url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Wagnberg | 2023-02-04 | Paul Wagnberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Fødsler 25. april', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bluesmusikere', 'Kategori:Norske jazzorganister', 'Kategori:Svenske musikere'] | Paul «Palle» Wagnberg (født 1961 i Norrköping) er en svensk organist, kjent fra flere plateutgivelser. Han flyttet til Oslo (1985) og var med i den godtselgende gruppen Real Thing også som sentral komponist (åtte plater 1992-).
Selv har han ledet sitt Organ Unit til tre plateutgivelser. I dag har han med gitaristen Frode Kjekstad, egne føtter (bass) og Erik Nylander på trommer (før har han hatt Børre Dalhaug og Ole Morten Sommer). Ellers har han vært i bluesorkestre som J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters og svenske Santana The Experience, såvel som plateutgivelser av Brazz Brothers (julefergen) og Bodil Niska. Han spiller Hammondorgel.
| Paul «Palle» Wagnberg (født 1961 i Norrköping) er en svensk organist, kjent fra flere plateutgivelser. Han flyttet til Oslo (1985) og var med i den godtselgende gruppen Real Thing også som sentral komponist (åtte plater 1992-).
Selv har han ledet sitt Organ Unit til tre plateutgivelser. I dag har han med gitaristen Frode Kjekstad, egne føtter (bass) og Erik Nylander på trommer (før har han hatt Børre Dalhaug og Ole Morten Sommer). Ellers har han vært i bluesorkestre som J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters og svenske Santana The Experience, såvel som plateutgivelser av Brazz Brothers (julefergen) og Bodil Niska. Han spiller Hammondorgel.
== Utgivelser ==
Eat meat (Real Records, 1996) med Randy Johnston gitar og Torstein Ellingsen trommer.
Gone fishing (Real Records, 2001). Med Kjekstad og Ellingsen.
Catch 22 (Real Records, 2007). Med Kjekstad og Nylander.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Paul Wagnberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paul Wagnberg på Discogs
(en) Paul Wagnberg på Discogs
(en) Paul Wagnberg på MusicBrainz | Paul «Palle» Wagnberg (født 1961 i Norrköpingwww.paulwagnberg. | 5,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hamlet | 2023-02-04 | Hamlet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Hamlet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:William Shakespeares skuespill'] | For den Oscarbelønnede filmen fra 1948, se Hamlet (1948). For filmversjonen fra 1996, se Hamlet (1996).Hamlet er en tragedie av William Shakespeare. Den utgaven av stykket som har blitt kanonisert og er mest kjent i dag er skrevet 1602-1604. En kortere versjon ble trolig skrevet på slutten av 1580-tallet. Handlingen er lagt til Danmark; prins Hamlet ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor. Skuespillet utforsker tema som galskap, grådighet, forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon.
Shakespeare baserte trolig Hamlet på legenden om Amled, kjent fra Saxo Grammaticus' krønike Gesta Danorum (1200-tallet) – siden gjenfortalt på 1500-tallet av François de Belleforest. Tre ulike tidlige versjoner av skuespillet har overlevd; første quarto (Q1), andre quarto (Q2) og første folio (F1). Hver av dem har setninger og scener som ikke finnes i de andre. Et Hamlet-stykke er referert til flere ganger i perioden 1589-1599. Tidligere trodde man at disse refererte til et hypotetisk, tapt skuespill kalt Ur-Hamlet. I dag tror de fleste Shakespeare-forskere at de refererer til den versjonen av Hamlet som er bevart it Q1.
Hamlet har blitt analysert fra en rekke synsvinkler. Hamlets nøling med å drepe sin onkel oppfattes av noen som et fortellertrekk for å forlenge handlingen; andre ser det i lys av de komplekse filosofiske og etiske spørsmålene Hamlet strir med. Psykoanalytiske kritikere har undersøkt Hamlets underbevisste begjær, mens feministiske kritikere har reevaluert de opprinnelig ondsinnede rollefigurene Ofelia og Gjertrud.
Hamlet er Shakespeares lengste og mest kjente skuespill, Det var også et av Shakespeares mest populære mens han levde og er fortsatt blant hans mest spilte stykker. Det har inspirert forfattere som Goethe, Dickens, James Joyce og Murdoch. Tittelrollen regnes blant de meste ettertraktede for skuespillere.
| For den Oscarbelønnede filmen fra 1948, se Hamlet (1948). For filmversjonen fra 1996, se Hamlet (1996).Hamlet er en tragedie av William Shakespeare. Den utgaven av stykket som har blitt kanonisert og er mest kjent i dag er skrevet 1602-1604. En kortere versjon ble trolig skrevet på slutten av 1580-tallet. Handlingen er lagt til Danmark; prins Hamlet ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor. Skuespillet utforsker tema som galskap, grådighet, forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon.
Shakespeare baserte trolig Hamlet på legenden om Amled, kjent fra Saxo Grammaticus' krønike Gesta Danorum (1200-tallet) – siden gjenfortalt på 1500-tallet av François de Belleforest. Tre ulike tidlige versjoner av skuespillet har overlevd; første quarto (Q1), andre quarto (Q2) og første folio (F1). Hver av dem har setninger og scener som ikke finnes i de andre. Et Hamlet-stykke er referert til flere ganger i perioden 1589-1599. Tidligere trodde man at disse refererte til et hypotetisk, tapt skuespill kalt Ur-Hamlet. I dag tror de fleste Shakespeare-forskere at de refererer til den versjonen av Hamlet som er bevart it Q1.
Hamlet har blitt analysert fra en rekke synsvinkler. Hamlets nøling med å drepe sin onkel oppfattes av noen som et fortellertrekk for å forlenge handlingen; andre ser det i lys av de komplekse filosofiske og etiske spørsmålene Hamlet strir med. Psykoanalytiske kritikere har undersøkt Hamlets underbevisste begjær, mens feministiske kritikere har reevaluert de opprinnelig ondsinnede rollefigurene Ofelia og Gjertrud.
Hamlet er Shakespeares lengste og mest kjente skuespill, Det var også et av Shakespeares mest populære mens han levde og er fortsatt blant hans mest spilte stykker. Det har inspirert forfattere som Goethe, Dickens, James Joyce og Murdoch. Tittelrollen regnes blant de meste ettertraktede for skuespillere.
== Sammendrag ==
Hovedrollen i Hamlet er prins Hamlet av Danmark, sønn av den nylig avdøde kong Hamlet. Etter dødsfallet går kongens bror Claudius hen og raskt ekter den døde kongens enke Gjertrud (og prins Hamlets mor). Samtidig pågår Danmarks langvarige strid med nabolandet Norge, og det forventes at den norske prinsen Fortinbras skal lede an en invasjon.
Handlingen tar til en kald kveld på Kronborg Slott i Helsingør (kalt Elsinore), ved det kongelige danske slott. Skiltvakten Francisco blir avløst fra arbeid av kollegaen Bernardo og forlater slottet. En tredje vakt, Marcellus, ankommer med Horatio, som er prins Hamlets beste venn. Skiltvaktene forsøker å overbevise Horatio om at de har sett Kong Hamlets gjenferd. Etter å ha blitt fortalt om Gjenferdets tilsynekomst av Horatio, beslutter Hamlet seg for å se Gjenferdet selv. Samme kveld kommer Gjenferdet til syne foran øynene på Hamlet. Han forteller Hamlet at han er ånden til hans far, og røper at Claudius myrdet kong Hamlet ved å helle gift i hans øre. Gjenferdet forlanger at Hamlet hevner seg; Hamlet samtykker og beslutter å spille gal for å unngå mistanke. Han er derimot usikker på Gjenferdets pålitelighet.
Claudius og Gjertrud er opptatt med å forhindre en invasjon av den norske prinsen Fortinbras. Plaget av Hamlets vedvarende sorg over sin far og hans stadig mer uberegnelige oppførsel, blir to av hans studentvenner – Rosenkrantz og Gyldenstern – sendt for å avdekke årsaken til Hamlets endrede atferd. Hamlet ønsker sine venner varmt velkommen, men oppfatter raskt at de har blitt sendt ut for å spionere på ham.
Polonius er Claudius' fremste rådgiver; hans sønn, Laertes, skal tilbake til Frankrike, og datteren Ofelia har Hamlets oppmerksomhet. Hverken Polonius eller Laertes tror at Hamlet har alvorlige hensikter med Ofelia, og begge råder henne til å avstå fra noen romanse. Like etter blir Ofelia urolig av Hamlets merkelige oppførsel og forteller sin far om hvordan Hamlet stormet inn på rommet hennes og stirret, uten å si et ord. Polonius antar at det er «kjærlighetens begeistring» som er årsaken til Hamlets galskap, og han informerer Claudius og Gjertrud. Ofelia blir satt til å spionere på ham av Claudius og Polonius. Når hun leverer tilbake brevene hans og han stille forstår hva som er på gang, skriker han rasende mot henne og insisterer at hun kan gå til et «kvinnehus».
Hamlet er ikke overbevist om at Gjenferdet har fortalt ham sannheten, men når en gruppe omreisende skuespillere ankommer Kronborg, får han en idé til en løsning. Han vil sette opp et skuespill hvor han gjenskaper farens død, og avgjøre hvorvidt Claudius er skyldig ved å observere hans reaksjon. Hoffet samles for å se på skuespillet; Hamlet gir løpende kommentarer gjennom hele stykket. Scenens andre viktige hendelse er skuespillernes inntreden. Når mordscenen presenteres, reiser Claudius seg umiddelbart opp og forlater rommet, noe Hamlet anser som bevis nok for at onkelen er skyldig. Claudius, som frykter for sitt liv, forviser Hamlet til England ved et påskudd, nøye overvåket av Rosenkrantz og Gyldenstern, med et brev som instruerer at ihendehaveren skal bli drept.
Gjertrud kaller inn Hamlet på teppet for å forlange en forklaring. På vei bort passerer Hamlet en Claudius i bønn, men nøler med å drepe ham, da han mener at man vil bli sendt til himmelen hvis man dør under en bønn. På soverommet til dronningen utspiller det seg en krangel mellom Hamlet og Gjertrud. Polonius, som spionerer bak et veggteppe, gjør en lyd; og Hamlet, som tror det er Claudius, dolker vilt gjennom teppet og dreper Polonius. Gjenferdet kommer til syne og oppfordrer Hamlet til å behandle Gjertrud forsiktig, men minner ham om å drepe Claudius. Gjertrud er ikke i stand til å se eller høre Gjenferdet selv, og tolker Hamlets samtale som nok et bevis på galskap. Før avreisen til England skjuler Hamlet liket av Polonius, før han deretter røper skjulestedet for kongen.
I en blanding av sorg og sinne etter Polonius' død, vandrer Ofelia rundt i Helsingør og synger uanstendige sanger. Hennes bror, Laertes, kommer tilbake fra Frankrike på grunn av farens død og søsterens galskap. Ofelia begynner å dele ut urter og blomster. Claudius overbeviser Laertes om at Hamlet har skylden for død og galskap; deretter kommer nyheten om at Hamlet fortsatt er til stede – hans skip ble angrepet av pirater på turen til England, og han har seilt tilbake til Danmark. Raskt klekker Claudius ut en sammensvergelse. Han foreslår en fektekamp mellom Laertes og Hamlet, hvor tuppen av Laertes’ sverd skal være giftig. Som reserveplan planlegger han å tilby Hamlet forgiftet vin dersom fekteplanen mislykkes. Gjertrud avbryter fektekampen for å fortelle at Ofelia har druknet.
I neste scene ser vi to gravere diskutere Ofelias tilsynelatende selvmord mens de graver hennes grav. Hamlet kommer med Horatio og spøker med en graver som avdekker hodeskallen av hoffnarren Yorick fra Hamlets barndom. Ofelias gravprosesjon følger, ledet av Laertes. Hamlet erklærer at han alltid har elsket Ofelia, og han og Laertes kommer i klammeri, men de blir atskilt.
Tilbake på slottet forteller Hamlet til Horatio hvordan han unnslapp, og at Rosenkrantz og Gyldenstern har blitt sendt til sine endelikt. Hoffmannen Osric avbryter for å invitere Hamlet til å fekte med Laertes. Fektekampen påbegynnes mens Fortinbras' hær nærmer seg Helsingør. Laertes stikker Hamlet med den forgiftede klingen, men blir dødelig såret av det selv. Gjertrud drikker den forgiftede vinen og dør. I sitt siste levende øyeblikk blir Laertes forsonet med Hamlet og avslører Claudius' morderiske sammensvergelse. I sitt eget siste øyeblikk greier Hamlet å drepe Claudius og navngir deretter Fortinbras som sin arving. Når Fortinbras dukker opp, gjenforteller Horatio fortellingen og Fortinbras befaler at Hamlets lik skal bli begravd med ære.
== Inspirasjon og kilder ==
Hamlet-liknende legender går igjen såpass ofte (for eksempel i Italia, Spania, Skandinavia, Bysants og Arabia, samt Orestessagnet) at det sentrale temaet om en «toskete helt» muligens er av et felles indoeuropeisk opphav. Flere urgamle forløpere til Hamlet kan identifiseres. Den første er sagaen om Rolf Krake. Her har den myrdede kongen to sønner (Roar og Helge) som tilbringer mesteparten av historien i forkledning og under falske navn, snarere enn som Hamlet i påtatt galskap. Hendelsesforløpet avviker også fra Shakespeares. Den andre er den romerske legenden om Brutus, bevart i to separate latinske verker. Helten Lucius endrer navn og person til Brutus (navnet Brutus betyr nærmest «fjolset») som spiller rollen som en tosk for å unngå farens og brødrenes skjebne, og omsider dreper kong Tarquinius, som står bak mordene. 1600-tallshistorikeren Tormod Torfæus sammenlignet den islandske helten Amled og den spanske helten prins Ambales (fra sagaen om Ambales) med Shakespeares Hamlet. Han viste til likheter som for eksempel prinsens falske galskap, hans spontane drap av kongens rådgiver på morens soverom, og til slutt drapet på sin fars bror.Flere av de eldre legendene er sammenflettet i Vita Amlethi (Amleds liv) fra 1200-tallet av Saxo Grammaticus, som en del av Gesta Danorum. Teksten, som er på latin, skildrer de klassiske, romerske idealene for dyder og heltedåd, og var lett tilgjengelig på Shakespeares tid. Her fremkommer tydelige paralleller: prinsens falske galskap, hans mors snarlige ekteskap med den nye kongen, prinsen som dreper en skjult spion, og prinsen som erstatter sin egen henrettelse med to tjeneres. Saxos krønike ble oversatt til fransk i 1570 av François de Belleforest, i hans Histoires tragiques. Belleforest forskjønnet Saxos tekst betraktelig, med en tilnærmet dobling av tekstens lengde, og introduserte heltens melankoli. Det finnes ikke noe tydelig bevis for at Shakespeare kjente Saxos versjon. Derimot forekommer visse elementer fra Belleforests versjon i Shakespeares skuespill, selv om disse ikke er i Saxos fortelling. Hvorvidt Shakespeare tok disse fra Belleforest direkte, eller gjennom Ur-Hamlet, forblir uvisst.
En kjent teori er at Shakespeares stykke bygger på et tidligere skuespill – kalt Ur-Hamlet – som anses tapt. Det ble muligens skrevet av Thomas Kyd eller kanskje av Shakespeare selv. Ur-Hamlet ble etter denne teorien skrevet før 1589 og var den første versjonen av fortellingen som inkluderte et gjenferd. Denne første versjonen ble oppført i London i 1594, men ingenting er kjent om den, annet enn gjenferdet. Shakespeares teatertrupp Lord Chamberlain's Men kan ha kjøpt dette stykket og fremført den første versjonen i en periode, før Shakespeare bearbeidet den. Teorien om Ur-Hamlet daterer Hamlet mye tidligere enn andre antagelser, og med en mye lengre utviklingsperiode. Den har fått noe støtte, men blir av flere avfeid som spekulasjon.De fleste litteraturvitere forkaster ideen om at Hamlet på noen måte har tilknytning til Shakespeares eneste sønn, Hamnet Shakespeare, som døde 11 år gammel i 1596. Den konvensjonelle oppfatningen er at handlingen i Hamlet ligger altfor nært opp til kjente legende- og sagamotiver, og navnet Hamnet var nokså populært på den tiden.
== Tekstversjoner og datering ==
Man regner med at Hamlet hadde premiere mellom 1599 og 1601, men «enhver datering av Hamlet må være foreløpig» Den tidligste dateringen bygger på stykkets hyppige hentydninger til et annet av Shakespeares stykker: Julius Cæsar, som dateres til midten av 1599. Det seneste tidsanslaget baseres på en registerinnførsel 26. juli 1602 i registeret til Stationers' Company, som vitner om at Hamlet ble «latelie Acted by the Lo: Chamberleyne his servantes».
I 1598 gav Francis Meres ut sin bok Palladis Tamia med en oversikt over engelsk litteratur fra Geoffrey Chaucer til daværende tidspunkt, hvor tolv av Shakespeares skuespill er nevnt. Hamlet er ikke blant dem. Med tanke på populariteten til Hamlet, hevder redaktør Bernard Lott i New Swan, at det er «usannsynlig at han [Meres] ville ha oversett ... et slikt betydningsfullt stykke».Uttrykket «little eyases» som brukes i First Folio kan vise til det konkurrerende teaterselskapet Children of the Chapel, hvis popularitet i London tvang Globe-gruppen til å turnere i utkantene og de ulike provinsene. Dette ble kjent som den såkalte «Teaterkrigen», og hentydningen regnes som et argument for å tidfeste stykket til 1601.
Tre ulike tekstutgaverTre ulike utgaver av teksten har blitt bevart fra Shakespeares tid, noe som vanskeliggjør arbeidet med å etablere én enkelt autentisk tekstutgave; ettersom hver av dem er ulike i noen henseende.
Første quarto (Q1) ble utgitt i 1603 av bokhandlerne Nicholas Ling og John Trundell; denne såkalte «bad first quarto» ble trykket av Valentine Simmes. Q1 inneholder like over halvparten av teksten i den senere, andre quarto.
Andre quarto (Q2) ble utgitt i 1604 av Nicholas Ling. Noen eksemplarer er datert til 1605, noe som kan tyde på et nytt opplag; som en konsekvens er Q2 ofte datert «1604/5». Q2 er den lengste tidlige utgaven, selv om den utelater 85 av linjene i F1 (mest sannsynlig for å unngå å fornærme dronningen til Jakob I, Anna av Danmark).
First Folio (F1) ble utgitt i 1623 av Edward Blount og William og Isaac Jaggard, som den første utgaven av Shakespeares Samlede verker.Andre folioer og quartoer ble deretter publisert, men disse anses å bygge på de første tre utgavene.
Tidlige utgivere av Shakespeares verker, innledet av Nicholas Rowe (1709) og Lewis Theobald (1733), kombinerte materiale fra de to eldste versjonene: Q2 og F1. Hver tekst inneholder materiale som de andre mangler, med mange mindre forskjeller i ordlyden: Snaut 200 linjer er identiske i de to. Utgivere har kombinert dem i et forsøk på å lage en «inklusiv» tekst som gjenspeiler en ideell versjon av Shakespeares original. Theobalds versjon ble standardutgaven i lengre tid, og hans «fulltekstmetode» er fortsatt innflytelsesrik i forhold til dagens forlagspraksis. Nyere forskere er derimot kritiske til denne metoden, og forslår heller å se på «et autentisk Hamlet som et urealiserbart ideal. ... det finnes tekster av dette skuespillet men ingen tekst». Utgaven fra 2006 av Arden Shakespeare med ulike versjoner av Hamlet i separate bind, er muligens det beste beviset på dette skiftende fokus i arbeidet med kritiske utgaver og teksthistorisks forskningstrender.Utgivere av Shakespeares stykker har tradisjonelt delt dem inn i fem akter. Ingen av de tidlige tekstene av Hamlet var derimot satt opp slik, og skuespillets inndeling i akter og scener stammer fra en quarto fra 1676. Nyere tids utgivere følger vanligvis denne tradisjonelle akt-inndelingen, men anser den for å være utilfredsstillende.Q1 ble ikke gjenfunnet før i 1823, og den førte til betydelig interesse og begeistring, og vakte mange spørsmål om forlagspraksis og tolkning. Litteraturvitere påpekte raskt mangler ved Q1-versjonen, og dette bidro til å utvikle tesen om en shakespearsk «bad quarto». Q1 var likevel av stor verdi: den inneholder sceneanvisninger som avslører faktiske scenepraksiser på en annerledes måte enn Q2 og F1; den inneholder en fullstendig scene (normalt merket 4.6) som hverken forekommer i Q2 eller F1; og den er nyttig for sammenligning med senere utgaver.
Q1 er betraktelig kortere enn Q2 og F1, og kan være en rekonstruksjon basert på skuespillet slik Shakespeares teatergruppe fremførte det, av en skuespiller som besatt en mindre rolle (mest sannsynlig Marcellus). De lærde strides om hvorvidt utgaven var godkjent av forfatteren eller ikket. En annen teori er at Q1 er en forkortet versjon, spesielt beregnet på turneoppsetninger. Den teorien at Q1 ikke er ufullstendig, men derimot høyst egnet til scenebruk, har ført til minst 28 ulike oppsetninger av Q1 siden 1881.
== Språk og stil ==
Hamlet skilte seg fra det engelske renessanseteaterets konvensjoner på flere måter. For det første var det vanlig - slik det ble anbefalt i Aristoteles' Poetikken - at et drama skulle vektlegge handlingen. I Hamlet vender Shakespeare på dette: det er gjennom monologene, ikke utfra handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker. Til forskjell fra Shakespeares andre stykker (med unntak av Othello), er det ingen tydelige bimotiv i stykket; alle handlingselementene er direkte knyttet til hovedtemaet: Hamlets jakt etter hevn. Handlingen synes full av tilsynelatende ufullstendige og ulogiske element. På et punkt, som i gravlegger-scenen, synes Hamlet bestemt på å ville drepe Claudius: i neste scene, derimot, er han passiv når Claudius dukker opp. Man er uenige om hvorvidt disse vendingene er feiltakelser eller bevisste utdypninger av Hamlets forvirring.Dertil tar Hamlet påfallende lang tid å fremføre. Dette var Shakespeares lengste skuespill, og teksten inneholdt 4 042 linjer, med totalt 29 551 ord, noe som resulterte i en omtrent fire timer lang forestilling, mens konvensjonene i samtiden var et to timers stykke. Hamlet inneholder også et grep som forekommer i flere av Shakespeares stykker: et skuespill i skuespillet, noe som også finnes i Kjært besvær forgjeves og En midtsommernattsdrøm.
=== Språk ===
Stykket foregår for det meste ved hoffet, og språket preges av dette. Høfligheten kan være inspiret av Baldassare Castigliones håndbok i etikette fra 1528, The Courtier. Her rådes spesielt kongelige tjenere til å underholde sine herrer med velformede, vittige replikker. Spesielt Osric og Polonius ser ut til å følge denne oppfordringen. Claudius språkføring er full av retoriske virkemidler – det samme er Hamlets og, til tider, Ofelias; mens språket til Horatio, vaktene og gravleggerne er enklere. Claudius' retorikk utfolder seg med anaforer blandet med metaforer, som for å gi et ekko av politiske talene fra antikkens Hellas.Hamlets replikker er en oppvisning av retoriske virkemidler. Han bruker avanserte metaforer, stikomyti, og i åtte (ni på engelsk) minneverdige ord benytter han både anafori og asyndeton: «å dø og sove— / sove og kanskje drømme?». Når anledningen krever det, derimot, er han presis og direkte, som når ha forklarer sin indre følelse for sin mor: «But I have that within which passes show, / These but the trappings and the suits of woe». Tidvis tyr han til ordspill for å uttrykke sine tanker, mens han samtidig skjuler dem. Hans bemerkninger «get thee to a nunnery» («kvinnehus», «nonnekloster») til Ofelia er et eksempel på ondsinnet tvetydighet, siden nunnery i elisabethansk tid var slang for bordell. Hamlets aller første ord i skuespillet er et ordspill; når Claudius omtaler ham som «my cousin Hamlet, and my son», svarer Hamlet: «A little more than kin, and less than kind».
Et uvanlig retorisk virkemiddel, hendiadyoin, forekommer flere steder. Eksempler på dette finnes i Ofelias tale ved slutten av «kloster-scenen»: «Th'expectancy and rose of the fair state» og «And I, of ladies most deject and wretched».
Hamlets monologer har også fanget de lærdes oppmerksomhet; Hamlet avbryter seg selv, uttrykker enten avsky for eller enighet med seg selv, og forskjønner sine egne ord. Han har vanskeligheter med å uttrykke seg selv direkte, og døyver heller sine sterke følelser ved hjelp av ordspill. Først mot slutten av skuespillet, etter scenen med piratene, klarer Hamlet å fritt formulere sine følelser.
== Tema og tolkning gjennom tidene ==
På 1600-tallet var skuespillet mest bemerket fordi kongens gjenferd opptrer i stykket; og fordi det tematiserer melankoli og galskap. Dette skapte mote, og det ble etterhvert flere gale hoffmenn og -damer på scenen i den jakobittiske og karolinske dramatikken. Hamlet forble populært blant massene, men under restaurasjonen sent på 1600-tallet anså kritikerne at Hamlet var primitivt ettersom det avvek fra den klassiske dramatikkens idealer. Dette synet endret seg drastisk på 1700-tallet, da kritikere så på Hamlet som en helt – en renhjertet og edel ung mann som var plassert i uheldige omstendigheter. Ved midten av 1700-tallet førte den gotiske litteraturen med seg en interesse for psykologi og mystisisme, slik at galskapen og Gjenferdet igjen kom i søkelyset. Ikke før sent på 1700-tallet begynte kritikere og skuespillere å se Hamlet som forvirret og selvmotsigende. Før dette var han enten gal, eller ikke; enten en helt, eller ikke; ikke noen mellomting. Denne utviklingen representerte en grunnleggende endring i litteraturkritikken, som begynte å fokusere mer på rollefigur og mindre på handling. Romantikkens kritikere på 1800-tallet verdsatte Hamlet for stykkets indre, individuelle konflikter da denne reflekterte samtidens sterke vektlegging av menneskets indre strid og indre karakter. Deretter begynte kritikerne å fokusere på Hamlets nøling som en form for karakterbrist heller enn som et handlingsgrep. Fokuset på karakter og indre, psykologiske strid fortsatte inn på 1900-tallet da litteraturforskningen bevegde seg i flere retninger.
=== Religiøst ===
Skuespillet ble skrevet i en religiøs brytningstid, i kjølvannet av reformasjonen i England, og er dermed vekslende katolsk (eller fromt middelaldersk) og protestantisk (eller bevisst moderne). Gjenferdet forklarer at han er i skjærsilden, og at han døde uten den siste olje. Sammen med Ofelias begravelse, som er etter katolsk skikk, er dette de mest åpenbare katolske koblinger.
Når Hamlet snakker om «the special providence in the fall of a sparrow», representerer han den protestantiske troen om at Guds vilje – Guds vilje kontrollerer selv de minste hendelser. I Q1 lyder første setning i samme avsnitt slik: «There's a predestinate providence in the fall of a sparrow» noe som understreker en kobling til Jean Calvins lære om predestinasjon. Lærde spekulerer i at Hamlet kan ha blitt sensurert, siden «predestinert» bare brukes i denne quartoen.
=== Filosofisk ===
Hamlet blir ofte oppfattet som en filosofisk rollefigur, ved at han fremviser tanker som i nyere tid blir beskrevet som relativistiske, eksistensialistiske og skeptiske. Han utviser for eksempel en relativistisk tanke når han sier til Rosenkrantz: «there is nothing either good or bad but thinking makes it so». Tanken om at intet er ekte, men derimot ligger i individers sinn, stammer fra de greske sofistene, som hevdet at siden ingenting kan tolkes uten bruk av sansene – og siden alle individer sanser og tolker ting forskjellig – finnes det ingen absolutt sannhet, bare relativ sannhet. Det klareste eksemplet på eksistensialisme finnes i talen «å være, eller ikke være», hvor Hamlet bruker «å være» for å henspiller til både liv og handling, og «ikke være» til død og fravær av handling. Hamlets overveielse av selvmord i denne scenen, er derimot mindre filosofisk enn religiøs, siden han regner med å leve videre etter døden.Litteraturvitere enes om at Hamlet gjenspeiler den samtidige skeptisismen som rådet under renessansehumanismen. Før Shakespeares tid argumenterte humanister for at mennesket var Guds fremste skapning, skapt i Guds bilde og i stand til å velge sin egen natur, men dette synet ble utfordret, særlig i Michel de Montaignes bok Essais fra 1590. Hamlets ord «For et stykke arbeid mennesket er» gjenspeiler mange av Montaignes tanker, men de lærde strides om hvorvidt Shakespeare tok dette direkte fra Montaigne, eller om de begge fanget opp identiske tankestrømninger i tiden.
=== Politisk ===
På starten av 1700-tallet ble politisk satire motarbeidet og dramatikere ble straffet for «krenkende» arbeider. I 1597 ble Ben Jonson fengslet for sin deltakelse i skuespillet The Isle of Dogs. Thomas Middleton ble sperret inne i 1624, og det ble lagt ned forbud mot hans A Game at Chess etter ni forestillinger. Flere litteraturforskere har antydet at Shakespeare med rollefiguren Polonius drev gjøn med den nylig avdøde William Cecil, riksskattmester fra 1572 og den viktigste rådgiver for dronning Elizabeth. Flere besnærende paralleller kan trekkes: Polonius' rolle som eldre statsmann ligner rollen Cecil innehadde; Polonius' råd til Laertes kan være et ekko av Cecils råd til sin sønn Robert; og Polonius' langtekkelige ordflom kan være en satire på Cecils egen. I tillegg gir Polonius' navn i Q1, «Corambis», en gjenklang av det latinske begrepet for «tvehjertet» – noe som kan leses som et satirisk ordspill til Cecils motto Cor unum, via una («Et hjerte, en vei») Ofelias forhold til Hamlet kan bli sammenlignet med Cecils datter Anne Cecils forhold til jarlen av Oxford, Edward de Vere. Disse samme argumentene blir forsåvidt også nevnt for å gi vekt til teorien om at Edward de Vere kan være en mulig forfatter av Shakespeares forfatterskap. Ikke desto mindre slapp Shakespeare unna sensuren, og faktisk fikk Hamlet kongelig trykketillatelse, noe det kongelige våpenskjold på utgaven fra 1604 vitner om.
=== Psykoanalytisk ===
Siden psykoanalysen ble introdusert sist på 1800-tallet, har Hamlet vært kilde for en rekke studier innen emnet, blant annet av Sigmund Freud, Ernest Jones og Jacques Lacan, og disse har påvirket oppsetninger i ettertid.
I Freuds Drømmetydning (1900), starter hans analyse med forutsetningen om at «skuespillet er bygget opp rundt Hamlet nøling med å fullbyrde hevnoppgaven som er tildelt ham; men dets tekst gir ingen grunn eller motiv for denne nølingen». Etter å ha vurdert ulike litterære teorier, konkluderer Freud med at Hamlet har et «ødipalt begjær for sin mor, og den påfølgende skyldfølelsen forhindrer ham i å myrde mannen [Claudius] som har gjort hva han underbevisst ønsket å gjøre». Konfrontert med sitt undertrykte begjær, innser Hamlet at han «litterært selv ikke er noe bedre enn synderen som han skal straffe». Freud mener at Hamlets tilsynelatende «avsmak for seksualitet» – som kommer frem i hans «nunnery»-samtale med Ofelia – samsvarer med denne tolkningen. John Barrymore introduserte freudianske overtoner i sin banebrytende produksjon fra 1922 i New York, som satte ny rekord med forestillinger 101 kvelder på rad.
På 1940-tallet førte psykoanalytikeren Ernest Jones Freuds tanker i pennen, i en rekke essays som endte med boken Hamlet and Oedipus (1949). Flere oppsetninger har etter Jones skildret «skapscenen» hvor Hamlet konfronterer moren i hennes kammer, i lys av Jones' psykoanalytiske tilnærming, og derved i et seksuelt lys. Her blir Hamlet kvalm av sin mors «incestaktige» forhold til Claudius, men han er samtidig redd for å drepe ham, siden dette vil åpne for et nært forhold mellom Hamlet og moren. Ofelias galskap etter farens død kan også sees i et freudiansk perspektiv: som en reaksjon på dødsfallet til hennes ønskede elsker, faren. Hun påvirkes av å miste sin uoppfylte kjærlighet så brått, og hennes sinnstilstand endres derfor brått som følge av dette. I 1937 regisserte Tyrone Guthrie en oppsetning med Laurence Olivier i en Jones-inspirert forestilling på Old Vic.På 1950-tallet ble Jacques Lacans strukturalistiske teorier om Hamlet for første gang presentert ved en rekke seminarer i Paris, og senere utgitt i boken Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet. Lacan hevdet at den menneskelige psyke styres av språkstrukturer og at de lingvistiske strukturene i Hamlet satte fokus på menneskelig begjær. Utgangspunktet hans er Freuds ødipale teorier, i tillegg til sorg, som er skuespillets sentrale tema. I Lacans analyse antar Hamlet ubevisst den psykoanalytiske definisjon av en fallos – grunnet hans nøling – og blir i økende grad distansert fra virkeligheten «ved sorg, fantasering, narsissisme, og psykose», noe som skaper hull (eller mangler) i de virkelige, innbilte og symbolske aspekter av sinnet hans. Lacans teorier påvirket litteraturforskning av Hamlet på grunn av hans alternative visjon av stykket og hans bruk av semantikk for å utforske stykkets psykologiske landskap.
=== Feministisk ===
1900-tallets feministiske litteraturkritikk åpnet for nye tilnærminger til karakterene Gjertrud og Ofelia. Kritikere innen nyhistorisme og kulturell materialisme analyserte skuespillet i dets historiske kontekst, i et forsøk på å sette det sammen i dets opprinnelige kulturelle miljø. De fokuserte på kjønnssystemet i det tidlig moderne England ved å fremheve den kjente treenigheten hushjelp, hustru og enke med den prostituerte, som falt utenfor denne stereotypien. I denne analysen var Hamlets essens hovedpersonens gradvise oppfatning av sin mor som en hore ettersom hun feilet å være trofast mot Gamle Hamlet. Som følge av dette mistet Hamlet sin tro på alle kvinner og behandlet også Ofelia som om hun var en hore og uærlig mot ham. Ofelia kan være ærlig og rettferdig, men det er derimot umulig å knytte disse to trekkene sammen ettersom «rettferdighet» er en ytre egenskap mens «ærlighet» er et indre trekk.
Carolyn Heilbruns essay «Hamlet's Mother» (1957) forsvarer skikkelsen Gjertrud ved å hevde at teksten aldri gir antydninger om at Gjertrud visste at Claudius forgiftet Kong Hamlet. Denne analysen har blitt støttet av mange feministiske kritikere. Heilbrun hevdet at menn i århundrer har feiltolket Gjertrud, ved å føye seg til Hamlets syn på henne, snarere enn å følge stykkets faktiske tekst. Det finnes dermed ikke noe belegg for at Gjertrud er en ekteskapsbryter: hun tilpasser seg bare omstendighetene rundt ektemannens død, til beste for kongeriket.Ofelia har også blitt belyst av feministiske kritikere som Elaine Showalter. Ofelia er omgitt av mektige menn: faren, broren og Hamlet. Alle tre forsvinner: Polonius dør, Laertes drar og Hamlet unngår henne. Konvensjonelle teorier peker på at Ofelia blir drevet mot galskapen, når disse mektige mennene ikke lenger foretar beslutninger for henne. Feministiske teoretikere har argumentert at hun blir sinnssyk av skyld ettersom at Hamlets drap på hennes far oppfyller hennes (ubevisste) seksuelle behov for at Hamlet erstatter (dreper) faren slik at Hamlet faktisk og symbolsk kan ta farens plass. Showalter peker også på at Ofelia har blitt symbolet på den urolige og hysteriske kvinnen i moderne kultur.
== Fremføringenes historie ==
Det er bortimot sikkert at Shakespeare skrev Hamlet-rollen for samtidens store skuespiller Richard Burbage. Han var den mest betydelige tragiske skuespilleren i teatergruppen Lord Chamberlain's Men, og hadde god hukommelse for teksten og utstrakt følelsesmessig register. I henhold til antallet opptrykk synes Hamlet å ha vært Shakespeares fjerde mest populære skuespill i hans levetid. Kun Henrik IV Del 1, Richard III og Perikles var mer populære. Shakespeares egne nedtegnelser har ikke bidratt med opplysninger om når hans stykker ble oppført.
Det er således lite kunnskap om tidlige oppføringer av stykket. Det er kjent er at mannskapet på skipet «Red Dragon», oppankret utenfor kysten av Sierra Leone, fremførte Hamlet i september 1607; stykket turnerte i Tyskland mindre enn fem år etter at Shakespeare døde; og det ble fremført for kong Jakob I i 1619 og for kong Karl I i 1637. George Hibbard har argumentert for at ettersom samtidslitteraturen har så mange referanser til Hamlet (kun Falstaff er nevnt mer), må stykket ganske sikkert ha blitt fremført med en hyppighet og frekvens som ikke gjenspeiles i de få opptegnelsene fra samtiden som man kjenner i dag.Alle teatre ble stengt under Cromwells regjeringen (Interregnumet), men i selv i denne tiden ble deler av stykket fremført ulovlig, disse fremførelsene ble stundom kalt for «droll», blant annet ett kalt for The Grave-Makers som var basert på Akt 5, scene 1 av stykket.
=== Restaureringen og 1700-tallet ===
Skuespillet ble fornyet tidlig i restaurasjonen. Da det eksisterende repertoaret av skuespill fra før borgerkrigen ble delt mellom de to nyskapte patent theatre-selskapene, var Hamlet det eneste av Shakespeares beste som ble forbehold Sir William Davenants teatergruppe Duke's Company. Det ble det første av Shakespeares stykker som ble presentert med flyttbare kulisser i Lincoln's Inn Fields Theatre. Dette nye scenografikonseptet bidro til å fremheve Shakespeares hyppige skifte av scener, noe som igjen forsterket kritikken av hans brudd med det nyklassisistiske prinsippet om stedets enhet. David Garrick ved Drury Lane satte opp en kraftig omarbeidet versjon: «Jeg hadde lovet at jeg ikke ville forlate scenen før jeg hadde reddet det edle skuespillet fra alt søppelet i femte akt. Jeg har brakt det fremover uten graverens triks, Osrick, & fektekampen».Den første kjente oppsetningen i Nord-Amerika er med Lewis Hallam. Jr. i tittelrollen, i American Companys produksjon i Philadelphia i 1759. I 1748 skrev Alexander Sumarokov en russisk versjon som vektla prins Hamlets rolle som motstander av Claudius' tyranni – en tolkning som vedble i østeuropeiske versjoner til inn på 1900-tallet.
=== 1800-tallet ===
I perioden ca. 1810 til 1840, ble de mest kjente Shakespeare-oppsetningene i USA utført av turnerende, førsteklasses skuespillere fra London – inkludert George Frederick Cooke, Junius Brutus Booth, Edmund Kean, William Charles Macready og Charles Kemble. Booth valgte å fortsette sin karriere i statene, og ble etterhvert far til landets mest herostratisk berømte skuespiller, John Wilkes Booth (Lincolns morder), og dets mest kjente Hamlet, Edwin Booth. Edwin Booths utførelse av rollen som Hamlet ble beskrevet «som den mørke, gale, drømmende, mystiske helten fra et dikt ... [framfør] med en idealistisk karakter, så fjernt fra det virkelige liv som mulig». Booth spilte i 1864/5 Hamlet i hele 100 kvelder ved Winter Garden Theatre, noe som innledet en langvarig Shakespeare-periode i USA.I Storbritannia satte viktoriatidens kombinerte skuespillere-og-direktører som Kean, Samuel Phelps, Macready, og Henry Irving opp Shakespeare på storslått vis med forseggjorte kulisser og kostymer. Tendensen til kombinasjonen skuespillere-og-direktører var at de fremhevet viktigheten av sin egen rolle, noe som ikke alltid var i samsvar med kritikernes smak.I London var Edmund Kean den første Hamlet til å gå vekk fra den kongelige stas som ble forbundet med rollen. Han byttet til et mer ordinært kostyme, og det sies at han overrasket sitt publikum ved å bekle rollen som en alvorlig og selvgranskende Hamlet. I sterk kontrast til tidligere storslagenhet, var William Poels produksjon av Q1-teksten fra 1881 et tidlig forsøk på å rekonstruere det elisabethanske teaterets nøkternhet; hans eneste bakteppe var noen røde gardiner. Sarah Bernhardt spilte prinsen en populær produksjon i London i 1899. I kontrast til det «feminine» synet på den sentrale rollefiguren som vanligvis fulgte en kvinnelig rollebesetning, beskrev hun selv sin rolle som «mannlig og besluttsom, men uansett tankefull... [han] tenker før han handler, et trekk som antyder stor styrke og stor åndelig kraft».I Frankrike startet Charles Kemble en bølge av entusiasme rundt Shakespeare; og ledende medlemmer av den romantiske bevegelsen som Victor Hugo og Alexandre Dumas så hans opptreden i Hamlet i Paris i 1827. De gav spesielt uttrykk for sin begeistring for Harriet Smithsons Ofelia og hennes galskap. I Tyskland hadde Hamlet blitt så godt kjent ved midten av 1800-tallet at Ferdinand Freiligrath hevdet at «Tyskland er Hamlet». Fra 1850-tallet ble Hamlet endret av den parsiske teatertradisjonen i India til folkeforestillinger, med en rekke tillagte ekstrasanger.
=== 1900-tallet ===
Med unntak av noen vestlige teatertroppers besøk på 1800-tallet, ble den første profesjonelle fremførelsen av Hamlet i Japan satt opp av Otojiro Kawakami i hans tilpassede versjon Shimpa («nytt skoleteater») fra 1903. Shoyo Tsubouchi oversatte Hamlet og produserte en forestilling i 1911 som sammenblandet stilene shingeki («nytt drama») og kabuki. Denne hybridsjangeren nådde sin høyde med Fukuda Tsunearis Hamlet i 1955. I 1998 produserte Yukio Ninagawa en anerkjent versjon av Hamlet i den japanske teaterformen Nō, som han tok med til London.Konstantin Stanislavskij og Edward Gordon Craig – to av 1900-tallets mest innflytelsesrike teaterpraktikere – samarbeidet om Moskva kunstnerteaters viktige oppsetning i 1911–12. Craig var opptatt av stilisert abstraksjon, mens Stanislavskij, med sitt «system», utforsket psykologisk motivasjon. Craig formet skuespillet som et symbolistisk monodrama, med utgangspunkt i en drømmeaktig synsvinkel sett utelukkende gjennom Hamlets øyne. Dette kom best til syne gjennom sceneoppsettet i første hoffscene. Produksjonens viktigste trekk er Craigs bruk av store, abstrakte skillevegger som forandret størrelsen og formen på lokalene for hver scene, noe som skulle representere rollefigurenes sinnstilstand eller visualisere dramaturgisk progresjon. Oppsetningen gav teateret verdensvid oppmerksomhet, og satte det «på det kulturelle kartet for Vest-Europa».Hamlet blir ofte fremført med samtidige politiske overtoner. Leopold Jessners produksjon i 1926 ved Berlin Staatstheater fremstilte Claudius' hoff som en parodi av det korrupte og smiskete hoffet til Keiser Vilhelm. I Polen har antallet produksjoner av Hamlet sett ut til å øke i perioder med politisk uro, siden dets politiske temaer (mistanker om lovbrudd, kupp, overvåkning) kan brukes til å belyse samtidige diskusjoner. På samme måte har tsjekkiske regissører brukt stykket i tider med okkupasjon: en produksjon fra 1941 ved Vinohrady teater «vektla, med behørig varsomhet, den hjelpeløse situasjonen til en intellektuell person som forsøker å holde seg opp i ubarmhjertige omgivelser». I Kina har forestillinger av Hamlet ofte politisk betydning: Gu Wuweis Angrepet mot statsmakten fra 1916, en sammenblanding av Hamlet og Macbeth, var et angrep på Yuan Shikais forsøk på å styrte republikken. I 1942 regisserte Jiao Juyin skuespillet i et konfusiansk tempel i Sichuan, hvor regjeringen hadde trukket seg tilbake fra de fremadstormende japanerne. I det umiddelbare kjølvannet av militærmotstanden mot protestene på Den himmelske freds plass, satte Lin Zhaohua i 1990 opp en versjon av Hamlet hvor prinsen var en helt ordinær mann som ble plaget av et tap av mening. I denne produksjonen byttet rolleinnehaverne av Hamlet, Claudius og Polonius roller under flere av forestillingens kritiske øyeblikk, inkludert når Claudius dør. I denne scenen falt skuespilleren som hovedsakelig ble assosiert med Hamlet i bakken.Blant kjente oppsetninger i London og New York finnes Barrymores produksjon fra 1925 ved Haymarket Theatre, som påvirket senere forestillinger av John Gielgud og Laurence Olivier. Oliviers forestilling på Old Vic i 1937 var populær blant publikum, men mindre godt mottatt av kritikere. I 1963 regisserte Olivier åpningsforestillingen ved det nye Royal National Theatre med Peter O'Toole som Hamlet; kritikere observerte likheter mellom O'Tooles karakter Hamlet og John Osbornes helt, Jimmy Porter, fra Look Back in Anger.Hamlet er det mest oppførte av Shakespeares skuespill i New Yorks teaterhistorie, med 64 registrerte produksjoner på Broadway, og et uvisst antall Off Broadway. Nyere New York-oppsetninger av Hamlet inkluderer Ralph Fiennes' versjon i 1995, som gav ham Tony Award for «beste skuespiller». Stephen Langs Hamlet for Roundabout Theatre Company i 1992 høstet positiv kritikk; også Sam Waterstons for New York Shakespeare Festival ved Vivian Beaumont Theatre i 1975 (hvor Lang spilte Bernardo og andre roller) ble godt mottatt. Riverside Shakespeare Company satte opp en uredigert versjon av Hamlets første folio i 1978 ved Columbia University, såkalt Off Broadway, med en spilletid på under tre timer.
== Sitater, versjoner og filmatiseringer ==
Hamlet er et av det engelske språks mest siterte verker, og er ofte å finne på lister over verdens beste litteratur, og har slik på flere måter påvirket de senere århundrers litteratur.
Forskeren Laurie Osborne har studert hvordan historien om Hamlets gjenskapes i moderne fortellinger, og har delt disse inn i fire hovedkategorier: nyfortellinger av stykkets intrige, forenklede versjoner for unge lesere, fortellinger som ser handlingen fra en eller flere av de andre karakterenes synsvinkel, og fortellinger som handler om oppsetningen av stykket.Henry Fieldings roman Tom Jones, utgitt i 1749, beskriver et besøk til Hamlet av romanens figurer Tom Jones og herr Partridge, med likhetstrekk til et «skuespill i skuespillet». Goethes dannelsesroman Wilhelm Meisters læreår, skrevet mellom 1776 og 1796, handler ikke bare om en oppsetning av Hamlet, men trekker også paralleller mellom Gjenferdet og Wilhelm Meisters døde far. På begynnelsen av 1850-tallet, i Pierre, fokuserer Herman Melville på en Hamlet-liknende rollefigurs langvarige utvikling som forfatter. Ti år senere gir Dickens ut Store forventninger, som inneholder mange Hamlet-liknende handlingstrekk: den drives av hevnmotiverte handlinger, skilter med gjenferdliknende rollefigurer (Abel Magwich og Miss Havisham), og fokuserer på heltens skyld. Akademikeren Alexander Welsh legger til at Store forventninger er en «selvbiografisk roman» og foregriper en psykoanalytiske lesning av Hamlet i seg selv. På samme tid ble George Eliots Møllen ved Floss utgitt; her opptrer Maggie Tulliver, en karakter «som eksplisitt sammenlignes med Hamlet», om enn «med et rykte for tilregnelighet».På 1920-tallet jobbet James Joyce med «en mer livlig versjon» av Hamlet i romanen Ulysses – blottet for tvangstanker og hevn – selv om dens hovedparalleller trekkes til Homers Odysseen. På 1990-tallet ble to kvinnelige romanforfattere tydelig influert av Hamlet; I Angela Carters Kloke barn blir Å være eller ikke være omarbeidet til en sang og dansenummer, og i Iris Murdochs Den sorte prins blir ødipale temaer og mord flettet sammen med en kjærlighetsaffære mellom den Hamlet-besatte forfatteren Bradley Pearson og datteren til hans rival.Hamlet har blitt refortolket som en historie om korrupsjon av den vesttyske regissøren Helmut Käutner i Der Rest ist Schweigen («Resten er stillhet») og av den japanske regissøren Akira Kurosawa i Warui Yatsu Hodo Yoku Nemuru (The Bad Sleep Well). I Claude Chabrols Ophélia (Frankrike, 1962) ser hovedrollefiguren, Yvan, på Oliviers Hamlet og overbeviser seg selv – feilaktig og med tragiske resultater – om at han er i Hamlets situasjon.Tom Stoppards skuespill, Guildenstern og Rosencrantz er døde (som ble filmet i 1990), skisserer hendelsene rundt Hamlet fra perspektivet til Hamlets to studiekamerater, og omgjør det til en tragedie hvor to mindre rollefigurer må dø for å fullføre sin rolle i et drama de ikke selv forstår. En parodi av Hamlet kalt Rosenkrantz og Gyldenstern hadde blitt skrevet av W. S. Gilbert i 1874. I 1977 skrev den østtyske skuespillforfatteren Heiner Müller dramaet Die Hamletmaschine (Hamletmachine), en postmodernistisk, tettpakket versjon av Hamlet; denne tilpasningen ble siden innlemmet i hans oversettelse av Shakespeares skuespill i hans produksjon Hamlet/Maschine fra 1989/1990.
=== Film og tv ===
Den første filmatiseringen av Hamlet var Sarah Bernhardts fem minutter lange film om fektescenen, fra 1900. Det var en enkel «lydfilm»; musikk og tale ble spilt inn på grammofonplater, som ble avspilt samtidig med filmen. Stumfilmversjoner ble laget i 1907, 1908, 1910, 1913 og 1917. I 1920 spilte Asta Nielsen rollen som en kvinnelig Hamlet som går gjennom livet forkledd som en mann. Laurence Oliviers film noir Hamlet fra 1948 vant Oscar-priser for beste film og beste hovedrolle. Hans tolkning la fokus på stykkets ødipale overtoner, i en slik grad at den 28-årige Eileen Herlie ble satt til å spille Hamlets mor, mens han selv, i en alder av 41, tok rollen som Hamlet.Gamlet (russisk: Гамлет) er en filmtolkning fra 1964 på russisk, basert på en oversettelse av Boris Pasternak og regissert av Grigorij Kozintsev, med partitur av Dmitrij Sjostakovitsj. Innokenti Smoktunovskij fikk spille Hamlet, en rolle som skaffet ham lovord fra Laurence Olivier. Shakespeare-ekspertene John Gielgud og Kenneth Branagh anser dette verket som den komplette gjengivelsen av Shakespeares tragiske fortelling.John Gielgud brukte Richard Burton i hovedrollen ved Lunt-Fontanne Theatre i 1964–5, og en filmatisert direkteopptreden ble produsert i ELECTRONOVISION. Tony Richardson brukte Nicol Williamson som Hamlet og Marianne Faithfull som Ofelia i sin versjon fra 1969.
Franco Zeffirellis Shakespeare-filmer har blitt beskrevet som «sensuelle snarere enn intellektuelle»: hans mål var å gjøre Shakespeare «enda mer populær». Mot slutten satte han Mel Gibson – på den tiden kjent for filmene Mad Max og Dødelig våpen – i tittelrollen i sin versjon fra 1990, og Glenn Close – da kjent som den psykotiske andre kvinnen i Farlig begjær – som Gjertrud.I motsetning til Zeffirellis sterkt forkortede versjon av Hamlet, inneholdt Kenneth Branaghs versjon fra 1996, som han selv adapterte, regisserte og spilte i, hvert eneste ord fra Shakespeares skuespill, og kombinerte materialet fra de to tekstversjonene F1 og Q2. Branaghs Hamlet varer i omtrent fire timer. Branagh benyttet kostymer og innredning tilpasset 1800-tallet; og Blenheim Palace, som ble bygget sent på 1700-tallet, ble benyttet som Kronborg Slott. Filmen er episk oppbygget og bruker hyppige tilbakeblikk for å rette fokus mot stykkets mindre åpenbare elementer: Hamlets seksuelle forhold til Kate Winslets Ofelia, for eksempel, eller hans barndomsforelskelse i Yorick (spilt av Ken Dodd).I 2000 ble handlingen i Michael Almereydas Hamlet satt til samtidens Manhattan, med den daværende filmstudenten Ethan Hawke i rollen som Hamlet. Claudius ble adm. dir. i «Denmark Corporation», etter å ha tatt over selskapet ved å drepe sin bror.Den mestselgende versjonen av Hamlet til dags dato er Disneys Oscar-vinnende animasjonsfilm Løvenes konge, som bruker elementer fra Shakespeares plot i en flokk afrikanske løver.
== I Norge ==
Hamlet var det første av Shakespeares skuespill som ble oversatt til et nordisk språk, og i Norge ble stykket tilgjengelig med Johannes Boyes prosa-versjon Hamlet, Prins af Dannemark anonymt i 1777. Peter Foersom oversatte stykket i vers-form i 1807.Den første utgivelsen i Norge var på Nordisk forlag i 1901, i Niels Møllers oversettelse. Ivar Aasen oversatte deler av stykket til landsmål, men den første komplette norske oversettelsen kom først i 1912 på Aschehoug. Rolf Hiorth Schøyens oversettelse utkom på Somes forlag i 1923, i første av i alt åtte bind med Dramatiske verker. Henrik Rytters oversettelse fra 1933, som bind 8 i Samlagets 10-bindsutgave, var den første nynorskutgaven.
André Bjerkes oversettelse fra 1959 ble brukt på Nationaltheatret allerede samme år, og var i flere år den mest brukte utgaven, revidert av Håvard Rem til en oppsetning ved Rogaland teater i 1986. Hartvig Kirans oversettelse til nynorsk utkom i 1967. Øyvind Bergs oversettelse utkom i 1998 og har blitt den foretrukne sceneutgaven. En oversettelse ved professor Kristian Smidt utkom i 2007. Edvard Hoem lagde en nynorsk oversettelse i 2013.
André Bjerke kom i løpet av sitt oversetterarbeid over en feil som løp som en rød tråd gjennom en rekke utgaver. Da Hamlet gjennomskuer sine falske venner, Rosenkrantz og Gyldenstern, kaller han dem adders fang'd (= «giftslanger med hoggtenner»). Men Schlegel (1767-1845) oversatte i sin tyske utgave adders fang'd med «fangne slanger», uten å sjekke at fang betyr «hoggtann», ikke «fange». Denne feilen ble gjentatt av Edvard Christian Lembcke i hans danske Hamlet fra 1864, og Bjerke oppdaget at Rolf Hiorth-Schøyen hadde skrevet rett av etter Lembcke i setningen «mine gamle skolekamerater, paa hvem jeg stoler som paa fangne slanger», når det skulle vært «som paa giftslanger».Flere kjente norske skuespillere har spilt rollen som Hamlet, blant dem Bjørn Sundquist på Det norske teatret i 1987, Aksel Hennie ved Oslo Nye Teater i 2006, Torbjørn Eriksen ved Rogaland Teater i 2014 og Espen Klouman Høiner ved Trøndelag Teater i 2015.
