Datasets:
jkorsvik
/
nowiki_abstract_second_scrape_split1

Dataset card Data Studio Files Community
1
url
stringlengths
31
212
⌀
date_scraped
stringclasses
1 value
headline
stringlengths
1
182
⌀
category
stringlengths
14
4.92k
⌀
ingress
stringlengths
13
11.2k
⌀
article
stringlengths
13
359k
⌀
abstract
stringlengths
1
1.01k
id
int64
0
202k
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8renga_(str%C3%B8k)
2023-02-04
Sørenga (strøk)
['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bydel Gamle Oslo', 'Kategori:Fjordbyen', 'Kategori:Havneområder i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Oslo']
Se også Sørenga (historisk område)Nye Sørenga er et strøk i Oslo. Strøket preges av ny bebyggelse, anlagt mellom 2009 og 2017, som del av Fjordbyen. Strøket er anlagt på 1900-tallets kaianlegg utenfor det historiske Sørenga. Område Utbyggingen er del av Bjørvika-prosjektet. Området er avgrenset av Bispekilen i nord, Kong Håkon 5.s gate (tidligere kalt Sørenggata, eller bare Sørenga) i øst og Bispevika (Oslofjorden) i vest. Området ble ferdig utbygd i 2017 med 746 leiligheter fordelt på 8 byggetrinn, samt kommunalt sjøbad, havnepromenade, park og flere serveringssteder. Det må skilles mellom historiske Sørenga (Middelalderbyens søndre bydel) og det nye Sørenga (Sørengkaia og Sørengutstikkeren). Det gamle Sørenga og det nye Sørenga ligger på hver sin side av Kong Håkon 5.s gate (KH5). Den nordre delen av området er egentlig Sørengkaia, et kaianlegg som ble bygd i perioden 1906-16. Kaiforlengelsen sørover, Sørengautstikkeren, ble bygd i perioden 1961-71. Bebyggelsen har adresse Sørengkaia (7–119, 60–144).Mellom Sørengautstikkeren og fastland er det gravet en gjennomgående kanal som gjør at Sørenga forbindes til fastlandet med broer. Sørenga er pr. definisjon en øy i Oslofjorden.
Se også Sørenga (historisk område)Nye Sørenga er et strøk i Oslo. Strøket preges av ny bebyggelse, anlagt mellom 2009 og 2017, som del av Fjordbyen. Strøket er anlagt på 1900-tallets kaianlegg utenfor det historiske Sørenga. Område Utbyggingen er del av Bjørvika-prosjektet. Området er avgrenset av Bispekilen i nord, Kong Håkon 5.s gate (tidligere kalt Sørenggata, eller bare Sørenga) i øst og Bispevika (Oslofjorden) i vest. Området ble ferdig utbygd i 2017 med 746 leiligheter fordelt på 8 byggetrinn, samt kommunalt sjøbad, havnepromenade, park og flere serveringssteder. Det må skilles mellom historiske Sørenga (Middelalderbyens søndre bydel) og det nye Sørenga (Sørengkaia og Sørengutstikkeren). Det gamle Sørenga og det nye Sørenga ligger på hver sin side av Kong Håkon 5.s gate (KH5). Den nordre delen av området er egentlig Sørengkaia, et kaianlegg som ble bygd i perioden 1906-16. Kaiforlengelsen sørover, Sørengautstikkeren, ble bygd i perioden 1961-71. Bebyggelsen har adresse Sørengkaia (7–119, 60–144).Mellom Sørengautstikkeren og fastland er det gravet en gjennomgående kanal som gjør at Sørenga forbindes til fastlandet med broer. Sørenga er pr. definisjon en øy i Oslofjorden. == Bakgrunn == I november 2007 solgte HAV Eiendom AS – som ligger under Oslo Havn – utstikkeren for 940 millioner kroner til Sørenga Utvikling KS. Totalt utbyggingsvolum er vedtatt til rundt 80 000 m² (T-BRA), hvorav 90% er avsatt til boliger. Byggingen av første trinn startet høsten 2009, og de første beboerne flyttet inn i 2011. Utbyggingen ble ferdig i 2017. Sørenga inngår i planene for Havnepromenaden fra Frognerkilen til Alnas utløp, som ble vedtatt i 2008. Promenaden vil gå langs sjøkanten rundt utstikkeren. == Nabostrøk == Strøkene i nærmeste omegn er Gamlebyen i øst og Bjørvika i nord og vest. Etter hvert skal Grønlikaia, kaiområdene sør for Sørengutstikkeren og vest for det historiske Grønlia, bygges ut med boliger. == Bebyggelse == === Sørenga sjøbad === Sørenga sjøbad er et kommunalt badeanlegg, åpnet i juni 2015 . Anlegget er en 190 meter lang flytende park på 5 000 kvadratmeter, som inkluderer et 200 kvadratmeter stort lukket basseng med renset sjøvann, et 50 meter langt åpent basseng med 8 baner, stupetårn og rekreasjonsområde. === Sørenga sentralpark === Sørenga sentralpark er en grønn akse gjennom boligområdet på Sørenga. På østsiden er sentralparken uteareal for barnehagene, men har ellers fri tilgang for alle. Parken munner ut i Sørenga sjøbad. === Sørenga friluftshus === I 2016 åpnet Den Norske Turistforening en ny turisthytte, eller friluftshus, på Sørenga . == Bilder == == Referanser == == Eksterne lenker == Nettstedet til utbyggeren av Sørengautstikkeren (besøkt 7. juli 2012) Nettstedet til Sørenga båtforening
| bydel = Bydel Gamle Oslo
195,600
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Kretschmer
2023-02-04
Otto Kretschmer
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. august', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fødsler 1. mai', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)', 'Kategori:Personer fra Nysa fylke', 'Kategori:Personer tilknyttet NATO', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske admiraler', 'Kategori:Tyske ubåtkommandører', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig']
Otto Kretschmer (født 1. mai 1912, død 5. august 1998) var en tysk marineoffiser som tjenestegjorde som ubåtsjef under andre verdenskrig og var den tyske ubåtkaptein som senket flest skip målt i tonnasje. Fra september 1939 inntil han overgav seg og ble krigsfange i mars 1941 senket hans besetning 47 skip med en total tonnasje på 274 333 tonn. Han fikk tilnavnet stille Otto, både for hans dyktige bruk av ubåtens evne til å angripe stille og for hans forsiktige bruk av radio under tokt. Kretschmer ble frigitt av de allierte i 1947, i 1955 gikk han inn i Vest-Tysklands nyopprettede marine, Deutsche Marine hvor han steg i gradene og til sist ble stabssjef ved NATOs kommando COMNAVBALTAP i Kiel. Otto Kretschmer gikk av med pensjon i 1970 med graden kontreadmiral.
Otto Kretschmer (født 1. mai 1912, død 5. august 1998) var en tysk marineoffiser som tjenestegjorde som ubåtsjef under andre verdenskrig og var den tyske ubåtkaptein som senket flest skip målt i tonnasje. Fra september 1939 inntil han overgav seg og ble krigsfange i mars 1941 senket hans besetning 47 skip med en total tonnasje på 274 333 tonn. Han fikk tilnavnet stille Otto, både for hans dyktige bruk av ubåtens evne til å angripe stille og for hans forsiktige bruk av radio under tokt. Kretschmer ble frigitt av de allierte i 1947, i 1955 gikk han inn i Vest-Tysklands nyopprettede marine, Deutsche Marine hvor han steg i gradene og til sist ble stabssjef ved NATOs kommando COMNAVBALTAP i Kiel. Otto Kretschmer gikk av med pensjon i 1970 med graden kontreadmiral. == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkel om Otto Kretschmer fra uboat.net (engelsk)
Otto Kretschmer (født 1. mai 1912, død 5.
195,601
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,602
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,603
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,604
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,605
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_USA_1876
2023-02-04
Presidentvalget i USA 1876
['Kategori:1876 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Presidentvalg i USA', 'Kategori:Valg i 1876']
Presidentvalget i USA i 1876, det 23. presidentvalget i USAs historie, var et av de mest omdiskuterte i amerikansk valghistorie. Rutherford B. Hayes ble til slutt valgt til USAs 19. president uten å ha fått flest stemmer av folket i valget. Demokraten Samuel J. Tilden fikk flere stemmer enn republikaneren Rutherford B. Hayes da valgurnene var opptelt, og hadde 184 valgmannsstemmer mot Hayes' 165 da det manglet 19 valgmannsstemmer. Disse 19 var stridens kjerne: i tre stater, Florida, Louisiana, og Sør-Carolina, rapporterte begge partiene at deres kandidat hadde vunnet i staten, og i Oregon ble en valgmann erklært ulovlig og byttet ut. Diskusjonene dreide seg blant annet om de svartes stemmerett der de svarte støttet Hayes og republikanerne. Uklarhetene omkring utfallet i disse delstatene skulle lamslå USA i fire måneder. Stemmene ble til sist gitt til Hayes etter en bitter disputt. Mange historikere mener at en uformell hestehandel ble gjort for å løse konflikten. I bytte mot sørstatenes støtte til Hayes lovte han at de føderale styrkene skulle trekkes ut av området, og på den måten sette en endelig stopper for etterdønningene etter den amerikanske borgerkrigen. Ved valget fikk Tilden drøye 250 000 flere stemmer av folket enn Hayes og dette var andre gang en valgt president ikke var den som hadde fått flest stemmer av folket. Første gang var i 1824 og etter 1876 har det skjedd ytterligere tre ganger; 1888, 2000 og 2016.
Presidentvalget i USA i 1876, det 23. presidentvalget i USAs historie, var et av de mest omdiskuterte i amerikansk valghistorie. Rutherford B. Hayes ble til slutt valgt til USAs 19. president uten å ha fått flest stemmer av folket i valget. Demokraten Samuel J. Tilden fikk flere stemmer enn republikaneren Rutherford B. Hayes da valgurnene var opptelt, og hadde 184 valgmannsstemmer mot Hayes' 165 da det manglet 19 valgmannsstemmer. Disse 19 var stridens kjerne: i tre stater, Florida, Louisiana, og Sør-Carolina, rapporterte begge partiene at deres kandidat hadde vunnet i staten, og i Oregon ble en valgmann erklært ulovlig og byttet ut. Diskusjonene dreide seg blant annet om de svartes stemmerett der de svarte støttet Hayes og republikanerne. Uklarhetene omkring utfallet i disse delstatene skulle lamslå USA i fire måneder. Stemmene ble til sist gitt til Hayes etter en bitter disputt. Mange historikere mener at en uformell hestehandel ble gjort for å løse konflikten. I bytte mot sørstatenes støtte til Hayes lovte han at de føderale styrkene skulle trekkes ut av området, og på den måten sette en endelig stopper for etterdønningene etter den amerikanske borgerkrigen. Ved valget fikk Tilden drøye 250 000 flere stemmer av folket enn Hayes og dette var andre gang en valgt president ikke var den som hadde fått flest stemmer av folket. Første gang var i 1824 og etter 1876 har det skjedd ytterligere tre ganger; 1888, 2000 og 2016. == Se også == Liste over Amerikas forente staters presidenter == Eksterne lenker == (en) United States presidential election, 1876 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Stemmer fordelt på fylker (counties) How close was the 1876 election? – Michael Sheppard, Michigan State University
Presidentvalget i USA i 1876, det 23. presidentvalget i USAs historie, var et av de mest omdiskuterte i amerikansk valghistorie.
195,606
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898. Det italienske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen.
195,607
https://no.wikipedia.org/wiki/Alex_Ferguson
2023-02-04
Alex Ferguson
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Ayr United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Dunfermline Athletic FC', 'Kategori:Fotballspillere for Falkirk FC', "Kategori:Fotballspillere for Queen's Park FC", 'Kategori:Fotballspillere for Rangers FC', 'Kategori:Fotballspillere for St. Johnstone FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Aberdeen FC', 'Kategori:Fotballtrenere for East Stirlingshire FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballtrenere for St. Mirren FC', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Personer fra Glasgow', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skotske fotballspillere', 'Kategori:Skotske fotballtrenere', 'Kategori:Trenere for skotske fotballandslag', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 1986']
Alexander Chapman Ferguson, bedre kjent som Alex Ferguson, sir Alex eller Fergie, (født 31. desember 1941 i Govan, Glasgow) er en pensjonert skotsk manager og tidligere fotballspiller. Han var manager for den engelske klubben Manchester United i perioden 1986 til 2013. Han har vunnet flere trofeer enn noen annen manager i engelsk fotball. Ferguson ble slått til ridder som Knight Bachelor i 1999 som første «fortsatt arbeidende» manager, tildelt offisergraden av ordenen Order of the British Empire i 1983 og forfremmet til kommandør av samme orden i 1995. Den 8. mai 2013 ble det kjent at Ferguson ville pensjonere seg som manager etter den inneværende sesongen. Gjennom 26 år hadde klubben Manchester United vunnet 38 trofeer under Ferguson, inkludert 13 i Premier League og to i UEFA Champions League.
Alexander Chapman Ferguson, bedre kjent som Alex Ferguson, sir Alex eller Fergie, (født 31. desember 1941 i Govan, Glasgow) er en pensjonert skotsk manager og tidligere fotballspiller. Han var manager for den engelske klubben Manchester United i perioden 1986 til 2013. Han har vunnet flere trofeer enn noen annen manager i engelsk fotball. Ferguson ble slått til ridder som Knight Bachelor i 1999 som første «fortsatt arbeidende» manager, tildelt offisergraden av ordenen Order of the British Empire i 1983 og forfremmet til kommandør av samme orden i 1995. Den 8. mai 2013 ble det kjent at Ferguson ville pensjonere seg som manager etter den inneværende sesongen. Gjennom 26 år hadde klubben Manchester United vunnet 38 trofeer under Ferguson, inkludert 13 i Premier League og to i UEFA Champions League. == Oppvekst og interesser == Han er født og oppvokst i Glasgow som arbeiderklassesønn. Familien var protestanter. I sterk opposisjon til faren, som heiet på det katolske Celtic, var Alex Ferguson supporter av det protestantiske Rangers. Ferguson har uttalt i intervjuer at han kommer på jobb kl. 07:30 året rundt, og jobber ofte 18 timers dag, ikke bare med å være trener, men også med å se motstandere og potensielle spillerkjøp. Av interesser utenom fotball, nevnes veddeløpshester. Han eide veddeløpshesten «Rock of Gibraltar», som vant syv gruppe 1-seiere, noe som er rekord. Hesten eide han sammen med Sue Magnier, kona til den tidligere United-storaksjonæren John Magnier. En langvarig konflikt om hestens avlsrettigheter førte til uvennskap mellom Ferguson og Magniers Coolmore Stud. Opplevelsen ødela imidlertid ikke Fergusons interesse for veddeløpshester, og senere eide han blant annet 1⁄3 av hesten «Gatwick», som vant tre store nasjonale løp. Har også hatt interesse i andre hester som var trent av Ed Dunlop. I 2005 kjøpte han hesten «Against The Grain» sammen med Mark Johnston. Andre interesser er golf, pianospilling og snooker. Han har også drevet lett valgkampanje for Tony Blairs Labour. Ferguson fungerer også som UNICEF-ambassadør, der han blant annet har fått United til å samle inn én million britiske pund over to år. Han har også frontet flere kampanjer mot rasisme. Sir Alex Ferguson er gift og har tre sønner, blant annet den tidligere fotballspilleren, nå manager, Darren. Ferguson og hans kone har ni barnebarn. == Spillerkarriere == I 1958 kom Ferguson til den skotske klubben Queen's Park som amatør, mens han var lærling som verktøysmed. Han var bare 16 år da han debuterte, som angriper. Han beskriver sin første kamp som et «mareritt», men scoret Queen's Parks mål i 1–2-tapet for Stranraer. Den mest kjente kampen han spilte i for denne klubben, var da de tapte 1–7 for Queen of the South, da Ivor Broadis scoret fire mål, mens Ferguson scoret sin klubbs eneste mål. Selv om han scoret 15 mål på 31 kamper, fikk han aldri fast plass på laget. Derfor gikk han til St. Johnstone som halvprofesjonell i 1960. Selv om han fortsatte å score regelmessig, slet han med å få fast plass også her, og ba derfor om å komme på transferlisten. Selv om han ikke møte noen godvilje i klubben, og fordi manageren ikke lyktes å kjøpe en toppspiss, fikk han sjansen i en kamp mot Rangers. Der scoret han hat-trick i en overraskende seier. I 1964 sluttet han som verktøysmed og ble solgt til Dunfermline. Den følgende sesongen (1964–65) var klubben en sterk utfordrer til å vinne den skotske ligaen, og kom til FA-cupfinalen. Ferguson ble droppet til finalekampen etter en dårlig ligakamp mot St. Johnstone. Dunfermline tapte finalen 2–3 for Celtic, og misset på ligamesterskapet med ett poeng. Han scoret hele 45 mål på totalt 51 liga- og cupkamper denne sesongen, og ble delt toppscorer i ligaen. Både Ferguson og Joe McBride (Celtic) scoret 31 ligamål. I 1967 ble Ferguson kjøpt til Rangers for 65 000 pund, noe som var overgangsrekord mellom to skotske klubber. Selv om Ferguson hadde en rimelig bra spillerkarriere, er han mest kjent som syndebukk i den skotske FA-cupfinalen i 1969, da Rangers tapte 0–4 for naborival Celtic. Han ble holdt ansvarlig for det ene baklengsmålet, da han glapp en markering ved en corner (selv om han spilte i angrep). Han ble derfor tvunget til å spille for klubbens juniorlag i stedet for A-laget. Ifølge hans egen bror ble Alex Ferguson så sint for dette, at han kastet tapermedaljen. Det ble fra flere hold påstått at han ble oversett fordi han var gift en katolikk, men Ferguson hevder i sin selvbiografi at Rangers visste dette da de kjøpte ham, og at han ble utelatt på grunnlag av prestasjoner. I oktober 1969 ville Nottingham Forest kjøpe Ferguson, men på den tiden ville ikke kona flytte til England. I stedet gikk ferden til Falkirk for 20 000 pund. Han ble oppgradert til spillende trener der, men da John Prentice ble manager, fjernet han Fergusons treneransvar. Derfor ba han om en overgang til Ayr (1973), og var fra da av semiproff igjen, mens han drev en pub i Glasgow. Her avsluttet han sin spillerkarriere. === Karrierestatistikk === *Spilte ikke selve finalen i 1964-65 == Managerkarriere == === East Stirlingshire === Allerede som 23-åring hadde Ferguson tatt B-trenerkurs, og like etterpå fullførte han trenerutdannelsen via det skotske fotballforbundet. Han skulle være godt forberedt på trenergjerningen da spillerkarrieren skulle ta slutt. I 1974 fikk han sin første jobb som manager, for East Stirling, da han bare var 32 år gammel. Han tjente 40 pund i uken, og klubben hadde ingen keepere på dette tidspunktet. Han fikk øyeblikkelig rykte på seg som tilhenger av disiplin. I et intervju med UEFA.com sier han at disiplin på trening og generelle situasjoner er viktig for å ha kontroll på spillerne. Det er viktig for at spillerne ikke skal få overtaket og dermed miste respekten for treneren. East Stirling-spilleren Bobby McCulley har senere uttalt at «aldri hadde jeg vært redd for noen før jeg møtte Ferguson, men han var en jævel fra første øyeblikk». === St. Mirren === Han ble invitert til St. Mirren tre måneder senere (i oktober), men han følte lojalitet ovenfor East Stirlingshire. Etter en prat med managerlegenden Jock Stein ble han overbevist om å ta oppdraget. Ferguson var manager for St. Mirren fra 1974 til 1978, og tok klubben fra nedre halvdel av den skotske 2. divisjon (med ca. 1000 tilskuere i snitt), til å vinne 1. divisjon i 1977, og dermed opprykk til Premier Division. Han oppdaget talenter som Bill Stark, Tony Fitzpatrick, Lex Richardson, Frank McGarvey, Bobby Reid og Peter Weir, samtidig som klubben spilte glimrende angrepsfotball. Gjennomsnittsalderen på laget som vant 1. divisjon var bare 19 år, og kapteinen Herald Fitzpatrick var bare 20 år. St. Mirren er den eneste klubben som noensinne har sparket Ferguson, og han gikk til sak mot dem, men tapte. Ifølge Billy Adams' artikkel i Sunday Herald 30. mai 1999 ble Ferguson sparket på grunn av forskjellige kontraktsbrudd, inkludert uautoriserte utbetalinger til spillerne. Han ble beskyldt for truende oppførsel mot sin sekretær fordi han ikke fikk gjennomslag for at spillerne skulle få visse goder skattefritt. Han snakket ikke med henne på seks uker, og eneste kommunikasjonen var gjennom en 17 år gammel assistent. En arbeidsrettsdomstol konkluderte med at han hadde vært «spesielt smålig» og «umoden». Den 31. mai 2008 publiserte avisen The Guardian et intervju med Willie Todd, den tidligere St. Mirren-styreformannen (på denne tiden var han blitt 87 år), som hadde sparket Ferguson 30 år tidligere. Han forklarte at den virkelige grunnen for bruddet var at Ferguson hadde avtalt en overgang til Aberdeen. Ferguson fortalte til journalisten Jim Rodger fra Daily Mirror at han hadde spurt minst en spiller i troppen om å bli med ham videre til Aberdeen. Han hadde også fortalt personalet i St. Mirren at han skulle forlate klubben. Todd uttrykte sinne over det som hadde skjedd, men beskyldte Aberdeen for å ikke gå i forhandlinger med St. Mirren om en kompensasjon. === Aberdeen og det skotske landslaget === I juni 1978 fikk Ferguson jobb som arvtager etter Billy McNeill i Aberdeen. McNeill hadde bare vært manager i ett år da han ble tilbudt tilsvarende jobb i Celtic. Selv om Aberdeen var en av landets største klubber, hadde de ikke vunnet ligaen siden 1955. Laget hadde imidlertid spilt glimrende og ikke tapt en ligakamp siden desember, og endte dermed på andreplass sesongen før. Ferguson hadde nå vært manager i fire år, men var fremdeles på alder med noen av spillerne. Han hadde problemer med å vinne respekt fra noen av de eldre spillerne, som Joe Harper. Hans første sesong gikk ikke spesielt bra, selv om klubben kom til semifinalen i FA-cupen og finalen i ligacupen. I ligaen endte Aberdeen på fjerdeplass. I desember 1979 tapte laget ligacupfinalen igjen, denne gangen mot Dundee United etter omkamp. Ferguson tok skylden for tapet og sa han burde gjort endringer på laget til omkampen. Aberdeen hadde startet sesongen dårlig, men formen steg dramatisk etter nyttår og de vant den skotske ligaen denne sesongen, blant annet etter en 5–0-seier i siste serierunde. Dette var første gangen på 15 år at ikke Celtic eller Rangers vant den skotske serien. Ferguson følte nå at han hadde vunnet respekten til spillerne, og uttalte senere at «dette var seieren som spleiset oss sammen. Jeg hadde endelig fått spillerne til å tro på meg». Han kjørte fremdeles en linje med hard disiplin, og spillerne ga ham tilnavnet «Rasende Fergie» (engelsk: furious Fergie). Han ga blant annet bot til spilleren John Hewitt for å kjøre forbi ham på motorveien, og sparket en tekanne på spillerne i pausen av en kamp som gikk dårlig. Han uttalte at han var misfornøyd med stemningen på tribunen i Aberdeen, og han beskyldte media for å holde med Glasgow-klubbene. Dette gjorde han for å motivere spillerne sine, med en «oss mot hele verden»-taktikk. Laget fortsatte suksessen og vant FA-cupen i 1982, med seier 4–1 over Rangers. Ferguson ble tilbudt jobben som manager for Wolverhampton Wanderers, men takket nei fordi han følte Wolves var i trøbbel og fordi hans ambisjoner med Aberdeen ikke var oppfylt.Ferguson ledet Aberdeen til enda større suksess i 1982–83. Denne sesongen var laget kvalifisert for Cupvinnercupen. De slo blant annet Bayern München som hadde slått ut Tottenham Hotspur med 4–1 runden før. Ifølge Willie Miller ga dette spillerne troen på at de kunne vinne turneringen, noe de gjorde, med 2–1-seier over Real Madrid i Göteborg 11. mai 1983. Aberdeen ble dermed den tredje skotske klubben til å vinne et Europacuptrofé, og Ferguson følte han hadde «gjort noe nyttig med livet sitt». Klubben hadde også spilt bra i ligaen, og ble FA-cupmester igjen, denne gangen etter 1–0-seier over Rangers. Etter cupfinalen uttalte imidlertid Ferguson at han ikke var fornøyd med lagets prestasjoner i kampen og kalte det en «pinlig affære» i et TV-intervju etterpå, en uttalelse han senere trakk tilbake. I 1984 vant Aberdeen «The Double» i Skottland, etter å ha slått Celtic i finalen. Dette året ble Alex Ferguson utnevnt til offiser av Order of the British Empire., og ble tilbudt managerrollen i Rangers, Arsenal og Tottenham i løpet av sesongen. I 1985 ble det ligagull igjen, men 1986 ble et skuffende år. Riktignok vant Aberdeen ligacupen, i ligaen ble det bare fjerdeplass. I januar 1986 ble Ferguson valgt inn i styret i klubben, men hadde fortalt styreformann Dick Donald at han kom til å finne en ny klubb til sommeren. I Aberdeen brøt Ferguson storklubbene Rangers og Celtics dominans i skotsk fotball, med tre ligagull og fire seiere i FA-cupen. I 1985 ble Ferguson midlertidig manager for Skottland, da Jock Stein døde på slutten av en fotballkamp 10. september. Første kamp var VM-kvalifiseringskampen borte mot Wales. Skottland kom seg til VM i Mexico, etter å ha vunnet kvalifiseringskampen mot Australia, men ble slått ut i gruppespillet. Tilsammen ledet han Skottland i ti kamper. På grunn av forpliktelsene med landslaget hadde Ferguson ansatt Archie Knox som assisterende manager i Aberdeen. === Manchester United === ==== Den første tiden i Manchester United ==== I sin tid i Aberdeen, takket Ferguson nei til managerjobb i Wolves, Rangers, Barcelona, Arsenal og Tottenham Hotspur (som han seriøst vurderte). Da muligheten til å lede Manchester United kom, tok det ikke lang tid før Ferguson ble enig med styreformannen i United, Martin Edwards. Ferguson overtok etter Ron Atkinson som manager for Manchester United. Men som Ferguson selv sier i boken «6 years at United», kan ingen manager i hele verden være forberedt på en slik utfordring. Det tok ham 3–4 år å skjønne politikken, kravene, presset og forventningene i og rundt klubben. Han overtok managerjobben 6. november 1986, men ifølge Ron Atkinsons selvbiografi «Big Ron», hadde spillet for å få Ferguson som manager pågått i kulissene helt siden sommeren samme året. Hovedpersonen selv har aldri kommentert dette offentlig. Faktum er uansett at styreformann Martin Edwards sparket Atkinson tidlig på morgenen, og to timer senere var han på vei til Aberdeen med privatfly for å hente Ferguson til signering og pressekonferanse. Fergusons første kamp var borte mot Oxford United to dager etterpå. Laget tapte 0–2 med følgende lagoppstilling: Turner, Mike Duxbury, Arthur Albiston, Kevin Moran, Paul McGrath, Graeme Hogg, Clayton Blackmore, Remi Moses, Frank Stapleton, Peter Davenport og Peter Barnes. Reserve var danske Jesper Olsen. Dette laget hadde bare fire dager tidligere blitt slått ut av ligacupen med 1–4 mot Southampton. Manchester United hadde ikke vunnet ligaen siden 1966/67-sesongen, og nå lå de nest sist på ligatabellen. Laget var preget av høy gjennomsnittsalder, formsvikt og mye skader. Innstillingene var heller ikke de beste, med bl.a. drikkeproblemer hos sentrale spillere. Oppgaven var enorm, selv om United ble sett på som den mest velstående og populære klubben i hele England. Den første sesongen valgte Ferguson å stille med laget han overtok etter Atkinson, for å gi dem en sjanse og for å se hvilke kvaliteter han trengte å hente inn. Laget klatret opp til en 11.-plass denne sesongen. Laget spilte underholdende fotball, men hadde problemer med fysikken. Ferguson så lyspunkter i spillerstallen, men regnet seg frem til at han trengte 9 nye spillere for å kunne vinne ligagullet. Styremedlemmene i klubben ble mildest talt overrasket ifølge Ferguson selv. Styremedlemmene hadde håpet at spillerstallen var god nok, og at en ny manager med nytt pågangsmot og nye ideer skulle være nok. Ferguson mente imidlertid at for mange spillere var på feil side av 28 år eller deromkring. De var for gamle for de utfordringene Ferguson hadde sett for seg. Individuelt hadde de mye fotball i seg, men kollektivt hadde de mistet gnisten som ville være avgjørende for å vinne titler.I sin andre sesong (1987/88) gjorde Ferguson noen store spillerkjøp, blant annet Brian McClair, Viv Anderson, Steve Bruce og keeperen Jim Leighton. Disse spillerne forbedret laget kraftig, og sesongen endte med 2.-plass, ni poeng bak Liverpool. Angriperen McClair ble en stor suksess med sine 24 ligamål, som første United-spiller med over 20 ligamål siden George Best. ==== Fikk nesten sparken - reddet av FA-cupen ==== Før sesongen 1988/89 var det bygget opp enorme forventninger til United. Spesielt på grunn av lagets andreplass, og tilbakekjøp av stjernen Mark Hughes. Likevel endte sesongen i ren skuffelse, med 11.-plass i ligaen og tap i kvartfinalen i FA-cupen mot Nottingham Forest. Supporterne var klar over at Ferguson trengte tid for å bygge opp et stabilt lag, men nå var kritikken begynt å hagle. Det skulle ikke bli bedre utover sesongen 1989/90. Sommeren 1989 investerte klubben i noen av Englands mest lovende fotballspillere: Paul Ince fra West Ham, Neil Webb fra Nottingham Forest og Gary Pallister fra Middlesbrough FC. Sistnevnte for klubbrekord på £2,3 millioner. Sesongen åpnet med en meget sterk 4–1 seier hjemme mot regjerende ligamester Arsenal. Etter noen kamper var det likevel klart at United skulle slite også denne sesongen. Stjernene var ikke samspilte, og klubben slet på nedre halvdel av ligatabellen. Ferguson beskriver fremdeles 1–5 tapet mot Manchester City 23. september 1989 som det verste øyeblikket i hans managerkarriere på Old Trafford. På hans treårsdag som manager hengte fansen opp en banner på Old Trafford med følgende tekst: «Three years of excuses; Ta-ra Fergie». Dette er ifølge hans bok «Just champions», hans laveste punkt i karrieren. Følelsen var forferdelig, og laget slet skikkelig. I januar begynte FA-cupen, en turnering der klubben hadde gode tradisjoner, blant annet med seier sist i 1985. I tredje runde møtte laget Nottingham Forest. Det endte målløst i første kamp, og de fleste forventet tap i returkampen og at Ferguson skulle få sparken etterpå. United klarte, mot spillets gang, å vinne denne bortekampen 0–1, og kjempet seg videre etter mål av Mark Robins,. I mai endte klubben på 13.