Datasets:
jkorsvik
/
nowiki_second_scrape_merged

Dataset card Data Studio Files Community
url
stringlengths
31
279
date_scraped
stringclasses
1 value
headline
stringlengths
1
194
category
stringlengths
14
4.92k
ingress
stringlengths
12
19.1k
⌀
article
stringlengths
13
359k
abstract
stringlengths
1
1.02k
⌀
id
int64
0
202k
__index_level_0__
int64
0
202k
https://no.wikipedia.org/wiki/Reformpartiet_(USA)
2023-02-04
Reformpartiet (USA)
['Kategori:1995 i USA', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1995', 'Kategori:Politiske partier i USA']
Reformpartiet (engelsk: Reform Party of the United States of America, RPUSA) er et amerikansk politisk parti grunnlagt av forretningsmannen Ross Perot i 1995. Partiet har ønsket et oppgjør med topartisystemet i USA, og beskrives gjerne (i amerikansk forstand) som sentrumsorientert, populistisk og konservativt. Ross Perot gjorde et spesielt godt valg i 1992 som uavhengig kandidat og han ble den første kandidat utenom republikanerne og demokratene siden 1912 som fikk en reell sjanse til å vinne valget, i hvert fall få betydning for utfallet. Han fikk om lag 20% av stemmene på landsbasis. Ross Perot stilte igjen til valg, denne gang som reformpartiets kandidat i 1996 og fikk 8% av stemmene. I 1998 vant Jesse Ventura guvernørvalget i Minnesota, som reformpartiets kandidat. Tidligere republikaner Pat Buchanan ble nominert til valget i 2000 og fikk 0,4% av stemmene på landsbasis. Partiet har vært igjennom flere splittelser de siste årene og er en skygge av det det var for noen år siden da det hadde potensial til å bli USAs tredje store parti, og er ikke lenger offisielt registrert parti i alle delstatene. Ralph Nader var presidentkandidat i 2004, først og fremst på grunn av Reform Partys motstand mot George W. Bush' politikk, en motstand som også deltes av Nader, uten at han sto på partiets politikk.
Reformpartiet (engelsk: Reform Party of the United States of America, RPUSA) er et amerikansk politisk parti grunnlagt av forretningsmannen Ross Perot i 1995. Partiet har ønsket et oppgjør med topartisystemet i USA, og beskrives gjerne (i amerikansk forstand) som sentrumsorientert, populistisk og konservativt. Ross Perot gjorde et spesielt godt valg i 1992 som uavhengig kandidat og han ble den første kandidat utenom republikanerne og demokratene siden 1912 som fikk en reell sjanse til å vinne valget, i hvert fall få betydning for utfallet. Han fikk om lag 20% av stemmene på landsbasis. Ross Perot stilte igjen til valg, denne gang som reformpartiets kandidat i 1996 og fikk 8% av stemmene. I 1998 vant Jesse Ventura guvernørvalget i Minnesota, som reformpartiets kandidat. Tidligere republikaner Pat Buchanan ble nominert til valget i 2000 og fikk 0,4% av stemmene på landsbasis. Partiet har vært igjennom flere splittelser de siste årene og er en skygge av det det var for noen år siden da det hadde potensial til å bli USAs tredje store parti, og er ikke lenger offisielt registrert parti i alle delstatene. Ralph Nader var presidentkandidat i 2004, først og fremst på grunn av Reform Partys motstand mot George W. Bush' politikk, en motstand som også deltes av Nader, uten at han sto på partiets politikk. == Prinsipper == Sette de høyeste etiske standarder for Det hvite hus og Kongressen Ingen flere gaver Ingen flere gratis måltider Lover med betydelige straffer, ikke regler Gi Kongressen og Det hvite hus de samme planene for pensjon og helse som gjennomsnittlige borgere == Reform-kampanjen == Redusere kostnadene til kampanjene ved å korte ned valg syklusen Stemme på lørdager og søndager — ikke tirsdag, slik at arbeidere kan stemme Forhindre kunngjøring av de endelige stemmene før alle stemmene har blitt talt i Hawaii Skape et nytt skattesystem: Det må være rettferdig Det må være papirløst Det må være nok penger til å betale regningene == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Reform Party of the United States of America – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Reformpartiet (engelsk: Reform Party of the United States of America, RPUSA) er et amerikansk politisk parti grunnlagt av forretningsmannen Ross Perot i 1995. Partiet har ønsket et oppgjør med topartisystemet i USA, og beskrives gjerne (i amerikansk forstand) som sentrumsorientert, populistisk og konservativt.
6,370
6,370
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Barks
2023-02-04
Carl Barks
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Disney-tegneserier', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Klamath County i Oregon', 'Kategori:Personer fra San Francisco', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sproingvinnere', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen']
Carl Barks (født 27. mars 1901, død 25. august 2000) var en kjent tegneserieskaper som regnes for å ha gjort mest for Andeby-universet i Disney-tegneseriene. Hans samlede verk er utgitt med den norske tittelen Carl Barks Samlede Verk.
Carl Barks (født 27. mars 1901, død 25. august 2000) var en kjent tegneserieskaper som regnes for å ha gjort mest for Andeby-universet i Disney-tegneseriene. Hans samlede verk er utgitt med den norske tittelen Carl Barks Samlede Verk. == Biografi == Carl Barks ble født 27. mars 1901 på en gård nær Merrill i Oregon. Som ungdom var han ensom, fordi han bodde så avsides til og fordi han var delvis døv. Allerede i svært ung alder begynte Barks å tegne, blant annet småtegninger og karikaturer i kladdebøker og lesebøker på skolen. Ellers var ungdomstida ved siden av skolen mest fylt med arbeid for foreldrene. I 1918 dro han hjemmefra til San Francisco for å forfølge sin drøm om å bli profesjonell tegner, men det gikk fort opp for ham at det allerede fantes så mange tegnere med utdanning at man ikke ville ansette en nybegynner. I stedet tok han mange andre forskjellige jobber, til han i 1931 fikk fast jobb i bladet Calgary Eye-Opener i Minneapolis. Han leverte inn flere komiske tegninger, og det varte ikke lenge før han både tegnet og redigerte mer enn halvparten av bladets innhold. Dessuten leverte han også stoff til to andre blader; Judge og College Humor. I 1935 leste Barks en annonse hvor Walt Disney Studio søkte tegnere. Han følte med en gang at dette var det han hadde ventet på, og sendte søknad med fire prøvetegninger. De ansatte i Disney ble imponert, og Barks fikk jobben. Han startet med flere timers daglig tegnetrening de første månedene, og han fikk også jobben med å være in-betweener på de korte tegnefilmene. Snart ble han plassert i story-avdelingen, hvor filmmanuskriptene ble til. Der laget han skisser til forskjellige tegnefilmer. Senere ble han også kreditert som manus- og idéforfatter i flere enn 20 av kortfilmene. Den første han prøvde seg på, var Modern Inventions, hvor han fant på en kort sekvens hvor Donald Duck hadde et lite uhell i en barberstol. Senere fikk Barks også muligheten til å være med på Disneys langfilmer Fantasia og Bambi. I 1942 tok Barks på seg en oppgave som skulle forandre livet hans. En manusforfatter ved navn Bob Karp hadde nemlig fått tak i et gammelt filmmanus som aldri hadde blitt filmet, og han, Barks, og en tredje kollega, Jack Hannah, ble interessert i å lage filmen som tegneserie. Karp skrev manuset til historien, og Barks og Hannah tegnet halve serien hver. Historien ble kalt Sjørøvergull (Donald Duck Finds Pirate Gold). Arbeidspresset i studioet passet ikke Barks. Han ble snart klar over at han trivdes best i sitt eget tempo, og det at han var delvis døv gjorde det ikke lett for ham å følge med i alle møtene som ble holdt. Under den andre verdenskrig holdt Disney-konsernet på med å produsere instruksjons- og propagandafilmer til den amerikanske hæren, og den jobben passet ikke ham. Dessuten ble air conditioning mye brukt, og Barks' bihuler tålte ikke den fuktige lufta. I 1942 sa han opp, og trakk seg tilbake til gården sin for å jobbe som hønsebonde. Men karrieren var ennå ikke over. Barks hadde hørt at et selskap ved navn Western Printing and Litography hadde fått lisens til å produsere tegneseriehefter med Disney-figurene, og de manglet nye historier til bladene sine. Barks arbeidet hjemme på gården, og fortsatte som bonde, til tross for jobben som serietegner. Her kunne han få den roen og tiden han trengte til arbeidet. Først fikk han tilsendt et ferdig tisiders manus til historien Parselldyrkeren (The Victory Garden) av Western. Barks tegnet historien og la til et par konstruktive endringer. Forlaget ble så imponert at de foreslo at han kunne skrive noen historier selv, noe som passet Barks bra. I den kommende tiden skrev han den ene tisiders-historien etter den andre, og allerede i 1943 kom hans første lange eventyr, Mumiens ring (The Mummy's Ring). I noen få år hadde Barks litt ekstra tid til også å produsere tegneserier utenfor andeuniverset. Han prøvde seg litt med Mikke Mus og Snurre Sprett, og skrev i perioden 1944 til 1947 flere historier med Bruno Bjørn, Benny Burro, Andy Panda, Pelle Pigg og Droopy for forlaget Dell. Etter en stund vendte han tilbake til å bare tegne endene. Barks trengte aldri i sin karriere å sende ideene og manuskriptene til godkjennelse hos forlaget. Begge parter var klare over at resultatet alltid var av høy standard, så det eneste Barks gjorde når han var ferdig med en historie, var å poste den til forlagets kontor i Los Angeles, hvor han ikke lenge etter fikk lønna si fra. Mellom 1944 og 1966 skrev Barks flere hundre historier som fikk stor innflytelse for flere generasjoner. Han laget flere figurer til Disney-universet, blant dem Skrue McDuck, Fetter Anton og Petter Smart. Byen Andeby (Duckburg) fikk også sitt navn fra Barks. Etter to mislykkede ekteskap giftet Barks seg i 1954 for tredje gang, med Margaret Wynnfred Williams, eller «Garé». Garé hjalp Barks med å skrive teksten i snakkeboblene, og bidro også med mange bakgrunnstegninger. I 1966 trakk Barks seg tilbake, delvis fordi han begynte å se dårlig. Da hadde han tegnet 6371 tegneseriesider med de velkjente endene. Etter dette tegnet han aldri flere tegneserier for Western, men han fortsatte å skrive manus og tegne forsidetegninger. På denne tiden begynte han også å male, men han hadde ingen nevneverdig suksess før i 1971, da han begynte å male scener fra Andeby. I 1976, da han ikke lenger fikk lov til å male Disney-figurer, hadde han malt flere enn 120 oljemalerier med motiver av endene. I 1982 startet det amerikanske forlaget Another Rainbow en serie med litografier, og Barks bidro med flere bilder av Donald og vennene hans. I 1993 døde Garé. I stedet for å trekke seg tilbake for godt, etablerte Barks foretaket Carl Barks Studio, og ansatte Bill Grandey og Kathy Morby som administrative ledere. Dette ble starten på en ny, arbeidsintensiv epoke. Året etter, i mai 1994, dro Barks for første gang til Europa. Han dro på turné til elleve europeiske land på syv uker, og besøkte blant annet Norge. Etter Europaturnéen skrev han manus til ytterligere to historier; Historien gjentar seg (Horsing Around with History), som ble tegnet av William Van Horn og utgitt i norske Donald Duck nr. 40 og 41 i 1994, samt Et sted i Ingensteds (Somewhere in Nowhere) i samarbeid med John Lustig og tegnet av Pat Block, men ble ikke utgitt i Norge før i bilaget til Donald Duck nr. 8/2008. I 1997 opphørte samarbeidet med Grandey og Morby etter en bitter rettssak der Barks vant en knusende seier. Etter dette sluttet Barks med sin kunstneriske virksomhet. I 1999 fikk Barks diagnosen leukemi. Han døde 25. august 2000, over 99 år gammel. == Popularitet == I 1948 kom Carl Barks' historier til Norge, da Donald Duck & Co ble utgitt for første gang. Folk kjente raskt igjen tegnestilen hans fra de andre tegnernes tegnemåte, og han ble kalt «Den gode tegner». Siden ingen Disney-forfattere eller -tegnere på den tiden ble kreditert for historiene de skrev, levde Barks lenge et anonymt og rolig liv, helt fram til to amerikanske tegneseriefans klarte å finne ut hvem denne tegneren var. Det begynte fort å vrimle med fanbrev, og Barks svarte personlig på så mange han kunne. Carl Barks har vunnet Sproingprisen for beste utenlandske serie to ganger. Første gang var i 1988, da for Donald Duck-historien I det gamle Persia (Ancient Persia). Andre gang var i 1998, da for historien Marco Polos skatt (Treasure of Marco Polo). Barks har også fått en asteroide oppkalt etter seg. Asteroiden 2730 Barks ble observert for første gang den 30. august 1980 av Edward L. G. Bowell. == Figurer, steder og gjenstander skapt av Carl Barks == Skrue McDuck Petter Smart og Lille Hjelper Fetter Anton B-gjengen Magica fra Tryll Gulbrand Gråstein Gufseplassen Frøken Vable Hetti, Netti og Letti Gyldne Gulda Rikerud (bare brukt av Barks i én historie) Andeby Kornelius Kvakk Skrues pengebinge Lykketiøringen Hakkespettene Hakkespettboka Brutopia Bombastium Tralla La/Xanadu == Carl Barks' Andeby == Mens Carl Barks' samlede verk er utgitt i Carl Barks' Samlede Verk, er mange – om ikke alle – av hans Donald-historier samlet i serien Carl Barks' Andeby. Carl Barks' Andeby 1 – Tilbake til Klondike og andre historier fra 1952–1953Tilbake til Klondike (også kjent som På jakt etter gull eller Onkel Skrue på jakt etter gull på norsk) Bom! Du er hypnotisert! Omelett Knask eller knep (også kjent som Godteri eller trolleri på norsk) Driftige demoner De gode naboers klubb Gratis julemiddag Kronismen Onkel Skrues penger faller i fisk Påskeparaden Den tapre postmann Hunden som snakket Aksjon supermark Pepperrotfrakten Hus til salgs Regnbuen Regnmakeren Carl Barks' Andeby 2 – Tralla la og andre historier fra 1953–1954Tralla La Vidundermelet Med penger kan man klare alt Krigerske bier Pengetanken Reparasjonsverkstedet Atlantis’ hemmelighet Ivrig kjøper Menehunenes øy En kamel er den beste julegave Den tapre stasjonsmester Perlehalsbåndet Mektig musikk Gamle Knarks hus Racerkjøreren Carl Barks' Andeby 3 – Lemenjakten og andre historier fra 1954–1955Lemenjakten Den store fiskekonkurransen Bustenskjold greier brasene Cibolas sju byer Den som venter … På skolebenken igjen Maurkrigen Mus i bingen Nyttårsløftet Den gale professoren Valgkampanje Julaften på havets bunn Ispostmannen Vårfesten Karamellkrise Den hikkende sheriffen Kjempeperlen Carl Barks' Andeby 4 – De vises sten og andre historier fra 1955–1956De vises sten Arveklokken Nye naboer Kanokonkurransen Forsikringsagenter Det store elvebåtracet Brobyggerkonkurransen Det gyldne skinn Spådom går i oppfyllelse Onkel Skrue som gullgraver Kremjegeren Ole, Dole og Doffens julebad Hundefangeren Nyttårsløftet Eventyr i Ekvaduras Donald på isfiske Carl Barks' Andeby 5 – I pygmeindianernes land – og andre historier fra 1956–1957I pygméindianernes land Skrues gjettelek Snøprinsessen Spåmaskinen Grensevakten Kostymeballet Iskalde forretninger Nye fiskemetoder Peg Leg-gruvens hemmeligheter På tur i verdensrommet Feriejobben Den forbudte dalen Rent vann Fjernt gull Donald blir regnmaker Problematisk landtur Farlig jobb Onkel Skrues fantastiske elvekappløp Carl Barks' Andeby 6 – Onkel Skrue får en konkurrent og andre historier fra 1956Onkel Skrue får en konkurrent Landet under jorden Petter Smart som regnmaker Tatt av vinden Det viktigste er å delta Naturens harde orden Dsjengis Khans tapte krone Superbensin Stort oljefunn Kappestriden Tilbake til fortiden Suverene stifinnere Supereksperten Onkel Skrue på flyttefot Kattemusikk Hvalen Røykskriveren Donald Duck på kollisjonskurs Ferie på landet Carl Barks' Andeby 7 – Med to tomme hender og andre historier fra 1957–1958Med to tomme hender Donald Duck i Minneparken Kong Salomos gruver Kakebakeren Mykhuset Eplehøst Donald Duck som hotelldirektør Villeslene Eventyr på Tabu Yama-øya Endelig berømt Onkel Skrue spiller høyt Roboten Robin Ren gave Den tapre postmann Pengekilden Fugleskremsel Ønskesteinene Jorden rundt med rakett Vårrengjøring Fuglefangeren Carl Barks' Andeby 8 – Den Flygende Hollender og andre historier fra 1958–1959Den flygende hollender Melken skal frem Kongen av gullelven Blomsterdyrker Kjempemaurene Vannskikonkurranse Intelligent ekko Orkanen Hvem plyndret onkel Skrues skip? Petter Smarts svømmetriks Hvem er rikest i landet her? Teatergal Onkel Skrue i knipe Stormvarselklokken Trylleblekket Juletrefest i Andeby Prærieulven og Gullmånen Carl Barks' Andeby 9 – Inkagullet og andre historier fra 1958–1959Inkagullet Storfangst Rakettstekt kalkun Dyktige sporfinnere Petter Smarts ønskebrønn Flyttebyrået Deilig er våren Farlig eksperiment Den store strandfesten Spøkelsesbyen Donald Duck som brannmann Kong Stormann den gale Den nye øya Hjelp fra oven Skrues hønekjøp Værprofeten Cowboyer i saueflokken Forsvinningsnummer i Svartskogen Moro? Hva er det? Jungelfotografen Til topps med Potifar Penger er makt Drømmeplaneten Foreldreklubben “Våkne foreldre” Carl Barks' Andeby 10 – Sterke-Nils med øksen og andre historier fra 1959–1960Sterke-Nils med øksen Allsidig oppfinnelse Pengegaloppen Hjelpebåten Fiks Bråkebryteren Gode gjerninger Svart-onsdag Glassmesteren Høystemt rock En sta stork Tapt harelabb Bibliotekaren Dobbeldeiten Donalds selskap Barnevakten Miss Andeby Vokskabinettet Donald danser cha-cha Musefangeren Ønskekvisten Nordpolferden Den slemme naboen Snøfjerneren Onkel Skrue tar ferie Flygende riddere. Carl Barks' Andeby 11 – Hunden fra Whiskerville og andre historier fra 1960Hunden fra Whiskerville Pony-ekspressen Himmeløya Full av futt Hvem vil kjøpe en øy Harpefjell Villspill på Stordal Amfi Froskefarmen Stjernefotografen Kaneldemningen Bjørnetemmeren Rørledning til besvær Krigsmaling Onkel Skrue på revejakt Hundevakten Landsbysmeden Når enden er god Gulltransport fra Gullistan Fiskeoppsynsmannen Hell i uhell Steinrik Ballonggalskap Carl Barks' Andeby 12 – Billiarder i hullet og andre historier fra 1960–1961Billiarder i hullet Donald Duck på kalkunjakt Ungdomskilden En liten overraskelse Invitasjonen Hvordan mestre mannfolk Diamantringen For mye av det gode Sjefens smarte sekretær Helt annerledes Rakettrabalder Mot berømmelsens tinder Ny gårdsgutt Da tiden sto stille Tyrefekteren Bakvendt redning Over til Gufsejuvene Til lags åt alle kan ingen gjera... Bongo i Kongo Donald Duck som turist Fiskeskipperen Mer automatikk, takk! Kuben Uutholdelig sterk Peter Smart klarer brasene Fremtidsutsikter Carl Barks' Andeby 13 – Gode, gamle tiøringen og andre historier fra 1961–1962Gode, gamle tiøringen Gudemysteriet Nye oppfinnelser Veteranbilløpet Tur med forviklinger Lykkekakene Detektiv Gløgg Iskremøya Løve i presang Gullklumpbåten Hundefangereksperten Frem for et fredelig halloween Super-dupert Skrekkens dag i Andeby Pengebukken Eksperten Storstormen på Kapp Kvakk Filmgale Donald Magica fra Tryll på farten igjen Ali Babas hule Snakker om sprett Perler på dypt vann Neshornjakten Carl Barks' Andeby 14 – Snobber med status og andre historier fra 1962–1963Snobber med status Fergemannen Donald Låve-løven Utrygt i bingen Gærne oppfinnere Onkel Skrue tar siste stikk Benveien Dyktige Donald Riveraceren Onkel Skrue på muskatjakt Fin fiskelykke Skrues skjulekule Ravnemoro Skogvokteren Fløterne I Odyssevs' kjølvann Postmannen Brolegningen Løse skruer Snedige Petter Mistelteifesten Carl Barks' Andeby 15 – Mayaenes krone og andre historier fra 1963Mayaenes krone Tomtegubben Nestemann til barbering Det store klistermysteriet Europa rundt på fem dager Gode gamle tiøringen min Ut i den "fri" natur Handelsfyrsten Sengesorger Livredderen Øya med gullgjessene Inn for en ny livsstil Den store paraden Poppe saker Å, du gamle tiøringen min Mestermaleren Kjøttkake til mars Ærlighet varer lengst. Carl Barks' Andeby 16 – Olympisk fakkelbærer og andre historier fra 1964Olympisk fakkelbærer Dobbelt forveksling To halvsider Skrue blir spandabel Tilbake til naturen Oss naboer imellom Bubleslurpmesteren Gullfeber på månen Grønn var min barndoms salat Posten skal fram Som Jonas i hvalfiskens buk Magica fra Trylls mange ansikter Kaptein Blimps mystiske skip Erkefiendene Opp i det blå Parykkmysteriet Dikenes Jens En milliard for en elefant Carl Barks' Andeby 17 – Kjemperobotenes oppmarsj og andre historier fra 1964–1966Kjemperobotenes oppmarsj Leveringsvansker Fulle mugger McDuck av Arabia Spøkelsesbymysteriet Med lite granne flaks Nifse greier i Nifsemyra Gøy i Alaska Apestreker og bjelleklang Fantomet i Notre Duck Safari i Afrika Carl Barks' Andeby 18 – Skjønnhetsspesialisten og andre historier fra 1966–1967Skjønnhetsspesialisten Villhundenes dronning Spøkelseshuset Marco Polos skatt Albatross alt De små grønne Den som ler hest, ler best Havfruedronningen Kvegkongekvaler Skjebnediamanter Carl Barks' Andeby 19 – Mumiens ring og andre historier fra 1942–1944Sjørøvergull Parselldyrkeren Lykken er en harelabb Livredderen En god dag for gode gjerninger Store stifinner Den store pelsjegeren Mumiens ring Dårlig taper For mange kjæledegger Gode naboer Dørselgeren Vinterglede Rustet til kamp Carl Barks' Andeby 20 – Mysteriet i Surklemarksumpene og andre historier fra 1944–1945Mysteriet i Surklemarksumpene Høyt til værs Tre små skitne fyrer Til månen i rakett Rivaler til sjøs Kamerajakten Falken Gode naboer Ståhei på stram line Myntsamleren Ønskehytta Gåten om den røde hatt Frosset gull Bytte, bytte bort… Som man reder… Skøyteløpet Den fødte cowboy Søvngjengeren Fuglefotografen Donald Duck i Styggestupet Villfolen Carl Barks' Andeby 21 – Tore fra Singapore og andre historier fra 1945–1946Tore fra Singapore Donald Duck får radarøyne Detektivene Vannskikonkurransen Pengeseddelfunnet Den fineste julen Donald Duck i julestemning Nyttårsforsett Pilkeeksperten Tre små jetmotorer Brannstifteren Elvens skrekk Sel-som opplevelse Dragebyggeren Muskelmirakler Den kvikkeste Fusk og fristelser De glade vandrere Gullfinneren Regningsbudet Kalkunmiddagen Carl Barks' Andeby 22 – På eventyr i Australia og andre historier fra 1946–1947På eventyr i Australia Nissen på stormbesøk Maharaja Donald Stillefjell Katteelskeren Donald Ducks atombombe Billerabalder Donald Duck kjøper pengeskap Piknikforviklinger Vulkandalen Donald Duck steller i hagen Skattekartet Tryllekunstneren En ukes hvile Altfor villige hjelpere Vrakets hemmelighet Carl Barks' Andeby 23 – Det gamle slottets hemmelighet og andre historier fra 1947–1948Det gamle slottets hemmelighet Styrketrioen Donald Duck som brannmann Englebarna Jul på Bjørnefjell – Den første historien med Onkel Skrue Kalkunmiddagen Isbaderen Nattevakten Sommerfugljakten Telegrafbudene Apestreker Barnas venn Tur-retur månen Kystens våkneste vakt Jakt etter penger Donald som golfmester == Referanser == == Litteratur == Barrier, Michael, Carl Barks and the Art of Comic Book (USA 1981, Inducks) Donald Ault, Carl Barks Conversations, University Press of Mississippi, Jackson (Mississippi) 2003, Inducks. (Intervjuer av Thomas Andrae, Michael Barrier, Bill Blackbeard, E. B. Boatner, Glenn Bray, Paul Ciotti, Sébastien Durand, Bob Foster, Didier Ghez, Stephen Gong, Leonardo Gori, Bruce Hamilton, Gottfried Helnwein, Markku Kivekäs, Michael Naiman, Bill Spicer, Francesco Stajano, Klaus Strzyz, Edward Summer, Erik Svane, Don Thompson, Maggie Thompson, Malcolm Willits, Nicky Wright og Lynda Ault) Liste over intervjuer og artikler om Carl Barks i internasjonal presse == Eksterne lenker == (en) Carl Barks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Carl Barks – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Carl Barks på Internet Movie Database (da) Carl Barks på Filmdatabasen (da) Carl Barks på Scope (en) Carl Barks hos The Movie Database (en) Carl Barks hos American National Biography (en) Sitater og biografi av Erik Svane (engelsk) (en) Biografi (engelsk) (da) Alt om Carl Barks (Danmark)
| dsted = Grants Pass, Oregon
6,373
6,373
https://no.wikipedia.org/wiki/DOS
2023-02-04
DOS
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:MS-DOS og beslektede operativsystemer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08']
DOS (Disk Operating System) er en samling operativsystemer som var vanlige på åtti- og nittitallet. Eldre versjoner av Microsoft Windows, inkludert Windows 95, Windows 98 og Windows Millennium Edition, er bygd på en versjon av DOS som heter MS-DOS. Noen av de forskjellige utgavene av DOS er: FreeDOS MS-DOS QDOS – Quick and Dirty Operating System (Henspiller på at programmeren skrev det på veldig kort tid. Det er denne versjonen av DOS som MS-DOS bygger på. PC-DOS DR-DOSPå en Linux-maskin er det dessuten mulig å emulere dos gjennom et program som heter dosemu, mens på en Windows-pc kan det samme gjøres med dosbox.
DOS (Disk Operating System) er en samling operativsystemer som var vanlige på åtti- og nittitallet. Eldre versjoner av Microsoft Windows, inkludert Windows 95, Windows 98 og Windows Millennium Edition, er bygd på en versjon av DOS som heter MS-DOS. Noen av de forskjellige utgavene av DOS er: FreeDOS MS-DOS QDOS – Quick and Dirty Operating System (Henspiller på at programmeren skrev det på veldig kort tid. Det er denne versjonen av DOS som MS-DOS bygger på. PC-DOS DR-DOSPå en Linux-maskin er det dessuten mulig å emulere dos gjennom et program som heter dosemu, mens på en Windows-pc kan det samme gjøres med dosbox.
DOS (Disk Operating System) er en samling operativsystemer som var vanlige på åtti- og nittitallet. Eldre versjoner av Microsoft Windows, inkludert Windows 95, Windows 98 og Windows Millennium Edition, er bygd på en versjon av DOS som heter MS-DOS.
6,375
6,375
https://no.wikipedia.org/wiki/Donald_Duck
2023-02-04
Donald Duck
['Kategori:Animerte figurer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den danske kulturkanonen', 'Kategori:Figurer fra Disney-filmer', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Tegneserier fra USA']
Donald Duck er en tegnefilm- og tegneseriefigur som ble skapt av amerikaneren Walt Disney og som opptrer i en rekke filmer fra The Walt Disney Company og i den fiktive tegneseriebyen Andeby. Han dukket første gang opp i tegnefilmen Den kloke lille høna (The Wise Little Hen) den 9. juni 1934, og gjorde seg utover på 1930-tallet bemerket sammen med Langbein i kortfilmene om Mikke Mus. Skaperen Walt Disney oppdaget nemlig tidlig at hans hjertebarn Mikke Mus ikke var spesielt morsom alene, og gav Donald rollen som Mikkes hissige medhjelper. Siden hadde Donald hovedrollen i en rekke egne filmer, og fikk i tillegg en egen tegneserie oppkalt etter seg. I Norge utgis tegneserien ukentlig i bladet Donald Duck & Co, men fra 2015 er det kun abonnenter som får bladet ukentlig, mens det i butikken nå bare utgis annenhver uke. Første nummer kom i desember 1948, selv om tegneserieversjonen av «Den kloke lille høna» ble utgitt av A-magasinet allerede i 1935, hvor han gikk under navnet Teodor And. I dag er det norske Donald-bladet den mest leste tegneserien i Norge. I forhold til folketallet kommer Norge på andreplass når det gjelder Donald-lesing. Bare Finland ligger foran Norge. Donald karakteriseres som en hissig, egoistisk, lat og uheldig and, men han er også litt romantisk av seg, eventyrlysten og omtenksom. Ellers skifter han hobby og personlighet nesten like hyppig som han skifter jobb, avhengig av forfatteren. Donalds vanligste jobber er myntpusser for Onkel Skrue og jobb i margarinfabrikken, der han nesten har fast jobb. Men han blir også sparket en del ganger.
Donald Duck er en tegnefilm- og tegneseriefigur som ble skapt av amerikaneren Walt Disney og som opptrer i en rekke filmer fra The Walt Disney Company og i den fiktive tegneseriebyen Andeby. Han dukket første gang opp i tegnefilmen Den kloke lille høna (The Wise Little Hen) den 9. juni 1934, og gjorde seg utover på 1930-tallet bemerket sammen med Langbein i kortfilmene om Mikke Mus. Skaperen Walt Disney oppdaget nemlig tidlig at hans hjertebarn Mikke Mus ikke var spesielt morsom alene, og gav Donald rollen som Mikkes hissige medhjelper. Siden hadde Donald hovedrollen i en rekke egne filmer, og fikk i tillegg en egen tegneserie oppkalt etter seg. I Norge utgis tegneserien ukentlig i bladet Donald Duck & Co, men fra 2015 er det kun abonnenter som får bladet ukentlig, mens det i butikken nå bare utgis annenhver uke. Første nummer kom i desember 1948, selv om tegneserieversjonen av «Den kloke lille høna» ble utgitt av A-magasinet allerede i 1935, hvor han gikk under navnet Teodor And. I dag er det norske Donald-bladet den mest leste tegneserien i Norge. I forhold til folketallet kommer Norge på andreplass når det gjelder Donald-lesing. Bare Finland ligger foran Norge. Donald karakteriseres som en hissig, egoistisk, lat og uheldig and, men han er også litt romantisk av seg, eventyrlysten og omtenksom. Ellers skifter han hobby og personlighet nesten like hyppig som han skifter jobb, avhengig av forfatteren. Donalds vanligste jobber er myntpusser for Onkel Skrue og jobb i margarinfabrikken, der han nesten har fast jobb. Men han blir også sparket en del ganger. == Fødselen på tegnebordet == Bakgrunnen for Donalds tilkomst som figur, strekker seg etter legenden tilbake til året 1931, da Disney var på jakt etter artige stemmer til tegnefilmene sine. Ved en tilfeldighet kom han over en reklame for melk, der en kvekkende stemme plutselig slo gjennom. Disney ringte radioselskapet og ble satt i forbindelse med skuespilleren Clarence Nash, som senere ga stemme til Donald. Han ble ansatt av Disney omgående, men det oppsto snart et problem fordi de ikke hadde noen figur som passet til stemmen hans. Nash var dermed ansatt et års tid uten egentlige gjøremål. Våren 1932 fant tegnerne ut at stemmen hans passet best til en and, og den første skissen til Donald skal ha kommet ned på tegnebrettet den 13. mai 1932, en dag som lenge ble regnet som Donalds fødselsdag. Arbeidet med Den kloke lille høna tok til snart etter, og filmen hadde premiere 9. juni 1934. == Utseendemessig utvikling == Et av Donalds viktigste kjennetegn er at han nesten alltid går kledd i matrosdress. Donalds nebb har endret seg med årene. På 1930-tallet var det noe lengre enn i dag. Dette og andre fascinerende fakta om Donalds univers er utredet i norske Jon Gisles bok Donaldismen (1973). == Donalds norske stemmer == Frank Robert var den første som ga stemmen til Donald, det var i filmen «Gøy og gammen», tidligere kjent som «Bongo og Mikke og Bønnestengelen». På den tiden var det få nordmenn som kunne snakke Donald-språk, ikke en gang de mest kjente skuespillerne kunne snakke Donald-språk. I den opprinnelige norske versjonen av «Gøy og gammen» kan man høre Frank Robert, som Donald Duck, snakke med en tynn og svak stemme, som er en god del forståelig enn vanlig, i tillegg var språket en smule lespende. I den samme versjonen kan man også høre Clarence Nashs originale amerikanske stemme i bakgrunnen. I den opprinnelige norske versjonen av Mikkes juleeventyr var det Helge Reiss som er stemmen til Donald, den er også tynn og svak, men forstålig. Det er lettere å forstå Donald der, siden man ikke kan høre Clarence Nashs originale amerikanske stemme i bakgrunnen. Fra slutten av 80-tallet til 2006 var det Rune Alstedt som ga stemmen til Donald Duck, og denne gangen med ekte Donald-språk. Fra 2006 til 2015 var det Nickolas Henriksen som var stemmen til Donald. I dag er det Ståle Dammen Ek som er Donalds norske stemme. == Biografi == Ifølge Carl Barks' versjon av Donald Ducks familietre (senere videreutviklet av Don Rosa for forlaget Egmont), er Donalds foreldre Lillegull McDuck og Didrik Duck. Donalds søster heter Della Duck, men hverken foreldrene eller søsteren er med i tegneserien, unntatt i spesielle tilfeller, som i Skrues liv og levnet. Ifølge Rosa er Donald og Della tvillinger. Det var ikke Carl Barks som tegnet den første skissen av Donald Duck, det var Walt Disney selv, men det var Barks som videreutviklet Donald Duck. I sine personlige notater har Don Rosa satt Donald Ducks fødsel til rundt 1920, fordi han setter historiene sine til å skje på 1950-tallet. Donald vokste opp på gården til Anna Duck, og mye tyder på at han også hadde ungdomsåra i Andeby, selv om kildene forteller lite om disse årene. Men både Carl Barks og Don Rosa forteller om Donalds forsøk på å bli med i speidergruppa Friskusene, og viser også til at de fleste av Donalds venner kommer fra og bor i Andeby, så mye tyder på at han bodde der også i denne perioden. Donald var også ute og reiste i ungdomsåra, blant annet i Latin-Amerika og Mexico hvor han var sammen med José Carioca og Panchito Pistoles. Sammen dannet disse tre vennene gruppa De tre caballeros, som det finnes både film og tegneseriehistorier om. I kortfilmen Donald gets drafted (1942) har han mellomnavnet Fauntleroy.Da han senere slo seg ned i Andeby fikk Donald forsørgeransvaret for de tre nevøene sine Ole, Dole og Doffen, etter at faren deres hadde blitt skadet av en kinaputt som hadde eksplodert under stolen hans. Som forsørger ble det viktig for Donald å prøve å få seg fast jobb, men det ender opp med at han tar diverse strøjobber for sin rike onkel, Skrue McDuck, og har ansettelser på Margarinfabrikken av kortere varighet. I noen historier har han også en hund ved navn Bolivar. I tegneseriehistoriene til Tony Strobl jobber Donald og fetteren Klodrik ofte som journalister i en avis hvor onkel Skrue er redaktør, og Dolly er parkometervakt. I tillegg eier Donald en hvit katt som heter Mons, iblant også Truls (Tabby på originalspråket). Katten ble skapt av Dick Kinney and Al Hubbard, og via tankebobler ser leserne hva katten tenker selv om han ikke kan snakke. Donald Duck har ennå ikke giftet seg, men det er ingen hemmelighet at han har et godt øye til Dolly Duck og de to er ofte sett på stevnemøter sammen. Den strake motsetningen til Donalds uflaks er hans fetter Antons flaks, og de to slåss stadig vekk om Dollys gunst. Som regel er det Donald som til slutt trekker det lengste strået når det gjelder Dolly. == Donaldisme == I Norge fikk den store interessen for Donald Duck på 1970-tallet som resultat at enkelte begynte å studere Donald-bladene etter en mer intellektuell modell kalt donaldisme. Spesielt har den svært kjente historien om Donald Duck og firkantfolket vært grundig undersøkt vitenskapelig. Norske Jon Gisle utga i 1973 boken Donaldismen, som dannet grunnlaget for en delvis seriøs, delvis humoristisk vitenskapsgren. == Tegnefilmserier == I USA har Donald vært best kjent som tegnefilmfigur. Han er sentral i tegnefilmseriene Kvakkpakket og Disneys Musehus, men gjorde også noen få opptredener i klassikeren Ole, Dole og Doffen på eventyr. Av andre TV-serieopptredener kan nevnes Bonkers, Mikkes morromaskin og Mikkes Klubbhus. == Referanser == == Eksterne lenker == Donald Ducks offisielle hjemmesider på norsk Andeby online Andeby I Dag AndebyNett Donald Duck i Inducks «Donald Duck & Co, faktasider». Arkivert fra originalen 4. august 2008. Besøkt 18. desember 2009. Digital faksimileutgave av åtte klassiske Donald-historier på norsk, av Carl Barks 1949-1964
Dolly Duck er en fiktiv figur i Andeby-universet. Dolly dukket første gang opp i 1940 i Donald Ducks avisstripe.
6,376
6,376
https://no.wikipedia.org/wiki/Panchito_Pistoles
2023-02-04
Panchito Pistoles
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Figurer fra Disney-filmer', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier']
Panchito Pistoles er en fiktiv figur introdusert i Disney-tegnefilmen Donald møter nye venner i 1945. Han ble første gang introdusert i Barks'/Rosas Andeby-univers i Don Rosa historien "De tre Caballeros rir igjen" (2000). Foruten Panchito består trioen av José Carioca og Donald Duck.
Panchito Pistoles er en fiktiv figur introdusert i Disney-tegnefilmen Donald møter nye venner i 1945. Han ble første gang introdusert i Barks'/Rosas Andeby-univers i Don Rosa historien "De tre Caballeros rir igjen" (2000). Foruten Panchito består trioen av José Carioca og Donald Duck. == Eksterne lenker == Panchito Pistoles Inducks
Panchito Pistoles er en fiktiv figur introdusert i Disney-tegnefilmen Donald møter nye venner i 1945. Han ble første gang introdusert i Barks'/Rosas Andeby-univers i Don Rosa historien "De tre Caballeros rir igjen" (2000).
6,377
6,377
https://no.wikipedia.org/wiki/Jos%C3%A9_Carioca
2023-02-04
José Carioca
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Figurer fra Disney-filmer', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-07', 'Kategori:Tegneseriestubber']
José Carioca er en fiktiv figur skapt av Walt Disney Studios og første gang introdusert i tegnefilmen Hei, venner (Saludos Amigos) i 1942. Han er en brasiliansk papegøye med elegante klær og en forkjærlighet for samba. Han opptrer også i 3 caballeros (The Three Caballeros, også kjent som Donald møter nye venner på norsk), sammen med Donald Duck og Panchito Pistoles..
José Carioca er en fiktiv figur skapt av Walt Disney Studios og første gang introdusert i tegnefilmen Hei, venner (Saludos Amigos) i 1942. Han er en brasiliansk papegøye med elegante klær og en forkjærlighet for samba. Han opptrer også i 3 caballeros (The Three Caballeros, også kjent som Donald møter nye venner på norsk), sammen med Donald Duck og Panchito Pistoles.. == Eksterne lenker == José Carioca Arkivert 19. mars 2016 hos Wayback Machine. i Internet Movie Database
José Carioca er en fiktiv figur skapt av Walt Disney Studios og første gang introdusert i tegnefilmen Hei, venner (Saludos Amigos) i 1942. Han er en brasiliansk papegøye med elegante klær og en forkjærlighet for samba.
6,378
6,378
https://no.wikipedia.org/wiki/Fagforbundet
2023-02-04
Fagforbundet
['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2022-05', 'Kategori:Fagforbundet', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 2003']
Fagforbundet er et fagforbund som er resultat av en sammenslåing av Norsk Helse- og Sosialforbund og det tidligere LO-forbundet Norsk Kommuneforbund i 2003. Fagforbundet sluttet seg til Landsorganisasjonen samme år og er LOs største forbund. Fagforbundet organiserer over 400 000 arbeidstakere i kommunale, fylkeskommunale, private og offentlige virksomheter og i sykehusene med alle støttefunksjoner. Alle medlemmene tilhører en lokal fagforening. Forbundet var fra starten ledet av Jan Davidsen, inntil Mette Nord i 2013 ble valgt til ny leder. Fagforbundet organiserer over 100 ulike yrkesgrupper. Forbundet er delt inn i fire yrkesseksjoner; Yrkesseksjon helse og sosial, Yrkesseksjon samferdsel og teknisk, Yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst og Yrkesseksjon kontor og administrasjon. Yrkesseksjonene arbeider blant annet med yrkespolitiske spørsmål, yrkesutdanning, yrkesetikk og arbeidsmiljø. Fagforbundet eier Fagbladet. Ungdomsorganiseringen til Fagforbundet er Fagforbundet Ung med over 40 000 medlemmer. Der ble Mats Monsen, fra Trøndelag valgt som leder i 2017 og Victoria De Oliveira, fra Viken valgt som nestleder. Fra 1. januar 2020 ble Postkom en del av Fagforbundet.
