url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_Lesieur | 2023-02-04 | Jean Lesieur | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Franske seilere', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske mestere for Frankrike', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928'] | Jean Lesieur var en fransk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Bouché ble olympisk mester i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den franske båten «l'Aile VI» som vant 8-metersklassen foran den nederlandske båten «Hollandia» og «Sylvia» fra Sverige. Mannskapet på
«l'Aile VI» var, Donatien Bouché, Carl de la Sablière, André Derrien, Virginie Hériot, André Lesauvage og Jean Lesieur. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
| Jean Lesieur var en fransk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Bouché ble olympisk mester i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den franske båten «l'Aile VI» som vant 8-metersklassen foran den nederlandske båten «Hollandia» og «Sylvia» fra Sverige. Mannskapet på
«l'Aile VI» var, Donatien Bouché, Carl de la Sablière, André Derrien, Virginie Hériot, André Lesauvage og Jean Lesieur. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Gull i seiling, 8-metersklassen
== Eksterne lenker ==
(en) Jean Lesieur – Olympics.com
(en) Jean Lesieur – Olympic.org
(en) Jean Lesieur – Olympedia
(en) Jean Lesieur – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jean Lesieur – World Sailing | Jean Lesieur var en fransk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam. | 193,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vegetasjonssoner | 2023-02-04 | Vegetasjonssoner | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Biogeografi', 'Kategori:Fjell', 'Kategori:Friluftsliv', 'Kategori:Snevre artikler'] | Vegetasjonssoner er en oppdeling av vegetasjonens vekstvilkår i soner utfra klimatiske forhold. Disse sonene sier noe om hvor stor variasjon det er i plantedekket på ulike steder. Desto høyere opp, eller lenger mot nord på nordlig halvkule (eller sørover på sydlig halvkule), desto mindre vegetasjon vil en finne. Hvor skillet mellom de ulike sonene går, vil bestemmes av sommertemperaturen og vintertemperaturen på det aktuelle stedet.
| Vegetasjonssoner er en oppdeling av vegetasjonens vekstvilkår i soner utfra klimatiske forhold. Disse sonene sier noe om hvor stor variasjon det er i plantedekket på ulike steder. Desto høyere opp, eller lenger mot nord på nordlig halvkule (eller sørover på sydlig halvkule), desto mindre vegetasjon vil en finne. Hvor skillet mellom de ulike sonene går, vil bestemmes av sommertemperaturen og vintertemperaturen på det aktuelle stedet.
== Vegetasjonssoner i skogen ==
Skog utgjør 38% av Norges areal. I Norge kan skogen deles inn i følgende vegetasjonssoner.
=== Nemoral sone ===
Denne sonen finnes lite av i Norge, bare et smalt belte på Sørlandet. Skogen domineres av eik og arter som tåler kulde dårlig.
=== Boreonemoral sone ===
Sonen består av edelløvskog på de mest gunstige stedene, og ellers bjørke- gråor- og barskog. Stort sett finner man denne sonen langs kysten av Sør-Norge og rundt Oslofjorden.
=== Sørboreal sone ===
Finnes på innlandet i Sør-Norge, og spredt langs kysten opp til Nordland. Her er det mest barskog, men også edelløvskog og oreskog.
=== Mellomboreal sone ===
Denne sonen består av barskog og gråorskog, og ofte store myrområder. Den dominerer på Sør- og Østlandet og i Trøndelag, men kan delvis finnes helt opp til Finnmark.
=== Nordboreal sone/Subalpin sone («Fjellskog») ===
Her er det bjørkeskog og lav, glissen barskog. Sonen dekker store områder av Østlandet og Finnmarksvidda.
== Vegetasjonssoner på fjellet ==
Fjell utgjør 44% av Norges areal. Dette er arealet over skoggrensa, og finnes i høytliggende områder i hele landet. På Finnmarkskysten kan disse sonene forekomme helt ned til havnivå. Fjellet deles inn i følgende soner:
=== Lavalpin sone («lavfjellet») ===
Dette er området rett over skoggrensa. Den går opp til blåbærlyngens øverste voksegrense, 1300-1400 moh. i Sør-Norge. Vegetasjonen i denne sonen er artsrik og variert. Nederst vokser gjerne tette belter med grågrønn vier, så kommer kratt av dvergbjørk som er irrgrønn om sommeren og oransje til mørkerød om høsten. I fjellet finner vi røsslyng, greplyng, krekling, rypebær og mange arter av gress og blomster, alt etter hvor vi er i landet. Produksjonen av plantemateriale er så stor at det dannes myrer.
=== Mellomalpin sone («mellomfjellet») ===
Område med sammenhengende vegetasjon, men uten trær, busker og blåbærlyng.
=== Høyalpin sone («høyfjellet») ===
Her er det ingen sammenhengende vegetasjon, bare usammenhengende vegatasjon av mose og lav.
=== Den nivale sonen ===
Kan finnes på de høyeste fjelltoppene i Norge. Dette er områder med permanent snø og is, eller med snø og is mesteparten av året.
== Referanser ==
== Se også ==
Høyderegioner i biogeografien
Vegetasjonskart | Vegetasjonssoner er en oppdeling av vegetasjonens vekstvilkår i soner utfra klimatiske forhold. Disse sonene sier noe om hvor stor variasjon det er i plantedekket på ulike steder. | 193,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afipran | 2023-02-04 | Afipran | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Legemidler', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06'] | Afipran er et handelsnavn for metoklopramid, produsert og markedsført av Nycomed Pharma AS.
Afipran motvirker kvalme og brekninger.
Regulerer bevegelse i mage/tarm slik at tømming av mageinnholdet og passasje gjennom tarmen går hurtigere.
Afipran brukes ved fordøyelsesbesvær, videre ved kvalme og brekninger og forsøksvis ved sure oppstøt. Brukes også etter operasjon når tarmen ikke virker. Som tilleggsmedisin ved migrene for å redusere mage- og tarmforstyrrelser. Brukes før røntgenundersøkelse av mage og tarm. | Afipran er et handelsnavn for metoklopramid, produsert og markedsført av Nycomed Pharma AS.
Afipran motvirker kvalme og brekninger.
Regulerer bevegelse i mage/tarm slik at tømming av mageinnholdet og passasje gjennom tarmen går hurtigere.
Afipran brukes ved fordøyelsesbesvær, videre ved kvalme og brekninger og forsøksvis ved sure oppstøt. Brukes også etter operasjon når tarmen ikke virker. Som tilleggsmedisin ved migrene for å redusere mage- og tarmforstyrrelser. Brukes før røntgenundersøkelse av mage og tarm. | Afipran er et handelsnavn for metoklopramid, produsert og markedsført av Nycomed Pharma AS. | 193,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Otto_M%C3%B8ller | 2023-02-04 | Nils Otto Møller | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske seilere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928'] | Nils Otto Møller (født 7. november 1897, død 14. april 1966) var en dansk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Møller vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den danske båten «Hi-Hi» som kom på andreplass i 6-meterklassen bak den norske båten «Norna». Mannskapet på «Hi-Hi» var; Vilhelm Vett, Nils Otto Møller, Aage Høy-Petersen, Peter Schlütter, Sven Linck. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
| Nils Otto Møller (født 7. november 1897, død 14. april 1966) var en dansk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Møller vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den danske båten «Hi-Hi» som kom på andreplass i 6-meterklassen bak den norske båten «Norna». Mannskapet på «Hi-Hi» var; Vilhelm Vett, Nils Otto Møller, Aage Høy-Petersen, Peter Schlütter, Sven Linck. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Sølv i seiling, 6 meter-klassen (Danmark)
== Eksterne lenker ==
(en) Nils Otto Møller – Olympedia
(en) Nils Otto Møller – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nils Otto Møller – databaseOlympics.com (arkivert) | Nils Otto Møller (født 7. november 1897, død 14. | 193,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Schl%C3%BCtter | 2023-02-04 | Peter Schlütter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske seilere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928'] | Peter Schlütter (født 25. november 1893, død 6. april 1959) var en dansk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Schlütter vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den danske båten «Hi-Hi» som kom på andreplass i 6 meter-klassen bak norske båten «Norna». Mannskapet på «Hi-Hi» var; Vilhelm Vett, Nils Otto Møller, Aage Høy-Petersen, Peter Schlütter, Sven Linck. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
| Peter Schlütter (født 25. november 1893, død 6. april 1959) var en dansk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Schlütter vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den danske båten «Hi-Hi» som kom på andreplass i 6 meter-klassen bak norske båten «Norna». Mannskapet på «Hi-Hi» var; Vilhelm Vett, Nils Otto Møller, Aage Høy-Petersen, Peter Schlütter, Sven Linck. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Sølv i seiling, 6 meter-klassen (Danmark)
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Schlütter – Olympedia
(en) Peter Schlütter – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Peter Schlütter – databaseOlympics.com (arkivert) | Peter Schlütter (født 25. november 1893, død 6. | 193,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cathrine_Knudsen | 2023-02-04 | Cathrine Knudsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. juni', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Cathrine Knudsen (født 18. juni 1970 i Drammen) er en norsk forfatter. Hun debuterte med romanen Mulighetene på Damm i 2005. Knudsen høstet gode kritikker for sin debutroman.
| Cathrine Knudsen (født 18. juni 1970 i Drammen) er en norsk forfatter. Hun debuterte med romanen Mulighetene på Damm i 2005. Knudsen høstet gode kritikker for sin debutroman.
== Bibliografi ==
Mulighetene: roman (2005), ISBN 978-82-04-14206-1
De langtidsboende: roman (2008), ISBN 978-82-04-14206-1
Jeg kunne vært et menneske: roman (2011)
Manuell: roman (2014)
Av menneskehånd (2017)
Den siste hjelperen: roman, Pelikanen (2018)
Kjærlighetsfragmentet: roman, Pelikanen (2020)
== Priser ==
2017: Stig Sæterbakkens minnepris
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Cathrine Knudsen i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
Cathrine Knudsen om romanen – lydopptak på Bergen Offentlige Bibliotek 15. september 2017 | Cathrine Knudsen (født 18. juni 1970 i Drammen) er en norsk forfatter. | 193,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stiefenhofen | 2023-02-04 | Stiefenhofen | ['Kategori:10,0°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Stiefenhofen er en tysk kommune i delstaten Bayern. Stedet ligger i det schwabiske distriktet Lindau, regionen Allgäu i nærheten av Bodensee.
Stiefenhofen var en del av det østerrikske godset Bregenz-Hohenegg til det tilfalt Bayern i 1805.
| Stiefenhofen er en tysk kommune i delstaten Bayern. Stedet ligger i det schwabiske distriktet Lindau, regionen Allgäu i nærheten av Bodensee.
Stiefenhofen var en del av det østerrikske godset Bregenz-Hohenegg til det tilfalt Bayern i 1805.
== Stephanskapellet ==
Det lille stedet Genhofen ligger ved romerveien Via Decia som antagelig ble anlagt rundt år 250 e.Kr. I middelalderen ble salt, dengang kalt det «hvite gull», fraktet fra Immenstadt til Simmerberg.
Genhofen ligger ved Hahnschenkel som var en fryktet oppstigning på den gamle veien. I forbindelse med oppstigningen ble det godt bevarte Stephanskapellet bygd.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stiefenhofen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Stiefenhofen er en tysk kommune i delstaten Bayern. Stedet ligger i det schwabiske distriktet Lindau, regionen Allgäu i nærheten av Bodensee. | 193,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hovin_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Hovin (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Hovin er navnet på flere steder i Norge og kan vise til følgende steder, men også andre betydninger.
| Hovin er navnet på flere steder i Norge og kan vise til følgende steder, men også andre betydninger.
== Tettsteder ==
Hovin – et tettsted i Horg, Melhus kommune
Hovin – strøk i Oslo, tidligere storgård
== Sogn ==
Hovin – sogn i Indre Østfold
Hovin kirke i Spydeberg
Hovin – sogn i Ullensaker
Hovin kirke i Ullensaker
Hovin – sogn i Tinn og en tidligere kommune i Telemark
Hovin kirke i Tinn
== Gårdsbruk ==
Hovin – to gårder i Lillestrøm kommune
Hovin – fire gårder i Ullensaker
Hovin – gård i Nes kommune
Hovin – gård i Fenstad, Nes
Hovin – gård i Stange
Hovin – gård i Løten
Hovin – gård i Elverum
Hovin – flere gårder Indre Østfold
Hovin – gård i Ringerike
Hovin eller Håving – gård i Gol
Hovin − gård i Ørland
Hovin − gård i Melhus
== Andre betydninger ==
Hovinbekken, et av Oslos sentrale elveløp
Hovinbyen, navn på Oslos største byutviklingsområde
Hovin kirke (Ullensaker), Ullensakers eldste kirke
Hovinkoia, ei koie og ubemannet DNT turisthytte
Hovinsholm, en storgård på Helgøya i Ringsaker
Hovinsholmen, ei øy i Mjøsa
Hovin stasjon i Melhus
Hovin Teglverk, tidligere teglverk på Hovin i Oslo
== Se også ==
Hovin kirke, peker til flere kirker
Hovin skole, peker til flere skoler
Hovinveien, peker til flere veier
Valle Hovin, et strøk i Oslo
Valle Hovin Kunstgress, et fotballstadion i Oslo
Valle Hovin stadion – idrettsanlegg i Oslo
Valle Hovin videregående skole, en videregående skole i Oslo
Hovind | Hovin er navnet på flere steder i Norge og kan vise til følgende steder, men også andre betydninger. | 193,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aage_H%C3%B8y-Petersen | 2023-02-04 | Aage Høy-Petersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske seilere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 29. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928'] | Aage Høy-Petersen (født 4. november 1898, død 29. desember 1967) var en dansk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam.
Høy-Petersen vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den danske båten «Hi-Hi» som kom på andreplass i 6
-meterklassen bak norske båten «Norna». Mannskapet på «Hi-Hi» var; Vilhelm Vett, Nils Otto Møller, Aage Høy-Petersen, Peter Schlütter, Sven Linck. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
| Aage Høy-Petersen (født 4. november 1898, død 29. desember 1967) var en dansk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam.
Høy-Petersen vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den danske båten «Hi-Hi» som kom på andreplass i 6
-meterklassen bak norske båten «Norna». Mannskapet på «Hi-Hi» var; Vilhelm Vett, Nils Otto Møller, Aage Høy-Petersen, Peter Schlütter, Sven Linck. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Sølv i seiling, 6 meter-klassen (Danmark)
== Eksterne lenker ==
(en) Aage Høy-Petersen – Olympedia
(en) Aage Høy-Petersen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Aage Høy-Petersen – databaseOlympics.com (arkivert) | Aage Høy-Petersen (født 4. november 1898, død 29. | 193,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gehejmekonseil | 2023-02-04 | Gehejmekonseil | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmarks historie', 'Kategori:Dansk politikk'] | Gehejmekonseillet ble innført i Danmark-Norge forbindelse med eneveldet på 1660-tallet som et beslutningsorgan bestående av formennene for de forskjellige kollegier, kongen og noen av hans «favoritter». I perioder hadde det så sterk innflytelse på kongens beslutninger, at man taler om et embedsmannsstyre.
Opprinnelig het rådet gehejmekonseillet og etter en uformell stilling under Frederik III ble det formelt opprettet 21. april 1670, hvoretter det fungerte frem til 10. desember 1770, hvor Struensee (som regjerte som Geheimekabinetsminister) oppløste det. Det ble gjenopprettet som Gehejmestatsrådet 13. februar 1773 og skiftet navn til Statsrådet 22. mars 1848 i forkant av innføringen av Danmarks grunnlov og Danmarks overgang til Konstitusjonelt monarki.
| Gehejmekonseillet ble innført i Danmark-Norge forbindelse med eneveldet på 1660-tallet som et beslutningsorgan bestående av formennene for de forskjellige kollegier, kongen og noen av hans «favoritter». I perioder hadde det så sterk innflytelse på kongens beslutninger, at man taler om et embedsmannsstyre.
Opprinnelig het rådet gehejmekonseillet og etter en uformell stilling under Frederik III ble det formelt opprettet 21. april 1670, hvoretter det fungerte frem til 10. desember 1770, hvor Struensee (som regjerte som Geheimekabinetsminister) oppløste det. Det ble gjenopprettet som Gehejmestatsrådet 13. februar 1773 og skiftet navn til Statsrådet 22. mars 1848 i forkant av innføringen av Danmarks grunnlov og Danmarks overgang til Konstitusjonelt monarki.
== Eksterne lenker ==
Statens Arkiver om gehejmekonseillet
Statens Arkiver om gehejmestatsrådet
Statens Arkiver om statssrådet
Statministeriet om statsrådet i dag | Gehejmekonseillet ble innført i Danmark-Norge forbindelse med eneveldet på 1660-tallet som et beslutningsorgan bestående av formennene for de forskjellige kollegier, kongen og noen av hans «favoritter». I perioder hadde det så sterk innflytelse på kongens beslutninger, at man taler om et embedsmannsstyre. | 193,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8mmerbil | 2023-02-04 | Tømmerbil | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lastebiler', 'Kategori:Skogsmaskiner', 'Kategori:Veitransport'] | Tømmerbil er en lastebil som blir brukt for å kjøre tømmer. Tømmerbiler kan frakte heltømmer eller tømmer kappet i standardlengder. For å frakte heltømmer, benyttes ofte semitrailerer, mens det er mer vanlig å bruke lastebiltilhenger for kappede tømmer. Det er vanligvis én eller to lengder på trekkvogna og to eller tre lengder på tilhengeren.
Tømmerbiler er utstyrt med støtter på sidene som holder tømmeret på plass. Under transport blir støttene holdt sammen av stramme kjettinger. Støttene kan løses ut i underkant, slik at storparten av tømmeret ruller av. Det er svært viktig at lasset er godt sikret, ettersom det kan føre til alvorlige ulykker om lasset ramler av i trafikken. Tømmerbiler har høyt tyngdepunkt, så det er nødvendig å vise aktsomhet og sette ned farten i skarpe svinger og på glatt føre.
Tømmerbiler blir ofte lastet med gripelaster, som kan være montert på tømmerbilen, eller på en annen bil som blir brukt bare til lasting. Fortrinnet med å bruke en egen bil til gripelasteren, er at en da får større nyttelast på tømmerbilene. En kan også bruke hjullaster med tømmergaffel for å laste tømmeret.
| Tømmerbil er en lastebil som blir brukt for å kjøre tømmer. Tømmerbiler kan frakte heltømmer eller tømmer kappet i standardlengder. For å frakte heltømmer, benyttes ofte semitrailerer, mens det er mer vanlig å bruke lastebiltilhenger for kappede tømmer. Det er vanligvis én eller to lengder på trekkvogna og to eller tre lengder på tilhengeren.
Tømmerbiler er utstyrt med støtter på sidene som holder tømmeret på plass. Under transport blir støttene holdt sammen av stramme kjettinger. Støttene kan løses ut i underkant, slik at storparten av tømmeret ruller av. Det er svært viktig at lasset er godt sikret, ettersom det kan føre til alvorlige ulykker om lasset ramler av i trafikken. Tømmerbiler har høyt tyngdepunkt, så det er nødvendig å vise aktsomhet og sette ned farten i skarpe svinger og på glatt føre.
Tømmerbiler blir ofte lastet med gripelaster, som kan være montert på tømmerbilen, eller på en annen bil som blir brukt bare til lasting. Fortrinnet med å bruke en egen bil til gripelasteren, er at en da får større nyttelast på tømmerbilene. En kan også bruke hjullaster med tømmergaffel for å laste tømmeret.
== Se også ==
Skogsmaskin
Skogsbilvei | Tømmerbil er en lastebil som blir brukt for å kjøre tømmer. Tømmerbiler kan frakte heltømmer eller tømmer kappet i standardlengder. | 193,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilhelm_Vett | 2023-02-04 | Vilhelm Vett | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske seilere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928'] | Vilhelm Vett (født 31. desember 1879, død 3. desember 1962) var en dansk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam.
Vett vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1924 i Paris. Han var med på den danske båten «Bonzo» som kom på andreplass i 6 meter-klassen bak norske båten «Elisabeth V». Mannskapet på «Bonzo» var; Knud Degn, Christian Nielsen og Vilhelm Vett. Seilasene ble gjennomført utenfor Le Havre i perioden 21. til 26. juli 1924.
Fire år senere, under sommer-OL 1928 i Amsterdam, var han med på den danske båten «Hi-Hi» som kom på andreplass i 6 meter-klassen bak norske båten «Norna». Mannskapet på «Hi-Hi» var; Vilhelm Vett, Nils Otto Møller, Aage Høy-Petersen, Peter Schlütter, Sven Linck. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
| Vilhelm Vett (født 31. desember 1879, død 3. desember 1962) var en dansk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam.
Vett vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1924 i Paris. Han var med på den danske båten «Bonzo» som kom på andreplass i 6 meter-klassen bak norske båten «Elisabeth V». Mannskapet på «Bonzo» var; Knud Degn, Christian Nielsen og Vilhelm Vett. Seilasene ble gjennomført utenfor Le Havre i perioden 21. til 26. juli 1924.
Fire år senere, under sommer-OL 1928 i Amsterdam, var han med på den danske båten «Hi-Hi» som kom på andreplass i 6 meter-klassen bak norske båten «Norna». Mannskapet på «Hi-Hi» var; Vilhelm Vett, Nils Otto Møller, Aage Høy-Petersen, Peter Schlütter, Sven Linck. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
== OL-medaljer ==
1924 Paris - Sølv i seiling, 6-meter klassen Danmark
1928 Amsterdam - Sølv i seiling, 6 meter-klassen Danmark
== Eksterne lenker ==
(en) Vilhelm Vett – Olympedia
(en) Vilhelm Vett – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Vilhelm Vett – databaseOlympics.com (arkivert) | Vilhelm Vett (født 31. desember 1879, død 3. | 193,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tvillingtindan | 2023-02-04 | Tvillingtindan | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Hemnes', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Tvillingtindan er et fjell i Okstindan i Hemnes kommune i Nordland. Fjellet har en høyde på 1 824 meter over havet og stikker opp som en nunatak i Okstindbreen.
| Tvillingtindan er et fjell i Okstindan i Hemnes kommune i Nordland. Fjellet har en høyde på 1 824 meter over havet og stikker opp som en nunatak i Okstindbreen.
== Se også ==
Liste over Norges høyeste fjell
Liste over fjell i Skandinavia
== Fotnoter ==
== Referanser == | | kommune = Hemnes | 193,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thalkirchdorf | 2023-02-04 | Thalkirchdorf | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bayerns geografi'] | Thalkirchdorf er en del av kommunen Oberstaufen im Landkreis Oberallgäu i den tyske delstaten Bayern.
Man antar at stedet har vært befolket minst siden ca. 250 e.Kr da romerveien Via Decia ble bygd gjennom Konstanz-dalen. På 1300-tallet var dette en viktig vei for transport av salt, en stor handelsvare på den tiden. | Thalkirchdorf er en del av kommunen Oberstaufen im Landkreis Oberallgäu i den tyske delstaten Bayern.
Man antar at stedet har vært befolket minst siden ca. 250 e.Kr da romerveien Via Decia ble bygd gjennom Konstanz-dalen. På 1300-tallet var dette en viktig vei for transport av salt, en stor handelsvare på den tiden. | Thalkirchdorf er en del av kommunen Oberstaufen im Landkreis Oberallgäu i den tyske delstaten Bayern. | 193,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Robert | 2023-02-04 | Henrik Robert | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Hurdal kommune', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928'] | Henrik Duntzfeldt Robert (født 20. mars 1887 i Hurum, død 2. september 1971 i Asker) var en norsk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam.
Robert vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1924 i Paris. Han kom på andreplass i 12 fots jolle bak Léon Huybrechts fra Belgia
Fire år senere, under sommer-OL 1928 i Amsterdam, vant han en ny olympisk sølvmedalje i seiling i 12 fots jolle, vant gjorde Sven Thorell fra Sverige. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
| Henrik Duntzfeldt Robert (født 20. mars 1887 i Hurum, død 2. september 1971 i Asker) var en norsk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam.
Robert vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1924 i Paris. Han kom på andreplass i 12 fots jolle bak Léon Huybrechts fra Belgia
Fire år senere, under sommer-OL 1928 i Amsterdam, vant han en ny olympisk sølvmedalje i seiling i 12 fots jolle, vant gjorde Sven Thorell fra Sverige. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
== OL-medaljer ==
1924 Paris - Sølv i seiling, jolle 12 fot Norge
1928 Amsterdam - Sølv i seiling, jolle 12 fot Norge
== Eksterne lenker ==
(en) Henrik Robert – Olympedia
(en) Henrik Robert – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henrik Robert – databaseOlympics.com (arkivert) | | død = | 193,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anja_Haas | 2023-02-04 | Anja Haas | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Fødsler 30. mai', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Bezirk Schwaz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint'] | Anja Haas (født 30. mai 1971 i Zell am Ziller) er en tidligere østerriksk alpinist.
Spesialdisiplinen hennes var utfor, der hun vant tre renn i verdenscupen. Hun feiret sin største triumf under verdensmesterskapet 1993 i japanske Morioka, der hun tok bronse i utfor. Hun ledet rennet, men måtte se seg slått av canadiske Kate Pace og norske Astrid Lødemel.
I 1996 la hun opp etter en skuffende sesongstart.
| Anja Haas (født 30. mai 1971 i Zell am Ziller) er en tidligere østerriksk alpinist.
Spesialdisiplinen hennes var utfor, der hun vant tre renn i verdenscupen. Hun feiret sin største triumf under verdensmesterskapet 1993 i japanske Morioka, der hun tok bronse i utfor. Hun ledet rennet, men måtte se seg slått av canadiske Kate Pace og norske Astrid Lødemel.
I 1996 la hun opp etter en skuffende sesongstart.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anja Haas – Olympedia
(en) Anja Haas – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Anja Haas – FIS (alpint)
(en) Anja Haas – ski-db.com | Anja Haas (født 30. mai 1971 i Zell am Ziller) er en tidligere østerriksk alpinist. | 193,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Aschberg | 2023-02-04 | Robert Aschberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Svenske journalister', 'Kategori:Svenske programledere'] | Robert Aschberg (født 19. mars 1952 i Stockholm) er en svensk TV-journalist og programleder. Han er mest kjent for sin konfronterende intervjustil og avslørende journalistikk.
Han startet karrieren som journalist i avisa Expressen og begynte i TV3 da kanalen ble startet på slutten av 1980-årene. Han har mottatt flere priser for sitt arbeid mot nynazisme og avsløringer av mennesker som hevder å ha overnaturlige evner.
Aschberg var også å se på den norske utgaven av TV3 på begynnelsen av 1990-årene. Da var han programleder for bl.a Diskutabelt og I kveld med Robert Aschberg.
| Robert Aschberg (født 19. mars 1952 i Stockholm) er en svensk TV-journalist og programleder. Han er mest kjent for sin konfronterende intervjustil og avslørende journalistikk.
Han startet karrieren som journalist i avisa Expressen og begynte i TV3 da kanalen ble startet på slutten av 1980-årene. Han har mottatt flere priser for sitt arbeid mot nynazisme og avsløringer av mennesker som hevder å ha overnaturlige evner.
Aschberg var også å se på den norske utgaven av TV3 på begynnelsen av 1990-årene. Da var han programleder for bl.a Diskutabelt og I kveld med Robert Aschberg.
== TV-program ==
Programleder
Diskutabelt (1989–1990) (TV3)
I kveld med Robert Aschberg (1990–1992) (TV3)
Aschbergs verden (1993–) (reisebrev) (TV3)
Folkhemmet (1999–2002) (TV3)
Baren (2000–2002)
Expedition Robinson (2004–2005) (SVT)
Robinson VIP (2005)
Insider
Grannfejden
Trolljegerne (2014)
Efterlyst (2015)
Aschberg Direkt (2016)
=== Bak kamera ===
Etterlyst (1990-) (forarbeide og undersøkelser) (TV3)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Aschberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert Aschberg på Internet Movie Database
(en) Robert Aschberg hos The Movie Database | Robert Aschberg (født 19. mars 1952 i Stockholm) er en svensk TV-journalist og programleder. | 193,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aust-Agder | 2023-02-04 | Aust-Agder | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Aust-Agder er et landskap og tidligere fylke i Norge og nåværende valgkrets til Stortingsvalg som utgjør den østlige delen av Agder fylke fra 1. januar 2020. Aust-Agder grenser mot Rogaland og de tidligere fylkene Telemark og Vest-Agder. Kystlinjen grenser mot Skagerrak. Fylkesadministrasjonen holdt til i Arendal kommune. Aust-Agder fylke tilsvarte i alt vesentlig det området som inntil 1918 hadde navnet Nedenes amt.
Navnet Agder har grunnbetydningen «utstikker» og det finnes øvrige navn i Europa dannet med samme rot for eksempel i navnet Cap d'Agde (= Kapp Agder) på Frankrikes middelhavskyst. Dette skyldes at ordet har rot i felles, nedarvet indoeuropeisk grunnlag. Grekerne oppfattet navnet som Agathe, og fra Hecataeus' geografiske beskrivelser fra 500-tallet f.Kr, vet vi at den greske kolonien ved Cap d'Agde het nettopp Agathe.
| Aust-Agder er et landskap og tidligere fylke i Norge og nåværende valgkrets til Stortingsvalg som utgjør den østlige delen av Agder fylke fra 1. januar 2020. Aust-Agder grenser mot Rogaland og de tidligere fylkene Telemark og Vest-Agder. Kystlinjen grenser mot Skagerrak. Fylkesadministrasjonen holdt til i Arendal kommune. Aust-Agder fylke tilsvarte i alt vesentlig det området som inntil 1918 hadde navnet Nedenes amt.
Navnet Agder har grunnbetydningen «utstikker» og det finnes øvrige navn i Europa dannet med samme rot for eksempel i navnet Cap d'Agde (= Kapp Agder) på Frankrikes middelhavskyst. Dette skyldes at ordet har rot i felles, nedarvet indoeuropeisk grunnlag. Grekerne oppfattet navnet som Agathe, og fra Hecataeus' geografiske beskrivelser fra 500-tallet f.Kr, vet vi at den greske kolonien ved Cap d'Agde het nettopp Agathe.
== Historie ==
Folk begynte å bosette seg i Aust-Agder for 10 000 år siden, da isen fra istiden hadde begynt å forsvinne fra kystpartiene.
På slutten av 1500-tallet skjedde det en stor befolkningsvekst da tømmereksport, jernverksproduksjon og skipsfart startet for fullt. I de neste 200 årene vokste tettstedene Risør, Tvedestrand, Arendal, Grimstad og Lillesand frem til å bli de tettstedene der flest folk bosatte seg.
== Geografi ==
Aust-Agder grenser i øst til Telemark fylke og i vest og nordvest til fylkene Vest-Agder og Rogaland. Naturen er svært variert fra kystens skjærgård i sør, til jord- og skogbruksområder i midtfylket og høyfjell i Setesdal i nord. Aust-Agder fylke er 9 212&nbersp;km² stort og har 111 495 innbyggere (1. januar 2012). Fylkeshovedstaden er Arendal.
Vest for Setesdal ligger Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiene med noen få tydelig oppstikkende, avgrensede fjelltopper over 1.500 moh. Øst for Setesdalen dekker Setesdal Austhei et areal på 2.370 km², og deles i to av Bjørnevatnveien (Riksvei 45 Valle-Tokke) hvor Nordområdet på 770 km² har mye høyfjell på 1000-1500 meter, mens Sørområdet på 1.645 km² er lavere og mer rolig topografisk.
I lavere områder ned mot kysten dominerer nord-sør-gående elvedaler med barskog og mye innslag av elg og rådyr. Disse skogsområdene ligger i grunnfjellsområdet det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, med sur jord og lite jordbruk. Langs kysten har innlandsisen lagt igjen mer omfattende grus- og løssmasser med særlig fruktbart jordbruk rundt Grimstad. Kysten domineres av skjærgård, og det store norske raet når inn til land på Tromøya ved Arendal.
== Kommuner ==
Aust-Agder var inndelt i 15 kommuner:
== Sammenslåing av Aust-Agder og Vest-Agder ==
Kristiansand har siden 1681 vært landsdelshovedstad for Agder-fylkene. Byen ligger nær fylkesgrensa mellom Aust-Agder og Vest-Agder, og byregionen omkring Kristiansand strekker seg langt inn i Aust-Agder. Spørsmålet om sammenslåing av fylkene har derfor dukket opp med jevne mellomrom, og initiativet til debatten kommer da fra kommunene som ligger innenfor eller nær byregionen Kristiansand. Motstanden mot sammenslåing er alltid sterkest øst i Aust-Agder, der avstandene til Kristiansand er størst, og der tilknytningen til Østlandet er sterkest.
I forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget 2011 ble det avholdt folkeavstemning i Aust-Agder om sammenslåing av Aust-Agder og Vest-Agder. Dette var vedtatt i Fylkestinget i Aust-Agder, mens Fylkestinget i Vest-Agder besluttet å gjennomføre en eventuell fylkessammenslåing uten folkeavstemning. Det var i forkant gjort en avtale mellom de to fylkestingene om fordelingen av felles institusjoner og embeder ved en eventuell sammenslåing av fylkene til et samlet Agder.
Motstanderne av fylkessammenslåing organiserte seg i La Aust-Agder leve! Nei til ett Agder!. Det ble argumentert med at alle fellesfunksjoner ville havne i Kristiansand, det var lite å spare på å slå sammen fylkene, og et samlet Agder ville redusere sin innflytelse ved at det bare ville bli en Agderstemme i motsetning til to med begge fylkene intakte. Sykehusstriden i Agder ble brukt som eksempel på at ressursene ville bli samlet i Kristiansand, selv om dette ikke har noe med samlingen av fylkene å gjøre .
Vest i Aust-Agder fylke var stemningen motsatt; kommunene vest i Agder ønsket fylkessammenslåing. Tilhengerne var organisert i foreningen Ett Agder og hadde som hovedargument at ett samlet Agder ville stå sterkere i Stortinget og få bedre gjennomslag i regjeringen, dobbeltarbeid i to fylker ville unngås og derved penger spares. I tillegg ble det pekt på at flere kommuner ønsket å flytte over uansett utfall av resultatet. Disse kommunene, Lillesand, Birkenes og Iveland, avholdt samtidig avstemning om de skulle søke overføring til Vest-Agder ved et nei til sammenslåing i Aust-Agder. Kommunestyret i Evje og Hornnes vedtatt å søke overgang hvis det ikke blir sammenslåing (uten egen folkeavstemning).
Resultatet av folkeavstemningen var klart, i fylket som helhet stemte 2 av 3 nei til sammenslåing, men det var meget tydelig at meningen i befolkningen var delt. I Østre Agder var hele 76 % imot sammenslåing, mens det i den vestlige delen av fylket var kun 25 % imot. I de tre kommunene som holdt egne folkeavstemninger om overgang til Vest-Agder var resultatene også veldig klare: Lillesand 76 %, Birkenes 60 % og Iveland 68 % for overgang. I den felles folkeavstemningen i hele fylke var resultatet imidlertid enda klarere i Arendal og østover. I Arendal var 80 % mot sammenslåing.I oktober 2011 søkte fire grensekommuner i Aust-Agder: Lillesand, Iveland, Birkenes og Evje og Hornnes, om å bli overflyttet fra Aust-Agder til Vest-Agder som et resultat av denne problemstillingen. Disse kommunene har ca. 19 000 av Aust-Agders 110 000 innbyggere. Søknadene ble behandlet i Kommunaldepartementet, og alle kommunene fikk svaret nei på sine søknader.
I 2017 vedtok regjeringen at fylkene Aust- og Vest-Agder skal slås sammen til den nye regionen Agder, med virkning fra 1. januar 2020.
== Byer, tettsteder og tettbygde strøk ==
Liste over byer i Aust-Agder
Tettsteder i Aust-Agder
Liste over steder i Aust-Agder
Bilder av kirker i Aust-Agder
== Administrative inndelinger ==
=== Næringsregioner ===
Aust-Agder består av næringsregionene Østre Agder, Setesdal og Sørlandet.
=== Regionråd ===
Østre Agder regionråd: Arendal, Froland, Gjerstad, Grimstad, Risør, Tvedestrand, Vegårshei, Åmli.
Setesdal Regionråd: Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Valle.
Sørlandet regionråd: Birkenes, Iveland, Lillesand. Dessuten Kristiansand, Songdalen, Søgne og Vennesla kommuner i Vest-Agder fylke.Prostier, under Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke:
Aust-Nedenes prosti: Gjerstad, Risør, Tvedestrand, Vegårshei, Åmli.
Arendal prosti: Arendal, Froland.
Otredal prosti: Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Iveland, Valle. Dessuten Vennesla kommune i Vest-Agder fylke.
Vest-Nedenes prosti: Birkenes, Grimstad, Lillesand.Tingretter, under Agder lagdømme:
Aust-Agder tingrett: Arendal, Froland, Gjerstad, Grimstad, Risør, Tvedestrand, Vegårshei, Åmli.
Kristiansand tingrett: Birkenes, Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Iveland, Lillesand, Valle. Dessuten Audnedal, Kristiansand, Lindesnes, Mandal, Marnardal, Songdalen, Søgne, Vennesla og Åseral kommuner i Vest-Agder fylke.Politidistrikter:
Agder politidistrikt: hele fylket. Dessuten samtlige kommuner i Vest-Agder fylke.Helsedistrikter, under Helseregion Sørøst:
Helse Sørlandet: hele fylket, samt hele Vest-Agder fylke.Veidistrikter, under Veiregion Sør:
Aust-Agder veidistrikt: hele fylket.Tidligere fogderier:
Nedenæs fogderi: Arendal, Birkenes, Froland, Gjerstad, Grimstad, Lillesand, Risør, Tvedestrand, Vegårshei, Åmli.
Sætersdalen fogderi: Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Iveland, Valle.
== Politikk ==
=== Fylkestingsvalget 2015 ===
Tabellen angir valgresultatet i fylkestingsvalget i ulike deler av fylket. Kolonnen "andel" angir områdets del av fylkets avgitte stemmer totalt.
Kilde: Regjeringen: Fylkestingsvalget 2011 Aust-Agder
=== Fylkestinget 2015-2019 ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 35 representanter.Gro Bråten (Ap) er fylkesordfører og Jon-Olav Strand (KrF) er fylkesvaraordfører. (Tellef Inge Mørland (Ap) var fylkesordfører 2015-2017).
=== Stortingsrepresentanter ===
Aust-Agder har fire stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021:
Se også Stortingsvalget 2017 i Aust-Agder.
Historisk representasjon på Stortinget fra Aust-Agder siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Aust-Agder siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
== Reiseliv og turisme ==
I Aust-Agder finnes det flere skjærgårdsperler mellom Risør og Blindleia i Lillesand. Lengre vest og nord, i skogs- og heibeltet mellom kysten og fjellet, ligger tur- og rekreasjonsområder. I Setesdalen, nord i fylket, ligger flere hytteområder, og på Brokke i Valle og Hovden i Bykle er vintersportsområder bygget ut.
== Arrangement ==
Hovefestivalen blir arrangert på Tromøy i Arendal.
Risør kammermusikkfest arrangeres i Risør.
Kortfilmfestivalen arrangeres i Grimstad.
== Dialekt ==
== Se også ==
Aust-Agder fylkeskommunes kunstnerstipend
Aust-Agder fylkeskulturpris
=== Relaterte regioner ===
Distrikter i Norge
Agder
Sørlandet
Setesdal
Østre Agder
Kristiansandregionen
== Litteratur ==
Jens Vevstad: Aust-Agder fylke gjennom 100 år. 1837 – 1937. Arendal 1943.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hovedside Aust-Agder fylkeskommune
Lokalhistorie fra Aust-Agder
Aust-Agder museum og arkiv | Aust-Agder tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. Tingrettene i Holt, Nedenes og Sand ble innlemmet i Aust-Agder tingrett med virkning fra 1. | 193,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troms_Skogselskap | 2023-02-04 | Troms Skogselskap | ['Kategori:1900 i Norge', 'Kategori:Norsk skogbruk', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1900', 'Kategori:Organisasjoner i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Troms skogselskap er en ideell organisasjon som har til formål å fremme forståelse for skogens mangesidige betyding og å arbeide for et godt skogbruk. Laget er tilknytta Det norske skogselskap.
Troms skogselskap produserer skogplanter i Bardufoss planteskole, de utarbeider skogbruksplaner for å hjelpe skogeiere med eiendomsforvaltning, og de driver informasjonsarbeid om skog og skogbruk.
Troms skogselskap ble stifta 5. juni 1900 som «Tromsø Amts Skogplantingsselskap», et framhald og overbygging for «Maalselvens Skogselskab» og «Bardo Skoglag». Stiftingsåret hadde Troms Amts Skogplantingsselskap 260 medlemmer, i tillegg til 122 medlemmer i Maalselvens Skoselskap og 80 medlemmer i Bardo Skoglag.
| Troms skogselskap er en ideell organisasjon som har til formål å fremme forståelse for skogens mangesidige betyding og å arbeide for et godt skogbruk. Laget er tilknytta Det norske skogselskap.
Troms skogselskap produserer skogplanter i Bardufoss planteskole, de utarbeider skogbruksplaner for å hjelpe skogeiere med eiendomsforvaltning, og de driver informasjonsarbeid om skog og skogbruk.
Troms skogselskap ble stifta 5. juni 1900 som «Tromsø Amts Skogplantingsselskap», et framhald og overbygging for «Maalselvens Skogselskab» og «Bardo Skoglag». Stiftingsåret hadde Troms Amts Skogplantingsselskap 260 medlemmer, i tillegg til 122 medlemmer i Maalselvens Skoselskap og 80 medlemmer i Bardo Skoglag.
== Eksterne lenker ==
Troms skogselskap
== Kilder ==
Arvid Sveli: Skogbruk i Nord-Norge. 1987. ISBN 9788290349115 | Troms skogselskap er en ideell organisasjon som har til formål å fremme forståelse for skogens mangesidige betyding og å arbeide for et godt skogbruk. Laget er tilknytta Det norske skogselskap. | 193,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telemark | 2023-02-04 | Telemark | ['Kategori:59,3°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Telemark', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Telemark er et tradisjonelt landskap på Østlandet i Norge og et fylke, som fra 2022 er under gjenopprettelse. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark som eget fylke. Telemark er også valgkrets ved stortingsvalg og lagsogn.Det moderne Telemark ble en geografisk enhet på 1200-tallet under navnet Skiensysla, som senere ble videreført som Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke; Bratsberg var fra slutten av 1500-tallet et eget hovedlen og kan dermed også forstås som en egen riksdel. Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, navngitt etter folkegruppen Þilir som levde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden. Fra slutten av 1500-tallet ble navnet Telemark tatt i bruk om administrative og kirkelige enheter som omfattet det meste av og tidvis hele Bratsberg amt. Bratsberg amt endret navn til Telemark fylke i 1919. I 2020 ble Telemark fylke mot sin vilje slått sammen med Vestfold til den nye regionen Vestfold og Telemark. Telemark utgjør drøyt 87 % av det nye fylket i areal. Etter vedtak i Vestfold og Telemark fylkesting den 15. februar, er det ventet at fylket etableres som eget fylke igjen fra 1. januar 2024.Telemark strekker seg fra Skagerrak til Hardangervidda. Geografisk, topografisk, kulturhistorisk og språklig danner Telemark en overgang mellom Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, og er kjennetegnet av stor naturgeografisk og kulturell variasjon. De indre delene, Øvre Telemark, består av fjell, daler og innsjøer, har tradisjonelt ingen byer og var tradisjonelt kjennetegnet av et relativt egalitært bondesamfunn. De flatere områdene ved kysten var tradisjonelt kjennetegnet av sjøfart og handel, var Norges viktigste industriregion siden 1500-tallet og Telemarks viktigste by Skien var fra 1500-tallet en av Norges største byer. Hovedskillemerkene mellom østnorske og vestnorske dialekter går gjennom Telemark, og talemålet i Telemark er svært varierende, fra standard østnorsk til dialekter som ligger nær opp til konservativ nynorsk i deler av Øvre Telemark. Øvre Telemark har flere kulturminner fra middelalderen enn noen annen region i Norge. Telemark har vært sentral i norsk folkemusikk, bunadbevegelsen og fremveksten av moderne skisport, og har gitt navn til skisporten Telemarkskjøring.
| Telemark er et tradisjonelt landskap på Østlandet i Norge og et fylke, som fra 2022 er under gjenopprettelse. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark som eget fylke. Telemark er også valgkrets ved stortingsvalg og lagsogn.Det moderne Telemark ble en geografisk enhet på 1200-tallet under navnet Skiensysla, som senere ble videreført som Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke; Bratsberg var fra slutten av 1500-tallet et eget hovedlen og kan dermed også forstås som en egen riksdel. Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, navngitt etter folkegruppen Þilir som levde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden. Fra slutten av 1500-tallet ble navnet Telemark tatt i bruk om administrative og kirkelige enheter som omfattet det meste av og tidvis hele Bratsberg amt. Bratsberg amt endret navn til Telemark fylke i 1919. I 2020 ble Telemark fylke mot sin vilje slått sammen med Vestfold til den nye regionen Vestfold og Telemark. Telemark utgjør drøyt 87 % av det nye fylket i areal. Etter vedtak i Vestfold og Telemark fylkesting den 15. februar, er det ventet at fylket etableres som eget fylke igjen fra 1. januar 2024.Telemark strekker seg fra Skagerrak til Hardangervidda. Geografisk, topografisk, kulturhistorisk og språklig danner Telemark en overgang mellom Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, og er kjennetegnet av stor naturgeografisk og kulturell variasjon. De indre delene, Øvre Telemark, består av fjell, daler og innsjøer, har tradisjonelt ingen byer og var tradisjonelt kjennetegnet av et relativt egalitært bondesamfunn. De flatere områdene ved kysten var tradisjonelt kjennetegnet av sjøfart og handel, var Norges viktigste industriregion siden 1500-tallet og Telemarks viktigste by Skien var fra 1500-tallet en av Norges største byer. Hovedskillemerkene mellom østnorske og vestnorske dialekter går gjennom Telemark, og talemålet i Telemark er svært varierende, fra standard østnorsk til dialekter som ligger nær opp til konservativ nynorsk i deler av Øvre Telemark. Øvre Telemark har flere kulturminner fra middelalderen enn noen annen region i Norge. Telemark har vært sentral i norsk folkemusikk, bunadbevegelsen og fremveksten av moderne skisport, og har gitt navn til skisporten Telemarkskjøring.
== Historie ==
=== Administrativ historie ===
Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, Þelamǫrk eller Þelamørk, et navn som igjen er sammensatt av Þilir, folkegruppen som levde i det området som tilsvarer dagens Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden, og ordet mǫrk som betyr mark eller skog. Navnet Telemark var fra folkevandrings- eller vikingtiden til tidlig moderne tid bare knyttet til det som senere ble kalt Øvre Telemark. Bygdene nedenfor Telemark ble opprinnelig kalt Grenland, mens kyststripen ble kalt Grenmar og Vestmar. Fra høymiddelalderen til 2020 dannet disse landskapene en administrativ enhet i Norge som syssel, len, hovedlen, amt og fylke under forskjellige navn.
Det historiske Grenafylke lå nedenfor Telemark og omfattet Grenland, distriktet omkring Norsjø og kystområdene Grenmar og Vestmar. Fra omkring 1160 ble Grenafylke videreført som Skiensysla, som bestod av to deler, Tiendetaket (Grenland) og Skattlandet (det egentlige Telemark), som da hadde blitt en del av sysla. Skiensysla ble videreført som Bratsberg len fra senmiddelalderen til 1662, deretter som Bratsberg amt (1662–1919) og Telemark fylke (1919–2020).
Telemark fikk fra 1591 gradvis en bredere betydning enn bare Øvre Telemark gjennom at navnet ble tatt i bruk om ulike administrative og kirkelige enheter med navnet Nedre Telemark(en) i Grenland, dvs. de senere kommunene Bø, Sauherad, Notodden, Nome, Drangedal og vestre Skien, som hadde utgjort skipreidene Lindheim og Volufors (Ulefoss). Fra 1600-tallet av lå det meste av Bratsberg amt, unntatt Bamble, i fogderier, sorenskriverier og prostier med Telemark i navnet. Fra 1600-tallet begynte derfor Telemark(en) å bli etablert som et navn som kunne omfatte hele eller det meste av amtet, hvertfall i administrativt henseende.
Bratsberg var på 1500-tallet et underlen under Akershus len, men fra utgangen av 1500-tallet ble Bratsberg et eget hovedlen. Ved amtsinndelingen i 1671 ble Bratsberg underlagt Christiansand stiftamt, og i 1687 ble amtet underlagt Akershus stiftamt. På 1500-tallet bestod Bratsberg len av to fogderier, det store Telemarken fogderi og det vesentlig mindre Bamble fogderi. Geistlig var Bratsberg delt i Øvre Telemark prosti, Nedre Telemark prosti og Bamble prosti, som siden reformasjonen hørte til Oslo stift; 1631 ble Øvre Telemark en del av Stavanger stift og fra 1682 en del av Christianssand stift. Bamble fogderi tilhørte en kortere tid (1680–1684) Nedenes amt før det igjen ble en del av Bratsberg; Bamble fogderi ble i 1693 innlemmet i Telemarken fogderi, som dermed utgjorde hele Bratsberg amt. I 1745 ble fogderiet delt i Øvre Telemarken fogderi og Nedre Telemarken og Bamble fogderi; Nedre Telemarken omfattet da Skiensfjorden/Grenland og Midt-Telemark. Bratsberg var inndelt i sorenskriveriene Bamble, Nedre Telemark, Øvre Telemark østfjelske og Øvre Telemark vestfjelske, og hele amtet tilhørte Skien lagdømme; i 1797 ble fogderiene Nedre Telemark og Bamble underlagt Akershus stiftsoverett og Øvre Telemark underlagt Christianssand stiftsoverrett.
I 1919 skiftet Bratsberg amt navn til Telemark fylke; et forslag om navnet Telemark og Grenland ble nedstemt. I dansketiden ble navnet skrevet i bunden form som Telemarken, men da navnet ble tatt i bruk som fylkesnavn ble den ubundne formen vanlig. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020; Telemark fylkesting stemte mot sammenslåingen, men ble allikevel vedtatt sammenslått av Stortinget.
=== Kirker og bygninger ===
Telemark har i norsk sammenheng i særklasse flest bygninger fra middelalderen; blant disse er en rekke steinkirker som Kviteseid gamle kirke, Seljord kirke og Bø gamle kirke, og stavkirkene Eidsborg stavkirke og Heddal stavkirke, Norges største i sitt slag. Det er også funnet rester etter to store stavkirker på samme sted i Skien; videre en rekke trebygninger fra bondegårder, brukt til boliger og lagring. Noen blant Norges høyeste bygninger finnes i Telemark, for eksempel Hydro fullgjødselfabrikk nr 4, Skien kirke og Såheim vannkraftverk.
=== Bønder ===
Telemark var i middelalderen det området i Norge med flest selveiende bønder (i motsetning til leilendinger), spesielt i Øvre Telemark. De middelalderske telemarksbøndene har også rykte på seg for å ha vært voldelige. I 1395 skrev biskop Øystein Aslaksson at bøndene i Telemark var ukristelige, og dessuten de mest voldelige i Norge. Bøndene i Telemark betalte hverken skatt eller tiende, trolig fordi det var et utkantstrøk der det var vanskelig å kreve inn skatt.I gammel tid ble Øvre Telemark også kalt Skattlandet, mens Grenland ble kalt Tiendetaket. Navnene Skattlandet og Tiendetaket har begge sitt opphav i at bøndene i Øvre Telemark bare betalte hovedtiende, mens grenene i Grenland betalte full tiende av alle naturalia.En tredel av alle diplomer (rettsdokumenter) som omhandler drap fra perioden 1300–1560, er fra Telemark. Dette kan skyldes at bøndene i Telemark fortsatt levde etter den gamle ættekulturen, men de mange vitnesbyrdene om voldelig telemarksbønder kan også rett og slett komme av at det er bevart flere skriftlige dokumenter herfra enn fra resten av landet.
=== Gruvedrift ===
I Eidsborg i Øvre Telemark ble det fra vikingtiden utvunnet brynestein. Brynene ble fraktet til Dalen og derfra på vannveier ned til Skien og videre ut i Europa.Fylket har fra tiden rundt reformasjonen (1537) hatt gruvedrift, p.g.a. sin geologi, med mange forekomster av metaller og mineraler. Dette, sammen med god tilgang på vannkraft, har ført til etablering av industri. Her kan nevnes Fossum jernverk (nedlagt, et av landets eldste, beliggende på Fossum i Gjerpen), Ulefos Jernværk (fortsatt igangværende, nå som jernstøperi, siden oppstarten i 1657, noe som gjør dette til Norges eldste igangværende bedrift), Bolvig jernverk (nedlagt) ved Vold i tidligere Solum herred, nå Skien, og Moholt jernverk (nedlagt) i Siljan). Videre var sagbruk utbredt i alle bygder etter at oppgangssagen kom til anvendelse. Norsk Hydros etablering i 1906 innledet den moderne industrihistorien i Norge, og Telemark er fortsatt et av landets viktigste industrifylker.
Gruvedrift ble startet opp allerede rundt reformasjonen, da kongen sendte tyske bergmenn til Norge for å skjerpe. Gruver ble etablert flere steder, i Telemark blant annet i Fyresdal (kobberkis) og Seljord. privilegier til gruvedriften ble gitt ved kongelig Privilegiebrev, og i disse lå det også pålegg til bøndene om kjøring og annet arbeid, til en pris fastsatt av kongen. Dette dannet bakteppet for Norges første arbeideroppstand som fant sted i Seljord, da bønder og ansatte gjorde opprør mot kongen, grunnet dårlig betaling og dårlige arbeidsforhold ved kobbergruvene ved Gullnes ved Sundsbarm, samt konflikter med de tyske bergmennene.
=== Kulturarv ===
Telemark som landsdel har en i norsk sammenheng sterk identitet med en rik og særpreget historisk og kulturell arv. Landsdelen deles tradisjonelt inn i Øvre Telemark og Nedre Telemark. I Nedre Telemark ligger fylkeshovedstaden Skien, som fra 1500-tallet til begynnelsen av 1800-tallet var en av Norges fremste byer og kommersielle sentre som sentrum for den viktige trelasteksporten. Telemark har både en sterk urban arv gjennom borgerskapet i Grenlandsdistriktet, og en rik bondekultur knyttet til det gamle bondesamfunnet i de midtre og øvre delene av Telemark. Fra 1500-tallet av var det utstrakt kontakt med utlandet, og Skien var lenge en av de mest internasjonale byene i Norge med et viktig innslag av nederlendere og andre innvandrere.
=== Telemarksbunader ===
Telemark er kjent for sine bunader. Bunadene fra Telemark kan deles inn i fire hovedtyper: «Øst-Telemarksbunad» (kvinne- og mannsbunad), «Vest-Telemarksbunad» (kvinne- og mannsbunad), «Beltestakk» og «Stakk og liv».
== Areal ==
Totalt areal er 15 299 kvadratkilometer.
== Befolkning ==
Per 1. januar 2017 var det 173 307 personer som bodde i Telemark. Dette utgjorde 3,29 % av Norges befolkning.
== Kommuner ==
Telemark var per 2019 inndelt i 18 kommuner:
== Administrative inndelinger ==
Regionråd:
Grenland regionråd: Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan, Skien.
Kongsberg regionråd: Hjartdal, Tinn, Notodden. Dessuten Flesberg, Kongsberg, Nore og Uvdal, Rollag og Øvre Eiker kommuner i Buskerud fylke.
Midt-Telemark regionråd: Bø, Nome, Sauherad.
Vest-Telemark regionråd: Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke, Vinje.Prostier, under Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke:
Skien prosti: Porsgrunn, Siljan, Skien.
Bamble prosti: Bamble, Drangedal, Kragerø.
Øvre Telemark prosti: Bø, Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Nome, Notodden, Sauherad, Seljord, Tinn, Tokke, Vinje.Tingretter, under Agder lagdømme:
Nedre Telemark tingrett: Bamble, Drangedal, Kragerø, Nome, Porsgrunn, Siljan, Skien.
Aust-Telemark tingrett: Bø, Hjartdal, Notodden, Sauherad, Tinn.
Vest-Telemark tingrett: Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke, Vinje.Politidistrikter:
Telemark politidistrikt: hele fylket.Helsedistrikter, under Helseregion Sørøst:
Sykehuset Telemark HF: hele fylket.Veiforvaltning, under Statens vegvesen Region sør:
Statens vegvesen, Telemark fylkesavdeling (fra 1. januar 2010). Forvalter, drifter og bygger ut veger i Telemark på vegne av staten når det gjelder riksveger og på vegne av Telemark fylkeskommune når det gjelder fylkesveger. Kommunene har ansvaret for utbygging, drift og vedlikehold når det gjelder kommunale veger.Tidligere fogderier:
Nedre Telemarken fogderi: Bø, Nome, Notodden, Sauherad.
Bamble fogderi: Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan, Skien.
Øvre Telemarken fogderi: Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tinn, Tokke, Vinje.
== Byer ==
Følgende 8 byer ligger i Telemark: Skien, Kragerø, Langesund, Notodden, Porsgrunn, Rjukan, Brevik og Stathelle. De fem byene Brevik, Langesund, Porsgrunn, Skien og Stathelle utgjør til sammen tettstedet Porsgrunn/Skien, også kalt Grenlandsbyen.
=== Største tettsteder ===
Største tettsteder i Telemark, rangert etter innbyggertall 1. januar 2016 (kommune i parentes):
Porsgrunn/Skien – 92 001 (Skien 48 381, Porsgrunn 33 494 og Bamble 10 126)
Notodden – 9 041 (Notodden)
Kragerø – 5 438 (Kragerø)
Rjukan – 3 307 (Tinn)
Bø – 3 164 (Bø)
Ulefoss – 2 254 (Nome)
Vadfoss/Helle – 1 602 (Kragerø)
Bjervamoen – 1 563 (Nome)
Seljord – 1 454 (Seljord)
Herre – 1 328 (Bamble)
Prestestranda – 1 290 (Drangedal)
Gvarv – 1 091 (Sauherad)For en komplett oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Telemark.
== Distrikter ==
Telemark deles inn i flere tildels overlappende historiske regioner. Tradisjonelt blir Telemark i første rekke delt i Øvre Telemark og Nedre Telemark; Øvre Telemark blir videre inndelt i Vest-Telemark og Aust-Telemark (historisk kjent som Øvre Telemark «vestfjelske» og Øvre Telemark «østfjelske»), mens Nedre Telemark tradisjonelt består av Grenland og Midt-Telemark. I tillegg omfatter Telemark fylke regionen Vestmar i sørøst. Opprinnelig ble selve navnet Telemark bare brukt om det som senere ble kalt Øvre Telemark, og navnet kommer av telene, den folkegruppen som bodde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden.
Administrativt har Telemark vært inndelt på ulike måter. Øvre Telemark har historisk vært et sorenskriveri (Øvre Telemarken sorenskriveri), som i dag er delt i Vest-Telemark tingrett og Aust-Telemark tingrett, og er i dag navnet på et prosti (Øvre Telemark prosti) som omfatter 12 kommuner og mer enn 80 % av Telemarks areal. Nedre Telemark utgjør tradisjonelt et sorenskriveri, nå Nedre Telemark tingrett med sete i Skien. Kirkelig inngår Nedre Telemark og Vestmar i Skien prosti og Bamble prosti.
Midt-Telemark ligger på grensen mellom det tradisjonelle Øvre Telemark og Grenland, men har administrativt historisk vært regnet som del av Nedre Telemark. Dette har tildels endret seg i nyere tid, og regionen inngår nå i Øvre Telemark prosti.
== Geografi ==
Gaustatoppen rager over Rjukan i Tinn kommune med sine 1 883 moh. På klare dager kan man se østover til grensen til Sverige eller sydover til kysten. Utsikten viser over 1/6 av Norge. Nisser er Telemarks nest største – etter Møsvatn – og Norges 13. største innsjø. Arealet er på 76,30 km² og den er 234 meter dyp. Telemark blir regnet som et «Norge i miniatyr», bl.a. på grunn av sin natur. I Telemark kan man finne det meste; skjærgård som i f.eks. i Kragerø og Bamble fjordlandskap som på Vestlandet Frierfjorden, som går fra skagerrak til Skien,Vestvannene, Tinnsjø, Nisser, Fyresvatn med flere), via flatbygder (f.eks. Bø) til fjell og vidder.
Telemark er det 10. største fylke i utstrekning i Norge, og det 13. i innbyggertall.
== Samferdsel ==
Notodden lufthavn er eneste flyplass i Telemark med regulær rutetrafikk (Airwing).
Vy betjener fylket med tog på følgende strekninger:
Vestfoldbanen fra Skien og Porsgrunn mot Vestfold og Oslo
Sørlandsbanen med togstopp på Nordagutu, Bø, Lunde, Drangedal og Neslandsvatn
Bratsbergbanen som betjener Notodden, Trykkerud, Nordagutu (korr. Sørlandsbanen), Nisterud, Skien og PorsgrunnFra 1. juli 2015 organiseres lokale bussruter av fylkeskommunen selv. I november 2015 lanserte fylket nettsiden farte.no med reiseplanlegger og billettinformasjon. Mellom 2006 og 2015 ble dette organisert av Vestviken Kollektivtrafikk (VKT).
Europaveierne E18 og E134 og riksveiene 36 og 41 går gjennom Telemark.
== Språk ==
Talemålet i de sørlige og østlige delene av fylket faller inn under det østlandske dialektområdet, og her brukes overveiende bokmål som skriftspråk. De øvre delene av fylket faller inn under det midlandske dialektområdet, og her er det vanlig med nynorsk skriftspråk.
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015-2019 ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 41 representanter.Sven Tore Løkslid (Ap) er fylkesordfører og Hans Edvard Askjer (KrF) er fylkesvaraordfører.
=== Statsråder ===
Torbjørn Røe Isaksen (H) fra Porsgrunn er fra 17. januar 2018 næringsminister i Erna Solbergs regjering. Fra 16. oktober 2013 til 17. januar 2018 var han kunnskapsminister.
=== Stortingsrepresentanter ===
Telemark har seks stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021:
Se også Stortingsvalget 2017 i Telemark.
Historisk representasjon på Stortinget fra Telemark siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Telemark siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+FrP). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
== Kjente personer født i Telemark - kronologisk ordnet ==
Harald Grenske (952~957–995), fra Grenland småkonge over Vingulmark, Vestfold og Agder. Kjent som far til Olav Haraldsson, el. Olav den hellige.
Hallvard Gråtopp (1400–1475), fra Drangedal ledet oppstanden mot det danske overherredømmet i 1438 (men det er usikkert om han var fra Telemark)
Cort Adeler (1622–1675), admiral, født i Brevik.
Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm, stattholder i Norge, fra Gjerpen/Skien.
Myllarguten (1801–1872), legendarisk spellemann fra Sauherad
Herman Severin Løvenskiold (1815–1870, komponist fra Ulefoss
Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870), forfatter fra Vinje
Sondre Norheim (1825–1897), en av pionerene i skisporten fra Morgedal i Kviteseid
August Cappelen (1827–1852), nasjonalromantisk maler fra Skien
Henrik Ibsen (1828–1906), forfatter/dramatiker fra Skien
Gunnar Knudsen (1848–1928), partileder (V) og statsminister fra Skien (født i Arendal)
Theodor Kittelsen (1857–1914), maler og tegner fra Kragerø
Hjalmar Johansen (1867-1913), polfarer og idrettsmann fra Skien
Vidkun Quisling (1887–1945), politiker og landsforræder fra Fyresdal
Aslaug Vaa (1889–1965), forfatter født i Rauland, oppvokst i Kviteseid
Tarjei Vesaas (1897–1970), forfatter fra Vinje
Anne Grimdalen (1899–1961), skulptør fra Skafså i Tokke
Eivind Groven (1901–1977), komponist fra Lårdal i Tokke
Klaus Egge (1906–1979), komponist fra Gransherad i Notodden kommune
Hans Herbjørnsrud (f. 1938), forfatter fra Heddal i Notodden kommune
Tor Åge Bringsværd (f. 1939), forfatter fra Skien
Yngvar Numme (f. 1944), musiker (Dizzie Tunes), revyforfatter, regissør fra Skien
Sigmund Groven (f. 1946) munnspiller, komponist, tidligere programmedarbeider i NRK, fra Heddal i Notodden
Knut Buen (f 1948), folkemusiker fra Jondalen, Gransherad
Petter Stordalen (f. 1962), eiendomsutvikler og hotelleier fra Porsgrunn
Atle Skårdal (f. 1966), alpinist fra Lunde
Gisle Kverndokk (f. 1967), komponist fra Skien
Bård Tufte Johansen (f. 1969), komiker og programleder fra Skien
Odd Nordstoga (f. 1972), musiker fra Vinje
Tommy Svindal Larsen (f. 1973), fotballspiller fra Skien
Terje Håkonsen (f. 1974), snowboardkjører fra Vinje
Frode Johnsen (f. 1974), fotballspiller fra Skien
Jan Gunnar Solli (f. 1981), fotballspiller fra Treungen
Rune Almenning Jarstein (f. 1984), fotballspiller fra Skien
Didrik Solli-Tangen (f. 1987), sanger og vinner av Melodi Grand Prix 2010 fra Porsgrunn
Julie Bergan (f. 1994), sanger og låtskriver fra Skien
== Se også ==
Mark
Distrikter i Norge
Østlandet
Grenland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalhistorie/Lokale historier fra Telemark
VisitTelemark.no
Telelaget, informasjon om Telemark
Telemarksbunader Bilder og informasjon om bunadene fra Telemark.
Nasjonalbibliotekets photochromer fra Telemark
Historiske arkiver etter Telemark fylkeskommune på Arkivportalen | Aust-Telemark tingrett var frem til 26. april 2021 en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. | 193,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eberhard_Vogdt | 2023-02-04 | Eberhard Vogdt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Estland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 9. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Estiske seilere', 'Kategori:Fødsler 27. juli', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Personer fra Harjumaa', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Eberhard Konrad Roman Vogdt (født 14. juli 1902, død 9. februar 1964 i Vest-Tyskland) var en estisk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Vogdt vant en olympisk bronsemedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den estiske båten «Tutti V» som kom på tredjeplass i 6-metersklassen, bak den norske båten «Norna» og «Hi-Hi» fra Danmark. Mannskapet på «Tutti V» var; Nikolai Vekšin, William von Wirén, Eberhard Vogdt, Georg Faehlmann og Andreas Faehlmann. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
| Eberhard Konrad Roman Vogdt (født 14. juli 1902, død 9. februar 1964 i Vest-Tyskland) var en estisk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Vogdt vant en olympisk bronsemedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den estiske båten «Tutti V» som kom på tredjeplass i 6-metersklassen, bak den norske båten «Norna» og «Hi-Hi» fra Danmark. Mannskapet på «Tutti V» var; Nikolai Vekšin, William von Wirén, Eberhard Vogdt, Georg Faehlmann og Andreas Faehlmann. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i seiling, 6-metersklassen (Estland)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eberhard Vogdt – Olympedia
(en) Eberhard Vogdt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Eberhard Vogdt – databaseOlympics.com (arkivert) | Eberhard Konrad Roman Vogdt (født 14. juli 1902, død 9. | 193,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troll-elgen | 2023-02-04 | Troll-elgen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1921', 'Kategori:Mikkjel Fønhus', 'Kategori:Norske romaner'] | Se også filmen Troll-elgenTroll-elgen er navnet på en roman fra 1921 av Mikkjel Fønhus. Delvis basert på denne romanen fins også filmen Troll-elgen fra 1927. Troll-elgen var den tredje romanen til Fønhus.
| Se også filmen Troll-elgenTroll-elgen er navnet på en roman fra 1921 av Mikkjel Fønhus. Delvis basert på denne romanen fins også filmen Troll-elgen fra 1927. Troll-elgen var den tredje romanen til Fønhus.
== Handling ==
Den morløse elgkalven blir av bygdefolket kalt Rauten fordi den rauter som et krøtter i høstkveldene. Etterhvert bygger det seg opp myter omkring denne elgen, som ikke setter vanlige elgfar, som bly ikke biter på og som folk sjelden kan få øye på. Jegere flest vil ikke jage Rauten, som de ser på som et åndelig vesen. Men én jeger, Gaupa, gir seg ikke og gjør det til sin livsgjerning å få ram på «Trollelgen». | Troll-elgen er navnet på en roman fra 1921 av Mikkjel Fønhus. Delvis basert på denne romanen fins også filmen Troll-elgen fra 1927. | 193,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torfeltet | 2023-02-04 | Torfeltet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordsjøen', 'Kategori:Norske olje- og gassfelter'] | Torfeltet er et olje- og gassfelt i blokk 2/4 og 2/5 i Ekofiskområdet i Nordsjøen. Havdybden i området er om lag 70 meter. Produksjonen på Tor startet i 1978, og feltet er utbygd med en kombinert brønnhode- og prosessinnretning. Olje- og gassroduksjonen sendes med rørledninger til Ekofisk J for eksport.
Operatør for Tor er ConocoPhillips Skandinavia. I tillegg til ConocoPhillips, har Total Norge, Eni Norge, Statoil og Petoro eierandeler i utvinningslisensen. Feltet er inne i haleproduksjon og fremtiden til feltet er under vurdering.
Feltet er kalt opp etter den norrøne guden Tor.
| Torfeltet er et olje- og gassfelt i blokk 2/4 og 2/5 i Ekofiskområdet i Nordsjøen. Havdybden i området er om lag 70 meter. Produksjonen på Tor startet i 1978, og feltet er utbygd med en kombinert brønnhode- og prosessinnretning. Olje- og gassroduksjonen sendes med rørledninger til Ekofisk J for eksport.
Operatør for Tor er ConocoPhillips Skandinavia. I tillegg til ConocoPhillips, har Total Norge, Eni Norge, Statoil og Petoro eierandeler i utvinningslisensen. Feltet er inne i haleproduksjon og fremtiden til feltet er under vurdering.
Feltet er kalt opp etter den norrøne guden Tor.
== Eksterne lenker ==
Tor. Oljedirektoratet
På norsk sokkel. ConocoPhillips Norge | Torfeltet er et olje- og gassfelt i blokk 2/4 og 2/5 i Ekofiskområdet i Nordsjøen. Havdybden i området er om lag 70 meter. | 193,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Faehlmann | 2023-02-04 | Andreas Faehlmann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Estland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 10. april', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Estiske seilere', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Estland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Personer fra Vladivostok', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Andreas Faehlmann (født 1898 i Vladivostok, død 1943 i Bremen i Tyskland) var en estisk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Faehlmann vant en olympisk bronsemedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den estiske båten «Tutti V» som kom på tredjeplass i 6-metersklassen, bak den norske båten «Norna» og «Hi-Hi» fra Danmark. Mannskapet på «Tutti V» var; Nikolai Vekšin, William von Wirén, Eberhard Vogdt, Georg Faehlmann og Andreas Faehlmann. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
| Andreas Faehlmann (født 1898 i Vladivostok, død 1943 i Bremen i Tyskland) var en estisk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Faehlmann vant en olympisk bronsemedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den estiske båten «Tutti V» som kom på tredjeplass i 6-metersklassen, bak den norske båten «Norna» og «Hi-Hi» fra Danmark. Mannskapet på «Tutti V» var; Nikolai Vekšin, William von Wirén, Eberhard Vogdt, Georg Faehlmann og Andreas Faehlmann. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i seiling, 6-metersklassen (Estland)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Andreas Faehlmann – Olympedia
(en) Andreas Faehlmann – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Andreas Faehlmann (født 1898 i Vladivostok, død 1943 i Bremen i Tyskland) var en estisk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam. | 193,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Che_Guevara | 2023-02-04 | Che Guevara | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Argentinske drapsofre', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Che Guevara', 'Kategori:Dødsfall 9. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprørsledere', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Rosario', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Che Guevara (døpenavn Ernesto Guevara, født 14. juni 1928, død 9. oktober 1967) var en argentinsk marxistisk revolusjonær og geriljaleder. Han deltok i den kubanske revolusjonen, og ble senere minister i den kubanske regjeringa som ble dannet etter revolusjonen.
I studietiden var han lite politisk aktiv, men deltok i studentdemonstrasjoner mot president Juan Perón. I 1951, mens han ennå studerte medisin, reiste den 23-årige Guevara og hans 29-årige kamerat, Alberto Granado, gjennom deler av Sør-Amerika, en reise som tok flere måneder og formet hans politiske synspunkter. Den førte Guevara, som stammet fra middelklassen, i umiddelbar kontakt med fattigdommen, utnyttingen og undertrykkelsen som et stort flertall av befolkningen – landarbeidere, urbefolkning, arbeidere og fattigbønder – ble utsatt for, og som fortsatt preger flere land i Latin-Amerika.
Opplevelsene på turen overbeviste ham om at kun en revolusjonær omveltning kunne fjerne de økonomiske ulikhetene og skape sosial rettferdighet. Med denne overbevisningen begynte han å lese marxistisk litteratur og engasjere seg i Guatemalas revolusjon under president Jacobo Arbenz Guzmán.
Senere ble han medlem av Fidel Castros 26. juli-bevegelse. Castro utnevnte ham til kommandant, den eneste ved siden av ham selv til å inneha denne stillingen. Han ble senere utnevnt til industriminister, sjef for Nasjonalbanken, og fungerte som instruksjonsleder for Cubas væpnede styrker, foruten å reise verden rundt som diplomat på vegne av den kubanske sosialisme. Slike posisjoner plasserte ham i en sentral rolle i å trene militæret som slo tilbake invasjonen i Bahía de Cochinos (Grisebukta), og var ansvarlig for utplasseringen av sovjetiske kjernefysiske missiler på Cuba, noe som framskyndet Cubakrisen i 1962. Han sto også i spissen for utføringen av landreformer på Cuba, og for en vellykket alfabetiseringskampanje som førte til at analfabetismen ble redusert fra 24 % til 3,9 %. Han var også ansvarlig for å gjennomgå ankene til dem som ble dømt som krigsforbrytere ved de revolusjonære domstolene, og for gjennomføringen av henrettelser av dem som var blitt dødsdømt.
I 1965 forlot han Cuba, for å delta i revolusjoner i andre deler av verden. Ferden gikk først til Kongo-Kinshasa (senere Den demokratiske republikken Kongo) og deretter til Bolivia, der han ble tatt til fange i en CIA-ledet operasjon sammen med den bolivianske hæren.
Mens Che Guevara satt i fangenskap i landsbyen La Higuera i Bolivia, ble han 9. oktober 1967 henrettet av Mario Terán, en boliviansk offiser.
| Che Guevara (døpenavn Ernesto Guevara, født 14. juni 1928, død 9. oktober 1967) var en argentinsk marxistisk revolusjonær og geriljaleder. Han deltok i den kubanske revolusjonen, og ble senere minister i den kubanske regjeringa som ble dannet etter revolusjonen.
I studietiden var han lite politisk aktiv, men deltok i studentdemonstrasjoner mot president Juan Perón. I 1951, mens han ennå studerte medisin, reiste den 23-årige Guevara og hans 29-årige kamerat, Alberto Granado, gjennom deler av Sør-Amerika, en reise som tok flere måneder og formet hans politiske synspunkter. Den førte Guevara, som stammet fra middelklassen, i umiddelbar kontakt med fattigdommen, utnyttingen og undertrykkelsen som et stort flertall av befolkningen – landarbeidere, urbefolkning, arbeidere og fattigbønder – ble utsatt for, og som fortsatt preger flere land i Latin-Amerika.
Opplevelsene på turen overbeviste ham om at kun en revolusjonær omveltning kunne fjerne de økonomiske ulikhetene og skape sosial rettferdighet. Med denne overbevisningen begynte han å lese marxistisk litteratur og engasjere seg i Guatemalas revolusjon under president Jacobo Arbenz Guzmán.
Senere ble han medlem av Fidel Castros 26. juli-bevegelse. Castro utnevnte ham til kommandant, den eneste ved siden av ham selv til å inneha denne stillingen. Han ble senere utnevnt til industriminister, sjef for Nasjonalbanken, og fungerte som instruksjonsleder for Cubas væpnede styrker, foruten å reise verden rundt som diplomat på vegne av den kubanske sosialisme. Slike posisjoner plasserte ham i en sentral rolle i å trene militæret som slo tilbake invasjonen i Bahía de Cochinos (Grisebukta), og var ansvarlig for utplasseringen av sovjetiske kjernefysiske missiler på Cuba, noe som framskyndet Cubakrisen i 1962. Han sto også i spissen for utføringen av landreformer på Cuba, og for en vellykket alfabetiseringskampanje som førte til at analfabetismen ble redusert fra 24 % til 3,9 %. Han var også ansvarlig for å gjennomgå ankene til dem som ble dømt som krigsforbrytere ved de revolusjonære domstolene, og for gjennomføringen av henrettelser av dem som var blitt dødsdømt.
I 1965 forlot han Cuba, for å delta i revolusjoner i andre deler av verden. Ferden gikk først til Kongo-Kinshasa (senere Den demokratiske republikken Kongo) og deretter til Bolivia, der han ble tatt til fange i en CIA-ledet operasjon sammen med den bolivianske hæren.
Mens Che Guevara satt i fangenskap i landsbyen La Higuera i Bolivia, ble han 9. oktober 1967 henrettet av Mario Terán, en boliviansk offiser.
== Liv og virke ==
=== Familie og oppvekst ===
Ernesto Guevara de la Serna ble født i Rosario i Argentina. Han var den eldste av fem søsken i en familie av spansk, baskisk og irsk opphav. Fødselsattesten viser at han ble født 14. juni 1928, men noen mener at han ble født 14. mai 1928, og at fødselsattesten ble forfalsket for ikke å avsløre at moren hadde vært gravid i tre måneder før bryllupet.Guevaras foreldre var politisk venstreorientert, og onkelen Jorge Iturburru var kommunist og hadde kjempet mot fascismen i den spanske borgerkrig. Allerede som ungdom ga Guevara uttrykk for radikale holdninger. Til tross for astmaen som plaget ham hele livet og som også forårsaket at han ble erklært udyktig for militærtjeneste, var han en røff rugbyspiller i ungdomsårene og fikk tilnavnet «Fuser» for sin aggressive spillestil. «Fuser» er en kobling mellom «El Furibundo» («den rasende») og morens etternavn, «De la Serna».
