url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/153 | 2023-02-04 | 153 | ['Kategori:153', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,515 | 6,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/152 | 2023-02-04 | 152 | ['Kategori:152', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,516 | 6,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/151 | 2023-02-04 | 151 | ['Kategori:151', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,517 | 6,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FGM-148_Javelin | 2023-02-04 | FGM-148 Javelin | ['Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent hentes fra Wikidata', 'Kategori:Panservernmissil', 'Kategori:Raytheon', 'Kategori:USAs forsvar'] | FGM-148 Javelin er et amerikansk panservernmissil som erstattet den tidligere M47 Dragon i USAs forsvar. Det baserer seg på «fire-and-forget»-prinsippet, hvor operatøreren kan avfyre et missil mot et mål, for så å forlate stedet, eller avfyre neste missil mot et annet mål. FGM-148 består av en avfyringsmodul (CLU - «command launch unit», eller selve ildledelsesmodulen) og utbyttbare rør hvor missilet befinner seg. Et lag satt opp med Javelin bærer en CLU og flere missiler.
En stor fordel med Javelin er at missilet har en «myk start», hvor det skyves ut av røret av en ladning uten fare for bakblåst (som er en stor fare ved bruk av mindre avanserte panserversystemer som RPG-7 eller Carl Gustav RFK). Etter å bli skjøvet ut av røret, starter hovedmotoren som driver det mot målet. Selve banen til missilet bestemmes av operatøren via CLUen, som kan velge mellom direkte bane, eller at missilet flyr høyt opp i en krum bane før det treffer målet på toppen. Sistnevnte er en effektiv måte å bekjempe stridsvogner på, som ofte er tyngst pansret fremst og på sidene, men mye mer sårbar på toppen av skroget og tårnet.
Det norske Forsvaret har kjøpt inn FGM-148 og det benyttes til panservern.
| FGM-148 Javelin er et amerikansk panservernmissil som erstattet den tidligere M47 Dragon i USAs forsvar. Det baserer seg på «fire-and-forget»-prinsippet, hvor operatøreren kan avfyre et missil mot et mål, for så å forlate stedet, eller avfyre neste missil mot et annet mål. FGM-148 består av en avfyringsmodul (CLU - «command launch unit», eller selve ildledelsesmodulen) og utbyttbare rør hvor missilet befinner seg. Et lag satt opp med Javelin bærer en CLU og flere missiler.
En stor fordel med Javelin er at missilet har en «myk start», hvor det skyves ut av røret av en ladning uten fare for bakblåst (som er en stor fare ved bruk av mindre avanserte panserversystemer som RPG-7 eller Carl Gustav RFK). Etter å bli skjøvet ut av røret, starter hovedmotoren som driver det mot målet. Selve banen til missilet bestemmes av operatøren via CLUen, som kan velge mellom direkte bane, eller at missilet flyr høyt opp i en krum bane før det treffer målet på toppen. Sistnevnte er en effektiv måte å bekjempe stridsvogner på, som ofte er tyngst pansret fremst og på sidene, men mye mer sårbar på toppen av skroget og tårnet.
Det norske Forsvaret har kjøpt inn FGM-148 og det benyttes til panservern.
== Referanser == | == Fødsler == | 6,520 | 6,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/145 | 2023-02-04 | 145 | ['Kategori:145', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,523 | 6,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/144 | 2023-02-04 | 144 | ['Kategori:144', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,524 | 6,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/143 | 2023-02-04 | 143 | ['Kategori:143', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,525 | 6,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/142 | 2023-02-04 | 142 | ['Kategori:142'] | null |
== Begivenheter ==
Byggingen av den antoninske mur begynner. | == Begivenheter == | 6,526 | 6,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volvo_140-serien | 2023-02-04 | Volvo 140-serien | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1966', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Volvo-modeller'] | Volvo 140 er en svensk personbilmodell, produsert av Volvo fra 1966 til 1974.
Volvo 140 ble presentert i 1966 og representerte et stort steg framover i bilutviklingen. God innvendig plass og høy sikkerhet gjorde bilen til en milepæl som skulle vise seg å lede til den moderne Volvo-bilen. Bilen var tegnet av Volvos norsk-svenske designer Jan Wilsgaard. De etterfølgende årene ble grunnmodellen 144 (firedørs sedan) etterfulgt av 142 (todørs sedan) og 145 (stasjonsvogn). Det fantes også en stasjonsvogn med høyere tak som ble kalt Volvo 145 Express.
I 1971 skjedde den første store forandringen da en ny front ble montert. Nye endringer fulgte fram til Volvo 240, en videreutvikling av 140-serien, ble introdusert i 1974. En mer luksuriøs utgave av 140-serien var Volvo 164.
| Volvo 140 er en svensk personbilmodell, produsert av Volvo fra 1966 til 1974.
Volvo 140 ble presentert i 1966 og representerte et stort steg framover i bilutviklingen. God innvendig plass og høy sikkerhet gjorde bilen til en milepæl som skulle vise seg å lede til den moderne Volvo-bilen. Bilen var tegnet av Volvos norsk-svenske designer Jan Wilsgaard. De etterfølgende årene ble grunnmodellen 144 (firedørs sedan) etterfulgt av 142 (todørs sedan) og 145 (stasjonsvogn). Det fantes også en stasjonsvogn med høyere tak som ble kalt Volvo 145 Express.
I 1971 skjedde den første store forandringen da en ny front ble montert. Nye endringer fulgte fram til Volvo 240, en videreutvikling av 140-serien, ble introdusert i 1974. En mer luksuriøs utgave av 140-serien var Volvo 164.
== Endringer i de ulike årsmodellene ==
1967: Volvo 140-serien hadde helt fra starten av et triangeldelt to-krets bremsesystem, og skivebremser både foran og bak. Begge bremsekretsene virket på begge forhjulene og det ene bakhjulet.
1968: Svarte trykknapper på dørhåndtakene erstatter de forkrommede.
1969: B20-motoren introduseres, tekstilbekledning på stolenes sittedel, sidespeil ved dørene
1970: Volvo 145 Express lanseres, elektrisk oppvarmede forseter (ikke standard), nakkestøtter (den brede typen) ble standard på forsetene, to utvendige sidespeil, den fantes i versjonene 144 og 144 Sport, 2 - eller 4-dørs eller stasjonvogn, med eller uten automatgear.
1971: Tre utstyrsnivåer innføres: Basismodellen, de Luxe (DL) samt Grand Luxe (GL). Innsprøytningsmotoren B20E blir levert med GL-modellen i Sverige, ny front på DL- og GL-modellene, der det tradisjonelle skrå Volvo streken i sort ble gjeninnført på en sort vertikalribbet bakgrill. Frem til da hadde 144-iens radiatorgrill lignet mer på en firkantet modernisering av Amazon-forgjengerens delte radiatorgriller. .
1972: Ny innredning med blant annet kort girstang, nye dørhåndtak, rullebelter i forsetet. GT-utgave med GT-instrumenter og andre felger.
1973: Enda en ny innredning med blant annet nytt instrumentpanel med runde instrumenter, nytt ratt med en pute i midten som da ble ansett for å kunne dempe skader ved kollisjon, ny front med plastgrill og store blinklys, nye baklys på sedanmodellene som fulgte med til 240-serien, stålbjelker i dørene for bedre kollisjonssikring, nye støtfangere.
1974: Nye brede støtfangere med ekstra god støtabsorbering, taklet kollisjoner opp til 7 km/t, ventilasjonsvinduene foran ble tatt bort, varslingslampe for defekte lyspærer ble installert.
== Litteratur ==
Per Groth; Volvo 140 142 - 144 - 145 - 164 Forlaget Motorploven 2017 ISBN 978-87-91427-46-6 (dansk)
== Se også ==
Volvo Personvagnar
Volvo 164
== Eksterne lenker ==
Volvoklubben Norge
Svensk Volvo 140-klubb | == Dødsfall == | 6,528 | 6,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/138 | 2023-02-04 | 138 | ['Kategori:138'] | null |
== Begivenheter ==
25. februar – Den romerske keiseren Hadrian adopterer Antoninus Pius, og krever at han igjen skal adoptere Marcus Aurelius.
10. juli – Antoninus Pius etterfølger Hadrian som romersk keiser.
Zhi blir keiser av Han dynastiet i Kina.
== Dødsfall ==
10. juli – Hadrian, romersk keiser (f. 76)
Zenobius, gresk sofist. | == Begivenheter == | 6,530 | 6,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/137 | 2023-02-04 | 137 | ['Kategori:137', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,531 | 6,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_136 | 2023-02-04 | Europavei 136 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bomveier i Norge', 'Kategori:Europavei 136', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Referanser til Ev136', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv15', 'Kategori:Referanser til Rv658', 'Kategori:Referanser til Rv70', 'Kategori:Riksveier', 'Kategori:Veier i Dovre', 'Kategori:Veier i Innlandet', 'Kategori:Veier i Lesja', 'Kategori:Veier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Rauma', 'Kategori:Veier i Vestnes', 'Kategori:Veier i Ålesund'] | Europavei 136 (E136) er en europavei som går mellom Ålesund og Dombås der den knyttes til E6. Mellom Spjelkavik og Remmem (i Vestnes kommune) følger den samme trasé som E39. E136 er hovedveien mellom Østlandet og Ålesund og Molde med omland.Hele traseen er som følger: Ålesund sentrum, Spjelkavik, Sjøholt, Remmem (Vestnes), Vikebukt, Åndalsnes, Romsdalen, Lesja, Dombås. Veiens lengde (unntatt felles trasé med E39) er 176,4 km, hvorav 115,6 km i Møre og Romsdal og 60,8 km i Innlandet. Mellom Dombås og Åndalsnes (gjennom Lesja og Romsdalen) går veien parallelt med Raumabanen, og vei og bane krysser flere steder. Veistrekningen het tidligere E69, før stamveireformen 1992 gjorde den til stamveien riksvei 9. Navnet E69 er i dag strekningen Nordkapp–Olderfjord i Finnmark. Rundt 2000 fikk veien Ålesund–Dombås igjen europaveistatus.
| Europavei 136 (E136) er en europavei som går mellom Ålesund og Dombås der den knyttes til E6. Mellom Spjelkavik og Remmem (i Vestnes kommune) følger den samme trasé som E39. E136 er hovedveien mellom Østlandet og Ålesund og Molde med omland.Hele traseen er som følger: Ålesund sentrum, Spjelkavik, Sjøholt, Remmem (Vestnes), Vikebukt, Åndalsnes, Romsdalen, Lesja, Dombås. Veiens lengde (unntatt felles trasé med E39) er 176,4 km, hvorav 115,6 km i Møre og Romsdal og 60,8 km i Innlandet. Mellom Dombås og Åndalsnes (gjennom Lesja og Romsdalen) går veien parallelt med Raumabanen, og vei og bane krysser flere steder. Veistrekningen het tidligere E69, før stamveireformen 1992 gjorde den til stamveien riksvei 9. Navnet E69 er i dag strekningen Nordkapp–Olderfjord i Finnmark. Rundt 2000 fikk veien Ålesund–Dombås igjen europaveistatus.
== Trafikk ==
Ved Horgheim i Romsdalen passerer det i gjennomsnitt 1800 kjøretøy i døgnet (mens den ved Bjorli er 1600), av dette 25 % tungtransport. I juli er døgntrafikken opp mot 3500 kjøretøy, mens trafikken i januar er ned mot 1200 i døgnet. I Voldsdalen (Ålesund) er døgntrafikken i gjennomsnitt 22 000 kjøretøy i døgnet, av dette 6,4 % tungtransport. Omkring 500 lastebiler og vogntog kjører gjennom Romsdalen hver dag. Over Tresfjordbrua kjørte i gjennomsnitt 1800 til 2000 kjøretøy i døgnet i årene 2016-2018, av dette var 24 % tungtrafikk og i juli var trafikken over 2500.Ved Lande i Ørskog (felles trase med E39) var det i 2018 4900 kjøretøy i døgnet, mens det i Skorgedalen var 4200 kjøretøy.
== Historie ==
Den gamle veien over Lesja og gjennom Romsdalen var trolig en viktig vei for bøndene i Nord-Gudbrandsdalen og fjellbygdene rundt, blant annet for tilgang til havet og handelsvaren salt. Den var også en viktig handelsvei først til kaupangen på Veøya i Romsdalsfjorden deretter til Romsdalsmarkedet ved munningen av dalen. På Lesja var det fra 1660 også jernverk som solgte produkter på Romsdalsmarkedet. Veien opp Romsdalen og over Lesja var også møringenes letteste vei til Østlandet, den går bare opp i 600 m høyde og gjennom sammenhengende bygdelag. Før jernbanen ble bygget gjennom Gudbrandsdalen ble hele strekningen Åndalsnes/Veblungsnes-Lillehammer på slutten av 1800-tallet betjent med diligenser.En gruppe skotske leiesoldater valgte i 1612 å gå gjennom Romsdalen og over Lesja på vei til Sverige. I forbindelse med det tyske angrepet på Norge i 1940 gikk britiske styrker i land på Åndalsnes og deltok i kamper i Gudbrandsdalen. På det smale og bratte punktet i Bjørnekleiva nær fylkesgrensa ble det i april 1940 gravd ut ganger under veien og plassert sprengstoff for å kunne hindre tysk fremrykning mot Åndalsnes. Sprengstoffet ble ikke detonert.
=== Lesja ===
Langs E136 gjennom Lesja kommune ble det mellom 2000 og 2015 anlagt 40 km gang- og sykkelsti.
=== Gjennom Romsdalen ===
Veien gjennom Romsdalen var opprinnelig en rideveg eller kløvsti som omkring 1800 ble utvidet til kjørevei (4 m bred). I 1822 ble den postvei mellom Tofte (Dovre) og Veblungsnes (det daværende sentrum), og i 1825 klassifisert som hovedvei. Torvik oppgir at det skal vært bygd kjørbare veistrekninger i Romsdalen på 1700-tallet. Omkring 1820 ble det opprettet skyssvesen med stasjoner på Veblungsnes, Horgheim, Flatmark, Ormem (Verma) og Brude. Først i 1844 skal veien ha vært fullt kjørbar gjennom hele Romsdalen, og omkring 1850 var dette sammen med veien over Filefjell til Lærdalsøra de eneste kjøreveiene mellom Østlandet og Vestlandet. Ved Skiri og Flatmark ligger dagens trasé nærmere elven, men deler av den gamle veien er fortsatt i god stand blant annet forbi Kors gamle kirkegård. Av gamle skysstasjoner står blant annet en bygning på Flatmark som var offisiell stasjon 1820-1931 (noen år etter åpning av Raumabanen). Da Raumabanen ble bygget på 1920-tallet ble kjøreveien noen steder lagt om og utbedret. Dette er fortsatt tydelig ved at veien går nær og helt parallelt med jernbanen. Veien gjennom Romsdalen er flere steder utsatt for flom, stein-/jordskred og snøskred. Omlegginger av veien har dels vært gjort for å gjøre den mindre utsatt, for eksempel ble den veien i 1880 flyttet fra foten av Romsdalshorn ut på en fylling i elva Rauma ved Horgheim. Fra 1869 til 1961 gikk veien i to slyng (hårnålsvinger) ved Bjørnekleiva.I 2018 ble arbeidet med rassikring forbi foten av Romsdalshorn ferdigstilt (mellom Horgheim og rasteplassen ved Trollveggen). Strekningen var utsatt for snøskred, både snømasser og lufttrykk fra skredet var en fare for trafikken. Anlegget består av en betongkulvert (en tunnel på 240 meter) og en 500 meter lang skredvoll (med mur i naturstein) mot fjellfoten. Strekningen har også fått lys for å lette navigeringen for sjåførene. Det ble samtidig anlagt gang- og sykkelsti langs elven Rauma.
=== Ferjer og utfordringer langs fjorden ===
Strekningen Våge-Innfjorden-Veblungsnes er den veiteknisk mest krevende på E136 og ble betjent av båt og ferge til etter krigen. Strekningen ble påbegynt før krigen og arbeidet fortsatte tildels under okkupasjonen. Anleggsarbeidet mottok tilskudd blant annet fra Ålesund kommune (som ønsket raskere fremdrift) og dels over budsjettet for jernbaneanlegg. Våge-Veblungsnes var kjørbar (men ikke offisielt åpnet) 1944. Strekningen vestover fra Veblungsnes inkluderte flere kortere tunneler: Runehamartunnelen, Varghammartunnelen, Skafonntunnelen og Innholmtunnelen. Veistrekningen ble utstyrt med flere overbygg for stein- og snøskred. Allerede i anleggsperioden gled deler av veien ut. I 1965 gikk et stort steinras ved Skoltaneset og tok med seg veibanen ut i fjorden. I 1989 omkom en person da det gikk et nytt ras som ødela veibanen. Strekningen ble tatt ut av bruk og betjent av provosorisk fergeordning inntil den nye Innfjordtunnelen var ferdig.Strekningen Vestnes-Våge hadde sammenhengende kjørevei midt på 1800-tallet. Strekningen Ørskog (Sjøholt) til Vestnes over Ørskogfjellet er en gammel ferdselsvei og inngikk i Den Trondhjemske postvei fra 1787.I 1921 gikk de første bilferjene på strekningen Vestnes-Åndalsnes. Etter noen år ble ruten utvidet til å inkludere Molde. Før det ble kjørevei mellom Våge og Veblungsnes, gikk biltrafikken med ferge fra Våge til Norvik i Eidsbygda på nordsiden av Romsdalsfjorden, og videre rundt Isfjorden til Åndalsnes. Bilferjeruten mellom Norvik og Våge ble åpnet i 1930 etter at det kom sammenhengende kjørevei mellom Eidsbygda og Isfjorden. Ferjeruten Vestnes-Åndalsnes ble lagt ned et par år etter. Samtidig ble det en ny forbindelse til Molde via Sølsnes–Åfarnes. Ferjestrekningen Våge–Norvik var da den eneste mellom Ålesund og Åndalsnes. Den private ferjeruten Våge-Norvik ble lagt ned i løpet av 1945 da veien Innfjorden-Veblungsnes ble tatt i bruk.Vågstrandstunnelen (3 665 m) åpnet i 2014 og Tresfjordbrua (1 290 m) åpnet i 2015. Tidligere gikk E136 rundt Tresfjorden og gjennom Tresfjord sentrum, etter åpning av Tresfjordbrua er denne strekningen fylkesvei 5981.
NS-politikeren Gulbrand Lunde druknet 1942 ved Våge ferjekai på vei over til Norvik. Hendelsen førte til pålegg om bom på ferjelemmene.
== Standard ==
Det er ikke noen motorvei eller motortrafikkvei på E136.
Men strekningen Ålesund sentrum–Lerstad (6 km) og Moa–Brusdal (9 km) tilsvarer motortrafikkvei uten kryss i plan, og med forbud mot sykler og gående. Det er ikke noen strekning langs E136 med fartsgrense over 80.
Strekningen Åndalsnes-Bjorli er på 50 km og av dette oppfyller 7 km veinormalen på 9 meter bredde. Veien er til dels smal og kronglete med mange tunge kjøretøy blir stående fast
== Planer og prosjekter ==
Ålesund: Det planlegges 4-felts motorvei Lerstad–Breivika (9,6 km). Det er med i nasjonal transportplan 2022-2033 med bygging i perioden 2022-2027.
Nye Veier fikk av regjeringen Solberg ansvar for strekningen Vestnes-fylkesgrensen:Veblungsnes: Gjennom Veblungsnes går veien i trange svinger gjennom tettbebyggelsen over en strekning på 1,5 km. Årsdøgntrafikken gjennom Veblungsnes er på 2400 hvorav 20 % tungtransport. Rauma kommune planla i 2006 å legge veien i en miljøtunnel (betongkulvert) forbi tettstedet. Statens vegvesen innledet i 2018 planarbeidet for prosjektet.
Flatmark–Monge–Marstein (i Romsdalen): Vegvesenet planlegger utbedring av en strekning på omkring 8 kilometer midt i Romsdalen. Strekningen er svært svingete og veibanen er 6,5 meter som ikke er tilstrekkelig bredde. Forbi Mongehammeren foreslår Vegvesenet tunnel. Vegvesenet ønsker mindre ulykkesrisiko og bedre regularitet. Kostnaden anslås til 1 milliard kroner og strekningen vil være ferdig i 2026 dersom arbeidet innledes i 2023.
Stuguflåten–Raudstøl (ved fylkesgrensen): Vegvesenet planlegger trefeltsvei med forbikjøringsfelt. Strekningen er bratt og til dels svingete, slik at tunge kjøretøy har problemer med holde opp farten. Det er vanskelig å kjøre forbi på en trygg måte og tunge kjøretøy kan problemer med å komme opp på vinterføre. Vegvesenet skisserer en nye veibane på 12 meter og forsterket midtoppmerking. Ved anleggsstart i 2020 ventes strekningen å være ferdig utbedret i 2023. Kostnadene anslås til 500 millioner kroner.
== Kommuner og knutepunkter ==
=== Møre og Romsdal fylke ===
Ålesund
Ålesundvegen
Ålesundvegen
Vestnes
Skorgedalsvegen
Uten navn
Vestnesvegen
Rauma
Sørsidevegen
=== Innlandet fylke ===
LesjaRomsdalsvegen
DovreRomsdalsvegen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Ev136
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldingerVegvesenets vegkart
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | == Fødsler == | 6,532 | 6,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boeing_RC-135 | 2023-02-04 | Boeing RC-135 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Boeing-luftfartøy', 'Kategori:Firemotors jetdrevne luftfartøy', 'Kategori:Rekognoseringsfly'] | Boeing RC-135 er et amerikansk overvåkningsfly brukt for å forsyne styrker på front- og nasjonalt nivå med etterretning nesten i sanntid. Flyet har mulighet både for å samle, analysere og spre etterretningsinformasjon.
Flykroppen er en tungt modifisert Boeing C-135 Stratolifter, den militære versjonen av Boeing 707. Der Rivet Joint har blitt modifisert fra utgangspunktet er det hovedsakelig for å få ombord sensorer. Via det omfattende sambandsutstyret ombord kan Rivet Joint videreformidle informasjonen.
De nåværende V/W-versjonene er de siste i en serie modifikasjoner som stammer helt tilbake fra 1964.
| Boeing RC-135 er et amerikansk overvåkningsfly brukt for å forsyne styrker på front- og nasjonalt nivå med etterretning nesten i sanntid. Flyet har mulighet både for å samle, analysere og spre etterretningsinformasjon.
Flykroppen er en tungt modifisert Boeing C-135 Stratolifter, den militære versjonen av Boeing 707. Der Rivet Joint har blitt modifisert fra utgangspunktet er det hovedsakelig for å få ombord sensorer. Via det omfattende sambandsutstyret ombord kan Rivet Joint videreformidle informasjonen.
De nåværende V/W-versjonene er de siste i en serie modifikasjoner som stammer helt tilbake fra 1964.
== Se også ==
AWACS
== Eksterne lenker ==
Federation of American Scientists om Rivet Joint (engelsk) | == Begivenheter == | 6,533 | 6,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_134 | 2023-02-04 | Europavei 134 | ['Kategori:59,8°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bomveier i Norge', 'Kategori:Europavei 134', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Referanser til Ev134', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv13', 'Kategori:Referanser til Rv19', 'Kategori:Referanser til Rv36', 'Kategori:Referanser til Rv41', 'Kategori:Referanser til Rv7', 'Kategori:Referanser til Rv9', 'Kategori:Referanser til riksvei', 'Kategori:Riksveier', 'Kategori:Veier i Asker', 'Kategori:Veier i Drammen', 'Kategori:Veier i Etne', 'Kategori:Veier i Frogn', 'Kategori:Veier i Haugesund', 'Kategori:Veier i Hjartdal', 'Kategori:Veier i Karmøy', 'Kategori:Veier i Kongsberg', 'Kategori:Veier i Kviteseid', 'Kategori:Veier i Lier', 'Kategori:Veier i Notodden', 'Kategori:Veier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Seljord', 'Kategori:Veier i Tokke', 'Kategori:Veier i Tysvær', 'Kategori:Veier i Ullensvang', 'Kategori:Veier i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Veier i Vestland', 'Kategori:Veier i Viken', 'Kategori:Veier i Vindafjord', 'Kategori:Veier i Vinje', 'Kategori:Veier i Øvre Eiker'] | Europavei 134 (E134, Haukeliveien) er en europavei som går mellom Karmøy og Frogn. Hele traseen er rundt 454 kilometer lang og går som følger: Karmøy – Haugesund – Aksdal – Skjold – Vats – Ølen – Etne – Røldal – Haukeli – Vinje – Seljord – Gvammen – Notodden – Kongsberg – Hokksund – Drammen – Drøbak – Vassum.I perioden 2015–2017 kjørte daglig 1510 kjøretøy i gjennomsnitt på E134 over Haukelifjell. I 2018 var trafikken gjennom Haukelitunnelen rundt 1800 kjøretøy per dag. I 2019 kjørte gjennomsnittlig 19 600 kjøretøyer daglig gjennom Strømsåstunnelen.
| Europavei 134 (E134, Haukeliveien) er en europavei som går mellom Karmøy og Frogn. Hele traseen er rundt 454 kilometer lang og går som følger: Karmøy – Haugesund – Aksdal – Skjold – Vats – Ølen – Etne – Røldal – Haukeli – Vinje – Seljord – Gvammen – Notodden – Kongsberg – Hokksund – Drammen – Drøbak – Vassum.I perioden 2015–2017 kjørte daglig 1510 kjøretøy i gjennomsnitt på E134 over Haukelifjell. I 2018 var trafikken gjennom Haukelitunnelen rundt 1800 kjøretøy per dag. I 2019 kjørte gjennomsnittlig 19 600 kjøretøyer daglig gjennom Strømsåstunnelen.
== Historikk ==
=== Haukeliveien ===
Veien ble fastlagt i 1965 som den nye riksvei 10 mellom Drammen og Haugesund, og bestod av tre lengre parseller fra riksveisystemet før 1965:
Riksvei 10 – Strekningen Drammen–Kongsberg–Notodden–Seljord–Høydalsmo, mens strekningen videre mot Dalen–Rotemo (Valle) ble til riksvei 45, i dag fylkesvei 450. Den opprinnelige riksvei 10 var ment å være en indre hovedvei mellom Oslo og Stavanger, men strekningen fra Setesdal og vestover ble ikke bygget før flere tiår senere.
Riksvei 340 – Strekningen Steinaberg bru (Skare i Ullensvang)–Røldal–Haukeligrend–Åmot–Seljord, mens strekning videre mot Bø–Ulefoss–Skien–Porsgrunn–Eidanger ble til riksvei 36. Strekningen fra Telemark over Haukelifjell til Røldal og videre mot Odda sto ferdig i 1886.
Riksvei 500 – Strekningen Haugesund–Etne–Steinaberg bru, mens strekningen videre mot Odda–Kinsarvik ble til riksvei 47, i dag del av riksvei 13.Høsten 1967 åpnet den nye mer vintersikre veien over Haukelifjell, og veien ble dermed helårsvei. I 1968 ble veien oppgradert til Europavei 76. I 1992 ble veien nedgradert til stamvei 11, men fikk tilbake statusen som Europavei 134 i 2000.
=== Forlengelse til Karmøy ===
Tidligere riksvei 47 fra Haugesund til Husøy havneterminal på Karmøy og tidligere riksvei 518 fra Nygård på Karmøy til Haugesund lufthavn ble i 2011 omklassifisert slik at E134 nå går frem til Haugesund lufthavn og Karmsund havn. Omskilting av strekningen startet i 2012 i rundkjøringene ved Norheim og ved den nye rundkjøringen på Bø i Karmøy.
=== Forlengelse til østsiden av Oslofjorden ===
Bilfergen Drøbak–Storsand åpnet 1939. Strekningen mellom Enga og Vassum ble utbygd under navnet Oslofjordforbindelsen i forbindelse med byggingen av Oslofjordtunnelen. Tunnelen ble åpnet i år 2000 som del av riksvei 23.
Høsten 2014 ble den manuelle bomstasjonen ved Oslofjordtunnelen byttet ut med en automatisk bomstasjon. 30. august 2016 opphørte bompengeinnkrevingen, og siden den dato er passering gratis. Før forvaltningsreformen trådte i kraft 1. januar 2010, hadde veien status som stamvei.
I august 2016 søkte regjeringen UNECE om forlengelse av E134 med strekningen Drammen–Drøbak–Vassum, tidligere riksvei 23, og den ble godkjent i oktober 2016. Forlengelsen trådte i kraft 5. desember 2017, og omskiltingen startet 12. november 2018.
== Aktuelle prosjekter ==
Prosjektet Åmot–Vinjesvingen er ikke omtalt i Nasjonal transportplan (NTP) for 2018–2029. Ifølge Vinje kommune har dette prosjektet høyest samfunnsøkonomisk lønnsomhet.
Damåsen–Saggrenda en strekning på 13 km gjennom Kongsberg (en kort strekning i Øvre Eiker ved kommunegrensen). Omfatter Kongsbergtunnelen (2 km, to løp) fra øst mot sentrum, Svartåstunnelen (1,5 km, to løp) og Moanetunnelen (vest for sentrum, 500 meter, ett løp med midtdeler). Anlegget omfatter 16 broer og 3 kulverter samt en del støyskjerming. Saggrenda bru er en 312 meter buebro over Kobberverkselva og er anleggets største konstruksjon. Den har fire felt og er plasstøpt. Utbyggingen ble vedtatt av Stortinget i 2014. Anlegget koster 4,38 milliarder kroner hvorav staten dekker 1,78 milliarder kroner og resten bompenger. Formålet med prosjektet er å lede trafikken utenom de kronglete veiene i sentrum der trafikken på E134 er opp mot 15 000 kjøretøy i døgnet, ved Saggrenda har det vært 9600 biler i døgnet.
Det planlegges en ny Røldalstunnel, som vil være ca 12 km lang. Mulig oppstart i 2023. Den er med i Nasjonal transportplan for perioden 2022-2027. Den nye tunnel vil gjøre strekningen ca. 7 km kortere. Reisetiden vil bli redusert med 12 min for personbiler og 18 min for tungtrafikk. Veien vil bli dimensjonert for 90 km/t.
=== Planer og forslag ===
Vegvesenet har foreslått ny trasé over Haukelifjell, og forlengelse til Bergen.
== Standard og regularitet ==
Gjennom Etne er veibanen på deler av strekningen så smal at den ikke har gul midtstripe (per 2020).Vinteren 2014-2015 var E134 over Haukelifjell stengt 977 timer (200 timer på grunn av værforhold, ellers på grunn av vedlikehold av tunnelene), året før var den stengt 210 timer og det var 323 timer med kolonnekjøring. Riksvei 7 over Hardangervidda og E134 Haukelifjell er blant de mest stengte hovedveiene. Hardangervidda var stengt 900 timer vinteren 2013-2014. Sesongen 2019-2020 var det 731 timer restriksjoner (kolonnekjøring, stenging) mens det sesongen før var 356 timer.E134 har dekkebredde på 6,0 meter eller mindre på følgende strekninger:
1 km; vest for fv46-krysset
1 km; øst for fv46-krysset
5 km; øst for Ølen
2 km; øst for Etne
Landsverk bru i Hjartdal, og noen andre korte steder
pluss en del på armer, f.eks. Åkrafjordvegen
== Lengde ==
E134 har en samlet lengde på 454 km, fordelt på:
Rogaland: 62 km
Vestland: 107 km
Vestfold og Telemark: 182 km
Viken: 103 km (inkludert fellesstrekningen med E18)
== Kommuner og knutepunkter ==
=== Rogaland fylke ===
KarmøyHelganesvegen
Haugesund
KarmøySkjoldavegen
TysværFørresfjordvegen
VindafjordHaukelivegen
=== Vestland fylke ===
EtneHaukelivegen
UllensvangUten navn
Håra
Haukelivegen
Uten navn
=== Vestfold og Telemark fylke ===
VinjeHaukelivegen
Vinjevegen
Tokke
Høydalsmovegen
KviteseidBrunkebergvegen
SeljordBygdaråvegen
Vallarvegen
Hjartdal
Uten navn
Hjartdalsvegen
Saulandsvegen
NotoddenØrvella øst
Heddalsvegen
=== Viken fylke ===
KongsbergMeheiaveien
Øvre EikerUten navn
Drammen
Uten navn
Lier
Asker
Uten navn
Uten navn
Frogn
== Alternative ruter ==
Det finnes alternative ruter som er kortere enn å bruke E134. Her er noen eksempler:
Sauland-Haukeligrend: Fv3422Fylkesvei 3422, Fv3410Fylkesvei 3410, 37Fylkesvei 37, 362Fylkesvei 362 via Rauland, 5 km kortere.
== Se også ==
Veiruter mellom Bergen og Oslo
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Ev134
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger
(no) Statens vegvesen – kolonnekjøringHjemmesiden til interesseorganisasjonen E134 Haukelivegen AS Besøkt 9. januar 2021 | == Fødsler == | 6,534 | 6,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/131 | 2023-02-04 | 131 | ['Kategori:131', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,537 | 6,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/128 | 2023-02-04 | 128 | ['Kategori:128', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,540 | 6,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/127_timer | 2023-02-04 | 127 timer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske dramafilmer', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer basert på virkelige hendelser', 'Kategori:Filmer fra 2010', 'Kategori:Filmer lagt til Utah', 'Kategori:Filmer regissert av Danny Boyle'] | 127 timer (originaltittel: 127 Hours) er en britisk/amerikansk dramafilm fra 2010, produsert, skrevet og regissert av Danny Boyle. Filmen har James Franco i hovedrollen, som fjellklatreren Aron Ralston, som i 2003 kom ut for en ulykke i kløften Blue John Canyon i Robbers Roost i Utah, da en steinblokk på 500 kg rev seg løs og klemte Ralstons hånd fast. I seks dager var Ralston fanget i den trange kløften med svært lite vann og mat før han selv amputerte hånden med en sløv kniv.
Filmen er basert på Aron Ralstons selvbiografi Between a Rock and a Hard Place. Boyle skrev manuskriptet sammen med Simon Beaufoy og filmen ble produsert av Christian Colson. De tre hadde arbeidet sammen på Boyles tidligere film Slumdog Millionaire – Han som hadde svar på alt. Filmen hadde premiere i Norge 11. februar 2011.
Filmen fikk seks Oscar-nominasjoner, blant annet for Beste film og Beste mannlige hovedrolle (James Franco).
| 127 timer (originaltittel: 127 Hours) er en britisk/amerikansk dramafilm fra 2010, produsert, skrevet og regissert av Danny Boyle. Filmen har James Franco i hovedrollen, som fjellklatreren Aron Ralston, som i 2003 kom ut for en ulykke i kløften Blue John Canyon i Robbers Roost i Utah, da en steinblokk på 500 kg rev seg løs og klemte Ralstons hånd fast. I seks dager var Ralston fanget i den trange kløften med svært lite vann og mat før han selv amputerte hånden med en sløv kniv.
Filmen er basert på Aron Ralstons selvbiografi Between a Rock and a Hard Place. Boyle skrev manuskriptet sammen med Simon Beaufoy og filmen ble produsert av Christian Colson. De tre hadde arbeidet sammen på Boyles tidligere film Slumdog Millionaire – Han som hadde svar på alt. Filmen hadde premiere i Norge 11. februar 2011.
Filmen fikk seks Oscar-nominasjoner, blant annet for Beste film og Beste mannlige hovedrolle (James Franco).
== Sammendrag ==
I april 2003 går fjellklatrer Aron Ralston på fottur i Canyonlands National Park i Utah. Han blir venn med to turgåere Kristi og Megan. Etter en svømmetur sammen med dem, går Aron videre alene. Han fortsetter gjennom en lang, smal kronglete kanal. Under en klatretur glir han, og faller ned. Han slår overende en stor kampestein som knuser hans høyre håndledd. Han sitter fast under steinen, forsøker å rope etter hjelp, men innser at han er helt alene der ute.
Ralston begynner å spille inn en video-dagbok for å opprettholde moral, samtidig som han forsøker å komme seg løs, og holde på varmen i løpet av natten. Han rasjonerer mat og vann for å overleve lengst mulig. I løpet av de neste fem dagene forsøker Ralston å bruke et multiverktøy for å komme seg fri. Uten mer rent vann tilgjengelig, blir han tvunget til å drikke sin egen urin. I dagboken blir han stadig mer fortvilet og deprimert. Han får flere hallusinasjoner om flukt, hans forhold til en tidligere kjæreste, familie sin, og vennene Kristi og Megan. Under en hallusinasjon innser han at hans aller største feil var å aldri fortelle noen hvor han planla å gå.
På den sjette dagen får Ralston en hallusinasjon om hans fremtidige sønn, noe som øker hans vilje til å overleve. Han forsøker å amputere sin egen hånd ved hjelp av et multiverktøy. Han kommer seg endelig løs, og drikker regnvann fra et lite tjern. Han møter en familie på tur, og de varsler politiet. Et helikopter dukker opp, og tar ham med til sykehus. Filmen hopper deretter flere år frem i tid, og Ralston har nå en familie. Han er fremdeles en ivrig tur-gåer og fjellklatrer. Men nå legger han alltid igjen en beskjed som forteller hvor han har tatt veien.
== Rolleliste ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) 127 Hours – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 127 timer på Internet Movie Database
(no) 127 timer hos Filmfront
(sv) 127 timer i Svensk Filmdatabas
(da) 127 timer i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) 127 timer på Allociné
(nl) 127 timer på MovieMeter
(en) 127 timer på AllMovie
(en) 127 timer på Turner Classic Movies
(en) 127 timer på Rotten Tomatoes
(en) 127 timer på Metacritic | == Fødsler == | 6,541 | 6,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/126 | 2023-02-04 | 126 | ['Kategori:126', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,542 | 6,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antonov_An-124 | 2023-02-04 | Antonov An-124 | ['Kategori:Antonov-luftfartøy', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Firemotors jetdrevne luftfartøy', 'Kategori:Transportfly'] | Antonov An-124 Ruslan (NATO-kallenavn: Condor) er et ukrainsk transportfly produsert av Antonov. Det er verdens største serieproduserte transportfly, og var inntil byggingen av Antonov An-225 også verdens største fly. Under utviklingen var flyet kjent som An-400 og An-40 i vesten. Flyet fløy for første gang 26. desember 1982, og over 40 fly er i dag i tjeneste i Ukraina og Russland. Også i Libya og Dubai har to sivile flyselskaper tatt An-124 i bruk. Flyet ligner fysisk på det amerikanske Lockheed C-5 Galaxy.
| Antonov An-124 Ruslan (NATO-kallenavn: Condor) er et ukrainsk transportfly produsert av Antonov. Det er verdens største serieproduserte transportfly, og var inntil byggingen av Antonov An-225 også verdens største fly. Under utviklingen var flyet kjent som An-400 og An-40 i vesten. Flyet fløy for første gang 26. desember 1982, og over 40 fly er i dag i tjeneste i Ukraina og Russland. Også i Libya og Dubai har to sivile flyselskaper tatt An-124 i bruk. Flyet ligner fysisk på det amerikanske Lockheed C-5 Galaxy.
== Tjeneste ==
An-124 har blitt brukt til å frakte lokomotiv, kraftturbiner, lystbåter, flyskrog og annet større gods. An-124 kan knele, noe som gjør lasting av flyet mye lettere. Opptil 150 tonn kan fraktes på den militære utgaven, og i tillegg er det plass til 88 passasjerer bak cockpiten.
Uten spesielle foranstaltninger fraktet flyet 21 vanlige personbiler, med mye av flykroppens volum uutnyttet. An-124 ble da utstyrt ned nedfellbare «gallerier» slik at biler kunne lastes i to dekk, noe som gav muligheter til å kunne frakte 53 biler samtidig.
Siden flytypen egentlig var beregnet på begrenset militært bruk ble den opprinnelige An-124 bygget for 7 500 flytimer, men grunnet press fra kommersielle aktører har fly bygd etter 2000 (An-124-100) en levetid på 24 000 flytimer. Det er også planer om å øke levetiden på eldre flyskrog.Tyskland planlegger å lease An-124-fly for NATO-operasjoner inntil Airbus A400M blir tilgjengelig.Boeing har også brukt det russiske fraktselskapet Volga-Dnepr til å frakte General Electric GE90-motorene som brukes i Boeing 777 til deres anlegg i Everett, Washington. Airbus bruker det russiske transportselskapet Polet airlines til frakt av sine motorer til superjumboen Airbus A380.
== Spesielle oppdrag ==
En An-124 ble brukt til å frakte Aksum-obelisken tilbake til hjemlandet Etiopia i april 2005. Frakten ble delt i tre deler, der hver frakt besto av en tredel av det 160 tonn tunge og 24 meter høye monumentet. Flystripen i Aksum måtte tilpasses for å kunne motta et fly av denne størrelsen.
En ukrainsk An-124 ble brukt i James Bond-filmen Die Another Day, selv om scenene inne i flyet ser ut til å være fra en Iljusjin Il-76.
En An-124 ble brukt til å frakte tilbake EP-3-spionfly fra Hainan Island i Kina 4. juli 2001 etter at det amerikanske spionflyet ble tvunget til å nødlande.
An-124 ble benyttet til å frakte nødhjelp fra Værnes til Kashmir i forbindelse med det store jordskjelvet der i 2005. Flyet besøkte også samme flyplass i 2007, 2010 og 2015.
An-124 har også vært innleid av Forsvaret til å sende utstyr til Afghanistan. Disse flyene har gått jevnlig fra blant annet Gardermoen.
An-124 ble i februar 2005 brukt til å frakte et Sikorsky S-92 helikopter til Sola.
An-124 ble i oktober 2005 brukt til å frakte boreutstyr for JMC Technology fra Sola til Egypt.
An-124 er på Sola flere ganger i året og brukes ofte til å frakte boreutstyr.
An-124 ble i august 2012 brukt for å frakte tysk militært materiell til Lakselv og Alliert Treningssenter på Garnisonen i Porsanger.
An-124 ble i november 2012 brukt til å frakte to helikoptre, Super Puma og AW139 fra Sola til Australia.
An-124 ble i april 2013 brukt til å frakte oljeutstyr fra Flesland via Sola til Sør-Korea.
An-124 ble i mars 2015 brukt to ganger for å frakte oljeutstyr til Lakselv fra Sør-Korea.
An-124 ble i august 2016 brukt til å frakte tre helikoptre, Super Puma EC 225 for Bristow fra Lakselv til Stavanger.
An-124 ble i mars 2001 brukt til å frakte de norske Volvo Ocean Race 60 ft regattabåtene "Djuice.com 1" og "Djuice.com 2" fra båtbyggeriet Cooksons i Auckland New Zealand til Fort Lauderdale i USA. (http://www.sail-world.com/Australia/djuice-dragons-Boats-Take-Flight/1967?source=google.no)
An-124 ble i juni 2014 brukt til å frakte to daviter fra Flesland til Dubai for en kunde av Vestdavit AS
== Ulykker ==
Inntil 2005 hadde det vært fire større ulykker med An-124 med 97 omkomne totalt.
== Sivile operatører ==
Aeroflot, Volga-Dnepr, Polet Airlines, Antonov Design Bureau, Maximus Air Cargo, Abu Dhabi. Libian Arab Air Cargo, Tripoli
== Militære operatører ==
Sovjetunionen, Russland
== Referanser ==
== Se også ==
Antonov An-225
Lockheed C-5 Galaxy
== Eksterne lenker ==
Om AN-124-100 Ruslan, fra produsenten (engelsk) | == Fødsler == | 6,544 | 6,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/123 | 2023-02-04 | 123 | ['Kategori:123', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,545 | 6,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leopard_2 | 2023-02-04 | Leopard 2 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kavaleriet i Norge', 'Kategori:Panserkjøretøyer brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner'] | Leopard 2 er en tysk stridsvogn med 120 mm kanon, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den er etterfølgeren til Leopard 1.
Det norske kavaleriet opererte i 2005 52 Leopard 2A4 kjøpt inn brukt fra Nederland.
| Leopard 2 er en tysk stridsvogn med 120 mm kanon, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den er etterfølgeren til Leopard 1.
Det norske kavaleriet opererte i 2005 52 Leopard 2A4 kjøpt inn brukt fra Nederland.