-plass i ligaen, men nådde FA-cup-finalen mot Crystal Palace. På et solfylt Wembley Stadium så 80 000 tilskuere at kampen endte 3–3, blant annet etter to mål av Hughes. Omkampen gikk 17. mai, også denne på Wembley, og United vant 1–0 etter mål av Lee A. Martin. Dermed fikk supporterne sitt første trofé på 5 år og kritikken stilnet. I ettertid blir FA-cupseieren ofte regnet som redningen for Fergusons jobb. ==== Smak av suksess ==== I 1990/91 nådde United Ligacupfinalen, men tapte for Sheffield Wednesday, som ble ledet av «Big» Ron Atkinson. I ligaen gikk det bedre denne sesongen, og klubben endte på 6.-plass. Kritikerne mente fremdeles at Ferguson ikke kunne klare å lede laget til seier i ligaen. Den 19 år gamle venstrevingen Lee Sharpe slo igjennom denne sesongen, blant annet med et hat-trick borte mot Arsenal i Ligacupen. Dette året fikk engelske lag for første gang på fem år delta i Europacupen igjen. United vant sammenlagt mot Wrexham, Pecsi Muncas, Montpellier og Legia Warszawa i Cupvinnercupen. I finalen ventet FC Barcelona med blant annet Ronald Koeman på laget. Denne maikvelden i Rotterdam var Mark Hughes i storform og scoret 2 mål før Koeman reduserte. De siste minuttene var enveiskjøring mot Uniteds mål, men laget holdt unna og vant en historisk seier. Etter kampen uttalte Ferguson at laget var godt nok til å vinne ligagull påfølgende sesong.I tillegg til stjerneskuddet Sharpe, hadde laget kjøpt inn den store danske keeperen Peter Schmeichel, russeren Andrej Kantsjelskis og England-back Paul Parker. I tillegg gikk det rykter om det største talentet siden George Best. Guttens navn var Ryan Giggs, og han hadde debutert mot Everton FC og ble matchvinner mot Manchester City i mai 1991. Giggs skulle vise seg å bli viktig for Ferguson, og sammen har de vunnet blant annet ti ligagull (oppdatert 2008). Selv snakket Ferguson om det fantastiske juniorlaget han hadde bygget opp. Han mente selv, uten å overdrive, at 6&ndash,;8 av disse spillerne kunne nå A-laget innen et par år. Så mange spillere fra ett juniorlag hadde aldri noensinne klart dette store steget. Sesongen 1991/92 var knapt i gang før United og Leeds United tok kommandoen. Ingen andre kunne blande seg inn i kampen om ligatittelen. I løpet av noen våruker kastet United bort ligaseieren, som så mange ganger før, og dermed ble Leeds ligamester. Det endte med en ligacupfinale, mot Nottingham Forest, der McClair ordnet kampens eneste mål. Dermed ble det en pokal også denne sesongen. Ferguson selv var irritert fordi han ikke hadde klart å få igjennom kjøpet av Luton Towns Mick Harford, og mente at dette hadde kostet klubben ligaseieren. Han mente også at klubben trengte «en ekstra dimensjon» for å vinne ligaen neste sesong. Foran 1992/93 sesongen hadde Ferguson kjøpt inn angriperen Dion Dublin fra Cambridge United. I tillegg skulle hans egen sønn, Darren Ferguson, få tillit fra start i mange kamper. Fra og med denne sesongen het det forøvrig ikke lenger 1. divisjon, men FA Premier League. Dublin brakk et ben allerede etter tre kamper. Jakten på ny angriper var i gang, og det gikk rykter om kjøp av David Hirst, og Tore André Dahlum fra Norge var på prøvespilling. En berømt telefonsamtale med Howard Wilkinson, manager i Leeds United, ordnet det som senere har blitt omtalt som tidenes beste kjøp av United. Wilkinson hadde ringt Ferguson for å kjøpe venstrebacken Denis Irwin, men Ferguson sa umiddelbart i fra om at dette ikke var aktuelt. De snakket litt om løst og fast, før Wilkinson plutselig sier: «Du er ikke interessert i Eric Cantona?» «Jo,» var Fergusons korte svar. Eric Cantona ble kjøpt for £1,5 millioner. Begge klubbers supportere var vantro og sjokkerte. Man visste ikke helt hva man skulle tro, fordi Cantona var kjent som en notorisk bråkebøtte i sine tidligere klubber. Også i Leeds var han havnet i unåde. Dette kjøpet snudde imidlertid Uniteds lykke. Med Cantonas briljante overblikk, pasninger, innflytelse, innsats og mål vokste lagets selvtillit. På våren var United utilnærmelige, og hentet hjem sin første ligaseier på 26 år. Cantona regnes fremdeles som en av de beste spillerne United noensinne har hatt. Sommeren 1993 kjøpte Ferguson den 22-årige midtbanespilleren Roy Keane fra Nottingham Forest. Han skulle bli den langsiktige erstatteren for Bryan Robson, som på denne tiden var blitt både gammel og skadeforfulgt. Sesongen 1993/94 endte med «The Double», altså både ligamesterskap og FA-cup-seier. Finalen i FA-cupen endte med 4–0 over Chelsea FC på Wembley. Det har blitt spekulert i om dette var tidenes beste United årgang, med spillere som Schemeichel, Parker, Irwin, Bruce, Pallister, Keane, Robson, Ince, Sharpe, Giggs, Kantsjelskis, Hughes, McClair og Cantona. Dette var den hittil beste sesongen til United. Bare i Europa manglet nå suksessen. ==== Episoden med Cantona ==== 25. januar 1995 spilte United borte mot Crystal Palace, og Cantona ble utvist for andre gang på noen dager. En tilskuer ved navn Matthew Simmons løp ned til banen fra 13. rad og skjelte ut Cantona på det groveste. Spilleren svarte med et «kungfu-spark». Cantona krysset en linje ingen hadde gjort før. Det oppsto full slåsskamp mellom spiller og tilskuer. Verken media, FA eller klubben ville la dette gå upåaktet hen. Dette ble den store saken i media de neste ukene, med blant annet spekulasjoner om at spilleren hadde fått sparken, at han hadde lagt opp eller at han skulle til Inter Milan. Ferguson valgte å ta vare på sin viktigste spiller, og prøvde å beskytte ham mot pressen. Klubben gikk ut med en offentlig unnskyldning og en tre måneders utestengelse av spilleren. FA valgte å utestenge ham i hele åtte måneder, noe Ferguson karakteriserte som altfor strengt. I tillegg fikk Cantona samfunnstjeneste og £20 000 i bot. Andre følger var at han mistet kapteinsvervet for Frankrike, og spilte aldri mer en kamp for landslaget. For å illustrere hvordan Ferguson tar vare på sine spillere, enten de er superstjerner eller læregutter, nevnes denne historien som et viktig bidrag til biografien av den berømte manageren. Cantona hadde reist hjem til Frankrike og nektet å snakke med noen. Ferguson reiste til Frankrike og overtalte Cantona om å komme tilbake. Det ville ikke være bra, verken menneskelig eller sportslig, å legge opp på et slikt tidspunkt. Ferguson argumenterte bra, men måtte virkelig jobbe for å få Cantona tilbake i varmen. I senere tid har også Ferguson overtalt Ronaldo til å bli værende i klubben, etter han medvirket til å få Rooney utvist i VM 2006 i Tyskland, samt 2 år senere da han ønsket å gå til Real Madrid.Siden Uniteds viktigste spiller var utestengt de fire siste månedene av sesongen, gikk dette utover spillet og selvtilliten til resten av laget. United var likevel så nær et nytt ligamesterskap at, hadde nyinnkjøpte Andy Cole satt ballen i mål i stedet for i stolpen på overtid mot West Ham i siste kamp, hadde sesongen sett helt annerledes ut. Bare noen dager senere møtte United Everton i FA-cup-finalen på Wembley. Det endte med nederlag, 0–1. Laget var med andre ord tre scoringer fra å ta «the Double»! Savnet etter Cantona var merkbart. Denne våren kom også Alex Fergusons største seier som United-sjef, med 9–0 hjemme mot Ipswich Town, etter blant annet fem mål av Cole. ==== Store utskiftninger og «Class of '92» ==== Sommeren 1995 skjedde det radikale forandringer på Old Trafford. Ferguson hadde sett den fantastiske utviklingen til «Class of '92» - 1992-årgangen av juniorlaget. De fleste av dem hadde fått prøve seg litt på A-laget allerede. Flere var i ferd med å spille seg inn. Flere av talentene var så store at andre spillere simpelthen ikke kunne stå i veien for deres utvikling. Det endte med salg av fansens tre store helter; Mark Hughes til Chelsea, Paul Ince til Inter og Andrej Kantsjelkis til Everton. Ikke mange skjønte hva Ferguson hadde i tankene, og kritikken haglet igjen. Etter et ligacuptap mot Aston Villa i sesongstarten sa den gamle Liverpool-kjempen Alan Hansen at «Man vinner ingenting med guttunger». Han ante ikke hvor feil han skulle ta. Sesongen startet nølende, og supporterne gledet seg til lagets kreative maskin, Eric Cantona, skulle gjøre comeback mot Liverpool i oktober. Da han endelig kom tilbake, scoret han på straffe. Hele sesongen kjempet United mot Newcastle United, men rundt nyttår lå rivalene over ti poeng foran. Stadige ordkriger i avisene mellom Ferguson og Newcastles manager, Kevin Keegan, gjorde duellen mer levende. Utover våren spiste United innpå forspranget, spesielt takket være Cantona. Når supporterne mimrer tilbake til den våren, snakkes det om at United vant alle kampene 1–0, og at Cantona var målscorer hver eneste gang. Det er ikke så langt fra sannheten. Cantonas innflytelse var enorm, og til slutt sto United igjen som vinner. I FA-cupen spilte de finale mot Liverpool. Eric Cantona scoret igjen kampens eneste mål. Fansen hoverte kraftig mot Alan Hansens utsagn tidligere i sesongen. Dette ble Uniteds andre «The double» på tre sesonger. Ferguson var nå blitt godtatt på Old Trafford. Han hadde ført klubben igjennom et generasjonsskifte, noe som oftest er synonymt med sportslige problemer. Ferguson visste nøyaktig hva han gjorde da han solgte stjernespillerne og satset på ungdommene David Beckham, Nicky Butt, Gary Neville, Phil Neville og Paul Scholes. Sommeren 1996 var det fotball-EM i England, og Ferguson ble så imponert over den tsjekkiske stjernen Karel Poborský, at han havnet i Manchester. I tillegg gikk han til innkjøp av Ronny Johnsen, Jordi Cruijff, Raimond van der Gouw og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte hadde Ferguson faktisk aldri selv sett i aksjon, men han stolte på speidernettet sitt. Forøvrig la Steve Bruce opp denne sommeren. Nok en gang endte det med ligaseier. Det store sjokket var at Cantona valgte å legge opp etter sesongen. Laget mistet sin kreative kraft, og manageren kjøpte derfor inn den rutinerte landslagsspilleren for England, Teddy Sheringham. Henning Berg ble også kjøpt som tidenes dyreste forsvarsspiller i verden. ==== The Treble ==== Nå måtte United ta opp kampen mot Arsenal, og kjøpte blant annet inn Aston Villa-spilleren Dwight Yorke, som opprinnelig kom fra Trinidad og Tobago. Plutselig satt Ferguson med 4 kvalitetsangripere som alle hadde funnet sin favorittpartner: Yorke/Cole og Sheringham/Solskjær. Dette skulle vise seg å fungere utmerket. I tillegg ble PSV Eindhovens forsvarskjempe Jaap Stam innkjøpt. Høstsesongen var turbulent, slik den ofte har vært i Fergusons tid i United, men etter hvert løsnet det. I Europacupen hadde laget spilt seg videre fra gruppespillet, og i cuprundene var det duket for italienere. Først ble Inter Milan overvunnet, før det daværende beste europeiske fotballaget, Juventus fra Torino, sto på andre banehalvdelen. Det endte dårlig, og med kun 1–1 på hjemmebane, måtte United helst vinne i Italia. United hadde aldri tidligere vunnet i Italia, men denne kvelden ble Juventus slått 3–2, anført av en strålende opplagt kaptein Roy Keane. Juventus tok ledelsen 2–0, men United kom tilbake og snudde kampen. Han og Scholes ble suspendert til selve finalen. I løpet av noen få dager i mai 1999 vant United ligamesterskapet, (etter 2–1 seier over Tottenham Hotspur på Old Trafford), FA-cupen (seier over Newcastle United) og UEFA Champions League. Europacupfinalen kan sies å være en av de mest dramatiske gjennom alle tider. Motstander Bayern München ledet hele kampen, men United presset oppover banen mot slutten av kampen i et desperat forsøk på å få en utligning. Keeper Peter Schmeichel kom også oppover i en cornersituasjon. Dette forvirret motstanderne, og Sheringham scoret. Dermed var det 1–1 og Bayern München-spillerne virket helt ferdige. Det kunne se ut til at de tok utligningen tungt. Innbytter Solskjær skaffet et nytt hjørnespark bare minuttet etter utlikningen. Corneren ble slått og Sheringham stusset ballen med hodet inn i feltet. Solskjær strakk fram foten, traff ballen og sendte den i nettaket. United vant kampen i det tredje tilleggsminuttet, og hadde dermed vunnet «The Treble» som første engelske lag. Den 12. juni 1999 ble Ferguson utnevnt til Knight Bachelor og dermed slått til ridder av Dronning Elisabeth II. Adlingen medførte at han fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Ferguson uttalte: «I am delighted and honoured. I see this as an honour not just for me but for the people who have supported me through my life and made me what I am.» ==== Tiden etter The Treble ==== Ferguson vant ligaen med United også i 1999/00 og 2000/01. Dermed hadde laget vunnet ligaen tre år på rad, som eneste lag i historien utenom Huddersfield Town, Arsenal og Liverpool. Mange sa at laget hadde vunnet uten å egentlig spille så bra, det var bare mangel på gode nok konkurrenter som gjorde at klubben vant. I Europacupen feilet United gang på gang. Ferguson meldte på en pressekonferanse at han skulle gi seg som manager etter 2001/02-sesongen, og da aller helst etter seier i Champions League finalen i sin hjemby Glasgow.Oppladningen til siste sesong (2001/02) ble gjort med de største kjøpene i klubbens historie. Ruud van Nistelrooy kom fra PSV Eindhoven for £19 millioner, mens Juan Sebastián Verón kom fra Lazio for 28 millioner pund. Høsten var preget av boklanseringen til Jaap Stam, som røpet metodene sir Alex Ferguson hadde benyttet under kjøpet av ham selv fra PSV Eindhoven i Nederland. Ferguson har aldri noensinne bekreftet at det var derfor Stam ble solgt, men det slo ned som lyn fra klar himmel at han plutselig var solgt til Lazio i Italia. Ferguson har i ettertid uttalt at han angret på salget, men at Stam hadde mistet noe hurtighet etter akillesoperasjonen tidligere på året. I tillegg hadde han spilt elendig i sesonginnledningen, og da Lazio la 175 millioner kroner på bordet for en 30-åring, var saken klar. Alt dette skjedde i løpet av noen uker. Den franske verdens- og europamesteren Laurent Blanc ble hentet inn som erstatter. De første månedene i sesongen var et mareritt defensivt, med mange spillerfeil og fordi enkelte nøkkelspillere var i dårlig form. Kritikken gikk hardt ut over Laurent Blanc. ==== U-sving av Ferguson ==== I februar 2002 gjorde Ferguson en dramatisk u-sving da han bestemte seg for å ikke legge managerkarrieren på hylla likevel. Til slutt var det hans kone, Cathy, som overtalte ham til å fortsette. «Det ville være bortkastet å slutte allerede nå, fordi min helse fremdeles er god og vinnerviljen er like stor som alltid. Det var bare ikke fornuftig å slutte.» Peter Kenyon og resten av styret kunne puste lettet ut, siden det ikke virket som de beste managerne rundt om i verden ønsket jobben. Ferguson skrev nå under en treårskontrakt med klubben. Denne kontrakten er etter hvert gjort om til en løpende ettårskontrakt. Det har blitt uttalt ved flere anledninger fra både nåværende og tidligere styreformenn Gill og Martin Edwards, at Ferguson kan beholde jobben på livstid. Sesongen endte som en stor skuffelse for klubben, da United tapte på bortemålsregelen i europacupens semifinale mot Bayer Leverkusen. Selv om United ledet ligaen i tre måneder etter januar, endte det med 3.-plass. Igjen var det Fergusons argeste konkurrent Arsène Wenger som vant ligaen, med en ny «The Double», slik som i 1998. Feilene skulle korrigeres i 2002/03, blant annet med innkjøp av Rio Ferdinand for rekordsummen £29 millioner. Carlos Queiroz, den tidligere sjefen for Sporting Lisboa og Sør-Afrika, ble ansatt som assisterende manager. Starten på sesongen var virkelig dårlig, med åtte poeng av 18 mulige. Dette var den verste starten siden 1989/90-sesongen, da laget holdt på å rykke ned. Klubben tapte blant annet 1–3 for Manchester City i november. ==== Hentet inn Arsenal og vant ligaen igjen ==== Denne sesongen hadde Ferguson latt syv spillere opereres for skader. Dette skulle vise seg å være et smart trekk. I løpet av jula så det ut til at lykken skulle snu, da både Liverpool og Arsenal ble beseiret. Ferguson prøvde å fortelle spillerne at de var gode nok til å vinne ligaen, men det så ut som Arsenal skulle stikke av med seieren. Den dagen United tapte ligacupfinalen mot Liverpool, ledet Arsenal ligaen med åtte poeng. Men United var virkelig i form. Fra 2. juledag og helt frem til 3. mai, spilte United 17 kamper på rad uten å tape. Arsenal kollapset og United kom seg opp på førsteplass like før ligaavslutningen. Ruud van Nistelrooy hadde da scoret hele 43 ganger, inkludert 12 mål på syv viktige kamper i innspurten. Selv ikke episoden der Ferguson sparket en fotballstøvel i ansiktet på David Beckham, med alt avisskriveri som fulgte, og etter hvert ledet til Beckhams overgang til Real Madrid påfølgende sommer, så ut til å distrahere United fra ligainnspurten. Dette har blitt omtalt som Uniteds mest imponerende ligaseier gjennom tidene. Det var samtidig Fergusons 8. ligamesterskap på 17 år i klubben. Året etter startet klubben bra, men det gikk verre da forsvarsbautaen Rio Ferdinand ble utestengt i åtte måneder for å ha unnlatt å møte til en dopingtest. Mange skylder på Ferdinand for at United ikke vant ligaen denne sesongen. Likevel vant klubben FA-cupfinalen, etter seieren mot Millwall FC, der van Nistelroy (2) og Ronaldo sto for målene på Millennium Stadium i Cardiff. I desember måtte Ferguson ha behandling for en uregelmessighet i hjerterytmen, og var borte to dager fra jobb. Ferguson selv dysset ned viktigheten av dette, og mente at hver gang en kjent person oppsøkte lege, havnet dette i media. Managerne Graeme Souness og Gérard Houllier hadde begge hatt hjerteproblemer tidligere, og sendte nå sine hilsner til Ferguson gjennom media, de mente at stressnivået ved å være manager hadde mye av skylden. I 2004/05 hadde laget store problemer med å score mål, mye takket være Ruud van Nistlerooys skade. Sesongen hadde likevel sine lyspunkter, spesielt da nykomlingen Wayne Rooney fikk sin berømte debut for klubben, ved å score et hat-trick. Unggutten endte med å score 20 mål, og ble «årets unge spiller». ==== Intern uro og motgang snudde i løpet av noen vårmåneder ==== Påfølgende år var preget av urolighetene rundt overtakelsen av aksjene i klubben. Ferguson hadde vist sympati med supporterne da amerikaneren Malcolm Glazer kjøpte 99 prosent av aksjene, og tok klubben ut av børsen. Dette var uttalelser Ferguson ble umåtelig populær for. Etterhvert begynte likevel Ferguson å forsvare Glazer og hans intensjoner med oppkjøpet. Sommerkjøpene var Park Ji-sung og Edwin van der Sar. I ligaen gikk det dårlig og klubben ble slått ut av Europacupen i gruppespillet. Det toppet seg da United tapte 1–2 hjemme mot Blackburn Rovers høsten 2005 (etter to mål av Morten Gamst Pedersen, da tilskuerne for første gang på 15 år uttrykte sin misnøye med Ferguson. Det ble protestert mot lagets defensive spillestil, og et samlet publikum sang følgende strofe: «4-4-2, attack, attack, attack». Selv Ferguson var opprørt etter tilskuermisnøyen. Kaptein og «motor» i laget, Roy Keane, gikk for første gang ut og kritiserte klubbens egne spillere for manglende innsats og evne. Høsten var preget av mye intern uro, og det ble ikke bedre da Roy Keane fullstendig overraskende valgte å slutte i klubben etter 12 år. I tillegg hadde Ferguson før sesongen solgt spillere som Eric Djemba-Djemba, Kleberson og Nicky Butt. Forøvrig ble Alan Smith skadet da han brakk beinet mot Liverpool, etter han skulle blokkere et skudd fra John Arne Riise. Balansen på midtbanen var borte, og det manglet spillere. I overgangsvinduet i januar kjøpte Ferguson bare to forsvarsspillere (Nemanja Vidic og Patrice Evra), og dermed var kritikken over ham igjen. Men selv i denne «dårlige» sesongen klarte han å motivere spillerne til å reise seg igjen. Da situasjonen så som verst ut, klarte Ferguson å bringe fram håpet igjen. Våren 2006 vant laget hele ti ligakamper på rad, og mange mente de hadde spilt seg inn i kampen om mesterskapet igjen. I april vant United Ligacupfinalen mot Wigan Athletic med hele 4–0, etter scoringer av Rooney (2), Cristiano Ronaldo og Louis Saha. Chelseas forsprang var kuttet ned en hel del, United imponerte, men etter hvert ble jobben for stor. ==== Slo tilbake mot Abramovitsj og Chelsea ==== Ferguson feiret 20 år som manager i Manchester United 6. november 2006, og ble hyllet av nåværende og tidligere spillere, i tillegg til konkurrenter som Arséne Wenger,. Dagen etter ble imidlertid feiringen ødelagt av et tap for Southend United i ligacupen. 1. desember ble det kunngjort at klubben skulle ha 35-åringen Henrik Larsson på lån i 3 måneder fra og med januar 2007. Dette var en spiller Ferguson flere ganger tidligere hadde uttrykt sin begeistring for. Han hadde også prøvd å kjøpe ham fra Celtic flere ganger. 23. desember 2006 scoret Ronaldo Manchester Uniteds mål nr 2000 under ledelse av Alex Ferguson i en kamp mot Aston Villa. Larson hadde en flott effekt på laget, og scoret i sin debut i FA-cupen hjemme mot Aston Villa, i en kamp Solskjær scoret vinnermålet på overtid. Larson spilte bindeledd mellom midtbane og angrep, i en sesong Paul Scholes var mye ute på grunn av en øyeskade. United vant ligaen igjen, og brøt dermed Chelseas seiersrekke. I FA-cupen kom laget til finalen på nye Wembley Stadium og tapte for nettopp Chelsea, etter et mål av Didier Drogba i 2. ekstraomgang. I UEFA Champions League ble AS Roma nedsablet med hele 7–1 på Old Trafford, men United ble slått ut i semifinalen mot AC Milan, etter først å ha vunnet hjemmekampen 3–2. «Årets spiller» blant både spillerne og journalistene ble Cristiano Ronaldo. Han ble også kåret til «årets unge spiller». Andre sentrale spillere var Nemanja Vidic, Paul Scholes og Rio Ferdinand Sommeren 2007 forsterket Ferguson laget med Owen Hargreaves fra Bayern München, etter et år med forhandlinger og mediaspekulasjoner. Midtbanen ble ytterligere forsterket med Nani og den brasilianske playmakeren Anderson. Den siste sommersigneringen ble Carlos Tevez etter en kompleks transfersaga. United hadde den verste ligastarten i tiden under ledelse av Ferguson, og tapte blant annet 0–1 for byrival Manchester City. Formen tok seg imidlertid opp og United jaget Arsenal i kampen om tittelen. Etter en god seiersrekke uttalte Ferguson at dette var den beste troppen han hadde disponert i sin tid på Old Trafford. 16. februar 2008 ble Arsenal slått med 4–0 i 5. runden av FA-cupen på Old Trafford, men klubben ble slått ut i kvartfinalen mot Portsmouth FC 8. mars (0–1 hjemme). Den 11. mai ledet Ferguson Manchester United til sin 10. ligatittel da Wigan Athletic ble slått 2–0 på JJB Stadium, nøyaktig på dagen 25 år etter han ledet Aberdeen til cupvinnercup-tittelen mot Real Madrid. Den nærmeste rivalen Chelsea, hadde like mange poeng men dårligere målforskjell før siste runden, men klarte bare 1–1 hjemme mot Bolton, og endte dermed to poeng bak. Arsenal hadde begynt å tape terreng allerede fra januar, og endte bare på 3.-plass. I kampen mot Wigan spilte for øvrig Ryan Giggs sin 758. kamp for klubben, noe som var tangering av rekorden til sir Bobby Charlton. Han benyttet anledningen til å score vinnermålet, og vant i likhet med Ferguson sitt 10. ligagull.21. mai vant United sin 2. tittel i UEFA Champions League, etter at klubben slo Chelsea 6–5 på straffesparkkonkurranse på Luzjniki Stadion i Moskva. Kampen sto 1–1 etter ordinær tid og ekstraomganger, etter mål av Ronaldo og Frank Lampard. Ronaldo bommet på straffe, men ble reddet av John Terrys miss på den avgjørende straffen. Senere bommet også Nicolas Anelka og dermed var United mester. Dette var den første hel-engelske finalen noensinne. Etter å ha vunnet finalen uttalte Ferguson at han kom til å gi seg i managerjobben innen de neste 3 årene. Uniteds styreformann var raskt ute og roet ned spekulasjonene vedrørende Fergusons pensjonisttilværelse. ==== United tar igjen Liverpool ==== Sommeren 2008 mistet Ferguson sin assistent Carlos Queiroz til Portugals landslag, og ga etterhvert sin gamle elev Mike Phelan opprykk fra førstelagstrener. Ole Gunnar Solskjær fikk jobben som reservelagstrener. Hele sommeren ble det spekulert i at Dimitar Berbatov var mål for Uniteds sommerkjøp. Dette skulle vise seg å stemme, men overgangen kom ikke i orden før i siste time av før overgangsvinduet ble lukket 1. september. Etter en noe vaklende start på sesongen, kom United skikkelig i siget. I desember vant laget FIFA Club World Cup, og så fulgte elleve ligakamper på rad uten baklengsmål, og ligacupfinalen ble vunnet av et reserve- og juniorpreget lag. Etter å ha imponert i begge semifinalene mot Arsenal i Mesterligaen, var United nå klare for sin andre finale på rad i turneringen. Men først skulle ligaen vinnes. Ferguson har tidligere uttalt at et av hovedmålene han satte seg da han kom til klubben, var å ta igjen Liverpool på antall ligatroféer. Etter flere nervepirrende kamper var tittelen sikret allerede før siste kamp. Med klubbens 18. ligatittel kom endelig United opp på samme totale antall ligamesterskap som erkerivalen, og Ferguson hadde nådd et stort mål. Et annet mål var at United skulle etablere seg i europatoppen. Med klubbens fjerde og sir Alex' tredje Mesterligafinale var håpet å kunne vinne to år på rad. Men Barcelona ble for sterke, og vant 2-0 i en finale der Lionel Messi ble katalanernes store helt. Mange tenkte nok tilbake til feiden med David Beckham da Cristiano Ronaldo åpenlyst protesterte mot Fergusons disponeringer. Den gangen endte det med at Beckham ble solgt til Real Madrid, og det så ut som om Ronaldo også fikk «sparken» i United, og ble solgt til den spanske klubben. == Bakenforliggende == === Stort temperament === Det fremgår fra flere hold at Ferguson sterkt misliker å tape, og at han i den sammenheng ofte har endt med å dra igang «hårføneren», som han har blitt så kjent for. Dette er et uttrykk man har for Fergusons varierende temperament, som ofte kan føre til «bakoversveis» for den det går ut over. Han sier selv i sin bok «6 years at United» at en kjent manager en gang fortalte ham at han måtte vente til mandagen med å analysere kampen sammen med spillerne. Men han klarer bare ikke å vente. Han må få det ut der og da. Han sier selv i et lenger intervju med SkySports at han har blitt mildere og roligere med årene, noe som også har blitt bekreftet av Ryan Giggs i intervjuer. Det verserer også historier om at tekopper flagrer i pausen av kamper som ser ut til å gå dårlig. Han forventer at spillerne skal vinne hver eneste kamp for ham, og han forventer at spillerne skal ha samme vinnerinnstilling. De får innprentet at man spiller helt til fløyta går, og det kan være grunnen til at United har scoret så mange mål på overtid de siste 15 årene. På engelsk kaller man overtid for «injury time», men for United heter det «Ferguson time», på grunn av lagets spesielle evne til å score sent i kampene. Ferguson sier i intervjuer at det er «driven» og «sulten» etter suksess som gjør at han klarer å lede laget til topplasseringer år etter år. Han omtales som perfeksjonist til fingerspissene, og som en person som liker å detaljkontrollere alt han har øverste ansvar for, selv om oppgavene er delegert til hans medarbeidere. === Lønnsnivå og forhold til styreformann Martin Edwards === Lønnsmessig fikk Ferguson ny 3-årskontrakt gjeldende fra 1. juli 2002, der han fikk rundt £70 000 pr uke (£3,6 millioner i året) – en dobling i forhold til hans forrige kontrakt. Han har nå en kontrakt som automatisk blir fornyet hvert år. Ferguson har flere ganger uttalt at han skal gi seg innen de neste 3 årene, blant annet i 2005 og 2008. En annen uttalelse går på at han vil fortsette så lenge han har helse og drivkraft (motivasjon) til å lede klubben videre med samme glød. Han har også uttalt at han ikke kommer til å meddele media om sin avgang før den er et faktum, en lærdom av alt oppstyret i 2001/02. Klubben vil bli meddelt om avgangen lang tid på forhånd, slik at de får tid å finne en verdig erstatter. Fergusons forhold til klubbens styreformann Martin Edwards, en forretningsmann fra Manchester som hadde arvet klubbaksjene fra sin far Louis i 1980, ble svekket bare noen år inn i Fergusons regjeringstid. Edwards hadde gjort klubben til et allmennaksjeselskap (ASA) i 1991. Klubben ble da børsnotert i London. Ferguson skaffet klubben titler og økonomisk oppsving, og mens Edwards tok ut rekordutbytte var ikke Ferguson engang den best betalte manageren i ligaen. Ferguson brukte media til å uttrykke sin misnøye med dette, og supporterne gjorde raskt Edwards til sin fiende nr. én. Ikke lenge etter forsøkte Edwards å selge seg ut. Han prøvde på dette tre ganger, til mediemogulen Robert Maxwell, til forretningsmannen Michael Knighton og Rupert Murdochs BSkyB. Selv om Knighton ble presentert på Old Trafford som ny eier på slutten av 1980-tallet, var det BSkyB som var nærmest overtakelse, med et bud på £623 millioner i 1998. Budet ble blokkert av Konkurransetilsynet. Selv da Edwards solgte seg gradvis ut ble ikke Fergusons forhold til styret noe bedre. Styreformann Peter Kenyon (som senere fikk tilsvarende jobb i Chelsea) og hans medhjelper David Gill, klarte ikke å bli enige med Ferguson om hvilken rolle han skulle inneha etter han skulle gi seg som manager. Ferguson hadde foreslått £1 million