Fagforbundet er et fagforbund som er resultat av en sammenslåing av Norsk Helse- og Sosialforbund og det tidligere LO-forbundet Norsk Kommuneforbund i 2003. Fagforbundet sluttet seg til Landsorganisasjonen samme år og er LOs største forbund. Fagforbundet organiserer over 400 000 arbeidstakere i kommunale, fylkeskommunale, private og offentlige virksomheter og i sykehusene med alle støttefunksjoner. Alle medlemmene tilhører en lokal fagforening. Forbundet var fra starten ledet av Jan Davidsen, inntil Mette Nord i 2013 ble valgt til ny leder. Fagforbundet organiserer over 100 ulike yrkesgrupper. Forbundet er delt inn i fire yrkesseksjoner; Yrkesseksjon helse og sosial, Yrkesseksjon samferdsel og teknisk, Yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst og Yrkesseksjon kontor og administrasjon. Yrkesseksjonene arbeider blant annet med yrkespolitiske spørsmål, yrkesutdanning, yrkesetikk og arbeidsmiljø. Fagforbundet eier Fagbladet. Ungdomsorganiseringen til Fagforbundet er Fagforbundet Ung med over 40 000 medlemmer. Der ble Mats Monsen, fra Trøndelag valgt som leder i 2017 og Victoria De Oliveira, fra Viken valgt som nestleder. Fra 1. januar 2020 ble Postkom en del av Fagforbundet. == Styrende organer == Landsmøtet er Fagforbundets høyeste myndighet. Ordinært landsmøte holdes hvert fjerde år, i andre halvdel av året. I henhold til vedtektene velger landsmøtet: Forbundsstyrets arbeidsutvalg (AU), bestående av: leder, to nestledere, hovedkasserer, to medlemmer og de valgte lederne av seksjonene, til sammen ti personer. Landsstyret bestående av 74 representanter. Forbundsstyret bestående av 22 representanter valgt blant landsstyrets medlemmer Kontrollkomité på tre medlemmer og tre varamedlemmer Lederne av Fagforbundets syv kompetansesentre. == Ledere == 2003–2013 Jan Davidsen 2013– Mette Nord == Kompetansesentere == Fagforbundet har 8 regionale kompetansesentre som har ansvaret for forbundets saker vedrørende lov- og avtaleverk. Kompetansesenteret for Oslo (Oslo), leder Per Egil Johansen. Kompetansesenteret for Østlandet (Østfold, Akershus, Buskerud, Hedmark, Oppland), leder Anne Bondevik. Kompetansesenteret i Stavanger (Rogaland), Bernth Harry Eliassen Kompetansesenteret i Skien (Vestfold, Telemark), leder Inger M. Holøs. Kompetansesenteret i Agder (Agder), leder Svein Kristiansen. Kompetansesenteret i Bergen (Hordaland, Sogn og Fjordane), leder Trude Rosnes Haukås. Kompetansesenteret i Trondheim (Møre og Romsdal, Trøndelag ), leder Hanne Nordby. Kompetansesenteret for Nord-Norge (Nordland, Troms, Finnmark), leder Tor-Inge Hoaas. == Fylkesregioner == Fagforbundet Agder Fagforbundet Innlandet Fagforbundet Møre og Romsdal Fagforbundet Nordland Fagforbundet Oslo Fagforbundet Rogaland Fagforbundet Troms og Finnmark Fagforbundet Trøndelag Fagforbundet Vestfold og Telemark Fagforbundet Vestland Fagforbundet Viken == Fagforeninger == Fagforbundet har ca. 470 fagforeninger. Buss- og Sporveisbetjeningens Forening (BSF) Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OSA) I 2020 ble Postkom en del av Fagforbundet. == Valget 2005 == I forbindelse med valgkampen 2005 produserte NRK Brennpunkt en dokumentar om Åslaug Haga. Hun gikk derfor rundt med en mikrofon som hun glemte å skru av under en privat samtale med Jan Davidsen. NRK sendte denne samtalen med henne og Davidsen. Der sier Davidsen blant annet «hvis vi skal spille en rolle her, er det jævla viktig at våre tillitsvalgte og medlemmer går inn i alle disse partiene». Carl I. Hagen (Frp) mente dette minte om korrupsjon. Anklagen ble en del av valgkampen 2005. == Tilknyttet virksomhet == Fagforbundet eier 15 prosent av aksjene i dagsavisa Klassekampen. Forbundet har en barneby i Huambo i Angola. == Referanser == == Eksterne lenker == Fagforbundet
Fagforbundet er et fagforbund som er resultat av en sammenslåing av Norsk Helse- og Sosialforbund og det tidligere LO-forbundet Norsk Kommuneforbund i 2003. Fagforbundet sluttet seg til Landsorganisasjonen samme år og er LOs største forbund.
6,380
6,380
https://no.wikipedia.org/wiki/Dario_Fo
2023-02-04
Dario Fo
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Italienske dramatikere', 'Kategori:Italienske nobelprisvinnere', 'Kategori:Italienskspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra provinsen Varese', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
Dario Fo (født 24. mars 1926 i Sangiano i provinsen Varese i Lombardia i Italia, død 13. oktober 2016 i Milano) var en italiensk dramatiker og teaterregissør som mottok Nobelprisen i litteratur i 1997. I Norge var han særlig kjent for sine satiriske skuespill av politisk og sosial karakter. Han var en av de få italienske skuespillforfattere som regelmessig fikk sine stykker oppført over hele verden mens han levde. Av hans skuespill oppført i Norge kan nevnes «En anarkists tilfeldige død», «Vi betaler ikke, vi betaler ikke». I Italia var han også kjent som skuespiller og instruktør, ofte i egne teatergrupper sammen med sin kone Franca Rame. Hans arbeid ga dem begge i perioder problemer med det etablerte Italia, i form av for eksempel arrestasjoner og fysiske overgrep.
Dario Fo (født 24. mars 1926 i Sangiano i provinsen Varese i Lombardia i Italia, død 13. oktober 2016 i Milano) var en italiensk dramatiker og teaterregissør som mottok Nobelprisen i litteratur i 1997. I Norge var han særlig kjent for sine satiriske skuespill av politisk og sosial karakter. Han var en av de få italienske skuespillforfattere som regelmessig fikk sine stykker oppført over hele verden mens han levde. Av hans skuespill oppført i Norge kan nevnes «En anarkists tilfeldige død», «Vi betaler ikke, vi betaler ikke». I Italia var han også kjent som skuespiller og instruktør, ofte i egne teatergrupper sammen med sin kone Franca Rame. Hans arbeid ga dem begge i perioder problemer med det etablerte Italia, i form av for eksempel arrestasjoner og fysiske overgrep. == Liv og virke == === Bakgrunn === Foreldrene var Felice Fo (1898-1987) og Pina Rota (1903-1987). Dario Fos far var stasjonsmester, amatørskuepiller og sosialist. Familie måtte flytte hyppig, idet faren ble postert til stadig nye steder i jernbanesystemet. Møte med fortellerkunsten fikk den unge Dario fra sin morfar, som var fisker og glassblåser. Familien var engasjert i antifascistisk motstandsarbeid, og Dario hjelp faren med å smugle flyktninger og desertører over til Sveits under annen verdenskrig. Som ung bedrev Fo maleri og utdannet seg til arkitekt. Han deltok i en amatørteatergruppe som han skrev sketsjer og farser. I Paris studerte han mime hos Jacques Lecoq og var knyttet til Piccoloteateret i Milano som skuespiller og tekstforfatter. === Forfatter === Hans gjennombrudd kom i 1953 med revyen Il dito nell'occhio. I 1958 grunnla han teaterselskapet Compagnia Fo-Rame sammen med sin kone Franca Rame. I 1968 var de del av teaterkollektivet Nuova scena som var en agitasjonsteater som var direkte knyttet til det italienske kommunistiske parti. I 1970 grunnla Fo sammen med hustruen teaterkollektivet La Comune. Dario Fo var gjennom hele sitt virke vært en viktig og retningskapende inspirator politisk likesinnede teaterfolk som interesserer seg for politisk teater, gjennom sine samfunnskritiske og humoristiske teaterstykker. == Priser (utvalg) == 1997 – Nobelprisen i litteratur 1983 – Sonningprisen == Litteratur == Erminia Artese. Dario Fo parla di Dario Fo. Cosenza, Lerici 1977 Anna Barsotti. Eduardo, Fo e l'attore-autore del Novecento. Roma, Bulzoni, 2007 Anna Barsotti, Eva Marinai (a cura di). Dario Fo e Franca Rame, una vita per l'arte, Corazzano (PI), Titivillus, 2011 Lanfranco Binni. Dario Fo. Firenze, La Nuova Italia 1977 Andrea Bisicchia. Invito alla lettura di Dario Fo. Milano, Mursia 2003 Concetta D'Angeli - Simone Soriani (a cura di). Coppia d'arte - Dario Fo e Franca Rame. Pisa, Plus, 2006 Giuseppina Manin (a cura di). Dario Fo - Il mondo secondo Fo. Conversazione con Giuseppina Manin. Parma, Ugo Guanda Editore, 2007 Claudio Meldolesi. Su un comico in rivolta. Roma, Bulzoni 1978 Marisa Pizza. Il gesto, la parola, l'azione. Roma, Bulzoni 1996 Paolo Puppa. Il teatro di Dario Fo. Venezia, Marsilio 1978 Antonio Scuderi. Dario Fo and Popular Performance. Legas 1998 Simone Soriani. Dario Fo. Dalla commedia al monologo (1959-1969). Corazzano (PI), Titivillus, 2007 Chiara Valentini. La storia di Dario Fo. Milano, Feltrinelli 1997 == Referanser == == Eksterne lenker == (it) Offisielt nettsted (en) Dario Fo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Dario Fo på Internet Movie Database (no) Dario Fo hos Sceneweb (en) Dario Fo hos The Movie Database (en) Dario Fo hos Internet Broadway Database (en) Dario Fo på Apple Music (en) Dario Fo på Discogs (en) Dario Fo på MusicBrainz (en) Dario Fo på Songkick (en) Nobelprisen i litteratur 1997 hos Nobelprize.org (en) Dario Fo hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1997
FO kan sikte til flere ting;
6,381
6,381
https://no.wikipedia.org/wiki/Forbundet_for_Ledelse_og_Teknikk
2023-02-04
Forbundet for Ledelse og Teknikk
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1951', 'Kategori:Landsorganisasjonen i Norge', 'Kategori:Norske fagforbund']
Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) er et norsk, LO-tilknyttet fagforbund som ble opprettet i 1951 og organiserer to hovedgrupper; arbeidsledere og tekniske funksjonærer i tekniske stillinger i privat virksomhet. Den siste gruppen er inndelt i ingeniører og teknikere, laboranter, optiske tegnere og tekniske funksjonærer. Forbundet organiserer også i attføringsbransjen, samt teknisk personell innenfor Statens veivesen. FLT har om lag 21 000 medlemmer (2015), og utgir medlemsbladet Ledelse og Teknikk. Forbundsleder er Ulf Madsen. Han har vært forbundsleder fra 2017.
Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) er et norsk, LO-tilknyttet fagforbund som ble opprettet i 1951 og organiserer to hovedgrupper; arbeidsledere og tekniske funksjonærer i tekniske stillinger i privat virksomhet. Den siste gruppen er inndelt i ingeniører og teknikere, laboranter, optiske tegnere og tekniske funksjonærer. Forbundet organiserer også i attføringsbransjen, samt teknisk personell innenfor Statens veivesen. FLT har om lag 21 000 medlemmer (2015), og utgir medlemsbladet Ledelse og Teknikk. Forbundsleder er Ulf Madsen. Han har vært forbundsleder fra 2017. == Addisco == I 1999 stiftet FLT aksjeselskapet Addisco. Dette utdanningsselskapet skulle tilby kurs og utdanningstilbud til FLTs medlemmer. Addisco, som er heleid av forbundet, gir en rekke utfordrende utdanningstilbud og en kan ta utdanning fra fagbrev til master, uten noen egenandel. Addisco forvalter og administrerer FLTs støtteordning for etter- og videreutdanning. Addisco ble opprettet 21. mai 1999. Daglig leder i Addisco er Nina Henriksen. Styreleder i Addisco er Ulf Madsen. == Referanser == == Eksterne lenker == Forbundets hjemmeside
Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) er et norsk, LO-tilknyttet fagforbund som ble opprettet i 1951 og organiserer to hovedgrupper; arbeidsledere og tekniske funksjonærer i tekniske stillinger i privat virksomhet. Den siste gruppen er inndelt i ingeniører og teknikere, laboranter, optiske tegnere og tekniske funksjonærer.
6,382
6,382
https://no.wikipedia.org/wiki/BMW
2023-02-04
BMW
['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1916 i Tyskland', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:BMW', 'Kategori:Motorsykkelmerker', 'Kategori:Motorsykkelprodusenter', 'Kategori:München', 'Kategori:Selskaper etablert i 1916', 'Kategori:Selskaper notert på Frankfurt-børsen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utdaterte artikler']
Bayerische Motoren Werke Aktiengesellschaft (BMW AG) er et tysk konsern som produserer biler og motorsykler. Konsernet har 116 324 ansatte (2014), en omsetning på 46,66 milliarder euro og et resultat på 2,24 milliarder euro. BMW eide i perioden 1994–2000 det britiske MG Rover Group der bilmerkene Rover, MG, Mini og Land Rover inngikk. BMW eier fremdeles bilmerket Mini og selskapet som produserer luksusbilmerket Rolls-Royce er et heleid datterselskap. BMW produserer motorsykler under sitt eget merke, de produserte også samt sykler under merke Husqvarna frem til 2013 da Husqvarna ble solgt. BMWs hovedkontor «Vierzylinder» i München i Bayern ble bygd på begynnelsen av 1970-tallet og er en futuristisk bygning som forestiller fire sylindre. Ved hovedkontoret ligger en av konsernets bilfabrikker og BMW-museet BMW Welt. BMW-symbolet er inspirert av logoen til Rapp Motorenwerke da BMW tok over selskapet i 1917. Motivet og farvene er de samme som i det bayerske statsvåpenet.
Bayerische Motoren Werke Aktiengesellschaft (BMW AG) er et tysk konsern som produserer biler og motorsykler. Konsernet har 116 324 ansatte (2014), en omsetning på 46,66 milliarder euro og et resultat på 2,24 milliarder euro. BMW eide i perioden 1994–2000 det britiske MG Rover Group der bilmerkene Rover, MG, Mini og Land Rover inngikk. BMW eier fremdeles bilmerket Mini og selskapet som produserer luksusbilmerket Rolls-Royce er et heleid datterselskap. BMW produserer motorsykler under sitt eget merke, de produserte også samt sykler under merke Husqvarna frem til 2013 da Husqvarna ble solgt. BMWs hovedkontor «Vierzylinder» i München i Bayern ble bygd på begynnelsen av 1970-tallet og er en futuristisk bygning som forestiller fire sylindre. Ved hovedkontoret ligger en av konsernets bilfabrikker og BMW-museet BMW Welt. BMW-symbolet er inspirert av logoen til Rapp Motorenwerke da BMW tok over selskapet i 1917. Motivet og farvene er de samme som i det bayerske statsvåpenet. == Historie == 7. mars 1916 ble bedriften Bayerische Flugzeug-Werke (BFW) grunnlagt. Denne datoen anser BMW som sin stiftelsesdato, selv om BFW ikke var BMW. BMW deler sin historie mellom BFW og Rapp-Motorenwerk. Sistnevnte endret navn til Bayerische Motoren Werke GmbH – BMW den 20. juli 1917. I 1922 kjøpte BMW opp Bayerische Flugzeug-Werke (BFW). === Flymotor- og motorsykkelprodusent === BMW etablerte seg som flymotorprodusent under første verdenskrig. Frem til 1918 la den tyske krigsmakten inn store bestillinger på flymotorer fra blant annet BMW. En stor fabrikk ble bygd utenfor Münchens flyplass Oberwiesenfeld. Tysklands nederlag i krigen medførte at BMW fra og med 1919 måtte stanse all produksjon av flymotorer. Dette var en del av fredsvilkårene i Versailles-traktaten. På 1920-tallet startet en diversifisering av produktporteføljen for å holde liv i bedriften og allerede i 1923 begynte de å lage motorer for båter og lastebiler, samt også komplette motorsykler. Sjefskonstruktør Max Friz er BMWs ledende mann innenfor motorsykkelproduksjon når man presenterer den første motorsykkelen BMW R32 på den internasjonale bilutstillingen IAA i Berlin i 1923. I 1924 forsvant forbudet mot flymotorproduksjon og BMW starter opp på nytt. BMW produserte flymotorer frem til 1965 da man solgte produksjonen til MAN. Det skulle gå 25 år til BMW på nytt startet opp flyproduksjonen da man sammen med Rolls-Royce startet et felles selskap i 1990. BMW solgte det felles selskapet til Rolls-Royce etter ti år, og bedriften heter i dag Rolls-Royce Deutschland. === BMW blir bilprodusent === Mange tyske bilfabrikker slet tungt i siste halvdel av 1920-årene: Mercedes og Benz slo seg sammen, GM overtok Opel, Ford brøytet seg inn i landet med lisensfabrikk, og BMW overtok bilfabrikken Dixi i Eisenach, som bygde den engelske folkebilen Austin Seven på lisens. BMW lagde også en sportsutgave av Austin Seven under navnet Wartburg. I tillegg produserer BMW en bil som til daglig ble omtalt som «Dixi», BMW 3/15 PS. BMW oppnår stor suksess med bilen som produseres i 16 000 eksemplarer frem til 1932. Den konkurrerte med datidens storselger Opel Laubfrosch og kostet i grunnutgaven 2 200 riksmark. Dixi-modellene ble bygget frem til 1932, da BMW kom med sin første egenkonstruerte bil BMW 3/20 PS. I 1933 begynte de med rekkeseksere, en motortype som de fortsatt er kjent for. Den første var på bare 1,2 liter. Modellen het 303, og var konstruert av Fritz Fiedler. I 1936 lanserte BMW den legendariske BMW 328 som ga BMW et godt renommé innenfor baneracing og dominerte til tider i sporten. BMW 328 vant det første løpet bilen deltok i, det gikk på Nürburgring med Ernst Henne som sjåfør. BMW 328 vant 141 av 172 løp som den deltok i. BMW 328 ble kun produsert i 464 eksemplarer og er et ettertraktet samlerobjekt. Motoren i denne ble brukt i løp fram til 1950-tallet. I 1939 ble BMW 335 lansert, BMWs første store bil. BMWs utvikling i løpet av den siste tiårsperioden var imponerende, med en utvikling fra den lille småbilen BMW 3/15 til storbilen BMW 335, som var egnet for langkjøring på Autobahn. BMW var ikke alene om denne utviklingen i denne perioden. Opel presterte det samme, men de fikk støtte fra den amerikanske giganten General Motors. BMW 335s fremgang stoppet da det som skulle forandre bedriftens og verdenshistorien startet samme år, andre verdenskrig. === Krigsproduksjon === Under annen verdenskrig produserte BMW flymotorer for Luftwaffe, det tyske luftforsvaret, mens bil- og motorsykkelproduksjonen ble lagt til siden. Den sivile produksjonen fortsatte i krigens første år, men ble lagt ned i 1943. BMW produserte også et militærkjøretøy for Wehrmacht, den tyske hæren, med betegnelsen 325 Leichter Einheits-PKW. Under krigen produserte BMW over 30 000 eksemplarer av sin 801-flymotor. Fra 1942 startet man også produksjon av raketter, og dette er hovedgrunnen til at BMW ble tvunget til å demontere sine fabrikker etter krigsslutt. BMWs fabrikk i München ble bombet til ruiner i 1944–45, og var frem til da en viktig del av Tysklands krigsproduksjon. BMW gjorde seg bruk av mange tusener av krigsfanger og utenlandske tvangsarbeidere til sin krigsproduksjon. I fabrikkene i Allach arbeidet det jevnlig mellom 6 500 og 9 000 tvangsarbeidere som ble stilt til rådighet av SS og Organisation Todt, og kom fra konsentrasjonsleirer i Bayern, ikke minst fra Dachau. Kanskje var det i løpet av krigsårene så mange som 20 000 sammenlagt. Etter at det på 1990-tallet ble meget blest rundt alle de ufrivillig utkommandertes lidelser i den tyske industris tjeneste, erklærte BMW-ledelsen at dersom den tyske regjering opprettet et fond for de tidligere tvangsarbeiderne, ville firmaet yte bidrag til det. === Etterkrigstiden === Etter annen verdenskrig gikk det dårlig for BMW. Bildivisjonen lå i østsonen, og fram til 1955 bygget de biler med teknologi fra mellomkrigstiden. Disse het først Autowelo BMW, deretter EMW (Eisenacher Motoren Werke). Emblemet var identisk med BMWs, bortsett fra bokstavene, samt at den blå himmelen ble erstattet med en (politisk korrekt?) rød himmel! De første årene etter krigen hadde de også mer enn nok med å fylle etterspørselen av motorsykler. Bilproduksjonen startet igjen i 1952, og da ble fabrikken flyttet til München. Bilene som ble laget på 30-tallet hadde modellnavn som startet med 3, og de bilene som ble laget på 50-tallet fikk modellnavn på 5, bl.a. 501 og 502. Bilene var imidlertid tunge, og hadde for svake motorer. De slet med salget og økonomien. Salget av sportsutgavene 503 og 507 gikk også svakt. === Økonomisk fremgang === På 1950-tallet lanserer BMW nye modeller men oppnår ingen suksess og bedriftens økonomi er på slutten av 1950-tallet anstrengt og det er like før en konkurs inntreffer. Konkurrenten Daimler-Benz (eierkonsernet til Mercedes-Benz) vurderer å ta over BMW. BMW omtales i media som Bald Mercedes Werke (snart Mercedes Werke). Men i stedet kommer den tyske forretningsmannen Herbert Quandt inn som en dominerende eier og klarer å gjennomføre en snuoperasjon Det som reddet økonomien var mikrobilen Isetta. Karosseriet var fra italienske ISO, og motoren var en BMW motorsykkelmotor. I 1957 kom den større modell 600, som ble en stor fiasko, og selskapet var nær konkurs. Det var også på nippet at Daimler-Benz kjøpte opp BMW. I 1959 kom modell 700, med hekkmotor. Denne solgte brukbart, og holdt hjulene i gang for BMW. På 1960-tallet hadde de ambisjoner om å komme seg inn i det markedssegmentet som lå mellom Opel og Mercedes. Dette markedet var på denne tiden dominert av Carl Borgwards modell Isabella. Han hadde meget god drift, og banken hjalp ham alltid over vinteren fram til nybilsalget tok seg opp på våren. BMW hyret en advokat som krevde å se tallene hans under vinteren 1960/61. Disse så ikke så bra ut, noe BMW lagde så mye støy rundt at han ble slått konkurs i 1961. Dette var til tross for at han nylig hadde investert i nye produksjonshaller, og hadde flere nye modeller på gang som var signert det italienske bildesignfirmaet Pietro Frua. === Nye modellserier === På 1960-tallet lanserer BMW nye modeller med BMW 1500 i 1961 som en viktig milepæl. BMW 1500 var designet av nettopp Pietro Frua. Denne hadde svært mange feil, men senere modeller 1600, 1800 og 2000 hadde bedre kvalitet, og solgte også godt. I 1966 kom 02-serien, med toppmodellen BMW 2002, forløperen til dagens 3-serie. 1970-tallet innebærer ny medgang for BMW, som posisjonerer seg med ett helt nytt modellprogram som fremdeles består: 5-serien i 1972, 3-serien i 1976 og 7-serien i 1977. 6-serien kom også i 1977. Supersportsbilen M1 kom i 1979, og M-en brukes den dag i dag på de trimmede versjonene av BMWs biler (M3, M5). BMW markerer sin suksess med innvielsen av det nye hovedkontoret i München med landemerket «firesylinderen» i 1972. En internasjonalisering tar til, da BMW satser på nye eksportmarkeder og bygger sin første utenlandske bilfabrikk i Sør-Afrika i 1972. På 1980-tallet fortsetter BMW sin positive utvikling med å lansere nye modeller, der stasjonsvognutgavene av 3-serien og 5-serien tilhører de største nyhetene. I tillegg lanserer BMW modeller med dieselmotor og firehjulsdrift. BMW satser stort på utvikling og åpner to nye utviklings- og designsentre. I 1994 produserer BMW for første gang flere biler en erkerivalen Mercedes-Benz. I 2004 kom 1-serie, en forholdsvis dyr kompaktbil, og eneste i klassen med bakhjulsdrift. Konkurrentene er VW Golf og Audi A3. === BMW kjøper Rover === BMW kjøpte i 1994, med datidens toppsjef Bernd Pischetsrieder, det britiske Roverkonsernet med bilmerkene Rover, Range Rover, MG og Mini, samt noen historiske bilmerker som Triumph. Kjøpet ble gjort for å få flere ben å stå på, slik at ikke all produksjon var rettet mot luksussegmentet. Investeringen gikk ikke som forventet. I flere år hadde Rover prøvd å rivalisere med BMW, om ikke i produktkvalitet, men i markedsposisjonering og snobbefaktor. De viste seg at det var langt vanskeligere å reposisjonere merket enn antatt. Under BMWs seks år lange eierskap ble Rover markedsført som premiummerke, volummerke på linje med Volkswagen og Ford, en divisjon underlagt BMW og som et selvstendig merke. BMW oppnådde langt større suksess med bilmerkene Mini, Land Rover og Range Rover. Dette var merker som hadde modeller som BMW ikke hadde tilsvarende av fra før. I 2000 ga BMW opp hele Roverprosjektet etter å ha tapt store summer hvert år siden starten i 1994. Rover og MG ble solgt til Phoenix Consortium, et britisk investeringsselskap, for 10 britiske pund. Land Rover og Range Rover ble solgt til Ford. I pressen fikk flere år med underinvesteringer som gikk tilbake før BMWs tid hovedskylden for de økonomiske problemene. BMW har beholdt rettighetene til bilmerkene Mini og Triumph. Mini har oppnådd stor suksess, mens merket Triumph ikke er i bruk. === BMW kjøper Rolls-Royce === Tidlig på 1990-tallet innledet BMW og Rolls-Royce Motors et samarbeid hvor de nye modellene Rolls-Royce Silver Seraph og Bentley Arnage skulle få BMW-motorer. I 1998 prøvde både BMW og Volkswagen å kjøpe Rolls-Royce Motors. Volkswagen kjøpte selskapet for 430 millioner britiske pund, men BMW ga seg ikke, og fikk kjøpt rettighetene til varemerket Rolls-Royce for biler til en tidel av prisen, 40 millioner pund. Volkswagen satt dermed igjen med en gammel fabrikk og bilmerket Bentley. Volkswagen var forpliktet til å produsere Rolls-Royce-biler på fabrikken i Crewe frem til BMWs overtagelse av merket i 2003, men i de fem årene som gikk brukte man det meste av markedsføringskreftene på Bentley, og ikke Rolls-Royce. I mellomtiden måtte BMW bygge en ny fabrikk og utvikle en ny modell. Den nye fabrikken i Goodwood produserer den nye Rolls-Royce Phantom, som ble presentert for første gang 2. januar 2003, og den offisielle salgsstarten ble lagt til bilmessen i Detroit 5. januar 2003. == Tidslinje == 1916 – BMW grunnlegges som Bayerische Flugzeug-Werke (BFW). 1917 – Skifter navn til Bayerische Motoren Werke GmbH. 1919 – Versailles-traktaten forbyr produksjon av krigsmateriell i Tyskland – flymotorproduksjonen opphører. 1922 – Dagens BMW skapes. 1923 – BMW produserer sin første motorsykkel – BMW R32. 1924 – Flymotorproduksjonen starter opp på nytt. 1928 – BMW kjøper bilfabrikken i Eisenach og blir bilprodusent. 1944 – Fabrikken i München bombes under 2. verdenskrig 1945 – BMW mister fabrikken Eisenach, da fabrikken ligger i det som ble DDR. Bilproduksjonen opphører. 1948 – BMW lanserer sin første motorsykkel etter krigen. 1951 – Bilproduksjonen starter på nytt. 1955 – Småbilen BMW Isetta lanseres. 1959 – Daimler-Benz forsøker å ta over BMW. Oppkjøpet mislykkes. 1962 – Den første moderne og store BMW-en lanseres – BMW 1500 1966 – De første bilene i 02-serien (forgjengeren til dagens 3-serie) kommer i produksjon. 1967 – BMW overtar Glas. 1969 – Berlin-fabrikken får ansvaret for motorsykkelproduksjonen. 1972 – BMWs nye hovedkontor i München- «Vierzylinder» – innvies. 1972 – BMW starter sin første fabrikk utenfor Tyskland i Rosslyn, Sør-Afrika 1973 – Fabrikken i Landshut innvies. 1979 – Motorfabrikken i Steyr innvies. 1986 – BMW starter produksjon av 3-serien i Regensburg. 1986 – BMW starter produksjon av BMW M3 1990 – BMW beslutter å bygge en ny fabrikk i Eisenach, 45 år etter nedleggelsen. 1994 – BMW starter produksjon i Spartanburg, USA. 1994 – BMW tar over det britiske Roverkonsernet. 1994 – BMW produserer for første gang flere biler en erkerivalen Mercedes-Benz. 1995 – BMW markedsfører BMW Z3 via James Bond-filmen GoldenEye. 2000 – BMW selger Rover – men beholder bilmerket Mini. 2003 – Rolls-Royces bilproduksjon blir en del av BMW. 2005 – Ny fabrikk i Leipzig == Dagens modellprogram == For BMWs elbiler, se: BMW i === BMW 1-serie === Utfyllende artikkel: BMW 1-serie BMW 1-serie er en bil i kompaktklassen. Det er det minste og mest prisgunstige BMW som er på markedet i dag. Nåværende versjon, som også var den første i serien, ble lansert i 2004. Modellen konkurrerer med VW Golf og Audi A3 i premiumsegmentet. 1-serie har som eneste bil i kompaktsegmentet bakhjulsdrift. === BMW 2-serie === BMW 2-serie er en bil i kompaktklassen sammen med 1-serie === BMW 3-serie === Utfyllende artikkel: BMW 3-serie BMW 3-serie er en modellserie av kompakte sedaner. Dagens 3-serie ble lansert i sedanversjon våren 2005, mens stasjonsvognen kom høsten 2005 og coupéversjonen i 2006. Modellen konkurrerer hovedsakelig med Audi A4 og Mercedes-Benz C-klasse. === BMW 4-serie === BMW 4-serie er BMW sin coupé og kabriolet versjon av 3-serien for modeller produsert fra og med 2013. === BMW 5-serie === Utfyllende artikkel: BMW 5-serie BMW 5-Serie er en modellserie av mellomstore luksussedaner og er tilgjengelig som sedan og stasjonsvogn. Hovedkonkurrentene er Audi A6 og Mercedes-Benz E-klasse. === BMW 6-serie === Utfyllende artikkel: BMW 6-serie BMW 6-serie Coupé er en luksuscoupé, også kjent som Gran Turismo. 6-serien er elegant og luksuriøs med sportslig interiør og kraftig motor. Dagens versjon ble lansert i 2003. Finnes i coupé og kabriolet. Bilen konkurrerer mot biler som Mercedes-Benz CLS, Jaguar XK, Aston Martin DB9 og Maserati GranSport. === BMW 7-serie === Utfyllende artikkel: 7-serie BMW 7-serie er en eksluksiv og presitsjetung sedan og er BMWs største modell. Første gang lansert i 1978. Hovedkonkurrentene er Audi A8 og Mercedes-Benz S-klasse. === BMW X1 === BMW X1 er BMWs mellomste SUV (Sport Utility Vehicle) og ble lansert i 2009. Bilen produseres i Østerrike. BMW X1 konkurrerer med Mercedes Benz GLA, Audi Q3 og andre tilsvarende små-SUVer i premiumsegmentet. X1 leveres i seks forskjellige motorer, fra 1.8 liter diesel til 3.0 liter bensin. === BMW X2 === Utfyllende artikkel: BMW X2 === BMW X3 === Utfyllende artikkel: BMW X3 BMW X3 er BMWs mellomste SUV (Sport Utility Vehicle) og ble lansert i 2003. Bilen produseres i Østerrike. BMW X3 er mindre enn alle de andre etablerte SUVene i prestisjemarkedet, og har demed ingen sammenlignbare konkurrenter. X3 leveres i seks forskjellige motorer, fra 2.0 liter diesel til 3.0 liter bensin. === BMW X4 === BMW X4 er en Coupé versjon av BMW X3, slik X6 er for X5. === BMW X5 === Utfyllende artikkel: BMW X5 BMW X5 ble lansert i 2000, og var BMWs første bil i dette segmentet. Bilen produseres i USA, og var USAs mest eksporterte bilmodell i 2004. Bilen er basert på plattform til E39, forrige utgave av 5-serien. X5 har konstant firehjulstrekk og leveres med rekkesekser- eller V8-motorer. Hovedkonkurrentene er Mercedes-Benz ML, Volvo XC90 og Porsche Cayenne. === BMW X6 === BMW X6 er en Coupé versjon av BMW X5, slik X4 er for X3. === BMW X7 === Utfyllende artikkel: BMW X7 === BMW Z4 === Utfyllende artikkel: BMW Z4 Med sitt langstrakte panser, lange akselavstand, bakhjulsdrift, korte overheng og lave sittestilling tilfredsstiller BMW Z4 alle de klassiske roadster-trekkene. Z4 ble lansert i 2003, og erstattet BMW Z3. Z4 er lengre, har mer motorkraft og et stivere karosseri enn hva Z3 hadde. Hovedkonkurrenten er Mercedes-Benz SLK. == BMW i dag == Bilmerket BMW har høy status, kvalitet og pris og konkurrerer i samme prestisjesegment som Mercedes-Benz og Audi. I 2004 nådde produksjonen for første gang over 1 million. BMW produserer også motorer for Formel 1-teamet BMW Sauber F1. BMW-konsernet vokser og har i de senere årene utvidet sitt modellprogram kraftig, og økonomisk har konsernet kommet seg etter de store tapene de hadde på sitt syvårige eierskap i Rover. Noen plattformer og motorer leveres også til sportsbilbyggere som for eksempel brødrene Wiesmann. === Antall ansatte og økonomiske nøkkeltall === Omsetnings- og resultattall er i hele tusen. === Karakteristiske kjennetegn === Den såkalte nyregrillen, med to brede stående luftinntak. Første gangen «nyrene» ble tatt i bruk på en BMW var på BMW 303 fra 1933. På hver side av grillen har BMW hatt to separate frontlykter. Dette er nå bortgått, og BMW bruker nå en komplett lyktenhet i stedet. Fire separate lykter er erstattet med såkalte "Angel-Eyes" (Runde parkeringslys formet rundt hhv. kjøre- og langlys). Bakenden på de bakre sidevinduene har en liten knekk, kanten går oppover-bakover. Dette kalles "Hofmeister-Knick" etter designeren Wilhelm Hofmeister, som innførte dette stilelementet i 1961. === Produksjonstall === I motorsykkelproduksjonen er ikke BMW C1 medregnet Se: BMW Group === Hovedkontor === Utfyllende artikkel: BMWs hovedkontorBMWs hovedkontor, Vierzylinder, er et landemerke i den bayerske hovedstaden München. Byggingen av hovedkontoret, som ligger like ved den olympiske landsbyen, ble påbegynt i 1968 og stod ferdig i 1972, rett før Sommer-OL i 1972. BMWs logo ble fjernet mens OL pågikk for å unngå å provosere arrangørene med uønsket reklame og produktplassering. Bygningen er 101 meter høy og forestiller sylindrene i en bilmotor. Bygningen ble erklært som historisk av myndighetene i 1999 og blir regnet som et av de fremste eksemplene på moderne arkitektur i München. BMW-muséet BMW Welt ligger rett ved hovedkontoret. === Eierforhold === Den dominerende eiergrenen de seneste tiårene har vært den tyske familien Quandt. Familien Quandt eier 46,6 % av aksjene fordelt på Herbert Quandts enke Johanna Quandt og barna Susanne Klatten (født Quandt) og Stefan Quandt. Forsikringsgiganten Allianz eier 6,52 %, mens resten av aksjene er spredd på mange eiere. Aksjene er blant annet notert på Frankfurt-børsen. Tallene er pr 1. september 2005 == Modeller == Utdypende artikkel: Liste over BMW-modeller === Utgått av produksjon === M1: Sportsbil fra 1970-tallet med midtstilt motor, utviklet i samarbeid med Lamborghini Z3 roadster og coupé: en kompakt 2-seters roadster / 2-seters coupe M roadster og coupé: high-performance versjoner av Z3 8-serie: Coupé fra 1990-tallet, ment som erstatter for den eldre 6-serien. Z1: En to-seter fra slutten av 1980-tallet. Kun 8 000 ble produsert. Z8: BMW dyreste sportsbil. Design basert på den klassiske 507 roadster fra 1950-tallet. Kun 5 000 ble produsert, de siste 500 var en spesialutgave laget av Alpina, men solgt igjennom BMWs forhandlerapparat. === Klassisk BMW === Dixi, 3/20, 303, 309, 315, 319, 320, 321, 325, 326, 327, 328, 329, 335 Isetta, 600, 700 501, 502, 503, 507 3200 CS, 2000 CS, se BMW E9 2500 / 2800 / Bavaria / 3.0, se BMW E3 – Forløperen til dagens 7-serie 1500 / 1502 / 1600 / 1800 / 1802 / 2000 /2002) – Forløperen til dagens 3-serie === Modellprogram for nyserien === Internt bruker BMW en «e-kode» for hver generasjon av sine serier. «E» står for Entwicklung, tysk for utvikling eller evolusjon. Kodene endrer seg kun ved større endringer eller ved introduksjon av nye serier. BMW E3 – (1968–1977) 2.5, 2.8, 3.0, 3.3 – Nye sekser sedaner BMW E9 – (1969–1975) 2800CS, 3.0CS, 3.0CSL – Nye sekser coupéer BMW E12 – (1972–1981) 5-serie BMW E21 – (1975–1985) 3-serie BMW E23 – (1977–1986) 7-serie BMW E24 – (1976–1989) 6-serie BMW E26 – (1978–1981) M1 BMW E28 – (1981–1988) 5-serie BMW E30 – (1983–1993) 3-serie BMW E31 – (1990–1999) 8-serie BMW E32 – (1986–1994) 7-serie BMW E34 – (1988–1995) 5-serie BMW E36 – (1990–1999) 3-serie/Z3 (as E36/7) BMW E38 – (1994–2001) 7-serie BMW E39 – (1997–2003) 5-serie BMW E46 – (1998–2005) 3-serie BMW E52 – (2000–2004) Z8 BMW E53 – (2000–) X5 BMW E60 – (2003–) 5-serie sedan BMW E61 – (2004–) 5-serie touring BMW E63 – (2004–) 6-serie coupé BMW E64 – (2004–) 6-serie kabriolet BMW E65 – (2002–) 7-serie BMW E66 – (2002–) 7-serie lang BMW E67 – (2002?–) 7-serie lang Protection BMW E70 – fremtidig X5 (Antatt 2007) BMW E83 – (2004–) X3 BMW E85 – (2003–) Z4 roadster BMW E86 – (2006–) Z4 coupé BMW E87 – (2004–) 1-serie BMW E90 – (2005–) 3-serie BMW E91 – (2005–) 3-serie stasjonsvogn BMW E92 – (2006–) 3-serie coupé BMW E93 – (2007–) 3-serie cabriolet == Produksjonssteder == === Fabrikker i Tyskland === Berlin (1939–) Produserer BMWs motorsykler. Fabrikken i Berlin startet med produksjon av flymotorer med gikk over til motorsykler etter andre verdenskrig. I 1979 startet også produksjon av bilkomponenter. 2 600 ansatte. BMW Berlin Dingolfing (1967–) Ble en del av BMW-konsernet etter kjøpet av Glas i 1967. BMW bygde om hele fabrikken og stilte om til BMW-produksjon. Fabrikken er i dag BMWs største med 23 000 ansatte og produserer 3-, 5- og 7-serien. Er i tillegg BMW sentral for reservedeler. BMW Dingolfing Eisenach (1992–) BMW Fahrzeugtechnik GmbH med 250 ansatt produserer produksjonsverktøy. Eisenach har dessuten en viktig rolle historisk da man under førkrigstiden hadde bilproduksjon her. Etter krigen ble fabrikken konfiskert av DDR og produksjon av EMW startet. Etter murens fall var BMW raskt tilbake i Eisenach. BMW Eisenach München (1922–) Fabrikken ligger i direkte tilknytning til hovedkvarteret og har en viktig historisk rolle. I 1923 tok man steget til å starte med motorsykkelproduksjon og siden også bilproduksjon. Frem til andre verdenskrig utviklet man bilene her, mens produksjonen skjedde i Eisenach. I forbindelse med DDRs konfiskering av Eisenach-fabrikken, ble München stedet for oppbygging av konsernet. I dag har fabrikken 11 000 ansatte som produserer 3-serien, motorer samt komponenter til andre deler av konsernets bilfabrikker. Regensburg (1982–) Produserer 3-seriens ulike versjoner og M3, samt den nye 1-serien. 10 000 ansatte. BMW Regensburg Landshut (1967–) Produserer komponenter til andre deler av konsernets bilfabrikker (personbilder, motorsykler og formel 1). BMW Landshut Leipzig Produksjonen startet i 2005. BMW Leipzig Wackersdorf (1999–) Produserer komponenter. 2 700 ansatte. === Fabrikker i Europa utenfor Tyskland === Graz, Østerrike (ikke egeneiet fabrikk)Magna Steyr produserer på oppdrag BMW X3-modellen. Hams Hall, Storbritannia (2000–) Produksjonen startet i 2000. BMW Hams Hall Kaliningrad, Russland Monteringsfabrikk med årlig produksjon på 2 500 enheter beregnet på det russiske markedet. Kaliningrad Oxford, Storbritannia Produserer Mini. 4 500 ansatte. Steyr, Østerrike (1979–) BMWs største motorfabrikk. 2 600 ansatte. BMW Steyr === Fabrikker utenfor Europa === Rosslyn, Sør-Afrika (1972–) BMWs første fabrikk utenfor Tyskland. Shenyang, Kina (2003–) Brilliance China Automotive Holdings Limited (joint-venture) Produserer 3- og 5-serien for det kinesiske markedet. Spartanburg, USA (1994–) Produserer BMW X5 og BMW Z4 Roadster hovedsakelig for det amerikanske markedet. 4 700 ansatte. BMW Zentrum/Spartanburg == Toppsjefer i BMW == === Liste over toppsjefer === Dipl. ing Franz Josef Popp (1922–1942) Fritz Hille (1942–1944) Dipl. ing. Hanns Grewenig (1948–1957) Dr. Heinrich Richter-Brohm (1957–1960) Dr.oec. Karl-Heinz Sonne (1962–1965) Gerhard Wilck (1965–1969) Dr. Eberhard von Kuenheim (1970–1993) Bernd Pischetsrieder (1993–1999) Prof. Dr. Joachim Milberg (1999–2002) Dr. Helmut Panke (2002–2006) Dr. ing. Norbert Reithofer (2006–) === Eberhard von Kuenheim 1970–1993 === Eberhard von Kuenheim gjorde en kometkarriere innen Quandt-sfæren hvor han startet i 1965. I 1970 ble han den yngste storbedriftslederen i Vest-Tyskland når han ble sjef for Quandt-eide BMW. I 23 år var Eberhard von Kuenheim sjef for BMW, en periode da bedriftens størrelse og omsetning stadig økte. En sterk og konsekvent satsing på nye modellserier som startet med 5-serien i 1972. Samme år bidro Eberhard von Kuenheim til at BMW startet sin første utenlandske fabrikk i Sør-Afrika. På tross av oljekrisen i 1973 lanserte BMW en kommende klassiker, BMW 2002 Turbo. === Bernd Pischetsrieder 1993–1999 === 1993 gikk Eberhard von Kuenheim av som toppsjef etter rekordlange 23 år og ble erstattet av Münchenfødte Bernd Pischetsrieder. Pischetsrieder var den drivende kraften bak kjøpet av Rover i 1994 for å rette konsernet inn mot massemarkedet. Det viste seg å være en uklok investering, da man aldri klarte å snu underskudd til overskudd. Etter knappe fem år i sjefstolen, i 1999, valgte Pischetsrieder å gå av. Året etter solgte BMW Rover-delen til det britisk investeringsselskapet Phoenix for 10 britiske pund. Land Rover-delen ble solgt til Ford. === Helmut Panke 2002–2006 === I 2002 tok Helmut Panke over som BMW-sjef etter Joachim Milberg. Helmut Panke hadde lang erfaring i BMW-systemet, hvor han blant annet hadde vært sjef for BMWs fremgangsrike satsing i USA. Panke hadde også vært sjef for teknikk- og designutvikling hos BMW. Milberg fortsatte som styremedlem, og ble i 2004 styreformann. Panke gikk av for aldersgrensen i september 2006. === Norbert Reithofer 2006– === Norbert Reithofer tok over som BMW- sjef 1. september 2006. Har tidligere blant annet har vært teknisk direktør på BMWs fabrikk i Sør-Afrika og sjef for BMW Manufacturing Corporation i USA. Fra 2000 hadde Reithofer ansvaret for produksjonen. == Sosialt miljøet rundt merket i Norge == Det er to offisielle interesseorganisasjoner for BMW i Norge; BMW Klubben Norge (MC) og BMW Car Club Norway (bil). == Tidslinje for BMW modeller == Se også: Liste over BMW-modeller == Litteratur == Clarke, R.M: BMW Six Cylinder Coupes and Saloons, 1969-76 Gold Portfolio. ISBN 1-85520-437-1 Kiley: Driven – Inside BMW, the Most Admired Car Company in the World – Inside the Ultimate Driving Machine. ISBN 0-471-26920-4 Lewin, Tony: The Complete Book of BMW – Every Model in the World Since 1962. ISBN 0-7603-1951-0 Robson, Graham: BMW. ISBN 1-85960-870-1 Rosengarten, Philipp G. / Stuermer, Christoph B.: Premium Power – The Secret of Success of Mercedes-Benz, BMW, Porsche and Audi. ISBN 1-4039-9883-3 Taylor, James: BMW 5 Series – The Complete Story. ISBN 1-86126-795-9 Taylor, James: BMW Alpina. ISBN 1-86126-760-6 Taylor, James: Original BMW M-series. ISBN 0-7603-0898-5 Walton, Jeremy: Unbeatable BMW – Eighty Years of Engineering and Motorsport Success. ISBN 0-8376-0206-8 == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) BMW – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) BMW – galleri av bilder, video eller lyd på Commons BMW International
Bayerische Motoren Werke Aktiengesellschaft (BMW AG) er et tysk konsern som produserer biler og motorsykler. Konsernet har 116 324 ansatte (2014), en omsetning på 46,66 milliarder euro og et resultat på 2,24 milliarder euro.