== Historie og utvikling ==
Leopard 2 kan spores tilbake til et prosjekt som startet på 1960-tallet. På denne tiden jobbet USA og Tyskland fremdeles sammen på MBT-70-programmet, så Tyskland kunne ikke ifølge kontrakten selv ha et nasjonalt stridsvognprogram. Da Leopard 1 kom i tjeneste i 1965, fikk Porsche en kontrakt for å forbedre vognen opp til MBT/PKz-70-standard. Da MBT-70-samarbeidet begynte å gå trått, fortsatte den tyske regjeringen dette arbeidet, etter hvert kalt Keiler (tysk: villsvin).
Krauss-Maffei ble hovedleverandør for det nye prosjektet, med Wegmann som underleverandør av tårn og Porsche som underleverandør av chassis. De første to prototypene, kalt ET 01 og ET 02, kom i 1969 og 1970. Da MBT-70-prosjektet ble skrinlagt, forsøkte det tyske forsvarets innkjøpsorganisasjon å integrere komponenter fra dette prosjektet inn i Keiler, men det kom aldri så langt som til prototypestadiet.
Da erfaringene fra Jom kippur-krigen ble kjent, mente analytikere at mye kraftigere pansring var nødvendig. Prosjektet ble oppgradert noen vektklasser for å tillate dette.
=== Brukerland ===
Leopard 2 ble produsert fra 1979 og er i bruk i Østerrike, Tyskland, Nederland, Norge, Spania, Sveits, Finland, Polen, Canada, Hellas og Sverige. Finland, Polen, Canada og Sverige har kjøpt brukte tyske Leopard 2A4. Dessuten har Hellas, Spania, Canada, Nederland og Tyskland gått til innkjøp av nye Leopard 2A6.
Sverige har 160 Leopard 2A4 (stridsvagn 121) og 120 modifiserte Leopard 2A5 (stridsvagn 122/122B). Stridsvogn 121-vognene er nå levert tilbake til Tyskland for mulig videre salg. Danmark skal oppgradere sine vogner fra A5 til A7 versjon.I januar 2023 ble det estimert at det var over 2000 Leopard 2 vogner i Europa, der mer enn halvparten var eldre A4 og A5 modeller.
== Norske forhold ==
Norge har 52 brukte vogner fra Nederland, som etter modifikasjoner ble levert Hæren fra 2002 som Leopard 2A4NO.Stridsvognene blir benyttet av Panserbataljonen, Porsanger bataljon og Telemark bataljon og er utstyrt med maskingeværet FN MAG som sekunderbevæpning.På bakgrunn av den russisk-ukrainske krigen bekreftet Regjeringen i januar 2023 at Norge vil donere Leopard 2 til Ukraina, sammen med andre land.I februar 2023 ble det kunngjort at Norge skal kjøpe inn 54 nye vogner av A7 modell, med opsjon på 18 til. Forventet levering er i 2026.
== Teknisk ==
Leopard 2 har et mannskap på fire. Vognføreren sitter framme i skroget på høyre side. Skytteren og vognkommandøren sitter i høyre side av tårnet, og laderen på venstre side.
Pansringen har blitt oppgradert flere ganger i løpet av tjenesten, og består på tårnet av en spesiell løsning med flere lag. Denne pansringen er spesielt effektiv mot hulladninger.
Leopard 2 har såkalt "Hunter-Killer"-kapasitet. Dette vil si at vognkommandøren har sitt eget uavhengige, gyrostabiliserte panoramaperiskop. Med dette periskopet kan man observere etter andre mål mens skytteren beskyter sitt opprinnelige mål. Idet vognkommandøren har funnet et nytt mål, legges siktekors over målet, og trykker så på en bryter som dreier tårnet mot målet. Målet kan da overføres til skytteren, eller kommandøren kan beskyte målet selv.
På Leopard 2A4 kalles dette periskopet PERI, og har kun en optisk kanal med to og åtte gangers forstørrelse. Fra og med A5 og oppover er PERI erstattet med TIM, som også har et termisk kamera og en laser avstandsmåler. TIM er også flyttet bak vognkommandørens luke for å bedre vognkommandørens utsyn når vedkommende har hodet over luken. Både PERI og TIM er dreibare 360 grader.
Leopard 2 tom. A5 har en 120 mm L44 fra Rheinmetall, mens A6 har en L55 kanon fra samme produsent. L44 var den kraftigste stridsvognkanonen i tjeneste da Leopard 2 kom i tjeneste i 1979.
Motoren er en MTU MB 873 Ka-501 vannkjølt 47,6 liter V12 dieselmotor med turbo som yter 1 104 kW (1 500 hk) ved 2 600 omdreininger i minuttet. Drivstofforbruket er ca 30 l/mil på vei og 50 l/mil i terreng. Vognen har drivstoffkapasitet på 1 200 liter og 24 volts elektrisk system. Girkassen er en automatisk Renk HSWL 354 med fire gir framover og to bakover.
== Varianter ==
Leopard 2A4
Produsert mellom 1985 og 1992, med vesentlige forbedringer på ildledning og brannslukking. Et bedre pansret tårn med titan- og wolfram-legeringer kom også på denne modellen, som ble tatt i utstrakt bruk. Er i bruk av Norge.
Leopard 2A5
Med vektbesparende hult panser for å virke mot hulladninger. Også bedre siktemidler og større utvalg ammunisjon for kanonen. Har en 120 mm L44 glattboret kanon produsert av Rheinmetall GmbH.
Leopard 2A6
120 mm L55 glattboret kanon produsert av Rheinmetall GmbH.
Leopard 2(S) (Strv 122)
Svensk variant for den svenske hæren, som er en oppgradert Leopard 2A5, levert av BAE Systems Hägglunds. Oppgraderingen er blant annet gjort i kommando- og kontrollsystemene og ny passiv pansring. Et visst antall Strv 122 har blitt oppgradert til Strv122b, oppgraderingen innebærer bl.a. bedre beskyttelse mot stridsvognsminer.
Pz87
Sveitsisk variant for den sveitsiske hæren, basert på A4. Har sveitsisk-produserte løsninger for mitraljøse og radio, og forbedret ABC-beskyttelse.
Leopard 2 PSO
PSO står for Peace Support Operations, altså fredsbevarende oppdrag. Tilpasninger inkluderer bedre pansring, to våpenstasjoner på tårntaket, søkelys og annet.
Leopard 2 A7+
Et konsept lansert på våpenmessen Eurosatory 2010. Forbedringer inkluderer bedre pansring og sensorer, samt en fjernstyrt våpenstasjon (Krauss-Maffei FLW 200) på tårntaket. 50 tyske vogner skal oppgraderes til denne standarden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Foss, Christopher F. (1987): Jane's AFV Recognition Handbook, ISBN 0-7106-1043-2
Jerchel, Michael; Schnellbacher, Uwe (1998): Leopard 2 Main Battle Tank 1979–1998. London: Osprey Publishing. ISBN 978-1-85532-691-0. OCLC 40544103.
Krapke, Paul W. (2004): Leopard 2 sein Werden und seine Leistung. Books on Demand. ISBN 978-3-83341425-1.
Scheibert, Michael (1996): Leopard 2 A5 Euro-Leopard, Wölfersheim-Berstadt: Pudzun-Pallas-Verlag. ISBN 3-7909-0576-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Leopard 2 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leopard 2 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Armorsite
Army-Guide.com
Stridsvagn 122, Soldf.com
Army Technology: Leopard 2 Main Battle Tank | == Begivenheter == | 6,546 | 6,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leopard_2 | 2023-02-04 | Leopard 2 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kavaleriet i Norge', 'Kategori:Panserkjøretøyer brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner'] | Leopard 2 er en tysk stridsvogn med 120 mm kanon, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den er etterfølgeren til Leopard 1.
Det norske kavaleriet opererte i 2005 52 Leopard 2A4 kjøpt inn brukt fra Nederland.
| Leopard 2 er en tysk stridsvogn med 120 mm kanon, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den er etterfølgeren til Leopard 1.
Det norske kavaleriet opererte i 2005 52 Leopard 2A4 kjøpt inn brukt fra Nederland.
== Historie og utvikling ==
Leopard 2 kan spores tilbake til et prosjekt som startet på 1960-tallet. På denne tiden jobbet USA og Tyskland fremdeles sammen på MBT-70-programmet, så Tyskland kunne ikke ifølge kontrakten selv ha et nasjonalt stridsvognprogram. Da Leopard 1 kom i tjeneste i 1965, fikk Porsche en kontrakt for å forbedre vognen opp til MBT/PKz-70-standard. Da MBT-70-samarbeidet begynte å gå trått, fortsatte den tyske regjeringen dette arbeidet, etter hvert kalt Keiler (tysk: villsvin).
Krauss-Maffei ble hovedleverandør for det nye prosjektet, med Wegmann som underleverandør av tårn og Porsche som underleverandør av chassis. De første to prototypene, kalt ET 01 og ET 02, kom i 1969 og 1970. Da MBT-70-prosjektet ble skrinlagt, forsøkte det tyske forsvarets innkjøpsorganisasjon å integrere komponenter fra dette prosjektet inn i Keiler, men det kom aldri så langt som til prototypestadiet.
Da erfaringene fra Jom kippur-krigen ble kjent, mente analytikere at mye kraftigere pansring var nødvendig. Prosjektet ble oppgradert noen vektklasser for å tillate dette.
=== Brukerland ===
Leopard 2 ble produsert fra 1979 og er i bruk i Østerrike, Tyskland, Nederland, Norge, Spania, Sveits, Finland, Polen, Canada, Hellas og Sverige. Finland, Polen, Canada og Sverige har kjøpt brukte tyske Leopard 2A4. Dessuten har Hellas, Spania, Canada, Nederland og Tyskland gått til innkjøp av nye Leopard 2A6.
Sverige har 160 Leopard 2A4 (stridsvagn 121) og 120 modifiserte Leopard 2A5 (stridsvagn 122/122B). Stridsvogn 121-vognene er nå levert tilbake til Tyskland for mulig videre salg. Danmark skal oppgradere sine vogner fra A5 til A7 versjon.I januar 2023 ble det estimert at det var over 2000 Leopard 2 vogner i Europa, der mer enn halvparten var eldre A4 og A5 modeller.
== Norske forhold ==
Norge har 52 brukte vogner fra Nederland, som etter modifikasjoner ble levert Hæren fra 2002 som Leopard 2A4NO.Stridsvognene blir benyttet av Panserbataljonen, Porsanger bataljon og Telemark bataljon og er utstyrt med maskingeværet FN MAG som sekunderbevæpning.På bakgrunn av den russisk-ukrainske krigen bekreftet Regjeringen i januar 2023 at Norge vil donere Leopard 2 til Ukraina, sammen med andre land.I februar 2023 ble det kunngjort at Norge skal kjøpe inn 54 nye vogner av A7 modell, med opsjon på 18 til. Forventet levering er i 2026.
== Teknisk ==
Leopard 2 har et mannskap på fire. Vognføreren sitter framme i skroget på høyre side. Skytteren og vognkommandøren sitter i høyre side av tårnet, og laderen på venstre side.
Pansringen har blitt oppgradert flere ganger i løpet av tjenesten, og består på tårnet av en spesiell løsning med flere lag. Denne pansringen er spesielt effektiv mot hulladninger.
Leopard 2 har såkalt "Hunter-Killer"-kapasitet. Dette vil si at vognkommandøren har sitt eget uavhengige, gyrostabiliserte panoramaperiskop. Med dette periskopet kan man observere etter andre mål mens skytteren beskyter sitt opprinnelige mål. Idet vognkommandøren har funnet et nytt mål, legges siktekors over målet, og trykker så på en bryter som dreier tårnet mot målet. Målet kan da overføres til skytteren, eller kommandøren kan beskyte målet selv.
På Leopard 2A4 kalles dette periskopet PERI, og har kun en optisk kanal med to og åtte gangers forstørrelse. Fra og med A5 og oppover er PERI erstattet med TIM, som også har et termisk kamera og en laser avstandsmåler. TIM er også flyttet bak vognkommandørens luke for å bedre vognkommandørens utsyn når vedkommende har hodet over luken. Både PERI og TIM er dreibare 360 grader.
Leopard 2 tom. A5 har en 120 mm L44 fra Rheinmetall, mens A6 har en L55 kanon fra samme produsent. L44 var den kraftigste stridsvognkanonen i tjeneste da Leopard 2 kom i tjeneste i 1979.
Motoren er en MTU MB 873 Ka-501 vannkjølt 47,6 liter V12 dieselmotor med turbo som yter 1 104 kW (1 500 hk) ved 2 600 omdreininger i minuttet. Drivstofforbruket er ca 30 l/mil på vei og 50 l/mil i terreng. Vognen har drivstoffkapasitet på 1 200 liter og 24 volts elektrisk system. Girkassen er en automatisk Renk HSWL 354 med fire gir framover og to bakover.
== Varianter ==
Leopard 2A4
Produsert mellom 1985 og 1992, med vesentlige forbedringer på ildledning og brannslukking. Et bedre pansret tårn med titan- og wolfram-legeringer kom også på denne modellen, som ble tatt i utstrakt bruk. Er i bruk av Norge.
Leopard 2A5
Med vektbesparende hult panser for å virke mot hulladninger. Også bedre siktemidler og større utvalg ammunisjon for kanonen. Har en 120 mm L44 glattboret kanon produsert av Rheinmetall GmbH.
Leopard 2A6
120 mm L55 glattboret kanon produsert av Rheinmetall GmbH.
Leopard 2(S) (Strv 122)
Svensk variant for den svenske hæren, som er en oppgradert Leopard 2A5, levert av BAE Systems Hägglunds. Oppgraderingen er blant annet gjort i kommando- og kontrollsystemene og ny passiv pansring. Et visst antall Strv 122 har blitt oppgradert til Strv122b, oppgraderingen innebærer bl.a. bedre beskyttelse mot stridsvognsminer.
Pz87
Sveitsisk variant for den sveitsiske hæren, basert på A4. Har sveitsisk-produserte løsninger for mitraljøse og radio, og forbedret ABC-beskyttelse.
Leopard 2 PSO
PSO står for Peace Support Operations, altså fredsbevarende oppdrag. Tilpasninger inkluderer bedre pansring, to våpenstasjoner på tårntaket, søkelys og annet.
Leopard 2 A7+
Et konsept lansert på våpenmessen Eurosatory 2010. Forbedringer inkluderer bedre pansring og sensorer, samt en fjernstyrt våpenstasjon (Krauss-Maffei FLW 200) på tårntaket. 50 tyske vogner skal oppgraderes til denne standarden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Foss, Christopher F. (1987): Jane's AFV Recognition Handbook, ISBN 0-7106-1043-2
Jerchel, Michael; Schnellbacher, Uwe (1998): Leopard 2 Main Battle Tank 1979–1998. London: Osprey Publishing. ISBN 978-1-85532-691-0. OCLC 40544103.
Krapke, Paul W. (2004): Leopard 2 sein Werden und seine Leistung. Books on Demand. ISBN 978-3-83341425-1.
Scheibert, Michael (1996): Leopard 2 A5 Euro-Leopard, Wölfersheim-Berstadt: Pudzun-Pallas-Verlag. ISBN 3-7909-0576-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Leopard 2 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leopard 2 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Armorsite
Army-Guide.com
Stridsvagn 122, Soldf.com
Army Technology: Leopard 2 Main Battle Tank | == Fødsler == | 6,548 | 6,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/118 | 2023-02-04 | 118 | ['Kategori:118', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,550 | 6,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/117 | 2023-02-04 | 117 | ['Kategori:117'] | null |
== Begivenheter ==
Hadrian etterfølger Trajan som romersk keiser.
== Dødsfall ==
9. august – Trajan, romersk keiser (f. 53) | == Begivenheter == | 6,551 | 6,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/116 | 2023-02-04 | 116 | ['Kategori:116'] | null |
== Begivenheter ==
Romerne plasserer Parthamaspates på tronen i Partia | == Begivenheter == | 6,552 | 6,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/115 | 2023-02-04 | 115 | ['Kategori:115'] | null |
== Begivenheter ==
Kongeriket Saba blir erobret av himjarene
== Dødsfall ==
Alexander I, pave fra ca. 105 til 115 | == Begivenheter == | 6,553 | 6,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/114 | 2023-02-04 | 114 | ['Kategori:114'] | null |
== Begivenheter ==
Trajan annekterte Armenia til Romerriket | == Begivenheter == | 6,554 | 6,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/113 | 2023-02-04 | 113 | ['Kategori:113'] | null |
== Begivenheter ==
Trajan invaderer Armenia.
Trajansøylen på Trajans forum i Roma fullføres og innvies.
== Dødsfall ==
Omtrentlig dødsårCaius Plinius Cecilius Secundus (f. 61/63), romersk jurist, forfatter, naturfilosof og vitenskapsmann. | == Begivenheter == | 6,555 | 6,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/112 | 2023-02-04 | 112 | ['Kategori:112', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,556 | 6,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/111 | 2023-02-04 | 111 | ['Kategori:111', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Denne artikkelen omhandler årstallet 111. For tallet 111, se 111 (tall).
| Denne artikkelen omhandler årstallet 111. For tallet 111, se 111 (tall).
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,557 | 6,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/110 | 2023-02-04 | 110 | ['Kategori:110', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Denne artikkelen omhandler årstallet 110. For tallet 110, se 110 (tall).
| Denne artikkelen omhandler årstallet 110. For tallet 110, se 110 (tall).
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,558 | 6,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/108 | 2023-02-04 | 108 | ['Kategori:108', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Dette er en artikkel om årstallet 108. For det amerikanske hardcore-bandet 108, se 108 (band)
| Dette er en artikkel om årstallet 108. For det amerikanske hardcore-bandet 108, se 108 (band)
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,560 | 6,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/107 | 2023-02-04 | 107 | ['Kategori:107', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,561 | 6,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/106 | 2023-02-04 | 106 | ['Kategori:106'] | null |
== Begivenheter ==
Den II daciske krig, Romerriket under keiser Trajan okkuperer Dacia (nåværende Romania og Moldova)
Claudius Aelianus skriver ferdig verket Taktike Theoria om makedonsk millitærtaktikk.
== Dødsfall ==
Decebalus av Dacia, dacisk konge begikk selvmord | == Begivenheter == | 6,562 | 6,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lockheed_F-104_Starfighter | 2023-02-04 | Lockheed F-104 Starfighter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Enmotors jetdrevne luftfartøy', 'Kategori:Fly fra Vietnamkrigen', 'Kategori:Jagerfly', 'Kategori:Lockheed-luftfartøy', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | Lockheed F-104 Starfighter er et amerikansk jagerfly. Etter sin introduksjon ble en rekke rekorder satt relatert til høyde og hastighet. Flyet ble også produsert på lisens av flere selskaper. Det ble satt inn i tjeneste i det amerikanske luftforsvaret i 1958, men ble på grunn av dårlig rekkevidde og kapasitet faset ut i 1967. På tross av dette solgte flyet godt til andre land, blant annet til Tyskland, Canada og Italia. De fleste av disse landene brukte flyet som høyhastighets jagerbomber frem til 1980-tallet. Italia brukte Starfighter frem til 2004. Norge tok leveranse av sine første F-104 i 1963. Flyene ble levert som en del av det amerikanske våpenhjelpprogrammet, og Norge betalte derfor ikke for flyene. I tillegg kjøpte Norge 25 brukte, canadiskproduserte CF-104. Flytypen ble avløst av F-16 fra 1981, og Starfighter ble på slutten av 1980-tallet satt i reserve og utfaset. Flyene som fortsatt var eid av USA, ble gitt videre til andre allierte, som blant annet Tyrkia. Enkelte fly er å finne på norske luftfartsmuseer og på utstilling ved militære installasjoner. Den 28. september 2016 kunne maskinen med halenummer 637 igjen ta av fra Bodø hovedflystasjon etter å ha blitt restaurert over 13 år. Dette var første gang på 33 år at flytypen var i luften i Norge.
I 2004 ble Italias militærvesens siste Starfighter i drift, tatt ut av tjeneste.
Starfighter har fått et rykte på seg å være vanskelig å fly. 292 av 916 fly som tjenestegjorde i det tyske luftforsvaret styrtet og totalt 115 piloter mistet livet. 13 av 45 norske fly (29%) gikk også tapt, mens 6 norske piloter og en flytekniker mistet livet i havarier med Starfighter i Norge i perioden fra 1963 til 1981. De første syv årene var det ingen tap av fly eller alvorlige ulykker med Starfighter i Norge.
| Lockheed F-104 Starfighter er et amerikansk jagerfly. Etter sin introduksjon ble en rekke rekorder satt relatert til høyde og hastighet. Flyet ble også produsert på lisens av flere selskaper. Det ble satt inn i tjeneste i det amerikanske luftforsvaret i 1958, men ble på grunn av dårlig rekkevidde og kapasitet faset ut i 1967. På tross av dette solgte flyet godt til andre land, blant annet til Tyskland, Canada og Italia. De fleste av disse landene brukte flyet som høyhastighets jagerbomber frem til 1980-tallet. Italia brukte Starfighter frem til 2004. Norge tok leveranse av sine første F-104 i 1963. Flyene ble levert som en del av det amerikanske våpenhjelpprogrammet, og Norge betalte derfor ikke for flyene. I tillegg kjøpte Norge 25 brukte, canadiskproduserte CF-104. Flytypen ble avløst av F-16 fra 1981, og Starfighter ble på slutten av 1980-tallet satt i reserve og utfaset. Flyene som fortsatt var eid av USA, ble gitt videre til andre allierte, som blant annet Tyrkia. Enkelte fly er å finne på norske luftfartsmuseer og på utstilling ved militære installasjoner. Den 28. september 2016 kunne maskinen med halenummer 637 igjen ta av fra Bodø hovedflystasjon etter å ha blitt restaurert over 13 år. Dette var første gang på 33 år at flytypen var i luften i Norge.
I 2004 ble Italias militærvesens siste Starfighter i drift, tatt ut av tjeneste.
Starfighter har fått et rykte på seg å være vanskelig å fly. 292 av 916 fly som tjenestegjorde i det tyske luftforsvaret styrtet og totalt 115 piloter mistet livet. 13 av 45 norske fly (29%) gikk også tapt, mens 6 norske piloter og en flytekniker mistet livet i havarier med Starfighter i Norge i perioden fra 1963 til 1981. De første syv årene var det ingen tap av fly eller alvorlige ulykker med Starfighter i Norge.
== F-104 Starfighter i kamp ==
F-104 ble brukt av det amerikanske flyvåpenet under vietnamkrigen mellom april 1965 og juni 1967, da det ble trukket tilbake og erstattet av F-4 Phantom II. F-104 ble brukt til å beskytte F-4 Phantom. I løpet av krigen ble i alt åtte F-104 skutt ned av bakke-til-luft-missiler og luftvernartilleri.
I den indopakistanske krigen i 1965 ble F-104 brukt av det pakistanske flyvåpenet, og var blant annet i kamp med indiske MiG-21. I den indopakistanske krigen i 1971 ble både pakistanske og jordanske F-104 brukt. Pakistan innrømmer at to F-104 gikk tapt i 1965 og tre i 1971, mens indias flyvåpen har hevdet nedskyting av i alt fem pakistanske og fire jordanske F-104 under krigen i 1971 alene.
I 1967 kom fire taiwanske F-104 i kamp med 12 kinesiske MiG-19. To kinesiske MiG-19 ble skutt ned uten tap for de taiwanske flyene.
== Spesifikasjoner (F-104G) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lockheed F-104 Starfighter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) F-104 Starfighter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Starfighterens venner
Historien om F-104 Starfighter i Norge
CF-104 på Flyhistorisk museum, Sola
CF-104 på Norsk luftfartsmuseum i Bodø | == Fødsler == | 6,564 | 6,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stridsvagn_103 | 2023-02-04 | Stridsvagn 103 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner'] | Stridsvagn 103 er en svensk stridsvogn med 105 mm kanon. Den ble utviklet for svensk forsvarsstrid, og har ikke tårn. Resultatet er en vogn med svært lav profil. Den var i tjeneste for det svenske forsvaret i perioden 1967 - 1997.
Det norske forsvaret vurderte stridsvagn 103 på slutten av 1960-tallet, men etter tester ble Leopard 1 valgt.
| Stridsvagn 103 er en svensk stridsvogn med 105 mm kanon. Den ble utviklet for svensk forsvarsstrid, og har ikke tårn. Resultatet er en vogn med svært lav profil. Den var i tjeneste for det svenske forsvaret i perioden 1967 - 1997.
Det norske forsvaret vurderte stridsvagn 103 på slutten av 1960-tallet, men etter tester ble Leopard 1 valgt.
== Historie og utvikling ==
I midten av 1958 fikk Bofors en kontrakt for å utvikle en stridsvogn uten tårn, med automatlader og med et justerbart hydropneumatisk hjuloppheng og styresystem. I midten av 1960 bestilte den svenske hæren 10 vogner i en førproduksjonsserie. Den første stridsvagn 103 sto ferdig i 1966, og produksjonen fortsatte til 1971, og mer enn 300 vogner ble bygget.
Da svenskene approberte Leopard 2A4 som stridsvagn 121 ble stridsvagn 103 faset ut, uten å ha blitt eksportert (foruten midlertidig utlån for prøver) eller sett kamp.
== Teknisk ==
Vognen har en besetning på 3: kombinert vognfører/skytter, vognkommandør, og radiooperatør/reversfører. Rollene fører og skytter er altså kombinert til en rolle.
Vognfører/skytter sitter på venstre side av skroget, og vognkommandøren sitter på høyre side. Radiooperatøren/reversføreren sitter bak vognføreren. Fører/skytter og kommandør har felles tilgang til optikk og ildledningsystemer i tillegg til kontroll over vognen. Skulle føreren bli satt ut av spill kan kommandøren både føre vognen og avfyre våpenet på egenhånd. Radiooperatøren/reversføreren kan også føre vognen, og hans plassering gjør at en stridsvagn 103 lett kan utøve reversmanøvre i opptil 40 km/t.
Bestykningen består av en 105 mm-kanon og tre 7,62 mm-mitraljøser. Kanonen er en Bofors L74, med en pipelengde på 62 kalibre. Dette er en forlenget spesialutgave av Royal Ordnance L7, og kan stort sett bruke den samme ammunisjonen. Automatladeren har noen begrensninger hva gjelder type prosjektiler som kan benyttes. Under avfyring låses hydraulikken til understellet. Kanonen mates automatisk fra et magasin bakerst i skroget som holder 50 granater. Tomme hylser kastes automatisk ut av en luke helt bakerst på vognen. Ettersom kanonen er fastmontert i skroget må hele vognen snus og senkes/heves for å rette den mot målet. Den hydropneumatiske opphengsløsningen gjør dermed to ting - i tillegg til å dempe støt, vibrasjoner, og bevegelse, fungerer den som rettemekanisme for kanonen. To Ksp 58 er montert i en boks på venstre side av skroget, koaksialt med hovedvåpenet, og en tredje er montert på taket, og kan benyttes av kommandøren.
Fra og med C-modellen hadde samtlige vogner bulldozerblad montert; på tidligere modeller var det kun én vogn per tropp som var utstyrt med slike. Disse kunne brukes til å grave en grop for vognen, som den deretter kunne bruke for beskyttelse og/eller skjul. Bladet kunne også brukes til å skyve bort for eksempel trær, ødelagte vogner, deler av bygninger, og klarering av vei for lettere kjøretøyer og infanteri.
Stridsvagn 103 har to motorer, en Boeing 502/10MA gassturbin og en Rolls-Royce K60 sekssylindret dieselmotor. De er koblet sammen, og mens dieselmotoren kjøres hele tiden mens stridsvognen er operativ, er gassturbinen beregnet på bruk under forflytning. Senere oppgraderinger byttet ut Rolls-Royce-motoren med en Detroit Diesel 6V-53T. Motorene og girkassen er montert foran i skroget. Girkassen er automatisk for å minske belastningen på fører.
== Varianter ==
Stridsvagn 103 preserie/ATidlige modeller som raskt ble oppgradert og videreutviklet til B-modellen. Kun 80 stk 103A ble produsert.Stridsvagn 103BSerieproduksjonsmodellen, som hadde en forbedret motor, samt en endring på opphenget som tillot større variasjon i heving og senking av vognen (fra -10 til +12 på de første vognene, til -11 til +16 grader).Stridsvagn 103CHver C-modell hadde bulldozerblad montert fremst på skroget, Rolls-Royce-motoren ble byttet ut med en Detroit Diesel 6V-53T, oppgraderte ildledningssystemer (inkludert laseravstandsmåler og restlysforsterker), og fester for dieseltanker langs begge langsidene på vognene, som fungerte som beskyttelse mot hulladningsgranater.Stridsvagn 103DForsøksmodell på en modernisert 103, med automatisert ildledningssystem, termografiske sikter for skytter og kommandør, samt restlysforsterker for kjøreoptikken. I tillegg var det forsøkt å montere ekstrapansring i form av modulær komposittpansring, ment mot hulladningsgranater og panservernmissiler. Kun én vogn ble oppgradert til 103D-standard, og den står nå på Axvall pansermuseum.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stridsvagn 103 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stridsvagn 103 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | == Fødsler == | 6,565 | 6,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/101 | 2023-02-04 | 101 | ['Kategori:101'] | null |
== Begivenheter ==
Den første dakiske krigen brøt ut.
Lucius Neratius Marcellus tok over etter Tiberius Avidius Quietus som romersk guvernør i Britannia. | == Begivenheter == | 6,567 | 6,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_98 | 2023-02-04 | Fylkesvei 98 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Troms og Finnmark', 'Kategori:Primære fylkesveier', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Ev69', 'Kategori:Referanser til Ev75', 'Kategori:Referanser til Rv92', 'Kategori:Veier i Gamvik', 'Kategori:Veier i Lebesby', 'Kategori:Veier i Porsanger', 'Kategori:Veier i Tana'] | Fylkesvei 98 (Fv98) går mellom Lakselv i Porsanger og Tana bru i Tana.
| Fylkesvei 98 (Fv98) går mellom Lakselv i Porsanger og Tana bru i Tana.
== Historikk ==
Bygging av den opprinnelige strekningen over Ifjordfjellet ble påbegynt på 1920-tallet, og sto ferdig i 1937. Veien over Børselvfjellet ble klar i 1940 som siste del av veiforbindelsen til Øst-Finnmark. Den 1. oktober 1949 ble den en del av riksvei 50, Oslo-Kirkenes. Fra 1. juni 1965 til 1983 var veien del av riksvei 6, Nordkjosbotn-Kirkenes, forlengelse av Europavei 6 (Trelleborg-Nordkjosbotn) og hovedveien mellom Vest-Finnmark og Øst-Finnmark. Veien hadde i Finnmark, særlig langs dagens Fv 98, for dårlig standard for en Europavei. Strekningen ble oppgradert til helårsvei, denne sto ferdig 1981. For å holde veien snøfri ble veilegemet bygd høyere enn terrenget, slik at vinden skulle rydde veien. Vegmiljøet over Børselvfjellet ble oppført i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner 2002, det består av gammel og ny strekning som går ved siden av hverandre.Da europaveisystemet ble reformert i 1983 ble europavei 6 ført via Karasjok, og strekningen via Lebesby ble riksvei 98. Etter at regionsreformen trådte i kraft 1. januar 2010 har den status som fylkesvei.
I løpet av 2010-2016 ble strekningen over Ifjordfjellet ble bygget om til god hovedveistandard.
Et jordskred i april 2021 tok med seg 250 meter av veien i Steinvik ved Smalfjorden i Tana kommune; strekningen ble åpnet igjen i juni.Det planlegges å bygge om resterende deler av veien til god standard så vogntog kan bruke den. E6 (som også er noe smal Karasjok-Tanabru) eller vei 92 gjennom Finland brukes for å koble sammen Finnmark. Den 11 km lange strekningen Tarmfjordvika – Smalfjordbotn bygges om i 2022-2023. Resterende del av strekningen Leaibbosjohka–Ruostefielbmá (28 km) må også utbedres.
Den 135 km lange strekningen Lakselv – Ifjord planlegges for ombygging. Veien Kunes – Ifjord (35 km) kategoriseres som i kritisk tilstand.
== Kommuner og knutepunkter ==
=== Troms og Finnmark fylke ===
PorsangerPorsangerfjordveien Øst
Børselvveien
Storfjordveien
Landersfjordveien
Tårnvikveien
Friarfjordveien
Kuvassveien
Fjellvåkveien
Tarmfjordbotn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv98
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger
(no) Statens vegvesen – kolonnekjøring
(no) Statens vegvesen – kolonnetider Nordkyn, FinnmarkTana bru to Ifjord (2018) | == Begivenheter == | 6,570 | 6,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reform_97 | 2023-02-04 | Reform 97 | ['Kategori:Skolelover, skolereformer og læreplaner'] | Reform 97 var en grunnskolereform som ble iverksatt av regjeringen Brundtland III, under daværende utdanningsminister Gudmund Hernes. Reformen tredte i kraft i august 1997. Reformen innebar en endring av grunnskoleløpet fra ni til ti år, og en endring i skolestart fra syv til seks års alder. Andre sentrale momenter i reformen, var innføring av skolefritidsordningen og et nytt læreplanverk.Under Reform 97 ble det tiårige grunnskoleløpet delt i tre trinn, med småskoletrinnet (1. til 4. klasse), mellomtrinnet (5. til 7. klasse) og ungdomstrinnet (8. til 10. klasse). Denne inndelingen ble senere endret til to trinn, med innføringen av Kunnskapsløftet i 2006.Reform 97 ble gradvis innført over en treårsperiode, fra 1997 til 1999.
| Reform 97 var en grunnskolereform som ble iverksatt av regjeringen Brundtland III, under daværende utdanningsminister Gudmund Hernes. Reformen tredte i kraft i august 1997. Reformen innebar en endring av grunnskoleløpet fra ni til ti år, og en endring i skolestart fra syv til seks års alder. Andre sentrale momenter i reformen, var innføring av skolefritidsordningen og et nytt læreplanverk.Under Reform 97 ble det tiårige grunnskoleløpet delt i tre trinn, med småskoletrinnet (1. til 4. klasse), mellomtrinnet (5. til 7. klasse) og ungdomstrinnet (8. til 10. klasse). Denne inndelingen ble senere endret til to trinn, med innføringen av Kunnskapsløftet i 2006.Reform 97 ble gradvis innført over en treårsperiode, fra 1997 til 1999.
== Enhetsskolen ==
Reform 97 bygger på prinsippet om «enhetsskolen». I begrepet ligger at alle norske barn og unge, uavhengig av bakgrunn og forutsetninger, har rett på samme opplæring i grunnleggende kunnskaper. Formålet er å gi hele befolkningen den samme «grunnkvalifiseringen», og dermed også de samme mulighetene for å kunne lykkes senere i livet. I veiledningen til Reform 97 står det: «Grunnskolen skal gi en likeverdig og tilpasset opplæring for alle i et samordnet skolesystem bygd på det samme læreplanverk».
== Bakgrunnen for reformen ==
Reform 97 ble utarbeidet som et svar på utfordringer forbundet med den øvrige samfunnsutviklingen. Levekårene for særlig de minste barna hadde endret seg mye, og en økende andel aleneforsørgere, en økende andel kvinner i arbeidslivet, samt økende mediepress rettet mot barn og unge, skapte en bekymring for at barn levde stadig «fjernere fra de voksnes verden». I tillegg hadde Norge fått en økende innvandrerbefolkning. En tidligere skolestart kunne motvirke forskjeller i læringsevne på bakgrunn av ulike oppvekstvilkår og sosial bakgrunn. Barn med innvandrerbakgrunn skulle sikres et norskspråklig miljø og tilpasset opplæring, fra ett år tidligere. Frem til da hadde skoleforberedende tiltak i barnehagene vært frivillige, og med en tidligere skolestart kunne man sikre at alle barn fikk de samme vilkårene.
Som svar på de ulike samfunnsutfordringene, skulle Reform 97 bestå av «en barnereform, en familiereform og en skolereform». Disse kom til uttrykk på følgende måte:
Skolereformen: Skolestart fra seks år og innføring av nytt læreplanverk for opplæring i en tiårig grunnskole.
Barnereformen: Grunnskolen fikk medansvar for å gi barna gode oppvekstvilkår.
Familiereformen: Tilbud om skolefritidsordning og økt skolegang, skulle gi trygghet for barnas trivsel og vekst mens foreldrene var på arbeid.
== Fra førskole til førsteklasse ==
Forslaget om å ha obligatorisk skolegang for seksåringer, skapte splid på Stortinget da forslaget var på høring i 1993. Arbeiderpartiet (Ap), Høyre (H) og Fremskrittspartiet (FrP) dannet flertall for tidligere skolestart, mens Kristelig Folkeparti (KrF), Senterpartiet (Sp) og Sosialistisk Venstreparti (SV) gikk imot. Til slutt inngikk Ap, Sp og SV et kompromiss, under forutsetning av at innholdet i det første skoleåret skulle tilsvare pedagogikken fra førskolen. Seksåringsreformen skulle være "en pedagogisk reform", med lek som pedagogisk metode. Seksåringenes "egne behov" skulle danne grunnlaget for pedagogikken og formidlingen, og fri og naturlig lek skulle inngå i undervisningen.Videre skulle hele småskoletrinnet preges av en "overgangspedagogikk" - som skulle bestå av en kombinasjon av de beste elementene fra pedagogikken i barnehagen og småskolen. Samtidig skulle leken være et pedagogisk virkemiddel gjennom hele småskoletrinnet.På småskoletrinnet skulle det også være to pedagoger (allmennlærer eller førskolelærer) i klasser med mer enn 18 elever. Leseopplæringen skulle starte først i andreklasse. Dette ble senere endret til å gjelde fra førsteklasse, med innføringen av Kunnskapsløftet i 2006.
== Evaluering av Reform 97 ==
I 1998 fikk Norges Forskningsråd i oppdrag av Kirke-, utdannings-, og forskingsdepartementet å evaluere Reform 97. "Program for evaluering av Reform 97" ble så opprettet i 1999, og i 2003 leverte programstyret sin forskningsrapport. Evalueringen var organisert som et forskingsprogram av til sammen 27 forskingsprosjekter. Professor i pedagogikk ved Høgskulen i Volda, Peder Haug, var forskningsleder. Haug oppsummerte forskningsresultatene med at reformen hadde vært for ambisiøs. Lærerne mente at læreplanen var for omfattende, hvilket førte til utarbeiding av lokale undervisningspopplegg. Dette medførte at variasjonen mellom skolene ble svært store. Forskerne konkluderte videre med at sentrale begrep i reformen var uklare og dårlig definert, hvilket medførte svært ulike tolkninger av disse. I tillegg ble den eleaktive undervisningen ofte ofte erstattet med formidlingsorientert pedagogikk, da allmennlærere manglet den nødvendige etterutdanningen i førskolepedagogikk.I rapporten påpekes at det forelå utilstrekkelig med data om tilstanden i grunnskolen før innføringen av reformen. I tillegg ville det første kullet med elever som startet i 1997, gå ut av grunnskolen først i 2007. Dette gjorde det vanskelig å konkludere noe sikkert om effekten av reformen, og særlig på det tidspunktet evalueringen ble foretatt.
I 2017 uttalte Peder Haug at innføring av reformen ikke har hatt noen effekt å vise til.
== Kritikk av seksåringsreformen ==
Flere forskere har påpekt at skolestart i seksårsalder kan utgjøre en tøffere omstilling for gutter enn jenter, da jenter generelt sett blir tidligere modne. Dette kan igjen medføre at noen gutter feildiagnostiseres med ADHD-diagnose.Andre kritikere viser til at formålet med seksåringsreformen, der læring via lek sto i fokus, ble undergravet med innføringen av Kunnskapsløftet. Da ble leseopplæring innført fra førsteklasse, og regelen om to pedagoger for større klasser bortfalt. Blant disse kritikerne er Gudmund Hernes, som blant annet har uttalt at "R97 er i dag hverken den som ble vedtatt eller tenkt".Forskningen viser heller ikke at Reform 97 førte til en utjevning av sosiale forskjeller.Når det gjelder skoleresultatene til minoritetselever, kan Reform 97 ha hatt en positiv effekt. Minoritetselever med ti års skolegang klarte seg litt bedre faglig sett, sammenlignet med minotiritetselever med bare ni år. Årsaken kan være språklige fordeler av å møte majoritetselever tidligere.
== Ny evaluering av seksårsreformen ==
I 2018 fremmet KrF et forslag om en evaluering av seksårsreformen. Forslaget fikk støtte fra samtlige partier på Stortinget.I 2020 ble det klart at forskere fra Fakultet for lærerutdanning ved Oslomet - storbyuniversitetet og Norsk institutt for by- og regionsforskning skal stå for den nye evalueringen. Prosjektet skal ferdigstilles i 2023.
== Se også ==
Kunnskapsløftet
Enhetsskolen i Norge
Gudmund Hernes
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
"Norsk utdanningshistorie" i Store norske leksikon
Reform 97- Dette er grunnskolereformen
L97 - Utdanningsdirektoratet | == Dødsfall == | 6,571 | 6,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SAAB_96 | 2023-02-04 | SAAB 96 | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1960', 'Kategori:SAAB-modeller', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | SAAB 96 er en svensk personbil produsert av SAAB i perioden 1960–1980.
SAAB 96 var en videreutvikling av SAAB 93 og hadde store likheter med forgjengeren. Forskjellen lå i den nye bakdelen med større bakrute, større bagasjerom og et større baksete som gjorde bilen til en femseter.
I 1965 ble det gjennomført en "ansiktsløftning" der bilen fikk en lengre front, hvor radiatoren ble flyttet foran motoren (på tidlige årsmodeller stod radiatoren bak motoren). Til og med modellår 1966 ble SAAB 96 levert med en tresylindret totaktsmotor på 38–42 hk. Totaktsmotoren ble etter hvert ansett å være svært umoderne, noe som førte til salgskrise mot midten av 1960-tallet. Dette førte til at noen usolgte SAAB 96 av modellår 1966 ble konvertert til en firetakts V4 fra Ford, som også blant annet ble brukt i Ford Taunus. Denne motoren ble standard fra modellår 1967, selv om SAAB 96 fortsatt ble solgt i mindre antall med totaktsmotoren fram til og med 1968. Motorbyttet muliggjorde fortsatt salg av den populære bilen fram til 1980.
Da den langt mer moderne SAAB 99 ble presentert i 1967 ble SAAB 96s viktighet redusert ytterligere. SAAB 96 ble likevel produsert fram til 1980, som et komplement til den større og mer moderne SAAB 99. De siste årsmodellene av SAAB 96 ble bygget i finske Nystad, dit en del av produksjonen ble flyttet allerede i 1969). Det siste året ble det produsert en jubileumsmodell i 300 eksemplarer med akvamarinblå metalliclakk, Ronal lettmetallfelger, blå plysjkledning og bakrutejalusi.
| SAAB 96 er en svensk personbil produsert av SAAB i perioden 1960–1980.
SAAB 96 var en videreutvikling av SAAB 93 og hadde store likheter med forgjengeren. Forskjellen lå i den nye bakdelen med større bakrute, større bagasjerom og et større baksete som gjorde bilen til en femseter.
I 1965 ble det gjennomført en "ansiktsløftning" der bilen fikk en lengre front, hvor radiatoren ble flyttet foran motoren (på tidlige årsmodeller stod radiatoren bak motoren). Til og med modellår 1966 ble SAAB 96 levert med en tresylindret totaktsmotor på 38–42 hk. Totaktsmotoren ble etter hvert ansett å være svært umoderne, noe som førte til salgskrise mot midten av 1960-tallet. Dette førte til at noen usolgte SAAB 96 av modellår 1966 ble konvertert til en firetakts V4 fra Ford, som også blant annet ble brukt i Ford Taunus. Denne motoren ble standard fra modellår 1967, selv om SAAB 96 fortsatt ble solgt i mindre antall med totaktsmotoren fram til og med 1968. Motorbyttet muliggjorde fortsatt salg av den populære bilen fram til 1980.
Da den langt mer moderne SAAB 99 ble presentert i 1967 ble SAAB 96s viktighet redusert ytterligere. SAAB 96 ble likevel produsert fram til 1980, som et komplement til den større og mer moderne SAAB 99. De siste årsmodellene av SAAB 96 ble bygget i finske Nystad, dit en del av produksjonen ble flyttet allerede i 1969). Det siste året ble det produsert en jubileumsmodell i 300 eksemplarer med akvamarinblå metalliclakk, Ronal lettmetallfelger, blå plysjkledning og bakrutejalusi.