i året for å være klubbens ambassadør, mens klubben svarte med å tilby £100 000 for en vagt definert rolle. Ferguson følte seg ikke verdsatt og var frustrert, og dermed annonserte han at han kom til å gi seg etter 2002-sesongen, og deretter kutte alle bånd med klubben. Fansen reagerte voldsomt og Uniteds styremedlemmer ble kraftig utskjelt. Mange boikottet også salget av supporterutstyr, og dermed begynte klubbens aksjeverdi å synke. Bare noen dager senere kom imidlertid redningen da Fergusons irske venner fra hestesporten, JP McManus og Michael Tabor, økte sin aksjeportefølje fra 3 til 7 prosent, før de kjøpte ytterligere 10 prosent av BskyB. Saken skled derfor sakte ut i sanden. Vennskapsforholdet mellom Ferguson og de nye irske eierne ble ødelagt over en uenighet om avlsrettigheter for hesten de eide i lag, «Rock of Gibraltar». Ferguson saksøkte sine medeiere fordi han ikke fikk rettigheter til avlsproduksjonen, som kunne skape inntekter opp mot 1 milliard kroner etter en fenomenal karriere på løpsbanen. Under Glazer blir Ferguson godt behandlet, og ifølge enkelte kilder blir lønnen nå estimert å være rundt £4,5 millioner i året. === Taktikk === Ferguson er en manager som ikke er redd for å følge sine instinkter og gamble. Instinktet hans har ofte rett, enten det er flaks eller rent intuitivt. Han lever i den formening om at hvis du skal oppnå noe, må du ta noen sjanser. Gjerne uventet risiko som kan svinge ting til sin egen favør. Han tok en sjanse da han kjøpte Eric Cantona og Dwight Yorke, og ofte manipulerer han troppen med å hvile nøkkelspillere. Laget som vant «The double» i 1994 løste han opp, og erstattet det, for det meste med unge, «sultne» spillere. Han fikk Alan Hansen til å spise sine ord om at «man vinner ingenting med guttunger.» Mange ganger har folk sagt at nå er Ferguson blitt gal, men han har overrasket dem gang på gang. Ferguson er en av de dyktigste taktikerne innen fotballen. Han har skapt et United-lag som er svært anvendelig til de fleste situasjoner. Hans favorittformasjon er den klassiske 4-4-2, men han har eksperimentert med andre modeller også, uten særlig suksess. United var det første engelske laget i 90-årene til å bruke lynkjappe kontringer som bevisst taktikk, noe Arsenal senere har adoptert. Hans beste lag ble bygd på et solid forsvar, vinger på flankene og gjerne med en kreativ angriper eller bindeledd. Da United ble med i Champions League måtte Ferguson lære seg å spille mot europeiske lag, men etter hvert nådde laget minimum kvartfinalen åtte år på rad med seier i 1999 som best resultat. Spillestilen i Europa er mer kynisk, og det ble en lang læreprosess. Ferguson leverer aldri ut notater til spillerne, det er derfor klubben har to ansatte til videoanalyse av motstandere. Ferguson bruker selv avanserte dataprogrammer for analyser, i motsetning til tidligere da han noterte alt for hånd. === Psykologi og spillerhåndtering === Ferguson er åpenbart en av de beste motivatorene i europeisk fotball. Spillermotivasjon er en balansekunst. For mye motivering hver eneste dag kan føre til null effekt, og det konstante presset kan ødelegge spillere. Ferguson tror på å bruke det når det har best effekt. Da United lå under for Bayern München i europacupfinalen i 1999, var det eneste han sa: «Etter kampen, når pokalen skal deles ut, da kommer dere til å være to meter fra den uten å få røre den hvis dere taper. For mange av dere er dette det nærmeste dere noensinne vil komme. Ikke våg å komme tilbake i garderoben uten å ha gitt absolutt alt.» Flere spillere har uttalt at Ferguson behandler førstelagsspillerne akkurat likt som lærlingene, og støtter dem alltid gjennom vanskelige tider. Cantona-episoden i 1995 eller Beckhams røde kort i VM-1998 som gjorde ham hatet av den store opinionen i landet, er eksempler på dette. Han har aldri kritisert enkeltspillere offentlig. Selv hvis de har spilt dårlig eller gjort noe dumt, holder han det internt. Samtidig kan han være helt ubarmhjertig hvis noen overtrer hans sett av regler, noe flere spillere har fått erfare, blant annet keeperen Jim Leighton, som gjorde flere tabber FA-cupfinalen i 1990. Reserven Les Sealey sto hele neste sesong i mål, og Leighton fikk aldri mer spille for klubben. Paul Ince ble ifølge Ferguson for stormannsgal og sendt avgårde til Italia. Jaap Stam ga ut sin kontroversielle selvbiografi og ble kjapt solgt til Lazio. Beckham kom på kant med Ferguson og forsvant til Real Madrid. Roy Keane kritiserte medspillerne offentlig og ble presset ut. Van Nistelrooy demonstrerte tydelig at han var misfornøyd med å sitte på reservebenken under ligacupfinalen, og ble til slutt solgt, selv om han hadde vært toppscorer i flere sesonger på rad. Hvis det er til det beste for laget, vil ikke Ferguson nøle med å svinge øksa. Både i Aberdeen og United har han motivert spillere med tanken om at «hele verden» er imot dem og hater dem, og at de må bevise ovenfor verden at laget virkelig har noe å fare med. Media har omtalt ham som en mester på «tankespill», og elsker å opprøre motstanderens manager med listige angrep som får dem til å fremstå som bedragere. Kevin Keegan og Kenny Dalglish klarte ikke å svare med samme mynt, og ble ganske satt ut. Arsène Wenger derimot kan virkelig håndtere dette, illfall helt til våren 2003. Da knakk Arsenal sammen og tapte tittelen til United. Den normalt sett sindige franskmannen var stresset og åpenbart distrahert, og var i selvfornektelse om at Arsenal egentlig var et bedre lag selv om de tapte ligaen. Ferguson sier i et intervju med UEFA.com at han har fokus på enkel kommunikasjon på treningene. Roper man for mye på spillerne, vil budskapet forsvinne. I artikkelen gir han tips til andre trenere om å kommunisere enkelt og kort, men standhaftig. Gjør det helt klart hva du ønsker å oppnå med den treningsøkten. Å snakke for mye er en felle som mange trenere går i. === Primus motor for utviklingen av klubben === Da Ferguson kom til klubben var prestasjonene ustabile, og hadde ikke vunnet ligaen siden 1967, altså på 19 år. Klubben klarte ikke å fylle stadionet med tilskuere og de hadde dårlig med penger. Den gangen hadde klubben åtte ansatte i staben rundt laget. Det var for eksempel ingen fast ansatt lege. I dag har klubben øyelege (som fikk Paul Scholes tilbake på laget etter hans tåkete syn i 2006), hovedlege, 4 fysioterapeauter, en fitnesstrener, en vekttrener, samt de vanlige trenerne for lagene. Ferguson sier i intervju med UEFA.com at han har blitt flinkere å delegere oppgaver til andre. Han har ikke lenger mulighet å involvere seg så mye med juniorlaget, men mener han har ansatt de riktige folkene til denne jobben. Selv bare overvåker han at jobben blir ordentlig gjort. Fotball som idrett har utviklet seg i en retning der penger spiller en mye større rolle enn det gjorde i 1986. Den største forandringen har vært innføringen av TV-avtalene i sammenheng med FA Premier League og UEFA Champions League. Ferguson har likevel en del av æren for at klubben har et av verdens beste treningsfelt. Klubben flyttet fra The Cliff til Carrington på initiativ fra Ferguson. I tillegg har klubben hatt så mye suksess under Ferguson at de har fått råd til å bygge ut Old Trafford til et av verdens mest moderne stadioner med over 76 000 plasser. Stadionet er utsolgt til hver eneste kamp, det er årevis venteliste på sesongkort og klubben har midler til å kjøpe de beste spillerne. United har blitt en merkevare på størrelse med andre verdensomfattende firmaer. Det ble i 2007 beregnet at United har rundt 333 millioner supportere på verdensbasisJunioravdelingen hadde ikke produsert så mange spillere til A-laget de siste 20 årene før Ferguson ankom klubben, men dette systemet er nå såpass utbygd at United er den klubben med flest egenproduserte spillere i stallen i Premier League (se også avsnitt om juniorårgangen fra 1992). Speidernettverket er også utbygd kraftig på initiativ fra Ferguson. Tilbake i 1986 hadde klubben rundt 20 speidere i Skottland, men bare fire i Manchester-området (Harry McShane i Manchester, en i Bolton, en i Rochdale og Joe Brown som juniorutvikler). Ferguson følte ikke systemet fungerte, og at speiderne skaffet gode nok spillere. Han kalte sammen til møte og forklarte at han ikke ville ha «den beste spilleren i gata», men «de beste spillerne i landet». Ferguson sier selv at han tror speiderne ble såret, men det var et nødvendig grep.I dag har klubben speidernettverk på alle kontinenter i verden. Dette er en av grunnene til at United ofte kjøper «ukjente» spillere som kjapt blir verdensstjerner, som for eksempel Ronaldo, Vidic og Patrice Evra. Ferguson har vært manager i den forstand at han har styrt store deler av klubben, ikke bare den fotballmessige men også den strategiske. Han er av den oppfatning at en manager skal ha all makt for å legge tilrette for lagets prestasjoner, så lenge styrets tillit er på plass. === Mange lukrative tilbud === Foruten tilbudene fra Rangers, Wolverhampton, Arsenal og Tottenham på 1980-tallet, ble Ferguson tilbudt jobben som manager for England tre ganger ifølge tidligere direktør for FA, David Davies. Tilbudene kom i 1996, 1999 og 2000 da henholdsvis Terry Venables, Glenn Hoddle og Kevin Keegan ga seg i jobben. Davies var personlig venn med styreformann i United på den tiden Venables ga seg, sir Roland Smith, som ikke hadde vært helt fremmed for idéen. Davies fortalte videre i intervjuet at han ikke trodde Ferguson noensinne var nær ved å ta jobben som Englands manager. == Karrierestatistikk som manager == === Kjøp i Manchester United === 1987: Viv Anderson, Brian McClair, Steve Bruce. 1988: Jim Leighton, Lee Sharpe, Mal Donaghy, Ralph Milne, Mark Hughes, Giuliano Maiorana. 1989: Mike Phelan, Gary Pallister, Neil Webb, Brian Carey, Danny Wallace, Paul Ince. 1990: Denis Irwin, Neil Whitworth, Les Sealey. 1991: Andrej Kanchelskis, Paul Parker, Peter Schmeichel. 1992: Dion Dublin, Pat McGibbon, Eric Cantona. 1993: Les Sealey, Roy Keane. 1994: David May, Graeme Tomlinson. 1995: Andy Cole, Nick Culkin. 1996: Tony Coton, Karel Poborsky, Ole Gunnar Solskjær, Ronny Johnsen, Raimond van der Gouw, Jordi Cruyff. 1997: Teddy Sheringham, Erik Nevland, Henning Berg. 1998: Jaap Stam, Dwight Yorke, Jesper Blomqvist. 1999: Mikael Silvestre, Massimo Taibi, Quinton Fortune, Mark Bosnich. 2000: Fabien Barthez. 2001: Laurent Blanc, Roy Carroll, Juan Sebastian Veron, Ruud van Nistelrooy 2002: Diego Forlan, Luke Steele, Ricardo, Rio Ferdinand, Kieran Richardson. 2003: Cristiano Ronaldo, Kleberson, Tim Howard, Eric Djemba-Djemba, David Bellion. 2004: Liam Miller, Gabriel Heinze, Alan Smith, Louis Saha, Wayne Rooney. 2005: Edwin van der Sar, Ben Foster, Park Ji-sung. 2006: Patrice Evra, Nemanja Vidic, Michael Carrick, Thomasz Kuscszak. 2007: Nani (Luís Carlos Almeida da Cunha) (£14 mill), Anderson Luís de Abreu Oliveira (£17 mill), Carlos Tévez, Owen Hargreaves 2008: Dimitar Berbatov (£30,75 mill) 2009: Luis Antonio Valencia (£16 mill), Michael Owen (gratis), Gabriel Obertan (£3 mill), Mame Biram Diouf. 2010: Chris Smalling, Javier Hernández. 2011: Ashley Young, Phil Jones, David de Gea 2012 Robin van Persie, Shinji Kagawa, Alexander Büttner, Nick Powell, Angelo Henriquez** 2013 Wilfried Zaha === Assisterende managere === === Kampoversikt som manager === == Meritter == === Som manager === England Premier League: (13) 1992/93, 1993/94, 1995/96, 1996/97, 1998/99, 1999/2000, 2000/01, 2002/03, 2006/07, 2007/08, 2008/09, 2010/11, 2012/13 2.-plass i ligaen: (6)1987/88, 1991/92, 1994/95, 1997/98, 2005/06, 2009/10, 2011/12Eneste manager i engelsk fotballs historie med 3 ligagull på rad (to ganger). Ingen managere har flere ligaseiere enn FergusonFA-cupseier: (5) 1989/90, 1993/94, 1995/96, 1998/99, 2003/04 FA-cup finalist: (3) 1994/95, 2004/05, 2006/07Ingen managere i England har vunnet FA-cupen flere gangerLigacupen: (4) 1991/92, 2005/06, 2008/09, 2009/10 Ligacupfinalist: (3) 1990/91, 1993/94, 2002/03 FA Charity Shield/Community Shield: (8) 1993, 1994, 1996, 1997, 2003, 2007, 2008, 2010, 2011 Delt trofé: (1) 1990 Finalist: (6) 1998, 1999, 2000, 2001, 2004, 2009Europa Mesterligaen: (2) 1999, 2008 Mesterligafinalist: 2009, 2011 Cupvinnercupen: (2) 1982/83 (Aberdeen), 1990/91 Intercontinental Cup (Toyota Cup siden 1980): (1) 1999 UEFA Supercup: (2) 1983 (Aberdeen), 1991 (Manchester United) UEFA Supercup finalist: (2) 1999/00, 2008/09 FIFA World Club Championship: 2008 Innlemmet i «English Football Hall of Fame» i 2002 Premier League Manager of the Season: (11) 1993, 1994, 1996, 1997, 1999, 2000 2003,2007 2008, 2009, 2011, 2013 «Manager of the Year Scotland»: (3) 1983, 1984, 1985 UEFA «best coach in Europe»: (1) 1999 «BBC Sports Personality Lifetime Achievement award»: 2001 Har fått bynøkkel til Manchester, Glasgow og AberdeenSkottland Skotsk Premier Division vinner: (3) 1979/80, 1983/84, 1984/85 Skotsk Premier Division Runner up: (2) 1980/81, 1981/82 Skotsk FA-cupvinner: (4) 1981/82, 1982/83, 1983/84, 1985/86 Skotsk ligacupvinner: (1) 1985/86 Skotsk ligacupa finalist: (2) 1978/79, 1979/80 Skotsk vinner av 1. divisjon: (1) 1976/77 (med St. Mirren). == Referanser == == Kilder == Dykes, Garth (1994): The United alphabet – a complete who's who of Manchester United F.C.. ACL Colour Print & Polar publishing (UK) Ltd., Leicester. ISBN 0-9514862-6-8 Smailes, Gordon (1991): The Breedon book of Football League records. The Breedon Books Publishing, Derby. ISBN 0-907969-98-4 Rollin, Jack (1992): ROTHMANS BOOK OF FOOTBALL RECORDS. Headline Book Publishing, London. ISBN 0-7472-0715-1 Ferguson, Alex og Meek, David (1992): Alex Ferguson – 6 years at United. Mainstream Publishing Company Ltd., Edinburgh. ISBN 1-85158-444-7 Morrison, Ian og Shurry, Alan (1990): Manchester United – A complete record 1878-1990. The Breedon Books Publishing, Derby. ISBN 0-907969-80-1. Baron, Rachel (1988): The official Football League Yearbook 1988/89. Facer Publishing Ltd., Exeter. ISBN 1-870541-02-2 == Eksterne lenker == (en) Alex Ferguson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Alex Ferguson på Internet Movie Database (en) Alex Ferguson hos The Movie Database (de) Alex Ferguson – Munzinger Sportsarchiv (en) Alex Ferguson – Transfermarkt (en) Alex Ferguson – Transfermarkt (manager) (en) Alex Ferguson – Soccerbase.com (manager) (en) Alex Ferguson – FootballDatabase.eu (en) Alex Ferguson – PlaymakerStats.com (manager)
| fsted = Newcastle-under-Lyme, Staffordshire
195,608
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,609
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,610
https://no.wikipedia.org/wiki/Mont%C3%A9r
2023-02-04
Montér
['Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske byggevarekjeder', 'Kategori:Selskaper etablert i 2001', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Usorterte stubber']
Montér er et norsk kjedekonsept for byggvarehus og stormarkeder, eid av Optimera. Dette konsernet er igjen heleid av franske Saint-Gobain og inngår i Saint-Gobain Distribution Nordic. Montér-kjeden ble etablert i 2002. Montér har 138 butikker fra nord til sør. Montér har over 2200 ansatte og har en omsetning på 12 milliarder.
Montér er et norsk kjedekonsept for byggvarehus og stormarkeder, eid av Optimera. Dette konsernet er igjen heleid av franske Saint-Gobain og inngår i Saint-Gobain Distribution Nordic. Montér-kjeden ble etablert i 2002. Montér har 138 butikker fra nord til sør. Montér har over 2200 ansatte og har en omsetning på 12 milliarder. == Eksterne lenker == Hjemmeside
| datterselskap =
195,611
https://no.wikipedia.org/wiki/Fly
2023-02-04
Fly
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fly', 'Kategori:Konfigurasjoner av luftfartøy', 'Kategori:Oppfinnelser fra USA']
For elva i Papua Ny-Guinea, se Fly (elv). For fly, insekter i familien Noctuoidea, se Noctuoidea. For animasjonsfilmen fra 2013, se Fly (film)Et fly (også kalt en flygemaskin, i flyets barndom et aeroplan) er et luftfartøy med faste vinger, som til forskjell fra for eksempel et helikopter i utgangspunktet ikke kan «stå stille» i luften. Alle fly har en viss minimumsfart som kalles steilehastighet. Ved lavere fart vil ikke flyet være i stand til å fly. Vingene utnytter «fartsvinden» til å skape løftekraften som skal til for å holde maskinen i luften, basert på prinsippet beskrevet i Newtons 3. lov. Flyets motorer virker på luften med en kraft, og samtidig virker luften tilbake på flyet med samme kraft, og skaper oppdrift.
For elva i Papua Ny-Guinea, se Fly (elv). For fly, insekter i familien Noctuoidea, se Noctuoidea. For animasjonsfilmen fra 2013, se Fly (film)Et fly (også kalt en flygemaskin, i flyets barndom et aeroplan) er et luftfartøy med faste vinger, som til forskjell fra for eksempel et helikopter i utgangspunktet ikke kan «stå stille» i luften. Alle fly har en viss minimumsfart som kalles steilehastighet. Ved lavere fart vil ikke flyet være i stand til å fly. Vingene utnytter «fartsvinden» til å skape løftekraften som skal til for å holde maskinen i luften, basert på prinsippet beskrevet i Newtons 3. lov. Flyets motorer virker på luften med en kraft, og samtidig virker luften tilbake på flyet med samme kraft, og skaper oppdrift. == Historie == Den 17. desember 1903 gjennomførte de amerikanske brødrene Wright (Wilbur og Orville Wright) historiens første bemannede flygning med en motorisert flygemaskin. Tidligere hadde pionerer som blant andre Otto Lilienthal eksperimentert med glidefly, og det var ved systematiske studier av flypionerenes resultater, at Wright-brødrenes fly ble en suksess. Den første flygingen i Europa ble gjennomført av Alberto Santos-Dumont den 23. oktober 1906 da han fløy 60 meter med maskinen 14 Bis. Dette var også verdens første offentlige demonstrasjon av en flygning. De første tjue årene hadde flyene alltid to eller flere sett med vinger (biplan og triplan).Men under 1. verdenskrig gjennomgikk teknologien en rivende utvikling med tanke på aerodynamikk og lette, men ytelsesdyktige motorer. Under 2. verdenskrig ble flyvingens utvikling ytterligere presset frem. Da krigen startet hadde alle nasjoner fortsatt biplan i sine arsenaler, da krigen sluttet var jettjagere begynt å komme. Utviklingen av store bombefly lærte flyfabrikkene å «bygge stort». Med den nye kunnskapen og jetmotoren hadde fabrikkene redskapene til å skape de store passasjerjetflyene som ble grunnlaget for 60-tallets eksplosive vekst i den sivile luftfarten. Det største passasjerflyet er Airbus A380. Verdens største fly er Antonov An-225. == Sikkerhet == Se også Sikkerhetsteater Se også: Lasere og flysikkerhet Statistikk viser at risikoen for en flyulykke er svært liten. Faktisk er man mer utsatt for en ulykke i bilen på vei til eller fra en flyplass; i 2005 døde det tilsammen 1 059 mennesker av totalt over 2 milliarder reisende fordelt på 35 flyulykker (med fly som tar minst 14 passasjerer) iflg. den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO). 12 av ulykkene skjedde under avgang eller landing. I tillegg til de omkomne flypassasjerene, omkom 44 mennesker på bakken ifm. ulykkene. Tallet er høyere enn i 2004, da bare 426 mennesker omkom i flyulykker . Over en lengre periode viser det seg at av 568 flykrasj mellom 1983 og 2000 i USA, med tilsammen 53 487 mennesker ombord, overlevde 51 207, dvs. over 95% .Manges frykt for å fly har utgangspunkt i at når det først skjer en ulykke med et fly, så er det stor sannsynlighet at ulykken fører til at man omkommer. I tillegg får flyulykker nesten utelukkende stor mediadekning, ift. for eksempel bilulykker, slik at risikoen virker enda større. Flesteparten av flyulykkene skyldes menneskelig feil, dvs. en feil begått av piloten(e) eller mannskap i lufttrafikktjenesten. Nest etter menneskelig feil kommer teknisk feil, som i mange tilfeller også kan skyldes en menneskelig feil, for eksempel ved dårlig design eller vedlikehold av flyet. Værforhold er den tredje største årsaken; ising på vingene, kraftige opp- eller nedgående luftstrømmer og dårlig sikt er de største værrelaterte årsakene. I løpet av de siste årene har det i tillegg vært hendelser hvor flypassasjerer har prøvd å åpne døren mens flyet har vært i luften. Dette er fysisk umulig; nødutgangene og de vanlige utgangene kan kun åpnes i en nødsituasjon. Overtrykket i kabinen gjør at dørene presses inn mot flyskroget, slik at den på en måte blir stengt «som en propp». == Flysertifikat == Se også FlygerDet skilles mellom tre hovedtyper sertifikat for fly: Mikrofly, seilfly og motorfly. For å ta sertifikat for mikrofly må man være minst seksten år og sytten for å fly solo. Sertifikatet krever at man har minst 75 prosent riktig på et antall teorieksamener, og har gjennomgått minst 25 flytimer. Man må også dokumentere god helse. == Flytyper == Sivile flytyper har navn som ofte betår av fabrikantens navn, typebetegnelse og gjerne en versjonsbetegnelse. Det startet med Wright Flyer I, andre eksempler er Boeing 737-800 og Cessna 172S. I daglig bruk benyttes ofte bare nummeret, for eksempel 737 eller 172. Militære flytyper har etter amerikansk skikk, som benyttes i Norge, et fabrikantnavn, en eller flere bokstaver som betegner bruk etterfulgt av et løpenummer, en bokstav som betegner versjon og et kallenavn. Eksmpler er Lockheed Martin F-35A Lightning II og Lockheed Martin C-130G Hercules. I daglig bruk benyttes kortversjoner som for eksempel F-35 eller Hercules. Flytyper grupperes ofte i kategorier etter hovedegenskaper, bruk eller alder, som for eksempel: Amfibiefly Sykkelfly Jetfly Militærfly Mikrofly Passasjerfly Propellfly Sportsfly Rakettfly Seilfly Sjøfly Veteranfly Ambulansefly Modellfly == Verdens største fly == Antonov An-225 Mriya, et transportfly utviklet og bygget av Antonov, var verdens største fly og var en forsterket versjon av transportflyet Antonov An-124. Mriya (Мрия) betyr «drøm» på ukrainsk. Flyet hadde en lengde på 84 meter, høyde på 18,1 meter og vingespenn på 88,4 meter. Det veide 285 tonn når det var tomt, og kunne ta av med en maksvekt på 640 tonn. Flyet var dermed også verdens tyngste fly. Flyet ble ødelagt under Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Flyet ble laget for å transportere et romskip. Scaled Composites Model 351 Stratolaunch, som fløy første gang 13. april 2019, er verdens bredeste fly med et vingespenn på 117,35 m. == Referanser ==
Fly er ei elv i Papua Ny-Guinea. Den er 1 050 km lang, og den nest lengste elva i landet etter Sepik.
195,612
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,613
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,614
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,615
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,616
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898. Det italienske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. AC Milan vant sin 5. ligatittel denne sesongen.
195,617
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_Institutt_for_Odontologiske_Materialer
2023-02-04
Nordisk Institutt for Odontologiske Materialer
['Kategori:Medisinsk utstyr', 'Kategori:Nordiske organisasjoner', 'Kategori:Odontologi']
Nordisk institutt for odontologiske materialer AS (NIOM as) er et nordisk samarbeidsorgan for dentale biomaterialer. Instituttets oppgaver innen forskning, materialprøving, standardisering og forskningsbasert opplysningsvirksomhet er rettet til tannhelsetjenesten og helsemyndigheter i de nordiske landene. Instituttet eies av NORCE og Helse- og omsorgsdepartementet i Norge, og finansieres av Nordisk ministerråd, norske helsemyndighetene og av eksterne midler fra oppdrag og materialprøving. NIOM as er et felles nordisk ressurssenter for dentale biomaterialer som samarbeider med odontologiske læresteder og forskningssentra. NIOM as har en spesialisert stab som dekker alle felter innen dentale biomaterialer så som odontologi, biologi, toksikologi, kjemi, polymerkjemi, fysikk og metallurgi. Instituttet samarbeider med Socialstyrelsen i Sverige om kunnskapsdokumenter for tannhelsetjenesten under Kunskapscenter för dentala material – KDM. I Norge er Helsedirektoratet samarbeidpartner på myndighetsnivå.
Nordisk institutt for odontologiske materialer AS (NIOM as) er et nordisk samarbeidsorgan for dentale biomaterialer. Instituttets oppgaver innen forskning, materialprøving, standardisering og forskningsbasert opplysningsvirksomhet er rettet til tannhelsetjenesten og helsemyndigheter i de nordiske landene. Instituttet eies av NORCE og Helse- og omsorgsdepartementet i Norge, og finansieres av Nordisk ministerråd, norske helsemyndighetene og av eksterne midler fra oppdrag og materialprøving. NIOM as er et felles nordisk ressurssenter for dentale biomaterialer som samarbeider med odontologiske læresteder og forskningssentra. NIOM as har en spesialisert stab som dekker alle felter innen dentale biomaterialer så som odontologi, biologi, toksikologi, kjemi, polymerkjemi, fysikk og metallurgi. Instituttet samarbeider med Socialstyrelsen i Sverige om kunnskapsdokumenter for tannhelsetjenesten under Kunskapscenter för dentala material – KDM. I Norge er Helsedirektoratet samarbeidpartner på myndighetsnivå. == Eksterne lenker == NIOMs hjemmeside Scanbalts hjemmeside Socialstyrelsen: KDM Kunskapscenter för dentala material – KDM
Nordisk institutt for odontologiske materialer AS (NIOM as) er et nordisk samarbeidsorgan for dentale biomaterialer. Instituttets oppgaver innen forskning, materialprøving, standardisering og forskningsbasert opplysningsvirksomhet er rettet til tannhelsetjenesten og helsemyndigheter i de nordiske landene.
195,618
https://no.wikipedia.org/wiki/Infeksjonssykdom
2023-02-04
Infeksjonssykdom
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Infeksjonssykdommer', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Stubber 2020-03', 'Kategori:Veldig små stubber']
En infeksjonssykdom er en lidelse som er fremkalt av et patogen, slik som sopp, bakterier eller virus og på sin side kan være smittsom. Slik sykdom kan oppstå hos mennesker, dyr eller planter. Den er imidlertid ikke identisk med en infeksjon, som ikke nødvendigvis vil føre til sykdom.
En infeksjonssykdom er en lidelse som er fremkalt av et patogen, slik som sopp, bakterier eller virus og på sin side kan være smittsom. Slik sykdom kan oppstå hos mennesker, dyr eller planter. Den er imidlertid ikke identisk med en infeksjon, som ikke nødvendigvis vil føre til sykdom.
En infeksjonssykdom er en lidelse som er fremkalt av et patogen, slik som sopp, bakterier eller virus og på sin side kan være smittsom. Slik sykdom kan oppstå hos mennesker, dyr eller planter.
195,619
https://no.wikipedia.org/wiki/Gardon
2023-02-04
Gardon
['Kategori:3°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:44°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Frankrike', 'Kategori:Gard', 'Kategori:Lozère', 'Kategori:Occitanies geografi', 'Kategori:Rhônes vassdragsområde', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
Gardon eller Gard (oksitansk og fransk: Gardon, Gard) er ei elv i Sør-Frankrike. Den har gitt navn til departementet Gard. Gardon er 127,3 km lang. Den starter i Cevennene og munner ut i Rhône på høyre bredd ved Beaucaire, vis-à-vis Vallabrègues. Flere av sideelvene heter også Gardon. Den romerske akvadukten Pont du Gard og Pont Saint-Nicolas fra 16. århundre er to historiske bruer som krysser Gardon. Gorge du Gardon, som ender ved Pont Saint-Nicolas, er et populært rekreasjonsområde for kajakkpadlere, kanopadlere, fjellklatrere og fjellvandrere. I september 2002 og i desember 2003 hadde Gardon flom som ødela mange av bruene; deriblant Pont Saint-Nicolas, som siden er bygget opp igjen.
Gardon eller Gard (oksitansk og fransk: Gardon, Gard) er ei elv i Sør-Frankrike. Den har gitt navn til departementet Gard. Gardon er 127,3 km lang. Den starter i Cevennene og munner ut i Rhône på høyre bredd ved Beaucaire, vis-à-vis Vallabrègues. Flere av sideelvene heter også Gardon. Den romerske akvadukten Pont du Gard og Pont Saint-Nicolas fra 16. århundre er to historiske bruer som krysser Gardon. Gorge du Gardon, som ender ved Pont Saint-Nicolas, er et populært rekreasjonsområde for kajakkpadlere, kanopadlere, fjellklatrere og fjellvandrere. I september 2002 og i desember 2003 hadde Gardon flom som ødela mange av bruene; deriblant Pont Saint-Nicolas, som siden er bygget opp igjen. == Steder ved elven == Lozère Gard: Anduze, Saint-Jean-du-Gard, Saint-André-de-Valborgne, Remoulins, Montfrin La Grand-Combe og Alès ligger ved Gardon d'Alès, en stor venstre sideelv. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Gardon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
| byline =
195,620
https://no.wikipedia.org/wiki/Axess_magasin
2023-02-04
Axess magasin
['Kategori:2002 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 2002', 'Kategori:Svenske tidsskrifter']
Axess magasin (fram til nr. 6 2007 bare kalt Axess) er et svensk kultur- og samfunnstidsskrift. Utgiver er Axess Publishing AB som eies av Nordstjernan Kultur och Media, et selskap i Ax:son Johnsonsfamilien. Tidsskriftet kommer ut med ni nummer per år. Axess magasins ambisjon er å «förena akademisk och publicistisk kultur och skapa ett forum, där forskare inom humaniora och samhällsvetenskap och en bredare publik kan mötas». Tidsskriftet er Sveriges ledende organ på den intellektuelle høyresiden.
