene mellom dem brøt sammen. På kort tid sørget OPEC-landene for å fordoble oljeprisene. Etterspørselen etter tanktonnasje falt dermed dramatisk. Fraktratene stupte, fra indeks 249 i november 1973 til indeks 16 i april 1975. Like før oljekrisen hadde Reksten fått et tilbud fra BP om en langsiktig fraktavtale, men hadde avslått fordi han ikke var fornøyd med prisen. Han mistet dermed sin siste mulighet til å stå bedre rustet overfor det som skulle komme. I mangelen på andre langsiktige fraktavtaler oppdaget Reksten at det var lite etterspørsel etter hans tankskip. Fraktratene til de fåtalls skipene hans som fikk transportoppdrag, var dessuten så lave at turene gjerne ga underskudd. Mange av skipene ble værende i havner i andre verdensdeler for å avvente situasjonen og ny befraktning. Det ble en forgjeves venting. En etter en gikk tankskipene i opplagsbøyene utover i 1974 og 1975. Skipsfartskrisen var da nådd et så alvorlig stadium at ingen lyspunkter var i sikte innen overskuelig fremtid. Blant de mange norske rederier som ble rammet hardt av krisen, havnet særlig rederiene Biørn Biørnstad og Hagb. Waage, som i likhet med Reksten satset på kortsiktige fraktavtaler, i store problemer.
Inntektskildene til Reksten tørket inn. Dette var ekstra skjebnesvangert ettersom alle kontraheringene hadde gjeldstynget ham. Denne gjelden ble Reksten stadig dårligere i stand til å betjene, noe kreditorene hans så på med stigende bekymring. Nå var også staten havnet blant kreditorene etter å ha garantert for Akers lån til Reksten. De fire tankskipene kostet 430 millioner kroner hver. Reksten hadde betalt første avdrag på 86 millioner kroner 1. august. Men da andre avdraget forfalt 5. april 1974, hadde ikke Reksten betalt de neste 86 millionene. Etterpå møttes partene til forhandlinger. Disse brøt sammen, og 19. september 1974 kansellerte Aker byggekontraktene på de fire tankskipene. De krevde deretter erstatning av Reksten for påståtte byggekostnader og inntektstap.
Reksten nektet å betale Aker noe som helst. Han mente at Aker hadde misligholdt sin del av avtalen. De fire supertankerne skulle leveres innen 1978, men Aker hadde ennå ikke begynt på byggingen av dem. Reksten konstaterte i august 1974 at Aker, som de siste årene hadde påtatt seg tallrike andre byggeoppdrag, ikke en gang hadde gått i gang med byggingen av de to siste av de fem supertankerne på 285 000, bestilt i 1970 og avtalt levert i juni og desember 1975. Reksten trodde ikke lenger at Aker Stord var i stand til å bygge de fire skipene han hadde bestilt sommeren 1973. Han mente også at Aker hadde brukt de innbetalte pengene til helt andre formål enn byggingen av skipene hans. Tvert imot krevde Reksten erstatning fra Aker for avtalebrudd. Partene ble enige om å prøve saken for en voldgiftsdomstol bestående av tre dommere. En dom i voldgiftsretten kunne ikke ankes, men Reksten tok sjansen på å få en kjennelse i sin favør her, fremfor å gå langvarige og kostbare runder i rettsvesenet.
== Fall (1975–1976) ==
Rekstens sjansespill straffet seg hardt. Voldgiftsdommen tok utelukkende hensyn til at han ikke hadde innbetalt det avtalte beløpet. Rekstens påstander om Akers mislighold av avtalen og innvendinger om at verftet ikke kunne dokumentere at de hittil hadde hatt utgifter i forbindelse med byggingen, fikk ingen betydning for kjennelsen av 30. mai 1975: Reksten måtte betale Aker 320 millioner kroner i kanselleringsavgifter, inkludert de 86 millionene han allerede hadde betalt. Dommen var i realiteten et ødeleggende slag mot Rekstens rederivirksomhet. På den første telexen med meldingen om kjennelsen, håndskrev Reksten bare et eneste ord: «Dommedag». Han var på forhånd sterkt gjeldstynget, tvilen var stor om han kunne betale beløpet, og konkurstrusselen var i rask anmarsj.
De to siste tankskipene på 285 000 tonn, T/T «Vespasian» og T/T «Cyprian», som ikke hadde latt seg avbestille, ble overlevert til Reksten i henholdsvis 1974 og 1975. Begge skipene gikk rett i opplagsbøyene i Tysnes og Halsnøy, sammen med så godt som resten av Rekstens flåte. Dette gjorde skipene til et enormt tapsprosjekt. Reksten kansellerte byggingen av de to siste 285 000-tonnerne, og måtte etterpå gå med på å betale ytterligere 200 millioner kroner i kanselleringsavgifter. Den totale gjelden hans steg snart til 750 millioner kroner. Formuen hans, som i 1972 hadde vært anslått til omtrent tre milliarder kroner, hadde skrumpet kraftig inn under oljekrisen, og blitt for liten til at han klarte å betjene gjelden sin.
Helt siden første halvdel av 1950-årene hadde Reksten bygget opp en utenlandsformue, nettopp for å beskytte seg under kriser som dette. Disse midlene var plassert i en rekke utenlandske Reksten-kontrollerte selskaper, som omkring 1960 hadde blitt underlagt en trust i Liechtenstein: Først «Anstalt Jason», og deretter fra 1970 «Establissement Lascaux». Denne forretningsløsningen, valgt etter råd fra advokatfirmaet Kramer, Marx, Greenlee & Backus i New York, sikret Reksten anonymitet som eier. Men også disse hemmelige utenlandsreservene hadde fått hard medfart som følge av skipsfartskrisen, og blitt kraftig redusert i verdi. Deler av utenlandsformuen hadde dessuten blitt brukt til kjøpet av Anglo Norness, og dens størrelse var nå for beskjeden til å kunne berge Reksten ut av uføret.
Forhandlinger startet mellom Reksten og kreditorene Aker, Hambros Bank, Norsk Skips Hypotekbank og Låneinstituttet for skipsbyggeriene. Sluttresultatet ble en avtale av 19. september 1975, der de fire kreditorene forpliktet seg til ikke å slå Reksten og hans rederier konkurs. En medvirkende årsak til dette utfallet var Akers frykt for at en Reksten-konkurs ville gi et dårligere økonomisk resultat, gitt de mange andre kreditorene i saken. I verste fall kunne det ende i konkurs også for Aker, som selv slet med likviditeten. Dessuten mistenkte Aker-ledelsen at Reksten hadde skjulte midler i utlandet. Kreditorene engasjerte det britiske revisjonsfirmaet Coopers & Lybrand til å kartlegge Rekstens forretningsvirksomhet og redegjøre for hans økonomiske situasjon.
Problemene syntes å stå i kø for Reksten: Han hadde i april 1975 erklært at han ikke lenger klarte å betale leien for fire tankskip, langtidsinnleid i perioden 1970–1973. Eierne sa da opp leieavtalene og krevde 61 millioner dollar i kompensasjon. En av skipseierne, Ocean Steamship Company, truet Reksten med konkurs dersom deres krav ikke ble betalt innen august. Saken løste seg da et Panama-registrert selskap i Sveits, Iceland Shipping Corporation, kjøpte opp skipseiernes krav for 20 millioner dollar. Dette oppkjøpet av Rekstens gjeld vakte oppsikt, siden det ble foretatt av et ukjent og stort sett inaktivt selskap. Raskt meldte mistanken seg blant de andre kreditorene om at det var Reksten selv og Hambros Bank som stod bak Iceland Shipping Corporation. Deres overbevisning om at Reksten faktisk disponerte over en utenlandsformue, ble med dette styrket. Imidlertid forsøkte verken myndighetene eller kreditorene å hindre transaksjonen, ettersom de anså gjeldsoppkjøpet for å være i deres interesse. Senere skulle det også bekreftes at Reksten hadde brukt av midlene fra sin utenlandsformue til å kjøpe opp egen gjeld. Denne operasjonen, likesom de andre forhandlingene med kreditorene, inngikk i det Reksten selv kalte for Nero-planen. Men utenlandsformuen ble slik sett anvendt i henhold til sitt formål, idet konkurs ble unngått.
Under de rådende forholdene døde Hanøytangenprosjektet hen i all stillhet, etter at Reksten hadde investert omtrent 50 millioner kroner i en påbegynt byggedokk på 100 ganger 500 meter. Hanøytangen ble i stedet den tredje opplagsplassen for Rekstens skip.
== Skipsreder uten skip (1976–1978) ==
Begivenhetene hadde på dette tidspunktet fått en tydelig politisk dimensjon. Myndighetene fryktet at en konkurs kunne skade Norges internasjonale omdømme som stor og seriøs shippingnasjon. Staten ville også hindre at Rekstens skipsflåte ble solgt til utlandet til bunnpriser. Videre ville staten hindre at aksjer ble solgt til utlandet, etter at kreditoren Hambros Bank gikk inn for å selge Hilmar Rekstens aksjeposter, verdt 200 millioner kroner, for å styrke hans betalingsevne. Stortinget besluttet deretter i hemmelig møte 31. mai 1975, etter forslag fra Handelsdepartementet, å kjøpe Rekstens aksjer.
Myndighetenes neste trekk kom med opprettelsen av det halvstatlige selskapet Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer 5. desember 1975. Garantiinstituttet skulle tilføre den kriserammede shippingindustrien kapital i påvente av bedre tider i bransjen. 12 av de 22 skipene som ble omfattet av ordningen tilhørte Reksten-rederiene, som fikk statlige garantier for lån på 741 millioner kroner og dermed forlenget liv. Men myndighetene stilte som betingelse at den over 78 år gamle Hilmar Reksten ble fratatt eierskapet, ledelsen og styringen over rederiene. Til sin store bitterhet så Reksten ingen annen utvei enn å måtte bøye seg for dette. Alle skipene i Firma Hilmar Reksten ble våren 1976 overført til det nyopprettede rederiaksjeselskapet Trajan og datterselskapet A/S Hadrian, med adoptivsønnen Johan Reksten som forretningsfører. Forretningsfirmaet som administrerte de to selskapene fikk i 1978 navnet Rederiet Johan Reksten. Det var dette firmaet som frem til 1981 mottok 860 millioner kroner i lånegarantier fra staten.
Dette statlige inngrepet i rederivirksomheten betydde i praksis også slutten på Hilmar Rekstens skipsrederkarriere. Reksten beholdt bare en plass i R/A Hadrians styre, og sluttet mer eller mindre å befatte seg med forretningsvirksomheten. Under generalforsamlingen i 1978 kunngjorde Reksten at han også trakk seg fra dette styrevervet. Han fortsatte imidlertid med å være på sitt kontor daglig, om enn på en enda mer tilbaketrukken måte enn før. Men nå var det også helt andre anliggender som krevde hans tid og oppmerksomhet.
For Norges Bank og Handelsdepartementet hadde våren 1974 begynt å interessere seg for Rekstens forretningsinteresser i utlandet, men november samme år grep handelsminister Einar Magnussen inn og frifant Reksten for uregelmessigheter. Etter at rapporten fra Cooper & Lybrands ga indikasjoner på at Reksten hadde betydelige pengereserver i utlandet, iverksatte Norges Bank og skattemyndighetene bokettersyn i rederikontorene på Fjøsanger. Underveis, før bokettersynet ble stanset etter protester fra rederiet, ble Reksten anmeldt til Riksadvokaten av Skattedirektøren og Norges Bank, henholdsvis 31. mai og 1. juni 1976. Disse hevdet at det hadde skjedd overføringer av midler til utenlandske selskaper i strid med valuta- og skattelovgivningen. Saken ble oversendt Bergen Politikammer, hvor siktelse ble tatt ut mot Reksten 4. juni 1976. Fire dager senere gikk politiet til aksjon på Fjøsanger, etter beslutning fra Bergen forhørsrett, og gjennomførte beslag av en rekke dokumenter, samt skipsrederens pass. Passet ble imidlertid tilbakelevert etter at Reksten anket beslaget inn til lagmannsretten.
== Straffesak, sykdom og død (1978–1980) ==
Et lengre juridisk forspill fulgte som følge av straffesakens omfang og kompleksitet. Tiltale mot ham ble tatt ut på åtte hovedpunkter. Da Reksten 4. september 1978 møtte i Bergen forhørsrett, meddelte han at han ikke ville forklare seg før selve rettssaken. Hans eneste erklæring var skriftlig og ble lest opp av ham selv:
Etter å ha mottatt denne omfangsrike pakke spørsmål, som jeg først fikk for et par uker siden, og som er fylt med insinuasjoner som etter min oppfatning grenser til det pøbelaktige, har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil forklare meg om noe som helst før jeg må møte i retten – etter at riksadvokaten har vist at han på dette helt sviktende grunnlag mener at det finnes tilstrekkelige bevis for å kunne utferdige tiltalebeslutning og reise straffesak mot meg. Jeg ønsker og vil forklare meg første gang for den rett som eventuelt skal dømme meg. Jeg ber om at retten har forståelse for dette, og vil gjerne få lov til å tilføye at etterforskning har pågått i mer enn 4 år, og de 2 siste år av politiet. Jeg har i disse år ikke blitt stilt spørsmål fra politiet, men er blitt utsatt for en form for tortur som jeg ikke trodde var mulig i en rettsstat som Norge.
Tidlig i etterforskningens gang viste en legeundersøkelse at Reksten var rammet av kreft i tykktarmen. Han ble operert, men behandlingen fikk kortvarig virkning, for sommeren 1978 konstaterte legene at sykdommen hadde spredt seg til lungene. Etter det forsvant utsiktene til å bli helbredet, og nye undersøkelser viste at spredningen bare fortsatte. Reksten forventet at en kjennelse i byretten ville bli anket, uansett utfall, men regnet ikke med å være i live når ankesaken kom opp. Han søkte derfor regjeringen om å få saken ført direkte for lagmannsretten, fremfor i byretten først. Da dette ble avslått, protesterte Reksten ved å nekte å forklare seg for byretten. Han hadde på forhånd gjort det kjent at de utenlandske selskapene, som han ifølge tiltalen stod bak, var blitt opprettet med norske myndigheters velsignelse. I tillegg mente han at selskapene hadde blitt tilført midler fra Norge på lovlig vis. Da rettssaken startet 20. august 1979 i Bergen Tinghus, fremstod Reksten som kampvillig, til tross for at han var hardt rammet av sykdom og måtte til behandling på sykehus etter rettsmøtene. Forsvaret hans ble ført av advokatene Erik M. Martens (1906–1991) og Per Hagelien (f. 1943).
Den gamle rivalen Erling Dekke Næss dro på eget initiativ til Bergen og vitnet til Rekstens forsvar, noe som vakte en del oppsikt. Rettssaken endte med at Reksten 17. desember ble frifunnet på alle åtte punkter unntatt ett. For dette, som gjaldt utelatelsen av 13,6 millioner kroner i 1973-selvangivelsen etter salget av T/T «Clementine Churchill», fikk han en bot på en million kroner. Reksten så likevel på dommen som en seier og vedtok den. På den andre siden ville han ikke akseptere den ene domfellelsen, og mente den hadde sammenheng med at han ikke hadde forklart seg. Etterpå gjorde Reksten et kortvarig forsøk på å engasjere seg i rederidriften igjen. Dessuten utkom hans erindringsbok, Opplevelser, som tok for seg hendelsene i perioden 1966–1979, foruten å inneholde opplysninger om Fred. Olsens hittil ukjente utenlandsimperium. Boken fikk en blandet mottakelse, mye preget av de nå polariserte oppfatningene av Reksten i det offentlige rom. Imidlertid var opinionen i Bergen i overveiende grad og på en svært synlig måte på Rekstens side.
I 1980 ble Rekstens sykdom ytterligere forverret, og han ble etter hvert innlagt på Haukeland Sykehus. På bakgrunn av dette valgte påtalemyndighetene å trekke tilbake sin anke til lagmannsretten. Før det hadde Høyesterett forkastet Riksadvokatens anke. Sine svinnende krefter brukte Reksten på å forberede utgivelsen av sin dagbok fra krigsårene. Han var ellers opptatt av sin omfattende kunstsamling, som i 1979 hadde kommet på plass i egne lokaler på Fjøsanger og blitt åpnet for publikum. Kunsten ble huset i villaen Ekhaug, en tidligere eldrebolig som Reksten hadde kjøpt i 1965, og to fjellhaller bygget for å knytte villaen sammen med rederiets representasjonsbygning, «Pentagon», som stod ferdig på samme tid, like inntil Rekstens villa «Einbu» og «Nordbu». Utstillingslokalene fikk navnet Rekstensamlingene. Det var i forbindelse med det norske kronprinsparets Bergensbesøk og tur til Rekstensamlingene i juni 1980 at Reksten valgte å forlate sykehuset og reise tilbake til Fjøsanger for personlig å vise kronprins Harald og kronprinsesse Sonja rundt der. Omvisningen i kunstsamlingene maktet han å gjennomføre stående. Det ble Rekstens siste offentlige opptreden. Han døde en måned senere.
Hilmar Reksten var avholdt blant sjøfolkene som arbeidet for ham. Dette manifesterte seg igjen under Rekstens begravelse i Storetveit kirke, da hans kiste, drapert i det norske flagget, ble båret av seks av rederiets sjøkapteiner i full uniform. Pastor Sverre Riisøen (1906–1986), som hadde kjent Reksten siden 1930-årene, forrettet i begravelsen. Han forsøkte der i sin tale å sammenfatte Rekstens personlighet:
Ditt liv var noe mer enn en bragd og triumf. Det var seier gjennom nederlag. Din holdning minner oss om vårt dyrebare symbol: Det korsmerkede norske flagg. Også det blir vakrest når det folder seg ut i storm. (…) Ikke noe ligger meg fjernere enn å skjønnmale kantete Hilmar Reksten. Men redeligheten i hans legning og lynne skal ingen med rette kunne kaste skitt på. Spør hans medarbeidere. Fra toppsjiktet til gutten på dørken. Et ordspill melder seg uvilkårlig: Hans redelighet var nerven i hans rederrikhet. Feilfri? Aldeles ikke. Men skuddfri - som skussmål? Ja. Den dag Reksten ble frikjent, feiret hele Bergen et stillferdig 17. mai. Fra de røde til de mørkeblå. Som fanabu er jeg stolt over å kunne markere: De to mest ruvende gamblere i nyere norsk historie, hver på sin måte, var fra Fjøsanger. . . Men ett hadde Christian Michelsen og Hilmar Reksten felles. Biskop Berggrav har formet frihetens vesen i et uforlignelig fyndord: «Det vesentlige i en kinkig situasjon er at situasjonen ikke er det vesentligste.» Den mulighet er knyttet til sindigheten i din dristighet. Beskjeden? Å nei. Besteborgerlighet var et fremmedord i hans vokabular. Ydmyk? Ja, som servilitetens motsetning som livskvalitet. Et bilde: En stålfjær som presses ned, samler krefter opp. Ei tusen ord seg prenter som en gjernings spor. Han sa så, fader Ibsen.
I parken utenfor redervillaen og rederikontorene ble urnen hans murt inn i en steinvegg. Dette ble også gravstedet til hans kone Carol etter hennes død i 1990. Bare tre andre bergensere er begravet på egen eiendom: Edvard Grieg, Harald Sæverud og Chr. Michelsen.
== Konkursoppgjøret ==
Dødsboet etter Hilmar Reksten ble slått konkurs 17. november 1980. Bakgrunnen var et skattekrav, etter salget av T/T «Clementine Churchill», som myndighetene hadde fremmet da Reksten lå på dødsleiet og ikke lenger hadde krefter til å bestride kravet. Rederiet Johan Reksten ble fra nå av i realiteten styrt av jurister. Forsøkene på å redde rederiet og å tilføre kreditorene de utestående beløpene hadde heller ingen produktiv virkning. Rederidriften viste seg snarere som et stadig økende tapssluk for staten. De bedre tidene i skipsfartsnæringen uteble. I 1981 stanset staten sine lånegarantier til rederiet. Gjelden var da på 1,5 milliarder kroner. 8. november året etter ble Johan Reksten slått personlig konkurs, på konkursboets begjæring. Rederiet ble da tvangsavviklet, og omtrent 300 rederiansatte mistet arbeidet sitt. Rederiflåten ble solgt av kreditorene, til bunnpriser ettersom markedet da var på sitt laveste. Tankskip som var verdt oppimot 400 millioner kroner i 1973, hadde nå en verdi på 15–20 millioner kroner. De fleste av de solgte skipene gikk til opphugging. Like etter konkursen gjenoppstod Johan Reksten som skipsreder og drev, sammen med en håndfull av sine gamle rederimedarbeidere, shippingvirksomheten gjennom disponentfirmaet Reksten Management. Også noen av Hilmar Rekstens forhenværende skip hørte innledningsvis til rederiets flåte, men i 1986 var det siste av dem, T/T «Sir Charles Hambro», blitt solgt. Staten og konkursboet brukte i tidsrommet 1980–1990 mer enn 250 millioner kroner på å finne pengene de mente Reksten hadde gjemt i utlandet. Til slutt ble omtrent 300 millioner kroner bragt tilbake til Norge. 240 millioner ble utbetalt til konkursboet allerede i 1981 fra Hambros Bank, som var anklaget for å ha bistått Reksten med forvaltningen av utenlandsformuen og som valgte å inngå et uventet forlik for å slippe videre rettsprosesser. Banken benektet etter forliket at pengesummen stammet fra Rekstens utenlandsformue og innrømmet heller ingen skyld. De 240 millionene gikk i sin helhet med til å finansiere konkursboets jakt på Rekstens utenlandsmidler. Justert for renter brukte følgelig konkursboet flere penger enn de fikk inn. Imidlertid hadde konkursboets overskudd i 2003 steget til godt over en milliard kroner, ettersom de hjemførte beløpene ble satt på en høyrentekonto med et uvanlig sjenerøst rentenivå, foruten at konkursboet hadde innkassert først 80 millioner og dernest 300 millioner kroner etter nye forlik med henholdsvis Hambros Bank og Garantiinstituttet i midten av 1990-årene.Kunstsamlingen som Reksten møysommelig hadde bygget opp, ble trukket inn i konkursoppgjøret og tvangservervet av konkursboet etter en kjennelse i Høyesterett i 1988. Både byretten og lagmannsretten hadde tidligere enstemmig avvist konkursboets krav. Høyesterett felte sin dom til tross for at Reksten juridisk sett hadde donert kunstsamlingen til offentligheten i 1972, på et tidspunkt da Reksten stadig var milliardær. Konkursboet hadde derimot gjort et poeng av at deler av kunstsamlingen ble fysisk overført til sine nye utstillingslokaler først i årene 1974–1979, da Reksten var insolvent, og argumenterte for at den opprinnelige overdragelsen ikke var legitim. Hver enkelt kunstgjenstand ble i virkeligheten fysisk overført etterhvert som de ble katalogisert. Dette arbeidet, som ble tatt hånd om av Rekstens datter Bjørg, en utdannet kunsthistoriker, ble fullført i 1979 og kunstkatalogen over samlingene ble da publisert. Kunstsamlingen, som var den største privateide i Norge og verdsatt til 160 millioner kroner, ble etter dommen splittet opp og auksjonert bort i utlandet. Norske myndigheter unnlot å forhindre at kunstverkene forsvant ut av landet. Bare deler av sølvsamlingen, samt de antikke persiske teppene, forble værende i Bergen. At det skulle gå slik med kunstsamlingen etter Rekstens død, var stikk i strid med de forventningene han selv hadde hatt. Kunstsamlingen skulle ifølge statuttene bevares og forvaltes som en samlet enhet. Selv skrev Reksten i 1979: «For meg er kunstsamlingene toppen av alt. Skip og aksjer er forgjengelige verdier. Men innholdet i mitt «kunsttempel» har evig verdi. De gjenstander som finnes der, er samlet med kjærlighet og interesse gjennom nær et halvt århundre.»Konkursboets advokater hadde tidligere hevdet at utenlandsformuen omfattet en milliard kroner, men den langvarige og nitide jakten på utenlandsformuen bragte ikke for dagen funn som tydet på at denne påstanden stemte. Revisjonsfirmaet Ernst & Young hadde på oppdrag fra boet beregnet størrelsen på utenlandsformuen, og kom da frem til at den i august 1975 hadde vært på cirka 213 millioner kroner. Funnene som ble gjort utover i 1980-årene var også langt mer beskjedne enn dette. Et endelig forlik i 1990 mellom boet og Rekstenfamilien ved enearving Grace Reksten avsluttet jakten på de skjulte midlene: 60 millioner kroner ble overført til boet, sammen med et helsesenter på Lanzarote verdsatt til 10–12 millioner kroner.
== Samfunnsborgeren og velgjøreren ==
Hilmar Reksten føyde seg inn i rekken av skipsredere og forretningsfolk som donerte betydelige summer til veldedige formål. Dette medvirket til å gjøre ham til en populær og respektert mann, særlig i Bergen. Hans ambisjoner om bli en slags mesén kom for alvor til uttrykk da han i 1951 ble bedt av Bergens ordfører, Nils Handal, om å være fødselshjelp for Festspillene i Bergen. Reksten bidro økonomisk og var i fem år president og styreformann for Festspillene, som åpnet første gang i 1953. Da hadde han allerede, i 1950, gitt et atelier i gave til billedhuggeren Emil Lie. Senere donerte han blant annet vesentlige beløp til krigsveteranenes ervervelse av Kronstad hovedgård, kulturhuset i Leirvik på Stord, det innovative alderssenteret Havglytt i Florø, samt en bygning som skulle huse kunstsamlingen til Rolf Stenersen i Bergen. Dessuten brukte han cirka 7,5 millioner kroner til å kjøpe opp tomter og saneringsklare hus rundt den planlagte Grieghallen, slik at byggingen av dette konserthuset kunne starte.Han ga ellers økonomisk støtte til Det norske institutt i Roma. I 1967, da foreningen Bergen Skoleskip slet med økonomiske problemer og styret innstilte seg på å selge deres eneste skoleskip «Statsraad Lehmkuhl» til utlandet, hvor mulig opphugging truet, kjøpte Reksten dette seilsskipet. Med sin inngripen sørget Reksten på den måten for at «Statsråd Lehmkuhl» forble i Bergen, nå som en del av hans skipsflåte, men fortsatt i sin funksjon som skoleskip. To år senere ordnet Reksten en donasjon på tre millioner kroner som muliggjorde opprettelsen av et sjøfartshistorisk forskningsfond ved Bergens Sjøfartsmuseum. I 1971 opprettet han sitt største veldedighetsprosjekt, stiftelsen Hilmar Reksten Almennyttige Fond, med et grunnfond verdsatt til 80 millioner kroner. Fondets hovedfokus var på kulturelle og humanitære oppgaver, først og fremst på Vestlandet, med bidrag til økonomisk vekst og menneskelig trivsel som mål. «Hilmar Rekstens fond til Bergen bys vel» ble opprettet i 1974 og hadde de samme formålene, denne gangen riktignok avgrenset til Rekstens hjemby.Rekstens ambisjoner om å bli en dynamisk faktor som skapte varige verdier på handelens og kulturens område, kom til syne gjennom opprettelsen av de to fondene. Hans fall som skipsreder satte imidlertid en stopper for videre forsetter om å la sine ervervede rikdommer komme en større del av samfunnet til gode.
