url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Krysantemumslekta | 2023-02-04 | Krysantemumslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Kurvplantefamilien', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tradisjonell kinesisk medisin'] | (Chrysanthemum) er en slekt med 29 arter, som er utbredt i Europa, Asia og Nord-Amerika, men med tyngdepunktet i Øst-Asia. Det er stauder, som har en opprett vekst, dypt innskårne blader og store blomsterhoder med hvite, gule eller lyserøde randkroner og gule skivekroner.
Arktisk margerit (Chrysanthemum arcticum)
Krysantemum (Chrysanthemum indicum)
Koreansk Okseøje (Chrysanthemum zawadskii)Chrysanthemum aphrodite
Chrysanthemum argyrophyllum
Chrysanthemum arisanense
Chrysanthemum boreale
Chrysanthemum chalchingolicum
Chrysanthemum chanetii
Chrysanthemum crassum
Chrysanthemum glabriusculum
Chrysanthemum hypargyrum
Chrysanthemum japonense
Chrysanthemum japonicum
Chrysanthemum lavandulifolium
Chrysanthemum mawii
Chrysanthemum maximowiczii
Chrysanthemum mongolicum
Chrysanthemum morii
Chrysanthemum okiense
Chrysanthemum oreastrum
Chrysanthemum ornatum
Chrysanthemum pacificum
Chrysanthemum potentilloides
Chrysanthemum shiwogiku
Chrysanthemum sinuatum
Chrysanthemum vestitum
Chrysanthemum weyrichii
Chrysanthemum yoshinaganthum
| (Chrysanthemum) er en slekt med 29 arter, som er utbredt i Europa, Asia og Nord-Amerika, men med tyngdepunktet i Øst-Asia. Det er stauder, som har en opprett vekst, dypt innskårne blader og store blomsterhoder med hvite, gule eller lyserøde randkroner og gule skivekroner.
Arktisk margerit (Chrysanthemum arcticum)
Krysantemum (Chrysanthemum indicum)
Koreansk Okseøje (Chrysanthemum zawadskii)Chrysanthemum aphrodite
Chrysanthemum argyrophyllum
Chrysanthemum arisanense
Chrysanthemum boreale
Chrysanthemum chalchingolicum
Chrysanthemum chanetii
Chrysanthemum crassum
Chrysanthemum glabriusculum
Chrysanthemum hypargyrum
Chrysanthemum japonense
Chrysanthemum japonicum
Chrysanthemum lavandulifolium
Chrysanthemum mawii
Chrysanthemum maximowiczii
Chrysanthemum mongolicum
Chrysanthemum morii
Chrysanthemum okiense
Chrysanthemum oreastrum
Chrysanthemum ornatum
Chrysanthemum pacificum
Chrysanthemum potentilloides
Chrysanthemum shiwogiku
Chrysanthemum sinuatum
Chrysanthemum vestitum
Chrysanthemum weyrichii
Chrysanthemum yoshinaganthum
== Arter, som ikke lenger regnes til Chrysanthemum ==
Følgende artsnavn er enten helt slettet eller overført til andre slekter:
Chrysanthemum achilleifolium → Tanacetum achilleifolium
Chrysanthemum alpinum → Leucanthemopsis alpina
Chrysanthemum anethifolium → Argyranthemum tenerifae
Chrysanthemum anserinifolium → Tanacetum poteriifolium
Chrysanthemum atkinsonii → Tanacetum atkinsonii
Balsamkrage (Chrysanthemum balsamita → Tanacetum balsamita
Chrysanthemum bipinnatum → Tanacetum bipinnatum
Ringkrage (Chrysanthemum carinatum → Glebionis carinata)
Kaukasisk Kamille (Chrysanthemum caucasicum → Tripleurospermum caucasicum)
Chrysanthemum cinerariifolium → Tanacetum cinerariifolium
Rosekrage (Chrysanthemum coccineum → Tanacetum coccineum)
Kronkrage (Chrysanthemum coronarium → Glebionis coronaria)
Skjermkrage (Chrysanthemum corymbosum → Tanacetum corymbosum)
Chrysanthemum demnatense → Rhodanthemum gayanum
Chrysanthemum frutescens → Argyranthemum frutescens
Chrysanthemum gayanum → Rhodanthemum gayanum
Chrysanthemum graminifolium → Leucanthemum graminifolium
Chrysanthemum grande → Plagius grandis
Chrysanthemum hispanicum → Leucanthemopsis pulverulenta
Chrysanthemum incanum → Pentzia incana
Chrysanthemum integrifolium → Hulteniella integrifolia
Chrysanthemum lacustre → Leucanthemum lacustre
Prestekrage (Chrysanthemum leucanthemum → Leucanthemum vulgare)
Storbladet Okseøje (Chrysanthemum macrophyllum → Tanacetum macrophyllum)
Chrysanthemum majus → Tanacetum balsamita subsp. balsamita
Chrysanthemum makinoi → Chrysanthemum japonicum
Chrysanthemum marschallii → Tanacetum coccineum
Kæmpe-Margerit (Chrysanthemum maximum Ramond → Leucanthemum maximum)
Chrysanthemum maximum hort. → Leucanthemum × superbum
Chrysanthemum monspeliense → Leucanthemum monspeliense
Dværg-Okseøje (Chrysanthemum multicaule → Coleostephus multicaulis)
Chrysanthemum myconis → Coleostephus myconis
Chrysanthemum nipponicum → Nipponanthemum nipponicum
Chrysanthemum nivellei → Nivellea nivellei
Chrysanthemum nivellei → Heteranthemis viscidehirta
Chrysanthemum pacificum Nakai → Ajania pacifica
Chrysanthemum pallens → Leucanthemum pallens
Sommer-Margerit (Chrysanthemum paludosum → Leucanthemum paludosum)
Matrem (Chrysanthemum parthenium → Tanacetum parthenium)
Chrysanthemum praealtum → Tanacetum parthenium
Chrysanthemum ptarmiciflorum → Tanacetum ptarmiciflorum
Chrysanthemum pulverulentum → Leucanthemopsis pulverulenta
Chrysanthemum roseum → Tanacetum coccineum
Chrysanthemum roxburghii → Glebionis coronaria
Gullkrage (Chrysanthemum segetum → Glebionis segetum)
Chrysanthemum serotinum → Leucanthemella serotina
Chrysanthemum spatiosum → Glebionis coronaria)
Kjempekrage (Chrysanthemum × superbum → Leucanthemum × superbum)
Chrysanthemum sylvaticum → Leucanthemum sylvaticum
Chrysanthemum tchihatchewii → Tripleurospermum caucasicum
Chrysanthemum tianschanicum → Xylanthemum tianschanicum
Chrysanthemum uliginosum → Leucanthemella serotina
Chrysanthemum viscidehirtum → Heteranthemis viscidehirta
Chrysanthemum viscosum → Heteranthemis viscidehirta
Reinfann (Chrysanthemum vulgare → Tanacetum vulgare)
== Eksterne lenker ==
(en) Krysantemumslekta – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Krysantemumslekta i Encyclopedia of Life
(en) Krysantemumslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) Krysantemumslekta hos Artsdatabanken
(sv) Krysantemumslekta hos Dyntaxa
(en) Krysantemumslekta hos ITIS
(en) Krysantemumslekta hos NCBI
(en) Krysantemumslekta hos The International Plant Names Index
(en) Krysantemumslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Chrysanthemum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Chrysanthemum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * se tekst | 195,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Jakob_Walther | 2023-02-04 | Johann Jakob Walther | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 2. november', 'Kategori:Dødsfall i 1717', 'Kategori:Fødsler i 1650', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Sömmerda', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske fiolinister', 'Kategori:Tyske komponister'] | Johann Jakob Walther (1650–1717) var en tysk fiolinist og komponist.
| Johann Jakob Walther (1650–1717) var en tysk fiolinist og komponist.
== Liv og virke ==
Alle biografiske opplysninger om J.J. Walther stammer fra Johann Gottfried Walthers Musikalischen Lexikon (1732). Ifølge J.G. Walther var J.J. Walther fiolinist ved Medicienes hoff i Firenze mellom 1670 og 1674, og fra 1674 konsertmester ved hoffet i Dresden. I 1680 ble han italiensk sekretær ved det kurfyrstelige hoff i Mainz og fikk en geistlig stilling med tittel «kanonikus».
Ved siden Heinrich Ignaz Franz Biber og Johann Paul von Westhoff hører J.J. Walther til de mest betydelige tyske fiolinistene på 1600-tallet. I verkene hans finner man en stor mengde ulike musikalske former, framfor alt i ostinato-variasjonene. Stykkene inneholder tallrike dobbeltgrep og arpeggioer, og krever en virtuos spilleteknikk.
== Verk ==
40 verk samlet i følgende to bind er kjent:
Scherzi da Violino solo con il basso continuo, offentliggjort i 1676. I denne syklusen foregriper han Paganiniaktige teknikker, som harpeimiterende pizzicatopassasjer og buestrøk som forsøker å imitere nattergalens sang.
Hortus chelicus 1688 (i det andre opplaget i 1694 med tittelen Wohlgepflanzter Violinischer Lustgarten). Bindet inneholder 28 stykker og er mer variert enn det første.
== Referanser ==
== Kilder ==
«Johann Jakob Walther», Württembergische Landesbibliothek Stuttgart
== Litteratur ==
Johann Gottfried Walther: Musikalischen Lexikon (1732) (pdf, 45.14 MB)
== Eksterne lenker ==
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Jakob Walther i International Music Score Library Project | Johann Jakob Walther (1650–1717) var en tysk fiolinist og komponist. | 195,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_naturhistoriske_samlinger | 2023-02-04 | De naturhistoriske samlinger | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Byggverk i Bergen', 'Kategori:Bygninger tegnet av Johan Henrik Nebelong', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Naturhistoriske museer', 'Kategori:Sider med kart'] | De naturhistoriske samlinger (Universitetsmuseet – Naturhistorie) er et naturhistorisk museum i Bergen, som er en del av Universitetsmuseet i Bergen. På folkemunne kalles museet Naturhistorisk museum.De naturhistoriske samlingene omfatter samlinger innen geologi, zoologi og botanikk.
| De naturhistoriske samlinger (Universitetsmuseet – Naturhistorie) er et naturhistorisk museum i Bergen, som er en del av Universitetsmuseet i Bergen. På folkemunne kalles museet Naturhistorisk museum.De naturhistoriske samlingene omfatter samlinger innen geologi, zoologi og botanikk.
== Historie ==
Bergens museum ble opprettet i 1825 av stiftamtmann og tidligere stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849). På oppdrag fra museets styreleder, overlege Daniel Cornelius Danielsen ved St. Jørgens hospital, fikk arkitekt Johan Henrik Nebelong oppgaven med å tegne musumsbygget på Nygårdshøyden. Nybygget ble plassert i utkanten av byen, på den gamle Rakkerhaugen, byens rettersted fram til 1803. Grunnsteinen ble nedlagt i 1864, museet sto ferdig i 1866 og utstillingene åpnet 4. april året etter.
Midtbygget er fra 1865, mens sidefløyene er frå 1898. Under lag på lag med maling har konservatorer funnet fargene som var der da museet var nytt.Bergens museum var forløperen for Universitetet i Bergen som åpnet i 1946 og museet ble en del av det nye universitetet.
=== Åpningen ===
Da museet slo opp dørene for første gang i 1865, var det ikke helt ferdig. Men Den Internasjonale Fiskeriudstilling tvang frem en midlertidig åpning, og i løpet av utstillingen besøkte 23.000 mennesker bygningen. På denne tiden hadde Bergen bare 27.000 innbyggere.
=== Befestelse som forskningsinstitusjon ===
I tiårene som fulgte befestet museet sin posisjon som en viktig forskningsinstitusjon i Norge. Det var her Gerhard Henrik Armauer Hansen oppdaget leprabasillen og viste at spedalskhet ikke er arvelig.
Høsten 1882 ble Fridtjof Nansen ansatt som annenkonservator ved museet, der han tidlig ble interessert i nervesystemets organisering og studerte hvordan systemene var bygd opp hos laverestånde organismer fra havet. I løpet av en fireårsperiode publiserte han tre artikler med preliminære observasjoner fra ulike arter før han presenterte sin doktorgrad om nervesystemer. Nansen var da den første til å disputere på bakgrunn av forskning utført ved Bergens Museum.Sten for sten ble grunnlaget for et universitet i Bergen lagt. Etterhvert ble også selve museeumbygget utvidet med to sidefløyer og Muséhagen ble anlagt.
I 1946 vedtok Stortinget å opprette Bergens universitet med bakgrunn i aktiviteten ved museet. Nå skulle landet ha to likestilte universiteter som gjensidig stimulerte hverandre.
Samarbeidet mellom Universitetet i Bergen og museet fortsatte å være tett, og i dag er de ulike enhetene til museet samlet under det felles navnet Universitetsmuseet i Bergen.
== Arkitektur ==
Bygningen er en klassisk museumsbygning fra slutten av 1800-tallet i historiserende rundbuestil. Den er strengt symmetrisk med markant midtparti og markerte fløyer. Utvendig er mursteinsflatene slemmet og overmalt. Gedigen pussdekor som friser med løvehoder under vinduene, brede vertikale hjørnelisener, brede lister under takløpet. På midtfløyen er listen kronet av en konsollrekke i sterkt relieff.
Ved sydfløyen oppførte Sparre en åpen underbygning, Runehallen, den ble oppført i kleberstein og gneis, og innvendig fikk hallen krysshvelv. Bygningen har en karakteristisk vindusløsning, der vindusglassene er satt inn i store sprosseverk av metall.
Museets arkitektur er preget av italiensk renessanse, slik man finner den i Palladios villaer og i palassarkitektur som Palazzo Strozzi og Palazzo Farnese. Fra Nebelongs samtid kan man finne forbilder i Karl Friedrich Schinkels og Friedrich August Stülers arkitektur, som Nasjonalmuséet i Stockholm (1848–1866), Universitetet i Königsberg (1844-1862) og Vitenskapsakademiet i Budapest (1862-65). Andre samtidige bygg en kan sammenligne med er Gottfried Sempers tekniske høyskole i Zürich (1861-1864) og Stortinget av Emil Victor Langlet (1860-1866).
=== Midt- og sidefløyene ===
Byggetrinn 1 fra 1865 ble tegnet av arkitekt Johan Henrik Nebelong er en midtfløy i 3 etasjer, med flankerende to-etasjes fløyer. Byggetrinn 2 fra 1898 ble tegnet av arkitekt Hans Jacob Sparre er ytterfløyer i 3 etasjer. Byggetrinn 2 har stil og materialvalg som byggetrinn 1.
=== Tårnsalen ===
Tårnsalen åpnet i 1867 og består av tre etasjer. Salen er omkranset av gallerier som blant annet opprinnelig ble bygget som et galleri for de naturhistoriske samlingenes kunstsamling, men ble omdisponert til zoologiske samlinger i 1875. I 1887 ble øvre galleri bygget.
Salen er bygget etter modell av det britiske Underhuset. Selve salen er 120 kvadratmeter. Den hadde naturlig overlys fra store vinduer i taket. På slutten av 1870-tallet ble bildene overført til Bergen Billedgalleri da en var bekymret for deres tekniske tilstand og ville redde dem fra ytterligere forfall.
Etter at bildene ble flyttet var deler av de naturhistoriske samlingenes zolofiske utstilling plassert her. Etter en tid begynte vinduene å lekke og dette førte til at overlyset ble kledd inn noe som gjorde at rommets opprinnelige storhet forsvant.
Siden 1920-tallet har den vært brukt som lager for utstoppede dyr og fugler som ikke er i bruke og salen har vært stengt for publikum. Grunnen til dette var at ble kravene til offentlige bygninger innskjerpet og trappen som leder opp til Tårnsalen ble funnet for bratt. Etter ombygning og restaurering åpnet salen for publikum i 2019 etter å ha vært stengt i nesten hundre år.
=== Den Gamle Foredragssalen ===
Museet hadde foredrag og kurs. Fra 1894 hadde museet overtatt de populære «Foredrag for Hvermand». Ved utvidelsen av museets bygning i 1898 ble det tatt særlig hensyn til foredragene. Det ble innredet en stor og en mindre foredragssal i samme fløy som arbeidsrommene.
Salen ligger i sørfløyen ble spesielt dekorert da den ble bygget i 1898. Den gamle festsalen rommet 220 personer. På 1960-tallet ble den festsalen i likhet med resten av sørfløyen bygget om til kontorer og laboratorier.
Sørfløyen er rikere dekorert enn nordfløyen. Den inneholder intakte originalflater som er godt bevart under innbygning fra 1960-tallet. Der er kommet frem nye funn i bygningen, som et tidligere ukjent stukkaturtak i 1.etasje. I rommet finnes stukklister, brystningspanel, gipsrosetter og originale smijernssøyler.
=== Hvalsalen ===
Hvalsalen har skjeletter av i alt 18 ulike hvalarter. 23 hvalskjeletter er montert hengende fra taket, og i tillegg finnes det flere kranier og annet beinmateriale av hval i utstillingen. 11 skjelletter er over 5m lange. Den aller største er en 24m lang blåhval. Alle skjelettene er mer en 100 år gamle, og noen av dem har hengt i taket siden åpningen av den store fiskeriutstillingen i 1865.
Museet kjøpte både hele hvaler og ferdigkokte skjeletter fra hvalfangerne langs kysten av Vestlandet, og allerede på slutten av 1800-tallet var dette en så stor samling at museet kunne bytte, selge og gi bort verdifulle skjeletter til andre museer i Europa. Museets ansatte preparerte og kokte selv skjeletter i museumshagen til et stykke ut på 1900-tallet.
I 2010-2012 arbeidet et internasjonalt team av konservatorer med å konservere, stabilisere og restaurere skjelettene.
=== Muséhagen ===
Muséhagen ble anlagt i årene 1897 – 1899 etter en plan av konservator dr. Jørgen Brunchorst. Hagen skulle opprinnelig være en utendørs fortsettelse av de botaniske utstillingene inne i museet. Hagen ble anlagt i et myrete terrenget og besto av avrundete bed, plener og hageganger. Lokalt ble hagen omtalt som «Brunchorsts hjerte og nyrer» og ble idligere brukt i vitenskapelige studier.
Første del av botanisk hage ble anlagt rundt museumsbygningen .Professor Rolf Nordhagen la om deler av hagen i samarbeid med bygartner Georg Rosenvinge i 1926-1930. Den opprinnelig romantiske hagen med buktende stier og
nyreformede bedd, fikk da en strammere utforming og ny vannhage mot Olaf Ryes vei. Gamlehagen lengst i nord er bevart fra 1800-tallet.
==== Flora ====
I Muséhagen finnes i dag ca 3000 forskjellige arter. De fleste er hentet inn som frø fra viltvoksende arter i Norge og andre land over hele verden, men det finnes også kulturformer, f.eks. av økonomisk viktige og særlig vakre sorter. Hagen er et resultat av 120 års utvikling, med stadig utprøving av nye arter og sorter.
Dagens hageanlegg er fra 1930-tallet og inneholder blan annet steinbed på vestsiden av museumsbygningen, parterret på sørsiden og rododendronterrasser nedenfor veksthuset.
== Rehabilitering av museet ==
I 2009 startet arbeidet med en utvendig rehabilitering, basert på en bevilgning på 30 millioner kroner i regjerings krisepakke . I 2010 ble det planlagt en innvendig rehabilitering av museumsbygningen, en opprusting av Muséhagen, da spesielt området mellom Studentsenteret og sørfløyen . I 2012 godkjente Finansdepartementet et forprosjekt for rehabilitering av sørfløyen. I mai 2013 ble det bevilget 20 millioner kroner i oppstartsbevilgning til første del av oppussingsprosjektet .
== Stenging av museet ==
1. november 2013 stengte museet dørene , da det viste seg at bygget var i så dårlig i stand innvendig at det gikk ut over samlingene . Grunnet manglende finansiering fra regjeringen, ble museet stengt på ubestemt tid . Over en million objekter måtte flyttes til trygge magasiner, og dette startet allerede sommeren 2012. I november 2013 åpnet ett nytt museumsmagasin hvor hele samlingen var flyttet innen utgangen av 2015 .
2. september 2015 åpnet sørfløyen , da ombygget fra kontorer til en museumskafé og Universitetsaula for Universitetet i Bergen.
18. august 2018 åpnet museet i tre timer med arrangementet Tomt museum hvor besøkende kunne få omvisninger i et rehabilitert, men tomt bygg .
=== Gjenåpning ===
14. oktober 2019 åpnet museet dørene igjen for publikum, etter 6 års renovering og oppgradering.Rektor ved UiB og daværende statsminister Erna Solberg sto for åpningen. Det ble også arrangert et barnetog fra Festplassen opp til museet.De 16 nye utstillingene rommer drøyt 100 nye pattedyr, like mange nye fugler og en lang rekke nye insekter og sjødyr, i tillegg til blant annet planter, krystaller og utstillinger om både geologi og evolusjon.
Bare to uker etter gjenåpningen av Universitetsmuseet hadde besøkstallene nådd 15000, og den gamle dagsrekorden ble nesten doblet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Universitetsmuseet i Bergen
Artikkel om utstillingene på museet
Artikkel om de utstoppede dyrene som var i for dårlig stand til å bli utstilt igjen
kunsthistorie.com - Naturhistorisk museum i Bergen
Forvaltningsplan fra 2018: Detaljert historikk og bilder
På høyden - Riksantikvaren rosar restaureringsplanar | De naturhistoriske samlinger (Universitetsmuseet – Naturhistoriehttps://www.universitetsmuseet. | 195,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Paul_von_Westhoff | 2023-02-04 | Johann Paul von Westhoff | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall i 1705', 'Kategori:Fødsler i 1656', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske fiolinister', 'Kategori:Tyske komponister'] | Johann Paul von Westhoff (1656–1705) var en tysk komponist og fiolinist.
Ved siden av Heinrich Ignaz Franz Biber og Johann Jakob Walther ble Westhoff regnet blant sin tids mest framstående fiolinister i det tysktalende Europa.
| Johann Paul von Westhoff (1656–1705) var en tysk komponist og fiolinist.
Ved siden av Heinrich Ignaz Franz Biber og Johann Jakob Walther ble Westhoff regnet blant sin tids mest framstående fiolinister i det tysktalende Europa.
== Liv og virke ==
Westhoff var sønn av rittmester, luttenist og kurfyrstelig saksisk posaunist Friedrich von Westhoff, opprinnelig fra Lübeck.
Av de få detaljene som er kjent om Westhoffs omvekslende liv kan nevnes at han var fenrik i general Graf von Schulz' livgarde under beleiringen av Buda i 1680, spilte som fiolinvirtuos ved Ludvig IVs hoff i Versailles i 1682 og ved keiserhoffet i Wien i 1684, foretok en mengde reiser, var ansatt ved hoffkapellet i Dresden, hadde et professorat i fremmedspråk ved Leucorea i Wittenberg og tilslutt var ansatt som musiker og sekretær hos storhertugen i Weimar.
Stilen til Westhoff er påvirket av den noe eldre Johann Jakob Walther, som han i flere år arbeidet sammen med ved hofforkestet i Dresden.
Johann Sebastian Bach var ansatt ved hoffkapellet i Weimar fra 1708 og arbeidet dessuten ved hoffet en kort periode i 1703, det vil si mens Westhoff fremdeles var aktiv ved kapellet. Det er derfor ganske sikkert at Bach kjente til verkene hans, og Westhoffs seks suiter for fiolin solo (1696) regnes som viktige forløpere for de likeartede seks sonater og partitas for fiolin solo som Bach skrev 24 års senere.
== Verk ==
Erstes Dutzend Allemanden, Couranten, Sarabanden und Giguen, Dresden 1682 (tapt)
Sonata für Violine und Basso continuo publisert i Mercure Galant, Paris, desember 1682
Suite pour le violon seul sans basse, Mercure Galant januar 1683
6 Sonate a Violino solo con basso continuo, Dresden 1694
6 suiter for fiolin solo, Dresden 1696
== Diskografi ==
Johann Paul von Westhoff - Sonates pour Violon et Bass continue med David Plantier, fiolin og Les plaisirs du Parnasse, ZZT 050201, 2005
== Referanser ==
== Litteratur ==
Johann Gottfried Walther: Musicalisches Lexicon oder Musicalische Bibliothec. Wolffgang Deer, Leipzig 1732, s. 649–650 (online).
Christoph Wolff: Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. Oxford University Press , 2002, ISBN 0-19-924884-2
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Paul von Westhoff – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Johann Paul von Westhoff i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Violinwerke von Johann Paul von Westhoff, omtale av en innspilling av fiolinsonatene (Deutschlandfunk)
CD reviews, musica-dei-donum.org
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Paul von Westhoff i International Music Score Library Project | Johann Paul von Westhoff (1656–1705) var en tysk komponist og fiolinist. | 195,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_7776 | 2023-02-04 | Fylkesvei 7776 | ['Kategori:Fylkesveier i Troms og Finnmark', 'Kategori:Veier i Tromsø'] | Fylkesvei 7776 går mellom Kvaløyvågen og Sørhellneset i Tromsø kommune. Veien er 16,2 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 65 (Troms).
| Fylkesvei 7776 går mellom Kvaløyvågen og Sørhellneset i Tromsø kommune. Veien er 16,2 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 65 (Troms).
== Kommuner og knutepunkter ==
TromsøKvaløyvågvegen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv7776
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 7776 går mellom Kvaløyvågen og Sørhellneset i Tromsø kommune. Veien er 16,2 km lang. | 195,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1954_%E2%80%93_400_meter_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1954 – 400 meter menn | ['Kategori:400 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1954'] | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 400 meter herrer ved EM i friidrett 1954 i Bern, Sveits der finalen ble avholdt den 27. august.
Norge var ikke representert i øvelsen.
| Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 400 meter herrer ved EM i friidrett 1954 i Bern, Sveits der finalen ble avholdt den 27. august.
Norge var ikke representert i øvelsen.
== Rekorder ==
Mesterkskapsrekord før denne konkurransen:
Det ble satt ny mesterskapsrekord under konkurransen:
== Finalen ==
== Eksterne lenker ==
Resultater1
Resultater2
Norske EM-deltakere | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 400 meter herrer ved EM i friidrett 1954 i Bern, Sveits der finalen ble avholdt den 27. august. | 195,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_7914 | 2023-02-04 | Fylkesvei 7914 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Troms og Finnmark', 'Kategori:Veier i Karlsøy'] | Fylkesvei 7914 går mellom Utheim og Hansnes på Ringvassøya i Karlsøy kommune. Veien er 13,9 km lang.
| Fylkesvei 7914 går mellom Utheim og Hansnes på Ringvassøya i Karlsøy kommune. Veien er 13,9 km lang.
== Beskrivelse ==
Veien begynner ved Hansnes, administrasjonssenteret i Karlsøy kommune, som en direkte fortsettelse av fylkesvei 863. Den fortsetter herfra nordover langs østsida av Ringvassøya, gjennom den stort sett ubebodde nordlige delen av Langsundet, som gradvis svinger mot vest og går over i Vannsundet. Ved Storneset snur veien sørover og inn i Grunnfjorden. Veien går gjennom bygda Grunnfjord, som ligger langs østsida av fjorden, fra Storneset og helt inn til veienden ved gården Utheim innerst i fjordbotnen. Fra slutten av fylkesveien fortsetter en nedlagt og delvis forfallen veistubbe rundt en kilometer videre utover langs vestsida av fjorden.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 304 (Troms).
== Kommuner og knutepunkter ==
KarlsøyGrunnfjordveien
Endepunkt Utheim
Grunnfjorden
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv7914
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 7914 går mellom Utheim og Hansnes på Ringvassøya i Karlsøy kommune. Veien er 13,9 km lang. | 195,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neal_Foulds | 2023-02-04 | Neal Foulds | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske snookerspillere', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn'] | Neal Foulds (født 13. juli 1963) er en engelsk tidligere profesjonell snookerspiller og nåværende kommentator innen sporten.
Foulds klatret raskt på verdensrankingen etter at han ble profesjonell i 1983 og nådde en tredjeplass for sesongen 1987/1988. Denne plassen opprettholdt han også den påfølgende sesongen. Hans eneste seier i en rankingturnering kom i 1986 da han vant BCE International etter å ha slått Cliff Thorburn 12–9 i finalen. Hans beste resultat i verdensmesterskapet i snooker var i 1987 da han kom til semifinalen, men tapte med 9–16 for Joe Johnson.
I dag jobber Foulds som kommentator for flere ulike tv-stasjoner og også et veddeselskap.
| Neal Foulds (født 13. juli 1963) er en engelsk tidligere profesjonell snookerspiller og nåværende kommentator innen sporten.
Foulds klatret raskt på verdensrankingen etter at han ble profesjonell i 1983 og nådde en tredjeplass for sesongen 1987/1988. Denne plassen opprettholdt han også den påfølgende sesongen. Hans eneste seier i en rankingturnering kom i 1986 da han vant BCE International etter å ha slått Cliff Thorburn 12–9 i finalen. Hans beste resultat i verdensmesterskapet i snooker var i 1987 da han kom til semifinalen, men tapte med 9–16 for Joe Johnson.
I dag jobber Foulds som kommentator for flere ulike tv-stasjoner og også et veddeselskap.
== Eksterne lenker ==
(en) Neal Foulds – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Neal Foulds – CueTracker | | fsted = | 195,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bolt_(1994) | 2023-02-04 | Bolt (1994) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1994'] | Bolt er en dramafilm produsert fra 1994, regissert av Henri Colline.
| Bolt er en dramafilm produsert fra 1994, regissert av Henri Colline.
== Handling ==
Historien følger en tøff og barsk motorsykkel-fører fra New Jersey ved navn Bolt, som er på ferd over hele landet på vei vestover. Men underveis møter han sin tidligere konkurrent Billy Niles.
== Skuespillere ==
Richard Grieco som Bolt
Michael Ironside som Billy Niles
Sean Young som Patty Deerheart
Thea Phillips som Brandy
Griffith Brewer som en gammel mann
Mike Phillips Kanentakron som bestefar Deerheart
Noel Habel som Arthur
Jason Cavalier som John
John Cross The River som Jonah
Jean-Marc Eshkibok som Victor
Brian Dooley som Sheriff Barby
Ted Whittall som Tector
== Eksterne lenker ==
(en) Bolt på Internet Movie Database
(sv) Bolt i Svensk Filmdatabas
(da) Bolt i Danmark Nationale Filminstitut
(nl) Bolt på MovieMeter
(en) Bolt på AllMovie
(en) Bolt på Turner Classic Movies
(en) Bolt på Rotten Tomatoes | USA | 195,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samaratid | 2023-02-04 | Samaratid | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | Samaratid (russisk: самарское время – Samarskoje vremja) eller SAMT, oppkalt etter byen Samara, er en tidssone i Russland. Den ligger fire timer foran UTC (UTC+4) og én time foran moskvatid (MSK+1). Grunnet bruken av dekrettid i Russland ligger tiden én time foran standardtiden for den aktuelle tidssonen.
| Samaratid (russisk: самарское время – Samarskoje vremja) eller SAMT, oppkalt etter byen Samara, er en tidssone i Russland. Den ligger fire timer foran UTC (UTC+4) og én time foran moskvatid (MSK+1). Grunnet bruken av dekrettid i Russland ligger tiden én time foran standardtiden for den aktuelle tidssonen.
== Historie ==
Tidligere ble Samaratid brukt på vinteren og Samara sommertid (SAMST) med UTC+5 og MSK+1, brukt om sommeren. Fra 28. mars 2010 ble Moskva sommertid brukt og Samaratid fjernet. 26. oktober 2014 gikk Russland over til permanent vintertid og samaratiden ble igjen tatt i bruk, denne gangen lik året rundt.
== Områder med samaratid ==
Samara oblast
Republikken Udmurtia
Astrakhan oblast
Ulyanovsk oblast
== Se også ==
Tid i Russland
== Referanser == | Samaratid (russisk: самарское время – Samarskoje vremja) eller SAMT, oppkalt etter byen Samara, er en tidssone i Russland. Den ligger fire timer foran UTC (UTC+4) og én time foran moskvatid (MSK+1). | 195,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjensyn_med_Brideshead | 2023-02-04 | Gjensyn med Brideshead | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1945', 'Kategori:Engelske romaner'] | For TV-serien, se Gjensyn med Brideshead (TV-serie)
For filmen, se Gjensyn med Brideshead (film)Gjensyn med Brideshead (Brideshead Revisited) er en britisk roman av Evelyn Waugh fra 1945. Romanen handler om hvordan verdenskrigen forandret den engelske overklassen. Handlingen kretser rundt kaptein Charles Ryder som under andre verdenskrig vender tilbake til det storslagne engelske slottet Brideshead, der han tilbrakte mye tid i sin ungdom, og om hans minner fra den tiden. Ryder er protagonisten i fortellingen. Handlingen strekker seg tilbake til 20-tallet, og fram til 1945. Tematikken er katolisisme, alkoholmisbruk, overklasse og homofili. Det ble også laget en TV-serie i 1981, regissert av Charles Sturridge og Michael Lindsay-Hogg.
| For TV-serien, se Gjensyn med Brideshead (TV-serie)
For filmen, se Gjensyn med Brideshead (film)Gjensyn med Brideshead (Brideshead Revisited) er en britisk roman av Evelyn Waugh fra 1945. Romanen handler om hvordan verdenskrigen forandret den engelske overklassen. Handlingen kretser rundt kaptein Charles Ryder som under andre verdenskrig vender tilbake til det storslagne engelske slottet Brideshead, der han tilbrakte mye tid i sin ungdom, og om hans minner fra den tiden. Ryder er protagonisten i fortellingen. Handlingen strekker seg tilbake til 20-tallet, og fram til 1945. Tematikken er katolisisme, alkoholmisbruk, overklasse og homofili. Det ble også laget en TV-serie i 1981, regissert av Charles Sturridge og Michael Lindsay-Hogg.
== TV-serien ==
TV-serien fikk mange priser og ble enormt populær over hele verden. Blant annet fikk Anthony Andrews en Golden Globe for sin skuespillerprestasjon som den dypt ulykkelige Lord Sebastian Flyte. Laurence Olivier fikk en Emmy for sin rolle som den døende Lord Marchmain. Serien har blitt kåret til Englands beste TV-serie noensinne. Serien gjorde det engelske slottet Castle Howard, der mye av serien ble spilt inn, verdensberømt og til et svært populært turistmål.
== Forholdet mellom Charles Ryder og Sebastian Flyte ==
Kunstneren Charles Ryder og den alkoholiserte Sebastian Flyte blir venner da de starter på University of Oxford. Forholdet mellom dem er nært, og det antydes at de kan ha et homofilt forhold. Det blir fortsatt debattert omkring hvorvidt deres romantiske forhold var platonisk eller ei.
== Rolleliste ==
Jeremy Irons – Charles Ryder
Anthony Andrews – Sebastian Flyte
Diana Quick – Julia Flyte
Phoebe Nicholls – Cordelia Flyte
Simon Jones – Bridey, Lord Brideshead
Claire Bloom – Lady Marchmain
John Gielgud – Edward Ryder
Laurence Olivier – Lord Marchmain
Stéphane Audran – Cara
Charles Keating – Rex Mottram
Nickolas Grace – Anthony Blanche
John Grillo – Mr. Samgrass
Jane Asher – Celia Ryder
== Eksterne lenker ==
IMDb – Brideshead Revisited | | bilde = Castle Howard and garden.jpg | 195,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salvador_Gonz%C3%A1les_Escalona | 2023-02-04 | Salvador Gonzáles Escalona | ['Kategori:23°N', 'Kategori:82°V', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cubanske kunstnere', 'Kategori:Fødsler 21. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Camagüey'] | Salvador Gonzáles Escalona, født 21. oktober 1948 i Camagüey by i provinsen Camagüey, Cuba, er en cubansk maler, muralist og skulptør. Kunstnernavnet er Salvador.
Hans arbeider er kjent for sin afro-cubanske stil. Han betegner selv sine arbeider som en blanding av surrealisme, cubisme og abstrakt kunst.
Salvador har ingen formell kunstnerutdannelse, men allerede som 20-åring hadde han i 1968 sin første utstilling «Arte Popular Cubano» i «Museo de Artes Decorativas» i Havanna.
I 1980-årene hadde han en rekke utstillinger på ulike steder på Cuba, i 1986 hadde han en utstilling på Seychellene og i 1987 en utstilling i Roma, Italia.
| Salvador Gonzáles Escalona, født 21. oktober 1948 i Camagüey by i provinsen Camagüey, Cuba, er en cubansk maler, muralist og skulptør. Kunstnernavnet er Salvador.
Hans arbeider er kjent for sin afro-cubanske stil. Han betegner selv sine arbeider som en blanding av surrealisme, cubisme og abstrakt kunst.
Salvador har ingen formell kunstnerutdannelse, men allerede som 20-åring hadde han i 1968 sin første utstilling «Arte Popular Cubano» i «Museo de Artes Decorativas» i Havanna.
I 1980-årene hadde han en rekke utstillinger på ulike steder på Cuba, i 1986 hadde han en utstilling på Seychellene og i 1987 en utstilling i Roma, Italia.
== Callejón de Hamel ==
21. april 1990 startet han forsiktig med veggmalerier og skulpturer i gaten «Callejón de Hamel», nær universitetet i Havanna. Til skulpturene brukte han kasserte gjenstander som badekar, vannpumper, kjerrehjul m.v., og til veggmaleriene tilgjengelige typer maling, inkludert billakk.
Selv om de første fire årene var vanskelige, ble han inspirert av såvel innbyggerne i gaten som tilreisende, til å fortsette å utvikle kunsten her på en slik måte at gaten ble omgjort fra et slumkvarter til et entusiastisk afro-cubansk senter, med veggmalerier og skulpturer i hele gatens lengde.
Her arrangeres «workshop» i maling for cubanske barn. Hver søndag er her Rumba-musikk, og hver fredag cubansk musikk i gaten.
Her har Salvador stadig sitt kunstneriske hovedkvarter, der han daglig ferdes, og der inntekter fra salg nyttes til vedlikehold av gaten og aktivitetene her.
== Senere utstillinger ==
Fra 1990 har han arrangert en rekke utstillinger på Cuba. Nå fortsatte han også med utstillinger i utlandet:
=== Norge ===
1992 – Stavanger, Bergen (Universitetet i Bergen), Florø.
=== Danmark ===
1992 – Århus og København.
1994 – Randers.
1996 – Vejle.
=== Mexico ===
1994 –
=== Puerto Rico ===
1997 – San Juan.
=== USA ===
1998 – New York (The Metropolitan Pavillion Gallery), University of California, Los Angeles.
1999 – New York (Manhattan)
2000 – New York (The Metropolitan Pavillion Gallery), Tiberino, Philadelphia.
=== Spania ===
2005 – Madrid.
== Veggmalerier ==
Foruten en rekke steder på Cuba, er han kjent for veggmalierier også andre steder i verden:
=== Venezuela ===
1991 – "El Hijo del Sol", 350m² – Hotel Caracas Hilton.
=== Norge ===
1992 – Florø.
=== Mexico ===
1993 – "Ancestros" – Centro Multicultural, Xochimilco.
1994 – "Sol de America" – Museo Antropologico de Querétaro, Institudo Indigenista Otomi, Universidad Autonomica.
=== Danmark ===
1995 – "Madre Agua" – «Solidaritetshuset», København.
1996 – "Deidales del Mar" – Vejle.
=== USA ===
1995 – "La Roca del Amor" – The Johnson State College, Vermont + et veggmaleri i Arizona.
1996 – "El muerto pare el Santo" + "Iku Lobi Osha" – California, "La creacion de Obbatala ante el dios del Camino" – New Jersey (Roosevelt elementary school), "El dios del Camino" – New York (Washington Square Preschool).
1998 – "El framboyan" – New York (Museo de barrio).
2000 – "Mariposas del Caribe" – Philadelphia.
2001 – "Una Flor para Africa" – Philadelphia.
=== St. Martin ===
1996 – Alburquerque (Hospitality center).
=== Puerto Rico ===
1998 – "Orilla frente al Mar" – "Rumba" – "Rumba en la Rumba" – "De un solo pajaro las dos alas"
=== Italia ===
2007 – Torino.
== Skulpturer ==
Foruten en rekke skulpturer på Cuba:
=== Danmark ===
1994 – "La ganga y la Llave" – Randers.
1996 – "Yemaya Olokun" – Vejle.
== Filmer ==
Det er produsert flere videointervjuer både av cubansk TV og av andre. I 2002 ble dokumentaren "A Cuban Legend: The Story of Salvador González" produsert. Filmen er på 79 minutter, produsert av Bette Wanderman.
== Omtale ==
The New York Times – Omtale av filmen «A Cuban Legend» (2002)
== Videoklipp ==
Havana-Cultura Presentasjon og interview
Callejon de Hamel (Cuba): Afro Cuban Traditions – Indianapolis Museum of Art (YOU-TUBE)
Interview with Artist Salvador Gonzalez Escalona on Location in Cuba – Indianapolis Museum of Art (YOU-TUBE)
Hver søndag: Afro-musikk i «Callejón de Hamel» (YOU-TUBE) | Salvador Gonzáles Escalona, født 21. oktober 1948 i Camagüey by i provinsen Camagüey, Cuba, er en cubansk maler, muralist og skulptør. | 195,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakutsktid | 2023-02-04 | Jakutsktid | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Tidssoner', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Jakutsktid (russisk: якутское время – jakutskoje vremja) eller YAKT, oppkalt etter byen Jakutsk, er en tidssone i Russland som ligger 9 timer foran UTC (UTC+9) og 6 timer foran Moskvatid (MSK+6).
Jakutsk sommertid (YAKST) tilsvarer UTC+10, fremdeles 6 timer foran Moskva (MSD+6).
Grunnet bruken av dekrettid i Russland ligger tiden én time foran standardtiden for den aktuelle tidssonen.
| Jakutsktid (russisk: якутское время – jakutskoje vremja) eller YAKT, oppkalt etter byen Jakutsk, er en tidssone i Russland som ligger 9 timer foran UTC (UTC+9) og 6 timer foran Moskvatid (MSK+6).
Jakutsk sommertid (YAKST) tilsvarer UTC+10, fremdeles 6 timer foran Moskva (MSD+6).
Grunnet bruken av dekrettid i Russland ligger tiden én time foran standardtiden for den aktuelle tidssonen.
== Områder med Jakutsktid ==
Republikken Sakha (vestlige del)
Amur oblast
Zabajkalskij kraj
== Se også ==
Tid i Russland | Jakutsktid (russisk: якутское время – jakutskoje vremja) eller YAKT, oppkalt etter byen Jakutsk, er en tidssone i Russland som ligger 9 timer foran UTC (UTC+9) og 6 timer foran Moskvatid (MSK+6). | 195,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Irkutsktid | 2023-02-04 | Irkutsktid | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Tidssoner', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Irkutsktid (russisk: иркутское время – irkutskoje vremja) eller IRKT, oppkalt etter byen Irkutsk, er en tidssone i Russland. Den ligger 8 timer foran UTC (UTC+8) og 5 timer foran Moskvatid (MSK+8).
Irkutsk sommertid (IRKST) tilsvarer UTC+9, fremdeles 5 timer foran Moskva (MSD+5).
Grunnet bruken av dekrettid i Russland ligger tiden én time foran standardtiden for den aktuelle tidssonen.
| Irkutsktid (russisk: иркутское время – irkutskoje vremja) eller IRKT, oppkalt etter byen Irkutsk, er en tidssone i Russland. Den ligger 8 timer foran UTC (UTC+8) og 5 timer foran Moskvatid (MSK+8).
Irkutsk sommertid (IRKST) tilsvarer UTC+9, fremdeles 5 timer foran Moskva (MSD+5).
Grunnet bruken av dekrettid i Russland ligger tiden én time foran standardtiden for den aktuelle tidssonen.
== Områder med Irkutsktid ==
Irkutsk oblast
Republikken Burjatia
== Se også ==
Tid i Russland | Irkutsktid (russisk: иркутское время – irkutskoje vremja) eller IRKT, oppkalt etter byen Irkutsk, er en tidssone i Russland. Den ligger 8 timer foran UTC (UTC+8) og 5 timer foran Moskvatid (MSK+8). | 195,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haggais_bok | 2023-02-04 | Haggais bok | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker i Det gamle testamente', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Haggai (hebraisk: חַגַּי – Ḥaggay) er en bok i Den hebraiske Bibelen (Tanakh) og Det gamle testamentet og har sin plass blant de mindre profeter som den tiende av de tolv. Boken er svært kort, kun to kapitler. Dens historiske setting er plassert rundt 520 f.Kr. før tempelet i Jerusalem ble gjenoppbygd.Haggai tenderer å komme med spørsmål som har til hensikt å få sitt publikum til bestemte konklusjoner. Disse spørsmålene er retoriske i den forstand at de ikke er spurt for å skaffe informasjon til den som spør, men heller å vekke oppmerksomheten på forholdene som den som spør kjenner godt til. Et eksempel er i 1:4 da han spør «Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge dette huset ligger i ruiner?» Spørsmålet retter fokus på folkets prioriteringer i henhold til å gjenreise tempelet.
| Haggai (hebraisk: חַגַּי – Ḥaggay) er en bok i Den hebraiske Bibelen (Tanakh) og Det gamle testamentet og har sin plass blant de mindre profeter som den tiende av de tolv. Boken er svært kort, kun to kapitler. Dens historiske setting er plassert rundt 520 f.Kr. før tempelet i Jerusalem ble gjenoppbygd.Haggai tenderer å komme med spørsmål som har til hensikt å få sitt publikum til bestemte konklusjoner. Disse spørsmålene er retoriske i den forstand at de ikke er spurt for å skaffe informasjon til den som spør, men heller å vekke oppmerksomheten på forholdene som den som spør kjenner godt til. Et eksempel er i 1:4 da han spør «Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge dette huset ligger i ruiner?» Spørsmålet retter fokus på folkets prioriteringer i henhold til å gjenreise tempelet.
== Forfatteren ==
Boken har navn etter sin antatte forfatter, profeten Haggai. Det er ingen biografisk informasjon om profeten i boken som bærer hans navn. Selve navnet Haggai er avledet fra det hebraiske rotordet hgg, «gjøre pilegrim». W. Sibley Towner har foreslått at navnet kan komme fra profetens anstrengelse i å gjenopprette tempelet i Jerusalem som pilegrimsmål for samtidens jøder. Innholdsmessig fokuserer boken på gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem, og overlapper mye med bøkene til Esra, Nehemja, og Sakarja. Måten boken er skrevet på, gjør at forskere omtaler boken som en bok som står i en prestelig tradisjon, eller hadde en prestelig funksjon. Haggai oppfordret israelittene etter det babylonske fangenskap til å forbli trofaste til deres Gud og gjenoppbygge tempelet.Boken til Haggai ble skrevet en gang rundt 520 f.Kr., rundt 18 år etter at perserkongen Kyros den store hadde erobret Babylon og utstedt en forordning i 538 f.Kr. som tillot de landsforviste folkene, inkludert jødene, å reise tilbake til sine hjemland.
== Innhold ==
Haggais budskap er fylt med en nødvendighet for folket om å fortsette gjenoppbyggingen av tempelet. Haggai tilskriver en nylig tørke som guddommelig straff for at folket ikke har gjenoppbygget tempelet, som han oppfatter som nøkkelen til Jerusalems storhet. Boken ender med en spådom med en undergang for kongedømmene.
Første kapittel inneholder den første tale (2–11) og dens effekter (12–15).
Andre kapittel inneholder
Det andre profeti (1–9) som er gitt en måned etter den første.