Axess magasin (fram til nr. 6 2007 bare kalt Axess) er et svensk kultur- og samfunnstidsskrift. Utgiver er Axess Publishing AB som eies av Nordstjernan Kultur och Media, et selskap i Ax:son Johnsonsfamilien. Tidsskriftet kommer ut med ni nummer per år. Axess magasins ambisjon er å «förena akademisk och publicistisk kultur och skapa ett forum, där forskare inom humaniora och samhällsvetenskap och en bredare publik kan mötas». Tidsskriftet er Sveriges ledende organ på den intellektuelle høyresiden. == Se også == Axess TV == Eksterne lenker == Axess magasins nettsider
Axess magasin (fram til nr. 6 2007 bare kalt Axess) er et svensk kultur- og samfunnstidsskrift.
195,621
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_73_(Finnmark)
2023-02-04
Fylkesvei 73 (Finnmark)
['Kategori:22°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Tidligere veinummer i Finnmark']
Fylkesvei 73 (Fv73) i Finnmark gikk mellom Ystnes og Øksfjord i Loppa kommune. Veien var 2,2 km lang. 2019 ble veien del av fylkesvei 882.
Fylkesvei 73 (Fv73) i Finnmark gikk mellom Ystnes og Øksfjord i Loppa kommune. Veien var 2,2 km lang. 2019 ble veien del av fylkesvei 882. == Kommuner og knutepunkter == LoppaYstnesveien Kommunal veg Holmveien fra Ystnes til Ystnesholmen SaltnesHankenbakken ØksfjordskjæretStrandveien Kommunal veg Kirkeveien mot Øksfjord kirke 882Fylkesvei 882 Njordveien fra Øksfjord mot Vassdalen fergested og videre mot Europavei 6 Langfjordbotn i Alta == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart
Fylkesvei 73 (Fv73) i Finnmark gikk mellom Ystnes og Øksfjord i Loppa kommune. Veien var 2,2 km lang.
195,622
https://no.wikipedia.org/wiki/Aschehougs_konversasjonsleksikon
2023-02-04
Aschehougs konversasjonsleksikon
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bøker fra 1907', 'Kategori:Norske oppslagsverk']
Aschehougs konversasjonsleksikon er et norsk leksikon som ble gitt ut i fem utgaver fra 1907 til 1973. Det inngikk deretter i Aschehoug og Gyldendal felles fagbokforlag Kunnskapsforlaget. Aschehougs leksikon er således blant forløperne til Store norske leksikon og snl.no. 1. utgave med titelen Illustreret norsk konversationsleksikon (INK), 6 bind, 1907–1913 2. utgave, 10 bind, 1920–1925, supplementsbind 1932 (tittelen Aschehougs konversationsleksikon) 3. utgave, 15 bind, 1939–1951, supplementsbind 1952 (tittelen Aschehougs konversasjonsleksikon) 4. utgave, 18 bind, 1954–1961 5. utgave, 19 bind, 1968–1972, registerbind 1973; 3. opplag. 1974–75 Verden i dag. Samtidsleksikon, supplementsbind til Aschehougs konversasjonsleksikon og til Gyldendals store konversasjonsleksikon, 1 bind, 1977; ny utgave 1983
Aschehougs konversasjonsleksikon er et norsk leksikon som ble gitt ut i fem utgaver fra 1907 til 1973. Det inngikk deretter i Aschehoug og Gyldendal felles fagbokforlag Kunnskapsforlaget. Aschehougs leksikon er således blant forløperne til Store norske leksikon og snl.no. 1. utgave med titelen Illustreret norsk konversationsleksikon (INK), 6 bind, 1907–1913 2. utgave, 10 bind, 1920–1925, supplementsbind 1932 (tittelen Aschehougs konversationsleksikon) 3. utgave, 15 bind, 1939–1951, supplementsbind 1952 (tittelen Aschehougs konversasjonsleksikon) 4. utgave, 18 bind, 1954–1961 5. utgave, 19 bind, 1968–1972, registerbind 1973; 3. opplag. 1974–75 Verden i dag. Samtidsleksikon, supplementsbind til Aschehougs konversasjonsleksikon og til Gyldendals store konversasjonsleksikon, 1 bind, 1977; ny utgave 1983
Aschehougs konversasjonsleksikon er et norsk leksikon som ble gitt ut i fem utgaver fra 1907 til 1973.
195,623
https://no.wikipedia.org/wiki/Sun_Yat_Sen-parken_(Macao)
2023-02-04
Sun Yat Sen-parken (Macao)
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Macaohalvøya', 'Kategori:Parker i Kina']
Sun Yat Sen Park 紀念孫中山市政公園 er en bypark helt nord på Macaohalvøya i Macao, rett vest for grenseovergangen Portas do Cerco til Zhuhai i Fastlands-Kina, i bydelen Freguesia de Nossa Senhora de Fátima. Den er oppkalt etter Republikken Kinas første president, dr. Sun Yat-sen. Han ble født noen timers reise, 26 km nord for Macao, og bodde også i Macao en kort periode i 1892. Det finnes over førti parker i verden, for det meste i Fastlands-Kina, som er oppkalt etter ham. Parken er på 70 000 kvadratmeter. Den ble opprinnelig kalt Parco do Canal Dos Patos i 1987, for å hylle vennskapet mellom Folkerepublikken Kina og Portugal. I parken står en eldre grenseport mellom Macao og innlandet. Der er også et aviarium, et victoriansk greenhouse, blomsterhaver, et fengshuiskogholt, et svømmebasseng, lekeplass og sportsfasiliteter.
Sun Yat Sen Park 紀念孫中山市政公園 er en bypark helt nord på Macaohalvøya i Macao, rett vest for grenseovergangen Portas do Cerco til Zhuhai i Fastlands-Kina, i bydelen Freguesia de Nossa Senhora de Fátima. Den er oppkalt etter Republikken Kinas første president, dr. Sun Yat-sen. Han ble født noen timers reise, 26 km nord for Macao, og bodde også i Macao en kort periode i 1892. Det finnes over førti parker i verden, for det meste i Fastlands-Kina, som er oppkalt etter ham. Parken er på 70 000 kvadratmeter. Den ble opprinnelig kalt Parco do Canal Dos Patos i 1987, for å hylle vennskapet mellom Folkerepublikken Kina og Portugal. I parken står en eldre grenseport mellom Macao og innlandet. Der er også et aviarium, et victoriansk greenhouse, blomsterhaver, et fengshuiskogholt, et svømmebasseng, lekeplass og sportsfasiliteter. == Eksterne lenker == Sun Yat Sen Park, Macao
Sun Yat Sen Park 紀念孫中山市政公園 er en bypark helt nord på Macaohalvøya i Macao, rett vest for grenseovergangen Portas do Cerco til Zhuhai i Fastlands-Kina, i bydelen Freguesia de Nossa Senhora de Fátima.
195,624
https://no.wikipedia.org/wiki/Helheim_(band)
2023-02-04
Helheim (band)
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1992', 'Kategori:Norske black metal-band', 'Kategori:Norske viking metal-band']
Helheim er et viking black metal band fra Bergen. Bandet ble startet av V’gandr (bassgitar, vokal) og H’grimnir (gitar, vokal) i 1992, og via H'grimnir kom trommeslageren Hrymr med i bandet. Samme år begynte de å opptre på lokale festivaler, og i 1993 slapp de debutdemoen Helheim på det norske markedet.
Helheim er et viking black metal band fra Bergen. Bandet ble startet av V’gandr (bassgitar, vokal) og H’grimnir (gitar, vokal) i 1992, og via H'grimnir kom trommeslageren Hrymr med i bandet. Samme år begynte de å opptre på lokale festivaler, og i 1993 slapp de debutdemoen Helheim på det norske markedet. == Historie == I omtrent et år fra midten av 1993 hadde bandet en periode fire medlemmer, men under forberedelsen av nytt materiale for neste demo forlot vokalisten Nidhogg bandet.Nidr ok Nordr liggr Helvegr, (Nedover og nordover ligger Helheim), bandets andre demo, ble sluppet i midten av 1994. Denne fanget det tyske plateselskapet Solistitiums (nå Millennium Music) interesse, og de skrev kontrakt med Helheim for to album. I 1995 ble opptakene til debutalbumet Jormundgand (et annet navn på Midgardsormen) gjort i Grieghallen, og i 1996 kom bandets første europa-turné. Etter turneen startet opptakene for bandets andre album, Av Norrøn Ætt. Da albumet ble sluppet var det samtidig avslutningen på Helheims kontrakt med Solistitium. Følgende kontrakt kom først i 1999 da Ars Metalli tok kontakt og ønsket å skrive kontrakt for et album. Bandet signerte, selv om selskapet var mer en underground-label og dermed mindre sterke på PR. Etter at kontrakten var underskrevet gikk Helheim fra en besetning på tre medlemmer til en på fem da Lindheim (synth) og Thorbjørn (sologitar) ble med i bandet. Helheim lette etter en ny sound, og MCD-en Terrorveldet og albumet Blod & Ild ble tatt opp i S.J.E.F. studio med Odd Kronheim som produsent. Terrorveldet ble tilegnet trommeslageren Erik «Grim» Brødreskift. Begge fikk meget god kritikk fra både norske og utenlandske metall-kritikere. På CD-en ble også deres første video sluppet, Jernskogen. I 2001 jobbet de med MCD-en Helsviti, med Pytten som produsent. MCD-ens slipp ble utsatt på ubestemt tid på grunn av kommunikasjonsproblemer med Ars Metalli. Selv om bandet hadde støtt på problemer, fortsatte de arbeidet med det som skulle bli deres neste album – Yersinia Pestis. Opptakene ble igjen gjort i Grieghallen, Pytten var produsent og Massacre Records sørget for at albumet ble sluppet og distribuert. Dette albumet ble Helheims gjennombrudd i Norge, Yersinia Pestis ble rost av kritikerne, men på grunn av lite PR ble salget utenfor Norges grenser mindre enn hva bandet hadde oppnådd med sine tidligere album. Opprinnelig hadde bandet avtalt med Massacre Records at de også skulle slippe MCD-en Helsviti, noe som aldri fant sted. I 2005 forlot synth-spilleren Lindheim bandet. Helheims første konseptalbum og deres femte album, The Journeys and Experiences of Death, ble sluppet i juni 2006. Numrene her har hovedsakelig fokus på vikingenes tro med hensyn til døden. De første 2 000 albumene ble sluppet som et Double Digipack, med MCD-en Helsviti av bergensselskapet Dark Essence Records. Den siste utskiftningen av bandmedlemmer fant sted i 2008 da sologitaristen Thorbjørn forlot bandet, og Noralf kom til. Helheim har flere ganger opptrådt og turnert utenfor Norge, blant annet i november 2006 (Tyskland, Sveits, Østerrike), mars 2008 (Tyskland, Nederland, England, Sveits, Østerrike) og i november 2008 (Tyskland, Tsjekkia, Slovakia, Polen, Nederland, Østerrike). Bandet stod 21. april 2008 for et av de mer nyskapende plateslippene blant blackmetal-band da de opptrådte akustisk for de eldste barna i Klosteret barnehage i Bergen for å markere at CD-en «Kaoskult» ble sluppet Albumet fikk meget god kritikk fra Archaic Magazine.com.Helhem ble nominert til Spellemannprisen 2017 i klassen metal for albumet landawarijaR. == Diskografi == Jormundgand (CD/LP, 1995) Av norrøn ætt (CD, 1997) Terrorveldet (EP, 1999) Blod og ild (CD, 2000) Yersinia Pestis (CD, 2003) The Journeys and the Experiences of Death/Helsviti (Dobbel-CD/Digi-Pack, 2006) The Journeys and the Experiences of Death (CD, 2007) Kaoskult (CD, 2008) Åsgards fall (EP, 2010) Heiðindómr ok mótgangr (CD, 2011) raunijaR (CD, 2015) landawarijaR (CD, 2017) == Bandmedlemmer == === Nåværende medlemmer === Hrymr – trommer og programmering (1992–) V’gandr – bassgitar og vokal (1992–) H’grimnir – gitar og vokal (1992–) Noralf – gitar (2008–) === Tidligere medlemmer === Nidhogg (Rune Bjelland) – gitar – (1993–1994) Lindheim – synthesizers – (1999–2005) Thorbjørn – sologitar – (1999–2008) === Gjesteartister === Rolf Royce – vokal Bjørnar Nilsen – vokal Marius Lynghjem – vokal & programmering Big Boss (Roots) – vokal Belinda Olsson – sopran Haldis – fiolin Knut Futhark – jødeharpe Thomas Krokeide – trompet Morten EgelandBandet har også samarbeidet med Vj Gjert. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Helheim (band) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Helheim på Apple Music (en) Helheim på Discogs (en) Helheim på MusicBrainz (en) Helheim på Encyclopaedia Metallum (en) Helheim på SoundCloud (en) Helheim på Spotify (en) Helheim på Songkick (en) Helheim på Last.fm (en) Helheim på AllMusic
| periode = 1992 – i dag
195,625
https://no.wikipedia.org/wiki/Helheim
2023-02-04
Helheim
['Kategori:Pekere']
Helheim kan vise til Hel (underverdenen), norrøn mytologi. Helheim (band), norsk viking black metal band.
Helheim kan vise til Hel (underverdenen), norrøn mytologi. Helheim (band), norsk viking black metal band.
Helheim kan vise til
195,626
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,627
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_USA_1888
2023-02-04
Presidentvalget i USA 1888
['Kategori:1888 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Presidentvalg i USA', 'Kategori:Valg i 1888']
Presidentvalget i USA i 1888 var det 26. presidentvalget i USAs historie. Valgets resultat ble preget av det amerikanske valgsystemet, da den sittende presidenten, Grover Cleveland, fikk flest stemmer, men tapte valget, da motkandidaten, Benjamin Harrison, oppnådde flest valgmannsstemmer og dermed ble ny president. Resultatet av valget ble at demokraten Cleveland fikk i alt 5 534 488 stemmer mot republikaneren Harrisons 5 443 892 stemmer (henholdsvis 48,6% og 47,8% av de avgitte stemmene). Stemmenes fordeling betød imidlertid at Harrison oppnådde 233 valgmenn, mens Cleveland bare fikk 168. Dette resulterte i at Harrison vant 20 stater mod Clevelands 18. Ut over disse to stilte et parti som arbeidet for et alkoholforbud, samt et arbeiderparti begge kandidater til valget, men ingen av dem oppnådde større tilslutning. Dette valget var tredje gang en kandidat som ikke fikk flertallet av folkets stemmer ikke også vant valget. Det hadde tidligere skjedd i 1824 og 1876, og skulle også komme til å skje 112 år etter dette valget, i 2000.
Presidentvalget i USA i 1888 var det 26. presidentvalget i USAs historie. Valgets resultat ble preget av det amerikanske valgsystemet, da den sittende presidenten, Grover Cleveland, fikk flest stemmer, men tapte valget, da motkandidaten, Benjamin Harrison, oppnådde flest valgmannsstemmer og dermed ble ny president. Resultatet av valget ble at demokraten Cleveland fikk i alt 5 534 488 stemmer mot republikaneren Harrisons 5 443 892 stemmer (henholdsvis 48,6% og 47,8% av de avgitte stemmene). Stemmenes fordeling betød imidlertid at Harrison oppnådde 233 valgmenn, mens Cleveland bare fikk 168. Dette resulterte i at Harrison vant 20 stater mod Clevelands 18. Ut over disse to stilte et parti som arbeidet for et alkoholforbud, samt et arbeiderparti begge kandidater til valget, men ingen av dem oppnådde større tilslutning. Dette valget var tredje gang en kandidat som ikke fikk flertallet av folkets stemmer ikke også vant valget. Det hadde tidligere skjedd i 1824 og 1876, og skulle også komme til å skje 112 år etter dette valget, i 2000. == Valgkampen == I sin presidentperiode hadde Cleveland lyktes rimelig godt med å få renset ut i korrupsjon og opportunisme i Washington D.C., men han lyktes ikke med å få gjennomført en tollreform, og den kom til å prege valgkampen. Republikanerne krevde høye tollsatser for å beskytte landets industri, mens demokratene var forkjempere for den frie handel. Selve valgkampen for kandidatene foregikk på noe ulike vilkår. Harrison hadde via partiets aktivister samlet inn en etter tiden ganske pen sum penger, som han brukte til effektiv markedsføring. Han holdt en lang rekke taler fra sin veranda i Indiana, som ble dekket av avisene. I motsetning til dette holdt Cleveland seg, som det tradisjonen var for en sittende president på de tider, fra å føre en selvstendig valgkamp. Det overlot han i stedet til visepresidentkandidaten Thurman, som imidlertid var 75 år og ikke hadde samme krefter som den tyve år yngre Harrison. En episode i valgkampens avslutning kan ha hatt stor betydning for utfallet: En republikaner skrev under falsk navn et brev til den engelske ambassadøren og bad om råd, idet han utga seg for å være innvandret engelskmann. Ambassadøren anbefalte ham å stemme på Cleveland, og da dette ble offentliggjort hadde det den effekt at store gruppene av irsk-amerikanere stemte på Harrison. Dette betød blant annet at Harrison vant vippestaten New York, noe som var med på å avgjøre valget. == Se også == Liste over Amerikas forente staters presidenter == Eksterne lenker == (en) United States presidential election, 1888 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Stemmer fordelt på fylker (counties) How close was the 1888 election? – Michael Sheppard, Michigan State University
Presidentvalget i USA i 1888 var det 26. presidentvalget i USAs historie.
195,628
https://no.wikipedia.org/wiki/BHK
2023-02-04
BHK
['Kategori:Pekere']
BHK kan sikte til: Bodø Håndballklubb IATA-koden til Bukhara internasjonale lufthavn i Usbekistan
BHK kan sikte til: Bodø Håndballklubb IATA-koden til Bukhara internasjonale lufthavn i Usbekistan
BHK kan sikte til:
195,629
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,630
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,631
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,632
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,633
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,634
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898. Det italienske fotballforbundet står for organiseringen av ligaen. Torino vant sin 5. ligatittel denne sesongen.
195,635
https://no.wikipedia.org/wiki/Serie_A_i_fotball_for_menn
2023-02-04
Serie A i fotball for menn
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Serie A', 'Kategori:Sider med diagrammer']
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9).
Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2018–19 – flest titler (35), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Vinnere == 1898 – Genoa 1899 – Genoa 1900 – Genoa 1901 – Milan 1902 – Genoa 1903 – Genoa 1904 – Genoa 1905 – Juventus 1906 – Milan 1907 – Milan 1908 – Pro Vercelli 1909 – Pro Vercelli 1909–10 – Internazionale 1910–11 – Pro Vercelli 1911–12 – Pro Vercelli 1912–13 – Pro Vercelli 1913–14 – Casale 1914–15 – Genoa 1915–16 –Ingen sesong 1916–17 –Ingen sesong 1917–18 –Ingen sesong 1918–19 –Ingen sesong 1919–30 – Internazionale 1920–21 – Pro Vercelli 1921–22 (FIGC) – Novese 1921–22 (CCI) – Pro Vercelli 1922–23 – Genoa 1923–24 – Genoa 1924–25 – Bologna 1925–26 – Juventus 1926–27 – Ingen mester kåret 1927–28 – Torino 1928–29 – Bologna 1929–30 – Ambrosiana-Inter 1930–31 – Juventus 1931–32 – Juventus 1932–33 – Juventus 1933–34 – Juventus 1934–35 – Juventus 1935–36 – Bologna 1936–37 – Bologna 1937–38 – Ambrosiana-Inter 1938–39 – Bologna 1939–40 – Ambrosiana-Inter 1940–41 – Bologna 1941–42 – Roma 1942–43 – Torino 1943–44 – Ingen sesong 1944–45 – Ingen sesong 1945–46 – Ingen sesong 1946–47 – Torino 1947–48 – Torino 1948–49 – Torino 1949–50 – Juventus 1950–51 – Milan 1951–52 – Juventus 1952–53 – Internazionale 1953–54 – Internazionale 1954–55 – Milan 1955–56 – Fiorentina 1956–57 – Milan 1957–58 – Juventus 1958–59 – Milan 1959–60 – Juventus 1960–61 – Juventus 1961–62 – Milan 1962–63 – Internazionale 1963–64 – Bologna 1964–65 – Internazionale 1965–66 – Internazionale 1966–67 – Juventus 1967–68 – Milan 1968–69 – Fiorentina 1969–70 – Cagliari 1970–71 – Internazionale 1971–72 – Juventus 1972–73 – Juventus 1973–74 – Lazio 1974–75 – Juventus 1975–76 – Torino 1976–77 – Juventus 1977–78 – Juventus 1978–79 – Milan 1979–80 – Internazionale 1980–81 – Juventus 1981–82 – Juventus 1982–83 – Roma 1983–84 – Juventus 1984–85 – Verona 1985–86 – Juventus 1986–87 – Napoli 1987–88 – Milan 1988–89 – Internazionale 1989–90 – Napoli 1990–91 – Sampdoria 1991–92 – Milan 1992–93 – Milan 1993–94 – Milan 1994–95 – Juventus 1995–96 – Milan 1996–97 – Juventus 1997–98 – Juventus 1998–99 – Milan 1999–00 – Lazio 2000–01 – Roma 2001–02 – Juventus 2002–03 – Juventus 2003–04 – Milan 2004–05 – Ingen mester kåret 2005–06 – Internazionale 2006–07 – Internazionale 2007–08 – Internazionale 2008–09 – Internazionale 2009–10 – Internazionale 2010–11 – Milan 2011–12 – Juventus 2012–13 – Juventus 2013–14 – Juventus 2014–15 – Juventus 2015–16 – Juventus 2016–17 – Juventus 2017–18 – Juventus 2018–19 – Juventus 2019–20 – Juventus 2020–21 – Inter 2021–22 – Milan == Dommerskandalen 2006 == Se Serie A 2005-2006 for sluttabellenDommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. == Serie A 2006–2007 == Se Serie A 2006–2007 for sluttabellenInter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. scudetto klar. == Serie A 2007–2008 == Se Serie A 2007–2008 for sluttabellenForan sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andreplassen, Roma. Juventus fikk 3.-plassen, mens Fiorentina fikk fjerdeplassen, og den siste Mesterligaplassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. == Tidligere vinnere == == Toppscorere == == Referanser == == Se også == Serie A i ishockey Liste over vinnere av Serie A Tilskuere i sportsturneringer == Eksterne lenker == (it) (en) Offisiell hjemmeside (no) italienskfotball.com (no) fotballitalia.com (se) Italiensk fotball på TV4s fotbollskanalen.se
Serie A er den italienske toppdivisjonen i fotball. Den ble opprettet i 1898.
195,636
https://no.wikipedia.org/wiki/Rick_Goodman
2023-02-04
Rick Goodman
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Videospilldesignere fra USA']
Rick Goodman er en amerikansk videospillutvikler. Han var også grunnleggeren og eieren av Stainless Steel Studios som ble grunnlagt i 1998.I 1995 var han med og grunnla Ensemble Studios sammen med broren sin Tony Goodman, Bruce Shelley, og Brian Sullivan. Det første spillet de lagde var Age of Empires, med Rick Goodman som ledende designer. Etter at spillet ble lansert på markedet ble Goodman en av de meste kjente spill-utviklerne i hele verden. Etter suksessen med Age of Empires sluttet han i Ensemble Studios, for å grunnlegge sitt eget spill-studio sammen med Dara-Lynn Pelechatz. Det første spillet de produserte var Empire Earth som kom ut i 2001.I 2003 ga de ut spillet Empires: Dawn of the Modern World som tok for seg hele historien fra 950 til 1950. I november 2004 kom det ut enda et spill som de kalte Immortal Cities: Children of the Nile. Det spillet de lagde ble kalt Rise and Fall: Civilizations at War, og kom ut 12. juli 2006.
Rick Goodman er en amerikansk videospillutvikler. Han var også grunnleggeren og eieren av Stainless Steel Studios som ble grunnlagt i 1998.I 1995 var han med og grunnla Ensemble Studios sammen med broren sin Tony Goodman, Bruce Shelley, og Brian Sullivan. Det første spillet de lagde var Age of Empires, med Rick Goodman som ledende designer. Etter at spillet ble lansert på markedet ble Goodman en av de meste kjente spill-utviklerne i hele verden. Etter suksessen med Age of Empires sluttet han i Ensemble Studios, for å grunnlegge sitt eget spill-studio sammen med Dara-Lynn Pelechatz. Det første spillet de produserte var Empire Earth som kom ut i 2001.I 2003 ga de ut spillet Empires: Dawn of the Modern World som tok for seg hele historien fra 950 til 1950. I november 2004 kom det ut enda et spill som de kalte Immortal Cities: Children of the Nile. Det spillet de lagde ble kalt Rise and Fall: Civilizations at War, og kom ut 12. juli 2006. == Referanser ==
Rick Goodman er en amerikansk videospillutvikler. Han var også grunnleggeren og eieren av Stainless Steel Studios som ble grunnlagt i 1998.
195,637
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_25_(Finnmark)
2023-02-04
Fylkesvei 25 (Finnmark)
['Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Tidligere veinummer i Finnmark']
Fylkesvei 25 (Fv25) i Finnmark gikk mellom Storekorsnes hurtigbåtkai og Storekorsnes i Alta kommune. Veien var 475 meter lang. 2019 ble veien del av fylkesvei 8830.
Fylkesvei 25 (Fv25) i Finnmark gikk mellom Storekorsnes hurtigbåtkai og Storekorsnes i Alta kommune. Veien var 475 meter lang. 2019 ble veien del av fylkesvei 8830. == Kommuner og knutepunkter == AltaKorsnesveien == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart
Fylkesvei 25 (Fv25) i Finnmark gikk mellom Storekorsnes hurtigbåtkai og Storekorsnes i Alta kommune. Veien var 475 meter lang.
195,638
https://no.wikipedia.org/wiki/Igor_(film)
2023-02-04
Igor (film)
['Kategori:Animasjonsfilmer fra USA', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2008', 'Kategori:Filmkomedier fra USA']
Igor er en amerikansk dataanimert filmkomedie fra 2008. Filmen hadde premiere i USA 19. september 2008.
Igor er en amerikansk dataanimert filmkomedie fra 2008. Filmen hadde premiere i USA 19. september 2008. == Handling == Kongeriket Malaria var en gang et fredelig land for bønder, inntil området ble ødelagt av en mystisk storm som aldri tok slutt og ødela alle plantasjene. Dermed ble alle innbyggerne drevet inn i fattigdom. Som svar på denne ulykken setter kong Malbert (spilt av Jay Leno) i gang en plan for å redde landet, ved å la kongedømmets beste og mest ondskapsfulle forskere lage forskjellige dommedagsenheter og utpresse resten av verden til å betale dem - ved å true med å slippe løs disse enhetene på resten av verden. Som et resultat ble kongedømmet et mørkt land, hvor ondskapen regjerer. Det avholdes også en årlig «Evil Science Fair» som finner sted på en arena kjent som Kiliseum. Samtidig som onde forskere blir behandlet som kjendiser, blir vanlige borgere med pukkelrygger behandlet som annenrangs borgere, vanligvis referert til med det nedsettende navnet «Igor» og blir ofte ansatt som ydmyke undersåtter for disse forskerne. En slik Igor (spilt av John Cusack) er imidlertid en talentfull oppfinner, som ønsker å bli en ondskapsfull vitenskapsmann selv. Blant hans oppfinnelser er vennene hans Scamper (spilt av Steve Buscemi) en re-animert, udødelig kanin, og Brain (spilt av Sean Hayes) en robot med en menneskelig hjerne. Dessverre må han holde dette talentet hemmelig, av frykt for å bli sendt til Igor-gjenvinningsanlegget - spesielt fra sin herre - den inkompetente doktor Glickenstein. I mellomtiden blir en annen ond vitenskapsmann ved navn Dr. Schadenfreude (spilt av Eddie Izzard) umåtelig populær, etter å ha vunnet flere Evil Science Fairs på rad. Men egentlig jukser han ved hjelp av sin form-skiftende kjæreste, Jaclyn (spilt av Jennifer Coolidge) og ønsker å styrte kong Malbert, og kontrollere Malaria som landets nye konge. En dag får Glickenstein besøk av kjæresten Heidi (som egentlig var Jaclyn i forkledning, som forsøker å stjele planene hans til neste Evil Science Fair) men Glickensteins siste oppfinnelse mislykkes og eksploderer, og tar Glickenstein med seg. I samme øyeblikk kommer kong Malbert for å kreve at Glickenstein bygger en oppfinnelse som kan beseire Schadenfreude, som Malbert frykter vil erstatte ham som konge på grunn av hans store popularitet. Ute av stand til å fortelle sannheten om Glickensteins død, påstår Igor frimodig at Glickenstein kan skape liv. Senere sniker Schadenfreude seg inn i Glickensteins slott for å stjele oppfinnelsen hans, men han oppdager at Glickenstein er død. I tillegg ser han at Igor har skapt et levende monster, som han tror kan være hans nøkkel til å overta tronen. == Medvirkende == Stemmeskuespillere == Eksterne lenker == Offisielt nettsted hos MGM (en) Igor på Internet Movie Database (fr) Igor på Allociné (nl) Igor på MovieMeter (en) Igor på AllMovie (en) Igor på Turner Classic Movies (en) Igor på Rotten Tomatoes (en) Igor på Metacritic (en) Igor på Box Office Mojo
USA
195,639
https://no.wikipedia.org/wiki/Igor
2023-02-04
Igor
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Usorterte stubber']
For filmen ved samme navn, se Igor (film).Igor (rus. Игорь, ukr. Ігор) er et mannsnavn med flere mulige opprinnelser. Det kan være: dannet av det nordiske navnet Ingvar eller Yngvar, som ble brakt til det gamle Russland av svenske vikinger. Ingvar har opprinnelse i norrøne ingwia, «dedikert til guden Ing», og harjaR, «kriger, hær». en russisk form av det nordiske navnet Ivar, som har opprinnelse i de norrøne ordene ýr, «barlind», og harjaR, «kriger», barlind var brukt til pilbue, og betydningen blir da 'kriger med pilbue'. navnet kan også ha kommet sørfra fra Georg ’bonde’ og fra Gregor ’våken’Igor (Ruriks sønn) beseiret Kiev.
For filmen ved samme navn, se Igor (film).Igor (rus. Игорь, ukr. Ігор) er et mannsnavn med flere mulige opprinnelser. Det kan være: dannet av det nordiske navnet Ingvar eller Yngvar, som ble brakt til det gamle Russland av svenske vikinger. Ingvar har opprinnelse i norrøne ingwia, «dedikert til guden Ing», og harjaR, «kriger, hær». en russisk form av det nordiske navnet Ivar, som har opprinnelse i de norrøne ordene ýr, «barlind», og harjaR, «kriger», barlind var brukt til pilbue, og betydningen blir da 'kriger med pilbue'. navnet kan også ha kommet sørfra fra Georg ’bonde’ og fra Gregor ’våken’Igor (Ruriks sønn) beseiret Kiev. == Utbredelse == Igor er et vanlig navn i mange land med slavisk eller portugisisk språk. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Igor og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. == Kjente personer med navnet == Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Igor Stravinskij (1882–1971), russisk komponist Igor Ivanov (f. 1945), russisk politiker og utenriksminister i Russland 1998–2004 Igor Akinfejev (f. 1986), russisk fotballkeeper Igor Jijikine, russisk skuespiller == Annen bruk av navnet == Igor Kill alias Thorleif Larsen, musiker og gitarprodusent == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Behind the Name: Igor (en) Think Baby Names: Igor
Igor (rus. Игорь, ukr.
195,640
https://no.wikipedia.org/wiki/Barbromesse
2023-02-04
Barbromesse
['Kategori:Adventstiden', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i desember', 'Kategori:Norske merkedager']
Barbromesse eller Barbrodøgnet (lat. festum Barbare virginis) er en merkedag på primstaven for den 4. desember. Den kan ha et kors (gjerne med to ringer), lenker, ringer, sol, tårn, slede, sverd, rokk eller en B som tegn.