== Familie ==
Grace Reksten Skaugen (f. 1953) er datter av Hilmar Reksten og hans eneste barn fra andre ekteskap. I sitt testamente av 1978 utpekte han Grace til sin arving. Året etter ble hun den siste og eneste medinnehaveren av Firma Hilmar Reksten. For på dette tidspunktet hadde de øvrige av Rekstens barn som hadde vært engasjert i rederivirksomheten, blitt utstøtt fra firmaet etter uoverensstemmelser med ham. Hans nest eldste sønn Rolf Reksten (1932–1999) hadde hatt en fremtredende plass i rederivirksomheten i årene 1956–1962, på en tid da han var utsett til å etterfølge faren, men ble ugjenkallelig skjøvet ut i 1964 etter en toårig forretningsmessig og familierelatert konflikt.Sønnen Audun Reksten (1936–2007) hadde formelt tittelen som skipsreder i Firma Hilmar Reksten og overtok noe av Johny Danielsens posisjon i firmaet etter dennes avgang i 1967. I 1971 opptok Hilmar ham som medinnehaver. En kortvarig stund fungerte Audun også som leder for rederiets direksjon, for så å få sparken fra firmaet av Hilmar fem år senere, i kjølvannet av forretningsmessige stridigheter med faren og personlige problemer. Han hadde frem til da, med ulikt hell, forsøkt å kombinere stillingen i rederiet med driften av sitt eget rederi, Audun Rekstens Rederi A/S. Adoptivsønnen Johan Reksten (1948–2017) var blitt opptatt i Firma Hilmar Reksten i 1974, men fjernet fire år senere da han ble utnevnt av myndighetene til å drive Hilmar Rekstens skipsflåte gjennom Rederiet Johan Reksten.Eldste sønn Tore Reksten (1930–1957) hadde tidlig i barndommen blitt syk av rakitt og såpass kognitivt svekket at han manglet forutsetningene for å kunne gå inn i virksomheten. Hans interesser og evner gikk heller i praktisk retning. Faren fikk derfor i 1951 ideen om å kjøpe en større bondegård på Slattum i Nittedal til Tore. Løsningen skulle vise seg å bli ulykkelig. Bare seks år senere omkom Tore i en traktorulykke på gården. Datteren Bjørg Nora (1939–2006) utdannet seg til kunsthistoriker og var ansvarlig for katalogiseringen av kunstsamlingen på Fjøsanger, men hadde aldri noen rolle i farens rederi. Det hadde heller ikke Astrid (1935–2020), den siste gjenlevende av Rekstens fem barn fra første ekteskap. Hun bodde i Florida i USA til sin død.
== Annet ==
Hilmar Reksten ble i 1956 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for Festspillene i Bergen. I 1976 ble Reksten utnevnt til æresmedlem i Aktive Krigsdeltakeres Forening og tildelt plakett og diplom, som andre person, for sin mangeårige støtte til norske krigsveteraner. I 1979 ble han tildelt Norges Skibsførerforbunds plakett, som tredje person og første skipsreder, for sitt forhold til norske sjøfolk. Samme år som Reksten døde, havnet han i Guinness rekordbok, ettersom han i 1974 hadde betalt 491 prosent av sin inntekt i skatt. Hans verdensrekord i skattelegging stod oppført der så sent som i 1993. Et museum om Hilmar Reksten ble i 2005 åpnet på Fjøsanger og inngår i Rekstensamlingene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Rune Andersen: De skapte Norge: Norske helter i etterkrigstiden Ex Libris (1996)
Jon Gunnar Arntzen: Bergensere i tusen år: fra Olav Kyrre til Sissel Kyrkjebø Kunnskapsforlaget (2005)
Bjørn L. Basberg: Handelsflåten i krig, bind 2. Nortraship: Alliert og konkurrent Grøndahl og Dreyers Forlag (1993)
Erling Borgen: Hilmar Rekstens eventyr Cappelen (1981)
Edvard Bull d.y.: Norge i den rike verden: tiden etter 1945 Cappelen (1979)
Willy Dahl: Fortellingen om Bergen Eide Forlag (2000)
Eystein Fjærli: Krigens Svalbard Gyldendal (1979)
Berge Furre: Vårt hundreår: Norsk historie 1905–1990 Samlaget (1991)
Alexander Glen: Footholds Against a Whirlwind Hutchinson (1975)
Trond Gram: Penger i paradis: Historien om Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer Pax (2017)
Arild Haaland: Reksten-eventyret: en økonomisk tragikomedie i syv akter og en epilog Vigmostad & Bjørke (1996)
Gunnar D. Hatlehol: I vente på skipsrederen: Hjemmevirksomheten til Hilmar Rekstens rederi 1940–1945. Publisert i Tore L. Nilsen og Yngve Nedrebø (red.): I sjøfartshistoriens tjeneste: Festskrift til Atle Thowsen Bodoni (2011) og i Sjøfartshistorisk Årbok 2009 Bergens Sjøfartsmuseum (2011)
Odd Harald Hauge: Fred Olsen: En uautorisert biografi Gyldendal Norsk Forlag (1993)
Per Øyvind Heradstveit: En liten mikrofon i en stor verden Faktum forlag (1992)
Torstein Hjellum: Reksten-saka: Ei historie om folkevalgt avmakt og borgarleg herredøme (Bergen, 1983)
Historiegruppen ved Aker Stord: Hvor ble båtene av? Båter/skip bygget på A/S Stord – Stord Verft fra 1943 til 1980 Kjøtteinen (2000)
Alf R. Jacobsen: Muldvarpene: Norsk etterretning fra 1. verdenskrig til Arne Treholt Pax (1985)
Kristian Ilner: Reksten Vigmostad & Bjørke (2006)
Gerhard Konzelmann: Suez: Der Kanal im Streit der Strategen, Diplomaten, Ingenieure Desch (1975)
Monica Kristensen: Kings Bay-saken Forlaget Press (2012)
Nicholas Møllerhaug: Stupet. Leif Grungs krig Vigmostad & Bjørke (2016)
Tore L. Nilsen: Bergen og Sjøfarten. Bind 5. Mot nye utfordringer 1939–1973 Bergens Sjøfartsmuseum (2001)
Audun Reksten: Slik var det Gyldendal (1983)
Hilmar Reksten: Opplevelser, Aschehoug (1979), ISBN 8203101283, ISBN 82-03-10128-3 (innbundet), ISBN 8203101275, ISBN 82-03-10127-5 (uinnbundet)
Rolv Ryssdal m.fl: Rapport til Stortinget fra den granskingskommisjon i Reksten-saken som ble oppnevnt ved Stortingets vedtak 20. juni 1985 Stortinget (1988)
Mats Stensrud m.fl: Reksten-saken: Rapport til Den norske regjering. Fra den granskingskommisjon som ble nedsatt ved kongelig resolusjon 26. juni 1981 for å gjennomgå Reksten-saken Stortinget (1983)
Arnljot Strømme Svendsen: Hilmar Reksten: Stridbar, raus, elsket. Mann av det 20. århundre Hilmar Reksten Almennyttige Fond (1997)
Espen Søbye: Rolf Stenersen: En biografi Oktober forlag (1995)
Svein Sæter: Kongen av Spitsbergen. Einar Sverdrups kamp for gruvene og mot Nazi-Tyskland , Samlaget (2016)
Stig Tenold: «The Harder They Come ... Hilmar Reksten from Boom to Bankruptcy.» Artikkel i The Northern Mariner Årgang 11, nr. 3, s. 41-53 (Ontario, 2002)
Stig Tenold: The Shipping Crisis of the 1970s: Causes, Effects and Implications for Norwegian Shipping (Bergen, 2001)
Atle Thowsen: Handelsflåten i krig, bind 1. Nortraship: Profitt og patriotiskme Grøndahl og Dreyers Forlag (1992)
Undersøkelseskommisjonen av 1945: Den Norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 22. juni 1945 Stortinget (1948)
=== Bøker av Hilmar Reksten ===
Opplevelser Aschehoug (1979)
Dagbok 1940–1945 Aschehoug (1980)
Norges handelsflåte: En oversikt i tall for årene 1914–1919, 1930, 1940–1945 (1946)
== Eksterne lenker ==
(en) Hilmar Reksten – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hilmar Reksten – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Hilmar Reksten – sitater
(no) Hilmar Reksten i Norsk biografisk leksikon - artikkel av Atle Thowsen
Rekstens rapport fra invasjonsdagene i april 1940
Rekstens foredrag på Norges handelshøyskole 25. september 1971
Rekstensamlingene | Johan Ludwig Mowinckel Reksten (født 27. mai 1948 i Chicago, død 10. | 197,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A6rum | 2023-02-04 | Bærum | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bærum', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Bærum (B'ærum , tidligere uttalt Bæròm) er en kommune i Osloregionen i Norge som fra 2020 er en del av Viken fylke, men som fortsatt ligger i Akershus valgdistrikt. Bærum var del av Akershus len, Akershus stiftamt, Akershus amt og Akershus fylke fra middelalderen til 2020. Bærum er Norges femte største kommune etter innbyggertall og er et forstadsområde vest for Oslo der de tettbebyggede delene av kommunen inngår i det sammenhengende byområdet Oslo. I tillegg til Oslo grenser Bærum i sørvest til Asker og Lier, i nordvest til Hole og Ringerike, og har i sørøst kystlinje til Indre Oslofjord med grense til Nesodden. Administrasjonssenteret er Sandvika, som i dag har status som by. Bærum ligger i Oslo bispedømme, Oslo lagsogn og Oslo politidistrikt.
Opprinnelig lå Bærum mellom Akershus-kommunene Asker i vest og Aker i øst; Aker ble innlemmet i Oslo i 1948. Bærum var historisk del av Asker prestegjeld, men fikk etterhvert status som eget kirkesogn og dette sognet fikk status som kommune i 1837. Sammen med nabobygda Asker omtales Bærum gjerne som Asker og Bærum, som etter overføringen av Aker til Oslo i 1948 manglet landgrense til resten av Akershus.
Bærum har landets høyeste gjennomsnittlige inntekts- og utdannelsesnivå. Ifølge skattelistene har Bærum landets høyeste prosentvise andel av millionærer med 20,03 % av innbyggerne.
| Bærum (B'ærum , tidligere uttalt Bæròm) er en kommune i Osloregionen i Norge som fra 2020 er en del av Viken fylke, men som fortsatt ligger i Akershus valgdistrikt. Bærum var del av Akershus len, Akershus stiftamt, Akershus amt og Akershus fylke fra middelalderen til 2020. Bærum er Norges femte største kommune etter innbyggertall og er et forstadsområde vest for Oslo der de tettbebyggede delene av kommunen inngår i det sammenhengende byområdet Oslo. I tillegg til Oslo grenser Bærum i sørvest til Asker og Lier, i nordvest til Hole og Ringerike, og har i sørøst kystlinje til Indre Oslofjord med grense til Nesodden. Administrasjonssenteret er Sandvika, som i dag har status som by. Bærum ligger i Oslo bispedømme, Oslo lagsogn og Oslo politidistrikt.
Opprinnelig lå Bærum mellom Akershus-kommunene Asker i vest og Aker i øst; Aker ble innlemmet i Oslo i 1948. Bærum var historisk del av Asker prestegjeld, men fikk etterhvert status som eget kirkesogn og dette sognet fikk status som kommune i 1837. Sammen med nabobygda Asker omtales Bærum gjerne som Asker og Bærum, som etter overføringen av Aker til Oslo i 1948 manglet landgrense til resten av Akershus.
Bærum har landets høyeste gjennomsnittlige inntekts- og utdannelsesnivå. Ifølge skattelistene har Bærum landets høyeste prosentvise andel av millionærer med 20,03 % av innbyggerne.
== Etymologi ==
Navnet Bærum kommer av det norrøne Bergeimr som er satt sammen av ordene berg og heim.
== Naturgeografi ==
=== Geologi ===
I Bærum finnes også en steintype som er karakteristisk for osloområdet – rombeporfyr (en lavastein som ble skapt da Oslofeltet var vulkansk aktivt i permtiden og en supervulkan hadde sitt utbrudd).
=== Vann og vassdrag ===
Sandvikselva er en elv som dannes der Lomma og Isielva møtes. Disse tre elvene utgjør Sandviksvassdraget. Sandvikselva munner ut i Oslofjorden ved Kadettangen.
=== Innsjøer ===
Østernvann
Dælivannet
Bogstadvannet ligger og i Oslo
Engervannet
Stovivannet
Burudvann
AurevannBærum Vann AS og Asker og Bærum Vannverk IKS har en årlig vannproduksjon på om lag 20 millioner kubikkmeter. Det interkommunale selskapet Asker og Bærum Vannverk IKS henter vann fra Holsfjorden, mens Bærum Vann AS eies av Bærum kommune og henter vann fra Trehørningen og Heggelivassdraget. Bærum kommune eier også et lite vannverk på Sollihøgda som forsyner rundt 500 mennesker. Avløpsnettet i Bærum er koblet til VEAS der kommunen eier 50 %, mens den andre halvparten eies av kommunene Asker og Oslo. Røyken er tilkoblet anlegget.
=== Fjell ===
Bærums høyeste punkt er Vidvangshøgda (552 moh.) nordøst i Krokskogen, men den beste utsikten får man fra toppen av søndre Kolsås (349 moh.), hvor det er adkomst via turtråkk og stier. Herfra kan man se ut over nesten hele kommunen, inn til Oslo, over til Nesodden og det aller meste av indre Oslofjord.
=== Klima ===
Det ble utført meteorologiske målinger i regi av met.no i Bærum i perioden 1940 − 2003. Høyeste og laveste registrerte temperaturer i perioden var henholdsvis 35,2 grader 27. juni 1988 og −29,7 grader 9. februar 1966, begge rekorder satt på Fornebu målestasjon. Førstnevnte er også varmerekorden for Akershus fylke.
=== Flora og fauna ===
Gulveis er Bærums kommuneblomst, vedtatt av LA21- forumet i Bærum i 2003. Det er en gul blomst som ofte blir funnet på store gressletter.
=== Øyer ===
De viktigste øyene i kommunen er:
Snarøya
Borøya
Grimsøya
Gåsøya
Kalvøya
Ostøya (også kjent som Oustøen)Som ellers i Oslofjorden er det mange mindre holmer og skjær rundt disse øyene.
== Demografi ==
Bærum er Vikens mest folkerike kommune, men kun den trettiniende største målt i areal. Som i Oslo er store deler av kommunen fortsatt avsatt som utmark hvor det ikke er tettbebyggelse. Kommunens tettsteder dekker 37 % av arealet. Befolkningen er ganske jevnt spredt utover tettstedene, men de store arbeidsplassene er langs fjorden fra Slependen-Sandvika i vest til Lysaker i øst. I tillegg har det vært utbygging oppover i Lommedalen nordøst i kommunen. På 1970- og 1980-tallet flyttet mange barnefamilier til Lommedalen.
== Historie ==
Etter Andre verdenskrig økte befolkningen i Bærum med nesten 50 000 på mindre enn en generasjon. I 1950-60 kom den store flyttesjauen, og Bærum var en av de største mottakerne. På grunn av den store tilflytningen skjedde det store endringer i Bærum når det kom til utbygging og fokuset på å skape forskjellige sentra i Bærum ble viktig. Bærum ble fortsatt sett på som en bygd, men det ville man gjøre noe med. Det ble satt i gang mange byggeprosjekter som skulle gjøre plass til de nye innbyggerne. Arbeidet med utbyggingen og oppbyggingen var en offentlig og kollektiv sak.
Bærum ble sett på som en svært attraktiv forstad av folk som ønsket seg nærmere Oslo, men unna bykjernene, og det var kø for å bosette seg der.I perioden før 1950 hadde Bærum kommune jobbet aktivt med å få boliger til alle, og størrelse og pris var derfor styrt av kommunen. I tillegg til dette skulle alle få muligheter til å bo der over lengre tid. På 1950-tallet ble dette dog noe annerledes. Det førte til at forholdsvis pengesterke mennesker bosatte seg i Bærum. Etterhvert ble det blokkbygging som møtte motstand, grunnet bestemmelse om at det kun skulle finnes villabebyggelse i Bærum. Mange unge ektepar med små barn flyttet til Bærum på denne tiden.
Bygdas sosiale sammensetning og sosiale profil førte til at Høyre på 1950-tallet kom til makten. To Høyre-menn var ordfører i Bærum på denne tiden, nemlig Lehre og Haugerud. Disse ble kritisert på grunn av at de ikke hadde noen samlet plan for områdene i Bærum når det gjaldt utbygging, og måtte derfor sette seg ned å utvikle en slik plan. De regulerte tilslutt hvilke områder som det skulle bygges i, og ikke. Noen skulle bevares som mark, mens andre steder skulle de starte byggingen. Det ble som følge av at flere flyttet til Bærum nødvendig med flere sentra, ettersom Bærum var et bondeland på denne tiden. I 1957 la reguleringssjefen derfor frem et forslag om å bygge ut Sandvika til et stort sentrum for handel og industri. Man så også at flere sentra ble opprettet og det var viktig at alle skulle få mulighet til å komme seg til sentraene i nærområdene.
Det skulle bygges ut på Dæli, Grini og Fossum, mens store Stabekk og Ballerud skulle bevares som mark. Strøkene sørvest for Tanum gikk fri. Industri skulle spre seg videre langs Sandvikselva og på Nadderud. Drammensveien, «landets mest trafikkerte landevei», fikk en utviklingsplan som ble satt i gang særlig på 60-tallet.
Fiske og jordbruk hold seg oppe til 1960-tallet. Andelen av bæringer sysselsatt i industri og håndverk nådde et høydepunkt på denne tiden.På grunn av baby-boomen og det store antallet mennesker som flyttet til Bærum på 1950-tallet ble skoler og idretts- og fritidsordninger for barn organisert og bygget. Denne ordningen ble kalt byskoleordningen og ble innført i 1950. Det var ikke faste grenser mellom skolekretsene, da dette ville skape problemer på grunn av stadig nybygging. Gutter og jenter gikk sammen på skolen. Det var en kino på Stabekk som var godt besøkt, og ungdom hadde også andre tilbud som for eksempel Speideren og kirkerelaterte aktiviteter.
== Politikk og administrasjon ==
=== Administrativ inndeling ===
Bærum er inndelt i 22 delområder og 413 grunnkretser.
=== Kommunestyret ===
Bærum har vært styrt av Høyre siden partipolitikken startet, med unntak av fire år mellom 1952 og 1956, og har alltid vært en politisk høyreorientert kommune.
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
Etter kommunestyrevalget 2015 ble det inngått et valgteknisk samarbeid mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, etter at Venstre valgte å bryte samarbeidet.
=== Ordfører og vara ===
Ved grunnleggelsen av Bærum ble Elias Smith kommunens første ordfører og var så frem til 1845. Bærum har nærmest utelukkende hatt politikere fra partiet Høyre i posisjon som ordfører og varaordfører siden etter annen verdenskrig. Unntaket var i perioden fra 1946 til 1951 da det var Leif Andreas Larsen som var ordfører (Arbeiderpartiet). Willy Greiner satt som ordfører fra 1968 til 1979, da med Victor Hellern, Helge Sigvard Lie og Halvor Stenstadvold som varaordførere. Sistnevnte tok over som ordfører på slutten av 1970-tallet. De ti neste årene var Gunnar Gravdahl ordfører frem til 1991, da med Odd Reinsfelt som vara. Reinsfelt ble deretter ordfører og satt i over 19 år med denne posisjonen inntil Lisbeth Hammer Krog tok over som ordfører etter kommunestyrevalget i 2011. Under Reinsfelt satt Aud Voss Eriksen, Helge Høva, Kari Johanne Langeland og Krog selv som varaordførere etter tur. Med unntak av Høva (FrP) har de alle representert partiet Høyre. Ved valget i 2011 fikk Høyre over halvparten av alle stemmer i Bærum, en partioppslutning kun slått av nabokommunen Asker ved samme valg.
Dagens ordfører og varaOrdfører: 2011–d.d. Lisbeth Hammer Krog (1961–) (H)
Varaordfører: 2019-d.d. Siw Wikan (1968–) (H)
== Næringsliv ==
Næringslivet i Bærum gir arbeid til 35 000 mennesker hvorav de fleste jobber på Lysaker og Fornebu. Innen en radius på 800 meter fra Lysaker stasjon ligger det hele 25 000 arbeidsplasser, men dette vil inkludere at noen av disse også ligger på Lilleaker på Oslosiden. De største selskapene er IT-bedrifter som Telenor og Cisco Systems (tidligere Tandberg). I området er det også en rekke bedrifter innenfor energibranjsen som kraftbørsen Nordpool, Statkraft, Lundin og kraftomsetningsselskapene Telinet Energi og Agva Kraft. På Fornebu ligger hovedkvarterene til Telenor, Ventelo, Aker Solutions, Norwegian Air Shuttle, EVRY og Norske Skog. Her har også Equinor bygget et nytt, regionalt hovedkvarter for Østlandet (2013).
=== Naturressurser ===
I flere hundre år var kalkbrenning en hovednæring i Bærum , og kommunevåpenet er en stilisert kalkovn. På Slependen og Brønnøya finnes kalkovner som dannet grunnlaget for næringslivet i Bærum da Bærums Værk var i drift.
=== Samferdsel ===
E 18 og E 16 møtes i Sandvika. I tillegg til motorveiene er Bærumsveien av de lengste og mest trafikkerte veiene i kommunen. Snøbrøyting er satt bort til kontraktører med betaling per brøyterunde, og en snørik vinter belaster veibudsjettet med 19 millioner kroner. Jernbane ved Drammensbanen og Askerbanen, Flytoget, Lilleakerbanen, Røabanen og Kolsåsbanen er viktigste kollektivtilbud i tillegg til buss.
=== Handel ===
== Samfunn ==
Ifølge en kommuneundersøkelse utført av Dagbladet er Bærum blant landets beste bykommune å bo i med tanke på styring og tilbud til innbyggere i henhold til en måling og også en av de beste stedene for unge å vokse opp. Renovasjon organiseres fra Isi avfallspark som driftes av Bærum kommune. Avfallsparken er organisert i ulike aksjeselskaper for å betjene ulike typer av sortert avfall.
=== Kirker i Bærum ===
Østerås kirke
Eiksmarka kirke
Haslum kirke
Jar kirke
Høvik kirke
Snarøya kirke
Kilentunet kapell
Tanum kirke
Bryn kirke
Haslumseter kapell
Helgerud kirke
Lommedalen kirke
=== Utdanning ===
Det finnes en rekke skoler i Bærum, både offentlige og private. Det er i alt 43 offentlige grunnskoler (barneskole og/eller ungdomsskole) og noen private, deriblant Bærum Montessoriskole, Steinerskolen,
NRG-U. og NTG-U
Det finnes åtte offentlige videregående skoler i Bærum; Dønski, Eikeli, Nadderud, Rosenvilde, Rud, Sandvika, Stabekk og Valler. I tillegg finnes Norges Realfagsgymnas, Norges Toppidrettsgymnas og Steinerskolen. Folkeuniversitetet har en avdeling i Sandvika.
=== Media ===
Lokalavisen Budstikka bidrar også aktivt til å støtte opp under kulturlivet. Avisen hadde et opplagstall på 30 915 i 2004 og har flere ganger blitt kåret til «Norges beste lokalavis».
=== Kjente bæringer ===
Sortert etter fødselsår
Peder Ringeneie (1820–1847), henrettet hustrumorder
Kitty Kielland (1843–1914), maler
Harriet Backer (1845–1932), maler
Fridtjof Nansen (1861–1930), zoolog, polarforsker, humanist
Halvdan Koht (1873–1965), professor i historie, formann i Noregs Mållag 1921-1925, utenriksminister 1935-1940
Dagfin Werenskiold (1892 –1977), maler og billedhugger
Finn Thorsager (1917–2000), jagerflyver og SAS kaptein
Ivo Caprino (1920–2001), filmprodusent og regissør
Arnold Haukeland (1920–1983), skulptør
Jo Benkow (1924–2013), politiker (H), stortingspresident 1985-1993
Finn Alnæs (1932–1991), forfatter
Kjell Hallbing (1934–2004), forfatter
Gro Harlem Brundtland (1939-), politiker (Ap), statsminister
Anita Skorgan (1958–), artist
Anne Jahren (1963-), skiløper
Jan Tore Sanner (1965–), politiker (H), statsråd
Harald Eia (1966–), komiker, tekstforfatter og skuespiller
Lars Lenth (1966–), forfatter, fluefisker, programleder
Nikolaj Frobenius (1965 -) forfatter, manusforfatter
Finn Christian Jagge, (1966–2020), alpinist
Vebjørn Sand (1966–), kunstner
Aune Sand (1966–), kunstner og filmregissør
Jon Almaas (1967-), programleder (NRK) og komiker
Pål Hanssen (1972–), bandyspiller
Jono El Grande (1973–), komponist og orkesterleder
Hans Petter Buraas (1975–), alpinist
Hanne McBride (1976–), sanger og låtskriver
Øyvind Johan Mustaparta (1979-), pianist og låtskriver
Jorunn Hancke Øgstad (1979-), billedkunstner
Erik Lundesgaard (1980–), forfatter
Bjørn Einar Romøren (1981–), skihopper
Ine Marie Willmann (1985-), skuespiller
Henning Hauger (1985–), fotballspiller
Marius Thorp (1988–), golfspiller
Magnus Carlsen (1990–), sjakkspiller
Andreas Haukeland (1993-), artist
Rune Velta (1989–), verdensmester i skihopping.
== Kultur ==
Kulturlivet preges av aktivitet innenfor organisasjoner og frivillige grupper. En del av disse drives profesjonelt. I Sandvika ligger kulturhuset som kan gjeste 500 mennesker. De to eldste bygningene i Bærum er middelalderkirkene Tanum kirke og Haslum kirke som begge er i bruk. Fra kirkene kan en følge pilegrimsleden.
=== Musikk, dans og drama ===
Kulturhuset benyttes som oftest til danseforestillinger og konserter. Sandvika teater, tidligere Sandvika kino, brukes i dag til barneteater.
I Bærum arrangeres flere festivaler som eksempelvis Kadetten, Great Vibes, Fornebu Music and Arts Festival (FOMA) og Sandvikafestivalen.
Fornebu Music and Arts Festival ble arrangert for første gang 17. juni 2022 med artister som blant annet Highasakite, Bigbang, OnklP og de fjerne slektningen og Ikona Pop. I 2023 arrangeres den over to dager den 15. og 16. juni, og har så langt lansert artister som Ellie Goulding, Klovner i Kamp, Miss Li, Stig Brenner og Matoma.
=== Kunst ===
På Høvikodden like utenfor Sandvika finnes Henie-Onstad kunstsenter med en samling av malerier og annen kunst. Dette er kommunens tusenårssted.
=== Film ===
Sandvika har en kino med åtte saler.
=== Severdigheter i Bærum ===
Lommedalsbanen
Henie-Onstad kunstsenter
Bærums Verk (sted)
Ovnsmuseet på Bærums verk
Slependen kalkovn
Grini-museet
Samvirkemuseet
=== Idrett ===
Lagidretten i Bærum fikk et realt oppsving mot slutten av 1990-tallet, da fotballaget Stabæk rykket opp til eliteserien. Stabæk vant cupfinalen i 1998 og Tippeligaen i 2008. Av kjente fotballag huser Bærum også en av Norges beste klubber for ungdom, Bærum SK, som spilte i 1. divisjon senest i 2003. Bandy har alltid vært en stor sport i kommunen, og kombinasjonen fotball som sommersport og bandy som vintersport er ganske vanlig blant unge idrettsutøvere. Stabæk har 18 norgesmesterskap i bandy, og kommunen har også Høvik som eliteserielag. I tillegg har kommunen håndballag på høyt nivå både for kvinner (Stabæk Håndball), og menn (i 2011s seriemestre Haslum HK).
I Bærum finnes et stort idrettstilbud og kommunen har flere store idrettsanlegg og -haller. Blant de mest kjente er fleridrettsanlegget Bærum idrettspark (på Hauger, ishockey, bandy, fotball, baseball og mulighet for golf, siden 2013 også friidrett, turn og volleyball), Nadderudhallen (svømming, hallidretter og bowling), Gjønneshallen (fotball, håndball, basket og klatring), Nadderud stadion (fotball og friidrett) med tilstøtende kunstgressbane, samt Telenor Arena (fotball og hallidretter). Alpinanlegg finnes i Kirkerudbakken, Krydsbybakken og Kolsåsbakken. Videre tilbyr terrenget i kommunen gode muligheter for langrenn, med flere lysløyper, i både Vestmarka og Bærumsmarka.