== Se også ==
Engelsk renessanseteater
Engelsk litteratur
== Referanser ==
Alle henvisninger til Hamlet, hvis ikke annet er oppgitt, er hentet fra Arden Shakespeare Q2 (Thompson and Taylor, 2006a). I deres referansesystem betyr 3.1.55 akt 3, scene 1, linje 55. Henvisninger til First Quarto og First Folio er merket Hamlet Q1 og Hamlet F1, respektivt, og er hentet fra Arden Shakespeare "Hamlet: the texts of 1603 and 1623" (Thompson and Taylor, 2006b). Deres referansesystem for Q1 har ikke noen brudd mellom akter, så 7.115 betyr scene 7, linje 115.
== Litteratur ==
Alexander, Peter. 1964. Alexander's Introductions to Shakespeare. London: Collins.
Banham, Martin, red. 1998. The Cambridge Guide to Theatre. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521434378.
Bate, Jonathan og Rasmussen, Eric, red. 2007. Complete Works. By William Shakespeare. The RSC Shakespeare. New York: Modern Library. ISBN 0679642951.
Baskerville, Charles Read. red. 1934. Elizabethan and Stuart Plays. New York: Henry Holt and Company.
Benedetti, Jean. 1999. Stanislavski: His Life and Art. Revised edition. Original edition published in 1988. London: Methuen. ISBN 0413525201.
Blits, Jan H. 2001. «Introduction». I: Deadly Thought: "Hamlet" and the Human Soul: 3–22. Langham, MD: Lexington Books. ISBN 0739102141.
Bloom, Harold. 2001. Shakespeare: The Invention of the Human. Open Market utg. Harlow, Essex: Longman. ISBN 157322751X.
Bloom, Harold. 2003. Hamlet: Poem Unlimited. Edinburgh: Cannongate. ISBN 1841954616.
Britton, Celia. 1995. «Structuralist and poststructuralist psychoanalytic and Marxist theories». I: Cambridge History of Literary Criticism: From Formalism to Poststructuralism (Vol 8). Redigert av Raman Seldon. Cambridge: Cambridge University Press 1995. ISBN 978-0521300131.
Brode, Douglas. 2001. Shakespeare in the Movies: From the Silent Era to Today. New York: Berkley Boulevard Books. ISBN 0425181766.
Brown, John Russell. 2006. Hamlet: A Guide to the Text and its Theatrical Life. Shakespeare Handbooks ser. Basingstoke, Hampshire og New York: Palgrave Macmillan. ISBN 1403920923.
Burian, Jarka. 1993. «Hamlet in Postwar Czech Theatre». I: Foreign Shakespeare: Contemporary Performance. Redigert av Dennis Kennedy. Ny utgave. Cambridge: Cambridge University Press, 2004. ISBN 0521617081.
Burnett, Mark Thornton. 2000. « 'To Hear and See the Matter': Communicating Technology in Michael Almereyda's Hamlet (2000)». Cinema Journal 42.3: 48–69.
Carincross, Andrew S. 1936. The Problem of Hamlet: A Solution. Oppdatert utg. Norwood, PA.: Norwood Editions, 1975. ISBN 0883051303.
Cartmell, Deborah. 2000. «Franco Zeffirelli and Shakespeare». I: Jackson (2000, 212–221).
Chambers, Edmund Kerchever. 1923. The Elizabethan Stage. 4 bind. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0198115113.
Chambers, Edmund Kerchever. 1930. William Shakespeare: A Study of Facts and Problems. Oxford: Clarendon Press, 1988. ISBN 0198117744.
Crowl, Samuel. 2000. "Flamboyant Realist: Kenneth Branagh". I: Jackson (2000, 222–240).
Crystal, David, og Crystal, Ben. 2005. The Shakespeare Miscellany. New York: Penguin. ISBN 0140515550.
Davies, Anthony. 2000. «The Shakespeare films of Laurence Olivier». I: Jackson (2000, 163–182).
Dawson, Anthony B. 1995. Hamlet. Shakespeare in Performance ser. Ny utg. Manchester: Manchester University Press, 1997. ISBN 0719046254.
Dawson, Anthony B. 2002. «International Shakespeare». In Wells and Stanton (2002, 174–193).
Edwards, Phillip, red. 1985. Hamlet, Prince of Denmark. New Cambridge Shakespeare ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521293669.
Eliot, T. S. 1920. "Hamlet and his Problems". In The Sacred Wood: Essays in Poetry and Criticism. London: Faber & Gwyer. ISBN 0416374107.
Foakes, R. A. 1993. Hamlet versus Lear: Cultural Politics and Shakespeare's Art. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521607051.
French, George Russell. 1869. Shakspeareana Geologica. London: Macmillan. Reprinted New York: AMS, 1975. ISBN 0404025757.
Freud, Sigmund. 1900. The Interpretation of Dreams. Oversatt av James Strachey, redigert av Angela Richards. The Penguin Freud Library, bind 4. London: Penguin, 1991. ISBN 0140137947.
Gay, Penny. 2002. «Women and Shakespearean Performance». I: Wells and Stanton (2002, 155–173).
Gillies, John, Ryuta Minami, Ruru Li, og Trivedi, Poonam. 2002. «Shakespeare on the Stages of Asia». I: Wells and Stanton (2002, 259–283).
Greenblatt, Stephen. 2004a. Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare. New York: W.W. Norton & Co. ISBN 0393050572.
Greenblatt, Stephen. 2004b. «The Death of Hamnet and the Making of Hamlet». N.Y. Review of Books 51.16 (21. oktober 2004).
Greg, Walter Wilson. 1955. The Shakespeare First Folio, its Bibliographical and Textual History. Oxford: Clarendon Press. ISBN 115185459X.
Guntner, J. Lawrence. 2000. «Hamlet, Macbeth and King Lear on film». I: Jackson (2000, 117–134).
Halliday, F. E. 1964. A Shakespeare Companion 1564–1964. Shakespeare Library ser. Baltimore, Penguin, 1969. ISBN 0140530118.
Hattaway, Michael. 1982. Elizabethan Popular Theatre: Plays in Performance. Theatre Production ser. London og Boston: Routledge and Kegan Paul. ISBN 0710090528.
Hattaway, Michael. 1987. Hamlet. The Critics Debate ser. Basingstoke, Hampshire: Macmillan. ISBN 0333385241.
Hibbard, G. R., red. 1987. Hamlet. Oxford World's Classics ser. Oxford. ISBN 0192834169.
Holland, Peter. 2002. «Touring Shakespeare». I: Wells and Stanton (2002, 194–211).
Holland, Peter. 2007. «Shakespeare Abbreviated». I: Shaughnessy (2007, 26–45).
Hortmann, Wilhelm. 2002. «Shakespeare on the Political Stage in the Twentieth Century». I: Wells and Stanton (2002, 212–229).
Howard, Jean E. 2003. «Feminist Criticism». I: Shakespeare: An Oxford Guide: 411–423. Redigert av Stanley Wells og Lena Orlin. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0199245223.
Howard, Tony. 2000. «Shakespeare's Cinematic Offshoots». I: Jackson (2000, 303–323).
Hoy, Cyrus, red. 1992. Hamlet. Norton Critical Edition ser. 2. utg. New York: Norton. ISBN 9780393956634.
Hurstfield, Joel, og Sutherland, James. 1964. Shakespeare's World. New York: St. Martin's Press.
Innes, Christopher. 1983. Edward Gordon Craig. Directors in Perspective ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521273838.
Irace, Kathleen O. 1998. The First Quarto of Hamlet. New Cambridge Shakespeare ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521653908.
Jackson, MacDonald P. 1986. «The Transmission of Shakespeare's Text». I: The Cambridge Companion to Shakespeare Studies Ed. Stanley Wells. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521318416. 163–185.
Jackson, MacDonald P. 1991. «Editions and Textual Studies Reviewed». I: Shakespeare Survey 43, The Tempest and After: 255–270. Redigert av Stanley Wells. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521395291.
Jackson, Russell, red. 2000. The Cambridge Companion to Shakespeare on Film. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521639751.
Jenkins, Harold. 1955. «The Relation Between the Second Quarto and the Folio Text of Hamlet». Studies in Bibliography 7: 69–83.
Jenkins, Harold, red. 1982. Hamlet. The Arden Shakespeare, second ser. London: Methuen. ISBN 1903436672.
Jones, Gwilym. 2007. Thomas Middleton at the Globe. London: Globe Theatre education resource centre. Besøkt 30. desember 2007.
Kermode, Frank. 2000. Shakespeare's Language. London: Penguin. ISBN 0-14-028592-X.
Keyishian, Harry. 2000. «Shakespeare and Movie Genre: The Case of Hamlet». I: Jackson (2000, 72–84).
Kirsch, A. C. 1968. «A Caroline Commentary on the Drama». Modern Philology 66: 256–261.
Knowles, Ronald. 1999. «Hamlet and Counter-Humanism» Renaissance Quarterly 52.4: 1046–1069.
Lacan, Jacques. 1959. «Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet». I: Literature and Psychoanalysis: The Question of Reading Otherwise. Redigert av Shoshana Felman. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1982. Opprinnelig utgitt som en dobbeltutgave av Yale French Studies, nos. 55/56 (1977). ISBN 080182754X.
Lennard, John. 2007. William Shakespeare: Hamlet. Literature Insights ser. Humanities-Ebooks, 2007. ISBN 184760028X.
Lott, Bernard, red. 1970. Hamlet. New Swan Shakespeare Advanced ser. New ed. London: Longman. ISBN 0582527422.
MacCary, W. Thomas. 1998. "Hamlet": A Guide to the Play. Greenwood Guides to Shakespeare ser. Westport, CT: Greenwood Press. ISBN 0313300828.
Marsden, Jean I. 2002. «Improving Shakespeare: from the Restoration to Garrick». I: Wells og Stanton (2002, 21–36).
Matheson, Mark. 1995. «Hamlet and 'A Matter Tender and Dangerous'». Shakespeare Quarterly 46.4: 383–397.
Matus, Irvin Leigh. 1994. Shakespeare, in Fact. Ny utg. New York: Continuum International Publishing, 1999. ISBN 0826409288.
Moody, Jane. 2002. «Romantic Shakespeare». I: Wells og Stanton (2002, 37–57).
Morrison, Michael A. 2002. "Shakespeare in North America". I: Wells og Stanton (2002, 230–258).
Novy, Marianne. 1994. Engaging with Shakespeare: Responses of George Eliot and Other Women Novelists. (Athens, Georgia) i Thompson og Taylor (2006a, 127).
O'Connor, Marion. 2002. «Reconstructive Shakespeare: Reproducing Elizabethan and Jacobean Stages». I: Wells og Stanton (2002, 76–97).
Osborne, Laurie. 2007. «Narration and Staging in Hamlet and its afternovels». I: Shaughnessy (2007, 114–133).
Oxford English Dictionary (andre utgave) på CD-ROM versjon 3.1. 2004. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-861016-8.
Ogburn, Charlton. 1984. The Mystery of William Shakespeare. New York: Dodd, Mead & Company. ISBN 0396084419.
Ogburn, Charlton. 1988. The Mystery of William Shakespeare. London: Cardinal. ISBN 0747402558.
Pennington, Michael. 1996. "Hamlet": A User's Guide. London: Nick Hern. ISBN 185459284X.
Pitcher, John, og Woudhuysen, Henry. 1969. Shakespeare Companion, 1564–1964. London: Penguin. ISBN 0140530118.
Quillian, William H. 1983. Hamlet and the New Poetic: James Joyce and T. S. Eliot. Ann Arbor, MI:UMI Research Press.
Rosenberg, Marvin. 1992. The Masks of Hamlet. London: Associated University Presses. ISBN 0874134803.
Rowse, Alfred Leslie. 1963. William Shakespeare: A Biography. New York: Harper & Row. Opptrykk. New York: Barnes & Noble Books, 1995. ISBN 1566198046.
Saxo, og Hansen, William. 1983. Saxo Grammaticus & the Life of Hamlet. Lincoln: University of Nebraska Press. ISBN 0803223188.
Schoch, Richard W. 2002. «Pictorial Shakespeare». I: Wells og Stanton (2002, 58–75).
Shapiro, James. 2005. 1599: A Year in the Life of William Shakespeare. London: Faber, 2006. ISBN 0571214819.
Shaughnessy, Robert. 2007. The Cambridge Companion to Shakespeare and Popular Culture. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 9780521605809.
Shaw, George Bernard. 1961. Shaw on Shakespeare. Redigert av Edwin Wilson. New York: Applause. ISBN 1557835616.
Showalter, Elaine. 1985. «Representing Ophelia: Women, Madness, and the Responsibilities of Feminist Criticism». I: Shakespeare and the Question of Theory: 77–94. Redigert av Patricia Parker og Geoffrey Hartman. New York and London: Methuen. ISBN 0416369308.
Smallwood, Robert. 2002. «Twentieth-century Performance: The Stratford and London Companies». I: Wells og Stanton (2002, 98–117).
Spencer, T. J. B., red. 1980. Hamlet. New Penguin Shakespeare ser. London: Penguin. ISBN 0140707344.
Starks, Lisa S. 1999. «The Displaced Body of Desire: Sexuality in Kenneth Branagh's Hamlet». I: Shakespeare and Appropriation: 160–178. Redigert av Christy Desmet and Robert Sawyer. Accents on Shakespeare ser. London: Routledge. ISBN 0415207258.
Taxidou, Olga. 1998. The Mask: A Periodical Performance by Edward Gordon Craig. Contemporary Theatre Studies ser. Bind 30. Amsterdam: Harwood Academic Publishers. ISBN 9057550466.
Taylor, Gary. 1989. Reinventing Shakespeare: A Cultural History from the Restoration to the Present. London: Hogarth Press. ISBN 0701208880.
Taylor, Gary. 2002. «Shakespeare Plays on Renaissance Stages». I: Wells og Stanton (2002, 1–20).
Teraoka, Arlene Akiko. 1985. The Silence of Entropy or Universal Discourse : the Postmodernist Poetics of Heiner Müller. New York: Peter Lang. ISBN 0820401900.
Thompson, Ann. 2001. «Shakespeare and sexuality». I: Catherine M S Alexander og Stanley Wells Shakespeare and Sexuality: 1–13. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521804752.
Thompson, Ann og Taylor, Neil. red. 1996. William Shakespeare, "Hamlet". Plymouth, UK: Northcote House. ISBN 0746307659.
Thompson, Ann og Taylor, Neil, red. 2006a. Hamlet. The Arden Shakespeare, tredje ser. Bind en. London: Arden. ISBN 1904271332.
Thompson, Ann og Taylor, Neil, red. 2006b. Hamlet: The Texts of 1603 and 1623. The Arden Shakespeare, tredje ser. Bind to. London: Arden. ISBN 1904271804.
Thomson, Peter. 1983. Shakespeare's Theatre. Theatre Production ser. London and Boston: Routledge og Kegan Paul. ISBN 0710094809.
Uglow, Jenny. 1977. Hogarth: A Life and a World. Ny utg. London: Faber and Faber, 2002. ISBN 0571193765.
Vickers, Brian, red. 1974a. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind en (1623–1692). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134048.
Vickers, Brian, red. 1974b. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind fire (1753–1765). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134072.
Vickers, Brian, red. 1974c. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind fem (1765–1774). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134080.
Vogler, Christopher. 1992. The Writer's Journey: Mythic Structure for Storytellers and Screenwriters. Revidert opptrykk. London: Pan Books, 1999. ISBN 0330375911.
Ward, David. 1992. «The King and 'Hamlet'». Shakespeare Quarterly 43.3: 280–302.
Weimann, Robert. 1985. «Mimesis in Hamlet». I: Shakespeare and the Question of Theory: 275–291. Redigert av Patricia Parker and Geoffrey Hartman. New York and London: Methuen. ISBN 0416369308.
Wells, Stanley, og Stanton, Sarah, red. 2002. The Cambridge Companion to Shakespeare on Stage. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 052179711X.
Wilson, John Dover. 1932. The Essential Shakespeare: A Biographical Adventure. Cambridge: Cambridge University Press.
Wilson, John Dover. 1934. The Manuscript of Shakespeare's "Hamlet" and the Problems of its Transmission: An Essay in Critical Bibliography. 2 bind. Cambridge: The University Press.
Wilson, John Dover. 1935. What Happens in Hamlet. Cambridge: Cambridge University Press, 1959. ISBN 0521068355.
Wells, Stanley, og Taylor, Gary, red. 1988. The Complete Works. Av William Shakespeare. The Oxford Shakespeare. Komprimert ed. Oxford: Clarendon Press; New York: Oxford University Press. ISBN 0198711905.
Welsh, Alexander. 2001. Hamlet in his Modern Guises (New Jersey: Princeton) i Thompson og Taylor (2006a, 125).
Winstanley, Lilian. 1921. Hamlet and the Scottish succession, Being an Examination of the Relations of the Play of Hamlet to the Scottish Succession and the Essex Conspiracy. London: Cambridge University Press. Reprinted Philadelphia: R. West, 1977. ISBN 084922912X.
Wofford, Susanne L. 1994. «A Critical History of Hamlet». I: Hamlet: Complete, Authoritative Text with Biographical and Historical Contexts, Critical History, and Essays from Five Contemporary Critical Perspectives: 181–207. Boston: Bedford Books of St. Martins Press. ISBN 0312089864.
== Eksterne lenker ==
HyperHamlet – forskningsprosjekt ved University of Basel (engelsk)
Finnes det en virkelig Hamlet? – Om Laurence Oliviers Hamlet-film fra 1948. (norsk) | Rollefigurene i Hamlet, skuespillet til den engelske skuespillforfatteren William Shakespeare, er listet opp under. Det eksisterer tre ulike versjoner av skuespillet fra gammelt av: disse er kjent som første quarto (Q1), andre quarto (Q2) og første folio (F1). | 5,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Produksjonsteknikk | 2023-02-04 | Produksjonsteknikk | ['Kategori:Anvendt informatikk', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Industri', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Teknikk', 'Kategori:Tekniske fagområder', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Produksjonsteknikk er teknikker som omfatter produksjonsmetoder og industrielle arbeidsprosesser. Industri er i stigende grad avanserte bedrifter som gjør bruk av mekaniske og automatiske produksjonsløsninger. Industriteknikken er orientert rundt noen basisfag som maskinteknikk og automatisering.
| Produksjonsteknikk er teknikker som omfatter produksjonsmetoder og industrielle arbeidsprosesser. Industri er i stigende grad avanserte bedrifter som gjør bruk av mekaniske og automatiske produksjonsløsninger. Industriteknikken er orientert rundt noen basisfag som maskinteknikk og automatisering.
== Eksterne lenker ==
Produksjons- og industriteknikk | Produksjonsteknikk er teknikker som omfatter produksjonsmetoder og industrielle arbeidsprosesser. Industri er i stigende grad avanserte bedrifter som gjør bruk av mekaniske og automatiske produksjonsløsninger. | 5,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fabrizio_Tescari | 2023-02-04 | Fabrizio Tescari | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Fødsler 6. april', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Italienske alpinister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Asiago', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Fabrizio Tescari (født 6. april 1969 i Asiago) er en italiensk tidligere alpinist. Han var en rendyrket slalåmspesialist. Han markerte seg for første gang i internasjonal sammenheng under junior-VM 1987 i svenske Sälen, der han ble nummer 4 i slalåmrennet, som ble vunnet av landsmannen Roger Pramotton.
Tescari debuterte i verdenscupen 10. desember 1991 i et slalåmrenn i Sestriere, der han ble nr. 15. 29. november året etter vant hans karrierens eneste verdenscupseier.
Han kjørte sitt siste renn 23. januar 2001 i Schladming (Østerrike), der han ikke greide å kvalfisere seg til finaleomgangen.
| Fabrizio Tescari (født 6. april 1969 i Asiago) er en italiensk tidligere alpinist. Han var en rendyrket slalåmspesialist. Han markerte seg for første gang i internasjonal sammenheng under junior-VM 1987 i svenske Sälen, der han ble nummer 4 i slalåmrennet, som ble vunnet av landsmannen Roger Pramotton.
Tescari debuterte i verdenscupen 10. desember 1991 i et slalåmrenn i Sestriere, der han ble nr. 15. 29. november året etter vant hans karrierens eneste verdenscupseier.
Han kjørte sitt siste renn 23. januar 2001 i Schladming (Østerrike), der han ikke greide å kvalfisere seg til finaleomgangen.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fabrizio Tescari – Olympedia
(en) Fabrizio Tescari – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Fabrizio Tescari – FIS (alpint)
(en) Fabrizio Tescari – ski-db.com | Fabrizio Tescari (født 6. april 1969 i Asiago) er en italiensk tidligere alpinist. | 5,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matteo_Nana | 2023-02-04 | Matteo Nana | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Fødsler 25. august', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Italienske alpinister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Sondrio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Matteo Nana (født 25. august 1974 i Chiesa Valmalenco) er en italiensk alpinist. I 1999 og 2000 ble han tre ganger italiensk mester i slalåm og storslalåm.
Han markerte seg for første gang i internasjonal sammenheng i 1993, da han kom på fjerdeplass i super-G under junior-VM i alpint 1993|junior-VM i italienske Monte Campione. Bare to år senere debuterte han i verdenscupen, der han til tross for sine kvaliteter som allroundalpinist konsentrerte seg om disiplinene slalåm og storslalåm.
Nana utviklet seg raskt i skyggen av Alberto Tomba til en av de beste slalåmkjørerne på det italienske landslaget. I sesongen 1996/97 plasserte han seg blant de 10 fremste i tre renn på rad. I storslalåmrennet i Alta Badia kom han på pallen for første gang i løpet av karrieren. Under det følgende verdensmesterskapet ble han nest beste italiener i slalåm med en 15.-plass, i storslalåm ble han nr. 18.
Deretter uteble toppresultatene i verdenscupen. Under OL 1998 i Nagano ble han beste italiener med en 11.-plass i slalåm og 15.-plass i storslalåm. Under VM 1999 i Vail/Beaver Creek kom han på 12.-plass i storslalåm.
Sesongen 1999/00 oppnådde han igjen nye pallplasseringer, blant annet da han ble tredjemann i slalåmrennet i Vail.
| Matteo Nana (født 25. august 1974 i Chiesa Valmalenco) er en italiensk alpinist. I 1999 og 2000 ble han tre ganger italiensk mester i slalåm og storslalåm.
Han markerte seg for første gang i internasjonal sammenheng i 1993, da han kom på fjerdeplass i super-G under junior-VM i alpint 1993|junior-VM i italienske Monte Campione. Bare to år senere debuterte han i verdenscupen, der han til tross for sine kvaliteter som allroundalpinist konsentrerte seg om disiplinene slalåm og storslalåm.
Nana utviklet seg raskt i skyggen av Alberto Tomba til en av de beste slalåmkjørerne på det italienske landslaget. I sesongen 1996/97 plasserte han seg blant de 10 fremste i tre renn på rad. I storslalåmrennet i Alta Badia kom han på pallen for første gang i løpet av karrieren. Under det følgende verdensmesterskapet ble han nest beste italiener i slalåm med en 15.-plass, i storslalåm ble han nr. 18.
Deretter uteble toppresultatene i verdenscupen. Under OL 1998 i Nagano ble han beste italiener med en 11.-plass i slalåm og 15.-plass i storslalåm. Under VM 1999 i Vail/Beaver Creek kom han på 12.-plass i storslalåm.
Sesongen 1999/00 oppnådde han igjen nye pallplasseringer, blant annet da han ble tredjemann i slalåmrennet i Vail.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Matteo Nana – Olympedia
(en) Matteo Nana – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Matteo Nana – FIS (alpint)
(en) Matteo Nana – ski-db.com | Matteo Nana (født 25. august 1974 i Chiesa Valmalenco) er en italiensk alpinist. | 5,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finnmarkskommisjonen | 2023-02-04 | Finnmarkskommisjonen | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Myndigheter i Troms og Finnmark'] | Finnmarkskommisjonen (samisk Finnmárkokomišuvdna) ble oppnevnt av Kongen i statsråd 14. mars 2008, med grunnlag i finnmarksloven. Den har sete i Tana der den er samlokalisert med Indre Finnmark tingrett.
Kommisjonen skal kartlegge bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark kan ha ervervet med grunnlag i langvarig bruk av det arealet som 1. juli 2006 ble overført fra Statskog SF til Finnmarkseiendommen. Dette arealet antas å omfatte vel 95 % av grunnen i Finnmark (45 000 kvadratkilometer). Kartleggingen skal ifølge finnmarksloven § 29 skje på grunnlag av «gjeldende nasjonal rett».Hensikten med Finnmarkskommisjonen er å få til en raskere og mer helhetlig avklaring av rettighetsforholdene i Finnmark enn hva som hadde vært mulig gjennom de vanlige domstolene. Parter som er uenige i kommisjonens konklusjoner om rettighetsforholdene kan bringe spørsmålene inn for Utmarksdomstolen for Finnmark, som ble etablert høsten 2013.
Minst to av de fem medlemmene i kommisjonen skal være bosatt i Finnmark eller på annen måte ha sterk tilknytning til fylket. For tiden har kommisjonen følgende sammensetning: Jon Gauslaa (leder), Hilde Agathe Heggelund, Ole Henrik Magga, Veronica Andersen og John Bernhard Henriksen.
Kommisjonen kunngjorde i februar 2009 at den har startet rettighetskartleggingen på øyene Stjernøya og Seiland i Vest-Finnmark (felt 1) og i Nesseby kommune i Øst-Finnmark (felt 2). Den har senere startet arbeidet i ytterligere fem utredningsfelt, Sørøya (felt 3), Karasjok (felt 4), Varangerhalvøya øst (felt 5), Varangerhalvøya vest (felt 6), Tana med Tanafjorden (felt 7) og Kautokeino (felt 8).
Kommisjonens rapport for felt 1 Stjernøya/Seiland ble offentliggjort 20. mars 2012. Senere har kommisjonen offentliggjort rapportene for felt 2 Nesseby (februar 2013), felt 3 Sørøya (oktober 2013), felt 5 Varangerhalvøya øst (juni 2014) og felt 6 Varangerhalvøya vest (oktober 2015).
| Finnmarkskommisjonen (samisk Finnmárkokomišuvdna) ble oppnevnt av Kongen i statsråd 14. mars 2008, med grunnlag i finnmarksloven. Den har sete i Tana der den er samlokalisert med Indre Finnmark tingrett.
Kommisjonen skal kartlegge bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark kan ha ervervet med grunnlag i langvarig bruk av det arealet som 1. juli 2006 ble overført fra Statskog SF til Finnmarkseiendommen. Dette arealet antas å omfatte vel 95 % av grunnen i Finnmark (45 000 kvadratkilometer). Kartleggingen skal ifølge finnmarksloven § 29 skje på grunnlag av «gjeldende nasjonal rett».Hensikten med Finnmarkskommisjonen er å få til en raskere og mer helhetlig avklaring av rettighetsforholdene i Finnmark enn hva som hadde vært mulig gjennom de vanlige domstolene. Parter som er uenige i kommisjonens konklusjoner om rettighetsforholdene kan bringe spørsmålene inn for Utmarksdomstolen for Finnmark, som ble etablert høsten 2013.
Minst to av de fem medlemmene i kommisjonen skal være bosatt i Finnmark eller på annen måte ha sterk tilknytning til fylket. For tiden har kommisjonen følgende sammensetning: Jon Gauslaa (leder), Hilde Agathe Heggelund, Ole Henrik Magga, Veronica Andersen og John Bernhard Henriksen.
Kommisjonen kunngjorde i februar 2009 at den har startet rettighetskartleggingen på øyene Stjernøya og Seiland i Vest-Finnmark (felt 1) og i Nesseby kommune i Øst-Finnmark (felt 2). Den har senere startet arbeidet i ytterligere fem utredningsfelt, Sørøya (felt 3), Karasjok (felt 4), Varangerhalvøya øst (felt 5), Varangerhalvøya vest (felt 6), Tana med Tanafjorden (felt 7) og Kautokeino (felt 8).
Kommisjonens rapport for felt 1 Stjernøya/Seiland ble offentliggjort 20. mars 2012. Senere har kommisjonen offentliggjort rapportene for felt 2 Nesseby (februar 2013), felt 3 Sørøya (oktober 2013), felt 5 Varangerhalvøya øst (juni 2014) og felt 6 Varangerhalvøya vest (oktober 2015).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Finnmarkskommisjonens hjemmesider
Informasjonsside om finnmarksloven
Finnmarksloven
Forskrift om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark | Finnmarkskommisjonen (samisk Finnmárkokomišuvdna) ble oppnevnt av Kongen i statsråd 14. mars 2008, med grunnlag i finnmarksloven. | 5,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bani_Yas_(by) | 2023-02-04 | Bani Yas (by) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i De forente arabiske emirater'] | Bani Yas (arabisk: بنو ياس) er den tredje største byen i emiratet Abu Dhabi i De forente arabiske emirater, og blir ofte regnet som en forstad til hovedstaden Abu Dhabi. Den har om lag 30 000 innbyggere, og ligger 30 km sørøst for hovedstaden, mellom denne og storbyen Al Ain.
Bani Yas ligger i et fruktbart område som starter her noe innenfor kysten, og strekker seg østover til Al Ain og grensen mot Oman. Det er noen oljekilder sør for Bani Yas, og sandørken sør for bebyggelsen. Byen har flere store moskéer. Bani Yas ligger ved motorveiene nr 11, 22 og 30. Det er planer om å satse sterkt på fotball i byen, med utbyggingsplaner for stadion med FIFA-mål og 20 000 sitteplasser.
| Bani Yas (arabisk: بنو ياس) er den tredje største byen i emiratet Abu Dhabi i De forente arabiske emirater, og blir ofte regnet som en forstad til hovedstaden Abu Dhabi. Den har om lag 30 000 innbyggere, og ligger 30 km sørøst for hovedstaden, mellom denne og storbyen Al Ain.
Bani Yas ligger i et fruktbart område som starter her noe innenfor kysten, og strekker seg østover til Al Ain og grensen mot Oman. Det er noen oljekilder sør for Bani Yas, og sandørken sør for bebyggelsen. Byen har flere store moskéer. Bani Yas ligger ved motorveiene nr 11, 22 og 30. Det er planer om å satse sterkt på fotball i byen, med utbyggingsplaner for stadion med FIFA-mål og 20 000 sitteplasser.
== Referanser == | Bani Yas (arabisk: بنو ياس) er den tredje største byen i emiratet Abu Dhabi i De forente arabiske emirater, og blir ofte regnet som en forstad til hovedstaden Abu Dhabi. Den har om lag 30 000 innbyggere, og ligger 30 km sørøst for hovedstaden, mellom denne og storbyen Al Ain. | 5,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tor_(forskningsstasjon) | 2023-02-04 | Tor (forskningsstasjon) | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:71°S', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Dronning Maud Land', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Forskningsstasjoner i Antarktis', 'Kategori:Mühlig-Hofmannfjella', 'Kategori:Norsk forskning', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Tor er en norsk ornitologisk feltstasjon i Antarktis, beliggende ca. 1625 moh. ved nunataken Svarthamaren i Dronning Maud Land. Den ble etablert i sesongen 1992/93 og består av en isolert container på 3x8 meter som fungerer som oppholdsrom og arbeidsrom. Stasjonen benyttes kun om sommeren, og overnatting foregår i telt. Norges helårsbemannede stasjon i Antarktis, Troll, ligger ca. 100 km vest for Tor. Begge stasjonene drives av Norsk Polarinstitutt.
Forskningen ved stasjonen er knyttet til fuglelivet ved Svarthamaren, som huser Antarktis' største innlandskoloni av sjøfugl og verdens største bestand av antarktispetrell (Thalassoica antarctica) med nærmere 250 000 hekkende par.
| Tor er en norsk ornitologisk feltstasjon i Antarktis, beliggende ca. 1625 moh. ved nunataken Svarthamaren i Dronning Maud Land. Den ble etablert i sesongen 1992/93 og består av en isolert container på 3x8 meter som fungerer som oppholdsrom og arbeidsrom. Stasjonen benyttes kun om sommeren, og overnatting foregår i telt. Norges helårsbemannede stasjon i Antarktis, Troll, ligger ca. 100 km vest for Tor. Begge stasjonene drives av Norsk Polarinstitutt.
Forskningen ved stasjonen er knyttet til fuglelivet ved Svarthamaren, som huser Antarktis' største innlandskoloni av sjøfugl og verdens største bestand av antarktispetrell (Thalassoica antarctica) med nærmere 250 000 hekkende par.
== Kilder ==
Torkild Tveraa (2008). «Svarthamaren – der ingen skulle tro at noen kunne bo». I Helga Kyvik. Norge i Antarktis. Oslo: Schibsted. s. 130-147. ISBN 978-82-516-2589-0.
== Eksterne lenker ==
Norsk forskning i Antarktis. Norsk Polarinstitutt | Tor er en norsk ornitologisk feltstasjon i Antarktis, beliggende ca. 1625 moh. | 5,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruwais | 2023-02-04 | Ruwais | ['Kategori:24°N', 'Kategori:52°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i De forente arabiske emirater', 'Kategori:Sider med kart'] | Ruwais (arabisk: الرويس) er en by langt vest i emiratet Abu Dhabi i De forente arabiske emirater, ved Persiagulfen. Den har om lag 10 000 innbyggere, og ligger 240 km vest for hovedstaden Abu Dhabi.
Ruwais er et produksjons- og distribusjonssentrum for olje-produksjonen i den vestlige delen av landet. Byen har et større varmekraftverk basert på olje, og et avsaltingsanlegg for sjøvann. Den ble utviklet fra en fiskerlandsby på 1970-tallet, og fikk i løpet av de neste ti årene et større oljeraffineri og et naturgassanlegg for produksjon av flytende gass (LNG). Det er også en kunstgjødsel-fabrikk i byen, og et anlegg for behandling av svovel.
| Ruwais (arabisk: الرويس) er en by langt vest i emiratet Abu Dhabi i De forente arabiske emirater, ved Persiagulfen. Den har om lag 10 000 innbyggere, og ligger 240 km vest for hovedstaden Abu Dhabi.
Ruwais er et produksjons- og distribusjonssentrum for olje-produksjonen i den vestlige delen av landet. Byen har et større varmekraftverk basert på olje, og et avsaltingsanlegg for sjøvann. Den ble utviklet fra en fiskerlandsby på 1970-tallet, og fikk i løpet av de neste ti årene et større oljeraffineri og et naturgassanlegg for produksjon av flytende gass (LNG). Det er også en kunstgjødsel-fabrikk i byen, og et anlegg for behandling av svovel.
== Eksterne lenker ==
(en) Al-Ruwais, Abu Dhabi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ruwais (arabisk: الرويس) er en by langt vest i emiratet Abu Dhabi i De forente arabiske emirater, ved Persiagulfen. Den har om lag 10 000 innbyggere, og ligger 240 km vest for hovedstaden Abu Dhabi. | 5,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johnson_M1941_LMG | 2023-02-04 | Johnson M1941 LMG | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lette maskingeværer', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Johnson M1941 Light Machine Gun er et maskingevær designet i 1940 av Melvin Johnson jr.
Det har samme mekanismeoppsett og mange av de samme delene som Johnson M1941 rifle. Våpenet blir matet med et enkeltradet bananmagasin innsatt på venstre side på låsekassen. Den har justerbar skuddhastighet fra 200 til 600 skudd i minuttet. Det ble bygget to modeller, M1941 med trestokk og tofot, og M1944 med stålkolbe og med en enkelfot i tre. Våpenet har flere likheter med den tyske FG42.
Våpenet ble kjøpt inn av både United States Army og United States Marine Corps og brukt under andre verdenskrig. Omtrent 9 500 eksemplarer ble laget.
| Johnson M1941 Light Machine Gun er et maskingevær designet i 1940 av Melvin Johnson jr.
Det har samme mekanismeoppsett og mange av de samme delene som Johnson M1941 rifle. Våpenet blir matet med et enkeltradet bananmagasin innsatt på venstre side på låsekassen. Den har justerbar skuddhastighet fra 200 til 600 skudd i minuttet. Det ble bygget to modeller, M1941 med trestokk og tofot, og M1944 med stålkolbe og med en enkelfot i tre. Våpenet har flere likheter med den tyske FG42.
Våpenet ble kjøpt inn av både United States Army og United States Marine Corps og brukt under andre verdenskrig. Omtrent 9 500 eksemplarer ble laget.
== Eksterne lenker ==
(en) M1941 Johnson LMG – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) M1941 Johnson (machine gun) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | USA | 5,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Space_Cowboys | 2023-02-04 | Space Cowboys | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Eventyrfilmer fra USA', 'Kategori:Filmer fra 2000', 'Kategori:Filmer lagt til Houston', 'Kategori:Filmer lagt til verdensrommet', 'Kategori:Filmer om atomvåpen', 'Kategori:Filmer om den kalde krigen', 'Kategori:Filmer om romfart', 'Kategori:Filmer regissert av Clint Eastwood', 'Kategori:Science fiction-filmer fra USA', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | Space Cowboys er en amerikansk science fiction-thriller og eventyrfilm fra 2000 regissert av Clint Eastwood (som også har den ene av hovedrollene). Filmen handler om fire pensjonerte 'testpiloter' som sendes ut i verdensrommet for å reparere en sovjetisk kommunikasjonssatellitt som ble sendt opp under den kalde krigen. Satellitten viser seg å være noe langt mer enn en kommunikasjonssatellitt. Flere hemmeligheter avdekkes underveis. Hovedrollene spilles av Clint Eastwood, Tommy Lee Jones, Donald Sutherland og James Garner.
Space Cowboys ble en moderat suksess i USA.
| Space Cowboys er en amerikansk science fiction-thriller og eventyrfilm fra 2000 regissert av Clint Eastwood (som også har den ene av hovedrollene). Filmen handler om fire pensjonerte 'testpiloter' som sendes ut i verdensrommet for å reparere en sovjetisk kommunikasjonssatellitt som ble sendt opp under den kalde krigen. Satellitten viser seg å være noe langt mer enn en kommunikasjonssatellitt. Flere hemmeligheter avdekkes underveis. Hovedrollene spilles av Clint Eastwood, Tommy Lee Jones, Donald Sutherland og James Garner.
Space Cowboys ble en moderat suksess i USA.
== Plot ==
En utdatert russisk kommunikasjonssatellitt er i ferd med å gå utenfor sin bane i verdensrommet, og NASA påtar seg ansvaret for å ordne situasjonen. Systemet ombord på satellitten er så gammeldags at ingen hos NASA forstår dem. Derfor spør de den pensjonerte Air Force-piloten og elektroingeniøren Dr. Frank Corvin, som utviklet styringssystemet som satellitten har kopiert, om hjelp. Det blir ikke bare enkelt siden det har foregått en langvarig krangel mellom ingeniøren og prosjektleder Bob Gerson. Et tilbakeblikk viser at for 40 år siden ble Corvins planer om å bli astronaut ødelagt da NASA ble dannet, noe som førte til at Corvin og hans tremannslag ble erstattet av en sjimpanse. Corvin insisterer på at han ikke har tid til å gi opplæring i styringssystemet, så han foreslår at han selv fikser systemet, men han ønsker ikke å dra uten sitt gamle lag, team Daedalus, som bestod av bygningsingeniør Jerry O'Neill, stuntpilot William 'Hawk' Hawkins og tidligere navigatør 'Tank' Sullivan, som nå er blitt prest i en baptistkirke.
Prosjektlederen føler at han ikke har noe valg, og går derfor med på dette. Gersons intensjoner er å la Corvin bli med til de yngre astronautene er ájour med systemet. Men pressen får ganske raskt rede på situasjonen, og de fire eldre mennene blir kjendiser, og blir til og med gjester på The Tonight Show med Jay Leno. De blir så populære at USAs visepresident tvinger Gerson til å la dem dra ut i verdensrommet. Under de medisinske testene, kommer det frem at Hawk har bukspyttkjertelkreft, og får beskjed om at han kun har åtte måneder igjen å leve. Men på grunn av oppdragets viktighet, og at han ikke kommer til å bli hemmet av kreften, blir han sett på som flygedyktig og blir med på oppdraget.
Oppdraget gjennomføres med to lag, et gammelt og et nytt. Men når de nær frem til satellitten, oppdager de at det er en helt annen type. Istedenfor å være en kommunikasjonssatellitt, er det en våpensatellitt fra den kalde krigen. Laget oppdager også at styringssystemet satellitten bruker (Skylab), ble stjålet av KGB fra Gersons personlige filer. De bestemmer seg for å bruke romskipet Daedalus sine ekstra raketter til å skyte satellitten bort fra Jordens bane og ut i det ytre rom. Dette blir forsøkt forhindret av en av de yngre astronautene, som har fått en hemmelig ordre om å flytte den til en stabil bane. Dette fører til en meget farlig situasjon, men til sist klarer de å gjennomføre sitt oppdrag.
== Om filmen ==
=== Popularitet og økonomi ===
Space Cowboys ble en moderat publikumsuksess i USA, hvor den innbrakte $90 millioner. Den innbrakte ytterligere $38,4 utenfor USA, slik at den totalt endte opp på $128,9 millioner. Den havnet på 33-plass over de mest innbringende filmene på verdensbasis i 2002, og på 25-plass i USA.Produksjonskostnadene var på ca. $65 millioner.
=== Anmelderne ===
Den ble forholdsvis godt mottatt av anmelderne, noe som gjenspeiles i at den har fått 78 % på Rotten Tomatoes. Roger Ebert gav den 3 av 4 stjerner, mens Leonard Maltin gav den 2,5 av 4 stjerner.
== Rolleliste ==
Clint Eastwood .... Oberst dr. Frank Corvin, USAF (Pensjonert)
Tommy Lee Jones .... Oberst William 'Hawk' Hawkins, USAF (Pensjonert)
Donald Sutherland .... Kaptein Jerry O'Neill, USAF (Pensjonert)
James Garner .... Kaptein, pastor 'Tank' Sullivan, USAF (Pensjonert)
James Cromwell .... Bob Gerson
Marcia Gay Harden .... Sara Holland
William Devane .... Eugene 'Gene' Davis
Loren Dean .... Ethan Glance
Courtney B. Vance .... Roger Hines
Rade Šerbedžija .... General Vostow
Barbara Babcock .... Mrs. Barbara Corvin
Blair Brown .... Dr. Anne Caruthers
Jay Leno .... Himself
Toby Stephens .... Unge Frank Corvin i 1958
Eli Craig (sønnen til skuespiller Sally Field) .... Unge Hawk Hawkins i 1958
John Mallory Asher .... Unge Jerry O'Neill i 1958
Matt McColm .... Unge Tank Sullivan i 1958
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Space Cowboys på Internet Movie Database
(no) Space Cowboys hos Filmfront
(no) Space Cowboys på NRK TV
(sv) Space Cowboys i Svensk Filmdatabas
(da) Space Cowboys i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Space Cowboys på Allociné
(nl) Space Cowboys på MovieMeter
(en) Space Cowboys på AllMovie
(en) Space Cowboys på Turner Classic Movies
(en) Space Cowboys på Rotten Tomatoes | | utgivelsesår = 2000 | 5,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Runar_Borge | 2023-02-04 | Runar Borge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dansere', 'Kategori:Norske koreografer', 'Kategori:Norske teaterregissører', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Runar Borge (født 4. juni 1946 i Drammen) er en norsk danser, koreograf og regissør.
Borge har utdannelse i ballett og teater fra London, København og Stockholm og var profesjonell danser i åtte år før han ble koreograf og instruktør. Han har vært fast tilknyttet Det norske teatret, men har hatt oppdrag på de fleste teatre i Norge, inkludert Den norske opera. Borges første dansejobb var i Spelemann på taket på Det Norske Teatret i 1968. Han har også spilt i Göteborg og Stockholm, London og Los Angeles. Borge har stått bak mer enn 50 forestillinger, blant andre A Chorus Line, Billy, Cats, Den spanske flue, Funny Girl, My Fair Lady, The Phantom of the Opera, Piaf, Sugar, Ungen og West Side Story.
Runar Borge har som regissør tatt i bruk dans i et stort antall teateroppsetninger og musikaler og dermed gjort dans til en tydelig del av norsk teater både i store og små produksjoner. Han tilpasser koreografi til forestillingene på en måte som integrerer dansen i stykket og var den første som fikk lage ny koreografi til musikalen Cats.
| Runar Borge (født 4. juni 1946 i Drammen) er en norsk danser, koreograf og regissør.
Borge har utdannelse i ballett og teater fra London, København og Stockholm og var profesjonell danser i åtte år før han ble koreograf og instruktør. Han har vært fast tilknyttet Det norske teatret, men har hatt oppdrag på de fleste teatre i Norge, inkludert Den norske opera. Borges første dansejobb var i Spelemann på taket på Det Norske Teatret i 1968. Han har også spilt i Göteborg og Stockholm, London og Los Angeles. Borge har stått bak mer enn 50 forestillinger, blant andre A Chorus Line, Billy, Cats, Den spanske flue, Funny Girl, My Fair Lady, The Phantom of the Opera, Piaf, Sugar, Ungen og West Side Story.
Runar Borge har som regissør tatt i bruk dans i et stort antall teateroppsetninger og musikaler og dermed gjort dans til en tydelig del av norsk teater både i store og små produksjoner. Han tilpasser koreografi til forestillingene på en måte som integrerer dansen i stykket og var den første som fikk lage ny koreografi til musikalen Cats.
== Priser ==
Leif Justers ærespris
Guldmasken 1988 og 1989
Oslo Bystipend 1990
Senter for Dansekunsts Ærespris 2002
Komiprisen 2003 (Fagprisen)
== Referanser ==
== Kilder ==
Hvem Hva Hvor 1992 ISBN 82-516-1391-4
== Eksterne lenker ==
(en) Runar Borge på Internet Movie Database | Runar Borge (født 4. juni 1946 i Drammen) er en norsk danser, koreograf og regissør. | 5,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dark_Horse_Records | 2023-02-04 | Dark Horse Records | ['Kategori:1974 i Storbritannia', 'Kategori:2001 i Storbritannia', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske plateselskaper', 'Kategori:Dark Horse Records-album', 'Kategori:George Harrison', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1974', 'Kategori:Selskaper opphørt i 2001'] | Dark Horse Records er et plateselskap som var kontrollert av George Harrison fra han startet det i 1974 og frem til hans død.
| Dark Horse Records er et plateselskap som var kontrollert av George Harrison fra han startet det i 1974 og frem til hans død.
== Distribusjon ==
Harrison hadde spilt inn for Parlophone og Apple Records under en kontrakt terminert i 1976. Alle hans senere utgivelser ble gitt ut gjennom Dark Horse. Dette startet med Thirty Three & 1/3 i 1976 og sluttet med Brainwashed i 2002 (gitt ut etter hans død). Harrison's Dark Horse katalog ble remastered og gitt ut i en samleboks i 2004. Disse, og utgivelser av andre artister har blitt distribuert på runde av tre plateselskaper:
A&M Records (1974–1976)
Warner Bros. Records (1976–1992)
Parlophone (start fra 2002)
== Artister spilt inn på Dark Horse ==
Selv om Dark Horse fokuserte mest på Harrisons utgivelser, ga selskapet også ut album fra følgende artister mellom 1974 og 1976:
George Harrison
Ravi Shankar
Jim Keltners band Attitudes
Splinter, en South Shields duo
R&B vokalisten the Stairsteps
R&B vokalisten Keni Burke et medlem av the Stairsteps
Eks-Joe Cocker gitarist Henry McCullough
Jiva, et California band
== Logo ==
Insoirasjonen til Dark Horse logoen kom fra en etikett på en blikkboks Harrison så på en av hans mange reiser til India.
Logoen er den syv-hodete hesten Uchchaisravas, en vanlig figur i Indisk kunst og mytologi. Harrison var nok en "svart hest" når det gjaldt å starte sin egen solokarriere etter å ha blitt overskygget i The Beatles av Lennon og McCartney, selv om han skrev noen av bandets mer kjente senere sanger (sånn som "Here Comes the Sun" og "Something"), og var den første eks-Beatlen med et soloalbum som nummer 1, (All Things Must Pass i 1970).
== Se også ==
George Harrison
George Harrisons diskografi
== Eksterne lenker ==
Dark Horse Records -- Historie, artister, offisielle artist websider, ansatte, fotogalleri.
Offisielt nettsted
George Harrison | Dark Horse Records er et plateselskap som var kontrollert av George Harrison fra han startet det i 1974 og frem til hans død. | 5,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Ahr%C3%A9n | 2023-02-04 | Nils Ahrén | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. april', 'Kategori:Dødsfall i 1928', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sundsvall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Nils Aréhn (født 30. desember 1877 i Sundsvall i Medelpad, død 1. april 1928 i Stockholm) var en svensk skuespiller.
Aréhn filmdebuterte i 1913 og medvirket i 29 filmer. Han er også kjent under navnene Nils Arehn og Nils Ahrén.
| Nils Aréhn (født 30. desember 1877 i Sundsvall i Medelpad, død 1. april 1928 i Stockholm) var en svensk skuespiller.
Aréhn filmdebuterte i 1913 og medvirket i 29 filmer. Han er også kjent under navnene Nils Arehn og Nils Ahrén.
== Filmografi ==
1927 – Gustaf Wasa/del II .... dansk fogd i Falun
1927 – Troll-elgen .... P. Rustebakke, rik slektning
1927 – Hin och smålänningen .... Mr. Bernfeldt
1927 – Bara en danserska .... Ludwig Radinger
1926 – Mordbrännerskan .... Hans Fredrik Örnfeldt
1926 – Flickan i frack .... Gamle Kock, Katjas og Currys far
1926 – Till Österland .... lærer
1925 – Damen med kameliorna .... George Duval
1925 – Två konungar .... Pechlin
1925 – Flygande holländaren …. marki
1925 – Kalle Utter .... grev Stjerncrona
1925 – Ingmarsarvet .... overlærer Storm
1924 – 33.333 .... Kramer Sr.
1924 – Unge greven ta'r flickan och priset .... grev Casimir Lewenstierna, eier av Stensiöö slott nær Falsterbo
1923 – Mälarpirater .... greven av Tollerö
1922 – Amatörfilmen .... Edmond Garter
1922 – Thomas Graals myndling .... Thomas Graal
1921 – Körkarlen .... Prison Chaplain
1920 – Carolina Rediviva .... Roth
1920 – Karin Ingmarsdotter .... Berger Sven Persson
1920 – Fiskebyn .... prest
1919 – Hans nåds testamente .... herredshøvding Björner, Hans nådes fetter
1919 – Hemsöborna .... Rev. Nordstroem
1919 – Surrogatet .... Amandus Sax
1918 – Berg-Ejvind och hans hustru .... Björn
1917 – Tösen från Stormyrtorpet .... dommer
1914 – Dömen icke .... Helder
1913 – De lefvande dödas klubb .... oberst Malcolm Huntley, Dicks far
1913 – Livets konflikter .... Charles von Barton
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nils Ahrén på Internet Movie Database
(sv) Nils Ahrén i Svensk Filmdatabas
(en) Nils Ahrén hos The Movie Database | Sundsvall, Medelpad | 5,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danseinformasjonens_%C3%A6respris | 2023-02-04 | Danseinformasjonens ærespris | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dans', 'Kategori:Norske kulturpriser'] | Danseinformasjonens ærespris er en pris opprettet av Danseinformasjonen. Prisen er ment å rette oppmerksomhet mot kunstarten og hedre fortjente dansekunstnere. Prisen ble delt ut første gang i 1995 og gis til en person som har gjort en særlig innsats innen dansekunst.
Selve prisen er en bronsestatuett av Nina Sundbye og fra 2010 et stipend på 25 000 kroner. Prisen tildeles enkeltpersoner, men kan unntaksvis tildeles en gruppe eller en institusjon.
Danseinformasjonen initierer en komite bestående av 5 personer med god kjennskap til norsk dansekunst. Komiteens medlemmer sitter i 4 år.
| Danseinformasjonens ærespris er en pris opprettet av Danseinformasjonen. Prisen er ment å rette oppmerksomhet mot kunstarten og hedre fortjente dansekunstnere. Prisen ble delt ut første gang i 1995 og gis til en person som har gjort en særlig innsats innen dansekunst.
Selve prisen er en bronsestatuett av Nina Sundbye og fra 2010 et stipend på 25 000 kroner. Prisen tildeles enkeltpersoner, men kan unntaksvis tildeles en gruppe eller en institusjon.
Danseinformasjonen initierer en komite bestående av 5 personer med god kjennskap til norsk dansekunst. Komiteens medlemmer sitter i 4 år.
== Mottakere ==
1995 – Gerd Kjølaas
1996 – Eva Krøvel
1997 – Jorunn Kirkenær
1999 – Ivo Cramér
2000 – Joan Harris
2001 – Kjersti Alveberg
2002 – Runar Borge
2003 – Solveig Leinan Hermo
2004 – Egon Weng
2005 – Edith Roger
2006 – Anne Borg
2007 – Tone Øvrebø Johannessen og Norske Dansekunstnere – forbundet for dansere, koreografer og pedagoger
2009 – Ellen Kjellberg
2010 – Sven Åge Birkeland
2011 – Anne Grete Eriksen
2012 – Caroline Wahlström Nesse og Camilla Myhre
2013 – Marte Sæther
2014 – Oslo Danse Ensemble
2015 – Lise Nordal
2016 – Ingunn Rimestad
2017 – Cecilie Lindeman Steen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Danseinfomasjonens ærespris Arkivert 11. august 2020 hos Wayback Machine. | Danseinformasjonens ærespris er en pris opprettet av Danseinformasjonen. Prisen er ment å rette oppmerksomhet mot kunstarten og hedre fortjente dansekunstnere. | 5,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Best_of_Dark_Horse_1976%E2%80%931989 | 2023-02-04 | Best of Dark Horse 1976–1989 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dark Horse Records-album', 'Kategori:George Harrison-album', 'Kategori:Musikkalbum produsert av George Harrison', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Jeff Lynne', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Russ Titelman', 'Kategori:Samlealbum fra 1989'] | Best of Dark Horse 1976-1989 er George Harrisons andre offisielle samlealbum, gitt ut i 1989. Den inneholder sanger både fra hans suksessrike comeback-album Cloud Nine i 1987 og sanger fra Traveling Wilburys Vol. 1 det følgende året, også en storselger.
Dette er en fin oppsummering av denne perioden på hans eget plateselskap, Dark Horse Records, med sanger fra Thirty Three & 1/3 fra 1976 og frem til Cloud Nine. Best of Dark Horse 1976-1989 kom overraskende nok ikke på listene i Storbritannia, og klarte bare å en 132.-plass i USA.
Best of Dark Horse 1976-1989, opprinnelig distribuert gjennom Warner Bros. Records, har vært utsolgt fra plateselskapet siden noen år etter utgivelsen. EMI tok senere over hele Harrisons Dark Horse-katalog, men denne platen har så langt ikke blitt gjenutgitt. Harrison spilte inn to nye sanger spesielt for denne samleplaten, «Poor Little Girl» og «Cockamamie Business», samt en sang han spilte inn for filmen Dødelig våpen II, «Cheer Down». Disse sangene ble ikke inkludert som bonusspor i den remastrede utgaven av Cloud Nine, så dette er den eneste utgivelsen hvor disse tre sangene er å finne. Til tross for dette er albumet fremdeles fjernet fra selskapets katalog. Siden noe definitivt Harrison-samlealbum som omfatter hele karrieren ikke er tilgjengelig enda, er The Best of George Harrison fra 1976 for tiden det eneste Harrison-retrospektivet som er tilgjengelig.
| Best of Dark Horse 1976-1989 er George Harrisons andre offisielle samlealbum, gitt ut i 1989. Den inneholder sanger både fra hans suksessrike comeback-album Cloud Nine i 1987 og sanger fra Traveling Wilburys Vol. 1 det følgende året, også en storselger.
Dette er en fin oppsummering av denne perioden på hans eget plateselskap, Dark Horse Records, med sanger fra Thirty Three & 1/3 fra 1976 og frem til Cloud Nine. Best of Dark Horse 1976-1989 kom overraskende nok ikke på listene i Storbritannia, og klarte bare å en 132.-plass i USA.