Tredje profeti (10–19) er avlevert to måneder og tre dager etter den andre, og
Fjerde profeti (20–23) er avlevert den samme dagen som den tredje.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hvalvik, Reidar; Stordalen, Terje (1999): Den store fortellingen. Om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning, Oslo: Det Norske Bibelselskap, ISBN 82-541-0545-6
Rendtorff, Rolf (1991): The Old Testament: An Introduction, Philadelphia: Fortress Press, ISBN 0-8006-2544-7
== Eksterne lenker ==
Haggai, Nettbibelen | Haggai (hebraisk: – Ḥaggay) er en bok i Den hebraiske Bibelen (Tanakh) og Det gamle testamentet og har sin plass blant de mindre profeter som den tiende av de tolv. Boken er svært kort, kun to kapitler. | 195,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theodor_Nag | 2023-02-04 | Theodor Nag | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Strand kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Theodor Henriksen Nag (født 1. oktober 1890 i Strand, Rogaland, død 2. september 1959 i Stavanger) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Nag vant en olympisk bronsemedalje i roing i OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen, men tapte siden i semifinalen til Storbritannia. Theodor er bror til Karl Nag, som også satt i båten som tok bronse i 1920.
| Theodor Henriksen Nag (født 1. oktober 1890 i Strand, Rogaland, død 2. september 1959 i Stavanger) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Nag vant en olympisk bronsemedalje i roing i OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen, men tapte siden i semifinalen til Storbritannia. Theodor er bror til Karl Nag, som også satt i båten som tok bronse i 1920.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Theodor Nag – Olympics.com
(en) Theodor Nag – Olympic.org
(en) Theodor Nag – Olympedia
(en) Theodor Nag – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Theodor Nag – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Theodor Nag – FISA | Theodor Henriksen Nag (født 1. oktober 1890 i Strand, Rogaland, død 2. | 195,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Conrad_Olsen | 2023-02-04 | Conrad Olsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 19. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Conrad (Konrad) Bertin Olsen (født 6. juli 1891 i Bergen, død 19. oktober 1970 i Bærum) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Olsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
| Conrad (Konrad) Bertin Olsen (født 6. juli 1891 i Bergen, død 19. oktober 1970 i Bærum) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Olsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Conrad Olsen – Olympedia
(en) Conrad Olsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Conrad Olsen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Conrad Olsen – FISA | Conrad (Konrad) Bertin Olsen (født 6. juli 1891 i Bergen, død 19. | 195,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adolf_Nilsen | 2023-02-04 | Adolf Nilsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Personer fra USA født i Norge', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Adolf Gustinius Nilsen (født 3. mars 1895 i Stavanger, død oktober 1983 i Westminster, Colorado) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Nilsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
| Adolf Gustinius Nilsen (født 3. mars 1895 i Stavanger, død oktober 1983 i Westminster, Colorado) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Nilsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Adolf Nilsen – Olympics.com
(en) Adolf Nilsen – Olympic.org
(en) Adolf Nilsen – Olympedia
(en) Adolf Nilsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Adolf Nilsen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Adolf Nilsen – FISA | Adolf Gustinius Nilsen (født 3. mars 1895 i Stavanger, død oktober 1983 i Westminster, Colorado) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. | 195,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_Ellingsen | 2023-02-04 | Håkon Ellingsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 22. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | For musikeren, se Haakon EllingsenHåkon (Haakon) Jarl Braut Ellingsen (født 25. november 1894 i Stavanger, død 22. oktober 1971 samme sted) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Ellingsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
| For musikeren, se Haakon EllingsenHåkon (Haakon) Jarl Braut Ellingsen (født 25. november 1894 i Stavanger, død 22. oktober 1971 samme sted) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Ellingsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Håkon Ellingsen – Olympedia
(en) Håkon Ellingsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Håkon Ellingsen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Håkon Ellingsen – FISA | Håkon (Haakon) Jarl Braut Ellingsen (født 25. november 1894 i Stavanger, død 22. | 195,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thore_Michelsen | 2023-02-04 | Thore Michelsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 17. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thore Michelsen (født 10. mai 1888 i Stavanger, død 17. mai 1980 i Trondheim) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Michelsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
| Thore Michelsen (født 10. mai 1888 i Stavanger, død 17. mai 1980 i Trondheim) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Michelsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thore Michelsen – Olympics.com
(en) Thore Michelsen – Olympic.org
(en) Thore Michelsen – Olympedia
(en) Thore Michelsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Thore Michelsen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Thore Michelsen – FISA | Thore Michelsen (født 10. mai 1888 i Stavanger, død 17. | 195,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Mortensen | 2023-02-04 | Arne Mortensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 14. desember', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arne Mortensen (født 14. oktober 1900 i Stavanger, død 28. februar 1942) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Mortensen vant en olympisk bronsemedalje i roing i OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen, men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
| Arne Mortensen (født 14. oktober 1900 i Stavanger, død 28. februar 1942) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Mortensen vant en olympisk bronsemedalje i roing i OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen, men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arne Mortensen – Olympics.com
(en) Arne Mortensen – Olympic.org
(en) Arne Mortensen – Olympedia
(en) Arne Mortensen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Arne Mortensen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Arne Mortensen – FISA | Arne Mortensen (født 14. oktober 1900 i Stavanger, død 28. | 195,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minsktid | 2023-02-04 | Minsktid | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Tidssoner'] | Minsktid er tidssonen Hviterussland ligger i, som er UTC+3 (FET) hele året siden 2011. Fra 26. oktober 2014 har også Moskvatid densamme tiden hele året sommer og vinter.
Mellom 2011-2014 var Kaliningradtid det samme som Minsktid, men fra 26. oktober 2014 er Kaliningradtid UTC+2.
| Minsktid er tidssonen Hviterussland ligger i, som er UTC+3 (FET) hele året siden 2011. Fra 26. oktober 2014 har også Moskvatid densamme tiden hele året sommer og vinter.
Mellom 2011-2014 var Kaliningradtid det samme som Minsktid, men fra 26. oktober 2014 er Kaliningradtid UTC+2.
== Se også ==
Tid i Russland | Minsktid er tidssonen Hviterussland ligger i, som er UTC+3 (FET) hele året siden 2011. Fra 26. | 195,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Nag | 2023-02-04 | Karl Nag | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 10. november', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Strand kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Karl Henriksen Nag (født 10. november 1893 i Strand, Rogaland, død 9. august 1975 i Stavanger) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Nag vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen men tapte siden i semifinalen til Storbritannia. Han er bror til Theodor Nag, som også satt i åtteren som tok bronse i 1920.
| Karl Henriksen Nag (født 10. november 1893 i Strand, Rogaland, død 9. august 1975 i Stavanger) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Nag vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen men tapte siden i semifinalen til Storbritannia. Han er bror til Theodor Nag, som også satt i åtteren som tok bronse i 1920.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karl Nag – Olympics.com
(en) Karl Nag – Olympic.org
(en) Karl Nag – Olympedia
(en) Karl Nag – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Karl Nag – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Karl Nag – FISA | Karl Henriksen Nag (født 10. november 1893 i Strand, Rogaland, død 9. | 195,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mexicos_herrelandslag_i_ishockey | 2023-02-04 | Mexicos herrelandslag i ishockey | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ishockey i Mexico', 'Kategori:Landslag i ishockey', 'Kategori:Meksikanske landslag'] | Mexicos herrelandslag i ishockey er det nasjonale ishockeylandslaget i Mexico, og er med i det internasjonale ishockeyforbundet. Herrelandslaget er underlagt det meksikanske ishockeyforbundet («Federación deportiva de México de Hockey sobre hielo A.C.»). Herrelandslaget er i 2010 av IIHF sin verdensranking rangert som nummer 32, med totalt 1520 poeng. Hovedtrener for laget er Diego de la Garma.
| Mexicos herrelandslag i ishockey er det nasjonale ishockeylandslaget i Mexico, og er med i det internasjonale ishockeyforbundet. Herrelandslaget er underlagt det meksikanske ishockeyforbundet («Federación deportiva de México de Hockey sobre hielo A.C.»). Herrelandslaget er i 2010 av IIHF sin verdensranking rangert som nummer 32, med totalt 1520 poeng. Hovedtrener for laget er Diego de la Garma.
== Mesterskap ==
Herrelandslaget til Mexico har deltatt i 11 verdensmesterskap i ishockey. Laget har deltatt 7 ganger i 2. divisjon, med en fjerdeplass som beste resultat, oppnådd i 2008.
2000, (40.-plass av 42 lag), D-VM, Reykjavík – 7.-plass
2001, (39.-plass av 40 lag), 2. divisjon (gruppe B), București – 6.-plass (nedrykk)
2002, (42.-plass av 43 lag), kvalifiseringsgruppe til 2. divisjon (3. divisjon), Mexico by – 2.-plass (opprykk)
2003, (40.-plass av 43 lag), 2. divisjon (gruppe A), Seoul – 6.-plass (nedrykk)
2004, (43.-plass av 45 lag), 3. divisjon, Reykjavík – 3.-plass
2005, (41.-plass av 45 lag), 3. divisjon, Mexico by – 1.-plass (opprykk)
2006, (38.-plass av 45 lag), 2. divisjon (gruppe B), Auckland – 5.-plass
2007, (37.-plass av 46 lag), 2. divisjon (gruppe B), Seoul – 5.-plass
2008, (35.-plass av 49 lag), 2. divisjon (gruppe B), Newcastle – 4.-plass
2009, (37.-plass av 47 lag), 2. divisjon (gruppe B), Sofia – 5.-plass
2010, (37.-plass av 48 lag), 2. divisjon (gruppe A), Mexico by – 5.-plass
=== 2000 VM ===
Under 2000 VM var Mexicos første deltagelse under et verdensmesterskap i ishockey for seniorer. De deltok i det som den gang ble kalt for D-VM, som foregikk mellom den 10. og den 16. april 2000 i Reykjavík på Island. Under D-VM spilte de sine innledende kamper i gruppe C sammen med Belgia og Sør-Afrika. I sin første offisielle VM-kamp ble det tap mot Belgia (0-5). Deretter tapte de 4-9 mot Sør-Afrika og endte på sisteplass i sin gruppe. I plasseringskampene mot lag fra gruppe A og C splite Mexico først mot Luxembourg hvor de vant 7-1 og deretter mot Tyrkia hvor de vant 5-2. Dermed fikk Mexico en 7.-plass i D-VM og etter endringer der IIHF gikk over til divisjon-system, ble Mexico kvalifisert for spill i 2. divisjon ved 2001 VM i București.
=== 2001 VM ===
Under 2001 VM deltok Mexicos for første gang under 2. divisjon. De spilte i gruppe B i București under turneringen som varte fra den 26. mars til den 1. april 2001. I denne turneringen tapte Mexico alle sine 5 kamper. I den første kampen tapte de 1-5 for Israel, deretter 0-19 for Romania, 1-7 for Israel, 3-14 for Bulgaria, 0-13 for Jugoslavia og 0-13 for Belgia. De endte dermed sist i sin gruppe og rykket ned fra 2. divisjon.
=== 2002 VM ===
Under 2002 VM deltok Mexico i kvalifiseringsgruppen til 2. divisjon (senere omtalt som 3. divisjon eller Divisjon III), sammen med Nord-Korea og New Zealand. Kampene foregikk mellom den 11. og den 13. april i Mexico by. Den første kampen endte med tap (1-7) mot Nord-Korea og neste kamp endte uavgjort (6-6) mot New Zealand. Mexico endte på 2.-plass i turneringen med samme poengsum, men med bedre målforskjell enn New Zealand. Dermed kvalifiserte Mexico seg sammen med Nord-Korea til 2. divisjon for 2003 VM.
=== 2003 VM ===
Under 2003 VM deltok Mexico i 2. divisjon etter at de hadde kvalifisert seg i turneringen året før. Turneringen ble gjennomført i perioden 5. til 11. april 2003 i Seoul. Mexico tapte alle sine 5 kamper. Først 1-19 for Sør-Korea, deretter 3-12 for Spania, 0-11 for Australia, 0-10 for Jugoslavia og i den siste kampen 1-9 for Sør-Afrika. Dermed endte Mexico på sisteplass i turneringen og rykket ned til 3. divisjon for 2004 VM.
=== 2004 VM ===
Under 2004 VM deltok Mexico i 3. divisjon etter at de hadde rykket ned under turneringen året før. Turneringen ble gjennomført i perioden fra den 16. til den 21. mars 2004 i Reykjavík. 5 lag deltok i turneringen og i den første kampen vant Mexico 8-3 mot Irland. I neste kamp tapte de 2-3 mot Tyrkia. Deretter ble det en 17-0 seier mot Armenia og til slutt uavgjort 2-2 mot vertsnasjonen Island. Mexico endte på 3.-plass i turneringen der de 2 beste lagene (Island og Tyrkia) rykket opp. Dermed måtte Mexico fortsette å spille under 3 divisjon ved 2005 VM.
=== 2005 VM ===
Under 2005 VM var Mexico arrangør for 3. divisjon av mesterskapet og kampene ble spilt mellom den 7. og den 13. mars 2005 ved Lomas Verdes i Mexico by. 5 lag deltok og i den første kampen til Mexico vant de 2-0 mot Luxembourg den 7. mars. Den 9. mars vant Mexico 4-2 mot Sør-Afrika og den 11. mars satt de rekord i mesterskapet ved å slå Armenia 48-0. Den siste kampen ble spilt mot Irland og den ble vunnet med 6-1. Mexico var dermed ubeseiret og vant turneringen. De kvalifiserte seg dermed for å spille i 2. divisjon under VM i 2006.
=== 2006 VM ===
Under 2006 VM deltok Mexico i 2. divisjon etter at de hadde kvalifisert seg i turneringen året før. Turneringen ble gjennomført i perioden 3. til den 9. april 2006 i Auckland hvor totalt 6 lag deltok i gruppen inkludert med Mexico. Mexico begynte med 1-4 tap for Kina, deretter 2-15 tap for Sør-Korea, 0-3 tap for Nord-Korea, 2-9 tap for Australia og i siste kampen en 4-3 seier mot New Zealand. Mexico endte på en 5.-plass i gruppen og var dermed fremdeles kvalifisert for 2. divisjon under VM i 2007.
=== 2007 VM ===
Under 2007 VM deltok Mexico i 2. divisjon. Turneringen ble gjennomført i perioden 2. til den 8. april 2007 i Seoul. Mexico tapte alle sine kamper, 1-6 for Sør-Korea, 2-3 for Island, 1-3 for Israel og 2-12 for Australia. Nord-Korea deltok ikke og ble degradert til 3. divisjon. Dermed havnet Mexico på en femteplass og de var fortsatt kvalifisert for 2. divisjon under 2008 VM.
=== 2008 VM ===
Under 2007 VM deltok Mexico i 2. divisjon. Turneringen ble gjennomført i perioden 7. til den 13. april 2008 i Newcastle i Australia. Mexico tapte sin første kamp 1-7 for Australia, deretter vant de 2-0 mot New Zealand, tapte 3-5 for Kina, tapte 2-4 for Spania og i den siste kampen vant de 6-4 mot Island. Dermed endte de på 4.-plass i turneringen og var fortsatt kvalifisert til 2. divisjon under 2009 VM. I 2008 fikk herrelandslaget til Mexico hittil sin beste plassering i et ishockey-verdensmesterskap noensinne, og de rykket dermed opp på en 37.-plass på verdensrankingen.
=== 2009 VM ===
Under 2009 VM spilte Mexico for fjerde gang på rad i 2. divisjon etter opprykket da de arrangerte 3. divisjon av mesterskapet på hjemmebane i Mexico by i 2005. Kampene i 2009 ble spilt i Sofia i Bulgaria mellom den 6. og den 12. april. Den første kampen vant Mexico 4-2 over Sør-Afrika, men i de 4 resterende ble det tap mot henholdsvis Sør-Korea (2-8), Spania (1-4), Belgia (1-9) og vertsnasjonen Bulgaria (3-10). De endte til slutt på 5.-plass i sin gruppe, foran Sør-Afrika, og de er dermed også kvalifisert til å spille i 2. divisjon under VM i 2010.
=== 2010 VM ===
Under 2010 VM var Mexico vertsnasjon for 2. divisjon gruppe A. Kampene ble spilt i perioden 11. og den 17. april i Mexico by. Den første kampen tapte Mexico 5-2 for Belgia, deretter vant de 9-2 mot Tyrkia etterfulgt av 5-2 tap for Australia, 4-2 tap for Spania og i den siste kampen 5-2 tap mot Bulgaria. Mexico endte på 5.-plass i sin gruppe og vil dermed også spille i samme divisjon under 2011 VM.
=== Kvalifisering til De olympiske leker ===
I 2008 spilte Mexico kvalifisering for muligheten til å delta i 2010 Vinter-OL. Siden Mexico ikke var ranket blant de 30 beste, måtte de delta i en innledende «pre-kvalifiseringsrunde», som de måtte vinne for å spille videre «pre-kvalifisering» sammen med lag ranket mellom 19-30 plass for en eventuell mulighet til å delta i puljespill sammen med lag ranket fra 10-18 plass om 3 ledige plasser i OL. Den innledende kvalifiseringsgruppen bestod i tillegg til Mexico av Bulgaria, Spania og Tyrkia, og foregikk mellom den 9. og den 11. oktober 2008 i Ankara i Tyrkia. Mexico tapte sin første kamp 2-6 mot Bulgaria, deretter 4-5 mot Spania og i den siste kampen vant de 9-2 mot Tyrkia. Dermed endte den innledende kvalifiseringen med en tredjeplass og Mexico fikk dermed ikke spille videre kvalifisering for en mulighet til OL-deltakelse i de olympiske vinter-lekene 2010.
== Spillere ==
== Trenere og lagledere ==
Hovedtrener for landslaget er Joaquín de la Garma. Diego de la Garma og George Kingston er assistentrenere.
== Rangering ==
2003 – 39.
2004 – 41.
2005 – 43.
2006 – 39.
2007 – 38.
2008 – 37.
2009 – 38.
2010 – 32.Mexicos største seier i en ishockeykamp var mot Armenia den 11. mars 2005 i Mexico by, da de vant 48–0.
== Aldersbestemte klasser ==
Mexico deltar også i turneringer med ungdomslag, U18 og U20.
=== U18 ===
==== 2003 ====
Mexicos U18 landslag deltok under 3. divisjon (gruppe A) av Ishockey VM for U18 som foregikk i Mexico by mellom den 5. og den 8. mars 2003. Mexico spilte i gruppe sammen med Australia, Kina og New Zeland. I den første kampen vant Mexico 5-0 mot New Zeland, deretter ble det et 2-8 tap for Australia og i den siste kampen ble det en 5-4 seier ovenfor Kina. Mexico endte til slutt på en 2.-plass av de 4 nasjonene som deltok i gruppe A av 3. divisjon i ishockey VM for U18 i 2003.
==== 2004 ====
Mexicos U18 landslag deltok under 3. divisjon av Ishockey VM som ble avholdt mellom den 6. og den 14. mars 2004 i Sofia. I sin første kamp vant de 10-0 mot Israel, deretter 10-1 seier mot Bosnia og Herzgovina, 2-0 seier mot New Zeland, 6-1 seier mot Bulgaria, 4-2 seier mot Sør-Afrika og 9-2 seier mot Tyrkia. Mexico vant dermed 3. divisjon og rykket opp til 2. divisjon for VM 2005.
==== 2005 ====
Mexicos U18 landslag deltok under 2. divisjon av Ishockey VM som ble avholdt mellom den 21. og den 27. mars 2005 i București. I sin første kamp ble det 3-0 seier mot Romania, for deretter 1-5 tap for Kroatia, 3-5 tap for Litauen, 0-13 tap for Ungarn og i den siste kampen 8-3 seier mot Island. Mexico endte på en 4.-plass av de 6 nasjonene som deltok i 2. divisjon (gruppe B) av Ishockey VM 2005
==== 2006 ====
Mexicos U18 landslag deltok under 2 divisjon (gruppe B) av Ishockey VM som ble avholdt mellom den 15. og den 21. mars 2006 i Elektrėnai og Kaunas. I sin første kamp ble det 3-8 tap for arrangørlandet Litauen, deretter 2-6 tap for Storbritannia, 4-3 seier mot Australia, 1-0 seier mot Island og i den siste kampen 0-4 tap for Kroatia. Mexico endte til slutt på en 5.-plass og ville fortsatt spille i 2. divisjon under VM i 2007.
==== 2007 ====
Mexicos U18 landslag deltok under 2. divisjon (gruppe A) av ishockey-VM som ble avholdt mellom den 15. og den 21. april 2007 i Miskolc. Den første kampen endte med 0-10 tap for Nederland, deretter 3-5 tap for Israel, 0-10 tap for Ungarn, 2-3 tap for Estland og 4-5 tap for Belgia. Mexico endte sist og måtte spille i 3. divisjon under VM i 2008.
==== 2008 ====
Mexicos U18 landslag deltok under 3. divisjon (gruppe A) av ishockey-VM som ble avholdt mellom den 2. og den 8. mars 2008 i Mexico by. I den første kampen ble det en 11-0 seier mot Sør-Afrika, deretter 10-1 seier mot Kinesisk Tapei, 10-1 seier mot Mongolia og 7-0 seier mot New-Zeland. Mexico vant mesterskapet og var dermed kvalifisert for 2. divisjon under VM i 2009.
==== 2009 ====
Mexicos U18 landslag deltok under 2. divisjon (gruppe A) av ishockey-VM som ble avholdt mellom den 22. og den 28. mars 2009 i Maribor. Mexicos første kamp endte med 2-10 tap for Romania, deretter 0-7 tap for Spania, 0-10 tap for Sør-Korea, 0-12 tap for Slovenia og 1-11 tap for Kroatia. Mexico endte sist i mesterskapet og må dermed delta i 3. divisjon under VM i 2010.
==== 2010 ====
Mexicos U18 landslag deltok under 3. divisjon (gruppe A) av ishockey-VM som ble avholdt mellom den 14. og den 20. mars 2010 i Monterrey. Mexicos vant sin første kamp 4-2 mot Irland, deretter vant de 4-2 mot Sør-Afrika, 3-2 mot Israel før de i den siste kampen tapte knepent 4-5 mot New Zealand. Mexico endte på 2.-plass i turneringen bak New Zealand og må dermed også spille i samme divisjon ved neste års ishockey-VM.
==== 2011 ====
Mexicos U18 landslag deltok under 3. divisjon (gruppe B) av ishockey-VM som ble avholdt mellom den 13. og den 19. mars 2011 i Mexico by. Mexicos vant sin første kamp 7-3 mot Israel, deretter vant de 12-0 mot Irland, 8-1 mot Syd-Afrika før de i den siste kampen tapte knepent 3-4 mot Island etter at det stod uavgjort 3-3 etter både fulltid og etter ekstraomgang. Island scoret på straffeskudd og Mexico endte dermed på 2.-plass i turneringen bak Island og må på nytt spille i samme divisjon ved neste års ishockey-VM.
=== U20 ===
==== 1997 ====
Mexicos U20 landslag deltok under D-VM i Sofia i Bulgaria mellom den 30. desember 1996 og den 3. januar 1997 hvor de spilte i pulje A sammen med Litauen, Spania og Bulgaria. De tapte alle sine kamper i puljen, henholdsvis 2-20 for Litauen, 1-13 for Spania og 2-7 for Bulgaria. I kvalifiseringskampen om 7.-plass i D-VM tapte Mexico 3-5 for Sør-Afrika og endte dermed på 8.-plass i D-VM (U20).
==== 1998 ====
Mexicos U20 landslag deltok under D-VM i Kaunas og Elektrėnai (Litauen) mellom den 30. desember 1997 og den 3. januar 1998 hvor de spilte i pulje B sammen med Litauen, Jugoslavia og Sør-Afrika. De tapte 0-14 for Litauen og 0-13 for Jugoslavia, mens de vant 3-1 mot Sør-Afrika. I kvalifiseringskampen om 5.-plass i D-VM vant Mexico 6-4 mot Bulgaria og endte dermed på 5.-plass i D-VM (U-20).
==== 1999 ====
Mexicos U20 landslag deltok under D-VM i Novi Sad i Jugoslavia mellom den 29. desember 1998 og den 4. januar 1999 hvor de spilte i pulje B sammen med Nederland og Tyrkia. Mexico vant 28-1 mot Tyrkia og tapte 3-7 for Nederland. Dermed endte de på 2.-plass i sin gruppe og gikk ut i mellomspill i gruppe sammen med Spania og Sør-Afrika. Mexico vant 7-1 mot Sør-Afrika og tapte 2-4 mot Spania. De endte dermed på 5.-plass i D-VM (U-20).
==== 2000 ====
Mexicos U20 landslag deltok under D-VM i Mexico by mellom den 9. og den 15. januar 2000 hvor de spilte i pulje med Island og Nederland. I sin første kamp spilte de mot Island og vant 8-3. I neste kamp spilte de mot Nederland der de tapte 0-10. Dermed endte laget på 2.-plass i sin gruppe. I mellomspillet tapte de for Spania (2-10) og vant mot Sør-Afrika (3-1) og endte dermed totalt på 5 plass i turneringen.
==== 2001 ====
Under U20 VM i 2001 deltok Mexico i 3. divisjon som ble avholdt i Beograd mellom den 4. og den 8. januar 2001. Mexico spilte i gruppe med Spania, Jugoslavia og Bulgaria. Det ble tap i alle kampene, 0-10 for Spania, 1-7 for Jugoslavia og 2-4 for Bulgaria. Dermed endte Mexico sist i sin gruppe og måtte ut i en kvalifiseringskamp mot Australia der Mexico vant 5-3. Mexico fikk en 7.-plass av de 8 deltakende nasjonene i 3. divisjon av ishockey VM for U20.
==== 2002 ====
Under U20VM i 2002 deltok Mexico i 3. divisjon som ble avholdt i Beograd mellom den 5. og den 9. januar 2002. Mexico spilte i gruppe B sammen med Spania, Romania og Sør-Afrika. I den første kampen ble det 2-11 tap for Spania, deretter 2-13 tap for Romania hvor de i den siste kampen tapte 4-6 for Sør-Afrika. Mexico havnet dermed sist i sin gruppe og måtte ut i en kvalifiseringskamp mot Bulgaria hvor de vant 9-4. Dermed endte Mexico på en 7.-plass av de 8 deltakende nasjonene i 3. divisjon av ishockey VM for U20. Etter en endring av divisjonsoppsettet der divisjon III ble fjernet på grunn av en utvidelse av divisjon II fordelt på 2 grupper, var Mexico automatisk kvalifisert til divisjon II for U20VM i 2003.
==== 2003 ====
Under U20VM i 2003 deltok Mexico i 2. divisjon som ble holdt mellom den 28. desember 2002 og den 3. januar 2003 i Novi Sad. Mexico kom sist i turneringen, men vant fair play dette året.
==== 2004 ====
Under U20VM i 2004 deltok Mexico i 3. divisjon som ble holdt mellom den 6. og den 11. januar 2004 i Sofia. Mexico tapte sin første kamp 2-4 for Kina, deretter 2-6 tap for Australia, 4-3 seier mot NEw Zeland, 11-0 seier mot Tyrkia og 6-3 seier mot Bulgaria. Mexico endte dermed på en 3.-plass av de 6 deltakende nasjoner.
==== 2005 ====
Under U20VM i 2005 deltok Mexico i 3. divisjon som ble avholdt mellom den 10. og den 16. januar 2005 i Mexico by. Mexico vant alle sine kamper, 10-0 mot Bulgaria, 7-0 mot New Zeland, 10-4 mot Island, 6-1 mot Sør-Afrika og 4-1 mot Tyrkia. Dermed endte de på en 1.-plass i turneringen.
==== 2006 ====
Under U20VM i 2006 deltok Mexico i 2. divisjon (gruppe B) som ble avholdt mellom den 10. og den 16. januar 2006 i Beograd. I den første kampen tapte Mexico 1-18 for Estland, deretter 0-5 tap for Kroatia, 5-3 seier mot Kina, 2-7 tap for Sør-Korea, og 3-7 tap for Serbia og Montenegro. Mexico endte på en 5.-plass og ville dermed også spille for 2. divisjon under 2007 VM.
==== 2007 ====
Under U20VM 2007 deltok Mexico i 2. divisjon (gruppe B) som ble avholdt mellom den 10. og den 16. desember 2006 i Elektrėnai. I den første kampen ble det 1-9 tap for Nederland, deretter 0-9 tap for Litauen, 1-11 tap for Japan, 0-4 tap for Sør-Korea og i den siste kampen 5-4 seier mot Serbia. Mexico endte på en 5.-plass og ville dermed også spille for 2. divisjon under 2008 VM.
==== 2008 ====
Under U20VM 2008 deltok Mexico i 2. divisjon (gruppe B) som ble avholdt mellom den 10. og den 16. desember 2007 i Tallinn. Mexicos første kamp endte i 7-0 tap for Nederland, deretter 4-1 seier mot Kina, 1-4 tap for Estland, 2-5 tap for Koratia og 1-10 tap for Spania. Mexico endte på en 5.-plass og ville dermed også spille for 2. divisjon under 2009 VM.
==== 2009 ====
Under U20VM 2009 deltok Mexico i 2. divisjon (gruppe B) som ble avholdt mellom den 10. og den 15. januar 2009 i Logroño. Mexicos første kamp endte med 1-7 tap for Nederland, deretter 4-2 seier mot Kina, 1-7 tap for Storbritannia, 2-10 tap for Kroatia og 3-1 seier mot Spania. Mexico endte på en 4.-plass i turneringen og vil dermed også spille for 2. divisjon under 2010 VM.
==== 2010 ====
Under U20VM 2010 deltok Mexico i 2. divisjon (gruppe A) som ble avholdt mellom den 13. og den 19. desember 2009 i Debrecen. Mexicos første kamp endte med 0-12 tap for Korea, deretter 0-28 tap for Ungarn, 3-6 tap for Kina, 1-25 tap for Storbritannia og 0-6 tap for Spania. Mexico endte sist i turneringen og rykket dermed ned til 3. divisjon for turneringen U20VM 2011.
==== 2011 ====
Under U20VM 2011 deltok Mexico i 3. divisjon som ble avholdt mellom den 9. og den 18. januar 2011 i Mexico by. Mexico spilte sin første kamp på utearenaen Zócalo mot Bulgaria. Kampen ble vunnet 8-0. Deretter vant Mexico resten av sine kamper 7-5 mot Tyrkia, 9-1 mot Kinesisk Tapei, 6-0 mot Nord-Korea, 5-1 mot New Zealand, og 4-2 mot Serbia. Mexico endte dermed på 1.-plass og er kvalifisert til å spille i 2. divisjon under 2012 VM.
== Se også ==
Ishockey i Mexico
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ishockey i Mexico | Mexicos herrelandslag i ishockey er det nasjonale ishockeylandslaget i Mexico, og er med i det internasjonale ishockeyforbundet. Herrelandslaget er underlagt det meksikanske ishockeyforbundet («Federación deportiva de México de Hockey sobre hielo A. | 195,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tollef_Tollefsen | 2023-02-04 | Tollef Tollefsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 28. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Tollef K. Tollefsen (født 2. juni 1885 i Stavanger, død 28. mars 1963 samme sted) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Tollefsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
| Tollef K. Tollefsen (født 2. juni 1885 i Stavanger, død 28. mars 1963 samme sted) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Tollefsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske åtteren som kom på tredjeplass bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var; Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tollef Tollefsen – Olympics.com
(en) Tollef Tollefsen – Olympic.org
(en) Tollef Tollefsen – Olympedia
(en) Tollef Tollefsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Tollef Tollefsen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Tollef Tollefsen – FISA | Tollef K. Tollefsen (født 2. | 195,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thoralf_Hagen | 2023-02-04 | Thoralf Hagen | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 7. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thoralf Hagen (født 22. september 1887 i Christiania, død 7. januar 1979 i Oslo) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker i 1920 i Antwerpen.
Hagen vant to olympiske bronsemedaljer i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som styrmann på den norske åtteren som kom på tredjeplass, bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen, men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
Han var også med som styrmann på den norske fireren som kom på tredjeplass bak Sveits og USA. Mannskapet på den norske båten var Birger Var, Theodor Klem, Henry Larsen, Per Gulbrandsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
| Thoralf Hagen (født 22. september 1887 i Christiania, død 7. januar 1979 i Oslo) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker i 1920 i Antwerpen.
Hagen vant to olympiske bronsemedaljer i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som styrmann på den norske åtteren som kom på tredjeplass, bak USA og Storbritannia. Mannskapet på den norske båten var Theodor Nag, Conrad Olsen, Adolf Nilsen, Håkon Ellingsen, Thore Michelsen, Arne Mortensen, Karl Nag, Tollef Tollefsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920, ble gjennomført i cupform. To og to båter møttes i kvart- og semifinaler. Norge møtte og beseiret Tsjekkoslovakia i kvartfinalen, men tapte siden i semifinalen til Storbritannia.
Han var også med som styrmann på den norske fireren som kom på tredjeplass bak Sveits og USA. Mannskapet på den norske båten var Birger Var, Theodor Klem, Henry Larsen, Per Gulbrandsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Bronse i roing, firer med styrmann Norge
1920 Antwerpen - Bronse i roing, åtter Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thoralf Hagen – Olympics.com
(en) Thoralf Hagen – Olympic.org
(en) Thoralf Hagen – Olympedia
(en) Thoralf Hagen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Thoralf Hagen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Thoralf Hagen – FISA | Thoralf Hagen (født 22. september 1887 i Christiania, død 7. | 195,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Defence_Medal | 2023-02-04 | Defence Medal | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Britiske militære utmerkelser'] | Defence Medal 1939-1945 er en britisk utmerkelse fra andre verdenskrig.
| Defence Medal 1939-1945 er en britisk utmerkelse fra andre verdenskrig.
== Mottakere ==
Utmerkelsen ble gitt til både personer i militær tjeneste og enkelte sivile tjenester. Nordmennene Sverre Bratland, Harald Jensen, Håkon Nilsen, Jens Vidar Hind, Alf Husa og Boy Rist er blant dem som er blitt tildelt medaljen.
=== Sivilt personell ===
Mulige mottakere av sivilt personell var de som tjenestegjorde i:
Heimvernet (Home Guard)
Royal Observer Corps
Brannvesenet, inkludert det nasjonale brannvesen (National Fire Service – NFS)
Sivilforsvarets varslingstjeneste
Politiet
KystvaktenFor å være kvalifisert var tjenestetiden minimum:
Storbritannia: 1080 dager
Utlandet i operasjon – 360 dager
Utlandet ikke i operasjon, men i område med trussel eller sannsynlighet til å få luftangrep: 180 dager
=== Militært personell ===
Kvalifisering for militært personell var 3 års tjeneste i Storbritannia mellom september 1939 og mai 1945.
Såret i tjeneste eller død uansett tjenestetid.
Uansett tjenestetid hvis en har fått «Honours», utmerkelse eller medalje eller «King's Commendation for Brave Conduct» eller «King’s Commendation for valuable service in the air», som ble annonsert i London Gazette, og at en tjenestegjorde i en kategori som en er kvalifisert for medaljen.
Tjeneste utenlands ikke i operasjon i ett år eller 6 mnd i område med trussel eller sannsynlighet til å få luftangrep vil bli lagt til vanlig tjenestetid for å oppnå 3 år.
3 mnd i bombe- eller minesøkerjeneste
Tjenestetid i de forskjellige kategoriene kan legges sammen sålenge de ikke ble utført samtidig.
== Design ==
Utmerkelsen består av en medalje i sølv eller koppernikkel, 36 mm i diameter. Advers viser Kong George VI i profil, og teksten: «GEORGIVS VI D:G:BR:OMN:REX F:D:IND:IMP:». På revers er den kongelige kronen på et eiketre, med en hann og hunnløve på hver side. Over løvene står årstallene 1939 og 1945 på hver side. Nederst står teksten "THE DEFENCE / MEDAL" på to linjer.
Medaljebåndet har striper i rekkefølgen: grønt, sort, grønt, rød (senter), grønt, sort, grønt. Rødfargen symboliserer flammer og angrep, grønnfargen det grønne Storbritannia og det sorte symboliserer mørkleggingen. | Defence Medal 1939-1945 er en britisk utmerkelse fra andre verdenskrig. | 195,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%2B13.45 | 2023-02-04 | UTC+13.45 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC+13.45 er en tidssone som ligger 13 timer og 45 minutter foran UTC. Den brukes for tiden på følgende steder:
| UTC+13.45 er en tidssone som ligger 13 timer og 45 minutter foran UTC. Den brukes for tiden på følgende steder:
== Sørlige halvkule - Som sommertid ==
New Zealand
Chathamøyene
== Se også ==
Tid på New Zealand
== Eksterne lenker ==
Time Genie: Byer i UTC+13:45 (engelsk) | UTC+13.45 er en tidssone som ligger 13 timer og 45 minutter foran UTC. | 195,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%2B12.45 | 2023-02-04 | UTC+12.45 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC+12.45 er en tidssone som ligger 12 timer og 45 minutter foran UTC. Den brukes for tiden på følgende steder:
| UTC+12.45 er en tidssone som ligger 12 timer og 45 minutter foran UTC. Den brukes for tiden på følgende steder:
== Sørlige halvkule - Som standardtid ==
New Zealand
Chathamøyene
== Se også ==
Tid på New Zealand
== Eksterne lenker ==
Time Genie: Byer i UTC+12:45 (engelsk) | UTC+12.45 er en tidssone som ligger 12 timer og 45 minutter foran UTC. | 195,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Federschmidt | 2023-02-04 | Franz Federschmidt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Roere fra USA', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Franz Henry Federschmidt (født 21. februar 1894, død 14. april 1956) var en amerikansk roer som deltok i OL 1920 i Antwerpen.
Federschmidt vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den amerikanske fireren med styrmann som kom på andreplass bak Sveits. Mannskapet på den amerikanske båten var Kenneth Myers, Carl Klose, Franz Federschmidt, Erich Federschmidt og Sherman Clark som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
| Franz Henry Federschmidt (født 21. februar 1894, død 14. april 1956) var en amerikansk roer som deltok i OL 1920 i Antwerpen.
Federschmidt vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den amerikanske fireren med styrmann som kom på andreplass bak Sveits. Mannskapet på den amerikanske båten var Kenneth Myers, Carl Klose, Franz Federschmidt, Erich Federschmidt og Sherman Clark som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
== OL-medaljer ==
OL 1920 Antwerpen - Sølv i roing, firer med styrmann (USA)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Franz Federschmidt – Olympics.com
(en) Franz Federschmidt – Olympic.org
(en) Franz Federschmidt – Olympedia
(en) Franz Federschmidt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Franz Federschmidt – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Franz Federschmidt – FISA | Franz Henry Federschmidt (født 21. februar 1894, død 14. | 195,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erich_Federschmidt | 2023-02-04 | Erich Federschmidt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Philadelphia', 'Kategori:Roere fra USA', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Erich Herman Federschmidt (født 14. juni 1895, død februar 1962 i Martin County i Florida) var en amerikansk roer som deltok i OL 1920 i Antwerpen.
Federschmidt vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den amerikanske fireren med styrmann som kom på andreplass bak Sveits. Mannskapet på den amerikanske båten var Kenneth Myers, Carl Klose, Franz Federschmidt, Erich Federschmidt og Sherman Clark som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
| Erich Herman Federschmidt (født 14. juni 1895, død februar 1962 i Martin County i Florida) var en amerikansk roer som deltok i OL 1920 i Antwerpen.
Federschmidt vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den amerikanske fireren med styrmann som kom på andreplass bak Sveits. Mannskapet på den amerikanske båten var Kenneth Myers, Carl Klose, Franz Federschmidt, Erich Federschmidt og Sherman Clark som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
== OL-medaljer ==
OL 1920 Antwerpen - Sølv i roing, firer med styrmann (USA)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erich Federschmidt – Olympics.com
(en) Erich Federschmidt – Olympic.org
(en) Erich Federschmidt – Olympedia
(en) Erich Federschmidt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Erich Federschmidt – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Erich Federschmidt – FISA | Erich Herman Federschmidt (født 14. juni 1895, død februar 1962 i Martin County i Florida) var en amerikansk roer som deltok i OL 1920 i Antwerpen. | 195,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Klose | 2023-02-04 | Carl Klose | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fødsler 5. desember', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Sullivan County i New York', 'Kategori:Roere fra USA', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Carl Otto Klose (født 5. desember 1891, død 15. januar 1988) var en amerikansk roer som deltok i OL 1920 i Antwerpen.
Klose vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den amerikanske fireren med styrmann som kom på andreplass bak Sveits. Mannskapet på den amerikanske båten var Kenneth Myers, Carl Klose, Franz Federschmidt, Erich Federschmidt og Sherman Clark som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
| Carl Otto Klose (født 5. desember 1891, død 15. januar 1988) var en amerikansk roer som deltok i OL 1920 i Antwerpen.
Klose vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den amerikanske fireren med styrmann som kom på andreplass bak Sveits. Mannskapet på den amerikanske båten var Kenneth Myers, Carl Klose, Franz Federschmidt, Erich Federschmidt og Sherman Clark som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
== OL-medaljer ==
OL 1920 Antwerpen - Sølv i roing, firer med styrmann (USA)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carl Klose – Olympics.com
(en) Carl Klose – Olympic.org
(en) Carl Klose – Olympedia
(en) Carl Klose – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Carl Klose – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Carl Klose – FISA | Carl Otto Klose (født 5. desember 1891, død 15. | 195,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birger_Eriksen | 2023-02-04 | Birger Eriksen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Croix de Guerre (Frankrike)', 'Kategori:Dødsfall 16. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 17. november', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Krigskorset', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norsk militært personell under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske oberster', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Flakstad kommune', 'Kategori:Personer fra Moskenes kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æreslegionen'] | Birger Kristian Eriksen (født 17. november 1875 i Flakstad i daværende Moskenes kommune i Lofoten, Nordland, død 16. juli 1958) var en norsk offiser. For ettertiden er Eriksen mest kjent for sin innsats som kommandant ved Oscarsborg festning, hvor han ved den tyske invasjonen den 9. april 1940 beordret ild mot de inntrengende tyske styrkene.
| Birger Kristian Eriksen (født 17. november 1875 i Flakstad i daværende Moskenes kommune i Lofoten, Nordland, død 16. juli 1958) var en norsk offiser. For ettertiden er Eriksen mest kjent for sin innsats som kommandant ved Oscarsborg festning, hvor han ved den tyske invasjonen den 9. april 1940 beordret ild mot de inntrengende tyske styrkene.
== Liv og virke ==
Eriksen tok examen artium i 1893, og gikk deretter inn på Krigsskolen. Her ble han uteksaminert i 1896, og gikk inn som befal ved infanteriet. I 1899 gikk han over i det nyopprettede festningsartilleriet, der han ble utnevnt til kaptein i 1901 og major fra 1915, da han ble kommandant for Tønsberg befestninger. Samme år ble han kommandant ved Agdenes befestninger, fra 1918 som oberstløytnant. I 1931 ble han kommandant for Bergen befestninger, da som oberst. I 1933 ble han overført som kommandant ved Oscarsborg festning.
=== Senkingen av «Blücher» ===
Eriksen skrev seg inn i norgeshistorien da han som kommandant for det siste festningsverket foran Oslo måtte ta stilling til det tyske angrepet morgenen 9. april 1940. Han hadde da fått meldinger fra Oslofjord festning om at fremmede krigsskip hadde unnlatt å stoppe for varselskudd, og fortsatt nordover forbi festningen, altså med kurs for Oscarsborg. Eriksen vurderte da situasjonen opp mot sin instruks. Hans vurdering var at de fremmede skipene ikke hadde stoppet for varselskudd fra Oslofjord festning, og at neste trekk etter instruksen da skulle være å gi rettet ild med skarp ammunisjon.
Visst fanden skal der skytes med skarpt!
Eriksen sluttet ut fra dette at han måtte avgi ild med skarp ammunisjon uten varsel. Det var dette han ga ordre om da festningen kl. 04.21 avga ild med alt tilgjengelig artilleri og torpedoer mot det første fremmede skipet i flotiljen. Skipet skulle vise seg å være den tunge tyske krysseren «Blücher».
Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr!
Resten av flotiljen stanset foran Drøbaksundet, og landsatte soldatene som var ment for Oslo, bl.a. i Son. Oberst Eriksen forsinket med andre ord den reelle okkupasjonen av Oslo med nærmere ett døgn, og han skaffet dermed Kongen, Regjeringen og Stortinget det nødvendige tidsvinduet til å forlate Oslo og ta opp motstanden. Forsinkelsen gjorde det også mulig for Norges Bank å evakuere hele gullbeholdningen på 48,8 tonn.
=== Ettermæle ===
Begivenhetene 9. april gjorde ikke oberst Birger Eriksen umiddelbart til noen krigshelt i Forsvarets øyne da freden kom. Selv om Eriksen ble belønnet for sitt valg om å åpne ild, kom han etter krigen også under kritikk fra etterforskere, som følte at han hadde avstått festningen sin tidligere enn det var nødvendig. Eriksen forsvarte seg og sa at han handlet under enormt press, og faktisk åpnet ild mot de tyske inntrengerne, i strid med offisielle norske ordrer om at det først skulle bli skudd av advarsler mot inntrengere.
I tillegg bekreftet undersøkelseskommisjonen av 1945 og kommisjonen for militær undersøkelse fra 1946 Eriksen for å ha oppfylt sine plikter under den tyske invasjonen. Han ble heller ikke stilt for krigsrett og fikk Krigskorset med sverd.
Etter hvert som årene gikk og de politiske og militære sårene grodde, ble han både blant de militære og menigmann den store krigshelten. I 1977 ble Eriksen flyttet til æreslunden på Vår Frelsers gravlund. I 1995 kom det på plass en statue av Eriksen på Oscarsborg. I 2008 avduket kong Harald et portrett av Eriksen i Oslo Militære Samfund.
=== Etter militærkarrieren ===
Eriksen gikk av for aldersgrensen i november 1940. Han engasjerte seg også i det sivile samfunn. Da han tjenestegjorde ved Agdenes satt han i kommunestyret i Rissa. Han satt også i kommunestyret i Frogn, og som pensjonist satt han i Drøbak bystyre. Hele tiden representerte han Høyre.
== Utmerkelser ==
Etter andre verdenskrig ble oberst Eriksen blant annet dekorert med Krigskorset med sverd, Deltagermedaljen med rosett og den franske utmerkelsen Croix de Guerre, og han ble offiser av den franske ordenen Æreslegionen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Birger Eriksen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Birger Eriksen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Birger Var, tidligere Brevig, (født 30. juni 1893 i Moss, død 22. | 195,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Gulbrandsen | 2023-02-04 | Per Gulbrandsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 2. november', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 18. juli', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Per Ziegler Gulbrandsen (født 18. juli 1897 i Christiania, død 2. november 1963 i Oslo) var en norsk roer som deltok i OL 1920 i Antwerpen.
Gulbrandsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske fireren med styrmann som kom på tredjeplass bak Sveits og USA. Mannskapet på den norske båten var Birger Var, Theodor Klem, Henry Larsen, Per Gulbrandsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
Guldbrandsen var medlem av Christiania Roklub.
| Per Ziegler Gulbrandsen (født 18. juli 1897 i Christiania, død 2. november 1963 i Oslo) var en norsk roer som deltok i OL 1920 i Antwerpen.
Gulbrandsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske fireren med styrmann som kom på tredjeplass bak Sveits og USA. Mannskapet på den norske båten var Birger Var, Theodor Klem, Henry Larsen, Per Gulbrandsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
Guldbrandsen var medlem av Christiania Roklub.
== OL-medaljer ==
OL 1920 Antwerpen - Bronse i roing, firer med styrmann (Norge)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Per Gulbrandsen – Olympics.com
(en) Per Gulbrandsen – Olympic.org
(en) Per Gulbrandsen – Olympedia
(en) Per Gulbrandsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Per Gulbrandsen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Per Gulbrandsen – FISA | Per Ziegler Gulbrandsen (født 18. juli 1897 i Christiania, død 2. | 195,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%E2%88%9212.00 | 2023-02-04 | UTC−12.00 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC−12.00 er en tidssone som ligger tolv timer etter standardtiden UTC. Den omfatter havområdene mellom lengdegradene 180°V og 172°30′V. Skip i denne tidssonen er de siste som begynner hver kalenderdag. Det ligger ingen bosetninger i denne tidssonen. De ubebodde øyene Bakerøya og Howlandøya er de eneste landområdene i denne tidssonen. Noen ganger brukes denne tidssonen som referanse når noe skal bli ferdig, da får man noen ekstra timer hvis kontraktet ikke spesifiserer tidssone. | UTC−12.00 er en tidssone som ligger tolv timer etter standardtiden UTC. Den omfatter havområdene mellom lengdegradene 180°V og 172°30′V. Skip i denne tidssonen er de siste som begynner hver kalenderdag. Det ligger ingen bosetninger i denne tidssonen. De ubebodde øyene Bakerøya og Howlandøya er de eneste landområdene i denne tidssonen. Noen ganger brukes denne tidssonen som referanse når noe skal bli ferdig, da får man noen ekstra timer hvis kontraktet ikke spesifiserer tidssone. | UTC−12.00 er en tidssone som ligger tolv timer etter standardtiden UTC. | 195,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theodor_Klem | 2023-02-04 | Theodor Klem | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 15. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 20. januar', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johannes Theodor «Thea» Klem (født 20. januar 1889 i Christiania, død 15. juli 1963 i Oslo) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Klem vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske fireren med styrmann som kom på tredjeplass bak Sveits og USA. Mannskapet på den norske båten var Birger Var, Theodor Klem, Henry Larsen, Per Gulbrandsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
| Johannes Theodor «Thea» Klem (født 20. januar 1889 i Christiania, død 15. juli 1963 i Oslo) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Klem vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske fireren med styrmann som kom på tredjeplass bak Sveits og USA. Mannskapet på den norske båten var Birger Var, Theodor Klem, Henry Larsen, Per Gulbrandsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
== OL-medaljer ==
OL 1920 Antwerpen - Bronse i roing, firer med styrmann (Norge)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Theodor Klem – Olympics.com
(en) Theodor Klem – Olympic.org
(en) Theodor Klem – Olympedia
(en) Theodor Klem – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Theodor Klem – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Theodor Klem – FISA | Johannes Theodor «Thea» Klem (født 20. januar 1889 i Christiania, død 15. | 195,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Larsen | 2023-02-04 | Henry Larsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 16. august', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henry Ludvig Larsen (født 16. august 1891 i Oslo, død 20. januar 1969 i Tønsberg) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Larsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske fireren med styrmann som kom på tredjeplass bak Sveits og USA. Mannskapet på den norske båten var Birger Var, Theodor Klem, Henry Larsen, Per Gulbrandsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
| Henry Ludvig Larsen (født 16. august 1891 i Oslo, død 20. januar 1969 i Tønsberg) var en norsk roer som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Larsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1920 i Antwerpen. Han var med som roer på den norske fireren med styrmann som kom på tredjeplass bak Sveits og USA. Mannskapet på den norske båten var Birger Var, Theodor Klem, Henry Larsen, Per Gulbrandsen og Thoralf Hagen som var styrmann. Totalt deltok åtte båter fra åtte nasjoner og konkurransen, som ble avviklet 28. og 29. august 1920 ble gjennomført i cupform. Først tre semifinaler der vinneren i hvert heat gikk til finale. Sveits vant finalen foran USA og Norge.
== OL-medaljer ==
OL 1920 Antwerpen - Bronse i roing, firer med styrmann (Norge)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henry Larsen – Olympics.com
(en) Henry Larsen – Olympic.org
(en) Henry Larsen – Olympedia
(en) Henry Larsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henry Larsen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Henry Larsen – FISA | Henry Ludvig Larsen (født 16. august 1891 i Oslo, død 20. | 195,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Krogh | 2023-02-04 | Andreas Krogh | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 26. april', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 9. juli', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Kunstløpere for Oslo Idrettslag', 'Kategori:Kunstløpere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i kunstløp', 'Kategori:Norske kunstløpere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kunstløp', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Andreas Jens Krogh (født 9. juli 1894 i Christiania, død 25. april 1964 i Oslo) var en norsk kunstløper og optiker som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Krogh kom på andreplass i kunstløp bak svenske Gillis Grafström og foran sin landsmann Martin Stixrud under Sommer-OL 1920 i Antwerpen.
Krogh arbeidet som optiker i familiebedriften Krogh Optikk. Hans sønner, barnebarn og oldebarn videreførte optikerbedriften.
| Andreas Jens Krogh (født 9. juli 1894 i Christiania, død 25. april 1964 i Oslo) var en norsk kunstløper og optiker som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Krogh kom på andreplass i kunstløp bak svenske Gillis Grafström og foran sin landsmann Martin Stixrud under Sommer-OL 1920 i Antwerpen.