Kommunen har også fostret mange suksessrike individuelle utøvere. Blant disse:
Christian Ruud og Casper Ruud, tennis, Norges høyest rangerte tennisspillere gjennom alle tider
Berit Berthelsen, norgesrekordholder i lengdehopp i førti år, bedrev friidrett for Tyrving fra Sandvika
Anne Jahren, langrennsløpere, verdensmester på 10 km fri-teknikk i Oberstdorf i 1987 (sølv stafett 4x5 km OL Calgary 1988 og bronse 20 km, Sarajevo 1984)
Harald Stenvaag, evigung skytter fra Vestre Bærum Salongsskytterlag som vant sølv på 50 m liggende i OL i Barcelona 1992
Knut Holmann, padler med til sammen tre OL-gull, to fra Sydney 2000 og ett fra Atlanta 1996,
Finn Christian Jagge, alpinist, OL-gull 1992
Hans Petter Buraas, alpinist, OL-gull 1998
Bjørn Einar Romøren, skihopper, verdensrekordholder skiflyging.En av Norges største rene sykkelklubber, BOC (Bærum og Omegn Cycleklubb) holder til i Bærum. Laget har hatt enormt oppsving av landeveissykling de siste årene og juniorlaget i landevei har nå dobbelt så mange medlemmer som neste klubb.
== Noter ==
== Referanser ==
== Videre lesning ==
Tor Chr. Bakken (2008). Tor Chr. Bakken, red. Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon (Bokmål) (1 utg.). Kunnskapsforlaget. ISBN 9788257315344.
Per Otto Borgen (2006). Asker og Bærum leksikon. ISBN 9788291649108.
Bærum: en bygds historie. Bærums herredsstyre. 1920. ISBN 1920-24, 2b.
Trygve Christensen (1988). Bærumsmarka. ISBN 8205177147.
Kåre V. Hanssen og Ingerid Christensen (1982). Lokalhistorisk bibliografi for Asker og Bærum.
Arne Mohus (1988–1996). Husmannsplasser i Bærum. ISBN 8299171369.
Rolf Rasch-Engh (2000). Lysaker - gammelt boområde og næringssentrum. ISBN 8299572908.
Kåre Tønnesson (1982–1984). Askers og Bærums historie. ISBN 8200063461.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bærum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Bærum.net
(no) ABguiden
(no) Kulturminner i Bærum på Kulturnett Akershus | Asker og Bærum Historielag i Asker og Bærum i Akershus ble stiftet på Løkke restaurant i Sandvika den 13. oktober 1952 etter initiativ fra Hans Chr. | 197,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liten_skogsh%C3%A5rmygg | 2023-02-04 | Liten skogshårmygg | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårmygg', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1833'] | Liten skogshårmygg (Bibio nigriventris) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Den finnes over hele Norge og er sannsynligvis den vanligste arten i slekten Bibio her i landet.
| Liten skogshårmygg (Bibio nigriventris) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Den finnes over hele Norge og er sannsynligvis den vanligste arten i slekten Bibio her i landet.
== Utseende ==
En middelsstor (lengde 6 – 8 mm), svart hårmygg med delvis lyse bein. Et sikkert kjennetegn er at antennene består av bare sju ledd. Vingene er glassklare til svakt røykfargede, vingeårene er brune, også de bakerste, dette er spesielt tydelig hos hunnen. Vingemerket er tydelig, men ikke så påfallende som hos den ellers lignende arten enghårmygg (Bibio johannis). Hanne har svarte lår, brungule legger og føtter. Hunnen har svart kropp og rødgule bein. Larvene er hvite og virker i motsetning til de fleste andre hårmygglarver glinsende, hodekapselen er mørkebrun.
== Levevis ==
Arten finnes mest i eller ved skog, men kan også forekomme litt over tregrensen i fjellet. Man finner også ofte eksemplarer på snøfenner og breer høyt til fjells, men disse har mest trolig blitt ført med vinden fra lavere høyder. Som hos andre hårmygg lever larvene i tette klynger i bakken, der de spiser råtnende løvstrø. De voksne myggene flyr i mai til juli, senest lengst i nord og i fjellet. Hunnene, men sjelden hannene, kan treffes på blomster der de drikker nektar.
== Utbredelse ==
Arten forekommer i Mellom- og Nord-Europa, også på Island. I Norge er den vanlig over hele landet.
== Systematisk inndeling ==
orden Tovinger, Diptera
underorden Mygg, Nematocera
overfamilie Bibionoidea
familie Hårmygg, Bibionidae
Liten skogshårmygg, Bibio nigriventris Haliday, 1833
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) liten skogshårmygg i Encyclopedia of Life
(en) liten skogshårmygg i Global Biodiversity Information Facility
(no) liten skogshårmygg hos Artsdatabanken
(sv) liten skogshårmygg hos Dyntaxa
(en) liten skogshårmygg hos Fauna Europaea
(en) liten skogshårmygg hos NCBI
(en) Kategori:Bibio nigriventris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Liten skogshårmygg (Bibio nigriventris) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Den finnes over hele Norge og er sannsynligvis den vanligste arten i slekten Bibio her i landet. | 197,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_2028 | 2023-02-04 | Fylkesvei 2028 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Innlandet', 'Kategori:Veier i Kongsvinger'] | Fylkesvei 2028 går mellom Vanntårnet og Galgebakken i Kongsvinger. Veien er 900 meter lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 392 (Hedmark).
| Fylkesvei 2028 går mellom Vanntårnet og Galgebakken i Kongsvinger. Veien er 900 meter lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 392 (Hedmark).
== Kommuner og knutepunkter ==
KongsvingerVardåsvegen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv2028
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 2028 går mellom Vanntårnet og Galgebakken i Kongsvinger. Veien er 900 meter lang. | 197,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thorvald_Gressum | 2023-02-04 | Thorvald Gressum | ['Kategori:Ap-ordførere i Østfold', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 29. mars', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Sarpsborg', 'Kategori:Personer fra Sarpsborg kommune'] | Thorvald Johannes Gressum (født 29. mars 1931, død 13. februar 2008) var en norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Sarpsborg fra 1984 til 1995.
Gressum overtok som ordfører i gamle Sarpsborg kommune etter Eugen Olsen. Gressum var ordfører fra 1984 til kommunesammenslåingen i 1992.
Han var den siste ordfører i gamle Sarpsborg kommune og den første ordfører i nye Sarpsborg kommune, hvor han var ordfører i første bystyreperiode ut året 1995.
| Thorvald Johannes Gressum (født 29. mars 1931, død 13. februar 2008) var en norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Sarpsborg fra 1984 til 1995.
Gressum overtok som ordfører i gamle Sarpsborg kommune etter Eugen Olsen. Gressum var ordfører fra 1984 til kommunesammenslåingen i 1992.
Han var den siste ordfører i gamle Sarpsborg kommune og den første ordfører i nye Sarpsborg kommune, hvor han var ordfører i første bystyreperiode ut året 1995.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Thorvald Gressum hos Stortinget
(no) Thorvald Gressum hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Bildeserie av Thorvald Gressum i Sarpsborg Arbeiderblad | Thorvald Johannes Gressum (født 29. mars 1931, død 13. | 197,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eugen_Olsen_(Sarpsborg) | 2023-02-04 | Eugen Olsen (Sarpsborg) | ['Kategori:Ap-ordførere i Østfold', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Sarpsborg', 'Kategori:Personer fra Sarpsborg kommune'] | Eugen Olsen (født 15. januar 1916, død 11. desember 1986) var en norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Sarpsborg fra 1966 til 1983. Han overtok som ordfører etter Sverre Andersen, også fra Arbeiderpartiet, som var ordfører i perioden 1954-1965.
Olsen var medlem av kommunestyret i Sarpsborg fra 1948 til 1983, medlem av formannskapet fra 1952 og var ordfører i 18 år fra 1966 til 1983.
Før han ble ordfører var han formann i Sarpsborg Trelastlager.Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1983 og innehadde også Arbeiderpartiets gullmerke for 50 års medlemskap.
| Eugen Olsen (født 15. januar 1916, død 11. desember 1986) var en norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Sarpsborg fra 1966 til 1983. Han overtok som ordfører etter Sverre Andersen, også fra Arbeiderpartiet, som var ordfører i perioden 1954-1965.
Olsen var medlem av kommunestyret i Sarpsborg fra 1948 til 1983, medlem av formannskapet fra 1952 og var ordfører i 18 år fra 1966 til 1983.
Før han ble ordfører var han formann i Sarpsborg Trelastlager.Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1983 og innehadde også Arbeiderpartiets gullmerke for 50 års medlemskap.
== Referanser == | Eugen Olsen (født 15. januar 1916, død 11. | 197,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vidkun_Erlingsson | 2023-02-04 | Vidkun Erlingsson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1302', 'Kategori:Fødsler i 1255', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra norrøn tid', 'Kategori:Norske riksråder'] | Ridder Vidkun Erlingsson (eller Vidkunn, født ca 1255, død 1. mai 1302) var bror av baron Bjarne Erlingsson og i likhet med broren var han sentral i riksrådet både under Eirik II Magnusson og Håkon V Magnusson.
| Ridder Vidkun Erlingsson (eller Vidkunn, født ca 1255, død 1. mai 1302) var bror av baron Bjarne Erlingsson og i likhet med broren var han sentral i riksrådet både under Eirik II Magnusson og Håkon V Magnusson.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hans far var lensmannen Erling Ivarsson (nevnt i kilder i 1263 og 1264), morens navn er ikke kjent. Vidkunn stammet fra Bjarkø-slekten, som eide store eiendommer. En rekke av Norges viktigste menn i middelalderen nedstammer fra ham. Selv om han ikke var så betydelig som broren Bjarne Erlingsson, var han ikke desto mindre medlem av det høyeste riksaristokrati i siste del av høymiddelalderen. Deres far hadde delitatt i kong Håkon IV Håkonssons hertokt til Skottland i 1263.
=== Adelsmann ===
Vidkun Erlingsson giftet seg den 20. august 1291 med Gyrid Andresdatter (død 1323), datter av baron Andres Gregoriusson (nevnt i kilder i 1273). Hustruen Gyrid hørte til Ståreims-ætten fra Nordfjord og var i slekt med kongehuset. Han trengte en pavelig dispens for ekteskapet, idet han tidligere hadde hatt «usømmelig omgang» med en av Gyrdids kusiner av tredje grad. I søknaden til paven heter det også at ekteskapet skulle gå slutt på fiendskapet mellom deres slekter.Det eneste kjente barn fra ekteskapet er Erling Vidkunson. Men det anses som mulig at han også hadde en uekte sønn; for Erling betegnet i 1347 Ragna Jonsdatter som en slektning, noe som åpner for slutningen av hennes far kan ha vært Vidkun.
Vidkun nevnes første gang i kildene i 1281, når han føres som vitne i ektepakten av Toxburgh mellom kong Erik og den skotske prinsesse Margrete Aleksandersdotter. Han ble igjen som gissel i Skottland inntil ekteskapet var fullbyrdet. Dette tyder på at han da var ung og uten noen ledende embeder i styringsverket. Men han var allerede ridder. I 1284 for dro han med sin bror Bjarne som kong Eriks sendemenn til Skottland for å fornye fredsavtalen i Perth av 1269. Året etter omtales han i en fullmakt til norske utsendinger til Norge og Fanmark som medlem av det kongelige riksråd.
Han deltok i den offensive politikk overfor Danmark som i 1286 på nytt energisk ble innledet. Målet var å få gjennomdrevet arvekravet til Ingeborg, enken av den avdøde kong Magnus lagabætir, som hadde tilsagt henne Danmark. I 1295 var Vidkunn den sjette i en rekke av tyve garanter for våpenhvilen mellom Norge og Danmark.Han tok også del i hevntoktet mot Danmark i året 1300.
Fra rekkedølgen på urkundevitnene i senere urkunder, der han rykket gradvis fremover, lar seg formode gat han fikk barons tittel. Dersom dette er korrekt, var han av de siste som førte denne tittel. Han var også en av de første som fikk tittelen «ridder». Som rådgiver for kong Erik og senere for kong Håkon spilte Vidkunn en stor politisk rolle på en tid da kongenr rådgiver gruppe begynte å bli institusjonalisert som «kongelig riksråd».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erik Opsahl: Artikel „Vidkunn Erlingsson“ i: Norsk biografisk leksinkon, lest 25. april 2011.
== Eksterne lenker ==
Bjarköy i Salmonsens konversasjonsleksikon | Ridder Vidkun Erlingsson (eller Vidkunn, født ca 1255, død 1. mai 1302) var bror av baron Bjarne Erlingsson og i likhet med broren var han sentral i riksrådet både under Eirik II Magnusson og Håkon V Magnusson. | 197,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_2026 | 2023-02-04 | Fylkesvei 2026 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Innlandet', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Referanser til Rv2', 'Kategori:Veier i Kongsvinger'] | Fylkesvei 2026 går mellom Kurusand og Åsumbakken i Kongsvinger. Veien er 3,4 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 391 (Hedmark).
| Fylkesvei 2026 går mellom Kurusand og Åsumbakken i Kongsvinger. Veien er 3,4 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 391 (Hedmark).
== Kommuner og knutepunkter ==
KongsvingerBæreiavegen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv2026
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 2026 går mellom Kurusand og Åsumbakken i Kongsvinger. Veien er 3,4 km lang. | 197,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stor_skogsh%C3%A5rmygg | 2023-02-04 | Stor skogshårmygg | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårmygg', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1830'] | Stor skogshårmygg (Bibio varipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne middelsstore arten med mørke vinger liker seg best i skog og finnes langs kysten nord til Møre og Romsdal i Norge.
| Stor skogshårmygg (Bibio varipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne middelsstore arten med mørke vinger liker seg best i skog og finnes langs kysten nord til Møre og Romsdal i Norge.
== Utseende ==
En middelsstor (lengde 7 – 9 mm) hårmygg som kan variere noe i fargen, men vingene er vanligvis nokså mørkt sotfargede. Antennene består av ni ledd. Vingene har et stort og tydelig vingemerke (pterostigma). Hannen er vanligvis helt svart, men leggene og føttene kan være lysere. Den er kledt med grove hår som vanligvis er svarte på forkroppen, hvite på sidene av bakkroppen. Det finnes også en fargevariant med hvite hår på forkroppen, men den er foreløpig bare kjent fra Storbritannia. Bakbeinas første fotledd er ganske slankt, i motsetning til hos enghårmygg og Bibio lanigerus, som har i alle fall litt oppsvulmede fotledd. Hunnen har vanligvis mørk kropp, bortsett fra undersiden av bakkroppen som er rødlig gul. Lårene er klart røde, i alle fall innerst, leggene og føttene vanligvis svarte. Helt svarte individer kan forekomme. Larvene er brungule.
== Levevis ==
Arten lever i og i kanten av skog, vanligvis løvskog, men den kan også forekomme i barskog. Larvene lever i tette klynger i bakken der de spiser døde plantedeler. De bruker ett år på utviklingen. De voksne myggene flyr på solskinnsdager i mai – juni. Hannene sitter ofte og soler seg med spredte vinger, eller svermer i to – tre meters høyde rundt frittstående trær og busker. Begge kjønn kan påtreffes på blomster der de drikker nektar, og også på planter som er angrepet av bladlus, der de slikker i seg søt honningdogg.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Europa, der den er vanligst i vest. I Norge finnes den bare langs kysten, og er funnet nord til Møre og Romsdal.
== Systematisk inndeling ==
orden Tovinger, Diptera
underorden Mygg, Nematocera
overfamilie Bibionoidea
familie Hårmygg, Bibionidae
Stor skogshårmygg, Bibio varipes Meigen, 1830
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) stor skogshårmygg i Encyclopedia of Life
(en) stor skogshårmygg i Global Biodiversity Information Facility
(no) stor skogshårmygg hos Artsdatabanken
(sv) stor skogshårmygg hos Dyntaxa
(en) stor skogshårmygg hos Fauna Europaea
(en) stor skogshårmygg hos NCBI
(en) Kategori:Bibio varipes – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Stor skogshårmygg (Bibio varipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne middelsstore arten med mørke vinger liker seg best i skog og finnes langs kysten nord til Møre og Romsdal i Norge. | 197,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Regime | 2023-02-04 | Regime | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Politikk', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06'] | Regime betyr styre, styresett eller styreform, men brukes ofte i negative sammenhenger, som for eksempel strengt eller hardt regime.
Ordet kommer av «regiment» som er den grunnleggende enheten i en armé, derfor brukes det ofte i negative sammenhenger, fordi i et militært diktatur kan ordet regime brukes negativt og i et militært diktatur brukes militæret, og derfra kommer ordet regiment. | Regime betyr styre, styresett eller styreform, men brukes ofte i negative sammenhenger, som for eksempel strengt eller hardt regime.
Ordet kommer av «regiment» som er den grunnleggende enheten i en armé, derfor brukes det ofte i negative sammenhenger, fordi i et militært diktatur kan ordet regime brukes negativt og i et militært diktatur brukes militæret, og derfra kommer ordet regiment. | Regime betyr styre, styresett eller styreform, men brukes ofte i negative sammenhenger, som for eksempel strengt eller hardt regime. | 197,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ian_Turner | 2023-02-04 | Ian Turner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 11. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Roere fra USA', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ian Turner (født 11. mai 1925, død 11. oktober 2010) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Turner ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene Ian og David Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
| Ian Turner (født 11. mai 1925, død 11. oktober 2010) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Turner ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene Ian og David Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i roing, åtter USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ian Turner – Olympics.com
(en) Ian Turner – Olympic.org
(en) Ian Turner – Olympedia
(en) Ian Turner – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ian Turner – FISA | Ian Turner (født 11. mai 1925, død 11. | 197,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_2086 | 2023-02-04 | Fylkesvei 2086 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Innlandet', 'Kategori:Referanser til Rv2', 'Kategori:Veier i Åsnes'] | Fylkesvei 2086 går mellom Smørbøl og Kjellmyra i Åsnes kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 453 (Hedmark).
| Fylkesvei 2086 går mellom Smørbøl og Kjellmyra i Åsnes kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 453 (Hedmark).
== Kommuner og knutepunkter ==
ÅsnesSmørbølsmoen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv2086
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 2086 går mellom Smørbøl og Kjellmyra i Åsnes kommune. | 197,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Turner | 2023-02-04 | David Turner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 26. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 23. september', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Roere fra USA', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | David Turner (født 23. september 1923, død 26. juni 2015) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Turner ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
| David Turner (født 23. september 1923, død 26. juni 2015) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Turner ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i roing, åtter USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) David Turner – Olympics.com
(en) David Turner – Olympic.org
(en) David Turner – Olympedia
(en) David Turner – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) David Turner – FISA | David Turner (født 23. september 1923, død 26. | 197,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Hardy | 2023-02-04 | James Hardy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 20. september', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Roere fra USA', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | James Hardy (født 15. januar 1923, død 20. september 1986) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Hardy ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
| James Hardy (født 15. januar 1923, død 20. september 1986) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Hardy ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i roing, åtter USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) James Hardy – Olympics.com
(en) James Hardy – Olympic.org
(en) James Hardy – Olympedia
(en) James Hardy – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) James Hardy – FISA | James Hardy (født 15. januar 1923, død 20. | 197,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_2102 | 2023-02-04 | Fylkesvei 2102 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Innlandet', 'Kategori:Referanser til Rv2', 'Kategori:Veier i Våler i Hedmark'] | Fylkesvei 2102 går mellom Strandli og Stræte i Våler kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 498 (Hedmark).
| Fylkesvei 2102 går mellom Strandli og Stræte i Våler kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 498 (Hedmark).
== Kommuner og knutepunkter ==
VålerØstre Strætåsvegen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv2102
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 2102 går mellom Strandli og Stræte i Våler kommune. | 197,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Ahlgren | 2023-02-04 | George Ahlgren | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 30. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Fødsler 16. august', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Roere fra USA', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | George Ahlgren (født 16. august 1928, død 30. desember 1951) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Ahlgren ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
| George Ahlgren (født 16. august 1928, død 30. desember 1951) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Ahlgren ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i roing, åtter USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) George Ahlgren – Olympics.com
(en) George Ahlgren – Olympic.org
(en) George Ahlgren – Olympedia
(en) George Ahlgren – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) George Ahlgren – FISA | George Ahlgren (født 16. august 1928, død 30. | 197,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8yfjellsh%C3%A5rmygg | 2023-02-04 | Høyfjellshårmygg | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårmygg', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1887'] | Høyfjellshårmygg (Bibio siebkei) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne arten kan overleve høyt til fjells der det er ganske lite vegetasjon, og finnes ikke lenger nede. Larvene lever trolig av lav. Arten har fått sitt latinske navn etter den norske entomologen Johan Heinrich Spalckhawer Siebke.
| Høyfjellshårmygg (Bibio siebkei) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne arten kan overleve høyt til fjells der det er ganske lite vegetasjon, og finnes ikke lenger nede. Larvene lever trolig av lav. Arten har fått sitt latinske navn etter den norske entomologen Johan Heinrich Spalckhawer Siebke.
== Utseende ==
En middelsstor (lengde 6–8 mm) hårmygg. Antennene har åtte eller ni ledd, vingene er melkehvite til svakt rødfargede. Begge kjønn har svart kropp. Hannen har forkroppen kledt med bare svarte hår, bakkroppen er hvithåret på siden. Lårene er svarte, legger og føtter brungule bortsett fra spissen av bakleggene, som er svart. Hunnen har svarte hofter, resten av beina er røde. Larvene er skittenhvite med mørkere hodekapsel.
== Levevis ==
Denne arten lever mest høyt til fjells, selv om den kan påtreffes på lavheier ned til tregrensen. Lengst nord i Norge (Magerøya) finnes den ned til havnivå. Man kan ofte finne den på fjelltopper med svært lite vegetasjon, opptil 1700 meter over havet i Sør-Norge. Larvene lever i bakken der de trolig spiser mest lav. De bruker minst to år på utviklingen, lengst oppe sannsynligvis lengre tid. De voksne myggene flyr i juli – august, men er ofte i aktivitet bare en liten del av tiden på grunn av vind.
== Utbredelse ==
Arten er holarktisk, det vil si at den forekommer både i den palearktiske sone og i Nord-Amerika. Den er den hårmyggarten som går lengst mot nord og er funnet både på Novaja Semlja og på Baffin Island. Den finnes i Alpene, i fjellene i Skandinavia, i Alaska og det nordlige Canada, og i Rocky Mountains sør til Colorado.
== Systematisk inndeling ==
orden Tovinger, Diptera
underorden Mygg, Nematocera
overfamilie Bibionoidea
familie Hårmygg, Bibionidae
Høyfjellshårmygg, Bibio siebkei Mik, 1887 (= Bibio femoralis (Siebke, 1864), ikke Meigen)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) høyfjellshårmygg i Encyclopedia of Life
(en) høyfjellshårmygg i Global Biodiversity Information Facility
(no) høyfjellshårmygg hos Artsdatabanken
(sv) høyfjellshårmygg hos Dyntaxa
(en) høyfjellshårmygg hos Fauna Europaea | Høyfjellshårmygg (Bibio siebkei) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne arten kan overleve høyt til fjells der det er ganske lite vegetasjon, og finnes ikke lenger nede. | 197,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lloyd_Butler | 2023-02-04 | Lloyd Butler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 19. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Roere fra USA', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lloyd Butler (født 11. november 1924, død 19. mai 1991) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Butler ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
| Lloyd Butler (født 11. november 1924, død 19. mai 1991) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Butler ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i roing, åtter USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lloyd Butler – Olympics.com
(en) Lloyd Butler – Olympic.org
(en) Lloyd Butler – Olympedia
(en) Lloyd Butler – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Lloyd Butler – FISA | Lloyd Butler (født 11. november 1924, død 19. | 197,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Brown_(roer) | 2023-02-04 | David Brown (roer) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 14. august', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 16. mai', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Roere fra USA', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | David Preston «Dave» Brown (født 16. mai 1928, død 14. august 2004) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Brown ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
| David Preston «Dave» Brown (født 16. mai 1928, død 14. august 2004) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Brown ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i roing, åtter USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) David Brown – Olympics.com
(en) David Brown – Olympic.org
(en) David Brown – Olympedia
(en) David Brown – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) David Brown – FISA | David Preston «Dave» Brown (født 16. mai 1928, død 14. | 197,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Justus_Smith | 2023-02-04 | Justus Smith | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 20. november', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Roere fra USA', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Justus Ketchum Smith (født 28. mars 1922, død 20. november 2013) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Smith ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
| Justus Ketchum Smith (født 28. mars 1922, død 20. november 2013) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Smith ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i roing, åtter USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Justus Smith – Olympics.com
(en) Justus Smith – Olympic.org
(en) Justus Smith – Olympedia
(en) Justus Smith – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Justus Smith – FISA | Justus Ketchum Smith (født 28. mars 1922, død 20. | 197,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Stack | 2023-02-04 | John Stack | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 28. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Roere fra USA', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Stack (født 22. mars 1924, død 28. mai 1997) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Stack ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
| John Stack (født 22. mars 1924, død 28. mai 1997) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Stack ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var med på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i roing, åtter USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Stack – Olympics.com
(en) John Stack – Olympic.org
(en) John Stack – Olympedia
(en) John Stack – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) John Stack – FISA | John Stack (født 22. mars 1924, død 28. | 197,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ralph_Purchase | 2023-02-04 | Ralph Purchase | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 11. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fødsler 11. juli', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Roere fra USA', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ralph Purchase (født 11. juli 1916, død 11. januar 2000) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Purchase ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var styrmann på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
| Ralph Purchase (født 11. juli 1916, død 11. januar 2000) var en amerikansk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Purchase ble olympisk mester i roing under OL 1948 i London. Han var styrmann på den amerikanske åtteren som vant foran Storbritannia og Norge. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den amerikanske båten var roerne; brødrene David og Ian Turner, James Hardy, George Ahlgren, Lloyd Butler, David Brown, Justus Smith, John Stack og Ralph Purchase som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i roing, åtter USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ralph Purchase – Olympics.com
(en) Ralph Purchase – Olympic.org
(en) Ralph Purchase – Olympedia
(en) Ralph Purchase – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ralph Purchase – FISA | Ralph Purchase (født 11. juli 1916, død 11. | 197,248 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Guardian | 2023-02-04 | The Guardian | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser etablert i 1821', 'Kategori:Britiske aviser'] | The Guardian er en britisk avis som utgis av Guardian Media Group i London. Den ble grunnlagt som The Manchester Guardian i 1821 i Manchester og fikk sitt nåværende navn i 1959. Tradisjonelt var den forbundet med Det liberale parti. Under den spanske borgerkrigen støttet den venstresiden og var den eneste nåværende britiske avis som ikke støttet Francisco Francos nasjonalister.
I 2005 endret avisen format fra det tradisjonelle fullformatet (broadsheet) til berliner (midi), blant annet som et svar på at aviskonkurrenter som The Times og The Independent gikk over til tabloidformat. Fra 2018 går The Guardian over til tabloidformat. Opplaget i desember 2016 lå på 161 091 eksemplarer. Ansvarlig redaktør er Katharine Viner.
I 2016 hadde The Guardian, ifølge egne tall, 22,7 millioner unike månedlige lesere på papir og nett. Til sammenligning hadde Washington Post 76 millioner og New York Times Brand 70,2 millioner i desember 2015.The Guardian Weekly er den internasjonale utgaven av avisen og utgis ukentlig over hele verden.
| The Guardian er en britisk avis som utgis av Guardian Media Group i London. Den ble grunnlagt som The Manchester Guardian i 1821 i Manchester og fikk sitt nåværende navn i 1959. Tradisjonelt var den forbundet med Det liberale parti. Under den spanske borgerkrigen støttet den venstresiden og var den eneste nåværende britiske avis som ikke støttet Francisco Francos nasjonalister.
I 2005 endret avisen format fra det tradisjonelle fullformatet (broadsheet) til berliner (midi), blant annet som et svar på at aviskonkurrenter som The Times og The Independent gikk over til tabloidformat. Fra 2018 går The Guardian over til tabloidformat. Opplaget i desember 2016 lå på 161 091 eksemplarer. Ansvarlig redaktør er Katharine Viner.
I 2016 hadde The Guardian, ifølge egne tall, 22,7 millioner unike månedlige lesere på papir og nett. Til sammenligning hadde Washington Post 76 millioner og New York Times Brand 70,2 millioner i desember 2015.The Guardian Weekly er den internasjonale utgaven av avisen og utgis ukentlig over hele verden.