Best of Dark Horse 1976-1989, opprinnelig distribuert gjennom Warner Bros. Records, har vært utsolgt fra plateselskapet siden noen år etter utgivelsen. EMI tok senere over hele Harrisons Dark Horse-katalog, men denne platen har så langt ikke blitt gjenutgitt. Harrison spilte inn to nye sanger spesielt for denne samleplaten, «Poor Little Girl» og «Cockamamie Business», samt en sang han spilte inn for filmen Dødelig våpen II, «Cheer Down». Disse sangene ble ikke inkludert som bonusspor i den remastrede utgaven av Cloud Nine, så dette er den eneste utgivelsen hvor disse tre sangene er å finne. Til tross for dette er albumet fremdeles fjernet fra selskapets katalog. Siden noe definitivt Harrison-samlealbum som omfatter hele karrieren ikke er tilgjengelig enda, er The Best of George Harrison fra 1976 for tiden det eneste Harrison-retrospektivet som er tilgjengelig.
== Sporliste ==
Alle sanger er skrevet av George Harrison, unntatt hvor merket.
«Poor Little Girl» – 4:33
«Blow Away» – 3:59
«That's The Way It Goes» – 3:34
«Cockamamie Business» – 5:15
Spor 1 & 4 er eksklusive nye innspillinger for dette albumet
«Wake Up My Love» – 3:32
«Life Itself» – 4:24
«Got My Mind Set On You» (Rudy Clark) – 3:51
«Crackerbox Palace» – 3:56
«Cloud 9» – 3:14
«Here Comes The Moon» – 4:09
«Gone Troppo» – 4:23
«When We Was Fab» (George Harrison/Jeff Lynne) – 3:56
«Love Comes To Everyone» – 3:40
«All Those Years Ago» – 3:44
«Cheer Down» (George Harrison/Tom Petty) – 4:08
Fra filmen Dødelig våpen II
== Lister ==
== Eksterne lenker ==
(en) Best of Dark Horse 1976–1989 på Discogs
(en) Best of Dark Horse 1976–1989 på MusicBrainz | lenke | 5,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Menneskerettigheter | 2023-02-04 | Menneskerettigheter | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etiske konsepter', 'Kategori:Menneskerettigheter', 'Kategori:Snevre artikler'] | Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett etnisitet, rase, kjønn, legning, livssyn eller alder, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet.Menneskerettighetene bygger normalt sett på filosofien som kalles naturrett og naturrettens rettsprinsipper. De viktigste menneskerettighetene er de rettighetene som naturretten innrømmer alle levende vesener, nemlig personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale eller skadegjørende handling. I den vestlige kulturen regnes også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter.
Et lands forhold til menneskerettighetene nedfelles normalt i landets konstitusjon. FN-pakten bestemmer at menneskerettighetene skal konvensjonsfestes. I årene etter 1945 er omfattende menneskerettigheter nedfelt i en rekke internasjonale erklæringer og konvensjoner. Dette kan være moralsk og politisk forpliktende erklæringer som «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Eller det kan være juridisk bindende konvensjoner som for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
I tillegg til å være et sentralt moralsk, politisk og juridisk virkemiddel i moderne politikk, både nasjonalt og internasjonalt, i forsvaret for individers rettigheter, utgjør menneskerettighetene viktige og kontroversielle forskningsområder innen både filosofi og juss.
| Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett etnisitet, rase, kjønn, legning, livssyn eller alder, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet.Menneskerettighetene bygger normalt sett på filosofien som kalles naturrett og naturrettens rettsprinsipper. De viktigste menneskerettighetene er de rettighetene som naturretten innrømmer alle levende vesener, nemlig personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale eller skadegjørende handling. I den vestlige kulturen regnes også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter.
Et lands forhold til menneskerettighetene nedfelles normalt i landets konstitusjon. FN-pakten bestemmer at menneskerettighetene skal konvensjonsfestes. I årene etter 1945 er omfattende menneskerettigheter nedfelt i en rekke internasjonale erklæringer og konvensjoner. Dette kan være moralsk og politisk forpliktende erklæringer som «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Eller det kan være juridisk bindende konvensjoner som for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
I tillegg til å være et sentralt moralsk, politisk og juridisk virkemiddel i moderne politikk, både nasjonalt og internasjonalt, i forsvaret for individers rettigheter, utgjør menneskerettighetene viktige og kontroversielle forskningsområder innen både filosofi og juss.
== Menneskerettighetenes historie og begrunnelse ==
Denne gjennomgangen av menneskerettighetenes idéhistorie viser at forståelsen av rettigheter forandrer seg. Selv om forestillingen om en evig, uforanderlig norm har vært til stede i den vestlige kultur fra antikken av, har ikke innholdet av denne normen vært like konstant, og heller ikke begrunnelsen for slike rettigheter. Denne observasjonen er en bidragende årsak til skepsisen mot eksistensen av en slik evig norm.
Det er imidlertid typisk for denne utviklingen at det guddommelige og transcendente skyves mer og mer i bakgrunnen til fordel for empiriske og logiske analyser av juss, moral og forholdet mellom mennesker. Forståelsen av rettigheter har blitt gjennomsekularisert. Utenfor teologiske (og noen filosofiske) sammenhenger er det blitt umulig å begrunne rettighetene med henvisning til en gud, guddommelig bestemte eller transcendente forhold. Men dermed blir det også vanskelig å etablere en absolutt begrunnelse for menneskerettighetene, og det er få menneskerettighetsteoretikere som i dag hevder at det finnes noen slik absolutt begrunnelse. Samtidig har mange ment at et rent rettspositivistisk standpunkt ikke kan la seg forsvare å bruke etter det nasjonalsosialistiske styre av Tyskland.
Rettspositivismen sier at det ikke eksisterer andre rettigheter enn de som er uttrykt i de faktiske juridiske systemer som til enhver tid finnes i forskjellige samfunn. Men dermed hadde ikke nazi-styret i Tyskland brutt noen lover. Derfor mente mange det må finnes en måte å begrunne en norm eller en allmenn rettsregel på som vil kreve de styrende til ansvar for sine handlinger, selv om de ikke hadde brutt noen positiv lov.
=== Naturrettstenkningen i antikken ===
Oppfatningen av menneskerettighetene i Vesten har vokst ut av den mer generelle rettighetstenkningen og har en lang historie. Idéer om universelle menneskerettigheter har røtter i Bibelens ti bud, men har også opphav i de første naturrettsoppfatningene i antikkens Hellas. Et viktig moment i denne utviklingen er tanken om likhet og likeverd.
Hos Platon og Aristoteles finnes dette idealet som kravet om likhet for loven – isonomi, like politiske rettigheter – isokrati, lik respekt for alle borgere – isotimia, like rettigheter – isopolitieia og lik stemmerett – isopsephia. Kravet om likhet framstår som rettferdig. Rettferdigheten er knyttet til harmonien mellom bystatens forskjellige deler. Innsikt i denne harmonien er mulig med fornuftens hjelp. Selv om bystaten framstår med lagdeling og klasseskiller og likheten ikke tøyes for langt, men begrenses til likebehandling innenfor samme klasse av frie borgere, er utgangspunktet for tenkningen mennesket.
Tenkningen er antroposentrisk, og mennesket ses som et naturvesen. Derfor kan rettferdigheten, som rettighetene skal sikre, forankres i den transcendente fornuft, i naturens egen fornuft, som mennesket har del i. Denne oppfatningen av rettigheter universaliseres hos stoikerne. Den naturlige fornuft inkluderer alle. Den omfatter derfor ikke bare de frie borgerne av bystaten, men alle individer i de nye greske og romerske riker. (Men vi skal ikke overse at det likevel tok lang tid – nærmere 2000 år – før rettighetene ble reelle individuelle rettigheter i den vestlige tradisjonen; lenge sto både «de andre» (som kunne gjøres til slaver) og kvinner utenfor.)
=== Rettighetstankegang og kristendommen ===
Gjennom kristendommens utvikling i den gresk-romerske verden forankres den naturlige lov ikke bare i en transcendent fornuft eller i ideenes verden. I kristendommen blir det greske logos til Guds fornuft og evige lov. Men kristendommen stiller også mennesket i et avhengighetsforhold til Gud. Rettigheter er noe han eventuelt gir. Mens den første rettighetstenkningen er antroposentrisk, blir den nå like mye (eller mer) teosentrisk. Dermed kan teologi og naturrett utvikles side om side i den vestlige tradisjonen. Den guddommelig forankrede naturrett når sitt høydepunkt med Thomas Aquinas (1224–1274). Da han utarbeidet sin naturrett var det i et system hvor mennesket står i et dobbelt forhold, nemlig til både Gud og medmenneske. I større grad enn hans system ga den enkelte rettigheter overfor samfunnet, påla det menneskene – både hersker og undersåtter – plikter i forhold til Guds lov.
Rettighetstankegangens begrunnelser sekulariseres i renessansen ved at menneskerettigheter blir mer uavhengig av Gud. Men dette er en prosess som tar tid. Et tidlig forsvar for individers rettigheter leveres av den neoskolastiske teologen og juristen Francisco de Vitoria O.P. (død 1546) på grunnlag av Aquinas' aristoteliske naturrettstenkning. Gjennom sitt forsvar for de amerikanske indianernes grunnleggende rett til eiendom og til å bestemme over seg selv, presenterte han argumenter som understreker at slike fundamentale rettigheter er av umistelig karakter. Denne argumentasjonen følges opp i Bartolomé de las Casas' (1474–1566) praktiske «utviklings»-prosjekter i Sør-Amerika, hvor han også virket for opphevelsen av indianerslaveriet. Det skal også påpekes at pave Paulus III i bullen Sublimis Deus fra 1537, godtok Vitoria og las Casas’ argumenter for at indianerne var mennesker med rettigheter, og ville bannlyse dem som hevdet at indianerne var uten sjel og derfor kunne gjøres til slaver. Men det ble de som avviste indianernes menneskeverd som vant fram, og indianerslaveriet fant aksept også i katolske lands kolonier.
Resultatet av sekulariseringsprosessen og individualiseringen var en forskyvning fra rettigheter til menneskerettigheter, altså rettigheter som tilhører mennesket bare fordi det er menneske. Med endrede oppfatninger av hva et menneske er, og hvem som er mennesker, har flere og flere fått del i rettighetene. Man kan si at universaliseringen har strukket seg stadig lenger. Samtidig har denne universaliseringen et de facto, ikke bare et teoretisk preg.
Hugo Grotius (1583–1645), en av folkerettens grunnleggere, understreket på sin side rettighetenes uløselige tilknytning til både mennesker og fornuft når han forsikret at rettighetene også ville gjelde om Gud ikke fantes. Det er her fortsatt tale om en metafysisk begrunnelse gjennom henvisning til den transcendente fornuft. Men samtidig begynte oppbyggingen av politisk-filosofiske systemer med utgangspunkt i forestillinger om naturtilstanden.
Begge de britiske filosofene Thomas Hobbes (1588–1679) og John Locke (1632–1704) tok utgangspunkt i isolerte individer, og forespeilet å bygge opp logiske systemer som viste hvilke rettigheter de enkelte individer burde ha. Forestillingen om naturtilstanden fullstendiggjorde sekulariseringen av rettighetstanken gjennom vektlegging av den samfunnskontrakten som inngås mellom selvstendige individer. I motsetning til antikkens gresk-romerske oppfatning er det derfor ikke mennesket som samfunnsvesen, men som individ som nå står i sentrum.
Denne utviklingen kan nok ha vært knyttet til framveksten av det borgerlige samfunn, hvor de økonomisk-kontraktuelle forhold ble stadig viktigere på bekostning av familie- og andre tradisjonelt viktige bånd. Men utviklingen av kontrakten, og den dermed forbundne juss i klassisk romersk rett, har trolig bidratt til utviklingen av begrepet om det rettslige individ. Romerretten setter fortsatt sine spor i vestlig rettstenkning. Vi skal heller ikke se bort fra at kristendommens rolle i å understreke den enkeltes ansvar for seg selv og sine handlinger overfor Gud på dommens dag, kan ha spilt en vesentlig rolle i denne individorienteringsprosessen.
=== Menneskerettighetserklæringer og -dokumenter ===
På det praktiske eller juridisk-politiske plan representerer det engelske Magna Carta fra 1215 et viktig startpunkt for den vestlige rettighetstenkning.
Senere kom også nedfellingen av rettigheter i erklæringer og konstitusjoner, som for eksempel den første erklæringen om menneskerettigheter i moderne tid, Virginia Declaration of Rights som ble skrevet av George Mason og vedtatt av delstatsforsamlingen i Virginia 12. juni 1776. Den ble brukt som forelegg av Thomas Jefferson for den menneskerettighetserklæringen som inngår i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 4. juli 1776. Denne ble i sin tur brukt av Marquis de La Fayette i utarbeidelsen av den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter i 1789.
I 1948 vedtok FNs tredje generalforsamling «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Den er ikke juridisk bindende for medlemslandene, noe Den europeiske menneskerettskonvensjonen utviklet av Europarådet i 1950 er. Dette regnes av mange for å være menneskerettighetenes fødsel, fordi tidligere rettighetstenkning enten ikke var juridisk bindende, eller bare var begrenset til nasjonal lovgivning slik som den franske rettighetserklæringen. FNs menneskerettighetserklæring gjelder hele verden uten unntak, og manifesterer dermed et svært sentralt element i menneskerettighetstankegangen, nemlig at menneskerettighetene er universelle.
I 1976 trådte FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i kraft. USAs president Jimmy Carter (1976–1980) satte også menneskerettigheter på dagsordenen i internasjonal politikk på en måte som bidro til å gjøre dem til felles normer i vår globaliserte tid.
== Norge ==
=== Historie ===
Norge var frem til 1800-tallet et standsamfunn. Det betydde at folks rettigheter var avhengig av hvilken stand de tilhørte (adelen, geistligheten eller tredjestanden). Den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen viktige for de nye forestillingene om menneskerettigheter. De og franske og amerikanske skriftene ble lest i Norge, og påvirket på den måten den norske grunnloven. Den norske grunnloven slo fast menneskerettigheter som rettssikkerhet, næringsfrihet og ytringsfrihet, selv om den i 1814 manglet mye av det vi i dag ser på som selvsagte menneskerettigheter, for eksempel religionsfrihet. At rettighetskatalogen i Grunnloven er kort, skyldes blant annet at Riksforsamlingen hadde dårlig tid på Eidsvoll, men rettighetskatalogen ble innledet med § 94 som slo fast at til neste storting skulle det utarbeides en ny sivillov og kriminallov.
=== I dag ===
Norge har et betydelig engasjement for å styrke både menneskerettigheter og demokrati i andre land. Sammenlignet med de aller fleste andre land har menneskerettighetene en relativt god beskyttelse i Norge.
Grunnloven har enkelte spredte bestemmelser om menneskerettigheter, som § 96 om lov og dom og forbud mot tortur i avhør, § 97 om tilbakevirkende lover og § 105 om erstatning ved ekspropriasjon. I tillegg ble Grunnloven 1994 tilføyd § 110c som bestemmer at
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.
Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov.Norge har ratifisert en rekke menneskerettighetskonvensjoner og inkorporert fire av dem i norsk lov:
Den europeiske menneskerettskonvensjonen
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
FNs konvensjon om barnets rettigheterDersom det er strid mellom disse konvensjonene og annen norsk lovgivning, er det konvensjonene som har forrang. FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner og FNs internasjonale konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering er også inkorporert i norsk lov (2005), men uten forrang. Allerede den norske grunnloven av 1814 bidro til sikring av sentrale menneskerettigheter som frihet fra tortur og en betydelig grad av ytringsfrihet. Men selv om grunnloven var liberal for sin tid, manglet for eksempel religionsfriheten helt. Da Norge sluttet seg til Den europeiske menneskerettskonvensjonen i 1950, ble det nødvendig å endre grunnloven for å oppheve forbudet mot jesuitters adgang til riket. Den nødvendige endring fant sted i 1957, men med knappest mulig flertall.Den europeiske menneskerettskonvensjonen gir anledning til individuelle klager mot de tilsluttede stater. Dette har skjedd mot Norge ved en rekke anledninger, og Norge har fått avgjørelser mot seg i domsstolsystemet i Strasbourg. Også flere av FNs konvensjoner gir anledning til individuelle klager mot statene. Norge har ved flere anledninger fått kritikk fra FNs overvåkningsorganer, blant annet fra FNs menneskerettighetskomité i KRL-saken og fra Komiteen for overvåkning av konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering i Sjøli-saken. Disse og andre saker illustrerer en situasjon hvor det formelle regelverket for menneskerettigheter rimelig godt utbygd i Norge, men hvor det – i alle fall enkelte ganger – likevel ser ut til å mangle en mer grunnleggende forståelse av hva menneskerettighetsforpliktelsene betyr for stat og individ.
=== Norske menneskerettighetsbrudd ===
Den norske staten har, som de fleste andre land, begått menneskerettighetsbrudd. Enkelte av disse har vært svært omfattende. De menneskerettighetsbruddene Taterne har vært utsatt for blir av en del historikere regnet som folkemord, på grunn av tvangssteriliseringene og det utbredte ønsket om å utrydde dette folkeslaget. Norges politikk overfor taterne oppfyller flere kriterier i folkemordkonvensjonen. Sigmund Aas og Thomas Vestgårdens bok Skammens historie: den norske stats mørke sider 1814-2014 belyser for eksempel menneskerettighetsbrudd og overgrep i 11 forskjelliege kategorier, blant annet innenfor helsevesenet (bruk av lobotomi, tvangssterilisering), justismord og politivold, sensur av bøker, menneskerettighetsbrudd i utenrikspolitikken og behandlingen av norges nasjonale minoriteter. Samene, skogfinnene, kvenene, jødene og taterne er folkegrupper som har blitt utsatt for spesielt drastiske tvangs- og fornorskningstiltak.De siste årene har Norge fått kritikk av den europeiske torturkomiteen for utstrakt bruk av glattcelle.
=== Nasjonal institusjon for menneskerettigheter ===
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har som formål å bidra til realiseringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene. Dette skal skje gjennom forskning og utredning, ved undervisning, rådgivning, informasjon og dokumentasjon. SMR er organisert som et tverrfaglig senter under Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Som nasjonal institusjon for menneskerettigheter skal senteret overvåke menneskerettighetssituasjonen i Norge og på selvstendig basis samarbeide med lignende forskningsmiljøer, med frivillige organisasjoner og med internasjonale og nasjonale organer som arbeider med menneskerettighetsspørsmål. Grunnlaget for virksomheten er det eksisterende internasjonale system av normer og institusjoner til vern om menneskerettighetene.
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har status som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (Nasjonal institusjon). Nasjonal institusjon arbeider for å fremme gjennomføringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene i Norge. Norges nasjonale institusjon er del av FNs nettverk av nasjonale institusjoner for menneskerettigheter, og sorterer under FNs Høykommissær for menneskerettigheter i Genève. Nasjonal institusjon arbeider med forskning og utredning, overvåkning, rådgivning, utdanning og informasjon rundt menneskerettighetssituasjonen i Norge. Overvåkningen skjer særlig gjennom høringsuttalelser og kommentarer til Norges rapportering til internasjonale organer. Som Nasjonal institusjon har SMR siden 2004 utgitt en årbok om menneskerettigheter i Norge. Nasjonal institusjon arrangerer seminarer, kurs og holder foredrag om menneskerettslige spørsmål knyttet til norske forhold. Nasjonal institusjon samarbeider med lignende forskningsmiljøer, frivillige organisasjoner og internasjonale og nasjonale organer. Nasjonal institusjon har et rådgivende utvalg med medlemmer fra et bredt spekter av ombud, organisasjoner og aktører fra det sivile samfunn.
Ny direktør for SMR var Inga Bostad, fra 1. januar 2014.
=== Stortingsmeldinger om menneskerettigheter ===
Stortingsmeldinger viser regjeringens offisielle syn på et politisk tema eller område. Norge har tre stortingsmeldinger som omhandler menneskerettighetene. Meldingene vurderer Norges muligheter, styrker og svakheter, i det internasjonale arbeidet for å fremme menneskerettigheter. Meldingene tar ikke for seg hva Norge bør jobbe med nasjonalt.
Den første meldingen kom i 1976-77. Dette var den første prinsippmeldingen om Norges menneskerettighetspolitikk. Kritikk av enkeltstater for menneskerettighetsbrudd var et viktig tema i meldingen. I innledningen presiserte regjeringen at:
«I lys av hvor ulikt regjeringene i verden oppfatter menneskerettighetene og hvor ømtålelige mange stater er for kritikk, vil Regjeringen alltid måtte vurdere hvilken gjennomslagskraft en direkte reaksjon vil kunne få […] Regjeringen vil også måtte vurdere hvordan en direkte opptreden vil virke inn på Norges forhold til vedkommende stat med mulige skadevirkninger for andre norske interesser».
Reaksjon på menneskerettighetsbrudd var dermed ikke alene knyttet til bruddets art og omfang. Før Norge skulle påtale menneskerettigheter i andre land måtte andre hensyn vurderes først, ifølge Stortingsmeldingen. Disse hensynene var særlig knyttet opp til utenrikspolitikken og bilaterale forbindelser. Samtidig understreket stortingsmeldingen at Norge alltid ville søke bredest mulig støtte fra andre land for sine reaksjoner.
Den andre meldingen kom i 1999-2000. Denne meldingen ble lagt frem av Bondevik I regjeringen. Meldingen var omfangsrik. Mens meldingen fra 1976/77 var på 33 sider, brukte Regjeringen nå hele 230 sider på å gjennomgå Norges menneskerettighetspolitikk. Den inneholdt over 300 tiltak, mens den foregående meldingen bare hadde hatt 15 tiltak. Hvert punkt inneholdt beskrivelser av tiltak som Regjeringen skulle jobbe med, både i samarbeid med andre land i internasjonale fora, men også som selvstendig aktør. Under meldingens punkt 5.5 om menneskerettighetsdialoger stod det:
«En annen viktig forutsetning for at nettopp Norge bør føre menneskerettighetsdialog med et bestemt land, er at vi har tilstrekkelige ressurser og et komparativt fortrinn som gjør det naturlig for oss å engasjere oss i det aktuelle landet».
Videre i meldingen ble det påpekt at Norges rolle ville bli styrket internasjonalt dersom man så menneskerettigheter og utviklingssamarbeid i sammenheng. Stortingsmeldingen viste tydelig at verden var i endring og at Norge kunne ha en påvirkningskraft i andre land uten å til enhver tid søke bredest mulig støtte. Den nye meldingen skilte mellom positive og negative virkemidler. Positive virkemidler kunne sammenfattes til bruk av diplomati og menneskerettighetsdialoger, utviklingsarbeid og opprettelser av internasjonale regelverk. Negative virkemidler inkluderte alle former for straff som for eksempel sanksjoner, brudd på diplomatiske forbindelser og rettslige virkemidler.
Den tredje meldingen kom i 2014-2015. I denne meldingen er det ikke store prinsipielle endringer fra den forrige, men det er en del nye aspekter som er lagt til, blant annet betydningen av næringslivet, samt at kvinner og barn blir viet en mye større oppmerksomhet. Meldingen legger vekt på at menneskerettighetene skal nedfelles i en samstemt politikk på tvers av de ulike dele av utenriks- og utviklingspolitikken.
== Se også ==
Menneskerettighetserklæringen
Den europeiske menneskerettskonvensjonen
Borgerfriheter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Human rights – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR)
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter
Norge - verdensmester i menneskerettigheter?, artikkel hos Norgeshistorie.no | Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) er en enhet på institutt/senter-nivå underlagt Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Senteret utgir (i samarbeid med Universitetsforlaget) Nordisk tidsskrift for menneskerettigheter, som ble startet i 1982. | 5,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingun_Grimstad_Klepp | 2023-02-04 | Ingun Grimstad Klepp | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. februar', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norges forskningsråds formidlingspris', 'Kategori:Norske etnologer', 'Kategori:Norske forskere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer tilknyttet Forbruksforskningsinstituttet SIFO', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ingun Grimstad Klepp (født 1. februar 1962) er en norsk etnolog som er ansatt som professor i klær og bærekraft ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO. Hun har særlig forsket på forbruk av klær og tekstiler, husarbeid og fritid; nå er klær og bærekraft blitt et stort og viktig tema. Moteindustrien hører til klimaverstingene ifølge Grimstad Klepp.
| Ingun Grimstad Klepp (født 1. februar 1962) er en norsk etnolog som er ansatt som professor i klær og bærekraft ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO. Hun har særlig forsket på forbruk av klær og tekstiler, husarbeid og fritid; nå er klær og bærekraft blitt et stort og viktig tema. Moteindustrien hører til klimaverstingene ifølge Grimstad Klepp.
== Utdanning og arbeid ==
Klepp er utdannet etnolog ved Universitetet i Oslo. Hun ble magister i 1990 med en avhandling om hytteliv, og tok doktorgrad i 1996 med en avhandling innen temaet kulturminnevern og friluftsliv.
I 1999 ble hun ansatt som forsker ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO), som i 2016 ble en del av Høgskolen i Oslo og Akershus (fra 2018 Oslomet – storbyuniversitetet). På universitetet innehar hun i dag stillingen som forsker I, en stilling likeverdig professorstilling med identiske kompetansekrav.Klepp har i en årrekke vært en aktiv formidler i ulike medier, og i 2016 ble hun tildelt Norges forskningsråds formidlingspris.
== Forskning ==
Klepps forskning fokuserer på hvordan forståelse for klær kan bidra i debatter om miljø, demokrati og helse. Hun er også opptatt av forholdet mellom tekniske, sosiale og historiske innfallsvinkler til tekstiler.
På Oslomets hjemmesider står det at Klepp for tiden arbeider med verdikjeden for ull i Norge, og med mulighetene for miljøforbedringer gjennom fokus på langsomme og lokale klær.I 2006 utga Klepp boken Skittentøyets kulturhistorie: Hvorfor kvinner vasker klær. Ved bokens utgivelse beskrev Bergens Tidende den slik: «Skitne tekstiler har lenge vært et stumt område innen forskning. Med mikroskopblikk på måten skittentøy behandles på, vil forskeren beskrive større samfunnsmekanismer, arbeidsfordeling og kjønnsroller. For skittentøy er mer enn haugen av truser og sokker som hoper seg opp. Og mer enn et statistisk minefelt for samlivsbrudd».I 2021 var hun en av forfatterne av en kronikk der det ble hevdet at bruk av munnbind som smittevern mot Covid-19 "kan føre til at farlige kjemikalier og mikroplast trekkes ned i lungene". Kronikken henviser til "forskningsresultater", men uten at det vises til fagfellevurdert forskning som kan si om dette er farlig. Kronikken førte til kritikk fra fagmiljøer, og er senere blitt endret.
== Bibliografi ==
2018: Norsk strikkehistorie, med Tone Skårdal Tobiasson, ISBN 9788292879771
2006: Skittentøyets kulturhistorie: hvorfor kvinner vasker klær, ISBN 9788270994366
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SIFOs hjemmeside
(no) Publikasjoner av Ingun Grimstad Klepp i BIBSYS
Levende historie om kvinner og klær | Ingun Grimstad Klepp (født 1. februar 1962) er en norsk etnolog som er ansatt som professor i klær og bærekraft ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO. | 5,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telefonkatalog | 2023-02-04 | Telefonkatalog | ['Kategori:1880 i Norge', 'Kategori:2012 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Oppslagsverk', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1880', 'Kategori:Publikasjoner nedlagt i 2012', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Telefonnumre'] | Telefonkatalog er en samling av telefonnummer sortert etter abonnentnavn innen et område.
| Telefonkatalog er en samling av telefonnummer sortert etter abonnentnavn innen et område.
== I Norge ==
Allerede i 1880, et halvt år etter at telefonanlegget ble opprettet, ble den første fortegnelse over abonnenter i Christiania utgitt som en side i Morgenbladet. Den inneholdt 169 oppføringer. To år etter kom den første katalogen i bokform, utgitt av International Bell Telephone Co. som drev telefonnettet i Christiania.
Den første rikstelefonkatalogen for Norge ble utgitt i 1896. Allerede i 1912 var den på over tusen sider og måtte deles i flere deler.Fra rundt 1995 ble næringsforetak oppført separat i katalogen på rosa sider. Gule Sider var en separat katalog med bransjesortering av bedrifter distriktsvis.
I 2012 var det slutt på telefonkatalogen i papirform. I 2017 kom den siste papirutgaven av Ditt Distrikt, en mer lokal versjon av den tidligere utgitte telefonkatalogen.
=== Bedriftskatalogen ===
Telenor utga i 1988 en separat landsdekkende telefonkatalog. Den het Bedriftskatalogen frem til 2000 da den skiftet navn til Bizkit. Utstrakt bruk av telefaks i næringslivet og separat oppføring av telefaksnummer i egen kolonne var spesielt for denne katalogen som også var delt i et alfabetisk register med foretaksnavn og et bransjeregister. I 2006 skiftet den navn til Proff og er i dag Norges fremste portal for informasjon om næringslivet. Siste papirutgave kom i 2008, og er i dag på kun på nett. www.proff.no
== Dataregistre ==
Utviklingen innen data- og teleteknikk har muliggjort effektiv bruk av dataregistre. Internetteknologien gjør effektiv bruk av dataregistre mulig, og oppkobling til foretaksregistre og telefonregistre skjer i dag ved bruk av datamaskin. Bransjeoppføringene i slike registre er generelle og gir lite presis informasjon ved søk etter bestemte bedriftstyper og produkter.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jahren, Finn (1996). Glimt fra Televerks-kulturen. 3 : Forholdet til kundene ; og Telegrafverket blir til Televerket (norsk). Oslo: Norsk Telemuseum. ISBN 8291335125.
Erling Svanberg (1990). Langs vei og lei i Nordland : samferdsel i Nordland gjennom 3000 år. Bodø: Nordland fylkeskommune. ISBN 8274160215.
Rafto, Thorolf (1955). Telegrafverkets historie 1855-1955 (norsk). Bergen: John Grieg.
== Eksterne lenker ==
(en) Phone books – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Telefonkatalog er en samling av telefonnummer sortert etter abonnentnavn innen et område. | 5,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sveits | 2023-02-04 | Sveits | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-11', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveits', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits,
er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat.
Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi.
Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.
| Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits,
er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat.
Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi.
Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.
== Naturgeografi ==
Sveits er kjent som alpelandet fremfor noe. Selv om Alpene også strekker seg inn i nabolandene, er det Sveits som virkelig blir dominert av denne fjellkjeden. Dessuten har tre av Europas største elver, Inn, Rhinen og Rhône, sitt utspring i Sveits.
=== Landskap ===
Det sveitsiske landskapet er inndelt i tre distinkte deler: Alpene, Mittelland og Jurafjellene.
Mittelland er slettelandet sentralt i Sveits, der hoveddelen av befolkningen bor. Området har en gjennomsnittshøyde på 400 moh. Mittelland avgrenses av Jura i nordvest og Alpene i syd. Breer dannet i istiden mange daler og innsjøer, der Bodensjøen og Genèvesjøen er de to største.Alpene dekker halve arealet til Sveits, og strekker seg i en bue gjennom den sydlige delen av landet. Alpene er delt i to parallelle fjellrekker, som møtes i St. Gotthard-massivet. Alpene har mange kjente fjelltopper, blant annet Jungfrau, Matterhorn og Monte Rosa.Jurafjellene består av et platå i det nordvestlige Sveits, og går over en blanding av gressdekte fjelltopper og skogkledde, dype daler. Også her finnes det mange sjøer, blant annet Neuchatelsjøen.
=== Plante- og dyreliv ===
Store deler av det opprinnelige plantelivet i Sveits er spist ned på grunn av omfattende dyrebeite. Det er kun i nasjonalparken i Graubünden at den naturlige vegetasjonen er blitt bevart. Enkelte rester finnes imidlertid fortsatt andre steder i landet, som nasjonalplanten edelweiss, som finnes enkelte steder på over 2 000 meters høyde.
De sveitsiske skogområdene er dominert av bartrær og lønn, men nederst i dalbunnene finnes også kastanje og eik.
Det finnes 40 000 dyrearter i Sveits, der omtrent 30 000 er forskjellige typer insekter. Dyrelivet i Sveits er i hovedsak felles med resten av Sentral-Europa. Her finnes rødrev, ekorn, hare og grevling, i tillegg til typiske fjelldyr som steinbukk. Sveits hadde tidligere klovdyr som elg og visent, men disse har forsvunnet i nyere tid.
Sveits har et rikt fugleliv. Sveitsiske elver og innsjøer er viktige overvintringsområder for mange fugler, slik som sothøne, laksand og toppdykker. Av rovfugler er spesielt tårnfalken og musvåken viktige.
=== Klima ===
Klimaet i Sveits er generelt sett kontinentalt, men kan variere mye mellom de forskjellige delene av landet. De høyeste delene av Alpene er kontinuerlig dekket av snø, is og isbreer, mens man i de sydlige dalene i Sveits har et middelhavsklima. Mittelland har også varme somre.
Sveits har et jevnt nivå av nedbør året igjennom. Somrene har også relativt kraftige tordenbyger. I høylandet veksler vintrene mellom snø og sol, men lavlandet har mye tåke. Alpene er også kjent for fønvind, varme vinder som plutselig kan føre til nedbør og kraftige temperaturøkninger.
== Demografi ==
Flere av de store vesteuropeiske kontinentale kulturene møtes i Sveits, og landet består av en blanding av sveitsisk tysk, fransk, italiensk og retoromansk språk og kultur. Sveits har fire offisielle språk: tysk, som tales av 64 prosent av befolkningen, fransk, som tales av 23 prosent av befolkningen, italiensk, som tales av 8 prosent av befolkningen og retoromansk, som tales av 0,5 prosent av befolkningen. Resten er uoffisielle språk. De etniske skillelinjene følger i stor grad de språklige skillene. De fransktalende bor vest i Sveits, de sveitsisk tysktalende i nord, sentrum og øst, og de italiensktalende i syd. Den retoromanske minoriteten bor i et par sammenhengende daler øst i landet. De tysktalende snakker sveitsisk tysk på hverdagen. Standard tysk brukes til skrevne og formelle ting og er språket det undervises i på skolen.
Utenlandske statsborgere utgjør omtrent en femtedel av landets totale innbyggertall, og er i stor grad konsentrert i enkelte kantoner. Antallet utenlandske statsborgere har økt kraftig de senere femten årene, spesielt med flyktninger fra krigene i det tidligere Jugoslavia.
Fjellstrøkene preges av rural bebyggelse, med karakteristiske alpelandsbyer i åssidene. De fleste landbyer har lange tradisjoner som selvstendige kommuner, spesielt i avsidesliggende deler av landet. Landkommunene er som regel små, men har utstrakt selvstyre. Kommunegrenser går typisk fra én fjelltopp til neste. I etterkrigstiden har mange landsbyer hatt ukontrollert vekst, noe som førte til ny føderal lovgivning i 1979, for å regulere og begrense utvidelsen av tettbygde strøk.
De fleste byene i Sveits oppstod enten rundt klostre eller rundt romerske kolonier. Mange byer ble også grunnlagt på 1100-tallet, da for å kontrollere strategiske elver og fjellpass. De fleste byene har en distinkt arkitektur og kultur. De fleste sveitsere er sterkt knyttet til hjemstedet sitt, og velger heller å pendle relativt langt til arbeid i stedet for å flytte til en annen by.
Befolkningsveksten i Sveits ligger på 0,7–0,8 prosent i året. Mesteparten av denne kommer på grunn av immigrasjon, da en sveitsisk kvinne i gjennomsnitt føder 1,47 barn.
=== Statsborgerskap ===
Den som ønsker å bli sveitsisk statsborger, må ha vært bosatt i minst 10 år i landet, være integrert og tale minst ett av de fire offisielle språkene. Kantoner og kommuner kan stille ytterligere krav. Derimot kan du få en enklere prosess viss du er enten gift med noen med sveitsisk statsborgerskap, er født i Sveits eller har en sveitsisk besteforelder.Myndighetskommisjoner vurderer i hver enkelt kommune eller by samtlige søkere svært grundig. I mindre kommuner beslutter gjerne kommunestyret selv om søknaden skal innvilges.
Hvis en søknad blir avslått, må det bli begrunnet med for eksempel «manglende integrasjon». Til nå har søkere kunnet anke avslag til domstolen.Forut for folkeavstemningen om enda strengere regler for statsborgerskap i juni 2008 har det konservative partiet Schweizerische Volkspartei (SVP) foreslått å fjerne denne muligheten for anke.
=== Religion ===
Det finnes ingen statsreligion i Sveits, og landet har et betydelig religiøst mangfold. De fleste av kantonene anerkjenner imidlertid en kirke som offisiell (Landeskirche), og i alle tilfelle er det da enten Den romersk-katolske kirke eller Den sveitsiske reformerte kirke.
I motsetning til de språklige skillene følger ikke den religiøse tilhørigheten de etniske skillelinjene. Det er noe flere katolikker enn protestanter i landet, og de senere årene har det også blitt en del muslimer. Sveits har også et lite jødisk samfunn. Den gammelkatolske kirke har et fakultet ved universitetet i Bern.
Full religionsfrihet har vært garantert siden 1874, med unntak av forbudet mot jesuitter. Forbudet mot jesuitter ble ikke opphevet før ved folkeavstemning i 1973. Føderal lovgivning forbyr diskriminering og forskjellsbehandling på grunnlag av religion. Sveitsere er generelt svært tolerante overfor andres religion, selv om motstand mot innvandring og internasjonal islamistisk terrorisme har ført til en viss grad av intoleranse overfor landets muslimske mindretall.Det er trosopplæring i skoleverket i Sveits, med unntak av i kantonene Genève og Neuchâtel. Undervisningen tar i hovedsak utgangspunkt i majoritetsreligionen i den enkelte kanton. Elever som tilhører andre trosretninger kan velge å få alternativ undervisning med utgangspunkt i egen tro. Ateister kan velge bort trosopplæring i skolen. Det finnes også mange private religiøse skoler foreldre kan velge å sende barna til.Som i de fleste vesteuropeiske land er trenden også i Sveits at samfunnet sekulariseres. Tradisjonelt har over 95 prosent av befolkningen tilhørt enten den katolske kirke eller en protestantisk kirke, men siden syttitallet har andelen stadig gått nedover. Besøkstallene ved gudstjenester går også nedover. Omtrent 40 prosent av landets katolikker og 50 prosent av landets protestanter går regelmessig i kirken.
== Historie ==
=== Før konføderasjonen ===
Sveits' moderne historie startet i 1291, men det hadde da bodd folk i området i tusenvis av år. De eldste spor av bosetninger i Sveits har blitt funnet av arkeologer i Sutz-Lattrigen, og dateres til det fjerde årtusen før Kristus.
Senere kom keltiske stammer til området, blant de mest kjente av disse er helveterne, som bodde ved Jura og Mittelland. Disse kom tidlig under romersk innflytelse, da Julius Cæsar i 58 f.Kr. etablerte byen Aventicum i området.
Kristendommen kom til Sveits i det fjerde århundre. Med Vestromerrikets fall på slutten av firehundretallet presset også germanske stammer på fra øst, og stammer som burgundere og alemannere erstattet gradvis kelterne som den dominerende folkegruppen. Sveits ble så en del av Karl den stores Frankerrike, men ved Traktaten i Verdun ble de sveitsiske områdene splittet, og de østlige delene kom inn under Ludvig den tyskes østrike. Dette riket utviklet seg etter hvert til Det tysk-romerske rike, og disse delene av Sveits ble en del av dette.
=== 1291: Opprettelsen av det sveitsiske Eidgenossenschaft ===
I middelalderen vokste områdets betydning, blant annet åpnet flere pass gjennom Alpene som gjorde handel mellom nord og syd enklere. Byer som Bern og Fribourg ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet. På 1200-tallet fikk flere sveitsiske byer Reichsfreiheit, noe som gjorde at de ikke var underlagt noen lensherre, og kunne skrive ut skatter på egen hånd.
Habsburgerne forsøkte senere å få tettere kontroll over området, og da Rudolf I ble keiser i 1273 fikk skogkantonene Uri, Schwyz og Unterwalden den frie statusen trukket tilbake. Disse kantonene var blitt kolonisert av frie bønder som hadde fått i oppgave av adelen å kultivere det høytliggende landskapet, og hadde organisert seg i relativt frie samfunn. Folket i skogkantonene reagerte naturlig nok på sentralmaktens forsøk på å stramme inn grepet igjen.
I 1291 gikk så de tre Waldstätte Uri, Schwyz og Unterwalden sammen mot Habsburgstyret. Disse undertegnet en avtale som blant annet sikret fri handel, og opprettet dessuten et forsvarsforbund. Utover 1300-tallet var det flere kriger mot habsburgerne, men sveitsiske seire i slaget ved Morgarten (1315) og slaget ved Sempach (1386) gjorde at forbundet fikk sin frihet fra Habsburg. De sveitsiske kantonene var likevel underlagt Det tysk-romerske rike, men hadde en relativt fri stilling. Omfanget av samarbeidet ble stadig utvidet, og forbundet begynte etter hvert å føre en felles utenrikspolitikk.
Unikt i europeisk sammenheng med det sveitsiske forbundet var at det var en blanding av bykantoner og landkantoner, der de to var på like fot. Samtidig ble adelens makt marginalisert, slik at byene ble styrt av folkevalgte byråd. Dette sørget for en effektiv administrasjon, noe som igjen gjorde at handelen blomstret. Forsvarsforbundet gjorde at det ble lite attraktivt for stormaktene å angripe Sveits, samtidig som kantonene ikke kunne starte private kriger på egen hånd. Dette førte til at Sveits sjelden ble innblandet i krigføring, noe som selvsagt hadde en positiv effekt på den økonomiske veksten. Likevel var det til tider borgerkriger innad i konføderasjonen, blant annet da Zürich var i krig med de syv andre kantonene fra 1440 til 1446.
=== Reformasjonen ===
Det økumeniske konsil i Basel fra 1431 og dannelsen av byens universitet i 1460 gjorde byen til et senter for filosofi og humanisme. Basel tiltrakk seg intellektuelle storheter som Erasmus, noe som skulle legge kimen til den sveitsiske reformasjonen. En av Erasmus' studenter var Ulrich Zwingli, som etter hvert hevdet at den katolske kirke var kommet for langt bort fra Bibelens lære.
I 1518 ble Zwingli valgt til prest i Grossmünster i Zürich. På starten av 1520-tallet satte han i gang den sveitsiske reformasjonen, og fikk raskt støtte fra innbyggerne og den politiske ledelsen. Dette førte til store forandringer i styresettet i byen. Reformasjonen spredde seg så til fem andre kantoner, mens de fem siste kantonene holdt fast ved sin katolske tro. Dette førte til borgerkriger (kalt Kappeler Kriege) i 1529 og 1531, der Zwingli falt på slagmarken.
Reformasjonen førte til store omveltninger i kirkelivet. Kirkens eiendommer ble beslaglagt til fordel for de verdslige myndigheter, samtidig som Bibelen ble oversatt til tysk, og kirkens ritualer ble skåret ned til benet. Samtidig ble leiesoldattjeneste forbudt i de reformerte kantonene. Senere utviklet Jean Calvin reformasjonen videre, og Sveits ble etter hvert et fristed for franske hugenotter og andre protestanter som flyktet fra undertrykkelse. Dette førte med seg stor økonomisk og kulturell utvikling.
Under tredveårskrigen var Sveits relativt fredelig og stabilt, mye på grunn av at de europeiske stormaktene var avhengige av sveitsiske leiesoldater. Graubünden, da ennå ikke med i konføderasjonen, deltok imidlertid i krigen fra 1620. Dette førte til at området Valtellina gikk tapt i 1623.
=== Ancien Régime ===
Ved freden i Westfalen i 1648 anerkjente stormaktene Sveits' uavhengighet fra Det tysk-romerske rike.
I perioden som senere har blitt kjent som Ancien Régime ble makten i større og større grad konsentrert rundt noen få mektige familier i hver kanton, som satte de valgte byrådene på sidelinjen. Det autoritære styret førte til flere opprør. Den sveitsiske bondekrigen oppstod som følge av en devaluering i Bern i 1653, og spredte seg raskt til andre kantoner. Opprøret ble etter hvert slått ned, men frykten for nye oppstander gjorde at makthaverne satte i gang en serie reformer.
I et lengre perspektiv førte bondekrigen til at Sveits unngikk det eneveldet som etter hvert kom med full styrke andre steder i Europa. Likevel var det et vidt spenn i styreformen i de sveitsiske kantonene på denne tiden. I Bern fortsatte det autoritære styret, mens i landkantonene var det relativt demokratisk, der viktige saker ble avgjort ved folkemøter der alle voksne menn hadde stemmerett. Andre byer, som Basel, ble styrt av de mektige laugene.
Syttenhundretallet var preget av en voksende industrialisering, der Sveits blant annet ble kjent for sine urmakere og sin metallurgiindustri. Tekstilindustrien vokste også raskt, og på slutten av syttenhundretallet var hele 25 prosent av arbeidsstokken sysselsatt i industrivirksomhet.
=== Den helvetiske republikk ===
På tross av økonomisk makt var Sveits dårlig rustet til å stå imot urolighetene i kjølvannet av den franske revolusjonen. De sveitsiske alpepassene og handelsrutene var viktige for Frankrike, og etter at Napoléon Bonaparte hadde erobret Italia, satte han kursen nordover våren 1798. Bern falt i mars, noe som skulle bli slutten på den gamle sveitsiske konføderasjonen.
Under fransk «beskyttelse» ble Den helvetiske republikk etablert, og selv om denne kun skulle vare i fem år, introduserte den mange radikale reformer. Den nye grunnloven gav innbyggerne mange nye rettigheter, og var basert på den radikale franske grunnloven. Sveits fikk nå et sentralisert styresett, noe som ble tatt ille opp av mange kantoner som var godt vant med stor autonomi. Dette førte til borgerkrig, noe som gjorde at Napoleon intervenerte og gjenopprettet det lokale selvstyret. Kantonene ble likevel tvunget inn i en allianse med Frankrike, og tusenvis av sveitsere ble innrullert i Napoleons armé.
Etter Napoleons fall ble visse grensejusteringer foretatt av Wienerkongressen, men Sveits kom relativt godt ut av disse. Selv om enkelte områder måtte avstås til Østerrike, ble dette kompensert ved at Valais, Neuchâtel og Genève ble med i føderasjonen. Samtidig garanterte de europeiske stormaktene for Sveits' nøytralitet.
=== Det moderne Sveits oppstår ===
Etter Napoleonskrigenes slutt gikk Sveits inn i en periode preget av stor økonomisk vekst. Nye metoder i landbruket økte matvareproduksjonen dramatisk, samtidig som tekstilindustrien ble mekanisert. I denne perioden begynte også de første turistene å besøke Sveits, spesielt fra Storbritannia.
1830-revolusjonen i Frankrike inspirerte krav i Sveits om en ny og liberal konstitusjon. I flere kantoner måtte de styrende klasser gi seg, selv om de konservative holdt stand flere steder. En ny grunnlov ble etter hvert utformet, men en økende polarisering mellom kantonene gjorde at denne aldri ble vedtatt. Urolighetene blusset opp igjen på 1840-tallet, og i 1847 endte stridighetene i en borgerkrig, særforbundskrigen. Borgerkrigen varte imidlertid bare i 25 dager, og de katolske konservative kantonene tapte klart. I 1848 ble det derfor vedtatt en ny grunnlov, der hovedtrekkene fortsatt gjelder. Kantonene fikk igjen et omfattende selvstyre, og et nytt føderalt parlament ble opprettet etter modell av den amerikanske kongressen. Bern ble valgt til ny hovedstad, og kantonene samordnet viktige områder som posttjeneste, tollsatser og utenrikspolitikk.
I 1847 åpnet landets første jernbanelinje, mellom Zürich og Baden. All jernbaneutbygging foregikk i privat regi, noe som førte til at Sveits allerede i 1876 hadde et stort, men lite koordinert jernbanenett som var på hele 2000 kilometer. I 1898 ble det vedtatt i en folkeavstemning å nasjonalisere jernbanene, og i 1902 ble Schweizerische Bundesbahnen dannet. Viktige tunneler ble også bygget i denne perioden, blant annet en jernbanetunnel som gjorde det gamle St. Gotthard-passet overflødig.
=== Verdenskrigene ===
Sveits lyktes i å holde på nøytraliteten under første verdenskrig, men krigen førte til gnisninger mellom de tysktalende og fransktalende delene av landet. Samtidig ble arbeiderklassen mobilisert til nøytralitetsvakt, men uten økonomisk kompensasjon. For næringslivet gikk imidlertid krigen bedre, da økte priser på verdensmarkedene og store eksportmuligheter til Tyskland og Frankrike gjorde at handelsbalansen raskt endret seg i sveitsernes favør.
I november 1918 førte situasjonen til arbeideroppstander flere steder i landet. Regjeringen, bekymret for revolusjon etter mønster fra bolsjevikene i Russland, satte inn lojale tropper rekruttert fra bondestanden. Opprøret ble slått ned, men førte til dyp mistenksomhet mellom bønder og arbeidere i generasjoner fremover. Noen av arbeidernes krav ble imidlertid tatt til følge, og det ble innført 48-timersuke og et proporsjonalt valgsystem.
Depresjonen skapte store problemer i Sveits, da eksportindustrien ble lammet. Samtidig spredte bankkrisen seg til landet, og arbeidsledigheten nådde nye høyder. I motsetning til i nabolandene førte imidlertid ikke krisen til økt oppslutning om ekstremistiske partier, blant annet fordi arbeidsgivere og fagforeninger gikk sammen for å løse krisen. Dette førte til en sosial stabilitet som ikke gav kommunister og fascister de samme mulighetene som i blant annet Tyskland.
Etter hvert som de totalitære nabolandene begynte å føre en aggressiv utenrikspolitikk uten at Vestmaktene så ut til å reagere, begynte sveitserne å søke et godt forhold til Hitler og Mussolini. Sveits var det første landet som anerkjente Italias anneksjon av Etiopia, og regjeringen til Franco i Spania. Det tyske Anschluss av Østerrike satte imidlertid en støkk i Sveits, og landet gikk tilbake til den gamle linjen med en streng nøytralitet. Samtidig begynte sveitserne å ruste opp forsvaret, da selv de vanligvis så forsvarsskeptiske sosialdemokratene så farene som truet.
Etter Frankrikes fall i 1940 var Sveits fullstendig omgitt av Tyskland og tyskallierte. Sterke krefter i sveitsisk politikk var klare til å «innse realitetene» og samarbeide med de da tilsynelatende uovervinnelige tyskerne, men de militære under ledelse av Henri Guisan ville det annerledes. På kort tid fikk Sveits bygget et nettverk av fjellfestninger, og store mengder ammunisjon og våpen ble deponert i Alpene. Idéen var å avskrekke Tyskland fra invasjon, noe sveitserne lyktes med. Samtidig tjente både Tyskland og Sveits på handel under krigen, noe som gjorde at Hitler så liten grunn til å invadere Sveits. I ettertid har Sveits fått mye kritikk for handelen med Nazi-Tyskland, da betalingen ofte kom i form av gull røvet fra okkuperte sentralbanker og til en viss grad også fra verdier tatt fra konsentrasjonsleirfanger.
=== Etterkrigstiden ===
Etter krigen var flere allierte land skeptiske til Sveits på grunn av handelen med Tyskland. I 1946 ble Sveits tvunget av de vestallierte, og USA spesielt, til å betale tilbake 250 millioner franc til de okkuperte sentralbankene. Sveits valgte å stå utenfor FN, og beholdt linjen med streng nøytralitet.
I 1959 ble den såkalte trylleformelen (Zauberformel) innført i sveitsisk politikk. I et kompromiss mellom de største politiske partiene ble man enig om at regjeringen heretter skulle ha to liberale medlemmer, to konservative medlemmer, to sosialdemokratiske medlemmer, og ett medlem fra bondepartiet (Schweizerische Volkspartei). Dette brede samarbeidet bestod helt til 2003, og gav regjeringen en unik arbeidsro til å gjennomføre en langsiktig politikk. Sveits har derfor hatt lav arbeidsledighet og jevn økonomisk vekst gjennom mesteparten av etterkrigstiden.
Utover på 70-tallet ble det sveitsiske samfunnet mer liberalt og moderne. I 1971 fikk kvinner stemmerett i føderale valg (men i kantonen Appenzell Innerrhoden fikk ikke kvinner stemmerett før i 1990). Samtidig ble den stivbente ekteskapslovgivningen myket opp, og fra 1981 garanterte et grunnlovstillegg like rettigheter for menn og kvinner.
Den sterke sveitsiske økonomien tiltrakk seg mange immigranter fra 1980-tallet og utover, blant annet fra Jugoslavia og Tyrkia. Dette har etter hvert ført til sterk motstand mot innvandring, og en tiltagende fremmedfrykt, der spesielt Schweizerische Volkspartei har vokst stort på innvandringsmotstanden.
== Politikk og administrasjon ==
Den moderne sveitsiske staten er basert på grunnloven av 1848. En ny grunnlov trådte i kraft i 1999, men denne har kun mindre endringer fra 1848-grunnloven.
På føderalt nivå følges maktfordelingsprinsippet, noe som medfører at den føderale myndigheten er delt i tre:
Det sveitsiske parlamentet (Forbundsforsamlingen) har to likestilte kamre. Overhuset kalles Stenderrådet (Ständerat / Conseil des Etats), hvor de 26 kantonene har til sammen 46 representanter. (I utgangspunktet skulle det være to representanter fra hver kanton, men de 6 tidligere såkalte «halvkantonene» må nøye seg med én hver.) Representantene sitter i fire år, og det er opp til kantonene selv å bestemme hvordan de utpekes. Alle kantoner bruker nå flertallsvalg for å velge representanter. Nationalrat (Conseil national/ Consiglio nazionale) består av 200 representanter valgt av folket, der hver kantons representasjon bestemmes av folketallet. Antall representanter varierer fra 34 for Zürich, til én for de minste kantonene. Også i Nasjonalrådet velges representantene for en fireårsperiode.
Forbundsrådet (Bundesrat) er Sveits' regjering, og samtidig også landets statsoverhode. Det har syv medlemmer, og velges av Forbundsforsamlingen for en periode på fire år. Spesielt for Sveits er at alle større politiske partier deltar i regjeringen. De store politiske partiene får hver ett eller to medlemmer, basert på styrkeforholdet i Nasjonalrådet. Presidenten og visepresidenten for Forbundsrådet, velges hvert år av Forbundsforsamlingen. Det er fast praksis for at dette vervet går på rundgang, slik at alle forbundsrådets medlemmer får ett av vervene i løpet av en periode. Presidenten er landets høyeste embetsperson, men samtlige medlemmer av Forbundsrådet er likeverdige. Likevel fungerer presidenten som en slags primus inter pares, og tar seg av representasjonsoppgaver utenlands. Forbundsrådet utøver samlet oppgaven som statsoverhode.
Høyesterett (Bundesgericht / Tribunal fédéral) holder til i Lausanne. Domstolen behandler tvister mellom kantonene, men legger seg ikke opp i andre føderale lover.
=== Politiske partier ===
Sveits har et flerpartisystem. Det er relativt stor enighet om de store trekkene i partienes politikk, og landet har tradisjonelt hatt stabile regjeringer som har kunnet føre en langsiktig politikk. Det er fire store partier som i lang tid har delt plassene i forbundsrådet: FDP.Die Liberalen, Sozialdemokratische Partei der Schweiz, Christlichdemokratische Volkspartei der Schweiz og Schweizerische Volkspartei.