Krogh arbeidet som optiker i familiebedriften Krogh Optikk. Hans sønner, barnebarn og oldebarn videreførte optikerbedriften.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i kunstløp
== Eksterne lenker ==
(en) Andreas Krogh – Olympedia
(en) Andreas Krogh – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Andreas Krogh – databaseOlympics.com (arkivert) | Andreas Jens Krogh (født 9. juli 1894 i Christiania, død 25. | 195,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ba_B%C3%B8rresen | 2023-02-04 | Ba Børresen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Castbergslekten', 'Kategori:Dødsfall 9. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Barbra «Ba» Ring Børresen (født Wankel 1. desember 1918, død 9. juni 2012) var en norsk teolog fra Universitetet i Oslo.
| Barbra «Ba» Ring Børresen (født Wankel 1. desember 1918, død 9. juni 2012) var en norsk teolog fra Universitetet i Oslo.
== Karriere ==
Ba Børresen ble norgesmester i dans i 1938, deretter dro hun til England for å få utdannelse som danselærer. Da hun kom tilbake til Norge, kom andre verdenskrig, og hun begynte i samarittjeneste på Ullevål sykehus Under krigen ble Ba Børresen sendt til Grini, men etter krigen tok hun opp dansen igjen. I flere år var hun danselærer for pasienter på Blakstad psykiatriske sykehus, hvor dans ble brukt som en del av terapien. Hun hadde også dansekurs for praktikumstudenter ved Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo.
Hun begynte å studere teologi da hun var 55 år gammel og var 63 år gammel da hun ble ordinert til prest og var i flere år prest i forskjellige menigheter i Trondheim prosti. Senere ble hun prest på St. Hanshjemmet i Oslo, og selv etter at hun ble pensjonist, fortsatte hun som vikar flere steder i landet.Børresen stiftet tidsskriftet St. Sunniva, tidsskrift for Kvinnelig teologforening, hvor hun var styremedlem i flere år.
== Familieliv ==
Børresen var datter av Katti Wankel og Georg Wankel.
Hun hadde fem barn, deriblant tidligere stortingsdirektør Ida Børresen, høgskolelektor Beate Børresen og pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen. Hun var bosatt på Høvik i Bærum.
== Bibliografi ==
(no) Publikasjoner av Ba Børresen i BIBSYS
Den gyldne hverdag 1963
Et moderne menneske møter kristendommen 1959
== Referanser ==
== Kilder ==
Dødsannonse i Aftenposten 12. juni 2012 side 60 | Barbra «Ba» Ring Børresen (født Wankel 1. desember 1918, død 9. | 195,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rauma | 2023-02-04 | Rauma | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Rauma', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart'] | Rauma er en kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Den grenser i nord og øst til Molde, i sørøst til Lesja, i sør til Skjåk, i sørvest til Fjord, og i vest til Vestnes. Over fjorden til nordvest ligger Molde kommune. I kommunen ligger bygdene Vågstranda, Måndalen, Innfjorden, Isfjorden, Eidsbygda, Rødven, Åfarnes og Mittet. I selve Romsdalen ligger bygdene Medalen og Verma, strandstedet Veblungsnes og kommunesenteret Åndalsnes.
Rauma kommune ble opprettet 1. januar 1964 ved sammenslåing av herredene Eid, Grytten, Hen, Voll og deler av Veøy (unntatt Sekken, Nesjestranda og Veøya). Kommunevåpenet ble godkjent i 1983. Symbolikken skal gjenspeile Raumas topografiske forhold og viser tre stiliserte fjell, som tre oppovervendte spisser, på en blå bakgrunn. Kommunens tusenårssted er Jernbanetorget, sentralt beliggende på Åndalsnes. Togkapellet, Rallarmonumentet, et rullebrettanlegg og en gjestehavn finnes i samme område.
| Rauma er en kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Den grenser i nord og øst til Molde, i sørøst til Lesja, i sør til Skjåk, i sørvest til Fjord, og i vest til Vestnes. Over fjorden til nordvest ligger Molde kommune. I kommunen ligger bygdene Vågstranda, Måndalen, Innfjorden, Isfjorden, Eidsbygda, Rødven, Åfarnes og Mittet. I selve Romsdalen ligger bygdene Medalen og Verma, strandstedet Veblungsnes og kommunesenteret Åndalsnes.
Rauma kommune ble opprettet 1. januar 1964 ved sammenslåing av herredene Eid, Grytten, Hen, Voll og deler av Veøy (unntatt Sekken, Nesjestranda og Veøya). Kommunevåpenet ble godkjent i 1983. Symbolikken skal gjenspeile Raumas topografiske forhold og viser tre stiliserte fjell, som tre oppovervendte spisser, på en blå bakgrunn. Kommunens tusenårssted er Jernbanetorget, sentralt beliggende på Åndalsnes. Togkapellet, Rallarmonumentet, et rullebrettanlegg og en gjestehavn finnes i samme område.
== Geografi ==
Rauma har en allsidig natur med mange ulike naturtyper. I ytre deler av kommunen, som Vågstranda og Åfarnes er naturen litt slik som ved kysten. Fjellene er lavere og liene slakkere. Ytre deler av kommunen har oseanisk klima, og vintrene er relativt milde, mens somrene er noe kjøligere. I indre deler av kommunen er liene brattere og mange fjell har loddrette vegger. De indre delene er preget av relativt tørt innlandsklima med for eksempel omkring 700 mm årlig nedbør på Verma, mot omkring 1500 mm langs fjorden. Ved fjorden er middeltemperaturen i januar omkring 0 C. Landskapet og naturen i indre strøket er preget av dype daler og høye fjell. Vinterstid er det vanligvis mye snø og kaldt, mens det om sommeren er varmt på grunn av soloppvarmingen mellom de bratte fjellsidene. Store deler av kommunen er fjellområder, som østover og innover platået mot Dovrefjell. Mer enn halvparten av kommunens areal ligger høyere enn 900 moh.
Det høyeste fjellet, Pyttegga med 1999 moh, ligger sør i kommunen på grensa til Fjord, dette er også det høyeste fjellet i fylket. Andre kjente fjelltopper er Romsdalshorn, Trollveggen, Vengetind, Bispen, Dronninga, Kongen og Karlskråtind - samlet i et forholdsvis lite område nederst i Romsdalen og sidedalen Isterdalen.
I kommunestyret den 30. mai 2006, vedtok Rauma kommune en «visjon», som ledd i merkevarebyggingen av kommunen. Den lyder slik: Vi skal bli verdens beste kommune for naturglade mennesker. Dette har medført økt bevisstgjøring og bruk av naturen. Turistnæringen har hatt en bevisst markedføring mot naturbaserte opplevelser, blant annet ved tilrettelegging av Romsdalseggen som tursti. Tidligere var det et utbredt fiske etter laks i de større elvene, men etter at flere elver ble smittet av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, er laksefisket sterkt redusert.
== Samferdsel ==
Rauma kommune med tettstedet Åndalsnes, er knutepunktet mellom byene Molde og Ålesund og den indre delen av Romsdal. Åndalsnes er også knutepunkt for vei- og jernbanetrafikk mellom store deler av fylket og Østlandet.
Raumabanen, med Åndalsnes stasjon, er den eneste jernbanestrekning i Møre og Romsdal. Raumabanen knytter Møre og Romsdal til Dovrebanen, som går mellom Trondheim og Oslo.
E 136 gjennom Romsdalen fortsetter til Ålesund. På 1990-tallet ble det utført et omfattende sikringstiltak på E 136, mellom Åndalsnes og Måndalen ved at Innfjordtunnelen og Måndalstunnelen ble bygget. Fra Åndalsnes går Fv64 på nordsiden av Isfjorden til Molde med forbindelse til Kristiansund. Sørover, gjennom Isterdalen og over Trollstigen går Fv63 over til Valldal på Sunnmøre.
Busstrafikken i Rauma kommune utføres av Veøy Buss, bortsett fra ruta Ålesund-Åndalsnes (togbuss) som utføres av Vy Buss. Tidligere rutebilselskaper i Rauma var Måndalen og Innfjorden Billag, Rauma Billag, Veøy Billag og Valldal-Åndalsnes Rutebillag. Gjennom flere tiår hadde en rekke selskaper person- og/ eller godsruter til Åndalsnes i samtrafikk med Raumabanen.
== Befolkning ==
== Næringsliv ==
Jordbruk har tradisjonelt vært den viktigste næringen i Rauma, men antall gårdsbruk er sterk redusert fra siste halvdel av 1900-tallet. Særlig i bygdene langs fjordene og lengst ned i dalene finnes de største gårdbrukene, de fleste driver med husdyrhold og/eller grasproduksjon. Det er litt produktiv skog i Rauma, med en skogavvirkning på omkring 3700 m3 i 2003.
Den moderne norske konfeksjonsindustrien (industriell ferdigproduksjon av sko og klær) hadde sin begynnelse i Isfjorden omkring 1860. I begynnelsen var råvarene lokale og med bakgrunn i tradisjonelt skomaker- og skredderhåndverk som var utbredt i indre Romsdal. Omsetningen skjedde blant annet gjennom den såkalte nordlandshandelen. På Veblungsnes ble Rauma Ullvarefabrikk etablert i 1927. O.A. Devolds Sønner ble etablert av en utflyttet romsdaling med tilknytning til haugianerne. I 1900 var det registrert 80 sysselsatte skredderier og 90 skomakere bare i Isfjorden. Omkring 1930 var over 30 % av befolkningen i Hen sysselsatt eller tidligere sysselsatt i næringen. I 1950 var 2500 ansatte i 150 konfeksjonsbedrifter i Romsdal. Rundt 1940 var omkring 900 personer sysselsatt i næringen i nåværende Rauma kommune. I Måndalen ble konfeksjonsfabrikken Wenaas etablert, som ga opphav til eiendomsselskapet Wenaasgruppen. Det er lite igjen av den tradisjonelle konfeksjonsindustrien i Rauma.
Viktige industrinæringer er innen tekstil, møbel, transport, betong, plast og ulik verkstedindustri. Tollpost Globe hadde opphav på Åndalsnes. Plastindustrien består blant annet av Westnofa (kjent under merkenavnet Wonderland). På Øran Vest ble det på 1970-tallet bygget en Condeep-plattform.Kommunen har tre større kraftverk. Størst er Grytten kraftverk, som henter noe av vannet fra Mardalsfossen i Eikesdalen. Utbygningen av Grytten, ble forsøkt stoppet i Mardøla-aksjonen i 1970. Planer for kraftutbygging av Rauma med Ulvåa var et stort stridsspørsmål på 1970-tallet og utbyggingen ble ikke noe av.Åndalsnes Avis er eneste avis, den utkommer tre ganger i uken. Radio Rauma FM er nærradio, med sendinger helt tilbake til 1990.
I «hollendertida» på 1600-tallet ble det saget en del tømmer solgt hovedsakelig til nederlandske oppkjøpere. Deler av driften var basert på tømmer fra Lesja og Gudbrandsdalen. Virksomheten stanset opp da det bla knapphet på god skog.Kommunen deler hvert år ut Rauma kommunes næringspris.
== Politikk ==
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Kommunestyrevalget 2011 ===
I perioden 2011-2015 var Lars Olav Hustad (H) ordfører og Oddbjørn Wærås (Ap) varaordfører. Kommunestyret: Ap 6, Sp 6, H 5, FrP 4, KrF 3, V 2, SV 1. Formannskapet: Ap 2, H 2, Sp 2, FrP 1, KrF 1, V 1.
=== Ordførere ===
Peder Mork, Krf, 1964-1969
Kenneth Bruaseth, Sp, 1970-1971
Lars Ramstad, H, 1972-1973
Oddvar Morstøl, Krf, 1974-1985
Knut Hauge, Ap, 1986-1987
Ole S. Dahle, V, 1990-1991
Nils Valde, Krf, 1988-1989 og 1992-1993
Torbjørn Bruaset, Sp, 1994-1999
Torbjørn Rødstøl, Sp, 1999-2011
Lars Olav Hustad, H, 2011-2019
Yvonne Wold, SV, 2019-
== Kultur ==
Rauma har et allsidig kulturliv. Rauma kulturhus på Åndalsnes, ble åpnet sommeren 2007 og har bibliotek, konsert- og kinosal. Innen musikk har folkemusikken lange tradisjoner, som blant annet blir tatt vare på av Rauma Spelemannslag. Trollblues finner sted i februar hvert. Årlig deler kommunen ut Rauma kommunes kulturpris.
=== Festivaler ===
Norsk Fjellfestival – for «naturglade mennesker i alle aldre». Arrangeres årlig i juli.
RaumaRock – arrangeres årlig, første helga i august.
Sinclairspelet på Klungnes – friluftsskuespill om Skottetoget 1612, settes ikke opp årlig.
=== Romsdalsmartnan ===
Martnatradisjonene i Romsdalen (Romsdalsmarkedet) er over kjent fra 1500-tallet, men er trolig eldre. Markedet ble etter tradisjonen holdt i oktober. Markedet ble beskrevet av blant andre Peder Claussøn Friis i 1590. Bøndene fra innlandsdalene (hovedsakelig Gudbrandsdalen, i mindre grad Hedmark) kom til markedet og kjøpte blant annet tørrfisk, saltfisk, salt og andre varer fra kysten. Bøndene fra innlandet solgte blant annet korn og produkter av treskjæring og rosemaling. På Hans Strøms tid ble det solgt en god del saltet kveite på markedet, før Strøms tid var også pigghå et ettertraktet produkt. Bøndene fra Lesja og Dovre byttet til dels fiskeproduktene mot korn på Hedmarken og Toten om vinteren når det var sledeføre. Markedet var det viktigste mellom Lærdal og Trondheimsfjorden. På Vestlandet ble markedene avholdt sommer eller høst, mens innlandet hadde markeder om vinteren når det var sledeføre og vann og myrer var tilfrosset.
=== Billedkunst ===
Romsdalsnaturen har inspirert flere kunstnere, Johan F. Eckersberg, Adolph Tidemand og Thomas Fearnley er noen av disse. Halvard Hatlen (1899–1957) vokste opp i Isfjorden. Han har blant annet malt flere portretter i Hen kirke. Noen andre billedkunstnere med tilknytning til Rauma er Gunn Nordheim Morstøl, Britt Ragna Westhagen, Gunvor Amdam, Heidi Rødstøl og Guri Berg. Rauma Grafikkgruppe var aktiv fra 1995 til 2011, den var først og fremst et fellesverksted på Grøtta i Isfjorden. Gruppen bestod av Gunn Nordheim Morstøl, Åse Rangnes Søvik og Halvard Hatlen (1962).
== Dialekt ==
== Museer ==
Konfeksjonsmuseet i Oddfred Tokles konfeksjonsfabrikk i Isfjorden gir kunnskap om norsk konfeksjonsindustris historie, og plasserer Romsdal i denne sammenhengen.
Norsk Tindemuseum viser utviklingen innen norsk tinde- og klatresport.
== Kirker ==
Grytten prestegjeld er prestegjeld i Rauma kommune, og underlagt Indre Romsdal prosti, i Møre bispedømme. Det er 12 kirker og kapeller i kommunen. Togkapellet er unikt og er innredet i en jernbanevogn på Åndalsnes. Kors kirke i Romsdalen er en liten kirke med dramatisk natur tett innpå. Andre nevneverdige kirker er den åttekantede Grytten kirke og Hen kirke i tykke gråsteinsmurer. Rødven stavkirke har en lang historie, nesten tusen år bakover i tid.
Eid kirke
Grytten kirke
Hen kirke
Holm kirke
Innfjorden bedehuskapell
Kors kirke
Rødven kapell
Rødven stavkirke
Togkapellet
Voll kirke
Vågstranda kirke
Øverdalen kirke
== Kjente raumaværinger ==
Ole Endresen Kolflot (1843-1908) fjellklatrer.
Henning Nygård (1870-1941) fjellklatrer og fjellfører.
Ole Nygård (1885-1956) fjellklatrer og fjellfører.
Fred G. Aandahl (1897-1966), guvernør i Nord-Dakota 1945-1951, med far fra Åndalsnes
Arne Randers Heen (1905-1991) fjellklatrer.
Nils Bølset (1928-2015), ambassadør, født i Åfarnes
Asbjørn Lerheim (1931-2018), generalmajor
Einar Skorgen (1940-2016), viseadmiral, øverstkommanderende i Nord-Norge
Oddgeir Bruaset (f. 1944) programleder NRK, bl.a. kjent for serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
Erling Pedersen (f. 1947) forfatter og dramatiker.
Stein P. Aasheim (f. 1951) forfatter og ekspedisjonsmann
Lars Wenaas (f. 1951), forretningsmann, hotelleier
Siri Skare (1958-2011) oberstløytnant i Luftforsvaret og Norges første kvinnelige militærflyger.
Kjetil Siem (f. 1960) tidl. direktør i Vålerenga Fotball, generalsekretær i Norges Fotballforbund.
Gaute Grøtta Grav (f. 1979) programleder i TV 2, vinner av Farmen 2001.
Karoline Grøvdal Bjerkeli (f. 1990) friidrettsutøver]Se Kategori: Personer fra Rauma, for alle personer fra Rauma med omtale på Wikipedia.
== Litteratur ==
Ei bok om Rauma, Rauma kommune. 1990.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rauma, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Rauma i Store norske leksikon
(no) Rauma - velkommen
(no) Romsdal.com turportal
(no) Romsdalsalpene
(no) Norsk fjellfestival
(no) Raumarock
(no) Kommunale arkiv fra Rauma kommune på Arkivportalen | Radio Rauma FM var en nærradio som sendte fra Åndalsnes i Rauma kommune. Kanalen sendte også over sendenettet til tidligere Radio Nesset, fra Nesset kommune. | 195,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingrid_Salvenmoser | 2023-02-04 | Ingrid Salvenmoser | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint'] | Ingrid Salvenmoser (født 28. mars 1967 i Scheffau am Wilden Kaiser) er en tidligere østerriksk alpinist.
| Ingrid Salvenmoser (født 28. mars 1967 i Scheffau am Wilden Kaiser) er en tidligere østerriksk alpinist.
== Karriere ==
Hun debuterte i verdenscupen i januar 1985, og tok en femteplass i storslalåmrennet i franske St. Gervais. I mars samme år deltok hun i junior-VM, der hun havnet på fjerdeplass, like utenfor seierspallen, i både slalåm og storslalåm.
I løpet av karrieren kom Salvenmoser seks ganger på seierspallen, men gikk aldri helt til topps i noe renn. I VM 1991 i Saalbach tok hun bronse i slalåm.
Hun vant tre nasjonale mesterskap. I 1988 ble hun østerriksk mester i storslalåm, og i 1991 ble det dobbeltseier, da hun i tillegg til storslalåmgullet også ble mester i slalåm.
Etter at hun la opp som alpinist, åpnet hun en skiskole i Scheffau.
== Pallplasseringer i verdenscupen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ingrid Salvenmoser – Olympedia
(en) Ingrid Salvenmoser – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ingrid Salvenmoser – FIS (alpint)
(en) Ingrid Salvenmoser – ski-db.com
Ingrid Salvenmosers skiskole | Ingrid Salvenmoser (født 28. mars 1967 i Scheffau am Wilden Kaiser) er en tidligere østerriksk alpinist. | 195,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svea_Nor%C3%A9n | 2023-02-04 | Svea Norén | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 9. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 5. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Kunstløpere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kunstløp', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Svenske kunstløpere'] | Svea Placida Mariana Norén (født 5. oktober 1895, død 9. mai 1985) var en svensk kunstløper som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Norén kom på andreplass i kunstløp bak sin landsmann Magda Julin under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Hun vant også tre VM-medaljer i kunstløp, en sølv- og to bronsemedaljer.
| Svea Placida Mariana Norén (født 5. oktober 1895, død 9. mai 1985) var en svensk kunstløper som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Norén kom på andreplass i kunstløp bak sin landsmann Magda Julin under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Hun vant også tre VM-medaljer i kunstløp, en sølv- og to bronsemedaljer.
== OL- og VM-medaljer ==
OL 1920 Antwerpen - Sølv i kunstløp, single kvinner
VM 1922 - Davos - Sølv i kunstløp, single kvinner
VM 1913 - Stockholm - Bronse i kunstløp, single kvinner
VM 1923 - Wien - Bronse i kunstløp, single kvinner
== Eksterne lenker ==
(en) Svea Norén – Olympedia
(en) Svea Norén – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) Svea Norén – Sveriges olympiske komité | Svea Placida Mariana Norén (født 5. oktober 1895, død 9. | 195,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gresk_religion_i_antikken | 2023-02-04 | Gresk religion i antikken | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Esoterisme', 'Kategori:Gresk mytologi', 'Kategori:Religionshistorie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gresk religion i antikken besto av en samling av trosforestillinger og ritualer som ble praktisert i form av både populær offentlig religion og kulter. Disse ulike gruppene varierte nok til at man kan snakke om greske religioner eller «kulter», skjønt de fleste delte likheter som en tro i polyteisme, troen på flere guder.
Grekerne anerkjente alle de tretten hovedguder og gudinner: Zevs, Hera, Poseidon, Apollon, Artemis, Afrodite, Ares, Dionysos, Hefaistos, Athene, Hermes, Demeter, og Hestia, skjønt ulike mindre guder også ble dyrket. Ulike byer dyrket forskjellige guddommer, noen ganger med tilnavn som spesifiserte deres lokale vesen, og disse ble sett på som byens spesielle beskytter, eksempelvis Athene for byen Athen.
Grekernes religiøse praksis strakte seg utover det greske fastlandet, til øyene i Egeerhavet og til kysten av Jonia i Lilleasia, til Magna Graecia (Sicilia og sørlige Italia), og til spredte greske kolonier i den vestlige delen av Middelhavet som Massalia (Marseille). Gresk religion påvirket etruskiske kulter og trosforestillinger og således dannet mye av den senere romerske religion.
| Gresk religion i antikken besto av en samling av trosforestillinger og ritualer som ble praktisert i form av både populær offentlig religion og kulter. Disse ulike gruppene varierte nok til at man kan snakke om greske religioner eller «kulter», skjønt de fleste delte likheter som en tro i polyteisme, troen på flere guder.
Grekerne anerkjente alle de tretten hovedguder og gudinner: Zevs, Hera, Poseidon, Apollon, Artemis, Afrodite, Ares, Dionysos, Hefaistos, Athene, Hermes, Demeter, og Hestia, skjønt ulike mindre guder også ble dyrket. Ulike byer dyrket forskjellige guddommer, noen ganger med tilnavn som spesifiserte deres lokale vesen, og disse ble sett på som byens spesielle beskytter, eksempelvis Athene for byen Athen.
Grekernes religiøse praksis strakte seg utover det greske fastlandet, til øyene i Egeerhavet og til kysten av Jonia i Lilleasia, til Magna Graecia (Sicilia og sørlige Italia), og til spredte greske kolonier i den vestlige delen av Middelhavet som Massalia (Marseille). Gresk religion påvirket etruskiske kulter og trosforestillinger og således dannet mye av den senere romerske religion.
== Terminologi ==
Det er kanskje villedende å snakke om «gresk religion». Grekerne hadde ikke et begrep for «religion» i den forstand av en dimensjon av eksistens atskilt fra alle andre, og motivert i en tro på at gudene hadde en autoritet over menneskenes skjebne og krevde anerkjennelse som en betingelse for frelse. Grekerne isteden snakket om deres religiøse praksis som «ta theia» (bokstavelig «det som har med gudene å gjøre»), men denne løse anvendelsen innebar ikke eksistensen av noen form for autoritative sett av «tro». Faktisk hadde ikke grekerne et ord for «tro» i noen av de to begrepene slik vi har det. Ettersom eksistensen av gudene var gitt ville det ikke gi mening å spørre andre om de «trodde» på om guden eksisterte. På den annen side, individer kunne vise seg som mer eller mindre oppmerksomme på gudene, men et felles begrep for at muligheten var «nomizein», et ord beslektet til «nomos» («sedvane», «lov»), å nomizein gudene var å anerkjenne deres rette sted i tingenes skjema og til å handle i henhold ved å gi gudene det som var deres.
== Trosforestillinger ==
Mens det var få sammenhenger som var universale for alle grekere var det felles trosforestillinger som ble delt av mange.
=== Teologi ===
Antikkens greske teologi utviklet seg rundt flerguderi / polyteisme: tro på mange eller flere guder og gudinner. Det var et bestemt hierarki av guddommer med Zevs som kongen over gudene, og som hadde et nivå med kontroll over alle andre guddommer. Hver guddom hadde generelt herredømme over bestemte aspekter i tilværelsen eller naturen. Eksempelvis styrte Poseidon over havet og jordskjelv, og titanen Hyperion kontrollerte solen. Andre guddommer hersket over abstrakte konsepter, eksempelvis kontrollerte Eros menneskelig kjærlighet.
Selv om gudene var udødelige var de ikke allmektige. De var også underkastet skjebne. I mytologien var Odyssevs' skjebne å komme tilbake til Ithaka etter trojakrigen, og gudene kunne bare forlenge hans sjøreise og gjøre det vanskeligere for ham, men ikke stoppe ham.
Gudene kunne handle som mennesker, og hadde menneskelige svakheter. De kunne samhandle med mennesker, stundom også få barn med dem. Ved noen tider kunne enkelte guder være i strid med andre guder, og de ville gjøre det de kunne for å overkomme den andre. Eksempelvis, i trojakrigen støttet Poseidon trojanerne, mens Zevs og Athene støttet grekerne.
Noen guder var spesielt knyttet til en bestemt by. Athene var knyttet til athenernes by, Apollon til Delfi og Delos, Zevs til Olympia og Afrodite til Korint. Andre guddommer var knyttet til nasjoner utenfor det greske fastlandet, og Poseidon ble assosiert med Etiopia og Troja, og Ares med Trakia.
Navnenes identitet var ingen garanti for en tilsvarende kult; grekerne selv var meget oppmerksomme på at jomfruen og jegerinnen Artemis ble dyrket i Sparta, og hun var en høyst annerledes guddom fra den Artemis som var en mangebrystet fruktbarhetsgudinne på Efesos. Når litterære verker som Iliaden forholder seg til konflikter blant gudene oppsto disse konfliktene ettersom deres tilhengere var i krig med hverandre på jorda og var en himmelsk refleksjon av det jordiske mønsteret til de lokale guddommer. Selv om dyrkelsen av de viktigste guddommene ble spredt fra en lokalitet til en annen, og selv om de fleste større byer hadde templer for flere hovedguddommer, var identifikasjonen for ulike guder til ulike steder sterkt og vedvarende helt til den greske religionen døde ut.
=== De tolv olympiske guder ===
De mektigste guder var kjent som de olympiske og av disse var det tolv stykker. Det ble trodd at disse bodde på toppen av fjellet Olympos. Hades ble innbefattet blant disse tolv ettersom han bodde i Underverden og guden Dionysos som levde i det mytologiske landet Nysa.
De tolv guddommene var:
Zevs, gud av tordenvær og himmelen, og konge av alle andre guder. Ektefelle av Hera, og far til Athene, Apollon, Artemis, Hermes, Persefone, Dionysos og Herakles.
Hera, gudinne for kvinner, ekteskap og moderskap. Hustru til Zevs.
Poseidon, gud for havet og jordskjelv. Gemal til Amfitrite, sjøgudinne, far til helten Thesevs, og Triton, sjøens sendebud.
Demeter, gudinne av høsten, fruktbarhet, naturen og årssesongene. Mor til Persefone, fruktbarhetsgudinnen, Zagreus, Despoina, Arion, Plutos og Philomelus.
Ares, krigsguden, raseri, hatet og blodtørstens gud. Far til Kyknos og Eros, kjærlighetsguden.
Hermes, gud for handel og tyver, og budbringer for andre guder. Far av Pan, Hermafroditos, Eros, Tyche, Abderos og Autolykos.
Hefaistos, gud for metallarbeid, håndverkere, vulkaner og ild. Gudenes smed. Far til kong Erichthonios av Athen.
Afrodite, kjærlighetsgudinnen, gudinne for sex, kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet. Mor til Eros, kjærlighetsguden.
Athene, gudinne for visdom, håndverk og strategisk kamp.
Artemis, jaktens gudinne, jomfruene og månen.
Hestia, gudinne for hjemmet og ildstedet.
Apollon, gud for solen, lyset, helbredelse, kunsten, profetier, sannheten og bueskyting.
=== Mindre guddommer ===
Mindre guddommer, som i visse tilfeller var i slekt med de olympiske, eksisterte også. En av de mest populære var Dionysos, også kalt Bacchus, en gud for vin og åndelig ekstase, og sønn av Zevs. En annen var Pan, en gud med horn og underkropp som en geit, som var guden for gjetere og folkemusikk, og Hekate, en gudinne for hekseri og vegkryss.
Det var også mulig for et dødelig menneske å bli en udødelig gud. Et eksempel var Herakles som var sønn av guden Zevs, men som hadde en dødelig mor. Ved å gjøre store, heltmodige dåder og ved sin delvis guddommelige arv ble Herakles til slutt selv udødelig.
=== Opphavlige guddommer ===
En gruppe guddommer var de første eller opphavlige guddommer. Disse ble betraktet som de første guder, slike som Khaos, vesenet av det opphavelige kaos, og Gaia, jordens gudinne. Mens noen av disse stundom ble dyrket var de på langt nær så populære som de olympiske gudene.
=== Etterlivet ===
Se hovedartikkel, Den greske underverdenGrekerne trodde på en form for underverden hvor de dødes ånder reiste til etter at de var begravd. Om en begravelse ikke bli utført var det vanligvis antatt at personens ånd ville aldri komme til underverden og isteden spøke i verden som et spøkelse. Det var flere forskjellige syn på underverden, og forestillingene endret seg over tid.
En av de mest utstrakte områdene i underverden var kjent som Hades. Dette området ble behersket av en gud som også het Hades. En annen del av dødsriket ble kalt for Tartaros og var et sted hvor de fordømte ble antatt å dra til, et sted for pinsler og kvaler. Et tredje sted var Elysion som var et behagelig sted hvor de dydige og rettskafne døde og de som var innviet i mysteriekulter ble sagt å bo. Underverden som ble referert i mytologien og litteraturen var basert på denne.
En del grekere som filosofene Pythagoras og Platon kunne forfekte tanken om reinkarnasjon, men det var en fremmed tanke for de fleste grekere.
== Mytologi ==
Gresk religion hadde en stor og omfattende mytologi. Den besto hovedsakelig av fortellinger om gudene og om hvordan de påvirket menneskene på jorden. Mytene involverte ofte heltene og deres handlinger, slik som Herakles og hans tolv dåder; Odyssevs og hans sjøreise hjem; Jason og hans søken etter det gylne skinn; og Thesevs og hans kamp mot Minotauros.
Mange forskjellige vesener eksisterte i gresk mytologi. De mest betydningsfulle blant disse var gudene og menneskene, skjønt titanene opptrådte også ofte i greske myter. De kom forut for de olympiske gudene og ble hatet av disse. Mindre vesener omfattet vesener som var halvt mann og halvt hest, kentaurene; de naturbaserte nymfene (trenymfer var dryader, sjønymfer var nereider) og de seksuelt besatte satyrene. Noen vesener i gresk mytologi var monstre slik som den enøyde kjempen Kyklop, sjøuhyret Skylla, malstrømmen Kharybdis, og Minotauros, et farlig monster som var halvt mann og halvt okse.
Mange av mytene involverte trojakrigen mellom Hellas og Troja. Det storslåtte episke diktet Iliaden av Homer omhandler omstendighetene rundt krigen. Mange andre fortellinger er basert på det som skjedde etter krigen, eksempelvis mordet på kong Agamemnon av Argos, og de omstendige hendelsene til Odyssevs på hans sjøreise tilbake til Ithaka.
Det fantes ikke en utgave av gresk kosmogoni (læren om verdens tilblivelse og utvikling) eller en bestemt opphavsmyte. Ulike religiøse grupper trodde at verden hadde oppstått på forskjellige måter. En gresk opphavsmyte ble gjenfortalt i Hesiods Theogonien. Den slår fast at først var det kun en første og opprinnelig guddom som ble kalt for Chaos, som igjen fødte ulike andre opprinnelige guddommer som Gaia, Tartaros og Eros, og disse fødte flere guder, titanene, og disse fødte de første olympiske gudene.
Mytologien har i stor grad blitt bevart og ble videreført i den senere romerske mytologien. Grekerne og romerne hadde litterære samfunn, og mye av mytologien ble skrevet ned i form av episk poesi som Iliaden, Odysseen og Argonautika, og skuespill som Evripides' Bacchantene og Aristofanes' Froskene. Den greske mytologien ble populær som litterær inspirasjon i det kristne Europa etter renessansen, hvor den ofte ble benyttet som grunnlag for kunstneriske verker av kunstnere som Sandro Botticelli, Michelangelo og Rubens.
=== Festivaler ===
Forskjellige festivaler ble holdt i det antikke Hellas. Mange var spesifikke for kun en bestemt guddom eller bystat. Eksempelvis var festivalen Lycaea som ble feiret i Arkadia dedisert til hyrdeguden Pan.
=== Dyd ===
En av de viktigste moralske sammenhengene for grekerne var frykten for å begå hybris, noe som omfattet flere aspekter, fra overdreven stolthet (hovmod) til voldtekt og skjending av lik. Hybris var en forbrytelse i bystaten Athen.
=== Hellig skrift ===
Det var ingen felles skrift som ble betraktet som hellig av alle tilhengere av greske religioner slik den kristne Bibel eller den islamske Koranen.
== Praksis og religiøs utøvelse ==
=== Seremonier ===
Greske seremonier og ritualer ble utført ved altere. Disse var vanligvis helliget en eller noen få guder, og hadde en statue av den bestemte guden. Votivgaver ble etterlatt ved alteret, slik som mat, drikke og egne kostbare eller symbolske objekter, ikke ulikt praksisen med å tenne lys i kristne kirker. Stundom ble det ofret et dyr ved alteret. Det meste ble spist der og da og resten seremonielt brent som en ofring til gudene. Libasjoner, ofte i form av vin, ble også ofret til gudene, ikke kun ved helligdommene, men også i hverdagslivet som ved et symposion (drikkegilde).
En seremoni var pharmakos, et ritual som innebar å fordrive en symbolsk syndebukk som en slave eller et dyr fra en by eller en landsby i vanskelige tider. Håpet var at ved å kaste ut den rituelle syndebukken ville de vanskelige tidene forsvinne med denne.
=== Templer ===
Templer ble bygd for å ære gudene. Noen av de prektigste og mest berømte var Zevstempelet i Olympia og Parthenon, dedisert til gudinnen Athene på Akropolis i Athen.
Templene inneholdt et sentralt rom som var kjent som et naos og som inneholdt et stort alter og en statue av guddommen. Prester var sysselsatt for å hele tiden overvåke og tilrettelegge ofringene til guddommen.
Ved noen av disse templene ville det også være et orakel som kunne forutse framtiden. Den mest kjente var orakelet i Delfi som var lokalisert i Apollontempelet i Delfi.
=== Ankomstritualer ===
Et ritual for barns ankomst var amfidromia som ble feiret det femte eller syvende dagen etter at et barn var blitt født inn i familien. Det var en athensk familiefestival der barnet mottok sitt navn. Barnet ble blant båret rundt ildstedet og således presentert for husets guddom og til familien.
== Mysteriereligioner ==
De som ikke ble tilfredsstilt av de offentlige gudekultene kunne vende seg til flere mysteriereligioner som fungerte som spesielle kulter hvor medlemmene måtte bli innviet og opptatt i for å bli opplært i kultens hemmeligheter.
Her kunne de finne religiøs trøst i hva som tradisjonell religion ikke kunne gi: en sjanse for en mystisk oppvåkning, en systematisk religiøs doktrine, et kart til etterlivet, en felles dyrkelse, og et tettere bånd av åndelig fellesskap.
Noen av disse mysteriene, som mysteriene til byene Eleusis og Samothraki var svært gamle og lokale. Andre var spredt fra sted til sted som de ekstatiske mysteriene til Dionysos. I løpet av den hellenistiske tiden og under Romerriket ble eksotiske mysteriereligioner som de til Osiris og Mithras-kulten spredt, ikke bare i Hellas, men over hele Middelhavet og i Romerriket.
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
Gresk religion har antagelig sin opprinnelse i perioden med indoeuropeisk innvandring / invasjon på 2000-tallet f.Kr. i Hellas. Dette folket kom i kontakt eller konflikt med to eksisterende folk og kulturer i Hellas som hadde eksistert siden neolittisk tid: Egeere og minoere. Ut av møtet mellom de tre kulturene oppsto en sammenblandet gresk kultur, som er karakterisert som mykensk-minoisk kultur og blomstret i tidsrommet fra 1600 f.Kr. til 1400 f.Kr.Hovedstrømning i gresk religion synes å ha utviklet seg fra tidlige mykensk religion i den mykenske sivilisasjonen i bronsealderens Hellas. Mykenerne, i henhold til arkeologiske oppdagelser, synes å oppfattet Poseidon som deres øverste gud. Det kan også ha videreutviklet og tatt til seg religioner fra tidligere trosforestillinger og utøvelser som i den minoiske religionen. I tillegg var det også en ytre, østlig påvirkning som preget utformingen på deler av den greske religion, både fra Levanten og fra Midtøsten. Også flere greske myter har sin parallell i østlige Middelhavet.
=== Den klassiske antikken ===
Grekernes hedenske religion ble utfordret av kritikere i det greske samfunnet. Flere kjente filosofer kritiserte troen på gudene. De tidligste av disse var Xenofanes som tuktet menneskelige laster og lyter hos gudene foruten også gudenes menneskelige vesen og beskrivelser. Begrepet mytologi, fra gresk mytholgia, ble gitt av Platon rundt år 400 f.Kr., for å skille mellom oppdiktede fortellinger om guddommelige handlinger og faktiske beskrivelser av hendelser. Platon trodde ikke på polyteistiske guder, men insisterte på at det var en øverste Gud som han kalte «Den gode form», og som han mente var universets utstråling av det perfekte. Platons disippel, Aristotles, var også uenig i troen på flerguderi ettersom han ikke kunne finne nok empiriske bevis for det. Han var en pandeist og trodde på en guddom eller kraft som han karakteriserte som «Den store beveger» og som hadde satt skapelsen i gang, men som ikke var forbundet til eller interessert i universet.
De innbyrdes stridene som fulgte den klassiske perioden i Hellas fra rundt 500 f.Kr. førte til at gudenes autoritet ble utfordret, og det oppsto ulike behov mellom bysamfunnene og folket på landet, blant bønder og gjetere, som opprettholdt trosforestillinger som var mindre intellektuell og åpnet for mysteriereligioner som de eleusinske mysterier, Dionysos' mysterier og orfisme, en form for tidlig gresk gnostisisme. En motreaksjon var at Apollon fikk økt innflytelse og overførte flere av dydene til eldre guder som rettferdighet, harmoni, gode gjerninger og måtehold, noe som er bevitnet i verkene til tragiske poeter som Aiskhylos, Sofokles og Evripides, som også stilte spørsmål ved de eldre, tradisjonelle gudene.
=== Romerriket ===
Da Romerriket erobret Hellas i år 146 f.Kr. tok romerne til seg mye av gresk religion og gjorde den til sin egen sammen med mange andre aspekter av gresk kultur som litteratur, skulptur og arkitektoniske stiler, ikke minst ved at mange grekere fikk posisjoner som lærere i Roma og andre romerske byer. De greske gudene ble utlignet og gjort like med oldtidens romerske guddommer: Zevs med Jupiter, Hera med Juno, Poseidon med Neptun, Afrodite med Venus, Ares med Mars, Artemis med Diana, Atene med Minerva, Hermes med Merkur og videre. Noen av gudene som Apollon og Dionysos (Bacchus) hadde allerede blitt tilpasset ved at romerne ble påvirket via greske samfunn i Italia. Det var mange andre guddommer som eksisterte i romersk religion før påvirkningen av gresk religion som ikke var assosiert med en gresk guddom, blant annet Janus (guden med to ansikter) og Quirinus (en tidlig krigsgud som senere gikk opp myten om Romulus).
== Innføringen av kristendommen ==
På slutten av 300-tallet e.Kr. var det romerske keiserdømmet blitt overveiende kristent. Kristendommen tolererte få interne stridigheter og hadde en dyp overbevisning om egen fortreffelighet og som den ene, sanne tro. Kristne keisere stengte hedenske templer og orakler, og nedla hedenske leker i en rekke av økende strenge dekreter. Til slutt ble gresk religion i sin helhet forbudt ved lov av keiser Theodosius den store og forbudet ble gjennomført med makt av hans etterfølgere. Gresk religion ble stigmatisert som «hedensk» og «overtro», som religionen til bøndene (pagani). En del forskning har antydet at gresk religion ble delvis bevart på landet og en del av dens former ble til slutt omsluttet og innkapslet i kristne ritualer da Europa gikk inn i middelalderen.
=== Nyhedensk oppvåkning ===
Gresk religion har opplevd en rekke oppvåkninger eller fornyelser, i renessansens kunst og humanistiske fag foruten også i dagens hellenistiske rekonstruktivisme, eller «Hellenismos» som det stundom er blitt kalt. Begrepet ble først gang fremmet av den siste hedenske romerske keiseren Flavius Claudius Julianus, stigmatisert som «Julian den frafalne».
Mange nyhedenske religiøse grupper som Wicca benytter aspekter fra antikkens greske religioner i sin utøvelse. Hellenistisk rekonstruktivisme fokuserer og reflekterer en nyplatonsk eller platonsk spekulasjon slik den er representert hos Porphyrios, Libanios, Proklos og Julian, foruten også klassisk kultpraksis.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Burkert, Walter: Greek Religion. Boston: Harvard University Press, 1987. ISBN 0-674-36281-0.
Cook, Arthur Bernard: Zeus: A Study in Ancient Religion, (3 bind), (1914–1925). New York, Bibilo & Tannen: 1964. ASIN B0006BMDNA
Bind 1: Zeus, God of the Bright Sky, Biblo-Moser, June 1, 1964, ISBN 0-8196-0148-9 (opptrykk)
Bind 2: Zeus, God of the Dark Sky (Thunder and Lightning), Biblo-Moser, June 1, 1964, ISBN 0-8196-0156-X
Bind 3: Zeus, God of the Dark Sky (earthquakes, clouds, wind, dew, rain, meteorites)
Dodds, Eric Robertson: The Greeks and the Irrational, 1951.
Eliade, Mircea: Shamanism: Archaic Techniques of Ecstasy, 1951.
Endsjø, Dag Øistein. Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillan, 2009.
Farnell, Lewis Richard: Cults of the Greek States. 5 bind. Oxford; Clarendon 1896-1909. Fortsatt et standardverk.
Håland, Evy Johanne. Greske fester, Moderne og Antikke: En sammenlignende undersøkelse av ideologier og mentaliteter. Kristiansand: Høyskoleforlaget 2007.
Håland, Evy Johanne. Konkurrerende ideologier i gresk religion før og nå. Bodø: Licentia Forlag, 2011.
Mikalson, Jon D.: Athenian Popular Religion. Chapel Hill: University of North Carolina Press, 1983. ISBN 0-8078-4194-3.
Parker, Robert: Athenian Religion: A History. Oxford: Clarendon Press, 1996. ISBN 0-19-815240-X.
Purvis, Andrea: Singular Dedications: Founders and Innovators of Private Cults in Classical Greece, 2003.
Rohde, Erwin: Psyche: The Cult of Souls and Belief in Immortality among the Greeks, 1925.
West, Martin Litchfield: The East Face of Helicon: west Asiatic elements in Greek poetry and myth, Oxford, England; New York: Clarendon Press, 1997. | Gresk religion i antikken besto av en samling av trosforestillinger og ritualer som ble praktisert i form av både populær offentlig religion og kulter. Disse ulike gruppene varierte nok til at man kan snakke om greske religioner eller «kulter», skjønt de fleste delte likheter som en tro i polyteisme, troen på flere guder. | 195,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heggedal | 2023-02-04 | Heggedal | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Asker', 'Kategori:Delområder i Asker kommune', 'Kategori:Grunnkretser i Asker kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere tettsteder i Viken'] | Heggedal er et lokalsenter og et delområde i Asker kommune i Viken. Stedet ligger ved Spikkestadbanen like sør for Gjellumvannet, syv kilometer sør for Asker sentrum. Fra 2019 regnes Heggedal som en del av tettstedet Oslo.
| Heggedal er et lokalsenter og et delområde i Asker kommune i Viken. Stedet ligger ved Spikkestadbanen like sør for Gjellumvannet, syv kilometer sør for Asker sentrum. Fra 2019 regnes Heggedal som en del av tettstedet Oslo.
== Stedsnavnet og historie ==
Stedet har sitt navn fra gården Heggedal som lå på østsiden av Groelva like sør for Gjellumvannet. Ifølge stedsnavngranskeren Oluf Rygh har gården navn etter elva Hegga, nå kjent som «Skitthegga», som løper fra Heggsjøen vest i Kjekstadmarka, gjennom Røyken til Heggedal. Biskop Eysteins jordebok fra 1300-tallets siste tiår nevner gården to ganger. Den var lange tider geistlig gods under Oslo prestebol. Under Den store nordiske krig i 1715 fungerte gården en tid som dragonkvarter. Gården hadde om lag 300 mål dyrket jord og 1000 mål skog.
Da Drammenbanen åpnet i oktober 1872, gikk traseen sørover fra Asker langs vestsiden av Bondivann og Gjellumvannet, og videre langs Skitthegga til Røyken. Heggedal stasjon åpnet to år senere. I årene som fulgte vokste det fram et industrisamfunn rundt stasjonen og sørenden av Gjellumvannet. Flere bedrifter ble etablert her, blant annet en fyrstikkfabrikk, Viking Gummivarefabrikk, Heggedal Ullvarefabrikk, Sætre Kjeks, en trevarefabrikk og et meieri. Industrien hentet kraft og vann fra elvene Groelva, Skitthegga og Verkenselva, som alle tilhører Årosvassdraget. Mellom 1895 og 1917 ble det i Groelva gradvis bygget ut en dam med kraftverk, Kistefossdammen og Kistefoss kraftverk. Fram til 1930-årene var Heggedal den eneste togstasjonen mellom Asker og Røyken.
Under okkupasjonen av Norge i andre verdenskrig holdt motstandsbevegelsen til i hytter nær Heggedal. En periode var hytta «Bekkestua» oppe på Underlandsåsen, like vest for Heggedal, hovedkvarter for sabotørene i Osvald-gruppen. Høsten 1944 ble gruppas leder Asbjørn Sunde og to av hans menn overrasket av tyske soldater, og måtte skyte seg ut. En tysker ble drept, og hyttene som hadde huset motstandsfolk ble brent av tyskerne. Bekkestua ble bygget opp igjen etter krigen, og «Nye Bekkestua» er blitt et krigsminne, eid av Asker kommune, disponert av det lokale historielaget.Heggedal kirke fra 1931 er en langkirke bygget i tømmer for private midler. Pinsekirken Eben-Ezer Heggedal ble stiftet i 1929, og er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Forsamlingshuset til Asker Menighet av Jehovas Vitner ligger også i Heggedal sentrum.
Heggedal har én barneskole og én ungdomsskole; Heggedal barneskole på Gjellum og Hovedgården ungdomsskole like sør for sentrum. Barneskolen ble bygget om på begynnelsen av 2010-tallet, og ble igjen tatt i bruk i desember 2016. Heggedal har også flere barnehager.
Som andre tidligere industristeder har Heggedal en sterk lokal identitet og et levende foreningsliv. Idrettslaget Heggedal IL ble etablert i 1914, og er i dag slått sammen med Vollen idrettslag til Gui Sportsklubb. Heggedal og Blakstad skolekorps ble stiftet i 1956, og har i dag har base på nye Heggedal skole. Heggedalsposten er en egen lokalavis for tettstedet Heggedal og omegn, som utgis seks ganger årlig. Stedet har også et aktivt historielag, Heggedal og omegn historielag, som gir ut en egen lokalhistorisk årbok.
== Nye Heggedal sentrum ==
I 2012 åpnet nye Heggedal stasjon med gang- og sykkelbro med heis og trapp til plattformene. Heggedal stasjon er universelt utformet og tilgjengelig for alle. Første del av gang- og sykkelbroen ble ferdig i 2012. Siste del av broen over Åmotveien sto ferdig tidlig i 2014. I forbindelse med den nye stasjonen ble også Heggedalsveien lagt om, med et nytt veiløp som sto ferdig i 2015.
I 2014 sto Heggeodden boligsameie ferdig, med 107 leiligheter og ti næringslokaler fordelt på seks bygg. Sameiet ligger mellom Gjellumvannet og Heggedalsveien, og ga stedet en ny handlegate med butikker, frisør, og kafe. Heggedal Torg i hjertet av Heggedal åpnet i 2021 med 117 leiligheter rundt et eget torg. På gateplan har torget butikker og serveringssteder, legesenter, diverse servicetjenester, kommunal helsestasjon, et kommunalt innbyggertorg og Heggedal bibliotek. I underetasjen ligger dagligvare og stort parkeringsanlegg. Heggedal torg og park ble høytidelig åpnet av ordfører Lene Conradi 23. august 2022, med taler, oppvisning fra skolekorpset og andre kulturelle innslag.På Gjellum, om lag en kilometer nordøst for Heggedal sentrum, ligger stedets andre dagligvare, og kiropraktor.
== Kjente heggedøler ==
Anders Lange (1904–1974), politiker (Frp)
Torbjørn Yggeseth (1934–2010), skihopper
Arne Larsen (født 1937), kombinertløper
Terje Martinsen (født 1944), politiker (Ap), lokalhistoriker og forfatter
Trond Brænne (1953–2013), skuespiller og forfatter
Svein Hansen (født 1954), musiker, sanger, komponist og produsent
Inghill Johansen (født 1958), forfatter, nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2022
Morten Harket (født 1959), musiker, medlem av A-ha
Gunn Nyborg (født 1960), fotballspiller, landslagsspiller, pioner i kvinnefotball, tildelt FIFAs Order of Merit 1994
Johnny Nilsen (født 1975), ishockeyspiller
== Referanser ==
== Kilder ==
Terje Martinsen (2008). Heggedal – Fra 1800-tallet fram til våre dager. Asker: Asker og Bærum Historielag. ISBN 978-82-90575-37-8.