== Redaktører ==
John Edward Taylor (1821–1844)
Jeremiah Garnett (1844–1861) (sammen med Russell Scott Taylor 1847–1848)
John Edward Taylor (1861–1872)
Charles Prestwich Scott (1872–1929)
Ted Scott (1929–1932)
William Percival Crozier (1932–1944)
Alfred Powell Wadsworth (1944–1956)
Alastair Hetherington (1956–1975)
Peter Preston (1975–1995)
Alan Rusbridger (1995–2015)
Katharine Viner (2015–d.d.)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Guardian (newspaper) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | The Guardian Weekly er den internasjonale utgaven av den britiske avisen The Guardian. Den utgis ukentlig over hele verden, og inneholder også artikler fra den britiske søndagsavisen The Observer, amerikanske The Washington Post og franske Le Monde. | 197,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bridge_of_Weir | 2023-02-04 | Bridge of Weir | ['Kategori:4°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landsbyer i Renfrewshire', 'Kategori:Sider med kart'] | Bridge of Weir er en landsby (village) i regionen Renfrewshire i Skottland. Den ligger i området Strathgryfe og er oppkalt etter en bro over elven Gryfe bygget omkring 1770. I dag er landsbyen først og fremst en sovekommune for Glasgow og Paisley.
Ved folketellingen i 2001 hadde Bridge of Weir 4 635 innbyggere.
I 2006 ble folketallet estimert til 4 650 innbyggere.
| Bridge of Weir er en landsby (village) i regionen Renfrewshire i Skottland. Den ligger i området Strathgryfe og er oppkalt etter en bro over elven Gryfe bygget omkring 1770. I dag er landsbyen først og fremst en sovekommune for Glasgow og Paisley.
Ved folketellingen i 2001 hadde Bridge of Weir 4 635 innbyggere.
I 2006 ble folketallet estimert til 4 650 innbyggere.
== Referanser == | Bridge of Weir er en landsby (village) i regionen Renfrewshire i Skottland. Den ligger i området Strathgryfe og er oppkalt etter en bro over elven Gryfe bygget omkring 1770. | 197,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristoffer_Leps%C3%B8e | 2023-02-04 | Kristoffer Lepsøe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 26. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 15. mars', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kristoffer Lepsøe (født 15. mars 1922 i Fana, Bergen, død 26. mars 2006 i Nordås, Bergen) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Lepsøe vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
| Kristoffer Lepsøe (født 15. mars 1922 i Fana, Bergen, død 26. mars 2006 i Nordås, Bergen) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Lepsøe vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristoffer Lepsøe – Olympedia
(en) Kristoffer Lepsøe – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kristoffer Lepsøe – FISA | Kristoffer Lepsøe (født 15. mars 1922 i Fana, Bergen, død 26. | 197,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thorstein_Kr%C3%A5kenes | 2023-02-04 | Thorstein Kråkenes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 17. september', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 3. april', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thorstein Kråkenes (født 3. april 1924 i Fana, Bergen, død 17. september 2005 i Bønes, Bergen) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Kråkenes vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
| Thorstein Kråkenes (født 3. april 1924 i Fana, Bergen, død 17. september 2005 i Bønes, Bergen) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Kråkenes vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thorstein Kråkenes – Olympedia
(en) Thorstein Kråkenes – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Thorstein Kråkenes – FISA | Thorstein Kråkenes (født 3. april 1924 i Fana, Bergen, død 17. | 197,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Hansen_(roer) | 2023-02-04 | Hans Hansen (roer) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hans Egill Hansen (født 1. juni 1915, død 17. juli 2005) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Hansen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
| Hans Egill Hansen (født 1. juni 1915, død 17. juli 2005) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Hansen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans Hansen – Olympedia
(en) Hans Hansen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Hans Hansen – FISA | Hans Egill Hansen (født 1. juni 1915, død 17. | 197,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Buckie | 2023-02-04 | Buckie | ['Kategori:2°V', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Byer i Moray', 'Kategori:Englandsfarten 1940–1945', 'Kategori:Havnebyer i Storbritannia', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Sider med kart'] | Buckie (skotsk-gælisk: Bucaidh) er en by (town) med historisk status som burgh (definert som sådan i 1888) i regionen Moray i Skottland. Buckie er en havneby på sørsida av Moray Firth. Byen var historisk sett i det tradisjonelle grevskapet Banffshire hvor den var den største byen inntil denne formen for administrative område ble avskaffet i 1975.
Byen er den tredje største i Moray etter Elgin og Forres og innenfor definisjonene av statistikk publisert av General Register Office for Scotland ble den rangert som nummer 75 i listen over befolkningsestimater for bosetninger i Skottland på midten av 2006. Buckie er praktisk talt like langt til Banff i øst og Elgin i vest, med begge omtrent 27 km unna, mens Keith ligger 19 km sørover med vei.
Ved folketellingen i 2001 hadde Buckie 8 059 innbyggere. I 2006 ble folketallet estimert til 8 100 innbyggere. Beregnet folketall for 2020 har 9010 innbyggere.
| Buckie (skotsk-gælisk: Bucaidh) er en by (town) med historisk status som burgh (definert som sådan i 1888) i regionen Moray i Skottland. Buckie er en havneby på sørsida av Moray Firth. Byen var historisk sett i det tradisjonelle grevskapet Banffshire hvor den var den største byen inntil denne formen for administrative område ble avskaffet i 1975.
Byen er den tredje største i Moray etter Elgin og Forres og innenfor definisjonene av statistikk publisert av General Register Office for Scotland ble den rangert som nummer 75 i listen over befolkningsestimater for bosetninger i Skottland på midten av 2006. Buckie er praktisk talt like langt til Banff i øst og Elgin i vest, med begge omtrent 27 km unna, mens Keith ligger 19 km sørover med vei.
Ved folketellingen i 2001 hadde Buckie 8 059 innbyggere. I 2006 ble folketallet estimert til 8 100 innbyggere. Beregnet folketall for 2020 har 9010 innbyggere.
== Etymologi ==
Opprinnelsen til navnet på byen er ikke helt klar. Selv om folkeetymologien er at Buckie er oppkalt etter en konkylie (genus buccinum), er realiteten at den delte marine bakgrunnen er en tilfeldighet. Navnet Buckie ville opprinnelig ikke ha identifisert et sted umiddelbart ved siden av havet, så alternative etymologiske kilder er mer sannsynlige. Dessverre, i en av de tidligere bøkene om skotske stedsnavn, får ikke Buckie on the Moray Firth en omtale. Imidlertid beskrives stedsnavnet Buckie i Balquhidder-distriktet i Perthshire som avledet fra det gæliske ordet boc eller walisisk bowk, som begge betyr en bukk eller hannhjort. Dette antyder betydningen av Buckie som stedet der mannlige hjort samles, mest sannsynlig refererer til dalen til det som i dag er kjent som Buckie Burn (burn er skotsk for elv eller bekk).
== Norske flyktninger ==
Under den andre verdenskrig ble det dannet et eget norsk flyktningesamfunn i byen. Den norske regjeringen opprettet en egen norsk skole og et legekontor. Mange av fiskefartøyene som ble brukt i englandsfarten ble brukt i fiskeri med norsk fiskere, og fisket ut i fra Buckie. Fisket foregikk for det meste i Moray Firth. Den norske flåten bestod av over 15 fiskefartøy. En eget norsk slipp og et verksted ble kjøpt for slipping og reparasjon av fartøyene. Denne slippen sysselsatte omtrent 60 nordmenn. Den norske forretningsmannen og mangemillinæren Trond Mohn ble født i Buckie den 3. april 1943.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Buckie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Buckie & District Fishing Heritage Centre
1st Buckie Company Boys' Brigade - Largest UK company
Buckie & District Pipe Band | Buckie (skotsk-gælisk: Bucaidh)«Ainmean-Àite na h-Alba», Gaelic Place-Names of Scotland – Database er en by (town) med historisk status som burgh (definert som sådan i 1888) i regionen Moray i Skottland. Buckie er en havneby på sørsida av Moray Firth. | 197,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halfdan_Gran_Olsen | 2023-02-04 | Halfdan Gran Olsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 16. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Halfdan Gran-Olsen, senere Grangård (født 7. oktober 1910 i Bergen, død 16. januar 1971 samme sted) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Olsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
| Halfdan Gran-Olsen, senere Grangård (født 7. oktober 1910 i Bergen, død 16. januar 1971 samme sted) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Olsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Halfdan Gran Olsen – Olympedia
(en) Halfdan Gran Olsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Halfdan Gran Olsen – FISA | Halfdan Gran-Olsen, senere Grangård (født 7. oktober 1910 i Bergen, død 16. | 197,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Kr%C3%A5kenes | 2023-02-04 | Harald Kråkenes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Dødsfall 14. november', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Harald Kråkenes (født 8. juli 1926 i Fana, Bergen, død 14. november 2004 i Bolstadøyri, Voss) var en norsk roer som deltok i flere olympiske leker: 1948 i London, 1952 i Helsingfors og 1960 i Roma.
Kråkenes vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
| Harald Kråkenes (født 8. juli 1926 i Fana, Bergen, død 14. november 2004 i Bolstadøyri, Voss) var en norsk roer som deltok i flere olympiske leker: 1948 i London, 1952 i Helsingfors og 1960 i Roma.
Kråkenes vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harald Kråkenes – Olympics.com
(en) Harald Kråkenes – Olympic.org
(en) Harald Kråkenes – Olympedia
(en) Harald Kråkenes – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Harald Kråkenes – FISA | Harald Kråkenes (født 8. juli 1926 i Fana, Bergen, død 14. | 197,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_38 | 2023-02-04 | Europavei 38 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Europaveier i Russland', 'Kategori:Referanser til E105', 'Kategori:Referanser til E115', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Kasakhstan', 'Kategori:Veier i Ukraina'] | Europavei 38 går mellom Glukhov i Ukraina og Tsjimkent i Kasakhstan.
Trasé fastlagt av UNECE: Glukhov – Kursk – Voronezj – Saratov – Uralsk – Aktobe – Karabutak – Aralsk – Novokazalinsk – Kzylorda – Shymkent.
| Europavei 38 går mellom Glukhov i Ukraina og Tsjimkent i Kasakhstan.
Trasé fastlagt av UNECE: Glukhov – Kursk – Voronezj – Saratov – Uralsk – Aktobe – Karabutak – Aralsk – Novokazalinsk – Kzylorda – Shymkent.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | kart = | 197,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leif_N%C3%A6ss | 2023-02-04 | Leif Næss | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 10. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 29. januar', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Haugesund kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Leif Trygve Næss (født 29. januar 1923 i Haugesund, død 10. juni 1973 i Oslo) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Næss vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
| Leif Trygve Næss (født 29. januar 1923 i Haugesund, død 10. juni 1973 i Oslo) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Næss vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leif Næss – Olympics.com
(en) Leif Næss – Olympic.org
(en) Leif Næss – Olympedia
(en) Leif Næss – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Leif Næss – FISA | Leif Trygve Næss (født 29. januar 1923 i Haugesund, død 10. | 197,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zemene_Mesafint | 2023-02-04 | Zemene Mesafint | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etiopias historie'] | Zemene Mesafint (transkribert ge'ez: zamana masāfint, moderne ge'ez zemene mesāfint, oversatt som Dommernes tidsalder, Prinsenes tidsalder e.l. etter Dommernes bok) var en periode i etiopisk historie som var preget av isolasjon og konflikter mellom krigsherrer, hvor keiseren hadde liten reel makt, stort sett bare over byen Gondar, og hvor både kulturen og samfunnet i Etiopia stagnerte.
Motsetninger mellom religioner (særlig mellom etiopisk-ortodokse kristne og muslimer, og også innenfor den etiopiske kirke), språkgrupper (oromo og amharisk) og nasjonaliteter som hadde levd sammen i riket for hundrevis av år (agaw, amhara, shewa og tigray-tigrinya, i tillegg til oromo-nykommerne) ble brukt som motivasjon av krigsherrer for å krige med hverandre.
| Zemene Mesafint (transkribert ge'ez: zamana masāfint, moderne ge'ez zemene mesāfint, oversatt som Dommernes tidsalder, Prinsenes tidsalder e.l. etter Dommernes bok) var en periode i etiopisk historie som var preget av isolasjon og konflikter mellom krigsherrer, hvor keiseren hadde liten reel makt, stort sett bare over byen Gondar, og hvor både kulturen og samfunnet i Etiopia stagnerte.
Motsetninger mellom religioner (særlig mellom etiopisk-ortodokse kristne og muslimer, og også innenfor den etiopiske kirke), språkgrupper (oromo og amharisk) og nasjonaliteter som hadde levd sammen i riket for hundrevis av år (agaw, amhara, shewa og tigray-tigrinya, i tillegg til oromo-nykommerne) ble brukt som motivasjon av krigsherrer for å krige med hverandre.
== Tidsløp ==
Tradisjonelt har Zemene Mesafint blitt tidsatt fra 7. mai 1769, da Ras Mikael Sehul avsatte keiser Iyoas I til 11. februar 1855, da Kassa Haile Giorgis ble kronet keiser Tewodros II, etter å ha nedkjempet alle sine rivaler. Starten på perioden kan også regnes som 13. oktober 1706, da Iyasu I ble myrdet, og den resultrende negangen for keiserdynastiet, eller fra starten av Iyoas' styre, 26. juni 1855.
== Anarki ==
Under Zemene Mesafint ble stadig nye keisere innsatt av adelen, og ikke alle kom fra det salomoiske dynasti. Etiopia utenfor Gondar ble preget av stadige etniske konflikter. Den mektige krigsherren Ras Mikael Sehul, guvernøren av Tigray-provinsen, kom til å spille en viktig rolle tidlig i perioden, og utnevnte flere ksiere. Det oromiske Yejju-dynastiet spilte også en viktig rolle under Zemene Mesafint.
På starten av 1800-tallet kjempet Ras Gugsa av Begemder og Ras Wolde Selassie av Tigray over kontroll over keiser Egwale Seyon. Wolde Selassie vant, og styrte praktisk talt Etiopia fram til hans død i 1816.
På grunn av de stadige krigene reiste få europeere til Etiopia i denne perioden.
== Keiser Tewodros gjernforener Etiopia ==
Zemene Mesafint slutta med at Ras Kassa Hailu, senere kjent som Tewodros II, kjempet seg til makten i landet. Først skaffet han seg kontroll over Dembiya-provinsen, og etter en serie slag fra Gur Amba i 1852 til Derasge i 1855 kontrollerte han hele Etiopia. Dermed var den keiserlige makten i Etiopia atter en gang kontrollerte av en enkelt mann, noe som regnes som slutten på Zemene Mesafint og begynnelsen på det moderne Etiopias historie. | Zemene Mesafint (transkribert ge'ez: zamana masāfint, moderne ge'ez zemene mesāfint, oversatt som Dommernes tidsalder, Prinsenes tidsalder e.l. | 197,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rafael_Mu%C3%B1oz | 2023-02-04 | Rafael Muñoz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Spania under EM i svømmesport 2012', 'Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Europamestere i svømmesport for Spania', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Córdoba i Spania', 'Kategori:Spanske svømmere', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 2008'] | Rafael Muñoz Pérez (født i Córdoba 3. mars 1988) er en spansk svømmer. Han svømmer butterfly og rygg for klubben A.D.N. Vista Alegre. Muñoz deltok i Sommer-OL 2008 i kategorien 100 m butterfly og har blitt spansk mester på både 50 og 100 m butterfly to ganger. Under kortbane-EM 2008 tok han sølv på distansen 50 m rygg.
| Rafael Muñoz Pérez (født i Córdoba 3. mars 1988) er en spansk svømmer. Han svømmer butterfly og rygg for klubben A.D.N. Vista Alegre. Muñoz deltok i Sommer-OL 2008 i kategorien 100 m butterfly og har blitt spansk mester på både 50 og 100 m butterfly to ganger. Under kortbane-EM 2008 tok han sølv på distansen 50 m rygg.
== Eksterne lenker ==
(en) Rafael Muñoz Pérez – Olympics.com
(en) Rafael Muñoz Pérez – Olympic.org
(en) Rafael Muñoz Pérez – Olympedia
(en) Rafael Muñoz Pérez – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Rafael Muñoz Pérez – FINA
(en) Rafael Muñoz Pérez – swimrankings.net | | fødselssted = Córdoba, Spania | 197,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Libanios | 2023-02-04 | Libanios | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 393', 'Kategori:Fødsler i 314', 'Kategori:Greske forfattere', 'Kategori:Greskspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pedagogikk', 'Kategori:Personer fra Hatay', 'Kategori:Retorikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Libanios (gresk Λιβάνιος, Libanios; latinsk Libanius; født ca. 314; død ca. 393) var en gresktalende forfatter, lærer i retorikk i Konstantinopel, Nikomedia og Antiokia, velkjent offentlig taler, og en utdannet hedensk sofist i Athen som senere ble kristen.
Libanios skrev et stort antall skrifter som innbefattet en meget fargerik selvbiografi, 63 bevarte taler, rundt 1600 brev, 51 deklamasjoner over hovedsakelig historiske og mytologiske tema, og en stor samling retoriske øvelser som antagelig ble brukt i hans egen undervisning.Libanios ble født i en familie i Antiokia ved Orontes (dagens sørlige Tyrkia) som tidligere hadde hatt stor innflytelse og var meget kulturinteressert, men familien hadde mistet det meste av sin rikdom og betydning. Da Libanios var fjorten år gammel oppdaget han retorikken, læren om veltalenhet, og det ble hans viktigste intellektuelle fokus resten av livet. Som mange andre ikke-kristne med høy utdannelse på 300-tallet trakk Libanios seg tilbake fra offentlig liv og henga seg til studier. Libanios benyttet sine kunnskaper i retorikk til å være en heftig forsvarer av private og politiske saker. Han var en av de siste stemmene som førte ordet for religiøs toleranse, skjønt hans eget religiøse og kulturelle syn forhindret ham ikke fra å ha livslange vennskap med kristne, både privat og i offentlige sammenhenger.
Han studerte i Athen og begynte sin karriere i Konstantinopel som privatlærer, men ble etter en tid forvist til Nikomedia. Før sitt forvisning hadde Libanios vært en venn av keiser Julian, og en del korrespondanse mellom dem har blitt bevart for ettertiden. For keiseren skrev han i dennes minnetale som betraktes som de litterære høydepunkt i hans karriere. De ble alle skrevet mellom årene 362 og 365. Libanios har mye å fortelle om den fanatiske verden på slutten av 300-tallet. Hans Oration I er en avslørende og fargerik selvbiografisk fortelling, først skrevet i 374 og siden revidert gjennom resten av hans liv, en lærds redegjørelser som ender som en gammel forvist manns personlige dagbok. I 354 aksepterte han en lærerstilling i retorikk i fødebyen Antiokia hvor han bodde fram til han døde. Selv om han selv var ikkekristen var hans studenter av alle avskygninger, blant annet de kristne Johannes Chrysostomos og Theodoros av Mopsuestia. Han var en venn av den hedenske keiseren Julian, som nevnt over, og ble dessuten gjort til praetorianprefekt i navnet, en stor ære, av den meget kristne keiser Theodosius den store.
| Libanios (gresk Λιβάνιος, Libanios; latinsk Libanius; født ca. 314; død ca. 393) var en gresktalende forfatter, lærer i retorikk i Konstantinopel, Nikomedia og Antiokia, velkjent offentlig taler, og en utdannet hedensk sofist i Athen som senere ble kristen.
Libanios skrev et stort antall skrifter som innbefattet en meget fargerik selvbiografi, 63 bevarte taler, rundt 1600 brev, 51 deklamasjoner over hovedsakelig historiske og mytologiske tema, og en stor samling retoriske øvelser som antagelig ble brukt i hans egen undervisning.Libanios ble født i en familie i Antiokia ved Orontes (dagens sørlige Tyrkia) som tidligere hadde hatt stor innflytelse og var meget kulturinteressert, men familien hadde mistet det meste av sin rikdom og betydning. Da Libanios var fjorten år gammel oppdaget han retorikken, læren om veltalenhet, og det ble hans viktigste intellektuelle fokus resten av livet. Som mange andre ikke-kristne med høy utdannelse på 300-tallet trakk Libanios seg tilbake fra offentlig liv og henga seg til studier. Libanios benyttet sine kunnskaper i retorikk til å være en heftig forsvarer av private og politiske saker. Han var en av de siste stemmene som førte ordet for religiøs toleranse, skjønt hans eget religiøse og kulturelle syn forhindret ham ikke fra å ha livslange vennskap med kristne, både privat og i offentlige sammenhenger.
Han studerte i Athen og begynte sin karriere i Konstantinopel som privatlærer, men ble etter en tid forvist til Nikomedia. Før sitt forvisning hadde Libanios vært en venn av keiser Julian, og en del korrespondanse mellom dem har blitt bevart for ettertiden. For keiseren skrev han i dennes minnetale som betraktes som de litterære høydepunkt i hans karriere. De ble alle skrevet mellom årene 362 og 365. Libanios har mye å fortelle om den fanatiske verden på slutten av 300-tallet. Hans Oration I er en avslørende og fargerik selvbiografisk fortelling, først skrevet i 374 og siden revidert gjennom resten av hans liv, en lærds redegjørelser som ender som en gammel forvist manns personlige dagbok. I 354 aksepterte han en lærerstilling i retorikk i fødebyen Antiokia hvor han bodde fram til han døde. Selv om han selv var ikkekristen var hans studenter av alle avskygninger, blant annet de kristne Johannes Chrysostomos og Theodoros av Mopsuestia. Han var en venn av den hedenske keiseren Julian, som nevnt over, og ble dessuten gjort til praetorianprefekt i navnet, en stor ære, av den meget kristne keiser Theodosius den store.
== Verker ==
64 oratorier eller taler innenfor tre emner: juridiske, rådgivende, og epideiktisk, både taler som er framført offentlig og taler som er ment for å bli lest (høyt) privat. De to bindene med utvalg i Loeb Classical Library har viet hele første bind til Libanios' taler som omhandler Julian, det andre om Theodosius; det mest berømte i hans «Lamentation» er vanhelligelsen av templene (peri ton leron).
51 deklarasjoner, et tradisjonelt format for offentlig retorisk tale i antikken, og handler om emner av historisk og mytologiske emner (oversatt til engelsk ved Russell, D. A.: Libanius: Imaginary Speeches; Johansson, M.: Libanius' Declamations 9 & 10.
57 hypoteser eller introduksjoner til Demosthenes' taler (skrevet ca. 352) hvor han plasserer dem i en historisk sammenheng for en lesende nybegynner og uten selv å polimisere.
Progymnasmatam som består av et par dusin modelløvelser, og disse ble brukt i hans undervisning og ble omfattende beundret og brukt som modeller på god stil.
1545 brev har blitt bevart, flere brev enn hva som er bevart etter Cicero. Blant hans korrespondanse var blant annet Censorius Datianus, en innflytelsesrik romersk politiker. Rundt 400 andre brev på latin ble senere akseptert som en del av Libanios’ cupus og oversatt, men det ble senere bevist at disse var enten feilaktig tilskrevet eller forfalskninger av den italienske humanisten Francesco Zambeccari på 1400-tallet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Oversettelser til engelsk og tyskBradbury, Scott: Selected Letters of Libanius. Liverpool, University Press, 2004. ISBN 0-85323-509-0
Norman, A. F.: Libanius: Selected Works, 2 bind. Cambridge, Massachusetts: Loeb Classical Library, 1969-1977.
Norman, A. F.: Libanius: Autobiography and Selected Letters, 2 bind. Cambridge, Massachusetts: Loeb Classical Library, 1993. (Omtalt i Bryn Mawr Classical Reviews).)
Seeck, Otto: Die Briefe des Libanios
Cribiore, Raffaella: The School of Libanius in Late Antique Antioch. Princeton: Princeton University Press, 2007. (Inkluderer ET av rundt 200 brev som omfatter skolen og dens studenter) (Omtalt i Bryn Mawr Classical Reviews).)
== Eksterne lenker ==
Centre Libanios, nettsted for Libanios av P.-L. Malosse.
To moralanekdoter fra Progymnasmata: (på engelsk) om strengheten i den klassiske romersker utdannelse og en encomium av Thersites
Libanius: «Funeral Oration on Julian», gravtale til keiser Julian
Libanius and Eurasian political economy, om historien til den såkalte libanioske modell | Libanios (gresk Λιβάνιος, Libanios; latinsk Libanius; født ca. 314; død ca. | 197,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Monsen_Mjelde | 2023-02-04 | Ole Monsen Mjelde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arbeidsministre', 'Kategori:Odelstingspresidenter', 'Kategori:Ordførere i Haus', 'Kategori:Personer fra Osterøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Hordaland', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Hordaland', 'Kategori:Venstre-statsråder'] | Ole Monsen Mjelde (født 12. september 1865 på Osterøy, død 7. mars 1942) var en norsk bonde og politiker (V). Mjelde kom fra Mjeldalen i Haus formannskapsdistrikt i Hordaland. Han var underoffiser fram til 1918, da han tok avskjed som fanejunker. Han var stortingsrepresentant for Hordaland i tida 1910–1936 og president i odelstinget 1919–1920. Han var arbeidsminister i Gunnar Knudsens andre regjering 1920, i Blehrs andre regjering 1921–23 og i de tre regjeringene til Mowinckel,1924–1926, 1928–1931 og 1933–1935.
Ole Monsen Mjelde var aktiv i lokalt styre og stell i hele sitt voksne liv. I nasjonal sammenheng var han fast representant for Venstre i 36 år, til han som syttien-åring trakk seg tilbake fra politikken i 1936.
| Ole Monsen Mjelde (født 12. september 1865 på Osterøy, død 7. mars 1942) var en norsk bonde og politiker (V). Mjelde kom fra Mjeldalen i Haus formannskapsdistrikt i Hordaland. Han var underoffiser fram til 1918, da han tok avskjed som fanejunker. Han var stortingsrepresentant for Hordaland i tida 1910–1936 og president i odelstinget 1919–1920. Han var arbeidsminister i Gunnar Knudsens andre regjering 1920, i Blehrs andre regjering 1921–23 og i de tre regjeringene til Mowinckel,1924–1926, 1928–1931 og 1933–1935.
Ole Monsen Mjelde var aktiv i lokalt styre og stell i hele sitt voksne liv. I nasjonal sammenheng var han fast representant for Venstre i 36 år, til han som syttien-åring trakk seg tilbake fra politikken i 1936.
== Familiehistorie ==
Ole Monsen Mjelde ble født som odelsgutt på slektsgården i Øvre Mjelde, Haus, på Osterøy i Hordaland, den 12. september 1865. Foreldrene hans var gårdbruker Mons Olsen Mjelde (1842–1904) og Brita Olavsdotter Småland (1845-1920). Slektsgården er en av tre gårder i Mjeldalen der både gården og folket som bor der har navn etter kvinner som har eid gårdene. Dette bruket blir kalt ”Barbutunet”, etter Barbru Knutsdotter Veset (1794–1867) som var gift med Mons Olsen/Olavsson (Øvre) Mjelde (1790–1844). Folket på gården blir kalt Barbuane, og gården har gått i arv fra far til sønn med vekslende navn Mons og Ole siden 1600-tallet.
I 1888 giftet han seg med Anna Monsdotter Nedre Mjelde (1865–1940). Sammen fikk de fjorten barn. I 1890 overtok Ole og Anna eierskapet og driften av gården. I forbindelse med utskiftningen bygget de nytt hus og driftsbygning.
Ole Monsen Mjelde døde 76 år gammel, den 7. mars 1942 og er gravlagt på den gamle kirkegården i Nedre Mjelde i Haus.
== Utdannelse og yrke ==
Fra 1880/81 var Mjelde elev ved Nordhordland amtsskole og tok deretter militær utdanning. I 1886 fullførte han Underoffisersskolen i Bergen, der han gikk ut som nr. 1 i sitt kull. Han ble ansatt som sersjant ved Nordre Bergenhus regiment. I 1890 overtok han slektsgården i Øvre Mjelde. I omkring 20 år var han direktør for Haus Sparebank. Han var også direktør for Indre Nordhordlands Dampskipsselskap. Ole Monsen Mjelde tok avskjed med militæret som fanejunker i 1918.
