url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjemisk_binding | 2023-02-04 | Kjemisk binding | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemisk binding'] | En kjemisk binding er en binding mellom to eller flere atomer, ioner eller molekyler.
Når atomer eller molekyler støter mot hverandre, kan de danne bindinger mellom hverandre og forbli i den posisjonen. Styrken til bindinger varierer mye, og en deler ofte kjemiske bindinger inn i to hovedgrupper: «sterke» bindinger og «svake» bindinger. En bør være oppmerksom på at de sterkeste av de svake bindingene kan være sterkere enn de svakeste av de sterke bindingene.
| En kjemisk binding er en binding mellom to eller flere atomer, ioner eller molekyler.
Når atomer eller molekyler støter mot hverandre, kan de danne bindinger mellom hverandre og forbli i den posisjonen. Styrken til bindinger varierer mye, og en deler ofte kjemiske bindinger inn i to hovedgrupper: «sterke» bindinger og «svake» bindinger. En bør være oppmerksom på at de sterkeste av de svake bindingene kan være sterkere enn de svakeste av de sterke bindingene.
== Sterke bindinger ==
Disse kjemiske bindingene består av intramolekylære krefter som holder atomer sammen i molekyler. Antallet elektroner som deltar i en binding er typisk to, fire, eller seks, respektivt. Antallet er ofte et partall fordi elektroner har mindre energi i par. I et gitt tilfelle vil typen sterk binding mellom atomer være avhengig av atomenes forskjeller i elektronegativitet og fordelingen av de respektive, tilgjengelige elektronene til hvert atom. Jo større forskjell i elektronegativitet mellom atomer, desto mer blir et elektron trukket til et atom i en binding; vi sier at bindingen får en større «ionisk» egenskap eller karakter (ionisk vil si at elektronene i en binding er ujevnt fordelt). Jo mindre forskjell i elektronegativitet, desto større kovalente egenskaper (jevn fordeling av elektronene) får bindingen.
=== Kovalente bindinger ===
Alle atomer ønsker å få fullt ytterskall. Mange følger oktettregelen. Det vil si at atomene har en tendens til å kombinere på en slik måte at de får 8 elektroner i ytterste skall. Dette er en tommelfingerregel for en større gruppe elementer, men gjelder ikke alle. Atomer kan oppnå et gitt antall elektroner i ytterste skall ved å gi ifra seg elektroner, ved å ta opp elektroner eller ved å dele elektroner med andre atomer.
I en kovalent binding gir ikke atomer fra seg, eller tar opp elektroner. De slår seg sammen med andre atomer og deler på elektronene. Slike bindinger skjer ofte mellom like atomer eller mellom grunnstoffer som ligger nær hverandre i periodesystemet.
La oss ta et eksempel:
To oksygenatomer skal slå seg sammen og lage oksygengass, gassen har molekylformel O2.
Oksygen har 6 elektroner i ytterste skall, L-skallet, og hvert oksygenatom trenger 2 elektroner ekstra for å oppfylle oktettregelen.
==== Polarkovalente bindinger ====
På samme måte som med kovalente bindinger går atomene også her sammen om å dele på elektroner. Den eneste forskjellen er at elektronparet oppholder seg nærmere det ene atomet enn det andre, slik at vi får to poler i bindingen. En negativt ladet og en positivt ladet.
La oss her også ta et eksempel:
Det mest vanlige stoffet for oss mennesker inneholder nettopp en slik kovalent binding. Stoffet heter vann og består av to hydrogenatomer og ett oksygenatom. Molekylet har formelen H2O.
Her trekker oksygenatomet mer på elektronparene enn det hydrogenatomene gjør, derfor blir oksygen den negative polen i vannmolekylet og hydrogen blir den positive polen.
Hva skaper forskjellen mellom kovalent og polar kovalent binding?
Her er det grunnstoffenes elektronegativitet som avgjør hva slags bindingstype som gjelder mellom atomene.
=== Ionebindinger ===
En ionebinding inntreffer mellom to atomer (ofte mellom et metall og et ikke-metall) som har en differanse i elektronegativitetsverdi større enn 1,7. Det som skjer når to atomer danner en ionebinding er at det ene atomet tar opp ett eller flere elektroner fra det andre atomet, slik at begge atomene får oppfylt oktettregelen.
Dette fører til at atomene får forskjellige ladninger. Det ene atomet blir positivt og det andre negativt. Denne ladningsforskjellen fører til at de «slår seg sammen» i en binding.
Eksempel på ionebinding:
Natriumklorid (NaCl) har krystallformet struktur, såkalt kubestruktur. Natrium har elektronegativitetsverdi lik 0,9, forholdsvis lavt, og klor har en lignende verdi på 3,0. Differansen mellom de to er 2,1. Ut ifra dette kan vi trekke følgende konklusjon: for at kloratomet skal oppfylle oktettregelen, må det trekke vekk ett elektron fra natriumatomet. Gitt disse forutsetningene gir dette at kloratomet blir negativt og natriumatomet positivt, med ±1 i ladning
Denne ladningsforskjellen gjør at atomene trekker seg sammen og plasserer seg parvis i negativ og positiv rekkefølge i en kubestruktur.
Litt enklere kan det forklares slik; natrium-atomet har ett elektron i ytterste skall. Når dette elektronet blir avgitt går natrium-atomet over til å bli et positivt natrium-ion, Na+. Klor-atomet har sju elektroner i ytterste skall og tar derfor imot dette elektronet, klor-atomet får nå åtte elektroner i ytterste skall og går over til å bli et negativt klor-ion, Cl-. Nå har man et positivt og et negativt ion, disse har en tiltrekning til hverandre og danner altså det som kalles en ionebinding, Na+Cl-, som er et salt.
=== Metallbindinger ===
Som navnet tilsier er denne bindingen mellom metaller. Bindingstypen skiller seg ut fra de ovennevnte bindingstypene ved at det i en metallbinding er mange atomer som inngår i bindingen.
Metallbindingen er den svakeste av de sterke bindingene, og har ikke som en oppgave å fylle opp metallatomenes ytterste skall eller å fjerne elektroner for at atomene skal få oppfylt oktettregelen.
I et metall ligger atomene side om side, oppå hverandre og parallelt skrått overfor hverandre i tilsynelatende uendelig lange rekker. Metallene har lav ioniseringsenergi, det vil si energien det kreves for å fjerne elektroner, og derfor har metaller den egenskapen at mange atomer kan dele de ytterste elektronene.
== Svake bindinger ==
=== Dipolbindinger ===
Dette er bindinger mellom molekyler hvor den ene positive delen av et molekyl blir tiltrukket av den negative delen av et annet molekyl. Dipolbindinger deles inn i polare dipolbindinger og upolare dipolbindinger.
==== Dipolbindinger mellom polare molekyler ====
Når et molekyl er en dipol, som for eksempel vann eller HCl, vil den ene enden av molekylet være svakt positivt ladet, mens den andre enden er svakt negativt ladet. Dette fordi enkelte atomer har en større evne til å trekke til seg elektroner. Dermed vil den positive delen av et dipol-molekyl bli tiltrukket den negative delen av et annet dipol-molekyl. Det er dette som kalles dipolbindinger mellom polare molekyler.
==== Dipolbindinger mellom upolare molekyler ====
Det kan også oppstå dipolbindinger mellom upolare molekyler. Et eksempel er mellom Br2-molekyler i flytende brom. Bromatomene har samme elektronegativitetsverdi, det vil si evne til å tiltrekke elektroner. De trekker like mye på elektronene, og molekylet blir derfor ikke en dipol. Da elektronene «svirrer» rundt atomkjernene, vil elektronene i et gitt øyeblikk være ujevnt fordelt, og vi kan tenke oss at det er flere elektroner på den ene siden av molekylet enn på den andre. På denne måten blir Br2-molekylet en midlertidig dipol. Denne midlertidige dipolen kan igjen påvirke nabomolekylene, slik at også disse blir midlertidige dipoler. Bindingene mellom slike midlertidige dipoler er svært svake. Bindingene blir imidlertid sterkere når det er flere atomer med i bindingen, og atomene har flere elektroner. Når det er flere elektroner i molekylet, blir ladningsforskyvingen større, noe som igjen gir sterke tiltrekning mellom molekylene.
=== Hydrogenbindinger ===
Mellom den positive og den negative enden av et vannmolekyl er det en svak hydrogenbinding. Den positive og negative enden tiltrekker hverandre og skaper et svakt nettverk mellom vannmolekylene. Dette gir overflatespenningen som gjør det mulig for vannløpere å «flyte» på vannet. Hydrogenbindinger en type dipolbinding. Dette er den sterkeste av de svakeste bindingene.
== Litteratur ==
Chang, Raymond (2008). General chemistry : the essential concepts (5 utg.). Boston. McGraw-Hill. ISBN 9780071102261.
Chang, Raymond; Goldsby, Kenneth A. (2014). General chemistry : the essential concepts (7 utg.). New York. McGraw-Hill. ISBN 9781259060427. | Intramolekylær binding er kjemisk binding som virker mellom atomer i en kjemisk forbindelse. Dersom slike bindinger blir brutt, og andre blir danna med de samme atomene, blir en ny isomer dannet. | 193,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apavatn | 2023-02-04 | Apavatn | ['Kategori:20°V', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer på Island', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Apavatn er en innsjø i Árnessýsla sørvest på Island. Med et areal på 13 km² er den litt større enn Laugarvatn, som ligger like nord for Apavatn.
Apavatn er kjent for det gode fisket, særlig aure.
Vatnet er omtalt av Vera Henriksen i Sølvkorset - en egen sort fisk som gikk i vatnet, gjorde den som spiste dem veldig klok.
| Apavatn er en innsjø i Árnessýsla sørvest på Island. Med et areal på 13 km² er den litt større enn Laugarvatn, som ligger like nord for Apavatn.
Apavatn er kjent for det gode fisket, særlig aure.
Vatnet er omtalt av Vera Henriksen i Sølvkorset - en egen sort fisk som gikk i vatnet, gjorde den som spiste dem veldig klok.
== Eksterne lenker ==
Informasjon Arkivert 24. september 2019 hos Wayback Machine.
Bilder | Apavatn er en innsjø i Árnessýsla sørvest på Island. Med et areal på 13 km² er den litt større enn Laugarvatn, som ligger like nord for Apavatn. | 193,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_40_%C2%ABFrithjof_Wiese%C2%BB | 2023-02-04 | RS 40 «Frithjof Wiese» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1935'] | RS «Frithjof Wiese» (RS 40) er en tidligere redningsskøyte som ble bygd for Redningsselskapet hos Skaalurens Skibsbyggeri i Rosendal i 1935. Dette var den tredje av i alt fjorten skøyter designet av Bjarne Aas.
Fartøyet er oppkalt etter grosserer Frithjof Wiese som hadde donert båten til Redningsselskapet.
Under andre verdenskrig ble «Frithjof Wiese» beslaglagt av den tyske okkupasjonsmakten og brukt som patruljebåt i norske farvann. Med unntak av denne perioden tjenestegjorde «Frithjof Wiese» for Redningsselskapet frem til 1967 da den ble solgt til privat kjøper. Idag er fartøyet i amerikansk eie, og har i løpet av 80- og 90-tallet gjennomgått omfattende restaurering.
| RS «Frithjof Wiese» (RS 40) er en tidligere redningsskøyte som ble bygd for Redningsselskapet hos Skaalurens Skibsbyggeri i Rosendal i 1935. Dette var den tredje av i alt fjorten skøyter designet av Bjarne Aas.
Fartøyet er oppkalt etter grosserer Frithjof Wiese som hadde donert båten til Redningsselskapet.
Under andre verdenskrig ble «Frithjof Wiese» beslaglagt av den tyske okkupasjonsmakten og brukt som patruljebåt i norske farvann. Med unntak av denne perioden tjenestegjorde «Frithjof Wiese» for Redningsselskapet frem til 1967 da den ble solgt til privat kjøper. Idag er fartøyet i amerikansk eie, og har i løpet av 80- og 90-tallet gjennomgått omfattende restaurering.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside for «Frithjof Wiese»
RS 40 "Frithjof Wiese" Redningsselskapet | RS «Frithjof Wiese» (RS 40) er en tidligere redningsskøyte som ble bygd for Redningsselskapet hos Skaalurens Skibsbyggeri i Rosendal i 1935. Dette var den tredje av i alt fjorten skøyter designet av Bjarne Aas. | 193,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holger_Albrechtsen | 2023-02-04 | Holger Albrechtsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 1934', 'Kategori:Dødsfall 14. august', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:EM-bronsemedaljevinnere i friidrett for Norge', 'Kategori:Friidrettsutøvere for IK Tjalve', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske hekkeløpere'] | Holger Albrechtsen (født 23. juni 1906, død 14. august 1992) var en norsk hekkeløper som spesialiserte seg på 110 og 400 meter hekk.
Han vant bronsemedalje på 110 meter hekk og fjerdeplass ved 400 meter hekk ved EM i friidrett 1934. Han deltok aldri i andre internasjonale mesterskap som Olympiske leker. Han ble norsk mester på 110 meter hekk i 1934, 1936 og 1938 og på 400 meter hekk i 1934 og 1935.Hans personlige rekord på 110 m hekk var 14,7 sekunder, oppnådd i juli 1933 på Bislett stadion. Ett år seinere, på samme bane, fikk han sin beste tid på 400 m hekk på 54,0 sekunder.
| Holger Albrechtsen (født 23. juni 1906, død 14. august 1992) var en norsk hekkeløper som spesialiserte seg på 110 og 400 meter hekk.
Han vant bronsemedalje på 110 meter hekk og fjerdeplass ved 400 meter hekk ved EM i friidrett 1934. Han deltok aldri i andre internasjonale mesterskap som Olympiske leker. Han ble norsk mester på 110 meter hekk i 1934, 1936 og 1938 og på 400 meter hekk i 1934 og 1935.Hans personlige rekord på 110 m hekk var 14,7 sekunder, oppnådd i juli 1933 på Bislett stadion. Ett år seinere, på samme bane, fikk han sin beste tid på 400 m hekk på 54,0 sekunder.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Holger Albrechtsen – Track and Field Statistics | | sport = Hekkeløp | 193,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roy_Smeck | 2023-02-04 | Roy Smeck | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. april', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 6. februar', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere fra USA', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Reading i Pennsylvania', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Roy Smeck (født Leroy Smeck, 6. februar 1900, død 5. april 1994) var en musiker fra USA. Han var kjent for sitt mangfoldige musikalske talent på blant annet instrumenter som banjo, gitar, steel gitar og ukulele, som var hovedinstrumentet hans.
| Roy Smeck (født Leroy Smeck, 6. februar 1900, død 5. april 1994) var en musiker fra USA. Han var kjent for sitt mangfoldige musikalske talent på blant annet instrumenter som banjo, gitar, steel gitar og ukulele, som var hovedinstrumentet hans.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Roy Smeck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roy Smeck på Internet Movie Database
(en) Roy Smeck hos The Movie Database
(en) Roy Smeck på Discogs
(en) Roy Smeck på MusicBrainz
(en) Roy Smeck på AllMusic | Roy Smeck (født Leroy Smeck, 6. februar 1900, død 5. | 193,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piercing | 2023-02-04 | Piercing | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Medisin', 'Kategori:Piercing'] | Piercing (fra engelsk: gjennomboring) er en type kroppssmykke, der smykket blir satt inn gjennom huller i huden.
Det er blitt spesielt populært i I-land etter 1990 og til i dag, men har også blitt funnet på eksempelvis mumier fra flere tusen år tilbake i tid.
De vanligste plassene å ta piercing er i øret, nese, øyenbryn, lepper og navle, men blir også tatt i tunge, brystvorte og kjønnsorganer, samt alle andre plasser på kroppen hvor det er hud.
Norsk lov setter ingen nedre aldersgrense for gjennomhulling og penetrering av hud, derimot har de fleste studioene satt den nedre aldersgrensen til 16 år pga. helsemessige årsaker. Mens intimpiercinger har aldersgrense på 18. Frisørsalonger tar ofte hull i ørene på personer i alle aldre, enkelte frisører tar og hull i nese.
Piercing er nært tilknyttet kultur. Det avhenger ofte av normer, religion, åndelighet, mote, erotikk og i subkulturer for identitet.
| Piercing (fra engelsk: gjennomboring) er en type kroppssmykke, der smykket blir satt inn gjennom huller i huden.
Det er blitt spesielt populært i I-land etter 1990 og til i dag, men har også blitt funnet på eksempelvis mumier fra flere tusen år tilbake i tid.
De vanligste plassene å ta piercing er i øret, nese, øyenbryn, lepper og navle, men blir også tatt i tunge, brystvorte og kjønnsorganer, samt alle andre plasser på kroppen hvor det er hud.
Norsk lov setter ingen nedre aldersgrense for gjennomhulling og penetrering av hud, derimot har de fleste studioene satt den nedre aldersgrensen til 16 år pga. helsemessige årsaker. Mens intimpiercinger har aldersgrense på 18. Frisørsalonger tar ofte hull i ørene på personer i alle aldre, enkelte frisører tar og hull i nese.
Piercing er nært tilknyttet kultur. Det avhenger ofte av normer, religion, åndelighet, mote, erotikk og i subkulturer for identitet.
== Historie ==
Man har funnet piercing på flere mumier som for eksempel Ötzi med ørepiercing fra omkring 3300 f.Kr. Piercing, spesielt nesepiercing og ørepiercing, har også blitt brukt av ikke-vestlige land som Pakistan og India i flere århundrer.
=== Ørepiercing ===
Ut over 1960-tallet begynte ørepiercing gradvis å bli populært også blant gutter, spesielt i subkulturer som homofile, hippier, punkere og gangstere. I dag er ørepiercing vanlig for både kvinner og menn i de fleste vestlige kulturer.
=== Kroppspiercing ===
Moderne kroppspiercing oppsto blant homofile og BDSM subkulturer. I 1967, New York smykkelager Jim Ward ble med i New York Motorbike Club, en homofil S&M-gruppe, da de begynte med å eksperimentere med piercing i brystvortene. Ward flyttet så til Colorado, hvor han og andre medlemmer av Rocky Mountaineer Motorcycle Club eksperimenterte mer grovt, spesielt med kjønnslige piercinger. Han flyttet så senere til West Hollywood hvor han møtte Richard Simonton og Fakir Musafar. Sammen utviklet de den grunnleggende teknikken og verktøyet av moderne kroppspiercing. Malloy introduserte bruken av autoklav og kanål. Ward utførte inngrepene i 1975 hjemme, men ettersom interessen ble større, åpnet han etter tre år butikk i West Hollywood 17. november 1978. Richard Simonton og Jim Ward møtte Alan Oversby som også drev kroppspiercing, bare i England, på samme tid. Møte førte til en raskere spredning av utvikling om teknik og teknologi rundt piercing. Alan Oversby anses som grunnleggeren av piercing i Europa.
Utover midten av 1980-tallet ble kroppspiercing mer og mer populært, spesielt i Europa og Amerika. Kjendiser som Madonna og Axl Rose inspirerte mange.
== Personlig holdning ==
Holdningen til piercing er forskjellig. Noen ser på selve piercingen eller det å bli piercet som spirituelt, noen ganger under termen «moderne primitive», mens andre ser på dette synet som fornærmende, som mote.
Noen ser på piercing som en form for kunst eller selvuttrykkelse, mens andre velger å bli piercet som en form for seksuelt uttrykk. For noen personer er piercing en del av deres deltakelse i Sadomasochisme. I de fleste land finner noen mennesker former av kroppspiercing fremmedfryktig og nekter faste arbeidstakere å vise deres piercing på jobben som en del av kleskoden.
Man får nødvendigvis ikke betennelse av ikke å ta piercing hos et profesjonelt studio, bare man bruker sterilt utstyr. Også om å ikke spise før etter en time etter at man har piercet leppen.
Man bør tenke på hvor det kan gjøre mest vondt, ettersom brusken i øret er meget hardt og komme igjennom.
== Verdensrekord ==
Den skotske Elaine Davidson er den mest piercede kvinnen i verden etter Guinness rekordbok fra 2001. Hun hadde 462 percinger, da 192 var i ansiktet hennes. Det er senner blitt hevdet at hun i mai 2008 hadde 5955 piercinger.Den mannen med flest piercinger er siden 2003 canadieren Brent Moffat (født 1969) med 702 både midlertidige og permanente piercinger.Den engelske pierceren Charlie Wilson pierced Kam Ma over 1015 ganger på 7 timer og 55 minutter noe som har skrevet han inn i Guinness rekordbok. Også en uoffesiell rekord er tatt av Dwaine Scum som skal ha satt 1000 nagler i sin mage og bryst på fem timer.
== Risikoer assosiert med kroppspiercing ==
Kroppspiercing er en intensiv prosedyre og er ikke uten risiko. Når det er sikkerlig utført, vil risikoen være mindre, og de fleste personene som får piercing fra en profesjonell piercer, og som utfører piercingen etter nye piercingmetoder som er anbefalt, vil piercingen bli utført på en sikker og sunn måte.
Noen risikoer er ved piercing er:
Allergisk reaksjon mot ingredienser av produkter brukt til å vaske den nye piercingen, eller for andre produkter som brukes eller kan komme i kontakt til «såret». (eksempelvis såpe, hydrogenperoksid, isopropanol, antibiotiske produkter, kosmetikk, hårspray, svømmebasseng, klor, osv). Denne risikoen kan bli mindre dersom man renser/vasker piercingen etter anbefaling av en profesjonell piercer, det er generelt ikke anbefalt at man, når piercingen er ny, bruker produkter som irriterer huden eller svømmer i klorholdig vann.
Klor fra svømmebasseng kan føre til at det piercede området tørker ut, som kan føre til at piercingen lett detter ut.
Allergiske reaksjoner mot metallet i smykket, spesielt nikkel. Risikoen kan bli mindre dersom man bruker smykker av høy kvalitet laget av titan eller Niob.
Bakterieinfeksjon, spesielt stafylokokker. Likevel, denne risikoen er generelt redusert når piercingen blir utført av en profesjonell piercer som bruker riktig pierceteknikk og verktøy, og når riktige grep blir gjort under etterpleieperioden unngår man infeksjonen. Infeksjoner under piercing av tungen kan være veldig farlige.
Parasitter og protozoinfeksjoner kan forekomme av svømming i tjern, elver, strømmer og sjøen under perioden såret gror. Den beste løsningen på dette er å unngå å bade på slike plasser.
Virusinfeksjon, spesielt fra hepatitt B, hepatitt C og HIV. Likevel er det viktig å merke seg at verken piercing eller tatovering har blitt dokumentert å ha ført til hepatitt- og HIV-smitte,. Som bakterieinfeksjon, er risikoen for infeksjon gjennom luft liten når riktig piercing er utført, spesielt ved bruk av autoklaved piercingnåler og autoklaved smykke før innsetting.
Dentalt brudd og slitasje, berører 14 til 41 prosent av emner med leppe og/eller intra-oral pynt.
== Piercingsmykket ==
Piercingsmykker er veldig forskjellige, dersom man medregner ørepiercing. Men blant kroppspiercing er smykkene kraftigere. Materialet som blir brukt er alt fra gull og sølv til titanium, glass og forskjellige typer plast (PTFE, tygon, bioplast, nylon), tree, horn, rav, stein, bambus, silikon, fosiler, Støttann og andre bein)
Smykke er vanligvis en stang, alvring eller ring, i forskjellige farger. Vanligvis sølv-metal eller transparang-rød. Men kan også være en plugg da smykket i seg selv er en skive, eller en kjøttunnel.
== Fjerning ==
Riktig fjerning av en piercing er lett. Ta smykket forsiktig ut og prøv i minst mulig grad å irritere eller presse piercingen. Når piercingen er fjernet skal området gro igjen av seg selv, likevel kan det bli igjen et hull, et merke eller et arr. Det er ikke anbefalt å fjerne et smykke hvis det tidligere har vært infeksjon på grunn av det. Dersom man gjør det kan det føre til at infeksjonen fanges i kroppen hvis hullet gror igjen, som forårsaker en verkebyll. Dersom infeksjonen er over, er det trygt å fjerne smykket, i noen tilfeller må fjerningen også gjøres av profesjonelle.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Body piercing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Body piercing – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Piercing (fra engelsk: gjennomboring) er en type kroppssmykke, der smykket blir satt inn gjennom huller i huden. | 193,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Jamison_Handy | 2023-02-04 | Henry Jamison Handy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 13. november', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Philadelphia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere fra USA', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1904'] | Henry Jamison «Jam» Handy (født 6. mars 1886, død 13. november 1983) var en amerikansk svømmer og vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis og 1924 i Paris.
Handy vant en olympisk bronsemedaljer i svømming under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass 440 yards bryst bak de tyske svømmerne Georg Zacharias og Walter Brack
Tjue år senere, under 1924 i Paris, var han med på det amerikanske vannpololaget som kom på tredjeplass.
| Henry Jamison «Jam» Handy (født 6. mars 1886, død 13. november 1983) var en amerikansk svømmer og vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis og 1924 i Paris.
Handy vant en olympisk bronsemedaljer i svømming under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass 440 yards bryst bak de tyske svømmerne Georg Zacharias og Walter Brack
Tjue år senere, under 1924 i Paris, var han med på det amerikanske vannpololaget som kom på tredjeplass.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Bronse i svømming, 440 yards bryst
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henry Jamison Handy – Olympics.com
(en) Henry Jamison Handy – Olympic.org
(en) Henry Jamison Handy – Olympedia
(en) Henry Jamison Handy – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henry Jamison Handy – Swimming Hall of Fame | Henry Jamison «Jam» Handy (født 6. mars 1886, død 13. | 193,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raymond_Thorne | 2023-02-04 | Raymond Thorne | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Svømmere fra USA', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1904'] | Raymond Comstock Thorne (født 29. april 1887 i Chicago i Illinois, død 10. januar 1921 i Los Angeles i California) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Thorne vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1904 i St. Louis. Han var med på det amerikanske laget Chicago A. C. som kom på andreplass på 4 x 50 yards fristil bak laget med svømmere fra The New York Athletic Club. De andre svømmerne på sølvlaget var David Hammond, William Tuttle og Hugo Goetz. Thoren kom på sjetteplass i den individuelle konkurransen på 50 yards fri.
Thorne omkom i en bilulykke i Los Angeles i 1921.
| Raymond Comstock Thorne (født 29. april 1887 i Chicago i Illinois, død 10. januar 1921 i Los Angeles i California) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Thorne vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1904 i St. Louis. Han var med på det amerikanske laget Chicago A. C. som kom på andreplass på 4 x 50 yards fristil bak laget med svømmere fra The New York Athletic Club. De andre svømmerne på sølvlaget var David Hammond, William Tuttle og Hugo Goetz. Thoren kom på sjetteplass i den individuelle konkurransen på 50 yards fri.
Thorne omkom i en bilulykke i Los Angeles i 1921.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv i svømming, 4 x 50 yards fristil (USA)
== Eksterne lenker ==
(en) Raymond Thorne – Olympedia
(en) Raymond Thorne – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Raymond Thorne – databaseOlympics.com (arkivert) | Raymond Comstock Thorne (født 29. april 1887 i Chicago i Illinois, død 10. | 193,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hugo_Goetz | 2023-02-04 | Hugo Goetz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 18. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Svømmere fra USA', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1904'] | Hugo Louis Goetz (født 18. oktober 1884, død 4. april 1972) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Goetz vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1904 i St. Louis. Han var med på det amerikanske laget Chicago A. C. som kom på andreplass på 4 x 50 yards fristil bak laget med svømmere fra The New York Athletic Club. De andre svømmerne på sølvlaget var David Hammond, William Tuttle og Raymond Thorne
| Hugo Louis Goetz (født 18. oktober 1884, død 4. april 1972) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Goetz vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1904 i St. Louis. Han var med på det amerikanske laget Chicago A. C. som kom på andreplass på 4 x 50 yards fristil bak laget med svømmere fra The New York Athletic Club. De andre svømmerne på sølvlaget var David Hammond, William Tuttle og Raymond Thorne
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv i svømming, 4 x 50 yards fristil (USA)
== Eksterne lenker ==
(en) Hugo Goetz – Olympedia
(en) Hugo Goetz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Hugo Goetz – databaseOlympics.com (arkivert) | Hugo Louis Goetz (født 18. oktober 1884, død 4. | 193,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marquard_Schwartz | 2023-02-04 | Marquard Schwartz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra St. Louis', 'Kategori:Svømmere fra USA', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1904'] | Marquard J. Schwarz (født 30. juli 1887, død 17. februar 1968) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Schwarz vant en olympisk bronsemedalje i svømming under OL 1904 i St. Louis. Han var med på det amerikanske laget Missouri A. C. St. Louis som kom på tredjeplass på 4 x 50 yards fristil bak to andre amerikanske lag. De andre svømmerne på bronselaget var Amedee Reyburn, Gwynne Evans og William Orthwein.
| Marquard J. Schwarz (født 30. juli 1887, død 17. februar 1968) var en amerikansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Schwarz vant en olympisk bronsemedalje i svømming under OL 1904 i St. Louis. Han var med på det amerikanske laget Missouri A. C. St. Louis som kom på tredjeplass på 4 x 50 yards fristil bak to andre amerikanske lag. De andre svømmerne på bronselaget var Amedee Reyburn, Gwynne Evans og William Orthwein.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Bronse i svømming, 4 x 50 yards fristil (USA)
== Eksterne lenker ==
(en) Marquard Schwartz – Olympedia
(en) Marquard Schwartz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Marquard Schwartz – databaseOlympics.com (arkivert) | Marquard J. Schwarz (født 30. | 193,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lenexa | 2023-02-04 | Lenexa | ['Kategori:38°N', 'Kategori:94°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Johnson County i Kansas', 'Kategori:Byer i Kansas', 'Kategori:Sider med kart'] | Lenexa er en by i de sentrale delene av Johnson County i den nordøstre delen av Kansas. Befolkningen ble anslått til 43 434 i 2005. Den er den 4. største byen i fylket målt i antall innbyggere. Som en satellittby til Kansas City i Missouri er Lenexa en del av Kansas City Metropolitan Area. De omkransende byene er Shawnee på nordsiden, Overland Park på østsiden og Olathe i sør.
| Lenexa er en by i de sentrale delene av Johnson County i den nordøstre delen av Kansas. Befolkningen ble anslått til 43 434 i 2005. Den er den 4. største byen i fylket målt i antall innbyggere. Som en satellittby til Kansas City i Missouri er Lenexa en del av Kansas City Metropolitan Area. De omkransende byene er Shawnee på nordsiden, Overland Park på østsiden og Olathe i sør.
== Referanser == | | areal = 89.2 | 193,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Hein | 2023-02-04 | John Hein | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 29. august', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn'] | John C. Hein (født 27. januar 1886, død 29. august 1963) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Hein vant en olympisk sølvmedalje i bryting under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den letteste vektklassen; lett fluevekt, bak sin landsmann Robert Curry. Det var fire deltakere i letteste vektklassen, alle fra USA.
| John C. Hein (født 27. januar 1886, død 29. august 1963) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Hein vant en olympisk sølvmedalje i bryting under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den letteste vektklassen; lett fluevekt, bak sin landsmann Robert Curry. Det var fire deltakere i letteste vektklassen, alle fra USA.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv bryting, lett fluevekt fristil USA
== Eksterne lenker ==
(en) John Hein – Olympedia
(en) John Hein – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) John Hein – databaseOlympics.com (arkivert) | John C. Hein (født 27. | 193,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sabina_Panzanini | 2023-02-04 | Sabina Panzanini | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Italienske alpinister', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Meran', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sabina Panzanini (født 16. februar 1972 i provinsen Bolzano) er en italiensk tidligere alpinist.
I junior-VM i alpint 1991 tok hun gull i storslalåm.
Hun deltok i verdenscupen fra 1991 til 2000, og fikk sin første pallplassering i desember 1992 i Steamboat Springs. I løpet av karrieren vant hun tre verdenscuprenn, samtlige i storslalåm.
Hun deltok to ganger i OL, samt i VM 1993, 1996, 1997 og 1999. Hun la opp som aktiv alpinist etter sesongen 1999/2000.
| Sabina Panzanini (født 16. februar 1972 i provinsen Bolzano) er en italiensk tidligere alpinist.
I junior-VM i alpint 1991 tok hun gull i storslalåm.
Hun deltok i verdenscupen fra 1991 til 2000, og fikk sin første pallplassering i desember 1992 i Steamboat Springs. I løpet av karrieren vant hun tre verdenscuprenn, samtlige i storslalåm.
Hun deltok to ganger i OL, samt i VM 1993, 1996, 1997 og 1999. Hun la opp som aktiv alpinist etter sesongen 1999/2000.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sabina Panzanini – Olympedia
(en) Sabina Panzanini – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sabina Panzanini – FIS (alpint)
(en) Sabina Panzanini – ski-db.com | Sabina Panzanini (født 16. februar 1972 i provinsen Bolzano) er en italiensk tidligere alpinist. | 193,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verkebyll | 2023-02-04 | Verkebyll | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Infeksjonssykdommer'] | En verkebyll eller en abscess er en avgrenset oppsamling av puss. En verkebyll kan oppstå i alle kroppsdeler, og er forårsaket av en infeksjon.
Verkebyller oppstår når kroppsvev blir infisert og når kroppen ikke klarer å hindre infeksjonen i å spre seg. Hvite blodceller (leukocytter) kommer til og samler seg i det infiserte området. Da blir det laget puss, som er sammensatt av væske, døde og levende hvite blodceller, dødt vev og bakterier eller andre fremmedlegemer. Hud-abscesser er synlige, røde, hovne og smertefulle. Verkebyller i andre kroppsdeler er ikke like lette å oppdage, noe som kan føre til komplikasjoner.
En lege bør undersøke verkebyllen for å fastslå om det kommer av et fremmed objekt som har kommet inn i kroppen. I så fall kan det være nødvendig med et kirurgisk inngrep for å fjerne det fremmede objektet. Det kan også være nødvendig å tømme verkebyllen for puss ved å stikke hull på den. Pasienten får ofte antibiotika i tillegg, for å hindre videre bakteriespredning.
| En verkebyll eller en abscess er en avgrenset oppsamling av puss. En verkebyll kan oppstå i alle kroppsdeler, og er forårsaket av en infeksjon.
Verkebyller oppstår når kroppsvev blir infisert og når kroppen ikke klarer å hindre infeksjonen i å spre seg. Hvite blodceller (leukocytter) kommer til og samler seg i det infiserte området. Da blir det laget puss, som er sammensatt av væske, døde og levende hvite blodceller, dødt vev og bakterier eller andre fremmedlegemer. Hud-abscesser er synlige, røde, hovne og smertefulle. Verkebyller i andre kroppsdeler er ikke like lette å oppdage, noe som kan føre til komplikasjoner.
En lege bør undersøke verkebyllen for å fastslå om det kommer av et fremmed objekt som har kommet inn i kroppen. I så fall kan det være nødvendig med et kirurgisk inngrep for å fjerne det fremmede objektet. Det kan også være nødvendig å tømme verkebyllen for puss ved å stikke hull på den. Pasienten får ofte antibiotika i tillegg, for å hindre videre bakteriespredning.
== Se også ==
Kvise
Pilonidalcyste
Svulst | En verkebyll eller en abscess er en avgrenset oppsamling av puss. En verkebyll kan oppstå i alle kroppsdeler, og er forårsaket av en infeksjon. | 193,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustav_Thiefenthaler | 2023-02-04 | Gustav Thiefenthaler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 25. juli', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sveits', 'Kategori:Personer fra kanton Unterwalden', 'Kategori:Sveitsiske brytere'] | Gustav Gotthardt Thiefenthaler (født 25. juli 1886 i Sveits, død 14. april 1942 St. Louis i Missouri) var en sveitsisk-amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Thiefenthaler vant en olympisk bronsemedalje i bryting under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i den letteste vektklassen, lett fluevekt, bak Robert Curry og John Hein fra USA. Det var fire deltakere i den letteste vektklassen.
| Gustav Gotthardt Thiefenthaler (født 25. juli 1886 i Sveits, død 14. april 1942 St. Louis i Missouri) var en sveitsisk-amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Thiefenthaler vant en olympisk bronsemedalje i bryting under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i den letteste vektklassen, lett fluevekt, bak Robert Curry og John Hein fra USA. Det var fire deltakere i den letteste vektklassen.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Bronse bryting, lett fluevekt fristil Sveits
== Eksterne lenker ==
(en) Gustav Thiefenthaler – Olympedia
(en) Gustav Thiefenthaler – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gustav Thiefenthaler – databaseOlympics.com (arkivert) | Gustav Gotthardt Thiefenthaler (født 25. juli 1886 i Sveits, død 14. | 193,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GPIF | 2023-02-04 | GPIF | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fond', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | GPIF (Government Pension Investment Fund) er den japanske statens pensjonsinvesteringsfond. Fondet er verdens største pensjonsfond.
| GPIF (Government Pension Investment Fund) er den japanske statens pensjonsinvesteringsfond. Fondet er verdens største pensjonsfond.
== GPIF ==
Ved utgangen av juni 2010 hadde GPIF en investeringsportefølje med en anslått markedsverdi på 116 802,7 milliarder yen (rundt 8 450 milliarder norske kroner). 71 % av dette var investert i japanske obligasjoner, 11 % i japanske aksjer, 8,0 % i internasjonale obligasjoner og 9,1 % i internasjonale aksjer. 17 % var plassert i obligasjoner i FILP (Japans fiskale investeringslåneprogram). Fondets japanske navn er 年金積立金管理運用独立行政法人 (ねんきんつみたてきんかんりうんようどくりつぎょうせいほうじん). Translitterert: Nen-kin tsumi-tate-kin kan-ri un-you doku-ritsu gyou-sei hou-jin. Fondet ser (pr. slutten av 2010) etter eksterne forvaltere som kan foreta investeringer i vekstmarkeder fra slutten av 2011.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Government Pension Investment Fund: Offisiell hjemmeside
== I nyhetene ==
21. oktober 2010, Investment & Pension Asia: "Japan's GPIF looks for external emerging market managers." (på engelsk) av Nenkin Joho om å finne eksterne forvaltere for investeringer i vekstmarkeder.
25. februar 2011, Bloomberg: "Japan Pension Boosting Asset Sales to $48 Billion" (på engelsk) av Keiko Ujikane, Masaki Kondo og Tatsuo Ito om fondets salg av verdipapirer for å betale ut pensjoner til tidligere statsansatte i en aldrende befolkning.
26. februar 2011, Finansavisen lørdag, side 16: Av Thomas Hilmersen om at GPIF ikke lenger er en nettokjøper av japanske statsobligasjoner og de utfordringer dette kan by på for japanske myndigheter i form av lavere etterspørsel etter/høyere renter på statsobligasjoner. | GPIF (Government Pension Investment Fund) er den japanske statens pensjonsinvesteringsfond. Fondet er verdens største pensjonsfond. | 193,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Allylklorid | 2023-02-04 | Allylklorid | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Organiske forbindelser', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-04'] | Allylklorid er organisk forbindelse med kjemisk formel CH2=CHCH2Cl. Denne fargeløse væsken er uløselig i vann men løselig i vanlige organiske løsningsmidler. Det er et vanlig alkyleringsmiddel relevant for å fremstille legemiddel og pesticider. Det er også en komponent i enkelte termoset resiner. Den har en alkengruppe ved siden av, eller "allylisk til", en kloridgruppe.
| Allylklorid er organisk forbindelse med kjemisk formel CH2=CHCH2Cl. Denne fargeløse væsken er uløselig i vann men løselig i vanlige organiske løsningsmidler. Det er et vanlig alkyleringsmiddel relevant for å fremstille legemiddel og pesticider. Det er også en komponent i enkelte termoset resiner. Den har en alkengruppe ved siden av, eller "allylisk til", en kloridgruppe.
== Sikkerhet ==
Allylklorid er giftig og antennelig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
IARC Monograph *Allyl chloride. | Allylklorid er organisk forbindelse med kjemisk formel CH2=CHCH2Cl. Denne fargeløse væsken er uløselig i vann men løselig i vanlige organiske løsningsmidler. | 193,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prairie_Village | 2023-02-04 | Prairie Village | ['Kategori:1940-årene i USA', 'Kategori:38°N', 'Kategori:94°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1940-årene', 'Kategori:Byer i Johnson County i Kansas', 'Kategori:Byer i Kansas', 'Kategori:Sider med kart'] | Prairie Village er en by i Johnson County i Kansas. Byen er en satellittby til Kansas City. Ifølge folketellingen i 2000 var befolkningen 22 072 personer. | Prairie Village er en by i Johnson County i Kansas. Byen er en satellittby til Kansas City. Ifølge folketellingen i 2000 var befolkningen 22 072 personer. | | areal = 16.1 | 193,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tid_i_Russland | 2023-02-04 | Tid i Russland | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Russlands geografi', 'Kategori:Tidssoner'] | Det er elleve tidssoner i Russland fra UTC+2 til UTC+12. Ingen andre land i verden har flere.
Tidssonene er som følger:
De eneste av Russlands føderasjonssubjekter som omfatter mer enn en tidssone er Republikken Sakha, som er delt mellom tidssonene Jakutsk, Vladivostok og Magadan. I 2014 ble Magadantid (Moskva+8) avskaffet da Magadan oblast begynte bruke Vladivostoktid (Moskva+7). En del småbyer inkl Srednekolymsk brukte fortsatt Moskva+8, med nyt navn Srednekolymsktid. I 2016 ble Magadantid restituert.
| Det er elleve tidssoner i Russland fra UTC+2 til UTC+12. Ingen andre land i verden har flere.
Tidssonene er som følger:
De eneste av Russlands føderasjonssubjekter som omfatter mer enn en tidssone er Republikken Sakha, som er delt mellom tidssonene Jakutsk, Vladivostok og Magadan. I 2014 ble Magadantid (Moskva+8) avskaffet da Magadan oblast begynte bruke Vladivostoktid (Moskva+7). En del småbyer inkl Srednekolymsk brukte fortsatt Moskva+8, med nyt navn Srednekolymsktid. I 2016 ble Magadantid restituert.
== Sommertid ==
Det er ikke sommertid i Russland. Sommertid ble innført i Sovjetunionen i 1981. Ordningen ble avskaffet i 2011 ved at klokken ikke ble stilt tilbake om høsten. Normaltiden ble dermed forskjøvet én time frem. I oktober 2014 ble permanent sommertid avskaffet og alle klokker stilt én time tilbake.
== Se også ==
Dekrettid
== Eksterne lenker ==
(en) Maps of time zones in Russia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Time zones of Russia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kart over tidssoner i Russland
Tidssoner i Russland | Det er elleve tidssoner i Russland fra UTC+2 til UTC+12. Ingen andre land i verden har flere. | 193,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hays | 2023-02-04 | Hays | ['Kategori:38°N', 'Kategori:99°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Ellis County i Kansas', 'Kategori:Byer i Kansas', 'Kategori:Sider med kart'] | Hays er en by i Ellis County i Kansas, nær krysset mellom Interstate 70 og U.S. Highway 183. Ifølge folketellingen for 2010 hadde byen en befolkning på 20 510. Byen er fylkessete for Ellis County.
I Hays ligger Fort Hays State University. Hays Larks holder også til i Hays. Hays Larks var vinnere av Jayhawk Collegiate League i mesteparten av 1900-tallet.
Byens hovedavis er The Hays Daily News som kommer ut seks dager i uka.
| Hays er en by i Ellis County i Kansas, nær krysset mellom Interstate 70 og U.S. Highway 183. Ifølge folketellingen for 2010 hadde byen en befolkning på 20 510. Byen er fylkessete for Ellis County.
I Hays ligger Fort Hays State University. Hays Larks holder også til i Hays. Hays Larks var vinnere av Jayhawk Collegiate League i mesteparten av 1900-tallet.
Byens hovedavis er The Hays Daily News som kommer ut seks dager i uka.
== Referanser == | | areal = 19.7 | 193,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IMI-Kirken | 2023-02-04 | IMI-Kirken | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Menigheter i Stavanger'] | IMI-kirken i Stavanger er en karismatisk kristen menighet. Kirken har sitt utspring fra Normisjon.