== Tekniske data ==
Motor (1960–68): rett tresylindret totaktsmotor
Slagvolum: 841 cm³
Borr x slag: 70x73 mm
Effekt: 38 hk (1960–1964), 40 hk (1965), 42 hk (1966–1968)
Toppfart: 127 km/tMotor (1967–80): firesylindret V-motor med toppventiler
Slagvolum: 1498 cm-16983
Borr x slag: 90x58,86 mm
Effekt: 62 hk (1976) 65 hk (1967–1975), 68 hk (1977–1980), SAAB 96 1700 S; 90 hk
Toppfart: 1967-1975: 145 km/t, 1976: 140 km/t, SAAB 96 1700 S: 160 km/t , 1977-1980: 154 km/tKraftoverføring
Langstilt motor foran, framhjulsdrift
3-trinns manuell gearkasse, med usynkronisert 1., frihjul og rattspak. Saxomat mot pristillegg. (1960–65)
4-trinns manuell girkasse med synkronisering på alle gir, frihjul og rattspak. (1961–80)Mål:
Lengde: 403 cm (1960–64), 418 cm (1965–75)
Bredde: 157 cm
Høyde: 147 cm
Akselavstand: 249 cm
== Årsmodeller ==
1960: SAAB 96 ble presentert 17. februar 1960. Til forskjell fra forgjengeren SAAB 93 hadde den en ny bakpart, den større motoren fra SAAB 95 og et nytt instrumentpanel med liggende hastighetsmåler.
1961: Startmotoren aktiveres med startnøkkelen.
1962: SAAB 95s firetrinns gearkasse tilbys som ekstrautstyr i enkelte markeder, men hverken i Sverige eller Norge. Sikkerhetsbelter (kun skulderbelte) i framsetene blir standard på det svenske markedet.
1963: Forbedret varme og ventilasjon, nytt SAAB-emblem i grillen; signalhornsring i rattet, bagasjeromsbelysning.
1964: Tokrets diagonalkoblet bremsesystem, modifisert fordler,ny runde visere på instrumentpanelet. For å forebygge biltyverier innføres en reverslås som gjør at man må sette girspaken i revers for å kunne ta ut tenningsnøkkelen. Firetrinns girkasse er nå tilgjengelig på de fleste markeder, inkludert Norge og Sverige.
1965: Ny lengre front; kjølesystemet flyttes fram i fronten foran motoren, hydraulisk clutch, hengende pedaler, motoreffekten økes til 40 hk, smalere støtfangere, nye, bredere baklykter med oransje blinklys. Til tross for at totaktsmotoren er eneste tilgjengelige alternativ, utføres i hemmelighet forsøk med diverse firetaktsmotorer for å erstatte den utdaterte totaktsmotoren. Ca 200 96 totaktere fikk sin motor utmontert og tysk Ford V4 installert. Denne unike førserien var ment å støtte forhandlernettet i promoteringformål, men bilene ble raskt solgt. I Norge eksisterer noen få eksemplarer som alle er registrert tidlig i september 1965.
1966: Ny trippelforgasser øker effekten til 42 hk; nye hjulkapseler; doble ytre bakspeil. Firetrinns gearkasse blir standard.
1967: V4-motoren fra Ford introduseres, men totaktaren blir igjen som et billigere alternativ. Skivebremser foran, vekselstrømsgenerator, vindusviskere med to hastigheter.
1968: Større front- og bakrute, innebakspeilet flyttes til rutens overkant, nytt ratt. I løpet av våren 1968 avsluttes produksjonen av totaktsmotoren.
1969: Bremseservo, nye rektangulære lyskastere, nye blinklys/parkeringslys foran, ny grill, nye hjulkapsler, gummilister på støtfangerhornene, rattstang av sikkerhetstype, forbedrede stoler med nakkestøtter som tilvalg.
1970: Nytt instrumentpanel, nytt ratt, lyset kobles over tenningen og redusere risikoen for utladdet batteri, fellbart baksete gjør bilen til en "kvartskombi". Sikkerhetsbelter i baksete blir standard på noen markeder, men ikke i Norge.
1971: Vindusviskere på hovedlyset, kromlistene på skjermene flyttes til bilens nederkant.
1972: Nye felger, eloppvarmet førersete, åpningsbare bakre sideruter, støtfangerhorn i svart gummi
1973: Halogenlys, nye hjulkapsler, nytt instrumentpanel.
1974: Ny grill i plast, rullebelter foran med beltepåminner på instrumentpanelet, sikkerhetsbelter bak på alle markeder, forbedret rustbeskyttelse. Saabs motorsportsavdeling produserer en spesialserie som ble kalt Saab 96 V4 1700 S i kun 100 eksemplarer, alle med orange (indisk gul) lakkering. Denne spesialmodellen ble kun solgt i Sverige i 1974 og 1975. 1700S hadde en større motor på 1698 cc med dobbeltforgasser, som ga en effekt på 90 hk. 1700S var utstyrt med detaljer fra Saab Sport&Rally-sortimentet som totoms sportseksosanlegg, svarte rallystriper på sidene, lettmetallfelger, lærratt, turteller og et avstivet karposseri.
1975: Forsterket girkasse, radialdekk, svarte vindusviskere, rullebelter bak. I 1975 ble det solgt en spesialserie i sølv metalic for å markere Saabs første 25 år som bilprodusent. Foruten at bilen ble utstyrt med sidestriper og 96 Silverdekal tilbød man også lærratt og lettmetallfelger til rabattert pris. Innredningen i Silver var i begynnelsen manilabrun, men gikk i løpet av året gradevis over i løvegul.
1976: Bilen kalles nå 96L, med henvisning til sin "de Luxe-utrustning". Nye svenske avgasskrav reduserer motoreffekten til 62 hk, ny forgasser med manuell choke, støtsabsorberende gummistøtfangere av samme type som på Saab 99, bredere felger, nakkestøtter foran, baksetet endres for å bli romsligere, nytt ratt, modifisert instrumentpanel, eloppvarmet bakrute.
1977: Større ytterbakspeil i svart plast, mer behagelige framseter fra Saab 99, laminert frontrute. I løpet av modellåret introduseres toportsforgassere som øker effekten til 68 hk, noe som gjør at bilen får tilnavnet V4 Super.
1978: Bilen kalles nå 96GL. Større blinklys/parkeringslys foran, større baklys, spoiler på bakluken. Kombimodellen opphører.
1979: Produksjonen flyttes til Nystad. Svart dekor rundt siderutene og mellom baklyktene. I mars 1979 innføres svart stripe nederst og små svarte hjulkapsler..
1980: En jubileumsmodell produseres i 300 eksemplarer med akvamarinblå metalliclakk, Ronal lettmetallfelger, blå plysjkledning og bakrutejalusi. Den siste Saab 96 (som står utstilt på Saab-museet i Trollhättan forlater Nystad den 11. januar 1980 (chassi nr. 96806002814).Totalt ble det produsert 547 221 stykk SAAB 96, inkludert GT 750/850 og SAAB Sport/Monte Carlo.
== Se også ==
SAAB 95 (kombiversjonen)
== Litteratur ==
Saab – bilarna de första 40 åren, Björn-Eric Lindh, 1987. ISBN 91-86442-30-9
== Eksterne lenker ==
(en) Internet Movie Cars Database: SAAB 96 i film- og tv-serier | == Begivenheter == | 6,572 | 6,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SL-95 | 2023-02-04 | SL-95 | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslotrikkens sporvogner'] | SL-95 (forkortelse for Sporvogn Ledd bestilt i 1995) er en type sporvogn som brukes av trikken i Oslo. Sporvognen er produsert av Ansaldo/Firema (nå AnsaldoBreda) i Italia (herav tilnavnet «Italiatrikkene»), og de 32 trikkene ble levert i perioden 2000–2003. De har pr. 2010 en samlet verdi på rundt en halv milliard kroner. Andre tilnavn er «Gerhardsen-trikker» (etter byrådslederen da de ble bestilt i 1995) foruten mindre smigrende tilnavn som «tordentrikker» og «stridsvogner».
| SL-95 (forkortelse for Sporvogn Ledd bestilt i 1995) er en type sporvogn som brukes av trikken i Oslo. Sporvognen er produsert av Ansaldo/Firema (nå AnsaldoBreda) i Italia (herav tilnavnet «Italiatrikkene»), og de 32 trikkene ble levert i perioden 2000–2003. De har pr. 2010 en samlet verdi på rundt en halv milliard kroner. Andre tilnavn er «Gerhardsen-trikker» (etter byrådslederen da de ble bestilt i 1995) foruten mindre smigrende tilnavn som «tordentrikker» og «stridsvogner».
== Egenskaper ==
SL-95 er ca. 50 % lengre og dobbelt så tung som sin forgjenger SL-79. Motsatt disse har de lavgulv ved alle dører unntatt fordørene - og har to ledd, og mangler Jakobs-boggier. Trikkene har førerplass i begge ender og dører på begge sider; de kan derfor kjøre i begge retninger og avhenger ikke av trikkesløyfer. Setene vender mot hverandre. Vognene har 88 sitteplasser og rundt 124 ståplasser. Toppfarten er 80 km/t.
== I bruk ==
SL-95 utgjør 32 av Oslos 72 trikker i ordinær drift, men har over halvparten av passasjerkapasiteten fordi de er større enn de eldre trikkene. De brukes på hele trikkenettet unntatt til Majorstuen fordi enkelte kurver i Homansbyen er for krappe og det stedvis er for liten plass mellom sporene. Det er planlagt å utbedre sporet.
Siden januar 2014 har trikken krysset bygrensen til Bærum og kjørt som kombitrikk på Kolsåsbanens trasé til Bekkestua.
=== Problemer i drift ===
Selv om trikkene ble bestilt i av Raymond Johansen (da SV) i 1995, kom de ikke på skinner før etter 3½ år. Det skyldtes bl.a. at taket på fabrikken blåste av. Problemene fortsatte da de kom i gang:
Støy. Til å begynne med laget trikkene en voldsom støy når hastigheten oversteg 28 km/t. Denne feilen ble rettet, men trikkene er fortsatt svært støyende, selv når de står stille. En beregning tyder på at én SL-95 ved en fart på 60 km/t støyer like mye som 40 trikker som følger anbefalingene til Verband Deutscher Verkehrsunternehmen (VDV, forbundet for tyske trafikkselskaper) .
Kuldeproblemer. I februar 2001 oppdaget en at de ikke tålte kulde; de måtte holdes inne når det ble kaldere enn -10 °C.
Overveldende tyngde. SL-95 er betydelig tyngre enn andre trikker på samme størrelse. De er mer enn dobbelt så tunge som forgjengeren SL-79, og tyngden er fordel på fire boggier mot tre for SL-79. I tillegg til rystelser og vibrasjoner gjør dette at gatelegemet blir ødelagt, og kostbare reparasjoner har vært påkrevd.
Rust og sprekkdannelser. I 2004 begynte rustflekkene å vise seg. Problemene nådde et høydepunkt i 2013. Sent året før var riktignok to vogner reparert etter en kollisjon (det tok drøyt fire år), men i januar ble vognmangelen prekær fordi mange trikker måtte på verksted. I april oppdaget en fatale rustskader på syv trikker; en grundigere undersøkelse viste at 30 av 32 trikker hadde sprekkdannelser og ble tatt ut av trafikk. Dermed ble trikkekapasiteten mer enn halvert, og en hadde også vanskelig for å skaffe nok busser.. Pr. 20. juni var så mange trikker reparert og igjen i drift at en ikke lenger måtte kjøre buss for trikk..Trikkene i Göteborg og IC-tog i Danmark har hatt lignende vanskeligheter med Ansaldo-materiell. Vys lokaltog av type 72 har fungert bra.
=== Trafikkvekst ===
SL-95 har medvirket til 60 % trafikkvekst for trikken fra 2004 til 2011.
=== Planlagt utfasing ===
SL-95 ventes ikke å få en levetid på 30-35 år. Problemene har ført til spørsmål om de må byttes ut på samme måte som er planlagt for SL-79. I september 2010 foreslo SV å skrote dem. Daværende samferdselsbyråd i Oslo, Jøran Kallmyr (Frp), uttalte: «De støyer altfor mye, de er så tunge at de ødelegger gatene, og de virker ikke som de skal». Et par dager senere tilføyde Kallmyr: «Alle involverte parter fikk være med på å bestemme hvilke spesifikasjoner trikken skulle ha. Vi endte opp med en tung, stor og uegnet trikk som er fryktelig dyr i drift. Derfor må vi regne på hvor mye det koster å ha dem mot å kjøpe nye.» De er også relativt dyre i drift. I 2013 skrev Ruter i en rapport: «På denne bakgrunn bør det vurderes om det samlet sett kunne være gunstig for økonomi og kvalitet om utfasingen av SL95 ble fremskyndet og en fikk en enhetlig, moderne vognpark.»I 2014 satte Oslo kommune i gang et utviklingsprogram for trikk i Oslo. Formålet var å anskaffe nye trikker, oppgradere infrastruktur og utrede fremtidige basebehov. Ruter leder trikkeprogrammet i samarbeid med Oslo Vognselskap, Sporveien og Bymiljøetaten i Oslo.I sammenheng med utbedringer av sporveiene, skal SL-95 erstattes innen 2024. På en pressekonferanse 11. juni 2018 kunngjorde finansdirektør i Sporveien, Marianne Vik, at spanske Grupo CAF (Construcciones y Auxiliar de Ferrocarriles) vant anbudskonkurransen med trikkemodellen Urbos 100. Den nye CAF trikken blir kalt SL-18.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) SL-95 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ruter.no – Leddtrikk SL 95
Dagbladet.no – Oslo har mistet to av sine nyeste trikkevogner (25.09.2010) | == Fødsler == | 6,573 | 6,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reform_94 | 2023-02-04 | Reform 94 | ['Kategori:Hendelser i 1994', 'Kategori:Hendelser i 1995', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Regjeringen Brundtland III', 'Kategori:Skolelover, skolereformer og læreplaner', 'Kategori:Stubber 2020-10', 'Kategori:Utdanningsstubber'] | Reform 94 (R94) var en reform i det norske skolesystemet som ble satt i verk fra skoleåret 1994/1995. Reformen bestemte at alle ungdommer som hadde fullført grunnskole våren 1994 eller senere, hadde rett til videregående opplæring i tre år. Reformen bestemte strukturen i videregående utdanning fram til reformen ble avløst av neste store reform, Kunnskapsløftet-06, som ble innført i 2006.
Gudmund Hernes, som var utdannings- og forskningsminister fra 1990 til 1995, var initiativtaker og ledet reformen.
Elever som fulgte undervisning under Reform 94 kunne velge mellom 13 grunnkurs
Allmenne, økonomiske og administrative fag
Musikk, dans og drama
Idrettsfag
Helse- og sosialfag
Formgivingsfag
Naturbruk
Hotell- og næringsmiddelfag
Byggfag
Tekniske byggfag
Elektrofag
Mekaniske fag
Kjemi- og prosessfag
TrearbeidsfagDet første året av videregående skole ble kalt Grunnkurs (GK), mens de påfølgende ble kalt henholdsvis Videregående kurs 1 (VK1) og Videregående kurs 2 (VK2). De tre årene er siden Kunnskapsløftet i 2006 endret til Videregående trinn 1 til 3, forkortet Vg1, Vg2, Vg3.
| Reform 94 (R94) var en reform i det norske skolesystemet som ble satt i verk fra skoleåret 1994/1995. Reformen bestemte at alle ungdommer som hadde fullført grunnskole våren 1994 eller senere, hadde rett til videregående opplæring i tre år. Reformen bestemte strukturen i videregående utdanning fram til reformen ble avløst av neste store reform, Kunnskapsløftet-06, som ble innført i 2006.
Gudmund Hernes, som var utdannings- og forskningsminister fra 1990 til 1995, var initiativtaker og ledet reformen.
Elever som fulgte undervisning under Reform 94 kunne velge mellom 13 grunnkurs
Allmenne, økonomiske og administrative fag
Musikk, dans og drama
Idrettsfag
Helse- og sosialfag
Formgivingsfag
Naturbruk
Hotell- og næringsmiddelfag
Byggfag
Tekniske byggfag
Elektrofag
Mekaniske fag
Kjemi- og prosessfag
TrearbeidsfagDet første året av videregående skole ble kalt Grunnkurs (GK), mens de påfølgende ble kalt henholdsvis Videregående kurs 1 (VK1) og Videregående kurs 2 (VK2). De tre årene er siden Kunnskapsløftet i 2006 endret til Videregående trinn 1 til 3, forkortet Vg1, Vg2, Vg3.
== Kritikk ==
Reformen har ofte blitt kritisert for å teoretisere yrkesopplæringen, noe som ifølge kritikere førte til stort frafall blant elever som var svake i teori.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Liv Anne Støren, Synnøve Skjersli Brandt, Per Olaf Aamodt Evaluering av Reform 94 Sluttrapport fra NIFUs hovedprosjekt | == Fødsler == | 6,574 | 6,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/93 | 2023-02-04 | 93 | ['Kategori:93', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
Herodes Agrippa II av Judea (27/28 e.Kr.–en gang før 93 e.Kr.) | == Fødsler == | 6,575 | 6,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/92 | 2023-02-04 | 92 | ['Kategori:92'] | null |
== Fødsler ==
Dou Xian, kinesisk politiker
== Dødsfall ==
Ban Gu, kinesisk historiker (f. 32) | == Fødsler == | 6,576 | 6,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PT-91 | 2023-02-04 | PT-91 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Stridsvogner'] | PT-91 eller Twardy er en polsk stridsvogn med 125 mm kanon, en omfattende oppgradering av den eldre sovjetiske T-72M1. Den kom i tjeneste med Polens forsvar i 1995.
Endringer fra T-72 inkluderer toakset stabilisering av kanonen, reaktivt panser, kraftigere motor og hydrostatisk drift med syv gir framover og ett i revers.
| PT-91 eller Twardy er en polsk stridsvogn med 125 mm kanon, en omfattende oppgradering av den eldre sovjetiske T-72M1. Den kom i tjeneste med Polens forsvar i 1995.
Endringer fra T-72 inkluderer toakset stabilisering av kanonen, reaktivt panser, kraftigere motor og hydrostatisk drift med syv gir framover og ett i revers.
== Varianter ==
T-72M1Z
T-72 oppgradert til PT-91-standard (PT-91 er nyproduserte vogner).
PT-91Z
Eksportvariant vist på messer.
PT-91M
Eksportvariant for Malaysia med SAGEM Savan-20 ildledningssystem, 1 000 hk motor, annet sambandsutstyr.
== Andre kjøretøyer på PT-91-chassis ==
PZA Loara
Selvdrevet luftvern.
PMC-90
Pansret brolegger.
WZT-3
Bergepanser
MID
Ingeniørkjøretøy.
== Eksterne lenker ==
(en) PT-91 Twardy tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) PT-91 Twardy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Produsentens hjemmeside (engelsk, polsk)
GlobalSecurity.org om PT-91 (engelsk)
PT-91 hos army-guide.com (engelsk)
Polish Armour Thread hos militaryphotos.net (engelsk) | == Fødsler == | 6,577 | 6,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-90 | 2023-02-04 | T-90 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Stridsvogner'] | T-90 er en russisk stridsvogn med 125 mm kanon. Den er en videreutvikling av T-72, og er i tjeneste med den russiske og indiske hæren.
| T-90 er en russisk stridsvogn med 125 mm kanon. Den er en videreutvikling av T-72, og er i tjeneste med den russiske og indiske hæren.
== Historie og utvikling ==
T-90 med en 840 hk motor kom i produksjon i 1993, basert på en prototyp kalt T-72BU. Vogna ble utviklet ved utviklingsbyrået Kartsev-Venediktov ved fabrikken Uralvagonzavod i Nizjnij Tagil. Før midten av 1996 hadde 107 vogner kommet i tjeneste med russiske styrker i Fjerne østen militærdistrikt.
I 1999 kom en ny modell av T-90, kalt Objekt 187 i utviklingsfasen. Denne hadde sveiset tårn i motsetning til originalens støpte. Modellen fikk navnet Vladimir etter sjefsutvikleren Vladimir Potkin, som gikk bort i 1999.
I 2007 er det 241 T-90-stridsvogner i tjeneste med den russiske hærens 5. stridsvogndivisjon, stasjonert i Sibirske militærdistrikt, og syv vogner i den russiske marinen. 15. mai 2006 erklærte viseforsvarsministeren at 30 nye T-90 skulle kjøpes inn, sammen med diverse annet utstyr for den russiske hæren.T-90S er i tjeneste med den indiske hæren, og en indiskprodusert variant kalt T-90S Bhishma er under produksjon. De første indiske vognene var 310 vogner de kjøpte fra Russland i 2001, hvorav 120 var komplette, 90 delvis montert og 100 i deler. Under valget av T-90 ble det lagt vekt på at India allerede var bruker av T-72, og dette gjorde opplæring og vedlikehold enklere. India valgte T-90 etter at produksjonen av indiske Arjun-stridsvogner hadde blitt forsinket.
== Varianter ==
T-90
Den opprinnelige modellen.
T-90S
Senere modell med sveiset tårn. Kalt T-90 Vladimir eller T-90C.
T-90S Bhishma
T-90S i indisk tjeneste.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) T-90 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) T-90 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Kategori:90 | 6,578 | 6,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/89 | 2023-02-04 | 89 | ['Kategori:89', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,579 | 6,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/14/88 | 2023-02-04 | 14/88 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalsosialisme'] | 14/88 er et uttrykk som blir brukt av nynazister. Tallet 14 refererer til «14 Words» («We must secure the existence of our people and a future for white children»), som er et slagord skrevet av nynazisten David Lane, og 88 er bokstav nr. 8 (H) i alfabetet to ganger, som er en forkorting for Heil Hitler.Andre tilsvarende forkortinger er 18 (AH) for Adolf Hitler og 28 (BH) for Blood & Honour.
| 14/88 er et uttrykk som blir brukt av nynazister. Tallet 14 refererer til «14 Words» («We must secure the existence of our people and a future for white children»), som er et slagord skrevet av nynazisten David Lane, og 88 er bokstav nr. 8 (H) i alfabetet to ganger, som er en forkorting for Heil Hitler.Andre tilsvarende forkortinger er 18 (AH) for Adolf Hitler og 28 (BH) for Blood & Honour.
== Referanser == | == Begivenheter == | 6,580 | 6,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Junkers_Ju_87 | 2023-02-04 | Junkers Ju 87 | ['Kategori:Angrepsfly', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Bombefly', 'Kategori:Enmotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Fly fra andre verdenskrig', 'Kategori:Junkers-luftfartøy'] | Junkers Ju 87 var et tysk stupbombefly fra tiden før og under andre verdenskrig. Det er ofte kjent under sitt kallenavn Stuka, som er forkortelse for «Sturtzkampflugzeug». Flyet ble produsert av Junkers Flugzeug und Motorenwerke AG.
| Junkers Ju 87 var et tysk stupbombefly fra tiden før og under andre verdenskrig. Det er ofte kjent under sitt kallenavn Stuka, som er forkortelse for «Sturtzkampflugzeug». Flyet ble produsert av Junkers Flugzeug und Motorenwerke AG.
== Bakgrunn ==
Idéen til Ju 87 kom i 1931 etter at Ernst Udet ved Riksluftfartsministeriet hadde vært i USA og prøvefløyet et Curtiss F6 stupbombefly. I 1933 kjøpte han inn to eksemplarer med økonomisk støtte fra den tyske regjeringen. Han begynte samtidig, med hjelp av Wolfram von Richthofen, å utvikle en egen versjon av stupbomberen. Dette prosjektet ble støttet av Hermann Göring og Riksluftfartsministeriet.
Prototypen av det nye flyet tok til vingene 17. september 1935. Denne var utstyrt med en Rolls-Royce Kestrel. 24. januar 1936 havarerte imidlertid testflyet, og testpiloten Willi Neuenhofen omkom. En måned senere sto et nytt eksemplar klart, med visse modifikasjoner. Rolls-Royce-motoren var nå byttet ut med en Junkers Jumo 210-motor. Enda to nye eksemplar ble konstruert, og høsten 1936 bestemte Udet at Ju 87 skulle bli Luftwaffes nye stupbomber.
Våren 1937 begynte samlebåndsproduksjonen av flyet. Samme høst ble tre Ju 87A-1 sendt til Spania, slik at Legion Condor kunne teste ut flyet i den spanske borgerkrigen. I 1938 kom utgaven Ju 87B. Her ble pansringen forbedret, og en variant Ju 87B-2/U4 ble laget for å kunne lande på snø. Man begynte også å utvikle en versjon som kunne brukes på det planlagte hangarskipet «Graf Zeppelin» (1938).
I 1939 deltok Ju 87 i felttoget i Polen med stor suksess, da det var en viktig del av Tysklands nye Blitzkrieg-doktrine.
I 1940 deltok Ju 87 i slaget om Storbritannia. Ju 87 fungerte dårlig i denne rollen, og ble et lett mål for raskere britiske jagerfly. Dette førte til at flyet ble totalt omkonstruert. Skroget fikk en ny utformning, og ny pansring. Det ble også brukt en kraftigere motor – Junkers Jumo 211J.
Utover i krigen ble Ju 87 mindre og mindre brukt, da flyets svakheter ble åpenbare. Man begynte etterhvert å bruke flyet i en ny rolle, mange fly fikk installert to 37 mm luftvernkanoner for å brukes i en panservernrolle på Østfronten.
Ju 87 ble eksportert til flere av Tysklands allierte. Flyvåpnene til Bulgaria, Italia, Kroatia, Romania, Slovakia og Ungarn brukte alle Ju 87.
Konstruksjonen av Ju 87 opphørte i 1944. Totalt ble det produsert 6 513 enheter, i 28 forskjellige varianter. Etter krigen anskaffet Tsjekkoslovakia enkelte Ju 87 og satte dem i tjeneste under betegnelsen B37.
Den høyest dekorerte tyske flygeren Hans-Ulrich Rudel fløy mer enn 2000 tokt med Ju87 i forskjellige versjoner.
== Ju 87 A ==
=== Ju 87 A-0 ===
Elleve preproduksjonsmaskiner (Werkenummer 087 0001 – 087 0011) levert fra mars 1937.
=== Ju 87 A-1 ===
Første produksjonsserie. Utstyrt med en Junkers Jumo 210 D motor, en justerbar Junkers H-Pa-10° propell (to posisjoner) med en diameter på 3,30 m. Oljetanken ble gjort selvtettende. Ellers skilte flyet seg lite fra preproduksjonsserien. Bestykningen besto av en MG 17 montert i høyre vinge med et Zeiss-Jena Revi C 12C sikte montert i cockpiten, en MG 15 montert på en bevegelig lavett i bakenden av cockpiten og oppheng for en bombe på enten 250 kg eller 500 kg festet på en Siemens ETC 500/A slippmekanisme montert på undersiden av flyet.
De fleste Ju 87 A-1 ble oppgradert med samme Jumo 210 Da motor som Ju 87 A-2 etterhvert som denne motoren kom i serieproduksjon.
==== Spesifikasjoner for Ju 87 A-1 ====
Topphastighet i 4 000 m høyde: 290 km/t
Rekkevidde: 600 km
Tid til 4 000m/5 000m/6 000m høyde : 16 min/21 min/31 min
Maks. høyde: 7 000m
=== Ju 87 A-2 ===
Oppgradering av Ju 87 A-1 med kraftigere motor, en Jumo 210 Da, og installasjon av intercom som forbedret kommunikasjonen mellom pilot og radiooperatør/skytter. Noen Ju 87 A-2 fikk også montert fire ETC 50 bombeoppheng under vingene for bruk til 50 kg treningsbomber.
== Ju 87 B ==
Ju 87 B-0
Ju 87 B-1
Ju 87 B-2
== Ju 87 C ==
Ju 87 C-0
Ju 87 C-1
== Ju 87 R ==
Ju 87 R-1
Ju 87 R-2
Ju 87 R-3
Ju 87 R-4
== Ju 87 D ==
Ju 87 D-1
Ju 87 D-2
Ju 87 D-3
Ju 87 D-4
Ju 87 D-5
Ju 87 D-6
Ju 87 D-7
Ju 87 D-8
== Ju 87 G ==
Ju 87 G-1
Ju 87 G-2
== Andre varianter ==
Ju 87 E
Planlagt maritim versjon beregnet for bruk fra hangarskip som aldri ble produsert.
Ju 87 H
Serie med skolefly ombygd fra eksisterende versjoner og utstyrt med to sett med kontroller og instrumentpanel, utstyr for blindflygning og bestykningen i bakre del av cockpiten fjernet. Ju 87 H-1 var ombygde Ju 87 D-1, Ju 87 H-3 var ombygde Ju 87 D-3, Ju 87 H-5 var ombygde Ju 87 D-5, Ju 87 H-7 var ombygde Ju 87 D-1 med vingene fra D-5 og Ju 87 H-8 var ombygde Ju 87 D-3 med vingene fra D-5. Pansring ble fjernet, men en bestykning på to MG 151/20 maskinkanoner kunne monteres i vingene på H-5, H-7 og H-8.
Ju 87 F
Planlagt serie utstyrt med den kraftige Junkers Jumo 213 A motoren på 1775hk. Produksjonen ble aldri satt i gang siden disse motorene ble redelegert til produksjonen av Focke-Wulf Fw 190 D.
Ju 87 K-1
Betegnelse på en Ju 87 A-1 sendt til Japan for evaluering.
== Spesifikasjoner (Ju 87G) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Warbirds Resource Group om Ju 87 (engelsk)
lexikon-der-wehrmacht.de om Ju 87 (tysk) | == Fødsler == | 6,581 | 6,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/86 | 2023-02-04 | 86 | ['Kategori:86', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,582 | 6,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/85 | 2023-02-04 | 85 | ['Kategori:85', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,583 | 6,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-84 | 2023-02-04 | T-84 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stridsvogner'] | T-84 er en stridsvogn som blir produsert i Ukraina. T-84 er en nyere variant av den sovjetiske T-80UD, som igjen var en videreutvikling av T-64.
| T-84 er en stridsvogn som blir produsert i Ukraina. T-84 er en nyere variant av den sovjetiske T-80UD, som igjen var en videreutvikling av T-64.
== Historie og utvikling ==
T-84 ble tatt fram på bakgrunn av T-64- og T-80-serien, utviklet av KMDB i Kharkiv. Et av målene med utviklingsprosjektet var å gjøre Ukrainas våpenindustri uavhengig av den russiske, etter at Ukraina hadde hatt vanskeligheter med å levere tårn til T-80UD til Pakistan. En av tiltakene er at T-84 har et ukrainskutviklet sveiset tårn for å erstatte det russiske støpte tårnet T-80 hadde.
Ukraina har aktivt markedsført T-84 med flere prototyper demonstrert for utenlandssalg. Et eksempel er T-84-120 Yatagan, produsert for demonstrasjon for den tyrkiske hæren.
== Teknisk ==
Vognføreren sitter framme i skroget, med vognkommandøren til høyre og skytteren til venstre i tårnet.
Pansringen er av sveiset stål og forskjellige laminater. Vogna har også et system, kalt Varta, for optiske mottiltak mot fiendtlig målfinning. Det består av en laservarsler, infrarøde jammere og et system for å legge røyk eller tåke.
Kanonen er en 125 mm glattløpet kanon av type KBA3 med mulighet til å fyre AT-8 Songster panservernmissiler. Disse lades av automatladeren på samme måte som vanlige granater. Kanonen er fullstabilisert, og automatladeren er av karuselltype. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og en 12,7 mm mitraljøse er montert på tårntaket ved vognkommandørens luke.
Motoren er en dieselmotor av type 6TD-2 på 1 200 hestekrefter. Den er montert bak i skroget sammen med girkassen, som kan være manuell eller automatisk. Tanker på 700 liter er internt i skroget, med 440 ekstra liter over beltene. Dette gir en rekkevidde på 400 km på vei. To tønner med 200 ekstra liter diesel hver kan monteres bak på skroget.
== Varianter ==
T-84
Oppgradert T-80UD.
T-84U
Oppgradert T-84 med pansrede belteskjørt, Kontakt-5 eksplosivt reaktivt panser på tårnet, forbedringer i ildledningssystemet.
T-84 Oplot
Nytt tårn i vestlig stil, men fremdeles med 125 mm kanon. Ammunisjonen i tårnet er beskyttet bak blow-out-paneler og den er skilt fra mannskapsrommet. Ny type automatlader. Et lite antall er i tjeneste med den ukrainske hæren.
== Kilder ==
Globalsecurity.org om T-84 (lest 15. januar 2007 11:00)
== Eksterne lenker ==
(en) T-84 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder og beskrivelse hos army-guide.com (engelsk) | == Begivenheter == | 6,584 | 6,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/83 | 2023-02-04 | 83 | ['Kategori:83', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,585 | 6,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/78 | 2023-02-04 | 78 | ['Kategori:78', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Gnaeus Julius Agricola, guvernør i romersk Britannia, beseiret og utslettet den keltiske stammen ordovikene i dagens Wales.
Vologases II og Pacorus II blir konger i Partia
== Fødsler ==
Zhang Heng, kinesisk matematiker og astronom
== Dødsfall ==
Vologases I, konge i Partia | == Begivenheter == | 6,590 | 6,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/77 | 2023-02-04 | 77 | ['Kategori:77', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,591 | 6,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/76 | 2023-02-04 | 76 | ['Kategori:76'] | null |
== Fødsler ==
24. januar – Hadrian, romersk keiser (d. 138) | == Fødsler == | 6,592 | 6,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/75 | 2023-02-04 | 75 | ['Kategori:75'] | null |
== Dødsfall ==
Han Mingdi, keiser i Han-dynastiet (f. 28) | == Dødsfall == | 6,593 | 6,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/74 | 2023-02-04 | 74 | ['Kategori:74', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,594 | 6,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/73 | 2023-02-04 | 73 | ['Kategori:73', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,595 | 6,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-72 | 2023-02-04 | T-72 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Stridsvogner'] | T-72 er en familie med Sovjet/Russiske hovedstridsvogner (Main Battle Tank). Den første designvarianten gikk inn i produksjon i 1972, men ble ikke offentlig kjent før 1977. Stridsvognen var en utvikling av T-64 stridsvognen som var plaget av høye kostnader og umoden teknologi som fortsatt var under utvikling. Omtrent 25,000 T-72 stridsvogner har blitt produsert, og oppgraderinger har tillat et stort antall å forbli i militærtjeneste i flere tiår. T-72 varianter er en av verdens mest eksporterte kampkjøretøy og har vært i tjeneste i 40 land og kjempet i flere konflikter verden over. Utviklingen og produksjonen av T-72 stridsvogner fortsetter den dag idag.
| T-72 er en familie med Sovjet/Russiske hovedstridsvogner (Main Battle Tank). Den første designvarianten gikk inn i produksjon i 1972, men ble ikke offentlig kjent før 1977. Stridsvognen var en utvikling av T-64 stridsvognen som var plaget av høye kostnader og umoden teknologi som fortsatt var under utvikling. Omtrent 25,000 T-72 stridsvogner har blitt produsert, og oppgraderinger har tillat et stort antall å forbli i militærtjeneste i flere tiår. T-72 varianter er en av verdens mest eksporterte kampkjøretøy og har vært i tjeneste i 40 land og kjempet i flere konflikter verden over. Utviklingen og produksjonen av T-72 stridsvogner fortsetter den dag idag.
== Utvikling ==
=== Utvikling fra T-64 ===
T-72 stridsvognen ble skapt mellom to rivaliserende design byrå. Morozov KB ledet av Alexander Morozov i Kharkiv, og Uralvagon KB ledet av Leonid Kartsev i Nizjnij Tagil.
For å forbedre T-62 stridsvognen ble to design basert på kampvognen testet i 1964. Uralvagon KB sitt Objekt 167 (T-62B) og Morozov KB sitt Objekt 434 (T-64).
Ob. 434 (T-64) var en teknisk ambisiøs prototype. Under ledelsen til Morozov ble et nytt design med et så lite skrog som mulig skapt. For å gjøre dette mulig måtte mannskapet reduseres fra 4 til 3 ved å fjerne laderen og erstatte han med et automatisk ladesystem. Ob. 434 var et utradisjonelt design med tanken på de sovjetiske evolusjondesignene, der istedet for å forbedre tidligere design der kjøretøyet kanskje hadde de samme komponentene til tidligere design, skapte Morozov et nytt kampkjøretøy fra bunnen av.
Ob. 167 var basert på designet til Objekt 140, en prototype for å erstatte T-54 stridsvognen. Designet ble gjenbygd av Kartsev og Valeri Venediktov. Ob. 167 var mer avansert enn Kartsev sine tidligere design for T-62 stridsvognen, Ob.165 og Ob. 166 og var også Kartsev sitt favorittdesign. I oktober 1961, når Kartsev ble spurt om å gjøre Ob. 166 klar for produksjon, var han uenig og istedet tilbudde seg i å gjøre ferdig Ob. 167 designet. Dette ble avvist, Ob. 166 og Ob. 165 ble dermed klargjort og produsert som T-62 og T-62A.
I 1964 ble Ob.167 (T-62B) og Ob. 434 sammenlignet gjennom ulike tester, hvorav Ob 434 viste seg å være overlegen. Ob. 167 var støttet av Uralvagonzavod direktør I.V. Okunev og Nikita Khrusjtsjov som trodde stridsvognen var mer kostbar enn Ob. 434, men i desember 1962, bestemte ministerrådet i Sovjetunionen at Ob. 434 skulle produseres, dermed ville ikke designet til Kartsev bli akseptert. Kartsev fortsatte å forbedre Ob. 167 designet og inkluderte et automatisk ladesystem, men dette designet ble også avvist i mai 1964.
Ob. 434 var designet fra bunnen av, designet hadde et helt nytt fjæringssystem, og skulle egentlig ha den samme kanonen som T-62 stridsvognen på 115mm, men Morozov ville ha en helt ny kanon på 125mm som fortsatt var under utvikling. Morozov siktet etter å få designet så lite og kompakt som mulig og brukte ny teknologi for å få dette mulig, og etter hvert viste det seg å være problemer med designet. Men Morozov hadde stor støtte fra det sovjetiske militæret, hovedsakelig generaler og mennesker med stor influens i militæret og politikken i Moskva som tror at han er rett mann for å designe stridsvogner. Dermed gjør dette det umulig for rivaliserende design og ideer å bli diskutert. Ob. 434 ble akseptert inn i tjeneste i den sovjetiske hæren i mai 1968 med designasjonen; T-64A.
T-64 stridsvognen lite og kompakte design skapte et problem rundt valget av en passelig motor. Motoren til T-64 som var en 700 hk 5TDF motor var upålitelig og vanskelig å reparere og vedlikeholde. Den hadde også en garantert levetid på lik linje med motordesign fra andre verdenskrig.
=== Objekt 172 ===
I 1967 skapte Uralvagonzavod "seksjon 520" for å forberede masseproduksjon av T-64 stridsvogner for 1970. På grunn av den lange tiden 5TDF motorene krevde for montering, som tok omtrent dobbelt så lang tid som V-45 motorer, kunne ikke Malyzhev fabrikken i Kharkiv oppgi et tilstrekkelig antall motorer for alle sovjetiske stridsvognfabrikkene. Dermed ble det autorisert at to alternative motorer skulle designes for en krigsrelatert T-64 modell, en så kalt "mobiliseringsmodell".
GABTU (Hovedbyrået for biler og stridsvogner ved Forsvarsdepartementet i Den Russiske Føderasjonen) sendte en T-64A prototype til Uralvagonzavod sammen med et lag for å teste V-45 motoren. Kartsev skulle lede dette laget. Kartsev var ikke fornøyd med T-64 stridsvognen og istedet begynte et omfattende prosjekt for å redesigne stridsvognen. Prosjektet ble kalt "Ural" og produserte den første prototypen med et kanontårn fra T-62 stridsvognen, en D-81 125mm kanon, og en V-45 motor. Designet var så forskjellig fra T-64 designet at det ble redesignert som Objekt 172.
Kartsev sin beslutning om å redesigne T-64 stridsvognen gjorde at GABTU refset ham for hans ulydighet. Men etter at stridsvogndesignet viste seg å ha potensial som et mindre kostbart alternativ for T-64 stridsvognen, fikk Kartsev fortsette arbeidet sitt. Kartsev gikk av med pensjon i august 1969 og Venediktov tok over ledelsen av prosjektet. Flere endringer på T-64 designet fortsatte, slik som forbedringer på det automatiske ladesystemet noe som gjorde det mer pålitelig. Venediktov erstattet også fjærsystemet med fjærsystemet på Ob. 167 designet. Ob. 172 designet ble testet i Kubinka i 1968 og i Sentral-Asia i 1969. Etter intensiv sammenligningstesting med T-64A stridsvognen ble Ob. 172 redesignet for å håndtere noen småproblemer.
=== T-72 ===
Objekt 172 var en mobiliseringsmodell og produksjon var dermed ikke mulig under fredstid. Men i 1971, etter at flere offentlige tjenestemenn ble leide av problemene med T-64 stridsvognen, og gjennom en politisk prosess som er uklar den dag idag ble Ob. 172 satt i produksjon fra 1. januar 1972. Produksjonstester ble gjennomført i 1972 for den sovjetiske hæren. De siste stridsvognene bygd for testing ble testet i 1973 og akseptert inn i tjeneste i 1974 som T-72.
== Produksjonshistorikk ==
Den første produksjonsserien av T-72 Objekt 172M stridsvogner begynte i Nizjnij Tagil. Men på grunn av vanskeligheter med å reorganisere fabrikken fra å produsere T-64 stridsvogner til T-72 stridsvogner ble bare 30 stridsvogner levert i 1973. Problemer med produksjonen fortsatte i 1974 hvor av kvoten på 440 stridsvogner ble det bare offisielt produsert 220, når det egentlig bare ble produsert 150. Som et resultat av dette ble det investert kraftig i å få fabrikken modernisert, ettersom bare da kunne den begynne produksjonen av T-72M stridsvogner på en full skala. Nizjnij Tagil produserte stridsvognen samt andre varianter av den frem til 1992.
T-72 stridsvognen var den mest universale stridsvognen brukt av hærene i Warszawapakten fra 70-tallet frem til Sovjetunionens kollaps i 1991. T-72 stridsvognen ble også eksportert til andre land slik som Finland, India, Iran, Irak, Syria og Jugoslavia. Den ble også kopiert og produsert av andre land både med og uten lisens.
Produksjonslisenser ble gitt til Polen og Tsjekkoslovakia for å bli brukt av Warszawapakt landene. Desse stridsvognene hadde en tildens til å være av høyere kvalitet men dårligere pansring enn de sovjet-produsert stridsvognene. Istedet for flerlags pansring en såkalt "Dolly Parton" pansring, ble det heller kun brukt stål for pansring. De polske T-72G stridsvognene hadde også tynnere pansring sammenlignet med den sovjetiske standarden for pansring (410 mm for tårnet). Før 1990 var sovjet-produserte T-72 stridsvogner også nedgradert på samme måte som de polske T-72G stridsvognene. De aller fleste delene og verktøyene brukt for å reparere og vedlikeholde T-72 stridsvognene var ulike mellom warszawapakt landene, noe som skapte logistikk problemer.
=== Modeller ===
Hovedmodellene av T-72 stridsvognen ble produsert i Sovjetunionen og Russland.
==== T-72 "Ural" (Ob'yekt 172M) (1973) ====
Originalversjonen, hvorav hovedskytset er en 125mm D-81TM kanon. I motsetning til senere versjoner hadde T-72 "Ural" lyskasteren montert på venstresiden av kanonen. Den hadde TPD-2-49 teleskopsikte med innebygd mekanisk avstandsmåler.
==== T-72A (Ob'yekt 176) (1979) ====
Den mekaniske avstandsmåleren ble erstattet med en lasermåler. Kanontårnets pansring rundt fronten og toppen ble forsterket med såkalt "Dolly Parton" pansring. Fester for reaktiv rustning, røykkastere og gjørmeskjermer ble lagt til.
==== T-72M (Ob'yekt 172M-E2, Ob'yekt 172M-E3, Ob'yekt 172M-E4) ====
Eksportversjon som ligner sterkt på T-72A versjonen, men uten "Dolly Parton" pansring. Versjonen hadde et mye mer simpelt skyte kontroll system, og de ble vanligvis eksportert sammen med dårligere ammunisjon enn det den Sovjetiske hæren hadde. T-72M ble produsert i Polen og Tsjekkoslovakia.