6,383
6,383
https://no.wikipedia.org/wiki/Maldivene
2023-02-04
Maldivene
['Kategori:0°S', 'Kategori:73°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Asiastubber', 'Kategori:Maldivene', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1965', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Øygrupper i Asia', 'Kategori:Øystater']
Republikken Maldivene er en stat i Indiahavet, sørvest for India som består av en gruppe atoller. Maldivene er et land med 1192 øyer som ofte ikke er høyere enn 2 meter på det høyeste, og ligger cirka 650 km sørvest for Sri Lanka. Maldivene ligger 4 timer foran Norge. 25,0 % av befolkningen jobber i landbruket. 21,5 % jobber i industri, 53,5 % i tjenesteyting. Turisme er en viktig industri. Viktige eksportvarer er tunfisk, hermetisert, frossen og fersk; klær og fiskemel. Viktige importvarer er forbruksvarer, halvfabrikata, kapitalvarer, og petroleumsprodukter. Viktige handelspartnere er Singapore, Sri Lanka, Storbritannia, Thailand, USA og India. Maldivene har én flyplass med regulær trafikk. Lesekyndige over 15 år er 90,4 % av befolkningen. Pressefriheten er begrenset. På hovedøya Malé utgis det to dagsaviser.
Republikken Maldivene er en stat i Indiahavet, sørvest for India som består av en gruppe atoller. Maldivene er et land med 1192 øyer som ofte ikke er høyere enn 2 meter på det høyeste, og ligger cirka 650 km sørvest for Sri Lanka. Maldivene ligger 4 timer foran Norge. 25,0 % av befolkningen jobber i landbruket. 21,5 % jobber i industri, 53,5 % i tjenesteyting. Turisme er en viktig industri. Viktige eksportvarer er tunfisk, hermetisert, frossen og fersk; klær og fiskemel. Viktige importvarer er forbruksvarer, halvfabrikata, kapitalvarer, og petroleumsprodukter. Viktige handelspartnere er Singapore, Sri Lanka, Storbritannia, Thailand, USA og India. Maldivene har én flyplass med regulær trafikk. Lesekyndige over 15 år er 90,4 % av befolkningen. Pressefriheten er begrenset. På hovedøya Malé utgis det to dagsaviser. == Geografi == Maldivene har 26 naturlige atoller som er delt inn i 20 «administrative atoller». Hvert av disse er styrt av en atolleier, atholhu veriyaa. Det minste administrative atollen er Fua Mulaku. Det dekker bare en øy, men til gjengjeld er det den største øya i Maldivene. Det største atollen i verden såvel som i øygruppen er Huvadhu. Det høyeste punktet på Maldivene er 2,3 moh., noe som gjør det til det flateste landet i verden, og svært utsatt for en eventuell økning i havnivå. Underlig nok har det foregått en landheving på flere koralløyer i takt med økningen i havnivået, fordi havstigningen medfører økt korallvekst. Havstykket mellom Maldivene i sør og Lakkadivene i nord kalles Maliku Kandu (Åttegraderskanalen). === Klima === Maldivene har et tropisk klima med mye nedbør og høye temperaturer året rundt. Øyene nær eller sør for ekvator har nedbøren jevnt fordelt gjennom året eller et lite maksimum i perioden november til mars. Byen Malé har en årlig nedbørsnormal på 1613 mm. De nordlige øyene blir av og til truffet av kraftige tropiske sykloner i Det arabiske hav mellom august og november. Disse fører med seg svært kraftig vind og svært mye nedbør. == Befolkning == Folketallet var 298.842 ved folketellingen i 2006, og estimeres til 309.000 i 2009. Høye fødselstall har i kombinasjon med en synkende dødelighet gitt en sterk tilvekst i befolkningen. Innbyggerne er av singalesisk, malaysisk og arabisk opprinnelse. === Språk === Innbyggerne i Maldivene taler maldivisk, også kalt mahl og divehi bas. Det er omstridt hvorvidt maldivisk er en sterkt avvikende dialekt av singalesisk eller et nært beslektet språk av singalesisk. Som skriftspråk har det vært meget lite benyttet. Maldivisk har tatt opp mange lånord fra arabisk. === Religion === Islam ble innført i 1153, og så godt som hele befolkningen er sunni-muslimer, det er forbudt å forkynne andre religioner offentlig. Arkeologiske utgravinger ledet av Thor Heyerdahl i 1980-årene viste at både hinduismen og buddhismen tidligere var dominerende. Det er omtrent 300 kristne i øygruppen eller 0,08 %. == Historie == Den tidligste historien til Maldivene er basert på en legende. En singalesisk prins ved navn Koimale strandet i en av de maldiviske lagunene sammen med sin brud, kongen av Sri Lankas datter. Her ble han værende og ble den første sultan. Gjennom århundrene er øyene blitt besøkt og påvirket av sjøfolk fra Arabia og Det indiske hav. Mopla-pirater fra Malabarkysten, i dag kjent som staten Kerala i India, herjet på øyene. I det 13. århundre var Abd al-Aziz en somalisk guvernør på Maldivene, som pleide å være en koloni av Ajuran-riket. Han var en del av Hilaalee-dynastiet, som var en sub-dynasti av Garen-dynastiet. I det 16. århundre regjerte portugiserne over øyene i 15 år, men før det av somaliere (1558–1573), før de ble drevet bort av sultan Muhammad Thakurufaanu Al-Azam. Selv om øyene ble styrt som et islamsk sultanat i det meste av perioden fra 1153 til 1968, var Maldivene et britisk protektorat fra 1887 til 25. juli 1965. I 1953 var det et kort forsøk på å innføre republikansk styreform uten hell. Sultanen fortsatte sitt styre. Etter at øygruppen ble selvstendig i 1965, fortsatte sultanen sitt styre også de tre neste årene. 11. november 1968 ble sultanstyret avskaffet, Maldivene ble republikk og fikk sitt nåværende navn. 26. desember 2004 ble Maldivene truffet av 10 meter høye bølger fra en tsunami forårsaket av et jordskjelv i Det indiske hav. Nesten hele øygruppen ble oversvømmet av tsunamien. Minst 75 mennesker ble savnet, inkludert seks utlendinger. All infrastruktur ble ødelagt på 13 av de bebodde øyene. Hovedstaden Malé ble i liten grad rammet, på grunn av en 3,5 m høy molo utenfor byen som tok det meste av kraften fra tsunamien. Det er ikke meldt om omkomne i byen, og selv om mye av infrastrukturen er skadet er nivået på skadene ikke på langt nær så ille som i andre deler av landet. == Samfunn == Det foreligger ingen opplysninger om trygdeordninger. Legedekningen har bedret seg i de senere årene, selv om den fremdeles ikke er tilfredsstillende. Det var én lege pr. 5297 innbyggere i 1993. Sykehusdekningen er på et tilsvarende nivå. Spedbarnsdødeligheten er høy etter europeisk målestokk, men selv på dette området har det skjedd stor endringer til det bedre. Menn lever vanligvis til de er rundt 65 år gamle, kvinner lever til de blir ca. 62 år. På verdensbasis er det en sjeldenhet at menn i gjennomsnitt lever lenger enn kvinner. De viktigste dødsårsakene oppgis å være giktfeber, hjertesykdommer, bronkitt, emfysem, astma, stivkrampe og tuberkulose. Maldivene har fengselsstraff inntil 8 år for homofili. == Referanser == == Eksterne lenker == Kartskisser over Maldivene Maldivene reise, reise til Maldivene (no) Statistikk og andre data om Maldivene i FN-sambandets nettsted Globalis.no
Dhivehi Raajjeyge Jumhooriyyaa
6,384
6,384
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikronesiaf%C3%B8derasjonen
2023-02-04
Mikronesiaføderasjonen
['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Mikronesiaføderasjonen', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1986', 'Kategori:Øyer i Oseania']
Mikronesiaføderasjonen er en forbundsrepublikk i regionen Mikronesia i den nordlige delen av Stillehavet. Den består av øyene i Karolinene, bortsett fra Palau: Yap, Pohnpei, Chuuk, Kosrae og flere mindre øyer. Setet for regjeringen er i Palikir på øya Pohnpei. Øygruppen ble administrert som en del av det USA-styrte UN Trust Territory of the Pacific Islands fra 1947 til 1990. Øyene fikk selvstyre i 1986, og har deretter vært en suveren stat i fri assosiasjon med USA gjennom Compact of Free Association, som sikrer landet både økonomisk og militær bistand fra USA.
Mikronesiaføderasjonen er en forbundsrepublikk i regionen Mikronesia i den nordlige delen av Stillehavet. Den består av øyene i Karolinene, bortsett fra Palau: Yap, Pohnpei, Chuuk, Kosrae og flere mindre øyer. Setet for regjeringen er i Palikir på øya Pohnpei. Øygruppen ble administrert som en del av det USA-styrte UN Trust Territory of the Pacific Islands fra 1947 til 1990. Øyene fikk selvstyre i 1986, og har deretter vært en suveren stat i fri assosiasjon med USA gjennom Compact of Free Association, som sikrer landet både økonomisk og militær bistand fra USA. == Geografi == Mikronesiaføderasjonen består av 607 øyer som strekker seg ca. 2.900 km fra vest til øst og utgjør den største delen av Karolinene. Området er delt i fire delstater som symboliseres med hver sin stjerne i landets flagg. Landet dekker en flate på 701 km².Hovedøyen Pohnpei ligger ca. 3.250 km øst for Filippinene og ca. 2 000 km nordøst for Papua Ny-Guinea. Pohnpeis geografiske koordinater er 6°51' N og 158°13' Ø. === Klima og miljø === Klimaet i landet er tropisk, dvs varmt og fuktig. Regntiden varer store deler av året med nedbør i alle årets måneder. Området er blant de steder der det faller mest nedbør i verden. == Demografi == Beregnet folkemengde for 2013 var 103 000.Chuuk, som hadde 48 654 innbyggere ved folketellingen i 2010, er den mest folkerike delstaten, etterfulgt av Pohnpei med 36 196 og Yap med 11 377, mens Kosrae er den minst folkerike delstaten med 6 616 innbyggere.Landet har sju offisielle språk: Engelsk, ulitiansk, woleaisk, yapesisk, pohnpeisk, kosraeansk og chukesisk. Det snakkes også andre språk. === Religion === Innbyggerne er for det meste kristne. Ved folketellingen i 2010 tilhørte 54,7 % Den katolske kirke, mens 38,5 % var kongregasjonalister.Katolikkene er i flertall i delstatene Yap (81,8 %), Pohnpei (54,8 %) og Chuuk (55,4 %), mens det er et flertall av kongregasjonalister (87,1 %) i delstaten Kosrae. == Historie == Øyene har trolig vært bebodd siden ca. 1000 f.Kr. Nan Madol som består av en rekke små kunstige øyer forbundet med et nettverk av kanaler og ofte kjent som Stillehavets Venezia er lokalisert nær Pohnpei. Nan Madol var et politisk og seremonielt sete for Saudeleur-dynastiet som samlet om lag 25000 mennesker i årene 500-1500. Øyene ble oppdaget av portugisiske oppdagelsesreisende i det 16. århundre på let etter Indonesia. Øyene ble siden oppdaget av spanske oppdagelsesreisende og øyene kom under spansk herredømme. Det tyske keiserriket kjøpte øyene i 1899 og området ble da en del av tysk Ny-Guinea. Under den første verdenskrig ble landet okkupert av Japan, som beholdt forvaltningsmandatet over øyene etter Versaillesfreden i 1919. Chuuk var da hovedsetet i den japanske Nan'yo Cho (Det Japanske stillehavsmandatet). I juli 1921 flyttet forvaltningen til Koror. Under den andre verdenskrigen ble øyene brukt som fly og flåtebase av Japan og USA erobret området i 1944. I 1947 ble hele Karolinene tilsynsområde under FN, Trust Territory of the Pacific Islands, og området ble forvaltet av USA. Den 10. mai 1979 ble den autonome føderasjonen Mikronesia opprettet med lokalt selvstyre og landet ble selvstendig stat 3. november 1986. == Politikk == Landets konstitusjon fra 1979 garanterer fundamentale menneskerettigheter og etablerer maktfordeling. Den lovgivende makt, Kongressen, består av 14 valgte medlemmer. Fire senatorer, en fra hver stat, velges for fire år, de øvrige senatorene velges i enmannskretser basert på innbyggertall for to år av gangen. Presidenten og visepresidenten velges av kongressen fra de fire delstatsvalgte senatorene for fire år og de to utgjør den utøvende makt i landet. De to plassene de da ikke opptar i kongressen fylles ved spesielle valg. Presidenten og visepresidenten utpeker en regjering. Det er ingen formelle partier i landet. Den dømmende makt utøves av Høyesterett. Landet er nært knyttet opp til USA og har ved avstemninger i FNs generalforsamling alltid stemt likt med USA. Blant annet var Mikronesia ett av ytterst få land (ved siden av USA, Israel og Marshalløyene) som unnlot å stemme mot bygging av den omstridte israelske Muren på Vestbredden.Mikronesiaføderasjonen har en Compact of Free Association med USA og er avhengig av årlig økonomisk bistand fra USA. === Presidenter === Tosiwo Nakayama, 1979–1987 John Haglelgam, 1987–1991 Bailey Olter, 1991–1997 Jacob Nena, 1997–1999 Leo A. Falcam, 1999–2003 Joseph J. Urusemal, 2003–2007 Manny Mori, 2007–2015 Peter M. Christian, 2015– === Administrativ inndeling === Landet er inndelt i fire delstater: Chuuk – tidligere Truk Kosrae – tidligere Kusaie Pohnpei – tidligere Ponape Yap == Økonomi == Økonomisk aktivitet består hovedsakelig i fiske og landbruk. Det utvinnes en del fosfat. Muligheter for utvidet satsing på turisme finnes, men begrenses i dag av lite utviklet infrastruktur og landets geografiske isolasjon. Viktigste inntektskilde er økonomiske overføringer fra USA gjennom Compact of Free Association. Landet bruker også amerikanske dollar som valuta, og innbyggerne verver seg for det amerikanske militæret. == Kultur == De fire delstatene har sin egen kultur og lokale tradisjon, men det er også kulturelle og økonomiske bånd mellom dem. Likhetstrekk som klansystem og utvidede storfamilier kan man finne på alle øyene. Yap er kjent for sine tradisjonelle «steinpenger», Rai, som er sirkulære steinmynter på opptil 4 meter i diameter. Myntene har hull i midten. Øyboerne var klar over hvem som eide de ulike myntene og flyttet dem ikke nødvendigvis rundt når eierskap ble overdradd. Det finnes fire hovedtyper: Mmbul, Gaw, Ray, Yar, og Reng. Den siste var bare på ca. 0,3 m i diameter. Verdien til myntene var basert på både størrelse og historie. Mange av dem var brakt til øyene fra andre øyer, de fleste fra Palau, men også fra Ny-Guinea. Det finnes om lag 6 500 slike mynter spredt rundt på øyene. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Nan Madol, seremonisenter i Øst-MikronesiaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2021 – Kanoproduksjon og navigasjon == Referanser == == Eksterne lenker == FSM regjering FSM turistbyrå US-CIA. CIA – The World Factbook: Federated States of Micronesia Arkivert 7. august 2018 hos Wayback Machine.. The World Factbook. United States of America: Central Intelligence Agency. 2003. (no) Statistikk og andre data om Mikronesiaføderasjonen i FN-sambandets nettsted Globalis.no
Mikronesiaføderasjonen er en forbundsrepublikk i regionen Mikronesia i den nordlige delen av Stillehavet. Den består av øyene i Karolinene, bortsett fra Palau: Yap, Pohnpei, Chuuk, Kosrae og flere mindre øyer.
6,387
6,387
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysk_mark
2023-02-04
Tysk mark
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Historisk valuta', 'Kategori:Tysklands økonomi']
Tysk mark, på tysk Deutsche Mark, forkortet DM som symbol eller DEM som kode ifølge ISO-standard, var den offisielle myntenheten i Tyskland fra 1948 til den ble etterfulgt av euro i 1999. Mynter og sedler ble trukket tilbake i 2002. 1 tysk mark tilsvarte 100 pfennig, på tysk Pfennige. & (må ikke forvirres med &) ble brukt som myntenhetens merke i aviser, magasiner og i noe mindre grad (etter 1990) på datamaskiner. Myntenheten ble innført etter en valutareform 20. juni 1948 fordi det gikk inflasjon i den gamle riksmarken på slutten av 1940-tallet. Raskt etablerte den tyske mark seg som en svært solid og respektert valuta, og ble ofte benyttet internasjonalt. Kosovo og Montenegro brukte tyske mark som valuta fra 1999 til 2001. Vekslingskursen mellom tyske mark og norske kroner var i 2001 gjennomsnittlig på 4,11766 kroner per mark.
Tysk mark, på tysk Deutsche Mark, forkortet DM som symbol eller DEM som kode ifølge ISO-standard, var den offisielle myntenheten i Tyskland fra 1948 til den ble etterfulgt av euro i 1999. Mynter og sedler ble trukket tilbake i 2002. 1 tysk mark tilsvarte 100 pfennig, på tysk Pfennige. & (må ikke forvirres med &) ble brukt som myntenhetens merke i aviser, magasiner og i noe mindre grad (etter 1990) på datamaskiner. Myntenheten ble innført etter en valutareform 20. juni 1948 fordi det gikk inflasjon i den gamle riksmarken på slutten av 1940-tallet. Raskt etablerte den tyske mark seg som en svært solid og respektert valuta, og ble ofte benyttet internasjonalt. Kosovo og Montenegro brukte tyske mark som valuta fra 1999 til 2001. Vekslingskursen mellom tyske mark og norske kroner var i 2001 gjennomsnittlig på 4,11766 kroner per mark. == DDR == Den tyske demokratiske republikk hadde en egen myntenhet som på tysk opprinnelig ble kalt Mark der deutschen Notenbank, men fra 1967 Mark der DDR. Da den økonomiske unionen mellom Vest-Tyskland og DDR ble innført i 1990, ble tyske mark tatt i bruk i DDR. == Se også == Mark der DDR Riksmark Papirmark Rentenmark Goldmark == Eksterne lenker == (en) Deutsche Mark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Tysk mark, på tysk Deutsche Mark, forkortet DM som symbol eller DEM som kode ifølge ISO-standard, var den offisielle myntenheten i Tyskland fra 1948 til den ble etterfulgt av euro i 1999. Mynter og sedler ble trukket tilbake i 2002.
6,388
6,388
https://no.wikipedia.org/wiki/Spansk_peseta
2023-02-04
Spansk peseta
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historisk valuta', 'Kategori:Spanias økonomi']
Peseta (flertall: pesetas) var myntenheten i Spania (og Andorra, sammen med fransk franc) fram til 31. desember 1998. Euro ble først introdusert som elektronisk betalingsmiddel, men 1. januar 2002 kom mynter og sedler i omløp. Siden 1. mars 2002 har peseta ikke vært gyldig som betalingsmiddel i Spania og Andorra. Navnet peseta stammer fra det katalanske ordet pesseta, som betyr «liten bit».
Peseta (flertall: pesetas) var myntenheten i Spania (og Andorra, sammen med fransk franc) fram til 31. desember 1998. Euro ble først introdusert som elektronisk betalingsmiddel, men 1. januar 2002 kom mynter og sedler i omløp. Siden 1. mars 2002 har peseta ikke vært gyldig som betalingsmiddel i Spania og Andorra. Navnet peseta stammer fra det katalanske ordet pesseta, som betyr «liten bit».
Peseta (flertall: pesetas) var myntenheten i Spania (og Andorra, sammen med fransk franc) fram til 31. desember 1998.
6,390
6,390
https://no.wikipedia.org/wiki/Finsk_mark
2023-02-04
Finsk mark
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finsk mark']
Finsk mark (finsk: Suomen markka) var valutaen i Finland fra 1860 og frem til 1. januar 1999, da den ble byttet ut med euro. Finske mark var imidlertid betalingsmiddel frem til 1. januar 2002, da euro overtok helt for den gamle valutaen. Valutakoden for finsk mark var FIM. En mark var delt opp i 100 penniä. Marken ble introdusert 4. april 1860 som en kvart russisk rubel. I 1917 fikk Finland sin uavhengighet, og Finlands Bank ble uavhengig. Mark ble da reintrodusert som en egen myntenhet basert på gullstandard. I 1963 ble den gamle finske marken byttet ut med ny-mark på grunn av inflasjon. Den nye marken var verdt 100 gamle mark.Navnet mark kommer fra den middelalderske vektenheten. Både «mark» og «penniä» er lånord basert på de samme røttene som den tyske marken. Mynter og sedler ble trukket fra sirkulasjon i 2002, og erstattet av euro. Siden da har euro vært den gjeldende valutaen i Finland.
Finsk mark (finsk: Suomen markka) var valutaen i Finland fra 1860 og frem til 1. januar 1999, da den ble byttet ut med euro. Finske mark var imidlertid betalingsmiddel frem til 1. januar 2002, da euro overtok helt for den gamle valutaen. Valutakoden for finsk mark var FIM. En mark var delt opp i 100 penniä. Marken ble introdusert 4. april 1860 som en kvart russisk rubel. I 1917 fikk Finland sin uavhengighet, og Finlands Bank ble uavhengig. Mark ble da reintrodusert som en egen myntenhet basert på gullstandard. I 1963 ble den gamle finske marken byttet ut med ny-mark på grunn av inflasjon. Den nye marken var verdt 100 gamle mark.Navnet mark kommer fra den middelalderske vektenheten. Både «mark» og «penniä» er lånord basert på de samme røttene som den tyske marken. Mynter og sedler ble trukket fra sirkulasjon i 2002, og erstattet av euro. Siden da har euro vært den gjeldende valutaen i Finland. == Referanser == == Se også == Sølvmark
Finsk mark (finsk: Suomen markka) var valutaen i Finland fra 1860 og frem til 1. januar 1999, da den ble byttet ut med euro.
6,391
6,391
https://no.wikipedia.org/wiki/Rikard_III_av_England
2023-02-04
Rikard III av England
['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. august', 'Kategori:Dødsfall i 1485', 'Kategori:Engelske monarker', 'Kategori:Fødsler 2. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1452', 'Kategori:Hertuger av Gloucester', 'Kategori:Huset York', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militærpersonell drept i strid', 'Kategori:Personer fra distriktet East Northamptonshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
Rikard III (født 2. oktober 1452, død 22. august 1485) var først hertug av Gloucester, siden konge av England fra 1483. Han tilhørte Huset York. Han levninger ble først funnet i 2012.
Rikard III (født 2. oktober 1452, død 22. august 1485) var først hertug av Gloucester, siden konge av England fra 1483. Han tilhørte Huset York. Han levninger ble først funnet i 2012. == Bakgrunn == Rikard ble født på Fotheringhay Castle som det åttende og yngste barnet til Richard Plantagenet, 3. hertug av York (som var tronpretendent til Henrik VIs trone) og hans hustru Cecily Neville. Rikard oppholdt seg i store deler av barndommen på Middleham Castle i Wensleydale under opplæring av hans fetter Richard Neville, 16. jarl av Warwick (som senere ble kjent under kallenavnet «Kingmaker» for sin rolle under rosekrigene). Mens Rikard var hos Warwick, utviklet han et nært vennskap med Francis Lovell som skulle vare livet ut. Et annet barn der var Warwicks datter Anne Neville, som Rikard senere skulle bli gift med. Etter at faren og hans eldre bror Edmund, jarl av Rutland ble drept i slaget ved Wakefield i 1460, og Rikard, som da var åtte år gammel, flyktet sammen moren, hertuginnen av York til Nederlandene, fulgt av hans eldre bror George Plantagenet. De vendte tilbake til England etter Lancasters nederlag i slaget ved Towton og deltok i kroningen av Rikards eldre bror Edvard IV i 1461. På denne tiden ble Rikard utnevnt til hertug av Gloucester og utnevnt til ridder av Hosebåndsordenen og av Order of the Bath. Rikard ble deretter sent til Warwicks eiendom Middleham Castle for opplæring som ridder. Med enkelte avbrytelser bodde han i Middleham fram til tidlig i 1465, da han var 12 år.Han ble tidlig involvert i den harde striden under rosekrigene, og førte som 17 åring sin egen, uavhengige kommando.For andre gang i sin ungdom måtte han søke tilflukt i Nederlandene, som da var under kontroll av Hertugdømmet Burgund. Han søster Margaret ble gift med Karl I av Burgund i 1468, og i 1470 flyktet Rikard dit sammen med bror, kongen, etter at Warwick hadde gått over til å støtte Margaret av Anjou. Bare 18 år gammel spilte Rikard en stor rolle i slagene ved Barnet og Tewkesbury, som var avgjørende for at hans bror fikk tilbake tronen våren 1471. == Vei til tronen == Etter at hans bror Edvard IV døde i april 1483, styrte Rikard som Lord Protector på vegne av Edvards sønn Edvard V. Rikard holdt Edvard og hans bror Richard («de to prinsene») fengslet i Tower hvor de hadde blitt innlosjert under forberedelsene til Edvards planlagte kroning 22. juni. I stedet ble det denne dagen kunngjort at deres fars ekteskap til moren Elizabeth Woodville var erklært ugyldig, fordi han på dette tidspunktet hadde vært forlovet med lady Eleanor Talbot. Dette gjorde at de to guttene ble erklært uekte barn av Edvard IV og dermed uten arverett. Rikard III ble da som nærmeste arving anmodet om å overta tronen, og aksepterte dette 26. juni. Han ble kronet til konge i Westminster Abbey 6. juli 1483. Dette ble senere stadfestet av loven Titulus Regius (latin «Kongens tittel») som ble vedtatt av det engelske parlamentet tidlig i 1484. Det antas at de de to prinsene ble myrdet i Tower, men det er uklart hva som skjedde med dem. Dersom de ble myrdet, ble dette holdt godt skjult, samtidig er det ingenting som tyder på at de overlevde oppholdet i Tower, eller at de levde der i lengre tid. I 1674 fant arbeidere en kiste med to små skjeletter i en avfallshaug i Tower. Det ble antatt at det kunne være prinsenes levninger, og disse ble plassert i en urne som Karl II fikk satt ned i Westminster Abbey. I 1933 ble bena tatt ut og undersøkt, og så lagt i en urne i krypten i Westminster Abbey. Ekspertene var ikke sikre på hvilken alder og kjønn barna hadde. Skjelettene var mangelfulle, og den eneste skikkelige konklusjon man kunne trekke var at det ene var større enn det andre, hvilket ikke er i strid med teorien om at det var prinsene. == Opprør == Det reiste seg to store opprør mot Rikard. Det første kom allerede i oktober 1483 og ble blant andre ledet av Rikards tidligere allierte Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham. Dette ble mislykket, og Buckingham ble halshugget for høyforræderi 2. november i Salisbury. Det neste opprøret kom i august 1485, ledet av Henrik Tudor, 2. jarl av Richmond og dennes onkel Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford. Rikard falt da de møttes i slaget ved Bosworth Field, som den siste kongen som har falt i strid. == Reformer == I desember 1483 innførte Rikard det som senere skulle ble Court of Requests, en domstol hvor fattige som ikke hadde råd til å føre en egen rettergang kunne søke juridisk hjelp og prøve sin sak. Han innførte også løslatelse mot kausjon for varetektsfanger i januar 1484 for å beskytte mistenkte mot fengsling før domstolsbehandling og for å beskytte at ikke deres eiendommer ble overtatt av andre mens rettsprosessen pågikk. Han stiftet College of Arms i 1484. og forbød restriksjoner på trykking og salg av bøker, Han innførte at alle lover og bestemmelser skulle oversettes fra den tradisjonelle franske språkdrakten til engelsk. == Ettermæle == Shakespeares historiske skuespill Richard III har gjort hans navn berømt. Her tillegges han replikken «En hest! En hest! Mitt kongerike for en hest!», etter at hans fiender har felt hesten han red på, og omringer ham for å drepe ham. I stykket fremstilles han som en tyrann, noe som er historisk kontroversielt og preget av ettertidens politiske propaganda fra det vinnende Tudorene. == Levninger == Det hersket lenge usikkerhet om hvor Rikards levninger ble begravet. Den døde kongens levninger skulle ha blitt brakt til et fransiskansk kloster i Leicester, hvor han skulle ha blitt begravet i klosterets kirke. Kirken og klosteret ble imidlertid revet av Henrik VIII under oppløsningen av Englands klostre på 1530-tallet, og siden verserte det flere rykter om hvor Richard IIIs levninger var. === Funn i 2012 === Den 5. september 2012 ble levningene til Richard funnet under en parkeringsplass i Leicester hvor koret i den tidligere kirken lå. Levningene ble identifisert ved hjelp av mtDNA fra en etterkommer i 2013, kombinert med karbondatering.Funnet bekreftet at Richard III var lav av vekst og hadde en unormal krumming av ryggen. Skadene på hodeskallen bekreftet teorien om hvordan han ble drept i slaget ved Bosworth i 1485, hvor særlig hodet skal ha blitt utsatt for massiv vold, trolig av en hellebard, i tillegg til flere stikkvåpen, i hvert fall et sverd. Samtidig ville det beskyttelsesutstyret som var vanlig på den tiden ha beskyttet ham mot noen av disse skadene, slik at det kan se ut som at han ble utsatt for et raseri eller hevntørst etter at han var død.Funnet gjorde at man var i stand til å rekonstruere hans utseende.Det ble tatt til orde for at levningene skulle begraves på nytt ved en større kristen, økumenisk seremoni i Leicester-katedralen. Det ble også foreslått at levningene skulle begraves i Westminster Abbey eller i York Minster, hvor kongen selv skal å ytret ønske om å bli begravet. Formelt sett var det imidlertid myndighetene i Leicester og Leicester universitet som disponerte levningene og som skulle bestemme deres videre skjebne.Rikard III ble begravet i Leicester den 26. mars 2015. == Stamtavle == == Referanser == == Litteratur == Michael St John Parker (2001). Britain's Kings & Queens. United Kingdom: Pitkin. Paul Murray Kendall (1955). Richard III. London: London: Allen & Unwin. == Eksterne lenker == (en) Richard III of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Richard III of England – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Rikard III av England hos The Peerage
Rikard III (født 2. oktober 1452, død 22.
6,392
6,392
https://no.wikipedia.org/wiki/Palau
2023-02-04
Palau
['Kategori:1994 i Oseania', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Palau', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1994', 'Kategori:Øyer i Oseania', 'Kategori:Øystater']
Republikken Palau (også skrevet Belau) er en øystat i Stillehavet, rundt 650 km øst for Filippinene. Den oppnådde selvstendighet fra USA i 1994. Landet hadde i 2013 en folkemengde på 17 800.
Republikken Palau (også skrevet Belau) er en øystat i Stillehavet, rundt 650 km øst for Filippinene. Den oppnådde selvstendighet fra USA i 1994. Landet hadde i 2013 en folkemengde på 17 800. == Geografi == Landet dekker en flate på 444 km².Den største øya i Palau er Babeldaob, som er en fjelløy, med landets høyeste punkt Mount Ngerchelchuus på 242 moh. På denne øya ligger ti av Palaus seksten delstater, blant dem den nye hovedstaden Melekeok, og Airai som er landets nest største delstat og som har landets eneste internasjonale flyplass. Airai har dessuten broforbindelse til øya og delstaten Koror. De andre øyene i Palau er hovedsakelig korallatoller. Nord for Babeldaob ligger atollen Kayangel. Rett sør/sørvest for Babeldaob ligger Koror, den mest folkerike delstaten, som inntil 2006 var landets hovedstad. Rundt to tredeler av Palaus befolkning lever på Koror. Også øyene (og delstatene) Peleliu og Angaur ligger samlet som deler av ett og samme korallrev som Koror. De ubebodde Steinøyene ligger på vestsiden av denne atollen. To avsidesliggende øygrupper, kjent som Sørvestøyene, ligger langt sørvest for Palaus hovedøyer, delstaten Sonsorol med fire øyer mellom 340 og 400 km fra hovedøyene, og Hatohobei (lokalt omtalt som Tobi) med to øyer, 680 km unna. Så langt sørvest i havet er deres nærmeste naboer på øya Morotai i det østlige Indonesia bare 230 km unna. Alle Palaus øyer ligger nord for ekvator, den sørligste øya i delstaten Tobi ligger ca. 3 grader nordlig. === Klima === Palau har et tropisk klima året rundt, med en gjennomsnittstemperatur på 27 °C. Det kan regne når som helst på året; den årlige gjennomsnittsnedbøren er på 3800 mm. Det er i gjennomsnitt 82 % luftfuktighet, og selv om det regner mest mellom juli og oktober, er det likevel mye solskinn. Tyfoner er sjeldne, siden Palau ligger utenfor tyfonsonen. == Befolkning == Beregnet folkemengde for 2013 var 17 800.Den største etniske folkegruppa er palauere (70 %) av melanesisk etnisitet. Mikronesiere, polynesiere, indoeuropeere, asiater (for det meste fra Filippinene) og europeere utgjør minoritetsgruppene. === Språk === De offisielle språkene er engelsk og palauisk, utenom tre stater (Sonsorol, Hatohobei og Angaur), der det lokale språket er offisielt i stedet for palauisk. I Angaur er også japansk offisielt. === Religion === Befolkninga er for det meste kristne. Ved folketellinga i 2005 var 49,4 % av befolkninga katolikker, mens 25,6 % var protestanter. 8,7 % tilhørte modekngei, basert på tradisjonell tro. 5,3 % var sjuendedagsadventister, 1,1 % var Jehovas vitner og 0,7 % var mormoner. 8,1 % tilhørte andre religioner. == Historie == Palau ble først bosatt for rundt 4000 år siden, sannsynligvis av immigranter fra det som i dag er Indonesia. Britiske handelsmenn begynte å komme til øya på 1700-tallet, fulgt av økende spansk innflytelse på 1800-tallet. Etter å ha blitt beseiret i den spansk-amerikanske krigen, solgte Spania Palau og resten av øygruppen Karolinene til Tyskland i 1899. Kontrollen gikk til Japan i 1914, og så til USA under oppsyn av FN i 1947, som del av tilsynsområdet i Stillehavet. Fire av mandatdistriktene formet en mikronesisk stat i 1979, men Palau og Marshalløyene nektet å delta. Palau, den vestlige delen av Karolinene, gikk heller for selvstendighet i 1978. I 1981 fikk de en grunnlov, og ble til Republikken Palau, og i 1982 signerte de en avtale med USA som gjorde at de ble en selvstendig nasjon fra 1. oktober 1994. == Politikk == Palau er en demokratisk republikk med direkte valgte utøvende og lovgivende grener. Presidentvalg finner sted hvert fjerde år, og president og visepresident blir valgt uavhengig av hverandre. Palaus nasjonalkongress består av to kamre – Senatet og House of Delegates. Senatet har ni medlemmer, valgt på nasjonalt nivå. House of Delegates har 16 medlemmer, en fra hver av Palaus stater. Hver stat velger også en egen guvernør og lovgivende forsamling. Det juridiske systemet består av Supreme Court, National Court, Court of Common Pleas og Land Court. Supreme Court har rettssaker og appellative divisjoner, og overvåkes av Chief Justice. Det har vært rolig i flere år nå, men på 80-tallet var det mye politisk vold i Palau. Republikkens første president, Haruo I. Remeliik, ble myrdet i 1985, og statsministeren ble funnet skyldig i drapet. Landets tredje president, Lazurus Salii, begikk selvmord i 1988 på grunn av korrupsjonsanklager. Saliis personlige assistent hadde da vært fengslet i flere måneder allerede, etter å ha blitt dømt for å ha avfyrt skudd i hjemmet til formannen i House of Delegates. Presidenten er i tillegg til å være regjeringssjef, også statsoverhode. Det finnes ingen politiske partier i Palau. === Delstater === Palau er inndelt i seksten administrative områder, kalt delstater. Bortsett fra de to–tre største / folkerikeste delstatene, er de øvrige delstatene meget små; landskapene innbyr ofte til spredte bosetninger. Det er disse bosetningene med «ubebodd omland» som utgjør delstatene. Fem av delstatene er 10 km² eller mindre, den aller største bare 65 km², og halvparten av delstatene har mindre enn 400 innbyggere hver. De 16 delstatene er: === Utenrikspolitikk === Palau er blant en håndfull land som fortsatt anerkjenner Taiwan, ikke kommunistregimet i Beijing, som Kinas rettmessige myndighet.I juni 2009 ble det kjent at øyas myndigheter hadde sagt ja til å ta imot 17 uighurske fanger fra Guantánamo etter en forespørsel fra President Obama. Palau har som motytelse fått et løfte om 200 millioner dollar i utviklingshjelp fra USA. == Økonomi == Palaus økonomi består for det meste av turisme, etterfulgt av jordbruk og fiske. Regjeringa er den største arbeidsgiveren, men landet er sterkt avhengig av finansiell støtte fra USA gjennom Compact of Free Association. I finansåret 2000/2001 kom det 50 000 turister og forretningsfolk til landet. Befolkninga har en nettoinntekt som er dobbelt så høy som på Filippinene og i det meste av Mikronesia. De langsiktige utsiktene for turistsektoren har blitt bedret av økende luftfart i Stillehavet, den økende rikdommen til østasiatiske land, og utlendingers villighet til å finansiere infrastrukturutvikling. I juli 2004 ble Palau Micronesia Air lansert, med ruter fra Palau til Yap, Guam, Mikronesia, Saipan, Australia og Filippinene. == Oppføring på UNESCOs liste == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Rock Islands sørlige lagune == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Palau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Belau / Palau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Palau i FN-sambandets nettsted Globalis.no
| lokalt navn språk = engelsk
6,393
6,393
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Paul_II
2023-02-04
Johannes Paul II
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 2. april', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 18. mai', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personalistiske filosofer', 'Kategori:Personer fra Wadowice fylke', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Polakker fra andre verdenskrig', 'Kategori:Polske helgener', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']
Pave Johannes Paul II (født Karol Józef Wojtyła  18. mai 1920 i Wadowice nær Kraków, Polen, død 2. april 2005 i Vatikanstaten) ble valgt til pave den 16. oktober 1978. Etter en vanskelig oppvekst begynte han å interessere seg for teologi, og ble presteviet i 1946. I 1958 ble han hjelpebiskop, og i 1964 erkebiskop av Kraków. 16. oktober 1978 ble han valgt til pave, som første ikke-italiener på 455 år. Han var sterkt kritisk til både den økonomiske liberalismen og kommunismen, og regnes som en av hovedkreftene bak kommunismens fall i Øst-Europa. Han engasjerte seg i livsvernspørsmål (krig og konflikter, abort, aktiv dødshjelp, dødsstraff med mer) og skrev flere tekster og bøker. I sin tid som pave besøkte han over 100 land, mer enn noen av sine forgjengere. Johannes Paul II behersket flere språk flytende: Morsmålet polsk, italiensk, fransk, tysk, engelsk, spansk, kroatisk, portugisisk, russisk og latin. Johannes Paul II er den eneste pave som har besøkt Norge som pave (en tidligere pave besøkte Norge før han ble pave). I 1989 besøkte han Oslo, Trondheim og Tromsø, før han så besøkte Island, Finland, Danmark og Sverige. I januar 2011 ble det kunngjort at Johannes Paul II skulle saligkåres. Saligkåringsfesten fant sted i Roma med saligkåringsmesse 1. mai 2011. Over en million mennesker var til stede på festen.