Hovedpastorer og ledere er Geir og Hanne Therese Loftesnes, hovedleder for IMI-bevegelsen er Egil Elling Ellingsen.
Navnet IMI er en forkortelse for IndreMIsjonen. IMI-kirken i seg selv er en organisasjon, med flere "datterorganisasjoner" under seg. Disse inkluderer menigheten selv, IMI Internasjonal, bibelskolen Acta, barnearbeid (IMI-gjengen), ungdomsarbeid (JOIN) og Impuls.
De har etterhvert blitt kjent for ungdomskonferansen IMPULS, som samler ungdommer i Stavanger og Trondheim hvert år, og begynte fra 2012 også å arrangere konferansen i Tsjekkia. I dag er IMPULS også etablert i Thailand og i Kambodsja.
IMI-kirkens internasjonale arbeid har vokst videre fra disse landene og er i dag gjennom Agenda1 i relasjon med kirker i land på fire kontinenter.
| IMI-kirken i Stavanger er en karismatisk kristen menighet. Kirken har sitt utspring fra Normisjon.
Hovedpastorer og ledere er Geir og Hanne Therese Loftesnes, hovedleder for IMI-bevegelsen er Egil Elling Ellingsen.
Navnet IMI er en forkortelse for IndreMIsjonen. IMI-kirken i seg selv er en organisasjon, med flere "datterorganisasjoner" under seg. Disse inkluderer menigheten selv, IMI Internasjonal, bibelskolen Acta, barnearbeid (IMI-gjengen), ungdomsarbeid (JOIN) og Impuls.
De har etterhvert blitt kjent for ungdomskonferansen IMPULS, som samler ungdommer i Stavanger og Trondheim hvert år, og begynte fra 2012 også å arrangere konferansen i Tsjekkia. I dag er IMPULS også etablert i Thailand og i Kambodsja.
IMI-kirkens internasjonale arbeid har vokst videre fra disse landene og er i dag gjennom Agenda1 i relasjon med kirker i land på fire kontinenter.
=== Kontroverser ===
IMI-kirken har holdt helbredelseskonferanser med trekkplastere som den kanadiske pastoren Randy Clarck som hevder han han helbrede sykdom og har evnen til å "gi andre helbredelses egenskaper". Gunnar Tjomlid uttalte skepsis til påstandene om healing, og mente at det var fare for utnyttelse av folk som var sårbare og desperate.I tillegg har det kommet kritikk rundt statsstøtte relatert til studieprogram om healing og profeti på bibelskolen ACTA som er drevet av kirken.I 2004 ble kirken dømt til å betale erstatning og oppreisning til en 59 år gammel mann som ble presset ut av jobben i kirken.
== IMPULS ==
=== Konferansen ===
IMPULS-konferansen er en kristen ungdomskonferanse som samler ungdommer i Stavanger og Trondheim i januar/februar hvert år. Foruten disse to byene, hvor Impuls' to baser er plassert, har konferansen også blitt arrangert i Kristiansand, på Lista, på Os, i Tromsø og i Thailand. Den ble startet i og av IMI-Kirken i Stavanger under navnet "Millenium" ved tusenårsskiftet, og ble etterhvert hetende IMPULS. Fra 2002 har den vært avholdt i IMI-Kirkens lokaler i Stavanger.
Den ble også plantet til Trondheim, og er der drevet av Salem Menighet. Konferansen har i de siste årene hatt et større fokus på rettferdighet. IMPULS arrangerer også lederdager i forbindelse med sine konferanser.
=== Musikk ===
Flere lovsangplater har blitt spilt inn og gitt ut under og i etterkant av noen av disse konferansene:
==== Vil se mer (2003) ====
==== Skriv din historie (2006) ====
Platen ble spilt inn live på Impuls 06 i Stavanger.
==== For alltid trofast (2008) ====
Platen ble først utgitt i januar 2008, men ble ikke tilgjengelig på iTunes før i april 2010. Plata ble spilt inn i studio.
==== Sult (2010) ====
Platen ble spilt inn i studio og delt ut på Impuls-konferansene i 2010. Plata inneholdt åtte nye sanger og to salmer med ny "Impulsdrakt".
==== Utbryter (2011) ====
Platen ble spilt inn på live "konferanse Stavanger A" 2011.
==== Makter alt - EP (2012) ====
EPen ble spilt inn live på "konferanse Trondheim" 2012.
==== Gjenklang - EP (2013) ====
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
IMI-Kirkens egne hjemmesiderUngdomskonferansen IMPULS
Ungdomskonferansen IMPULSIMI Internasjonal siste nyheter | IMI-kirken i Stavanger er en menighet med over 1000 medlemmer, og driver mye arbeid for flere generasjoner. Hovedpastorer og ledere er Geir og Hanne Therese Loftesnes, hovedleder for IMI-bevegelsen er Egil Elling Ellingsen. | 193,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MT_%C2%ABSirius_Star%C2%BB | 2023-02-04 | MT «Sirius Star» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetankere', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-05', 'Kategori:Skip bygget i Sør-Korea', 'Kategori:Skip fra 2008', 'Kategori:Somalias historie'] | MT «Sirius Star» er et tankskip under liberisk flagg i VLCC-klassen, eid av Vela International Marine, et datterselskap til det saudiske oljeselskapet Saudi Aramco.
Fartøyet er 330 meter langt og kan laste 320 000 000 liter råolje. Det ble bygd av Daewoo Shipbuilding & Marine Engineering i Sør-Korea og ble sjøsatt den 28. mars 2008.
| MT «Sirius Star» er et tankskip under liberisk flagg i VLCC-klassen, eid av Vela International Marine, et datterselskap til det saudiske oljeselskapet Saudi Aramco.
Fartøyet er 330 meter langt og kan laste 320 000 000 liter råolje. Det ble bygd av Daewoo Shipbuilding & Marine Engineering i Sør-Korea og ble sjøsatt den 28. mars 2008.
== Kapring i november 2008 ==
Skipet fikk internasjonal oppmerksomhet da det fullastet og med et internasjonalt mannskap på 25 – de fleste fra Filippinene – ble kapret av somaliske pirater den 15. november 2008 og dermed ble det største skipet så langt som var blitt tatt av pirater. Den 20. november krevde piratene 25 millioner dollar innen ti dager som løsepenger. Om dette ikke ble oppfylt, sa Mohamed Said, en av piratene, at de «kom til å foreta tiltak som kan bli skjebnesvangre». Hva som var ment var uklart.
== Eksterne lenker ==
(en) Sirius Star (ship, 2008) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MT «Sirius Star» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MT «Sirius Star» er et tankskip under liberisk flagg i VLCC-klassen, eid av Vela International Marine, et datterselskap til det saudiske oljeselskapet Saudi Aramco. | 193,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Contra_vim_mortis_non_crescit_herba_in_hortis | 2023-02-04 | Contra vim mortis non crescit herba in hortis | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk'] | Contra vim mortis non crescit herba in hortis er et latinsk ordtak som betyr «det finnes ingen urt i hagen som er sterkere enn dødens makt». Ordtaket blir ofte tillagt kong Sigismund III av Polen. Han skal ha sagt dette på sitt dødsleie.
Ordtaket kan forstås som en bekjennelse av dødens uunngåelighet, og der man finner uttrykket brukt i dag, er gjerne innen kretser som jobber med kroppens aldringsprosesser.
| Contra vim mortis non crescit herba in hortis er et latinsk ordtak som betyr «det finnes ingen urt i hagen som er sterkere enn dødens makt». Ordtaket blir ofte tillagt kong Sigismund III av Polen. Han skal ha sagt dette på sitt dødsleie.
Ordtaket kan forstås som en bekjennelse av dødens uunngåelighet, og der man finner uttrykket brukt i dag, er gjerne innen kretser som jobber med kroppens aldringsprosesser.
== Referanser == | Contra vim mortis non crescit herba in hortis er et latinsk ordtak som betyr «det finnes ingen urt i hagen som er sterkere enn dødens makt». Ordtaket blir ofte tillagt kong Sigismund III av Polen. | 193,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heine_Totland | 2023-02-04 | Heine Totland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Deltakere i Stjernekamp', 'Kategori:Farmen-deltakere', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Personer fra Bømlo kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Heine Totland (født 16. oktober 1970) er en norsk musiker. Han vokste opp på Totland på Moster. Totland har klassisk utdannelse og var en av initiativtakerne bak mannskoret Gli Scapoli. Han har deltatt i flere musikaloppsetninger til Bømlo Musikallaug, blant annet Jesus Christ Superstar, Les Misérables og Chess (som Freddy Trumper) i Moster Amfi på Bømlo. I 2009 spilte han Harry i musikalen Mamma Mia!.
Heine Totland har turnert sammen med Gisle Børge Styve, kjent fra NRK-programmet Beat for beat, noe som endte med den populære fremføringen av «Bohemian Rhapsody» av Queen høsten 2007 i Beat for Beat.
Hans første soloalbum, Tough Times for Gentlemen, kom ut i november 2005. Oppfølgeren The Sunny Side kom 25. mai 2009. I 2010 var han med i Melodi Grand Prix med låten «The Best of Me Is You».
Totland hadde i 2010–2012 suksess som Buddy Holly i showet med musikk fra rockelegenden ved samme navn.
Han vr gift med Silje Nergaard til 2022 og bor på Ekeberg i Oslo. Sammen har de to døtre og en sønn.
Han med i 6 sesong av Farmen kjendis.
| Heine Totland (født 16. oktober 1970) er en norsk musiker. Han vokste opp på Totland på Moster. Totland har klassisk utdannelse og var en av initiativtakerne bak mannskoret Gli Scapoli. Han har deltatt i flere musikaloppsetninger til Bømlo Musikallaug, blant annet Jesus Christ Superstar, Les Misérables og Chess (som Freddy Trumper) i Moster Amfi på Bømlo. I 2009 spilte han Harry i musikalen Mamma Mia!.
Heine Totland har turnert sammen med Gisle Børge Styve, kjent fra NRK-programmet Beat for beat, noe som endte med den populære fremføringen av «Bohemian Rhapsody» av Queen høsten 2007 i Beat for Beat.
Hans første soloalbum, Tough Times for Gentlemen, kom ut i november 2005. Oppfølgeren The Sunny Side kom 25. mai 2009. I 2010 var han med i Melodi Grand Prix med låten «The Best of Me Is You».
Totland hadde i 2010–2012 suksess som Buddy Holly i showet med musikk fra rockelegenden ved samme navn.
Han vr gift med Silje Nergaard til 2022 og bor på Ekeberg i Oslo. Sammen har de to døtre og en sønn.
Han med i 6 sesong av Farmen kjendis.
== Diskografi ==
AlbumTough Times for Gentlemen (2005)
The Sunny Side (2009)Singler/EP-erAtlantis (2004)
Happy as I Am (2005)
Crying Shame (2005)
Oh. June (2008)
Sunny Side (2009)
Our Last Summer (2009)
The Best of Me Is You (2010)
Heaven's Came Down (2011), med Gisle Børge Styve og Stavanger Gospel Company
Gje meg en dag (2013), med Stine Larsen
Heines sommerfavoritter Vol. 1 (2018)
Heines sommerfavoritter Vol. 2 (2018)
=== State ===
State (2002)SinglerAllelu (2000)
Afrika (2002)
Crying Shame (2002)
=== Gli Scapoli ===
AlbumEverything Must Change (1997), med Reza AghamirSingler/EP-erEverything Must Change/You'll Never Walk Alone (1997)
Everything Must Change (1997)
=== Deltar på ===
The Walt Disney Company: Pocahontas – Fortellingen og sanger fra filmen (1995)
Vestlandsfanden: Ei god stund – Med tekster av Kjartan Fløgstad (1996)
Silje Nergaard: Hjemmefra (1996)
Mannssambandet: Toner fra himlen (1996)
Jahn Teigen: Lys (1996)
Nils Einar Vinjor: Sjonglør (1997)
Tor Endresen og Rune Larsen: Nære ting (1998)
Gisle Kverndokk og Øystein Wiik: Songs from Sophie's World the Musical (1998)
Silje Nergaard: Port of Call (2000)
Vazelina Bilopphøggers: Hjulkalender (2000)
Carola: Sov på min arm (2001)
Jenny Jenssen og Septimus: 12 rette (2001)
Sissel Kyrkjebø: Sissel in Symphony (2001)
Sigvart Dagsland: Soul Ballads (2001)
Silje Nergaard: At First Light (2001)
Miki N'Doye Orchestra: Joko (2002)
Køhn/Johansen: Shadows (2003)
Køhn/Johansen: Angels (2003)
Silje Nergaard: Nightwatch (2003)
Sam & Mark: The Sun Has Come Your Way (2004)
Ragnar Bjerkreim og Edvard Hoem: Kong David (2004)
Vazelina Bilopphøggers: Bedre hell' all medisin! (2005)
Camilla Maria Myrås: Diving With Dionysos (2004)
Silje Nergaard: Be Still My Heart – The Essential (2005)
Silje Nergaard: Darkness Out of Blue (2007)
Nils Wülker: Safely Falling (2007)
Edel Records: Good Life – Songs Zum Träumen (2007)
Jan Eggum og Bjørn Eidsvåg: Frk. Hjerteknuser (2007)
ACT: Magic Nordic Voices (2007)
Astrid Kloster: Spor (2007)
Jan Eggum: Hjerteknuser (2007)
Prince-tribute: Shockadelica – 50th Anniversary Tribute to the Artist Known as Prince (2008)
Nils Wülker: Turning the Page (2008)
Edel Records: Für Sie – Love Songs (2008)
Edel Records: The Jazzymental Softmix (2008)
Edel Records: Sex, Sounds & N.Y. City (2008)
Folkets gave: Gnist og glede – 18 artister fra vest bidrar til folkets gave (2008)
Kreftomsorg Rogaland: Uten deg (2008)
Silje Nergaard: A Thousand True Stories (2009)
Edel Records: Night Café – A Fine Selection of Smooth 'n' Easy Feelgood Tracks (2009)
Melodi Grand Prix 2010: Melodi Grand Prix 2010 (2010)
Silje Hrafa: Frelsesarmeens juleplate 2010 (2010)
Trang Fødsel: Ryktet (2011)
Frelsesarmeen: 10 år med Frelsesarmeens jule-CD (2011)
Witz: Rendez-vous Voyage (2012)
Silje Nergaard: Chain of Days (2015)
Stavanger Gospel Choir: Julens sang (2017)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heine Totland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heine Totland på Internet Movie Database
(no) Heine Totland hos Sceneweb
(en) Heine Totland hos The Movie Database
(en) Heine Totland på Discogs
(en) Heine Totland på MusicBrainz
(en) Heine Totland på Songkick
YouTube: Se Heine Totland og Gisle Børge Styve fremføre i Bohemian Rhapsody i Beat for Beat 2007. | Heine Totland (født 16. oktober 1970) er en norsk musiker. | 193,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Greske_mynter | 2023-02-04 | Greske mynter | ['Kategori:Antikkens Hellas', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Europeisk valuta', 'Kategori:Mynter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Greske mynter fra antikkens Hellas kan bli delt i tre perioder (som med det meste av andre greske kunstformer): arkaisk tid, klassisk tid og hellenistisk tid. Den arkaiske tidsepoken strekker seg fra myntpreging ble innført i den greske verden en gang rundt år 600 f.Kr. og fram til perserkrigene omtrent rundt år 480 f.Kr. Den klassiske perioden begynner deretter og varer fram til erobringene til Aleksander den store omtrent år 330 f.Kr. hvor den hellenistiske perioden begynner og varer fram til Romerriket oppsluker den greske verden på 100-tallet f.Kr. De greske byene fortsatte å produsere sine egne mynter i ytterligere noen århundrer under romersk styre, da kalt for romerske provinsmynter.
| Greske mynter fra antikkens Hellas kan bli delt i tre perioder (som med det meste av andre greske kunstformer): arkaisk tid, klassisk tid og hellenistisk tid. Den arkaiske tidsepoken strekker seg fra myntpreging ble innført i den greske verden en gang rundt år 600 f.Kr. og fram til perserkrigene omtrent rundt år 480 f.Kr. Den klassiske perioden begynner deretter og varer fram til erobringene til Aleksander den store omtrent år 330 f.Kr. hvor den hellenistiske perioden begynner og varer fram til Romerriket oppsluker den greske verden på 100-tallet f.Kr. De greske byene fortsatte å produsere sine egne mynter i ytterligere noen århundrer under romersk styre, da kalt for romerske provinsmynter.
== Arkaisk tid ==
Mynter ble oppfunnet i områdene Lydia og Jonia i Anatolia, muligens i byen Efesos, en gang i tiden 650-600 f.Kr. (de ble uavhengig oppfunnet i Kina og India på samme tid, en gang rundt år 600 f.Kr.). En viktig kilde for metallutvinning som ble brukt for å prege mynter kom fra elven Pactolus i nærheten av Sardis og Egeerhavet hvor det var avleiringer av gull blandet med så mye som 40 prosent sølv og en del kobber. Slike gull-sølv-blandinger er kalt for elektrum. De tidligste myntene ble gjort av elektrum med en konsentrasjon av 55 prosent gull, 45 prosent sølv og 1-2 prosent kobber og hadde ingen formgivning eller en del tilsynelatende tilfeldig overflate skraping på den ene siden og et avtrykk på den andre siden.
Den første bimetalliske valuta av rent gull- og sølvmynter ble introdusert i løpet av regimet til kong Krøsus i Sardis (561-547 f.Kr.) som brukte en formgivning av en løve og en okse på den ene siden og den andre med fortsatt et avtrykk. På denne tiden hadde bruken av mynter spredt seg til det greske fastlandet og til mange greske kolonier fra Svartehavet til Sicilia og sørlige Italia (Magna Graecia).
I den arkaiske perioden ble mynter preget ganske grove sammenlignet med senere standarder. De var hovedsakelig små, runde skiver av gull, sølv eller bronse avtrykket med et geometrisk formgivning eller et symbol for indikere hvilken by den kom fra. Etterhvert som teknikkene for myntpreging utviklet seg ble myntene stadig mer standardiserte som flate, runde objekter med konvensjonen av å plassere en avbildning av den guddommen som beskyttet den byen som hadde utstedt mynten. Dyresymboler som bier (hellig for Artemis) i Efesos, skilpadder i Egina, eller en ugle (hellig for Athene) i Athen, ble også vanlige.
Den greske verden var delt i minst et hundre selvstyrte bystater og byer, og de fleste av disse preget sine egne mynter. En del mynter sirkulerte vidt og langt unna den byen som de hadde blitt utstedt i, noe som indikerer at ble brukt i handelen mellom byene. Det første eksempelet synes å være en drakme av sølv fra Egina. Etterhvert som slike mynter sirkulerte mer vidtomfattende ble mynter fra andre byer i økende grad preget med samme vektstandard (vektstandarden av drakme fra Egina var på 6,1 gram), skjønt markert med symboler på opphavsbyen. Dette er ganske likt dagens Euromynter som er kjennbare fra et bestemt land, men som kan brukes over hele eurosonen.
Ulike vektstandarder eksisterte samtidig, noe som kan indikere på ulike handelsallianser, Omtrent år 510 f.Kr. begynte Athen å produsere mynten tetradrakme i fint sølv (fire drakme). Ettersom Athen og Egina var fiender ble denne preget med en annen vektstandard, den «attiske» standarddrakme på 4,3 gram. Over tid dominerte Athen handelen med sin gode tilgang på sølv fra gruvene i Lavrion, noe som førte til at tetradrakme ble en ny vektstandard og den mest benyttede i den klassiske tiden av Aleksander den store og av senere hellenistiske monarker.
Ordet drakme betyr «en håndfull». Drakme kunne bli delt i seks oboler (fra det greske ord for «bit jern»).
== Klassisk tid ==
I den klassiske perioden kom gresk myntpregning på et høyt nivå når det gjaldt teknisk og estetisk kvalitet. Større byer produserte en rekke mynter av fint sølv og gull, de fleste bar på myntens ene side et portrett av byens guddommelige beskytter, eller av en legendarisk helt. På den andre siden var det et symbol for byen på visse mynter. En del mynter hadde et visuelt ordspill: mynter fra Rhodos hadde en rose, ettersom det greske ordet for rose er rhodon. Bruken av inskripsjoner på mynter var et trekk som spredte seg, vanligvis navnet på byen. Rike byer på Sicilia produserte en del særlig fine mynter. Store dekadrakmer i sølv (ti drakmer) fra Siracusa er sett på av mange samlere som de vakreste mynter som ble produsert i antikken, kanskje gjennom alle tider.
Bruken av mynter i propagandahensikt var en gresk oppfinnelse. Mynter er verdigjenstander, bestandige, og går gjennom mange hender. I en tid uten nyhetsaviser eller andre massemedia var de en ideell måte å spre et politisk budskap på. Den første av slike mynter var en jubileumsmynt, en dekadrakme utstedt av Athen etter at grekerne sto igjen som seierherrer i perserkrigene. På disse myntene ble Athens ugle avbildet seende direkte på tilskueren med vingene utstrakt, mens den holdt en gren med olivenblader. Budskapet var at Athen var mektig og seierrik, men også fredselskende.
== Hellenistisk tid ==
Den hellenistiske perioden var karakterisert av en spredning av gresk kultur over mesteparten av den kjente verden. Gresktalende kongedømmer ble etablert i Egypt og Syria, og for en tid også i Iran og så langt unna som i dagens Afghanistan og nordvestlige India. Greske handelsmenn spredde greske mynter over hele dette omfattende området, og de nye kongedømmene begynte snart å produsere deres egne mynter i gresk stil. Ettersom disse kongedømmene var langt større og rikere enn de enkelte greske bystater i den klassiske tiden tenderte deres mynter til å bli masseprodusert, foruten også større og oftere i gull. De manglet ofte den estetiske kvalitet som mynter i tidligere perioder hadde.
Dog, en del gresk-baktriske mynter, og de av deres etterfølgere i India, indo-grekerne, er betraktet som de vakreste eksempler på gresk myntkunst med «en vakker blanding av realisme og idealisme», inkludert de største mynter som ble preget i den hellenistiske verden: den største gullmynten ble preget av Eucratides I (regjerte 171 f.Kr. – 145 f.Kr.), den største sølvmynt var av den indo-greske kong Amyntas (regjerte ca. 95 f.Kr. – 90 f.Kr.). Portrettene «viste en grad av individualitet som aldri ble overgått av de ofte bleke avbildningene til deres kongelige samtidige i vest».De mest påfallende nye trekket av hellenistiske mynter var bruken av portretter av levende personer, kongene selv. Den praksisen begynte på Sicilia, men var mislikt av andre grekere som hubris (hovmot). Men kongene i ptolemeerske Egypt og Selevkidrikets Syria hadde ingen slike skrupler og utstedte praktfulle gullmynter med deres egne portretter på den ene siden og symbolet for staten på den andre siden. Navnene på kongene ble hyppig skrevet på myntene. Dette etablerte et mønster og en sedvane som har holdt seg siden: en portrett av kongen, vanligvis en i profil og i en heroisk positur på den andre siden med monarkens navn ved siden av, og et våpenskjold eller et annet symbol for staten på den motsatte siden.
== Mynting ==
Alle greske mynter ble håndlagd i motsetningen til å bli valset og preget som moderne mynter. Formgivningen for myntens bakside ble gravert (in incuso) i en jernblokk, en pregestempel eller matrise. Formgivningen på motsatt side ble gravert i en tilsvarende blokk. Myntplater av gull, sølv eller bronse, oppvarmet til den var myk, ble deretter plassert mellom de to blokkene og slått hardt med en hammer, stanse formgivningen inn i begge sider av mynten.Dette var en grov teknikk og hadde en stor feilfrekvens slik at den høye tekniske standard som de beste greske mynter hadde, perfekt sentrering av bildet på mynten, relieff over hele mynten, kantenes skarphet, er det beundringsverdige testamentet til gresk perfeksjonisme.
== Antikke greske mynter i dag ==
De beste greske mynter er sjeldne og kostbare, og mange kan kun bli sett i museer. Blant de beste er det Nasjonale numismatiske museum i Athen, British Museum, og Det amerikanske numismatiske samfunn i New York. Et aktivt marked i både høy kvalitet og vanlige antikke mynter eksisterer, dominert av auksjonshus i USA og i Europa. Mengder av greske mynter kan fortsatt bli funnet i Europa og i Midtøsten, og mange av disse myntene finner sin vei inn i de kjøpekraftige samlermarkedene, ofte via Internett. Mynter er den eneste kunstform fra den antikke verden som er bestandige og tallrike nok til at de er innenfor økonomisk rekkevidde for vanlige samlere.
== Referanser ==
== Se også ==
Gresk kunst i antikken
Selevkidrikets mynter
Indiske mynter
== Litteratur ==
Head, Barclay V. (1911): Historia Numorum; A Manual of Greek Numismatics, Oxford: Clarendon Press.
Grierson, Philip (1975): Numismatics, Oxford, Oxford University Press ISBN 0198850980
Jenkins, H.K. (1990): Ancient Greek Coins, Seaby, ISBN 1-85264-014-6
Kayhan, Muharram & Konuk, Koray (2003): From Kroisos to Karia; Early Anatolian Coins from the Muharrem Kayhan Collection, ISBN 975-8070-61-4
Kraay, Colin M. (1976): Archaic and Classical Greek Coins, New York: Sanford J. Durst, ISBN 0-915262-75-4.
Melville Jones, John R.: Testimonia Numaria. Greek and Latin texts concerning Ancient Greek Coinage, 2 vols (1993 and 2007), London, Spink, 0-907-05-40-0 and 978-1-902040-81-3.
Ramage, Andrew and Craddock, Paul (2000): King Croesus' Gold; Excavations at Sardis and the History of Gold Refining, Trustees of the British Museum, ISBN 0-7141-0888-X.
Rutter N. K, Burnett A. M., Crawford M. H., Johnston A. E.M., Jessop Price M (2001): Historia Numorum Italy, London: The British Museum Press, ISBN 0-7141-1801-X.
Sayles, Wayne G.: «Ancient Coin Collecting III: Numismatic Art of the Greek World»
Sear, David: «Greek Coins and Their Values: Volume 1», London: Spink.
Sear, David: «Greek Coins and Their Values: Volume 2» London: Spink.
Seltman, Charles (1933): Greek Coins, London: Methuen & Co., Ltd.
Thompson M., Mørkholm O., Kraay C. M. (red.): An Inventory of Greek Coin Hoards, (IGCH). New York, 1973
== Eksterne lenker ==
(en) Ancient Greek coins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ancient Greek coins – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
International Numismatic Commission
The British Academy
Sylloge Nummorum Graecorum in UK
American Numismatic Society
Perseus Project at Tuft University
American Numismatic Society – en søkemotor for greske mynter
Wildwinds: a database for Greek and Roman coins - includes images
CoinArchives.com: En stor database for mynter som tidligere er solgt via auskjon, inkludert bilder og priser
National Numismatic Museum, Athens
Historia Numorum: A Manual of Greek Numismatics
Hellenic Numismatic Society
History of the Greek coins And presentation of the Greek modern coins
Online numismatic exhibit: «This round gold is but the image of the rounder globe» (H.Melville). The charm of gold in ancient coinage
Asia Minor Coins History and index/photo gallery of ancient Greek and Roman coins from Asia Minor (Anatolia/Tyrkia) | Greske mynter fra antikkens Hellas kan bli delt i tre perioder (som med det meste av andre greske kunstformer): arkaisk tid, klassisk tid og hellenistisk tid. Den arkaiske tidsepoken strekker seg fra myntpreging ble innført i den greske verden en gang rundt år 600 f. | 193,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Junction_City | 2023-02-04 | Junction City | ['Kategori:Pekere'] | Junction City er navnet på flere steder i USA og andre steder:
| Junction City er navnet på flere steder i USA og andre steder:
== USA ==
Junction City (Arkansas)
Junction City (California)
Junction City (Georgia)
Junction City (Illinois)
Junction City (Kansas)
Junction City (Kentucky)
Junction City (Louisiana)
Junction City (Missouri)
Junction City (Ohio)
Junction City (Oregon)
Junction City (Washington)
Junction City (Wisconsin)
== Andre steder ==
Operation Junction City – en større trefning under Vietnamkrigen
FOB Junction City – en U.S. forward operating base i Ramadi i Iraq | Junction City er navnet på flere steder i USA og andre steder: | 193,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pecos_(elv) | 2023-02-04 | Pecos (elv) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i New Mexico', 'Kategori:Elver i Texas', 'Kategori:Elver i USA', 'Kategori:Nedbørfelt til Atlanterhavet i USA', 'Kategori:Nedbørfelt til Mexicogolfen'] | Pecos er ei elv i New Mexico og Texas i USA. Den begynner ved småbyen Pecos i New Mexico, og er 1490 kilometer lang. Den renner gjennom den østlige delen av delstaten og videre inn i det vestlige Texas, før den munner ut i Rio Grande nær Del Rio. Elva drenerer et nedbørfelt på rundt 115 000 km².
Elva er i New Mexico oppdemt ved Avalon og McMillan. Demningene ble bygget for å irrigere rundt 10 000 ha, som en del av et prosjekt startet i 1906. I Texas er elva oppdemt ved Red Bluff-demningen som danner Red Bluff-reservoaret. Den delen av reservoaret som strekker seg inn i New Mexico utgjør det laveste punktet i den delstaten. New Mexico og Texas hadde tidligere en strid om vannrettighetene til elva, som ble avgjort av den føderale regjeringen i 1949.
Elva spilte en stor rolle under spanjolenes utforskning av Texas.
I siste halvdel av 1800-tallet var «vest for Pecos» en henvisning til det barske grenselandet i Det ville vesten. Området vest for Pecos er i delstaten Texas' vedkommende en egen geografisk region, Trans-Pecos. I mer utvidet forstand benyttes Trans-Pecos om hele området mellom Pecos og Rio Grande, også det område som er inne i New Mexico.
Deler av elva ble 6. juni 1990 fredet som «National Wild and Scenic River».
| Pecos er ei elv i New Mexico og Texas i USA. Den begynner ved småbyen Pecos i New Mexico, og er 1490 kilometer lang. Den renner gjennom den østlige delen av delstaten og videre inn i det vestlige Texas, før den munner ut i Rio Grande nær Del Rio. Elva drenerer et nedbørfelt på rundt 115 000 km².
Elva er i New Mexico oppdemt ved Avalon og McMillan. Demningene ble bygget for å irrigere rundt 10 000 ha, som en del av et prosjekt startet i 1906. I Texas er elva oppdemt ved Red Bluff-demningen som danner Red Bluff-reservoaret. Den delen av reservoaret som strekker seg inn i New Mexico utgjør det laveste punktet i den delstaten. New Mexico og Texas hadde tidligere en strid om vannrettighetene til elva, som ble avgjort av den føderale regjeringen i 1949.
Elva spilte en stor rolle under spanjolenes utforskning av Texas.
I siste halvdel av 1800-tallet var «vest for Pecos» en henvisning til det barske grenselandet i Det ville vesten. Området vest for Pecos er i delstaten Texas' vedkommende en egen geografisk region, Trans-Pecos. I mer utvidet forstand benyttes Trans-Pecos om hele området mellom Pecos og Rio Grande, også det område som er inne i New Mexico.
Deler av elva ble 6. juni 1990 fredet som «National Wild and Scenic River».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pecos River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Pecos er ei elv i New Mexico og Texas i USA. Den begynner ved småbyen Pecos i New Mexico, og er 1490 kilometer lang. | 193,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Junction_City_(Kansas) | 2023-02-04 | Junction City (Kansas) | ['Kategori:39°N', 'Kategori:96°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Geary County', 'Kategori:Byer i Kansas', 'Kategori:Sider med kart'] | Junction City er en by i Geary County i Kansas. Ved folketellingen i 2010 hadde byen 23 353 innbyggere. Byen er fylkessete for Geary County. U.S. Army basen Fort Riley ligger i nærheten.
| Junction City er en by i Geary County i Kansas. Ved folketellingen i 2010 hadde byen 23 353 innbyggere. Byen er fylkessete for Geary County. U.S. Army basen Fort Riley ligger i nærheten.
== Referanser == | | areal = 19.7 | 193,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hutchinson | 2023-02-04 | Hutchinson | ['Kategori:38°N', 'Kategori:97°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Kansas', 'Kategori:Byer i Reno County', 'Kategori:Sider med kart'] | Hutchinson er den største byen og fylkessete i Reno County i Kansas, 39 miles (63 km) nordvest for Wichita, langs Arkansas River. Ved folketellingen i 2010 hadde byen 42 080 innbyggere.Hver september holdes Kansas State Fair i byen, og i mars avholdes National Junior College Athletic Association (NJCAA) Basketball turneringen i byen. Byen er også hjem for romfartsmuseet, Kansas Cosmosphere and Space Center, som ligger like ved forlystelsesplassen/markedsplassen.
| Hutchinson er den største byen og fylkessete i Reno County i Kansas, 39 miles (63 km) nordvest for Wichita, langs Arkansas River. Ved folketellingen i 2010 hadde byen 42 080 innbyggere.Hver september holdes Kansas State Fair i byen, og i mars avholdes National Junior College Athletic Association (NJCAA) Basketball turneringen i byen. Byen er også hjem for romfartsmuseet, Kansas Cosmosphere and Space Center, som ligger like ved forlystelsesplassen/markedsplassen.
== Referanser == | | areal = 54.9 | 193,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_f%C3%B8rste_Eelam-krigens_tidslinje | 2023-02-04 | Den første Eelam-krigens tidslinje | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Den etniske konflikten på Sri Lanka', 'Kategori:Språkvask 2021-08', 'Kategori:Tidslinjer'] | Den første Eelam-krigen er navnet gitt til den innledende første fasen av den etniske konflikten på Sri Lanka mellom den srilankiske regjeringen og den tamilske separatistsbevegelsen LTTE i årene mellom 1983 og 1987. Det hadde allerede vært etniske spenning over en årsrekke siden begynnelsen på 1970-årene idet flere tamilske militante grupper tok i bruk voldelige midler mot statsmyndighetene. I den 23. juli 1983 gjennomført LTTE et dødelige overfall på en militærpatrulje i Jaffna der 13 regjeringssoldater ble drept. Nyhetene om det blodige overfallet fulgt til den blodige Black July (svart juli) med fryktelige opptøyer som raskt utartet i skånselsløse massemord mot sivile tamiler av rasende singaleserne. «Black July» regnes som begynnelsen på den væpnede etniske konflikten på Sri Lanka og forvarslet «den første Eelam-krigen».
I begynnelsen av konflikten var det flere tamilske væpnede bevegelser deriblant LTTE som sjeldent samarbeidet splittet av ulike politiske retningslinjer mot statsmyndighetene som var relativt sent med å starte konvensjonelle krigshandlinger med deres militæret. Konflikten så bruk av terror og motterror mellom alle parter med brutale konsekvenser for sivilbefolkningen og massive brudd på menneskerettigheter i tillegg til indre strid mellom de tamilske bevegelsene. I løpet av årene hadde LTTE smeltet seg med eller brutalt utryddet nesten alle andre militante tamilske bevegelser med en skruppelløshet. Fredsforhandlingene i 1985 mellom LTTE og regjeringen sluttet uten resultater og krigen fortsatte for andre to år. De første sanne konvensjonelle militære operasjoner kom i 1987 etter regjeringen gav tillatelse til det srilankiske militæret om å rykke ut i styrke mot de stadige sterkere LTTE militante.
Regjeringsstyrkene presset LTTE helt tilbake til Jaffna by og man synet en mulighet om å avslutte den blodige konflikten, men India intervenert i en såkalte humanitær intervensjon og tvunget regjeringen i Colombo til å inngå nye forhandlinger med den indiske regjeringen for å avslutte konflikten. I juli 1987 trakk de srilankiske troppene seg fra den nordlige Sri Lanka, overrekket den militære kontrollen til de indiske fredsbevarende styrkene som rykket inn.
Den indisk-srilankiske overenskomsten avsluttet den første Eelam-krigen etter LTTE så seg tvunget til å gå med på å akseptere fredsplanen. Men det kom snart alvorlige uenigheter mellom LTTE og inderne.
| Den første Eelam-krigen er navnet gitt til den innledende første fasen av den etniske konflikten på Sri Lanka mellom den srilankiske regjeringen og den tamilske separatistsbevegelsen LTTE i årene mellom 1983 og 1987. Det hadde allerede vært etniske spenning over en årsrekke siden begynnelsen på 1970-årene idet flere tamilske militante grupper tok i bruk voldelige midler mot statsmyndighetene. I den 23. juli 1983 gjennomført LTTE et dødelige overfall på en militærpatrulje i Jaffna der 13 regjeringssoldater ble drept. Nyhetene om det blodige overfallet fulgt til den blodige Black July (svart juli) med fryktelige opptøyer som raskt utartet i skånselsløse massemord mot sivile tamiler av rasende singaleserne. «Black July» regnes som begynnelsen på den væpnede etniske konflikten på Sri Lanka og forvarslet «den første Eelam-krigen».
I begynnelsen av konflikten var det flere tamilske væpnede bevegelser deriblant LTTE som sjeldent samarbeidet splittet av ulike politiske retningslinjer mot statsmyndighetene som var relativt sent med å starte konvensjonelle krigshandlinger med deres militæret. Konflikten så bruk av terror og motterror mellom alle parter med brutale konsekvenser for sivilbefolkningen og massive brudd på menneskerettigheter i tillegg til indre strid mellom de tamilske bevegelsene. I løpet av årene hadde LTTE smeltet seg med eller brutalt utryddet nesten alle andre militante tamilske bevegelser med en skruppelløshet. Fredsforhandlingene i 1985 mellom LTTE og regjeringen sluttet uten resultater og krigen fortsatte for andre to år. De første sanne konvensjonelle militære operasjoner kom i 1987 etter regjeringen gav tillatelse til det srilankiske militæret om å rykke ut i styrke mot de stadige sterkere LTTE militante.
Regjeringsstyrkene presset LTTE helt tilbake til Jaffna by og man synet en mulighet om å avslutte den blodige konflikten, men India intervenert i en såkalte humanitær intervensjon og tvunget regjeringen i Colombo til å inngå nye forhandlinger med den indiske regjeringen for å avslutte konflikten. I juli 1987 trakk de srilankiske troppene seg fra den nordlige Sri Lanka, overrekket den militære kontrollen til de indiske fredsbevarende styrkene som rykket inn.
Den indisk-srilankiske overenskomsten avsluttet den første Eelam-krigen etter LTTE så seg tvunget til å gå med på å akseptere fredsplanen. Men det kom snart alvorlige uenigheter mellom LTTE og inderne.
== 1983 ==
Overfallet den 23. juli 1983, LTTE militante overfalt en militær kolonne utenfor Jaffna by og drepte mellom 13 og 15 regjeringssoldater.
Svarte Juli 24. til 30. juli, opptøyer og massemord av singaleserne mot den tamilske minoriteten før regjeringen grep inn. Mellom 400 og 3000 døde, det er innrømt i ettertiden av de srilankiske myndighetene at omlagt 2500 var drept.
30. august: Den indiske regjeringen sendte et skip, «Bharat Seema», som kom tilbake med de første 340 tamilske flyktninger fra Sri Lanka. Dette startet exodusen av flere hundretusener tamilske flyktninger fra krigen.
23. september: En gruppe tamilske militante fra PLOTE tok seg inn i Batticaloa sikkerhetsfengselet i et ublodig kupp og befriet over 200 fanger inkludert singalesiske kriminelle.
== 1984 ==
23. mars: LTTE gikk til angrep på politistasjonen i Point Pedro og drepte tre politimenn.
28. mars: Chunnakam-massakren. Personell fra det srilankiske flyvåpenet i hevn for mordet på et medlem som hadde blitt drept under et annet angrep på en politistasjon, skjøt rundt seg i markedsplassen og massakrerte 9 sivilister, rundt 50 sivilister ble også såret.
10. april: LTTE overfalt en militær konvoi i Karaiyoor ved Jaffna by og provoserte de militære til å skyte på omgivelsene. 5 sivile ble drept. Om aften var militære i destruktive opptøyer der de forårsaket stor skade på omgivelsene inkludert en katolsk kirke i Karaiyoor. Som hevn gikk tamilske mobb til angrep på flere singalesiske butikker og templer på Jaffna-halvøya.
10. mai: 11 tamilske EPRLF-militante bortførte et amerikansk par, Stanley Bryson og Mary Elizabeth Allen i Point Pedro, og forsøkt å utveksle disse mot tjue politiske fanger hos regjeringen. Indiske intervensjon tvunget EPRLF til å løslate amerikanerne den 14. mai.
28 juni: Lanka Oberoi-hotellet i hovedstaden Colombo ble sterkt skadet av en bombe plantet av tamilske militante fra EROS. 1 kvinnelige arbeider ble drept.
25. juli: Tamilske militante for å minne den svarte juli gjennomførte bombeattentater mens tamilske politikerne i TELO for to dager stengte alle butikker, skoler og andre institusjoner.
2. august: Bombeangrepet på Meenambakam internasjonal flyplass i Madras. En tamilsk terrorist fra TEA skulle smuglet bagasje ombord på et passasjerfly fra Air Lanka fra Chennai, Tamil Nadu til Colombo i Sri Lanka, men bagasjen ble forsinket og den tidsinnstilte bomben eksploderte. 6 ble drept, andre 24 såret på Madras flyplassen.
4. august: LTTE angrepet en srilankiske patruljebåt og ødelagt den, drepte 6 SLN (Sri Lanka Navy) personell.
5. august: LTTE angrepet en politistasjon for å rane våpendepotet der og drepte to politimenn mot et ukjent tap, sagt å være på flere døde.
8.-9. august: TELO militante angrepet politistasjonen i Chunnakam og tvunget politimennene på flukt i den neste dagen. Men en bombe var plantet i politistasjonen som straks etter var inntatt av nysgjerrige sivilister. 20 ble drept, andre 30 såret.
I hevn for et mord på en politisjef i Vavuniya massakrerte sikkerhetsstyrkene på Jaffna-halvøya over 22 mistenkte tamilske militante.
11. august: 6 regjeringssoldater ble drept av en landmine som ødelagt deres kjøretøy i Mannar, i hevn herjet de militære rundt omkring og forårsaket stor skade på omgivelsene.
1. september: 5 spesialtrente politimenn ble drept av en bombe på Thikkam i Point Pedro-området. I hevn ble markedsplassen på Point Pedro brent ned av militæret.
3. september: Et srilankiske krigsfartøy skjøt på en fiskebåt og drepte 8 fiskerne utenfor kysten ved Point Pedro.
9. september: 9 soldater ble drept og andre 4 såret av en landsmine på Kokilai rundt 15 km fra Mullaittivu i nordøstlige Sri Lanka.
Poovarasankulam-massakren den 11. september. Srilankiske militære kapret en privat buss i Vavuniya og ført den ut på Vavuniya-Mannar vegen ved Poovarasankulam. Alle 28 sivilister i bussen ble massakrert uten nåde.
21. oktober: Colombo ble utsatt for en rekke eksplosjoner som utløst panikk og 3 ble drept. Den tamilske EROS mistenkes for å ha stått bak minst ti bomber i denne dagen.
20. november: TELO militante inntok politistasjonen på Chavakachcheri, Jaffna-halvøya etter å ha kjørt en bilbombe inn på politibygningen og sprengt den i filler. 24 politimenn ble drept under bombeangrepet.
Padaviya-massakren den 24. eller 30. november. LTTE angrepet først en landsby kalt Kent i Mullaitivu-distriktet og deretter den andre landsbyen kalt Dollar. 62 singalesiske sivile ble massakrert.
Nayaru-Kokilai-massakren den 25. november. LTTE utslettet to singalesiske befolkede landsbyer mot kysten i Mullaitivu-distriktet og drepte 59 sivilister. Massakrene i østlige Sri Lanka utløst masseflukt av singaleserne fra de omstridte områdene i nordøst.