Faren lærte Guevara å spille sjakk, og fra tolvårsalderen deltok han i flere lokale turneringer. I tenårene ble han også interessert i poesi, især i diktene til den chilenske poeten Pablo Neruda. Som vanlig var for folk i Latin-Amerika med Guevaras middelklassebakgrunn, skrev han også dikt gjennom hele livet. I tillegg var han en entusiastisk leser med interesser som strakk seg fra de lettere bøkene til forfattere som Jack London og Jules Verne til essays av Sigmund Freud og filosofi av Bertrand Russell. Han utviklet også en interesse for fotografi, og brukte mange timer på å fotografere folk og steder.
I 1948 påbegynte Guevara sine medisinstudier på Universitetet i Buenos Aires. Etter noen avbrudd fullførte han studiene i mars 1953, men han tok aldri den kliniske praksisen som krevdes for å kunne praktisere som lege. I 1951 foreslo vennen og biokjemikeren Alberto Granado (29 år) at han og Guevara (23 år) skulle virkeliggjøre reisen rundt i Sør-Amerika som de hadde snakket om i mange år. Guevara og Alberto startet reisen fra sin hjemby Alta Gracia på en gammel Norton 500 kubikk motorsykkel med tilnavnet La Poderosa II («Den mektige» II) i 1951. Målet for reisen skulle være å tilbringe noen uker som frivillige medhjelpere på San Pablo lepra-sykehus ved Amazonas i Peru. Reisen gikk gjennom Argentina, Chile, Peru, Colombia og Venezuela. Che skrev om reisen i Motorsykkeldagbøkene, som ble oversatt til norsk i 1995, og som i 2004 var utgangspunkt for innspillingen av en film med samme navn.
På motorsykkelturen fikk Che førstehåndskunnskap til fattigdommen, maktesløsheten og utbyttingen som det store flertallet av befolkningen ble utsatt for av rikfolk og nordamerikanske konsern. Særlig gikk det hardt ut over urbefolkningen, indianerne, samt småbønder og venstreradikale arbeidere. Disse opplevelsene satte han i sammenheng med det han hadde lest av marxistisk litteratur, og han konkluderte med at en revolusjon var det eneste som kunne fjerne den økonomiske og sosiale urettferdigheten i Latin-Amerika.
Under begynte han å se på Latin-Amerika som en enhet, og ikke som en samling av separate nasjoner. Å frigjøre Latin-Amerika fra den økonomiske og sosiale urettferdigheten ville derfor kreve en strategi som omfattet hele kontinentet. Dette var også grunnen til at han begynte å se for seg et forent Ibero-Amerika uten grenser og knyttet sammen av en mestis-kultur, en idé som senere kom til å stå sentralt i hans revolusjonære tenkning og praksis. Etter at han hadde vendt tilbake til Argentina fra motorsykkelturen, fullførte han medisinstudiene så raskt han kunne. Han ville snarest mulig besøke flere land i Sør- og Mellom-Amerika.
=== Guatemala ===
Etter fullførte studier ved Universitetet i Buenos Aires i 1953 la han nok en gang ut på en reise - denne gangen gjennom Bolivia, Peru, Ecuador, Panama, Costa Rica, Nicaragua, Honduras og El Salvador, og endte til slutt opp i Guatemala. Der ledet president Jacobo Arbenz Guzmán en folkevalgt regjering, som gjennom en jordreform forsøkte å redusere den økonomiske urettferdigheten i landet. Jordreformen gikk ut på å dele ut ikke-oppdyrket jord til fattige og jordløse. Arbenz ga selv 680 hektar av familiens eiendom til jordreformen. Like villig var ikke Guatemalas største jordeier, USA-selskapet United Fruit Company. Selskapet følte seg sterkt truet av jordreformen, og arbeidet derfor aktivt for å få USAs myndigheter – og dermed også CIA – til å motarbeide Arbenz.
På denne tida fikk Guevara sitt berømte tilnavn «Che» fordi han ofte brukte det argentinske ordet Che (slang for «hei, kompis»). Den peruanske sosialisten Hilda Gadea var Guevaras hovedkontakt i Guatemala, og introduserte ham for flere toppolitikere i Arbenz’ regjering. I Guatemala kom Guevara også i kontakt med kubanske flyktninger som hadde sterke bånd til Fidel Castro. Blant disse var Antonio «Ñico» López, som senere introduserte Guevara for Castro i Mexico. López ble senere drept av Batistas soldater i 1956 etter at Granma ankom Cuba med Fidel Castro og 81 andre revolusjonære, herunder også Che Guevara og Ñico López, om bord.
Den 15. mai 1954 la det svenske skipet «Alfhem» til kai i Guatemala. Skipet var lastet med håndvåpen og lett artilleri som Arbenz’ regjering hadde kjøpt fra Tsjekkoslovakia. CIA mente det dreide seg om 2 000 tonn våpen og ammunisjon mens andre hevder at det dreide seg om kun 2 tonn. USA mente at våpenforsendelsen beviste at Arbenz var en kommende alliert av Sovjetunionen. Arbenz på sin side forsvarte seg med at ingen andre enn Øst-Europa – trolig etter press fra USA – ønsket å selge våpen til Guatemala. Våpenkjøpet i Tsjekkoslovakia ga imidlertid USA påskuddet de trengte for å iverksette et kupp.
Da kuppet brøt ut, var Che Guevara i El Salvador for å få et nytt visum. Da han returnerte til Guatemala, var det CIA-støttede kuppet i full utvikling under ledelse av Carlos Castillo Armas. Guevara kjempet i flere dager sammen med en bevæpnet gruppe ledet av Guatemalas kommunistiske ungdomsorganisasjon. Han ble imidlertid oppfordret til å behandle sårede og ikke delta direkte i kampene. Like etter anmodet Arbenz-regjeringen sine utenlandske tilhengere om å forlate landet, og etter at Hilda var blitt arrestert, tok Guevara tilflukt i det argentinske konsulatet og kom seg deretter over til Mexico by der han i en periode arbeidet ved sykehuset Hospital General.
Den 27. juni 1954 tvang kuppmakerne Arbenz til å si fra seg presidentembetet og innsatte den USA-vennlige Carlos Enrique Díaz som president. Arbenz flyktet til Mexico og deretter til Sveits.
Gjennom sine reiser og besøk i ulike land i Sør- og Mellom-Amerika hadde Che Guevara tilegnet seg mye informasjon om USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Det CIA-støttede kuppet i Guatemala og de amerikanske storselskaps formidable makt i Guatemala og i resten av regionen, styrket derfor bare Guevaras syn på USA som en imperialistisk stat som bekjempet alle forsøk på fjerne økonomisk utbytting og sosial urettferdighet. I sin tur bidro dette til å styrke hans overbevisning om at revolusjoner og innføring av sosialisme var eneste løsning.
=== Cuba under revolusjonen ===
I Mexico by bidro Antonio Ñico López, Guevaras venn fra Guateamala, til at han ble kjent med Fidel Castro, som levde der i eksil. Like etter sluttet Che Guevara seg til Castros 26. juli-bevegelse (M-26-7), som tok sikte på å styrte den kubanske diktatoren Fulgencio Batista. Selv om meningen var at Guevara skulle være de revolusjonæres lege, deltok han i den militære treningen i Mexico sammen med de andre i 26. juli-bevegelsen. Oberst Alberto Bayo, en kubaner som hadde kjempet i frigjøringskrigen mot Spania og som var de revolusjonæres instruktør, omtalte gjerne Guevara som gruppens beste til tross for Guevaras astmalidelse. I mellomtiden var Hilda Gadea blitt løslatt fra Guatemala og møtte Guevara i Mexico. Sommeren 1955 ble hun gravid og Guevara foreslo at de burde gifte seg. Bryllupet fant sted 18. august 1955, og datteren fikk navnet Hilda Beatríz.
Den 25. november 1956 la båten Granma ut fra Tuxpan, Veracruz i Mexico, med Che Guevara som eneste ikke-kubaner om bord. Granmas ankomst til Cuba skulle etter planen skje samtidig med at 26. juli-bevegelsenes leder i Oriente-regionen, Frank Pais, organiserte et opprør i Santiago de Cuba, nærmere bestemt 30. november 1956. Dårlig vær og dårlig sjømannskap hos de revolusjonære gjorde imidlertid at Granma ble forsinket. Dermed ble også Frank Pais’ opprør raskt slått tilbake av politiet, som drev País' unge student-revolusjonære på flukt.
Først 2. desember 1956 ankom Granma til et sumpområde i provinsen Oriente (i dag omdøpt til Granma), mange mil sør om det planlagte landingsstedet, landsbyen Niguero, der Celia Sánchez ventet på dem med lastebiler, jeeper, våpen og en styrke på vel 50 mann. Tre dager etter landkjenningen ble de revolusjonære fra Granma angrepet av Batistas tropper ved Alegria de Pio. Vel halvparten ble drept eller skutt da forsøkte å overgi seg. Til slutt var den revolusjonære styrken redusert til vel 20 personer, som trakk seg tilbake til fjellene i Sierra Maestra for å omgruppere, få kontakt med troppen til Celia Sánchez og føre geriljakrig mot Batista-regimet. Che Guevara skrev om kampene ved Alegria de Pio i sin dagbokAv de 82 som hadde vært ombord på Granma var det bare 12 som nådde fram til Sierra Maestra. Disse var Fidel Castro, Raúl Castro, Che Guevara (skadd og blødende), Camilo Cienfuegos, Juan Almeida, Efigenio Amejeiras, Ciro Redondo, Julio Díaz, Calixto García, Luis Crespo, Jose Ponce og Universo Sanchez. «Vi skal vinne denne krigen,» skal Fidel Castro ha sagt til dem, «vi er bare så vidt kommet i gang».
I januar 1957 fikk geriljaen sin første seier der de sikret seg mat, våpen og ammunisjon etter overfallet på den militære utposten La Plata i Sierra Maestra. Ifølge New York Times hadde geriljaen på dette tidspunktet vel 50 menn under våpen. I februar 1957 rapporterte Time at Castro hadde vel 500 geriljasoldater. To år senere, i januar 1958, oppga New York Times korrespondent at Castro hadde en geriljahær på vel 2000 mann, og at geriljahæren hadde bygd provisoriske skoler og sykehus for innbyggerne i Sierra Maestra.Che Guevara ble raskt en av de øverste lederne, en comandante, respektert for sitt mot og fryktet for det enkelte har beskrevet som brutalitet. Han var ansvarlig for henrettelsen av mange mennesker som ble funnet skyldig i å være torturister, spioner, desertører eller informanter for Batistas tropper. Fidel Castro krevde imidlertid at de revolusjonære alltid skulle behandle skadde Batista-soldater, sivile og bønder som ikke samarbeidet med fienden, så humant som overhodet mulig.
Resultatet ble at geriljaen fikk et bedre rykte enn de brutale regjeringstroppene, og sympatien for dem vokste i befolkningen og blant Batistas egne soldater. Dette bidro til at stadig flere rekrutter dukket opp og ville slutte seg til Castros «skjeggete menn» i Sierra Maestra. I motsetning til Batistas hær løslot Castro alle tilfangetatte soldater uskadet og beholdt bare våpnene deres. Et eksempel på dette er angrepet på Estrada Palma. Etter hvert nektet også flere soldater å vende tilbake til sine egne når de ble sluppet løs, og sluttet seg heller til Castros voksende geriljahær.
Che Guevara førte også forhandlinger med det kubanske kommunistpartiet (Partido Sosialista Popular) og rivaliserende geriljagrupper som for eksempel «Det Revolusjonære Direktorat» (El Directorio Revolucionario), og fikk dem til å samarbeide med 26. juli-bevegelsen. Dette fikk uten tvil stor betydning for Fidel Castros ledende rolle etter Batistas fall. Det Revolusjonære Direktorat med sin nye leder Faure Chomón var også blitt mer samarbeidsvillig med Castros 26. juli-bevegelse etter at Direktoratets første generalsekretær José Antonio Echeverría var blitt skutt og drept av politiet i Havanna 13. mars 1957.
Under revolusjonen ledet Guevara den «fjerde kolonne» med Camilio Cienfuegos som kaptein og nestkommanderende. I april 1958 ble Camilo gitt ledelsen av «den andre kolonne» eller mer presist: den andre Antonio Maceo-kolonne.
Sommeren 1958 iverksatte Batista Verano-offensiven for å knuse geriljaen i Sierra Maestra. General Eulogio Cantillo ledet offensiven. Den fikk en dårlig start da Che Guevaras 4. kolonne slo Cantillos angrep tilbake 28. juli 1958. I alt 86 Batista-soldater ble drept i kampene mens Guevaras tropp kun mistet 3 mann. For Guevara var dette nok et bevis på at små og godt organiserte geriljatropper kunne overvinne større og langt bedre utstyrte hæravdelinger. For andre i 26. juli-bevegelsen ble det nok et bevis på Guevaras evner som geriljakommandant.
I slutten av desember 1958 angrep styrker under Che Guevaras kommando Santa Clara, det regionale senteret i provinsen Las Villas, vel 30 mil sørøst for Havanna (I dag heter provinsen Villa Clara). Geriljaen erobret et pansret tog med forsyninger og forsterkninger til Batista-styrkene i Santa Clara mens Camilo Cienfuegos gerilja-tropper vant slaget om Yaguajay, øst for Santa Clara. Erobringen av Santa Clara i slutten av desember 1958 førte til at regjeringshærens kampvilje nærmest kollapset, og 1. januar 1959 flyktet Batista og hans nærmeste medarbeidere fra Cuba. Fulgencio Batista endte til slutt opp i Spania, som på den tiden ble styrt av diktatoren Francisco Franco. 6. januar 1959 kunne Castro og hans geriljahær marsjere inn i Havanna uten kamphandlinger. I stedet ble de revolusjonære og deres allierte mottatt av jublende folkemasser.
=== Cuba etter revolusjonen ===
I 1959 ble Guevara utnevnt til «en kubaner av fødsel» av den nye regjeringen med Fidel Castro i spissen. I samme måned tok han ut skilsmisse fra Hilda Gadea, som han ikke hadde møtt siden han forlot Mexico i november 1956. Den 2. juni 1959 giftet han seg med et kubanskfødt medlem av 26. juli-bevegelsen, Aleida March, som han i praksis hadde levd sammen med siden høsten 1958.
Guevara ble omtrent samtidig utnevnt til direktør for fengselet «La Cabaña-fortet», og gjennom seks måneders tjeneste (2. januar til 12. juni 1959) overvar han rettssaker og henrettelser av toppledere i det tidligere Batista-regimet, medlemmer av det hemmelige politiet BRAC (Buró de Represión de Actividades Comunistas – «Byrået for undertrykkelse av kommunistisk aktivitet»), torturister og militante politiske motstandere.
Den 7. oktober 1959 ble Guevara utnevnt til leder i det nasjonale institutt for jordreform, og 26. oktober 1959 til president i Den kubanske nasjonalbanken. Det virker noe ironisk at Guevara, som bare hadde forakt for penger og materielle goder, ble utnevnt til president i nasjonalbanken. Che Guevara viste da sin misnøye med å signere pengesedlene med kun sitt tilnavn, Che.
Senere tjenestegjorde han som industriminister (utnevnt 23. februar 1961), og det var i denne rollen at han gjorde mye for å formulere innholdet i den kubanske sosialismen. I boken «Guerrilla Warfare» tar han til orde for den kubanske modellen for revolusjon. I denne blir revolusjonen initiert av en liten gruppe geriljakrigere som ikke er avhengig av større militære enheter. Denne strategien skulle senere få katastrofalt resultat for Che Guevara i Bolivia.
Som sentralbanksjef og industriminister var han delaktig i å nasjonalisere økonomien på Cuba.
I tiden som sjef for Nasjonalbanken og industriminister fant han tilbake til sin gamle forkjærlighet for sjakk. I 1962 organiserte han den første Capablanca Memorial på Cuba, en internasjonal sjakkturneringen som har vært arrangert nesten hvert år siden. Cubas nasjonalbank var hovedsponsor, og turneringen kunne han lokke med store pengepremier.Så tidlig som i 1959 sies det at Guevara bidro til å organisere revolusjonære aktivitet i utlandet, først i Panama og deretter i Den dominikanske republikk (ledet av Henry Fuerte «El Argelino» og Enrique Jiménez Moya), som ble styrt av en av datidens blodigste diktator i Latin-Amerika, Rafael Leónidas Trujillo. I et av disse revolusjonsforsøkene omkom Camilo Cienfuegos’ rådgiver, Ramón López (Nené). Noen mener derfor at revolusjonsforsøkene må ha blitt initiert eller støttet av folk som stod Camilo Cienfuegos svært nært, og at Che Guevara nok spilte en mer tilbaketrukket rolle.
I 1960 losset det franske skipet La Coubre ammunisjon i havnen i Havanna. En eksplosjon om bord i skipet skadet mange mennesker og Guevara – som var på vei til sin jobb i Nasjonalbanken – kom til og ga førstehjelp. Like etter inntraff en ny og langt mer voldsom eksplosjon. I alt 75 mennesker ble drept og over 200 skadd. Det er uklart om eksplosjonene var et uhell eller en terroraksjon. De som hevder at eksplosjonene skyldtes en terroraksjon, legger ansvaret på CIA og deres agent William Alexander Morgan.
=== Grisebukta og Cuba-krisen ===
Che Guevara deltok ikke i kampen mot invasjonsstyrkene i Grisebukta (Bahia de Cochinos) 17. – 19. april 1961. Han var blitt beordret av Fidel Castro til Pinar del Rio langt vest for Grisebukta, og ble der involvert i avvisningen av en mindre invasjonsstyrke som CIA håpet ville trekke de kubanske styrkenes oppmerksomhet vekk fra hovedinvasjonen i Grisebukta.
Invasjonen i Grisebukta nørte ytterligere opp om Che Guevara oppfatning av USA som en imperialistisk stat som ønsket å knuse alle forsøk på å skape økonomisk og sosial rettferdighet i Latin-Amerika. Derfor spilte han også en nøkkelrolle for å få sovjetiske atomraketter utplassert på Cuba, noe som i sin tur forårsaket rakettkrisen eller den såkalte Cuba-krisen i oktober 1962. Etter krisen var over og i et intervju med den engelske avisen Daily Worker, sa Guevara at hvis rakettene hadde vært under kubansk kontroll – og ikke sovjetisk kontroll – ville de ikke nølt med å avfyre dem mot amerikanske byer.
I artikkelen «Socialism and Man in Cuba» (1965) tar Guevara til orde for behovet for å skape et «nytt menneske» (hombre nuevo) i sammenheng med det sosialistiske samfunnet. Dette nye mennesket var også noe han selv prøvde å leve opp til, ved å delta i frivillig arbeid i bygg- og anleggssektoren og i landbruket, avvise alle personlige materielle goder og sette samfunnets mål foran egne personlige mål. Noen oppfattet også Guevara som en modell for det «nye og uselviske menneske», mens andre igjen oppfattet ham som en drømmer.
Guevaras andre hovedanliggende var sosialistisk internasjonal solidaritet, og i 1964 og 1965 kom han med flere sterke utfall mot Sovjetunionen som han mente manglet slik solidaritet. Dette vakte oppsikt så vel på Cuba som i utlandet, og mange mener at nettopp kritikken av Sovjetunionen var en årsak til at Guevara ble mindre synlig i kubansk politikk etter 1965.
Et tredje hovedanliggende for Guevara var overgangen fra kapitalistisk til sosialistisk økonomi, og på dette feltet var han en sterk talsmann for økonomisk planlegging og sentralisme. Økonomien måtte bevisst styres og utvikles fra sentralt hold, og ikke overlates til det han oppfattet som tilfeldigheter i et marked.
I perioden 1961–65 ble han ansett som Cubas fremste diplomat, og han foretok en rekke reiser til Asia, Afrika, land i Latin-Amerika, Sovjetunionen, USA og Kina. I desember 1964 dro han til New York som leder av en kubansk delegasjon for å tale i FNs generalforsamling. Han deltok også i CBS Sunday News og møtte blant annet senator Eugene McCarthy, flere medarbeidere av Malcolm X og den canadiske radikaleren Michelle Duclos. Den 17. desember 1964 fløy han til Europa og startet en tre måneders rundreise der han besøkte Folkerepublikken Kina, Den Forente Arabiske Republikk (Egypt), Algerie, Ghana, Guinea, Mali, Dahomey (Benin), Kongo-Brazzaville og Tanzania, med stopp i Irland, Frankrike og Tsjekkoslovakia.
På den afroasiatiske konferansen i Algerie den 24. februar 1965 ga han det som skulle bli hans siste offentlige tale på den internasjonale arenaen: «Det finnes ingen nasjonale grenser i denne kampen. Vi kan ikke stille oss likegyldige til hva som skjer i andre deler av verden. Enhver seier som et land har mot imperialismen, er også vår seier, på samme måte som et lands tap mot imperialismen også er vårt tap.» Deretter vakte han oppsikt med følgende utsagn: «De sosialistiske land har et moralsk ansvar for å fjerne sin stilltiende servilitet overfor utbyttingen som de vestlige land står bak.» Han fortsatte med å angi en rekke mål som de kommunistiske landene i øst burde sette seg fore å avvikle det han mente var en uakseptabel utenrikspolitikk.Etter å ha åpent kritisert Sovjetunionen, som var Cubas viktigste økonomiske støttespiller, returnerte Che Guevara til Cuba 14. mars. Han ble mottatt på flyplassen av Fidel og Raúl Castro som begge hadde en alvorlig mine. To uker etter forsvant han ut av det offentlige rampelyset. Hvor han befant seg var det store mysteriet i resten av 1965, ikke minst fordi han ble regnet for å være den med nest mest innflytelse og makt på Cuba etter Fidel Castro.
Guevaras forsvinning ble dels tillagt fiaskoer i industrialiseringsprogrammet som han hadde vært talsmann for i tida som industriminister. Dels ble det tillagt press fra Sovjetunionen, som mislikte Guevaras pro-kinesiske holdninger etter hvert som splittelsen mellom Kina og Sovjet økte. I Guevaras øyne var Kina et u-land som hadde blitt brutalt utbyttet av vestlige land over mange år, og som nå hadde frigjort seg. Og for det tredje ble Guevaras forsvinning tilskrevet uenighet mellom Guevara og det øvrige kubanske lederskapet om Cubas økonomiske utvikling og ideologiske linje.
Guevaras pro-kinesiske holdninger var blitt et økende problem etter hvert som Cubas økonomi ble mer avhengig av Sovjetunionen. Siden de tidligste dagene av den kubanske revolusjonen ble Guevara av mange oppfattet som tilhenger av maoistisk strategi, ikke minst fordi Guevara tilla bønder og distrikter i Latin-Amerika en langt større rolle enn byer og industriarbeidere i en revolusjons første faser (Sinclair, 2002). I tillegg hadde han vært talsmann for en rask industrialisering av Cuba på en måte som kunne minne om Mao Zedongs strategi i «det store spranget». At Guevara avviste mens Castro var villig til å akseptere mange betingelser som Sovjetunionen stilte for sin bistand til Cuba, kan også ha vært en medvirkende grunn til at Guevara forsvant ut av rampelyset.
Det var iallfall tydelig at Guevara fikk mindre og mindre til overs for Sovjetunionen, men hans kritikk rammet også i økende grad Kina. I første rekke fordi uoverensstemmelsene mellom de to store i den sosialistiske leiren, ga USA langt større spillerom. Det kommer tydelig til syne i en artikkel som Guevara trolig skrev i 1966, men som først ble utgitt i april 1967. Om Fidel Castro av mer realpolitiske hensyn ikke ville følge Guevara i kritikken av Sovejetunionen, er det imidlertid hevet over tvil at både han og Guevara var opptatt av at Kina og Sovjetunionen skulle komme til enighet, og de gjorde også flere mislykkete forsøk på å få dette i stand.
=== Ut av rampelyset ===
I kjølvannet av Cubakrisen og det Guevara oppfattet som Sovjetunionens svik da Nikita Khrusjtsjov uten å konsultere Fidel Castro trakk tilbake atomrakettene fra kubansk territorium etter avtale med USA, ble Guevara mer skeptisk til Sovjetunionen. Som han avslørte i sin siste tale i Algerie, begynte han å se på den nordlige halvkule, ledet av USA i vest og Sovjetunionen i øst, som utbyttere av u-landene på den sørlige halvkule. Ikke minst derfor var han en sterk talsmann og støttespiller for det kommunistiske Nord-Vietnam i Vietnam-krigen, og oppfordret også folk i andre utviklingsland på den sørlige halvkule til å gripe til våpen og skape «mange nye Vietnam-er».
Presset av nasjonale og internasjonale spekulasjoner omkring Guevaras skjebne, slo Fidel Castro 16. juni 1965 fast at informasjon ville komme når Guevara selv ønsket å gi den. Mange rykter var i omløp både i og utenfor Cuba om hva som hadde skjedd. Den 3. oktober 1965 avslørte Castro et udatert brev som Guevara hadde skrevet til ham. I brevet ga Guevara uttrykk for sin usvikelige solidaritet med den kubanske revolusjonen, men at han hadde besluttet å forlate Cuba for å bidra i revolusjoner i andre land. I brevet trekker Guevara seg fra alle formelle posisjoner i den kubanske regjeringen samt i partiet og i hæren. I tillegg frasa han seg sitt kubanske statsborgerskap som han hadde fått i 1959 som anerkjennelse for sin innsats i den kubanske revolusjonen.I et intervju med fire utenlandske korrespondenter 1. november 1965 fortalte Castro at han visste hvor Guevara befant seg. Han avviste også ryktene om at Guevara var død, og sa at han var ved god helse. Til tross for Castros forsikringer forble Che Guevaras skjebne et mysterium. Hva han gjorde og hvor han befant seg fortsatte å være en hemmelighet i store deler av både 1966 og 1967.
=== Kongo-Kinshasa ===
I løpet av et langt møte (14.–15. mars 1965) ble Guevara og Castro enige om at Guevara personlig skulle lede Cubas første militære aksjon i Afrika. Én versjon er at Che Guevara overtalte Castro til å gi ham denne rollen. En annen versjon er at Castro overbeviste Guevara om at han var den rette til å påta seg denne oppgaven. Castro skal ha argumentert for at situasjonen i andre latinamerikanske land ikke lå til rette for geriljaorganiserte revolusjoner, og at Cuba derfor måtte bistå nasjoner som var mer mottakelige for hjelp fra Cuba. Den kubanske aksjonen skulle derfor iverksettes i Afrika for å støtte tilhengerne av den myrdede Patrice Lumumba i Kongo-Kinshasa (tidligere Belgisk Kongo, senere Zaïre og i dag Den demokratiske republikk Kongo). Denne siste versjonen blir for øvrig bekreftet av Fidel Castro i Oliver Stones film Comandante, innspilt i 2003.
Høsten 1965 fungerte Guevara som rådgiver i Kongo-Kinshasa for geriljalederen Laurent-Désiré Kabila, som hjalp tilhengerne av Lumumba i et opprør mot kuppmakerne Mobutu Sese-Seko og Joseph Kasavubu, som hadde stått sentralt bak mordet på Lumumba. I sin dagbok fra Kongo gir Guevara uttrykk for liten tillit til Kabilas evner som geriljaleder og en verdig arvtaker etter Lumumba. «Ingenting får meg til å tro at han er den rette mannen», skrev Guevara.Det gikk imidlertid ikke lenge før USA igjen var på banen. En gruppe av US Green Berets, leiesoldater fra apartheidstaten Sør-Afrika og eksilkubanere fra USA, var under ledelse av Green Berets-oberst Craig Lowell, som samarbeidet med den kongolesiske hæren for å svekke Guevaras og Kabilas framgang og støtte til Lumumba-tilhengerne.Oberst Lowell frarådet den kongolesiske hæren å drepe Guevara og dermed gjøre ham til martyr. Det beste ville være å trette ut geriljaen, og slik ydmyke kubanerne og få dem til å trekke seg ut av Kongo. Ut fra denne strategien begynte Green Beret-gruppen å overvåke kommunikasjonslinjer og angripe straks geriljaen forberedte seg til et angrep.Guevaras mål var å eksportere den kubanske revolusjonen ved å lære Kabila-troppene og lokale Lumumba-tilhengere geriljastrategier og kommunistisk ideologi. Guevara så raskt at dét var nytteløst. Sammenliknet med entusiasmen han hadde møtt fra folk på Cuba under revolusjonen, ble han her møtt med uvilje eller passivitet. I sin dagbok «The African Dream» sier han at dette var årsaken til at den kongolesiske revolusjonen ikke ville lykkes.Senere i 1965, syk, plaget av astma og frustrert etter sju måneders slit til ingen nytte, forlot han Kongo sammen med andre kubanske overlevende. I alt seks kubanere hadde mistet livet i kamper med kongolesiske tropper og gruppen ledet av Green Berets. På et tidspunkt ønsket han å sende de andre hjem til Cuba, og selv bli igjen og kjempe til slutten. Håpet var at det kanskje kunne vekke kongoleserne og være et eksempel til etterfølgelse. Han slo imidlertid fra seg denne planen etter å ha møtt sterk motbør hos sine kubanske feltkamerater og to utsendinger fra Castro.
Siden Castro hadde offentliggjort Guevaras avskjedsbrev der han takket nei til alle bånd til Cuba og valgte å forplikte seg til revolusjonære aktiviteter i andre deler av verden, følte Guevara at han ikke kunne vende tilbake til Cuba med æren i behold. Derfor tilbrakte han de seks neste månedene i skjul i Dar-es-Salaam, Praha og DDR. I denne tida fullførte han nedtegnelsene av sine erfaringer fra Kongo og skrev utkastene til to nye bøker, en om filosofi og en om økonomi. Hele tida prøvde Fidel Castro å overtale han til å reise «hjem» til Cuba. Guevara aksepterte til slutt, men stilte to klare krav. Hans tilbakekomst skulle være av helt midlertidig karakter. Hensikten skulle være å forberede en aksjon et sted i Latin-Amerika. Det andre kravet var at hans tilbakekomst og opphold på Cuba måtte bli strengt hemmeligholdt.
=== Bolivia ===
Spekulasjonene om Guevaras tilholdssted fortsatte i 1966 og inn i 1967. Representanter fra FRELIMO (Den mosambikiske frigjøringshær) fortalte at de hadde hatt møter med Guevara sent i 1966 og tidlig i 1967 i Dar-es-Salaam der de hadde avslått hans tilbud om å bistå i deres revolusjon. I en 1. mai-tale i 1967 i Havanna, fortalte Cubas forsvarsminister Juan Almeida at Guevara «tjente revolusjonen et sted i Latin-Amerika». Kort tid etter kom det for dagen at Guevara ledet oppbyggingen av en gerilja i Bolivia.
På Fidel Castros forespørsel hadde bolivianske kommunister kjøpt et fjerntliggende område som Guevara kunne benytte til treningsområde og hovedleir. Mye tyder på at området som lå i Ñancahuazú regionen, var et lite heldig valg for Guevara og kubanerne som var sammen med han. De kom lite i kontakt med den spredte lokalbefolkningen, mestret ikke det lokale indianske språket og hadde store vansker med å danne en geriljahær med utgangspunkt i bolivianske opposisjonelle fra byene (Ramírez, 1997).
Den tidligere Stasi-agenten Haydée Tamara Bunke Bider, kjent som «Tania», var Che Guevaras agent i La Paz. Senere kom det for dagen at hun også rapporterte til KGB. Spekulasjoner går ut på at KGB i neste omgang lekket informasjon til bolivianske myndigheter. Grunnen skulle ha vært at Guevara ble oppfattet som en trussel mot Sovjetunionens ønske om fredelig sameksistens mellom sosialistiske og kapitalistiske land. Dette er imidlertid ikke blitt bekreftet i ettertid.
Fotografiene som geriljagruppen ble tvunget til å etterlate seg i hovedleieren etter sammenstøtet med den bolivianske hæren i mars 1967, ga president og general René Barrientos det endelige bevis på Che Guevaras tilstedeværelse i Bolivia. Barrientos erklærte at han ville se Guevaras hode på en stake i La Paz, og ga hæren ordre om å nedkjempe Guevara og hans geriljakrigere.
Che Guevaras gerilja bestod av vel 50 personer som gikk under navnet «ELN» (Ejército de Liberación Nacional de Bolivia / Bolivias nasjonale frigjøringshær). De var godt utstyrt og ga de bolivianske troppene flere tilbakeslag i Camiri-regionens vanskelige fjellterreng. I september 1967 klarte imidlertid USAs spesialenheter og bolivianske tropper å nedkjempe geriljaen etter at Guevara hadde delt mennene inn i to enheter. Til tross for kampenes voldsomhet ga Guevara førstehjelp til sårede bolivianske soldater som geriljaen tok til fange og deretter slapp fri. Che fulgte dermed samme praksis som Fidel Castros gerilja praktiserte under revolusjonen på Cuba. Til og med i Guevaras siste kamp i Quebrada del Yuro og der han selv ble såret, tilbød han sårede soldater førstehjelp ifølge utsagn fra tidligere bolivianske soldater. Tilbudet skal imidlertid ha blitt avslått av en boliviansk offiser.
Guevaras plan for en boliviansk revolusjon syntes å bygge på minst tre feilslutninger:
Han forventet at geriljaen ville bli konfrontert av Bolivias dårlig trente og utstyrte hær. I virkeligheten ble de møtt også av CIA og andre operative enheter som USA hadde sendt til Bolivia. Den bolivianske hæren ble trent og fikk direkte assistanse av rådgivere fra Green Berets, inklusive en nylig organisert elitebataljon av US Army Rangers som var eksperter på jungelkrigføring.
Han hadde forventet assistanse fra bolivianske opposisjonelle. Det fikk han ikke. Det bolivianske kommunistpartiet (Partido Comunista de Bolivia), som mer var orientert mot Moskva enn Havanna, kom ham ikke til unnsetning, til tross for at noen partimedlemmer sluttet seg til geriljaen og således brøt med partiets ønsker. Blant disse var blant annet Rodolfo Saldana, Serapio Aquino Tudela og Antonio Jimenez Tardio.
Han hadde forventet å ha radiokontakt med Havanna. Det viste seg imidlertid at de to kubanske kortbølgesenderne sviktet og gjorde det umulig å oppnå kontakt. Båndopptakeren som Guevara brukte for å ta opp og dekode budskap i ordinære radiosendinger fra Havanna, gikk også tapt da geriljakrigerne måtte krysse en elv.Ifølge Gary Prado Salmon, som fanget Guevara i jungelen og hadde en lang samtale med ham før han ble henrettet, havnet Guevara i Bolivia fordi han ikke hadde noen steder å dra. Castro ønsket å få Guevara bort fra Cuba der han var et problem for Castro. Ifølge Salmon ble Guevaras forsyninger og kommunikasjon med Cuba kuttet med vilje av Castro. Guevara gjorde mange feil som geriljaleder i Bolivia, han gjorde det motsatte av det han selv argumenterte for i boken sin, ifølge Salmon.
=== Tilfangetakelse og henrettelse ===
De bolivianske troppene og USAs spesialstyrker ble informert om Guevaras hovedleir av en desertør. Den 8. oktober 1967 ble leiren omringet og Guevara tatt til fange mens han ledet en patrulje i nærheten av La Higuera. Han overga seg etter at han var blitt truffet i beina og armen, og fått geværet ødelagt av en kule. Che Guevara skal deretter ha ropt: «Ikke skyt! Jeg er Che Guevara, og jeg er mer verdt for dere som levende enn jeg er som død!» President Barrientos ga straks ordre om at Guevara skulle henrettes. Allikevel hadde Félix Rodríguez foreslått å la Guevara leve, for å «bruke eventuell informasjon han hadde til å felle Fidel Castro og for å studere psykologien til terrorister».Guevara ble båret til La Higuera og lagt i en falleferdig skolebygning der han ble holdt over natten. Neste ettermiddag ble han skutt mens han satt fastbundet og svak etter blodtapet. Bøddelen var Mario Terán, en sersjant i den bolivianske hæren som hadde trukket det korteste strå, og som dermed ble den som måtte henrette Guevara. Ifølge Gary Prado Salmon meldte alle soldatene seg til å skyte Guevara. Oberst Zeneno valgte deretter en tilfeldig.Kaptein Gary Prado Salmón ledet jakten på gerilja i Yuro-ravinen. Salmon og hans mannskap tilhørte en elitebatalljon opplært av USAs Rangers. Salmon forteller til Financial Times at soldatene 8. Oktober 1967 hadde tatt to fanger, den ene identifiserte seg som Guevara noe som ble bekreftet ved et arr. Guevara så ut som en uteligger og var knapt gjenkjennelig, han var svært uflidd og hadde bare skinnfiller på føttene. Han var såret i en legg. «Dette er slutten. Det er over,» sa han. Soldatene hjalp Guevara til landsbyen La Higuera omtrent 2 km unna og der ble de to fangene holdt i et skolebygg over natten. Dagen etter kom oberst Joaquin Zenteno og CIA-agenten Felix Rodriguez med helikopter fra provinshovedsteder Vallegrande. I dagslys returnerte Salmon til jungelen for å jakte på gerilja. Ifølge Salmon ble Guevara drept av soldaten Mario Teran mens Salmon var ute. Ordren om å drepe Guevara kom fra presidenten og den militære overkommandoen. Soldatene meldte seg frivillig til å skyte Guevara og han ble da straks drept med en skuddsalve fra M2-geværet. Liket ble fraktet til Vallegrande, vasket og vist frem for omkring 30 journalister. For en sikker identifisering ønsket myndighetene også å sammenligne med fingeravtrykk fra arkivet i Argentina, men lang reisetid gjorde det umulig å bevare liket og derfor ble Guevaras hender lagt i formaldehyd og resten av liket begravet. Fingeravtrykkene ble bekreftet av den argentinske etterforskerne og hendene havnet etterhver hos Fidel Castro som ga dem videre til Guevaras familie. Ifølge Salmon ble Guevara drept for å unngå en pinlig rettssak og for å unngå en langvarig fengsling. Salmon ble senere statsråd i Bolivia, og ambassadør til Storbritannia og Mexico. Salmon tok vare på en av Guevaras Rolex-klokker som han i 1985 sendte til familien.Det finnes flere versjoner av det som skjedde. Noen sier at sersjanten var nervøs og måtte tvinges inn i skolebygningen. Andre sier at sersjanten nektet å se Guevara i øynene, og at han deretter skjøt Guevara i halsen. Versjonen som får mest støtte er at Guevara ble skutt flere ganger i beina og i kroppen for å unngå skader i ansiktet som kunne forhindre identifisering. Det sies også at Che Guevara hadde noen siste ord til sin bøddel. Det påstås at han skal ha sagt: «Jeg ser at du er kommet hit for å drepe meg. Men så skyt da, din kujon, du kommer bare til å drepe en mann». Mario Terán har allikevel aldri bekreftet dette utsagnet, og var attpåtil alene med Che Guevara under henrettelsen.
Che Guevaras lik ble fløyet i helikopter til Vallegrande. Der ble liket lagt på et vaskebord i det lokale hospitalet og vist fram for pressen. Fotografiene som ble tatt av Guevaras døde kropp ga støtet til flere religiøse legender som for eksempel «El Cristo de Vallegrande» (Vallegrandes Kristus). Dette fordi mange innfødte mente at Guevaras ansikt liknet Kristus og at han var blitt forrådd av desertøren, på samme måte som «desertøren» Judas hadde forrådd Jesus.
Etter møtet med pressen tok bolivianske offiserer liket til et hemmelig sted. I ettertid nektet de å si noe om Guevara var blitt begravd eller kremert.
Jakten på Che Guevaras gerilja i Bolivia ble ledet av Félix Rodríguez, en kubansk CIA-agent som tidligere hadde arbeidet på Cuba i kontakt med anti-Castro-elementer i Havana forut for invasjonen i Grisebukta. Under høringen om Che Guevaras tilfangetakelse fortalte Rodríguez at han hadde støttet seg på informasjon fra CIAs hovedkvarter i Langley, Virginia, som han mottok via CIA-avdelinger i ulike søramerikanske land. Etter henrettelsen tok Rodríguez Guevaras Rolex-klokke og andre personlige eiendeler, som han stolt viste fram til journalister i de påfølgende år. Blant Guevaras eiendeler var også en diktsamling av Pablo Neruda.
Den 15. oktober 1967 offentliggjorde Fidel Castro at Che Guevara var blitt myrdet i Bolivia, og proklamerte tre dagers landesorg på Cuba. Guevaras død ble positivt mottatt av USAs myndigheter. De så på Guevaras død som et nyttig og kraftig slag mot sosialistiske bevegelser i Latin-Amerika og i resten av den tredje verden.
I 1997 ble skjelettet av Che Guevara funnet under en flystripe i nærheten av Vallegrande. Levningene ble DNA-identifisert og sendt til Cuba. Den 17. oktober 1997 ble Che Guevara og seks andre falne fra Bolivia-kampanjen stedt til hvile i Santa Clara under full militær honnør.
Mens bildene av Guevaras døde kropp og omstendighetene rundt hans død ble spredt over hele verden, begynte reaksjonene å komme. Protestdemonstrasjoner brøt ut, artikler ble skrevet, hylningskonserter avholdt og sanger og dikt ble skrevet om hans liv og virke. Til og med liberale med liten sympati for Che Guevaras radikale sosialistiske idealer, ga uttrykk for beundring for at han ikke bare argumenterte iherdig for sine ideer, men også etterlevde dem konsekvent i praksis. Han framstod som en helt for mange, også fordi han hadde takket nei til en behagelig tilværelse på Cuba, og valgt å kjempe for underprivilegerte som var fratatt all politisk makt og økonomisk sikkerhet.
Særlig på slutten av 60-tallet ble han et forbilde for revolusjon og sosialistiske idealer hos ungdom i vestlige land og i Midtøsten. Det ikoniske bildet av Che Guevara (Guerrillero Heroico) som fotografen Alberto Korda tok under en minneseremoni i mars 1960 ble ikke publisert internasjonalt før etter henrettelsen av Che Guevara i 1967. Det ble da raskt et av århundrets mest berømte bilder, og ble forenklet og reprodusert på en lang rekke kommersielle produkter som for eksempel T-skjorter, plakater, kaffekrus og postkort.I alt 205 832 personer besøkte Guevaras mausoleum i Santa Clara i 2005, deriblant 127 597 utlendinger. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre besøkte Cuba i 1960 og møtte Che Guevara. De hadde lange filosofiske samtaler, og Sartre kalte senere Che Guevara for «det mest fullendte menneske i vår tid».Guevaras tilhengere mener at han langt på vei er den viktigste tenkeren og aktivisten i Latin-Amerika siden Simón Bolívar, lederen av den søramerikanske uavhengighetsbevegelsen, forkjemperen for pan-Amerikanismen og helten for generasjoner av uavhengighetsforkjempere i hele Latin-Amerika. Sammen med Bolívar regnes Che Guevara av sine tilhengere som en av de største frigjøringshelter fra Latin-Amerika.
=== Familie ===
Guevara etterlot seg seks barn.
Med Hilda Gadea (gift 8. august 1955, skilt 22. mai 1959):
en datter, Hilda Beatriz Guevara Gadea, født 15. februar 1956 i Mexico by, død 21. august 1995 i Havanna, CubaMed Aleida March (gift 2. juni 1959)
Aleida Guevara March, født 17. november 1960 i Havanna
Camilo Guevara March, født 20. mai 1962 i Havanna
Celia Guevara March, født 14. juni 1963 i Havanna
Ernesto Guevara March, født 24. februar 1965 i HavannaMed Lidia Rosa López (utenom ekteskap):
en sønn, Omar Pérez, født 19. mars 1964 i Havanna
=== Bolivia-dagboka ===
Guevaras dagbok dokumenterer geriljakampene i Bolivia. Første opptegnelse er 7. november 1966, kort etter at han ankom Ñancahuazú, og den siste er gjort 7. oktober 1967, dagen før han ble tatt til fange. Dagboka forteller hvordan geriljakrigerne ble tvunget til å improvisere etter at hovedleiren ble oppdaget av bolivianske tropper. Det forklarer også Guevaras beslutning om å dele den revolusjonære gruppen inn i to mindre avdelinger. Det førte imidlertid til at de ble ute av stand til å kommunisere med hverandre, noe som i sin tur nok bidro til at de ble nedkjempet.
Dagboka forteller også om konfliktene mellom Guevara og det bolivianske kommunistpartiet, som førte til at Guevara fikk betydelig færre geriljakrigere enn han opprinnelig hadde antatt. Dagboka viser også at Guevara hadde store vansker med å rekruttere fra urbefolkningen i området. En vesentlig årsak var at geriljagruppen kun behersket quechua og ikke det lokale tupí-guaraní-språket. En annen årsak var trolig den indianske befolkningens mistenksomhet overfor hvite utlendinger. Dessuten ble Guevara syk etter hvert som geriljakampanjen dro ut i tid. Astmaen forverret seg, og de siste geriljaoffensivene gikk dels ut på å få tak i medisiner.
== Arv og ettermæle ==
Che Guevaras liv og arv forblir omstridt. De motsetningene som ble oppfattet ved hans livssyn og etos ved ulike tidspunkter i hans liv har skapt en kompleks dualistisk figur, en som var «i stand til bruke pennen og maskinpistol med samme dyktighet,» mens han profeterte at «den aller viktigste revolusjonære ambisjon var å se mennesket frigjort fra sin fremmedgjøring.» Like så udogmatisk som han var engasjert, var hans visjon av frigjøringen på samme tid romantisk, poetisk, medfølende, og hensynsløs.Guevaras paradoksale posisjon er ytterligere komplisert av hans oppstilling av tilsynelatende diametralt motsatte kvaliteter. En sekulær humanist og medfølende lege som ikke nølte med å skyte sine fiender, en feiret internasjonal leder som var talsmann for vold for å gjennomføre en utopisk filosofi om det kollektive gode, en idealistisk intellektuell som elsket litteratur, men nektet å tillate avvikende meninger, en antiimperialistisk marxistisk opprør som var radikalt villig til smi et samfunn uten fattige i en ny verden på den apokalyptiske asken av den gamle verden, og til sist, en uttalt antikapitalist hvis bilde har blitt eksproprierert og kommersialisert; Che Guevaras historie fortsetter å bli skrevet på nytt, bli omskrevet, og redefinert på ny måte.Sosiologen Michael Löwy har forfektet at de mange fasetter i Guevaras liv (som doktor og økonom, revolusjonær og bankmann, militær teoretiker og ambassadør, tenksom intellektuell og politisk agitator) belyser framveksten av «myten Che Guevara». Det har gjort det mulig for ham å bli stadig krystallisert i hans mange metafortalte roller som en «rød Robin Hood, kommunismens Don Quijote, den nye Garibaldi, den marxistiske Saint-Just, Cid Campeador av Jordens fordømte, tiggernes ridder Galahad... og den bolsjevikiske djevel som hjemsøker de rikes søvn, [mens han] nører opp under fyrfatet for ødeleggelse verden over.»Ulike kjente enkeltindivider har berømmet Guevara som en helt; eksempelvis refererte Nelson Mandela til ham som «en inspirasjon for hvert menneskelig vesen som elsker friheten,» mens Jean-Paul Sartre beskrev ham som «ikke bare en intellektuell, men også det mest fullstendige mennesket i vår tid.» Andre som har uttrykt sin beundring er blant annet forfatterne Graham Greene, som bemerket at Guevara «representerte ideen om galanteri, verdighet og opplevelser,» og Susan Sontag, som antok at «[Ches] mål var ingenting mindre formålet menneskehetens selv.» I det svarte samfunnet erklærte filosofen Frantz Fanon at Guevara var «verdens symbol på mulighetene i et enkelt menneske,» mens Black Power-lederen Stokely Carmichael slo fast at «Che Guevara er ikke død, hans ideer er med oss.» Lovprisning har blitt reflektert gjennom hele det politiske spektrum. Den liberalistiske teoretikeren Murray Rothbard berømmet Guevara som en «heroisk figur», beklaget at etter hans død at «mer enn noen annen mann i vår epoke eller selv i vårt århundre, [Che] var den levende legemliggjøringen av revolusjonens prinsipp,» mens journalisten Christopher Hitchens kommenterte at «[Ches] død betød mye for meg og tallrike andre som meg på den tiden, han var en rollemodell, om enn en umulig for oss borgerlige romantikere for så vidt som han dro og gjorde hva revolusjonære var ment å gjøre — å kjempe og dø for sin overbevisninger.» Den britiske historikeren Hugh Thomas mente at Guevara var en «tapper, oppriktig og besluttsom mann som også var gjenstridig, trangsynt og dogmatisk.» Mot slutten av sitt liv, i henhold til Thomas, «han synes å ha blitt overbevist om voldens fortreffelighet for sin egen del,» mens «hans innflytelse over Castro på godt og vondt» vokste etter hans død da Fidel tok opp mange av hans synspunkter. I Thomas' bedømmelse, «Som i tilfellet med Martí, eller med Lawrence av Arabia, mislykkethet har blankpusset, ikke forsmusset legenden.»Omvendt avviser Jacobo Machover, en opposisjonell forfatter i landflyktighet, heltedyrkelsen av Guevara og portretterer ham som en ufølsom bøddel. Landflyktige tidligere kubanske fanger har uttrykt tilsvarende meninger, blant dem Armando Valladares, som har erklært at Guevara er «en mann fylt med hat» og som «henrettet dusinvis uten rettssak,» og Carlos Alberto Montaner, som hevdet at Guevara «besatt med mentalitet som Robespierre,» hvori ondskap mot revolusjonens fiender var en dyd. Alvaro Vargas Llosa fra Independent Institute (amerikansk konservativ tenketank) har antatt hypotetisk at Guevaras samtidige tilhengere har «narret seg selv ved å klamre seg til en myte», og beskrev Guevara som en «marxistisk puritaner» som benyttet sin rigide makt til å undertrykke meningsmotstandere, samtidig som han også opererte som en «kaldblod mordermaskin». Llosa rettet også anklager mot Guevaras «fanatiske disposisjon» for å være luntestikken for «sovjetiseringen» av den kubanske revolusjon, og spekulerte om han eide en «total virkelighetsunderordning for blind ideologisk ortodoksi.» Andre har forsøkt å demonstrere at Che Guevara-inspirerte revolusjoner i store deler av Latin-Amerika hadde det praktiske resultat av å gjennomføre en brutal militarisme og gjensidig ødeleggende konflikt i årevis. William Ratliff, forsker ved Hoover Institution (en amerikansk offentlig tenketank) vurderer Guevara som et produkt av sitt historiske miljø, og betegner ham som en «fryktløs» og «stri Messias-lignende figur,» en «krigføringens helgen», som sprang ut av en martyrelskende latinsk kultur som fikk folk «til å søke og følge patriarkalske mirakelgjørere». Ratliff har spekulert i om de økonomiske forholdene i regionen lå til bunn for Guevaras oppgave å «skaffe rettferdighet til de underkuede ved å knuse århundregamle tyrannier»; han beskrev Latin-Amerika som hjemsøkt av hva Moisés Naím kalte en mangfoldig og «legendarisk ondskapen» av ulikhet, fattigdom, politikk og dysfunksjonelleinstitusjoner.I mellomtiden har Guevara forblitt en nasjonalhelt på Cuba, hvor hans bilde smykker bankseddelen for 3 peso, og skolebarn begynner hver morgen ved å love «Vi vil bli som Che!» I hans hjemland Argentina er skoler oppkalt etter ham, tallrike museer dedisert Che Guevara er spredt over landet, og i 2008 ble en nær fire meter høy statue avduket i hans fødeby. I tillegg har Guevara blitt helliggjort av en del bolivianske campesinos (bønder) som «sankt Ernesto» og ber til ham for støtte. I kontrast til denne hyllesten har Guevara forblitt en hatet figur blant mange kubanske landflyktige og i det kubansk-amerikanske samfunnet i USA, som betrakter ham som «slakteren fra La Cabaña». Til tross for denne polariserte statusen er et grafisk bilde med forsterket kontrast av Guevaras ansikt, skapt i 1968 av den irske kunstneren Jim Fitzpatrick, blitt både et revolusjonært symbol og samtidig utnyttet kommersielt. Det er gjengitt på talløse produkter, deriblant T-skjorter, hatter, postere, og bikinier og som tatovering. Likevel har han forblitt en grenseoverskridende skikkelse, både for en særskilt politisk kontekst og som et populært ikon for ungdommelig opprør.
== Se også ==
Tidslinje for Che Guevaras liv
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Che Guevara (1967/2004): The Motorcycle Diaries (Movie Tie-in Edition): Notes on a Latin American Journey, Ocean Press, ISBN 1-920888-10-1 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen «Motorsykkelsdagbok : fra en reise i Latin-Amerika», Cappelen, 1995)
Che Guevara (1965/1999): Socialism and Man in Cuba, Pathfinder Press, ISBN 964-90458-2-1
Che Guevara (1967/1989): Man and socialism in Cuba', Pathfinder, ISBN 0-87348-577-7
Che Guevara (1961/2006): Guerrilla Warfare : The Authorized Edition, Ocean Press, ISBN 1-920888-28-4 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen Gerilja, Pax, 1968)
Che Guevara (1968/2005): Reminiscences of the Cuban Revolutionary War : The authorized and revised edition (Che Guevara Publishing Project), Ocean Press, ISBN 1-920888-33-0 (Oversatt til svensk og utgitt under tittelen «Minnen från det revolutionæra kriget på Kuba», Wahlstrøm & Widstrand, 1968)
Che Guevara (1972/2000): Che Guevara Speaks: Selected Speeches and Writings, Pathfinder Press (NY); 2nd edition, ISBN 0-87348-910-1
Che Guevara (1968/2001): The African Dream: The diaries of the Revolutionary War in the Congo, Grove Press, ISBN 0-8021-3834-9
Che Guevara (1968/2005): Bolivian Diary, Ocean Press, ISBN 1-920888-24-1 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen Boken om Che : Che Guevaras dagbok : 7. november 1966 – 7. oktober 1967, Gyldendal, 1968)
Che Guevara (2003): Che Guevara Reader: Writings on Guerrilla Strategy, Politics and Revolution, Ocean Press, ISBN 1-876175-69-9
Che Guevara (2005): Latin America : Awakening of a Continent, Ocean Press, ISBN 1-920888-38-1
Che Guevara (2000): Che Guevara Talks to Young People, Pathfinder; 1st edition, ISBN 0-87348-911-X
Che Guevara (2002): Che Guevara on Global Justice, Ocean Press, ISBN 1-876175-45-1
Che Guevara (2003): Self Portrait Che Guevara, Ocean Press, ISBN 1-876175-82-6
== Litteratur ==
Alarcón Ramírez, Dariel («Benigno») (1997): Memorias de un Soldado Cubano: Vida y Muerte de la Revolución. Tusquets Editores S.A. Barcelona, ISBN 84-8310-014-2
Alarcón Ramírez, Dariel dit «Benigno» (1997): Le Che en Bolivie, Éditions du Rocher, ISBN 2-268-02437-7
Anderson, Jon Lee (1997): Che Guevara: A Revolutionary Life, New York: Grove Press, ISBN 0-8021-1600-0
Bonachea, Rolando E. and Nelson P. Valdés (ed.) (1969) Selected Works of Ernesto Guevara, Cambridge, MA: MIT Press. ISBN 0-262-52016-8
Bravo, Marcos (2005): La Otra Cara Del Che, Editorial Solar. Bogotá, Colombia.
Castañeda, Jorge G. (1998): Che Guevara: Compañero. New York: Random House, ISBN 0-679-75940-9
Camiller, Patrick (2002): Back on the Road: A Journey to Central America, The Harvill Press, ISBN 1-86046-972-8
Castro, Fidel (editors Bonachea, Rolando E. and Nelson P. Valdés (1972) Revolutionary Struggle 1947-1958, MIT Press Cambridge, Massachusetts and London, ISBN 0-262-02065-3
del Carmen, Garcia and Salado (ed.) (2005) Our America and Theirs : Kennedy and the Alliance for Progress – The Debate on Free Trade (Che Guevara Publishing Project), Ocean Press, ISBN 1-876175-81-8
Estrada, Lescaille og Suarez, Luis (2005): Tania the Guerrilla Leader: And The South American Epopee of Che, Consortium Book Sales, ISBN 1-920888-21-7
Feldman, Allen (2003): Political Terror and the Technologies of Memory: Excuse, Sacrifice, Commodification, and Actuarial Moralities, Radical History Review 85, 58-73
Fuentes, Norberto (2004): La Autobiografía De Fidel Castro, Mexico D.F: Editorial Planeta, ISBN 84-233-3604-2, ISBN 970-749-001-2
George, Edward (2005): The Cuban Intervention In Angola, 1965-1991: From Che Guevara To Cuito Cuanavale, London & Portland, Oregon: Frank Cass Publishers, ISBN 0-415-35015-8
Kellner, Douglas (1989): Ernesto 'Che' Guevara (World Leaders Past & Present). Chelsea House Publishers (Library Binding edition). ISBN 1-55546-835-7.
Holland, Max (2005): Private Sources of U.S. Foreign Policy. William Pawley and the 1954 Coup d'État in Guatemala i Journal of Cold War Studies 7.4
James, Daniel (2001): Che Guevara, Cooper Square Press, ISBN 0-8154-1144-8
Matos, Huber (2002): Como llegó la Noche, Barcelona: Tusquet Editores, SA. ISBN 84-8310-944-1.
McLaren, Peter (2000): Che Guevara, Paulo Freire, and the Pedagogy of Revolution. Rowman & Littlefield. ISBN 0-8476-9533-6.
Morán Arce, Lucas (1980): La revolución cubana, 1953-1959: Una versión rebelde. Ponce, Puerto Rico: Imprenta Universitaria, Universidad Católica, ISBN B0000EDAW9.
Oppslag i Pax Leksikon, bind 2. (1979), Pax forlag, Oslo
Peña, Emilio Herasme (2004): La Expedición Armada de junio de 1959 i Listín Diario (Den dominikanske republikk), 14 June 2004
Rodriguez, Felix I. and John Weisman (1989): Shadow Warrior/the CIA Hero of a Hundred Unknown Battles, Simon&Schuster, ISBN 0-671-66721-1
Rojo del Río, Manuell (1981): La Historia Cambió En La Sierra. San José, Costa Rica: Editorial Texto.
Ros, Enrique (2003): Fidel Castro y El Gatillo Alegre: Sus Años Universitarios, Miami, Ediciones Universal, ISBN 1-59388-006-5
Sinclair, Andrew (2006) [1968]: Viva Che!: The Strange Death and Life of Che Guevara. Sutton publishing.
Sinclair, Andrew (2002): Che Guevara, Damms biografiserie, ISBN 82-496-0165-3
Taibo, Paco Ignacio II (1999): Ernesto Guevara, también conocido como el Che, Editorial Planeta. ISBN 84-08-02280-6
Waters, Mary Alice (1996): Episodes of the Cuban Revolutionary War 1956-1958. New York: Pathfinder. ISBN 0-87348-824-5
== Eksterne lenker ==
(en) Che Guevara – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Che Guevara – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Che Guevara på Internet Movie Database
(sv) Che Guevara i Svensk Filmdatabas
(da) Che Guevara på Scope
(fr) Che Guevara på Allociné
(en) Che Guevara på AllMovie
(en) Che Guevara hos The Movie Database
(en) Che Guevara Internet Archive: Ches nedtegnelser om kampene ved Alegria de Pío (engelsk) Besøkt 25. mai 2014
(en) Che Guevara Internet Archive: Ches nedtegnelser om geriljaens første lille seier, erobringen av militærleiren La Plata (engelsk) Besøkt 25. mai 2014
(en) Che Guevara Internet Archive: Che Guevaras tale til FNs Generalforsamling 11. desember 1964 (engelsk) Besøkt 24. mai 2014
(en) Che Guevara Internet Archive: Che Guevaras tale i plenumsmøte på FNs handels- og utviklingskonferanse UNCTAD i Genève 25. mars 1964 (engelsk) Besøkt 24. mai 2014
(en) Che Guevara Internet Archive: Ches artikkel «Message to the Tricontinental», trolig skrevet i 1966, men først utgitt i 1967 Besøkt 25. mai 2014
(es) Biblioteca Virtual de Filosofia - Kubansk internettbibliotek (søk på Guevara de la Serna, Ernesto) (spansk) Besøkt 25. mai 2014
(en) historyofcuba.com: Invasion at Bay of Pigs (engelsk) Besøkt 25. mai 2014 Wikiquote: Ernesto Guevara – sitater | Tidslinje for Che Guevara sitt liv: | 193,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Faehlmann | 2023-02-04 | Georg Faehlmann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Estland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 8. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Estiske seilere', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Personer fra Vladivostok', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Georg Faehlmann (født 17. september 1895 i Vladivostok i Russland, død 8. mars 1975 i Bad Schwartau i daværende Vest-Tyskland) var en estisk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Faehlmann vant en olympisk bronsemedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den estiske båten «Tutti V» som kom på tredjeplass i 6-metersklassen, bak den norske båten «Norna» og «Hi-Hi» fra Danmark. Mannskapet på «Tutti V» var; Nikolai Vekšin, William von Wirén, Eberhard Vogdt og brødrene Georg og Andreas Faehlmann. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
| Georg Faehlmann (født 17. september 1895 i Vladivostok i Russland, død 8. mars 1975 i Bad Schwartau i daværende Vest-Tyskland) var en estisk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Faehlmann vant en olympisk bronsemedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den estiske båten «Tutti V» som kom på tredjeplass i 6-metersklassen, bak den norske båten «Norna» og «Hi-Hi» fra Danmark. Mannskapet på «Tutti V» var; Nikolai Vekšin, William von Wirén, Eberhard Vogdt og brødrene Georg og Andreas Faehlmann. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i seiling, 6-metersklassen (Estland)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Georg Faehlmann – Olympedia
(en) Georg Faehlmann – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Georg Faehlmann – databaseOlympics.com (arkivert) | Georg Faehlmann (født 17. september 1895 i Vladivostok i Russland, død 8. | 193,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansand_tingrett | 2023-02-04 | Kristiansand tingrett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', "Kategori:Birkenes' historie", 'Kategori:Byglands historie', 'Kategori:Bykles historie', "Kategori:Evje og Hornnes' historie", 'Kategori:Ivelands historie', 'Kategori:Kristiansands historie', 'Kategori:Lillesands historie', "Kategori:Lindesnes' historie", 'Kategori:Myndigheter i Agder', 'Kategori:Tidligere tingretter i Norge', 'Kategori:Valles historie', 'Kategori:Venneslas historie', 'Kategori:Åserals historie'] | Kristiansand tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. Tingretten lå i Kristiansand i Agder fylke og dekket kommunene Kristiansand, Bykle, Valle, Bygland, Evje og Hornnes, Iveland, Vennesla, Birkenes, Lillesand, Søgne, Songdalen, Mandal, Marnardal, Lindesnes, Åseral Domstolen besto av ti dommere og fem dommerfullmektiger.
| Kristiansand tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. Tingretten lå i Kristiansand i Agder fylke og dekket kommunene Kristiansand, Bykle, Valle, Bygland, Evje og Hornnes, Iveland, Vennesla, Birkenes, Lillesand, Søgne, Songdalen, Mandal, Marnardal, Lindesnes, Åseral Domstolen besto av ti dommere og fem dommerfullmektiger.
== Historikk ==
Et byfogdembete og et byskriverembete ble opprettet ved Kristiansands privilegier av 30. april 1643.
Byfogden var dommer i bytinget og hadde viktige funksjoner ved tinglysing, skifter m.m.
=== Byskriver ===
Byskriveren var sekretær i slike saker. Han førte protokollene ved underretten, altså bytings- og ekstrarettsprotokollene, senere også forhørsretts- og meddomsrettsprotokollene og byrettsprotokollene. Fra 1695 førte han pantebøkene, og han var protokollfører ved forlikskommisjonen 1795-1897 og ved prosteretten. Han var også notarius publicus. Fra 1686 til 1825 var han dessuten auksjonsforvalter. Ved kongelig resolusjon 16. april 1825 ble denne oppgaven lagt til skattefogden. Byskriverembetet ble nedlagt i 1855. Funksjonene ble overtatt av byfogdembetet.
=== Rådstueskriver ===
Samtidig fungerte byskriveren som rådstueskriver, og dermed var han sekretær for magistraten. Han skulle føre protokollen ved rådstueretten. Oppgaven som skifteskriver hørte under rådstueretten så lenge magistraten var medlem av skifteretten. Da byfogden ved lov 22. mai 1869 ble eneste skifteforvalter, ble byskriveren skifteskriver. I løpet av 17- og 1800-tallet ble en mengde nye forretninger lagt under rådstueskriveren. Han førte protokollene i brannretten 1767-1866, i politiretten 1767-1890, i borgervæpningskrigsretten 1822-1881 og protokollene ved de offentlige valgene. Han utarbeidet grunntaksten og førte byens borgerruller, firmaregistre og handels- og håndverkseksamensprotokoller. Han førte protokollene ved branntakstene fra 1767 og framover, og fra 1845 styrte han branntakst- og skattetakstforretningene og deltok i beregning av brannkontingenten. Rådstueskriverembetet ble nedlagt ved lov 9. mars 1917.
=== Kollegial byrett ===
Byfogdembetet ble erstattet av en kollegial byrett 1. juli 1957. Til Kristiansand byretts embetsområde ble også lagt de omkringliggende kommunene Oddernes, Randesund, Søgne og Greipstad. Disse hadde utgjort Torridal sorenskriverembete, som ble nedlagt i 1957.
Da Kristiansand storkommune ble etablert i 1965, ble Tveit overført fra Setesdal sorenskriveri til Kristiansand byrett. Samtidig ble Finsland overført fra Mandal sorenskriveri til Kristiansand byrett.
Setesdal sorenskriverembete ble nedlagt 31. desember 1992 og distriktet overtatt av Kristiansand byrett.
Det ble navneendring fra Kristiansand byrett til Kristiansand tingrett fra 1. januar 1992.
Fra 1. januar 2004 overtok Kristiansand tingrett ansvaret for distriktet til Mandal tingrett, som da ble nedlagt, og overtok dessuten kommunene Lillesand og Birkenes fra Sand tingrett.
== Arkivet ==
Arkivet er kalt Kristiansand byrett selv om de eldste delene like gjerne kunne hete Kristiansand byskriverembete. Arkivmengden, som oppbevares i Statsarkivet i Kristiansand, består av tre deler, nemlig Kristiansand byrett, Kristiansand byrett – 2 og Kristiansand byrett – 3. Delene utgjør til sammen 312 hyllemeter.
== Eksterne lenker ==
Kristiansand tingrett
Arkivkatalog for Kristiansand byrett hos Statsarkivet i Kristiansand.
Arkivkatalog for Kristiansand byrett - 2 hos Statsarkivet i Kristiansand.
Arkivkatalog for Kristiansand byrett - 3 hos Statsarkivet i Kristiansand.
Skannede rettsprotokoller fra Kristiansand byrett hos Digitalarkivet.
Skannede pantebøker fra Kristiansand byrett hos Digitalarkivet.
Skannede skifteprotokoller og dødsfallsprotokoller fra Kristiansand byrett hos Digitalarkivet. | thumb|Tinghuset i Kristiansand | 193,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolai_Vek%C5%A1in | 2023-02-04 | Nikolai Vekšin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Estland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Estiske seilere', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Estland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Personer fra Hiiumaa', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nikolai Vekšin (født 10. mai 1887 i Haapsalu, død 15. januar 1951 i Norilsk i Sibir i daværende Sovjetunionen) var en estisk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Vekšin vant en olympisk bronsemedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den estiske båten «Tutti V» som kom på tredjeplass i 6-metersklassen, bak den norske båten «Norna» og «Hi-Hi» fra Danmark. Mannskapet på «Tutti V» var Nikolai Vekšin, William von Wirén, Eberhard Vogdt, Georg Faehlmann og Andreas Faehlmann. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
Vekšin døde i et fangeleir i Norilsk i Sibir.
| Nikolai Vekšin (født 10. mai 1887 i Haapsalu, død 15. januar 1951 i Norilsk i Sibir i daværende Sovjetunionen) var en estisk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Vekšin vant en olympisk bronsemedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den estiske båten «Tutti V» som kom på tredjeplass i 6-metersklassen, bak den norske båten «Norna» og «Hi-Hi» fra Danmark. Mannskapet på «Tutti V» var Nikolai Vekšin, William von Wirén, Eberhard Vogdt, Georg Faehlmann og Andreas Faehlmann. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
Vekšin døde i et fangeleir i Norilsk i Sibir.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i seiling, 6-metersklassen (Estland)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nikolai Vekšin – Olympedia
(en) Nikolai Vekšin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nikolai Vekšin – databaseOlympics.com (arkivert) | Nikolai Vekšin (født 10. mai 1887 i Haapsalu, død 15. | 193,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_vinnere_av_F%C3%B8rermesterskapet_i_Formel_1 | 2023-02-04 | Liste over vinnere av Førermesterskapet i Formel 1 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1-lister', 'Kategori:Konkurransevinnere'] | Førermesterskapet i Formel 1 (Formula One World Drivers' Championship (WDC)) blir utdelt av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA) til den føreren som scorer flest poeng i løpet av en sesong. Førermesterskapet ble første gang utdelt i 1950 da den første Formel 1-sesongen ble kjørt. Nino Farina ble den første som vant det.
FIA erklærer ikke offisielt en verdensmester før det siste løpet i sesongen er kjørt, men en fører kan avgjøre det før sesongslutt ved å ha en så stor poengledelse at det ikke mulig for noen andre å vinne det. Førermesterskapet har blitt avgjort før sesongslutt hele 28 av de 67 Formel-1 sesongene som er blitt kjørt (til 2016). Den tidligste avgjørelsen var i 2002, da Michael Schumacher sikret seg mesterskaptittelen da det gjenstod seks løp av sesongen.
Til sammen har 34 forskjellige førere vunnet førermesterskapet i Formel 1, med tyske Michael Schumacher og britiske Lewis Hamilton som de mestvinnende med 7 titler hver. Schumacher innehar også rekorden for flest mesterskapstitler på rad, da han vant alle 5 i perioden 2000 til 2004. Regjerende tittelholder er Max Verstappen.
| Førermesterskapet i Formel 1 (Formula One World Drivers' Championship (WDC)) blir utdelt av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA) til den føreren som scorer flest poeng i løpet av en sesong. Førermesterskapet ble første gang utdelt i 1950 da den første Formel 1-sesongen ble kjørt. Nino Farina ble den første som vant det.
FIA erklærer ikke offisielt en verdensmester før det siste løpet i sesongen er kjørt, men en fører kan avgjøre det før sesongslutt ved å ha en så stor poengledelse at det ikke mulig for noen andre å vinne det. Førermesterskapet har blitt avgjort før sesongslutt hele 28 av de 67 Formel-1 sesongene som er blitt kjørt (til 2016). Den tidligste avgjørelsen var i 2002, da Michael Schumacher sikret seg mesterskaptittelen da det gjenstod seks løp av sesongen.
Til sammen har 34 forskjellige førere vunnet førermesterskapet i Formel 1, med tyske Michael Schumacher og britiske Lewis Hamilton som de mestvinnende med 7 titler hver. Schumacher innehar også rekorden for flest mesterskapstitler på rad, da han vant alle 5 i perioden 2000 til 2004. Regjerende tittelholder er Max Verstappen.
== Sortert etter sesong ==
=== Noter til tabellen ===
* Indikerer at konstruktøren også vant konstruktørmesterskapet (avholdt siden 1958).
== Sortert etter fører ==
== Sortert etter nasjonalitet ==
== Sortert etter konstruktør ==
(Konstruktører i uthevet skrift kjører fortsatt aktivt idag)
== Sortert etter dekkprodusent ==
== Se også ==
Liste over vinnere av Konstruktørmesterskapet i Formel 1 | Formel 1-sesongen 1987 var den 38. sesongen av FIAs Formel 1-verdensmesterskap. | 193,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_von_Wir%C3%A9n | 2023-02-04 | William von Wirén | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Estland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 23. november', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Estiske seilere', 'Kategori:Fødsler 11. september', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Personer fra Hiiumaa', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William von Wirén (født 11. september 1894 i Kärdla på Hiiumaa i Estland, død 23. november 1956 i Stockholm i Sverige) var en estisk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Von Wirén vant en olympisk bronsemedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den estiske båten «Tutti V» som kom på tredjeplass i 6-metersklassen, bak den norske båten «Norna» og «Hi-Hi» fra Danmark. Mannskapet på «Tutti V» var; Nikolai Vekšin, William von Wirén, Eberhard Vogdt og brødrene Georg og Andreas Faehlmann. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
| William von Wirén (født 11. september 1894 i Kärdla på Hiiumaa i Estland, død 23. november 1956 i Stockholm i Sverige) var en estisk seiler som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Von Wirén vant en olympisk bronsemedalje i seiling under sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på den estiske båten «Tutti V» som kom på tredjeplass i 6-metersklassen, bak den norske båten «Norna» og «Hi-Hi» fra Danmark. Mannskapet på «Tutti V» var; Nikolai Vekšin, William von Wirén, Eberhard Vogdt og brødrene Georg og Andreas Faehlmann. Seilasene ble gjennomført på Zuiderzee i perioden 2. til 9. august 1928.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i seiling, 6-metersklassen (Estland)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William von Wirén – Olympedia
(en) William von Wirén – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) William von Wirén – databaseOlympics.com (arkivert) | William von Wirén (født 11. september 1894 i Kärdla på Hiiumaa i Estland, død 23. | 193,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hammerfest_LNG | 2023-02-04 | Hammerfest LNG | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Equinor', 'Kategori:Naturgassindustri i Norge', 'Kategori:Norske olje- og gassterminaler', 'Kategori:Næringsliv i Hammerfest'] | Hammerfest LNG (også kalt Snøhvit LNG) er et anlegg for mottak og prosessering av naturgass på Melkøya utenfor Hammerfest, som opereres av Equinor. Anlegget tar imot naturgass fra Snøhvitfeltet i Barentshavet. Den 21. august 2007 ble den første gassen fra feltet sluppet inn i anlegget.
| Hammerfest LNG (også kalt Snøhvit LNG) er et anlegg for mottak og prosessering av naturgass på Melkøya utenfor Hammerfest, som opereres av Equinor. Anlegget tar imot naturgass fra Snøhvitfeltet i Barentshavet. Den 21. august 2007 ble den første gassen fra feltet sluppet inn i anlegget.
== Prosessen ==
På anlegget blir kondensat, vann og CO2 skilt fra brønnstrømmen før naturgassen blir kjølt ned til flytende form ved –163°C i en prosess Statoil utviklet i samarbeid med Linde. Deretter lagres den flytende gassen i store lagertanker før den lastes over på spesialbygde tankskip.
CO2 blir skilt fra naturgassen og returnert til Snøhvit-feltet, der den blir injisert i en egen formasjon under reservoarene.
== Utbygging og ekspansjon ==
Prosessanlegget ble bygget Dragados i Cadiz i Spania, på en lekter som var ni meter høy og hadde et dekksareal på 154 meter ganger 54 meter. Lekteren ble manøvrert inn i en dokk på anleggsområdet og permanent forankret.Aker Stord hadde kontrakten med hook-up og installasjonsarbeider.
=== Snøhvit Future ===
Et pågående prosjekt kalt Snøhvit Future skal sikre fremtidig økonomisk drift på anlegget. Prosjektet består av to deler:
Fase 1: Består av et nytt kompresjonsanlegg på land, som skal bidra til å holde trykket i Snøhvit-feltet oppe. Det vil øke utvinningsgraden i Snøhvit fra 45 til opp mot 70 prosent og forlenge platåproduksjonen.
Fase 2: Er planene for en elektrifisering av anlegget, for å redusere karbonavtrykket fra Snøhvit, som i dag drives på gasskraft fra feltet.
== Brannen i 2020 ==
28. september 2020 klokken 15.41, ble det oppdaget en brann i luftinntaket til en turbin, samt i mye olje i tilknytning til den. Anleggets eget industrivern og offentlige nødetater ble mobilisert, samt anlegget ble stengt ned i henhold til beredskapsplanen.
Tre andre turbiner sto i nærheten av turbinen, og politiet fryktet brannen kunne spre seg til disse. Men de anså etter hvert faren for å være betydelig svekket.
To av anleggets slepebåter, samt beredskapskipet «Esvagt Aurora», ble også satt inn i innsatsen for å assistere med slukking.Politiet opplyste at det ikke hadde vært åpne flammer ved anlegget siden 19-tiden og brannen ble formelt bekreftet slukket 23.20.
Ingen personer ble fysisk skadet i brannen eller i håndteringen av den.
=== Konsekvenser ===
Foruten brannskader på luftinntaket på en av anleggets fem kraftturbiner, har store mengder sjøvann fra slokkearbeidet skadet andre hjelpesystemer som elektroutstyr og kabler i anlegget.
Equinor anslo først oppstart av anlegget 1. oktober 2021 som foreløpig beste estimat oktober 2020, da mye kartleggingsarbeid gjensto. Nedstengingsperioden ville bli benyttet til også å gjennomføre annet vedlikehold og utbedringsarbeid planlagt for 2021. Dette omfattet både løpende vedlikehold og vedlikehold planlagt i en revisjonsstans våren 2021.I april 2021 ble det kjent at oppstarten var planlagt til 31. mars 2022, men etter flere utsettelser ble anlegget driftsatt først 2. juni 2022.