Tor Chr. Bakken (red.): Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon. Kunnskapsforlaget Oslo 2008. ISBN 978-82-573-1534-4
SSB: Standard for delområde- og grunnkretsinndeling – Delområde- og grunnkretsinndeling 2020
== Eksterne lenker ==
Nettstedet til Asker kommune, om planene for utvikling Heggedal sentrum
Nettstedet til Heggedal innbyggertorg
Nettstedet til Heggedal bibliotek
Nettstedet til Heggedal nærmiljøsentral
Nettstedet til Heggedalsposten
Nettstedet til Heggedal og omegn historielag
Nettstedet til stiftelsen Heggedal hovedgård
Nettstedet til Heggedal menighet
Nettstedet til Heggedal skole
Nettstedet til Hovedgården ungdomsskole
Nettstedet til Heggedal og Blakstad skolekorps
Nettstedet til Gui Sportsklubb
Nettstedet til Heggedal stasjon | thumb|Pinsekirken Eben-Ezer Heggedal har besøksadresse Heggedalsveien 289 i Heggedal. | 195,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kl%C3%B8fta | 2023-02-04 | Kløfta | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Ullensaker', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Viken'] | Kløfta er et tettsted i Ullensaker kommune i Akershus. Tettstedet har 8 215 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger omtrent ni kilometer sør for kommunesenteret Jessheim.
Trondheimsveien er hovedveien gjennom sentrum. Der er handelen konsentrert i kjøpesenteret Romerikssenteret. På Kløfta ligger også Ullersmo fengsel. Utbyggingen av flyplassen på Gardermoen like nord for Kløfta har også ført til økt aktivitet og utbygging på Kløfta.
| Kløfta er et tettsted i Ullensaker kommune i Akershus. Tettstedet har 8 215 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger omtrent ni kilometer sør for kommunesenteret Jessheim.
Trondheimsveien er hovedveien gjennom sentrum. Der er handelen konsentrert i kjøpesenteret Romerikssenteret. På Kløfta ligger også Ullersmo fengsel. Utbyggingen av flyplassen på Gardermoen like nord for Kløfta har også ført til økt aktivitet og utbygging på Kløfta.
== Navnet ==
Kløfta var historisk et trafikknutepunkt, da veien fra Oslo til Kongsvinger (Riksvei 2) og til Trondheim (E6) skilte lag her. Det het seg at veien «kløyvet» seg her, derav navnet Kløften (senere Kløfta). Det er flere andre steder på Østlandet som heter Kløfta av samme grunn (Oslo, Nesodden, Solør).
== Samferdsel ==
=== Kollektivtransport ===
Kløfta stasjon ble åpnet i 1854 og ligger langs Hovedbanen, 36,48 kilometer fra Oslo og 168,5 meter over havet.
Den eldste Kløfta (Kløften) stasjon er Norges første stasjonsbygning, fordi Kløfta ligger midtveis på Hovedbanen og stasjonen opprinnelig ble bygd som anleggskontor under byggingen av banen. Denne gamle stasjonsbygningen ble flyttet til Jernbanemuseet på Hamar da den andre stasjonen ble bygget.
=== Veinett ===
E6 ligger øst for tettstedet, og avstanden til Oslo er 38 km langs denne veien.
== Idrett og friluftsliv ==
Dyrskuplassen er en idrettsplass med fotballbane og friidrettsområde.
Hiltonskogen er et populært sted å gå tur. På vinteren er det også kjørt opp skiløyper i skogen og på jordene.
På Kløfta finner man også golfbanen Miklagard Golf som har en 18-hulls internasjonal mesterskapsbane tegnet av Robert Trent Jones jr. Golfbanen rangeres høyest i Norge – blant de 20 beste i Europa. Om sommeren er det turveier og om vinteren skiløyper på golfbanen.
Ullensaker gym og turn har også operert på Kløfta siden 1968.
== Kirker ==
Ullensaker kirke, også kalt «Romeriksdomen», ligger to km øst for Kløfta sentrum, på andre siden av E6. Den er antagelig det sjette gudshuset som ligger omtrent på samme sted (1: Hedensk hov. 2: Stavkirke (stolpekirke) på 1000-tallet(?). 3: Steinkirke fra 1100-tallet, tatt av leirskred på 1300-tallet. 4: Ny stavkirke, råtnet ned og revet på 1700-tallet. 5: Forrige (tre-)kirke, brant ned etter lynnedslag i 1952. 6: Nåværende murkirke, innviet i 1958.)
Sion Kløfta eller Kløfta pinsemenighet, er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Sion Kløfta ble stiftet i 1931.
Rikets sal for Jessheim og Lillestrøm menighet av Jehovas vitner er beliggende på Kløfta.
== Klima ==
== Grunnkretser ==
De følgende Grunnkretser i Ullensaker Kommune er en liste over nabolagene på Kløfta.
Delområde Kløfta
Brotnov
Bakke
Bakke Søndre
Vesong
Kløfta
Gislestubben
Solvangtun
Kløfta øst
Kløfta Syd
Hilton
Ullersmo
Holum
Åreppen
== Kjente personer fra Kløfta ==
Augustus Hilton, faren til den amerikanske hotellgründeren Conrad Hilton, var født på Kløfta.
Trond Teigen, skuespiller og musiker
Unni Askeland, billedkunstner
Stein Ove Berg, visesanger
Jan Ove Pedersen, fotballspiller
Roger Vaaler, fotballspiller
Arne Erlandsen, fotballtrener
Sigbjørn Mostue, forfatter
Stella Mwangi, sanger
Nader Khademi, skuespiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kløfta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kløfta Idrettslag
Romerikssenteret
Kløfta mikroflyklubb
Ullensaker gym og turn | Sion Kløfta eller Kløfta pinsemenighet, er en kristen frikirkelig menighet på Kløfta, i Ullensaker, i Viken. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. | 195,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolbotn | 2023-02-04 | Kolbotn | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Nordre Follo', 'Kategori:Kolbotn', 'Kategori:Sider med kart'] | Kolbotn (tradisjonelt uttalt Kølabånn, IPA: [²køːɽɑbɔn]) er et tettsted i Nordre Follo kommune, og administrasjonssentret i den tidligere Oppegård kommune i Akershus. Det ligger på nordsiden av Kolbotnvannet, omtrent tretten kilometer sør for Oslo sentrum. Kolbotn stasjon på Østfoldbanen ble åpnet i 1895. Det er i dag ca. 15 minutter med tog fra Oslo sentrum, og her er dessuten bussforbindelse til Oslo sentrum (via Mosseveien). Kolbotn har rundt 6000 innbyggere, mens den 200 km² store kommunen Nordre Follo har 58 000 innbyggere.
I sentrum av Kolbotn ligger Kolben kultur- og aktivitetssenter, samt Kolbotn torg, som er en del av «nye Kolbotn sentrum». Dessuten finnes Gamle Oppegård Rådhus, flere forretningsbygg, bensinstasjon, skoler og mye boligbebyggelse. Kolbotn kirke er fra 1932. Pinsekirken Kolbotn ble stiftet i 1933 og er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen.
| Kolbotn (tradisjonelt uttalt Kølabånn, IPA: [²køːɽɑbɔn]) er et tettsted i Nordre Follo kommune, og administrasjonssentret i den tidligere Oppegård kommune i Akershus. Det ligger på nordsiden av Kolbotnvannet, omtrent tretten kilometer sør for Oslo sentrum. Kolbotn stasjon på Østfoldbanen ble åpnet i 1895. Det er i dag ca. 15 minutter med tog fra Oslo sentrum, og her er dessuten bussforbindelse til Oslo sentrum (via Mosseveien). Kolbotn har rundt 6000 innbyggere, mens den 200 km² store kommunen Nordre Follo har 58 000 innbyggere.
I sentrum av Kolbotn ligger Kolben kultur- og aktivitetssenter, samt Kolbotn torg, som er en del av «nye Kolbotn sentrum». Dessuten finnes Gamle Oppegård Rådhus, flere forretningsbygg, bensinstasjon, skoler og mye boligbebyggelse. Kolbotn kirke er fra 1932. Pinsekirken Kolbotn ble stiftet i 1933 og er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen.
== Etymologi ==
Navnet kommer av norrønt Kolabotn, sammensatt av en genitivsform av kol og botn, med betydning «sted der det ble brent kull». Lokal dialektutvikling har gitt formen Kølabånn med tjukk l. Denne har tidligere vært brukt i skrift, men navnet ble gjerne normalisert til Kullebunden (etter dansk) og seinere Kolbotn (etter nynorsk; offisiell skrivemåte fra 1923). Den sistnevnte har etter hvert ikke bare trengt de to andre nærmest helt ut av skriftlig bruk, men også i stor grad fortrengt Kølabånn muntlig. Det fins flere kølabonner på Østlandet, men Kolbotn er den mest kjente. Den opprinnelige middelaldergården på stedet bruker fortsatt navnet Kullebund. Det antas at denne gården ble ryddet på 800-tallet.
== Idrett ==
Kolbotn Idrettslag er et av landets største med nesten 4000 medlemmer. Det er et fleridrettslag med grupper for fotball, håndball, bryting, turn/RG, svømming, sykkel, basket, volleyball, orientering, snowboard, seniorlaug og handicapidrett, men også en amerikansk fotballklubb har startet, Kolbotn Hunters. Kolbotn Idrettslag har Kolbotn Fotball Kvinner, et av Norges beste fotballag på kvinnesiden, og ble seriemester i 2002, 2005 og 2006. Det vant også cupfinalen 2007 mot Asker. Idrettslaget er også kjent for Jon Rønningen som ble olympisk mester i bryting, herrehåndball (seriemester i 1992-93) og volleyball herrer (seriemester i samme periode). De siste årene har snøbrettkjøreren Helene Olafsen satt klubben på kartet.
== Musikk ==
Kolbotn har et aktivt musikkliv. Den kjente og anerkjente jazz-musikeren Radka Toneff var bosatt på Kolbotn. Blant medlemmene av punkrockbandet Kjøtt var Per Kristian Tro, Erik Aasheim, Jøran Rudi og Helge Gaarder fra Kolbotn. Det var også Rune Annaniassen fra rockebandet The Cut.
Senere har Kolbotn blitt knyttet til svært mange tungrockband. Det norske black metal-bandet Darkthrone ble dannet, og Pål Bøttger Kjærnes fra bandet Turboneger er fra Kolbotn. Ole Jørgen Moe (Apollyon) fra blant annet svartmetallbandene Immortal og Aura Noir er også derfra. Andre musikere fra Kolbotn er death metal-bandet Obliteration, Vinni i Paperboys, Marius Kristiansen, og rapperne Feitn fra Kolbotn, Cast og Saile. Metalband herfra er Nekromantheon, Beyond Dawn, Infernö, Lamented Souls, Condor, Gouge, samt elektronikaorkesteret Ost & Kjex.
Kolbotn er også tilholdssted for ett av landets 10 elitekorps. Kolbotn Konsertorkester ble i 2011 nummer sju i NM i korps, som hvert år avholdes i Olavshallen i Trondheim.
== Teater ==
Teaterlaget Oppegård Amatørteaterlag, med kortformen Opal, har tilhørighet til Kolbotn, og setter opp et teaterstykke hvert år.
== Referanser == | Pinsekirken Kolbotn (tidligere: Filadelfia Kolbotn) er en kristen frikirkelig menighet på Kolbotn i Nordre Follo kommune i Viken. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. | 195,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ras_Bloch | 2023-02-04 | Ras Bloch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske håndballspillere', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Håndballmålvakter', 'Kategori:Håndballspillere for Bodø Håndballklubb', 'Kategori:Menn'] | Ras Bloch (født 21. april 1978) er en dansk håndballspiller. Bloch spilte tre sesonger for Bodø Håndballklubb i Eliteserien i håndball for menn fra 2007 til 2010.Bloch spilte tidligere i Mors-Thu og Aarhus GF i Danmark, og i den tyske klubben Bad Neustadt.
| Ras Bloch (født 21. april 1978) er en dansk håndballspiller. Bloch spilte tre sesonger for Bodø Håndballklubb i Eliteserien i håndball for menn fra 2007 til 2010.Bloch spilte tidligere i Mors-Thu og Aarhus GF i Danmark, og i den tyske klubben Bad Neustadt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Avisa Nordland – Bloch the Rock ny BHK-keeper | Mors-Thu | 195,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksander_Mevatne | 2023-02-04 | Aleksander Mevatne | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Håndballspillere for Bodø Håndballklubb', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske håndballspillere'] | Aleksander Mevatne (født 11. november 1988) er en norsk håndballspiller. Mevatne er strekspiller for eliteserieklubben FyllingenBergen. Mevatne har hatt juniorlandskamper for Norge.
Mevatne har tidligere spilt for Bergensklubbene Nornen og Fyllingen og for Bodø Håndballklubb (BHK).
| Aleksander Mevatne (født 11. november 1988) er en norsk håndballspiller. Mevatne er strekspiller for eliteserieklubben FyllingenBergen. Mevatne har hatt juniorlandskamper for Norge.
Mevatne har tidligere spilt for Bergensklubbene Nornen og Fyllingen og for Bodø Håndballklubb (BHK).
== Eksterne lenker ==
(en) Aleksander Mevatne – Norges Håndballforbund
Profil – FyllingenBergen | | fsted = | 195,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kasper_Ottesen | 2023-02-04 | Kasper Ottesen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske håndballspillere', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Håndballspillere for Bodø Håndballklubb', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn'] | Kasper Ottesen (født 15. mars 1987) er en dansk håndballspiller. Han spiller høyre kantspiller for den danske eliteserieklubben AG København. Sesongen 2009/10 spilte han for Bodø Håndballklubb, og sesongen 2010/11 for den svenske eliteserieklubben Hammarby IF HF.
| Kasper Ottesen (født 15. mars 1987) er en dansk håndballspiller. Han spiller høyre kantspiller for den danske eliteserieklubben AG København. Sesongen 2009/10 spilte han for Bodø Håndballklubb, og sesongen 2010/11 for den svenske eliteserieklubben Hammarby IF HF.
== Eksterne lenker ==
Truppen – Hammarby IF HF | AG København | 195,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lechang | 2023-02-04 | Lechang | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Guangdong'] | Lechang (kinesisk: 乐昌; pinyin: Lèchāng, Chinese Postal Map Romanisation: Lokchong) er et byfylke i byprefekturet Shaoguan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 496 103 innbyggere i 1999.
| Lechang (kinesisk: 乐昌; pinyin: Lèchāng, Chinese Postal Map Romanisation: Lokchong) er et byfylke i byprefekturet Shaoguan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 496 103 innbyggere i 1999.
== Samferdsel ==
=== Jernbane ===
Beijing-Hongkong høyhastighetsjernbane har stoppested her.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens sider | Lechang (kinesisk: 乐昌; pinyin: Lèchāng, Chinese Postal Map Romanisation: Lokchong) er et byfylke i byprefekturet Shaoguan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. | 195,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yixiu | 2023-02-04 | Yixiu | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Anhui'] | Yixiu (kinesisk: 宜秀区; pinyin: Yíxiù Qū) er et distrikt i byprefekturet Anqing i provinsen Anhui i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen er på 216 000 og arealet 410,3 kvadratkilometer.
| Yixiu (kinesisk: 宜秀区; pinyin: Yíxiù Qū) er et distrikt i byprefekturet Anqing i provinsen Anhui i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen er på 216 000 og arealet 410,3 kvadratkilometer.
== Administrative enheter ==
Subdistrikt:
Daqiao (大桥街道)Storkommuner:
Dalongshan (大龙山镇), Luoling (罗岭镇), Yangqiao (杨桥镇)Kommuner:
Wuheng (五横乡), Baizehu (百泽湖乡)Annet:
Daqiaojing økonomiske utviklingssone (大桥经济开发区)
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens nettsted | Yixiu (kinesisk: 宜秀区; pinyin: Yíxiù Qū) er et distrikt i byprefekturet Anqing i provinsen Anhui i Folkerepublikken Kina. | 195,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Liao_Hongqing | 2023-02-04 | Joseph Liao Hongqing | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Hakkaer', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Meizhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joseph Liao Hongqing (født i 1966 i småbyen Dongling i fylket Wuhua i Guangdong i Folkerepublikken Kina) er katolsk biskop av bispedømmet Meizhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Liao Hongqing tilhører hakkaene. Han fikk sin presteutdannelse ved presteseminaret i Wuhan. Da han ble presteviet 24. juli 1991 av myndighetsutnevnte biskop Anthony Zhong Quanzhang, var det den første prestevielse i Meizhou på 43 år.
Bispedømmet hadde i 1991 12 000 katolikker i syv fylker.
Fader Liao ble bispedømmeadministrator da biskop Zhong Quanzhang døde den 28. januar 2000.
Den 26. september 2003 ble han bispeviet for Meizhou, med pavelig mandat, med biskop Bernardine Dong Guangqing av Hankou som hovedkonsekrant. Alle tre konsekrerende biskoper var alle blitt legitimert i sine embeder av Roma.
Bispevielsesseremonien hadde sine uregelmessigheter. Myndighetene overtok styringen på en måte som kastet en skygge over begivenheten. Sikkerhetspolitiet var sterkt og synlig nærværende. Før seremonien var fader Liao blitt holdt isolert og kunne ikke benytte sin mobiltelefon, og andre prester og nonner ble forhindret i å treffe ham. Da den presiderende biskop bad om å få lese høyt den pavelige utnevnelsesbullen, ble det nektet. I stedet ble det lest opp et dokument som proklamerte at Lisao var blitt utnevnt av den (illegitime) kinesiske katolske bispekonferanse.
Bispedømmet hadde i mellomtiden vokst kraftig, til rundt 40 000 troende, de fleste i landsbyene, og 43 kirker og kapeller. Men det var stor prestemangel; bare to eldre og fire yngre.
| Joseph Liao Hongqing (født i 1966 i småbyen Dongling i fylket Wuhua i Guangdong i Folkerepublikken Kina) er katolsk biskop av bispedømmet Meizhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Liao Hongqing tilhører hakkaene. Han fikk sin presteutdannelse ved presteseminaret i Wuhan. Da han ble presteviet 24. juli 1991 av myndighetsutnevnte biskop Anthony Zhong Quanzhang, var det den første prestevielse i Meizhou på 43 år.
Bispedømmet hadde i 1991 12 000 katolikker i syv fylker.
Fader Liao ble bispedømmeadministrator da biskop Zhong Quanzhang døde den 28. januar 2000.
Den 26. september 2003 ble han bispeviet for Meizhou, med pavelig mandat, med biskop Bernardine Dong Guangqing av Hankou som hovedkonsekrant. Alle tre konsekrerende biskoper var alle blitt legitimert i sine embeder av Roma.
Bispevielsesseremonien hadde sine uregelmessigheter. Myndighetene overtok styringen på en måte som kastet en skygge over begivenheten. Sikkerhetspolitiet var sterkt og synlig nærværende. Før seremonien var fader Liao blitt holdt isolert og kunne ikke benytte sin mobiltelefon, og andre prester og nonner ble forhindret i å treffe ham. Da den presiderende biskop bad om å få lese høyt den pavelige utnevnelsesbullen, ble det nektet. I stedet ble det lest opp et dokument som proklamerte at Lisao var blitt utnevnt av den (illegitime) kinesiske katolske bispekonferanse.
Bispedømmet hadde i mellomtiden vokst kraftig, til rundt 40 000 troende, de fleste i landsbyene, og 43 kirker og kapeller. Men det var stor prestemangel; bare to eldre og fire yngre.
== Referanser == | Joseph Liao Hongqing (født i 1966 i småbyen Dongling i fylket Wuhua i Guangdong i Folkerepublikken Kina) er katolsk biskop av bispedømmet Meizhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. | 195,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xingning | 2023-02-04 | Xingning | ['Kategori:Pekere'] | Xingning kan være:
Byfylket Xingning (兴宁) i byprefekturet Meizhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina;
Distriktet Xingning (兴宁) i nyprefekturet Nanning i den autonome region Guangxi i Kina. | Xingning kan være:
Byfylket Xingning (兴宁) i byprefekturet Meizhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina;
Distriktet Xingning (兴宁) i nyprefekturet Nanning i den autonome region Guangxi i Kina. | Xingning kan være: | 195,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xingning_(Meizhou) | 2023-02-04 | Xingning (Meizhou) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Guangdong'] | Xingning (kinesisk: 兴宁; pinyin: Xīngníng) er et byfylke i byprefekturet Meizhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 1 464 609 innbyggere i 1999.
| Xingning (kinesisk: 兴宁; pinyin: Xīngníng) er et byfylke i byprefekturet Meizhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 1 464 609 innbyggere i 1999.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan i Hebei og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens sider | Xingning (kinesisk: 兴宁; pinyin: Xīngníng) er et byfylke i byprefekturet Meizhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. | 195,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lingling_Jiao | 2023-02-04 | Lingling Jiao | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkerepublikken Kina', 'Kategori:Religiøse organisasjoner', 'Kategori:Sichuan'] | Lingling Jiao («åndeåndekirken») er en liten (2008) religiøs gruppering i Folkerepublikken Kina. Den ble grunnlagt rundt 1985 av en folkeskolelærer i provinsen Jiangsu som forkynte at han hadde evner til å utdrive onde ånder.
Gruppen spredte seg først og fremst i innlandsprovinsen Sichuan. Den ble erklært som illegal av de kinesiske myndigheter; begrunnelsen for forbudet var at gruppen krenket registrerte religiøse gruppers rettigheter. Kirkens tilhengere skal ha fremstått som om de var medlemmer av anerkjente religioner, og spredte «føydalistiske og overtroiske tanker» blant bøndene. Det kinesiske uttrykket føydalistisk benyttes i Folkerepublikken ofte om det som ansees som avleggs.
| Lingling Jiao («åndeåndekirken») er en liten (2008) religiøs gruppering i Folkerepublikken Kina. Den ble grunnlagt rundt 1985 av en folkeskolelærer i provinsen Jiangsu som forkynte at han hadde evner til å utdrive onde ånder.
Gruppen spredte seg først og fremst i innlandsprovinsen Sichuan. Den ble erklært som illegal av de kinesiske myndigheter; begrunnelsen for forbudet var at gruppen krenket registrerte religiøse gruppers rettigheter. Kirkens tilhengere skal ha fremstått som om de var medlemmer av anerkjente religioner, og spredte «føydalistiske og overtroiske tanker» blant bøndene. Det kinesiske uttrykket føydalistisk benyttes i Folkerepublikken ofte om det som ansees som avleggs.
== Kilder ==
Det protestantiske kinesiske tidsskrift Tianfeng, februar 1991. | Lingling Jiao («åndeåndekirken») er en liten (2008) religiøs gruppering i Folkerepublikken Kina. Den ble grunnlagt rundt 1985 av en folkeskolelærer i provinsen Jiangsu som forkynte at han hadde evner til å utdrive onde ånder. | 195,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matthew_Luo_Duxi | 2023-02-04 | Matthew Luo Duxi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirke i Sichuan', 'Kategori:Dødsfall 4. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen de Bovet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Meishan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Matthew Luo Duxi (født 2. juli 1919 i Renshou fylke i Sichuan i Kina, død 4. desember 2009) var katolsk biskop i bispedømmet Leshan (kurienavn: Kiating) i provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina.
| Matthew Luo Duxi (født 2. juli 1919 i Renshou fylke i Sichuan i Kina, død 4. desember 2009) var katolsk biskop i bispedømmet Leshan (kurienavn: Kiating) i provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina.
== Liv og virke ==
Luo Duxi kom fra en katolsk familie. Han begynte på presteseminaret i Chengdu i 1946. Da han hadde fullført studiene i 1956 var det fremherskende politiske klima slik at det ikke lå til rette for umiddelbart å prestevie ham, så dette ble utsatt.
Ventetiden skulle bli lang, og i den perioden ble han underlagt myndighetenes administrative kontroll fra 1958 til 1972.
Men i 1981 oppfordret den vatikanutnevnte biskop Paul Deng Jizhou av Leshan ham til å gå tilbake til kirkelig tjeneste, og presteviet ham i 1983.
Han ble utnevnt til generalvikar av Leshan av biskop Deng i 1987. Biskop Deng døde i 1990.
Den 21. september 1993 ble han selv ordinert til biskop av Leshan, med biskop John Chen Shizhong av Yibin som hovedkonsekrator.
Utvelgelsesprosessen var etter de kinesiske myndigheters system, der pavelig mandat ikke var ønsket. Den er i form demokratisk, selv om det ofte legges føringer som ikke fremgår av formalitetene.
Prosessen startet i desember 1992, da fem kandidater ble nominert av en gruppe på elleve personer: Syv prester, to lekfolk og to representanter for det offentlige rådet for religiøse anliggender. I april og mai stemte to distinkte grupper separat: Bispedømmets prester, og de lokale lederne for den kinesiske patriotiske katolske forening. I denne runden ble tre av de fem eliminert, og ved en siste avstemning ble fader Luo valgt med 21 av 28 stemmer.
Den nye biskopen har på et senere tidspunkt innhentet pavelig approbasjon.
Da han tiltrådte, hadde antallet katolikker i Leshan etter noen fordoblinger steget til 30 000, i tyve menigheter. I 2007 var tallet 40 000.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Erkebiskop François de Bovet (1745–1838)
Biskop Jacques-Léonard Pérocheau (1787–1861) *bispeviet 1818
Biskop Eugène-Jean-Claude-Joseph Desflèches (1814–1887) *1844
Biskop François-Eugène Lions (1820–1893) *1872
Biskop Jean-Joseph Fenouil (1821–1907) *1881
Biskop Marc Chatagnon (1839–1920) *1887
Biskop Jean-Pierre-Marie Fayolle (1860–1928) *1909
Biskop Pierre Louis Perrichon (1865–1931) *1921
Biskop Louis-Nestor Renault (1872–1943) *1924
Erkebiskop Louis-Gabriel-Xavier Jantzen (1885–1953) *1926
Biskop Matthias Duan Yinmin (Duan In-min) (1908-2001) *1949
Biskop John Chen Shizhong (1916-2012) *1985
Biskop Matthew Luo Duxi (1916-2012) *1985
== Referanser == | Matthew Luo Duxi (født 2. juli 1919 i Renshou fylke i Sichuan i Kina, død 4. | 195,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dongpo | 2023-02-04 | Dongpo | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Sichuan'] | Dongpo (东坡区; pinyin: Dōngpō Qū) er et distrikt i byprefekturet Meishan i provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 1 331 km² og teller 820 000 innbyggere (2004).
| Dongpo (东坡区; pinyin: Dōngpō Qū) er et distrikt i byprefekturet Meishan i provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 1 331 km² og teller 820 000 innbyggere (2004).
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens sider Arkivert 24. juni 2006 hos Wayback Machine. | Dongpo (东坡区; pinyin: Dōngpō Qū) er et distrikt i byprefekturet Meishan i provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina. | 195,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Couperin | 2023-02-04 | Louis Couperin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 29. august', 'Kategori:Dødsfall i 1661', 'Kategori:Franske cembalister', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske musikere', 'Kategori:Franske organister', 'Kategori:Fødsler i 1626', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Louis Couperin (ca. 1626 – 1661) var en fransk komponist, organist, cembalist og gambist.
Etter nevøen François Couperin le Grand er Louis Couperin det mest kjente medlemmet av musikerfamilien Couperin og var en av de beste komponistene for klaviaturinstrumenter på 1600-tallet.
| Louis Couperin (ca. 1626 – 1661) var en fransk komponist, organist, cembalist og gambist.
Etter nevøen François Couperin le Grand er Louis Couperin det mest kjente medlemmet av musikerfamilien Couperin og var en av de beste komponistene for klaviaturinstrumenter på 1600-tallet.
== Liv og virke ==
Faren, Charles Couperin, sieur de Crouilly, var en mindre godseier som var deltidsorganist i den lokale kirka.
Rundt 1650 skal Louis Couperin ha vært en dyktig cembalist og gambist som allerede var begynt å skrive musikk, men han var uten kontakter blant tidens betydningsfulle musikere. Ifølge Titon du Tillets (i Le Parnasse François) gjorde Louis Couperin en hurtig karriere i 1650–1651 etter at han og to brødre spilte enkelte av Louis' komposisjoner på navnedagsfesten til den berømte cembalisten, fiolinisten og komponisten Jacques Champion de Chambonnières. Imponert over Louis' talent overtalte Chambonnières ham til å flytte til Paris der han ble Couperins lærer.
I 1653 ble Louis Couperin organist i St-Gervais-kirka i Paris. Dermed innledet han en 174 år lang periode da familien Couperins hadde kontroll over denne posten.
Louis Couperin behersket også cembalo og gambe, og gikk inn i kammermusikkensemblet til Ludvig XIV av Frankrike.
== Musikk ==
Couperins karriere varte bare rundt ti år og han fikk ikke publisert noe av det han skrev, men 200 av stykkene hans er bevart i form av håndskrifter.
De fleste cembalostykkene er suitesatser, hovedsakelig couranter, sarabander, allemander og giguer. Stykkene er mer komplekse og varierte enn Chambonnières verk. De mest bemerkelsesverdige og individuelle av Couperins cembalokomposisjoner er likevel chaconnene, passacagliaene og Préludes non mesurés («Preludier uten taktstreker»). Sistnevnte er skrevet i en egen notasjon med bare helnoter, arrangert i grupper knyttet sammen ved hjelp av buer. Disse stykkene røper innflytelse fra Johann Jakob Frobergers frie allemander og programmatiske stykker; i noen låner Couperin korte passasjer fra Frobergers toccataer.
Fram til 1900-tallet var det bare kjent noen få orgelverk av Couperin, men et fullstendig manuskript oppdaget i England av Guy Oldham viser at han var en av mestrene innen den fransk orgelskolen på 1600-tallet.
== Verk ==
2 Fantaises pour 2 violes
2 Fantaisies sur le jeu des hautbois
3 Symphonies pour cordes en trio
130 cembalostykker (préludes, allemandes, courantes, sarabandes, gigues, chaconnes, passacailles, gaillardes, pavanes, voltes, branles, menuets, doubles)
70 orgelstykker
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harry Halbreich et al.: Innledning til en innspilling av Louis Couperins samlede bevarte cembaloverk (1989–91). Spilt av Blandine Verlet, 5 CD-er, Astrée~Naïve.
Davitt Moroney: Innledning til CD-en Louis Couperin: Intégrale de l'oeuvre de clavecin, Harmonia Mundi France 1901124.27
Davitt Moroney (red.): Louis Couperin: Oeuvres de clavecin. Andre moderne utgave. Éditions de l'Oiseau-Lyre, Monaco, OL 58 (1985, opptrykk i 2004). Moroney utelater ornamentene fra første utgave, da de ikke stammer fra Louis Couperin. Moroneys lange innledning er en god kilde til Couperin.
Guy Oldham (red. og transkribert): Louis Couperin: Pièces d' orgue. Éditions de l'Oiseau-Lyre, Monaco, OL 300 (2003). 144 sider.
== Eksterne lenker ==
=== Generelt ===
(en) Louis Couperin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Louis Couperin på Discogs
(en) Louis Couperin på MusicBrainz
Kortbiografi, hoasm.org
Biografi, musicologie.org]
=== Partitur ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Louis Couperin i International Music Score Library Project
Stykker av Louis Couperin i Manuscrit Bauyn (Internet Archive)
=== Media ===
Fantaisie composée à Paris au mois de Décembre 1656
Invitatoire de la feste Dieu
Fantaisie en la mineur sur la montre
2e fantaisie en la mineur sur les anches | Louis Couperin (ca. 1626 – 1661) var en fransk komponist, organist, cembalist og gambist. | 195,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_USA_1872 | 2023-02-04 | Presidentvalget i USA 1872 | ['Kategori:1872 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Presidentvalg i USA', 'Kategori:Valg i 1872'] | Presidentvalget i USA i 1872 var det 22. presidentvalget i USAs historie. Den sittende presidenten Ulysses S. Grant ble i dette valget gjenvalgt med god margin.
Det republikanske parti ble før dette valget splittet i to. Mange mente at Grant var både korrupt og for radikal, og resultatet ble dannelsen av Det liberal-republikanske parti et halvt år før valget. Dette partiet nominerte avismannen og politikeren Horace Greeley som presidentkandidat, og han fikk også nominasjonen fra Det demokratiske partiet. Grunnen til dette var frykten for at en egen demokratisk kandidat ville splitte Grants motstandere, og dermed redusere sjansene for a fjerne Grant fra embedet.
29. november 1872, etter folkets stemmegivning, men før valgmannskollegiet hadde avlagt sine stemmer, døde Horace Greeley. Valgmennene som skulle ha stemt på ham stemte dermed på fire andre presidentkandidater, og åtte forskjellige visepresidentkandidater. Greeley fikk tre valgmannsstemmer posthumant, men disse ble underkjent av Kongressen.
Veteranen Ulysses S. Grant vant 31 stater og dermed fire nye år i presidentstolen, denne gang ledsaget av Henry Wilson som visepresident.
| Presidentvalget i USA i 1872 var det 22. presidentvalget i USAs historie. Den sittende presidenten Ulysses S. Grant ble i dette valget gjenvalgt med god margin.
Det republikanske parti ble før dette valget splittet i to. Mange mente at Grant var både korrupt og for radikal, og resultatet ble dannelsen av Det liberal-republikanske parti et halvt år før valget. Dette partiet nominerte avismannen og politikeren Horace Greeley som presidentkandidat, og han fikk også nominasjonen fra Det demokratiske partiet. Grunnen til dette var frykten for at en egen demokratisk kandidat ville splitte Grants motstandere, og dermed redusere sjansene for a fjerne Grant fra embedet.
29. november 1872, etter folkets stemmegivning, men før valgmannskollegiet hadde avlagt sine stemmer, døde Horace Greeley. Valgmennene som skulle ha stemt på ham stemte dermed på fire andre presidentkandidater, og åtte forskjellige visepresidentkandidater. Greeley fikk tre valgmannsstemmer posthumant, men disse ble underkjent av Kongressen.
Veteranen Ulysses S. Grant vant 31 stater og dermed fire nye år i presidentstolen, denne gang ledsaget av Henry Wilson som visepresident.
== Se også ==
Liste over Amerikas forente staters presidenter
== Eksterne lenker ==
(en) United States presidential election, 1872 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Stemmer fordelt på fylker (counties)
How close was the 1872 election? – Michael Sheppard, Michigan State University | Presidentvalget i USA i 1872 var det 22. presidentvalget i USAs historie. | 195,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inter-Services_Intelligence | 2023-02-04 | Inter-Services Intelligence | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etterretning', 'Kategori:Pakistan', 'Kategori:Pakistanstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-10'] | Inter-Services Intelligence ISI eller fullt navn The Directorate for Inter-Services Intelligence, er den største og mest innflytelsesrike etterretningstjenesten i Pakistan. ISI er en av tre hovedavdelinger av Pakistans etterretningsorganisasjoner og er landets eksterne etterretningsorganisasjon, tilsvarende CIA.
Etter den Indisk-Pakistanske krigen (1947) var det klart for Pakistan at etterretningstjenesten måtte forbedres, Inter-Services Intelligence ble derfor etablert som en egen organisasjon i tillegg til Intelligence Bureau (IB). Hovedkvarteret var opprinnelig i Rawalpindi men ble etterhvert flyttet til den nye hovedstaden Islamabad. ISI var aktiv i organisering av kampen mot Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan og organisasjonen har tradisjonelt hatt forbindelser til Taliban. ISI har bidratt aktivt til grupper som har forsøkt å drive indiske styrker ut av Kashmir.
| Inter-Services Intelligence ISI eller fullt navn The Directorate for Inter-Services Intelligence, er den største og mest innflytelsesrike etterretningstjenesten i Pakistan. ISI er en av tre hovedavdelinger av Pakistans etterretningsorganisasjoner og er landets eksterne etterretningsorganisasjon, tilsvarende CIA.
Etter den Indisk-Pakistanske krigen (1947) var det klart for Pakistan at etterretningstjenesten måtte forbedres, Inter-Services Intelligence ble derfor etablert som en egen organisasjon i tillegg til Intelligence Bureau (IB). Hovedkvarteret var opprinnelig i Rawalpindi men ble etterhvert flyttet til den nye hovedstaden Islamabad. ISI var aktiv i organisering av kampen mot Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan og organisasjonen har tradisjonelt hatt forbindelser til Taliban. ISI har bidratt aktivt til grupper som har forsøkt å drive indiske styrker ut av Kashmir.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | Inter-Services Intelligence ISI eller fullt navn The Directorate for Inter-Services Intelligence, er den største og mest innflytelsesrike etterretningstjenesten i Pakistan. ISI er en av tre hovedavdelinger av Pakistans etterretningsorganisasjoner og er landets eksterne etterretningsorganisasjon, tilsvarende CIA. | 195,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wutongqiao | 2023-02-04 | Wutongqiao | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Sichuan'] | Wutongqiao (kinesisk: 五通桥区; pinyin: Wǔtōngqiáo Qū) er et distrikt i byprefekturet Leshan i provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina. Det er på 474 km² og har et folketall på 320 000.
| Wutongqiao (kinesisk: 五通桥区; pinyin: Wǔtōngqiáo Qū) er et distrikt i byprefekturet Leshan i provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina. Det er på 474 km² og har et folketall på 320 000.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 213 løper gjennom området. Den begynner i Lanzhou i Gansu og fører via Chengdu og Kunming til byen Mohan ved grenseovergangen til Laos.
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens sidel
Beskrivelse | Wutongqiao (kinesisk: 五通桥区; pinyin: Wǔtōngqiáo Qū) er et distrikt i byprefekturet Leshan i provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina. Det er på 474 km² og har et folketall på 320 000. | 195,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lilleborg_(selskap) | 2023-02-04 | Lilleborg (selskap) | ['Kategori:1833 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Kulturminner i bydel Sagene', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Norske industriselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Oslo', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Orkla ASA', 'Kategori:Sandakerveien (Oslo)', 'Kategori:Selskaper etablert i 1833', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Såpeindustri'] | Lilleborg as er en norsk hygiene- og rengjøringsmiddelprodusent i Orkla-konsernet (familievirksomhet startet 1833, fra 1897 A/S Lilleborg fabrikker, fra 1959 A/S Denofa og Lilleborg fabrikker (Denofa-Lilleborg)). Det har sitt navn fra Lilleborg gård hvor virksomheten startet.
| Lilleborg as er en norsk hygiene- og rengjøringsmiddelprodusent i Orkla-konsernet (familievirksomhet startet 1833, fra 1897 A/S Lilleborg fabrikker, fra 1959 A/S Denofa og Lilleborg fabrikker (Denofa-Lilleborg)). Det har sitt navn fra Lilleborg gård hvor virksomheten startet.
== Historikk ==
=== 1800-tallet ===
Lilleborg-konsernet har sterk tilknytning til det industrielle miljøet som på 1800-tallet vokste fram langs Akerselva i Oslo. I siste halvdel av 1700-tallet var Jerusalems Papirmølle etablert i området – ved det som het «Vandfall No. 9». Mølla ble i 1812 kjøpt av Ludvig Mariboe, som raskt avviklet driften og isteden etablerte en «klædesfabrik» med navnet Lilleborg. I 1829 kom atter nye eiere inn, Christian Boeck, Peter Møller og Jakob Juell. De satset opp gjennom årene på en rekke ulike produkter, blant annet eddik, stivelse, beinmel og tapeter. I 1832 ble det bygd ei oljemølle, og 25. mars 1833 stod det en liten annonse i avisa Christiania Intelligentssedler: «Vi tillade os at anbefale nedenstaaende Artikler fra Lilleborgs Fabrik: Linolie, Rapolie, raffineret Lampeolie ...» Og ettersom de oljerelaterte produktene viste seg å være forretningsmessig gunstige, har en valgt å regne denne marsdagen som etableringsdag for Lilleborg-konsernet.
Et sideprodukt av oljen var såpe, og fra 1842 var «sæbesyderiet» etablert på Lilleborg. Samme år trakk Jakob Juell seg ut av bedriften, og ti år etter gjorde Boeck det samme. Dermed stod Peter Møller igjen som eneeier. Han utvidet anlegget flere ganger, fra 1856 med et, etter tidens målestokk, stort spinneri. Han igangsatte også oppaling av igler til medisinsk bruk. Etter hvert valgte Møller imidlertid å konsentrere seg om det han i ettertida er mest kjent for, nemlig produksjon av medisintran. I 1863 solgte han derfor Lilleborg til Peter Wessel Wind Kildal, godseier og eier av et av byens store handelshus, P.W.W. Kildal & Co.
Kildal valgte etter ei tid å legge med spinneriet og satse for fullt på oljer og såper. I tillegg fikk han i drift et nytt edikkbryggeri. Bedriften ble etter hvert landets største på sitt felt med opp mot 70 arbeidere. Kildal hadde et moderne syn på forretningsdrift på flere vis. Han var av de første som skjønte reklamens betydning og satset stort på annonsering og reisende representanter, noe som skulle prege Lilleborgs virksomhet de neste hundre år. Lilleborg var også blant de første norske virksomhetene som satset på merkevarer, da de gikk over fra å selge såpe i løsvekt (stenger som butikkene skar stykker av) til å lage fabrikkferdige stykker med innpakningspapir og navn på. Også teknologisk var Kildal frampå. Blant annet gikk han i 1867 til anskaffelse av en dampmaskin, som kunne sikre bedriften kraft i perioder når vannstanden i Akerselva var lav.
Kildal døde i 1882, og enka hans, Christine Kildal, overtok firmaet. Sønnene Birger og Christian fikk ansvaret for den daglige driften. Begge ble etter hvert opptatt med politikk og andre forretninger, og da det ble behov for ny kapital til utvidelser, valgte Kildal-familien i 1897 å skille ut Lilleborg Fabriker som et eget aksjeselskap. Ledere av det nye selskapet ble brødrene Ole og Trygve Gotaas, fettere av Kildal-brødrene.
=== Tidlig 1900-tall ===
Det ble nå iverksatt store moderniseringer. Dette var som planlagt, men også en dyd av nødvendighet. I 1900 brant den gamle oljemølla, og ei ny måtte oppføres. Denne fikk utstyr som også tillot pressing av olje fra kopra. For å få plass til nyanlegget, måtte det gamle såpekokeriet rives og nytt bygges. Firmaet satset også på oppkjøp. I 1909 overtok det aksjemajoriteten i Christiania Damp-Oliemølle på Heggholmen i Oslofjorden. Også her måtte det nybygg til etter en brann få år seinere.
Lilleborg hadde som mye annen norsk industri en høykonjunktur under første verdenskrig, dette til tross for til tider vanskelig tilgang på råstoff. Det klarte seg også bra gjennom de økonomiske kriseperiodene i mellomkrigstida. Dette var likevel ei tid med store strukturelle endringer for firmaet. Også i direksjonen skjedde det en del forandringer. Da Trygve Gotaas trakk seg ut av den daglige ledelsen i 1922, kom Arne Meidell (oldebarn av P.W.W. Kildal) inn, og i 1934 ble Thorvald L. Moe sjef, ei stilling han hadde fram til 1962.
I 1923 kjøpte Lilleborg Stavanger Oljemølle for å sikre posisjonen som råstoffleverandør til margarinproduksjon, og i 1926 overtok de aksjemajoriteten i Lade Fabriker, en lokal vaskemiddelprodusent i Trondheim.
=== Samarbeidet med Denofa og Unilever ===
Denofa (De Nordiske Fabriker) var ved stiftelsen i 1912 et tysk-norsk selskap som arbeidet med herding av hvalolje til spisefett. I 1913 kjøpte engelske Lever Brothers, som blant annet stod bak det kjente såpemerket Sunlight, den tyske aksjeposten. I 1924 anla samme firma en såpefabrikk i Fredrikstad (Kongsten). Margarin Unie var en stor nederlandsk margarinprodusent, som i Norge blant annet hadde interesser i margarinfabrikken Agra. I 1929 dannet Lever og Margarin Unie firmaet Unilever. Før dette hadde imidlertid Lilleborg lykkes å kjøpe det meste av de norske aksjene i Denofa.
Opp gjennom 1920-åra var det stadig forhandlinger mellom Lilleborg og Lever/Unie/Unilever om samarbeid. En avtale i 1930 krevde godkjenning fra norske myndigheter. Regjeringen Mowinckel var positiv, men på Stortinget var flertallet mot. Dette førte til regjeringskrise, den såkalte «Lilleborgsaken». Den nye regjeringen Kolstad falt imidlertid også ned på det standpunkt at konsesjon måtte gis. Unilever fikk dermed 50 prosent innflytelse i Denofa, som igjen hadde 50 prosent i Lilleborg. Fabrikken på Kongsten ble nedlagt, og Unilevers oljemølle i Fredrikstad ble overdratt til Lilleborg.
Viktigst for Lilleborg var nok at firmaet fikk tilgang til resultatene fra Unilever-gigantens forskningsarbeid og at virksomheten fikk lisens på produksjon av en rekke kjente merkevarer, som Lux og Sunlight.
=== Andre verdenskrig ===
Såpeproduksjonen under andre verdenskrig led under sterk råstoffmangel. Det ble bare laget en type såpe, såkalt B-såpe, og denne var merket med bokstaven B og fabrikkens tildelte nummer, for Lilleborg 33. I Stavanger ble det produsert blokker av pressede grønnsaker, mens anlegget på Lade lagde ulike typer surrogater.
Under melkestreiken i 1941 var det også en kort arbeidsnedleggelse ved Lilleborg. Tre av arbeiderne ble arrestert og dømt, og en av dem døde i fangenskap. Direktør Thorvald Moe ble også arrestert flere ganger, og i 1942 ble han sendt til fangeleir i Øst-Tyskland. Generalkonsul Dietrich Hildisch, et framtredende medlem av Nasjonal Samling og tidligere aksjonær i Denofa, ble innsatt som forvalter ved bedriften.
=== Etterkrigstida ===
Etter krigen tok det noen år å få fart på norsk økonomi igjen, men etter hvert gikk landet inn i en lengre oppgangsperiode med rom for både større varedifferensiering og mer luksusprega produkter. Innenfor Lilleborgs produktområder fortsatte en utvikling som hadde begynt på 1930-tallet: Nye tekstiler krevde tilpassede vaskemidler, det samme gjorde vaskemaskinen. Innen personlig pleie var det ønske om flere varianter, og det ble også etterspørsel etter hårsåper, dvs. shampo.
Lilleborg var fortsatt ledende innen markedsføring, og firmaet tok tidlig i bruk markedsundersøkelser. Blenda vaskepulver var kommet på markedet i 1935 og var i flere tiår kanskje det beste eksempelet på samspillet mellom massiv reklame (aviser, ukepresse, fagblader, film og ikke minst busser innredet med vaskeutstyr som reiste land og strand rundt for praktiske demonstrasjoner), innhenting av publikums synspunkter og videreutvikling av produktet.
På eiersida prøvde Unilever alt i 1949 å selge sin aksjepost i Denofa. Anders Jahre var på tale som kjøper, men Norges Bank tillot da ikke norsk kapital brukt på denne måten. Noen år seinere var Borregaard (med tidligere Lilleborg-direktør Arne Meidell i sjefstolen) interessert, og i 1958 kom et salg i orden. Samtidig inngikk partene en avtale om 20 års samarbeid, slik at Lilleborg fortsatt kunne produsere Unilevers merkevarer. Avtalen er seinere fornyet flere ganger.
I 1959 fusjonerte Denofa og Lilleborg, og Borregaard fortsatte å kjøpe seg opp. I 1962 gikk Thorvald Moe av for aldersgrensa, og Chr. Fredrik Blom ble ny sjef. De nye eierne og den nye ledelsen valgte å utvide produktspekteret. En periode satset en på matvarer (knekkebrød, supper, syltetøy), og i 1969 overtok selskapet produksjonsdelen av Stabburet, som seinere ble overført til Borregaard. En annen utvidelse skjedde gjennom etablering av en malingsfabrikk i Fredrikstad i 1962. I 1971 ble denne en del av Jotungruppen, som Denofa-Lilleborg dermed ble en stor deleier i.
Persil-fabrikken i Moss var med varemerker som Persil, Ata og Milo Lilleborgs viktigste konkurrent på vaskemidler i etterkrigsåra. Fabrikken var opprinnelig eid av det tyske Henkel-konsernet, men ble beslaglagt som fiendtlig eiendom. Nye hovedeiere ble NKL og Kjøpmannssammenslutningen Køff med 40 prosent hver. Da Persil på 1960-tallet fikk en mer anstrengt økonomi, endte det med at Denofa-Lilleborg overtok. På 70-tallet ble også Klorinfabrikken og Goma fabrikker og datterseskapet Ello i Kristiansund i Kristiansund en del av konsernet. Samtidig ble det gjennomført omfattende modernisering og rasjonalisering av produksjonen. Etter hvert ble vaskemiddelproduksjonen samlet i Oslo.
Denofa-Lilleborg ble fisjonert i 1996. Denofa A/S i Fredrikstad eies i dag av Unikorn A/S, Inlogs (Agrenco do Brasil) og Øraveien Industripark AS.
== Virksomheten i dag ==
Lilleborg er et rendyrket merkevareselskap innen Orkla Brands som produserer og markedsfører vaskemidler og produkter for personlig pleie. En rekke av varemerkene tilhører Unilever som Lilleborg har hatt en samarbeidsavtale med siden 1930-tallet. Etter reforhandlinger flere ganger opp gjennom årene, har Lilleborg og Unilever i dag en samarbeidsavtale som gjelder frem til 2014.[trenger oppdatering]Lilleborgs produksjonsanlegg ligger i Ski og i Kristiansund. Vaskemiddelfabrikken i Ski ble åpnet i 1997. Ello i Kristiansund ble nedlagt 2016 og produksjonen flyttet til Sverige.
Flere av virksomhetens sterkeste merkevarer i dag ble lansert like før andre verdenskrig. Dette gjelder Blenda, Lano, Lux og Solidox.