Othiyamalai-massakren den 2. desember. En gruppe på tretti srilankiske militære tok seg inn i landsbyen Othiyamalai i Mullaitivu-distriktet og massakrerte 27 tamilerne, bortførte andre 5 menn med seg. Disse er fremdeles savnet.
4. desember: Srilankiske militære skulle ha skutt og massakrerte 90 tamilske sivilister som hevn for en landsmineeksplosjon som drepte en militære.
13. desember: Presten George N. Jeyarajasingham sammen med en politibetjent og hans sjåfør ble myrdet av militære på vegen til Murunkam.
18. desember: 8 politimenn og 1 sivile ble drept av en landsmine i Batticaloa.
19. desember: 4 militære ble drept av eksplosiver som ødelagt deres kjøretøyer på Padaviya i Mullaitivu-distriktet. I den samme dagen ble 1 000 tamilske menn anholdt av myndighetene i Jaffna by.
== 1985 ==
6. januar: den kristne presten Mary Bastian på St. Anne kirken i Vankalai, Mannar ble skutt og drept av srilankiske sikkerhetsstyrker under en meget omtalte episode for lang tid etterpå.
9. januar: Trefning på Atchuvely omlagt 17 km fra Jaffna by mellom militæret og LTTE, 14 tamiltigre ble drept under kampene.
Bombeattentatet på «Yarl Devi»-toget. TELO terroristene ødelagte ekspresstoget «Yarl Devi» med eksplosiver som drepte 34, inkludert 22 soldater ved Murukandy 70 km sør for Jaffna by den 9. januar.
24. januar: 6 tamilske sivile ble drept på Koddaikallar, Batticaloa-området av militærets spesialstyrker.
25. januar: 5 mistenkte tamilske militante ble drept av politiet.
4. februar: 6 mistenkte tamilske militante ble drept av politiet på Trincomalee.
Slaget på Kokulai. LTTE gikk til angrep med over 100 tamiltigre på militærbasen på Kokulai i Mullaitivu-distriktet. Regjeringen erklærte at de hadde mistet 4 døde og påførte LTTE et tap på 14 døde, men LTTE erklært de hadde inntatt militærbasen og deretter forlot den med et tap på 16 døde. Regjeringsstyrkene skulle ha mistet 106 døde ifølge LTTE.
15. februar: I hevn for slaget på Kokulai ble 52 tamilerne drept av militærets sikkerhetspersonell i Mullaitivu-distriktet.
3. mars: 13 tamilske flyktninger ble drept av srilankiske sjøstyrker som forsøkt å stoppe exodusen til India med makt.
10. april: 200 tamiltigrene inntok en politistasjon i Jaffna by og fordrevet politistyrkene til Jaffna fort etter 4 politimenn var drept.
25. april: PLOTE militante inntok en politistasjon dypt inn i den singalesiske delen av landet bare 60 km fra Colombo og plyndret våpendepotet.
Slaget om Karainagar. EPRLF militante gikk til angrep den 4. mai på den srilankiske marinebasen i Karainagar, men ble slått tilbake med et tap på 25 drepte mot 4 drepte militære.
7. mai: 5 militære ble drept med landsmine av LTTE på Valvetiturai.
9. mai: 6 militære inkludert en major ble drept av en landsmine ved Valvetiturai på Jaffna-halvøya. I hevn for dette ble rundt 75 tamilske sivilister massakrert i området hvorav 25 på Oorani to kilometer øst for Valvetiturai.
Anuradhapura-massakren den 14. mai begått av LTTE terrorister som massakrerte 146 singalesiske sivilister i byen Anuradhapura.
Kumudini-massakren den 15. mai på passasjerne på en ferje mellom øyene Delft og Nainathievu, rundt 23 tamilerne ble massakrert av personell fra den srilankiske marinen.
17. mai: I hevn for Anuradhapura-massakren ble 35 tamilske menn bortført og henrettet av militærets spesialstyrkene i østlige Sri Lanka.
30. mai: 5 singalesiske sivilister ble drept i landsbyene Mahandapura og Dehiwatta nordøst i landet av LTTE.
3. juni: 13 tamilske passasjerne i en buss ble trukket ut og henrettet av singalesiske paramilitære utenfor Trincomalee.
11. juni: 13 sinhalesiske sivile ble massakrert i Dehiwatta, Mutur av LTTE.
15. juni: LTTE ødelagte politistasjonen i Mannar, der ble flere politimenn også drept.
17. juni: LTTE drepte 13 militære i et overfall i Jaffna by og ødelagte en politibil ved Trincomalee der 3 politimenn ble drept.
18. juni: Den srilankiske regjeringen erklærte en ensidige våpenhvile i håp om å starte fredsforhandlinger med de tamilske militante.
10. juli: Fredsforhandlingene begynte i landet Bhutan høyt opp i Himalaya-fjellene.
16. august: En landsmineeksplosjon ved Vavuniya utløste represalier av militæret som skjøt og drepte 15 tamilske sivilister i Vavuniya.
17. august: Anankathai-massakren. Singalesiske paramilitære og militære gikk til angrep på tamilske sivilistene på Anankathai i Trincomalee-området. Tamilske ENLF bevegelsen hevdet det var rundt 250 drepte i massakren.
22. august: 4 militære ble drept under et overfall av tamilske militante i Trincomalee. Fredsforhandlingene sluttet uten resultater.
20. september: Singalesiske paramilitære massakrerte 15 tamilerne i deres bolig i Amparai-distriktet. Som hevn gikk TEA-militante til angrep på politistasjonen i Kilinochchi og ødelagt den med en bilbombe.
20. desember: 6 pilegrimer som var bortført av tamiltigrene i Mannar, ble henrettet en uke etter deres bortføringen
== 1986 ==
Air Lanka Flight UL512 den 3. mai. En bombe eksplodert i et Air Lanka passasjerfly på Bandaranaike Internasjonal flyplass, 21 ble drept og 41 andre ble såret.11.Juli: 1 Tamiltiger drept av regjeringsstyrkene på bydelen Valvethithurai,Jaffna
== 1987 ==
Terrorangrepet på sentrale bussterminalen den 21. april. Med en bilbombe ble den sentrale bussterminalen i Colombo sprengt av LTTE terrorister. 113 sivile ble drept.
Vadamarachchi Operasjon 26. mai til juni. Det srilankiske militæret startet krigens første konvensjonelle operasjon med 8 000 soldater som var ganske nær med å ta Jaffna by under deres kontroll på nytt. 689 militære og 631 LTTE militante ble drept.
Arantalawa-massakren den 2. juni: LTTE massakrerte 35 passasjerne i en buss ved byen Arantalawa i Ampara-distriktet øst på øya.
Selvmordsangrepet i Nelliady på Jaffna-halvøya den 5. juli. «Captain Miller», som egentlige het Vallipuram Vasanthan, var den første selvmordsangriper fra de svarte tigre som gjennomført selvmordsbombing med et lite lastekjøretøy som eksplodert i militærleiren i Nelliady Madhya Vidyalayam. 39 militære skulle ha blitt drept under angrepet.
== Se også ==
Den etniske konflikten på Sri Lanka
== Kilder ==
Asia Times Sri Lanka the untold story av K.T. Rajasingham | Den første Eelam-krigen er navnet gitt til den innledende første fasen av den etniske konflikten på Sri Lanka mellom den srilankiske regjeringen og den tamilske separatistsbevegelsen LTTE i årene mellom 1983 og 1987. Det hadde allerede vært etniske spenning over en årsrekke siden begynnelsen på 1970-årene idet flere tamilske militante grupper tok i bruk voldelige midler mot statsmyndighetene. | 193,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%2B11.00 | 2023-02-04 | UTC+11.00 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC+11.00 er et belte av tidssoner som ligger elleve timer før standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC+11.00 følgende områder:
| UTC+11.00 er et belte av tidssoner som ligger elleve timer før standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC+11.00 følgende områder:
== Som standard tid (hele året) ==
Mikronesiaføderasjonen
Delstaten Pohnpei
Delstaten Kosrae
Ny-Caledonia
Salomonøyene
Vanuatu
== Nordlige halvkule - Som standard tid (vinter) ==
Russland (Magadantid) [trenger oppdatering]Kurilene
Magadan oblast
Republikken Sakha (østlige del)
== Nordlige halvkule - Som sommertid ==
Russland (Vladivostoktid) [trenger oppdatering]Primorskij kraj (inkludert Vladivostok)
Øya Sakhalin
Khabarovsk kraj
Republikken Sakha (sentrale del, inkl. Ny-Sibirøyene)
== Sørlige halvkule - Som sommertid ==
Australia (AEDT – Australian Eastern Daylight Time)
Australian Capital Territory
New South Wales
Tasmania
Victoria
== Se også ==
Tid i Russland
Tid i Australia
== Eksterne lenker ==
Time Genie: Byer i UTC+11:00 (engelsk) | UTC+11.00 er et belte av tidssoner som ligger elleve timer før standardtiden UTC. | 193,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MT_%C2%ABStena_Arctica%C2%BB | 2023-02-04 | MT «Stena Arctica» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetankere', 'Kategori:Skip bygget i Sør-Korea', 'Kategori:Skip fra 2005'] | MT «Stena Arctica» er verdens største (2008) oljetanker klassifisert for islagte farvann. Skipet klarer for egen kraft å ta seg gjennom is som er opp til en meters tykkelse. Fartøyet er også det største i den finske handelsflåte og eies av rederiet Stena Bulk. Fartøyet ble bygd i Sør-Korea av Hyundai Heavy Industries.
Fartøyet er først og fremst tiltenkt oljetransport fra russiske Østersjøhavner.
MS «Stena Arctica» ble døpt ved Amerikaskjulet i Göteborg den 27. januar 2006 og ble med dette det største fartøy som noensinne hadde besøkt Göteborgs havn.
| MT «Stena Arctica» er verdens største (2008) oljetanker klassifisert for islagte farvann. Skipet klarer for egen kraft å ta seg gjennom is som er opp til en meters tykkelse. Fartøyet er også det største i den finske handelsflåte og eies av rederiet Stena Bulk. Fartøyet ble bygd i Sør-Korea av Hyundai Heavy Industries.
Fartøyet er først og fremst tiltenkt oljetransport fra russiske Østersjøhavner.
MS «Stena Arctica» ble døpt ved Amerikaskjulet i Göteborg den 27. januar 2006 og ble med dette det største fartøy som noensinne hadde besøkt Göteborgs havn.
== Kilder ==
Största fartygsdopet på 40 år! artikkel i NyTekniks nettutgave
== Eksterne lenker ==
(en) Stena Arctica (ship, 2005) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) IMO 9305556 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MT «Stena Arctica» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
(no) MT «Stena Arctica» – Skipsrevyen
(en) Stena Bulks hjemmeside | MT «Stena Arctica» er verdens største (2008) oljetanker klassifisert for islagte farvann. Skipet klarer for egen kraft å ta seg gjennom is som er opp til en meters tykkelse. | 193,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_andre_Eelam-krigens_tidslinje | 2023-02-04 | Den andre Eelam-krigens tidslinje | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Den etniske konflikten på Sri Lanka', 'Kategori:Språkvask 2021-12', 'Kategori:Tidslinjer'] | Den andre Eelam-krigen er navnet for den tredje fasen i den etniske konflikten på Sri Lanka mellom den srilankiske regjeringen dominert av singaleserne og den tamilske separatistsbevegelsen LTTE i årene 1990 til 1995. Etter de indiske fredsbevarende styrkene hadde blitt innviklet i en væpnet konflikt med LTTE, skulle den pågående geriljakrigen med grusomheter begått av partene ble meget upopulært i India. Etter det indiske regjeringsvalget i 1989 hadde sluttet med en ny regjering som avløste den forrige, startet det indiske IPKF retretten fra Sri Lanka, sluttført i mars 1990. Den kom også et regjeringsskifte i Sri Lanka med president Ranasinghe Premadasa som anmodet inderne om å forlate landet og deretter innledet forhandlinger med den tamilske bevegelsen LTTE. Men fredsforhandlingene mislykkes, og LTTE startet de første krigshandlinger etter våpenhvilen var brutt den 10. juni 1990 ved å innta et stort antall politistasjoner i nordlige Sri Lanka og deretter beleiret de fleste militærbaser det srilankiske militæret hadde vendt tilbake til.
Den andre Eelam-krigen i mye større grad enn tidligere var en konvensjonell konflikt mellom større militære styrker i flere operasjoner, men den så også omfattende overgrep på sivilbefolkningen av alle parter under stridighetene og systematiske overtredelser av LTTE. Noe av det verste er den etniske fordrevningen av de omlagt 28 000 muslimer fra Jaffna som hadde kommet under LTTEs kontroll i september 1990. Tamiltigrene gjennomførte flere brutale massakrer på den muslimske andelen av sivilbefolkningen i disse årene og sendt ut deres svarte tigre på hensynsløse selvmordsangrep med kraftige eksplosiver i både attentater mot myndighetspersoner inkludert selve president Premadasa, og mot politiske, militære og sivile mål.
Militært sett hadde begge parter både meget seriøse tilbakeslager og stor suksess uten at et avgjørende oppgjør om krigens utfallet var mulig, tamiltigrenes dyktighet i kamp og geriljakrigføring forlenget konflikten mot de srilankiske militære som hadde problemer med deres moral og presentasjoner. Under valgene i 1994 ble regjeringspartiet UNP slått og erstattet med en koalisjonsblokk som bestod av flere partier under ledelse av Chandrika Kumaratunga som lovet fredsforhandlinger med mulige utsikt mot en fred med LTTE. En våpenstillstand ble innført i januar 1995, avsluttet den tredje fasen i krigen.
| Den andre Eelam-krigen er navnet for den tredje fasen i den etniske konflikten på Sri Lanka mellom den srilankiske regjeringen dominert av singaleserne og den tamilske separatistsbevegelsen LTTE i årene 1990 til 1995. Etter de indiske fredsbevarende styrkene hadde blitt innviklet i en væpnet konflikt med LTTE, skulle den pågående geriljakrigen med grusomheter begått av partene ble meget upopulært i India. Etter det indiske regjeringsvalget i 1989 hadde sluttet med en ny regjering som avløste den forrige, startet det indiske IPKF retretten fra Sri Lanka, sluttført i mars 1990. Den kom også et regjeringsskifte i Sri Lanka med president Ranasinghe Premadasa som anmodet inderne om å forlate landet og deretter innledet forhandlinger med den tamilske bevegelsen LTTE. Men fredsforhandlingene mislykkes, og LTTE startet de første krigshandlinger etter våpenhvilen var brutt den 10. juni 1990 ved å innta et stort antall politistasjoner i nordlige Sri Lanka og deretter beleiret de fleste militærbaser det srilankiske militæret hadde vendt tilbake til.
Den andre Eelam-krigen i mye større grad enn tidligere var en konvensjonell konflikt mellom større militære styrker i flere operasjoner, men den så også omfattende overgrep på sivilbefolkningen av alle parter under stridighetene og systematiske overtredelser av LTTE. Noe av det verste er den etniske fordrevningen av de omlagt 28 000 muslimer fra Jaffna som hadde kommet under LTTEs kontroll i september 1990. Tamiltigrene gjennomførte flere brutale massakrer på den muslimske andelen av sivilbefolkningen i disse årene og sendt ut deres svarte tigre på hensynsløse selvmordsangrep med kraftige eksplosiver i både attentater mot myndighetspersoner inkludert selve president Premadasa, og mot politiske, militære og sivile mål.
Militært sett hadde begge parter både meget seriøse tilbakeslager og stor suksess uten at et avgjørende oppgjør om krigens utfallet var mulig, tamiltigrenes dyktighet i kamp og geriljakrigføring forlenget konflikten mot de srilankiske militære som hadde problemer med deres moral og presentasjoner. Under valgene i 1994 ble regjeringspartiet UNP slått og erstattet med en koalisjonsblokk som bestod av flere partier under ledelse av Chandrika Kumaratunga som lovet fredsforhandlinger med mulige utsikt mot en fred med LTTE. En våpenstillstand ble innført i januar 1995, avsluttet den tredje fasen i krigen.
== 1990 ==
Politimassakrene i juni 1990. Etter våpenhvilen var brutt, gikk LTTEs militante til angrep på et stort antall politistasjoner i nordlige og østlige Sri Lanka og tok disse, ofte ved direkte kamp, men de fleste overgav seg. Over 899 politimenn ble ført bort av tamiltigrene som henrettet et stort antall i løpet av dagene etter 10. juni. Mellom 400 og 600-700 politimenn var sagt å ha blitt drept. 113 fra byen Kalmunai var massakrert.
Beleiringen av Jaffna fort 19. juni- 26. september. Over 210 militære og politimenn ble omringet av LTTE militante som startet en 107 dager lang beleiring fram til 26. september. Beleiringen ble senere brutt av regjeringsstyrkene som evakuerte garnisonen med liten tap. Det hadde vært stor sivil tap i Jaffna by som lå mot Jaffna fort under kryssilden og flyangrepene i løpet av beleiringsslaget.
Slaget om Kokavil 27. juni- 11. juli. LTTE etter å ha avskåret garnisonen i byen Kokavil fra omgivelsene, innledet en to uker lang beleiring. Alle gjenværende regjeringssoldater, 69 i alt, ble utryddet av tamiltigrene.
Kalmunai-massakren etter 20. juni til juli. Militære gikk amok og bedrev en rekke overgrep i området der rundt 42 var drept i den ene dagen. En tamilske politiker hevdet over 160 hadde blitt drept som et resultat av de srilankiske regjeringssoldatenes overtredelsene. UTHR ment at området siden 20. juni hadde sett over 250 døde og 1 000 forsvunnede i løpet av kort tid.
30. juni: UTHR hevdet at det er sett over 7 000 døde under overgrepene av regjeringen og militæret rettet mot tamilske befolkning bare i denne måneden under krigen.
10. juli: SLNS «Edithara» ble sterkt skadet i krigens første maritime selvmordsangrep av en båt bemannet med tre svarte tigre. Ombord på det store flerrolles skipet var 6 drept ved Valvettiturai utenfor Jaffna-halvøya.
Operasjon Thrivida Balaya 12. juli- 26. september. Regjeringshæren under ledelse av kommandant Kobbekaduwa utvidet deres besittelsene fra Karainagar marinebasen på øyene Kayts og Mandathievu utenfor Jaffna-halvøya. Fra øya Mandathievu klarte regjeringsstyrkene etter flere forsøk å evakuerte Jaffna fort. Over 41 militære var drept, det er påstått av LTTE hadde et tap på nær 400 døde.
17. juli: I Batticaloa-distriktet var 27 døde funnet drept på Lake Road vegen, trolig av regjeringslojale krefter. Disse var blant de over 2 500 døde i østlige Sri Lanka i sommeren 1990.
29. juli: Tamiltigrene myrdet 10 muslimer i Samanthurai i Batticaloa-distriktet.
Kattankudi-moskemassakren den 4. august. Over tretti tamilske militante stormet fire moskeer i byen Kattankudi i Batticaloa-distriktet der de massakrerte over 147 muslimer.
Operasjon Gajasinghe i juli. Generalmajor Denzil Kobbekaduwa startet en mindre operasjon for å trekke ut styrkene i Kilinochchi til Paranthan med ferskvannskilder som måtte sikres og Elefantpasset som utgjort leddet mellom Jaffna-halvøya og resten av landet. Operasjonen var en suksess. 15 militære døde og 42 sårede mot et tap på 68 drepte tamiltigrene.
5. august: LTTE massakrerte 17 muslimske bønder i Mulliyankadu, Ampara-distriktet.
6. august: LTTE massakrerte 33 muslimer i Ampara-distriktet.
11. august: 116 muslimer ble massakrert i Eravur-området av tamiltigrene.
13. august: LTTE overfalt en lastebil som hatt med seg 25 muslimske passasjerne fra Negombo på Kokuvil i Weli Oya ved Pulmoddai- 14 ble drept.
Sathurukondan-massakren den 9. september. Opptil 76 tamilske flyktninger fra tre landsbyer i Batticaloa-distriktet øst i landet ble massakrert av muslimske ungdommer og srilankiske militære, en av de ansvarlige- generalmajor Ananda Weerasekera- ble stilt til ansvar for udådet i 2000. Over 180 tamilske flyktninger var drept eller forsvunnet i området rundt Eravur.
21. september: Pudukudiyirippu-massakren i Ampara, LTTE slaktet opptil 15 muslimske sivile som ledd i en terrorkampanje mot den muslimske befolkningen i krigen med mange hundrer av drepte i få måneder.
Operasjon Jayasakthi september. Fra den viktige militærbasen i Palaly nord på Jaffna-halvøya lanserte regjeringshæren en offensiv for å utvide deres territoriale besittelsene og dermed presset tamiltigrene lengre vekk fra egne installasjoner. Kankesanthurai havneområdet ble forbindet med Palaly militærbasen som dermed fikk en vital havn mot havet. 24 militære døde under kampene mot opptil 140 LTTE militante ifølge en regjeringsrapport.
11. oktober: Regjeringen erklært at krigens første tre måneder hadde sett 1.029 drepte politimenn og militære (hvorav 667 politimenn samt 352 savnede ikke medregnet) mot erklærede tap hos LTTE på 1.429 døde.
23. november: To svarte tigre utløst en bilbombe i Manakulam militærleiren, 3 militære ble drept.
13. desember 1990: MV «Sunbird», et fraktskip brukt for frakt og smugling av sjøtigrene, ble beslaglagt av myndighetene på Penang i Malaysia. Lasten ombord på fraktskipet var meget stort, inkludert delvarer for byggingen av en miniubåt i India.
== 1991 ==
17. februar: I Mannar området ble en militærkolonne overfalt av 400 tamiltigrene som drepte opptil 44 militære.
Havelock Road-terrorangrepet den 2. mars. En bilbombe gikk av på Havelock Road ved politihovedkvarteret der forsvarsminister Ranjan Wijeratne som hatt et møte, hadde kjørt ut i sitt pansrede kjøretøyet. Wijeratne ble momentant drept sammen med 18-29 andre av den usedvanlige kraftige bilbomben. 73 ble også skadet.
19. mars: Et selvmordsangrep på Silavathurai militærleiren av en svart tiger i en bilbombe drepte 5 militære.
24. mars: Terrorangrepet i Bogamuyaya, Akkaraipattu: LTTE utløste eksplosiver i det muslimske markedet der 9 ble drept, 32 andre såret.
3. april: Sjøtigrene i to båter skjøt på flere fiskerfartøyer, drept over 10 og andre 16 forsvunnet til sjøs utenfor Keviliya ved Trincomalee på østkysten.
21. april: 21 sivilister ble massakert av LTTE militante i landsbyen Niyadella.
Attentatet på Rajiv Gandhi den 21. mai. Den tidlige statsminister Rajiv Gandhi deltok i en lokal valgkamp for en kandidant av egne kongresspartiet i Tamil Nadu da han ble drept ved et selvmordsangrep av en kvinnelige svarte tiger ved navn Thenmuli Rajaratnam sammen med 14 andre. LTTE senere innrømt deres delaktighet i attentatet.
4. mai: To svarte tigre på en båt med eksplosiver ombord angrepet og senket skipet SLNS «Abitha» i Trincomalee havn. 5 militære ble drept under selvmordsangrepet.
11. mai: Et selvmordsangrep med eksplosiver rammet et krigsskip på Kankesanthurai (KKS) havn på Jaffna-halvøya. 3 ble meldt drept. Tre svarte tigre deltok i angrepet.
12. juni: En bombe plantet av LTTE i Manmunai-fergen eksplodert ved Kokkadicholai i Batticaloa-området. 10 sivilister ble drept. En militærkonvoi var sendt ut i landsbygda.
Kokkadichcholai-massakren den 12. juni. Militære gikk amok i området som hevn for en mineeksplosjon der to regjeringssoldater var drept. 67 ble funnet drept, andre 56 var meldt savnet, formodentlige døde. Mellom 123 og 152 sagt å ha blitt massakrert.
Terrorangrepet i Colombo den 21. juni 1991. En selvmordsbomber sprengte seg utenfor den militære JOC (Joint Operations Command) bygningen i Colombo. 12 døde og 85 sårede.
27. juni: En buss ble ødelagt med claymore-miner av tamiltigrene i Lahugala, Ampara-distriktet. 16 ble drept, andre 8 såret- alle sivile.
5. juli: Et Y-8M transportfly krasjert ved Iyakatchitchy, 20 ble drept. Det er sagt at LTTE skulle ha noe å gjøre med flyulykken.
6. juli: 18 sivile ble massakrert av LTTE militante på Pudur-området, Jaffna-halvøya.
Det første slaget om Elefantpasset 10. juli til 9. august 1991. LTTE lansert en offensiv mot den befestede leiren på Elefantpasset, men ble hindret av en motoffensiv fra SLA.
10. juli: Militære massakrerte 13 til 21 tamilerne i landsbyen Kinniyadi vest for Kiran.
Operasjon Balavegaya 14. juli-9. august 1991. SLA unnsettet garnisonen på Elefantpasset og slo tilbake LTTEs offensiven etter et blodig slag. 202-400 SLA militære og 573 til 1 000 tamiltigrene ble drept.
Operasjon Ashaka Sena juli. Mens slaget om Elefantpasset pågikk lansert SLA (Sri Lanka Armé) en avledningsoffensiv for å hindre LTTE-forsterkninger fra Weli Oya-distriktet nordover.
Operasjon Lightning 28. august- september. Generalmajor Denzil Kobbekaduwa startet en offensiv med 4 000 soldater i Weli Oya-distriktet fra byen Gajapura. Etter over en måneds kamp trakk SLA seg ut med et tap på 150 døde og sårede. LTTE hevdet de hadde mistet 200 døde hvorav 56 kvinnelige mot over 300 SLA døde.
16. oktober: En militærkonvoi ble overfalt på veien fra Kokkilai-basen i Mullaittivu-området av tamiltigrene. 30 regjeringssoldater ble drept og andre 70 var såret mot et tap på 14 drepte tamiltigre.
November: Sjøtigrenes fraktskipet MV «Tongova» ble stoppet og ransaket av den indiske marinen som fant en last av våpen og ammunisjon samt panservernvåpen. Lasten og skipet ble beslaglagt.
== 1992 ==
26. januar: Terrorangrepet på en buss mellom Arantalawa og Borapola av LTTE med eksplosiver, 9 ble drept.
Terrorangrepet i Ampara by den 10. april. En bombe plantet av LTTE terrorister i en buss drepte 25 sivile og 1 politimann, andre 35 deriblant to militære ble også skadet.
10. april: En bilbombe eksplodert i Maharagama, 8 ble drept mens 24 andre ble såret. Det er sagt at LTTE står bak.
Polonnaruwa-massakrene den 29. april. LTTE gjennomført en massakre på mellom 56 og 69 muslimske sivile. Dette ført til represalier av væpnede muslimske paramilitære som tok 49 tamilske menn av dage.
2. juni: En sivil buss ble stoppet av tamiltigrene som skjøt og drepte 15 passasjerne deriblant en politimann ved 209. Mile Post i Ampara-distriktet. 3 som også var truffet, overlevde.
15. juli: En buss ble stoppet av LTTE militante som tok ut og drepte 19 muslimske passasjerne i Kirankulam, Batticaloa-distriktet.
Mylanthanai-massakren den 9. august. 35 tamilske sivile ble drept i en massakre av militære fra en nærliggende base i Batticaloa-distriktet. De skyldige ble arrestert, men senere kjent uskyldig i en fadeseaktige rettssak.
Terrorangrepet i Trincomalee den 30. august 1992. En bombe plantet trolig av LTTE i en buss eksplodert, drepte 9 sivile og såret andre 34 i bussholdeplassen.
Terrorangrepet i Saindamaradu den 1. september 1992. En bombe eksplodert i Saindamaradu-markedet i Kalmunai-området, 22 ble drept og andre 67 såret.
10. september: En ferge ble ødelagt med eksplosiver av tamiltigrene på Allai-innsjøen ved Trincomalee. 22 militære og 7 sivile ble drept, 3 andre såret.
Palliyagodella-massakren den 15. oktober 1992. Den muslimske landsbyen Palliyagodella i Polonnaruwa-området ble utslettet av tamiltigrene som massakrert mellom 109 og 182 sivile, 12 politimenn og 8 militære i en av krigens verste overgrepene. 83 andre var såret.
16. november: Attentatet på viseadmiral Clancy Fernando på veg fra sitt hjem til marinehovedkvarteret i Colombo med en selvmordsbomber. Viseadmiralen ble momentant drept sammen med 5 andre. To svarte tigre rammet deres motorsykkel inn i viseadmiralens kjøretøyet.
== 1993 ==
16. januar: Den indiske kystvakten oppdaget og stoppet et fraktskip i Bengalbukta som het MV «Ahat», eide av sjøtigrene med ti høytstående medlemmer av LTTE blant dem Sathasivam Krishnakumar (bedre kjent som Kittu) ombord. Etter kystvakten hadde stoppet skipet, lot Kittu besetningen få lov til å dra vekk før han sprengte seg sammen med de andre i selvmord, gikk ned med fraktskipet.
Attentatet på president Ranasinghe Premadasa den 1. mai 1993. Under 1. mai-festingene på Armour Street, Colombo ble president Ranasinghe Premadasa drept av en selvmordsbomber som også drepte andre 13 og såret over 23 under bombeeksplosjonen.
25. juli: Angrepet på Janakapura i Weli Oya. En militærbase omringet av singalesiske settlerne som hadde flyttet til nærområdet rundt leirkomplekset, ble inntatt og plyndret, deretter ødelagt av tamiltigrene som jaget bort restene av garnisonen. Rundt 65 militære var drept eller meldt savnet, 9 singalesiske sivilister ble massakrert. To T-55 stridsvogner ble tatt av LTTE.
25. august: To srilankiske patruljebåter, P115 og P121, ble angrepet med selvmordsbåter av sjøtigrene. I denne måneden hadde det vært flere sjøsammenstøter i Kilali-lagunen mellom Jaffna-halvøya og nordkysten av Sri Lanka.
Sjøslaget utenfor Point Pedro den 29. august. Sjøtigrene med egne kampfartøyer gikk til angrep på en Dvora hurtiggående patruljebåt, P 484 som ble senket i løpet av kampene. 13 SLN (Sri Lanka Navy) gaster omkommet. Med det hadde sjøtigrene vunnet herredømmet over store deler av farvannet rundt Jaffna-halvøya.
Operasjon Yal Devi 28. september til 4. oktober 1993. Fra Elefantpasset rykket store styrker mot de nyetablerte sjøbasene på Kilali-området mot Jaffna-lagunen, men ble etter flere dager stoppet av sterk motstand tross deres erobringen av tettstedet Kilali, og måtte slo retrett tilbake til deres baser i Elefantpasset. 111 regjeringssoldater var drept.
Operasjon Thavalai 11.-12. november. LTTE lansert en offensiv fra lands og fra sjøs med overføring av hundrer av tamiltigrene med båter til sjøbasen Nagathevanthurai som raskt ble erobret, deretter selve militærbasen i byen Pooneryn. 441 regjeringssoldater ble drept og andre 200 meldt savnet, trolig likvidert av tamiltigrene som mistet hundrer av menn.
11. november 1993: To Dvora-klasse patruljebåter ble skadet av en selvmordsbåt på farvannet utenfor Jaffna-halvøya.
== 1994 ==
Terrorangrepet i Rambeva, Anuradhapura den 19. januar. En bombe i en buss eksplodert, drepte 10 singalesiske passasjerne og 51 ble også såret.
16. mars: Sjøtigrene gikk til angrep på ti fiskefartøyer utenfor Kudiramalai, Puttalam og massakrert 17, andre 5 er meldt savnet.
Sjøslaget ved Mannar-øya den 19. september. Sjøtigrene gikk til angrep på et større patruljefartøy, SLNS «Sagarawardene». Med to selvmordsbåter ble patruljefartøyet som hadde kommet inn i kamp med flere pansrede båter, senket. 25 meldt savnet eller omkommet.
Terrorangrepet i Colombo den 24. oktober under presidentsvalget. Presidentskandidanten Gamini Dissanayake for UNP ble drept i et terrorangrep med en kvinnelige selvmordsbomber som sprengte seg i en folkemengde på Thotalaga Junction i Colombo. 58 ble drept og andre 75 skadet i eksplosjonen som momentant drepte Dissanayake.
== Se også ==
Den etniske konflikten på Sri Lanka
== Eksterne lenker ==
Asia Times Sri Lanka the untold story av K.T. Rajasingham
Sea Tigers- threat to Indian security
UTHR: Report 13, Chaper 6. Arkivert 29. april 2009 hos Wayback Machine.
UNHCRs rapport om interne vold fram til 1994
Keesing`s News Archives | Den andre Eelam-krigen er navnet for den tredje fasen i den etniske konflikten på Sri Lanka mellom den srilankiske regjeringen dominert av singaleserne og den tamilske separatistsbevegelsen LTTE i årene 1990 til 1995. Etter de indiske fredsbevarende styrkene hadde blitt innviklet i en væpnet konflikt med LTTE, skulle den pågående geriljakrigen med grusomheter begått av partene ble meget upopulært i India. | 193,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Didim | 2023-02-04 | Didim | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aydın (provins)', 'Kategori:Byer i Tyrkia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Didim er en liten by ved Egeerhavet vest i Tyrkia, 123 km fra byen Aydin i distriktet Aydın. I Didim lå den joniske helligdommen Didyma i antikken.
Innenfor grensene til distriktet Didim finnes også Altinkum, et raskt voksende feriested ved den tyrkiske kysten av Egeerhavet, som ligger mellom byene Izmir (tidligere greske Smyrna) og feriestedet Bodrum, rundt 90 minutters kjøretur hver veg.
| Didim er en liten by ved Egeerhavet vest i Tyrkia, 123 km fra byen Aydin i distriktet Aydın. I Didim lå den joniske helligdommen Didyma i antikken.
Innenfor grensene til distriktet Didim finnes også Altinkum, et raskt voksende feriested ved den tyrkiske kysten av Egeerhavet, som ligger mellom byene Izmir (tidligere greske Smyrna) og feriestedet Bodrum, rundt 90 minutters kjøretur hver veg.
== Geografi ==
Didim er lokalisert på nordkysten av bukten Güllük, motsatt av halvøya Bodrum. Distriktet består av Didim selv, en kystby med 26 000 innbyggere og et antall mindre byer rundt, inkludert nevnte Altınkum (som betyr «gyllen sand»), Gümüşkum («sølvsand») og Sarıkum («gul sand»).
Turisme er hovedaktiviteten og den største inntektskilden for området, særlig om somrene, men jordbruk er også et viktig bidrag, hovedavlingen er hvete og bomull. Tamdyr, særlig sauer og geiter, blir alet hovedsakelig for lokalt forbruk.
Didim er inndelt i følgende områder:
Altinkum Didim Emlak — vest
Yalıköy — vest
Mavişehir — vest
Mersindere — vest
Cumhuriyet — sentral
Efeler — sentral
Yenimahalle — sentral
Çamlık — sør; den tredje stranden, hovedstranden og D-Marin Didim (den nye marina)
Altınkum — sør; hovedstranden og den andre stranden
Fevzipaşa — sør; en planlagt golfbane skal bygges her
Yeşilkent — sør/øst
== Historie ==
Se artikkelen om Didyma for informasjon om den antikke byen ved stedet.
Området ble bosatt i neolittisk tid, deretter etablert som en koloni av Kreta og siden Mykene på 1500-tallet f.Kr. og til sist besatt av Lykia, Persia, Selevkideriket, Romerriket og Østromerriket (Det bysantinske rike) hvor det var en del av provinsen Karia. Området kom i hendene på muslimske tyrkerne etter at Østromerriket tapte slaget ved Manzikert i 1086, men byen ble frigjort av bysantinerne i 1098, erobret av Menteşe i 1280 og av aydinidene i 1300. Didim kom inn under Det osmanske rike ved Mehmet I i 1413 og gikk videre til Tyrkia ved dette rikets oppløsning tidlig på 1920-tallet.
== Etymologi ==
Didim har sitt navn fra antikkens Didyma, og det arkeologiske området for Didyma ligger nær den moderne byen. Under Det osmanske riket var byen kjent som Yoranda eller Yoran, og under Tyrkia ble den kalt for Hisar (som betyr festning eller borg) og etter at byen ble ødelagt ved et jordskjelv i 1955 ble det ombygd og gitt nytt navn, Yenihisar (nyborgen). Byen var en del av distriktet Söke fram til 1991. Området ble distriktet Yenihisar og ble i 1997 gitt navnet Didim, knyttet til den antikke greske byen, og for å skille det fra andre steder i Tyrkia kalt Yenihisar.
== Klima ==
Didim (Aydin) har et middelhavsklima som består av meget varme, lange og tørre somre med en gjennomsnittlig temperatur av 34 °C (93 °F) på dagtid. Vintrene er kjølige og regnfylte med daglig temperatur på 14 °C (57 °F).
== Turisme ==
Denne delen av den tyrkiske kysten har blitt et meget populært feriested og er generelt attraktivt grunnet sine lange sandstrender, klart blått vann, antikke ruiner, og dets egen mikroklima som har flere hundre dager med sol i året og varme vintre. Sistnevnte betyr at besøkende også kan oppholde seg utendørs selv i januar. Kanskje de mest attraktive buktene er de mer stille lengre unna byens sentrum, slik som Haydar, som man kommer til via en uasfaltert veg rundt kysten av Akbük («den hvite bukten»).
Nye moderne veger har ført til lettere tilgang til flyplassene ved Bodrum og İzmir.
På 1980-tallet begynte folk fra de større byene i Tyrkia, særlig Ankara, å bygge feriehjem i området. Mange av disse ble bygget som kooperative husprosjekt med private strender. Attraksjonen til Didim har økt ved at et antall familier i Ankara har nå kommet til feriestedet for to eller flere generasjoner, og selv i dag finnes det mange biler med bilskilt for Ankara (06) i Didim i sommertiden. Eiendomsprisene har økt dramatisk og byggeboomen fortsatte da utenlandske kjøpere, særlig tyrkere i Europa, etablerte seg. Didims vekst på 1980-tallet ble forsterket på 1980-tallet med bygging av hoteller for å ta imot turister, særlig fra Storbritannia, men også fra Tyrkia selv, for billigturer. Siden rundt 2001 har briter begynt å kjøpe feriehjem i Didim og etablert seg selv som et synlig samfunn med britiske flagg, barer og en del britisk skilt. Også skandinaver har kommet i stort antall.
Byen Didim har hoteller, et ukentlig marked, en eventyrbad (waterpark) og det antikke tempelet til Apollon i nærheten. Didem ligger også nært en rekke andre antikke byer og attraksjoner i naturen: Innsjøen Bafas naturpark er rett ved, sammen med elven Menderes og de historiske stedene Miletos og Priene, begge antikke greske byer. Det er også et antall diskoteker, mindre barer og klubber i byen, en del med levende musikk, hovedsakelig Türkü (tyrkisk folkemusikk), men Didim er hovedsakelig et stille sted for familieturister. Turister som ønsker mer støyende nattliv vil finne større muligheter i Bodrum.
D-Marin Didim, en ny marina til rundt 50 millioner dollar, ble bygget av Doğuş-gruppen og kom i gang i 2009 med kaiplass for båter og skip på 8 til 50 meter, en skipsheis på 400 tonn, tørrdokker, hangarer, yachtklubb, butikker og restauranter. Den nye marina er antatt å føre til flere turister og økte eiendomspriser i området.
== Vennskapsbyer ==
Didim er vennskapsby med:
Atlanta, USA
Chittagong, Bangladesh
Kano, Nigeria
Gibraltar
Brjansk, Russland
Nordkapp, Norge
Sarh, Tsjad
Chegga, Mauritania
Bata, Ekvatorial-Guinea
Bo, Sierra Leone
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Didim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Didim – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
District governor (tyrkisk)
Chamber of commerce {(tyrkisk) | Didim er en liten by ved Egeerhavet vest i Tyrkia, 123 km fra byen Aydin i distriktet Aydın. I Didim lå den joniske helligdommen Didyma i antikken. | 193,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tredje_Eelam-krigens_tidslinje | 2023-02-04 | Den tredje Eelam-krigens tidslinje | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Den etniske konflikten på Sri Lanka', 'Kategori:Språkvask 2021-08', 'Kategori:Tidslinjer'] | Den tredje Eelam-krigen er navnet for den fjerde fasen i den etniske konflikten på Sri Lanka mellom den srilankiske regjeringen dominert av singaleserne og den tamilske separatistsbevegelsen LTTE i årene 1995 til 2002. Den nye regjeringen som overtok makten i landet etter valgene i 1994, startet forhandlinger med LTTE og en våpenstillstand på hundre dager startet. Den kvinnelige statsministeren Chandrika Kumaratunga forsøkt å få fremgang på fredsforhandlingene, men de tamilske separatistene var ubøyelige i deres krav om en eelam stat, så det hele rant ut i sandet. LTTE brøt våpenhvilen den 19. april 1995 og dermed startet den fjerde fasen i krigen kalt den tredje Eelam-krigen. Kumaratungas regjeringen ble så skuffet over de mislykkede fredsforhandlingene at de valgt å ha en militær løsning ved å føre krig for fredens skyld. En sterk besluttsomhet hadde blitt dannet hos myndighetene og militæret startet de første større operasjoner som etablerte på nytt kontroll over mesteparten av Jaffna-halvøya inkludert byen Jaffna.
Etter Jaffna by var inntatt av regjeringsstyrkene for første gang på et tiår i desember 1995 etter mange måneder med blodige kamp som tvunget over 350 000 sivilister på midtertidige flukt, slo LTTE seg ned i det indre landskapet av Vanni regionen for å omgruppere seg på nytt etter nederlagene. De srilankiske militære rykket inn i Vanni-regionen i august 1996 og kom inn i et blodig basketak med tamiltigrene som utnyttet terrenget med jungelvegetasjon til deres egne fordel. Mens krigen pågikk stadig mer blodigere enn før i nord, fortsatte LTTE med deres terroristsaksjoner med både selvmordsbombing og tidsinnstilte bomber plantet i offentlige steder i sør, drepte flere hundrer sivile og forårsaket enorme skader. LTTEs svarte tigre vært endog meget nær ved å drepe statsminister Kumaratunga som stilt til valg som kandidat for presidentstillingen i 1999.
I tråd med intensiteten i terroristsaksjonene av de tamilske separatistene, forsøkte regjeringsstyrkene å invadere Vanni-regionen i flere operasjoner, men klarte ikke å drive ut LTTE og led stor tap mot de etter hvert mer farligere tamiltigrene. LTTE gikk på nytt i offensiven ved november 1999 og startet flere offensiver som ledet til store seire på Vanni-regionen og nådde fram til Elefantspasset som ble tatt i april 2000. Militært sett hadde regjeringen i Colombo blitt påførte meget smertelige tilbakeslager, men de klarte å holde stand på Jaffna-halvøya og Jaffna by fremdeles var under regjeringens kontroll.
Krigstrettheten på nytt begynte å bli merkbart, og utsiktene etter en mulig fred var mer fjernere enn tidligere- mer enn en million sivilister hadde blitt fordrevet fra deres hjem og bosted i løpet av årene. Som et resultat ønsket flere og flere også på den tamilske siden en fredsløsning på den tilsynelatende uløselige konflikten, og utenforstående parter som Norge ble spurt om å sende meglerne for å innlede forhandlinger om å bilegge konflikten. Først var regjeringen ikke villige til å innlede en fredsprosess, men LTTE som hadde erklært en ensidig våpenhvile i desember 2000, på nytt startet stridighetene i april 2001 og gjennomført et sensasjonelt angrep på den srilankiske internasjonale flyplassen i juli 2001 som en demonstrasjon over deres villighet til å fortsette krigen.