==== T-72B ====
Flere oppgraderinger slik som en bedre kanon, kraftigere motor, bedre pansring, og muligheten for å kunne skyte 9M119 Svir panservern missiler.
==== T-72B3 model 2011 ====
Denne varianten ble satt i bruk i 2010 ved å oppgradere eldre T-72B stridsvogner som satt i reserve. De ble ombygd med mer moderne teknologi slik som et Sosna-U flerkanal skyttersikte, bedre radio, forbedret automatisk lade system og en ny 2A46M-5 kanon for å kunne bruke bedre ammunisjon.
==== T-72B3 model 2016/T-72B3M ====
Oppgradering for T-72B3, hvor den fikk Relikt eksplosiv reaktiv pansring på skrogsidene. Overall oppgraderinger til kanonen slik at den kunne skyte 9M119M panservern missiler. Den fikk også en bedre motor og et digitalt ryggekamera. Ofte henvist feil som "T-72B4".
=== Varianter ===
T-72 skroget har blitt brukt som en basis for andre tunge kampkjøretøy design slik som:
BMPT Terminator - Tungt støttekjøretøy deignet for å støtte stridsvogner i urbant terreng.
TOS-1 - Termobarisk rakettkaster, hvor kanontårnet er erstattet med 30 rakettrør.
BREM-1 - Støttekjøretøy designet for å utgjøre redninger av stridsvogner som har veltet eller som sitter fast med en 11-tonn kran. Den har også en plog samt verktøy for vedlikehold og reparasjønr
IMR-2 - Ingeniør kjøretøy
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) T-72 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) T-72 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
FAS.org om T-72 (engelsk)
Utdrag fra en amerikansk feltmanual på SovietArmy.com Arkivert 26. september 2015 hos Wayback Machine. (engelsk) | == Begivenheter == | 6,596 | 6,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/68 | 2023-02-04 | 68 | ['Kategori:68'] | null |
== Begivenheter ==
Med Neros selvmord døde den juliske slekt ut. I løpet av 68-69 hadde Rommerriket ytterligere 4 keisere, Vitellius, Galba, Otho og Vespasian.
8. juni – Galba blir utropt til romersk keiser.
== Dødsfall ==
9. juni – Nero, romersk keiser (f. 37) | == Begivenheter == | 6,600 | 6,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/67 | 2023-02-04 | 67 | ['Kategori:67'] | null |
== Dødsfall ==
Apostelen Peter, en av Jesu 12 disipler (f. ca. ved Jesu fødsel) (d. år 64 eller 67)
Gnaeus Domitius Corbulo, romersk general (f. 7) | == Dødsfall == | 6,601 | 6,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Route_66 | 2023-02-04 | Route 66 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske veier', 'Kategori:Transport i California', 'Kategori:Turisme i USA', 'Kategori:Veier i Arizona', 'Kategori:Veier i Illinois', 'Kategori:Veier i Kansas', 'Kategori:Veier i Missouri', 'Kategori:Veier i New Mexico', 'Kategori:Veier i Oklahoma', 'Kategori:Veier i Texas', 'Kategori:Veier i USA'] | Route 66, også kjent som U.S. Route 66, US 66, «The Mother Road» eller Will Rogers' Highway er eller rettere var, en hovedvei i USA. Veien var en del av U.S. Highway System. Den ble grunnlagt i 1926, og skilt ble satt opp i 1927. Veien begynte i Chicago, Illinois, gikk gjennom Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Arizona og California frem til Los Angeles, hvor den sluttet. Veien hadde opprinnelig en samlet lengde på 3.939 km.
| Route 66, også kjent som U.S. Route 66, US 66, «The Mother Road» eller Will Rogers' Highway er eller rettere var, en hovedvei i USA. Veien var en del av U.S. Highway System. Den ble grunnlagt i 1926, og skilt ble satt opp i 1927. Veien begynte i Chicago, Illinois, gikk gjennom Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Arizona og California frem til Los Angeles, hvor den sluttet. Veien hadde opprinnelig en samlet lengde på 3.939 km.
== Historie ==
I 1923 begynte man i USA å snakke om å etablere et nasjonalt hovedveissystem. Dette skulle ikke bygges fra grunnen av, men skulle settes sammen av allerede eksisterende veier, noen av disse skulle forbedres, og det skulle også bygges nye veier. I 1926 ble flere veier etablert, blant annet altså også US 66. I 1927 ble det satt opp skilt på veistrekningen fra Chicago til Los Angeles.
I 1928 ble det gjennomført et løp fra Los Angeles til New York City, og den første del av ruten, fra Los Angeles til Chicago, gikk på Route 66. På utvalgte steder langs Route 66 stod berømtheter, blant andre Will Rogers, klar til å hilse på løperne når de kom forbi.
Etter hvert vokste trafikken på veien, som de fleste steder var forholdsvis flat. Den ble derfor en yndet rute for lastebiler som fraktet gods mellom øst og vest. I 30-årene i den såkalte Dust Bowl (en lang tørkeperiode, som la mange landbrukseiendommer i Midtvesten øde), reiste mange bønder, ikke minst fra Oklahoma og Kansas, til California for å få jobb. De fleste av disse menneskene, som litt hånlig ble kalt for "oakies", reiste langs Route 66. Trafikken på veien medførte at mange små samfunn skjøt opp langs veien, og under depresjonen klarte noen av disse samfunn seg noe bedre enn andre småbyer i USA, da mange av beboerne levde av å handle med de reisende på veien. Bensinstasjoner, restauranter og moteller blomstret i disse små byer.
Store deler av den opprinnelige hovedveien var som alle andre tidlige hovedveier jord- eller grusdekket, men i 1938 ble Route 66 den første hovedvei som ble asfaltert i hele sin lengde. På tross av dette var mange strekninger på veien livsfarlige å kjøre, og økenavnet "Bloody 66" ble brukt om flere av disse strekningene. Særlig ga strekningen gjennom Black Mountains i Arizona anledning til problemer. Strekningen var fylt med skarpe hårnålssvinger og stigningene var de bratteste på hele ruten. Mange reisende var så redde for å kjøre denne strekningen at de leide lokale som veivisere.
Under 2. verdenskrig ble veien også flittig benyttet, da reiste enda flere mennesker mot vest for å arbeide for krigsindustrien i California. Veien, som allerede var populær, ble brukt av mange av de som tok turen mot vest, og også militæret benyttet Route 66 til transport av utstyr.
I 1950-årene ble veien primært brukt av de mange mennesker som etter hvert hadde fått mer fritid, og som reiste til Los Angeles på ferie. Painted Desert, Grand Canyon og det store meteorkrater, alle i Arizona var blant de attraksjoner som turistene stoppet ved langs eller i nærheten av veien. Turismen fikk også nye forretninger til å blomstre opp, blant annet isboder, nye moteller, butikker med indiansk kunsthåndverk og mye annet. Meramechulene nær St. Louis, Missouri, reklamerte langs vejen med at her kunne man se Jesse James sitt tilfluktssted, og i Springfield, Missouri oppstod verdens første "Drive Thru" restaurant: "Red's Giant Hamburgers". Route 66 ble simpelthen symbolet på et USA som ble bundet sammen av bilene.
I 1956 begynte nedturen for Route 66. Den daværende president, Dwight D. Eisenhower, skrev under et lovforslag som etablerte USA sitt nye motorveinett, "The Interstate Highway Act". Eisenhower var under 2. verdenskrig blitt imponert av Tysklands motorveier, og ønsket å etablere et tilsvarende veinett i USA. Etter hvert som nettet av Interstate Highways ble utbygget, forsvant betydningen av det gamle hovedveinettet, og det gikk også ut over Route 66. I dag forbinder Interstate Highway 80 (eller bare I-80) Chicago med San Francisco, fra Los Angeles til Chicago kommer man fortest ved å ta I-15 til Salt Lake City i Utah, hvor den møter I-80. Man kan også reise gjennom Colorado og Kansas til Missouri. Fra det sydlige California gjennom Arizona, New Mexico, Texas og Oklahoma går I-40, og gjennom Missouri og Illinois går I-44 og I-55. Turen fra Los Angeles til Chicago kan i dag gjøres på omkring 30 timer, mens det tok flere dager langs Route 66. Mange av de strekninger som i dag er Interstate Highways, var opprinnelig deler av Route 66 som ble bygget ut til motorveier.
På slutten av 1960-årene ble I-40 ferdig, og dermed flyttet nesten all trafikken vekk fra Route 66. Etter hvert som de forskjellige Interstatestrekninger ble ferdige, ble hovedveiskiltene fjernet fra de tilsvarende strekninger av Route 66. Det siste sted hvor veien ble nedlagt, var i Williams, Arizona i 1984. I 1985 ble Route 66 endelig tatt ut av hovedveisystemet, selv om den ikke ble erstattet av noen enkelt Interstate. Noen deler av Route 66 ble i stedet overtatt av delstatene som statsveier, noen deler ble lokale eller private veier, mens andre deler ble oppgitt helt og fikk lov til å forfalle.
=== Endringer av ruten ===
Allerede i 1930-årene ble Route 66 endret flere ganger, og senere har det skjedd ytterligere endringer. Blant annet er veien blitt ledet utenom flere større byer, for eksempel St. Louis, Missouri og Oklahoma City, Oklahoma. Veien ble også forlenget slik at den sluttet i Santa Monica i stedet for Los Angeles, men den har aldri gått helt ut til Stillehavet, som mange ellers påstod. Den stanset noen kilometer før havet, noenlunde der hvor Olympic Boulevard i Santa Monica i dag krysser I-10.
== Veiens gjenoppstandelse ==
I dag er det ikke lenger mulig å kjøre Route 66 i hele sin utstrekning, som den opprinnelig hadde, men mer enn 80 % av veien eksisterer fortsatt, eller er blitt gjenoppbygget. Noen av de opprinnelige strekninger er vel bevart, mens andre ikke har blitt vedlikeholdt. I noen stater heter veien fortsatt nummer 66, men nå som statsvei, det gjelder blant annet en strekning i California. I 1990 oppstod forskjellige Route 66-foreninger i Arizona og Missouri, og senere kom foreninger i andre stater til. I 1990 erklærte staten Missouri Route 66 som "State Historic Route" og deler av veien i Arizona, New Mexico og Illinois er i dag erklært som "National Scenic Byway – Historic route 66" og nye skilt er satt opp langs disse veistrekningene. Strekningen mellem Kingman og Seligman i Arizona betraktes som den del av Route 66, hvor det meste av den originale veien og dens stemning er beholdt.
== Route 66 og den amerikanske popkultur ==
Route 66 har gitt navn til et firma, og oljeselskapet Phillips 66 fikk sitt navn på grunn av tilknytningen til veien. På en testkjøring, der et nytt bensinprodukt skulle prøves, kjørte man Route 66, og da man oppnådde den dengang forrykende topphastighet på 66 miles (106 km) i timen, kom dette tall til å inngå i selskapets navn. Veien er også udødeliggjort i litteratur, film, tv og musikk. I John Steinbecks romanVredens Druer som handler om bønder som reiste fra Oklahoma til California under Dust Bowl-tørken, bruker han et helt kapittel på å beskrive turen mot vest, herunder turen via Route 66, som han kalte "Mother Road", ett av de klengenavn som veien fortsatt har. Det faktum at Steinbeck vant en Pulitzerpris for romanen, var med på å øke veiens popularitet.
I 1946 skrev jazzkomponisten Bobby Troup sangen (Get Your Kicks On) Route 66, etter selv å ha kjørt på veien til California. Han gav sangen til Nat King Cole, som fikk sin karrieres største hit med den. Siden da har også hans datter Natalie Cole, og navn som Chuck Berry, Manhattan Transfer, Oscar Peterson, Depeche Mode, Van Morrison (med Them) og Rolling Stones laget sine versjoner av låten.
Også et TV-show, som simpelthen het Route 66, har sitt navn etter veien, og flere andre TV show er tatt opp på lokaliteter langs eller i nærheten av Route 66, samtidig som mange filmer benytter eller viser til veien, og U2 nevner den i sangen Heartland.
== Eksterne lenker ==
(en) U.S. Route 66 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Route 66 hos Wikivoyage
Historic Route 66 Bilder, kjøreveiledning m.m.
Offisielt nettsted for Historic Route 66 (National Scenic Byway) i Illinois
Route 66: In the beginning Historie
Highways-USA.com Guide til Route 66 på dansk, delstat for delstat | == Dødsfall == | 6,602 | 6,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Commodore_64 | 2023-02-04 | Commodore 64 | ['Kategori:1982 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Commodore International', 'Kategori:Historiske datamaskiner', 'Kategori:IT-relaterte introduksjoner i 1982'] | Commodore 64 (C64, CBM 64) er en 8-biters datamaskin fra det amerikanske firmaet Commodore. Den ble lansert i 1982, og var en av de første personlige datamaskiner som var billig nok til at de ble allemannseie. Da Commodore Computers Norge halverte prisen på C64 høsten 1983 tok salget av for alvor i Norge. Commodore står også i en nostalgisk særstilling for hobby-programmerere og spillentusiaster verden over, og var for mange inngangsporten til «dataverdenen».
| Commodore 64 (C64, CBM 64) er en 8-biters datamaskin fra det amerikanske firmaet Commodore. Den ble lansert i 1982, og var en av de første personlige datamaskiner som var billig nok til at de ble allemannseie. Da Commodore Computers Norge halverte prisen på C64 høsten 1983 tok salget av for alvor i Norge. Commodore står også i en nostalgisk særstilling for hobby-programmerere og spillentusiaster verden over, og var for mange inngangsporten til «dataverdenen».
== Fakta om maskinen ==
Introdusert: januar 1982
Lansert: september 1982
Antall: Mer enn 17 millioner
Pris: cirka 6000 NOK 1982, 3300 NOK i november 1984, 3000 NOK i 1987
prosessor: MOS 6510, 1MHz
Lyd: SID 6581/8580, 3 kanaler
RAM: 64K (65 536 bytes).
Grafikk: 25 X 40 (tekst), 320 X 200, 16 farger (grafikk)
Tilkoplinger: TV, RGB og komposittvideo, 2 styrepinner, port for programvare, seriell utstyrsport
Tilleggsutstyr: kassettspiller, skriver, modem, diskettstasjon, monitor
Operativsystem: Commodore BASIC V2 (Man kunne også kjøpe GEOS, et grafisk brukergrensesnitt)
== Historie ==
MOS Technology, Inc. var et selskap som var kjøpt opp av Commodore Business Machines for å lage elektroniske datakomponenter. I 1981 hadde MOS Technology startet et prosjekt for å lage lyd- og grafikkbrikker for en nestegenerasjons spillkonsoll, etter at Atari på slutten av 1970-årene hadde hatt stor suksess med spillkonsollet Atari 2600. Jack Tramiel, daværende sjef for Commodore, var overbevist om at man heller burde burde satse på en ny maskin som kunne erstatte forgjengeren Commodore VIC-20. Tramiel ville ha en maskin med 64 kilobyte RAM, det dobbelte av hva som var vanlig på den tiden. Det ville bli dyrt med så mye minne, men Tramiel forstod at prisen på minne ville falle før maskinen kom i salg.
Prototypen av Commodore 64-maskinen ble lansert på messen "The Consumer Electronics Show" i januar 1982. Prisen var satt til 595 amerikanske dollar, og i august samme år kom maskinen i salg. Da denne hjemmedatamaskinen kom til Norge kostet den omtrent 6000 kroner i butikken. I begynnelsen av 1983 ble prisen senket til omtrent 4000 kroner, og i november 1984 kunne den kjøpes for 3300 kroner, inkludert trafo og norsk brukerveiledning. Prisen ble justert ned i alt fire ganger i løpet av tiden Commodore 64 var til salgs i norske butikker. Det skyldtes nok ikke dårlig prisfastsetting fra Commodore, men heller det faktum at maskinen overlevde et helt tiår i salg. Salget fortsatte frem til produksjonen stanset i 1992, like før Commodore Business Machines gikk konkurs.
== SX-64 Portabel ==
Commodore 64 kom også i en bærbar variant. Det var en kompakt boks med innebygget sekstommers fargeskjerm og en enkel diskettstasjon med kapasitet på 170 kilobyte. Modellen ble i november 1984 solgt i butikkene for 9996 kroner.
== Norsk programvare ==
ONLINE-64 var et kommunikasjonsprogram utgitt av Norbit Elektronikk i Steinkjer. På 80-tallet var dette programmet regnet som suverent i forhold til andre slike programmer fordi det hadde en lagringskapasitet på 32K hvor nedlastet data fra f.eks. Compuserve i USA kunne bli lest etter at man hadde koblet seg av telefonlinjen og dermed kunne spare penger i telefonutgifter. Et eksemplar av ONLINE-64 finnes selv idag, men da på kassett.
== Hobbyprogrammering ==
Hjemmedatamaskiner som Commodore 64 skilte seg ut fra spillkonsoller ved tastaturet som disse maskinene var utstyrt med. Dermed kunne en benytte disse maskinene også til andre ting enn bare spilling. Commodore 64 var utstyrt med programmeringspråket Commodore BASIC V2, som startet opp når maskinen ble slått på eller restartet. Med BASIC kunne en lage egne programmer som en kunne lagre på kassett/diskett til senere. Ulempen med programmer skrevet i BASIC var at det jobbet ganske tregt sammenlignet med programmer skrevet i ren maskinkode. BASIC kunne heller ikke bruke grafikk og lydegenskapene til Commodore 64 effektivt, selv med bruk av PEEK og POKE kommandoer, dermed foretrakk de fleste etter hvert å lære seg å programmere i Assembler.
Det fantes mange utviklingsprogrammer for C64, både fra Commodore selv og fra tredjepartsfirmaer. Det fantes kompilatorer for språk som BASIC, C, Pascal, og som nevnt assembler.
For brukere som ikke hadde noen kunnskaper om programmering kunne en likevel benytte såkalte "Construction Kit" for å lage spill. Det mest populære var Shoot'Em-Up Construction Kit, eller bare SEUCK. Andre programmer som ga lignende muligheter var f.eks. Gary Kitchen's Gamemaker og Arcade Game Construction Kit.
=== Piratkopiering av spill ===
Siden Commodore 64 maskinen benyttet seg av kassetter (senere ble også 5,25" disketter mye brukt), var det enkelt for hobbyprogrammerere å piratkopiere spill og spre dem til venner og kjente, via vanlige opptakskassetter. Den som laget kopiene la ofte inn signaturen sin som en kort programsnutt, en såkalt intro, før selve spillet begynte. Etter hvert ble det dannet organiserte grupper, der noen av medlemmene i gruppen konsentrerte seg om piratkopiering av spill (såkalt cracking), mens andre fungerte som kontakter som spredte spillene videre (såkalt swapping). Det gikk etter hvert sport i å bryte diverse kopieringsperrer som spillprodusentene etter hvert la inn for å hindre uautorisert bruk. Å være den første som brøt en ny type kopieringsperre ga respekt innen crackingmiljøet. Denne konkurransen førte selvsagt også til sterk rivalisering mellom noen av gruppene. I introen før spillet skrev crackeren som regel om hvem gruppen synes om og hvem de ikke hadde noe til overs for.
Norske grupper som gjorde seg bemerket innen crackingmiljøet var Telephone Crackers Norway (TCN), Thunderbolt Cracking Crew 1777 (TCC), Razor 1911, 1103, Shadows, Jazzcat, Stars, Norcopy, Newlook og Abnormal. Noen medlemmer i gruppen Abnormal dannet i 1989 gruppen Illusion sammen med medlemmer fra Future. Illusion ble lagt ned i 1990 da mange av medlemmene startet gruppen ENIGMA sammen med noen tyskere. Illusion gjennopsto i 1992, men ble lagt ned for godt i 1993.
Bruk av forskjellige typer "turbotaper", som komprimerte programmet på kassettbåndet og økte hastigheten på innlastingen , gjorde det mulig å legge flere spill på samme kassettbånd, og gjorde både kopiering og spredning enklere. Egne utvidelseskort som Final Cartridge III gjorde det mulig å "fryse" et program og lagre det som lå i minnet, noe som førte til utbredt kopiering av spill der alt ble lastet inn i en runde.
=== Tidlige tilfeller av hacking ===
Tidlig på 1980-tallet ble Norsk Datas system for Televerket i Steinkjer hacket av Commodore 64-entusiaster. De tok kontroll over hele datanettverket, og ordnet det slik at direktøren i Televerket fikk 1 krone i lønn, mens vaskehjelpen fikk lønnen til direktøren. Passord ble byttet, og Televerket på Steinkjer hadde plutselig ingen tilgang til sine egne servere.
Dagen etter skrev «Steinkjer Avisa» at det hadde oppstått en feil på datasystemet til Televerket. Tre dataentusiaster ringte da opp sjefen hos Televerket og fortalte at det ikke var noen datafeil, men at anlegget deres var hacket ved hjelp av en Commodore 64 og en VIC-20. Dagen etter ble systemet endret og sikret mot hacking ved bruk av metoden som hadde blitt brukt.
=== Demoprogrammering ===
Ut fra det ulovlige crackingmiljøet oppstod det et annet miljø som drev med mer lovlige saker. I 1984 begynte enkelte crackere å lage større programmer enn introene. Disse var ikke koblet sammen med spill slik som introer var, men meningen var i stedet å demonstrere for omverdenen hvilke kunnskaper en hadde som programmerer. Ettersom slik demoprogrammering ble mer og mer populært ble dette et eget undergrunnsmiljø, med mange bånd til crackingmiljøet, selv om det etter hvert ble dannet grupper som bare laget slike demoer.
Eksempler på norske grupper som kun konsentrerte seg om å lage demoer er Shape, også kjent som Shape Design (SHD), Panoramic Designs, ZCF, Abnormal, Hoaxers, Creators, Megastyle, The Shadows, Rawhead og The Troopers. Flere av disse er fremdeles aktive i dette miljøet i dag.
== Commodore 64 i moderne tid ==
Selv om denne datamaskinen er mer enn 35 år gammel, er miljøet rundt Commodore 64 fremdeles aktivt, om enn mindre enn tidligere. På diverse nettforum rundt i verden dyrkes miljøet videre av både hobbyprogrammerere og vanlige brukere.
Det blir faktisk fremdeles gitt ut ny programvare for Commodore 64. Stort sett er det private aktører som gir ut spill som public domain. Det blir også laget noen få kommersielle spill, blant annet fra det tyske firmaet Protovision som også har laget ny maskinvare til Commodore 64, som for eksempel Super CPU, en 20 MHz-prosessor som erstatter den originale prosessoren på 0,9 MHz
Da Commodore begynte å produsere datamaskinen regnet de selvsagt ikke med at disse maskinene fremdeles skulle være i bruk 35 år senere. Mange av maskinene er likevel nettopp det. Commodore 64 har blitt et samlerobjekt for nostalgikere som vil gjenoppleve fortiden. Man kan også benytte en emulator på en vanlig PC til å kjøre programvare og spill laget for Commodore 64.
I 2007 lanserte et nederlandsk selskap en forretningsidé om å produsere nye spillmaskiner med det opprinnelige designet til Commodore 64. Mange investorer satset med stor tro på at konseptet skulle bli en suksess, men selskapet floppet og året etter ble det slått konkurs. Selskapet hadde da opparbeidet seg en gjeld på 36 millioner euro som ikke kunne betjenes.
== Se også ==
Commodore 65
== Kilder ==
The C-64 Scene Database
=== Referanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Commodore 64 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Commodore 64 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
=== Emulatorer ===
VICE – Emulerer C64 og de fleste andre mikromaskinene fra Commodore, på en rekke plattformer (UNIX, BeOS, Windows, mm.)
Power 64 – C64 emulator for Mac OS X og OS 9 .
CCS64 – C64-emulator for Windows og Linux.
Hoxs64 – C64-emulator for Windows.
=== Arkiv ===
C64.COM – Side med intervju med kjente personer og spillutviklere, spill, demos med mer
www.c64.ch – Stort arkiv over C64 demoer
GameBase 64 – C64 programmvare arkiv
Lemon 64 – Populær side med mye generell informasjon, spillanmeldelser og et godt besøkt forum
C64.sk – C64 relaterte nyheter om demo miljøet.
Project 64 – Brukermanuler
=== Musikk ===
HVSC – High Voltage SID Collection – Stort arkiv over musikk som kan benyttes med SIDPLAY.
Press Play on Tape – Dansk 'C64 revival' band
Mr. Pacman – Amerikansk band som benytter SX-64 som synthesizer.
SLAY Radio – Internettradio med DJ-er som kun spiller musikk fra C64 spill og demoer.
remix.kwed.org – Remixa versjonar av C64 musikk.
Sidstation by Elektron – Sidstation er en svenskprodusert synthesizer som benytter C64 Sid-brikken.
Tree Wave – Amerikansk band som lager original musikk med Commodore 64 maskiner samt annet 8-bits utstyr, ofte for live opptredener.
C64Music!
HardSID – The SID 6581/8580 synthesizer – HardSID er en ungarskprodusert synthesizer som benytter C64 Sid-brikken. Den kan holde opp til fire Sid-brikker, og den koster bare om lag 2 000 NOK. Den kan kobles til C64 emulatorer eller MIDI slik at lyden ikke emuleres, men spilles fra ekte Sid-brikke.
=== Diverse ===
PROTOVISION – Creating the Future – Tyske entuisiaster som produserer spill og hardware for Commodore 64
$C000 og en nerdegenerasjon - En artikkel om hvordan Commodore 64 fikk forfatteren til å ta en utdannelse innen IT | == Dødsfall == | 6,604 | 6,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/63 | 2023-02-04 | 63 | ['Kategori:63', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,605 | 6,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-62 | 2023-02-04 | T-62 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner'] | T-62 er en sovjetisk stridsvogn. Den er en videreutvikling av T-55. T-62 ble produsert mellom 1961 og 1975 og erstattet T-55 som hovedstridsvogn i den sovjetiske hæren. Sammen med T-55 utgjør den 85% av Russlands stridsvognsarsenal. De er nå kun i bruk hos reserveenheter og har blitt erstattet av T-64 og av et mindre antall T-80 og T-90.
T-62 hadde verdens første glattborede stridsvognskanon. Dette gav den et solid fortrinn mot de vestlige 90- og 105 mm kanonene.
| T-62 er en sovjetisk stridsvogn. Den er en videreutvikling av T-55. T-62 ble produsert mellom 1961 og 1975 og erstattet T-55 som hovedstridsvogn i den sovjetiske hæren. Sammen med T-55 utgjør den 85% av Russlands stridsvognsarsenal. De er nå kun i bruk hos reserveenheter og har blitt erstattet av T-64 og av et mindre antall T-80 og T-90.
T-62 hadde verdens første glattborede stridsvognskanon. Dette gav den et solid fortrinn mot de vestlige 90- og 105 mm kanonene.
== Historie og utvikling ==
T-62 ble tatt fram i Sovjetunionen som etterfølger til T-55. Et lite antall ble også bygget i Tsjekkoslovakia. I løpet av karrieren ble mange T-62 oppgradert med laser avstandsmåler og ekstra pansring.
== Teknisk ==
Vognføreren sitter foran på venstre side av skroget. Vognkommandøren og skytteren sitter på venstre side av tårnet, med laderen på høyre side.
T-62 har en 115 mm glattboret kanon. En 7,62 mm mitraljøse sitter koaksialt med kanonløpet, og på tårnet står en 12,7 mm mitraljøse, operert av laderen.
Motoren er en V-55-5 V-12 vannkjølt diesel som gir 580 hk ved 2 000 omdreininger. Diesel kan sprøytes inn i eksosen for å la vogna legge røykteppe.
== Varianter ==
T-62M
Noe annerledes tårn med luke for laderen med en 12,7 mm mitraljøse. Mange T-62 ble oppgradert til denne standarden.
T-62K
Kommandovogn med ekstra radioer.
T-62M1 og T-62MV
Disse er erklært i forbindelse med CFE-avtalen. T-62M1 er kanskje T-62M med ekstra pansring foran tårnkransen. T-62MV er kanskje T-62M med reaktivt panser.
T-62 med flammekaster
Flammekaster montert parallelt med kanonen.
== Kilder ==
Christopher F. Foss, Jane's AFV Recognition Handbook (1992) Coulsdon, Surrey, U.K. : Jane's Information group, ISBN 0-7106-1043-2
== Eksterne lenker ==
(en) T-62 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) T-62 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons FAS.org om T-62 (engelsk) | == Dødsfall == | 6,606 | 6,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/61 | 2023-02-04 | 61 | ['Kategori:61'] | null |
== Begivenheter ==
London ble plyndret og brent av ikenerne under dronning Boudicca. | == Begivenheter == | 6,607 | 6,607 |
https://no.wikipedia.org/wiki/58 | 2023-02-04 | 58 | ['Kategori:58', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,610 | 6,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/57 | 2023-02-04 | 57 | ['Kategori:57'] | null |
== Dødsfall ==
Quintus Veranius, romersk guvernør i Britannia (f. 12) | == Dødsfall == | 6,611 | 6,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/56 | 2023-02-04 | 56 | ['Kategori:56', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,612 | 6,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-55 | 2023-02-04 | T-55 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner'] | T-54 og T-55 er en sovjetisk stridsvognserie, som er verdens mest produserte. Den ble laget etter andre verdenskrig for å ta over for T-34. Den er i bruk i flere land, blant annet tidligere sovjetiske klientstater. T-54- og T-55-seriene er vanskelig å skille og en del T-54 ble oppgradert til T-55-standard.
| T-54 og T-55 er en sovjetisk stridsvognserie, som er verdens mest produserte. Den ble laget etter andre verdenskrig for å ta over for T-34. Den er i bruk i flere land, blant annet tidligere sovjetiske klientstater. T-54- og T-55-seriene er vanskelig å skille og en del T-54 ble oppgradert til T-55-standard.
== Historie og utvikling ==
T-54 ble tatt fram på basis av T-44 som igjen var en videreutvikling av T-34. Den første prototypen sto klar i 1946, og de første produksjonsvognene kom i 1947.
Da T-54 begynte å bli produsert i 1947 var den bedre pansret og bevæpnet enn sine vestlige motstykker (den britiske Centurion og den amerikanske M26 Pershing). T-54 ble redesignet i 1958 som T-55 med bedre tårnpansring, kraftigere motor og ABC beskyttelse. Den ble produsert i Sovjetunionen frem til 1981. Den ble også produsert i Polen og Tsjekkoslovakia. I Kina ble den produsert under navnet Type 59 (senere forandret til Type 69). Kina eksporterte Type 69 i store mengder til både Irak og Iran under Irak-Irankrigen i 1980-årene.
Titusenvis av serien ble produsert i Sovjetunionen fram til så sent som i 1981 og sammen med T-62 var den hovedstridsvognen i sovjethæren frem til 1980-tallet. Den finnes nå mest i reserveavdelinger.
På tross av at den forlengst er utdatert er den fremdeles i bruk i en del land i den tredje verden, mest fordi den er billig og at det finnes en del oppgraderingsutstyr.
=== T-55 i israelsk tjeneste ===
Under seksdagerskrigen og Yom-Kippurkrigen tok Israel over tusen T-55 fra de egyptiske og syriske hærene og benyttet flere av dem i sin krigsoppsettning. Den sovjetiske kanonen og motoren ble erstattet med vestlig utstyr. Denne varianten av T-55 fikk navnet Tiran-5 og var i bruk i reserveenheter frem til 1990-årene, da mesteparten enten ble solgt til land i den tredje verden eller gjort om til pansret personellkjøretøy med navnet IDF Achzarit.
== Teknisk ==
Vognføreren sitter framme til venstre i skroget, med noe ammunisjon på sin høyre side. Vognkommandøren og skytteren sitter til venstre i tårnet, med laderen på høyre side.
Skroget er av sveiset stål, og pansringen har en maksimal tykkelse på 203 mm.
Hovedskytset er en 100 mm riflet kanon, som kan eleveres fra -4° til +17°. Den kan avfyre AP, APC-T, HE, HE-FRAG, HEAT-FS og HVAPDS-T med en midlere skuddtakt på fire skudd i minuttet. Ved laderens luke står en 12,7 mm mitraljøse. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og et lignende våpen kan betjenes av vognføreren. T-54 kan legge sitt eget røykteppe ved å sprøyte inn diesel i eksosen.
Motoren i T-54 er en V-12 vannkjølt dieselmotor som yter 520 hk ved 2 000 omdreininger i minuttet. Den er montert sammen med girkassen bak i skroget. 812 liter diesel bæres ombord, og ekstra tanker kan monteres eksternt.
== Varianter ==
T-54 og T-55 finnes i et stort antall varianter, og listen under er ikke uttømmende:
T-54 Modell 1949
Den første produksjonsvarianten, hvor tårnet var skåret bak.
T-54 Modell 1951
Modifisert tårn som var basis for alle påfølgende produksjonskjøretøyer.
T-54B
Første variant med infrarødt nattsynsutrustning.
T-55M
580 hk motor, ingen kuppel over laderens luke, stabilisert kanon, mer ammunisjon ombord.
Kommandovogner
T-54-variantene heter T-54K, T-54BK, T-54MK. T-55-variantene heter T-55K, T-55AK, T-55MK og T-55MVK.
T-55-55AD
T-55 med beskyttelselag mot radioaktiv stråling og en ekstra sambandsradio.
T-55AM
T-55A med 12,7 mm luftvernsmitraljøse.
T-55AMD
T-55AM med ekstra radio.
T-55AM2B
T-55 med mange forbedringer, slik som digitalt ildledningssystem, belteskjørt, ekstra panser, røykgranatkastere, varmemuffe for kanonløpet. Noen har nye belter og kan avfyre 9M117 Bastion panservernmissil fra kanonløpet.
T-55 med eksplosivt reaktivt panser
Noen kjøretøyer har blitt observert med denne modifikasjonen.Det er mange varianter selv innenfor samme serien; for eksempel har polske vogner blitt observert med kurver på utsiden av tårnet. Mange har også i senere tid fått laseravstandsmåler over hovedskytset.
Etter den kalde krigen opphørte har mange selskaper tilbudt oppgraderingspakker for T-54/T-55.
=== Andre kjøretøyer basert på T-54/55-chassis ===
Mange varianter av både broleggere, ingeniørkjøretøyer og bergepansere er produsert.
== Kilder ==
Foss, Christopher; Jane's AFV Recognition Handbook, Jane's, ISBN 0-7106-1043-2
T-55 Arkivert 15. mai 2011 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) T-54/T-55 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) T-54/T-55 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | == Begivenheter == | 6,613 | 6,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/54 | 2023-02-04 | 54 | ['Kategori:54'] | null |
== Begivenheter ==
Nero etterfølger Claudius som romersk keiser.
Apostelen Paulus starter sin tredje misjonsreise.
== Dødsfall ==
13. oktober – Claudius, romersk keiser, forgiftet av sin hustru AgrippinaBan Biao, kinesisk historiker (f. 3) | == Begivenheter == | 6,614 | 6,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/53 | 2023-02-04 | 53 | ['Kategori:53'] | null |
== Fødsler ==
Taejo av Goguryeo, keiser av Goguryeo (d. 146)
Trajan, romersk keiser (d. 117)
== Dødsfall ==
Mobon av Goguryeo, keiser av Goguryeo (f. 30) | == Fødsler == | 6,615 | 6,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/50 | 2023-02-04 | 50 | ['Kategori:50', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
I slaget ved Caer Caradock i Wales slo romere under Publius Ostorius Scapula keltiske styrker under Caratacus.
== Fødsler ==
Cai Lun, kinesisk minister (født ca. 50) (d. ca. 121) | == Begivenheter == | 6,618 | 6,618 |
https://no.wikipedia.org/wiki/48 | 2023-02-04 | 48 | ['Kategori:48'] | null |
== Dødsfall ==
Gaius Silius, romersk senator (f. 13) | == Dødsfall == | 6,620 | 6,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/AK-47 | 2023-02-04 | AK-47 | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Automatgeværer', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Eponymer', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,62 mm', 'Kategori:Sovjetiske skytevåpen'] | Automat Kalasjnikova 1947 (russisk: Автомат Калашникова-47, norsk: Automat Kalasjnikov 1947), kjent under forkortelsen AK-47, er et automatgevær med flerskuddsfunksjon i 7,62 × 39 mm kaliber utviklet i 1947 av Mikhail Kalasjnikov og produsert av IZH. Den var mye brukt i Sovjetunionens militære styrker fra 1950-årene til 1970-årene.
Designet og filosofien bak AK-47 var preget av de sovjetiske styrkenes erfaringer fra andre verdenskrig. De fant ut at de fleste kamper ble utkjempet på rundt 300 meters avstand, derfor var det ikke behov for de langt mer nøyaktige og treffsikre sylinderlås og selvladende riflene (slik som Mosin Nagant og SVT-40). Man hadde heller behov for en rifle som var konstruert for å være treffsikker rundt denne avstanden, derfor er ikke AK-47 og flere av dens etterkommere kjent for å være særlig treffsikre over 500 meter.
AK-47 og dens etterkommere har blitt produsert i større antall enn noe annet automatgevær, og er fremdeles i produksjon. AK-47 er avbildet i Mosambiks flagg.
| Automat Kalasjnikova 1947 (russisk: Автомат Калашникова-47, norsk: Automat Kalasjnikov 1947), kjent under forkortelsen AK-47, er et automatgevær med flerskuddsfunksjon i 7,62 × 39 mm kaliber utviklet i 1947 av Mikhail Kalasjnikov og produsert av IZH. Den var mye brukt i Sovjetunionens militære styrker fra 1950-årene til 1970-årene.
Designet og filosofien bak AK-47 var preget av de sovjetiske styrkenes erfaringer fra andre verdenskrig. De fant ut at de fleste kamper ble utkjempet på rundt 300 meters avstand, derfor var det ikke behov for de langt mer nøyaktige og treffsikre sylinderlås og selvladende riflene (slik som Mosin Nagant og SVT-40). Man hadde heller behov for en rifle som var konstruert for å være treffsikker rundt denne avstanden, derfor er ikke AK-47 og flere av dens etterkommere kjent for å være særlig treffsikre over 500 meter.
AK-47 og dens etterkommere har blitt produsert i større antall enn noe annet automatgevær, og er fremdeles i produksjon. AK-47 er avbildet i Mosambiks flagg.
== Historie ==
=== Bakgrunnen for designet ===
Under andre verdenskrig hadde Tyskland utviklet konseptet automatgevær. Dette var grunnet i at de fleste trefninger i moderne krigføring skjedde på ganske nært hold, på rekkevidder under 100 meter. Datidens geværkalibre hadde forholdsvis lang rekkevidde, hvilket ble vurdert som unødvendig. Man søkte da å finne en kombinasjon av våpen og kaliber som ville gi fordelene til maskinpistolen (stor magasinkapasitet og helautomatisk ild) med en middels kraftig geværpatron som ville være effektiv til 300 meter. For å redusere produksjonskostnadene tok man en 8 mm Mauser-patron og kortet den ned til 33 mm samt en lettere kule.
Resultatet ble Sturmgewehr 44 (StG44). Det var ikke det første geværet av denne typen som ble laget, men det første som ble satt i tjeneste i stort nok antall til at man kunne trekke noen erfaringer av bruken. På Østfronten var våpenet i utstrakt bruk mot slutten av krigen og påvirket dermed den sovjetiske doktrinen etter krigen.
Mikhail Kalasjnikov begynte å konstruere våpen mens han lå på sykehuset etter å ha blitt såret under sovjeternes gjenerobring av Bryansk. Han var blitt informert om at et nytt våpen trengtes for 7,62×41 mm-patronen utviklet av Elisarov og Semin i 1943. Sudajevs PPSh43 maskinpistol ble den foretrukne, og Kalasjnikov redesignet våpenet sitt etter å ha undersøkt en tysk StG44 i 1946. Kalasjnikov ble så satt til å lede et designteam, muligens like mye på grunn av hans propagandaverdi som krigshelt som for hans tekniske kvalifikasjoner. Slikt hadde skjedd flere ganger i andre sovjetiske industriforetak.
=== Konseptet ===
Kalasjnikov selv benektet at geværet hans var en kopi av det tyske geværet, men teknisk sett viser det påvirkninger fra mange hold. Punkter som understøtter Kalasjnikovs påstand, er at en AK-47 ligner mer på amerikanske M1 Garand enn på tyske våpen. Doble låseklakker, utløsbart glidespor og avtrekksmekanisme har mye til felles med det amerikanske patentet. Bortsett fra disse elementene har AK-47 lånt konseptet med lett kaliber, betjeningshendler, gassystemet og produksjonsmetoder fra StG44. Sikringsmekanismen er svært lik John Brownings Remington Model 8.Det som var nytt med AK-47, var måten alle konseptene ble forent på, og hvordan det ble tilpasset masseproduksjon. Man tok det beste fra M1 Garand og det beste fra StG44 og produserte det med den beste prosessen som var tilgjengelig i Sovjetunionen på den tiden.
=== Utvikling av glidekassen ===
Da produksjonen ble satt i gang, støtte man på mange problemer. De første produksjonsmodellene hadde glidekasse av stanset stål. Det var problemer med å sveise inn styreskinnene og utkasterskinnene, noe som førte til mye vrak i produksjonen. I stedet for å avbryte produksjonen ble en tyngre, maskinert glidekasse satt inn i stedet for den stansede. Dette var en mer kostbar prosess, men det gjorde at man kunne ta i bruk verktøymaskiner fra produksjonen av det tidligere Mosin-Nagant-geværet, som også hadde en maskinert glidekasse. Delvis på grunn av dette var ikke Sovjetunionen i stand til å ta i bruk det nye geværet i stor skala før i 1956. I mellomtiden fortsatte produksjonen av mellomløsningen SKS.Da produksjonsproblemene var løst, kom en modifisert variant, kalt AKM (M for modernisert, eller oppgradert, på russisk: Автомат Калашникова модернизированный) i 1959. Denne modellen hadde en stanset glidekasse og en skråstilt rekyldemper på enden av løpet. I tillegg ble en ekstra sikring satt på hanen for å hindre at våpenet fyrte uten at sluttstykket var fullstendig låst under rask eller automatisk ild. Dette kalles noen ganger «skuddtaktbegrenseren», da den også reduserer skuddtakten noe under automatisk ild. AKM var også lettere enn forgjengeren, med en vekt på omtrent 2/3 av denne.Både lisensproduksjon og uautoriserte kopier av Kalashnikov-våpen produsert utenlands var som regel bygget på AKM, delvis på grunn av den enklere produksjonsprosessen. Dette er den varianten som oftest observeres, da den er produsert i overlegent størst antall. Alle geværer basert på Kalasjnikovs design kalles ofte AK-47 i Vesten, men dette er bare riktig da det refereres til geværer basert på Type 3 glidekasse. I tidligere østblokkland kalles den ofte bare «Kalasjnikov». Fotografiet på høyre side illustrerer forskjellen mellom maskinert Type 2-glidekasse og stanset Type 4-glidekasse. Man kan også se bruken av nagler i stedet for sveising på den stansede låskassa, og en liten grop over magasinbrønnen. Denne stabiliserer konstruksjonen.
I 1978 begynte Sovjetunionen å bytte ut sine AK-47 og AKM med en nyere utgave, kalt AK-74. Dette nye geværet og patronen hadde så vidt begynt å bli eksportert ut av Sovjetunionen da unionen kollapset, noe som satte ned produksjonstakten for dette og andre håndvåpen.
== Egenskaper ==
AK-47 er enkel, billig å produsere og lettvint å pusse og vedlikeholde. Dens robusthet og pålitelighet er legendarisk. Det store gasstempelet, store toleranser mellom bevegelige deler og koniske patronform gjør at den tåler store mengder skitt og støv uten feilfunksjoner (klikk). Påliteligheten går på bekostning av presisjonen, da større toleranser gjør at mekanisk presisjon er lavere enn hos mer presise skytevåpen. Den er skapt i henhold til sovjetisk infanteridoktrine, som på den tiden la vekt på rettet ild i stort volum, ikke presisjonsskyting på langt hold.
Skursiktet bak er justerbart i intervaller på hundre meter. Kornet framme er justerbart i høyde i felten. Sidejustering gjøres av børsemaker før geværet sendes ut. Innstillingen av siktet gjør at kula treffer noen få cm over eller under siktepunktet ut til rundt 250 meter. Dette gjør det lettvint å skyte på kort hold. Lengre sikteinnstillinger er beregnet for støtteild på lengre hold. Disse innstillingene tilsvarer de på tidligere Mosin-Nagant og SKS-geværer, noe som gjorde overgang til og trening på de nye våpnene lettere.