Andre merkevarer er Define, Dr Greve, Jordan, Krystal, Milo, Pepsodent, Naturelle, Persil, Sterilan, Svint, Zalo, Comfort, Jif, Klorin, Lypsyl, OMO, Salmi, Sun, Sunlight og Sunsilk.
== Kilder ==
Hovedkilde for historieavsnittet (fram til 1983) er firmaets jubileumshefte 150 år ved Akerselven, ISBN 8299098408.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lilleborg fabrikker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lilleborg Profesjonell
Lilleborgs kundeprogram: Plusstid.no
«Lilleborg fabrikker». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Lilleborg var en gammel gård i Oslo, øst for Akerselva, på det området som i dag kalles strøket Torshov i bydel Sagene, men også litt utenfor dette. Den geografiske utstrekninga kan være noe uklar; den vil i ulike sammenhenger kunne falle sammen med (deler av) Torshov og Sandaker. | 195,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Ma_Cunguo | 2023-02-04 | Paul Ma Cunguo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Shanxi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Paul Ma Cunguo (født i Kina) er katolsk biskop i bispedømmet Shuozhou (kurienavn: Shuoxian) i provinsen Shanxi i Folkerepublikken Kina.
Ma Cunguo ble presteviet i 1996. I mars 2002 ble han utnevnt til Shuozhous generalvikar og fikk de facto ansvaret for ledensen av bispedømmet med om lag 8 000 katolikker. Han ble ordinert til hjelpebiskop av Shuozhou den 8. februar 2004 av den regjeringsapproberte biskop Bonaventure Luo Juan (86 år), trass i motstand fra provinsens katolske patriotiske forening. Han var da 33 år gammel, to år yngre enn kirkelovens minstealder for bispevielse. To andre biskoper skulle ha vært medkonsekrerende, men de dukket ikke opp til seremonien.
Biskop Luo døde i 2007, hvorpå biskop Ma overtok som ordinarie biskop.
| Paul Ma Cunguo (født i Kina) er katolsk biskop i bispedømmet Shuozhou (kurienavn: Shuoxian) i provinsen Shanxi i Folkerepublikken Kina.
Ma Cunguo ble presteviet i 1996. I mars 2002 ble han utnevnt til Shuozhous generalvikar og fikk de facto ansvaret for ledensen av bispedømmet med om lag 8 000 katolikker. Han ble ordinert til hjelpebiskop av Shuozhou den 8. februar 2004 av den regjeringsapproberte biskop Bonaventure Luo Juan (86 år), trass i motstand fra provinsens katolske patriotiske forening. Han var da 33 år gammel, to år yngre enn kirkelovens minstealder for bispevielse. To andre biskoper skulle ha vært medkonsekrerende, men de dukket ikke opp til seremonien.
Biskop Luo døde i 2007, hvorpå biskop Ma overtok som ordinarie biskop.
== Referanser == | Paul Ma Cunguo (født i Kina) er katolsk biskop i bispedømmet Shuozhou (kurienavn: Shuoxian) i provinsen Shanxi i Folkerepublikken Kina. | 195,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shuocheng | 2023-02-04 | Shuocheng | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shanxi'] | Shuocheng (kinesisk: 朔城区; pinyin: Shuòchéng Qū) er et distrikt i byprefekturet Shuozhou nord i provinsen Shanxi i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 1 793 km² og teller 380 000 innbyggere.
Distriktet var tidligere et fylke, og het da Shuo (Shuoxian 朔县).
| Shuocheng (kinesisk: 朔城区; pinyin: Shuòchéng Qū) er et distrikt i byprefekturet Shuozhou nord i provinsen Shanxi i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 1 793 km² og teller 380 000 innbyggere.
Distriktet var tidligere et fylke, og het da Shuo (Shuoxian 朔县).
== Eksterne lenker ==
www.xzqh.org Hjemmeside | Shuocheng (kinesisk: 朔城区; pinyin: Shuòchéng Qū) er et distrikt i byprefekturet Shuozhou nord i provinsen Shanxi i Folkerepublikken Kina. | 195,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Armand-Louis_Couperin | 2023-02-04 | Armand-Louis Couperin | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 2. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1789', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske organister', 'Kategori:Fødsler 25. februar', 'Kategori:Fødsler i 1727', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Armand-Louis Couperin (1727–1789) var en fransk komponist og organist og etter François «le Grand» og Louis det mest kjente medlemmet av musikerfamilien Couperin.
| Armand-Louis Couperin (1727–1789) var en fransk komponist og organist og etter François «le Grand» og Louis det mest kjente medlemmet av musikerfamilien Couperin.
== Liv ==
Armand-Louis Couperin overtok i 1748 organistembetet i Saint Gervais etter faren Nicholas. I 1752 giftet han seg med Elisabeth-Antoinette Blanchet (1729–1815), datter av den berømte cembalobyggeren François-Étienne Blanchet. Couperin bekledte en rekke organistposter, ofte lot han sine barn vikariere for seg. Tre av barna hans, Pierre-Louis, Gervais-François og Antoinette-Victoire, ble senere musikere.
Couperin levde livet sitt innen snevre grenser, man kjenner ikke til noen reiser og ingen aktiviteter utenom hans virke som organist og cembalolærer. Heller ikke kjenner man til at han deltok i tidens offentlige konserter i Paris, Concert spirituel. Han vegret seg mot å skrive teatermusikk og nektet å publisere sin kirkemusikk. Det som er igjen etter ham er nesten utelukkende musikk for klaviaturinstrumenter.
Armand-Louis døde etter skader han fikk av en løpsk hest mens han hastet mellom Sainte-Chapelle og St. Gervais. Ved sin død etterlot han seg et bibliotek med 885 bøker, uvanlig mye for en profesjonell musiker på den tiden.
== Musikk ==
Samtidige kommentatorer, inklusive Charles Burney, var svært begeistret for Couperins virtuose improvisasjoner (ofte over Te Deum), men til tross for ryet som organist finnes det bare ett orgelstykke bevart etter ham.
Ulikt mange av hans samtidige forble Couperin knyttet til la grande tradition française, og stykkene ble kritisert for mangel på modernitet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
David Fuller: "Armand-Louis Couperin", Grove Music Online, red. L. Macy (hentet 1. august 2006), (abonnementstilgang)
== Eksterne lenker ==
(en) Armand-Louis Couperin på Discogs
(en) Armand-Louis Couperin på MusicBrainz
(en) Fritt tilgjengelige noter av Armand-Louis Couperin i International Music Score Library Project
Les cacqueteuses, partitur fra Sibley Music Library Digital Scores Collection
Samlede verk for 1 og 2 klaviaturinstrumenter red. Martin Pearlman. | Armand-Louis Couperin (1727–1789) var en fransk komponist og organist og etter François «le Grand» og Louis det mest kjente medlemmet av musikerfamilien Couperin. | 195,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Tveranger | 2023-02-04 | Nils Tveranger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 13. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 27. februar', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske entreprenører', 'Kategori:Personer fra Aurland kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skomakere', 'Kategori:Stubber 2020-03'] | Nils Gregoriussen Tveranger (født 27. februar 1874 på Tveranger i Solund, død 13. juli 1953 i Aurland) var en skomaker i Aurland, kjent som mannen bak aurlandsskoen.
Som syttenåring dro Nils til Boston, Massachusetts. I Bostons skomakermiljø fikk han seg arbeid som skomakersvenn og lærte seg skomakeryrket. Nils dro hjem til Norge som nittenåring og bosatte seg i Aurland i 1894. Her åpnet han eget skomakerverksted. Med seg fra Boston hadde han kunnskap om produksjon av blant annet mokasiner, men det var først i 1926 han utviklet en mokasin-lignende sko. Basert på den amerikanske mokasinmodellen og den lokale tese-skoen utviklet Nils Tveranger aurlandsskoen.
Tveranger hadde 15 mann i arbeid på verkstedet sitt. På det meste ga produksjonen av den spesielle skoen arbeid til 90 personer i Aurland, fordelt på 19 skomakerverksted.
Nils Tveranger var kjent som skomaker før han utviklet aurlandskoen. «Nasjonalskoen» ble et begrep for den mest typiske bunadskoen for menn og kvinner. Typisk for denne var snøresko med hælhøyde. Han fikk førstepris for denne skoen under landsutstillingen i Bergen i 1910.
I tillegg til å være en god og nyskapende skomaker, var han også en dyktig selger.
I 1895 giftet han seg med Hansine Toraldsdotter Onstad (1872–1933). De fikk fire barn.
| Nils Gregoriussen Tveranger (født 27. februar 1874 på Tveranger i Solund, død 13. juli 1953 i Aurland) var en skomaker i Aurland, kjent som mannen bak aurlandsskoen.
Som syttenåring dro Nils til Boston, Massachusetts. I Bostons skomakermiljø fikk han seg arbeid som skomakersvenn og lærte seg skomakeryrket. Nils dro hjem til Norge som nittenåring og bosatte seg i Aurland i 1894. Her åpnet han eget skomakerverksted. Med seg fra Boston hadde han kunnskap om produksjon av blant annet mokasiner, men det var først i 1926 han utviklet en mokasin-lignende sko. Basert på den amerikanske mokasinmodellen og den lokale tese-skoen utviklet Nils Tveranger aurlandsskoen.
Tveranger hadde 15 mann i arbeid på verkstedet sitt. På det meste ga produksjonen av den spesielle skoen arbeid til 90 personer i Aurland, fordelt på 19 skomakerverksted.
Nils Tveranger var kjent som skomaker før han utviklet aurlandskoen. «Nasjonalskoen» ble et begrep for den mest typiske bunadskoen for menn og kvinner. Typisk for denne var snøresko med hælhøyde. Han fikk førstepris for denne skoen under landsutstillingen i Bergen i 1910.
I tillegg til å være en god og nyskapende skomaker, var han også en dyktig selger.
I 1895 giftet han seg med Hansine Toraldsdotter Onstad (1872–1933). De fikk fire barn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Nils Gregoriussen Tveranger» på NRK Sogn og Fjordane fylkesleksikon
Aurlandskoen | Nils Gregoriussen Tveranger (født 27. februar 1874 på Tveranger i Solund, død 13. | 195,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Octavia_Sperati_(skuespiller) | 2023-02-04 | Octavia Sperati (skuespiller) | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1847', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Artikkelen omhandler skuespilleren Octavia Sperati. Se annet sted for Octavia Sperati, et band som har tatt navn etter skuespilleren.Octavia Salmine Sperati (født 19. februar 1847 i Kristiansand, død 22. mars 1918 i Bergen) var en norsk skuespiller, opprinnelig født Svendsen.
Hun debuterte i 1865 på Centralteatret i Akersgaten i stykket Gamle Minder, samtidig som hun bodde og arbeidet i sin tante Marthine Lunds fotoatelier. Senere var hun en tid knyttet til den norske scene i Møllergaden 1. Hun gikk derfra til Den Nationale Scene i Bergen, da denne startet i 1876. Dette holdt til i Komediehuset på Engen, hvor Ole Bulls Norske Theater hadde drevet sin virksomhet fra 1850 til 1863. Det hadde senere vært leid ut til omreisende teatertrupper.
Octavia Sperati oppnådde anerkjennelse for sine Ludvig Holberg-roller, og for sine Ibsen-tolkinger. Spesielt hennes fremstilling av Gina Ekdal ved verdenspremieren på Vildanden den 9. januar 1885 (Sperati 1916:103-107). I 1901-02 spilte hun rollen som Lona Hessel i Samfundets Støtter.
| Artikkelen omhandler skuespilleren Octavia Sperati. Se annet sted for Octavia Sperati, et band som har tatt navn etter skuespilleren.Octavia Salmine Sperati (født 19. februar 1847 i Kristiansand, død 22. mars 1918 i Bergen) var en norsk skuespiller, opprinnelig født Svendsen.
Hun debuterte i 1865 på Centralteatret i Akersgaten i stykket Gamle Minder, samtidig som hun bodde og arbeidet i sin tante Marthine Lunds fotoatelier. Senere var hun en tid knyttet til den norske scene i Møllergaden 1. Hun gikk derfra til Den Nationale Scene i Bergen, da denne startet i 1876. Dette holdt til i Komediehuset på Engen, hvor Ole Bulls Norske Theater hadde drevet sin virksomhet fra 1850 til 1863. Det hadde senere vært leid ut til omreisende teatertrupper.
Octavia Sperati oppnådde anerkjennelse for sine Ludvig Holberg-roller, og for sine Ibsen-tolkinger. Spesielt hennes fremstilling av Gina Ekdal ved verdenspremieren på Vildanden den 9. januar 1885 (Sperati 1916:103-107). I 1901-02 spilte hun rollen som Lona Hessel i Samfundets Støtter.
== Familie ==
Hun ble gift med kapellmester Robert Ferdinand Arnold Sperati (1848–84), som var sønn av dirigenten og komponisten Paolo Sperati (1821–84). Sønnen Robert Sperati (1872–1945) ble skuespiller, og hadde tidlige stumfilmroller. Datteren Alvilde Sperati (1873–1946) ble skuespiller og operettesanger ved Den Nationale Scene.
== Trivia ==
I forbindelse med førsteoppførelsene av Vildanden på Den Nationale Scene i 1885, mente Octavia Sperati at det var erfaringen fra praktisk fotografisk arbeid i tante Marthine Lunds atelier i Kristiania som gjorde at hun kunne spille rollen som Gina Ekdal så naturlig:Hvad der bidrog til at hjælpe mig utover al mystik og ind i virkeligheten og bidrog til at jeg helt indforlivedes med og utformet min rolle i dens mange detaljer, var den omstændighet, at Gina Ekdal er saa rikelig velsignet med arbeide - alle mulige slags gjøremaal. Hun sliter og stræver ustanselig fra morgen til kveld for at skaffe mat og øl, hun fotograferer og lapper, lægger i ovnen hos den «logerende», lager sildesalat og lærer sig til at forsage og spare for sig selv.
Octavia Speratis portrett var det eneste som var intakt etter brannen ved Den Nationale Scene i 1983, en hendelse som fikk sin supranormale forklaring i påstanden at førsteinspisient Jørgen Fogge hevdet å ha hørt hennes stemme midt i flammehavet.
== Litteratur ==
Sperati, Octavia: Theatererindringer. Gyldendal. 1911.
Sperati, Octavia: Fra det gamle komediehus. Kristiania: Gyldendal. 1916.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Octavia Sperati – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Octavia Sperati hos Sceneweb | Octavia Salmine Sperati (født 19. februar 1847 i Kristiansand, død 22. | 195,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksej_Petrovitsj_Jermolov | 2023-02-04 | Aleksej Petrovitsj Jermolov | ['Kategori:Arméoffiserer', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. april', 'Kategori:Dødsfall i 1861', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1777', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1813)', 'Kategori:Personer fra Napoleonskrigene', 'Kategori:Russiske generaler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aleksej Petrovitsj Jermolov (russisk: Алексей Петрович Ермо́лов) født 24. maijul./ 4. juni 1777greg., død 11. apriljul./ 23. april 1861greg.) var sammen med Pjotr Ivanovitsj Bagration og Jakov Petrovitsj Kulnev blant de mest populære russiske generaler under Napoleonskrigene. Jermolov ble hyllet i dikt av blant annet Aleksandr Pusjkin for sin karismatiske ledelse av tsarens arméer.
| Aleksej Petrovitsj Jermolov (russisk: Алексей Петрович Ермо́лов) født 24. maijul./ 4. juni 1777greg., død 11. apriljul./ 23. april 1861greg.) var sammen med Pjotr Ivanovitsj Bagration og Jakov Petrovitsj Kulnev blant de mest populære russiske generaler under Napoleonskrigene. Jermolov ble hyllet i dikt av blant annet Aleksandr Pusjkin for sin karismatiske ledelse av tsarens arméer.
== Referanser ==
== Se også ==
(ru)Aleksej Jermolovs memoarer | Aleksej Petrovitsj Jermolov (russisk: Алексей Петрович Ермо́лов) født , død ) var sammen med Pjotr Ivanovitsj Bagration og Jakov Petrovitsj Kulnev blant de mest populære russiske generaler under Napoleonskrigene. Jermolov ble hyllet i dikt av blant annet Aleksandr Pusjkin for sin karismatiske ledelse av tsarens arméer. | 195,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Pieterszoon_Sweelinck | 2023-02-04 | Jan Pieterszoon Sweelinck | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 16. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1621', 'Kategori:Fødsler i 1562', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske komponister', 'Kategori:Nederlandske organister', 'Kategori:Personer fra Deventer', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jan Pieterszoon (1562–1621) var en nederlandsk organist og komponist.
| Jan Pieterszoon (1562–1621) var en nederlandsk organist og komponist.
== Liv og virke ==
Sweelinck var den eldste sønnen til organisten Peter Swybbertszoon og Elske Jansdochter Sweeling.
Som organist i ''Oude Kerk («Gamlekirka») i Amsterdam fikk Sweelinck stor innflytelse på den nordtyske orgelskole på 1600-tallet. Han var den siste mester innen den nederlandske polyfonien og en overgangsfigur mellom renessansen og barokken. Besøkere kom langveisfra for å høre Orfeus fra Amsterdam improvisere på orgel og cembalo.
Sweelinck komponerte mer enn 70 orgelverk, blant annet toccataer, fantasier og ricercarer), og over 250 stykker med vokalmusikk. Han forbandt elementer fra den engelske virginaltradisjonen med den italienske orgelstilen og han utviklet forløperen til orgelfugen.
Sweelinck var en omgjengelig og respektert mann, og en svært etterspurt lærer. Blant de mest berømte elevene av «den tyske organistmakeren» var Jacob Praetorius den yngre, Heinrich Scheidemann og Samuel Scheidt.
Lytteeksempel: Variation over Est-ce mars ? for orgel
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Robert Eitner: «Sweelinck, Jan Pieterszoon». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 37, Duncker & Humblot, Leipzig 1894, s. 258–261.
== Litteratur ==
Pieter Dirksen: The Keyboard Music of Jan Pieterszoon Sweelinck. Its Style, Significance and Influence. Koninklijke Vereniging voor Nederlandse Muziekgeschiedenis, Utrecht 1997, ISBN 90-6375-159-1.
Frits Noske: Sweelinck. Oxford University Press, Oxford o.a. 1988, ISBN 0-19-315259-2.
Bernhard Waritschlager: Jan Pieterszoon Sweelinck. I Christoph Kammertöns, Siegfried Mauser (red.): Lexikon des Klaviers. Laaber, Laaber 2006, ISBN 3-89007-543-6, s. 705f.
== Eksterne lenker ==
(en) Jan Pieterszoon Sweelinck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jan Pieterszoon Sweelinck – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Jan Pieterszoon Sweelinck i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Fritt tilgjengelige noter av Sweelinck i International Music Score Library Project | Jan Pieterszoon (1562–1621) var en nederlandsk organist og komponist. | 195,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Sperati | 2023-02-04 | Robert Sperati | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 27. juli', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn av italiensk opphav', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Robert Sperati (født 27. juli 1872 i Bergen, død 12. oktober 1945) var en norsk skuespiller, kjent fra de tidligste stumfilmer.
Han debuterte ved Den Nationale Scene som adelsmannen i Turgenevs Nådsensbrødet, før han hadde suksess som Thummelumsen i Gustav Wieds komedie med samme navn samt i Elias Kræmmers Bedstemors Gut. Senere virket han i Oslo, ved Centralteatret, Det Nye Teater og Friluftsteatret på Bygdøy. Videre var han med på Radioteatrets første sending, i rollen som Bøygen i Ibsens Peer Gynt (12. september 1926).
Han var sønn av skuespiller Octavia Salmine Sperati og kapellmester Robert F. A. Sperati, som igjen var sønn av dirigent og komponist Paolo Sperati. Han var gift med forfatteren Kitty Lossius.
| Robert Sperati (født 27. juli 1872 i Bergen, død 12. oktober 1945) var en norsk skuespiller, kjent fra de tidligste stumfilmer.
Han debuterte ved Den Nationale Scene som adelsmannen i Turgenevs Nådsensbrødet, før han hadde suksess som Thummelumsen i Gustav Wieds komedie med samme navn samt i Elias Kræmmers Bedstemors Gut. Senere virket han i Oslo, ved Centralteatret, Det Nye Teater og Friluftsteatret på Bygdøy. Videre var han med på Radioteatrets første sending, i rollen som Bøygen i Ibsens Peer Gynt (12. september 1926).
Han var sønn av skuespiller Octavia Salmine Sperati og kapellmester Robert F. A. Sperati, som igjen var sønn av dirigent og komponist Paolo Sperati. Han var gift med forfatteren Kitty Lossius.
== Filmografi ==
1926 – Den nye lensmannen
1918 – Vor tids helte
1917 – Unge hjerter
1917 – En Vinternat
1916 – Paria
1911 – Hemmeligheden
1911 – Fattigdommens forbandelse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Robert Sperati i Scenewebarkivet(en) Robert Sperati på Internet Movie Database
(no) Robert Sperati hos Sceneweb
(da) Robert Sperati på Filmdatabasen
(da) Robert Sperati på danskefilm.dk
(da) Robert Sperati på danskfilmogtv.dk
(en) Robert Sperati hos The Movie Database | Robert Sperati (født 27. juli 1872 i Bergen, død 12. | 195,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Anger | 2023-02-04 | Per Anger | ['Kategori:Ambassadører til Australia', 'Kategori:Ambassadører til Canada', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. november', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 7. desember', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Per Anger-prisen', 'Kategori:Personer fra Göteborg', 'Kategori:Rettskafne blant nasjonene', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske ambassadører'] | Per Johan Valentin Anger (født 7. desember 1913 i Göteborg, død 26. august 2002 i Stockholm) var en svensk diplomat og embetsmann.
Slekten Anger kommer fra Angered i Västra Götalands län. Etter at Per Anger hadde tatt juridisk embetseksamen på Uppsala universitet i 1939, ble han ansatt som attaché i Utrikesdepartementet. Han tjenestegjorde i Berlin i 1940 og i Budapest i 1942 med Raoul Wallenberg. I 1946 ble han andre legasjonssekretær i Kairo, og samme år chargé d'affaires i Addis Abeba. Han var i Afrika til 1948, da han fikk stilling i UD. På 1950-tallet hadde han flere stillinger i Europa, før han i 1957 ble byråsjef i UD.
I 1979 publiserte Anger den selvbiografiske Med Raoul Wallenberg i Budapest: minnen från krigsåren i Ungern, som har blitt oversatt til flere språk. Anger var Raoul Wallenbergs nærmeste mann i redningsaksjonen av jøder og har blitt utnevnt til æresborger i Israel.
I 2004 innstiftet den svenske regjeringen en pris til hans minne, Per Anger-prisen, for å fremme humanistisk og demokratifremmende innsats.
| Per Johan Valentin Anger (født 7. desember 1913 i Göteborg, død 26. august 2002 i Stockholm) var en svensk diplomat og embetsmann.
Slekten Anger kommer fra Angered i Västra Götalands län. Etter at Per Anger hadde tatt juridisk embetseksamen på Uppsala universitet i 1939, ble han ansatt som attaché i Utrikesdepartementet. Han tjenestegjorde i Berlin i 1940 og i Budapest i 1942 med Raoul Wallenberg. I 1946 ble han andre legasjonssekretær i Kairo, og samme år chargé d'affaires i Addis Abeba. Han var i Afrika til 1948, da han fikk stilling i UD. På 1950-tallet hadde han flere stillinger i Europa, før han i 1957 ble byråsjef i UD.
I 1979 publiserte Anger den selvbiografiske Med Raoul Wallenberg i Budapest: minnen från krigsåren i Ungern, som har blitt oversatt til flere språk. Anger var Raoul Wallenbergs nærmeste mann i redningsaksjonen av jøder og har blitt utnevnt til æresborger i Israel.
I 2004 innstiftet den svenske regjeringen en pris til hans minne, Per Anger-prisen, for å fremme humanistisk og demokratifremmende innsats.
== Bibliografi ==
Med Raoul Wallenberg i Budapest: minnen från krigsåren i Ungern, Stockholm: Norstedt, 1979. ISBN 91-1-793462-1
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Per Anger-priset
Nekrolog International Raoul Wallenberg Foundation
Nekrolog SvD 27/8 2002
Per Anger - Yad Vashem (en) | Per Johan Valentin Anger (født 7. desember 1913 i Göteborg, død 26. | 195,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Rusti | 2023-02-04 | Kjell Rusti | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-01'] | Kjell Rusti (født 15. januar 1961) er administrerende direktør i Sopra Steria Norge AS. Han har vært konsernsjef for det internasjonale forretning- og IT-konsulentselskapet i Skandinavia fra november 2008. Valgt leder for Den Norske Dataforening 2003-2005.
| Kjell Rusti (født 15. januar 1961) er administrerende direktør i Sopra Steria Norge AS. Han har vært konsernsjef for det internasjonale forretning- og IT-konsulentselskapet i Skandinavia fra november 2008. Valgt leder for Den Norske Dataforening 2003-2005.
== Referanser == | Kjell Rusti (født 15. januar 1961) er administrerende direktør i Sopra Steria Norge AS. | 195,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samuel_Scheidt | 2023-02-04 | Samuel Scheidt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1654', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1587', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordtyske orgelskole', 'Kategori:Personer fra Halle', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Samuel Scheidt (1587–1654) var en tysk organist og komponist.
| Samuel Scheidt (1587–1654) var en tysk organist og komponist.
== Liv og virke ==
Den første posten Scheidt hadde var som hjelpeorganist i Moritzkirche i Halle i 1603. I årene 1607 til 1609 studerte han hos Jan Pieterszoon Sweelinck i Amsterdam. Sweelinck fikk en sterk innflytelse på Scheidts stil.
Etter at Scheidt vendte tilbake til Halle i 1609, ble han hofforganist hos erkebiskopen av Magdeburg, Markgreve Christian Wilhelm von Brandenburg, og noe senere kapellmester for hofforkesteret i Halle. I årene 1614 til 1616 arbeidet han her sammen med Michael Praetorius.
I 1624 fikk Scheidt utgitt Tabulatura nova. Denne samlingen verk for orgel og klavikord er Tysklands første trykte utgivelse av klaviaturmusikk i partiturnotasjon (dvs kombinasjoner av femlinjes notesystemer).
I 1627, 40 år gammel, giftet Scheidt seg med Helena Magdalena Keller. De fikk syv barn, men bare to overlevde en pestepidemi i 1636. Etter at tjenesteherren flyktet fra Albrecht von Wallensteins tropper i 1628, ble Scheidt arbeidsløs. Det ble da opprettet en skreddersydd stilling for ham som Director musices (musikdirektør) ved tre store kirker i Halle by.
Scheidt mistet denne stillingen i 1630, sannsynligvis på grunn av en truende rekatolisering av Halle. Før har man antatt at det skyldes en konflikt med gymnasrektor Christian Gueintz. Deretter livnærte Scheidt seg som privat næringsdrivende («bloßer Privatus») takket være en lang rekke elever og musikalske leilighetsoppdrag. Til slutt mistet han hele sin formue, sannsynligvis på grunn av den pågående krigen.
Scheidt hørte til de viktigste komponistene på 1600-tallet. Både kvantitativt og kvalitativt gav han vektige bidrag til vokal- og instrumentalmusikken, i det hele mye bredere enn sine samtidige Heinrich Schütz og Johann Hermann Schein.
Mange av Scheidts mest gripende vokalverk, som de sene Geistliche Konzerte, er i dag stort sett ukjente og uoppførte.
== Verk i utvalg ==
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Robert Eitner: «Scheidt, Samuel». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 30, Duncker & Humblot, Leipzig 1890, s. 712–714.
== Litteratur ==
Erika Gessner: Samuel Scheidts geistliche Konzerte. Berlin 1961.
Klaus-Peter Koch (red.): Samuel-Scheidt-Werke-Verzeichnis (SSWV). Wiesbaden 2000.
(de) Klaus-Peter Koch: «Scheidt, Samuel.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 22, Duncker & Humblot, Berlin 2005, ISBN 3-428-11203-2, s. 634–636 (digitalisering).
Wolfgang Stolze: Zur Gesamtausgabe der Werke Samuel Scheidts. I Die Musikforschung 40 (1987), s. 120–135.
Wolfgang Stolze: "War Samuel Scheidt ein musikalischer Reaktionär?" i Musik und Kirche 52 (1982), s. 113–126.
== Eksterne lenker ==
(de) Diskografi
(en) Fritt tilgjengelige noter av Samuel Scheidt i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Samuel Scheidt i International Music Score Library Project | Samuel Scheidt (1587–1654) var en tysk organist og komponist. | 195,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amboltsky | 2023-02-04 | Amboltsky | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skytyper'] | Amboltsky er en høy cirrussky i toppen av en cumulonimbussky.
I en cumulonimbussky er det særlig kraftige oppoverretta luftstrømmer. Etter hvert som lufta stiger, blir den avkjølt og kondenserer, slik at det blir dannet skyer. Cumulonimbusskyen vokser til den når toppen av tropopausen, som markerer et skille i atmosfæren der lufta i stratosfæren over dette nivået brått blir langt mer stabil. Den stigende lufta trenger derfor ikke i særlig grad gjennom tropopausen og blir i stedet presset ut horisontalt som stigende røyk som treffer et tak. Denne horisontale vinden i toppen av en cumulonimbussky drar med seg cirrusskyene i toppen utover, og sett fra avstand får hele skyen form som en ambolt.
Amboltskyer er tegn på en fullt utviklet cumulonimbussky som ofte fører med seg tordenvær eller kraftige regn- og haglbyger. Om det faller nedbør fra selve amboltskyen, vil det noen ganger kunne dannes mammatus- eller mammaskyer.
| Amboltsky er en høy cirrussky i toppen av en cumulonimbussky.
I en cumulonimbussky er det særlig kraftige oppoverretta luftstrømmer. Etter hvert som lufta stiger, blir den avkjølt og kondenserer, slik at det blir dannet skyer. Cumulonimbusskyen vokser til den når toppen av tropopausen, som markerer et skille i atmosfæren der lufta i stratosfæren over dette nivået brått blir langt mer stabil. Den stigende lufta trenger derfor ikke i særlig grad gjennom tropopausen og blir i stedet presset ut horisontalt som stigende røyk som treffer et tak. Denne horisontale vinden i toppen av en cumulonimbussky drar med seg cirrusskyene i toppen utover, og sett fra avstand får hele skyen form som en ambolt.
Amboltskyer er tegn på en fullt utviklet cumulonimbussky som ofte fører med seg tordenvær eller kraftige regn- og haglbyger. Om det faller nedbør fra selve amboltskyen, vil det noen ganger kunne dannes mammatus- eller mammaskyer.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Cumulonimbus incus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Amboltsky reiste seg over Vesterålen | Amboltsky er en høy cirrussky i toppen av en cumulonimbussky. | 195,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Foss_videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Foss videregående skole | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1900 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1900', 'Kategori:Byggverk tegnet av Balthazar Lange', 'Kategori:Grünerløkka', 'Kategori:Kulturminner i bydel Grünerløkka', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i bydel Grünerløkka', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1900', 'Kategori:Videregående skoler i Oslo'] | Foss videregående skole er en videregående skole på Grünerløkka i Oslo. Skolen tilbyr utdanning innen skoleretningene Musikk, dans og drama, med fordypning innen musikk og studiespesialisering.
Ved innføringen av Kunnskapsløftet i 2006 beholdt skolen sitt tilbud med utdanningsprogramene studiespesialisering og musikk, dans, drama med fordypning i musikk.
Skolen har to musikk- og fem studiespesialiseringsklasser på hvert trinn og har ca. 700 elever. Det er en rekke øvingsrom med pianoer/flygler i kjelleren, som i hovedsak brukes av studenter ved musikklinjen. Lektor og lærebokforfatter Stein Øgrim, var skolens rektor fra 1995 til juni 2015, med kun et par års avbrudd.
Foran skolen ligger Nini Roll Ankers plass.
| Foss videregående skole er en videregående skole på Grünerløkka i Oslo. Skolen tilbyr utdanning innen skoleretningene Musikk, dans og drama, med fordypning innen musikk og studiespesialisering.
Ved innføringen av Kunnskapsløftet i 2006 beholdt skolen sitt tilbud med utdanningsprogramene studiespesialisering og musikk, dans, drama med fordypning i musikk.
Skolen har to musikk- og fem studiespesialiseringsklasser på hvert trinn og har ca. 700 elever. Det er en rekke øvingsrom med pianoer/flygler i kjelleren, som i hovedsak brukes av studenter ved musikklinjen. Lektor og lærebokforfatter Stein Øgrim, var skolens rektor fra 1995 til juni 2015, med kun et par års avbrudd.
Foran skolen ligger Nini Roll Ankers plass.
== Historie ==
Foss skole ble bygget på grunn av økningen i elevtallet i folkeskolen og den 24. september 1900 ble datidens største og dyreste skolebygning tatt i bruk, med plass til opptil 2 000 elever. Skolen er tegnet av arkitekt Balthazar Lange. Fra 1900 til 1936 var Foss folkeskole med elever fra 1. til 7. klasse. Fra 1933 tok skolen også imot middelskoleklasser (fra 6. til 10. klasse), og fra 1937 var skolen middelskole og gymnas.
Foss skole var okkupert av tyskerne under 2. verdenskrig. Dette varte dog kun noen få dager pga. beliggenheten som gjorde den utsatt for bombing. Skolen virket videre som «samleskole» for alle høyere skoler i det gamle byområdet, og 5-6 skoler hadde undervisning der samtidig. Fordi skolen var et samlingssted for mange mennesker, foregikk det mye illegalt arbeid der. Flere av «gutta på skauen» sto oppført som elever ved skolen.
Skolen var gjenstand for flere pedagogiske forsøksordninger for å øke elevenes ansvarlighet og medbestemmelse over egen skolehverdag, og ble således en av de første skolene i landet som fikk naturfaglinje.
Fra 1958 var det voksenopplæring ved skolen under navnet Oslo Kommunale Realskole og Gymnas for voksne. Denne skolen flyttet fra Foss til Hartvig Nissens skole på Frogner.
I ungdomsopprørets tid på 1970-tallet var Foss en av de «røde» Oslo-skolene. I 1969 vedtok elevene å sette reglementet ut av kraft og erstatte elevråd med allmannamøte. Rektor svarte med å oppløse hele elevrådet. Turbulensen på skolen nådde forsidene på Oslo-avisene, og Dagbladet rapporterte: «Tysklands deling skulle være hovedemne på lørdagens møte i Studentersamfundet, men det var Foss skole på Grünerløkka som kom til å stjele mesteparten av oppmerksomheten». Det radikale miljøet på skolen har siden manifestert seg i flere skolevalg.
Fra 1971 fikk skolen linjen som har dannet grunnlaget for den profilen skolen har idag; engelsklinje med musikk. I 1973 flyttet Musikkonservatoriet til Foss.
Ved innføringen av Reformgymnaset i 1977 fikk skolen to studieretninger:
Allmennfagligstudieretning med naturfaglinje, språklinje, samfunnsfaglinje og musikkteoretisk linje og
Studieretning for husflids- og estetiske fag med musikk (den tidligere musikkfagskolen).I 1979 fikk skolen en ettårig innføringsklasse for fremmedspråklige elever, hvor elever som hadde bestått eksamen kunne søke om opptak i den ordinære videregående skolen. I 1991 fikk skolen et eget 3-årig løp for fremmedspråklige elever som førte fram til generell studiekompetanse.
De endringene som skjedde på 80-tallet som førte til at elevene kunne velge fag på tvers av studieretningene ble også ytterligere utvidet i de to siste skolereformene, Reform 94 og Kunnskapsløftet. Skolen fikk nå to studieretninger (Utdanningsprogram etter Kunnskapsløftet):
Studieretning for musikk, dans, drama, med fordypning i musikk.
Studieretning for allmenne fag (Utdanningsprogram for studiespesialisering etter Kunnskapsløftet).
== Rektorer ==
1934-1943: Kolbjørn Koppang
1943-1945: Sigurd Rateig
1946-1966: Arnulv Nygaard
1966-1980: Arne Redse
1980-1986: Johannes Elgvin
Høsten 1986: Per Erik Pedersen (fung.)
1986-1993: Nina Tollaas
Høsten 1993: Per Erik Pedersen (fung.)
1994-1995: Leif Svendsen
1995-1998: Stein Øgrim
1998-2000: Øystein Skjæveland
2000-2015: Stein Øgrim
2015-2017: Morten Olsen (fra Fyrstikkalleen skole)
2017: Jan Ljøner (midlertidig, fra Gamlebyen skole)
2017-2021 : Trond Lien (fra Oslo Handelsgymnasium, til direktør for videregående skoler i Oslo)
2021: Jan Ljøner (midlertidig, fra Lysejordet skole, til Ammerud skole)
2021-: Elisabeth Ringdal (fungerende)
== Kjente Foss-elever ==
Iben Akerlie – filmskuespiller (hovedrolle i filmen Victoria)
Rein Alexander – sanger
Øystein Aslaksen – fagforeningsleder
Frode Barth – jazzmusiker (gitar) og komponist
Øyvind Bjorå – musiker, orkesterleder
Ingebjørg Bratland – folkemusiker, kveder og sanger
Odd Børretzen – kåsør, dikter og vokalist
Catharina Chen – fiolinist
Sara Chen – fiolinist
Lotten Christiansen – TV-journalist
Torgrim Eggen – forfatter og musiker
Karen Jo Fields – popartist
Maria Kjos Fonn – forfatter
Lisa Gamlem – regissør
Johan Golden – komiker
Kim Arne Hagen – sanger, musiker, skuespiller
Aslak Hartberg – kjent som «ALIS», rapper og jazzmusiker
Kate Havnevik – singer/songwriter
Tine Thing Helseth – trompetist
Stefan Herheim – operaregissør
Stein Hernes – kommunikasjonssjef, politisk rådgiver
Ine Hoem – sanger, musiker
Øyvind Holen – journalist og forfatter
Eva Joly – forhørsdommer, korrupsjonsjeger og europapolitiker
Panchakulasingam Kandiah – kirurg, arbeider for Norsk Tamilsk Helseorganisasjon
Jannike Kruse – musikalartist
Lars Lillo-Stenberg – popartist
Marte Michelet – journalist
Markus Midré – poet
Tor Milde – musikkjournalist
Sjur Miljeteig – jazzmusiker (trompet)
Birger Mistereggen – musiker, slagverk
Maria Orieta – singer/songwriter
No. 4 - popband
Fredrik Otterstad – dirigent i Sølvguttene, sanger (tenor)
Åsne Berre Persen – miljøaktivist, forfatter, musikkviter
Pitsj – jentevokalgruppe med blant annet Ane Roggen, Ida Roggen, Anine Kruse og Benedikte Kruse
Abid Raja – jurist og kulturminister
Thea Glenton Raknes – artist/låtskriver, vokalist Norma Sass
Ingeborg Sundrehagen Raustøl – skuespiller
Axel Toreg Reite – bassist
Petter Richter - klassisk gitarist
Eivind Holtsmark Ringstad - bratsjist
Live Maria Roggen – jazzmusiker (vokal)
Vera Rudi - skuespiller og pianist
Arild Rønsen – musikkjournalist
Jon Ola Sand – tv-produsent og MGP-general 2010
Julia Schacht - skuespiller
Trygve Seim – jazzmusiker (sax)
Amina Sewali – singer/songwriter, skuespiller
Maria Navarro Skaranger - forfatter
Mari Skurdal – redaktør
Marte Spurkeland – journalist
Henriette Steenstrup – skuespiller
Maria Haukaas Storeng – popsanger
Espen Stueland – forfatter
Ivan Tostrup – fotograf
Per Valebrokk – redaktør, journalist
Andreas Viestad – kokk og journalist
Grete Waitz – idrettsutøver
Unni Wilhelmsen – singer/songwriter
Ando Woltmann – vokalist i King Midas
Jacob Young – gitarist
Bertine Zetlitz – popmusiker
Eivind Aarset – jazzmusiker (gitar)
Markus Neby - Musiker og radiovert
Mathias Luppichini - Musikalartist og komiker
Mansoor Hussain - Ungdomspolitiker og leder av AUF Oslo
Rauand Ismail - politiker
== Tradisjoner ==
Foss videregående skole har flere faste arrangementer gjennom skoleåret som Foss-stafetten, som fylte 30 år i 2010, Foss Melodi Grand Prix, Fossrevyen, som i 2007, 2014 og 2019 vant Årets Revy av Aftenposten, og konserter i Paulus kirke, Freia-salen og i Aulaen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Foss videregående skoles nettside
«Foss videregående skole». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | | målform = | 195,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinkjer_tekniske_fagskole | 2023-02-04 | Steinkjer tekniske fagskole | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Skoler i Steinkjer', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1968', 'Kategori:Videregående skoler i Trøndelag'] | Steinkjer tekniske fagskole ble etablert i 1968. I dag gir skolen en teoretisk utdannelse som bygger på fag/svennebrev eller annen treårig yrkesutdannelse i ulike fag. Utdanningen gir tittelen fagtekniker og kvalifiserer til mange typer stillinger innen elforsyning, oljeindustri og prosessindustri. Det kan være tekniker eller driftsleder, produktutvikler, service- og vedlikeholdstekniker, faglærer i videregående skole, selger/ markedsfører av teknisk utstyr, planlegger/ prosjekterer av tekniske anlegg eller ingeniør. | Steinkjer tekniske fagskole ble etablert i 1968. I dag gir skolen en teoretisk utdannelse som bygger på fag/svennebrev eller annen treårig yrkesutdannelse i ulike fag. Utdanningen gir tittelen fagtekniker og kvalifiserer til mange typer stillinger innen elforsyning, oljeindustri og prosessindustri. Det kan være tekniker eller driftsleder, produktutvikler, service- og vedlikeholdstekniker, faglærer i videregående skole, selger/ markedsfører av teknisk utstyr, planlegger/ prosjekterer av tekniske anlegg eller ingeniør. | Steinkjer tekniske fagskole ble etablert i 1968. I dag gir skolen en teoretisk utdannelse som bygger på fag/svennebrev eller annen treårig yrkesutdannelse i ulike fag. | 195,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordtyske_orgelskole | 2023-02-04 | Nordtyske orgelskole | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkmusikk', 'Kategori:Nordtyske orgelskole', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den nordtyske orgelskole er en stilretning innen orgelmusikken som oppsto på 1600-tallet med blomstringstid fram mot midten av 1700-tallet.
Stilretningen vokste fram under innflytelse fra nederlandske organister, spesielt Jan Pieterszoon Sweelinck i Amsterdam. Særtrekk ved den nordtyske skolen er hyppige skift mellom manualene og et svært selvstendig pedalspill, en praksis som ble mulig etter en kraftig kvalitetsforbedring av nordtyske orgler utover 1600-tallet og tidlig 1700-tall. Kjente orgelbyggere i denne perioden var framfor alt Hans Scherer den eldre, Hans Scherer den yngre og Arp Schnitger.
Senteret for stilen var rundt Hamburg, først og fremst Lübeck, Bremen, Lüneburg og Stade, men det fantes utøvere også i Danmark og Sverige, som Christian Geist.
| Den nordtyske orgelskole er en stilretning innen orgelmusikken som oppsto på 1600-tallet med blomstringstid fram mot midten av 1700-tallet.
Stilretningen vokste fram under innflytelse fra nederlandske organister, spesielt Jan Pieterszoon Sweelinck i Amsterdam. Særtrekk ved den nordtyske skolen er hyppige skift mellom manualene og et svært selvstendig pedalspill, en praksis som ble mulig etter en kraftig kvalitetsforbedring av nordtyske orgler utover 1600-tallet og tidlig 1700-tall. Kjente orgelbyggere i denne perioden var framfor alt Hans Scherer den eldre, Hans Scherer den yngre og Arp Schnitger.
Senteret for stilen var rundt Hamburg, først og fremst Lübeck, Bremen, Lüneburg og Stade, men det fantes utøvere også i Danmark og Sverige, som Christian Geist.
== Kjente representanter ==
Der lærere er kjent er de satt i parentes.
== Litteratur ==
Klaus Beckmann: Die Norddeutsche Schule. Orgelmusik im protestantischen Norddeutschland zwischen 1517 und 1755. 2 bind. Schott, Mainz u. a. 2005–2009;
Bind 1: Die Zeit der Gründerväter. 1517–1629. 2005, ISBN 3-7957-0531-2;
Bind 2: Blütezeit und Verfall. 1620–1755. 2009, ISBN 978-3-7957-0532-9. | Den nordtyske orgelskole er en stilretning innen orgelmusikken som oppsto på 1600-tallet med blomstringstid fram mot midten av 1700-tallet. | 195,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moskvatid | 2023-02-04 | Moskvatid | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Moskva', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Tidssoner', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Moskvatid (russisk: моско́вское вре́мя – moskovskoje vremja), forkortet MSK, er en tidssone som omfatter byen Moskva og mesteparten av den europeiske delen av Russland, inkludert St. Petersburg. Den er den nest vestligste av Russlands ni tidssoner.
Den 27. mars 2011 ble det innført «permanent sommertid» i hele Russland i forbindelse med overgangen til sommertid. Moskvatiden ble da låst til fire timer foran UTC (UTC+4).
Den 26. oktober 2014 ble dette endret igjen, og Russland har etter dette «permanent vintertid». Moskvatid ligger nå tre timer foran UTC UTC+3..
I henhold til et dekret fra Folkekommissærenes råd av 16. juni 1930 ble det innført dekrettid, som innebar at det ble lagt til en time for alle tidssonene i Sovjetunionen, slik at moskvatid ble liggende tre timer foran UTC.
Moskvatid brukes til rutetabeller for tog, fly, skip, etc. over hele Russland, og moskvatid registreres på telegrammer og lignende, og blir ofte også brukt av radio- og TV-stasjoner over hele landet.
| Moskvatid (russisk: моско́вское вре́мя – moskovskoje vremja), forkortet MSK, er en tidssone som omfatter byen Moskva og mesteparten av den europeiske delen av Russland, inkludert St. Petersburg. Den er den nest vestligste av Russlands ni tidssoner.
Den 27. mars 2011 ble det innført «permanent sommertid» i hele Russland i forbindelse med overgangen til sommertid. Moskvatiden ble da låst til fire timer foran UTC (UTC+4).
Den 26. oktober 2014 ble dette endret igjen, og Russland har etter dette «permanent vintertid». Moskvatid ligger nå tre timer foran UTC UTC+3..
I henhold til et dekret fra Folkekommissærenes råd av 16. juni 1930 ble det innført dekrettid, som innebar at det ble lagt til en time for alle tidssonene i Sovjetunionen, slik at moskvatid ble liggende tre timer foran UTC.
Moskvatid brukes til rutetabeller for tog, fly, skip, etc. over hele Russland, og moskvatid registreres på telegrammer og lignende, og blir ofte også brukt av radio- og TV-stasjoner over hele landet.
== Bruk ==
Moskvatid benyttes av hele Russland vest for Uralfjellene, med unntak av Kaliningrad oblast som bruker østeuropeisk tid (UTC+2), Samara oblast og Udmurtia som bruker samaratid (UTC+4), og Perm kraj, Basjkortostan og Orenburg oblast som bruker jekaterinburgtid (UTC+5).
Tidligere ble moskvatid også brukt i de europeiske delene av Sovjetunionen:
Hviterussland, fra 1930-1991
Estland, fra 1940-1989
Latvia, fra 1940-1989
Litauen, fra 1940-1989
Moldova, fra 1940-1991
Ukraina, fra 1930-1990
Kaliningrad oblast (Russland), fra 1946-1991
Samara oblast (Russland), fra 1989-1991I årene 1922-30 og 1991-92 brukte Moskva østeuropeisk tid.
== Referanser == | Moskvatid (russisk: моско́вское вре́мя – moskovskoje vremja), forkortet MSK, er en tidssone som omfatter byen Moskva og mesteparten av den europeiske delen av Russland, inkludert St. Petersburg. | 195,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Velaug | 2023-02-04 | Velaug | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn'] | Velaug er et kvinnenavn som kommer fra de norrøne orden ve og laug som betyr henholdsvis «hjem» og «forlovet» eller «viet til».
| Velaug er et kvinnenavn som kommer fra de norrøne orden ve og laug som betyr henholdsvis «hjem» og «forlovet» eller «viet til».
== Utbredelse ==
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Annlaug og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Velaug
(en) Think Baby Names: Velaug | Velaug er et kvinnenavn som kommer fra de norrøne orden ve og laug som betyr henholdsvis «hjem» og «forlovet» eller «viet til». | 195,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stephen_Liu_Difen | 2023-02-04 | Stephen Liu Difen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. november', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cangzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Stephen Liu Difen (født 13. mai 1912 i landsbyen Biandukou i fylket Renqiu i provinsen Hebei i Kina, død 14. november 1992 i Kuancheng i Hebei) var katolsk undergrunnsbiskop av Anguo i Hebei.
Han kom fra en katolsk familie og begynte tidlig på veien mot presteembedet. I 1932 begynte han på presteseminaret i Beijing, og ble ordinert i 1939. Etter å ha avlagt toppeksamener ved Fujanuniversitetet returnerte han til Anguo bispedømme for prestetjeneste, samtidig med at han fortsatte med medisinske studier.
Under den annen sino-japanske krig ble han bedt av en biskop om å overta ledelsen av en skole i Hankou.
I 1951 ble han arrestert for å ha nektet å gå med i Tre-selv-bevegelsen. Etter løslatelsen arbeidet han ved sykehuset i Anguo. Under kulturrevolusjonen ble han sterkt forfulgt og svært dårlig behandlet, og avskjediget fra sykehuset.
I 1980 kunne han returnere til sykehusstillingen. I 1984 pensjonerte han seg derfra og viet seg deretter fullt ut til sjelesorg og forkynnelse. I 1990 ble han bortført av myndighetene – det var en hemmelig arrestasjon, og ingen fikk vite hvor han var.
Etter dårlig behandling i myndighetenes hender døde han i fengsel i Kuangcheng i 1992, 80 år gammel.
Han var den tredje arresterte biskop i området på kort tid som døde i fangenskap. De andre to var biskopene Paul Shi Chunjie (4. november 1991) og Peter Joseph Fan Xueyan (16. april 1992). Tre andre undergrunnsbiskoper var også blitt bortført/arrestert i samme del av provinsen Hebei: Peter Chen Jianzhang, Paul Liu Shuhe og Cosmas Shi Enxiang. To av dem var over 70 og syke.
| Stephen Liu Difen (født 13. mai 1912 i landsbyen Biandukou i fylket Renqiu i provinsen Hebei i Kina, død 14. november 1992 i Kuancheng i Hebei) var katolsk undergrunnsbiskop av Anguo i Hebei.