Økonomien i Sri Lanka falt som en sten og regjeringen måtte i den urolig perioden oppløset parlamentet og deretter startet et nytt valg. I desember 2001 tapte regjeringen valget til fordel for UNP som i februar 2002 inngikk en permanent våpenstillstand med LTTE. Med det var den tredje eelam-krigen avsluttet. Et håp om varige fred hadde oppstått.
| Den tredje Eelam-krigen er navnet for den fjerde fasen i den etniske konflikten på Sri Lanka mellom den srilankiske regjeringen dominert av singaleserne og den tamilske separatistsbevegelsen LTTE i årene 1995 til 2002. Den nye regjeringen som overtok makten i landet etter valgene i 1994, startet forhandlinger med LTTE og en våpenstillstand på hundre dager startet. Den kvinnelige statsministeren Chandrika Kumaratunga forsøkt å få fremgang på fredsforhandlingene, men de tamilske separatistene var ubøyelige i deres krav om en eelam stat, så det hele rant ut i sandet. LTTE brøt våpenhvilen den 19. april 1995 og dermed startet den fjerde fasen i krigen kalt den tredje Eelam-krigen. Kumaratungas regjeringen ble så skuffet over de mislykkede fredsforhandlingene at de valgt å ha en militær løsning ved å føre krig for fredens skyld. En sterk besluttsomhet hadde blitt dannet hos myndighetene og militæret startet de første større operasjoner som etablerte på nytt kontroll over mesteparten av Jaffna-halvøya inkludert byen Jaffna.
Etter Jaffna by var inntatt av regjeringsstyrkene for første gang på et tiår i desember 1995 etter mange måneder med blodige kamp som tvunget over 350 000 sivilister på midtertidige flukt, slo LTTE seg ned i det indre landskapet av Vanni regionen for å omgruppere seg på nytt etter nederlagene. De srilankiske militære rykket inn i Vanni-regionen i august 1996 og kom inn i et blodig basketak med tamiltigrene som utnyttet terrenget med jungelvegetasjon til deres egne fordel. Mens krigen pågikk stadig mer blodigere enn før i nord, fortsatte LTTE med deres terroristsaksjoner med både selvmordsbombing og tidsinnstilte bomber plantet i offentlige steder i sør, drepte flere hundrer sivile og forårsaket enorme skader. LTTEs svarte tigre vært endog meget nær ved å drepe statsminister Kumaratunga som stilt til valg som kandidat for presidentstillingen i 1999.
I tråd med intensiteten i terroristsaksjonene av de tamilske separatistene, forsøkte regjeringsstyrkene å invadere Vanni-regionen i flere operasjoner, men klarte ikke å drive ut LTTE og led stor tap mot de etter hvert mer farligere tamiltigrene. LTTE gikk på nytt i offensiven ved november 1999 og startet flere offensiver som ledet til store seire på Vanni-regionen og nådde fram til Elefantspasset som ble tatt i april 2000. Militært sett hadde regjeringen i Colombo blitt påførte meget smertelige tilbakeslager, men de klarte å holde stand på Jaffna-halvøya og Jaffna by fremdeles var under regjeringens kontroll.
Krigstrettheten på nytt begynte å bli merkbart, og utsiktene etter en mulig fred var mer fjernere enn tidligere- mer enn en million sivilister hadde blitt fordrevet fra deres hjem og bosted i løpet av årene. Som et resultat ønsket flere og flere også på den tamilske siden en fredsløsning på den tilsynelatende uløselige konflikten, og utenforstående parter som Norge ble spurt om å sende meglerne for å innlede forhandlinger om å bilegge konflikten. Først var regjeringen ikke villige til å innlede en fredsprosess, men LTTE som hadde erklært en ensidig våpenhvile i desember 2000, på nytt startet stridighetene i april 2001 og gjennomført et sensasjonelt angrep på den srilankiske internasjonale flyplassen i juli 2001 som en demonstrasjon over deres villighet til å fortsette krigen.
Økonomien i Sri Lanka falt som en sten og regjeringen måtte i den urolig perioden oppløset parlamentet og deretter startet et nytt valg. I desember 2001 tapte regjeringen valget til fordel for UNP som i februar 2002 inngikk en permanent våpenstillstand med LTTE. Med det var den tredje eelam-krigen avsluttet. Et håp om varige fred hadde oppstått.
== 1995 ==
19. april: Sjøtigrene plantet eksplosiver med froskmenn på kanonbåtene «Sooraya» og «Ranasuru», begge ble senket.
28. april: To HS.748 transportflyer ble skutt ned ved Palay militærbasen på Jaffna-halvøya av LTTE med SA-7 MANPAD missiler i løpet av få timer. 43 var drept i det første og 52 var også drept i det andre flyet.
Operasjon Leap Forward 9. juli- SLA startet en offensiv i to fremstøter med tilsammen 10 000 soldater fra Palay militærbasen mot Array-området sørover på Jaffna-halvøya.
14. juli: Et Pucara angrepfly var skutt ned med SA-7 MANPAD over Jaffna-halvøya av LTTE.
16. juli: Sjøtigrene klarte å bryte seg inn i Kankesanturani sjøbasen der de sank patruljebåten «Edithare»
Operasjon Thunder Strike 28. september til 1. november. SLA 532. brigade av 53. divisjon rykket mot området Achchuweli og tok det tross sterke LTTE-motangrep.
Operasjon Riviresa I 17. oktober til 2. desember. SLA med 20 000 mann rykket på Jaffna-halvøya mot Jaffna by. SLA mistet 510 døde mot opptil 2 000 drepte tamiltigrene.
Slaget om Jaffna (1995) 29. november til 2. desember.
== 1996 ==
11. mars. 300 tamiltigrene overfalt en militærkonvoi ved Batticaloa øst i Sri Lanka, 23 militære ble drept.
19. mars: 1 Mi-24 kamphelikopter ble skutt ned ved Mullaittivu, 7 ble drept.
Operasjon Riviresa II 21. april. SLA rensket ut noen av de siste gjenværende LTTE-baser på Jaffna-halvøya.
Operasjon Riviresa III mai. SLA rensket ut Vadamarachchi området på Jaffna-halvøya.
Slaget om Mullaitivu 18.-25. juli. LTTE vant en knusende seier, 1.242 SLA militære ble drept mot et tap på 322 tamiltigrene
Operasjon Sathjaya september. SLA-offensiv i Kilinochchi og Paranthan områdene mot LTTE i tre uker med 54. og 53. divisjoner.
== 1997 ==
Operasjon Edibala februar. SLA-operasjon i Mannar-distriktet. Generalmajor Ashoka Jayawardhana klarte å åpne den første landsforbindelse til Mannar-halvøya på 11 år.
3. mars 1997: To selvmordsbomberne trengte seg inn på flybasen på China bay og ødelagt et Y-12 transportfly. Garnisonen forhindret et storangrep i siste liten.
Operasjon Jayasikurui den 13. mai 1997 til 1999.
Thanikulam og Omanthai offensiven den 10. til 25. juni. LTTE hevdet å ha påført SLA et tap på 700 døde og 1.500 sårede mot egne tap på 165 døde.
12. september: 1 Mi-24 kamphelikopter sterkt skadet av luftvernskyts.
10. november: 1 Mi-24 kamphelikopter nedskutt av tamiltigrene.
== 1998 ==
September: Et AirLanka passasjerfly krasjert ved Jaffna by, 20 omkommet. LTTE hevdet å ha skutt ned flyet med SA-7 MANPAD.
Operasjon Rivibala 1. desember-. 53. og 55. divisjon sammen med SF brigade tok 175 kvkm² land langs Nedunkerny-Oddusudan vegstrekningen mot Mullaittivu.
== 1999 ==
Operasjon Ranagosa 6. mars. 53, 55. og 56. divisjon under ledelse av generalmajor Balagelle i to fremstøter tok 526 kvkm² land inkludert 17 landsbyer. 23 tamiltigrene meldt drept ifølge militæret.
== 2000 ==
24. mai: 1 Mi-24 kamphelikopter skutt ned med en MANPAD-missil over Jaffna-halvøya. 2 ble drept, andre to berget seg med livet i behold.
Operasjon Rivikirana I juli. Generalmajor Wijendra startet en offensiv med tre divisjoner i regjeringshæren for å vinne tilbake områdene Ariyalai, Thanankilappu og Kaithadi på Jaffna-halvøya etter å ha trekket seg fra Elefantspasset helt til Nagarkovil. SLA hevdet å ha påført LTTE et tap på 250-260 falne.
Operasjon Kinihira I 17. september. SLA med 51, 52, 53 og 55. divisjoner deltok i en offensiv på Jaffna-halvøya for å gjenerobre byen Chavakachcheri i Thanankilappu-området fra Jaffna by. SLA hevdet å ha påført LTTE et tap på 127 døde og 135 sårede.
Operasjon Kinihira II 26. september. SLA startet offensiven på nytt oppover Jaffna-halvøya med fire divisjoner. 50 tamiltigrene skulle ha blitt drept ifølge regjeringshæren.
19. oktober: 1 Mi-24 kamphelikopter skutt ned med MANPAD ved Nagarkovil av LTTE. Alle berget seg fra helikopteret. I den samme dagen hadde tamiltigrene gått til angrep på regjeringsstyrkenes stillingene på Nagarkovil, påført SLA et tap på 4 døde og 44 sårede.
23. oktober: Trincomalee havn ble angrepet av sjøtigrene som skadet flere fartøyer deriblant to krigsfartøyer og skjøt ned ett Mi-24 kamphelikopter med en MANPAS missil.
Operasjon Kinihira III/IV 30. oktober. Regjeringsstyrkene gjentok offensiven oppover Jaffna-halvøya langs B70-vegen med 52. divisjon og SF brigade. SLA hevdet å ha påført tamiltigrene et tap på 59 døde og 72 sårede.
Operasjon Kinihira IV 19. november. 53. divisjon sammen med to brigader gikk til angrep mot Kaithadi-bruen på A9-vegen. SLA hevdet å ha påført tamiltigrene et tap på 30 døde.
Operasjon Unceasing Waves IV 26. november. LTTE gjenerobret en del av de tapte områdene på Jaffna-halvøya og nådde Muhamalai på nytt. SLA hevdet å ha påført LTTE et tap på 206 døde og 288 sårede.
1. desember. En militærkonvoi ble overfalt av tamiltigrene som ødelagt to Buffel panserkjøretøyer og drepte 14 regjeringssoldater. Som represalier ble en militærbase på Jaffna-halvøya bombet av fly fra SLAF (Sri Lanka Air Force). 9 hevdet drept.
Operasjon Kinihira V Fase 1 5.-6. desember. Regjeringshæren (SLA) tok to kilometer av A-9 vegen på Jaffna-halvøya.
Operasjon Kinihira V Fase 2 (Operasjon Kinihira VI) 16. desember. 53. divisjon gikk til angrep mot Kaithadi-bruen å nytt og tok nye områder. LTTE skulle ha mistet 26 døde og 34 sårede.
Operasjon Kinihira VII 22.-23. desember. SLA hevdet å ha påført LTTE et tap på 30 til 26 døde i dagene mot 25. desember.
Operasjon Kinihira VIII 30. desember. SLA-styrkene klarte å ta seg fram til Navatkuli-bruen på A9-vegen.
== 2001 ==
Operasjon Kinihira IX Fase 1 6. januar. 55. og 53. divisjon gikk til angrep støttet av to brigader i to separate fremstøter mot Muhamalai. 67 tamiltigrene hevdet å ha blitt drept.
Operasjon Kinihira IX Fase 2 5. februar. Med sterk støtte av SLAF kampflyene gikk regjeringssoldatene på nytt til angrep og tok mesteparten av Muhamalai-området mot et tap på 2 døde og 6 sårede. 33 tamiltigrene hevdes å ha blitt drept.
21. mars: To israelskbyggede Dvora-klasse kanonbåter ble senket under et selvmordsangrep utenfor Mullaittivu av sjøtigrene under et sjøsammenstøt. 7 omkommet, andre 12 ble reddet av transporthelikoptre som kom til.
22. mars: SLAF bombet «Beirut Base» i Batticaloa-distriktet øst i landet, der skulle 20 tamiltigrene ha blitt drept.
31. mars: SLAF med de nye MiG-27m jagerbombere bombet flere posisjoner holdt av LTTE ved Nagarkovil på Jaffna-halvøya. 7 tamiltigrene skulle ha blitt drept.
2. april: «Beirut Base» ble bombet på nytt av SLAF. 18 tamiltigrene skulle ha blitt drept.
== Se også ==
Den etniske konflikten på Sri Lanka
== Eksterne lenker ==
Sri Lanka Army Operations
Sri Lanka, after 1971
Security Report desember 2000
The Sri Lanka Monitor on the Web month for month 1996-2004 | Den tredje Eelam-krigen er navnet for den fjerde fasen i den etniske konflikten på Sri Lanka mellom den srilankiske regjeringen dominert av singaleserne og den tamilske separatistsbevegelsen LTTE i årene 1995 til 2002. Den nye regjeringen som overtok makten i landet etter valgene i 1994, startet forhandlinger med LTTE og en våpenstillstand på hundre dager startet. | 193,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Etta_James | 2023-02-04 | Etta James | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Blues Hall of Fame', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Jazzvokalister fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Etta James (født Jamesetta Hawkins 25. januar 1938 i Los Angeles i California i USA, død 20. januar 2012) var en amerikansk blues-, soul-, R&B-, rock and roll-, gospel- og jazzsangerinne og låtskriver.
I en alder av fem år begynte James som sanger ved en kirke for baptister i Los Angeles hvor hun var en populær sanger. I en alder av 14 år hadde hun dannet sin egen musikkgruppe som het The Peaches. Deres sang «The Wallflower» havnet på førsteplass på hitlister for rhythm and blues i 1955. Gruppen ga også ut sangen «Good Rockin 'Daddy», som også ble en hit. I 1960 signerte James en platekontrakt med Argo Records, et datterselskap til Chess Records, som ga ut hennes to mest kritikerroste album, At Last! og The Second Time Around. James spilte inn 30 album og 58 singler gjennom sin karriere. Rolling Stone rangerte James som nummer 22 på sin liste over 100 Greatest Singers of All Time og hun var nummer 62 på listen over de 100 største kunstnere.
James møtte en rekke juridiske problemer i tidlig på 1970-tallet som følge av sin heroin-avhengighet. Hun var kontinuerlig inn og ut av rehabiliteringssentre, inkludert Tarzana Rehabilitation Center, i Los Angeles, California. Hennes mann, Artis Mills, som hun giftet seg med i 1969, tok ansvaret da de begge to ble arrestert for besittelse og misbruk av heroin og han havnet i fengsel. Mills ble løslatt fra fengsel i 1982 og forble gift med James. I 1988, i en alder av 50 år, ble James innlagt ved Betty Ford Center i Palm Springs, California, for behandling og rehab.
James mottok seks Grammy-priser og 17 Blues Music Awards. Hun ble tatt inn i Rock & Roll Hall of Fame i 1993, Blues Hall of Fame i 2001, og Grammy Hall of Fame i 1999 og igjen i 2008. James opptrådte på Montreux Jazz Festival i 1977, 1989, 1990 og 1993. Hun var også med på flere kunst-festivaler over hele USA. I 2003 mottok James en Grammy Lifetime Achievement Award. James ble portrettert av sangerinne og skuespiller Beyoncé Knowles i filmen Cadillac Records fra 2008.
| Etta James (født Jamesetta Hawkins 25. januar 1938 i Los Angeles i California i USA, død 20. januar 2012) var en amerikansk blues-, soul-, R&B-, rock and roll-, gospel- og jazzsangerinne og låtskriver.
I en alder av fem år begynte James som sanger ved en kirke for baptister i Los Angeles hvor hun var en populær sanger. I en alder av 14 år hadde hun dannet sin egen musikkgruppe som het The Peaches. Deres sang «The Wallflower» havnet på førsteplass på hitlister for rhythm and blues i 1955. Gruppen ga også ut sangen «Good Rockin 'Daddy», som også ble en hit. I 1960 signerte James en platekontrakt med Argo Records, et datterselskap til Chess Records, som ga ut hennes to mest kritikerroste album, At Last! og The Second Time Around. James spilte inn 30 album og 58 singler gjennom sin karriere. Rolling Stone rangerte James som nummer 22 på sin liste over 100 Greatest Singers of All Time og hun var nummer 62 på listen over de 100 største kunstnere.
James møtte en rekke juridiske problemer i tidlig på 1970-tallet som følge av sin heroin-avhengighet. Hun var kontinuerlig inn og ut av rehabiliteringssentre, inkludert Tarzana Rehabilitation Center, i Los Angeles, California. Hennes mann, Artis Mills, som hun giftet seg med i 1969, tok ansvaret da de begge to ble arrestert for besittelse og misbruk av heroin og han havnet i fengsel. Mills ble løslatt fra fengsel i 1982 og forble gift med James. I 1988, i en alder av 50 år, ble James innlagt ved Betty Ford Center i Palm Springs, California, for behandling og rehab.
James mottok seks Grammy-priser og 17 Blues Music Awards. Hun ble tatt inn i Rock & Roll Hall of Fame i 1993, Blues Hall of Fame i 2001, og Grammy Hall of Fame i 1999 og igjen i 2008. James opptrådte på Montreux Jazz Festival i 1977, 1989, 1990 og 1993. Hun var også med på flere kunst-festivaler over hele USA. I 2003 mottok James en Grammy Lifetime Achievement Award. James ble portrettert av sangerinne og skuespiller Beyoncé Knowles i filmen Cadillac Records fra 2008.
== Sykdom og død ==
James ble lagt inn på sykehus i januar 2010 for behandling av en MRSA-infeksjon. I løpet av sykehusoppholdet informerte hennes sønn, Donto, at hun var blitt diagnostisert med Alzheimers sykdom i 2008, og tilskrev hennes tidligere kommentarer om Beyoncé Knowles som «legemiddelindusert demens».Den 14. januar 2011 ble det annonsert at James hadde blitt diagnostisert med blodkreft og blir behandlet for dette. Hun ble lagt inn på sykehus på nytt i mai 2011 med urinveisinfeksjon og blodinfeksjoene kjent som sepsis. Den 16. desember 2011 ble det annonsert at hun var under 24-timers omsorg og var dødelig syk av kreften hun hadde kjempet med igjennom hele 2011. Hennes manager, Lupe De Leon, uttalte til media at hun var i «sluttfasen av blodkreften» og hadde blitt diagnostisert med bådedemens og hepatitt C, og at hun fikk oksygen og mottok konstant omsorg fra sin mann og ble besøkt regelmessig av sine sønner.
De Leon fortsatte med å si «Vi er veldig triste. Vi bare venter...» Den 19. desember 2011 ble James' mann og hennes sønner enige om administrasjonen av hennes bo og medisinske behandling.
En dommer bestemte at midlene tilgjengelig for Artis Mills, hennes mann og eiendoms «conservator» skulle være USD 350 000. Den 23. desember 2011 ble det rapportert at James i all hast ble sendt på sykehus på grunn av pustebesvær og at hun ble satt på respirator. Den 30. desember 2011 ble James tatt av maskinen etter at hun klarte å puste på egen hånd. De Leon uttalte at sangerens blodtrykk hadde normalisert seg. Den 5. januar 2012 uttalte James' venn og manager igjennom mange år at sangeren hadde blitt skrevet ut av Southern California hospital, nesten en måned etter å ha blitt diagnostisert dødssyk. 15. dager senere og fire dager før hennes 74. fødselsdag døde hun som et resultat av blodkreft og andre sykdommer ved Riverside Community Hospital i Riverside i California.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Etta James – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Etta James på Internet Movie Database
(en) Etta James hos Rotten Tomatoes
(en) Etta James hos The Movie Database
(en) Etta James på Apple Music
(en) Etta James på Discogs
(en) Etta James på MusicBrainz
(en) Etta James på Spotify
(en) Etta James på Songkick
(en) Etta James på Genius — sangtekster
(en) Etta James på AllMusic
Etta James på Facebook
Etta James på Myspace | Etta James (født Jamesetta Hawkins 25. januar 1938 i Los Angeles i California i USA, død 20. | 193,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/You_Can_Leave_Your_Hat_On | 2023-02-04 | You Can Leave Your Hat On | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1972', 'Kategori:Sanger fra USA'] | «You Can Leave Your Hat On» er en sang skrevet av Randy Newman. Sangen finner du på Joe Cockers album «Cocker» hvor den først ble utgitt. Andre sangere har senere sunget den, blant andre Etta James. | «You Can Leave Your Hat On» er en sang skrevet av Randy Newman. Sangen finner du på Joe Cockers album «Cocker» hvor den først ble utgitt. Andre sangere har senere sunget den, blant andre Etta James. | «You Can Leave Your Hat On» er en sang skrevet av Randy Newman. Sangen finner du på Joe Cockers album «Cocker» hvor den først ble utgitt. | 193,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lifehouse | 2023-02-04 | Lifehouse | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1999', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Stubber 2019-05', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Lifehouse er et amerikansk, alternativt rockeband dannet i 1999. De mest kjente sagene er You and Me, First Time og Whatever it takes. Bandet består av Jason Wade (vokalist, gitarist), Rick Woolstenhulme Jr. (trommeslager), Bryce Soderberg (bassist) og Ben Carey (gitarist).
| Lifehouse er et amerikansk, alternativt rockeband dannet i 1999. De mest kjente sagene er You and Me, First Time og Whatever it takes. Bandet består av Jason Wade (vokalist, gitarist), Rick Woolstenhulme Jr. (trommeslager), Bryce Soderberg (bassist) og Ben Carey (gitarist).
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Lifehouse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lifehouse på Internet Movie Database
(en) Lifehouse på Discogs
(en) Lifehouse på MusicBrainz
(en) Lifehouse på MusicBrainz
(en) Lifehouse på Spotify
(en) Lifehouse på Songkick
(en) Lifehouse på Last.fm
(en) Lifehouse på Genius — sangtekster
(en) Lifehouse på AllMusic
Lifehouse på Twitter
Lifehouse på Facebook
Lifehouse på YouTube
Lifehouse på Myspace | Lifehouse er et amerikansk, alternativt rockeband dannet i 1999. De mest kjente sagene er You and Me, First Time og Whatever it takes. | 193,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hound_Dog | 2023-02-04 | Hound Dog | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elvis Presley-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1956', 'Kategori:Sanger skrevet av Jerry Leiber og Mike Stoller', 'Kategori:Singler fra 1953'] | «Hound Dog» er en av de største hit-låtene med rock and roll-sangeren Elvis Presley. Sangen er skrevet av Jerry Leiber og Mike Stoller og produsert av Steve Sholes. Sangen ble første gang innspilt av Big Mama Thornton 13. august 1952 i blues-versjon, og singelen ble utgitt i mars 1953. I løpet av 1953 ble det spilt inn flere country-versjoner av sangen. Den mest kjente versjonen av Elvis ble spilt inn 2. juli 1956 i New York, og singelen kom ut på RCA i USA 13. juli 1956.
| «Hound Dog» er en av de største hit-låtene med rock and roll-sangeren Elvis Presley. Sangen er skrevet av Jerry Leiber og Mike Stoller og produsert av Steve Sholes. Sangen ble første gang innspilt av Big Mama Thornton 13. august 1952 i blues-versjon, og singelen ble utgitt i mars 1953. I løpet av 1953 ble det spilt inn flere country-versjoner av sangen. Den mest kjente versjonen av Elvis ble spilt inn 2. juli 1956 i New York, og singelen kom ut på RCA i USA 13. juli 1956.
== Andre versjoner (i utvalg) ==
Svenske Jerry Williams and The Violents. Utgitt på EP-platen Sonet SXP-4053 i 1963.
== Referanser == | «Hound Dog» er en av de største hit-låtene med rock and roll-sangeren Elvis Presley. Sangen er skrevet av Jerry Leiber og Mike Stoller og produsert av Steve Sholes. | 193,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Espa%C3%B1a_Ca%C3%B1%C3%AD | 2023-02-04 | España Cañí | ['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1920-årene', 'Kategori:Sangstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Veldig små stubber'] | «España Cañí» er en sang oftest fremført av Boston Pops Orchestra. Den inneholder den mest vanlige takten å danse Paso Doble til. Sangen blir på engelsk kalt «Spanish Gipsy Dance».
| «España Cañí» er en sang oftest fremført av Boston Pops Orchestra. Den inneholder den mest vanlige takten å danse Paso Doble til. Sangen blir på engelsk kalt «Spanish Gipsy Dance».
== Eksterne lenker ==
(en) España Cañí på MusicBrainz | «España Cañí» er en sang oftest fremført av Boston Pops Orchestra. Den inneholder den mest vanlige takten å danse Paso Doble til. | 193,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Ertl | 2023-02-04 | Andreas Ertl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under VM i alpint 2005', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske alpinister', 'Kategori:Tyske mestere i alpint', 'Kategori:Verdensmestere i alpint'] | Andreas Ertl (født 30. september 1975) er en tidligere tysk alpinist. Han konkurrerte hovedsakelig i storslalåm og Super-G.
Han debuterte i verdenscupen 20. februar 1995 i japanske Furano ved å bli nummer 27. Hans beste plassering i verdenscupen var en 11.-plass i storslalåm fra Alta Badia i desember 2002.
Karrierens største triumf oppnådde han under verdensmesterskapet 2005 i Bormio, der han sammen med søsteren Martina, Florian Eckert, Hilde Gerg, Monika Bergmann-Schmuderer og Felix Neureuther ble verdensmester i lagøvelsen.
Andreas Ertl greide ikke å kvalifisere seg til OL 2006, og bestemte seg deretter for å legge opp.
| Andreas Ertl (født 30. september 1975) er en tidligere tysk alpinist. Han konkurrerte hovedsakelig i storslalåm og Super-G.
Han debuterte i verdenscupen 20. februar 1995 i japanske Furano ved å bli nummer 27. Hans beste plassering i verdenscupen var en 11.-plass i storslalåm fra Alta Badia i desember 2002.
Karrierens største triumf oppnådde han under verdensmesterskapet 2005 i Bormio, der han sammen med søsteren Martina, Florian Eckert, Hilde Gerg, Monika Bergmann-Schmuderer og Felix Neureuther ble verdensmester i lagøvelsen.
Andreas Ertl greide ikke å kvalifisere seg til OL 2006, og bestemte seg deretter for å legge opp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Andreas Ertl – FIS (alpint)
(en) Andreas Ertl – ski-db.com | Andreas Ertl (født 30. september 1975) er en tidligere tysk alpinist. | 193,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meryemana | 2023-02-04 | Meryemana | ['Kategori:Arkeologiske steder i Tyrkia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Tyrkia', 'Kategori:Islam i Tyrkia', 'Kategori:Izmir (provins)', 'Kategori:Jomfru Maria', 'Kategori:Katolske valfartsmål', 'Kategori:Kristendom i Tyrkia', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Tyrkias historie', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Meryemana er det tyrkiske navnet (sammen med Meryem Ana Evi – «Mor Marias hus») er en kristen og muslimsk helligdom på fjellet Koressos i utkanten av Efesus i Tyrkia. (7 km fra Selçuk).
Jomfru Maria skal ha blitt tatt med til dette stenhuset av evangelisten Johannes og skal ha bodd der fram til hun ble opptatt i himmelen.
Selv om huset ikke er offisielt anerkjent av Den katolske kirke som en helligdom, er det blitt besøkt av både pave Paul VI i 1967, pave Johannes Paul II i 1979 og pave Benedikt XVI i 2006.
I islam, er Maryam (arabisk for Maria) blant de få som er nevnt med navn (og eneste kvinne) i Koranen (og flere ganger enn i Det nye testamentet) som moren til en av de fremste profetene Isa (Jesus).
| Meryemana er det tyrkiske navnet (sammen med Meryem Ana Evi – «Mor Marias hus») er en kristen og muslimsk helligdom på fjellet Koressos i utkanten av Efesus i Tyrkia. (7 km fra Selçuk).
Jomfru Maria skal ha blitt tatt med til dette stenhuset av evangelisten Johannes og skal ha bodd der fram til hun ble opptatt i himmelen.
Selv om huset ikke er offisielt anerkjent av Den katolske kirke som en helligdom, er det blitt besøkt av både pave Paul VI i 1967, pave Johannes Paul II i 1979 og pave Benedikt XVI i 2006.
I islam, er Maryam (arabisk for Maria) blant de få som er nevnt med navn (og eneste kvinne) i Koranen (og flere ganger enn i Det nye testamentet) som moren til en av de fremste profetene Isa (Jesus).
== Eksterne lenker ==
(en) House of Virgin Mary in Ephesus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Meryemana er det tyrkiske navnet (sammen med Meryem Ana Evi – «Mor Marias hus») er en kristen og muslimsk helligdom på fjellet Koressos i utkanten av Efesus i Tyrkia. (7 km fra Selçuk). | 193,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1938_%E2%80%93_H%C3%B8ydehopp_kvinner | 2023-02-04 | EM i friidrett 1938 – Høydehopp kvinner | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i friidrett 1938', 'Kategori:Høydehopp'] | Øvelsen Høydehopp kvinner ved EM i friidrett 1938 ble arrangert i Wien, Østerrike 18. september 1938.
| Øvelsen Høydehopp kvinner ved EM i friidrett 1938 ble arrangert i Wien, Østerrike 18. september 1938.
== Finalen ==
== Referanser == | Øvelsen Høydehopp kvinner ved EM i friidrett 1938 ble arrangert i Wien, Østerrike 18. september 1938. | 193,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rudolph_Matt | 2023-02-04 | Rudolph Matt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. november', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fødsler 10. september', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Landeck', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i alpint', 'Kategori:Østerrikske alpinister'] | Rudolph «Rudi» Matt (født 10. september 1909 i St. Anton am Arlberg, død 18. november 1993) var en østerriksk alpinist og filmskuespiller.
Under VM 1936 i Innsbruck vant han gull i slalåm foran landsmannen Eberhart Kneissl og sveitsiske Rudolf Rominger. I samme mesterskap ble han nummer 6 i utfor og nummer 4 i kombinasjonen. Under VM 1939 i Engelberg ble han nummer 4 i slalåm.
Rudi Matt var en populær skuespiller, og medvirket i flere skifilmer. I storfilmen Der Weiße Rauch – Neue Wunder des Schneeschuhs fra 1931 spilte han bl.a. sammen med Leni Riefenstahl, Hannes Schneider og Gustav «Guzzi» Lantschner.
| Rudolph «Rudi» Matt (født 10. september 1909 i St. Anton am Arlberg, død 18. november 1993) var en østerriksk alpinist og filmskuespiller.
Under VM 1936 i Innsbruck vant han gull i slalåm foran landsmannen Eberhart Kneissl og sveitsiske Rudolf Rominger. I samme mesterskap ble han nummer 6 i utfor og nummer 4 i kombinasjonen. Under VM 1939 i Engelberg ble han nummer 4 i slalåm.
Rudi Matt var en populær skuespiller, og medvirket i flere skifilmer. I storfilmen Der Weiße Rauch – Neue Wunder des Schneeschuhs fra 1931 spilte han bl.a. sammen med Leni Riefenstahl, Hannes Schneider og Gustav «Guzzi» Lantschner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rudolph Matt – FIS (alpint)
(en) Rudolph Matt på Internet Movie Database | Rudolph «Rudi» Matt (født 10. september 1909 i St. | 193,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1938_%E2%80%93_Kulest%C3%B8t_kvinner | 2023-02-04 | EM i friidrett 1938 – Kulestøt kvinner | ['Kategori:Kulestøt under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1938'] | Kulestøt damer ble arrangert ved EM i friidrett 1938 på Praterstadion i Wien i Østerrike den 17. september.
| Kulestøt damer ble arrangert ved EM i friidrett 1938 på Praterstadion i Wien i Østerrike den 17. september.
== Medaljevinnere ==
== Resultater ==
=== Finale ===
Øvelsen ble avholdt den 17. september.
== Deltakelse ==
== Referanser == | Kulestøt damer ble arrangert ved EM i friidrett 1938 på Praterstadion i Wien i Østerrike den 17. september. | 193,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sluk_(fiskeredskap) | 2023-02-04 | Sluk (fiskeredskap) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fiskeredskap'] | En sluk er et kunstig fiskeagn som i hovedsak blir fisket ved hjelp av stang og snelle, eller trukket etter en båt. Den er som oftest laget av metall, men etter hvert også av forskjellige komposittmaterialer. Sluken er normalt utstyrt med en eller flere treblekroker, og slukens gange i vannet skal immitere en syk eller skadet mindre fisk, noe som virker tiltrekkende eller irriterende på rovfisk.
Fiskesluker komponeres i dag i et utall størrelser, farger og former, men kan fortsatt i hovedsak deles i to hovedformer; skjesluker som stanses ut av tynne metallplater og sildesluker som er støpt i former, eller formet av tykkere metalldeler. Det finnes en mengde varianter mellom og utenfor disse to hovedformene, bl.a. wobbler- og spinner-lignende utgaver.
Valg av sluk (og presentasjon av denne for fisken) bestemmes i hovedsak av fiskerens erfaringer og hva slags fisk man ønsker å fange, samt strøm- og bunnforhold på fiskeplassen. Tradisjoner og mer eller mindre «vitenskapelige» spekulasjoner rundt vær, vannfarge, vanntemperatur, årstid osv. kan også innvirke på slukvalget. | En sluk er et kunstig fiskeagn som i hovedsak blir fisket ved hjelp av stang og snelle, eller trukket etter en båt. Den er som oftest laget av metall, men etter hvert også av forskjellige komposittmaterialer. Sluken er normalt utstyrt med en eller flere treblekroker, og slukens gange i vannet skal immitere en syk eller skadet mindre fisk, noe som virker tiltrekkende eller irriterende på rovfisk.
Fiskesluker komponeres i dag i et utall størrelser, farger og former, men kan fortsatt i hovedsak deles i to hovedformer; skjesluker som stanses ut av tynne metallplater og sildesluker som er støpt i former, eller formet av tykkere metalldeler. Det finnes en mengde varianter mellom og utenfor disse to hovedformene, bl.a. wobbler- og spinner-lignende utgaver.
Valg av sluk (og presentasjon av denne for fisken) bestemmes i hovedsak av fiskerens erfaringer og hva slags fisk man ønsker å fange, samt strøm- og bunnforhold på fiskeplassen. Tradisjoner og mer eller mindre «vitenskapelige» spekulasjoner rundt vær, vannfarge, vanntemperatur, årstid osv. kan også innvirke på slukvalget. | En sluk er et kunstig fiskeagn som i hovedsak blir fisket ved hjelp av stang og snelle, eller trukket etter en båt. Den er som oftest laget av metall, men etter hvert også av forskjellige komposittmaterialer. | 193,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Allyl | 2023-02-04 | Allyl | ['Kategori:Alkener', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Funksjonelle grupper'] | Allyl gruppe er alken hydrokarbon gruppe med formelen H2C=CH-CH2-. Den består av en vinyl gruppe, CH2=CH-, bundet til en metylen -CH2. For eksempel har allylalkohol strukturen H2C=CH-CH2OH. Forbindelser som inneholder allylgruppen, kalles ofte allylisk.
Allylkarboner er sp³ hybridisert; vinylkarboner er sp² hybridisert.
The site of the saturated arbonatomet, hvor vinylgruppen attaches, kalles allylposisjon. En gruppe, slik som -OH, bundet i en allylisk posisjon kalles også ofte allylisk. Eksempler på enkle allylforbindelser er allylklorid og allylalkohol.
Substituerte versjoner av det over nevnte, slik som trans-but-2-en-1-yl eller krotyl gruppe (CH3CH=CH-CH2-) kan også kalles allylgrupper.
Allyliske metylengrupper er svært reaktive som f. eks. allylisk oksidasjon, enereaksjon og Trost asymmetrisk allylisk alkylering.
| Allyl gruppe er alken hydrokarbon gruppe med formelen H2C=CH-CH2-. Den består av en vinyl gruppe, CH2=CH-, bundet til en metylen -CH2. For eksempel har allylalkohol strukturen H2C=CH-CH2OH. Forbindelser som inneholder allylgruppen, kalles ofte allylisk.
Allylkarboner er sp³ hybridisert; vinylkarboner er sp² hybridisert.
The site of the saturated arbonatomet, hvor vinylgruppen attaches, kalles allylposisjon. En gruppe, slik som -OH, bundet i en allylisk posisjon kalles også ofte allylisk. Eksempler på enkle allylforbindelser er allylklorid og allylalkohol.
Substituerte versjoner av det over nevnte, slik som trans-but-2-en-1-yl eller krotyl gruppe (CH3CH=CH-CH2-) kan også kalles allylgrupper.
Allyliske metylengrupper er svært reaktive som f. eks. allylisk oksidasjon, enereaksjon og Trost asymmetrisk allylisk alkylering.
== Se også ==
Nalon
Dimetylallylpyrofosfat
Allylisk omorganisering
Allylalkohol
Diallyllysergamid
Propylen
Isopren
Terpen
== Litteratur ==
Klein, David R. (2012). Organic Chemistry. Hoboken, N.J. John Wiley. ISBN 9780471756149.
Bruice, Paula Yurkanis (2010). Essential Organic Chemistry (2 utg.). Boston. Prentice Hall. ISBN 9780321644169.
McMurry, John; McMurry, Susan (2012). Organic Chemistry (8 utg.). Belmont, CA. Brooks/Cole. ISBN 0840054556.
Chang, Raymond (2008). General chemistry : the essential concepts (5 utg.). Boston. McGraw-Hill. ISBN 9780071102261.
Chang, Raymond; Goldsby, Kenneth A. (2014). General chemistry : the essential concepts (7 utg.). New York. McGraw-Hill. ISBN 9781259060427. | Allyl gruppe er alken hydrokarbon gruppe med formelen H2C=CH-CH2-. Den består av en vinyl gruppe, CH2=CH-, bundet til en metylen -CH2. | 193,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustave_Bauers | 2023-02-04 | Gustave Bauers | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 3. april', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Newark'] | Gustave George Bauer (født 3. april 1884 i Newark i New Jersey, død ukjent) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Bauer vant en olympisk sølvmedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den nest letteste vektklassen, fluevekt, bak landsmannen George Mehnert. Det var tre deltakere i vektklassen, alle fra USA.
| Gustave George Bauer (født 3. april 1884 i Newark i New Jersey, død ukjent) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Bauer vant en olympisk sølvmedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den nest letteste vektklassen, fluevekt, bak landsmannen George Mehnert. Det var tre deltakere i vektklassen, alle fra USA.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv bryting, fluevekt fristil USA
== Eksterne lenker ==
(en) Gustave Bauers – Olympedia
(en) Gustave Bauers – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gustave Bauers – databaseOlympics.com (arkivert) | Gustave George Bauer (født 3. april 1884 i Newark i New Jersey, død ukjent) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. | 193,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lecce | 2023-02-04 | Lecce | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:40°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Puglia', 'Kategori:Kommuner i provinsen Lecce', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lecce (griko: Luppìu, gresk: Alission) er en historisk by i Sør-Italia, hovedstad i Provinsen Lecce og en av de viktigste byene i Puglia. Byen ble grunnlagt 200 år f.kr. og er kjent for sine barokkmonumenter.
| Lecce (griko: Luppìu, gresk: Alission) er en historisk by i Sør-Italia, hovedstad i Provinsen Lecce og en av de viktigste byene i Puglia. Byen ble grunnlagt 200 år f.kr. og er kjent for sine barokkmonumenter.
== Sport ==
Serie A-klubben US Lecce spiller sine hjemmekamper på Stadio Via Del Mare.
== Kjente innbyggere ==
Franco Causio
Marco Materazzi
Antonio Conte
Sabatino De Ursis
Antonio Verrio
Tito Schipa
Cloe Elmo
Quintus Ennius
== Bilder ==
== Søsterbyer ==
Murcia, Spania
Skopje, Nord-Makedonia
Ostrów Wielkopolski, Polen
Melbourne, Australia
Palermo, Italia
Valladolid, Spania
Verona, Italia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lecce – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lecce – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Reiseguide | Lecce (griko: Luppìu, gresk: Alission) er en historisk by i Sør-Italia, hovedstad i Provinsen Lecce og en av de viktigste byene i Puglia. Byen ble grunnlagt 200 år f. | 193,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_Wester | 2023-02-04 | August Wester | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Newark'] | August Wester, Jr. (født 12. februar 1882 i Newark i New Jersey, død 1960) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Wester vant en olympisk sølvmedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den tredje letteste vektklassen, bantamvekt, bak landsmannen Isidor Niflot. Det var sju deltakere i vektklassen, alle fra USA.
| August Wester, Jr. (født 12. februar 1882 i Newark i New Jersey, død 1960) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Wester vant en olympisk sølvmedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den tredje letteste vektklassen, bantamvekt, bak landsmannen Isidor Niflot. Det var sju deltakere i vektklassen, alle fra USA.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv bryting, bantamvekt fristil USA
== Eksterne lenker ==
(en) August Wester – Olympedia
(en) August Wester – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) August Wester – databaseOlympics.com (arkivert) | August Wester, Jr. (født 12. | 193,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Strebler | 2023-02-04 | Louis Strebler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 31. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn'] | Louis Bernard Strebler (født 2. februar 1881, død 31. desember 1962) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Louis Strebler vant en olympisk bronsemedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i den tredje letteste vektklassen, bantamvekt, bak sine landsmenn Isidor Niflot og August Wester. Det var sju deltakere i vektklassen, alle fra USA.
| Louis Bernard Strebler (født 2. februar 1881, død 31. desember 1962) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Louis Strebler vant en olympisk bronsemedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i den tredje letteste vektklassen, bantamvekt, bak sine landsmenn Isidor Niflot og August Wester. Det var sju deltakere i vektklassen, alle fra USA.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Bronse bryting, bantamvekt fristil USA
== Eksterne lenker ==
(en) Louis Strebler – Olympedia
(en) Louis Strebler – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Louis Strebler – databaseOlympics.com (arkivert) | Louis Bernard Strebler (født 2. februar 1881, død 31. | 193,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theodore_McLear | 2023-02-04 | Theodore McLear | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Newark'] | Theodore J. McLear (født 29. juni 1879 i Newark, New Jersey, død 1958) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
McLear vant en olympisk sølvmedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i vektklassen, fjærvekt, bak landsmannen Benjamin Bradshaw. Det var ni deltakere i vektklassen, alle fra USA.
| Theodore J. McLear (født 29. juni 1879 i Newark, New Jersey, død 1958) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
McLear vant en olympisk sølvmedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i vektklassen, fjærvekt, bak landsmannen Benjamin Bradshaw. Det var ni deltakere i vektklassen, alle fra USA.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv bryting, fjærvekt fristil USA
== Eksterne lenker ==
(en) Theodore McLear – Olympedia
(en) Theodore McLear – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Theodore McLear – databaseOlympics.com (arkivert) | Theodore J. McLear (født 29. | 193,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Clapper | 2023-02-04 | Charles Clapper | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 14. september', 'Kategori:Dødsfall i 1837', 'Kategori:Dødsfall i 1937', 'Kategori:Fødsler 20. desember', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Scotland County i Missouri'] | Charles Ellis Clapper (født 20. desember 1875 i Memphis i Missouri, død 14. september 1937 i Chicago i Illinois) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Clapper vant en olympisk bronsemedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i vektklassen fjærvekt, bak sine landsmenn Benjamin Bradshaw og Theodore McLear. Det var ni deltakere i vektklassen, alle fra USA.
| Charles Ellis Clapper (født 20. desember 1875 i Memphis i Missouri, død 14. september 1937 i Chicago i Illinois) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Clapper vant en olympisk bronsemedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i vektklassen fjærvekt, bak sine landsmenn Benjamin Bradshaw og Theodore McLear. Det var ni deltakere i vektklassen, alle fra USA.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Bronse bryting, fjærvekt fristil USA
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Clapper – Olympedia
(en) Charles Clapper – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Clapper – databaseOlympics.com (arkivert) | Charles Ellis Clapper (født 20. desember 1875 i Memphis i Missouri, død 14. | 193,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alkyl | 2023-02-04 | Alkyl | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Funksjonelle grupper', 'Kategori:Hydrokarboner'] | Alkylgrupper er funksjonelle grupper som består av karbonatomer og hydrogenatomer. Formelen for en alkylgruppe fås gjennom å ta bort et hydrogenatom fra formelen for en alkan. Navngivningen følger på motsvarende vis alkanene, med endelsen -an erstattet med -yl. Den alkylgruppe som motsvarer hydrokarbonet metan, CH4, er dermed metylgruppen, CH3-.