== Kommunalpolitikk ==
=== Haus heradsstyre ===
1899–1901: medlem i Haus heradsstyre
1902–1904: varaordfører i Haus heradsstyre
1905–1907: ordfører i Haus heradsstyre
1907–1916: medlem i Haus heradsstyre
=== Kommunale verv ===
Medlem i skolestyret i Haus herad
Medlem i fattigstyret i Haus herad
Overformynderrevisor i Haus heradI tillegg kom flere kommunale tillitsverv.
== Nasjonalpolitikk ==
=== Odelstinget ===
Fra 1919 til 1920 var Ole Monsen Mjelde president i Odelstinget.
=== Stortingsaktivitet ===
1906–1909: 1. suppleant i én periode fraVoss valgkrets, for Venstre (møtte masr 1908 og ut perioden)
1910–1921: 1. representant i fire perioder fra Voss valgkrets, for Venstre
1922–1936: 1. representant i fem perioder fra Hordaland, for Venstre – tidvis statsråd
=== Stortingskomiteer ===
1908–1918: Medlem i Protokollkomiteen (nestformann 1916–18)
1913–1915: Medlem i Komiteen etter grunnlovens §75, litr. f og g (hemmelige protokoller)
1916–1918: Formann i Komiteen etter grunnlovens §75, litr. f og g (hemmelige protokoller)
1919–1924: Medlem i Skog- og vassdragskomiteen
1925–1927: Medlem i Jernbanekomiteen, medlem i Militærkomiteen
1928–1930: Medlem i Jernbanekomiteen
1931–1936: Medlem i Vei- og jernbanekomiteen
=== Spesialkomiteer ===
1913–1915: Medlem i Fullmaktskomiteen. Medlem i Om reguleringsloven. Medlem i Revisjonskomiteen.
1916–1918: Medlem i Den forberedende fullmaktskomite. Medlem i Fullmaktskomiteen. Medlem i Om konsesjonslovene og vassdragsreguleringsloven m.m. Medlem i Om Stortingets forretningsorden.
1919–1921: Medlem i Fullmaktskomiteen
1925–1927: Medlem i Den store budsjettkomiteen
1928–1930: Medlem i Den store budsjettkomiteen
=== Offentlige verv ===
Medlem av styret i Norges Venstrelag
Medlem av Idrettskomiteen av 1917
Medlem av Komiteen for nasjonal hjelpetjeneste under krigen av 1918
Medlem av Luftfartskomiteen av 1918
Medlem av Tjenestemannskt. av 1919
Medlem av Lønnskt. av 1919
Formann i Den parlamentariske valgordningsnemnd av 1927
Medlem av Komiteen om vassdrags- og elektrisitetsvesenets adm. av 1932
Formann av Kongsbergkt. av 1932
Medlem av Tiltakskommisjonen av 1935
Valgmann 1897
Valgmann 1900
Medlem av Hypotekbankens administrasjon i Bergen (fra 1917)
Suppleant i Statsrevisjonen 1918–1921
Medlem av Hovedstyret i Vassdrags- og elektrisitetsvesenet 1920–1935
Kongevalgt formann i Hypotekbankens administrasjon i Bergen fra 1929
== Regjeringsaktivitet ==
Statsråd i Arbeidsdepartementet 10.05.1920 – 21.06.1920
Statsråd i Arbeidsdepartementet 22.06.1921 – 06.03.1923
Statsråd i Provianteringsdepartementet 22.06.1921 – 22.07.1921
Statsråd i Arbeidsdepartementet 25.07.1924 – 05.03.1926
Statsråd i Arbeidsdepartementet 15.02.1928 – 12.05.1931
Statsråd i Arbeidsdepartementet 03.03.1933 – 20.03.1935
== Referanser ==
== Kilder ==
Helge Mjelde, f. 1933, ”Statsråd Ole Monsen Mjelde”, Osterøy i soge og samtid. Sogeskrift for Osterøy, 2011.
Torstein Selvik, f. 1900, ”Gardssoge for Mjedlagardane”, Osterøy, 2000.
Folkebladet nr. 12 1920
== Eksterne lenker ==
(no) Ole Monsen Mjelde hos Norsk senter for forskningsdata
(no) https://web.archive.org/web/20151030200342/http://home.online.no/~knutsena/Mjelde/ole_mon.htm | Ole Monsen Mjelde (født 12. september 1865 på Osterøy, død 7. | 197,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanislav_Donets | 2023-02-04 | Stanislav Donets | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Europamestere i svømmesport for Russland', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Melekesskij rajon', 'Kategori:Russiske svømmere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i svømming', 'Kategori:Verdensmestere i svømmesport for Russland'] | Stanislav Jurjevitsj Donets (russisk: Станислав Юрьевич Донец; født 7. juli 1983) er en russisk svømmer fra Dimitrovgrad. Donets er 1,94 m høy og veier 84 kg (2008).
| Stanislav Jurjevitsj Donets (russisk: Станислав Юрьевич Донец; født 7. juli 1983) er en russisk svømmer fra Dimitrovgrad. Donets er 1,94 m høy og veier 84 kg (2008).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stanislav Donets – Olympedia
(en) Stanislav Donets – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Stanislav Donets – swimrankings.net | | fødselssted = Russland | 197,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thor_Pedersen_(roer) | 2023-02-04 | Thor Pedersen (roer) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 15. august', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 31. august', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thor Inge Oluf Pedersen, senere Spoksanger (født 31. august 1924 i Bergen, død 15. august 2008 i Sunne, Sverige) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Pedersen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
| Thor Inge Oluf Pedersen, senere Spoksanger (født 31. august 1924 i Bergen, død 15. august 2008 i Sunne, Sverige) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Pedersen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thor Pedersen – Olympics.com
(en) Thor Pedersen – Olympic.org
(en) Thor Pedersen – Olympedia
(en) Thor Pedersen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Thor Pedersen – FISA | Thor Inge Oluf Pedersen, senere Spoksanger (født 31. august 1924 i Bergen, død 15. | 197,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Monssen | 2023-02-04 | Carl Monssen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 25. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Carl Henrik Monssen (født 13. juli 1921 i Bergen, død 25. februar 1992 samme sted) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Monssen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
| Carl Henrik Monssen (født 13. juli 1921 i Bergen, død 25. februar 1992 samme sted) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Monssen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var med på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carl Monssen – Olympics.com
(en) Carl Monssen – Olympic.org
(en) Carl Monssen – Olympedia
(en) Carl Monssen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Carl Monssen – FISA | Carl Henrik Monssen (født 13. juli 1921 i Bergen, død 25. | 197,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phrynocephalus_maculatus | 2023-02-04 | Phrynocephalus maculatus | ['Kategori:Agamer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1872', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Phrynocephalus maculatus er en paddehodeagam. Artsepitetet maculatus betyr «flekkete», men arten må ikke forveksles med flekket paddehodeagam, som lever lenger nord.
Nominatunderarten P. maculatus maculatus finnes på det sentrale platået i Iran, og videre østover gjennom det sørlige Afghanistan og Balutsjistan til Nushki i Pakistan. Underarten P. maculatus longicaudatus lever langs Saudi-Arabias kyst mot Den persiske golf, og det kan tenkes at utbredelsen strekker seg inn i Irak og det sørvestlige Iran.
I Iran og Pakistan lever arten i flat ørken med sand eller grus, og på saltflater.
| Phrynocephalus maculatus er en paddehodeagam. Artsepitetet maculatus betyr «flekkete», men arten må ikke forveksles med flekket paddehodeagam, som lever lenger nord.
Nominatunderarten P. maculatus maculatus finnes på det sentrale platået i Iran, og videre østover gjennom det sørlige Afghanistan og Balutsjistan til Nushki i Pakistan. Underarten P. maculatus longicaudatus lever langs Saudi-Arabias kyst mot Den persiske golf, og det kan tenkes at utbredelsen strekker seg inn i Irak og det sørvestlige Iran.
I Iran og Pakistan lever arten i flat ørken med sand eller grus, og på saltflater.
== Litteratur ==
A.E. Leviton, S.C. Anderson, K. Adler & S.A. Minton (1992) Handbook to Middle East Amphibians and Reptiles, Society for the Study of Amphibians and Reptiles, ISBN 0-916984-23-0
== Eksterne lenker ==
(en) Phrynocephalus maculatus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Phrynocephalus maculatus hos Reptile Database
(en) Phrynocephalus maculatus hos ITIS
(en) Phrynocephalus maculatus hos NCBI
(en) Kategori:Phrynocephalus maculatus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Phrynocephalus maculatus – detaljert informasjon på Wikispecies | Phrynocephalus maculatus er en paddehodeagam. Artsepitetet maculatus betyr «flekkete», men arten må ikke forveksles med flekket paddehodeagam, som lever lenger nord. | 197,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myndighetsperson | 2023-02-04 | Myndighetsperson | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Offentlig rett', 'Kategori:Snevre artikler'] | Myndighetsperson er i daglig tale å forstå som en embetsmann, høyere offentlig tjenestemann eller politiker som i egenskap av funksjon eller verv kan utøve myndighet på vegne av staten, fylkeskommunen eller kommunen.
Noen former for myndighet kan i praksis delegeres slik at enhver betrodd ansatt kan settes til å utøve begrenset myndighet i forhold til sitt saksområde. Dette gjelder vanlig for såkalt tilsynsmyndighet som kystvakt, tollvesen, helsetilsyn, bygningskontroll, arbeidstilsyn m.fl.
Sterkere former for myndighetsutøvelse krever ofte medvirkning fra for eksempel politiet eller domstolene.
Begrepet benyttes i en mer innsnevret betydning om medlem av statsledelsen, som medlem av Kongehuset, Storting, regjering eller Høyesterett.
Politiets sikkerhetstjeneste har i Norge et særlig ansvar for å forebygge og etterforske trusler mot medlemmer av statsledelsen, inkludert tilsvarende representanter for andre land, så som statsoverhoder eller ambassadører. I denne oppgave kan tjenesten benytte seg av særskilte metoder, jfr. politiloven § 17 d og straffeprosessloven § 222 d annet ledd. | Myndighetsperson er i daglig tale å forstå som en embetsmann, høyere offentlig tjenestemann eller politiker som i egenskap av funksjon eller verv kan utøve myndighet på vegne av staten, fylkeskommunen eller kommunen.
Noen former for myndighet kan i praksis delegeres slik at enhver betrodd ansatt kan settes til å utøve begrenset myndighet i forhold til sitt saksområde. Dette gjelder vanlig for såkalt tilsynsmyndighet som kystvakt, tollvesen, helsetilsyn, bygningskontroll, arbeidstilsyn m.fl.
Sterkere former for myndighetsutøvelse krever ofte medvirkning fra for eksempel politiet eller domstolene.
Begrepet benyttes i en mer innsnevret betydning om medlem av statsledelsen, som medlem av Kongehuset, Storting, regjering eller Høyesterett.
Politiets sikkerhetstjeneste har i Norge et særlig ansvar for å forebygge og etterforske trusler mot medlemmer av statsledelsen, inkludert tilsvarende representanter for andre land, så som statsoverhoder eller ambassadører. I denne oppgave kan tjenesten benytte seg av særskilte metoder, jfr. politiloven § 17 d og straffeprosessloven § 222 d annet ledd. | Myndighetsperson er i daglig tale å forstå som en embetsmann, høyere offentlig tjenestemann eller politiker som i egenskap av funksjon eller verv kan utøve myndighet på vegne av staten, fylkeskommunen eller kommunen. | 197,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Monssen | 2023-02-04 | Sigurd Monssen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 7. november', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sigurd Synnestvedt Monssen (født 10. oktober 1902 i Bergen, død 7. november 1990 samme sted) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Monssen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var styrmann på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.Georg Angell Christensen var reserve.
| Sigurd Synnestvedt Monssen (født 10. oktober 1902 i Bergen, død 7. november 1990 samme sted) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Monssen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1948 i London. Han var styrmann på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Roøvelsene ble gjennomført i perioden 5. til 8. august 1948 på Themsen. Mannskapet på den norske båten var roerne; Kristoffer Lepsøe, Thorstein Kråkenes, Hans Hansen, Halfdan Gran Olsen, Harald Kråkenes, Leif Næss, Thor Pedersen, Carl Monssen og Sigurd Monssen som var styrmann.Georg Angell Christensen var reserve.
== OL-medaljer ==
1948 London - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sigurd Monssen – Olympics.com
(en) Sigurd Monssen – Olympic.org
(en) Sigurd Monssen – Olympedia
(en) Sigurd Monssen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sigurd Monssen – FISA | Sigurd Synnestvedt Monssen (født 10. oktober 1902 i Bergen, død 7. | 197,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gulvinget_h%C3%A5rmygg | 2023-02-04 | Gulvinget hårmygg | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Christian Fabricius', 'Kategori:Hårmygg', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1794'] | Gulvinget hårmygg (Bibio brunnipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne middelsstore arten kjennes lettest på de brungule vingene. Den finnes bare over tregrensen.
| Gulvinget hårmygg (Bibio brunnipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne middelsstore arten kjennes lettest på de brungule vingene. Den finnes bare over tregrensen.
== Utseende ==
En middelsstor (lengde 7 – 9 mm) hårmygg. Den kjennes lettest på at vingene er markert gulaktig brune, og at hunnens forkropp er brunrød. Antennene har ni ledd. Hannen har svart kropp, rødbrune bein. Kroppen er kledt med hvite til gulaktige hår, også på ryggen av forkroppen. Hunnen har svart hode, resten av kroppen er brunrød (rustrød). Beina er rødlige. Larvene er gulbrune med litt mørkere hodekapsel.
== Levevis ==
Arten finnes på helst litt fuktige fjellenger, fra tregrensen til ca. 1450 meter over havet i Sør-Norge. Lengst i nord finnes den ned til havnivå. Som hos andre hårmygg lever larvene i tette klynger i bakken, der de spiser døde plantedeler, kanskje også planterøtter. I motsetning til mange av de andre artene er denne arten sjelden spesielt tallrik. Larvene bruker trolig minst to år på utviklingen. De voksne myggene flyr i juli – september. De besøker sjelden blomster.
== Utbredelse ==
Arten er holarktisk, det vil si den forekommer både i den palearktiske sone og i Nord-Amerika. Dette har, ved siden av at arten varierer en del i fargen, ført til at den er blitt beskrevet mange ganger under ulike navn. Man kjenner til at minst 14 ulike latinske navn har blitt brukt på denne arten. Den finnes i fjellene i Mellom-Europa (Alpene og Tatrafjellene), Norden og videre østover til Mongolia og Kamtsjatka, og i nordlige og høyereliggende områder av Nord-Amerika så langt sør som til Colorado. I Norge forekommer den trolig i de fleste fjellområder unntatt lengst ute mot kysten.
== Systematisk inndeling ==
orden Tovinger, Diptera
underorden Mygg, Nematocera
overfamilie Bibionoidea
familie Hårmygg, Bibionidae
Gulvinget hårmygg, Bibio brunnipes (Fabricius, 1794)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) gulvinget hårmygg i Encyclopedia of Life
(en) gulvinget hårmygg i Global Biodiversity Information Facility
(no) gulvinget hårmygg hos Artsdatabanken
(sv) gulvinget hårmygg hos Dyntaxa
(en) gulvinget hårmygg hos Fauna Europaea
(en) gulvinget hårmygg hos ITIS | Gulvinget hårmygg (Bibio brunnipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne middelsstore arten kjennes lettest på de brungule vingene. | 197,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksforstander_av_Gondor | 2023-02-04 | Riksforstander av Gondor | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dúnedain'] | Riksforstander av Gondor var en tittel i det tredje tideverv, en fiktiv tidsalder i J.R.R. Tolkiens univers Midgard.
Til å begynne med var dette ikke en tittel som gikk i arv. Embetet som Riksforstander ble etablert i regjeringstiden til Rómendacil I, den åttende kongen av Gondor. Riksforstanderne var utpekt av kongen til å være hans hovedrådgiver, hadde ikke noe forbindelse til kongeslekten, og var som regel en eldre mann som ble valgt på grunn av sitt lange liv med stor og betydelig visdom. Riksforstanderen var den med mest makt i Gondor bortsett fra kongen. De hadde ikke lov til å gå i krig eller reise til utlandet. Når en konge døde, var det Riksforstanderen som styrte helt til en ny konge var innsatt. Riksforstandren i Gondor hadde også tittelen Prins av Ithilien.
Tittelen ble arvelig omtrent på den tiden da Pelendur fra Húrins hus var Riksforstander. Arverekken var agnatisk, det vil si at embetet ble overført fra far til sønn. Etter at den siste kongen Eärnur døde uten å etterlate seg en arving i år 2050 T.T., var det Riksforstanderrne som regjerte over Gondor. På grunn av dette ble Riksforstanderne konger i gavnet, men ikke i navnet. Det var meningen at de skulle vokte Gondors trone helt til det kom en dag da Elendils rette arving kunne gjøre krav på den.
Riksforstanderne satt aldri på tronen til kongen da de regjerte. I stedet satt de på en svart steinstol som var plassert under tronen. Symbolet på deres stilling var en hvit stang. De fleste hadde navn fra gamle helter blant mennesker og alver fra første tideverv.
I motsetning til høvdingene over Dúnedain fra nord, levde ikke riksforstanderne like lenge. Den lengst levende var Hador, som ble 150 år gammel. Etter dette minket levealderen til riksforstanderne. Dette var som følge av at de minglet med middelmennesker som ikke levde like lenge som de av númenorsk herkomst.
| Riksforstander av Gondor var en tittel i det tredje tideverv, en fiktiv tidsalder i J.R.R. Tolkiens univers Midgard.
Til å begynne med var dette ikke en tittel som gikk i arv. Embetet som Riksforstander ble etablert i regjeringstiden til Rómendacil I, den åttende kongen av Gondor. Riksforstanderne var utpekt av kongen til å være hans hovedrådgiver, hadde ikke noe forbindelse til kongeslekten, og var som regel en eldre mann som ble valgt på grunn av sitt lange liv med stor og betydelig visdom. Riksforstanderen var den med mest makt i Gondor bortsett fra kongen. De hadde ikke lov til å gå i krig eller reise til utlandet. Når en konge døde, var det Riksforstanderen som styrte helt til en ny konge var innsatt. Riksforstandren i Gondor hadde også tittelen Prins av Ithilien.
Tittelen ble arvelig omtrent på den tiden da Pelendur fra Húrins hus var Riksforstander. Arverekken var agnatisk, det vil si at embetet ble overført fra far til sønn. Etter at den siste kongen Eärnur døde uten å etterlate seg en arving i år 2050 T.T., var det Riksforstanderrne som regjerte over Gondor. På grunn av dette ble Riksforstanderne konger i gavnet, men ikke i navnet. Det var meningen at de skulle vokte Gondors trone helt til det kom en dag da Elendils rette arving kunne gjøre krav på den.
Riksforstanderne satt aldri på tronen til kongen da de regjerte. I stedet satt de på en svart steinstol som var plassert under tronen. Symbolet på deres stilling var en hvit stang. De fleste hadde navn fra gamle helter blant mennesker og alver fra første tideverv.
I motsetning til høvdingene over Dúnedain fra nord, levde ikke riksforstanderne like lenge. Den lengst levende var Hador, som ble 150 år gammel. Etter dette minket levealderen til riksforstanderne. Dette var som følge av at de minglet med middelmennesker som ikke levde like lenge som de av númenorsk herkomst.
== Regjerende riksforstandere av Gondor ==
Følgende er linjet fra regjerende Riksforstandere. (Alle datoer er fra Tredje tideverv.)
Mardil Voronwë (2050-2080)
Eradan (2080–2116)
Herion (2116–2148)
Belegorn (2148–2204)
Húrin I (2204–2244)
Túrin I (2244–2278)
Hador (2278–2395)
Barahir (2395–2412)
Dior (2412–2435)
Denethor I (2435–2477) – sønn av Dior's søster.
Boromir (2477–2489)
Cirion (2489–2567)
Hallas (2567–2605)
Húrin II (2605–2628)
Belecthor I (2628–2655)
Orodreth (2655–2685)
Ecthelion I (2685–2698)
Egalmoth (2698–2743) – barnebarn av Orodreth's søster, Morwen.
Beren (2743–2763)
Beregond (2763–2811)
Belecthor II (2811–2872)
Thorondir (2872–2882)
Túrin II (2882–2914)
Turgon (2914–2953)
Ecthelion II (2953–2984)
Denethor II (2984–3019)
== Riksforstandere til konger av Gondor ==
Húrin av Emyn Arnen - Første riksforstander som blir nevnt ved navn. Grunnleggeren av Húrins hus, og tjenestegjorde under regjeringstiden til kong Minardil (1621-1634).Ingen riksforstander frem til Pelendur blir nevnt ved navn.
Pelendur - Tjenestegjorde som riksforstander til Ondoher og Eärnil II (1944-1998)
Vorondil - Tjenestegjorde under regjeringstiden til Eärnil II (1998-2029)
Mardil Voronwë - RIkforstander til Eärnil II, og hans sønn Eärnur (2029-2050).Etterfulgt av tiden til de regjerende riksforstandere
Faramir - Riksforstander under Kong Elessar (2019 T.T - 82 F.T.)
Elboron - (82 F.T. - ?)
== Se også ==
Húrins hus
Hadors hus
Riksforstander | Riksforstander av Gondor var en tittel i det tredje tideverv, en fiktiv tidsalder i J.R. | 197,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gnetales | 2023-02-04 | Gnetales | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nakenfrøede planter'] | Gnetales er en liten orden av nakenfrøede planter som omfatter noen av de særeste nakenfrøede gruppene. De er såpass forskjellige at gjerne har fått ganske høye systematiske kategorier, og fellesgruppen har derfor også variert fra divisjon (biologi) til orden (biologi). Fordi alle de hierarkiske kategoriene har egne endelser i botanikken, er det en rekke navn som i praksis dekker den samme gruppen: Gnetophyta (divisjon), Gnetophytina (underdivisjon), Gnetopsida (klasse) og Gnetidae (underklasse). Alle peker imidlertid til en gruppe bestående av de tre slektene Gnetum, Ephedra og Welwitschia og deres fossile slektninger.
| Gnetales er en liten orden av nakenfrøede planter som omfatter noen av de særeste nakenfrøede gruppene. De er såpass forskjellige at gjerne har fått ganske høye systematiske kategorier, og fellesgruppen har derfor også variert fra divisjon (biologi) til orden (biologi). Fordi alle de hierarkiske kategoriene har egne endelser i botanikken, er det en rekke navn som i praksis dekker den samme gruppen: Gnetophyta (divisjon), Gnetophytina (underdivisjon), Gnetopsida (klasse) og Gnetidae (underklasse). Alle peker imidlertid til en gruppe bestående av de tre slektene Gnetum, Ephedra og Welwitschia og deres fossile slektninger.
== Utseende og bygning ==
Gruppens medlemmer er svært forskjellige. Med unntak av Gnetum gnemon og Gnetum costatum, som er små til mellomstore trær som kan bli rundt 15 meter høye, består Gnetum-slekten av lianer med grønne, fjærnervede blader i tropene. Bladene til Gnetum har medisinske egenskaper. Et fellestrekk for hele Gnetales er at kloroplastene mangler flere gener essensielle for fotosyntesen, hvilket resulterer i noe mindre effektiv fotosyntese sammenlignet med andre frøplanter. Ephedra er pinneaktige busker med få, tynne blader som kan minne om barnåler. Denne gruppen har medisinplanter (efedrin) mot astma, forkjølelse og høysnue, men representerer også arter med stoffer som har narkotisk virkning, ofte potensielt dødelig. Welwitschia er en stor, ørkenlevende sukkulent som gror to store blader med parallelle nerver, som to enorme barnåler. Gruppen har imidlertid noen felles trekk som gjør at man lenge har vist at det er et slektskap mellom dem.
Alle har både tracheider og vedrør i vedvevet, et trekk som ellers bare finnes hos blomsterplanter. Som de eneste kjente planter har de et system der eggcellen sender ut et rør for å møte pollenslangen. På samme måte som blomsterplantene har også gnetales-plantene dobbel befruktning, et system der et pollenkorn nummer to smelter sammen med to polarlegemer og danner noen av spirens strukturer. Disse trekkene har gjort at enkelet forskere har framholdt gnetales-gruppen som mulig stamfar for blomsterplantene, men nyere forskning tyder på at blomsterplantene har sitt opphav et annet sted, og at de nakenfrøede plantene som sådan er en monofyletisk gruppe.Noen av Gnetum-artene har insektspollinering ved hjelp av nebbfluer. Det er mulig gnetumplantene var den første gruppen som utviklet denne pollineringsmåten, lenge før de blomsterplantene. Frøene spres av fugler.
== Slektskap innad i grupper ==
Fordi slektene i gruppen er så hverandre har det vært vanskelig å gi noen sikker hypotese om deres innbyrdes slektsforhold, men med genetisk forskning siden 1980-tallet vet man nå mer. Fossilfunn fra kritt og mulig relevante funn fra perm, trias og jura har også bidratt. Selv om slektskapsforholdene fortsatt er usikre, ser det ut til at Gnetum er Søstergruppea til Welwitschia, og at disse to sammen med slekten Ephedra utgjør en monofyletisk gruppe.Følgende er de tre slektene og et utvalg av arter:
Gnetum
Gnetum gnemon (Asia)
Gnetum africanum (Afrika)
Gnetum amazonicum (Sør-Amerika)
Gnetum microcarpum (Sør-Amerika
Welwitschia
Welwitschia mirabilis (Namibia)
Ephedra
Ephedra alata (Afrika, Midtøsten)
Ephedra aspera (USA, Mexico)
Ephedra californica (california)
Ephedra distachya (Europa, Asia)
Ephedra fasciculata (Arizona)
Ephedra funerea (Death Valley)
Ephedra multiflora (Chile, Argentina)
Ephedra nevandensis
Ephedra przewalskii (Kina)
Ephedra sinica (Kina)
Ephedra strobilacea (Afghanistan)
Ephedra torreyana (USA, Mexico)
Ephedra trifurca (USA, Mexico)
Ephedra viridis (USA)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gnetales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Gnetales i Encyclopedia of Life
(en) Gnetales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Gnetales hos Artsdatabanken
(sv) Gnetales hos Dyntaxa
(en) Gnetales hos Fossilworks
(en) Gnetales hos ITIS
(en) Gnetales hos NCBI
(en) Gnetales hos Tropicos
(en) Kategori:Gnetaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Gnetales – detaljert informasjon på Wikispecies | * Gnetum | 197,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Br%C3%B8nn%C3%B8ysund | 2023-02-04 | Brønnøysund | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Brønnøy', 'Kategori:Byer i Nordland', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Nordland', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1923', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Nordland', 'Kategori:Tidligere kommuner i Nordland'] | Brønnøysund er en by og administrasjonssenteret i Brønnøy kommune i Nordland. Byen ligger ved kysten og profileres som «Kystbyen midt i Norge». Brønnøysund er også regionsenter for Sør-Helgeland. Tettstedet Brønnøysund har 4 995 innbyggere per 1. januar 2022.
Brønnøysund fikk ladestedstatus i 1923 og var egen kommune fra 1. januar 1923 til 31. desember 1963. Fra 1. januar 1964 ble byen administrasjonssenter i den nye Brønnøy kommune, og mistet samtidig sin bystatus. Fra år 2000 har Brønnøysund igjen bystatus etter vedtak i kommunestyret.
Byen kan feire 100-årsjubileum i 2023.
Fra Brønnøysund sees byens kjente landemerke Torghatten. Byen er forøvrig kjent for å huse størsteparten av den statlige registeretaten Brønnøysundregistrene.
| Brønnøysund er en by og administrasjonssenteret i Brønnøy kommune i Nordland. Byen ligger ved kysten og profileres som «Kystbyen midt i Norge». Brønnøysund er også regionsenter for Sør-Helgeland. Tettstedet Brønnøysund har 4 995 innbyggere per 1. januar 2022.