Han kom fra en katolsk familie og begynte tidlig på veien mot presteembedet. I 1932 begynte han på presteseminaret i Beijing, og ble ordinert i 1939. Etter å ha avlagt toppeksamener ved Fujanuniversitetet returnerte han til Anguo bispedømme for prestetjeneste, samtidig med at han fortsatte med medisinske studier.
Under den annen sino-japanske krig ble han bedt av en biskop om å overta ledelsen av en skole i Hankou.
I 1951 ble han arrestert for å ha nektet å gå med i Tre-selv-bevegelsen. Etter løslatelsen arbeidet han ved sykehuset i Anguo. Under kulturrevolusjonen ble han sterkt forfulgt og svært dårlig behandlet, og avskjediget fra sykehuset.
I 1980 kunne han returnere til sykehusstillingen. I 1984 pensjonerte han seg derfra og viet seg deretter fullt ut til sjelesorg og forkynnelse. I 1990 ble han bortført av myndighetene – det var en hemmelig arrestasjon, og ingen fikk vite hvor han var.
Etter dårlig behandling i myndighetenes hender døde han i fengsel i Kuangcheng i 1992, 80 år gammel.
Han var den tredje arresterte biskop i området på kort tid som døde i fangenskap. De andre to var biskopene Paul Shi Chunjie (4. november 1991) og Peter Joseph Fan Xueyan (16. april 1992). Tre andre undergrunnsbiskoper var også blitt bortført/arrestert i samme del av provinsen Hebei: Peter Chen Jianzhang, Paul Liu Shuhe og Cosmas Shi Enxiang. To av dem var over 70 og syke.
== Referanser == | Stephen Liu Difen (født 13. mai 1912 i landsbyen Biandukou i fylket Renqiu i provinsen Hebei i Kina, død 14. | 195,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jekaterinburgtid | 2023-02-04 | Jekaterinburgtid | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | Jekaterinburgtid (russisk: екатеринбургское время – jekaterinburgskoje vremja), forkortet YEKT, oppkalt etter byen Jekaterinburg, er en tidssone i Russland. Den ligger fem timer foran UTC (UTC+5) og to timer foran moskvatid (MSK+2).
I 2011 gikk hele Russland over til «permanent vintertid» (normaltid). Istedenfor å veksle mellom UTC+5 vinterstid og UTC+6 sommertid, var Jektarinburgtid stilt fram til UTC+6 som «permanent sommertid». I 2014 gikk Jekaterinburgtid tilbake til UTC+5 som normaltid.
| Jekaterinburgtid (russisk: екатеринбургское время – jekaterinburgskoje vremja), forkortet YEKT, oppkalt etter byen Jekaterinburg, er en tidssone i Russland. Den ligger fem timer foran UTC (UTC+5) og to timer foran moskvatid (MSK+2).
I 2011 gikk hele Russland over til «permanent vintertid» (normaltid). Istedenfor å veksle mellom UTC+5 vinterstid og UTC+6 sommertid, var Jektarinburgtid stilt fram til UTC+6 som «permanent sommertid». I 2014 gikk Jekaterinburgtid tilbake til UTC+5 som normaltid.
== Områder med jekaterinburgtid ==
YEKT/YEKST er offisiell tidssone for:
Basjkortostan
Perm kraj
Kurgan oblast
Orenburg oblast
Sverdlovsk oblast
Tjumen oblast
Tsjeljabinsk oblast
Khanty-Mansia
Jamalo-Nenetsk
== Større byer med jekaterinburgtid ==
Jekaterinburg
Kurgan
Perm
Tjumen
Ufa
Tsjeljabinsk
Orenburg
Khanty-Mansijsk
Novyj Urengoj
== Se også ==
Tid i Russland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
"Russia Time Zone Map". på WorldTimeZone.com. | Jekaterinburgtid (russisk: екатеринбургское время – jekaterinburgskoje vremja), forkortet YEKT, oppkalt etter byen Jekaterinburg, er en tidssone i Russland. Den ligger fem timer foran UTC (UTC+5) og to timer foran moskvatid (MSK+2). | 195,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hieronymus_Praetorius | 2023-02-04 | Hieronymus Praetorius | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1629', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1560', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordtyske orgelskole', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister'] | Hieronymus Praetorius (1560–1629) var en tysk organist og komponist fra tidligbarokken.
| Hieronymus Praetorius (1560–1629) var en tysk organist og komponist fra tidligbarokken.
== Liv og virke ==
Praetorius fikk sin første musikalske utdannelse av sin far, organisten Jacob Praetorius den eldre før utdanningen fortsatte i Köln.
I 1580 tok han stillingen som kantor i Erfurt, men vendte tilbake til Hamburg i 1582 for å arbeide som sin fars assistent. Etter farens død i 1586 overtok han som organist ved St. Jacobi-Kirche i Hamburg hvor han virket til han selv døde i 1629.
Hieronymus hadde fire sønner og tre døtre, hvorav Jacob, Michael og Johann ble musikere.
Praetorius skrev først og fremst kirkemusikk, hovedsakelig orgel- og vokalmusikk. Framfor alt dreide det seg om koraler, messer, Kyrier, salmer, magnificats og hymner. Han regnes som en av pionerene i den nordtyske orgelskolen.
Praetorius var den første i Nordtyskland som skrev vokalmusikk i den nye venetianske stilen. Korstørrelsene varierte fra 8 til 20 sangere med stemmene oppdelt i to, tre eller fire grupper. Tar en i betraktning mengden og kompleksiteten av det han skrev må han ha hatt tilgang på godt trente og sofistikerte musikere.
Et utvalg verk:
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Robert Eitner: «Praetorius, Hieronymus». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 26, Duncker & Humblot, Leipzig 1888, s. 516 f.
== Litteratur ==
Klaus Beckmann: Die Norddeutsche Schule. Orgelmusik im protestantischen Norddeutschland zwischen 1517 und 1755. Teil I Die Zeit der Gründungsväter 1517-1629. Schott, Mainz 2005.
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Hieronymus Praetorius i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Fritt tilgjengelige noter av Hieronymus Praetorius i International Music Score Library Project | Hieronymus Praetorius (1560–1629) var en tysk organist og komponist fra tidligbarokken. | 195,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiskumvannet | 2023-02-04 | Fiskumvannet | ['Kategori:59,7°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drammensvassdraget', 'Kategori:Innsjøer i Øvre Eiker', 'Kategori:Reservoarer i Viken', 'Kategori:Sider med kart'] | Fiskumvannet er en innsjø i Øvre Eiker i Viken. Den ligger i Eikernvassdraget, like nedstrøms fra den større innsjøen Eikeren. Fiskumvannet har utløp til Vestfosselva og vannstanden reguleres av inntaksdammen til Vestfossen kraftverk. Vannet har tilsig fra Fiskumelva, Dørja og fra Eikeren. Fiskumvannet er forbundet med Eikern ved et smalt sund, «Sundet». Sundet skal etter historier være skapt av menneskers arbeid, men dette kan ikke med sikkerhet bekreftes.Fiskumvannet er et grunt vann med en maksimum dybde 20 meter, i motsetning til Eikeren med maksimum dybde 156 meter.
Ved sundet ligger Sundhaugen hvor det er en badestrand og Sundhaugen restaurant eller «Sundhaugen turistpaviljong» som tidligere var restaurant og dansested. Den har i senere tid forfalt noe og har kun vært i drift i perioder. Den markante funkisbygningen er tegnet av arkitekt Christian Fr. Arbo og oppført i to byggetrinn i 1937 og 1938. Dette skulle vært første byggetrinn til et større hotell, men videre utbygging ble ikke noe av. Bygningen er verneverdig.Ved Fiskumvannet ligger også middelalder kirken Fiskum gamle kirke.
På de tider man benyttet hest og slede til transport av folk og varer mellom «Haugsund» og Kongsberg var veiene meget dårlige, så om vinteren ble Fiskumsvannet benyttet isteden for landveien.
På slutten av 1700-tallet fikk en bonde en steinøks i garnet. Fiskumøksa ble anerkjent som den aller fineste stridsøks fra norsk yngre steinalder da den ble levert til Universitetets Oldsaksamling i 1853 og er senere omtalt i en rekke arkeologiske arbeider.I Fiskumvannet er det mange fiskeslag, mest kjent er gjeddefiske.
Nord- og vestsiden av vannet omfattes av Fiskumvannet naturreservat, som ble opprettet i 1974.
| Fiskumvannet er en innsjø i Øvre Eiker i Viken. Den ligger i Eikernvassdraget, like nedstrøms fra den større innsjøen Eikeren. Fiskumvannet har utløp til Vestfosselva og vannstanden reguleres av inntaksdammen til Vestfossen kraftverk. Vannet har tilsig fra Fiskumelva, Dørja og fra Eikeren. Fiskumvannet er forbundet med Eikern ved et smalt sund, «Sundet». Sundet skal etter historier være skapt av menneskers arbeid, men dette kan ikke med sikkerhet bekreftes.Fiskumvannet er et grunt vann med en maksimum dybde 20 meter, i motsetning til Eikeren med maksimum dybde 156 meter.
Ved sundet ligger Sundhaugen hvor det er en badestrand og Sundhaugen restaurant eller «Sundhaugen turistpaviljong» som tidligere var restaurant og dansested. Den har i senere tid forfalt noe og har kun vært i drift i perioder. Den markante funkisbygningen er tegnet av arkitekt Christian Fr. Arbo og oppført i to byggetrinn i 1937 og 1938. Dette skulle vært første byggetrinn til et større hotell, men videre utbygging ble ikke noe av. Bygningen er verneverdig.Ved Fiskumvannet ligger også middelalder kirken Fiskum gamle kirke.
På de tider man benyttet hest og slede til transport av folk og varer mellom «Haugsund» og Kongsberg var veiene meget dårlige, så om vinteren ble Fiskumsvannet benyttet isteden for landveien.
På slutten av 1700-tallet fikk en bonde en steinøks i garnet. Fiskumøksa ble anerkjent som den aller fineste stridsøks fra norsk yngre steinalder da den ble levert til Universitetets Oldsaksamling i 1853 og er senere omtalt i en rekke arkeologiske arbeider.I Fiskumvannet er det mange fiskeslag, mest kjent er gjeddefiske.
Nord- og vestsiden av vannet omfattes av Fiskumvannet naturreservat, som ble opprettet i 1974.
== Fotnoter ==
== Referanser == | | lengde = | 195,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spinell | 2023-02-04 | Spinell | ['Kategori:Aluminiummineraler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Edelstener', 'Kategori:Magnesiummineraler', 'Kategori:Mineraler', 'Kategori:Oksidmineraler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Spinell, MgAl2O4, er et mineral som danner en gruppe, spinellgruppen, der både magnesium og aluminium kan være erstattet med andre metaller. Det har hardhet 8 på Mohs hardhetsskala. Rød spinell er farget av krom og er en smykkestein. I Norge er den kun funnet i Modum og Jotunheimen. Den spesifikke vekten er 3,6 og kløvet er ganske utydelig.
| Spinell, MgAl2O4, er et mineral som danner en gruppe, spinellgruppen, der både magnesium og aluminium kan være erstattet med andre metaller. Det har hardhet 8 på Mohs hardhetsskala. Rød spinell er farget av krom og er en smykkestein. I Norge er den kun funnet i Modum og Jotunheimen. Den spesifikke vekten er 3,6 og kløvet er ganske utydelig.
== Typer av spinell ==
Spinell – MgAl2O4, som har gitt opphav til navnet på gruppen
Gahnitt – ZnAl2O4
Franklinitt – (Fe,Mn,Zn)(Fe,Mn)2O4
Kromitt – (Fe·Mg)Cr2O4
Magnetitt – Fe3O4
Hercynitt – FeAl2O4
Ulvöspinell – TiFe2O4
Jakobsitt – MnFe2O4
Trevoritt – NiFe2O4
Ringwooditt – SiMg2O4, en vanlig olivin polymorf i jordens mantel fra 520 til 660 km dyp, og et sjeldent mineral i meteoritter
== Syntetisk spinell ==
Syntetisk spinell er laget i midten av det 18. århundre.
== Referanser ==
Deer, Howie and Zussman (1966) An Introduction to the Rock Forming Minerals, Longman, pp.424-433, ISBN 0-582-44210-9
Shumann, Walter (2006) Gemstones of the World 3rd edition, Sterling, pp.116-117.
== Eksterne lenker ==
(en) Spinel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Spinellstruktur av Steven Dutch
Spinellstruktur
https://web.archive.org/web/20080702022015/http://www.gemstone.org/gem-by-gem/english/spinel.html
http://www.mindat.org/min-3729.html
https://web.archive.org/web/20081107050233/http://www.fieldgemology.org/gemology%20tajikistan%20ruby%20spinel%20pamir.php
http://www.ruby-sapphire.com/spinel.htm Arkivert 11. desember 2008 hos Wayback Machine.
spinell 3D animasjon | Spinell, MgAl2O4, er et mineral som danner en gruppe, spinellgruppen, der både magnesium og aluminium kan være erstattet med andre metaller. Det har hardhet 8 på Mohs hardhetsskala. | 195,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utviklingen_av_europarekorder_i_friidrett_100_meter | 2023-02-04 | Utviklingen av europarekorder i friidrett 100 meter | ['Kategori:Europarekorder i friidrett', 'Kategori:Sprintløp'] | Dette er listen over utviklingen av euraparekorder i friidrett på 100 meter utendørs.
| Dette er listen over utviklingen av euraparekorder i friidrett på 100 meter utendørs.
== Herrer ==
=== Elektronisk tidtagning ===
=== Manuell tidtagning ===
== Damer ==
=== Elektronisk tidtagning ===
=== Manuell tidtagning ===
== Se også ==
Europarekorder i friidrett
Utviklingen av europamesterskapsrekorder på 100 m
== Eksterne lenker ==
Statistikkside (Track and Field Statistics) (reg) | Dette er listen over utviklingen av euraparekorder i friidrett på 100 meter utendørs. | 195,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjerstad_Funk-_og_Fiskarlag_(album) | 2023-02-04 | Gjerstad Funk- og Fiskarlag (album) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – album', 'Kategori:Debutalbum fra 2007', 'Kategori:Gjerstad Funk- Og Fiskarlag-album', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01'] | Gjerstad Funk- og Fiskarlag er et musikkalbum med Gjerstad Funk- og Fiskarlag, utgitt i 2007., Dette er bandets debutalbum.
| Gjerstad Funk- og Fiskarlag er et musikkalbum med Gjerstad Funk- og Fiskarlag, utgitt i 2007., Dette er bandets debutalbum.
== Sporliste ==
«Omar Sharif»
«Gunn»
«Cabasa»
«Kroken»
«Crackle»
«Lefsa»
«Snøret i bånn»
«Dog runner»
«Flyndre i Safransaus»
«Gomp»
«Kaká»
«Mr. Samonite»
== Referanser == | Gjerstad Funk- og Fiskarlag (GFF) er et norsk funkband som har eksistert siden 2004 spiller egne låter inspirert av New Orleans funk/soul fra 1960- og 1970-årene. Bandet spiller instrumental funkmusikk og besetningen er gitar, orgel, bass og trommer. | 195,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Annbank | 2023-02-04 | Annbank | ['Kategori:4°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Landsbyer i South Ayrshire', 'Kategori:Sider med kart'] | Annbank er en landsby (village) i regionen South Ayrshire i Skottland. Den ligger ved elven Ayr, om lag 8 km øst for byen Ayr. Den var opprinnelig en gruvebosetning, og hadde en gang en industriell jernbaneforbindelse til Ayr via Auchincruive Waggonway. Jernbanestasjonen Weston Bridge Halt lå ved broen med det navnet nær Annbank og sto nær Ayr Colliery No.9. Den ble brukt av gruvearbeidere som reiste til sine respektive kullgruver og bergdrift.
Befolkningstallet har vært relativt stabilt de siste tiårene. Ved folketellingen i 2001 hadde Annbank 854 innbyggere. I 2006 ble folketallet estimert til 840 innbyggere. Folketallet for 2020 er beregnet til 890 innbyggere.Landsbyen har et samfunnshus, bakeri, butikk, bowlingbane, juniorfotballklubb (Annbank United FC) og en pub. Puben er kjent som «Tap o'the Brae» som i mai 2014 vant årets pub i Ayrshire.Annbank House hadde en gang utsikt over elven Ayr og Gadgirth Holm, men det ble revet etter å ha blitt benyttet som hotell. Festningen Gadgirth Old Ha’ (Gadgirth Old Hall) sto ved elven Ayr nær Privick Mill og det gamle Gadgirth House, men er nå knapt synlig. Lite er kjent om den, bortsett fra at den ble erstattet av Gadgirth Castle en gang på 1300-tallet. Godset og baroniet i Gadgirth lå en gang ved siden av elven Ayr øst for Annbank. Reginaldus de Camera, senere skrevet som Chalmer, er nedtegnet for å ha holdt baroniet Gadgirth som arvelig besittelse under regimet til kong Vilhelm I av Skottland (1165-1214). Familien fortsatte å bo ved residensen fram til ca. 1761.
| Annbank er en landsby (village) i regionen South Ayrshire i Skottland. Den ligger ved elven Ayr, om lag 8 km øst for byen Ayr. Den var opprinnelig en gruvebosetning, og hadde en gang en industriell jernbaneforbindelse til Ayr via Auchincruive Waggonway. Jernbanestasjonen Weston Bridge Halt lå ved broen med det navnet nær Annbank og sto nær Ayr Colliery No.9. Den ble brukt av gruvearbeidere som reiste til sine respektive kullgruver og bergdrift.
Befolkningstallet har vært relativt stabilt de siste tiårene. Ved folketellingen i 2001 hadde Annbank 854 innbyggere. I 2006 ble folketallet estimert til 840 innbyggere. Folketallet for 2020 er beregnet til 890 innbyggere.Landsbyen har et samfunnshus, bakeri, butikk, bowlingbane, juniorfotballklubb (Annbank United FC) og en pub. Puben er kjent som «Tap o'the Brae» som i mai 2014 vant årets pub i Ayrshire.Annbank House hadde en gang utsikt over elven Ayr og Gadgirth Holm, men det ble revet etter å ha blitt benyttet som hotell. Festningen Gadgirth Old Ha’ (Gadgirth Old Hall) sto ved elven Ayr nær Privick Mill og det gamle Gadgirth House, men er nå knapt synlig. Lite er kjent om den, bortsett fra at den ble erstattet av Gadgirth Castle en gang på 1300-tallet. Godset og baroniet i Gadgirth lå en gang ved siden av elven Ayr øst for Annbank. Reginaldus de Camera, senere skrevet som Chalmer, er nedtegnet for å ha holdt baroniet Gadgirth som arvelig besittelse under regimet til kong Vilhelm I av Skottland (1165-1214). Familien fortsatte å bo ved residensen fram til ca. 1761.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Annbank – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Video footage of the old Gadgirth Estate and Annbank House | Annbank er en landsby (village) i regionen South Ayrshire i Skottland. Den ligger ved elven Ayr, om lag 8 km øst for byen Ayr. | 195,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Praetorius_den_eldre | 2023-02-04 | Jacob Praetorius den eldre | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1586', 'Kategori:Fødsler i 1530', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordtyske orgelskole', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister'] | Jacob Praetorius (ca. 1520 – 1586) var en tysk organist og komponist.
Lite er kjent om Praetorius' liv. Sannsynligvis fikk han opplæring i hjembyen av Martin Agricola. Fra 1555 og til sin død fungerte Praetorius som organist og kirkemusikkomponist ved to kirker i Hamburg.
Også sønnen Hieronymus og sønnesønnen Jacob var framstående musikere.
I 1566 publiserte Praetorius Opus musicum excellens et novum, en samling med over 200 verk av tyske og nederlandske komponister. Bare et Te deum laudamus a 4 er med sikkerhet komponert av Jacob Praetorius selv, og av denne er bare første del bevart. Praetorius publiserte dessuten en samling koraler i 1554. Videre er Veni in hortum meum a 4 enten komponert av ham selv eller av sønnesønnen Jacob Praetorius den yngre.
| Jacob Praetorius (ca. 1520 – 1586) var en tysk organist og komponist.
Lite er kjent om Praetorius' liv. Sannsynligvis fikk han opplæring i hjembyen av Martin Agricola. Fra 1555 og til sin død fungerte Praetorius som organist og kirkemusikkomponist ved to kirker i Hamburg.
Også sønnen Hieronymus og sønnesønnen Jacob var framstående musikere.
I 1566 publiserte Praetorius Opus musicum excellens et novum, en samling med over 200 verk av tyske og nederlandske komponister. Bare et Te deum laudamus a 4 er med sikkerhet komponert av Jacob Praetorius selv, og av denne er bare første del bevart. Praetorius publiserte dessuten en samling koraler i 1554. Videre er Veni in hortum meum a 4 enten komponert av ham selv eller av sønnesønnen Jacob Praetorius den yngre.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Jacob Praetorius den eldre i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Jacob Praetorius (ca. 1520 – 1586) var en tysk organist og komponist. | 195,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cosmas_Shi_Enxiang | 2023-02-04 | Cosmas Shi Enxiang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Baoding', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Cosmas Shi Enxiang (født 1921 i Kina, død 30. januar 2015) var katolsk undergrunnsbiskop i bispedømmet Yixian i provinsen Hebei i Folkerepublikken Kina.
Han satt i over mange tiår i fengsel for sin tros skyld, ca. 30 år før sin bispevielse, med flere fengslinger etterpå.
Han ble hemmelig bispeviet i 1982 som hjelpebiskop for undergrunnskatolikkene i bispedømmet Yixian.
Han ble tatt hånd om av sikkerhetsmyndighetene i midten av desember 1990 fra fylket Xushui. Etter «studiesesjoner» en måneds tid ble han ført til en omskoleringsleir. Det ble ikke opplyst til folk hvor det ble av ham. Etter internasjonalt påtrykk ble det opplyst at han og en annen likeledes forsvunnet biskop, Peter Chen Jianzhang av Baoding, ble holdt på hvilehjem, «av humanitære grunner». De ble så løslatt samtidig, 19. november 1993.
Dagen etter deltok de begge på jubileumsfeiringene for 100-årsdagen av kirken i landsbyen Anzhuang i fylket Xushui i Hebei. Jesuittpresten Matteo Ricci (1552–1610) hadde konvertert landsbyen i begynnelsen av 1600-tallet.
Langfredag 13. april 2001 ble han arrestert på nytt. Han var da 80 år. Etter den tid har man ikke hørt fra ham (status desember 2008).
| Cosmas Shi Enxiang (født 1921 i Kina, død 30. januar 2015) var katolsk undergrunnsbiskop i bispedømmet Yixian i provinsen Hebei i Folkerepublikken Kina.
Han satt i over mange tiår i fengsel for sin tros skyld, ca. 30 år før sin bispevielse, med flere fengslinger etterpå.
Han ble hemmelig bispeviet i 1982 som hjelpebiskop for undergrunnskatolikkene i bispedømmet Yixian.
Han ble tatt hånd om av sikkerhetsmyndighetene i midten av desember 1990 fra fylket Xushui. Etter «studiesesjoner» en måneds tid ble han ført til en omskoleringsleir. Det ble ikke opplyst til folk hvor det ble av ham. Etter internasjonalt påtrykk ble det opplyst at han og en annen likeledes forsvunnet biskop, Peter Chen Jianzhang av Baoding, ble holdt på hvilehjem, «av humanitære grunner». De ble så løslatt samtidig, 19. november 1993.
Dagen etter deltok de begge på jubileumsfeiringene for 100-årsdagen av kirken i landsbyen Anzhuang i fylket Xushui i Hebei. Jesuittpresten Matteo Ricci (1552–1610) hadde konvertert landsbyen i begynnelsen av 1600-tallet.
Langfredag 13. april 2001 ble han arrestert på nytt. Han var da 80 år. Etter den tid har man ikke hørt fra ham (status desember 2008).
== Referanser == | Cosmas Shi Enxiang (født 1921 i Kina, død 30. januar 2015) var katolsk undergrunnsbiskop i bispedømmet Yixian i provinsen Hebei i Folkerepublikken Kina. | 195,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaromir_Svozilik | 2023-02-04 | Jaromir Svozilik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkiske kunstnere'] | Jaromir Svozilik (født 4. november 1951 i Prostejov, Tsjekkoslovakia) er en tsjekkisk billedkunstner. Fra og med 1974 oppholdt Svozilik seg i Sverige, men flyttet til Oslo i 1991. Svozilik har atelier i Edvard Munchs gamle atelierbygning på Ekely i Oslo, og er medlem av Norske Billedkunstnere.
Svozilik ble utdannet ved Falu Konstgrafiska Verkstad under professor Staffan Kihlgren. Han har senere vært gjestelærer ved Konsthögskolan, Umeå universitet, og har mottatt flere priser. Som kunstner behersker Svozilik flere medier, blant annet maleri, grafikk og skulptur. Han har videre publisert diktsamlingen Ölmedborgare av det tjeckiska krogsamhället (Falun 1982) og enkeltstående dikt, blant annet i tidsskriftet Valör. Konstvetenskapliga studier (1995).
Svozilik har illustrert antologien Jag fruktar för dig, mänsklighet (Stockholm 1987). Siden debuten har Svozilik deltatt på en rekke separatutstillinger og kollektive mønstringer i flere europeiske land og i USA.
| Jaromir Svozilik (født 4. november 1951 i Prostejov, Tsjekkoslovakia) er en tsjekkisk billedkunstner. Fra og med 1974 oppholdt Svozilik seg i Sverige, men flyttet til Oslo i 1991. Svozilik har atelier i Edvard Munchs gamle atelierbygning på Ekely i Oslo, og er medlem av Norske Billedkunstnere.
Svozilik ble utdannet ved Falu Konstgrafiska Verkstad under professor Staffan Kihlgren. Han har senere vært gjestelærer ved Konsthögskolan, Umeå universitet, og har mottatt flere priser. Som kunstner behersker Svozilik flere medier, blant annet maleri, grafikk og skulptur. Han har videre publisert diktsamlingen Ölmedborgare av det tjeckiska krogsamhället (Falun 1982) og enkeltstående dikt, blant annet i tidsskriftet Valör. Konstvetenskapliga studier (1995).
Svozilik har illustrert antologien Jag fruktar för dig, mänsklighet (Stockholm 1987). Siden debuten har Svozilik deltatt på en rekke separatutstillinger og kollektive mønstringer i flere europeiske land og i USA.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jaromir Svoziliks hjemmeside | Jaromir Svozilik (født 4. november 1951 i Prostejov, Tsjekkoslovakia) er en tsjekkisk billedkunstner. | 195,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helga_Waaben%C3%B8 | 2023-02-04 | Helga Waabenø | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 22. april', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lutherske misjonærer', 'Kategori:Misjonærer tilknyttet Det Norske Misjonsselskap', 'Kategori:Norske misjonærer i Kina', 'Kategori:Personer fra Indre Fosen kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Rissa kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Helga Jensine Waabenø (吳平和, pinyin: Wú Pínghé, født 22. april 1908 i Stjørna, død 25. juni 1994) var sykepleier og luthersk tidligere Kinamisjonær tilknyttet Det norske misjonsselskap. Hun arbeidet som misjonær i Anhua og Taohualun i Yiyang i provinsen Hunan fra 1946 til 1949, og flyktet da til Taiwan der hun fortsatte misjonsarbeidet. Hun ankom Taiwan 23. desember 1949, og ble den første misjonæren fra NMS på øyen. Hun arbeidet her frem til juletider 1951 og vendte tilbake til Norge via USA etter nyttår 1952.
Da Mao Tse-tungs kommunistregime overtok styret i Kina, ble etterhvert alle utenlandske misjonærer nødt til å evakuere fra fastlandet. Blant disse var Waabenø som i 1949 ble evakuert fra Hunan, til Hongkong. Senere på høsten samme år ble hun kontaktet av legen Kristoffer Fotland som arbeidet for Den Norske Misjonsallianse på Taiwan (den gang kalt Formosa). Han mente at det var et stort behov for misjonærer som kunne arbeide blant den store gruppen mandarinspråklige flyktninger fra Fastlands-Kina. Waabenø var interessert i dette, og søkte 17. november 1949 forretningsutvalget i NMS om å få reise. Hun fikk tillatelse til å arbeide ved det hundre senger store misjonssykehuset i Taipei, som nå er kjent som Mackay Memorial Hospital. Slik ble NMS' arbeide blant kineserne fortsatt, uten at dermed Taiwan ble definert som et av selskapets nye felt.
Helga Waabenø ankom Taiwan 23. desember 1949 og begynte arbeidet ved sykehuset i månedsskiftet januar/februar 1950. Hennes første rapport fra Taiwan ble trykket i Norsk Misjonstidende i begynnelsen av 1950, og i den forteller hun følgende:
Her er masse arbeid og jeg kjeder meg ikke. Mitt egentlige arbeid var å lede og ordne opp med avdelingene på sykehuset her. Imidlertid har jeg vært meget opptatt med det evangeliske arbeid.
Ved siden av arbeidet på sykehuset arbeidet hun blant de mandarintalende flyktningene fra fastlandet. Disse hadde hovedsakelig bosatt seg i områder som Chiang Kai-sheks regjering stilte til disposisjon for dem. Hun og andre misjonærer traff kristne fra provinsene der de hadde arbeidet på fastlandet blant disse flyktningene. Waabenø startet en engelskspråklig bibelklasse i Taipei sommeren 1951. En av elevene var Andrew Liang, og flere venner av ham begynte også der. Liang var sønn av en av Hunans lutherske prester.
1. juli 1994 ble Waabenø begravet på Vestre gravlund i Oslo.
| Helga Jensine Waabenø (吳平和, pinyin: Wú Pínghé, født 22. april 1908 i Stjørna, død 25. juni 1994) var sykepleier og luthersk tidligere Kinamisjonær tilknyttet Det norske misjonsselskap. Hun arbeidet som misjonær i Anhua og Taohualun i Yiyang i provinsen Hunan fra 1946 til 1949, og flyktet da til Taiwan der hun fortsatte misjonsarbeidet. Hun ankom Taiwan 23. desember 1949, og ble den første misjonæren fra NMS på øyen. Hun arbeidet her frem til juletider 1951 og vendte tilbake til Norge via USA etter nyttår 1952.
Da Mao Tse-tungs kommunistregime overtok styret i Kina, ble etterhvert alle utenlandske misjonærer nødt til å evakuere fra fastlandet. Blant disse var Waabenø som i 1949 ble evakuert fra Hunan, til Hongkong. Senere på høsten samme år ble hun kontaktet av legen Kristoffer Fotland som arbeidet for Den Norske Misjonsallianse på Taiwan (den gang kalt Formosa). Han mente at det var et stort behov for misjonærer som kunne arbeide blant den store gruppen mandarinspråklige flyktninger fra Fastlands-Kina. Waabenø var interessert i dette, og søkte 17. november 1949 forretningsutvalget i NMS om å få reise. Hun fikk tillatelse til å arbeide ved det hundre senger store misjonssykehuset i Taipei, som nå er kjent som Mackay Memorial Hospital. Slik ble NMS' arbeide blant kineserne fortsatt, uten at dermed Taiwan ble definert som et av selskapets nye felt.
Helga Waabenø ankom Taiwan 23. desember 1949 og begynte arbeidet ved sykehuset i månedsskiftet januar/februar 1950. Hennes første rapport fra Taiwan ble trykket i Norsk Misjonstidende i begynnelsen av 1950, og i den forteller hun følgende:
Her er masse arbeid og jeg kjeder meg ikke. Mitt egentlige arbeid var å lede og ordne opp med avdelingene på sykehuset her. Imidlertid har jeg vært meget opptatt med det evangeliske arbeid.
Ved siden av arbeidet på sykehuset arbeidet hun blant de mandarintalende flyktningene fra fastlandet. Disse hadde hovedsakelig bosatt seg i områder som Chiang Kai-sheks regjering stilte til disposisjon for dem. Hun og andre misjonærer traff kristne fra provinsene der de hadde arbeidet på fastlandet blant disse flyktningene. Waabenø startet en engelskspråklig bibelklasse i Taipei sommeren 1951. En av elevene var Andrew Liang, og flere venner av ham begynte også der. Liang var sønn av en av Hunans lutherske prester.
1. juli 1994 ble Waabenø begravet på Vestre gravlund i Oslo.
== Referanser ==
== Kilder ==
Steensland, Gustav: «Taiwan» (s. 296-324) i bind 2 av «I tro og tjeneste – Det Norske Misjonsselskap 1842-1992», Torstein Jørgensen (red.), Misjonshøgskolen, Stavanger, 1992. | Helga Jensine Waabenø (吳平和, pinyin: Wú Pínghé, født 22. april 1908 i Stjørna, død 25. | 195,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kringenwet | 2023-02-04 | Kringenwet | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Lover', 'Kategori:Nederlandske forsvarsverk'] | Kringenwet er en nederlandsk lov fra 21. desember 1853, bekjentgjort i "Staatsblad No 128". Denne loven regulerte hvordan og hva som kunne bygges, rives, ryddes eller plantes i en gitt radius (de forbudte kringer) rundt festningsverkene i den nye hollandske vannlinjen, hovedmålet var å sørge for at det skulle være fri sikt for skyts og vanskelig for en opprykkende fiendtlig makt å finne skjul nær verkene. Området innenfor en kilometers radius fra festningsverkene var delt i tre soner, grensene lå på 300 og 600 meter. Disse ble kalt de "forbudte radier" (verboden kring).
Loven kjente tre ulike klassifikasjoner avhengig av hvor strategisk viktig et festningsverk var, klassifikasjonene la restriksjoner på hva som kunne bygges og hvilke treslag som kunne plantes innen en viss avstand fra festningen. De militære myndighetene krevde å få se alle planer for byggverk innenfor disse områdene. Områdene var definert som "den lille radius" (avstand opp til 300 meter), "den midtre radius" (avstand opp til 600 meter) og "den store radius" som dekket byggverk og beplanting på en avstand på inntil 1000 meter fra festningsverket.
Om noen ønsket å oppføre en bygning innenfor den lille radius for festningsverk definert som første klasse måtte de først innhente tillatelse fra den nederlandske krigsministeren (etter 1959 ble hans departement en del av det nederlandse forsvarsdepartementet). Disse byggverkene kunne kun oppføres i antennelige materialer som tre og strå (taktekking), og det var dessuten begrensninger med hensyn til hva som kunne plantes innenfor 300-metersgrensen.
I avstanden mellom 300 og 600 meter (midtre radius) var en tillatelse fra krigsministeren ikke nødvendig, og var det dessuten tillatt å bruke stenaktige materialer i bygningenes funderinger opp til en høyde av 50 cm over bakken, skorstener og tak (takpanner). For området på mellom 600 og 1000 meters avstand fra hovedforsvarslinjen var det forbudt å anlegge eller forandre infrastrukturen (veier, kanaler, jernbanelinjer osv.) uten tillatelse fra krigsministeren. Dersom krig brøt ut ville trebygningene lett kunne rives, slik at festningsverkene hadde et oversiktelig område rundt seg. I den ytre radien var det ikke lagt føringer med hensyn til byggematerialer, men om man mobiliserte for krig ville alle bygninger, hus og beplantning innenfor en kilometer fra festningsverkene kunne fjernes uten videre formaliteter. De som i slike tilfeller mistet hus og hjem fikk kostnadene godtgjort.
Takket være denne loven ble det dermed reist mange byggverk av tre: både bolighus (kringenwetwoningen) og bondegårder (kringenwetboerderijen), og til og med et svømmebasseng i Weesp og en "molo" i Werkendam. Det vanlige ville ha vært å bruke stenaktige materialer som for eksempel mursten. Mange av disse byggverkene er fremdeles bevart. Festningsverk med slike radier fantes ved større og mindre steder bak forsvarslinjene, blant annet ved Amsterdam, Den Haag, Rotterdam og Utrecht. Frem til kringenwet midlertidig ble lagt død hadde den bremset veksten for mange (lands-)byer langs disse forsvarslinjene, blant annet kunne Utrecht ikke vokse i østlig retning. Byen ble beskyttet av både den hollandske vannlinjen og den nye hollandske vannlinjen, og dermed ironisk nok forhindret i å vokse i fredstid.
Loven ble midlertidig satt ut av virkning i 1951, og 28. november 1963 ble en ny lov vedtatt (Staatsblad 541) som forklarte den ugyldig.
En del festningsverk hadde statusen geene klasse (ingen klasse), i forhold til disse gjaldt kringenwet ikke. I 1951 fikk de fleste fortene denne status, og noen få til endret status i 1953. Syv år senere, i 1960, var det fremdeles et sekstall fort med status innenfor en av de tre strengeste klassene.
I 1960 ble de siste verkene i de ulike forsvarslinjene deklassifisert:
Ved kongelig resolusjon KB 72 av 5. februar 1960: Fort Wierickerschans (Den hollandske vannlinjen)
Ved kongelig resolusjon KB 108 av 2. mars 1960: Werk op de Penserdijk en Werk op de Noorddijk (Stillingene i Monden van de Maas og Haringvliet)
Ved kongelig resolusjon KB 162 av 14. april 1960: Fort aan de Klop, Fort de Gagel, Fort op de Voordorpse Dijk, Fort Blauwkapel, Fort op de Biltstraat, Fort Vossegat, Lunetten op de Houtense Vlakte (Den nye hollandske vannlinjen)
Ved kongelig resolusjon KB 202 av 16. mai 1960: områder på øyen Rozenburg innen den store radius i forhold til Fort Hoek van Holland (Stillingene i Monden van de Maas og Haringvliet)
Ved kongelig resolusjon KB 258 av 23. juni 1960: Stillingen ved Spaarndam og stillingen ved Liede med vollene og Fortet nord for Spaarndam, Fortet syd for Spaarndam, Fortet ved Penningsveer, Fortet ved Liebrug og Fort de Liede (Stelling van Amsterdam)
Ved kongelig resolusjon KB 328 av 29. juli 1960: Werk aan de Hoofddijk (Den nye hollandske vannlinjen)
Ved kongelig resolusjon KB 366 av 16. august 1960: Batteriet på Noorder Lekdijk, Forsvarsverket i Vreeswijk, Redangen på Bloklaan (Fort Spion), Fort Nieuwersluis og Rendangen ved Tienhovensche Vaart (Den nye hollandske vannlinjen)Frem til slutten av 1963 forble Fort Hoek van Holland og Fortet ved IJmuiden festningsverk av første klasse, men fortet ved IJmuiden som opprinnelig var en del av Stelling van Amsterdam var siden 1920 overført fra den linjen til kystforsvaret. 28. november 1963 ble Kringenwet formelt avskaffet ved kongelig resolusjon 541, og dermed mistet disse to også klassifiseringen som første klasses festningsverk.
| Kringenwet er en nederlandsk lov fra 21. desember 1853, bekjentgjort i "Staatsblad No 128". Denne loven regulerte hvordan og hva som kunne bygges, rives, ryddes eller plantes i en gitt radius (de forbudte kringer) rundt festningsverkene i den nye hollandske vannlinjen, hovedmålet var å sørge for at det skulle være fri sikt for skyts og vanskelig for en opprykkende fiendtlig makt å finne skjul nær verkene. Området innenfor en kilometers radius fra festningsverkene var delt i tre soner, grensene lå på 300 og 600 meter. Disse ble kalt de "forbudte radier" (verboden kring).
Loven kjente tre ulike klassifikasjoner avhengig av hvor strategisk viktig et festningsverk var, klassifikasjonene la restriksjoner på hva som kunne bygges og hvilke treslag som kunne plantes innen en viss avstand fra festningen. De militære myndighetene krevde å få se alle planer for byggverk innenfor disse områdene. Områdene var definert som "den lille radius" (avstand opp til 300 meter), "den midtre radius" (avstand opp til 600 meter) og "den store radius" som dekket byggverk og beplanting på en avstand på inntil 1000 meter fra festningsverket.
Om noen ønsket å oppføre en bygning innenfor den lille radius for festningsverk definert som første klasse måtte de først innhente tillatelse fra den nederlandske krigsministeren (etter 1959 ble hans departement en del av det nederlandse forsvarsdepartementet). Disse byggverkene kunne kun oppføres i antennelige materialer som tre og strå (taktekking), og det var dessuten begrensninger med hensyn til hva som kunne plantes innenfor 300-metersgrensen.
I avstanden mellom 300 og 600 meter (midtre radius) var en tillatelse fra krigsministeren ikke nødvendig, og var det dessuten tillatt å bruke stenaktige materialer i bygningenes funderinger opp til en høyde av 50 cm over bakken, skorstener og tak (takpanner). For området på mellom 600 og 1000 meters avstand fra hovedforsvarslinjen var det forbudt å anlegge eller forandre infrastrukturen (veier, kanaler, jernbanelinjer osv.) uten tillatelse fra krigsministeren. Dersom krig brøt ut ville trebygningene lett kunne rives, slik at festningsverkene hadde et oversiktelig område rundt seg. I den ytre radien var det ikke lagt føringer med hensyn til byggematerialer, men om man mobiliserte for krig ville alle bygninger, hus og beplantning innenfor en kilometer fra festningsverkene kunne fjernes uten videre formaliteter. De som i slike tilfeller mistet hus og hjem fikk kostnadene godtgjort.
Takket være denne loven ble det dermed reist mange byggverk av tre: både bolighus (kringenwetwoningen) og bondegårder (kringenwetboerderijen), og til og med et svømmebasseng i Weesp og en "molo" i Werkendam. Det vanlige ville ha vært å bruke stenaktige materialer som for eksempel mursten. Mange av disse byggverkene er fremdeles bevart. Festningsverk med slike radier fantes ved større og mindre steder bak forsvarslinjene, blant annet ved Amsterdam, Den Haag, Rotterdam og Utrecht. Frem til kringenwet midlertidig ble lagt død hadde den bremset veksten for mange (lands-)byer langs disse forsvarslinjene, blant annet kunne Utrecht ikke vokse i østlig retning. Byen ble beskyttet av både den hollandske vannlinjen og den nye hollandske vannlinjen, og dermed ironisk nok forhindret i å vokse i fredstid.
Loven ble midlertidig satt ut av virkning i 1951, og 28. november 1963 ble en ny lov vedtatt (Staatsblad 541) som forklarte den ugyldig.
En del festningsverk hadde statusen geene klasse (ingen klasse), i forhold til disse gjaldt kringenwet ikke. I 1951 fikk de fleste fortene denne status, og noen få til endret status i 1953. Syv år senere, i 1960, var det fremdeles et sekstall fort med status innenfor en av de tre strengeste klassene.
I 1960 ble de siste verkene i de ulike forsvarslinjene deklassifisert:
Ved kongelig resolusjon KB 72 av 5. februar 1960: Fort Wierickerschans (Den hollandske vannlinjen)
Ved kongelig resolusjon KB 108 av 2. mars 1960: Werk op de Penserdijk en Werk op de Noorddijk (Stillingene i Monden van de Maas og Haringvliet)
Ved kongelig resolusjon KB 162 av 14. april 1960: Fort aan de Klop, Fort de Gagel, Fort op de Voordorpse Dijk, Fort Blauwkapel, Fort op de Biltstraat, Fort Vossegat, Lunetten op de Houtense Vlakte (Den nye hollandske vannlinjen)
Ved kongelig resolusjon KB 202 av 16. mai 1960: områder på øyen Rozenburg innen den store radius i forhold til Fort Hoek van Holland (Stillingene i Monden van de Maas og Haringvliet)
Ved kongelig resolusjon KB 258 av 23. juni 1960: Stillingen ved Spaarndam og stillingen ved Liede med vollene og Fortet nord for Spaarndam, Fortet syd for Spaarndam, Fortet ved Penningsveer, Fortet ved Liebrug og Fort de Liede (Stelling van Amsterdam)
Ved kongelig resolusjon KB 328 av 29. juli 1960: Werk aan de Hoofddijk (Den nye hollandske vannlinjen)
Ved kongelig resolusjon KB 366 av 16. august 1960: Batteriet på Noorder Lekdijk, Forsvarsverket i Vreeswijk, Redangen på Bloklaan (Fort Spion), Fort Nieuwersluis og Rendangen ved Tienhovensche Vaart (Den nye hollandske vannlinjen)Frem til slutten av 1963 forble Fort Hoek van Holland og Fortet ved IJmuiden festningsverk av første klasse, men fortet ved IJmuiden som opprinnelig var en del av Stelling van Amsterdam var siden 1920 overført fra den linjen til kystforsvaret. 28. november 1963 ble Kringenwet formelt avskaffet ved kongelig resolusjon 541, og dermed mistet disse to også klassifiseringen som første klasses festningsverk.
== Se også ==
Vestingwet, loven som styrte utbredelsen av Nederlands forsvarsverker
== Eksterne lenker ==
Kringenwet, Staatsblad van het koningrijk der Nederlanden (lovteksten) (nederlandsk)
Bilder og grunnriss (plattegrond) av en kringenwetboerderij i Diemerdam (nederlandsk)
Forum som omhandler tematikk spesifikt for Stelling van Amsterdam] (nederlandsk)
Om kringenwet på nettstedet som omhandler den nye hollandske vannlinjen Arkivert 27. oktober 2007 hos Wayback Machine. (engelsk) | Kringenwet er en nederlandsk lov fra 21. desember 1853, bekjentgjort i "Staatsblad No 128". | 195,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bow_kirke | 2023-02-04 | Bow kirke | ['Kategori:1300-tallet i England', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kirker i London', 'Kategori:Religiøse byggverk fra 1300-tallet', 'Kategori:Tidligere bygninger i London'] | Bow kirke er kirken i prestegjeldet St. Mary and Holy Trinity Bow. Kirken befinner seg langs A12 i Bow, i bydelen Tower Hamlets i London.
Det eksisterte en eldre kirke på det samme stedet i mer enn 700 år. Kirken ble bygd i 1311, men ble bombet under blitzen av London under andre verdenskrig.
Den gamle kirken ble lisensiert av Biskop Ralph Baldock av London den 17. november 1311 for innbyggerne i Bow og Old Ford som en kirke underlagt prestegjeldet Stepney. På slutten av 1200-tallet hadde innbyggerne i bydelene Bow og Old Ford blitt lei av å måtte gå hele veien til St. Dunstans kirke i Stepney, særlig vinterstid, og følte et behov for en kirke nærmere sitt bosted, men likevel innenfor Stepney prestegjeld.
I regjeringstiden til Maria I av England og under det katolske styret til biskopen Edmund Bonner i London, ble mange mennesker i 1566 fraktet med kjerre og vogn fra Newgate til Bow, og brent på pæler foran Bow kirke. Dette var et ledd i forfølgelsen av protestanter, hvor de som kjempet for reformasjonen i England ble dømt til dødsstraff ved henging.
I 1719 ble prestegjeldet uavhengig fra Stepney, og innviet som prestegjeldet St Mary Stratford Bow. Prestegjeldet inkluderte også området Old Ford, som også ble kalt «det nordlige Bow».
Den må ikke forveksles med kirken St Mary-le-Bow i City of London. | Bow kirke er kirken i prestegjeldet St. Mary and Holy Trinity Bow. Kirken befinner seg langs A12 i Bow, i bydelen Tower Hamlets i London.
Det eksisterte en eldre kirke på det samme stedet i mer enn 700 år. Kirken ble bygd i 1311, men ble bombet under blitzen av London under andre verdenskrig.
Den gamle kirken ble lisensiert av Biskop Ralph Baldock av London den 17. november 1311 for innbyggerne i Bow og Old Ford som en kirke underlagt prestegjeldet Stepney. På slutten av 1200-tallet hadde innbyggerne i bydelene Bow og Old Ford blitt lei av å måtte gå hele veien til St. Dunstans kirke i Stepney, særlig vinterstid, og følte et behov for en kirke nærmere sitt bosted, men likevel innenfor Stepney prestegjeld.
I regjeringstiden til Maria I av England og under det katolske styret til biskopen Edmund Bonner i London, ble mange mennesker i 1566 fraktet med kjerre og vogn fra Newgate til Bow, og brent på pæler foran Bow kirke. Dette var et ledd i forfølgelsen av protestanter, hvor de som kjempet for reformasjonen i England ble dømt til dødsstraff ved henging.
I 1719 ble prestegjeldet uavhengig fra Stepney, og innviet som prestegjeldet St Mary Stratford Bow. Prestegjeldet inkluderte også området Old Ford, som også ble kalt «det nordlige Bow».
Den må ikke forveksles med kirken St Mary-le-Bow i City of London. | Bow kirke er kirken i prestegjeldet St. Mary and Holy Trinity Bow. | 195,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Sachar | 2023-02-04 | Louis Sachar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra East Meadow i New York', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Louis Sachar (født 20. mars 1954 i New York, USA) er en amerikansk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1978. Han giftet seg i 1985 med Carla Jean Askew. De bor i Texas, og har en datter som ble født i januar 1987.
Han er mest kjent for boken Holes som kom ut i 1998. Den handler om en gutt som blir anklaget for stjeling, og blir dømt til 18 måneders opphold på et forvaringssenter der guttene ble tvunget til å grave hull.
Boken solgte i 5 millioner eksemplarer, og vant flere priser. Boken ble filmatisert i 2003, og det var forfatteren som skrev manuset.
| Louis Sachar (født 20. mars 1954 i New York, USA) er en amerikansk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1978. Han giftet seg i 1985 med Carla Jean Askew. De bor i Texas, og har en datter som ble født i januar 1987.
Han er mest kjent for boken Holes som kom ut i 1998. Den handler om en gutt som blir anklaget for stjeling, og blir dømt til 18 måneders opphold på et forvaringssenter der guttene ble tvunget til å grave hull.
Boken solgte i 5 millioner eksemplarer, og vant flere priser. Boken ble filmatisert i 2003, og det var forfatteren som skrev manuset.