Pave Johannes Paul II (født Karol Józef Wojtyła  18. mai 1920 i Wadowice nær Kraków, Polen, død 2. april 2005 i Vatikanstaten) ble valgt til pave den 16. oktober 1978. Etter en vanskelig oppvekst begynte han å interessere seg for teologi, og ble presteviet i 1946. I 1958 ble han hjelpebiskop, og i 1964 erkebiskop av Kraków. 16. oktober 1978 ble han valgt til pave, som første ikke-italiener på 455 år. Han var sterkt kritisk til både den økonomiske liberalismen og kommunismen, og regnes som en av hovedkreftene bak kommunismens fall i Øst-Europa. Han engasjerte seg i livsvernspørsmål (krig og konflikter, abort, aktiv dødshjelp, dødsstraff med mer) og skrev flere tekster og bøker. I sin tid som pave besøkte han over 100 land, mer enn noen av sine forgjengere. Johannes Paul II behersket flere språk flytende: Morsmålet polsk, italiensk, fransk, tysk, engelsk, spansk, kroatisk, portugisisk, russisk og latin. Johannes Paul II er den eneste pave som har besøkt Norge som pave (en tidligere pave besøkte Norge før han ble pave). I 1989 besøkte han Oslo, Trondheim og Tromsø, før han så besøkte Island, Finland, Danmark og Sverige. I januar 2011 ble det kunngjort at Johannes Paul II skulle saligkåres. Saligkåringsfesten fant sted i Roma med saligkåringsmesse 1. mai 2011. Over en million mennesker var til stede på festen. == Tidlig liv == Han ble født i den lille industribyen Wadowice, omkring fem mil sørvest for Kraków i Polen. Byen, som den gang hadde rundt 12 000 innbyggere, hvorav 2000 jøder, lå i et område som hadde vært okkupert av Østerrike-Ungarn i den tiden Polen var delt. Karol Wojtyła ble kalt «Lolek» som gutt. Hans far var løytnant i den keiserlige østerrikske hær under første verdenskrig. Etter krigen gikk han inn i den gjenopprettede polske hæren, hvor han jobbet med administrative oppgaver. Han ble tidlig pensjonert, og familien hadde derfor trange økonomiske kår. Moren Emilia (født Kaczorowska), var syerske, men led av en nyresykdom og døde i barselseng 13. april 1929, 45 år gammel. Datteren hun ventet var dødfødt. 5. desember 1932 døde Karols 14 år eldre bror Edmund av skarlagensfeber. Dermed var faren og Karol alene. Mormorens etternavn var Scholz, noe som har ført til spekulasjoner om at Wojtyła hadde delvis jødisk opphav.Wojtyła begynte på den lokale folkeskolen i september 1926. Som tiåring ble han sendt til et offentlig gymnas. Han markerte seg som en dyktig elev, både i teoretiske fag og idrett. Spesielt likte han språk og litteratur. Hans lidenskap for drama førte til at han ble spådd en framtid som skuespiller. Fysisk aktivitet var også viktig for ham, særlig fotball, svømming og padling, senere i livet også fjellklatring og skigåing. I Wadowice spilte han som barn blant annet på det jødiske fotballaget mot katolikkenes lag.Han gikk til messe hver morgen og gjorde tjeneste som ministrant, i likhet med svært mange andre gutter i byen. I 1938 ble han fermet og tok sin avgangseksamen ved gymnaset. Han flyttet sammen med faren til Kraków og begynte å studere ved Det jagellonske universitet, Sentral-Europas nest eldste universitet (etter Prahas), grunnlagt i 1364. Wojtyła studerte polsk språk, litteratur og filosofi. På fritiden deltok han blant annet på dramakurs og skrev poesi. I 1939 ble han med i studentteatret «Studio 38». Blant hans nære venner i Wadowice var jødiske Jerzy Kluger. Gjennom ham lærte Wojtyła mye om jødedommen. Dette vennskapet påvirket trolig forholdet til jødedommen da han ble pave. Kluger var med Wojtyła i kirken, og Wojtyła besøkte synagogen sammen med ham. De ble skilt av den tyske invasjonen i 1939, og møttes ikke igjen før i 1965. Kluger satt i sovjetisk fangenskap til Tyskland invaderte Sovjetunionen og han kjempet deretter på alliert side, blant annet ved Monte Cassino. Da Wojtyła ble pave i 1978, var Kluger med familie den første audiensen han ga. Wojtyła var den første paven som besøkte en synagoge. Kluger hjalp på 1980-tallet til med å opprette diplomatiske forbindelser mellom Israel og Vatikanet. Menachem Begin brukte Kluger som kontaktperson til Vatikanet før offisielle forbindelser ble formelt opprettet i 1994. == Okkupasjonstiden == Tyske styrker rykket inn i Polen 1. september 1939, og Kraków falt 6. september. Den 17. september rykket også sovjetiske styrker inn i landet, og tok den østlige delen. Polske intellektuelle ble ansett som potensielle uromomenter, og professorene ved universitetet ble deportert, de fleste til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, mens studentene ble utkommandert til arbeid. Wojtyła ble først sendt til kalksteinsbruddet til den kjemiske fabrikken Solvay i Zakrzówek utenfor Kraków, og fra våren 1942 arbeidet han i vannrenseavdelingen i Solvays sodafrabrikk i Borek Falecki i Kraków. Mange av hans senere dikt er inspirert av opplevelsene fra denne tiden. Mange av studentene hadde problemer med å klare det tunge arbeidet, og ble dermed sendt til konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau. Takket være hans aktive livsførsel før krigsutbruddet var Wojtyła sterk, og klarte seg dermed unna dødsleirene. 18. februar 1941 døde hans far, noe som merket ham dypt. I august 1941 lot han sin venn Mieczysław Kotłarczyk, en tidligere tysklærer, og hans kone flytte inn i sitt hjem etter at de hadde blitt fordrevet fra sitt eget hjem av nazistene. De grunnla den 1. november 1941 Teatr Rapsodyczny (Rapsoditeateret), som de arbeidet med inntil 1944. Formålet var å bevare kulturlivet under okkupasjonen. Han fortsatte studier i hemmelighet, og var også i denne tiden forelsket i ei jente. Under okkupasjonen møtte han også Jan Tyranowski, en skredder som hadde begynt å samle ungdommer i en bønnegruppe. Wojtyłas interesse for religion vokste, og han begynte å studere blant annet karmelitten St Johannes av Korset, en spansk mystiker og dikter fra det 16. århundre. Senere skrev han en doktoravhandling om Johannes. Det var i forbindelse med disse studiene at han først begynte å føle et kall til å bli prest. == Prestestudier == Tidlig i 1942 kontaktet Wojtyła erkebiskop Sapieha av Kraków om å begynne prestestudier. I oktober samme år begynte han, sammen med ni andre, på det underjordiske presteseminaret som Sapieha hadde startet. Ved siden av prestestudiene fortsatte han med teatergruppen og tvangsarbeidet. Det finnes en anekdote om det første møtet mellom Wojtyła og erkebiskopen. De traff hverandre noen år tidligere da Wojtyła tok studenteksamen og holdt avskjedstalen. Erkebiskopen ble så imponert at han spurte om ikke Wojtyła ville studere teologi, men fikk til svar at han ville lese filosofi. Sapieha skal ha sukket og sagt: «Synd, denne unge mannen kunne nådd langt.». 29. februar 1944 ble Wojtyła påkjørt av en trikk i gaten der han bodde, og fikk kraniebrudd. Det var en stund fare for livet, men 12. mars kunne han skrives ut fra sykehuset uten varige mén. Et par måneder senere var uhellet ute igjen, og han unngikk såvidt å bli klemt ihjel av en lastebil. Skadene førte denne gangen til at den ene skulderen ble høyere enn den andre, og at han ble rund i ryggen. Fra august 1944 sto Wojtyła på Gestapos lister, og han måtte gjemme seg sammen med fire andre teologistudenter i erkebiskopens palass. Han mottok der tonsuren 9. september 1944, og 17. desember mottok han de to laveste ordinasjonene (tidligere ble prestestudenter i den katolske kirke ordinert til akolytt og lektor før de ble diakonviet). I januar 1945 ble Polen tatt av sovjetiske styrker, og universitetet åpnet igjen slik at han åpent kunne studere teologi der. Han avla sin eksamen i august 1946. I januar 1945 fant Wojtyła den 13 år gamle jødiske Edith Zierer på gaten i Jędrzejów. Hun var sterkt utsultet etter å sluppet ut av konsentrasjonsleiren i Częstochowa. Wojtyła ga henne mat, tok henne med til Kraków og reddet trolig livet hennes. De møttes igjen i 1997.Polens framtid var usikker under den sovjetiske okkupasjonen. Wojtyła unngikk såvidt å bli arrestert i 1945 da han sammen med andre studenter sang patriotiske sanger på torvet i Kraków. Stalin hadde lovet frie valg, men valget i 1947 var arrangert slik at kommunistene vant en overveldende seier. 13. oktober 1946 ble Wojtyła ordinert til subdiakon, 20. oktober til diakon og 1. november til prest. Alle ordinasjonene ble foretatt av Sapieha, som samme år hadde blitt kardinal. Etter ordinasjonen ba han om tillatelse til å tre inn i karmelittordenen, men fikk avslag. Han ble i stedet sendt til Roma for videre studier. Han hadde blitt ordinert før tiden, og man var også usikker på kvaliteten av undergrunnsstudiene under krigen. Han studerte ved dominikanernes universitet Angelicum. Under studiene bodde han i det belgiske kollegiet, og benyttet muligheten til å lære både italiensk og fransk. I 1947 fikk han sin lisensiatgrad, og 14. juni 1948 forsvarte han sin doktoravhandling «Trosproblemer i den hellige Johannes av Korsets verker». == Prestegjerningen == I samme måned som han fullførte doktorgraden, vendte Wojtyła tilbake til Polen. 24. august 1948 fikk han sin magistergrad i teologi ved Det jagellonske universitet, og 16. desember samme år tok han samme sted doktorgraden i teologi som han hadde forsvart i Roma. Dette var et resultat av studiene som han hadde utført dels under krigen og dels parallelt med andre studier i Roma. 7. august 1949 ble han, etter å ha vært kapellan i en menighet ved Tarnów, studentprest i den store menigheten St. Florian i Kraków. På det tidspunkt hvor han kom tilbake til Polen, var 400 prester i fengsel eller i arbeidsleirer i Sibir. Fire år senere hadde tallet steget til 1 000, eller omkring 10 % av prestene i landet. Samtidig hadde kirken i Polen fått ansvar for nye områder ved Oder og Neisse, tyske områder som Stalin hadde okkupert og gitt til Polen, mens den opprinnelige, tyske befolkningen ble utsatt for etnisk rensning dels gjennom fordrivelser, dels gjennom massakrer og deporteringer. Sapieha prøvde å få pave Pius XII til å utnevne apostoliske administratorer for de okkuperte områdene, men ettersom det ikke eksisterte noen fredsavtale mellom Tyskland og Polen ville han vente. Områdene hadde vært tyske i 600 år eller lenger, og etter folkeretten var de å anse som en okkupert del av Tyskland, og Paven kunne derfor ikke innlemme områdene i den polske kirkelige provins uten noen folkerettslig basis. Dette førte til at forholdet mellom kardinalen og polske myndigheter ble dårligere. Kardinalen døde noen måneder senere, den 23. juli 1951. Hans begravelse ble en nasjonal manifestasjon mot kommunismen og den sovjetiske innflytelsen i landet. Etterfølgeren, den apostoliske administratoren Eugeniusz Baziak, sendte i september 1951 Wojtyła til Det jagellonske universitet for videre studier. Han studerte filosofi, og fremfor alt den tyske filosofen Max Scheler, som han publiserte en avhandling om i 1960. Dette ga ham nok en doktorgrad. Fra 1951 til 1958 foreleste han i etikk ved seminaret og universitetet i Kraków. Samtidig ble forholdet til myndighetene stadig verre. Åtte biskoper, blant dem erkebiskop Baziak, og mer enn 900 prester var fengslet. Det teologiske fakultet i Kraków ble stengt i 1954, og Wojtyła flyttet til Lublin, der han fikk en stilling ved byens katolske universitet. 1. desember 1956 fikk han stillingen som professor i etikk. 15. august 1956 samlet tusener av mennesker seg i Częstochowa for å feire festen for jomfru Marias opptagelse i himmelen. I 1956 var det også 300-årsjubileet for kong Jan II Kasimirs løfte til jomfruen, som han hadde avlagt etter å ha blitt fordrevet fra tronen av Karl X Gustav av Sveriges styrker. Svenskene trakk seg tilbake senere på året, og kongen kunne vende tilbake. Løftet ble avlagt i 1655, men i 1656, etter å kommet tilbake til tronen, kronet kongen Maria til Polens evige dronning, og dette ble datoen man feiret. Częstochowa var derfor et symbol på polsk uavhengighet, og man mener at opp mot 1,5 millioner mennesker samlet seg der i 1956. Kardinal Wyszyński hadde sittet i husarrest siden 1953, og hans tomme trone, dekorert i nasjonalfargene rødt og hvitt, ble båret i prosesjon. Seks uker senere endret politikken mot kirken seg. Kardinalen ble sluppet fri, og oppfordret på sin side katolikkene til å vise lojalitet mot republikken. Det ble også oppfordret til å delta i valget i 1957. == Fra biskop til kardinal == 4. juli 1958 fikk Wojtyła vite at han av pave Pius XII var utnevnt til titulærbiskop av Ombi og hjelpebiskop i Kraków. Han aksepterte utnevnelsen, og ble bispeviet 28. september 1958, bare 38 år gammel. Han ble dermed Polens yngste biskop. Det var erkebiskop Eugeniusz Baziak av det latinske katolske erkebispedømmet i Lwów som i sin landflyktighet var blitt apostolisk administrator av Kraków, som var den hovedkonsekrerende biskop. De to medkonsekrerende var hjelpebiskopene Franciszek Jop (i Sandomierz) og Bolesław Kominek (i Wrocław). Da den apostoliske administrator erkebiskop Eugeniusz Baziak døde i 1962, ble biskop Wojtyła valgt til administrator. 13. januar 1964 ble han utnevnt til erkebiskop av Kraków, og dermed nummer to i det polske kirkelige hierarkiet, av pave Paul VI. Han ble dermed den første erkebiskop av Kraków siden kardinal Sapiehas død 13 år tidligere. Han var også den første ikke-adelige som hadde hatt dette embetet. Han ble innsatt i embetet 8. mars 1964. Egentlig ville han helst bo i sin toroms leilighet, men måtte flytte til bispegården der han hadde levd i skjul under krigen. En anekdote fra denne tiden forteller at han ankom med et par ski på skulderen, og at en forvirret husholderske trodde det var en ny slags bispestav. Kardinal Wyszyński og 16 andre polske biskoper fikk utreisetillatelse for å delta på Andre Vatikankonsil 1962–65. Wojtyła ble medlem av forberedelseskommisjonen, og var med på alle fire sesjoner. Han høstet anerkjennelse, og kom inn i kommisjonene for liturgi, presteskapet og den kristne oppdragelse. Han markerte seg som en liberal biskop i forhold til samfunnsfilosofi og menneskerettigheter, og krevde blant annet at kirken måtte innrømme annerledes troende full tanke-, handlings- og talefrihet. Han ble en av hovedpersonene bak konsildokumentet Lumen Gentium, som førte til en nyorientering av den katolske kirke. 29. mai 1967 ble det offentliggjort at Wojtyła og 26 andre var utnevnt til kardinaler. 28. juni mottok han den røde kardinalshatten i Roma, og fikk som sin titulærkirke San Cesareo in Palatino. Under innsettelsen i katedralen i Kraków den 6. juni samme år skal han ha sagt til prestene at det var siste gang han forårsaket så mye besvær, for høyere kunne han ikke komme. == Pavevalget == 28. september 1978 døde pave Johannes Paul I, bare 33 dager etter å ha blitt innsatt som pave. 14. oktober ble 111 kardinaler samlet til konklave i Roma. Det var krisestemning, ikke bare på grunn av Johannes Paul Is brå død, men også på grunn av slikt som krigen i Libanon og ny aktivitet fra de Røde brigader i Italia. Etter første avstemning ledet de to italienske kardinalene Benelli og Siri, med en tredje italiener, Felicini, rett bak. Wojtyła hadde fått noen få stemmer. Nye valgrunder måtte til, og i ettertid har man undret seg over om italienernes rivalisering utløste valget av en ikke-italiener. Siste gang dette hadde skjedd var ved valget av Hadrian VI i 1522. Noe som styrket Wojtyłas kandidatur var den sterke helse hans kjærlighet til idrett hadde gitt ham. Etter det korte pontifikatet som nettopp hadde endt, var det viktig å finne en som man kunne regne med ble sittende i noen år. 16. oktober var det to avstemninger, men utfallet er ikke kjent. En av de sterkeste kandidatene ser ut til å ha vært kardinal Franz König, men han erklærte at han ikke ville akseptere å bli valgt, og anbefalte de som stemte på ham, i stedet å støtte Wojtyła. Dermed økte hans andel av stemmene betraktelig. I syvende eller åttende valgomgang (resultatene blir brent, og informantene hadde mistet tellingen) ble han valgt med en majoritet på 103 av 109 avgitte stemmer. Han var 58 år gammel, og dermed yngste pave siden Pius IX ble valgt i 1846. Wojtyła hadde selv tenkt å ta navnet Stanislas som pave, etter Polens nasjonalhelgen. Men i Roma hadde det straks etter Johannes Paul Is død kommet opp plakater som ønsket «Johannes Paul II» velkommen, og av hensyn til dette folkelige krav tok han samme navn som forgjengeren. Etter at valget var annonsert, gikk paven ut på balkongen på Peterskirken og hilste folket. For første gang skjedde dette ikke på latin, men på italiensk. Johannes Paul ble innsatt i embetetet med en enkel seremoni på Petersplassen 22. oktober 1978. Han fikk da også en ny pavelig tittel, «Kirkens universelle hyrde». Som sin forgjenger ønsket han ikke å bli kronet. Han ble også svært populær blant italienerne ved denne anledningen. Mange var skeptiske til en utlending på pavetronen, men da han la innsettelsen til klokken ti på formiddagen i stedet for senere på dagen slik det tradisjonelt hadde vært, vant han deres hjerter – da fikk man anledning til å se innsettelsen om morgenen og følge en viktig fotballkamp på ettermiddagen. Som pave beholdt han det valgspråk han hadde tatt ved bispeordinasjonen, Totus tuus ('Din i alt', eller 'Helt din'). Dette viser til hans hengivenhet til jomfru Maria, som selv ga seg helt ut da hun aksepterte å bli Guds mor. Hans våpen viser et gult kors på blå bunn, med en 'M' nede i venstre hjørne; dette symboliserer Maria som står under Kristi kors. == Kurien == Til forskjell fra sine forgjengere prioriterte Johannes Paul reisevirksomhet og kontakt med omverdenen fremfor å styre kurien. Hans viktigste bidrag til kuriens oppbygning var en reform i 1988 gjennom konstitusjonen Pastor Bonus. Det sentrale i reformen var en gjennomgang av kongregasjoner, råd og kommisjoner, slik at arbeidsoppgavene ble mer hensiktsmessig fordelt, og slik at linjene ble klarere, så man slapp dobbeltarbeid. På ni konsistorier kreerte han totalt 231 kardinaler. Av de 117 som var under 80 år gamle da han døde, og dermed hadde stemmerett ved konklavet 2005, var bare tre utnevnt av Paul VI (Johannes Paul I rakk ikke å utnevne noen kardinaler). Han foretok 483 helligkåringer; til sammenligning ble det fra 1588 til 1978 foretatt totalt 440 helligkåringer. Han foretok også 1 345 saligkåringer, mot 1 776 fra 1588 til 1978. Videre forenklet han prosessen ved å redusere tidsrommet fra kandidatens død til starten på kåringen fra tredve til bare fem år. Veien frem til full helgenverdighet vil, selv for opplagte kandidater som Moder Teresa, fremdeles ta femten år. == Reiser == Johannes Paul reiste mer enn noen pave før ham. Han besøkte land i alle verdensdeler, i mange land var han også flere ganger. Han dro på 104 utenlandsreiser og besøkte i alt 129 land.Johannes Pauls «apostoliske pilegrimsferd» til Norge, Island, Finland, Danmark og Sverige 1.–10. juni 1989 var det første pavebesøk i land med lutherske folkekirker. I tillegg til å feire messe med sine egne, deltok paven også i økumeniske gudstjenester på steder som inntil reformasjonen på 1500-tallet var sentrale katolske valfartssteder: i Norge i Nidarosdomen, på Island ved St. Olav kirke på Tingvellir, i Finland i Åbo domkirke, i Danmark i Roskilde domkirke og i Sverige i Uppsala domkirke. == Attentat == 13. mai 1981, før den ukentlige onsdagsaudiensen på Petersplassen, kjørte paven rundt i en åpen bil på plassen for å møte folket. Mehmet Ali Ağca, et medlem av den tyrkiske nasjonalistiske organisasjonen De grå ulvene, løsnet flere skudd mot ham, og paven ble fraktet til Gemelli-klinikken i kritisk tilstand. Allerede 3. juni samme år var han tilbake i Vatikanet. Etter et halvt års tid var han i fullt arbeid, men hans helse ble aldri helt den samme. Paven selv mente at jomfru Maria hindret kulene i å treffe vitale organer, og han har derfor plassert den ene av kulene som traff ham i kronen til Mariastatuen i Fatima (attentatet skjedde på festdagen for Vår Frue av Fatima), og den andre i kronen til bildet av Den svarte Madonna i Częstochowa. Det er en tradisjon i Italia for at man setter noen fanger fri i et jubelår, og i 2000 ble Mehmet Ali Ağca benådet av den italienske presidenten. Ağca ble sendt til Tyrkia, der han ble fengslet for et mord begått før attentatet mot paven. En følge av attentatet var en oppjustering av sikkerhetstiltakene. Mercedes leverte en spesialbil, kjent som Papamobile, med et skuddsikkert glassbur hvor paven kunne stå slik at folket kunne se ham. I mars 2006 kom det, ifølge den italienske avisen Corriere della Sera, gjennom dokumenter i det tidligere DDRs etterretningstjeneste STASIs arkiv frem at det var KGB som hadde beordret attentatet, og at bulgarsk etterretningstjeneste hadde fått ansvaret for å utføre det. Dette stemmer med Ağcas forklaring, ettersom han hele tiden har hevdet at bulgarsk etterretning hadde leiet ham inn for å utføre attentatet. == Fred og menneskerettigheter == I juni 1979 besøkte Johannes Paul Polen. Flere ganger var det klart at samlingene – pinseaften var mer en én million samlet i Warszawa for å delta på pavemessen – når som helst kunne bryte ut i massedemonstrasjoner mot regimet. Paven la stor vekt på at det måtte bli en verdig pilegrimsreise, og man klarte å beholde kontrollen. Det sto dog klart for myndighetene at det var paven som kontrollerte massene, og ikke politiet. I desember 1981 var situasjonen kritisk i Polen på grunn av fagforeningen Solidaritets voldsomme oppslutning, og general Wojciech Jaruzelski erklærte snart unntakstilstand. Mange ventet en sovjetisk invasjon, slik det hadde skjedd i flere østeuropeiske land tidligere. Paven spilte en rolle i forhandlingene, og trusselen om at han kunne komme til å lede motstandskampen førte antagelig til at myndighetene trakk seg noe tilbake. I 1983 kunne paven reise tilbake til hjemlandet for annen gang, på et tidspunkt da Solidaritet syntes å være spilt ut over sidelinjen. Paven fikk ikke inkludere Gdańsk, Solidaritets høyborg, på reiseruten. Men på rundreisens siste dag insisterte han på å få møte Lech Wałęsa. Dette møtet antas å ha spilt en stor rolle for at fagforeningen igjen tiltok i styrke. Johannes Paul har møtt flere ledende kommunister, som Fidel Castro og Mikhail Gorbatsjov, og mange historikere mener han er den enkeltperson som har spilt den viktigste rolle for den østeuropeiske kommunismes fall i 1989. I januar 1991 skrev paven til George Bush og Saddam Hussein i et siste forsøk på å avverge Gulfkrigen. Han gjentok etter krigsutbruddet et uttrykk pave Benedikt XV hadde brukt om første verdenskrig, da han kalte krigen et inutile strage – et nytteløst blodbad. Han gjentok sin innsats før krigen mot Irak i 2003. Kardinal Roger Etchegaray ble sendt som spesialrådgiver til Bagdad; det ble i de dagene det skjedde hevdet i media at USA utsatte angrepet av frykt for å drepe kardinalen. Johannes Paul sendte også rådgivere til Jugoslavia under krigen der, blant annet med henblikk på forsoning med de ortodokse kristne. Den hellige stol har siden middelalderen hatt et eget diplomatisk korps, og Johannes Paul har utvidet dette. I 1984 ble det opprettet fulle diplomatiske forbindelser med USA, og i 1989 ble forbindelsen med Polen gjenopprettet. I 1990 utvekslet Sovjetunionen og Den hellige stol utsendinger. Forbindelser med Jordan og Sør-Afrika ble opprettet i 1994; samme år begynte man også samtaler om gjensidig anerkjennelse med Israel. Den 4. juni 2004 ble han av president George W. Bush tildelt Presidentens frihetsmedalje. Han ble i 2004 også ekstraordinært tildelt Karlsprisen. == Helse == Etter attentatet i 1981 ble pavens helse aldri helt som før. 11. november 1993 falt han under en audiens i Vatikanet, og slo høyre skulder ut av ledd. Denne skulderen hadde vært skadet tidligere, under arbeidsulykken der han ble klemt av en lastebil. Så, den 28. april 1994 falt han på badegulvet og brakk lårhalsen. Han fikk satt inn kunstig hofteledd, og kom ut fra sykehuset 27. mai 1994. Neste helseproblem kom 6. oktober 1996, da han ble lagt inn for å fjerne blindtarmen. Undersøkelsene viste en uventet transmural blindtarmbetennelse, det vil si en betennelse som har gått gjennom tarmveggen. Siden begynnelsen/midten av 1990-tallet led paven av en sykdom som ifølge massemediene var Parkinsons sykdom. I september 1996 ble det bekreftet fra Vatikanet at han led av et «ekstrapyramidalt syndrom», en betegnelse som kan omfatte Parkinsons sykdom. Det finnes tidligere eksempler på paver som har abdisert, men ikke av helseårsaker. Johannes Paul selv gjorde det klart at han skulle bli sittende inntil han døde. Han hadde gjentatte ganger også uttrykt at han så på dette som en viktig fase i livet, både for seg selv og som et eksempel på at også alvorlig syke har en verdi for samfunnet. Den 31. mars 2005 ble paven akutt verre, og hans privatsekretær erkebiskop Stanislaw Dziwisz meddelte ham sykesalvingens sakrament. Paven døde 2. april 2005 klokken 21.37 norsk tid. Dødsårsaken er oppgitt å være hjerte- og nyresvikt. == Privat forfatterskap == Hans første diktsamling ble utgitt i mars 1946 under navnet Pieśń o Bogu ukrytym (Sangen om den skjulte Gud). I 1950 ga han ut Pieśń o blasku wody (En sang om glitrende vann) under pseudonymet Andrzej Jawien. Deretter fulgte Przed sklepem jubilera (Foran gullsmedens vindu) i 1960, igjen under pseudonymet Andrzej Jawien. Andre pseudonymer han brukte var Piotr Jasien og Stanisław Andrzej Gruda. En serie fasteprekener han holdt for medlemmene av den romerske kurie i 1976 er utgitt under tittelen Segno di Contraddizione («Tegn på motsigelse»). I 1994 ga han ut Over håpets terskel, som ble en bestselger i mange land. Han ble på grunn av boken kåret til 'årets navn' i 1994 av Time Magazine. I 1996 utga han boken Gave og mysterium i anledning 50-årsjubileet for prestevielsen. Hans siste bok er diktsamlingen Romersk triptykon, som er en betraktning over døden og livets vesen. I forbindelse med besøket i Norge i 1989 gav Ansgar forlag ut boka Paven, (ISBN 82-503-0856-5) skrevet av Lars Rooth og Per Lønning, med tekster av Johannes Paul II oversatt av Anne-Brit Bjørk. == Begravelse == Johannes Paul IIs død førte til at opp mot fem millioner mennesker ankom Roma i tiden mellom dødsfallet og begravelsen. Selve begravelsen fant sted 8. april, med rekviemmesse på Petersplassen og deretter en lukket seremoni i krypten i Peterskirken. Omkring 300 000 mennesker var til stede på messen, deriblant omkring 200 statsledere og politikere samt en rekke ledere for andre kirkesamfunn. Norge var representert ved dronning Sonja og statsminister Kjell Magne Bondevik, mens Den norske kirke var representert av biskopenes preses, Finn Wagle. Liturgien var skrevet av Johannes Paul II selv, ettersom han reviderte ritualet for pavelig begravelse i 1996. Etter begravelsen begynte en ni dagers sørgeperiode. Deretter begynte konklavet 2005, som valgte en ny pave. Under seremonien ble det, for første gang i en pavelig begravelse, lest bønner av protestantiske kirkeledere, samt jødiske og muslimske ledere. Dette var også første gang siden reformasjonen en sittende erkebiskop av Canterbury deltok i en pavelig begravelse. == Helligkåring == Under begravelsen var det spontane krav om at Johannes Paul II skulle helligkåres straks. Etter pavens død er han av flere fremtredende kardinaler blitt omtalt som Johannes Paul den store, også av pave Benedikt XVI som den store Johannes Paul. Dette er et tilnavn som vanligvis bare gis helgener. Saligkåringssaken ble formelt satt igang 28. juni 2005. Dette er et avvik fra den generelle regelen om at det skal gå fem år fra en persons død før en sak formelt settes igang. Forrige gang regelen fra fraveket var etter Moder Teresa av Calcuttas død. Arbeidet ledet av promotor iustitiae for Roma, Giuseppe D'Alonzo. 14. januar 2011 ble hans saligkåring annonsert. Den fant sted 1. mai 2011. med over en million mennesker til stede.29. april 2011 ble Johannes Paul IIs kiste i forbindelse med saligkåringen hentet opp fra gravstedet i Peterskirkens krypt, til en midlertitig plass foran høyalteret. 3. mai 2011 ble Johannes Paul IIs kiste så plassert i alteret i Peterskirkens St. Sebastian-kapell - ved siden av Pieta-kapellet. 23. april 2013 ble det meldt at det var godkjent et nytt mirakel etter en «uforklarlig» medisinsk helbredelse. Det angivelige mirakelet ble sendt til vurdering hos teologer og Kongregasjonen for helligkåringer, og en gruppe teologer tilknyttet kongregasjonen uttalte 18. juni 2013 at mirakelet var godkjent. Saken skal deretter fremlegges for selve kongregasjonen for formell godkjennelse, før saken legges fram for pave Frans. Det ble da antatt at han kunne bli helligkåret 20. oktober 2013, men pave Frans erklærte 30. september 2013 at han ville bli helligkåret i en felles seremoni med Johannes XXIII 27. april 2014. Helligkåringsmessen for de to pavene ble feiret på Petersplassen med pave Frans som hovedcelebrant. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio, O.P. (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (16235-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Henry Benedict Mary Clement Stuart of York (1725-1807) *1758 Pave Leo XII (1760-1829) *1794 Kardinal Chiarissimo Falconieri Mellini (1794-1859) *1826 Kardinal Camillo di Pietro (1806-1884) *1839 Kardinal Mieczyslaw Halka Ledóchowski (1822-1902) *1861 Kardinal Jan Puzyna z Kosielsko (1842-1911) *1886 Erkebiskop Józef Bilczewski (1860-1923) *1901 Erkebiskop Bolesław Twardowski (1864-1944) *1919 Erkebiskop Eugeniusz Baziak (1890-1962) *1933 Pave Johannes Paul II (1920-2005) *1958 == Se også == Karol Wojtyła – Geheimnisse eines Papstes == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Ioannes Paulus II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ioannes Paulus II – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Johannes Paul II på Internet Movie Database (fr) Johannes Paul II på Allociné (fr) Johannes Paul II på Allociné (en) Johannes Paul II hos The Movie Database (en) Johannes Paul II på Discogs (en) Johannes Paul II på Discogs (en) Johannes Paul II på Discogs (en) Johannes Paul II på Discogs (en) Johannes Paul II på MusicBrainz (en) Johannes Paul II – Olympedia (en) Offisiell biografi i forbindelse med Johannes Paul IIs død (it) Johannes Paul IIs dødsattest (en) Johannes Paul IIs testamente (en) Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church (en) Third pilgrimage of John Paul II to Poland, Institute of National Remembrance Wikiquote: Johannes Paul II – sitater
Pave Johannes Paul II (født 18. mai 1920 i Wadowice nær Kraków, Polen, død 2.
6,394
6,394
https://no.wikipedia.org/wiki/Venstrehendthet
2023-02-04
Venstrehendthet
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nevrologi', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Usorterte stubber']
Venstrehendthet er det å foretrekke å bruke venstre hånd framfor høyre til praktiske oppgaver, for eksempel skriving. Cirka 10 % av alle menn, og 8 % av alle kvinner er venstrehendte. De fleste forskerne er enige om at venstrehendthet er genetisk bestemt. Valg av utførende hånd skjer tidlig under et barns utvikling, og henger sammen med utviklingen av en dominerende hjernehemisfære for ulike funksjoner. Hos venstrehendte dominerer nesten alltid den høyre hjernehalvdelen. Venstrehendthet regnes ikke som en sykdom eller funksjonshemning.
Venstrehendthet er det å foretrekke å bruke venstre hånd framfor høyre til praktiske oppgaver, for eksempel skriving. Cirka 10 % av alle menn, og 8 % av alle kvinner er venstrehendte. De fleste forskerne er enige om at venstrehendthet er genetisk bestemt. Valg av utførende hånd skjer tidlig under et barns utvikling, og henger sammen med utviklingen av en dominerende hjernehemisfære for ulike funksjoner. Hos venstrehendte dominerer nesten alltid den høyre hjernehalvdelen. Venstrehendthet regnes ikke som en sykdom eller funksjonshemning. == Årsaker == Man vet ikke helt hvorfor noen er venstrehendte, men én teori går ut på at det finnes et gen som bestemmer at de fleste mennesker skal være høyrehendte, og at 20 % av oss fødes uten dette genet. Disse vil ha 50 prosent sannsynlighet for å bli venstrehendt. Noen mener at venstrehendte er mer utsatt for sykdommer enn høyrehendte, men at venstrehendte til gjengjeld er mer kreative, og oftere har kunstneriske talenter. Dette har sammenheng med hvilken hjernehalvdel som er mest aktiv. Hvis du gjør mange bevegelser med venstre kroppshalvdel (for eksempel å skrive), vil høyre hjernehalvdel være mest aktiv, og omvendt ved mest bruk av høyre kroppshalvdel. De to hjernehalvdelene har ansvaret for forskjellige oppgaver. Derfor vil venstrehendte og høyrehendte ha økt hjerneaktivitet i motsatte hjernehalvdeler (hemisfærer) og av denne grunn kunne ha noen forskjellige talenter.Det finnes også en teori om at venstrehendte er en del av et tvillingpar hvor tvillingene er speilvendte og bare den venstrehendte overlever svangerskapet. Spontanaborter tidlig i svangerskapet skjer sannsynligvis mye oftere enn vi tidligere har trodd. Teorien om at alle venstrehendte er den ene delen av et tvillingpar, har sannsynligvis sammenheng med det faktum at blant eneggede tvillinger er en del det som på engelsk kalles «mirror image twins», det vil si at de fremstår som hverandres speilbilder. I disse tvillingparene vil den ene være høyrehendt, og den andre venstrehendt. == Kulturelle forestillinger og annet == Før i tiden trodde man at stress hos mor under svangerskapet kan føre til at barnet blir venstrehendt. Dette har ingen vitenskapelig relevans. I henhold til dagens mer liberale kultur, er det ikke lenger politisk korrekt å omtale en venstrehendt som «keivhendt», selv om betegnelsene fortsatt brukes om hverandre. Dette kommer av opphavet til ordet keivhendt, som betyr «feilhendt» eller «skjevhendt», som er av den gamle skole, hvor en venstrehendt ikke hadde lov til å skrive med venstre hånd, men måtte bruke høyre, «den pene hånden», til tross for at dette ikke var genetisk riktig. == «De venstrehendtes dag» == Den 13. august markeres årlig over hele verden som «De venstrehendtes dag» (The Lefthanders Day). Denne dagen ble opprinnelig innstiftet av den engelske nettbutikken Anything Left-Handed. == Litteratur om venstrehendthet == 2016 De 700 kjevhende menn - en bok om venstrehendthet (skrevet av nevrolog Johan Arild Aarli) == Kjente, venstrehendte personer == Justin Bieber Ronald Reagan Bill Clinton Jean d'Arc Aleksander den store Julius Cæsar Fidel Castro Henry Ford Edwin Buzz Aldrin Lord Baden-Powell Matt Groening Bart Simpson Jack the Ripper Mark Twain Kurt Cobain Paul McCartney Michelangelo Robert De Niro Whoopi Goldberg Angelina Jolie == Se også == Høyrehendthet Ambidekstri == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Left-handedness – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Venstrehendthet er det å foretrekke å bruke venstre hånd framfor høyre til praktiske oppgaver, for eksempel skriving. Cirka 10 % av alle menn, og 8 % av alle kvinner er venstrehendte.
6,396
6,396
https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Evensen
2023-02-04
Jens Evensen
['Kategori:Alumni fra Harvard Law', 'Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn knyttet til petroleumsvirksomheten', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Norske ambassadører', 'Kategori:Norske handelsministre', 'Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet FN', 'Kategori:Rockefeller-stipendiater', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bratteli II', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Nordli']
Jens Ingebret Evensen (født 5. november 1917 i Kristiania, død 15. februar 2004) var en norsk politiker (Ap), diplomat, jurist, høyesterettsadvokat og folkerettdommer ved Den internasjonale domstolen i Haag 1985–1994. Jens Evensen fremforhandlet Norges handelsavtale med EF i 1972, og var statsråd i Trygve Brattelis og Odvar Nordlis regjeringer, først som handelsminister, deretter som Norges første og hittil eneste havrettsminister 1974–1978. Med Arne Treholt som bisitter forhandlet han frem den omstridte «Gråsone»-avtalen. FNs havrettstraktat (1982) er i stor grad fundert på Evensens arbeid. I ettertiden levnes det liten tvil om at Evensen gjennom sitt virke innenfor havrett og statlig eierskap til norsk oljeindustri betegnes som helt avgjørende for de store inntektene Norge siden har fått fra denne virksomheten. Einar Førde omtalte Jens Evensen «en av de store nordmenn i dette århundret.»
Jens Ingebret Evensen (født 5. november 1917 i Kristiania, død 15. februar 2004) var en norsk politiker (Ap), diplomat, jurist, høyesterettsadvokat og folkerettdommer ved Den internasjonale domstolen i Haag 1985–1994. Jens Evensen fremforhandlet Norges handelsavtale med EF i 1972, og var statsråd i Trygve Brattelis og Odvar Nordlis regjeringer, først som handelsminister, deretter som Norges første og hittil eneste havrettsminister 1974–1978. Med Arne Treholt som bisitter forhandlet han frem den omstridte «Gråsone»-avtalen. FNs havrettstraktat (1982) er i stor grad fundert på Evensens arbeid. I ettertiden levnes det liten tvil om at Evensen gjennom sitt virke innenfor havrett og statlig eierskap til norsk oljeindustri betegnes som helt avgjørende for de store inntektene Norge siden har fått fra denne virksomheten. Einar Førde omtalte Jens Evensen «en av de store nordmenn i dette århundret.» == Oppvekst og tidlige arbeidsår == Jens Evensen har utvilsomt vært helt avgjørende for Norge og den rikdommen vi har i dag. Han har fått mye ære, men om han har fått nok kan diskuteres. Jens Ingebret Evensen ble født til Jens Evensen og Hanna Marie Victoria Bjerkås 5. november 1917. Han vokste opp i en velstående Oslo-familie, hvis far var innehaver av en fremgangsrik slakteriforretning i Kristiania. Allerede som barn var det klare forskjeller mellom den velstående Jens Evensen og kameratene hans som tilhørte arbeidermiljøer i hovedstaden. Hans far gav jobber til mange av foreldrene til omgangsvennene hans som ikke var like velsituert, og tok etter sigende også inn ukjente og fremmede som da fikk jobber på slakteriet.Jens Evensen begynte på Hallings skole da han var fem år gammel. Det lå i kortene at han skulle overta slakteriforretningen etter sin far, og i en alder av 17 år tok han eksamen ved Oslo handelsgymnasium. Jens Evensen startet på deretter på jusstudiet ved Universitetet i Oslo i 1936. Etter fullført juridikum, fikk han sin første stilling hos advokatfirmaet Folkvard Bugge, som hadde spesialisert seg på å hjelpe husmenn i Nordmarka til å hevde sin nyvunne rett til å kjøpe plassen de bodde på av godseier Løvenskiold. Evensen tok seg av besøkene hos husmennene som var underlagt den mektige godseieren, og forklarte hvordan de kunne hevde sine rettmessige rettigheter ovenfor ham. == Andre verdenskrig og landssviksoppgjøret == Under andre verdenskrig deltok Evensen i motstandsarbeid, blant annet ved å produsere falske identitetspapirer. Etter krigen ble han oppnevnt til fullmektig og aktor i landssvikoppgjøret. Her satt han med det omfattende arbeidet å finne ut hva Quisling og hans stab hadde tilranet seg av verdier under krigen. Evensen tok likevel sterk avstand fra dødsstraffen Quisling ble ilagt. == Studier i USA og utenrikstjeneste == Evensen dro i 1947 til USA for videre utdannelse. Han fikk et utdanningsstipend fra Rockefeller-stiftelsen og begynte på Harvard, et internasjonalt miljø der han ble kjent med personer fra oljebransjen. Dette tente Evensens interesse for oljeforekomster og hans overbevisning om at ressursene måtte komme under offentlig forvaltning. Jens Evensen gikk ut av Harvard som Doctor juris i 1968. «til stor misunnelse for mange - feide [han] inn i utenrikstjenesten utenom alle interne avansementsordninger, om hans vennskap med Einar Gerhardsen, om hans innbitte kamp mot junta-diktaturet i Hellas, om hans sterkt kritiserte uttalelser da UD-sekretæren Gunvor Galtung Haavik ble spion-arrestert i 1977». == Oljealderen == Ingen bør være i tvil om at han både som diplomat og som handels- og havrettsminister har ytet sitt land store tjenester. Det er slett ikke gitt at dagens oljeinntekter ville ha vært i den størrelsesorden de nå er, uten Jens Evensens innsats som forhandler på det internasjonale plan Som ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet kom Jens Evensen med forslag om det første rammeverk for petroleumsvirksomheten, som ble kongelig resolusjon av 9. april 1965. Sammen med Carl August Fleischer og Terje Løddesøl fra samme departement sto Evensen sentralt i å sikre statens interesser i oljevirksomheten. Ifølge Rolf Hellem, som senere ble Aps oljepolitiske talsmann, var norske politikere på tidlig 60-tall nærmest uinteressert i olje.Evensen tok opp de juridiske spørsmålene rundt oljen på et tidspunkt da flere tørre letebrønner hadde fått mange til å gi opp.Evensens engasjement påvirket Einar Gerhardsen, og Evensen fikk tillatelse til å reise til de store oljelandene i Midtøsten, Latin-Amerika og til USA for å sette seg inn i spørsmålene rundt oljeutvinning. Her ble Evensen kjent med lederen av Esso Exploration, og sammen tegnet de opp det som senere ble norsk oljepolitikk.Gunnar Berge gir Evensen sammen med Fleischer og Løddesøl mye av æren for at den norske stats nå enorme olje- og gassinntekter ble sikret. == Havretten == Det var i kontakt med Einar Gerhardsen at Evensen ble engasjert i havrettsspørsmål. Evensen ivret etter økonomiske soner på inntil 200 nautiske mil, med rett for kyststatene til å utforske og utnytte de levende ressursene i havet. FNs havrettstraktat fra 1982 bærer preg av å være Evensens arbeid. Evensen hadde på dette vis stor betydning for at Norge fikk utvidet sin fiskerisone. Han ble beskyldt for å løpe Utviklingslandenes ærend og ofre industrilandenes interesser på idealismens alter. == Samarbeidet med Arne Treholt og Gråsoneavtalen == Jens Evensen spilte en viktig rolle i en kritisk periode. Han var utvilsomt en høyt respektert person og velkvalifisert jurist Jens Evensen ble tidlig på 1970-tallet kjent med Arne Treholt, som da var en ung journalist i Arbeiderbladet. De kom til å innlede et nært politisk samarbeid og personlig vennskapsforhold, og Evensen ble Treholts politiske mentor. Treholt var Evensens politiske sekretær da han var handels- og skipsfartsminister, og senere Evensens statssekretær da Evensen var havrettsminister. Sammen forhandlet Evensen og Treholt frem «Gråsone»-avtalen med Sovjetunionen. Avtalen var svært omstridt, og det ble hevdet at Evensen og Treholt gikk ut over sine fullmakter. Arne Treholt ble senere arrestert og dømt som sovjetisk spion. Sigurd Allern skrev i Klassekampen: I praksis betød dette at russerne satt på begge sider av forhandlingsbordet. Den norske statssekretæren kunne diskret fungere som informant og medspiller for fiskeriminister Isjkov. Avtalen ble, som man kunne vente, elendig, og Jens Evensen hadde problemer med å få den akseptert både av regjeringen og Stortinget. Treholt spilte forræderens rolle, men opererte også innenfor et politisk miljø der det var mulig å forene rollen som agent med rollen som politisk påvirker for russiske interesser.Etter arrestasjonen av Treholt brøt Jens Evensen all kontakt med ham, og trakk seg også fra offentligheten i stor grad resten av livet. Evensen sa seg ferdig med Treholt-saken i 1989, da han vitnet under en høring om saken i Stortinget. I sitt vitnemål sammenlignet han Treholt med Vidkun Quisling. Treholts advokat Arne Haugestad ringte etter at dette ble offentlig kjent til Evensen for å fortelle ham at Treholt ville gå til sak mot ham for ærekrenkelse; Evensen sa «kjør i vei» før han brøt telefonforbindelsen. == Arbeidet i Haag == Jens Evensen ble den norske kandidaten til å sitte i Den internasjonale domstolen i Haag, og han ble i 1985 tatt i ed som folkerettsdommer. Han virket ved domstolen til han gikk av med pensjon i 1994. == Pensjonisttilværelse == Etter Jens Evensen gikk av med pensjon i 1994, trakk han seg tilbake til hjemmet i Vollen i Asker. Jens Evensens to store lidenskaper var å seile i Oslofjorden og å spille trekkspill. Han hadde interesse for hunder og var begeistret for newfoundlandshunden. == Død og begravelse == "Evensen var rett mann på rett plass til rett tid. Han var smilende og vi syntes alle at vi kjente ham og var dus. Vi skylder ham dyp takk, for å si det mildt. - - På Regjeringens vegne vil jeg uttrykke dyp respekt og takknemlighet for det store og banebrytende arbeid som Jens Evensen gjennom en menneskealder fikk utrettet til beste for landet vårt og for det internasjonale rettssamfunnet. Jeg lyser fred over hans minne. Jens Evensen døde 86 år gammel den 15. februar 2004. Hans begravelse ble holdt i Asker kirke. == Ettermæle == Jens Evensen ble overlevd av sin kone Sylvei Evensen og deres to sønner Jens og Even Evensen. Han er farfar til Victoria Marie Evensen, byråd i Oslo for Arbeiderpartiet. == Utdannelse == Oslo Handelsgymnas fra 1934 Student fra 1936 Cand.jur. fra 1942 Studier Minnesota Law School, Columbia University og Columbia Law School fra 1947. Rockefeller-stipendiat til Harvard Law School 1952-1953 Dr.juris, i internasjonal rett, Harvard fra 1968 == Yrke == Foreleser ved Oslo Universitet og Hague Academy of International Law Advokat for Den norske stat i Internasjonale rettssaker Førte saker for Europarådets menneskerettighetskommisjon Advokatfullmektig 1942-1944 Politifullmektig Landssvikavdelingen 1945-1946 Advokat hos Regjeringsadvokaten 1948-1950 Advokat i norsk-engelske fiskerigrensesaker Haag 1949-1951 Høyesterettsadvokat fra 1952 Advokat i gullklausulsaken mot Frankrike fra 1957 Advokat i Hannevigsaken mot USA fra 1959 Ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementets Rettsavdeling 1961-1973 Ambassadeur en mission spéciale for forhandlinger om handelsavtale med EF 1972-1973 Ambassadør og folkerettsrådgiver fra 1979 Dommer ved den internasjonale domstol i Haag 1984-1994 == Utmerkelser == Evensen ble i 1952 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 1993 ble han forfremmet til kommandør av St. Olavs Orden «for samfunnsnyttig virke». Han ble i 1965 utnevnt til Det jugoslaviske flaggs orden med gullkrans (2. klasse). 1973 ble han utnevnt til kommandør av den svenske Nordstjerneordenen. Evensen ble i 1974 utnevnt til æresdoktor ved Heriot-Watt University i Edinburgh. == Verv == Formann Sjøgrenseutvalget 1955-1979 Leder delegasjoner oppnevnt av Regjeringen for forhandlinger om bilaterale og multilaterale konvensjoner fra 1961 Formann Statens oljeråd 1965-1973 Formann Fiskerigrensekommisjonen 1967-1969 Viseformann FNs havbunn-komite 1968-1973 Formann Sikkerhetsforskriftsutvalget vedrørende produksjonsinstallasjoner m.m på den norske kontinentalsokkel 1970-1972 Formann Prisforhandlingsutvalget for olje produsert på den norske kontinentalsokkel 1971-1972 Visepresident FNs havrettskonferanse 1973-1982 Formann Delegasjon til FNs havrettskonferanse 1973-1982 Leder Havretts- og sjøgrenseutvalget 1979-1984 Leder Delegasjon til å føre forhandlinger med Sovjetunionen om delelinjen mellom norsk og sovjetisk kontinentalsokkel fra 1980 Medlem FNs Folkerettskommisjon fra 1980 Leder Delegasjon til 10.sesjon av FNs konferanse om havets folkerett 1980-1981 Nestleder Delegasjon til å føre forhandlinger med Island om diverse spørsmål vedrørende havområdene ved Jan Mayen fra 1980 Leder Delegasjon til 11.sesjon av FNs konferanse om havets folkerett fra 1982 Spesialrådgiver FNs Folkerettskommisjon til utarbeidelse av Traktat om Internasjonale Elver fra 1982 Formann Delegasjon til FNs Forberedende Kommisjon vedrørende FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982 fra 1983 Medlem Utvalget til å utrede hovedprinsippene for oppbyggingen av den sentrale forvaltningsorganisasjon == Film == «Pioneren» er en dokumentarfilm av Torstein Molle Haug om Jens Evensen. == Referanser == == Litteratur == Berit Ruud Retzer (1999). Jens Evensen. bbg forl. ISBN 8299506808. Retzer, Berit Ruud: Jens Evensen: Mannen som gjorde Norge større. Oslo 2017. ISBN 978-82-05-49816-7. Vislie, Ingolf: Jens Evensen: Havet, oljen og retten. Stamsund 2017. ISBN 978-82-8104-310-7. Innstilling 2: Vedrørende forslag til sikkerhetsforskrifter m.v. for undersøkelse og boring etter undersjøiske petroleumsforekomster. Utredninger nr. 68. Statens oljeråd Evensen, Jens Ingebret: Om gyldigheten av lover som erklærer gullklausuler ugyldige eller uvirksomme; en folkerettslig og rettssammenlignende undersøkelse, Oslo 1961 Innstilling 1: Om foreløpige bestemmelser om utforsking av undersjøiske naturforekomster. Utredninger nr. 43, Oslo 1964 Innstilling 2: Om forskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster med utkast til kongelig resolusjon. Utredninger nr. 44, Oslo 1965 "Om trålfiske innenfor fiskerigrensen." Innstillinger og betenkninger nr.23, Bergen 1970 Evensen, Jens Ingebret: Muligheter og rettigheter på havbunnen. Dyphavet – et nytt ekspansjonsfelt?, Oslo 1970 Evensen, Jens Ingebret: "Oversikt over oljepolitiske spørsmål bl. a. på bakgrunn av utenlandsk oljelovgivnining og utenlandsk konsesjonspolitikk." * Innstillinger og betenkninger nr.21, Oslo 1971[2] == Eksterne lenker == (en) Jens Evensen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Jens Evensen på Internet Movie Database (no) Jens Evensen hos Stortinget (no) Jens Evensen hos Norsk senter for forskningsdata «Biografisk innhold om Jens Evensen», Store norske leksikon. «Tidligere statsråd Jens Evensen er død», melding i Aftenposten, 16. februar 2004 «Minneord ved Jens Evensens bisettelse», ved utenriksminister Jan Petersen «Verdig bisettelse for Jens Evensen», fra Asker og Bærums budstikke, 11. november 2005 «Mysteriet Jens Evensen», Bergens Tidende, 17. februar 2006 «Jens Evensen er død», NRK, 16. februar 2004
Jens Ingebret Evensen (født 5. november 1917 i Kristiania, død 15.