Barbromesse eller Barbrodøgnet (lat. festum Barbare virginis) er en merkedag på primstaven for den 4. desember. Den kan ha et kors (gjerne med to ringer), lenker, ringer, sol, tårn, slede, sverd, rokk eller en B som tegn. == Barbro eller Barbara == Dagen er til minne om sankta Barbara fra Nikomedia, som skal ha dødd tidlig på 300-tallet. Sagnet sier at hun ble innestengt i et tårn eller en hule av den hedenske faren sin, som meldte henne til de romerske styresmaktene da han fant ut at hun var blitt kristen. Hun ble torturert og til slutt halshogd av faren, som straks ble truffet av lynet og brent til aske. Sankt Barbara ble tatt ut av den katolske helgenkalenderen i 1989, da det ikke var funnet bevis for at hun faktisk hadde levd. == Markering og tro knyttet til dagen == Ettersom Barbara er knyttet til smell gjennom lynet er hun kjent som helgen for skyttere og fyrverkerimakere. Dagen hennes blir dermed markert av mange artilleriregimenter, blant annet i Norge. Denne dagen skulle man tradisjonelt begynne å spinne til jule- og vinterklær. Man sa gjerne at sola forsvant denne dagen og kom tilbake på Luciadagen den 13. desember. == Eksterne lenker == Barbromesse ved Vi Vest.no Barbromesse i Caplex Barbromesse ved koordinatoren.com Barbromesse ved Lokalhistoriewiki, henta frå Norsk historisk leksikon (2004) Dagen i dag om den heilage Barbara
Barbromesse eller Barbrodøgnet (lat. festum Barbare virginis) er en merkedag på primstaven for den 4.
195,641
https://no.wikipedia.org/wiki/Lille_Kirkeholmen
2023-02-04
Lille Kirkeholmen
['Kategori:58°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Kragerø']
Lille Kirkeholmen er en liten øy i Kragerøskjærgården. Den ligger ved siden av øya Tåtøy og Kirkeholmen, som ikke må forveksles med Lille Kirkeholmen.Kirkeholmen ble brukt som en fabrikkøy fram til midten av 1900- tallet. Fabrikken ble lagt ned og i 1997 ble det påbegynt et hytteprojekt som skulle bli til 60 hytter.
Lille Kirkeholmen er en liten øy i Kragerøskjærgården. Den ligger ved siden av øya Tåtøy og Kirkeholmen, som ikke må forveksles med Lille Kirkeholmen.Kirkeholmen ble brukt som en fabrikkøy fram til midten av 1900- tallet. Fabrikken ble lagt ned og i 1997 ble det påbegynt et hytteprojekt som skulle bli til 60 hytter. == Referanser ==
Lille Kirkeholmen er en liten øy i Kragerøskjærgården. Den ligger ved siden av øya Tåtøy og Kirkeholmen, som ikke må forveksles med Lille Kirkeholmen.
195,642
https://no.wikipedia.org/wiki/Tidsavvik
2023-02-04
Tidsavvik
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner']
Et tidsavvik er definert ved internasjonal konvensjon som et antall timer og minutter fra universell tid UTC. Mange tidssoner bruker to tidsavvik, et for standardtid og et for sommertid.
Et tidsavvik er definert ved internasjonal konvensjon som et antall timer og minutter fra universell tid UTC. Mange tidssoner bruker to tidsavvik, et for standardtid og et for sommertid. == Se også == Tidssone
Et tidsavvik er definert ved internasjonal konvensjon som et antall timer og minutter fra universell tid UTC. Mange tidssoner bruker to tidsavvik, et for standardtid og et for sommertid.
195,643
https://no.wikipedia.org/wiki/Conny_Andersson
2023-02-04
Conny Andersson
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. desember', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske Formel 1-førere']
Conny Andersson (født 28. desember 1939, Alingsås, Sverige) er en svensk tidligere racerfører. Han deltok i Formel 1 i 1976 og 1977. Han debuterte i Nederlands Grand Prix 1976 for Surtees, men måtte bryte etter motorproblemer på den tiende runden. I 1977 var han påmeldt i fire løp for BRM, men klarte ikke å kvalifisere seg for selve løpet i noen av dem.I sine yngre år var Andersson en dyktig motocross-fører. Fra 1970 til 1976 deltok han i Formel 3 som privatist i nesten ti år, med betydelig suksess. I 1975 konkurrerte han i det europeiske Formel 3-mesterskapet, hvor han vant i Monaco. Sesongen etter vant han ytterligere fire løp.
Conny Andersson (født 28. desember 1939, Alingsås, Sverige) er en svensk tidligere racerfører. Han deltok i Formel 1 i 1976 og 1977. Han debuterte i Nederlands Grand Prix 1976 for Surtees, men måtte bryte etter motorproblemer på den tiende runden. I 1977 var han påmeldt i fire løp for BRM, men klarte ikke å kvalifisere seg for selve løpet i noen av dem.I sine yngre år var Andersson en dyktig motocross-fører. Fra 1970 til 1976 deltok han i Formel 3 som privatist i nesten ti år, med betydelig suksess. I 1975 konkurrerte han i det europeiske Formel 3-mesterskapet, hvor han vant i Monaco. Sesongen etter vant han ytterligere fire løp. == Resultater == === Fullstendige Formel 1-resultater === (Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde) == Referanser == == Se også == Liste over Formel 1-førere
|Sesonger = -
195,644
https://no.wikipedia.org/wiki/Marco_Apicella
2023-02-04
Marco Apicella
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Førere i 24-timersløpet på Le Mans', 'Kategori:Italienske Formel 1-førere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
Marco Apicella (født 7. oktober, 1965, Bologna, Italia) er en italiensk racerfører. I 1993-sesongen kjørte han et Formel 1-løp for Jordan-teamet, da han deltok i Italias Grand Prix, men måtte bryte etter en kollisjon i starten av løpet.Han hadde gode resultater i andre Formel-serier, som det japanske Formel 3000-mesterskapet som han vant sammenlagt i 1994. Fra 2000 til 2009 kjørte han i det japanske standardbil-mesterskapet Super GT, og deltok fire ganger i 24-timersløpet på Le Mans.
Marco Apicella (født 7. oktober, 1965, Bologna, Italia) er en italiensk racerfører. I 1993-sesongen kjørte han et Formel 1-løp for Jordan-teamet, da han deltok i Italias Grand Prix, men måtte bryte etter en kollisjon i starten av løpet.Han hadde gode resultater i andre Formel-serier, som det japanske Formel 3000-mesterskapet som han vant sammenlagt i 1994. Fra 2000 til 2009 kjørte han i det japanske standardbil-mesterskapet Super GT, og deltok fire ganger i 24-timersløpet på Le Mans. == Resultater == === Fullstendige Formel 1-resultater === (Forklaring) === Fullstendige resultater fra 24-timersløpet på Le Mans === == Se også == Liste over Formel 1-førere == Referanser ==
|Sesonger =
195,645
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_583
2023-02-04
Europavei 583
['Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til E50', 'Kategori:Referanser til E85', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Moldova', 'Kategori:Veier i Romania', 'Kategori:Veier i Ukraina']
Europavei 583 går mellom Săbăoani i Romania og Zjytomyr i Ukraina. Veiens lengde er rundt 540 km.
Europavei 583 går mellom Săbăoani i Romania og Zjytomyr i Ukraina. Veiens lengde er rundt 540 km. == Knutepunkter == == Eksterne lenker == European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene
| bilde =
195,646
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensrankingen_i_snooker_1984/1985
2023-02-04
Verdensrankingen i snooker 1984/1985
['Kategori:Sport i 1984', 'Kategori:Sport i 1985', 'Kategori:Verdensrankingen i snooker']
Verdensrankingen i snooker 1984/1985 er verdensrangeringen av de 32 beste snookerspillerne i verden for sesongen 1984/1985.
Verdensrankingen i snooker 1984/1985 er verdensrangeringen av de 32 beste snookerspillerne i verden for sesongen 1984/1985. == Rankingen ==
Verdensrankingen i snooker 1984/1985 er verdensrangeringen av de 32 beste snookerspillerne i verden for sesongen 1984/1985.
195,647
https://no.wikipedia.org/wiki/Norman_Lockyer
2023-02-04
Norman Lockyer
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske astronomer', 'Kategori:Britiske forfattere', 'Kategori:Dødsfall i 1920', 'Kategori:Fødsler i 1836', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rugby', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
Joseph Norman Lockyer (født 17. mai 1836 i Rugby i Warwickshire, død 16. august 1920 i Salcombe Regisi Devon) startet sin karriere som embedsmann i det britiske forsvardepartementet, med astronomi kun som hobby. Hans iver og engasjement for vitenskapen gjorde ham etter hvert til professor ved Royal College of Science, og direktør for solobservatoriet samme sted. Han var grunnleggende redaktør av vitenskapstidskriftet Nature, og forble det i nesten et halvt århundre til rett før hans egen død. Lockyer regnes sammen med Pierre Janssen som oppdageren av helium, hadde en ledende rolle i forsøk på å reorganisere den britiske vitenskapen, skrev en rekke populærvitenskapelige bøker, og regnes som en av grunnleggerne av astroarkeologi. For dette arbeidet ble han slått til ridder i 1897.
Joseph Norman Lockyer (født 17. mai 1836 i Rugby i Warwickshire, død 16. august 1920 i Salcombe Regisi Devon) startet sin karriere som embedsmann i det britiske forsvardepartementet, med astronomi kun som hobby. Hans iver og engasjement for vitenskapen gjorde ham etter hvert til professor ved Royal College of Science, og direktør for solobservatoriet samme sted. Han var grunnleggende redaktør av vitenskapstidskriftet Nature, og forble det i nesten et halvt århundre til rett før hans egen død. Lockyer regnes sammen med Pierre Janssen som oppdageren av helium, hadde en ledende rolle i forsøk på å reorganisere den britiske vitenskapen, skrev en rekke populærvitenskapelige bøker, og regnes som en av grunnleggerne av astroarkeologi. For dette arbeidet ble han slått til ridder i 1897. == Bibliografi (utvalg) == (1889): Elementary Lessons in Astronomy. Macmillan and co. (1868–94) (1874): Contributions Contributions to Solar Physics. Macmillan and co. (1873) (1873): The Spectroscope and Its Applications. Macmillan and Co. (1873) (1878): Studies in spectrum analysis. C. K. Paul. (1878) (1887): The Movements of the Earth. Macmillan and co. (1887) (1887): The Chemistry of the Sun. Macmillan and co. (1887) (1890): The Meteoritic Hypothesis. Macmillan. (1890) (1894): The Dawn of Astronomy. Cassell. (1894) (1897): The Sun's Place in Nature. The Macmillan company. (1897) (1900): Inorganic Evolution as Studied by Spectrum Analysis. Macmillan and co., limited. (1900) (1903): On the Influence of Brain Power on History. Macmillan and Co., Limited. (1903) (1906): Stonehenge and Other British Stone Monuments Astronomically Considered (andre utgave 1909) (1906): Education and National Progress. Macmillan and co. (1907) (1909): Surveying for Archaeologists. Macmillan and co., limited. (1909) (1910): Tennyson, as a Student and Poet of Nature. Macmillan. (1910) == Referanser == == Litteratur == Meadows, A. J. (1972): Science and Controversy. Cambridge, Massachusetts: MIT Press. ISBN 0-230-22020-7 Wilkins, G. A. (1994): «Sir Norman Lockyer's Contributions to Science» i: Quarterly Journal of the Royal Astronomical Society 35: 51–57. Bibcode:1994QJRAS..35...51W. == Eksterne lenker == Norman Lockyer Observatory & James Lockyer Planetarium Archives of the Norman Lockyer Observatory (University of Exeter) Norman Lockyer Observatory radio station in Sidmouth
|fødested = Rugby, Warwickshire, England
195,648
https://no.wikipedia.org/wiki/Sussex_(h%C3%B8nserase)
2023-02-04
Sussex (hønserase)
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hønseraser', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
Sussex er en tung hønserase som stammer fra grevskapet Sussex i England. Sussex har også fått navnet fra grevskapet. Den er framavlet som kjøtt- og verperase, og i dag er det en kombinasjonsrase som ofte blir brukt som utstillingsrase. Den ligner litt på dorking, og det eneste som skiller dem er fargen. Rasen har kjøtt med hvitt og finfibret kjøtt. Hønene begynner å verpe når de er rundt 5–6 måneder gamle. De er svært gode eggleggere, også om vinteren. Hønene er også rugevillige og flinke til å ta av seg kyllingene sine. De kan også være fostermødre for and- og gåsunger. Kyllingene vokser fort og blir raskt befjæret. Rasen er hardfør og har rolig temperament. Dvergvarianten stammer fra Tyskland og England. Eggene er gulbrune til gulaktige, og veier 55 gram (35 gram for dverg). Hanen veier 3–4 kg, og hønen veier 2,5 – 3 kg. For dverg veier hanen 1 kg, og hønen 800 gram.
Sussex er en tung hønserase som stammer fra grevskapet Sussex i England. Sussex har også fått navnet fra grevskapet. Den er framavlet som kjøtt- og verperase, og i dag er det en kombinasjonsrase som ofte blir brukt som utstillingsrase. Den ligner litt på dorking, og det eneste som skiller dem er fargen. Rasen har kjøtt med hvitt og finfibret kjøtt. Hønene begynner å verpe når de er rundt 5–6 måneder gamle. De er svært gode eggleggere, også om vinteren. Hønene er også rugevillige og flinke til å ta av seg kyllingene sine. De kan også være fostermødre for and- og gåsunger. Kyllingene vokser fort og blir raskt befjæret. Rasen er hardfør og har rolig temperament. Dvergvarianten stammer fra Tyskland og England. Eggene er gulbrune til gulaktige, og veier 55 gram (35 gram for dverg). Hanen veier 3–4 kg, og hønen veier 2,5 – 3 kg. For dverg veier hanen 1 kg, og hønen 800 gram. == Farger == Lys/columbia Blå/columbia Gul/columbia Rød/columbia Brun Trefarget Sølvgrå == Eksterne lenker == (en) Kategori:Sussex (chicken) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sussex er en tung hønserase som stammer fra grevskapet Sussex i England.
195,649
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_8058
2023-02-04
Fylkesvei 8058
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Troms og Finnmark', 'Kategori:Referanser til Ev69', 'Kategori:Veier i Hammerfest']
Fylkesvei 8058 går mellom Masterelv og Kokelv i Hammerfest kommune. Veien er 3,8 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 182 (Finnmark).
Fylkesvei 8058 går mellom Masterelv og Kokelv i Hammerfest kommune. Veien er 3,8 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 182 (Finnmark). == Kommuner og knutepunkter == HammerfestMasterelvveien Endepunkt Masterelva kaiKokelvveien Kokelv sjøsamiske museumRusselva == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv8058 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger
Fylkesvei 8058 går mellom Masterelv og Kokelv i Hammerfest kommune. Veien er 3,8 km lang.
195,650
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandringhamtid
2023-02-04
Sandringhamtid
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Englands historie', 'Kategori:Tidssoner']
Sandringhamtid er navnet som er gitt de idiosynkratiske endringene som Kong Edvard VII foretok med innstillingen av klokkene ved det kongelige godset Sandringham. Det var ikke, som ryktet vil ha det til, igangsatt for å hjelpe Dronning Alexandra, som alltid var for sen, men for å få mer tid til jakt om vinteren. Den var i bruk i perioden 1901 til 1936. Kongen ga ordre om at alle klokkene på godset skulle stilles til en halv time før Greenwich middeltid. I senere år ble praksisen også fulgt ved slottene Windsor og Balmoral. Skikken med Sandringhamtid fortsatte etter Edwards død, og vedvarte gjennom hele regjeringstiden til hans sønn George V. Imidlertid, på grunn forvirringen som denne tidsforskjellen forårsaket og som ble forsterket i Georges siste timer, ble tradisjonen avskaffet av Edward VIII i hans korte tid på tronen. I dag ville Sandringhamtid tilsvare UTC+0:30.
Sandringhamtid er navnet som er gitt de idiosynkratiske endringene som Kong Edvard VII foretok med innstillingen av klokkene ved det kongelige godset Sandringham. Det var ikke, som ryktet vil ha det til, igangsatt for å hjelpe Dronning Alexandra, som alltid var for sen, men for å få mer tid til jakt om vinteren. Den var i bruk i perioden 1901 til 1936. Kongen ga ordre om at alle klokkene på godset skulle stilles til en halv time før Greenwich middeltid. I senere år ble praksisen også fulgt ved slottene Windsor og Balmoral. Skikken med Sandringhamtid fortsatte etter Edwards død, og vedvarte gjennom hele regjeringstiden til hans sønn George V. Imidlertid, på grunn forvirringen som denne tidsforskjellen forårsaket og som ble forsterket i Georges siste timer, ble tradisjonen avskaffet av Edward VIII i hans korte tid på tronen. I dag ville Sandringhamtid tilsvare UTC+0:30. == Referanser ==
Sandringhamtid er navnet som er gitt de idiosynkratiske endringene som Kong Edvard VII foretok med innstillingen av klokkene ved det kongelige godset Sandringham. Det var ikke, som ryktet vil ha det til, igangsatt for å hjelpe Dronning Alexandra, som alltid var for sen,Vickers, Hugo, Elizabeth: The Queen Mother (Arrow Books/Random House, 2006) s.
195,651
https://no.wikipedia.org/wiki/Pen-ek_Ratanaruang
2023-02-04
Pen-ek Ratanaruang
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Bangkok', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Thailendere']
Denne artikkelen handler om en person fra Thailand; thailandsk navneskikk er slik at en person refereres til med fornavnet sitt (Pen-ek) og ikke slektsnavnet sitt (Ratanaruang).Pen-ek Ratanaruang (th. เป็นเอก รัตนเรือง (pen.e:k rat.ta.na.rɯa̯ŋ), født 8. mars 1962) er en thailandsk regissør og manusforfatter. Han er gjerne best kjent for sin arthouse film Last Life in the Universe (2003), og anses for å være en av hovedaktørene innenfor Thailands «new wave» filmer, sammen med Wisit Sasanatieng og Apichatpong Weerasethakul. Fra 1977 til 1985, studerte han ved Pratt Institute i New York, i 1993 begynte han å arbeide ved Film Factory i Bangkok, hvor han laget flere prisbelønte TV-reklamer. I 1997 debuterte han med krim-komedien «Fun Bar Karaoke», hans neste film «Ruang Talok 69» (6ixtynin9) var òg en krim-komedie. I 2001 kom han med filmen Monrak Transistor, som ble nominert for en Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film. Den fjerde filmen hans, Last Life in the Universe, ble også nominert for en Oscar, og hovedrolleinnehaver Asano Tadanobu vant prisen for beste skuespiller ved Filmfestivalen i Venezia. Asano spilte også hovedrollen i Pen-eks femte film Invisible Waves. Pen-eks nyeste film er Ploy fra 2007.
Denne artikkelen handler om en person fra Thailand; thailandsk navneskikk er slik at en person refereres til med fornavnet sitt (Pen-ek) og ikke slektsnavnet sitt (Ratanaruang).Pen-ek Ratanaruang (th. เป็นเอก รัตนเรือง (pen.e:k rat.ta.na.rɯa̯ŋ), født 8. mars 1962) er en thailandsk regissør og manusforfatter. Han er gjerne best kjent for sin arthouse film Last Life in the Universe (2003), og anses for å være en av hovedaktørene innenfor Thailands «new wave» filmer, sammen med Wisit Sasanatieng og Apichatpong Weerasethakul. Fra 1977 til 1985, studerte han ved Pratt Institute i New York, i 1993 begynte han å arbeide ved Film Factory i Bangkok, hvor han laget flere prisbelønte TV-reklamer. I 1997 debuterte han med krim-komedien «Fun Bar Karaoke», hans neste film «Ruang Talok 69» (6ixtynin9) var òg en krim-komedie. I 2001 kom han med filmen Monrak Transistor, som ble nominert for en Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film. Den fjerde filmen hans, Last Life in the Universe, ble også nominert for en Oscar, og hovedrolleinnehaver Asano Tadanobu vant prisen for beste skuespiller ved Filmfestivalen i Venezia. Asano spilte også hovedrollen i Pen-eks femte film Invisible Waves. Pen-eks nyeste film er Ploy fra 2007. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Pen-ek Ratanaruang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Pen-ek Ratanaruang på Internet Movie Database (sv) Pen-ek Ratanaruang i Svensk Filmdatabas (da) Pen-ek Ratanaruang på Filmdatabasen (fr) Pen-ek Ratanaruang på Allociné (en) Pen-ek Ratanaruang på AllMovie (en) Pen-ek Ratanaruang hos Rotten Tomatoes (en) Pen-ek Ratanaruang hos The Movie Database
Pen-ek Ratanaruang (th. เป็นเอก รัตนเรือง (), født 8.
195,652
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_158_(Finnmark)
2023-02-04
Fylkesvei 158 (Finnmark)
['Kategori:Referanser til Ev69', 'Kategori:Tidligere veinummer i Finnmark']
Fylkesvei 158 (Fv158) i Finnmark gikk mellom Gunnarnes og Havøysund i Måsøy kommune. Veien går med ferge fra Havøysund til Gunnarnes på Rolvsøya, med to korte strekninger på land. Veiens lengde på land var 993 meter. 2019 ble veien del av fylkesvei 8040.
Fylkesvei 158 (Fv158) i Finnmark gikk mellom Gunnarnes og Havøysund i Måsøy kommune. Veien går med ferge fra Havøysund til Gunnarnes på Rolvsøya, med to korte strekninger på land. Veiens lengde på land var 993 meter. 2019 ble veien del av fylkesvei 8040. == Kommuner og knutepunkter == Måsøy Fv151Fylkesvei 151 fra Gunnarnes til Kalveland, og til Tufjord == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart Snelandia - Finnmark fylkeskommune, Samferdselsavdelinga
Fylkesvei 158 (Fv158) i Finnmark gikk mellom Gunnarnes og Havøysund i Måsøy kommune. Veien går med ferge fra Havøysund til Gunnarnes på Rolvsøya, med to korte strekninger på land.
195,653
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Kingston
2023-02-04
George Kingston
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske ishockeytrenere', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
George Kingston (født 20. august 1939 i Biggar, Saskatchewan) er en canadisk ishockeytrener. Han er mest kjent for og trenet ishockeylaget ved University of Calgary, de norske og canadiske ishockeylandslagene, i tillegg til å ha vært San Jose Sharks første trener.
George Kingston (født 20. august 1939 i Biggar, Saskatchewan) er en canadisk ishockeytrener. Han er mest kjent for og trenet ishockeylaget ved University of Calgary, de norske og canadiske ishockeylandslagene, i tillegg til å ha vært San Jose Sharks første trener. == Karriere == Kingston startet sin trenerkarriere hos University of Calgary i 1968 der han trente laget i tre perioder på til sammen 16 år (68-76.78-83.84-88), der han hadde en kamprekke på 245 seiere og 128 tap, og ledet Calgary til to Alberta Colleges Athletic Conference championships. Han fikk i 1980 jobben som assistenttrener for Calgary Flames der han var i to sesonger. Han var også assistent for Minnesota North Stars i 88-89 sesongen. I 1989 ble Kingston ansatt som ny landslagstrener for det Norske ishockeylandslaget. Etter to mindre suksessfulle år i Norge, ble Kingston ansatt som ny trener i den nystartede NHL-klubben San Jose Sharks. Sharks under Kingston ledelse fikk kun 28 seiere på 164 matcher, noe som gjorde at han fikk sparken etter 1992-93 sesongen. Etter dette ble Kingston ansatt som ny landslagstrener for det Canadiske ishockeylandslaget, som han i 1994 ledet til gull i Ice Hockey World Championship. Etter suksessen i turneringen signerte Kingston trenerkontrakt med det tyske ishockeylandslaget, der han var trener i 4 år fram til 1998. I 1999 signerte Kingston nok en gang klar for en nystartet NHL-klubb, denne gang som assistent for Atlanta Thrashers. Etter bare 2 år i Atlanta dro han til Florida Panthers, der han fram til 2001 var assistenttrener. I 2007 fungerte Kingston i en kort periode som trener i Stavanger Oilers. Kingston bor i 2008 i Norge, hvor han jobber som assistenttrener for det norske ishockeylandslaget og som hovedtrener for Norges kvinnelandslag, i tillegg til at han fungerer som rådgiver for olympiatoppen. == Referanser == == Eksterne lenker == (de) George Kingston – Munzinger Sportsarchiv (en) George Kingston – Hockeydb.com (en) George Kingston – Eliteprospects.com (en) George Kingston – Eliteprospects.com (personale)
George Kingston (født 20. august 1939 i Biggar, Saskatchewan) er en canadisk ishockeytrener.
195,654
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_155_(Finnmark)
2023-02-04
Fylkesvei 155 (Finnmark)
['Kategori:Tidligere veinummer i Finnmark']
Fylkesvei 155 (Fv155) i Finnmark går mellom Havøysund og Hallvika i Måsøy kommune. Veien er 880 meter lang. 2019 ble veien del av fylkesvei 889.
Fylkesvei 155 (Fv155) i Finnmark går mellom Havøysund og Hallvika i Måsøy kommune. Veien er 880 meter lang. 2019 ble veien del av fylkesvei 889. == Kommuner og knutepunkter == Måsøy 889Fylkesvei 889 Havøysund Endepunkt Hallvika == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart
Fylkesvei 155 (Fv155) i Finnmark går mellom Havøysund og Hallvika i Måsøy kommune. Veien er 880 meter lang.
195,655
https://no.wikipedia.org/wiki/Monica_Lillehagen
2023-02-04
Monica Lillehagen
['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske sommerleker 2008', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske sommerleker 2016', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skytesport', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skyttere', 'Kategori:Personer fra Sør-Odal kommune']
Gerd Monica Lillehagen (født 6. januar 1969) er norsk skytter fra Galterud i Sør-Odal kommune. Lillehagen skyter for Aasa miniatyrskytterlag. Hun har ryggmargsbrokk og er avhengig av rullestol. Lillehagen deltok som eneste skytter fra Norge til paralympiske leker i Beijing 2008. Hun deltok i 10 meter Rifle, liggende og stående og endte på 5.-plass. Hun startet med skyting i 1996. Innehar 15 NM-titler og 3.-plass i EM i 2007, og har deltatt i VM og i Nordisk flere ganger. Hun har den norske rekorden i stående på 386 poeng (mai 2008). Hennes trener er Magnar Ivar Mellem fra Flisa i Åsnes kommune.
Gerd Monica Lillehagen (født 6. januar 1969) er norsk skytter fra Galterud i Sør-Odal kommune. Lillehagen skyter for Aasa miniatyrskytterlag. Hun har ryggmargsbrokk og er avhengig av rullestol. Lillehagen deltok som eneste skytter fra Norge til paralympiske leker i Beijing 2008. Hun deltok i 10 meter Rifle, liggende og stående og endte på 5.-plass. Hun startet med skyting i 1996. Innehar 15 NM-titler og 3.-plass i EM i 2007, og har deltatt i VM og i Nordisk flere ganger. Hun har den norske rekorden i stående på 386 poeng (mai 2008). Hennes trener er Magnar Ivar Mellem fra Flisa i Åsnes kommune.
Gerd Monica Lillehagen (født 6. januar 1969) er norsk skytter fra Galterud i Sør-Odal kommune.
195,656
https://no.wikipedia.org/wiki/Bossmo_%26_Ytteren_Idrettslag
2023-02-04
Bossmo & Ytteren Idrettslag
['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1912', 'Kategori:Fotballag i Nordland', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1908', 'Kategori:Idrettslag i Nordland', 'Kategori:Ishockeyklubber i Norge', 'Kategori:Sport i Rana']
Bossmo & Ytteren Idrettslag (stiftet 9. februar 1908 som Aannerlaget Fram) er et idrettslag fra Mo i Rana i Nordland. Klubben er mest sannsynlig den største klubben i byen, og en av de største i Nord-Norge. Klubben disponerer anleggene Ytteren idrettspark med kunstgressbane og et klubbhus og attraktive Skillevollen idrettspark.
Bossmo & Ytteren Idrettslag (stiftet 9. februar 1908 som Aannerlaget Fram) er et idrettslag fra Mo i Rana i Nordland. Klubben er mest sannsynlig den største klubben i byen, og en av de største i Nord-Norge. Klubben disponerer anleggene Ytteren idrettspark med kunstgressbane og et klubbhus og attraktive Skillevollen idrettspark. == Historikk == Selv om det skal ha vært arrangert langrenn og hopprenn i regi av Baasmo Skiklub allerede i 1899, ble klubben først offisielt stiftet 9. februar 1908 som Aannerlaget Fram. Da det 22. januar 1916 ble vedtatt å legge ned skiklubben, byttet det i stedet navn til Bossmo Idrætslag, og ble gjort om til et fleridrettslag. Her ble skiklubben forent med Bossmo Fotboldklub (stiftet 8. mai 1912) og Bossmo Turnforening (stiftet i 1907), samt en ny friidrettsavdeling.14. desember 1924, ble Skilaget FRAM stiftet, mens Bossmo & Ytteren Allianseidrettslag (B&Y AIL) ble stiftet 14. april 1935. I et par år hadde man også tre forskjellige idrettslag, før B&Y AIL slo seg sammen med Sportsklubben FRAM i oktober 1937. Etter den andre verdenskrig i 1945 ble alle idrettslagene i området slått sammen og dannet Bossmo & Ytteren Idrettslag. Bossmo & Ytteren IL har også ishockey på program. === Anlegg === Hoppbakkene «Temmerhågen»" på Ytteren og «Finnkollen» på Båsmoen sto ferdig i henholdsvis 1911 og 1914. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted
Bossmo & Ytteren Idrettslag (stiftet 9. februar 1908 som Aannerlaget Fram) er et idrettslag fra Mo i Rana i Nordland.
195,657
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Anger-prisen
2023-02-04
Per Anger-prisen
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Per Anger-prisen', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2002', 'Kategori:Ytringsfrihetspriser og menneskerettighetspriser']
Per Anger-prisen er en svensk menneskerettighetspris som ble opprettet i 2004 til minne om diplomaten Per Anger, som døde i 2002. Prisen administreres på vegne av den svenske regjering av Forum for Levende Historie i Stockholm og deles ut til en person eller organisasjon som har gjort en stor innsats for å fremme menneskerettigheter og demokrati. Prisen er et kunstverk i sølv formet som to hender som holder rundt og beskytter en sfærisk form. Vekten av sølvet i kunstverket er som vekten av et hjerte. Kunstverket er formet av arkitektene og formgiveren Andreas Ferm og Jani Kristoffersen.