Eksempel er alkyl-benzen, alkyl-naften, alkyl-amin, alkyl-nitril, metylkvikksølv, med mer.
Kjemisk reaktive molekyler kan reagere med en alkylkjede. Reaksjonen kalles alkylering. Et eksempel er alkylering av reaktive olefiner (alkener) med parafiner (alkaner). Da fås teknisk alkylatbensin, en ren og ikke-giftig besinsort. Teknisk alkylatbensin skal dog ikke forveksles med varemerket "Alkylatbensin", som inneholder teknisk alkylatbensin, men også andre rene tekniske bensinsorter samt butaner.
| Alkylgrupper er funksjonelle grupper som består av karbonatomer og hydrogenatomer. Formelen for en alkylgruppe fås gjennom å ta bort et hydrogenatom fra formelen for en alkan. Navngivningen følger på motsvarende vis alkanene, med endelsen -an erstattet med -yl. Den alkylgruppe som motsvarer hydrokarbonet metan, CH4, er dermed metylgruppen, CH3-.
Eksempel er alkyl-benzen, alkyl-naften, alkyl-amin, alkyl-nitril, metylkvikksølv, med mer.
Kjemisk reaktive molekyler kan reagere med en alkylkjede. Reaksjonen kalles alkylering. Et eksempel er alkylering av reaktive olefiner (alkener) med parafiner (alkaner). Da fås teknisk alkylatbensin, en ren og ikke-giftig besinsort. Teknisk alkylatbensin skal dog ikke forveksles med varemerket "Alkylatbensin", som inneholder teknisk alkylatbensin, men også andre rene tekniske bensinsorter samt butaner.
== Litteratur ==
Klein, David R. (2012). Organic Chemistry. Hoboken, N.J. John Wiley. ISBN 9780471756149.
Bruice, Paula Yurkanis (2010). Essential Organic Chemistry (2 utg.). Boston. Prentice Hall. ISBN 9780321644169.
McMurry, John; McMurry, Susan (2012). Organic Chemistry (8 utg.). Belmont, CA. Brooks/Cole. ISBN 0840054556.
Chang, Raymond (2008). General chemistry : the essential concepts (5 utg.). Boston. McGraw-Hill. ISBN 9780071102261.
Chang, Raymond; Goldsby, Kenneth A. (2014). General chemistry : the essential concepts (7 utg.). New York. McGraw-Hill. ISBN 9781259060427. | Alkylgrupper er funksjonelle grupper som består av karbonatomer og hydrogenatomer. Formelen for en alkylgruppe fås gjennom å ta bort et hydrogenatom fra formelen for en alkan. | 193,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lindisfarne | 2023-02-04 | Lindisfarne | ['Kategori:1°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:English Heritage', 'Kategori:Historiske steder', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klosterruiner', 'Kategori:Klostre i England', 'Kategori:Northumberland', 'Kategori:Ramsarområder i England', 'Kategori:Ruiner i England', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidevannsøyer', 'Kategori:Vikingtiden i England', 'Kategori:Øyer i England'] | For bandet, se Lindisfarne (band)
Lindisfarne (også kalt Holy Island) er ei tidevannsøy rett utenfor kysten av Northumberland i det nordøstlige England. Området er langgrunt, og øya består av stort sett sand, i tillegg til en fjellknaus med et slott på. Ved lavvann har øya fastlandsforbindelse i form av en bilvei som ligger under vann ved flo. Øya har sin egen avgiftsbelagte parkeringsplass. Det er 162 fastboende personer på øya (2004).
Store deler av øya er fredet som naturreservat, for å beskytte fuglelivet der. Opp mot 300 fuglearter er registrert i området.
Klosteret på Lindisfarne ble grunnlagt av St. Aidan, som hadde blitt sendt fra Iona på forespørsel fra kong Oswald av Northumbria ca. 635. Det ble en base for kristningen av det nordlige England, og det ble også med hell sendt misjonærer til Mercia. Northumberlands skytshelgen, St. Cuthbert, var abbed i klosteret.
Fra begynnelsen på det 7. århundre produserte munkene der illuminerte manuskripter. Det mest kjente av disse, Lindisfarneevangeliene, er en illustrert utgave av de fire evangeliene. I det 10. århundre la en munk ved navn Aldred til en gammelengelsk oversettelse, slik at boken også er en av de tidligste engelske utgaver av evangeliene. Illustrasjonene er i keltisk stil. Boken er nå i British Library i London.I 793 ble munkene ved klosteret på Lindisfarne angrepet av norske vikinger, noe som markerer starten av vikingtida. En av tingene som ble stjålet var innbindingen til Lindisfarneevangeliene, som var i edelt metall. Etter angrepet flyktet munkene, og tok med relikviene til St. Cuthbert, som nå ligger i Durhamkatedralen. Angrepet har av flere historikere, deriblant professor Torgrim Titlestad, blitt satt i forbindelse med de forutgående og samtidige sakserkrigene vest og nord i det nåværende Tyskland, der frankerne under Karl den store erobret saksiske områder og kristnet sakserne.
I normannisk tid ble klosteret gjenopprettet, og var i drift inntil det ble oppløst av Henrik VIII i 1536. Det er nå en ruin, som forvaltes av English Heritage. Sognekirken som ligger ved siden av er i bruk.
| For bandet, se Lindisfarne (band)
Lindisfarne (også kalt Holy Island) er ei tidevannsøy rett utenfor kysten av Northumberland i det nordøstlige England. Området er langgrunt, og øya består av stort sett sand, i tillegg til en fjellknaus med et slott på. Ved lavvann har øya fastlandsforbindelse i form av en bilvei som ligger under vann ved flo. Øya har sin egen avgiftsbelagte parkeringsplass. Det er 162 fastboende personer på øya (2004).
Store deler av øya er fredet som naturreservat, for å beskytte fuglelivet der. Opp mot 300 fuglearter er registrert i området.
Klosteret på Lindisfarne ble grunnlagt av St. Aidan, som hadde blitt sendt fra Iona på forespørsel fra kong Oswald av Northumbria ca. 635. Det ble en base for kristningen av det nordlige England, og det ble også med hell sendt misjonærer til Mercia. Northumberlands skytshelgen, St. Cuthbert, var abbed i klosteret.
Fra begynnelsen på det 7. århundre produserte munkene der illuminerte manuskripter. Det mest kjente av disse, Lindisfarneevangeliene, er en illustrert utgave av de fire evangeliene. I det 10. århundre la en munk ved navn Aldred til en gammelengelsk oversettelse, slik at boken også er en av de tidligste engelske utgaver av evangeliene. Illustrasjonene er i keltisk stil. Boken er nå i British Library i London.I 793 ble munkene ved klosteret på Lindisfarne angrepet av norske vikinger, noe som markerer starten av vikingtida. En av tingene som ble stjålet var innbindingen til Lindisfarneevangeliene, som var i edelt metall. Etter angrepet flyktet munkene, og tok med relikviene til St. Cuthbert, som nå ligger i Durhamkatedralen. Angrepet har av flere historikere, deriblant professor Torgrim Titlestad, blitt satt i forbindelse med de forutgående og samtidige sakserkrigene vest og nord i det nåværende Tyskland, der frankerne under Karl den store erobret saksiske områder og kristnet sakserne.
I normannisk tid ble klosteret gjenopprettet, og var i drift inntil det ble oppløst av Henrik VIII i 1536. Det er nå en ruin, som forvaltes av English Heritage. Sognekirken som ligger ved siden av er i bruk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lindisfarne slott (engelsk)
En illustrert tur på Lindisfarne (engelsk)
Detaljert historiske nedtegnelser for Lindisfarne Priory (engelsk)
Torgrim Titlestad, Vikingtidens utbrudd, Sagabok, Stavanger 2017. | Lindisfarne var en britisk folkrock gruppe som først gjorde seg gjeldende i 1970, men som for alvor slo gjennom i 1972. Frontfiguren var sangeren, gitaristen og låtskriveren Alan Hull, mens de alle regnet Ray Jackson som bandets leder. | 193,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rudolph_Tesing | 2023-02-04 | Rudolph Tesing | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 1926', 'Kategori:Fødsler 4. februar', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn'] | Rudolph Tesing (født 4. februar 1881, død 29. april 1926) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Tesing vant en olympisk sølvmedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i tredje tyngste vektklassen, lettvekt, bak landsmannen Otto Roehm. Det var ti deltakere i vektklassen, alle fra USA.
| Rudolph Tesing (født 4. februar 1881, død 29. april 1926) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Tesing vant en olympisk sølvmedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i tredje tyngste vektklassen, lettvekt, bak landsmannen Otto Roehm. Det var ti deltakere i vektklassen, alle fra USA.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv bryting, lettvekt fristil USA
== Eksterne lenker ==
(en) Rudolph Tesing – Olympedia
(en) Rudolph Tesing – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Rudolph Tesing – databaseOlympics.com (arkivert) | Rudolph Tesing (født 4. februar 1881, død 29. | 193,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Zirkel | 2023-02-04 | Albert Zirkel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødselsår usikkert', 'Kategori:Fødsler 23. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Newark'] | Albert Conrad Zirkel (født 23. oktober 1885 i Newark New Jersey, død 1945) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Zirkel vant en olympisk bronsemedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i tredje tyngste vektklassen, lettvekt, bak sine landsmenn Otto Roehm og Rudolph Tesing. Det var ti deltakere i vektklassen, alle fra USA.
| Albert Conrad Zirkel (født 23. oktober 1885 i Newark New Jersey, død 1945) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Zirkel vant en olympisk bronsemedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i tredje tyngste vektklassen, lettvekt, bak sine landsmenn Otto Roehm og Rudolph Tesing. Det var ti deltakere i vektklassen, alle fra USA.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Bronse bryting, lettvekt fristil USA
== Eksterne lenker ==
(en) Albert Zirkel – Olympics.com
(en) Albert Zirkel – Olympic.org
(en) Albert Zirkel – Olympedia
(en) Albert Zirkel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Albert Zirkel – databaseOlympics.com (arkivert) | Albert Conrad Zirkel (født 23. oktober 1885 i Newark New Jersey, død 1945) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. | 193,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jerry_Winholtz | 2023-02-04 | Jerry Winholtz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 16. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn'] | Jerry Elmer Winholtz (født 5. august 1874, død ukjent) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Winholtz vant en olympisk bronsemedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i nest tyngste vektklassen, weltervekt, bak sine landsmenn Charles Ericksen og William Beckmann. Det var ti deltakere i vektklassen, alle fra USA.
| Jerry Elmer Winholtz (født 5. august 1874, død ukjent) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Winholtz vant en olympisk bronsemedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i nest tyngste vektklassen, weltervekt, bak sine landsmenn Charles Ericksen og William Beckmann. Det var ti deltakere i vektklassen, alle fra USA.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Bronse bryting, weltervekt fristil USA
== Eksterne lenker ==
(en) Jerry Winholtz – Olympics.com
(en) Jerry Winholtz – Olympic.org
(en) Jerry Winholtz – Olympedia
(en) Jerry Winholtz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jerry Winholtz – databaseOlympics.com (arkivert) | Jerry Elmer Winholtz (født 5. august 1874, død ukjent) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. | 193,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1938_%E2%80%93_Diskoskast_kvinner | 2023-02-04 | EM i friidrett 1938 – Diskoskast kvinner | ['Kategori:Diskos under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1938'] | Diskoskast damer ved EM i friidrett 1938 ble arrangert på Praterstadion i Wien, Østerrike den 18. september 1938.
| Diskoskast damer ved EM i friidrett 1938 ble arrangert på Praterstadion i Wien, Østerrike den 18. september 1938.
== Medaljevinnere ==
== Mesterskapsrekord ==
Dette var første gang øvelsen ble avholdt og rekorden etter mesterskapet var:
== Resultater ==
=== Finale ===
== Deltakelse ==
== Referanser == | Diskoskast damer ved EM i friidrett 1938 ble arrangert på Praterstadion i Wien, Østerrike den 18. september 1938. | 193,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fred_Warmbold | 2023-02-04 | Fred Warmbold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 19. august', 'Kategori:Dødsfall i 1926', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra St. Louis'] | Fred Charles Warmbold (født 18. september 1875, død 19. august 1926 i St. Louis i Missouri) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Warmbold vant en olympisk bronsemedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i den tyngste vektklassen, tungvekt, bak sine landsmenn Bernhoff Hansen og Frank Kungler. Det var fem deltakere i den tyngste vektklassen, alle fra USA.
| Fred Charles Warmbold (født 18. september 1875, død 19. august 1926 i St. Louis i Missouri) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Warmbold vant en olympisk bronsemedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i den tyngste vektklassen, tungvekt, bak sine landsmenn Bernhoff Hansen og Frank Kungler. Det var fem deltakere i den tyngste vektklassen, alle fra USA.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Bronse bryting, tungvekt fristil USA
== Eksterne lenker ==
(en) Fred Warmbold – Olympedia
(en) Fred Warmbold – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Fred Warmbold – databaseOlympics.com (arkivert) | Fred Charles Warmbold (født 18. september 1875, død 19. | 193,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Music_of_the_Sun | 2023-02-04 | Music of the Sun | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 2005', 'Kategori:Rihanna-album'] | Music of the Sun er debutalbumet til sangerinnen Rihanna og ble gitt ut i 2005.
Rihanna samarbeidet med flere produsenter under albumproduksjonen, blant annet med Evan Rogers, Carl Sturken, Stargate og Poke & Tone. Albumet kom på 10.-plass på Billboard 200, og solgte 69 000 eksemplarer den første uken. Til i dag har over 2 millioner eksemplarer av Music of the Sun blitt solgt. Albumet solgte til gullplate i USA (500 000 eksemplarer).
| Music of the Sun er debutalbumet til sangerinnen Rihanna og ble gitt ut i 2005.
Rihanna samarbeidet med flere produsenter under albumproduksjonen, blant annet med Evan Rogers, Carl Sturken, Stargate og Poke & Tone. Albumet kom på 10.-plass på Billboard 200, og solgte 69 000 eksemplarer den første uken. Til i dag har over 2 millioner eksemplarer av Music of the Sun blitt solgt. Albumet solgte til gullplate i USA (500 000 eksemplarer).
== Sporliste ==
Bonusspor
== Kilder ==
(en) Music of the Sun på Discogs
== Eksterne lenker ==
(en) Music of the Sun på Discogs
(en) Music of the Sun på MusicBrainz
(en) Music of the Sun på AllMusic | Music of the Sun er debutalbumet til sangerinnen Rihanna og ble gitt ut i 2005. | 193,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Bugge | 2023-02-04 | Jens Bugge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske høyesterettsdommere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Se også Jens Andreas Hjort BuggeJens Bugge (født 10. mai 1930 i Oslo, død 9. november 2014) var en norsk jurist og høyesterettsdommer.
| Se også Jens Andreas Hjort BuggeJens Bugge (født 10. mai 1930 i Oslo, død 9. november 2014) var en norsk jurist og høyesterettsdommer.
== Juridisk løpebane ==
I starten av sin karriere var Bugge dommerfullmektig i Lyngen sorenskriverembede og ble senere høyesterettsadvokat og deretter dommer. Han var dommer i Norges Høyesterett fra 1982 til 2000.
Han var leder for Kontrollutvalget for overvåknings- og sikkerhetstjenesten fra 1984 til 1988.
== Annet ==
Bugge var medlem av styret i Den Norske Turistforening fra 1969, og styreleder i foreningen fra 1975 til 1980.
== Familie ==
Jens Bugge var oldebarn av biskop Frederik Wilhelm Bugge.
== Kilder ==
Artikkel om Olav Breck i Hvem er Hvem? 1984 side 76 | Jens Bugge (født 10. mai 1930 i Oslo, død 9. | 193,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bole_internasjonale_lufthavn | 2023-02-04 | Bole internasjonale lufthavn | ['Kategori:38°Ø', 'Kategori:8°N', 'Kategori:Addis Abeba', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Etiopia', 'Kategori:Sider med kart'] | Addis Abeba-Bole International Airport (IATA: ADD, ICAO: HAAB) er en flyplass på Bole utenfor den etiopiske hovedstaden Addis Abeba. Det er en av Afrikas største flyplasser etter OR Tambo internasjonale lufthavn, Kairo internasjonale lufthavn, Cape Town internasjonale lufthavn og Sharm el-Sheikh internasjonale lufthavn. Flyplassen ligger på Bole, 18 km øst for Addis Abeba sentrum og 65 km nord for Debra Ziet.
| Addis Abeba-Bole International Airport (IATA: ADD, ICAO: HAAB) er en flyplass på Bole utenfor den etiopiske hovedstaden Addis Abeba. Det er en av Afrikas største flyplasser etter OR Tambo internasjonale lufthavn, Kairo internasjonale lufthavn, Cape Town internasjonale lufthavn og Sharm el-Sheikh internasjonale lufthavn. Flyplassen ligger på Bole, 18 km øst for Addis Abeba sentrum og 65 km nord for Debra Ziet.
== Fasiliteter ==
30 butikker
18 restauranter
1 hotell
2 banker
== Terminaler, flyselskaper og destinasjoner ==
=== Terminal 1 Internasjonal ===
British Airways (London-Heathrow)
Djibouti Airlines (Djibouti)
EgyptAir (Kairo)
Emirates (Dubai-International)
KLM (Amsterdam)
Lufthansa (Frankfurt)
Saudi Arabian Airlines (Jeddah)
Sudan Airways (Khartoum)
TAAG Angola Airlines (Luanda)
Turkish Airlines (Istanbul)
Yemenia (Sana'a)
=== Terminal 2 Internasjonal ===
Ethiopian Airlines (Abidjan, Accra, Arba Minch, Asosa, Axum, Awasa, Bahir Dar, Bamako, Bangkok-Suvarnabhumi, Beica, Beijing-Capital, Beirut, Brazzaville, Brussel, Bujumbura, Cape Town, Dakar, Dar-es-Salaam, Delhi, Dembidolo, Dessie, Djibouti, Dire Dawa, Douala, Dubai-International, Entebbe, Frankfurt, Gambela, Gode, Gore, Guangzhou, Harare, Hong Kong, Johannesburg, Kabri Dar, Khartoum, Kigali, Kilimanjaro, Kinshasa, Lagos, Libreville, Lilongwe, London-Heathrow, Luanda, Lusaka, Mekane Selam, Mombasa, Mumbai, Nairobi, New York-Newark, N'Djamena, Oslo-Gardermoen, Paris-Charles de Gaulle, Roma-Fiumicino, Stockholm-Arlanda, Tel Aviv-Ben Gurion, Tippi, Washington-Dulles, Zanzibar)
Kenya Airways (Nairobi)
South African Airways (Johannesburg) | | lokalt navn-a= | 193,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Russell_van_Horn | 2023-02-04 | Russell van Horn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere fra USA', 'Kategori:Boksere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 11. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i boksing', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Russell van Horn (født 30. juli 1885 i Pennsylvania, død mars 1970 i Wickenburg i Arizona) var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Van Horn vant en olympisk bronsemedalje i boksing under OL 1904 i St. Louis. han kom på tredjeplass i vektklassen lettvekt bak sine landsmenn Harry Spanger og Jack Egan. Det var åtte deltakere i klassen, alle fra USA.
I november 1905 ble sølvvinneren Jack Egan diskvalifisert av AAU på grunn av at han bokset under falskt navn, han het egentlig Frank Joseph Floyd. Dette førte til at van Horn ble sølvmedaljevinner og Peter Sturholdt som kom på fjerdeplass fikk bronse.
| William Russell van Horn (født 30. juli 1885 i Pennsylvania, død mars 1970 i Wickenburg i Arizona) var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Van Horn vant en olympisk bronsemedalje i boksing under OL 1904 i St. Louis. han kom på tredjeplass i vektklassen lettvekt bak sine landsmenn Harry Spanger og Jack Egan. Det var åtte deltakere i klassen, alle fra USA.
I november 1905 ble sølvvinneren Jack Egan diskvalifisert av AAU på grunn av at han bokset under falskt navn, han het egentlig Frank Joseph Floyd. Dette førte til at van Horn ble sølvmedaljevinner og Peter Sturholdt som kom på fjerdeplass fikk bronse.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv i boksing, lettvekt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Russell van Horn – Olympics.com
(en) Russell van Horn – Olympic.org
(en) Russell van Horn – Olympedia
(en) Russell van Horn – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Russell van Horn – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Russell van Horn – BoxRec | William Russell van Horn (født 30. juli 1885 i Pennsylvania, død mars 1970 i Wickenburg i Arizona) var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. | 193,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Islams_syn_p%C3%A5_Maria | 2023-02-04 | Islams syn på Maria | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Islam', 'Kategori:Jomfru Maria'] | Islams syn på Maria (arabisk: مريم «Maryam»), Jesu mor, er feiret som en rettferdig kvinne. Hun er mer omtalt i Koranen enn i Det nye testamentet og er en eneste kvinnen som er nevnt med navn i Koranen. Hennes rolle er viktig da sønnen Isa (Jesus) blir ansett som en av de viktigste av Islams profeter.
Ifølge Koranen ble Jesus født på en mirakuløs måte ved Guds vilje, uten en far. Hans mor blir ansett som en ren og respektfull kvinne. Koranen slår fast at Jesus var et resultat av jomfrufødsel, men at verken Jesus eller hans mor er guddommelige.
Koranens nittende sura er oppkalt etter henne, og omhandler til en viss grad hennes liv. Av alle Koranens 114 sura, er hun blant bare åtte personer som har fått en sura oppkalt etter seg. I islam, blir hun ofte referert til som Maryam, Umm Isa (Maria, Jesu Mor). For muslimer blir hun et symbol på hengivenhet til Gud og pietet. | Islams syn på Maria (arabisk: مريم «Maryam»), Jesu mor, er feiret som en rettferdig kvinne. Hun er mer omtalt i Koranen enn i Det nye testamentet og er en eneste kvinnen som er nevnt med navn i Koranen. Hennes rolle er viktig da sønnen Isa (Jesus) blir ansett som en av de viktigste av Islams profeter.
Ifølge Koranen ble Jesus født på en mirakuløs måte ved Guds vilje, uten en far. Hans mor blir ansett som en ren og respektfull kvinne. Koranen slår fast at Jesus var et resultat av jomfrufødsel, men at verken Jesus eller hans mor er guddommelige.
Koranens nittende sura er oppkalt etter henne, og omhandler til en viss grad hennes liv. Av alle Koranens 114 sura, er hun blant bare åtte personer som har fått en sura oppkalt etter seg. I islam, blir hun ofte referert til som Maryam, Umm Isa (Maria, Jesu Mor). For muslimer blir hun et symbol på hengivenhet til Gud og pietet. | Islams syn på Maria (arabisk: مريم «Maryam»), Jesu mor, er feiret som en rettferdig kvinne. Hun er mer omtalt i Koranen enn i Det nye testamentet og er en eneste kvinnen som er nevnt med navn i Koranen. | 193,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Azoforbindelse | 2023-02-04 | Azoforbindelse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Azoforbindelser', 'Kategori:Fargestoffer'] | Azoforbindelser er forbindelser som inneholder funksjonell gruppe R-N=N-R', der R og R' kan være enten aryl eller alkyl. N=N gruppen kalles en azogruppe, selv om utgangsforbindelsen, HNNH, heter diimide. De mer stabile derivatene inneholder to arylgrupper. Navnet azo kommer fra azot, (fransk: nitrogen) som kommer fra gresk a (ikke) + zoe (å leve).
| Azoforbindelser er forbindelser som inneholder funksjonell gruppe R-N=N-R', der R og R' kan være enten aryl eller alkyl. N=N gruppen kalles en azogruppe, selv om utgangsforbindelsen, HNNH, heter diimide. De mer stabile derivatene inneholder to arylgrupper. Navnet azo kommer fra azot, (fransk: nitrogen) som kommer fra gresk a (ikke) + zoe (å leve).
== Azofargestoff ==
Azofargestoffer (tjærefarvestoffer) anvendes i sukkertøy og brus.
I EU er 11 azofarvestoffer tillatte:
Tartrazin E102
Sunset Yellow FCF E110
Azorubin E122
Amaranth E123
Ponceau 4R E124
Red 2G E128
Allura Red AC E129
Black PN E151
Brown FK E154
Brown HT E155
Rubinpigment E180De er alle mistenkte for å være årsak til allergilignende symptomer som høyfeber, nældefeber, diarré og astma. Tartrazin, Sunset Yellow, Azorubin og Ponceau 4R kan enn videre medføre hyperaktivitet hos barn.
Azo-farvestoffer i sukkertøy og leskedrikk kan gjøre ellers helt friske barn til ADHD-pasienter (også kalt DAMP-barn).
== Referanser == | Azoforbindelser er forbindelser som inneholder funksjonell gruppe R-N=N-R', der R og R' kan være enten aryl eller alkyl. N=N gruppen kalles en azogruppe, selv om utgangsforbindelsen, HNNH, heter diimide. | 193,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pon_de_Replay | 2023-02-04 | Pon de Replay | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Rihanna-sanger', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2018-04'] | "Pon de Replay" er debutsingelen av den barbadiske plateartisten Rihanna, fra debut studioalbumet hennes Music of the Sun (2005). Den ble skrevet og produsert av Vada Nobles, Alisha ”M’Jestie” Brooks, Carl Stürken og Evan Rogers. Sangen ble utgitt den 24. mai 2005 som den første singelen fra albumet. Før hun signerte en seks albums platekontrakt med Def Jam Recordings, var "Pon de Replay" en av tre sanger som ble spilt inn for demoen hennes som ble sendt til plateselskaper. Sangen er en dansepop og R&B-sang. Teksten kretser rundt Rihanna som spør en DJ til å skru opp volumet av favoritt sangene hennes. Navnet betyr "spill det igjen" i Bajan Creole, en av Barbados' to offisielle språk.
"Pon de Replay" fikk positiv kritikk fra musikk-kritikere, som lovpriste sangen sammensetning og dens valg som sangerens debutsingel. Sangen ble en kommersiell suksess, den toppet hit-lista i New Zealand og på den amerikanske Billboard Hot Dance Club Songs. Den nådde også nummer to på både den amerikanske Billboard Hot 100 lista og UK Singles Chart, mens kom topp fem plasseringer i åtte andre land, inkludert Østerrike, Belgia, Danmark og Sveits. Den ble sertifisert to ganger platina av Recording Industry Association of America som betyr at sangen har solgt to millioner eksemplarer i USA. Sangens musikkvideo ble regissert av Little X. I musikkvideoen er Rihanna i en klubb med vennene sine, som ber DJ-en på klubben å spille favoritt sangen sin gjentatte ganger.
| "Pon de Replay" er debutsingelen av den barbadiske plateartisten Rihanna, fra debut studioalbumet hennes Music of the Sun (2005). Den ble skrevet og produsert av Vada Nobles, Alisha ”M’Jestie” Brooks, Carl Stürken og Evan Rogers. Sangen ble utgitt den 24. mai 2005 som den første singelen fra albumet. Før hun signerte en seks albums platekontrakt med Def Jam Recordings, var "Pon de Replay" en av tre sanger som ble spilt inn for demoen hennes som ble sendt til plateselskaper. Sangen er en dansepop og R&B-sang. Teksten kretser rundt Rihanna som spør en DJ til å skru opp volumet av favoritt sangene hennes. Navnet betyr "spill det igjen" i Bajan Creole, en av Barbados' to offisielle språk.
"Pon de Replay" fikk positiv kritikk fra musikk-kritikere, som lovpriste sangen sammensetning og dens valg som sangerens debutsingel. Sangen ble en kommersiell suksess, den toppet hit-lista i New Zealand og på den amerikanske Billboard Hot Dance Club Songs. Den nådde også nummer to på både den amerikanske Billboard Hot 100 lista og UK Singles Chart, mens kom topp fem plasseringer i åtte andre land, inkludert Østerrike, Belgia, Danmark og Sveits. Den ble sertifisert to ganger platina av Recording Industry Association of America som betyr at sangen har solgt to millioner eksemplarer i USA. Sangens musikkvideo ble regissert av Little X. I musikkvideoen er Rihanna i en klubb med vennene sine, som ber DJ-en på klubben å spille favoritt sangen sin gjentatte ganger.
== Listeplasseringer == | "Pon de Replay" er debutsingelen av den barbadiske plateartisten Rihanna, fra debut studioalbumet hennes Music of the Sun (2005). Den ble skrevet og produsert av Vada Nobles, Alisha ”M’Jestie” Brooks, Carl Stürken og Evan Rogers. | 193,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/If_It%E2%80%99s_Lovin%E2%80%99_That_You_Want | 2023-02-04 | If It’s Lovin’ That You Want | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Rihanna-sanger', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | «If It’s Lovin' that You Want» er en sang av artisten Rihanna fra debutalbumet hennes Music of the Sun (2005). Den ble skrevet av Samuel Barnes, Scott Larock, Makeba Riddick, Jean-Claude Oliver, Lawrence Parker, og produsert av Poke & Tone. Singelen ble utgitt 13. september 2005 som den andre og siste singelen fra albumet. «If It’s Lovin' that You Want» er en pop og R&B-sang, og teksten handler i utgangspunktet om å fortelle en fyr: «'If It’s Lovin' that You Want' (hvis det er kjærlighet du vil ha), bør du gjøre meg til din jente fordi jeg har det du trenger».
Sangen fikk blandet kritikk fra musikk-kritikere, hvorav mange roste og kritiserte Rihannas vokale prestasjoner; dens sammensetning ble også komplimentert. «If It’s Lovin' that You Want» oppnådde moderat suksess rundt om i verden, og nådde topp førti i noen europeiske land, mens nådde topp ti i Australia, Irland og New Zealand. I USA klarte ikke sangen å matche den kommersielle suksessen til Rihannas forrige singel, «Pon de Replay», med 36.-plass på Billboard Hot 100-lista. Men den klarte å nå nummer ni på Pop Songs-lista.Sangens musikkvideo, var regissert av Marcus Raboy, den ble filmet på en strand i California, og sangeren nyter ulike aktiviteter, som for eksempel dans og kjøring av vannscooter med vennene sine.
| «If It’s Lovin' that You Want» er en sang av artisten Rihanna fra debutalbumet hennes Music of the Sun (2005). Den ble skrevet av Samuel Barnes, Scott Larock, Makeba Riddick, Jean-Claude Oliver, Lawrence Parker, og produsert av Poke & Tone. Singelen ble utgitt 13. september 2005 som den andre og siste singelen fra albumet. «If It’s Lovin' that You Want» er en pop og R&B-sang, og teksten handler i utgangspunktet om å fortelle en fyr: «'If It’s Lovin' that You Want' (hvis det er kjærlighet du vil ha), bør du gjøre meg til din jente fordi jeg har det du trenger».
Sangen fikk blandet kritikk fra musikk-kritikere, hvorav mange roste og kritiserte Rihannas vokale prestasjoner; dens sammensetning ble også komplimentert. «If It’s Lovin' that You Want» oppnådde moderat suksess rundt om i verden, og nådde topp førti i noen europeiske land, mens nådde topp ti i Australia, Irland og New Zealand. I USA klarte ikke sangen å matche den kommersielle suksessen til Rihannas forrige singel, «Pon de Replay», med 36.-plass på Billboard Hot 100-lista. Men den klarte å nå nummer ni på Pop Songs-lista.Sangens musikkvideo, var regissert av Marcus Raboy, den ble filmet på en strand i California, og sangeren nyter ulike aktiviteter, som for eksempel dans og kjøring av vannscooter med vennene sine.
== Listeplasseringer == | «If It’s Lovin' that You Want» er en sang av artisten Rihanna fra debutalbumet hennes Music of the Sun (2005). Den ble skrevet av Samuel Barnes, Scott Larock, Makeba Riddick, Jean-Claude Oliver, Lawrence Parker, og produsert av Poke & Tone. | 193,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Sturholdt | 2023-02-04 | Peter Sturholdt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere fra USA', 'Kategori:Boksere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 27. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1919', 'Kategori:Fødsler 7. desember', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Washington County i Minnesota', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Peter Johnson Sturholdt (født 7. desember 1885 i Minnesota, død 27. juni 1919 i St. Louis i Missouri) var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Sturholdt kom på fjerdeplass i boksing under OL 1904 i St. Louis i vektklassen lettvekt, bak sine landsmenn Harry Spanger, Jack Eagan og Russell van Horn. Det var åtte deltakere i klassen, alle fra USA.
I november 1905 ble sølvvinneren Jack Egan diskvalifisert av AAU på grunn av at han bokset under falskt navn, han het egentlig Frank Joseph Floyd. Dette førte til at van Horn ble sølvmedaljevinner og Sturholdt som kom på fjerdeplass fikk bronse.
| Peter Johnson Sturholdt (født 7. desember 1885 i Minnesota, død 27. juni 1919 i St. Louis i Missouri) var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Sturholdt kom på fjerdeplass i boksing under OL 1904 i St. Louis i vektklassen lettvekt, bak sine landsmenn Harry Spanger, Jack Eagan og Russell van Horn. Det var åtte deltakere i klassen, alle fra USA.
I november 1905 ble sølvvinneren Jack Egan diskvalifisert av AAU på grunn av at han bokset under falskt navn, han het egentlig Frank Joseph Floyd. Dette førte til at van Horn ble sølvmedaljevinner og Sturholdt som kom på fjerdeplass fikk bronse.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis Bronse i boksing, lettvekt USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Sturholdt – Olympedia
(en) Peter Sturholdt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Peter Johnson Sturholdt (født 7. desember 1885 i Minnesota, død 27. | 193,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Let_It_Be_(album) | 2023-02-04 | Let It Be (album) | ['Kategori:Apple Records-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1970', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Phil Spector', 'Kategori:The Beatles-plater'] | Let It Be er det tolvte albumet og siste utgitte studioalbumet fra The Beatles, utgitt 8. mai 1970 på Apple Records. I nyere tid har USA-albumet Magical Mystery Tour blitt medregnet blant The Beatles' offisielle album-utgivelser, noe som gjør Let It Be det 13. utgitte albumet i rekken. Dokumentarfilmen med samme navn hadde premiere i New York City 13. mai 1970, og ble i 1971 tildelt både Oscar og Grammy for beste filmmusikk.
Albumet består hovedsakelig av låter fra det uutgitte albumet Get Back, og ble utgitt omtrent en måned etter at bandet var blitt oppløst. De opprinnelige innspillingene fra januar 1968 og januar og februar 1969 ble produsert av George Martin. Innspillingene fant dermed sted før Abbey Road ble spilt inn, men ble først utgitt på plate over sju måneder etter utgivelsen av Abbey Road. LydteknikerGlyn Johns foretok flere miksinger av Get Back, men samtlige forsøk ble nedstemt av The Beatles. Albumet ble følgelig skrinlagt inntil videre. I april 1970 ga Allen Klein mastertapene til Phil Spector, som fikk ansvaret for produksjonen og ferdigstilling av albumet. Spectors arbeide ble kraftig kritisert, blant annet av Paul McCartney, for «overproduksjon» og at han hadde overdreven bruk av blant annet orkester og koring. En ny omprodusert og remixet versjon av albumet, Let It Be… Naked, ble utgitt i 2003.
Let It Be blir generelt betraktet som et svakt Beatlesalbum, sett i forhold til bandets tidligere utgivelser. Musikkritikeren Richie Unterberger skrev i sin artikkel om albumet at «selv et Beatlesalbum under pari er bedre enn det beste arbeidet til de fleste andre grupper».
| Let It Be er det tolvte albumet og siste utgitte studioalbumet fra The Beatles, utgitt 8. mai 1970 på Apple Records. I nyere tid har USA-albumet Magical Mystery Tour blitt medregnet blant The Beatles' offisielle album-utgivelser, noe som gjør Let It Be det 13. utgitte albumet i rekken. Dokumentarfilmen med samme navn hadde premiere i New York City 13. mai 1970, og ble i 1971 tildelt både Oscar og Grammy for beste filmmusikk.
Albumet består hovedsakelig av låter fra det uutgitte albumet Get Back, og ble utgitt omtrent en måned etter at bandet var blitt oppløst. De opprinnelige innspillingene fra januar 1968 og januar og februar 1969 ble produsert av George Martin. Innspillingene fant dermed sted før Abbey Road ble spilt inn, men ble først utgitt på plate over sju måneder etter utgivelsen av Abbey Road. LydteknikerGlyn Johns foretok flere miksinger av Get Back, men samtlige forsøk ble nedstemt av The Beatles. Albumet ble følgelig skrinlagt inntil videre. I april 1970 ga Allen Klein mastertapene til Phil Spector, som fikk ansvaret for produksjonen og ferdigstilling av albumet. Spectors arbeide ble kraftig kritisert, blant annet av Paul McCartney, for «overproduksjon» og at han hadde overdreven bruk av blant annet orkester og koring. En ny omprodusert og remixet versjon av albumet, Let It Be… Naked, ble utgitt i 2003.
Let It Be blir generelt betraktet som et svakt Beatlesalbum, sett i forhold til bandets tidligere utgivelser. Musikkritikeren Richie Unterberger skrev i sin artikkel om albumet at «selv et Beatlesalbum under pari er bedre enn det beste arbeidet til de fleste andre grupper».
== Bakgrunn ==
=== Get Back-innspillingene i 1969 ===
Albumet som skulle bli Let It Be startet som innspillingen av albumet Get Back, et prosjekt som hadde til hensikt å bringe The Beatles tilbake til sine røtter. Etter en tiltagende bruk av multispors- og lag-på-lag-innspillinger og lydeffekter på gruppas foregående album, ønsket The Beatles å spille inn plata live i studio, slik de hadde gjort med sine første innspillinger tidlig på 1960-tallet. I tråd med dette ble plateomslaget planlagt som en oppdatert versjon av omslaget til gruppas første album, Please Please Me, med et fotografi av Beatlesmedlemmene som kikket ned i trappegangen i EMIs hovedkontorbygning ved Manchester Square i London. Dette fotografiet (tatt av Linda McCartney) ble senere brukt på omslaget til samlealbumet 1967–1970 (også kjent som «det blå albumet»).Parallelt med innspillingene ble det laget en dokumentarfilm, og øvinger og opptak fant derfor sted i Twickenham filmstudio. Mens øvingene foregikk, umiddelbart etter nyttår 1969, ble det diskutert å spille inn hele albumet i et konsertlokale med publikum til stede. Etter hvert som denne idéen ble gitt opp, dukket det opp andre forslag, som å gjøre innspillingene i et gammelt, romersk amfiteater eller ombord på et cruiseskip (eller som en noe oppgitt Lennon til slutt sarkastisk foreslo – «på et galehus»).
Til slutt fant konsertframføringen av materialet sted på taket av Apple-bygningen i Savile Row nr. 3, foran et lite publikum av venner og medarbeidere (samt forbausede kontoransatte og forbipasserende i det omkringliggende forretningsstrøket). Forestillingen ble avsluttet tidligere enn planlagt – av politiet, som grep inn etter at noen hadde klaget på støyen. Flere av sangene som ble spilt inn på taket ble med på albumet, og opptak av hele konserten har sirkulert på uautoriserte «pirat»utgivelser i alle år siden.
Den amerikanske pianisten og organisten Billy Preston deltok både på «konserten på taket» og deler av studioinnspillingene. Han var en gammel kjenning av The Beatles helt tilbake fra Hamburg-tiden, da han spilte i bandet til Little Richard, en av Beatles' store helter. Preston ble invitert av George Harrison til å delta i Get Back-innspillingene, og han ble med dette den første gjestemusiker som ble kreditert med navnet sitt på omslaget til en Beatlesplate .
Hundrevis av sanger ble prøvespilt under Get Back-innspillingene fra Twickenham, blant annet coverversjoner av sanger som «Stand By Me», «Ain't She Sweet», «Maggie Mae», «Words Of Love» og «Blue Suede Shoes». Men også originalsanger som senere skulle bli spilt inn til Abbey Road, inkludert «Mean Mr. Mustard», «Maxwell's Silver Hammer», «Oh! Darling», «Octopus's Garden», «She Came in Through the Bathroom Window» og «Golden Slumbers», ble prøvet ut og spilt inn i tidlige versjoner i denne perioden. En rekke tidlige utgaver av sanger som senere skulle dukke opp på de ulike Beatlesmedlemmenes soloalbum ble også spilt for første gang. Blant disse var Lennons «Jealous Guy» (som på dette tidspunktet het «Child Of Nature» og var skrevet og øvet inn til The Beatles), Harrisons «All Things Must Pass», og McCartneys «Teddy Boy» og «Junk» (som også opprinnelig ble skrevet til The Beatles).
Innspillingene ble filmet, og filmrullene utgjorde råmaterialet for dokumentarfilmen Let It Be. Lydinnspilingene fra disse øvingene har, i likhet med opptakene av «konserten på taket», sirkulert som ulovlige «piratutgivelser» i det uoffisielle musikkmarkedet i en mengde ulike innpakninger.
==== Get Back, albumet som aldri ble utgitt ====
Lydteknikeren Glyn Johns satte sammen en råutgave av Get Back i mars 1969, som inneholdt mange av de samme sangene som til slutt kom med på Let It Be. Johns spilte prøvepressingen for The Beatles, men de var uenige i Johns' valg av låter og hvilke versjoner av låtene som skulle benyttes. Johns og produsent George Martin satte i mai samme år sammen en ny versjon av Get Back-albumet. Dette var det første seriøse forsøket på å klargjøre et album for utgivelse. Låtrekkefølgen var:
«One After 909»
«Rocker» (Instrumental)
«Save the Last Dance for Me»
«Don't Let Me Down»
«Dig a Pony»
«I've Got a Feeling»
«Get Back»
«For You Blue»
«Teddy Boy»
«Two of Us»
«Maggie Mae»
«Dig It»
«Let It Be»
«The Long and Winding Road»
«Get Back» (Reprise)Get Back-albumet var planlagt utgitt i juli 1969, men utgivelsen ble skjøvet til september for å sammenfalle med et planlagt TV-program og kinopremiéren på den planlagte dokumentarfilmen Get Back. I september ble utgivelsen utsatt ytterligere til desember, fordi The Beatles i mellomtiden hadde gjort ferdig albumet Abbey Road, og heller ønsket å utgi dette. Da desember kom, hadde albumet blitt skrinlagt, men Glyn Johns lagde en tredje mix tidlig i 1970. Nok en gang vendte The Beatles tomlene ned.
=== Let It Be, produksjon og utgivelse i 1970 ===
Allen Klein og John Lennon var initiativtakere da masteropptakene ble overlatt til den berømte – og eksentriske – amerikanske plateprodusenten Phil Spector, som i løpet av en drøy uke i mars og april 1970 satte sammen det albumet som til slutt ble gitt ut under navnet Let It Be. Initiativet skulle også vise seg å bli den endelige slutten for The Beatles da Spector 1. april bestemte seg for å tilføre atten fioliner, fire bratsjer, fire celloer, tre trompeter, tre tromboner, to gitarer, en harpe og fjorten kvinnelige korsangere til noen av innspillingene, deriblant McCartneys «The Long and Winding Road». Dette var naturligvis stikk i strid med den opprinnelige «tilbake-til-røttene»-visjonen, og McCartney, som var den sterkeste drivkraften bak denne visjonen, ble etter sigende rasende da han hørte resultatet. Ni dager senere sendte han ut pressemeldingen om at The Beatles var oppløst, etter å ha innsett at de tre andre Beatlesmedlemmene ikke delte hans frustrasjon over det Spector hadde gjort.
I realiteten var kunngjøringen av gruppas oppløsning noe av en formalitet, siden det da var gått omtrent ett år siden de fire medlemmene hadde arbeidet sammen, og siden både Lennon og Harrison hver for seg allerede hadde gjort det klart overfor de andre at The Beatles var et avsluttet kapittel for deres del. På denne bakgrunn kan man se det som ironisk, kanskje særlig for McCartney, at den Spector-produserte utgaven av «The Long and Winding Road» skulle bli The Beatles tyvende og siste single på førsteplass på de amerikanske hitlistene ifølge bransjebladet Billboard, og den skulle selge i mer enn halvannen million eksemplarer i USA alene.McCartney satte skriftlig fram krav om at Spectors instrumentering skulle modereres, og i særdeleshet at harpespillet skulle fjernes, men hans innvendinger ble ignorert av de tre andre, som ga grønt lys for utgivelse av Spectors produksjon. I mai 1970 ble både albumet og dokumentarfilmen Let It Be tilgjengelig for publikum, fire uker etter at oppløsningen av The Beatles var offisielt kunngjort.