=== Granskning og etterforskning ===
Brannen ble etterforsket av Finnmark politidistrikt med bistand fra Kripos. Petroleumstilsynet, Bellona og Equinor startet sine uavhengige granskninger. Den 13. september, to uker før brannen, var det en gasslekkasje på Melkøya. Det ble vurdert at det ikke var en sammenheng mellom disse to hendelsene.I Hammerfest sentrum oppsto et strømbrudd som varte i rundt fem minutter. Dette ble forårsaket av at det var en kjedereaksjon i nettet da Melkøya falt ut, og utløste en utkobling i en eldre trafostasjon. Statnett startet en granskning av denne hendelsen.Petroleumstilsynet kalte hendelsen for «en av de mest alvorlige hendelsene i norsk petroleumshistorie». Brannen kom på toppen av 33 gasslekkasjer på anlegget siden oppstarten i 2007, og var den alvorligste hendelsen der på 13 år.
=== Årsak ===
Granskningsrapporten beskriver flere elementer som har, eller kan ha hatt, betydning for at forfiltrene på luftinntaket begynte å brenne:
Kombinasjonen av delvis tette filter og hetolje til anti-isingspanelene på turbinens luftinntak, medførte en temperaturøkning over tid inne i filterhuset som var tilstrekkelig for at forfiltrene selvantente.
== Se også ==
Brannen på Tjeldbergodden industrianlegg i desember 2020.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hammerfest LNG Equinor.com
Snøhvit – Unlocking resources in the frozen North – Statoil
Petroleumstilsynets granskningsrapport med pålegg til Equinor
Bellonas granskningsrapport | Hammerfest LNG (også kalt Snøhvit LNG) er et anlegg for mottak og prosessering av naturgass på Melkøya utenfor Hammerfest, som opereres av Equinor. Anlegget tar imot naturgass fra Snøhvitfeltet i Barentshavet. | 193,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_politiske_system | 2023-02-04 | Norges politiske system | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Norsk politikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norges politiske system bygger på at Norge er et konstitusjonelt monarki, et representativt parlamentarisk demokrati og en rettsstat. Siden 1814 har landet hatt en demokratisk statsforfatning i henhold til prinsippet om folkesuverenitet.
Norges Grunnlov fra 1814 deler statsmakten inn i tre, inspirert av Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Den lovgivende makt, som er gitt til Stortinget, den utøvende makt, som er gitt til kongen med sin regjering, og den dømmende makt, som er gitt til domstolene. Parlamentarismen som ble innført fra 1884 endret på dette, ved at en regjering i praksis må ha et flertall i Stortinget bak seg, for at dens beslutninger og handlinger skal være gyldige.
| Norges politiske system bygger på at Norge er et konstitusjonelt monarki, et representativt parlamentarisk demokrati og en rettsstat. Siden 1814 har landet hatt en demokratisk statsforfatning i henhold til prinsippet om folkesuverenitet.
Norges Grunnlov fra 1814 deler statsmakten inn i tre, inspirert av Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Den lovgivende makt, som er gitt til Stortinget, den utøvende makt, som er gitt til kongen med sin regjering, og den dømmende makt, som er gitt til domstolene. Parlamentarismen som ble innført fra 1884 endret på dette, ved at en regjering i praksis må ha et flertall i Stortinget bak seg, for at dens beslutninger og handlinger skal være gyldige.
== Monarkiet ==
Statsrettslig er Norge et konstitusjonelt monarki, men ifølge konstitusjonell sedvane forvaltes nå Kongens makt av regjeringen, som har Stortingets tillit.
Grunnloven fra 1814 gir vidtrekkende rettigheter til Kongen, men nær sagt alle disse utøves i praksis nå av regjeringen. Den siste kongen som etter eget valg håndplukket hvilke ministre som skulle sitte i regjeringen, var Karl Johan (død 1844). I de følgende tiår var regjeringen selvsupplerende, og siden 1884 har regjeringssammensetningen vært bestemt av Stortinget. Kongens funksjon har siden oppløsningen av personalunionen med Sverige 7. juni 1905 vært primært seremoniell, selv om han de jure har utøvende makt og godkjenner (sanksjonerer) alle lovene som Stortinget vedtar. I tillegg er han øverstkommanderende for Forsvaret, og fram til 21. mai 2012 også leder for Den norske kirke.
== Maktfordelingsprinsippet og det parlamentariske system ==
Grunnlovsfedrene som i 1814 vedtok den norske Grunnloven, hentet inspirasjon fra Montesquieus lære om maktens tredeling og maktbalanse mellom disse. Prinsippet har til hensikt å hindre maktmisbruk ved å holde adskilt hvilke organer som vedtar lover, og som tolker dem; samt hvilket organ som vedtar skatter og hvilke som anvender statens midler. Ut fra maktfordelingsprinsippet og dessuten ønsket om å sikre en effektiv personlig kongemakt, var Grunnloven utformet slik at Stortinget etter 1814 ikke skulle ha noen innflytelse på regjeringens sammensetning. Det opprinnelige maktfordelingsprinsippet ble brutt i 1884, da en ny statsskikk ble innført i form av parlamentarismen, noe som innebar at regjeringen ikke kunne sitte dersom den hadde et flertall av stortingsrepresentantene mot seg.
=== Utøvende makt ===
Siden stortingsvalget 2021 har Norge hatt en regjering ledet av Jonas Gahr Støre. Jonas Gahr Støres regjering er en koalisjonsregjering bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
==== Statsråd og regjering ====
Kongen er Norges formelle statsoverhode, og etter Grunnloven er det Kongen i statsråd (Kongens råd) som er Norges utøvende makt. Grunnloven § 12 sier at «Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere», og videre at dette rådet skal «bestaa af en Statsminister og i det mindste syv andre Medlemmer». I dagligtalen brukes gjerne uttrykket Regjeringen om statsrådet.
Selv om lovverket ofte tillegger myndighet til Kongen, er det regjeringen som står for det praktiske arbeidet; dette gjelder blant annet arbeidet med lovforslag, budsjett, ansettelser og lignende. Derfor sier man at regjeringen er utøver av den myndighet som Grunnlov eller lov legger til Kongen, selv om det formelt sett er Kongen som treffer vedtak.Normalt møtes regjeringen og regenten til formelt statsråd hver fredag klokken 11. Dette møtet kalles «Kongen i statsråd», og et vedtak fra møtet betegnes kongelig resolusjon (eller kronprinsregentens resolusjon dersom Kongen har overlatt rikets styre til kronprinsen). Minst halvparten av statsrådene må være til stede for at beslutningsdyktig statsråd skal kunne holdes. Alle vedtak anmerkes i en protokoll, som normalt blir offentliggjort dersom de ikke inneholder ting som må hemmeligholdes av diplomatiske eller militære grunner. Grunnloven § 75 krever også at Stortinget skal «lade sig forelægge Statsraadets Protokoller», og på slutten av hver stortingssesjon (i praksis hver sommer) blir protokollen gjennomgått av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.Regjeringen møtes normalt også én gang i uken til regjeringskonferanse på Statsministerens kontor, vanligvis på torsdager. Under regjeringskonferansen holdes forberedende statsråd, der regjeringen seg imellom blir enig om saker før de formelt vedtas i statsråd. Drøftingene foregår på grunnlag av dokumenter kalt r-notater, som ansvarlig statsråd legger frem for resten av regjeringen. Under regjeringskonferansen drøftes også ofte overordnet policy og prinsipielle spørsmål om regjeringens politiske plattform, så vel som regjeringen og statsrådenes strategier for opptredener overfor Stortinget og media.
==== Statsråder ====
Regjeringens (statsrådets) medlemmer kalles formelt for statsråder. I dagligtalen brukes også «minister», gjerne med fagområdet tilføyet slik som i «justisministeren» eller «forsvarsministeren». Statsministeren og utenriksministeren står i en særstilling, og omtales formelt sett ikke som statsråder.
En statsråd er normalt sjef for et departement. Noen statsråder blir imidlertid utnevnt uten at han eller hun blir sjef for noe departement, dette kalles en konsultativ statsråd (tidligere også kjent som statsråd uten portefølje). Et eksempel på en slik var Vidar Helgesen, som fra 2013 til 2015 var statsråd ved Statsministerens kontor med ansvar for EØS-saker og Norges forhold til EU.
En statsråd har både et konstitusjonelt og et parlamentarisk ansvar. Det konstitusjonelle ansvar følger av Grunnloven § 30, der det står at dersom en statsråd finner at en beslutning er i strid med statsformen eller lovverket har han «Pligt at gjøre kraftige Forestillinger derimod samt at tilføie sin Mening i Protokollen». Brudd på dette kan føre til at Stortinget reiser riksrett mot statsråden. Statsrådens parlamentariske ansvar innebærer at vedkommende må gå av dersom han (eller regjeringen samlet) ikke lenger har Stortingets tillit. Sistnevnte prinsipp ble formalisert så sent som i 2007, selv om det hadde vært sedvane helt siden 1884.Jonas Gahr Støres regjering består av statsminister Jonas Gahr Støre og 18 statsråder.
==== Departementer ====
Den utøvende makten i Norge administreres av 15 departementer (i tillegg til Statsministerens kontor). Departementene har ansvaret for å forberede saker som skal behandles i regjeringskonferanse eller statsråd. De kan også utøve selvstendig myndighet slik som ved å gi forskrifter og treffe enkeltvedtak, og skal også planlegge, instruere og kontrollere underordnede forvaltningsorganers virksomhet. Departementenes arbeidsområder kan dermed grovt sett deles inn i politiske saker og administrative saker.Hvert departement ledes av en statsråd. Under denne kommer det en eller flere statssekretærer, som på samme måte som statsråden er politisk utnevnt. Den øverste faste embedsmann i departementet er departementsråden, som er direkte underlagt statsråden. Statsråden har også én eller to politiske rådgivere, som assisterer i utformingen og koordineringen av politiske initiativer.
=== Lovgivende og bevilgende makt ===
Stortinget er Norges parlament og vedtar dermed budsjett, lover og planer og retningslinjer for statens virksomhet og virkeområde. Stortinget har myndighet til å vedta skatter og avgifter, og vedtar årlig statsbudsjettet som fastsetter hvordan regjeringen kan bruke pengene. Ifølge statsskikken skal Stortinget unngå å blande seg inn i enkeltsaker, men heller gi generelle instrukser til regjeringen i form av lover og budsjettbevilgninger. Stortinget har 169 representanter som velges for fire år av gangen og fordeles på 13 komiteer. Stortinget hadde inntil 2009 formelt sett to kamre – Odelstinget og Lagtinget – men var likevel for alle praktiske formål et ettkammersystem. Fra og med 2009 har Stortinget også formelt kun ett kammer.
Stortinget har pr. 2021 rødgrønt flertall og har i perioden 2021–2025 representanter fra totalt ni partier. Stortingspresident er Masud Gharahkhani (Ap).
=== Dømmende myndighet ===
Domstolene fastsetter hvordan lover og forskrifter skal tolkes. Domstolene kan prøve om Regjeringens vedtak er i samsvar med loven. Dessuten kan Høyesterett prøve om Stortingets lovgivning er i samsvar med Grunnloven. Norge har tre rettsinstanser: tingretten, lagmannsretten og Høyesterett.
Jurister er motvillige mot å regne domstolene som en del av Norges politiske system, mens samfunnsvitere ofte er tilbøyelige til å mene at politisk syn kan ha innflytelse på dommernes avgjørelse, eller at dommene kan få innflytelse på politikken.De siste tiår har norske politiske myndigheter i stadig større grad blitt bundet til folkerettslige forpliktelser om å følge avgjørelser fra internasjonale domstoler som Den europeiske menneskerettsdomstol, ESA-domstolen, EU-domstolen og WTO. Dette har internasjonalisert norsk rett, og legger sterke føringer for hvilke avgjørelser politiske myndigheter kan fatte uten å havne i rettstvist om internasjonale regler.
== Politiske partier ==
=== Historisk bakgrunn ===
Partisystemet i Norge oppstod under striden om parlamentarismen ved inngangen til 1880-tallet. I 1870-årene var det stadige konflikter mellom Stortinget og kong Oscar II, noe som blant annet kom av at Stortinget fra 1869 var begynt å samles årlig. Stortingsflertallet ønsket dermed økt politisk kontroll, men kongen og regjeringen kunne på denne tiden i praksis ganske enkelt unngå å iverksette Stortingets vedtak dersom de fant det for godt. Den såkalte Statsrådssaken – om hvorvidt statsråder hadde møteplikt i Stortinget – var et hett stridstema mellom Storting og regjering hele 1870–tallet. Fire Storting vedtok å innføre møteplikt i Stortinget, men kong Oscar la ned veto fire ganger (se vetostriden). Opposisjonsleder Johan Sverdrup svarte til slutt med å stille flere statsråder for riksrett, og i 1884 måtte kongen gi opp og utnevne Sverdrup til statsminister. Med dette gikk kongen i praksis med på å innføre en parlamentarisk styringsmodell, og Sverdrups gruppering i Stortinget ble kimen til partiet Venstre. Kongens støttespillere i Stortinget ble på sin side til partiet Høyre.
Det norske partisystemet har gjennomgått flere klare faser. I tiden fra 1884 til 1903 hadde Norge et topartisystem der Høyre og Venstre byttet på makten. Fra dette året kom også Det norske Arbeiderparti inn på Stortinget, selv om valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser klart virket i partiets disfavør. Fra stortingsvalget 1921 gikk man over til forholdstallsvalg, noe som åpnet opp for flere småpartier i norsk politikk. Mellomkrigstiden var preget av en rekke kortvarige regjeringer, med Christopher Hornsruds regjering (Ap) på 18 dager som den korteste.
Etter andre verdenskrigs og frem til 1965 var Arbeiderpartiet det klart dominerende partiet i Norge. Perioden 1965 til ca. 1990 var preget av to klare alternativer i norsk rikspolitikk – Arbeiderpartiet og en borgerlig koalisjon. Fra 1990 gjorde Fremskrittspartiets store oppslutning et bredt borgerlig samarbeid vanskeligere, og fram til 2005 hadde Norges regjeringer enten utspring i Arbeiderpartiet eller i smalere, ikke-sosialistiske samarbeid. I perioden 2005–2013 hadde landet en flertallsregjering av Ap, Sp og SV. Fra 2013 styrte Erna Solberg en borgerlig regjering der Høyre var det største partiet og med varierende øvrige partier, i ett år fra 2019 til 2020 var regjeringen en flertallsregjering bestående av fire partier.
=== Organiseringen av norske politiske partier ===
Norske politiske partier er organisert i fylkeslag, som igjen er inndelt i lokallag (tilsvarende en bydel, by, kommune eller lignende). Det er lokal- og fylkeslagene som utpeker delegater til partiets landsmøte, som er et partis høyeste organ. Landsmøter avholdes enten årlig eller annethvert år, og trekker opp de overordnede linjene i et partis politikk. Et partis partiprogram vedtas her (gjerne for en fireårsperiode), og i mange partier vedtar også landsmøtet andre typer programmer, slik som for eksempel stortingsvalgprogram, handlingsprogram, sametingsprogram og lokalpolitisk program.
Partienes landsmøter velger også partiledelsen. I tillegg til ledertrioen (leder og to nestledere) har partiene et sentralstyre eller et arbeidsutvalg, som har myndighet til å stå for den daglige driften i periodene mellom årsmøtene. Miljøpartiet De Grønne har ingen leder, men en mannlig og en kvinnelig talsperson. Mange partier har også et noe større landsstyre, som gjerne består av sentralstyret, ledere for fylkesorganisasjonene og representanter for underorganisasjoner slik som et partis studieforbund, kvinneforbund, seniorforbund og ungdomsforbund. I tillegg har de større partiene et ansatt sekretariat ledet av en generalsekretær. Sekretariatene tar imidlertid ingen politiske initiativer selv, og har kun som oppgave å tilrettelegge for og følge opp vedtak fra partiets valgte organer.
Alle de store politiske partiene har egne ungdomsorganisasjoner. Ungdomsorganisasjonene er på samme måte som moderpartiene organisert i fylkes- og lokallag, og har også egne landsmøter. Ungdomsorganisasjonene er som regel representert i ulike styrer, utvalg og komiteer i moderpartiet; for eksempel vil leder for AUF i Sør-Trøndelag automatisk også få plass i styret i Sør-Trøndelag Arbeiderparti. Ungdomspartiene finansieres i hovedsak igjennom ulike offentlige støtteordninger slik som frifond, og er ofte kjent for å være langt mer ideologisk bevisste enn moderpartiene: For eksempel er Sosialistisk Ungdom langt mer radikale enn Sosialistisk Venstreparti, mens Unge Høyre typisk er langt mer uttalte i forsvaret av kapitalismen enn Høyre.
=== Politiske partier representert på Stortinget 2017–2021 ===
Ved stortingsvalget 2013 stilte 21 partier lister i ett eller flere fylker. Alle de 7 partiene som var representert på Stortinget 2009–2013 kom inn på nytt, inkludert Venstre som ved å oppnå 5,2 % av stemmene og dermed kom over sperregrensa på 4% økte antall mandater fra 2 til 9. De seks andre partiene som kom over sperregrensa var Arbeiderpartiet (30,8 %), Høyre (26,8 %), Fremskrittspartiet (16,3 %), Kristelig Folkeparti (5,6 %), Senterpartiet (5,5 %) og Sosialistisk Venstreparti (4,1 %). Totalt fikk de borgerlige partiene 96 mandater mens de sosialistiske sammen med Senterpartiet fikk 72. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget gjennom et distriktsmandat fra Oslo. De oppnådde 2,8 % av stemmene på landsbasis. Rødt oppnådde 1,1 % på landsbasis og klarte ikke distriktsmandat i Oslo som partiet kjempet om. De Kristne, Pensjonistpartiet og Piratpartiet oppnådde henholdsvis 0,6, 0,4 og 0,3 % av stemmene, mens de øvrige partiene fikk 0,1 % eller mindre.
==== Arbeiderpartiet ====
Arbeiderpartiet (Ap, tidligere Det norske Arbeiderparti, DNA) ble stiftet i 1887, og har alltid hatt tette bånd til Landsorganisasjonen i Norge (LO). Partiet ble først representert på Stortinget i 1903, og allerede ved stortingsvalget i 1912 var partiet blitt en maktfaktor med 26 % oppslutning. Arbeiderpartiet var opprinnelig et parti for industriarbeidere i byene, men fikk snart også stor oppslutning blant småbrukere, skogsabeidere, håndverkere og fiskere.
Mellomkrigstiden var en periode med stor splittelse i Arbeiderpartiet. I 1919 meldte Ap seg inn i Den kommunistiske internasjonale, noe som førte til at den mer moderate fløyen brøt ut i Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) i 1921. I 1923 brøt den radikale fløyen ut og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). I 1927 gikk imidlertid NSA inn i Arbeiderpartiet igjen, og fra 1930–tallet gikk Ap i mer moderat retning. Med Johan Nygaardsvolds regjering fra 1935 fikk også partiet vist at det var i stand til å styre landet over en lengre periode.
Etter krigen ledet «landsfaderen» Einar Gerhardsen partiet frem til 1965. Etter 15 år under Trygve Bratteli og Reiulf Steen ble Gro Harlem Brundtland partileder i 1981. Under Brundtland gikk partiet noe mer mot sentrum, og tonet ned den sosialdemokratiske retorikken til fordel for en mer markedsvennlig linje. På 1990-tallet var partiet ledet av Thorbjørn Jagland, før Jens Stoltenberg overtok i 2002. Under Stoltenberg har Arbeiderpartiet for første gang gått inn i en samarbeidsregjering med andre partier, etter de stortingsvalget 2005 dannet den rød-grønne regjeringen med SV og Senterpartiet som satt til 2013 da den gikk av som følge av resultatet i stortingsvalget det året. Arbeiderpartiet fikk ved dette valget 30,8 % av stemmene.
==== Høyre ====
Høyre (H) ble stiftet i 1884 som en motvekt mot Sverdrups Venstre. Høyre har hatt embetsmenn og byborgere som sine kjernevelgere, men har opp igjennom sin historie også en del oppslutning blant den mer velstående delen av bondestanden, spesielt på Østlandet. Partiet var opprinnelig klart konservativt, men har de senere årene vel så ofte blitt betegnet som liberalkonservativt.
Fra ca. 1975 gikk Høyre inn i en periode med stor fremgang, i det som ble kalt «høyrebølgen». I Kåre Willochs tid i regjeringskvartalet fikk partiet 31,8 % i 1981 og 30,4 % i 1985, og var i mye større grad enn før blitt et masseparti. Høyre gikk imidlertid tilbake på 1990- og 2000-tallet, og ved stortingsvalget 2005 ble det ny bunnotering med 14,1 %. Partiet kom noe tilbake i 2009, da det ble Stortingets tredje største med 30 mandater. Stortingsvalget 2013 ble en stor seier for partiet da de gikk frem 9,6 prosentpoeng, fikk 48 mandater og med grunnlag i et borgerlig flertall i parlamentet kunne danne regjering sammen med Fremskrittspartiet.
Erna Solberg fra Hordaland har vært Høyres leder fra 2004 og var statsminister for partiet fra 2013 til 2021.
==== Fremskrittspartiet ====
Fremskrittspartiet (Frp) ble grunnlagt i 1973 som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Partiet var opprinnelig en protestbevegelse under ledelse av den karismatiske Anders Lange, og gikk opprinnelig inn for en kraftig nedbygging av offentlig sektor og sterke kutt i skatter og avgifter.
I 1978 ble Carl I. Hagen valgt til Fremskrittspartiets formann. Hagen kom til å sitte som partileder frem til 2006, og ledet partiet igjennom både oppturer og nedturer. Frp kom på vippen etter stortingsvalget 1985, og bidro da til å felle Willochs borgerlige regjering. Ved valget i 1989 ble partiet landets tredje største, og Frp har også hatt jevnt over sterke resultater i alle stortingsvalg siden 1997. I 1994 holdt imidlertid partiet på å gå i oppløsning under det såkalte «Dolkesjø»-landsmøtet, der partiets liberalistiske fløy valgte å bryte med Hagen. Årtusenskiftet ble også en turbulent tid i partiet, der sentrale Frp-ere som Vidar Kleppe, Fridtjof Frank Gundersen og Jan Simonsen enten ble ekskludert eller trakk seg.
Fremskrittspartiet er vanskelig å plassere på en klassisk høyre-venstre-akse, men definerer seg selv som et liberalistisk parti som «bygger på Norges Grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier». Partiet er også kjent som et «lov-og-orden-parti» og for en restriktiv linje i innvandrings- og flyktningepolitikken.
Partileder siden 2021 har vært Sylvi Listhaug. Ved stortingsvalget 2013 fikk partiet 16,3 % av stemmene og de ble for første gang regjeringsparti da de sammen med Høyre dannet Erna Solbergs regjering.
==== Senterpartiet ====
Senterpartiet (Sp) ble stiftet i 1920 under navnet Bondepartiet og fikk dagens navn i 1959. Partiet har sine røtter i bondebevegelsen og har alltid stått sterkest i Distrikts-Norge. En av Senterpartiets kjernesaker er motstand mot norsk medlemskap i EU, og partiet gjorde sitt beste valg i 1993 da det markerte seg som det ledende nei-partiet i Norge før EU-avstemningen året etter.
Senterpartiet har tradisjonelt vært et borgerlig parti, men har siden 1990-tallet beveget seg over til å være et sentrum-venstre-parti. Partiet deltok fra 2005 til 2013 i den rød-grønne regjeringen sammen med Ap og SV. Partiet har til sammen sittet i ti forskjellige regjeringer, og har med Peder Kolstad, Jens Hundseid og Per Borten hatt tre statsministre. Dagens Sp-leder er Trygve Slagsvold Vedum, som har hatt vervet siden 2014. Partiet oppnådde 5,5 % av stemmene ved stortingsvalget 2013 og 13,5 % ved stortingsvalget 2021.
==== Kristelig Folkeparti ====
Kristelig Folkeparti (KrF) ble dannet i Hordaland i 1933, og har sitt utspring i kristendelen av partiet Venstre. KrF fikk sitt store gjennombrudd ved stortingsvalget 1945, og har vært representert på Stortinget siden.
Kristelig Folkeparti er et sentrumsparti i den forstand at de har mye til felles med venstresiden i sosialpolitikken og mer til felles med høyresiden i den økonomiske politikken. Partiet er forankret i tradisjonelle, kristne verdier, og retter seg også mot barnefamilier.
KrF har stort sett ligget mellom åtte og tolv prosent i alle stortingsvalg etter krigen, men havnet under sperregrensen på 4 % i 2021. De har hatt to statsministere i Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik, og har deltatt i åtte koalisjonsregjeringer, senest i Solberg-regjeringen fra 2019 til 2021. Olaug Vervik Bollestad er partileder siden 2021.
==== Venstre ====
Venstre (V) er Norges eldste parti, og har en historie som går tilbake til striden rundt innføringen av parlamentarismen i 1884. Partiet var opprinnelig både et parti for bønder i distriktene og småfolk i byene, og hadde således flere forskjellige fraksjoner. Venstre hadde fra 1884 til 1935 seks forskjellige statsministre, men var også plaget av splittelser, med utbrytere som Samlingspartiet, Moderate Venstre og Frisinnede Venstre.
Partiet definerer seg som sosialliberalt, med fokus på blant annet miljøvern, kollektivtransport, utdanning og småbedrifters rammebetingelser. Venstre har statsråder i Erna Solbergs regjering fra 2018. Venstre har i alle stortingsvalg siden stortingsvalget 1973 ligget rundt sperregrensen, og fikk i 2009-valget kun inn to mandater. Ved stortingsvalget 2013 gikk partiet fram til 5,2 % og fikk 9 mandater.
Siden september 2020 har Guri Melby vært Venstres leder.
==== Sosialistisk Venstreparti ====
Sosialistisk Venstreparti (SV) ble grunnlagt i 1975. SV har imidlertid sin opprinnelse i Sosialistisk Valgforbund, dannet av Sosialistisk Folkeparti (SF), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Demokratiske Sosialister (AIK) før stortingsvalget i 1973. Valgforbundet ble videreført som et politisk parti i 1975, dog uten NKPs deltagelse.
SV var tidligere det mest venstreradikale av de stortingsrepresenterte partiene, og er blant annet basert på NATO- og EU-motstand, miljøvern, feminisme, økt offentlig styring i økonomien og omfordeling av ressurser. Partiet kom for første gang i regjeringsposisjon etter stortingsvalget 2005 da de fikk 8,8 % av stemmene, og deltok sammen med Ap og Sp i den rød-grønne regjeringen fram til 2013. Ved stortingsvalget 2013 kjempet partiet mot sperregrensa og oppnådde 4,1 % av stemmene. Tilbakegangen ble blant forklart med regjeringsslitasje og konkurranse om miljøvelgerne fra Miljøpartiet De Grønne.SV ledes fra 2012 av Audun Lysbakken.
==== Miljøpartiet De Grønne ====
Miljøpartiet De Grønne (MDG) ble stiftet i 1988 etter forbilde fra andre grønne partier i Europa. De definerer seg som blokkuavhengige, og har «solidaritet med andre mennesker, solidaritet med fremtidige generasjoner og solidaritet med dyr og natur» som sine tre grunnleggende prinsipper.Partiet ble for første gang representert på Stortinget med Rasmus Hansson i 2013. I 2021 fikk de inn tre. De er også representert på lokalt nivå mange steder i landet, blant annet med to medlemmer i byrådet i Oslo.
I motsetning til de fleste andre partier hadde MDG inntil 2020 ikke en partileder, men to nasjonale talspersoner. I 2020 ble Une Aina Bastholm valgt til partileder.
==== Rødt ====
Rødt er ifølge partiprogrammet sosialistisk. Partiet ble stiftet i mars 2007 på grunnlag av Rød Valgallianse og AKP og med Rød Ungdom som ungdomsorganisasjon. Rødt fikk ved valget i 2017 inn partileder Bjørnar Moxnes som første og eneste representant. Ved valget i 2021 brøt partiet sperregrensen og fikk åtte mandater.
=== Medlemskap i politiske partier ===
Siden 1980 har andelen nordmenn som engasjerer seg i et politisk parti stadig gått nedover. I 1980 var 21 % av norske menn og 12 % av norske kvinner med i et parti, og henholdsvis 7 % og 4 % var aktive medlemmer. I 2001 var andelen som var medlemmer gått ned til 9 % blant menn og 7 % blant kvinner. I forhold til Norges naboland er imidlertid ikke disse tallene spesielt lave – i Sverige er 7 % med i et politisk parti, mens tallet for Danmark er 6 %.Tabellen til høyre viser utviklingen i medlemstall i norsk politiske partier i perioden 1996 til 2006. De fleste partier har hatt en markant nedgang, med Senterpartiet og Høyre som de som har kommet dårligst ut. Begge disse partiene har blitt halvert i antall medlemmer på ti år. Det store unntaket fra trenden er Fremskrittspartiet, som har nesten firedoblet medlemstallet i samme periode.
== Historie ==
=== De første Stortingene ===
De første Stortingene ble valgt uten partier, alle kandidatene var uavhengige. Norges to første partier, Høyre og Venstre ble dannet som grupperinger blant representantene her, og hadde derfor ikke opprinnelig som funksjon å stille til valg. Viktige stridsspørsmål i perioden var parlamentarisme, forholdet til Sverige, Målsaken, religionens stilling, allmenn stemmerett og bondeparagrafen.
=== Tidlig 1900-tall ===
Arbeiderpartiet ble stiftet i forlengelsen av arbeiderbevegelsen i Norge, og kan dermed ses som et resultat av endring av den sosiale strukturen, i kombinasjon med utvidelsen av stemmeretten. Som det første klassepartiet vokste det raskt til en dominerende posisjon, og de tidligere «borgerlige» partiene måtte alliere seg for å holde partiet utenfor makten fram til kriseforliket i 1935. Som i resten av Europa opplevde partiet også splittelse mellom kommunister og sosialdemokrater: Norges Kommunistiske Parti ble dannet i 1923. I økende grad ble ideologier som vektla sosial bakgrunn og klasse drivere av de politiske skillelinjene. Også på borgerlig fløy ble det vidtfavnende Venstre preget av splittelser: Bondepartiet (som senere ble til Senterpartiet) brøt ut i 1920, KrF i 1933. Delvis som en reaksjon mot sosialistenes framgang ble Nasjonal Samling dannet på ytre høyre fløy i 1933. Den første rene Arbeiderpartiregjeringen, Christopher Hornsruds regjering, ble dannet i 1928, men denne satt bare i 18 dager.
=== Etterkrigsårene ===
Partiet med størst framgang i valget etter andre verdenskrig var Norges Kommunistiske Parti, vanligvis forklart med Sovjetunionens popularitet etter deres rolle i krigen, og den kommunistiske motstandsbevegelsen. Populariteten skulle imidlertid hurtig avta, og partiet spilte aldri en viktig rolle i utviklingen av politikk. Partiet som fremfor noe skulle dominere norsk politikk var Arbeiderpartiet. Partiet var det største partiet i Stortinget i alle valg fra og med 1924. Høyre var det største partiet på borgerlig side, og regjerte i koalisjoner med KrF og Sp i perioder, uten at dette ga dramatiske kursendringer. Arbeiderpartiet hadde rent flertall og dannet regjering i 1945.
=== Nyere tid ===
Opposisjon mot NATO ble den utløsende årsaken til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti, senere Sosialistisk Venstreparti av rester av NKP og utbrytere fra Ap, som en opposisjon til venstre, i hovedsak i miljø- og utenrikspolitikk. Den relativt brede konsensusen i norsk skulle bli ytterligere redusert gjennom suksessen til Anders Langes arvtaker, Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet, men denne gang fra høyre. Spørsmålet om norsk EU-medlemskap dro en kile mellom de naturlige alliansepartnerne i norsk politikk. Ja-siden brakte de tradisjonelle motstanderne Ap og Høyre sammen (selv om Ap hadde en betydelig nei-fraksjon, noe Høyre ikke hadde), og vanskeliggjorde samarbeid med henholdsvis SV og sentrum (KrF, Sp og Venstre). Folkeavstemningene i 1972 og 1994 viste at de partiene som hadde en tydelig profil og var enig internt vant (Sp), mens utydelige posisjoner ble straffet (Venstre i 1972, FrP og Ap etter 1994). Etter Thorbjørn Jaglands 36,9 ultimatum dannet Kjell Magne Bondevik sentrumsregjeringen i 1997 med Krf, Sp og Venstre. Regjeringen falt på et annet spørsmål som splittet tradisjonelle allierte: miljø (eller nærmere bestemt gasskraftsaken), som igjen brakte Ap og Høyre sammen. Etter at AP, SP, SV, eller NKP mistet sitt flertall i Stortinget for første gang siden 1935 i 2001, dannet Høyre, KrF og Venstre regjering, men tapte flertallet de hadde med Frp i valget 2005 til den første flertallsregjeringen siden Einar Gerhardsen. Som under kriseforliket allierte Sp seg med Ap, og denne gangen ble SV inkludert.
== Forhold mellom stat, fylkeskommune og kommune ==
Norge er delt inn i tre ulike forvaltningsnivåer; stat, fylkeskommune og kommune. Disse er alle ledet av folkevalgte organ og har ulike oppgaver. Ettersom Norge er en enhetsstat, ligger suvereniteten i staten (ikke på lavere nivå, som for eksempel i Sveits). Fylkeskommunene og kommunene har kun den kompetanse som staten (ved Stortinget) gjennom lover vedtar at disse skal ha. Lokaldemokratiet ble lovfestet ved innføringen av formannskapslovene i 1837 med innføring av folkevalgte organer på kommunalt nivå. Det ble også innført ordning med amtsting (fylkesting) hvor representantene fra formannskapene satt, fylkeskommunen ble først direkte folkevalgt i 1975.
Den norske stat var i 1000 år et organ som tilhørte Kongen og hans slekt og ble styrt av hans statstjenestemenn. I løpet av 1800-tallet ble prinsippene om folkesuverenitet, nasjonalstaten og indirekte demokrati med allmenn stemmerett innført med den hensikt at staten isteden skulle være styrt av det norske befolkningen, gjennom folkevalgte representanter.
Fylkeskommunene er etterlevninger av det som fra 1660-tallet til 1918 var kalt amt. Dette forvaltningsnivået har ansvar for videregående utdanning og en rekke kulturoppgaver. I 2002 ble fylkenes økonomisk viktigste oppgave, nemlig drift av sykehus overført til helseforetakene. Tidligere var fylkestingspolitikerne utsendinger fra kommunestyrene, men i 1975 ble det innført direktevalg til fylkestingene. Fylkene har ansvaret for videregående utdanning, tannhelsetjenesten og kulturoppgaver,
Kommunene har siden 1800-tallet utviklet seg med opphav i kirkesognene. Da formannskapslovene ble vedtatt i 1837, ble kommuneordningen innført, og disse fikk hjemmel av staten til å påta seg oppgaver som det det var flertall for i kommunestyrene. I praksis har denne friheten begrenset verdi, ettersom kommunene har få virkemidler for å øke inntektene sine. Kommunene har ansvaret for realiseringen av en stor del av de offentlige oppgavene og skal tilpasse dette til lokale formål, men mange hevder dette lokaldemokratiet har begrenset verdi grunnet lite økonomisk handlerom og nasjonale føringer.Fylkesmannen er statsadministrasjonen (ikke fylkeskommunens) representant i fylkene.
== Valgkanalen ==
Valgkanalen er en av de politiske påvirkningskanalene.
Ved Grunnloven av 1814 hadde bare embedsmenn, bønder og kjøbstadborgere stemmerett, i 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett og i 1913 kvinner over 25 år. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23, i 1946 til 21, i 1967 til 20 og i 1978 til 18 år. I Norge er det valg annethvert år, vekselvis mellom lokalvalg og stortingsvalg som begge holdes hvert fjerde år. Lokalvalget består egentlig av to separate valg som avholdes samtidig; valg av representanter til kommunestyret/bystyret, og valg av representanter til fylkeskommunen.
Hver valgperiode er i Norge fire år og velges i oddetallsår med henholdsvis stortingsvalg/sametingsvalg (2009, 2013) og kommune- og fylkestingsvalg (2007, 2011) annenhver gang. Norge har 23 partier registrert i partiregistret og ni partier representert i Stortinget, i tillegg finnes det en rekke lokale lister og representanter i kommunestyrer og fylkesting.
Mandatfordelingen på Stortinget har siden 1920 vært styrt av forholdstallsvalg i flermannskretser og er fra 1952, beregnet etter St. Laguës modifiserte metode.
=== Nominasjonsprosessen ===
De politiske partiene i Norge har en relativt lukket nominasjonsprosess, der kun partimedlemmer kan delta. De fleste partiene har brukt en noenlunde lik prosess i lang tid, på grunnlag av reglene foreskrevet i nominasjonsloven av 1920. Denne loven ble senere innlemmet i valgloven, og selv om disse paragrafene ble opphevet i 2002 følges fremgangsmåten fortsatt i de fleste partiorganisasjoner.En nominasjonsprosess til et stortingsvalg begynner typisk med at en nominasjonskomité i et fylkeslag tar inn forslag til navn fra lokallagene. Komiteen koordinerer forslagene og setter opp en midlertidig liste som sendes tilbake til lokallagene. Lokallagene kommer så med sine kommentarer til listene, som sendes tilbake til komiteen slik at et endelig listeforslag kan settes opp. Det er imidlertid et nominasjonsmøte bestående av delegater fra lokallagene som tar den endelige avgjørelsen, og her kan det komme benkeforslag på endringer i komiteens liste. Den lokale forankringen i nominasjonsprosessen oppleves som svært viktig rundt om i partiorganisasjonene, og forsøk på innblanding fra sentralt hold blir sjelden godt mottatt. Et eksempel på dette var da ledelsen i Arbeiderpartiet på midten av 1980-tallet mislyktes i å omgjøre fylkespartiet i Sogn og Fjordanes nominasjonsliste, på tross av at fylkespartiet ikke hadde overholdt Arbeiderpartiets regler om kjønnsbalanse på de øverste plassene.De fleste partier forsøker å sette opp balanserte lister, både til kommune- og fylkestingsvalg og stortingsvalg. Partiene ønsker gjerne både en balansert alders- og kjønnsfordeling og en god distriktsfordeling, slik at de lettere kan appellere til mange forskjellige velgergrupper.
== Organisasjonskanalen ==
Organisasjonskanalen (også kalt «Den korporative kanal») er en betegnelse på organisasjonslivets påvirkningskraft på Norges politiske liv. Flertallet av norske landsdekkende organisasjoner jobber i større eller mindre grad for å påvirke politiske beslutninger, og disse har ofte løpende kontakt med partiene, departementene, direktoratene, regjeringen og stortingsrepresentanter og -komiteer.
Virksomheten med å påvirke det politiske miljøet kalles gjerne lobbyvirksomhet eller korridorpolitikk. Større organisasjoner og bedrifter har gjerne et svært profesjonelt apparat for myndighetskontakt, og møter ofte sentrale politikere i uformelle settinger for å informere og påvirke politikernes syn på viktige saker. Det finnes også flere profesjonelle lobbyaktører som kan drive korridorpolitikk på vegne av sine klienter, slik som Burson-Marsteller og Geelmuyden.Kiese.
=== Formell representasjon : råd, utvalg og styrer ===
I tillegg til den uformelle korridorpolitikken deltar mange organisasjoner i formelle råd, utvalg og styrer. Dette er initiativer som igangsettes av Stortinget, regjeringen eller departementene, der organet som setter i gang utvalget også definerer mandatet og utpeker de deltagende organisasjoner. Noen utvalg er utgreiende, det vil si at de skal kartlegge et spesielt saksfelt med tanke på større lovmessige eller administrative reformer. Slike utvalg er gjerne midlertidige, og oppløses etter at de har fremlagt en rapport eller en innstilling. Andre råd og styrer er igjen permanente, og mange har en kontrollerende funksjon. Dette kan for eksempel være styrer i statsbedrifter eller -institusjoner. Andre permanente råd og styrer kan ha en rådgivende funksjon, det vil si at de gir myndighetene råd og rettledelse innenfor et bestemt fagområde. Permanente råd og utvalg kan også i noen tilfeller ha avgjørelsesmakt innenfor rammene av allerede vedtatte lover og forskrifter.Utvalg eller arbeidsgrupper nedsatt av regjeringen eller departementene publiserer sine utredninger som såkalte NOU-er (Norges offentlige utredninger). I 2009 var det 22 NOU-er, som omfattet alt fra «Tiltak mot skatteunndragelser» (NOU 2009: 4) til «Kompetanseutvikling i barnevernet» (NOU 2009: 08) og «Sikring mot tap av felleskostnader i borettslag» (NOU 2009: 17). Slike utvalg har ofte i tillegg en referansegruppe som har som oppgave å støtte utvalgets arbeid under prosessen, og i slike referansegrupper er ofte interesseorganisasjonene representerte. For eksempel hadde NOU 2010: 5 «Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering» en referansegruppe der representanter for brukerorganisasjoner, organisasjoner i arbeidslivet, bransjeforeninger, direktorat og helseforetak, KS og forsknings- og kompetansemiljøer deltok. Slik kunne for eksempel Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Norsk Pensjonistforbund, Frambu, Kommunenes Sentralforbund og Helsedirektoratet være med på å forme utvalgets utredning, som gikk ut på en gjennomgang av forvaltningen, organiseringen og finansieringen av hjelpemiddelområdet.
=== Lønnspolitikk og andre forhandlinger ===
En stor del av fordelingen av samfunnets goder skjer gjennom forhandlinger. Dette kan være forhandlinger mellom konkurrerende interesseorganisasjoner, eller mellom interesseorganisasjonene og staten.
Lønnspolitikken i Norge har siden 1935 i stor grad vært overlatt til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. Sentralt står den såkalte Hovedavtalen, som fastsetter hvordan drakampen mellom de to partene i arbeidslivet skal foregå. Hovedavtalen var opprinnelig mellom Landsorganisasjonen i Norge (LO) og den daværende Norsk Arbeidsgiverforening, og LO var i mange år nesten enerådende på arbeidstagersiden i Norge. De senere år har imidlertid LO fått konkurranse av andre organisasjoner som Akademikerne, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og den nå nedlagte Akademikernes Fellesorganisasjon. På arbeidsgiversiden representerer Næringslivets Hovedorganisasjon de fleste norske bedriftene, mens KS forhandler på vegne av kommunene. Staten forhandler på egne vegne som arbeidsgiver i mange av tariffoppgjørene.Også jordbruks- og fiskerioppgjørene i Norge skjer gjennom forhandlinger; her fastsettes størrelsen på det offentlige tilskuddet til primærnæringene. Forhandlingene skjer mellom staten på den ene side og organisasjoner for primærnæringene – Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Fiskarlag – på den annen. Forhandlingene her har ikke bare konsekvenser for norske bønder og fiskere, da de også indirekte påvirker matvareprisene for hele samfunnet. Om ikke staten og primærnæringenes organisasjoner blir enige avgjøres størrelsen av støtten av Stortinget.Det er på ingen måte vanntette skiller mellom organisasjonskanalen og valgkanalen. Tettest har samarbeidet mellom Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet vært, og inntil 1992 var det slik at LO-fagforeninger også var kollektivt innmeldte i partiet. Det tette samarbeidet har vært et organisasjonsmessig fortrinn for Arbeiderpartiet i form av økonomiske støtteordninger og felles interesser i å bygge opp en landsomfattende arbeiderpresse, men har heller ikke alltid vært uproblematisk internt: Arbeiderpartiets fokus på mer helhetlige politiske løsninger kan ofte komme i konflikt med de smalere interessene til arbeidstagerorganisasjonen LO.Også på ikke-sosialistisk side har det vært samarbeid mellom partier og organisasjonslivet. Et eksempel på dette er Senterpartiet og Norges Bondelag, som har samarbeidet siden 1920-tallet. Næringslivets Hovedorganisasjon har også hatt bånd til Høyre, og gav tidligere partiet økonomiske bidrag.
== Mediekanalen ==
Siden 1814 har det vært stor grad av ytringsfrihet i Norge. Mediene har stor innflytelse over hvilke saker som kommer på den politiske dagsorden. Tidligere hadde de politiske partiene relativt stor innflytelse på mediene gjennom eierskap i partiaviser, men i de siste tiårene har denne eierinnflytelsen blitt bygd ned, slik at få av avisene og ingen riksdekkende TV- eller radiokanal er underlagt politisk kontroll. Politikken legger føringer på mediene gjennom eierskapsbegrensninger på mediebedrifter, forbud mot politisk TV-reklame, gjennom konsesjonsbetingelser til etermedier og gjennom ledelse av NRK.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Mellbye, Axel J.; Kval, Karl-Eirik og Sagen, Marianne (2008). Politikk og makt. Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-26805-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ryssevik, Jostein (1994). I samfunnet . 3, Det norske politiske systemet : lærebok samfunnskunnskap studieretningsfag VK 2. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-40662-8.
== Eksterne lenker ==
Stortinget.no
Regjeringen.no | Danmark er et parlamentarisk, representativt og demokratisk konstitusjonelt monarki med et flerpartisystem. Statsministeren er regjeringssjef og primus inter pares for Danmarks regjering, som er landets utøvende makt. | 193,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snorre_A | 2023-02-04 | Snorre A | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Equinor', 'Kategori:Nordsjøen', 'Kategori:Norske olje- og gassplattformer'] | Snorre A eller Snorre TLP (Tension Leg Platform) er en oljeplattform på Tampenområdet omkring 150 kilometer vest av Florø på norsk sektor av Nordsjøen. Plattformen er flytende og er forankret i havbunnen med strekkstag. Plattformen er bygd i stål, og er en integrert bore-, produksjons- og boligplattform. Snorre A produserer fra Snorrefeltet, og produksjonen startet i august 1992, da med Saga Petroleum som operatør. I 1999 ble Saga Petroleum oppkjøpt av Norsk Hydro, og 1. januar 2003 tok Statoil over som operatør og er det fortsatt.
Stabilisert olje blir ført via rørledninger til Statfjord A for prosessering, og blir deretter lastet ombord i tankskip via lastebøyer. Gassen blir ført til det europeiske kontinentet via rørledningene Statpipe/Norpipe. Boligkvarteret har 268 køyer. Forsyningsbasen til Snorre A og Snorre B ligger i Florø.
| Snorre A eller Snorre TLP (Tension Leg Platform) er en oljeplattform på Tampenområdet omkring 150 kilometer vest av Florø på norsk sektor av Nordsjøen. Plattformen er flytende og er forankret i havbunnen med strekkstag. Plattformen er bygd i stål, og er en integrert bore-, produksjons- og boligplattform. Snorre A produserer fra Snorrefeltet, og produksjonen startet i august 1992, da med Saga Petroleum som operatør. I 1999 ble Saga Petroleum oppkjøpt av Norsk Hydro, og 1. januar 2003 tok Statoil over som operatør og er det fortsatt.
Stabilisert olje blir ført via rørledninger til Statfjord A for prosessering, og blir deretter lastet ombord i tankskip via lastebøyer. Gassen blir ført til det europeiske kontinentet via rørledningene Statpipe/Norpipe. Boligkvarteret har 268 køyer. Forsyningsbasen til Snorre A og Snorre B ligger i Florø.
== Gassutblåsningen ==
På kvelden 28. november 2004 var det en ukontrollert gassutblåsning fra injeksjonsbrønn P-31 på Snorre A. Situasjonen var svært kritisk, og personell ble evakuert med helikopter. Det var fare for gasseksplosjon, men det var ingen fare for at plattformen skulle kantre eller synke da gass i sjø på dypt vann faktisk gir økt oppdrift.
Brannpumpene og overrislingsanlegget kunne ikke brukes, siden sjøvannet disse anleggene benytter inneholdt gass. Nødavstengning 2 (NAS2) ble iverksatt, noe som innebærer at bare nødkraft var tilgjengelig. For å plugge brønnen måtte hovedkraftforsyningen startes opp igjen, og omkring klokken 10:00 den 29. november lyktes det å stoppe utblåsningen.
Ifølge granskningsrapporten til Petroleumstilsynet kunne hendelsen under ubetydelig
endrede omstendigheter ha medført at gassen antente, derpå oppdrifts- og stabilitetsproblemer,
med påfølgende fare for tap av flere menneskeliv, miljøskader og ytterligere tap av materielle verdier. Bunnrammen inneholder 42 brønnhoder. Ved skade på denne kunne en ha fått utstrømning av gass og olje fra reservoaret. Dette ville ha ført til en alvorlig miljøforurensning.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
– Fakta om Snorre Equinor
Teknisk Ukeblad – Snorre A kunne sunket (Publisert 29. november 2004) Besøkt 1. mars 2009 | Snorre A eller Snorre TLP (Tension Leg Platform) er en oljeplattform på Tampenområdet omkring 150 kilometer vest av Florø på norsk sektor av Nordsjøen. Plattformen er flytende og er forankret i havbunnen med strekkstag. | 193,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snorre_B | 2023-02-04 | Snorre B | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Equinor', 'Kategori:Nordsjøen', 'Kategori:Norske olje- og gassplattformer'] | Snorre B er en oljeplattform i blokk 34/4 på Snorrefeltet i Nordsjøen. Plattformen ble bygget av Aker Stord og startet produksjonen i juni 2001.
Snorre B er en integrert halvt nedsenkbar bore-, produksjons- og boligplattform, og ligger om lag syv kilometer nord for Snorre A. Den produserte oljen transporteres med rørledning til Statfjord-B for lagring og eksport. Noe av gassen reinjiseres i reservoaret, mens resten sendes i rørledning til Statpipe-systemet via Snorre A.
Plattformen ble opprinnelig operert av Norsk Hydro. Den opereres nå av Equinor.
Plattformen ble designet av en joint venture mellom Kværner Engineering og Aker Engineering i perioden 1998-2001.
I januar 2006 oppsto det brann i et tavlerom på plattformen, og mannskapet måtte gå i livbåtene. Brannen kom imidlerid raskt under kontroll, og det ble ikke nødvendig å sjøsette livbåtene.Etter et jordskjelv i Nordsjøen registrert klokken 06:32, 21. mars 2022 stengte Equinor plattformen som et føre-var-prinsipp. Det var ingen indikasjoner på at noe var galt med plattformen.
| Snorre B er en oljeplattform i blokk 34/4 på Snorrefeltet i Nordsjøen. Plattformen ble bygget av Aker Stord og startet produksjonen i juni 2001.
Snorre B er en integrert halvt nedsenkbar bore-, produksjons- og boligplattform, og ligger om lag syv kilometer nord for Snorre A. Den produserte oljen transporteres med rørledning til Statfjord-B for lagring og eksport. Noe av gassen reinjiseres i reservoaret, mens resten sendes i rørledning til Statpipe-systemet via Snorre A.
Plattformen ble opprinnelig operert av Norsk Hydro. Den opereres nå av Equinor.
Plattformen ble designet av en joint venture mellom Kværner Engineering og Aker Engineering i perioden 1998-2001.
I januar 2006 oppsto det brann i et tavlerom på plattformen, og mannskapet måtte gå i livbåtene. Brannen kom imidlerid raskt under kontroll, og det ble ikke nødvendig å sjøsette livbåtene.Etter et jordskjelv i Nordsjøen registrert klokken 06:32, 21. mars 2022 stengte Equinor plattformen som et føre-var-prinsipp. Det var ingen indikasjoner på at noe var galt med plattformen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Fakta om Snorre Equinor | Snorre B er en oljeplattform i blokk 34/4 på Snorrefeltet i Nordsjøen. Plattformen ble bygget av Aker Stord og startet produksjonen i juni 2001. | 193,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edwin_Jacob | 2023-02-04 | Edwin Jacob | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske seilere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1924'] | Edwin Ellis Jacob (født 10. april 1878 i Kensington, død 1964) var en britisk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris.
Jacob vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1924 i Paris. Han var med på den britiske båten «Emily» som kom på andreplass i 8-metersklassen, bak den norske båten «Bera». Seilasene ble gjennomført utenfor Le Havre i perioden 21. til 26. juli. Mannskapet på «Emily» var; Edwin Jacob, Thomas Riggs, Walter Riggs, Ernest Roney og Harold Fowler
| Edwin Ellis Jacob (født 10. april 1878 i Kensington, død 1964) var en britisk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris.
Jacob vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1924 i Paris. Han var med på den britiske båten «Emily» som kom på andreplass i 8-metersklassen, bak den norske båten «Bera». Seilasene ble gjennomført utenfor Le Havre i perioden 21. til 26. juli. Mannskapet på «Emily» var; Edwin Jacob, Thomas Riggs, Walter Riggs, Ernest Roney og Harold Fowler
== OL-medaljer ==
1924 Paris - Sølv i seiling, 8-meter klassen Storbritannia
== Eksterne lenker ==
(en) Edwin Jacob – Olympedia
(en) Edwin Jacob – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Edwin Ellis Jacob (født 10. april 1878 i Kensington, død 1964) var en britisk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris. | 193,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skogfond | 2023-02-04 | Skogfond | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk skogbruk'] | Skogfond, fram til 2005 kalt skogavgift, er en tvungen fondsavsetning som skal gi skogeieren et bedre grunnlag for å finansiere tiltak med sikte på en bærekraftig forvaltning av skogressursene.I Norge skal hver skogeiendom med produktiv areal over 10 dekar sette av mellom 4 % og 40 % av verdien av omsetningen ved salg av skogsvirke på en skogfondskonto. Skogfondskontoen blir administrert av skogbruksstyresmaktene. Skogfondsmidlene kan skogeieren bruke til skogkultur, skogbruksplanlegging, skogproduksjon, skogsveier og tiltak som tar sikte på å sikre viktige miljøverdier i skogen.
Rentene av inneståande skogfond kan brukes til den offentlege administrasjonen av skogfondsordninga, og ellers til ulike skogbruksformål, spesielt informasjon og rettledning i spørsmål som gjelder skog og skogbruk.
| Skogfond, fram til 2005 kalt skogavgift, er en tvungen fondsavsetning som skal gi skogeieren et bedre grunnlag for å finansiere tiltak med sikte på en bærekraftig forvaltning av skogressursene.I Norge skal hver skogeiendom med produktiv areal over 10 dekar sette av mellom 4 % og 40 % av verdien av omsetningen ved salg av skogsvirke på en skogfondskonto. Skogfondskontoen blir administrert av skogbruksstyresmaktene. Skogfondsmidlene kan skogeieren bruke til skogkultur, skogbruksplanlegging, skogproduksjon, skogsveier og tiltak som tar sikte på å sikre viktige miljøverdier i skogen.
Rentene av inneståande skogfond kan brukes til den offentlege administrasjonen av skogfondsordninga, og ellers til ulike skogbruksformål, spesielt informasjon og rettledning i spørsmål som gjelder skog og skogbruk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lov om skogbruk
Forskrift om skogfond o.a. | Skogfond, fram til 2005 kalt skogavgift, er en tvungen fondsavsetning som skal gi skogeieren et bedre grunnlag for å finansiere tiltak med sikte på en bærekraftig forvaltning av skogressursene. Lov om skogbruk (skogbrukslova) fra Lovdata. | 193,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knud_Degn | 2023-02-04 | Knud Degn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske seilere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 16. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1924'] | Knud Oluf Jessen Degn (født 11. mai 1880, død 16. mai 1965) var en dansk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris.
Degn vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1924 i Paris. Han var med på den danske båten «Bonzo» som kom på andreplass i 6-metersklassen, bak den norske båten «Elisabeth V». Mannskapet på «Bonzo» var; Knud Degn, Christian Nielsen og Vilhelm Vett. Seilasene ble gjennomført utenfor Le Havre i perioden 21. til 26. juli.
| Knud Oluf Jessen Degn (født 11. mai 1880, død 16. mai 1965) var en dansk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris.
Degn vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1924 i Paris. Han var med på den danske båten «Bonzo» som kom på andreplass i 6-metersklassen, bak den norske båten «Elisabeth V». Mannskapet på «Bonzo» var; Knud Degn, Christian Nielsen og Vilhelm Vett. Seilasene ble gjennomført utenfor Le Havre i perioden 21. til 26. juli.
== OL-medaljer ==
1924 Paris - Sølv i seiling, 6-metersklassen Danmark
== Eksterne lenker ==
(en) Knud Degn – Olympedia
(en) Knud Degn – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Knud Degn – databaseOlympics.com (arkivert) | Knud Oluf Jessen Degn (født 11. mai 1880, død 16. | 193,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8samer | 2023-02-04 | Sjøsamer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kystkultur', 'Kategori:Pelshandel', 'Kategori:Sjøsamer'] | Sjøsamer eller kystsamer er samer som holder til ved kysten og som tradisjonelt har livnært seg gjennom fiske, fangst og jordbruk. Sjøsamisk bosetning strekker seg langs kyst og fjorder fra Finnmark til Trøndelag. Sjøsamene var siden sagatiden kjent som utmerkede båtbyggere. De bygde fiskebåter, men først og fremst var de kjent som byggere av jekter. Sjøsamene har mistet mye av sin kulturelle egenart og delvis forlatt gamle næringsveier, men en kulturell oppvåkning siden 1970-årene har vitalisert de gamle kulturuttrykkene. Språkene deres står imidlertid i fare for å dø ut.
Samenes opprinnelige livsform var det en kaller veidekultur, med en gradvis overgang til gårdsbruk rundt slutten av jernalderen. En av de første skriftlige kilder om samene er Ottars beretninger fra rundt år 890. Ottar var en høvding som beskriver at han tar skatter fra samene. En er usikker på hvordan forholdet mellom sjøsamer og norrøn befolkning i vikingtiden, og før dette, har vært, men en tror at de levde i hver sine områder med nokså harmoniske former for kontakt. Senere har sjøsamene, som andre samer, vært uttatt for andre folkeslags ekspansjon inn i deres leveområder, blant annet med innflyttere og skattelegging både fra Danmark-Norge, Sverige og Russland. Under de store konfliktene som oppstod om overhøyhet til Nord-Norge på 1600-tallet, forsøkte maktene å legalisere sine interesser i nord med å henvise til gamle skattekrav vis á vis samene. Etter Kalmarkrigens slutt i 1613 ble landenes forhold til Nordkalotten avklart. Etter dette var det Danmark-Norge som regulerte samenes skatter og særlover for folkegruppen. Senere på 1700-tallet ble det gjennomført kristning av samene, men språkopplæringen i norsk som ble gitt dem førte til en gradvis svekkelse av deres egne språk. Andre former for fornorsking av samer gjorde seg også gjeldende utover fra 1800-tallet, men ble avsluttet rundt midten av 1900-tallet.
| Sjøsamer eller kystsamer er samer som holder til ved kysten og som tradisjonelt har livnært seg gjennom fiske, fangst og jordbruk. Sjøsamisk bosetning strekker seg langs kyst og fjorder fra Finnmark til Trøndelag. Sjøsamene var siden sagatiden kjent som utmerkede båtbyggere. De bygde fiskebåter, men først og fremst var de kjent som byggere av jekter. Sjøsamene har mistet mye av sin kulturelle egenart og delvis forlatt gamle næringsveier, men en kulturell oppvåkning siden 1970-årene har vitalisert de gamle kulturuttrykkene. Språkene deres står imidlertid i fare for å dø ut.
Samenes opprinnelige livsform var det en kaller veidekultur, med en gradvis overgang til gårdsbruk rundt slutten av jernalderen. En av de første skriftlige kilder om samene er Ottars beretninger fra rundt år 890. Ottar var en høvding som beskriver at han tar skatter fra samene. En er usikker på hvordan forholdet mellom sjøsamer og norrøn befolkning i vikingtiden, og før dette, har vært, men en tror at de levde i hver sine områder med nokså harmoniske former for kontakt. Senere har sjøsamene, som andre samer, vært uttatt for andre folkeslags ekspansjon inn i deres leveområder, blant annet med innflyttere og skattelegging både fra Danmark-Norge, Sverige og Russland. Under de store konfliktene som oppstod om overhøyhet til Nord-Norge på 1600-tallet, forsøkte maktene å legalisere sine interesser i nord med å henvise til gamle skattekrav vis á vis samene. Etter Kalmarkrigens slutt i 1613 ble landenes forhold til Nordkalotten avklart. Etter dette var det Danmark-Norge som regulerte samenes skatter og særlover for folkegruppen. Senere på 1700-tallet ble det gjennomført kristning av samene, men språkopplæringen i norsk som ble gitt dem førte til en gradvis svekkelse av deres egne språk. Andre former for fornorsking av samer gjorde seg også gjeldende utover fra 1800-tallet, men ble avsluttet rundt midten av 1900-tallet.
== Historie ==
I tidlige tider var størsteparten av befolkningen i det som i dag er Norge bosatt ved kyst- og fjordstrøk. Menneskene som levde her tilhørte to etniske grupper, nemlig samer og germanere. Germanernes kultur utviklet seg til den norrøne og senere norske kulturen. Ordet «finn» (fenni) ble benyttet først av den romerske historikeren Tacitus i år 98, og senere brukt i skriftlige norrøne kilder.Forskere beskriver samene i jernalderen, rundt 500 år før Kristus, som mobile fangstfolk, mens den norrøne befolkningen er bofaste bønder. Imidlertid peker nyere forskning på at samene nok ikke bare drev med fiske og fangst, men begynte med gårdsbruk rundt slutten av jernalderen. Likeledes har sannsynligvis den norrøne befolkningen også dradd på lange reiser for å drive fangst og fiske. Dermed har begge de to etniske gruppene overlappet hverandres livsform.Samenes opprinnelige livsform med fangst og fiske omtales som en veidekultur.
=== Sjøsamene i vikingtiden ===
==== Samenes områder og levesett ====
Kilder fra 900-tallet forteller at samene drev med jakt, fangst, skigåing, båtbygging, husdyr, og at de gjorde tjeneste hos konger og høvdinger. Da Ottar fra Hålogaland besøkte England rundt år 890 fortalte han at nord for ham er bare ødemark, men at det finnes samer der. Disse driver jakt om vinteren og fiske om sommeren. Ottar nevner også at han tar skatter fra samene i form av pels av mår, rein og bjørn, samt fjær, hvalbein og skipstau. Også sagalitteratur forteller om sjøsamisk næringsstruktur.En regner med at samer og norrøne folk har hatt et naboskap minst siden 500-tallet. Noen holdepunkter for dette er urnordisk språkpåvirkning i samiske dialekter, et annet er gravfunn fra rundt 700-tallet. Gravfunnene tyder på like inntektsformer, der nordiske fiskerbønder tok til seg kulturelementer fra samiske veidefolk.
Det er funnet spor etter samer langs kysten fra Nordmøre til Murmansk, både arkeologiske spor og senere i skriftlige kilder. Samene har både bodd inne i fjordene, langs kysten og på øyene langs kysten. Dermed besto store deler av Kyst-Norge av to kulturer.
==== Konflikt eller harmonisk sameksistens? ====
I historieforskningen har en ment at norrøne høvdinger utnyttet samene med skattelegging og plyndringsraid. Utover fra 1970-årene skjedde en endring i tolkningen der en mente at samer og norrøne folk levde og samarbeidet mer harmonisk. Forskningen la fra da av vekt på vennskapsalianser og likeverd, og at de to gruppene utnyttet forskjellige ressurser som ikke utgjorde en trussel for hverandre. Argumenter for dette synet var blant annet at samene var svært godt kjent i landskapet og om noen ville fare frem med vold, ville de kunne gjemme seg bort i det store og neste folketomme landet. Om de virkelig ble utsatt for vold og urett over lengre tid ville de hold seg lang unna de norrøne befolkningene.Nyere forskning har gitt argumenter for at forholdet mellom de etniske gruppene ikke var så harmonisk. De norrøne høvdingene var politisk og økonomisk dominerende, og behov for nytt land presset samene fra deres tidligere områder. Imidlertid finnes det tegn på at samene kunne sette hardt mot hardt. Kanskje til og med selv tatt kontakt med høvdingene for samarbeid og selv utvidet sine områder ut mot kysten. Noe som tyder på dette er grensemarkeringer med edelmetall, gravplasser og faste boplasser. Historikere underbygger dette med at samene både kunne ha hatt strategiske ledere og en form for militær organisering. En tror derfor at den samiske kulturen faktisk ble styrket i møtet med de norrøne folkene. Blant annet dukker det opp mange nye kulturuttrykk som rikt utstyrte samiske graver med kostbare gjenstander fra denne tiden.
==== Samenes båtbygging ====
Snorre Sturlason og Eirik Oddsson forteller om sjøsamer som bygde store båter. Disse var ikke klinket, men bundet sammen med sener etter samisk tradisjon. Skipet «Ormen», som Radu den Rame i Salten fikk bygget, er vurdert til enten helt eller delvis være bygget av samer. Bak denne tolkningen ligger utsagnet om at Raud hadde mange samer i sitt følge. I tillegg til sagaberetningene understøtter arkeologiske funn at samene var gode båtbyggere allerede i jernalderen eller tidlig middelalder.
Samene som bodde inne i fjordene hadde god tilgang til tømmer for båtbygging. Derimot var tilgangen til trær heller dårlig for de norrøne folkene ved kysten. En regner derfor med at det var samene som stod for mye av båtbyggingen, i alle fall de største skipene. Uansett anses kunnskapen om båtbygging å ha vært noe som samer og norrøne folk begge hadde.Senere på 1600- og 1700-tallet er samenes båtbygging dokumentert i mange skriftlige kilder, en regner derfor at dette er en kontinuerlig tradisjon siden tidlig middelalder. Sjøsamene bygde nordlandsbåter som firroinger, seksroinger, åttringer, men mest kjent er de for bygging av jekter i nordlige deler av Nord-Norge. Dette var større skip for transport av varer mellom Nord-Norge og Bergen. Spesielt på 1500-tallet var det stor befolkningsvekst og oppgang i fiskeriene, samiske båtbyggere hadde da gode tider. Fra 1700-tallet kjenner en til at sjøsamene i fjordene i Ofoten, Tysfjorden og Vesterålen hadde spesialisert verktøy og smier for båtbygging. I Finnmǫrk (dagens Finnmark) kjenner en også til at sjøsamene drev med båt- og jektebygging vår og høst, som en del av sesongsyklusen. De aller største jektene i Nord-Norge ble bygget av samene ved Altafjorden.
=== Sjøsamene i middelalderen ===
==== Fiske og husdyrhold ====
Kommersielle fiskerier som lofotfisket ble etablert i middelalderen rundt år 1000. Et aktuelt spørsmål er om samene var med helt fra begynnelsen. Noen skriftlige kilder tyder på at samene deltar rundt 1100-tallet, blant annet omtaler Passio Olavi et fiskeri som antas å være vårtorskefiske i Finnmǫrk, der lokale samer deltar og nordmenn var tilreisende. Med deltagelse i fiske for salg ble dette en viktig aktivitet blant flere andre oppgaver som samene drev med. Videre antas det at siidaen (en type grendelag) kunne ha organisert samenes fiskerier.Et annet spørsmål er når sjøsamene begynte å holde husdyr. Noen få arkeologiske funn i Salten og Ofoten kan tyde på samiske gårder allerede rundt 1000-tallet. En antar at det kan ha vært samiske gårdsbosetninger med jordbruk i høymiddelalderen i dagens Sør-Troms og Nordland. Dette vil bety at sjøsamene kunne ha sluttet med nomadisk drift og heller ble boende på gårder. Lengre nord fikk samene husdyr som sau, geit og muligens ku, som de tok med seg på de sesongmessige forflytningene. Fra 1200- og 1300-tallet ble fiske og jordbruk sjøsamenes hovednæringer i Nordland, med deltagelse på lofotfisket. Fra før hadde samene solgt sel, hval og sjøfugl, så overgangen til lofotfisket var bare en fortsettelse av disse tradisjonelle næringene.
Senere finnes mer detaljert dokumentasjon i form av skattelister fra 1500-tallet. Disse forteller om sjøsamenes bosetning og leveveier. På begynnelsen av 1600-tallet blir så de dansk-norske skattelistene for samene systematiske. Figuren viser kart over skattemanntallet for sjøsamer fra 1601. Samene var da bosatt i alle større fjorder og større øyer nord for Bodø-halvøyen.
==== Finnekonger ====
Den samiske samfunnsorganiseringen har vært sett på som egalitært, altså uten noen klare ledere. Nyere forskning har imidlertid kommet til andre oppfatninger. Deling av fangst er et aspekt som taler for det egalitære, men en tro at dette var situasjonsavhengig. Der fangsten ble foretatt av en gruppe, som for eksempel fiske og villreinfangst ble utbyttet fordelt kollektivt. Derimot for individuelle jaktformer ser en for seg at jegeren tok hele utbyttet. Gravfunn på den annen side tyder på sosial lagdeling. En tror derfor at det har vært et mangfold i sosial organisering, men dog med variasjoner både i tid og sted.De historiske kildene etter den svenske biskopen Olaus Magnus og den norske presten Peder Claussøn Friis omtaler finnekonger fra sagatiden. Disse omtaler også Finnmǫrk som et eget kongerike. Historikeren Håvard Dahl Bratrein har sett på mulighetene av samiske lederskikkelser. Bratrein har arbeidet med en kilde fra 1313 som omtaler en viss Martin finnekonge som dro til Bergen for å forhandle med kong Håkon V Magnusson. Anledningen var at den islandsk høvdingen Gizzur Galle hadde blitt satt inn som skatteoppkrever i Finnmǫrk, og at han for frem brutalt. Samene var da fattige og i stor nød, og Martin finnekonge ville be om skattelettelser.
==== Etablering av fiskevær i Nord-Troms og Finnmark ====
I tidlig middelalder kom bare norske fiskebønder opp til Finnmǫrk for å delta i sesongfiske, ellers var det ikke noen gårdsbosetning hverken for nordmenn eller samer så langt nord.Helt nord i Finnmǫrk fikk samene erfaring med nært og helårlig naboskap med norsktalende på 1200-tallet. Dette hadde sammenheng med at hanseatene etablerte handelssamband og at fiskeriene var gode. Det ble i dette århundret etablert fiskevær ytterst på kysten der avstanden til fiskefeltene var kort. Det kom i denne tiden en del nordmenn som slo seg ned og ble fastboende. Disse var mer avhengig av jektefart for handel med Bergen eller Trondheim for å få tak i mel og andre varer.Sjøsamene var del av mangfoldigheten i disse værene, der folk fra mange kanter av kysten deltok i sesongfiske.
==== Tradisjonelle bosetninger og næringsveier ====
Tradisjonelt har sjøsamenes økonomi kretset om jakt, fangst og fiske. Et karakteristisk trekk er at de har foretatt forflytninger mellom forskjellige sesongboplasser. Dette for å utnytte de tilgjengelige ressursene best mulig. Skriftlige kilder fra 1600-tallet om sjøsamenes næringer i nordlige deler av Nordland og Sør-Troms beretter om at de drev med åkerbruk, husdyr og fiske, i tillegg til jakt og fangst. De drev også med båtbygging og smiing, noe norske fiskerbønder ikke drev med. Mer detaljert kjenner en til at sjøsamer i Tysfjord var mobile ved at de hadde vinterboplasser i ytre fjordområder og sommerboplasser inne i fjordene. De som bodde lenger nord i landet er ikke kjent for å ha drevet med åkerbruk, for dem var jakt og fangst det viktigste. Videre drev sjøsamene som bodde ute på øyer med reinhold.På slutten av 1500-tallet kunne sjøsamenes årssyklus med skifte av bosted i Finnmark bestå av:
sommer – fiske og jakt på fugl ute i fjordene og på øyene, innsamling av egg, fjær og dun,
høst – flytting innover i landet i fjordene, fiske i godt vært, ellers skogsdrift for tømmer til båtbygging,
vinter – boplasser i fjellene under tregrensen med jakt og fangst og
vår – boplasser ved sjøkanten for fiske i godt vær, i dårlig vær kunne aktivitetene ha vært båtbygging og jakt til fjells.Lensherre over Nordlandene Hartvig Bille skriver i 1609 at samene i Lofoten, Vesterålen og Andøya betaler skatt og bruker «nordmenns habitt» (klesdrakt). Lenger sør på Helgelandskysten sier han at samene betaler «nordmannsskatt» og ellers hadde sluttet med samisk klesdrakt. Sjøsamene her var blitt som fastboende fiskerbønder å regne. Imidlertid har neppe assimilasjonen vært særlig sterk på 1600-tallet, samene hold fortsatt godt på sin kultur.Et spesielt trekk med sjøsamenes fiske var at kvinnene var med, de både rodde og overnattet sammen med mennene på fiske. For norske fiskere var det utenkelig at kvinner skulle være med på fiske, da folketroen forbød dette.
==== Skatter og nasjonstilhøringhet ====
Helt fra vikingtiden ser det ut til at en oppfattet samenes bosetningsområder, i alle fal ved kysten, som norske interesseområder. Etter rikssamlingen rundt år 900 bestemte kongen at den gamle retten høvdingene hadde hatt på finneskatt og oppkjøp av varer, skulle tilfalle ham. Fra 1200-tallet kom det til flere stridigheter om hvem som hadde rett til å ta skatter fra samene. I en overenskomst fra 1330 sies det at russerne har rett til å ta skatt fra samene langs kystområdene ned til Lyngen og østover mot Kjølen. Norges konge har rett til å kreve inn skatter fra samer helt til sørspissen av Kolahalvøya og helt ned til Kandalaksjabukta ved Kvitsjøen. Denne beskatningen foregikk fra 1200-tallet frem til rundt 1600.Samene var ikke bare underlagt beskatning fra Russland og Danmark-Norge, men også Sverige. Russerne hadde interesser i kystene på Nordkalotten, men hadde måtte akseptere at samen utgjorde en kystbosetning som var Danmark-Norges domene og derfor utenfor deres kontroll. Derimot var samene i innlandet og fjordene noe som russerne anså som underlagt deres gamle skattekrav. Det finnes skattelister fra begynnelsen av 1600-tallet som viser at samene ble beskattet helt sør til Malangen av russerne. I områdene lengre sør til Tysfjorden var det Danmark-Norge og Sverge som krevde inn skatter fra sjøsamene.
Anslagsvis kan antallet skatteytere mulitpliseres med fem for å få et overslag over antallet innbygere.
==== Tre muligheter for handelssamband ====
På 1500-tallet og spesielt i siste halvdel av århundret var det tre virksome handelssystemer som gjorde seg gjeldende på Nordkalotten. Det første var handelen via Bergen (nordlandshandelen) der Hanseatene kjøpte tørrfisk fra Nord-Norge og solgte korn. Et annet system ble drevet av handelsmenn fra Bottenviken som dro nordover for å handle med både samer i innlandet og ved kysten. Det tredje systemet drives av russiske handelsmenn som også ferdes ved kysten og i innlandet. Senere kom dette tredje systemet opp på et mer profesjonelt nivå, kjent som pomorhandel.Den tradisjonelle nordlandshandelen var lite interessert i samenes pelsverk, dette var derimot de svenske handelsmennene (birkarlene) og russerne svært interessert i. De svenske birkarlene var også interessert i tørrfisk noe det var stor etterspørsel etter i Sverige. En annen ting var at den svenske kongen Gustav Vasa arbeidet for en sterkere og sentralstyrt stat, til dette formålet trengtes effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Utnyttelse av fiskeriene langs Nordkalottens kyster ble sette på som en viktig strategi for å øke statlige inntekter.De svenske handelsmennene brakte med seg matvarer som mel og smør, samt utstyr for fiskebåtene som hamp, tekstiler og jernvarer. Ofte skjedde handelen på samens vinterboplasser og birlkarlene holder derfor et stort antall rein for varetransport. Stedene birlkarlene dro til er Tysfjorden, Lyngen, Alta og Varanger. Dette var hovedstøttepunkter for videre transport ut til kystområdene. På denne tiden skjer det også at en del innlandssamer blir nomader, altså at de driver sesongmessigste forflytninger av større reinflokker over store avstander. Disse nomadiske samene blir et bindeledd mellom sjøsamene og de svenske handelsfolkene, men delvis solgte de også sine egne produkter. Spesielt var de interessert i å kjøpe opp skinn som ble solgt videre til birlkarlene.Selv om flere forhold rundt sjøsamenes handel og næringsveger på 1500-, 1600- og 1700-tallet er uklart, har flere historikere ment at samene var bedre rustet til å møte kriser og nedgangstider enn nordmennene. Årsaker er påpekt å være deres allsidig ressursutnyttelse og flere handelsmuligheter enn bare nordlandshandelen som nordmennene var avhengig av. Imidlertid regner en med at sjøsamene i dagens Nordland og Troms på 1700-tallet var like tilknyttet nordlandshandelen som nordmennene, selv om regionale forskjeller fantes.Amtmann Hans Hansen Lilienskiold skriver rundt 1700 at samene som ikke var avhengig av noe handelsmonopol (nordlandshandelen), greier seg bedre enn nordmenn som har latt seg bli avhengig av dette. Blant annet var nordlandshandelen preget av tidvis sviktende tilførsel.
=== Geopolitiske rivaliseringer om Nordkalotten ===
==== Tre stater i konflikt om skattelegging av samene ====
På 1500-tallet var det tre stater som hadde interesser i nordområdene der samene hold til; Danmark-Norge, Sverige og Russland. I senmiddelalderen gikk de dansk-norske interessene mer og mer over til å dreie seg om kystfisket, mens pelshandel som siden vikingtiden var av interesse i nordøst, gradvis ble et russisk og svensk anliggende. Der det tidligere var tre stater som krevde skatter fra samene, var det fra midten av 1500-tallet Danmark-Norge og Sverige som krevde skatt fra samer fra Varanger og ned til Tysfjord.Da Kong Karl IX av Sverige ble kronet i 1607 tok han tittelen De lappars i Nordlanden Konung. Han arbeidet energisk for å få Nord-Norge som del av Sverige. Det ble samme år innsatt en spesiell stattholder i Lappmarken, som også inkluderte Finnmark len. Med utgangspunkt i gamle skattekrav til samene forsøkte den svenske kongen å få overhøyhet over Finnmarksfjordene.Christian IV ville ikke tillate at svenskene skulle få kontroll over både kyst og innland fra Tysfjord til Varanger. Danmark-Norge erklærte Sverige krig, men kamphandlingene foregikk langt unna Nord-Norge. De avgjørende krigshandlinger fant sted ved Kalmar i sør Sverige, derfor kalt Kalmarkrigen.