6,400
6,400
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Endrerud
2023-02-04
Hans Endrerud
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fotballspillere for Mercantile SFK', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Fødsler 13. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Oslo']
Hans O. Christian Endrerud (født 13. oktober 1885 i Oslo, død 24. oktober 1957 samme sted) var en norsk fotballspiller. I 1908 var han kaptein og scoret ett av målene i Norges første landskamp, hvor Norge tapte 11–3 for Sverige. Til sammen fikk han seks landskamper og spilte på Norges OL-lag i 1912. På klubbnivå representerte han Oslo-klubben Mercantile, som han var med på å stifte i 1903. Mercantile vant i perioden 1906–1913 de første åtte kretsmesterskapene som ble holdt i Oslo, og Endrerud var med på samtlige.Hans eldre bror Anton var med på å vinne det som regnes som det første norgesmesterskapet i fotball, for Grane i 1902.
Hans O. Christian Endrerud (født 13. oktober 1885 i Oslo, død 24. oktober 1957 samme sted) var en norsk fotballspiller. I 1908 var han kaptein og scoret ett av målene i Norges første landskamp, hvor Norge tapte 11–3 for Sverige. Til sammen fikk han seks landskamper og spilte på Norges OL-lag i 1912. På klubbnivå representerte han Oslo-klubben Mercantile, som han var med på å stifte i 1903. Mercantile vant i perioden 1906–1913 de første åtte kretsmesterskapene som ble holdt i Oslo, og Endrerud var med på samtlige.Hans eldre bror Anton var med på å vinne det som regnes som det første norgesmesterskapet i fotball, for Grane i 1902. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Hans Endrerud – Olympedia (en) Hans Endrerud – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Hans Endrerud – EU-Football.info (no) Hans Endrerud – Norges Fotballforbund
| landslagår = 1908–1912
6,401
6,401
https://no.wikipedia.org/wiki/Marvel_Comics
2023-02-04
Marvel Comics
['Kategori:1939 i USA', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1939', 'Kategori:Marvel Comics', 'Kategori:Medieselskaper fra USA', 'Kategori:Selskaper etablert i 1939', 'Kategori:Tegneserieforlag']
Marvel Worldwide Inc. (ofte kalt Marvel Comics) er et amerikansk forlag for tegneserier og utgiver av andre media. I 2009 ble moderselskapet Marvel Entertainment kjøpt opp av Walt Disney Company. Forlaget startet som Timely Publications i 1939 før det ble kjent som Atlas Comics på 1950-tallet. I 1961 revolusjonerte Marvel, ledet an av redaktør Stan Lee, superhelt-sjangeren med et fokus på historier og karakterer tilpasset et bredere publikum. Fantastic Four ble skapt i 1961 og serien var ulik de arketypiske superheltene fra andre forlag. Blant Marvel sine mest kjente superhelter finner man Spider-Man, Iron Man, Captain America, Wolverine, Thor, Hulk og Ant-Man i tillegg til superheltgrupper som Avengers, Guardians of the Galaxy, Fantastic Four og X-Men. De fleste av de fiktive karakterene lever i en verden kjent som Marvel-universet. Universet har flere steder som er basert på ekte byer. Spider-Man, Fantastic Four, Avengers, Daredevil og Doctor Strange bor i New York mens X-Men har sitt tilholdssted i Salem Center.
Marvel Worldwide Inc. (ofte kalt Marvel Comics) er et amerikansk forlag for tegneserier og utgiver av andre media. I 2009 ble moderselskapet Marvel Entertainment kjøpt opp av Walt Disney Company. Forlaget startet som Timely Publications i 1939 før det ble kjent som Atlas Comics på 1950-tallet. I 1961 revolusjonerte Marvel, ledet an av redaktør Stan Lee, superhelt-sjangeren med et fokus på historier og karakterer tilpasset et bredere publikum. Fantastic Four ble skapt i 1961 og serien var ulik de arketypiske superheltene fra andre forlag. Blant Marvel sine mest kjente superhelter finner man Spider-Man, Iron Man, Captain America, Wolverine, Thor, Hulk og Ant-Man i tillegg til superheltgrupper som Avengers, Guardians of the Galaxy, Fantastic Four og X-Men. De fleste av de fiktive karakterene lever i en verden kjent som Marvel-universet. Universet har flere steder som er basert på ekte byer. Spider-Man, Fantastic Four, Avengers, Daredevil og Doctor Strange bor i New York mens X-Men har sitt tilholdssted i Salem Center. == Historie == I 1950-årene solgte superheltserier dårlig og forlaget, som da gikk under navnet Atlas Comics, spesialiserte seg på western- romantikk- og monster/skrekkserier. I 1954 ble imidlertid Comics Code Seal of Approval innført, som garanterte at innholdet var trygt for barn, og horrorelementene i monsterseriene ble dermed kraftig nedtonet. Forleggeren Martin Goodman, som grunnla Timely Comics og som senere skiftet navn først til Atlas Comics, og siden til Marvel Comics, var kjent for å benytte seg av en markedsstrategi som ble kalt "pump and dump", hvor man surfet på bølgen av hva som var populært i tegneseriebransjen til enhver tid. Om det var western, romantikk eller krim som solgte best, oversvømte Atlas markedet med tegneserier i disse sjangrene helt til det ble overmettet og interessen døde hen. Deretter kastet man seg på neste trend og forsøkte på nytt å smi mens jernet var varmt. Goodman bestemte seg av ukjente grunner for å legge ned forlagets eget distribusjonsselskap Atlas News i november 1956, og inngikk i stedet en distribusjonsavtale med tidligere konkurrent American News (ANC). I mai 1957 stengte ANC dørene for godt etter juridiske problemer, som bl.a. innebar beskyldninger om befatning med organisert kriminalitet. Det var også dette året at forlaget begynte å bruke en "Marvel Comics” logo på forsiden av tegneseriene; skrevet med hvite bokstaver inni en svart sirkel på rød bakgrunn.Atlas befant seg plutselig uten en distributør, og det eneste selskapet villig til å inngå samarbeid med Goodman var Independent News (INC), et datterselskap til National Periodical Publications og daværende eier av DC Comics, Atlas' hovedkonkurrent på tegneseriemarkedet. Disse krevde at Atlas ikke skulle utgi flere enn åtte titler hver måned, betydelig færre enn hva som inntil da hadde blitt utgitt. Uten noen andre alternativer å forholde seg til gikk Goodman med på vilkårene. Men selv om kun åtte utgivelser i måneden var tillatt, inneholdt noen titler flere enn en enkelt historie, og ved å publisere dem bare annenhver måned de første årene, kom det totale antall utgivelser opp i seksten titler. Det reduserte antall utgivelser gjorde at forlaget kunne vie mer tid og oppmerksomhet til hver enkelt tittel, samtidig som det fikk mer oversiktlige tilbakemeldinger om hvilke titler som solgte godt og hvilke man eventuelt kunne droppe til fordel for noe nytt.Interessen for superheltserier hadde i noen år vært såpass laber at det ikke ble satset nevneverdig på sjangeren. Hos Atlas ble det gjort et mislykket forsøk på å gjenopplive entusiasmen for "The Big Three"; Namor, Captain America og den opprinnelige Human Torch i perioden 1953-1955,. DC hadde imidlertid mer hell med seg da de i 1956 ga superheltgenren en ny sjanse. Flash (1956), Green Lantern (1959) og Justice League of America (1960) viste seg å bli svært populære blant leserne, hvilket tiltrakk seg oppmerksomheten til Goodman hos Atlas Comics.I 1961 skiftet Atlas Comics offisielt navn til Marvel Comics, og samme år revolusjonerte forlaget superhelt-sjangeren og tegneseriebransjen i sin alminnelighet med Fantastic Four (1961). Stan Lee og tegnerne Jack Kirby og Steve Ditko, samt et fåtall mindre kjente tegnere, skapte sammen en rekke nye superheltkonsepter og bandt dem sammen til et sammenhengende tegneserieunivers – det såkalte Marveluniverset. Lees minimalistiske tilnærming til det å skrive manus, han ga kun et svært kortfattet synopsis og lot tegnerne bestemme fortellingens detaljer, må sies å utgjøre noe av nøkkelen til suksessen. Dette gav tegnerne en større grad av frihet til å eksperimentere med sidelayout og fortellerteknikker, noe som førte til seriene så mer dynamiske og visuelt spennende ut enn hovedkonkurrentenes. De nye superheltene, som foruten Fantastic Four inkluderte Spider-Man (1962), Hulk (1962), Thor (1962), X-Men (1963) og Daredevil (1964) ble gitt en større psykologisk dybde enn det som hadde vært vanlig innen genren tidligere. Dette førte i sin tur til at man fikk et publikum som var en god del eldre enn det som hadde vært vanlig for superheltseriene, som først tradisjonelt hadde rettet seg hovedsakelig mot barn og ungdom. Utover 1960-tallet ble superheltseriene den dominerende delen av Marvels utgivelser. Tegnere som Gene Colan, Don Heck, Bill Everett, John Buscema og Jim Steranko kom til, og forfattere som Roy Thomas, Denny O'Neil og Stan Lees bror Larry Lieber tok etter hvert over mye av skrivearbeidet for Lee. Tegneseriene til Marvel solgte så godt at Goodman i 1967 var i stand til å tvinge gjennom en avtale med Independent News som tillot flere utgivelser hver måned, og i 1968 økte antall titler fra forlaget. Samme år ble Marvel solgt til Perfect Film & Chemical Corporation (senere omdøpt til Cadence Industries), som eide sitt eget distribusjonsselskap kalt Curtis Circulation. Da kontrakten med Independent News utløp samtidig med utgivelsene for september 1969, stod Marvel fritt til selv å bestemme antall titler hver måned. == Karakterer i andre medium == Marvels tegneserier har blitt adaptert til flere ulike medier, ofte av Marvel Comics og Marvel Studios, men også av andre selskaper som har lisensiert karakterer. === Filmer === Filmene som er basert på Marvel sine karakterer regnes for å være det mest innbringende film-franchisen gjennom tidende.Filmer som er produsert av Marvel Studios er basert på Marvel-universet om ikke annet er nevnt. == Se også == X-Men Fantastic Four Avengers == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Marvel Comics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Marvel Database Project (English) Marvel Directory (English)
Marvel Worldwide Inc. (ofte kalt Marvel Comics) er et amerikansk forlag for tegneserier og utgiver av andre media.
6,403
6,403
https://no.wikipedia.org/wiki/DC_Comics
2023-02-04
DC Comics
['Kategori:1934 i USA', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:DC Comics', 'Kategori:Forlag etablert i 1934', 'Kategori:Kunst og kultur i 1934', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Næringsliv i California', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Tegneserieforlag', 'Kategori:Tegneseriestubber', 'Kategori:WarnerMedia']
DC Comics er et amerikansk forlag som gir ut tegneserier. Forlaget har siden begynnelsen av 1990-årene vært et datterselskap av Warner Bros. Sammen med Marvel Comics har DC Comics tilsammen 80% av det totale tegneseriemarkedet i USA. Størstedelen av tegneseriene forlaget gir ut foregår i et univers befolket med superhelter og superskurker. Her er superheltene Superman, Batman, Green Lantern, The Flash og Wonder Woman noen av de mest kjente. DC Comics gir også ut tegneserier i en mengde andre genrer og har vist en vilje og evne til å eksperimentere både med hensyn til innhold og formater. De har vært en pådriver for utviklingen av tegneserier for voksne, blant annet med opptrykk av Vertigo, Paradox og Piranha.
DC Comics er et amerikansk forlag som gir ut tegneserier. Forlaget har siden begynnelsen av 1990-årene vært et datterselskap av Warner Bros. Sammen med Marvel Comics har DC Comics tilsammen 80% av det totale tegneseriemarkedet i USA. Størstedelen av tegneseriene forlaget gir ut foregår i et univers befolket med superhelter og superskurker. Her er superheltene Superman, Batman, Green Lantern, The Flash og Wonder Woman noen av de mest kjente. DC Comics gir også ut tegneserier i en mengde andre genrer og har vist en vilje og evne til å eksperimentere både med hensyn til innhold og formater. De har vært en pådriver for utviklingen av tegneserier for voksne, blant annet med opptrykk av Vertigo, Paradox og Piranha. == Begynnelsen (1934–1955) == Forlaget ble grunnlagt i 1934 av Malcolm Wheeler-Nicholson, som var tidligere militær og journalist. Navnet DC Comics kommer fra et av forlagets eldste og mest populære tegneserier, Detective Comics (som fremdeles blir utgitt av forlaget). === De første utgivelsene === I 1934 grunnla Malcolm Wheeler-Nicholson forlaget National Allied Publications som i 1935 ga ut sitt første magasin; Fun: The Big Comic Magazine nr. 1 (feb. 1935) (senere kjent som New Fun og More Fun). I nr. 6 av dette magasinet debuterte Jerry Siegel og Joe Shuster som tegneserietegnere. Med historiene om Doctor Occult. Dette var de to som senere skulle bli skaperne av den mer kjente Superman. I desember samme år ga Malcolm Wheeler-Nicholson ut forlagets andre serie: New Comics. Dette var serien som med tiden skulle bli til Adventure Comics. En tegneserie som kom ut helt frem til 1983 ( nr. 503 ) og er dermed en av de lengslevende tegneseriene som noen sinne har vært utgitt. === Detective Comics og Action Comics === Den tredje serien Malcolm Wheeler-Nicholson kom første gang ut i desember 1936 og heter Detective Comics, og blir utgitt den dag i dag. Selv om det ble utgitt på slutten av 1936 er det første bladet datert mars 1937. Det var i Detective Comics nr. 27 (mai 1939) at Batman hadde sin debut som tegneseriehelt. Serier som ble lansert i perioden 1934–1955: Fun: The Big Comic Magazine (feb. 1935) New Comics (des. 1935 – 1983) Detective Comics (des. 1936 – utgis fremdeles) Action Comics (juni 1938 – utgis fremdeles) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) DC Comics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
DC Comics er et amerikansk forlag som gir ut tegneserier. Forlaget har siden begynnelsen av 1990-årene vært et datterselskap av Warner Bros.
6,404
6,404
https://no.wikipedia.org/wiki/Hand_on_the_Torch
2023-02-04
Hand on the Torch
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1993', 'Kategori:Us3-album']
Hand on the Torch er debutalbumet til jazz-rap gruppen Us3. Den fikk mye oppmerksomhet når den kom på grunn av den elegante blandingen av jazz og rap. Alle samplene fra platen er hentet fra gamle klassikere fra jazzplateselskapet Blue Note Records, blant den Herbie Hancocks Cantaloupe Island på Cantaloop (Flip Fantasia). Hele dette albumet er en hyllest til Blue Note. I 2003 ble The Ultimate Hand on the Torch gitt ut, en nyutgivelse av albumet som i tillegg inneholdt mange av de sangene som Us3 hentet sampler i fra.
Hand on the Torch er debutalbumet til jazz-rap gruppen Us3. Den fikk mye oppmerksomhet når den kom på grunn av den elegante blandingen av jazz og rap. Alle samplene fra platen er hentet fra gamle klassikere fra jazzplateselskapet Blue Note Records, blant den Herbie Hancocks Cantaloupe Island på Cantaloop (Flip Fantasia). Hele dette albumet er en hyllest til Blue Note. I 2003 ble The Ultimate Hand on the Torch gitt ut, en nyutgivelse av albumet som i tillegg inneholdt mange av de sangene som Us3 hentet sampler i fra. == Sporliste == «Cantaloop (Flip Fantasia)» «I Got it Goin' On» «Different Rhythms Different People» «It's Like That» «Just Another Brother» «Cruisin'» «I Go to Work» «Tukka Yoot's Riddim» «Knowledge of Self» «Lazy Day» «Eleven Long Years» «Make Tracks» «The Darkside» == Kilder == (en) Hand on the Torch på Discogs == Eksterne lenker == (en) Hand on the Torch på Discogs (en) Hand on the Torch på MusicBrainz (en) Hand on the Torch på Spotify (en) Hand on the Torch på AllMusic
Hand on the Torch er debutalbumet til jazz-rap gruppen Us3. Den fikk mye oppmerksomhet når den kom på grunn av den elegante blandingen av jazz og rap.
6,405
6,405
https://no.wikipedia.org/wiki/Malaysia
2023-02-04
Malaysia
['Kategori:108°Ø', 'Kategori:2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Uheldig URL', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Malaysia', 'Kategori:Monarkier', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1963', 'Kategori:Utmerkede artikler']
Malaysia er et føderalt, konstitusjonelt valgmonarki i Sørøst-Asia. Malaysia består av tretten delstater og tre føderale territorier. Sørkinahavet skiller det 329 847 km² store landet i to deler, Vest-Malaysia på den malayiske halvøy og Øst-Malaysia på øya Borneo. På fastlandet grenser Malaysia til Thailand i nord og bystaten Singapore i sør. På Borneo grenser Malaysia til Brunei i nord og Indonesia i sør. Malaysias største by og hovedstad Kuala Lumpur ligger nordvest på fastlandet. Like sør for byen ligger den administrative hovedstaden, Putrajaya. Malaysia har over 30 millioner innbyggere, hvorav over 20 millioner på den malayiske halvøy. Den tropiske regnskogen i Malaysia er hjem for et rikt plante- og dyreliv med mange stedegne arter. På 1400-tallet utgjorde mesteparten av dagens Malaysia det muslimske kongedømmet Malakka. Malakkastredet har i århundrer vært den viktigste handelsveien mellom Kina og India. Fra 1500-tallet var Malakka underlagt portugisisk og nederlandsk kolonistyre før britene i 1824 overtok kontrollen over det som ble Britisk Malaya. Malaya-føderasjonen ble selvstendig fra Storbritannia i 1957. Malaya-føderasjonen gikk sammen med Singapore og britiskkontrollerte områder på Borneo og dannet føderasjonen Malaysia i 1963, men Singapore ble en selvstendig stat to år senere. Malaysia er et representativt demokrati med statsministeren som regjeringssjef. Statsoverhode er Malaysias konge, som velges hvert femte år blant monarkene i ni av de vestmalaysiske delstatene. Mer enn halvparten av befolkningen er malayisktalende muslimer. Malayisk er nært beslektet med indonesisk. En fjerdedel er malaysiske kinesere, som overveiende er buddhister og taler en mandarinkinesisk dialekt. Andre store befolkningsgrupper er malaysiske urfolk og indere. Det engelske språket står fortsatt sterkt i Malaysia, særlig i næringslivet, og noen har det som førstespråk. Malaysia har religionsfrihet, men islam er statsreligion, og diskriminering av ikke-muslimer forekommer. De etniske, språklige og religiøse skillelinjene har stor politisk betydning i Malaysia. Pressefriheten er begrenset. Malaysia er et nylig industrialisert land med en åpen markedsøkonomi. Den har blitt kalt en andregenerasjons tigerøkonomi. I tiden som uavhengig stat har økonomien vokst med 6,5 % i snitt hvert år i nesten 50 år. Det internasjonale pengefondet regnet i 2017 Malaysia som den 4. største økonomien i Sørøst-Asia og den 38. største i verden. Malaysias økonomiske vekst har tiltrukket millioner av fremmedarbeidere. Malaysia er blant verdens største eksportører av gummi og palmeolje. Handel, tjenesteyting og produksjon av industrivarer er voksende sektorer. Malaysia har verdens største islamske bank- og finansvesen, og er blant de ledende eksportørene av elektroniske komponenter, medisinsk utstyr, solceller og informasjonsteknologi.
Malaysia er et føderalt, konstitusjonelt valgmonarki i Sørøst-Asia. Malaysia består av tretten delstater og tre føderale territorier. Sørkinahavet skiller det 329 847 km² store landet i to deler, Vest-Malaysia på den malayiske halvøy og Øst-Malaysia på øya Borneo. På fastlandet grenser Malaysia til Thailand i nord og bystaten Singapore i sør. På Borneo grenser Malaysia til Brunei i nord og Indonesia i sør. Malaysias største by og hovedstad Kuala Lumpur ligger nordvest på fastlandet. Like sør for byen ligger den administrative hovedstaden, Putrajaya. Malaysia har over 30 millioner innbyggere, hvorav over 20 millioner på den malayiske halvøy. Den tropiske regnskogen i Malaysia er hjem for et rikt plante- og dyreliv med mange stedegne arter. På 1400-tallet utgjorde mesteparten av dagens Malaysia det muslimske kongedømmet Malakka. Malakkastredet har i århundrer vært den viktigste handelsveien mellom Kina og India. Fra 1500-tallet var Malakka underlagt portugisisk og nederlandsk kolonistyre før britene i 1824 overtok kontrollen over det som ble Britisk Malaya. Malaya-føderasjonen ble selvstendig fra Storbritannia i 1957. Malaya-føderasjonen gikk sammen med Singapore og britiskkontrollerte områder på Borneo og dannet føderasjonen Malaysia i 1963, men Singapore ble en selvstendig stat to år senere. Malaysia er et representativt demokrati med statsministeren som regjeringssjef. Statsoverhode er Malaysias konge, som velges hvert femte år blant monarkene i ni av de vestmalaysiske delstatene. Mer enn halvparten av befolkningen er malayisktalende muslimer. Malayisk er nært beslektet med indonesisk. En fjerdedel er malaysiske kinesere, som overveiende er buddhister og taler en mandarinkinesisk dialekt. Andre store befolkningsgrupper er malaysiske urfolk og indere. Det engelske språket står fortsatt sterkt i Malaysia, særlig i næringslivet, og noen har det som førstespråk. Malaysia har religionsfrihet, men islam er statsreligion, og diskriminering av ikke-muslimer forekommer. De etniske, språklige og religiøse skillelinjene har stor politisk betydning i Malaysia. Pressefriheten er begrenset. Malaysia er et nylig industrialisert land med en åpen markedsøkonomi. Den har blitt kalt en andregenerasjons tigerøkonomi. I tiden som uavhengig stat har økonomien vokst med 6,5 % i snitt hvert år i nesten 50 år. Det internasjonale pengefondet regnet i 2017 Malaysia som den 4. største økonomien i Sørøst-Asia og den 38. største i verden. Malaysias økonomiske vekst har tiltrukket millioner av fremmedarbeidere. Malaysia er blant verdens største eksportører av gummi og palmeolje. Handel, tjenesteyting og produksjon av industrivarer er voksende sektorer. Malaysia har verdens største islamske bank- og finansvesen, og er blant de ledende eksportørene av elektroniske komponenter, medisinsk utstyr, solceller og informasjonsteknologi. == Etymologi == Malaysia ble antatt som nytt navn på forbundsstaten i 1963, da Malaya-føderasjonen gikk sammen med Singapore samt Sarawak og Sabah på Borneo. Navnet Malaysia tar utgangspunkt i Malaya, navnet på landet som fikk uavhengighet i 1957, med tillegg av endelsen -sia. Malaya antas å komme fra dravidisk og derfra til sanskrit for «fjell». På tamilsk betyr malai også «fjell». Endelsen -sia er forklart som henvisning til landets beliggenhet i Asia.Oldtidens indiske handelsmenn refererte til den malayiske halvøy som Malayadvipa. Før den europeiske koloniseringen ble halvøya omtalt som Tanah Melayu av de innfødte.Fra 1800-tallet ble Malaysia (norsk også Malaisia) benyttet som geografisk betegnelse på hele øyverdenen i Sørøst-Asia, tilsvarende Ostindia eller de østindiske øyer. Navnet ble foreslått av Jules Dumont d'Urville, som i et foredrag i Société de Géographie i Paris i 1831 foreslo å dele Oseania inn i fire deler: Polynesia, Mikronesia, Melanesia og Malaysia, det vil si øyene vest for Ny-Guinea. Fra dette utviklet forståelsen av Malaysia seg til å omfatte Sundaøyene, med De store Sundaøyer Java, Borneo, Sumatra og Sulawesi, De små Sundaøyer fra Bali til Timor, samt Molukkene og Filippinene. Med utgangspunkt i utbredelsen av det malayiske språket kunne Malaysia også omfatte Malayahalvøya på fastlandet. == Naturgeografi == === Landskap og geologi === Med et landareal på 329 847 km² er Malaysia verdens 67. største land. På fastlandet grenser landet til Thailand i nord og bystaten Singapore via en landfylling over Johorestredet i sør. På Borneo grenser Malaysia til Brunei i nord og Indonesia i sør. Malaysia har også sjøgrenser til Vietnam og Filippinene. Ved det kinesiske kravet om den nistiplede linje har landet også sjøgrense mot Kina, men Malaysia bestrider dette kravet. Landegrensene er i stor grad definert av topografiske barrierer, som elvene Golok og Perlis, som skiller Malaysia fra Thailand. Noen av sjøgrensene i Sørkinahavet er derimot omstridte. Sultanatet Brunei er en enklave omsluttet av den malaysiske delstaten Sarawak, som også deler sultanatet i to. Malaysia er det eneste landet med territorier både på det asiatiske fastlandet og i den sørøstasiatiske øyverdenen. Tanjung Piai på Malayahalvøya er det sørligste punktet på det asiatiske fastlandet. Malayahalvøya skilles fra Sumatra av Malakkastredet.Topografien i de to delene av Malaysia er forholdsvis lik, med kystsletter og landskap som stiger opp til åser og fjell. Malayahalvøya, som utgjør 40 % av Malaysias landareal, strekker seg 740 km fra nord til sør, og er på det meste 322 km bred. Fjellkjeden Titiwangsa midt på halvøya strekker seg fra nord til sør. Det høyeste fjellet i Titiwangsa er Korbu (2 183 moh.), som ligger i et skogkledd fjellområde, i all hovedsak bestående av granitt og andre magmatiske bergarter. Erosjon har etterlatt store karstlandskap. Fjellkjeden er kilden til vassdrag som 459 km lange Pahang. Kystslettene på halvøya er på det meste 50 km brede, og kystlinjen er 1 931 km lang, men havner finnes bare på vestkysten.De malaysiske delstatene på Borneo har en kystlinje på 2 607 km. Mesteparten av det malaysiske Borneo ligger ved Sørkinahavet, men delstaten Sabah har også kyst mot Sulusjøen og Celebessjøen. Landskapet preges av kystsletter, åser og daler og et fjellrikt innland. Crockerfjellene strekker seg nordover fra Sarawak og deler Sabah i to. Det høyeste fjellet i området er Kinabalu (4 095 moh.), som også er det høyeste i Malaysia. Kinabalu er beskyttet som en del av Kinabalu nasjonalpark, som står på UNESCOs liste over verdensarvsteder. I Sarawak ligger Gunung Mulu nasjonalpark, som omfatter det største naturlige grottesystemet i verden. Nord for Borneo ligger en rekke øyer, hvorav den største er den 440,7 km² store Banggi. === Flora og fauna === Malaysia ligger i den indomalayiske økosone (biogeografisk region). To tredjedeler av landet er skogkledd, for en stor del av tropisk regnskog og mangrovesumper i lavlandet under 760 moh., men i høylandet eike-, kastanje- og bøketrær, og rododendron. Noen skoger antas å være opptil 130 millioner år gamle.Det finnes rundt 14 500 arter av blomstrende planter og trær. Det finnes anslagsvis 8 500 arter av karplanter på Malayahalvøya, og 15 000 til i øst. Skogene i Øst-Malaysia anslås å være habitat for rundt 2 000 treslag, og samtidig et av de stedene på jorden med størst biologisk mangfold med 240 forskjellige treslag for hver hektar. I disse skogene finnes også mange medlemmer av rafflesiaceae-slekten – verdens største blomster, med en diameter på opptil 1 m.Anslagsvis 20 % av verdens kjente dyrearter, deriblant rundt 210 pattedyrarter, finnes i Malaysia. Over 620 fuglearter har blitt registrert på Malayahalvøya, hvor mange arter i fjellområdene er stedegne. 250 reptilarter og tusener av insektsarter er registrert i landet. Farvannet rundt Sipadan er blant verdens rikeste på korall- og fiskearter. De marine økosystemene er truet av overfiske, forurensende utslipp og fiske med dynamitt.Mye av regnskogen har blitt utnyttet til tømmerhogst og deretter ryddet til plantasjer for oljepalmer. Mesteparten av den gjenværende regnskogen er vernet som nasjonalparker. Faunaen er truet av den kraftige avskogingen, som ødelegger deres opprinnelige habitat. Dette gjelder spesielt arter som også er utsatt for jakt, som neshorn, elefanter og tigre. === Klima === Landet har et tropisk regnskogklima som endrer seg lite gjennom året. Temperaturene holder seg stort sett rundt 30–32 °C midt på dagen og rundt 22–25 °C om natten, men temperaturen blir redusert med rundt 6 °C for hver 1 000 m i høyden.Nedbøren er stort sett jevnt fordelt gjennom året, men med en liten økning i overgangsperiodene til monsunen i april–mai og oktober–november. I det store og hele kommer det en regn- eller tordenbyge omtrent annenhver dag. Unntakene er de områdene som møter vintermonsunen front mot front, som nordøstkysten av den malayiske halvøy samt nordlige og østlige deler av Borneo. Her kan det komme store nedbørsmengder (over 600 mm i måneden) fra november til tidlig på våren, og den årlige nedbørsnormalen er rundt 2 000–3 000 mm. Luftfuktigheten øker fra lav- til høylandet.Landet er sårbart for global oppvarming, i den grad det på sikt vil medfører økt havnivå, større nedbørsmengder og flomfare. == Demografi == Ved folketellingen i 2010 hadde Malaysia 28 334 135 innbyggere, noe som gjorde det til verdens 42. mest folkerike land. 22,6 millioner innbyggere var bosatt på den malayiske halvøy. 70 % av befolkningen bor i byer. Spedbarnsdødeligheten i 2012 var 7 døde per 1 000 fødsler, mens den forventede levealderen ved fødselen var 74,8 år.Befolkningen er svært uensartet. I 2010 bestod 91,8 % av befolkningen av malaysiske statsborgere, hvorav 67,4 % var bumiputera. Bumiputera er ikke entydig definert, heller ikke mellom delstatene, men de fleste er etniske malayer. Etniske malayer er definert av Malaysias grunnlov som muslimer som praktiserer islam, regelmessig taler malayisk og holder seg til malayiske skikker.Omtalt som bumiputera blir også visse ikke-malayiske urfolk, som etniske thaier, khmer og cham samt innfødte i Sabah og Sarawak på Borneo. Ikke-malayiske bumiputera utgjør mer enn halvparten av Sarawaks befolkning og mer enn to tredjedeler av Sabahs befolkning. En samlebetegnelse for mindre stammer av urfolk på den malayiske halvøy er orang asli, som betyr «opprinnelige mennesker».Etniske minoriteter som aldri omtales som bumiputera, utgjør en stor andel av befolkningen. 24,6 % av befolkningen er malaysiske kinesere, mens 7,3 % av befolkningen er av indisk eller tamilsk opphav. Kineserne utgjør et flertall i befolkningen i Penang. Indere, flertallet av dem tamiler, begynte å utvandre til Malaysia tidlig på 1800-tallet.Malaysisk statsborgerskap blir ikke innvilget for alle som blir født i Malaysia, men blir gitt til alle barn født av to malaysiske statsborgere utenfor Malaysia. Dobbelt statsborgerskap er ikke tillatt. Delstatene Sabah og Sarawak har egne og mer restriktive kriterier for tildeling av statsborgerskap. Alle malaysiske statsborgere over 12 år må bære et legitimasjonskort. Kortets mikrochip lagrer også opplysninger om fingeravtrykk, manntallsoppføring, kjøretillatelser, blodtype, sykdomshistorie med mer.Anslagsvis 3 millioner fremmedarbeiderne, nærmere 10 % av befolkningen, oppholder seg i Malaysia. Mange av dem er ulovlige innvandrere. Malaysia huset per 2009 rundt 171 500 flyktninger og asylsøkere, hvorav de fleste var fra Burma, Filippinene og Indonesia. Både statstjenestemenn og en paramilitær gruppe som er engasjert av myndighetene for å bistå med grensekontroll, har forgrepet seg på flyktninger og fremmedarbeidere. === Språk === Det offisielle språket i Malaysia er malayisk, en nasjonal standard for det malayiske språket. Det er svært likt indonesisk, som er en tilsvarende nasjonal standard i Indonesia. Myndighetene omtaler språket som Bahasa Malaysia, «malaysisk språk». Tidligere var administrasjonsspråket i praksis engelsk, men malayisk ble enerådende etter raseopptøyene i 1969. Språklovgivningen av 1967 fastslår at malayisk skrives med det latinske alfabetet, men utelukker ikke bruk av et arabisk alfabet som benyttes for flere sørøstasiatiske språk. Noen lånord fra malayisk i norsk er «amok», «batikk» og «orangutang».Engelsk benyttes aktivt som andrespråk av mesteparten av befolkningen, og er tillatt brukt i noen offisielle sammenhenger. Malayisk-engelsk er en nasjonal standard basert på britisk-engelsk, og blir mye brukt i næringslivet. Dessuten finnes kreolspråket manglish, et engelsk talespråk med stor påvirkning fra malayisk, kinesisk og tamilsk.138 levende språk blir talt i Malaysia, og mange av disse er små, austronesiske språk i slekt med malayisk på Borneo. Malaysiske kinesere snakker i all hovedsak kinesiske dialekter fra de sørlige provinsene i Kina, som mandarin, kantonesisk, hokkien, hakka, hainanesisk eller fuzhouhua. I likhet med Kina og Singapore skriver den kinesiskspråklige befolkningen i Malaysia forenklet kinesisk. De fleste malaysiske indere er tamiler, som snakker tamilsk. Mange malaysiere snakker thai. Et lite antall malaysiere har kaukasisk opphav og snakker kreolspråk, for eksempel basert på portugisisk og spansk. === Religion === Malaysia har religionsfrihet, men islam er statsreligion og ikke-muslimer blir diskriminert. Lovgivningen er derimot sekulær, ikke basert på sharia. Ved folketellingen 2010 var ca. 61,3 % av befolkningen muslimer, 19,8 % buddhister, 9,2 % kristne og 6,3 % hinduer, mens 1,3 % praktiserte tradisjonelle kinesiske religioner som konfutsianisme og taoisme. 0,7 % anså seg selv som ikke-religiøse, mens de resterende 1,4 % av befolkningen praktiserte andre religioner eller unnlot å opplyse om sin religiøsitet. Sunniislam med lovtradisjonen shafi'i er den dominerende retningen blant muslimer i Malaysia.Religiøs tilhørighet følger i stor grad etniske skillelinjer. Myndighetenes definisjon av etniske malayer forutsetter at de er sunnimuslimer, snakker det malayiske språket, praktiserer malayiske skikker, og har slekt fra Malaysia, Brunei eller Singapore. Ved folketellingen i 2010 identifiserte 83,6 % av de malaysiske kineserne seg som buddhister, med betydelige taoistiske og kristne minoriteter. 