I 2003 fikk McCartney endelig vist verden hvordan Let It Be skulle ha hørtes ut dersom han hadde fått bestemme, da Apple ga ut albumet i ny versjon, Let It Be... Naked, der Spectors produksjon var fjernet og tilleggsinstrumenter og kor ikke var med. Dessuten var «Dig It» og «Maggie May» byttet ut med «Don't Let Me Down». På tross av den til dels sterke kritikken som opp gjennom årene ble rettet mot Spectors arbeid på Let It Be, forsvarte Lennon Spectors valg i et stort intervju han ga til magasinet Playboy like før sin død. Formulert på sitt typiske vis sa han at Spector «tok den mest bedritne haugen med dritt og gjorde noe utav det.» (He took the shittiest pile of shit and made something of it.)
Filmen fanget inn noe av det spente forholdet mellom Beatlesmedlemmene under innspillingene, og inneholdt også scener fra konserten på taket. Denne konserten ble avsluttet med sangen «Get Back», og umiddelbart etter at den tonet ut, sa Lennon i mikrofonen: «Jeg vil gjerne si 'tusen takk' på vegne av gruppen og meg selv, og jeg håper vi besto prøven» (I'd like to say 'thank you' on behalf of the group and ourselves, and I hope we passed the audition.) Denne fleipen ble klippet inn like etter siste tone i den studioversjonen av «Get Back» som avsluttet albumet, og ble dermed også ordene som satte det endelige punktum for The Beatles' karriere både som konsert- og plateartister. Førsteopplaget av Let It Be ble i Storbritannia og resten av Europa utgitt som en påkostet «boks», inneholdende LP-platen og en bok. Boken het Get Back og inneholdt hundrevis av stillbilder fra innspillingene til plata, fotografert av Ethan Russell. Sammen med bildene var en god del dialog fra filmen gjengitt på trykk, og både bilder og tekst var trykket på et høyglanset, eksklusivt papir.
Filmen Let It Be vant Oscar i 1970 i kategorien «Original Song Score». Innspillingene av sangene og musikken fra filmen ble aldri publisert på plate i den formen de foreligger på filmens lydspor, så albumet Let It Be er det nærmeste man kommer plateutvgivelse av dette Oscar-belønnede filmlydsporet.
==== Ulike utgitte versjoner ====
Flere av sangene fra Let It Be finnes også i andre offisielle utgaver enn de som er med på albumet. De originale George Martin-produserte utgavene av «Get Back» og «Let It Be» ble utgitt som singler i henholdsvis 1969 og 1970 (og har senere blitt brukt på en rekke samlealbum), mens den originale produksjonen av «The Long And Winding Road» ble gjort tilgjengelig for publikum på The Beatles Anthology 3 i 1996. «Across the Universe» var allerede gitt ut i 1968 i en alternativ utgave på et samlealbum med tittelen No One's Gonna Change Our World med diverse artister utgitt til inntekt for World Wildlife Fund.
== Sporliste ==
Alle sangene er skrevet av Lennon/McCartney, unntatt hvor annet er notert.
=== Side en ===
«Two of Us» – 3:36
«Dig a Pony» – 3:54
«Across the Universe» – 3:48
«I Me Mine» (Harrison) – 2:25
«Dig It» (Lennon-McCartney-Harrison-Starkey) – 0:50
«Let It Be» – 4:03
«Maggie Mae» (Trad. arr. Lennon-McCartney-Harrison-Starkey) – 0:40
=== Side to ===
«I've Got a Feeling» – 3:37
«One After 909» – 2:55
«The Long and Winding Road» – 3:37
«For You Blue» (Harrison) – 2:32
«Get Back» – 3:07
== Personell ==
John Lennon – vokal, elektrisk gitar, akustisk gitar, steelgitar, bass
Paul McCartney – vokal, bass, piano, akustisk gitar, Hammondorgel, elektrisk piano
George Harrison – vokal, elektrisk gitar, akustisk gitar, tambura, bass
Ringo Starr – trommer, perkusjon
=== Andre medvirkende ===
Billy Preston – elektrisk piano på «Dig a Pony», «I've Got a Feeling», «One After 909» og «Get Back» og Hammondorgel på «Dig It», «Let It Be» og «The Long and Winding Road»
George Martin – perkusjon på «Dig It»
Linda McCartney – bakgrunnsvokal på «Let It Be»
Richard Anthony Hewson – stryker-, kor- og blåser-arrangementer på «Across the Universe», «I Me Mine» og «The Long and Winding Road»
== Coverversjoner ==
I 1988 ga den slovenske gruppa Laibach ut sin egen utgave av albumet Let It Be, med sine egne versjoner av samtlige sanger bortsett fra tittelmelodien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Let It Be på Discogs
(en) Let It Be på MusicBrainz
(en) Let It Be på Spotify
(en) Let It Be på Genius — sangtekster
(en) Let It Be på AllMusic
Bilde på NorwegianWood.org | «Let Me» er den niende sangen på albumet «Music of the Sun» av sangerinnen Rihanna. Sangen er skrevet av Evan Rogers, Carl Sturken, Mikkel SE, Tor Erik Hermansen og Makeba Riddick og er produsert av StarGate. | 193,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Left_4_Dead | 2023-02-04 | Left 4 Dead | ['Kategori:Artikler hvor distributør forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:D.I.C.E. Awards-vinnere', 'Kategori:Førstepersonsskytespill', 'Kategori:Overlevelsesspill', 'Kategori:Skrekkspill', 'Kategori:Språkvask 2022-09', 'Kategori:Videospill fra 2008', 'Kategori:Videospill utviklet av Valve', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Windows-spill', 'Kategori:Xbox-spill'] | Left 4 Dead (Forkortet L4D) er et flerspiller, overlevelsesthriller, førstepersonsskytespill laget av Valve Corporation. Spillet bruker spillmotoren Source, og er tilgjengelig for Windows-baserte PC-er og Xbox 360. L4D blir spilt igjennom Steam som også er laget av Valve.
Left 4 Dead setter fire spillbare eller AI-kontrollerte overlevende mot horder av aggressive «infiserte» zombier i et filmaktig miljø der spillere spiller som en av karakterene i en «thriller-spillefilm». De overlevendes mål er å hjelpe hverandre med å komme seg gjennom diverse scenarioer til sikkerheten. De infiserte (zombiene) blir kontrollert av kunstig intelligens som dynamisk balanserer vanskelighetsgrad og oppførsel avhengig av de overlevendes framgang og situasjon. I et alternativt spillmodus, kan menneskelige spillere kontrollere opp til fire forskjellige «Spesielle Infiserte» med spesielle evner, og gjennom samarbeid prøve å stoppe de overlevende.
Spillet ble utgitt den 18. november 2008 i USA og 21. november 2008 i Europa samtidig med 10-årsjubileumet etter utgivelsen av Half-Life. En fem minutter lang trailer av spillet ble utgitt på halloween. En spillbar demo ble gjort tilgjengelig 6. november 2008 for de som allerede hadde forhåndsbestilt spillet og 11 november, 2008 for generell offentlighet. Demoen ble stengt ned 18. November, 2008. Demoen inneholdt de første èn og en halve scenarioene av fem i den første kampanjen kalt «Ingen Nåde», og var spillbart både på enspiller og flerspiller. I en podcast av spillbloggen Kotaku, kunngjorde Valve-ansatt Chet Faliszek at det skulle komme en oppdatering for PC og Xbox 360. Det ble hintet om nye scenarioer, våpen, bosser og Left 4 Dead SDK som gjør det mulig for spillere å gi ut egne scenarioer.
| Left 4 Dead (Forkortet L4D) er et flerspiller, overlevelsesthriller, førstepersonsskytespill laget av Valve Corporation. Spillet bruker spillmotoren Source, og er tilgjengelig for Windows-baserte PC-er og Xbox 360. L4D blir spilt igjennom Steam som også er laget av Valve.
Left 4 Dead setter fire spillbare eller AI-kontrollerte overlevende mot horder av aggressive «infiserte» zombier i et filmaktig miljø der spillere spiller som en av karakterene i en «thriller-spillefilm». De overlevendes mål er å hjelpe hverandre med å komme seg gjennom diverse scenarioer til sikkerheten. De infiserte (zombiene) blir kontrollert av kunstig intelligens som dynamisk balanserer vanskelighetsgrad og oppførsel avhengig av de overlevendes framgang og situasjon. I et alternativt spillmodus, kan menneskelige spillere kontrollere opp til fire forskjellige «Spesielle Infiserte» med spesielle evner, og gjennom samarbeid prøve å stoppe de overlevende.
Spillet ble utgitt den 18. november 2008 i USA og 21. november 2008 i Europa samtidig med 10-årsjubileumet etter utgivelsen av Half-Life. En fem minutter lang trailer av spillet ble utgitt på halloween. En spillbar demo ble gjort tilgjengelig 6. november 2008 for de som allerede hadde forhåndsbestilt spillet og 11 november, 2008 for generell offentlighet. Demoen ble stengt ned 18. November, 2008. Demoen inneholdt de første èn og en halve scenarioene av fem i den første kampanjen kalt «Ingen Nåde», og var spillbart både på enspiller og flerspiller. I en podcast av spillbloggen Kotaku, kunngjorde Valve-ansatt Chet Faliszek at det skulle komme en oppdatering for PC og Xbox 360. Det ble hintet om nye scenarioer, våpen, bosser og Left 4 Dead SDK som gjør det mulig for spillere å gi ut egne scenarioer.
== Gameplay ==
=== Kampanjemodus ===
Spillere tar kontroll over de fire rollefigurene i spillet, kjent som «De Overlevende». Hvis fire menneskelige spillere ikke er tilgjengelige, vil de resterende overlevende bli AI-kontrollerte robotter. De overlevende spiller gjennom ulike scenarioer der de kjemper mot «De Infiserte,» som er, blant annet, tradisjonelle zombier.
Spillet fokuserer på samarbeid og lagspill; fargede silhuetter av dine lagspillere er synlige gjennom vegger for å hjelpe spillere å holde sammen og koordinere sine bevegelser. Overlevende kan bli nedslått av de Infiserte og må da bli hjulpet av en medspiller. Om en lagspiller blir nedslått etter å ha blitt hjulpet opp igjen to ganger, uten å helbrede seg selv imellom, vil spilleren oppleve en tilstand av svart-hvitt syn, som indikerer at spilleren vil dø om han/hun skulle bli nedslått igjen av de Infiserte. Dør spilleren, er spilleren nødt til å vente til de resterende Overlevende finner et «trygt rom» eller et stengt skap før du kan gjenopplives. Det er gjenopplivings-områder spredt rundt omkring i scenarioet. Disse kan åpnes for å finne gjenopplivede Overlevende.
«Spesielle infiserte» er i besittelse av spesielle angrep, slik som Hunterens slag, Boomerens spy, Smokerens tunge-kvelning, og Tankens kast (kaster vanligvis biler eller steiner), og Witcher som avhengig av vanskelighetsgraden kan drepe en Overlevende på ett eneste slag. Alle disse angrepene krever assistanse fra en annen lagspiller for å komme seg ut av, eller reise seg opp igjen etter å blitt nedslått. De Overlevde kan også dele første-hjelps utstyr og hjelpe hverandre med å helbrede seg. Left 4 Dead har full vennlig ild på Normal, Avansert og Expert vanskelighetsgrad, som øker behovet for å være på vakt rundt andre Overlevende. Du kan ikke skade lagkamerater på Lett vanskelighetsgrad.
De Overlevende kommuniserer ved hjelp av stemmekommandoer som er tilgjengelige gjennom raske menyer, og noen stemme kommandoer avspilles automatisk når handlinger som å lade våpenet eller få øye på infiserte utføres. Over 1000 unike linjer har blitt spilt inn for hver Overlevende. Spillere kan også kommunisere vanlig gjennom stemmeprat, men dette krever mikrofon.
Spillet spilles gjennom fire scenarioer som finner sted i både i by- og avsideliggende miljøer, slik som et sykehus, en flyplass og
forlatte landskap. Hvert scenario er delt inn i flere korte seksjoner markert av trygge rom (Safehouse). Her blir spillernes framgang lagret, spillere kan bytte våpen og fylle ammunisjon på gamle våpen, spillere kan helbrede seg og spillere som er døde blir gjenopplivet.
De fire scenarioene i kampanjemodus er:
Scenarioene er hovedsakelig lineære, med bestemte start- og sluttpunkter, men det er flere forskjellige veier å følge med flere alternative objekter, som skaper en følelse av non-linæritet. På slutten av hvert scenario må spillerne forsvare et bestemt punkt der de venter til redningen ankommer. Hvert scenario varer i mellom 45 til 75 minutter.
=== AI og «the Director» ===
Left 4 Dead inneholder et dynamisk system som styrer spillets dramatikk, og vanskelighetsgrad kalt «the Director». Istedenfor å sette forhåndsbestempte opplivings punkter for fiender, Setter direktøren fiender og nyttige gjenstander (for eksempel våpen, bomber, førstehjelp, etc.) på varierende steder basert på hver spillers situasjon, status, ferdighet og lokasjon, noe som gir en ulik opplevelse hver gang en kampanje spilles. Direktøren skaper også intensitet og følelser med emosjonelle midler slik som visuelle effekter, dynamisk musikk, og stemmekommunikasjon mellom spillerne. Valve kaller måten direktøren arbeider på for «Procedural narrative» siden instedenfor å ha en fast vanskelighetsgrad som alltid oppfører seg likt, vil kunstig intelligens analysere hvor godt spillerne har gjort det i spillet så langt, og prøve å legge til handlinger deretter. Dette skal gi spillerne en følelse av et spill som ikke er programmert på forhånd.
=== Versus modus og de Spesielle Infiserte ===
Left 4 Dead introduserer også en ny 8-spiller versus opplevelse. I Versus modus, kan fire ekstra spillere ta kontroll over «Spesielle Infiserte» med unike evner, blant de andre AI- kontrollerte Infiserte. De infiserte spillerne gjenopplives som en tilfeldig Sesiell Infisert hver gang de spiller. De infiserte spillerne går inn i et gjenopplivigsmodus der de raskt kan gå rundt i scenarioet og velge et passelig sted å gjenopplives på. Gjenopplivingsstedet må være minst omtrent 6 meter borte fra noen av de Overlevende, og må være utenfor synsfeltet til noen av de Overlevende, og må være utenfor visse områder slik som et trygt rom (Safe House). De infiserte spillerne mottar en beskjed når de befinner seg på et passelig gjenopplivingspunkt. Noen sjeldne ganger får de Infiserte spillerne beskjed om hvem som får bli gjenopplivet som en Tank.
Infiserte har evnen til å se siluetten til de Overlevende hver gang den Overlevende beveger seg, snakker, eller skyter med et våpen. Siluetten vil gradvis forsvinne fra de infisertes syn, viss den Overlevende holder seg rolig. Til forskjell fra de Overlevende kan de Infiserte se klart i mørket. Infiserte kan klatre forskjellige steder, og der de har mulighet til å klatre er det markert med symboler. Infiserte tar ikke skade av å falle store avstander. Versus modus er kun tilgjengelig for kampanjene No Mercy- Ingen Nåde, og Blood Harvest- Blodig Avling.
Gjennom en Versus kampanje, spiller hver gruppe bestående av fire spillere vekselvis som overlevende og infiserte, der turene bytter for hvert kapittel. På slutten av hvert kapittel, får de Overlevende poeng basert på hvor godt de har spilt. Hvis alle de Overlevende dør før de når det trygge rommet (Safe House), blir de premiert med poeng avhengig av hvor gjenommsnittlig lang distanse de har tilbakelagt multiplisert av vanskelighetsgraden på kartet. Hvis en eller flere overlevende skulle komme seg til det trygge rommet, vil de bli premiert med poeng avhengig av hvor mye helse de har igjen, multiplisert med antall Overlevende som har kommet seg til det trygge rommet, mulitplisert med vanskelighetsgraden.
== De Overlevende ==
Det er fire spillbare menneskelige karaktere i spillet (derfior tallet «4» i tittelen). Tidligere var det planlagt å kontrollere en tilfeldig Overlevende, men i den endelige utgivelsen kan spillere velge den karakteren de vil så lenge ingen andre spillere har valgt karakteren før dem.
Francis er en tatoveringsdekket motorsyklist.
Zoey er en student, og Thriller entusiast.
Louis er en systemanalytiker i hans bransjes IT avdeling.
Bill er en tidligere Green Beret og Vietnam veteran.
=== Første-dels våpen ===
De Overlevende har mange forskjellige våpen å velge/finne, og våpnene kan deles inn i tre gupper. Den første guppen våpen er tilgjengelig for alle de Overlevende helt i begynnelsen av hvert scenario, i tillegg til en eller to «Springfield Amory M1911» pistoler som de Overlevende alltid har med seg. Pistolene har ubegrenset ammunisjon, og er de eneste våpnene de Overlevende kan bruke når de er nedslått av de Infiserte. Alle Overlevende har nærkamp angrep, noe som er nyttig siden det kan brukes til å dytte bort Infiserte. Overlevende bruker dette til å dytte bort nære Infiserte for så å skyte dem, eller til beskyttelse mens de lader om våpenet. Spilleren kan både slå og lade om våpenet samtidig. Den første gruppen med våpen inneholder standard «Uzi»,«pumpehagle» og et dobbelt sett pistoler.
=== Andre-dels våpen ===
Våpnene i den andre gruppen kan bli funnet gjennom scenarioet og på slutten av scenarioet, rett før «den endelige kampen.» Den andre gruppen, som i tillegg har bredere variasjon av våpen, ligner mye på den første gruppen våpen bortsett fra at de er relativt sterkere. Den andre gruppen bytter ut «Uzi» med «M4 Carbine», og «pumpehagle» med «Benelli M4 Super 90», og i tillegg kan spillere velge en «Ruger Mini-14 rifle» som har skyttersikte. Denne kan brukes til skarpskyting.
=== Andre våpen ===
I tillegg til skytevåpen, kan Overlevende også ha med seg en molotovcocktail for å skape ild over områder på bakken. Ilden setter fyr på Infiserte og får dem til å få panikk og dø. Overlevende må også passe seg for ilden, siden de selv miste helse i et par sekunder etter å ha kommet seg bort fra ilden. Tar spesielle Infiserte fyr, vil de gradvis miste all helsen sin.
Overlevende kan også ha med seg en rørbombe utstyrt med både blinkende lys og en modifisert røykvarsler for å skape en høy irriterende sirene-lignende lyd som tiltrekker seg Infiserte for så å eksplodere. En overlevende kan kun ha med seg ett kastevåpen om gangen. I tillegg til disse våpnene kan du finne gatlingvåpen montert på defensive posisjoner noen få steder pr. kampanje. Bensinkanner, propantanker, og oksygentanker kan også finnes og plasseres på strategiske steder. Disse utløser seg når Overlevende skyter på dem.
=== Andre nyttige gjenstander ===
Hver Overlevende har mulighet til å ha med seg ett første-hjelps skrin som helbreder 80% av de Overlevendes helse, noe som betyr at en spiller med veldig lite helse igjen vil tjene mer på et første-hjelps skrin enn en spiller som kun har mistet litt helse. Første-hjelps skrin finnes hovedsakelig i alle trygge rom (Safe room/Safe house), men en spiller kan finne første-hjelps skrin hvor som helst ellers i scenarioet, men dette er sjeldnere enn andre gjenstander. En annen gjenstand som er spredt rundt i scenarioene er «Antibiotika» (smertestillende tabletter) som midlertidlig helbreder 50% av spillernes totale helse. Alle de Overlevende kan gi hverandre første-hjelps skrin og pain killers.
== Utvikling ==
=== Historie ===
Utviklingen av Left 4 Dead startet i midten av 2005. Valve siktet på å skape et skrekkfilm-inspirert spill som blander enspiller-spill, med linær struktur, slik som «Half-Life» med flerspiller- sosiale spill slik som «Counter Strike» og «Team Fortress 2», som har stor mulighet for å spilles igjen og igjen. Spillet ble for første gang avslørt i 2006 juleutgaven av «PC Gamer UK» som hadde en seks- siders artikkel som beskrev en gjennomgang av Valves hovedkvarter. En liten video av spillet ble utgitt sammen med «The Orange Box».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Left 4 Dead på Steam
(en) Left 4 Dead hos MobyGames
(en) Left 4 Dead på Metacritic
(en) Left 4 Dead på Internet Movie Database
(en) Left 4 Dead på Behind The Voice Actors
(en) Left 4 Dead hos Giant Bomb
(en) Left 4 Dead hos Internet Game Database
(en) Left 4 Dead hos GameFAQs | |systemkrav = Prosessor: Pentium 4 3.0 GHz | 193,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_41_%C2%ABChristian_Bugge%C2%BB | 2023-02-04 | RS 41 «Christian Bugge» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1935'] | RS 41 «Christian Bugge» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet hos K. Christensen & Co i Risør i 1935. Den var den fjerde av i alt fjorten skøyter i Bjarne Aas-klassen som ble bygd for Redningsselskapet.
Ved sin død i 1931 testamenterte skipsmegleren Christian Bugge 100 000 kr til Redningsselskapet. Av dette beløpet ble halvparten brukt til å motorisere eldre redningsskøyter, mens den andre halvparten gikk til å bygge en ny skøyte.
| RS 41 «Christian Bugge» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet hos K. Christensen & Co i Risør i 1935. Den var den fjerde av i alt fjorten skøyter i Bjarne Aas-klassen som ble bygd for Redningsselskapet.
Ved sin død i 1931 testamenterte skipsmegleren Christian Bugge 100 000 kr til Redningsselskapet. Av dette beløpet ble halvparten brukt til å motorisere eldre redningsskøyter, mens den andre halvparten gikk til å bygge en ny skøyte.
== Rokta-forliset ==
«Christian Bugge» ble landskjent etter redningsdåden på Gallerskjæra 3. og
4. april 1938. Under dramatiske omstendigheter var den med på å redde halvparten av mannskapet på DS «Rokta».
«Christian Bugge» var den første redningsskøyta med radiosender om bord, og kringkastingen fulgte dramaet på nært hold. Rokta-forliset og redningsaksjonen ble en enorm mediebegivenhet i radioens tidlige dager. Skipper John Bakken og mannskap ble i etterkant hedret av H.M. Kongen og befolkningen langs hele kysten.
== Innsats som redningsskøyte ==
Frem til 1967 var «Christian Bugge» i tjeneste som redningsskøyte og berget 68 personer fra «den visse død», fire fartøy fra totalforlis og ga assistanse til totalt 685 fartøy.
== På fremmed kyst ==
Etter å ha blitt tatt ut av tjeneste i 1967, gikk «Christian Bugge» over i privat eie, og blant annet var den i mange år på Seychellene i Det indiske hav. I 1994 var den tilbake i Norge, først under dansk eier, men siden 2000 har den vært i norsk eie. Underveis har skøyta flere ganger gjennomgått omfattende restaurering og modernisering.
== Brann og nye restaureringsplaner ==
Den 5. desember 2002 ble «Christian Bugge» totalskadd i brann mens den lå til kai i Harøysundet i Fræna. Fordi fortøyningene brant drev skøyta fra land, og dette gjorde slukkingsarbeidet vanskelig. Det endte med at skøyta sank av vannmengdene som brannvesenet sprøytet for å slukke brannen. Det ble etterhvert konstatert at brannårsaken var bålbrenning kvelden før som hadde antent brygga og deretter skøyta.
Initiativ til å restaurere båten har ikke ført frem.
Båten ligger nå ved kai i Dolviken, Bergen.
== Litteratur ==
Oddmund Ljone – Menn fra havet, J. W. Eides forlag 1956
Andrew & Helen Smallwood – Passage from Paradise, 1988 – ISBN 0951366300
Leo Oterhals – Himmel over hav, Lagunen 2003, – ISBN 9788290757200
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bilde av fartøyet
Offisiell hjemmeside for «Christian Bugge»
Reportasje om brannen i «Christian Bugge» | RS 41 «Christian Bugge» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet hos K. Christensen & Co i Risør i 1935. | 193,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jack_Egan | 2023-02-04 | Jack Egan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere fra USA', 'Kategori:Boksere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 15. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Philadelphia'] | Frank Joseph Floyd alias Jack Egan (født 27. mai 1878 i Philadelphia i Pennsylvania, død 15. mars 1950) var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Eagan vant to olympiske medaljer i boksing under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i vektklassen lettvekt bak sin landsmann Harry Spanger og på tredjeplass i weltervekt.
I november 1905 ble sølv- og bronsevinneren Jack Egan diskvalifisert av AAU på grunn av at han bokset under falskt navn, han het egentlig Frank Joseph Floyd. Dette førte til at Russell van Horn ble sølvmedaljevinner og Peter Sturholdt som kom på fjerdeplass fikk bronse i vektklassen lettvekt. I weltervekt ble det ikke noen endring, unntatt Egan som mistet sin bronsemedalje, av medaljene ettersom begge tapende semifinalistene hadde fått bronse.
| Frank Joseph Floyd alias Jack Egan (født 27. mai 1878 i Philadelphia i Pennsylvania, død 15. mars 1950) var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Eagan vant to olympiske medaljer i boksing under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i vektklassen lettvekt bak sin landsmann Harry Spanger og på tredjeplass i weltervekt.
I november 1905 ble sølv- og bronsevinneren Jack Egan diskvalifisert av AAU på grunn av at han bokset under falskt navn, han het egentlig Frank Joseph Floyd. Dette førte til at Russell van Horn ble sølvmedaljevinner og Peter Sturholdt som kom på fjerdeplass fikk bronse i vektklassen lettvekt. I weltervekt ble det ikke noen endring, unntatt Egan som mistet sin bronsemedalje, av medaljene ettersom begge tapende semifinalistene hadde fått bronse.
== Eksterne lenker ==
(en) Jack Egan – Olympics.com
(en) Jack Egan – Olympic.org
(en) Jack Egan – Olympedia
(en) Jack Egan – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jack Egan – databaseOlympics.com (arkivert) | Frank Joseph Floyd alias Jack Egan (født 27. mai 1878 i Philadelphia i Pennsylvania, død 15. | 193,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1938_%E2%80%93_Spydkast_kvinner | 2023-02-04 | EM i friidrett 1938 – Spydkast kvinner | ['Kategori:EM i friidrett 1938', 'Kategori:Spydkast under EM i friidrett'] | Spydkast kvinner ved EM i friidrett 1938 ble arrangert på Praterstadion i Wien, Østerrike den 18. september 1938.
| Spydkast kvinner ved EM i friidrett 1938 ble arrangert på Praterstadion i Wien, Østerrike den 18. september 1938.
== Resultater ==
=== Finale ===
== Deltakelse ==
== Referanser == | | sølv = Suse Pastors, | 193,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_A._Eidberg | 2023-02-04 | Peder A. Eidberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Baptistiske pastorer og predikanter', 'Kategori:Baptistiske teologer', 'Kategori:Dødsfall 12. august', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske teologer', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Personer fra Harstad kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Peder A. Eidberg (født 21. november 1933 i Harstad, død 12. august 2013 i Bærum) var en norsk baptistisk teolog, pedagog og forfatter. Han tok teologisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1960, etter å ha studert ved Baptistenes teologiske seminar på Stabekk i Bærum og ved Baptist Theological Seminary, Rüschlikon i Sveits. I 1966 tok han også religionshistorie grunnfag.
I mer enn førti år var han lærer ved Baptistenes Teologiske Seminar, i perioden fra 1985 til 1992 var han rektor. I 1999 tok han teologisk doktorgrad ved Universitetet i Oslo på en avhandling om Det Norske Baptistsamfunns bakgrunn, tilblivelse, historie og egenart til jubileet i 1902. I forbindelse med dette arbeidet hadde han flere forskningsopphold i utlandet, og i årene 1973 til 1975 var han forskningsstipendiat under NAVF, tilknyttet Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo.
Han har også vært leder av Baptistsamfunnets hovedstyre.
| Peder A. Eidberg (født 21. november 1933 i Harstad, død 12. august 2013 i Bærum) var en norsk baptistisk teolog, pedagog og forfatter. Han tok teologisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1960, etter å ha studert ved Baptistenes teologiske seminar på Stabekk i Bærum og ved Baptist Theological Seminary, Rüschlikon i Sveits. I 1966 tok han også religionshistorie grunnfag.
I mer enn førti år var han lærer ved Baptistenes Teologiske Seminar, i perioden fra 1985 til 1992 var han rektor. I 1999 tok han teologisk doktorgrad ved Universitetet i Oslo på en avhandling om Det Norske Baptistsamfunns bakgrunn, tilblivelse, historie og egenart til jubileet i 1902. I forbindelse med dette arbeidet hadde han flere forskningsopphold i utlandet, og i årene 1973 til 1975 var han forskningsstipendiat under NAVF, tilknyttet Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo.
Han har også vært leder av Baptistsamfunnets hovedstyre.
== Bibliografi ==
De norske baptisters historie 2003 ISBN 82-510-0381-4
Det folk som kalles baptister 1998 Doktoravhandling
Samfund i förändring – baptistisk identitet i Norden under ett och ett halvt sekel 1997
En fagbibliografi 1997 (1. utgave 1992)
Bergen baptistmenighet 100 år 1970 ISBN 82-990191-0-9
Bibelsyn och bibeltro 1966
== Kilder ==
Magnar Mæland: Peder A. Eidberg 75 år. Omtale i Vårt Land 21. november 2008 side 44.
== Eksterne lenker ==
Dr.theol. Peder A. Eidberg på siden Forskning ved Det teologiske fakultet | Peder A. Eidberg (født 21. | 193,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amaral | 2023-02-04 | Amaral | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1997', 'Kategori:Folkemusikkgrupper', 'Kategori:Rockegrupper', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske musikkgrupper', 'Kategori:Zaragoza'] | Amaral er en musikkduo fra Zaragoza i Spania. Gruppen består av Eva Amaral (vokalist) og Juan Aguirre (gitarist). De skriver sangene sine sammen. Eva Amaral startet som trommeslager i en annen gruppe, før hun i 1997 slo seg sammen med Aguirre for å skrive eget materiale. Musikken kalles ofte poprock, men blandes ofte med latinske rytmer, folkrock, synth og poetisk lyrikk, og spesielt tradisjonell spansk folk. Juan Aguirre ble født i San Sebastián (også kjent som Donostia) i Guipúzcoa-provinsen i Spania. Han tilbrakte barndommen i byen Gros og bor per 2008 i Zaragoza.
| Amaral er en musikkduo fra Zaragoza i Spania. Gruppen består av Eva Amaral (vokalist) og Juan Aguirre (gitarist). De skriver sangene sine sammen. Eva Amaral startet som trommeslager i en annen gruppe, før hun i 1997 slo seg sammen med Aguirre for å skrive eget materiale. Musikken kalles ofte poprock, men blandes ofte med latinske rytmer, folkrock, synth og poetisk lyrikk, og spesielt tradisjonell spansk folk. Juan Aguirre ble født i San Sebastián (også kjent som Donostia) i Guipúzcoa-provinsen i Spania. Han tilbrakte barndommen i byen Gros og bor per 2008 i Zaragoza.
== Diskografi ==
Amaral hadde per 2012 gitt ut seks studioalbum:
1998 – Amaral
2000 – Una pequeña parte del mundo
2002 – Estrella de mar
2005 – Pájaros en la cabeza
2008 – Gato negro dragón rojo (dobbeltalbum)
2011 – Hacia lo salvaje
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Amaral – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Amaral på Discogs
(en) Amaral på MusicBrainz
(en) Amaral på Spotify
(en) Amaral på Songkick
(en) Amaral på Last.fm
(en) Amaral på AllMusic | Amaral er en musikkduo fra Zaragoza i Spania. Gruppen består av Eva Amaral (vokalist) og Juan Aguirre (gitarist). | 193,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Benz | 2023-02-04 | Carl Benz | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Karlsruhe', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske oppfinnere'] | Carl Friedrich Benz (født 25. november 1844 i Karlsruhe i Tyskland, død 4. april 1929 i Ladenburg) var en tysk ingeniør som regnes som oppfinneren av den bensindrevne bilen. Flere andre, blant andre Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach, jobbet med samme type oppfinnelse på samme tid, men Benz tok patent på sitt arbeide først, og patenterte så alle hovedkomponentene som gjør en stempelmotor passende for bruk i biler. I 1879 fikk Benz patent på sin første motor, som han bygget i 1878.
I 1885 bygget han Motorwagen, verdens første bil, som ble drevet av en gassmotor. Den hadde tre hjul, ble styrt via forhjulet mens bakhjulene bar passasjerer og motor. Benz oppfant også forgasseren, tennpluggen, clutchen og den vannkjølte radiatoren.
I 1896 designet og patenterte Benz den første boksermotoren med horisontale stempler, som fortsatt er et prinsipp som brukes av blant andre Subaru og Porsche.
Benz stiftet Benz & Cie., forgjengeren til Daimler Benz, Mercedes-Benz og DaimlerChrysler. Før han døde fikk han oppleve at bilbruken eksploderte i 1920-årene takket være hans oppfinnelser.
| Carl Friedrich Benz (født 25. november 1844 i Karlsruhe i Tyskland, død 4. april 1929 i Ladenburg) var en tysk ingeniør som regnes som oppfinneren av den bensindrevne bilen. Flere andre, blant andre Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach, jobbet med samme type oppfinnelse på samme tid, men Benz tok patent på sitt arbeide først, og patenterte så alle hovedkomponentene som gjør en stempelmotor passende for bruk i biler. I 1879 fikk Benz patent på sin første motor, som han bygget i 1878.
I 1885 bygget han Motorwagen, verdens første bil, som ble drevet av en gassmotor. Den hadde tre hjul, ble styrt via forhjulet mens bakhjulene bar passasjerer og motor. Benz oppfant også forgasseren, tennpluggen, clutchen og den vannkjølte radiatoren.
I 1896 designet og patenterte Benz den første boksermotoren med horisontale stempler, som fortsatt er et prinsipp som brukes av blant andre Subaru og Porsche.
Benz stiftet Benz & Cie., forgjengeren til Daimler Benz, Mercedes-Benz og DaimlerChrysler. Før han døde fikk han oppleve at bilbruken eksploderte i 1920-årene takket være hans oppfinnelser.
== Unge Benz ==
Karl Benz, eller Karl Friedrich Michael Vaillant som han egentlig heter, ble født i Karlsruhe i Tyskland. Faren var Johann George Benz, lokomotivfører, og moren var Josephine Vaillant. Paret var ugifte ved fødselen, men giftet seg tidlig i 1845. Da Karl var to år gammel ble faren drept i en togulykke, og moren endret navnet hans til Karl Friedrich Benz til minne om faren.Familien levde på fattigdomsgrensen, men moren slet for å gi Benz en god utdannelse. Han gikk på den lokale barneskolen i Karlsruhe, og viste seg som en lovende student. I 1853, i en alder av ni år, startet han på den vitenskapelig orienterte skolen Lyzeum. Deretter studerte han ved Universitetet i Karlsruhe under Ferdinand Redtenbacher.
Benz ville først bli låsesmed, men fulgte etterhvert i farens fotspor, og begynte å studere lokomotivutvikling. Den 30. september 1860, i en alder av 15 år, sto han på den innledende eksamen som ingeniør ved Universitetet i Karlsruhe, hvor han studerte. Han tok avgangseksamen den 9. juli 1864.
På universitetet kom de første tankene om en hesteløs vogn, mens Benz satt på sykkelen sin.
Etter sin formelle utdannelse hadde Benz praksis i syv år hos forskjellige selskaper, men passet ikke inn hos noen av dem. Praksisen startet i Karlsruhe, med to år i forskjellige stillinger hos et ingeniørfirma. Deretter flyttet han til Mannheim for å jobbe som designer hos en vektfabrikk, før han i 1868 dro til Pforzheim for å jobbe for et brobyggerselskap, Gebrüder Benckiser Eisenwerke und Maschinenfabrik. Til slutt dro han til Wien i en kort periode for å jobbe i et jernfirma.
== Benz' fabrikk, og hans første oppfinnelser (1871–1882) ==
I en alder av 27 år i 1871, slo Carl Benz seg sammen med August Ritter for å starte et mekanisk verksted i Mannheim, Iron Foundry and Mechanical Workshop, senere Factory for Machines for Sheetmetal Working. Selskapets første år var en komplett katastrofe. Ritter viste seg å være svært upålitelig, og lokale myndigheter konfiskerte alle eiendelene. Deretter kjøpte Benz ut Ritters andel i selskapet ved hjelp av penger han fikk låne av faren til sin forlovede, Bertha Ringer.
Den 20. juli 1872 ble Benz og Ringer gift, og fikk senere fem barn: Eugen (1873), Richard (1874), Clara (1877), Thilde (1882) og Ellen (1890).
Til tross for sine første problemer i forretningslivet fortsatte Carl Benz å utvikle nye idéer. For å øke inntektene startet han arbeidet med nye patenter i 1878. Først konsentrerte han seg om å bygge en pålitelig totakters gassmotor, basert på Nikolaus Ottos design av firetakts-motoren. Et patent på dette designet, innsendt av Otto, hadde blitt erklært ugyldig. Benz fullførte motoren på nyttårsaften 1878, og fikk patent i 1879.
Det var først med patentene på de forskjellige komponentene som senere ble den moderne forbrenningsmotoren at Benz viste sitt geni. Han tok patent på blant annet tenningssystemet som brukte gnister ved hjelp av batterier og tennplugger, tennpluggen selv, forgasseren, clutchen og den vannkjølte radiatoren.
== Benz' Gasmotoren-Fabrik Mannheim (1882–1883) ==
Nye problemer dukket opp da bankene i Mannheim forlangte at Benz' Gas Factory ble gjort om til et aksjeselskap på grunn av de høye produksjonskostnadene. Benz ble tvunget til å gå inn i et samarbeid med fotografen Emil Bühler og hans bror, en ostehandler, for å få nye lån av bankene. Selskapet fikk navnet Gasmotoren Fabrik Mannheim, og ble stiftet i 1882. Benz var svært lite fornøyd, da han satt igjen med kun 5% av aksjene og den beskjedne tittelen direktør. Det verste av alt var at idéene hans ikke ble tatt med i betraktningen når nye produkter skulle utvikles, og dette førte til at han trakk seg fra selskapet kun et år senere, i 1883.
== Benz & Cie. og Motorwagen ==
Benz' livslange hobby brakte ham til en sykkelreparatør i Mannheim, som var eid av Max Rose og Friedrich WIlhelm Eßlinger. I 1883 stiftet de tre et nytt selskap som produserte maskiner for industrien: Benz & Company Rheinische Gasmotoren-Fabrik, vanligvis kalt Benz & Cie.. Selskapet vokste raskt til 25 ansatte, og startet produksjonen av gassdrevne motorer.
Selskapet ga Benz muligheten til å fortsette sin gamle idé om en hesteløs vogn. Basert på sine erfaringer med sykler brukte han liknende teknologi da han bygget en bil med en firetaktsmotor av eget design mellom bakhjulene. Kreftene ble overført via to kjeder til bakakselen. Benz fullførte bygget i 1885, og kalte den Benz Patent Motorwagen. Dette var det første kjøretøyet designet fra bunnen av som en bil, og ikke simpelthen en ombygget vogn, og derfor ansees Carl Benz av mange som bilens oppfinner.
Starten for Motorwagen i 1885 var skuffende. Testene tiltrakk ofte mange tilskuere, som lo hånlig når Benz kjørte inn i vegger fordi bilen til å begynne med var svært vanskelig å styre. Motorwagen ble patentert den 29. januar 1886 som «DRP-37435: automobil drevet av gass». De første vellykkede prøveturene ble kjørt sommeren 1886 på offentlige veier, og året etter bygde Carl Benz Motorwagen Model 2, som var oppgradert på en rekke områder, og i 1887 ble den ferdige Model 3 med trehjul bygget.
Benz startet salg av kjøretøyet, markedsført under navnet Benz Patent Motorwagen, noe som gjorde det til den første bilen tilgjengelig for allmennheten noen sinne. Den første kunden, sent sommeren 1888, hevdes å ha bli innlagt på galehus senere. Kunde nummer to, Emile Roger fra Paris, som kjøpte en 1888 Benz, hadde stor innvirkning på Benz' suksess. Roger hadde bygget Benz-motorer på lisens fra Carl Benz i flere år, og bestemte seg i 1888 for å legge til Benz' nye bil i modellprogrammet sitt. Mange av de tidlige Benz-bilene ble bygget i Frankrike og solgt av Roger.
Tidlige kunder hadde mange utfordringer. Bensin måtte kjøpes på apotek, som solgte det som rensemiddel, og apotekene tok ikke inn bensin i store kvanta. Motorwagen produsert tidlig i 1888 måtte dyttes når den skulle opp bratte bakker, og denne begrensningen forsvant etter at Berta Benz kjørte en av bilene over en lengre avstand, og senere foreslo for ektemannen at han ga bilen to gir. Historien vil ha det til at Berta Benz tok bilen uten at mannen kjente til det om morgenen den 5. august 1888, og la ut på en 106 kilometer lang kjøretur fra Mannheim til Pforzheim for å besøke moren, sammen med sønnene Eugen og Richard. I tillegg til at det var mangel på bensin hos apotekene langs veien måtte hun også løse en rekke tekniske problemer før hun omsider kom frem sent på kvelden, og sendte et telegram til Carl Benz for å fortelle om turen. I dag feires dagen i Tyskland med et billøp for antikke biler.
Benz' Model 3 fikk sin store verdensdebut på verdensutstillingen i Paris i 1889, og omkring 25 eksemplarer ble bygget mellom 1886 og 1893.
== Utvidelser hos Benz & Cie. ==
Den store etterspørselen etter stasjonære forbrenningsmotorer tvang Carl Benz til å utvide fabrikken, og i 1886 sto en ny bygning ferdig på fabrikkområdet. Benz & Cie. hadde vokst fra 50 ansatte i 1890 til 430 i 1899, og mot slutten av det 19. århundre var Benz & Cie. verdens største bilprodusent, med 572 produserte eksemplarer i 1899.
På grunn av størrelsen ble Benz & Cie. et aksjeselskap i 1899, og Friedrich Von Fischer og Julius Ganß fikk plasser i styret. Ganß jobbet med markedsføring og kommersialisering.
De nye styremedlemmene anbefalte Carl Benz å lage en billigere bil, som passet til masseproduksjon. I 1893 utviklet Benz Victoria, en toseters bil med en motor på tre hestekrefter, som kunne nå en toppfart på 15 km/t. Modellen ble en suksess, med 45 solgte eksemplarer i 1893.
I 1894 forbedret Benz sin nye modell Velo. Denne bilen var produsert i et voldsomt høyt antall for sin tid – 1200 enheter mellom 1894 og 1901 – at den blir ansett som verdens første masseproduserte bil. Benz Velo deltok også i verdens første billøp, fra Paris til Rouen i 1894.
I 1895 designet Benz verdens første lastebil, og noen av disse ble senere bygget om av det første busselskapet, som bygget Netphener, verdens første buss.
I 1896 fikk Carl Benz patent på sin boksermotor med horisontalt plasserte stempler. Han bygget en motor hvor stemplene nådde sitt høyeste dødpunkt samtidig, og dermed balanserte hverandre og sørget for mindre vibrasjoner. Boksermotorer med fire eller færre sylindre er de mest vanlige. Dette prinsippet blir fortsatt brukt av bilprodusenter som Subaru og Porsche.