Ved valget i 2007 ble Schweizerische Volkspartei (SVP) landets største parti med 29 prosent av stemmene og 62 representanter i Nasjonalrådet. Partiet var tradisjonelt et sentrumsbasert bondeparti ikke ulikt Senterpartiet i Norge, men har de senere årene gått mer i retning av et høyreradikalt parti med fokus på lov og orden, samt en restriktiv linje i innvandringspolitikken. Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SPS) er landets nest største parti, og er et klassisk sosialdemokratisk parti. SPS er kjent som det mest EU-vennlige partiet i Sveits. FDP.Die Liberalen og Christlich Demokratische Volkspartei (CVP) er jevnstore, førstnevnte er liberalt og sistnevnte et katolsk sentrumsparti.
Grüne Partei der Schweiz er landets femte største parti, og er med sine 20 representanter i nasjonalrådet det største partiet som ikke er representert i Forbundsrådet. Det er også en håndfull mindre partier representert i Nasjonalrådet, men disse har bare et par representanter hver, og dermed liten politisk innflytelse.
=== Administrativ inndeling ===
Sveits består av 26 kantoner (delstater). Disse har en svært høy grad av indre selvstyre, og egne grunnlover. 6 av kantonene hadde tidligere status som «halvkantoner», som resultat av at 3 historiske kantoner hadde blitt delt i to, men denne betegnelsen er uformell etter reformene i 1999.
Hver kanton har sin egen lovgivende forsamling, regjering og dømmende makt. Også på kantonnivå brukes direktedemokrati i stor utstrekning. Lovgivningsmyndigheten legges i de fleste kantoner til folkevalgte regionforsamlinger, selv om enkelte kantoner lar velgerne være den lovgivende forsamling. Kantonregjeringene velges direkte av velgerne.
Kantonbegrepet strekker seg helt tilbake til de tre urkantonene Unterwalden, Schwyz og Uri som dannet det opprinnelige edsforbundet i 1291 (en kanton ble også omtalt som en Ort eller en Stand på denne tiden). Under det sveitsiske Ancien Régime fantes det tretten kantoner, delt inn i seks landkantoner og syv bykantoner. Landkantonene var demokratiske republikker, mens bykantonene ble styrt av byråd.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Sveits' nøytrale utenrikspolitiske linje har gjort at landet alltid har vært nødt til å ha et sterkt militært forsvar. Forsvarstankegangen i Sveits er preget av ideen om et totalforsvar, der de sivile og militære samfunn er tett integrert.
Sveits har verneplikt for alle menn i alderen 20-42 år. Førstegangstjenesten består av en rekruttskole på 15 uker, etterfulgt av ti repetisjonsøvelser à tre uker frem til fylte 42 år. Hærens mobiliseringsoppsatte styrke er 320 400 (2004), samt ca. tusen pansrede kjøretøyer. Flyvåpenet (Luftwaffe) har 30 600 mann og 138 kampfly. Sivilforsvaret består av 280 000 mann.
Det sveitsiske forsvarsbudsjettet er på ca. 15 milliarder kroner (2001), noe som utgjør ca. 1 prosent av BNP.
Under den kalde krigen var den sveitsiske politiske ledelsen redd for at landet kunne bli en slagmark i kamper mellom Warszawapakten og NATO. Et nettverk av fjellfestninger ble derfor konstruert, med det formål å gjøre en invasjon av landet så kostbart at sveitserne ville kunne opprettholde nøytraliteten i tilfelle en internasjonal storkrig. Etter Berlinmurens fall har sveitserne bygget forsvaret ned, og størrelsen på hæren har blitt mer enn halvert.
Sveits er medlem av EFTA, men avslo medlemskap i EØS i 1992. Landet har likevel flere frihandelsavtaler med EU, samt bilaterale avtaler som i hovedsak dekker samme innhold som EØS-avtalen.
== Næringsliv ==
Sveits er et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger var landet på andreplass i verden i 2017. World Economic Forum rangerte Sveits som verdens nest mest konkurransedyktige økonomi i 2007.
Sveits har relativt få naturressurser, og dessuten begrensede mengder dyrkbart land. I kombinasjon med det begrensede innenlandsmarkedet har dette tvunget Sveits til å ha en åpen økonomi basert på internasjonal handel. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, USA, Italia og Frankrike.Sveitsisk industri er i hovedsak avhengig av importerte råvarer, som foredles og selges på eksportmarkedet. Med unntak av for landbruksprodukter har Sveits liberale tollregler. Det høye utdanningsnivået i Sveits gjør landet egnet for høyteknologisk industri, og Sveits er sterke på bioteknologisk og kjemisk industri, produksjon av maskindeler, presisjonsinstrumenter og matforedling. Sveits har relativt få store selskaper i internasjonal målestokk, og økonomien er karakterisert av stort mangfold. Blant de største sveitsiske selskapene er Nestlé og Novartis.
Sveits er kjent for sine banker. Banker i Sveits har ry på seg for diskresjon og hemmelighold, tradisjoner som strekker seg tilbake til middelalderen. Banknæringen står for hele 14 prosent av landets BNP, og sysselsetter godt over 100 000 mennesker. Loven om spesiell fortrolighet og taushetsplikt om kundeforholdet har gitt Sveits et rykte av å fremme pengevasking og å være skatteparadis for utlendinger. For å motvirke dette har landet fått en anti-pengevasklov i 1998. Press fra EU har gjort at hemmeligholdet har videre blitt tonet ned, slik at EU-borgere nå må betale skatt av penger plassert i Sveits.
De med en viss avstand to største bankene i landet er UBS og Credit Suisse.
Sveits er ofte kjent for sine luksusprodukter. Eksempler på slike er Rolex, Davidoff, Monteverdi og Mövenpick.
=== Samferdsel ===
==== Jernbaner ====
Sveits har med omkring 122 m/km² det tettest utbygde jernbanenettet i verden (med unntak av Vatikanet og Monaco) selv om ⅔ av landet er dekket av fjell. Byer som ikke ligger ved jernbanen, betjenes av private busslinjer eller av Postauto, som er betegnelsen for bussene som kjøres av Die Schweizerische Post. Det sveitsiske jernbanenettet er i alt 5 068 km langt, hvorav 3 686 km er normalsporet. Størstedelen er elektrifisert. Smalsporsbaner har en samlet lengde på 1 382 km. Det samlede rutenettet for postbussene er 10 400 km.
Det er 692 jernbanetunneler med en samlet lengde på 434 km, og det er 8 079 jernbanebroer med en samlet lengde på 135,5 km. Videre er det 1 861 stasjoner.Med en samlet strekning på 3 011 km eies størsteparten av hovednettet av Schweizerische Bundesbahnen (SBB). Selskapet, som har omkring 28 000 ansatte, fraktet 285 millioner passasjerer i 2006.
Det nest største selskapet er BLS AG med 2 632 ansatte, som eier 434 kilometer av banenettet (og kjører drift på i alt 520 km av banenett).
Utover dette finnes det omkring 50 private jernbaneselskaper i Sveits, som i stor grad blir støttet av de enkelte kantoner.
To store jernbane-infrastrukturplaner preger fremtidens togdrift i Sveits. Bahn 2000 er en ambisiøs plan, som gjennom om- og utbygginger av strekninger skal øke transporthastigheten og skaffe flere direkte forbindelser, samt fornye togmateriellet. Særlig knutepunktet rundt Zürich ombygges for å øke kapasiteten. Det bygges blant annet også en ny forbindelse mellom Mattstetten og Rothrist hvor det etableres høyhastighetsbane mellom Bern og Zürich. Planens motto er: «Hurtigere, hyppigere og mer bekvemt».
Planen ble iverksatt i 1997, og en lang rekke av de nye strekningene er nå åpnet. Ved utgangen av 2007 hadde alle nye strekninger ETCS, som er et automatisk togsikkerhetssystem for høyhastighetsbaner i Europa. I 2006 la SBB frem et utkast for 2. etappe av strekningen. Denne inneholder fortrinnsvis mindre utbygginger som hovedsakelig skal redusere kjøretiden. Etappen forventes å bli finansiert fra 2012 og løper til 2030.
Det andre store jernbaneprosjektet er NEAT (Neue Eisenbahn-Alpentransversale), eller AlpTransit, som med konstruksjon av nye tunneler skal forbedre de nord-sørgående jernbaneforbindelsene gjennom Alpene. Utbyggingen vedrører to hovedforbindelser via Gotthard og Lötschberg.
Lötschberg-tunnelen ble åpnet for passasjer og godstrafikk den 9. desember 2007. Gotthardtunnelen forventes å åpne i 2016, og vil med sine 57 km bli verdens lengste tunnel. Kjøretiden mellom Zürich og Milano vil da bli én time kortere.
Utover den normale jernbanedriften har Sveits et stort antall fjellbaner, tannstangbaner og taubaner.
==== Veitrafikk ====
På tross av de mange investeringer i kollektivtrafikk har Sveits også et meget godt utbygget motorveinett. Størstedelen av befolkningen har mindre enn 10 km til nærmeste motorvei. Utover motortrafikkvei og hovedveier finnes det også mange mindre veier over fjellpassene.
Veinettet er oppdelt i nasjonale veier (typisk motorveier og regionale hovedveier), kantonveier (typisk hovedveier eller andre større forbindelser innenfor kantonen) og kommunale veier. Det finnes 1 756 km nasjonale veier (herav 1 358 km motorvei), 18 117 km kantonveier og 51 446 km kommunale veier.Benyttelse av motor og motortrafikkveier krever kjøp av et merke, som koster 40 CHF i året. Inntil videre er benyttelse av St. Bernhard-tunnelen avgiftsbelagt. Turistseilas gjennomføres på elvene og de store sjøene.
For lastebiltrafikken gjelder det siden 1. januar 2001 en spesiell avgift, som betales etter antall kjørte kilometer i Sveits, vekt, samt lastebilens emisjon. Sveits arbeider samtidig for at det skal innføres en spesiell kjørebegrensende avgift for lastebiler som kjører i transitt over Alpene. På grunn av en traktatmessig binding til EU, kan Sveits ikke suverent innføre en slik avgift. Sveits arbeider derfor for å innføre avgiften i hele alperegionen.
Det var i 2006 registrert 3,9 millioner personbiler i Sveits, noe som tilsvarer 516 pr. 1 000 innbyggere (til sammenligning var det ved utgangen av 2021 registrert 2 893 987 personbiler i Norge). I 2006 var det 370 trafikkdrepte i Sveits, noe som tilsvarer 5 trafikkdrepte pr. 100 000 innbyggere (5 i Norge).
==== Skipstrafikk ====
Den eneste havn med tilslutning til havet finnes i Basel ved Rhinen. Seks rederier seiler med over 30 skip under sveitsisk flagg. De har en lastekapasitet på omkring 1 million tonn, noe som er under 1 promille av verdens tonnasje.
==== Flytrafikk ====
Det finnes over 65 lufthavner og flyplasser i Sveits. De største lufthavnene ligger ved Zürich (Zürich lufthavn, 20,7 millioner passasjerer i 2007) og Genève (Genève internasjonale lufthavn, 10,8 millioner passasjerer i 2007). Sveits' tredje største lufthavn (Basel-Mulhouse-Freiburg lufthavn, 4,2 millioner passasjerer i 2007) ligger på fransk territorium. Mellomstore lufthavner finnes i Sion, Bern-Belp og Lugano-Agno.
Inntil konkursen i oktober 2001 var Swissair det nasjonale flyselskapet i landet. Med en kapitalinnsprøytning fra den sveitsiske stat ble et nytt flyselskap etablert. Det ble etablert på basis av det regionale flyselskapet Crossair under navnet Swiss International Air Lines, i dagligtale "Swiss" (IATA-kode LX). Siden juli 2007 har selskapet vært et datterselskap av Lufthansa.
=== Turisme ===
Turisme er en viktig næring i Sveits. Landets vakre landskaper og sentrale beliggenhet i Europa gjør at Sveits tiltrekker seg store mengder turister, sommer som vinter. Turistnæringen er i stor grad avhengig av importert arbeidskraft. Hele 25 prosent av alle sysselsatte i Sveits er utenlandske statsborgere.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Sveits har seks riksdekkende tv-kanaler. Landet har fire regionale kringkastingsselskap under paraplyorganisasjonen SRG SSR: Schweizer Radio und Fernsehen (SRF), Radio télévision suisse (RTS), Radiotelevisione svizzera di lingua italiana (RSI) og Radiotelevisiun Svizra Rumantscha (RTR). Disse dekker henholdsvis den tysktalende, fransktalende, italiensktalende og retoromansktalende delen av landet. Hver av kringkastingsselskapene har igjen flere tv-kanaler og radiostasjoner som dekker henholdsvis nyheter, klassisk musikk og populærmusikk. Landet har omtrent 40 lokalradiostasjoner, samt Swiss Radio International som sender nyheter og aktualitetsprogrammer på engelsk.Det finnes omtrent 200 aviser i Sveits, hvorav brorparten er regionale. I de fransktalende deler av landet leser man ofte franske aviser som Le Monde og Libération, i tillegg til Genève-aviser som Le Temps og Nouveau Quotidien. I de italienske delene av Sveits (det vil i all hovedsak si kantonen Ticino) er aviser som den milanesiske Corriere della Sera populære. I de tyske delene av Sveits leser man i mindre grad utenlandske aviser. Den mest kjente av de tyskspråklige avisene i Sveits er den konservative Neue Zürcher Zeitung, utgitt første gang i 1780. Som navnet indikerer har Neue Zürcher Zeitung redaksjonslokaler i Zürich, og kalles ofte «den gamle tante», siden den først nylig begynte å trykke bilder på forsiden. Et mindre konservativt alternativ er Tages Anzeiger, som også blir utgitt i Zürich. Blick er den største av dagsavisene, og er kjent for sin harde linje mot immigrasjon.
Gratisavisen 20 Minuten har også blitt en av de største avisene i landet de senere årene.
Av ukeavisene er den mest kjente Die Weltwoche, som fokuserer særlig på utenriksnyheter. Den hadde tidligere en moderat, venstreorientert profil, men har på 2000-tallet gått kraftig mot høyre. Wochen Zeitung er også populær, og har en mer radikal agenda med særlig fokus på miljøvern.
=== Kriminalitet ===
Kriminaliteten i Sveits er relativt lav. Trenden de siste 10 årene er en moderat oppgang. Omtrent 79 av 100 000 sveitsere sitter i fengsel, noe som er i samme størrelsesorden som i nabolandene.
== Kultur ==
Sveitsisk kultur har naturlig nok vært påvirket av de større nabolandene, og Sveits har både eksportert og importert kulturpersonligheter opp igjennom historien. Spesielt var det mange som flyktet fra de tyske og italienske fascistregimene på 1920- og 1930-tallet, blant disse var Ignazio Silone, Thomas Mann, Stefan George og Hermann Hesse.
Det gir på mange måter lite mening å snakke om én sveitsisk kultur, og de kulturelle skillelinjene følger i stor grad de etniske og språklige skillene. Likevel har de forskjellige delene av landet mange felles tradisjoner som binder dem sammen og skaper en felles nasjonalfølelse.
=== Musikk ===
Den mest kjente sveitsiske musikkformen er jodling. Denne musikkformen oppstod sannsynligvis som en kommunikasjonsmetode mellom fjelltopper, og ble senere en del av kulturarven i Alpeområdet. Jodling kan grovt sett deles inn i to hovedgrupper: Juchzin er korte rop med meningsinnhold, mens Naturjodel er synging av en melodi uten tekst.
Alpehornet er et klassisk sveitsisk instrument. Alpehornet er et flere meter langt blåseinstrument, tradisjonelt sett laget av ett eneste langt trestykke. Alpehornet har inspirerte flere klassiske musikkverker, blant annet Rossinis opera Wilhelm Tell og Brahms' første symfoni.
=== Litteratur ===
Den sterkeste eksportartikkelen i sveitsisk litteratur er bøkene om Heidi av Johanna Spyri, utgitt første gang i 1880 og i 1881. Bøkene er filmet flere ganger, blant annet med Shirley Temple i 1937, og som TV-serien Heidi i 1978.
Det er naturlig å dele inn den sveitsiske litteraturen etter språk, og skille mellom tysk, fransk, italiensk og retoromansk litteratur. Siden de tre førstnevnte språkene også tales i større naboland gir det liten mening å sette et skarpt skille mellom for eksempel sveitser-tysk litterær tradisjon og annen tysk litteratur. Et eksempel på dette er hvordan den tyske poeten Friedrich Schiller skrev om den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell i 1804.
Det tyske språket har lange tradisjoner i skriftlig bruk i Sveits. Pasjonsspill hører til den eldste skriftlige tradisjonen; det eldste tyske påskespillet ble skrevet i klosteret Muri i 1250, og det eldste julespillet noe senere i St. Gallen. Manuskriptet Codex Manesse ble skrevet i Zürich på starten av 1300-tallet, og er en viktig kilde til kunnskap om datidens kjærlighetssanger. På 1500-tallet forfattet Gilg Tschudi verket Chronicon helveticum, et historieverk om tidlig sveitsisk historie. Andre viktige, sveitsertyske forfattere er Friedrich Dürrenmatt, Max Frisch, Jeremias Gotthelf, Gottfried Keller og Conrad Ferdinand Meyer.
Sveits' franskspråklige litteratur har i all hovedsak blitt skrevet av forfattere bosatt rundt Genève. Mange ledende franske personligheter fra opplysningstiden og den franske revolusjonen var egentlig sveitsere, dette gjelder blant andre Jean-Jacques Rousseau, Jacques Necker og Madame de Staël.
To sveitsiske forfattere, Carl Spitteler og Hermann Hesse, har fått nobelprisen i litteratur.
=== Mat og drikke ===
Blant tradisjonelle sveitsiske matretter finner man blant annet den sveitsertyske rösti, og de fransksveitsiske ostefonduene. Rösti er sprøstekte, skrelte poteter, som stekes i enten olje eller smør, alt ettersom hvor i landet man befinner seg. En ostefondue (fra fransk fondre, å smelte) består av oppvarmede osterester som man dypper brødbiter eller lignende i. Osteretten kan gjerne bli tilsatt hvitvin. Den lokale skikken sier at dersom man mister brødbiten sin i gryten må man spandere neste runde med drikke.
Sveits er kjent for sine oster. Den klassiske sveitserosten er en Emmentaler, selv om Gruyère er vel så populær. Andre kjente sveitsiske oster er Tête de Moine, Vacherin og Sbrinz.
Sveits' mange innsjøer gjør at fisk er svært populært. Genèvesjøen er kjent for sin omble chevalier (røye), dessuten er abbor og sik populære matfisker.
Av kjøttretter går det mye i pølser, gjerne i kombinasjon med rösti. Dessuten er kalvekjøtt satt pris på, og Zürich er kjent for Geschnetzeltes Kalbsfleisch, tynne stykker kalv i rømmesaus. I Bern har man Rippli, en gryterett basert på svineribbe.
Når det gjelder drikke har Sveits forskjellige tradisjoner i de tysktalende og fransktalende delene. I de tyske delene går det mest i øl, og som i Tyskland er den lokalpatriotiske tilknytningen til det lokale bryggeriet stor. Sideren Sauermost er også populær i de tyske kantonene (den alkoholfrie varianten kalles Suessmost). I de franske delene av Sveits er imidlertid vin mer populært, da spesielt de lokale hvite Fendant-variantene. Av rødvin går det mest i Pinot Noir og Merlot.
Av brennevin finnes det mange mørke, fruktbaserte typer. En kjent sveitsisk likør er Appenzeller Alpenbitter, laget av essensen av 67 forskjellige blomster og planter. I de franske kantonene drikkes det mye Damassine, basert på tørkede plommer. Absinth ble oppfunnet i Sveits.
Mange kakeoppskrifter forbindes med Sveits, blant annet gjelder det Birnbrot, Carac og nøttekaken Bündner Nusstorte.
=== Idrett ===
Idrett er en integrert del av sveitsisk dagligliv. Sveitsisk idrett er samlet i paraplyorganisasjonen Swiss Olympic (som på tross av navnet ikke bare arbeider med sport knyttet opp imot olympiske leker). Swiss Olympic består av 82 underforbund, som igjen består av 22 600 idrettslag. Totalt deltar 2,8 millioner sveitsere i organisert idrett.Skisport, og spesielt alpint, er svært populære idretter i Sveits. Sveitsiske alpinister har hatt stor internasjonal suksess, og best er Vreni Schneider med 55 verdenscupseire og 5 OL- og VM-gull i perioden 1989–1995. Andre kjente alpinister er allrounderen Pirmin Zurbriggen, den tidligere storslalåmspesialisten Michael von Grünigen, utforkjøreren Bruno Kernen og allrounderen Paul Accola.
Ishockey er også en populær idrett i Sveits. Det sveitsiske ishockeyforbundet har 320 registrerte klubber og 25 000 registrerte spillere.
De har vært medlem av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) siden dets opprettelse i 1908, og forbundet har dessuten sitt hovedkontor i Zürich. Det sveitsiske landslaget er blant de beste i verden, og spiller i elitedivisjonen i VM. De har vunnet en bronsemedalje i OL, ti bronse- og en sølvmedalje i ishockey-VM, og gullmedalje i ishockey-EM i 1926, 1935, 1939 og 1950.
Av sommeridretter er fotball den mest populære, og de siste årene har også herrelandslaget hatt gode internasjonale resultater. Etter å ha slått Tyrkia i kvalifiseringen gikk Sveits videre til VM i 2006, der de røk ut i åttendedelsfinalen etter et straffedrama mot Ukraina. Som vertsnasjon til EM i 2008 (sammen med Østerrike) var Sveits automatisk kvalifisert.
For mange er den mest kjente sveitsiske idrettsutøveren Roger Federer, verdenséner i tennis. Federer har en rekke tennisrekorder, og har også fått mye oppmerksomhet for sitt arbeid for UNICEF og vanskeligstilte barn.Hovedkvarteret til Den internasjonale olympiske komité ligger i Lausanne, og der befinner også OL-museet og hovedkvarterene til flere internasjonale idrettsforbund seg. Sveits har arrangert vinter-OL to ganger; både i 1928 og 1948 ble lekene arrangert i St. Moritz.
=== Arkitektur ===
Sveits har et rikt utvalg av gamle kirker. Katedralene i Genève, Basel, Lausanne, Sion og Chur er alle romanske, og er fra 1100-tallet. Zug, Zürich og Schaffhausen har gotiske katedraler, mens Sankt Gallen og Einsiedeln er kjent for sine barokkirker.Under renessansen eksporterte Sveits flerfoldige arkitekter til Italia. De fleste av disse kom fra kantonen Ticino i syd. I Venezia stod Antonio da Ponte for byggingen av Rialtobroen og Dogepalasset, mens Antonio Contino stod bak Sukkenes bro. I Napoli designet Domenico Fontana flere slott og kirker. Fontanas nevø Carlo Maderno var arkitekt for pave Paul V, og stod bak blant annet San Carlo alle Quattro Fontane og galleriet i Palazzo Spada. Også Carlo Fontana og Baldassare Longhena var aktive med kirkebygging i Italia i denne perioden.
På 17- og 1800-tallet stod sveitsiske arkitekter bak mange større prosjekter i Russland. Domenico Trezzini stod for flere praktbygg i St. Petersburg på oppdrag fra Peter den store. Giovanni Giliardi stod for gjenoppbyggingen av Kreml, mens sønnen Domenico Giliardi ledet gjenoppbyggingen av offentlige bygninger i Moskva etter brannen i 1812, inkludert Statsuniversitetet i Moskva.
I nyere tid er Le Corbusier (Charles-Edouard Jeanneret) den mest kjente sveitsiske arkitekten. Le Corbusier ble internasjonalt kjent for sine byplanleggingsvisjoner, blant annet med konseptene Ville Contemporaine og Unité d'Habitation. Andre kjente sveitsiske arkitekter er Mario Botta, kjent for San Francisco Museum of Modern Art, samt mennene bak Tate Modern, Jacques Herzog og Pierre de Meuron. Herzog og de Meuron vant den anerkjente Pritzker-prisen i 2001, og har også tegnet OL-stadion i Beijing.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
St. Johannes benediktinerkloster i Müstair
Klostret i St. Gallen
Gamlebyen i Bern
De tre slottene og forsvarsmuren rundt handelsstaden Bellinzona
Isbreområdet Jungfrau-Aletsch-Bietschhorn
Monte San Giorgio
Lavaux – vingårdterrasser
Rhätische Bahn i Albula og Berninas landskap
Glarusforkastningen i Sardona
Byene La Chaux-de-Fonds og Le Locle
Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i EuropaForhistoriske pæleboliger rundt AlpeneDet arkitektoniske arbeidet til Le CorbusierMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Vinprodusent festival i Vevey
2018 – Skredrisiko håndtering (sammen med Østerrike)
2019 – Holy Week prosesjoner i Mendrisio
2020 – Håndverk innen mekanisk urmakeri og kunstmekanikk (sammen med Frankrike)
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
HistorieMesmer, Beatrix; Im Hof, Ulrich. Geschichte der Schweiz und der Schweizer. Basel: Schwabe, 2004. ISBN 3-7965-2067-7
Steinberg, Jonathan. Why Switzerland?. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. ISBN 0-521-48170-8
Zimmer, Oliver. A contested nation : history, memory and nationalism in Switzerland 1761-1891. Cambridge: Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-81919-9PolitikkCharnley, Joy; Pender, Malcolm; Wilkin, Andrew (red). 25 years of emancipation? : women in Switzerland, 1971-1996. Bern: Peter Lang, 1998. ISBN 3-906759-65-2
Church, Clive H. The politics and government of Switzerland. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2004. ISBN 0-333-69277-2KulturNorberg-Schulz, Christian. 1291-1991 Sveits 700 år : fasetter fra en livlig kultur. Oslo: Den sveitsiske ambassade, 1991.
Oertig-Davidson, Margaret. Beyond chocolate : understanding Swiss culture. Basel: Bergli Books, 2002. ISBN 3-905252-06-6ØkonomiGstöhl, Sieglinde. Reluctant Europeans : Norway, Sweden, and Switzerland in the process of integration. Boulder, Colo.: Lynne Rienner, 2002. ISBN 978-1-58826-036-9ForsvarMilivojević, Marko; Maurer, Pierre (red). Swiss neutrality and security : armed forces, national defence and foreign policy. New York: Berg, 1990. ISBN 0-85496-608-0
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(rm) Offisielt nettsted
(en) Switzerland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Switzerland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons AmbassaderDen sveitsiske ambassade i Oslo
Den norske ambassade i SveitsTurismeMySwitzerland, den statlige turistportalen
SwissWorld, en annen offentlig turistportalUtdanningOm utdanningssystemet
Oversikt over universiteter og høyere utdanningAndre(no) Statistikk og andre data om Sveits i FN-sambandets nettsted Globalis.noWikimedia-prosjekter
Wikimedia-atlas over Sveits | Sveits under Sommer-OL 1920. 77 sportsutøvere fra Sveits deltok i 13 sporter under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. | 5,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole-Petter_Arneberg | 2023-02-04 | Ole-Petter Arneberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere'] | Ole-Petter Arneberg (født 13. desember 1987) er en norsk forfatter.
Arneberg kommer fra Rjukan. Debutboka MEPÅNO kom ut på Flamme Forlag høsten 2008.
Arneberg er medredaktør i den litterære fanzinen kollege og spiller i bandet feilkontroll.
| Ole-Petter Arneberg (født 13. desember 1987) er en norsk forfatter.
Arneberg kommer fra Rjukan. Debutboka MEPÅNO kom ut på Flamme Forlag høsten 2008.
Arneberg er medredaktør i den litterære fanzinen kollege og spiller i bandet feilkontroll.
== Bibliografi ==
MEPÅNO, Flamme Forlag (2008)
KNIV.2, Selvpublisert (2010)
IMDb Parents Guide til min forkastede roman Karakterer, AFV Press (2012)
LIFE 2.0, Flamme Forlag (2012)
PIT, Flamme Forlag (2018)
== Eksterne lenker ==
Offisiell hjemmeside for MEPÅNO
Morgenbladet Med på noe usikkert (21.11.2008)
Bergens Tidende Lovende debut (22.12.2008)
Studvest Dristig og vellykket (14.01.2009) | Ole-Petter Arneberg (født 13. desember 1987) er en norsk forfatter. | 5,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringo_Starr | 2023-02-04 | Ringo Starr | ['Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Engelske trommeslagere', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Personer fra Liverpool', 'Kategori:Ringo Starr', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970.
Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles og på egen hånd. Den 20. mars 2018 ble han adlet til Knight Bachelor for sin innsats for musikken. Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Det var Prins William, hertug av Cambridge, som ga ham ridderslaget i en seremoni på Buckingham Palace.Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårligere og dårligere fra omtrent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.
Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988 og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band, og selv om soloplatene bare har solgt i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser.
Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatt utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.
| Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970.
Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles og på egen hånd. Den 20. mars 2018 ble han adlet til Knight Bachelor for sin innsats for musikken. Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Det var Prins William, hertug av Cambridge, som ga ham ridderslaget i en seremoni på Buckingham Palace.Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårligere og dårligere fra omtrent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.
Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988 og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band, og selv om soloplatene bare har solgt i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser.
Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatt utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.
== Barndom ==
Starr omtales som Starkey fram til han fikk kunstnernavnet av Rory Storm. I det første avsnittet omtales Ringo som Starkey og faren med samme navn som Starkey den eldre.Richard Starkey ble født en uke etter termin i andre etasje ved Madryn Street 9 i Dingle i Liverpool. Han ble døpt fjorten dager senere i St. Silas-kirken, oppkalt etter sin far, også han Richard Starkey. Faren jobbet som konditor, og brøt dermed en lang linje med folk som jobbet i skipsindustrien. Moren, Elsie Starkey, født Gleave, giftet seg med Richard Starkey den eldre i 1936, også i St. Silas, 22 år gammel. Ekteskapet var ikke ideelt, og faren dro vekk fra familien etter syv års ekteskap, kort etter Starkeys tredje bursdag.
Starkey var enebarn, og mye alene. Han var også mye syk, og ble godt tatt vare på av mormor Annie og morfar Johnny. Annie var sjokkert over at Starkey var venstrehendt, og uttalte at hekser eller djevelen hadde besatt ham. Starkey omtalte henne ofte som «Liverpools Voodoo-dronning». Likevel var kårene trange for Elsie, som jobbet med å vaske trapper og i en grønnsakshandel før hun måtte gi opp Madryn Street og flytte til Admiral Grove 10, der hun sannsynligvis jobbet på en av de nærliggende pubene.Starkeys sykdom ble spesielt alvorlig sommeren 1947. Først ble han diagnostisert med blindtarmbetennelse, men så viste det seg at blindtarmen hadde sprukket og skapt bukhinnebetennelse. Elsie Starkey fikk høre tre ganger at gutten ikke kom til å overleve natten, og det var først tidlig i 1948 at han var ute av koma og bevisst lenge nok til at han kunne begynne veien tilbake til god helse. Denne dramatiske begynnelsen på skolealderen gjorde at Starkey lå langt bak de andre. Han hadde i utgangspunktet aldri vært spesielt glad i skolen, og ettersom han ikke kom tilbake til Admiral Grove 10 før sommeren 1948, valgte han å skulke oftere enn å jobbe for å bli bedre. Det var av barndomsvenninnen Marie Maguire at Starkey i det hele tatt lærte å lese.Mot slutten av 1951 kom Harry Graves inn i livet til Elsie og Richard Starkey. Graves var opprinnelig fra Øst-London, men flyttet til Dingle i 1946 etter et havarert ekteskap. I Harry Graves fikk Richard Starkey en farsfigur, og Starkey har selv sagt at han lærte mildhet fra Graves. Den 17. april 1954, etter at Elsie og Richard Starkey den eldre skilte seg, giftet Harry Graves og Elsie Starkey seg. Starkey ønsket Graves velkommen som stefar, men fikk større utfordringer litt over en måned senere, da han ble syk med lungehinnebetegnelse. Dette utviklet seg til tuberkulose, og han ble sendt til Wirral der luften var friskere. Dette ble spikeren i kisten for Starkeys skolegang, men det startet hans fascinasjon for trommer da en musikklærer tok med slagverkinstrumenter.
== Band før The Beatles ==
Det var i utgangspunktet et tøft miljø i Dingle, men med fremveksten av Teddy Boys ble det hakket verre. Ringo Starr ble med i den lokale gjengen, fordi alternativet var å ikke ha noen som beskyttet seg, og bli banket opp av alle. Han så bruk av kniv og rørgjenstander i voldelige gatekamper, men tok liten del selv, ettersom han var «sykehusgutten». Starkey hadde ingen ønske om videre skolegang, og i 1956 fokuserte han på å få seg jobb. Han hadde to mislykkede forsøk, begge etter at Harry Graves hadde puttet ut følere. Først jobbet han som løpegutt ved British Railways, men mistet jobben da han strøk på den fysiske testen. Deretter jobbet han som barmann på TS «St. Tudno» mellom Liverpool og nord-Wales, men fikk sparken da han møtte opp full på jobb og skjelte ut sjefen. Deretter fikk Ringo en lærlingplass hos H. Hunt & Co, et firma som produserte utstyr til gymsaler og andre sportsarenaer. Til 16-årsdagen fikk han en signetring av moren, og til jul et trommesett av Harry Graves.
Starkey ble god venn med en kollega fra Hunts, Roy Trafford. Begge var glade i rock and roll og country. De to og Starkeys nabo Edward Miles dannet et skiffle-band med Miles (med psevdonymet Eddie Clayton) på gitar og vokal, Starkey på trommer, Roy Trafford på te-kistebass i tillegg til John Dougherty (vaskebrett) og Frank Walsh (gitar). De tok navnet «The Eddie Clayton Skiffle Group». Skiffle passet utmerket godt til Starkey, da musikkstilen krevde lite trening, og Starkey hadde hatt problemer med å øve hjemme på grunn av klager fra naboer. Eddie Clayton Skiffle Group fikk flere oppdrag, særlig på Peel Street Labour, men også på Wilson Hall, The Cavern og ved flere skiffle-konkurranser.I 1959 forlovet Miles seg, og bandet ble oppløst, noe som passet godt med at skiffle på den tiden var på vei ut. Dette betydde at Starr sto uten band, men han bestemte seg for å starte sitt eget. Han fikk med seg Jimmy Roughley på klarinett, Roy Trafford på gitar, Johnny Moony på trompet, en pianist og en på tekiste-bass. Mooney kunne bare spille When the Saints Go Marching In, Roughley kunne bare spille i b-dur, pianisten kunne bare spille i C-dur, og Trafford var «ganske god». Etter et par øvinger ble bandet, som aldri rakk å få et navn, oppløst. Starr var imidlertid så anerkjent at det ledende bandet Darktown ville at han skulle spille med dem.Starkey ble i stedet med i The Raving Texans, som skiftet navn til Rory Storm and the Hurricanes. Andre medlemmer var Al Caldwell (med scenenavnet Rory Storm) (gitar/vokal), Johnny Byrne (gitar/vokal), Paul Murphy (gitar/vokal), Reg Hales (vaskebrett) og Jeff Truman (tekiste-bass). Oppsettet ble etter hvert endret til at Storm ble vokalist, Byrne spilte rytmegitar, Charles O'Brien sologitar, Wally Eymond bass/vokal og Starkey trommer. Endringen viser at de beveget seg i retning mer rock and roll. Dette var med på å gjøre dem til det mest populære og ambisiøse bandet i Liverpool. Rory Storm var en stor entertainer, og det var mye takket være ham at bandet ble så stort som det ble. De ble til og med nevnt i samme åndedrag som Gene Vincent da det skulle arrangeres en konsert i Liverpool. I tillegg til at bandet skiftet navn, tok flere av medlemmene også nye kallenavn. Byrne ble Johnny Guitar, Eymond ble Lu Walters, O'Brien ble Ty Brian og Starkey ble Ringo Starr.Starr fikk et problem da det gikk så bra. Bandet ble tilbudt 25 pund hver for å spille på feriekolonien Butlin's, men om han takket ja til det, måtte han også slutte som lærling før han var ferdig med læretiden. En trygg jobb hjemme ble dermed veid opp mot et liv som musiker. Caldwell overtalte Starr til å velge det sistnevnte. Rory Storm and the Hurricanes var førstevalget til Allan Williams da han skulle finne nye band i Hamburg etter at Derek and the Seniors hadde hatt stor suksess, men de kom først i oktober ettersom de hadde takket ja til Butlin's. Da hadde allerede The Beatles takket ja - ettersom også Gerry & The Pacemakers takket nei - og de to bandene spilte mye på rundgang, nitti minutter på, nitti minutter av. Fra tid til annen spilte Ringo Starr med The Beatles når Pete Best ikke kunne stille.
Det gikk imidlertid ikke bare på skinner, og i 1961 var Starr arbeidsledig og vurderte å flytte til USA. I 1962 fikk han en god avtale der han kunne spille i bandet til Tony Sheridan, et av de største navnene i Hamburg, for 30 pund og en leilighet inkludert. Starr var med i en periode, men fikk hjemlengsel, og ble med på en ny sesong hos Butlin's da sommeren kom. Samtidig var George Martin misfornøyd med trommingen til Best i The Beatles. Etter at de bestemte seg for å droppe Best, ble Ringo Starr kontaktet. Først var det George Harrison som oppsøkte Ringo hjemme hos Elsie Starkey, og så tok John Lennon kontakt per telefon. Den 16. august 1962 ble Starr med i The Beatles på betingelse av at han klippet håret som dem.
== The Beatles ==
Starr var den eldste i bandet. Han hadde vokst opp i et tøft miljø, og i motsetning til de andre hadde han også vært med i en Teddy Boys-gjeng. Han hadde markert seg som medlem i en rekke band, og var anerkjent. Han hadde derfor vunnet respekt hos de andre medlemmene i The Beatles lenge før han selv ble med. I tillegg matchet han deres humor og personlighet klart bedre enn Pete Best.Starr hadde opplevd at fans i Liverpool dårlig taklet at han erstattet Pete Best. På den første konserten etter byttet, den 18. august 1962, hadde Harrison fått et blått øye av fans av Pete Best, og flere i publikum ropte «Pete forever, Ringo never». Enda halve fanskaren protesterte i den første konserten med Ringo, forløp den neste konserten fire dager senere uten publikumsprotester.
=== Fra nervøsitet til trygghet (1962–1964) ===
Den 4. september dro bandet for å ta opp to sanger. Den første var en coverlåt med tittelen How Do You Do It? som ingen av bandmedlemmene ville spille, og som etter hvert ble gitt videre til Gerry & The Pacemakers. Den andre var Love Me Do. De hadde tatt den opp tidligere, da med Best på trommer, den 6. juni. Martin hadde da gitt råd til bandet om hvordan de skulle forbedre sangen, og hadde anbefalt å bruke en annen trommeslager enn Best til å ta opp singlen. Martin hadde ikke anbefalt dem å bytte ut Best med Starr, men bare å bruke en studiomusiker under opptaket.Etter opptaket den 4. september var Martin ikke fornøyd med trommingen til Starr heller. Ifølge McCartney var Martin skuffet over at Starrs stortromme ikke hektet seg på basslinjen, noe som var vanlig i opptak på den tiden. Det ble avtalt å prøve et nytt opptak den 11. september. Da Starr kom på den nye innspillingen av «Love Me Do», tok ikke Martin sjansen på at Starr holdt nivået, og leide inn den skotske studiomusikeren Andy White, og Starr ble degradert til tamburin. Dette gjorde Starr svært skuffet. Starr var imidlertid ikke den eneste som ikke leverte på opptaket, og selv uten ham tok det 15 forsøk på å finne en versjon som var bra nok til at Martin likte den – flere forsøk enn noen andre sanger på debutalbumet bortsett fra tittelsangen (18 forsøk).
Usikkerheten rundt konsertene kombinert med at White hadde blitt hentet opp, gjorde at Starr var bekymret for at han selv hadde en kort karriere i bandet. Imidlertid var Starr eneste trommeslager da The Beatles' neste single, «Please Please Me» ble spilt inn den 26. november med Starr på trommer, og White hadde ikke blitt hentet inn mer enn den ene dagen. «Please Please Me» var også en større hit enn forløperen.
På debutalbumet fikk Starr synge en cover av The Shirelles' «Boys», en sang både Starr og The Beatles med Best hadde fremført flere ganger tidligere. Dette startet en trend der Ringo Starr sang en sang på samtlige album, A Hard Day's Night og Let It Be unntatt, og på sangen «Matchbox», en annen Perkins-sang, og også en som The Beatles hadde overlatt til sin trommeslager Pete Best i Hamburg.
Starr var imidlertid også populær blant fansen, noe Maureen Cox fikk oppleve i form av drapstrusler og angrep fra andre jenter. Hans økte popularitet på begge sider av Atlanterhavet fikk blant annet som resultat at trommeprodusenten Ludwig doblet salget av trommer etter at The Beatles dukket opp på Ed Sullivan Show.
Under de tallrike pressekonferansene, som gruppa måtte gjennom da Beatlemania brøt løs, utmerket Ringo seg med humoristiske uttalelser. Starrs humor var både direkte og ufrivillig, og hans mange snublende munnhell er blitt verdenskjente. Hans klønete uttrykk, kalt «ringoismer» inkluderer «A Hard Day's Night» og «Tomorrow Never Knows». I filmen A Hard Day's Night fikk Ringo rollen som en lakonisk og klovnete utgave av seg selv. Alle medlemmene fikk sin egen del, men McCartneys ble sløyfet. Ringo skulle egentlig ha en lengre dialog med en gutt, men han møtte opp omtrent rett fra en nattklubb og var i så kraftig bakrus at han ikke kunne si mange replikker. I stedet filmet de ham mens han gjorde forskjellige ting. Denne scenen, kalt «lonely guy»-delen av Ringo, ga ham gode kritikker. Ringo Starr fikk også gode kritikker for sin innsats i flimen Help!.I juni 1964 ble Starr igjen syk, kortvarig denne gangen, med halsbetennelse, og måtte fjerne mandlene. The Beatles var på vei ut på en turné, og brukte Jimmie Nicol som erstatter. Så fort Starr var frisk, var han tilbake i bandet igjen. Harrison var usikker på om de kunne dra på turné uten Starr, da det ikke var The Beatles uten ham.
=== Turnéslutt og etablert liv (1965–1967) ===
Starr hadde klare bånd til sin arbeiderklasseoppdragelse, og lurte ofte på hva han skulle med alle de tingene han hadde fått som følge av suksessen. Da Starr fikk sin MBE, ble han spurt av dronningen om det var han som hadde startet bandet, og han svarte at «Han kom sist, han var den lille karen», muligens i overført betydning. Også Cox nevnte i et intervju at hun alltid opplevde at Starr hadde et stort mindreverdighetskompleks.Etter et svært hektisk turnéliv, og særlig kontroversene rundt Lennons uttalelser om at The Beatles var større enn Jesus, ble bandet, Starr inkludert, lei av å turnere. På det daværende tidspunktet var tre av de fire beatlene gift, etter at Harrison giftet seg med Pattie Boyd i 1966.For de tre begynte et mer etablert liv. Starr og Cox flyttet til Surrey, og han hadde tatt kontakt med den lokale golfbanen og blitt med Lennon på den lokale puben.Starr kommenterte svært sjelden musikkinnspillingen, men da han først hadde noe å si, ble han ofte hørt. Han hadde beskjeden interesse for studio-teknikk, og var derfor mye passiv i opptakene til Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Starr sa selv at han hadde så mye fritid at han lærte seg å spille sjakk. Samtidig var det i denne perioden (1965-1967) at han virkelig bidro kunstnerisk til bandet med trommespill på «Ticket to Ride», «Rain», «Tomorrow Never Knows» og «A Day in the Life». Starrs evne til å spille i mange tempo og i mange forskjellige sjangre kom godt med i denne perioden.
=== Bandets sammenbrudd (1968–1970) ===
Starr var med på gruppens engasjement i meditasjon, og ble motvillig med til Rishikesh i India. Imidlertid hadde han mageproblemer etter en oppvekst med mye sykdom, og tålte ikke maten i India. Han og Maureen Cox dro hjem først av alle, og oppsummerte at det minte ham om Butlins feriekolonier.Langt verre var det da sangene fra oppholdet i Rishikesh skulle spilles inn til The Beatles-albumet. Etter mye intern kniving og krangling bestemte Starr seg for to ting: Han følte at han ikke spilte bra nok, og at de tre hadde et samhold han ikke var del av. Som resultat av dette dro han vekk 22. august 1968. Han opplevde at han senere forsto at alle de andre hadde følelsen av at de tre andre hadde en kjemi de selv ikke var med på. De andre tre sendte rosende telegrammer til ham og ba ham komme tilbake, og da han først kom, hadde Harrison dekket stolen hans med blomster. Perioden borte hadde Starr brukt til å ta seg en ferie på yachten til Peter Sellers, og det var der han skrev «Octopus's Garden». Det ble imidlertid «Don't Pass Me By» som ble hans første egenkomponerte låt til å bli gitt ut, og den ble skrevet i 1964.Det ble imidlertid klart at økonomiske problemer med Apple Corps og interne krangler hadde kostet. I et intervju med BBCs radioreporter David Wigg den 21. januar 1969 fikkStarr et spørsmål om de er like nærme hverandre som tidligere. Han svarte:
«Ja, du vet, det er det berømte ordtaket at den man elsker tukter man. Og vi er veldig glade i hverandre, og vi vet det alle. Men vi fortsetter å såre hverandre av og til. Du vet... når vi bare misforstår hverandre og går vekk, og så bygger det seg opp til noe større enn det noen gang var. Så må vi gå i dybden og få det unnagjort, vet du. Ordne opp. Og derfor er vi fortsatt veldig nære.»Apples dårlige økonomi og den påfølgende sparkingen av venner gikk innover Ringo, men samtidig så han behovet for å sparke folk som han mente ikke gjorde jobben - eller nødvendigheten av å få Peter Brown til å sparke dem, som han forklarte til TV-programmet Late Night Line-Up med forklaringen at de alle var feiginger som ikke likte å sparke noen.
== Solokarriere ==
Jeg er flink. Jeg har god timing og god rytmeforståelse. Jeg prøver å holde alt stødig og samlet fremfor å bli for ivrig – sangen kan jo lett ende opp dobbelt så rask som når den startet dersom en blir for ivrig.
Lennon hadde kommentert at han forlot bandet i november 1969, men lovte å holde det skjult til etter at Klein hadde ordnet avtaler med Capitol Records. McCartney trakk seg tilbake til Skottland som følge av dette. Han planla sitt solo-album McCartney, og gikk med på å slippe det etter Let It Be. Imidlertid fikk han høre Phil Spectors overdrevne bruk av strykere, messingblåsere og kor på sangene, og ble rasende. Ettersom Klein nektet å forandre på noe og Spector ikke var å få tak i, bestemte McCartney seg for å slippe albumet den 10. april, noe som ville kollidere med Let It Be. Starr oppsøkte McCartney for å forhandle, men McCartney var i et ekstremt dårlig humør og kastet ut Starr. Starr ble sjokkert, men gikk deretter til de andre og anbefalte at de skulle la McCartney få det som han ville.
=== To album på ett år (1970) ===
McCartney var ikke det eneste soloalbumet som ville kollidere med Let It Be. Enda Lennon hadde gitt ut soloalbum med Yoko Ono og Harrison hadde gitt ut filmmusikk på egen hånd, var det Starr som ga ut det første soloalbumet i tradisjonell forstand med Sentimental Journey, et album med svisker fra før rocketiden der han hadde fått hjelp fra George Martin og Paul McCartney blant flere. Albumet ble sluppet 27. mars 1970, og hadde kommentarer som handlet om at han lurte på hva han skulle gjøre nå som alt var over - altså slapp han nyheten om at The Beatles var over før McCartney gjorde det 20 dager senere.
Sentimental Journey solgte godt nok til å igangsette Starrs karrière på egen hånd, selv om det ikke var i nærheten av salgstallene til McCartney eller All Things Must Pass. Starr fulgte opp samme år med country-LP-en Beaucoups of Blues. Den ble spilt inn i Nashville med hjelp av blant andre The Jordanaires, Elvis Presleys gamle backinggruppe. Sangene der var skrevet spesielt for Ringo Starr, og han plukket ut de han likte best.
=== Kommersielle takter (1971–1974) ===
Mange fans var ute etter mer kommersielle låter, og de ble ikke skuffet. I 1971 kom hitsingelen «It Don't Come Easy» ut. Sangen var en glam rock-låt laget i samarbeid med George Harrison, som likevel igjen lot Starr få all æren for komposisjonen. Dette ble Starrs første hit etter oppløsningen, og passet godt inn i den kommende soft rock-stilen i 1970-årene. Sangen var opprinnelig skrevet tidlig i 1970, men ble utsatt av de to LP-ene og gitt ut først året etter. Starr fikk hjelp av både Harrison, Klaus Voormann på bass, Ron Cattermole på saksofon og Badfinger som korere. Singlen kom på femteplass i Storbritannia og fjerdeplass i USA.B-siden på albumet, «Early 1970», er Ringo Starrs oppsummering av situasjonen mellom The Beatles' medlemmer. Han håper på å spille med McCartney, vet at han kommer til å spille med Lennon og spiller allerede med Harrison - noe som stemmer bra ettersom Harrison spiller piano og gitar på denne sangen. Samme år deltok Starr også på Bangladesh-konserten, som ble arrangert i New York på initiativ av George Harrison.
Året etter ble en ny suksess, også den en munter glam rock-låt. «Back Off Boogaloo» endte opp på niendeplass i USA, men tok en andreplass i Storbritannia, og så denne med hjelp fra Harrison. Dermed hadde Starr hatt to hits på kort tid etter de to første, langt mindre kommersielle, albumene.
Det neste albumet var også langt mer kommersielt tilgjengelig enn de to første. På albumet Ringo hadde han hjelp av samtlige eks-medlemmer av The Beatles:
George Harrison på «I'm the Greatest», «Photograph» (som han skrev sammen med Starr), «Sunshine Life for Me (Sail Away Raymond)» (som han skrev), «You and Me (Babe)» (som han skrev sammen med Mal Evans)
John Lennon på «I'm the Greatest» (som han skrev)
Paul McCartney på «You're Sixteen» og «Six O'Clock» (som han skrev)I tillegg fikk Starr hjelp av Billy Preston, Klaus Voormann, Marc Bolan, medlemmer av The Band, Harry Nilsson og Martha Reeves blant andre. Voormann spilte som eneste i tillegg til Starr både med Harrison, Lennon og McCartney. Albumet ble sluppet i USA 2. november og i Storbritannia den 23. november. Det nådde andreplass i USA, slått av Elton John «Goodbye Yellow Brick Road», topp 10 i Storbritannia og førsteplass i Canada, Spania og Sverige. Låtene «Photograph» og «You're Sixteen» toppet singlelistene i USA, mens "Oh My My" nådde femteplass.
I 1974 kom Starr med sitt fjerde studioalbum, Goodnight Vienna, og han fikk hjelp av mange av de andre som deltok på det forrige albumet. Imidlertid var McCartney og Harrison opptatt med egne prosjekter, og bare Lennon hjalp ham. Lennon Skrev tittelsangen og spilte på All by Myself og Only You (And You Alone). Til gjengjeld fikk han også hjelp av Elton John. Albumet ble ikke en like stor suksess som Ringo, men det solgte godt. De to covrene «Only You (And You Alone)» (originalt av The Platters) og «No No Song» nådde høyt opp på de amerikanske hitlistene, men han hadde begrenset suksess i hjemlandet.
=== Sviktende karriere og alkoholproblemer (1975–1978) ===
På tross av at han hadde suksess som artist, innrømmet Starr i 2015 at årene etter The Beatles var veldig tøffe, og det tok ham nesten tjue år å komme seg over dem. Starr begynte med tung drikking, og etter hvert narkotika, i midten av 1970-årene, og han uttalte til Daily Express i 2010 at man kunne høre at kvaliteten på platene gikk ned ettersom misbruket tiltok. Ringo Starr var med i drikkeklubben The Hollywood Vampires med Nilsson, Lennon, Alice Cooper og Keith Moon.I 1975 ble Ringo Starr skilt fra sin kone (se Privatliv), og det ble ikke gitt ut et album det året bortsett fra samlealbumet Blast From Your Past, som endte på 30.-plass i USA. Dette ble hans siste album på Apple, og EMI ga ham ikke fornyet kontrakt. Året etter fulgte Ringo opp med albumet Ringo's Rotogravure, der han igjen fikk hjelp, stort sett i form av skrevne låter, fra sine tre tidligere bandmedlemmer. Albumet ble imidlertid ingen suksess. Singlene "A Dose of Rock'nRoll" og "Hey Baby" nådde henholdsvis en 26 og 74 plass på de amerikanse listene. Det gikk enda dårligere da Ringo brøt med formelen med å hente inn hjelp fra tidligere bandmedlemmer i 1977 og prøvde seg på et disco-album med Ringo the 4th i 1977. Deretter ga han ut Bad Boy, men heller ikke dette ble en suksess. Starr, som holdt skuespillertradisjonen noenlunde ved like, spilte i et 48 minutter langt komishow kalt Ringo, men ofte som «Ognir Rrats» etter en av hovedpersonene, altså Ringo Starr baklengs.Rett før Bad Boy kom barneplaten Scouse the Mouse, der Starr har stemmen til hovedpersonen, en mus fra Liverpool, og han synger åtte av de femten låtene på platen.
=== Ti tunge år (1979–1988) ===
I 1979 måtte Starr legges inn på sykehus med livstruende tarmsmerter, og fikk operert bort deler av tarmen. Senere på året brant hans hus i Los Angeles opp, og han mistet mye av sine Beatles-memorabilia i brannen.Året etter startet han med å filme den ubetydelige filmen Caveman, men viktigere enn selve filmen var at han møtte Barbara Bach. Det nye forholdet kom mens han jobbet med sitt nye album, som skulle hete Can’t Fight Lightning. Her fikk igjen Ringo Starr hjelp fra sine tre ekskollegaer fra The Beatles. McCartney skrev to låter og Harrison én. Lennon ga ham sangene «Nobody Told Me» og "Life Begins at Fourty". Da John Lennon ble skutt 8. desember mistet Starr midlertidig interessen for albumet, og Lennons sanger ble ekskludert av respekt. Columbia Records var lite begeistret for albumet, så Starr kom seg ut av det og jobbet i stedet med Neil Bogart i Boardwalk Records, et datterselskap av RCA. Bogart var begeistret for albumet, og hjalp til med å få den gitt ut under navnet Stop and Smell the Roses. Det oppnådde en 93.-plass på hitlistene i USA, og singelen «Wrack My Brain», skrevet av Harrison, kom på 37.-plass. Det var et skritt i riktig retning etter Bad Boy, men et lite et.
Starr hadde nok en gang mislyktes i å slå gjennom siden Goodnight Vienna, men han jobbet med ett forsøk til. Sammen med Joe Walsh fra The Eagles, skrev han sanger til et nytt album, med den spøkefulle tittelen Old Wave, et spill på musikkstilen new wave. Til tross for at Walsh, Gary Brooker, John Entwhistle og Eric Clapton var på albumet og det inkluderte en jam med dem, ble ikke albumet sluppet verken i USA eller i Storbritannia, men i Canada, Tyskland, Brasil, Mexico, Australia New Zealand og Japan.Starr hadde dermed mislyktes igjen med solo-karrièren, og film-karrièren så heller ikke særlig lysende ut. Han fikk større alkoholproblemer, og ble vanskelig for pressen å handskes med. Starr og Bach var uadskillelige, og sluttet å gjøre filmoppdrag med mindre begge kunne være med, som i McCartneys Give My Regards to Broad Street. I tillegg til dette tok Starr på seg å være den opprinnelige fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans (1984-1986). I 1988 stilte han og George Harrison opp for å bli inkludert i Rock and Roll Hall of Fame.
Likevel var alkoholproblemene alltid til stede. Han var så full at han i 1987 måtte gå rettens vei for å forhindre at innspillinger han hadde gjort klart beruset ikke ble gitt ut. I 1988 forsto han og Bach at situasjonen var så alvorlig at de måtte legges inn for avrusning. Den 11. oktober 1988 ble de med på et treukers avrusningsprogram i Tucson, Arizona.