86,2 % av de malaysiske inderne identifiserte seg som hinduer, med betydelige kristne og muslimske minoriteter. Ikke-malayiske bumiputera fordelte seg stort sett mellom kristendom (46,5 %) og islam (40,4 %).En mengde kristne trosretninger er representert i landet, hvorav de største er anglikanismen, metodismen og katolisismen. De fleste kristne finnes på Borneo. Myndighetene har forhindret nye kirkebygg, sensurert bibler og andre kristne tekster som bruker gudsnavnet Allah, og problematisert kristen symbolbruk i det offentlige rom. == Historie == Moderne menneskelig bosetting på Borneo kan spores 40 000 år tilbake. Etniske grupper som regnes til negritoene, er den eldste påviselige gruppen av jegere og sankere i Malaysia. Ekspansjonen av austronesisktalende jordbrukere fra Borneo til den malayiske halvøy skjedde 1600–1000 f.Kr., og fortrengte i stor grad urfolkene.Malakkastredet har i århundrer vært den viktigste handelsveien mellom Kina og India. Kinesiske og indiske handelsfolk etablerte havner og bosetninger på den malayiske halvøy allerede på 100- og 200-tallet, og spredte den hinduistiske og buddhistiske troen blant folket der. Det er funnet inskripsjoner på sanskrit fra så tidlig som 400- eller 500-tallet. Den nordlige delen av den malayiske halvøy utgjorde kongedømmet Langkasuka mellom 100- og 1400-tallet. Den sørlige delen var styrt av det hinduistiske Shrivijaya mellom 600- og 1200-tallet. Etter at Shrivijaya falt, var det meste av dagens Malaysia under kontroll av kongedømmet Majapahit. Malaysia kom under islamsk innflytelse fra 1300-tallet. Tidlig på 1400-tallet ble det muslimske kongedømmet Malakka etablert av en tidligere fyrste i Shrivijaya. Malakka regnes som den første uavhengige statsdannelsen på den malayiske halvøy. På 1400-tallet utgjorde mesteparten av dagens Malaysia det muslimske kongedømmet Malakka. === Europeisk kolonisering === Malakka ble erobret av portugiserne i 1511 og av nederlenderne i 1641. De ønsket å etablere Malakka som base for sin krydderhandel. Britene var til stede fra 1786, da sultanen av Kedah leide ut Penang til Østindiakompaniet. Britene tok kontroll over Singapore i 1819 og Malakka i 1824, som følge av en avtale med nederlenderne. I 1826 utøvet britene direkte kontroll over Penang, Malakka, Singapore og Labuan, som i 1867 ble samlet til en kronkoloni. De malayiske kongedømmene kom gradvis under britisk kontroll og ble gjort til protektorater med egne britiske rådgivere. I 1895 ble en del av dem samlet i De fødererte malaystater. Johor sør på Malayahalvøya ble stående utenfor, og i 1909 overtok britene overhøyheten over malaystater i nord fra Siam. Statene gikk under samlebetegnelsen ikke-fødererte malaystater. Under britisk styre ble det også eksportert tropisk tømmer, gummi og tinn med stor fortjeneste.Utviklingen på den malayiske halvøy og Borneo foregikk i hvert sitt spor frem til slutten 1800-tallet. Britisk Nord-Borneo var territorier overtatt fra sultanene i Brunei og Sulu i 1877/1878. Sarawak ble i 1842 overdratt fra sultanen i Brunei til den britiske Brooke-familien, som styrte det uavhengige rajadømmet frem til 1946, da Sarawak ble en britisk kronkoloni. Under det britiske styret ble også kinesere og indere oppmuntret til å søke arbeid i Malaysia.Under stillehavskrigen under andre verdenskrig ble Malaya, Nord-Borneo, Sarawak og Singapore invadert og okkupert av Japan i over tre år. I denne perioden økte spenningen mellom etniske grupper i landet, og nasjonale følelser ble vekket. Britenes planer i etterkrigstiden om å forene hele Malaya som én kronkoloni strandet på motstand fra de etniske malayene. Malayene ønsket ikke å avsette de lokale fyrstene eller gi statsborgerskap til den kinesiske minoriteten. Den malayiske union ble grunnlagt i 1946 og besto av alle britiske områder i Malaya med unntak av Singapore, men denne ble oppløst allerede i 1948 og ble erstattet av Malaya-føderasjonen, som gav makt tilbake til fyrstene under britisk beskyttelse. Det som i hovedsak var kinesiske opprørere under ledelse av Det malayiske kommunistpartiet, begynte å utføre geriljaangrep for å tvinge britene ut av Malaya. Kampene ble kjent som Malayakrisen, og varte fra 1948 til 1960. Britiske tropper lyktes der for første gang i moderne tid å beseire en geriljabevegelse fullstendig militært. En medvirkende årsak til dette var at man fordrev nær en halv million mennesker fra den kinesiske minoriteten i landet. I 1957 ble Malaya et selvstendig medlem av Samveldet. Det ble lagt en plan for å forene Malaya med kronkoloniene Nord-Borneo (nå Sabah), Sarawak og Singapore, noe som skulle fullbyrdes i 1963, til motstand fra Indonesias president Sukarno og politiske krefter i Sarawak. === Mot et moderne industriland === Foreningen av Malaysia økte spenningen med Indonesia, noe som også utartet til voldelige sammenstøt mellom 1963 og 1966. Malaysia ble støttet av Samveldet og drev indoneserne tilbake militært. Indonesia anerkjente til slutt Malaysia som stat. Trefninger med kommunister på Borneo og den malayiske halvøy fortsatte med kommunistopprørskrigen. I 1963 ble Sabah og Sarawak på Borneo og Singapore en del av føderasjonen Malaysia, men valget i 1965 synliggjorde dype politiske skiller mellom malayene og de etnisk kinesiske lederne i Singapore. I 1965 ble Malaysia og bystaten Singapore enige om at Singapore skulle forlate føderasjonen. Forholdet mellom Malaysia og Singapore var ofte anstrengt frem til tidlig på 2000-tallet, da lederskifter i begge land åpnet for et tettere politisk, økonomisk og kulturelt samarbeid, til tross for noen fortsatt uavklarte tvister. Under hele perioden 1957–2018 regjerte det etnisk malayiske partiet UMNO Malaysia, i allianser med to indisk-etniske og -kinesiske partier Raseopptøyene i Malaysia kulminerte med et stort voldelig opptrinn i 1969, som ble etterfulgt av sosiale reformer. Etter dette slo Malaysia inn på en Ny økonomisk politikk (NEP) som søkte å omfordele velstanden til fordel for bumiputera, som overveiende er etniske malayer. Grunnlaget for industrialisering ble lagt allerede etter uavhengigheten, da Malaysia bygde opp tungindustri i første omgang med stålverk, skipsverft, sementfabrikker og mekanisk industri.I 1981 ble Mahathir bin Mohamad statsminister for første gang, han holdt posten i første omgang i 22 år frem til 2003. Mahathir styrket den økonomiske politikken som styrket etnisk malayisk eierskap, og eksperimenterte med faser av både privatisering og nasjonalisering. Malaysia i 1980- og 1990-årene ble kjennetegnet av rask, eksportdrevet industrialisering, urbanisering og stor utbygging av infrastruktur. Asiakrisen i 1997 rammet Malaysia hardt, men gjenopphentingen gikk raskere enn i nabolandene. Etter Asia-krisen i 1997 kom en rekke selskap under staten, deriblant banken CIMB og bilfabrikanten Proton. == Politikk og administrasjon == === Politisk system === Malaysia er et føderalt, konstitusjonelt valgmonarki. Statsoverhode er Malaysias konge, som velges hvert femte år mellom monarkene i ni av de vestmalaysiske delstatene. Malaysia er også et representativt demokrati med parlamentarisme, hvor statsministeren er regjeringssjef. Parlamentarismen følger Westminster-modellen, en arv etter det britiske kolonistyret. Statsoverhodet tituleres på malayisk som Yang di-Pertuan Agong, vanligvis oversatt til «konge». Ni av elleve delstater på den malayiske halvøy har stadig egne monarker. Blant seg velger monarkene en konge for fem år. En uformell overenskomst gjør at posisjonen roterer mellom de ni. De fire delstatene som har guvernører istedenfor monarker som overhoder, deltar ikke i utvelgelsen. Etter grunnlovsendringer i 1994 er kongens rolle mest seremoniell, men han utpeker formelt ministre og senatorer. Abdullah, sultan av Pahang, ble Malaysias konge i 2019, etter at forgjengeren abdiserte.Den lovgivende makten er delt mellom det føderale parlamentet og delstatsparlamentene. Det føderale parlamentet har et tokammersystem med Representantenes hus og Senatet. Representantenes hus har 222 representanter valgt for fem år ved flertallsvalg i enmannskretser. Senatet har 70 senatorer utnevnt for tre år, der 26 er valgt av de 13 delstatsparlamentene, mens 44 er utnevnt av kongen etter forslag fra statsministeren. Det føderale parlamentet har et flerpartisystem dominert av store partiallianser: Barisan Nasional og forløpere regjerte fra 1957 til alliansen i 2018 måtte overlate regjeringsmakten til Pakatan Harapan.Malaysias rettssystem er sekulært og basert på den engelske rettsordningen med innslag av sedvanerett. Domstolene er formelt uavhengige, men det mangler åpenhet rundt dommerutnevnelser. Øst- og Vest-Malaysia har hver sin overrett. Over disse står en felles ankedomstol, så høyesterett. Det finnes en spesialdomstol som behandler saker anlagt av eller mot kongelige. Dødsstraff idømmes for alvorlige forbrytelser som overlagt drap, terror, narkotikasmugling og kidnapping. Det finnes også shariadomstoler, men disse er uavhengige fra de sivile domstolene. Shariadomstolenes jurisdiksjon er begrenset til muslimer i saker som arv, ekteskap, skilsmisse og frafall fra religionen. Homoseksualitet og transseksualitet er forbudt i Malaysia og kan straffes med fengsel inntil 20 år, bøter eller piskeslag av de sivile domstolene. === Administrativ inndeling === Malaysia er en føderasjon som består av 13 delstater og 3 føderale territorier. Disse er fordelt på to rent geografiske regioner, med elleve delstater og to føderale territorier i Vest-Malaysia og de to andre delstatene og det ene føderale territoriet i Øst-Malaysia. De 13 delstatene er basert på historiske, malayiske kongedømmer, og ni av elleve delstater på den malayiske halvøy har stadig egne monarker: de syv sultanatene Johor, Kedah, Kelantan, Pahang, Perak, Selangor og Terengganu, rajadømmet Perlis samt valgmonarkiet Negeri Sembilan. Overhodene i de fire resterende delstatene, Sabah, Sarawak, Penang og Malakka, er guvernører utpekt av kongen i samråd med førsteministeren i de respektive delstatene. De tre føderale territoriene er Kuala Lumpur, det nye regjeringssetet Putrajaya og øya Labuan. Oppgavene i delstatene er fordelt mellom de føderale og de lokale myndighetene, og de føderale myndighetene styrer de føderale territoriene direkte. Hver delstat har et parlament, en regjering og sin egen grunnlov. Sabah og Sarawak har betydelig mer autonomi enn de andre delstatene, i første rekke mer restriktive kriterier for oppholdstillatelse og statsborgerskap. Hver delstat er inndelt i distrikter, som i sin tur er inndelt i kommuner. I delstatene Sabah og Sarawak er distriktene inndelt i divisjoner. Den enkelte delstat bestemmer den videre delegeringen av oppgaver til eksempelvis bystyrer, distriktsstyrer og kommunestyrer. Det finnes 11 bystyrer, 33 kommunestyrer og 97 distriktsstyrer. Det hender at føderale myndigheter griper inn i de lokale myndighetenes anliggender. === Utenriks- og sikkerhetspolitikk === Malaysia var med på å grunnlegge ASEAN og Organisasjonen for islamsk samarbeid, og deltar i mange internasjonale organisasjoner, som FN, Verdens handelsorganisasjon, APEC samt Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. Malaysia har ledet ASEAN, Organisasjonen for islamsk samarbeid og Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. Som en tidligere britisk koloni er Malaysia også medlem av Samveldet av nasjoner. Det første Øst-Asia-møtet ble holdt i Kuala Lumpur i 2005. Malaysias utenrikspolitikk er offisielt basert på prinsippet om nøytralitet og fredelige forbindelser til alle land, uansett hvilket styresett de har. Utenrikspolitisk har Malaysia hevdet den nasjonale selvråderetten sterkt. Historisk sett har Malaysia fremstilt seg selv som en fremgangsrik islamsk nasjon, og knyttet nære bånd til andre muslimske land. Malaysia har aldri anerkjent staten Israel, og har ingen diplomatiske forbindelser med landet.Malaysia går pragmatisk til verks for å løse grensetvister, for eksempel ved å bringe inn sakene for Den internasjonale domstolen. Mange stater i Sørøst-Asia gjør krav på Spratlyøyene, og Kina gjør krav på en stor del av Sørkinahavet. I motsetning til Vietnam og Filippinene har Malaysia pleid å unngå konflikter med Kina. Etter at den kinesiske kystvakten begynte å gripe inn i malaysisk farvann i 2015, har Malaysia blitt åpenlyst kritisk til Kina. Brunei og Malaysia avsluttet i 2009 tvisten om Limbang, og forpliktet seg til å løse gjenstående sjøgrensetvister. Filippinene har et sovende krav på det tidligere Nord-Borneo (nå Sabah). Landvinning i Singapore skaper spenning, og det finnes noen små sjø- og landgrensetvister med Indonesia.Diplomatiske forbindelser mellom Norge og Malaysia ble opprettet i 1968. Norge har en ambassade i Kuala Lumpur, mens Malaysias ambassade i Sverige er sideakkreditert til Norge.Malaysia har bidratt til mange av FNs fredsbevarende styrker, som i Kongo, Iran–Irak, Namibia, Bosnia-Hercegovina, Somalia, Øst-Timor og Libanon.Den malaysiske forsvarsmakten består av tre våpengrener: Hæren, marinen og flyvåpenet. Våpengrenene har røtter i britiske hjelpestyrker, som for hærens del ble opprettet i 1915. Det er frivillig militærtjeneste for alle over 18 år. Siden 1971 har Malaysia hatt militærøvelser og formelle sikkerhetspolitiske konsultasjoner med Storbritannia, Australia, New Zealand og Singapore. Malaysia har også hatt militærøvelser sammen med Brunei, Kina, Indonesia og USA. Malaysia, Filippinene, Thailand og Vietnam har felles øvelser for å vokte sjøgrensene og forhindre ulovlig innvandring, sjørøveri og smugling. Malaysia prøver å forhindre at voldelige ekstremister i de muslimske områdene sør på Filippinene og sør i Thailand kommer inn i landet. == Næringsliv == === Økonomisk politikk og nøkkeltall === Malaysia er et nylig industrialisert land med en åpen markedsøkonomi. Staten spiller en betydelig, men avtagende rolle i å styre den økonomiske aktiviteten gjennom makroøkonomisk planlegging. Malaysia er den 3. største økonomien i Sørøst-Asia, etter de mer folkerike landene Indonesia og Thailand, og den 29. største i verden, målt i estimerte kjøpekraftspariteter for 2014. I perioden 2000–2014 vokste Malaysias BNP i snitt med 4,7 % årlig. I perioden 1998–2014 lå arbeidsledigheten i snitt på 3,3 %.I 1970-årene begynte en endring fra en gruvedrifts- og jordbruksbasert økonomi til en mer variert næringsstruktur. Mens Japan begynte sin industrialisering straks etter den andre verdenskrig, skjedde den samme utviklingen i Hongkong, Singapore, Taiwan og Sør-Korea fra midten av 1960-årene. Fra midten av 1980-årene skjedde en rask, eksportdrevet industrialisering i Indonesia, Malaysia og Thailand, kalt andregenerasjons tigerøkonomier.Fra tidlig i 1980-årene til midten av 1990-årene vokste Malaysias BNP med nærmere 8 % årlig. Asiakrisen i 1997 rammet Sørøst-Asia hardt, men gjenopphentingen gikk raskere i Malaysia enn i nabolandene. Malaysia avslo hjelp fra Det internasjonale pengefondet, men etterlignet fondets tiltak i nabolandene, og ble hjulpet av den internasjonale konjunkturutviklingen. Viktige betingelser for Malaysias vekst har vært stor vekst i arbeidsstyrken, høye sparerater, høye investeringsrater, god tilgang på utenlandske markeder og kapital, høy etterspørsel etter industriprodukter samt mobilisering rundt økonomisk vekst. Malaysia har ført en økonomisk politikk med sikte på overskudd eller balanse på offentlige budsjetter, stabile realrenter og lav inflasjon. Malaysia ble i 2015 et av de siste industrialiserte land i verden til å innføre merverdiavgift. Malaysia er rikt på naturressurser som egnet dyrkingsland, skog og mineralforekomster. Råolje, naturgass og kjemikalier er viktige eksportvarer. Malaysia er blant verdens største eksportører av palmeolje og gummi, som sammen med produksjon av tømmer og trevarer, kokos, pepper og ananas utgjør det meste av veksten i landbruket. Dyrking av ris er også viktig. Gjennom store deler av 1800- og 1900-tallet hvilte Malaysias økonomi tungt på utvinning av tinn, som fortsatt har betydning.For å tiltrekke utenlandske direkteinvesteringer, har Malaysia etablert frihandelssoner, frihavner og spesielle økonomiske soner. Telekommunikasjonen i Malaysia er den nest best utbygde i Sørøst-Asia, etter Singapore. Malaysia har verdens største islamske bank- og finansvesen, og det største antallet kvinner som arbeider i bransjen. Det finnes også et konvensjonelt bankvesen. Det islamske bankvesenet følger Koranens rentelære, og tilbyr andre finansprodukter enn rentebærende lån. Det finnes rundt 200 industriparker, og Malaysia er blant verdens fremste eksportører av elektroniske komponenter, solceller og informasjonsteknologi. Landet har også en voksende forsvarsindustri og et eget romfartsprogram.Malaysias viktigste eksportartikler til Norge er jern og stål, elektriske apparater og komponenter, og telefoner. De viktigste norske eksportartiklene til Malaysia er kunstgjødsel og maskiner, men markedet for sjømatprodukter er også voksende. Det er også norske interesser innen tjenestemarkedet, som telekommunikasjon, samt skipsfart og energi. Handelen mellom Norge og Malaysia var verdt over 5,3 milliarder kroner i 2018. Norge og de tre andre EFTA-statene undertegnet en samarbeidserklæring med Malaysia i 2010, og begynte forhandlinger om en frihandelsavtale i 2012.Det er økonomiske forskjeller mellom etniske grupper. Malaysiske kinesere har i gjennomsnitt hatt de høyeste husholdningsinntektene, etterfulgt av indere, malayer og andre bumiputera, men fattigdomsbekjempende tiltak rettet mot bumiputera har over tid redusert de økonomiske forskjellene. Omkring år 2000 utgjorde de malaysiske kineserne en tredjedel av befolkningen, men eide rundt 70 % av markedsverdiene i landet. Mange kinesere er en del av det såkalte bambusnettverket i Sørøst-Asia, et uformelt forretningsnettverk fundert på prinsippet om guanxi. === Transport og infrastruktur === Malaysia har et godt utbygd elektrisitetsnett. Mesteparten av energiforsyningen er basert på landets egne fossile energikilder, i første rekke naturgass, og i mindre grad olje, kull og vannkraft. Det er bygget gassrørledninger fra ilandføringsanleggene i Terengganu til de store byene på vestkysten. Nesten hele befolkningen har tilgang til rent drikkevann.Malaysia har et av Asias best utbygde veinett med en samlet lengde på over 144 400 km. Det føderale veinettet har en samlet lengde på rundt 50 000 km, hvorav mesteparten har fast dekke av oljegrus. Mesteparten av veinettet har to kjørefelt. Malaysia har over 1 800 km med motorvei, og strekningen langs vestkysten av Malayahalvøya forbinder storbyer som Kuala Lumpur, Penang og Johor Bahru. Motorveien er en del av det asiatiske motorveinettet, og fører videre til Thailand og Singapore. Veinettet på Borneo er dårligere utbygd. Malaysia har praktisert venstrekjøring siden det ble innført av det britiske kolonistyret. Jernbanenettet er statsdrevet og hadde i 2014 en samlet lengde på over 1 800 km, hvorav 767 km var dobbeltsporet og elektrifisert. Jernbanenettet dekker mesteparten av Malayahalvøya, og er forbundet med Thailand. På Borneo finnes jernbane bare i delstaten Sabah. Noen byer, deriblant Kuala Lumpur, har et bybanenett for å avlaste veitrafikken.I 2013 hadde Malaysia 114 lufthavner, hvorav 39 med fast dekke. Det statlige flyselskapet er Malaysia Airlines. Den største og travleste lufthavnen i Malaysia er Kuala Lumpur internasjonale lufthavn i Sepang med over 48,9 millioner passasjerer i 2014, hvorav over 25,4 millioner internasjonale. Blant andre store lufthavner er Kota Kinabalu internasjonale lufthavn og Penang internasjonale lufthavn med henholdsvis 6,9 og 5,4 millioner passasjerer i 2013. Malakkastredet er en av de viktigste farledene i verden. De 2 største godshavnene i landet, Port Klang i Selangor og Tanjung Pelepas i Johor, var blant de 20 travleste i verden i 2013. Havnene er de travleste i Sørøst-Asia, etter havnen i Singapore. == Skole- og helsevesen == Malaysia har en tung offentlig finansiering av skole- og helsevesenet for å oppnå sosial utjevning. Nesten hele den voksne befolkningen er lese- og skrivekyndig. Skolevesenet består av en frivillig førskole, etterfulgt av en seksårig, obligatorisk grunnskole og en femårig, frivillig videregående skole. Grunnskolen er delt i nasjonale grunnskoler, som underviser på malayisk, og minoritetsspråklige skoler, som underviser på kinesisk eller tamilsk.Etter den videregående skolen er det mulig å ta en ettårig, universitetsforberedende utdannelse (college). I 2013 fantes det 20 offentlige universiteter, 37 private universiteter, 20 private universitetskollegier (college), 7 studiesteder tilknyttet utenlandske universiteter og 414 private høyskoler i Malaysia. Studenter ved høyere læresteder betaler en studieavgift. Ved opptaket er det ulike ordninger for kvotering mellom etniske grupper, og som gir bumiputera forrang.Forskning og høyere utdannelse i Malaysia holder på mange fagområder svært høy kvalitet, men den akademiske friheten er begrenset. Publisering og undervisning om emner som myndighetene finner ømtålelige, kan bli sensurert. Det gjelder især forskere som beskjeftiger seg med etniske motsetninger, fattigdom, sosial ulikhet eller religion.Malaysia har et offentlig helsevesen med grunnleggende helsetjenester, som legekonsultasjon og utskriving av resepter, mot en liten egenbetaling. Eldre, funksjonshemmede og elever i offentlig skole er fritatt fra egenbetaling. Også for å gjøre Malaysia mer attraktivt for såkalt helseturisme, der utlendinger besøker landet for å motta medisinsk behandling, investeres det tungt i det offentlige helsevesenet. De fleste utenlandske pasientene kommer fra Indonesia, og mindre grupper fra India, Singapore, Japan, Australia, Europa, USA og Midtøsten. Helsevesenet i Malaysia har blitt regnet blant de beste i verden og fremholdt av FNs utviklingsprogram som «et forbilde for andre utviklingsland». Det finnes også et privat helsevesen, helst i byene, hvor det offentlige har kjøpt en del av kapasiteten. == Medier og offentlighet == Pressefriheten er begrenset, både juridisk og strukturelt. De største avisene eies av staten og de tradisjonelt regjerende partiene. Noen større opposisjonspartier har sine egne aviser, som blir solgt fritt ved siden av de statseide, men det har hendt at staten har stanset aviser i opptakten til valg. I 2008 hadde Malaysia 72 malayisk-, engelsk-, kinesisk- eller tamilskspråklige dagsaviser, og 16 aviser som utkom ukentlig eller annenhver uke.Øst- og Vest-Malaysia har hver sin medieoffentlighet. Medier på den malaysiske halvøy dekker sjeldnere delstatene på Borneo, og behandler dem ofte som kolonier under halvøya. Delstaten Sabah på Borneo har på sin side landets frieste presse, ettersom alle tabloidaviser som utgis, så nær som én, er uavhengige fra staten.Nesten alle malaysiske husholdninger har tilgang til internett gjennom enten mobil eller datamaskin. Dermed har mange alternative medier, som nettaviser og blogger, blitt svært populære. Staten blokkerer og filtrerer en del nettinnhold.Den statseide allmennkringkasteren RTM driver to TV-kanaler og 34 radiokanaler, men statens kringkastningsmonopol ble opphevet i 1984. Media Prima driver fire TV-kanaler og tre radiokanaler. Media Prima har vært knyttet til de tradisjonelt regjerende partiene, men er børsnotert. Det finnes private tilbydere av blant annet satellitt-TV, kabel-TV og IPTV. == Kultur == Malaysia er etnisk, kulturelt og språklig svært sammensatt. Den opprinnelige kulturen ble formet av urfolk og malayer som senere kom hit. Kinesisk og indisk kultur har påvirket Malaysia siden handelen mellom dem begynte. Malaysia har også blitt merkbart påvirket av persisk, arabisk og britisk kultur. Mens malayer er politisk toneangivende og gis forrang i offentlige sammenhenger, har etniske minoriteter i svært liten grad blitt kulturelt assimilert.I 1971 definerte myndighetene malaysisk kultur gjennom en kulturpolitikk. Den slo fast at malaysisk kultur baserer seg på kulturen til malayer og ikke-malayiske urfolk (de som faller inn under begrepet bumiputera), at den kan ta opp i seg passende elementer fra andre kulturer, og at islam må være en del av den. Kulturpolitikken gav også det malaysiske språket forrang. Myndighetenes inngripen i kulturen har vakt harme blant etniske minoriteter, som mener at deres åndsfrihet har blitt innskrenket. Både kinesiske og indiske organisasjoner i landet har klaget til myndighetene og kalt kulturpolitikken udemokratisk.Det finnes noen kulturelle spenninger mellom Malaysia og nabolandene, især Indonesia. De to landene har en lignende kulturarv, og deler mange tradisjoner og kulturminner. Det fremsettes sterke krav i den indonesiske offentligheten om å beskytte kulturarven som noe særskilt indonesisk. De nasjonale følelsene er mindre sterke i Malaysia. Malaysiske og indonesiske myndigheter har måttet avklare noen av problemstillingene, men har fortsatt et komplisert forhold. === Kunstneriske uttrykk === De viktigste malaysiske kunsthåndverkene har vært treskjæring, veving og sølvarbeid. Det er bevart kunstneriske bruksgjenstander i alt fra håndvevede kurver fra landsbygda til sølvtøy ved hoffene. Noen kjente kunstgjenstander er inngraverte dolker som kalles kris, servise for betelnøtter, vevet batikk, og vevede tekstiler som kalles songket. Urfolk på Borneo er kjent for sine tremasker. Hver etnisk gruppe har sin egenartede danse- og teaterkunst, men den malayiske er påvirket av Nord-India.Malayenes tradisjonelle musikk-, danse- og teaterformer ser ut til å ha sitt opphav i området Kelantan–Pattani. Det har vært en tydelig indisk, kinesisk, thailandsk og indonesisk påvirkning. Musikken er basert på slagverkinstrumenter, hvorav den viktigste er en tosidig tromme, gendang. De tradisjonelle trommene kan deles inn i minst 14 forskjellige typer. Trommer og andre tradisjonelle slagverkinstrumenter er ofte laget av naturlige materialer. Musikken har tradisjonelt vært brukt til historiefortelling, seremonier og under innhøstingen. Den har også vært brukt til å kommunisere over lange avstander. På Borneo er det vanlig at ensembler med gong, i malaysiske varianter som agung og kulintang, spiller i seremonier som brylluper og begravelser. Slike ensembler er også vanlige i naboregionene, som i Kalimantan i Indonesia, i Brunei og på Mindanao på Filippinene. Malaysia har en sterk muntlig fortellertradisjon som strekker seg tilbake til tiden før skriftkulturen. De malayiske sultanatene skapte sine egne litterære tradisjoner som bygget på både muntlige fortellinger og de fortellingene som kom med den islamske troen. Den første malayiske litteraturen ble skrevet med det arabiske alfabetet. Den eldste kjente malayiske skriften er fra Terengganu-steinen fra 1303. Kinesisk og indisk litteratur ble utbredt samtidig med at det ble flere i Malaysia som talte disse språkene. På 1800-tallet begynte det også å bli produsert litteratur på de språkene lokalt i Malaysia. Engelsk har også blitt et vanlig litteraturspråk. Malayenes lyriske diktning er høyt utviklet. Lyrikkformen hikayat er populær, og formen pantun har spredt seg fra malayisk til andre språk.Også innenfor litteraturens område har myndighetenes kulturpolitikk av 1971 fått betydning. Det malayiske språket fikk forrang, da denne defineres som «Malaysias nasjonale litteratur». Litteratur på andre språk som regnes som bumiputera, kalles «regional litteratur», mens litteratur på øvrige språk, deriblant engelsk, kalles «seksjonslitteratur». === Mat og drikke === Det malaysiske kjøkkenet er mangfoldig og tydelig påvirket av den malayiske, kinesiske, indiske, thailandske, javanesiske og sumatranske matkulturen. Det skyldes for en stor del at landet lå langs det som var en viktig rute for den internasjonale krydderhandelen allerede i oldtiden. Matkulturen er svært lik den som finnes i Singapore og Brunei, og den har også likheter med den filippinske.Matrettene kan variere mellom delstatene, og matrettene slik de serveres i Malaysia, skiller seg ofte fra hvordan de serveres i opprinnelseslandet. Matretter som ikke finnes i den opprinnelige matkulturen, blir ofte tatt opp i denne. For eksempel vil kinesiske restauranter i Malaysia ofte servere malayiske retter. Maten fra en kultur blir noen ganger tilberedt på en måte som kjennes fra en annen. For eksempel blir sambal belacan, det vil si en krydderpasta med skalldyr, ofte tilsatt når kinesiske restauranter i Malaysia skal tilberede kangkung belacan, fritert vannspinat. Den mest særpregede sammenvevingen av kulinariske tradisjoner er den nonyanske kokekunsten, som stammer fra blandingsekteskap mellom kinesiske nybyggere og malayiske kvinner. Den er særlig kjent for sine kaker og desserter.Ris brukes i mange retter. Chili og karri brukes mye i det lokale kjøkkenet, men maten er ikke nødvendigvis sterk. Noen andre vanlige smakstilsetninger er sitrongress, tamarind, galangalrot og skruepalmeblader. Hverdagsmåltidene har gjerne bestått av en bolle med ris, karri, litt grønnsaker og noen krydrede mellomretter, som spises med fingrene fra en tallerken. De vanligste grønnsakene i det malaysiske kjøkkenet er kinakål, bønnespirer, auberginer, okra og yams. Mange ulike produkter lages av soyabønner. Til festmåltider serveres gjerne «krydrede grønnsaksretter som tilberedes med karri, sterkt krydrede kjøttretter eller ristet sjømat». === Ferier og høytider === Malaysierne har en rekke ferier og høytider gjennom året. Noen er offentlige fridager over hele Malaysia, og andre er fridager i enkelte delstater. Noen høytider feires av bestemte etniske og religiøse grupper, og den viktigste festdagen i hver av de store religionene i Malaysia er offentlige fridager. Malaysias nasjonaldag er uavhengighetsdagen den 31. august, som markerer uavhengighetserklæringen i 1957. Malaysiadagen den 16. september markerer dannelsen av den nåværende føderasjonen Malaysia i 1963. Noen andre nasjonale høytidsdager er Arbeidernes internasjonale kampdag den 1. mai og kongens fødselsdag.De muslimske høytidene er særlig påaktet, ettersom islam er statsreligion. De viktigste er Hari Raya Puasa eller Hari Raya Aidilfitri, som er malayisk for id al-fitr, og Hari Raya Haji eller Hari Raya Aidiladha, som er malayisk for id al-adha, og Maulidur Rasul, som er profetens fødselsdag. De malaysiske kineserne feirer kinesisk nyttår og andre høytider som knyttes til tradisjonell kinesisk tro. Hinduene i Malaysia feirer den store lysfesten divali, og pilegrimer fra hele landet samles ved Batu-grottene under det tamilske ritet thaipusam. De kristne i Malaysia markerer de fleste høytidene som også feires i andre land, i første rekke jul og påske. Noen etniske grupper har sine egne høsttakkefester; dajakene i Sarawak har Gawai, og kadazan dusun-folket i Sabah har Kaamatan.Selv om de fleste høytidene knyttes til bestemte etniske eller religiøse grupper, er feiringen av dem allmenne. Det er en vanlig skikk med «åpent hus», så man kan besøke hverandre og delta i feiringen. === Idrett === De største idrettene i Malaysia er fotball, badminton, landhockey, bowls, tennis, squash, kampsport, hesteridning, seiling og skateboard. Flere av idrettene kom med det britiske kolonistyret. Fotball er den mest populære publikumssporten. Malaysia var med i de tidlige forberedelsene av en søknad fra ASEAN om å arrangere VM i fotball for menn i 2034. Malaysia har vært vertskap for Thomas Cup, verdens største badmintonturnering for herrelandslag, en rekke ganger siden 1948. Herrelandslaget i landhockey hevder seg internasjonalt, og Malaysia har vært vertskap for VM i landhockey i 1975 og 2002. Malaysia har sin egen Formel 1-bane, Sepang International Circuit, hvor Malaysias Grand Prix har blitt arrangert siden 1999. Det finnes også noen mer tradisjonelle idretter. Silat Melayu er den vanligste kampsportformen som utøves av etniske malayer i Malaysia, Brunei og Singapore. Ballsporten Sepak takraw spilles over hele Sørøst-Asia. Malaya-føderasjonens olympiske råd ble dannet i 1953, og ble anerkjent av Den internasjonale olympiske komité i 1954. Malaysia deltok for første gang under sommer-OL i Melbourne i 1956. Den nasjonale olympiske komiteen tok navnet Malaysias olympiske komité i 1964, og har sendt utøvere til alle sommer-OL siden, unntatt OL i Moskva i 1980, som de boikottet. Malaysiske utøvere har per 2016 vunnet 11 olympiske medaljer, de fleste i badminton. I 2018 deltok landet for første gang i et vinter-OL, i Pyeongchang. Malaysia har deltatt i Samveldelekene siden 1950, og lekene ble arrangert i Kuala Lumpur i 1998. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Gunung Mulu nasjonalpark Kinabalu nasjonalpark De historiske byene Malakka og George Town Arkeologi fra Lenggong dalenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2005 – Den hellige dansen Vimbuza 2005 – Danseritualet «Gule Wamkulu» til Chewa-folket 2014 – Tchopa, offerdans til Lhomwe-folket 2018 – Mwinoghe, tradisjonell dans av Sukwa, Ndali og Bandya folket 2020 – Mbira/Sansi, tradisjonelle fingerplukk musikkinstrumentet (Sammen med Zimbabwe) == Fotnoter == == Referanser == == Litteratur == Andaya, Barbara Watson og Andaya, Leonard Y. (2016). A History of Malaysia (engelsk) (3 utg.). London: Red Globe Press. ISBN 978-0-230-29353-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Baker, Jim (2014). Crossroads. A Popular History of Malaysia and Singapore (engelsk) (3 utg.). New York: Marshall Cavendish. ISBN 978-981-4516-02-0. Hooker, Virginia Matheson (2003). A Short History of Malaysia. Linking East and West (engelsk). Sydney: Allen & Unwin. ISBN 978-1-86448-955-2. Naipaul, V.S. (1999). Bortenfor troen. Islamske ekskursjoner blant de konverterte folk (dansk). Oversatt av Jesper Klint Kistorp. København: Gyldendal. ISBN 82-05-25758-2. O'Hanlon, Redmond (1998). I Borneos indre. Oversatt av Dag Biseth. Oslo: Det beste. ISBN 82-7010-318-7. Osborne, Milton (2016). Southeast Asia. An Introductory History (engelsk) (12 utg.). Sydney: Allen & Unwin. ISBN 978-1-76029-168-6. Walle, Marit (1997). Med Marit på loffen i Malaysia. Stathelle: Moria forlag. ISBN 82-90815-10-7. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Malaysia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Malaysia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Malaysia i FN-sambandets nettsted Globalis.no«Malaysia». CIA World Factbook (engelsk). Arkivert fra originalen 28. januar 2018. Besøkt 22. januar 2015. «Malaysia» (engelsk). Verdensbanken. «Malaysia» (engelsk). The Observatory of Economic Complexity. Arkivert fra originalen 24. mars 2019. Besøkt 11. juni 2019. «Norges ambassade i Kuala Lumpur» (engelsk og norsk). «Malaysias ambassade i Stockholm» (engelsk og svensk). «Malaysias offisielle turistportal» (engelsk). Arkivert fra originalen 9. juli 2019. Besøkt 4. juni 2019.
| flagg = Flag of Malaysia.svg
6,406
6,406
https://no.wikipedia.org/wiki/Mauritania
2023-02-04
Mauritania
['Kategori:10°V', 'Kategori:20°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Mauritania', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960', 'Kategori:Utdaterte artikler']
Mauritania, offisielt Den islamske republikken Mauritania, ligger i Vest-Afrika og grenser til Vest-Sahara, Algerie, Mali og Senegal, og har kyst mot Atlanterhavet i vest. Hovedstaden og største by er Nouakchott, beliggende ved kysten. Navnet kommer av det gamle berberkongedømmet Mauretania.
Mauritania, offisielt Den islamske republikken Mauritania, ligger i Vest-Afrika og grenser til Vest-Sahara, Algerie, Mali og Senegal, og har kyst mot Atlanterhavet i vest. Hovedstaden og største by er Nouakchott, beliggende ved kysten. Navnet kommer av det gamle berberkongedømmet Mauretania. == Geografi == Mauritania er med sine 1 030 700 km² det 29. største landet i verden. Landområdet består for det meste av ufruktbare sletter i Sahara, noen åser i sentrale strøk. Laveste punkt er Sebkha de Ndrhamcha på -3 m og høyeste punkt er Kediet Ijill på 910 m. Mauritania er et tørt land med svært mye ørken og få fjellområder. To tredjedeler av landet dekkes av Sahara-ørkenen, hvor det nesten aldri regner og bare spredte busker kan overleve. Dette området er svært tynt befolket, og opplever ekstreme temperatursvingninger, fra 10 grader midt på natten og opp mot 60 varmegrader på dagtid. Sahel-ørkenen og Senegal-elva ligger lenger sør i landet, og er litt mer fruktbare områder enn den enorme ørkenen i nord. Langs den langstrakte kysten er klimaet mer temperert, men også her er det svært lite nedbør, og tynt befolka. === Klima === Mauritanias største miljøproblem har siden tørkeperiodene på 1960- og 70-tallet vært ørkenspredningen, hvor stadig mer fruktbar mark dekkes av golde sandsletter. Manglende kontroll med hogsten av den sparsomme skogen fører til at jordsmonnet utarmes, og jorda blåser vekk. Landet sliter også med manglende tilgang på rent vann, både på grunn av sviktende nedbør og på grunn av manglende rensing av kloakk og utslipp fra industrien. == Demografi == Mauritania har en befolkningsvekst på 2,94 % (estimert 2004) og en forventet gjennomsnittlig levetid på 50,76 år. Befolkninga er fordelt på maurere 30 %, svarte 30 % og 40 % blanding maurere / svarte. 37,7 % av befolkninga over 15 år kan lese og skrive (estimert 1995). Anslagsvis 600 000 personer, om lag 20 % av befolkninga, er i dag holdt som slaver i Mauritania.100 % av befolkninga er muslimer. == Historie == Fra 200-tallet til 600-tallet kom berberne fra Nord-Afrika og fordrev den opprinnelige folkegruppa i området, bauforene. I 1076 hadde arabiske, islamske krigermunker (almoravidene eller al Murabitun) erobra søndre del av området fra keiserriket Ghana. I løpet av de neste 500 åra, overtok araberne området mot heftig motstand fra berberne. Frankrike koloniserte området på 1900-tallet, før landet ble uavhengig i 1960. I senere år har en rekke militærkupp endra maktforholda i landet. I 2007 hadde landet sitt første demokratiske valg siden 1960. For omkring 3500 år siden var Sahara-ørkenen fruktbart slettelandskap, med rikt dyre- og planteliv og spredte bosettinger. Rundt år 200 etter vår tidsregning begynte berbere fra Nord-Afrika å slå seg ned i området. Fra 800-tallet ble de sørlige områdene av dagens Mauritania dominert av imperier i Mali og Ghana, mens nordområdene ble innlemma i det muslimske Almoravid-riket. På 1500-tallet erobra marokkanske styrker store deler av landet og innførte arabisk språk, kultur og samfunnsorganisering. Omtrent samtidig begynte europeiske stormakter å etablere midlertidige handelsstasjoner langs hele den vestafrikanske kyststripa. Under Wien-konferansen i 1815 ble Frankrike tilkjent full kontroll over kyststripa i dagens Mauritania og Senegal. Mauritania ble del av den franske Vest-Afrikaføderasjonen AOF i 1920, og selvstendig i 1960. I 1975 gikk Mauritania inn i Vest-Sahara for å forhindre at Marokko skulle utvide sitt område sørover. Etter langvarige kamper mot den vestsahariske frigjøringsbevegelsen Polisario og et militærkupp i 1978, trakk landet seg ut av Vest-Sahara. De neste tiåra ble landet styrt udemokratisk av skiftende regjeringer, inntil 2005 da regjeringa ble avsatt av militæret. Det ble avholdt valg i 2007 hvor Sidi Ould Cheikh Abdallahi ble valgt. I august 2008 ble den demokratisk valgte regjeringa styrta og det ble innsatt en militærjunta under ledelse av Mohamed Ould Abdel Aziz. == Politikk == I tiåra etter selvstendigheten var president Moktar Ould Daddahs PPM det eneste tillatte politiske partiet. Da Daddah ble styrta i 1978, lovte hærsjefene å innføre demokrati. Først i 1991 ble andre politiske parti tillatt, og det første demokratiske valget ble avholdt så sent som i 2007. Mauritansk politikk er sterkt personfokusert og handler lite om hvilket parti man tilhører – langt viktigere er det hvilken folkegruppe man kommer fra. Det mauritanske samfunnet er splitta mellom de arabiske folkeslagene i nord og de afrikanske i sør. Tradisjonelt har araberne undertrykka folkeslagene i sør og holdt dem som slaver i flere århundrer. Slaveri er fortsatt vanlig i flere områder, selv om regjeringa forbød denne praksisen så sent som i 1981. Landet er underutvikla, og befolkninga mangler tillit til politikerne etter mange tiår med udemokratiske styrer. De siste åra har regjeringa slått hardt ned på islamistiske grupper, og flere organisasjoner har kritisert landet for grove brudd på menneskerettighetene. Stadig flere vestafrikanere drar til den nordlige havnebyen Nouadhibou for å ta seg til Kanariøyene i små, dårlig utstyrte båter, og årlig omkommer flere hundre mennesker som følge av hendelser som har oppstått under overfarten. === Regioner === Mauritania består av regionene Adrar, Assaba, Brakna, Dakhlet Nouadhibou, Gorgol, Guidimaka, Hodh Ech Chargui, Hodh El Gharbi, Inchiri, Nouakchott, Tagant, Tiris Zemmour og Trarza. === Menneskerettigheter === Mauritania har fengselsstraff inntil to år for homofili for kvinner, og mulighet for dødsstraff for menn. == Økonomi == Mauritania er et svært fattig land, og flesteparten av landets innbyggere driver med enkelt jordbruk og dyrehold. Landets viktigste ressurser er rike fiskebanker langs kysten og store forekomster av jernmalm over hele landet. Dårlig økonomisk styring og flere tiår med tørkeproblemer har tvunget landet til å ta opp store lån, og Mauritania sliter i dag med stor utenlandsgjeld. Siden 1980-tallet har landet deltatt i flere reformprogram i samarbeid med Det internasjonale pengefondet (IMF). Store deler av den tidligere statseide industrien har blitt solgt til private eiere. Til tross for at gjelda har gått ned, er Mauritania helt avhengig av bistand fra andre land. Utenlandske oljeselskap har begynt å fatte interesse for mulige oljeforekomster langs kysten, og har satt i gang produksjon på flere felt. I 2006 begynte landet for første gang å eksportere olje, gull og kobber, noe som førte til at bruttonasjonalproduktet (BNP) steg med nærmere 12 prosent på ett år. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. De gamle ksourene i Ouadane, Chinguetti, Tichitt og Oualata – tradisjonell arkitektur Banc d'Arguin nasjonalpark – trekkfuglhabibat, marin flora og faunaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2014 – Maurisk epos T’heydinn 2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis 2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis == Se også == Liste over byer i Mauritania == Referanser == == Eksterne lenker == CIA Factbook Arkivert 24. desember 2018 hos Wayback Machine. (engelsk) (no) Statistikk og andre data om Mauritania i FN-sambandets nettsted Globalis.no
Mauritania, offisielt Den islamske republikken Mauritania, ligger i Vest-Afrika og grenser til Vest-Sahara, Algerie, Mali og Senegal, og har kyst mot Atlanterhavet i vest. Hovedstaden og største by er Nouakchott, beliggende ved kysten.
6,407
6,407
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolbu
2023-02-04
Kolbu
['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Østre Toten', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1908', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet', 'Kategori:Tidligere kommuner i Kristians amt', 'Kategori:Tidligere kommuner i Oppland']
Kolbu er ei bygd og et tettsted i Østre Toten kommune i Innlandet. Kolbu hadde 3119 innbyggere i 2016. Av disse bodde 652 i tettstedet Kolbu Sentrum, som ligger omtrent seks kilometer sørvest for administrasjonssenteret Lena. Kolbu var tidligere en egen kommune.