Brønnøysund fikk ladestedstatus i 1923 og var egen kommune fra 1. januar 1923 til 31. desember 1963. Fra 1. januar 1964 ble byen administrasjonssenter i den nye Brønnøy kommune, og mistet samtidig sin bystatus. Fra år 2000 har Brønnøysund igjen bystatus etter vedtak i kommunestyret.
Byen kan feire 100-årsjubileum i 2023.
Fra Brønnøysund sees byens kjente landemerke Torghatten. Byen er forøvrig kjent for å huse størsteparten av den statlige registeretaten Brønnøysundregistrene.
== Etymologi ==
Brønnøysund er oppkalt etter øya Brønnøy, uttalt [brønn'øye] og [bryŋŋ'øya]. Navneformen Brunney er nedtegnet 1334, av gammelnorsk brunnr som betyr «oppkomme», «kilde». Navnet sikter til at sjøfarende kunne finne drikkevann på disse øyene. Det var altså opprinnelig navn på øya, hvor gården og kirkestedet Brønnøy senere ble lagt. Navneformene Brønnø og Brønnøy har blitt brukt uavbrutt fra formannskapslovens ikrafttreden i 1838 og fram til i dag. I en fortegnelse fra 1808 brukte postverket navnet Brønøe. Det var endret til Brønnø i portofortegnelsen fra 1889, og Brønnøy den 15. desember 1908.
== Beliggenhet ==
Brønnøysund ligger på strandflata vest i Brønnøy kommune på Sør-Helgeland i Nordland fylke. Midt i leia, midt i Norge, og med Norskehavet og Nord-Atlanteren rett utenfor døra, kan byen med rette kalles en kystby. Brønnøysund ligger på en langstrakt, smal og kronglete halvøy, med bukter, oser og viker. Beskyttet mot storhavet av utallige øyer, holmer og skjær, som danner større og mindre sund. Halvøya er til dels ganske lav, foruten enkelte høyder og åser slike som Flaggstanghaugen, Høgåsen, Flatåsen, Kirkhaugen, Schrøderhaugen, Babylonåsen og Valåsen.
Fra Brønnøysund går det en 550 meter lang bro, Brønnøysund bru, over til Hestøya med vei videre til Kvaløya og Torget. Kjører man videre langs fylkesvei 54 kommer man til fjellet Torghatten, som også kan ses fra selve byen.
Brønnøysund deles i tre ledd; «Brønn-øy-sund». Første ledd; «Brønn», kommer fra gamle dager da sjøfarende visste at her var det ferskvann. Øya med brønn fikk navnet Brønnøy; sundet ved øya fikk navn etter øya. Andre og tredje ledd; «øy-sund» kommer naturlig nok av stedets beliggenhet.
Brønnøysund er den sørligste byen i Nord-Norge.
== Kommunikasjoner ==
Byen har tre veiforbindelser til E6
Nordover langs fylkesvei 17 til Sandnessjøen via to fergesamband Horn – Andalsvåg og Forvik – Tjøtta og derfra østover, via fylkesvei 78 til Mosjøen.
Østover langs fylkesvei 76; langs Velfjorden og Tosenfjorden, gjennom Tosentunnelen, til Brenna i Grane kommune.
Sørover langs fylkesvei 17 til Høylandet via fergesambandet Vennesund – Holm og derfra østover over Gartland til Grong.Brønnøysund lufthavn betjenes av flyselskapet Widerøe med direkteavganger til Oslo, Trondheim, Bodø og Sandnessjøen.
Byen anløpes av Hurtigruten to ganger i døgnet, sørgående om ettermiddagen kl. 1600 og nordgående rett over midnatt.
Det er bussruter fra Brønnøysund til Grong jernbanestasjon, fra Høylandet bussforbindelse til Namsos. I tillegg er det også bussruter til Mosjøen og Sandnessjøen.
Det er hurtigbåtforbindelse fra Brønnøysund til Ylvingen og Vega samt ukentlig tur til Sandnessjøen.
Torghatten Midt opererer også mer lokale buss- og båtruter i distriktet med Brønnøysund som utgangspunkt.
== Tettstedet Brønnøysund ==
Tettbyggelsen i og omkring det tidligere ladestedet Brønnøysund er definert som et tettsted av Statistisk sentralbyrå. Tettstedet har 4 955 innbyggere ifølge Statistisk sentralbyrå. Tettstedet er et av de største i Nordland fylke.
== Områder og strøk i Brønnøysund ==
Sentrum
Frøkenosen
Flatåsen
Thomaslenninga
Flaggstanghaugen
Buneset
Salhus
Gårdsøya
Kløvermarka (tidligere Klauvmarka)
Mosheim (tidligere Mossem)
Sørbyen
Høgåsen
Stranda
Farmen
Svarthopen
Tautra
Laukholmen
Hestøya
Tverrøya
Nordhus
Toft
Hestvadet
== Opplevelser og turisme ==
=== Friluftsliv ===
For friluftsinteresserte er det mange muligheter. Brønnøysund og omegn byr på en vakker og spennende skjærgård med hundrevis av små og store øyer, holmer og skjær som er attraktive for småbåtfolk. Strandlinjen strekker seg kilometervis langs sjøen, inn bukter og viker, og her er det store muligheter for grilling og bading.
Brønnøysund og området rundt har flere muligheter for bading i sjø. I gangavstand fra sentrum, mot flyplassen, ligger Svarthopen friluftsområde. Svarthopen ligner på en liten innsjø, men gjennom en strøm fra osen Hestvadet blir det forbindelse med havet. Området byr blant annet på et stupetårn med 3 og 6 m høyde, flytebrygge, skille mellom dypt og grunt vann oppmerket med kabel og livredningsring. Ellers er det også benker og mulighet for grilling. Rundt Svarthopen er det opparbeidet en grussti for gåturer, jogging og sykling. Hvis man har bil, kan man ta turen ut til Torghatten for å bade. Torghatten Camping har opparbeidet en kunstig dam som fylles med saltvann gjennom en sluse. Her kan det bli behagelig badetemperatur. Ellers er det også andre strender rundt Torghatten. Det er også fint å sykle ut til Torghatten.
I grei kjøreavstand fra byen ligger det mange spennende fjelltopper med merkede løyper fra veien. Hvert år blir ti fjell valgt som mål i den såkalte «Fjelltrimmen».
Fjell som er enkle å komme seg til er for eksempel Tilremshatten, Mofjellet, Ramntind, Vikerfjellet og Torghatten. Disse toppene bruker man ikke mer enn en til to timer på å bestige. Om man vil ha lengre turer må man kjøre lengre inn i landet.
=== Attraksjoner ===
Rett utenfor byen ligger Skarsåsen, et gammelt kystfort fra andre verdenskrig, med blant annet en kanonstilling, lyskaster, løpegraver og tunneler. Området passer bra for den som vil oppleve både historie og friluftsliv.
På Tilrem, 7 km nord for sentrum ligger Hildurs Urterarium. Urterariet tilbyr gourmetmat med vekt på lokale råvarer. Kjøkkenet fokuserer på smaksopplevelser der råvaren står i sentrum. I tillegg serveres det egenprodusert vin basert på bær og urter. Senteret har en stor urtehage og tilbyr omvisning og servering for grupper. I sommersesongen har de også åpen kafé/ lunsj for individuelt besøkende og salgsutstilling med ulike kunstarter.Norsk Havbrukssenter er et besøks- og utviklingssenter for norsk havbruksnæring som ligger på Toft. På senteret kan man se et moderne oppdrettsanlegg med foringssystem, kontrollrom, undervannskameraer, lakseoppdrett og torskeoppdrett. Senteret tar imot turister, skoleklasser og fagpersoner. Flere vitenskapelige feltforsøk har vært gjort, og pågår, i anlegget i samarbeid med blant annet Norwegian Center of Expertise Aquaculture, Plastsveis AS og Teknologisk Institutt.Steinar Breiflabb av Erik Dietman er en skulptur som tilhører samlingen Skulpturlandskap Nordland. Skulpturen er sentralt plassert på ei lita øy midt i Brønnøysundet.
Brønnøy kirke, som står i Sørbyen, ble innviet i 1870, men stedets første kirke ble bygd på så tidlig som på slutten av 1100-tallet.
== Utdanning, kultur og idrett ==
=== Skoler ===
Byen har tre grunnskoler og en videregående skole:
Brønnøysund barne- og ungdomsskole (410 elever)
Salhus skole (454 elever)
Nordhus skole (98 elever)
Brønnøysund videregående skole.
=== Sang og musikk ===
Konsertlokaler er først og fremst Forsamlingslokalet og Samfunnshuset, men Tørrfiskbrygga og Brønnøyhallen benyttes også.
Kulturskolen i Brønnøy
Brønnøysund mannskor
Kor i øyan
Kor i lainnvind
Brønnøysund Musikkorps (BMK)
Publiners (band)
Canti Musika (barnekor)
=== Festivaler ===
Rootsfestivalen
Torghattfestivalen
=== Idrett ===
Brønnøysund Idrettslag
Tjalg Idrettslag
Brønnøysund Darts Club
Brønnøy Klatregruppe
Brønnøy Motorsportklubb
Brønnøysund Bowlingklubb
Brønnøysund Golfklubb
Brønnøysund Pistolklubb
Brønnøysund Skytterlag
Brønnøysund Styrkeløftklubb
Sør-Helgeland Modellflyklubb
Sport Torghatten
Brønnøy Innebandyklubb
Brønnøy sykkelklubb
== Virksomheter ==
Brønnøysundregistrene har om lag 575 ansatte og er en hjørnesteinsbedrift i området.
Torghatten ASA har også sin hovedadministrasjon i byen.
Brønnøysunds Avis er lokalavisen for byen og resten av kommunene på Sør-Helgeland.
I mer enn femti år har Gilde hatt virksomhet i Brønnøysund. Det tidligere Nord-Norges Salgslag holdt opprinnelig til på kaia. Men i 1963 flyttet virksomheten inn i nye lokaler utenfor sentrum. I 2008 ble mesteparten av virksomheten flyttet til en ny fabrikk på Bjerka i Hemnes kommune i Nordland.
== Tidligere kommune ==
Brønnøysund ble skilt ut som egen bykommune, med status som ladested, fra Brønnøy 1. januar 1923. 1. januar 1964 ble Brønnøysund, Brønnøy, Sømna, Velfjord og en del av Bindal slått sammen til nye Brønnøy kommune.
== Kjente brønnøyværinger ==
Sivert Andreas Nielsen (1823-1904), politiker (V) og stortingspresident
Kyrre Grepp (1879-1922), leder av Arbeiderpartiet 1918-1922
Skule Storheill (1907-1992), krigshelt og viseadmiral
Bodil Aakre (1922-2008), jurist og politiker (H)
Dag Skogheim (1928-2015), forfatter og kulturarbeider
Steinar Bastesen (1945), politiker, tidl. leder av Kystpartiet
Gunnar Pedersen (1950), musiker, mest kjent som gitarist i Sambandet
Ole Morten Vågan (1979), jazzmusiker
Publiners, rockeband fra Brønnøysund
Ulrik Saltnes, fotballspiller for fotballklubben Bodø/Glimt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Brønnøysund turistinformasjon
Brønnøy kommune
bronnoysund.com - lokal portal for Brønnøysund og Brønnøy
Brønnøy Guiden Arkivert 4. februar 2013 hos Wayback Machine.
Biltur gjennom Brønnøysund sentrum (YouTube) | Espen Slotvik | | 197,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arda_(elv_i_Bulgaria) | 2023-02-04 | Arda (elv i Bulgaria) | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:26°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Bulgaria', 'Kategori:Elver i Hellas', 'Kategori:Nedbørfelt til Middelhavet'] | Arda (bulgarsk: Арда, gresk: Αρδας, Ardas) er ei elv som renner i Bulgaria og Hellas. Den har sitt utspring i Rodopifjella i Bulgaria nær landsbyen Arda, og renner 290 kilometer østover forbi Kărdzjali og Ivajlovgrad, og så inn i Hellas gjennom nordlige deler av prefekturet Evros, inkludert Kastanies. Den munner så ut i Maritsa, like vest for Edirne i Tyrkia. I den bulgarske delen av elva er det bygd tre demninger med tilhørende vannkraftverk: Kărdzjali-demningen, Studen Kladenets og Ivajlovgraddemningen. 229 kilometer av elva ligger i Bulgaria, og den er den lengste elva i Rodopifjella. Broa Djavolski most fra middelalderen er ei buebro som krysser elva 10 kilometer fra Ardino.
Tre ganger i 2005 flomma elva over, særlig i Kastanies-området, der den gjorde området om til en lagune. Sammen med Maritsa flomma den inn i gater og bygninger, slik at flere mennesker stranda i hjemmene sine.
| Arda (bulgarsk: Арда, gresk: Αρδας, Ardas) er ei elv som renner i Bulgaria og Hellas. Den har sitt utspring i Rodopifjella i Bulgaria nær landsbyen Arda, og renner 290 kilometer østover forbi Kărdzjali og Ivajlovgrad, og så inn i Hellas gjennom nordlige deler av prefekturet Evros, inkludert Kastanies. Den munner så ut i Maritsa, like vest for Edirne i Tyrkia. I den bulgarske delen av elva er det bygd tre demninger med tilhørende vannkraftverk: Kărdzjali-demningen, Studen Kladenets og Ivajlovgraddemningen. 229 kilometer av elva ligger i Bulgaria, og den er den lengste elva i Rodopifjella. Broa Djavolski most fra middelalderen er ei buebro som krysser elva 10 kilometer fra Ardino.
Tre ganger i 2005 flomma elva over, særlig i Kastanies-området, der den gjorde området om til en lagune. Sammen med Maritsa flomma den inn i gater og bygninger, slik at flere mennesker stranda i hjemmene sine.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arda River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | lengde = 272 | 197,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Navier-Stokes-ligningene | 2023-02-04 | Navier-Stokes-ligningene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fluiddynamikk', 'Kategori:Partielle differensialligninger'] | Navier–Stokes-ligningene, oppkalt etter Claude-Louis Navier og George Gabriel Stokes, er en ligning som beskriver bevegelse av viskøse væsker og gasser. Ligningen er en ikke-lineær, partiell differensialligning.
Vektorligningen er
ρ
(
∂
v
∂
t
+
v
⋅
∇
v
)
=
−
∇
p
+
∇
⋅
T
+
f
.
{\displaystyle \rho \left({\frac {\partial \mathbf {v} }{\partial t}}+\mathbf {v} \cdot \nabla \mathbf {v} \right)=-\nabla p+\nabla \cdot \mathbb {T} +\mathbf {f} .}
For et newtonsk fluid kan leddet
∇
⋅
T
{\displaystyle \nabla \cdot \mathbb {T} }
erstattes med
μ
∇
2
v
{\displaystyle \mu \nabla ^{2}\mathbf {v} }
, der
μ
{\displaystyle \mu }
er den dynamiske viskositetskonstanten for fluidet.
| Navier–Stokes-ligningene, oppkalt etter Claude-Louis Navier og George Gabriel Stokes, er en ligning som beskriver bevegelse av viskøse væsker og gasser. Ligningen er en ikke-lineær, partiell differensialligning.
Vektorligningen er
ρ
(
∂
v
∂
t
+
v
⋅
∇
v
)
=
−
∇
p
+
∇
⋅
T
+
f
.
{\displaystyle \rho \left({\frac {\partial \mathbf {v} }{\partial t}}+\mathbf {v} \cdot \nabla \mathbf {v} \right)=-\nabla p+\nabla \cdot \mathbb {T} +\mathbf {f} .}
For et newtonsk fluid kan leddet
∇
⋅
T
{\displaystyle \nabla \cdot \mathbb {T} }
erstattes med
μ
∇
2
v
{\displaystyle \mu \nabla ^{2}\mathbf {v} }
, der
μ
{\displaystyle \mu }
er den dynamiske viskositetskonstanten for fluidet.
== Kartesiske koordinater ==
Ved å skrive ut komponentene i vektorligningen over får vi følgende ligninger for impulsen i 3-D,
ρ
(
∂
u
∂
t
+
u
∂
u
∂
x
+
v
∂
u
∂
y
+
w
∂
u
∂
z
)
=
−
∂
p
∂
x
+
μ
(
∂
2
u
∂
x
2
+
∂
2
u
∂
y
2
+
∂
2
u
∂
z
2
)
+
ρ
g
x
{\displaystyle \rho \left({\frac {\partial u}{\partial t}}+u{\frac {\partial u}{\partial x}}+v{\frac {\partial u}{\partial y}}+w{\frac {\partial u}{\partial z}}\right)=-{\frac {\partial p}{\partial x}}+\mu \left({\frac {\partial ^{2}u}{\partial x^{2}}}+{\frac {\partial ^{2}u}{\partial y^{2}}}+{\frac {\partial ^{2}u}{\partial z^{2}}}\right)+\rho g_{x}}
ρ
(
∂
v
∂
t
+
u
∂
v
∂
x
+
v
∂
v
∂
y
+
w
∂
v
∂
z
)
=
−
∂
p
∂
y
+
μ
(
∂
2
v
∂
x
2
+
∂
2
v
∂
y
2
+
∂
2
v
∂
z
2
)
+
ρ
g
y
{\displaystyle \rho \left({\frac {\partial v}{\partial t}}+u{\frac {\partial v}{\partial x}}+v{\frac {\partial v}{\partial y}}+w{\frac {\partial v}{\partial z}}\right)=-{\frac {\partial p}{\partial y}}+\mu \left({\frac {\partial ^{2}v}{\partial x^{2}}}+{\frac {\partial ^{2}v}{\partial y^{2}}}+{\frac {\partial ^{2}v}{\partial z^{2}}}\right)+\rho g_{y}}
ρ
(
∂
w
∂
t
+
u
∂
w
∂
x
+
v
∂
w
∂
y
+
w
∂
w
∂
z
)
=
−
∂
p
∂
z
+
μ
(
∂
2
w
∂
x
2
+
∂
2
w
∂
y
2
+
∂
2
w
∂
z
2
)
+
ρ
g
z
{\displaystyle \rho \left({\frac {\partial w}{\partial t}}+u{\frac {\partial w}{\partial x}}+v{\frac {\partial w}{\partial y}}+w{\frac {\partial w}{\partial z}}\right)=-{\frac {\partial p}{\partial z}}+\mu \left({\frac {\partial ^{2}w}{\partial x^{2}}}+{\frac {\partial ^{2}w}{\partial y^{2}}}+{\frac {\partial ^{2}w}{\partial z^{2}}}\right)+\rho g_{z}}
For en ikke-kompressibel væske gir kontinuitetsligningen:
∂
u
∂
x
+
∂
v
∂
y
+
∂
w
∂
z
=
0
{\displaystyle {\partial u \over \partial x}+{\partial v \over \partial y}+{\partial w \over \partial z}=0}
=== Sylinderkoordinater ===
Et variabelskifte på ligningssettet i kartesiske koordinater gir impulsligningene for r, θ, og z:
ρ
(
∂
u
r
∂
t
+
u
r
∂
u
r
∂
r
+
u
θ
r
∂
u
r
∂
θ
+
u
z
∂
u
r
∂
z
−
u
θ
2
r
)
=
−
∂
p
∂
r
+
μ
[
1
r
∂
∂
r
(
r
∂
u
r
∂
r
)
+
1
r
2
∂
2
u
r
∂
θ
2
+
∂
2
u
r
∂
z
2
−
u
r
r
2
−
2
r
2
∂
u
θ
∂
θ
]
+
ρ
g
r
{\displaystyle \rho \left({\frac {\partial u_{r}}{\partial t}}+u_{r}{\frac {\partial u_{r}}{\partial r}}+{\frac {u_{\theta }}{r}}{\frac {\partial u_{r}}{\partial \theta }}+u_{z}{\frac {\partial u_{r}}{\partial z}}-{\frac {u_{\theta }^{2}}{r}}\right)=-{\frac {\partial p}{\partial r}}+\mu \left[{\frac {1}{r}}{\frac {\partial }{\partial r}}\left(r{\frac {\partial u_{r}}{\partial r}}\right)+{\frac {1}{r^{2}}}{\frac {\partial ^{2}u_{r}}{\partial \theta ^{2}}}+{\frac {\partial ^{2}u_{r}}{\partial z^{2}}}-{\frac {u_{r}}{r^{2}}}-{\frac {2}{r^{2}}}{\frac {\partial u_{\theta }}{\partial \theta }}\right]+\rho g_{r}}
ρ
(
∂
u
θ
∂
t
+
u
r
∂
u
θ
∂
r
+
u
θ
r
∂
u
θ
∂
θ
+
u
z
∂
u
θ
∂
z
+
u
r
u
θ
r
)
=
−
1
r
∂
p
∂
θ
+
μ
[
1
r
∂
∂
r
(
r
∂
u
θ
∂
r
)
+
1
r
2
∂
2
u
θ
∂
θ
2
+
∂
2
u
θ
∂
z
2
+
2
r
2
∂
u
r
∂
θ
−
u
θ
r
2
]
+
ρ
g
θ
{\displaystyle \rho \left({\frac {\partial u_{\theta }}{\partial t}}+u_{r}{\frac {\partial u_{\theta }}{\partial r}}+{\frac {u_{\theta }}{r}}{\frac {\partial u_{\theta }}{\partial \theta }}+u_{z}{\frac {\partial u_{\theta }}{\partial z}}+{\frac {u_{r}u_{\theta }}{r}}\right)=-{\frac {1}{r}}{\frac {\partial p}{\partial \theta }}+\mu \left[{\frac {1}{r}}{\frac {\partial }{\partial r}}\left(r{\frac {\partial u_{\theta }}{\partial r}}\right)+{\frac {1}{r^{2}}}{\frac {\partial ^{2}u_{\theta }}{\partial \theta ^{2}}}+{\frac {\partial ^{2}u_{\theta }}{\partial z^{2}}}+{\frac {2}{r^{2}}}{\frac {\partial u_{r}}{\partial \theta }}-{\frac {u_{\theta }}{r^{2}}}\right]+\rho g_{\theta }}
ρ
(
∂
u
z
∂
t
+
u
r
∂
u
z
∂
r
+
u
θ
r
∂
u
z
∂
θ
+
u
z
∂
u
z
∂
z
)
=
−
∂
p
∂
z
+
μ
[
1
r
∂
∂
r
(
r
∂
u
z
∂
r
)
+
1
r
2
∂
2
u
z
∂
θ
2
+
∂
2
u
z
∂
z
2
]
+
ρ
g
z
{\displaystyle \rho \left({\frac {\partial u_{z}}{\partial t}}+u_{r}{\frac {\partial u_{z}}{\partial r}}+{\frac {u_{\theta }}{r}}{\frac {\partial u_{z}}{\partial \theta }}+u_{z}{\frac {\partial u_{z}}{\partial z}}\right)=-{\frac {\partial p}{\partial z}}+\mu \left[{\frac {1}{r}}{\frac {\partial }{\partial r}}\left(r{\frac {\partial u_{z}}{\partial r}}\right)+{\frac {1}{r^{2}}}{\frac {\partial ^{2}u_{z}}{\partial \theta ^{2}}}+{\frac {\partial ^{2}u_{z}}{\partial z^{2}}}\right]+\rho g_{z}}
Kontinuitetsligningen gir:
1
r
∂
∂
r
(
r
u
r
)
+
1
r
∂
u
θ
∂
θ
+
∂
u
z
∂
z
=
0.
{\displaystyle {\frac {1}{r}}{\frac {\partial }{\partial r}}\left(ru_{r}\right)+{\frac {1}{r}}{\frac {\partial u_{\theta }}{\partial \theta }}+{\frac {\partial u_{z}}{\partial z}}=0.}
=== Kulekoordinater ===
ρ
(
∂
u
r
∂
t
+
u
r
∂
u
r
∂
r
+
u
ϕ
r
sin
(
θ
)
∂
u
r
∂
ϕ
+
u
θ
r
∂
u
r
∂
θ
−
u
ϕ
2
+
u
θ
2
r
)
=
−
∂
p
∂
r
+
ρ
g
r
{\displaystyle \rho \left({\frac {\partial u_{r}}{\partial t}}+u_{r}{\frac {\partial u_{r}}{\partial r}}+{\frac {u_{\phi }}{r\sin(\theta )}}{\frac {\partial u_{r}}{\partial \phi }}+{\frac {u_{\theta }}{r}}{\frac {\partial u_{r}}{\partial \theta }}-{\frac {u_{\phi }^{2}+u_{\theta }^{2}}{r}}\right)=-{\frac {\partial p}{\partial r}}+\rho g_{r}}
μ
[
1
r
2
∂
∂
r
(
r
2
∂
u
r
∂
r
)
+
1
r
2
sin
(
θ
)
2
∂
2
u
r
∂
ϕ
2
+
1
r
2
sin
(
θ
)
∂
∂
θ
(
sin
(
θ
)
∂
u
r
∂
θ
)
−
2
u
r
+
∂
u
θ
∂
θ
+
u
θ
cot
(
θ
)
r
2
+
2
r
2
sin
(
θ
)
∂
u
ϕ
∂
ϕ
]
{\displaystyle \mu \left[{\frac {1}{r^{2}}}{\frac {\partial }{\partial r}}\left(r^{2}{\frac {\partial u_{r}}{\partial r}}\right)+{\frac {1}{r^{2}\sin(\theta )^{2}}}{\frac {\partial ^{2}u_{r}}{\partial \phi ^{2}}}+{\frac {1}{r^{2}\sin(\theta )}}{\frac {\partial }{\partial \theta }}\left(\sin(\theta ){\frac {\partial u_{r}}{\partial \theta }}\right)-2{\frac {u_{r}+{\frac {\partial u_{\theta }}{\partial \theta }}+u_{\theta }\cot(\theta )}{r^{2}}}+{\frac {2}{r^{2}\sin(\theta )}}{\frac {\partial u_{\phi }}{\partial \phi }}\right]}
ρ
(
∂
u
θ
∂
t
+
u
r
∂
u
θ
∂
r
+
u
ϕ
r
sin
(
θ
)
∂
u
θ
∂
ϕ
+
u
θ
r
∂
u
θ
∂
θ
+
u
r
u
θ
−
u
ϕ
2
cot
(
θ
)
r
)
=
−
1
r
∂
p
∂
θ
+
ρ
g
θ
{\displaystyle \rho \left({\frac {\partial u_{\theta }}{\partial t}}+u_{r}{\frac {\partial u_{\theta }}{\partial r}}+{\frac {u_{\phi }}{r\sin(\theta )}}{\frac {\partial u_{\theta }}{\partial \phi }}+{\frac {u_{\theta }}{r}}{\frac {\partial u_{\theta }}{\partial \theta }}+{\frac {u_{r}u_{\theta }-u_{\phi }^{2}\cot(\theta )}{r}}\right)=-{\frac {1}{r}}{\frac {\partial p}{\partial \theta }}+\rho g_{\theta }}
μ
[
1
r
2
∂
∂
r
(
r
2
∂
u
θ
∂
r
)
+
1
r
2
sin
(
θ
)
2
∂
2
u
θ
∂
ϕ
2
+
1
r
2
sin
(
θ
)
∂
∂
θ
(
sin
(
θ
)
∂
u
θ
∂
θ
)
+
2
r
2
∂
u
r
∂
θ
−
u
θ
+
2
cos
(
θ
)
∂
u
ϕ
∂
ϕ
r
2
sin
(
θ
)
2
]
{\displaystyle \mu \left[{\frac {1}{r^{2}}}{\frac {\partial }{\partial r}}\left(r^{2}{\frac {\partial u_{\theta }}{\partial r}}\right)+{\frac {1}{r^{2}\sin(\theta )^{2}}}{\frac {\partial ^{2}u_{\theta }}{\partial \phi ^{2}}}+{\frac {1}{r^{2}\sin(\theta )}}{\frac {\partial }{\partial \theta }}\left(\sin(\theta ){\frac {\partial u_{\theta }}{\partial \theta }}\right)+{\frac {2}{r^{2}}}{\frac {\partial u_{r}}{\partial \theta }}-{\frac {u_{\theta }+2\cos(\theta ){\frac {\partial u_{\phi }}{\partial \phi }}}{r^{2}\sin(\theta )^{2}}}\right]}
ρ
(
∂
u
ϕ
∂
t
+
u
r
∂
u
ϕ
∂
r
+
u
ϕ
r
sin
(
θ
)
∂
u
ϕ
∂
ϕ
+
u
θ
r
∂
u
ϕ
∂
θ
+
u
r
u
ϕ
+
u
ϕ
u
θ
cot
(
θ
)
r
)
=
−
1
r
sin
(
θ
)
∂
p
∂
ϕ
+
ρ
g
ϕ
{\displaystyle \rho \left({\frac {\partial u_{\phi }}{\partial t}}+u_{r}{\frac {\partial u_{\phi }}{\partial r}}+{\frac {u_{\phi }}{r\sin(\theta )}}{\frac {\partial u_{\phi }}{\partial \phi }}+{\frac {u_{\theta }}{r}}{\frac {\partial u_{\phi }}{\partial \theta }}+{\frac {u_{r}u_{\phi }+u_{\phi }u_{\theta }\cot(\theta )}{r}}\right)=-{\frac {1}{r\sin(\theta )}}{\frac {\partial p}{\partial \phi }}+\rho g_{\phi }}
μ
[
1
r
2
∂
∂
r
(
r
2
∂
u
ϕ
∂
r
)
+
1
r
2
sin
(
θ
)
2
∂
2
u
ϕ
∂
ϕ
2
+
1
r
2
sin
(
θ
)
∂
∂
θ
(
sin
(
θ
)
∂
u
ϕ
∂
θ
)
+
2
∂
u
r
∂
ϕ
+
2
cos
(
θ
)
∂
u
θ
∂
ϕ
−
u
ϕ
r
2
sin
(
θ
)
2
]
{\displaystyle \mu \left[{\frac {1}{r^{2}}}{\frac {\partial }{\partial r}}\left(r^{2}{\frac {\partial u_{\phi }}{\partial r}}\right)+{\frac {1}{r^{2}\sin(\theta )^{2}}}{\frac {\partial ^{2}u_{\phi }}{\partial \phi ^{2}}}+{\frac {1}{r^{2}\sin(\theta )}}{\frac {\partial }{\partial \theta }}\left(\sin(\theta ){\frac {\partial u_{\phi }}{\partial \theta }}\right)+{\frac {2{\frac {\partial u_{r}}{\partial \phi }}+2\cos(\theta ){\frac {\partial u_{\theta }}{\partial \phi }}-u_{\phi }}{r^{2}\sin(\theta )^{2}}}\right]}
Kontinuitetsligningen gir:
1
r
2
∂
∂
r
(
r
2
u
r
)
+
1
r
sin
(
θ
)
∂
u
ϕ
∂
ϕ
+
1
r
sin
(
θ
)
∂
∂
θ
(
sin
(
θ
)
u
θ
)
=
0
{\displaystyle {\frac {1}{r^{2}}}{\frac {\partial }{\partial r}}\left(r^{2}u_{r}\right)+{\frac {1}{r\sin(\theta )}}{\frac {\partial u_{\phi }}{\partial \phi }}+{\frac {1}{r\sin(\theta )}}{\frac {\partial }{\partial \theta }}\left(\sin(\theta )u_{\theta }\right)=0} | Navier–Stokes-ligningene, oppkalt etter Claude-Louis Navier og George Gabriel Stokes, er en ligning som beskriver bevegelse av viskøse væsker og gasser. Ligningen er en ikke-lineær, partiell differensialligning. | 197,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_2304 | 2023-02-04 | Fylkesvei 2304 | ['Kategori:Fylkesveier i Innlandet', 'Kategori:Veier i Gran'] | Fylkesvei 2304 går mellom Helgumsdalen og Raknerud i Gran kommune
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 35 (Oppland).
| Fylkesvei 2304 går mellom Helgumsdalen og Raknerud i Gran kommune
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 35 (Oppland).