Løpet, kammeret, stempelet og gassylinderen er som regel forkrommet. Dette øker levetiden på disse komponentene, da de blir mer motstandsdyktige mot korrosjon og slitasje. Militær ammunisjon på 1900-tallet inneholdt også korrosivet knallkvikksølv i tennhetten, noe som krevde hyppig pussing for å forebygge skader. Forkromming av deler av skytevåpen har etter hvert blitt vanlig på mange moderne militære våpen også.
=== Virkemåte ===
Bruken av våpenet er svært enkel: Et ladd magasin settes i, sikringsfløyen slås ned til nedre stilling, ladearmen trekkes tilbake og slippes frem. Våpenet er nå ladd og avsikret, og press på avtrekkeren vil fyre av patronen i kammeret. I denne stillingen avfyrer våpenet et skudd per trekk i avtrekkeren. Hvis sikringsfløyen flyttes opp til midtre stilling, avfyrer våpenet en byge med skudd inntil avtrekkere slippes.
Når kula beveger seg nedover løpet, blir noe av kruttgassene ledet opp i gassylinderen, hvor de presser stempelet bakover. Stempelet beveger så sluttstykkebæreren bakover, og med denne følger sluttstykket. Sluttstykket kaster patronhylsen ut av kammeret, og går tilbake og klemmer sammen rekylfjæra. Fjæra skyver hele mekanismen framover igjen, og sluttstykket tar med seg en patron fra magasinet og skyver den inn i kammeret.
=== Demontering ===
For å demontere våpenet fjernes først magasinet ved å trykke frem magasinhendelen, som er foran avtrekkeren, mens man fører magasinet ned og frem. Ladearmen trekkes så tilbake til bakre stilling, og kammeret undersøkes for å forvisse seg om at det ikke inneholder en patron. Ladearmen slippes fram igjen, og en knapp bak på glidekassedekselet skyves inn og dekselet løftes opp. Rekylfjæren skyves fram og løftes opp, og tas ut av sluttstykkebæreren og løftes ut av låskassa. Sluttstykkebæreren tas så helt tilbake og løftes ut. Sluttstykket tas ut ved å skyve det i bakre stilling på sluttstykkebæreren, hvor det roteres før det løftes framover og ut. Våpenet pusses så, med spesiell vekt på løpet, sluttstykkets framre del og gasstempelet, før det oljes lett og settes sammen igjen.
=== Ballistikk ===
En standard AK-47 eller AKM bruker en 7,62×39 mm patron med en utgangshastighet på 710 m/s. Munningsenergien er 1990 joule. Lengden på patronhylsen er 38,6 mm og vekten er 18,21 gram. Prosjektilvekten er vanligvis 8 gram. Maksimal praktisk rekkevidde ligger på rundt 300 meter.
== Ulovlig handel ==
Rundt i verden er AK-47 med varianter sterkt representert blant den mengden med våpen som smugles og selges til både nasjonale og private aktører, lovlige og kriminelle, på et lite regulert marked. Dette markedet skaffer til veie billige våpen i store mengder til et stort antall konflikter. I noen land hvor de har hatt krig eller fremdeles er i krig er prisen på AK-varianter svært lav. I for eksempel Somalia, Mosambik, Kongo og Etiopia ligger prisene på mellom 30 og 125 amerikanske dollar (2006).
== Spor i kulturen ==
Under den kalde krigen leverte Sovjetunionen, Kina og USA våpen og opplæring til et stort antall allierte og opprørsbevegelser for å fremme sine interesser. I perioder leverte Sovjetunionen og Kina AK-er til pro-kommunistiske grupper slik som FSLN i Nicaragua og Viet Cong i Vietnam. AK-47 var til slutt i bruk i 55 forskjellige nasjonale militærvesen.Utbredelsen vises av mer enn kun tall. AK-47 er med i både flagget og våpenskjoldet til Mosambik, og i flagget til Hizbollah.
I amerikanske filmer bruker ofte terrorister og gjengmedlemmer AK-47, og moderne videospill og musikkvideoer viser våpenet. Leketøysfabrikanter og leverandører til airsoft-hobbyen lager etterligninger av AK-47, og alt i alt er det et av de lettest gjenkjennelige våpnene i dagens verden.
I Ural eksisterer det museum tilegnet Mikhail Kalasjnikov og hans design. I Russland selges det også forskjellige AK-47 souvenirer, blant annet en vodka i flasker formet som våpenet.
== Varianter ==
Kalashnikov-varianter inkluderer:
AK-47 1948–51, 7,62 × 39 mm
Den tidligste, nå sjeldne modellen med Type 1 stanset glidekasse.
AK-47 1952, 7,62 × 39 mm
Har frest glidekasse og kolbe og forskjefte av tre. Løpet og kammeret er forkrommet for å motstå korrosjon. Vekt 4,2 kg.
AKS-47
Med en foldbar kolbe av samme type som på den tyske MP40, for bruk i BMP-1 stormpanservogn.
RPK, 7,62 × 39 mm
Lett maskingevær med lengre løp og tofot.
AKM, 7,62 × 39 mm
En forenklet, lettere versjon av AK-47. Type 4 glidekasse av stanset og naglet stålplate. En skråstilt rekylbrems. Vekt 3,61 kg på grunn av lettere glidekasse.
AKMS, 7,62 × 39 mm
En versjon av AKM med foldbar kolbe for fallskjermstyrker. Kolben kan være enten side- eller underfolder.
AKMSU, 7,62 × 39 mm
Forkortet utgave av AKM med foldbar kolbe for bruk av fallskjermstyrker. Kolben foldes under og løpet er 35 cm langt.
AK-74 series, 5,45 x 39 mm
Se hovedartikkelen om denne.
AK-101-serien
Automatgevær bygd for eksportmarkedet. Benytter standard 5,56 × 45 mm NATO ammunisjon.
AK-103-serien
Moderne russiskbygd versjon av AKM. Benytter 7,62 × 39 mm. Kombinerer AKM og AK-74M med bruk av plast.
AK-107/108-serien
Varianter av AK-101/AK-74M serien. Forskjellen er at disse benytter BARS-systemet, basert på AL-7
AK-200-serien
Oppdatert versjon med foldbar kolbe, monteringsskinner og 60-skudds magasin. Skal testes ut under 2011.I 1978 begynte Sovjetunionen å bytte ut sine AKM-er med AK-74. Dette nye våpenet hadde så vidt begynt å bli eksportert da Sovjetunionen brøt sammen, noe som la en demper på produksjonstakten.
=== Produksjon utenfor Russland ===
Kun militære varianter. Hvis navnet ikke er en lenke så er navnet eneste forskjellen, og alle funksjoner og egenskaper er like de sovjetiske modellene (i parentes). Oppsummering av Poyers The AK-47 and AK-74 Kalashnikov Rifles and Their Variations.
Andre varianter har vært i produksjon gjennom tidene, men listen over viser de største produsentene og variantene. En oppdatert AKM produseres fremdeles i Russland.
Andre geværer har også vært utviklet med utgangspunkt i AK-47. Eksempler inkluderer finske Valmet 62/76, israelske Galil, indiske INSAS og den jugoslaviske Zastava M76 og M77/82.
=== Lisenser ===
Russland har gjentatte ganger hevdet at de fleste av disse produsentene produserer våpnene uten ordentlig lisens fra IZH. IZH-fabrikken søkte om og fikk innvilget en patent i 1999, noe som i teorien blokkerer andre fra å produsere våpnene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ezell, Edward Clinton (1986). The AK-47 Story: Evolution of the Kalashnikov Weapons. Mechanicsburg, PA: Stackpole Books. ISBN 0-8117-0916-7.
Poyer, Joe (2004). The AK-47 and AK-74 Kalashnikov Rifles and Their Variations (Paperback). Tustin, CA: North Cape Publications. ISBN 1-882391-33-0.
Ezell, Edward Clinton; R. Blake Stevens (2001). Kalashnikov: The Arms and the Man. Cobourg, ON: Collector Grade Publications. ISBN 0-88935-267-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Guinness World Records 2005. 2004. ISBN 1-892051-22-2.
== Eksterne lenker ==
(en) AK-47 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) AK-47 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Produsentens hjemmeside Arkivert 4. november 2005 hos Wayback Machine. (engelsk, russisk)
AK Site — Kalashnikov Home Page (engelsk)
AK-47 Assault Rifle (engelsk)
ControlArms AK price in Africa (engelsk)
Automat Kalaschnikow dokumentarfilm (engelsk)
Home of the AK-47 (engelsk)
AK-47 Assault rifle (SovietArmy.com) (engelsk)
AKM Assault Rifle Arkivert 16. mai 2006 hos Wayback Machine. (SovietArmy.com) (engelsk)
Animasjon
AK-47 Review – Review of the AK-47 Assault Rifle (engelsk)
The AK-47's historical and cultural impact. (engelsk)
=== Manualer ===
Nazarian's Gun's Recognition Guide (MANUAL) AK 47 Manual (.pdf) (engelsk)
US Army Operator's Manual for the AK-47 Assault Rifle (engelsk) | == Begivenheter == | 6,621 | 6,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/46 | 2023-02-04 | 46 | ['Kategori:46', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,622 | 6,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_45 | 2023-02-04 | Europavei 45 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Europaveier i Danmark', 'Kategori:Europaveier i Finland', 'Kategori:Europaveier i Italia', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Europaveier i Sverige', 'Kategori:Europaveier i Tyskland', 'Kategori:Referanser til E10', 'Kategori:Referanser til E12', 'Kategori:Referanser til E14', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E20', 'Kategori:Referanser til E22', 'Kategori:Referanser til E26', 'Kategori:Referanser til E30', 'Kategori:Referanser til E331', 'Kategori:Referanser til E35', 'Kategori:Referanser til E39', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E50', 'Kategori:Referanser til E55', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til E60', 'Kategori:Referanser til E70', 'Kategori:Referanser til E8', 'Kategori:Referanser til E80', 'Kategori:Referanser til E90', 'Kategori:Referanser til Rv92', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Referanser til riksvei', 'Kategori:Veier i Østerrike'] | Europavei 45 går mellom Alta i Norge og Gela i Italia og er 5190 km lang.
Trasé fastlagt av UNECE: Alta – Kautokeino – Hetta – Palojoensuu – Kaaresuvanto – Karesuando – Gällivare – Storuman – Östersund – Mora – Grums – Trollhättan – Göteborg … Frederikshavn – Aalborg – Århus – Vejle – Kolding – Frøslev – Flensburg – Hamburg – Hannover – Göttingen – Kassel – Fulda – Würzburg – Nürnberg – München – Rosenheim – Wörgl – Innsbruck – Brennerpasset – Franzenfeste – Bolzano – Trento – Verona – Modena – Bologna – Cesena – Perugia – Fiano (Roma) – S. Cesareo (Roma) – Napoli – Salerno – Sicignano – Cosenza – Villa S. Giovanni ... Messina – Catània – Siracusa – Gela.
| Europavei 45 går mellom Alta i Norge og Gela i Italia og er 5190 km lang.
Trasé fastlagt av UNECE: Alta – Kautokeino – Hetta – Palojoensuu – Kaaresuvanto – Karesuando – Gällivare – Storuman – Östersund – Mora – Grums – Trollhättan – Göteborg … Frederikshavn – Aalborg – Århus – Vejle – Kolding – Frøslev – Flensburg – Hamburg – Hannover – Göttingen – Kassel – Fulda – Würzburg – Nürnberg – München – Rosenheim – Wörgl – Innsbruck – Brennerpasset – Franzenfeste – Bolzano – Trento – Verona – Modena – Bologna – Cesena – Perugia – Fiano (Roma) – S. Cesareo (Roma) – Napoli – Salerno – Sicignano – Cosenza – Villa S. Giovanni ... Messina – Catània – Siracusa – Gela.
== Forlengelse ==
Den 24. november 2006 ble veien forlenget, med start i Karesuando (på den svenske siden) ved at den svenske riksvei 45 (Karesuando-Göteborg) ble oppgradert til europavei. Den ble da 4917 km lang. Før det gikk den Göteborg … Frederikshavn – Hamburg – München – Verona – Napoli – Gela og var 3230 km. Omskiltinga skjedde sommeren 2007.
Den 5. desember 2017 ble en forlengelse av E45 gjennom Finland og Norge, over Kautokeino (riksvei 93) gyldig, slik at veiens nordlige start er Alta.
Forslaget ble fremlagt særlig av lokale krefter i Nordfinland og i Finnmark. Daværende Samferdselsminister i Norge, Liv Signe Navarsete støttet forslaget i 2007, men presiserte at det ikke vil medføre ekstra bevilgninger til forbedring av veistandarden. I august 2016 har Norges og Finlands regjeringer ansøkt til UNECE om forlengelse Karesuando-Alta, og det ble godkjent i oktober 2016. Forlengelsen er 273 km lang. Det ble gyldig 5. desember 2017. Regjeringen har i søknaden lovet et veiprosjekt i Alta kommune.
== Knutepunkter ==
== Veialternativer ==
Det finnes alternative veier for å reise fra et sted langs veien til et annet.
Nürnberg-Göteborg: Europavei 51 / Europavei 55 / via Berlin-Helsingør, 90 km kortere, ferjer ikke medregnet.
Göteborg-Vänersborg: / via Uddevalla, motorvei nesten hele veien, 14 km lengre.
Göteborg-Mora: / via Mariestad, 1 km kortere
Mora-Östersund: / / / via Los, 18 km kortere.
Göteborg-Karesuando: / / / / / / via Västerås-Luleå-Pajala, 48 km kortere.
E45 kan brukes som et alternativ til E6 for reiser mellom Oslo og Finnmark.
For å reise mellom Oslo og E45 finnes det noen alternativer:
Oslo – Nybergsund – Särna – Sveg – Östersund, 575 km
Oslo – Nybergsund – Särna – Lofsdalen – Östersund, 577 km
Oslo – Nybergsund – Särna – Tännäs – Östersund, 596 km
Oslo – Kongsvinger – Torsby – Los – Östersund, 637 km. Det er 18 km kortere å kjøre via Los enn å kjøre E45 via Sveg.Avstand til Nord-Norge via Särna-Sveg-Östersund-Karesuando:
Oslo – Östersund – Tromsø, 1736 km (1619 km via E6)
Oslo – Östersund – Alta, 1740 km (1879 km via E6)
Oslo – Östersund – Karasjok, 1740 km (2077 km via E6)
== Se også ==
Europavei 45 (Danmark)
Europavei 45 (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveieneStena Line
Forslag å forlenge E45 i Sverige | == Fødsler == | 6,623 | 6,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/44 | 2023-02-04 | 44 | ['Kategori:44'] | null |
== Begivenheter ==
Keiser Claudius ledet et felttog til De britiske øyer og opprettet provinsen Britannia.
== Dødsfall ==
Apostelen Jakob, også kalt Jakob den store eller Jakob den eldre (antatt død år 44), var sønn av Sebedeus og Salome og bror til Johannes. Han var en av Jesu disipler.
Daemusin av Goguryeo, konge av Goguryeo (f. 4) | == Begivenheter == | 6,624 | 6,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/43 | 2023-02-04 | 43 | ['Kategori:43'] | null |
== Begivenheter ==
Keiser Claudius invaderte De britiske øyer, og opprettet provinsen Britannia.
Aulus Plautius ble første guvernør i romersk Britannia.
London ble antagelig grunnlagt dette året.
Vardanes I av Partia slo ned et opprør som har vart i syv år i byen Selevkia.
== Dødsfall ==
Togodumnus av britene
== Referanser == | == Begivenheter == | 6,625 | 6,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ATR_42 | 2023-02-04 | ATR 42 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Frankrike', 'Kategori:Passasjerfly', 'Kategori:Tomotors propelldrevne luftfartøy'] | ATR 42 er et tomotors turbopropfly som produseres av den fransk/italienske flyprodusenten Aerei da Trasporto Regionale eller Avions de Transport Régional (ATR). Dette selskapet ble dannet i 1981. ATR 72 er en lengre utgave av flyet.
I Norge brukes flyet av selskapene Danish Air Transport og Helitrans. Coast Air opererte også denne flytypen.
| ATR 42 er et tomotors turbopropfly som produseres av den fransk/italienske flyprodusenten Aerei da Trasporto Regionale eller Avions de Transport Régional (ATR). Dette selskapet ble dannet i 1981. ATR 72 er en lengre utgave av flyet.
I Norge brukes flyet av selskapene Danish Air Transport og Helitrans. Coast Air opererte også denne flytypen.
== Varianter ==
=== ATR 42-200/300 ===
ATR 42-200/300 var den første versjonen av ATR 42, produsert til 1996. Flyet hadde to Pratt & Whitney PW120-motorer.
=== ATR 42-320 ===
ATR 42-320 var en oppgradert versjon av ATR 42-300.
=== ATR 42-500 ===
ATR 42-500 er en ytterligere oppgradert versjon, produsert fra 1995. Den har nye PW127E motorer, nye propellerer, en nydesignet kabin og tillater mer last.
=== ATR 42-600 ===
Har sterkere motorer, ny cockpit, lettere, mer komfortable seter, produsert fra 2007.
=== ATR 42-600S ===
En variant tilpasset for kortbaneflyplasser med 800 meter rullebane. Leveres fra 2023.
== Litteratur ==
Jackson, Paul. Jane's All The World's Aircraft 2003–2004. Coulsdon, UK: Jane's Information Group, 2003. ISBN 0-7106-2537-5.
Taylor, Michael J. H. Brassey's World Aircraft & Systems Directory 1999/2000. London: Brassey's, 1999. ISBN 1-85753-245-7.
== Eksterne lenker ==
ATR 42 | == Begivenheter == | 6,626 | 6,626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_39 | 2023-02-04 | Europavei 39 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 39', 'Kategori:Europaveier i Danmark', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Referanser til E16', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E39', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Referanser til Rv13', 'Kategori:Referanser til Rv15', 'Kategori:Referanser til Rv5', 'Kategori:Referanser til Rv555', 'Kategori:Referanser til Rv70', 'Kategori:Referanser til Rv9', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Agder', 'Kategori:Veier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Vestland'] | E39 omdirigeres hit, for bilen se BMW E39.Europavei 39 er en europavei som går mellom Klett i Norge og Aalborg i Danmark. Veiens lengde er rundt 1 360 kilometer, inkludert ferjer. Veien starter i nord ved Klettkrysset, sør for Trondheim, der den møter europavei 6. Fra Klett løper den vestover gjennom Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland til den, på norsk jord, ender i Kristiansand. I Danmark fortsetter den fra Hirtshals via Hjørring til Aalborg, der den møter europavei 45. Europavei 39 har åtte ferjeoverfarter langs strekningen, flest av alle veier i Europa.
Trasé fastlagt av UNECE: Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand … Hirtshals – Hjørring – Nørresundby – Aalborg. I Trondheim er E39 ikke skiltet mellom sentrum og Klettkrysset. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E39 mellom Antwerpen og Aachen.
| E39 omdirigeres hit, for bilen se BMW E39.Europavei 39 er en europavei som går mellom Klett i Norge og Aalborg i Danmark. Veiens lengde er rundt 1 360 kilometer, inkludert ferjer. Veien starter i nord ved Klettkrysset, sør for Trondheim, der den møter europavei 6. Fra Klett løper den vestover gjennom Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland til den, på norsk jord, ender i Kristiansand. I Danmark fortsetter den fra Hirtshals via Hjørring til Aalborg, der den møter europavei 45. Europavei 39 har åtte ferjeoverfarter langs strekningen, flest av alle veier i Europa.
Trasé fastlagt av UNECE: Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand … Hirtshals – Hjørring – Nørresundby – Aalborg. I Trondheim er E39 ikke skiltet mellom sentrum og Klettkrysset. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E39 mellom Antwerpen og Aachen.
== Historikk ==
Strekningen Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand ble skiltet E39 i 2000. I perioden 1992–2000 var strekningen Kristiansund – Ålesund – Bergen – Stavanger riksvei 1 og strekningen Stavanger – Kristiansand var E18. Før 1992 var strekningen Ålesund – Bergen – Stavanger skiltet riksvei 14. Den danske veien mellom Hirtshals og Ålborg ble skiltet E39 i 1992 og var vei A14 før det. Det var tolv ferjer på strekningen i 1990, ni i 2000 og åtte i 2018.
== Standard ==
=== Norge ===
I Norge har E39 varierende standard og bredde. Fra Klett og vestover mot Orkdal er veien motortrafikkvei, men ellers landevei mot grensen til Møre og Romsdal. Gjennom vestlandsfylkene til Bergen har veien varierende standard, og mangler flere steder gul midtstripe på grunn av smal bredde. Mellom Trondheim og Bergen er det fem ferjestrekninger.
Mellom Bergen og Stavanger har veien gul midtstripe, og det er to ferjeforbindelser på denne strekningen. Det er motorvei på strekningene Bergen–Os, Stavanger–Sandnes og Mandal–Kristiansand. Ellers er det tofelts landevei på strekningen mellom Os og Kristiansand.
=== Danmark ===
Det er ferjeforbindelse mellom Kristiansand i Norge og Hirtshals i Danmark. I Danmark ble hele E39-strekningen mellom Hirtshals og Aalborg bygget ut til motorvei i perioden 1996–2004. Unntaket er en kortere avkjørselsfri strekning i havneområdet gjennom Hirtshals.
== Utbyggingsplaner i Norge ==
I Norge jobber Nye Veger og Statens vegvesen med å ruste opp og bygge om deler av den norske strekningen. Blant annet skal det bygges motorvei på strekningen mellom Mandal og Sandnes, samt strekningene Stavanger–Bergen og Ålesund–Molde. I tillegg jobber Statens vegvesen per 2022 flere steder på Vestlandet og Trøndelag med å utvide veien til to kjørefelt. Det pågår også et omfattende planleggingsarbeid – Ferjefri E39 – for å se på mulighetene for å fjerne de gjenværende ferjestrekningene på Vestlandet.
=== Kristiansand–Sandnes ===
Strekningen Kristiansand–Mandal er firefelts motorvei. Byggingen av parsellen Kristiansand vest–Mandal øst ble påbegynt i oktober 2018, mens strekningen videre til Mandal by startet høsten 2019. Sistnevnte åpnet for trafikk 22. desember 2021, mens Kristiansand vest–Mandal øst åpnet 24. november 2022.Det pågår plan- og byggearbeid på strekningen videre fra Mandal til Lyngdal vest. Strekningen Lyngdal øst–Lyngdal vest ble påbegynt i 2021 og skal åpne for trafikk sommeren 2025. Strekningen mellom Mandal og Lyngdal er delt i to parseller, der den østligste parsellen etter planen skal lyses ut på anbud i 2023. Videre fremdrift for den vestlige delen er fortsatt ikke klart.
På strekningen mellom Lyngdal og Sandnes har Statens vegvesen gjennomført planarbeidet for strekningen, mens Nye Veier har ansvaret for utbyggingen.Strekningen vestover til Sandnes planlegges utbygget som firefelts motorvei i løpet av 2020- og 2030-årene. Med fullførelsen av Rogfast og et par kortere strekninger i Stavanger-området, vil det være firefelts motorvei fra Kristiansand til Bokn, like sørøst for Haugesund.
=== Stavanger–Bergen ===
Ny tunnel under Boknafjorden, kalt Boknafjordtunnelen. Den blir 26,7 kilometer lang og 392 meter dyp, og den klart lengste undersjøiske veitunnelen i verden. Tunnelen er en del av Rogfast-prosjektet. Prosjektet er under bygging med estimert åpning i 2031.
=== Ferjefri E39 ===
Prosjektet Ferjefri E39 har som mål å erstatte samtlige syv ferjesamband på strekningen med broer og tunneler. En eventuell gjennomføring vil omfatte en rekke store og teknologisk krevende fjordkryssinger. Samlet kostnad ble i 2013 anslått til 150 milliarder kroner, senere anslag er på 340 milliarder. Med unntak av Rogfast er ingen av delprosjektene vedtatt av Stortinget.
Ferjefri E39 innebærer å erstatte alle ferjeforbindelser på Europavei 39 unntatt Skagerrak med bro eller tunnel. Det inkluderer:
Bru over Halsafjorden (Halsa/Tingvoll). Det foreslås en lang og avansert flytebru.
Tunnel under Romsdalsfjorden ved Molde eller ved Midsund.
Mellom Ålesund–Ørsta planlegges en bru over Sulafjorden, over 3 km lang flytebru.
E39 flyttes fra dagens trasé via Anda–Lote til konsept K10 som innebærer bygging av tunnel under Utvikfjellet og bru over Nordfjorden mellom Svarstad og Frøholm med vei videre til Hornindal og Volda via Kvivsvegen.
Ny vei mellom Bergen og Stord, kalt Hordfast. Hovedalternativet er verdens lengste flytebru over Bjørnafjorden og en av verdens lengste hengebruspenn over Langenuen.
== Knutepunkter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Color Line
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | == Fødsler == | 6,629 | 6,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/38 | 2023-02-04 | 38 | ['Kategori:38'] | null |
== Dødsfall ==
Artabanes II, konge av Partia
Tiberius Gemellus, romersk keiserlig (død 37 eller 38) (f. 19) | == Dødsfall == | 6,630 | 6,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/36 | 2023-02-04 | 36 | ['Kategori:36'] | null |
== Begivenheter ==
Tiridates III flykter fra tronen i Partia til Syria | == Begivenheter == | 6,632 | 6,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lockheed_Martin_F-35_Lightning_II | 2023-02-04 | Lockheed Martin F-35 Lightning II | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:BAE Systems', 'Kategori:Enmotors jetdrevne luftfartøy', 'Kategori:Jagerfly fra USA', 'Kategori:Lockheed Martin', 'Kategori:Northrop Grumman-luftfartøy', 'Kategori:Stealthfly', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | Lockheed Martin F-35 Lightning II (tidligere kalt Joint Strike Fighter, JSF) er et multirolle, femtegenerasjons stealth-kampfly utviklet av USA og Storbritannia, med mindre deltakelse fra en rekke partnerland. Flyet finnes i tre varianter; én variant for vanlig takeoff og landing, én STOVL-variant, og én variant tilpasset bruk fra hangarskip. De første flyene ble levert til U.S. Air Force 14. juli 2011. Flyet ble første gang benyttet i strid i mai 2018 av Israels flyvåpen.JSF-programmet ble opprettet for å bytte ut eksisterende flytyper samtidig som man holdt kostnadene nede. Dette medførte at flere forskjellige flytyper skal byttes ut, og store kvanta av JSF produseres. Det er per høsten 2009 blitt skissert bestillinger på 3 206 maskiner; USA vil ha ca. 2 443 av disse. Man håper imidlertid å selge til flere land etter hvert, slik det skjedde med F-16-programmet. Dersom dette oppnås kan rundt 5 000 fly bli produsert.
Flyet er én-seters, én-motors og har stealth-egenskaper. Det var planlagt å la to separate flymotorprodusenter utvikle motorer til flyet, men i 2011 ble det besluttet å kun bruke Pratt & Whitneys F135-motor for å kutte kostnader (ombygget Pratt & Whitney F119 fra F-22 Raptor).
En ny motor er under utvikling, og konstruksjon er forventet å være klar ca. 2020. Denne motoren har hovedfokus på å forbedre drivstoffbruken og høyere topphastighet.I begynnelsen av januar 2015 hadde testversjonene og de første produksjonsversjonene av flyet vært i luften over 25 000 timer. Maksimalhastigheten til flyet med full intern våpenlast er mach 1,6 og den ble oppnådd for første gang 25. oktober 2011. I juli 2015 kunngjorde Lockheed Martin at F-35B-versjonen er stridsklar og den 2. august 2016 ble F-35A erklært stridsklar. I april 2019 anvendte flyet våpen mot IS. F-35C skal være stridsklart i 2018.
| Lockheed Martin F-35 Lightning II (tidligere kalt Joint Strike Fighter, JSF) er et multirolle, femtegenerasjons stealth-kampfly utviklet av USA og Storbritannia, med mindre deltakelse fra en rekke partnerland. Flyet finnes i tre varianter; én variant for vanlig takeoff og landing, én STOVL-variant, og én variant tilpasset bruk fra hangarskip. De første flyene ble levert til U.S. Air Force 14. juli 2011. Flyet ble første gang benyttet i strid i mai 2018 av Israels flyvåpen.JSF-programmet ble opprettet for å bytte ut eksisterende flytyper samtidig som man holdt kostnadene nede. Dette medførte at flere forskjellige flytyper skal byttes ut, og store kvanta av JSF produseres. Det er per høsten 2009 blitt skissert bestillinger på 3 206 maskiner; USA vil ha ca. 2 443 av disse. Man håper imidlertid å selge til flere land etter hvert, slik det skjedde med F-16-programmet. Dersom dette oppnås kan rundt 5 000 fly bli produsert.
Flyet er én-seters, én-motors og har stealth-egenskaper. Det var planlagt å la to separate flymotorprodusenter utvikle motorer til flyet, men i 2011 ble det besluttet å kun bruke Pratt & Whitneys F135-motor for å kutte kostnader (ombygget Pratt & Whitney F119 fra F-22 Raptor).
En ny motor er under utvikling, og konstruksjon er forventet å være klar ca. 2020. Denne motoren har hovedfokus på å forbedre drivstoffbruken og høyere topphastighet.I begynnelsen av januar 2015 hadde testversjonene og de første produksjonsversjonene av flyet vært i luften over 25 000 timer. Maksimalhastigheten til flyet med full intern våpenlast er mach 1,6 og den ble oppnådd for første gang 25. oktober 2011. I juli 2015 kunngjorde Lockheed Martin at F-35B-versjonen er stridsklar og den 2. august 2016 ble F-35A erklært stridsklar. I april 2019 anvendte flyet våpen mot IS. F-35C skal være stridsklart i 2018.
== Varianter ==
F-35 kommer i tre forskjellige varianter og en spesialversjon, som har 80% av delene felles.
F-35A
Vanlig CTOL-variant (Conventional Take Off and Landing). Basert på rollen F-16 har i dag. Den eneste varianten med innebygget 25 mm gatling. Dette er varianten som Norge har bestemt seg for å kjøpe. Anbefalt rullebanelengde er 2440 m, men det er mulig å ta av og lande på kortere rullebaner dersom flyet bærer mindre drivstoff og nyttelast. Det norske forsvaret og enkelte andre land har tatt i bruk bremseskjermer for landing på korte baner med is.
F-35B
STOVL-variant (Short Take Off, Vertical Landing) som skal brukes på blant annet amfibiekrigsskip/små hangarskip hvor det tas av fra svært kort rullebane. I tillegg kan F-35B lande vertikalt. Basert på rollen Harrier-flyene har i dag. Denne versjonen har en dreibar eksos, 2 steering nozzle's en i hver vinge, og en såkalt LiftFan bak cockpit. F-35B skal kunne ta av fra en rullebane i størrelsesordenen 180 m (flat) eller 140 m (med skihopp).
F-35C
Hangarskip CATOBAR (Carrier Version)-variant. Basert på rollen F-18 har i dag. Denne versjonen har blant annet større vingeoverflate som gjør at den kan ta av / lande ved lavere hastigheter på store hangarskip. Sammen med økt drivstoffkapasitet gir dette vesentlig større aksjonsradius. F-35C, som alle andre CATOBAR opererende fly har en Tailhook som gjør at flyet kan lande på veldig kort rullebane. F-35C skal kunne ta av fra en 400 m lang rullebane uten katapult.
F-35I
F-35A med israelske modifikasjoner. En senior i det israelske luftforsvaret uttalte offisielt «at flyene vil bli kalt F-35I da det vil være unike israelske funksjoner installert i dem». USA vil ikke tillate integrering av Israels egne elektroniske krigføringssystemer i flyets innebygde elektronisk system, men en «plug and play»-funksjon til hovedsystemet vil tillate bruk av israelsk teknologi i tillegg til basisfunksjonaliteten. Israel vil kunne plassere egen, ekstern jammingpod og planlegger å installere egne luft-til-luft-raketter og bomber i F-35s interne våpenlagre.
== Partnerland og utviklingskostnad ==
Utviklingskostnadene alene er beregnet til 40 milliarder amerikanske dollar. Den desidert største delen av dette vil bli betalt av USA, som både skal ha og produsere flest fly. De åtte partnerne i JSF-programmet er; (utviklingsdonasjon i parentes – alle tall i amerikanske dollar)
Hovedutvikler: USA
Nivå 1 partner: Storbritannia (2 milliarder dollar)
Nivå 2 partner: Italia (1 milliard dollar) og Nederland (800 millioner dollar)
Nivå 3 partner: Tyrkia (175 millioner dollar), Australia (144 millioner dollar), Norge (130 millioner dollar), Danmark (110 millioner dollar) og Canada (100 millioner dollar)I tillegg er Israel og Singapore med som Security Cooperative Participants.
Tyrkia ble utestengt fra F-35-programmet i 2019.
== Utskiftninger ==
Mange forskjellige fly i de åtte nasjonene var planlagt skiftet ut da man startet prosjektet. Enkelte av flytypene nevnt her kan bli / har blitt vraket allerede før de mottar sine F-35.
USA
F-35A For å bytte ut U.S. Air Force (USAF) F-16 Fighting Falcon og A-10 Thunderbolt.
F-35B for å bytte ut U.S. Marine Corps (USMC) AV-8 Harrier II.
F-35C for å bytte ut U.S. Navy (USN) og USMC F/A-18 Hornet (kun A/B/C/D versjonene).Storbritannia
Opprinnelig var det planlagt å anskaffe F-35B til Royal Air Force (RAF) for å bytte ut Harrier GR7/9 og til Royal Navy (RN) for å erstatte Sea Harrier. Det britiske forsvarsdepartementet hadde kortvarig planer om å utstyre det kommende hangarskipet med katapulter og bremsewire, og ville derfor anskaffe F-35C. Da det ville fordyre bygningen av Queen Elizabeth-klassen, ble resultatet til slutt F-35B .Italia
F-35A for å bytte ut Italias luftforsvars Panavia Tornado, AMX International AMX og deres innleide F-16.
F-35B for deres planlagte hangarskip.Nederland
F-35A for å skifte ut deres F-16.Tyrkia
F-35A for å skifte ut deres F-16.Australia
F-35A for å skifte ut F-18 og F-111.
Norge
F-35A for å skifte ut F-16.Danmark
F-35A for å skifte ut F-16AM.Canada
CF-35A for CF-18. Uttalte imidlertid at de var mest i prosjektet av hensyn til egen flyindustri og at flyene deres kunne holdt en stund til.Polen
F-35A for å skifte ut MiG-29, SU-22.Tyskland
Tysklands forbundskansler Olaf Scholz kunngjorde 27. februar 2022 at landet søkte en etterfølger for Panavia Tornado. F-35 kunne da komme i betraktning for å gjøre det mulig for Tysklands forsvar å bruke atomvåpen.
Den 14. mars opplyste Tysklands forsvarsdepartement at det ønsket å kjøpe inn F-35. Det var aktuelt å kjøpe til sammen 35 maskiner av typen F-35A, i tillegg til 15 Eurofighter av typen ECR.
== Planlagte innkjøp ==
* Se eget punkt vedrørende Norges antall.Singapore, Hellas, Spania og Finland er også potensielle kunder. Disse landene har som utviklerlandene F-16 eller F-18 i dag.
USA har utestengt Tyrkia fra F-35-programmet etter at Erdogan kjøpte luftvernmissilet S-400 fra Russland.
== Danske forhold ==
Tre aktstykker fra Folketingets finanskomité beskriver Danmarks involvering i F-35-programmet:
1997: Ved aktstykke 342 9/9 1997 tiltrådte finanskomiteen at Danmark inntrådte i programmets kravspesifikasjonsfase med en bevilgning på 70 millioner kroner.
2002: Ved aktstykke 142 22/5 2002 tiltrådte finanskomiteen at Danmark kunne anvende 892,5 millioner kroner i programmets utviklings- og demonstrasjonsfase. 110 millioner kroner av disse utgiftene var forventet å bli dekket av forleggelsen av et dansk F-16 til testflyvninger i F-35-programmet. Dansk industri aksepterte etter avtale med regjeringen å bidra med 74 millioner kroner av utgiftene.
2007: Ved aktstykke 79 8/2 2007 tiltrådte finanskomiteen at Danmark inntrådte i prosjektets produksjons-, vedlikeholds- og videreutviklingsfase med en bevilgning over 45 år på tilsammen ca. 2 milliarder kroner, tilsvarende ca. 1,5 prosent av de samlede utgiftene i denne fasen.Danmarks deltagelse i F-35-programmet forpliktet ikke Danmark til å kjøpe flyene.
== Norske forhold ==
Den konvensjonelle F-35A-varianten er valgt til å erstatte Norges F-16-fly. Regjeringen foreslo opprinnelig å kjøpe 48 fly, men dette tallet er nå 52 fordi USA ikke kommer til å ha kapasitet til å låne/leie bort treningsfly til Norge. 48 av disse skal være operative, mens fire skal bli brukt utelukkende til trening og utdannelse.
Forsvaret har beregnet at disse vil koste 69,7 milliarder 2016-kroner i innkjøp. Levetidsomkostningene for flyene, som dekker innkjøp og driftsomkostninger i 30 år, samt utbygging av basen på Ørland, beregner Forsvaret nå til å bli på 261,3 milliarder kroner eller drøyt fem milliarder kroner pr. fly. Utbygging av Evenes, som fremskutt base, kommer på toppen av dette.
Fra 10. november 2015 til 29. juni 2017 ble Luftforsvarets første syv fly levert til Luke Air Force Base i Arizona for opplæring og trening av norske piloter.
10. november 2017 foregikk den offisielle overleveringen av de tre første flyene levert direkte til Norge. Disse flyene landet på Ørland hovedflystasjon 3. november 2017 rett før kl. 16.00 (norsk tid) mens det fremdeles var dagslys. De tok av i mørke fra Fort Worth i Texas kl. 06.35 (norsk tid, kl. 23.35 lokal tid dagen før), (9 timer og 24 minutter flytid, 7569 km i direkte luftlinje, gjennomsnittsfart: 815 km/t) og fløy non-stop med flere lufttankinger underveis. Flyene hadde amerikanske merker og ble fløyet av amerikanske piloter. De tre flyene var nummer 5148, 5149 og 5150.På Evenes flystasjon er to F-35 fly til enhver tid på Quick Reaction Alert for å identifisere, og eventuelt avskjære, ukjente luftfartøy som nærmer seg norsk luftrom.
== Pris ==
Prisen på hvert enkelt fly synes uavklart, den norske avtalen har ikke vært klar på dette. Kilder som Dagbladet og Aftenposten har tidligere meldt at sjefen for utviklingen av kampflyet JSF tror prislappen per fly vil bli på USD 80 millioner, rundt 460 millioner norske kroner eller rundt en halv milliard norske kroner per fly, alt etter dollarkurs, og vist til at dette er 50 prosent mer enn norske myndigheters anslag. Til sammenligning lå prisen på hvert F16 kampfly på rundt 120 millioner norske kroner, dog i datidens verdi (ca. 1980.)
Den amerikanske Government Accountability Office estimerte i 2011 utviklings- og innkjøpskostnadene for de 2 457 flyene USA har planlagt å anskaffe til USD 382 milliarder. Dette gir en gjennomsnittspris på USD 156 millioner for ett fly.Pris er åpenbart et politisk spørsmål. "Kostnadsestimatene for anskaffelsesfasen er nå beregnet til 61,2 milliarder kroner, opplyste Anders Melheim", som da var programdirektør i det norske Kampflyprogrammet, i desember 2012. Dette skulle således tilsvare 1 093 millioner kroner for hvert av de 56 flyene Norge skal skaffe, bortimot 3 ganger mer enn norske myndigheters anslag i 2009.
Det norske Kampflyprogrammet på sin side viser til at prisen på rundt 80 millioner er stykkprisen en forventer når flyet er i full produksjon rundt 2019. Inntil da vil prisen synke gradvis år for år ettersom produksjonen øker. Norge har heller ikke tegnet en enkelt kontrakt for F-35, og er del av de årlige kontraktsforhandlingene mellom det flernasjonale programkontoret JPO (Joint Program Office) og Lockheed Martin og Pratt & Whitney. Den amerikanske snittprisen for flyene er heller ikke representativ for Norge, da denne regnes ut basert på produksjonen av fly for USA produsert mellom 2010 og sent på 2030-tallet, og inkluderer også alle utviklingskostnadene. Norge skal på sin side kun anskaffe fly i en 8-års periode, og betaler da prisen for flyene disse årene, og dekker bare en mindre del av utviklingskostnadene. Den norske snittprisen vil derfor være en annen enn for USA. De norske kostnadsestimatene for F-35, som i 2015-verdi (oppdatert for inflasjon) er på 67,9 milliarder kroner, omfatter også mye mer enn bare 52 fly, og skal også dekke utvikling og anskaffelse av våpen, simulatorer, deler og innledende trening for F-35. Av de norske kostnadene utgjøres derfor bare rundt 60% selve flykostnaden.
Endringene siden 2009 må også sees i lys av at programmet den gang oppgav kostnadene i såkalt "nåverdi", mens senere estimater er oppgitt i reelle kroner. Kampflyprogrammet hevder at om alle kostnadene regnes om i sammenlignbare verdier så er de bare økt med i underkant av 6%, og da grunnet en ny norsk tidsplan, og nye kostnader for JSM.
== Spesifikasjoner ==
=== Generelle egenskaper ===
=== Bevæpning ===
== Se også ==
Lockheed Martin X-35
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Lockheed Martin F-35 Lightning II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lockheed Martin F-35 Lightning II – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Luftforsvarets F-35 side Arkivert 13. februar 2016 hos Wayback Machine.
Hjemmeside for Kampflyprogrammet, som leder den norske anskaffelsen av F-35
Team JSF
RAF sin JSF-side Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.
Global security org sin JSF-side
Joint Strike Fighter svarer deg – spørsmål og svar i Dagbladet | == Begivenheter == | 6,633 | 6,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-34 | 2023-02-04 | T-34 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Koreakrigen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner fra andre verdenskrig'] | T-34 var en sovjetisk stridsvogn som hovedsakelig ble brukt under andre verdenskrig. Den ble produsert mellom 1940 og 1958. Vogna ble ansett for å være en svært god modell på det tidspunktet Sovjetunionen kom med i krigen, og dens effektive og formålstjenlige konstruksjon hadde stor innflytelse på stridsvognutviklingen. T-34 ble først og fremst bygget ved ChPZ-fabrikken i Kharkov i nåværende Ukraina, og utgjorde kjernen i sovjetiske panserstyrker under krigen. Etter krigen ble modellen en eksportsuksess, og i tillegg til å være den mest produserte krigsvognmodellen under andre verdenskrig ble den også historiens nest mest produserte totalt, bare overgått av sin etterfølger T-54/55. T-34 var så sent som i 1996 i tjeneste i 27 land.
T-34 ble utviklet fra BT-serien, og det var tenkt at den skulle erstatte denne, samt T-26, i tjeneste. Da den ble introdusert hadde den en god balanse av ildkraft, mobilitet og beskyttelse, selv om den i begynnelsen var hemmet av begrensnigner i ergonomi, mangelen på sambandsradio og den dårlige taktiske utnyttelsen av vognen.
Mot slutten av 1943 kom den forbedrede T-34-85, som var utrustet med en kraftigere kanon og større tårn. Designet og konstruksjonen ble forbedret gradvis under krigen, både for å øke effektiviteten og for å senke produksjonskostnadene. Som en følge av dette steg produksjonen kontinuerlig under krigen. Ved krigens slutt i 1945 hadde T-34 erstattet mange lette og tunge stridsvogner i tjeneste og utgjorde hoveddelen av den sovjetiske stridsvognproduksjonen. Den hadde stor innflytelse på konseptet med middelstunge stridsvogner, hvor én og samme vogn løste oppgavene til både tunge og lette stridsvogner på slagmarken.
| T-34 var en sovjetisk stridsvogn som hovedsakelig ble brukt under andre verdenskrig. Den ble produsert mellom 1940 og 1958. Vogna ble ansett for å være en svært god modell på det tidspunktet Sovjetunionen kom med i krigen, og dens effektive og formålstjenlige konstruksjon hadde stor innflytelse på stridsvognutviklingen. T-34 ble først og fremst bygget ved ChPZ-fabrikken i Kharkov i nåværende Ukraina, og utgjorde kjernen i sovjetiske panserstyrker under krigen. Etter krigen ble modellen en eksportsuksess, og i tillegg til å være den mest produserte krigsvognmodellen under andre verdenskrig ble den også historiens nest mest produserte totalt, bare overgått av sin etterfølger T-54/55. T-34 var så sent som i 1996 i tjeneste i 27 land.