== Priser (utvalg) ==
1999 – Newbery-medaljen for Holes
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Louis Sachar på Internet Movie Database
(en) Louis Sachar på AllMovie
(en) Louis Sachar hos The Movie Database | Louis Sachar (født 20. mars 1954 i New York, USA) er en amerikansk forfatter. | 195,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Omsktid | 2023-02-04 | Omsktid | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Tidssoner', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Omsktid (russisk: омское время – omskoje vremja) eller OMST, oppkalt etter byen Omsk, er en tidssone i Russland. Den ligger 6 timer foran UTC (UTC+6) og 3 timer foran Moskvatid (MSK+3).
Omsk sommertid (OMSST) tilsvarer UTC+7, fremdeles 3 timer foran Moskva (MSD+3).
| Omsktid (russisk: омское время – omskoje vremja) eller OMST, oppkalt etter byen Omsk, er en tidssone i Russland. Den ligger 6 timer foran UTC (UTC+6) og 3 timer foran Moskvatid (MSK+3).
Omsk sommertid (OMSST) tilsvarer UTC+7, fremdeles 3 timer foran Moskva (MSD+3).
== Historie ==
Fram til 1991 var Omsktid den ene av to tidssoner som ble brukt i sovjetisk Sentral-Asia. I tillegg til Omsk oblast i den Russiske SFSR, omfattet den de østligste to tredjedelene av Kasakhiske SSR, hele Kirgisiske og Tadsjikiske SSR, og den østlige delen av Usbekiske SSR. Området omfattet byen Omsk og republikkhovedstedene Alma-Ata, Frunze (Bisjkek), Dusjanbe og Tasjkent.
I to år etter Sovjetunionens kollaps var Omsk oblast den eneste regionen i Russland som brukte denne tidssonen. De nylig uavhengige sentralasiatiske statene sluttet å bruke sommertid, mens Usbekistan og Tadsjikistan i tillegg «flyttet vestover» ved å skru klokkene en time tilbake.
I løpet av 1990- og 2000-tallet opplevde Russland en landsomfattende bølge av tidsendringer i retning mot Moskva. Innen 2006 hadde alle unntatt en av vest-Sibirs føderasjonssubjekter i Moskva+4 flyttet til Moskva+3 og Omsktid: Novosibirsk oblast i 1993, Altaj kraj i 1994, Tomsk oblast i 2002, og endelig republikken Altaj (dato ukjent). Kemerovo oblast er den eneste regionen i området som fremdeles bruker Moskva+4, dvs. Krasnojarsktid, som før 1993 ble kalt Novosibirsktid.
Selv om tidssonene Omsktid og Novosibirsktid for tiden er identiske, så er begge navnene fremdeles i bruk, med betydning som varierer alt etter sammenhengen, noe som av og til er forvirrende og endog selvmotsigende. Uttrykket «Omsktid» blir brukt mest i Omsk eller når den tradisjonelle tidssonen Moskva+3 skal vektlegges, som i «Tomsk fulgte Novosibirsk over til Omsktid». I resten av vest-Sibir blir uttrykket «Novosibirsktid» mest brukt, i kraft av deres felles fortid i Moskva+4. Utdatert og feilaktig informasjon florerer fremdeles, med resultater som nyttårssendinger sendt en time for tidlig på nasjonale TV-kanaler i Barnaul og Tomsk.
== Områder med Omsktid ==
Novosibirsk oblast
Omsk oblast
Tomsk oblast
Altaj kraj
Republikken Altaj
== Større byer med Omsktid ==
Barnaul
Novosibirsk
Omsk
Tomsk
== Se også ==
Tid i Russland | Omsktid (russisk: омское время – omskoje vremja) eller OMST, oppkalt etter byen Omsk, er en tidssone i Russland. Den ligger 6 timer foran UTC (UTC+6) og 3 timer foran Moskvatid (MSK+3). | 195,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbroath | 2023-02-04 | Arbroath | ['Kategori:2°V', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Angus', 'Kategori:Havnebyer i Storbritannia', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Arbroath (skotsk-gælisk: Obair Bhrothaig), eller Aberbrothock, er en by (town), tidligere kongelig burgh og den største byen i regionen Angus i Skottland. Den ligger på østkysten av Skottland ved Nordsjøen, 25,7 kilometer nordøst for Dundee og 72,4 km sør-sørvest for Aberdeen. Folketallet for 2020 er beregnet til 23 500 innbyggere.Historisk er byen først og fremst kjent for Arbroath-deklarasjonen som ble undertegnet i Arbroath Abbey i 1320. Dessuten for «Arbroath-smokie», en form for røkt hyse som er en spesialitet for byen. Fotballklubben Arbroath FC holder til i Arbroath og spiller hjemmekampene på Gayfield Park.Arbroath Football Club har offisielt verdensrekorden for antall mål scoret i en profesjonell fotballkamp: 36–0 mot Bon Accord FC fra Aberdeen i den skotske cupen i 1885, men det er mulig at det er en myte.Det er bevis på bosetting i jernalderen, men byens historie som en by begynte med grunnleggelsen av klosteret Arbroath Abbey i 1178. Byen vokste mye under den industrielle revolusjonen gjennom lin- og deretter juteindustrien og ingeniørsektoren. En ny havn opprettet i 1839; på 1900-tallet var Arbroath en av Skottlands større fiskehavner.
| Arbroath (skotsk-gælisk: Obair Bhrothaig), eller Aberbrothock, er en by (town), tidligere kongelig burgh og den største byen i regionen Angus i Skottland. Den ligger på østkysten av Skottland ved Nordsjøen, 25,7 kilometer nordøst for Dundee og 72,4 km sør-sørvest for Aberdeen. Folketallet for 2020 er beregnet til 23 500 innbyggere.Historisk er byen først og fremst kjent for Arbroath-deklarasjonen som ble undertegnet i Arbroath Abbey i 1320. Dessuten for «Arbroath-smokie», en form for røkt hyse som er en spesialitet for byen. Fotballklubben Arbroath FC holder til i Arbroath og spiller hjemmekampene på Gayfield Park.Arbroath Football Club har offisielt verdensrekorden for antall mål scoret i en profesjonell fotballkamp: 36–0 mot Bon Accord FC fra Aberdeen i den skotske cupen i 1885, men det er mulig at det er en myte.Det er bevis på bosetting i jernalderen, men byens historie som en by begynte med grunnleggelsen av klosteret Arbroath Abbey i 1178. Byen vokste mye under den industrielle revolusjonen gjennom lin- og deretter juteindustrien og ingeniørsektoren. En ny havn opprettet i 1839; på 1900-tallet var Arbroath en av Skottlands større fiskehavner.
== Toponymi ==
Det eldste registrerte stedsnavnet var Aberbrothock, med henvisning til elven Brothock Burn som går gjennom byen. Prefikset Aber stammer enten fra det gæliske 'Obair', eller det tidligere brytoniske uttrykket Aber for sammenløp eller elvemunning. Navnet Aberbrothock ble stavet på mange måter. De eldste tilgjengelige manuskriptene har det som «Abirbrothoke» (i et brev til Edvard I av England som bekreftet Salisbury-traktaten, som gikk med på at dronningens regnant, Margaret, jomfruen fra Norge, skulle gifte seg med den engelske kongens sønn Edvard II) og «Aberbrothok» (i en påfølgende samtykkebrev til ekteskapet). I Arbroath-erklæringen blir det sett på som «Abirbrothoc». Tidlige kart viser en rekke varianter, inkludert «Aberbrothock», «Aberbrothik», «Aberbrothick», og «Aberbrothwick».Det moderne navnet Arbroath ble vanligere på midten av 1800-tallet, det eldre navnet ble stort sett droppet ved tidspunktet for den første Ordnance Survey-utgaven. Imidlertid hadde varianter av «Arbroath» blitt brukt siden 1600-tallet, inkludert «Arbroth» og «Aberbreth».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Arbroath hos Wikivoyage
Arbroath, BBC History entry
A Glimpse of Old Arbroath fra Angus Council | Arbroath (skotsk-gælisk: Obair Bhrothaig),«Arbroath». Ainmean-Àite na h-Alba ~ Gaelic Place-names of Scotland. | 195,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ratchet_%26_Clank | 2023-02-04 | Ratchet & Clank | ['Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:PlayStation 2-spill', 'Kategori:PlayStation 3-spill', 'Kategori:Ratchet & Clank', 'Kategori:Videospill utviklet i USA'] | Ratchet & Clank er en serie med actionspill for PlayStation 2, PlayStation Portable, PlayStation 3, PlayStation 4, PlayStation Vita og PlayStation 5.
Handlingen i spillet går ut på at romheltene Ratchet og Clank reiser rundt i en galakse langt borte og kjemper for galaksens frihet. Det har også blitt laget en film med tittelen Ratchet & Clank; filmen hadde premiere i 2016.
| Ratchet & Clank er en serie med actionspill for PlayStation 2, PlayStation Portable, PlayStation 3, PlayStation 4, PlayStation Vita og PlayStation 5.
Handlingen i spillet går ut på at romheltene Ratchet og Clank reiser rundt i en galakse langt borte og kjemper for galaksens frihet. Det har også blitt laget en film med tittelen Ratchet & Clank; filmen hadde premiere i 2016.
== Ulike typer figurer ==
Spilluniverset er fylt av ulike typer skapninger, noen er biologiske skapninger og andre er roboter eller maskiner.
Lombaxer er kattelignende skapninger. De går oppreist på to bein, men har spesielle ører, og dessuten hale. Lombaxer kan ha flere farger – Ratchet er gul med brune striper, mens general Alister Azimuth er hvit med røde striper. Kvinnelige lombaxer påstås å ikke ha hale. Lombaxene flyktet til en ukjent dimensjon etter et angrep tidlig i spillenes historie. Ratchet og hans far ble igjen, men Ratchets far ble drept. I A crack in time møter Ratchet general Alister Azimuth, som også er lombax. Det viser seg at de to er de siste lombaxene igjen i sin dimensjon.
Valkyrier er kvinnelige skapninger med særdeles fremtredende kvinnelige former (store bryster og brede hofter). Valkyriene er leiemordere. De tre sjefsvalkyriene er Cassiopeia Carina og Libra.
Zonier er hverken biologiske eller roboter, de er skapninger som består av ren energi, men for å kunne leve i galaksene i spillene må de leve i et spesielt metallskall. Zoniene er meget intelligente skapninger, og de har stått for utviklingen av mye avansert teknologi i Ratchet & Clank-spillene. I A crack in time kan man samle zonier i en spesiell zonibeholder, og ettersom man samler blir Aphelion, Ratchets romskip, oppgradert.
Fongoider er middels store skapninger (på Ratchet & Clank-skalaen) med blå hud og store gule neser. De fleste fangoider grynter litt når de snakker. I spillene får man se både kvinnelige og mannlige fangoider, og både voksne og barn. Fangoidene lever i landsbyer. Noen fangoider er krigere, disse kan, ved hjelp av sine staver, skade fiender. De er likevel relativt hjelpeløse sammenlignet med Ratchet.
Agorianere er svært dumme skapninger. De omtales slik i A crack in time: «Agorianerne er de skapningene i galaksen som har utviklet seg minst de siste (ukjent antall år). Faktisk er det ikke registrert noen utvikling siden rasens opprinnelse». Agorianerne er store, kraftige skapninger med rød pels og underbitt. Man møter på agorianerkrigere flere ganger i spillet, og de kan ha forskjellige våpen; sverd, flammekaster, klasebombe- og bombekaster, og dessuten kan de ha skjold.
== Rollefigurer ==
Ratchet er en ung «lombax» fra planeten Veldin. I begynnelsen av det første spillet er han mekaniker, helt til Clank krasjlander rett ved huset hans og eventyret deres begynner. Ratchet veier 68 kg og er 152 cm høy. Han har gul pels med brune striper, og grønne øyne. Hovedvåpenet hans er en skiftenøkkel, men utover i spillene samler han opp et stort arsenal av våpen. Han har også en rustning som man kan oppgradere utover i spillene. Han har et romskip som heter Aphelion. Ratchet er foreldreløs og har ingen biologisk familie, men Ratchet & Clank blir nære venner etterhvert som spilluniverset utvikles for hvert spill.
Clank er hjernen i duoen Ratchet og Clank. Clank ble skapt av Orvus (i spillet A crack in time) i en av fabrikkene til Chairman Drek. Etter at han og Ratchet beseiret Drek, ble han Ratchets bestevenn og makker. Det er eksempler på at de har kranglet (som for eksempel på Jawai, planeten Pokitaru i det første spillet i serien), men de har aldri kranglet lenge. Clanks egentlige navn er XJ0461.
Kaptein Qwark er en fyr (rase ukjent) i grønn superheltdrakt. Qwark fremstiller seg selv som en tøffing og et geni, mens han i grunnen er en pyse. Han har en kjendisposisjon i Ratchet & Clank-universet, og man hører ham blant annet på radio i blant. Han er glad i å kle seg ut – et eksempel på dette er sykesøster-kostymet (søster Shannon, eng. nurse Shannon) han tidvis bruker i spillet A crack in time.
Doktor Nefarious er et ondt geni som hater Captain Qwark mer enn noe annet. Hvorvidt han egentlig er doktor – enten lege eller i besittelse av en doktorgrad – er et diskusjonstema blant de andre figurene i spillet. Dr. Nefarious' stemme er spilt av Armin Shimerman. Dr. Nefarious og Captain Qwark har kjent hverandre siden de gikk på high school. Dr. Nefarious planla å bruke «Bio-Blitorator» til å gjøre alle levende om til roboter, slik at han selv kunne få verdenskontroll. Dr. Nefarious var først et romvesen, helt til han ble sterkt skadet i en av kampene mellom ham og Qwark. Da gjorde reparasjons-roboter ham om til en cyborg. Senere dukket han opp igjen med en plan om å manipulere tiden for å skape en ny virkelighet hvor heltene alltid taper. Dermed ble Dr. Nefarious den første skurken i Ratchet & Clank-universet som dukket opp som hovedskurk i mer enn ett spill.
Lawrence er butleren til Dr.Nefarious, og gikk på S.F.B.M.G.S – «Skole For Butlere Med Gale Sjefer». Lawrence ble opprinnelig laget for å være kelner på Maktar Hotell, men da han kom med jordbæris istedenfor sjokoladeis til en «agorianer» (som knuste hele hotellet), fikk han sparken. Da han ble ansatt som butler, bestemte han seg for å bli rockestjerne. Da Doktor Nefarious ble slått av Ratchet for annen gang, dro Lawrence til Kerwan og startet et nytt liv.
Lord Vorselon er en ond figur. Kroppen hans er av metall, og han har bare hodet igjen fra sitt liv som biologisk skapning – hodet flyter i en tank på toppen av metallkroppen hans.
General Alister Azimuth er en «lombax». Han var venn av Ratchets far, og i spillet A crack in time får Ratchet sin fars svevestøvler av Azimuth. Azimuth var tidligere en lokal opprører. Det viser seg utover i spillet at han forrådte lombaxene, og han forråder og forsøker å drepe Ratchet i A crack in time, fordi han vil skru tiden tilbake og redde lombaxene.
Chairman Drek
«Big» Al er en nerdete tekniker som figurerte allerede i det første Ratchet & Clank-spillet. Han har gitt Clank den såkalte Heli-pakken, som har dukket opp i mange senere spill.
Mr. Finswritchet er direktøren for selskapet Megacorp.
Angela Cross er også kjent som «the unknown thief». Hun er klønete og forfulgt av uflaks. Hun figurerte første gang i spillet Ratchet and Clank 2 Going Commando. Det er uklart hvilken rase hun tilhører, men hun har mange likheter med lombaxer, bortsett fra at hun ikke har noen hale.
Stuart Zurgo, også kjent som Qwark Fanboy, var en stor fan av kaptein Qwark. Han dukket først opp i Ratchet & Clank: Going Comando, der han proklamerte at Ratchet var fienden hans. Senere solgte Ratchet ham en Qwark statue i bytte mot en «armor magnetizer». Han var hovudskurken i Ratchet & Clank: Q-Force. I det spillet hevdet Stuart Zurgo at Qwark hadde sviktet som helt, og at det var dette som var grunnen til at han selv var blitt skurk. Han ble tilslutt beseiret av Ratchet, Clank og Qwark, og ble deretter kastet ned fra en stor bro. .
Klunk var en robot laget av Dr. Nefarious som var laget for å erstatte Clank i Up Your Arsenal. Han ble senere beseiret av Ratchet i Metropolis. Han var også siste boss i spillet Secret Agent Clank, der han hadde fått Ratchet i fengsel og planla å tilintetgjøre alle planetene i galaksen, mens han selv utga seg for å være Clank. Han ble bekjempet av Clank og senere gjort om til en støvsuger. Det er ukjent om han er i live eller ikke.
Gleeman Vox
Dallas
Huanita
Skrunch
Sasha Phyronix figurerte første gang i spillet Up Your Arsenal, der hun var kaptein på Starship Phoenix. Sasha er datteren til president Phyronix, og Ratchet er forelsket i henne. I Ratchet Gladiator «Ratchet Deadlocked» er Sasha blitt president i Metropolis, mens Ratchet er blitt kaptein på Starship Phoenix.
Max Millian er skurken i serien Secret Agent Clank. Han er også bossen i mobilspillet Ratchet & Clank: Going Mobile. Spillerne møter ham første gang i spillet i Ratchet & Clank: Up Your Arsenal (dette spillet ble gitt ut med tittelen Ratchet & Clank 3 i Europa).
Keiser Tachyon er en «cragmitt», men han ble oppdratt av lombaxer fra planeten Fastoon. Egget hans ble funnet på Kreeil-kometen av noen lombax-gravere. Men da han oppdaget at han var en cragmitt, og at lombaxene hadde fanget cragmittene i en annen dimension med Dimensionatoren, bygde han en hær av drophyder fra planeten Zaurik, og angrep lombaxene. Men han hadde ingen ide om hvor onde cragmittene var. Lombaxene flyktet til en annen dimensjon med Dimensionatoren. Bare to ble igjen. Ratchet og faren hans. Ratchets far voktet dimensionatoren og sendte Ratchet til Solana-galaksen. Tachyon viste ingen nåde og drepte Ratchets far. Mange år senere oppsporet Tachyon Ratchet og angrep han i Metropolis. Men Ratchet flyktet til Cobalia og litt senere bekjempet Ratchet Tachyon på planeten Fastoon.
Cronk og Zephyr var noen gamle krigsroboter som passet på Talwyn Apogee etter at faren Max Apogee forsvant. De kjempet samen i den store krigen, og det største slaget var mot keiser Percival Tachyon. Når Ratchet og Clank kom til romstasjonen prøvde de og drepe dem. Etter de oppdaget at Ratchet var en lombax hjalp de han med å finne Lombax hemeligheten. Etter at Keiser Tachyon var bekjempet var de på Apogee og «Lekte» slaget mellom Ratchet og Tachyon, men stoppet når Clank ble kidnappet av Zoniene. I All 4 One dro de til Planeten Magnus etter at Ratchet, Clank, Qwark og Dr. Nefarious ble kidnappet av Ephemeris, men de satt seg fast i et astroidefelt. De klarte å kontakte Ratchet og Clank via navenheten, og noen Apogee kapsler de kunne bruke til å sende Ratchet, Clank, Qwark og Nefarious våpen. De kom igjen på slutten av spillet der Lawrense hadde hjelpet dem ut av astroidefeltet, men Nefarious og Lawrense stakk av med skipe deres. I Ratchet & Clank: Nexus,de får Polaris forsvarsstyrken der de fraktet Venda Prog i Nebulox VII fangeskip der de skulle sende henne i et sikkert fengsel. Vendra over skipet og tar strømmen. Ratchet og Clank må sikre henne, mens Cronk og Zephyr fikser strømmen. Etter at strømmen er fikset kommer broren til Vendra Prog, Neftin Prog og angriper skipet med en hær av Bandit & Co, og fester bomber på skipet. Cronk og Zephyr blir overbemannet. De blir bindt sammen. Når Ratchet og Clank kommer, blir de fanget av Vendra. Vendra sprenger skipet, vinduene på broen sprekker, og Ratchet og Clank blir dratt ut. Men Cronk og Zephyr kommer ikke ut og de blir drept i eksplosjonen. De blir sett i slutten av spillet der de har gått inn i etterlivet og drar ned på robotkirkegarden får å sjekke ut noen damedroider.
Talwyn
Smugleren er en skapning med grønn hud som har mange likhetstrekk med Indiana Jones. Han hjelper Ratchet med å bygge Ryno-våpnene.
Libra (latin «rettferdighet», stjernetegnet/-bildet Vekten) er en av de tre sjefsvalkyriene. Libra har kvinneutseende, men mannsstemme.
Zahn er en avdød fongoidehelt som har sitt eget tempel i en fongoidelandsby.
Mac (terrachnoid) er vert på «Battleplex», der Man kan snakke med et hologram av han i lobbyen der.
Pollyx
== Steder ==
Phylax-sektoren består av et antall planeter samt av månene Phylax Alfa og Phylax Beta og av det såkalte Phylax-depotet. Sektoren har tre radarer og (ukjent antall) oppdrag fra innbyggere.
Corvus-sektoren (av latin «svart», «ravn», stjernebildet Ravnen) består av et antall planeter samt av månene Corvus Alfa og Corvus Beta og det såkalte Corvus-depotet. Sektoren har (ukjent antall) radarer og (ukjent antall) oppdrag fra innbyggere.
== Spillene ==
=== Ratchet and Clank (PS2) ===
Dette er det første spillet i serien. Den onde blargen Chairman Drek har bygget en rekke forurensende fabrikker som ødelegger atmosfæren på hjemplaneten hans, Orxon. Derfor bestemmer han seg for å lage en ny planet av delene til andre planeter. Men en dag spyr en av robotfabrikkene hans ut en liten robot som ikke vil følge ordrene til Drek, fordi den skjønner at det Drek gjør er galt. Han rømmer i et miniromskip, men Drek sender ut vakter etter ham. En av vaktene skyter robotens romskip i stykker, og han krasjlander på planeten Veldin. Ratchet, som er en lombax fra Veldin, redder roboten ut av de brennende restene av romskipet. Til gjengjeld fikser roboten et romskip Ratchet holdt på å reparere. Roboten sier at Ratchet må hjelpe ham å finne Captain Quark, og det er Ratchet villig til. De flyr til planeten Novalis, og Ratchet begynner å kalle roboten Clank.
=== Ratchet & Clank: Going Commando (2) (PS2) ===
Det andre spillet i serien starter med at Mr. Finswritchet, direktøren i Megacorp, et stort firma i Bogon-galaksen, trenger hjelp. Han vil stjele tilbake et blått, lubbent vesen kalt «Eksperimentet» fra en mystisk tyv. Tyven slipper unna først, men Ratchet klarer å gi Eksperimentet tilbake til direktøren. Det viser seg imidlertid at det lille vesenet, som kalles «Protopet», er svært farlig. Ratchet og Clank blir med tyven for å stoppe Mr. Finswrichet I å selge det farlige dyret. I slutten av spillet viser det seg at den ekte direktøren Megacorp har blitt tatt til fange, og at han som ga oppdraget til Rachet og Clank egentlig er Captain Qwark i forkledning. Etter å ha stoppet et stort Protopet, ble Qwark straffet og alt gikk tilbake til det normale.
=== Ratchet & Clank: Up Your Arsenal (3) (PS2) ===
Clank har hovedrollen i en Holo-vision-serie kalt Secret Agent Clank. I denne serien har Ratchet bare en bi-rolle, og det er han ikke fornøyd med. Derfor blir han nesten glad når Dr. Nefarious angriper Veldin, hjemplaneten hans. Men etter å ha stoppet Dr. Nefarious onde plan, aksepterer Ratchet at han må spille annenfiolin innimellom.
=== Ratchet Gladiator (PS2) ===
Spillet er kjent som Ratchet: Deadlocked utenfor Europa og Australia), og ble utgitt i Nord-Amerika i oktober 2005 og i Europa og Japan i november 2005. Spillet ble lansert etter Ratchet & Clank: Up Your Arsenal, og før Ratchet & Clank: Going Mobile. Handlingen i dette spillet dreier seg om at Ratchet og Clank blir fanget av to store roboter mens de er ombord i det store romskipet Starship Phoenix. Derfra blir de ført til en stor romstasjon kalt DreadZone station, og tvunget til å bli med i Gleeman Voxs Holo-vision-program Dreadzone. Det er en slags sport der gladiatorer kjemper mot hverandre, ikke med sverd og skjold, men med toppmoderne våpen. I Ratchet: Gladiator er det bare elleve våpen (inkludert skiftenøkkelen). Det er heller ikke noe R.Y.N.O.-våpen, men i stedet er det et våpen med navn The Harbinger, som ødelegger vel så mye som R.Y.N.O.
=== Ratchet & Clank: Going Mobile (mobiltelefon) ===
Spillet handler om at Ratchet og Clank har blitt fanget inni din mobil og prøver å komme seg ut. Spillet har 8 forskjellige våpen (pluss skiftenøkkelen) og 12 forskjellige baner, inkludert en boss-arena. Der kjemper spilleren mot Max Millian. På svakere mobiler er det ingen arena, bare nesten som et helt normalt nivå, og ingen Max Millian, bare en kanon som skyter ut små blå robothunder.
=== Ratchet & Clank: Clone Home (mobiltelefon) ===
Spillet begynner der Ratchet & Clank: Going Mobile slutter. Spillet ble lansert i USA og Canada den 1. september 2006. Spillet er utviklet av Hanheld Games, som Going Mobile. Spillet ble lansert etter Going Mobile og før Ratchet & Clank: Size Matters (PSP).
=== Ratchet & Clank: Size Matters (PSP/PS2) ===
Spillet begynner når Ratchet and Clank møter en jente som trenger hjelp til å finne faren sin, men på veien forstår de at hun er egentlig en slem robot som vil ta over galaksen og drepe alle heltene.
=== Ratchet & Clank Future: Tools of Destruction (PS3) ===
Spillet begynner når Ratchet and Clank krasjlander etter å ha fått et nødstilkalling fra Kaptein Qwark som blir angrepet av cragmittenes nye prins Percival, som skal finne et spesielt lombax-våpen for å kalle cragmittene tilbake.
=== Secret Agent Clank (PSP) ===
I dette spillet, er Clank—som Secret Agent Clank, en tophemmelig agent—hovedkarakteren.
=== Ratchet & Clank Future: Quest for Booty (PS3) ===
Ratchet og Talwyn er på leting etter et holoskop som skal hjelpe dem med å finne Clank, men på veien må de bekjempe Captain Slag og Captain Darkwater.
=== Ratchet & Clank Future: A Crack in Time (PS3) ===
Dette spillet er fortsettelsen på eventyret som startet i slutten av Ratchet and Clank: Tools of Destruction, med nye sektorer med mange planeter og måner man kan utforske. I starten av spillet er Ratchet og Clank ikke sammen, og spilleren opptrer tidvis som Ratchet og tidvis som Clank, inntil de to møtes igjen et stykke ut i spillet. Clank befinner seg da i Den store klokken, mens Ratchet forsøker å redde både Clank og resten av galaksen. Spilleren beveger seg fritt mellom sektorer og planeter, og kan utforske mange forskjellige steder med ulik flora og ulike fiender på hvert sted. I spillet samler man Ryno V-deler, gullbolter og zonier.
=== Ratchet & Clank: All 4 One (PS3) ===
Spillet All 4 One ble lansert i 2011. Dette spillet må spilles av fire spillere, som fordeler rollene som Ratchet, Clank, Captain Qwark og Dr. Nefarious mellom seg. Spillet har en alternativ handlingslinje som tegneseriene om Ratchet and Clank leder opp til.
=== Ratchet & Clank: Full Frontal Assault (Q-Force) (PS3) ===
I dette spillet kan man styre Ratchet, Clank og Qwark, drive baseforsvar og overmanne den andre basen.
=== Ratchet & Clank Nexus (PS3) ===
Dette er et originalt Ratchet & Clank spill, der Ratchet bærer Clank på ryggen. Spillet skulle bringe Ratchet og Clank-historien tilbake til hovedsporet, etter at de siste spillene hadde vært spin-off-utgaver.
=== Ratchet & Clank (PS4) ===
Ratchet & Clank for PlayStation 4 er en ny versjon av det originale spillet fra 2002. Spillet er stort sett det samme som originalen, men med noen endringer i historien og arsenalet. Spillet handler om at Formann Drek og Dr. Nefarious bruker et våpen kalt Avplanetifikator (Deplanetizer) til å ødelegge planeter i galaksen for å bruke delene til å lage en ny planet.
=== Ratchet & Clank Rift Apart ===
Ratchet & Clank Rift Apart ble lansert 11. juni 2021 til Playstation 5. Det er det første Ratchet & Clank-spillet som ble utgitt siden 2016. Spillet tar plass etter Nexus.
== Film ==
Ratchet & Clank, en film om spillserien, hadde premiere den 29. april 2016. Filmen forteller den samme historien som spillet Ratchet & Clank (PS4) men handlingen har flere detaljer. Foretaket Insomniac Games bistod med filmens produksjon, manus, karakterutvikling og animasjon.
== Eksterne lenker ==
(en) Ratchet & Clank hos Giant Bomb
(en) Ratchet & Clank hos MobyGames
(en) Ratchet & Clank hos GameFAQs | Ratchet & Clank Future: Tools of Destruction er et PlayStation 3-spill som er utviklet av Insomniac Games. Spillet ble sluppet på markedet 23. | 195,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ardrishaig | 2023-02-04 | Ardrishaig | ['Kategori:56°N', 'Kategori:5°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landsbyer i Argyll and Bute', 'Kategori:Sider med kart'] | Ardrishaig (Skotsk gælisk: Rubha Aird Driseig) er en landsby (village) i regionen Argyll and Bute i Skottland. Landsbyen ligger på vestsiden av Loch Fyne, like sør for Lochgilphead.
Ved folketellingen i 2001 hadde Ardrishaig 1 283 innbyggere.
I 2006 ble folketallet estimert til 1 250 innbyggere.
Den tidligere lederen av Labour, John Smith, var født i Ardrishaig.
| Ardrishaig (Skotsk gælisk: Rubha Aird Driseig) er en landsby (village) i regionen Argyll and Bute i Skottland. Landsbyen ligger på vestsiden av Loch Fyne, like sør for Lochgilphead.
Ved folketellingen i 2001 hadde Ardrishaig 1 283 innbyggere.
I 2006 ble folketallet estimert til 1 250 innbyggere.
Den tidligere lederen av Labour, John Smith, var født i Ardrishaig.
== Referanser == | Ardrishaig (Skotsk gælisk: Rubha Aird Driseig) er en landsby (village) i regionen Argyll and Bute i Skottland. Landsbyen ligger på vestsiden av Loch Fyne, like sør for Lochgilphead. | 195,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alex_Ferguson | 2023-02-04 | Alex Ferguson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Ayr United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Dunfermline Athletic FC', 'Kategori:Fotballspillere for Falkirk FC', "Kategori:Fotballspillere for Queen's Park FC", 'Kategori:Fotballspillere for Rangers FC', 'Kategori:Fotballspillere for St. Johnstone FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Aberdeen FC', 'Kategori:Fotballtrenere for East Stirlingshire FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballtrenere for St. Mirren FC', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Personer fra Glasgow', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skotske fotballspillere', 'Kategori:Skotske fotballtrenere', 'Kategori:Trenere for skotske fotballandslag', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 1986'] | Alexander Chapman Ferguson, bedre kjent som Alex Ferguson, sir Alex eller Fergie, (født 31. desember 1941 i Govan, Glasgow) er en pensjonert skotsk manager og tidligere fotballspiller. Han var manager for den engelske klubben Manchester United i perioden 1986 til 2013. Han har vunnet flere trofeer enn noen annen manager i engelsk fotball. Ferguson ble slått til ridder som Knight Bachelor i 1999 som første «fortsatt arbeidende» manager, tildelt offisergraden av ordenen Order of the British Empire i 1983 og forfremmet til kommandør av samme orden i 1995.
Den 8. mai 2013 ble det kjent at Ferguson ville pensjonere seg som manager etter den inneværende sesongen. Gjennom 26 år hadde klubben Manchester United vunnet 38 trofeer under Ferguson, inkludert 13 i Premier League og to i UEFA Champions League.
| Alexander Chapman Ferguson, bedre kjent som Alex Ferguson, sir Alex eller Fergie, (født 31. desember 1941 i Govan, Glasgow) er en pensjonert skotsk manager og tidligere fotballspiller. Han var manager for den engelske klubben Manchester United i perioden 1986 til 2013. Han har vunnet flere trofeer enn noen annen manager i engelsk fotball. Ferguson ble slått til ridder som Knight Bachelor i 1999 som første «fortsatt arbeidende» manager, tildelt offisergraden av ordenen Order of the British Empire i 1983 og forfremmet til kommandør av samme orden i 1995.
Den 8. mai 2013 ble det kjent at Ferguson ville pensjonere seg som manager etter den inneværende sesongen. Gjennom 26 år hadde klubben Manchester United vunnet 38 trofeer under Ferguson, inkludert 13 i Premier League og to i UEFA Champions League.
== Oppvekst og interesser ==
Han er født og oppvokst i Glasgow som arbeiderklassesønn. Familien var protestanter. I sterk opposisjon til faren, som heiet på det katolske Celtic, var Alex Ferguson supporter av det protestantiske Rangers.
Ferguson har uttalt i intervjuer at han kommer på jobb kl. 07:30 året rundt, og jobber ofte 18 timers dag, ikke bare med å være trener, men også med å se motstandere og potensielle spillerkjøp. Av interesser utenom fotball, nevnes veddeløpshester. Han eide veddeløpshesten «Rock of Gibraltar», som vant syv gruppe 1-seiere, noe som er rekord. Hesten eide han sammen med Sue Magnier, kona til den tidligere United-storaksjonæren John Magnier. En langvarig konflikt om hestens avlsrettigheter førte til uvennskap mellom Ferguson og Magniers Coolmore Stud. Opplevelsen ødela imidlertid ikke Fergusons interesse for veddeløpshester, og senere eide han blant annet 1⁄3 av hesten «Gatwick», som vant tre store nasjonale løp. Har også hatt interesse i andre hester som var trent av Ed Dunlop. I 2005 kjøpte han hesten «Against The Grain» sammen med Mark Johnston. Andre interesser er golf, pianospilling og snooker. Han har også drevet lett valgkampanje for Tony Blairs Labour. Ferguson fungerer også som UNICEF-ambassadør, der han blant annet har fått United til å samle inn én million britiske pund over to år. Han har også frontet flere kampanjer mot rasisme. Sir Alex Ferguson er gift og har tre sønner, blant annet den tidligere fotballspilleren, nå manager, Darren. Ferguson og hans kone har ni barnebarn.
== Spillerkarriere ==
I 1958 kom Ferguson til den skotske klubben Queen's Park som amatør, mens han var lærling som verktøysmed. Han var bare 16 år da han debuterte, som angriper. Han beskriver sin første kamp som et «mareritt», men scoret Queen's Parks mål i 1–2-tapet for Stranraer. Den mest kjente kampen han spilte i for denne klubben, var da de tapte 1–7 for Queen of the South, da Ivor Broadis scoret fire mål, mens Ferguson scoret sin klubbs eneste mål. Selv om han scoret 15 mål på 31 kamper, fikk han aldri fast plass på laget. Derfor gikk han til St. Johnstone som halvprofesjonell i 1960. Selv om han fortsatte å score regelmessig, slet han med å få fast plass også her, og ba derfor om å komme på transferlisten. Selv om han ikke møte noen godvilje i klubben, og fordi manageren ikke lyktes å kjøpe en toppspiss, fikk han sjansen i en kamp mot Rangers. Der scoret han hat-trick i en overraskende seier. I 1964 sluttet han som verktøysmed og ble solgt til Dunfermline. Den følgende sesongen (1964–65) var klubben en sterk utfordrer til å vinne den skotske ligaen, og kom til FA-cupfinalen. Ferguson ble droppet til finalekampen etter en dårlig ligakamp mot St. Johnstone. Dunfermline tapte finalen 2–3 for Celtic, og misset på ligamesterskapet med ett poeng. Han scoret hele 45 mål på totalt 51 liga- og cupkamper denne sesongen, og ble delt toppscorer i ligaen. Både Ferguson og Joe McBride (Celtic) scoret 31 ligamål. I 1967 ble Ferguson kjøpt til Rangers for 65 000 pund, noe som var overgangsrekord mellom to skotske klubber. Selv om Ferguson hadde en rimelig bra spillerkarriere, er han mest kjent som syndebukk i den skotske FA-cupfinalen i 1969, da Rangers tapte 0–4 for naborival Celtic. Han ble holdt ansvarlig for det ene baklengsmålet, da han glapp en markering ved en corner (selv om han spilte i angrep). Han ble derfor tvunget til å spille for klubbens juniorlag i stedet for A-laget. Ifølge hans egen bror ble Alex Ferguson så sint for dette, at han kastet tapermedaljen. Det ble fra flere hold påstått at han ble oversett fordi han var gift en katolikk, men Ferguson hevder i sin selvbiografi at Rangers visste dette da de kjøpte ham, og at han ble utelatt på grunnlag av prestasjoner. I oktober 1969 ville Nottingham Forest kjøpe Ferguson, men på den tiden ville ikke kona flytte til England. I stedet gikk ferden til Falkirk for 20 000 pund. Han ble oppgradert til spillende trener der, men da John Prentice ble manager, fjernet han Fergusons treneransvar. Derfor ba han om en overgang til Ayr (1973), og var fra da av semiproff igjen, mens han drev en pub i Glasgow. Her avsluttet han sin spillerkarriere.
=== Karrierestatistikk ===
*Spilte ikke selve finalen i 1964-65
== Managerkarriere ==
=== East Stirlingshire ===
Allerede som 23-åring hadde Ferguson tatt B-trenerkurs, og like etterpå fullførte han trenerutdannelsen via det skotske fotballforbundet. Han skulle være godt forberedt på trenergjerningen da spillerkarrieren skulle ta slutt. I 1974 fikk han sin første jobb som manager, for East Stirling, da han bare var 32 år gammel. Han tjente 40 pund i uken, og klubben hadde ingen keepere på dette tidspunktet. Han fikk øyeblikkelig rykte på seg som tilhenger av disiplin. I et intervju med UEFA.com sier han at disiplin på trening og generelle situasjoner er viktig for å ha kontroll på spillerne. Det er viktig for at spillerne ikke skal få overtaket og dermed miste respekten for treneren. East Stirling-spilleren Bobby McCulley har senere uttalt at «aldri hadde jeg vært redd for noen før jeg møtte Ferguson, men han var en jævel fra første øyeblikk».
=== St. Mirren ===
Han ble invitert til St. Mirren tre måneder senere (i oktober), men han følte lojalitet ovenfor East Stirlingshire. Etter en prat med managerlegenden Jock Stein ble han overbevist om å ta oppdraget. Ferguson var manager for St. Mirren fra 1974 til 1978, og tok klubben fra nedre halvdel av den skotske 2. divisjon (med ca. 1000 tilskuere i snitt), til å vinne 1. divisjon i 1977, og dermed opprykk til Premier Division. Han oppdaget talenter som Bill Stark, Tony Fitzpatrick, Lex Richardson, Frank McGarvey, Bobby Reid og Peter Weir, samtidig som klubben spilte glimrende angrepsfotball. Gjennomsnittsalderen på laget som vant 1. divisjon var bare 19 år, og kapteinen Herald Fitzpatrick var bare 20 år. St. Mirren er den eneste klubben som noensinne har sparket Ferguson, og han gikk til sak mot dem, men tapte. Ifølge Billy Adams' artikkel i Sunday Herald 30. mai 1999 ble Ferguson sparket på grunn av forskjellige kontraktsbrudd, inkludert uautoriserte utbetalinger til spillerne. Han ble beskyldt for truende oppførsel mot sin sekretær fordi han ikke fikk gjennomslag for at spillerne skulle få visse goder skattefritt. Han snakket ikke med henne på seks uker, og eneste kommunikasjonen var gjennom en 17 år gammel assistent. En arbeidsrettsdomstol konkluderte med at han hadde vært «spesielt smålig» og «umoden». Den 31. mai 2008 publiserte avisen The Guardian et intervju med Willie Todd, den tidligere St. Mirren-styreformannen (på denne tiden var han blitt 87 år), som hadde sparket Ferguson 30 år tidligere. Han forklarte at den virkelige grunnen for bruddet var at Ferguson hadde avtalt en overgang til Aberdeen. Ferguson fortalte til journalisten Jim Rodger fra Daily Mirror at han hadde spurt minst en spiller i troppen om å bli med ham videre til Aberdeen. Han hadde også fortalt personalet i St. Mirren at han skulle forlate klubben. Todd uttrykte sinne over det som hadde skjedd, men beskyldte Aberdeen for å ikke gå i forhandlinger med St. Mirren om en kompensasjon.
=== Aberdeen og det skotske landslaget ===
I juni 1978 fikk Ferguson jobb som arvtager etter Billy McNeill i Aberdeen. McNeill hadde bare vært manager i ett år da han ble tilbudt tilsvarende jobb i Celtic. Selv om Aberdeen var en av landets største klubber, hadde de ikke vunnet ligaen siden 1955. Laget hadde imidlertid spilt glimrende og ikke tapt en ligakamp siden desember, og endte dermed på andreplass sesongen før. Ferguson hadde nå vært manager i fire år, men var fremdeles på alder med noen av spillerne. Han hadde problemer med å vinne respekt fra noen av de eldre spillerne, som Joe Harper. Hans første sesong gikk ikke spesielt bra, selv om klubben kom til semifinalen i FA-cupen og finalen i ligacupen. I ligaen endte Aberdeen på fjerdeplass. I desember 1979 tapte laget ligacupfinalen igjen, denne gangen mot Dundee United etter omkamp. Ferguson tok skylden for tapet og sa han burde gjort endringer på laget til omkampen. Aberdeen hadde startet sesongen dårlig, men formen steg dramatisk etter nyttår og de vant den skotske ligaen denne sesongen, blant annet etter en 5–0-seier i siste serierunde. Dette var første gangen på 15 år at ikke Celtic eller Rangers vant den skotske serien. Ferguson følte nå at han hadde vunnet respekten til spillerne, og uttalte senere at «dette var seieren som spleiset oss sammen. Jeg hadde endelig fått spillerne til å tro på meg». Han kjørte fremdeles en linje med hard disiplin, og spillerne ga ham tilnavnet «Rasende Fergie» (engelsk: furious Fergie). Han ga blant annet bot til spilleren John Hewitt for å kjøre forbi ham på motorveien, og sparket en tekanne på spillerne i pausen av en kamp som gikk dårlig. Han uttalte at han var misfornøyd med stemningen på tribunen i Aberdeen, og han beskyldte media for å holde med Glasgow-klubbene. Dette gjorde han for å motivere spillerne sine, med en «oss mot hele verden»-taktikk. Laget fortsatte suksessen og vant FA-cupen i 1982, med seier 4–1 over Rangers. Ferguson ble tilbudt jobben som manager for Wolverhampton Wanderers, men takket nei fordi han følte Wolves var i trøbbel og fordi hans ambisjoner med Aberdeen ikke var oppfylt.Ferguson ledet Aberdeen til enda større suksess i 1982–83. Denne sesongen var laget kvalifisert for Cupvinnercupen. De slo blant annet Bayern München som hadde slått ut Tottenham Hotspur med 4–1 runden før. Ifølge Willie Miller ga dette spillerne troen på at de kunne vinne turneringen, noe de gjorde, med 2–1-seier over Real Madrid i Göteborg 11. mai 1983. Aberdeen ble dermed den tredje skotske klubben til å vinne et Europacuptrofé, og Ferguson følte han hadde «gjort noe nyttig med livet sitt». Klubben hadde også spilt bra i ligaen, og ble FA-cupmester igjen, denne gangen etter 1–0-seier over Rangers. Etter cupfinalen uttalte imidlertid Ferguson at han ikke var fornøyd med lagets prestasjoner i kampen og kalte det en «pinlig affære» i et TV-intervju etterpå, en uttalelse han senere trakk tilbake.
I 1984 vant Aberdeen «The Double» i Skottland, etter å ha slått Celtic i finalen. Dette året ble Alex Ferguson utnevnt til offiser av Order of the British Empire., og ble tilbudt managerrollen i Rangers, Arsenal og Tottenham i løpet av sesongen. I 1985 ble det ligagull igjen, men 1986 ble et skuffende år. Riktignok vant Aberdeen ligacupen, i ligaen ble det bare fjerdeplass. I januar 1986 ble Ferguson valgt inn i styret i klubben, men hadde fortalt styreformann Dick Donald at han kom til å finne en ny klubb til sommeren.
I Aberdeen brøt Ferguson storklubbene Rangers og Celtics dominans i skotsk fotball, med tre ligagull og fire seiere i FA-cupen.
I 1985 ble Ferguson midlertidig manager for Skottland, da Jock Stein døde på slutten av en fotballkamp 10. september. Første kamp var VM-kvalifiseringskampen borte mot Wales. Skottland kom seg til VM i Mexico, etter å ha vunnet kvalifiseringskampen mot Australia, men ble slått ut i gruppespillet. Tilsammen ledet han Skottland i ti kamper. På grunn av forpliktelsene med landslaget hadde Ferguson ansatt Archie Knox som assisterende manager i Aberdeen.
=== Manchester United ===
==== Den første tiden i Manchester United ====
I sin tid i Aberdeen, takket Ferguson nei til managerjobb i Wolves, Rangers, Barcelona, Arsenal og Tottenham Hotspur (som han seriøst vurderte). Da muligheten til å lede Manchester United kom, tok det ikke lang tid før Ferguson ble enig med styreformannen i United, Martin Edwards. Ferguson overtok etter Ron Atkinson som manager for Manchester United. Men som Ferguson selv sier i boken «6 years at United», kan ingen manager i hele verden være forberedt på en slik utfordring. Det tok ham 3–4 år å skjønne politikken, kravene, presset og forventningene i og rundt klubben.
Han overtok managerjobben 6. november 1986, men ifølge Ron Atkinsons selvbiografi «Big Ron», hadde spillet for å få Ferguson som manager pågått i kulissene helt siden sommeren samme året. Hovedpersonen selv har aldri kommentert dette offentlig. Faktum er uansett at styreformann Martin Edwards sparket Atkinson tidlig på morgenen, og to timer senere var han på vei til Aberdeen med privatfly for å hente Ferguson til signering og pressekonferanse.
Fergusons første kamp var borte mot Oxford United to dager etterpå. Laget tapte 0–2 med følgende lagoppstilling: Turner, Mike Duxbury, Arthur Albiston, Kevin Moran, Paul McGrath, Graeme Hogg, Clayton Blackmore, Remi Moses, Frank Stapleton, Peter Davenport og Peter Barnes. Reserve var danske Jesper Olsen. Dette laget hadde bare fire dager tidligere blitt slått ut av ligacupen med 1–4 mot Southampton. Manchester United hadde ikke vunnet ligaen siden 1966/67-sesongen, og nå lå de nest sist på ligatabellen. Laget var preget av høy gjennomsnittsalder, formsvikt og mye skader. Innstillingene var heller ikke de beste, med bl.a. drikkeproblemer hos sentrale spillere. Oppgaven var enorm, selv om United ble sett på som den mest velstående og populære klubben i hele England.
Den første sesongen valgte Ferguson å stille med laget han overtok etter Atkinson, for å gi dem en sjanse og for å se hvilke kvaliteter han trengte å hente inn. Laget klatret opp til en 11.-plass denne sesongen. Laget spilte underholdende fotball, men hadde problemer med fysikken. Ferguson så lyspunkter i spillerstallen, men regnet seg frem til at han trengte 9 nye spillere for å kunne vinne ligagullet. Styremedlemmene i klubben ble mildest talt overrasket ifølge Ferguson selv. Styremedlemmene hadde håpet at spillerstallen var god nok, og at en ny manager med nytt pågangsmot og nye ideer skulle være nok. Ferguson mente imidlertid at for mange spillere var på feil side av 28 år eller deromkring. De var for gamle for de utfordringene Ferguson hadde sett for seg. Individuelt hadde de mye fotball i seg, men kollektivt hadde de mistet gnisten som ville være avgjørende for å vinne titler.I sin andre sesong (1987/88) gjorde Ferguson noen store spillerkjøp, blant annet Brian McClair, Viv Anderson, Steve Bruce og keeperen Jim Leighton. Disse spillerne forbedret laget kraftig, og sesongen endte med 2.-plass, ni poeng bak Liverpool. Angriperen McClair ble en stor suksess med sine 24 ligamål, som første United-spiller med over 20 ligamål siden George Best.
==== Fikk nesten sparken - reddet av FA-cupen ====
Før sesongen 1988/89 var det bygget opp enorme forventninger til United. Spesielt på grunn av lagets andreplass, og tilbakekjøp av stjernen Mark Hughes. Likevel endte sesongen i ren skuffelse, med 11.-plass i ligaen og tap i kvartfinalen i FA-cupen mot Nottingham Forest. Supporterne var klar over at Ferguson trengte tid for å bygge opp et stabilt lag, men nå var kritikken begynt å hagle.
Det skulle ikke bli bedre utover sesongen 1989/90. Sommeren 1989 investerte klubben i noen av Englands mest lovende fotballspillere: Paul Ince fra West Ham, Neil Webb fra Nottingham Forest og Gary Pallister fra Middlesbrough FC. Sistnevnte for klubbrekord på £2,3 millioner. Sesongen åpnet med en meget sterk 4–1 seier hjemme mot regjerende ligamester Arsenal. Etter noen kamper var det likevel klart at United skulle slite også denne sesongen. Stjernene var ikke samspilte, og klubben slet på nedre halvdel av ligatabellen. Ferguson beskriver fremdeles 1–5 tapet mot Manchester City 23. september 1989 som det verste øyeblikket i hans managerkarriere på Old Trafford. På hans treårsdag som manager hengte fansen opp en banner på Old Trafford med følgende tekst: «Three years of excuses; Ta-ra Fergie». Dette er ifølge hans bok «Just champions», hans laveste punkt i karrieren. Følelsen var forferdelig, og laget slet skikkelig. I januar begynte FA-cupen, en turnering der klubben hadde gode tradisjoner, blant annet med seier sist i 1985. I tredje runde møtte laget Nottingham Forest. Det endte målløst i første kamp, og de fleste forventet tap i returkampen og at Ferguson skulle få sparken etterpå. United klarte, mot spillets gang, å vinne denne bortekampen 0–1, og kjempet seg videre etter mål av Mark Robins,. I mai endte klubben på 13.-plass i ligaen, men nådde FA-cup-finalen mot Crystal Palace. På et solfylt Wembley Stadium så 80 000 tilskuere at kampen endte 3–3, blant annet etter to mål av Hughes. Omkampen gikk 17. mai, også denne på Wembley, og United vant 1–0 etter mål av Lee A. Martin. Dermed fikk supporterne sitt første trofé på 5 år og kritikken stilnet. I ettertid blir FA-cupseieren ofte regnet som redningen for Fergusons jobb.