==== Kalmarkrigen og dens konsekvenser ====
Sjøsamene ble påvirket av krigstilstanden, selv om det knapt kom til noen krigshandlinger i Norge. Blant annet ble de pålagt å flytte fra fjordene og ut på øyene. Dessuten at de måtte ta med seg alle båter for å vanskeliggjøre mulige svenske fremstøt.Da det kom til fredsslutning måtte Sverge oppgi alle sine krav om skatter fra sjøsamene. Dermed kunne de heller ikke kreve noen overhøyhet til kysten i Nord-Norge. Etter Kalmarkrigen kom hele området med sjøsamer fra Helgeland til Varanger under kontroll av Danmark-Norge. Samene i kystområdene ble deretter oppført i skattelistene, manntallet, i bøteregistrene og kirkebøkene. Fra nå av skulle sjøsamene i de såkalte rette finnefjorder, det vil si fjordområder der de var nesten eneste befolkning, betale finneskatt. Samer ute på øyene sammen med norske fiskerbønder skulle fra da av betale vanlig landskatt og leidang. Historikerne mener at dette er de første omfattende tiltak for assimilasjon av samene.I Lappekodisillen av 1751 het det at svenske samer skulle få lov til å bruke kystområdene i Nord-Norge til sommerbeite for reinflokkene. Innlandssamene fikk etter hvert store reinflokker, dermed førte dette til press på enkelt områder der sjøsamene hold til. Dette i så stor grad at bofaste samer som holdt noen få reinsdyr måtte oppgi denne næringsveien.I 1826 ble grensen mellom Norge og Russland endelig trukket opp, men dette fikk liten innvirkning på sjøsamene (imidlertid ble andre samer berørt).
=== Nedgangstid og uår på 1600-tallet ===
==== Endrede markedsforhold for tørrfisk ====
På grunn av reformasjonen ble ikke lenger faste en viktig del av nordeuropeisk kultur. I fastetiden kunne folk ikke spise kjøtt, men fisk var tillatt. Når denne tradisjonen ble borte etter reformasjonen ble markedene for fisk fra Nord-Norge redusert. En annen hendelse var at Hansaforbundet brøt sammen i løpet av 1600-tallet. Dette førte til at transporten og omsetningen av fisk fra Norge til Europa fikk store problemer. Ytterligere vansker oppstod på grunn av mye uvær og svart hav (feilslått fiske). Kystbefolkningen i Nord-Norge fikk i denne tiden store problemer med å livnære seg av fiske. Folk forflyttet seg sørover og folketallet sank kraftig i fiskeværene nordpå.En del nordmenn flyttet inn i fjordene for å finne nytt livsgrunnlag i landbruket. Dermed gikk de i næringen til samene som hadde vært nesten alene i fjordene nord for Salten. I en del fjorder ble sjøsamene fortrengt og det kom til konflikter mellom dem og nordmenn. Rettssaker der samer anklages for trolldom på 1600-tallet forteller om uvennskapet som oppstod. Historikeren Jens Petter Nielsen har beskrevet interessekonfliktene i Altafjorden der sjøsamene ble fortrengt. Nordmennene overtok først samiske boplasser, senere ble samenes rett til den tilhørende utmarken fratatt dem.
==== Finneodel ====
Selv om det oppstod konflikter mellom samer og nordmenn utover på 1600-tallet, gjorde myndighetene tiltak for å få samenes lojalitet. I den vanskelige krigstiden på begynnelsen av 1600-tallet fikk sjøsamene fra Salten til Malangen en spesiell rettighet (privilegium) til dyrkningsjord. Dette var plasser som de hadde ryddet i allmenningene, men som ikke var innført i matrikkelen. Systemet var kjent som finneodel, og skulle etter tradisjonen ha blitt til under Håkon IV Håkonsson på 1200-tallet. Disse jordlappene betalte de ikke noe avgift for, bare andre indirekte skatter, som fra 1600-tallet ble utvidet til en liten avgift til forsvaret (finneleidang). Finneodelen ble en beskyttelse av livsformen sjøsamene hadde. I nedgangen som fulgte på 1600-tallet var dette til hjelp for å takle vanskene.Samtidig med den dårlige utviklingen i fiskeriene la samene om sine næringsveger på 1500- og 1600-tallet. Pelsdyr minker i antall og pelsmarkedene i Europa får innført pels fra Sibir og Nord-Amerika. I kyststrøkene økte den samiske befolkningen. Samenes tradisjonelle veidekultur går på 1500- og 1600-tallet over til mer spesialiserte næringsveger. Tamreindrift fikk en større plass, fiske både i sjøen og innlands ble viktigere og husdyrhold utvikles også. Sør for Malangen startet samene dyrking av korn på nybrottsplasser. Utviklingen fører til flere kulturelle grupperinger kjennetegnet at geografisk tilhørighet og næringsveger. Rundt 1600 avvikles veidekulturen gradvis og samene driver kombinasjonsbruk mellom flere nærigner.
Historikeren Einar Niemi har konkludert med at samene i Varanger begynte med småfe rundt 1600 og storfe rundt 1650. Jakt på rein og annet vilt var da i nedgang.
==== Ganding og trolldom ====
Samene var kjent for å kunne ganding, det vil si kaste forbannelser over folk. Hekseforfølgelser tok til utover 1600-tallet, og i 1609 fikk lensherre for Nordlandene Hartvig Knudssøn Bille en instruks fra kongen om at samene spesielt måtte følges opp. To konkrete saker fra Nordland dreier seg om en same fra Tysfjord og en annen fra Sørfold som ble henrettet i henholdsvis 1612 og 1615. Begge disse var menn. En kjenner til to norske kvinner som ble brent på bål i Finnmark på grunn av trolldomskunster de hadde lært av samer. Dette uten at en kjenner til noen reaksjon mot de samiske kvinnene.For kirken var det et mindre problem at de hedenske samene drev med trolldom, men ikke akseptabelt at de kristne drev med slikt. Således kan det se ut som om samene ble forfulgt for trolldom i mindre grad enn ha som kunne ha vært forventet. På slutten av 1600-tallet sluttet hekseforfølgelser helt.
=== Endringer frem til moderne tid ===
I et manuskript fra Det kongelige bibliotek i København med tittel Om Lappernis Waesen i Lewemaade og Afguds Dyrckelse i Nordlandene fra forrige Tiider er det en beskrivelse av samekulturen på 1700-tallet. Manuskriptet har ukjent forfatter, men gir en beskrivelse av samer (lapper) i Nordlandene. Sjøsamene, som alment kalles for bygdelapper, bor ute ved kysten eller i utmarken, de har ryddet sine boplasser, pløyer jordene, sår og har kreatur og bor ellers som bønder. De gjorde ellers stor nytte av skogen som blant annet brukes til ved. De med best råd har reinsdyr som de lar svenske samer passe, samt at de melker reinen og lager ost og smør som sjøsamene får på høsten. For dette betaler sjøsamene med fisk. Sjøsamene beskrives som norskkyndige, men taler samisk seg imellom. De unge samene er i sin «Gudskundskap» på alle måter like så gode som bufolk, det vil si den norske allmuen. Mange av bygdesamene hadde også ord på seg for å være gode snekkere og båtbyggere, blant annet bygger de jekter. Noen er også gode smeder. Manuskriptet omtaler også samer som var så fattige at de vandrer rundt i bygdene og tigger. Disse har svensk opphav og det forklares at de ikke har greid å betale sine årlige skatter. Skattene i Sverige omtales som høye og de som har blitt utarmet har blitt jaget derifra. Spesielt på Helgeland omtales det at fattige samer flakker rundt i båter, gjør arbeid for bøndene og får betaling i form av mat. Når vinteren kommer kjøper de eldre hester som de spiser. I andre tekster omtales de fattige svenske samene som markefinner.
==== Påvirkning av innflyttere ====
I Nord-Troms og Finnmark var sjøsamene så å si alene i sine bosetningsområder, og selv da det på slutten av 1700-tallet kom norske og finske tilflyttere kom de ikke inn på samenes områder. Derimot i områder lengre sør som i Ofoten, kom det norske bosettere så tidlig som fra slutten av 1500-tallet. Samenes respons på dette er å flytte ut til mer marginale områder. På lang sikt ble samene assimilert med nordmenn i disse områdene.Denne forskjellen på påvirkning fra andre innflyttere gjør at områdene med sjøsamer i Nord-Troms og Finnmark har hatt en større stabil bosetning. Dermed har sjøsamene i disse områdene drevet med tradisjonelle næringer som fiske, husdyrhold og utmarksnæringer opp til moderne tid. Her har også noen drevet med reindrift, om enn som en binæring. I Finnmark har systemet med sesongmessig bosetninger vært drevet helt frem til begynnelsen av 1900-tallet, deretter ble sjøsamene bofaste.
==== Sjøsamenes næringsveger i forandring ====
I dagens Nordland og Troms hadde utviklingen ført til tre kategorier samer rundt år 1600; de tidlig etablerte sjøsamer (bufinner), bygdesamer (skovlapper eller markefinner) og fjellapper som lever nomadisk. Bygdelapper hadde svensk avstamning og hadde vandret over for å slå seg ned i utkanten av norske kystbygder. Markefinner ble de derfor også kalt fordi de slo seg ned i «marka», som ofte var tidligere sommerboplasser.
En driver for sjøsamenes liv og næringer har vært utviklingen for innlandssamene. Frem til 1500- og 1600-tallet drev innlandssamene med jakt, fiske og fangst, men etter dette gikk de mer over til mer reindrift. Da antallet rein økte måtte de ta større området i bruk, noe som gjorde at kystområder ble utnyttet til sommerbeite. Etter som dårlige beiteår, reinpest og andre vansker inntraff bestemmer innlandssamer seg for å heller satse på et liv ved kysten. Dette skjer gjerne med tilknytning til gamle sommerbeiteområder. I nordlige deler av Nordland og Sør-Troms bosatte disse nye sjøsamene seg i ubebodde områder, eller andre områder som de ut fra sine forutsetninger kunne utnytte. Disse nye bosetningene for kystsamer vokste til å bli store bygder i enkelte fjorder. Helt frem til rundt 1940 var disse bygdene basert på fiske og jordbruk. I motsetning til den tidligere etablerte kystsamebefolkningen kan det se ut til at de utnyttet utmarken i større grad, hvilket vil si jakt, fangst, bærplukking, skogsdrift og noe reindrift.Sjøsamene hadde kraftig befolkningsvekst fra 1500-tallet og helt ut til 1900-tallet. Derimot sank den norskspråklige befolkningen i Finnmark frem mot år 1800. De norskspråklige befolkningen var bare halvparten så stor i år 1900 som den var i år 1550. Samene i fjordstrøkene hadde på samme tid økt til det fire- eller femdobbelte. Årsaker til dette mener historikeren er at samene hadde et allsidig næringsgrunnlag og skaffet mye mat fra havet. I tillegg kunne de dra nyte av handelskontakter mot både svenske- og russiske kjøpmenn, slik at de ikke på samme måte som nordmennene var avhengig av nordlandshandelen.Johan Borgos har undersøkt samenes næringer i Vesterålen fra 1700 til 1820. De hadde ofte større husdyrhold enn norske naboer, de var fiskere og det var vanligere enn blant nordmenn at samene hadde laksegarn. De eide også mange våpen, og drev med bjørnejakt, hadde hester eller kjørerein. Ellers var det noen som drev med båtbygging eller drev som smeder, med andre ord arbeidet de med høyst spesialisert tjenesteyting og solgte sine produkter til nordmennene. Andre forskere har sett lignende næringsvirksomhet blant samene i Tysfjord, Lødingen og Tjeldsund. Sjøsamene i Tysfjord var dessuten aktive under lofotfiske, skreifiske ved ytre Senja og vårtorskefiske i Finnmark. En annen aktivitet var båtbygging, som samene i disse områdene drev med, var viktig, men dette tok slutt rundt 1750. Årsaken var at skogene var nedhogde og det ble innført restriksjoner.I henhold til etnografen Ørnulv Vorren (1916–2007) er sjøsamene sør for Tromsø ikke opprinnelige sjøsamer, men men etterkommere av innflyttede samiske reineiere fra Sverige. Årsaken til denne overgangen skal ha vært at de har mistet sine flokker og dermed kommet i økonomisk uføre. Derimot har sjøsamekulturen i Finnmark opprinnelse flere tusen år tilbake i tiden.
==== Pomorhandel med Russland ====
Pomorhandel med russiske skippere og bønder kjenner en til fra 1700-tallet, men den går lengre tilbake i tid. Det foregikk byttehandel med livsviktige varer om sommeren i kyststrøkene. Dette passet godt med sjøsamenes årsrytme, blant annet med sommerfiske i fjordene. Den viktigste varen var brødmel. Pomorhandlene var ulovlig og norske handelsborgere motarbeidet den. Imidlertid innså myndighetene at det var nyttig at livsviktige varer fant veien til Finnmark, dermed så de mellom fingrene med virksomheten.
==== Eiendom og rettigheter ====
Finneodelen som ble innstiftet på begynnelsen av 1600-tallet kom under press i slutten av århundret og utover på 1700-tallet. Det var mange nordmenn som ville flytte inn i fjordene i Nordland på denne tiden, mulighetene for boplasser kom når sjøsamene solgte sine gamle finnejorder. Samene solgte eiendommene for å sanere gjeld. Eiendommene ble gjerne kjøpt opp av kjøpmenn, prester og sorenskrivere og solgt videre til innflyttere.Myndighetene likte ikke denne utviklingen. Kongen ga i 1727 beskjed om at samenes privilegier skulle undersøkes, og at nye byrder ikke måtte pålegges. Kongen skriver at «en del av de norske undersåtter i Nordlandene gjør finnerne og lapperne sammensteds atskillig innpass og uret i de småe plasser, som en del av disse fra arilds tid, innerst i fjordene på en del steder ... har oppryddet».Presset på samene fortsatte til tross for myndighetenes inngripen for å beskytte deres jordeiendommer. I 1755 kom en bestemmelse om like skattesatser for nordmenn og samer. Så i 1761 ble finneodelen avskaffet.I Finnmark var forholdene anderledes, ved at staten eide praktisk talt all jord frem til 1775. Da kom det en forordning om salg av jordbruksland. Dette fordi staten ville stimulere til utvikling av jordbruket, og derfor ville innføre privat eiendomsrett til jord. Imidlertid var dette et brudd med samisk tradisjon som innebar at siidaen i fellesskap eide jorden. Systemet ble avviklet av flere årsaker. Både sjøsamer og innlandssamer drev nomadisk reindrift i større utstrekning enn før, dermed ble siidagrensene overskredet. Dessuten kom det innflyttende kvæner og nordmenn som fikk eiendomsrett, dermed ble det også nødvendig for samene som drev jordbruk å få samme private rettigheter.Typisk viste plasseringen i kirkene rangordenen i samfunnet ellers: Handelsmenn og øvrighet satt fremme i kirken, bøndene satt på plassene lenger bak, husmenn på gallerier og samer på de minst standsmessigst plassene. Slik var det i Skjerstad kirke i Salten bygget i 1759. Her ble samen sett ned på i samfunnet, men andre steder kunne det være helt anderledes. I Tysfjord der halvparten av befolkningen var samer på slutten av 1700-tallet, levde nordmenn og samer tett sammen. De samme forholdene kjenner en til fra Skjomen i Ofoten. Sjøsamene fra gamle gårder kunne slike steder ha fremtredende stillinger i bygdesamfunnet, blant annet kjenner en til at de var lagrettemenn, altså meddommere i retten.
==== Fornorskningen av samene ====
Samenes opprinnelige relgion var sjamanisme, altså en naturtilknyttet religion. Frem til 1600-tallet var samene nesten ukjente med kristendommen, men i det etterfølgende århundret ble kristningen av samene et statsanliggende. Presten Thomas von Westen var den som ledet dette arbeidet. I år 1716 reiste han nordover med to misjonærer for å lære samene om kristendommen. Han fikk blant annet bygget flere kirker (finnekapell). Samenes religion ble sett ned på, og opplæringen og forkynnelsen fikk et tvangsmessig preg, blant annet ble de tradisjonelle religiøse trommene, kalt runebommer, samt offerplasser, ødelagt.Med konfirmasjonsloven i 1736 ble konfirmasjon obligatorisk. Denne ordningen betydde organisering av skolegang og kristendomsundervisning, også for samene. Kapeller ble bygget i fjordene slik at samene kunne få gudstjeneste. Westen gikk inn for at opplæringen skulle være på samisk, men det ble etter hans tid besluttet at opplæringen skulle være på dansk.Læstadianismen fikk stor betydning for sjøsamene både som religiøs vekkelse og som kulturell oppreisning. Det var den svenske presten Lars Levi Læstadius som stod bak bevegelsen. Han behersket samiske språk, noe som hans misjonærer også gjorde. Sjøsamer som kom i kontakt med læstadianismen fikk den gjennom reindriftsamer som hadde vært på vekkelsesmøter, og som senere fortalte om dette på sommerbeite ved kysten.Læstadianismen var kjent for sin asketiske livsholdning. Alle skulle være like for Gud, og samenes enkle kofter og kommager var klær det sømte seg å bruke.Utover i 1870-årene begynte sosialdarwinistiske ideer å få fotfeste i Europa, og så også i det offisielle Norge. Et grunnsyn innenfor sosialdarwinismen er at noen noen raser er overlegne andre. Historikerne Einhart Lorenz har beskrevet hvordan tradisjonelle konflikter mellom samer og bofaste nordmenn ble legitimert ved sosialdarwinistisk tenkning. Kulturer ble inndelt i høytstående og primitive, og det ble sakt at de primitive folkeslag ville bukke under i kampen for tilværelsen. Rent praktisk fikk dette betydning for språket undervisningen i skolene foregikk på. Norsk var ikke vanlig i skolene i samisktalende områder før ut i 1960-årene.
==== Samens boliger ====
Historikere har hatt forskjellige oppfatninger av hva som er samenes opprinnelige husformer. Språkforskeren Konrad Nielsen mente at det samiske teltet er den opprinnelige boformen, og at gammene med torvdekke trekonstruksjoner utviklet seg fra disse. Etnografen Gutorm Gjessings forskning tyder på at det er hus med bein fra hval for de bærende konstruksjoner var opprinnelsen. Gjessing mener at gammer har vært i bruk siden steinalderen langs det meste av Norskekysten. I et større perspektiv har boligformen rundt hele polkalotten vært torv- og jordhus, da torv, jord og stein var nesten de eneste tilgjengelige byggematerialer.Presten Knud Leem er den første som beskriver sjøsamenes boliger i 1767 (Beskrivelser over Finnmarkens Lapper). Han beskriver at en typisk gamme består av krumme stokker. Disse er dekket av mindre runde eller kløyvde stokker. Utenpå disse er det først never og deretter torv. I midten av taket var det et hul for røyken fra ildstedet (samme arrangement som i en årestue).Da sjøsamene utvidet næringsvirksomheten til husdyrhold, ble det nødvendig å utvide den enkle gammen til et større og mer langstrakt hus. Dette har allerede skjedd på Leems tid, og han beskriver store gammer hvor både mennesker og dyr bor under samme tak rundt 1740. Forskjellige typer har vært i bruk, der noen hadde mange rom slik at en del fungerer som fjøs og andre deler har oppholdsrom for menneskene.I hele Nord-Norge var ikke tømmerlaftede hus i bruk før på begynnelsen av 1500-tallet. Ute i fiskeværene var rorbuene av torv- og steinhytter helt opp til 1800-tallet. I fiskevær som sjøsamene brukte kjenner en også til bruk av telt.
=== Nyere tid ===
==== Typiske næringsveger i Finnmark ====
Sjøsamene i Finnmark drev rundt 1900-tallet og oppover først og fremst et høstingsbruk. Det vil si at det ikke ble gjort mye for å kultivere jorden, annet enn å rydde vek stein og stubber. Jorden ble brukt for å høste fôr til husdyr. Både jord rundt boplassene og såkalte utmarkslåtter ble utnyttet ved at høyet ble lagret på høylåver til vinterbruk. I tillegg ble tang og tare også benyttet, ofte ved at det ble kokt sammen med fiskeavfall og høy.Jakt og fangst, samt fiske var også viktig, og ble enten solgt eller brukt i egen husholdning. Fiske var viktigste inntektskilde. Fisket i havet utenfor Finnmark er godt året rundt, men det er i tillegg sesongmessige innsig av loddetorsk (vårtorskefiske) om våren og sei om sommeren. Sjøsamenes muligheter for sjøfiske ble svekket i mellomkrigstiden. Når denne pengeinntekten ble redusert ble fokus rettet mot nydyrking og mer kultivering av jorden. Nye inntektskilder ble i tillegg salg av vilt, innlandsfisk og bær. Som tidligere vekslet en mellom boplasser og gammer langt inne i fjellområdene alt etter sesongen. Typisk hadde hver bygd siden bestemte bruksområder, men ofte kunne disse overlappe.En ressurskamp som foregikk i etterkrigstiden dreide seg om småsildfiske i Finnmarksfjordene. Tilreisende snurpenotfiskere fikk gode fangster i fjordene, men de lokale fiskerne som i stor grad var sjøsamer, mente at dette gikk hardt ut over andre fiskearter og yngel. Samfunnsviteren Einar Eythórsson har skrevet om dette. Han mener at de lokale fiskerne ble ignorert av myndigheter og havforskere når de påpekte at snurpenotfisket var skadelig for oppvoksende fisk. Denne konflikten toppet seg i 1960, men var typisk for konflikter i etterkrigstiden der tilreisende fiskere med avansert utstyr kunne utnytte ressursene mer effektivt enn lokale fiskere.
==== Sjøsamenes klesdrakt ====
Sjøsamene brukte klær med samme snitt og sammensetning som fjellsamene. Buksene var av skinn som rakte helt ned til kommagene (skoene). De brukte ikke så mye reinskinn i sine drakter, men sau- og geiteskinn. Disse skinnene tåler sjøvann godt, i tillegg til at de var slitesterke. Sjøhyret var innsatt med tjære og tran for at det skulle bli vanntett og holdbart. De brukte også bukser og kofter av vadmel som de selv lagde.Klesdraktene til sjøsamene er det kulturuttrykket som hold seg lengst. Det var både billig og praktisk. Først ut på 1900-tallet begynte de å gå over til vanlig sjøhyre. Blant eldre folk har det tradisjonelle dagligantrekket vært i bruk helt opp til siste del av 1900-tallet. Den siste som brukte sjøsamisk drakt i Tysfjord døde rundt 1920.
==== Sjøsamenes hurtige assimilering ====
I løpet av 1800-tallet ble sjøsamene mer og mer usynlige. Både på Helgeland, i Lofoten og Ofoten ser det ut til at sjøsamene som ble registrert på 1700-tallet, i det neste århundret er assimilert, altså opptatt i den norske befolkningen. I Nordland var det bare i Vesterålen og i Nord-Salten at sjøsamene gjorde seg gjeldende med sin spesielle kultur. Disse ble også assimilert gjennom 1800-tallet, slik at de registreres som «blandet» i folketellingen i 1900.Språkforskeren Just Qvigstad finner mennesker i Tysfjord som snakker sjøsamisk (finnagiella) i 1885, men i 1889 finner han knapt noen som snakker språket i Vesterålen. Tross nedgangen skal det ha vært personer som snakket sjøsamisk i Tysfjord og Vesterålen i 1960-årene. Presten Nils Vibe Stockfleth forklarer at sjøsamekulturen gjør seg lite gjeldende slik i 1845: «Børnene blive opdragne i det norske sprog, og overgangen skjer her så hurtig, at allerede i anden generation ere kjendemærket paa den finske herkomst så godt som udslettede.»
Andre forhold som spilte inn var naboskap mellom sjøsamer og majoritetsbefolkningen. For eksempel i Tysfjord der nordmenn og samer var nære naboer og delte gårder og utmark. Norsk ble benyttet i større grad og ekteskap mellom samer og nordmenn var vanlig. En annet hendelse på tidlig 1800-tallet er beskrevet av lokalhistorikeren Johan Borgos. Han gjør rede for et kulturelt og økonomisk press på grunn av jordoppkjøpere som kjøper opp samiske eiendommer, og deretter leier ut den samme jorden, fortrinns til nordmenn.I de siste århundrene har de gamle sjøsamiske befolkningen i nordlige Nordland og i store deler av Troms gått opp i den norske befolkningen. I store deler av Nord-Troms og Finnmark har det derimot vært større kontinuitet i den samiske befolkningen.
==== Nedgangen for sjøsamisk kultur ====
Økonomisk ble den brå slutten på pomorhandelen på grunn av Den russiske revolusjon i 1917 en krise for sjøsamene. Samene hadde hverken økonomisk kapital eller tekniske og språklige forutsetninger for en overgang til mer teknisk avanserte driftsformer. Større motoriserte båter gjorde nemlig på denne tiden sitt inntog. Disse måtte finansieres med egenkapital eller lån, noe som på denne tiden ikke var store muligheter for. Konkurransemulighetene for sjøsamene ble dermed vanskelige. Det var av slike årsaker mange samebygder som i mellomkrigstiden fikk store sosiale problemer, noe som førte til «flukten fra det samiske». Samenes fattigslige kår førte til at de ble sett ned på av majoritetsbefolkningen. Presset på den samiske identiteten fikk de unge til å forlate alt samisk for heller å få en «norsk» livsstil og «norsk» arbeid. Samisk språk og identitet ble forlatt. Sjøsamene følte seg også underlegne og tilsidesatt i forhold til reindriftssamer, samene i samiske kjerneområder og til myndighetene.
== Sjøsamene i dag ==
=== Samisk språk ===
Læstadianismen har på flere måter bidratt til å ta var på de samiske språkene, i tider da disse språkene ellers var utsatt for stort press. Selv om det norske språket tidlig ble tatt opp av sjøsamene, ble det ofte snakket samisk i dagliglivet samene imellom.Andre steder var det vanlig at foreldre med sjøsamisk opphav unngikk at deres barn i 1950- og 1960-årene skulle lære språket. Disse foreldrene hadde selv hatt problemer med å lære norsk i skolen og ville ikke at barna skulle få de samme vanskene. Imidlertid ble det fra slutten av 1960-årene vanlig med samisk lese- og skriveopplæring i Finnmark. Noe senere ble tilbudet gitt også i Nordland.Assimilasjons- og fornorskningspolitikken fra tidligere tider var noe stadig flere tok avstand fra. I 1963 ble det vedtatt et enstemmig stortingsvedtak som fastslo at samisk- og norsk skulle være likestilte språk. Det skulle også være et politisk mål å bevare den samiske kulturen.De første sameforeningene langs kysten ble dannet i 1960-årene. Ved slutten av 1980-årene fantes det sameforeninger tilsluttet Norske Samers Riksforbund i nesten alle sjøsamiske områder.I dag (2018) står samiske språk høyt i den offentlige bevisstheten. Språkenes status blir ivaretatt gjennom lover og offentlige ordninger. Mulighetene for å lære samisk via utdannelse er bedre enn noen gang, men Regjeringens nettside uttrykker at det er «store utfordringer knyttet til å bevare og utvikle samisk som levende bruks- og samhandlingsspråk også i framtiden.»
=== Kulturell oppvåkning ===
Utover i 1970-årene oppstod en «etnopolitisk aktivisme» som fikk sitt store gjennombrudd i tiden rundt Alta-aksjonen i 1980. Myndighetene og politiske institusjoner viste på denne tiden stor forståelse og velvilje ovenfor samiske rettigheter, spesielt for å bevare språk og kultur. Det var på denne tiden innad i de samiske miljøene at aksjoner, for eksempel elever som aksjonerte for språkundervisning i videregående skole, ble motarbeidet. Spesielt i de lulesamiske miljøene i Hamarøy og Tysfjord var dette konfliktfylt. En av konfliktlinje gikk mellom den eldre samiske generasjon og de unge, i noen tilfeller velutdannede mennesker, som ville sette samisk språk og kultur på dagsorden. Noe av bakgrunnen var at mange samer fra den eldre generasjon ville holde det samiske i mer private former.De unge samenes aksjoner i 1980-årene var et tydelig uttrykk for at etterkrigstidens politiske kultur ble erstattet av en ny mentalitet og identitet. Tidligere hadde trygghet, fellesskap og utjevning vært de rådende fellesverdier. Dette ble erstattet av verdier som frihet, mangfold og individualisme.Tradisjonelle sjøsamiske kofter ble gjenskapt og ble tatt i bruk utover på 1980-årene. Interessen for samisk håndverk (duodji) og samiske byggeskikker fikk også stor interesse. Et samisk bygdemuseum ble åpnet sommeren 1989. Sjøsamisk kompetansesenter (Mearrasámi Diehtoguovddáš) ble åpnet i 2003 i Indre Billefjord. Dette har som oppgave å «ivareta, styrke og formidle samisk språk og kultur i sjøsamiske områder.»
== Se også ==
Bygdesamer
Kokelv sjøsamiske museum
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kalstad, Johan Albert og Storm, Dikka (1982). «Bosetningsmønstre og næringsliv i kystsameområdene. - En oversikt». Ottar. Universitetet i Tromsø. 4.
Aarseth, Bjørn (1982). «Kystsamenes bosetting i rikspolitisk sammenheng». Ottar. Universitetet i Tromsø. 4.
Kalstad, Johan Albert (1982). «Utmarka som økonomisk ressurs for samene ved kysten». Ottar. Universitetet i Tromsø. 4.
Nielssen, Alf Ragnar, Berck, Hein B. Hutchinson, Alan, Kolle, Nils og Larsen, Marion Fjelde (2014). Kolle, Nils, red. Norges fiskeri- og kysthistorie. 1 Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk – Fram til 1720. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-321-0424-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Holberg, Eirin og Røskaft, Merete (2015). Nordlands historie. 1 Håløygriket: Nordland historie - før 1600. Fagbokforlaget. ISBN 9788245018301. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Hutchinson, Alna og Elstad, Åsa (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie. 2 1600–1900: I amtmandens dager. Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-450-1831-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Rinde, Harald (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie. 3 Etter 1900 – Det moderne fylket. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1832-5.
Vorren, Ørnulv (1976). Samekulturen: en kulturhistorisk oversikt. Tromsø: Universitetsforlaget. ISBN 8200050211.
Skum, Guri (1991). Sjøsamene. [Kautokeino]: Samisk utdanningsråd. ISBN 8291047006.
Lorenz, Einhart (1981). Samefolket i historien. Pax. ISBN 8253011687.
Baglo, Cathrine (2017). På ville veger? – Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika). Orkana akademisk. ISBN 9788281042803.
Larsen, Anders (2017). Om sjøsamene Vol 70 (1947), nr. 2. Tromsø museums årshefter. ISBN 9788281042803.
Kolsrud, Knut (1947). Finnefolket i Ofoten. Orkana akademisk. ISBN 9788281042803.
Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-23554-3.
== Eksterne lenker ==
Sjøsamisk kompetansesenter
Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark | Sjøsamer eller kystsamer er samer som holder til ved kysten og som tradisjonelt har livnært seg gjennom fiske, fangst og jordbruk. Sjøsamisk bosetning strekker seg langs kyst og fjorder fra Finnmark til Trøndelag. | 193,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Nielsen | 2023-02-04 | Christian Nielsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske seilere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 7. november', 'Kategori:Dødsfall i 1952', 'Kategori:Fødsler 7. april', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christian Søren Nielsen (født 7. april 1873, død 7. november 1952) var en dansk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris.
Nielsen vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1924 i Paris. Han var med på den danske båten «Bonzo» som kom på andreplass i 6-meterklassen, bak den norske båten «Elisabeth V». Mannskapet på «Bonzo» var; Knud Degn, Christian Nielsen og Vilhelm Vett. Seilasene ble gjennomført utenfor Le Havre i perioden 21. til 26. juli.
| Christian Søren Nielsen (født 7. april 1873, død 7. november 1952) var en dansk seiler som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris.
Nielsen vant en olympisk sølvmedalje i seiling under sommer-OL 1924 i Paris. Han var med på den danske båten «Bonzo» som kom på andreplass i 6-meterklassen, bak den norske båten «Elisabeth V». Mannskapet på «Bonzo» var; Knud Degn, Christian Nielsen og Vilhelm Vett. Seilasene ble gjennomført utenfor Le Havre i perioden 21. til 26. juli.
== OL-medaljer ==
1924 Paris - Sølv i seiling, 6-metersklassen Danmark
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christian Nielsen – Olympedia
(en) Christian Nielsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Christian Nielsen – databaseOlympics.com (arkivert) | Christian Søren Nielsen (født 7. april 1873, død 7. | 193,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensrekordhistorikk_for_50_km_kappgang | 2023-02-04 | Verdensrekordhistorikk for 50 km kappgang | ['Kategori:Friidrettsrekorder', 'Kategori:Kappgang'] | Dette er listen over verdensrekordhistorikken for 50 km kappgang . Rekordene godkjennes av IAAF.
Edgar Bruun fra Norge hadde rekorden fra 28. juni 1936 til 17. august 1941.
| Dette er listen over verdensrekordhistorikken for 50 km kappgang . Rekordene godkjennes av IAAF.
Edgar Bruun fra Norge hadde rekorden fra 28. juni 1936 til 17. august 1941.
== Verdensrekordhistorikk ==
== Kommentar ==
Tiden 3.35.29 av Russlands Denis Nizjegorodov satt i Tsjeboksary den 13. juni, 2004 ble ikke ratifisert av IAAF som verdensrekord fordi ingen EPO-test ble utført etter konkurransen.
== Se også ==
Verdensrekordhistorikk for 20 km kappgang
== Kilder ==
Athletix
IOC-hjemmeside | Dette er listen over verdensrekordhistorikken for 50 km kappgang . Rekordene godkjennes av IAAF. | 193,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leawood | 2023-02-04 | Leawood | ['Kategori:38°N', 'Kategori:94°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Johnson County i Kansas', 'Kategori:Byer i Kansas', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:USA-stubber'] | Leawood er en by i Johnson County i staten Kansas i USA og en del av Kansas City Metropolitan Area. Ved folketellingen i 2010 hadde byen 31867 innbyggere.
| Leawood er en by i Johnson County i staten Kansas i USA og en del av Kansas City Metropolitan Area. Ved folketellingen i 2010 hadde byen 31867 innbyggere.
== Referanser == | | fylke = Johnson County | 193,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Istinden_(Lyngen) | 2023-02-04 | Istinden (Lyngen) | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Lyngen', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Lyngsalpan', 'Kategori:Sider med kart'] | Istinden er et fjell i Lyngen kommune i Troms og Finnmark. Det har en høyde på 1 495 meter over havet. Primærfaktoren på 1 105 meter er blant de 50 høyeste i Skandinavia.
| Istinden er et fjell i Lyngen kommune i Troms og Finnmark. Det har en høyde på 1 495 meter over havet. Primærfaktoren på 1 105 meter er blant de 50 høyeste i Skandinavia.
== Se også ==
Liste over fjell i Skandinavia
== Fotnoter ==
== Referanser == | | sf = 9 | 193,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oberjochpasset | 2023-02-04 | Oberjochpasset | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fjell i de tyske Alpene', 'Kategori:Fjellpass i Østerrike', 'Kategori:Sider med kart'] | Oberjochpasset (1178 moh) er et fjellpass i Allgäu-Alpene syd i Bayern, bare 800 meter fra grensen mot Østerrike.
Romerne bygde rundt år 250 Via Decia, den første veien over Oberjoch. Veien gikk fra Teriolis (Zirl) gjennom Tannheimertal og over Oberjoch til Brigantium. Via Decia knyttet den viktige romerveien Via Claudia Augusta sammen med passveiene i Graubünden.
| Oberjochpasset (1178 moh) er et fjellpass i Allgäu-Alpene syd i Bayern, bare 800 meter fra grensen mot Østerrike.
Romerne bygde rundt år 250 Via Decia, den første veien over Oberjoch. Veien gikk fra Teriolis (Zirl) gjennom Tannheimertal og over Oberjoch til Brigantium. Via Decia knyttet den viktige romerveien Via Claudia Augusta sammen med passveiene i Graubünden.
== Eksterne lenker ==
(en) Oberjochpass – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Oberjochpasset (1178 moh) er et fjellpass i Allgäu-Alpene syd i Bayern, bare 800 meter fra grensen mot Østerrike. | 193,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ragnar_Olson | 2023-02-04 | Ragnar Olson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 10. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1955', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Personer fra Hässleholm', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Svenske ryttere'] | Ragnar Olson (født 10. august 1880, død 10. juli 1955) var en svensk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Olson vant en olympisk sølvmedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det svenske dressurlaget som kom på andreplass i lagkonkurransen sammen med Carl Bonde på hesten «Ingo» og Janne Lundblad på «Blackmar», bak gullvinnerne fra Tyskland. I den individuelle dressurkonkurransen kom Olson på tredjeplass med hesten «Günstling».
Ragnar Olson var fra Hässleholm i Skåne. Vinteren 1918-1919 ble Olson kjent, etter at han på sitt gods Hässleholmsgården innlosjerte den tyske generalen Erich Ludendorff. Han hadde flyktet fra Tyskland da han fryktet å bli stilt for retten etter Tysklands nederlag i første verdenskrig. Under oppholdet i Sverige skrev Ludendorff på sine memoarer om krigen.
| Ragnar Olson (født 10. august 1880, død 10. juli 1955) var en svensk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Olson vant en olympisk sølvmedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det svenske dressurlaget som kom på andreplass i lagkonkurransen sammen med Carl Bonde på hesten «Ingo» og Janne Lundblad på «Blackmar», bak gullvinnerne fra Tyskland. I den individuelle dressurkonkurransen kom Olson på tredjeplass med hesten «Günstling».
Ragnar Olson var fra Hässleholm i Skåne. Vinteren 1918-1919 ble Olson kjent, etter at han på sitt gods Hässleholmsgården innlosjerte den tyske generalen Erich Ludendorff. Han hadde flyktet fra Tyskland da han fryktet å bli stilt for retten etter Tysklands nederlag i første verdenskrig. Under oppholdet i Sverige skrev Ludendorff på sine memoarer om krigen.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Sølv i hestesport, dressur lag Sverige
1928 Amsterdam - Bronse i hestesport, dressur Sverige
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ragnar Olson – Olympics.com
(en) Ragnar Olson – Olympic.org
(en) Ragnar Olson – Olympedia
(en) Ragnar Olson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ragnar Olson – databaseOlympics.com (arkivert)
(sv) Ragnar Olson – Sveriges olympiske komité | Ragnar Olson (født 10. august 1880, død 10. | 193,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hydrofluorkarbon | 2023-02-04 | Hydrofluorkarbon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drivhusgasser', 'Kategori:Halogenerte hydrokarboner', 'Kategori:Organiske forbindelser'] | Hydrofluorokarboner (HFK) er organiske forbindelser som inneholder hydrogen, karbon og fluor, og er den mest vanlige typen av perfluorkarboner. HFK er ofte brukt i klimaanlegg, som kjølemedium i stedet for eldre klorfluorkarboner som for eksempel R-12 og klorfluorkarboner som for eksempel R-21. De er ikke så skadelig for ozonlaget som de forbindelsene de erstatter, men de bidrar til global oppvarming. Deres konsentrasjoner i atmosfæren og bidraget til menneskeskapte utslipp av klimagasser er raskt økende, noe som gir internasjonal bekymring for disse gassenes bidrag til strålingspådriv.
Fluorkarboner med noen C–F-bindinger oppfører seg på samme måte som det overordnede hydrokarbonet, men deres reaktivitet kan forandres vesentlig. For eksempel både uracil og 5-fluorouracil er fargeløs, krystallinsk stoff med høyt smeltetemperatur, men det siste er et virksomt stoff for kreftbehandling. Bruk av C–F-bindinger i farmasien skyldes denne endrede reaktiviteten. Flere legemidler og plantevernmidler inneholder bare ett overordnet fluorid eller en trifluoromethyl-gruppe.
I motsetning til andre drivhusgasser som inngår i Parisavtalen, blir hydrofluorkarboner tatt opp i andre internasjonale forhandlinger.New York-Erklæringen om skog fra september 2016 oppfordret til global reduksjon for bruken av fluorholdige gasser. På grunn av disse kjemikalienes bidrag til klimaendringer deltok forhandlere fra 197 land i et toppmøtet i FNs miljøprogram i Kigali i Rwanda den 15. oktober 2016. Det ble nådd en juridisk bindende avtalen for å fase ut HFK i et tillegg til Montreal-Protokollen.
| Hydrofluorokarboner (HFK) er organiske forbindelser som inneholder hydrogen, karbon og fluor, og er den mest vanlige typen av perfluorkarboner. HFK er ofte brukt i klimaanlegg, som kjølemedium i stedet for eldre klorfluorkarboner som for eksempel R-12 og klorfluorkarboner som for eksempel R-21. De er ikke så skadelig for ozonlaget som de forbindelsene de erstatter, men de bidrar til global oppvarming. Deres konsentrasjoner i atmosfæren og bidraget til menneskeskapte utslipp av klimagasser er raskt økende, noe som gir internasjonal bekymring for disse gassenes bidrag til strålingspådriv.
Fluorkarboner med noen C–F-bindinger oppfører seg på samme måte som det overordnede hydrokarbonet, men deres reaktivitet kan forandres vesentlig. For eksempel både uracil og 5-fluorouracil er fargeløs, krystallinsk stoff med høyt smeltetemperatur, men det siste er et virksomt stoff for kreftbehandling. Bruk av C–F-bindinger i farmasien skyldes denne endrede reaktiviteten. Flere legemidler og plantevernmidler inneholder bare ett overordnet fluorid eller en trifluoromethyl-gruppe.
I motsetning til andre drivhusgasser som inngår i Parisavtalen, blir hydrofluorkarboner tatt opp i andre internasjonale forhandlinger.New York-Erklæringen om skog fra september 2016 oppfordret til global reduksjon for bruken av fluorholdige gasser. På grunn av disse kjemikalienes bidrag til klimaendringer deltok forhandlere fra 197 land i et toppmøtet i FNs miljøprogram i Kigali i Rwanda den 15. oktober 2016. Det ble nådd en juridisk bindende avtalen for å fase ut HFK i et tillegg til Montreal-Protokollen.
== Referanser == | Hydrofluorokarboner (HFK) er organiske forbindelser som inneholder hydrogen, karbon og fluor, og er den mest vanlige typen av perfluorkarboner. HFK er ofte brukt i klimaanlegg, som kjølemedium i stedet for eldre klorfluorkarboner som for eksempel R-12 og klorfluorkarboner som for eksempel R-21. | 193,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerard_le_Heux | 2023-02-04 | Gerard le Heux | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 8. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 7. mai', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske ryttere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Nederland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Personer fra Deventer', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1936'] | Gerard Willem le Heux (født 7. mai 1885 i Deventer, død 8. juni 1973 i Haag) var en nederlandsk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1936 i Berlin.
Le Heux vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det nederlandske dressurlaget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen sammen med Jan van Reede på hesten «Hans» og Pierre Versteegh på «His Excellence», bak gullvinnerne fra Tyskland og sølvvinnerne Sverige. I den individuelle dressurkonkurransen kom le Heux på tolvteplass med hesten «Valerine»
Åtte år senere, under OL 1936 i Berlin kom han på femteplass i lagkonkurransen og på niendeplass i den individuelle konkurransen i dressur.
| Gerard Willem le Heux (født 7. mai 1885 i Deventer, død 8. juni 1973 i Haag) var en nederlandsk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1936 i Berlin.
Le Heux vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det nederlandske dressurlaget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen sammen med Jan van Reede på hesten «Hans» og Pierre Versteegh på «His Excellence», bak gullvinnerne fra Tyskland og sølvvinnerne Sverige. I den individuelle dressurkonkurransen kom le Heux på tolvteplass med hesten «Valerine»
Åtte år senere, under OL 1936 i Berlin kom han på femteplass i lagkonkurransen og på niendeplass i den individuelle konkurransen i dressur.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i hestesport, dressur lag Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Gerard le Heux – Olympedia
(en) Gerard le Heux – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gerard le Heux – databaseOlympics.com (arkivert) | Gerard Willem le Heux (født 7. mai 1885 i Deventer, død 8. | 193,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pierre_Versteegh | 2023-02-04 | Pierre Versteegh | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 3. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 6. juni', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske ryttere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Personer fra Jawa Tengah', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1936'] | Pierre Marie Robert Versteegh (født 6. juni 1888 i Kedungbanteng, Sragen, Nederlandsk Østindia, død 3. mai 1942 i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen) var en nederlandsk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1936 i Berlin.
Versteegh vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det nederlandske dressurlaget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen sammen med Jan van Reede på hesten «Hans» og Gerard le Heux på «Valerine», bak gullvinnerne fra Tyskland og sølvvinnerne Sverige. I den individuelle dressurkonkurransen kom Versteegh på niendeplass med hesten «His Excellence»
Åtte år senere, under OL 1936 i Berlin kom han på femteplass i lagkonkurransen og på åttendeplass i den individuelle konkurransen i dressur.
Han ble arkebusert av ordnungspolizei i Oranienburg den 3. mai 1942 i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
| Pierre Marie Robert Versteegh (født 6. juni 1888 i Kedungbanteng, Sragen, Nederlandsk Østindia, død 3. mai 1942 i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen) var en nederlandsk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1936 i Berlin.
Versteegh vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det nederlandske dressurlaget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen sammen med Jan van Reede på hesten «Hans» og Gerard le Heux på «Valerine», bak gullvinnerne fra Tyskland og sølvvinnerne Sverige. I den individuelle dressurkonkurransen kom Versteegh på niendeplass med hesten «His Excellence»
Åtte år senere, under OL 1936 i Berlin kom han på femteplass i lagkonkurransen og på åttendeplass i den individuelle konkurransen i dressur.
Han ble arkebusert av ordnungspolizei i Oranienburg den 3. mai 1942 i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i hestesport, dressur lag Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Pierre Versteegh – Olympedia
(en) Pierre Versteegh – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Pierre Versteegh – databaseOlympics.com (arkivert) | Pierre Marie Robert Versteegh (født 6. juni 1888 i Kedungbanteng, Sragen, Nederlandsk Østindia, død 3. | 193,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_offisielle_klassifikasjonen_av_Bordeauxviner_fra_1855 | 2023-02-04 | Den offisielle klassifikasjonen av Bordeauxviner fra 1855 | ['Kategori:1855 i Frankrike', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bordeauxvin', 'Kategori:Introduksjoner i 1855'] | Den offisielle klassifikasjonen av bordeauxviner fra 1855 ble laget i forbindelse med at man ville presentere de beste vinene fra Médoc på verdensutstillingen (Exposition Universelle) i Paris samme året. Man valgte de 61 beste og delte dem inn i 5 Cru'er. Den eneste endringen som er foretatt i denne klassifikasjonen, er opprykkingen av Château Mouton-Rothschild fra 2. Cru til 1. Cru i 1973.
| Den offisielle klassifikasjonen av bordeauxviner fra 1855 ble laget i forbindelse med at man ville presentere de beste vinene fra Médoc på verdensutstillingen (Exposition Universelle) i Paris samme året. Man valgte de 61 beste og delte dem inn i 5 Cru'er. Den eneste endringen som er foretatt i denne klassifikasjonen, er opprykkingen av Château Mouton-Rothschild fra 2. Cru til 1. Cru i 1973.
== Médoc ==
=== Médoc klassifikasjonen fra 1855: Premiers eller 1. Crus ===
Château Lafite-Rothschild, Commune de Pauillac, Haut-Médoc (tidligere Château de la Fite, Laffite, Lafitte)
Château Latour, Commune de Pauillac, Haut-Médoc (tidligere La Tour de Segur)
Château Margaux, Commune de Margaux (tidligere Château Margau)
Château Haut-Brion, Commune de Pessac, Graves (tidligere Château Hautbrion, Houtbrion, Ho-Bryan, Obryan, Ho Bryen)Det eneste slottet i Graves (ikke i Médoc), og derfor det eneste slottet på listen som får lov til å selge tørr hvitvin under det samme navnet som den røde.
Château Mouton Rothschild, Commune de Pauillac, Haut-Médoc(opprykket fra 2. cru i 1973) (tidligere Château Branne-Mouton)
=== 2. Crus, Deuxièmes Crus ===
Château Rauzan-Ségla, Margaux
Château Rauzan-Gassies, Margaux
Château Léoville-Las Cases, St.-Julien
Château Léoville-Poyferré, St.-Julien
Château Léoville Barton, St.-Julien
Château Durfort-Vivens, Margaux
Château Gruaud-Larose, St.-Julien
Château Lascombes, Margaux
Château Brane-Cantenac, Cantenac-Margaux (Margaux)
Château Pichon Longueville Baron, Pauillac (commonly known as Pichon Baron)
Château Pichon Longueville Comtesse de Lalande, Pauillac (kjent som Pichon Lalande eller Pichon Comtesse)
Château Ducru-Beaucaillou, St.-Julien
Château Cos d'Estournel, St.-Estèphe
Château Montrose, St.-Estèphe
=== 3. Crus, Troisièmes Crus ===
Château Kirwan, Cantenac-Margaux (Margaux)
Château d'Issan, Cantenac-Margaux (Margaux)
Château Lagrange, St.-Julien
Château Langoa Barton, St.-Julien
Château Giscours, Labarde-Margaux (Margaux)
Château Malescot St. Exupéry, Margaux
Château Cantenac-Brown, Cantenac-Margaux (Margaux)
Château Boyd-Cantenac, Margaux
Château Palmer, Cantenac-Margaux (Margaux)
Château La Lagune, Ludon (Haut-Medoc)
Château Desmirail, Margaux
Château Calon-Ségur, St.-Estèphe
Château Ferrière, Margaux
Château Marquis d'Alesme Becker, Margaux
=== 4. Crus, Quatrièmes Crus ===
Château Saint-Pierre, St.-Julien (tidligere Serançan, delt til Saint-Pierre-Bontemps og Saint-Pierre-Sevaistre)
Château Talbot, St.-Julien
Château Branaire-Ducru, St.-Julien
Château Duhart-Milon-Rothschild, Pauillac
Château Pouget, Cantenac-Margaux (Margaux)
Château La Tour Carnet, St.-Laurent (Haut-Médoc)
Château Lafon-Rochet, St.-Estèphe
Château Beychevelle, St.-Julien
Château Prieuré-Lichine, Cantenac-Margaux (Margaux) (tidligere Château La Prieuré, Prieuré-Cantenac)
Château Marquis de Terme, Margaux
=== 5. Crus, Cinquièmes Crus' ===
Château Pontet-Canet, Pauillac
Château Batailley, Pauillac
Château Haut-Batailley, Pauillac
Château Haut-Bages-Libéral, Pauillac
Château Grand-Puy-Lacoste, Pauillac
Château Grand-Puy-Ducasse, Pauillac
Château Lynch-Bages, Pauillac
Château Lynch-Moussas, Pauillac
Château Dauzac, Labarde (Margaux)
Château d'Armailhac, Pauillac (tidligere Château Mouton-d'Armailhacq, Mouton-du-Baron Philippe)
Château du Tertre, Arsac (Margaux)
Château Pédesclaux, Pauillac
Château Belgrave, St.-Laurent (Haut-Médoc)
Château de Camensac, St.-Laurent (Haut-Médoc)
Château Cos Labory, St.-Estèphe
Château Clerc-Milon, Pauillac
Château Croizet Bages, Pauillac
Château Cantemerle, Macau (Haut-Médoc) (lagt til listen i 1856)
== Sauternes og Barsac ==
Barsac Châteaux kan kalle seg Barsac eller Sauternes.
=== Superior 1. Cru, Premier Cru Supérieur ===
Château d'Yquem, Sauternes
=== 1. Crus, Premiers Crus ===
Château La Tour Blanche, Bommes (Sauternes)
Château Lafaurie-Peyraguey, Bommes (Sauternes)
Château Clos Haut-Peyraguey, Bommes (Sauternes)
Château de Rayne-Vigneau, Bommes (Sauternes)
Château Suduiraut, Preignac (Sauternes)
Château Coutet, Barsac
Château Climens, Barsac
Château Guiraud, Sauternes
Château Rieussec, Fargues (Sauternes)
Château Rabaud-Promis, Bommes (Sauternes)
Château Sigalas-Rabaud, Bommes (Sauternes)
=== 2. Crus, Deuxièmes Crus ===
Château de Myrat, Barsac
Château Doisy Daëne, Barsac
Château Doisy-Dubroca, Barsac
Château Doisy-Védrines, Barsac
Château d'Arche, Sauternes
Château Filhot, Sauternes
Château Broustet Barsac
Château Nairac, Barsac
Château Caillou, Barsac
Château Suau, Barsac
Château de Malle, Preignac (Sauternes)
Château Romer, Fargues (Sauternes)
Château Romer du Hayot, Fargues (Sauternes)
Château Lamothe, Sauternes
Château Lamothe-Guignard, Sauternes
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wines of Bordeaux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | upright=1.5|thumb|right|Châteaux av Bordeaux | 193,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_van_Reede | 2023-02-04 | Jan van Reede | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 15. november', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 12. januar', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske ryttere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Personer fra Zwolle', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jan Hermannus van Reede (født 12. januar 1878 i Zwolle, død 15. november 1956 i Haag) var en nederlandsk rytter som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam.
Van Reede vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det nederlandske dressurlaget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen sammen med Gerard le Heux på hesten «Valerine» og Pierre Versteegh på «His Excellence», bak gullvinnerne fra Tyskland og sølvvinnerne Sverige. I den individuelle dressurkonkurransen kom Van Reede på tolvteplass med hesten «Hans».
Fire år tidligere, under OL 1924 i Paris kom han på fjortendeplass i den individuelle konkurransen i dressur.
| Jan Hermannus van Reede (født 12. januar 1878 i Zwolle, død 15. november 1956 i Haag) var en nederlandsk rytter som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam.
Van Reede vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det nederlandske dressurlaget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen sammen med Gerard le Heux på hesten «Valerine» og Pierre Versteegh på «His Excellence», bak gullvinnerne fra Tyskland og sølvvinnerne Sverige. I den individuelle dressurkonkurransen kom Van Reede på tolvteplass med hesten «Hans».
Fire år tidligere, under OL 1924 i Paris kom han på fjortendeplass i den individuelle konkurransen i dressur.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i hestesport, dressur lag Nederland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jan van Reede – Olympedia
(en) Jan van Reede – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jan van Reede – databaseOlympics.com (arkivert) | Jan Hermannus van Reede (født 12. januar 1878 i Zwolle, død 15. | 193,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shenandoah_Valley | 2023-02-04 | Shenandoah Valley | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Daler i USA', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-04', 'Kategori:Virginias geografi'] | Shenandoah Valley er en dal i vestre Virginia og nordøstre Vest-Virginia, USA. Dalen strekker seg langs Blue Ridge og Allegheny Mountains. Navnet har uvisst opprinnelse, men det mest romantiserte (og brukte) forklaringen er at det stammer fra det indianske uttrykk for «stjernenes vakre datter». Dalen er et produktivt landbruksområde, men til tross for kunnskap om dette, ble ikke dalen befolket før tyske, skotske og irske immigranter kom dit via Pennsylvania på 1730-tallet. Hovedgrunnen til at dalen så lenge var forbeholdt indianere var at den lå beskyttet av mektige fjell på alle kanter. Shenandoah Valley var en viktig slagmark under den amerikanske borgerkrigen, 1861–1865.
| Shenandoah Valley er en dal i vestre Virginia og nordøstre Vest-Virginia, USA. Dalen strekker seg langs Blue Ridge og Allegheny Mountains. Navnet har uvisst opprinnelse, men det mest romantiserte (og brukte) forklaringen er at det stammer fra det indianske uttrykk for «stjernenes vakre datter». Dalen er et produktivt landbruksområde, men til tross for kunnskap om dette, ble ikke dalen befolket før tyske, skotske og irske immigranter kom dit via Pennsylvania på 1730-tallet. Hovedgrunnen til at dalen så lenge var forbeholdt indianere var at den lå beskyttet av mektige fjell på alle kanter. Shenandoah Valley var en viktig slagmark under den amerikanske borgerkrigen, 1861–1865.
== Eksterne lenker ==
Virginias turistside for Shenandoah Valley
Visit Shenandoah | Shenandoah Valley er en dal i vestre Virginia og nordøstre Vest-Virginia, USA. Dalen strekker seg langs Blue Ridge og Allegheny Mountains. | 193,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kompensere | 2023-02-04 | Kompensere | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Terminologi'] | Kompensere betyr å oppveie, utjevne, godtgjøre, erstatte.
Når man kompenserer retter man opp en forandring eller unøyaktighet. Man bruker et virkemiddel for å oppheve virkningen av det som skapte forandringen. Forandringen er oftest uønsket, og man oppnår en balanse mellom det ønskete resultatet og det man observerer. For eksempel kan man få utbetalt kompensasjon i form av ekstra lønnsbetaling for ekstra arbeid man har utført.
| Kompensere betyr å oppveie, utjevne, godtgjøre, erstatte.
Når man kompenserer retter man opp en forandring eller unøyaktighet. Man bruker et virkemiddel for å oppheve virkningen av det som skapte forandringen. Forandringen er oftest uønsket, og man oppnår en balanse mellom det ønskete resultatet og det man observerer. For eksempel kan man få utbetalt kompensasjon i form av ekstra lønnsbetaling for ekstra arbeid man har utført.
== Elektronikk ==
Uttrykket blir mye brukt i elektronikk sammenheng. Det brukes i forbindelse med fasekompensere eller fasekompensering. Enkelt forklart vil det si at ved å koble en kapasitans i kretsen (ved lasten), vil den kompensere for induktansen i kretsen(i lasten), og dermed vil reaktansen bli mindre. Reaktansen utgjør induktansen og kapasitansen tilsammen. Induktansen er en motstand som oppstår i feks. i en spole. Den effekten denne opptar innebærer en faseforskyvning, og vil ikke la seg utnytte, dermed er den ikke ønskelig. Derfor blir det gjort en kompensering med en kapasitans (kondensator) som gir faseforskyvning i motsatt retning, og for at reaktansen i kretsen skal være så liten som mulig. Dvs cos (fi) nærmest mulig 1. | Kompensere betyr å oppveie, utjevne, godtgjøre, erstatte. | 193,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Furore_Normannorus | 2023-02-04 | Furore Normannorus | ['Kategori:Allfader-album', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2001', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Furore Normannorus (utgitt 2001) er den første demoen til det norske blackened death metal-bandet Allfader.
| Furore Normannorus (utgitt 2001) er den første demoen til det norske blackened death metal-bandet Allfader.
== Sporliste ==
«Fury» (4:32)
«From The Darkest Star» (5:27)
«Sol» (5:41)
«A Final Embrace» (5:12)
== Kilder ==
Furore Normannorus hos Encyclopaedia Metallum | Furore Normannorus (utgitt 2001) er den første demoen til det norske blackened death metal-bandet Allfader. | 193,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kazimierz_Gzowski | 2023-02-04 | Kazimierz Gzowski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 25. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Personer fra Kharkiv', 'Kategori:Polske ryttere', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928'] | Kazimierz Aleksander Gzowski (født 8. oktober 1901, nær Kharkiv i Russland, død 25. juni 1986 i London) var en polsk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Gzowski vant en olympisk sølvmedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det polske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Spania Laget besto av Gzowski på hesten «Mylord», Kazimierz Szosland på «Ali» og Michał Antoniewicz på hesten «Readgleadt». Gzowski kom på fjerdeplass i den individuelle konkurransen i sprangridning med hesten «Mylord».
| Kazimierz Aleksander Gzowski (født 8. oktober 1901, nær Kharkiv i Russland, død 25. juni 1986 i London) var en polsk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Gzowski vant en olympisk sølvmedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det polske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Spania Laget besto av Gzowski på hesten «Mylord», Kazimierz Szosland på «Ali» og Michał Antoniewicz på hesten «Readgleadt». Gzowski kom på fjerdeplass i den individuelle konkurransen i sprangridning med hesten «Mylord».
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Sølv i hestesport, sprangridning lag Polen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kazimierz Gzowski – Olympedia
(en) Kazimierz Gzowski – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kazimierz Gzowski – databaseOlympics.com (arkivert)
(pl) Kazimierz Gzowski – Polens olympiske komité | Kazimierz Aleksander Gzowski (født 8. oktober 1901, nær Kharkiv i Russland, død 25. | 193,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nightfall_(demo) | 2023-02-04 | Nightfall (demo) | ['Kategori:Allfader-album', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2001', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Nightfall (utgitt 2001) er den andre demoen til det norske blackened death metal-bandet Allfader.
| Nightfall (utgitt 2001) er den andre demoen til det norske blackened death metal-bandet Allfader.
== Sporliste ==
«Nightfall» (4:38)
«Warriors» (5:19)
«Of Dream and Voice» (5:42)
«Detest» (6:40)
== Kilder ==
Nightfall hos Encyclopaedia Metallum | Nightfall (utgitt 2001) er den andre demoen til det norske blackened death metal-bandet Allfader. | 193,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8re_og_Romsdal | 2023-02-04 | Møre og Romsdal | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek', 'Kategori:Møre og Romsdal', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder URL-feil', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland.
Fylkesgrensen ble flyttet 1. januar 2019 ved at Rindal kommune ble en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting den 13. juni 2018. Hornindal i Sogn og Fjordane ble 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal, samtidig ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for
fylkesadministrasjonen, mens Kristiansund er oljebyen i Møre og Romsdal. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. Møre og Romsdal er fra naturens side delt av fjorder og fjell, og dette preger mange forhold. Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) heter Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord.
| Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland.
Fylkesgrensen ble flyttet 1. januar 2019 ved at Rindal kommune ble en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting den 13. juni 2018. Hornindal i Sogn og Fjordane ble 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal, samtidig ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for
fylkesadministrasjonen, mens Kristiansund er oljebyen i Møre og Romsdal. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. Møre og Romsdal er fra naturens side delt av fjorder og fjell, og dette preger mange forhold. Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) heter Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord.
== Geografi ==
Fylket består tradisjonelt av tre deler som svarer til historiske fogderier: Sunnmøre (fra Stad til Romsdalsfjorden), Romsdal (landet omkring Moldefjorden/Romsdalsfjorden med forgreninger og dalfører) og Nordmøre (kystområdet fra Hustadvika til og med Smøla, og landet omkring Halsafjorden og Tingvollfjorden med forgreninger og dalfører innenfor). Store dalfører er blant annet Sunndal (med elven Driva) og Surnadal på Nordmøre, og Romsdalen (med elven Rauma) og Eikesdalen (med Eira-Aura-vassdraget) i Romsdal. Drivas øvre del er i Oppdal kommune i Trøndelag. Rauma har utspring i Lesjaskogsvatnet i Innlandet fylke. Aura har utspring i Aursjøen som ligger delvis i Lesja kommune i Innlandet. Surna flyter fra Rindal kommune (i Trøndelag fylke siden 2019) til Surnadal. Deler av Tafjordvassdraget ligger i Skjåk og i tillegg overføres noe vann fra østsiden av vannskillet til kraftverkene i Tafjord.En stor del av bosetningen, særlig på Sunnmøre og Nordmøre, er på øyer. Nordøyane, øyene nord for Ålesund by og utenfor munningen av Romsdalsfjorden, regnes som del av Sunnmøre, sammen med Sørøyane Hareidlandet og Gurskøya. I Romsdal er Otrøya og Gossa store øyer, mens Smøla er fylkets største øy.
=== Klima ===
Klimatisk ligner fylket på de andre vestlandsfylkene og Trøndelag. Nærheten til Atlanterhavet og Golfstrømmen fører til relativt liten forskjell mellom temperaturene sommer og vinter. Vekstsesongen er lang, men temperaturen er ikke spesielt høy. Middeltemperaturen for sommersesongen er 1–2 ℃ høyere i indre strøk sammenlignet med ytre. Det faller mest nedbør i ytre strøk med 1200–2500 mm i gjennomsnitt, mens det i indre strøk ligger rundt 1000 mm eller lavere. Det er minst nedbør om sommeren særlig mai–juli. De ytterste øyene (som Ona) har mindre nedbør enn «midtre» strøk som Skodje og Ørsta, dette skyldes at mest nedbør faller der den fuktige lufta fra havet presses opp av fjellene. Det er litt mindre nedbør i Møre og Romsdal enn lenger sør på Vestlandet. På grunn av vekslende temperatur og mange lavtrykk er det lite stabilt vintervær. På indre og høyere strøk kan det bli store snømengder.De fleste målestasjoner ved sjønivå har middeltemperatur over 0°C også om vinteren. Ved kysten er middeltemperaturen om vinteren 10-20°C høyere enn det som er vanlig på denne breddegraden noe som særlig skyldes Golfstrømmen. På øyene er middeltemperaturen i januar omkring 3 ℃. Et særtrekk for enkelte fjordbygder i Møre og Romsdal er perioder med svært høye temperaturer i vinterhalvåret, noe som skyldes kombinasjonen av høye fjell og fønvind. Dette forholdet har resultert i at de høyeste temperaturene som er målt i Norge i månedene fra oktober til februar alle er målt i Møre og Romsdal. Høyeste oktober-temperatur i Norge er målt i Molde (25,6 ℃), høyeste november-temperatur er målt i Tafjord (21,8 ℃), tilsvarende for desember Sunndalsøra (18,3 ℃), januar Sunndalsøra (19,0 ℃ i 2020) og februar Sunndalsøra (18,9 ℃). I månedene september til januar har Tafjord den høyest registrerte døgnmiddeltemperaturen for et enkeltdøgn. I 2005 var det 10 «nordiske sommerdager» i oktober (der maksimumstemperaturen er lik eller større enn 20,0 ℃). Høyeste temperatur i Tafjord er 33,8°C målt 16. juli 1945 og er den høyeste temperaturen målt i Møre og Romsdal.Møre og Romsdal ligger nord for værskillet Stad og særlig ved lavtrykk fra sørvest kan det være vanskelig å varsle været. Fjell og fjorder skaper store lokale forskjeller i vær og klima. Stad og Hustadvika er lite skjermet mot vind og bølger fra havet. Ved nordlig vind kan det av og til danne seg små sterke lavtrykk som er vanskelig å varsle og som er særlig farlig for fiskere. På 1950-tallet ble det derfor opprettet et en egen stasjon i Ålesund med varslingstjeneste for fiskefeltene. Været varsles ofte separat for indre og ytre strøk, for eksempel om sommeren kan det være surt vær med tåke på kysten og varmt vær med sol på indre fjordstrøk. Linge i Valldal dyrker frukt og har et høyt antall soltimer. Solgangsvind om sommeren, kalt «utrøne» i Romsdal, fører ofte med seg fuktig og kjølig luft fra havet. Tafjordfjella er på grensen til det svært tørre innlandsklimaet i Skjåk og det fuktige vestlandsklimaet. På varme sommerdager med stor forskjell på temperaturen i sjøen og på land forekommer kraftige tordenvær med regnbyger om ettermiddagen på indre strøk. Om sommeren kan temperaturen på Svinøy fyr noen dager ligge 10 ℃ under temperaturen i de indre bygdene. For månedene mai til juli ligger Svinøy 2 ℃ under Tafjord i gjennomsnitt, mens for desember–februar ligger Svinøy 2°C over Tafjord. Variasjonen mellom natt og dag, og mellom sommer og vinter er størst på indre strøk.Det er mest vind i vinterhalvåret. Svinøy har omkring halvparten av dagene i vinterhalvåret med minst liten kuling, tre ganger så ofte som Tafjord, Svinøy har vind av storm styrke 3–4 ganger hver måned om vinteren. Om sommeren har indre strøk sjelden vind over bris styrke. Daler med utløp mot vest (særlig i fra sørøst mot nordvest) for eksempel Romsdalen eller Tafjord er i kaldt vintervær utsatt for østavinden «skjelle» - «… en skarp, kold Vind, som jævnlig blæser frå Dalstrøgene mod søen i Frostveir» ifølge Ivar Aasens ordbog. Innerst i Romsdalsfjorden kan denne østavinden komme opp til storms styrke.
=== Geologi og landformer ===
Ytterst mot Atlanterhavet er landformene preget av småknudrete berg med vide torvmyrer og en rad lave øyer, den såkalte strandflaten. Øyene Smøla, Gossa og Vigra hører til denne bremmen. Etter den postglasiale landhevingen har store sandhjeller eller sandflater kommet mange meter eller titalls meter over havflaten, og gir opphav til flyvesand som på Sandblåst i Farstad. Under istiden strakk trolig innlandsisen seg et stykke ut på kontinentalsokkelen, og bare de høyeste tindene inne i landet stakk opp som nunataker. Samtidig kan deler av kysten i ha vært helt isfri slik funn av lapprosen (Norges eneste ville rhododendron) i Tafjord og Lesja tyder på. Lapprose finnes ellers bare på Grønland og i Nord-Amerika.Under den store israndavsetningen for vel 10 000 år siden, da raene ved Oslofjorden ble avsatt, nådde isbreen i Møre og Romsdal trolig bare de indre fjordstrøkene der det finnes store morener og sandrygger. Den marine grensen er omkring 50 meter ved kysten og 150 meter på indre strøk. På indre Nordmøre er det leire opp til 100 meter over havnivå, mens ut ved kysten når leiren opp til bare et par meter. På Gjermundnes mer enn 50 meter over havet er det funnet et stort antall steiner av flint og hornfels som ikke finnes i den lokale berggrunnen og har trolig vært fraktet med isfjell som har fulgt havstrømmer nordover fra Oslofeltet og fra Danmark. Også langs kysten finnes flint og andre steiner fra Oslofeltet. Store elvesletter, dannet før landhevingen, er synlige i dag som grus- og sandterrasser i dalene og langs fjordene. Særlig store og synlige terrasser finnes der Romsdalen og Isterdalen munner ut i fjorden ved Åndalsnes. Sandflatene i Grødalen ble trolig dannet i en bredemmet innsjø. Da breen i Sunndalen minket brøt innsjøen gjennom og grov ut dype gjel ved Jenstad.På Sunnmøre og i Romsdal har botnbreer gravd seg inn i fjellsidene og dannet et stort antall egger og spisse tinder. De lange fjordene skjærer dypt inn i landet. Geirangerfjordens ende ved Geiranger er bare 6 km fra vannskillet til Østlandet og Glommavassdraget. Alle kommunene i fylket har kontakt med havet. Generelt er det lite høytliggende vidder. Det er noe mindre nedbør enn områdene lenger sør på Vestlandet. Ålesund, Molde og Kristiansund har 1200-1400 millimeter årlig nedbør i gjennomsnitt, mens indre strøk som Sunndal og Tafjord har 700-800 millimeter. Ålesund har 7°C i årlig middeltemperatur.
De store fjordene og dalene som dominerer landskapet ble trolig gravd ut av elver og breer i svakhetssoner i berggrunnen. Fjorder med retning vest/sydvest-øst/nordøst går på langs av skifrighet og bånd i bergartene. På indre strøk går noen landformer rett nord-sør blant annet Sunnylvsfjorden, Eikesdalsvatnet og Litledalen. De mest tydelige landformene er spor av isbreenes arbeid i nyere geologisk tid, for eksempel de bratte fjellsidene, u-formede daler, botner og hengende daler. De høye fossene på indre strøk kommer nesten alltid fra hengende daler eller botner. Noen hundre små isbreer i botner gnager fortsatt på berggrunnen. Disse botnbreene finnes på indre strøk og særlig i nord- og østvendte hellinger og holdes ved like av snøfall og vindtransportert snø. De eksisterende breene ble dannet noen hundre år før vår tidsregning og har variert med klimaet, særlig i en periode rundt 1750 rykket de frem og gjorde stor skade på gårder og dyrket mark. Myrene er blant de yngste geologiske fenomen i Møre og Romsdal, og særlig på strandflaten er det store og dype myrer. Myrene langs havet kan være flere meter dype og inneholder rester av trestubber som viser at strandflaten en gang har vært dekket av stor skog. Disse myrene langs havet kan ha et rikt fugleliv. Noen områder langs kysten fikk innlagt elektrisk strøm etter andre verdenskrig og torv ble lenge brukt til brensel. De store myrene er bare delvis oppdyrket.
Kjell Steinsvik og hans «Ytre Romsdalshalvøyas Jorddyrkings- og Jernbanekomite» arbeidet omkring 1950 for å dyrke opp de store myrene ute ved havet. De mente at 200 000 dekar myr i Hustad-området (i Fræna) kunne dreneres til åkerjord (fylket er i alt omkring 500 000 dekar jordbruksareal hvorav omkring 5 % er åker). Kalkforekomsten i området skulle brukes til å gjøre den sure myrjorda grøderik. Dette var bakgrunnen for Hustadmarmor der Hustad Bruk ble stiftet i 1948 med datterselskapene Hustadjord AS og Hustad Kalk og Marmor AS.En av de største naturkatastrofene i landet skjedde i 1934 da et fjellparti raste ut i Tafjorden og flodbølgen tok livet av 40 personer. Tjelle-skredet skapte i 1756 en flodbølge i Langfjorden og 32 personer omkom. Et ustabilt fjellparti ved Åkerneset ventes å rase ut i Sunnylvsfjorden og skape en flodbølge. Myndighetene har der utviklet et system for overvåkning og varsling. Ved Mannen (fjell i Romsdal) overvåkes også et fjellparti som ventes å falle ned i dalbunnen.
==== Berggrunn ====
Fjellgrunnen i fylket er dominert av hard gneisbergarter, med til dels næringsfattig sammensetning. Strukturen i berggrunnen skaper de mange sørvest/nordøstgående landskapsformene. I Eide og Fræna finnes den kalkrike bergarten marmor. Denne marmoren består et enkelt mineral, kalkspat. Ved Larsnes, på Hustad og i Eide brytes marmor som brukes til jordbrukskalk, som tilslag ved produksjon av tremasse og papir, og som dekorativ stein ved husbygging. Giske kirke og Borgund kirke ble oppført med marmor fra området.
På Sunnmøre er det forekomster av eklogitt og olivin. Peridot, en variant av olivin, er den mest verdifulle edelstein i Norge. Olivinstein er et verdifullt materiale og den knuses til sand til bruk i stålstøperier og til varmemagasinering. Stein utvinnes i Åheim og i Norddal, den eksporteres og utgjør størstedelen av den olivinproduksjonen i Europa. Synlig olivinstein omdannes til serpentinitt som har en rød-brun farge og er ofte opphav til stedsnavn med «raud» eller «rød». I Bjørkedal finnes asbest sammen med olivinstein og i Åheim var det en periode kommersiell drift av asbestgruver. Kleberstein finnes ofte i tilknytning til de mest omdannede olivinforekomstene. Kleber har vært brukt blant annet til gryter og mange forekomster har vært utnyttet fra forhistorisk tid. Eklogitt finnes blant annet ved Ulsteinvik. I tilknytning til olivin finnes også bergarten anorthositt (som er nesten ren kalknatron-feltspat), blant annet ved Åheim. Det har vært drevet utvinning av jerntitan i liten skala flere steder, blant på Fiskå, på Rødsand og i Tafjord. Rødsand Gruber har vært i drift fra før 1900 og malmen er relativt fattig på jern, men med stort innslag av vanadium som er nyttig i visse legeringer. På Sjøholt ble det i 1873 brutt 1500 tonn jernmalm, og på Solnør antas det å være en reserve på 6 millioner tonn malm. På Averøya og Smøla ble kobber forsøkt utvunnet på 1700-tallet. Holmene i Moldefjorden består i stor grad av en skiferaktig bergart som ellers finnes i mest i Trondheimsfeltet og forekomsten ved Molde antas å henge sammen med Trondheimsfeltet gjennom folding. Surnadal er dominert av næringsrik grønnstein og glimmerskifer.
=== Verneområder ===
Ved årsskiftet 2012/13 var 215 områder vernet i Møre og Romsdal. 15 områder har artsfredning av dyr eller planter og 4 enkeltrær er vernet som naturminner. To nasjonalparker ligger delvis i Møre og Romsdal og fylket har 13 landskapsvernområder, noen av disse er tilknyttet nasjonalparkene.
Trollheimen landskapsvernområde (opprettet 1987) og Innerdalen landskapsvernområde (1967)
Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. På Gjøra ligget Sunndal Nasjonalparksenter.
Reinheimen nasjonalpark. I vest ligger Trollstigen landskapsvernområde. Den nasjonale turistvegen Geiranger-Trollstigen går gjennom dette verneområdet.
Geiranger – Herdalen. Sammen med Nærøyfjorden utgjør dette landskapsvernområdet verdensarvområdet Vestnorsk fjordlandskap. I Geiranger ligger Norsk Fjordsenter med utstilling og informasjon om verdensarvområdet.
Raudøya. En forekomst med kristtorn er verna som reservat.
Veøy. Et historisk kulturlandskap med særpreget naturmiljø rundt Veøy kyrkje
Sør-Smøla et egenartet, vakkert og internasjonalt verneverdig natur- og kulturlandskap. Kystlynghei.
Haverøya
=== Areal ===
Produktiv skog 2.800 km² (19 % av totalarealet)
Skrapskog 800 km² (5 % av arealet)
Myr 800 km² (5 % av arealet)Jordbruksarealet utgjør 4,3 % av fylkets areal, mot 3,5 % for Norge samlet (Trøndelag og Innlandet har 4,2 % og Vestland fylke 3 %), og 2,2 % av arealet er bebygd. Skog dekker 31 % av fylket og åpen fastmark utgjør 41 %. Bart fjell og blokkmark dekker 13,5 % av arealet mot 7,4 % for hele landet. Det er 3,8 % myr, mot 10,8 % i Trøndelag. Andelen produktivt land (jordbruksareal og produktiv skog) er det høyeste på Vestlandet. De indre strøkene består for en stor del av fjell. Av arealet ligger 42 % mellom 600 og 2000 meter over havet. Øyene i havet utgjør 12 % av det fylkets areal. Eikesdalsvatnet er største innsjø.