T-34 ble utviklet fra BT-serien, og det var tenkt at den skulle erstatte denne, samt T-26, i tjeneste. Da den ble introdusert hadde den en god balanse av ildkraft, mobilitet og beskyttelse, selv om den i begynnelsen var hemmet av begrensnigner i ergonomi, mangelen på sambandsradio og den dårlige taktiske utnyttelsen av vognen.
Mot slutten av 1943 kom den forbedrede T-34-85, som var utrustet med en kraftigere kanon og større tårn. Designet og konstruksjonen ble forbedret gradvis under krigen, både for å øke effektiviteten og for å senke produksjonskostnadene. Som en følge av dette steg produksjonen kontinuerlig under krigen. Ved krigens slutt i 1945 hadde T-34 erstattet mange lette og tunge stridsvogner i tjeneste og utgjorde hoveddelen av den sovjetiske stridsvognproduksjonen. Den hadde stor innflytelse på konseptet med middelstunge stridsvogner, hvor én og samme vogn løste oppgavene til både tunge og lette stridsvogner på slagmarken.
== Historie og utvikling ==
=== Revolusjonerende nykonstruksjon ===
Før krigsutbruddet i 1939 var stridsvognen T-26 og BT-serien de vanligste modellene i det sovjetiske panservåpenet. T-26 var en langsom vogn som skulle støtte infanteriet, og hastigheten var tilpasset dette. BT-vognene var raskere, såkalte kavalerivogner, og var også lettere, men var ikke egnet til å bekjempe infanteri. Begge typene hadde tynt panser som beskyttet mot håndvåpenild, men ikke mot panserverngevær og 37 mm panservernkanoner. Bensinmotorene de benyttet hadde også lett for å ta fyr.Ingeniøren Michail Kosjkin fikk i 1937 i oppdrag av Den røde armé å konstruere en etterfølger til BT-vognene. Den skulle produseres ved Kharkovs lokomotivfabrikk (KhPz) i Kharkov. Prototypen, kalt A-20, ble utrustet med 20 mm panser, en 45 mm kanon og ingeniør Aleksandr Morozovs nye "V-2" dieselmotor (merk at motoren, tross typebetegnelsen, var en V12-konfigurasjon.) Fra BT-vognen hadde den egenskapen at den kunne drives framover på hjul i tillegg til belter. Dette var en tilpasning til 1930-årenes dårlige beltedriftsystemer, og skulle bidra til å redusere vedlikeholdet og forlenge levetiden. I strid var derimot ikke hjul noen fordel, selv om det tillot en hastighet på 100 km/t på vei. Konstruktørene kom til slutt fram til at hjuldriften var en dårlig utnyttelse av volumet i vognen, og ga unødvendig mye ekstravekt.
Kosjkin overtalte den sovjetiske lederen Josef Stalin til å la ham utvikle en annen prototyp, en bedre pansret og bestykket «universalstridsvogn» som skulle erstatte både T-26 og BT-vognene. Den andre prototypen, som kaltes A-30, men snart ble omdøpt til T-32, hadde 30 mm panser, en 76 mm kanon og samme V-2 dieselmotor. Begge prototypene ble testet ved Kubinka i 1939, og det viste seg at den tyngre T-32 var like mobil som A-20. De dårlige prestasjonene til de sovjetiske stridsvognene i vinterkrigen mot Finland og tyske erfaringer fra slaget om Frankrike gjorde at militærledelsens skepsis og redsel for høye kostnader ble satt til side. En enda tyngre versjon av T-32, men med 45 mm frontpanser og bredere belter ble utviklet, og den ble satt i produksjon med navnet T-34.
To prototyper av T-34 ble ferdigstilt i februar 1940 og tilbakela en 2 000 km lang testtur fra Kharkov til Moskva, Smolensk, Kyiv og tilbake til Kharkov i april og mai. Noen feil ved motoren ble tydelige på den strabasiøse turen, og ble rettet. De første serieproduserte vognene ble ferdige i september 1940 og kom til helt å erstatte T-26, BT og T-28. Kosjkin døde av lungebetennelse i slutten av måneden og arbeidet med å utvikle T-34s motor ble gitt til Aleksandr Morozov. Han fikk også stillingen som sjefsutvikler ved KhPZ.
T-34 hadde et hjuloppheng av Christie-typen, det samme som BT-vognene, men uten muligheten for hjuldrift. Den hadde sterkt skrånende panser, kraftig motor og brede belter. Den første hadde en 76,2 mm kanon, og ble senere kalt T-34/76, en sedvane som stammer fra tysk etterretning fra krigen. Sent i 1943 kom produksjonen av den andre hovedtypen, T-34-85 (eventuelt T-34/85) som hadde et større tårn og en større 85 mm kanon.
=== Innledning og opprettholdelse av produksjonen ===
Den nye stridsvognen stilte sovjetisk industri ovenfor nye utfordringer. En rekke mindre monteringsfabrikker ble opprettet: Kharkovs dieselfabrikk nr. 75 monterte V-2-motoren, Kirovfabrikken nr. 185 i Leningrad produserte den opprinnelige L-11-kanonen og Dynamofabrikken i Moskva produserte elektriske komponenter. Vognene ble opprinnelig montert ved ChPZ nr. 183 og ved Stalingrads traktorfabrikk (STZ), og senere ved Krasnoje Sormovofabrikken nr. 112 i Gorkij. Man hadde dog visse problemer med defekte panserplater. På grunn av mangelen på den på den tiden nye V-2-motoren ble mange vogner i første omgang i 1940 levert med BT-vognenes konverterte flymotor, en løsning som hadde dårligere ytelse, girkasse og kobling (clutch). Man kunne bare utruste eskadronsjefenes vogner med radioapparater. L-11-kanonen oppfylte ikke forventningene, og Grabins designbyrå ved Gorkijfabrikken nr. 92 lagde en overlegen F-34 76,2 mm kanon. Byråkratene nektet i utgangspunktet produksjonsløyve til den nye kanonen, men Gorkij og ChPZ iverksatte produksjon uten lov, og Stalins statlige forsvarkomité ga offisiell tillatelse etter at styrker i felten hadde lovpriset den nye kanonen.Konservative politikere la press på hæren for å få bygget de eldre stridsvognene T-26 og BT på bekostning av T-34 mens man ventet på de mer avanserte T-34M-vognene. Det tyske overraskelsesangrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 gjorde det plutselig tvingende nødvendig å fryse utviklingen og øyeblikkelig starte produksjonen av stridsvogner.
Tysklands raske fremganger tvang sovjeterne å flytte fabrikkene sine øst for Uralfjellene, en monumental oppgave. KhPZ ble gjenopplivet rundt Dzjerzjinski Urals jernbanefabrikk i Nizjnij Tagil. Fabrikken ble omdøpt til Stalins Ural stridsvognfabrikk nr. 183. Kirovfabrikken ble evakuert bare uker før Leningrad ble omringet, og ble flyttet sammen med Kharkovs dieselfabrikk til Stalins traktorfabrikk i Tjeljabinsk. Etter hvert gikk byen under navnet Tankograd. Vorosijilovs stridsvognfabrikk nr. 174 fra Leningrad ble innlemmet i Uralfabrikken og den nye Omskfabrikken nr. 174. Ordsjonikidze Urals tunge verktøysmaskinfabrikk (UZTM) i Sverdlovsk tok opp i seg flere mindre fabrikker. Mens disse fabrikkene ble flyttet i rekordfart ble Stalingrads traktorfabrikk hovedkilden for T-34, og produserte 40 % av alle disse vognene fram til den ble helt omringet i slaget om Stalingrad høsten 1942.Bortsett fra dette avbruddet ble bare mindre endringer tillatt i produksjonen. Disse var ofte for å gjøre vognene enklere og billigere å produsere. Nye metoder ble utviklet av professor Jevgenij Paton for automatisk herding og sveising av plater. Kanonmodellen 76,2 mm F-34 modell 1941 ble redusert fra forgjengerens 861 til 614 deler.. I de to neste årene ble produksjonskostnadene for hver stridsvogn redusert fra 269 500 rubler i 1941, til 193 000 og senere til 135 000. Produksjonstiden ble halvert på slutten av 1942 til tross for at majoriteten av de erfarne fabrikksarbeiderne var blitt sendt til fronten. Deres erstattere var 50% kvinner, 15% gutter og 15% invalider og gamle mann. Samtidig gikk T-34 fra å være produsert med en finish tilsvarende vesteuropeiske og amerikanske stridsvogner til å bli et mer grovhugget produkt. Det ble dog ikke firt på den mekaniske påliteligheten.
=== Evolusjonær utvikling ===
I 1942 begynte arbeidet med å utvikle et nytt tårn, tatt fra det forlatte T-34M-prosjektet. Det ble bedre plass i vognen og en ny luke for vognkommandøren ga han bedre utsyn. På grunn av begrensede strategiske lager av gummi så ble det innført stålhjul. En ny clutch ble innført, noe som gjorde at motoren og girkassen med 5 trinn virket bedre sammen.
I 1942 og 1943 støtte sovjetiske styrker på de nye tyske stridsvognene Tiger I og Panther. Med erfaringer fra slaget ved Kursk og forespørsler fra fronten om mer ildkraft og lengre rekkevidde foretok sovjetiske militære myndigheter det vanskelige valget å bygge om fabrikkene for å produsere en ny modell som hadde større tårnkrans (fra 1 425 mm til 1 600 mm). Dette tillot at man kunne sette inn et større tårn, og med det en større kanon. T-34-85 sin nye 85 mm kanon var overlegen den gamle, og man flyttet radioen opp fra skroget til det nye tremannstårnet. Nå kunne vognkommandøren lede striden, og la laderen og skytteren skjøtte kanonen.
=== Kostnadseffektivitet ===
Kostnaden for å produsere en T-34-85 stridsvogn var 164 000 rubel, hvilket i begynnelsen var rundt 30 % høyere enn for enn tilsvarende modell 1943, men innen 1945 hadde prisen gått ned til 142 000 rubler. Under krigens gang hadde prisen for en T-34 nesten blitt halvert. Samtidig var mobiliteten nesten den samme, på tross av at den både hadde fått kraftigere bestykning og tykkere panser.
Ved slutten av 1945 var mer enn 57 000 T-34 blitt bygget. Av disse var 34 780 eksemplarer av den opprinnelige modellen, bygget fram til 1944, og ytterligere 22 559 av modellen T-34-85 bygget mellom 1944–45. Etter krigen ble storskalaproduksjonen avsluttet i Sovjetunionen. I 1946 ble for eksempel bare 2 701 eksemplarer produsert. Produksjonen ble gjenopptatt i 1951 i Polen og Tsjekkoslovakia, der respektive 1 380 og 3 185 T-34-85 ble produsert fram til 1956. Sent i 1960-årene gjennomgikk sovjetiske T-34-85 et moderniseringsprogram for eksporterte eksemplarer og reservestridsvogner. Den ble da hetende T-34-85M. Oppgraderingen besto i ny motor fra T-54/55-serien, noe som kan tas som et bevis på hvor langt sovjetmyndighetene var villige til å gå for å standardisere komponenter.
Til sammen regner man at det er produsert så mange som 84 070 eksemplarer av T-34, pluss opp til 13 170 selvdrevne artillerivogner på T-34s chassis. Vognen dukket opp her og der i konflikter under den kalde krigen.
=== Kamphistorie ===
T-34 brukes ofte som et symbol for det sovjetisk motangrepets framgang mot tyskerne. Det første møtet med T-34 sommeren 1941 var et psykologisk sjokk for de tyske soldatene: de hadde forberedt seg på å møte en underlegen motstander. Dette illustreres blant annet av Alfred Jodls dagbok, der han tilsynelatende virker overrasket over at T-34 dukket opp i Riga. T-34 kunne effektivt bekjempe alle modeller av tyske stridsvogner som var i bruk i 1941. De første vognene led dog av alvorlige mekaniske feil og mangler, spesielt med hensyn på kraftoverføring og kobling - minst 50 % av den sommerens tap av vognene kom av mekaniske problemer og ikke av tysk ildkraft.. De sovjetiske styrkene manglet berge- og reparasjonsressurser, og det var ikke uvanlig at T-34 gikk i strid med en reservegirkasse på motordekket. De mekaniske problemene ble løst med tiden.
I løpet av vinteren 1941-1942 dominerte T-34 igjen slagmarken, da tyske stridsvogner ikke kunne bevege seg i dyp gjørme og snø på samme måte med sine smale belter, men i stedet ofte ble sittende fast. Terrengegenskapene til T-34 var ganske enkelt overlegne. Det tyske infanteriet, som på dette tidspunktet for det meste var utrustet med tauede panservernkanoner av typene 37 mm PaK 35/36 og 50 mm PaK 38, hadde store problemer med å stanse de sovjetiske vognene. Bare de sovjetiske soldatenes mangelfulle utdannelse og den sovjetiske ledelsens sviktende kompetanse hindret at avdelinger med T-34 hadde noen større framgang.
Hovedsatsingen innen Den røde armé i 1942-43 besto i å gjenoppbygge det som hadde gått tapt i 1941, og å forbedre taktikken. Produksjonen av T-34 steg raskt, men all videreutvikling hadde blitt «fryst»; bare forbedringer som ga høyere produksjonstakt ble tatt med. De sovjetiske konstruktørene var klar over behovet for å rette visse mangler i konstruksjonen, men dette ville koste med hensyn på antall vogner som kunne bli produsert, og saken ble foreløpig liggende. Midt i 1943 kom T-34-produksjonen opp i rundt 1 000 vogner i måneden, mye høyere enn den tyske produksjonen. Tapene på sovjetisk side var dog høyere på grunn av den stadige tyske taktiske overlegenheten.
Tyskerne fant raskt ut at det eneste virkelige effektive våpenet de hadde til å bekjempe T-34 med, også på lang avstand, var luftvernkanoner, da spesielt 8,8 cm FlaK. I stor hast ble også fronten forsynt med nye panservernkanoner av type 75mm PaK 40, som fantes både i tauede og selvdrevne versjoner. På kjøretøysiden erstattet tyskerne i mars 1942 den korte 75 mm kanonen, StuK 37, i stormkanonen Sturmgeschütz III, med den lengre og forbedrede 75mm StuK 40 L/43, og på høsten med den enda mer effektive L/48. Disse kanonene ga granaten høyere utgangshastighet og bedre gjennomslagskraft, med betydelig høyere virkning på pansrede kjøretøy, og StüG III fikk med ett rollen som kanonpanserjager. Denne vognen hadde stor betydning på østfronten, og det er antatt at den allerede våren 1944 hadde slått ut ikke mindre enn 20 000 stridsvogner. Også de vanlige panserstyrkenes arbeidsjern, Panzer IV, fikk sommeren 1942 en lengre kanon, 75mm KwK 40 L/43, og i løpet av våren 1943 en L/48. Det kraftigste motmiddelet var uansett den helt nye Panzer V/Tiger I, som ble satt inn i kampene mot slutten av 1942. I 1943, da tyskerne innførte den middelstunge Panther-stridsvognen, kunne man se mange trekk fra T-34, og Sovjetunionen møtte nå en jevnbyrdig stridsvogn på slagmarken. Sovjetiske tap økte etter dette.
Da krigen brøt ut besto det sovjetiske stridsvognarsenalet av bare omtrent 4 % T-34, men da krigen var over utgjorde de minst 55 % av Sovjetunionens enorme produksjon av stridsvogner. Der hvor tyskerne bygde flere forskjellige og mer teknisk avanserte stridsvogner, og et stort antall undervarianter, satset Sovjetunionen på å masseprodusere én enkelt modell, som ble gradvis forbedret gjennom krigen for å møte utviklingen i stridsvogn-design. Dette kan sammenliknes med USAs satsing på M4 Sherman.
==== Etter andre verdenskrig ====
Etter andre verdenskrig ble T-34-85 brukt i mange land som var i sovjetisk interessesfære. Den nordkoreanske invasjonen av Sør-Korea i 1950 ble ledet av en brigade utrustet med rundt 120 T-34-85. De møtte amerikanske stridsvogner av type M24 Chaffee, M4 Sherman og M26 Pershing. Den nordkoreanske 105te panserbrigaden hadde noen tidlige framskritt mot det sydkoreanske infanteriet og lette stridsvogner av typen M24, men mistet momentet da de møtte amerikanske middelstunge stridsvogner av typen M26 og infanteri satt opp med panservernvåpen. Etter de første månedene av krigen støtte man sjelden på nordkoreansk panser.T-34 utgjorde hovedstyrken i flere væpnede styrker innenfor Warszawapakten, og ble brukt mot det ungarske opprøret som ble slått ned i 1956 De ble også brukt i Midtøsten, i Vietnamkrigen og også så sent som krigen i Bosnia i 1990-årene. Kroatia arvet 25 eller 30 vogner fra Jugoslavia, men har nå tatt dem ut av tjeneste. T-34 ble sporadisk brukt i Afghanistan, men det er ikke kjent at de har blitt brukt mot koalisjonsstyrker. I Irak var T-34 i tjeneste så sent som tidlig i 1990-årene. Flere afrikanske stater, blant annet Angola og Somalia har brukt T-34-85 i nyere tid. Kubanske T-34-85 har også blitt brukt i Afrika.
Kina produserte T-34 under navnet Type 58. Produksjonen stoppet dog da Type 59 ble tilgjengelig. Et lite antall T-34 ble også i Kina bygget om til brannslukkingskjøretøy.
Totalt er T-34 blitt brukt i følgende 39 land, hvorav 27 brukte den så sent som i 1996 (disse er merket med asterisk (*)):
=== Bruk i Finland ===
==== T-34 i finsk tjeneste ====
I noen bøker er det opplysninger om at en og annen T-34-prototoyp skulle ha blitt testet i vinterkrigen 1939-1940, men dette er sannsynligvis en feilidentifisering. Den første gangen finnene støtte på T-34 var i begynnelsen av fortsettelseskrigen. Finnene klarte å erobre to stykker høsten 1941 ved Svirkraftverket, og tok dem umiddelbart i bruk. De hadde blitt bygget ved traktorfabrikken i Stalingrad og lokomotivfabrikken i Karkov. De fikk straks kallenavnene sotka (dykkand) på grunn av profilen. Ytterligere én vogn ble erobret på våren 1942 og en sommeren 1943. Man hadde nå fire i tjeneste, og de ble nyttet under hele krigen. Sommeren 1944 lovte tyskerne å sende ni erobrede og reparerte T-34 til finnene, men det ble bare levert tre. I månedsskiftet juni/juli erobret de ytterligere to vogner, og de hadde da til sammen ni T-34 av den eldre modellen i tjeneste da krigen tok slutt. Finnene brukte senere disse vognene mot tyskerne i Lappland. Én ble skadet av en tysk mine, men ble reparert. Ikke én eneste T-34 ble helt ødelagt i krigen. Etter krigen ble de ansett for å være landets beste stridsvogner, sammen med stormkanonen StuG III og Panzer IV. T-34 forble i tjeneste i Finland fram til 1961, da de ble pensjonert.
==== T-34-85 i finsk tjeneste ====
T-34-85 var en oppgradert modell av T-34 med tremannstårn og en 85 mm kanon utviklet fra en luftvernskanon. Panseret var opp til 110 mm i fronten og 75 mm på sidene. Disse stridsvognene ble benyttet i Karelen på sommeren 1944. På tross av at finnene trakk seg tilbake klarte de å erobre ni vogner av modell T-34-85. De fleste av disse ble erobret når den sovjetiske offensiven dabbet av og finnene klarte å gjenopprette linjene sine til en viss grad. Finnene tok umiddelbart syv av dem i bruk. De gjenstående to ble reparert og var klare til strid når krigen mellom Finland og Sovjetunionen tok slutt.
Etter fortsettelseskrigen vurderte man å erstatte 85 mm-kanonen med en 75 mm som også StuG III bruke, på grunn av mangel på ammunisjon til 85 mm-kanonene og de tyske kanonenes ellers gode egenskaper. Én stridsvogn ble bygget opp, men senere på vinteren 1944–1945 fikk den tilbake 85 mm-kanonen. Alle ni T-34-85 overlevde andre verdenskrig, og de var i bruk fram til 1962. De var meget populære blant mannskapene.
=== Symbolsk betydning ===
Hundrevis av T-34 ble benyttet som krigsminnesmerker i Sovjetunionen og de nye satellittstatene. Et eksempel er det sovjetiske krigsminnesmerket i Tiegarten i Berlin der en statue av en rødearmist er flankert av to T-34 stridsvogner.
Minst ett av disse monumentene var gjenstand for stor kontrovers. Dette var montert i Praha, på et monument over sovjetiske stridsvognmannskaper. Monumentet var tenkt å representere løytnant I.G. Gontjarenkos T-34-85, den første sovjetiske stridsvognen som kjørte inn i Praha i mai 1945, men vognen på toppen var en tung stridsvogn av typen JS-2m. For mange i Praha var dette monumentet også en påminnelse om den sovjetiske invasjonen som slo ned Prahavåren 1968. Stridsvognen ble malt rosa av kunstneren David Černý i 1991, men dette avstedkom en offisiell protest fra den russiske regjeringen. Černý ble arrestert, vogna ble malt grønn igjen. Dette resulterte i demonstrasjoner i gatene, og stridsvogna ble igjen malt rosa, denne gangen av femten parlamentsmedlemmer. Vogna ble etter dette omplassert på et militærmuseum.En annen rosa T-34 er den såkalte Mandela Way Tank i London.
Fire stridsvognmannskaper og en hund (Czterej pancerni i pies) var en populær polsk TV-serie som ble sendt i 1960-årene, hvor en T-34 med taktisk merking 102 ble et popikon i Polen. Serien ble også vist i andre land bak jernteppet, hvor den også ble populær.
=== Betydning ===
T-34 var blant de viktigste våpensystemene i Den røde armé under andre verdenskrig. Det at østfronten utgjorde det avgjørende operasjonsområdet under krigen gjør at T-34s betydning ikke bør undervurderes. Når den først kom i tjeneste i 1940 var den den beste stridsvognkonstruksjonen i verden. I midten av krigen var den ikke lenger overlegen sine motstandere, men den var fortsatt bedre enn de fleste og var tilgjengelig i enormt antall.
Den forbedrede T-34-85 forble standard stridsvogn for Sovjetunionen med en uavbrutt produksjonsserie fram til slutten av krigen. Tyskerne svarte på T-34 ved å lage nye, svært dyre og komplekse andre generasjons stridsvogner, hvilket senket tempoet i stridsvognproduksjonen deres og førte til en vesentlig tallmessig overlegenhet på sovjetisk side. T-34 erstattet de fleste lette, middelstunge og tunge stridsvogner i sovjetisk tjeneste. Videreutviklingen av vogna ledet fram til T-44 og T-54/55, som ble bygget fram til 1981 og fremdeles er i tjeneste.
T-34s effektivitet som stridsvogn i mobile, samvirkende operasjoner viste seg å ha betydning for videre utvikling av pansret strid. Infanteristridsvognen viste seg å være et foreldet konsept, og ble forlatt av alle nasjoner ved slutten på krigen. Mens mere økonomiske modeller av andre kjøretøyer kom til å overta de forskjellige støtterollene stridsvognene hadde hatt, kom balanserte stridsvognkonstruksjoner til å bli mer spesialiserte og optimaliserte for deres spesielle rolle i mekanisert strid. Den middelstunge stridsvognens potensial, demonstrert til fulle av T-34, ledet til det moderne konseptet med en enhetlig stridsvognpark (main battle tank (MBT) på engelsk).
== Varianter ==
=== Tabell over stridsvognmodeller ===
Å identifisere ulike versjoner av T-34 kan være komplisert. Tårnstøp og ytre detaljer varierte mellom de forskjellige fabrikkene. Nye detaljer ble innført midt i en produksjonsserie eller ettermontert på eldre vogner. Skadede stridsvogner ble reparert, og i noen tilfeller brukte man komponenter fra nyere modeller, også hele tårn. Visse modeller fikk nytt panser improvisert fra vrakstål i forskjellig tykkelse. Dette ble sveiset fast i skroget og i noen tilfeller tårnet. Disse siste stridsvognene ble kalt s jekranami («med skjermer»).
==== Modellbetegnelser ====
Den tyske etterettnignstjenesten under andre verdenskrig kalte de to hovedproduksjonsmodellene for T-34/76 og T-34/85, der mindre modellserier fikk bokstavsbetegnelser som T34/76A. Disse navnene ble også senere brukt i Vesten, spesielt innen populærlitteratur. Siden 1980-tallet har mange akademikere, blant annet stridsvogneksperten Steven Zaloga, brukt de sovjetiske betegnelsene: T-34 og T-34-85, hvor mindre modellserier ble identifisert med år: T-34 modell 1940. Dette systemet er også i bruk i denne artikkelen.
Ifølge kilder som ble offentliggjort etter Sovjetunionens fall kaltes alle T-34 med originaltårnet og F-34-kanonen, altså konvensjonelt kjent som Modell 1941 og 1942, offisielt for Modell 1941 og versjonen med det sekskantede tårnet, Modell 1943, offisielt for Modell 1942.Erobrede T-34 i tysk tjeneste ble kalt Panzerkampfwagen T-34(r), hvor r sto for Russland.
Finnene kalte T-34 for Sotka, som betyr and, siden profilen minner litt omm en kvinand. Dette ifølge det finske stridsvognesset Lauri Heino. T-34-85 ble kalt for pitkäputkinen Sotka, «langpipet and».
==== Stridsvognmodeller ====
T-34 (tysk betegnelse: T-34/76) var den opprinnelige stridsvognen med en 76,2 mm kanon.
modell 1940 (T-34/76A)
Tidlig produksjonsserie med en eldre 76,2 mm kanon i et tomannstårn, med BT-vognenes gamle bensingmotor og clutch.
modell 1941 (T-34/76B)
Den viktigste produksjonsserien med tykkere panser og den bedre 76,2 mm F-34-kanonen og dieselmotor.
modell 1942 (T-34/76C)
Mange mindre forbedringer i produksjonsprosessen.
modell 1943 (T-34/76D, E og F)
Med nytt støpt sekskantet tårn, ble kalt Micky Maus på grunn av utseendet når de to runde tårnlukene sto oppe. Hovedproduksjonsserien hadde en ny kuppel for vognføreren.
T-34/57
Færre en 324 T-34 ble utrustet med 57 mm ZiS-4- eller ZiS-4M-kanon med høy munningshastighet i årene 1941 og 1943–44 og benyttet som panserjagere. Noen av disse deltok i slaget om Moskva.T-34-85 var en større forbedring med et tremannstårn og en 85 mm kanon med langt løp.
modell 1943
Kortvarig produksjonsserie (februar–mars 1944), bestykket med 85 mm D-5T-kanonen.
modell 1944
Hovedproduksjonsserie med den enklere 85 mm ZiS-S-53-kanonen. Radioen var flyttet fra skroget til tårnet, som igjen var innredet mer hensiktsmessig og hadde et nytt sikte for skytteren.Man fortsatte å gjøre diverse forbedringer på T-34-85, blant annet et større restaureringsprogram i 1960 og 1969. Alle T-34-85-modeller var svært like utvendig.
Utviklingen av den mer avanserte T-34M, som hadde ligget brakk siden før krigen, ble tatt opp igjen i 1944, og dette ledet til stridsvognen T-44. Den nye vognen hadde en tårnkonstruksjon som var basert på T-34-85, men hadde et nytt skrog, med torsjonsstaver og tverrstilt motor. Den hadde en lavere profil enn T-34-85, og var enklere å produsere. Mellom 150 og 200 av denne modellen ble produsert før krigen var slutt. Etter en viss modifikasjon på motoren og et nytt tårn, ble den døpt T-54, og ble satt i produksjon fra 1947.
==== Øvrige kampkjøretøyer ====
Flammekastervogn
OT-34 og OT-34-85 med en internt montert flammekaster som erstattet baugmitraljøsen.
PT-34
Minerydder, de fleste ble bygget på skrogene til T-34 modell 1943 eller T-34-85.
Selvdrevet artilleri
Skroget til T-34 ble basis for en rekke selvdrevne artillerivogner: SU-122, SU-85 og SU-100Etter andre verdenskrigen ble forskjellige egyptiske og syriske T-34 bygget om med 122 mm haubitser.
==== Støttekjøretøyer ====
Mange støttekjøretøyer og til og med sivile traktorer ble bygget på skroget til T-34, fra krigens dager til inn i 1990-årene. De fleste kjøretøyer som ble bygget om var enten skadede stridsvogner eller selvdrevet artilleri.
Broleggere
Gamle stridsvogner ble bygget om i felt eller på verksteder. De ble ganske enkelt kjørt ned i vannet, hvorpå andre kjøretøyer passerte over vognens bro, og så ble broleggeren berget.
Bergepansere
Eldre stridsvogner ble under krigen bygget om til bergepansere gjennom at man tok bort tårnet, la en plate over hullet og laget en påbygg. Etter krigen ble dette kilden til et utvidet program med mer avanserte modeller.
== Stridseffektivitet ==
Stridseffektiviteten til tidlige T-34 kan best sammenlignes i form av «harde» faktorer – pansring, ildkraft og mobilitet – og «myke» faktorer, slik som ergonomi, brukervennlighet, anordninger for utsyn, innredningen ellers og så videre. T-34 var overlegen på de harde faktorene og svak på de myke.
De tre viktigste egenskapene ved stridsvogndesign har alltid vært pansring, ildkraft og mobilitet. T-34 var en utmerket balanse mellom alle tre under hele andre verdenskrig. I 1941 kunne det tykke, skrånende panseret stopp alle tyske panservernkanoner på normale avstander. T-34 kunne bare slås ut av den tauede luftvernkanonen 88 mm FlaK eller på nært hold av 50 mm og 75 mm kortløpede stridsvognkanoner. De fleste tyske stridsvogner på dette tidspunkt hadde ikke 75 mm kanoner, derimot var 37 mm mer vanlig. I midten av 1942 var T-34 sårbar mot forbedrede tyske våpen og forble det til krigens slutt. Pansringen var dog sammenlignbar med den amerikanske M4 Sherman og den tyske Panzer IV.
Ildkraften var ivaretatt i 1941 ved at T-34s 76 mm kanon med letthet kunne slå ut samtlige tyske stridsvogner. I 1943 ble denne utklasset av Panthers lange 75 mm og Tigers lange 88 mm. Innføringen av den sovjetiske 85 mm i 1944 gjorde ikke at T-345 ble likeverdig i ildkraft, men denne kanonen kunne fremdeles penetrere både Panther og Tiger på midlere avstander.
På mobilitetssiden bidro T-34 brede belter, gode hjuloppheng og store motor til å gi vogna en overlegen terrengmobilitet. Første generasjonens tyske stridsvogner hang ganske enkelt ikke med.
I sammendrag var T-34s harde faktorer en trendsetter internasjonalt innenfor stridsvognutvikling under krigens første år.
Ergonomisk sett var T-34 svak, selv om man gjorde visse forbedringer under krigen. Alle versjoner som var utrustet med 76 mm kanon led under det trange mannskapsrommet i tårnet, som var konstruert for to mann. Vognkommandørens sikte var dårlig, og luken som kunne åpnes framover tvang han til å observere slagmarken gjennom en liten observasjonsspalte og et nedsenkbart periskop. Han var også nødt til å avfyre kanonen. Til sammenligning hadde vanlige tyske, britiske og amerikanske stridsvogner bedre plass for mannskapene, men rom for tre personer i tårnet; nemlig vognkommandør, skytter og lader. Dette opplegget gjorde at vognkommandøren bedre kunne konsentrere seg på sin oppgave, nemlig å lede sine menn og koordinere med andre vogner i avdelingen, uten å for eksempel måtte gjøre ting som å rette inn og avfyre kanonen. Fra og med T-34-85 ble problemet, som man hadde observert allerede før krigen, korrigert.
Utsynet fra vognførerens plass var også dårlig. Noen vognførere rapporterte at deres optikk var så dårlig at de var nødt å kjøre med luken sin på gløtt, også i strid. Dårlig utsyn gjorde det også vanskeligere å utnytte terrenget til sine fordel. Taktisk var det også en ulempe, da andre stridsvogner hadde bedre utsyn.
Laderen hadde også en tung jobb, da det ikke fantes noen tårnkurv (en roterende gulvplate som følger med tårnet rundt). Dette problemet delte T-34 med mange andre stridsvogner, for eksempel den amerikanske M3 Stuart. Gulvet besto av ammunisjon, lagret i små metallkasser og dekket av en gummimatte. Ni granater var tilgjengelige fra stridsrommet, klare til bruk. Når disse ni var brukt opp var besetningen nødt til å ta fram flere granater fra kassene i gulvet, noe som gjorde at gulvet etter hvert ble strødd med åpne ekser og biter av gummimatten. Dette distraherte besetningen og forverret deres stridsevne.Andre faktorer som minskede T-34 virkning på slagmarken i begynnelsen var det dårlige lederskapet, taktiske ferdighetene og mannskapenes utdannelse, en konsekvens av Stalins utrenskninger av det sovjetiske offiserskorpset på slutten av 1930-årene. Dette ble forsterket av tapet av de beste mannskapene under de katastrofale hendelsene i 1941. Mange mannskaper ble sendt i strid med bare grunnleggende militær utdannelse pluss 72 timers instruksjon i klasserom. Sammen med T-34s mangel på sambandsradio gjorde det at det var nesten umulig å koordinere stridsvognavdelinger i strid. Tyske pansertropper fant at de sovjetiske panserstyrkene angrep i tette formasjoner og dro lite, om ingen, nytte av terrenget. Mot årsskiftet 1943-1944 hadde det blitt bedre, men de sovjetiske stridsvognmannskapene nådde aldri helt opp til de tyske på utdannelsessiden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chant, Christopher (1994 [1996]). World Encyclopedia of the Tank: An International History of the Armoured Fighting Machine, Somerset: Patrick Stephens (Haynes). ISBN 1-85260-114-0.
Harrison, Mark (2002). Accounting for War: Soviet Production, Employment, and the Defence Burden, 1940–1945, Cambridge University Press. ISBN 0-521-89424-7.
Liddell Hart, Basil (1951 [1999]). The other side of the hill: Germany's generals, their rise and fall, with their own account of military events, 1939-1945, London: Cassell. ISBN 0-330-37324-2.
Von Mellenthin, Major General F. W. (1956). Panzer Battles: A Study of the Employment of Armor in the Second World War, First Ballantine Books Edition, 1971. New York: Ballantine Books. ISBN 0-345-24440-0.
Milsom, John (1975). Russian Tanks, 1900-1970: The Complete Illustrated History of Soviet Armoured Theory and Design, New York: Galahad Books. ISBN 0-88365-052-5.
Muikku, Esa och Purhonen, Jukka: Suomalaiset panssarivaunut 1918-1997, Apali (1998) ISBN 952-5026-09-4.
Para, Carl (April 2002). "Military Heritage feature on the T-34" i Military Heritage vol. 3, nr. 5, ss. 18-20, 22-23.
Perrett, Bryan (1987). Soviet Armour Since 1945, London: Blandford. ISBN 0-7137-1735-1.
Russian Battlefield (1998a). "T-34: Development History" The Russian Battlefield, URL lest den 27. desember, 2005.
Russian Battlefield (1998b). "T-34-85: Development History" Arkivert 7. juni 2007 hos Wayback Machine. The Russian Battlefield, URL lest den 27. desember, 2005.
Sewell, Stephen ‘Cookie’ (1998). "Why Three Tanks?" i Armor vol. 108, nr. 4, s. 21. Fort Knox, KY: US Army Armor Center. ISSN 0004-2420. – beskriver politikken rundt T-34s introduksjon (PDF-format)
Wachowski, Tomasz (2004). "Nieznani T-34" (Den okända T-34:an) i Nowa Technika Wojskowa (Ny militær utrustning) 11/2004, s. 53. Warszawa: Magnum-X. ISSN 1230-1655.
Wright, Patrick (2001). Tank: The Progress of a Monstrous War Machine. Viking Adult. ISBN 0-670-03070-8.
Zaloga, Steven J., James Grandsen (1983). T-34 in Action, Carrollton, Texas: Squadron/Signal. ISBN 0-89747-112-1. – her finnes mange fotografier og tegninger som viser detaljert forskjellene mellom de ulike modellene
Zaloga, Steven J., James Grandsen (1984). Soviet Tanks and Combat Vehicles of World War Two, London: Arms and Armour Press. ISBN 0-85368-606-8.
Zaloga, Steven J., Jim Kinnear (1996 [2004]). T-34-85 Medium Tank 1944–94, Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-85532-535-7.
Zaloga, Steven J., Jim Kinnear, Andrey Aksenov & Aleksandr Koshchavtsev (1997). Soviet Tanks in Combat 1941-45: The T-28, T-34, T-34-85, and T-44 Medium Tanks, Hong Kong: Concord Publication. ISBN 962-361-615-5.
Zaloga, Steven J., Peter Sarson (1994). T-34 Medium Tank 1941–45, Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-85532-382-6.
Zheltov, I., M. Pavlov, I. Pavlov (2001). Neizvestnij T-34 (Den okända T-34:an). Moskva: Eksprint. ISBN 5-94038-013-1
== Eksterne lenker ==
(en) T-34 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) T-34 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Vurdering av T-34 og KV på Aberdeen testområde i USA (illustrert versjon på battlefield.rucachekopi fra internettarkivet)
Middelstunge stridsvagner hos battlefield.ru
T34 og T34/85 hos WWIIvehicles.com
T-34-85 i andre verdenskrig: en mærtere – detaljert utgreining om T-34-85
Panzerkampfwagen T-34(r): Sovjetiske T-34er i tysk tjeneste hos Achtung Panzer!
En historie om T-34, fra Battlefront Metal and Resin Miniatures
T-34 Arkivert 13. mai 2011 hos Wayback Machine.(del II, del III) | == Fødsler == | 6,634 | 6,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/33 | 2023-02-04 | 33 | ['Kategori:33', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | For hotellet i Oslo med samme navn, se Quality Hotel 33
| For hotellet i Oslo med samme navn, se Quality Hotel 33
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,635 | 6,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/32 | 2023-02-04 | 32 | ['Kategori:32', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Denne artikkelen omhandler årstallet 32. For tallet 32, se 32 (tall).
| Denne artikkelen omhandler årstallet 32. For tallet 32, se 32 (tall).
== Begivenheter ==
Det var en solformørkelse i påsken dette året.
== Fødsler ==
25. april – Otho, romersk keiser (d. 69)Ban Chao, kinesisk general (d. 102)
Ban Gu, kinesisk historiker (d. 92)
== Dødsfall ==
Jesus fra Nasaret(?)
Lucius Calpurnius Pis, romersk konsul under Julius Cæsar | == Begivenheter == | 6,636 | 6,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/31._januar | 2023-02-04 | 31. januar | ['Kategori:Dager i januar'] | 31. januar er den 31. dagen i året. Det er 334 dager igjen av året (335 i skuddår).
| 31. januar er den 31. dagen i året. Det er 334 dager igjen av året (335 i skuddår).
== Navnedag ==
Idun, Ivar
== Historie ==
1504 – Frankrike avstår Napoli til Aragón.
1876 – USA beordrer alle indianere til å flytte i reservater.
1915 – Første verdenskrig: Tyskland bruker giftgass mot russerne.
1917 – Første verdenskrig: Tyskland kunngjør at de vil begynne å bruke ubåter aktivt i krigføringen.
1929 – Sovjetunionen landsforviser Lev Trotskij.
1942 – Andre verdenskrig: Den 15. japanske armé erobrer Moulmein under sin fremrykning i Burma. De siste britiske styrker forlater Malaya til fordel for Singapore.
1945 – Eddie Slovik blir henrettet – den første amerikanske soldaten henrettettet for desertering siden borgerkrigen.
1946 – Jugoslavias nye grunnlov, laget etter sovjetisk modell, konstituerer seks republikker: Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia.
1950 – USAs president Harry S. Truman annonserer et program for å utvikle hydrogenbomben.
1953 – 130 mennesker omkommer da fergen «Princess Victoria» synker i Irskesjøen.
1956 – Guy Mollet blir fransk statsminister.
1958 – Den første amerikanske satellitten, Explorer I, blir skutt opp og påviser eksistensen av Van Allen-beltene rundt Jorden.
1968 – Vietnamkrigen: Tết-offensiven:Viet Cong angriper den amerikanske ambassaden i Saigon.
1968 – Nauru erklærer seg uavhengig fra Australia.
1971 – Apollo-programmet: Apollo 14 blir skutt opp; ferden går til Månen.
1990 – Den første McDonald's-restauranten åpner i Moskva.
1996 – En lastebil fylt med eksplosiver kjører inn i sentralbanken i Colombo i Sri Lanka. Minst 86 mennesker omkommer og 1 400 blir skadd.
2000 – Et Alaska Airlines MD-83 styrter i Stillehavet utenfor kysten av Malibu i California. 88 mennesker omkommer.
=== Norsk historie ===
1913 – Gunnar Knudsen (Venstre) danner sin annen regjering.
1965 – Fiskefartøy «Boye Nilsen» var på vei fra Myre til fiskefeltet på Svensgrunnen da det forsvinner på Fugløybanken utenfor Troms. 14 omkommer.
1977 – Fiskefartøy «Tulipan» forsvinner utenfor Finnmark. Fem omkommer.
== Fødsler ==
Se flere som er født 31. januar i Kategori:Fødsler 31. januar.
1797 – Franz Schubert, østerriksk komponist (d. 1828)
1799 – Rodolphe Töpffer, sveitsisk maler, forfatter og en av de første tegneserieskaperne (d. 1846)
1830 – James G. Blaine, amerikansk advokat og politiker (d. 1893)
1854 – Stefan Stambolov, bulgarsk statsminister (d. 1895)
1884 – Theodor Heuss, tysk politiker (d. 1963)
1913 – Margit Johnsen, «Malta-Margit», høyt dekorert norsk krigsseiler (d. 1987)
1914 – Jersey Joe Walcott, amerikansk bokser (d. 1994)
1915 – Andreas Cappelen, norsk politiker og statsråd (d. 2008)
1915 – Håkan Lidman, svensk friidrettsutøver (d. 2000)
1915 – Alan Lomax, amerikansk folklorist (d. 2002)
1919 – Claus Helberg, norsk krigshelt (d. 2003)
1923 – Norman Mailer, amerikansk forfatter og journalist (d. 2007)
1923 – Jorge María Mejía, argentinsk kardinal (d. 2014)
1923 – Maurice Michael Otunga, kenyansk kardinal (d. 2003)
1926 – Johannes Joachim Degenhardt, tysk kardinal (d. 2002)
1931 – Ole Gabriel Ueland, norsk politiker (d. 2009)
1933 – Bernardo Provenzano, italiensk mafiamedlem (d. 2016)
1935 – Kenzaburo Oe, japansk forfatter og nobelprisvinner (litteratur)
1936 – Nils Aaness, norsk skøyteløper
1937 – Philip Glass, amerikansk musiker og komponist
1938 – Dronning Beatrix av Nederland
1942 – Mette Newth, norsk forfatter
1943 – Ragnhild Nilstun, norsk forfatter
1946 – Knut Lystad, norsk skuespiller
1948 – Per Bjørang, norsk skøyteløper
1950 – Odd-Tore Fygle, norsk ordfører
1950 – Nikolaj Kruglov, sovjetisk skiskytter
1952 – Bård Langsåvold, norsk ordfører
1954 – Michael Melchior, dansk–norsk rabbiner og israelsk politiker
1960 – Øyvind Korsberg, norsk politiker
1963 – Manuela Di Centa, italiensk langrennsløper
1968 – May-Helen Molvær Grimstad, norsk politiker
1979 – Jenny Wolf, tysk skøyteløper
1981 – Justin Timberlake, amerikansk musiker
1984 – Jeremy Wariner, amerikansk friidrettsutøver
== Dødsfall ==
Se flere som døde 31. januar i Kategori:Dødsfall 31. januar.