Kolbu er ei bygd og et tettsted i Østre Toten kommune i Innlandet. Kolbu hadde 3119 innbyggere i 2016. Av disse bodde 652 i tettstedet Kolbu Sentrum, som ligger omtrent seks kilometer sørvest for administrasjonssenteret Lena. Kolbu var tidligere en egen kommune. == Stedet == Geografisk ligger Kolbu sydvest i Østre Toten, med grense mot Vestre Toten i vest, Totenåsen i syd, Lensbygda i øst og Lena (tettsted) i nord. I et tysk atlas fra midten av 1800-tallet var Kolbu det eneste stedsnavnet mellom Brandbu og Biri. Da var Gjøvik, Raufoss, Lena og Kapp alle betydelig mindre. Stedsnavnet Kolboe finnes også på et kart laget av Hr. Conferrence-Raad I. Erichsen utgitt i 1785. Kolbu tettsted har vært en typisk stasjonsby etter at Skreiabanen ble åpnet i 1902. De siste tiårene av 1900-tallet forsvant mange sentrumsfunksjoner. Her lå også Kolbu Meieri. Bygda har ett idrettslag Kolbu KK etter sammenslåing av Kolbu IL, IL Kolbukameratene og Kolbu/KK Fotball i 2020. Idrettslaget har to anlegg, begge med klubbhus, fotballbaner og lysløype. Kolbuplassen ligger i den nedre delen av bygda, mens KK-plassen ligger i den yttre delen. Lenger syd i Kolbu ligger Engen Kloster. På midten av 1990-årene kom det igang en grasrotbevegelse med det mål å utjevne grensene og/eller overføre hele tettstedet med Moen skolekrets til en av kommunene. En spørreundersøkelse viste at befolkningen var mest knyttet til Østre Toten. Denne saken møtte stor motstand ifra Arbeiderpartiet både i Vestre Toten og på sentralt hold. Folkeavstemning ble avholdt, der grasrotbevegelsen vant med solid majoritet. Fra 1. januar 2003 ble kommunegrensa flyttet slik at hele Moen skolekrets og hele Kolbu tettsted kom i Østre Toten kommune. Moen skole er nå omdøpt til Kolbu skole, da de to andre offentlige skolene i bygda (Smeby og Lund) ble lagt ned i 2007/2008. I Lund skoles lokaler startet imidlertid Toten Montessoriskole høsten 2007. == Den tidligere kommunen Kolbu == Kolbu var en selvstendig kommune fra 1. januar 1908 da Vestre Toten ble delt i tre (Eina, Kolbu, Vestre Toten). Kolbu hadde ved etableringen 2 412 innbyggere. 1. januar 1964 ble det meste av Kolbu med 2 906 innbyggere slått sammen med Østre Toten kommune, resten med Vestre Toten. På grunn av gårdbrukernes tilhørighet til to kirker, Ås kirke (Vestre Toten) og Kolbu kirke i Østre Toten, og uoversiktelige eiendomsforhold, ble kommunegrensen dratt opp på kryss og tvers igjennom tettstedet Kolbu. Dette førte blant annet til en interkommunal skole (Moen). == Se også == Liste over ordførere i Kolbu 1908–1963 == Referanser ==
|befolkningsår =
6,410
6,410
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Hoff
2023-02-04
Trygve Hoff
['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Norske visesangere', 'Kategori:Personer fra Saltdal kommune']
Trygve Henrik Hoff (født 7. juli 1938, død 2. desember 1987) var en norsk vokalist, komponist, tekstforfatter og visekunstner. Han var lærer på Buskerud folkehøgskole (Heimtun) i mange år, da han bodde på Darbu i Øvre Eiker kommune. Trygve Hoff var en periode dirigent for Berlevåg Mannsangforening, og la inn betydelig innsats i utviklingen og utviklingen av UKEkoret Pirum i 1970-årene.
Trygve Henrik Hoff (født 7. juli 1938, død 2. desember 1987) var en norsk vokalist, komponist, tekstforfatter og visekunstner. Han var lærer på Buskerud folkehøgskole (Heimtun) i mange år, da han bodde på Darbu i Øvre Eiker kommune. Trygve Hoff var en periode dirigent for Berlevåg Mannsangforening, og la inn betydelig innsats i utviklingen og utviklingen av UKEkoret Pirum i 1970-årene. == Bakgrunn == Hoff var født og oppvokst på Rognan i Nordland. Han var saltdaling og nordlending og henta inspirasjon til tekstene sine fra der han hørte hjemme. == Kunstnerisk virke == Samleplata hans Snart gryr en dag blei i 2004 av avisa Nordlys og NRK kåra til tidenes nordnorske samlealbum. Hoff skreiv ei rekke viser med utspring i landsdelen. Han skildra «Jentan på fileten», og skreiv også tekster for andre artister og turnerte landsdelen flittig helt inntil han gikk bort. I november 2018 ble låten «Nordnorsk julesalme» kåret av NRK Nordlands lyttere og seere til «tidenes låt fra Nordland».«Har en drøm» og «Ei hand å holde i» (melodi av Svein Gundersen) er kjente sanger som begge ble gitt til Jørn Hoel. På Sissel Kyrkjebøs debutplate Sissel finnes hele fem sanger med tekst av Trygve Hoff, «Tenn et lys», «I ditt smil» og «Dagen gryr» (melodi av Svein Gundersen) samt «Inn til deg» (melodi av Lars Muhl) og «Det skal lyse en sol» (melodi av Lasse Holm). Trygve Hoff samarbeidet mye med Svein Gundersen. Trygve Hoffs gravsted er ved Fiskum kirke. Han ble hyllet med Nordland fylkes kulturpris post mortem i 1988. == Diskografi == 1979 Kokfesk & Ballade 1980 Fokti 1980 Rækved og lørveblues 1983 Dele med dæ 1985 Midt i livet 1988 Snart gryr en dag (samleplate) 1993 Lån mæ no'n tima (samleplate) 1994 Trygve Hoff (utgivelse i regi av Televerket) 1995 Trollfjell her i nord (Lydbok i samarbeid med Karl Erik Harr) 2008 Kokfesk & Ballader (samleplate) 2014 De beste (EP) === Utvalgte utgivelser av andre artister === Album av andre artister som inneholder sanger skrevet eller oversatt til norsk av Trygve Hoff: 1979 Vandrerne - Vandrerne 1986 Sissel Kyrkjebø – Sissel 1987 Jørn Hoel – Varme ut av is 1988 Solfrid Hoff (nå Solfrid Nilsen) – Prinsessa i tårnet 1994 Sissel Kyrkjebø – Amazing Grace 1995 Bodø-oktetten – Nocturne i Nord 1995 Jørn Hoel – Jørn Hoels besteI tillegg er det over 70 innspillinger av «Nordnorsk julesalme» med forskjellige artister og kor. == Bibliografi == 1981 Kokfesk, ballader og lørveblues 1982 Trollfjell her nord. Ble senere også tilgjengelig som lydbok, innlest av Trygve Hoff selv. 1984 Eventyr langs leia 1985 Lyset i mørketida 1983 Villblomar i visehagen (redaktør) == Trygve Hoffs Minnefond og Minnepris == Trygve Hoffs Minnefond ble stiftet 12. februar 1988, to måneder etter hans død. Fondets grunnkapital er skaffet til veie ved støttekonserter, offentlige tilskudd og private gaver. Fondets formål er å dele ut Trygve Hoffs Minnepris, som finansieres av grunnkapitalens avkastning. Minneprisen gis til en person eller en gruppe personer som arbeider med kulturarbeid i Trygve Hoffs ånd. === Trygve Hoffs minnepris === 1989: Norsk Revyfestival 1990: Sommer-Melbu 1992: Per Indrehus 1994: Solveig L. Hermo 1996: Ola Bremnes 1998: Tor Halvard Nilsen 2000: Bente Reibo 2004: Bjørn Andor Drage 2006: Alt for Rognan 2008: Kristin Mellem 2013: Henning Sommerro 2015: Tori Snerte 2017: Erling Riibe Ramskjell 2020: Tonje Unstad == Familie == Trygve Hoff var far til musikeren Ståle Hoff (1963–2010) og skuespillerne Stig Henrik Hoff og Siv Elisabeth (Sibeth) Hoff. Ståle Hoff spilte på flere av sin fars utgivelser, og skrev melodien til «Folk é så bra» sammen med Terje Blickfeldt. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Trygve Hoff på Discogs (en) Trygve Hoff på MusicBrainz (no) Trygve Hoff på Rockipedia (no) ballade.no om Trygve Hoff (no) Blåfrostfestivalen markerer Trygve Hoff (no) Kulturnett om Trygve Hoff
Trygve Henrik Hoff (født 7. juli 1938, død 2.
6,411
6,411
https://no.wikipedia.org/wiki/Macken_W._Aas
2023-02-04
Macken W. Aas
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fotballspillere for Mercantile SFK', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Oslo']
Mathias «Macken» Johansen Widerøe Aas (født 12. desember 1886, død 23. februar 1960) var en norsk fotballspiller og forretningsmann. I 1908 spilte han i Norges første landskamp, hvor Norge tapte 3–11 for Sverige i Göteborg. Etter kampen skal han og lagkamerat Wilhelm Brekke ha havnet i håndgemeng med svensker på grunn av unionsoppløsningen. Aas deltok dessuten i Norges landskamp nummer to, mot Sverige i 1910. På klubbnivå spilte han for Oslo-klubben Mercantile og vant norgesmesterskapet i 1907 og 1912. Aas krediteres for å ha vært den drivende kraft for anleggelsen av Gressbanen på Holmen i Oslo.Etter fotballkarrieren bedrev Aas bilsport og var innehaver av Centrumsverkstedet AS, som i 1924 fikk importagenturet for det italienske bilmerket Lancia, samt det britiske Lagonda. Hans far var Johan Benedictus Aas (1855-1909), og han var bror av fotballspilleren Rolf Aas. Han var far til tegneren Ulf Aas.
Mathias «Macken» Johansen Widerøe Aas (født 12. desember 1886, død 23. februar 1960) var en norsk fotballspiller og forretningsmann. I 1908 spilte han i Norges første landskamp, hvor Norge tapte 3–11 for Sverige i Göteborg. Etter kampen skal han og lagkamerat Wilhelm Brekke ha havnet i håndgemeng med svensker på grunn av unionsoppløsningen. Aas deltok dessuten i Norges landskamp nummer to, mot Sverige i 1910. På klubbnivå spilte han for Oslo-klubben Mercantile og vant norgesmesterskapet i 1907 og 1912. Aas krediteres for å ha vært den drivende kraft for anleggelsen av Gressbanen på Holmen i Oslo.Etter fotballkarrieren bedrev Aas bilsport og var innehaver av Centrumsverkstedet AS, som i 1924 fikk importagenturet for det italienske bilmerket Lancia, samt det britiske Lagonda. Hans far var Johan Benedictus Aas (1855-1909), og han var bror av fotballspilleren Rolf Aas. Han var far til tegneren Ulf Aas. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Macken W. Aas – Olympedia (en) Macken W. Aas – national-football-teams.com (en) Macken W. Aas – WorldFootball.net (en) Macken W. Aas – EU-Football.info (no) Macken W. Aas – Norges Fotballforbund
| fødtsted = Kristiania
6,412
6,412
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Brekke
2023-02-04
Wilhelm Brekke
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fotballspillere for Mercantile SFK', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske bandyspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer']
Wilhelm Brekke (født 24. februar 1887, død 17. mai 1938) var en norsk fotballspiller. Han spilte venstre back i Norges første landskamp, 12. juli 1908, hvor Norge tapte 11-3 for Sverige i Göteborg. Brekke spilte klubbfotball for Mercantile og ble norgesmester for klubben i 1907 og kretsmester i Oslo i 1906, 1907 og 1908. Han deltok dessuten i bandy for Kristiania Skøiteklub.Hans yngre bror Sigurd Brekke ble også norgesmester og landslagsspiller i fotball.
Wilhelm Brekke (født 24. februar 1887, død 17. mai 1938) var en norsk fotballspiller. Han spilte venstre back i Norges første landskamp, 12. juli 1908, hvor Norge tapte 11-3 for Sverige i Göteborg. Brekke spilte klubbfotball for Mercantile og ble norgesmester for klubben i 1907 og kretsmester i Oslo i 1906, 1907 og 1908. Han deltok dessuten i bandy for Kristiania Skøiteklub.Hans yngre bror Sigurd Brekke ble også norgesmester og landslagsspiller i fotball. == Referanser ==
| fsted =
6,413
6,413
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Johansen_(1887%E2%80%931965)
2023-02-04
Harald Johansen (1887–1965)
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fotballspillere for Mercantile SFK', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune']
Harald Andreas Johansen, senere Seiertun (født 9. oktober 1887 i Fredrikstad, død 11. juli 1965 i Oslo), var en norsk fotballspiller. Han spilte i Norges første landskamp. Denne kampen gikk i 1908 mot Sverige, og Norge tapte 11-3. Han var også med på Norges OL-lag i fotball i 1912 og fikk til sammen sju landskamper. På klubbnivå spilte Johansen for Mercantile. Han ble norgesmester for klubben i 1907 og 1912 og kretsmester i Kristiania åtte år på rad fra 1906 til 1913.
Harald Andreas Johansen, senere Seiertun (født 9. oktober 1887 i Fredrikstad, død 11. juli 1965 i Oslo), var en norsk fotballspiller. Han spilte i Norges første landskamp. Denne kampen gikk i 1908 mot Sverige, og Norge tapte 11-3. Han var også med på Norges OL-lag i fotball i 1912 og fikk til sammen sju landskamper. På klubbnivå spilte Johansen for Mercantile. Han ble norgesmester for klubben i 1907 og 1912 og kretsmester i Kristiania åtte år på rad fra 1906 til 1913. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Harald Johansen – Olympedia (en) Harald Johansen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Harald Johansen – WorldFootball.net (en) Harald Johansen – EU-Football.info (no) Harald Johansen – Norges Fotballforbund Norsk fotballhistorie – to lagbilder med Johansen.
| fsted = Fredrikstad
6,414
6,414
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Star-Spangled_Banner
2023-02-04
The Star-Spangled Banner
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalsanger', 'Kategori:USA']
«The Star-Spangled Banner» er USAs nasjonalsang. Den ble skrevet av Francis Scott Key i 1814. Francis Scott Key fikk inspirasjonen til sangen under den britisk-amerikanske krig da han så bombardementet av Fort McHenry i Baltimore 13.–14. september 1814. I øsende regnvær ble fortet bombardert sammenhengende i 25 timer av den britiske marine. Gjennom hele natten kunne ikke Scott Key, som var om bord i et nøytralt skip i nærheten, se annet enn lyset fra granatene som eksploderte i luften. Men i morgengryet – «the gleam of the morning's first beam» – så han at et ekstra stort flagg, som var spesialsydd nettopp med tanke på det antatt forestående britiske angrepet, ble heist over festningen. Av dette ble han så rørt at han samme morgen begynte å skrive på diktet «The Defense of Fort McHenry», som senere skulle få navnet «The Star Spangled Banner». Sangen ble av kongressen i 1931 gjort til offisiell nasjonalsang.
«The Star-Spangled Banner» er USAs nasjonalsang. Den ble skrevet av Francis Scott Key i 1814. Francis Scott Key fikk inspirasjonen til sangen under den britisk-amerikanske krig da han så bombardementet av Fort McHenry i Baltimore 13.–14. september 1814. I øsende regnvær ble fortet bombardert sammenhengende i 25 timer av den britiske marine. Gjennom hele natten kunne ikke Scott Key, som var om bord i et nøytralt skip i nærheten, se annet enn lyset fra granatene som eksploderte i luften. Men i morgengryet – «the gleam of the morning's first beam» – så han at et ekstra stort flagg, som var spesialsydd nettopp med tanke på det antatt forestående britiske angrepet, ble heist over festningen. Av dette ble han så rørt at han samme morgen begynte å skrive på diktet «The Defense of Fort McHenry», som senere skulle få navnet «The Star Spangled Banner». Sangen ble av kongressen i 1931 gjort til offisiell nasjonalsang. == Utdrag (første vers) == == Eksterne lenker == Lytt til sangen
«The Star-Spangled Banner» er USAs nasjonalsang. Den ble skrevet av Francis Scott Key i 1814.
6,415
6,415
https://no.wikipedia.org/wiki/Iran-Contras-skandalen
2023-02-04
Iran-Contras-skandalen
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Hendelser i 1980-årene', 'Kategori:Iran', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-06', 'Kategori:USAs politikk', 'Kategori:Usorterte stubber']
Iran-Contras-skandalen (også kalt Irangate) var en utenrikspolitisk skandale i USA i 1980-årene. Midt på 80-tallet solgte USA i all hemmelighet våpen til Iran, angivelig for å få frigitt amerikanske gisler i Libanon (Arms for Hostages). Iran var på samme tid engasjert i Iran–Irak-krigen og trengte våpen. Inntektene fra salget ble i realiteten brukt til å skaffe våpen til Contras i Nicaragua, som kjempet mot sandinistregjeringen.
Iran-Contras-skandalen (også kalt Irangate) var en utenrikspolitisk skandale i USA i 1980-årene. Midt på 80-tallet solgte USA i all hemmelighet våpen til Iran, angivelig for å få frigitt amerikanske gisler i Libanon (Arms for Hostages). Iran var på samme tid engasjert i Iran–Irak-krigen og trengte våpen. Inntektene fra salget ble i realiteten brukt til å skaffe våpen til Contras i Nicaragua, som kjempet mot sandinistregjeringen.
Iran-Contras-skandalen (også kalt Irangate) var en utenrikspolitisk skandale i USA i 1980-årene. Midt på 80-tallet solgte USA i all hemmelighet våpen til Iran, angivelig for å få frigitt amerikanske gisler i Libanon (Arms for Hostages).
6,416
6,416
https://no.wikipedia.org/wiki/Hestekraft
2023-02-04
Hestekraft
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Effektenheter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
Hestekraft (hk) er en enhet for måling av effekt, men er ikke en SI-enhet. En metrisk hestekraft er lik 735,49875 watt, mens en britisk hestekraft er lik 745,69987158227022 watt, altså litt mer. Hestekrefter brukes i dag stort sett bare av historiske årsaker, og da til å angi effekten av motorer, spesielt bilmotorer, og er i ferd med å fases ut til fordel for kilowatt. En tommelfingerregel er at 1 kilowatt = 1,36 (metriske) hestekrefter. I vitenskapelig sammenheng brukes målenheter i SI-systemet der watt er angitt som måleenhet for effekt.
Hestekraft (hk) er en enhet for måling av effekt, men er ikke en SI-enhet. En metrisk hestekraft er lik 735,49875 watt, mens en britisk hestekraft er lik 745,69987158227022 watt, altså litt mer. Hestekrefter brukes i dag stort sett bare av historiske årsaker, og da til å angi effekten av motorer, spesielt bilmotorer, og er i ferd med å fases ut til fordel for kilowatt. En tommelfingerregel er at 1 kilowatt = 1,36 (metriske) hestekrefter. I vitenskapelig sammenheng brukes målenheter i SI-systemet der watt er angitt som måleenhet for effekt. == Historie == Enheten hestekraft ble først brukt av James Watt som eksperimentelt fastslo at en hest som da ble benyttet i de engelske gruvene, gjennomsnittlig var i stand til å heise en last på 22 000 pund en fot opp i løpet av ett minutt. For å være sikker på at dampmaskinene hans skulle yte det han lovet, ganget han dette tallet med 1,5 og fikk 33 000 pundfot/minutt. Dette tilsvarer omkring 75 kg én meter opp på ett sekund. Denne enheten ble så benyttet ved beregning av hvor mange hester en dampmaskin kunne erstatte. En seks hestekrefters dampmaskin kunne således erstatte seks hester. Det er i ettertid blitt bemerket at få hester er i stand til å levere så mye som en hestekraft over tid slik at James Watts dampmaskiner faktisk erstattet flere hester enn det ble lovet. == Målemetoder == === Nominelle hestekrefter - nhk === Ytelsen til dampmaskiner ble til å begynne med oppgitt i nominelle hestekrefter (nhk). Begrepet ble først brukt av James Watt da han noterte seg at gjennomsnittlig sylindertrykk i løpet av et arbeidsslag var 7 psi. Han kalkulerte også gjennomsnittlig stempelhastighet til å være 128 ⋅ slaglengde 3 {\displaystyle 128\cdot {\sqrt[{3}]{\texttt {slaglengde}}}} . Disse tallene brukte Watt til å sette opp en formel som i dampmaskinens barndom ble ansett for å være en realistisk angivelse av ytelsen. Watts utregning var som følger: Stempelarealet i kvadrattommer multiplisert med 7 (gjennomsnittlig sylindertrykk i psi), multiplisert med gjennomsnittlig stempelhastighet i fot per minutt (128 • tredjeroten av slaglengden i fot), dividert på 33 000 pundfot per minutt: n h k = A r e a l s t e m p e l ⋅ 7 psi ⋅ ( 128 ⋅ slaglengde 3 ) 33000 l b f {\displaystyle nhk={\frac {Areal_{stempel}\cdot 7{\texttt {psi}}\cdot (128\cdot {\sqrt[{3}]{\texttt {slaglengde}}})}{33000lbf}}} Nominelle hestekrefter er altså ikke en angivelse av virkelig ytelse, men et kalkulert tall som er basert på dampmaskinens indre dimensjoner. Dette var en standard som ble innført av Royal Agricultural Society of England (RASE) i 1840-årene for at gårdbrukere enkelt skulle kunne sammenligne ytelsen til en dampmaskin med ytelsen til en hest. Mot slutten av 1800-tallet var dampmaskinene videreutviklet og forbedret, og høyere stempelhastigheter og sylindertrykk gjorde at nominelle hestekrefter ble stadig mer misvisende. Allikevel ble begrepet fortsatt brukt i kommersiell sammenheng til langt inn på 1900-tallet. Nominelle hestekrefter kan ikke uten videre omregnes til virkelig ytelse. === Indikerte hestekrefter - ihk === For å gi et mer realistisk tall på dampmaskinens ytelse ble det mer og mer vanlig å oppgi reelt sylindertrykk. Dette ble målt ved hjelp av en indikator oppfunnet av Watt i 1780-årene. For å kompensere for variabler som formelen for nominelle hestekrefter ikke tok i betraktning, ble en ny formel satt opp. I stedet for tallkonstanter for sylindertrykk og stempelhastighet, ble reelle verdier lagt inn. Sylindertrykket ble avlest av en indikator koblet til sylinderen, og dette ga opphavet til navnet indikerte hestekrefter. Formelen er: P•L•A•N / 33 000 (1 hestekraft i pundfot): i h k = P ⋅ L ⋅ A ⋅ N 33000 l b f {\displaystyle ihk={\frac {P\cdot L\cdot A\cdot N}{33000lbf}}} P – Gjennomsnittlig sylindertrykk i psi L – Slaglengden i fot A – Stempelarealet i kvadrattommer N – Stempelslag per minuttIndikerte hestekrefter ga et tall som var mye nærmere virkelig ytelse. Det angir kraften den ekspanderende dampen utøver inne i sylinderen, men tar ikke med i betraktningen indre friksjon og andre energi-tap i maskinen. Forholdet mellom nominelle og indikerte hestekrefter varierer sterkt, men en grov tilnærming kan brukes som tommelfingerregel: Skipsmaskiner før 1820: 1 nhk = 1 ihk 1820 - 1840: 1 nhk = 2 ihk 1840 - 1860: 1 nhk = 3,5 til 4 ihk Compound dampmaskin: 1 nhk = 8 ihk ( = 7 bhk) === Bremsede hestekrefter - bhk (bhp) === (Engelsk: Brake horsepower eller Shaft horsepower) Selv om indikerte hestekrefter var en mer realistisk verdi enn nominelle, var den fremdeles unøyaktig. For å få et nøyaktigere tall på avgitt ytelse, ble et dynamometer (opprinnelig en friksjonsbremse) koblet til dampmaskinens drivaksel. Denne metoden ble også videreført ved måling av ytelsen til interne forbrenningsmotorer (diesel-, olje- og bensinmotorer). Bhk angir avgitt effekt på veivaksling, og er lavere enn ihk, men tar ikke hensyn til tap i gir og overføringer. ==== Omregningstabell kW/DIN-hk/SAE-hk ==== === Andre hestekrefter === Begrepet kjelehestekrefter (boiler horsepower) er en angivelse av hvor mye varmeenergi en kjele er i stand til å avgi i løpet av en gitt tidsenhet. 1 kjelehestekraft er 33 468 Btu (British thermal unit) per time. Enheten ble brukt for å lettere anslå hvor stor dampmaskin en kjele var istand til å drive. === Skattehestekrefter === Motorytelse har vært brukt som grunnlag for skattelegging av biler siden forrige århundreskifte, etter varierende regler i forskjellige land. I en del land ble det brukt/brukes kalkulert ytelse i stedet for målt ytelse (bhk). ==== Storbritannia ==== RAC horsepower rating ble beregnet av Royal Automobile Club i 1907 etter invitasjon fra den britiske regjering og innført til skatteberegning i 1910. Formelen var D × D × n 2.5 {\displaystyle {\frac {D\times D\times n}{2.5}}} hvor D {\displaystyle D} er sylinder-diameter (eller boring) i inches og n {\displaystyle n} antall sylindreFormelen tok ikke hensyn til slaglengde Beskatning etter motorytelse opphørte fra 1. januar 1947. ==== USA ==== I USA ble den samme formel brukt til beregning av motorytelser, men ikke til beskatning. Beregningen ble gjort for å sammenligne biler fra forskjellige produsenter. Formelen ble tatt i bruk fra 1907 og er kjent som A.L.A.M rating (Association of Licensed Automobile Manufacturers), fra 1913 NACC rating (National Automobile Chamber of Commerce). ==== Frankrike ==== CV (cheval fiscal) er en enhet for kalkulert motorytelse som brukes ved beregning av beskatning. Målt motorytelse betegnes ch (chevaux vapeur). Frankrike innførte kalkulert motorytelse like etter 1900 da motorer ennå var ustabile og målt ytelse var usikker. Med kalkulert ytelse ble like kjøretøy beskattet likt. Fra 1. januar 1913 ble ny beregningsmåte tatt i bruk: C V = n × D 2 × L × ω × K {\displaystyle CV=n\times D^{2}\times L\times \omega \times K} n er antall sylindre D er sylinderdiameter i cm L er slaglengde i cm ω {\displaystyle \omega } er turtall pr sekund K er en konstant for sylinderantall: 1-sylindret 0,00020 / 2-sylindret 0,00017 / 4-sylindret 0,00015 / 6 eller flere sylindre 0,00013)Denne beregningsmåten ga noe høyere cv-verdier enn tidligere beregningsmåte. Fra 1957 ble beregningsmåten endret ved at konstanten K har samme verdi for alle sylinderantall: Fra 1978 gjaldt en ny beregningsmåte: C V = m ( 0,045 8 V K ) 1 , 48 {\displaystyle CV=m\left(0{,}0458{\frac {V}{K}}\right)^{1{,}48}} m er motortype: 1 for Ottomotor og 0,7 for dieselmotor V er sylindervolum K er en aritmetrisk middelverdi av 4 hastighetskoeffisienterFra 1998 benyttes målt motorytelse i beregningen. ==== Tyskland ==== Skatt på motorkjøretøy etter motorytelse (PS eller pferdestärke) ble innført i Tyskland fra 7. juni 1906. Ytelsen ble kalkulert, ikke målt. Hubraum-PS var den første beregningsmåten. Sylindervolum ble omregnet til skattehester etter en tabell): Fra 1. juli 1922 til 31. mars 1928 ble en annen beregningsmåte kalt Steuer-PS benyttet. Ytelsen ble beregnet for 4-takts-motorer etter en formel som omfattet både boring og slaglengde.: K = n × D 2 × I × s {\displaystyle K=n\times D^{2}\times I\times s} hvor N=0,3; i=antall sylindre; d=sylinderdiameter (boring) i centimeter; s=slaglengde i meter. For 2-takts motorer ble samme formel brukt, men da med N=0,45. For utenlandske motorkjøretøy ble skattehester beregnet etter en tabell: Skattelegging etter kalkulert motorytelse opphørte fra april 1928. ==== Norge ==== Beskatning etter kalkulert motorytelse ble innført fra 1. april 1913 og ble opphevet fra 20. februar 1926. For 4-takts-motorer ble ytelsen beregnet etter formelen: N = 0 , 3 × D 2 × I × s {\displaystyle N=0,3\times D^{2}\times I\times s} hvor i=antall sylindre; d=sylinderdiameter (boring) i centimeter; s=slaglengde i meter. For 2-taktsmotor og dampmotor ble kalkulert motorytelse beregnet til 75% av bhk. ==== Andre land ==== Skattelegging etter kalkulert motorytelse brukes i en rekke andre land, bl. a. Belgia, Spania og Sveits. == Referanser == == Eksterne lenker == Michael McCarthy - Iron and Steamship Archaeology, Googlebooks (engelsk) Besøkt 16. mars 2015 Richard Garr's Paxman History Pages (engelsk) Besøkt 16. mars 2015
Hestekraft (hk) er en enhet for måling av effekt, men er ikke en SI-enhet. En metrisk hestekraft er lik 735,49875 watt, mens en britisk hestekraft er lik 745,69987158227022 watt, altså litt mer.
6,418
6,418
https://no.wikipedia.org/wiki/249
2023-02-04
249
['Kategori:249', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,420
6,420
https://no.wikipedia.org/wiki/248
2023-02-04
248
['Kategori:248', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,421
6,421
https://no.wikipedia.org/wiki/247
2023-02-04
247
['Kategori:247', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
Denne artikkelen omhandler årstallet 247. For informasjon om flytypen, se Boeing 247.
Denne artikkelen omhandler årstallet 247. For informasjon om flytypen, se Boeing 247. == Fødsler ==
== Fødsler ==
6,422
6,422
https://no.wikipedia.org/wiki/246
2023-02-04
246
['Kategori:246', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,423
6,423
https://no.wikipedia.org/wiki/245
2023-02-04
245
['Kategori:245', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,424
6,424
https://no.wikipedia.org/wiki/244
2023-02-04
244
['Kategori:244']
null
== Begivenheter == Slaget om Misiche
== Begivenheter ==
6,425
6,425
https://no.wikipedia.org/wiki/239
2023-02-04
239
['Kategori:239', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,430
6,430
https://no.wikipedia.org/wiki/Uran-238
2023-02-04
Uran-238
['Kategori:Aktinoider', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brensel', 'Kategori:Isotoper']
Uran-238 (238U) er den mest vanlige av de naturlig forekommende uranisotoper. Omkring 99,284% av all naturlig forekommende uran er 238U. Med en halveringstid på 4,46 × 109 år (1,41 × 1017 sekunder), er 238U ikke så radioaktivt som f.eks. 235U og 233U. 238U henfaller ikke ved spontan fisjon, og kan dermed ikke brukes som selvstendig reaktorbrennstoff og som fissilt materiale til kjernevåpen. Til gjengjeld gjør 238Us forholdsvis lave radioaktivitet, og samtidig høy tetthet, at stoffet er velegnet som skjold mot radioaktiv stråling og som panserbrytende ammunisjon. Til tross for 238Us lave radioaktivitet, danner isotopen allikevel basis for de fleste moderne kjernevåpen, ettersom det kan omdannes til plutonium-239 (239Pu) i en kjernereaktor. Nettopp 239Pu brukes som fissilt materiale i nær sagt alle moderne kjernevåpen. Når 238U-kjernen opptar et nøytron, omdannes det til 239U, som er så ustabilt, at det henfaller til neptunium-239 (239Np), som i sin tur henfaller til 239Pu.Som brennstoff til kjernereaktorer anvendes anriket uran. Anriket uran er uran, hvor andelen av 235U-isotopen har blitt kunstig økt. Utarmet uran er restproduktet av anrikingsprosessen. Utarmet uran består således hovedsakelig av 238U-isotopen.
Uran-238 (238U) er den mest vanlige av de naturlig forekommende uranisotoper. Omkring 99,284% av all naturlig forekommende uran er 238U. Med en halveringstid på 4,46 × 109 år (1,41 × 1017 sekunder), er 238U ikke så radioaktivt som f.eks. 235U og 233U. 238U henfaller ikke ved spontan fisjon, og kan dermed ikke brukes som selvstendig reaktorbrennstoff og som fissilt materiale til kjernevåpen. Til gjengjeld gjør 238Us forholdsvis lave radioaktivitet, og samtidig høy tetthet, at stoffet er velegnet som skjold mot radioaktiv stråling og som panserbrytende ammunisjon. Til tross for 238Us lave radioaktivitet, danner isotopen allikevel basis for de fleste moderne kjernevåpen, ettersom det kan omdannes til plutonium-239 (239Pu) i en kjernereaktor. Nettopp 239Pu brukes som fissilt materiale i nær sagt alle moderne kjernevåpen. Når 238U-kjernen opptar et nøytron, omdannes det til 239U, som er så ustabilt, at det henfaller til neptunium-239 (239Np), som i sin tur henfaller til 239Pu.Som brennstoff til kjernereaktorer anvendes anriket uran. Anriket uran er uran, hvor andelen av 235U-isotopen har blitt kunstig økt. Utarmet uran er restproduktet av anrikingsprosessen. Utarmet uran består således hovedsakelig av 238U-isotopen. == Kjernekraft == 238U kan ikke benyttes direkte som reaktorbrennstoff. Det anvendes riktignok i formeringsreaktorer til produksjon av 239Pu, som kan benyttes til produksjon av kjernevåpen eller som reaktorbrennstoff. De fleste formeringsreaktorene produserer ikke energi. Deres formål er utelukkende produksjon av plutonium. Per 2005 var det eneste energiproduserende formeringsreaktoren den russiske BN-600-reaktoren på Belojarsk kjernekraftverk, som produserer omkring 600 megawatt. == Annen bruk == Uran-238 benyttes som skjold mot mer radioaktive isotoper. Takket være 238Us høye atomvekt og høye antall av nøytroner, stopper isotopen både alfastråling, røntgenstråling og gammastråling. Faktisk er 238U omkring fem ganger bedre til å stoppe gammastråling enn bly. Både metallisk utarmet uran og uranoksid benyttes som skjold. På grunn av urans høye densitet, blir utarmet uran også benyttet i panserbrytende ammunisjon. == Referanser ==
== Begivenheter ==
6,431
6,431
https://no.wikipedia.org/wiki/237
2023-02-04
237
['Kategori:237', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,432
6,432
https://no.wikipedia.org/wiki/Uran-235
2023-02-04
Uran-235
['Kategori:Aktinoider', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brensel', 'Kategori:Isotoper']
Uran 235 (235U) er en naturlig forekommende uranisotop. Den skiller seg fra den langt mer alminnelige isotopen 238U, ved at den kan nedbrytes ved spontan fisjon. Det er nettopp denne egenskapen som utnyttes både i enkelte typer av kjernevåpen og i visse former for kjernekraft. 235U er den eneste naturlig forekommende isotop som kan brukes i kjernefysisk fisjon, og utvinnes i mengder, noe som gjør det økonomisk forsvarlig. 238U ble oppdaget i 1935 av Arthur Jeffrey Dempster. Anriket uran er en betegnelse for uran, hvor den prosentvise andelen av 235U-isotopen er blitt kunstig økt gjennom isotopseparasjon. Naturlig forekommende uran består av 99,2745% 238U , 0,72 vektprosent 235U og 0,0055% 234U. Hvis bare ett nøytron treffer en 235U-kjerne, vil kjernen spaltes under utsendelse av flere nøytroner. Hvis massen av uran er stor nok til at fisjonen er selvoppholdende, sier man at massen er kritisk. Massen av uran (eller andre radioaktive stoffer, som for eksempel plutonium), som kreves for at en fisjon kan opprettholde seg selv, kalles således den kritiske massen. For å stoppe en kjernereaksjon i et kjernekraftverk fra å løpe løpsk, styrer man fisjonen med kontrollstaver, typisk bestående av grafitt, hafnium, kadmium eller bor, som absorberer noen av de frie nøytronene slik at man kan kontrollere fisjonsprosessen. En ukontrollert fisjon kan bety en dårligere utnyttelse av energien, eller til og med en nedsmelting. I et kjernefysisk våpen vil den høye andelen av fissilt materiale (stoff som kan nedbrytes ved spontan fisjon) føre til en ukontrollert kjedereaksjon og forårsake en ekstremt voldsom eksplosjon. Fisjonen av ett 235U-atom genererer 200 MeV = 3,2×10-11 J, tilsvarende 18 TJ/Mol = 77 TJ/Kg. Ca 5 % av energien forsvinner riktig nok i form av nøytrinoer.
Uran 235 (235U) er en naturlig forekommende uranisotop. Den skiller seg fra den langt mer alminnelige isotopen 238U, ved at den kan nedbrytes ved spontan fisjon. Det er nettopp denne egenskapen som utnyttes både i enkelte typer av kjernevåpen og i visse former for kjernekraft. 235U er den eneste naturlig forekommende isotop som kan brukes i kjernefysisk fisjon, og utvinnes i mengder, noe som gjør det økonomisk forsvarlig. 238U ble oppdaget i 1935 av Arthur Jeffrey Dempster. Anriket uran er en betegnelse for uran, hvor den prosentvise andelen av 235U-isotopen er blitt kunstig økt gjennom isotopseparasjon. Naturlig forekommende uran består av 99,2745% 238U , 0,72 vektprosent 235U og 0,0055% 234U. Hvis bare ett nøytron treffer en 235U-kjerne, vil kjernen spaltes under utsendelse av flere nøytroner. Hvis massen av uran er stor nok til at fisjonen er selvoppholdende, sier man at massen er kritisk. Massen av uran (eller andre radioaktive stoffer, som for eksempel plutonium), som kreves for at en fisjon kan opprettholde seg selv, kalles således den kritiske massen. For å stoppe en kjernereaksjon i et kjernekraftverk fra å løpe løpsk, styrer man fisjonen med kontrollstaver, typisk bestående av grafitt, hafnium, kadmium eller bor, som absorberer noen av de frie nøytronene slik at man kan kontrollere fisjonsprosessen. En ukontrollert fisjon kan bety en dårligere utnyttelse av energien, eller til og med en nedsmelting. I et kjernefysisk våpen vil den høye andelen av fissilt materiale (stoff som kan nedbrytes ved spontan fisjon) føre til en ukontrollert kjedereaksjon og forårsake en ekstremt voldsom eksplosjon. Fisjonen av ett 235U-atom genererer 200 MeV = 3,2×10-11 J, tilsvarende 18 TJ/Mol = 77 TJ/Kg. Ca 5 % av energien forsvinner riktig nok i form av nøytrinoer. == Anriket uran == Anriket uran er en grunnleggende komponent både for den sivile atomkraftindustrien og produksjon av kjernefysiske våpen. Nettopp på grunn av potensielt bruk i våpenproduksjon, blir spredningen og anrikingen av uran intenst overvåket av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Naturlig uran utgjør i seg selv ingen trussel; først må andelen av 235U økes i en prosess som kalles anriking. Med en halveringstid på 4,46 milliarder år er 238U ikke særlig radioaktivt, og faktisk benyttes 238U som strålingsskjold mot mer radioaktive isotoper og røntgenstråler. Til sammenligning har 235U en halveringstid på ca. 700 millioner år. Under USAs utvikling av atombomben (Manhattanprosjektet) gikk anriket uran under betegnelsen oralloy — en sammentrekning av Oak Ridge, Tennessee, navnet på byen hvor rektoren for anriking lå, og «alloy» (Norsk: legering) Oralloy brukes fortsatt som en betegnelse for anriket uran. 238U som blir til overs etter opparbeidelsen kalles utarmet uran. Utarmet uran er langt mindre radioaktivt enn naturlig uran, men har stadig en meget høy densitet (tetthet), noe som gjør det velegnet for eksempel til armering av kjøretøy og panserbrytende ammunisjon. == Grader av anriking == Det finnes i hovedsak tre grader av anriking: lett, lavt og høyt anriket uran. Lett anriket uran inneholder mellom 0,9 og 2 % 235U. Lett anriket uran er en relativ ny form for uran, som særlig blir brukt som brennstoff i visse tungtvannsreaktorer, hvor man tidligere brukte nøytralt uran. Det er billigere å bruke lett anriket uran, da det trengs mindre brennstoff, noe som samtidig betyr reduserte utgifter for avfallshåndtering. En måte å produsere lett anriket uran på, er ved å gjenbruke uran fra lettvannsreaktorer. Uranen herfra har vanligvis et høyere innhold av 235U Lavt anriket uran inneholder under 20 %235U. Lavt anriket uran brukes i de mest vanlige og mest utbredte lettvannsreaktorene. Uranet som brukes i disse reaktorene er normalt opparbeidet til mellom 3 og 5 % 235U. til bruk i forsøksreaktorer opparbeides uranet til mellom 12 og 19.75 %. Lavt anriket uran med under 5,4 % 235U kan ikke brukes til kjernefysiske våpen. Uran anriket til 10 % 235U har en kritisk masse på omtrent 3 800 kg, noe som gjør det uegnet til bruk i kjernefysiske våpen. Høyt anriket uran har en konsentrasjon på mer enn 20 % 235U eller 233U. Det blir hovedsakelig brukt til kjernevåpen, som drivstoff til atomubåter og mindre mengder som fissilt materiale i forsøksreaktorer. Det uranet, som tradisjonelt har blitt brukt innen produksjon av kjernevåpen, har som regel en konsentrasjon på mer enn 85 % av 235U-isotopen. I teorien ville man riktig nok kunne lage en ineffektiv atombombe, bare innholdet av 235U overstiger 20 %. Skal man under 20 %, stiger grensen for den kritiske massen drastisk (kritisk masse for uran anriket til 20 % er omtrent 700 kg). Den kritiske massen for uran med et innhold på 85 % 235U er ca. 50 kg. Den kritiske massen kan riktignok forminskes ved hjelp av en ekstern nøytronkilde og retningsbestemt sprengstoff. Little Boy var basert på 235U som det fissile materialet. Stort sett alle moderne kjernevåpen benytter seg av plutonium, som er lettere å fremstille. Høyt anriket uran benyttes også i de reaktorene som driver atomubåter. 235U-nivået for disse reaktorene ligger på mellom 50 og 90 %. == Anrikingsmetoder == Isotopseparasjon er en vanskelig og energikrevende prosess. De to uranisotopene har en nesten identisk vekt — 235U er kun 1,26 % lettere enn 238U. Der eksisterer forskjellige måter å separere disse to isotopene på, men de utnytter alle den lille forskjellen i atomvekt. Felles for metodene er også at de opparbeider uranet ved å gjenta den samme prosessen om og om igjen — på samme måte som når man for eksempel destillerer alkohol. == Kilder == International Luxembourg Forum on preventing nuclear catastrophe: Nuclear Proliferation and the Problem of Terrorism Besøkt 29. desember 2013
== Fødsler ==
6,434
6,434
https://no.wikipedia.org/wiki/234
2023-02-04
234
['Kategori:234']
null
== Begivenheter == Keiser Alexander Severus kjøpte en fredsavtale med alemannerne. Dette førte til at han ble myrdet året etter.
== Begivenheter ==
6,435
6,435
https://no.wikipedia.org/wiki/RS-232
2023-02-04
RS-232
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Databusser', 'Kategori:Grensesnitt', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Telekommunikasjon']
RS-232 er i telekommunikasjonen en standard for seriell sammenkopling mellom en dataterminal (DTE) og datakretsløpsterminerende utstyr (DCE; for eksempel et modem). Standarden er ofte brukt i seriellporter på PC-er. En lignende ITU-T standard er V.24. RS er en forkortelse for «Recommended Standard» (anbefalt standard).