== Kommuner og knutepunkter ==
GranGammevegen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv2304
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 2304 går mellom Helgumsdalen og Raknerud i Gran kommune | 197,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frenning | 2023-02-04 | Frenning | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Gårder i Stange', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Frenning er navnet på to gårder på Romedal i Stange kommune på Hedemarken i Innlandet (østre og vestre). Navnet betyr «god jord». | Frenning er navnet på to gårder på Romedal i Stange kommune på Hedemarken i Innlandet (østre og vestre). Navnet betyr «god jord». | Frenning er navnet på to gårder på Romedal i Stange kommune på Hedemarken i Innlandet (østre og vestre). Navnet betyr «god jord». | 197,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dospat | 2023-02-04 | Dospat | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bulgariastubber', 'Kategori:Elver i Bulgaria', 'Kategori:Elver i Hellas', 'Kategori:Nedbørfelt til Middelhavet', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Dospat (bulgarsk: Доспатска река, Dospatska reka; gresk: Δεσπάτης, Despatis) er ei elv vest i Rodopifjellene og den viktigste sideelva til Mesta. Elva har en lengde på om lag 97 kilometer, av disse er 79 i Bulgaria.Den har sitt utspring i Bulgaria nær den 1 600 m høye toppen Rozov Vraj og renner sørøstover mot Dospatreservoaret. Etter dette snur den sørvestover og fortsetter fram mot sør før den munner ut i Mesta fra venstre i Hellas, like sør for landegrensa. Elva har et nedslagsfelt på 633,5 kvadratkilometer.
| Dospat (bulgarsk: Доспатска река, Dospatska reka; gresk: Δεσπάτης, Despatis) er ei elv vest i Rodopifjellene og den viktigste sideelva til Mesta. Elva har en lengde på om lag 97 kilometer, av disse er 79 i Bulgaria.Den har sitt utspring i Bulgaria nær den 1 600 m høye toppen Rozov Vraj og renner sørøstover mot Dospatreservoaret. Etter dette snur den sørvestover og fortsetter fram mot sør før den munner ut i Mesta fra venstre i Hellas, like sør for landegrensa. Elva har et nedslagsfelt på 633,5 kvadratkilometer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dospat River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | lengde = 97 | 197,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_2332 | 2023-02-04 | Fylkesvei 2332 | ['Kategori:Fylkesveier i Innlandet', 'Kategori:Referanser til Rv4', 'Kategori:Veier i Gran'] | Fylkesvei 2332 går mellom Hov og Skjollabakken i Gran kommune. Veien er 2,0 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 57 (Oppland).
| Fylkesvei 2332 går mellom Hov og Skjollabakken i Gran kommune. Veien er 2,0 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 57 (Oppland).
== Kommuner og knutepunkter ==
Gran
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv2332
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | | bildeliste = | 197,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brunvinget_h%C3%A5rmygg | 2023-02-04 | Brunvinget hårmygg | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårmygg', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1838'] | Brunvinget hårmygg (Bibio rufipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Den er en nordlig art som man helst finner på fuktige steder i fjellet.
| Brunvinget hårmygg (Bibio rufipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Den er en nordlig art som man helst finner på fuktige steder i fjellet.
== Utseende ==
En middelsstor (lengde 7 – 9 mm), kraftig bygd hårmygg. Vingene er brune med markerte årer. Den kan ellers kjennes på at antennene består av ti ledd, og at framleggen (protibia) har en bevegelig spore som er nesten like lang som den piggaktige spissen som leggen er trukket ut til, hos de fleste andre arter er denne mye kortere. Hannen har svart kropp, hårene på ryggen av forkroppen er mørke, ellers er kroppshårene for det meste lange og bleke. Beina er rødlige. Hunnen har hode og kropp svart, beina brunrøde. Larvene er gulbrune.
== Levevis ==
Denne arten finnes helst på fuktige steder, som myrer og vierkratt, fra tregrensen og opp til ca. 1350 meter over havet i Sør-Norge. Larvene lever i tette klynger i bakken, der de spiser dødt plantemateriale. Larveutviklingen tar to år. De voksne myggene flyr i august – september, flygetiden begynner et par uker senere enn hos gulvinget hårmygg og høyfjellshårmygg som gjerne finnes i de samme områdene.
== Utbredelse ==
Arten finnes i fjellene i Norden og i Nord-Amerika, men ser ut til å mangle i Mellom-Europas fjellområder. Et publisert "funn" fra Ungarn viste seg å skyldes en misforstått lokalitetsetikett. I Norge ser arten ut til å være noe mindre utbredt og sjeldnere enn gulvinget hårmygg, men finnes i mange av de samme områdene.
== Systematisk inndeling ==
orden Tovinger, Diptera
underorden Mygg, Nematocera
overfamilie Bibionoidea
familie Hårmygg, Bibionidae
Brunvinget hårmygg, Bibio rufipes (Zetterstedt, 1838)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) brunvinget hårmygg i Encyclopedia of Life
(en) brunvinget hårmygg i Global Biodiversity Information Facility
(no) brunvinget hårmygg hos Artsdatabanken
(sv) brunvinget hårmygg hos Dyntaxa
(en) brunvinget hårmygg hos NCBI | Brunvinget hårmygg (Bibio rufipes) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Den er en nordlig art som man helst finner på fuktige steder i fjellet. | 197,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sovevogn | 2023-02-04 | Sovevogn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanemateriell', 'Kategori:Søvn'] | Sovevogn er en type jernbanevogn som ofte brukes i såkalte nattog, passasjertog som fremføres om natten.
En sovevogn er vanligvis oppdelt i kupeer med køyesenger.
NSBs sovevogner har litra WLAB2.
| Sovevogn er en type jernbanevogn som ofte brukes i såkalte nattog, passasjertog som fremføres om natten.
En sovevogn er vanligvis oppdelt i kupeer med køyesenger.
NSBs sovevogner har litra WLAB2.
== Se også ==
Liggevogn
== Eksterne lenker ==
(en) Sleeping cars (rail transport) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sovevogn er en type jernbanevogn som ofte brukes i såkalte nattog, passasjertog som fremføres om natten. | 197,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Discipline_(Cadaver-album) | 2023-02-04 | Discipline (Cadaver-album) | ['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cadaver-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2001'] | Discipline er det tredje studioalbumet til det norske death metal-bandet Cadaver Inc, utgitt 2001.
| Discipline er det tredje studioalbumet til det norske death metal-bandet Cadaver Inc, utgitt 2001.
== Sporliste ==
«Primal (2:27)
«Deliverance» (3:10)
«Murderhead» (3:14)
«Rupture» (3:21)
«Die Like This» (3:42)
«Point Zero» (4:10)
«Killtech» (3:40)
«Reptile Robots» (3:02)
«Manic» (3:24)
«Snapper Organs» (5:19)
«Discipline» (3:29)
== Artister ==
Ole Jørgen «Apollyon» Moe – vokal
Anders «Neddo» Odden – gitar
Lasse «Balvaz» Johansen – bass
Carl-Michael «Czral» Eide – trommer
== Kilder ==
(en) Discipline (Cadaver-album) på Discogs
== Eksterne lenker ==
(en) Discipline på Discogs
(en) Discipline på Spotify
(en) Discipline på AllMusic | Discipline er det tredje studioalbumet til det norske death metal-bandet Cadaver Inc, utgitt 2001. | 197,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skj%C3%B8li | 2023-02-04 | Skjøli | ['Kategori:61°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Skjåk', 'Kategori:Ottavassdraget'] | Skjøli, eller Skjøle, er ei elv i Skjåk kommune i Innlandet fylke. Elva har utspring i Jotunheimen vest for Hestbreapiggane. Øverste bekk springer ut fra et lite tjern om lag 1537 meter over havet i vestflanken på fjellet Vesldalstinden med trigonometrisk punkt 1805 moh. Bekken renner i vestlig retning til den nesten tangerer fylkesgrensen mot Luster i Sogn og Fjordane, dreier så mot nord gjennom navnløst vann i høyde 1431 meter over havet og derpå i nordøstlig retning gjennom Vesldalen. Skjøli passerer rett på sørsiden av turisthytta Trulsbu 1290 meter over havet og videre ned i Lundadalsvatnet 1149 moh. Elva fortsetter så ned gjennom Lundadalen før den til sist renner ut i Otta like vest for riksvegbru over Otta i Skjåk. Skjøle har en samlet lengde på 33,88 km og totalt fall på om lag 1150 m.
Elva ble i 1993 vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag.Nedbørfeltets høyeste punkt er Hestbrepiggane 2171 moh og nesten hele nedbørfeltet ligger over skoggrensen..
| Skjøli, eller Skjøle, er ei elv i Skjåk kommune i Innlandet fylke. Elva har utspring i Jotunheimen vest for Hestbreapiggane. Øverste bekk springer ut fra et lite tjern om lag 1537 meter over havet i vestflanken på fjellet Vesldalstinden med trigonometrisk punkt 1805 moh. Bekken renner i vestlig retning til den nesten tangerer fylkesgrensen mot Luster i Sogn og Fjordane, dreier så mot nord gjennom navnløst vann i høyde 1431 meter over havet og derpå i nordøstlig retning gjennom Vesldalen. Skjøli passerer rett på sørsiden av turisthytta Trulsbu 1290 meter over havet og videre ned i Lundadalsvatnet 1149 moh. Elva fortsetter så ned gjennom Lundadalen før den til sist renner ut i Otta like vest for riksvegbru over Otta i Skjåk. Skjøle har en samlet lengde på 33,88 km og totalt fall på om lag 1150 m.
Elva ble i 1993 vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag.Nedbørfeltets høyeste punkt er Hestbrepiggane 2171 moh og nesten hele nedbørfeltet ligger over skoggrensen..
== Referanser ==
== Litteratur ==
NOU 1991:12A Verneplan for vassdrag IV | | sideelver = Grjotåi | 197,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trombe | 2023-02-04 | Trombe | ['Kategori:Pekere'] | Trombe er flertydig og kan vise til
Blodpropp - koagulert blod
Tornado - virvelvind | Trombe er flertydig og kan vise til
Blodpropp - koagulert blod
Tornado - virvelvind | Trombe er flertydig og kan vise til | 197,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utla | 2023-02-04 | Utla | ['Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Luster', 'Kategori:Elver i Vestland', 'Kategori:Årdals geografi'] | For minesveiperen KNM «Utla» se Sauda-klassen.Utla er ei norsk elv som renner gjennom Utladalen i Luster og Årdal kommuner. Utla inngår i Årdalsvassdraget. Elven har den høyeste delen av nedbørsfeltet i den vestlige delen av Jotunheimen med topper opp mot 2400 m.o.h.. Det er store høydeforskjeller over små avstander. Det er lite bosetning i nedbørsfeltet som inngår i Jotunheimen nasjonalpark og Utladalen landskapsvernområde.Utla har mange sideelver med fosser, for eksempel Vettisfossen, som ble fredet i 1924.Vassdraget ned til Hjelle ble i 1986 vernet mot kraftutbygging i Verneplan III for vassdrag. På østsiden overføres vann over 1180 meters høyde til Tyin.
| For minesveiperen KNM «Utla» se Sauda-klassen.Utla er ei norsk elv som renner gjennom Utladalen i Luster og Årdal kommuner. Utla inngår i Årdalsvassdraget. Elven har den høyeste delen av nedbørsfeltet i den vestlige delen av Jotunheimen med topper opp mot 2400 m.o.h.. Det er store høydeforskjeller over små avstander. Det er lite bosetning i nedbørsfeltet som inngår i Jotunheimen nasjonalpark og Utladalen landskapsvernområde.Utla har mange sideelver med fosser, for eksempel Vettisfossen, som ble fredet i 1924.Vassdraget ned til Hjelle ble i 1986 vernet mot kraftutbygging i Verneplan III for vassdrag. På østsiden overføres vann over 1180 meters høyde til Tyin.
== Referanser == | | munning = Årdalsvatnet | 197,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Primal_(Cadaver-demo) | 2023-02-04 | Primal (Cadaver-demo) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cadaver-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2001'] | Primal er det femte demoen (EPen) til det norske death metal-bandet Cadaver, utgitt 2001.
| Primal er det femte demoen (EPen) til det norske death metal-bandet Cadaver, utgitt 2001.
== Sporliste ==
«Primal»
«Killtech»
«Die Like This»
«Murderhead»
«Manic»
== Artister ==
Ole Jørgen «Apollyon» Moe – vokal
Anders «Neddo» Odden – gitar
Lasse «Balvaz» Johansen – bass, gitar
Carl-Michael «Czral» Eide – trommer
== Kilder ==
(en) Primal (Cadaver-demo) på Discogs | Primal er det femte demoen (EPen) til det norske death metal-bandet Cadaver, utgitt 2001. | 197,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ScoutFace | 2023-02-04 | ScoutFace | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2007', 'Kategori:Nettsamfunn', 'Kategori:Opphør i 2007'] | ScoutFace var et nettsamfunn for speidere over hele verden og ble ofte oppfattet som «speidernes Facebook». Det hadde ca. 51 000 medlemmer. På førsteplass kom Brasil med 6 461 brukere. Norge hadde 642 medlemmer.
Medlemmer kunne laste opp speider-videoer og bilder, og komme i kontakt med speidere over hele verden. Scoutface ble opprettet i Romania og ble lansert 1. desember i 2007. I 2015 ble nettstedet midlertidig stengt på grunn av mangel på frivillige og økonomiske ressurser. Siden 2016 har det offisielle nettstedet scoutface.org vært omdirigert til scouts.org.
| ScoutFace var et nettsamfunn for speidere over hele verden og ble ofte oppfattet som «speidernes Facebook». Det hadde ca. 51 000 medlemmer. På førsteplass kom Brasil med 6 461 brukere. Norge hadde 642 medlemmer.
Medlemmer kunne laste opp speider-videoer og bilder, og komme i kontakt med speidere over hele verden. Scoutface ble opprettet i Romania og ble lansert 1. desember i 2007. I 2015 ble nettstedet midlertidig stengt på grunn av mangel på frivillige og økonomiske ressurser. Siden 2016 har det offisielle nettstedet scoutface.org vært omdirigert til scouts.org.
== Land med flest medlemmer ==
1: Brasil: 6 461
2: Polen: 3 652
3: Mexico: 3 205
4: Portugal: 2 987
5: Spania: 1 939
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Offisielt nettsted». Arkivert fra originalen 14. august 2015. Besøkt 20. april 2018. | ScoutFace var et nettsamfunn for speidere over hele verden og ble ofte oppfattet som «speidernes Facebook». Det hadde ca. | 197,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingjerd_Egeberg | 2023-02-04 | Ingjerd Egeberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. mai', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Personer fra Moelv', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ingjerd Egeberg (født 19. mai 1967 i Drammen) er en norsk skuespiller og teaterinstruktur og -administrator.
Egeberg vokste opp i Moelv. Hun gikk naturfaglinja på videregående og deretter teaterlinjen ved Romerike Folkehøgskole. Så gikk hun på Bibelskole, blant annet med opphold i Hellas. Her var hun med på oppsøkende teater. Hun fulgte grunnkurs i sosialantropologi og til slutt skuespillerutdannelse fra Statens teaterhøgskole.
Ingjerd Egeberg har mange års erfaring som teaterskuespiller. Hun var i flere år fast engasjert som skuespiller ved Hålogaland Teater i Tromsø, deretter ved Rogaland Teater i Stavanger, i perioden 2000-2005 som teatersjef.
Ingjerd Egeberg debuterte på filmlerretet i 2000 som Janne i Pål Jackmans Detektor. Senere har hun spilt Toril Houg i Tyven, Tyven (2001), Liv Steen i Ved kongens bord (2005) og Maria (hovedrolle) i Marias menn (2006).
I TV-ruta har Egeberg vært med som Clara i Turbulent sone (2000), som Therese, Monicas mor i Thomas P. (2007), som Solveig Melby i Kodenavn Hunter, del 2 (2008) og som Eva Verås i Mammon (2014).
Hun har vært med på følgende oppsetninger på Nasjonalteatret:
2004 Gina Ekdal i Vildanden
2007 Ruth i Hjemkomsten
2007 Elfriede Jelinek i Ulrike Maria Stuart
2007 Heksen i Reisen til Julestjernen
2008 Bestialitetens historie del 3
2008 Katrine Stockmann, hans kone i En folkefiende
2008 Bjørnemor i Dyrene i Hakkebakkeskogen
2009 Inés i For lukkede dører
| Ingjerd Egeberg (født 19. mai 1967 i Drammen) er en norsk skuespiller og teaterinstruktur og -administrator.
Egeberg vokste opp i Moelv. Hun gikk naturfaglinja på videregående og deretter teaterlinjen ved Romerike Folkehøgskole. Så gikk hun på Bibelskole, blant annet med opphold i Hellas. Her var hun med på oppsøkende teater. Hun fulgte grunnkurs i sosialantropologi og til slutt skuespillerutdannelse fra Statens teaterhøgskole.
Ingjerd Egeberg har mange års erfaring som teaterskuespiller. Hun var i flere år fast engasjert som skuespiller ved Hålogaland Teater i Tromsø, deretter ved Rogaland Teater i Stavanger, i perioden 2000-2005 som teatersjef.
Ingjerd Egeberg debuterte på filmlerretet i 2000 som Janne i Pål Jackmans Detektor. Senere har hun spilt Toril Houg i Tyven, Tyven (2001), Liv Steen i Ved kongens bord (2005) og Maria (hovedrolle) i Marias menn (2006).
I TV-ruta har Egeberg vært med som Clara i Turbulent sone (2000), som Therese, Monicas mor i Thomas P. (2007), som Solveig Melby i Kodenavn Hunter, del 2 (2008) og som Eva Verås i Mammon (2014).
Hun har vært med på følgende oppsetninger på Nasjonalteatret:
2004 Gina Ekdal i Vildanden
2007 Ruth i Hjemkomsten
2007 Elfriede Jelinek i Ulrike Maria Stuart
2007 Heksen i Reisen til Julestjernen
2008 Bestialitetens historie del 3
2008 Katrine Stockmann, hans kone i En folkefiende
2008 Bjørnemor i Dyrene i Hakkebakkeskogen
2009 Inés i For lukkede dører
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ingjerd Egeberg på Internet Movie Database
(en) Ingjerd Egeberg hos The Movie Database | Ingjerd Egeberg (født 19. mai 1967 i Drammen) er en norsk skuespiller og teaterinstruktur og -administrator. | 197,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_2296 | 2023-02-04 | Fylkesvei 2296 | ['Kategori:Artikler som trenger bilde (Oppland)', 'Kategori:Fylkesveier i Viken', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Referanser til Rv4', 'Kategori:Veier i Lunner'] | Fylkesvei 2296 går mellom Løken og Hovland i Lunner kommune. Veien er 4,5 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv20.
| Fylkesvei 2296 går mellom Løken og Hovland i Lunner kommune. Veien er 4,5 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv20.
== Kommuner og knutepunkter ==
LunnerKapellvegen
Haakenstadlinna
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv2296
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 2296 går mellom Løken og Hovland i Lunner kommune. Veien er 4,5 km lang. | 197,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guden%C3%A5 | 2023-02-04 | Gudenå | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:56°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Danmark', 'Kategori:Gudenås vassdragsområde', 'Kategori:Region Midtjyllands geografi', 'Kategori:Region Syddanmark'] | Gudenå er ei elv i Jylland, og den lengste elva i Danmark. Den er 176 kilometer lang og har et nedbørfelt på 2 643 km². Elva har utspring fra Tinnet Krat i Vejle kommune, bare en halv kilometer sørøst for kilden til Skjern Å, og munner ut i Randers Fjord, rundt 10 kilometer øst for Randers.
| Gudenå er ei elv i Jylland, og den lengste elva i Danmark. Den er 176 kilometer lang og har et nedbørfelt på 2 643 km². Elva har utspring fra Tinnet Krat i Vejle kommune, bare en halv kilometer sørøst for kilden til Skjern Å, og munner ut i Randers Fjord, rundt 10 kilometer øst for Randers.
== Elvas løp ==
Fra kilden renner elva først mot sørøst, hvor den danner grensa mellom kommunene Vejle og Hedensted. Den passerer byen Tørring, hvor den løper sammen med Alsted Mølleå fra sør, og snur deretter gradvis mot nordøst. Ved grensa til Horsens kommune løper elva sammen med sin første større sideelv, Mattrup Å, fra vest. Etter å ha passert landeveien Silkeborg-Horsens renner elva gjennom tre små kunstige innsjøer som oppsto i 1924 ved oppdemmingen til Vestbirk vannkraftverk.
Elva snur nå mot nord og renner inn i vestenden av innsjøen Mossø, den største av en lang rekke sjøer i det midtjyske sjøhøyland, som Gudenå nå renner inn i. I østenden av sjøen ligger også munningen av Tåning Å, som er utløpet fra Skanderborg Sø. Gudenå, som her danner her grense mellom kommunene Horsens og Skanderborg, fortsetter nordover fra Mossø, og mottar like etter sideelva Salten Å, som kommer fra Salten Langsø lengre vest. Gudenå og Salten Å. Etter samløpet renner elva mot øst og inn i Gudensø, og like nord for denne ligger den kunstige Rye Mølle Sø, vest for byen Ry. Ved demningen til Rye Mølle faller elva rundt 1,5 meter og renner ut i Birksø, hvor også Knudå fra Knudsø og Ravnsø munner ut. Etter Birksø følger den store Julsø, med Himmelbjerget som nabo i sør, og deretter Borresø med byen Sejs langs nordbredden, og endelig Brassø.
Fra Brassø til Silkeborg Langsø kalles elva Remstrup Å, og renner gjennom byen Silkeborg. Like før munningen i Silkeborg Langsø er elva oppdemmet, opprinnelig for å drive maskinene i den nå nedlagte Silkeborg Papirfabrik. Nedenfor demningen er det nå anlagt et kunstig stryk for at fisk skal kunne passere og vandre videre oppover vassdraget. Båttrafikken kan passere forbi demningen gjennom en sluse og en kort kanal fra Silkeborg Havn ned til Silkeborg Langsø. Etter Silkeborg fortsetter elva mot nord og passerer gjennom Sminge Sø, hvor Gjern Å kommer inn fra øst, og like før Kongensbro løper Gudenå sammen med Alling Å.
Ved grensa til Viborg kommune renner elva ut Tange Sø, Danmarks største kunstige innsjø, som ble dannet da Gudenaacentralen (Tangeværket) ble bygget i 1921. Tange Sø får også tilløp fra Tange Å fra Grathe Hede ved Thorning. Gudenå snur nå mot øst og passerer byene Bjerringbro og Ulstrup. Ved Langå kommer den store Lilleå, som har utspring like nord for Århus, inn fra sør. Like før Randers kommer Gudenås største sideelv, Nørreå, inn fra vest. Elva fortsetter rundt 10 km øst for Randers til den munner ut i Grund Fjord, den innerste delen av Randers Fjord. Den nederste delen av elva er sterkt påvirket av tidevannet, som er merkbart til oppstrøms for Stevnstrup, rundt ei mil vest for Randers.
== Historie ==
Den øverste del av Gudenåen har tidligere hatt flere forskjellige navn. Det aller øverste, bekkelignende løpet har hett Hammermølleå, litt lengre nede het elva Stovgårdså, Træden Å, Bredvadå og Vorvadså. Fra og med utløpet fra Mossø het den Sønderå eller bare Den Store Å. Det var først på strekningen nedstrøms fra Silkeborg at elva bar navnet Gudenå, som betyr, «den som er viet til gudene». I Snorres Heimskringla brukes betegnelsen Godnarfjördr om Randers Fjord, og i Øm Klosters Krønike fra begynnelsen av 1200-tallet heter den Guthnesse..
Helt tilbage fra forhistorisk tid har Gudenåen vært en av Jyllands hovedveier. De mange boplassene langs vassdraget vitner om dette, og tross mange fall og hindringer har det nok vært lettere å transportere ting vannveien enn gjennom et villnis med ingen eller i beste fall elendige veier.
Man har i gamle rettsprotokoller funnet vitnesbyrd om pramfart på 1400-tallet. Kong Kristoffer av Bayern (1418-48) kunngjorde at «trekkarer hadde lov til å slepe prammer opp langs elva med tau».
I 1799 ble det utarbeidet en plan som innebar regulering av ålegjerdene og anlegg av en handelsplass ved Silkeborg, men planen strandet på motstand fra loseierne langs elva, ikke minst fra Ans Kro, som fryktet konkurransen om kjøpmannshandelen, som de stort sett hadde enerett på.