1882 – James Spriggs Payne, liberisk president (f. 1819)
1892 – Charles Spurgeon, britisk predikant (f. 1834)
1900 – John Sholto Douglas, 9. marki av Queensberry (f. 1844)
1901 – Peter Andreas Blix, norsk arkitekt (f. 1831)
1933 – John Galsworthy, britisk forfatter (f. 1867)
1956 – A. A. Milne, britisk forfatter (Ole Brumm) (f. 1882)
1972 – Mahendra Bir Bikram Shah, nepalsk konge (f. 1920)
1976 – Evert Taube, svensk forfatter, visesanger og komponist (f. 1890)
2001 – Gordon R. Dickson, canadisk forfatter (f. 1923)
2002 – Jens P. Flå, norsk politiker (f. 1923)
2008 – David Kimutai Too, kenyansk politiker (f. 1968)
2009 – Dewey Martin, amerikansk musiker (f. 1940)
2010 – Thorleif Karlsen, norsk politimann (f. 1909)
2012 – Anthony Joseph Bevilacqua, amerikansk erkebiskop (f. 1923)
2012 – Anders Eikås, norsk musiker (f. 1992)
2012 – Mike Kelley, amerikansk musiker (f. 1954)
== Helligdager ==
Nauru – Uavhengighetsdag | == Fødsler == | 6,637 | 6,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/28._januar | 2023-02-04 | 28. januar | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i januar'] | 28. januar er den 28. dagen i året. Det er 337 dager igjen av året (338 i skuddår).
| 28. januar er den 28. dagen i året. Det er 337 dager igjen av året (338 i skuddår).
== Navnedag ==
Karl, Karoline
== Historie ==
1547 – Edward VI blir konge, og første protestantiske overhode, i England.
1871 – Frankrike kapitulerer til Prøysen.
1884 – Det sosialliberale Venstre, Norges eldste politiske parti, stiftet.
1887 – Ved en snøstorm i Fort Keogh, Montana, USA, blir verdens største snøflak rapportert; de største er 38 cm. brede og 20 cm. tykke.
1918 – Den finske borgerkrigen begynner.
1932 – Andre verdenskrig: Japan erobrer Shanghai, Kina.
1935 – Island blir det første landet som legaliserer abort.
1942 – Andre verdenskrig: Pansergruppe Afrika under ledelse av Rommel erobrer Benghazi.
1944 – Andre verdenskrig: Sovjetiske styrker erobrer Svenigorodka og omringer to tyske armékorps på tilsammen 50 000 mann.
1945 – Andre verdenskrig: Forsyninger når Kina via den nylig opprettede Burmaveien.
1958 – Lego får patent på byggeklosser for barn.
1971 – Etter 9 års forhandlinger om en dansk-tysk-nederlandsk avgrensning av kontinentalsokkelen i Nordsjøen, ble det i København underskrevet en overenskomst.
1986 – Romfergen «Challenger» eksploderer like etter å ha blitt skutt opp. Alle de sju astronautene ombord mister livet.
1998 – Ford Motor Company kjøper Volvo Personvagnar for 6,45 milliarder dollar.
1998 – Bevæpnede holder minst 400 barn og lærere som gisler i flere timer på en skole i Manila, Filippinene.
2002 – Et ecuadoriansk Boeing 727-100 styrter i Andesfjellene i det sørlige Colombia. 92 mennesker omkommer.
2006 – Shaw Clifton overtar etter John Larsson som general for Frelsesarmeen.
=== Norsk historie ===
1857 – Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) blir stiftet i Trondheim
1884 – Partiet Venstre stiftes.
1928 – Christopher Hornsrud danner Norges første Arbeiderparti-regjering, og blir utnevnt til Norges statsminister.
1951 – Hjalmar «Hjallis» Andersen blir allround europamester på skøyter i Oslo.
1985 – For første gang i Norge innføres det gebyr på bankgiroer og sjekker.
1989 – Sjarken «Sektor» går ned i Gratangen. Tre personer omkommer.
== Fødsler ==
Se flere som er født 28. januar i Kategori:Fødsler 28. januar.
1600 – Pave Klemens IX (d. 1669)
1611 – Johannes Hevelius, astronom (d. 1687)
1818 – George S. Boutwell, amerikansk advokat, forfatter og politiker (d. 1905)
1831 – Zeferino González y Díaz Tuñón, spansk katolsk kardinal (d. 1894)
1834 – Christian Hulbert Hielm, norsk offiser, jernbanemann og politiker (d. 1902)
1841 – Henry Morton Stanley, britisk oppdager og journalist (d. 1904)
1853 – José Martí, cubansk revolusjonær (d. 1895)
1853 – Vladimir Solovjov, russisk filosof (d. 1900)
1887 – Arthur Rubinstein, polsk pianist og dirigent (d. 1982)
1902 – John Savio, samisk bildekunstner (d. 1938)
1904 – Hans Heiberg, norsk kritiker, forfatter og teatersjef (d. 1978)
1912 – Jackson Pollock, amerikansk maler (d. 1956)
1913 – Ernst Cramer, tysk journalist (d. 2010)
1922 – Jan Herman Linge, norsk ingeniør og båtkonstruktør (d. 2007)
1923 – Erling Lorentzen, norsk skipsreder og industrigründer (d. 2021)
1930 – Kurt Biedenkopf, tysk politiker (d. 2021)
1932 – Parry O'Brien, amerikansk friidrettsutøver (d. 2007)
1935 – Reimund Kvideland, norsk folklorist (d. 2006)
1936 – Alan Alda, amerikansk skuespiller, forfatter og regissør
1936 – Ismail Kadare, albansk forfatter
1940 – Carlos Slim Helú, mexicansk forretningsmann
1943 – Håkon Steinar Giil, norsk politiker
1945 – Hallgrim Berg, norsk politiker
1948 – Charles Taylor, liberisk president
1950 – Hamad ibn Isa al-Khalifah av Bahrain, konge av Bahrain
1950 – Gro Anita Schønn, norsk sanger og skuespiller (d. 2001)
1955 – Nicolas Sarkozy, fransk politiker
1974 – Kari Traa, norsk freestyler
1978 – Jamie Carragher, engelsk fotballspiller
1978 – Gianluigi Buffon, italiensk fotballspiller
1981 – Elijah Wood, amerikansk skuespiller
1990 – Ingvar Olsen, norsk sanger
== Dødsfall ==
Se flere som døde 28. januar i Kategori:Dødsfall 28. januar.
814 – Karl den store (f. 742)
1547 – Kong Henrik VIII av England (f. 1491)
1596 – Francis Drake, engelsk oppdager og soldat (f. ca. 1540)
1621 – Pave Paul V (f. 1550)
1687 – Johannes Hevelius, astronom (f. 1611)
1754 – Ludvig Holberg, norsk-dansk dramatiker, historiker og forfatter (f. 1684)
1895 – François Certain de Canrobert, fransk marskalk (f. 1809)
1895 – Nicolai H. Knudtzon, norsk kjøpmann, skipsreder og politiker (f. 1816)
1908 – Josef Freinademetz, østerriksk misjonær (f. 1852)
1908 – Ragnhild Jølsen, norsk forfatter (f. 1875)
1908 – François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne, fransk katolsk kardinal (f. 1844)
1939 – William Butler Yeats, irsk forfatter (f. 1865)
1953 – Derek Bentley, brite utsatt for justismord (f. 1933)
1955 – August Jacobsen, norsk kunstmaler (f. 1868)
1975 – Ola Raknes, norsk filolog og psykolog (f. 1887)
1979 – Hans Scherfig, dansk forfatter og billedkunstner (f. 1905)
1993 – Timothy Ward, engelsk fotballspiller og trener (f. 1917)
1996 – Joseph Brodsky, russisk-amerikansk dikter (f. 1940)
2002 – Astrid Lindgren, svensk forfatter (f. 1907)
2007 – Robert Drinan, amerikansk representant, katolsk prest og jesuitt (f. 1920)
2007 – Karel Svoboda, tsjekkisk komponist (f. 1938)
2008 – Dagfinn Grønoset, norsk forfatter og journalist (f. 1920)
2008 – Marie Takvam, norsk forfatter og skuespiller (f. 1926)
2009 – Glenn Davis, amerikansk friidrettsutøver (f. 1934)
2009 – Billy Powell, amerikansk keyboardspiller (f. 1952)
2010 – Larbi Belkheir, algerisk politiker (f. 1938)
2011 – Kari Werner Øfsti, NRK-medarbeider (f. 1940)
2023 – Odd Børre, norsk sanger (f. 1939) | == Fødsler == | 6,640 | 6,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/27._januar | 2023-02-04 | 27. januar | ['Kategori:Dager i januar'] | 27. januar er den 27. dagen i året. Det er 338 dager igjen av året (339 i skuddår).
| 27. januar er den 27. dagen i året. Det er 338 dager igjen av året (339 i skuddår).
== Navnedag ==
Gaute, Gurli, Gry
== Historie ==
847 – Leo IV blir valgt til pave samme dag som Sergius II dør.
1820 – Fabian Gottlieb von Bellingshausen oppdager det antarktiske fastland.
1880 – Thomas Edison søker om patent på sin elektriske glødelampe.
1915 – Amerikanske marinesoldater okkuperer Haiti.
1926 – John Logie Baird demonstrerer den første TV-en.
1943 – Andre verdenskrig: 50 amerikanske bombefly angriper tyske mål for første gang (Wilhelmshaven).
1944 – Andre verdenskrig: Den to år lange tyske beleiringen av Leningrad blir avsluttet.
1945 – Andre verdenskrig: Den røde armé invaderer Auschwitz og Birkenau i Polen og finner nazistiske konsentrasjonsleirer.
1967 – En brann i Apollo 1 dreper alle de tre astronautene ombord.
1967 – Mer enn 60 land signerer en avtale som forbyr utplassering av atomvåpen i verdensrommet.
1990 – Kommunistpartiet i Polen (PZPR) oppløses.
1996 – Nigers første lovlig valgte president, Mahamane Ousmane, blir avsatt av oberst Ibrahim Bare Mainassara i et militærkupp.
2001 – Et Beechcraft King Air 200 styrter etter avgang fra Boulder i USA. 10 mennesker omkommer.
2002 – Flere eksplosjoner i et militært ammunisjonslager i Lagos, Nigeria, tar livet av mer enn 1 000 mennesker.
2010 – iPad blir lansert i USA.
=== Norsk historie ===
1884 – Kraftigste registrerte lavtrykk i Norge: 939.8 hPa i Bergen.
1909 – Unge Venstre blir stiftet, med Anders Kirkhusmo som første leder.
1995 – Kystfiskebåten «Tronbuen» grunnstøter ved Hjelmsøya i Finnmark. En omkommer.
1981 – Bjørg Eva Jensen blir juniorverdensmester på skøyter i Assen i Nederland.
2013 – Stein Reinertsen ble vigslet i Kristiansand domkirke som den første biskop i Den norske kirke valgt av kirken selv siden reformasjonen.
2014 – En stor brann i Flatanger over 15 km² ødela 55 bygninger, bl.a. i Hasvåg og Småværet.
== Fødsler ==
Se flere som er født 27. januar i Kategori:Fødsler 27. januar.
1756 – Wolfgang Amadeus Mozart, østerriksk komponist (d. 1791)
1812 – Andreas Grimelund, norsk bonde og prest (d. 1896)
1813 – Heinrich von Friedberg, tysk jurist og politiker (d. 1895)
1832 – Lewis Carroll, britisk forfatter (d. 1898)
1839 – Nikolaj Bobrikov, russisk offiser og politiker (d. 1904)
1857 – Adelaide Johannesen, norsk skuespillerinne (d. 1906)
1859 – Keiser Wilhelm II av Tyskland (d. 1941)
1888 – Victor Goldschmidt, norsk kjemiker (d. 1947)
1912 – Arne Næss, norsk filosof (d. 2009)
1916 – Helmut Hirsch, tysk opposisjonell (d. 1937)
1921 – Donna Reed, amerikansk skuespiller (d. 1986)
1930 – Aloysius Matthew Ambrozic, slovensk–canadisk kardinal (d. 2011)
1930 – Bobby Bland, amerikansk musiker (d. 2013)
1944 – Mairead Corrigan, irsk aktivist og vinner av Nobels fredspris i 1976
1944 – Nick Mason, britisk musiker
1947 – Björn Afzelius, svensk musiker (d. 1999)
1948 – Mikhail Barysjnikov, sovjetisk–amerikansk danser og skuespiller
1949 – Galina Stepanskaja, sovjetisk skøyteløper
1950 – Francine av Montenegro, montenegrinsk prinsesse og fransk moteskaper (d. 2008)
1950 – Pedro Juan Gutiérrez, cubansk forfatter
1951 – Ingvild Sælid Gilhus, norsk professor i religionshistorie
1952 – Asma Jahangir, pakistansk menneskerettighetsaktivist (d. 2018)
1955 – John Roberts, amerikansk dommer
1964 – Per Dybvig, norsk tegner og illustratør
1966 – Edel Therese Høiseth, norsk skøyteløper
1974 – Ole Einar Bjørndalen, norsk skiskytter
== Dødsfall ==
Se flere som døde 27. januar i Kategori:Dødsfall 27. januar.
98 – Nerva, romersk keiser (f. 30)
1893 – James G. Blaine, amerikansk advokat og politiker (f. 1830)
1901 – Giuseppe Verdi, italiensk komponist (f. 1813)
1905 – Hjalmar Stolpe, svensk entomolog, arkeolog og etnolog (f. 1841)
1951 – Carl Gustaf Mannerheim, finsk offiser og politiker (f. 1867)
1967 – Edward H. White II, amerikansk astronaut (f. 1930)
1971 – Jacobo Arbenz Guzmán, guatemalansk president (f. 1913)
1983 – Louis de Funès, fransk skuespiller og komiker (f. 1914)
1989 – Thomas Sopwith, britisk luftfartspionér (f. 1888)
1993 – Andre the Giant, fransk fribryter og skuespiller (f. 1946)
1998 – Ragnar Edenman, svensk politiker (f. 1914)
2000 – Hallstein Myklebost, norsk professor i geografi (f. 1923)
2006 – Johannes Rau, tysk president (f. 1931)
2007 – Henry Valen, norsk statsviter (f. 1924)
2008 – Botho Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Hohenstein, tysk politiker (f. 1927)
2008 – Suharto, indonesisk president (f. 1921)
2009 – John Updike, amerikansk forfatter (f. 1932)
2009 – Ramaswamy Venkataraman, president i Inida (f. 1910)
2010 – Zelda Rubinstein, amerikansk skuespiller (f. 1933)
2010 – J.D. Salinger, amerikansk forfatter (f. 1919)
2010 – Howard Zinn, amerikansk historiker og statsviter (f. 1922)
2011 – Svein Mathisen, norsk fotballspiller (f. 1952)
2011 – Tøger Seidenfaden, dansk journalist (f. 1957)
== Helligdager og merkedager ==
Den internasjonale holocaustdagen – FNs internasjonale minnedag for ofrene for holocaust | == Fødsler == | 6,641 | 6,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/26._januar | 2023-02-04 | 26. januar | ['Kategori:Dager i januar'] | 26. januar er den 26. dagen i året. Det er 339 dager igjen av året (340 i skuddår).
| 26. januar er den 26. dagen i året. Det er 339 dager igjen av året (340 i skuddår).
== Navnedag ==
Øystein, Esten
== Historie ==
1340 – Kong Edvard III av England blir proklamert som konge av Frankrike.
1500 – Vicente Yáñez Pinzón blir den første europeer som oppdager Brasil.
1531 – Et jordskjelv rammer Lisboa i Portugal. Flere tusen mennesker omkommer.
1700 – Et jordskjelv med en styrke på 8,7–9,2 finner sted utenfor kysten nordvest i USA.
1736 – Stanislaw I av Polen abdiserer.
1785 – Benjamin Franklin skriver et brev til sin datter hvor han beklager bruken av ørnen i det amerikanske symbolet; han ville heller hatt en kalkun.
1788 – Britene etablerer den første permanente europeiske bosetningen i Botany Bay i Australia, rett utenfor Sydney.
1837 – Michigan blir USAs 26. delstat.
1841 – Storbritannia erobrer Hongkong.
1886 – Den tyske ingeniøren Carl Benz får patent på verdens første kjørbare bil.
1939 – Den spanske borgerkrigen: Francisco Francos tropper (støttet av italienerne) erobrer Barcelona.
1942 – Andre verdenskrig: De første amerikanske styrkene når Europa og går i land i Nord-Irland.
1943 – Andre verdenskrig: Frie franske styrker under ledelse av general Leclerc når Tripoli i Libya etter en 1500 kilometer lang marsj, og slutter seg til allierte styrker.
1946 – Félix Gouin blir statsminister i Frankrike.
1950 – India forandrer styreform fra monarki til republikk, og Rajendra Prasad blir den første indiske presidenten.
1956 – De 7. olympiske vinterleker åpner i Cortina d'Ampezzo, Italia.
1960 – USA, De 8. olympiske vinterleker avholdes i Squaw Valley.
1965 – Hindi blir det offisielle språket i India.
1970 – Duoen Simon and Garfunkel slipper det velkjente albumet Bridge Over Troubled Water.
1980 – Israel og Egypt etablerer diplomatiske forbindelser.
1992 – Boris Jeltsin annonserer at Russland ikke lenger skal la landets atomvåpen være innstilt mot amerikanske byer.
1993 – Václav Havel blir tsjekkisk president.
2001 – Et Douglas DC-3 styrter i nærheten av Ciudad Bolívar i Venezuela. 24 mennesker omkommer.
2001 – Et jordskjelv rammer Gujarat, India. Mer enn 20 000 mennesker omkommer.
2005 – Et selvmordsforsøk ender i en større togkollisjon i Los Angeles, USA. Minst elleve personer omkommer, og over 180 blir skadet.
=== Norsk historie ===
1914 – Tryggve Gran krysser Nordsjøen med fly (fra Skottland til Norge)
1930 – Ivar Ballangrud blir allroundeuropamester på skøyter i Trondheim, Norge.
1936 – Ivar Ballangrud blir allroundeuropamester på skøyter i Oslo, Norge.
1950 – Uvær i Nord-Norge. Motorkutteren «Harmon» forliser på Nygrunnen utenfor Nord-Troms. Ti omkommer. Kutteren «Brodd I» forsvinner utenfor Makkaur i Finnmark. Seks omkommer.
1952 – De 6. olympiske vinterleker avholdes i Oslo.
1957 – Snurper «Yukon» fra Ålesund er ferdig lastet opp på storsildfeltet vest for Harøyfallene og klar til å gå til lands, da den overraskes av storm og brekkes ned av brottsjø. Besetningen redder seg i doryene.
1977 – Fiskefartøy «Tulipan» forsvinner utenfor Finnmark. Fem omkommer.
2001 – 15 år gamle Benjamin Hermansen blir knivdrept av nazister på Holmlia.
2010 – Hønefoss kirke brenner ned.
== Fødsler ==
Se flere som er født 26. januar i Kategori:Fødsler 26. januar.
1716 – George Germain, britisk utenriksminister for Amerika (d. 1785)
1763 – Jean Baptiste Jules Bernadotte, fransk general under Napoléon Bonaparte, og kjent som kong Karl III Johan av Sverige-Norge (d. 1844)
1781 – Ludwig Achim von Arnim, tysk dikter og forfatter (d. 1831)
1816 – Nicolai H. Knudtzon, norsk kjøpmann, skipsreder og politiker (d. 1895)
1830 – Oluf Andreas Løwold, norsk forfatter (d. 1899)
1852 – Pierre Savorgnan de Brazza, fransk-italiensk oppdager og koloniadministrator (d. 1905)
1865 – Sabino Arana, baskisk politiker og forfatter (d. 1903)
1880 – Douglas MacArthur, amerikansk general (d. 1964)
1908 – Stéphane Grappelli, fransk-italiensk jazzfiolinist (d. 1997)
1915 – Maxine Rodinson, fransk historiker og sosiolog (d. 2004)
1918 – Nicolae Ceauşescu, rumensk diktator (d. 1989)
1919 – Valentino Mazzola, italiensk fotballspiller (d. 1949)
1924 – Alice Babs, svensk jazzmusiker (d. 2014)
1925 – Paul Newman, amerikansk skuespiller og regissør (d. 2008)
1926 – Youssef Chahine, egyptisk regissør (d. 2008)
1931 – Bernard Panafieu, fransk kardinal (d. 2017)
1933 – Javier Lozano Barragán, mexicansk kardinal (d. 2022)
1936 – Gerhard Bjelland, norsk skuespiller
1948 – Sven-Åke Lundbäck, svensk langrennsløper
1950 – Jörg Haider, østerriksk politiker (d. 2008)
1953 – Anders Fogh Rasmussen, dansk statsminister
1955 – Eddie Van Halen, amerikansk musiker (d. 2020)
1961 – Wayne Gretzky, canadisk ishockeyspiller
1963 – José Mourinho, portugisisk fotballtrener
1973 – Brendan Rodgers, nordirsk fotballspiller og manager
1974 – Geir Jordet, norsk assisterende professor. Den yngste med doktorgrad fra Norges idrettshøgskole.
1990 – Sergio Pérez, mexicansk formel 1-fører
== Dødsfall ==
Se flere som døde 26. januar i Kategori:Dødsfall 26. januar.
1947 – Prins Gustav Adolf av Sverige (f. 1906)
1962 – Lucky Luciano, italiensk-amerikansk gangster (f. 1897)
1970 – Fredrik Vogt, ingeniør, forsker, professor, rektor ved NTH og generaldirektør i NVE (f. 1892)
1979 – Nelson Rockefeller, USAs 41. visepresident (f. 1908)
1983 – Hermund Eian, norsk politiker (f. 1927)
1992 – José Ferrer, puerto-ricansk skuespiller og regissør (f. 1912)
1993 – Axel von dem Bussche, tysk offiser og diplomat (f. 1919)
2001 – Benjamin Hermansen, norsk drapsoffer (f. 1985)
2003 – Valerij Brumel, sovjetisk friidrettsutøver (f. 1942)
2008 – Christian Brando, amerikansk kriminell og sønn av Marlon Brando (f. 1958)
2008 – George Habash, palestinske politisk leder og generalsekretær for den palestinske organisasjonen Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) (f. 1926)
2010 – Dag Frøland, norsk revyartist (f. 1945)
2020 – Kobe Bryant, amerikansk basketballspiller (f. 1978)
== Referanser == | == Begivenheter == | 6,642 | 6,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakob_Alexander_Jakobsen_Wallin | 2023-02-04 | Jakob Alexander Jakobsen Wallin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1876', 'Kategori:Fødsler 9. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1820', 'Kategori:Henrettede nordmenn (før 1900-tallet)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt for drap (før 1900-tallet)', 'Kategori:Personer fra Älvdalens kommun', 'Kategori:Personer henrettet ved halshogging', 'Kategori:Romani'] | Jakob Alexander Jakobsen Wallin (født 9. oktober 1820 i Särna i Dalarna i Sverige, død 25. januar 1876 i Bergen i Norge) var den tredje siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid, for drapet på Erik Madsen Hammer.
| Jakob Alexander Jakobsen Wallin (født 9. oktober 1820 i Särna i Dalarna i Sverige, død 25. januar 1876 i Bergen i Norge) var den tredje siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid, for drapet på Erik Madsen Hammer.
== Bakgrunn og virke ==
Wallin var født i Sverige av en norsk omstreiferfamilie, som vandret i området mellom Finnskog, Drevsjø og svenskegrensetraktene. Hans far het Jakob Andersen Wahlgren, skal ha vært født i Lesja i Gudbrandsdalen og var «tater» og omstreifer. Moren het Anna Johansdatter og var husmannsdatter. Ettersom foreldrene var norske, mens han var født i Sverige, oppstod det spørsmål om hans nasjonalitet. Wallin hadde ikke gode barndomsminner, moren døde da han var liten gutt, og faren skal ha vært en tyrann. Allerede som fjortenåring flyktet sønnen fra faren, og begynte å streife rundt i de samme traktene på begge sider av landegrensen. Han vandret mye alene, og arbeidet både som kopper- og blikkenslager.Wallin var en omstreifer og tater, og fikk en lang kriminell historie. Gjennom hele sitt liv gikk han inn og ut av fengsel for tyverier og voldsepisoder. Han kalte seg med andre navn, men ble gjenkjent på sine arr. I Kristiania kom han i konflikt med både voktere og medfanger, og det toppet seg en jul da han fikk tak i alkohol så både han og medfangene ble fulle, la for store vedskier i ovnen, og cellen tok fyr. Wallin ble i januar 1864 dømt for uforsiktig omgang med ild, men frikjent for tyveriet han faktisk satt inne for. Men til sist gjorde Kristiania en avtale med Bergen tukthus om å få sende fem av sine verste fanger vestover. I 1871 kom Wallin dermed til Bergen og ble pent behandlet i fengselet der, men han slet med både utlagt tarm og med innsnevringer i halsen etter å ha fått i seg salpetersyre, og klaget uansett over behandlingen - ikke minst fordi tukthusledelsen nektet ham tobakk, så han var nødt til å tigge medfanger om røyk. Det kom til flere fangeopprør mens han satt i Bergen, og noen ganger måtte vokterne ta i bruk vannkanon mot Wallin.I rettsdokumentene står det at «selv andre omstreifere og tatere var redde for Wallin og hans kniv. Han ble lett sint og voldelig, men kunne ellers være veltalende...Wallin bar nag til alt og alle som hadde med fengsler å gjøre, og det ble ikke bedre da han ble straffet en gang med «vandstraalen» eller «morderslangen» som Wallin kalt denne...Søndag morgen 2. mai 1875 var Wallin til lufting på gårdsplassen ved tukthuset – dvs. på plassen ved Manufakturhuset ved dagens rådhus. Han var sint, og kranglet med oppsynsfolket. Det ble bestemt at han skulle settes i arrestrommet ved tukthuset på mandag. Mens Wallin var på gårdsplassen mandag, gikk underinspektør Hammer bort til ham for å få han inn i prestestuen ved siden av arresten. Wallin ble sint og trakk fram en kniv, og stakk Hammer i underlivet. Erik Madsen Hammer døde dagen etterpå.»
== Tiltale, dom og henrettelse ==
Wallin ble tiltalt for å ha brukt kniv mot underinspektør Hammer slik at det forvoldte hans død, og dessuten kastet stein mot overinspektøren, kaptein Angell, og oppsynsbetjent Elias Tjønneland. Det var byfogden i Bergen, med meddomsmenn, som avsa dommen 29. juni 1875, der Wallin ble for «Forbrydelse mod Kr(iminal)l(ovens)l.s Kap. 14 §1 og 3 jfr. §5 og Kap. 3 §1, dømt til at have sit Liv forbrudt og til at give Erik Madsen Hammers Enke Erstatning efter uvillige Mænds Skjøn…» Wallin ble dømt for overlagt knivdrap på underinspektør Erik Hammer i Bergen tukthus. Saken gikk helt til Høyesterett som avslo benådning. Kongen undertegnet dødsdommen. Erik Hammer etterlot seg kone og syv barn. Wallin angret på drapet, og ga det fineste han eide, et verktøyskrin, til Hammers eldste sønn Hans Gudbrand Hammer.
Wallin ble offentlig halshugget på Nordnes i Bergen, kl 9:45 om formiddagen den 25. januar 1876. Motstandere av dødsstraff hadde rykket inn en annonse i Bergens Tidende der de oppfordret folk å til å holde seg borte fra henrettelsen, men rundt 5 000 var likevel møtt frem ved retterstedet.På henrettelsesdagen kunne bergensere kjøpe skillingsvisen «En ny og sandfærdig Beretning og Vise om den grusomme Morder Wallin.»
Presten leste Fadervår da øksen falt. Den døde ble lastet over i likvognen og kjørte til Møllendal gravplass der presten foretok jordpåkastelse, og klokker Grung sang et par salmer før graven ble lukket. Skarpretteren, Theodor Larsen, måtte straks tilbake til hovedstaden Christiania for å forberede neste henrettelse, i Fredrikshald, vel to uker senere, da den svenske giftmordersken Sofie Johannesdatter Heffermehl fikk bøte med livet for å ha myrdet blant annet sine arbeidsgivere med arsenikk. Tre uker senere ble «Svartbækken» halshogd (Kristoffer Nilsen Grindalen) i Hedmark, den siste henrettelsen i Norge i fredstid.Henrettelsen er malerisk skildret i boken Paa Vandring (1882) av den bergenske forfatteren John Paulsen (1851–1924):
…Fra det tidligste Morgengry, medens det endnu var halvmørkt, begyndte Folkevandringen udover til Exekutionsstedet paa 'Nordnæs'. Ældgamle hexeagtige paa Stokke humpende Koner med tændte Lygter i Haanden, 'Signekjærringer', der vilde have fat i den Dødes Blod for dermed at gjøre Underkure, vaklende, affældige Mænd, sælsomme Væsner, der ellers aldrig viser sig for Dagens Lys, og hvis ydre og Dragt henviser dem til Fattighuset, Hospitalet eller Bordellet, var de Første, der med megen Iver indfandt sig. Maaske frygtede de for, at senere hen skulde de ingen Plads finde til sig og sine Krykker, eller finder Udsigten spærret til det blodige Folkeskuespil, som nu Guskjelov i 50 Aar ej har været opført i Bergen. Derfor maatte de være om sig i tide, ligesom man ved et sjelden Theaterforestilling, hvor Alverden strømmer til, indfinder sig længe før det berammede Klokkeslet.
Senere, da det lysnede noget, kom et stort, larmende Optog af Arbeidere, Sjovere, Læredrænge, Gadegutter, Tjenestejenter, Kurvekoner, offentlige Fruentimmer, kort sagt den laveste Almue, isprængt med megen Pøbel. Man opdagede i denne Flok de ejendommeligste Dragter, de besynderligste Fysiognomier, udprægede Kjæltring- og Idiotfjæs, rige studier for en Lavater…
Næste Morgen fandtes Wallins Grav halvt skjult af Blomster, sjeldne og kostbare nu ved Vintertid. Sortklædte tæt tilslørede Damer, efter Sigende af den bedre Stand, havde om Natten listet seg derop til den fjerne, ¼ Mil fra bergen beliggende Kirkegaard for at nedlæge disse Blomster som Bevis paa deres Sorg og Sympathi. Ved denne offentlige, opsigtsvækkende Henrettelse havde Øvrigheden altsaa kun udrettet, at Publikum paa en almindelig Forbryders Pande satte – en Martyr-Krans.
== Referanser == | == Dødsfall == | 6,643 | 6,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/23._januar | 2023-02-04 | 23. januar | ['Kategori:Dager i januar'] | 23. januar er den 23. dagen i året. Det er 342 dager igjen av året (343 i skuddår).
| 23. januar er den 23. dagen i året. Det er 342 dager igjen av året (343 i skuddår).
== Navnedag ==
Emil, Emilie, Emma, Emily
== Historie ==
1571 – The Royal Exchange, børsen i London, åpner.
1579 – Unionen i Utrecht skaper en protestantisk republikk i Nederland.
1719 – Fyrstedømmet Liechtenstein blir skapt som len i Det tysk-romerske riket.
1793 – Polens tre delinger: Russland og Preussen delte Polen mellom seg.
1920 – Nederland nekter å overgi den avsatte keiser Wilhelm II av Tyskland til de allierte.
1941 – Charles Lindbergh forklarer seg for den amerikanske kongressen og anbefaler at USA inngår en nøytralitetspakt med Adolf Hitler.
1943 – Andre verdenskrig: britiske styrker erobrer Tripoli i Libya.
1943 – Andre verdenskrig: Australske og amerikanske styrker nedkjemper til slutt den japanske hæren ved Papua. Dette slaget markerer begynnelsen på slutten for Japan.
1950 – Knesset vedtar en resolusjon som sier at Jerusalem er hovedstaden i Israel.
1960 – Jacques Piccard og Don Walsh i batyskafen Trieste når bunnen av Challenger-dypet i Marianegropen i Stillehavet (10 750 meter dypt)
1968 – Nord-Korea tar kontroll over USS «Pueblo», som de hevder driver med spionasje.
1973 – USAs president Richard Nixon annonserer at man har kommet frem til en avtale om fred i Vietnam
1973 – Vulkanutbrudd på Vestmannaeyjar på Island
1978 – Sverige blir det første landet i verden som forbyr aerosole sprayer som man tror skader ozonlaget.
1984 – Brunei blir selvstendig.
1997 – Madeleine Albright blir første kvinnelige amerikanske utenriksminister.
2005 – Viktor Jusjtsjenko blir tatt i ed som Ukrainas nye president.
=== Norsk historie ===
1903 – Trøndernes Fagforening blir stiftet av Karl Sørvik.
1904 – Ålesund brenner ned. 10 000 blir hjemløse.
1907 – Kraftigste registrerte høytrykk i Norge: 1060.9 hPa i Mandal.
== Fødsler ==
Se flere som er født 23. januar i Kategori:Fødsler 23. januar.
1745 – William Jessop, britisk ingeniør (d. 1814)
1783 – Stendhal, fransk forfatter (d. 1842)
1813 – Camilla Collett, norsk forfatter og kvinnesaksforkjemper (d. 1895)
1822 – Heinrich Brunn, tysk arkeolog og kunsthistoriker (d. 1894)
1822 – Regine Olsen, dansk kvinne forlovet med Søren Kierkegaard (d. 1904)
1832 – Édouard Manet, fransk maler (d. 1883)
1862 – David Hilbert, tysk matematiker (d. 1943)
1907 – Hideki Yukawa, japansk fysiker og vinner av nobelprisen i fysikk i 1949 (d. 1981)
1910 – Django Reinhardt, fransk gitarist (d. 1953)
1915 – Aage Samuelsen, norsk predikant (d. 1987)
1919 – Bob Paisley, engelsk fotballspiller og trener (d. 1996)
1921 – Sergio Leone, italiensk regissør (d. 1989)
1923 – Chang Do-yong, sørkoreansk offiser og statsviter (d. 2012)
1930 – Derek Walcott, sanktlusiansk forfatter og vinner av nobelprisen i litteratur i 1992 (d. 2017)
1930 – Teresa Żylis-Gara, polsk operasanger (d. 2021)
1936 – Jon Østeng Hov, norsk fotograf og forfatter (d. 2019)
1941 – Erik Egeberg, norsk professor i russisk litteratur
1942 – Salim Ahmed Salim, tanzaniansk statsminister og diplomat
1951 – Dan Børge Akerø, norsk programleder
1954 – Rune J. Skjælaaen, norsk politiker
1957 – Prinsesse Caroline av Monaco
1962 – Svein og Egil Nyhus, norske tegnere
1964 – Mariska Hargitay, amerikansk skuespiller
1967 – Magdalena Andersson, svensk statsminister
1969 – Andrej Kantsjelskis, russisk fotballspiller
1973 – Eivind Gulliksen, norsk illustratør
1984 – Arjen Robben, nederlandsk fotballspiller
1986 – José Enrique, spansk fotballspiller
1998 – XXXTentacion, amerikansk rapper (d. 2018)
== Dødsfall ==
Se flere som døde 23. januar i Kategori:Dødsfall 23. januar.
1866 – Peter Joseph Lenné, tysk landskapsarkitekt (f. 1789)
1891 – János Simor, ungarsk katolsk kardinal (f. 1813)
1893 – Phillips Brooks, amerikansk prest og forfatter (f. 1835)
1893 – Joseph-Alfred Foulon, fransk katolsk kardinal (f. 1823)
1894 – Kong Lobengula (f. 1833)
1898 – Otto Benjamin Andreas Aubert, norsk embetsmann (f. 1841)
1908 – Vilhelm Dons, norsk jurist (f. 1868)
1931 – Anna Pavlova, russisk ballettdanser (f. 1881)
1835 – Phillips Brooks, amerikansk prest og forfatter (f. 1835)
1944 – Edvard Munch, norsk maler (f. 1863)
1963 – Józef Gosławski, polsk billedhugger og gravør (f. 1908)
1974 – Olaf Hillestad, norsk prest og salmedikter (f. 1923)
1976 – Paul Robeson, amerikansk skuespiller, sanger og sosialist (f. 1898)
1983 – George Cukor, amerikansk regissør (f. 1899)
1989 – Salvador Dalí, spansk maler (f. 1904)
1998 – Hilla Limann, ghanesisk president (f. 1934)
2002 – Pierre Bourdieu, fransk sosiolog (f. 1930)
2005 – Johnny Carson, amerikansk talkshow-vert (f. 1925)
2006 – Olga Marie Mikalsen, norsk sanger (f. 1915)
2006 – Tore Gjelsvik, norsk motstandsmann, direktør Norsk polarinstitutt (f. 1917)
2007 – Ryszard Kapuściński, polsk journalist og forfatter (f. 1932)
2008 – Stein Rønning, norsk karateutøver (f. 1965)
2010 – Oleg Velyky, tysk håndballspiller (f. 1977)
2011 – Ole Kopreitan, norsk aktivist (f. 1937) | == Begivenheter == | 6,645 | 6,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/22._januar | 2023-02-04 | 22. januar | ['Kategori:Dager i januar'] | 22. januar er den 22. dagen i året. Det er 343 dager igjen av året (344 i skuddår).
| 22. januar er den 22. dagen i året. Det er 343 dager igjen av året (344 i skuddår).
== Navnedag ==
Ivan, Vanja
== Historie ==
1506 – Sveitsergarden ankom til Roma.
1771 – Spania avstår Port Egmont på Falklandsøyene til Storbritannia.
1824 – Ashanti knuser de britiske styrkene på Gullkysten.
1840 – Britiske kolonister når New Zealand.
1863 – Januaropprøret bryter ut i Polen, Litauen og Hviterussland; målet er å gjenetablere den gamle polsk-litauiske føderasjonen.
1879 – Zulustyrker massakrerer britiske styrker ved Isandhlwana.
1888 – Frelsesarmeen kommer til Norge.
1899 – Lederne av seks australske kolonier møtes i Melbourne for å diskutere en konføderasjon.
1901 – Edward VII blir konge etter at hans mor, dronning Victoria av Storbritannia, dør.
1905 – Den blodige søndagen i St. Petersburg under 1905-revolusjonen i Russland. (9. januar etter den julianske kalender som var i bruk i Russland)
1924 – Ramsay MacDonald blir den første britiske statsministeren fra Arbeiderpartiet.
1941 – Andre verdenskrig: Storbritannia erobrer Tobruk i Libya.
1944 – Andre verdenskrig: De allierte innleder operasjon Shingle (landgangen i Anzio i Italia).
1947 – Paul Ramadier blir fransk statsminister.
1957 – Israel trekker seg tilbake fra Sinaihalvøya (de invaderte Egypt 29. oktober 1956).
1963 – Élysée-avtalen om politisk samarbeid mellom Tyskland og Frankrike, inngås.
1973 – En Boeing 707 eksploderer under landing på Kano lufthavn i Nigeria. 176 mennesker omkommer.
1980 – Den sovjetiske vitenskapsmannen og nobelprisvinneren Andrej Sakharov blir arrestert i Moskva.
1983 – Björn Borg trekker seg tilbake fra tennisen etter å ha vunnet Wimbledon-turneringen fem ganger på rad.
1987 – Den amerikanske politikeren Budd Dwyer begår selvmord på direktesendt TV.
1992 – Roberta Bondar blir den første canadiske kvinnen i verdensrommet.
2003 – Nederland holder et nytt parlamentsvalg; det forrige parlamentet hadde bare sittet i 86 dager.
2003 – Siste kontakt med romsonden Pioneer 10.
2006 – Evo Morales innsettes som president i Bolivia.
2012 – Kroatia sier i en folkeavstemning ja til medlemskap i EU.
2019 – Frankrike og Tyskland inngikk vennskapsavtalen Aachentraktaten, på dagen 56 år etter at de underskrev Élysée-avtalen.
2021 – Traktaten om forbud mot kjernevåpen trådte i kraft.
=== Norsk historie ===
1855 – Kirkens Bymisjon grunnlegges i Christiania.
1993 – Tv-serien Mot i brøstet hadde premiere på TV 2.
2015 – Martin Ødegaard signerer for Real Madrid.
2019 – Erna Solbergs regjering ble utvidet med Kristelig Folkeparti som fikk tre statsråder: Olaug Bollestad, Kjell Ingolf Ropstad og Dag Inge Ulstein.
== Fødsler ==
Se flere som er født 22. januar i Kategori:Fødsler 22. januar.
1561 – Francis Bacon, britisk filosof (d. 1626)
1645 – William Kidd, skotsk pirat (d. 1701)
1729 – Gotthold Ephraim Lessing, tysk forfatter og filosof (d. 1781)
1788 – Lord Byron (George Gordon), britisk dikter (d. 1824)
1817 – Johan Frederik Schlegel, dansk advokat og embetsmann (d. 1896)
1849 – August Strindberg, svensk forfatter (d. 1912)
1853 – Francis Hagerup, norsk politiker (d. 1921)
1878 – Constance Collier, britisk-amerikansk skuespiller og skuespillerinstruktør (d. 1955)
1887 – Belgrave Edward Sutton Ninnis, australsk polfarer (d. 1912)
1898 – Sergei Eisenstein, russisk regissør (d. 1948)
1909 – U Thant, FNs tredje generalsekretær (d. 1974)
1911 – Bruno Kreisky, østerriksk statsminister (d 1990)
1913 – William John Conway, irsk kardinal (d. 1977)
1920 – Alf Ramsey, engelsk fotballspiller og trener (d. 1999)
1924 – Ján Chryzostom Korec, slovakisk kardinal (d. 2015)
1925 – Reidar Warme, norsk danser og koreograf (d. 2007)
1931 – Sam Cooke, amerikansk sanger (d. 1964)
1932 – Berthold Grünfeld, norsk lege (d. 2007)
1942 – Steinar Maribo, norsk politiker
1944 – Oddbjørn Jonstad, norsk politiker
1944 – Angela Winkler, tysk skuespiller
1945 – Vibeke Løkkeberg, norsk filmkunstner
1945 – Christoph Schönborn, østerriksk kardinal
1945 – Christopher Stensaker, norsk politiker (d. 2018)
1947 – Vladimir Oravsky, svensk forfatter
1948 – George Foreman, amerikansk bokser
1950 – Tomm Kristiansen, norsk journalist (d. 2022)
1951 – Cajus Julius Caesar, tysk politiker
1954 – Rita Tveiten, norsk politiker
1960 – Lars Fredrik Beckstrøm, norsk musiker
1968 – Nicole Neschitsch, tysk prinsesse
1976 – Sivert Høyem, norsk musiker
1979 – Ailo Mikkelsen Gaup, norsk freestyle motocrosskjører
1987 – Astrid Uhrenholdt Jacobsen, norsk langrennsløper
1988 – Holder da Silva, bissauguineansk friidrettsutøver
1989 – Mette Brandt Bjerknæs, norsk båtracefører
1992 – Vincent Aboubakar, kamerunsk fotballspiller
== Dødsfall ==
Se flere som døde 22. januar i Kategori:Dødsfall 22. januar.
1536 – Jan van Leiden, tysk predikant (f. 1509)
1583 – Antoinette de Bourbon, fransk adelskvinne (f. 1494)
1895 – Elise Wærenskjold, norsk-amerikansk redaktør og forfatter (f. 1815)
1897 – Angelo Bianchi, italiensk katolsk kardinal (f. 1817)
1901 – Dronning Victoria I av Storbritannia (f. 1819)
1973 – Lyndon B. Johnson, amerikansk president (f. 1908)
1982 – Arne Lie, norsk skuespiller (f. 1921)
1992 – Undis Blikken, norsk skøyteløper (f. 1914)
1995 – Rose Kennedy, overhode i Kennedyfamilien (f. 1890)
2007 – Abbé Pierre, fransk katolsk prest (f. 1912)
2008 – Heath Ledger, amerikansk Oscar-nominert skuespiller (f. 1979)
2008 – Claude Piron, sveitsisk psykolog, lingvist, oversetter og forfatter (f. 1931)
2010 – Jean Simmons, britiskfødt amerikansk skuespiller (f. 1929)
2012 – Claes Egnell, svensk utøver av moderne femkamp (f. 1916)
== Referanser == | . | 6,646 | 6,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/20 | 2023-02-04 | 20 | ['Kategori:20', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,647 | 6,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/17._mai_(grunnlovsdag) | 2023-02-04 | 17. mai (grunnlovsdag) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges nasjonaldag', 'Kategori:Norske merkedager'] | 17. mai er Norges grunnlovsdag og feires som nasjonaldag; begge betegnelser brukes om dagen. Dagen er blitt feiret siden 1820-årene, og fra 1823 ble datoen i avisene omtalt som «grunnlovsdagen». Den første offisielle feiringen var i 1827. Dagen ble feiret fullt ut etter kong Karl Johans død i 1844. Det er fastsatt i lov av 26. april 1947 at 1. og 17. mai er nasjonale høytidsdager. Den samiske nasjonaldagen er 6. februar.På denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Forsamlingen valgte deretter enstemmig regenten, prins Christian Frederik, til konge av et uavhengig Norge. Senere samme dag mottok han en deputasjon av representanter, ledet av president Georg Sverdrup, som meddelte ham valget og overrakte ham et renskrevet eksemplar av Grunnloven.