Selv om Gottlieb Daimler døde i mars 1900 – og det ikke finnes noe bevis for at Carl Benz og Daimler kjente hverandre eller kjente til hverandres arbeid – ble konkurransen med Daimler Motors i Stuttgart en utfordring for Benz & Cie. I oktober 1900 bygget sjefsdesigneren hos DMG, Wilhelm Maybach, modellen Mercedes 35hp etter spesifikasjoner fra Emil Jellinek, etter at en kontrakt ble inngått mellom DMG og Jellinek om produksjon av 36 slike modeller mot at Jellinek skulle være forhandler for dem. Maybach forlot DMG i 1907, men designet denne modellen og flere viktige forbedringer før han forlot selskapet. Etter testing ble den første bilen levert til Jellinek den 22. desember 1900. Jellinek fortsatte å komme med forslag til forbedringer av modellen, og oppnådde gode resultater i billøp med bilen de neste årene, noe som oppmuntret DMG til å øke produksjonen av biler.
Benz møtte konkurransen med sin Parsifili-modell, som ble introdusert i 1903, med to vertikale sylindre og en toppfart på 55 km/t. Resten av styret ansatte noen franske designere uten å avtale med Benz på forhånd. Frankrike var et land med stor bilindustri basert på Maybachs oppfinnelser, og på grunn av avgjørelsen om å ansette franskmennene sa Benz fra seg utviklingsansvaret den 24. januar 1903, men ble sittende som styreleder frem til sin død i 1929. Benz' sønner Eugen og Richard forlot også selskapet, men Richard returnerte i 1904 som bildesigner.
Innen 1904 hadde Benz & Cie. solgt 3 480 eksemplarer av bilene sine, og selskapet var fortsatt ledende på bilproduksjon. I tillegg til at han fortsatte som styreleder i Benz & Cie. stiftet Carl Benz snart et nytt selskap sammen med sønnen Eugen, som ble holdt innen familien, og som bygget biler under et annet merkenavn.
I 1909 ble Blitzen Benz bygget av Benz & Cie., og racerbilen satte en fartsrekord på 228.1 km/t. Den ble sagt å være «raskere enn noe fly, tog eller bil». Racerbilen ble sendt rundt til forskjellige land, til og med til USA, for å sette en rekke rekorder. Motoren hadde et sylindervolum på 21.5 liter, og leverte 200 hestekrefter. Fartsrekorden til Blitzen Benz ble stående i ti år.
== Benz-Söhne (1906 til 1923) ==
Carl Benz, Bertha Benz og sønnen Eugen flyttet til Ladenburg, en by i nærheten, og stiftet selskapet Benz & Sønn (Benz-Söhne) i 1906 med sin egen kapital. Selskapet skulle produsere biler og gassdrevne motorer. Motorene ble raskt erstattet av bensinmotorer på grunn av mangel på etterspørsel. Selskapet solgte aldri aksjer offentlig, og bygget sine egne bilmodeller helt uavhengig av Benz & Cie.
Benz-Söhne-bilene var av god kvalitet, og ble raskt populære som taxier i London. I 1912 ga Carl Benz alle sine aksjer i Benz-Söhne til Eugen og Richard, men ble sittende som styreleder i Benz & Cie. Den 25. november 1914 fikk den 70 år gamle Carl Benz en Doktortittel av Universitetet i Karlsruhe.
Nesten allerede fra begynnelsen av bilproduksjonens tid ble deltakelse i racing og billøp en viktig markedsføringsmetode for produsentene. Først ble produksjonsmodellene kjørt, og Benz Velo deltok i verdens første billøp fra Paris til Rouen i 1894. Senere ga investeringer i utvikling av egne racerbiler ekstrainntekter gjennom salg av modeller assosiert til vinnerbilen. Unike racerbiler ble bygget på denne tiden, for eksempel Benz' Tropfenwagen, verdens første bil med midtmontert motor.
I Benz-Söhnes siste år, 1923, ble 350 eksemplarer bygget. I det etterfølgende år, 1924, bygget Carl Benz to ekstra 8/25 hp-modeller til personlig bruk, som han aldri solgte – og disse eksisterer fortsatt.
== Mot Daimler-Benz og Mercedes-Benz ==
Under 1. verdenskrig økte både Benz & Cie. og Daimler Motors produksjonen betraktelig for å produsere krigsmateriell. Etter krigen fortsatte begge med sitt normale nivå, men den tyske økonomien var kaotisk. Biler ble sett på som et luksusgode, og ble derfor ilagt 15 % ekstra skatt. På samme tid var det bensinmangel i landet, og for å overleve denne vanskelige situasjonen foreslo Benz & Cie. i 1919 et samarbeid med Carl Benz gjennom en representant, Karl Jahn. DMG takket nei til tilbudet i desember samme år.
Den økonomiske krisen i Tyskland ble stadig verre. I 1923 produserte Benz & Cie. kun 1 382 eksemplarer i Mannheim, og DMG produserte kun 1 020 eksemplarer i Stuttgart. Den gjennomsnittlige prisen for en bil var 25 millioner såkalte «papirmark», på grunn av en voldsom inflasjon. Forhandlinger ble satt i gang mellom de to selskapene, som i 1924 signerte en intensjonsavtale som var gyldig frem til år 2000. Begge selskapene standardiserte design, produksjon, innkjøp, salg og markedsføring – og markedsførte produktene sine i fellesskap – men beholdt sine respektive merkenavn.
Den 28. juni 1926 slo Benz & Cie. og DMG seg offisielt sammen i selskapet Daimler-Benz, og døpte alle sine biler Mercedes-Benz for å ære DMG-fabrikkens aller viktigste modell, Mercedes 35hp. Navnet var hentet fra den 10 år gamle Mercedes Jellinek, datteren til en av partnerne i DMG, Emil Jellinek, som hadde bestemt spesifikasjonene for den nye modellen. En ny logo ble designet – bestående av en trearmet stjerne (som representerte Daimlers motto: «motorer for land, luft og vann»), omgitt av de tradisjonelle laurbærbladene fra Benz' logo – og merket Mercedes-Benz. Året etter, i 1927, ble antallet biler solgt tredoblet, til 7 918 eksemplarer, og dieselmotorer ble lansert for bruk i lastebiler. I 1928 ble Mercedes-Benz SS presentert.
Den 4. april 1929 døde Carl Benz i sitt hjem i Ladenburg i en alder av 84 år. Han døde av bronkitt. Frem til sin død den 5. mai 1944 fortsatte Bertha Benz å bo i deres felles hjem. Benz-huset har blitt erklært historisk, og blir i dag brukt som møtefasiliteter for en non-profit-organisasjon som ærer både Bertha og Carl Benz for deres roller i bilens historie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Automuseum Dr. Carl Benz, Ladenburg/Germany
Gottlieb Daimler and Karl Benz Foundation
Karl Benz hos 3-wheelers.com Arkivert 5. februar 2020 hos Wayback Machine. | Benz Velo er en bil som ble produsert av Karl Benz i perioden 1894–95. Bilen etterfulgte den trehjulete Patent Motorwagen, som var den første bilen som ble solgt kommersielt. | 193,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lost | 2023-02-04 | Lost | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramaserier fra USA', 'Kategori:Eventyrserier fra USA', 'Kategori:Lost', 'Kategori:Science fiction-TV-serier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på ABC', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA'] | Lost er en amerikansk TV-serie som gikk på ABC fra 2004 til 2010. Serien handler om en gruppe mennesker som har overlevd et flyhavari på en tilsynelatende vanlig, øde øy i Stillehavet. Øya viser seg å skjule en rekke mysterier. Serien er en blanding av eventyr, drama, science fiction og mysterie.
Serien hadde et gjennomsnitt 15,5 millioner seere hver uke i USA. Den ble tildelt flere priser som Emmy, Golden Globes, Writers Guild of America Award og Screen Actors Guild Award.
Den ble primært filmet på øya Oahu på Hawaii. På grunn av dens store stab av skuespillere og kostnadene ved å filme på Hawaii ble Lost en av de dyreste TV-produksjonene i amerikansk TV-historie.
I Norge ble den sendt på TVNorge, fra 2005 til 2010.
| Lost er en amerikansk TV-serie som gikk på ABC fra 2004 til 2010. Serien handler om en gruppe mennesker som har overlevd et flyhavari på en tilsynelatende vanlig, øde øy i Stillehavet. Øya viser seg å skjule en rekke mysterier. Serien er en blanding av eventyr, drama, science fiction og mysterie.
Serien hadde et gjennomsnitt 15,5 millioner seere hver uke i USA. Den ble tildelt flere priser som Emmy, Golden Globes, Writers Guild of America Award og Screen Actors Guild Award.
Den ble primært filmet på øya Oahu på Hawaii. På grunn av dens store stab av skuespillere og kostnadene ved å filme på Hawaii ble Lost en av de dyreste TV-produksjonene i amerikansk TV-historie.
I Norge ble den sendt på TVNorge, fra 2005 til 2010.
== Sesonger ==
Se også Liste over Lost-episoder
=== Sesong 1 ===
Episoder av Lost Sesong 1Sesong 1 ble vist på amerikansk TV fra 22. september 2004 og på norsk TV Norge. februar 2005. Sesongen består av 24 episoder. Sesongen starter med at et fly, Oceanic Flight 815, krasjlander på en tilsynelatende øde øy. De overlevende jobber sammen for å overleve, og blir truet av mystiske hendelser som isbjørnangrep, et monster de hører i jungelen og innbyggerne på øya, kjent som «de andre» (The Others). De støter også på en fransk kvinne, Danielle Rousseau, som har vært på øya i 16 år. De finner også en mystisk metall-luke gjemt under bakken. Et forsøk blir gjort på å forlate øya på en flåte. Hovedfokuset i denne sesongen var å overleve på øya.
=== Sesong 2 ===
Episoder av Lost Sesong 2Sesong 2 ble først sendt 21. september 2005 i USA og 26. oktober 2005 i Norge, og inneholder 24 episoder. Serien starter 45 dager etter havariet og fokuserer på den voksende konflikten mellom de overlevende og «de andre» (The Others). Nye karakterer fra bakdelen av flyet og andre innbyggere på øya blir introdusert. Hovedfokuset i denne sesongen var luken (the Hatch) og The Dharma Initiative.
=== Sesong 3 ===
Episoder av Lost Sesong 3Sesong 3 startet 4. oktober 2006 i USA og 17. januar 2007 i Norge, og inneholder 23 episoder. Historien fortsetter 67 dager etter havariet. Hovedfokuset i denne sesongen var The Others (Lost) og The Dharma Initiative.
=== Sesong 4 ===
Sesong 4 startet 31. januar 2008 i USA og 27. februar i Norge, og inneholdt 14 episoder.
=== Sesong 5 ===
Sesong 5 startet 21. januar 2009 i USA og 18. februar 2009 i Norge. Den var ferdig med en dobbeltepisode med navn «The Incident 1 & 2» 13. mai i USA. Sesongen ender med at gruppen som er igjen på øya sprenger en hydrogenbombe 30 år tilbake i tid for å ødelegge det magnetiske feltet som gjorde at Oceanic Flight 815 styrtet, og dermed forhindre at de kom til øya i fremtiden. Jacobs bror, (the Monster) som i form av den avdøde John Locke får Benjamin Linus til å drepe Jacob, som styrer øya.
=== Sesong 6 ===
Episoder av Lost Sesong 6Sesong 6 er den aller siste i Lost, og startet 2. februar 2010 i USA og 10. mars 2010 i Norge. Sesongen består av 18 episoder, og sendedatoen for finalen var 23. mai 2010 i USA.
== Roller ==
Se Rollefigurer i Lost
== «Mytologi» ==
Lost er en dramaserie der de ulike rollefigurene har hovedfokuset. Parallelt med denne karakterutviklingen og den spennende hovedhandlingen inneholder serien også flere mystiske elementer og overnaturlige fenomener. Skaperne bak serien kaller dette seriens «mytologi», og disse «mytene» har ført til mange teorier og spekulasjoner blant tilhengerne av serien. Etter hvert får seerne forklaringer på flere av mysteriene og hemmelighetene, men mange av oppklaringene fører til nye hendelser, gåter og spørsmål, slik det skal være i en tilsynelatende endeløs spenningsserie der handlingen formelmessig hele tiden skifter mellom «heldigvis» og «uheldigvis». En grunnleggende egenskap ved øya og området rundt den som direkte eller indirekte preger beboerne og handlingsgangen, er likevel at fysiske naturlover synes å være litt annerledes der enn andre steder.
Noen av Losts mest omtalte mytologiske elementer:
Forestillinger av skjebne.
Selve øya de bor på, hvor er den?
«Monsteret».
En mystisk gruppe mennesker som var på øya før flystyrten og som de overlevende omtaler som the others («de andre»).
«De andre» hevder å være dharma initiatie, men det viser seg at Benjamin Linus (dharma) og «de fiendtlige» har drept dem alle.
En organisasjon som går under navnet DHARMA Initiative.
En nummerserie som ofte dukker opp i livene til rollefigurene: 4 8 15 16 23 42.
Mystiske forbindelser mellom de ulike personene i serien som de ofte selv er uvitende om.
== Tematiske motiver ==
Det er flere gjennomgående tema i Lost. Disse bihandlingene har ofte ikke en direkte innvirkning på grunnhistorien, men beriker serien med skjønnlitterære kvaliteter og enkelte filosofiske eller eksistensielle problemstillinger. Dette omfatter for eksempel fargene svart og hvitt, øyer, dysfunksjonelle familiesituasjoner, referanser til litterære verk og hentydninger til filosofi, noe som tydeligst blir demonstrert i figurer som har samme etternavn som kjente filosofer. Svart og hvitt, introdusert i første episode, har etter finalen vist seg å være grunnpilaren i seriens plott.
== Produksjonsstab ==
J.J. Abrams – skaper, sjefprodusent, regissør (pilot-episode), forfatter (pilot-episode)
Jeffrey Lieber – skaper, forfatter (pilot-episode)
Damon Lindelof – skaper, forfatter (pilot-episode)
David Fury – produsent, forfatter
Paul Dini – forfatter
Michael Giacchino – komponist
Christian Taylor – forfatter
Leonard Dick – forfatter
Janet Tamaro – forfatter
Javier Grillo-Marxuach – forfatter
== Musikk ==
Lost har originalmusikk komponert av Michael Giacchino. Musikken blir fremført av Hollywood Studio Symphony Orchestra. Filmmusikken til første sesong ble utgitt 21. mars 2006 og andre sesong 3. oktober 2006. Begge albumene ble gitt ut av plateselskapet Varèse Sarabande.
== Spin-off ==
Det har også blitt utgitt flere spin-offprodukter; romaner, brettspill og videospill. Sommeren 2006 ble det også laget et interaktivt spill på Internett karakterisert som «alternative reality game» kalt for The Lost Experience. Det tillot spillerne å være en del av Lost-universet. Spillet ble også tatt ut i den virkelige verden hvor blant annet skuespillere fra spillet opptrådte på amerikanske talkshow.
== DVD ==
* I Storbritannia ble sesong 1, del 1 gitt ut 31. oktober 2005, mens del 2 og en komplett DVD-boks ble gitt ut 16. januar 2006.
** I Storbritannia ble sesong 2, del 1 gitt ut 17. juli 2006, mens del 2 og en komplett DVD-boks ble gitt ut 4. oktober 2006.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lost på Internet Movie Database
(no) Lost hos Filmfront
(en) Lost på AllMovie
(en) Lost på Rotten Tomatoes
(en) Lost på Metacritic
Lost-wiki | «Lost!» er en sang av Coldplay, skrevet for albumet Viva la Vida or Death and All His Friends. | 193,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benjamin_Spradley | 2023-02-04 | Benjamin Spradley | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere fra USA', 'Kategori:Boksere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i boksing'] | Benjamin Spradley var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Spradley vant en olympisk sølvmedalje i boksing under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den nest tyngste vektklassen, mellomvekt, bak sin landsmann Charles Mayer. Det var kun to boksere, begge fra USA i den nest tyngste vektklassen.
| Benjamin Spradley var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Spradley vant en olympisk sølvmedalje i boksing under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den nest tyngste vektklassen, mellomvekt, bak sin landsmann Charles Mayer. Det var kun to boksere, begge fra USA i den nest tyngste vektklassen.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis Sølv i boksing, mellomvekt
== Eksterne lenker ==
(en) Benjamin Spradley – Olympics.com
(en) Benjamin Spradley – Olympic.org
(en) Benjamin Spradley – Olympedia
(en) Benjamin Spradley – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Benjamin Spradley – databaseOlympics.com (arkivert) | Benjamin Spradley var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis. | 193,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/A_Girl_Like_Me | 2023-02-04 | A Girl Like Me | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2006', 'Kategori:Rihanna-album'] | A Girl Like Me er et musikkalbum av sangerinnen Rihanna, utgitt i 2006. Det var hennes andre album.
Allerede i april 2006 ble A Girl Like Me utgitt, under 8 måneder seinere enn debutalbumets utgivelse. Albumet fikk 5.-plass på Billboard 200, og solgte 115 000 eksemplarer den første uken – og har solgt til platinaplate. Singelen «SOS» kom på 1.-plass på Billboard-listen, og ble hennes aller første nr. 1-hit i USA. A Girl Like Me kom på nr. 1 i Top Canadian Albums (Canada), nr. 5 i UK Albums Chart(Storbritannia) og nr. 5 i Irish Album Chart(Irland)
Den andre singelen, «Unfaithful», ble en gigantisk verdensomspennende hit, og fikk gode plasser i listene verden over, blant annet USA, Canada, Sveits og Frankrike. «Unfaithful» var med-skrevet av Ne-Yo. Omsider ble singlene «We Ride» og «Break It Off» sluppet ut. Disse fikk mindre oppmerksomhet enn de andre singlene, men sistnevnte fikk en god niendeplass.
| A Girl Like Me er et musikkalbum av sangerinnen Rihanna, utgitt i 2006. Det var hennes andre album.
Allerede i april 2006 ble A Girl Like Me utgitt, under 8 måneder seinere enn debutalbumets utgivelse. Albumet fikk 5.-plass på Billboard 200, og solgte 115 000 eksemplarer den første uken – og har solgt til platinaplate. Singelen «SOS» kom på 1.-plass på Billboard-listen, og ble hennes aller første nr. 1-hit i USA. A Girl Like Me kom på nr. 1 i Top Canadian Albums (Canada), nr. 5 i UK Albums Chart(Storbritannia) og nr. 5 i Irish Album Chart(Irland)
Den andre singelen, «Unfaithful», ble en gigantisk verdensomspennende hit, og fikk gode plasser i listene verden over, blant annet USA, Canada, Sveits og Frankrike. «Unfaithful» var med-skrevet av Ne-Yo. Omsider ble singlene «We Ride» og «Break It Off» sluppet ut. Disse fikk mindre oppmerksomhet enn de andre singlene, men sistnevnte fikk en god niendeplass.
== Sporliste ==
Bonusspor
== Kilder ==
(en) A Girl Like Me hos AllMusic
(en) A Girl Like Me på Discogs
== Eksterne lenker ==
(en) A Girl Like Me på Discogs
(en) A Girl Like Me på MusicBrainz
(en) A Girl Like Me på Spotify
(en) A Girl Like Me på AllMusic | A Girl Like Me er et musikkalbum av sangerinnen Rihanna, utgitt i 2006. Det var hennes andre album. | 193,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rihanna | 2023-02-04 | Rihanna | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2018-05', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barbadere', 'Kategori:Fødsler 20. februar', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikere tilknyttet Def Jam Recordings', 'Kategori:Sangere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | For kvinnenavnet, se Rihanna (kvinnenavn).Robyn Rihanna Fenty, best kjent under artistnavnet Rihanna, (født 20. februar 1988 i Saint Michael på Barbados) er en barbadisk vokalist, skuespiller og motedesigner.
Karrieren hennes begynte da hun møtte plateprodusent Evan Rogers gjennom felles venner i slutten av 2003 og spilte inn noen demoer med Rogers veiledning. Demoen hennes ble sendt til flere plateselskaper, og senere signerte hun en kontrakt med Def Jam Recordings etter audition for presidenten av plateselskapet, rapperen Jay-Z. Debutalbumet hennes, Music of the Sun (2005) og oppfølgeren A Girl Like Me (2006) har begge ligget på topp ti på Billboard 200-listen. Albumene ga Pon de Replay Billboard Hot 100 topp-to-hitsingelen og hennes første Hot 100 nummer én SOS.
Det tredje studioalbumet hennes, Good Girl Gone Bad (2007), og dens liste- toppende singel Umbrella, var hennes store gjennombrudd i karrieren. Albumet og dens Reloaded versjon (2008) produserte hitsinglene Don’t Stop the Music, Take a Bow, og Disturbia. Albumet ble nominert til ni Grammy Awards, og vant Best Rap / Sung Collaboration for Umbrella. Etter den svært omtalte krangelen med daværende kjæreste Chris Brown, ga hun ut sitt fjerde studioalbum, Rated R, i november 2009. Det ble etterfulgt av tre flere album: Loud (2010), Talk That Talk (2011), og hennes første Billboard 200 nummer en album Unapologetic (2012). Samme år opptrådte hun i sin første kinofilm, Battleship.
Mange av sangene hennes rangerer blant verdens mestselgende singler gjennom tidene, slik som «Umbrella», «Take a Bow», «Disturbia», «Only Girl (In the World)», «S&M», «We Found Love »,«Diamonds» og «Stay». I tillegg til sitt soloarbeid, har Rihanna samarbeidet med en rekke andre artister, blant annet var hun med på de verdensomspennende hitsene «Live Your Life» (med T.I.), «Run This Town» (med Jay-Z og Kanye West), «Love Way You Lie» og «The Monster» (begge med Eminem).
Rihanna er kjent for å stadig fornye stilen og imaget sitt, spesielt siden det tredje albumet hennes Good Girl Gone Bad. Arbeidet hennes har gitt henne en rekke priser og utmerkelser, inkludert syv Grammy Awards, åtte American Music Awards, 22 Billboard Music Awards, og to BRIT Awards. Hun har solgt over 30 millioner album og 120 millioner singler på verdensbasis, noe som gjør henne til en av de mestselgende artister gjennom tidene. Hun har oppnådd tretten nummer én- singler på Billboard Hot 100 lista, og ble den yngste og raskeste soloartist å oppnå den bragden. Billboard kalte henne Digital Songs Artist av 2000-årene og den beste Hot 100 artist av 2010 tiåret. I 2012 rangerte Forbes henne som den fjerde mektigste kjendisen av året, med inntjening på 53 millioner dollar mellom mai 2011 og mai 2012. samme år, kåret TIME Rihanna en av de hundre mest innflytelsesrike personene i verden. På American Music Awards i 2013, mottok hun den første Icon Award som noensinne er delt ut. 2. juni 2014, ble Rihanna presentert Fashion Icon Lifetime Achievement Award fra Council of Fashion Designers of America (CFDA).
| For kvinnenavnet, se Rihanna (kvinnenavn).Robyn Rihanna Fenty, best kjent under artistnavnet Rihanna, (født 20. februar 1988 i Saint Michael på Barbados) er en barbadisk vokalist, skuespiller og motedesigner.
Karrieren hennes begynte da hun møtte plateprodusent Evan Rogers gjennom felles venner i slutten av 2003 og spilte inn noen demoer med Rogers veiledning. Demoen hennes ble sendt til flere plateselskaper, og senere signerte hun en kontrakt med Def Jam Recordings etter audition for presidenten av plateselskapet, rapperen Jay-Z. Debutalbumet hennes, Music of the Sun (2005) og oppfølgeren A Girl Like Me (2006) har begge ligget på topp ti på Billboard 200-listen. Albumene ga Pon de Replay Billboard Hot 100 topp-to-hitsingelen og hennes første Hot 100 nummer én SOS.
Det tredje studioalbumet hennes, Good Girl Gone Bad (2007), og dens liste- toppende singel Umbrella, var hennes store gjennombrudd i karrieren. Albumet og dens Reloaded versjon (2008) produserte hitsinglene Don’t Stop the Music, Take a Bow, og Disturbia. Albumet ble nominert til ni Grammy Awards, og vant Best Rap / Sung Collaboration for Umbrella. Etter den svært omtalte krangelen med daværende kjæreste Chris Brown, ga hun ut sitt fjerde studioalbum, Rated R, i november 2009. Det ble etterfulgt av tre flere album: Loud (2010), Talk That Talk (2011), og hennes første Billboard 200 nummer en album Unapologetic (2012). Samme år opptrådte hun i sin første kinofilm, Battleship.
Mange av sangene hennes rangerer blant verdens mestselgende singler gjennom tidene, slik som «Umbrella», «Take a Bow», «Disturbia», «Only Girl (In the World)», «S&M», «We Found Love »,«Diamonds» og «Stay». I tillegg til sitt soloarbeid, har Rihanna samarbeidet med en rekke andre artister, blant annet var hun med på de verdensomspennende hitsene «Live Your Life» (med T.I.), «Run This Town» (med Jay-Z og Kanye West), «Love Way You Lie» og «The Monster» (begge med Eminem).
Rihanna er kjent for å stadig fornye stilen og imaget sitt, spesielt siden det tredje albumet hennes Good Girl Gone Bad. Arbeidet hennes har gitt henne en rekke priser og utmerkelser, inkludert syv Grammy Awards, åtte American Music Awards, 22 Billboard Music Awards, og to BRIT Awards. Hun har solgt over 30 millioner album og 120 millioner singler på verdensbasis, noe som gjør henne til en av de mestselgende artister gjennom tidene. Hun har oppnådd tretten nummer én- singler på Billboard Hot 100 lista, og ble den yngste og raskeste soloartist å oppnå den bragden. Billboard kalte henne Digital Songs Artist av 2000-årene og den beste Hot 100 artist av 2010 tiåret. I 2012 rangerte Forbes henne som den fjerde mektigste kjendisen av året, med inntjening på 53 millioner dollar mellom mai 2011 og mai 2012. samme år, kåret TIME Rihanna en av de hundre mest innflytelsesrike personene i verden. På American Music Awards i 2013, mottok hun den første Icon Award som noensinne er delt ut. 2. juni 2014, ble Rihanna presentert Fashion Icon Lifetime Achievement Award fra Council of Fashion Designers of America (CFDA).
== Biografi ==
Robyn Rihanna Fenty ble født 20. februar 1988, i Saint Michael, Barbados. Moren hennes er Monica Braithwaite, en pensjonert guyansk regnskapsfører, og faren hennes er Ronald Fenty, en lager-supervisor av barbadisk og irsk avstamning. Rihanna har to brødre, Rorrey og Rajad Fenty, og to halvsøstre og en halvbror fra farens side, hver født til forskjellige mødre fra hans tidligere forhold. Hun vokste opp i en tre-roms bungalow i Bridgetown og solgte klær med faren sin i en salgsbod på gaten. Rihannas barndom ble dypt påvirket av farens avhengighet til crack, alkohol og marihuana, og foreldrenes turbulente ekteskap tok slutt da hun var 14 år. Rihanna vokste opp med å lytte til reggaemusikk og begynte å synge på rundt en alder av syv. Hun gikk på Charles F. Broome Memorial Primary School og Combermere High School, hvor hun dannet en musikalsk trio med to av klassekameratene sine. Rihanna var i militæret som ung, artisten og låtskriveren Shontelle var drillsersjanten hennes. Hun ville i utgangspunktet oppgradere fra videregående skole, men hun valgte å satse på en musikalsk karriere i stedet.
=== Forhold ===
Rihanna var i et forhold med sanger Chris Brown. De møttes først i 2006, og holdt forholdet deres hemmelig fram til 2008. De slo opp i februar 2009 etter at han utsatte henne for fysisk vold. I januar 2013 kunngjorde Brown at de hadde blitt sammen igjen. De slo opp i mai samme år. Hun var i et fra-og-til-forhold med Drake fra 2010 til 2016, som hun samarbeidet med på Billboard Hot 100 nummer-én-sangene «What's My Name» i 2010 og «Work» i 2016. Hun var i et forhold med den saudiarabiske forretningsmannen Hassan Jameel fra 2017 til januar 2020.
== Karriere ==
=== 2003-06 Tidlige utgivelser ===
Rihannas karriere begynte gjennom hennes tilknytning til amerikanske plateprodusenter Carl Stürken og Evan Rogers, hun møtte Rogers gjennom felles venner i Barbados i desember 2003. Hun fanget oppmerksomheten til Rogers, som ba Rihanna å komme til hans hotellrom, hvor hun opptrådte covere av sangene «Emotion» og «Hero». Dette imponerte Rogers, som deretter tok Rihanna og moren hennes til New York City for å spille inn noen demoer. Rihanna ble signert til Rogers ' og Stürken produksjonsselskap, Syndicated Rhythm Productions, som tildelte henne en advokat og manager. I slutten av 2004, ble demoen hennes sendt til plateselskapene rundt om i verden, hvor det fanget oppmerksomheten til Jay Brown, en A & R direktør i Def Jam Recordings, og spilte det for president og administrerende direktør i Def Jam, Jay-Z i februar 2005. Rihanna fløy til New York City for å prøvespille for Jay-Z og L.A. Reid, utfører Whitney Houstons versjon av «For the Love of You» og de opprinnelige sangene «Pon de Replay«og»The Last Time». Den samme dagen, signerte Rihanna en seks - album platekontrakt med Def Jam Recordings, og hun senere flyttet til New York City for å leve med Rogers og hans kone.
Rihanna tilbrakte de neste tre månedene til å samarbeide med rapperen Memphis Bleek på sitt fjerde studioalbum 534 og spille inn debutalbumet hennes. Albumet hennes inneholdt produksjon fra Rogers, Stürken, Stargate og Poke & Tone. Debutsingelen hennes, «Pon de Replay», ble utgitt i august 2005. Den gjorde det bra på musikk lister verden over, med en topp fem i femten land, blant annet ble den nummer to på den amerikanske Billboard Hot 100 lista og UK Singles Chart. Debutalbumet hennes, Music of the Sun, ble utgitt senere samme måned. Det nådde nummer ti på den amerikanske Billboard 200, og fikk en gullsertifisering fra Recording Industry Association of America (RIAA), som betyr at albumet har solgt over 500.000 enheter i USA. Albumet solgte over to millioner eksemplarer på verdensbasis. Det fikk blandet kritikk, Rolling Stone ga det to og en halv av fem stjerner. Den andre singel «If It's Lovin' That You Want», var ikke så vellykket «Pon de Replay», men nådde topp ti i Australia , Irland og New Zealand. I tillegg til musikk gjorde Rihanna sin filmdebut i en cameo rolle i filmen Bring It On: All or Nothing, som ble utgitt i august 2006.
En måned etter utgivelsen av debutalbumet, begynte Rihanna å arbeide på hennes andre studioalbum. Rogers, Stürken, Stargate, JR Rotem og artisten og låtskriveren Ne-Yo jobbet med produksjon og skriving for albumet. A Girl Like Me ble utgitt i april 2006. Albumet ble en kommersiell suksess, det havnet topp ti i tretten land. Albumet ble nummer én i Canada og nummer fem i Storbritannia og USA, hvor det solgte 115.000 eksemplarer den første uken. Den første singelen,«SOS», var en internasjonal suksess, den havnet topp fem i elleve land, inkludert Canada, Tyskland, New Zealand, og Storbritannia. Sangen nådde nummer én på den amerikanske Billboard Hot 100 og i Australia, dette er hennes første sang til å gå nummer én. «Unfaithful», albumets andre singel, nådde topp ti i atten land, deriblant nummer én i Canada og Sveits. «We Ride» og «Break It Off», sistnevnte med Sean Paul, ble også utgitt som singler. Etter utgivelsen av albumet, la Rihanna ut på sin første turne, Rihanna: Live in Concert Tour, hun var også sammen med Jay-Z og Ne-Yo på Rock Tha Block Tour. I tillegg ble hun med The Pussycat Dolls på deres PCD World Tour.
=== 2007-09 Good Girl Gone Bad og Rated R ===
For sitt tredje studioalbum, Good Girl Gone Bad, tok Rihanna en ny musikalsk retning gjennom uptempo dance-låter produsert av Timbaland, will.i.am og Sean Garrett. Albumet ble utgitt i mai 2007, og havnet som nummer to i Australia og USA, og toppet listene i flere land, blant annet Brasil, Canada, Irland, Japan, Russland og Storbritannia. Albumet fikk de mest positive vurderinger av hennes tre første album. Den første singelen, «Umbrella», toppet listene i tretten land, og forble nummer én i Storbritannia for ti uker på rad. Dette er den lengste nummer en singelen siden Wet Wet Wets singel «Love Is All Around» som lå femten uker på toppen i 1994. Det var Rihannas første singel til å bli kåret til en av de mest solgte singler på verdensbasis, med salg på over 6,6 millioner eksemplarer. Sangene «Shut Up And Drive», «Hate That I Love You» med Ne-Yo, og «Don't Stop the Music» ble også utgitt som singler. For å promotere albumet, begynte hun Good Girl Gone Bad Tour i september 2007, med 80 show over hele USA, Canada og Europa. Rihanna ble nominert til flere 2008 Grammy Awards, og vant Best Rap / Sung Collaboration for «Umbrella» sammen med Jay-Z.
I 2008 opptrådte Rihanna på Glow in the Dark Tour sammen med Kanye West, Lupe Fiasco, og N.E.R.D. Hennes tredje studioalbums gjenutgivelse ble kalt Good Girl Gone Bad: Reloaded,og ble utgitt i juni 2008 med tre nye sanger: «Disturbia», «Take a Bow», og Maroon 5 duetten «If I Never See You Face Again». Alle tre ble utgitt som singler og nådde topplaseringer verden rundt. I august 2008 ga Rihanna og en rekke andre kvinnelige sangere, inkludert Beyoncé, Mary J. Blige, og Mariah Carey, ut en veldedighetssingel «Just Stand Up!» , sangen var til anti-kreft-kampanjen Stand Up to Cancer. Live Your Life, en duett mellom T.I. og Rihanna, ble utgitt i november, toppet listene i tretten land over hele verden og toppet Billboard Hot 100. Et remix album, Good Girl Gone Bad: The Remixes, ble utgitt i januar 2009. Good Girl Gone Bad har solgt over 2,8 millioner enheter i USA alene, albumet fikk da to-ganger-platina-sertifisering fra RIAA. Det er Rihannas mest solgte album i landet til i dag. Albumet har solgt over syv millioner eksemplarer på verdensbasis. Ved slutten av 2008, forble Rihanna på listene med sin åttende singel, «Rehab», og ble kåret til «Diva of the Year» av Entertainment Weekly.
I begynnelsen av 2009 begynte Rihanna å jobbe med sitt fjerde studioalbum, Rated R. Samtidig samarbeidet hun med Jay-Z og Kanye West på «Run This Town», den andre singelen fra Jay-Zs ellevte studioalbum The Blueprint 3. Sangen nådde nummer to på Billboard Hot 100, og nådde topp ti i ti andre land. Rated R ble lansert i november 2009. Rolling Stone sa om Rihanna: «Hun har forvandlet musikken sin og har laget et av de beste popalbumene av året» Albumets første singel, «Russian Roulette», ble en kommersiell suksess, og nådde nummer én i Norge og Sveits og nådde topp ti i seksten andre land. Dette ble etterfulgt av utgivelsen av «Hard» med Young Jeezy og «Rude Boy». Sistnevnte var den største singelen med best suksess fra albumet, den toppet amerikanske Billboard Hot 100 i seks uker, og nådde topp ti plasseringer i tjueto andre land. To andre singler ble sluppet fra albumet: «Rockstar 101» med Slash og «Te Amo». Rated R: Remixed ble utgitt i løpet av våren 2010 og inneholdt ti spor remixed by Chew Fu. For å promotere albumet, la Rihanna ut på sin andre turné verden rundt, Last Girl On Earth Tour. På den 52. Grammy Awards vant «Run This Town» Best Rap Song and Best Rap / Sung Collaboration.
=== 2010-11 Loud og Talk That Talk ===
Sommeren 2010 samarbeidet Rihanna med rapperen Eminem på «Love the Way You Lie», som ble en suksess verden over, og nådde nummer én i over tjue land. Sangen ble Rihannas syvende nummer én i hennes karriere. Dette gjør henne til den kvinnelige artist med femte-mest nummer én-låter i Billboard Hot 100s historie. Den nådde nummer to i Storbritannia, og ble den mestselgende sangen i 2010 i Storbritannia, og den første av Rihannas singler til å selge over én million eksemplarer i landet. Hun har også vært med på «All of the Lights», en singel fra Kanye Wests album, My Beautiful Dark Twisted Fantasy, sammen med John Legend, The-Dream, Elly Jackson, Alicia Keys, Fergie, Kid Cudi, og Elton John. I oktober 2010, byttet Rihanna managers, for å bli med Jay-Zs Roc Nation Management.
Loud, ble Rihannas femte studioalbum, utgitt 12. november. Den første singelen, «Only Girl (In the World)», nådde nummer én i femten land, deriblant Australia, Canada, Storbritannia, og United States. Albumets andre singel, «What’s My Name?», med Drake, nådde også nummer én i USA og Storbritannia, noe som gjør Rihanna den første kvinnelige soloartist til å ha fem nummer én- singler på UK Singles Chart i sammenhengende år. Sangen nådde nummer én på Billboard Hot 100 før «Only Girl (In the World)», dette er første gang i hitliste historie at albumets første singel når nummer en etter den andre. Den tredje singelen, «S&M », nådde nummer én på Hot 100 etter utgivelsen av sin offisielle remix med Britney Spears, dette blir hennes tiende nummer én, da har hun fjerde mest nummer enere sammen med Janet Jackson blant kvinnelige artister. Med bare fire år, elleve måneder og to uker mellom hennes første og tiende nummer én på lista, Rihanna satte en rekord som soloartist med raskest til å få ti listetopper i USA. «Man Down» og «California King Bed» ble utgitt som singler i mai 2011 med moderat suksess. «Cheers (Drink to That)», som sampler Avril Lavignes 2002 singel «I’m with You», ble utgitt som den sjette og siste singelen fra albumet, og nådde topp tjue i Storbritannia og topp ti i USA. I februar 2011, vant «Only Girl (In the World)» prisen «Best Dance Recording» under 53. Grammy Awards. For å promotere albumet la Rihanna ut på sin Loud Tour i juni 2011, som ble utsolgt ti netter på The O2 Arena i London, mest utsolgte show for en kvinnelig artist i lokalet i historien. Det ble den syvende mest betalte touren på verdensbasis i 2011. De siste tre showene i London ble filmet for Rihannas andre live video album, med tittelen Loud Tour Live at the O2, som ble utgitt 18. desember 2012. I oktober 2011 ga Nicki Minaj ut samarbeidet «Fly», med Rihanna.
Rihannas sjette album, Talk That Talk, ble utgitt i november 2011. Albumet debuterte på nummer tre på Billboard 200 med salg på 198 000 eksemplarer den første uken og nummer én i Storbritannia, med 163 000 solgte eksemplarer. Den første singelen, «We Found Love» med Calvin Harris, toppet listene i tjuesyv land over hele verden, med en topp i topp ti i tretti land og slo rekorder over hele verden. Den toppet Billboard Hot 100 i ti sammenhengende uker. Dette ble Rihanna mest langvarige nummer én og den mest langvarige nummer én av 2011. Sangen ble senere kåret til den 24. største sangen gjennom tidene på Billboard Hot 100. «You Da One» og sangen "Talk That Talk«med Jay-Z ble utgitt som den andre og tredje single fra albumet til moderat suksess, «You Da One» nådde topp tjue i Storbritannia og USA. Where Have You Been, ble den femte singelen, og toppet hit lister over hele verden, den nådde nummer fem i USA og seks i Storbritannia. Cockiness (Love It)» ble utgitt som albumets sjette og siste singel i en remixet versjon med rapperen ASAP Rocky.
=== 2012–2013 Filmer og Unapologetic ===
I begynnelsen av 2012 ble to samarbeidsprosjekter med Rihanna utgitt: Coldplay med «Princess of China» fra albumet Mylo Xyloto og Drakes « Take Care» fra sitt album med samme navn. I februar 2012 vant Rihanna hennes tredje Grammy Award for Best Rap / Sung Collaboration på Grammy Awards 2012, og ble kåret til beste internasjonale kvinnelige soloartist på 2012 BRIT Awards for andre år på rad. Mars 2012 ble det gitt ut to samarbeid mellom Rihanna og Chris Brown: remixer av hennes sang « Birthday Cake » og hans « Turn Up the Music”. Sangene fikk hovedsakelig negative reaksjoner på grunn av parets historie av vold tilbake i 2009. I september 2012, vant «We Found Love» MTV Video Music Award for Video of the Year, noe som gjør Rihanna den første kvinnen til å motta denne prisen mer enn en gang. Rihanna spilte Petty Officer (GM2) Cora Raikes i sin første kinofilm Battleship, som ble utgitt 18. mai 2012. Det fikk blandede til negative vurderinger, The New York Times sa hun var «helt ok i ganske generisk rolle». Hun mottok en Golden Raspberry Award for verste kvinnelige birolle, men vant en Teen Choice Award som «Choice Movie: Breakout Female». Hun dukket opp i Katy Perry: Part of Me, en 3D-dokumentarisk konsertfilm om Perry. Den 19. august 2012 dukket Rihanna opp i den første episoden av den andre sesongen av Oprah Winfreys amerikanske tv-show Oprah’s Next Chapter. Episoden hadde nest flest seere i historien til Oprah Winfrey Network.
Rihannas syvende studioalbum, Unapologetic, ble utgitt i november 2012. Albumet debuterte som nummer én i USA på Billboard 200 med et salg på 238 000. Dette var Rihannas første nummer én album i landet. I tillegg var det den mestselgende første uken av hennes karriere, som slår hennes femte studioalbum Loud (2010). Albumet ble Rihannas tredje nummer én album på rad i Storbritannia, fjerde i Norge og femte i Sveits. Den første singelen fra albumet, «Diamonds», nådde nummer én i mer enn tjue land over hele verden, blant annet på den amerikanske Billboard Hot 100. Dette ble hennes tolvte nummer én på hitlista. Albumets andre singel, «Stay», med Mikky Ekko, nådde topp fem i over tjue land, blant annet nummer tre på Billboard Hot 100. «Pour It Up» ble utgitt som den andre amerikanske singel og tredje generelle, nådde nummer 19 på Hot 100. En offisiell remix med de merikanske rapperne Young Jeezy, Rick Ross, Juicy J, og T.I. ble senere gitt ut. «Right Now» med David Guetta ble den fjerde singelen fra albumet, og nådde nummer femti på Hot 100. Som promotering før albumet ble utgitt la Rihanna ut på 777 Tour, en miniturné på syv konserter i syv land på syv dager. En dokumentar DVD om turneen ble senere utgitt.
I februar 2013 vant Rihanna sin sjette Grammy Award i kategorien Best Short Form Music Video for «We Found Love» (2011). Samme måned kunngjorde Official Charts Company at Rihanna hadde solgt 3 868 000 sanger og album det siste året i Storbritannia alene, og fikk flest 2013 BRIT Awards artistnominasjoner. Rihannas femte turné, The Diamonds World Tour, begynte mars 2013 i støtte til Unapologetic. Rihanna dukket opp i Seth Rogen og Evan Goldbergs komediefilm This is the End, utgitt i juni 2013. I oktober 2013 ga Eminem og Rihanna ut singelen, «The Monster», den fjerde singelen fra hans åttende studioalbum The Marshall Mathers LP 2 (2013). Sangen toppet UK Singles Chart. Rihanna. Elvis Presley og The Beatles er de enste artistene som har scoret nummer én hvert år over sju år på rad på UK Singles Chart historie. Sangen nådde også nummer én på Billboard Hot 100, som markerte Rihannas trettende listetopp. I tillegg ble Rihanna den soloartist som rasket hadde oppnådd 13 førsteplasser.
=== 2014-17 Anti og samarbeide med andre artister ===
I januar 2014 ble det kjent at Rihanna hadde startet å planlegge sitt åttende studioalbum. Hun arbeidet med produsenter som DJ Mustard, David Guetta og Nicky Romero. Den 25. februar 2014 kunngjorde den administrerende direktøren i Dreamworks Animation, Jeffrey Katzenberg, at Rihanna ville gi ut et konseptalbum basert på den kommende 3D-animerte filmen Home, som hun også opptrer i sammen med Steve Martin og Jennifer Lopez. I mai 2014 forlot Rihanna Def Jam Recordings og signerte hos Roc Nation, som hadde forvaltet karrieren hennes siden oktober 2010.