RS-232 er i telekommunikasjonen en standard for seriell sammenkopling mellom en dataterminal (DTE) og datakretsløpsterminerende utstyr (DCE; for eksempel et modem). Standarden er ofte brukt i seriellporter på PC-er. En lignende ITU-T standard er V.24. RS er en forkortelse for «Recommended Standard» (anbefalt standard). == Standardens omfang == EIA-standarden RS-232-C av 1969 definerer: Elektriske signalegenskaper, slik som spenningsnivå, hastighet, timing og "slew-rate" av signalet, hvor mye spenning det skal tåle, oppførsel hvis kortslutning, maksimum kapasitansavvik og kabellengde Mekaniske karakteristikker av grensesnittet, kontakter og pinneidentifikasjon Funksjonene av hver krets i grensesnitt-tilkoblingen Standardsett av gresnesnittkretser for utvalgt telekommunikasjonsbrukStandarden definerer ikke koding av tegn (for eksempel ASCII, Baudot eller EBCDIC) eller innpakning av karakterene i datastrømmen (biter per karakter, start/stop-biter, paritet). Standarden definerer heller ikke sendehastighet, selv om standarden nevner at den er ment for hastigheter lavere enn 20 Kbit/s. I dag bruker mange apparater hastigheter høyere enn dette. 38,4 Kbit/s og 57,6 Kbit/s er vanlig og 115,2 Kbit/s og 230,4 Kbit/s er også brukt. == Historie == Standarden var originalt laget for å spesifisere sammenkoplingen mellom en elektromekanisk fjernskriver og et modem. Når elektroniske terminaler (smarte og dumme) først begynte å bli brukt, så var de ofte laget for å bytte eller bli byttet ut med fjernskrivere. Derfor støttet de også RS-232. C-revisjonen ble utgitt i 1969 for å tilpasse standarden til terminalenes elektriske egenskaper. Fordi at standarden ikke var laget for datamaskiner, printere og så videre, så implementerte ofte designerne av slike apparater RS-232 på sin egen måte. Vanlige problemer var andre pinneoppsett og uriktige eller ingen kontrollsignaler. På grunn av denne manglende overholdelsen av standarden så begynte mange firmaer med å lage breakout- og patchbokser, testutstyr, bøker og andre hjelpemidler for å kople sammen forskjellig utstyr. Senere begynte datamaskiner å ta i bruk standarden slik at de kunne koples opp mot eksisterende utstyr. RS-232-kompatible porter var i flere år en standard for seriell kommunikasjon, for eksempel for modem, for mange datamaskiner. Standarden var populær fram til slutten av 1990-tallet. Selv om den i dag har stort sett blitt byttet ut med andre standarder, så er den fremdeles brukt på bakoverkompatibelt utstyr. Standarden har blitt omdøpt flere ganger på grunn av at sponsororganisasjonen har skiftet navn. Andre navn er EIA RS 232, EIA 232, og senest TIA 232. Standarden fortsetter med på bli revidert og oppdatert av EIA og, siden 1988, TIA (TIA). Revisjon C ble utgitt august 1969 og revisjon D i 1986. Nåværende revisjon kalles TIA-232-F Interface Between Data Terminal Equipment and Data Circuit-Terminating Equipment Employing Serial Binary Data Interchange og kom ut i 1997. Forandringer siden revisjon C er timing og større samsvar med CCITT-standarden V.24. Utstyr laget for nåværende standard vil virke med utstyr bygd etter eldre revisjoner. == Begrensninger i standarden == Det har blitt laget nye standarder for å gjøre noe med begrensningene i opprinnelige standarden. Disse ble laget først og fremst fordi RS-232s bruksområde ble utvidet til å bli brukt til mye mer enn det den var opprinnelig laget for (å kople sammen en terminal og et modem). Problemer med RS-232 standarden inkluderer: De store svingningene i spenning og behovet for positiv og negativ strømtilførsel øker grensesnittets strømforbruk og kompliserer konstruksjonen av strømforsyningen. Svingningene i spenninga begrenser også hastigheten Enkeltendet signalering henviser til felles jord og begrenser immunitet mot støy og lengde mellom sender og mottaker Flerpunktoppsett (kopling mellom flere enn to apparater) er ikke definert; selv om løsninger har blitt utviklet så har de mange begrensninger innen hastighet og kompatibilitet Asymmetriske definisjoner for de to endene i en oppkopling gjør at oppsettet til et nylaget apparat blir problematisk; Designeren må velge om det skal ha et DTE- eller DCE-grensesnitt og hvilket pinneoppsett som skal brukes Kommunikasjonssjekk- og kontrollpinnene på grensesnittet er ment å brukes for å sette opp og ta ned en oppringningskrets; spesielt så er ikke implementeringen av flytkontroll over pinnene for kommunikasjonssjekk (handshaking) pålitelig implementert i mange apparater Standarden anbefaler både "pinout" og en kontakt og kontakten er stor sammenlignet med dagens standarder == Rolle i dagens datamaskiner == I boken "PC 97 Hardware Design Guide" anbefalte Microsoft å slutte med å bruke den RS-232-kompatible serieporten fra det originale IBM PC-designet. I dag blir RS-232 gradvis erstattet med USB for lokal kommunikasjon. USB er raskere, bruker lavere spenningsnivå og har mindre kontakter som det er enklere å koble ting til. USB er designet slik at det skal være enklere for driverne å kommunisere med tilkoplet maskinvare. USB er dog en mer kompleks standard som trenger mer programvare som støtter protokollen. RS-232 ble også brukt til å kontrollere forskjellig apparat som ikke hadde RS-232 implementert på apparatets side. Dette er ikke mulig med USB. Mange datamaskiner for kontorbruk blir ofte solgt uten bakoverkompatibilitet med RS-232. Det er dog ofte brukt på salgsteder (strekkode- og kortlesere), amatørelektronikk og industrielle måleapparater og fjernkontrollering. Datamaskiner laget for slike formål har derfor ofte en RS-232 port. Som et alternativ så finnes det maskinvare for USB som lar deg kople til apparater som bruker serieporten. Disse trenger da en ekstra driver slik at programmene kan bruke det som er koplet til serieporten som om det skulle være koplet direkte til maskinen. == Detaljer == Data blir sendt som en serie med biter. Både synkrone og asynkrone overføringer er tillatt ifølge standarden. Hver krets opererer bare en vei, som for eksempel signal fra en DTE til en DCE eller omvendt. Siden datasending og datamottak er på separate kretser, kan grensesnittet operere i full dupleks, altså sende og motta data samtidig. Standarden definerer ikke innpakning av data eller koding av karakterer. Det vanligste oppsettet er en asynkron link som sender sju eller åtte biter om gangen. Bitene består av en startbit, sju eller åtte databiter (minst signifikante bit først), en valgfri paritetsbit og en stoppbit. Den konstante tilstanden er kalt for "Marking state". Begynnelsen på en ny karakter signaliseres ved å sette den til "Space state". Bitene blir da sendt ved å alternere mellom disse to og slutter med en stoppbit. Mange mekaniske fjernskrivere trenger ekstra tid for å klargjøres for neste karakter så mange systemer sender derfor to stoppbiter. Historisk sett så brukte fjernskrivere og lignende ASCII i USA, og forskjellige andre tegnsett andre steder. Noen veldig gamle fjernskrivere og Telex-systemene brukte Baudot. === Spenningsnivå === RS-232-standarden definerer spenningsnivå som samsvarer med logisk en og null. Signaler er pluss eller minus 3-15V. Området rundt 0V er ikke et gyldig nivå. Logisk en er definert som negativ spenning og har funksjonen OFF. Logisk null er positiv og har funksjonen ON. Standarden spesifiserer en maks spenningsnivå på 25V. ±5 V, ±10 V, ±12 V og ±15 V er vanlige etter hvilken type strømforsyning apparatet har. Kretser som driver et RS-232-kompatibelt grensesnitt må kunne tåle endeløs kortslutning til jord eller spenning til og med 25V. "Slew-rate", eller hvor raskt signalet skifter mellom nivåene, er også kontrollert. === Kontaktene === Apparater som bruker RS-232 er klassifisert som en DTE eller DCE. Dette definerer hvilke pinner som skal sende og ta imot signaler. Standarden anbefalte D-subminiature 25-pins kontakten men gjorde den ikke obligatorisk. Generelt sett så har terminaler hannkjønnskontakter med DTE-oppsett og modemer har hunnkjønnskontakter med DCE-oppsett. Andre apparater kan ha hvilken som helst kombinasjon av kontakter og pinneoppsett. En 25-pins D-sub kontakt trenger ikke bety at grensesnittet støtter RS-232. For eksempel hadde den originale IBM PC-en en hannkjønnskontakt for RS-232 (med en ikke-standard loop på reserverte pinner) og en hunkjønnskontakt for parallell overføring til printere. Noen datamaskiner hadde også andre spenningsnivå og signal på sine serieporter. Standarden spesifiserer 20 forskjellige signalforbindelser. Siden de fleste apparatene bruker bare noen få signaler, så kan mindre kontakter bli brukt. For eksempel så var 9-pins DE-9-kontakten brukt på de fleste IBM-kompatible PC-ene siden IBM PC AT. Senere så har 8-pins RJ-45 kontakter blitt mer vanlig, dog med varierende pinneoppsett. Standarden EIA/TIA 561 spesifiserer et pinneoppsett, men "Yost Serial Device Wiring Standard" som ble funnet opp av Dave Yost er vanlig på Unix-maskiner, og mange apparater følger ikke noen av standardene. 10-pins RJ-50 kontakter er også brukt. Følgende tabell lister opp de vanlige RS-232-signalene og pinneoppsettene (se også RS-485 for en annen standard med de samme kontaktene): Utgangspunktet er DTEen. TD, DTR og RTS blir sendt av DTEen og RD, DSR, CTS, DCD og RI blir sendt av DCEen. Jord er felles returledning for alle de andre pinnene. Den finnes på to pinner i Yost-standarden, men er det samme signalet. Kople sammen pin 1 (beskyttelsesjording) og pin 7 (signaljord) er vanlig, men ikke anbefalt. Bruken av felles jord er en av svakhetene ved RS-232. Hvis apparatene er for langt fra hverandre, eller på forskjellig strømtilførsel, så vil jorda bli degradert og kommunikasjonen vil feile. Dette er en vanskelig feil å lokalisere. Merk at EIA/TIA 561 kombinerer DSR og RI, Yost kominerer DSR og DCD. === Kabler === Siden standarden ikke alltid er korrekt anvendt, så er det ofte nødvendig å bruke dokumentasjon, testkoplinger med en breakoutboks eller prøve og feile for å finne en kabel som virker mellom to apparater. For å koble sammen en fullt kompatibel DCE og DTE trenger man en kabel som kobler sammen identiske pinner på hver kontakt (en såkalt straight kabel). Kjønnsskiftere er tilgjengelig for å løse problemer med å koble sammen apparater og kabler. For å koble sammen apparater med forskjellig type kontakter trenger man en kabel som kopler sammen pinnene ifølge tabellen over. Kabler med 9 pinner på en side og 25 på den andre er vanlige og produsenter av utstyr med RJ-45 kontakter inkluderer som oftest en kabel med enten en DB-25 eller DE-9 kontakt (eller utbyttbare kontakter). Man trenger ett såkalt null modem for å kople sammen to DTEer. Denne vil da oppføre seg som en DCE og kobler sammen de rette pinnene (TD-RD, DTR-DSR og RTS-CTS). Man kan enten bruke to vanlige kabler og et apparat eller en kabel hvor pinnene er koblet sammen for dette formålet. En egenskap ved Yost-standarden er at en nullmodem-kabel er en "rollover"-kabel som bare kobler om pin 1 og 8. Hvis man skal konfigurere eller finne problemer med RS-232-kabler så kan en "breakoutboks brukes. Denne vil normalt ha en hunnkjønns- og en hannkjønnskontakt og er ment til å koples til mellom to apparater. Den har lys som indikerer aktivitet på de forskjellige pinnene og mulighet til å kople om pinnene til forskjellige konfigurasjoner. RS-232-kabler kan lages med kontakter som kan kjøpes på elektronikkforretninger. Kablene må ha mellom 3 og 25 ledninger, vanligvis brukes 4 eller 6. Flate RJ-kabler (telefonkabler) kan bli brukt med spesielle RJ-RS232 kontakter, som er de enkleste å konfigurere. Grunnen til at et tvo-veis grensesnitt kan bli laget med bare tre ledninger er at signalene deler jord. Bruken av ubalanserte kretser gjør at RS-232 er følsom overfor forandringer i jord mellom apparatene. RS-232 har også relativt dårlig kontroll over tiden mellom skifting av spenningsnivå, noe som kan forårsake krysstale. RS-232 var anbefalt for korte distanser (15 meter eller kortere). RS-232-kabler er vanligvis ikke laget med tvinnete par på grunn av de ubalanserte kretsene. Selv om kontrollinjene på RS-232-grensesnittet var originalt laget for å sette opp og ta ned oppkoplinger, så kan andre "handshake"-metoder være nødvendig. Disse linjene kan bli brukt som flytkontroll slik at man kan verifisere mottak av data sendt til en skriver. Pinn 20 er ofte brukt for å indikere at apparatet er klart til mottak av data. Pinner kan også bli rutet tilbake på ett av apparatene. For eksempel så kan en pinne som sier "er du klar?" på apparat A bli sendt til pinnen som sier "jeg er klar" på apparat A hvis B ikke sendte signalet. Vanlige pinner for "handshake" er 20, 8, 4 og 6. == Sjeldent brukte egenskaper == EIA-232-standarden spesifiserer koblinger for flere egenskaper som ikke er mye brukt. Disse egenskapene trenger en 25-pins kontakt og kabler, og selvfølgelig må både DTE og DCE støtte det. === Signalhastighetsvalg === DTE eller DCE kan velge mellom en høy eller lav hastighet. Hastigheter og hvilken av de som skal bestemme hastighetet må være konfigurert i både DTE og DCE. Høy hastighet blir valgt ved å sette pin 23 til ON. === Loopbacktest === Mange DCEer kan bruke loopback for testing av oppkoplingen. Når den er slått på så vil signalene bli sendt tilbake til senderen istedenfor å bli sendt til mottakeren. Hvis det er støttet så kan en DTE signalisere en lokal DCE (den DTEen er koplet til) at den skal gå inn i loopbackmodus ved å sette pin 18 til ON, eller en fjern DCE (den den lokale DCEn er koplet til) ved å sette pin 21 til ON. Når DCEen er i denne modusen så vil den signalisere DTEen ved å sette pin 25 til ON. En annen måte er å koble sammen pinnene i kabelen. Da trenger man ikke støtte for loopback i apparatene. Loopback er ofte utført med en spesialisert DTE kalt en "Bit Error Rate Tester (BERT). === Timingsignal === Noen apparater som opererer synkront bruker et klokkesignal til å synkronisere dataoverføringen. Dette er gjort av DCEen på pinnene 15 og 17. Pin 15 er sendeklokka; DTEen sender neste bit på datalinjen (pin 2) når pin 15 går fra OFF til ON. Pin 17 er mottakerklokka; DTEen leser neste bit fra datalinjen (pin 3) når denne klokka går fra ON til OFF. Alternativt så kan DTEen sende ut et klokkesignal på pin 24 for både sendt og mottatt data. Igjen så er data sendt når klokka går fra OFF til ON og lest når den går fra ON til OFF. === Sekundær kanal === Data kan bli sendt over en sekundær kanal (hvis implementert i DTE og DCE), som er likeverdig med den primære kanalen. Pinneoppsett er som følger: == Relaterte standarder == Andre standarder for seriell overføring kan være ukompatible med RS-232. For eksempel så vil ikke TTL-nivåene på +5V og 0V virke da de er utenfor nivåene RS-232 bruker. Sliker nivåer brukes noen ganger av NMEA-kompatible GPS-mottakere og dybdemålere. 20mA strømsløyfe bruker fravær av 20mA for høy og tilstedeværelse av 20mA for lav. Denne signalmetoden er ofte brukt over lange distanser eller i optisk isolerte koplinger. For å kople et slikt apparat til en RS-232 port så trenger man en nivåomformer siden disse apparatene kan sende ut spenninger over de grensene RS-232-kompatible apparater er laget for å tåle. Det originale IBM XT serieportkortet implementerte en 20mA strømsløyfe som aldri ble brukt i noe annet utstyr laget av andre leverandører Andre grensesnitt som er lik RS-232: RS-422 – Høyhastighetssystem lik RS-232 men med differensialsignalisering RS-423 – Høyhastighetssystem lik RS-422 men med ubalansert signalisering RS-449 – Grensesnitt som brukte RS-422- og RS-423-signaler. Det ble aldri like populært som RS-232 og ble trukket tilbake av EIA RS-485 – Etterkommer av RS-422 som kan brukes som en buss i flerpunktkonfigurasjoner MIL-STD-188 – System likt RS-232, men med bedre impedans og nivåskiftekontroll EIA-530 – Høyhastighetssystem som brukte de elektriske egenskapene fra RS-422 og RS-423, men i en EIA-232 "pinout"-konfigurasjon slik at den kombinerte det beste fra begge == Kilder == Electronics Industries Association, "EIA Standard RS-232-C Interface Between Data Terminal Equipment and Data Communication Equipment Employing Serial Data Interchange", august 1969, Telebyte Technology "Data Communication Library" Greenlawn NY, 1985, ingen ISBN "PC 97 Hardware Design Guide", 1997, Microsoft Press, Redmond Washington USA, ISBN 1-57231-381-1 TIA == Eksterne lenker == RS-232 informasjon Yoststandarden D-Subminiature terminologi Konverterer RS-232-signaler fra og til TTL-nivå Seriellport informasjon Grunnleggende om RS-232 Trådløs RS-232 Introduksjon til seriekommunikasjon Programmering av RS-232, V.24 UART Hvordan koble en loopback-kabel https://web.archive.org/web/20070720130529/http://www.kunnskapsnett.no/innhold/FBloopbackkoblinger.htm
== Fødsler ==
6,437
6,437
https://no.wikipedia.org/wiki/229
2023-02-04
229
['Kategori:229', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,440
6,440
https://no.wikipedia.org/wiki/Fairchild_Dornier_228
2023-02-04
Fairchild Dornier 228
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dornier-luftfartøy', 'Kategori:Passasjerfly', 'Kategori:Tomotors propelldrevne luftfartøy']
Fairchild Dornier 228 er et tomotors STOL turboprop-fly som har en besetning på 2 og som kan ta opp til 19 passasjerer. Flyet ble produsert av Dornier GmbH fra 1981 til 1998. Det første flyet som ble tatt i bruk, ble levert til flyselskapet Norving i 1982. Flytypen ble også brukt av Kato Air. På grunn av maskinens noe spesielle utseende fikk den kallenavnet "maurslukeren" i Norge. 228 ble bygget i Oberpfaffenhofen i Tyskland og på lisens i Kanpur, India. Man produserte 228 med to forskjellige skroglengder fra utgangspunktet, 228-100 med en lengde på 15,03 m og 228-200-serien med en lengde på 16,56 m. Varianter inkluderer også 228-202 som var den indisk-produserte varianten, og 228-212, som var den siste varianten som ble produsert av Fairchild Dornier før produksjonen deres stanset i 1999. Produksjonen fortsatte i India av HAL.
Fairchild Dornier 228 er et tomotors STOL turboprop-fly som har en besetning på 2 og som kan ta opp til 19 passasjerer. Flyet ble produsert av Dornier GmbH fra 1981 til 1998. Det første flyet som ble tatt i bruk, ble levert til flyselskapet Norving i 1982. Flytypen ble også brukt av Kato Air. På grunn av maskinens noe spesielle utseende fikk den kallenavnet "maurslukeren" i Norge. 228 ble bygget i Oberpfaffenhofen i Tyskland og på lisens i Kanpur, India. Man produserte 228 med to forskjellige skroglengder fra utgangspunktet, 228-100 med en lengde på 15,03 m og 228-200-serien med en lengde på 16,56 m. Varianter inkluderer også 228-202 som var den indisk-produserte varianten, og 228-212, som var den siste varianten som ble produsert av Fairchild Dornier før produksjonen deres stanset i 1999. Produksjonen fortsatte i India av HAL. == Militære operatører == India er den største militære operatøren av Dornier 228. Både flyvåpenet, marinen og kystvakten bruker flytypen som rekognoseringsfly og patruljefly, utstyrt med relevant radarteknologi og sensorer. Andre militære operatører inkluderer Thailands marine som bruker flytypen som maritimt rekognoseringsfly, Niger, Nigeria som bruker dem for transport, Malawi, Finland og Tysklands marine. == Eksterne lenker == Dornier 228 RUAG Aerospace Deutschland, produsent HAL India, lisensprodusent Arkivert 24. februar 2011 hos Wayback Machine. Data og historie hos airliners.net
== Begivenheter ==
6,441
6,441
https://no.wikipedia.org/wiki/227
2023-02-04
227
['Kategori:227', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,442
6,442
https://no.wikipedia.org/wiki/226
2023-02-04
226
['Kategori:226']
null
== Begivenheter == Ardashir I blir kronet til konge av Persia og sasanidene innleder sin epoke.
== Begivenheter ==
6,443
6,443
https://no.wikipedia.org/wiki/Antonov_An-225_Mriya
2023-02-04
Antonov An-225 Mriya
['Kategori:Antonov-luftfartøy', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Seksmotors jetdrevne luftfartøy', 'Kategori:Transportfly']
Antonov An-225 Mriya (Антонов Ан-225 Мрия, NATO-kallenavn Cossack) var et transportfly som ble utviklet og bygget av Antonov. Det var verdens største fly og var en forsterket versjon av transportflyet Antonov An-124. Mriya (Мрия) betyr «drøm» på ukrainsk. Flyet ble ødelagt under Russlands invasjon av Ukraina i 2022.
Antonov An-225 Mriya (Антонов Ан-225 Мрия, NATO-kallenavn Cossack) var et transportfly som ble utviklet og bygget av Antonov. Det var verdens største fly og var en forsterket versjon av transportflyet Antonov An-124. Mriya (Мрия) betyr «drøm» på ukrainsk. Flyet ble ødelagt under Russlands invasjon av Ukraina i 2022. == Bakgrunn == Da Sovjetunionen på 1980-tallet bygde sin romferge, Buran, hadde de bruk for et fly til å transportere fergene mellom fabrikken og oppskytings- og landingsplassene. Oppgaven gikk til Antonov designbyrå i Ukraina, som allerede produserte verdens største transportfly, An-124. Flyet, som senere fikk navnet An-225 Mriya, er basert på An-124, men med mye høyere lasteevne, større vinger og flere motorer. An-225 fløy første gang i desember 1988. == Utbredelse == An-225 fantes kun i ett eksemplar. Etter oppløsningen av Sovjetunionen på tidlig 1990-tallet ble romfergeprogrammet skrinlagt av Boris Jeltsin av økonomiske årsaker. Dermed ble An-225 stående og forfalle inntil det etter 10–12 år ble restaurert, forbedret, fikk sivil sertifisering og ble tatt i bruk av Antonov Airlines til de aller tyngste transportoppdragene fra 2001. Flyet hadde fester for ytre last oppå flykroppen, opprinnelig laget for romfergen Buran. Disse festene var planlagt brukt til en ytre, strømlinjeformet container for å kunne ta med større enheter enn man fikk plass til inne i lasterommet. Siden 2001 hadde flyet flere ganger satt nye rekorder i både totallast og størrelse/vekt på enkeltkollo. I august 2009 ble det til da største enkelkollo fraktet; en last som omfattet en elektrisk generator på 190 tonn, en enhet som målte 16,2 × 4,3 meter. Den ble fløyet fra Tyskland til Armenia.Flyet har landet i Norge én gang – på Oslo lufthavn 19. juni 2014. Flyet fraktet med seg militært utstyr fra Afghanistan. Flyet var hjemmehørende på Hostomel-flyplassen. == Ødeleggelse == I forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina bekreftet Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba 27. februar 2022 at det historiske transportflyet var blitt ødelagt av russiske styrker. Verdens største transportfly ble skadet da russiske styrker angrep Antonov-flyplassen i Hostomel, nær Kyiv. Den ukrainske statlige våpenprodusenten Ukroboronprom antydet at restaurering vil koste over 3 milliarder dollar og krever at Russland betaler for det. == Galleri == == Referanser == == Eksterne lenker == (uk) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (en) Antonov An-225 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Antonov An-225 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Antonov.com Aviation.ru Antonov An-225 An-225 buran-energia.com
== Begivenheter ==
6,444
6,444
https://no.wikipedia.org/wiki/224
2023-02-04
224
['Kategori:224']
null
== Begivenheter == Artabanes IV forsøker å slå ned opprøret til Ardasjir I, men taper et slag ved Hormizdeghan og blir drept. Ardasjir I av Persia blir konge i Sasanideriket == Dødsfall == Artabanes IV, konge i Partia
== Begivenheter ==
6,445
6,445
https://no.wikipedia.org/wiki/.223_Remington
2023-02-04
.223 Remington
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Patroner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Våpenstubber']
.223 Remington er en patron for rifle som er nesten identisk med den militære 5,56 × 45 mm Nato. Et våpen kamret for 5,56x45 mm kan bruke .223 Remington-patroner trygt, men ikke nødvendigvis omvendt. Disse patronene blir i Norge ofte brukt til småviltjakt eller rådyrjakt. Grunnet svært stort volum på verdensbasis anses 5,56x45 mm/.223 Remington som billige patroner til trening, jakt og konkurranse.
.223 Remington er en patron for rifle som er nesten identisk med den militære 5,56 × 45 mm Nato. Et våpen kamret for 5,56x45 mm kan bruke .223 Remington-patroner trygt, men ikke nødvendigvis omvendt. Disse patronene blir i Norge ofte brukt til småviltjakt eller rådyrjakt. Grunnet svært stort volum på verdensbasis anses 5,56x45 mm/.223 Remington som billige patroner til trening, jakt og konkurranse. == Se også == .223 Wylde, en kammerspesifikasjon kompatibel med både .223 Remington og alle 5,56 × 45 mm NATO ladninger. == Referanser ==
== Begivenheter ==
6,446
6,446
https://no.wikipedia.org/wiki/222
2023-02-04
222
['Kategori:222']
null
== Begivenheter == Urban I ble pave etter Callistus Is død. Alexander Severus etterfølger Heliogabalus som romersk keiser. Kongedømmet Wu blir dannet i Kina. == Dødsfall == 11. mars – Heliogabalus, romersk keiser (myrdet). Pave Callistus I Tertullian, teolog. Claudis Aelianus, lærer og retoriker.
== Begivenheter ==
6,447
6,447
https://no.wikipedia.org/wiki/219
2023-02-04
219
['Kategori:219', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,450
6,450
https://no.wikipedia.org/wiki/218
2023-02-04
218
['Kategori:218', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Begivenheter == 16. mai – Heliogabalus blir utropt til romersk keiser. 8. juni – Heliogabalus beseirer Macrinus. Macrinus blir tatt til fange og henrettet ett par dager senere. == Fødsler == 1. oktober – Alexander Severus, romersk keiser. Gallienus, romersk keiser. == Dødsfall == Juni – Macrinus, romersk keiser. Juni – Diadumenian, sønn av Macrinus.
== Begivenheter ==
6,451
6,451
https://no.wikipedia.org/wiki/217
2023-02-04
217
['Kategori:217']
null
== Begivenheter == Callistus I ble pave etter Zefyrinus' død. Macrinus etterfølger Caracalla som romersk keiser. == Dødsfall == 4. april – Caracalla, romersk keiser (myrdet). 20. desember – Pave Zefyrinus
== Begivenheter ==
6,452
6,452
https://no.wikipedia.org/wiki/216
2023-02-04
216
['Kategori:216']
null
== Begivenheter == Artabanes IV blir konge i Partia
== Begivenheter ==
6,453
6,453
https://no.wikipedia.org/wiki/215
2023-02-04
215
['Kategori:215']
null
== Dødsfall == Chen Wu, general for Wu-dynastiet i de tre rikers tid i det gamle Kina.
== Dødsfall ==
6,454
6,454
https://no.wikipedia.org/wiki/214
2023-02-04
214
['Kategori:214', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,455
6,455
https://no.wikipedia.org/wiki/212
2023-02-04
212
['Kategori:212', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,457
6,457
https://no.wikipedia.org/wiki/209
2023-02-04
209
['Kategori:209']
null
== Begivenheter == Vologases VI blir konge i Partia
== Begivenheter ==
6,460
6,460
https://no.wikipedia.org/wiki/208
2023-02-04
208
['Kategori:208']
null
== Begivenheter == Ardashir I gjør opprør mot sin bror og blir konge i Fars. == Dødsfall == Vologases V, konge i Partia
== Begivenheter ==
6,461
6,461
https://no.wikipedia.org/wiki/207
2023-02-04
207
['Kategori:207', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,462
6,462
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A4gglunds_Bv206
2023-02-04
Hägglunds Bv206
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hägglunds', 'Kategori:Introduksjonsår ikke oppgitt', 'Kategori:Militære beltevogner', 'Kategori:Militære kjøretøyer brukt av Norges forsvar']
Hägglunds Bv206 er en svensk produsert beltevogn, konstruert av Hägglunds, utviklet på siste halvdel av 1970-tallet. I 2005 var den tatt i bruk i 35 land, blant annet i det norske forsvaret. Vogna består av to separate deler, og er rammestyrt ved at hydrauliske stag virker på leddet mellom vognene. Det er drift på alle fire beltene, som er av gummi. Den ekstra girkassen er utstyrt med lavserie. Personellversjonen med to vogner kan flyte, og har evnen til å ta seg over åpent vann dersom det gjøres noe forberedelser.
Hägglunds Bv206 er en svensk produsert beltevogn, konstruert av Hägglunds, utviklet på siste halvdel av 1970-tallet. I 2005 var den tatt i bruk i 35 land, blant annet i det norske forsvaret. Vogna består av to separate deler, og er rammestyrt ved at hydrauliske stag virker på leddet mellom vognene. Det er drift på alle fire beltene, som er av gummi. Den ekstra girkassen er utstyrt med lavserie. Personellversjonen med to vogner kan flyte, og har evnen til å ta seg over åpent vann dersom det gjøres noe forberedelser. == Varianter == Navnet på variantene er Hägglunds navn. De forskjellige militærvesene der den er i bruk kan ha andre betegnelser. Bv206 Basisvariant, vanligvis fem- eller seksylindret turbodieselmotor fra Mercedes eller i enkelte tilfeller sekssylindret (V6) bensinmotor fra Ford. Bv206S Pansret mot splinter og utstyrt med dieselmotor fra Steyr-Daimler-Puch. I tjeneste med Sverige, Tyskland, Frankrike, Spania og Italia. BvS10 Større versjon utviklet for Royal Marines. Tyngre pansret enn Bv206S. TL-4 større versjon med Cummins turbodieselmotor og hytte fra Volvo lastebil, bl.a. i bruk av Sysselmannen på Svalbard TL-6 videreutvikling av TL-4, bl.a. i bruk av Norsk Polarinstitutt == Norske forhold == BV 206 har vært i bruk siden tidlig på 1980-tallet i det norske forsvaret. Vogntypen etterfulgte Volvo BM BV202. Forsvaret kaller den BV-206DN6 (altså med bindestrek) hvor DN står for Diesel Norge og tallet 6 angir motortype. I dag er alle BV206 i Forsvaret i Norge utstyrt med en Mercedes-Benz turboladet dieselmotor med 6 sylindre av type OM603A. Tidligere fantes det også i bruk andre motoralternativer, blant annet en femsylindret Mercedes-Benz dieselmotor av type OM617 og en V6 bensinmotor fra Ford . Disse kan påtreffes i sivil utgave eller i andre land. Forsvaret bruker kjøretøyet i de fleste våpengrener i Hæren, men den brukes også av Luftforsvaret. BV206 benyttes i flere versjoner som for eksempel bombekaster, sambandsbærer eller ambulanse. Forsvaret oppgir prisen på en vogn til å være rundt 1,3 millioner og driftskostnadene per kilometer til å være 63,-, begge i 1996-kroner.Senere ble 12 av vognene utstyrt med Artillery Hunting Radar (ARTHUR). Leveransen ble gjort fra 1999 til 2002.Pr 2014 hadde forsvaret ca 1000 Bv206. Teknisk ukeblad skrev: «Forsvaret har i dag cirka 500 Bv206 i daglig bruk og et tilsvarende antall som stort sett står lagret. Noen av dem leies ut i forbindelse med øvelser.» === Levetidsforlengelse === I 2020-21 gjennomføres det et oppgraderingsprosjekt av 700 stk Bv206. Hensikten med prosjektet er å utbedre og bygge om BV206 slik at de er operative frem til 2030. Det er CHSnor på Moelv som står for ombyggingen av beltevognene.Som del av oppgraderingen blir vognene nå utstyrt med et større vindu bak, som skal gjøre det lettere å evakuere soldater fra vogna. Det gjennomføres også tiltak for sikring av våpen og last. Ikke minst får vognene nye seter som gjør at transport kan gjennomføres tryggere og mer komfortabelt. Noen av vognene blir som en del av prosjektet bygd om til spesielle formål som transport av vann og drivstoff, samt evakueringsambulanse og for hjelpeplass. == Referanser == == Litteratur == Schulze, Carl; Bv 206 Husky Hägglunds All-Terrain-Vehicles in German and International Service, Tankograd Publishing 2006 == Eksterne lenker == (en) Hägglunds Bv206 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Hägglunds hjemmeside (engelsk) TL-6 produsentens hjemmeside (engelsk)
== Fødsler ==
6,463
6,463
https://no.wikipedia.org/wiki/205
2023-02-04
205
['Kategori:205', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Begivenheter == De gule turbaners opprør opphørte. Viktig slag mellom Cao Cao og Yuan Tan i Nanpi der Cao Cao vant. == Fødsler == Cáo Rùi (f. 204 eller 205, d. 239), keiseren av det Cao Wei-dynastiet i de tre rikers tid i Kinas historie.
== Begivenheter ==
6,464
6,464
https://no.wikipedia.org/wiki/202
2023-02-04
202
['Kategori:202', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler == Jiang Wei (d. 264), kinesisk general og regent for riket Shu Han i de tre rikers tid i Kinas historie. == Dødsfall == Yuan Shao (f. ca. 154), mektig kinesisk krigsherre i slutten av Han-dynastiet og de tre rikers tid.
== Fødsler ==
6,467
6,467
https://no.wikipedia.org/wiki/201
2023-02-04
201
['Kategori:201', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Begivenheter == Jingu Kogo ble regent av Japan. == Fødsler == Trajan Decius (d. 251), romersk keiser 249-251 Cheng Wu, general i Wei-dynastiet Qiao Zhou (d. 270), minister i Shu-dynastiet
== Begivenheter ==
6,468
6,468
https://no.wikipedia.org/wiki/199
2023-02-04
199
['Kategori:199']
null
== Begivenheter == Zefyrinus valgt til pave == Dødsfall == Pave Viktor I
== Begivenheter ==
6,470
6,470
https://no.wikipedia.org/wiki/198
2023-02-04
198
['Kategori:198']
null
== Dødsfall == Lü Bu, kinesisk kriger og leder
== Dødsfall ==
6,471
6,471
https://no.wikipedia.org/wiki/197
2023-02-04
197
['Kategori:197']
null
== Begivenheter == 17. februar Slaget om Lugdunum: Den romerske keiseren Septimius Severus bekjemper sin rival, Den romerske motkeiser Clodius Albinus, og sikrer seg full kontroll over Romerriket. == Dødsfall == 17. februar – Clodius Albinus, romersk motkeiser.
== Begivenheter ==
6,472
6,472
https://no.wikipedia.org/wiki/196
2023-02-04
196
['Kategori:196', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,473
6,473
https://no.wikipedia.org/wiki/195
2023-02-04
195
['Kategori:195', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,474
6,474
https://no.wikipedia.org/wiki/194
2023-02-04
194
['Kategori:194', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Begivenheter == Motkeiser Pescennius Niger blir beseiret av Septimius Severus ved Antioch. Det koreanske kongedømmet Wiman Joseon blir dannet. Første år av Xingping-æraen i Han-dynastiet. Galen skriver The Art of Curing. Ireneus av Lyon erklærer at gnostiske verker er heresi. == Fødsler == == Dødsfall == Pescennius Niger, romersk motkeiser (f. 140)
== Begivenheter ==
6,475
6,475
https://no.wikipedia.org/wiki/192
2023-02-04
192
['Kategori:192', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler == Gordian II, romersk keiser. == Dødsfall == 31. desember – Commodus, romersk keiser.
== Fødsler ==
6,476
6,476
https://no.wikipedia.org/wiki/190
2023-02-04
190
['Kategori:190', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,478
6,478
https://no.wikipedia.org/wiki/188
2023-02-04
188
['Kategori:188', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,480
6,480
https://no.wikipedia.org/wiki/187
2023-02-04
187
['Kategori:187', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,481
6,481
https://no.wikipedia.org/wiki/186
2023-02-04
186
['Kategori:186', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,482
6,482
https://no.wikipedia.org/wiki/185
2023-02-04
185
['Kategori:185', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,483
6,483
https://no.wikipedia.org/wiki/184
2023-02-04
184
['Kategori:184', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,484
6,484
https://no.wikipedia.org/wiki/183
2023-02-04
183
['Kategori:183', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,485
6,485
https://no.wikipedia.org/wiki/178
2023-02-04
178
['Kategori:178', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,490
6,490
https://no.wikipedia.org/wiki/177
2023-02-04
177
['Kategori:177', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,491
6,491
https://no.wikipedia.org/wiki/176
2023-02-04
176
['Kategori:176', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,492
6,492
https://no.wikipedia.org/wiki/175
2023-02-04
175
['Kategori:175', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,493
6,493
https://no.wikipedia.org/wiki/174
2023-02-04
174
['Kategori:174', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,494
6,494
https://no.wikipedia.org/wiki/173
2023-02-04
173
['Kategori:173', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,495
6,495
https://no.wikipedia.org/wiki/171
2023-02-04
171
['Kategori:171']
null
== Begivenheter == Mesopotamia blir en provins i Romerriket. == Dødsfall == Omtrentlig dødsårLucius Vibullius Hipparchus Tiberius Claudius Atticus Herodes (f. ca. 101), byggeren av Herod Atticus.
== Begivenheter ==
6,497
6,497
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_168
2023-02-04
Fylkesvei 168
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bomveier i Norge', 'Kategori:Fylkesveier i Viken', 'Kategori:Kommunale veier i Oslo', 'Kategori:Primære fylkesveier', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv150', 'Kategori:Referanser til Rv162', 'Kategori:Referanser til Rv7', 'Kategori:Referanser til riksvei', 'Kategori:Veier i Bærum']
Fylkesvei 168 (Fv168) går mellom Bjørumsaga i Bærum og Oslo sentrum. Veiens lengde er 26,8 km, hvorav 19,5 km i Viken og 7,3 km i Oslo. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei, i Oslo som kommunal vei. Per oktober 2021 var veien forlenget fra Løxa til Børgumsaga med hovedtraséen til fylkesvei 1430. Denne strekningen, 6,2 km, er fortsatt sekundær fylkesvei.
Fylkesvei 168 (Fv168) går mellom Bjørumsaga i Bærum og Oslo sentrum. Veiens lengde er 26,8 km, hvorav 19,5 km i Viken og 7,3 km i Oslo. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei, i Oslo som kommunal vei. Per oktober 2021 var veien forlenget fra Løxa til Børgumsaga med hovedtraséen til fylkesvei 1430. Denne strekningen, 6,2 km, er fortsatt sekundær fylkesvei. == Kommuner og knutepunkter == === Viken fylke === BærumRingeriksveien Griniveien === Oslo === Griniveien == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv168 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger
== Fødsler ==
6,500
6,500
https://no.wikipedia.org/wiki/167
2023-02-04
167
['Kategori:167', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,501
6,501
https://no.wikipedia.org/wiki/166
2023-02-04
166
['Kategori:166', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,502
6,502
https://no.wikipedia.org/wiki/165
2023-02-04
165
['Kategori:165', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,503
6,503
https://no.wikipedia.org/wiki/163
2023-02-04
163
['Kategori:163', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,505
6,505
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksvei_162
2023-02-04
Riksvei 162
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv150', 'Kategori:Referanser til Rv4', 'Kategori:Riksvei 162', 'Kategori:Riksveier', 'Kategori:Riksveier i Oslo', 'Kategori:Ringveier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo sentrum', 'Kategori:Veier i bydel Frogner', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Veier på Hammersborg']
Riksvei 162, også kalt Ring 1, Henrik Ibsen-ringen, Ibsen-ringen og Indre ring, er navn på den innerste av Oslos tre ringveier. Den går mellom Filipstad i vest og Ekebergskråningen i øst. Ring 1 er statlig og har fra 2010 vært identisk med Riksvei 162. Hele traséen fra vest mot øst: Munkedamsveien – Frederiks gate – St. Olavs gate – Pilestredet – Hammersborgtunnelen – Hammersborggata – Vaterlandstunnelen – Lybekkergata – Schweigaards gate – Nordenga bru – Kong Håkon 5.s gate. Trafikkmengden (årsdøgntrafikk) ble i 2007 målt til å variere mellom 19 400 (i Pilestredet) og 15 600 (i Vaterlandstunnelen).
Riksvei 162, også kalt Ring 1, Henrik Ibsen-ringen, Ibsen-ringen og Indre ring, er navn på den innerste av Oslos tre ringveier. Den går mellom Filipstad i vest og Ekebergskråningen i øst. Ring 1 er statlig og har fra 2010 vært identisk med Riksvei 162. Hele traséen fra vest mot øst: Munkedamsveien – Frederiks gate – St. Olavs gate – Pilestredet – Hammersborgtunnelen – Hammersborggata – Vaterlandstunnelen – Lybekkergata – Schweigaards gate – Nordenga bru – Kong Håkon 5.s gate. Trafikkmengden (årsdøgntrafikk) ble i 2007 målt til å variere mellom 19 400 (i Pilestredet) og 15 600 (i Vaterlandstunnelen). == Historie == Ring 1 ble opprettet i 1990. Før riksveisreformen av 1. januar 2010 var det forskjell på Ring 1 og Riksvei 162 i øst: Ring 1 tok av fra Schweigårds gate ved påkjøringsrampa til Nylandsveien og fulgte deretter riksvei 4 sørover, mens Riksvei 162 fulgte Schweigaards gate – Grønlandsleiret. Ved riksveisreformen ble Ring 1 og Riksvei 162 identiske all den tid Riksvei 162 ble lagt i traseen til Ring 1 også i øst. Det vil si at Riksvei 162 overtok avkjøringsrampene, rundkjøringene og deler av Nylandsveien til Bispelokket (tilsammen 1,5 km) fra Riksvei 4. Lengden på traseen var nå 4,6 km. Som konsekvens av det nye veisystemet i Bjørvika ble østre del av Ring 1 / Riksvei 162 trukket lenger østover i 2014. Det vi si at Ring 1 / Riksvei 162 fra og med 2014 krysser sporområdet øst for Oslo S via Nordenga bru (i stedet for via Nylandsveien). Deretter fortsetter traseen rett sørover langs den sterkt utvidede Kong Håkon 5.s gate (tidligere Sørenggata) fram til ringen slutter ved Ekebergskråningen med avkjørsel til både E6 og E18. Ved Ekebergskråningen, traseens endepunkt i øst, kan man følge E18 vestover via Operatunnelen og videre ut til Filipstad, der Ring 1 / Riksvei 162 har sitt vestre endepunkt. Dermed er ringen sluttet. == Kommuner og knutepunkter == Oslo == Referanser og fotnoter == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Rv162 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger
== Fødsler ==
6,506
6,506
https://no.wikipedia.org/wiki/161
2023-02-04
161
['Kategori:161', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Begivenheter == 7. mars – Marcus Aurelius og Lucius Verus etterfølger Antoninus Pius som romerske keisere. Herod Atticus teateret blir bygget ved foten av Akropolis i Athen. == Fødsler == 31. august – Commodus, romersk keiser. Liu Bei, første konge av kongedømmet Shu i Kina. == Dødsfall == 7. mars – Antoninus Pius, romersk keiser.
== Begivenheter ==
6,507
6,507
https://no.wikipedia.org/wiki/160
2023-02-04
160
['Kategori:160', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,508
6,508
https://no.wikipedia.org/wiki/158
2023-02-04
158
['Kategori:158', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,510
6,510
https://no.wikipedia.org/wiki/157
2023-02-04
157
['Kategori:157', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
null
== Fødsler ==
== Fødsler ==
6,511
6,511
https://no.wikipedia.org/wiki/155
2023-02-04
155
['Kategori:155']
null
== Dødsfall == Polykarp av Smyrnas, kristen martyr
== Dødsfall ==
6,513
6,513