=== All-Starr Band, gode kritikker og svake salgstall (1989–1999) ===
Starr hadde lenge hatt en idé om å samle sammen venner fra rockebransjen til en supergruppe, men det var først etter avrusningen at det i det hele tatt lot seg gjøre. I samarbeid med David Fishof fikk han 1989 gjennomført dette. Bandet inkluderte Joe Walsh, Rick Danko og Levon Helm fra The Band, Clarence Clemons og Nils Lofgren fra The E Street Band, Billy Preston og Jim Keltner og fikk navnet Ringo Starr & His All-Starr Band. Konseptet med The All-Starr Band var at alle skulle fremføre sine sanger da de spilte sammen. Starr byttet også ut medlemmer fra tid til annen. Tidligere bandmedlemmer inkluderer Todd Rundgren, Roger Hodgson fra Supertramp, John Entwistle fra The Who, Gary Brooker fra Procol Harum, Peter Frampton, Greg Lake fra Emerson, Lake and Palmer og Jack Bruce fra Cream. Også Bruce Springsteen gjorde en spontan gjesteopptreden.Turneringene ble en suksess, og tok vekk presset. Den første platen Starr ga ut etter rehabiliteringen var med nettopp The All-Starr Band. Han fortsatte å gi ut album på egen hånd også, og det første nye soloalbumet siden 1983 var Time Takes Time (1992), et album som flørtet med 60-talls pop og som fikk gode kritikker..I 1995 ble Ringo opptatt med «Anthology»-prosjektet. Han deltok både på «Real Love» og «Free as a Bird», og på den sistnevnte ble han nevnt som medkomponist. Etter prosjektet sa Ringo at «Å spille inn de nye sangene virket ikke kunstig i det hele tatt, det var veldig naturlig og mye moro, men også emosjonelt til tider. Men det var slutten på en æra. Det er ikke noe mer vi kan gjøre som The Beatles». Harrison svarte lakonisk at han håpet at noen kom til å gjøre det samme når han døde, å ta vare på alle de elendige innspillingene og gjøre dem til hits.Ringo hadde i lang tid hjulpet sine tidligere bandmedlemmer, og i 1997 hjalp han til på albumet Flaming Pie av McCartney. Året etter ga han ut albumet Vertical Man. Igjen samarbeidet han med Harrison og McCartney, men også med Alanis Morisette og Scott Weiland (Stone Temple Pilots). Albumet fikk gode kritikker, men solgte bare brukbart. Det ble en 61.-plass på hitlistene som best. Samme år spilte Starr, med venner inn Ringos VH1 Storytellers, den 23. Storytellers i rekken. Tiåret ble avsluttet med I Wanna Be Santa Claus, en juleplate som fikk god omtale, men som bare ble utgitt i USA, og med liten støtte fra plateselskapet, nå Mercury Records.
=== Konserter og album (2000–) ===
Harrison hadde vært kreftsyk en stund, og det var ingen overraskelse da han gikk bort den 29. november 2001. Igjen markerte dette en periode med uvirksomhet for Starr. På årsdagen ett år senere deltok han sammen med Paul og andre musikervenner i «Concert for George» i Royal Albert Hall i London arrangert av Eric Clapton. Konserten ble i sin helhet utgitt både på DVD og CD i 2003. I 2003 var Ringo plateaktuell med «Ringo Rama», en plate gitt ut på Koch Records, og med mer rock enn forgjengeren. Igjen fikk plata gode omtaler, men salget var dårlig. Allmusic.com foreslo at Starr med suksessen til All-Starr Band hadde sluttet å sikte høyt og heller gi ut de albumene han selv ønsket. Sangen «Never Without You» var dedisert til og handlet om Harrsion.Ringo Rama var omkranset av tre utgivelser med All-Starr Band, en før og to etter. Det neste soloalbumet til Starr var Choose Love, som hadde færre gjesteopptredener fra stjerner og ifølge kritikerne ga det følelsen av at Starr og hans faste musikere var mer avslappede (Allmusic.com), enn vennlig avsporing (John Metzger, Music Box) og med sjarme, karisma, oppriktig fremføring og gjennomført budskap (Star News). Heller ikke Choose Love solgte særlig godt.
I 2005 ble det bestemt at Starrs barndomshjem de første tre årene i Madryn Street skulle rives, noe Starr uttalte at han var skuffet, men ikke overrasket, over. Etter protester fra fans og andre ble det avgjort i 2012 at huset fikk stå.Starrs neste studioalbum kom i 2008, også dette nostalgisk, men for hjembyen Liverpool. Albumet, med navnet Liverpool 8, var produsert av Dave Stewart og ble gitt ut på Capitol Records. Det solgte i over 31 000 eksemplarer, i seg selv beskjedent, men et skritt i riktig retning. Han fulgte opp med Y Not, som solgte i omtrent like stort opplag, i 2010. Her fikk han god hjelp fra Paul McCartney som deltok med gjestevokal på "Walk with Me" og spilte bass på "Peace Dream" I 2012 ga Starr ut Ringo 2012, denne mer på egen hånd. Albumet inkluderer mye nostalgi for Liverpool og gamle dager, men også noe nytt.Etter initiativ fra McCartney ble Ringo Starr som den siste beatle inkludert i Rock and Roll Hall of Fame. For det meste fortsetter Starr å spille med All-Starr Band og å gi ut album, med Postcards from Paradise (2015) som foreløpig siste album i anledning inkluderingen i Rock and Roll Hall of Fame.
== Ringo som trommeslager ==
Siden Ringo er venstrehendt, men lært opp i høyrehendt tromming, fikk han en unik lyd som passet godt i The Beatles. Han brukte også Tom-tom-tromme oftere enn skarptromme, og venstrehendt-måten han spilte på gjorde at han gikk motsatt retning da han gikk gjennom trommene enn den tradisjonelle. Starr var også flink til å variere mellom forskjellige trommestiler, noe som kom godt med senere. Starr holdt også trommestikkene annerledes enn tidligere trommeslagere, da han som venstrehendt holdt begge stikkene likt, og ikke venstre trommestikke mer som spisepinner.I The Beatles var Starr i liten grad dominerende som trommespiller. Han hadde ingen soloer med unntak av «The End», den aller siste sangen de spilte inn, men han fokuserte i stedet på å være den trygge perkusjonisten som alltid var i tempo og som greide å omstille seg til de mange nye kravene til bandene. Geoff Emerick har kommentert at kroppsfasongen til Starr kan ha spilt en rolle, ettersom han var liten og dermed ikke alltid hadde styrken til å slå så hardt på trommene som ble forventet etter hvert. Likevel har Starrs tromming påvirket en rekke musikere. Journalist Robyn Flans skrev i «Percussive Arts Society» at han ikke kan holde telling på alle de trommeslagerne som har fortalt han at Ringo startet deres lidenskap for trommer etter at de ble introdusert til The Beatles' musikk. Trommeslager for Journey Steve Smith sa om Starr at:
«Før Ringo ble slagverksstjernene målt i deres evner på soloer og deres virtuositet. Ringos popularitet skapte et paradigmeskifte i hvordan publikum så på trommeslagere. Vi så på trommeslagerne som en likestilt del i komposisjon. En av Ringos store kvaliteter er at han skapte unike, stylistiske trommedeler for sangene til The Beatles. Hans deler er så knyttet til sangen at du kan høre på en del av Ringos tromming uten resten av musikken og fortsatt kjenne igjen sangen».Samtlige andre medlemmer av bandet verdsatte Starrs tromming høyt også etter at bandet ble oppløst. Da McCartney introduserte Starr til Rockens æresgalleri, sa han at i andre band ser de på trommeslageren for å finne ut om han øker eller senker tempoet, mens man trengte ikke å se når det gjaldt Ringo. Harrison kommenterte at «Ringo har den beste backbeat jeg noen sinne har hørt, og han kan holde på 24 timer i strekk.».Det verserte et rykte om at John Lennon som svar på spørsmålet om Ringo var den beste trommeslageren i verden svarte at Ringo ikke engang var den beste trommeslageren i The Beatles. Dette er nok et feilsitat, og kan stamme fra komikeren Jasper Carrott i 1983, nesten tre år etter at Lennon ble skutt. Carrott igjen kan ha hentet inspirasjon fra en vits fra BBCs Radio Active, et komiprogram som fortalte vitsen i 1981. Tvert imot sa John Lennon at «Ringo er en forbanna god trommeslager. Han er ikke teknisk god, men jeg synes at Ringos tromming er undervurdert på samme måte som Pauls basspill er undervurdert.(...)Jeg tror Paul og Ringo er på høyde med hvilke som helst av rockemusikerne.»Andre kommentarer om Starr er langt mer positive. Phil Collins sa om Starrs trommeinnsats på sangen «A Day in the Life» at «Ringo er grovt undervurdert. Trommingen på sangen «A Day in the Life» er veldig komplisert. Du kan ta en dyktig trommeslager i dag og si «Jeg vil ha det sånn». Han ville ikke visst hva han skulle gjøre.» En rekke artister beskrev hans unike evne til å tilpasse seg sangene raskt i anledning Starrs inkludering i Rockens æresgalleri.
== Andre aktiviteter ==
Starr har også vært involvert i andre prosjekter, både innen film (skuespiller, regissør og produsent) og møbeldesign.
=== Film ===
Starr fikk god tilbakemelding på sitt skuespiller-talent i både A Hard Day's Night og Help!. Verken han eller de andre fikk store tilbakemeldingen på Magical Mystery Tour, men Starr sa selv at han ikke så på det som «sin» film.I 1968 debuterte han som skuespiller utenom The Beatles med komedien Candy i 1968, der han spilte en liten birolle. Han fulgte opp med den mørke komedien The Magic Christian i 1969, med en bærende rolle som hovedpersonens adoptivsønn. Hans neste filmoppdrag var som en dverg som var Frank Zappas alter ego i 200 Motels i 1971. I cowboyfilmen Blindman samme år spilte han rollefiguren «Candy», en brutal, men litt enkel skurk. Det nærmeste man kan kalle en suksess, That'll Be the Day fra 1973, spilte han en utgave av seg selv, en teddy boy i 1950-årenes Storbritannia. Etterpå var han med i Son of Dracula i 1974, Lisztomania (1975), Sextette i 1978 og Caveman (1981). I 1980-årene gikk han tilbake til biroller, som seg selv i Give My Regards to Broad Street og oppdrag som forloren skilpadde i Alice in Wonderland.I tillegg til skuespiller, har Starr også jobbet som regissør og produsent. Han var regissør for filmen Born to Boogie (1972), en dokumentar om en konsert med Marc Bolan og T.Rex. Enda han sa at han likte å være regissør, har han ikke gjentatt det på andre prosjekter enn promo-videoer. Han var også produsent på Son of Dracula, noe han sterkt mislikte.
=== Møbler ===
I 1969 ble Starr med på å stifte et selskap med Robin Cruikshank, Ringo or Robin International, forkortet ROR. Logoen besto av to R-er og en O med en stjerne i midten. Stilen var i hovedsak art deco, og ROR International lagde ofte materialer i glass og metall, men også i tre. Møblene hadde upretensiøse navn som «Laid Back», «City Slicker», «Square Chair» og «Flash Harry».Ringo Starr var involvert fram til 1986, da han trakk seg ut.
== Privatliv ==
Starr er vegetarianer, avholdsmann, praktiserer yoga og trener mye Han ble også personlig kristen på 2000-tallet. I et intervju i 1977, uttalte daværende kjæreste Nancy Andrews at Starr hadde innrømmet at han var manisk depressiv.
=== Uheldige uttalelser ===
I 1963 uttalte John Lennon at Ringo Starr pleide å spille med dem før han ble med bandet fordi Best hadde perioder med sykdom, og Ringo Starr kommenterte at Best tok piller som gjorde ham syk. Ettersom Best aldri tok preludin, og ettersom han ikke særlig ofte var syk, saksøkte Best de to. Saken ble holdt utenfor rettssystemet, og Best fikk en sum som erstatning.Starr fikk problemer med hjembyen han ikke har bodd i siden han ble med i The Beatles da han i 2008 kommenterte til Jonathan Ross at han ikke savnet noe ved byen. Uken før hadde Starr vært æresgjest ved åpningen av Liverpool som europeisk kulturhovedstad. Der hadde han sagt at han hadde forlatt Liverpool, men aldri skuffet byen, og at han var «så nære» å flytte tilbake. Kommentarene til Ross var gjort i et humoristisk lys, men han gjentok spøkefullt at han var «så nære» å besøke sitt gamle nabolag og han benyttet ikke muligheten til å skryte av Liverpool som europeisk kultur-hovedstad som Ross innledet med, noe som tok noe av troverdigheten fra kommentaren tidligere vekk. Liverpools daværende byrådsleder Warren Bradley sa at kommentaren var «typisk Ringo, men ikke hjelpsom». Starr ba om unnskyldning for kommentaren i 2011, men la til at han bare ba om unnskyldning til de som ble fornærmet som faktisk bodde i Liverpool, og at han ikke trodde «ekte» scousere ble fornærmet.Samme år kommenterte han på en video på fansiden at han ønsket at fansen sluttet å sende fan-mail og ting han skulle signere. Dette skapte kontroverser, og Starr forklarte at dette skyldtes at han var lei av at ting han hadde signert endte opp på eBay.Senere sammenliknet han Liverpool med den kriminelt sterkt belastede byen Compton utenfor Los Angeles, men denne gangen var det stort sett bare Daily Star som lot seg hisse opp over sammenlikningen.
=== Romantiske forhold ===
Starr har giftet seg to ganger, forlovet seg to til og hatt flere andre korte forhold. I 1957 møtte Ringo Geraldine «Gerry» McGovern, som jobbet ved en fabrikk. De to var et par i fire år. I 1959 forlovet de seg, og Ringo fikk dermed sin andre ring. Imidlertid ville McGovern at Starr skulle slutte å spille trommer og få seg en «skikkelig jobb», og da Starr valgte Butlin's foran å fullføre lærlingtiden ved Hunt and Son, ble det slutt mellom dem.
==== Maureen Cox ====
Starr hadde deretter et av-og-på-forhold til Maureen Cox, men da hun ble transportert til London for å være i nærheten av Starr da han fikk mandlene fjernet i 1964 var det klart at det var alvorlig. Da det ble oppdaget i januar 1965 at hun var gravid, ble et bryllup raskt arrangert den 11. februar i Caxton Hall. Brian Epstein var forlover, George Harrison var vitne og John og Cynthia Lennon var gjester - McCartney var i Tunisia, og kunne ikke komme på så kort tid. I september ble sønnen Zak Starkey født - fornavnet kom av at Starr alltid hadde ønsket seg det navnet selv, og det betydde lite. Pressen fokuserte mest på om han hadde hår og Ringos nese, til hvilket Ringo svarte ja, entusiastisk på det første spørsmålet og med bekymring på det siste. Han sa også at han håpet Zak ikke kom til å spille trommer - gjerne band, men ikke trommer med all den bæringen det medførte.Ekteskapet ble vanskelig etter at The Beatles ble oppløst. Paret gled fra hverandre, og i 1975 ble de skilt med Ringo Starrs forhold til den amerikanske modellen Nancy Lee Andrews oppgitt som grunn.
==== Diverse romanser ====
Etter at ekteskapet med Cox falt fra hverandre, dro Starr til USA, og Cox ba Chris O'Dell, en amerikansk venninne som hadde arbeidet en stund for Apple Records i London, om å ta vare på Ringo Starr. O'Dell og Starr hadde en svært kort affære. Kort tid etter ble Starr involvert med Nancy Lee Andrews. Starr valgte å bo i Monte Carlo og Los Angeles for å unngå å betale 83 % skatt til hjemlandet. Nancy Andrews møtte Ringo Starr i Los Angeles i et pokerlag i mai 1974 i anledning bursdagen til Mal Evans. Senere møttes de to i august, og fra da av ble de mer eller mindre faste de neste seks årene. Andrews husker at Starr fridde til henne på Rodeo Drive.Starr og Andrews var svært aktive sammen i de neste årene, som de i hovedsak tilbrakte i Monte Carlo, men også på reise overalt i verden. Andrews ble kjent met mange av Ringos venner og svirebrødre i perioden, men de tilbrakte også mye tid hjemme i Monte Carlo. Forholdet tok etter hvert slutt ettersom Starr tilbrakte tid med Stephanie La Motta, og med Lynsey de Paul. Han var også tilknyttet Shelley Duvall Andrews saksøkte Starr for underholdsbidrag og krevde $5 millioner i 1981.
==== Barbara Bach ====
Starr møtte møtte skuespillerinnen og fotomodellen Barbara Bach den 18. februar 1980 under innspillingen av Caveman i Mexico by. Bach var aldri noen stor Beatles-fan, og foretrakk Ray Charles og Aretha Franklin. Det var først da hun ble invitert til Monte Carlo at hun innså at hun falt for Starr.Den 19. mai 1980 var Barbara og Ringo nær ved å omkomme i en alvorlig bilulykke på A3 i Roehampton – bare et steinkast fra der Ringos venn Marc Bolan mistet livet tre år tidligere. Da han kom til hektene igjen fridde Ringo til Barbara Bach og fikk ja. De to var alltid sammen, men kollegaer snakket om høylytte krangler dem imellom. Starrs alkoholproblemer ble også verre, og nå hadde han trukket inn Barbara Bach i det. Venner beskrev det slik at de to prioriterte narkotika over alt annet, inkludert hverandre, Ringo våknet opp og oppdaget at han hadde ødelagt leiligheten og overfalt Barbara Bach. Da innså de to i 1988 at de måtte innlegges.Siden avrusningen har begge to vært totalavholdsmennesker. De er fortsatt sammen per 2017, men har ingen barn sammen. Bach hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Bach gjør mye veldedig arbeid.Starr og Bach har tidligere delt tiden sin i hjem i Cranleigh i Los Angeles og Monte Carlo. Starr stod som nummer 56 i "the Sunday Times Rich List 2011" med en beregnet personlig formue på 150 millioner pund. I 2012, ble han beregnet å være den rikeste trommeslager i verden. I 2014 annonserte Starr at hans eiendom i Surrey i Rydinghurst var til salgs, med et Grade II-listet "Jacobean" hus. Uansett så har han beholdt en eiendom i "the London district of Chelsea ved King's Road, og han og Barbara Bach har fortsatt med å dele tiden sin mellom London og Los Angeles.
=== Barn ===
Ringo Starr har tre barn, alle med Maureen Cox. Zak Starkey, født 13. september 1965, spilte i farens All-Starr Band i 1992 og 1995, og spilte i 1996 som trommeslager i The Who. Senere samarbeidet han med blant andre John Entwistle og med Oasis. Jason Starkey ble født 19. august 1967. Også han spiller trommer, men han har uttalt at det å være sønn av Ringo Starr på langt nær er en bra ting. Jason Starkey har hatt problemer med loven og med narkotika, men har gått på avrusning og er i et langsiktig forhold. Ringos eneste datter, Lee Starkey, ble født 11. november 1971. Hun har jobbet som motedesigner og sminkør. Lee Starkey ble diagnostisert med hjernekreft både i 1995 og 2001, men har siden vært på bedringens vei. Hun har trillinger med Jay Mehler, som har turnert med Kasabian.
== Diskografi ==
Ringo Starr har konsekvent, med unntak av Liverpool 8, solgt bedre i USA enn i Storbritannia. Den beste plasseringen til en av Starrs album i Storbritannia er Sentimental Journey og Ringo, som begge greide en 7.-plass. I USA er topplasseringen en 2.-plass, og så den Ringo.
=== Studioalbum ===
Sentimental Journey (1970, Apple)
Beaucoups of Blues (1970, Apple)
Ringo (1973, Apple)
Goodnight Vienna (1974, Apple)
Ringo’s Rotogravure (1976, Polydor/Atlantic)
Ringo the 4th (1977, Polydor/Atlantic)
Bad Boy (1978, Polydor/Portrait)
Stop and Smell the Roses (1981, RCA/Boardwalk)
Old Wave (1983, RCA i Canada;Bellaphone i Tyskland)
Time Takes Time (1992, Private Music)
Vertical Man (1998, Mercury Records)
I Wanna Be Santa Claus (1999, Mercury Records)
Ringo Rama (2003, Koch Records)
Choose Love (2005, Koch Records)
Liverpool 8 (2008, Capitol/EMI)
Y Not (2010, Hip-O Records)
Ringo 2012 (2012, Hip-O Records)
Postcards from Paradise (2015, Universal)
Give More Love (2017)
What's My Name (2019)
Zoom In (EP, 2021, UIM)
Change the World (EP, 2021, UIM)
=== Konsertalbum ===
VH1 Storytellers (1998, Mercury Records)
Ringo Starr: Live at Soundstage (2007, Koch Records)
=== Samlealbum ===
Blast From Your Past (1975, Apple)
Starr Struck: Best Of Ringo Starr Volume 2 (1989, Rhino Records)
Photograph: The Very Best of Ringo Starr (2007, Apple)
5.1 The Surround Sound Collection (2008 Koch Records)
Icon (2014, Apple/Capitol)
=== All-Starr Band ===
Ringo Starr And His All-Starr Band (1990, UK: EMI/USA: Rykodisc)
Live From Montreux (1993, Rykodisc)
4-Starr Collection (EP 1995, Rykodisc)
Ringo Starr And His Third All-Starr Band, Vol. 1 (1997, Blockbuster)
The Anthology… So Far (2000, EMG)
King Biscuit Flower Hour Presents Ringo & His New All-Starr Band (2002, King Biscuit)
Extended Versions (2003, BMG)
Tour 2003 (2003, Koch Records)
Ringo Starr and Friends (2006, Disky)
Ringo Starr & His All Starr Band Live 2006 (2008, Koch Records)
Live at the Greek Theatre 2008 (2010, Hip-O)
=== Singler (utvalg) ===
«Beaucoups of Blues» (1970, Apple)
«It Don’t Come Easy» (1970, Apple)
«Back Off Boogaloo» (1972, Apple)
«Photograph» (1973, Apple)
«You’re Sixteen» (1973, Apple)
«Oh My My» (1974, EMI (UK) / Apple, (USA))
«Only You (And You Alone)» (1974, Apple)
«Snookeroo» (1975, Apple)
«No No Song» (1974, EMI (UK) / Apple, (USA))
«(It's All Down to) Goodnight Vienna» (1975, Apple)
«A Dose of Rock 'n' Roll» (1976, Ring O' Records)
«Wings» (1977, Atlantic)
«Lipstick Traces (on a Cigarette)» (1978, Atlantic)
«Heart on My Sleeve» (1978, Polydor (UK) / Portrait (USA))
«In My Car» (1994, Bellaphon)
«Act Naturally (sang fra 1963)|Act Naturally» (Buck Owens og Ringo Starr), (1989)
«It Don't Come Easy» (Ringo Starr & His All-Starr Band) (1990, Rykodisc)
«Liverpool 8» (1990, Capitol)
«Walk with You» (med Paul McCartney) (2009, Hip-O Records)
«Wings» (2912, Hip-O Records)
«Grow Old with Me» (2019, UM)
«Zoom In Zoom Out» (med Paul McCartney, FINNEAS, Dave Grohl, Sheryl Crow, Lenny Kravitz, Steve Lukather, Joe Walsh & Chris Stapleton) (2021, Universal Music Enterprises)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ringo Starr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ringo Starr på Internet Movie Database
(sv) Ringo Starr i Svensk Filmdatabas
(da) Ringo Starr på Filmdatabasen
(da) Ringo Starr på Scope
(fr) Ringo Starr på Allociné
(en) Ringo Starr på AllMovie
(en) Ringo Starr hos Turner Classic Movies
(en) Ringo Starr hos Rotten Tomatoes
(en) Ringo Starr hos TV Guide
(en) Ringo Starr hos The Movie Database
(en) Ringo Starr på Apple Music
(en) Ringo Starr på Discogs
(en) Ringo Starr på Discogs
(en) Ringo Starr på MusicBrainz
(en) Ringo Starr på SoundCloud
(en) Ringo Starr på Spotify
(en) Ringo Starr på Songkick
(en) Ringo Starr på Last.fm
(en) Ringo Starr på Genius — sangtekster
(en) Ringo Starr på AllMusic
(en) Ringo Starr på AllMusic
Ringo Starr på Twitter
Ringo Starr på Facebook
Ringo Starr på Instagram
Ringo Starr på YouTube
Ringo Starr på Myspace
Den Norske Beatles-klubben | lenke | 5,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Courant | 2023-02-04 | Charles Courant | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 26. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fødsler 14. april', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sveitsiske brytere'] | Charles Courant (født 14. april 1896, død 26. juni 1982) var en sveitsisk bryter som deltok i de olympiske leker i 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris.
Courant vant en olympisk sølvmedalje i bryting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han kom på andreplass i den nest tyngste vektklassen, lett tungvekt opp til 82,5 kg, i fristil. I finalen tapte han mot svenske Anders Larsson. Det var tretten brytere fra åtte nasjoner i denne vektklassen, som ble avviklet i perioden 25. til 27. august.
Fire år senere, under OL 1924 i Paris ble han nummer tre i bryting fristil i lett tungvekt.
| Charles Courant (født 14. april 1896, død 26. juni 1982) var en sveitsisk bryter som deltok i de olympiske leker i 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris.
Courant vant en olympisk sølvmedalje i bryting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han kom på andreplass i den nest tyngste vektklassen, lett tungvekt opp til 82,5 kg, i fristil. I finalen tapte han mot svenske Anders Larsson. Det var tretten brytere fra åtte nasjoner i denne vektklassen, som ble avviklet i perioden 25. til 27. august.
Fire år senere, under OL 1924 i Paris ble han nummer tre i bryting fristil i lett tungvekt.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i bryting, lett tungvekt fristil Sveits
1924 Paris - Bronse i bryting, lett tungvekt fristil Sveits
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Courant – Olympedia
(en) Charles Courant – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Courant – FILA | Charles Courant (født 14. april 1896, død 26. | 5,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julie_Lampe | 2023-02-04 | Julie Lampe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Julie Lampe eller Julie Christensen Lampe (født 13. juli 1870 i Bergen, død 20. desember 1948) var en norsk skuespiller.
| Julie Lampe eller Julie Christensen Lampe (født 13. juli 1870 i Bergen, død 20. desember 1948) var en norsk skuespiller.
== Biografi ==
Hun debuterte i 1888 ved Den Nationale Scene og var der til 1899. I perioden 1901–35 var hun en av Nationaltheatrets fremste krefter, som særlig i den klassiske komedie skapte usvikelig ekte skikkelser som Magdelone i Den stundesløse , Mette i Kierlighed uden Strømper og Mor Aase i Peer Gynt . Med varme og virkelighetssans løste hun også tragiske oppgaver som ammen i Strindbergs Faderen . Hun hadde roller ved teateret fra 1900 til 1938 og medvirket i 165 oppsetninger i perioden. Hun medvirket også i 5 spillefilmer.
== Filmografi ==
1934 – Op med hodet .... Theobalds mor
1931 – Den store barnedåpen .... Jomfru Jahr
1927 – Troll-elgen .... Turi Trefothaugen, mor til Hans
1927 – Den glade enke i Trangvik .... enkefru Salvesen
1926 – Glomdalsbruden (film) .... Gammel-Guri
== Teaterroller (utvalg) ==
1938 – Jacob von Tyboe …. Leonora
1935 – Kjærlighet uden strømper …. Mette
1931 – Faderen …. Ammen
1929 – Den stundesløse …. Magdelone, husholderske
1923 – Peer Gynt …. Mor Aase
1900 – Baldevins bryllup …. Madam Sørensen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Julie Lampe hos Store norske leksikon
Julie Lampe i forestillingsdatabasen hos Nasjonalteateret i Oslo
(en) Julie Lampe på Internet Movie Database
(no) Julie Lampe hos Sceneweb
(da) Julie Lampe på Filmdatabasen
(en) Julie Lampe hos The Movie Database | Julie Lampe eller Julie Christensen Lampe (født 13. juli 1870 i Bergen, død 20. | 5,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norr%C3%B8n_mytologi | 2023-02-04 | Norrøn mytologi | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-09', 'Kategori:Norrøn mytologi', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordisk-germanske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. Det finnes derfor mange ulike og likeverdige versjoner av mytene.
| Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordisk-germanske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. Det finnes derfor mange ulike og likeverdige versjoner av mytene.
== Bakgrunn ==
Den norrøne mytologien kan delvis karakteriseres som en allmenn germansk mytologi, ettersom den gamle gudetroen hos de nordiske folk og øvrige germanske folk var vesentlig den samme. Både kultusen, navnene på gudene og fortellingene om dem kunne imidlertid variere mellom de ulike germanske stammene, både i tid og rom.
Den norrøne mytologien inneholdt innslag fra såvel keltisk mytologi som samisk eller snarere finsk-ugrisk mytologi, som strakk seg ned til søndre Sverige. For tiden finnes det imidlertid ingen kunnskap om kulter (bjørnekult, laksekult e.l.) og jaktguder som kjennetegnes som spesielt samiske. Den norrøne mytologien var aldri basert på noe religiøst samfunn, og ble ikke utviklet fra et sammenhengende religiøst system. Den var altså aldri noen enhetlig religion i moderne henseende. Den norrøne mytologien ble i stedet utviklet fra en etnisk religion. Dette betyr at den heller fungerte som en slags teoretisk plattform for kulten og at den egentlig hadde lite å gjøre med tro og mer med handling.
Tilhengerne etterlot seg dessuten få skrevne kilder — om de nedtegnet noe i det hele tatt, var det i form av runer risset i tre, som ikke er bevart, smidd i metall eller hugget i stein, som ikke tillot lengre innskrifter. Den informasjonen vi har i dag kommer i stedet i hovedsak fra romerske og kristne lærde, og ofte dreier det seg da hverken om førstehåndsopplysninger eller nøytrale gjenfortellinger. I vikingtiden kom kristendommen til å erstatte den norrøne troen.
== Arkeologiske kilder ==
Antydninger om religiøse forestillinger finnes allerede blant steinalderens fornminner: skålformede fordypninger på steinene i blant annet steindysser vitner om offer til de døde som skulle bo i graven. Fornminner som ikke har hørt hjemme i graver er påtruffet i en slik mengde og har vært anordnet på en slik måte at det tyder på at de har vært ofret. Et innrisset hjul med fire eiker er et symbol på solen tyder på at soldyrkelse har forekommet allerede i bronsealderen. Bilder av miniatyrøkser som har blitt funnet viser at lynet trolig har vært tenkt som en øks som ble slengt mot mørkets makter. Øksene, symbol for lynet, forekommer ofte parvis. Trundholmsvognen, en 57 cm lang modell i bronse som er datert til ca. 1500-1300 f.Kr., bærer en gullbelagt skive som forestiller solen som dras av en hest. Forbildet for denne modellen var trolig en vogn i naturlig størrelse som ble brukt i sammenheng med soldyrkelse.
Det er uvisst om gudene ble ansett som personlige vesen. Muligens ble Solen, lynet, trærne, steiner, Jorden og vannet tilbedt og ble oppfattet som levende. Personlige guder kan imidlertid ha oppstått allerede i bronsealderen, om de ikke har eksistert før, for enkelte helleristningsfigurer og bronsebilder som kan forestille slike. Små båter av gull har blitt funnet i stort antall, liksom andre samlinger av gjenstander, som har blitt brukt som offer. Til og med offerkar har blitt funnet. Noen av disse har vært festet på vogner, noe som tyder på at de har blitt brukt i forbindelse med offer til den germanske moder- og fruktbarhetsgudinnen Nerthus.
I bronsealderens andre periode, etter midten av det andre årtusenet f.Kr., forekom det likbrenning, som kan ha innebåret at man ville frigjøre sjelen fra kroppen for at den skulle leve sitt liv i en annen verden. Gravfunn fra denne tiden er sparsomme, men i stedet påtreffes ofte nedgravde skatter eller depotfunn, som trolig skulle brukes etter døden.
Noen forandring i hensikt til tro kan også ha skjedd ved inngangen til jernalderen, da graver både med ubrente og med brente lik forekommer, ulike i ulike områder, ofte med leirkar for føde til de døde. I folkevandringstiden oppstod blant befolkningen i de norske og svenske områdene en skikk som fortsatte langt inn i vikingtiden, nemlig at de døde, både kvinner og menn ble begravd eller brent i fartøy. Tolkningen av dette er at de døde skulle reise med skipet til dødsriket. Denne tolkning støttes av at det i funn fra 300-tallet har blitt funnet mynter i den dødes munn, noe som tilsvarer de antikke menneskenes Charonspenge. Allerede i den romerske jernalderen finnes det våpen i gravene som har blitt ødelagt med vilje. Man finner også smykker og klær. Offergaver i form av hester vitner om skikken blant de germanske og keltiske folkene der fienden og alt som tilhørte denne skulle ofres til krigens eller dødens gud.
== Skapelsesmyten ==
Ifølge den norrøne skapelsesmyten fantes det i begynnelsen ingenting. Det eneste som fylte verdensrommet var Kulde og Varme.
På den ene siden, i nord, lå Nivlheim, med frost og tåke. På den andre siden, i sør, Muspelheim, et hav av frådende flammer, som ble voktet av Surt. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg, Ginnungagap. Her, i dette veldige tomrommet – midt mellom lys og mørke – skulle alt liv få sin begynnelse, i møtet mellom is og ild. Langsomt begynte isen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen – et veldig troll. Trollet var tvekjønnet, og dets navn var Yme. Større kjempe skal aldri ha levd.
Der isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen – en diger ku; Audhumbla. Melken rant som elver fra de veldige spenene hennes, og slik fant Yme mat. Audhumbla ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte steinene som fantes omkring henne og kjempen. Opp fra en av steinene slikket kua plutselig noen lange hårstrå, og neste dag dukket det frem et hode og et ansikt fra steinen. Den tredje dagen greide kua endelig å slikke fri hele kroppen. Det var en mann, stor og vakker. Bure het han – og fra ham stammer gudene, de vi kjenner som æser.
Kjempen Yme fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette, og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen. Bena til Yme paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder; Trudgjelme, far til Bergelme. Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, jotnene.
De forskjellige skapningene fikk etterhvert barn sammen. Odin er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bor. Det ble stadig flere rimtusser, og de skapte bare uorden og kaos. En dag gjorde Odin og brødrene hans – Vilje og Ve – opprør mot Yme og slekten hans. Det ble en veldig kamp som Odin og brødrene hans vinner. De drepte kjempen – og en flodbølge av blod skyllet over æsenes fiender og druknet dem alle, bortsett fra jotnen Bergelme og hans kone. Fra dette jotunparet, som flyktet inn i skodden og gjemte seg i tåkeheimen, stammer alle senere rimtusseslekter. Også Audhumla – den første kua – må ha blitt vasket over kanten av stupet. For etter dette blodbadet er det ingen som har sett eller hørt noe til henne.
Æsene slepte den døde Yme midt ut i Ginnungagap og la ham som et lokk over avgrunnen. Blodet hans ble til hav og kjøttet til land. Knoklene ble til fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter ble til stener og ur, mens håret ble til trær og gress. Hjernemassen hans kastet gudene høyt opp i luften, og slik ble skyene til. Hodeskallen ble satt som en hvelving, og ble til himmelen. Gudene fanget gnister fra Muspellheim og festet dem til hodeskallen, slik at vi fikk sol, måne og stjerner.
Frem fra liket til Ymer krøp det små mark. Disse var opprinnelsen til dvergene, de underjordiske som lever i huler og grotter. Æsene valgte fire av dem til å støtte himmelhvelvingen og å vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre.
== Menneskene blir til ==
Ifølge Snorre Sturlasons framstilling i Gylfaginning av den norrøne skapelsesberetningen, ble de to første menneskene skapt ved at gudene – Bors sønner Odin, Vilje og Ve – fant to trestokker på en strand, og ga dem menneskelige egenskaper. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to menneskene nedstammer så alle de mennesker som bor i Midgard.
Eddakvadet Voluspå forteller imidlertid i strofene 17 og 18 at guden Odin ikke var sammen Vile (Vilje) og Ve, men de to gudene Høne og Lodur, da de fant mannen Ask og kvinnen Embla på stranda som to trestokker, og at det var disse tre som ga dem de gudeliknende, menneskelige egenskapene. Sannsynligvis er denne versjonen i større samsvar med de skapelsesmytene som gjaldt i hedensk tid enn den fortellingen som Snorre gir til beste.
== Verdensbilde ==
Verden i den norrøne mytologien er rund som en skive.
I begynnelsen var alt en urskog og en ødemark. Æsene ryddet plass og skapte steder å være, både for seg selv og menneskene. Midgard kalte de menneskenes hjem – fordi det ligger midt i verden. Og midt i Midgard – for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt – bygget gudene et mektig sted for seg selv: Åsgard – en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuen Bifrost. Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker – for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her – i Utgard og Jotunheim – bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute – på alle kanter – bølger det store verdenshavet. Her bor også Midgardsormen.
Midt i Midgard ligger Åsgard. Og midt i Åsgard har gudene plantet et tre, Yggdrasil. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Nivlheim. Grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum – og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd – så lenge vil verden bestå.
Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner – Urd, Verdande og Skuld. De kalles norner. Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle.
Slutten på verden heter Ragnarok.
== Norrøn litteratur som kilde til kunnskap om førkristen mytologi og historie ==
Vanligvis betraktes diktsamlingen Den eldre Edda, Snorre Sturlusons framstillinger, sagaer etc., å gjengi førkristne myter på en så autentisk måte at dette materialet danner et troverdig grunnlag for å beskrive det førkristne verdensbildet, og til dels også førkristen kult. Men synet på den norrøne litteraturen som autentisk kilde til kunnskap om den førkristne nordiske mytologien og historiske forhold i førkristen tid, er nyansert.
En teori som oppstod på 1800-tallet var at guden Odin hadde eksistert som menneske og høvding, og at han ble jaget ut av området Azov mellom Russland og Ukraina av romerne. Odin og hans folk flyktet deretter til Skandinavia hvor de senere ble tilbedt som guder. Blant de som blåste liv i denne gamle teorien på slutten av 1990-tallet var forfatterne Thor Heyerdahl og Per Lillieström. Teorien er i hovedsak basert på nyere skriftlige kilder og at stedsnavnet Azov høres likt ut som det norrøne navnet på æsene. Teorien kritiseres av språkforskere for ikke å holde en høy nok vitenskapelig standard, og den er stort sett ansett for å være et tilfelle av pseudovitenskap.
Oppfatningen om at det har skjedd en slik innvandring fra Asia en gang i fortiden, bygger på opplysninger som Snorre Sturlason gir i sin samling av sagaer om de norske kongene, betegnet som Heimskringla etter innledningsordene i den første av sagaene, Ynglingesagaen. Snorre Sturlason forteller her om Vanaheim i Asia, med et Åsaland østenfor dette, hvor hovedborgen og blotstedet Åsgard lå, og fortsetter med en redegjørelse for hvordan den hedenske guden Odin egentlig var det alminnelige mennesket og store blotmannen Odin i denne borgen før han innvandret til Norden, og etterhånden fikk seg og sin slekt guddommeliggjort av det folket de regjerte over. Fordi Snorre i sin deltaljerte framstilling om innvandringen og det riket som ble etablert i Sverige, også refererer til forskjellige episoder hentet fra den hedenske mytologien og tidligkristne sagn om nordiske småkonger, kan hans framstilling om det asiatiske opphavet se tillitvekkende ut for dem som tror det alltid ligger en kjerne av historisk sannhet i slike myter. Men opplysningene om det asiatiske opphavet er på ingen måte noen gjengivelse av autentiske førkristne myter av det slaget som skulle kunne inneholder en slik kjerne, ettersom det er så åpenbart at disse utelukkende er en frukt av middelalderens krav til sann, kristen historieframstilling. Fordi middelalderens eget kristne verdensbilde representerte den eneste sannheten for middelalderens kristne elite, måtte den nordiske hedenske fortidens tro, kult, samfunnsordning og historiske forløp innpasses i deres eget kristne verdensbilde på en måte som ikke bare forklarte hedendommens opphav og langvarige eksistens, men også pekte framover mot kristendommens allerede gjennomførte seier over hedendommen.
Middelalderens lærde har sett på den hedenske fortiden som et av de mange fenomene i den verdenen som ingen annen guddom eller makt enn kristendommens Gud hadde skapt. Som følge av at den opprørske engelen Lucifer hadde falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden, slik det blant annet redegjøres for i middelalderskriftet Kongespeilet, og som mange motiver på norske stavkirkeportaler refererer seg til, hadde også onde krefter inntatt sin plass i denne verden, der ingen andre enn Adam og Eva var de første menneskene, skapt av den kristne Gud. Folket her i nord var selvfølgelig etterkommere etter dem, ikke etter den nordiske hedenske mytologiens første menneskepar, mannen Ask og kvinnen Embla, som var fiktive mennesker i menneskeskapte myter. Dermed nedstammet de nordiske folkene fra noen av de menneskene som ble spredt utover jorda ved Guds egen inngripen under deres arbeid med å bygge Babels tårn, og i samsvar med dette måtte Snorre la det opprinnelige Åsgard ligge i Asia, og la Odin vandre derfra til Norden som en menneskelig erobrerkonge og stor blotsmann.
Årsaken til at hedendommen i det hele tatt hadde oppstått blant menneskene i den verden som Gud hadde skapt, må for middelalderens lærde, inklusive Snorre Sturlason, altså ha vært at den opprørske Lucifer falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden. Det påfølgende syndefallet i Edens hage, som de onde kreftene stod bak, og den arvesynden som menneskeslektene ble befengt med som resultat av dette syndefallet, førte til at menneskene ble offer for den typen vrangforestillinger som blant annet dannet opphavet til den nordiske hedendommen. For å poengtere dette, var det rett og slett en dyd av kristen nødvendig for Snorre å la sin historie om de norske kongene begynne i Asia, og han måtte flette dette sammen med nordisk mytologi på en måte som gjorde det troverdig at hedendommen var et produkt av menneskers oppspinn. Dermed gjorde han det klart for folk at den hedendommen som mange i middelalderen kan ha vært fristet til å ty til i visse sammenhenger, var en vranglære som mennesker kunne finne behag i på grunn av den arvesynden som lå nedlagt i dem. Den hedenske mytologien og kulten brennemerkes som et djevelsk vrengebilde av de kristne sannhetene og de kristne sakramentene.
Det er ikke bare Snorre Sturlusons skrifter, som med rette regnes som viktige kilder til førkristen mytologi og førkristne forhold, som ikke er eldre enn fra middelalderen, men også de øvrige skriftene av nordisk (islandsk) opphav som betraktes som nærmest autentiske kilder til førkristen tro og kult, som Den eldre Edda, Volsungesagaen etc. Middelalderens lærde framla dette materialet for å fremme kristne interesser i sin samtid, ikke for å overlevere egen og kommende generasjoner et autentiske hedensk materiale i mest mulig uforandret utgave. Alle disse framstillingene er derfor redigert slik at de er gjennomsyret av middelalderens oppfatning av forholdet mellom hedendom og kristendom. Fortolkninger av de skriftlige middelalderkildene som om de skulle representere en slags forsinket skriftkultur fra førkristen tid, gir av den grunn ikke den rette oppfatningen av førkristen mytologi og kult. Det førkristne verdensbildet må rekonstrueres på en måte som harmonerer med de vitnesbyrd som, med større eller mindre sikkerhet, kan leses ut av det arkeologiske materialet, ettersom det arkeologiske materialet er det eneste autentiske som foreligger fra den førkristne tiden. Følgelig må det arkeologiske materialet tillegges en egenverdi og forrang som kilde i langt større grad i forhold til det skriftlige materialet enn det som hittil har vært vanlig i de fleste sammenhenger.
Også noe av det som er bevart av middelalderens kirkekunst kan kaste lys over hedenske forhold. I flere tilfeller refererer middelalderkirkenes motiv seg til hedensk tro og kult på forskjellige måter, enten ved å framstille det hedenske som djevelsk, ved å bruke hedenske forestillinger for å redegjøre for kristen lære, eller ved å videreføre det som vi i våre dager regner som kristnete hedenske forestillinger, men som i middelalderen mer eller mindre ubevisst ble ansett for å være uforfalsket, opprinnelig kristendom.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hoftun, Oddgeir. 2008. Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo: Solum Forlag. ISBN 978-82-560-1619-8
Hoftun, Oddgeir. 2004. Menneskers og makters egenart og samspill i norrøn mytologi, Oslo: Solum Forlag. ISBN 82-560-1451-2
Hoftun, Oddgeir. 2002. Stavkirkene – og det norske middealdersamfunnet; tekst: Oddgeir Hoftun; foto: Gérard Fransceschi; komposisjion [komposisjon]: Asger Jorn, København Valby: Borgens Forlag. ISBN 87-21-01977-0
Hoftun, Oddgeir. 2001. Norrøn tro og kult ifølge arkeologiske og skriftlige kilder, Oslo: Solum Forlag. ISBN 82-560-1281-1
Holtsmark, Anne. 1989. Norrøn mytologi: tru og myter i vikingtida, Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-3344-4
Steinsland, Gro. 2005. Norrøn religion: myter, riter, samfunn, Oslo: Pax Forlag. ISBN 978-82-530-2607-7
== Se også ==
Edda
Liste over personer i norrøn mytologi
Nordisk mytologi (serie)
Norrøn kosmologi
== Eksterne lenker ==
Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»
Norrøn mytologi
Myter og makt, artikkel hos Norgeshistorie.no om norrøn religion
Fedrenes guder - norrøne myter fortalt for barn av Ingeborg Refling Hagen | Møte med døden i norrøn middelalder er en bok av den norske middelalderhistorikeren Arnved Nedkvitne som ble utgitt av Cappelen Akademisk i 1997. Boken handler om oppfatninger om døden og livet etter døden i Norge og på Island i perioden 900-1300, som er tiden før og etter religionsskiftet i Norden. | 5,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torkel_Opsahl | 2023-02-04 | Torkel Opsahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. september', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 17. mars', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Menneskerettighetsaktivister', 'Kategori:Norske aktivister', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo'] | Torkel Opsahl (født 17. mars 1931 i Stavanger, død 16. september 1993 i Genève) var en norsk jurist og internasjonalt anerkjent menneskerettighetsekspert, som var professor ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.
Torkel Opsahl var elev ved Kongsgård skole i Stavanger. Han tok sin juridiske embetseksamen i 1955. Som student var han formann (titulert «Formand») i Det Norske Studentersamfund i 1954. I 1976 ble han valgt inn som medlem av den nyopprettede europeiske menneskerettighetskommisjonen. Han var senere styremedlem for det internasjonale menneskerettighetsinstituttet i Strasbourg. Han var, sammen med Asbjørn Eide, drivkraft bak opprettelsen av et norsk Institutt for menneskerettigheter i 1987 (nå: Norsk senter for menneskerettigheter), og ble instituttets første styreleder. Torkel Opsahl og Asbjørn Eide startet i 1982 det nordiske tidsskriftet Mennesker og Rettigheter (senere: Nordisk tidsskrift for menneskerettigheter).
I 1992 ble Opsahl utnevnt av FNs generalsekretær som medlem av FNs krigsforbrytelseskommisjon for det tidligere Jugoslavia. I de siste seks ukene han levde, var han leder for denne kommisjonen.
Et av Torkel Opsahls siste bidrag for fred og menneskerettigheter, var hans arbeid fra 1992, som leder for en uavhengig granskningskommisjon («the Opsahl Commission») som arbeidet for fredsløsninger i en fastlåst situasjon i Nord-Irland.
Norsk senter for menneskerettigheter arrangerer årlig «the Torkel Opsahl Memorial Lecture».
Torkel Opsahl var gift to ganger, og hadde fire barn.
| Torkel Opsahl (født 17. mars 1931 i Stavanger, død 16. september 1993 i Genève) var en norsk jurist og internasjonalt anerkjent menneskerettighetsekspert, som var professor ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.
Torkel Opsahl var elev ved Kongsgård skole i Stavanger. Han tok sin juridiske embetseksamen i 1955. Som student var han formann (titulert «Formand») i Det Norske Studentersamfund i 1954. I 1976 ble han valgt inn som medlem av den nyopprettede europeiske menneskerettighetskommisjonen. Han var senere styremedlem for det internasjonale menneskerettighetsinstituttet i Strasbourg. Han var, sammen med Asbjørn Eide, drivkraft bak opprettelsen av et norsk Institutt for menneskerettigheter i 1987 (nå: Norsk senter for menneskerettigheter), og ble instituttets første styreleder. Torkel Opsahl og Asbjørn Eide startet i 1982 det nordiske tidsskriftet Mennesker og Rettigheter (senere: Nordisk tidsskrift for menneskerettigheter).
I 1992 ble Opsahl utnevnt av FNs generalsekretær som medlem av FNs krigsforbrytelseskommisjon for det tidligere Jugoslavia. I de siste seks ukene han levde, var han leder for denne kommisjonen.
Et av Torkel Opsahls siste bidrag for fred og menneskerettigheter, var hans arbeid fra 1992, som leder for en uavhengig granskningskommisjon («the Opsahl Commission») som arbeidet for fredsløsninger i en fastlåst situasjon i Nord-Irland.
Norsk senter for menneskerettigheter arrangerer årlig «the Torkel Opsahl Memorial Lecture».
Torkel Opsahl var gift to ganger, og hadde fire barn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Torkel Opsahl i BIBSYS
Omtale på Norsk senter for menneskerettigheters hjemmeside
Nekrolog i New York Times 20.9.1993
Minneord fra Nord-Irland Arkivert 26. april 2012 hos Wayback Machine. | Torkel Opsahl (født 17. mars 1931 i Stavanger, død 16. | 5,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_Piaget | 2023-02-04 | Jean Piaget | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 16. september', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Epistemologer', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Neuchâtel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveitsiske psykologer'] | Jean Piaget (født 9. august 1896, død 16. september 1980) var en sveitsisk psykolog, biolog og filosof.
| Jean Piaget (født 9. august 1896, død 16. september 1980) var en sveitsisk psykolog, biolog og filosof.
== Liv og arbeid ==
Han ble født i Neuchâtel i den fransktalende delen av Sveits. Hans far, Arthur, var professor i middelalderlitteratur ved universitetet i Neuchâtel. Jean Piaget modnet tidlig og utviklet en interesse for biologi, spesielt for bløtdyr, til det punkt hvor han hadde utgitt en mengde forskningsrapporter om temaet allerede før han var ferdig på videregående.
Han tok sin doktorgrad i naturvitenskap ved universitetet i Neuchâtel på en avhandling om taksonomien til ferksvannsbløtdyr i kantonen Valais.
Spesielt var han opptatt av slekta Lymnaeae (damsnegler) og problemene med å avgrense arter, og sine egne metoder for dette.
Han studerte en kort periode ved universitetet i Zürich. Det var i denne perioden hans interesse for psykoanalyse kom frem.
Etter studiene flyttet han til Grange-aux-Belles i Frankrike for å undervise ved en gutteskole drevet av Alfred Binet, utvikleren av Binet intelligenstest. I 1921 returnerte han til Sveits som direktør for Rousseau-instituttet i Genève.
I 1923 giftet han seg med en av sine studenter, Valentine Châtenay, som han fikk tre barn med.
Han var professor i psykologi ved universitetet i Genève fra 1929 til 1975 og ble mest kjent for å kategorisere den kognitive utviklingen i en serie av stadier. Stadiene ble valgt for å korrespondere med utviklingen fra spedbarnsalder, barndom, og frem til ungdomsalder. De fire stadiene kalles Sensorimotorisk stadium, som dekker perioden fra fødselen fram til toårsalderen, preoperasjonelt stadium, som er fra to til syv, konkret operasjonelt stadium, fra syv til elleve, og sist, formelt operasjonelt stadium, som er fra elleve og oppover. I tillegg til å beskrive begrepsutviklingens sammenheng med den motoriske utvikling, viste han også hvordan moralsk tenkning endret seg med alderstrinn.
Piagets kognitive utviklingsteori fikk stor innflytelse, spesielt i Lev Vygotskijs arbeid og i Lawrence Kohlbergs. Blant andre har filosofen og sosialteoretikeren Jürgen Habermas inkorporert Piagets tankemønster i sitt arbeid, mest merkbart i The Theory of Communicative Action.Piaget hadde også en betydelig innvirkning på feltet informatikk og kunstig intelligens. Seymour Papert brukte Piagets arbeide mens han utviklet Logo programming language. Alan Kay brukte Piagets teorier som basis for Dynabook programmeringskonseptet, som først ble diskutert innenfor grenseområdet til Xerox Palo Alto Research Center, eller Xerox PARC. Disse diskusjonene ledet til utviklingen av Alto prototype, som for første gang utforsket alle elementene ved grafisk brukergrensesnitt (GUI), og påvirket utviklingen av databehandlingsprogrammer fra 1980-tallet og utover.
Hans lange, vitenskapelige karriere begynte i 1907 (da han var elleve år gammel) da en kort artikkel om albinospurven ble publisert. I løpet av de påfølgende syv tiårene skrev han over seksti bøker og flere hundre artikler.
Jean Piaget betraktet barn som små filosofer og vitenskapsmenn som bygget sine egne, individuelle teorier om kunnskap. En del forskere har brukt Piagets idéeer til å fokusere på hva barn er ute av stand til å gjøre. Piaget derimot, brukte barns problemområder for å bedre forstå deres kognitive vekst og utvikling.
Som ung gikk han selv i psykoanalyse hos Sabina Spielrein i Sveits.
== Pedagogikk ==
Piaget er kjent for å kategorisere den kognitive utviklingen i en serie av stadier. Denne teorien er spesielt anvendt i didaktikken innenfor faget matematikk, siden Piaget mente at dette er et modningsfag. Barn er ikke i stand til å oppfatte form og størrelse slik som voksne. Forståelse av visse typer kunnskap forutsetter at enkelte ferdigheter og teorier er lært på forhånd for å kunne oppnå en meningsfull helhet.
== Litteratur ==
(no) Publikasjoner av Jean Piaget i BIBSYS
=== På norsk ===
Jean Piaget Barnets psykiske utvikling (originaltittel Six études de psychologie) introduksjon av David Elkind oversatt av Ruth Frøyland Nielsen, 2. utgave 2000, 1 utgave 1973 ISBN 82-417-1088-7
Jean Piaget Barnets psykologi (Originaltittel La psychologie de l'enfant) Cappelens Almabøker 1974 ISBN 82-02-03018-8
Jean Piaget Barnets moralvurderinger (Originaltittel Le jugement moral chez l'enfant) oversatt av Ruth Frøyland Nielsen ISBN 82-02-02584-2
=== Mest lest ===
Bringuier, J-C. (1980). Conversations with Jean Piaget. Chicago: University of Chicago Press
=== Store verk ===
Inhelder, B. and J. Piaget (1958). The Growth of Logical Thinking from Childhood to Adolescence. New York: Basic Books.
Piaget, J. (1962). Play, Dreams and Imitation in Childhood. New York: Norton.
Piaget, J. (1970). Structuralism. New York: Harper & Row.
Piaget, J. (1971). Biology and Knowledge. Chicago: University of Chicago Press.
Piaget, J. (1983). Piaget's theory. In P. Mussen (ed). Handbook of Child Psychology. 4th edition. Vol. 1. New York: Wiley.
Piaget, J. (1995). Sociological Studies. London: Routledge.
Piaget, J. (2000). Commentary on Vygotsky. New Ideas in Psychology, 18, 241-59.
Piaget, J. (2001). Studies in Reflecting Abstraction. Hove, UK: Psychology Press.
==== Andre publikasjoner av Piaget ====
Piaget, J. (1936): Origins of intelligence in the child. London: Routledge & Kegan Paul.
Piaget, J. (1945): Play, dreams and imitation in childhood. London: Heinemann.
Piaget, J. (1952). Autobiography. In E. Boring (ed): History of psychology in autobiography. Vol. 4. Worcester, MA: Clark University Press.