7. oktober 2015 kunngjorde Rihanna tittelen og omslaget til sitt åttende studioalbum, Anti. Den 25. januar 2016 meldte sangeren at hun endelig var ferdig med albumet, og to dager senere ble singelen Work utgitt, innspilt i samarbeid med den kanadiske rapperen Drake. Sangen nådde førsteplassen på Billboard Hot 100. Hentet fra albumet er også tre andre singler: Kiss It Better, Needed Me og Love On The Brain. De to sistnevnte nådde topp ti på den amerikanske hitlisten.
27. juni 2016 utga hun singelen Sledgehammer, en ballade med Sia laget til en trailer for Star Trek Beyond. I 2017 var hun med på fire sanger fra andre artister, Selfish med rapperen Future, den internasjonale hiten Wild Thoughts med DJ Khaled og Bryson Tiller, den Grammy-vinnende Loyalty med Kendrick Lamar og N.E.R.D. sin comeback-singel Lemon. Hun sang også på Kanye Wests Grammy-nominerte Famous, Calvin Harris sin hit This Is What You Came For og MikeWillMadeIts Nothing Is Promised i 2016.
Rihanna var Spotifys mest streamede kvinnelige artist i både 2016 og 2017.
=== 2017-nåtid ===
I september 2017 startet Rihanna sitt eget sminkemerke kalt Fenty Beauty, solgt på Sephora i USA og på sminkemerkets nettside. I 2019 kom det til Boots-butikker i Storbritannia. Hun startet også et undertøymerke kalt Savage X Fenty den 11. mai 2018. I mai lanserte hun et klesmerke i samarbeid med Bernard Arnault og LVMH i Paris kalt FEИTY, som gjorde henne den første kvinnen og første fargede personen til å stifte et motehus i LMVH, og den første til å stifte et motehus i LMVH siden Christian Lacroix i 1987.
I 2018, var hun med i filmen Ocean's 8, sammen med skuespillerinner som Sandra Bullock, Cate Blanchett, Anne Hathaway, Sarah Paulson og Helena Bonham Carter. I 2019 var hun også en av hovedrollene i den 52-minutter-lange filmen Guava Island sammen med Childish Gambino.
Rihanna startet å jobbe med sitt niende album, som har fan-kallenavnet 'R9', kun måneder etter hun utga Anti. 2018 var det første året i Rihannas karriere hvor hun ikke utga musikk i det hele tatt, dette gjentok seg i 2019. I desember 2018 kunngjorde hun via en Instagram-kommentar at hennes niende album vil komme ut i 2019. I mai 2019 bekreftet hun at det er et reggae-album. I desember 2019 antydet hun at albumet var ferdig, men at hun i egne ord «nekter» å gi det ut.
== Innflytelse og musikkstil ==
Rihannas musikk er preget av karibiske musikksjangere som inkluderer reggae og dancehall. Videoen for Rude Boy var inspirert av hennes karibiske røtter. Rihanna har flere ganger opptrådt med coverlåter Bob Marley-låter. Marilyn Monroe og gammeldags klesstil var inspirasjoner for musikkvideoene til singlene Hate That I Love You og Rehab, i motsetning til Disturbia som har blitt inspirert av Michael Jacksons Thriller.
== Reklame- og sponsoravtaler ==
I oktober 2005 fikk Rihanna sin første sponsor, Secret Body Spray, som bidro til hennes første turné. I 2006 signert hun enda flere reklameavtaler, blant annet med Nike, som var med på å promotere en av hennes større singler SOS. For Clinique reklamerte hun for parfymen Happy Fragrance med sangen «Just Be Happy», som ble skrevet av Ne-Yo. Hun spilte også inn en sang kalt «Winning Woman» med Nicole Scherzinger fra Pussycat Dolls til en annen parfymereklame. I 2007 signerte hun en sponsoravtale med CoverGirl om å være talsperson for firmaet, og lage flere TV-reklamer.
I 2008 inngikk hun en kontrakt med Gucci for å reklamere for kleskolleksjonen Tattoo Heart Collection. Som følge av Umbrellas store suksess ble Rihanna tilbudt enda flere sponsoravtaler. Rihanna skrev under kontrakt med Totes, som markedsfører sko, varme klær, og selvsagt paraplyer. I 2011 la Rihanna ut på sin LOUD-turne for å promotere sitt femte studioalbum, LOUD. Turneen ble sponset av Nivea, som for øvrig også sponset musikkvideoen til California King Bed. Ifølge Forbes Magazine tjente Rihanna rundt 30 millioner dollar i perioden mai 2010 – mai 2011.
== Diskografi ==
=== Album ===
=== Singler ===
Notater:
a Utgitt kun i Japan.
b Utgitt kun i USA; dersom sangen har fått plassering i andre land også, er dette på grunn av stor nedlastning/avspilling.
c Utgitt kun i Storbritannia; dersom sangen har fått plassering i andre land også, er dette på grunn av stor nedlastning/avspilling.
d Utgitt kun i Australia; dersom sangen har fått plassering i andre land også, er dette på grunn av stor nedlastning/avspilling.
=== Singler i samarbeid med andre ===
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Rihanna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rihanna på Internet Movie Database
(sv) Rihanna i Svensk Filmdatabas
(da) Rihanna på Scope
(fr) Rihanna på Allociné
(en) Rihanna på AllMovie
(en) Rihanna hos Turner Classic Movies
(en) Rihanna hos Rotten Tomatoes
(en) Rihanna hos TV Guide
(en) Rihanna hos The Movie Database
(en) Rihanna hos Behind The Voice Actors
(en) Rihanna på Apple Music
(en) Rihanna på Boomplay
(en) Rihanna på Discogs
(en) Rihanna på Discogs
(en) Rihanna på MusicBrainz
(en) Rihanna på SoundCloud
(en) Rihanna på Spotify
(en) Rihanna på Songkick
(en) Rihanna på Last.fm
(en) Rihanna på Genius — sangtekster
Rihanna på Twitter
(en) Rihanna på Facebook
Rihanna på Instagram
(en) Rihanna på YouTube
(en) Rihanna på YouTube
Rihanna på Myspace
Rihanna på TikTok | "SOS" er en sang innspilt av den barbadiske sangeren Rihanna fra hennes andre studioalbum, A Girl Like Me (2006). Den ble skrevet av Jonathan " J. | 193,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_42_%C2%ABStorebrand%C2%BB | 2023-02-04 | RS 42 «Storebrand» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1936', 'Kategori:Verneverdige fartøy'] | RS «Storebrand» (RS 42) er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet hos Hans Christensen, Moen pr Risør i 1936. Den var den femte av i alt fjorten skøyter i Bjarne Aas-klassen som ble bygd for Redningsselskapet.
I 1944 deltok «Storebrand» i evakueringen av Finnmark under andre verdenskrig.
Frem til 1969 var «Storebrand» i tjeneste som redningsskøyte og berget 34 personer fra «den visse død», syv fartøyer fra totalforlis og gitt assistanse til totalt 767 fartøy.
Etter endt tjeneste for Redningsselskapet ble «Storebrand» solgt. Blant dem som har eid båten er Nils Christian Bang som også har vært formann i Den Norske Veteranredningsskøyteforening.
| RS «Storebrand» (RS 42) er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet hos Hans Christensen, Moen pr Risør i 1936. Den var den femte av i alt fjorten skøyter i Bjarne Aas-klassen som ble bygd for Redningsselskapet.
I 1944 deltok «Storebrand» i evakueringen av Finnmark under andre verdenskrig.
Frem til 1969 var «Storebrand» i tjeneste som redningsskøyte og berget 34 personer fra «den visse død», syv fartøyer fra totalforlis og gitt assistanse til totalt 767 fartøy.
Etter endt tjeneste for Redningsselskapet ble «Storebrand» solgt. Blant dem som har eid båten er Nils Christian Bang som også har vært formann i Den Norske Veteranredningsskøyteforening.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bilde av fartøyet
Beretning om evakueringen av Finnmark i 1944
«RS 42 «Storebrand»». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. . | | oppkalt = Storebrand | 193,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Michaels | 2023-02-04 | William Michaels | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere fra USA', 'Kategori:Boksere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i boksing', 'Kategori:Personer fra Blount County i Tennessee', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Mayes Michaels (født 13. juli 1876 i Tennessee, død 1934) var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Michaels vant en olympisk bronsemedalje i boksing under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i den tyngste vektklassen, tungvekt, bak sine landsmenn Samuel Berger og Charles Mayer. Han tapte sin kamp på knockout mot Samuel Berger som siden vant finalen over Charles Mayer. Det var kun tre boksere, alle fra USA i den tyngste vektklassen.
| William Mayes Michaels (født 13. juli 1876 i Tennessee, død 1934) var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Michaels vant en olympisk bronsemedalje i boksing under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i den tyngste vektklassen, tungvekt, bak sine landsmenn Samuel Berger og Charles Mayer. Han tapte sin kamp på knockout mot Samuel Berger som siden vant finalen over Charles Mayer. Det var kun tre boksere, alle fra USA i den tyngste vektklassen.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis Bronse i boksing, tungvekt USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William Michaels – Olympics.com
(en) William Michaels – Olympic.org
(en) William Michaels – Olympedia
(en) William Michaels – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) William Michaels – databaseOlympics.com (arkivert) | William Mayes Michaels (født 13. juli 1876 i Tennessee, død 1934) var en amerikansk bokser som deltok i de olympiske leker 1904 i St. | 193,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/We_Ride | 2023-02-04 | We Ride | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rihanna-sanger'] | "We Ride" er en sang av den barbadiske plateartisten Rihanna fra hennes andre studioalbum, A Girl Like Me (2006). Den ble skrevet av Makeba Riddick, Mikkel S. Eriksen og Tor Erik Hermansen, med produksjon av Stargate. Sangen ble utgitt den 21. august 2006 som albumets tredje singel. "We Ride" er en hiphop og soul sang. Kritikken av sangen var generelt positive, som de fleste anmeldere roste dens avslappende og bekymringsløse kvaliteter.
"We Ride" toppet seg inne i toppen førti på flere singel lister, inkludert Australia, Flandern og Vallonia regioner i Belgia og Storbritannia. Sangen toppet seg inne topp ti i Finland og New Zealand. Til tross for sviktende plassering på den amerikanske Billboard Hot 100 lista, nådde sangen nummer én på Hot Dance Club Songs lista og nummer 34 på Pop Songs lista. Sangens video ble regissert av Anthony Mandler, og filmet i Miami og Florida Keys. Videoen har Rihanna i ulike scener, inkludert på en strand, nattklubb og sosialt samvær med venner.
| "We Ride" er en sang av den barbadiske plateartisten Rihanna fra hennes andre studioalbum, A Girl Like Me (2006). Den ble skrevet av Makeba Riddick, Mikkel S. Eriksen og Tor Erik Hermansen, med produksjon av Stargate. Sangen ble utgitt den 21. august 2006 som albumets tredje singel. "We Ride" er en hiphop og soul sang. Kritikken av sangen var generelt positive, som de fleste anmeldere roste dens avslappende og bekymringsløse kvaliteter.
"We Ride" toppet seg inne i toppen førti på flere singel lister, inkludert Australia, Flandern og Vallonia regioner i Belgia og Storbritannia. Sangen toppet seg inne topp ti i Finland og New Zealand. Til tross for sviktende plassering på den amerikanske Billboard Hot 100 lista, nådde sangen nummer én på Hot Dance Club Songs lista og nummer 34 på Pop Songs lista. Sangens video ble regissert av Anthony Mandler, og filmet i Miami og Florida Keys. Videoen har Rihanna i ulike scener, inkludert på en strand, nattklubb og sosialt samvær med venner.
== Listeplasseringer == | "We Ride" er en sang av den barbadiske plateartisten Rihanna fra hennes andre studioalbum, A Girl Like Me (2006). Den ble skrevet av Makeba Riddick, Mikkel S. | 193,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Break_It_Off | 2023-02-04 | Break It Off | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Rihanna-sanger'] | «Break It Off» er en sang av den barbadiske plateartisten Rihanna og den jamaicanske rapperen Sean Paul fra Rihannas andre studioalbum, A Girl Like Me (2006). Sangen ble skrevet av Sean Paul, Donovan Bennett, K. Ford og Rihanna, mens Don Corleon sto for produksjonen. Sangen ble utgitt 13. november 2006 som albumets fjerde og siste singel. «Break It Off» er en futuristisk pop - dancehall-sang, som er lagt oppå en elektro - reggae-beat. Kritikken av sangen var positiv, med anmeldere som lovpriste samarbeidet mellom Rihanna og Paul som en tilbakevending til røttene deres. «Break It Off» kom på singellistene i USA og Belgia. Den nådde nummer ni på den amerikanske Billboard Hot 100-lista og nummer én på Pop Songs. I Flandern-regionen i Belgia, nådde den nummer ti. Rihanna fremførte sangen på Radio One Big Weekend i 2007, og den var inkludert på setlisten på Good Girl Gone Bad Tour (2007-09), og ble senere tatt med på den medfølgende DVD-utgivelse, med tittelen Good Girl Gone Bad live.
| «Break It Off» er en sang av den barbadiske plateartisten Rihanna og den jamaicanske rapperen Sean Paul fra Rihannas andre studioalbum, A Girl Like Me (2006). Sangen ble skrevet av Sean Paul, Donovan Bennett, K. Ford og Rihanna, mens Don Corleon sto for produksjonen. Sangen ble utgitt 13. november 2006 som albumets fjerde og siste singel. «Break It Off» er en futuristisk pop - dancehall-sang, som er lagt oppå en elektro - reggae-beat. Kritikken av sangen var positiv, med anmeldere som lovpriste samarbeidet mellom Rihanna og Paul som en tilbakevending til røttene deres. «Break It Off» kom på singellistene i USA og Belgia. Den nådde nummer ni på den amerikanske Billboard Hot 100-lista og nummer én på Pop Songs. I Flandern-regionen i Belgia, nådde den nummer ti. Rihanna fremførte sangen på Radio One Big Weekend i 2007, og den var inkludert på setlisten på Good Girl Gone Bad Tour (2007-09), og ble senere tatt med på den medfølgende DVD-utgivelse, med tittelen Good Girl Gone Bad live.
== Listeplasseringer == | "Break It Off " er en sang av den barbadiske plateartisten Rihanna og den jamaicanske rapperen Sean Paul fra hennes andre studioalbum, A Girl Like Me (2006). Den ble skrevet av Sean Paul, Donovan Bennett, K. | 193,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Nelson_(bryter) | 2023-02-04 | William Nelson (bryter) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn'] | William Nelson var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Nelson vant en olympisk bronsemedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i den nest letteste vektklassen, fluevekt, bak sine landsmenn George Mehnert og Gustave Bauers. Det var kun tre deltakere i den nest letteste vektklassen, alle fra USA.
| William Nelson var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Nelson vant en olympisk bronsemedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på tredjeplass i den nest letteste vektklassen, fluevekt, bak sine landsmenn George Mehnert og Gustave Bauers. Det var kun tre deltakere i den nest letteste vektklassen, alle fra USA.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Bronse bryting, fluevekt fristil USA
== Eksterne lenker ==
(en) William Nelson – Olympics.com
(en) William Nelson – Olympic.org
(en) William Nelson – Olympedia
(en) William Nelson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | William Nelson var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis. | 193,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Beckman | 2023-02-04 | William Beckman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere fra USA', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 14. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn'] | William Beckman (født 12. mai 1881, død 14. juni 1933) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Beckman vant en olympisk sølvmedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den nest tyngste vektklassen, weltervekt, bak sin landsmann Charles Ericksen. Det var ti deltakere i vektklassen, alle fra USA.
| William Beckman (født 12. mai 1881, død 14. juni 1933) var en amerikansk bryter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Beckman vant en olympisk sølvmedalje i bryting fri stil under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den nest tyngste vektklassen, weltervekt, bak sin landsmann Charles Ericksen. Det var ti deltakere i vektklassen, alle fra USA.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv bryting, weltervekt fristil USA
== Eksterne lenker ==
(en) William Beckman – Olympedia
(en) William Beckman – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | William Beckman (født 12. mai 1881, død 14. | 193,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_B%C3%B8rs | 2023-02-04 | Christian Børs | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Christian Børs er navnet til flere personer:
Christian Børs (sjømann) (1745–1826), norsk sjømann som ble tatt til fange i Algerie
Christian Børs (forretningsmann) (1823–1905), norsk-amerikansk forretningsmann
| Christian Børs er navnet til flere personer:
Christian Børs (sjømann) (1745–1826), norsk sjømann som ble tatt til fange i Algerie
Christian Børs (forretningsmann) (1823–1905), norsk-amerikansk forretningsmann
== Oppkalte båter ==
DS «Christian Børs» – ett norsk dampskip.
RS 17 «Christian Børs», redningsskøyte bekostet av forretningsmannen
RS 45 «Christian Børs II», redningsskøyte viderrføring av RS17 | Christian Børs (født 1745, død 1826) var en norsk sjømann fra Bergen som i 1769 ble tatt til fange av algirske sjørøvere.Vetle Lid Larssen, 1001 natt - den ukjente historien om to norske slaver i Alger (Oslo: Cappelen Damm, 2013). | 193,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_B%C3%B8rs | 2023-02-04 | Christian Børs | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Christian Børs er navnet til flere personer:
Christian Børs (sjømann) (1745–1826), norsk sjømann som ble tatt til fange i Algerie
Christian Børs (forretningsmann) (1823–1905), norsk-amerikansk forretningsmann
| Christian Børs er navnet til flere personer:
Christian Børs (sjømann) (1745–1826), norsk sjømann som ble tatt til fange i Algerie
Christian Børs (forretningsmann) (1823–1905), norsk-amerikansk forretningsmann
== Oppkalte båter ==
DS «Christian Børs» – ett norsk dampskip.
RS 17 «Christian Børs», redningsskøyte bekostet av forretningsmannen
RS 45 «Christian Børs II», redningsskøyte viderrføring av RS17 | Christian Børs (født 21. mars 1823 i Bergen, død 16. | 193,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABChristian_B%C3%B8rs%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Christian Børs» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Skip fra 1905', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | D/S «Christian Børs» var et dampskip fra Vilhelm Torkildsens rederi i Bergen. Oppkalt etter konsul Christian Børs. Skipet var på 7000 tonn og hadde omkring 1905 et mannskap på 31 mann. Det hadde damp til å drive motoren, ni vinsjer og ankerløft. Det ble brukt i skiptrafikk under navnet D/S «Saphir» (Edvin Endresen, Stavanger) under andre verdenskrig. Skipet sank under slaget ved Narvik 10. april 1940.
| D/S «Christian Børs» var et dampskip fra Vilhelm Torkildsens rederi i Bergen. Oppkalt etter konsul Christian Børs. Skipet var på 7000 tonn og hadde omkring 1905 et mannskap på 31 mann. Det hadde damp til å drive motoren, ni vinsjer og ankerløft. Det ble brukt i skiptrafikk under navnet D/S «Saphir» (Edvin Endresen, Stavanger) under andre verdenskrig. Skipet sank under slaget ved Narvik 10. april 1940.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bilde av «Christian Børs» | D/S «Christian Børs» var et dampskip fra Vilhelm Torkildsens rederi i Bergen. Oppkalt etter konsul Christian Børs. | 193,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Tatham | 2023-02-04 | Charles Tatham | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 24. september', 'Kategori:Dødsfall i 1939', 'Kategori:Fektere fra USA', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Fødsler 3. september', 'Kategori:Fødsler i 1854', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles T. Tatham (født 3. september 1854 i New York, død 24. september 1939 død i New York) var en amerikansk fekter som deltok under OL 1904 i St. Louis.
Tatham vant to olympiske sølvmedaljer i fekting under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den individuelle konkurransen i kårde bak gullmedaljevinneren Ramón Fonst. Han var også med på laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i florett, det var kun to lag med tre fektere på hvert lag, de andre på sølvlaget var Charles Townsend og Arthur Fox. Tatham ble han nummer tre i den individuelle konkurransen i florett.
| Charles T. Tatham (født 3. september 1854 i New York, død 24. september 1939 død i New York) var en amerikansk fekter som deltok under OL 1904 i St. Louis.
Tatham vant to olympiske sølvmedaljer i fekting under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den individuelle konkurransen i kårde bak gullmedaljevinneren Ramón Fonst. Han var også med på laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i florett, det var kun to lag med tre fektere på hvert lag, de andre på sølvlaget var Charles Townsend og Arthur Fox. Tatham ble han nummer tre i den individuelle konkurransen i florett.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv i fekting, kårde
1904 St. Louis - Sølv i fekting, florett lag
1904 St. Louis - Bronse i fekting, florett
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Tatham – Olympedia
(en) Charles Tatham – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Tatham – databaseOlympics.com (arkivert) | Charles T. Tatham (født 3. | 193,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enkaustisk_maling | 2023-02-04 | Enkaustisk maling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunstteknikker', 'Kategori:Malerkunst', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Enkaustisk maling, også kjent som voksmaleri, er en meget gammel maleriteknikk hvor fargepigment blir blandet med oppvarmet bivoks. Væsken eller pastaen blir deretter lagt på underlaget, vanligvis tilberedt treplate, skjønt seilduk og andre materialer ble også brukt.
Den enkleste enkaustiske blandingen kan bli gjort ved å blande pigmentfarger med smeltet bivoks, men det er andre oppskrifter som også kan bli benyttet — noen involverer andre typer av voks, dammarharpiks, linolje (linfrøolje), eller andre ingredienser. Rent, pulveriserte pigmenter kan bli kjøpt og brukt, men en del blandinger bruker oljemaling eller andre former for pigment.
Metallredskaper og spesielle pensler kan bli benyttet for å forme malingen før den stivner, eller oppvarmet metall kan bli brukt for å manipulere voksen straks den har stivnet på overflaten. I dag kan verktøy som varmelamper, varmepistol og andre metoder for å bruke varme tillate kunstnere å øke den tiden som de trenger for å arbeide med materialet. Ettersom voks er brukt som bindemiddel for pigmentet kan enkaustisk også bli skulptert i tillegg til malt. Andre materialer kan bli innstøpt eller benyttet som collage på overflaten, eller lagt i lag ved å bruke det enkaustiske mediet for klebe det til overflaten.
Denne teknikken var den som ble benyttet for gjøre Fayyum-portrettene i Egypt en gang rundt 100-300 e.Kr. Det samme var ikonet Blachernitissa og andre tidlige ikoner. I moderne tid har flere amerikanske kunstnere, blant annet Jasper Johns benyttet teknikken.
Enkaustisk kunst har opplevd en gjenoppblomstring siden 1990-tallet hvor folk bruker elektriske stekejern og oppvarmede stifter på ulike typer overflater, blant annet kort, papir og selv keramikk. Jernet produserer et mangfold av tilfeldige mønstre som kan oppfattes som kunstnerisk interessante, men teknikken er ikke begrenset til kun abstrakte mønstre, men kan også benyttes til å skape komplekse malerier som med andre maleriteknikker.
| Enkaustisk maling, også kjent som voksmaleri, er en meget gammel maleriteknikk hvor fargepigment blir blandet med oppvarmet bivoks. Væsken eller pastaen blir deretter lagt på underlaget, vanligvis tilberedt treplate, skjønt seilduk og andre materialer ble også brukt.
Den enkleste enkaustiske blandingen kan bli gjort ved å blande pigmentfarger med smeltet bivoks, men det er andre oppskrifter som også kan bli benyttet — noen involverer andre typer av voks, dammarharpiks, linolje (linfrøolje), eller andre ingredienser. Rent, pulveriserte pigmenter kan bli kjøpt og brukt, men en del blandinger bruker oljemaling eller andre former for pigment.
Metallredskaper og spesielle pensler kan bli benyttet for å forme malingen før den stivner, eller oppvarmet metall kan bli brukt for å manipulere voksen straks den har stivnet på overflaten. I dag kan verktøy som varmelamper, varmepistol og andre metoder for å bruke varme tillate kunstnere å øke den tiden som de trenger for å arbeide med materialet. Ettersom voks er brukt som bindemiddel for pigmentet kan enkaustisk også bli skulptert i tillegg til malt. Andre materialer kan bli innstøpt eller benyttet som collage på overflaten, eller lagt i lag ved å bruke det enkaustiske mediet for klebe det til overflaten.
Denne teknikken var den som ble benyttet for gjøre Fayyum-portrettene i Egypt en gang rundt 100-300 e.Kr. Det samme var ikonet Blachernitissa og andre tidlige ikoner. I moderne tid har flere amerikanske kunstnere, blant annet Jasper Johns benyttet teknikken.
Enkaustisk kunst har opplevd en gjenoppblomstring siden 1990-tallet hvor folk bruker elektriske stekejern og oppvarmede stifter på ulike typer overflater, blant annet kort, papir og selv keramikk. Jernet produserer et mangfold av tilfeldige mønstre som kan oppfattes som kunstnerisk interessante, men teknikken er ikke begrenset til kun abstrakte mønstre, men kan også benyttes til å skape komplekse malerier som med andre maleriteknikker.
== Litteratur ==
Mayer, Ralph: The Artist's Handbook of Materials and Techniques. Viking Adult; 5. reviderte og oppdaterte utgave, 1991. ISBN 0-670-83701-6
== Eksterne lenker ==
(no) Enkaustisk maling i Store norske leksikon
(en) Encaustic painting – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
What Is Encaustic Painting?
Early Icons from St. Catherine's, The Sinai
Encaustic History and Process information | Enkaustisk maling, også kjent som voksmaleri, er en meget gammel maleriteknikk hvor fargepigment blir blandet med oppvarmet bivoks. Væsken eller pastaen blir deretter lagt på underlaget, vanligvis tilberedt treplate, skjønt seilduk og andre materialer ble også brukt. | 193,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_45_%C2%ABChristian_B%C3%B8rs_II%C2%BB | 2023-02-04 | RS 45 «Christian Børs II» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gravdal Skibsbyggeri', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip fra 1937', 'Kategori:Verneverdige fartøy'] | RS «Christian Børs II» (RS 45) er en 61 fots skøyte. Skøyta er tegnet av Bjarne Aas og ble bygget i 1937 som redningsskøyte av Gravdals Skipsbyggeri og Trelastforretning i Sunde i Kvinnherad. Fartøyet har både motor og seil som fremdriftsmiddel. Stokken til hovedmasten ble hentet fra en stor eik som stod plantet på eiendommen tilhørende Valen sinnssykeasyl.Det innebar betydelig prestisje å bygge redningsskøytene på denne tiden. Da jomfruturen til Bergen skulle starte hadde et stort antall av bygdas innbyggere møtt opp på kaien for å overvære begivenheten, blant disse båtbyggeren Hans Gravdal som da var blitt 84 år. Det var hans bestefar Gunnar Gravdal som hadde startet båtbyggeriet på 1840-tallet, og «Christian Børs II» fikk byggenummer 290.
Dette var den andre redningsskøyta som var oppkalt etter konsul Christian Børs. Den første, RS «Christian Børs», var i 1936 blitt solgt til to argentinere.Bjarne Aas tok utgangspunkt i Colin Archers farkoster, men mente at de hadde for dårlig bæring i akterskipet. Derfor la han ut akterskipet såpass mye at båten fikk en såkalt krysserhekk. Dette skulle gi bedre styring og hindre at båten gravde seg ned under tauing. Båten var i Redningsselskapets tjeneste inntil den ble solgt i 1970. I den 33 år lange perioden ble 6 fartøy og 27 liv reddet. Antall fartøy som ble assistert, var 1140.
«Christian Børs II» ble først stasjonert på Solsvik på Sotra, men ble også brukt mange andre steder langs vestlandskysten med et mannskap på fire. Under andre verdenskrig deltok skøyta i den illegale virksomheten I 1945 ble den disponert av Krigsskadetrygden.
På kvelden 3. desember 1955 ble «Christian Børs II» sendt på søk fra sin stasjon i Tananger etter to hummerfiskere som ikke var kommet tilbake etter å ha reist ut fra Randaberg på morgenen for å trekke teiner. Det viste seg at båten hadde fått motorstopp og var blitt slått mot en holme, hvorpå den ene av dem omkom, mens den andre ble stående på holmen i 21 timer før redningsskøyta til slutt kom til unnsetning. Blant de mange andre dramatiske oppdragene fortelles det om tur til Fedje for å hente en kvinne som var nær ved å føde. I den harde sjøen ble jordmoren slått ut av sjøsyke, og bestmannen på redningsskøyten måtte tre til og ta imot barnet ombord i båten.
Den er som stormaasen, den liker sig best i uvær.
Opprinnelig var skøyten utstyrt med en Union 100/140 HK motor, den kunne da gjøre 9-10 knop med motorkraft, men med seilkraft i tillegg kunne den komme opp i 15 knop. Motoren ble byttet i 1955 til en 220 HK motor fra General Motors.
Da skøyten ble solgt ble den omdøpt til Ulefoss av kjøperen Nils Aal, men i 1986 fikk den tilbake sitt opprinnelige navn. Den er nå i privat eie og hjemmehørende på Sotra. Den står på Riksantikvarens liste over verneverdige fartøy.
| RS «Christian Børs II» (RS 45) er en 61 fots skøyte. Skøyta er tegnet av Bjarne Aas og ble bygget i 1937 som redningsskøyte av Gravdals Skipsbyggeri og Trelastforretning i Sunde i Kvinnherad. Fartøyet har både motor og seil som fremdriftsmiddel. Stokken til hovedmasten ble hentet fra en stor eik som stod plantet på eiendommen tilhørende Valen sinnssykeasyl.Det innebar betydelig prestisje å bygge redningsskøytene på denne tiden. Da jomfruturen til Bergen skulle starte hadde et stort antall av bygdas innbyggere møtt opp på kaien for å overvære begivenheten, blant disse båtbyggeren Hans Gravdal som da var blitt 84 år. Det var hans bestefar Gunnar Gravdal som hadde startet båtbyggeriet på 1840-tallet, og «Christian Børs II» fikk byggenummer 290.
Dette var den andre redningsskøyta som var oppkalt etter konsul Christian Børs. Den første, RS «Christian Børs», var i 1936 blitt solgt til to argentinere.Bjarne Aas tok utgangspunkt i Colin Archers farkoster, men mente at de hadde for dårlig bæring i akterskipet. Derfor la han ut akterskipet såpass mye at båten fikk en såkalt krysserhekk. Dette skulle gi bedre styring og hindre at båten gravde seg ned under tauing. Båten var i Redningsselskapets tjeneste inntil den ble solgt i 1970. I den 33 år lange perioden ble 6 fartøy og 27 liv reddet. Antall fartøy som ble assistert, var 1140.
«Christian Børs II» ble først stasjonert på Solsvik på Sotra, men ble også brukt mange andre steder langs vestlandskysten med et mannskap på fire. Under andre verdenskrig deltok skøyta i den illegale virksomheten I 1945 ble den disponert av Krigsskadetrygden.
På kvelden 3. desember 1955 ble «Christian Børs II» sendt på søk fra sin stasjon i Tananger etter to hummerfiskere som ikke var kommet tilbake etter å ha reist ut fra Randaberg på morgenen for å trekke teiner. Det viste seg at båten hadde fått motorstopp og var blitt slått mot en holme, hvorpå den ene av dem omkom, mens den andre ble stående på holmen i 21 timer før redningsskøyta til slutt kom til unnsetning. Blant de mange andre dramatiske oppdragene fortelles det om tur til Fedje for å hente en kvinne som var nær ved å føde. I den harde sjøen ble jordmoren slått ut av sjøsyke, og bestmannen på redningsskøyten måtte tre til og ta imot barnet ombord i båten.
Den er som stormaasen, den liker sig best i uvær.
Opprinnelig var skøyten utstyrt med en Union 100/140 HK motor, den kunne da gjøre 9-10 knop med motorkraft, men med seilkraft i tillegg kunne den komme opp i 15 knop. Motoren ble byttet i 1955 til en 220 HK motor fra General Motors.
Da skøyten ble solgt ble den omdøpt til Ulefoss av kjøperen Nils Aal, men i 1986 fikk den tilbake sitt opprinnelige navn. Den er nå i privat eie og hjemmehørende på Sotra. Den står på Riksantikvarens liste over verneverdige fartøy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) RS 45 Christian Børs II (ship, 1937) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
RS 45 Christian Børs II Redningsselskapet | | byggepris = 60 000 kr | 193,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Townsend | 2023-02-04 | Charles Townsend | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 11. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1906', 'Kategori:Fektere fra USA', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Fitzhugh Townsend (født 1873, død 11. desember 1906) var en amerikansk fekter som deltok under OL 1904 i St. Louis.
Townsend vant en olympisk sølvmedalje i fekting under OL 1904 i St. Louis. Han var med på laget som kom på andreplass lagkonkurransen i florett. Det var kun to lag med tre fektere på hvert lag, de andre på sølvlaget var Arthur Fox og Charles Tatham. I den individuelle konkurransen i florett ble han utslått i den innledende runden. Townsend kom på femteplass i kårde.
| Charles Fitzhugh Townsend (født 1873, død 11. desember 1906) var en amerikansk fekter som deltok under OL 1904 i St. Louis.
Townsend vant en olympisk sølvmedalje i fekting under OL 1904 i St. Louis. Han var med på laget som kom på andreplass lagkonkurransen i florett. Det var kun to lag med tre fektere på hvert lag, de andre på sølvlaget var Arthur Fox og Charles Tatham. I den individuelle konkurransen i florett ble han utslått i den innledende runden. Townsend kom på femteplass i kårde.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv i fekting, florett lag
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Townsend – Olympedia
(en) Charles Townsend – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Townsend – databaseOlympics.com (arkivert) | Charles Fitzhugh Townsend (født 1873, død 11. desember 1906) var en amerikansk fekter som deltok under OL 1904 i St. | 193,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Azobenzen | 2023-02-04 | Azobenzen | ['Kategori:Aromater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Azoforbindelser'] | Azobenzen er en kjemisk forbindelse som består av to fenyl ringer sammenbundet av en N=N dobbelbiding. 'Azobenzene' eller bare 'azo' utgjør en egen klasse av molekyler som inneholder en azobenzenstruktur, som kan tilhøre ulik funksjonell gruppe fra fenylringene. Forbindelsene burde formelt kalles 'diazener', som er fargesterke og er brukt til fargestoff i ulike industrier.
| Azobenzen er en kjemisk forbindelse som består av to fenyl ringer sammenbundet av en N=N dobbelbiding. 'Azobenzene' eller bare 'azo' utgjør en egen klasse av molekyler som inneholder en azobenzenstruktur, som kan tilhøre ulik funksjonell gruppe fra fenylringene. Forbindelsene burde formelt kalles 'diazener', som er fargesterke og er brukt til fargestoff i ulike industrier.
== Litteratur ==
Klein, David R. (2012). Organic Chemistry. Hoboken, N.J. John Wiley. ISBN 9780471756149.
Bruice, Paula Yurkanis (2010). Essential Organic Chemistry (2 utg.). Boston. Prentice Hall. ISBN 9780321644169.
McMurry, John; McMurry, Susan (2012). Organic Chemistry (8 utg.). Belmont, CA. Brooks/Cole. ISBN 0840054556. | Azobenzen er en kjemisk forbindelse som består av to fenyl ringer sammenbundet av en N=N dobbelbiding. 'Azobenzene' eller bare 'azo' utgjør en egen klasse av molekyler som inneholder en azobenzenstruktur, som kan tilhøre ulik funksjonell gruppe fra fenylringene. | 193,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_43_%C2%ABAstrid_Finne%C2%BB | 2023-02-04 | RS 43 «Astrid Finne» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1937'] | RS «Astrid Finne» (RS 43) er en tidligere redningsskøyte bygget for Redningsselskapet i 1937 hos Anker og
Jensens verft i Vollen i Asker. Den var den sjette av i alt fjorten skøyter i Bjarne Aas-klassen som ble bygd for Redningsselskapet.
Frem til 1954 var «Astrid Finne» i tjeneste som redningsskøyte og berget 34 personer fra «den visse død», åtte fartøy fra totalforlis og gitt assistanse til totalt 469 fartøy.
«Astrid Finne» eies nå av den svenske seilforeningen Mot Bättre Vetande og går som skoleskip.
| RS «Astrid Finne» (RS 43) er en tidligere redningsskøyte bygget for Redningsselskapet i 1937 hos Anker og
Jensens verft i Vollen i Asker. Den var den sjette av i alt fjorten skøyter i Bjarne Aas-klassen som ble bygd for Redningsselskapet.
Frem til 1954 var «Astrid Finne» i tjeneste som redningsskøyte og berget 34 personer fra «den visse død», åtte fartøy fra totalforlis og gitt assistanse til totalt 469 fartøy.
«Astrid Finne» eies nå av den svenske seilforeningen Mot Bättre Vetande og går som skoleskip.
== Eksterne lenker ==
Bilde av fartøyet | RS «Astrid Finne» (RS 43) er en tidligere redningsskøyte bygget for Redningsselskapet i 1937 hos Anker og | 193,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Fox | 2023-02-04 | Arthur Fox | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsfall 17. august', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fektere fra USA', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Fødsler 9. september', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Personer fra Cowes'] | Arthur George Fox (født 9. september 1878 på Isle of Wight i England, død 17. august 1958 i Los Angeles i California) var en amerikansk fekter som deltok under OL 1904 i St. Louis.
Fox vant en olympisk sølvmedalje i fekting under OL 1904 i St. Louis. Han var med på laget som kom på andreplass lagkonkurransen i florett. Det var kun to lag med tre fektere på hvert lag, de andre på sølvlaget var Charles Townsend og Charles Tatham. I den individuelle konkurransen i florett ble han utslått i den innledende runden. Fox kom på femteplass i sabel.
| Arthur George Fox (født 9. september 1878 på Isle of Wight i England, død 17. august 1958 i Los Angeles i California) var en amerikansk fekter som deltok under OL 1904 i St. Louis.
Fox vant en olympisk sølvmedalje i fekting under OL 1904 i St. Louis. Han var med på laget som kom på andreplass lagkonkurransen i florett. Det var kun to lag med tre fektere på hvert lag, de andre på sølvlaget var Charles Townsend og Charles Tatham. I den individuelle konkurransen i florett ble han utslått i den innledende runden. Fox kom på femteplass i sabel.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv i fekting, florett lag
== Eksterne lenker ==
(en) Arthur Fox – Olympedia
(en) Arthur Fox – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Arthur Fox – databaseOlympics.com (arkivert) | Arthur George Fox (født 9. september 1878 på Isle of Wight i England, død 17. | 193,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dookie | 2023-02-04 | Dookie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Green Day-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1994', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Rob Cavallo'] | Dookie er et album av det amerikanske punkrock-bandet Green Day utgitt 1. februar 1994. Dette var også det første albumet til Green Day etter at de skrev under for plateselskapet Reprise Records.
Det har blitt solgt over 15 millioner eksemplarer av albumet på verdensbasis siden det ble utgitt. Det lå 18 uker inne på VG-lista Topp 40 med en 9.-plass som beste notering.I 1994 vant Green Day en Grammy for beste alternative gruppe.
| Dookie er et album av det amerikanske punkrock-bandet Green Day utgitt 1. februar 1994. Dette var også det første albumet til Green Day etter at de skrev under for plateselskapet Reprise Records.
Det har blitt solgt over 15 millioner eksemplarer av albumet på verdensbasis siden det ble utgitt. Det lå 18 uker inne på VG-lista Topp 40 med en 9.-plass som beste notering.I 1994 vant Green Day en Grammy for beste alternative gruppe.
== Sporliste ==
Dookie inneholder 14 spor i tillegg til bonussporet «All my Myself». Alle er skrevet av Billie Joe Armstrong og komponert av Green Day
«Burnout» – 2:07
«Having A Blast» – 2:44
«Chump» – 2:54
«Longview» – 3:59
«Welcome to Paradise» – 3:44
re-innspilling av den originale sangen som var å finne på Kerplunk!
«Pulling Teeth» – 2:30
«Basket Case» – 3:03
«She» – 2:14
«Sassafras Roots» – 2:37
«When I Come Around» – 2:58
«Coming Clean» – 1:34
«Emenius Sleepus» (tekst skrevet av Mike Dirnt) – 1:43
«In the End» – 1:46
«F.O.D» – 5:46
«All by Myself» (starter ca. 1 minutt etter at «F.O.D» er slutt) (vokal:Tré Cool)Det ble utgitt fem singler fra albumet. Den første var «Longview» som ble utgitt 6. juni 1994. Senere i 1994 kom også «Welcome to Paradise» og den store hitlåta «Basket Case» ut etterfulgt av «She» og «When I Come Around» i 1995.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dookie på Discogs
(en) Dookie på MusicBrainz
(en) Dookie på Spotify
(en) Dookie på AllMusic | Dookie er et album av det amerikanske punkrock-bandet Green Day utgitt 1. februar 1994. | 193,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alizarin | 2023-02-04 | Alizarin | ['Kategori:Azoforbindelser', 'Kategori:PH-indikatorer'] | Alizarin Gul R (kjemisk formel C13H8N3NaO5) er en gul farget azoforbindelse som fremstilles ved diazo koblingsreaksjon. Det leveres vanligvis som et natriumsalt. I ren form er det et rust-farget fast stoff.Alizarin Gul R er en pH-indikator. Den gir gul farge for lavere pH enn 10.0, oransje mellom 10.1 og 12.0, og rød ved pH over dette.
Alizarin erstattet krapp som tidligere var brukt i tekstilindustrien til å farge tøy. Den syntetiske framstilingen baserer seg på en metode som ble oppdaget av de tyske kjemikerne Graebe og Liebermann i 1868.
| Alizarin Gul R (kjemisk formel C13H8N3NaO5) er en gul farget azoforbindelse som fremstilles ved diazo koblingsreaksjon. Det leveres vanligvis som et natriumsalt. I ren form er det et rust-farget fast stoff.Alizarin Gul R er en pH-indikator. Den gir gul farge for lavere pH enn 10.0, oransje mellom 10.1 og 12.0, og rød ved pH over dette.
Alizarin erstattet krapp som tidligere var brukt i tekstilindustrien til å farge tøy. Den syntetiske framstilingen baserer seg på en metode som ble oppdaget av de tyske kjemikerne Graebe og Liebermann i 1868.
== Referanser == | Alizarin Gul R (kjemisk formel C13H8N3NaO5) er en gul farget azoforbindelse som fremstilles ved diazo koblingsreaksjon. Det leveres vanligvis som et natriumsalt. | 193,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Grebe | 2023-02-04 | William Grebe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Dødsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Dødsfall i 1907', 'Kategori:Fektere fra USA', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting'] | William F. Grebe (født mars 1870, død ukjent) var en amerikansk fekter som deltok under OL 1904 i St. Louis.
Grebe vant to olympiske medaljer i fekting under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den individuelle konkurransen i sabel bak gullmedaljevinneren Manuel Diaz. Grebe ble nummer tre i singlestick og i den individuelle konkurransen i florett ble han utslått i den innledende runden.
| William F. Grebe (født mars 1870, død ukjent) var en amerikansk fekter som deltok under OL 1904 i St. Louis.
Grebe vant to olympiske medaljer i fekting under OL 1904 i St. Louis. Han kom på andreplass i den individuelle konkurransen i sabel bak gullmedaljevinneren Manuel Diaz. Grebe ble nummer tre i singlestick og i den individuelle konkurransen i florett ble han utslått i den innledende runden.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv i fekting, sabel
1904 St. Louis - Bronse i fekting, singlestick
== Eksterne lenker ==
(en) William Grebe – Olympics.com
(en) William Grebe – Olympic.org
(en) William Grebe – Olympedia
(en) William Grebe – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) William Grebe – databaseOlympics.com (arkivert) | William F. Grebe (født mars 1870, død ukjent) var en amerikansk fekter som deltok under OL 1904 i St. | 193,399 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.