Først på 1800-tallet anla man den første trekksti.
Etterhvert ble pramfolkene dyktigere, og det ble anlagt torvefabrikker og teglverk langs elva, som utviklet seg til områdets hovedtrafikkåre for både varer og passasjerer.
Med etableringen av Silkeborg Papirfabrik og opprettelsen av en handelsplass nådde pramfarten sin storhetstid. I 1842 ble det opprettet et elvestyre, som kom fram til en avtale mellom loseierne langs elva og pramfolkene, og som oppkrevde en avgift av prammene til vedlikehold av ruten. I 1851-52 fikk man en bevilling til utdypning av elva og til anlegg av en ordentlig trekkvei. Denne trekkveien er i dag lagt ut som gangsti med offentlig adgang.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gudenå – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | munning = Randers Fjord | 197,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ktoniske_guder | 2023-02-04 | Ktoniske guder | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gresk mytologi'] | Ktoniske guder er i gresk mytologi det som tilhører underjorden (fra gresk χθονιος, «som hører til jorden», «jordnære», eller mer nøyaktig «i eller under jorden», fra χθών, khthōn, «jorden», bokstavelig «underjordisk».I gresk mytologi henviser khthon til underverdens guder eller ånder i jordens indre framfor på dens overflate eller ytre (et område som tilhører Gaia) eller «land» (som tilhører χώρα, khora). «Undersøkelser av ktoniske religion er vanskeliggjort av det faktum (bortsett fra det kjente unntaket med dramatikeren Aiskhylos) at det er kun mager oppmerksomhet i våre litterære kilder. De ktoniske guder har i seg selv etterlatt tilsvarende få spor i de arkeologiske nedtegnelser da de vanligvis ikke ble dyrket i templer. Likevel kan det ikke være tvil om at de representerte en vital og varig gren i gresk religion.»
| Ktoniske guder er i gresk mytologi det som tilhører underjorden (fra gresk χθονιος, «som hører til jorden», «jordnære», eller mer nøyaktig «i eller under jorden», fra χθών, khthōn, «jorden», bokstavelig «underjordisk».I gresk mytologi henviser khthon til underverdens guder eller ånder i jordens indre framfor på dens overflate eller ytre (et område som tilhører Gaia) eller «land» (som tilhører χώρα, khora). «Undersøkelser av ktoniske religion er vanskeliggjort av det faktum (bortsett fra det kjente unntaket med dramatikeren Aiskhylos) at det er kun mager oppmerksomhet i våre litterære kilder. De ktoniske guder har i seg selv etterlatt tilsvarende få spor i de arkeologiske nedtegnelser da de vanligvis ikke ble dyrket i templer. Likevel kan det ikke være tvil om at de representerte en vital og varig gren i gresk religion.»
== Ktonisk kontra olympisk ==
På norsk har «jordguder» eller «jordiske guder» en ulik betydning. Khthonie og khthonios hadde en mer nøyaktig og teknisk betydning i antikkens Hellas og henspilte framfor alt på offerkulten omkring guden. Mannlige guddommer bar ofte tilnavnet Χθόνιος Kthonios, eksempelvis kunne Hades bli omtalt som Zevs Kthonios, herskeren av underverden, og den tilsvarende hunkjønnsformen var Χθονία, Kthonia, som med Persefone, Hades’ hustru. Tilsvarende tilhørte erinyerne, «de mørke» eller «de sinte», kvinnelige ktoniske hevngudinner; de ble tidvis referert til som «helvetes» eller riktigere, «underjordiske gudinner» (χθόνιαι θεαί). Hesiod benyttet det kollektive begrepet kthonioi for titanerne.I den ktoniske kulten ble offerdyret slaktet i en bothros, «grop» eller megaron, «nedsenket kammer». I kulten omkring de olympiske gudene ble isteden dyret ofret på en bomos, et «alter». De ktonske gudene hadde dessuten en forkjærlighet for svarte offer framfor hvite og gavene ble ofte brent fullstendig for de ble begravd framfor å bli tilrettelagt og utdelt blant tilbederne.
== Overlappende kult og funksjon ==
Fruktbarhet ble assosiert med de ktoniske gudene og gudinnene, men de olympiske gudene var absolutt ikke likegyldige framfor jordens fruktbarhet. Såvel Demeter som Persefone overvåket fruktbarheten, men kulten som omga Demeter var olympisk mens Persefones var av ktonisk art. Forskjellen mellom gudene i fjellet og de under jorden fordunkles enda mer da både Demeter og Persefone ble dyrket med en identisk kult, likevel ble Demeter i myter og dikt framstilt som «olympisk».
Det fremste symbolet på ktonisk religion var slangen, og representerer generelt et dualistisk uttrykk av det gode og det onde. Modergudinnen hadde ofte slanger som hennes tjenere, tidvis tvinnet rundt hennes hellige stav som på oldtidens Kreta, og slangene ble dyrket som voktere av hennes mysterier for fødsler og gjenfødelser. Athene var lenket til de mørke, ktoniske kreftene, og kanskje den som kom nærmest en syntese av to motstridende tendenser i gresk religiøs forestilling. Slangen var avbildet på hennes aigis, brystplate, og randen på hennes skjold hadde en slange krøllende rundt på den statue, Athene Parthenos, som Feidias designet for Parthenon, Athens kultsted. Erekhtheion på Athens akropolis, hvor Athene Polias mottok dyrkelse, var en helligdom innviet delvis til ktoniske religion.
== Mellom kategoriene ==
De to guddommelige sfærene var imidlertid ikke helt vesensforskjellige eller skilt. Noen olympiske guder som Hermes og Zeus kunne bli gitt ktoniske offer og epiteter på enkelte steder og i henhold til hvor man befant seg kunne mennesker bli opphøyd til guder, slik tilfellet var med Herakles og Asklepios, og de ble æret som enten guder eller ktoniske helter.
Noen guder lar seg ikke klassifiseres etter disse begrepene. Til Hekate ofret man eksempelvis hundevalper ved vegkryss, det vil si noe helt annet enn en olympisk kult, men samtidig ikke av den type kult man assosierte med Persefone eller heltene. På grunn av sine underjordiske oppgaver ble imidlertid Hekate å bli klassifisert som ktonisk guddom.
== Se også ==
Gaia
Hades
Herakles
Theseus
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fairbanks, A. (1900): «The Chthonic Gods of Greek Religion» i: American Journal of Philology 21, s. 241–259
Schlesier, R. (1991–1992): «Olympian versus Chthonian Religion» i: Scripta Classica Israelica 11, s. 38–51
Scullion, S. (1994): «Olympian and Chthonian» i: Classical Antiquity 13, s. 75–119
== Eksterne lenker ==
«chthonic», ordbokdefinisjon hos Wiktionary
«Chthonii», Greek Myth Index. 2007
«Underworld Gods», liste over greske guder assosiert eller tilknyttet underverden, Theoi Project | Ktoniske guder er i gresk mytologi det som tilhører underjorden (fra gresk χθονιος, «som hører til jorden», «jordnære», eller mer nøyaktig «i eller under jorden», fra χθών, khthōn, «jorden», bokstavelig «underjordisk». «Chthonios» i: Liddell, Henry George; Robert Scott, A Greek–English Lexicon, hos Perseus. | 197,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dvergh%C3%A5rmygg | 2023-02-04 | Dverghårmygg | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårmygg', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1925'] | Dverghårmygg (Bibio lautaretensis) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne sjeldne arten er bare funnet noen få ganger, i fjellene i Mellom-Europa og i Norden. Lite er kjent om dens biologi.
| Dverghårmygg (Bibio lautaretensis) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne sjeldne arten er bare funnet noen få ganger, i fjellene i Mellom-Europa og i Norden. Lite er kjent om dens biologi.
== Utseende ==
En liten (kroppslengde 3,5 – 5 mm), svært tettbygd hårmygg. Den er den minste nordiske arten i slekten Bibio og kan normalt kjennes lett bare på størrelsen. Antennene har åtte ledd. Kroppen er svart, beina brunlige, tykke og kraftige. Larven er ukjent.
== Levevis ==
Lite er kjent om denne arten, men den ser ut til å foretrekke kjølige steder, i fjellet, i fjellbjørkeskog eller i barskog. De voksne myggene flyr i juni – juli og kan værer aktive ved temmelig lave temperaturer.
== Utbredelse ==
Arten ble først beskrevet fra Col de Lautaret i de franske Alpene. Senere er den funnet noen flere steder i Alpene, i Tatrafjellene (som ser ut til å være det eneste stedet den blir funnet regelmessig), i Finland og i Norge. Det finnes også upubliserte funn fra Sverige. I Norge er den bare kjent fra to lokaliteter, ved Voss og i Hol i Hallingdal.
== Systematisk inndeling ==
orden Tovinger, Diptera
underorden Mygg, Nematocera
overfamilie Bibionoidea
familie Hårmygg, Bibionidae
Dverghårmygg, Bibio lautaretensis Villeneuve, 1925
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) dverghårmygg i Encyclopedia of Life
(en) dverghårmygg i Global Biodiversity Information Facility
(no) dverghårmygg hos Artsdatabanken
(sv) dverghårmygg hos Dyntaxa
(en) dverghårmygg hos Fauna Europaea | Artsdatabanken (2021) | 197,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gaius_Canuleius | 2023-02-04 | Gaius Canuleius | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Romerske folketribuner'] | Gaius Canuleius var, ifølge Livius' bok 4, en folketribun i den romerske republikken i år 445 f.Kr. Han fremla et lovforslag som ville gjøre det lovlig for patrisiere og plebeiere å gifte seg. Sammen med sine kollegaer fremla han også et annet lovforslag, om å gjøre det mulig for én av de to årlig valgte konsulene å være plebeier. Loven som opphevet forbudet mot ekteskap mellom klassene gikk igjennom samme år, og den ble kalt Lex Canuleius, oppkalt etter han som foreslo den. Grunnen til at det gikk så fort, var kanskje det at det ofte var viktig for patrisiere å gifte seg til penger, og de kjempet derfor kun halvhjertet imot forslaget. Det ble imidlertid ikke før i år 366 f.Kr. at plebeiere endelig fikk muligheten til å bli konsul.
De liberale lovforslagene kom som en reaksjon på forbudet mot ekteskap mellom patrisiere og plebeiere i tolvtavleloven, som ble vedtatt i år 449 f.Kr. Siden bare patrisiere kunne oppnå konsulembetet samt de høyeste religiøse embetene på denne tiden, ble det dermed ikke mulig for plebeiere å oppnå disse. | Gaius Canuleius var, ifølge Livius' bok 4, en folketribun i den romerske republikken i år 445 f.Kr. Han fremla et lovforslag som ville gjøre det lovlig for patrisiere og plebeiere å gifte seg. Sammen med sine kollegaer fremla han også et annet lovforslag, om å gjøre det mulig for én av de to årlig valgte konsulene å være plebeier. Loven som opphevet forbudet mot ekteskap mellom klassene gikk igjennom samme år, og den ble kalt Lex Canuleius, oppkalt etter han som foreslo den. Grunnen til at det gikk så fort, var kanskje det at det ofte var viktig for patrisiere å gifte seg til penger, og de kjempet derfor kun halvhjertet imot forslaget. Det ble imidlertid ikke før i år 366 f.Kr. at plebeiere endelig fikk muligheten til å bli konsul.
De liberale lovforslagene kom som en reaksjon på forbudet mot ekteskap mellom patrisiere og plebeiere i tolvtavleloven, som ble vedtatt i år 449 f.Kr. Siden bare patrisiere kunne oppnå konsulembetet samt de høyeste religiøse embetene på denne tiden, ble det dermed ikke mulig for plebeiere å oppnå disse. | Gaius Canuleius var, ifølge Livius' bok 4, en folketribun i den romerske republikken i år 445 f.Kr. | 197,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudotaxus | 2023-02-04 | Pseudotaxus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barlindfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pseudotaxus (latin: Pseudotaxus) er en slekten av bartrær i barlindfamilien. Den har bare én art – nemlig hvitbærbarlind (Pseudotaxus chienii) . Arten vokser i hele det sørlige Kina, og blir 5-10 meter høy. Den brukes til treskjæring. Arten er truet og har internasjonalt vern.
| Pseudotaxus (latin: Pseudotaxus) er en slekten av bartrær i barlindfamilien. Den har bare én art – nemlig hvitbærbarlind (Pseudotaxus chienii) . Arten vokser i hele det sørlige Kina, og blir 5-10 meter høy. Den brukes til treskjæring. Arten er truet og har internasjonalt vern.
== Eksterne lenker ==
(en) Pseudotaxus i Encyclopedia of Life
(en) Pseudotaxus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Pseudotaxus hos ITIS
(en) Pseudotaxus hos NCBI
(en) Pseudotaxus hos The International Plant Names Index
(en) Pseudotaxus hos Tropicos
Pseudotaxus chienii – detaljert informasjon på Wikispecies | * Pseudotaxus chienii | 197,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odense | 2023-02-04 | Odense | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Danmarkstubber', 'Kategori:Odense', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12'] | Odense er Danmarks tredje største og Fyns største by, med et innbyggertall på 158 678 (2009). Den er administrasjonssted for Odense kommune og ligger i Region Syddanmark. Fram til 1. januar 2007 var Odense også administrasjonssete for det nå nedlagte Fyns amt.
Domkirken inneholder fire kongegraver: Knut den hellige som kirken er oppkalt etter, Erik Lam – hvis nøyaktige gravsted ikke kjennes – og overført fra den revne Gråbrødrekirke kong Hans og Christian II. Foruten de to førstnevnte døde også Frederik IV i byen, på Odense slott, som i dag er hjemsted for kommunens miljø- og teknikforvaltning og Statsamtet Fyn.
Under Odense ligger restene av en av de seks kjente trelleborger, Nonnebakken.
Dikteren H.C. Andersen er født og oppvokst i Odense. Industrimagnaten C.F. Tietgen likeså.
I Odense ligger et av Danmarks største kjøpesentra, Rosengårdcenteret, som har 125 butikker i et innendørs gågatemiljø.
| Odense er Danmarks tredje største og Fyns største by, med et innbyggertall på 158 678 (2009). Den er administrasjonssted for Odense kommune og ligger i Region Syddanmark. Fram til 1. januar 2007 var Odense også administrasjonssete for det nå nedlagte Fyns amt.
Domkirken inneholder fire kongegraver: Knut den hellige som kirken er oppkalt etter, Erik Lam – hvis nøyaktige gravsted ikke kjennes – og overført fra den revne Gråbrødrekirke kong Hans og Christian II. Foruten de to førstnevnte døde også Frederik IV i byen, på Odense slott, som i dag er hjemsted for kommunens miljø- og teknikforvaltning og Statsamtet Fyn.
Under Odense ligger restene av en av de seks kjente trelleborger, Nonnebakken.
Dikteren H.C. Andersen er født og oppvokst i Odense. Industrimagnaten C.F. Tietgen likeså.
I Odense ligger et av Danmarks største kjøpesentra, Rosengårdcenteret, som har 125 butikker i et innendørs gågatemiljø.
== Historie ==
Odense er en svært gammel by, trolig blant de 4-5 eldste i Danmark. Utenfor byen ligger Nonnebakken vikingeborg, en trelleborg fra omkring 1000 e.Kr. Fra en annen slik borg, Aggersborg i Nordjylland, flyktet Kong Knud i 1086 til Odense og ble drept i Albani Kirke. Her ble han kanonisert med tilnavnet Knud den hellige.
== Transport ==
Det tar 1 t. og 15 minutter med tog fra Odense til Danmarks hovedstad, København. Odense har et godt togtilbud og et god kollektivtilbud, samt gode veier i alle retninger.
=== Odense lufthavn ===
Se Odense lufthavn
Odense lufthavn (ofte kalt Beldringe lufthavn) (IATA: ODE, ICAO: EKOD) er en liten flyplass utenfor den danske byen Odense. Den ligger i tettstedet Beldringe, nordvest for Odense. Flystripen ble bygd for militær bruk på 1940-tallet under den tyske okkupasjonen av Danmark. Færre og færre av innbyggerne velger å reise med fly når de skal noen steder. Da velger de heller å fly fra Københavns lufthavn, noe som har gjort at Odense lufthavn som bare har noen få destinasjoner har gått i minus.
== Vennskapsbyer ==
Shaoxing
Brno
Klaksvík
Tammerfors
Schwerin
Upernavik
Kópavogur
Petah Tikva
Funabashi
Iksan
Kaunas
Groningen
Trondheim
Katowice
Toruń
Norrköping
Östersund
İzmir
Kyiv
St Albans
Columbus
== Kjente odenseanere ==
Forfatter og poet, Hans Christian Andersen
Den klassiske komponisten Carl Nielsen var også født i nærheten av Odense.
Industrimann og bankansatt, Carl Frederik Tietgen
Oppfinner og industrimann, Thomas B. Thrige
Håndball-spiller, Anja Andersen
Musiker, Kim Larsen
== Se også ==
Brandts Klædefabrik
Bymuseet Møntergården
Carl Nielsen Museet
Danmarks Jernbanemuseum
Den Fynske Landsby
Fyns Kunstmuseum
H.C. Andersens Barndomshjem
H.C. Andersens Hus
Nonnebakken
Odense Kanal
Odense Kommune
Odense slott
Odense Symfoniorkester
Odense Teater
Odense Zoo
Odense å
Sct. Knuds Kirke (Odense Domkirke)
Syddansk Universitet, Odense
Vor Frue Kirke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Odense – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Odense – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Odense hos Wikivoyage
Odense Turistbureau
Odense – City of Hans Christian Andersen | | munning = Odense Fjord | 197,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Live_Inferno | 2023-02-04 | Live Inferno | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cadaver-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 2002'] | Live Inferno er det eneste konsertalbumet til det norske death metal-bandet Cadaver, utgitt 2002.
| Live Inferno er det eneste konsertalbumet til det norske death metal-bandet Cadaver, utgitt 2002.
== Sporliste ==
«Tuba (intro)»
«Die Like This»
«Murderhead»
«Rupture»
«Innominate»
«Primal»
«Deliverence»
«Snapper Organs»
«Mr. Tumour's Misery»
«Point Zero»
«Killtech»
«Discipline»
«Manich»
«Reptile Robots»
== Artister ==
Ole Jørgen «Apollyon» Moe – vokal
Anders «Neddo» Odden – gitar
Lasse «Balvaz» Johansen – bass, gitar
Carl-Michael «Czral» Eide – trommer
== Kilder ==
(en) Live Inferno på Discogs | Live Inferno er det eneste konsertalbumet til det norske death metal-bandet Cadaver, utgitt 2002. | 197,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svartvinget_h%C3%A5rmygg | 2023-02-04 | Svartvinget hårmygg | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårmygg', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1767'] | Svartvinget hårmygg (Bibio ferruginatus) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne arten er vanlig i Mellom-Europa, men er bare funnet to – tre ganger i Norge. Den er mørk på farge og kan kjennes på de mørkt sotede vingene og på at kroppen har en rødaktig glans.
| Svartvinget hårmygg (Bibio ferruginatus) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne arten er vanlig i Mellom-Europa, men er bare funnet to – tre ganger i Norge. Den er mørk på farge og kan kjennes på de mørkt sotede vingene og på at kroppen har en rødaktig glans.
== Utseende ==
En nokså liten (kroppslengde 5 – 7 mm), tettbygd, mørk hårmygg. Vingene er ganske mørkt røykfargede, spesielt hos hunnen. Kroppen virker svart på levende dyr, men døde eksemplarer i samlinger blekner gjerne til en rustrød farge, spesielt hunnene. Antennene har ti ledd. Hannen er helt svart, med delvis lyse hår på bakkroppen. Hunnen har svarte bein. Larven er ubeskrevet.
== Levevis ==
Arten forekommer særlig knyttet til dyrket mark og hager. De voksne myggene flyr i juni.
== Utbredelse ==
Arten finnes over det meste av Europa, men er sjelden tallrik. I Norge er den bare funnet to – tre ganger på Østlandet.
== Systematisk inndeling ==
orden Tovinger, Diptera
underorden Mygg, Nematocera
overfamilie Bibionoidea
familie Hårmygg, Bibionidae
Svartvinget hårmygg, Bibio ferruginatus (Linnaeus, 1767)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) svartvinget hårmygg i Encyclopedia of Life
(en) svartvinget hårmygg i Global Biodiversity Information Facility
(no) svartvinget hårmygg hos Artsdatabanken
(sv) svartvinget hårmygg hos Dyntaxa
(en) svartvinget hårmygg hos Fauna Europaea
(en) Kategori:Bibio ferruginatus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Svartvinget hårmygg (Bibio ferruginatus) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne arten er vanlig i Mellom-Europa, men er bare funnet to – tre ganger i Norge. | 197,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Somatikk | 2023-02-04 | Somatikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisin', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Somatikk (fra gresk Σωματικóς, Somatikòs, «av legemet») er den delen av medisinen som omhandler behandling av fysiske sykdommer, til forskjell fra psykiatri som dekker psykiske sykdommer og klinisk behandling av disse.På samme måte er et somatisk sykehus et sykehus som tar imot pasienter med «kroppslige» (somatiske) sykdommer; i motsetning til psykiatriske sykehus.
| Somatikk (fra gresk Σωματικóς, Somatikòs, «av legemet») er den delen av medisinen som omhandler behandling av fysiske sykdommer, til forskjell fra psykiatri som dekker psykiske sykdommer og klinisk behandling av disse.På samme måte er et somatisk sykehus et sykehus som tar imot pasienter med «kroppslige» (somatiske) sykdommer; i motsetning til psykiatriske sykehus.
== Referanser == | Somatikk (fra gresk Σωματικóς, Somatikòs, «av legemet») er den delen av medisinen som omhandler behandling av fysiske sykdommer, til forskjell fra psykiatri som dekker psykiske sykdommer og klinisk behandling av disse.Bokmålsordboka | 197,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hageh%C3%A5rmygg | 2023-02-04 | Hagehårmygg | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårmygg', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1758'] | Hagehårmygg (Bibio hortulanus) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne arten finnes helst på og ved dyrket mark, og larvene kan gjøre en god del skade ved å spise planterøtter og rotknoller. Den er tallrik i Sør- og Mellom-Europa og forekommer nord til Skåne.
| Hagehårmygg (Bibio hortulanus) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne arten finnes helst på og ved dyrket mark, og larvene kan gjøre en god del skade ved å spise planterøtter og rotknoller. Den er tallrik i Sør- og Mellom-Europa og forekommer nord til Skåne.
== Utseende ==
En middelsstor (lengde vanligvis 7 – 10 mm) hårmygg. Den ligner markusflue (Bibio marci) men kan skilles fra denne på at hannen har hvite hår langs sidene av bakkroppen, og på hunnens farge, dessuten er den jamtover mindre. Antennene har ti ledd. Hannen har svart kropp og svarte bein, forkroppen er kledt med svarte hår, mens hårene på siden av bakkroppen er lange og hvite. Vingene er melkehvite, de fremste vingeårene er svarte. Hunnen er klart rød på oversiden av forkroppen og vanligvis på hele bakkroppen. Hodet, sidene på forkroppen, scutellum og beina er svarte. Vingene er brunlige eller gråaktige. Hunnen har en blanding av hvite og svarte kroppshår. Larven er rødbrun.
== Levevis ==
Som andre hårmygg lever larvene i tette klynger i bakken. Hagehårmyggens larver ser ut til å spise ganske mye levende plantemateriale i tillegg til dødt, og kan derfor gjøre betydelig skade på korn, gressplener, ulike grønnsaker og andre hageplanter, og treplanter i planteskoler. Arten gjør bare skade om bestandene er svært store, noe som bare har forekommet i enkelte perioder. De voksne myggene flyr i mai – juni i Nord-Europa, tidligere lenger sør.
== Utbredelse ==
Arten finnes over det meste av Europa, unntatt i lengst nord, og i Nord-Afrika og Midtøsten. Den er den vanligste hårmyggarten i Israel og Tyrkia, noe som tyder på at den tåler tørt klima ganske godt. Den forekommer nord til Skåne, der den imidlertid er sjelden. Den ble tidligere regnet som en norsk art, men dette var basert på en feilbestemmelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) hagehårmygg i Global Biodiversity Information Facility
(no) hagehårmygg hos Artsdatabanken
(sv) hagehårmygg hos Dyntaxa
(en) hagehårmygg hos Fauna Europaea
(en) Kategori:Bibio hortulanus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Hagehårmygg (Bibio hortulanus) er en art av mygg som tilhører familien hårmygg (Bibionidae). Denne arten finnes helst på og ved dyrket mark, og larvene kan gjøre en god del skade ved å spise planterøtter og rotknoller. | 197,298 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amaury_Leveaux | 2023-02-04 | Amaury Leveaux | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under EM i svømmesport 2010', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under EM i svømmesport 2012', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Kortbane-EM i svømming 2008', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Kortbane-EM i svømming 2009', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Kortbane-EM i svømming 2011', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Kortbane-EM i svømming 2012', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under VM i svømmesport 2009', 'Kategori:EM-bronsemedaljevinnere i svømmesport for Frankrike', 'Kategori:EM-sølvmedaljevinnere i svømmesport for Frankrike', 'Kategori:Europamestere i svømmesport for Frankrike', 'Kategori:Franske svømmere', 'Kategori:Fødsler 2. desember', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Olympiske mestere for Frankrike', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:VM-bronsemedaljevinnere i svømmesport for Frankrike', 'Kategori:Verdensmestere i svømmesport for Frankrike'] | Amaury Raymond Leveaux (født 2. desember 1985 i Belfort) er en fransk svømmer. Han holder fransk rekord på 200 m fri (langbane) og europeisk rekord på 50 m fri (langbane). Leveaux er 2,04 m høy og veier 96 kg (2008). Levaux vant gull med det franske laget på 4x100 meter fri under sommer-OL 2012.
Under det nasjonale franske svømmemesterskapet klarte Leveaux å kvalifisere seg til Sommer-OL 2008 på 50 m og 200 m fri. Leveaux kom på femteplass på 100 m, og kvalifiserte seg derfor også for stafettlaget på 4x100 m fri. Han satte olympisk rekord på 100 m fri i heatene for stafetten. Det franske laget endte på andreplass i finalen og Leveaux tok dermed sølv. Senere samme uke satte Leveux olympisk rekord i de innledende rundene på 50 m fri med en tid på 21,46 sekunder. I finalen svømte han enda raskere (21,45 sekunder), men ble slått av brasilianske César Cielo Filho.
Under sommer-OL 2012 i London vant Amaury Leveaux gull med det franske laget på 4x100 meter fri den 29.juli 2012.
| Amaury Raymond Leveaux (født 2. desember 1985 i Belfort) er en fransk svømmer. Han holder fransk rekord på 200 m fri (langbane) og europeisk rekord på 50 m fri (langbane). Leveaux er 2,04 m høy og veier 96 kg (2008). Levaux vant gull med det franske laget på 4x100 meter fri under sommer-OL 2012.
Under det nasjonale franske svømmemesterskapet klarte Leveaux å kvalifisere seg til Sommer-OL 2008 på 50 m og 200 m fri. Leveaux kom på femteplass på 100 m, og kvalifiserte seg derfor også for stafettlaget på 4x100 m fri. Han satte olympisk rekord på 100 m fri i heatene for stafetten. Det franske laget endte på andreplass i finalen og Leveaux tok dermed sølv. Senere samme uke satte Leveux olympisk rekord i de innledende rundene på 50 m fri med en tid på 21,46 sekunder. I finalen svømte han enda raskere (21,45 sekunder), men ble slått av brasilianske César Cielo Filho.
Under sommer-OL 2012 i London vant Amaury Leveaux gull med det franske laget på 4x100 meter fri den 29.juli 2012.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Amaury Leveaux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Amaury Leveaux – Olympics.com
(en) Amaury Leveaux – Olympic.org
(en) Amaury Leveaux – Olympedia
(en) Amaury Leveaux – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(fr) Amaury Leveaux – Frankrikes olympiske komité
(en) Amaury Leveaux – FINA
(en) Amaury Leveaux – swimrankings.net
Amaury Leveaux på TYR.com | }} | 197,299 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.