== Utmerkelser ==
1921-25 Research Director, Institut Jean-Jacques Rousseau, Geneva
1925-29 Professor of Psychology, Sociology and the Philosophy of Science, University of Neuchatel
1929-39 Professor of the History of Scientific Thought, University of Geneva
1929-67 Director, International Bureau of Education, Geneva
1932-71 Director, Institute of Educational Sciences, University of Geneva
1938-51 Professor of Experimental Psychology and Sociology, University of Lausanne
1939-51 Professor of Sociology, University of Geneva
1940-71 Professor of Experimental Psychology, University of Geneva
1952-64 Professor of Genetic Psychology, Sorbonne, Paris
1955-80 Director, International Centre for Genetic Epistemology, Geneva
1971-80 Emeritus Professor, University of Geneva
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Jean Piaget – sitater
Piaget Biography and Theories
Piaget Postcard Arkivert 24. august 2019 hos Wayback Machine. av Leslie Smith med mer utfyllende oppsummering av Piaget sitt arbeid og prestasjoner.
== Litteratur ==
Smith, L. (1997). «Jean Piaget». In N. Sheehy, A. Chapman. W.Conroy (eds). Biographical dictionary of psychology. London: Routledge.
Smith, L. (2001). «Jean Piaget». In J. A. Palmer (ed) 50 Modern thinkers on education: from Piaget to the present. London: Routledge | Paul Piaget (født 1905, død ukjent) var en sveitsisk roer som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. | 5,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Museum_Tusculanums_Forlag | 2023-02-04 | Museum Tusculanums Forlag | ['Kategori:1975 i Danmark', 'Kategori:Akademiske forlag', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Danske forlag', 'Kategori:Forlag etablert i 1975'] | Museum Tusculanums Forlag (engelsk: Museum Tusculanum Press) er et dansk akademisk forlag som ble etablert i 1975 som en ideell stiftelse for å utgi vitenskapelig litteratur av høy kvalitet. Det er nært knyttet til Københavns Universitet. Selv om mange av forlagets forfattere har tilknytning til Københavns Universitet og Det Kongelige Bibliotek, utgir forlaget også titler av forfattere tilknyttet andre institusjoner i inn- og utland.
Museum Tusculanums Forlag utgir litteratur innenfor blant annet humaniora, samfunnsvitenskap og teologi. Titlene utkommer på en lang rekke språk, blant annet dansk, norsk, svensk, engelsk, fransk, italiensk, spansk, tysk, latin, gresk, nygresk, egyptisk-arabisk, polsk, litauisk og mer eksotiske språk som eksempelvis mlabri, tibetansk og tuaregisk.
Forlagets navn er internasjonalt. Det er hentet fra den europeiske kulturs tidlige storhetstid, den gresk-romerske oldtid. 'Museum' er et latinsk ord (av det greske museion) og betyr egentlig et samlingssted for de ni muser for kunst, kultur og vitenskap. 'Tusculanum' er dannet av stednavnet Tusculum, en by i området Latium på vestsiden av Albanerfjellene sørøst for Roma. I Tusculum hadde statsmannen, juristen, retorikeren, kulturformidleren og filosofen Marcus Tullius Cicero sin sommervilla en gang på midten av det første århundre f.Kr. Her skrev han mange av sine verker, som har hatt varig innflytelse på europeisk tenkning. 'Museum Tusculanum' har således betydningen «musenes samlingssted i Tusculum».
| Museum Tusculanums Forlag (engelsk: Museum Tusculanum Press) er et dansk akademisk forlag som ble etablert i 1975 som en ideell stiftelse for å utgi vitenskapelig litteratur av høy kvalitet. Det er nært knyttet til Københavns Universitet. Selv om mange av forlagets forfattere har tilknytning til Københavns Universitet og Det Kongelige Bibliotek, utgir forlaget også titler av forfattere tilknyttet andre institusjoner i inn- og utland.
Museum Tusculanums Forlag utgir litteratur innenfor blant annet humaniora, samfunnsvitenskap og teologi. Titlene utkommer på en lang rekke språk, blant annet dansk, norsk, svensk, engelsk, fransk, italiensk, spansk, tysk, latin, gresk, nygresk, egyptisk-arabisk, polsk, litauisk og mer eksotiske språk som eksempelvis mlabri, tibetansk og tuaregisk.
Forlagets navn er internasjonalt. Det er hentet fra den europeiske kulturs tidlige storhetstid, den gresk-romerske oldtid. 'Museum' er et latinsk ord (av det greske museion) og betyr egentlig et samlingssted for de ni muser for kunst, kultur og vitenskap. 'Tusculanum' er dannet av stednavnet Tusculum, en by i området Latium på vestsiden av Albanerfjellene sørøst for Roma. I Tusculum hadde statsmannen, juristen, retorikeren, kulturformidleren og filosofen Marcus Tullius Cicero sin sommervilla en gang på midten av det første århundre f.Kr. Her skrev han mange av sine verker, som har hatt varig innflytelse på europeisk tenkning. 'Museum Tusculanum' har således betydningen «musenes samlingssted i Tusculum».
== Eksterne lenker ==
Museum Tusculanums Forlag | Museum Tusculanums Forlag (engelsk: Museum Tusculanum Press) er et dansk akademisk forlag som ble etablert i 1975 som en ideell stiftelse for å utgi vitenskapelig litteratur av høy kvalitet. Det er nært knyttet til Københavns Universitet. | 5,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Lang | 2023-02-04 | Peter Lang | ['Kategori:1970 i Vest-Tyskland', 'Kategori:Akademiske forlag', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forlag etablert i 1970', 'Kategori:Sveitsiske selskaper', 'Kategori:Tyske forlag'] | Peter Lang er et akademisk forlag med hovedkontor i Bern i Sveits, og kontorer i Berlin, Brussel, Frankfurt am Main, New York, Oxford og Wien. Det utgir litteratur på engelsk, tysk, fransk og av og til andre språk. I tillegg til monografier og antologier utgir Peter Lang mange doktorgradsavhandlinger i bokform. Forlaget er i Norge godkjent som vitenskapelig på nivå 1 i Norsk vitenskapsindeks. I den nederlandske SENSE-rangeringen av akademiske forlag er forlaget plassert i kategori C («decent international publishers»).Grunnleggeren Peter Lang kom fra en sveitsisk familie av redaktører og bokhandlere. Han grunnla selskapet Peter Lang GmbH i Frankfurt am Main i 1970. Forlaget startet med å trykke doktorgradsavhandlinger, men har siden utvidet aktiviteten betraktelig. I 1977 ble Peter Lang AG i Bern hovedselskapet. Det amerikanske datterselskapet Peter Lang Publishing, Inc i New York ble etablert i 1982, filialen Peter Lang AG i Oxford i 1996 og P.I.E.-Peter Lang i Brussel i 1999.
| Peter Lang er et akademisk forlag med hovedkontor i Bern i Sveits, og kontorer i Berlin, Brussel, Frankfurt am Main, New York, Oxford og Wien. Det utgir litteratur på engelsk, tysk, fransk og av og til andre språk. I tillegg til monografier og antologier utgir Peter Lang mange doktorgradsavhandlinger i bokform. Forlaget er i Norge godkjent som vitenskapelig på nivå 1 i Norsk vitenskapsindeks. I den nederlandske SENSE-rangeringen av akademiske forlag er forlaget plassert i kategori C («decent international publishers»).Grunnleggeren Peter Lang kom fra en sveitsisk familie av redaktører og bokhandlere. Han grunnla selskapet Peter Lang GmbH i Frankfurt am Main i 1970. Forlaget startet med å trykke doktorgradsavhandlinger, men har siden utvidet aktiviteten betraktelig. I 1977 ble Peter Lang AG i Bern hovedselskapet. Det amerikanske datterselskapet Peter Lang Publishing, Inc i New York ble etablert i 1982, filialen Peter Lang AG i Oxford i 1996 og P.I.E.-Peter Lang i Brussel i 1999.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted | Peter Lang er et akademisk forlag med hovedkontor i Bern i Sveits, og kontorer i Berlin, Brussel, Frankfurt am Main, New York, Oxford og Wien. Det utgir litteratur på engelsk, tysk, fransk og av og til andre språk. | 5,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asbj%C3%B8rn_Eide | 2023-02-04 | Asbjørn Eide | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Ledere av Institutt for fredsforskning (PRIO)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fredsforskere', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Personer fra Vaksdal kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Asbjørn Eide (født 11. februar 1933 i Eksingedalen) er en norsk jurist og menneskerettighetsekspert. Hans hovefelt er økonomiske og sosiale rettigheter som del av menneskerettighetsbegrepet.
Asbjørn Eide er cand. jur. fra Universitetet i Oslo. Som student var han i 1961 formann i Det Norske Studentersamfund. Etter å ha vært universitetsstipendiat i juss gikk han i 1969 over til Institutt for fredsforskning (PRIO), der han arbeidet til 1987. Han var i to perioder direktør for PRIO. Etter opprettelsen av Institutt for menneskerettigheter var han direktør der 1987–1998. Han har også hatt en rekke oppdrag for FN og andre internasjonale institusjoner.
Han var Torgy Segerstedt professor ved Gøteborgs universitet 2003–2004 og er æresdoktor ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Lund (1992).Eide ble i 2010 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sitt arbeide for freds- og konfliktforskning og mangeårige arbeide for menneskerettighetene.Asbjørn Eide er gift med ernæringsekspert Wenche Barth Eide. Sammen har de arbeidet med spørsmål om «retten til mat». De er foreldre til klima- og miljøminister (Ap) Espen Barth Eide.
| Asbjørn Eide (født 11. februar 1933 i Eksingedalen) er en norsk jurist og menneskerettighetsekspert. Hans hovefelt er økonomiske og sosiale rettigheter som del av menneskerettighetsbegrepet.
Asbjørn Eide er cand. jur. fra Universitetet i Oslo. Som student var han i 1961 formann i Det Norske Studentersamfund. Etter å ha vært universitetsstipendiat i juss gikk han i 1969 over til Institutt for fredsforskning (PRIO), der han arbeidet til 1987. Han var i to perioder direktør for PRIO. Etter opprettelsen av Institutt for menneskerettigheter var han direktør der 1987–1998. Han har også hatt en rekke oppdrag for FN og andre internasjonale institusjoner.
Han var Torgy Segerstedt professor ved Gøteborgs universitet 2003–2004 og er æresdoktor ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Lund (1992).Eide ble i 2010 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sitt arbeide for freds- og konfliktforskning og mangeårige arbeide for menneskerettighetene.Asbjørn Eide er gift med ernæringsekspert Wenche Barth Eide. Sammen har de arbeidet med spørsmål om «retten til mat». De er foreldre til klima- og miljøminister (Ap) Espen Barth Eide.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Oppføringer i BibSys for Asbjørn Eide
Intervju med Asbjørn Eide i anledning PRIOs 60-årsjubileum | Asbjørn Eide (født 11. februar 1933 i Eksingedalen)Asbjørn Eide - Norsk biografisk leksikon er en norsk jurist og menneskerettighetsekspert. | 5,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordic_International_Studies_Association | 2023-02-04 | Nordic International Studies Association | ['Kategori:Etableringer i 1991'] | Nordic International Studies Association (NISA) ble grunnlagt i 1991 for å fremme forskning, studier og kontakt mellom akademikere og praktikere på fagområdet internasjonale studier i Norden. Foreningen vil bidra til tverrfaglig kommunikasjon og kommunikasjon på tvers av institusjoner og landegrenser.
NISA oppnevner et av styremedlemmene til Institutt for fredsforskning PRIO.
NISA utgir tidsskriftet ''Cooperation and Conflict'' i samarbeid med Sage Publications.
| Nordic International Studies Association (NISA) ble grunnlagt i 1991 for å fremme forskning, studier og kontakt mellom akademikere og praktikere på fagområdet internasjonale studier i Norden. Foreningen vil bidra til tverrfaglig kommunikasjon og kommunikasjon på tvers av institusjoner og landegrenser.
NISA oppnevner et av styremedlemmene til Institutt for fredsforskning PRIO.
NISA utgir tidsskriftet ''Cooperation and Conflict'' i samarbeid med Sage Publications.
== Eksterne lenker ==
Foreningens sider hos SAGE | Nordic International Studies Association (NISA) ble grunnlagt i 1991 for å fremme forskning, studier og kontakt mellom akademikere og praktikere på fagområdet internasjonale studier i Norden. Foreningen vil bidra til tverrfaglig kommunikasjon og kommunikasjon på tvers av institusjoner og landegrenser. | 5,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kontoplan | 2023-02-04 | Kontoplan | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-03', 'Kategori:Norsk regnskap', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-12', 'Kategori:Økonomistubber'] | Kontoplan eller hovedbok er betegnelsen på kontoene som benyttes i regnskapsføring. Hovedbok-begrepet stammer fra middelalderen da regnskap ble ført i store protokoller med mange kolonner. Dagens IT-systemer bruker også kontoer for sine posteringer i regnskapet.
Disse kontoene er i hovedsak en kategorisering av transaksjonene som føres i regnskapet. I vanlig norsk kontoplan finnes det 8 kontoklasser:
Eiendeler, selskapets eiendeler: biler, eiendom, bankinnskudd, etc. Kundefordringer posteres på konto 1500 i de fleste regnskapssystemer (eller 1510 hos noen). Når man sender en faktura på en levert tjeneste eller vare, får man en kundefordring. Dette er en eiendel i regnskapet, og i regnskapsmessig forstand er denne like mye verd som penger på konto. Når fakturaen blir betalt går den over fra kundefordringer til bankinnskudd (eller kontanter). En debetsaldo på kundefordringer betyr at man har kundefordringer. En kreditsaldo innebærer at kundene har betalt for mye, slik at de har penger tilgode.
Egenkapital og gjeld, dokumenterer hvordan eiendelene er finansiert.
Salgs- og driftsinntekter, inntekter fra salg – uten mva.
Varekostnad, varekjøp, alt som kjøpes inn for videresalg, også innleid arbeidskraft som skal viderefaktureres.
Personalkostnader/lønnskostnader, er alle kostnader en arbeidsgiver har i forbindelse med lønn til sine ansatte, blant annet feriepenger, sykepenger, arbeidsgiveravgift, tjenestepensjon, representasjonsutgifter, velferdsgoder og lignende sosiale kostnader. I et regnskap føres lønnskostnadene i kontogruppe 5.
Driftsutgifter, av- og nedskrivinger, alle kostnader relatert til driften av selskapet. Husleie, telefon, strøm, etc. Andre driftsutgifter i et regnskap er definert som utgifter selskapet har som ikke er knyttet til salg. Slike kan for eksempel være kosnader knyttet til telefon, renhold, husleie og strøm. Driftsutgifter posteres i kontogruppe 6 og 7 i regnskapet.
Andre driftskostnader, av- og nedskrivinger. Salgskostnader posteres i kontogruppe 7 i regnskapet (se hovedbok). Salsgkostnader er kostnader som direkte er knyttet til salg. For eksempel ville en avgift knyttet til et salg være en salgskostnad. mva har her egen kontering, men andre ting som for eksempel phono avgift. Det kan også være at man leier et møtelokale for å holde et salgsmøte.
Finansinntekter og -kostnader, inntekter eller kostnader ervervet der ikke noe produkt- eller vare er utvekslet. Man har fått eller betalt penger uten noe igjen. Renter, gebyrer etc er eksempler på disse. Finansinntekter er inntekter/kostnader som skriver seg fra finansielle eiendeler. Hvis man får en gevinst/tap på en finansiell eiendel vil man oppnå en positiv/negativ finansinntekt. Finansinntekter er inntekter fra finansielle eiendeler som bankinnskudd og investeringer i verdipapirer som aksjer o.l. Eksempler på finansinntekter er renter, utbytte, valutagevinst ved handel i fremmed valuta, gebyrinntekter fra purre- og saksgebyrer. Finanskostnad er kostnader fra gjeld i egen eller fremmed valuta. Eksempler på finanskostnader er renter, valutatap ved handel av lån i fremmed valuta, purre- og saksgebyrer.
| Kontoplan eller hovedbok er betegnelsen på kontoene som benyttes i regnskapsføring. Hovedbok-begrepet stammer fra middelalderen da regnskap ble ført i store protokoller med mange kolonner. Dagens IT-systemer bruker også kontoer for sine posteringer i regnskapet.
Disse kontoene er i hovedsak en kategorisering av transaksjonene som føres i regnskapet. I vanlig norsk kontoplan finnes det 8 kontoklasser:
Eiendeler, selskapets eiendeler: biler, eiendom, bankinnskudd, etc. Kundefordringer posteres på konto 1500 i de fleste regnskapssystemer (eller 1510 hos noen). Når man sender en faktura på en levert tjeneste eller vare, får man en kundefordring. Dette er en eiendel i regnskapet, og i regnskapsmessig forstand er denne like mye verd som penger på konto. Når fakturaen blir betalt går den over fra kundefordringer til bankinnskudd (eller kontanter). En debetsaldo på kundefordringer betyr at man har kundefordringer. En kreditsaldo innebærer at kundene har betalt for mye, slik at de har penger tilgode.
Egenkapital og gjeld, dokumenterer hvordan eiendelene er finansiert.
Salgs- og driftsinntekter, inntekter fra salg – uten mva.
Varekostnad, varekjøp, alt som kjøpes inn for videresalg, også innleid arbeidskraft som skal viderefaktureres.
Personalkostnader/lønnskostnader, er alle kostnader en arbeidsgiver har i forbindelse med lønn til sine ansatte, blant annet feriepenger, sykepenger, arbeidsgiveravgift, tjenestepensjon, representasjonsutgifter, velferdsgoder og lignende sosiale kostnader. I et regnskap føres lønnskostnadene i kontogruppe 5.
Driftsutgifter, av- og nedskrivinger, alle kostnader relatert til driften av selskapet. Husleie, telefon, strøm, etc. Andre driftsutgifter i et regnskap er definert som utgifter selskapet har som ikke er knyttet til salg. Slike kan for eksempel være kosnader knyttet til telefon, renhold, husleie og strøm. Driftsutgifter posteres i kontogruppe 6 og 7 i regnskapet.
Andre driftskostnader, av- og nedskrivinger. Salgskostnader posteres i kontogruppe 7 i regnskapet (se hovedbok). Salsgkostnader er kostnader som direkte er knyttet til salg. For eksempel ville en avgift knyttet til et salg være en salgskostnad. mva har her egen kontering, men andre ting som for eksempel phono avgift. Det kan også være at man leier et møtelokale for å holde et salgsmøte.
Finansinntekter og -kostnader, inntekter eller kostnader ervervet der ikke noe produkt- eller vare er utvekslet. Man har fått eller betalt penger uten noe igjen. Renter, gebyrer etc er eksempler på disse. Finansinntekter er inntekter/kostnader som skriver seg fra finansielle eiendeler. Hvis man får en gevinst/tap på en finansiell eiendel vil man oppnå en positiv/negativ finansinntekt. Finansinntekter er inntekter fra finansielle eiendeler som bankinnskudd og investeringer i verdipapirer som aksjer o.l. Eksempler på finansinntekter er renter, utbytte, valutagevinst ved handel i fremmed valuta, gebyrinntekter fra purre- og saksgebyrer. Finanskostnad er kostnader fra gjeld i egen eller fremmed valuta. Eksempler på finanskostnader er renter, valutatap ved handel av lån i fremmed valuta, purre- og saksgebyrer.
== Se også ==
Saldo
Saldobalanse
== Referanser ==
== Kilder ==
NS 4102 1998 Ramme for kontokoder og regnskapsoppstillingNyeste versjon
NS 4102 2005 Ramme for kontokoder og regnskapsoppstilling
== Eksterne lenker ==
Oversikt fra Trond Kristoffersen's bok Årsregnskapet (archive.org) (PDF må roteres) | Kontoplan eller hovedbok er betegnelsen på kontoene som benyttes i regnskapsføring. Hovedbok-begrepet stammer fra middelalderen da regnskap ble ført i store protokoller med mange kolonner. | 5,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eiendeler | 2023-02-04 | Eiendeler | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Eierskap', 'Kategori:Regnskap', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-04', 'Kategori:Økonomistubber'] | Eiendeler i et regnskap er definert som midler som selskaper eier, og deles i undergruppene omløpsmidler og anleggsmidler. Eiendelene i et regnskap finnes i kontogruppe 1, derfor er alle konti som begynner med tallet 1, eiendeler. Eksempler på eiendeler er bankinnskudd, kundefordringer, maskiner og eiendom. Eiendeler kalles også aktiva (engelsk: assets).
Eksempler på konti i denne gruppen:
1500 Kundefordringer
1900 Kontanter
1910 Bankinskudd
1950 Skattetrekkskonto
| Eiendeler i et regnskap er definert som midler som selskaper eier, og deles i undergruppene omløpsmidler og anleggsmidler. Eiendelene i et regnskap finnes i kontogruppe 1, derfor er alle konti som begynner med tallet 1, eiendeler. Eksempler på eiendeler er bankinnskudd, kundefordringer, maskiner og eiendom. Eiendeler kalles også aktiva (engelsk: assets).
Eksempler på konti i denne gruppen:
1500 Kundefordringer
1900 Kontanter
1910 Bankinskudd
1950 Skattetrekkskonto
== Se også ==
Egenkapital og gjeld
Balanse | Eiendeler i et regnskap er definert som midler som selskaper eier, og deles i undergruppene omløpsmidler og anleggsmidler. Eiendelene i et regnskap finnes i kontogruppe 1, derfor er alle konti som begynner med tallet 1, eiendeler. | 5,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_spedalske_konges_terrasse | 2023-02-04 | Den spedalske konges terrasse | ['Kategori:103°Ø', 'Kategori:13°N', 'Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder'] | Den spedalske konges terrasse (khmer: ព្រះលានស្តេចគំលង់, Preah Learn Sdech Kunlung) ligger i det nordvestlige hjørnet av den kongelige plassen i Angkor Thom, Kambodsja. Den ble bygget i Bayonstil under Khmerrikets kong Jayavarman VII, men det moderne navnet kommer fra en skulptur fra det 15. århundre funnet på stedet. Statuen viser den hinduistiske guden Yama, guden for død. Han ble kalt den spedalske konge fordi misfarging og mose som vokste på den opprinnelige statuen kunne minne om en person med spedalskhet, og også fordi det passer inn med en kambodsjansk legende om en angkoriansk konge som var spedalsk. Navnet kambodsjanerne kjenner ham under er imidlertid Dharmaraja, da dette var det som var hogd inn i bunnen av den opprinnelige statuen.
Terrassens U-formede struktur gjør at enkelte tror den kan ha vært brukt som en kongelig kremasjonsområde.
| Den spedalske konges terrasse (khmer: ព្រះលានស្តេចគំលង់, Preah Learn Sdech Kunlung) ligger i det nordvestlige hjørnet av den kongelige plassen i Angkor Thom, Kambodsja. Den ble bygget i Bayonstil under Khmerrikets kong Jayavarman VII, men det moderne navnet kommer fra en skulptur fra det 15. århundre funnet på stedet. Statuen viser den hinduistiske guden Yama, guden for død. Han ble kalt den spedalske konge fordi misfarging og mose som vokste på den opprinnelige statuen kunne minne om en person med spedalskhet, og også fordi det passer inn med en kambodsjansk legende om en angkoriansk konge som var spedalsk. Navnet kambodsjanerne kjenner ham under er imidlertid Dharmaraja, da dette var det som var hogd inn i bunnen av den opprinnelige statuen.
Terrassens U-formede struktur gjør at enkelte tror den kan ha vært brukt som en kongelig kremasjonsområde.
== Eksterne lenker ==
(en) Terrace of the Leper King – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Den spedalske konges terrasse (khmer: ព្រះលានស្តេចគំលង់, Preah Learn Sdech Kunlung) ligger i det nordvestlige hjørnet av den kongelige plassen i Angkor Thom, Kambodsja. Den ble bygget i Bayonstil under Khmerrikets kong Jayavarman VII, men det moderne navnet kommer fra en skulptur fra det 15. | 5,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chaconne | 2023-02-04 | Chaconne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkedans', 'Kategori:Hoffdans', 'Kategori:Musikalske former', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Chaconne (fransk, spansk chacona, fra baskisk chocuna «lystig») er en spansk folkedans fra 1500-tallet, nært beslektet med passacaglia. Det italienske begrepet ciaccona blir ofte brukt, og andre skrivemåter som ciacona, chiaccona, ciaconia og lignende forekommer også.
| Chaconne (fransk, spansk chacona, fra baskisk chocuna «lystig») er en spansk folkedans fra 1500-tallet, nært beslektet med passacaglia. Det italienske begrepet ciaccona blir ofte brukt, og andre skrivemåter som ciacona, chiaccona, ciaconia og lignende forekommer også.
== Historie ==
Chaconnen var opprinnelig en hurtig dans som oppsto i spansk folkekultur på slutten av 1500-tallet. Dansen ble utført med erotiske bevegelser og sunget med spottende tekster. Ifølge Curt Sachs er chaconnen av latinamerikansk opprinnelse og med en sanselig, vill og tøylesløs karakter.
I kunstmusikken er chaconnen en ostinat musikkform med variasjoner over et gjentatt harmoniskjema på fire til åtte takter.
Chaconnen var stort sett bare i vanlig bruk i barokken, men ble delvis tatt fram igjen på 1800-tallet. En av de største romantiske symfoniske chaconnene er sluttsatsen i symfoni nr 4 i e-moll op. 98 av Brahms. Det vakre temaet er med små forandringer hentet fra Bach-kantaten Nach dir, Herr, verlanget mich BWV 150. Temaet presenteres av blåserne og utvikles i over 30 variasjoner med temaet tilstede i bassinstrumentene nesten hele tiden.
== Chaconne og passacaglia ==
På 1800-tallet og tidlig 1900-tall skilte en del teoretikere mellom passacaglia og chaconne. Enkelte definerte chaconne som variasjoner over et harmoniskjema, mens de definerte passacaglia som variasjoner over en bassmelodi. Siden andre samtidige teoretikere snur definisjonene på hodet må skillet regnes som tilfeldig. Heller ikke i praktisk bruk gjennom musikkhistorien er skillet klart og noen ganger kombineres de to i en enkelt komposisjon, som i Cento partite sopra passacaglia av Girolamo Frescobaldi, i den første suiten i Les Nations (1726) og i Pièces de Violes (1728) av François Couperin.
== Eksempler på chaconner ==
En av de mest kjente chaconner er sluttsatsen i Johann Sebastian Bachs partita nr 2 i d-moll fra Sonater og partitaer for solofiolin. Denne 265-takters chaconnen tar utgangspunkt i en melankolsk firetakters melodi og utvikles gjennom en fargerik musikalsk reise i både dur- og molltonearter.
=== 1600-tallet ===
Dietrich Buxtehude: Orgelchaconne i e-moll (BuxWV 160)
Dietrich Buxtehude: Preludium, fuge og chaconne i C-dur (BuxWV 137)
Jean-Baptiste Lully: Chaconne fra Phaëton (1683)
Marin Marais: Chaconne i G-dur for to gamber og continuo, no. 47 fra Première Livre de pièces de violes (1686–89)
Marin Marais: Chaconne fra suite no. 1 i C-dur i Pièces en trio pour les flûtes, violon, et dessus de violes (1692)
Marin Marais: Chaconne fra Suitte d'un goût Etranger, fra Quatrième Livre de Pièces à une et à trois violes (1717)
Claudio Monteverdi: Zefiro Torna fra Scherzi musicali cioè arie et madrigali (Venice, 1632) et tidlig eksempel på vokalmusikk sunget til en akkompagnerende chaconne.
Johann Pachelbel: Canon i D
Henry Purcell: Chacony for strykere og continuo i G-moll Z.730 (1680)
=== 1700-tallet ===
Johann Sebastian Bach: "Chaconne" fra Partita for solo fiolin nr. 2 i d-moll
François Couperin: La Favorite, Chaconne a deux tems, Troisième ordre.
Georg Friedrich Händel: Chaconne fra suite i g-moll for klaver
Jean-Philippe Rameau: L'hymen—Chaconne, scene VI fra Les fêtes d'Hébé (1739)
Tomaso Antonio Vitali: Chaconne i G-moll for solo fiolin (dubiøs>)
Silvius Leopold Weiss: Ciacona i g-moll
=== 1800-tallet ===
Johannes Brahms: Symfoni nr. 4 i e-moll, op. 98, finale
=== 1900-tallet ===
John Adams: andre sats Chaconne: Body Through Which the Dream Flows i fiolinkonsert (1993)
Benjamin Britten: Chacony, tredje sats av strykekvartett i nr. 2, i C-dur (1946)
John Corigliano: Chaconne for Violin and Orchestra
Philip Glass: Echorus for to fioliner og strykeorkester (1995)
Philip Glass: Symfoni nr. 3, tredje, langsomme sats (1995)
Gustav Holst: Chaconne fra First Suite in Eb for Military Band (ifølge en skribent teknisk sett en passacaglia, men ifølge andre teknisk sett en chaconne)
Carl Nielsen: Chaconne, op. 32, for piano (1916–17)
Fartein Valen: Symfoni nr. 4, tredje sats (1949)
== Litteratur ==
Thomas Schmitt: Passacaglio ist eigentlich eine Chaconne. Zur Unterscheidung zweier musikalischer Kompositionsprinzipien. I Frankfurter Zeitschrift für Musikwissenschaft.Årgang. 13, 2010, ISSN 1438-857X, s. 1–18, (PDF; 364 kB).
== Referanser og noter == | Chaconne (fransk, spansk chacona, fra baskisk chocuna «lystig») er en spansk folkedans fra 1500-tallet, nært beslektet med passacaglia. Det italienske begrepet ciaccona blir ofte brukt, og andre skrivemåter som ciacona, chiaccona, ciaconia og lignende forekommer også. | 5,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8nnssystem | 2023-02-04 | Lønnssystem | ['Kategori:Anvendt informatikk', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Programvare', 'Kategori:Regnskap', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-06', 'Kategori:Økonomistubber'] | Lønnssystem er et system som benyttes for å føre lønn, produsere lønnsoppgaver til de ansatte, offentlige lønnsrapporter slik som terminoppgave, lønns- og trekkoppgaver og årsoppgave. Et lønnssystem hjelper brukeren med å finne korrekt skattetrekk for de ansatte, korrekt arbeidsgiveravgift, feriepenger etc.
Vanligvis er lønnssystemer egne programmer adskilt fra selve regnskapet. Man kan eksportere regnskapsbilag fra lønnssystemet til regnskapet slik at lønnskostnader blir korrekt postert. Noen økonomisystemer har integrert lønnssystem som automatisk posterer lønnsbilag i regnskapet. | Lønnssystem er et system som benyttes for å føre lønn, produsere lønnsoppgaver til de ansatte, offentlige lønnsrapporter slik som terminoppgave, lønns- og trekkoppgaver og årsoppgave. Et lønnssystem hjelper brukeren med å finne korrekt skattetrekk for de ansatte, korrekt arbeidsgiveravgift, feriepenger etc.
Vanligvis er lønnssystemer egne programmer adskilt fra selve regnskapet. Man kan eksportere regnskapsbilag fra lønnssystemet til regnskapet slik at lønnskostnader blir korrekt postert. Noen økonomisystemer har integrert lønnssystem som automatisk posterer lønnsbilag i regnskapet. | Lønnssystem er et system som benyttes for å føre lønn, produsere lønnsoppgaver til de ansatte, offentlige lønnsrapporter slik som terminoppgave, lønns- og trekkoppgaver og årsoppgave. Et lønnssystem hjelper brukeren med å finne korrekt skattetrekk for de ansatte, korrekt arbeidsgiveravgift, feriepenger etc. | 5,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Passacaglia | 2023-02-04 | Passacaglia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikalske former', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Passacaglia, passacaille eller pasacalle (spansk pasar una calle «spasere gatelangs») var opprinnelig en spansk folkedans. På 1500-tallet kom dansen til Frankrike og Italia hvor den ble oppført scenisk.
Som musikkform er passacagliaen ofte, men ikke alltid, basert på en bass-ostinat i tredelt takt, vanligvis med en alvorlig og mollpreget karakter.
Den mest kjente passacaglia fra barokken er Johann Sebastian Bachs Passacaglia i c-moll for orgel (BWV 582). Også «Crucifixus» fra Messe i h-moll er bygd opp som en passacaglia.
Siden senromantikken ble det under innflytelse av Bach skrevet atskillige orgelpassacaglier, ofte med en påfølgende fuge. Også nyklassisistiske komponister benytter seg gjerne av formen. Viktige eksempler er:
Johann Nepomuk David: Introduktion und Passacaglia über „Wach auf, wach auf du deutsches Land“
Sigfrid Karg-Elert: Passacaglia und Fuge über B-A-C-H op. 150
Flor Peeters: Passacaglia e Fuga e-Moll op. 42
Max Reger: Introduktion, Passacaglia und Fuge e-Moll op. 127
Georg Schumann: Passacaglia und Finale über B-A-C-H op. 39, Verlag F. E. C. Leuckart, Leipzig 1905
Richard Wetz: Passacaglia und Fuge d-Moll op. 55
Arild Sandvold: Introduksjon og Passacaglia h-Moll op. 4Dmitrij Sjostakovitsj skrev noen langsomme satser i større verk på passacaglia-formen: 2. klaversonate, 8. symfoni, 2. klavertrio, 1. fiolinkonsert. Videre er Passacaglia d-moll op. 1 av Anton Webern og 4. sats av Johannes Brahms' 4. symfoni kjente orkesterpassacaglier i tillegg til Irgens-Jensens «Passacaglia», som er et sentralt verk i norsk orkesterlitteratur.
Her er tema til en passacaglia av Sjostakovitsj (preludium nr 12 i giss-moll fra 24 preludier og fuger, op. 87):
Chaconne er en musikkform nær identisk med passacaglia.
| Passacaglia, passacaille eller pasacalle (spansk pasar una calle «spasere gatelangs») var opprinnelig en spansk folkedans. På 1500-tallet kom dansen til Frankrike og Italia hvor den ble oppført scenisk.
Som musikkform er passacagliaen ofte, men ikke alltid, basert på en bass-ostinat i tredelt takt, vanligvis med en alvorlig og mollpreget karakter.
Den mest kjente passacaglia fra barokken er Johann Sebastian Bachs Passacaglia i c-moll for orgel (BWV 582). Også «Crucifixus» fra Messe i h-moll er bygd opp som en passacaglia.
Siden senromantikken ble det under innflytelse av Bach skrevet atskillige orgelpassacaglier, ofte med en påfølgende fuge. Også nyklassisistiske komponister benytter seg gjerne av formen. Viktige eksempler er:
Johann Nepomuk David: Introduktion und Passacaglia über „Wach auf, wach auf du deutsches Land“
Sigfrid Karg-Elert: Passacaglia und Fuge über B-A-C-H op. 150
Flor Peeters: Passacaglia e Fuga e-Moll op. 42
Max Reger: Introduktion, Passacaglia und Fuge e-Moll op. 127
Georg Schumann: Passacaglia und Finale über B-A-C-H op. 39, Verlag F. E. C. Leuckart, Leipzig 1905
Richard Wetz: Passacaglia und Fuge d-Moll op. 55
Arild Sandvold: Introduksjon og Passacaglia h-Moll op. 4Dmitrij Sjostakovitsj skrev noen langsomme satser i større verk på passacaglia-formen: 2. klaversonate, 8. symfoni, 2. klavertrio, 1. fiolinkonsert. Videre er Passacaglia d-moll op. 1 av Anton Webern og 4. sats av Johannes Brahms' 4. symfoni kjente orkesterpassacaglier i tillegg til Irgens-Jensens «Passacaglia», som er et sentralt verk i norsk orkesterlitteratur.
Her er tema til en passacaglia av Sjostakovitsj (preludium nr 12 i giss-moll fra 24 preludier og fuger, op. 87):
Chaconne er en musikkform nær identisk med passacaglia.
== Se også ==
Mer om chaconne og passacaglia i avsnittet Chaconne og passacaglia i artikkelen om chaconne.
== Litteratur ==
Thomas Schmitt: Passacaglio ist eigentlich eine Chaconne. Zur Unterscheidung zweier musikalischer Kompositionsprinzipien. I Frankfurter Zeitschrift für Musikwissenschaft Årgang 13 (2010), s. 1–18 (online, PDF, 364 KB)
Markus Grassl: «Passacaglia» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5. | Passacaglia, passacaille eller pasacalle (spansk pasar una calle «spasere gatelangs») var opprinnelig en spansk folkedans. På 1500-tallet kom dansen til Frankrike og Italia hvor den ble oppført scenisk. | 5,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guldmasken | 2023-02-04 | Guldmasken | ['Kategori:1987 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske utmerkelser', 'Kategori:Teaterpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1987'] | Guldmasken er en teaterpris som ble innstiftet av Stockholms privatteatersjefer i 1987 og som ble delt ut til og med året 2009.
Prisen ble delt ut ved en seremoni i begynnelsen av mars hvert år, men ble ikke delt ut i 1988. Den bestod av en statuett formgitt av kunstneren Hertha Hillfon.Perioden for bidrag som ble regnet med i konkurransen var fra 1. februar foregående år til og med 31. januar samme år.
| Guldmasken er en teaterpris som ble innstiftet av Stockholms privatteatersjefer i 1987 og som ble delt ut til og med året 2009.
Prisen ble delt ut ved en seremoni i begynnelsen av mars hvert år, men ble ikke delt ut i 1988. Den bestod av en statuett formgitt av kunstneren Hertha Hillfon.Perioden for bidrag som ble regnet med i konkurransen var fra 1. februar foregående år til og med 31. januar samme år.
== Vinnere ==
Flere personer har vunnet flere Guldmasker. Følgende personer mottok Guldmasken mer enn to ganger:
4 – Runar Borge
4 – Ingemar Wiberg
3 – Bengt Peters
3 – Brasse Brännström
3 – Dan Ekborg
3 – Eva Rydberg
3 – Inger Pehrsson
3 – Jan Malmsjö
3 – Lars Amble
3 – Marianne Lunderkvist
3 – Petra Nielsen
3 – Sissela Kyle
3 – Suzanne Reuter
== Kategorier ==
Prisen ble delt ut i en rekke kategorier:
Beste produksjon2006: Mamma Mia! på Cirkus (Stockholm)
Beste regissør2006: Paul Garrington for Mamma Mia!
Beste skuespiller i et dramatisk skuespill2006: Robert Gustavsson for Lögn i helvete, Vasan
Beste skuespillerinne i et dramatisk skuespill2006: Anita Ekström for Lögn i helvete, Vasan
Beste skuespiller i en musical2006: Peter Jöback for Cabaret, Tyrol
Beste skuespillerinne i en musical2006: Gunilla Backman for Mamma Mia!, Cirkus
Beste entertainer (i et show/revy)2006: Christer Sjögren, Show me Vegas!, Rondo
Beste mannlige birolle2006: Linus Wahlgren for Beauty and the Beast, Göta Lejon
Beste kvinnelige birolle2006: Charlott Strandberg for Mamma Mia!, Cirkus
Beste kostyme2006: Mathias Clason for Beauty and the Beast, Göta Lejon
Beste scenografi2006: Mark Thompson for Mamma Mia!, Cirkus
Beste koreografi2006: T.J Rizzo for Saturday Night Fever, Oscarsteatern
De private teatrenes ærespris2006: Gösta Ekman
Juryens spesialpris2006: Björn Ulvaeus, Benny Andersson, Görel Hanser
== Eksterne lenker ==
MusikalNets Guldmaskenregister | Guldmasken er en teaterpris som ble innstiftet av Stockholms privatteatersjefer i 1987 og som ble delt ut til og med året 2009. | 5,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ramasanger | 2023-02-04 | Ramasanger | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Sangerfamilien', 'Kategori:Stubber 2017-08', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Ramasanger (vitenskapelig navn Hippolais rama) er en fugl i sangerfamilien.
Ramasanger var tidligere vurdert som en sørøstlig underart av tartarsanger (Hippolais caligata) (da benevnt som dverspottesanger underarten H. c. rama), men nå vurdert som fullverdig art (nom. form). Hekkeutbredelse fra nordøstlige deler av Arabiske halvøy til Afghanistan. Som tartarsanger trekker ramasangeren til sørøstlige deler av India og Sri Lanka, hvor den overvintrer.
Ramasangeren er en svært sjelden gjest i Vest-Palearktis. Det kun påvist med ett funn i Norge pr 2007. Eneste funn i Norge utgjøres av en ramasanger som ble fanget inn for ringmerking på Mønstermyr, Flekkefjord i Vest-Agder den 20. september 1997. Et eldre 'dvergspottesangerfunn' fra Forus i Rogaland kan bli Norges andre funn.
Insekteter og liten sangerart som trives best i åpne landskap med enkelte høge busker og trær. Ramasangeren frekventerer også i høye trær/busker .
Forvekslingsmuligheter er først og fremst bleksanger, tartarsanger og maurersanger.
| Ramasanger (vitenskapelig navn Hippolais rama) er en fugl i sangerfamilien.
Ramasanger var tidligere vurdert som en sørøstlig underart av tartarsanger (Hippolais caligata) (da benevnt som dverspottesanger underarten H. c. rama), men nå vurdert som fullverdig art (nom. form). Hekkeutbredelse fra nordøstlige deler av Arabiske halvøy til Afghanistan. Som tartarsanger trekker ramasangeren til sørøstlige deler av India og Sri Lanka, hvor den overvintrer.
Ramasangeren er en svært sjelden gjest i Vest-Palearktis. Det kun påvist med ett funn i Norge pr 2007. Eneste funn i Norge utgjøres av en ramasanger som ble fanget inn for ringmerking på Mønstermyr, Flekkefjord i Vest-Agder den 20. september 1997. Et eldre 'dvergspottesangerfunn' fra Forus i Rogaland kan bli Norges andre funn.
Insekteter og liten sangerart som trives best i åpne landskap med enkelte høge busker og trær. Ramasangeren frekventerer også i høye trær/busker .
Forvekslingsmuligheter er først og fremst bleksanger, tartarsanger og maurersanger.
== Eksterne lenker ==
(en) Ramasanger i Global Biodiversity Information Facility
(no) Ramasanger hos Artsdatabanken
(sv) Ramasanger hos Dyntaxa
(en) Ramasanger hos ITIS
(en) Ramasanger hos NCBI
(en) Kategori:Iduna rama – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Iduna rama – detaljert informasjon på Wikispecies Presentasjon av Norges første ramasanger : tekstdel til artikkel av Atle Grimsby i Feltornitologen.no sin årbok 2005 | Ramasanger (vitenskapelig navn Hippolais rama) er en fugl i sangerfamilien. | 5,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miyanomori-bakken | 2023-02-04 | Miyanomori-bakken | ['Kategori:141°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hokkaido prefektur', 'Kategori:Hoppbakker brukt i OL', 'Kategori:Hoppbakker i Japan', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vinter-OL 1972'] | Miyanomori-bakken (japansk: 宮の森ジャンプ競技場, Miyanomori-jampu-kyōgijō) er en hoppbakke i Sapporo i Japan. Bakken ligger i Miyanomori-området i bydelen Chūō-ku, i hellingen av fjellet Okura. Den har K-punkt 90 meter og bakkestørrelse 100 meter, og ble brukt under vinter-OL 1972 og ski-VM 2007, samt vinter-Universiaden i 1991. I alle tre mesterskapene ble storbakkerennet holdt i den større Ōkurayama-bakken, som ligger ca. 1 km nord for Miyanomori-bakken.
Bakken ble konstruert av den tyske hoppbakkekonstruktøren Heini Klopfer, som døde i 1969. Byggingen startet i oktober 1968 og bakken sto ferdig i januar 1972, da med størrelse K86. Den opprinnelige planen var å bygge normal- og storbakken på samme sted, men dette ble endret da det ble bestemt at Ōkurayama-bakken skulle utbygges til OL, siden det ikke var plass til begge bakkene der storbakken lå. Miyanomori-bakken har i dag plastmatter slik at den kan brukes hele året.
Miyanomori-bakken har vært arena for flere verdenscuprenn i hopp, sist i 1997. De senere årene har bakken blitt brukt blant annet i kontinentalcupen og FIS-cupen.
Anerkjent bakkerekord er 102 meter, satt av Adam Małysz (Polen) i VM (spesielt hopp) 3. mars 2007. Eric Frenzel (Tyskland) hoppet 106 meter i VM (kombinert) 2. mars 2007.
| Miyanomori-bakken (japansk: 宮の森ジャンプ競技場, Miyanomori-jampu-kyōgijō) er en hoppbakke i Sapporo i Japan. Bakken ligger i Miyanomori-området i bydelen Chūō-ku, i hellingen av fjellet Okura. Den har K-punkt 90 meter og bakkestørrelse 100 meter, og ble brukt under vinter-OL 1972 og ski-VM 2007, samt vinter-Universiaden i 1991. I alle tre mesterskapene ble storbakkerennet holdt i den større Ōkurayama-bakken, som ligger ca. 1 km nord for Miyanomori-bakken.
Bakken ble konstruert av den tyske hoppbakkekonstruktøren Heini Klopfer, som døde i 1969. Byggingen startet i oktober 1968 og bakken sto ferdig i januar 1972, da med størrelse K86. Den opprinnelige planen var å bygge normal- og storbakken på samme sted, men dette ble endret da det ble bestemt at Ōkurayama-bakken skulle utbygges til OL, siden det ikke var plass til begge bakkene der storbakken lå. Miyanomori-bakken har i dag plastmatter slik at den kan brukes hele året.
Miyanomori-bakken har vært arena for flere verdenscuprenn i hopp, sist i 1997. De senere årene har bakken blitt brukt blant annet i kontinentalcupen og FIS-cupen.
Anerkjent bakkerekord er 102 meter, satt av Adam Małysz (Polen) i VM (spesielt hopp) 3. mars 2007. Eric Frenzel (Tyskland) hoppet 106 meter i VM (kombinert) 2. mars 2007.
== Se også ==
Verdenscuprenn og mesterskap i Miyanomori-bakken
== Referanser ==
== Kilder ==
Skisprungschanzen-Archiv: Sapporo (Miyanomori)
Offisiell rapport for vinter-OL 1972 Arkivert 26. februar 2008 hos Wayback Machine. s. 120-122, 246, 268-270 | Sapporo | 5,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Representasjonsutgifter | 2023-02-04 | Representasjonsutgifter | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk regnskap'] | Representasjonsutgifter er kostnader ved tiltak som retter seg utad til personer, bedrifter ol., som ikke er knyttet til bedriften som eier, ansatt, styremedlem, aksjonær m.v. Representasjonskostnader pådras gjerne i forbindelse med forhandlinger eller demonstrasjon av varer eller tjenester.
Kostnader tilknyttet representasjon er etter hovedregelen ikke fradragsberettiget for den næringsdrivende. Det er likevel unntak ved enkel bevertning, i hovedregelen under 421 kr (fra 2013) per person og ikke brennevin. Dersom kostnadene per person overstiger dette beløpet, vil ingen del av kostnadene være fradragsberettiget.
Møte- og kurskostnader er i utgangspunktet er fradragsberettiget, men om kunder og forretningsforbindelser deltar på kurs og møter vil det kunne anses som ikke fradragsberettiget representasjon dersom kostnadene overveiende er tilknyttet selskapeligheter.
Ikke fradragsberettiget representasjon føres på egne konti i regnskapet, slik at bedriften ikke oppnår inntektsfradrag for kostnaden.
Representasjon skal være dokumentert på en slik måte i regnskapet at et ev. bokettersyn kan konkludere med at representasjonskostnaden er innenfor lovverkets rammer.
| Representasjonsutgifter er kostnader ved tiltak som retter seg utad til personer, bedrifter ol., som ikke er knyttet til bedriften som eier, ansatt, styremedlem, aksjonær m.v. Representasjonskostnader pådras gjerne i forbindelse med forhandlinger eller demonstrasjon av varer eller tjenester.
Kostnader tilknyttet representasjon er etter hovedregelen ikke fradragsberettiget for den næringsdrivende. Det er likevel unntak ved enkel bevertning, i hovedregelen under 421 kr (fra 2013) per person og ikke brennevin. Dersom kostnadene per person overstiger dette beløpet, vil ingen del av kostnadene være fradragsberettiget.
Møte- og kurskostnader er i utgangspunktet er fradragsberettiget, men om kunder og forretningsforbindelser deltar på kurs og møter vil det kunne anses som ikke fradragsberettiget representasjon dersom kostnadene overveiende er tilknyttet selskapeligheter.
Ikke fradragsberettiget representasjon føres på egne konti i regnskapet, slik at bedriften ikke oppnår inntektsfradrag for kostnaden.
Representasjon skal være dokumentert på en slik måte i regnskapet at et ev. bokettersyn kan konkludere med at representasjonskostnaden er innenfor lovverkets rammer.
== Referanser == | Representasjonsutgifter er kostnader ved tiltak som retter seg utad til personer, bedrifter ol., som ikke er knyttet til bedriften som eier, ansatt, styremedlem, aksjonær m. | 5,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bonniers_Litter%C3%A4ra_Magasin | 2023-02-04 | Bonniers Litterära Magasin | ['Kategori:1932 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litteraturtidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1932', 'Kategori:Publikasjoner nedlagt i 2004', 'Kategori:Svenske tidsskrifter'] | Bonniers Litterära Magasin (BLM) var et svensk litterært tidsskrift som ble utgitt av Bonniers forlag i perioden 1932–2004, og som gjennom store deler av 1900-tallet var toneangivende i formidling og kritikk av moderne litteratur i Norden.
| Bonniers Litterära Magasin (BLM) var et svensk litterært tidsskrift som ble utgitt av Bonniers forlag i perioden 1932–2004, og som gjennom store deler av 1900-tallet var toneangivende i formidling og kritikk av moderne litteratur i Norden.
== Redaktører ==
1932–1948: Georg Svensson
1949–1961: Åke Runnquist
1962–1966: Daniel Hjorth
1962–1972: Lars Gustafsson
1966–1970: Leif Zern
1970–1971: Jan Stolpe
1973–1976: Theodor Kallifatides
1977–1984: Hans Isaksson
1977–1982: Lars Grahn
1982–1987: Lennart Hagerfors
1985–1990: Ola Larsmo
1988–1990: Åsa Beckman
1991: Magnus Palm
1992–1993: Maria Schottenius
1993–1996: Stephen Farran-Lee
1997: Astrid Trotzig
1997–1999: Jan Henrik Swahn
Ikke utgitt 2000–2002
2002–2004: Kristoffer Leandoer och Aase Berg
== Eksterne lenker ==
Libris | Bonniers Litterära Magasin (BLM) var et svensk litterært tidsskrift som ble utgitt av Bonniers forlag i perioden 1932–2004, og som gjennom store deler av 1900-tallet var toneangivende i formidling og kritikk av moderne litteratur i Norden. | 5,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N-te-rot | 2023-02-04 | N-te-rot | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Elementær algebra'] | I matematikk er n-te-rot til et tall
a
{\displaystyle a}
et tall
b
{\displaystyle b}
som multiplisert med seg selv
n
{\displaystyle n}
ganger gir tallet
a
{\displaystyle a}
. Dersom
a
{\displaystyle a}
er et reelt tall bruker en ofte symbolet
a
n
{\displaystyle {\sqrt[{n}]{a}}}
for n-te-roten av tallet
a
{\displaystyle a}
.
N-te-rot er den inverse funksjonen til potensfunksjonen.
Den vanligste roten er kvadratroten. Den skrives oftest bare som
a
{\displaystyle {\sqrt {a}}}
istedenfor
a
2
{\displaystyle {\sqrt[{2}]{a}}}
. Kubikkroten er den nest vanligste og skrives
a
3
{\displaystyle {\sqrt[{3}]{a}}}
. Den inverse funksjonen til kvadratroten er potensfunksjonen med eksponent 2 og til kubikkroten med 3.
Den n-te-roten av a kan også uttrykkes som a opphøyd i en n-tedel og skrives som følgende potensfunksjon:
a
1
/
n
{\displaystyle a^{1/n}\,}
| I matematikk er n-te-rot til et tall
a
{\displaystyle a}
et tall
b
{\displaystyle b}
som multiplisert med seg selv
n
{\displaystyle n}
ganger gir tallet
a
{\displaystyle a}
. Dersom
a
{\displaystyle a}
er et reelt tall bruker en ofte symbolet
a
n
{\displaystyle {\sqrt[{n}]{a}}}
for n-te-roten av tallet
a
{\displaystyle a}
.
N-te-rot er den inverse funksjonen til potensfunksjonen.
Den vanligste roten er kvadratroten. Den skrives oftest bare som
a
{\displaystyle {\sqrt {a}}}
istedenfor
a
2
{\displaystyle {\sqrt[{2}]{a}}}
. Kubikkroten er den nest vanligste og skrives
a
3
{\displaystyle {\sqrt[{3}]{a}}}
. Den inverse funksjonen til kvadratroten er potensfunksjonen med eksponent 2 og til kubikkroten med 3.
Den n-te-roten av a kan også uttrykkes som a opphøyd i en n-tedel og skrives som følgende potensfunksjon:
a
1
/
n
{\displaystyle a^{1/n}\,}
== Eksempler ==
Tiende-roten av 1 048 576 er
1048576
10
=
1048576
1
/
10
=
1048576
0
,
1
=
4
=
1048576
5
=
1048576
5
{\displaystyle {\sqrt[{10}]{1048576}}=1048576^{1/10}=1048576^{0{,}1}=4={\sqrt[{5}]{\sqrt {1048576}}}={\sqrt {\sqrt[{5}]{1048576}}}}
Fjerde-roten av 1785,0625 er
1785.0625
4
=
1785.0625
1
/
4
=
1785.0625
0
,
25
=
6
,
5
=
1785.0625
{\displaystyle {\sqrt[{4}]{1785.0625}}=1785.0625^{1/4}=1785.0625^{0{,}25}=6{,}5={\sqrt {\sqrt {1785.0625}}}} | I matematikk er n-te-rot til et tall a et tall b som multiplisert med seg selv n ganger gir tallet a. Dersom a er et reelt tall bruker en ofte symbolet \sqrt[n]{a} for n-te-roten av tallet a. | 5,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biblioteket_Gasspedal | 2023-02-04 | Biblioteket Gasspedal | ['Kategori:Litteratur', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-03', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Biblioteket Gasspedal er fra 2003 en serie hefter og bøker av norske og nordiske forfattere, samt oversettelser, og utgis av forlaget Gasspedal med Audun Lindholm som redaktør. Lindholm er også redaktør for litteratur-fanzinen Grønn Kylling (arb.tittel), en fortsettelse av Journal Ka, og leder den årlige, bergensbaserte litteraturfestivalen Audiatur, i tillegg til å virke som redaktør for litteraturtidsskriftet Vagant.
| Biblioteket Gasspedal er fra 2003 en serie hefter og bøker av norske og nordiske forfattere, samt oversettelser, og utgis av forlaget Gasspedal med Audun Lindholm som redaktør. Lindholm er også redaktør for litteratur-fanzinen Grønn Kylling (arb.tittel), en fortsettelse av Journal Ka, og leder den årlige, bergensbaserte litteraturfestivalen Audiatur, i tillegg til å virke som redaktør for litteraturtidsskriftet Vagant.
== Eksterne lenker ==
Gasspedal | Biblioteket Gasspedal er fra 2003 en serie hefter og bøker av norske og nordiske forfattere, samt oversettelser, og utgis av forlaget Gasspedal med Audun Lindholm som redaktør. Lindholm er også redaktør for litteratur-fanzinen Grønn Kylling (arb. | 5,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hispano_20_mm_maskinkanon | 2023-02-04 | Hispano 20 mm maskinkanon | ['Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske skytevåpen', 'Kategori:Maskinkanoner', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Hispano 20 mm maskinkanon er en lett maskinkanon designet i Frankrike på 1930-tallet, og brukt som bevæpning i jagerfly i mange av de allierte landene under andre verdenskrig.
| Hispano 20 mm maskinkanon er en lett maskinkanon designet i Frankrike på 1930-tallet, og brukt som bevæpning i jagerfly i mange av de allierte landene under andre verdenskrig.