De øvrige representantene underskrev og beseglet Grunnloven 18. mai. 19. mai møtte Christian Frederik i Rikssalen og bekreftet at han mottok kongevalget som en gave fra folket, og han sverget å regjere i overensstemmelse med Grunnloven.
Dette innledet en kort periode for Norge som uavhengig stat, før landet etter en kortvarig krig med Sverige måtte inngå våpenhvile gjennom Mossekonvensjonen. Denne avtalen innebar at Norge godtok en personalunion med Sverige, men beholdt Grunnloven med de endringer som unionsinngåelsen gjorde nødvendige. Det medførte blant annet at ordet «uafhængigt» i § 1 i den reviderte Grunnloven av 4. november 1814 ble erstattet med ordet «selvstændigt». Innenfor unionen beholdt Norge selvstendighet og separate statlige institusjoner, bortsett fra kongen og utenrikstjenesten.
Fra 1947 er 17. mai en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge. Barn og voksne har siden slutten av 1800-tallet feiret dagen blant annet med barnetog. I Frankrike feires nasjonaldagen siden 1880-årene med store militærparader i gatene. Feiringen av 17. mai i Norge er en av de mest populære nasjonaldagsfeiringene i Europa. Spørreundersøkelser rundt år 2000 tyder på at 70 til 80 % av alle innbyggerne deltar i feiringen. Den norske nasjonaldagen har langt mer folkelig oppslutning enn de tilsvarende i Sverige og Danmark.
| 17. mai er Norges grunnlovsdag og feires som nasjonaldag; begge betegnelser brukes om dagen. Dagen er blitt feiret siden 1820-årene, og fra 1823 ble datoen i avisene omtalt som «grunnlovsdagen». Den første offisielle feiringen var i 1827. Dagen ble feiret fullt ut etter kong Karl Johans død i 1844. Det er fastsatt i lov av 26. april 1947 at 1. og 17. mai er nasjonale høytidsdager. Den samiske nasjonaldagen er 6. februar.På denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Forsamlingen valgte deretter enstemmig regenten, prins Christian Frederik, til konge av et uavhengig Norge. Senere samme dag mottok han en deputasjon av representanter, ledet av president Georg Sverdrup, som meddelte ham valget og overrakte ham et renskrevet eksemplar av Grunnloven.
De øvrige representantene underskrev og beseglet Grunnloven 18. mai. 19. mai møtte Christian Frederik i Rikssalen og bekreftet at han mottok kongevalget som en gave fra folket, og han sverget å regjere i overensstemmelse med Grunnloven.
Dette innledet en kort periode for Norge som uavhengig stat, før landet etter en kortvarig krig med Sverige måtte inngå våpenhvile gjennom Mossekonvensjonen. Denne avtalen innebar at Norge godtok en personalunion med Sverige, men beholdt Grunnloven med de endringer som unionsinngåelsen gjorde nødvendige. Det medførte blant annet at ordet «uafhængigt» i § 1 i den reviderte Grunnloven av 4. november 1814 ble erstattet med ordet «selvstændigt». Innenfor unionen beholdt Norge selvstendighet og separate statlige institusjoner, bortsett fra kongen og utenrikstjenesten.
Fra 1947 er 17. mai en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge. Barn og voksne har siden slutten av 1800-tallet feiret dagen blant annet med barnetog. I Frankrike feires nasjonaldagen siden 1880-årene med store militærparader i gatene. Feiringen av 17. mai i Norge er en av de mest populære nasjonaldagsfeiringene i Europa. Spørreundersøkelser rundt år 2000 tyder på at 70 til 80 % av alle innbyggerne deltar i feiringen. Den norske nasjonaldagen har langt mer folkelig oppslutning enn de tilsvarende i Sverige og Danmark.
== Feiring og tradisjoner ==
=== Historikk ===
=== I dag ===
Den norske feiringen er i dag sterkt preget av tradisjoner og markerer Norge som en selvstendig rettsstat med demokratiske rettigheter for alle. Den utstrakte bruken av bunader (og i varierende grad også andre nasjonaldrakter) gjør også 17. mai-feiringen til en markering av nasjonal enhet. Hovedarrangementene organiseres ofte av 17. mai-komiteer som oppnevnes i hver kommune.
I motsetning til enkelte utenlandske nasjonaldager feires ikke 17. mai med militærparader, men med lokale barnetog der musikkorps og skolebarn marsjerer sammen. Det er også vanlig å arrangere leker for barna på skolene etter toget, og gi dem iskrem, pølser og annet godt å spise. Den norske grunnlovsdagen kalles derfor av mange «barnas dag». Dagen er ellers en folkelig festdag med norske flagg og festkledte gamle og unge, svært mange kledd i bunad. De samles utendørs i godt eller dårlig vårvær, særlig for å se på formiddagens barnetog. 17. mai preges også av hurrarop fra marsjerende barn, lyden av rangler, leketrompeter, gassdrevne bilhorn, marsjer og korpsmusikk.
Russefeiringen har hatt en plass i 17. mai-feiringen siden tidlig i det 20. århundre, og protester mot russens «tøylesløse» feiring er nesten like gamle. I senere år er grunnlovsdagens (og -nattens) lydbilde i økende grad preget av høy musikk fra forsterkeranlegg på busser og lastebiler fulle av feststemt russ.
=== Barnetog ===
Barnetog på 17. mai er lokale parader av marsjerende musikkorps og festkledte skolebarn med håndholdte norske flagg. Slike parader eller prosesjoner arrangeres i dag i alle norske kommuner og også i enkelte norske miljøer i utlandet. Togene varierer i størrelse fra noen titalls personer i bygdene til flere titalls tusen deltakere i Oslo. Barnetoget i Oslo går blant annet forbi Det kongelige slott, hvor store deler av kongefamilien står og vinker fra slottsbalkongen. Oslotoget blir anført av Forsvarets Stabsmusikkorps. I alt 69 000 barn og voksne i tilsammen 1700 korps over hele Norge spiller 17. mai.
Marsjen følger bestemte ruter i sentrale tettsteder og er organisert slik at barna går klassevis bak sin skolefane. Mange klasser har også egne, mer hjemmelagde faner. Tidligere var deltakelse i toget obligatorisk for elever og klassestyrere i grunnskolen. Nå er deltakelse frivillig, og foreldre har delvis overtatt lærernes vaktrolle. Flere steder er også barnehager med i toget. Det samme gjelder enkelte elever fra videregående skoler, deriblant russ. Ellers deltar musikkorps, kommunestyrer, speidere, gjerne med flaggborg, og andre. Toget avsluttes ved at barn og voksne samles på en større plass der det er taler for dagen. Mange slutter seg til toget bakerst på vei til samlingsplassen. Flere steder er det også egne borgertog eller folketog der alle kan delta.
Det største 17. mai-toget i utlandet, med flere tusen deltagere hvert år, finner sted i København, hvor det organiseres av den norske Sjømannskirken.
=== Konflikter ===
Det har i flere perioder vært sterk strid rundt 17. mai-feiringen i Norge. De politiske motsetningene mellom venstrebevegelsen og de konservative satte sitt preg på feiringen fra omkring 1870. I 1872 sto konservative samfunnsstøtter i Kristiania bak en endring av borgertogets marsjrute så det omgikk Stortinget (som var dominert av Venstre og bondepolitikere) på avstand. Dette ble oppfattet som sjikanering av Stortinget og førte blant annet til en større oppvask i Det Norske Studentersamfund.
17. mai 1881, da Bjørnstjerne Bjørnson skulle innvie Wergelandsstatuen i Studenterlunden, ble striden enda sterkere, og to konservative medlemmer av innsamlingskomiteen for statuen gikk av i protest. Morgenbladet startet en massiv protest mot Bjørnson, og «det toneangivende Kristiania» boikottet folketoget. Samtidig ble det mobilisert mange tusen bønder, som under ledelse av bondehøvdingene Ole Møystad og Helge Væringsåsen reiste inn til Oslo for å delta i toget det året. Med 10 000 deltagere ble dette det største landet inntil da hadde sett. Utover i 1880-årene opprettet Venstre sitt eget tog i Kristiania, i protest mot byens konservative krefter. Etter hvert fikk toget et stadig mer politisk preg, og i Kristiania ble 17. mai i økende grad brukt som anledning for å markere protest fra den fremvoksende arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, avholdsbevegelsen og senere målfolket.
Mange andre steder i landet hadde Venstre nærmest monopol på 17. mai-feiringen. I 1890-årene ble flaggstriden det dominerende temaet, og Venstre tok i bruk det «rene» flagg (ikke det offisielle unionsflagget med «sildesalaten»). Først i årene etter unionsoppløsningen i 1905 la stridighetene seg en stund, selv om deler av arbeiderbevegelsen i mange år forholdt seg skeptiske til feiringen.I 1940 bestemte Administrasjonsrådet at nasjonaldagensferingen ble avlyst i den tyskokkuperte delen av Norge og at dagen skulle anses som en vanlig arbeidsdag. Under Andre verdenskrig ble 17. mai-feiringen forbudt av okkupasjonsmakten, men det ble likevel gjennomført forskjellige former for markering av dagen i protest. I 1941 ble det for eksempel lagt blomster på Wergelandsstatuen hele dagen, til tross for massiv tilstedeværelse av hird og politistyrker og gjentatte arrestasjoner. Det ble også hengt blomster i Wergelandsveien på skiltene som bar veiens navn. Disse hadde hirden ikke fantasi til å gjennomskue protesten i.Også etter krigen har det i perioder stått strid om 17. mai-feiringen. I 1970-årene ble den angrepet av de mer radikale delene av venstrefløyen. Siden 1980-årene har stridighetene etter hvert kommet til å dreie seg mest om de tradisjoner som etniske minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn har i Norge. Enkelte kommuner har for eksempel nedlagt forbud mot bruk av ikke-norske flagg. I Sandefjord forsøkte demokratenes bystyrerepresentant å nedlegge forbud mot bruk av indisk fest-sari i 17. mai-komiteenes tradisjonelt bunadskledte gruppe i 2006. Etter heftige diskusjoner ble det tillatt å bruke samiske flagg i barnetoget i Oslo i 2007. Også i 2008 var det stor uenighet om bruken av utenlandske flagg i barnetoget i Oslo.
Våren 2015 var trusselberedskapen i Norge hevet, hvilket innebar at uniformert politi måtte bære ladd våpen til enhver tid. Under feiringen i 2015 var derfor politiet for første gang i fredstid bevæpnet under paradene. Også dette skapte negative reaksjoner.
=== Musikk ===
Det er flere tradisjonsrike sanger som synges 17. mai, og som spilles av landets orkestre og musikkorps. Blant disse er Norges nasjonalsang fra 1864, Ja, vi elsker dette landet, og det som for mange er den uoffisielle nasjonalsang nummer to, Norge i rødt, hvitt og blått, med to vers skrevet i 1941 og sluttverset tilføyd i 1945.
==== Kjente sanger og musikkstykker ====
Ja, vi elsker dette landet
Norge i rødt, hvitt og blått
Kongesangen
Gud signe vårt dyre fedreland
Gammel jegermarsj
Vi ere en nasjon vi med (Smaagutternes Nationalsang)
Vi vil eie dette landet
Her kommer vi unge i flokk
Syttende mai er jeg så glad i
Tenk at nå er dagen her
Nordmannen
=== Leker for barna ===
Etter barnetoget, ofte tidlig på ettermiddag, arrangeres det leker på de lokale skolene der barn og foresatte samles ute i vårværet. Foreldrene er som regel de ansvarlige gjennom deltakelse i de kommunale 17. mai-komiteene og FAU (Foreldrenes arbeidsutvalg ved skolene). Aktivitetene omfatter sekkeløp, potetløp, trehjulsykling, ballkast og annet. Ofte er det gratis smågevinster, for eksempel billige plastleker og reklamemateriell, til alle som deltar. Det er samtidig salg av is, pølser og kaker på skoleområdet. Det er vanlig å pynte skolegårder og anlegg med bjørkeris, faner og norske flagg.
=== Matskikker på nasjonaldagen ===
17. mai blir ofte forbundet med pølser, brus og is. Rundt omkring i landet er det etablerte skikker for hva man gjerne spiser denne dagen. Oftest samles man til middag etter de offentlige seremoniene er vel overstått, dvs at middagen nytes ganske sent på dagen. Hva man spiser, avhenger av hvor i landet man befinner seg; i nærheten av sjø og elver er laks eller ørret en slager. Men i innlandet og i fjellbygdene er det rømmegrøt og spekemat som er gjengangeren. Til fisken serveres gjerne agurksalat, rømme og nykokte poteter. Fisken serveres gjerne avkokt, dvs at den er posjert dagen i forveien og serveres kald. Grunnlovsdessert er en dessert som er i ferd med å gå i glemmeboka. Eggedosis er (var) et fast innslag på 17. mai, de voksne fikk gjerne en skvett cognac i sin.
=== Russ ===
Se utdypende artikkel om russefeiringI alt omkring 42 000 avgangselever ved videregående skoler kalles russ og kan markere det ved å gå med russeluer og følge andre tradisjoner, særlig om våren. Tradisjonelt begynte russetiden 17. mai og varte til Sankthans, men omkring 1980 ble det vanlig å begynne russetiden 1. mai og avslutte 17. mai. Mange er slitne etter festing i dagevis på forhånd og særlig kvelden før, og de tar det derfor roligere på nasjonaldagen. Likevel er dagen preget av feststemte rød- eller blåkledte russ, russerop, russebusser, russeaviser og russekort. Flere deltar også i barnetoget. Mange steder arrangeres det om ettermiddagen egne russetog, det vil si uhøytidelige parader av russ. Uker med russefeiring avsluttes gjerne etter 17. mai.
=== Lokale tradisjoner ===
I Bergen er buekorpsene et viktig lokalt element under 17. mai-feiringen. Dagen starter med salutt 07.00 og morgenprosesjonen som går gjennom byen. I den deltar 17. mai-komiteen, borgere, musikkorps og russ. Flaggtoget og hovedprosesjonen går samtidig mot hverandre, på hver side av gaten. Flaggtoget er et barnetog med skoler, musikkorps, speidere og buekorps. I hovedprosesjonen går borgere, noen militære, veteraner, idrettslag, studenter og deres organisasjoner, bondeungdomslag, etc., og det avsluttes med russ. Sentralt i feiringen er et pyntet Vikingskip på Festplassen, der taler for dagen avholdes. Dagen avsluttes med fakkeltog og festfyrverkeri.
I Stavanger starter dagen med salutt klokka 7, senere er det barnetog, russetog og til slutt folketog. Den britiske skolen har siden 1970-årene, senere også den nederlandske, den amerikanske og nå den internasjonale skolen, gått med flagg i barnetoget fra en rekke land i verden. Det arrangeres også internasjonal festdag i Bjerkstedparken hver 17. mai.
== 17. mai utenfor Norge ==
Mange nordmenn i utlandet og mennesker med norske røtter feirer Norges grunnlovsdag også der. Flere steder markeres dagen med barne- eller flaggtog om ettermiddagen eller andre større eller mindre arrangementer, ofte for den norske befolkningen i enkelte byer. Arrangørerer er særlig de norske ambassadene, sjømannskirker, studentorganisasjoner og andre norske institusjoner i utlandet.
I Sverige har det i mange år vært tradisjonell norsk 17. mai-feiring i Stockholm. 17. mai-toget i Stockholm starter fra Engelbrektplan og går gjennom Stockholms gater før det ender opp på Skansen, der det er taler og feiring med over ti tusen nordmenn og svensker. Det er ofte også 17. mai-program i andre svenske byer, deriblant Göteborg, Luleå og Lund.
I New York feires 17. mai den nærmest påfølgende søndag med parader gjennom det tradisjonelt norsk-amerikanske området Bay Ridge i Brooklyn. Det er vanlig med hornprydete vikinghjelmer, cowboyhatter med norske flagg, lusekofter og hjemmelagde bunader.
I bydelen Ballard i Seattle feires 17. mai med et stort 17. mai-tog hvert år. Nordmenn har feiret 17. mai i Seattle siden 1889. I 2008 var Hanne Krogh «Grand Marshal» i toget.
Også i Singapore blir 17. mai feiret hvert år.
I den norske paviljongen i Epcot, Florida, feirer mange norsk-amerikanere og de norske ungdommene 17. mai.
I Brisbane i Australia markeres dagen stort ved Queensland University of Technology med politieskortert parade gjennom byens gater før paraden returnerer til universitetet. Der er det underholdning for store og små, med god mat og drikke. Dagen arrangeres av Norsk studentorganisajosn ved universitetet. Folk kommer fra forskjellige nærliggende byer for å ta del i feiringen.
I Riga i Latvia blir dagen markert med tog i gamlebyen og en sammenkomst mellom NCCL, Den norske ambassaden, og Association of Norwegian Students Abroad.
I Toulouse i Frankrike organiseres tradisjonelt 17. mai feiringen av ANSA med flaggheising ved universitetet INSA Toulouse, mottakelse ved rådhuset, tog og norsk lunsj. Arrangementet er åpent for alle og mange studenter og andre deltar.
=== Andre markeringer 17. mai ===
Se også 17. mai for historiske hendelser denne datoen, med fyldigere internasjonalt innhold på tilsvarende wikipediasider på andre språk17. mai er også Naurus grunnlovsdag (men ikke nasjonaldag).
17. mai hvert år er dessuten den internasjonale dagen mot homofobi
17. mai er også FNs internasjonale telekommunikasjonsdag
== Se også ==
Norges Grunnlov
Riksforsamlingen på Eidsvoll
Russefeiring
Inneklemt arbeidsdag
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Constitution Day in Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Norwegian Constitution Day – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Deichmanske biblioteks 17. mai-lenker
(no) NRKs side om 17. mai
(no) Ressursside om Grunnlovsjubileet 1814-2014 hos Nasjonalbiblioteket | == Begivenheter == | 6,650 | 6,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/General_Dynamics_F-16_Fighting_Falcon | 2023-02-04 | General Dynamics F-16 Fighting Falcon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Enmotors jetdrevne luftfartøy', 'Kategori:Jagerfly', 'Kategori:Lockheed Martin', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | General Dynamics F-16 Fighting Falcon er et amerikansk jagerfly som kan utfylle flere roller i en konflikt.
Flyet ble konstruert av General Dynamics som et forholdsvis lite og forholdsvis billig jagerfly, og har siden hatt stor suksess i roller mot både luft- og bakkemål. I 1993 solgte General Dynamics flyproduksjonen sin til Lockheed Corporation, som senere ble en del av Lockheed Martin.
F-16s muligheter til å utføre en rekke forskjellige oppgaver og politiske faktorer er de viktigste årsakene til at flyet har blitt en suksess i eksportmarkedet, med eksport til så mange som 25 land.F-16 er det mest tallrike nåværende vestlige kampflyet, med over 4 500 eksemplarer produsert siden 1976. Selv om det ikke lenger produseres for det amerikanske luftforsvaret blir det fremdeles produsert for eksportmarkedet.Flyet er regnet som godt egnet til luftkamp, og det var også det første amerikanske kampflyet som var i stand til å utføre ni g manøver.Første prototypen, YF-16, fløy i 1974. Flyet ble bestemt innkjøpt til det norske Luftforsvaret i 1975, og det første flyet ankom Rygge flystasjon 15. januar 1980. Det ble først anskaffet 60 F-16A (én-setere) og 12 F-16B (to-setere). Senere ble det anskaffet ytterligere to F-16B.
| General Dynamics F-16 Fighting Falcon er et amerikansk jagerfly som kan utfylle flere roller i en konflikt.
Flyet ble konstruert av General Dynamics som et forholdsvis lite og forholdsvis billig jagerfly, og har siden hatt stor suksess i roller mot både luft- og bakkemål. I 1993 solgte General Dynamics flyproduksjonen sin til Lockheed Corporation, som senere ble en del av Lockheed Martin.
F-16s muligheter til å utføre en rekke forskjellige oppgaver og politiske faktorer er de viktigste årsakene til at flyet har blitt en suksess i eksportmarkedet, med eksport til så mange som 25 land.F-16 er det mest tallrike nåværende vestlige kampflyet, med over 4 500 eksemplarer produsert siden 1976. Selv om det ikke lenger produseres for det amerikanske luftforsvaret blir det fremdeles produsert for eksportmarkedet.Flyet er regnet som godt egnet til luftkamp, og det var også det første amerikanske kampflyet som var i stand til å utføre ni g manøver.Første prototypen, YF-16, fløy i 1974. Flyet ble bestemt innkjøpt til det norske Luftforsvaret i 1975, og det første flyet ankom Rygge flystasjon 15. januar 1980. Det ble først anskaffet 60 F-16A (én-setere) og 12 F-16B (to-setere). Senere ble det anskaffet ytterligere to F-16B.
== Brukerland ==
== Deltakelse i kamp ==
På grunn av at F-16 er så utbredt som kampfly har det også deltatt i mange konflikter, spesielt i Midtøsten.
I 1981 deltok 6 israelske F-16 i bombingen av Osirak, en irakisk atomreaktor som lå nær Bagdad. Det første fly skutt ned av en F-16 var et syrisk Mi-8 helikopter og et MiG-21 jagerfly, begge skutt ned av israelske F-16 samme år. Det påfølgende året, under Israels invasjon av Libanon, var israelske F-16 igjen ved flere anledninger involvert i luftkamp mot syriske fly med stor suksess. Israelerne brukte også i samme tidsrom flytypen til å angripe bakkemål i Libanon.
Under den sovjetiske krigføringen i Afghanistan på 1980-tallet skjøt F-16 fra det pakistanske luftforsvaret ned minst syv afghanske og et sovjetisk fly. I samme perioden ble også det første F-16 skutt ned. Flyet ble skutt ned av et annet pakistansk fly, og årsaken ble senere sporet tilbake til et luft-til-luft missil som var defekt.
Under Gulfkrigen i 1991 fløy 249 amerikanske F-16 mer enn 13 000 oppdrag mot irakiske styrker, det meste av noen flytype under krigen. De amerikanske styrkene mistet fem F-16 – 3 ble skutt ned av bakke-til-luft missiler, én ble ødelagt da en bombe eksploderte for tidlig, og én ble ødelagt etter at motoren tok fyr. F-16 var tilbake i regionen i 1998, da det igjen gjennomførte bombetokt mot Irak. I tillegg var de involvert i invasjonen av Irak i 2003, der de ble brukt til angrep mot bakke-til-luft installasjoner.
F-16 ble også benyttet av NATO i Bosnia fra 1994–95 (et nederlandsk F-16 ble skutt ned av et bakke-til-luft missil), i Jugoslavia i 1999 (et fly ble også skutt ned av luftvern), og av USA i Afghanistan siden 2001. F-16 fly skjøt ned flere fly i disse konfliktene. F-16 er også en del av de amerikanske styrkene i Irak.
7. juni 2006 utførte to amerikanske F-16 et bombetokt mot et hus som Al-Qaida lederen i Irak, Abu Musab al-Zarqawi, befant seg i. Flyene slapp to 500 punds bomber som drepte alle i huset, inkludert Al-Zarqawi. Israelske F-16 var trolig også involvert i den væpnede konflikten mellom Israel og Libanon som begynte i juli 2006.
== Designkarakteristikker ==
F-16 er et enmotors multirolle jagerfly. Det er utstyrt med en M61 Vulcan gatlingkanon i forkant av venstre vinge, og kan i tillegg utstyres med luft-til-luft missiler og en lang rekke bomber og missiler mot skip og bakkemål.
Helt fra starten av har F-16 vært beregnet på å være en kostnadseffektiv "arbeidshest" som kunne utføre et bredt spekter av oppdrag, og være klar til bruk dag og natt. Flyet er mindre kompleks og lettere enn sine forgjengere, men benytter likevel avansert aerodynamikk og flyinstrumenter, inkludert fly-by-wire, for forbedret ytelse.
=== Ergonomi og utsikt ===
Piloten sitter tilbakelent 30 grader i et sete som sitter høyt i cockpiten og gir en god utsikt ut cockpithooden. Det tilbakelente setet gjør det lettere for piloten å håndtere høye g-kreftene, som oppstår ved brå manøvre i høy hastighet. Kontrollstikken befinner seg på høyre armlene istedenfor mellom benene til piloten som har vært den tradisjonelle plasseringen, og gasshåndtaket som styrer motoren sitter på venstre side. Dette gir piloten bedre manøvreringsmuligheter ved høy g-belastning. I tillegg befinner det seg et «Heads-Up Display» (HUD) foran piloten, som gjør det lettere å følge med på viktig informasjon under manøvrering, og hindrer piloten i å bli distrahert av «kontorarbeid», dvs. å måtte se ned på instrumenter hele tiden.
=== Det første flyet med fly-by-wire kontrollsystem ===
F-16 opptil blokk 40/42 benytter seg av et analogt elektrisk kontrollsystem og har ingen mekanisk kobling mellom kontrollstikken i cockpiten, og kontrolloverflatene rundt om på flyet. Flyet har et aerodynamisk ustabilt design for å gjøre det mer manøvrerbart, og stabiliteten kontrolleres og justeres kontinuerlig av en datamaskin. F-16 blokk 40/42 og seinere har et digital kontrollsystem som utfører de samme funksjonene.
Denne mangelen på mekanisk kobling mellom kontrollstikke og ror førte opprinnelig til en noe uvanlig designløsning der kontrollstikken ikke beveget seg, men i stedet reagerer på styrken piloten dytter på stikka med. Dette medførte forøvrig ubehag for pilotene og var vanskelig å bli vant med, så det ble siden endret slik at stikken beveger seg litt i hver retning, men likevel mindre enn en centimeter.
Datamaskinen ombord utfører tusenvis av beregninger og korreksjoner hvert sekund for å holde flyet stabilt, noe som gir pilotene bedre mulighet til å konsentrere seg om andre oppgaver. Datamaskinen sørger også for å holde piloten i sjakk, slik at flyet for eksempel ikke kan svinge så krapt at det går i oppløsning. I tillegg justeres flaps og slats automatisk, også under flyvning i f.eks. en sving, for å minske svingradius. Dette gjør at F-16 er svært manøvrerbart i en luftkamp, og kan manøvreres i svært krappe svinger.
== F-16 i Norge ==
Etter lange militære og politiske diskusjoner, der kampen til slutt sto mellom F-16, Saab Viggen og Dassault Mirage F1, ble F-16 bestilt i 1975. Norge hadde en flåte av amerikanske F-5 og F-104 jagerfly som nærmet seg utrangering, og i februar 1975 skrev Forsvarets forskningsinstitutt en analyse som konkluderte med at 20-30 ulike væpnede fly ville finnes i markedet for kjøp omkring 1980. Norge hadde på det tidspunkt allerede medlemskap i konsortiet som skulle utviklet 350 kampfly av typen F-16, men vurderte også aktivt de svenske og franske alternativene. Saab Viggen ble trukket fram som «fremragende» og kunne lande på svært korte rullebaner. Regjeringen opprettet imidlertid en offentlig forsvarskommisjon ledet av Odvar Nordli, til å utrede hele forsvarsbehovet før flytype ble valgt.På denne bakgrunn bestemte utenriksminister Henry Kissinger, forsvarsminister James Schlesinger, og ambassadør Thomas Byrne seg for å legge et betydelig press på statsminister Trygve Bratteli for å trumfe igjennom kjøp av amerikanske fly straks. Ambassadøren truet med «straff», «alvorlige» konsekvenser og tap av «svært omfattende fordeler» dersom man ventet med kjøpet.
Den norske forsvarsminister Alv Jakob Fostervoll hadde allerede uttrykt sterk støtte til amerikanske fly, og hans mostand mot særlig det svenske flyet var «emosjonell, ekstremt negativ og inneholdt nedsettende og skarpe referanser til svensk nøytralitet og dertil hørende upålitelighet», ifølge ambassadens rapport til Kissinger i november 1974. Fostervoll møtte USAs ambassadør etter Bratteli-møtet, og bare en uke etter møtet kunne Aftenposten 22. mars melde om at den norske regjeringen hadde bestemt seg for amerikanske F-16, uavhengig av hvilke fly de andre nordeuropeiske NATO-landene ville velge.
Nederland, Belgia, Danmark og Norge gikk til slutt alle inn i det samme flyprogrammet.
Flyene ble montert hos Fokker i Nederland og SABCA i Belgia. Major Steinar Berg fløy det første flyet fra Nederland til Rygge. Leveringen av de 72 bestilte flyene fant sted fra januar 1980 til juni 1984. I tillegg ble to erstatningsfly levert i 1989. Det første flyet ble levert til 332 skvadron, men også 331-, 334- og 338 skvadron var operative med F-16. Også 336 skvadron var i en svært kort periode oppsatt med F-16, men deres fly ble etter kort tid overført til 338-skvadronen.
Siden innføringen av F-16 i Luftforsvaret, har 17 fly gått tapt, med tap av 6 flyvere. Den første alvorlige hendelsen med F-16 i Norge inntraff 2. juni 1981 da løytnant Morten Køpke kolliderte med en trane. Køpke klarte å skyte seg ut, men flyet gikk i bakken ved Tunhovdfjorden i Buskerud. Den siste ulykken med F-16 med tap av menneskeliv inntraff 5. april 1989 da to fly (294 og 297 tilhørende 338 skv.) kolliderte i lufta ved Sula. Flyveren i det ene flyet fikk ikke skutt seg ut, og omkom. Siste tap av fly inntraff i 2001, da en to-seter (som var det ene av de to flyene som ble levert i 1989) fra 331 skvadron styrtet ved Landegode utenfor Bodø. Begge ombord fikk skutt seg ut.
De første 72 flyene var satt sammen ved Fokker i Nederland, mens de to erstatningsflyene kom fra General Dynamics. 60 av disse var F-16A, altså en-setersvarianten, mens 14 var F16B, to-setere. Av de sytten som har gått tapt, var 13 F-16A og 4 F-16B.
Norges F-16-fly ble tatt ut av bruk ved årsskiftet 2021-2022, med avtale om salg av 32 maskiner til Romania for rundt 4 milliarder kroner. Norges luftforsvar gikk da over til F-35.
== Varianter ==
F-16 varianter bruker et sekvensielt «Block» nummer for å indikere hvilke oppgradering som har blitt utført. Et komplisert program kalt «Multinational Staged Improvement Program» (MSIP), multinasjonalt stegvis forbedringsprogram, ble innført for stegvis å oppgradere F-16 og retroaktivt forbedre allerede leverte F-16.
=== F-16 A/B ===
F-16 A/B var opprinnelig utstyrt med en Westinghouse AN/APG-66 Pulse-doppler radar, Pratt & Whitney F100-PW-200 turbofanmotor med en kraft på 64,9 kN (160,0 kN med etterbrenner). USAF kjøpte 674 F-16A og 121 F-16Bs. Disse var ferdig levert i mars 1985.
Blokk 1 – Tidlige varianter (Blokk 1/5/10) hadde bare små forskjeller. De fleste ble siden oppgradert til Blokk 10 konfigurasjon tidlig på 80-tallet. Det ble produsert 94 Blokk 1, 197 Blokk 5 og 312 Blokk 10 varianter. Block 1 er den første produksjonsmodellen, og den har en nese som er malt sort.
Blokk 5 – Det ble etter hvert åpenbart at den sorte nesen på Blokk 1 var lett å identifisere på langt hold, så fargen ble endret for Blokk 5 til en gråfarge som var langt vanskeligere å legge merke til. Etter introduksjonen av Blokk 1 ble det oppdaget at flyskroget hadde lett for å samle regnvann enkelte steder. Blokk 5 fikk derfor installert enkelte dreneringshull foran i flyskroget og i området rundt haleroret.
Blokk 10 – Sovjetunionen reduserte kraftig eksporten av titan på slutten av 1970-tallet, så produsenter av F-16 brukte i stedet aluminium. Nye produksjonsteknikker ble også benyttet på Blokk 10.
Blokk 15 – Dette var den første store oppgradering av F-16. Den hadde større høyderor, 2 nye våpenfester til luftinntaket, forbedret AN/APG-66 radar og forbedret kapasitet på våpenfestene under vingene. F-16 fikk også en ny UHF radio for kryptert radiokommunikasjon. Dette er den mest populære varianten med 983 fly produsert. Det siste ble levert til Thailand i 1996.
Blokk 15 OCU – Fra 1987 ble Blokk 15 flyene levert som Blokk 15 OCU oppgradering, der OCU sto for «Operational Capability Upgrade». Den hadde mulighet til å avfyre AGM-65 Maverick missiler, AMRAAM-missiler og Penguin-missiler. I tillegg hadde den også fått installert Chaff og Flare som mottiltak mot henholdsvis radarsøkende og varmesøkende missiler. Cockpiten ble også oppgradert, og i tillegg ble det installert forbedringer på datamaskinen og nettverket ombord. Takeoffvekten ble øket til 17 000 kg. 214 fly fikk denne oppgraderingen, og i tillegg ble noen Blokk 10 fly utstyr med den samme oppgraderingen.
Blokk 20 – 150 Blokk 15 OCU ble produsert for Taiwan. Denne varianten hadde det meste som senere ble standard i F-16 C og D variantene, slik som mulighet til å bevæpnes med AGM-45 Shrike, AGM-84 Harpoon, AGM-88 HARM, og mulighet til å ha installert LANTIRN som er et system for forbedret målsøking og flyging i dårlig vær og om natten. Datamaskinen ombord fikk en betraktelig oppgradering i forhold til tidligere varianter, og den ble i stand til å utføre 740 ganger flere beregninger per sekund enn tidligere varianter. Datamaskinen fikk også 180 ganger større minneplass.
=== F-16 C/D ===
Blokk 25 – F-16C Blokk 25 fløy første gang i juni 1984 og ble operativ i USAF i september samme år. Flyene var utstyrt med den nye AN/APG-68 radaren, mulighet til presisjonsangrep i mørket, og de var utstyrt med en Pratt & Whitney F100-PW-220E turbofanmotor med digitalt kontrollsystem. «Air National Guard», som er flyhjemmevernet i USA, er den eneste brukeren av denne varianten, med totalt 209 fly levert.
Blokk 30/32 – Dette var den første varianten som hadde mulighet til å bruke en alternativ motor, General Electric F110. Fra og med Blokk 30/32 betydde navngivingen følgende: Blokk som slutter på 0 bruker GE sin motor, mens Blokk som slutter på 2 benytter seg av en Pratt & Whitney motor. Den første F-16 Blokk 30 kom i operativ drift i 1987. Nye egenskaper verdt å merke seg var muligheten til å bli bevæpnet med AGM-45 Shrike og AGM-88 missiler. Fra og med Blokk 30D ble alle fly utstyr med større luftinntak for bedre å kunne håndtere den kraftigere GE motoren. Blokk 32 ble ikke modifisert på samme vis. 733 Blokk 30/32 ble levert til 6 forskjellige land. Blokk 32H/J ble brukt som basis for USAF Thunderbirds, det amerikanske luftforsvarets luftakrobatikkgruppe. Disse flyene ble bygget i 1986 og -87, og er noen av de eldste F-16 i drift i det amerikanske luftforsvaret. Blokk 30 variantene ble siden kraftig oppgradert for å kunne ta nytte av satellittnavigasjon, og forbedre nøyaktigheten av bombing. Denne varianten har ofte blitt omtalt som F-16C++.
Blokk 40/42 (F-16 CG/DG) – Denne varianten kom i aktiv tjeneste i 1988 og inkluderer en variant av LANTIRN som har kan brukes i allslags vær og om natten. De har ofte blitt omtalt som «Night Falcons». Understellet ble også styrket og forlenget, radaren forbedret, og det ble lagt til en GPS-mottaker. Fra 2002 fikk Block 40/42 forbedret den tilgjengelig våpenrekkevidden. Det var også en del andre forbedringer for denne varianten, og det ble totalt levert 615 fly til 5 land.
Blokk 50/52 (F-16 CJ/DJ) – Denne varianten, først levert sent i 1991, var utstyrt med forbedret satellittnavigasjonsutstyr. Varianten kunne bevæpnes med flere våpen. Blokk 50 ble utstyrt med GE F110-GE-129, mens Blokk 52 ble utstyrt med Pratt & Whitney F100-PW-229.
Blokk 50/52 Plus (F-16U) – Denne varianten ble bestilt av det polske luftforsvaret, og var utstyrt med det siste i flyinstrumenter. I tillegg bestilte det greske luftforsvaret denne varianten med enda flere forbedringer. Alle toseters variantene av Blokk 50/52 Plus hadde fått lagt til flere instrumenter, tilsvarende 850 liter, i flyskroget, med minimal reduksjon av ytelsen. Singapore bestilte også to-seters varianten av Blokk 52+. Disse flyene ble også utstyrt med store forbedringer i forhold til standard Blokk 52+.
F-16I – Dette var en variant av Blokk 50/52 spesielt beregnet på det israelske luftforsvaret IAF. Varianten inkluderte blant annet en god del instrumenter som var israelskprodusert. Flyet har også et siktemiddel montert på pilotens hjelm. Nye driftstofftanker ble i tillegg lagt til.
F-16 CCIP – Denne varianten forsøkte å standardisere alle F-16 Blokk 40/42/50/52 for å forenkle utdannelse og vedlikehold. Dette prosjektet kostet 2 milliarder dollar og ble påbegynt i september 2001. I tillegg vil denne varianten inneholde mulighet for å utveksle informasjon med andre fly.
=== F-16 E/F ===
Blokk 60 – Variant basert på F-16C/D, med forbedrede drivstofftanker, forbedret radar og forbedrede flyinstrumenter. Denne varianten har kun blitt solgt til De forente arabiske emirater. Motoren er en General Electric F110-132, og er en videreutvikling av -129 modellen. Den yter 144 kN. Den kanskje største forskjellen fra tidligere varianter er den nye radaren, AN/APG-80. Alle våpen som kunne brukes av Blokk 50/52 fly kan også brukes av Blokk 60. I tillegg kan Blokk 60 bevæpnes med ASRAAM og AGM-84E SLAM. Drivstofftanken har plass til 2 045 liter mer drivstoff, noe som forbedrer den operasjonelle ytelsen betraktelig. Nettverket ombord har også blitt oppgradert og er nå 1000 ganger raskere enn før.
En enseters variant av F-16XL som var ment å bli kalt F-16E, mens toseteren skulle bli kalt F-16F. Dette ble satt til side av USAF, som heller valgte F-15 til å fylle denne rollen.
=== Andre varianter ===
F-16/79 – Modifisert F-16A som var beregnet på bruk av den utdaterte General Electric J79 turbojetmotoren. Denne varianten ble utviklet etter den amerikanske presidenten Jimmy Carter kom med et direktiv som skulle begrense formidling av våpensystemer ved å selge disse med redusert ytelse. Det ble forøvrig gitt mange unntak til dette direktivet, og under Ronald Reagans presidentperiode ble direktivet fjernet. Ingen av disse flyene ble solgt.
F-16/101 – Modifisert F-16A som var konstruert for å bruke General Electric F101 turbofanmotoren som var installert på B-1A bombeflyet. GE forsøkte å gjøre motoren bedre egnet til bruk på jagerfly, men den ble aldri installert på F-16. Erfaringer fra dette prosjektet førte forøvrig til utviklingen av F110 turbofanmotoren.
F-16ADF – Dette var en oppgradert variant av Blokk 15 for den amerikanske Air National Guard, beregnet på avskjæringsoppdrag. ADF sto for «Air Defense Fighter». Prosjektet ble påbegynt i 1989 og 270 fly ble oppgradert til denne standarden. Instrumenteringen ble oppgradert (inkludert IFF – identifiseringssystem for vennligsinnede fly), og i tillegg ble en framoverpekende lyskaster installert for å lette identifisering av fly i mørket. Dette var den eneste amerikanske varianten som var utstyrt med AIM-7 Sparrow luft-til-luft missiler. I 1994 begynte arbeidet med å erstatte denne varianten med F-16C fly. Fra 2005 var denne varianten kun i bruk hos delstaten North Dakotas flyvåpen.
F-16A(R) – Noen få F-16A fly i det nederlandske luftforsvaret ble utstyrt for oppklaringsoppdrag. Disse ble kalt F-16A(R).
F-2A/B(FS-X) – Jagerfly produsert av Mitsubishi Heavy Industries, med hjelp fra Lockheed Martin, for det japanske luftforsvaret. Flyet er F-16 inspirert, ser nesten identisk ut, men er en tanke større og er hovedsakelig utstyrt med japanske flyinstrumenter.
F-16XL – En F-16 variant med en deltavinge, i bruk av NASA for forskning på aerodynamikk. Denne varianten ble på et tidspunkt også sett på som en potensiell kandidat for å fylle rollen som til slutt ble fylt av F-15. Hvis F-16XL hadde blitt satt i produksjon hadde den blitt kalt F-16E/F (enseter/toseter). To eksemplarer ble bygget, en énseter og en toseter.
RF-16C/F-16R – Dette er en oppklaringsvariant.
F-16A/B «Mid-life Update – MLU står for «Mid-life Update», og er en oppgradering av våpensystemene om bord til blokk 40/50 standarden. Jordan, Chile, Nederland, Belgia, Danmark og Norge har fått utført denne oppdatering på sine fly.
F-16N – 22 Blokk 30 varianter ble levert til den amerikanske marinen, US Navy, til bruk som simulerte fiendtlige fly. Disse flyene ble levert i 1987 og -88. På grunn av at denne varianten ble brukt så ofte og i luftkamptrening begynte det tidlig å utvikle seg sprekker i vingene, og F-16N ble tatt ut av tjeneste i 1994. Alle flyene ble sendt til flykirkegården AMARC i 1995. Som simulerte fiendefly ble de kjent for sin fargerike framtoning, ofte malt i interessante farger og mønster. I 2002 begynte den amerikanske marinen mottak av 14 F-16A/B varianter fra AMARC for samme formål.
TF-16N- Dette var en tosetersvariant som ble levert til US Navy for samme formål som F-16N. Kun 4 fly av denne varianten ble levert.
KF-16 – 120 fly av denne varianten ble bygget på lisens fra Lockheed Martin av Korean Aerospace Industries på 1990-tallet. Det er to varianter av KF-16, de første 12 som ble levert til det koreanske luftforsvaret i 1994 var basert på F-16C/D Blokk 32. Den andre varianten som ble introdusert i 1994 var en avansert videreutvikling av F-16C/D Blokk 52. Nesten 2 500 deler ble endret fra den opprinnelige F-16C/D. Den koreanskproduserte KAI T-50 Golden Eagle er også basert på F-16 teknologi.
AFTI/F-16
I tillegg så har den britiske konstruksjonen HS.1202-9 fra 1977 en slående likhet med en F-16 med to halefinner.
== Utskiftinger ==
I USA vil F-16 og en rekke andre andre fly bli byttet ut med F-35A.
I Norge vil også F-16 gradvis bli erstattet av F-35A, planlagt i perioden 2017 til 2022.
== Spesifikasjoner (F-16C Blokk 30/32) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) F-16 Fighting Falcon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) General Dynamics F-16 Fighting Falcon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Luftforsvarets side om F-16
The ultimate F-16 reference (engelsk)
MILAVIA om F-16 | == Fødsler == | 6,651 | 6,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/15 | 2023-02-04 | 15 | ['Kategori:15'] | null |
== Fødsler ==
24. september – Vitellius, romersk keiser (d. 69) | == Fødsler == | 6,652 | 6,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/14 | 2023-02-04 | 14 | ['Kategori:14'] | null |
== Begivenheter ==
Tiberius etterfølger sin stefar Augustus som romersk keiser.
== Dødsfall ==
19. august – den romerske Keiser Augustus
Julia Caesaris, keiser Augustus' datter | == Begivenheter == | 6,653 | 6,653 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.