=== Største tettsteder ===
De største tettstedene i fylket er, rangert etter innbyggertall 1. januar 2019 (kommune i parentes):
Ålesund – 54 983 (Sula, Ålesund)
Molde – 21 417 (Molde)
Kristiansund – 18 047 (Kristiansund)
Ørsta – 7 252 (Ørsta)
Volda – 6 891 (Volda)
Ulsteinvik – 5 936 (Ulstein)
Sykkylven – 4 314 (Sykkylven)
Nordstrand – 4 083 (Giske)
Sunndalsøra – 3 907 (Sunndal)
Fosnavåg – 3 466 (Herøy)
Hareid – 3 467 (Hareid)
Stranda – 2 898 (Stranda)
Surnadalsøra – 2 809 (Surnadal)
Rensvik – 2 484 (Kristiansund)
Elnesvågen – 2 625 (Fræna)
Skodje – 2 491 (Skodje)
Brattvåg – 2 450 (Haram)
Vestnes – 2 471 (Vestnes)
Åndalsnes – 2 388 (Rauma)
Vatne – 2 457 (Haram)Ålesund, Molde, Kristiansund, Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes har bystatus. For en oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Møre og Romsdal.
== Kommuner ==
Møre og Romsdal er fra 1. januar 2020 inndelt i 26 kommuner:
=== Endringer i 2020 ===
Ålesund, Haram, Sandøy, Skodje og Ørskog ble slått sammen til nye Ålesund kommune med virkning fra 1. januar 2020.
Norddal og Stordal ble slått sammen til Fjord kommune.
Hornindal i Nordfjord (Sogn og Fjordane) ble slått sammen med Volda til Volda kommune.
Molde, Midsund og Nesset ble slått sammen til nye Molde kommune.
Eide og Fræna ble slått sammen til Hustadvika kommune.
Halsa ble overført til Trøndelag og inngår i Heim kommune
=== Tidligere endringer ===
Rindal kommune ble 1. januar 2019 overført til Trøndelag fylke.
== Administrative inndelinger ==
Møre og Romsdal svarer til Møre bispedømme, Sunnmøre politidistrikt og Nordmøre og Romsdal politidistrikt samt Sunnmøre domssogn, Romsdal domssogn og Nordmøre domssogn. Regionalt er fylket en del av Frostating lagdømme, Helse Midt-Norge, Statens vegvesen region Midt, og møter i Vestlandsrådet.
Regionråd:
Sunnmøre regionråd: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Sandøy, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Romsdal regionråd: Aukra, Eide, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes.
Ordfører- og Rådmannskollegiet for Nordmøre (ORKidé): Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.
Næringsregioner:
Søre Sunnmøre næringsregion: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørsta.
Storfjord næringsregion: Norddal, Stordal, Stranda, Sykkylven, Ørskog.
Ålesund næringsregion: Giske, Haram, Sandøy, Skodje, Sula, Ålesund.
Romsdal næringsregion: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes.
Nordmøre næringsregion: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.
Prostier, under Møre bispedømme i Den norske kirke:
Søre Sunnmøre prosti: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørsta.
Austre Sunnmøre prosti: Norddal, Skodje, Stordal, Stranda, Sykkylven, Ørskog.
Nordre Sunnmøre prosti: Giske, Haram, Sula, Ålesund.
Molde domprosti: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Sandøy.
Indre Romsdal prosti: Nesset, Rauma, Vestnes.
Ytre Nordmøre prosti: Aure, Averøy, Eide, Halsa, Kristiansund, Smøla.
Indre Nordmøre prosti: Gjemnes, Rindal, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Tingretter, under Frostating lagdømme:Møre og Romsdal tingrett med rettssted i Kristiansund, Molde, Ålesund og Volda dekker hele fylket. Inntil 26. april 2021 var det fire tingretter:
Søre Sunnmøre tingrett: Herøy, Sande, Vanylven, Volda, Ørsta.
Sunnmøre tingrett: Giske, Haram, Hareid, Norddal, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Ørskog, Ålesund.
Romsdal tingrett: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sandøy, Vestnes.
Nordmøre tingrett: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Politidistrikter:
Sunnmøre politidistrikt: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Nordmøre og Romsdal politidistrikt: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Rindal, Sandøy, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Helsedistrikter, under Helseregion Midt-Norge:
Helse Møre og Romsdal: Alle kommuner i fylket.Veidistrikter, under Veiregion Midt-Norge:
Sunnmøre veidistrikt: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Nordmøre og Romsdal veidistrikt: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Rindal, Sandøy, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll, Vestnes.Tidligere Fogderier:
Søndmør fogderi: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Romsdal fogderi: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sandøy, Vestnes.
Nordmør fogderi: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Økonomiske regioner:
Molde: Aukra, Eide, Fræna, Gjemnes, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes
Kristiansund: Aure, Averøy, Kristiansund, Smøla
Ålesund: Giske, Haram, Norddal, Sandøy, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ørskog, Ålesund
Ulsteinvik: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven
Ørsta/Volda: Volda, Ørsta
Sunndalsøra: Sunndal, Tingvoll
Surnadal: Halsa, Rindal, Surnadal
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015–2019 ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 47 representanter.Jon Aasen (Ap) er fylkesordfører og Gunn Berit Gjerde (V) er fylkesvaraordfører.
Se også Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 i Møre og Romsdal.
=== Stortingsrepresentanter ===
Møre og Romsdal har åtte stortingsrepresentanter i perioden 2021-2025:
Se også Stortingsvalget 2017 i Møre og Romsdal. For tidligere representanter se Stortingsvalget 2013 i Møre og Romsdal.
Historisk representasjon på Stortinget fra Møre og Romsdal siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Møre og Romsdal siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
=== Sittende statsråder fra fylket ===
=== Ungdomspolitikk ===
Ungdommen i Møre og Romsdal har sitt eget politiske organ som er partipolitisk nøytralt; Ungdomspanelet i Møre og Romsdal.
== Samferdsel ==
Møre og Romsdal har fire flyplasser med sivil rutetrafikk. Langs kysten og i fjordene går det en rekke båtruter. Fylket har også jernbane.
Joakim Anderssen fra Ålesund satt i juryen ved verdensutstillingen i Philadelphia der Alexander Graham Bell viste frem oppfinnelsen sin. Anderssen kjøpte to telefonapparater som han sendte hjem til sin 16 år gamle sønn Jens. Norges første telefonsamtale ble trolig gjennomført i Ålesund i 1876. Jens Anderssen tok telegrafkurs i juli 1877 og startet telefonsentral i Ålesund i 1883. Anlegget i Ålesund ble solgt til telegrafbestyrer Edv. Endresen i 1885 da Jens Anderssen reiste til England for å studere. Det er usikkert om telefoner ble brukt eller vist offentlig i Ålesund før 1884.
=== Flyplasser ===
På øya Gossa anla okkupasjonsmakten under andre verdenskrig en flyplass. En av tre planlagte rullebaner ble ferdige. Okkupasjonsmakten hadde opprinnelig sett seg ut området Moa ved Spjelkavik i Borgund øst for Ålesund. Lokale myndigheter hadde før krigen prosjektert en flyplass på Moa, også Vigra ble på 1930-tallet vurdert som egnet sted. Etter krigen ble det vurdert å satse på videre utbygging av Gossa, men i stedet ble det utbygging på Vigra. Utbyggingen på Vigra var dels et resultat av at næringslivet raskt stilte kapital til rådighet. Senere ble det anlagt flyplasser på Kvernberget ved Kristiansund og på Årø i Molde.
Kristiansund lufthavn, Kvernberget
Molde lufthavn, Årø
Ørsta/Volda lufthavn, Hovden
Ålesund lufthavn, Vigra
=== Jernbane ===
Raumabanen åpnet i 1924 er fylkets eneste jernbanestrekning, Den går mellom Dovrebanen ved Dombås og endestasjonen på Åndalsnes. Forlengelse av Raumabanen til kysten og byene var lenge et politisk stridstema. Fra 1924 fram til 1970-årene var Raumabanen hovedkommunikasjonsåren for person- og posttrafikk mellom Møre og Romsdal og hovedstaden. Fra Åndalsnes var det bussforbindelse til Ålesund, Molde og Kristiansund til og fra hver avgang og ankomst. Da Ålesund lufthavn på Vigra åpnet i 1960 og noen år senere flyplassene ved Molde og Kristiansund, fikk jernbanen konkurranse i reisetid til Oslo. Før Raumabanen gikk mye av persontrafikken fra Sunnmøre og Romsdal til Østlandet om Trondheim og videre med Rørosbanen. Fra 1908 gikk det rutebuss mellom Molde og Batnfjordsøra, der det var korrespondanse med rutebåt til Trondheim. Ruten ble betjent av Aarø Automobilselskap var Norges første rutebilforbindelse. Med buss Molde-Batnfjordsøra unngikk reisende den værhard Hustadvika. Post og passasjerer fra Ålesund kom med båt til Hjelset og ble der kjørt med over Fursetfjellet. Da Raumabanen i 1921 var ferdig til Bjorli ble det satt inn større båt Ålesund-Molde-Åndalsnes og mer av trafikken gikk gjennom Romsdalen.Politikerne vurderte også «Sunndalslinjen» med tilknytning til Dovrebanen på Oppdal og forbindelse til Molde. Etter mange års diskusjon valgte Stortinget i 1908 Raumalinjen med mulighet til forlengelse til Ålesund. På Nordmøre var det også ønske om linje Meldal-Surnadal.
=== Vei ===
Europaveiene E39 og E136 går gjennom fylket, som ikke har noen motorveistrekninger. Da tunnelene mellom Innfjorden og Veblungsnes ble tatt i bruk etter andre verdenskrig (dagens E136) fikk Ålesund og omland sammenhengende veiforbindelse til Østlandet og til jernbanestasjonen på Åndalsnes. Åpningen av Geirangervegen 1889 ga kjørevei fra Geiranger til Skjåk, Otta og Stryn. I 1822 ble det opprettet postvei mellom Tofte (Dovre) og Veblungsnes (samme trase som E136), og i 1825 klassifisert som hovedvei. Omkring 1850 skal veien ha vært fullt kjørbare gjennom hele Romsdalen, var da sammen med veien over Filefjell til Lærdalsøra de eneste kjøreveiene mellom Østlandet og Vestlandet.
=== Båt og ferje ===
Da jernbane og biltrafikk kom i første halvdel av 1900-tallet ble det investert i nye båter for å betjene nye strekninger. Møre og Romsdal fylkesbåtar hadde tre såkalte sjøbusser der den ene gikk i rute helt fra Syvde til Åndalsnes, en annen gikk ruten Ålesund-Molde-Åndalsnes og den tredje gikk fra Kristiansund til Trondheim. Dampskipene ble etterhvert erstattet av motorfartøyer. På 1950-tallet kom den store utbyggingen av bilferjer.Sjøen er stadig viktig for kommunikasjonen i Møre og Romsdal. Fylkets tre store byer, Ålesund, Molde og Kristiansund er viktige havnebyer, med anløp av Hurtigruten to ganger daglig. Hurtigruten anløper også Torvik i Herøy. Fylket er stadig et stort fergefylke.
Tre av landets ti mest trafikkerte ferjestrekninger er i fylket: Sykkylven–Magerholm, Molde–Vestnes og Ferjesambandet Hareid–Sulesund. I 2012 var det 24 ferjesamband i drift, bare Nordland med 28 har flere. MF «Glutra» ble i 2000 satt inn på Sølsnes-Åfarnes som den første gassdreven bilferjen i verden.
Etter Vardøtunnelen som den første i Norge kom Valderøytunnelen i 1987 og den inngikk i ferjeavløsning for Vigra og Valderøya. Sambandet ble videreført til Giske og Godøya i 1989. Eiksundtunnelen avløste ferja mellom Volda/Ørsta og øyene utenfor, det er verdens dypeste undersjøiske tunnel. Atlanterhavsvegen går over en rekke øyer og skjær, den åpnet i 1989 og avløste ferjesamband Ørjan-Tøvik (mellom Averøya og Eide). Fannefjordtunnelen og Bolsøybrua avløste ferjesambandet Lønset–Grønnes. Krifast består av en tunnel og to broer, ga fastlandsforbindelse til Kristiansund og Frei, og avløste flere ferjer. Krifast er et av de mest kompliserte veiprosjektene gjennomført i fylket. Bergsøysundbrua var den første flytebroen i Norge.
=== Busstrafikk ===
Fylkeskommunen har ansvar for busstrafikken i fylket som organiseres under navnet Fram. Fram selger billetter. All operativ drift blir utført av ulike operatørselskap som kjører på kontrakt for Fram innenfor samme billett- og prissystem.
== Næringsliv ==
=== Jordbruk ===
Møre og Romsdal har 548 806 dekar jordbruksareal av dette er 449 438 fulldyrket (tall for 2012). Omkring 22 000 dekar brukes til åker og resten til slått og beite. Surnadal er den største jordbrukskommunen i fylket og med de beste forholdene for korndyrking. En god del av jordbruket foregår på øyene og på land helt ute ved kysten.
=== Kraftverk ===
Av Norges samlede kraftproduksjon på 144000 GWh (2015) ble 6200 GWh produsert innenfor fylket. Av dette kom omkring 5600 GWh fra vannkraft og 400 GWh fra vindkraft (Norge hadde i 2015 en samlet vindkraftproduksjon på 2500 GWh).
Ålesund fikk sin første elektriske strøm fra dampkraftverk (1896). O.A. Devold fikk strøm fra eget vannkraft til sin fabrikk i Langevåg i 1883. Hovednak stolfabrikk satte opp et eget verk i 1903 utenfor daværende Moldes grenser. De først vannkraftverkene var små og leverte strøm lokalt. Molde by anla vannkraftverk i Molde-elva med en effekt på 200 kW. Hotelleier Karl Mjelva i Geiranger satte i 1906 opp vannkraftverk for å forsyne Hotel Union. Mjelva begynte deretter lage elektriske varmeovner og komfyrer, denne virksomheten havnet etter hvert i Ørsta under navnet Grepa og Mjelva Fabrikker under ledelse av Havtor Hovden. I Ørsta ble det bygget kraftverk i 1908 i tilknytning til ullvarefabrikken og i 1914 sto et kommunalt verk på 340 hestekrefter klart, mens nabobygda fikk kommunalt verk på 800 kW i 1917. Stranda fikk et lite vannkraftverk i 1912 og en liten tønnefabrikk ble satt i gang i tilknytning til verket. På Dyrkorn ble det satt opp et lite vannkraftverk for redskapsfabrikken på stedet. Den første store utbyggingen var det A/S Aura (med britisk kapital i ryggen) som sto for, firmaet kjøpte fallretter i Romsdal og på Nordmøre, og fikk konsesjon til å bygge ut 200 000 hestekrefter på Sunndalsøra. I forbindelse med utbyggingen økte folketallet på Sunndalsøra fra 1500 til 5000. Første byggetrinn, Dalen 1, ble satt i drift i 1914 og i 1916 stanset utbyggingen opp. Den neste store utbyggingen var i Tafjord der Ålesund og landkommunene rundt kjøpte fallretter og fikk i gang kraftproduksjon i 1923. Samtidig var det satt opp overføringslinjer over fjellet helt til Ålesund.Aura kraftverk ble satt i produksjon i 1953 og leverer omkring 1600 GWh av fylkets samlede produksjon på 5600 GWh. Den elektriske kraften går særlig til Norsk Hydros aluminiumsverk på Sunndalsøra (tidligere Årdal og Sunndal Verk).
Senere store vannkraftverk er blant annet Tussa i Ørsta/Volda, Driva kraftverk i Sunndal og elven Bøvra og Surna er også utnyttet. Utbyggingen Grytten kraftverk med overføring av vann fra Mardalsfossen utløste en av de første store naturvernaksjonene i Norge.
=== Olje og gass ===
Ormen Lange-feltet er den nest største gassforekomsten i drift på norsk sokkel. Feltet ligger utenfor kysten av Nordmøre og gassen føres i land og prosesseres i Nyhamna i Aukra.
Gass fra Heidrunfeltet føres i land og prosesseres på Tjeldbergodden i Aure på Nordmøre.
=== Industri ===
Etter Rogaland og Hordaland hadde Møre og Romsdal i 2013 flest sysselsatte i tradisjonell industri i Norge.Møre og Romsdal er Norges største fiskerifylke målt i eksportverdi. I 2016 ble det eksportert fisk for rundt 17 milliarder kroner. Oppdrettsnæringen sto i 2016 for omkring 4,8 milliarder kroner i salgsverdi for slaktet fisk. Innenfor oppdrett har Hordaland og Nordland hver minst dobbel så stor produksjon. I 1950 gikk 37 % av landets fiskeeksport gjennom fylkets tre tollstasjoner, og størstedelen av eksporten (målt i verdi) fra fylket var da fisk. Fylket hadde da 90 % av landets eksport av klippfisk og saltet fisk.Møre og Romsdal er et betydelig industrifylke, særlig innen maritime industrier og møbelproduksjon. Petroleumsindustrien har også etterhvert fått et fotfeste i fylket, og Kristiansund er baseby for operasjonene i Norskehavet. Sunndalsøra har Nord-Europas største aluminiumsverk. Okkupasjonsmakten hadde arbeidet med utbyggingen av Aura kraftverk under krigen og den ble vedtatt av Stortinget i 1947. Olav Oksvik var en pådriver for det store prosjektet. Aluminiumsverket begynte produksjonen i 1954 og verket med de store hallene dominerer Sunndalsøra. Stedet har blitt en liten industriby med 5000 innbyggere.Deler av industrien hadde i naturlige forutsetninger, for eksempel møbelindustrien på Sunnmøre eller konfeksjonsindustrien i indre Romsdal. P.I. Langlo på Stranda var en foregangsmann i møbelindustrien. I 1947 var det omkring 1300 årsverk i møbelindustrien i fylket, av i alt 8000 årsverk i hele landet. I 1940 var det 120 møbelprodusenter på Sunnmøre. Mange av disse hadde lært faget av Langlo og etablerte møbelbedrifter i Sykkylven, Ørsta, Stordal og Borgund. I 1950 var møbel- og innredningsproduksjon konsentrert i Sykkylven (omkring 600 årsverk) samt Stranda, Ørsta og Borgund med omkring 300 årsverk hver; ialt hadde fylket 26 % av landets sysselsetting i bransjen. Møbelbedriften var stort sett små og omkring halvparten av sysselsettingen var i bedrifter med under 20 ansatte.I 1950 var sysselsettingen i skotøy- og bekledningsbransjen konsentrert i Hen, Grytten, Vestnes og Molde i Romsdal. Kristiansund, Ålesund, Borgund og Stranda hadde også en del sysselsetting i bransjen. I 1950 sto bedriftene i fylket for 30 % av landets produksjon av herreklær og arbeidsklær. Tekstilindustrien sysselsatte mange i Borgund (10 bedrifter med omkring 1000 ansatte til sammen, Borgund omfattet på den tiden Sula) og Ørsta. 25 % av landets fiskevegn ble produsert i fylket. På den tiden var næringsmiddelindustrien (inkludert sildeoljefabrikker og trandamperier) konsentrert i Ålesund (som på den tiden ikke omfattet Borgund), Kristiansund og Herøy. Fylket sto for 30 % av landets produksjon av tran og av frossen fisk. Verftsindustrien var konsentrert i Ålesund, i tillegg var det en del virksomhet i Bolsøy, Kristiansund og Ulstein.
=== Turisme ===
I 1820-1830 ble kystrøkene med Molde beskrevet i engelske reiseskildringer, mens indre strøk av Romsdal første gang ble beskrevet av den engelske marineoffiseren W. Breton etter en reise i 1834 (Scandinvian Sketches, or a Tour in Norway). Breton ble svært imponert og brukte en tegning av Vengetindene på tittelbladet. Den tyske forfatteren Theodor Mügge besøkte Romsdal omkring 1840 og skrev poetiske beskrivelser av opplevelsen. Thomas Bennett ga i 1858 ut en engelsk reisehåndbok for Norge og han opprettet ruter med vognskyss blant annet Oslo-Lillehammer-Gudbrandsdalen-Romsdalen der trafikken begynte i 1868 eller tidligere.
Den tidlig turisttrafikken besto blant annet av velstående engelske laksefiskere særlig i elven Rauma på 1800-tallet. Vinprodusenten Sandeman fisket i Surnadal og var fast gjest på Gulla gård. Arne Mjelva på Åndalsnes hadde vært i USA og lært seg engelsk, han ble agent for Thomas Cook. Norges første golfbane skal ha blitt anlagt i 1905 ved Hølgenes hotel (senere Park hotel) ved Åndalsnes av den daværende engelske innehaveren. Keiser Wilhelm besøkte Romsdalen åtte ganger. Keiseren bidro til å gjøre Romsdalen kjent og hans besøkt alene var et stor bidrog til turisttrafikken. Særlig Romsdalen har tiltrukket fjellturister. William Cecil Slingsby besøkt Romsdalen rundt 1875 og senere. Fra slutten av 1800-tallet var Molde en viktig destinasjon for utenlandske cruiseskip og yachter. De første turistskipene til Veblungsnes var «Ceylon» og «Chimborazo» i 1883. Cruiseturistene ble fraktet opp Romsdalen med hest og vogn til Flatmark og Ormem.Fylket har noen av landets mest kjente turistmål med Trollstigvegen og Atlanterhavsveien. Geiranger er en av landets største cruiseskipdestinasjoner og Geirangerfjorden står på UNESCOs verdensarvliste. Geiranger har årlig besøk av 150–200 cruiseskip, noe som gjør bygda til Norges tredje største cruisehavn (bare Oslo og Bergen er større). I 2010 gikk 157 cruiseskip til Geiranger, mot 241 i Bergen. I 2012 var tallet oppe i 312 000 og Geiranger gikk da forbi Oslo som cruisehavn. I 2013 var det 159 anløp (med knapt 300 000 passasjerer) til Oslo mot 206 anløp til Geiranger. I 1906 var det totalt 12 600 besøkende til Geiranger, av dette 4955 med engelske skip. Norge tok i 1905 i mot totalt 25.000 utenlandske turister, hvorav en stor andel besøkte Geiranger. Sommeren 1869 seilte yachten «Nereid» til Norge som en av de første, utenlandske turistbåtene som besøkte landet. Ombord var blant andre båtens eier, bankmannen og kvekeren Edward Backhouse (1808-1879). De besøkte blant annet Ålesund og Geiranger, i tillegg til Stavanger og Ryfylke.I 1953 hadde Sunnylven (inkludert Geiranger) med 260 senger størst hotellkapasitet i fylket, dernest Molde, Grytten og Ålesund. I alt var det 1150 senger ved hotellene og like mange ved andre overnattingssteder.Hjørundfjorden er omkranset av fjellene som regnes som Sunnmørsalpenes kjerneområde, hvor nesten urørt natur innbyr til
toppturer både til fots og på ski, så vel som aktiviteter på fjorden. Her finner du også Hotel Union Øye, bygget i 1881, som blant annet har hatt besøk av Dronning Wilhelmina av Nederland, Keiser Wilhelm II av Tyskland, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon VII.
== Fylkets navn ==
Navnet Møre kommer av den gammelnorske dativsformen Mǿri av et ikke belagt *Mǿrr. Substantivet mǿrr er kjent fra skaldediktingen, i betydningen «(flatt) land», og har trolig sammenheng med marr, som betyr «hav». Mǿrr er antatt å kunne bety «myr» eller «bløtland». Dette har gitt to ulike tolkninger av navnet Møre – «landet ved havet» og «myrlandet» (kan hende etter myrlendte områder som Hustad og Smøla). Navnet var brukt om hele kyststrekningen fra Stad nesten til Namdalen i tidlig middelalder, men kan være så mye som 2000 år gammelt. Den sørlige delen av området gikk under navnet Sunnmǿri (gjengitt i kildene som Sunnmœri) og hørte til Gulatinget, mens den nordlige delen gikk under navnet Norðmǿri og hørte til Trøndelag. Innbyggernavnet er møring (på gammalnorsk mǿrir, flertall) og preposisjonen er på («på Møre»).Hans Strøm mente at navnet kunne komme av gården Muri i Valldal. Han viste til at gården ifølge Snorres saga om Olav den hellige tidligere ble kalt Møre. Den ligger ved munningen av den største elven på Sunnmøre, og Strøm holdt det derfor ikke urimelig at navnet Møre for distriktet kunne ha oppstått av denne slik navnet Romsdalen for nabofogderiet gjorde av Rauma.Området som stort sett utgjør dagens Møre og Romsdal fylke gikk under navnet Romsdals amt fra 1689, oppkalt etter Romsdalen, det største dalføret i området, og delt inn i de tre fogderiene Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Ved innføringen av fylkene i 1919 ble Romsdals amt videreført som Møre fylke, og i 1935 fikk det sitt nåværende navn, Møre og Romsdal fylke.
== Heraldikk ==
Møre og Romsdal fylkesvåpen består av tre stiliserte vikingskip, ett for hvert fogderi. Våpenet er imidlertid ikke formelt godkjent av Kongen, da skipene ses forfra og dette er i strid med heraldikkens regelverk.
== Kultur ==
Møre og Romsdal tilhører dels det vestlandske og dels det trønderske med hensyn til dialekt og tradisjoner. Nordmøre kan regnes til den trønderske hovedgruppen av dialekter, mens sunnmørsdialekt regnes som til den vestnorske hovedgruppen. Romsdalsdialekt har trekk av både østnorsk og vestnorsk. På søre Sunnmøre finnes fortsatt rest av gammelnorsk stungen d som i «sauð», mens det lenger nord på Sunnmøre heter «saud» og i Romsdal og på Nordmøre «sau» som ellers i landet. En øy som Midøy har en dialektgrense tvers over. Historisk falt disse grensene sammen med bispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer til 1983 da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete.
Tradisjonell byggeskikk på Nordmøre og indre Romsdal minner om den trønderske lån, mens våningshusene på Sunnmøre tradisjonelt er lavere som en røykstove også etter at skorstein ble tatt i bruk.Fylket har tre bevarte stavkirker: Grip, Kvernes og Rødven. Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I stedet for åpen takstol som har vært vanlig ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene og himling festet til disse. Uvanlig er også avstivningen med skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige. I stedet for bueknær har en del hatt skråbånd til avstiving. Christie kaller disse for «stavkirker med forenklede konstruksjoner». Ifølge Lorentz Dietrichson var de yngste stavkirkene av «Møretypen» de største. Han beregnet grunnplan og areal for 79 kirker, og de ni største var alle på Sunnmøre med Hjørundfjord, Volda og Norddal på over 280 m². Dette er tre ganger større enn for eksempel Urnes stavkirke. Ifølge Dietrichson var de store arealene for stavkirkene på Sunnmøre til dels et resultat av senere utvidelser. Ifølge Håkon Christie hadde disse kirkene av Møretypen en enklere konstruksjon og var både større og lenger enn de andre typer.
Grindbygg, som var vanlig i løer, naust og andre uthus på Vestlandet og i Nord-Norge til 1900, er oppført etter samme prinsipp som stavkirkene, særlig Møre-typen. I de grindbygde uthusene sto imidlertid stavene rett på steinfundamentet, og ikke på sviller i en bunnramme som i stavkirkene. Også i grindbyggene kalles de bærende vertikale elementene tildels for «staver» og de er bundet sammen av stavliner eller stavlegjer. Grindbygde løer omtales også som «stavløer». Roar Hauglid pekte på likhetstrekk mellom de treskipede vestnorske stavløer/grindløer, blant annet i form av tilføyde sideskip med eget sperretak, men mente at stavkirker med forhøyet midtrom er avhengig av sideskipene for avstiving til forskjell fra grindløene der midtrommet står av seg selv.Fra middelalderen er det bevart steinkirker: Borgund, Giske, Veøy, Edøy og Tingvoll. Sankt Jetmund kirke ble revet og gjenreist etter 100 år. Ulstein gamle kirke var i stein og ble revet. I Borgundkaupangen var det flere steinkirker som er forsvunnet. Steinkirkene var i de regionale sentra eller ute ved kysten, ingen inne i fjordbygdene.Den oktogonale kirkeformen som ble vanlig på 1700-tallet fikk størst utbredelse i Møre og Romsdal. Av de 20 åttekantede kirkene som ble reist står 16 fortsatt.
== Historie ==
=== Møre og Romsdal som administrativ enhet ===
I 1671 ble Norge inndelt i fire stiftamt med åtte underamt og 56 fogderi (fogdene ble også kalt futer). Romsdals amt bestående av de tre fogderiene ble da opprettet under Trondhjems stiftamt. Samtidig var Sunnmøre fogderi under Bergen stiftamt og futen på Sunnmøre forholdt seg til stiftamtskontoret i Bergen. Fra 1774 forholdt futen på Sunnmøre seg til Trondheim i økonomiske saker, mens på det rettslige, geistlige og militære området var Sunnmøre fortsatt knyttet til Bergen. Fra 1815 var Sunnmøres infanteri sammen med Nordfjord en del av infanteribrigaden for Bergensområdet, mens Nordmøre og Romsdal militært var knyttet til infanteriregimentet i Trøndelag. Fra 1910 var Sunnmøre militært administrert av Trondheim. Den siste futen for Sunnmøre døde i 1914 og embetet ble avskaffet i 1917. Fra og med 1918 var Sunnmøre del av Romsdals amt på alle saksområder (politimesteren i Ålesund hadde fortsatt ansvar som svarte til det gamle Sunnmøre fogderi).Med formannskapslovene i 1837 ble fylkeskommunen opprettet i form av amtsformannskap som omfattet landkommunene i amtet. Til 1940 hadde fylkeskommunen begrenset betydning. Etter andre verdenskrig fikk fylkeskommunen flere oppgaver og i I 1964 kom bykommunene med i fylkeskommunen.
=== Forhistorie ===
Den første spor av Fosnakulturen i Norge ble funnet i Kristiansund i 1909. I Sunndal og i Rauma (Holm, Sandnes og Seljevold) er det påvist boplasser nær den marine grense (havets nivå like etter istiden) og disse antas derfor å være svært gamle. Det er påvist fangstboplasser fra steinalderen i fjellet i blant annet i Ulvådalen og Sandgrovbotnen. I Kvalsund i Herøy kommune er det funnet deler av en båt fra 600-700-tallet. Dette «Kvalsundskipet» ble rekonstruert og en kopi i full størrelse på 1970-tallet. Kvalsundskipet er trolig eksempel på første trinn mot havgående fartøyer.
=== Middelalder ===
Navn på noen som utvandret til Island før år 1000 er kjent, blant andre Torbjørn Sur sønn av Torkjell Skjerauke i Surnadal. Det var utvandring også fra Romsdal og Sunnmøre.I middelalderen var Borgundkaupangen og Veøya de eneste bydannelsene mellom Bergen og Trondheim. Disse forsvant senere som handelssteder og Veøya er nå ubebodd. Byen Ålesund vokste frem i nærheten av Borgund et par hundre år senere. Bud var etter middelalderen et vesentlig handelssted mellom Bergen og Trondheim. Ålesund fikk fulle byretter i 1848 og er den yngste av tre hovedbyene i fylket. Molde og Kristiansund fikk full bystatus i 1742. Hele Ålesund brant ned i 1904 og byen ble gjenreist i karakteristisk murbebyggelse, vesentlige deler av Molde sentrum ved elven brant ned i 1916 (Molde brant på nytt under krigshandlingen i april 1940).Et par år på 1600-tallet var dette grensa også riksgrense. Det ble da bygd et solid steingjerde tvers over Midøy.
=== Andre verdenskrig ===
==== Invasjonen ====
Da Norge ble invadert av Tyskland i april 1940 ble Oslo, Bergen og Trondheim raskt besatt. Ingen byer eller havner i Møre og Romsdal ble besatt (til tross for at det ikke var noen befestninger og stående styrker) og fylket forble fritt område mens kamper pågikk i Trøndelag og på Østlandet. Falkenhorst forklarte etter krigen at mangel på skip var grunnen til Åndalsnes og Møre-byene ikke ble besatt umiddelbart (i likhet med Bodø og Namsos). Falkenhorst anså dette som viktige havnebyer, men de ble ikke prioritert ved invasjonen på grunn av for få skip til å transportere soldater og materiell. Dagen før invasjonen kunngjorde britiske myndigheter at Stad og Hustadvika (ved Bud) var minelagt. Mineleggingen på Mørekysten viste seg å være en bløff eller avledningsmanøver.Infanteriregiment nummer 11 mobiliserte uhindret på Setnesmoen ved Åndalsnes, og soldater fra fylket deltok i slaget ved Dombås og i kamper nedover i Gudbrandsdalen. KNM «Sleipner» (1936) kom til Molde 11. april og opererte på Romsdalsfjorden før den gikk til Shetland 26. april. Britiske krigsskip kom til Molde 13. april og 15. april ble havnen bombet av tyske fly første gang (målet for bombingen var særlig torpedobåten Trygg). Frivillig evakuering av byen hadde begynt 11. april og da bombingen tiltok ble det tvungen evakuering av barn, syke og gamle. Den britiske marine satt opp en marinekommando i Molde 18. april og det norske sjøforsvarets overkommando kom til byen 21. april. Britiske styrker ble landsatt på Åndalsnes fra 18. april og sendt østover med tog. Tyske fly begynte bombing av Åndalsnes og Veblungsnes 20. april. Jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning kom på denne tiden til Åndalsnes. Martin Linge ble såret ved Åndalsnes og ble evakuert til Storbritannia der han senere medvirket til oppbygging av en norsk styrke under britisk kommando. Britene forlot Åndalsnes 2. mai og tyske styrker inntok Åndalsnes straks. Deler av gullbeholdningen ble lastet på britisk skip på Åndalsnes, mens resten av gull- og kontantbeholdningen ble 25. april sendt videre til Molde. Den norske regjeringen, den militære overkommandoen, kongen og kronprinsen reiste gjennom Romsdalen via Åndalsnes og videre til Molde 23. april. Da deler av sentraladministrasjonen også var på plass var Molde i realiteten landets hovedstad. En hektisk aktivitet kom igang for å sikre kommunikasjonslinjer for den sivile og militære ledelsen.Da Ålesund kystradiostasjon ble brukt i kommunikasjon med Storbritannia, ble den og Vigra kringkaster bombet av tyske fly. Britene sendte noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator som opererte fra Lesjaskogsvatnet. På Setnesmoen ved Åndalsnes ble det i løpet av et par dager fra 21. april opparbeidet en provisorisk flyplass med hjelp fra lokale sivilister. Til slutt var det bare fem brukbare Gloster-fly igjen på Lesjaskog og disse opererte 26. april fra Setnesmoen leir ved Veblungsnes.Etter den britiske landgangen på Åndalsnes ble vei og jernbane mellom Åndalsnes og Lillehammer bombet intensivt for å hindre de britiske styrkene å nå hovedfronten på Østlandet. Opptil 60-70 bombefly deltok i de daglige toktene. De tyske flyene opererte uten særlig fare for antiluftskyts og ble bare truffet av sporadiske geværkuler. Britiske Blackburn Skua fra et hangerskip bidro med sikring av luftrommet over Åndalsnes 24. april, og 25. april var flystripen på Lesjaskogsvatnet klar. Tyske fly rekognoserte over og bombet Sunndalsøra av frykt for at en britisk landgang der ville true Trondheim.Statsrådene, kongen og kronprinsen oppholdt seg noen dager i Molde der det også franske og britiske diplomater. Byen fungerte da som landets hovedstad. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt. Forsvaret av Sør-Norge ble oppgitt i slutten av april og britiske styrker ble trukket ut via Åndalsnes og Molde. Halvdan Koht kommenterte etter krigen at bombingen var folkerettslig akseptabel i og med at den norsk sjøkommandoen og andre militære myndigheter holdt til i byen. De utenlandske diplomatene som holdt til i byen kritiserte den omfattende bombingen som de mente bare delvis var militært begrunnet. Den mest omfattende bombingen skjedde 29. april da spreng- og brannbomber ble droppet over byen og det brant overalt. En brannbombe traff kirketårnet som brant ned og tok kirken med seg (en del av inventaret ble reddet ut). Kongen og regjeringen ble informert om at britiske styrker skulle evakueres fra Romsdalen. Den britiske sendemannen Cecil F. J. Dormer inviterte kongen, kronprinsen, regjeringen og andre det var plass til ombord i krysseren «Glasgow» og frakte dem til det frie Nord-Norge. Siste statsråd ble holdt på «Knausen» klokken 21:00 den 29. april. Deler av gullbeholdningen ble lastet om bord. Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen, og utenlandsk diplomater ble under kraftig bombeangrep sent på kvelden 29. april og natt til 30. april ble evakuert fra Molde av den britiske krysseren «Glasgow» med kurs for Tromsø. Molde sto i brann mens evakueringen pågikk. Medlemmer av den britiske, franske, polske og danske legasjonen samt britiske soldater ble evakuert samtidig. Deler av gullbeholdningen og en del tjenestemenn reiste med dampbåten «Driva» under ledelse av Einar Gerhardsen.Åndalsnes, Molde og Kristiansund ble ødelagt av bombing og brann i slutten av april 1940. Molde ble bombet første gang 15. april og hardt bombet fra 25. april, hele sentrum og noen boligstrøk ble ødelagt. Ingen omkom under bombingen av Kristiansund etter at 12000 innbyggere ble evakuert. Innbyggerne flyttet tilbake og bodde i brakker, kjeller og provisoriske bosteder resten av krigen. Byen var offisielt gjenreist i 1964. Sunndalsøra ble bombet og 60 eiendommer rasert. Kringkasteren på Vigra ble bombet og ødelagt fra 14. april. Ålesund ble bombet fra 21. april uten brannbombene gjorde særlig skade på murbebyggelsen, mens Kristiansund i stor grad var bygget i treverk. Da den britiske marinen forlot Molde med konge og regjering var krigshandlingene over i Møre og Romsdal stort sett over. Fra 15. til 29. april falt rundt 300 sprengbomber over Molde, seks personer omkom og 217 bygninger ble helt ødelagt (over 90 % av Molde sentrum). I Molde ellers ble 34 bolighus totalskadet. Nesten samtlige av øvrige bygninger hadde mindre skader. Byen ble bombet på nytt 30. april og 1. mai og traff særlig Confectionsfabrikken, Solemdals Møbelfabrikk og Brunvolls Motorfabrikk. Mange av de norske soldatene evakuert fra Åndalsnes kom til Molde. De britiske skipene forlot Åndalsnes 2. mai og ble forsøkt bombet av tyske fly.Fylkesforsyningsnemnda hadde satt i verk rasjonering av mel og brød i april. Evakueringen fra Kristiansund, Molde og Åndalsnes hadde doblet folketallet i bygdene rundt og forsyningssituasjonen var vanskelig fordi forsyningslinjen over både land og sjø lenge var sperret. Sjøveien til Bergen var sperret til ut på sommeren 1940. Forsyningene av mel ble bedre da krigshandlingene tok slutt, men mangel på transportmidler hemmet tilførsel. I april trykket Romsdals fellesbank pengesedler, «nødsedler», etter ordre fra fylkesmann Trygve Utheim. En tysk styrke kom til Molde 14. mai for å besette byen. Molde ble tildelt 53 ferdighus fra Sverige som et bidrag til gjenreisingen, husene ble reist og står i «Svenskebyen». Kristiansund fikk 70 hus, mens Åndalsnes og Sunndalsøra fikk 50 hus til sammen.
==== Krigsårene ====
I mars 1942 ble jøder i Møre og Romsdal arrestert (etter aksjonene mot englandsfarten fra distriktet). Disse ble overført til Falstad eller Trandum. Blant annet ble Israel Steinfeld (Ålesund), Abraham Borøchstein og Herman Fischer (begge fra Kristiansund) holdt fengslet i Ålesund, før de sommeren 1942 ble sendt til Trondheim. Herman Fischers eiendom i Kristiansund ble overtatt av en frontkjemper. Interneringen av Herman Fischer førte til protester i Kristiansund, og et brev undertegnet av 104 av byens innbyggere gikk til justisminister Riisnæs. Flere av de som signerte, var fremstående borgere av byen, blant dem en NS-ordfører, og personlige bekjente av Riisnæs fra hans tjenestetid i byen. Riisnæs svarte at han vanskelig kunne gjøre noe med saken. I alt ble 30 jøder fra Møre og Romsdal deportert til Auschwitz og de fleste drept der. Blant de overlevende fra Norge var Otto Eisler, Leo Eitinger, og brødrene Fritz og Hans Lustig som oppholdt seg på Nesjestranda etter å ha flyktet fra Tsjekkoslovakia. Ephraim Wolff Koritzinsky ble arrestert i 1941 og døde av kreft våren 1942. Resten av familien ble boende i Selbu til de ble kastet ut i 1944 fordi Rinnanbanden skulle ha huset. Moren og barna, blant dem den senere SV-lederen Theo Koritzinsky, overlevde krigen. De tre Borøchstein-brødrene ble etter ordrer fra Sverre Riisnæs tatt ut av køen ved ombordstigning på «Donau» 26. november fordi de var «halvjøder». De tre og en fjerde bror ble sluppet fri og sendt hjem.Joachim Rønneberg og en gruppe sabotører lå i skjul i Tafjordfjella i forbindelse med Operasjon Fieldfare. Operasjon Fieldfare forsøkte å sprenge Stuguflåtbrua i januar 1945 for å hemme tysk jernbanetransport gjennom Romsdalen. Brua fikk mindre skader og ble åpnet etter tre uker.Størstedelen av øya Gossa ble brukt til flyplass av tyske styrker og det var opp mot 2000 soldater, 850 krigsfanger, 1500 utskrevne nordmenn og 600 sivile i tillegg til 1200 fastboende. Flyplassen skulle etter planen ha tre rullebaner i stjerneform og bli en av de største i landet. Der ble Sven Sømme i august 1941 vervet som fylkesleder for etterretningsorganisasjonen XU. Samtidig som Sven Sømme begynte oppbygging av et omfattende agentnett på deler av Nordmøre og Sunnmøre samt alle kommuner i Romsdal startet han utgivelse av den hemmelige avisen Q-posten Mot slutten av 1941 hadde Sømme fått et agentnett på vel 60 personer på Møre-kysten og i Romsdalen, For å beskytte innseilingen til Molde og Åndalsnes anla okkupasjonsmakten stillinger på hver side av Otrøya, først ved Julsundet (mai 1940) og deretter på Klauset ved Midjforden. Ved Julsundet var det både kanoner (fra den tyske båten «Albatros» som ble skadet ved Horten i aprildagene) og torpedobatteri. Sømme ble i juni 1944 avslørt da han fotograftet torpedobatteriet ved Klauset på Otrøya. Han fryktet dødsom og unnslapp på Åndalsnes fangetransporten. Med hjelp fra blant Arne Randers Heen kom Sømme seg over fjellet til Eikesdal og Aursjøen og derifra videre til Sverige etter 40 dager på flukt.Stasjonen Frey II var bemannet av brødrene Ole Snefjellå og Tore Snefjellå. Det var en alliert observasjonspost og radiostasjon på Gurskøya fra april 1944 til januar 1945. De to agentene opererte for Secret Intelligence Service og rapporterte om okkupasjonsmaktens flåtebevegelser i skipsleia på Møre-kysten. Deres lokale medhjelpere ble avslørt, torturert og internert på Falstad.
==== Gjenreising ====
Skadene på bebyggelsen etter krigshandlingene fordelte seg slik etter areal:
Kristiansund 290000 m2
Molde 80600 m2
Åndalsnes 32900 m2
Veblungsnes 11800 m2
Bud 6180 m2Til 1953 var det bygget 700 000 m2 bolighus og en del av dette var rene nybygg. Gjenreisingen innebar en del standardheving. I 1953 var det fortsatt noen som bodde i brakker i Kristiansund og på Åndalsnes, og en del næringsvirksomhet holdt til i brakker lenge etter krigen. Samtidig pågikk det stort anleggsarbeid i Sunndal med kraftverk og aluminiumsfabrikk, dette arbeidet sysselsatte opp mot 2000 personer omkring 1950.
== Lydopptak av dialekter i Møre og Romsdal ==
==== Sunnmøre ====
==== Romsdal ====
==== Nordmøre ====
== Se også ==
Distrikter i Norge
Statsforvalteren i Møre og Romsdal
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borøchstein, Ove (2000). J: historien om kristiansundsjødene. Kristiansund: Ibs forl. ISBN 8299574404.
Pio Larsen, red. (1977). Møre og Romsdal. Gyldendal. ISBN 8205091617 utgivelsessted = Oslo. CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek (link)
Torvik, Arne Inge (2000). Om samferdsel i Møre og Romsdal: Møre og Romsdal fylkesbåtar 1920-1995. [Molde]: Møre og Romsdal fylkesbåtar. ISBN 8279550208.
== Eksterne lenker ==
Møre og Romsdal fylke
Om enhetsfylkeforsøket i Møre og Romsdal
Om Ungdomspanelet i Møre og Romsdal
Turistinformasjon for Møre og Romsdal
https://www.fylkesmannen.no/nb/More-og-Romsdal/Nyheter/2019/02/Rigmor-Broste-ny-fylkesmann-i-More-og-Romsdal/ Arkivert 27. mars 2019 hos Wayback Machine. | Verneområder i Møre og Romsdal er ei liste over naturverneområder, vernetype, vernedato og verneomfang (målt i dekar) som finnes i Møre og Romsdal fylke.Verneområder i Sogn og Fjordane sortert på kommuner. | 193,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kazimierz_Szosland | 2023-02-04 | Kazimierz Szosland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 20. april', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Polen', 'Kategori:Personer fra Sieradz fylke', 'Kategori:Polske ryttere', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kazimierz Szosland (født 21. februar 1891 nær Kalisz, død 20. april 1944) var en polsk rytter som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam.
Szosland vant en olympisk sølvmedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det polske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Spania Laget besto av Kazimierz Gzowski på hesten «Mylord», Szosland på «Ali» og Michał Antoniewicz på hesten «Readgleadt». Szosland kom på trettendeplass i den individuelle konkurransen i sprangridning med hesten «Ali».
| Kazimierz Szosland (født 21. februar 1891 nær Kalisz, død 20. april 1944) var en polsk rytter som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam.
Szosland vant en olympisk sølvmedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det polske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Spania Laget besto av Kazimierz Gzowski på hesten «Mylord», Szosland på «Ali» og Michał Antoniewicz på hesten «Readgleadt». Szosland kom på trettendeplass i den individuelle konkurransen i sprangridning med hesten «Ali».
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Sølv i hestesport, sprangridning lag Polen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kazimierz Szosland – Olympedia
(en) Kazimierz Szosland – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kazimierz Szosland – databaseOlympics.com (arkivert)
(pl) Kazimierz Szosland – Polens olympiske komité | Kazimierz Szosland (født 21. februar 1891 nær Kalisz, død 20. | 193,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/From_the_Darkest_Star | 2023-02-04 | From the Darkest Star | ['Kategori:Allfader-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:EP-plater fra 2002', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Norske EP-plater', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09'] | From the Darkest Star (utgitt 2002) er den første EPen til det norske blackened death metal-bandet Allfader.
EP-en består av de to tidligere demoene Furore Normannorus og Nightfall fra 2001.
| From the Darkest Star (utgitt 2002) er den første EPen til det norske blackened death metal-bandet Allfader.
EP-en består av de to tidligere demoene Furore Normannorus og Nightfall fra 2001.
== Sporliste ==
«Fury» (4:32)
«From the Darkest Star» (5:27)
«Sol» (5:41)
«A Final Embrace» (5:12)
«Nightfall» (4:37)
«Of Dream and Voice» (5:45)
«Selfdeciever» (5:08)
«Hevnem» (5:58)
== Kilder ==
From the Darkest Star hos Encyclopaedia Metallum
== Eksterne lenker ==
(en) From the Darkest Star på MusicBrainz | From the Darkest Star (utgitt 2002) er den første EPen til det norske blackened death metal-bandet Allfader. | 193,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Micha%C5%82_Antoniewicz | 2023-02-04 | Michał Antoniewicz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Personer fra Kraków', 'Kategori:Polske ryttere', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Michał Woysym-Antoniewicz (født 7. juli 1897 i Kraków, død 1. desember 1989 i Austin i Texas i USA) var en polsk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Antoniewicz vant en olympisk sølvmedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det polske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Spania. Laget besto av Kazimierz Gzowski på hesten «Mylord», Kazimierz Szosland på «Ali» og Antoniewicz på hesten «Readgleadt». Antoniewicz kom på tjuendeplass i den individuelle konkurransen i sprangridning med hesten «Readgleadt».
Han var også med på det polske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i feltritt. I den den individuelle konkurransen i feltritt kom han på nittendeplass med hesten «Moja Miła».
| Michał Woysym-Antoniewicz (født 7. juli 1897 i Kraków, død 1. desember 1989 i Austin i Texas i USA) var en polsk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Antoniewicz vant en olympisk sølvmedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det polske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Spania. Laget besto av Kazimierz Gzowski på hesten «Mylord», Kazimierz Szosland på «Ali» og Antoniewicz på hesten «Readgleadt». Antoniewicz kom på tjuendeplass i den individuelle konkurransen i sprangridning med hesten «Readgleadt».
Han var også med på det polske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i feltritt. I den den individuelle konkurransen i feltritt kom han på nittendeplass med hesten «Moja Miła».
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Sølv i hestesport, sprangridning lag Polen
1928 Amsterdam - Bronse i hestesport, feltritt lag Polen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Michał Antoniewicz – Olympedia
(en) Michał Antoniewicz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Michał Antoniewicz – databaseOlympics.com (arkivert)
(pl) Michał Antoniewicz – Polens olympiske komité | Michał Woysym-Antoniewicz (født 7. juli 1897 i Kraków, død 1. | 193,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ascensions_(demo) | 2023-02-04 | Ascensions (demo) | ['Kategori:Allfader-album', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2003', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Ascensions (utgitt 2003) er den tredje demoen til det norske blackened death metal-bandet Allfader.
| Ascensions (utgitt 2003) er den tredje demoen til det norske blackened death metal-bandet Allfader.
== Sporliste ==
«Ascension» (4:16)
«Order to Chaos, Chaos to Order» (7:00)
«Girra» (6:39)
== Kilder ==
Ascensions hos Encyclopaedia Metallum | Ascensions (utgitt 2003) er den tredje demoen til det norske blackened death metal-bandet Allfader. | 193,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Into_Nothingness_(demo) | 2023-02-04 | Into Nothingness (demo) | ['Kategori:Allfader-album', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2004', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Into Nothingness (utgitt 2004) er den fjerde demoen til det norske blackened death metal-bandet Allfader.
| Into Nothingness (utgitt 2004) er den fjerde demoen til det norske blackened death metal-bandet Allfader.
== Sporliste ==
«Dø med ære, dø i synd» (5:53)
«Terrorevolution» (5:05)
«One Thousand Days of Poison» (4:42)
«Into Nothingness» (6:37)
== Kilder ==
Into Nothingness hos Encyclopaedia Metallum | Into Nothingness (utgitt 2004) er den fjerde demoen til det norske blackened death metal-bandet Allfader. | 193,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Benz | 2023-02-04 | Carl Benz | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Karlsruhe', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske oppfinnere'] | Carl Friedrich Benz (født 25. november 1844 i Karlsruhe i Tyskland, død 4. april 1929 i Ladenburg) var en tysk ingeniør som regnes som oppfinneren av den bensindrevne bilen. Flere andre, blant andre Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach, jobbet med samme type oppfinnelse på samme tid, men Benz tok patent på sitt arbeide først, og patenterte så alle hovedkomponentene som gjør en stempelmotor passende for bruk i biler. I 1879 fikk Benz patent på sin første motor, som han bygget i 1878.
I 1885 bygget han Motorwagen, verdens første bil, som ble drevet av en gassmotor. Den hadde tre hjul, ble styrt via forhjulet mens bakhjulene bar passasjerer og motor. Benz oppfant også forgasseren, tennpluggen, clutchen og den vannkjølte radiatoren.
I 1896 designet og patenterte Benz den første boksermotoren med horisontale stempler, som fortsatt er et prinsipp som brukes av blant andre Subaru og Porsche.
Benz stiftet Benz & Cie., forgjengeren til Daimler Benz, Mercedes-Benz og DaimlerChrysler. Før han døde fikk han oppleve at bilbruken eksploderte i 1920-årene takket være hans oppfinnelser.
| Carl Friedrich Benz (født 25. november 1844 i Karlsruhe i Tyskland, død 4. april 1929 i Ladenburg) var en tysk ingeniør som regnes som oppfinneren av den bensindrevne bilen. Flere andre, blant andre Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach, jobbet med samme type oppfinnelse på samme tid, men Benz tok patent på sitt arbeide først, og patenterte så alle hovedkomponentene som gjør en stempelmotor passende for bruk i biler. I 1879 fikk Benz patent på sin første motor, som han bygget i 1878.
I 1885 bygget han Motorwagen, verdens første bil, som ble drevet av en gassmotor. Den hadde tre hjul, ble styrt via forhjulet mens bakhjulene bar passasjerer og motor. Benz oppfant også forgasseren, tennpluggen, clutchen og den vannkjølte radiatoren.
I 1896 designet og patenterte Benz den første boksermotoren med horisontale stempler, som fortsatt er et prinsipp som brukes av blant andre Subaru og Porsche.
Benz stiftet Benz & Cie., forgjengeren til Daimler Benz, Mercedes-Benz og DaimlerChrysler. Før han døde fikk han oppleve at bilbruken eksploderte i 1920-årene takket være hans oppfinnelser.
== Unge Benz ==
Karl Benz, eller Karl Friedrich Michael Vaillant som han egentlig heter, ble født i Karlsruhe i Tyskland. Faren var Johann George Benz, lokomotivfører, og moren var Josephine Vaillant. Paret var ugifte ved fødselen, men giftet seg tidlig i 1845. Da Karl var to år gammel ble faren drept i en togulykke, og moren endret navnet hans til Karl Friedrich Benz til minne om faren.Familien levde på fattigdomsgrensen, men moren slet for å gi Benz en god utdannelse. Han gikk på den lokale barneskolen i Karlsruhe, og viste seg som en lovende student. I 1853, i en alder av ni år, startet han på den vitenskapelig orienterte skolen Lyzeum. Deretter studerte han ved Universitetet i Karlsruhe under Ferdinand Redtenbacher.
Benz ville først bli låsesmed, men fulgte etterhvert i farens fotspor, og begynte å studere lokomotivutvikling. Den 30. september 1860, i en alder av 15 år, sto han på den innledende eksamen som ingeniør ved Universitetet i Karlsruhe, hvor han studerte. Han tok avgangseksamen den 9. juli 1864.
På universitetet kom de første tankene om en hesteløs vogn, mens Benz satt på sykkelen sin.
Etter sin formelle utdannelse hadde Benz praksis i syv år hos forskjellige selskaper, men passet ikke inn hos noen av dem. Praksisen startet i Karlsruhe, med to år i forskjellige stillinger hos et ingeniørfirma. Deretter flyttet han til Mannheim for å jobbe som designer hos en vektfabrikk, før han i 1868 dro til Pforzheim for å jobbe for et brobyggerselskap, Gebrüder Benckiser Eisenwerke und Maschinenfabrik. Til slutt dro han til Wien i en kort periode for å jobbe i et jernfirma.
== Benz' fabrikk, og hans første oppfinnelser (1871–1882) ==
I en alder av 27 år i 1871, slo Carl Benz seg sammen med August Ritter for å starte et mekanisk verksted i Mannheim, Iron Foundry and Mechanical Workshop, senere Factory for Machines for Sheetmetal Working. Selskapets første år var en komplett katastrofe. Ritter viste seg å være svært upålitelig, og lokale myndigheter konfiskerte alle eiendelene. Deretter kjøpte Benz ut Ritters andel i selskapet ved hjelp av penger han fikk låne av faren til sin forlovede, Bertha Ringer.
Den 20. juli 1872 ble Benz og Ringer gift, og fikk senere fem barn: Eugen (1873), Richard (1874), Clara (1877), Thilde (1882) og Ellen (1890).
Til tross for sine første problemer i forretningslivet fortsatte Carl Benz å utvikle nye idéer. For å øke inntektene startet han arbeidet med nye patenter i 1878. Først konsentrerte han seg om å bygge en pålitelig totakters gassmotor, basert på Nikolaus Ottos design av firetakts-motoren. Et patent på dette designet, innsendt av Otto, hadde blitt erklært ugyldig. Benz fullførte motoren på nyttårsaften 1878, og fikk patent i 1879.
Det var først med patentene på de forskjellige komponentene som senere ble den moderne forbrenningsmotoren at Benz viste sitt geni. Han tok patent på blant annet tenningssystemet som brukte gnister ved hjelp av batterier og tennplugger, tennpluggen selv, forgasseren, clutchen og den vannkjølte radiatoren.
== Benz' Gasmotoren-Fabrik Mannheim (1882–1883) ==
Nye problemer dukket opp da bankene i Mannheim forlangte at Benz' Gas Factory ble gjort om til et aksjeselskap på grunn av de høye produksjonskostnadene. Benz ble tvunget til å gå inn i et samarbeid med fotografen Emil Bühler og hans bror, en ostehandler, for å få nye lån av bankene. Selskapet fikk navnet Gasmotoren Fabrik Mannheim, og ble stiftet i 1882. Benz var svært lite fornøyd, da han satt igjen med kun 5% av aksjene og den beskjedne tittelen direktør. Det verste av alt var at idéene hans ikke ble tatt med i betraktningen når nye produkter skulle utvikles, og dette førte til at han trakk seg fra selskapet kun et år senere, i 1883.
== Benz & Cie. og Motorwagen ==
Benz' livslange hobby brakte ham til en sykkelreparatør i Mannheim, som var eid av Max Rose og Friedrich WIlhelm Eßlinger. I 1883 stiftet de tre et nytt selskap som produserte maskiner for industrien: Benz & Company Rheinische Gasmotoren-Fabrik, vanligvis kalt Benz & Cie.. Selskapet vokste raskt til 25 ansatte, og startet produksjonen av gassdrevne motorer.
Selskapet ga Benz muligheten til å fortsette sin gamle idé om en hesteløs vogn. Basert på sine erfaringer med sykler brukte han liknende teknologi da han bygget en bil med en firetaktsmotor av eget design mellom bakhjulene. Kreftene ble overført via to kjeder til bakakselen. Benz fullførte bygget i 1885, og kalte den Benz Patent Motorwagen. Dette var det første kjøretøyet designet fra bunnen av som en bil, og ikke simpelthen en ombygget vogn, og derfor ansees Carl Benz av mange som bilens oppfinner.
Starten for Motorwagen i 1885 var skuffende. Testene tiltrakk ofte mange tilskuere, som lo hånlig når Benz kjørte inn i vegger fordi bilen til å begynne med var svært vanskelig å styre. Motorwagen ble patentert den 29. januar 1886 som «DRP-37435: automobil drevet av gass». De første vellykkede prøveturene ble kjørt sommeren 1886 på offentlige veier, og året etter bygde Carl Benz Motorwagen Model 2, som var oppgradert på en rekke områder, og i 1887 ble den ferdige Model 3 med trehjul bygget.
Benz startet salg av kjøretøyet, markedsført under navnet Benz Patent Motorwagen, noe som gjorde det til den første bilen tilgjengelig for allmennheten noen sinne. Den første kunden, sent sommeren 1888, hevdes å ha bli innlagt på galehus senere. Kunde nummer to, Emile Roger fra Paris, som kjøpte en 1888 Benz, hadde stor innvirkning på Benz' suksess. Roger hadde bygget Benz-motorer på lisens fra Carl Benz i flere år, og bestemte seg i 1888 for å legge til Benz' nye bil i modellprogrammet sitt. Mange av de tidlige Benz-bilene ble bygget i Frankrike og solgt av Roger.
Tidlige kunder hadde mange utfordringer. Bensin måtte kjøpes på apotek, som solgte det som rensemiddel, og apotekene tok ikke inn bensin i store kvanta. Motorwagen produsert tidlig i 1888 måtte dyttes når den skulle opp bratte bakker, og denne begrensningen forsvant etter at Berta Benz kjørte en av bilene over en lengre avstand, og senere foreslo for ektemannen at han ga bilen to gir. Historien vil ha det til at Berta Benz tok bilen uten at mannen kjente til det om morgenen den 5. august 1888, og la ut på en 106 kilometer lang kjøretur fra Mannheim til Pforzheim for å besøke moren, sammen med sønnene Eugen og Richard. I tillegg til at det var mangel på bensin hos apotekene langs veien måtte hun også løse en rekke tekniske problemer før hun omsider kom frem sent på kvelden, og sendte et telegram til Carl Benz for å fortelle om turen. I dag feires dagen i Tyskland med et billøp for antikke biler.
Benz' Model 3 fikk sin store verdensdebut på verdensutstillingen i Paris i 1889, og omkring 25 eksemplarer ble bygget mellom 1886 og 1893.
== Utvidelser hos Benz & Cie. ==
Den store etterspørselen etter stasjonære forbrenningsmotorer tvang Carl Benz til å utvide fabrikken, og i 1886 sto en ny bygning ferdig på fabrikkområdet. Benz & Cie. hadde vokst fra 50 ansatte i 1890 til 430 i 1899, og mot slutten av det 19. århundre var Benz & Cie. verdens største bilprodusent, med 572 produserte eksemplarer i 1899.
På grunn av størrelsen ble Benz & Cie. et aksjeselskap i 1899, og Friedrich Von Fischer og Julius Ganß fikk plasser i styret. Ganß jobbet med markedsføring og kommersialisering.
De nye styremedlemmene anbefalte Carl Benz å lage en billigere bil, som passet til masseproduksjon. I 1893 utviklet Benz Victoria, en toseters bil med en motor på tre hestekrefter, som kunne nå en toppfart på 15 km/t. Modellen ble en suksess, med 45 solgte eksemplarer i 1893.
I 1894 forbedret Benz sin nye modell Velo. Denne bilen var produsert i et voldsomt høyt antall for sin tid – 1200 enheter mellom 1894 og 1901 – at den blir ansett som verdens første masseproduserte bil. Benz Velo deltok også i verdens første billøp, fra Paris til Rouen i 1894.
I 1895 designet Benz verdens første lastebil, og noen av disse ble senere bygget om av det første busselskapet, som bygget Netphener, verdens første buss.
I 1896 fikk Carl Benz patent på sin boksermotor med horisontalt plasserte stempler. Han bygget en motor hvor stemplene nådde sitt høyeste dødpunkt samtidig, og dermed balanserte hverandre og sørget for mindre vibrasjoner. Boksermotorer med fire eller færre sylindre er de mest vanlige. Dette prinsippet blir fortsatt brukt av bilprodusenter som Subaru og Porsche.
Selv om Gottlieb Daimler døde i mars 1900 – og det ikke finnes noe bevis for at Carl Benz og Daimler kjente hverandre eller kjente til hverandres arbeid – ble konkurransen med Daimler Motors i Stuttgart en utfordring for Benz & Cie. I oktober 1900 bygget sjefsdesigneren hos DMG, Wilhelm Maybach, modellen Mercedes 35hp etter spesifikasjoner fra Emil Jellinek, etter at en kontrakt ble inngått mellom DMG og Jellinek om produksjon av 36 slike modeller mot at Jellinek skulle være forhandler for dem. Maybach forlot DMG i 1907, men designet denne modellen og flere viktige forbedringer før han forlot selskapet. Etter testing ble den første bilen levert til Jellinek den 22. desember 1900. Jellinek fortsatte å komme med forslag til forbedringer av modellen, og oppnådde gode resultater i billøp med bilen de neste årene, noe som oppmuntret DMG til å øke produksjonen av biler.
Benz møtte konkurransen med sin Parsifili-modell, som ble introdusert i 1903, med to vertikale sylindre og en toppfart på 55 km/t. Resten av styret ansatte noen franske designere uten å avtale med Benz på forhånd. Frankrike var et land med stor bilindustri basert på Maybachs oppfinnelser, og på grunn av avgjørelsen om å ansette franskmennene sa Benz fra seg utviklingsansvaret den 24. januar 1903, men ble sittende som styreleder frem til sin død i 1929. Benz' sønner Eugen og Richard forlot også selskapet, men Richard returnerte i 1904 som bildesigner.
Innen 1904 hadde Benz & Cie. solgt 3 480 eksemplarer av bilene sine, og selskapet var fortsatt ledende på bilproduksjon. I tillegg til at han fortsatte som styreleder i Benz & Cie. stiftet Carl Benz snart et nytt selskap sammen med sønnen Eugen, som ble holdt innen familien, og som bygget biler under et annet merkenavn.
I 1909 ble Blitzen Benz bygget av Benz & Cie., og racerbilen satte en fartsrekord på 228.1 km/t. Den ble sagt å være «raskere enn noe fly, tog eller bil». Racerbilen ble sendt rundt til forskjellige land, til og med til USA, for å sette en rekke rekorder. Motoren hadde et sylindervolum på 21.5 liter, og leverte 200 hestekrefter. Fartsrekorden til Blitzen Benz ble stående i ti år.
== Benz-Söhne (1906 til 1923) ==
Carl Benz, Bertha Benz og sønnen Eugen flyttet til Ladenburg, en by i nærheten, og stiftet selskapet Benz & Sønn (Benz-Söhne) i 1906 med sin egen kapital. Selskapet skulle produsere biler og gassdrevne motorer. Motorene ble raskt erstattet av bensinmotorer på grunn av mangel på etterspørsel. Selskapet solgte aldri aksjer offentlig, og bygget sine egne bilmodeller helt uavhengig av Benz & Cie.
Benz-Söhne-bilene var av god kvalitet, og ble raskt populære som taxier i London. I 1912 ga Carl Benz alle sine aksjer i Benz-Söhne til Eugen og Richard, men ble sittende som styreleder i Benz & Cie. Den 25. november 1914 fikk den 70 år gamle Carl Benz en Doktortittel av Universitetet i Karlsruhe.
Nesten allerede fra begynnelsen av bilproduksjonens tid ble deltakelse i racing og billøp en viktig markedsføringsmetode for produsentene. Først ble produksjonsmodellene kjørt, og Benz Velo deltok i verdens første billøp fra Paris til Rouen i 1894. Senere ga investeringer i utvikling av egne racerbiler ekstrainntekter gjennom salg av modeller assosiert til vinnerbilen. Unike racerbiler ble bygget på denne tiden, for eksempel Benz' Tropfenwagen, verdens første bil med midtmontert motor.
I Benz-Söhnes siste år, 1923, ble 350 eksemplarer bygget. I det etterfølgende år, 1924, bygget Carl Benz to ekstra 8/25 hp-modeller til personlig bruk, som han aldri solgte – og disse eksisterer fortsatt.
== Mot Daimler-Benz og Mercedes-Benz ==
Under 1. verdenskrig økte både Benz & Cie. og Daimler Motors produksjonen betraktelig for å produsere krigsmateriell. Etter krigen fortsatte begge med sitt normale nivå, men den tyske økonomien var kaotisk. Biler ble sett på som et luksusgode, og ble derfor ilagt 15 % ekstra skatt. På samme tid var det bensinmangel i landet, og for å overleve denne vanskelige situasjonen foreslo Benz & Cie. i 1919 et samarbeid med Carl Benz gjennom en representant, Karl Jahn. DMG takket nei til tilbudet i desember samme år.
Den økonomiske krisen i Tyskland ble stadig verre. I 1923 produserte Benz & Cie. kun 1 382 eksemplarer i Mannheim, og DMG produserte kun 1 020 eksemplarer i Stuttgart. Den gjennomsnittlige prisen for en bil var 25 millioner såkalte «papirmark», på grunn av en voldsom inflasjon. Forhandlinger ble satt i gang mellom de to selskapene, som i 1924 signerte en intensjonsavtale som var gyldig frem til år 2000. Begge selskapene standardiserte design, produksjon, innkjøp, salg og markedsføring – og markedsførte produktene sine i fellesskap – men beholdt sine respektive merkenavn.
Den 28. juni 1926 slo Benz & Cie. og DMG seg offisielt sammen i selskapet Daimler-Benz, og døpte alle sine biler Mercedes-Benz for å ære DMG-fabrikkens aller viktigste modell, Mercedes 35hp. Navnet var hentet fra den 10 år gamle Mercedes Jellinek, datteren til en av partnerne i DMG, Emil Jellinek, som hadde bestemt spesifikasjonene for den nye modellen. En ny logo ble designet – bestående av en trearmet stjerne (som representerte Daimlers motto: «motorer for land, luft og vann»), omgitt av de tradisjonelle laurbærbladene fra Benz' logo – og merket Mercedes-Benz. Året etter, i 1927, ble antallet biler solgt tredoblet, til 7 918 eksemplarer, og dieselmotorer ble lansert for bruk i lastebiler. I 1928 ble Mercedes-Benz SS presentert.
Den 4. april 1929 døde Carl Benz i sitt hjem i Ladenburg i en alder av 84 år. Han døde av bronkitt. Frem til sin død den 5. mai 1944 fortsatte Bertha Benz å bo i deres felles hjem. Benz-huset har blitt erklært historisk, og blir i dag brukt som møtefasiliteter for en non-profit-organisasjon som ærer både Bertha og Carl Benz for deres roller i bilens historie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Automuseum Dr. Carl Benz, Ladenburg/Germany
Gottlieb Daimler and Karl Benz Foundation
Karl Benz hos 3-wheelers.com Arkivert 5. februar 2020 hos Wayback Machine. | Benz Patent Motorwagen er en bil som ble bygd i 1885, som regnes som den første bilen konstruert for å være drevet framover av en motor. | 193,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Central_Time_(Nord-Amerika) | 2023-02-04 | Central Time (Nord-Amerika) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Tidssoner'] | Central Time (CT) er navnet som benyttes i USA og Canada på tidssonen hvis normaltid ligger 6 timer bak UTC, altså UTC-6. Klokketiden i denne tidssonen er basert på den 90te meridianen vest for Greenwich. Mer spesifikt viser Central Standard Time (CST) til normaltid/vintertid (UTC-6), mens Central Daylight Time (CDT) viser til sommertid (UTC-5). I Mexico kalles tidssonen tiempo del centro eller zona centro.
Central Time ligger en time foran Mountain Time og en time bak Eastern Time.
| Central Time (CT) er navnet som benyttes i USA og Canada på tidssonen hvis normaltid ligger 6 timer bak UTC, altså UTC-6. Klokketiden i denne tidssonen er basert på den 90te meridianen vest for Greenwich. Mer spesifikt viser Central Standard Time (CST) til normaltid/vintertid (UTC-6), mens Central Daylight Time (CDT) viser til sommertid (UTC-5). I Mexico kalles tidssonen tiempo del centro eller zona centro.
Central Time ligger en time foran Mountain Time og en time bak Eastern Time.
== Canada ==
Kanadiske provinser som i sin helhet benytter denne tidssonen:
ManitobaKanadiske provinser og territorier som benytter denne samt andre tidssoner:
Nunavut (Eastern Time) det meste av Kivalliq Region og deler av Qikiqtaaluk Region
Ontario (Eastern Time) nordvestre del
Saskatchewan (Mountain Time) nesten alt er Central
== USA ==
Delstater i USA som i sin helhet benytter denne tidssonen:
Delstater i USA som benytter denne tidssonen samt andre tidssoner:
== Mexico ==
Det meste av Mexico benytter Central Time med unntak av de seks nordvestre delstatene: Baja California Sur, Chihuahua, Nayarit, Sinaloa og Sonora som benytter UTC-7, mens Baja California benytter UTC-8.
Delstater i Mexico som kun benytter denne tidssonen:
Delstater som benytter denne tidssonen og en annen tidssone:
Nayarit – kun Bahia de Banderas kommunen bruker Central Time. | Central Time (CT) er navnet som benyttes i USA og Canada på tidssonen hvis normaltid ligger 6 timer bak UTC, altså UTC-6. Klokketiden i denne tidssonen er basert på den 90te meridianen vest for Greenwich. | 193,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B3zef_Trenkwald | 2023-02-04 | Józef Trenkwald | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 19. november', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Polske ryttere', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928'] | Józef Piotr Trenkwald (født 14. august 1897 i Wien i Østerrike, død 19. november 1956 i London i Storbritannia) var en polsk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Trenkwald vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det polske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland og Norge. Laget besto av Michał Antoniewicz på hesten «Moja Miła», Trenkwald på «Lwi Pazur» og Karol Rómmel på hesten «Doneuse». Trenkwald kom på tjuefemteplass i den individuelle konkurransen i feltritt med hesten «Lwi Pazur».
| Józef Piotr Trenkwald (født 14. august 1897 i Wien i Østerrike, død 19. november 1956 i London i Storbritannia) var en polsk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Trenkwald vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det polske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland og Norge. Laget besto av Michał Antoniewicz på hesten «Moja Miła», Trenkwald på «Lwi Pazur» og Karol Rómmel på hesten «Doneuse». Trenkwald kom på tjuefemteplass i den individuelle konkurransen i feltritt med hesten «Lwi Pazur».
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i hestesport, feltritt lag Polen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Józef Trenkwald – Olympedia
(en) Józef Trenkwald – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Józef Trenkwald – databaseOlympics.com (arkivert)
(pl) Józef Trenkwald – Polens olympiske komité | Józef Piotr Trenkwald (født 14. august 1897 i Wien i Østerrike, død 19. | 193,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/At_Least_We_Will_Die_Together | 2023-02-04 | At Least We Will Die Together | ['Kategori:Allfader-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 2006', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08'] | At Least We Will Die Together (utgitt 2006) er debutalbumet til det norske blackened death metal-bandet Allfader.
Albumet ble innspilt i Hansen Studios i Ribe, Danmark. Og plateomslaget er designet av Lasse Hoile.
| At Least We Will Die Together (utgitt 2006) er debutalbumet til det norske blackened death metal-bandet Allfader.
Albumet ble innspilt i Hansen Studios i Ribe, Danmark. Og plateomslaget er designet av Lasse Hoile.
== Sporliste ==
«We Will Go» (5:06)
«This Blackened Heart» (7:14)
«Into Nothingness» (6:40)
«Hate Is My Creed» (2:52)
«Sanctimonious» (5:22)
«Born To Serve» (6:59)
«Hevnen» (6:02)
«One Thousand Days of Poison» (4:45)
«Cursed Chemistry» (8:03)
== Kilder ==
At Least We Will Die Together hos Encyclopaedia Metallum
== Eksterne lenker ==
(en) At Least We Will Die Together på Discogs
(en) At Least We Will Die Together på MusicBrainz
(en) At Least We Will Die Together på Spotify | At Least We Will Die Together (utgitt 2006) er debutalbumet til det norske blackened death metal-bandet Allfader. | 193,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Lunde_(biskop) | 2023-02-04 | Sigurd Lunde (biskop) | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biskoper i Stavanger bispedømme', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske encyklopedister', 'Kategori:Norske lutherske biskoper', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Programledere for NRK'] | Sigurd Lunde (født 27. april 1916, død 21. januar 2006) var en norsk biskop, komponist, forfatter, redaktør og radiomann.
| Sigurd Lunde (født 27. april 1916, død 21. januar 2006) var en norsk biskop, komponist, forfatter, redaktør og radiomann.
== Liv og virke ==
Etter at Sigurd Lunde ble ordinert som prest, studerte han journalistikk i USA. I 1942 ble han ansatt i Det norske misjonsselskap, bl.a. som redaktør av ukeavisa Norsk misjonstidende fra 1946. Fra 1952 til 1966 arbeidet han med religiøse programmer i NRK og startet radioprogrammet Salmer og sanger vi er glad i. I 1976 ble Lunde utnevnt til biskop i Stavanger, der han var frem til han nådde pensjonsalderen i 1986. Lunde var ellers blant annet medlem av Organisasjonenes Sang- og Melodibok-komiteene fra 1946 til 1955 og av Liturgikommisjonen der han arbeidet med ny kirkesalmebok fra 1972.
Sigurd Lunde har skrevet og komponert en rekke salmer og sanger, for eksempel misjonssalmen «Se, markene er hvite» og «Jeg er frelst. Å, for en nåde» som han skrev som 16-åring. Han utgav også flere bøker.
Lunde døde 89 år gammel den 21. januar 2006, etter lengre tids sykdom.
Han er far til NRK-journalisten Einar Lunde.
Hans svigerfar var teologiprofessoren Ole Hallesby
== Salmer (utvalg) ==
Jeg er frelst! Å, for en nåde
Dine løfter er mange
Jeg er i Herrens hender
Var du der når de korsfestet min Herre?
Ikke en spurv til jorden
Se, markene er hvite
== Bøker (utvalg) ==
Madagaskar tur-retur (1964)
To tusen afrikanske kilometer (1964)
Kristus er til stede (1978)
I dag, i dag hjelper Herren (1992)
Legemisjonæren personlig (1992)
== Referanser == | Sigurd Lunde (født 4. juni 1874 i Bergen, død 3. | 193,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8ende_galler | 2023-02-04 | Døende galler | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gresk kunst', 'Kategori:Greske skulpturer', 'Kategori:Izmir (provins)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skulpturer'] | Døende galler (italiensk: Galata Morente) er en antikk romersk marmorkopi av en tapt hellenistisk skulptur som er antatt å ha blitt utført i bronse, bestilt en gang mellom 230 f.Kr. og 220 f.Kr. av Attalos I Soter av Pergamon for å feire hans seier over de keltiske galatere i Anatolia. Den nåværende sokkelen ble lagt til etter at den ble oppdaget. Skulptørens identitet er ukjent, men det har blitt foreslått at Epigonus, hoffskulptør i Pergamon, er opphavsmannen.
Statuen avbilder en døende galler (galater) med enestående realisme, spesielt i ansiktet, som opprinnelig kan ha vært malt. Hans mustasje, sammenfiltret hår og halsring av tvinnet metall identifiserer ham som barbar. På siden er det et stikksår og blodet er avbildet mens det renner ut. Han ligger på sitt falne skjold og et sverd og andre objekter ligger ved siden av ham. Med unntak av halsringen, en torq, er han naken, støtter vekten av kroppen med en arm mens kreftene hans forsvinner. Øyensynlig har han kjempet inntil døden, nektet å akseptere sin skjebne, inntil han er avbildet i det øyeblikket hvor han resignerer overfor døden. Statuens totalitet formidler en smerte som går hinsides den fysiske smerte i nederlagets kvaler hvor det som gjenstår er døden.
| Døende galler (italiensk: Galata Morente) er en antikk romersk marmorkopi av en tapt hellenistisk skulptur som er antatt å ha blitt utført i bronse, bestilt en gang mellom 230 f.Kr. og 220 f.Kr. av Attalos I Soter av Pergamon for å feire hans seier over de keltiske galatere i Anatolia. Den nåværende sokkelen ble lagt til etter at den ble oppdaget. Skulptørens identitet er ukjent, men det har blitt foreslått at Epigonus, hoffskulptør i Pergamon, er opphavsmannen.