Per Anger-prisen er en svensk menneskerettighetspris som ble opprettet i 2004 til minne om diplomaten Per Anger, som døde i 2002. Prisen administreres på vegne av den svenske regjering av Forum for Levende Historie i Stockholm og deles ut til en person eller organisasjon som har gjort en stor innsats for å fremme menneskerettigheter og demokrati. Prisen er et kunstverk i sølv formet som to hender som holder rundt og beskytter en sfærisk form. Vekten av sølvet i kunstverket er som vekten av et hjerte. Kunstverket er formet av arkitektene og formgiveren Andreas Ferm og Jani Kristoffersen. == Prisvinnere == 2004 Erkebiskop Gennaro Verolino, som reddet jøder under den tyske okkupasjonen av Ungarn i 1944. 2005 Arsen Sakalov for sitt arbeid med å dokumentere og rapportere overgrep i Tsjetsjenia. 2006 Aljaksandr Bjaljatski for sitt engasjement for menneskerettigheter i Hviterussland. 2007 Organización Femenina Popular fra Colombia for i et truende miljø uredd å trosse våpenmakt og styrke de røster som står i fare for å forstumme. 2008 Biskop Sebastian Bakare, Zimbabwe for i en presset politisk stilling med mot og personlige oppofrelser ha gitt stemme til kampen mot undertrykkelse og for ytrings- og meningsfrihet. 2009 Brahim Dahane, borgerrettighetsaktivist fra Vest-Sahara 2010 Jelena Urlajeva, borgerrettighetsaktivist i Usbekistan 2011 Narges Mohammadi, menneskerettsaktivist i Iran 2012 Sapiyat Magomedova, menneskerettsadvokat i Dagestan 2013 Justine Ijeomah, menneskerettsaktivist i Nigeria 2014 Rita Mahato, menneskerettsaktivist fra Nepal, for innsats for voldsutsatte kvinner 2015 Islena Rey Rodriguez, menneskerettsaktivist i Colombia 2016 Abdullah al-Khateeb, menneskerettsaktivist i Syrien 2017 Gégé Katana Bukuru, menneskerettsaktivist i Demokratiska Republiken Kongo 2018 Teodora del Carmen Vásquez, kvinnorettsaktivist i El Salvador 2019 Najwa Alimi, journalist i Afghanistan (född 1993 eller 1994) 2020 Intisar Al-Amyal, kvinnorettsaktivist i Irak 2021 S'bu Zikode (Sibusiso Innocent Zikode). sydafrikansk menneskerettsaktivist 2022 Anabela Lemos, klimataktivist fra Cabo Delgado i Moçambique == Referanser == == Eksterne lenker == (sv) Offisielt nettsted
Per Anger-prisen er en svensk menneskerettighetspris som ble opprettet i 2004 til minne om diplomaten Per Anger, som døde i 2002. Prisen administreres på vegne av den svenske regjering av Forum for Levende Historie i Stockholm og deles ut til en person eller organisasjon som har gjort en stor innsats for å fremme menneskerettigheter og demokrati.
195,658
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_8082
2023-02-04
Fylkesvei 8082
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Troms og Finnmark', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Ev75', 'Kategori:Veier i Tana']
Fylkesvei 8082 går mellom Geresgohppi og Leirpollskogen (Austertana) i Tana kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 282 (Finnmark).
Fylkesvei 8082 går mellom Geresgohppi og Leirpollskogen (Austertana) i Tana kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 282 (Finnmark). == Kommuner og knutepunkter == TanaKvartsittveien == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv8082 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger
| kvalitet =
195,659
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Scheidemann
2023-02-04
Heinrich Scheidemann
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall i 1663', 'Kategori:Fødsler i 1596', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordtyske orgelskole', 'Kategori:Personer fra Kreis Dithmarschen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister']
Heinrich Scheidemann (ca. 1596 – 1663) var en tysk komponist, organist og musikklærer.
Heinrich Scheidemann (ca. 1596 – 1663) var en tysk komponist, organist og musikklærer. == Liv og virke == Scheidemann var sønn av David Scheidemann som var organist i Wöhrden og fra 1604 ved Katharinenkirche i Hamburg, og fikk sannsynligvis den første musikkundervisningen av ham. Fra 1611 til 1614 tok Scheidemann sammen med sin venn Jacob Praetorius et treårig studium Jan Pieterszoon Sweelinck i Amsterdam. Studiet var finansiert av Katharinenkirche og bakgrunnen var at deres framtidig organist skulle gå i lære hos en av tidens aller beste organister. I 1629 ble Scheidemann farens etterfølger som organist ved Katharinenkirche, en post han selv beholdt sin død. Scheidemann fikk stor betydning i Hamburgs musikkliv og ble regnet som en fremragende orgelmester. Han var en mye brukt orgelekspert og prøvespilte tallrike orgler i det nordtyske området. Hans mest betydelige elev var Johann Adam Reincken, som overtok orgelposten ved Katharinenkirche etter Scheidemanns død. Heinrich Scheidemann regnes som en av grunnleggerne av den nordtyske orgelskole. Han kombinerte Sweelincks stil med den nordtyske barokktradisjonenen, og er den viktigste komponisten av orgelmusikk på tidlig 1600-tall. Komposisjonene omfatter hovedsakelig preambuler (preludier; koralforspill), koraler for orgel, magnificater, kyrier og dansesatser. == Verk i utvalg == Orgelverk == Referanser == == Kilder == (de) Robert Eitner: «Scheidemann, Heinrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 30, Duncker & Humblot, Leipzig 1890, s. 707 f. (de) Renate Hübner-Hinderling: «Heinrich Scheidemann» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 9, Herzberg 1995, ISBN 3-88309-058-1, sp. 67–69. == Litteratur == Werner Breig: Die Orgelwerke von Heinrich Scheidemann. Franz Steiner, Wiesbaden 1967, ISBN 3-515-00218-9 (online). Pieter Dirksen: Heinrich Scheidemann's Keyboard Music. Its Transmission, Style and Chronology. Ashgate Aldershot, 2007, ISBN 978-0-7546-5441-4. Gustav Fock (red.): Heinrich Scheidemann: Orgelwerke. 1. Choralbearbeitungen. 7. opplag. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2006. Gustav Fock (red.): Heinrich Scheidemann: Orgelwerke. 2. Magnificat-Bearbeitungen. 3. opplag. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2006. == Eksterne lenker == (en) Heinrich Scheidemann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (de) Verk av og om Heinrich Scheidemann i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket (en) Fritt tilgjengelige noter av Heinrich Scheidemann i International Music Score Library Project (en) Fritt tilgjengelige noter av Heinrich Scheidemann på Mutopia-prosjektetMedia
Heinrich Scheidemann (ca. 1596 – 1663) var en tysk komponist, organist og musikklærer.
195,660
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5ndhygiene
2023-02-04
Håndhygiene
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hygiene']
Håndhygiene er en fellesbetegnelse for metoder man kan bruke for å fjerne mikrober eller andre urenheter fra hendene, for eksempel håndvask eller hånddesinfeksjon. Fra 2004 er de offisielle norske anbefalingene for håndhygiene i helsevesenet håndvask i situasjoner der hendene er synlig skitne, før mat og etter toalettbesøk.
Håndhygiene er en fellesbetegnelse for metoder man kan bruke for å fjerne mikrober eller andre urenheter fra hendene, for eksempel håndvask eller hånddesinfeksjon. Fra 2004 er de offisielle norske anbefalingene for håndhygiene i helsevesenet håndvask i situasjoner der hendene er synlig skitne, før mat og etter toalettbesøk. == Håndvask == Slik anbefaler Folkehelseinstituttet at man gjennomfører håndvask med såpe:Hendene må være fri for ringer, armbåndsur, armbånd, kunstige negler, neglepynt, neglelakk og lange negler. Fukt hender og håndledd i lunkent, rennende vann. Inkluder underarmer når dette har vært i berøring med pasienter eller gjenstander. Tilsett en eller to pump med såpe i en håndflate. Mengden skal være tilstrekkelig til at begge hender dekkes. Dette vil avhenge av hendenes størrelse. Spre produktet over alle flater på begge hender, inkludert håndledd. Inkluder underarmer når dette har vært i berøring med pasienter eller gjenstander. Gi ekstra oppmerksomhet til områder som ofte blir glemt: tomler, mellom fingre, baksiden av hendene og fingertupper. Skyll hendene grundig under lunkent, rennende vann. Klapptørk hendene godt med rent engangs papirhåndkle. Håndbetjente kraner stenges med det brukte papirhåndkleet. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Hand washing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Håndhygiene er en fellesbetegnelse for metoder man kan bruke for å fjerne mikrober eller andre urenheter fra hendene, for eksempel håndvask eller hånddesinfeksjon. Fra 2004 er de offisielle norske anbefalingene for håndhygiene i helsevesenet håndvask i situasjoner der hendene er synlig skitne, før mat og etter toalettbesøk.
195,661
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%2B11.30
2023-02-04
UTC+11.30
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner']
UTC+11.30 er en tidssone som ligger 11 timer og 30 minutter foran UTC. Den brukes for tiden på følgende steder:
UTC+11.30 er en tidssone som ligger 11 timer og 30 minutter foran UTC. Den brukes for tiden på følgende steder: == Som standard tid (hele året) == Australia Norfolkøya (Norfolk Time zone) == Historisk bruk == Den 2. november 1868 innførte New Zealand offisielt en standardtid som skulle følges over hele landet, og var kanskje det første landet som gjorde det. Standartdtiden var basert på lengdegraden 172° 30' øst for Greenwich, hvilket vil si 11 timer og 30 minutter foran Greenwich Mean Time. Denne standarden var kjent som New Zealand Mean Time (NZMT). I dag ville dette vært samme tidssone som omfattes av UTC+11.30. == Se også == Tid i Australia == Eksterne lenker == Time Genie: Byer i UTC+11:30 (engelsk)
UTC+11.30 er en tidssone som ligger 11 timer og 30 minutter foran UTC.
195,662
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Conrad_Ernst
2023-02-04
Johan Conrad Ernst
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 16. juni', 'Kategori:Fødsler i 1666', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Personer fra dansketiden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stadsarkitekter i København']
Johan Conrad Ernst (født 16. juni 1666 i København, død 23. september 1750 i Avnsøgård) var en dansk arkitekt som virket i Norge i dansketiden. Allerede etter 1693 ble Ernst kongelig byggmester. Senere ble han hoffrettsassessor, i 1709 kanselliråd, deretter justisråd og i 1729 etatsråd. Man vet lite om hans ungdom og kunstneriske utdannelse. Som kongelig byggmester ble Ernst i 1696 sendt til Stockholm for å arbeide under slottsarkitekt Nicodemus Tessin den yngre. Senere hentet han hjem en modell av et nytt og stort slott for Christian V. Slottet var planlagt utført på grunnen til det nedbrente Sophie Amalienborg slott, men dette ble aldri realisert. Etter bybrannen i Bergen 19. mai 1702 ble det innkalt utenlandske fagmenn. Ernst foresto gjenreisningen av private og offentlige bygg i samarbeid med byggmester Hans Martin Heintz. I Bergen fikk Ernst oppført Manufakturhuset og Hagerupgården (Stiftsgården) i 1705. Noen år senere arbeidet Ernst under ledelse av generalbyggmester Vilhelm Platens med oppføringen av Frederiksberg slott. Da Platen la ned sitt embete som generalbyggmester, ble Ernst hans etterfølger (1716) med 1000 Rigsdaler årlig i lønn. Ernst giftet seg med Magdalene Foss (f. 1676 d. 1718) 23. april 1703. Etter hennes død giftet han seg 6. juli 1719 med Margrethe Elisabeth Weinmann, enke etter borgmester Anders Jacobsen Lindberg. Ernst var en ansett og velhavende mann, eide godset Aunsøgård ved Kalundborg og et herskapelig hus i Stormgade i København. Han døde i 1750 og ble 8. oktober samme år gravlagt i Viskinge Kirkes kapell ved Kalundborg.
Johan Conrad Ernst (født 16. juni 1666 i København, død 23. september 1750 i Avnsøgård) var en dansk arkitekt som virket i Norge i dansketiden. Allerede etter 1693 ble Ernst kongelig byggmester. Senere ble han hoffrettsassessor, i 1709 kanselliråd, deretter justisråd og i 1729 etatsråd. Man vet lite om hans ungdom og kunstneriske utdannelse. Som kongelig byggmester ble Ernst i 1696 sendt til Stockholm for å arbeide under slottsarkitekt Nicodemus Tessin den yngre. Senere hentet han hjem en modell av et nytt og stort slott for Christian V. Slottet var planlagt utført på grunnen til det nedbrente Sophie Amalienborg slott, men dette ble aldri realisert. Etter bybrannen i Bergen 19. mai 1702 ble det innkalt utenlandske fagmenn. Ernst foresto gjenreisningen av private og offentlige bygg i samarbeid med byggmester Hans Martin Heintz. I Bergen fikk Ernst oppført Manufakturhuset og Hagerupgården (Stiftsgården) i 1705. Noen år senere arbeidet Ernst under ledelse av generalbyggmester Vilhelm Platens med oppføringen av Frederiksberg slott. Da Platen la ned sitt embete som generalbyggmester, ble Ernst hans etterfølger (1716) med 1000 Rigsdaler årlig i lønn. Ernst giftet seg med Magdalene Foss (f. 1676 d. 1718) 23. april 1703. Etter hennes død giftet han seg 6. juli 1719 med Margrethe Elisabeth Weinmann, enke etter borgmester Anders Jacobsen Lindberg. Ernst var en ansett og velhavende mann, eide godset Aunsøgård ved Kalundborg og et herskapelig hus i Stormgade i København. Han døde i 1750 og ble 8. oktober samme år gravlagt i Viskinge Kirkes kapell ved Kalundborg. == Galleri == == Referanser == == Eksterne lenker == Kristian Bjerknes om Johan Conrad Ernst i Gamle borgerhus i Bergen (da) Johan Conrad Ernst på Kunstindeks Danmark / Weilbachs Kunstnerleksikon
Johan Conrad Ernst (født 16. juni 1666 i København, død 23.
195,663
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Praetorius_den_yngre
2023-02-04
Jacob Praetorius den yngre
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 22. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1651', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1586', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordtyske orgelskole', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister']
Jacob Praetorius (1586–1651) i Hamburg, var en tysk organist og komponist.
Jacob Praetorius (1586–1651) i Hamburg, var en tysk organist og komponist. == Liv og virke == Praetorius fikk sin første undervisning av faren Hieronymus. Både faren og farfaren, Jacob Praetorius den eldre, var organister ved St. Jacobi-kirka i Hamburg. 18 år gammel ble Praetorius organist ved St. Petri-kirka i Hamburg, en post han beholdt til sin død. I 1606 studerte han hos Jan Pieterszoon Sweelinck i Amsterdam. Sweelinck skrev en motett i anledning Praetorius' bryllup i 1608. Jacob Praetorius hadde tre døtre og tre sønner – av disse ble sønnen Hieronymus en kjent musiker. Praetorius' komposisjoner omfatter hovedsakelig motetter og orgelstykker. Han underviste i orgelspill og komposisjon, og blant hans mest betydelige elever regnes Matthias Weckmann og Berendt Petri. Den berømte organisten Heinrich Scheidemann var Praetorius' samtidige. == Referanser == == Kilder == (de) Robert Eitner: «Praetorius, Jacob». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 26, Duncker & Humblot, Leipzig 1888, s. 518. == Litteratur == Klaus Beckmann: Die Norddeutsche Schule. Orgelmusik im protestantischen Norddeutschland zwischen 1517 und 1755. Teil I: Die Zeit der Gründungsväter 1517–1629. Schott, Mainz 2005. Teil II: Blütezeit und Verfall 1620–1755. Schott, Mainz 2009. == Eksterne lenker == (de) Verk av og om Jacob Praetorius den yngre i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket (en) Fritt tilgjengelige noter av Jacob Praetorius den yngre i International Music Score Library Project
Jacob Praetorius (1586–1651) i Hamburg, var en tysk organist og komponist.
195,664
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%A5ten_p%C3%A5_Afrodite%C3%B8ya
2023-02-04
Gåten på Afroditeøya
['Kategori:Artikler hvor medvirkende forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske TV-serier fra 1970-årene', 'Kategori:Britiske eventyrserier', 'Kategori:Britiske krimserier', 'Kategori:Britiske miniserier', 'Kategori:TV-produksjoner på BBC']
Gåten på Afroditeøya (orig: The Aphrodite Inheritance) er en britisk mysterie- og eventyrserie på åtte episoder som gikk på BBC i 1979. Serien ble skapt av Michael J. Bird. Den handler om briten David Colliers som er på Kypros for å granske omstendighetene rundt brorens død. I løpet av oppholdet blir han dradd inn i en merkelig konspirasjon. Hovedrollen spilles av Peter McEnery, mens andre sentrale roller spilles av Alexandra Bastedo, Brian Blessed, Paul Maxwell og Stefan Gryff. Gåten på Afroditeøya kom få år etter The Lotus Eaters og Who Pays the Ferryman? Også i disse to seriene var handlingen lagt til Middelhavs-området. Serien ble sendt på NRK i 1979.
Gåten på Afroditeøya (orig: The Aphrodite Inheritance) er en britisk mysterie- og eventyrserie på åtte episoder som gikk på BBC i 1979. Serien ble skapt av Michael J. Bird. Den handler om briten David Colliers som er på Kypros for å granske omstendighetene rundt brorens død. I løpet av oppholdet blir han dradd inn i en merkelig konspirasjon. Hovedrollen spilles av Peter McEnery, mens andre sentrale roller spilles av Alexandra Bastedo, Brian Blessed, Paul Maxwell og Stefan Gryff. Gåten på Afroditeøya kom få år etter The Lotus Eaters og Who Pays the Ferryman? Også i disse to seriene var handlingen lagt til Middelhavs-området. Serien ble sendt på NRK i 1979. == Handling == Handlingen starter med engelskmannen David Colliers (Peter McEnery) ankomst til Kypros. Han er der for å besøke sin bror som nettopp har blitt alvorlig skadet i en bilulykke på et øde sted. Når han kommer til øya får han til sitt sjokk vite at broren er død. David får etterhvert kontakt med den vakre, men mystiske, kvinnen Helene, som påstår at hans bror ble myrdet. Hun overleverer ham samtidig en pengekoffert som hun mente tilhørte hans bror. Etterhvert opplever han en rekke merkelig ting som gjør at han begynner å tvile på om kvinnen egentlig eksisterer annet enn i fantasien. Under oppholdet får han også møte to av hennes hjelpere, som har det med å dukke opp og forsvinne på like mystisk vis som henne. Etterhvert opplever han flere ubehageligheter fra mennesker som var bekjente av broren, og som er ute etter noe verdifullt som de nå tror er i hans besittelse. David skjønner det er snakk om pengekofferten og at at broren var innblandet i en lyssky virksomhet som innbefattet mange penger. Pengekofferten viser seg bare å være toppen av isfjellet. == Om serien == Gåten på Afroditeøya ble innspilt på Kypros høsten 1978, i samarbeid med Cyprus Broadcasting Corporation. En soundtrack-album til serien ble utgitt samme år.Den ble utgitt på DVD i 2014 av Simply Media. I NorgeNRK sendte serien over seks lørdager fra 21. april til 26. mai 1979. Fjerde og sjette episode var dobbelepisoder.Aftenpostens TV-anmelder beskrev den som velspilt, men noe langdryg. == I rollene == Peter McEnery … David Collier (Mannen som reiser til Kypros etter sin brors ulykke) Alexandra Bastedo … Helene (den mystiske kvinner som stadig kontakter David) Brian Blessed … Basileos (Helenes hjelper) Stefan Gryff … Charalambos (Helenes hjelper) Paul Maxwell … Eugen Hellman (Den rike amerikaneren) Godfrey James … Inspector Dimas (Politiinspektøren) William Wilde ... Eric Morrison (Barry Colliers kompanjong) Tony Doyle … Martin Preece Karl Held ... Travis Ray Jewers ... Olsen Carmen Gómez ... Maria Kostas Dimitriou ... Antonio Barry Halliday ... Barry Collier == Episodeoversikt == BBC == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Gåten på Afroditeøya på Internet Movie Database Nettside med mye informasjon (på engelsk)
Gåten på Afroditeøya (orig: The Aphrodite Inheritance) er en britisk mysterie- og eventyrserie på åtte episoder som gikk på BBC i 1979. Serien ble skapt av Michael J.
195,665
https://no.wikipedia.org/wiki/Nob
2023-02-04
Nob
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bibelske steder', 'Kategori:Første Samuelsbok', 'Kategori:Josvas bok', 'Kategori:Nehemjas bok', 'Kategori:Oldtidens Israel']
Nob (hebraisk for «høyt/hellig sted») er et sted i oldtidens Israel som nevnes seks ganger i den hebraiske Bibelen (det gamle testamente).Stedet kan ha vært lokalisert i nærheten av Bakurim i området som lå øst for Jerusalem, ikke langt fra Oljeberget, eller muligens lengre nord ved Tell Shuafat. Det er sannsynlig at det tilhørte Benjamins stamme ved at Jerusalem lå på grensen mellom Benjamins og Judas stamme. I henhold til Bibelen er det til Nob hvor David flykter til ypperstepresten Ahimelek, og hvor han mottar Goliats sverd, hvor det ble oppbevart. Senere kommer kong Saul til Nob med edomitten Doeg. Saul var rasende for at Ahimelek hadde gitt hjelp til David, og fikk Doeg til å drepe Ahimelek og alle de andre prestene. Deretter ble alle menn, kvinner og barna i byen drept.Nob er også nevnt ved senere hendelser i Jesajas bok forbindelse med at Assyria angrep Israel, og i Nehemjas bok i forbindelse med tilbakevendingen fra landflyktigheten i Babylon.
Nob (hebraisk for «høyt/hellig sted») er et sted i oldtidens Israel som nevnes seks ganger i den hebraiske Bibelen (det gamle testamente).Stedet kan ha vært lokalisert i nærheten av Bakurim i området som lå øst for Jerusalem, ikke langt fra Oljeberget, eller muligens lengre nord ved Tell Shuafat. Det er sannsynlig at det tilhørte Benjamins stamme ved at Jerusalem lå på grensen mellom Benjamins og Judas stamme. I henhold til Bibelen er det til Nob hvor David flykter til ypperstepresten Ahimelek, og hvor han mottar Goliats sverd, hvor det ble oppbevart. Senere kommer kong Saul til Nob med edomitten Doeg. Saul var rasende for at Ahimelek hadde gitt hjelp til David, og fikk Doeg til å drepe Ahimelek og alle de andre prestene. Deretter ble alle menn, kvinner og barna i byen drept.Nob er også nevnt ved senere hendelser i Jesajas bok forbindelse med at Assyria angrep Israel, og i Nehemjas bok i forbindelse med tilbakevendingen fra landflyktigheten i Babylon. == Referanser ==
Nob (hebraisk for «høyt/hellig sted») «Nob», Topicalbible.org er et sted i oldtidens Israel som nevnes seks ganger i den hebraiske Bibelen (det gamle testamente).
195,666
https://no.wikipedia.org/wiki/Benvenuto_Cellini
2023-02-04
Benvenuto Cellini
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1571', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1500', 'Kategori:Italienske billedhuggere', 'Kategori:Malere fra Toscana', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
Benvenuto Cellini (født 3. november 1500 i Firenze i Toscana, død 13. februar 1571 i samme by) var en italiensk renessansekunstner, gullsmed og billedhugger. Han utførte store gullsmedarbeider for hertuger, konger og paver. Cellini levde et eventyrlig liv i en urolig tid mellom Firenze, Roma og Paris og skrev boken om sitt liv (La Vita, utgitt første gang i Napoli 1728). Selvbiografien tilhører den pikareske sjanger og ble utgitt på norsk i 1946 (Mitt liv, Dreyers forlag, oversatt av Tryggve Norum, illustrert av Per Palle Storm) og 1974 (Livssoga mi, Samlaget, umsett av Magnus Ulleland). Benvenuto Cellini er en opera i to akter av Hector Berlioz, oppført første gang i Paris 1838.
Benvenuto Cellini (født 3. november 1500 i Firenze i Toscana, død 13. februar 1571 i samme by) var en italiensk renessansekunstner, gullsmed og billedhugger. Han utførte store gullsmedarbeider for hertuger, konger og paver. Cellini levde et eventyrlig liv i en urolig tid mellom Firenze, Roma og Paris og skrev boken om sitt liv (La Vita, utgitt første gang i Napoli 1728). Selvbiografien tilhører den pikareske sjanger og ble utgitt på norsk i 1946 (Mitt liv, Dreyers forlag, oversatt av Tryggve Norum, illustrert av Per Palle Storm) og 1974 (Livssoga mi, Samlaget, umsett av Magnus Ulleland). Benvenuto Cellini er en opera i to akter av Hector Berlioz, oppført første gang i Paris 1838. == Liv og virke == === Bakgrunn === Benvenuto Cellini skulle etter farens ønske ha vært musiker, og kom også en tid i det pavelige kapell i Roma. === Gullsmed === Men i Roma fikk han så en masse kontakter og kunder, det skaffet ham bestillinger på gullsmedarbeide fra paven. Han foretrakk imidlertid gullsmedkunsten og utdannet seg i faget hos forskjellige mestre i Firenze og andre steder. Han lærte fort det håndverksmessige, sluttet vennskap med forskjellige unge kunstnere, men da han var noe stridbar, kom han til å føre en omflakkende og ofte dramatisk tilværelse, særlig skiftevis i sin fødeby og i Roma. === 1523: flukt til Roma === I 1523 flyktet han på grunn av stridigheter til Roma, der han også hadde vært i 18-19-årsalderen. Her fikk han eget gullsmedverksted og meget arbeid for paven og andre, studerede Michelangelos og Rafaels verker og stod på fortrolig fot med Giulio Romano og andre kunstnere. Under Roms plyndring i 1527 var Cellini med blant forsvarerne. Fordrevet fra Roma virket han blant annet i Mantova og Firenze, var igjen i 1529 i Roma og virket her til ca. 1534 som pavelig myntstempelskjærer og medaljør (Clemens VII-medaljer m.v.). I 1534 drepte han en gullsmedrival, ble trukket for retten og måtte flykte, men kunne atter snart vende tilbake og forble her (med et reiseavbrudd i 1537, da han tok til den franske konge Frans I i Fontainebleau) til 1540, den siste tid som fange. === Fengsling og flukt === Cellini ble beskyldt for under Romss beleiring å ha tilegnet seg pavelige edelstener og andre smykker og ble satt i et av Engelsborgens fangehull. Det lyktes ham å flykte – han skildrer selv sin flukt overordentlig levende – men ble atter fengslet og fikk først ved venners inngripen sin frihet i slutten av 1539. I 1540-45 virket han i Frankrike under Frans I, ble naturalisert og fikk slottet Petit Nesle i Paris som bolig og verksted. Han fikk her hjelp av en stor elevskare og utførte adskillige billedhugger- og gullsmedsarbeider; men hoffintriger og rivalen Francesco Primaticcio stilte ham til sist i skyggen, og uten orlov tok han 1545 tilbake til Firenze. Under Cosimo I (1519-1574) inntok han også her en fremskutt stilling som billedhugger og gullsmed, men finansielle vanskeligheter og den stadige rivaliseringen med Bartolommeo Bandinelli forbitret livet for ham. Cellini døde 13. februar 1571 og ble 15. februar begravet i Santissima Annunziata i Firenze. == Verker == Kjennskapet til Cellini og hans store popularitet skyldes først og fremst hans selvbiografi, som går til 1562. Originalen er i Biblioteca Medicea Laurenziana i Firenze. Boken har mange levende trekk og er av betydelig kulturhistorisk verdi. Den er særlig kjent gjennom Goethes oversettelse. Cellinis sterke og ofte pralende forherligelse av sitt eget jeg og hans angrep på motstanderne har vakt mistenksomhet med hensyn til manuskriptets pålitelighet; nyere undersøkelser har imidlertid ofte kunnet bekrefte Cellinis opplysninger, og i det store og hele turde boken være et pålitelig historisk dokument. Av selvbiografiens store celliniske produksjon er nå kun ytterst lite tilbake. == Referanser == == Litteratur == Susanna Barbaglia og Charles Avery: L'opera completa del Cellini. Rizzoli, Mailand 1981. John Pope-Hennessy: Cellini. Abbeville Press, New York 1985. Andreas Prater, Cellinis Salzfass für Franz I. Ein Tischgerät als Herrschaftszeichen. Stuttgart 1988, ISBN 3-515-05245-3. Alessandro Nova und Anna Schreurs (Hrsg.): Benvenuto Cellini. Kunst und Kunsttheorie im 16. Jahrhundert. Böhlau, Köln/Weimar/Wien 2003, ISBN 3-412-11002-7. == Eksterne lenker == (en) Benvenuto Cellini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Benvenuto Cellini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Benvenuto Cellini på Internet Movie Database (en) Benvenuto Cellini på Discogs
Benvenuto Cellini (født 3. november 1500 i Firenze i Toscana, død 13.
195,667
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_8070
2023-02-04
Fylkesvei 8070
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Troms og Finnmark', 'Kategori:Veier i Lebesby']
Fylkesvei 8070 går mellom Oksevågdalen og Dyfjord i Lebesby kommune. Veien er 12,0 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 241 (Finnmark).
Fylkesvei 8070 går mellom Oksevågdalen og Dyfjord i Lebesby kommune. Veien er 12,0 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 241 (Finnmark). == Kommuner og knutepunkter == LebesbyKifjordveien Movikveien Brenngamveien Dyfjordbotn Tørrfiskveien == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv8070 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger
Fylkesvei 8070 går mellom Oksevågdalen og Dyfjord i Lebesby kommune. Veien er 12,0 km lang.
195,668
https://no.wikipedia.org/wiki/Matthias_Weckmann
2023-02-04
Matthias Weckmann
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 24. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1674', 'Kategori:Fødsler i 1619', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordtyske orgelskole', 'Kategori:Personer fra Unstrut-Hainich-Kreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister']
Matthias Weckmann (før 1619–1674) var en tysk barokk-komponist.
Matthias Weckmann (før 1619–1674) var en tysk barokk-komponist. == Liv og virke == Weckman var elev av Heinrich Schütz i Dresden og Jacob Praetorius den yngre i Hamburg. I 1638 ble han organist ved kurfyrstens hoff i Dresden og fra 1642 ved prinsehoffet i Nykøbing. Etter 1649 vendte han tilbake til Dresden, og fra 1655 til sin død var han organist ved St. Jacobi-Kirche i Hamburg. == Verk == Bevarte verk: noen kantater og kirkekonserter 12 sonater for collegium musicum i Hamburg (en samling instrumentale ensemblestykker) noen orgelverk noen cembaloverk noen lieder og korte arierDisse få verkene er nok til fastslå at Weckmann var en svært fantasifull og uttrykkssterk komponist. == Referanser == == Kilder == (de) Max Seiffert: «Weckmann, Matthias». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 41, Duncker & Humblot, Leipzig 1896, s. 379–386. == Litteratur == (de) Thomas Röder: «Matthias Weckmann» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 13, Herzberg 1998, ISBN 3-88309-072-7, sp. 577–579. == Eksterne lenker == (de) Verk av og om Matthias Weckmann i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket Oppføring om Matthias Weckmann på Bach Cantatas (en) Fritt tilgjengelige noter av Matthias Weckmann på Mutopia-prosjektet
Matthias Weckmann (før 1619–1674) var en tysk barokk-komponist.
195,669
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Kjekstad
2023-02-04
Thomas Kjekstad
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. august', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister']
Thomas Kjekstad (født 15. august 1971) er en norsk gitarist. Etter studier ved Norges musikkhøgskole har han drevet omfattende virksomhet som solist og medlem av ulike ensembler, som Oslo Sinfonietta og Affinis Ensemble. Kjekstad har jobbet med en rekke store orkestre, og med et variert repertoar – også urfremførelser. Han spiller også i duoen Twitter Machine sammen med Lars-Erik ter Jung (fiolin).
Thomas Kjekstad (født 15. august 1971) er en norsk gitarist. Etter studier ved Norges musikkhøgskole har han drevet omfattende virksomhet som solist og medlem av ulike ensembler, som Oslo Sinfonietta og Affinis Ensemble. Kjekstad har jobbet med en rekke store orkestre, og med et variert repertoar – også urfremførelser. Han spiller også i duoen Twitter Machine sammen med Lars-Erik ter Jung (fiolin). == Diskografi == Twitter Machine – Twitter Machine, Fabra (2003) == Eksterne lenker == Twitter Machine: Ny norsk samtidsmusikk på CD Arkivert 14. mars 2007 hos Wayback Machine.