== Opprinnelse ==
På 1930-tallet lisensproduserte Hispano-Suiza den sveitsiske Oerlikon 20 mm maskinkanonen. Oerlikon-kanonene har en relativt temperamentsfull lademekanisme, og bilingeniøren Marc Birkigt arbeidet med å bedre dette. Han endte med å redesigne hele lademekanismen og løpet, og resultatet ble et langt lettere våpen med høyere skuddtakt, som ble gitt navnet Hispano-Suiza HS.404.
== Franske jagerfly ==
På grunn av vekten og den høye skuddtakten ble den sett på som ideell for bruk i jagerfly, og montert som akselkanon (der den skyter gjennom propellakslingen) i flere franske jagere. Et problem med kanonen var ammunisjonen, som kom i 60-skudds tønnemagasiner som på Oerlikon-kanonene. Disse ble fort tomme, og de franske ingeniørene hos Hispano-Suiza utarbeidet et nytt ladesystem med ammunisjonsbelter. Det ble også arbeidet med tyngre kalibre, særlig et program for å utvikle en 23 mm versjon som ville ha gitt de franske jagerne en betydelig slagkraft mot bombefly. Alle programmene ble imidlertid stoppet da tyskerne invaderte i 1940.
== RAF ==
I mellomtiden hadde Storbritannia skaffet seg rettighetene til å bygge HS.404 på lisens. Denne ble kalt Hispano Mk.I og hadde Orleikon-kanonens 60-skudds trommelmagasin. Designen ble første gang brukt i det tomotors jagerflyet Westland Whirlwind, som var kampklart i 1940. Dette var den første britiske jageren med maskinkanoner i stedet for maskingevær. RAF var misfornøyde med Whirlwinden, men likte bevæpningen, og tilsvarende våpen ble installert i Bristol Beaufighter, en annen tomotors jager.
Forsøk med å montere den samme kanonen i vingene på Hurricane- og Spitfire-jagere under slaget om Storbritannia hadde ikke vært vellykkede. Hispano Mk.I var i utgangspunktet designet for montering i skroget (slik som på Whirlwind og Beaufighter). Trommelmagasinet gav problemer i vingene på jagerfly. Vingene beveger seg i noen grad under manøvre, med forkiling og avbrutt mating av ammunisjonen som resultat. En forbedret Hispano Mk.II-kanon kurerte problemene. Disse hadde beltemating av ammunisjon, noe som også gjorde det mulig å ha med flere skudd og økte derved anvendeligheten for maskinkanonen betraktelig. Både Spitfire og Hurricane fikk slike i 1941.
Britene fortsatte å utbedre designen, og den kulminerte i Hispano Mk.V med kortere løp og høyere skuddtakt. Den nye kanonen kunne skjules helt i vingene på nye jagerfly som Hawker Tempest, og ble brukt gjennom resten av krigen og i de første jetjagerene som de Haviland Vampire.
== USA ==
I 1942 forsøkte amerikanerne å lage sin egen lisensbyggede Hispano Mk.II, basert på den engelske modellen. Deres første versjon, M1 viste seg ikke å holde mål. Mange av skuddene gikk ikke av, med det resultat at hele kanonen stoppet. Feilen ble sporet til at amerikanerne hadde forlenget kammeret med 2 mm, men dette ble forsøkt utbedret gjennom å forsterke tennstiften, uten at dette så ut til å hjelpe. Noe av bakgrunnen for produksjonen av M1 var at Britene skulle kunne bruke den om deres egen produksjonen av Hispano-kanonene ikke holdt tritt med behovet, men britene ble skuffet over M1, og satset på sin egen Hispano.
Forbedrede Hispano Mk.II ble sendt til USA for å hjelpe til med å luke ut feilene fra det amerikanske våpenet. En ny modell, M2 så dagens lys i 1943. Den ble installert i en del av US Navys jagere, men slet med de samme problemene som sin forgjenger. På det daværende tidspunkt hadde amerikanerne 40 millioner skudd liggende på lager, men bare noen få fly der kanoner var så viktige at man var villig til å se bort fra at de hadde en tendens til å stoppe fordi skuddene ikke gikk av. Et nytt forsøk på å oppgradere til den samme standard som den kortløpede britiske Mk.V førte til M3, men problemene ble fortsatt ikke løst. Først etter krigen ble en utbedret M24 med elektrisk tenning tatt i bruk.Etter krigen ble det arbeidet for å finne ut hva som lå bak problemene. Den viktigste årsaken var trolig at amerikanerne hadde redesignet kammeret noe. Hva som enn lå bak, førte fadesen med de amerikanskbyggede kanonene til at de fleste amerikanske jagerfly fløy hele krigen med utdaterte 12,7 mm M2 Browning mitraljøser.
== Fly som har brukt Hispano 20 mm ==
=== Frankrike ===
HS.404Morane-Saulnier M.S.406
Potez 631
Bloch MB.152
Breguet 693
Dewoitine D.520
LeO 451
=== Storbritannia og Det britiske samveldet ===
Hispano Mk. IGloster F.9/37 – en modell som aldri ble tatt i bruk
Westland Whirlwind – RAFs første jager med maskinkanoner
Bristol Beaufighter – De første varianteneHispano Mk. IIBlackburn Firebrand
Blackburn Firecrest
Bristol Beaufighter
CAC Boomerang
Consolidated B-24 Liberator GR I
de Havilland Mosquito
Douglas Boston Mk.III
Fairey Firefly
Gloster Meteor
Hawker Hurricane Mk.IIc
Hawker Tempest Mk.V
Hawker Typhoon Mk.Ib
P-51 Mustang Ia
Supermarine Spitfire Mk.V til Mk.20
Hispano Mk. VAvro Shackleton
Bristol Brigand
de Havilland Hornet og Sea Hornet
de Havilland Vampire
de Havilland Venom og Sea Venom
English Electric Canberra B.Mk.6 og B(I).Mk.8
Hawker Fury og Sea Fury
Hawker Sea Hawk
Hawker Tempest Mk V og senere modeller
Martin-Baker MB 5
Supermarine Attacker
Supermarine Seafang
Supermarine Spiteful
Supermarine Spitfire Mk.21 og senere modeller
Westland Welkin
Westland Wyvern
=== USA ===
M1M2Bell P-400 (P-39 Airacobra originalt laget for eksport)
Boeing B-29 Superfortress
Lockheed P-38 Lightning
Northrop P-61 Black Widow
Vought F4U CorsairM3Vought F4U Corsair F4U-4B og senere versjoner
Vought F6U Pirate
Vought F7U CutlassM24Convair B-36
Northrop F-89 Scorpion
=== Jugoslavia ===
HS.404Ikarus IK-2
Rogozarski IK-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hispano-Suiza HS.404 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | type = Maskinkanon | 5,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ny_illustreret_Tidende | 2023-02-04 | Ny illustreret Tidende | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nedlagte norske ukeblader', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1874', 'Kategori:Publikasjoner nedlagt i 1890'] | Ny illustreret Tidende var et norsk ukeblad som utkom 1874–1890.
Bladet ble grunnlagt i 1874 av forlegger Hans Jacob Jensen for å ta opp konkurransen med det danske Illustreret Tidende, 1859-1924, og som hadde det mål å bli et ukeblad for hele Skandinavia. Også i Sverige kom et liknende blad, Ny Illustrerad Tidning, 1865–1900, som også hadde som ambisjon å dekke Unionen Sverige-Norge.
Det norske ukebladet hadde ikke samme ekspansive planer som de tilsvarende danske og svenske, men la innholdsmessig større vekt på det norske både i tekst og bilder.
Ny illustreret Tidende ble redigert av Kristian Winterhjelm inntil utgangen av 1879, da det både skiftet eiere og redaksjon. Sommeren 1880 overtok bibliotekar og litterat Jens Braage Halvorsen redaktøransvaret, noe som ble svært godt mottatt: «Hr. Halvorsen er her den eneste der har arbeidet i den af Poul Botten Hansen begyndte Retning.» Nettopp sammenstillingen med Paul Botten-Hansen og hans Illustreret Nyhedsblad var åpenbar. Han var også bibliotekar, arkivar og litterat, og hadde æren for utgivelsen av det mest varierte, folkeopplysende organ i norsk ukepresse, hvor både de dikterne leverte bidrag og våre fremste forskere populariserte sin viten.
Til tross for høy billedmessig og litterær kvalitet ble ukebladet nedlagt i 1890.
| Ny illustreret Tidende var et norsk ukeblad som utkom 1874–1890.
Bladet ble grunnlagt i 1874 av forlegger Hans Jacob Jensen for å ta opp konkurransen med det danske Illustreret Tidende, 1859-1924, og som hadde det mål å bli et ukeblad for hele Skandinavia. Også i Sverige kom et liknende blad, Ny Illustrerad Tidning, 1865–1900, som også hadde som ambisjon å dekke Unionen Sverige-Norge.
Det norske ukebladet hadde ikke samme ekspansive planer som de tilsvarende danske og svenske, men la innholdsmessig større vekt på det norske både i tekst og bilder.
Ny illustreret Tidende ble redigert av Kristian Winterhjelm inntil utgangen av 1879, da det både skiftet eiere og redaksjon. Sommeren 1880 overtok bibliotekar og litterat Jens Braage Halvorsen redaktøransvaret, noe som ble svært godt mottatt: «Hr. Halvorsen er her den eneste der har arbeidet i den af Poul Botten Hansen begyndte Retning.» Nettopp sammenstillingen med Paul Botten-Hansen og hans Illustreret Nyhedsblad var åpenbar. Han var også bibliotekar, arkivar og litterat, og hadde æren for utgivelsen av det mest varierte, folkeopplysende organ i norsk ukepresse, hvor både de dikterne leverte bidrag og våre fremste forskere populariserte sin viten.
Til tross for høy billedmessig og litterær kvalitet ble ukebladet nedlagt i 1890.
== Referanser ==
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon, 2. utg., bind XII, s. 234. København: J. H. Schultz, 1922. | Ny illustreret Tidende var et norsk ukeblad som utkom 1874–1890. | 5,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Warmuth | 2023-02-04 | Carl Warmuth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1895', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forleggere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Carl Warmuth (født 27. mai 1844 i Christiania, død 19. juli 1895 i Fredriksvern, dagens Stavern) var en norsk musikkforlegger og musikkhandler.
Carl Warmuth var sønn av den tyske musikeren Carl Gottfried Warmuth (1811–92), som kom til Christiania i 1840 som medlem av musikk-kapellet «Harz-Verein» og samme år åpnet en musikkhandel i byen. Sønnen inntrådte i forretningen i 1861, og overtok den helt i 1874. Forlagshandelen, som ble grunnlagt i 1851, ble etter hvert drevet opp til et betydelig omfang etter nordiske forhold. Til forretningen ble det også knyttet et musikalsk leiebibliotek og et konsertbyrå. Warmuth utga også en del sanger og klaverstykker, og var en viktig person i musikklivet i Christiania.
| Carl Warmuth (født 27. mai 1844 i Christiania, død 19. juli 1895 i Fredriksvern, dagens Stavern) var en norsk musikkforlegger og musikkhandler.
Carl Warmuth var sønn av den tyske musikeren Carl Gottfried Warmuth (1811–92), som kom til Christiania i 1840 som medlem av musikk-kapellet «Harz-Verein» og samme år åpnet en musikkhandel i byen. Sønnen inntrådte i forretningen i 1861, og overtok den helt i 1874. Forlagshandelen, som ble grunnlagt i 1851, ble etter hvert drevet opp til et betydelig omfang etter nordiske forhold. Til forretningen ble det også knyttet et musikalsk leiebibliotek og et konsertbyrå. Warmuth utga også en del sanger og klaverstykker, og var en viktig person i musikklivet i Christiania.
== Referanser ==
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon, 2. utg., bind XXIV, s. 567. København: J. H. Schultz, 1928.
Kari Michelsen: ''Butikk og musikk. Carl Warmuth og hans hus'', digital utgave, 2017. | Carl Warmuth (født 27. mai 1844 i Christiania, død 19. | 5,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wang_Dan | 2023-02-04 | Wang Dan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kinesere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Beijing'] | Wang Dan (kinesisk: 王丹; pinyin: Wáng Dān, født 26. februar 1969) er en dissident fra Kina. Han studerte ved Pekinguniversitetet og ble en av lederne under studentdemonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Etter at demonstrasjonene var slått ned av de kinesiske myndighetene ble Wang Dan arrestert og dømt til fire års fengsel.
Han ble løslatt i 1993, men ble arrestert igjen i 1995 på grunn av opposisjonell virksomhet. Denne gangen ble han dømt til 11 års fengsel.
Rett før den amerikanske president Bill Clintons statsbesøk til Kina i 1998 ble Wang løslatt av medisinske grunner, og fikk fly til USA for behandling.
| Wang Dan (kinesisk: 王丹; pinyin: Wáng Dān, født 26. februar 1969) er en dissident fra Kina. Han studerte ved Pekinguniversitetet og ble en av lederne under studentdemonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Etter at demonstrasjonene var slått ned av de kinesiske myndighetene ble Wang Dan arrestert og dømt til fire års fengsel.
Han ble løslatt i 1993, men ble arrestert igjen i 1995 på grunn av opposisjonell virksomhet. Denne gangen ble han dømt til 11 års fengsel.
Rett før den amerikanske president Bill Clintons statsbesøk til Kina i 1998 ble Wang løslatt av medisinske grunner, og fikk fly til USA for behandling.
== Eksterne lenker ==
Wang Dans personlige hjemmeside | Wang Dan (kinesisk: 王丹; pinyin: Wáng Dān, født 26. februar 1969) er en dissident fra Kina. | 5,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Storbritannias_statsministre | 2023-02-04 | Liste over Storbritannias statsministre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske statsministre', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over britiske politikere', 'Kategori:Lister over regjeringssjefer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Liste over Storbritannias statsministre er en liste over regjeringssjefene (engelsk: prime ministers) i Kongeriket Storbritannia (1707–1800) og de etterfølgende statene Det forente kongeriket Storbritannia og Irland (1801–1927) og Storbritannia, etablert 1927.
Det finnes ingen spesifikk dato for når statsministertittelen ble tatt i bruk. Rollen som leder av regjeringen ble utviklet over lang tid. Man regner med at tittelen ble brukt regelmessig om Robert Walpole i 1730-årene. Den ble brukt første gang av Underhuset i 1805, og regelmessig samme sted fra 1880. Først i 1905 ble statsministertittelen gitt en formell plass i rangfølgen i Storbritannia.
Robert Walpole regnes som den første statsministeren, og han satt i vervet fra 1721 til 1742 (20 år). Han er dermed også den som har hatt dette vervet lengst. William Pitt den yngre og Robert Jenkinson satt begge i vervet i over 15 år, og seks andre statsministre har sittet som statsministre i mer enn ti år.
William Pitt den yngre ble den siste statsminister i Kongeriket Storbritannia og den første statsminister i Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Henry Campbell-Bannerman var den første statsminister etter at tittelen ble offisielt tatt i bruk i 1905 og Margaret Thatcher den lengstsittende etter dette tidspunkt.
| Liste over Storbritannias statsministre er en liste over regjeringssjefene (engelsk: prime ministers) i Kongeriket Storbritannia (1707–1800) og de etterfølgende statene Det forente kongeriket Storbritannia og Irland (1801–1927) og Storbritannia, etablert 1927.
Det finnes ingen spesifikk dato for når statsministertittelen ble tatt i bruk. Rollen som leder av regjeringen ble utviklet over lang tid. Man regner med at tittelen ble brukt regelmessig om Robert Walpole i 1730-årene. Den ble brukt første gang av Underhuset i 1805, og regelmessig samme sted fra 1880. Først i 1905 ble statsministertittelen gitt en formell plass i rangfølgen i Storbritannia.
Robert Walpole regnes som den første statsministeren, og han satt i vervet fra 1721 til 1742 (20 år). Han er dermed også den som har hatt dette vervet lengst. William Pitt den yngre og Robert Jenkinson satt begge i vervet i over 15 år, og seks andre statsministre har sittet som statsministre i mer enn ti år.
William Pitt den yngre ble den siste statsminister i Kongeriket Storbritannia og den første statsminister i Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Henry Campbell-Bannerman var den første statsminister etter at tittelen ble offisielt tatt i bruk i 1905 og Margaret Thatcher den lengstsittende etter dette tidspunkt.
== Historie ==
=== First Lord of the Treasury ===
Storbritannia ble til ved unionen mellom England og Skottland inngått 1. mai 1707. England og Skottland hadde da vært i personalunion siden 1603. Det felles parlamentet møttes første gang 23. oktober 1707. Skottland beholdt sitt rettsvesen og sin presbyterianske statskirke.De engelske monarkene hadde tidligere et privy council (kongelig råd) med omkring 80 medlemmer som rådgivere. Noen monarker hadde forsøkt å forberede saker i en mindre forsamling, noe parlamentet var skeptiske til og forbød i 1701 og tillot det igjen i 1705. Tidlig på 1700-tallet ble det dannet et indre kabinett av noen få ledende ministre. Kabinettet ble det dominerende organet, mens privy council ble samlet bare ved spesielle anledninger. Ministrene hadde ansvar for hvert sitt saksområde og ikke kollektivt ansvar for beslutninger. Ministrene var utpekt av monarken og ikke av parlamentet. Finansministeren fikk en ledende stilling i dronning Annes regjeringstid, 1702–1707. På den tiden kom betegnelsen premierminister om første skattkammerlord, First Lord of the Treasury, i bruk.
=== Robert Walpole den første statsminister ===
Den ærerike revolusjon i 1688 hadde bidratt til en ny maktbalanse i England. Monarkene ble mer avhengig av parlamentet for å kunne skrive ut skatter og drive politikk forøvrig. Underhuset overtok makt fra Overhuset. Dette medførte muligheter for at en politiker kunne styre parlamentet for monarken. Den som utnyttet denne muligheten var medlem av Underhuset Robert Walpole. Tittelen var på dette tidspunkt ikke offisielt i bruk, men Walpole satt i realiteten ved makten i over 20 år fra 1721. Han regnes derfor som den første statsministeren.Kongene Georg I og Georg II behersket ikke engelsk og var ikke til stede i kabinettmøtene. Uten kongen til stede, måtte en av ministrene lede. I denne situasjonen utviklet Walpole rollen som statsminister. Han insisterte på at alle medlemmer av kabinettet skulle samarbeide og akseptere hans lederskap. Slik ble kabinettsystemet styrket. Georg I og Georg II lot imidlerid ikke Walpole få velge de andre ministrene på egenhånd, og formelt hadde Walpole heller ikke høyere rang enn de andre.Bruken av begrepet statsminister, for å betegne en ledende minister i regjeringen, var således tabu. Walpoles motstandere skal ha brukt betegnelsen prime minister som et tilnavn for å antyde maktmisbruk. Walpole selv benektet så sent som i 1741 å ha noe slikt verv: «I unequivocally deny that I am sole and prime minister (Jeg er utvilsomt ingen 'premier minister'.)».Walpole var ikke den første som i samtiden ble omtalt som statsminister. Også Sidney Godolphin (1645–1712) og Robert Harley (1661–1724) ble også omtalt med denne tittelen. Godolphins lederskap ved hoffet var imidlertid ikke ubestridt og han var heller ikke partileder. Harley var nok den reelle leder av partiet, men han anså ikke seg selv som det. Walpole var den første leder av et parti, som også styrte parlamentet gjennom sitt lederverv. Underhuset hadde på dette tidspunkt fått en relativt fast partistruktur.
=== Tittelen tas offisielt i bruk ===
Den første som brukte tittelen i offisiell sammenheng var Benjamin Disraeli, da han signerte traktaten i Berlin i 1878 som «Prime Minister of her Britannic Majesty». I 1905 ble statsministertittelen gitt formell status i rangfølgen i Storbritannia. Henry Campbell-Bannerman var den første statsminister etter at tittelen ble offisielt tatt i bruk. Han måtte gå av som følge av sykdom, men fikk bo i Downing Street 10 inntil han som den hittil eneste statsminister døde der, tre uker senere. I 1917 ble betegnelsen for første gang brukt i vedtak i parlamentet i forbindelse med at Arthur Lee donerte Chequers til bruk som statsministerens landsted.William Pitt den yngre ble den første statsministeren i Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1801–1927). Den første statsministeren i det nåværende Storbritannia, det vil si Storbritannia og Nord-Irland, var Andrew Bonar Law. Landet ble riktignok først omdøpt i 1927, da Stanley Baldwin var statsminister. Fra rundt 1900 har det vært vanlig at statsministeren er medlem av Underhuset.
=== Milepæler i utviklingen av stillingen ===
Fire milepæler i utviklingen av stillingen som statsminister er regnet som de viktigste. Den første var i 1870 da statsministeren fikk enerett til å innkalle til regjeringsmøter. Den andre kom i 1881 da parlamentet innførte spørretime til statsministeren. Som den tredje milepæl regnes innføringen i 1903 av statsministerens rett til å avskjedige sine ministre. Den siste store reform kom i 1918 da statsministeren fikk adgang til å be monarken om rett til å oppløse Underhuset og skrive ut nyvalg.
== Statsministre fra 1721 ==
== Se også ==
Liste over lordkanslere i Storbritannia fra 1068 til vår tid
== Referanser ==
== Litteratur ==
Øivind Bratberg og Hans Olav Lahlum: Britiske statsministre 1900–2015. Fra lord Salisbury til David Cameron, Oslo: Cappelen Damm, 2015. ISBN 9788202479831
Burt, Llewellyn Charles (1874). A Synoptical History of England (2nd utg.). London, UK: Lockwood – via the Internet Archive.
Clarke, John (1999). The Lives of the Kings & Queens of England. University of California Press. ISBN 978-0-520-22460-5.
Cook, Chris; Stevenson, John (1988). «Administrations and Political Biographies». British Historical Facts: 1688–1760 (1st utg.). Palgrave Macmillan. ISBN 978-1-349-02369-1.
Eccleshall, Robert; Walker, Graham (2002). Biographical Dictionary of British Prime Ministers (2. utg.). Routledge. ISBN 978-1-134-66230-2.
Englefield, Dermot; Seaton, Janet; White, Isobel (1995). Facts About the British Prime Ministers. Mansell Publishing. ISBN 978-0-7201-2306-7. «All Prime Ministers ... were members of the Privy Council ... This means they are entitled to be addressed as 'The Right Honourable'.»
Leonard, Dick (2010). Eighteenth-Century British Premiers: Walpole to the Younger Pitt. Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-230-30463-5.
Marriott, John (1923). English Political Institutions: An Introductory Study (2nd utg.). Oxford: Clarendon Press. OL 17361473W.
Pryde, E. B., red. (1996). Handbook of British Chronology (3rd utg.). Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-56350-5. «First Lord of the Treasury». UK Government. Arkivert fra originalen 20. mai 2013. Besøkt 3. september 2017.
Mackay, Robert (28. desember 1987). «Thatcher longest serving British prime minister». United Press International.
«Parties and Prime Ministers». BBC News. 19. mai 1998.
== Eksterne lenker ==
Past Prime Ministers, gov.uk
Prime Ministers and Politics Timeline, BBC
(no) Statsministre i Storbritannia i Store norske leksikon | Robert Walpole (født 26. august 1676 i Houghton Hall i Norfolk, død 18. | 5,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lord_Chamberlain%E2%80%99s_Men | 2023-02-04 | Lord Chamberlain’s Men | ['Kategori:1590-årene i England', 'Kategori:1594 i Europa', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etableringer i 1594', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Teaterkompanier', 'Kategori:Teaterstubber', 'Kategori:William Shakespeare'] | Lord Chamberlain's Men var et teaterkompani hvor William Shakespeare jobbet som skuespiller og skuespillforfatter i store deler av karrieren. Gruppen ble dannet i en periode med store og hyppige endringer i teatermiljøet i London, og hadde innen 1603 blitt én av byens to ledende grupper og fikk støtte av Jakob I. Gruppen ble dannet i 1594, mens Elisabeth I regjerte.
| Lord Chamberlain's Men var et teaterkompani hvor William Shakespeare jobbet som skuespiller og skuespillforfatter i store deler av karrieren. Gruppen ble dannet i en periode med store og hyppige endringer i teatermiljøet i London, og hadde innen 1603 blitt én av byens to ledende grupper og fikk støtte av Jakob I. Gruppen ble dannet i 1594, mens Elisabeth I regjerte.
== Se også ==
Lord Chamberlain («hoffmarskalk») | Lord Chamberlain's Men var et teaterkompani hvor William Shakespeare jobbet som skuespiller og skuespillforfatter i store deler av karrieren. Gruppen ble dannet i en periode med store og hyppige endringer i teatermiljøet i London, og hadde innen 1603 blitt én av byens to ledende grupper og fikk støtte av Jakob I. | 5,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sataniske_vers_(roman) | 2023-02-04 | Sataniske vers (roman) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1988', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Romaner', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Sataniske vers (engelsk: The Satanic Verses) er en roman av den indisk-engelske forfatteren Salman Rushdie. Da boka ble utgitt i 1988, skapte den mye oppstyr, spesielt i den muslimske verden, da mange muslimer anså bokas innhold for blasfemisk, ettersom Rushdie i et kapittel henviser til en apokryf muslimsk legende, der profeten Muhammed i et svakt øyeblikk anerkjenner andre guddommer enn Allah. India var det første land som helt bannlyste boka, og andre land fulgte så etter.
Den handler om to indere som flyr fra India til England. Flyet sprenges av terrorister og styrter i Den engelske kanal, men de to inderne overlever. Mystiske ting skjer. Den ene omvandles til en engel, og den andre får utseendet og lukten til Djevelen. I et av kapitlene drømmer engelen om muslimens profet, Muhammed. Han drømmer at Muhammed godtar at det finnes flere guder enn Allah.
Etter boken ble utgitt ble flere bokhandlere angrepet som en reaksjon på utgivelsen.
Forlagssjef William Nygaard i Aschehoug forlag - som hadde utgitt boken - ble utsatt for et attentat i 1993. Han ble truffet av tre skudd, men overlevde. | Sataniske vers (engelsk: The Satanic Verses) er en roman av den indisk-engelske forfatteren Salman Rushdie. Da boka ble utgitt i 1988, skapte den mye oppstyr, spesielt i den muslimske verden, da mange muslimer anså bokas innhold for blasfemisk, ettersom Rushdie i et kapittel henviser til en apokryf muslimsk legende, der profeten Muhammed i et svakt øyeblikk anerkjenner andre guddommer enn Allah. India var det første land som helt bannlyste boka, og andre land fulgte så etter.
Den handler om to indere som flyr fra India til England. Flyet sprenges av terrorister og styrter i Den engelske kanal, men de to inderne overlever. Mystiske ting skjer. Den ene omvandles til en engel, og den andre får utseendet og lukten til Djevelen. I et av kapitlene drømmer engelen om muslimens profet, Muhammed. Han drømmer at Muhammed godtar at det finnes flere guder enn Allah.
Etter boken ble utgitt ble flere bokhandlere angrepet som en reaksjon på utgivelsen.
Forlagssjef William Nygaard i Aschehoug forlag - som hadde utgitt boken - ble utsatt for et attentat i 1993. Han ble truffet av tre skudd, men overlevde. | Sataniske vers (engelsk: The Satanic Verses) er en roman av den indisk-engelske forfatteren Salman Rushdie. Da boka ble utgitt i 1988, skapte den mye oppstyr, spesielt i den muslimske verden, da mange muslimer anså bokas innhold for blasfemisk, ettersom Rushdie i et kapittel henviser til en apokryf muslimsk legende, der profeten Muhammed i et svakt øyeblikk anerkjenner andre guddommer enn Allah. | 5,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M2_flammekaster | 2023-02-04 | M2 flammekaster | ['Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Flammekastere', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | M2 flammekaster er en amerikansk bærbar flammekaster som ble brukt i andre verdenskrig, designet av US Army Chemical Warfare Service.
Den hadde en maks brennetid på 7 sekunder og rekkevidde på maks 33 meter. Selv med disse begrensningene var den et funksjonelt våpen og hadde sin funksjon. Etter hvert som flammekastere ble mer integrert i panservogner, noe som ga større sikkerhet for brukeren og lengre brenntid på grunn av større brenselstanker, ble behovet for den mindre, og den ble så faset ut.
I Vietnamkrigen ble det brukt en variant, M2A1-7, som var en oppdatert utgave. | M2 flammekaster er en amerikansk bærbar flammekaster som ble brukt i andre verdenskrig, designet av US Army Chemical Warfare Service.
Den hadde en maks brennetid på 7 sekunder og rekkevidde på maks 33 meter. Selv med disse begrensningene var den et funksjonelt våpen og hadde sin funksjon. Etter hvert som flammekastere ble mer integrert i panservogner, noe som ga større sikkerhet for brukeren og lengre brenntid på grunn av større brenselstanker, ble behovet for den mindre, og den ble så faset ut.
I Vietnamkrigen ble det brukt en variant, M2A1-7, som var en oppdatert utgave. | USA | 5,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/To_gode_venner_%E2%80%93_Todd_og_Copper | 2023-02-04 | To gode venner – Todd og Copper | ['Kategori:Animerte barnefilmer fra USA', 'Kategori:Animerte dramafilmer fra USA', 'Kategori:Animerte eventyrfilmer fra USA', 'Kategori:Animerte filmer med antropomorfe dyr', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Disney-filmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1981'] | To gode venner – Todd og Copper (originaltittel: The Fox and the Hound) er en amerikansk tegnet eventyrfilm for barn fra 1981 produsert av Walt Disney Productions. Filmen handler om en reven Todd og hunden Copper som vokser opp som venner. Etterhvert som de blir eldre kommer deres iboende instinkt sterkere frem og vennskapet blir satt på prøve. I tillegg ønsker hundens eier at han skal bli en jakthund. Filmen er løst basert på boken The Fox and the Hound av Daniel P. Mannix.
Filmen er den 24. i rekken av Disneys klassikere.
I 2006 kom en oppfølger, Todd og Copper 2, som ble lansert direkte på video.
| To gode venner – Todd og Copper (originaltittel: The Fox and the Hound) er en amerikansk tegnet eventyrfilm for barn fra 1981 produsert av Walt Disney Productions. Filmen handler om en reven Todd og hunden Copper som vokser opp som venner. Etterhvert som de blir eldre kommer deres iboende instinkt sterkere frem og vennskapet blir satt på prøve. I tillegg ønsker hundens eier at han skal bli en jakthund. Filmen er løst basert på boken The Fox and the Hound av Daniel P. Mannix.
Filmen er den 24. i rekken av Disneys klassikere.
I 2006 kom en oppfølger, Todd og Copper 2, som ble lansert direkte på video.
== Handling ==
Filmen handler om to gode venner, en rødrev som heter Todd og en hund kalt Copper, som ble venner da de var unge. Deres vennskap blir satt på prøve da Copper blir opplært til å bli jakthund. Når Copper omsider blir tatt med ut på jakt for å jage rev, innser han at han må ta et valg.
== Om filmen ==
=== Popularitet og økonomi ===
To gode venner ble en publikumssuksess i USA, hvor den innbrakte $43,9 millioner og havnet på en 10. plass over de mest innbringende filmene i 1981. Den innbrakte ytterligere $23,6 millioner i USA da den ble relansert i 1988.Produksjonsbudsjettet var på $12 millioner (den gang den mest kostbare tegnefilm noensinne).
=== Omtale ===
Filmen fikk blandet til god mottakelse av filmkritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 70 % på Rotten Tomatoes. Både Roger Ebert og Leonard Maltin gav den 3 av 4 stjerner.VG og Dagbladet gav den terningkast fire.
=== Produksjon ===
Produksjonen ble påbegynt i 1977 og skulle egentlig være ferdig til lansering ved juletider 1980. Men på grunn av at flere av tegnerne sluttet og gikk over til et annet selskap i 1979, ble lanseringen utsatt til 1981.
=== Bakgrunn ===
Filmen er basert på boken Daniel P. Mannix' roman The Fox and the Hound fra 1967. Den besto av en langt mer realistisk og tragisk fortelling som om forsøkene en jeger og hans hund Copper gjør for å få skutt reven Todd, etter at denne hadde medvirket til at jegerens nye hund Chief var blitt drept. Filmen viser en mykere versjon.
== Stemmer ==
=== Originalstemmer ===
Mickey Rooney som Todd
Kurt Russell som Copper
Pearl Bailey som Big Mama
Jack Albertson som Amos Slade
Jeanette Nolan som Widow Tweed
Pat Buttram som Chief
Sandy Duncan som Vixie
Richard Bakalyan som Dinky
Paul Winchell som Boomer
Keith Coogan som Todd (ung)
Corey Feldman som Copper (ung)
John Fiedler som Porcupine
John McIntire som Badger
=== Norske stemmer ===
Knut Risan som Todd
Nils Ole Oftebro som Copper
Kari Simonsen som Mor Ugle
Tor Stokke som Ola Jeger
Bab Christensen som Tante Hilde
Lasse Kolstad som King
Anne Marie Ottersen som Mari
Øivind Blunck som Spetten
Geir Børresen som Rødtopp og Piggsvin
Inge Tokstad som Todd som ung
Herman Killingmoe som Copper som ung
Henki Kolstad som Grevling
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) The Fox and the Hound – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) To gode venner – Todd og Copper på Internet Movie Database
(no) To gode venner – Todd og Copper hos Filmfront
(sv) To gode venner – Todd og Copper i Svensk Filmdatabas
(da) To gode venner – Todd og Copper i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) To gode venner – Todd og Copper på Allociné
(nl) To gode venner – Todd og Copper på MovieMeter
(en) To gode venner – Todd og Copper på AllMovie
(en) To gode venner – Todd og Copper på Turner Classic Movies
(en) To gode venner – Todd og Copper på Rotten Tomatoes
(en) To gode venner – Todd og Copper på Metacritic | To gode venner 2 (originaltittel: The Fox and the Hound 2) er en amerikansk direkte-til-video tegnefilm av The Walt Disney Company fra 2006 som er en oppfølger til Todd og Copper: To gode venner. | 5,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ostinato | 2023-02-04 | Ostinato | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkteori', 'Kategori:Satstyper og satsteknikker'] | Ostinato (Latin ostinatus, «hardnakket») er i musikken betegnelsen på en stadig gjentatt musikalsk figur, f.eks. en melodi, en bestemt rytme (jfr. Ravels Bolero) eller et annet musikalsk element.
Prinsippet bak ostinato har ganske sikkert eksistert så lenge mennesker har laget musikk. Den første kilden går tilbake til høymiddelalderen. På 1600- og 1700-tallet, den såkalte generalbassens tidsalder, ble ostinatoen vanligvis utført i bass-stemmen (basso ostinato). Ostinato falt ut av bruk som kunstnerisk uttrykksmiddel i klassismen, men fikk en liten oppblomstring på 1800-tallet.
En harmonisk ostinato er en akkordgang som gjentas om igjen og om igjen.
I rocken er navnet for en ostinat figur riff, i jazz kalles det vamp, og i electronica loop.
| Ostinato (Latin ostinatus, «hardnakket») er i musikken betegnelsen på en stadig gjentatt musikalsk figur, f.eks. en melodi, en bestemt rytme (jfr. Ravels Bolero) eller et annet musikalsk element.
Prinsippet bak ostinato har ganske sikkert eksistert så lenge mennesker har laget musikk. Den første kilden går tilbake til høymiddelalderen. På 1600- og 1700-tallet, den såkalte generalbassens tidsalder, ble ostinatoen vanligvis utført i bass-stemmen (basso ostinato). Ostinato falt ut av bruk som kunstnerisk uttrykksmiddel i klassismen, men fikk en liten oppblomstring på 1800-tallet.
En harmonisk ostinato er en akkordgang som gjentas om igjen og om igjen.
I rocken er navnet for en ostinat figur riff, i jazz kalles det vamp, og i electronica loop.
== Se også ==
Passacaglia
Chaconne
Basso ostinato
== Kilder ==
«Ostinato», Encyclopædia Britannica
«Ostinato», berkleejazz.org | Ostinato (Latin ostinatus, «hardnakket») er i musikken betegnelsen på en stadig gjentatt musikalsk figur, f.eks. | 5,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tarzan_(film) | 2023-02-04 | Tarzan (film) | ['Kategori:Animerte barnefilmer fra USA', 'Kategori:Animerte eventyrfilmer fra USA', 'Kategori:Animerte fantasyfilmer fra USA', 'Kategori:Animerte filmer med antropomorfe dyr', 'Kategori:Animerte filmmusikaler fra USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Disney-filmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på verk av Edgar Rice Burroughs', 'Kategori:Filmer fra 1999', 'Kategori:Filmer lagt til Afrika', 'Kategori:Oscar-vinnere (sang)', 'Kategori:Tarzan'] | Tarzan er en amerikansk animert eventyrfilm og fantasymusikal for barn fra 1999 produsert av Walt Disney Animation Studios. Filmen handler om en liten gutt som vokser opp blant gorillaer etter at foreldrene hans har blitt drept av en leopard. Han får navnet Tarzan og blir raskt en av gorillaflokken. Som ung mann møter han mennesker for første gang, og han forelsker seg i en ung kvinne. Filmen er basert på Edgar Rice Burroughs roman Tarzan of the Apes (1912).
Tarzan er den 37. i rekken av Disneys klassikere.
Den fikk Oscar for sangen «You’ll Be in My Heart», sunget av Phil Collins.
| Tarzan er en amerikansk animert eventyrfilm og fantasymusikal for barn fra 1999 produsert av Walt Disney Animation Studios. Filmen handler om en liten gutt som vokser opp blant gorillaer etter at foreldrene hans har blitt drept av en leopard. Han får navnet Tarzan og blir raskt en av gorillaflokken. Som ung mann møter han mennesker for første gang, og han forelsker seg i en ung kvinne. Filmen er basert på Edgar Rice Burroughs roman Tarzan of the Apes (1912).
Tarzan er den 37. i rekken av Disneys klassikere.
Den fikk Oscar for sangen «You’ll Be in My Heart», sunget av Phil Collins.
== Handling ==
Etter at leoparden Sabor dreper foreldrene til en liten menneskebaby, tar gorillaen Kala hånd om gutten. Hun kaller ham Tarzan. Barnet vokser opp som en gorilla, og blir mester i å klatre i trær og skrike som en ape. Elefanten Tantor og gorillaen Terkina er Tarzans bestevenner. En dag møter Tarzan mennesker for første gang. Dette møtet forandrer livet hans.
== Om filmen ==
=== Popularitet og økonomi ===
Tarzan ble meget populær, noe som gjenspeiles i at den innbrakte $448,2 millioner på verdensbasis, hvorav $171,1 millioner i USA. Ifølge filmnettstedet The Numbers ble Tarzan den femte mest innbringende filmen på verdensbasis i 1999 og den sjette mest innbringende i USA.Produksjonskostnadene var på mellom $130 og $145 millioner, noe som uansett gjorde den til den dyreste animasjonsfilmen til da.
=== Anmelderne ===
Den ble meget godt mottatt av anmelderne, noe som gjenspeiles i at den har fått 89 % på Rotten Tomatoes. Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert gav den toppkarakter, mens Leonard Maltin gav den 3 av 4 stjerner.Også de norske anmelderen gav den god mottakelse.
=== Priser ===
Den fikk flere priser, blant annet en Oscar og en Golden Globe for beste originalsang, samt en Grammy for beste soundtrack. Det kan også nevnes at den fikk en Annie i en klasse for teknisk gjennomførelse (for en ny teknikk kalt "deep canvas").
== Rolleliste (stemmeskuespillere) ==
Tony Goldwyn som Tarzan, en tjue år gammel mann oppdratt av fjellgorillaer som finner tilbake til menneskenes verden.
Ove Christian Owe i den norske lydversjonen.Alex D. Linz som Tarzan som barn.
Scott Maurstad i den norske versjonen.Minnie Driver som Jane Porter, den vakre, snille, vennlige og intelligente datteren til professor Porter. Hun er den første i gruppen som møter Tarzan og blir senere forelsket i ham.
Laila Goody i den norske versjonen.
Glenn Close som Kala, Tarzans adoptivmor, som oppdrar Tarzan etter at hun mistet sin biologiske sønn til leoparden Sabor og hun er også Kerchaks make.
Kjersti Holmen i den norske versjonen.
Lance Henriksen som Kerchak, Kalas make og lederen av gorillaflokken, som sliter med å akseptere Tarzan.
Erik Hivju i den norske versjonen.
Brian Blessed som Clayton, en intelligent og beleven - dog arrogant og farlig jeger, som leder Porterene i deres jakt på gorillaene.
Even Stormoen i den norske versjonen.
Nigel Hawthorne som Archimedes Q. Porter, en eksentrisk, kortvokst forsker og Janes far.
Helge Reiss i den norske versjonen.
Rosie O'Donnell som Terk,, Tarzans beste venn, en morsom gutteaktig gorilla med New York-tonefall. Hun er også Kala og Kerchaks niese, hvilket som gjør henne og Tarzan til adoptive søskenbarn.
Linn Skåber i den norske versjonen.
Wayne Knight som Tantor, en paranoid og underdanig elefant og en nær venn av Tarzan og Terk.
Trond Høvik i den norske lydversjonen.
== Sanger i den norskspråklige versjonen ==
To Liv – Tor Endresen
Du har blitt mitt barn – Tor Endresen, Susanne Fuhr
Menneske – Tor Endresen
Knusing av leiren
Andre som jeg – Tor Endresen
Son of Man – Phil Collins
Strangers like me – Phil Collins
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Tarzan (1999 film) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tarzan på Internet Movie Database
(no) Tarzan hos Filmfront
(sv) Tarzan i Svensk Filmdatabas
(da) Tarzan i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Tarzan på Allociné
(nl) Tarzan på MovieMeter
(en) Tarzan på AllMovie
(en) Tarzan på Turner Classic Movies
(en) Tarzan på Rotten Tomatoes
(en) Tarzan på Metacritic | | norske_stemmer = | 5,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skate_2 | 2023-02-04 | Skate 2 | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sportsspill', 'Kategori:Videospill fra 2009', 'Kategori:Videospill utviklet i Canada'] | Skate 2 (ofte skrevet skate 2) er et rullebrettspill, som er utviklet av EA Black Box og gitt ut av Electronic Arts. Handlingen foregår fra et Tredjepersonsskytespill
Spillet er oppfølgeren til spillet Skate fra 2007. Skate 2 ble gitt ut i januar 2009 på PlayStation 3 og Xbox 360. Oppfølgeren Skate 3 ble gitt ut i mai 2010.
| Skate 2 (ofte skrevet skate 2) er et rullebrettspill, som er utviklet av EA Black Box og gitt ut av Electronic Arts. Handlingen foregår fra et Tredjepersonsskytespill
Spillet er oppfølgeren til spillet Skate fra 2007. Skate 2 ble gitt ut i januar 2009 på PlayStation 3 og Xbox 360. Oppfølgeren Skate 3 ble gitt ut i mai 2010.
== Handlingen ==
Spilleren befinner seg i den fiktive byen San Vanelona, og skal kontrollere en skateboard-utøver om nettopp har blitt løslatt fra fengsel etter å ha blitt arrestert for 5 år siden. San Vanelona har blitt rammet av et jordskjelv, og etterlot byen i ruiner. Byrådet og handelskammeret anser nå skateboarding som en forbrytelse, og em organisasjon kalt Mongocorp har kjøpt opp og gjenoppbygd det meste av byens eiendom.
Bedriften har også installert en privat sikkerhetsstyrke for å hindre innbyggerne fra å drive med skateboarding. Rett etter å ha blitt løslatt fra fengsel møter spilleren Giovanni Reda, som skal følge spilleren gjennom hele spillet og tilbyr kommentarer. Spilleren må deretter gjenoppbygge sin karriere, og gjøre skateboard veldig populært i San Vanelona igjen.
Spilleren kan få poeng ved å utføre triks. Et kart er tilgjengelig i spillets meny, som også viser utfordringer over hele San Vanelona, og lar spilleren teleportere direkte til de områdene man ønsker. Hvis spilleren ikke deltar i utfordringer, kan man fritt vandre over resetn av spillets miljø. Spilleren får også tilgang til en mobiltelefon i spillet, som kan brukes til å få tilgang til en liste over kontakter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Skate 2 | | sjanger = Sportsspill | 5,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Lee | 2023-02-04 | Albert Lee | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-07'] | Albert Lee (født 21. desember 1943 i Leominster i Herefordshire) er en britisk gitarist som vant en Grammy i 2002.
| Albert Lee (født 21. desember 1943 i Leominster i Herefordshire) er en britisk gitarist som vant en Grammy i 2002.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Albert Lee – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albert Lee på Internet Movie Database
(en) Albert Lee hos The Movie Database
(en) Albert Lee på Discogs
(en) Albert Lee på MusicBrainz
(en) Albert Lee på Songkick | Albert Lee (født 21. desember 1943 i Leominster i Herefordshire) er en britisk gitarist som vant en Grammy i 2002. | 5,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toni_Seelos-Olympiabakken | 2023-02-04 | Toni Seelos-Olympiabakken | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hoppbakker brukt i OL', 'Kategori:Hoppbakker i Østerrike', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ski-VM 1985', 'Kategori:Ski-VM 2019', 'Kategori:Sportsanlegg under Vinter-OL for ungdom 2012', 'Kategori:Tirol', 'Kategori:Vinter-OL 1964', 'Kategori:Vinter-OL 1976'] | Toni Seelos-Olympiabakken (tysk: Toni-Seelos-Olympiaschanze) er et skihoppanlegg i Seefeld i Østerrike. Anlegget består av to hoppbakker med størrelse K99 (HS109) og K68 (HS75). Den største bakken ble brukt i normalbakke-rennene under vinter-OL 1964 og 1976, ski-VM 1985 og vinter-Universiaden 2005 og under Ski-VM 2019. I alle mesterskapene ble storbakkerennene holdt i Bergiselbakken i Innsbruck.
Bakken brukes hovedsakelig til verdenscupen i kombinert. I spesielt hopp har bakken blant annet blitt brukt i kontinentalcupen og FIS-cupen. Bakken ble brukt under ungdoms-OL i Innsbruck i 2012.
Bakkerekorden i K99-bakken er 114,5 meter, satt av Marjan Jelenko (Slovenia) i Alpen Cup i kombinert 18. desember 2010. I K68-bakken er rekorden 81 meter, satt av Anže Lanišek (Slovenia) i ungdoms-OL 14. januar 2012.
| Toni Seelos-Olympiabakken (tysk: Toni-Seelos-Olympiaschanze) er et skihoppanlegg i Seefeld i Østerrike. Anlegget består av to hoppbakker med størrelse K99 (HS109) og K68 (HS75). Den største bakken ble brukt i normalbakke-rennene under vinter-OL 1964 og 1976, ski-VM 1985 og vinter-Universiaden 2005 og under Ski-VM 2019. I alle mesterskapene ble storbakkerennene holdt i Bergiselbakken i Innsbruck.
Bakken brukes hovedsakelig til verdenscupen i kombinert. I spesielt hopp har bakken blant annet blitt brukt i kontinentalcupen og FIS-cupen. Bakken ble brukt under ungdoms-OL i Innsbruck i 2012.
Bakkerekorden i K99-bakken er 114,5 meter, satt av Marjan Jelenko (Slovenia) i Alpen Cup i kombinert 18. desember 2010. I K68-bakken er rekorden 81 meter, satt av Anže Lanišek (Slovenia) i ungdoms-OL 14. januar 2012.
== Historie ==
Bakken ble bygd i 1931, da med navnet Jahn-bakken (Jahn-Schanze). I 1948 ble den oppkalt etter alpinisten Anton Seelos. Etter ombyggingen til OL i 1964 hadde bakken K-punkt 72,5 meter. Etter at Denver hadde trukket seg som arrangørby for OL i 1976, ble Innsbruck igjen valgt til å arrangere lekene, og på ny ble hopp normalbakke og kombinert hopp holdt i Seefeld. Da hadde bakken K-punkt 82 meter. I VM i 1985 var Seefeld hovedby, mens hopp stor bakke igjen ble holdt i Bergiselbakken i Innsbruck. Ved dette mesterskapet hadde Toni Seelos-Olympiabakken K-punkt 90 meter. Ved moderniseringen i 2003 ble de mindre bakkene med K50, K37 og K20 revet, slik at bare K90-bakken sto igjen. I 2010 ble bakken utvidet til K99, og det ble bygd en ny K68-bakke ved siden av den.
== Viktige renn (spesielt hopp) ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Kilder ==
Seefeld Sports: Sprungschanzen – Daten & Fakten
Skisprungschanzen-Archiv: Seefeld
Jens Jahn, Egon Theiner: Enzyklopädie des Skispringens. AGON Sportverlag, Kassel 2004. ISBN 3-89784-099-5, flere sider
FIS: Resultater, spesielt hopp (ikke fullstendig) | Seefeld | 5,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1946 | 2023-02-04 | Filmåret 1946 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1946', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1946'] | Filmåret 1946 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1946.
| Filmåret 1946 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1946.
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Ballongen
Befriende ild
Chock
Den store søvnen
Det regner på vår kjærlighet
Dragonwyck
Driver dugg, faller regn
Duell i solen
Englandsfarere
En natt i Casablanca
En utflykt till landet
Etter regn kommer solskinn
Gilda
Grønne år
Luftens erobrer
=== H - N ===
The Harvey Girls
Hennes egen sønn
Hundra dragspel och en flicka
I dødens venteværelse
I legens venteværelse
Ivan den grusomme II
Mitt barn er mitt
Kjærlighet og utforrenn
Livet er vidunderlig
Mens porten var stengt
Night and Day
Notorious!
=== O - U ===
Penger
Uten hemninger
Skopusserne
Skygger i halvmørke
Store forventninger
=== V - Å ===
Ziegfeld Follies
Åsa-Hanna
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1946 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1946 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1946. | 5,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludwig_von_Wallmoden-Gimborn | 2023-02-04 | Ludwig von Wallmoden-Gimborn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1862', 'Kategori:Fødsler 6. februar', 'Kategori:Fødsler i 1769', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske generaler'] | Ludwig von Wallmoden-Gimborn (født 6. februar 1769, død 22. mars 1862) var en østerriksk general. Han ledet kavaleriavdelinger og er mest kjent for sin trening av lett infanteri og videreutvikling av tirailleursystemet, infanteriavdelinger som tok opp kamp foran hovedstyrken.
| Ludwig von Wallmoden-Gimborn (født 6. februar 1769, død 22. mars 1862) var en østerriksk general. Han ledet kavaleriavdelinger og er mest kjent for sin trening av lett infanteri og videreutvikling av tirailleursystemet, infanteriavdelinger som tok opp kamp foran hovedstyrken.
== Referanser == | Ludwig von Wallmoden-Gimborn (født 6. februar 1769, død 22. | 5,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fotball_for_kvinner | 2023-02-04 | Fotball for kvinner | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnefotball', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar.
Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin».
| Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar.
Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin».
== Kvinnefotball i dag ==
Etter at fotball ble anerkjent også for kvinner, har det vært en rask utvikling på kvinnesiden, der spillkvaliteten i 2015 er langt bedre enn i 1991 da det første VM ble arrangert. Fotball er sannsynligvis den idretten for kvinner med størst geografisk utbredelse, og det er en stadig økning i antall medlemsland i FIFA. I senere tid har også sterkt konservative muslimske land, som i lang tid ikke har hatt et landslag, fått seg både landslag og klubblag. Blant disse er Pakistan og De forente arabiske emirater. Ifølge FIFAs egne tall, var det i 2006 26 millioner kvinnelige fotballspillere, og siden 2000 hadde tallet økt med over fire og en halv million kvinnelige utøvere. Det ble spilt 448 landskamper i 134 land, og TV-dekningen av VM i fotball for kvinner har økt fra å ha gått ut til 67 land i 1999 til 200 i 2007. I 2011 var det stor utvikling innen kameraføring og dekning. Fordelingen er 10 millioner spillere i Nord- og Mellom-Amerika (hvorav 7 millioner i USA), 6,4 millioner i Europa og andre UEFA-tilknyttede land, 5,1 millioner i Asia (og Australia), 3 millioner i Sør-Amerika, nesten 1,4 millioner i Afrika og 56 000 i Oseania. Antall registrerte spillere har økt med 54 % fra 2000 til 4,1 millioner spillere av de til sammen 38,3 millioner registrerte spillere. I Europa er det 13 000 klubber med minst ett kvinnelag.I Europa stilte 51 klubber fra 43 land med lag til start i trekningen til Mesterligaen i fotball for kvinner for 2010/2011. Blant disse er Kypros' mesterlag, enda Kypros ikke hadde et offisielt landslag. Latvia, Armenia og Aserbajdsjan stilte imidlertid ikke. I 2014/15-sesongen hadde det økt til 54 lag fra 46 land. Albania, Malta og Montenegro var nye lag, og Latvia var inne igjen. Til gjengjeld stilte ikke Republikken Makedonia. Land som ikke stilte i noen av turneringene er Luxembourg, Georgia, Andorra, Armenia, Aserbajdsjan, Gibraltar, Liechtenstein og San Marino.
I Copa Libertadores for kvinner, stilte samtlige ti land med lag til den første gjennomføringen i 2009. Samtlige land i CONMEBOL var med i sist søramerikamesterskap, og per 2015 har fire av dem spilt i VM. Bolivia er i særklasse dårligst, men ellers er det relativt jevnt.
Med denne interessen er det påfallende lite som finnes av materiale tilrettelagt for kvinnefotball. Det finnes enkelte tidsskrifter, det mest kjente er She kicks, men disse er unntak. I Norge fantes det kortlivede bladet Toppserien, og andre blader i andre land har også hatt en kort levetid.
Hva gjelder TV, har enkelte land, som Sverige og Tyskland, TV-dekning av kamper fra sin liga, og fra finalene i Champions League for kvinner. Norge har av og til høydepunkt på internett, men det er relativt sjelden det vises på TV. I England er det unntaksvis at TV overfører kamper fra serien. Både Norge og England viser cupfinalen på TV. Blant ikke-statlige kanaler har Eurosport god dekning fra fotballmesterskap for kvinner.
=== Kvinnefotball i Norge i dag ===
Interessen for fotball for kvinner er også økende i Norge. I 1996 passerte fotball håndball som den idretten flest jenter var aktive i, og per 2005 var kvinnefotballen den fjerde største aktiviteten i idrettsnorge etter herrefotball, bedriftsidrett og ski. Det ligger ingen hindringer for kvinner som ønsker å spille fotball å spille, og arrangementer som Norway Cup har bidratt sterkt til å popularisere idretten for jenter under 19 år (øverste klasse). Likevel er det fortsatt forskjeller, og i 2008 uttalte LO-leder Roar Flaathen seg om kvinnefotball at:
«Kvinnefotballen illustrerer godt likestillingsspørsmålet i idretten, og jeg gjenkjenner faktorer i dette som kan sammenlignes med utfordringer kvinner har opplevd – og fortsatt opplever – i andre sektorer. Dette er forhold vi kontinuerlig arbeider med, og forskjellsbehandling skal vi ikke ha noe av.»Klubbene har også problemer med å engasjere de mange kvinnelige utøverne og fotballtilskuerne til å se på kvinnefotball.