Statuen avbilder en døende galler (galater) med enestående realisme, spesielt i ansiktet, som opprinnelig kan ha vært malt. Hans mustasje, sammenfiltret hår og halsring av tvinnet metall identifiserer ham som barbar. På siden er det et stikksår og blodet er avbildet mens det renner ut. Han ligger på sitt falne skjold og et sverd og andre objekter ligger ved siden av ham. Med unntak av halsringen, en torq, er han naken, støtter vekten av kroppen med en arm mens kreftene hans forsvinner. Øyensynlig har han kjempet inntil døden, nektet å akseptere sin skjebne, inntil han er avbildet i det øyeblikket hvor han resignerer overfor døden. Statuens totalitet formidler en smerte som går hinsides den fysiske smerte i nederlagets kvaler hvor det som gjenstår er døden.
== Oppdagelse ==
Det er antatt at statuen ble gjenoppdaget tidlig på 1600-tallet i løpet av utgravningene ved byggingen av fundamentet for Villa Ludovisi. Det ble først nedtegnet i inventarliste i 1623 som en del av samlingene til den mektige Ludovisifamilien i Roma. Villaen ble bygd i området hvor de antikke Sallusthagene lå. Da Ludovisi-eiendommen ble bygget over på slutten av 1800-tallet ble mange andre oldtidsgjenstander oppdaget, mest kjent er «Ludovisitronen» (ikke en trone, men blokk hvit marmor som har relieff av Venus' fødsel). I 1633 var statuen i Ludovisi Palazzo Grande i Pincio rett utenfor Roma. Pave Klemens XII anskaffet seg den for Kapitolmuseene. Som en av de mest berømte romerske antikviteter ble den tatt av Napoléon Bonapartes soldater under vilkårene i Tolentino-traktaten, og framvist med andre italienske kunstverker i Louvre i Paris inntil 1816 da den ble gitt tilbake til Roma.
== Fremstilling av gallere ==
Statuen er både en påminnelse av gallernes nederlag, således demonstrere styrken til det folket som beseiret dem, og et minnesmerke til deres mot som verdige motstandere. Statuen kan også gi bevis til å bekrefte antikke opptegnelser om gallernes kampstil – Diodorus Siculus, en greske historiker som levde på Sicilia, rapporterte at «Noen (gallere) brukte brystplater av jern i strid mens andre kjempet nakne, ga tillit til kun den beskyttelsen som naturen gir.». Den greske historikeren Polybios skrev en stemningsfull redegjørelsen om de galliske taktikker mot en romersk hær i slaget ved Telamon i år 225 f.Kr.
«Insubrene og boiere bar bukser og lette kapper, men galaterne, i deres lidenskap for ære og trassig ånd, hadde kastet deres klesdrakt og tok opp posisjon foran hele hæren nakne og bar intet annet enn deres våpen... Framtoningen til disse nakne krigerne var et skrekkinjagende syn for de var alle menn av glimrende fysikk og i sin beste alder.»Den romerske forfatteren Titus Livius nedtegnet at kelterne i Lilleasia kjempet nakne og at deres sår var lette å se på deres hvite kropper. Den greske historikeren Dionysios fra Halikarnassos anså at dette var en tåpelig taktikk: «Våre fiender kjemper nakne. Hvilken skade kan deres lange hår, deres rasende utseende, deres skramlende våpen gjøre oss? Disse er kun symboler på barbarisk skrytefullhet.»Avbildningen av denne bestemte galleren som naken kan også ha vært hensikten å gi ham verdigheten av heroisk nakenhet eller patetisk nakenhet. Det var ikke sjelden for greske krigere å bli tilsvarende avbildet som heroiske nakne, eksemplifisert av pedimentskulpturene i Afaiatemplet på den greske øya Egina. Det budskapet som ble formidlet av skulpturen, slik kunsthistorikeren Horst Janson uttrykker det, er at «de vet hvordan å dø, barbarer som de var».
== Innflytelse på kunsthistorien ==
Døende galler ble en av de mest berømte verker som har overlevd fra antikken og ble videreformidlet som gravering og i endeløse kopier av andre kunstnere hvor den ble en klassisk modell for å gjengi sterke følelser, og ikke minst for andre skulptører. Statuen viser tegn på å ha blitt reparert og hvor hodet synes å ha blitt brukket av ved nakken, skjønt det er uklart om restaureringen skjedde i romersk tid eller etter at den ble oppdaget på 1600-tallet.Skulpturens kunstneriske kvalitet og uttrykksfulle pathos førte til stor beundring blant den utdannede klasser på 1600- og 1700-tallet, og ble noe som man måtte se på den «Grand Tour» eller dannelsesreisen gjennom Europa som ble gjort av unge menn på den tiden. Lord Byron var en slik besøkende, og minnet Den døende galler i hans dikt Childe Harold's Pilgrimage:
He leans upon his hand—his manly brow
Consents to death, but conquers agony,
And his drooped head sinks gradually low—
And through his side the last drops, ebbing slow
From the red gash, fall heavy, one by one...Skulpturen ble omfattende kopiert hvor konger, akademier og rike jordeiere bestilte deres egne kopier av Den døende galler. De med mindre personlige formuer kunne bestille kopier av statuen i miniatyr for bruk som dekor og som brevvekt. Mer grunnleggende gipskopier i full størrelse ble benyttet av kunstakademier som studieobjekt for studentene.
I løpet av denne perioden ble statuen omfattende tolket som en beseiret gladiator heller enn en gallisk kriger. Den var således kjent som «Døende» eller «Såret gladiator», «Romersk gladiator» og «Murmillodøende». Den har også blitt kalt for «Den dødende trompeter» ettersom en av de objekter som ligger ved siden av er et horn.
Som nevnt over ble skulpturen rekvirent av Napoléon Bonaparte i løpet av hans invasjon i Italia. Den ble tatt med i triumf til Paris hvor den ble utstilt. Den ble siden gitt tilbake til Italia i 1815 og er i dag utstilt i Kapitolmuseene i Roma.
== Kjent kopier ==
Kopier av statuen kan bli sett i Museet for klassisk arkeologi ved University of Cambridge, Leinster House i Dublin, foruten også i Berlin, Praha og Stockholm. I USA er det kopier i Washington State Historical Society i Tacoma, Washington, og ved Redwood Library, Newport (Rhode Island). Royal Academy i London hadde kun en slik kopi, i dag ved Courtauld Gallery i London.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brigstocke, Hugh (red.): The Oxford Companion to Western Art. Oxford University Press, 2001
Haskell, F. & Penny, N. : Taste and the Antique, New Haven and London, 1981. Cat. no. 44, ss 224ff.
McKillop, James: A Dictionary of Celtic Mythology. Oxford University Press, 1998
Pollitt, J. J.: Art in the Hellenistic Age, 1986
Smith, R.R.R.: Hellenistic Sculpture, London, 1991
West, Shearer (red.): The Bloomsbury Guide to Art, Bloomsbury Publishing Ltd, 1996 | Døende galler (italiensk: Galata Morente) er en antikk romersk marmorkopi av en tapt hellenistisk skulptur som er antattWolfgang Helbig, Führer durch die öffenlichen Sammlungen klassischer Altertümer in Rom (Tübingen 1963-71) vol. II, sidene 240-242. | 193,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Invision_Power_Board | 2023-02-04 | Invision Power Board | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Programvare', 'Kategori:World Wide Web'] | Invision Power Board (forkortes IP.Board, IPB eller IP board) er et forumsystem for Internett basert på PHP og MySQL (andre databasemotorer er tilgjengelig), i likhet med mange andre forumsystemer. IP.Board utvikles av Invision Power Services (IPS). Mens IP.Board er et kommersielt produkt (siden 2004), er det mange uoffisielle sider som tilbyr modifikasjoner og grafikkpakker, både gratis og betalt. I tillegg har IPS en offisiell ressursside.
IP.Board ble laget og skrevet av Matt Mecham og Charles Warner i 2002, begge var tidligere utviklere av Ikonboard. Med tiden har IP.Board fått en enorm kundebase, og kan skilte med mange store kunder (blant annet NASA, Sony, Nvidia, og mange flere)
| Invision Power Board (forkortes IP.Board, IPB eller IP board) er et forumsystem for Internett basert på PHP og MySQL (andre databasemotorer er tilgjengelig), i likhet med mange andre forumsystemer. IP.Board utvikles av Invision Power Services (IPS). Mens IP.Board er et kommersielt produkt (siden 2004), er det mange uoffisielle sider som tilbyr modifikasjoner og grafikkpakker, både gratis og betalt. I tillegg har IPS en offisiell ressursside.
IP.Board ble laget og skrevet av Matt Mecham og Charles Warner i 2002, begge var tidligere utviklere av Ikonboard. Med tiden har IP.Board fått en enorm kundebase, og kan skilte med mange store kunder (blant annet NASA, Sony, Nvidia, og mange flere)
== Ulike diskusjonsforum-systemer ==
ASP Fast Forum
aXentForum
BlazeBoard
Burning Board
CMFBoard
FuseTalk
FUDforum
Ideal Bulletin Board
Invision Power Board
Ikonboard
Jive Forums
MercuryBoard
MegaBBS
Open Bulletin Board
phpBB
Phorum
ProBoards
PunBB
PBLang
Simple Machines Forum
Snitz Forums 2000
ThWboard
Usenet
UBB.classic
UBB.threads
UBB.x (eve)
UseBB
Vanilla
vBulletin
XenForo
XMB
YaBB
Yuku
Zorum
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | Invision Power Board (forkortes IP.Board, IPB eller IP board) er et forumsystem for Internett basert på PHP og MySQL (andre databasemotorer er tilgjengelig), i likhet med mange andre forumsystemer. | 193,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IPB | 2023-02-04 | IPB | ['Kategori:Pekere'] | IPB kan bety:
Invision Power Board – Forumsystem
Internet Power Buddy – Scriptsystem | IPB kan bety:
Invision Power Board – Forumsystem
Internet Power Buddy – Scriptsystem | IPB kan bety: | 193,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karol_R%C3%B3mmel | 2023-02-04 | Karol Rómmel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Russland under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 13. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Personer fra Hrodna', 'Kategori:Polske ryttere', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Karol Rómmel (født 23. mai 1888 i Grodno, død 7. mars 1967 i Elbląg) var en polsk rytter som deltok i flere olympiske leker, 1912 i Stockholm, 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam.
Rómmel vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det polske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland og Norge. Laget besto av Michał Antoniewicz på hesten «Moja Miła», Józef Trenkwald på «Lwi Pazur» og Rómmel på hesten «Doneuse». Rómmel kom på tjuesjetteplass i den individuelle konkurransen i feltritt med hesten «Doneuse».
Under sommer-OL 1912 i Stockholm representerte han Russland, han kom på femtendeplass i sprangridning individuelt.
Tolv år senere, under sommer-OL 1924 i Paris kom han på sjuendeplass med det polske laget i feltritt og sjette i sprangridning. Individuelt fikk han en tiendeplass i feltritt
Han deltok i både første- og andre verdenskrig og var fange i både Dachau og Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir.
| Karol Rómmel (født 23. mai 1888 i Grodno, død 7. mars 1967 i Elbląg) var en polsk rytter som deltok i flere olympiske leker, 1912 i Stockholm, 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam.
Rómmel vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det polske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland og Norge. Laget besto av Michał Antoniewicz på hesten «Moja Miła», Józef Trenkwald på «Lwi Pazur» og Rómmel på hesten «Doneuse». Rómmel kom på tjuesjetteplass i den individuelle konkurransen i feltritt med hesten «Doneuse».
Under sommer-OL 1912 i Stockholm representerte han Russland, han kom på femtendeplass i sprangridning individuelt.
Tolv år senere, under sommer-OL 1924 i Paris kom han på sjuendeplass med det polske laget i feltritt og sjette i sprangridning. Individuelt fikk han en tiendeplass i feltritt
Han deltok i både første- og andre verdenskrig og var fange i både Dachau og Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir.
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i hestesport, feltritt lag Polen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karol Rómmel – Olympedia
(en) Karol Rómmel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Karol Rómmel – databaseOlympics.com (arkivert)
(pl) Karol Rómmel – Polens olympiske komité | Karol Rómmel (født 23. mai 1888 i Grodno, død 7. | 193,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Larvik_tingrett | 2023-02-04 | Larvik tingrett | ['Kategori:10,0°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Larviks historie', 'Kategori:Myndigheter i Vestfold', 'Kategori:Opphør i 2018', 'Kategori:Tidligere tingretter i Norge'] | Larvik tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. Tingretten lå i Larvik i Vestfold og dekket Larvik kommune. Domstolen besto av sorenskriver, én dommer og tre dommerfullmektiger.
Domstolen ble erstattet av Vestfold tingrett fra 2019.
| Larvik tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. Tingretten lå i Larvik i Vestfold og dekket Larvik kommune. Domstolen besto av sorenskriver, én dommer og tre dommerfullmektiger.
Domstolen ble erstattet av Vestfold tingrett fra 2019.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Larvik tingrett | thumb|right| Larvik tingrett | 193,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Qvist | 2023-02-04 | Arthur Qvist | ['Kategori:Arméoffiserer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 20. september', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 17. februar', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norsk militært personell under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske Waffen-SS-offiserer', 'Kategori:Norske frontkjempere', 'Kategori:Norske offiserer', 'Kategori:Norske ryttere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Arthur Qvist (født 17. februar 1896 i Oslo, død 20. september 1973 i Ullensaker) var en norsk offiser og rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1936 i Berlin. Under andre verdenskrig var Quist frontkjemper i Den norske legion hvor han etter hvert fikk graden Obersturmbannführer. Han ble dømt til ti års tvangsarbeid under landssvikoppgjøret etter krigen.
Fra 1918 til 1921 var han del av nøytralitetsvaktkompaniet i Sør-Varanger med graden rittmester.Qvist var medlem av Nasjonal Samling en periode før krigen (visstnok fra 1933), og lot noen år være å betale kontingent uten å melde seg ut. Han meldte seg inn på nytt 21. september 1941 (et annet skriver Svein Blindheim september 1940).Qvist var svoger av arkitekt og godseier Harald Didrik Løvenskiold. Også Løvenskiold meldte seg frivillig og trakk seg før han deltok i kamp.
| Arthur Qvist (født 17. februar 1896 i Oslo, død 20. september 1973 i Ullensaker) var en norsk offiser og rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1936 i Berlin. Under andre verdenskrig var Quist frontkjemper i Den norske legion hvor han etter hvert fikk graden Obersturmbannführer. Han ble dømt til ti års tvangsarbeid under landssvikoppgjøret etter krigen.
Fra 1918 til 1921 var han del av nøytralitetsvaktkompaniet i Sør-Varanger med graden rittmester.Qvist var medlem av Nasjonal Samling en periode før krigen (visstnok fra 1933), og lot noen år være å betale kontingent uten å melde seg ut. Han meldte seg inn på nytt 21. september 1941 (et annet skriver Svein Blindheim september 1940).Qvist var svoger av arkitekt og godseier Harald Didrik Løvenskiold. Også Løvenskiold meldte seg frivillig og trakk seg før han deltok i kamp.
== Rytter ==
Qvist vant en olympisk sølvmedalje i OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland. Laget besto av løytnant Bjart Ording på hesten «And Over», Qvist på «Hidalgo» og Eugen Johansen på hesten «Baby». Qvist kom på åttendeplass i den individuelle konkurransen i feltritt. På denne tiden var Qvist en av Norges beste ryttere.Åtte år senere, i OL 1936 i Berlin, kom han på 7.-plass i lagkonkurransen i dressur og 17.-plass individuelt med hesten «Jaspis». I sprangridning ble han nummer 24 med hesten «Notatus».Hans kone var også rytter og en tid på 1920-tallet Norges eneste kvinnelig veddeløpsrytter.
=== OL-medaljer ===
1928 Amsterdam - Sølv i hestesport, feltritt lag (Norge)
== Andre verdenskrig ==
Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940 møtte han på Gardermoen og satte opp en styrke på 140 dragoner. Qvist tjenestegjorde som rittmester og sjef for 2. hjulryttereskadron i Opland dragonregiment, samt som nestkommanderende for Hærens rideskole. Han overgav seg uten kamp med sin avdeling på 400 mann (hvorav 250 under ledelse av Richard Andvord) til hauptmann Spillers styrke (som returnerte fra Midtskogen) tidlig morgen 10. april. Qvist og hans avdeling ble overrumplet og hadde ikke ladd våpen da de kjørte langs riksvei 50 litt sør for Strandlykkja. Ifølge Syltevik var mitraljøser og ammunisjon pakket i kasser da de møtte den tysk avdelingen. De regnet med risikofri reise til nordover til Hedmark. Han ble løslatt etter et kort fangenskap. Han hadde fullført Krigsskolens øverste avdeling i 1917 og ble utnevnt til rittmester i 1932. Han ble oppnevnt som kommissarisk leder for Norges Rytterforbund i november 1940, men han sa fra seg denne stillingen i starten av 1941.
Qvist vervet seg til Den norske legion sommeren 1941, og tjenestegjorde høsten 1941 som sjef for legionens ski- og hjulrytterbataljon på Torpo i Hallingdal, etter at han hadde avsluttet et offiserskurs ved SS-Unterführerschule Lauenberg. Qvist skal ha mislikt NS-propaganda i legionen, som han mente måtte fokusere på at de var nordmenn. Qvist skal ha vært lite ideologisk og mest opptatt av militær disiplin.Den norske legionens hovedstab måtte gå av sent på høsten i 1941, etter bråk med tyskerne. Dette førte til at legionsjefen, oberst Finn Hannibal Kjelstrup, og sjef for bataljon Viken, Jørgen Bakke, ble erstattet av Arthur Qvist i desember 1941. Han ledet legionen til den ble nedlagt i mai 1943.
I sin periode som legionsjef røk han uklar med ledelsen i Waffen-SS. Den opprinnelige avtalen var at de skulle til Finland for å kjempe på finsk side mot Sovjetunionen, men de ble sendt til Sovjetunionen og Leningrad isteden. Qvist forsøkte å få soldatene trukket tilbake til Norge, men tyskerne truet Qvist med tysk krigsrett for sabotasje.
Etter at den norske legionen ble trukket tilbake fra Østfronten i mars 1943 og oppløst, ble Qvist utnevnt til «oberstløytnant» av Quisling (på tross at det ikke eksisterte noen norsk hær). Qvist gikk inn i Landbruksdepartementet som sjef for Statens Hestestyre fra 1. juli 1943, og denne stillingen hadde han frem til de tyske styrkene kapitulerte i mai 1945.
Fra februar til september 1944 fungerte han som sjef for III. Hirdfordeling i Trondheim med grad av nestregimentfører i Rikshirden. I denne perioden organiserte han Hirdens Bedriftsvern og en befalsskole i området. Vinteren 1944/1945 var han rådgiver for Quisling i saker angående dimittering av frontkjempere og deres overføring til Hirden. Den 20. april 1945 ble han utnevnt til SS-Obersturmbannführer der Reserve. Qvist og Egil Reidar Hoel var dermed de to nordmennene som oppnådde med høyest offisersgrad i SS.
Som deltaker i Waffen-SS ble Qvist dekorert med Jernkorset 1. og 2. klasse, Østfrontmedaljen, det tyske ryttermerket i sølv og Frontkjempermerket.
I landssvikoppgjøret etter krigen ble Qvist i april 1948 dømt til ti års tvangsarbeid av Eidsivating lagmannsrett. Han ble løslatt ved Bjørkelangen tvangsarbeidsleir 16. desember 1950. Han var blant dem som ble satt til å grave opp likene i Trandumskogen i mai 1945.På Qvists eiendom, Qvistebo ved Gardermoen, anla den tyske okkupasjonsmakten en fangeleir for omkring 400 sovjetiske fanger.Qvist var under krigen gift med en jødisk kvinne. Hun hadde barn fra et tidligere ekteskap.
== Referanser ==
== Kilder ==
Eirik Veum: «Nådeløse nordmenn • Hirden 1933-1945» (2013), 345, 388, 391.
== Eksterne lenker ==
(en) Arthur Qvist – Olympedia
(en) Arthur Qvist – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Arthur Qvist – databaseOlympics.com (arkivert)
Frontkjempere - Store norske leksikon
Den norske legion
Radiodokumentaren om Bjørn Østring | thumb|Fra et [[Nasjonal Samling|NS-arrangement på Slottsplassen i Oslo under krigen. Fra venstre Thorvald Thronsen (stabssjef for Rikshirden), Arthur Quist (øverste sjef for Den Norske Legion), Jonas Lie (politiminister), Carl Haakon Langlie (Quislings adjutant), Karl Leib (leder for Germanische Leitstelle) og Vidkun Quisling (leder for Nasjonal Samling)]] | 193,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wei%C3%9Fenbach_am_Lech | 2023-02-04 | Weißenbach am Lech | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Tirol', 'Kategori:Sider med kart'] | Weißenbach am Lech er en østerriksk kommune i distriktet Reutte, Tirol.
Stedet ligger ved inngangen til Tannheimer Tal i Lechtal, ved foten av Gaichtpasset. Her munner Weißenbach (fra Tannheimer Tal) og Rotlech ut i Lech. Gravfunn ved romerveien Via Decia fra Reutte til Bregenz viser at området hadde stor betydning i romertiden.
Weißenbach ble første gang nevnt i et dokument fra 1200. I middelalderen gikk saltveien fra Hall i Tirol over Gaichtpass og ned i Tannheimer Tal, og videre til Bodensee-området.
Nabokommuner: Ehenbichl, Forchach, Hinterhornbach, Höfen, Nesselwängle, Reutte, Stanzach, Tannheim, Vorderhornbach, Wängle, og i Tyskland: Bad Hindelang
| Weißenbach am Lech er en østerriksk kommune i distriktet Reutte, Tirol.
Stedet ligger ved inngangen til Tannheimer Tal i Lechtal, ved foten av Gaichtpasset. Her munner Weißenbach (fra Tannheimer Tal) og Rotlech ut i Lech. Gravfunn ved romerveien Via Decia fra Reutte til Bregenz viser at området hadde stor betydning i romertiden.
Weißenbach ble første gang nevnt i et dokument fra 1200. I middelalderen gikk saltveien fra Hall i Tirol over Gaichtpass og ned i Tannheimer Tal, og videre til Bodensee-området.
Nabokommuner: Ehenbichl, Forchach, Hinterhornbach, Höfen, Nesselwängle, Reutte, Stanzach, Tannheim, Vorderhornbach, Wängle, og i Tyskland: Bad Hindelang
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Weißenbach am Lech – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Weißenbach am Lech er en østerriksk kommune i distriktet Reutte, Tirol. | 193,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lister_tingrett | 2023-02-04 | Lister tingrett | ['Kategori:Farsunds historie', 'Kategori:Flekkefjords historie', 'Kategori:Hægebostads historie', 'Kategori:Kvinesdals historie', 'Kategori:Lyngdals historie', 'Kategori:Myndigheter i Agder', 'Kategori:Tidligere tingretter i Norge'] | Lister tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. Tingretten lå i Farsund i Vest-Agder og dekket kommunene Farsund, Hægebostad, Flekkefjord, Kvinesdal og Lyngdal. Domstolen består av tre dommere og én dommerfullmektig.
| Lister tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. Tingretten lå i Farsund i Vest-Agder og dekket kommunene Farsund, Hægebostad, Flekkefjord, Kvinesdal og Lyngdal. Domstolen består av tre dommere og én dommerfullmektig.
== Se også ==
Tingrett
== Eksterne lenker ==
Lister tingrett | Lister tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. Tingretten lå i Farsund i Vest-Agder og dekket kommunene Farsund, Hægebostad, Flekkefjord, Kvinesdal og Lyngdal. | 193,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjart_Ording | 2023-02-04 | Bjart Ording | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 12. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 19. mai', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Kongepokalvinnere i ridning', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Medlemmer av Brigaden i Skottland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske ryttere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Nes kommune i Akershus', 'Kategori:Personer fra englandsfarten 1940–1945', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1952'] | Bjart Ording (født 19. mai 1898 i Nes i Akershus, død 12. oktober 1975 samme sted) var en norsk offiser og rytter. Han deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1952 i Helsingfors.
| Bjart Ording (født 19. mai 1898 i Nes i Akershus, død 12. oktober 1975 samme sted) var en norsk offiser og rytter. Han deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1952 i Helsingfors.
== Olympiske leker ==
Ording vant en olympisk sølvmedalje under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland. Laget besto av Ording på hesten «And Over», Arthur Qvist på «Hidalgo» og Eugen Johansen på hesten «Baby». Ording kom på sjetteplass i den individuelle konkurransen i feltritt med hesten «And Over».
Tjuefire år senere, under Sommer-OL 1952 i Helsingfors, kom han på tjueniende plass i sprangridning med hesten «Fram II».
Ording var medlem av De Norske Officerers Rideklub.
=== OL-medaljer ===
1928 Amsterdam - Sølv i hestesport, feltritt lag (Norge)
== Andre verdenskrig ==
Som offiser var Ording blant annet adjutant for kong Haakon og var i tjeneste på Slottet i Oslo morgenen 9. april 1940 da tyskernes angrep på Norge ble meldt. Han fulgte kongen til Østbanen før han selv meldte seg for mobilisering.
Ording deltok i kampene i Hedmark i april 1940 og kom seg etter kapitulasjonen til Storbritannia, der han tjenestegjorde som adjutant for kongen i London og som kavalerioffiser. I Storbritannia var Ording Rittmester og sjef for Sperre og sambandskompaniet ved den norske brigaden i Dumfries i Skottland.
== Etterkrigstiden ==
Ording tjenestegjorde etter andre verdenskrig blant annet ved Hærens hesteskole på Starum leir, opprettet i 1947. Oberstløytnant Ording var en ivrig forkjemper for at kløvkompaniene i den norske hæren skulle bestå som et tillegg til stridsvogner i et modernisert kavaleri. På tross av sterke argumenter om hestens fremdragende egenskaper i norsk landskap, måtte han til slutt gi tapt. I 1970 var antallet hester i Forsvaret redusert til under 1 000 mot 30 000 i 1922.
I 1959 ga Ording ut boken Hesten under rytter, som er en manual i hvordan man på beste måte skal trene hest og rytter for strid og fred.
Ording mottok Kong Haakon VIIs minnemedalje i gull.
== Oslo Ridehus ==
Ording startet, sammen med sin kone Henny Arstal Ording, Oslo Ridehus i 1932. Ridehuset var en populær rideskole og oppstallingsted på Skøyen i Oslo. Det ble drevet helt frem til 1990-tallet av hans familie.
== Familie ==
Han tilhørte slekten Ording og var bror av den norske politikeren Aake Anker-Ording og fetter av professor i historie Arne Ording.
Bjart Ording fikk tre barn og hadde ni barnebarn da han døde.
== Referanser ==
== Kilder ==
Forsvarets forum, Bjart Ordings rapport fra felttoget april 1940
== Eksterne lenker ==
(en) Bjart Ording – Olympedia
(en) Bjart Ording – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Bjart Ording – databaseOlympics.com (arkivert) | Bjart Ording (født 19. mai 1898 i Nes i Akershus, død 12. | 193,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solens_dannelse_og_utvikling | 2023-02-04 | Solens dannelse og utvikling | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Solen'] | Solens dannelse og utvikling henger nøye sammen med solsystemets dannelse og utvikling, fordi de har felles opprinnelse, og fordi det er solens utvikling i tidens strøm som blir avgjørende for solsystemets skjebne. Solens levetid kan deles opp i flere faser:
Dannelsen av solen skjedde for 4,6 milliarder år siden ved en tyngdekraftmessig kollaps av en interstellar gassky. Denne kollapsen, i hvis forløp også dannet solens planeter, og den påfølgende sammentrekningsfasen, pågikk over ca. 50 millioner år, og solen gikk inn i sin nåværende tilstand. Den forblir i all hovedsak slik fram til den når en alder på ca. 11,7 milliarder år, da den vil omdannes til en rød kjempe. Etter en ustabil fase vil den i en alder av omkring 12,5 milliarder år bli en hvit dverg, muligens omgitt av en planetarisk tåke. Den vil forbli i denne fasen over milliarder av år, inntil den til slutt slokkes helt og blir en sort dverg.
Forløpet for solens dannelse og utvikling kan i dag med relativ høy grad av nøyaktighet simuleres i datamodeller. Dette er mulig fordi man har en inngående kjennskap til de fysiske lover som har vært, og er, gjeldende. Spesielt innen kjernefysikk har økt kunnskap medført forståelse av de prosessene som foregår i solen, og som vil endre den på en dramatisk og avgjørende måte i de senere faser av dens eksistens.
Solen og solsystemet tilhører Melkeveien, og den største av galaksene i vår vår lokale gruppe av galakser, Andromedagalaksen, nærmer seg Melkeveien med en fart på 120 km/s.
| Solens dannelse og utvikling henger nøye sammen med solsystemets dannelse og utvikling, fordi de har felles opprinnelse, og fordi det er solens utvikling i tidens strøm som blir avgjørende for solsystemets skjebne. Solens levetid kan deles opp i flere faser:
Dannelsen av solen skjedde for 4,6 milliarder år siden ved en tyngdekraftmessig kollaps av en interstellar gassky. Denne kollapsen, i hvis forløp også dannet solens planeter, og den påfølgende sammentrekningsfasen, pågikk over ca. 50 millioner år, og solen gikk inn i sin nåværende tilstand. Den forblir i all hovedsak slik fram til den når en alder på ca. 11,7 milliarder år, da den vil omdannes til en rød kjempe. Etter en ustabil fase vil den i en alder av omkring 12,5 milliarder år bli en hvit dverg, muligens omgitt av en planetarisk tåke. Den vil forbli i denne fasen over milliarder av år, inntil den til slutt slokkes helt og blir en sort dverg.
Forløpet for solens dannelse og utvikling kan i dag med relativ høy grad av nøyaktighet simuleres i datamodeller. Dette er mulig fordi man har en inngående kjennskap til de fysiske lover som har vært, og er, gjeldende. Spesielt innen kjernefysikk har økt kunnskap medført forståelse av de prosessene som foregår i solen, og som vil endre den på en dramatisk og avgjørende måte i de senere faser av dens eksistens.
Solen og solsystemet tilhører Melkeveien, og den største av galaksene i vår vår lokale gruppe av galakser, Andromedagalaksen, nærmer seg Melkeveien med en fart på 120 km/s.
== Referanser == | Solens dannelse og utvikling henger nøye sammen med solsystemets dannelse og utvikling, fordi de har felles opprinnelse, og fordi det er solens utvikling i tidens strøm som blir avgjørende for solsystemets skjebne. Solens levetid kan deles opp i flere faser: | 193,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Weaver | 2023-02-04 | James Weaver | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestere i Iowa', 'Kategori:Dødsfall 6. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1912', 'Kategori:Fødsler 12. juni', 'Kategori:Fødsler i 1833', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra Iowa', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cass County i Michigan', 'Kategori:Personer fra Davis County i Iowa', 'Kategori:Personer fra Dayton', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | James Baird Weaver (født 12. juni 1833, død 6. februar 1912) var en amerikansk politiker fra Iowa. Han representerte National Party i Kongressen. Han stilte som presidentkandidat to ganger som kandidat for mindre partier på slutten av 1800-tallet. Weaver er mest kjent som en motstander mot nasjonale banker og gullstandarden, og som presidentkandidat for Populistpartiet i 1892-valget (hvor han vant 5 stater og 8,5 prosent av alle stemmene). Han var opprinnelig republikaner, men ble valgt inn som representant fra Iowas 6. distrikt i 1879, da som medlem av National Party. Han stilte ikke til gjenvalg i 1881, men etter et mislykket forsøk i 1882, klarte han å bli valgt inn på nytt i 1884. Weaver ble ikke gjenvalgt i 1888, og hans tid i Kongressen endte året etter.
Han var borgermester i Colfax i Iowa fra 1901 til 1903. Han døde i Des Moines i 1912. Etterkommere av Weaver inkluderer navn som Hank Ketcham (tegneserieforfatter) og Stephen Collins (skuespiller).
| James Baird Weaver (født 12. juni 1833, død 6. februar 1912) var en amerikansk politiker fra Iowa. Han representerte National Party i Kongressen. Han stilte som presidentkandidat to ganger som kandidat for mindre partier på slutten av 1800-tallet. Weaver er mest kjent som en motstander mot nasjonale banker og gullstandarden, og som presidentkandidat for Populistpartiet i 1892-valget (hvor han vant 5 stater og 8,5 prosent av alle stemmene). Han var opprinnelig republikaner, men ble valgt inn som representant fra Iowas 6. distrikt i 1879, da som medlem av National Party. Han stilte ikke til gjenvalg i 1881, men etter et mislykket forsøk i 1882, klarte han å bli valgt inn på nytt i 1884. Weaver ble ikke gjenvalgt i 1888, og hans tid i Kongressen endte året etter.
Han var borgermester i Colfax i Iowa fra 1901 til 1903. Han døde i Des Moines i 1912. Etterkommere av Weaver inkluderer navn som Hank Ketcham (tegneserieforfatter) og Stephen Collins (skuespiller).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) James Weaver – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) James Weaver hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) James Weaver hos American National Biography | Dayton, Ohio | 193,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stig_Wern%C3%B8_Holter | 2023-02-04 | Stig Wernø Holter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Bergen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Stig Wernø Holter (født 9. november 1953), norsk organist og komponist, professor i kirkemusikk ved Griegakademiet – Institutt for musikk ved Universitetet i Bergen, hvor han underviser i orgel, liturgiske disipliner og musikkteori/musikkhistorie. Han er utdannet kirkemusiker fra Norges musikkhøgskole og har tatt videre orgelstudier i København og Stuttgart. Han er aktiv som organist, pedagog, skribent og komponist. I tillegg til sin musikalske utdanning har han tatt kristendomskunnskap hovedfag på Det teologiske menighetsfakultet. I 2000 oppnådde han graden dr. philos. ved Universitetet i Bergen på avhandlingen Hellig sang med himmelsk lyd. Norsk kirkesang i endring og vekst gjennom 100 år (1835–1936) med særlig vekt på Koralbok for den norske kirke. Holter er frimurer av X grad og overkantor i Bergens Provincialloge.
Holter har vært redaktør for tidsskriftet Norsk Kirkemusikk og har skrevet flere bøker. Han er hovedredaktør av trebindsverket "Nytt norsk salmeleksikon" (Akademika forlag, 2011-2013). Han har tidligere vært leder av Norsk hymnologisk forening og det nordiske forskernettverket NORDHYMN.
| Stig Wernø Holter (født 9. november 1953), norsk organist og komponist, professor i kirkemusikk ved Griegakademiet – Institutt for musikk ved Universitetet i Bergen, hvor han underviser i orgel, liturgiske disipliner og musikkteori/musikkhistorie. Han er utdannet kirkemusiker fra Norges musikkhøgskole og har tatt videre orgelstudier i København og Stuttgart. Han er aktiv som organist, pedagog, skribent og komponist. I tillegg til sin musikalske utdanning har han tatt kristendomskunnskap hovedfag på Det teologiske menighetsfakultet. I 2000 oppnådde han graden dr. philos. ved Universitetet i Bergen på avhandlingen Hellig sang med himmelsk lyd. Norsk kirkesang i endring og vekst gjennom 100 år (1835–1936) med særlig vekt på Koralbok for den norske kirke. Holter er frimurer av X grad og overkantor i Bergens Provincialloge.
Holter har vært redaktør for tidsskriftet Norsk Kirkemusikk og har skrevet flere bøker. Han er hovedredaktør av trebindsverket "Nytt norsk salmeleksikon" (Akademika forlag, 2011-2013). Han har tidligere vært leder av Norsk hymnologisk forening og det nordiske forskernettverket NORDHYMN.
== Komposisjoner ==
"På jorden fred og glede." Fantasi over en norsk folketone fra Selje (for korps/wind ensemble og brassband), 1979/2007
Sonata in e pro organo, op. 38, 2007
Du Via Dolorosa (for mannskor), 2007
Fantasy and fugue on the sequence Veni sancte spiritus (for orgel), 2006
Strykekvartett op. 34, 2006
Peregrinatio (for bl. kor og orgel, bestillingsverk til Den norske mindekirke i Minneapolis, tekst av Per Lønning), 2006
Pianosonate op. 35, 2006
Jolevisa (bl.kor, fløyte og piano, tekst av Alv Askeland), 2005
Duo juvenalis (for sopranblokkfløyte og piano), 2004
Variasjoner over antifonen Ubi caritas (for orgel), 2003
Trio juvenalis (for sopranblokkfløyte, orgel og cello), 2003
Fantasi over olavssekvensen Lux illuxit laetabunda (for orgel), 2000
Toccata con fugae in c (for orgel, også 4-hendig), 1999
Meditasjonsmusikk (for orgel), 2000
Festmusikk for orgel, 2000
Herren er på dette sted (bl.kor og orgel), 1998
Se, jeg står for døren og banker (bl.kor og orgel, bestillingsverk til Norges Kirkesangforbund), 1995
Jol (bl.kor, piano, klokkespill og cello, tekst av Alv Askeland), 1987
Salme 67 (bl.kor og orgel), 1991
Benedictus (bl.kor og orgel), 1991
Fantasi over hymnen "A solis ortus cardine" (for orgel, bestillingsverk til Norges Organistforbund), 1985
Med kall fra Gud og kirken (bl.kor og orgel, tekst av Olaf Hillestad), 1989
Partita over In dulci jubilo (for orgel) 1974/2001
Jeg takker deg (sopran, fløyte og orgel), 1987
"Klinge skal et jubelkor" (koralforspill for orgel), 1986
"Gud gjør ikke forskjell på folk." En skolegudstjeneste til tekster av Liv Nordhaug, 1984
Prosesjonsmusikk for orgel, 1981
Ecclesia triumphans (for orgel), 1976
Gud, kom meg til redning (mannskor), 1976
Variasjoner over den norske folketonen "Jeg raade vil alle i ungdommens dage" (for orgel), 1976
De første og de siste (3st. bl.kor), 1976
Jesaja 53 (sopran og orgel), 1974
Mandorla (for gitar), 1975
Tre invensjoner for alt-blokkfløyte, op. 15, 1976/2002
How blest (sopran, fløyte, gitar og cello), 1975
Kom, Herre Jesus (bl.kor), 1974
Variasjoner over folketonen "Idag er nådens tid" (for orgel), 1974
== Bibliografi ==
Hellig sang med himmelsk lyd 2003 ISBN 82-92190-00-7
Kom, tilbe med fryd – innføring i liturgikk og hymnologi 1991 ISBN 82-560-0774-5
Kom, tilbe med fryd – innføring i liturgikk og hymnologi Ny, revidert utgave 2008. ISBN 978-82-560-1620-4
«Paa Guds og mit hellige embedis vegne» – en undersøkelse av prestevielsen, skriftemålet og bannet i vår kirke etter reformasjonen med særlig henblikk på nøklemakten. (hovedoppgave) Det teologiske menighetsfakultet 1981
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Stig Wernø Holter i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Stig Wernø Holter i BIBSYS
Stig Wernø Holter hos www.ballade.no | Stig Wernø Holter (født 9. november 1953), norsk organist og komponist, professor i kirkemusikk ved Griegakademiet – Institutt for musikk ved Universitetet i Bergen, hvor han underviser i orgel, liturgiske disipliner og musikkteori/musikkhistorie. | 193,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1938_%E2%80%93_Lengdehopp_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1938 – Lengdehopp menn | ['Kategori:EM i friidrett 1938', 'Kategori:Lengdehopp under EM i friidrett'] | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen Lengdehopp herrer ved EM i friidrett 1938 i Paris, Frankrike.
| Dette er de offisielle resultatene for øvelsen Lengdehopp herrer ved EM i friidrett 1938 i Paris, Frankrike.
== Finalen ==
== Eksterne lenker ==
Resultater | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen Lengdehopp herrer ved EM i friidrett 1938 i Paris, Frankrike. | 193,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eugen_Johansen | 2023-02-04 | Eugen Johansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 31. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 1. februar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Kongepokalvinnere i ridning', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske ryttere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1936'] | Eugen Wilhelm Johansen (født 1. februar 1892 i Oslo, død 31. desember 1973 i Ottestad) var en norsk rytter som deltok i flere olympiske leker: 1920 i Antwerpen, 1928 i Amsterdam og 1936 i Berlin.
Johansen vant en olympisk sølvmedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland. Laget besto av Bjart Ording på hesten «And Over», Arthur Qvist på «Hidalgo» og Eugen Johansen på hesten «Baby». Johansen kom på tjuesjuendeplass i den individuelle konkurransen i feltritt med hesten «Baby».
Under sommer-OL 1920 i Antwerpen kom han på ellevteplass i feltritt og tjuende i sprangridning med hesten «Nökken».
I Berlin, under sommer-OL 1936 kom han på sjuendeplass i lagkonkurransen i dressur og på tjuende individuelt med hesten «Sorte Mand».
| Eugen Wilhelm Johansen (født 1. februar 1892 i Oslo, død 31. desember 1973 i Ottestad) var en norsk rytter som deltok i flere olympiske leker: 1920 i Antwerpen, 1928 i Amsterdam og 1936 i Berlin.
Johansen vant en olympisk sølvmedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland. Laget besto av Bjart Ording på hesten «And Over», Arthur Qvist på «Hidalgo» og Eugen Johansen på hesten «Baby». Johansen kom på tjuesjuendeplass i den individuelle konkurransen i feltritt med hesten «Baby».
Under sommer-OL 1920 i Antwerpen kom han på ellevteplass i feltritt og tjuende i sprangridning med hesten «Nökken».
I Berlin, under sommer-OL 1936 kom han på sjuendeplass i lagkonkurransen i dressur og på tjuende individuelt med hesten «Sorte Mand».
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Sølv i hestesport, feltritt lag (Norge)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eugen Johansen – Olympedia
(en) Eugen Johansen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Eugen Johansen – databaseOlympics.com (arkivert) | Eugen Wilhelm Johansen (født 1. februar 1892 i Oslo, død 31. | 193,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Hans%C3%A9n | 2023-02-04 | Karl Hansén | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 5. april', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Personer fra Linköpings kommun', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Svenske ryttere'] | Karl Alfred Hansén (født 30. juli 1890, død 5. april 1959) var en svensk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Hansén vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det svenske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Spania og Polen. Laget besto av Hansén på hesten «Gerold», Carl Björnstjerna på «Kornett» og Ernst Hallberg på hesten «Loke». Hansén kom på sjetteplass i den individuelle konkurransen i sprangridning med hesten «Gerold».
| Karl Alfred Hansén (født 30. juli 1890, død 5. april 1959) var en svensk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Hansén vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det svenske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Spania og Polen. Laget besto av Hansén på hesten «Gerold», Carl Björnstjerna på «Kornett» og Ernst Hallberg på hesten «Loke». Hansén kom på sjetteplass i den individuelle konkurransen i sprangridning med hesten «Gerold».
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i hestesport, sprangridning lag (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karl Hansén – Olympedia
(en) Karl Hansén – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) Karl Hansén – Sveriges olympiske komité | Karl Alfred Hansén (født 30. juli 1890, død 5. | 193,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Bj%C3%B6rnstjerna | 2023-02-04 | Carl Björnstjerna | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fødsler 7. april', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske ryttere'] | Carl Björnstjerna (født 7. april 1886, død 20. februar 1982) var en svensk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Björnstjerna vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det svenske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Spania og Polen. Laget besto av Karl Hansén på hesten «Gerold», Björnstjerna på «Kornett» og Ernst Hallberg på hesten «Loke». Björnstjerna kom på niendeplass i den individuelle konkurransen i sprangridning med hesten «Kornett».
| Carl Björnstjerna (født 7. april 1886, død 20. februar 1982) var en svensk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam.
Björnstjerna vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det svenske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Spania og Polen. Laget besto av Karl Hansén på hesten «Gerold», Björnstjerna på «Kornett» og Ernst Hallberg på hesten «Loke». Björnstjerna kom på niendeplass i den individuelle konkurransen i sprangridning med hesten «Kornett».
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i hestesport, sprangridning lag (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carl Björnstjerna – Olympedia
(en) Carl Björnstjerna – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) Carl Björnstjerna – Sveriges olympiske komité | Carl Björnstjerna (født 7. april 1886, død 20. | 193,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Sickness | 2023-02-04 | The Sickness | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 2000', 'Kategori:Disturbed-album'] | The Sickness er det første studioalbumet til heavy metal-bandet Disturbed. Det ble innspilt i 1999 og gitt ut 7. mars 2000. I motsetning til de senere albumene, så består The Sickness av mer tyngre, aggressive låter. Med over 4 millioner solgte album i USA alene, er det bandets mest vellykkete album.
| The Sickness er det første studioalbumet til heavy metal-bandet Disturbed. Det ble innspilt i 1999 og gitt ut 7. mars 2000. I motsetning til de senere albumene, så består The Sickness av mer tyngre, aggressive låter. Med over 4 millioner solgte album i USA alene, er det bandets mest vellykkete album.
== Sporliste ==
«Voices» – 3:11
«The Game» – 3:45
«Stupify» – 4:34
«Down With the Sickness» – 4:38
«Violence Fetish» – 3:22
«Fear» – 3:45
«Numb» – 3:44
«Want» – 3:51
«Conflict» – 4:34
«Shout 2000» – 4:16
«Droppin' Plates» – 3:47
«Meaning of Life» – 4:02
== Eksterne lenker ==
(en) The Sickness på Discogs
(en) The Sickness på MusicBrainz
(en) The Sickness på Spotify
(en) The Sickness på AllMusic | The Sickness er det første studioalbumet til heavy metal-bandet Disturbed. Det ble innspilt i 1999 og gitt ut 7. | 193,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brasil | 2023-02-04 | Brasil | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1820-årene i Brasil', 'Kategori:1822 i Sør-Amerika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brasil', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1822', 'Kategori:Tidligere monarki i Sør-Amerika', 'Kategori:Tidligere portugisiske kolonier'] | Brasil, offisielt Forbundsrepublikken Brasil, er Sør-Amerikas største stat, og den femte største i verden, både i folketall og i areal. Det er det eneste amerikanske landet hvor portugisisk er offisielt språk, og det største lusofone landet i verden.Brasil var en portugisisk koloni fra Pedro Alvares Cabrals ankomst i 1500 fram til 1815, da landet fikk status som kongedømme og Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve ble dannet. Det koloniale båndet ble i realiteten brutt i 1808, da hovedstaden i det portugisiske koloniimperiet ble overført fra Lisboa til Rio de Janeiro etter Napoleons invasjon av Portugal. Uavhengigheten ble oppnådd i 1822 ved dannelsen av keiserdømmet Brasil, en enhetsstat styrt som et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk system.
Landet ble republikk i 1889 da et militært statskupp proklamerte republikk, selv om tokammersystemet – som i dag heter Kongressen – dateres tilbake til ratifiseringen av den første grunnloven i 1824. Den nåværende grunnloven, utformet i 1988, definerer Brasil som en forbundsrepublikk. Forbundet er dannet av et føderalt distrikt og 26 delstater.Brasils økonomi er verdens sjette største etter nominell BNP og syvende største etter kjøpekraft (pr. 2011). Brasil er en av verdens raskest voksende store økonomier og økonomiske reformer har gitt landet ny internasjonal anerkjennelse. Brasil er en av grunnleggerne av FN, G20, CPLP, Den latinske union, Organisasjonen av ibero-amerikanske stater, Organisasjonen av amerikanske stater, Mercosul og De søramerikanske lands union, og er også et av BRIClandene.
Brasils kystlinje mot Atlanterhavet strekker seg over 7 491 km, og landet deler grenser med andre land over en strekning på 16 885 km. I nord grenser det mot Guyana, Venezuela, Surinam og Fransk Guyana, i nordvest mot Colombia, i vest mot Bolivia og Peru, i sørvest mot Argentina og Paraguay og i sør mot Uruguay. De eneste søramerikanske landene som ikke grenser mot Brasil er Chile og Ecuador. Landets hovedstad er Brasília. Andre større byer er São Paulo, Rio de Janeiro, Fortaleza, Salvador og Belo Horizonte. Landet er i areal nesten på størrelse med USA.
| Brasil, offisielt Forbundsrepublikken Brasil, er Sør-Amerikas største stat, og den femte største i verden, både i folketall og i areal. Det er det eneste amerikanske landet hvor portugisisk er offisielt språk, og det største lusofone landet i verden.Brasil var en portugisisk koloni fra Pedro Alvares Cabrals ankomst i 1500 fram til 1815, da landet fikk status som kongedømme og Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve ble dannet. Det koloniale båndet ble i realiteten brutt i 1808, da hovedstaden i det portugisiske koloniimperiet ble overført fra Lisboa til Rio de Janeiro etter Napoleons invasjon av Portugal. Uavhengigheten ble oppnådd i 1822 ved dannelsen av keiserdømmet Brasil, en enhetsstat styrt som et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk system.
Landet ble republikk i 1889 da et militært statskupp proklamerte republikk, selv om tokammersystemet – som i dag heter Kongressen – dateres tilbake til ratifiseringen av den første grunnloven i 1824. Den nåværende grunnloven, utformet i 1988, definerer Brasil som en forbundsrepublikk. Forbundet er dannet av et føderalt distrikt og 26 delstater.Brasils økonomi er verdens sjette største etter nominell BNP og syvende største etter kjøpekraft (pr. 2011). Brasil er en av verdens raskest voksende store økonomier og økonomiske reformer har gitt landet ny internasjonal anerkjennelse. Brasil er en av grunnleggerne av FN, G20, CPLP, Den latinske union, Organisasjonen av ibero-amerikanske stater, Organisasjonen av amerikanske stater, Mercosul og De søramerikanske lands union, og er også et av BRIClandene.
Brasils kystlinje mot Atlanterhavet strekker seg over 7 491 km, og landet deler grenser med andre land over en strekning på 16 885 km. I nord grenser det mot Guyana, Venezuela, Surinam og Fransk Guyana, i nordvest mot Colombia, i vest mot Bolivia og Peru, i sørvest mot Argentina og Paraguay og i sør mot Uruguay. De eneste søramerikanske landene som ikke grenser mot Brasil er Chile og Ecuador. Landets hovedstad er Brasília. Andre større byer er São Paulo, Rio de Janeiro, Fortaleza, Salvador og Belo Horizonte. Landet er i areal nesten på størrelse med USA.
== Etymologi ==
Landet er oppkalt etter brasiltre som er et treslag som ble høyt verdsatt av de portugisiske kolonistene. På portugisisk kalles brasiltre pau-brasil, og ordet brasil sies vanligvis å bety «rødt som en glo», dannet fra det latinske brasa («glo») og suffikset -il (fra-iculum eller-ilium). Brasiltre produserer et dypt rødt fargestoff, og det var dette som ble så høyt verdsatt av Europas klesindustri og var det tidligste kommersielt utnyttede produktet fra Brasil. Gjennom det 16. århundre ble enorme mengder brasiltre høstet av urbefolkningen (for det meste tupier) langs kysten av Brasil, som solgte tømmeret til europeiske handelsmenn (for det meste portugisere, men også franskmenn) i bytte mot diverse europeiske forbruksvarer.Det offisielle navnet på landet i tidlige portugisiske dokumenter var «Det hellige korsets land» (Terra da Santa Cruz), men europeiske sjømenn og handelsmenn kalte det ofte rett og slett «Brasillandet» (Terra do Brasil) på grunn av handelen med brasiltre. Den populære betegnelsen overskygget og fortrengte etterhvert det offisielle navnet. Tidlige sjøfarere kalte noen ganger også landet for «Papegøyelandet» (Terra di Papaga).
På guarani, et offisielt språk i Paraguay, kalles Brasil «Pindorama». Dette var navnet urfolk i Brasil ga til regionen, og betyr «landet med palmer».
== Geografi ==
Brasil dekker et stort område langs den østlige kysten av Sør-Amerika og omfatter mye av kontinentets indre. Den 16 885 km lange landegrensen deles mellom ti land, og det lengste avsnittet er den nesten 3000 km lange grensen mot Peru i vest. Landet deler grense med alle land i Sør-Amerika med unntak av Ecuador og Chile. Langs den 7 491 km lange kystlinjen ligger også en rekke øygrupper, som for eksempel Fernando de Noronha, Rocasatollen, St. Peter og St. Paul-øyene og Trindade og Martim Vaz.
Brasils størrelse, terreng, klima og naturressurser gjør landet geografisk mangfoldig.
Brasil er det femte største landet i verden, etter Russland, Canada, Kina og USA, og tredje største i Amerika, med et totalt areal på 8 514 876 km²
inkludert 55455 km² vann.
Landet spenner over tre tidssoner, fra UTC-4 i de vestlige statene, til UTC-3 i de østlige statene (dette er den offisielle tiden i Brasil) og UTC-2 på atlanterhavsøyene.
Brasil er det eneste landet i verden som ligger på ekvator, samtidig som det har sammenhengende områder utenfor tropene.
Brasiliansk topografi er også variert og inkluderer åser, fjell, sletter, høyland og krattskoger. Mye av terrenget ligger mellom 200 og 800 meters høyde.
Det viktigste høyereliggende området opptar mesteparten av den sørlige halvdelen av landet. De nordvestlige delene av platået består av bredt, bølgende terreng brutt av lave, avrundete åser.
Den sørøstlige delen er mer robust, med en kompleks masse av rygger og fjellkjeder som kan nå høyder på opptil 1 200 m. Disse områdene inkluderer Mantiqueirafjellene og Espinhaçofjellene, samt Serra do Mar.
I nord danner Guayanaskjoldet et viktig vannskille som skiller elver som renner sørover inn i Amazonas fra elver som tømmes i Orinocosystemet i Venezuela mot nord. Det høyeste punktet i Brasil er Pico da Neblina på 2994 m, og det laveste er Atlanterhavet.
Vest i landet ligger store og relativt flate områder samt våtmarksområdet Pantanal.
Brasil har et tett og komplekst system av elver, et av verdens mest omfattende, med åtte store nedslagsfelt, som alle renner ut i Atlanterhavet.
De største elvene er Amazonas, Paraná med de imponerende Iguazúfallene, samt Negro, São Francisco, Xingu, Madeira og Tapajós.
=== Klima ===
Klimaet i Brasil omfatter et bredt spekter av værforhold over et stort område med en variert topografi, men mesteparten av landet er tropisk.
Ifølge Köppens klimaklassifisering dekker Brasil fem store klimatiske subtyper: tropisk regnskogklima, tropisk, halvtørt klima, highland tropisk, temperert klima og subtropisk klima. De ulike klimatiske forholdene produserer naturmiljøer som spenner fra ekvatoriale regnskoger i nord og halvtørre ørkener i nordøst, til temperert barskog i sør og tropiske savanner i det sentrale Brasil.
Mange regioner har tydelig ulike mikroklima.
Selv om det meste av Brasil ligger i tropene, bor mer enn 60 prosent av befolkningen i områder som er kjøligere, enten på grunn av høyde, vind fra havet eller polare fronter. Mens de kystnære byene Rio de Janeiro, Recife og Salvador kan bli ekstremt varme, kan byer på platået, som São Paulo, Brasília og Belo Horizonte ha mildere klima, og de sørlige byene Porto Alegre og Curitiba har milde vintre.
Til tross for det populære bildet av Amazonas som en region med voldsom varme er temperaturer på mer enn 32 ℃ faktisk sjeldne. Den årlige middeltemperaturen i regionen er 22–26 ℃, med lite variasjon mellom de varmeste og kaldeste månedene. Den varmeste delen av Brasil er i nordøst, hvor temperaturer på mer enn 38 ℃ er hyppig registrert i den tørre årstiden mellom mai og november. Langs atlanterhavskysten fra Recife til Rio de Janeiro varierer gjennomsnittlig temperatur fra 23 til 27 ℃. I innlandet på større høyder er temperaturene lavere, 18–21 ℃. Sør for Rio er årstidene mer definerte og omfanget av temperatursvingningene betydelig bredere, med et årsgjennomsnitt på mellom 17 og 19 ℃.
Brasils mest intense regn faller rundt munningen av Amazonas nær byen Belém, og også i de øvre delene av Amazonas, der mer enn 2 000 millimeter regn faller hvert år. Mesteparten av Brasil har moderate nedbørsmengder på mellom 1 000 og 1 500 millimeter i året, det meste av dette kommer mellom desember og april. Den tørreste delen av landet er i nordøst, der nedbøren er uberegnelig og fordampningshastigheten meget høy, noe som gjør det vanskelig å dyrke avlinger.
=== Flora og fauna ===
Brasils store territorium består av flere forskjellige økosystemer, for eksempel Amazonasregnskogen, kjent for å ha det største biologiske mangfoldet i verden,
hvor skogbeltet Mata atlântica og savannen Cerrado stikker seg særlig ut. I sør vokser skoger av Araucaria i tempererte forhold. Det rike dyrelivet i Brasil gjenspeiler mangfoldet av naturlige habitater. Forskere anslår at det totale antallet plante- og dyrearter i Brasil kan være nærmere fire millioner.
Større pattedyr inkluderer puma, jaguar, ozelot, sjeldne bushhunder og rever; navlesvin, tapirer, maurslukere, dovendyr, pungrotter og beltedyr finnes i store antall. Det er rikelig med hjortedyr i sør, og mange arter av vestaper holder til i nord. Bekymring for miljøet har vokst i takt med den globale interessen for miljøspørsmål.
=== Miljø ===
Naturarven i Brasil er sterkt truet av kvegdrift og jordbruk, hogst, gruvedrift, olje- og gassutvinning, overfiske, handel med dyr, demninger og infrastruktur, vannforurensning, klimaendringer og branner.
I mange områder av landet er det naturlige miljø truet av utbygging.
Bygging av motorveier har åpnet opp tidligere avsidesliggende områder for landbruk og bosetting, dammer har oversvømt daler og dyrehabitater, og gruvedrift har forurenset landskapet både visuelt og kjemisk
Minst 70 dammer er sagt å være planlagt for Amazonas-regionen, inkludert den kontroversielle Belo Monte-dammen.
Over 80 % av elektrisiteten produseres av vannkraft.
== Demografi ==
I hovedsak er Brasil befolket langs kysten. Innover i landet er befolkningen mer sparsom. Befolkningssammensetningen er veldig heterogen og mange ulike kulturer er representert. I sør er befolkningen dominert av folk med europeisk avstamming. Dette inkluderer folk fra blant annet Portugal, Polen, Ukraina, Tyskland og Italia. Andre immigranter er folk fra Japan og Sør-Korea. I nord og nordøst er befolkningen sammensatt av urinnvånere og folk med afrikansk eller europeisk avstamming.
Om lag 26 % av befolkningen er i alderen 0–14 år. 68 % er i alderen 15–64 år og 6 % er 65 år eller eldre. Medianalderen er 28 år. Årlig forekommer det om lag 17 fødsler og 6 dødsfall per 1 000 innbyggere, noe som gir en befolkningsvekst på 1,06 %. Forventet levealder er på 72 år.
Brasilianerne er verdens største portugisisktalende nasjon.
=== Religion ===
Brasilianerne har historisk bekjent seg til den romersk-katolske kirke. Ved folketellingen i 2010 tilhørte 64,6 % av befolkningen Den katolske kirke. Forskjellige protestantiske kirkesamfunn har vært i sterk vekst og i 2010 sognet 22,2 % av befolkningen til slike. I 2010 tilhørte 13,3 % pinsekirker, der Assembléia de Deus var den største med 12,3 millioner medlemmer (6,5 % av befolkningen). 2 % oppga i 2010 å være spiritister, mens 8 % av befolkningen rapporterte at de ikke tilhørte noen religion.Andre religioner i landet er blant annet de afrikanskinspirerte candomblé og umbanda. Befolkningen med japansk bakgrunn bekjenner seg ofte til shintoismen.
== Historie ==
Brasil hadde vært bebodd av urbefolkningsgrupper i minst 25 000 år, da det ble oppdaget av den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Álvares Cabral i år 1500. I de følgende tre århundrene bosatte portugiserne seg i landet og administrerte det som en kommersiell koloni, som i stor utstrekning var basert på slaveri. På 1600-tallet kjempet de mot De forente Nederlandene og Frankrike om kontrollen over kolonien. I 1808 flyttet Kong João VI av Portugal, som var på flukt fra Napoleon, til Brasil sammen med den kongelige familie og regjeringen. Selv om de vendte tilbake til Portugal i 1821, medførte oppholdet deres et stigende ønske blant brasilianerne om å få selvstyre. I 1822 opprettet den daværende prinsregent Dom Pedro I et uavhengig Brasil, den uavhengige staten fikk navnet Keiserdømmet Brasil. Riket besto inntil den neste keiseren, Dom Pedro II, ble avsatt i 1889 og en republikanskbasert føderasjon ble opprettet.
I slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre kom mer enn fem millioner europeiske og asiatiske immigranter til Brasil. I dette tidsrommet ble Brasil også industrialisert og begynte å utnytte større deler av sine landområder. Det brasilianske demokratiet har vært erstattet av et diktatur tre ganger; 1930–1934 og 1937–1945 under Getulio Vargas, samt 1964–1985 under en rekke generaler utnevnt av militæret. Den nåværende grunnloven stammer fra 1988.
I presidentvalget i 2002 seiret Luiz Inácio Lula da Silva etter at han hadde stilt til valg fire ganger tidligere. Han ble gjenvalgt i 2006 med 60,8 prosent av stemmene. Han ble 1. januar 2011 etterfulgt av Dilma Rousseff, landets første kvinnelige president.
== Politikk og administrasjon ==
Den nåværende grunnloven stammer fra 1988 og gir omfattende fullmakter til de føderale myndighetene. Landet har direktevalg på president og visepresident, som velges på samme stemmeseddel og som sitter i fire år. Presidenten har omfattende makt, og er både statssjef og regjeringssjef. Det er også han som utpeker regjeringen.
Parlamentet (Congresso Nacional) består av to kammer. Senatet, Senado Federal, har 81 seter med tre medlemmer fra hver av de 27 delstatene. Senatorene velges med flertallsvalg for en periode på åtte år. Man bytter ut ⅓ av senatorene etter fire år og de resterende ⅔ etter nye fire år. Det andre kammeret heter Câmara dos Deputados og har 513 seter. I dette kammeret er det proporsjonal representasjon, og medlemmene sitter i fire år.
=== Administrativ inndeling ===
Brasil er delt inn i 27 føderale enheter hvorav 26 er delstater (estados, singular: estado) og det siste er et føderalt distrikt (Distrito Federal), som beskriver hovedstaden. Hver delstat er videre inndelt i municípios (kommuner).
Acre, Alagoas, Amapá, Amazonas, Bahia, Ceará, Distrito Federal, Espírito Santo, Goiás, Maranhão, Mato Grosso, Mato Grosso do Sul, Minas Gerais, Pará, Paraíba, Paraná, Pernambuco, Piauí, Rio de Janeiro, Rio Grande do Norte, Rio Grande do Sul, Rondônia, Roraima, Santa Catarina, São Paulo, Sergipe, Tocantins
Instituto Brasileiro de Geografia e Estatistica har gruppert delstatene inn i 5 store regioner: Nord, Nordøst, Sentralt-Vest, Sørøst og Sør.
== Næringsliv ==
Brasil er velutviklet innenfor jordbruk, gruvedrift og produksjons- og servicenæringer. Landet er rikt på naturressurser og har god tilgang på arbeidskraft, noe som gjør det til det økonomisk ledende landet i Sør-Amerika. På slutten av 1990-tallet forårsaket den finansielle krisen i Asia at også Brasils økonomi fikk en nedgang. I 1998 fikk det økonomisk hjelp Det internasjonale pengefondet og i 1999 besluttet Brasils sentralbank at landets valuta real ikke lengre skulle ha en fast valutakurs mot amerikansk dollar. Samtidig gjennomførte man en devaluering. Disse tiltakene førte til en svak vekst i økonomien i begynnelsen av 2000-tallet, men for å styrke økonomien ytterligere har president «Lula» da Silva satt i verk flere reformer. Brasil er et BRIC-land.
Om lag 20 % av husstandene i Brasil lever under fattigdomsgrensen, og det er store forskjeller i inntekter. Brasil er medlem av det søramerikanske frihandelssamarbeidet Mercosul.
=== Landbruk i Brasil ===
Landbruk i Brasil og beslektede sektorer som skogbruk, treforedling og fiskeri utgjorde 5,1 % av BNP i 2007.
=== Industri i Brasil ===
Industri i Brasil — fra bil, stål og petrokjemisk industri til PC, fly og varige goder— utgjorde 30,8 % av BNP. Industrien er vesentlig høyteknologisk og ligger i storbyer som São Paulo, Rio de Janeiro, Campinas, Porto Alegre og Belo Horizonte.
=== Energi i Brasil ===
Brasil er blant verdens ti største energikonsumenter med høy andel av fornybar energi, spesielt vannkraft og etanol. Brasil produserer 2,4 millioner fat råolje per dag.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
== Kultur ==
Karnevalet samt musikk- og dansestiler som blant annet samba, bossa nova og forró er noen av de mest kjente delene av Brasils kulturliv. Innenfor sport har landet sikret seg fem verdensmesterskapstitler i fotball. Kampsporten capoeira stammer også fra Brasil. Innenfor litteratur er kanskje Paulo Coelho den mest kjente, mens Oscar Niemeyer er en internasjonalt anerkjent arkitekt.
== Byer ==
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Sentrumsområdet i Salvador, hovedstad i delstaten Bahia
Ouro Preto, historisk by i Minas Gerais
Sentrumsområdet i Olinda i Pernambuco
Ruiner av Sao Miguel das Missoes, Jesuitt misjonsstasjon
Jesuitt misjonsstasjonene i Guaranis: San Ignacio Mini, Santa Ana, Nuestra Señora de Loreto
Reservatet Bom Jesus do Congonhas
Iguaçu nasjonalpark
Brasília
Det historiske sentrum i São Luís
Det historiske sentrum i Diamantina
Discovery Coast, atlantisk skogsreservat
Amazon Conservation Complex
Pantanal, myr/sumplandskap i Mato Grosso og Mato Grosso do Sul
De atlantiske øyene Fernando de Noronha og Rocas-atollen
Vernede områder i Cerrado: nasjonalparkene Chapada dos Veadeiros og Emas
Det historiske sentrum i Goiânia
Fornminner i nasjonalparken Serra da Capivara, Piauí
São Francisco-torvet i byen São Cristóvão
Sítio Roberto Burle MarxAtlantic Forest South-East reservatet
Rio de Janeiro, Carioca landskap mellom fjellet og havet
Pampulha moderne ensemble
Valongo Wharf arkeologiske område
Paraty og Ilha Grande - Kultur og biologisk mangfoldMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – De muntlige og grafiske uttrykkene (Kusiwa) i Wajapi
2005 – «Samba de Roda», samba-dans fra Recôncavo Baiano i Bahia
2011 – Yaokwa, Enawene Nawe-folkets ritual
2013 – Círio de Nazaré, Belém, Pará
2014 – Capoeira sirkel, kampdans
2019 – Kulturkomplekset Bumba-meu-boi fra Maranhão
== Se også ==
Liste over brasilianske flyplasser
Liste over kriger Brasil har deltatt i
Brasils herrelandslag i fotball
Liste over Brasils høyeste bygninger
== Litteratur ==
Arne Halvorsen Brasil : i sol og skygge, 2014 ISBN 9788253036380
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pt-BR) Offisielt nettsted
(en) Brazil – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Brasil – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Utenriksdepartementets informasjonssider om Brasil
(no) Statistikk og andre data om Brasil i FN-sambandets nettsted Globalis.no
Norgesportalen i Brasil
de Carvalho, J.F., Sauer, I.L. (23. desember 2008). «Does Brazil need new nuclear power plants? Energy Policy (2009)» (PDF) (engelsk). doi:10.1016/j.enpol.2008.12.020. Arkivert fra originalen (PDF) 8. oktober 2010. Besøkt 24. januar 2010. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Power Magazine – «Brazil: Latin America’s Beacon» (1. januar 2010), besøkt 24. januar 2010. | Dette er en liste over universiteter og høyere utdanning i Brasil. | 193,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Hallberg | 2023-02-04 | Ernst Hallberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. april', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Personer fra Falkenberg', 'Kategori:Svenske ryttere'] | Ernst Hallberg (født 5. januar 1894, død 28. april 1944) var en svensk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1932 i Los Angeles.
Hallberg vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det svenske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Spania og Polen. Laget besto av Karl Hansén på hesten «Gerold», Carl Björnstjerna på «Kornett» og Hallberg på hesten «Loke». Hallberg kom på tjuefemteplass i den individuelle konkurransen i sprangridning med hesten «Loke».
Fire år senere, under OL 1932 i Los Angeles, kom han på femteplass i både sprangridning med hesten «Kornett» og i feltritt med «Marokan».
| Ernst Hallberg (født 5. januar 1894, død 28. april 1944) var en svensk rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1932 i Los Angeles.
Hallberg vant en olympisk bronsemedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det svenske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Spania og Polen. Laget besto av Karl Hansén på hesten «Gerold», Carl Björnstjerna på «Kornett» og Hallberg på hesten «Loke». Hallberg kom på tjuefemteplass i den individuelle konkurransen i sprangridning med hesten «Loke».
Fire år senere, under OL 1932 i Los Angeles, kom han på femteplass i både sprangridning med hesten «Kornett» og i feltritt med «Marokan».
== OL-medaljer ==
1928 Amsterdam - Bronse i hestesport, sprangridning lag (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ernst Hallberg – Olympedia
(en) Ernst Hallberg – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) Ernst Hallberg – Sveriges olympiske komité | Ernst Hallberg (født 5. januar 1894, død 28. | 193,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francisco_Due%C3%B1as | 2023-02-04 | Francisco Dueñas | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 4. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1884', 'Kategori:Fødsler 3. desember', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Salvadoranske presidenter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Francisco Dueñas (født 3. desember 1810 i San Salvador, El Salvador, død 4. mars 1984 i San Francisco, USA). Salvadoransk politiker for det konservative partiet.
President i El Salvador i fire perioder. Fra 13. mai 1851 til 30. januar 1852, 1. februar 1852 til 1. februar 1854, 1. februar til 12. februar 1856 (konstituert) og 26. oktober 1863 til 15. april 1871.
| Francisco Dueñas (født 3. desember 1810 i San Salvador, El Salvador, død 4. mars 1984 i San Francisco, USA). Salvadoransk politiker for det konservative partiet.
President i El Salvador i fire perioder. Fra 13. mai 1851 til 30. januar 1852, 1. februar 1852 til 1. februar 1854, 1. februar til 12. februar 1856 (konstituert) og 26. oktober 1863 til 15. april 1871.
== Referanser == | Francisco Dueñas (født 3. desember 1810 i San Salvador, El Salvador, død 4. | 193,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telemark | 2023-02-04 | Telemark | ['Kategori:59,3°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Telemark', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Telemark er et tradisjonelt landskap på Østlandet i Norge og et fylke, som fra 2022 er under gjenopprettelse. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark som eget fylke. Telemark er også valgkrets ved stortingsvalg og lagsogn.Det moderne Telemark ble en geografisk enhet på 1200-tallet under navnet Skiensysla, som senere ble videreført som Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke; Bratsberg var fra slutten av 1500-tallet et eget hovedlen og kan dermed også forstås som en egen riksdel. Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, navngitt etter folkegruppen Þilir som levde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden. Fra slutten av 1500-tallet ble navnet Telemark tatt i bruk om administrative og kirkelige enheter som omfattet det meste av og tidvis hele Bratsberg amt. Bratsberg amt endret navn til Telemark fylke i 1919. I 2020 ble Telemark fylke mot sin vilje slått sammen med Vestfold til den nye regionen Vestfold og Telemark. Telemark utgjør drøyt 87 % av det nye fylket i areal. Etter vedtak i Vestfold og Telemark fylkesting den 15. februar, er det ventet at fylket etableres som eget fylke igjen fra 1. januar 2024.Telemark strekker seg fra Skagerrak til Hardangervidda. Geografisk, topografisk, kulturhistorisk og språklig danner Telemark en overgang mellom Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, og er kjennetegnet av stor naturgeografisk og kulturell variasjon. De indre delene, Øvre Telemark, består av fjell, daler og innsjøer, har tradisjonelt ingen byer og var tradisjonelt kjennetegnet av et relativt egalitært bondesamfunn. De flatere områdene ved kysten var tradisjonelt kjennetegnet av sjøfart og handel, var Norges viktigste industriregion siden 1500-tallet og Telemarks viktigste by Skien var fra 1500-tallet en av Norges største byer. Hovedskillemerkene mellom østnorske og vestnorske dialekter går gjennom Telemark, og talemålet i Telemark er svært varierende, fra standard østnorsk til dialekter som ligger nær opp til konservativ nynorsk i deler av Øvre Telemark. Øvre Telemark har flere kulturminner fra middelalderen enn noen annen region i Norge. Telemark har vært sentral i norsk folkemusikk, bunadbevegelsen og fremveksten av moderne skisport, og har gitt navn til skisporten Telemarkskjøring.
| Telemark er et tradisjonelt landskap på Østlandet i Norge og et fylke, som fra 2022 er under gjenopprettelse. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark som eget fylke. Telemark er også valgkrets ved stortingsvalg og lagsogn.Det moderne Telemark ble en geografisk enhet på 1200-tallet under navnet Skiensysla, som senere ble videreført som Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke; Bratsberg var fra slutten av 1500-tallet et eget hovedlen og kan dermed også forstås som en egen riksdel. Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, navngitt etter folkegruppen Þilir som levde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden. Fra slutten av 1500-tallet ble navnet Telemark tatt i bruk om administrative og kirkelige enheter som omfattet det meste av og tidvis hele Bratsberg amt. Bratsberg amt endret navn til Telemark fylke i 1919. I 2020 ble Telemark fylke mot sin vilje slått sammen med Vestfold til den nye regionen Vestfold og Telemark. Telemark utgjør drøyt 87 % av det nye fylket i areal. Etter vedtak i Vestfold og Telemark fylkesting den 15. februar, er det ventet at fylket etableres som eget fylke igjen fra 1. januar 2024.Telemark strekker seg fra Skagerrak til Hardangervidda. Geografisk, topografisk, kulturhistorisk og språklig danner Telemark en overgang mellom Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, og er kjennetegnet av stor naturgeografisk og kulturell variasjon. De indre delene, Øvre Telemark, består av fjell, daler og innsjøer, har tradisjonelt ingen byer og var tradisjonelt kjennetegnet av et relativt egalitært bondesamfunn. De flatere områdene ved kysten var tradisjonelt kjennetegnet av sjøfart og handel, var Norges viktigste industriregion siden 1500-tallet og Telemarks viktigste by Skien var fra 1500-tallet en av Norges største byer. Hovedskillemerkene mellom østnorske og vestnorske dialekter går gjennom Telemark, og talemålet i Telemark er svært varierende, fra standard østnorsk til dialekter som ligger nær opp til konservativ nynorsk i deler av Øvre Telemark. Øvre Telemark har flere kulturminner fra middelalderen enn noen annen region i Norge. Telemark har vært sentral i norsk folkemusikk, bunadbevegelsen og fremveksten av moderne skisport, og har gitt navn til skisporten Telemarkskjøring.
== Historie ==
=== Administrativ historie ===
Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, Þelamǫrk eller Þelamørk, et navn som igjen er sammensatt av Þilir, folkegruppen som levde i det området som tilsvarer dagens Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden, og ordet mǫrk som betyr mark eller skog. Navnet Telemark var fra folkevandrings- eller vikingtiden til tidlig moderne tid bare knyttet til det som senere ble kalt Øvre Telemark. Bygdene nedenfor Telemark ble opprinnelig kalt Grenland, mens kyststripen ble kalt Grenmar og Vestmar. Fra høymiddelalderen til 2020 dannet disse landskapene en administrativ enhet i Norge som syssel, len, hovedlen, amt og fylke under forskjellige navn.
Det historiske Grenafylke lå nedenfor Telemark og omfattet Grenland, distriktet omkring Norsjø og kystområdene Grenmar og Vestmar. Fra omkring 1160 ble Grenafylke videreført som Skiensysla, som bestod av to deler, Tiendetaket (Grenland) og Skattlandet (det egentlige Telemark), som da hadde blitt en del av sysla. Skiensysla ble videreført som Bratsberg len fra senmiddelalderen til 1662, deretter som Bratsberg amt (1662–1919) og Telemark fylke (1919–2020).
Telemark fikk fra 1591 gradvis en bredere betydning enn bare Øvre Telemark gjennom at navnet ble tatt i bruk om ulike administrative og kirkelige enheter med navnet Nedre Telemark(en) i Grenland, dvs. de senere kommunene Bø, Sauherad, Notodden, Nome, Drangedal og vestre Skien, som hadde utgjort skipreidene Lindheim og Volufors (Ulefoss). Fra 1600-tallet av lå det meste av Bratsberg amt, unntatt Bamble, i fogderier, sorenskriverier og prostier med Telemark i navnet. Fra 1600-tallet begynte derfor Telemark(en) å bli etablert som et navn som kunne omfatte hele eller det meste av amtet, hvertfall i administrativt henseende.