Thomas Kjekstad (født 15. august 1971) er en norsk gitarist.
195,670
https://no.wikipedia.org/wiki/Ardrossan
2023-02-04
Ardrossan
['Kategori:4°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Byer i North Ayrshire', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
Ardrossan (skotsk-gælisk: Aird Rosain, «odden til liten forberg») er en by (town) ved kysten av regionen North Ayrshire i Skottland. Ardrossan ligger på østkysten av Skottland ved Firth of Clyde, mellom Largs og Irvine. Den utgjør deler av en byområde med Saltcoats og Stevenston kjent som Three Towns («de tre byer»). Det går ferge fra Ardrossan til Brodick på øya Arran. I henhold til beregninger av folketallet for 2020 har byen 10 500 innbyggere.
Ardrossan (skotsk-gælisk: Aird Rosain, «odden til liten forberg») er en by (town) ved kysten av regionen North Ayrshire i Skottland. Ardrossan ligger på østkysten av Skottland ved Firth of Clyde, mellom Largs og Irvine. Den utgjør deler av en byområde med Saltcoats og Stevenston kjent som Three Towns («de tre byer»). Det går ferge fra Ardrossan til Brodick på øya Arran. I henhold til beregninger av folketallet for 2020 har byen 10 500 innbyggere. == Historie == Ardrossans røtter kan spores til byggingen av festningen Ardrossan Castle, antatt rundt 1140, av Simon de Morville. Festningen og eiendommen gikk over til Barclay-familien (også kjent som Craig) og gjennom påfølgende arvinger frem til 1300-tallet da det gikk over til Eglinton-familien ved døden til Godfrey Barclay de Ardrossan, som døde uten arving. Den ble ødelagt under den skotske uavhengighetskrig på 1300-tallet, men oppbygd under 1400-tallet før den senere falt i ruiner.Det ble sagt om Fergus Barclay, baron av Ardrossan, at han var i forbund med djevelen. I en av hans påståtte omganger med djevelen fikk han djevelen til å lage tau av sand; etter å ha unnlatt å gjøre det, sparket djevelen til festningen med hoven i frustrasjon og etterlot et hovavtrykk, et petrosomatoglyff.Festningen ble stående fram til 1648, da Oliver Cromwells tropper fikk det ødelagt, og tok med seg mye av murverket til Ayr for å bygge festningen ved Montgomerieston. I 1759 opprettet den 10. jarlen av Eglinton ved Ardrossan en flokk av en eldgammel rase av storfe, kalt for White eller Chillingham, sannsynligvis ved å bruke dyr fra Cadzow-flokken i South Lanarkshire. Tallene sank og i 1820 ble de gjenværende dyrene spredt. Alle dyrene i flokken var hornløse.Ardrossan utviklet seg på 1700- og 1800-tallet takket være sin beliggenhet ved kysten. Eksport av kull og råjern til Europa og Nord-Amerika var hovedhandelen fra byens havn, som ble et senter for skipsbygging. Fiskefartøy og små lastebåter var bærebjelken i verftet fram til 1950-tallet, da verftet opphørte som følge av utenlandsk konkurranse. Et mindre verft, McCrindle's, drev frem til 1980-tallet før det opphørte. Den ambisiøse planen til Hugh Montgomerie, 12. jarl av Eglinton, for en kanalforbindelse til Glasgow ble aldri realisert. Han hadde også visjon om en by med brede gater og gode hus, og bygge en havn og kanal til Glasgow, og da han døde i 1819 hadde arbeidet vært i gang i 13 år uten å være fullført. Arbeidet med havnen ble til sist fullført i 1864.Passasjertjenester fra havnen Ardrossan Harbour til Brodick på øya Isle of Arran startet i 1834, og tjenester til Belfast i Ulster i Nord-Irland, og til øya Man fulgte i henholdsvis 1863 og 1892. Clyde-seilinger ble opprinnelig operert av Glasgow og South Western Railway Company fra Winton Pier og Caledonian Railway fra Montgomerie Pier. Mellom 1841 og 1848 var Ardrossan en del av jernbanen West Coast Main Line. Den raskeste ruten fra London til Glasgow var med tog til Fleetwood, og deretter med pakkebåt til Ardrossan. Etter 1848 kunne hele reisen foretas med jernbane, og unngå Ardrossan. Koblingen til Man fungerer ikke lenger, etter å ha blitt flyttet til Stranraer inntil alle skotske tjenester ble avsluttet. Shell-Mex drev et oljeraffineri på vegne av Air Ministry, fra en fabrikk for flydrivstoff fra andre verdenskrig, og havnen ble utvidet for at selskapets tankskip kunne legge til kai.Havnen har blitt ombygd til en marina, og passasjer- og kjøretøyfergen til Brodick drives av Caledonian MacBrayne.Ardrossan ble en burgh i 1846, med en prost, sorenskrivere og kommisjonærer. Etter andre verdenskrig var posisjonen som burgh basert i Ardrossan Civic Centre.Dens burgh-status gikk tapt i 1974 ved dannelsen av Strathclyde Regional Council, da det kom under distriktet Cunninghame, men er er nå en del av North Ayrshire, opprettet som en enhetlig myndighet i 1996.I 1921 var Ardossan det europeiske stedet for det første vellykkede mottaket av mellombølgeradiosignaler fra Nord-Amerika. Ved å bruke en bølgelengde på rundt 230 til 235 meter (en frekvens nær 1,3 megahertz) sendte en amatørradiogruppe i Connecticut morsekodesignaler til en stasjon satt opp i et telt. == Energi == Ardrossan ligger i nærheten av to kjernekraftverk: Hunterston A, 360 MW og Hunterston B, 1215 MW. Ardrossans vindpark er på 24 MW og ble åpnet i 2004. == Referanser == == Litteratur == McSherry, R&M (1996): Old Ardrossan == Eksterne lenker == (en) Ardrossan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Ardrossan hos Wikivoyage Ardrossan & Saltcoats Kirkgate Church Irvine Bay Regeneration Ardrossan South beach Railway Station
Ardrossan (skotsk-gælisk: Aird Rosain, «odden til liten forberg»Gaelic Placenames collected by Iain Mac an Tailleir (2003) (PDF)) er en by (town) ved kysten av regionen North Ayrshire i Skottland. Ardrossan ligger på østkysten av Skottland ved Firth of Clyde, mellom Largs og Irvine.
195,671
https://no.wikipedia.org/wiki/Futsal
2023-02-04
Futsal
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ballsport', 'Kategori:Futsal', 'Kategori:Lagsport', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Sportsartikler som trenger oppdatering']
Futsal er en internasjonal betegnelse på innendørsfotball, og er en sammenstilling av spansk fútbol de salón. Futsal kalles også microfutbol. Futsal-sesongen starter normalt når den ordinære fotballen slutter, og varer frem til den ordinære fotballen starter på våren. Det er vanlig at spillere spiller futsal for ett lag, og fotball for et annet lag.
Futsal er en internasjonal betegnelse på innendørsfotball, og er en sammenstilling av spansk fútbol de salón. Futsal kalles også microfutbol. Futsal-sesongen starter normalt når den ordinære fotballen slutter, og varer frem til den ordinære fotballen starter på våren. Det er vanlig at spillere spiller futsal for ett lag, og fotball for et annet lag. == Historisk bakgrunn == Futsal oppsto i Uruguay som et turneringsspill brukt i lokale foreninger. Spillet ble videreutviklet i Brasil, særlig i São Paulo. Her ble futsal populært fordi det stilte mindre krav til baner og var utviklende teknisk. Flere kjente brasilianske fotballspillere var også aktive futsalspillere, blant annet Pele, Rivelino og Zico. I 1971 ble et internasjonalt futsalforbund, FIFUSA, etablert. Det internasjonale fotballforbundet FIFA overtok administrasjonen av spillet på 80-tallet, og arrangerte sitt første VM i Nederland i 1989. I 2004 etablerte Den Panamerikanske Futsalføderasjonen (PANAFUTSAL) et eget internasjonalt futsalforbund, AMF. Både FIFA og AMF opererer egne turneringer og mesterskap. == Futsal i Norge == I Norge er administrasjonen av ligaene/seriene delt mellom to organisasjoner; Norges Fotballforbund (NFF), som er medlem av UEFA/FIFA, og Indoor Football Scandinavia (IFS) som er medlem av UEFS/AMF. Indoor Football Scandinavia organiserer Spilleautomater Futsal League med aktivitet i 8 avdelinger i Norge (de fem største byene i Norge + Møre, Østfold og Vestfold). De 15 beste lagene fra hver avdeling kvalifiserer seg årlig til Norgesmesterskapet. Vinneren og toeren i NM kvalifiserer seg til EM i futsal for klubber. Over 25 000 lag er registrert siden 1998. NFF har etablert et seriesystem for futsal for begge kjønn. For herrene er Eliteserien definert som en del av norsk toppfotball, mens første- og andredivisjon er definert som breddefotball.Vinneren av Eliteserien kvalifiserer seg til UEFA Futsal Cup. Vegakameratene Futsal ble i 2011 det første norske laget som tok seg videre til hovedrunden i denne turneringen. Laget kvalifiserte seg også til hovedrunden i UEFA Futsal Cup i 2012, 2013 og 2014. I 2011-12 er førstedivisjon delt i sju puljer etter geografi, samt en pulje i 2.divisjon. Damenes serie har en divisjon, 1.divisjon, som er delt i to puljer etter geografi. NFF samarbeider også med Norges mosjons- og bedriftsidrettsforbund og Coca-Cola med å organisere Coca-Cola cup; en cup som sikter på å være fleksibelt, uformelt og uforpliktende. == Futsal internasjonalt == Futsal er en av verdens raskest voksende innendørsidretter, og det spilles i dag Futsal i 38 av UEFAs 53 medlemsland. Det er stigende interesse for idretten internasjonalt. Tradisjonelt har idretten blitt dominert av lag fra Sør-Amerika og Sør-Europa. I de senere år har også østeuropeiske lag som f.eks. Russland, Ukraina og Serbia også hevdet seg. Idretten er også populær i en del asiatiske land, som bl.a. Iran, Japan og Thailand.Det arrangeres EM både av det europeiske fotballforbundet (UEFA) og EM og VM av henholdsvis UEFS (Union Europea de Futsal) og Det Internasjonale Futsalforbundet (AMF) NFF etablerte sitt landslag i mars 2010. Laget blir trent av Esten O. Sæther.Laget har i løpet av sine første to år bl.a slått Irland, Andorra og Belgia. I kvalifiseringen til VM i Thailand 2012 vant laget sin kvalifiseringsgruppe, og møtte Italia til avgjørende play-off i mars-april 2012. == Vinnere NFF Eliteserie == == Opp- og nedrykk NFF Eliteserie == == Merknader == == Referanser == == Eksterne lenker == Norges Fotballforbund futsal IFS NFF-liga splitter futsal-norge Futsal i Sverige
Lillehammer Futsal er en futsalklubb som spiller i norsk 1. divisjon, avdeling 1 Oslo.
195,672
https://no.wikipedia.org/wiki/Park_district
2023-02-04
Park district
['Kategori:4°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Glasgows geografi']
Park district er et område i den vestlige delen av Glasgow i Skottland. Området er sentrert rundt Park Circus som består av en liten park med gate og bygårder rundt. Park Circus ligger på toppen av en haug rett øst for Kelvingrove Park og utsikten over parken gjør at det hører til de finere områdene i Glasgow. Området er avgrenset av Woodlands mot nordøst, Kelvingrove Park mot vest Charing Cross mot sørøst. Mange av bygårdene har blitt gjort om til kontorer, men det er også flere som i senere tid har blitt rehabilitert til leilighetsbygg. I en bygning ved Park Circus som tidligere huset det italienske konsulatet er det i dag offisielle vielseslokaler for borgerlige bryllup. Tidligere holdt Scottish Football Association til i Park district, men flyttet til Hampden Park etter at stadionet ble ombygget slik at det var fasiliteter for forbundet.
Park district er et område i den vestlige delen av Glasgow i Skottland. Området er sentrert rundt Park Circus som består av en liten park med gate og bygårder rundt. Park Circus ligger på toppen av en haug rett øst for Kelvingrove Park og utsikten over parken gjør at det hører til de finere områdene i Glasgow. Området er avgrenset av Woodlands mot nordøst, Kelvingrove Park mot vest Charing Cross mot sørøst. Mange av bygårdene har blitt gjort om til kontorer, men det er også flere som i senere tid har blitt rehabilitert til leilighetsbygg. I en bygning ved Park Circus som tidligere huset det italienske konsulatet er det i dag offisielle vielseslokaler for borgerlige bryllup. Tidligere holdt Scottish Football Association til i Park district, men flyttet til Hampden Park etter at stadionet ble ombygget slik at det var fasiliteter for forbundet.
Park district er et område i den vestlige delen av Glasgow i Skottland. Området er sentrert rundt Park Circus som består av en liten park med gate og bygårder rundt.
195,673
https://no.wikipedia.org/wiki/Eilert_B%C3%B8hm
2023-02-04
Eilert Bøhm
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 1. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fødsler 17. juli', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske høydehoppere', 'Kategori:Norske stavhoppere', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Moss kommune']
Eilert Steensrud Bøhm (født 17. juli 1900 i Moss, død 1. februar 1982 i Moss) var en norsk idrettsutøver. Han vant sølvmedalje i lagturn under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Bøhm var også friidrettsutøver og vant NM i høydehopp både i 1920 og 1921. I 1926 ble han norgesmester i stavsprang.Han representerte Moss Idrettsforening (senere Moss IL) og Oslo Turnforening. I 1928 ble han valgt inn i Moss Skiklubbs første styre.
Eilert Steensrud Bøhm (født 17. juli 1900 i Moss, død 1. februar 1982 i Moss) var en norsk idrettsutøver. Han vant sølvmedalje i lagturn under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Bøhm var også friidrettsutøver og vant NM i høydehopp både i 1920 og 1921. I 1926 ble han norgesmester i stavsprang.Han representerte Moss Idrettsforening (senere Moss IL) og Oslo Turnforening. I 1928 ble han valgt inn i Moss Skiklubbs første styre. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Eilert Bøhm – Olympedia (en) Eilert Bøhm – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Eilert Bøhm – databaseOlympics.com (arkivert)
Eilert Steensrud Bøhm (født 17. juli 1900 i Moss, død 1.
195,674
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingolf_Davidsen
2023-02-04
Ingolf Davidsen
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 23. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Fødsler 30. januar', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune']
Ingolf Martin Davidsen (født 30. januar 1893 i Bergen, død 23. mars 1946 i Bergen) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Davidsen vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.
Ingolf Martin Davidsen (født 30. januar 1893 i Bergen, død 23. mars 1946 i Bergen) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Davidsen vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Eksterne lenker == (en) Ingolf Davidsen – Olympedia (en) Ingolf Davidsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Ingolf Davidsen – databaseOlympics.com (arkivert)
Ingolf Martin Davidsen (født 30. januar 1893 i Bergen, død 23.
195,675
https://no.wikipedia.org/wiki/Hagerupg%C3%A5rden
2023-02-04
Hagerupgården
['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
Hagerupgården eller Stiftsgården ligger på Rådstuplass 9 i Bergen. Bygningen er et barokkpalé tegnet etter bybrannen 19. mai 1702. Bygningen er tilskrevet arkitekt Johan Conrad Ernst og husets tegninger ble levert til reguleringskommisjonen før 20. mai 1703, året etter bybrannen. Murmester Hans Martin Heintz var utførende byggmester for oppføringen av gården i 1704–1705. Ansvarlig for sandsteinsdetaljeringen var tre italienske steinhuggere ved navn Giovanni Maria Fontana, Charles Fera og Gallias Qvadrat.
Hagerupgården eller Stiftsgården ligger på Rådstuplass 9 i Bergen. Bygningen er et barokkpalé tegnet etter bybrannen 19. mai 1702. Bygningen er tilskrevet arkitekt Johan Conrad Ernst og husets tegninger ble levert til reguleringskommisjonen før 20. mai 1703, året etter bybrannen. Murmester Hans Martin Heintz var utførende byggmester for oppføringen av gården i 1704–1705. Ansvarlig for sandsteinsdetaljeringen var tre italienske steinhuggere ved navn Giovanni Maria Fontana, Charles Fera og Gallias Qvadrat. == Paléet == Den pussete murbygningen er bygget opp etter kontinentalt mønster, med en midtfløy og to fremskyetende sidefløyer. Bygningen er en enetasjes bygning på rundt 430 m² brutto grunnflate, stående på en høy grunnmur med full kjeller. Hovedfløyen måler 24 × 13 meter og sidefløyene 6,5 × 7,5 meter. Den nordre sidefløyen er bygget på toppen av en steinkjeller som trolig er fra 1500-tallet. Fasadene er utsmykket med dorisk-toskanske pilastre. Kapiteler, gesimser og portalen er i hugget sandstein. Bygningen hadde opprinnelig en lys steinfarget grunnmur og detaljering, og teglfarge på veggflatene. Interiøret har en takhøyde på 3,7 meter og var utstyrt med marmorkaminer, dobbeltdører og skyvevinduer av eik. Som forbilde for Hagerupgården er det blitt påpekt at paléet har likhetstrekk med grev Carl Ahlefeldts Sorgenfri nord for København. Pilasterarkitekturen i Mensjikovpalasset (1710–1711) i St. Petersburg, i dag en del av Eremitasjen, er blitt sammenlignet med Hagerupgården. Bakgrunnen er at en av de italienske steinhuggerne som arbeidet på Hagerupgården, Giovanni Maria Fontana, søkte om borgerbrev i Bergen og opptak i murerlauget i 1705. Mesterstykket ble ikke godkjent, og Fontana reiste til Russland hvor han fikk oppført en rekke prestisjebygg både i Moskva og St. Petersburg. == Schreuderhuset == Paléet ble bygget som byens flotteste privathus for generaltollforvalter kammerråd Hans Schreuder og Beate Christine Burenæus. Deres forrige gård lå på samme tomten. Paléet var i sin tid var en av Norges mest kostbare bygårder. Det er blitt hevdet at en sosial forutsetning for at Schreuder kunne bygge et slik fornemt bypalé, var hans kones forbindelse til kongehuset. Beate Christine Burenæus var kusine av Sophie Amalie Moth, grevinne av Samsø, kong Christian Vs elskerinne og mor til Christian og Ulrik Christian Gyldenløve. Schreuderhuset ble overdradd kongen allerede i 1716, etter at det ble oppdaget uregelmessigheter i Schreuders tollregnskaper. Schreuder flyttet til Store Milde. == Stiftsgården == Bygningen ble deretter kalt Stiftsgården eller Stiftsamtmannsgården fordi en rekke stiftsamtmenn hadde tilhold her mellom 1723 og 1785. Fra 1749 til 1766 var Ulrik Frederik de Cicignon stiftamtmann i Bergen og en av de sentrale aktørene i den såkalte Strilekrigen i Bergen.Tiden mellom 1785 og 1805 ble gården brukt som gjestgiveri og teaterlokale. == Hagerupgården == Bygningens nåværende navn stammer fra Edvard Griegs morfar, stiftsamtmann Edvard Hagerup. Hagerup kjøpte eiendommen av sin svigerfar, hoffagent Herman Didrich Janson (1757–1822), som også eide Damsgård Hovedgård. Ettersom Janson overtok gården etter den hadde vært gjennom en periode med stor slitasje, stammer trolig husets nåværende interiører i klassisisme fra tiden mellom 1805 og 1809. Edvard Hagerup eide huset fra 1809 til 1853, og dagens fargesetting stammer fra denne perioden. Da Bergen Børs- og Handelskommité kjøpte bygningen i 1853, var det meningen at den skulle rives for å gi plass til en børs på tomten. En storbrann 30. mai 1855 reddet bygget, da brannen ryddet en ny tomt og Bergen børs kunne oppføres på Vågsallmenningen 1 (1862). Hagerupgården har siden 1858 vært i Bergen kommunes eie, og etter 1863 har huset vært sentrum for brannvern i Bergen. Hagerupgården ble fredet i 1927. I dag er det Bergen kommunes byrådsavdeling for byggesak og bydeler som bruker gården. Underetasjen har trolig rommet Hagerupsgårdens kjøkken fra huset var nytt. Da brannvesenet flyttet inn i 1863, var det kjøkken og spisestue i kjelleren. Først i etterkrigstiden ble kjøkken og spiserom flyttet til den gamle hovedbrannstasjonen, og Hagerupsgårdens underetasje tatt i bruk som snekkerverksted for brannvesenet. Men gradvis ble dette mindre brukt, og fra 1997 da underetasjen var nyoppusset, fikk den navnet Hagerupstuen og ble tatt i bruk til møter og sammenkomster. Her er den gamle gruen. I 2021 måtte murveggene behandles for sopp. Byantikvar Siri Myrvoll fikk i sin tid veggmalingen analysert og fant tilbake til den opprinnelige fargen fra 1705, som veggene i Hagerupstuen nå er malt i. == Liste over forvaltere == 1702 generaltollforvalter Hans S. Schreuder 1716 kong Frederik IV 1723 stiftbefalingsmann Andreas Undal (ca. 1668–1728) 1729 stiftbefalingsmann Wilhelm August van der Osten 1732 stiftbefalingsmann Ulrich Kaas 1738 stiftbefalingsmann Christian Bagger 1743 stiftbefalingsmann Christian Møinichen 1750 stiftbefalingsmann Ulrich Fredrich von Cicignon 1768 stiftbefalingsmann Christian Petersen, gift med Anna Larsdatter. 1785 borger Hans Glad Balchen (ca. 1756-1813), gift med Maria Frederikke Jakobsdatter (1782) 1795 kaptein Carl von der Kühle 1805 hoffagent Herman Didrich Janson (1757–1822) 1809 stiftamtmann Edvard Hagerup (1781–1853) 1853 Bergen børs- og handelskommite 1858 Bergen kommune == Andre bygninger i Rådhuskvartalet i Bergen == Det gamle tinghuset Bergen kretsfengsel Det gamle rådhuset Magistratbygningen Gamle Bergen hovedbrannstasjon == Referanser == == Litteratur == Indahl, Trond, og Torvanger, Åse Moe; Hus i Bergen, Bergen 2005 ISBN 82-419-0367-7. S. 186 Hvinden-Haug, Lars Jacob, Den eldre barokken i Norge Bygningenes former og rommenes fordeling 1660-1733, Doktoravhandling, AHO, 2008. S. 254-264 == Eksterne lenker == Bergen byleksikon på nett, om Hagerupgården/Stiftsgården Bergenskartet.no Einar K. Gjessing: Hagerupsgården 300 år Lars Jacob Hvinden-Haug, «Den eldre barokken i Norge, Bygningenes former og rommenes fordeling 1660-1733» «Hagerupgården». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Hagerupgården eller Stiftsgården ligger på Rådstuplass 9 i Bergen. Bygningen er et barokkpalé tegnet etter bybrannen 19.
195,676
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_Endreson
2023-02-04
Håkon Endreson
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 18. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Kongepokalvinnere i gymnastikk og turn', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Oslo']
Håkon (Haakon) Riofe Endreson (født 16. februar 1891 i Vestre Aker, død 18. mars 1970 i Bærum) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Endreson vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.
Håkon (Haakon) Riofe Endreson (født 16. februar 1891 i Vestre Aker, død 18. mars 1970 i Bærum) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Endreson vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Eksterne lenker == (en) Håkon Endreson – Olympedia (en) Håkon Endreson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Håkon Endreson – databaseOlympics.com (arkivert)
Håkon (Haakon) Riofe Endreson (født 16. februar 1891 i Vestre Aker, død 18.
195,677
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_F%C3%A6rstad
2023-02-04
Harald Færstad
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 10. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 2. desember', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune']
Harald Oliver Nikolai Færstad (født 2. desember 1889 i Bergen, død 10. juli 1979 i Bergen) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Færstad vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.
Harald Oliver Nikolai Færstad (født 2. desember 1889 i Bergen, død 10. juli 1979 i Bergen) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Færstad vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Eksterne lenker == (en) Harald Færstad – Olympedia (en) Harald Færstad – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Harald Færstad – databaseOlympics.com (arkivert)
Harald Oliver Nikolai Færstad (født 2. desember 1889 i Bergen, død 10.
195,678
https://no.wikipedia.org/wiki/Hermann_Helgesen
2023-02-04
Hermann Helgesen
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 1. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Kongepokalvinnere i gymnastikk og turn', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Ålesund kommune']
Hermann Aldryk Trostrup (Herman Alrich Frostrup) Helgesen (født 28. februar 1889 i Ålesund, død 1. februar 1963 samme sted) var en norsk turner som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Helgesen vant en olympisk sølvmedalje i turn under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.
Hermann Aldryk Trostrup (Herman Alrich Frostrup) Helgesen (født 28. februar 1889 i Ålesund, død 1. februar 1963 samme sted) var en norsk turner som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Helgesen vant en olympisk sølvmedalje i turn under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Eksterne lenker == (en) Hermann Helgesen – Olympedia (en) Hermann Helgesen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Hermann Helgesen – databaseOlympics.com (arkivert)
Hermann Aldryk Trostrup (Herman Alrich Frostrup) Helgesen (født 28. februar 1889 i Ålesund, død 1.
195,679
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Johannessen
2023-02-04
Otto Johannessen
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 6. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 25. juli', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra USA født i Norge']
Otto Olavus Johannessen (født 25. juli 1894, død 6. desember 1962 i New York i USA) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Johannessen vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.
Otto Olavus Johannessen (født 25. juli 1894, død 6. desember 1962 i New York i USA) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Johannessen vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Eksterne lenker == (en) Otto Johannessen – Olympedia (en) Otto Johannessen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Otto Johannessen – databaseOlympics.com (arkivert)
Otto Olavus Johannessen (født 25. juli 1894, død 6.
195,680
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Anker_Johansen
2023-02-04
Johan Anker Johansen
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 14. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 18. mars', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune']
Johan Anker Johansen (født 18. mars 1894 i Fredrikstad, død 14. desember 1986 i Oslo) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Johansen vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.
Johan Anker Johansen (født 18. mars 1894 i Fredrikstad, død 14. desember 1986 i Oslo) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Johansen vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Eksterne lenker == (en) Johan Anker Johansen – Olympedia (en) Johan Anker Johansen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Johan Anker Johansen – databaseOlympics.com (arkivert)
Johan Anker Johansen (født 18. mars 1894 i Fredrikstad, død 14.
195,681
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Kristoffersen
2023-02-04
Trygve Kristoffersen
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 4. mai', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Horten kommune']
Trygve Steen (Sten) Kristoffersen Karp (født 4. mai 1892 i Horten, død 14. april 1986 i Horten) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Kristoffersen vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.
Trygve Steen (Sten) Kristoffersen Karp (født 4. mai 1892 i Horten, død 14. april 1986 i Horten) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Kristoffersen vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Eksterne lenker == (en) Trygve Kristoffersen – Olympedia (en) Trygve Kristoffersen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Trygve Kristoffersen – databaseOlympics.com (arkivert)
Trygve Steen (Sten) Kristoffersen Karp (født 4. mai 1892 i Horten, død 14.
195,682
https://no.wikipedia.org/wiki/Monter
2023-02-04
Monter
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Beholdere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Usorterte stubber']
Se også: Montasje og butikkjeden Montér.En monter (fra latin monstrare, «å stille ut» eller «å vise fram») er en boks av glass som blir brukt til utstilling av gjenstander. Montere brukes bl.a. på museer og i utstillingsvinduer i butikker. Vitrine eller vitrineskap er ett skap med glass innfelt i dører og eventuelt også vegger. Ordet kommer fra fransk vitrine som i sin tur kommer fra latin vitrum som begge betyr glass.
Se også: Montasje og butikkjeden Montér.En monter (fra latin monstrare, «å stille ut» eller «å vise fram») er en boks av glass som blir brukt til utstilling av gjenstander. Montere brukes bl.a. på museer og i utstillingsvinduer i butikker. Vitrine eller vitrineskap er ett skap med glass innfelt i dører og eventuelt også vegger. Ordet kommer fra fransk vitrine som i sin tur kommer fra latin vitrum som begge betyr glass. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Display cases – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
thumb|upright|Et maleri i monter.
195,683
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Nielsen
2023-02-04
Henrik Nielsen
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 8. august', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune']
Henrik Meyer Nielsen (Nilsen) (født 3. november 1886 i Bergen, død 8. august 1973 i Bergen) var en norsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Nielsen vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.
Henrik Meyer Nielsen (Nilsen) (født 3. november 1886 i Bergen, død 8. august 1973 i Bergen) var en norsk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Nielsen vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Eksterne lenker == (en) Henrik Nielsen – Olympedia (en) Henrik Nielsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Henrik Nielsen – databaseOlympics.com (arkivert)
Henrik Meyer Nielsen (Nilsen) (født 3. november 1886 i Bergen, død 8.
195,684
https://no.wikipedia.org/wiki/Armadale_(West_Lothian)
2023-02-04
Armadale (West Lothian)
['Kategori:3°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Byer i West Lothian', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
Armadale (skotsk: Airmadale; skotsk-gælisk: Armadal) er en by (town) i regionen West Lothian i Skottland. Armadale, tidligere kjent som Barbauchlaw, er en tidligere gruveby som også framstilte murstein. Dens moderne navn kommer fra landsbyen Armadale i Sutherland, en eiendom som var eid av landeieren William Honeyman (1756–1835) og som senere kjøpte landområder i Barbauchlaw. Den ligger i Central Belt, midt mellom Motherwell og Edinburgh. Nærmeste by er Bathgate noen få kilometer øst for Armadale. Ved folketellingen i 2001 hadde Armadale 9 063 innbyggere. I 2006 ble folketallet estimert til 10 830 innbyggere, og til 11 960 for 2014.
Armadale (skotsk: Airmadale; skotsk-gælisk: Armadal) er en by (town) i regionen West Lothian i Skottland. Armadale, tidligere kjent som Barbauchlaw, er en tidligere gruveby som også framstilte murstein. Dens moderne navn kommer fra landsbyen Armadale i Sutherland, en eiendom som var eid av landeieren William Honeyman (1756–1835) og som senere kjøpte landområder i Barbauchlaw. Den ligger i Central Belt, midt mellom Motherwell og Edinburgh. Nærmeste by er Bathgate noen få kilometer øst for Armadale. Ved folketellingen i 2001 hadde Armadale 9 063 innbyggere. I 2006 ble folketallet estimert til 10 830 innbyggere, og til 11 960 for 2014. == Historie == Før byggingen av en ny tollbelagt hovedvei mellom Edinburgh og Glasgow i 1786 var landsbyen Barbauchlaw ikke mer enn et lite jordbrukssamfunn, men dens lokalisering ved krysset til hovedveien førte til økt trafikk og at det ble bygget en tollstasjon. Eiendommen ble kjøpt opp av William Honeyman i 1790. På sine eiendommer i Sutherland var han en av de første landeieren som forviste leietakere for å rydde land for sauer, en prosess som førte til utrenskningen av Høylandet (Highland Clearance) og tvang tusenvis av skotter til å forlate landet. Ved adlingen av Honeyman i 1797 tok han tittelen Lord Armadale (fra sin mors eiendom i Sutherland) og dette navnet ble deretter benyttet på hans eiendommer og landsby i West Lothian.Oppdagelsen av store kullforråd og jernmalm i området førte til industriell utnyttelse fra flere selskaper under den industrielle revolusjon. Et kullselskap ble opprettet i 1819 og begynte å drifte «Woodend Pit» som lå nordvest for tollhuset. == Dagens Armadale == Byen har et stort antall offentlige steder. Det er åtte offentlige pub i byen: Coppies Bar, The Corrie, The Crack Den , The Cavalier, The Bucks Head Tavern, The Highlander, The Regal, og The Goth. Sistnevnte har byens klokken ved bygningens fasade. Det er flere lokale butikker, og et lite supermarked i West Main Street. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Armadale, West Lothian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Armadales samfunnsnettsted
Armadale (skotsk: Airmadale; skotsk-gælisk: Armadal) er en by (town) i regionen West Lothian i Skottland. Armadale, tidligere kjent som Barbauchlaw, er en tidligere gruveby som også framstilte murstein.