==== Smak av suksess ====
I 1990/91 nådde United Ligacupfinalen, men tapte for Sheffield Wednesday, som ble ledet av «Big» Ron Atkinson. I ligaen gikk det bedre denne sesongen, og klubben endte på 6.-plass. Kritikerne mente fremdeles at Ferguson ikke kunne klare å lede laget til seier i ligaen. Den 19 år gamle venstrevingen Lee Sharpe slo igjennom denne sesongen, blant annet med et hat-trick borte mot Arsenal i Ligacupen. Dette året fikk engelske lag for første gang på fem år delta i Europacupen igjen. United vant sammenlagt mot Wrexham, Pecsi Muncas, Montpellier og Legia Warszawa i Cupvinnercupen. I finalen ventet FC Barcelona med blant annet Ronald Koeman på laget. Denne maikvelden i Rotterdam var Mark Hughes i storform og scoret 2 mål før Koeman reduserte. De siste minuttene var enveiskjøring mot Uniteds mål, men laget holdt unna og vant en historisk seier. Etter kampen uttalte Ferguson at laget var godt nok til å vinne ligagull påfølgende sesong.I tillegg til stjerneskuddet Sharpe, hadde laget kjøpt inn den store danske keeperen Peter Schmeichel, russeren Andrej Kantsjelskis og England-back Paul Parker. I tillegg gikk det rykter om det største talentet siden George Best. Guttens navn var Ryan Giggs, og han hadde debutert mot Everton FC og ble matchvinner mot Manchester City i mai 1991. Giggs skulle vise seg å bli viktig for Ferguson, og sammen har de vunnet blant annet ti ligagull (oppdatert 2008).
Selv snakket Ferguson om det fantastiske juniorlaget han hadde bygget opp. Han mente selv, uten å overdrive, at 6&ndash,;8 av disse spillerne kunne nå A-laget innen et par år. Så mange spillere fra ett juniorlag hadde aldri noensinne klart dette store steget.
Sesongen 1991/92 var knapt i gang før United og Leeds United tok kommandoen. Ingen andre kunne blande seg inn i kampen om ligatittelen. I løpet av noen våruker kastet United bort ligaseieren, som så mange ganger før, og dermed ble Leeds ligamester. Det endte med en ligacupfinale, mot Nottingham Forest, der McClair ordnet kampens eneste mål. Dermed ble det en pokal også denne sesongen. Ferguson selv var irritert fordi han ikke hadde klart å få igjennom kjøpet av Luton Towns Mick Harford, og mente at dette hadde kostet klubben ligaseieren. Han mente også at klubben trengte «en ekstra dimensjon» for å vinne ligaen neste sesong.
Foran 1992/93 sesongen hadde Ferguson kjøpt inn angriperen Dion Dublin fra Cambridge United. I tillegg skulle hans egen sønn, Darren Ferguson, få tillit fra start i mange kamper. Fra og med denne sesongen het det forøvrig ikke lenger 1. divisjon, men FA Premier League.
Dublin brakk et ben allerede etter tre kamper. Jakten på ny angriper var i gang, og det gikk rykter om kjøp av David Hirst, og Tore André Dahlum fra Norge var på prøvespilling. En berømt telefonsamtale med Howard Wilkinson, manager i Leeds United, ordnet det som senere har blitt omtalt som tidenes beste kjøp av United. Wilkinson hadde ringt Ferguson for å kjøpe venstrebacken Denis Irwin, men Ferguson sa umiddelbart i fra om at dette ikke var aktuelt. De snakket litt om løst og fast, før Wilkinson plutselig sier: «Du er ikke interessert i Eric Cantona?» «Jo,» var Fergusons korte svar. Eric Cantona ble kjøpt for £1,5 millioner. Begge klubbers supportere var vantro og sjokkerte. Man visste ikke helt hva man skulle tro, fordi Cantona var kjent som en notorisk bråkebøtte i sine tidligere klubber. Også i Leeds var han havnet i unåde. Dette kjøpet snudde imidlertid Uniteds lykke. Med Cantonas briljante overblikk, pasninger, innflytelse, innsats og mål vokste lagets selvtillit. På våren var United utilnærmelige, og hentet hjem sin første ligaseier på 26 år. Cantona regnes fremdeles som en av de beste spillerne United noensinne har hatt.
Sommeren 1993 kjøpte Ferguson den 22-årige midtbanespilleren Roy Keane fra Nottingham Forest. Han skulle bli den langsiktige erstatteren for Bryan Robson, som på denne tiden var blitt både gammel og skadeforfulgt.
Sesongen 1993/94 endte med «The Double», altså både ligamesterskap og FA-cup-seier. Finalen i FA-cupen endte med 4–0 over Chelsea FC på Wembley. Det har blitt spekulert i om dette var tidenes beste United årgang, med spillere som Schemeichel, Parker, Irwin, Bruce, Pallister, Keane, Robson, Ince, Sharpe, Giggs, Kantsjelskis, Hughes, McClair og Cantona. Dette var den hittil beste sesongen til United. Bare i Europa manglet nå suksessen.
==== Episoden med Cantona ====
25. januar 1995 spilte United borte mot Crystal Palace, og Cantona ble utvist for andre gang på noen dager. En tilskuer ved navn Matthew Simmons løp ned til banen fra 13. rad og skjelte ut Cantona på det groveste. Spilleren svarte med et «kungfu-spark». Cantona krysset en linje ingen hadde gjort før. Det oppsto full slåsskamp mellom spiller og tilskuer. Verken media, FA eller klubben ville la dette gå upåaktet hen. Dette ble den store saken i media de neste ukene, med blant annet spekulasjoner om at spilleren hadde fått sparken, at han hadde lagt opp eller at han skulle til Inter Milan. Ferguson valgte å ta vare på sin viktigste spiller, og prøvde å beskytte ham mot pressen. Klubben gikk ut med en offentlig unnskyldning og en tre måneders utestengelse av spilleren. FA valgte å utestenge ham i hele åtte måneder, noe Ferguson karakteriserte som altfor strengt. I tillegg fikk Cantona samfunnstjeneste og £20 000 i bot. Andre følger var at han mistet kapteinsvervet for Frankrike, og spilte aldri mer en kamp for landslaget.
For å illustrere hvordan Ferguson tar vare på sine spillere, enten de er superstjerner eller læregutter, nevnes denne historien som et viktig bidrag til biografien av den berømte manageren. Cantona hadde reist hjem til Frankrike og nektet å snakke med noen. Ferguson reiste til Frankrike og overtalte Cantona om å komme tilbake. Det ville ikke være bra, verken menneskelig eller sportslig, å legge opp på et slikt tidspunkt. Ferguson argumenterte bra, men måtte virkelig jobbe for å få Cantona tilbake i varmen. I senere tid har også Ferguson overtalt Ronaldo til å bli værende i klubben, etter han medvirket til å få Rooney utvist i VM 2006 i Tyskland, samt 2 år senere da han ønsket å gå til Real Madrid.Siden Uniteds viktigste spiller var utestengt de fire siste månedene av sesongen, gikk dette utover spillet og selvtilliten til resten av laget. United var likevel så nær et nytt ligamesterskap at, hadde nyinnkjøpte Andy Cole satt ballen i mål i stedet for i stolpen på overtid mot West Ham i siste kamp, hadde sesongen sett helt annerledes ut. Bare noen dager senere møtte United Everton i FA-cup-finalen på Wembley. Det endte med nederlag, 0–1. Laget var med andre ord tre scoringer fra å ta «the Double»! Savnet etter Cantona var merkbart. Denne våren kom også Alex Fergusons største seier som United-sjef, med 9–0 hjemme mot Ipswich Town, etter blant annet fem mål av Cole.
==== Store utskiftninger og «Class of '92» ====
Sommeren 1995 skjedde det radikale forandringer på Old Trafford. Ferguson hadde sett den fantastiske utviklingen til «Class of '92» - 1992-årgangen av juniorlaget. De fleste av dem hadde fått prøve seg litt på A-laget allerede. Flere var i ferd med å spille seg inn. Flere av talentene var så store at andre spillere simpelthen ikke kunne stå i veien for deres utvikling. Det endte med salg av fansens tre store helter; Mark Hughes til Chelsea, Paul Ince til Inter og Andrej Kantsjelkis til Everton. Ikke mange skjønte hva Ferguson hadde i tankene, og kritikken haglet igjen.
Etter et ligacuptap mot Aston Villa i sesongstarten sa den gamle Liverpool-kjempen Alan Hansen at «Man vinner ingenting med guttunger». Han ante ikke hvor feil han skulle ta. Sesongen startet nølende, og supporterne gledet seg til lagets kreative maskin, Eric Cantona, skulle gjøre comeback mot Liverpool i oktober. Da han endelig kom tilbake, scoret han på straffe. Hele sesongen kjempet United mot Newcastle United, men rundt nyttår lå rivalene over ti poeng foran. Stadige ordkriger i avisene mellom Ferguson og Newcastles manager, Kevin Keegan, gjorde duellen mer levende. Utover våren spiste United innpå forspranget, spesielt takket være Cantona. Når supporterne mimrer tilbake til den våren, snakkes det om at United vant alle kampene 1–0, og at Cantona var målscorer hver eneste gang. Det er ikke så langt fra sannheten. Cantonas innflytelse var enorm, og til slutt sto United igjen som vinner. I FA-cupen spilte de finale mot Liverpool. Eric Cantona scoret igjen kampens eneste mål. Fansen hoverte kraftig mot Alan Hansens utsagn tidligere i sesongen. Dette ble Uniteds andre «The double» på tre sesonger. Ferguson var nå blitt godtatt på Old Trafford. Han hadde ført klubben igjennom et generasjonsskifte, noe som oftest er synonymt med sportslige problemer. Ferguson visste nøyaktig hva han gjorde da han solgte stjernespillerne og satset på ungdommene David Beckham, Nicky Butt, Gary Neville, Phil Neville og Paul Scholes.
Sommeren 1996 var det fotball-EM i England, og Ferguson ble så imponert over den tsjekkiske stjernen Karel Poborský, at han havnet i Manchester. I tillegg gikk han til innkjøp av Ronny Johnsen, Jordi Cruijff, Raimond van der Gouw og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte hadde Ferguson faktisk aldri selv sett i aksjon, men han stolte på speidernettet sitt. Forøvrig la Steve Bruce opp denne sommeren.
Nok en gang endte det med ligaseier. Det store sjokket var at Cantona valgte å legge opp etter sesongen. Laget mistet sin kreative kraft, og manageren kjøpte derfor inn den rutinerte landslagsspilleren for England, Teddy Sheringham. Henning Berg ble også kjøpt som tidenes dyreste forsvarsspiller i verden.
==== The Treble ====
Nå måtte United ta opp kampen mot Arsenal, og kjøpte blant annet inn Aston Villa-spilleren Dwight Yorke, som opprinnelig kom fra Trinidad og Tobago. Plutselig satt Ferguson med 4 kvalitetsangripere som alle hadde funnet sin favorittpartner: Yorke/Cole og Sheringham/Solskjær. Dette skulle vise seg å fungere utmerket. I tillegg ble PSV Eindhovens forsvarskjempe Jaap Stam innkjøpt. Høstsesongen var turbulent, slik den ofte har vært i Fergusons tid i United, men etter hvert løsnet det. I Europacupen hadde laget spilt seg videre fra gruppespillet, og i cuprundene var det duket for italienere. Først ble Inter Milan overvunnet, før det daværende beste europeiske fotballaget, Juventus fra Torino, sto på andre banehalvdelen. Det endte dårlig, og med kun 1–1 på hjemmebane, måtte United helst vinne i Italia. United hadde aldri tidligere vunnet i Italia, men denne kvelden ble Juventus slått 3–2, anført av en strålende opplagt kaptein Roy Keane. Juventus tok ledelsen 2–0, men United kom tilbake og snudde kampen. Han og Scholes ble suspendert til selve finalen. I løpet av noen få dager i mai 1999 vant United ligamesterskapet, (etter 2–1 seier over Tottenham Hotspur på Old Trafford), FA-cupen (seier over Newcastle United) og UEFA Champions League.
Europacupfinalen kan sies å være en av de mest dramatiske gjennom alle tider. Motstander Bayern München ledet hele kampen, men United presset oppover banen mot slutten av kampen i et desperat forsøk på å få en utligning. Keeper Peter Schmeichel kom også oppover i en cornersituasjon. Dette forvirret motstanderne, og Sheringham scoret. Dermed var det 1–1 og Bayern München-spillerne virket helt ferdige. Det kunne se ut til at de tok utligningen tungt. Innbytter Solskjær skaffet et nytt hjørnespark bare minuttet etter utlikningen. Corneren ble slått og Sheringham stusset ballen med hodet inn i feltet. Solskjær strakk fram foten, traff ballen og sendte den i nettaket. United vant kampen i det tredje tilleggsminuttet, og hadde dermed vunnet «The Treble» som første engelske lag.
Den 12. juni 1999 ble Ferguson utnevnt til Knight Bachelor og dermed slått til ridder av Dronning Elisabeth II. Adlingen medførte at han fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Ferguson uttalte: «I am delighted and honoured. I see this as an honour not just for me but for the people who have supported me through my life and made me what I am.»
==== Tiden etter The Treble ====
Ferguson vant ligaen med United også i 1999/00 og 2000/01. Dermed hadde laget vunnet ligaen tre år på rad, som eneste lag i historien utenom Huddersfield Town, Arsenal og Liverpool. Mange sa at laget hadde vunnet uten å egentlig spille så bra, det var bare mangel på gode nok konkurrenter som gjorde at klubben vant. I Europacupen feilet United gang på gang. Ferguson meldte på en pressekonferanse at han skulle gi seg som manager etter 2001/02-sesongen, og da aller helst etter seier i Champions League finalen i sin hjemby Glasgow.Oppladningen til siste sesong (2001/02) ble gjort med de største kjøpene i klubbens historie. Ruud van Nistelrooy kom fra PSV Eindhoven for £19 millioner, mens Juan Sebastián Verón kom fra Lazio for 28 millioner pund. Høsten var preget av boklanseringen til Jaap Stam, som røpet metodene sir Alex Ferguson hadde benyttet under kjøpet av ham selv fra PSV Eindhoven i Nederland. Ferguson har aldri noensinne bekreftet at det var derfor Stam ble solgt, men det slo ned som lyn fra klar himmel at han plutselig var solgt til Lazio i Italia. Ferguson har i ettertid uttalt at han angret på salget, men at Stam hadde mistet noe hurtighet etter akillesoperasjonen tidligere på året. I tillegg hadde han spilt elendig i sesonginnledningen, og da Lazio la 175 millioner kroner på bordet for en 30-åring, var saken klar. Alt dette skjedde i løpet av noen uker. Den franske verdens- og europamesteren Laurent Blanc ble hentet inn som erstatter. De første månedene i sesongen var et mareritt defensivt, med mange spillerfeil og fordi enkelte nøkkelspillere var i dårlig form. Kritikken gikk hardt ut over Laurent Blanc.
==== U-sving av Ferguson ====
I februar 2002 gjorde Ferguson en dramatisk u-sving da han bestemte seg for å ikke legge managerkarrieren på hylla likevel. Til slutt var det hans kone, Cathy, som overtalte ham til å fortsette. «Det ville være bortkastet å slutte allerede nå, fordi min helse fremdeles er god og vinnerviljen er like stor som alltid. Det var bare ikke fornuftig å slutte.» Peter Kenyon og resten av styret kunne puste lettet ut, siden det ikke virket som de beste managerne rundt om i verden ønsket jobben. Ferguson skrev nå under en treårskontrakt med klubben. Denne kontrakten er etter hvert gjort om til en løpende ettårskontrakt. Det har blitt uttalt ved flere anledninger fra både nåværende og tidligere styreformenn Gill og Martin Edwards, at Ferguson kan beholde jobben på livstid.
Sesongen endte som en stor skuffelse for klubben, da United tapte på bortemålsregelen i europacupens semifinale mot Bayer Leverkusen. Selv om United ledet ligaen i tre måneder etter januar, endte det med 3.-plass. Igjen var det Fergusons argeste konkurrent Arsène Wenger som vant ligaen, med en ny «The Double», slik som i 1998.
Feilene skulle korrigeres i 2002/03, blant annet med innkjøp av Rio Ferdinand for rekordsummen £29 millioner. Carlos Queiroz, den tidligere sjefen for Sporting Lisboa og Sør-Afrika, ble ansatt som assisterende manager. Starten på sesongen var virkelig dårlig, med åtte poeng av 18 mulige. Dette var den verste starten siden 1989/90-sesongen, da laget holdt på å rykke ned. Klubben tapte blant annet 1–3 for Manchester City i november.
==== Hentet inn Arsenal og vant ligaen igjen ====
Denne sesongen hadde Ferguson latt syv spillere opereres for skader. Dette skulle vise seg å være et smart trekk. I løpet av jula så det ut til at lykken skulle snu, da både Liverpool og Arsenal ble beseiret. Ferguson prøvde å fortelle spillerne at de var gode nok til å vinne ligaen, men det så ut som Arsenal skulle stikke av med seieren. Den dagen United tapte ligacupfinalen mot Liverpool, ledet Arsenal ligaen med åtte poeng. Men United var virkelig i form. Fra 2. juledag og helt frem til 3. mai, spilte United 17 kamper på rad uten å tape. Arsenal kollapset og United kom seg opp på førsteplass like før ligaavslutningen. Ruud van Nistelrooy hadde da scoret hele 43 ganger, inkludert 12 mål på syv viktige kamper i innspurten. Selv ikke episoden der Ferguson sparket en fotballstøvel i ansiktet på David Beckham, med alt avisskriveri som fulgte, og etter hvert ledet til Beckhams overgang til Real Madrid påfølgende sommer, så ut til å distrahere United fra ligainnspurten. Dette har blitt omtalt som Uniteds mest imponerende ligaseier gjennom tidene. Det var samtidig Fergusons 8. ligamesterskap på 17 år i klubben.
Året etter startet klubben bra, men det gikk verre da forsvarsbautaen Rio Ferdinand ble utestengt i åtte måneder for å ha unnlatt å møte til en dopingtest. Mange skylder på Ferdinand for at United ikke vant ligaen denne sesongen. Likevel vant klubben FA-cupfinalen, etter seieren mot Millwall FC, der van Nistelroy (2) og Ronaldo sto for målene på Millennium Stadium i Cardiff. I desember måtte Ferguson ha behandling for en uregelmessighet i hjerterytmen, og var borte to dager fra jobb. Ferguson selv dysset ned viktigheten av dette, og mente at hver gang en kjent person oppsøkte lege, havnet dette i media. Managerne Graeme Souness og Gérard Houllier hadde begge hatt hjerteproblemer tidligere, og sendte nå sine hilsner til Ferguson gjennom media, de mente at stressnivået ved å være manager hadde mye av skylden.
I 2004/05 hadde laget store problemer med å score mål, mye takket være Ruud van Nistlerooys skade. Sesongen hadde likevel sine lyspunkter, spesielt da nykomlingen Wayne Rooney fikk sin berømte debut for klubben, ved å score et hat-trick. Unggutten endte med å score 20 mål, og ble «årets unge spiller».
==== Intern uro og motgang snudde i løpet av noen vårmåneder ====
Påfølgende år var preget av urolighetene rundt overtakelsen av aksjene i klubben. Ferguson hadde vist sympati med supporterne da amerikaneren Malcolm Glazer kjøpte 99 prosent av aksjene, og tok klubben ut av børsen. Dette var uttalelser Ferguson ble umåtelig populær for. Etterhvert begynte likevel Ferguson å forsvare Glazer og hans intensjoner med oppkjøpet. Sommerkjøpene var Park Ji-sung og Edwin van der Sar. I ligaen gikk det dårlig og klubben ble slått ut av Europacupen i gruppespillet. Det toppet seg da United tapte 1–2 hjemme mot Blackburn Rovers høsten 2005 (etter to mål av Morten Gamst Pedersen, da tilskuerne for første gang på 15 år uttrykte sin misnøye med Ferguson. Det ble protestert mot lagets defensive spillestil, og et samlet publikum sang følgende strofe: «4-4-2, attack, attack, attack». Selv Ferguson var opprørt etter tilskuermisnøyen. Kaptein og «motor» i laget, Roy Keane, gikk for første gang ut og kritiserte klubbens egne spillere for manglende innsats og evne. Høsten var preget av mye intern uro, og det ble ikke bedre da Roy Keane fullstendig overraskende valgte å slutte i klubben etter 12 år. I tillegg hadde Ferguson før sesongen solgt spillere som Eric Djemba-Djemba, Kleberson og Nicky Butt. Forøvrig ble Alan Smith skadet da han brakk beinet mot Liverpool, etter han skulle blokkere et skudd fra John Arne Riise. Balansen på midtbanen var borte, og det manglet spillere. I overgangsvinduet i januar kjøpte Ferguson bare to forsvarsspillere (Nemanja Vidic og Patrice Evra), og dermed var kritikken over ham igjen. Men selv i denne «dårlige» sesongen klarte han å motivere spillerne til å reise seg igjen. Da situasjonen så som verst ut, klarte Ferguson å bringe fram håpet igjen. Våren 2006 vant laget hele ti ligakamper på rad, og mange mente de hadde spilt seg inn i kampen om mesterskapet igjen. I april vant United Ligacupfinalen mot Wigan Athletic med hele 4–0, etter scoringer av Rooney (2), Cristiano Ronaldo og Louis Saha. Chelseas forsprang var kuttet ned en hel del, United imponerte, men etter hvert ble jobben for stor.
==== Slo tilbake mot Abramovitsj og Chelsea ====
Ferguson feiret 20 år som manager i Manchester United 6. november 2006, og ble hyllet av nåværende og tidligere spillere, i tillegg til konkurrenter som Arséne Wenger,. Dagen etter ble imidlertid feiringen ødelagt av et tap for Southend United i ligacupen. 1. desember ble det kunngjort at klubben skulle ha 35-åringen Henrik Larsson på lån i 3 måneder fra og med januar 2007. Dette var en spiller Ferguson flere ganger tidligere hadde uttrykt sin begeistring for. Han hadde også prøvd å kjøpe ham fra Celtic flere ganger. 23. desember 2006 scoret Ronaldo Manchester Uniteds mål nr 2000 under ledelse av Alex Ferguson i en kamp mot Aston Villa. Larson hadde en flott effekt på laget, og scoret i sin debut i FA-cupen hjemme mot Aston Villa, i en kamp Solskjær scoret vinnermålet på overtid. Larson spilte bindeledd mellom midtbane og angrep, i en sesong Paul Scholes var mye ute på grunn av en øyeskade. United vant ligaen igjen, og brøt dermed Chelseas seiersrekke. I FA-cupen kom laget til finalen på nye Wembley Stadium og tapte for nettopp Chelsea, etter et mål av Didier Drogba i 2. ekstraomgang. I UEFA Champions League ble AS Roma nedsablet med hele 7–1 på Old Trafford, men United ble slått ut i semifinalen mot AC Milan, etter først å ha vunnet hjemmekampen 3–2. «Årets spiller» blant både spillerne og journalistene ble Cristiano Ronaldo. Han ble også kåret til «årets unge spiller». Andre sentrale spillere var Nemanja Vidic, Paul Scholes og Rio Ferdinand
Sommeren 2007 forsterket Ferguson laget med Owen Hargreaves fra Bayern München, etter et år med forhandlinger og mediaspekulasjoner. Midtbanen ble ytterligere forsterket med Nani og den brasilianske playmakeren Anderson. Den siste sommersigneringen ble Carlos Tevez etter en kompleks transfersaga. United hadde den verste ligastarten i tiden under ledelse av Ferguson, og tapte blant annet 0–1 for byrival Manchester City. Formen tok seg imidlertid opp og United jaget Arsenal i kampen om tittelen. Etter en god seiersrekke uttalte Ferguson at dette var den beste troppen han hadde disponert i sin tid på Old Trafford. 16. februar 2008 ble Arsenal slått med 4–0 i 5. runden av FA-cupen på Old Trafford, men klubben ble slått ut i kvartfinalen mot Portsmouth FC 8. mars (0–1 hjemme). Den 11. mai ledet Ferguson Manchester United til sin 10. ligatittel da Wigan Athletic ble slått 2–0 på JJB Stadium, nøyaktig på dagen 25 år etter han ledet Aberdeen til cupvinnercup-tittelen mot Real Madrid. Den nærmeste rivalen Chelsea, hadde like mange poeng men dårligere målforskjell før siste runden, men klarte bare 1–1 hjemme mot Bolton, og endte dermed to poeng bak. Arsenal hadde begynt å tape terreng allerede fra januar, og endte bare på 3.-plass. I kampen mot Wigan spilte for øvrig Ryan Giggs sin 758. kamp for klubben, noe som var tangering av rekorden til sir Bobby Charlton. Han benyttet anledningen til å score vinnermålet, og vant i likhet med Ferguson sitt 10. ligagull.21. mai vant United sin 2. tittel i UEFA Champions League, etter at klubben slo Chelsea 6–5 på straffesparkkonkurranse på Luzjniki Stadion i Moskva. Kampen sto 1–1 etter ordinær tid og ekstraomganger, etter mål av Ronaldo og Frank Lampard. Ronaldo bommet på straffe, men ble reddet av John Terrys miss på den avgjørende straffen. Senere bommet også Nicolas Anelka og dermed var United mester. Dette var den første hel-engelske finalen noensinne. Etter å ha vunnet finalen uttalte Ferguson at han kom til å gi seg i managerjobben innen de neste 3 årene. Uniteds styreformann var raskt ute og roet ned spekulasjonene vedrørende Fergusons pensjonisttilværelse.
==== United tar igjen Liverpool ====
Sommeren 2008 mistet Ferguson sin assistent Carlos Queiroz til Portugals landslag, og ga etterhvert sin gamle elev Mike Phelan opprykk fra førstelagstrener. Ole Gunnar Solskjær fikk jobben som reservelagstrener. Hele sommeren ble det spekulert i at Dimitar Berbatov var mål for Uniteds sommerkjøp. Dette skulle vise seg å stemme, men overgangen kom ikke i orden før i siste time av før overgangsvinduet ble lukket 1. september. Etter en noe vaklende start på sesongen, kom United skikkelig i siget. I desember vant laget FIFA Club World Cup, og så fulgte elleve ligakamper på rad uten baklengsmål, og ligacupfinalen ble vunnet av et reserve- og juniorpreget lag.
Etter å ha imponert i begge semifinalene mot Arsenal i Mesterligaen, var United nå klare for sin andre finale på rad i turneringen. Men først skulle ligaen vinnes. Ferguson har tidligere uttalt at et av hovedmålene han satte seg da han kom til klubben, var å ta igjen Liverpool på antall ligatroféer. Etter flere nervepirrende kamper var tittelen sikret allerede før siste kamp. Med klubbens 18. ligatittel kom endelig United opp på samme totale antall ligamesterskap som erkerivalen, og Ferguson hadde nådd et stort mål. Et annet mål var at United skulle etablere seg i europatoppen. Med klubbens fjerde og sir Alex' tredje Mesterligafinale var håpet å kunne vinne to år på rad. Men Barcelona ble for sterke, og vant 2-0 i en finale der Lionel Messi ble katalanernes store helt.
Mange tenkte nok tilbake til feiden med David Beckham da Cristiano Ronaldo åpenlyst protesterte mot Fergusons disponeringer. Den gangen endte det med at Beckham ble solgt til Real Madrid, og det så ut som om Ronaldo også fikk «sparken» i United, og ble solgt til den spanske klubben.
== Bakenforliggende ==
=== Stort temperament ===
Det fremgår fra flere hold at Ferguson sterkt misliker å tape, og at han i den sammenheng ofte har endt med å dra igang «hårføneren», som han har blitt så kjent for. Dette er et uttrykk man har for Fergusons varierende temperament, som ofte kan føre til «bakoversveis» for den det går ut over. Han sier selv i sin bok «6 years at United» at en kjent manager en gang fortalte ham at han måtte vente til mandagen med å analysere kampen sammen med spillerne. Men han klarer bare ikke å vente. Han må få det ut der og da. Han sier selv i et lenger intervju med SkySports at han har blitt mildere og roligere med årene, noe som også har blitt bekreftet av Ryan Giggs i intervjuer. Det verserer også historier om at tekopper flagrer i pausen av kamper som ser ut til å gå dårlig. Han forventer at spillerne skal vinne hver eneste kamp for ham, og han forventer at spillerne skal ha samme vinnerinnstilling. De får innprentet at man spiller helt til fløyta går, og det kan være grunnen til at United har scoret så mange mål på overtid de siste 15 årene. På engelsk kaller man overtid for «injury time», men for United heter det «Ferguson time», på grunn av lagets spesielle evne til å score sent i kampene. Ferguson sier i intervjuer at det er «driven» og «sulten» etter suksess som gjør at han klarer å lede laget til topplasseringer år etter år. Han omtales som perfeksjonist til fingerspissene, og som en person som liker å detaljkontrollere alt han har øverste ansvar for, selv om oppgavene er delegert til hans medarbeidere.
=== Lønnsnivå og forhold til styreformann Martin Edwards ===
Lønnsmessig fikk Ferguson ny 3-årskontrakt gjeldende fra 1. juli 2002, der han fikk rundt £70 000 pr uke (£3,6 millioner i året) – en dobling i forhold til hans forrige kontrakt. Han har nå en kontrakt som automatisk blir fornyet hvert år. Ferguson har flere ganger uttalt at han skal gi seg innen de neste 3 årene, blant annet i 2005 og 2008. En annen uttalelse går på at han vil fortsette så lenge han har helse og drivkraft (motivasjon) til å lede klubben videre med samme glød. Han har også uttalt at han ikke kommer til å meddele media om sin avgang før den er et faktum, en lærdom av alt oppstyret i 2001/02. Klubben vil bli meddelt om avgangen lang tid på forhånd, slik at de får tid å finne en verdig erstatter.
Fergusons forhold til klubbens styreformann Martin Edwards, en forretningsmann fra Manchester som hadde arvet klubbaksjene fra sin far Louis i 1980, ble svekket bare noen år inn i Fergusons regjeringstid. Edwards hadde gjort klubben til et allmennaksjeselskap (ASA) i 1991. Klubben ble da børsnotert i London. Ferguson skaffet klubben titler og økonomisk oppsving, og mens Edwards tok ut rekordutbytte var ikke Ferguson engang den best betalte manageren i ligaen. Ferguson brukte media til å uttrykke sin misnøye med dette, og supporterne gjorde raskt Edwards til sin fiende nr. én. Ikke lenge etter forsøkte Edwards å selge seg ut. Han prøvde på dette tre ganger, til mediemogulen Robert Maxwell, til forretningsmannen Michael Knighton og Rupert Murdochs BSkyB. Selv om Knighton ble presentert på Old Trafford som ny eier på slutten av 1980-tallet, var det BSkyB som var nærmest overtakelse, med et bud på £623 millioner i 1998. Budet ble blokkert av Konkurransetilsynet. Selv da Edwards solgte seg gradvis ut ble ikke Fergusons forhold til styret noe bedre. Styreformann Peter Kenyon (som senere fikk tilsvarende jobb i Chelsea) og hans medhjelper David Gill, klarte ikke å bli enige med Ferguson om hvilken rolle han skulle inneha etter han skulle gi seg som manager. Ferguson hadde foreslått £1 million i året for å være klubbens ambassadør, mens klubben svarte med å tilby £100 000 for en vagt definert rolle. Ferguson følte seg ikke verdsatt og var frustrert, og dermed annonserte han at han kom til å gi seg etter 2002-sesongen, og deretter kutte alle bånd med klubben. Fansen reagerte voldsomt og Uniteds styremedlemmer ble kraftig utskjelt. Mange boikottet også salget av supporterutstyr, og dermed begynte klubbens aksjeverdi å synke. Bare noen dager senere kom imidlertid redningen da Fergusons irske venner fra hestesporten, JP McManus og Michael Tabor, økte sin aksjeportefølje fra 3 til 7 prosent, før de kjøpte ytterligere 10 prosent av BskyB. Saken skled derfor sakte ut i sanden. Vennskapsforholdet mellom Ferguson og de nye irske eierne ble ødelagt over en uenighet om avlsrettigheter for hesten de eide i lag, «Rock of Gibraltar». Ferguson saksøkte sine medeiere fordi han ikke fikk rettigheter til avlsproduksjonen, som kunne skape inntekter opp mot 1 milliard kroner etter en fenomenal karriere på løpsbanen. Under Glazer blir Ferguson godt behandlet, og ifølge enkelte kilder blir lønnen nå estimert å være rundt £4,5 millioner i året.
=== Taktikk ===
Ferguson er en manager som ikke er redd for å følge sine instinkter og gamble. Instinktet hans har ofte rett, enten det er flaks eller rent intuitivt. Han lever i den formening om at hvis du skal oppnå noe, må du ta noen sjanser. Gjerne uventet risiko som kan svinge ting til sin egen favør. Han tok en sjanse da han kjøpte Eric Cantona og Dwight Yorke, og ofte manipulerer han troppen med å hvile nøkkelspillere. Laget som vant «The double» i 1994 løste han opp, og erstattet det, for det meste med unge, «sultne» spillere. Han fikk Alan Hansen til å spise sine ord om at «man vinner ingenting med guttunger.» Mange ganger har folk sagt at nå er Ferguson blitt gal, men han har overrasket dem gang på gang.
Ferguson er en av de dyktigste taktikerne innen fotballen. Han har skapt et United-lag som er svært anvendelig til de fleste situasjoner. Hans favorittformasjon er den klassiske 4-4-2, men han har eksperimentert med andre modeller også, uten særlig suksess. United var det første engelske laget i 90-årene til å bruke lynkjappe kontringer som bevisst taktikk, noe Arsenal senere har adoptert. Hans beste lag ble bygd på et solid forsvar, vinger på flankene og gjerne med en kreativ angriper eller bindeledd. Da United ble med i Champions League måtte Ferguson lære seg å spille mot europeiske lag, men etter hvert nådde laget minimum kvartfinalen åtte år på rad med seier i 1999 som best resultat. Spillestilen i Europa er mer kynisk, og det ble en lang læreprosess.
Ferguson leverer aldri ut notater til spillerne, det er derfor klubben har to ansatte til videoanalyse av motstandere. Ferguson bruker selv avanserte dataprogrammer for analyser, i motsetning til tidligere da han noterte alt for hånd.
=== Psykologi og spillerhåndtering ===
Ferguson er åpenbart en av de beste motivatorene i europeisk fotball. Spillermotivasjon er en balansekunst. For mye motivering hver eneste dag kan føre til null effekt, og det konstante presset kan ødelegge spillere. Ferguson tror på å bruke det når det har best effekt. Da United lå under for Bayern München i europacupfinalen i 1999, var det eneste han sa: «Etter kampen, når pokalen skal deles ut, da kommer dere til å være to meter fra den uten å få røre den hvis dere taper. For mange av dere er dette det nærmeste dere noensinne vil komme. Ikke våg å komme tilbake i garderoben uten å ha gitt absolutt alt.»
Flere spillere har uttalt at Ferguson behandler førstelagsspillerne akkurat likt som lærlingene, og støtter dem alltid gjennom vanskelige tider. Cantona-episoden i 1995 eller Beckhams røde kort i VM-1998 som gjorde ham hatet av den store opinionen i landet, er eksempler på dette. Han har aldri kritisert enkeltspillere offentlig. Selv hvis de har spilt dårlig eller gjort noe dumt, holder han det internt. Samtidig kan han være helt ubarmhjertig hvis noen overtrer hans sett av regler, noe flere spillere har fått erfare, blant annet keeperen Jim Leighton, som gjorde flere tabber FA-cupfinalen i 1990. Reserven Les Sealey sto hele neste sesong i mål, og Leighton fikk aldri mer spille for klubben. Paul Ince ble ifølge Ferguson for stormannsgal og sendt avgårde til Italia. Jaap Stam ga ut sin kontroversielle selvbiografi og ble kjapt solgt til Lazio. Beckham kom på kant med Ferguson og forsvant til Real Madrid. Roy Keane kritiserte medspillerne offentlig og ble presset ut. Van Nistelrooy demonstrerte tydelig at han var misfornøyd med å sitte på reservebenken under ligacupfinalen, og ble til slutt solgt, selv om han hadde vært toppscorer i flere sesonger på rad. Hvis det er til det beste for laget, vil ikke Ferguson nøle med å svinge øksa.
Både i Aberdeen og United har han motivert spillere med tanken om at «hele verden» er imot dem og hater dem, og at de må bevise ovenfor verden at laget virkelig har noe å fare med. Media har omtalt ham som en mester på «tankespill», og elsker å opprøre motstanderens manager med listige angrep som får dem til å fremstå som bedragere. Kevin Keegan og Kenny Dalglish klarte ikke å svare med samme mynt, og ble ganske satt ut. Arsène Wenger derimot kan virkelig håndtere dette, illfall helt til våren 2003. Da knakk Arsenal sammen og tapte tittelen til United. Den normalt sett sindige franskmannen var stresset og åpenbart distrahert, og var i selvfornektelse om at Arsenal egentlig var et bedre lag selv om de tapte ligaen.
Ferguson sier i et intervju med UEFA.com at han har fokus på enkel kommunikasjon på treningene. Roper man for mye på spillerne, vil budskapet forsvinne. I artikkelen gir han tips til andre trenere om å kommunisere enkelt og kort, men standhaftig. Gjør det helt klart hva du ønsker å oppnå med den treningsøkten. Å snakke for mye er en felle som mange trenere går i.
=== Primus motor for utviklingen av klubben ===
Da Ferguson kom til klubben var prestasjonene ustabile, og hadde ikke vunnet ligaen siden 1967, altså på 19 år. Klubben klarte ikke å fylle stadionet med tilskuere og de hadde dårlig med penger. Den gangen hadde klubben åtte ansatte i staben rundt laget. Det var for eksempel ingen fast ansatt lege. I dag har klubben øyelege (som fikk Paul Scholes tilbake på laget etter hans tåkete syn i 2006), hovedlege, 4 fysioterapeauter, en fitnesstrener, en vekttrener, samt de vanlige trenerne for lagene. Ferguson sier i intervju med UEFA.com at han har blitt flinkere å delegere oppgaver til andre. Han har ikke lenger mulighet å involvere seg så mye med juniorlaget, men mener han har ansatt de riktige folkene til denne jobben. Selv bare overvåker han at jobben blir ordentlig gjort. Fotball som idrett har utviklet seg i en retning der penger spiller en mye større rolle enn det gjorde i 1986. Den største forandringen har vært innføringen av TV-avtalene i sammenheng med FA Premier League og UEFA Champions League. Ferguson har likevel en del av æren for at klubben har et av verdens beste treningsfelt. Klubben flyttet fra The Cliff til Carrington på initiativ fra Ferguson. I tillegg har klubben hatt så mye suksess under Ferguson at de har fått råd til å bygge ut Old Trafford til et av verdens mest moderne stadioner med over 76 000 plasser. Stadionet er utsolgt til hver eneste kamp, det er årevis venteliste på sesongkort og klubben har midler til å kjøpe de beste spillerne. United har blitt en merkevare på størrelse med andre verdensomfattende firmaer. Det ble i 2007 beregnet at United har rundt 333 millioner supportere på verdensbasisJunioravdelingen hadde ikke produsert så mange spillere til A-laget de siste 20 årene før Ferguson ankom klubben, men dette systemet er nå såpass utbygd at United er den klubben med flest egenproduserte spillere i stallen i Premier League (se også avsnitt om juniorårgangen fra 1992). Speidernettverket er også utbygd kraftig på initiativ fra Ferguson. Tilbake i 1986 hadde klubben rundt 20 speidere i Skottland, men bare fire i Manchester-området (Harry McShane i Manchester, en i Bolton, en i Rochdale og Joe Brown som juniorutvikler). Ferguson følte ikke systemet fungerte, og at speiderne skaffet gode nok spillere. Han kalte sammen til møte og forklarte at han ikke ville ha «den beste spilleren i gata», men «de beste spillerne i landet». Ferguson sier selv at han tror speiderne ble såret, men det var et nødvendig grep.I dag har klubben speidernettverk på alle kontinenter i verden. Dette er en av grunnene til at United ofte kjøper «ukjente» spillere som kjapt blir verdensstjerner, som for eksempel Ronaldo, Vidic og Patrice Evra. Ferguson har vært manager i den forstand at han har styrt store deler av klubben, ikke bare den fotballmessige men også den strategiske. Han er av den oppfatning at en manager skal ha all makt for å legge tilrette for lagets prestasjoner, så lenge styrets tillit er på plass.
=== Mange lukrative tilbud ===
Foruten tilbudene fra Rangers, Wolverhampton, Arsenal og Tottenham på 1980-tallet, ble Ferguson tilbudt jobben som manager for England tre ganger ifølge tidligere direktør for FA, David Davies. Tilbudene kom i 1996, 1999 og 2000 da henholdsvis Terry Venables, Glenn Hoddle og Kevin Keegan ga seg i jobben. Davies var personlig venn med styreformann i United på den tiden Venables ga seg, sir Roland Smith, som ikke hadde vært helt fremmed for idéen. Davies fortalte videre i intervjuet at han ikke trodde Ferguson noensinne var nær ved å ta jobben som Englands manager.
== Karrierestatistikk som manager ==
=== Kjøp i Manchester United ===
1987: Viv Anderson, Brian McClair, Steve Bruce. 1988: Jim Leighton, Lee Sharpe, Mal Donaghy, Ralph Milne, Mark Hughes, Giuliano Maiorana. 1989: Mike Phelan, Gary Pallister, Neil Webb, Brian Carey, Danny Wallace, Paul Ince. 1990: Denis Irwin, Neil Whitworth, Les Sealey. 1991: Andrej Kanchelskis, Paul Parker, Peter Schmeichel. 1992: Dion Dublin, Pat McGibbon, Eric Cantona. 1993: Les Sealey, Roy Keane. 1994: David May, Graeme Tomlinson. 1995: Andy Cole, Nick Culkin. 1996: Tony Coton, Karel Poborsky, Ole Gunnar Solskjær, Ronny Johnsen, Raimond van der Gouw, Jordi Cruyff. 1997: Teddy Sheringham, Erik Nevland, Henning Berg. 1998: Jaap Stam, Dwight Yorke, Jesper Blomqvist. 1999: Mikael Silvestre, Massimo Taibi, Quinton Fortune, Mark Bosnich. 2000: Fabien Barthez. 2001: Laurent Blanc, Roy Carroll, Juan Sebastian Veron, Ruud van Nistelrooy 2002: Diego Forlan, Luke Steele, Ricardo, Rio Ferdinand, Kieran Richardson. 2003: Cristiano Ronaldo, Kleberson, Tim Howard, Eric Djemba-Djemba, David Bellion. 2004: Liam Miller, Gabriel Heinze, Alan Smith, Louis Saha, Wayne Rooney. 2005: Edwin van der Sar, Ben Foster, Park Ji-sung. 2006: Patrice Evra, Nemanja Vidic, Michael Carrick, Thomasz Kuscszak. 2007: Nani (Luís Carlos Almeida da Cunha) (£14 mill), Anderson Luís de Abreu Oliveira (£17 mill), Carlos Tévez, Owen Hargreaves 2008: Dimitar Berbatov (£30,75 mill) 2009: Luis Antonio Valencia (£16 mill), Michael Owen (gratis), Gabriel Obertan (£3 mill), Mame Biram Diouf. 2010: Chris Smalling, Javier Hernández. 2011: Ashley Young, Phil Jones, David de Gea
2012 Robin van Persie, Shinji Kagawa, Alexander Büttner, Nick Powell, Angelo Henriquez**
2013 Wilfried Zaha
=== Assisterende managere ===
=== Kampoversikt som manager ===
== Meritter ==
=== Som manager ===
England
Premier League: (13) 1992/93, 1993/94, 1995/96, 1996/97, 1998/99, 1999/2000, 2000/01, 2002/03, 2006/07, 2007/08, 2008/09, 2010/11, 2012/13
2.-plass i ligaen: (6)1987/88, 1991/92, 1994/95, 1997/98, 2005/06, 2009/10, 2011/12Eneste manager i engelsk fotballs historie med 3 ligagull på rad (to ganger). Ingen managere har flere ligaseiere enn FergusonFA-cupseier: (5) 1989/90, 1993/94, 1995/96, 1998/99, 2003/04
FA-cup finalist: (3) 1994/95, 2004/05, 2006/07Ingen managere i England har vunnet FA-cupen flere gangerLigacupen: (4) 1991/92, 2005/06, 2008/09, 2009/10
Ligacupfinalist: (3) 1990/91, 1993/94, 2002/03
FA Charity Shield/Community Shield: (8) 1993, 1994, 1996, 1997, 2003, 2007, 2008, 2010, 2011
Delt trofé: (1) 1990
Finalist: (6) 1998, 1999, 2000, 2001, 2004, 2009Europa
Mesterligaen: (2) 1999, 2008
Mesterligafinalist: 2009, 2011
Cupvinnercupen: (2) 1982/83 (Aberdeen), 1990/91
Intercontinental Cup (Toyota Cup siden 1980): (1) 1999
UEFA Supercup: (2) 1983 (Aberdeen), 1991 (Manchester United)
UEFA Supercup finalist: (2) 1999/00, 2008/09
FIFA World Club Championship: 2008
Innlemmet i «English Football Hall of Fame» i 2002
Premier League Manager of the Season: (11) 1993, 1994, 1996, 1997, 1999, 2000 2003,2007 2008, 2009, 2011, 2013
«Manager of the Year Scotland»: (3) 1983, 1984, 1985
UEFA «best coach in Europe»: (1) 1999
«BBC Sports Personality Lifetime Achievement award»: 2001
Har fått bynøkkel til Manchester, Glasgow og AberdeenSkottland
Skotsk Premier Division vinner: (3) 1979/80, 1983/84, 1984/85
Skotsk Premier Division Runner up: (2) 1980/81, 1981/82
Skotsk FA-cupvinner: (4) 1981/82, 1982/83, 1983/84, 1985/86
Skotsk ligacupvinner: (1) 1985/86
Skotsk ligacupa finalist: (2) 1978/79, 1979/80
Skotsk vinner av 1. divisjon: (1) 1976/77 (med St. Mirren).
== Referanser ==
== Kilder ==
Dykes, Garth (1994): The United alphabet – a complete who's who of Manchester United F.C.. ACL Colour Print & Polar publishing (UK) Ltd., Leicester. ISBN 0-9514862-6-8
Smailes, Gordon (1991): The Breedon book of Football League records. The Breedon Books Publishing, Derby. ISBN 0-907969-98-4
Rollin, Jack (1992): ROTHMANS BOOK OF FOOTBALL RECORDS. Headline Book Publishing, London. ISBN 0-7472-0715-1
Ferguson, Alex og Meek, David (1992): Alex Ferguson – 6 years at United. Mainstream Publishing Company Ltd., Edinburgh. ISBN 1-85158-444-7
Morrison, Ian og Shurry, Alan (1990): Manchester United – A complete record 1878-1990. The Breedon Books Publishing, Derby. ISBN 0-907969-80-1.
Baron, Rachel (1988): The official Football League Yearbook 1988/89. Facer Publishing Ltd., Exeter. ISBN 1-870541-02-2
== Eksterne lenker ==
(en) Alex Ferguson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alex Ferguson på Internet Movie Database
(en) Alex Ferguson hos The Movie Database
(de) Alex Ferguson – Munzinger Sportsarchiv
(en) Alex Ferguson – Transfermarkt
(en) Alex Ferguson – Transfermarkt (manager)
(en) Alex Ferguson – Soccerbase.com (manager)
(en) Alex Ferguson – FootballDatabase.eu
(en) Alex Ferguson – PlaymakerStats.com (manager) | Robert Ferguson eller Bob Ferguson er navnet til flere personer: | 195,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Signe_Danning | 2023-02-04 | Signe Danning | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 25. august', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske hundreåringer', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Signe Thora Aas Danning (født 25. august 1878 i Kristiania, død 10. februar 1980 i Odense) var en norsk skuespiller som ble kjent i de tidlige stumfilmer.
Hun var ved Den Nationale Scene (1897–1906) og traff der den danske komponist Christian Danning (1867–1925). De giftet seg i 1902 og flyttet til Kristiania (1906) der hun spilte ved Fahlstrøms Theater og et teater på Tivoli (Oslo). Etter fire stumfilmer dro de
til Odense (1914).
Etter mannens tidlige død var hun bosatt i Gråbrødre Kloster.
| Signe Thora Aas Danning (født 25. august 1878 i Kristiania, død 10. februar 1980 i Odense) var en norsk skuespiller som ble kjent i de tidlige stumfilmer.
Hun var ved Den Nationale Scene (1897–1906) og traff der den danske komponist Christian Danning (1867–1925). De giftet seg i 1902 og flyttet til Kristiania (1906) der hun spilte ved Fahlstrøms Theater og et teater på Tivoli (Oslo). Etter fire stumfilmer dro de
til Odense (1914).
Etter mannens tidlige død var hun bosatt i Gråbrødre Kloster.
== Filmografi ==
Hemmeligheden (1912)
Bondefangeri i Vaterland (1911)
Fattigdommens forbandelse (1911)
Under forvandlingens lov (1911). Hennes mann var også med.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Signe Danning – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Signe Danning i Scenewebarkivet
(en) Signe Danning på Internet Movie Database
(no) Signe Danning hos Sceneweb
(en) Signe Danning hos The Movie Database | Signe Thora Aas Danning (født 25. august 1878 i Kristiania, død 10. | 195,599 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.