Bratsberg var på 1500-tallet et underlen under Akershus len, men fra utgangen av 1500-tallet ble Bratsberg et eget hovedlen. Ved amtsinndelingen i 1671 ble Bratsberg underlagt Christiansand stiftamt, og i 1687 ble amtet underlagt Akershus stiftamt. På 1500-tallet bestod Bratsberg len av to fogderier, det store Telemarken fogderi og det vesentlig mindre Bamble fogderi. Geistlig var Bratsberg delt i Øvre Telemark prosti, Nedre Telemark prosti og Bamble prosti, som siden reformasjonen hørte til Oslo stift; 1631 ble Øvre Telemark en del av Stavanger stift og fra 1682 en del av Christianssand stift. Bamble fogderi tilhørte en kortere tid (1680–1684) Nedenes amt før det igjen ble en del av Bratsberg; Bamble fogderi ble i 1693 innlemmet i Telemarken fogderi, som dermed utgjorde hele Bratsberg amt. I 1745 ble fogderiet delt i Øvre Telemarken fogderi og Nedre Telemarken og Bamble fogderi; Nedre Telemarken omfattet da Skiensfjorden/Grenland og Midt-Telemark. Bratsberg var inndelt i sorenskriveriene Bamble, Nedre Telemark, Øvre Telemark østfjelske og Øvre Telemark vestfjelske, og hele amtet tilhørte Skien lagdømme; i 1797 ble fogderiene Nedre Telemark og Bamble underlagt Akershus stiftsoverett og Øvre Telemark underlagt Christianssand stiftsoverrett.
I 1919 skiftet Bratsberg amt navn til Telemark fylke; et forslag om navnet Telemark og Grenland ble nedstemt. I dansketiden ble navnet skrevet i bunden form som Telemarken, men da navnet ble tatt i bruk som fylkesnavn ble den ubundne formen vanlig. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020; Telemark fylkesting stemte mot sammenslåingen, men ble allikevel vedtatt sammenslått av Stortinget.
=== Kirker og bygninger ===
Telemark har i norsk sammenheng i særklasse flest bygninger fra middelalderen; blant disse er en rekke steinkirker som Kviteseid gamle kirke, Seljord kirke og Bø gamle kirke, og stavkirkene Eidsborg stavkirke og Heddal stavkirke, Norges største i sitt slag. Det er også funnet rester etter to store stavkirker på samme sted i Skien; videre en rekke trebygninger fra bondegårder, brukt til boliger og lagring. Noen blant Norges høyeste bygninger finnes i Telemark, for eksempel Hydro fullgjødselfabrikk nr 4, Skien kirke og Såheim vannkraftverk.
=== Bønder ===
Telemark var i middelalderen det området i Norge med flest selveiende bønder (i motsetning til leilendinger), spesielt i Øvre Telemark. De middelalderske telemarksbøndene har også rykte på seg for å ha vært voldelige. I 1395 skrev biskop Øystein Aslaksson at bøndene i Telemark var ukristelige, og dessuten de mest voldelige i Norge. Bøndene i Telemark betalte hverken skatt eller tiende, trolig fordi det var et utkantstrøk der det var vanskelig å kreve inn skatt.I gammel tid ble Øvre Telemark også kalt Skattlandet, mens Grenland ble kalt Tiendetaket. Navnene Skattlandet og Tiendetaket har begge sitt opphav i at bøndene i Øvre Telemark bare betalte hovedtiende, mens grenene i Grenland betalte full tiende av alle naturalia.En tredel av alle diplomer (rettsdokumenter) som omhandler drap fra perioden 1300–1560, er fra Telemark. Dette kan skyldes at bøndene i Telemark fortsatt levde etter den gamle ættekulturen, men de mange vitnesbyrdene om voldelig telemarksbønder kan også rett og slett komme av at det er bevart flere skriftlige dokumenter herfra enn fra resten av landet.
=== Gruvedrift ===
I Eidsborg i Øvre Telemark ble det fra vikingtiden utvunnet brynestein. Brynene ble fraktet til Dalen og derfra på vannveier ned til Skien og videre ut i Europa.Fylket har fra tiden rundt reformasjonen (1537) hatt gruvedrift, p.g.a. sin geologi, med mange forekomster av metaller og mineraler. Dette, sammen med god tilgang på vannkraft, har ført til etablering av industri. Her kan nevnes Fossum jernverk (nedlagt, et av landets eldste, beliggende på Fossum i Gjerpen), Ulefos Jernværk (fortsatt igangværende, nå som jernstøperi, siden oppstarten i 1657, noe som gjør dette til Norges eldste igangværende bedrift), Bolvig jernverk (nedlagt) ved Vold i tidligere Solum herred, nå Skien, og Moholt jernverk (nedlagt) i Siljan). Videre var sagbruk utbredt i alle bygder etter at oppgangssagen kom til anvendelse. Norsk Hydros etablering i 1906 innledet den moderne industrihistorien i Norge, og Telemark er fortsatt et av landets viktigste industrifylker.
Gruvedrift ble startet opp allerede rundt reformasjonen, da kongen sendte tyske bergmenn til Norge for å skjerpe. Gruver ble etablert flere steder, i Telemark blant annet i Fyresdal (kobberkis) og Seljord. privilegier til gruvedriften ble gitt ved kongelig Privilegiebrev, og i disse lå det også pålegg til bøndene om kjøring og annet arbeid, til en pris fastsatt av kongen. Dette dannet bakteppet for Norges første arbeideroppstand som fant sted i Seljord, da bønder og ansatte gjorde opprør mot kongen, grunnet dårlig betaling og dårlige arbeidsforhold ved kobbergruvene ved Gullnes ved Sundsbarm, samt konflikter med de tyske bergmennene.
=== Kulturarv ===
Telemark som landsdel har en i norsk sammenheng sterk identitet med en rik og særpreget historisk og kulturell arv. Landsdelen deles tradisjonelt inn i Øvre Telemark og Nedre Telemark. I Nedre Telemark ligger fylkeshovedstaden Skien, som fra 1500-tallet til begynnelsen av 1800-tallet var en av Norges fremste byer og kommersielle sentre som sentrum for den viktige trelasteksporten. Telemark har både en sterk urban arv gjennom borgerskapet i Grenlandsdistriktet, og en rik bondekultur knyttet til det gamle bondesamfunnet i de midtre og øvre delene av Telemark. Fra 1500-tallet av var det utstrakt kontakt med utlandet, og Skien var lenge en av de mest internasjonale byene i Norge med et viktig innslag av nederlendere og andre innvandrere.
=== Telemarksbunader ===
Telemark er kjent for sine bunader. Bunadene fra Telemark kan deles inn i fire hovedtyper: «Øst-Telemarksbunad» (kvinne- og mannsbunad), «Vest-Telemarksbunad» (kvinne- og mannsbunad), «Beltestakk» og «Stakk og liv».
== Areal ==
Totalt areal er 15 299 kvadratkilometer.
== Befolkning ==
Per 1. januar 2017 var det 173 307 personer som bodde i Telemark. Dette utgjorde 3,29 % av Norges befolkning.
== Kommuner ==
Telemark var per 2019 inndelt i 18 kommuner:
== Administrative inndelinger ==
Regionråd:
Grenland regionråd: Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan, Skien.
Kongsberg regionråd: Hjartdal, Tinn, Notodden. Dessuten Flesberg, Kongsberg, Nore og Uvdal, Rollag og Øvre Eiker kommuner i Buskerud fylke.
Midt-Telemark regionråd: Bø, Nome, Sauherad.
Vest-Telemark regionråd: Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke, Vinje.Prostier, under Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke:
Skien prosti: Porsgrunn, Siljan, Skien.
Bamble prosti: Bamble, Drangedal, Kragerø.
Øvre Telemark prosti: Bø, Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Nome, Notodden, Sauherad, Seljord, Tinn, Tokke, Vinje.Tingretter, under Agder lagdømme:
Nedre Telemark tingrett: Bamble, Drangedal, Kragerø, Nome, Porsgrunn, Siljan, Skien.
Aust-Telemark tingrett: Bø, Hjartdal, Notodden, Sauherad, Tinn.
Vest-Telemark tingrett: Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke, Vinje.Politidistrikter:
Telemark politidistrikt: hele fylket.Helsedistrikter, under Helseregion Sørøst:
Sykehuset Telemark HF: hele fylket.Veiforvaltning, under Statens vegvesen Region sør:
Statens vegvesen, Telemark fylkesavdeling (fra 1. januar 2010). Forvalter, drifter og bygger ut veger i Telemark på vegne av staten når det gjelder riksveger og på vegne av Telemark fylkeskommune når det gjelder fylkesveger. Kommunene har ansvaret for utbygging, drift og vedlikehold når det gjelder kommunale veger.Tidligere fogderier:
Nedre Telemarken fogderi: Bø, Nome, Notodden, Sauherad.
Bamble fogderi: Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan, Skien.
Øvre Telemarken fogderi: Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tinn, Tokke, Vinje.
== Byer ==
Følgende 8 byer ligger i Telemark: Skien, Kragerø, Langesund, Notodden, Porsgrunn, Rjukan, Brevik og Stathelle. De fem byene Brevik, Langesund, Porsgrunn, Skien og Stathelle utgjør til sammen tettstedet Porsgrunn/Skien, også kalt Grenlandsbyen.
=== Største tettsteder ===
Største tettsteder i Telemark, rangert etter innbyggertall 1. januar 2016 (kommune i parentes):
Porsgrunn/Skien – 92 001 (Skien 48 381, Porsgrunn 33 494 og Bamble 10 126)
Notodden – 9 041 (Notodden)
Kragerø – 5 438 (Kragerø)
Rjukan – 3 307 (Tinn)
Bø – 3 164 (Bø)
Ulefoss – 2 254 (Nome)
Vadfoss/Helle – 1 602 (Kragerø)
Bjervamoen – 1 563 (Nome)
Seljord – 1 454 (Seljord)
Herre – 1 328 (Bamble)
Prestestranda – 1 290 (Drangedal)
Gvarv – 1 091 (Sauherad)For en komplett oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Telemark.
== Distrikter ==
Telemark deles inn i flere tildels overlappende historiske regioner. Tradisjonelt blir Telemark i første rekke delt i Øvre Telemark og Nedre Telemark; Øvre Telemark blir videre inndelt i Vest-Telemark og Aust-Telemark (historisk kjent som Øvre Telemark «vestfjelske» og Øvre Telemark «østfjelske»), mens Nedre Telemark tradisjonelt består av Grenland og Midt-Telemark. I tillegg omfatter Telemark fylke regionen Vestmar i sørøst. Opprinnelig ble selve navnet Telemark bare brukt om det som senere ble kalt Øvre Telemark, og navnet kommer av telene, den folkegruppen som bodde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden.
Administrativt har Telemark vært inndelt på ulike måter. Øvre Telemark har historisk vært et sorenskriveri (Øvre Telemarken sorenskriveri), som i dag er delt i Vest-Telemark tingrett og Aust-Telemark tingrett, og er i dag navnet på et prosti (Øvre Telemark prosti) som omfatter 12 kommuner og mer enn 80 % av Telemarks areal. Nedre Telemark utgjør tradisjonelt et sorenskriveri, nå Nedre Telemark tingrett med sete i Skien. Kirkelig inngår Nedre Telemark og Vestmar i Skien prosti og Bamble prosti.
Midt-Telemark ligger på grensen mellom det tradisjonelle Øvre Telemark og Grenland, men har administrativt historisk vært regnet som del av Nedre Telemark. Dette har tildels endret seg i nyere tid, og regionen inngår nå i Øvre Telemark prosti.
== Geografi ==
Gaustatoppen rager over Rjukan i Tinn kommune med sine 1 883 moh. På klare dager kan man se østover til grensen til Sverige eller sydover til kysten. Utsikten viser over 1/6 av Norge. Nisser er Telemarks nest største – etter Møsvatn – og Norges 13. største innsjø. Arealet er på 76,30 km² og den er 234 meter dyp. Telemark blir regnet som et «Norge i miniatyr», bl.a. på grunn av sin natur. I Telemark kan man finne det meste; skjærgård som i f.eks. i Kragerø og Bamble fjordlandskap som på Vestlandet Frierfjorden, som går fra skagerrak til Skien,Vestvannene, Tinnsjø, Nisser, Fyresvatn med flere), via flatbygder (f.eks. Bø) til fjell og vidder.
Telemark er det 10. største fylke i utstrekning i Norge, og det 13. i innbyggertall.
== Samferdsel ==
Notodden lufthavn er eneste flyplass i Telemark med regulær rutetrafikk (Airwing).
Vy betjener fylket med tog på følgende strekninger:
Vestfoldbanen fra Skien og Porsgrunn mot Vestfold og Oslo
Sørlandsbanen med togstopp på Nordagutu, Bø, Lunde, Drangedal og Neslandsvatn
Bratsbergbanen som betjener Notodden, Trykkerud, Nordagutu (korr. Sørlandsbanen), Nisterud, Skien og PorsgrunnFra 1. juli 2015 organiseres lokale bussruter av fylkeskommunen selv. I november 2015 lanserte fylket nettsiden farte.no med reiseplanlegger og billettinformasjon. Mellom 2006 og 2015 ble dette organisert av Vestviken Kollektivtrafikk (VKT).
Europaveierne E18 og E134 og riksveiene 36 og 41 går gjennom Telemark.
== Språk ==
Talemålet i de sørlige og østlige delene av fylket faller inn under det østlandske dialektområdet, og her brukes overveiende bokmål som skriftspråk. De øvre delene av fylket faller inn under det midlandske dialektområdet, og her er det vanlig med nynorsk skriftspråk.
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015-2019 ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 41 representanter.Sven Tore Løkslid (Ap) er fylkesordfører og Hans Edvard Askjer (KrF) er fylkesvaraordfører.
=== Statsråder ===
Torbjørn Røe Isaksen (H) fra Porsgrunn er fra 17. januar 2018 næringsminister i Erna Solbergs regjering. Fra 16. oktober 2013 til 17. januar 2018 var han kunnskapsminister.
=== Stortingsrepresentanter ===
Telemark har seks stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021:
Se også Stortingsvalget 2017 i Telemark.
Historisk representasjon på Stortinget fra Telemark siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Telemark siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+FrP). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
== Kjente personer født i Telemark - kronologisk ordnet ==
Harald Grenske (952~957–995), fra Grenland småkonge over Vingulmark, Vestfold og Agder. Kjent som far til Olav Haraldsson, el. Olav den hellige.
Hallvard Gråtopp (1400–1475), fra Drangedal ledet oppstanden mot det danske overherredømmet i 1438 (men det er usikkert om han var fra Telemark)
Cort Adeler (1622–1675), admiral, født i Brevik.
Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm, stattholder i Norge, fra Gjerpen/Skien.
Myllarguten (1801–1872), legendarisk spellemann fra Sauherad
Herman Severin Løvenskiold (1815–1870, komponist fra Ulefoss
Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870), forfatter fra Vinje
Sondre Norheim (1825–1897), en av pionerene i skisporten fra Morgedal i Kviteseid
August Cappelen (1827–1852), nasjonalromantisk maler fra Skien
Henrik Ibsen (1828–1906), forfatter/dramatiker fra Skien
Gunnar Knudsen (1848–1928), partileder (V) og statsminister fra Skien (født i Arendal)
Theodor Kittelsen (1857–1914), maler og tegner fra Kragerø
Hjalmar Johansen (1867-1913), polfarer og idrettsmann fra Skien
Vidkun Quisling (1887–1945), politiker og landsforræder fra Fyresdal
Aslaug Vaa (1889–1965), forfatter født i Rauland, oppvokst i Kviteseid
Tarjei Vesaas (1897–1970), forfatter fra Vinje
Anne Grimdalen (1899–1961), skulptør fra Skafså i Tokke
Eivind Groven (1901–1977), komponist fra Lårdal i Tokke
Klaus Egge (1906–1979), komponist fra Gransherad i Notodden kommune
Hans Herbjørnsrud (f. 1938), forfatter fra Heddal i Notodden kommune
Tor Åge Bringsværd (f. 1939), forfatter fra Skien
Yngvar Numme (f. 1944), musiker (Dizzie Tunes), revyforfatter, regissør fra Skien
Sigmund Groven (f. 1946) munnspiller, komponist, tidligere programmedarbeider i NRK, fra Heddal i Notodden
Knut Buen (f 1948), folkemusiker fra Jondalen, Gransherad
Petter Stordalen (f. 1962), eiendomsutvikler og hotelleier fra Porsgrunn
Atle Skårdal (f. 1966), alpinist fra Lunde
Gisle Kverndokk (f. 1967), komponist fra Skien
Bård Tufte Johansen (f. 1969), komiker og programleder fra Skien
Odd Nordstoga (f. 1972), musiker fra Vinje
Tommy Svindal Larsen (f. 1973), fotballspiller fra Skien
Terje Håkonsen (f. 1974), snowboardkjører fra Vinje
Frode Johnsen (f. 1974), fotballspiller fra Skien
Jan Gunnar Solli (f. 1981), fotballspiller fra Treungen
Rune Almenning Jarstein (f. 1984), fotballspiller fra Skien
Didrik Solli-Tangen (f. 1987), sanger og vinner av Melodi Grand Prix 2010 fra Porsgrunn
Julie Bergan (f. 1994), sanger og låtskriver fra Skien
== Se også ==
Mark
Distrikter i Norge
Østlandet
Grenland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalhistorie/Lokale historier fra Telemark
VisitTelemark.no
Telelaget, informasjon om Telemark
Telemarksbunader Bilder og informasjon om bunadene fra Telemark.
Nasjonalbibliotekets photochromer fra Telemark
Historiske arkiver etter Telemark fylkeskommune på Arkivportalen | Nedre Telemark tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme, som fra 2021 ble en del av Telemark tingrett etter sammenslåing med Aust-Telemark tingrett og Vest-Telemark tingrett. | 193,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestfold | 2023-02-04 | Vestfold | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vestfold'] | Vestfold er et geografisk område på Østlandet i Norge, som fra 2022 er under gjenopprettelse som fylke. Vestfold fylke ble i 2020 sammenslått med Telemark til Vestfold og Telemark fylke, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark og Vestfold som selvstendige fylker. Det er fremdeles (per februar 2022) eget valgdistrikt ved stortingsvalg.
Vestfolds historie strekker seg tilbake til det første årtusen, og Vestfold var i gammel tid en av de tre sentrale provinsene i den historiske regionen Viken. Vestfold ligger vest for Oslofjorden på motsatt side av Østfold, og har grenser til de tidligere fylkene Buskerud og Telemark.
Etter Oslo kommune (som også har status som fylke) var Vestfold Norges minste fylke målt i areal. Befolkningen utgjør 4,7 % av landets samlede innbyggertall. Vestfold hadde som fylke tredje største folketetthet i Norge med 108 mennesker per kvadratkilometer; kun slått stigende respektivt av Akershus og Oslo. Vestfold var det eneste fylket i landet hvor alle kommunene hadde erklært bokmål som målform, og var som fylkeskommune én av få fylkeskommuner som hadde erklært bokmål som målform.
Fylkesadministrasjonen lå i Tønsberg, som også var største handelssted i fylket, mens Sandefjord etter folketall er den største kommunen i regionen. Byregionen Stor-Tønsberg som består av de fire kommunene Tønsberg, Færder, Horten og Holmestrand er Vestfolds største byregion.
| Vestfold er et geografisk område på Østlandet i Norge, som fra 2022 er under gjenopprettelse som fylke. Vestfold fylke ble i 2020 sammenslått med Telemark til Vestfold og Telemark fylke, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark og Vestfold som selvstendige fylker. Det er fremdeles (per februar 2022) eget valgdistrikt ved stortingsvalg.
Vestfolds historie strekker seg tilbake til det første årtusen, og Vestfold var i gammel tid en av de tre sentrale provinsene i den historiske regionen Viken. Vestfold ligger vest for Oslofjorden på motsatt side av Østfold, og har grenser til de tidligere fylkene Buskerud og Telemark.
Etter Oslo kommune (som også har status som fylke) var Vestfold Norges minste fylke målt i areal. Befolkningen utgjør 4,7 % av landets samlede innbyggertall. Vestfold hadde som fylke tredje største folketetthet i Norge med 108 mennesker per kvadratkilometer; kun slått stigende respektivt av Akershus og Oslo. Vestfold var det eneste fylket i landet hvor alle kommunene hadde erklært bokmål som målform, og var som fylkeskommune én av få fylkeskommuner som hadde erklært bokmål som målform.
Fylkesadministrasjonen lå i Tønsberg, som også var største handelssted i fylket, mens Sandefjord etter folketall er den største kommunen i regionen. Byregionen Stor-Tønsberg som består av de fire kommunene Tønsberg, Færder, Horten og Holmestrand er Vestfolds største byregion.
== Sammenslåing med Telemark og vedtak om oppdeling ==
Vestfold fylke ble i 2017 vedtatt slått sammen med Telemark til den nye regionen Vestfold og Telemark fra 2020. Svelvik kommune ble samtidig overført til Drammen. Språkrådet har presisert at Vestfold fortsatt er et geografisk navn og område, uavhengig av fylkeskommuner. Etter vedtak i Vestfold og Telemark fylkesting den 15. februar 2022, er det ventet at fylket etableres som eget fylke igjen fra 1. januar 2024.
== Historie ==
Vestfolds historie strekker seg tilbake til det første årtusen, og Vestfold var i gammel tid en av de tre sentrale provinsene i den historiske regionen Viken. I vikingtiden var Viken styrt av danske konger og kan forstås som den nordligste provinsen i Danmark, og norske konger begynte å gjøre krav på området særlig på 1000-tallet.
Historisk er Vestfold særlig kjent for en stor mengde gravrøyser fra bronsealderen, betydningsfulle vikingskipfunn og for Norges første bysamfunn, Kaupang, i Tjølling øst for Larvik, og for en av landets eldste byer, Tønsberg. I nyere historie har særlig skipsfarten og hvalfangsten i Sørishavet vært viktig.
=== Vikingtiden ===
På 800-tallet besto det senere norske riksområdet av ca. 30 småriker. I tillegg var deler av det moderne Norge under den danske kongens styre, deriblant Viken. Dagens Vestfold var del av det danskkontrollerte området Westarfolda som omtales i en Frankisk krønike i forbindelse med begivenheter som fant sted der i året 813.
Ifølge Heimskringla kom farsiden til Harald Hårfagre fra dette området. Nyere historisk forskning sår tvil om dette, og mener Harald Hårfagres rike hadde basis på Vestlandet. Man stiller spørsmål om ikke småkongene i Vestfold og resten av Viken, i langt større grad enn Snorre gir inntrykk av, var vasaller under den danske kongen. De frankiske riksannalene fra 813 opplyser at to danske konger, Harald og Reginfred, dro med sin hær ad Westarfoldam for å slå ned et opprør. Vestfold beskrives som lokalisert i den nordvestligste delen av riket deres.
=== Fylket ===
Selve fylket var opprinnelig en del av Akershus stiftamt. I 1662 ble Brunla amt skilt ut, dette amtet ble i 1671 gjort om til Laurvigen Grevskab. I 1673 ble Tønsberg amt til Griffenfelt Grevskab, fra 1678 benevnt Jarlsberg Grevskab. Grevskapene ble oppløst i 1821 og gikk inn i Jarlsberg og Larvik Amt, det siste landdistrikt (amt) som er opprettet i Norge. Navnet ble endret til Vestfold 1. januar 1919, og man tok da i bruk et navn som var i bruk om regionen allerede i vikingtiden.
=== Amt og fylkeskommune ===
Jarlsberg og Laurvigs amtskommune ble opprettet i 1838, som følge av formannskapslovene av 1837 (Lov om formannskaper på landet, kap. 3 Om Amtsformanskaber). I 1919 skiftet amtskommunen navn til Vestfold fylkeskommune. Fylkeskommunen bestod opprinnelig kun av herredskommunene, byene ble først med fra 1964. Fram til 1976 betegnes fylkeskommunen som en «sekundærkommune», med indirekte valg og beskatning. Ordførerne i kommunene utgjorde fylkestinget sammen med fylkesmannen, og utgiftene ble utliknet på kommunene. Fylkeskommunene hadde heller ikke egen administrasjonssjef før i 1976, de administrative oppgavene ble skjøttet av fylkesmannen, i tillegg til at han var statlig embetsmann. I årene 1975 til 1977 ble den «nye» fylkeskommunen etablert, med direkte valg til fylkestinget, direkte fylkesskatt og egen administrasjonssjef - fylkesrådmannen.
(Se fylkeskommunenes administrasjonshistorie i artikkelen Fylkeskommune)
== Natur ==
På grunn av de klimatiske forholdene nær Oslofjorden, har Vestfold et rikt dyre- og planteliv. I Vestfold er det 110 områder og objekter som er vernet etter naturvernloven. Områdene utgjør til sammen cirka 1,5 prosent av fylkets totale areal. Over halvparten av Vestfold er dekket av skog. Vestfold har en øyrik skjærgård med over 500 store og små øyer, med Færder nasjonalpark.
== Kommuner ==
Som følge av kommunereformen ble Vestfold inndelt i seks kommuner fra 01. januar 2020:
== Administrative inndelinger ==
=== Daværende inndelinger ===
==== Regionråd ====
Vestfold består av regionrådene
██ Drammen - Sande og Svelvik kommuner
██ Vestfold - Holmestrand, Horten, Larvik, Færder, Re, Sandefjord, og Tønsberg kommunerVestfold fylkeskommune hadde regionrådssamarbeid på fylkesnivå med Buskerud og Telemark fram til årsskiftet 2007/08.
==== Næringsregioner ====
Vestfold består av næringsregionene
Drammen ██ - Sande og Svelvik kommuner.
██ Vestfold - Holmestrand, Horten, Re, Færder og Tønsberg kommuner.
██ Larvik - Larvik og Sandefjord kommuner.
==== Prostier ====
Prostiene i Vestfold ligger under Tunsberg bispedømme i Den norske kirke:
██ Nord-Jarlsberg - Holmestrand, Horten, Re, Sande og Svelvik kommuner
██ Tønsberg - Færder og Tønsberg kommuner
██ Sandefjord - Sandefjord kommune
██ Larvik - Larvik kommune
==== Tingretter ====
Tingrettene i Vestfold ligger under Agder lagdømme:
██ Drammen - Sande og Svelvik kommuner
██ Nordre Vestfold - Holmestrand, Horten og Re kommuner
██ Tønsberg - Færder og Tønsberg kommuner
██ Sandefjord - Sandefjord kommune
██ Larvik - Larvik kommune
==== Politidistrikter ====
Vestfold fylke hadde to politidistrikter fra 2002 til 2016:
██ Søndre Buskerud politidistrikt - Sande og Svelvik kommuner
██ Vestfold politidistrikt - Holmestrand, Horten, Larvik, Re, Sandefjord, Færder og Tønsberg kommunerDen 1. januar 2016 ble de to politidistriktene slått sammen med Søndre Buskerud politidistrikt og Telemark politidistrikt til Sør-Øst politidistrikt
==== Helsedistrikter ====
Hele Vestfold fylke var en del av helsedistriktet Helse Vestfold som igjen er en del av Helseregion Sør-Øst.
==== Veidistrikter ====
Hele Vestfold fylke var en del av Vestfold veidistrikt, som er en del av Veiregion Sør.
=== Tidligere inndelinger ===
==== Tidligere fogderier ====
Tidligere fogderier
██ Jarlsberg fogderiHolmestrand, Horten, Re, Sande, Svelvik, Færder og Tønsberg
██ Larvik fogderiLarvik og Sandefjord
== Største tettsteder ==
Største tettsteder i Vestfold, rangert etter innbyggertall 1. januar 2016 (kommune i parentes):
Tønsberg – 51 061 (Tønsberg 33 988 og Færder 17 073)
Sandefjord – 43 222 (Sandefjord)
Larvik – 23 927 (Larvik)
Horten – 20 301 (Horten)
Holmestrand – 7 169 (Holmestrand)
Stavern – 5 635 (Larvik)
Svelvik – 3 931 (Svelvik 3 803 og Hurum 128)
Vear – 3 528 (Tønsberg)
Stokke – 3 391 (Sandefjord)
Åsgårdstrand – 3 129 (Horten 2 953 og Tønsberg 176)For en komplett oversikt over alle tettstedene i fylket, se artikkelen Tettsteder i Vestfold.
== Byene i Vestfold ==
Vestfold var landets nest minste fylke, bare «byfylket» Oslo var mindre. Likevel lå det seks bykommuner langs kysten i fylket: Svelvik, Holmestrand, Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik (inkludert byen Stavern).
Tønsberg regnes som Norges eldste by; den antas å være grunnlagt som kjøpstad rundt 1000-tallet. Larvik ble ladested i 1665, og oppgradert til kjøpstad i 1671. Holmestrand ble ladested i 1744 og kjøpstad i 1752. Åsgårdstrand ble ladested i 1752, men mistet bystatusen i 1965 og fikk bystatus på ny gjennom kommunestyrevedtak i 2009. Sandefjord ble kjøpstad i 1845. Svelvik ble ladested i 1845, men mistet sin bystatus i 1964 og fikk bystatus på ny gjennom kommunestyrevedtak i 1998. Horten ble ladested i 1857 og kjøpstad i 1906. Stavern ble kjøpstad i 1942, men mistet bystatusen i 1988 og fikk bystatus på ny gjennom kommunestyrevedtak i 2010.
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015–2019 ===
Fylkeskommunen var styrt etter formannskapsmodellen. Fylkestinget hadde 39 representanter i siste valgperiode før sammenslåingen.
Rune Hogsnes (H) var fylkesordfører og Kåre Pettersen (V) var fylkesvaraordfører.
=== Stortingsrepresentanter ===
Selv om fylkeskommunen ble sammenslått med Telemark i 2020, bestod Vestfold som valgkrets i stortingsvalget i 2021. Vestfold har syv stortingsrepresentanter i perioden perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2021 i Vestfold.
Historisk representasjon på Stortinget fra Vestfold siden 1977:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Vestfold siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
== Infrastruktur ==
=== Fly ===
Fra Torp flyplass har Vestfold en rekke direkte flyruter til innenlandske og utenlandske destinasjoner.
=== Båt- og fergeforbindelser ===
Fra Vestfold er det flere båt og fergeruter til nabofylkene Buskerud og Østfold, og til nabolandene Sverige og Danmark.
Fra Tønsberg kan man reise over Oslofjorden til Fredrikstad på 35 min med flybåten, som går fra Husvik til Engelsviken i Fredrikstad.
Bastø Fosens bilferger trafikkerer ruten Horten - Moss. Dette er Norges mest trafikkerte fergesamband, med avganger fra hvert kvarter til hver time 19 timer i døgnet.
MF «Svelviksund» går i rutetrafikk over Drammensfjorden mellom Svelvik og Verket i Buskerud. Dette er landets korteste fergerute.
Color Line og Fjord Line har bilferger mellom Sandefjord og den svenske byen Strömstad.
Color Line driver fergerute mellom Larvik og den danske byen Hirtshals.
=== Jernbane ===
Vestfoldbanen går gjennom hele fylket fra nord til sør og har følgende stoppesteder: Sande, Holmestrand, Skoppum (buss til Horten), Tønsberg, Stokke, Sandefjord og Larvik. I nord fortsetter Vestfoldbanen til Drammen, Oslo og Lillehammer. Mens den i sør fortsetter til Porsgrunn og Skien. Med forbindelse videre med Bratsbergbanen til Nordagutu (Sørlandsbanen) og Notodden.
=== Bussruter ===
Grenlandsekspressen mellom Skien og Oslo går gjennom indre Vestfold og stopper i Svarstad, Sundbyfoss i Hof og Holmestrand vest.
Telemarkekspressen går fra Tønsberg innom Sandefjord lufthavn, Torp og Larvik, videre innom Porsgrunn og Skien til Seljord, med videre korrespondanse til Haugesund.
Bussrutene som forbinder Sørlandet med hovedstaden stopper i Vestfold; hovedstoppested er Fokserød ved Torp flyplass. Disse rutene kan kun benyttes fra Vestfold til Grenland eller Sørlandet. Vy express rute VY190 Sørlandsekspressen, Konkurrenten.no og Lavprisekspressen går til Kristiansand, og de to sistnevnte rutene fortsetter til Stavanger.
Vestfold Kollektivtrafikk har bussruter regionalt og lokalt i fylket.
== Geologi ==
Tvers over Vestfold, fra Horten til Brunlanes, går Raet; som er en rygg av grus og rundslipte steiner – et ra – som isen la igjen etter istiden. Ved Mølen ligger Raet åpent, og her er det også 14 store gravrøyser fra bronsealder eller tidlig jernalder. Området er fredet, og det er ikke lov å ta med seg steiner derfra.
== Klima og vekstforhold ==
Klimaet i Vestfold er mildt, og her trives treslag som vil ha mye varme. I Larvik finner man Norges største bøkeskog.
== Landbruk ==
Av Vestfolds totalareal er tyve prosent jordbruksareal. Det er høyest i Norge. Landbruket i Vestfold skaper hvert år verdier for over en milliard kroner.
Nesten samtlige erter som blir dyrket i Norge kommer fra Vestfold, mens femten prosent av de norske jordbærene blir dyrket i dette fylket. Ti prosent av Norges moreller blir modnet i Vestfold.
23 prosent av alt norsk matkorn blir produsert i Vestfold, mens 23 prosent av Norges grønnsaker og tredve prosent av landets økologiske grønnsaker blir produsert i samme fylke.
Poteter, grønnsaker, frukt og bær dekker bare 8 prosent av fylkets areal, men utgjør mer enn halvparten av samlet førstehåndsverdi av planteproduksjonen.
== Severdigheter ==
=== Larvik ===
Bøkeskogen
Stavern
Fredriksvern
Minnehallen
Herregården (Larvik)
Larvik Museum
Fritzøehus
=== Horten ===
Borrehaugene
Løvøy kapell
Marinemuseet
Preus museum
Borre kirke
Tordenskjoldeika
=== Tønsberg og Færder ===
Slottsfjellet
Oseberghaugen
Haugar
Sem kirke
Slottsfjellmuseet
Haugar Vestfold kunstmuseum
Nordbyen
Verdens ende
Herkelås
Tjøme kirke
Færder nasjonalpark
Besøksenter våtmark Ilene
=== Sandefjord ===
Hvalfangstmuseet
Sjøfartsmuseet
Sandefjord kirke
Sandar kirke
Gokstadhaugen
Haugenfeltet
Høyjord stavkirke
Istrehågan
== Kongefamiliens feriested ==
Kongefamilien har feriestedet sitt på Tjøme.
== Se også ==
Liste over fylkesordførere i Vestfold
Vestfoldmodellen
Viken
Distrikter i Norge
=== Kultur ===
Vestfold Festspillene
Litteraturuka i Vestfold
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Reiseguide for Vestfold
Vestregionsamarbeidet – et samarbeidsorgan for 15 kommuner vest for Oslo. Nettstedet ble sist oppdatert 2. oktober 2018
=== Historie og kultur ===
Vestfoldarkivet oppbevarer historiske privatarkiv og fylkeskommunale arkiv
Lokalhistoriske tekster om Vestfold
Om historisk kystkultur i Vestfold
Om litteraturen i Vestfold
Bygde- og kirkebøker fra Vestfold
Vestfoldmuseene IKS | thumb|right| Nordre Vestfold tingrett | 193,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Generalforsamlingen_i_Illinois | 2023-02-04 | Generalforsamlingen i Illinois | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Delstatsforsamlinger i USA', 'Kategori:Illinois'] | Generalforsamlingen i Illinois (engelsk: Illinois General Assembly) er delstatsforsamlingen i Illinois i USA. Den ble opprettet med den første delstatsgrunnloven i 1818 og består av et førstekammer, Senatet, og et annetkammer, Representanthuset.
Generalforsamlingen møter i delstatskapitolen i Springfield. Den har 177 medlemmer: 59 senatorer og 118 representanter. For å kunne bli valgt må man være amerikansk statsborger, ha fylt 21 år og de to siste årene ha bodd i det distriktet man skal representere.
| Generalforsamlingen i Illinois (engelsk: Illinois General Assembly) er delstatsforsamlingen i Illinois i USA. Den ble opprettet med den første delstatsgrunnloven i 1818 og består av et førstekammer, Senatet, og et annetkammer, Representanthuset.
Generalforsamlingen møter i delstatskapitolen i Springfield. Den har 177 medlemmer: 59 senatorer og 118 representanter. For å kunne bli valgt må man være amerikansk statsborger, ha fylt 21 år og de to siste årene ha bodd i det distriktet man skal representere.
== Eksterne lenker ==
Generalforsamlingen i Illinois | Generalforsamlingen i Illinois (engelsk: Illinois General Assembly) er delstatsforsamlingen i Illinois i USA. Den ble opprettet med den første delstatsgrunnloven i 1818 og består av et førstekammer, Senatet, og et annetkammer, Representanthuset. | 193,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julemorgen | 2023-02-04 | Julemorgen | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Juleprogrammer på TV', 'Kategori:NRK Barne-TV', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske barneprogrammer på TV', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | Julemorgen er et norsk barneprogram på NRK-TV. Programmet sendes i julen, nærmere bestemt på morgenene i juleferien, og har gått hvert år siden 1997. Programmet er produsert av NRK, og har blitt vist på NRK1 og fra 2007 på NRK Super. Tittelsangen «Julemorgen» ble laget av Nissa Nyberget i hans periode som programleder.
De siste årene har Julemorgen bare blitt send på NRK Super, men på julaften har Tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen blitt samsendt med NRK1. Nyinnspillingen av Reisen til julestjernen fra 2012 vises på NRK Super, mens den originale versjonen fra 1976 vises på NRK1, slik at seerne kan velge hvilken versjon de ønsker å se.I 2019 ble programmet også sendt hver helg i adventstiden, fra 1. desember, på NRK Super, og i julehelgen fra 21. til 26. desember på både NRK Super og NRK1. Dette året var programmet imidlertid ikke oppsatt senere i romjulen og i nyttårshelgen.
| Julemorgen er et norsk barneprogram på NRK-TV. Programmet sendes i julen, nærmere bestemt på morgenene i juleferien, og har gått hvert år siden 1997. Programmet er produsert av NRK, og har blitt vist på NRK1 og fra 2007 på NRK Super. Tittelsangen «Julemorgen» ble laget av Nissa Nyberget i hans periode som programleder.
De siste årene har Julemorgen bare blitt send på NRK Super, men på julaften har Tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen blitt samsendt med NRK1. Nyinnspillingen av Reisen til julestjernen fra 2012 vises på NRK Super, mens den originale versjonen fra 1976 vises på NRK1, slik at seerne kan velge hvilken versjon de ønsker å se.I 2019 ble programmet også sendt hver helg i adventstiden, fra 1. desember, på NRK Super, og i julehelgen fra 21. til 26. desember på både NRK Super og NRK1. Dette året var programmet imidlertid ikke oppsatt senere i romjulen og i nyttårshelgen.
== Programledere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Julemorgen på NRK TV | Julemorgen er et norsk barneprogram på NRK-TV. Programmet sendes i julen, nærmere bestemt på morgenene i juleferien, og har gått hvert år siden 1997. | 193,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandefjord_tingrett | 2023-02-04 | Sandefjord tingrett | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Myndigheter i Vestfold', 'Kategori:Opphør i 2018', 'Kategori:Sandefjords historie', 'Kategori:Tidligere tingretter i Norge'] | Sandefjord tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme.
Tingretten lå i Sandefjord i Vestfold og dekket Sandefjord kommune. Domstolen besto av sorenskriver, to dommere og én dommerfullmektig.
Domstolen ble erstattet av Vestfold tingrett fra 2019.
| Sandefjord tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme.
Tingretten lå i Sandefjord i Vestfold og dekket Sandefjord kommune. Domstolen besto av sorenskriver, to dommere og én dommerfullmektig.
Domstolen ble erstattet av Vestfold tingrett fra 2019.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sandefjord tingrett Arkivert 31. desember 2016 hos Wayback Machine. | Sandefjord tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. | 193,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santiago_Gonz%C3%A1lez | 2023-02-04 | Santiago González | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. august', 'Kategori:Dødsfall i 1887', 'Kategori:Fødsler 25. juli', 'Kategori:Fødsler i 1818', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Zacapa', 'Kategori:Salvadoranske presidenter'] | Denne artikkelen omhandler den tidligere presidenten i El Salvador. For tennisspilleren født 1983, se Santiago González (tennis)Santiago González Portillo (født 25. juli 1818 i Zacapa, Guatemala, død 1. august 1887 i San Salvador, El Salvador), var en salvadoransk politiker og militær.
Fra 15. april 1871 til 1. februar 1876 var han president i El Salvador. | Denne artikkelen omhandler den tidligere presidenten i El Salvador. For tennisspilleren født 1983, se Santiago González (tennis)Santiago González Portillo (født 25. juli 1818 i Zacapa, Guatemala, død 1. august 1887 i San Salvador, El Salvador), var en salvadoransk politiker og militær.
Fra 15. april 1871 til 1. februar 1876 var han president i El Salvador. | Santiago González Portillo (født 25. juli 1818 i Zacapa, Guatemala, død 1. | 193,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H._W._Janson | 2023-02-04 | H. W. Janson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 30. september', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fødsler 4. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Kunsthistorikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Horst Waldemar Janson eller under signaturen H.W. Janson (født 1913 i St. Petersburg i Russland, død 30. september 1982) var en amerikansk kunsthistoriker. Han er best kjent for sitt standardverk History of Art (Kunstens historie) som første gang ble utgitt i 1992 og har siden solgt mer to millioner eksemplar på femten språk.Janson har skrevet om renessansens kunst og 1800-tallets skulptur, og forfattet to prisvinnende bøker, Apes and Ape Lore in the Middle Ages and the Renaissance (1952) og Sculpture of Donatello (1957). I hans senere år var han opptatt med dialogen mellom øst og vest i kunsten. I løpet av sin karriere var Janson konsulent for forlaget Time-Lifes Kunstbibliotek, en serie med kunstbøker. Han var president for College Art Association (CAA), en profesjonell forening i USA for forskere innenfor kunst, kunsthistorie og kunstkritikk, redaktør av tidsskriftet Art Bulletin, og grunnlegger av og president i Renaissance Society of America. Han skrev flere bøker om kunst for unge mennesker, flere med sin hustru Dora Jane (1916–2002).
Janson ble født i St. Petersburg i 1913, fikk sin utdannelse ved Universitetet i Hamburg, og fullført en ph.d.-grad ved Harvard University i 1942. I begynnelsen av 1949 ble han ansatt ved New York University hvor han bygde opp kunstinstituttet og var foreleser ved Institute of Fine Arts. Han ble anerkjent med en æresgrad i 1981.
Han døde i Europa i 1982 i en alder av 68 år.
| Horst Waldemar Janson eller under signaturen H.W. Janson (født 1913 i St. Petersburg i Russland, død 30. september 1982) var en amerikansk kunsthistoriker. Han er best kjent for sitt standardverk History of Art (Kunstens historie) som første gang ble utgitt i 1992 og har siden solgt mer to millioner eksemplar på femten språk.Janson har skrevet om renessansens kunst og 1800-tallets skulptur, og forfattet to prisvinnende bøker, Apes and Ape Lore in the Middle Ages and the Renaissance (1952) og Sculpture of Donatello (1957). I hans senere år var han opptatt med dialogen mellom øst og vest i kunsten. I løpet av sin karriere var Janson konsulent for forlaget Time-Lifes Kunstbibliotek, en serie med kunstbøker. Han var president for College Art Association (CAA), en profesjonell forening i USA for forskere innenfor kunst, kunsthistorie og kunstkritikk, redaktør av tidsskriftet Art Bulletin, og grunnlegger av og president i Renaissance Society of America. Han skrev flere bøker om kunst for unge mennesker, flere med sin hustru Dora Jane (1916–2002).
Janson ble født i St. Petersburg i 1913, fikk sin utdannelse ved Universitetet i Hamburg, og fullført en ph.d.-grad ved Harvard University i 1942. I begynnelsen av 1949 ble han ansatt ved New York University hvor han bygde opp kunstinstituttet og var foreleser ved Institute of Fine Arts. Han ble anerkjent med en æresgrad i 1981.
Han døde i Europa i 1982 i en alder av 68 år.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Turner, A. Richard (1982): «Horst Waldemar Janson». Renaissance Quarterly 35 (4): 672–673. doi: 10.2307/2861406. | Horst Waldemar Janson eller under signaturen H.W. | 193,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Swizz_Beatz | 2023-02-04 | Swizz Beatz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-04', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Kasseem Dean (født 13. september 1978), bedre kjent under artistnavnet Swizz Beatz, er en amerikansk DJ, plateprodusent, rapper og gründer fra New York City. Han er grunnleggeren av plateselskapet Full Surface Records. Han giftet seg i juli 2010 med artisten Alicia Keys. De har ett barn sammen, i tillegg har Dean tre barn fra sitt forrige ekteskap.
| Kasseem Dean (født 13. september 1978), bedre kjent under artistnavnet Swizz Beatz, er en amerikansk DJ, plateprodusent, rapper og gründer fra New York City. Han er grunnleggeren av plateselskapet Full Surface Records. Han giftet seg i juli 2010 med artisten Alicia Keys. De har ett barn sammen, i tillegg har Dean tre barn fra sitt forrige ekteskap.
== Diskografi ==
StudioalbumOne Man Band Man (2007)
Poison (2018)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Swizz Beatz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Swizz Beatz på Internet Movie Database
(da) Swizz Beatz på Filmdatabasen
(en) Swizz Beatz hos The Movie Database
(en) Swizz Beatz på Apple Music
(en) Swizz Beatz på Discogs
(en) Swizz Beatz på Discogs
(en) Swizz Beatz på MusicBrainz
(en) Swizz Beatz på MusicBrainz
(en) Swizz Beatz på SoundCloud
(en) Swizz Beatz på Spotify
(en) Swizz Beatz på Spotify
(en) Swizz Beatz på Songkick
(en) Swizz Beatz på Last.fm
Swizz Beatz på Twitter
Swizz Beatz på Facebook
Swizz Beatz på Facebook
Swizz Beatz på Instagram
Swizz Beatz på YouTube
Swizz Beatz på YouTube
Swizz Beatz på Myspace | Kasseem Dean (født 13. september 1978),Swizz Beatz Biography Allmusic. | 193,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8nsberg_tingrett | 2023-02-04 | Tønsberg tingrett | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Andebu', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færders historie', 'Kategori:Myndigheter i Vestfold', 'Kategori:Opphør i 2018', 'Kategori:Stokke', 'Kategori:Tidligere tingretter i Norge', 'Kategori:Tønsbergs historie'] | Tønsberg tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. Tingretten lå i Statens park i Tønsberg i Vestfold og dekket kommunene Færder og Tønsberg. Domstolen besto av sorenskriver, fire dommere og tre dommerfullmektiger.
Domstolen ble erstattet av Vestfold tingrett fra 2019.
| Tønsberg tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. Tingretten lå i Statens park i Tønsberg i Vestfold og dekket kommunene Færder og Tønsberg. Domstolen besto av sorenskriver, fire dommere og tre dommerfullmektiger.
Domstolen ble erstattet av Vestfold tingrett fra 2019.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tønsberg tingrett Arkivert 3. januar 2017 hos Wayback Machine. | thumb|right| | 193,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telemark | 2023-02-04 | Telemark | ['Kategori:59,3°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Telemark', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Telemark er et tradisjonelt landskap på Østlandet i Norge og et fylke, som fra 2022 er under gjenopprettelse. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark som eget fylke. Telemark er også valgkrets ved stortingsvalg og lagsogn.Det moderne Telemark ble en geografisk enhet på 1200-tallet under navnet Skiensysla, som senere ble videreført som Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke; Bratsberg var fra slutten av 1500-tallet et eget hovedlen og kan dermed også forstås som en egen riksdel. Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, navngitt etter folkegruppen Þilir som levde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden. Fra slutten av 1500-tallet ble navnet Telemark tatt i bruk om administrative og kirkelige enheter som omfattet det meste av og tidvis hele Bratsberg amt. Bratsberg amt endret navn til Telemark fylke i 1919. I 2020 ble Telemark fylke mot sin vilje slått sammen med Vestfold til den nye regionen Vestfold og Telemark. Telemark utgjør drøyt 87 % av det nye fylket i areal. Etter vedtak i Vestfold og Telemark fylkesting den 15. februar, er det ventet at fylket etableres som eget fylke igjen fra 1. januar 2024.Telemark strekker seg fra Skagerrak til Hardangervidda. Geografisk, topografisk, kulturhistorisk og språklig danner Telemark en overgang mellom Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, og er kjennetegnet av stor naturgeografisk og kulturell variasjon. De indre delene, Øvre Telemark, består av fjell, daler og innsjøer, har tradisjonelt ingen byer og var tradisjonelt kjennetegnet av et relativt egalitært bondesamfunn. De flatere områdene ved kysten var tradisjonelt kjennetegnet av sjøfart og handel, var Norges viktigste industriregion siden 1500-tallet og Telemarks viktigste by Skien var fra 1500-tallet en av Norges største byer. Hovedskillemerkene mellom østnorske og vestnorske dialekter går gjennom Telemark, og talemålet i Telemark er svært varierende, fra standard østnorsk til dialekter som ligger nær opp til konservativ nynorsk i deler av Øvre Telemark. Øvre Telemark har flere kulturminner fra middelalderen enn noen annen region i Norge. Telemark har vært sentral i norsk folkemusikk, bunadbevegelsen og fremveksten av moderne skisport, og har gitt navn til skisporten Telemarkskjøring.
| Telemark er et tradisjonelt landskap på Østlandet i Norge og et fylke, som fra 2022 er under gjenopprettelse. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark som eget fylke. Telemark er også valgkrets ved stortingsvalg og lagsogn.Det moderne Telemark ble en geografisk enhet på 1200-tallet under navnet Skiensysla, som senere ble videreført som Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke; Bratsberg var fra slutten av 1500-tallet et eget hovedlen og kan dermed også forstås som en egen riksdel. Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, navngitt etter folkegruppen Þilir som levde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden. Fra slutten av 1500-tallet ble navnet Telemark tatt i bruk om administrative og kirkelige enheter som omfattet det meste av og tidvis hele Bratsberg amt. Bratsberg amt endret navn til Telemark fylke i 1919. I 2020 ble Telemark fylke mot sin vilje slått sammen med Vestfold til den nye regionen Vestfold og Telemark. Telemark utgjør drøyt 87 % av det nye fylket i areal. Etter vedtak i Vestfold og Telemark fylkesting den 15. februar, er det ventet at fylket etableres som eget fylke igjen fra 1. januar 2024.Telemark strekker seg fra Skagerrak til Hardangervidda. Geografisk, topografisk, kulturhistorisk og språklig danner Telemark en overgang mellom Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, og er kjennetegnet av stor naturgeografisk og kulturell variasjon. De indre delene, Øvre Telemark, består av fjell, daler og innsjøer, har tradisjonelt ingen byer og var tradisjonelt kjennetegnet av et relativt egalitært bondesamfunn. De flatere områdene ved kysten var tradisjonelt kjennetegnet av sjøfart og handel, var Norges viktigste industriregion siden 1500-tallet og Telemarks viktigste by Skien var fra 1500-tallet en av Norges største byer. Hovedskillemerkene mellom østnorske og vestnorske dialekter går gjennom Telemark, og talemålet i Telemark er svært varierende, fra standard østnorsk til dialekter som ligger nær opp til konservativ nynorsk i deler av Øvre Telemark. Øvre Telemark har flere kulturminner fra middelalderen enn noen annen region i Norge. Telemark har vært sentral i norsk folkemusikk, bunadbevegelsen og fremveksten av moderne skisport, og har gitt navn til skisporten Telemarkskjøring.
== Historie ==
=== Administrativ historie ===
Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, Þelamǫrk eller Þelamørk, et navn som igjen er sammensatt av Þilir, folkegruppen som levde i det området som tilsvarer dagens Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden, og ordet mǫrk som betyr mark eller skog. Navnet Telemark var fra folkevandrings- eller vikingtiden til tidlig moderne tid bare knyttet til det som senere ble kalt Øvre Telemark. Bygdene nedenfor Telemark ble opprinnelig kalt Grenland, mens kyststripen ble kalt Grenmar og Vestmar. Fra høymiddelalderen til 2020 dannet disse landskapene en administrativ enhet i Norge som syssel, len, hovedlen, amt og fylke under forskjellige navn.
Det historiske Grenafylke lå nedenfor Telemark og omfattet Grenland, distriktet omkring Norsjø og kystområdene Grenmar og Vestmar. Fra omkring 1160 ble Grenafylke videreført som Skiensysla, som bestod av to deler, Tiendetaket (Grenland) og Skattlandet (det egentlige Telemark), som da hadde blitt en del av sysla. Skiensysla ble videreført som Bratsberg len fra senmiddelalderen til 1662, deretter som Bratsberg amt (1662–1919) og Telemark fylke (1919–2020).
Telemark fikk fra 1591 gradvis en bredere betydning enn bare Øvre Telemark gjennom at navnet ble tatt i bruk om ulike administrative og kirkelige enheter med navnet Nedre Telemark(en) i Grenland, dvs. de senere kommunene Bø, Sauherad, Notodden, Nome, Drangedal og vestre Skien, som hadde utgjort skipreidene Lindheim og Volufors (Ulefoss). Fra 1600-tallet av lå det meste av Bratsberg amt, unntatt Bamble, i fogderier, sorenskriverier og prostier med Telemark i navnet. Fra 1600-tallet begynte derfor Telemark(en) å bli etablert som et navn som kunne omfatte hele eller det meste av amtet, hvertfall i administrativt henseende.
Bratsberg var på 1500-tallet et underlen under Akershus len, men fra utgangen av 1500-tallet ble Bratsberg et eget hovedlen. Ved amtsinndelingen i 1671 ble Bratsberg underlagt Christiansand stiftamt, og i 1687 ble amtet underlagt Akershus stiftamt. På 1500-tallet bestod Bratsberg len av to fogderier, det store Telemarken fogderi og det vesentlig mindre Bamble fogderi. Geistlig var Bratsberg delt i Øvre Telemark prosti, Nedre Telemark prosti og Bamble prosti, som siden reformasjonen hørte til Oslo stift; 1631 ble Øvre Telemark en del av Stavanger stift og fra 1682 en del av Christianssand stift. Bamble fogderi tilhørte en kortere tid (1680–1684) Nedenes amt før det igjen ble en del av Bratsberg; Bamble fogderi ble i 1693 innlemmet i Telemarken fogderi, som dermed utgjorde hele Bratsberg amt. I 1745 ble fogderiet delt i Øvre Telemarken fogderi og Nedre Telemarken og Bamble fogderi; Nedre Telemarken omfattet da Skiensfjorden/Grenland og Midt-Telemark. Bratsberg var inndelt i sorenskriveriene Bamble, Nedre Telemark, Øvre Telemark østfjelske og Øvre Telemark vestfjelske, og hele amtet tilhørte Skien lagdømme; i 1797 ble fogderiene Nedre Telemark og Bamble underlagt Akershus stiftsoverett og Øvre Telemark underlagt Christianssand stiftsoverrett.
I 1919 skiftet Bratsberg amt navn til Telemark fylke; et forslag om navnet Telemark og Grenland ble nedstemt. I dansketiden ble navnet skrevet i bunden form som Telemarken, men da navnet ble tatt i bruk som fylkesnavn ble den ubundne formen vanlig. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020; Telemark fylkesting stemte mot sammenslåingen, men ble allikevel vedtatt sammenslått av Stortinget.
=== Kirker og bygninger ===
Telemark har i norsk sammenheng i særklasse flest bygninger fra middelalderen; blant disse er en rekke steinkirker som Kviteseid gamle kirke, Seljord kirke og Bø gamle kirke, og stavkirkene Eidsborg stavkirke og Heddal stavkirke, Norges største i sitt slag. Det er også funnet rester etter to store stavkirker på samme sted i Skien; videre en rekke trebygninger fra bondegårder, brukt til boliger og lagring. Noen blant Norges høyeste bygninger finnes i Telemark, for eksempel Hydro fullgjødselfabrikk nr 4, Skien kirke og Såheim vannkraftverk.
=== Bønder ===
Telemark var i middelalderen det området i Norge med flest selveiende bønder (i motsetning til leilendinger), spesielt i Øvre Telemark. De middelalderske telemarksbøndene har også rykte på seg for å ha vært voldelige. I 1395 skrev biskop Øystein Aslaksson at bøndene i Telemark var ukristelige, og dessuten de mest voldelige i Norge. Bøndene i Telemark betalte hverken skatt eller tiende, trolig fordi det var et utkantstrøk der det var vanskelig å kreve inn skatt.I gammel tid ble Øvre Telemark også kalt Skattlandet, mens Grenland ble kalt Tiendetaket. Navnene Skattlandet og Tiendetaket har begge sitt opphav i at bøndene i Øvre Telemark bare betalte hovedtiende, mens grenene i Grenland betalte full tiende av alle naturalia.En tredel av alle diplomer (rettsdokumenter) som omhandler drap fra perioden 1300–1560, er fra Telemark. Dette kan skyldes at bøndene i Telemark fortsatt levde etter den gamle ættekulturen, men de mange vitnesbyrdene om voldelig telemarksbønder kan også rett og slett komme av at det er bevart flere skriftlige dokumenter herfra enn fra resten av landet.
=== Gruvedrift ===
I Eidsborg i Øvre Telemark ble det fra vikingtiden utvunnet brynestein. Brynene ble fraktet til Dalen og derfra på vannveier ned til Skien og videre ut i Europa.Fylket har fra tiden rundt reformasjonen (1537) hatt gruvedrift, p.g.a. sin geologi, med mange forekomster av metaller og mineraler. Dette, sammen med god tilgang på vannkraft, har ført til etablering av industri. Her kan nevnes Fossum jernverk (nedlagt, et av landets eldste, beliggende på Fossum i Gjerpen), Ulefos Jernværk (fortsatt igangværende, nå som jernstøperi, siden oppstarten i 1657, noe som gjør dette til Norges eldste igangværende bedrift), Bolvig jernverk (nedlagt) ved Vold i tidligere Solum herred, nå Skien, og Moholt jernverk (nedlagt) i Siljan). Videre var sagbruk utbredt i alle bygder etter at oppgangssagen kom til anvendelse. Norsk Hydros etablering i 1906 innledet den moderne industrihistorien i Norge, og Telemark er fortsatt et av landets viktigste industrifylker.
Gruvedrift ble startet opp allerede rundt reformasjonen, da kongen sendte tyske bergmenn til Norge for å skjerpe. Gruver ble etablert flere steder, i Telemark blant annet i Fyresdal (kobberkis) og Seljord. privilegier til gruvedriften ble gitt ved kongelig Privilegiebrev, og i disse lå det også pålegg til bøndene om kjøring og annet arbeid, til en pris fastsatt av kongen. Dette dannet bakteppet for Norges første arbeideroppstand som fant sted i Seljord, da bønder og ansatte gjorde opprør mot kongen, grunnet dårlig betaling og dårlige arbeidsforhold ved kobbergruvene ved Gullnes ved Sundsbarm, samt konflikter med de tyske bergmennene.
=== Kulturarv ===
Telemark som landsdel har en i norsk sammenheng sterk identitet med en rik og særpreget historisk og kulturell arv. Landsdelen deles tradisjonelt inn i Øvre Telemark og Nedre Telemark. I Nedre Telemark ligger fylkeshovedstaden Skien, som fra 1500-tallet til begynnelsen av 1800-tallet var en av Norges fremste byer og kommersielle sentre som sentrum for den viktige trelasteksporten. Telemark har både en sterk urban arv gjennom borgerskapet i Grenlandsdistriktet, og en rik bondekultur knyttet til det gamle bondesamfunnet i de midtre og øvre delene av Telemark. Fra 1500-tallet av var det utstrakt kontakt med utlandet, og Skien var lenge en av de mest internasjonale byene i Norge med et viktig innslag av nederlendere og andre innvandrere.
=== Telemarksbunader ===
Telemark er kjent for sine bunader. Bunadene fra Telemark kan deles inn i fire hovedtyper: «Øst-Telemarksbunad» (kvinne- og mannsbunad), «Vest-Telemarksbunad» (kvinne- og mannsbunad), «Beltestakk» og «Stakk og liv».
== Areal ==
Totalt areal er 15 299 kvadratkilometer.
== Befolkning ==
Per 1. januar 2017 var det 173 307 personer som bodde i Telemark. Dette utgjorde 3,29 % av Norges befolkning.
== Kommuner ==
Telemark var per 2019 inndelt i 18 kommuner:
== Administrative inndelinger ==
Regionråd:
Grenland regionråd: Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan, Skien.
Kongsberg regionråd: Hjartdal, Tinn, Notodden. Dessuten Flesberg, Kongsberg, Nore og Uvdal, Rollag og Øvre Eiker kommuner i Buskerud fylke.
Midt-Telemark regionråd: Bø, Nome, Sauherad.
Vest-Telemark regionråd: Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke, Vinje.Prostier, under Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke:
Skien prosti: Porsgrunn, Siljan, Skien.
Bamble prosti: Bamble, Drangedal, Kragerø.
Øvre Telemark prosti: Bø, Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Nome, Notodden, Sauherad, Seljord, Tinn, Tokke, Vinje.Tingretter, under Agder lagdømme:
Nedre Telemark tingrett: Bamble, Drangedal, Kragerø, Nome, Porsgrunn, Siljan, Skien.
Aust-Telemark tingrett: Bø, Hjartdal, Notodden, Sauherad, Tinn.
Vest-Telemark tingrett: Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke, Vinje.Politidistrikter:
Telemark politidistrikt: hele fylket.Helsedistrikter, under Helseregion Sørøst:
Sykehuset Telemark HF: hele fylket.Veiforvaltning, under Statens vegvesen Region sør:
Statens vegvesen, Telemark fylkesavdeling (fra 1. januar 2010). Forvalter, drifter og bygger ut veger i Telemark på vegne av staten når det gjelder riksveger og på vegne av Telemark fylkeskommune når det gjelder fylkesveger. Kommunene har ansvaret for utbygging, drift og vedlikehold når det gjelder kommunale veger.Tidligere fogderier:
Nedre Telemarken fogderi: Bø, Nome, Notodden, Sauherad.
Bamble fogderi: Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan, Skien.
Øvre Telemarken fogderi: Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tinn, Tokke, Vinje.
== Byer ==
Følgende 8 byer ligger i Telemark: Skien, Kragerø, Langesund, Notodden, Porsgrunn, Rjukan, Brevik og Stathelle. De fem byene Brevik, Langesund, Porsgrunn, Skien og Stathelle utgjør til sammen tettstedet Porsgrunn/Skien, også kalt Grenlandsbyen.
=== Største tettsteder ===
Største tettsteder i Telemark, rangert etter innbyggertall 1. januar 2016 (kommune i parentes):
Porsgrunn/Skien – 92 001 (Skien 48 381, Porsgrunn 33 494 og Bamble 10 126)
Notodden – 9 041 (Notodden)
Kragerø – 5 438 (Kragerø)
Rjukan – 3 307 (Tinn)
Bø – 3 164 (Bø)
Ulefoss – 2 254 (Nome)
Vadfoss/Helle – 1 602 (Kragerø)
Bjervamoen – 1 563 (Nome)
Seljord – 1 454 (Seljord)
Herre – 1 328 (Bamble)
Prestestranda – 1 290 (Drangedal)
Gvarv – 1 091 (Sauherad)For en komplett oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Telemark.
== Distrikter ==
Telemark deles inn i flere tildels overlappende historiske regioner. Tradisjonelt blir Telemark i første rekke delt i Øvre Telemark og Nedre Telemark; Øvre Telemark blir videre inndelt i Vest-Telemark og Aust-Telemark (historisk kjent som Øvre Telemark «vestfjelske» og Øvre Telemark «østfjelske»), mens Nedre Telemark tradisjonelt består av Grenland og Midt-Telemark. I tillegg omfatter Telemark fylke regionen Vestmar i sørøst. Opprinnelig ble selve navnet Telemark bare brukt om det som senere ble kalt Øvre Telemark, og navnet kommer av telene, den folkegruppen som bodde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden.
Administrativt har Telemark vært inndelt på ulike måter. Øvre Telemark har historisk vært et sorenskriveri (Øvre Telemarken sorenskriveri), som i dag er delt i Vest-Telemark tingrett og Aust-Telemark tingrett, og er i dag navnet på et prosti (Øvre Telemark prosti) som omfatter 12 kommuner og mer enn 80 % av Telemarks areal. Nedre Telemark utgjør tradisjonelt et sorenskriveri, nå Nedre Telemark tingrett med sete i Skien. Kirkelig inngår Nedre Telemark og Vestmar i Skien prosti og Bamble prosti.
Midt-Telemark ligger på grensen mellom det tradisjonelle Øvre Telemark og Grenland, men har administrativt historisk vært regnet som del av Nedre Telemark. Dette har tildels endret seg i nyere tid, og regionen inngår nå i Øvre Telemark prosti.
== Geografi ==
Gaustatoppen rager over Rjukan i Tinn kommune med sine 1 883 moh. På klare dager kan man se østover til grensen til Sverige eller sydover til kysten. Utsikten viser over 1/6 av Norge. Nisser er Telemarks nest største – etter Møsvatn – og Norges 13. største innsjø. Arealet er på 76,30 km² og den er 234 meter dyp. Telemark blir regnet som et «Norge i miniatyr», bl.a. på grunn av sin natur. I Telemark kan man finne det meste; skjærgård som i f.eks. i Kragerø og Bamble fjordlandskap som på Vestlandet Frierfjorden, som går fra skagerrak til Skien,Vestvannene, Tinnsjø, Nisser, Fyresvatn med flere), via flatbygder (f.eks. Bø) til fjell og vidder.
Telemark er det 10. største fylke i utstrekning i Norge, og det 13. i innbyggertall.
== Samferdsel ==
Notodden lufthavn er eneste flyplass i Telemark med regulær rutetrafikk (Airwing).
Vy betjener fylket med tog på følgende strekninger:
Vestfoldbanen fra Skien og Porsgrunn mot Vestfold og Oslo
Sørlandsbanen med togstopp på Nordagutu, Bø, Lunde, Drangedal og Neslandsvatn
Bratsbergbanen som betjener Notodden, Trykkerud, Nordagutu (korr. Sørlandsbanen), Nisterud, Skien og PorsgrunnFra 1. juli 2015 organiseres lokale bussruter av fylkeskommunen selv. I november 2015 lanserte fylket nettsiden farte.no med reiseplanlegger og billettinformasjon. Mellom 2006 og 2015 ble dette organisert av Vestviken Kollektivtrafikk (VKT).
Europaveierne E18 og E134 og riksveiene 36 og 41 går gjennom Telemark.
== Språk ==
Talemålet i de sørlige og østlige delene av fylket faller inn under det østlandske dialektområdet, og her brukes overveiende bokmål som skriftspråk. De øvre delene av fylket faller inn under det midlandske dialektområdet, og her er det vanlig med nynorsk skriftspråk.
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015-2019 ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 41 representanter.Sven Tore Løkslid (Ap) er fylkesordfører og Hans Edvard Askjer (KrF) er fylkesvaraordfører.
=== Statsråder ===
Torbjørn Røe Isaksen (H) fra Porsgrunn er fra 17. januar 2018 næringsminister i Erna Solbergs regjering. Fra 16. oktober 2013 til 17. januar 2018 var han kunnskapsminister.
=== Stortingsrepresentanter ===
Telemark har seks stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021:
Se også Stortingsvalget 2017 i Telemark.
Historisk representasjon på Stortinget fra Telemark siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Telemark siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+FrP). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
== Kjente personer født i Telemark - kronologisk ordnet ==
Harald Grenske (952~957–995), fra Grenland småkonge over Vingulmark, Vestfold og Agder. Kjent som far til Olav Haraldsson, el. Olav den hellige.
Hallvard Gråtopp (1400–1475), fra Drangedal ledet oppstanden mot det danske overherredømmet i 1438 (men det er usikkert om han var fra Telemark)
Cort Adeler (1622–1675), admiral, født i Brevik.
Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm, stattholder i Norge, fra Gjerpen/Skien.
Myllarguten (1801–1872), legendarisk spellemann fra Sauherad
Herman Severin Løvenskiold (1815–1870, komponist fra Ulefoss
Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870), forfatter fra Vinje
Sondre Norheim (1825–1897), en av pionerene i skisporten fra Morgedal i Kviteseid
August Cappelen (1827–1852), nasjonalromantisk maler fra Skien
Henrik Ibsen (1828–1906), forfatter/dramatiker fra Skien
Gunnar Knudsen (1848–1928), partileder (V) og statsminister fra Skien (født i Arendal)
Theodor Kittelsen (1857–1914), maler og tegner fra Kragerø
Hjalmar Johansen (1867-1913), polfarer og idrettsmann fra Skien
Vidkun Quisling (1887–1945), politiker og landsforræder fra Fyresdal
Aslaug Vaa (1889–1965), forfatter født i Rauland, oppvokst i Kviteseid
Tarjei Vesaas (1897–1970), forfatter fra Vinje
Anne Grimdalen (1899–1961), skulptør fra Skafså i Tokke
Eivind Groven (1901–1977), komponist fra Lårdal i Tokke
Klaus Egge (1906–1979), komponist fra Gransherad i Notodden kommune
Hans Herbjørnsrud (f. 1938), forfatter fra Heddal i Notodden kommune
Tor Åge Bringsværd (f. 1939), forfatter fra Skien
Yngvar Numme (f. 1944), musiker (Dizzie Tunes), revyforfatter, regissør fra Skien
Sigmund Groven (f. 1946) munnspiller, komponist, tidligere programmedarbeider i NRK, fra Heddal i Notodden
Knut Buen (f 1948), folkemusiker fra Jondalen, Gransherad
Petter Stordalen (f. 1962), eiendomsutvikler og hotelleier fra Porsgrunn
Atle Skårdal (f. 1966), alpinist fra Lunde
Gisle Kverndokk (f. 1967), komponist fra Skien
Bård Tufte Johansen (f. 1969), komiker og programleder fra Skien
Odd Nordstoga (f. 1972), musiker fra Vinje
Tommy Svindal Larsen (f. 1973), fotballspiller fra Skien
Terje Håkonsen (f. 1974), snowboardkjører fra Vinje
Frode Johnsen (f. 1974), fotballspiller fra Skien
Jan Gunnar Solli (f. 1981), fotballspiller fra Treungen
Rune Almenning Jarstein (f. 1984), fotballspiller fra Skien
Didrik Solli-Tangen (f. 1987), sanger og vinner av Melodi Grand Prix 2010 fra Porsgrunn
Julie Bergan (f. 1994), sanger og låtskriver fra Skien
== Se også ==
Mark
Distrikter i Norge
Østlandet
Grenland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalhistorie/Lokale historier fra Telemark
VisitTelemark.no
Telelaget, informasjon om Telemark
Telemarksbunader Bilder og informasjon om bunadene fra Telemark.
Nasjonalbibliotekets photochromer fra Telemark
Historiske arkiver etter Telemark fylkeskommune på Arkivportalen | Vest-Telemark tingrett var en førsteinstansdomstol under Agder lagdømme. Tingretten lå i Kviteseid i Telemark og dekket kommunene Vinje, Tokke, Fyresdal, Nissedal, Seljord og Kviteseid. | 193,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Offas_dike | 2023-02-04 | Offas dike | ['Kategori:3°V', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:England', 'Kategori:Storbritannias historie', 'Kategori:Wales'] | Offas dike (på walisisk Clawdd Offa) var et omfattende byggverk bestående av forsvarsvoller ved grensen mellom England og Wales, nå synlig i form av spor i terrenget. Vollene ligger langs hele grensestrekningen, fra elven Dee i nord til elven Wye i sør, et strekk på omkring 240 km. De ble ikke bygget som en sammenhengende voll langs hele strekningen, bare på de delene der ingen naturlige barrierer allerede fantes. Dette betyr at den faktiske sammenlagte lengden av vollene var omkring 130 km. Vollen er på enkelte steder opp til 20 m bred (inklusive vollgrav) og opp til 2,5 m høy.
Byggherre betraktes som kong Offa av Mercia på 700-tallet, og som har gitt navn til vollen. Flere deler av vollen kan ha eldre opprinnelse. Vollen tjente som forsvarsverk mot invasjon og inntrenging fra den walisiske siden, men kanskje framfor alt som en synlig grense. Den hadde åpenbart en symbolsk verdi som grensemarkør – George Borrow gjengir tradisjonelle legender i Wild Wales,
[I]t was customary for the English to cut off the ears of every Welshman who was found to the east of the dyke, and for the Welsh to hang every Englishman whom they found to the west of it.
Også dagens grense mellom England og Wales følger i hovedsak samme rute som vollen. Volden er symbolsk lik Hadrians mur mellom England og Skottland, selv om denne ikke ble bygget for å markere grense mot noen organisert trussel. Langs vollen går Offa's Dyke Path, en vandringsvei som inngår i de nasjonale vandringsveiene British National Trails. Offas dike har også motstykker i Danmark (Dannevirke) og Sverige (Götavirke).
| Offas dike (på walisisk Clawdd Offa) var et omfattende byggverk bestående av forsvarsvoller ved grensen mellom England og Wales, nå synlig i form av spor i terrenget. Vollene ligger langs hele grensestrekningen, fra elven Dee i nord til elven Wye i sør, et strekk på omkring 240 km. De ble ikke bygget som en sammenhengende voll langs hele strekningen, bare på de delene der ingen naturlige barrierer allerede fantes. Dette betyr at den faktiske sammenlagte lengden av vollene var omkring 130 km. Vollen er på enkelte steder opp til 20 m bred (inklusive vollgrav) og opp til 2,5 m høy.
Byggherre betraktes som kong Offa av Mercia på 700-tallet, og som har gitt navn til vollen. Flere deler av vollen kan ha eldre opprinnelse. Vollen tjente som forsvarsverk mot invasjon og inntrenging fra den walisiske siden, men kanskje framfor alt som en synlig grense. Den hadde åpenbart en symbolsk verdi som grensemarkør – George Borrow gjengir tradisjonelle legender i Wild Wales,
[I]t was customary for the English to cut off the ears of every Welshman who was found to the east of the dyke, and for the Welsh to hang every Englishman whom they found to the west of it.
Også dagens grense mellom England og Wales følger i hovedsak samme rute som vollen. Volden er symbolsk lik Hadrians mur mellom England og Skottland, selv om denne ikke ble bygget for å markere grense mot noen organisert trussel. Langs vollen går Offa's Dyke Path, en vandringsvei som inngår i de nasjonale vandringsveiene British National Trails. Offas dike har også motstykker i Danmark (Dannevirke) og Sverige (Götavirke).
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
Den generelt aksepterte teorien om det mest av forsvarsverket er tilskrevet Offa, konge av Mercia fra 757 til 796, som byggherre. Strukturen representerer ikke en grense som det var felles enighet om mellom kongerikene Mercia og Powys. Den hadde en grøft på den walisiske (vestlige) siden, og med den oppgravde jorden dynget opp til en haug på den mercianske (østlige) siden. Det antyder at mercianerne bygget diket som er omfattende forsvarsverk, eller for å demonstrere makten og omfanget av sitt kongerike.
Gjennom hele dens lengde gir diket et jevnt og uavbrutt utsyn fra Mercia og inn i Wales. Hvor forsvarsvollene møter en høyde eller skråning, strekker den seg til vest for disse.
Selv om historikere ofte overser Offas styre grunnet begrenset med skriftlige kildemateriale, er han rangert som en av de største angelsaksiske herskerne – som bevist i hans evne til samle arbeidsstyrker og ressurser nødvendig for å bygge Offas dike. Konstruksjonen av forsvarsvollen involverte antagelig en form for ubetalt lensystem hvor vasaller ble pålagt å bygge bestemte strekninger av diket for Offa i tillegg til de andre tjenestene de ytet for sin konge. Tribal Hidage, et primærdokument, viser distribusjonen av landområder innenfor 700-tallets Britannia, og påviser at de ulike stammene eller folkene var lokalisert innenfor særskilte administrasjonsområder.
=== Tidlig forskning ===
De første historikere og arkeologer som undersøkte diket seriøst sammenlignet deres konklusjoner med munken Asser av Sherborne (død 909) som skrev: «Det var i Mercia i rimelig nyere tid en bestemt energisk konge kalt Offa som satte frykt i alle konger og provinser rundt seg, og som hadde en stor dike bygd mellom Wales og Mercia fra hav til hav.» I 1955 publiserte Cyril Fox den første større undersøkelsen av diket. Han var samstemt med Asser at forsvarsvollene strakte seg «fra hav til hav», og teoretisert at diket gikk fra munningen av elven Dee i nord til elven Wye: omtrentlig 240 km. Selv om Fox observerte at Offas dike ikke var en sammenhengende lineær struktur, konkluderte han at jordverket ble reist kun i de områdene hvor naturlige barrierer ikke allerede eksisterte.
Frank Stenton, Storbritannias mest framstående forsker på 1900-tallet på angelsaksiske England, aksepterte konklusjonene til Fox. Han skrev innledningen til Fox’ redegjørelse av diket. Selv om Fox’ verk siden har blitt revidert til en viss grad, er det fortsatt en vital nedtegnelse av en del av strekningene til Offas dike som fortsatt eksisterte mellom 1926 og 1928 da hans tre feltundersøkelser ble foretatt, men disse strekningene har siden blitt ødelagt.
=== Senere forskning ===
I 1978 utfordret Frank Noble en del av konklusjonene til Fox, og fremmet ny akademisk interesse for Offas dike. Hans doktorgradsavhandling kalt Offa's Dyke Reviewed (1978) fremmet flere spørsmål angående den aksepterte historiografien til Offas dike. Noble postulerte at hullene i diket ikke var grunnet innlemmelsen av naturlige grenser som eksempelvis elver og knauser som forsvarsbarrierer, men at de isteden var «ridden boundary». Det vil si en grensesetting så nær den faktiske, men hvor hullene isteden kan ha vært preget av palisader av tømmer som ikke har etterlatt seg arkeologiske spor. Noble bidro også til å etablere foreningen Offa's Dyke Association som vedlikeholder Offa's Dyke Path, en tursti over en lang distanse som hovedsakelig har en rute som dølger diket. Den er utpekt til British National Trail.