195,685
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Rydstr%C3%B8m
2023-02-04
Arthur Rydstrøm
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 24. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 9. februar', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge']
Arthur Nicolai Rydstrøm (født 9. februar 1896, død 24. februar 1986) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Rydstrøm vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.
Arthur Nicolai Rydstrøm (født 9. februar 1896, død 24. februar 1986) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Rydstrøm vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Eksterne lenker == (en) Arthur Rydstrøm – Olympedia (en) Arthur Rydstrøm – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Arthur Rydstrøm – databaseOlympics.com (arkivert)
Arthur Nicolai Rydstrøm (født 9. februar 1896, død 24.
195,686
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Skj%C3%A6rpe
2023-02-04
Bjørn Skjærpe
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Hå kommune']
Bjørn Skjærpe (født 22. oktober 1898 på Nærbø, død ukjent) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Skjærpe vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.
Bjørn Skjærpe (født 22. oktober 1898 på Nærbø, død ukjent) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Skjærpe vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Eksterne lenker == (en) Bjørn Skjærpe – Olympedia (en) Bjørn Skjærpe – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Bjørn Skjærpe – databaseOlympics.com (arkivert)
Bjørn Skjærpe (født 22. oktober 1898 på Nærbø, død ukjent) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
195,687
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Steffensen
2023-02-04
Wilhelm Steffensen
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 26. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 15. august', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Ålesund kommune']
Wilhelm Marius Bakke Steffensen (født 15. august 1889 i Ålesund, død 26. juli 1954) var en norske sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Steffensen vant en olympisk sølvmedalje i turn i sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.
Wilhelm Marius Bakke Steffensen (født 15. august 1889 i Ålesund, død 26. juli 1954) var en norske sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Steffensen vant en olympisk sølvmedalje i turn i sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Eksterne lenker == (en) Wilhelm Steffensen – Olympedia (en) Wilhelm Steffensen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Wilhelm Steffensen – databaseOlympics.com (arkivert)
Wilhelm Marius Bakke Steffensen (født 15. august 1889 i Ålesund, død 26.
195,688
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1950_%E2%80%93_200_meter_menn
2023-02-04
EM i friidrett 1950 – 200 meter menn
['Kategori:200 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1950']
Øvelsen 200 meter menn ved EM i friidrett 1950 på Heysel stadion i Brussel, Belgia ble avholdt 25., 26. og 27. august 1950.Henry Johansen og Knut Moum representerte Norge. Ingen av dem kom videre fra innledende heat.
Øvelsen 200 meter menn ved EM i friidrett 1950 på Heysel stadion i Brussel, Belgia ble avholdt 25., 26. og 27. august 1950.Henry Johansen og Knut Moum representerte Norge. Ingen av dem kom videre fra innledende heat. == Rekorder == Mesterkskapsrekord før denne konkurransen: Det ble ikke satt noen ny mesterskapsrekord under konkurransen. == Medaljevinnere == == Resultater == === Forsøksheatene === Forsøksheatene ble avholdt 25. august. ==== Norske deltagere ==== ==== Heat 1 ==== Vind: 0,2 m/s ==== Heat 2 ==== Vind: 0 m/s ==== Heat 3 ==== Vind: 0 m/s ==== Heat 4 ==== Vind: 0,7 m/s ==== Heat 5 ==== Vind: 0,2 m/s ==== Heat 6 ==== Vind: 0,4 m/s === Semifinaler === Semifinalene ble avholdt 26. august. Vind semifinale 1 : 0.6m/s, vind semifinale 2 : ukjent === Finale === Finalen ble avholdt 27. august. Vind: -0,7 m/s == Deltagere == Ifølge uoffisiell telling deltok 25 utøvere fra 16 nasjoner i øvelsen. == Referanser == == Eksterne lenker == Resultater1 Resultater2 Norske EM-deltakere
__TOC__
195,689
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Sundal
2023-02-04
Olav Sundal
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Fødsler 8. august', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune']
Olav Johan Sundal (født 8. august 1899 i Fana, død 21. januar 1978 i Bergen) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Sundal vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.
Olav Johan Sundal (født 8. august 1899 i Fana, død 21. januar 1978 i Bergen) var en norske sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Sundal vant en olympisk sølvmedalje i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse fritt system med 48,55 poeng bak Danmark med 51,35. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Sølv i turn, lagkonkurranse fritt system (Norge) == Eksterne lenker == (en) Olav Sundal – Olympedia (en) Olav Sundal – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Olav Sundal – databaseOlympics.com (arkivert)
Olav Johan Sundal (født 8. august 1899 i Fana, død 21.
195,690
https://no.wikipedia.org/wiki/Follo
2023-02-04
Follo
['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Follo', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Vikens geografi']
Follo er et distrikt i Akershus i Viken fylke. Follo er området som ligger mellom Oslo og Østfold, på østsiden av Oslofjorden. Det består av de seks kommunene Nesodden, Frogn, Nordre Follo, Vestby, Ås og Enebakk (de søndre delene Dalefjerdingen og Ytre av Enebakk kommune). Likevel inngår Enebakk i sin helhet administrativt i Follo). Navnet Follo er avledet fra Folden, det gamle navnet på Oslofjorden. og ordets betydning er forklart bedre i en annen artikkel, som «Landet ved Oslofjorden». Follo har til sammen 144 377 innbyggere (1.1.2020) og et samlet areal på 819 km². De to byene i Follo er Drøbak og Ski. Andre større tettsteder er Nesoddtangen, Ås og Vestby.
Follo er et distrikt i Akershus i Viken fylke. Follo er området som ligger mellom Oslo og Østfold, på østsiden av Oslofjorden. Det består av de seks kommunene Nesodden, Frogn, Nordre Follo, Vestby, Ås og Enebakk (de søndre delene Dalefjerdingen og Ytre av Enebakk kommune). Likevel inngår Enebakk i sin helhet administrativt i Follo). Navnet Follo er avledet fra Folden, det gamle navnet på Oslofjorden. og ordets betydning er forklart bedre i en annen artikkel, som «Landet ved Oslofjorden». Follo har til sammen 144 377 innbyggere (1.1.2020) og et samlet areal på 819 km². De to byene i Follo er Drøbak og Ski. Andre større tettsteder er Nesoddtangen, Ås og Vestby. == Geografi == Regionsenteret i Follo er Ski, som også er det største tettstedet. Kommunene Nordre Follo og Ås har kystlinje til Bunnefjorden. Det har Nesodden og Frogn også, samtidig som disse to sammen med Vestby har kystlinje til Oslofjorden langs kysten mellom Oslo og Moss. Langs denne kystlinja ligger flere av Follos tettsteder, som Nesoddtangen, Fagerstrand, Drøbak og Son, og det er flere badestrender som er hyppig brukt om sommeren. Langs fjorden er terrenget kupert og skogvokst, i innlandet er det mer flatt, med skog og mye jordbruksland mellom tettstedene. Om vinteren er det fine skimuligheter i Østmarka og Sørmarka, og ved lite snø lages det kunstsnø ved golfbanene på Østre Greverud gård og i Drøbak. De største tettstedene i Follo er jevnstore. Statistisk sentralbyrås tall fra 1. januar 2011 viser at Ski da hadde 13 619 innbyggere, Drøbak 12 720 og Nesoddtangen 11 795. Deretter fulgte Ås med 8 823, Vestby med 6 213, Togrenda (Vinterbro) 3 465, Ytre Enebakk 3 359, Fagerstrand 2 191 og Siggerud 1 419. Tettbebyggelsene i Oppegård/Kolbotn (24 575) og Langhus/Ski (10 840) inngår i tettstedet Oslo. == Kommunestruktur == Follo er inndelt i 6 kommuner per 1. januar 2020: Antall kommuner i Follo har gått opp og ned gjennom åra. I 1837 fantes det åtte kommuner i regionen, som toppet seg til elleve i 1930. Her er utviklingen av antall kommuner i regionen: 1837: Åtte kommuner: Drøbak, Son/Hølen, Frogn, Ås, Kråkstad, Vestby og Nesodden. I disse kommune hadde fire formell bystatus; Son, Hølen, Hvitsten og Drøbak 1847: Hølen og Son ble delt i to kommuner 1915: Oppegård ble skilt ut fra Nesodden 1930: Ski ble skilt ut fra Kråkstad 1943: Hølen og Vestby ble slått sammen til Vestby kommune 1962: Enebakkneset ble overført fra Enebakk til Fet 1962: Drøbak og Frogn ble slått sammen til Frogn kommune 1964: Son og Vestby ble slått sammen til Vestby kommune 1964: Kråkstad og Ski ble slått sammen til Ski kommune 2020: Oppegård og Ski ble slått sammen til Nordre Follo kommune == Administrative inndelinger == Follo tilhører Follo og Nordre Østfold tingrett under Eidsivating lagdømme. Follo er inndelt i Søndre Follo prosti (Frogn, Nesodden, Vestby og Ås) og Nordre Follo prosti (Enebakk og Nordre Follo) under Borg bispedømme i Den norske kirke Follo var en del av det tidligere Aker og Follo fogderi. Follokommunene deltar i regionrådet Follorådet. Follo utgjør næringsregionen Follo (NHO). == Tettsteder == Tettsteder i Follo og Enebakk, rangert etter innbyggertall 1. januar 2013 (kommune i parentes): Oslo – 36 449 (Deler av tettstedet Oslo som ligger i Oppegård og Ski kommuner) Ski – 14 114 (Ski og Ås) Drøbak – 13 244 (Frogn) Nesoddtangen – 12 188 (Nesodden) Ås – 9 194 (Ås) Moss – 5 717 (Deler av tettstedet Moss som ligger i Vestby kommune) Vestby – 4 142 (Vestby) Ytre Enebakk – 3 955 (Enebakk) Fagerstrand – 2 190 (Nesodden) Siggerud – 1 441 (Ski) Fjellstrand – 1 061 (Nesodden) Kråkstad – 998 (Ski) Hølen – 667 (Vestby) Torvik – 366 (Nesodden) Sandvoll – 283 (Ski) Skotbu – 247 (Ski) === Byer === Drøbak ble kjøpstad i 1842, men mistet bystatusen i 1962 og fikk bystatus på nytt gjennom kommunestyrevedtak i 2006. Ski fikk bystatus gjennom kommunestyrevedtak i 2004. == Historie == Follo var en del av det historiske fylket Vingulmark som hørte til landsdelen Viken og Borgartingets rettskrets. Fra leidangstiden var Follo delt i to skibreder, Follo Vestr hlutr (vestre eller ytre del) og Follo Eystri hlutr (østre del). Vestre Follo skibrede: Frogn Ås sogn (med unntak av gårdene rundt Østensjøvannet) Vestre del av Kroer sogn (vest for Kroerbekken) Vestby sogn Såner sogn (unntatt Store Åmot i nordøst) Østre Follo skibrede: Nesodden Oppegård Nordby sogn Ski (med Kråkstad sogn) Nordøstre del av Ås sogn (rundt Østensjøvannet) Østre del av Kroer sogn (øst for Kroerbekken) Garder sogn Store Åmot i Såner sogn(Enebakk ble regnet som del av Nedre Romerike). == Politikk == === Stortingsvalg 2017 === Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 i Follo: === Stortingsvalg 2013 === Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 i Follo: == Medier == Den dominerende avisen i Follo, er Østlandets Blad, som dekker storparten av Follo, og har sine lokaler i Ski. Akershus Amtstidende er en annen avis, som dekker Frogn og Nesodden. Vestbyavis og Vestbynytt er lokalavisene til Vestby og Son. Ellers kan Follo-folk se på lokal-tv-stasjonen TVFollo (nedlagt). Radio FF ble stiftet i 1987, med lokaler på Follo Folkehøgskole i Vestby. Radiostasjonen flyttet seinere ned i Vestby sentrum, og skiftet senere navn til Radio Follo, som nå holder til i Ås. I Vestby kommune finnes den Son-baserte uavhengige nettavisen Lokalmagasinet.no som ble startet i 2002. == Samferdsel == Gjennom Follo går flere av inn- og utfartsårene til Oslo. Både E18 og E6 sørover fra Oslo går gjennom regionen. Europaveiene skilles/møtes i Vinterbrokrysset i Ås kommune. E18 fortsetter østover mot Indre Østfold, Ørje og Sverige, mens E6 går sørover mot Østfold-byene Moss, Fredrikstad, Sarpsborg og Halden, og videre inn i Sverige over Svinesund. Oslofjordtunnelen på europavei 134 knytter Frogn i Follo direkte til Hurum, Røyken og Drammen på vestsiden av Oslofjorden, og er en snarvei sørvestover for dem som ikke behøver å besøke Oslo. Østfoldbanen heter jernbanen som går gjennom Follo, og den er en meget viktig transportvei for innbyggerne i regionen. Mange av innbyggerne i Follo jobber i Oslo, og er avhengig av jernbanen som transportmiddel til jobben. Østfoldbanen deler seg i en østre og en vestre linje i Ski. Den østre linja går til Rakkestad om Mysen, mens den vestre går via Moss og Fredrikstad til Sarpsborg, der linjen tidligere ble slått sammen med den østre igjen. Østre linje mellom Rakkestad og Sarpsborg er nå nedlagt, og erstattet av en busslinje. Nesoddbåtene er hovedforbindelse mellom Nesodden og Oslo; ett av landets travleste passasjerferge-samband. == Idrett == Follo har hatt flere OL-mestere. I Sommer-OL i Athen 2004 ble det gull til seileren Siren Sundby fra Son. En annen kjent idrettsutøver fra regionen er alpinisten Lasse Kjus fra Siggerud. Håndballaget Fredensborg/Ski var i mange år på 80- og 90-tallet et av Norges beste, med mange titler og medaljer. I dag er klubben nedlagt, og Follo HK er det nye håndballaget i regionen. De rykket opp i Postenligaen før fjorårets sesong. I klubben samles spillere fra de fleste håndballklubbene i Follo, blant annet Ski IL Håndball. Fotballaget Drøbak/Frogn lå i mange år på 1990-tallet i 1.-divisjon, og var flere ganger nære på å rykke opp til eliteserien, men er i dag i 2. divisjon. Fotballaget Ski IL var også en tur i 1.-divisjon en gang på tidlig 90-tall. Fotballklubben Follo FK – et samarbeid mellom klubbene Ski, Langhus, Oppegård, Nordby, Ås og Vestby – rykket imidlertid opp til 1. divisjon i 2004, og overlevde 2 år i den nest øverste divisjonen før det ble nedrykk. I 2010 spilte Follo FK igjen i 1. divisjon. Seriespillet ga ikke de helt store resultater, derimot spilte klubben seg fram til finale i cupmesterskapet. Den kjente fotballspilleren Martin Andresen startet sin karriere i Kråkstad Idrettslag og flyttet deretter til Ski IL. Skihopperen Tom Levorstad kom også fra Kråkstad Idrettslag. Han har blant annet bronse fra VM i skiflyving i Oberstdorf i 1981. Han har også hatt bakkerekorden i Holmenkollbakken. Kolbotn har et av Norges beste fotballag på damesiden, Kolbotn Idrettslag, som ble seriemester i 2002, 2005 og 2006. De vant også cup-finalen 2007 mot Asker. Idrettslaget er også kjent for bryting, med flere aktive som har vunnet diverse mestereskap år om annet. Follo Fotball nådde sitt definitive høydepunkt i 2010 da de kom til cupfinalen etter å ha slått selveste Rosenborg på hjemmebane i semifinalen. Finalen endte med tap, men står likevel i skarp kontrast til klubbens daglige problemer som handler om å unngå konkurs. Follo Fotball spiller i 2. div i 2011 etter at klubbens styre glemte å sende inn søknad om profflisens for 2011. == Severdigheter == Oscarsborg festning Follo museum Avistegnernes hus Tusenfryd Son kystkultursenter Norges miljø- og biovitenskapelige universitet == Shopping == Ski Storsenter Norwegian Outlet Alti Vinterbro Drøbak City Vestby Storsenter == Referanser == == Eksterne lenker == Folloportalen Follo Folkehøgskole Østlandets Blad Akershus Amtstidene Radio Follo Arkivert 12. mai 2015 hos Wayback Machine. Lokalmagasinet.no Nordre Follo kommune
Laila Horgen |
195,691
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Birk
2023-02-04
Johannes Birk
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske turnere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 18. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Danmark']
Johannes Birk (født 5. september 1893, død 18. februar 1961) var en dansk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Birk vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det danske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i turn svensk system foran Sverige. Det var tre lag fra tre nasjoner med totalt 73 turnere som deltok i konkurransen. Sverige vant med 1363,833 poeng foran Danmark 1324,833 og Belgia på tredje og siste plass med 1324,833 poeng.
Johannes Birk (født 5. september 1893, død 18. februar 1961) var en dansk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Birk vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det danske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i turn svensk system foran Sverige. Det var tre lag fra tre nasjoner med totalt 73 turnere som deltok i konkurransen. Sverige vant med 1363,833 poeng foran Danmark 1324,833 og Belgia på tredje og siste plass med 1324,833 poeng. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen – Sølv i turn, lagkamp svensk system (Danmark) == Eksterne lenker == (en) Johannes Birk – Olympedia (en) Johannes Birk – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
Johannes Birk (født 5. september 1893, død 18.
195,692
https://no.wikipedia.org/wiki/Frede_Hansen
2023-02-04
Frede Hansen
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske turnere', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk']
Frede Hansen (født 5. april 1897, død 31. juli 1979) var en dansk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Hansen vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det danske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i turn svensk system foran Sverige. Det var tre lag fra tre nasjoner med totalt 73 turnere som deltok i konkurransen. Sverige vant med 1363,833 poeng foran Danmark 1324,833 og Belgia på tredje og sisteplass med 1324,833 poeng.
Frede Hansen (født 5. april 1897, død 31. juli 1979) var en dansk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Hansen vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det danske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i turn svensk system foran Sverige. Det var tre lag fra tre nasjoner med totalt 73 turnere som deltok i konkurransen. Sverige vant med 1363,833 poeng foran Danmark 1324,833 og Belgia på tredje og sisteplass med 1324,833 poeng. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen – Sølv i turn, lagkamp svensk system (Danmark) == Eksterne lenker == (en) Frede Hansen – Olympedia (en) Frede Hansen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Frede Hansen – databaseOlympics.com (arkivert)
Frede Hansen (født 5. april 1897, død 31.
195,693
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederik_Hansen
2023-02-04
Frederik Hansen
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske turnere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk']
Frederik Hansen (født 2. juli 1896, død 2. september 1962) var en dansk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Hansen vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det danske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i turn svensk system foran Sverige. Det var tre lag fra tre nasjoner med totalt 73 turnere som deltok i konkurransen. Sverige vant med 1363,833 poeng foran Danmark 1324,833 og Belgia på tredje og siste plass med 1324,833 poeng.
Frederik Hansen (født 2. juli 1896, død 2. september 1962) var en dansk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Hansen vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det danske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i turn svensk system foran Sverige. Det var tre lag fra tre nasjoner med totalt 73 turnere som deltok i konkurransen. Sverige vant med 1363,833 poeng foran Danmark 1324,833 og Belgia på tredje og siste plass med 1324,833 poeng. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen – Sølv i turn, lagkamp svensk system (Danmark) == Eksterne lenker == (en) Frederik Hansen – Olympedia (en) Frederik Hansen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Frederik Hansen – databaseOlympics.com (arkivert)
Frederik Hansen (født 2. juli 1896, død 2.
195,694
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_hinsidige
2023-02-04
Det hinsidige
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Folketro']
Det hinsidige viser til en folkelig forestilling om en eller flere parallelle verdener. Dødsriker som himmel, skjærsilden og helvete er de mest vanlige, med hinmannen som representant for den siste kategorien. Også alveverdener, hulder- og trollriker kunne refereres til som hinsidige, siden de ikke kunne nås ved å reise på vanlige måter.
Det hinsidige viser til en folkelig forestilling om en eller flere parallelle verdener. Dødsriker som himmel, skjærsilden og helvete er de mest vanlige, med hinmannen som representant for den siste kategorien. Også alveverdener, hulder- og trollriker kunne refereres til som hinsidige, siden de ikke kunne nås ved å reise på vanlige måter.
Det hinsidige viser til en folkelig forestilling om en eller flere parallelle verdener. Dødsriker som himmel, skjærsilden og helvete er de mest vanlige, med hinmannen som representant for den siste kategorien.
195,695
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristian_Hansen
2023-02-04
Kristian Hansen
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske turnere', 'Kategori:Dødsfall 13. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1955', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk']
Kristian Aage Hansen (født 25. januar 1895, død 13. juni 1955) var en dansk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Hansen vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det danske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i turn svensk system foran Sverige. Det var tre lag fra tre nasjoner med totalt 73 turnere som deltok i konkurransen. Sverige vant med 1363,833 poeng foran Danmark 1324,833 og Belgia på tredje og sisteplass med 1324,833 poeng.
Kristian Aage Hansen (født 25. januar 1895, død 13. juni 1955) var en dansk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Hansen vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det danske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i turn svensk system foran Sverige. Det var tre lag fra tre nasjoner med totalt 73 turnere som deltok i konkurransen. Sverige vant med 1363,833 poeng foran Danmark 1324,833 og Belgia på tredje og sisteplass med 1324,833 poeng. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen – Sølv i turn, lagkamp svensk system (Danmark) == Eksterne lenker == (en) Kristian Hansen – Olympedia (en) Kristian Hansen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Kristian Hansen – databaseOlympics.com (arkivert)
Kristian Aage Hansen (født 25. januar 1895, død 13.
195,696
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%A6rb%C3%B8_Idrettslag
2023-02-04
Nærbø Idrettslag
['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Curlingklubber i Norge', 'Kategori:Fotballag etablert i 1923', 'Kategori:Fotballag i Rogaland', 'Kategori:Håndballag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1923', 'Kategori:Idrettslag i Rogaland', 'Kategori:Ishockeyklubber i Norge', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Rogalandstubber', 'Kategori:Sport i Hå', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05']
Nærbø Idrettslag (stiftet 23. september 1923) er et norsk idrettslag fra Nærbø i Rogaland, som driver med curling, fotball, håndball, ishockey og kunstløp.
Nærbø Idrettslag (stiftet 23. september 1923) er et norsk idrettslag fra Nærbø i Rogaland, som driver med curling, fotball, håndball, ishockey og kunstløp. == Fotball == A-laget i fotball spiller i 2022 i 5. divisjon. === Tabellen === 1 Varhaug 2 kan kun rykke opp hvis Varhaug rykker opp til 3. divisjon 2023. == Håndball == Håndballlaget til klubben rykket opp i eliteserien i håndball for menn etter å ha blitt nummer to i 1. divisjon i 2007/2008-sesongen. I 2008/2009-sesongen endte laget sist i Postenligaen med 0 poeng. I sesongen 2009/2010-sesongen havnet laget tredje sist i 1. divisjon og rykket dermed ned i 2. divisjon. I 2018 rykket Nærbø igjen opp i eliteserien. === Tabellen (2021/22) === === Meritter === EHF European Cup (1): 2021/22 == Ishockey == Nærbø Farmers, klubbens A-lag i ishockey, spiller i 3. divisjon, avd. Vest. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted
Nærbø Idrettslag (stiftet 23. september 1923) er et norsk idrettslag fra Nærbø i Rogaland, som driver med curling, fotball, håndball, ishockey og kunstløp.
195,697
https://no.wikipedia.org/wiki/Mini_Jakobsen
2023-02-04
Mini Jakobsen
['Kategori:71° nord-deltakere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Farmen-deltakere', 'Kategori:Fotballspillere for BSC Young Boys', 'Kategori:Fotballspillere for FK Bodø/Glimt', 'Kategori:Fotballspillere for IK Junkeren', 'Kategori:Fotballspillere for KV Lierse', 'Kategori:Fotballspillere for MSV Duisburg', 'Kategori:Fotballspillere for Rosenborg BK', 'Kategori:Fødsler 8. november', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Gravdal i Vestvågøy', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Belgia', 'Kategori:Norske fotballspillere i Sveits', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Vestvågøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1994', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1998', 'Kategori:Toppscorere i Eliteserien i fotball for menn', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen']
Jahn Ivar Jakobsen, kallenavn Mini, (født Jan Ivar Jakobsen 8. november 1965 på Gravdal i Lofoten) er en norsk tidligere fotballspiller (venstreving/spiss) som har spilt for en rekke lag, blant annet Bodø/Glimt og Rosenborg Ballklub. Jakobsen var aktiv på elitenivå fra 1984 til han la opp i 1999. Han spilte totalt 65 landskamper for Norge.
Jahn Ivar Jakobsen, kallenavn Mini, (født Jan Ivar Jakobsen 8. november 1965 på Gravdal i Lofoten) er en norsk tidligere fotballspiller (venstreving/spiss) som har spilt for en rekke lag, blant annet Bodø/Glimt og Rosenborg Ballklub. Jakobsen var aktiv på elitenivå fra 1984 til han la opp i 1999. Han spilte totalt 65 landskamper for Norge. == Karriere == I sin tidlige karriere spilte Jakobsen for I.K. Junkeren, Idrettsklubben Grand Bodø, to mindre klubber fra Bodø, samt Mehamn IL. Jakobsens karriere tok av da han begynte å spille for Bodø/Glimt. På denne tiden spilte Glimt i den regionale andre divisjonen (den tredje øverste divisjonen). Jakobsen var med på Glimts opprykk i 1986. I 1987-sesongen ble Glimt nr. 7 i førstedivisjon. I sesongene fra 1984 til 1987 ble Jakobsen toppscorer for Glimt: 1984 7 mål (2. divisjon), 1985 18 mål (2. divisjon), 1986 26 mål (2. divisjon), 1987 16 mål (1. divisjon). Foran 1988-sesongen ble Jakobsen sammen med lagkameraten Ørjan Berg kjøpt av Rosenborg. Dette ble en suksess og Jakobsen og Berg var sterkt delaktig i at Rosenborg vant både serien og cupen det året. Jakobsen ble toppscorer for Rosenborg med 18 mål i 1989 og 17 mål i 1990. Evnen til å score mål gjorde at Jakobsen ble kjøpt av sveitsiske BSC Young Boys etter sesongen 1990. 1993/94-sesongen ble hans mest suksessfulle hos Young Boys. Laget endte på andre plass på serietabellen, og med 16 mål ble han nummer tre på toppscorer-listen. Sommeren 1993 ble Jakobsen kjøpt av den nyopprykkede Bundesliga-klubben Duisburg. Debuten for Duisburg lot vente på seg til 1. oktober, da han spilte åtte minutter som innbytter. Runden derpå spilte han sin første kamp fra start i et bortetap, der han ble byttet ut ved pause. Etter bare to kamper i Bundesliga dro han i søken etter spilletid på lån ut sesongen til belgiske Lierse, hvor Kjetil Rekdal var en sentral nøkkelspiller. I 1994 returnerte Jakobsen til Rosenborg og ble med på klubbens overraskende kvartfinalespill i Mesterligaen 1996/1997. Jakobsen avsluttet sin karriere i 1999 ved å vinne både serie og cup med Rosenborg. Hans spilte sin siste kamp for Rosenborg 22. mars 2000 mot Real Madrid i Mesterligaen. === Landslaget === I landslagssammenheng deltok Jakobsen i to VM-sluttspill (USA 1994 og Frankrike 1998). I 1994 ble Jakobsen og Norge slått ut etter de tre innledende kampene. I 1998 gikk Norge videre fra gruppespillet, men ble slått ut av Italia (1–0) i første cup-runde etter mål av Christian Vieri. Jakobsen spilte totalt 65 landskamper for Norge, og scoret til sammen elleve mål. Hans siste landslagsmål var i 5–0-kampen mot Sveits 10. september 1997, i Norges siste kvalifiseringskamp til VM i Frankrike. == Utenfor fotballbanen == I 1989, mens han var aktiv fotballspiller i Rosenborg, var Jakobsen programleder for underholdningsprogrammet Minitimen på Radio KonRad. Jakobsen har etter fotballkarrieren arbeidet som ekspertkommentator på TV 2 (1999-2016), men har uttalt selv at han ønsker en karriere som trener. Jakobsen lanserte seg selv som trener for Bodø/Glimt høsten 2004 uten å få jobben. Derimot ønsket Bodø/Glimt Jakobsen som sportsdirektør, men dette takket han nei til på grunn av familiens ønsker. I 1997 var han programleder for TV-serien Minitimen som ble sendt på TV3. Han var sportslig leder i Strindheim i ett år, fra 2014 til 2015.Favorittklubben hans utenfor Norge er Liverpool FC.Han byttet navn fra Jan til Jahn for å ære artisten Jahn Teigen.Jakobsen var med i 6 sesong av Farmen kjendis. == Spillerstatistikk == * Kun seriekamper. == Titler == Seriemester (Norge): 1988, 1990, 1995, 1996, 1997, 1998 og 1999 Cupmester (Norge): 1988, 1990, 1995 og 1999 65 landskamper for Norge (11 mål) Toppscorer: 1984, 1985, 1986, 1987 (Bodø/Glimt), 1989 og 1990 (Rosenborg) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Mini Jakobsen på Internet Movie Database (en) Mini Jakobsen – UEFA (en) Mini Jakobsen – Transfermarkt (en) Mini Jakobsen – national-football-teams.com (en) Mini Jakobsen – WorldFootball.net (en) Mini Jakobsen – FootballDatabase.eu (en) Mini Jakobsen – EU-Football.info (no) Mini Jakobsen – Norges Fotballforbund (en) Mini Jakobsen – FBref (de) Profil hos Fussballdaten (no) Mini Jakobsen på RBKweb.com Wikiquote: Mini Jakobsen – sitater
Hans Hovgaard Jakobsen (født 20. februar 1895, død 17.
195,698
https://no.wikipedia.org/wiki/Aage_J%C3%B8rgensen
2023-02-04
Aage Jørgensen
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske turnere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 4. september', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk']
Aage Jørgensen (født 22. januar 1900, død 4. september 1972) var en dansk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Jørgensen vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det danske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i turn svensk system foran Sverige. Det var tre lag fra tre nasjoner med totalt 73 turnere som deltok i konkurransen. Sverige vant med 1363,833 poeng foran Danmark 1324,833 og Belgia på tredje og siste plass med 1324,833 poeng.
Aage Jørgensen (født 22. januar 1900, død 4. september 1972) var en dansk sportsutøver som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Jørgensen vant en olympisk sølvmedalje i turn under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det danske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i turn svensk system foran Sverige. Det var tre lag fra tre nasjoner med totalt 73 turnere som deltok i konkurransen. Sverige vant med 1363,833 poeng foran Danmark 1324,833 og Belgia på tredje og siste plass med 1324,833 poeng. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen – Sølv i turn, lagkamp svensk system (Danmark) == Eksterne lenker == (en) Aage Jørgensen – Olympedia (en) Aage Jørgensen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Aage Jørgensen – databaseOlympics.com (arkivert)
Aage Jørgensen (født 22. januar 1900, død 4.
195,699