Vedvarende forskning og arkeologi på Offas dike har blitt foretatt i flere år av en avdeling ved Universitetet i Manchester. Senest har David Hill og Margaret Worthington foretatt betydelig forskning på diket. Deres arbeid, som ikke er ferdigstilt, har demonstrert at det er få bevis som bekrefter at diket faktisk strakte seg fra hav til hav. Isteden hevder de at det er en kortere struktur som strekker seg fra Rushock Hill nord for sletten i Herefordshire og til landsbyen Llanfynydd, i nærheten av Mold i Flintshire, rundt 103 km. I henhold til Hill og Worthington har dikene lengst nord og lengst sør antagelig ulike dateringer, og selv om de kan være forbundet med Offas dike, er det ingen direkte bevis for det. Denne vurderingen har ikke gjennomgående støtte.
== Dagens forsvarsvoll ==
Dagens grense mellom England og Wales går hovedsakelig noen få km innenfor løpet til Offas dike gjennom Welsh Marches («Walisisk grenseland»), som i seg selv er upresist område hvor omfanget og grensene har vært oppfattet ulikt i århundrenes løp. En seksjon av diket på 4,8 km, med utsyn over klosteret Tintern Abbey og omfatter Devil's Pulpit i nærheten av Chepstow, blir i dag administrert av English Heritage.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fox, Cyril (1955): Offa's Dyke: a Field Survey of the Western Frontier Works of Mercia in the Seventh and Eighth Centuries AD, London.
Hill, D.H. (1985): «The construction of Offa's Dyke» i: Antiquaries Journal, 65, s. 140–142
Hill, David & Worthington, Margaret (2003): Offa's Dyke: History and Guide, Stroud.
Noble, Frank (1983): Offa's Dyke Reviewed, MPhil thesis Open University (1978). Delvis publisert i Gelling, Margaret, red. : Offa's Dyke Reviewed, Oxford.
Tyler, D.J. (2011): «Offa’s Dyke: a historiographical appraisal» i: Journal of Medieval History 37 (2), s. 145–161
Wright, C.J. (1986): A Guide to Offa’s Dyke Path, London, 2. utg.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offa's Dyke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Offa's Dyke Association Arkivert 7. april 2006 hos Wayback Machine.
Introducing Offa's Dyke, Clwyd-Powys Archaeological Trust
«How Offa's Dyke created a genetic barrier between the English and the Welsh», BBC Gene
History and research Offa's Dyke, English Heritage | Offas dike (på walisisk Clawdd Offa) var et omfattende byggverk bestående av forsvarsvoller ved grensen mellom England og Wales, nå synlig i form av spor i terrenget. Vollene ligger langs hele grensestrekningen, fra elven Dee i nord til elven Wye i sør, et strekk på omkring 240 km. | 193,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jos%C3%A9_Mar%C3%ADa_San_Mart%C3%ADn | 2023-02-04 | José María San Martín | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 12. august', 'Kategori:Dødsfall i 1857', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 29. mars', 'Kategori:Fødsler i 1811', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Valle', 'Kategori:Salvadoranske presidenter'] | José María San Martín (født 29. mars 1811 i Nacaome, Honduras, død 12. august 1857 i Chalatenango, El Salvador). Salvadoransk politiker.
Fra 30. januar 1852 til 1. februar 1852 var han konstituert president i El Salvador, og fra 15. februar 1854 til 1. februar 1856 var han president. | José María San Martín (født 29. mars 1811 i Nacaome, Honduras, død 12. august 1857 i Chalatenango, El Salvador). Salvadoransk politiker.
Fra 30. januar 1852 til 1. februar 1852 var han konstituert president i El Salvador, og fra 15. februar 1854 til 1. februar 1856 var han president. | José María San Martín (født 29. mars 1811 i Nacaome, Honduras, død 12. | 193,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tempelseter | 2023-02-04 | Tempelseter | ['Kategori:60°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Sigdal', 'Kategori:Hoteller i Viken', 'Kategori:Næringsliv i Sigdal', 'Kategori:Samferdsel i Sigdal', 'Kategori:Sider med kart'] | Tempelseter Trollstue ligger i fjellterreng 924 moh. øverst i Eggedal i Sigdal kommune i Buskerud, to timer med bil fra Oslo.
Tempelseter er utgangspunkt for fotturer opp til DNT-hytta på toppen av Høgevarde og fjellene Ranten og Gråfjell, fiske og jakt og camping.
Tempelseter Trollstue er en vanlig kafeteria hvor du kan få i det både vått og tørt til en fornuftig pris med hyggelige ansatte.
I Tempelbua utenfor kafeterian finner du enkle dagligvarer som du plutselig trenger, selvbetjening og betaling vi vipps.
| Tempelseter Trollstue ligger i fjellterreng 924 moh. øverst i Eggedal i Sigdal kommune i Buskerud, to timer med bil fra Oslo.
Tempelseter er utgangspunkt for fotturer opp til DNT-hytta på toppen av Høgevarde og fjellene Ranten og Gråfjell, fiske og jakt og camping.
Tempelseter Trollstue er en vanlig kafeteria hvor du kan få i det både vått og tørt til en fornuftig pris med hyggelige ansatte.
I Tempelbua utenfor kafeterian finner du enkle dagligvarer som du plutselig trenger, selvbetjening og betaling vi vipps.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
https://www.facebook.com/tempelset | Tempelseter Trollstue ligger i fjellterreng 924 moh. øverst i Eggedal i Sigdal kommune i Buskerud, to timer med bil fra Oslo. | 193,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USA | 2023-02-04 | USA | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1776', 'Kategori:USA'] | USA, offisielt Sambandsstatene eller De forente stater, er en forbundsrepublikk i Nord-Amerika som består av 50 delstater, forbundsdistriktet District of Columbia (som også er hovedstad og er bedre kjent under navnet Washington, D.C.) og en rekke mindre territorier. De 48 delstatene som utgjør det kontinentale USA grenser til Canada i nord og Mexico i sør.
USA har et areal på 9 526 517 kvadratkilometer. Det gjør USA til verdens tredje største land, etter Russland, og Canada. USA har rundt 335 millioner innbyggere pr. 2023, noe som også gjør landet til verdens tredje mest folkerike, kun forbigått av Kina og India.
Føderasjonen bestod opprinnelig av tretten kolonier som løsrev seg fra Storbritannia i 1776. I løpet av 1800-tallet ekspanderte USA kraftig mot vest, samtidig som landet tok imot store mengder innvandrere fra hele Europa. Innvandrerne – som siden 1900-tallet har kommet fra hele verden – har gjort det amerikanske samfunnet demografisk svært heterogent, og landet består av svært mange forskjellige etniske og religiøse grupper.
Etter andre verdenskrig ble USA en av verdens to «supermakter» ved siden av Sovjetunionen, samtidig som amerikansk film, musikk og annen kultur fikk stor påvirkning på hele verden. Etter den kalde krigens slutt i 1989 har USA vært verdens klart ledende økonomiske og militære makt. Landet huser mange av verdens mest kjente universiteter og forskningsinstitusjoner, og er verdensledende innenfor høyteknologi.
Som forbundsrepublikk er den politiske makten i USA delt mellom de føderale styresmaktene i Washington og delstatene. På føderalt nivå er makten delt mellom presidenten (siden 2021 Joe Biden), en kongress med to kamre og høyesterett. En tilsvarende struktur følges i store trekk i de fleste delstatene, med en politisk valgt guvernør, en delstatskongress og en delstatshøyesterett. De to store og dominerende partiene i USA kalles republikanerne og demokratene.
| USA, offisielt Sambandsstatene eller De forente stater, er en forbundsrepublikk i Nord-Amerika som består av 50 delstater, forbundsdistriktet District of Columbia (som også er hovedstad og er bedre kjent under navnet Washington, D.C.) og en rekke mindre territorier. De 48 delstatene som utgjør det kontinentale USA grenser til Canada i nord og Mexico i sør.
USA har et areal på 9 526 517 kvadratkilometer. Det gjør USA til verdens tredje største land, etter Russland, og Canada. USA har rundt 335 millioner innbyggere pr. 2023, noe som også gjør landet til verdens tredje mest folkerike, kun forbigått av Kina og India.
Føderasjonen bestod opprinnelig av tretten kolonier som løsrev seg fra Storbritannia i 1776. I løpet av 1800-tallet ekspanderte USA kraftig mot vest, samtidig som landet tok imot store mengder innvandrere fra hele Europa. Innvandrerne – som siden 1900-tallet har kommet fra hele verden – har gjort det amerikanske samfunnet demografisk svært heterogent, og landet består av svært mange forskjellige etniske og religiøse grupper.
Etter andre verdenskrig ble USA en av verdens to «supermakter» ved siden av Sovjetunionen, samtidig som amerikansk film, musikk og annen kultur fikk stor påvirkning på hele verden. Etter den kalde krigens slutt i 1989 har USA vært verdens klart ledende økonomiske og militære makt. Landet huser mange av verdens mest kjente universiteter og forskningsinstitusjoner, og er verdensledende innenfor høyteknologi.
Som forbundsrepublikk er den politiske makten i USA delt mellom de føderale styresmaktene i Washington og delstatene. På føderalt nivå er makten delt mellom presidenten (siden 2021 Joe Biden), en kongress med to kamre og høyesterett. En tilsvarende struktur følges i store trekk i de fleste delstatene, med en politisk valgt guvernør, en delstatskongress og en delstatshøyesterett. De to store og dominerende partiene i USA kalles republikanerne og demokratene.
== Navn og etymologi ==
Navnet «Amerika» ble på første gang brukt i et verdenskart laget av den tyske kartografen Martin Waldseemüller i 1507, og kommer etter oppdageren Amerigo Vespucci. Begrepet «De forente stater» (The United States) ble for første gang brukt i uavhengighetserklæringen i 1776, og i grunnloven av 1777 (Konføderasjonsartiklene) ble navnet «Amerikas forente stater» (United States of America) offisielt.
På engelsk er formen «the United States» vel så mye brukt som «United States of America»-navnet, og vanlige kortformer er «the U.S.», «US», «USA» eller bare «America».
På norsk brukes mest adjektivet «amerikansk» om forhold som gjelder USA, og en innbygger kalles oftest en «amerikaner», selv om ordet i videre forstand også kan vise til folk fra andre land i verdensdelene Nord-Amerika og Sør-Amerika. På bokmål kan «USA-amerikaner» benyttes om en person fra USA og «USA-amerikansk» om forhold som gjelder USA. Formene ble introdusert i 2001 av Norsk språkråd. Betegnelsen «US-amerikansk» benyttes også noen ganger ved behov for tydelig avgrensning, men er verken normert bokmål eller riksmål. «Sambandsstatene» er også blitt brukt om landet.
== Naturgeografi ==
USA er verdens fjerde største land i areal (etter Russland, Canada og Kina) og tredje etter innbyggertall (etter Kina og India). Landet er stort og har vidstrakte geografiske forhold. Landet ligger nesten i sin helhet på Den vestlige halvkule, og består av til sammen 48 fastlandsdelstater på det nordamerikanske kontinentet, delstaten Alaska vest for Yukon i Canada og øygruppa og delstaten Hawaii i Stillehavet. I tillegg kommer en rekke amerikanske territorier verden over, de fleste av dem i Stillehavet eller i Karibia. Territoriene inkluderer Puerto Rico, Guam, De amerikanske Jomfruøyer, Nord-Marianene, Amerikansk Samoa og en rekke andre. Landet har landgrenser til Canada og Mexico, i tillegg til sjøgrense med Russland.
De 48 fastlandsdelstatene strekker seg fra Stillehavet i vest til Atlanterhavet i øst, med Mexicogolfen i sør. Alaska er den største delstaten og er separert fra fastlandsdelstatene med Canada. Alaska grenser til Stillehavet i sør og Arktis i nord.
=== Klima ===
USA er kjent for store variasjoner i klima, og mange steder har raske vekslinger i været. Mesteparten av landet har innlandsklima, med ofte svært varme somrer, og store temperaturvariasjoner i løpet av døgnet. Vestkysten har et kystklima, med relativt milde vintre. Det er stor forskjell på den nordlige og sørlige delen av vestkysten, der de nordlige delene (Washington, Oregon og det nordlige California) har et maritimt klima. Disse områdene har ofte mye nedbør, spesielt om høsten. I det sentrale og sørlige California er det svært lite nedbør, og ofte sol året rundt. Et av verdens varmeste områder, Death Valley, ligger i Sør-California.
Øst for Rocky Mountains ligger The Great Plains. Dette området består av store stepper, med et spesielt klima. Her møtes fuktig luft fra Mexicogolfen og kald luft nordfra, noe som fører til svært ustabilt vær. Området er kjent for tornadoer, og har også mange snø- og haglstormer. Midtvesten er kjent for sine korte vårer og høster, og har ofte lange vintre.
I sørstatene langs golfen er klimaet varmt, ofte helt uten ordentlige vintre. Disse områdene plages ofte av orkaner om høsten, noe som kan forårsake store skader. På østkysten og i Appalachene er klimaet mer variert, ofte med mye nedbør. Østkysten er i mindre grad enn vestkysten preget av påvirkning fra havet, og har ofte et typisk innlandsklima. De nordøstlige deler av USA har ofte svært mye snø om vinteren, også langs kysten.
=== Naturforhold ===
Topografisk kan det amerikanske fastlandet inndeles i fem soner. Langs kysten av Atlanterhavet stiger en kystslette opp mot Appalachene. Kystsletten strekker seg ut i havet, noe som fører til øyer som Long Island. Østkysten har også store elvemunninger, som Chesapeake Bay ved Virginia og Maryland.
Appalachene er en lang og uavbrutt fjellkjede som strekker seg fra Alabama til Canada. Fjellkjedene er i stor grad dekket av løvskog, og har store kullforekomster. De østre delene av Appalachene kalles Blue Ridge Mountains, og er geologisk eldre enn resten av Appalachene. Appalachene har også flere større daler, som Shenandoah Valley.
Vest for Appalachene ligger Midtvesten, et enormt, flatt område. Dette området strekker seg fra De store sjøer ned til Mexicogolfen, og går helt frem til Rocky Mountains i det vestlige USA. Midtvesten dreneres av flere store elver, som Ohio, Mississippi og Missouri. De østlige delene av midtvest-delstatene Ohio, Tennessee og Kentucky er noe mer kuperte enn præriedelstatene i vest.
Midtvesten går over i Rocky Mountains. Overgangen er temmelig brå i New Mexico og Colorado, og noe mer gradvis lenger nord. «The Rockies» er kjent for flott natur, og har blant annet nasjonalparkene Yellowstone og Grand Canyon. Et annen spesiell del av Rocky Mountains er den store saltsjøen i Utah, Store Saltsjø.
Vestkysten er også svært kupert. I Oregon og Washington finner man Cascade Range, som senere glir over i Sierra Nevada. I Cascade Range finnes flere vulkaner, blant annet Mount St. Helens. I Washington har man også de mektige Olympic Mountains. I California finnes San Andreas-forkastningen langs kysten, et område med hyppige jordskjelv. Det mest kjente er jordskjelvet i San Francisco i 1906.
=== Planteliv ===
I det fjellrike vest finnes det store barskoger og alpin vegetasjon. Det sørvestlige USA er svært tørt, med ørkenvegetasjon. Det er likevel et rikt planteliv i ørkenen, på tross av hva mange kanskje tror. California er kjent for sine mamuttrær, som kan bli hele 3000 år gamle. Hoveddelen av disse finnes i Redwood nasjonalpark. Prærien i Midtvesten er godt jordbruksland, men praktisk talt uten trær. Prærien er dekket av kort steppegress. Østkysten har i hovedsak bartrær. Disse har kommet til de siste par hundre årene, og i kolonitiden var det løvskog som dominerte landskapet.
=== Dyreliv ===
I det nordlige USAs barskoger finnes blant annet elg, jerv, oter og rødrev. Større utbredelse har svartbjørn, rødgaupe, stinkdyr, pungrotter, bever og bisam.I de tørre områdene i sørvest finnes det en mengde krypdyr. I fjellene i Rocky Mountains finnes murmeldyr, snøgeit og pipehare.
Europeernes ankomst til USA førte til store omveltninger i dyrelivet i USA. Europeerne brakte med seg hester, sauer og kyr, samt flere fuglearter. Samtidig ble bison og prærieantilopen praktisk talt utryddet gjennom nybyggernes ekspansjon vestover på attenhundretallet. Både disse og pumaen er utrydningstruet og fredet. Den hvithodede havørnen var også lenge utrydningstruet, men bestanden har i de senere år tatt seg betraktlig opp.
== Demografi ==
Det anslås at USAs befolkning er på 321 216 397 (juli 2015). Dette inkluderer illegale immigranter, som i 2012 ble anslått til 11,4 millioner. Den amerikanske befolkningen har nesten blitt firedoblet i løpet av det 20. århundre, fra rundt 76 millioner mennesker i 1900. USA er den tredje mest folkerike nasjonen i verden, etter Kina og India.
USA har en svært mangfoldig befolkning. Hvite amerikanere er den største etniske gruppen, hvor tysk-amerikanere (17,1 %), irsk-amerikanere (11,9 %) og engelsk amerikanere (9,0 %) utgjør de største gruppene. Amerikanere av afrikansk avstamning er landets største minoritet. Amerikanere av asiatisk avstamning er den nest største minoriteten. De to største asiatiske gruppene er kinesiske- filippinske amerikanere.Befolkningsveksten av spanske og latinamerikanske amerikanere (begrepene er offisielt utskiftbare) er en stor demografisk trend. 50,5 millioner amerikanere av er av latinamerikansk avstamning. 64 % latinamerikanere er av meksikansk avstamning. Mellom 2000 og 2010 økte landets latinamerikanske befolkning med 43 %, mens resten av befolkningen økte med 4,9 %. Mye av denne veksten er på grunn av innvandring fra Sør-Amerika. 12,6 % av den amerikanske befolkningen var utenlandskfødte, med 54 % av dette tallet var født i Latin-Amerika.Fruktbarhet er også en viktig faktor der i 2010 gjennomsnittlig kvinne av latinamerikansk bakgrunn (uansett rase) fødte 2,35 barn i sin levetid, sammenlignet med 1,97 for ikke-spanske svarte kvinner og 1,79 for ikke-spanske hvite kvinner (både under erstatningsraten på 2,1). Minoriteter (definert som ikke-spanske hvite) utgjorde 36,3 % av befolkningen i 2010, og rundt 46 % av barn under ett år. Denne gruppen er anslått å utgjøre majoriteten i 2042.
=== Språk ===
Det er intet offisielt språk på føderalt nivå i USA, men engelsk er de facto det nasjonale språket. Det kreves en test i engelskkunnskaper for utlendinger som søker om amerikansk statsborgerskap. 30 delstater har imidlertid vedtatt at engelsk skal være delstatens offisielle språk. Tre delstater har også andre språk som offisielle: Hawaiisk på Hawaii, fransk i Louisiana og spansk i New Mexico. Pennsylvaniatysk snakkes av over 200 000 i Pennsylvania, men er ikke et offisielt språk i delstaten.
Omtrent 82 % av befolkningen snakker kun engelsk hjemme. Engelsk er det vanligste språket utenfor hjemmet også blant de som ikke har engelsk som morsmål. Av andre språk er spansk det klart vanligste. Spansk er også det mest populære fremmedspråket i skolen. Tidligere ble det snakket en del andre språk blant europeiske immigrantgrupper, som blant annet italiensk, tysk og polsk. Bruken av fremmedspråk blant immigranter forsvinner imidlertid etter en generasjon eller to, og disse språkene er derfor i liten utstrekning i bruk i dag.
Forskjellige indianergrupper har beholdt sine opprinnelige språk. Navajo er det mest utbredte, og brukes av 178 000 personer. Andre språk er dakota, yupik og cherokee. Amerikansk tegnspråk estimeres til å ha en utbredelse på mellom 500 000 og to millioner, hovedsakelig blant døve.
=== Religion ===
Religion er en viktig del av dagliglivet for mange i USA, og samfunnet er ikke like sekularisert som i Vest-Europa. Seks av ti amerikanere mener at tro er en svært viktig del av tilværelsen.Religiøs tilknytning måles ikke av United States Census Bureau, og tallene for religiøs tilhørighet er derfor noe usikre. De fleste religiøse er kristne, der forskjellige protestantiske grupper i desember 2012 utgjør 51,9 % av befolkningen. Deretter kommer katolikker med 23,3 %. USA har også 2,1 % mormoner, 1,7 % jøder, 0,7 % buddhister og 0,6 % muslimer (2007). Tradisjonell indiansk religion er forholdsvis lite utbredt som trossamfunn, men har en viss oppslutning.
Kreasjonisme er svært utbredt i kristne miljøer i USA. Rundt 50 prosent av befolkningen tror at verden ble skapt for noen tusen år siden, mens kun 11 prosent av befolkningen i Norge ikke tror på at det i dyreriket har foregått evolusjon.Det er et skarpt skille mellom kirke og stat i De forente stater, noe som garanteres av grunnloven. Likevel brukes mye religiøs symbolikk, blant annet omtales USA som «én nasjon under Gud» i Pledge of Allegiance. Dessuten har landets pengesedler nasjonalmottoet «In God We Trust» påtrykket.
Religion er også en viktig del av amerikansk politikk og kandidaters tro er ofte et viktig spørsmål i valgkamper. Alle presidenter gjennom landets historie har kommet fra en protestantisk bakgrunn, med unntak av John F. Kennedy som var katolikk. Tilhengerne av Det republikanske parti har som regel en mer uttalt tilknytning til kristenkonservative miljøer enn tilhengerne av Det demokratiske parti.
==== Religion i Nord-Amerika i 2010 og frem mot år 2050 ====
Tabellen under viser en prognose for den religiøse demografien i Nord-Amerika (USA og Canada), slik den forventes å være i 2050. Tabellen viser blant annet at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende vil øke forholdsvis mye. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.
På samme måte som i Europa vil andelen kristne gå ned en del frem mot 2050, mens andelen ikke-troende vil øke forholdsvis mye. Hovedårsaken til endringen mellom de to gruppene vil forventes å komme på bakgrunn av konvertering.
De kristne vil, tross tilbakegang, fremdeles utgjøre den suverent største gruppen (66 %). Disse to gruppene vil utgjøre over 91 % av befolkningen i Nord-Amerika i 2050 (mot 94,5 % i 2010). Konvertering vil også ha en viss betydning for økningen hos gruppen andre religioner. De andre gruppene berøres bare i liten grad av dette.
Antallet muslimer vil forventes å øke fra 3,5 til 10,4 millioner i 2050, og deres andel av befolkningen vil da utgjøre 2,4 % (mot 1 % i 2010). Gruppen hinduer, andre religioner, buddhister og folkereligioner vil også forventes å øke mye, mens jøder vil forventes å ha en svak tilbakegang. Økningen hos disse gruppene kommer i hovedsak på bakgrunn av migrasjon og en i en viss grad på bakgrunn av en høyere fødselsrate enn gjennomsnittet. Til tross for økningen vil disse gruppene samlet sett likevel ikke utgjøre mer en knapt 9 % av befolkningen i 2050 (mot 5,5 % i 2010)
=== Familiestruktur ===
Per 2007 var 58 prosent av USAs befolkning over 18 år gift, seks prosent var enker/enkemenn, ti prosent skilt, og 25 prosent hadde aldri vært gift. De fleste kvinner i USA arbeider nå utenfor hjemmet, og majoriteten av amerikanere som mottar en bachelor-grad, er kvinner.Likekjønnede ekteskap kan stiftes lovlig i 16 av USAs delstater, åtte indianerreservater, District of Columbia, samt i Cook County, Illinois.
Polygami er ikke tillatt i noen av USAs femti delstater.
== Historie ==
=== Urfolk og europeiske nybyggere ===
De første menneskene som bosatte seg i Nord-Amerika kom antagelig over Beringstredet fra Sibir i istiden for ca. 10 000 til 30 000 år siden. Disse ble forfedrene til folkegruppen som senere ble kjent som indianere (eller innfødte amerikanere). Indianerne var på ingen måte ett ensartet folkeslag, og det var stor variasjon mellom de forskjellige førkolumbiske indianergruppenes kultur og levesett. Enkelte indianerfolkegrupper levde som halvnomadiske jegere og sankere, og inkluderer irokesere, sioux, apasjer, huroner og cherokeer. Andre grupper var igjen fastboende og levde av jordbruk, slik som Mississippi-kulturen og puebloindianere.
De eldste påviste europeiske bosetningene i Nord-Amerika er funnet i L'Anse aux Meadows på Newfoundland og skriver seg fra ca. år 1000 e.Kr., men de norrøne bosetterne lykkes ikke i å skape levedyktige samfunn. Den første dokumenterte ekspedisjonen til det som senere ble Fastlands-USA var ved den spanske conquistadoren Juan Ponce de Leóns landgang i Florida i 1513. Spanjolene etablerte også kolonier i områdene som i dag utgjør det sørvestlige USA. Senere kom Frankrike på banen, og ekspanderte kolonien Ny-Frankrike fra området ved De store sjøer via Mississippi og helt ned til Louisiana og Mexicogolfen.
Den første vellykkede engelske bosetningen var ved Jamestown i Virginia-kolonien i 1607. I 1620 kom de første pilegrimene til Plymouth-kolonien, og ettersom flere religiøse emigranter kom til utviklet den større Massachusetts Bay-kolonien seg. Fra midten av 1600-tallet ble også store mengder britiske straffanger sendt til koloniene i Amerika, og frem til uavhengigheten kan så mange som 50 000 ha blitt sendt over Atlanterhavet. Nederlenderne var også tidlig ute med kolonier i Nord-Amerika, men i 1664 ble Ny Amsterdam erobret av England og omdøpt til New York. I 1682 grunnla kvekeren William Penn Pennsylvania, og Georgia-kolonien ble grunnlagt i 1732 som et filantropisk alternativ til gjeldsfengsel. Slaveri var også en viktig kilde til arbeidskraft i de britiske koloniene, og frem til den transatlantiske slavehandelen ble forbudt i 1808 ble anslagsvis 645 000 afrikanere solgt som slaver i USA.
=== Uavhengighet og ekspansjon mot vest ===
Storbritannias seier i den franske og indianske krig 1754–1763 gjorde at britene overtok nye landområder i Nord-Amerika langt utover De opprinnelige tretten koloniene. De nye områdene ble direkte underlagt den britiske kronen, men for å prøve å få tilbake de store krigskostnadene forsøkte britene å øke skattene i de allerede eksisterende koloniene. I Boston ble det reist krav om «ingen skattlegging uten representasjon», og motstanden mot det britiske styret økte. Uroen i de tretten koloniene førte til den amerikanske uavhengighetskrigen (eller «revolusjonskrigen») 1775–1781. Koloniene gikk sammen i Den kontinentale kongress og etablerte en hær under George Washingtons ledelse, og i 1776 erklærte de tretten koloniene seg som uavhengige. Datoen for uavhengighetserklæringen, 4. juli 1776, har senere blitt USAs nasjonaldag. I 1777 samlet delstatene seg i et løst forbund gjennom de såkalte Konføderasjonsartiklene.
Etter nederlaget ved Yorktown gav Storbritannia opp krigen og anerkjente USAs uavhengighet. Den nye konføderasjonen fikk samtidig kontroll over alt land øst for Mississippi. I 1787 kom en grunnlovsforsamling sammen i Philadelphia, og samme høst ble USAs grunnlov undertegnet. Den nye grunnloven førte med seg en langt sterkere sentralmakt enn i den opprinnelige konføderasjonen, og i 1789 ble George Washington den nye republikkens første president. Samtidig møttes Senatet og Representantenes hus for første gang. De første grunnlovstilleggene, kalt Bill of Rights, ble ratifisert i 1791 og garanterte innbyggerne blant annet religionsfrihet, ytringsfrihet og rettssikkerhet.
I løpet av 1800-tallet ekspanderte den unge nasjonen vestover, og perioden ble preget av stadige indianerkriger. Louisiana-kjøpet under president Thomas Jefferson i 1803 nær doblet USAs størrelse, og i 1819 måtte Spania avstå Florida. I 1845 annekterte De forente stater Republikken Texas, og året etter ble Oregonterritoriet amerikansk etter en avtale med britene. USAs seier i den meksikansk-amerikanske krigen endte med at Mexico måtte avstå California og det som ble det sørvestlige USA. Gullrushet i California 1848–1849 i kombinasjon med jernbaneutbygging bidro til en storstilt folkeforflytning vestover, noe som ledet til nye konflikter med indianerne. Sentral i konflikten var nybyggernes nedslakting av store mengder bison, noe som ødela prærieindianernes livsgrunnlag.
=== Borgerkrig og industrialisering ===
Inn i 1850-årene økte motsetningene mellom de forskjellige delstatene og mellom nord og sør. De to delene av landet hadde grunnleggende forskjellige økonomiske systemer, med en plantasjeøkonomi basert på slavearbeid i sør og en mer moderne industriell kapitalisme i nord. Det var også strid om hvorvidt slaveriet skulle innføres i de nye delstatene som ble tatt opp i unionen, samt en prinsipiell uenighet om maktfordelingen mellom den føderale regjeringen og delstatsregjeringene. Det republikanske partiet var blitt grunnlagt i 1854, og var i stor grad basert på motstand mot slaveriet. Da republikaneren Abraham Lincoln ble valgt til president i 1860 svarte syv av sørstatene med å forlate unionen og danne Amerikas konfødererte stater. Bombardementet av Fort Sumter utløste den amerikanske borgerkrigen, og snart gikk fire nye slavedelstater over på Konføderasjonens side. Etter fire år med blodig krigføring vant nordstatene krigen i 1865. Allerede i 1863 hadde Lincoln opphevet slaveriet i utbryterdelstatene, og nordstatenes seier gav fire millioner afrikansk-amerikanske slaver sin frihet.
Etter borgerkrigen nådde tilstrømmingen av immigranter til landet nye høyder, noe som var med på å fremskynde industrialiseringen. Sammen med høye tollmurer, investeringer i infrastrukturen og statlige reguleringer av bankvesenet la dette grunnlaget for USAs utvikling til en industriell og politisk stormakt. I 25-årsperioden frem mot 1890 ble USA det landet i verden med størst produksjon av industrivarer, etter å ha gått forbi både Storbritannia, Frankrike og Tyskland i industriell størrelse. Landets voksende makt gjorde det også mulig å overta nye territorier, slik som anneksjonen av Puerto Rico og Filippinene etter den spansk-amerikanske krig i 1898.
Årene fra ca. 1890 til ca. 1920 kalles ofte «den progressive epoken». En oppblomstring i journalistikken satte korrupsjon i det offentlige på dagsordenen, samtidig som mange nye sosiale og politiske bevegelser ble dannet. Dette førte blant annet frem til kvinnelig stemmerett (1920), reformer av skolesystemet, innføring av direkte valg på senatorer (1913), de første primærvalgene (Oregon var først i 1910), en profesjonalisering av helsevesenet og forbud mot tilvirkning, omsetning og konsumpsjon av alkoholholdig drikke (The Volstead act, 1919). Forbudstiden kom til å vare frem til 1933, og førte til en kraftig oppblomstring av mafiavirksomhet og annen organisert kriminalitet.
=== Verdenskriger og depresjon ===
USA valgte å forholde seg nøytrale da første verdenskrig brøt ut i 1914. I 1917 gikk imidlertid landet med på ententemaktenes side, blant annet på grunn av den tyske senkingen av passasjerskipet «Lusitania». På tross av at den amerikanske presidenten Woodrow Wilson søkte en aktiv rolle i internasjonal politikk (blant annet med sine 14 punkter) etter krigens slutt gikk USA raskt i isolasjonistisk retning, og da det amerikanske senatet ikke ratifiserte Versaillestraktaten ble USA stående utenfor Folkeforbundet.
1920-årene var preget av økonomisk fremgang, med et stadig økende overskudd i industrien. På tross av dette falt imidlertid inntjeningen i landbruket. Et opphetet aksjemarked gikk over ende på «Black Tuesday» i 1929, noe som ble startskuddet til den store depresjonen. Regjeringen Hoover lyktes ikke å snu den økonomiske trenden, og i 1933 ble Franklin D. Roosevelt valgt til president. Roosevelt innførte snart sin «New Deal»-politikk for å hanskes med depresjonen, noe som medførte en kraftig økning i den offentlige styringen av økonomien.
Landet var ennå ikke kommet ut av depresjonen da det ble tvunget med i andre verdenskrig etter det japanske angrepet på Pearl Harbor i 1941. Kort tid etter ble også USA involvert i krigen i Europa, da Hitler erklærte USA krig. USAs enorme industrikapasitet og tilgang på råvarer skulle vise seg å bli sentrale brikker i de alliertes seier over aksemaktene, og med Manhattanprosjektet ble landet verdens første atommakt. Fra og med invasjonen av Normandie i 1944 deltok USA for fullt i krigen på det europeiske fastlandet, og sammen med Storbritannia og Sovjetunionen lykkes man å vinne over Nazi-Tyskland i mai 1945. En fire år lang kampanje i Stillehavet kulminerte med atombombene over Hiroshima og Nagasaki i august, og den 15. august 1945 kapitulerte også Japan.
=== Kald krig, økonomisk vekst og borgerrettigheter ===
Ved den andre verdenskrigs slutt i 1945 ble Europa delt mellom en vestlig, demokratisk del og en østlig sovjetiskkontrollert, kommunistisk del. Denne situasjonen ble kjent som den kalde krigen. Fra 1947 finansierte USA gjenoppbygningen av Vest-Europa gjennom Marshallplanen, og to år senere gikk USA og de fleste demokratiske landene i Europa sammen i forsvarsalliansen NATO. Under Koreakrigen fra 1950 til 1953 intervenerte USA på Sør-Koreas side, og i 1962 var verden på randen av atomkrig under Cubakrisen. Perioden var også preget av antikommunisme internt i USA, blant annet gjennom den såkalte mccarthyismen.
Den massive industrioppbygningen under andre verdenskrig fikk også USA ut av depresjonen, og de første tiårene i etterkrigstiden var preget av stor økonomisk fremgang. Privatbilismen eksploderte, samtidig som folk fikk økt tilgang på forbruksvarer og husholdningsartikler slik som kjøleskap, vaskemaskiner og fjernsynsapparater. Folketallet i USA økte også kraftig i perioden, og de store barnekullene gav navn til «Babyboom-generasjonen». Etterkrigstiden bar også preg av at barnefamilier i stor grad flyttet fra sentrumsnære strøk i byene og ut i forstedene.
Den nyvunnede rikdommen var imidlertid ikke jevnt fordelt, og spesielt afrikansk-amerikanerne slet med å komme ut av fattigdom. Samtidig ble svarte nektet politisk deltagelse igjennom såkalte Jim Crow-lover, noe som bidro til fremveksten av Borgerrettighetsbevegelsen. Sentralt for Borgerrettighetsbevegelsen var politiske rettigheter for den svarte befolkningen, en slutt på diskriminering i boligmarkedet, og desegregering av skoler og offentlig transport i sørstatene (se artiklene Brown mot skolestyret, de ni fra Little Rock og bussboikotten i Montgomery). Etter attentatet mot John F. Kennedy i 1963 overtok Lyndon B. Johnson som president, og i henholdsvis 1964, 1965 og 1968 fikk Johnson igjennom the Civil Rights Act, the Voting Rights Act og the Fair Housing Act. Disse lovene forbød raseskiller og diskriminerende valgordninger og boliglover. Blant de mest sentrale svarte borgerrettighetsforkjemperne var W. E. B. DuBois, Malcolm X, Rosa Parks og Martin Luther King jr.
=== Romkappløpet, Vietnamkrigen og den kalde krigens slutt ===
Romkappløpet begynte i 1957 da sovjeterne skjøt opp verdens første kunstige satellitt Sputnik 1. I 1961, 57 dager etter russeren Jurij Gagarin, ble Alan Shepard den første amerikaneren i verdensrommet. Samme år lovet president John F. Kennedy at USA «skulle forplikte seg til, innen utgangen av tiåret, å sende en mann til månen og hente ham trygt tilbake til jorden». Kennedys løfte ledet til Apollo-programmet, som med Apollo 11 i 1969 sendte de første menneskene til månen. Romteknologien fikk også militære anvendelser, og både USA og Sovjetunionen utviklet Interkontinentale ballistiske missiler til å bære kjernefysiske våpen. Det kjernefysiske kappløpet roet seg noe etter SALT-avtalene, men begge sider i den kalde krigen hadde uansett nok våpen til å utrydde menneskeheten og mange dyrearter (livet under havet og noen dyr på land hadde overlevd).
Fra midten av 1960-årene deltok USA på Sør-Vietnams side under Vietnamkrigen. På tross av en massiv militærkampanje lyktes ikke amerikanerne å vinne krigen, og i 1973 trakk de seg ut av landet. USAs involvering i Vietnam hadde ført til sterk motstand både i opinionen innenriks og fra andre land, og den manglende evnen til å vinne krigen ble et stort prestisjenederlag i den kalde krigen.
I 1974 måtte president Richard Nixon gå av etter Watergate-skandalen. Etter presidentperiodene til Gerald Ford og Jimmy Carter overtok Ronald Reagan presidentposten i 1981. Reagan sørget for massive kutt i skatter og offentlige reguleringer (såkalt Reaganomi/Reaganomics), samtidig som han eskalerte den kalde krigen. Mot slutten av 1980-årene ble det klart at Sovjetunionen ikke klarte å henge med hverken militært eller økonomisk, og i 1989 falt Berlinmuren. I 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning, og USA stod igjen som verdens eneste supermakt.
=== Etter den kalde krigens slutt ===
I 1993 ble Bill Clinton valgt til president. 1990-årene var preget av økonomisk fremgang, mens Dot com-boblen ved årtusenskiftet førte til noen år med dårlige økonomiske tider. På 2000-tallet merket amerikansk økonomi effektene av globaliseringen, idet mange ufaglærte arbeidsplasser forsvant til land med lavere lønninger. De siste årene av George W. Bushs tid som president (2000–2008) ble preget av nye økonomiske problemer med den såkalte finanskrisen, med fallende boligpriser, økende arbeidsledighet, uro i bank- og finanssektoren og dårlige tider i aksjemarkedet.
Sikkerhetspolitisk ble de to første tiårene etter den kalde krigens slutt preget av økt fokus på Midtøsten. Under Gulfkrigen 1990–1991 ledet USA koalisjonen som kjempet mot Saddam Husseins Irak, og også i 1996 og 1998 gikk USA til militæraksjoner mot Hussein-regimet. USA ble i løpet av 1990-årene i stadig større grad mål for internasjonal terrorisme, blant annet med bombingen av Verdens Handelssenter i 1993 og terrorangrepene i Kenya og Tanzania i 1998. Etter terrorangrepene den 11. september 2001 ble USA involvert i krigen i Afghanistan, og i 2003 ledet USA en ny invasjon av Irak.
Perioden fra ca. 1990 til i dag har også vært preget av en markant nedgang i kriminaliteten. I 2009 registrerte FBI ca. 1 318 000 tilfeller av voldskriminalitet, noe som er en nedgang på 31 % fra 1991. Likevel har USA i perioden sett en rekke grove voldsepisoder som har sjokkert nasjonen, slik som raseopptøyene i Los Angeles i 1992 etter Rodney King-saken, Columbine-massakren i 1999 og Virginia Tech-massakren i 2007.
== Politikk og administrasjon ==
De forente stater er verdens eldste fortsatt eksisterende føderasjon, og er et representativt demokrati basert på USAs grunnlov. Grunnloven ble vedtatt i 1789, da den erstattet Konføderasjonsartiklene.
Det er tre eller fire forvaltningsnivåer i USA. Det føderale nivået står øverst, men delstatene har svært stor makt. Delstatene er inndelt i fylker (i de fleste delstater kalt «counties»; kalt «boroughs» i Alaska og «parishes» i Louisiana). Fylkenes oppgaver varierer fra delstat til delstat. Mange steder har en også kommune- og/eller bystyre som et fjerde nivå, mens enkelte tettsteder ikke har noe slikt nivå og ligger direkte under fylket.
=== De føderale myndigheter ===
De føderale myndigheter følger maktfordelingsprinsippet, og er inndelt i tre deler. Denne inndelingen kalles checks and balances på amerikansk, da inndelingen er ment å sørge for at ingen av delene blir for sterke i forhold til de andre.
Den politiske forsamlingen er Kongressen. Denne er delt i to deler, Senatet og Representantenes hus. I Senatet er alle delstater representert med to senatorer, mens antallet representanter i «Huset» bestemmes av folketallet i delstatene, noe som justeres av den landsomfattende folketellingen hvert tiende år. Valgene til Representantenes hus foregår i enmannskretser. Kongressen er lovgivende makt, og har ansvaret for føderale budsjetter. Det er også Kongressen som har myndighet til å erklære krig, samt myndighet til å godkjenne internasjonale traktater.
Den utøvende makt ledes av presidenten. Presidenten utpeker regjeringsmedlemmene, som også må godkjennes av Senatet. Presidenten har svært vide fullmakter utenrikspolitisk, og er øverstkommanderende for de væpnede styrker. Presidenten kan også nedlegge veto mot lov- og budsjettvedtak i Kongressen. Det kreves 2⁄3 flertall i begge kamre av Kongressen for å oppheve et veto.
Den dømmende makt består av et system med føderale domstoler, med høyesterett på toppen. Høyesterett har stor makt, og kan erklære lover forfatningsstridige.Grunnloven ligger til grunn for det amerikanske systemet, og regulerer de fleste forhold mellom de føderale myndigheter og folket. Delstatene har sine egne grunnlover, som imidlertid ikke kan overstyre den føderale grunnloven. Den føderale grunnloven kan endres på to måter, og begge måtene krever at tre fjerdedeler av delstatene godkjenner tillegget. Grunnlovstillegg kalles amendments i USA. Det har vært 27 grunnlovstillegg, der Bill of Rights (ratifisert i 1791) er det mest kjente. De garanterer grunnleggende demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet og pressefrihet, i tillegg til ting som retten til å bære våpen. Andre viktige grunnlovstillegg er det trettende som opphevet slaveriet, og det nittende som gav kvinner stemmerett.
=== Valg ===
På alle nivåer velges politikere direkte av velgerne i hemmelige flertallsvalg, med unntak av presidenten og visepresidenten som velges av valgmannskollegiet som består av valgmenn valgt i de enkelte delstater og i Washington, D.C. På føderalt nivå og i de aller fleste tilfeller på delstats- og lokalpolitisk nivå velger velgerne lederen for den utøvende makt (president, guvernører, byrådsledere o.l.), mens disse igjen utpeker medlemmene av regjeringen. Det er ikke parlamentarisme i USA, og regjeringsmedlemmer står i hovedsak ansvarlig kun overfor presidenten. Mange steder velges også dommere, men i de fleste delstater utpekes disse av guvernøren. Det er svært mange embetsmenn og råd/styrer som velges direkte av folket i USA, slik som for eksempel lokale skolestyrer.
I USA omfatter valgordningen også tilbakekallingsvalg. Recall election er en form for folkeavstemning der innbyggerne kan stemme over om en valgt politiker eller embetsperson skal miste jobben.
For at et slikt valg skal holdes må, et visst antall av innbyggerne ønske det, noe som oftest fremkommer gjennom underskriftskampanjer.
=== Politiske partier ===
Amerikansk politikk domineres av to partier, Det republikanske parti og Det demokratiske parti. Disse to partiene deler de aller fleste posisjoner mellom seg, selv om uavhengige kandidater er vanligere på lokalt nivå. Generelt sett er republikanerne konservative og demokratene det som i amerikansk språkbruk omtales som «liberale» (sentrum-venstreorienterte), men begge partiene rommer et vidt spekter av ulike politiske oppfatninger. Av mindre føderale partier kan Det libertarianske parti, Konstitusjonspartiet og Green Party nevnes. Siden det 19. århundre har det vært totalt 30 senatorer, 111 representanter i Representantenes hus og 28 guvernører som ikke har representert Det demokratiske parti eller Det republikanske parti.
=== Administrativ inndeling ===
USA består av 50 delstater, samt forbundsdistriktet District of Columbia (Washington, D.C.), som er landets hovedstad. 48 av disse ligger i det som kalles «det kontinentale USA», i tillegg kommer Alaska, som skilles fra resten av USA av Canada, og Hawaii, som ligger i Stillehavet. Rent formelt heter Massachusetts, Pennsylvania, Kentucky og Virginia «Commonwealth» i stedet for delstater ("state"), men dette har ingen juridisk eller praktisk betydning—i motsetning til Puerto Rico, som er definert som Commonwealth og derfor ikke har status som delstat. Kun "states" har rett til full representasjon i den føderale Kongressen.
USA har også flere oversjøiske besittelser. Av disse er øyen Puerto Rico i Det karibiske hav den største. Andre områder tilhørende USA er De amerikanske Jomfruøyer, Amerikansk Samoa, Guam, Nord-Marianene og enkelte småøyer som ikke er bebodd. Siden 1898 har også USA hatt en marinebase på Cuba, Guantanamo Bay Naval Station. Denne har en spesiell status, og styres av det amerikanske forsvaret.
Klikkbart kart over delstater
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
De væpnede styrkene i USA er underlagt politisk kontroll, og Forsvarsdepartementet styrer de fire grenene hæren, marinen, marinekorpset og flyvåpenet. I tillegg finnes den femte grenen kystvakten, som ligger under Sikkerhetsdepartementet. I krigstid blir imidlertid kystvakten overført til Marinedepartementet.
Det amerikanske forsvaret har en mannskapsstyrke på 1,4 millioner i aktiv tjeneste, i tillegg til flere hundre tusen i Nasjonalgarden og i reservestyrkene. USA har en profesjonell hær, men verneplikt kan innføres i krigstid.
USAs forsvar er verdens sterkeste, og landet er verdens eneste supermakt. Forsvarsbudsjettet er på fire prosent av BNP, dette utgjør hele 48 % av verdens forsvarsutgifter. Det amerikanske forsvaret har mer enn 700 baser rundt om i verden, og er operative verden rundt. USA har elleve aktive hangarskip samt en stor flåte strategiske ubåter, noe som gjør landets forsvarsevne svært fleksibel.
USA var med på å grunnlegge NATO i 1949, alliansen har siden vært en hjørnestein i amerikansk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Ved siden av landene i NATO er andre viktige allierte Israel, Saudi-Arabia og Japan og Australia. Blant NATO-landene er båndene til Tyrkia og Storbritannia av de sterkeste, og landene har et tett forsvarssamarbeid.
Landet er også med i Quad-samarbeidet, et formalisert samtaleforum for fire nasjoner, Australia, India, Japan foruten USA selv, i forbindelse med utenrikspolitikken i Stillehavsregionen
Siden andre verdenskrig har USA kontinuerlig vært i krig. Siden 2001 har det meste av amerikansk krigføring funnet sted i Midtøsten. Krigen i Afghanistan, som varte fra 2001 til 2021, var USAs mest langvarige krig i historien, men endte i tap. USA startet Irak-krigen i 2003 og trakk seg ut i 2011, men sendte styrker tilbake til Irak i 2014 i forbindelse med IS sin offensiv, og har fortsatt sitt engasjement der siden.
== Næringsliv ==
Økonomien i De forente stater er basert på kapitalisme, med trekk av blandingsøkonomi. USA er den ledende økonomiske stormakten i verden, og amerikanere har en gjennomgående høy levestandard. Medianinntekten for husholdninger er på cirka 280 000 kroner (ikke justert for kjøpekraft). Rikdommen er imidlertid noe ujevnt fordelt; de øverste 20 % har en husholdningsmedianinntekt på ca. 550 000 kroner, mens de fattigste 20 % har en medianinntekt på 120 000 kroner pr. husholdning (alle tall fra 2005).Privat sektor står for hoveddelen av den amerikanske økonomien, men offentlig sektor er også stor med 36 %. Statlige reguleringer er noe mindre i USA enn i de fleste andre vestlige land. Arbeidsmarkedet er fleksibelt, og det sosiale sikkerhetsnettet er mindre enn i Europa. Offentlige trygde- og pensjonsordninger har imidlertid økt mye de siste 20 årene, både med utbygging av de føderale ordningene Medicare og Medicaid, og tvungne forsikringsordninger på delstatsnivå. Amerikanere jobber ofte svært mye, og har lite ferie sammenlignet med europeere.USAs sentralbank kalles Federal Reserve System, og er en blanding av offentlig og privat eiet. Sentralbanken er politisk uavhengig, og har vide fullmakter når det gjelder pengepolitikken.
USA var verdens tredje største eksportnasjon i 2009, bak Folkerepublikken Kina og Tyskland. Den samlede verdien på eksporterte varer var 1,06 billioner dollar. I perioden august 2009 til juli 2010 hadde landet et underskudd på handelsbalansen på 604,7 milliarder dollar.
=== Landbruk ===
USA er en stor eksportør av landbruksvarer. Selv om landbrukets andel av BNP er nede i to prosent er landet fortsatt en ledende produsent av kjøtt, meieriprodukter, soyabønner, mais, havre, hvete, bygg, bomull, sukker og trelastprodukter.Over halvparten av USAs landområder brukes til landsbruksformål. Det har vært en sterk tendens til at landbruket har gått over fra arbeidsintensive småbruk til større, mekaniserte farmer, og det er derfor kun 834 000 personer som arbeider i jordbrukssektoren. I 1860 var til sammenligning halvparten av landets befolkning sysselsatt i landbruket.Det mest fruktbare området i USA er området mellom Appalachene og Rocky Mountains. Her dyrkes det hvete på prærien i Midtvesten, og mais i de sentrale lavlandsområdene. I sørstatene er bomull vanlig, blant annet i Mississippi og Arkansas. Det dyrkes tobakk i sørøst, der Virginia er det mest kjente produksjonsstedet. I sør dyrkes det også mye sukkerrør og peanøtter. California er store på dyrking av frukt og grønnsaker, og nyter godt av billig, meksikansk arbeidskraft. Også i Florida dyrkes det mye frukt, blant annet appelsiner. USA har en betydelig meieriproduksjon, sentrert i Wisconsin.
=== Industri og ressurser ===
USA er rikt på naturressurser, og har blant annet gull, petroleum, kull og uran. Landet har likevel et vedvarende handelsunderskudd. Landet var, men er ikke lenger, avhengig av olje fra blant annet Midtøsten, og var i juni 2019 verdens største eksportør av råolje og raffinerte oljeprodukter, foran Saudi Arabia. Det produseres mye olje og naturgass i Texas, Alaska og California. USA har omtrent en tredjedel av verdens kullreserver, og mesteparten er av svært god kvalitet. Mesteparten av kullet finnes i delstatene Wyoming, Vest-Virginia, Kentucky, Pennsylvania, Ohio og Texas.
USA har tradisjonelt vært en sterk industrinasjon, og industrien står for en stor del av BNP. Imidlertid har det gått nedover med den tradisjonelle tungindustrien i nordøst, noe som har gjort at regionen har fått tilnavnet «Rustbeltet». Bilindustrien i Michigan har lange tradisjoner, og oppsto med Oldsmobile i 1897. Henry Ford var en pioner når det gjaldt moderne samlebåndsmetoder i bilindustrien, og var grunnleggeren av Ford Motor Company. Senere oppsto også andre bilgiganter som General Motors og Chrysler, alle i Michigan. De siste tiårene har bilindustrien i USA slitt tungt, spesielt med konkurranse fra japanske bilmerker som Toyota og Honda. USA var i 2017 verdens sjette største produsent av personbiler. Mens USA i 1970 produserte 28,2 % av all verdens biler, var andelen i 2006 nede i 16,0 %.USA har også en sterk forsvars-, romfarts- og flyindustri. Ledende selskaper i disse sektorene inkluderer Boeing, Lockheed Martin, General Dynamics og Northrop Grumman. Også innen annen høyteknologi har USA mange av verdens største selskaper. Amerikanske giganter innenfor programvare, microchips og telekommunikasjon er blant annet Microsoft, Apple, Google, IBM, Intel, Cisco, HP, Dell og Motorola. Mye av den høyteknologiske industrien befinner seg i Silicon Valley i California.
Tross sin avanserte industri er USA en stor nettoimportør av både kontormaskiner, elektriske apparater, fjernsyn og video, møbler, sko, klær, maskiner, bildekk og biler. Landet er nettoeksportør av fly, flydeler, forsvarsmateriell, sigaretter og plast.
=== Samferdsel og infrastruktur ===
USA hadde i 2008 ca. 6,5 millioner kilometer offentlige veier. Ryggraden i det amerikanske veinettet har sin opprinnelse i Federal Aid Highway Act fra 1956, da Eisenhower-regjeringen skapte Interstate Highway-systemet. Veinettet i USA eies og vedlikeholdes av de enkelte delstater, selv om en stor del av finansieringen kommer fra de føderale myndigheter. Landet hadde i 2008 ca. 150 millioner registrerte motorkjøretøyer, noe som utgjør 15 % av verdens samlede bilpark.De forente stater hadde totalt 98 flyselskaper i 2006, hvorav 21 hadde en omsetning på over én milliard dollar. Til samme tid hadde landet 5 233 offentlige flyplasser, hvorav 75 % hadde fast dekke. Et flertall av verdens største flyselskap målt i antall passasjerer hører hjemme i USA, og de største er Delta Air Lines, Southwest Airlines, American Airlines, United Airlines, Continental Airlines, US Airways og Northwest Airlines. Syv av verdens 20 travleste flyplasser ligger i USA: Hartsfield internasjonale flyplass (Atlanta, verdens travleste med 43 millioner årlige passasjerer), O'Hare internasjonale lufthavn (Chicago), Los Angeles internasjonale lufthavn, Dallas-Fort Worth internasjonale lufthavn, Denver internasjonale lufthavn, John F. Kennedy internasjonale lufthavn (New York) og George Bush interkontinentale lufthavn (Houston).Det amerikanske jernbanenettet domineres av det statlige selskapet Amtrak, som siden 1973 har hatt monopol på langdistansestrekninger. I 2008 opererte Amtrak 524 jernbanestasjoner i 46 forskjellige delstater. I tillegg til Amtraks linjer kommer ulike former for forstadsbaner i et drøyt dusin storbyer, samt undergrunnsbaner som New Yorks undergrunnsbane, BART i San-Francisco-området, MBTAs linjer i Boston, Chicagos 'L'-system og Washingtons metro.
=== Turisme ===
Det var 57 millioner utenlandske feriebesøk til USA i 2008, og turismenæringen i landet sysselsatte til samme tid 5,9 millioner mennesker og omsatte for 767 milliarder dollar. Flesteparten av de utenlandske turistene kommer fra Europa, med Storbritannia (4,2 millioner unike reisende), Tyskland (1,3 millioner) og Frankrike (1 million) som de største avreiselandene (tall for 2007). I 2008 besøkte 214 000 nordmenn USA, en økning på 41 000 fra 2007.De fem mest besøkte turistattraksjonene i USA i 2008 var Times Square i New York, Las Vegas Strip i Nevada, National Mall and Memorial Parks i Washington, D.C., Faneuil Hall i Boston og Magic Kingdom i Disneyworld i Florida. Andre kjente steder på listen over de mest besøkte stedene er Niagara Falls, Grand Canyon, Fisherman's Wharf i San Francisco, Great Smoky Mountains nasjonalpark i Tennessee og Nord-Carolina og Universal Studios i Hollywood i Los Angeles.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Ansvaret for utdannelsessystemet ligger på delstatene, selv om systemet delvis finansieres av føderale midler. Skoledistriktene har stor frihet til å bestemme pensum selv, og regler for skolegang varier fra delstat til delstat.
Det er skoleplikt i USA, men alderstrinnene der skolegang er obligatorisk varierer fra delstat til delstat. Barn begynner typisk på skolen en gang mellom de er fem og syv år gamle, og går til de er seksten til atten. Grunnskolen («elementary school») består av de første seks til åtte årene. Her har elevene ofte samme læreren i alle fag, de fleste lærere er derfor utdannet allmennlærere.
Mellomskolen («middle school», tidligere også kalt «junior high school») er fra to til fire år, avhengig av delstat. Her introduseres ofte (men ikke alltid) elevene for fremmedspråk, og kan typisk ta ett eller to valgfag. De siste fire årene av skolegangen er på videregående nivå («high school»). I mange delstater kan elevene slutte når de er 16, men de fleste delstatene krever at alle fullfører skolegangen helt ut. I motsetning til i de fleste andre land er det en liten grad av spesialisering på videregående skole-nivå, og de fleste skoler krever at alle elever tar naturvitenskap, matematikk og samfunnsfag alle årene.
Høyere utdannelse i USA kalles som regel for «college». De fleste grader er fireårige, men det første året tar man som regel et bredt spekter av fag (det er ikke vanlig å søke seg inn på bestemte linjer rett fra videregående). Enkelte typer utdannelser, som medisinstudier og jusstudier, begynner man først på etter at man har en bachelorgrad i noe annet.
USA er kjent for sine mange gode universiteter, og studenter fra hele verden reiser til USA for å utdanne seg. De beste universitetene er som regel private og svært kostbare, men det finnes også svært mange offentlige universiteter av høy kvalitet. Skolepengene for et privat universitet er typisk på godt over 100 000 kroner i året, mens de på offentlige universiteter er i størrelsesordenen 30 000 kroner.
=== Massemedier ===
USAs største massemedium er fjernsynet, og i 1999 hadde 98 % av alle amerikanske husholdninger TV. De tre store nettverkene ABC, CBS og NBC dominerte eteren fra 1950-årene til 1970-årene, men fra 1980-årene har disse møtt stadig sterkere konkurranse fra kabel-TV. I 1975 ble Home Box Office det første TV-nettverket som distribuerte over satellitt, og i 1980 kom verdens første 24-timers nyhetskanal, CNN. Senere kom musikkanalen MTV, som i 1993 hadde 46 millioner seere i USA og 32 andre land. USA har også et offentlig finansiert system med TV- og radiokanaler i PBS, grunnlagt 1969. Fox Broadcasting Company (grunnlagt 1986) har også hatt stor suksess, og utgjør sammen med ABC, CBS og NBC de fire ledende nasjonale fjernsynsnettverkene.De eldste avisene i USA kom allerede i kolonitiden, men dagsavisen som massemedium skriver seg i hovedsak fra midten av 1800-tallet. Viktige tidlige aviser var New-York Tribune (1841) og The New York Times, Baltimore Sun og Chicago Tribune (alle grunnlagt i 1850-årene). Etter den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) fikk USA to store konkurrerende avisimperier under Joseph Pulitzer og William Randolph Hearst, og de harde konkurransen førte til utbredt sensasjonsjournalistikk – såkalt yellow journalism. På tross av hard konkurranse fra TV klarte avisene seg relativt bra i etterkrigstiden, og i 1999 leste fortsatt mer enn 66 % av voksne amerikanere en avis på en gjennomsnittlig hverdag. Pr. 2010 er de største amerikanske dagsavisene The Wall Street Journal (2,1 millioner), USA Today (1,8 millioner), The New York Times (950 000), Los Angeles Times (740 000) og The Washington Post (580 000) (avrundede gjennomsnittlige daglige opplagstall hentet fra Audit Bureau of Circulations). Det amerikanske avismarkedet er langt mer lokalisert enn i mange andre land, og lokal- og regionalaviser står for mesteparten av de samlede daglige opplagstallene. Med unntak av i store byer som New York, Boston og Chicago har lokalavisene i stor grad lokale monopoler.Konkurransen fra Internett har også rammet avisene hardt, og i perioden 2000–2008 ble inntektene fra annonsesalg halvert. 69 % av amerikanske husholdninger hadde i 2009 Internett-tilgang, men variasjonene er store mellom ulike demografiske grupper.
=== Helse ===
Helsevesenet i USA er i hovedsak privat drevet og finansiert. Det er derfor nødvendig med helseforsikring for de fleste typer behandlinger, og omtrent 85 % av amerikanere har en eller annen form for slike forsikringer. Det vanligste er at helseforsikring dekkes av arbeidsgiver, dette gjelder for omtrent 60 % av befolkningen. Det finnes også offentlige helseforsikringer, slike omfatter Medicare, Medicaid og diverse militær helsehjelp, og omtrent 27 % av befolkningen dekkes av disse ordningene. Ca. 15 % av befolkningen hadde per 2007 ingen form for helseforsikring.Sent i 2009 ble det igangsatt en helsereform i USA hvor 45 millioner amerikanere uten forsikring ble omfattet av en offentlig sykeforsikring. Reformen ble vedtatt i mars 2010, og fases gradvis inn frem mot 2014.
=== Kriminalitet ===
USA har noe høyere kriminalitet enn de fleste andre i-land. Spesielt er dødsfall i forbindelse med bruk av skytevåpen svært mye høyere i USA enn i blant annet Europa. I 2019 ble 15 300 mennesker drept og 24 000 begikk selvmord med skytevåpen. USA er det landet i verden med flest skytevåpen i privat eie, 113 per 100 innbyggere.For 2009 registrerte FBI omtrent 1,3 millioner tilfeller av voldskriminalitet, noe som tilsvarer 429 tilfeller pr. 100 000 innbyggere. Kriminaliteten har falt kraftig den siste tyveårsperioden, og i 1991 var det til sammenligning 758 tilfeller pr. 100 000 innbyggere. Fengselsbefolkningen i USA var ved utgangen av 2008 på ca. 1,6 millioner, hvorav omtrent 200 000 sonet i føderale fengsler. Det tilsvarer at 1 av 198 amerikanere til en hver tid sitter i fengsel. 1. januar 2008 satt mer enn 1 av 100 personer over 18 år fengslet i USA.De forente stater har en rekke forskjellige etterforskningsorganer og politietater på flere nivåer. På føderalt nivå finnes Federal Bureau of Investigation, Bureau of Alcohol, Tobacco, Firearms and Explosives, U.S. Marshals Service og Drug Enforcement Administration (alle underlagt Justisdepartementet), samt blant annet U.S. Customs and Border Protection, U.S. Immigration and Customs Enforcement, U.S. Secret Service, United States Coast Guard og Transportation Security Administration underlagt Sikkerhetsdepartementet. Alle delstater har også egne politistyrker, og i storbyområder har også fylker og kommuner eget politi. I en særstilling kommer sheriff-vervet, som de fleste steder er den høyest rangerte politimyndighet på fylkesnivå. Sheriffer blir valgt (som regel for fireårsperioder), og kan ha alt fra en ren seremoniell rolle til en aktiv og operativ rolle med tusenvis av sheriffbetjenter under seg (som i Los Angeles County Sheriff's Department).
=== Største byer ===
USA ble grunnlagt som et utpreget settlersamfunn, basert på bredt og demokratisk jordeierskap på den endeløse prærien. Byene på Østkysten vokste derimot raskt da den industrielle revolusjon skjøt fart også i Amerika, hvor stål- og kullindustri la grunnlag for de første millionbyene. Effektiviseringen av jordbruket i etterkrigstiden skapte en ny bølge av urbanisering over hele USA, og forstadslivet inntok plassen som det kulturelle ideal i hverdagslivet og i populærkulturen. Prærielivets enebolig ble også idealet i byene, som fikk en forstadsbebyggelse som la beslag på enorme arealer - bundet sammen av personbilen. Amerikanske byers tettbebyggelse har enorm utbredelse sammenliknet med europeiske og asiatiske byer av tilsvarende befolkning.
De dominerende verdensbyene i USA er New York på østkysten og Los Angeles på vestkysten. Andre viktige byer er San Francisco i vest, Boston i øst, hovedstaden Washington og Chicago, den største innlandsbyen. Fordi amerikanske byer har vokst svært langt utover de etablerte bygrensene, opererer statistikkbyrået United States Census Bureau med en romsligere definisjon kalt primærstatistikkområde, for å rangere storbyområdene. I alt 55 byområder hadde i 2015 mer enn én million innbyggere, mens ytterligere 45 hadde mer enn en halv million. Tabellen nedenfor viser folketall for de største byene regnet både som utvidet storby-konurbasjon medregnet forsteder (Metropolitan Statistical Area), og det strengere definerte byområdet uten forsteder (Census Designated Place, eller Incorporated Place). Utover dette operer USAs statistikkbyrå og budsjettkontor også med to enda videre storbydefinisjoner - Combined Statistical Area og Core Based Statistical Area - som regner et større økonomisk omland med til storbyene, men folketall etter disse CSA- og CBSA-metodene er ikke gjengitt i tabellen nedenfor.
== Kultur ==
=== Musikk ===
Svært mange av musikksjangrene som er populære verden rundt har sin opprinnelse i USA. Spesielt sørstatene har stått i førersetet når det gjelder musikalsk innovasjon.
Blues oppsto som arbeidssanger (såkalte shouts) for svarte slaver. Musikkformen bygger på mønstre fra afrikansk musikk, og forteller gjerne om sangerens motgang og ulykke. Etter andre verdenskrig spredde bluesen seg nordover fra Mississippideltaet, og Chicago ble bluesens hovedstad. Kjente amerikanske bluesartister er blant annet John Lee Hooker og Muddy Waters.
Også Rock and roll startet i afrikansk-amerikanske miljøer. Rocken ble en kommersiell verdenssuksess med Elvis Presleys gjennombrudd i 1956, og førte til at foreldregenerasjonen ble sjokkert av ungdommens (etter datidens standarder) seksualiserte dansing. Eksporten av rock var en viktig faktor i amerikaniseringen av store deler av Vest-Europas kulturliv etter andre verdenskrig. Rocken har holdt seg populær i den vestlige verden helt siden femtitallet, og hver generasjon har utviklet musikkformen videre. Sekstiåtterne hadde Jimi Hendrix og Bob Dylan med sine politiske antikrigsbudskap, mens slutten av syttitallet så fremveksten av arbeiderklasserock med blant annet Tom Petty og Bruce Springsteen. Med nittitallet kom grungen, med band som Nirvana og Soundgarden.
Country oppstod i immigrantgrupper sør og øst i USA, spesielt fra De britiske øyer. De viktigste artistene i den tidlige countrybevegelsen var Jimmie Rodgers og The Carter Family. Senere countrystjerner inkluderer Hank Williams og Johnny Cash. Country er svært populært i rurale deler av De forente stater, og Nashville i Tennessee regnes som countryens vugge.
Jazzen oppstod i New Orleans på slutten av attenhundretallet. Musikksjangeren var en blanding av afrikanske rytmer og europeisk musikktradisjon. Sjangeren «ragtime» oppstod først i New Orleans i 1890-årene, og ble senere popularisert av Irving Berlin og Scott Joplin. Fra bydelen Storyville i New Orleans kom også undersjangeren Dixieland. På tyvetallet flyttet jazzmiljøet nordover til Chicago, der artister som Joe «King» Oliver og Louis Armstrong blomstret. Samtidig vokste det frem et spennende musikkmiljø i New York, der den såkalte Harlem Renaissance førte med seg kulturell nyskapning med basis i de svarte delene av byen. Viktige jazzmusikere med base i Harlem var Count Basie, Fletcher Henderson og Duke Ellington.
=== Litteratur og skriftkultur ===
I tiden rundt den britisk-amerikanske krig 1812–1815 oppsto det økt behov for å markere en særegen amerikansk litteratur og kultur. En antall nye litterære navn markerte seg, kanskje mest fremtredende var Washington Irving, William Cullen Bryant, James Fenimore Cooper, og Edgar Allan Poe. USAs to fremste poeter på 1800-tallet var Walt Whitman og Emily Dickinson.
Mark Twain var den første betydelig amerikanske forfatteren som ble født et godt stykke unna Østkysten. Hans regionale mesterstykker var den biografiske Livet på Mississippi og romanen Huckleberry Finn. F. Scott Fitzgerald (Den store Gatsby) og Ernest Hemingway (Og solen går sin gang, Farvel til våpnene) regnes som de største amerikanske forfatterne på begynnelsen av 1900-tallet, mens John Steinbeck skrev om fattige og arbeidsfolk i forbindelse med den store depresjonen. Både Hemingway og Steinbeck vant nobelprisen i litteratur, i henholdsvis 1954 og 1962.
Kjente amerikanske samtidsforfattere omfatter blant annet Thomas Pynchon, Tim O'Brien, Robert Stone, Don DeLillo, Paul Auster, Toni Morrison, Philip Roth, Cormac McCarthy, Raymond Carver, John Cheever, Joyce Carol Oates og Annie Dillard.
=== Billedkunst ===
Tidlig amerikansk kunst (syttenhundretallet og første halvdel av attenhundretallet) fokuserte på historie, da den unge nasjonen søkte etter en nasjonal identitet. Artister som John Trumbull malte motiver fra den amerikanske uavhengighetskrigen. Fra 1820 oppsto Hudson River School, en retning innenfor malekunsten som fokuserte på landskapsmalerier. Hudson River-kunstnerne inspirerte senere kunstnere som Winslow Homer og Thomas Eakins.
Ekteparet Georgia O'Keeffe og Alfred Stieglitz var svært viktig for amerikansk kunst. Stieglitz var en pioner når det gjaldt fotografi som kunstform. O'Keeffe var en viktig modernistisk maler, og oppnådde rekordsummer for verkene sine på tyvetallet.
Abstrakt ekspresjonisme oppsto i New York på førtitallet. Viktige amerikanske kunstnere innenfor denne retningen var Barnett Newman og Jackson Pollock. Som en reaksjon på den abstrakte ekspresjonismen utviklet popkunsten seg. Denne lånte elementer fra populærkultur, slik som reklame og tegneserier. Kjente amerikanske popkunstnere var Andy Warhol og Roy Lichtenstein.
=== Film ===
Det har vært produsert filmer i USA helt siden slutten av 1800-tallet, og helt siden tiden rundt første verdenskrig har Hollywood vært symbolet på amerikansk filmindustri. Hollywoods gullalder var fra slutten av 1920-årene (da lydfilmen kom med The Jazz Singer i 1927) til begynnelsen av 1960-årene da industrien fikk økonomiske problemer.
Kjente tidlige filmer fra USA er En nasjons fødsel (1915), King Kong (1933), Tatt av vinden (1939) og Citizen Kane (1941). I tiden rundt og etter andre verdenskrig var Hollywood dominert av westernfilmer (med blant annet John Wayne), mens 1950- og 60-årene var tiden for historisk/episke storproduksjoner (Ben-Hur, Cleopatra, Den lengste dagen).
På slutten av 1960-årene ble amerikansk filmindustri inspirert av europeisk film, og Bonnie and Clyde (1967) ble den første i en ny generasjon av amerikanske filmer. Regissører som Francis Ford Coppola (Gudfaren, Apokalypse nå!), George Lucas (Star Wars, Indiana Jones), Martin Scorsese (Taxi Driver), Roman Polanski (Chinatown) og William Friedkin (Exorcisten) fornyet eksisterende sjangere og filmteknikker, og fra slutten av 1970-årene ble Steven Spielberg (Haisommer, Nærkontakt av tredje grad, E.T.) en av verdens mest innflytelsesrike filmskapere.
1980-årene var tiden for actionfilmer med muskelbunter som Sylvester Stallone, Arnold Schwarzenegger og Bruce Willis, mens på nittitallet ble såkalt «uavhengig film» igjen mer populært. Kjente eksempler på sistnevnte er filmskaperne Quentin Tarantino og Michael Moore.
=== Mat og drikke ===
De forente staters multikulturelle arv gjør landets kjøkken svært variert. Mange av matrettene som i dag oppfattes som typisk amerikanske er egentlig bragt til landet av innvandrere, og senere tilpasset amerikansk kultur.
Typiske amerikanske matretter omfatter smultringer, eplepai, pølse i brød, hamburger og pizza. Hamburgere og pizza kommer henholdsvis fra Tyskland og Italia, men har fått endret formen i USA. Typisk så endres gjerne størrelsen på rettene når mat blir «amerikanisert», da amerikanske porsjoner er kjent for å være relativt store.
I de senere år har mat inspirert fra Mexico, såkalt Tex-Mex, blitt svært populært i USA. Matretter fra Mexico inkluderer blant annet taco og burrito.
=== Idrett ===
Det er fire store idretter i USA. «De fire store» er amerikansk fotball (NFL), baseball (MLB), basketball (NBA) og ishockey (NHL). Dessuten får collegeidrett svært mye oppmerksomhet, med NCAA-systemet. Super Bowl er det største og mest sette sportsarrangementet i USA. Motorsport er også populært i USA. NASCAR-løp trekker store tilskuermengder, og er spesielt populært i sørstatene.
De olympiske leker har blitt holdt åtte ganger i USA, det seneste i Salt Lake City i 2002. Siste sommer-OL var i Atlanta i 1996. USA har hatt stor suksess i OL, og har vunnet flest medaljer under sommer-OL med 929 gull. I vinter-OL er USA på andreplass etter Norge, med 87 gull.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Cahokia Mounds historisk sted
Carlsbad Caverns nasjonalpark
Chaco Culture nasjonalhistorisk park
Everglades nasjonalpark
Grand Canyon nasjonalpark
Great Smoky Mountains nasjonalpark
Hawaii Volcanoes nasjonalpark
Independence Hall
Kluane-Wrangell-St. Elias-Glacier Bay-Tatshenshini-Alsek nasjonalparker og verneområder (delvis i Canada)
Mammoth Cave nasjonalpark
Mesa Verde nasjonalpark
Monticello og University of Virginia i Charlottesville
Olympic nasjonalpark
Pueblo de Taos
Redwood nasjonalpark
Frihetsstatuen, New York
Waterton-Glacier internasjonale fredspark (Waterton Lakes nasjonalpark (i Canada) og Glacier nasjonalpark (i USA)
Yellowstone nasjonalpark
Yosemite nasjonalpark
La Fortaleza and San Juan i Puerto Rico
Papahānaumokuākea Marine National Monument på HawaiiPoverty Point nationalmonument
San Antonio misjoner
Det 20. århundres arkitektur av Frank Lloyd Wright
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Noter ==
== Litteratur ==
(ingen forfatter oppgitt) (1995). Colleges of agriculture at the land grant universities: a profile. National Research Council, Committee on the Future of the Colleges of Agriculture in the Land Grant University System / National Academies Press. ISBN 9780309052955.
Flamming, Douglas (2009). African Americans in the West. ABC-CLIO. ISBN 9781598840025.
Hudson, Ray, red. (2006). «Amerikas forente stater (USA)». Geographica (4 utg.). Tandem Verlag. ISBN 82-7822-343-2.
Jaycox, Faith (2005). The Progressive Era. Infobase Publishing. ISBN 9780816051595.
Maccambridge, Michael (2004). America's Game : The Epic Story of How Pro Football Captured a Nation. Random House. ISBN 0-375-50454-0.
Randel, Don Michael, red. (2003). The Harvard dictionary of music. Harvard University Press. ISBN 9780674011632.
Stamsø, May Britt og Jakobsen, Ole Skau, red. (1994). Verden i Dag: USA I. Oslo: Bonniers Spesialblader og Bøker. ISBN 82-7748-005-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Watson, Robert P. (2005). «The Politics and History of Terror». I Lansford, Tom; Watson, Robert P.; Covarrubias, Jack. America's War on Terror. Ashgate Publishing. ISBN 9780754677857. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) United States – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) United States – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
The World Factbook om USA
(no) Statistikk og andre data om USA i FN-sambandets nettsted Globalis.no | | ledertittel = | 193,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_vinnere_av_F%C3%B8rermesterskapet_i_Formel_1 | 2023-02-04 | Liste over vinnere av Førermesterskapet i Formel 1 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1-lister', 'Kategori:Konkurransevinnere'] | Førermesterskapet i Formel 1 (Formula One World Drivers' Championship (WDC)) blir utdelt av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA) til den føreren som scorer flest poeng i løpet av en sesong. Førermesterskapet ble første gang utdelt i 1950 da den første Formel 1-sesongen ble kjørt. Nino Farina ble den første som vant det.
FIA erklærer ikke offisielt en verdensmester før det siste løpet i sesongen er kjørt, men en fører kan avgjøre det før sesongslutt ved å ha en så stor poengledelse at det ikke mulig for noen andre å vinne det. Førermesterskapet har blitt avgjort før sesongslutt hele 28 av de 67 Formel-1 sesongene som er blitt kjørt (til 2016). Den tidligste avgjørelsen var i 2002, da Michael Schumacher sikret seg mesterskaptittelen da det gjenstod seks løp av sesongen.
Til sammen har 34 forskjellige førere vunnet førermesterskapet i Formel 1, med tyske Michael Schumacher og britiske Lewis Hamilton som de mestvinnende med 7 titler hver. Schumacher innehar også rekorden for flest mesterskapstitler på rad, da han vant alle 5 i perioden 2000 til 2004. Regjerende tittelholder er Max Verstappen.
| Førermesterskapet i Formel 1 (Formula One World Drivers' Championship (WDC)) blir utdelt av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA) til den føreren som scorer flest poeng i løpet av en sesong. Førermesterskapet ble første gang utdelt i 1950 da den første Formel 1-sesongen ble kjørt. Nino Farina ble den første som vant det.
FIA erklærer ikke offisielt en verdensmester før det siste løpet i sesongen er kjørt, men en fører kan avgjøre det før sesongslutt ved å ha en så stor poengledelse at det ikke mulig for noen andre å vinne det. Førermesterskapet har blitt avgjort før sesongslutt hele 28 av de 67 Formel-1 sesongene som er blitt kjørt (til 2016). Den tidligste avgjørelsen var i 2002, da Michael Schumacher sikret seg mesterskaptittelen da det gjenstod seks løp av sesongen.
Til sammen har 34 forskjellige førere vunnet førermesterskapet i Formel 1, med tyske Michael Schumacher og britiske Lewis Hamilton som de mestvinnende med 7 titler hver. Schumacher innehar også rekorden for flest mesterskapstitler på rad, da han vant alle 5 i perioden 2000 til 2004. Regjerende tittelholder er Max Verstappen.
== Sortert etter sesong ==
=== Noter til tabellen ===
* Indikerer at konstruktøren også vant konstruktørmesterskapet (avholdt siden 1958).
== Sortert etter fører ==
== Sortert etter nasjonalitet ==
== Sortert etter konstruktør ==
(Konstruktører i uthevet skrift kjører fortsatt aktivt idag)
== Sortert etter dekkprodusent ==
== Se også ==
Liste over vinnere av Konstruktørmesterskapet i Formel 1 | Formel 1-sesongen 1986 var den 37. sesongen av FIAs Formel 1-verdensmesterskap. | 193,199 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.