For å støtte opp om kvinnefotballen satset Norges Fotballforbund på Jenteløftet, med utdannet sykepleier og daglig leder for Orkdal sykehus, Ida Lise Salberg, som prosjektleder. Ideen bak Jenteløftet var å gjøre Toppserie-klubbene mer uavhengige ved å gi økte bevilgninger, betale reiser og knytte dem tettere opp mot massemedia. Klubbene ble gitt en million til utgifter, der flesteparten av pengene var øremerket en daglig leder, en markedsansvarlig og en trener på heltid, samt en spillerutvikler i 50 prosent stilling. Norges Fotballforbund hadde også flere mål, deriblant å øke antall tilskuere slik at det nådde 100 000 på en sesong innen 2012. Dette fikk mye oppmerksomhet, og etter hvert hard kritikk da det viste seg at planen lå langt bak skjema. For Norges Fotballforbund har kommunikasjonen med kvinnefotballag og -landslag ikke gått spesielt bra siden innføringen av Jenteløftet. Forbundet måtte tåle kraftig kritikk av sin manglende håndtering av krisen mellom Bjarne Berntsen og fem Røa-spillere i oktober 2008. NFFs krav til banestandard har også vært gjenstand for kritikk, og det er blitt ment at Fotballforbundet gjør dette for å skaffe flere fotballbaner fremfor å støtte kvinnefotball. Det har blant annet ført til at Trondheims-Ørn i sine 24 sesonger i Toppserien har spilt på 10 baner. Det skapte også stor oppmerksomhet da det kom frem at NFF først skulle kutte med først 400 000 kroner, og så med ytterlige 200 000 kroner, som resultat av forverrede inntekter, og da det senere kom frem at inntektene faktisk hadde økt, mens utgiftene hadde økt i takt. Anklager gikk på at utgiftene var finansiering av EM-søknad og andre engangsutgifter på drift, men dette er ikke bekreftet eller avkreftet fra NFFs side. I tillegg ble misnøyen mot Nils Johan Semb som i hvert fall på papiret er ansvarlig for kvinnelandslaget, men aldri til stede på landskamper, spesielt sterk.
== Historie ==
Siden fotball har vært forbundet med maskulinitet i de fleste deler i verden (Australia og USA unntatt), har kvinnefotball ofte hatt problemer med å bli godkjent. Historien om fotball for kvinner er sterkt preget av samfunnets forhold til at kvinner beveger seg inn på hva som oppfattes tradisjonelt som mennenes felt. Imidlertid var det i begynnelsen forbeholdt kvinner å spille fotball i Skottland, der det i høylandet var del av en lokal skikk å la ugifte kvinner spille mot gifte, og mennene skulle ut ifra kvinnenes evner dømme hvem som passet som en potensiell brud. Ettersom dette er lenge før de tradisjonelle reglene for fotball kom, kan det imidlertid knapt regnes formelt som den første fotballen på De britiske øyer.
=== Begynnelsen: Nord-England og London ===
Som i mennenes tilfelle var det i Storbritannia at organisert fotball for kvinner var tidligst ute. I 1881 spilte England mot Skottland gjentatte ganger, om enn det er uklart om nasjonaliteten til de to landslagene, og om de spilte «ren» fotball eller om de spilte delvis rugby. Skottland vant flest kamper, men flere av dem ble avbrutt av at publikum stormet banen. Dette negative omdømmet gjorde at det tok åtte år til neste registrerte kamp, i 1889. Da det ble annonsert at Canadas kvinnelandslag i fotball skulle komme til England, ble det hurtig igangsatt rekruttering til engelske lag for å møte dem. På tross av sterk motstand fra flere samtidige, ble tre lag dannet. Enda canadierne aldri viste seg, spilte to av de nydannede engelske lagene en five-a-sidekamp.Det første relativt vellykkede kvinnefotballarrangementet ble satt igang av Nettie Honeyball (muligens et pseudonym). Hun startet The British Ladies' Football Club i 1894, og året etter spilte de sin åpningskamp, der spillerne ble delt i to, London Sør (lyse- og mørkeblå) og Nord (rød), foran mange skuelystne. Kampen førte til at det ble arrangert flere turer rundt om i England, Skottland og Irland, og særlig i Skottland ble det økt interesse for fotball for kvinner. Imidlertid ga det seg etter nesten to år, i slutten av 1896.
=== Bedriftsidrett for tungindustrien ===
Som resultat av at mange menn måtte tjenestegjøre i hæren i første verdenskrig, jobbet mange kvinner i ammunisjonsfabrikker. Flere av disse dannet egne bedriftslag som møtte hverandre. En av de størstre het offisielt «Tyne Wear & Tees Alfred Wood Munition Girls Cup», men ble som oftest kalt «The Munitionettes' Cup» (krigsmateriellagerskernes cup). Kampene, som fikk relativt stor tilskuerskare, ble arrangert i 1917–1918 (vinner Blyth Spartans) og 1918–1919 (vinner Palmer's Shipyard/Hebburn Works). Bella Reay var med på begge vinnerlagene, og var en lokal storhet i fotball for kvinner.
Imidlertid kom hun ikke med på landslaget som ble valgt ut blant 22 spillere på de konstruerte lagene «Probables» og «Possibles», som spilte en finale der de beste spillerne ble landslagsspillere, enda hun stilte for Possibles. Til sammen tolv spillere fra kampen og en utenforstående ble valgt ut til å spille landskamp mot Irland 2. juledag 1917. Enda Irland begynte best, vant England til slutt 4-1. Nor-England spilte senere en landskamp mot Vest-Skottland som England vant 3–2. I returkampen mot Irland vant England 5-2.
=== Dick, Kerr's Ladies ===
Imidlertid var det virkelig store laget som kom ut av bedriftidrettslagene Dick Kerr's Ladies. Dagen før Englands første landskamp for kvinner, 1. juledag 1917, spilte laget, som var fabrikkarbeidere ved en ammunisjonsfabrikk, sin første kamp mot et annet kvinnelag. Dick, Kerr's Ladies var blant de beste lagene, men de ble slått av flere lag. Likevel er de legendariske av flere grunner. Den første er at de, som repesentanter for England, slo Frankrike i flere vennskapslandskamper. Det ble riktignok ett tap, ved Chelsea FCs hjemmebane Stamford Bridge, men Dick, Kerr's vant flere landskamper enn de tapte mot Frankrike, inkludert en kamp den 30. april 1920 foran 22 000 tilskuere. Det ble i tillegg to uavgjort. Den andre grunnen var at manageren Alfred Frankland overdrev deres dyktighet ved å tillegge dem titler som «verdensmestre» 50 år før det første, uoffisielle VM. Den tredje grunnen er den legendariske kampen mot St. Helen's som ble spilt på Goodison Park. Kampen ble sett av 53 000 tilskuere, og der det antas at mellom 10 og 14 000 tilskuere ikke fikk billett. Den 5. desember året etter forbød FA kvinnefotball, muligens på grunn av de høye tilskuertallene. For Dick, Kerr's Ladies betydde det at det ikke gikk an for dem å spille på FA-godkjente fotballbaner, og de gikk over til å spille på rugbybaner og områder som i utgangspunktet ikke var beregnet for ballspill. Populariteten var imidlertid stor nok til at kvinnelige fotballspillere ble brukt som karakterer i spenningsromaner, som «Ray of the Rovers», der den kvinnelige hovedpersonen er like modig og målrettet som hennes mannlige kolleger. Et resultat av populariteten til Dick, Kerr's Ladies var at så godt som alle pengene som laget tjente på sine imponerende billettsalg gikk til krigsinvalide, en ikke ubetydelig sum.Dick, Kerr's Ladies fortsatte ufortrødent videre, og spilte ni kamper på tur i USA i 1922, alle mot herrelag. Kvinnene vant tre, tapte tre og spilte tre kamper uavgjort. Keeper for de regjerende amerikanske mestrene for 1923, Pete Renzulli, skal ha sagt: «I played against them in 1922. We were national champions and we had a hell of a job beating them». Dick, Kerr's Ladies fortsatte å spille fotball i over 40 år, og i en svært uformell «finale» i «The Championship of Great Britain and the world» mot Edinburgh Ladies vant laget, som siden 1927 het Preston Ladies, 5-1. Som resultat av få lokale spillere og få motstandere, ble laget imidlertid nedlagt i 1965. Året etter ble kvinnefotball svært populært som følge av at Englands herrelandslag i fotball vant VM. Fem år etter det igjen godkjente FA kvinnefotball. Først i 2009 kom FA med en offentlig unnskyldning for at de hadde forbudt kvinnefotball 88 år tidligere.
=== Fotball frem til 1970 ===
I England ble English Ladies Football Association (ELFA) dannet som en motvekt mot FA, og de gjorde sitt beste for å holde kvinnefotballen ved like. I andre land, inkludert Norge, var også interessen varierende. Det ble imidlertid ingen gjentakelse på en stund. Frankrike hadde en liten opptur i 1920-årene på tross av manglende motstand, men i 1932 ble landslaget avviklet etter en 0–0 kamp mot Belgia. Det foregikk noe klubbfotball, men interessen ble begrenset. Det samme gjaldt Polen, der klubben Unja Poznań dannet et kvinnelag som fort forsvant. I Tyskland ble svært spede forsøk fort avviklet, og de hadde ingen fotballbølge i mellomkrigstiden, i motsetning til flere av sine naboland.
Etter andre verdenskrig vokste interessen sakte frem. Både Italia og Nederland fikk halvoffisielle eller uoffisielle kvinnefotballforbund i 1955, men samme år nektet det tyske fotballforbundet at deres baner skulle brukes av kvinner. Imidlertid begynte ting å skje i Tyskland, Frankrike, Danmark, Italia, England, Tsjekkoslovakia og Sverige på slutten av 1960-årene. Både interne serier og uoffisielle landskamper begynte å ta seg opp, og uoffisielle turneringer begynte. Den 23. februar 1968 ble en av de tidligste landskampene i moderne tid, mellom Italia og Tsjekkoslovakia, spilt. Fotball for kvinner ble i 1970 allment godkjent i det meste av Europa. England kom et år senere, mens Norges kvinnelandslag i fotball ikke ble startet før i 1978, etter at kvinnefotball ble godkjent av Norges Fotballforbund to år tidligere. Det tyske landslaget ble først offisielt dannet i 1981.
I Asia var fotball for kvinner på stadig fremmarsj, og i 1968 ble Asian Ladies Football Confederation dannet. De grunnleggende medlemmene var Taiwan, Malaysia, Hongkong og Singapore, og det ble jobbet mot å stille med et asiatisk mesterskap i fotball.
=== 1970–1991 ===
Det ble arrangert en rekke invitasjonsturneringer, det vil si turneringer som ikke krever kvalifisering, for kvinnelandslag i fotball. En av de første var i Italia i 1970, der vertslandet, England, Mexico, Vest-Tyskland (representert ved klubblag), Danmark, Østerrike og Sveits deltok. Danmark slo Italia 2-0 i finalen. Som nevnt ble Vest-Tyskland representert ved klubblag, og forbudet mot kvinnefotball i landet ble der opphevet 31. oktober 1970. Året etter slo Danmark Mexico i finalen foran et nær fullsatt Azteca stadion. Andre lag som deltok var England, Sverige, Argentina, Italia, Østerrike, Frankrike, Nederland og Costa Rica.
Imidlertid forble ikke turneringene uoffisielle. Det første offisielle kontinentalmesterskapet i fotball for kvinner ble satt igang i 1975. Asian Ladies Football Confederation hadde lyktes i å danne det offisielle Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Utover 1970-årene og tidlig i 1980-årene ble mesterskapet stadig mer populært, på tross av at den første vinneren, New Zealand, og også Australia og Taiwan ble overflyttet til et eget oseaniamesterskap, som arrangeres for første gang i 1983. I 1984 arrangeres det første EM, om enn det er uoffisielt. Det neste EM arrangeres i 1987, og det påfølgende i 1989, begge disse var også uoffisielt. Det første offisielle EM ble arrangert i 1991, og samtidig fikk de to foregående EM offisiell status. I 1991 ble også det første offisielle VM avholdt i Kina.
Den første norske kvinnelige profesjonelle fotballspilleren var Sif Kalvø fra Ålesund. Hun fikk kontrakt med den italienske klubben SS Lazio i Roma på begynnelsen av 1970-årene. Hun skal også ha spilt på det Italienske landslaget under navnet Silvana Kalvoa.På klubbnivå hadde også en rekke land etablert seg. Danmark og Sverige var tidlig ute, i 1973 fikk de sin første turnering. Tyskland kom i 1974 og deretter flere andre, inkludert Norge i 1984. Imidlertid var disse enten regionale serier der vinnerne møtte hverandre, eller rene utslagingsrunder. Nasjonale serier kom senere; i Norge i 1987, i Sverige i 1988, i Danmark i 1994 og i Tyskland i 1997.
=== 1991– ===
Etter at det ble klart at VM ble arrangert, ble også det også arrangert mesterskap i tre gjenværende overnasjonale forbundene, CAF, CONMEBOL og CONCACAF i 1991. Det har stort sett vært en stadig økning i antall land som har meldt seg på de forskjellige mesterskapene, og etter at OL hadde med fotball for kvinner i 1996, har oppmerksomheten blitt enda større. Det er per februar 2009 bare et fåtall av selvstendige land som ikke har eller har hatt et kvinnelandslag.
Norge, USA og Tyskland og Japan har vunnet VM. De to førstnevnte har også vunnet OL. Av de seks VM som har blitt arrangert (per 2012), har Tyskland og USA vunnet to hver, Japan har vunnet et, mens Norge har vunnet et. VM har blitt arrangert i fire land hittil, i Kina (1991 og 2007), USA (1999 og 2003) Sverige (1995) og Tyskland (2011). Av disse ble VM i 1999 den største publikumssuksessen, med over 90 000 tilskuere under finalen og bronsefinalen. VM skapte også større interesse for idretten i USA, og ble en direkte grunn til at den profesjonelle amerikanske ligaen ble innført. Dette VM huskes også for Brandi Chastains kontroversielle feiring, for øvrig en kopi av en tidligere feiring av Linda Medalen, der hun tok av seg skjorta. Bildet kom på forsiden av Time, Newsweek og flere andre ledende tidsskrifter, og er et ikonisk bilde innen idretten. Neste VM arrangeres i Canada i 2015.
==== Klubbfotball ====
I klubbsammenheng skjedde det også en utvikling. Den japanske L-ligaen ble den første halvprofesjonelle serien i verden i 1992. Året etter kom den engelske serien i gang. Deretter kom den danske serien i gang i 1994, og den tyske i 1997. Den japanske serien skaffet seg flere markante spillere, inkludert Hege Riise, Linda Medalen, Anneli Andelén og Gunn Nyborg. I 1999 trakk mange seg ut som følge av økonomisk krise i Øst-Asia, og som følge av dette ble samtlige utenlandske spillere kastet ut. Etter den store publikumssuksessen under VM i USA, dukket Women's United Soccer Association (som oftest forkortet til WUSA), den amerikanske profesjonelle ligaen, opp. Den trakk til seg langt flere stjerner enn den japanske ligaen, og de fleste store stjernene ble invitert dit og flesteparten takket ja. De norske spillerne i serien var Hege Riise, Bente Nordby, Linda Ørmen, Anita Rapp, Unni Lehn, Dagny Mellgren, Ragnhild Gulbrandsen, Ann Kristin Aarønes og Gro Espeseth. Andre toppspillere var Kelly Smith, Mia Hamm, Birgit Prinz, Tiffeny Milbrett, Laura Kalmari og Pia Sundhage (sistnevnte som trener). Ligaen hadde høye tilskuertall, men de falt noe etter første sesong, og i 2003 trakk flere sponsorer seg, og ligaen falt sammen. Omtrent samtidig som den amerikanske serien hadde sin storhetstid, satset Fulham FC på kvinnelaget, som ble helprofesjonelt. Imidlertid, da laget var på høyden av sin suksess, trakk Mohammed Al-Fayed støtten sin, og laget ble igjen halvprofesjonelt. Deretter har Arsenal LFC dominert som det mest suksessfulle halvprofesjonelle laget. I 2009 ble WPS, Women's Professional Soccer, lansert i USA, denne gangen med mer sobre finansielle takter og betydelig lavere lønn. Enda flere stjerner spiller der, har det ikke slått an i like stor grad som forgjengeren.
. I Europa har utviklingen av klubblag stort sett delt seg i tre:
Den første typen klubblag er klubblag som er kvinnesatsingen til eksisterende storklubber. Bayern Münchens, Olympique lyonnais, Evertons og Hammarbys kvinnelag er eksempler på dette. Denne gruppen lag dominerer i England, og er på inntog i Frankrike. I Norge og Sverige er den lite representert, Norge har to lag og Sverige tre som følger denne oppskriften.
Den andre typen klubblag er de som har lag for begge kjønn, men der kvinnelaget dominerer over herrelaget med tanke på sportslig suksess. Denne dominerer i Norge, og finnes i de fleste land.
Den tredje typen klubblag er de som av forskjellige grunner ikke har et herrelag i fotball. I noen tilfeller er de tilknyttet et ishockeylag (Linköpings FC, men i de fleste andre er de selvstendige. De fleste sportslig dominerende lagene har denne oppskriften. Denne typen dominerer i Sverige og Tyskland. I Norge er det først og fremst Amazon Grimstad og Trondheims-Ørn som har valgt denne løsningen, men også Linderud-Grei kan nevnes, enda laget er knyttet til to klubblag med herrefotball.Hvilke løsninger som passer varierer i stor grad med land og publikumskultur. Som oftest kan det variere i forhold til klubber. For eksempel har Arsenal LFC og Stabæk Fotball Kvinner blitt suksesser, mens Liverpools og LSKs satsinger har ikke levd opp til forventningene. I motsatt tilfelle ble Athene Moss ingen suksess, mens Amazon Grimstad først ble et topplag etter at de ble selvstendige. USA har i sin helhet hatt selvstendige klubber, men de har ofte fridd til samarbeid med herreklubber, noe som mer eller mindre fungerer. I Sverige og Italia foregår det også direkte sponsorvirksomhet i forhold til klubbene. To av de dominerende klubbene i Sverige, LdB FC Malmö og Kopparbergs/Göteborg FC, har sponsornavn som del av klubbnavnet. Det samme har hendt i Italia, men der skifter klubbene navn så ofte at det er vanskelig å se tendenser.
===== Ligaene i forskjellige land =====
Norge: Toppserien (Vår-høst, se under for mer informasjon). Består av 12 lag som møter hverandre hjemme og borte. De to dårligst plasserte lagene rykker ned. Utvidelse fra 10 til 12 lag i 2007. Noe Stor-Oslosentrert i toppen.
Sverige: Damallsvenskan (Vår-høst). Stabilt med 12 lag, men variasjoner på nedrykk seier har forekommet. Per 2010 er det vanlig sesong, med de to dårligste lagene som rykker direkte ned. Stor geografisk spredning mellom topplagene, fra Umeå, Linköping, Göteborg, Stockholm og Malmö.
Danmark: Elitedivisionen (Høst-vår). Per 2010 er det ti lag som møtes tre ganger. De fire beste etter endt sesong spiller sluttspill, mens de seks dårligste spiller nedrykkssluttspill. I sluttspillene får lagene halvparten av poengene de fikk i regulær sesong, rundet opp. De to dårligste lagene rykker ned. Elitedivisionen er sterkt dominert av Fortuna Hjørring og Brøndby.
Tyskland: Bundesliga (Høst-vår). Siden 1990 hadde Tyskland en felles serie, og siden 1997 har Bundesliga vært en standard serie uten sluttspill, og der de to nederste rykker ned. De dominerende lagene har stor geografisk spredning: Byene Duisburg, Potsdam, Frankfurt am Main, Niederkirchen og Siegen har alle hatt en Bundesligavinner siden 1990.
England: Skal i 2011 starte FA Women's Super League (vår-høst) etter å ha hatt FA Women's Premier League (høst-vår) siden 1992. Women's Super League har ikke nedrykk i sin første sesong, men vil deretter ha et system med 8 lag der de to nederste rykker ned. Engelsk serie har senere år vært sterkt dominert av Arsenal.
Frankrike: Division 1 Féminine (Høst-vår). Standard oppsett med 12 lag og de to nederste lagene som rykker ned. Dominert sterkt av Olympique lyonnais, med FCF Juvisy og Montpellier som lagene bak.
Italia: Serie A (Høst-vår). Ble utvidet før 2010/2011-sesongen fra 12 til 14 lag. De nederste to rykker ned. Serie A har vært dominert av Sassari Torres og A.S.D. CF Bardolino fra respektive Sardinia og Verona.
Russland: Det russiske kvinnemesterskapet i fotball (vår-høst). Systemet varierer stort fra sesong til sesong. I 2010-sesongen møttes hvert av de 7 lagene fire ganger, mens det ikke var noe sluttspill. I 2009 møttes lagene bare to ganger, mens det i 2008 var som i 2009, men det var et sluttspill etter det. Antall lag i den øverste divisjonen sank fra 9 til 7 det året. Dominert av FK Rossijanka og Zvezda 2005 Perm.
USA: Women's Professional Soccer (Vår-høst). Alle lag møtes fire ganger, og de fire beste går til et sluttspill der nummer 3 og 4 møtes, og vinneren møter nummer 2, og vinneren der møter nummer 1. Ligaen er profesjonell, og har ikke nedrykk. I løpet av de to sesongene som WPS har eksistert, har fire lag måttet trekke seg; Los Angeles Sol, Saint Louis Athletica, Chicago Red Stars og FC Gold Pride. Los Angeles Sol og FC Gold Pride trakk seg begge etter å ha vunnet serien. Tre nye lag har kommet til siden oppstarten.
== Utbredelse ==
Ettersom fotball generelt er utbredt i de fleste land, har fotball for kvinner kommet mer eller mindre naturlig som følge av økt likestilling i stadig flere land. I dag har de fleste land med unntak av sterkt konservative muslimske og svært små land, et landslag for kvinner. Imidlertid har det skjedd lite for å forandre på dominansen; etter 40 år med uoffisielle og 20 med offisielle verdensmesterskap, er fortsatt de største landslagene blant de landene som på ingen måte dominerer i herrefotball. USA, Norge og Kina dominerer. Først i senere tid har også Tyskland og Brasil fått konkurransedyktige lag . FIFA har som utbredt politikk å fobedre forholdene og tilrettelegge for bedre vilkår for kvinnefotballen i medlemslandene, og gjennom dette forbedre kvinners stilling i samfunnet. Dette ble bekreftet av Sepp Blatter i 2010, da han i en tale erklærte at Fotball-VM i 2015 kom til å ha 24 lag, og ellers gjentok flere av FIFAs hovedpunkter.Det foregår fortsatt en sterk økning i antall spillere i flere land, deriblant England. EM i Finland i 2009 ble også ansett som et tegn på at kvinnefotballen har blitt større både kommersielt og kvalitetsmessig. Det er imidlertid fortsatt ting å gjøre for FIFA. I Bosnia-Hercegovina sliter flerfoldig seriemester SFK 200 Sarajevo med å få noen som helst støtte og oppmerksomhet fra både byen og media.
=== VM og OL ===
Som for menn, er de største turneringene for kvinner VM og EM, men også, ulikt for menn, OL. VM og OL får mest oppmerksomhet, siden teknisk sett alle land kan kvalifisere seg til dem.
VM ble innført i 1991 etter initiativ av Joao Havelange, etter at det hadde blitt arrangert gjentatte uoffisielle mesterskap. Det første VM ble arrangert i Kina, og hadde bred publikumsoppslutning. Deretter ble det arrangert i Sverige, før det ble arrangert i USA to ganger og så Kina. I 2011 skal Tyskland arrangere VM. VM har blitt vunnet av USA, Tyskland og Norge. Kina, Sverige og Brasil har vært tapende finalister. Det er 16 land som deltar i VM, etter at det ble utvidet fra 12 i 1999.
I OL ble fotball innført som gren for kvinner i 1996. Det er 12 land som deltar i grenen, etter en utvidelse fra 8 til 10 i Athen i 2004 og videre fra 10 til 12 i Beijing i 2008. Samtlige konføderasjoner med unntak av UEFA bruker sine kontinentale mesterskap som kvalifisering. Land fra UEFA kvalifiseres ved at de tre (eller to, om det arrangeres i et europeisk land) beste landene i VM kommer til OL. Norge og USA er de eneste kvinnelandslagene som har vunnet OL-gull i fotball.
En geografisk utbredelse av deltakerland, med utgangspunkt i offisielle FIFA-kamper, ser slik ut:
=== Asia ===
De asiatiske landene, organisert i AFC, har i lengre tid vært sterkt dominert av øst- og sørøstasiatiske land. Per i dag er de beste lagene i Asia Kina, Nord-Korea, Japan, Sør-Korea og det nye medlemmet Australia. I tillegg er tidligere storheter som Taiwan og Thailand og lovende lag som Vietnam blant de bedre. I Sentral-Asia har de tidligere sovjetrepublikkene beveget seg i forskjellig tempo. Kasakhstan og Usbekistan var de første, i 1995, mens Kirgisistan kom med i 2009. India har stort sett vært aktive, men deltok ikke i kvalifiseringen til Asiamesterskapet i 2010. Afghanistan har ikke offisielt landslag, men de har kvinnelige fotball- og futsal-spillere. Bangladesh, Sri Lanka og Pakistan fikk landslag i 2010. Maldivene har også hatt et landslag en stund.
I Vest-Asia har det skjedd en liten utvikling de siste årene, der Iran har blitt utfordret om hegemoniet av De forente arabiske emitater og Jordan. Andre land som har landslag inkluderer Syria, Bahrain, Libanon og Palestina. Palestina, Jordan og Iran er imidlertid de eneste tre (per 2010) som har stilt opp i Asiamesterskapet.
==== Turneringer ====
Asiamesterskapet i fotball for kvinner – det første kontinentale mesterskapet for kvinner, og hovedmesterskapet i Asia. Mesterskapet har egen kvalifisering, og antall plasser i mesterskapet har holdt seg stabilt på 8 siden 1981-mesterskapet. Asiamesterskapet er også kvalifisering til VM.
Vestasiamesterskapet i fotball for kvinner – Et i hovedsak arabisk mesterskap, der Jordan og De forente arabiske emirater dominerer. De fleste land i den regionen har debutert i disse mesterskapene, fordi de tar religiøse hensyn.
Østasiamesterskapet i fotball for kvinner – for de østasiatiske, og dermed de beste, lagene i Asia. Paradoksalt nok har ingen vinnere av Asiamesterskapet vunnet i dette mesterskapet.
Sørøstasiamesterskapet i fotball for kvinner – et mesterskap for de sørøstasiatiske, og som oftest de nest beste, lagene i Asia.
=== Afrika ===
Det er flere uoffisielle konkurranser i Afrika, inkludert det arabiske mesterskapet i samarbeid med vestasiatiske land, COSAFA-Cup og det planlagte, men ikke gjennomførte Østafrikamesterskapet. Afrika (CAF) var sent ute i kvinnefotball, og de fleste landslag er fra 1991 eller senere. Nigeria har dominert, med Ghana, Sør-Afrika, Kamerun og regjerende afrikamester Ekvatorial-Guinea som utfordrere. I Afrika sør for Sahara har interessen stort sett vært høy, mens den i muslimske land har variert sterkt. Ifølge FIFA-rankingen for september 2010, rangerer Algerie og Marokko høyt innen Afrika og Egypt, Mali, Senegal, Tunisia, Eritrea og Egypt er noe bak, mens Sudan, Libya, Niger, Mauritania, Somalia, Djibouti og Tsjad ikke har landslag. Niger og Djibouti har hatt landslag som har spilt noen få kamper, men ikke nok til å bli registrert. I Niger ble kvinnefotball forbudt ved lov i 2003. I den siste FIFA-rankingen for Afrika Arkivert 4. mars 2010 hos Wayback Machine. hadde 35 av 52 afrikanske land FIFA-poeng. I Afrika er tendensen at land som er gode i fotball for menn også er gode for kvinner, særlig i tilfellene Kamerun, Nigeria, Sør-Afrika og Ghana. De fleste landene som ikke har lag for kvinner, har heller ikke noen særlige tradisjoner for fotball for menn på noe høyt nivå.
==== Turneringer ====
CAF: Afrikamesterskapet i fotball for kvinner – Arrangert siden 1991, der Nigeria har vunnet alle turneringene bortsett fra én, da Ekvatorial-Guinea vant. Mesterskapet har kvalifisering, og siden 1998-mesterskapet har turneringen hatt et fast tilholdssted og åtte plasser i to grupper. Mesterskapet er også en kvalifisering til VM.
=== Nord- og Mellom-Amerika ===
I CONCACAF er det stadig økning av land med lag, og samtlige selvstendige og de fleste uselvstendige øyer har lag. USA er det klart dominerende landet, mens Canada nærmer seg. De to dominerer sportslig, og de fleste turneringer har de to i finalen. I senere tid har kampene blitt svært jevne. Mexico har også blitt stadig bedre, og har vært med i både VM og Algarve Cup. Blant De karibiske øyer er Jamaica, Haiti og Trinidad og Tobago blant de beste, med Puerto Rico som outsider. I Mellom-Amerika er Costa Rica, Panama og til dels Guatemala de dominerende.
Imidlertid er denne verdensdelen tradisjonelt svak hva gjelder fotballs anseelse, også for kvinner. Publikum foretrekker som oftest baseball, basketball og volleyball, og de to sistnevnte er som oftest mer populære blant kvinner som vil spille lagidrett.
==== Turneringer ====
CONCACAF Gold Cup for kvinner – Det nordamerikanske mesterskapet, sterkt dominert av USA og Canada. Den karibiske kvalifiseringen har uoffisielt blitt kalt det karibiske mesterskapet, men har ingen offisiell status som det. Gold Cup fungerer også som kvalifisering til VM.
=== Sør-Amerika ===
CONMEBOL har færrest medlemsland, 10, men til gjengjeld har samtlige også et landslag for kvinner. Som CONCACAF startet CONMEBOL først i 1991 med et kontinentalmesterskap, Sudamericano Femenino. Brasil dominerer, men Argentina er regjerende søramerikansk mester. Resten av landene varierer i stor grad, bortsett fra Bolivia, som tradisjonelt er et bunnlag. Ettersom det er mesterskap hvert fjerde år, og bare to land kommer til VM, er det langt mellom landskampene for flere av lagene. Imidlertid er det noen panamerikanske mesterskap som har med fire-fem lag.
==== Turneringer ====
Sudamericano Femenino – Det søramerikanske mesterskapet. Arrangert siden 1991, og alltid vunnet av Brasil, bortsett fra én gang, da Argentina vant. Akkurat som med menn, er samtlige medlemsland med i mesterskapet. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM.
=== Oseania ===
Oseania dukket opp som aktivt kvinnefotballområde i 1981, da Australia, New Zealand og Taiwan ble sendt ut av AFC og over i egen konføderasjon. De tre dominerte oseaniamesterskapet frem til Taiwan gikk tilbake til Asia. Deretter var det Australia som dominerte, helt til de også dro tilbake til AFC. Etter at Australia meldte overgang til AFC, er New Zealand det dominerende landet. Det er 10 registrerte land, og dermed er det bare Vanuatu som ikke har et aktivt kvinnelandslag (de var sist aktive i 2003). I tillegg til New Zealand er også Papua Ny-Guinea og Tonga i fremgang. I Oseania konkurrerer fotball med andre idretter, som cricket, rugby og netball, om oppmerksomheten.
==== Turneringer ====
Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner – det nest eldste kontinentalmesterskapet. Etter at Australia ble tatt opp i AFC, dominerer New Zealand stort. Det er ingen formell kvalifisering til mesterskapet, og antall lag varierer dermed med antall påmeldte. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM.
=== Europa ===
Fotball for kvinner er sannsynligvis mest utbredt i UEFA. Hovedvekten av medlemslandene har en egen liga, og det er blitt arrangert Mesterliga siden 2001.
I Europa har formelt samtlige land FIFA-godkjente landslag, med unntak av San Marino. Enkelte av landene er imidlertid ikke med i alle kvalifiseringene. Aserbajdsjan deltok sist i 2011, og Kypros, Liechtenstein og Gibraltar har aldri deltatt. De har enkelte treningskamper, imidlertid. Moldova var borte lenge, men kom tilbake ti lførkvalifiseringen til EM i 2017, der de vant sin gruppe. Andorra debuterte også i denne turneringen. Alle de andre europeiske landene har deltatt i kvalifisering til et eller begge av de to siste mesterskapene. San Marino har på sett og vis et landslag som spiller i italiensk ligasystem. UEFA har også, som eneste konføderasjon, en egen VM-kvalifisering.
Som AFC har Europa flere lag som er med å dominere. Europas tradisjonelt beste lag er Tyskland, Norge, Sverige, Italia, Frankrike, England og Danmark. Over halvparten av de 25 beste landene på FIFA-rankingen er fra UEFA.
==== Turneringer ====
UEFA: EM i fotball for kvinner – det mesterskapet som har flest kvalifikasjonsdeltakere, best dekning og lavest snitt på FIFA-rankingen. Frem til 1997 ble samtlige kamper spilt i deltakerlandenes respektive hjemland, men fra og med 1997-mesterskapet, ble EM arrangert på et fast sted, og med grupper. I EM i 2009 ble antall lag utvidet fra 8 til 12, og i EM 2017 på nytt utvidet fra 12 til 16. EM er ikke kvalifisering til VM.
=== Andre turneringer ===
Det arrangeres flere regionale multisportsarrangementer, som oftest regionale versjoner av OL med passende idretter. Av disse er de Panamerikanske Leker, De Bolivarske Leker, De Asiatiske Leker, de Sørøstasiatiske Leker, de Østasiatiske Leker, de Afrikanske Leker og Sørstillehavslekene blant de mest kjente. De fleste mesterskapene har egne utgaver for U17 og U 20-landslag. Det er også flere årlige invitasjonsturneringer, blant annet på Kypros, og Algarve Cup. Algarve Cup har fått en del oppmerksomhet fordi flere av de beste landslagene, som USA, Norge, Sverige, Danmark og Tyskland stiller opp. Det er imidlertid usikkert hvor alvorlig denne cupen tas av deltakerne. Tysklands beskjedne plasseringer i turneringen tyder på at de ikke nødvendigvis tar den så seriøst.
For klubblag er Mesterligaen i fotball for kvinner det mest anerkjente turneringen, men det finnes også en Copa Libertadores for kvinner i Sør-Amerika. Mesterligaen i Europa har blitt dominert av svenske og tyske lag, med 1. FFC Frankfurt som mestvinnende lag (per september 2010). Foran turneringen i 2010 ble navnet på turneringen forandret fra UEFA Women's Cup til UEFA Women's Champions League. I tillegg til anerkjennelsen, betydde dette at det ble én finale på nøytral grunn i stedet for to finaler på hjemme- og bortebane.
== Fotball for kvinner i Norge ==
Se også Norges kvinnelandslag i fotball
=== Historie ===
I europeisk målestokk kom Norge sent i gang med kvinnefotball, det hadde selvfølgelig vært flere jenter som hadde spilte fotball med guttene på løkka men ikke noe organisert. Det var noen spede forsøk på begynnelsen av 1920-årene, da blant annet i Østfold, der lag fra Moss og Askim møttes. Muligens var det disse kampene Norsk Idrætsblad og Sport hadde i tankene da de skrev at «når kvinden slår sig på fotballen bør man reagere. Fotball er og blir en mandig sport, og den dag den ikke er det har den tapt sin gloria». En av de første fotballkampene ble spilt den 16. juni 1928, med fire tilfeldig inndelte lag med trekkplasteret Sonja Henie. Ettersom finalen ble avgjort på stilpoeng, kan det knapt kalles et seriøst forsøk, enda kronprins Olav delte ut pokalene. Imidlertid ble tanken introdusert. Senere, i 1931, møtte Hamar Idrettslags damelag Kapp Idrettslag til seriøs kamp med dommer, linjedommere. Hamar vant 3-0. Det dukket i en kort periode opp flere lag, men de ble knapt hjulpet av samtidige. Da Fløya ba om tillatelse til å spille fotball, nektet Norges Fotballforbund dem tillatelse basert på vage formuleringer om kvinnenes helsetilstand.Helt på slutten av 1960-årene og på begynnelsen av 1970-årene var det stadig flere guttelag som også hadde med en jente på laget, men det var fremdeles sjeldent. En av de som stod på for å få organisert fotball også for kvinner var Målfrid Kuvås, hun er kalt «norsk kvinnefotballs mor».
I 1970, da det første uoffisielle VM for kvinner ble arrangert, møttes Sandvikens og Branns håndballdamer til fotballkamp. Imidlertid er det kampen under Levermyrdagene, mellom Amazon Grimstad, da del av Jerv, og BUL som regnes som den første ekte kvinnefotballkampen, riktignok som pauseunderholdning.I tillegg ble jenter tatt med helt fra begynnelsen i Norway Cup i 1972. Det ble en økning i antall kvinnelag, og det ble arrangert uoffisielle norgesmesterskap allerede siden 1971, arrangert av Frigg og Dagbladet, som på den tiden var sterk tilhenger av kvinneidrett. Her kom særlig BUL til å spille en viktig rolle, både organisatorisk og resultatmessig. Først i 1976 anerkjente Norges Fotballforbund kvinnefotball. Da hadde Danmark hatt et landslag i underkant av åtte år, og Sverige, om enn uoffisielt, nesten like lenge (offisielt siden 1973). Norgesmesterskapet ble offisielt i 1978, og samme år fikk Norge et kvinnelandslag. De to første årene spilte kvinnelandslaget til sammen seks landskamper, to mot hver av nabolandene, Danmark inkludert. Norges første seier kom mot Nord-Irland.
Norge gjorde ikke heller en stor innvirkning de første årene internasjonalt, og de kom på andreplass i sin kvalifiseringspulje til EM i 1984, der bare vinneren gikk videre. Imidlertid ble norsk klubbfotball organisert, først regionsvis, og så, fra 1987, i en nasjonal serie. Samme år vant Norge EM, og året etter ble landslaget uoffisielle verdensmestre i et invitasjonsmesterskap i Kina. Begge gangene slo Norge Sverige i finalen. Norges gullalder var imidlertid i 1990-årene frem til 2000, da landslaget vant EM, det offisielle VM (1995) og OL (2000), i tillegg til VM-sølv (1991) og OL-bronse (1996). Deretter har ikke Norge vunnet noen mesterskap, men i 2005 fikk landslaget sølv i EM. Norge ble på FIFA-rankingen rangert som verdens nest beste lag da den ble innført, men etter de to første rangeringene har Norge for det meste ligget på tredjeplass. Da Eli Landsem tok over som landslagstrener lå Norge på 7.-plass etter å ha vært innom tiendeplassen, den laveste plasseringen i norsk kvinnefotballs historie.
I klubbsammenheng har det vært aktivitet siden flere år før NFF godkjente kvinnefotball. Det første offisielle Norgesmesterskapet ble arrangert i 1978, og ble vunnet av IL i BUL, som holdt til i Oslo. BUL vant fire ganger til, med et opphold i 1981, da de ble slått av Bøler. Dette er den eneste gangen en Oslo-klubb har tapt cupfinalen, og da sågar for en annet Oslo-klubb. Andre klubber som dominerte i NM var Asker og Sprint-Jeløy. Den mestvinnende klubben er Trondheims-Ørn, som vant Norgsmesterskapet samtlige år fra 1993 til 2002, med unntak av 1995 og 2000. I 2003 vant den første klubben fra Nord-Norge, Medkila Idrettslag, cupen. Medkila har bare én sesong i den øverste divisjonen for kvinner, for øvrig den påfølgende sesongen.
Serien har holdt på siden 1987, og hatt to navneskifter. Det første var i 1996, da navnet ble endret fra 1. divisjon fotball for kvinner til Eliteserien for kvinner, og det andre var i 2000, da Toppserien ble etablert. Serien ble vunnet for første gang av Klepp, men deretter har det som oftest gått i tospann: Frem til 1993 dominerte Asker og Sprint-Jeløy, 1994 til 1999 dominerte Asker og Trondheims-Ørn, fra 2000 til 2003 Trondheims-Ørn og Kolbotn, og fra 2004 og fremover har Kolbotn og Røa konkurrert om den øverste plassen. Mye peker på at Røa og Stabæk vil bli det neste tospannet. Trondheims-Ørn er per avsluttet sesong 2009 den mestvinnende klubb i Toppserien med syv seire. Nummer to er Asker med seks seire.
=== Anerkjennelse ===
I motsetning til Norges kvinnelandslag i håndball, har ikke kvinnelandslaget i fotball, eller for den saks skyld, klubblagene, den samme store anerkjennelsen i Norge. Argumentene mot kvinnefotball handler i hovedsak om at kvaliteten er for lav i forhold til herrene. Det har gjentatte ganger vært påpekt at fotball er noe maskulint, og dermed at kvinner ikke kan, eller burde, spille fotball. Det har også vært mye uttalt og uuttalt homofobi i forhold til idretten. Som oftest blir kvinnefotball kommentert med det apokryfe sitatet «Damefotball? Ikke er de damer, og ikke er det fotball», som feilaktig er tillagt Ivar Hoff. Hoff selv har dementert sitatet. Også byttet av cupfinalestadion fra Ullevål til Bislett fikk oppmerksomhet, da flere spillere for de aktuelle klubbene boikottet semifinaletrekningen, og tok kontakt med Likestillingsombudet, som ga dem medhold i at avgjørelsen var kritikkverdig.Imidlertid har kvinnelige fotballspillere blitt belønnet for sin innsats. Kvinnelandslaget vant Kniksens ærespris i 1993 og Hege Riise ble i 1995 kåret til Årets Kniksen. Guro Knutsen ble i 2008 nominert til samme pris. Samme år vant Geir Nordby prisen for årets trener delt med Jan Jönsson. NISO har i lengre tid kåret årets spiller, keeper, forsvarsspiller, midtbanespiller og angrepsspiller i Toppserien. Gunn Nyborg er den eneste norske fotballspilleren uansett kjønn og en av to kvinner på verdensbasis (per 2010) som har fått FIFAs Order of Merit.
==== Media ====
Blant massemedia er det varierende. Der Dagbladet var de beste mediene på kvinnefotball (jamfør at de fikk arrangert NM i 1971), har nå TV 2 og 100 % Fotball (et samarbeid mellom Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Adresseavisen, Hamar Arbeiderblad med flere) tatt over. Hva gjelder innsatsen til 100 % Fotball, har den fått kritikk for å være for preget av lokalaviser, mens Aftenposten knapt skriver om lagene i deres største nedslagsfelt, da topplagene LSK Kvinner Fotballklubb, Kolbotn, Stabæk og Røa. Generelt er det imidlertid lite skriving om fotball for kvinner med tanke på hvor mange utøvere som finnes, og det tas sjelden opp konkrete tilfeller som fordeling av ressurser.Fjernsynsmediet har i hovedsak vært lite dekket, men etter 1996, ble i hvert fall OL-sendingene dekket, både med Norges og andre lags kamper. Etter suksessen i VM og OL, ble norske hjemmekamper delvis dekket av NRK, særlig i mesterskap, men aldri andre lands kamper. I 2005 ble det gjort en avtale der EM i England skulle vises med samtlige kamper, ikke bare Norges. Samtidig skulle også 15 minutter av fotballprogrammet 4-4-2 dedikeres til Toppserien. Dette varte imidlertid bare ett år før NFF skiftet samarbeid til TV 2. Fra 2006 av begynte TV 2 dermed å dekke Toppserien, og etter hvert også landslaget. TV 2 begynte relativt forsiktig, men de hadde i 2008–2009 en aktiv satsing med tippekamp fra Toppserien på søndager, og en halvtimes program etter kampen. Dette forsvant imidlertid før 2010-sesongen, og kampene er flyttet over på TV 2 Sumo, en internettbasert kanal. NRK på sin side har lenge av og på dekket kvinnefotball, men har måttet tåle kritikk for behandlingen og for kommenteringen, blant annet av Øyvind Håbrekke i Kringkastingsrådet i 2008.
=== Utbredelse ===
Fotball for kvinner er svært utbredt i Norge, og de fleste klubbene holder til i omtrent samme områder som mennenes klubber. Stor-Oslo dominerer, enda Røa er den eneste faktiske Oslo-klubben som har tilhørt toppen av serien. Ellers har Asker, Kolbotn og Team Strømmen dominert i lengre tid. Akershus er det best representerte fylket i den øverste divisjonen for kvinner siden oppstarten i 1987. Imidlertid har ikke Bærum hatt noen sterk klubbtradisjon for fotball for kvinner. Jardar Idrettslag er den eneste klubben som har rykket opp til den øverste divisjonen for kvinner, der de ble i til sammen tre sesonger. Stabæk overtok i 2008 plassen og spillerne til Asker, og tok dermed over som Toppserielag. Deres til da topplag lå i 4. divisjon.
I Toppserien 2009 hadde både Trondheim og Bergen to lag i den øverste serien, tilhørende henholdsvis Trondheims-Ørn og Kattem og Sandviken og Arna-Bjørnar. Ingen Stavangerlag har spilt i den øverste divisjonen, men Klepp fra Kleppe like utenfor, har vært med i samtlige sesonger. Både Bodø (Idrettsklubben Grand Bodø) og Tromsø (Idrettsforeningen Fløya) har vært hyppig representert i den øverste divisjonen. Imidlertid har ikke Oppland, Telemark eller Finnmark vært representert i den øverste divisjonen. Oppland og Finnmark er imidlertid i den nasjonale 1. divisjon fotball for kvinner i 2009, og Telemark har hatt et lag der tidligere. Der Telemark skiller seg negativt fra herrefotballen, skiller Aust-Agder seg positivt ut. Amazon Grimstad er det eneste laget i den øverste divisjonen, uansett kjønn, i den øverste divisjonen i fotball noensinne.
Det er svært få tilfeller av Eliteserieklubber med egne kvinnelag. Stabæk og Vålerenga er de eneste fra den nåværende Eliteserien med eget lag, med LSK Kvinner Fotballklubb som et slags tillegg, der LSK Kvinner kan bruke logo og forkortelse, men ikke kalle seg Lillestrøm. Molde har et lag på nivå tre som i 2008 ble spist opp av Sportsklubben Træff, men som gjennoppstod i den påfølgende sesongen. Også Viking har hatt et lag, men det forsvant også relativt tidlig, og det markerte seg aldri. Flere av eliteserieklubbene for menn har stilt egne lokaler til disposisjon. Den siste var Aalesunds Fotballklubb, som lar Fortuna Ålesund benytte seg av Color Line Stadion. Også Tromsø har en liknende avtale med Fløya. Trondheim kommune lot Trondheims-Ørn bruke Lerkendal stadion i 2008, men for en høy leie. Dette ble starten på en stor økonomisk krise for Trondheims-Ørn, som trakk seg fra leien i 2009.
== Kvinnefotball i populærkulturen ==
Fotballfilmer er i seg selv ganske sjeldne, og av de få som finnes er det unntaksvis at de handler om kvinner. Det finnes imidlertid noen:
Den mest kjente filmen er sannsynligvis Skru'n som Beckham (UK) fra 2002. Filmen handler om en engelsk jente med indisk bakgrunn og et stort talent og engasjement for fotballen. Den skaffet en del oppmerksomhet da den kom på kino. På engelsk het filmen «Bend it like Beckham», noe som ble parafrasert av Bama, en av hovedsponsorene til de norske landslagene, til «Bend it like a banana», som delvis spiller på den bananformede kurven ballen ofte fulgte da Beckham slo frispark.
She's the Man (USA) fra 2006, er en romantisk komedie der karakteren Viola er en fotballgal jente som må spille på et guttelag for å fortsette. Intrigen er løst basert på Shakespeares stykke Helligtrekongersaften
Filmen Gracie (USA) fra 2007 handler om en 17 år gammel amerikansk jente som tar på seg fotballsko for å gjøre ære på sin avdøde bror og på familien, noe som skaper problemer i samfunnet, da fotball også i USA på den tiden i hovedsak var en mannssport.Akkurat som med filmer, er det sjelden musikk kommer innom fotball. Punkbandet The Randi Leinan Punk Rock Orchestra kan imidlertid nevnes, om enn kanskje som en kuriositet. Vokalisten stilte imidlertid i en kopi av Randi Leinans drakt fra Trondheims-Ørn-tiden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
FIFA: Women's football today Arkivert 5. november 2019 hos Wayback Machine. (2007?)
Matti Goksøyr og Finn Olstad: Fotball!: Norges fotballforbund 100 år, Norges Fotballforbund, Oslo 2002 ISBN 82-7055-007-8
Hong, Fan og Mangan, J.A. (red.):Soccer, Women, Sexual liberation – Kicking off a new era, Frank Cass, 2004 ISBN 0-7146-5509-0
Barbara Jacobs: The Dick Kerr's Ladies, Robinson Publishing, 2004 ISBN 1-84119-828-5
Jean Williams: A Game for Rough Girls: The history of women's football in England, Routledge, 2003 ISBN 0-415-26337-9
Hannah Helseth: Damene tar ballen (31. juli 2006) - Kilden, Informasjonssenter for kjønnsforskning
Kolnes, Liv-Jorunn Kvinner og toppidrett: om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidretten. Norges idrettshøgskole, 1994. Doktorgradsavhandling.
Gerd von der Lippe: «Likestilling i idretten». I: Kvinner og idrett: fra myte til realitet. Redaktør Gerd von der Lippe. Gyldendal, 1982, s. 13-37. ISBN 82-05-13327-1
Roy-Kenneth Torkildsen: Norsk kvinnefotball: en historisk undersøkelse om norsk kvinnefotballs utvikling. Levanger: Høgskolen i Levanger, 1993. Hovedfagsoppgave.
== Eksterne lenker ==
(en) Women's association football – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Norgesmesterskapet i fotball for kvinner 2005 er en norsk fotballturnering. Det var det 18. | 5,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Webley_revolver | 2023-02-04 | Webley revolver | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske skytevåpen', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Revolvere', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber .45', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig', 'Kategori:Våpen fra første verdenskrig'] | Webley revolver er en britisk revolver designet av Webley & Scott, som produserte flere modeller på 1800-tallet, som Webley-Green army model 1879, Webley-Pryse model, Webley RIC (Royal Irish Constabulary) og British Bulldog revolver. Webley-revolverne overtok for de eldre Enfield revolverene, og ble først faset it på 1930-tallet av en lettere Enfield-revolver i .38 kaliber.
| Webley revolver er en britisk revolver designet av Webley & Scott, som produserte flere modeller på 1800-tallet, som Webley-Green army model 1879, Webley-Pryse model, Webley RIC (Royal Irish Constabulary) og British Bulldog revolver. Webley-revolverne overtok for de eldre Enfield revolverene, og ble først faset it på 1930-tallet av en lettere Enfield-revolver i .38 kaliber.
== Webley .455 revolver ==
Det var først i 1887 da Webley Mk I ble approbert av de britiske militære, at de fikk suksess. Revolveren ble i utgangspunktet laget for å kunne ta .450 Adams og .476 Enfield-patronenen til eldre britiske militære revolvere. Etter hvert ble det introdusert en egen litt kortere patron med høyere trykk og utgangshastighet for de solide Webley-revolverne, kalt .455 Webley. Denne patronen ble etter hvert også lage med røyksvakt krutt, og Webley-revolverne er blant de kraftigste topp-brekk revolverne som har blitt produsert.
De forskjellige Webley-modellene var i bruk av Storbritannia og samveldelandene fra 1887 til 1963. Våpenet er en topp-brekk revolver med automatisk utstøtning av tomhylsene når revolveren brekkes. En senere versjon, Webley Mk IV, ble meget populær under boerkrigen. Webley Mk VI, som kom i 1915 under første verdenskrig, er den mest kjente, og den siste modellen. Produksjonen av denne stoppet i 1923, og den ble tatt ut av militærtjeneste i 1947. Omtrent 125 000 eksemplarer ble laget. Den ble også produsert av Royal Small Arms Factory med navnet Pistol, Revolver, Webley, No. 1 Mk VI fra 1921–1926.
=== Modeller ===
Det var seks modeller i kaliber .455 som ble godkjent og approbert av det britiske militære mellom 1887 og 1915, og en modell i kaliber .38/200 approbert i mellomkrigstiden
Kaliber .455-revolvere
Mk I – Den første modellen, approbert 8. november 1887
Mk II – Modifisert utgave med endringer på hammer og grepet. Approbert 21. mai 1895
Mk III – Modifisert utgave med endringer på sylinderen og tilstøtende deler. Approbert 5. oktober 1897, men ble aldri satt i bruk.
Mk IV – Laget av stål i høyere kvalitet og modifiseringer på sylinderakslen slik at tønnen spinner lettere. Approbert 21. juli 1899.
Mk V – Lik til Mk IV, men med større sylinderborring for bruk av nye patroner. Approbert 9. desember 1913.
Mk VI – Lik til Mk V, men med nytt grep og 6 tommes løp. Approbert 24. mai 1915.Kaliber .38/200-revolvere
Mk IV -28/200 - I all hovedsak identisk med Mk.VI, men noe mindre og kammret for en lettere patron. Approbert i 1932.
== Webley Mk IV .38/200 ==
Etter første verdenskrig bestemte den britiske regjering at revolverne til Webley & Scott i .455 Webley var for vanskelige å bruke på grunn av det store kaliberet, og at en ny revolver måtte overta. Valget falt etter hvert på Webley Mk IV .38/200 i kaliber .38/200, designet av Webley & Scott, bygget på det kjente Webleyrevolver-designet. Webley & Scott fikk ikke kontrakt på revolveren, istedenfor ble designet kopiert og produsert på Royal Small Arms Factory som Revolver, No 2 Mk I. Revolveren ble approbert i 1932. Webley & Scott saksøkte den britiske regjering for £2 250 for å få dekket kostnadene med utviklingen av revolveren, saksmålet ble avslått, men Webley & Scott fikk utbetalt kompensasjon for «tyveriet» på £1 250. Under andre verdenskrig klarte ikke Royal Small Arms Factory å produsere nok revolvere, og Webley & Scott fikk ordre på revolveren som de selv hadde designet. Webley Mk IV .38/200 og Enfield No. 2 Mk I revolverne var i militærtjeneste frem til 1963. Omtrent 500 000 eksemplarer ble laget.
== Andre varianter ==
De stødige revolverne var populære til skytesport og til selvforsvar, og kom snart i andre kalibre. En utgave i .22 Short var ment for treningsformål, siden .455 Webley og .38/200 ammunisjon var både dyr og krevde egnet plass for bruk. En «lommeutgave» i kaliber .32 S&W var populær som våpen til selvforsvar.
== Webley revolvere i Norge ==
En god del Webley revolvere, både de kortløpde .455-versjonene og Mk.IV i .380 kom med fallskjermslipp og våpentansporter til hjemmefronten fra England under krigen. Våpnene ble benyttet i Forsvaret i etterkrigstiden. En del .455-modellene ble overdratt til Norges Bank som brukte dem fram til 1960-tallet.
== Referanser == | Storbritannia | 5,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mehrgarh | 2023-02-04 | Mehrgarh | ['Kategori:29°N', 'Kategori:67°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Balutsjistan (Pakistan)', 'Kategori:Indias historie', 'Kategori:Pakistans historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Steinalderen'] | Mehrgarh (urdu مﮩرگڑھ ) er en av de mest betydningsfulle arkeologiske funnstedene fra neolittiske tid (ca. 7000 f.Kr. til 3200 f.Kr.). Det ligger på Kachisletten i dagens Balutsjistan, Pakistan. Det er et av de tidligste stedene hvor det er funnet spor av jordbruk (hvete og bygg) og husdyrhold (kyr, sauer og geiter) i sørlige Asia.Det ligger i nærheten av Bolanpasset, en fjellovergang gjennom Toba Kakar-fjellene i vestlige Pakistan, rundt 120 km fra dagens grense mot Afghanistan, vest for Indusdalen og mellom dagens pakistanske byer Quetta, Kalat, og Sibi.
Mehrgarh ble oppdaget i 1974 av en arkeologisk gruppe ledet av den franske arkeologen Jean-François Jarrige, og ble omfattende utgravd i årene 1974 og 1986. Den tidligste bosetningen ved Mehrgarh – i det nordøstlige hjørnet på et område av 496 acre – var en liten jordbrukslandsby datert til mellom 7000-5500 f.Kr.
| Mehrgarh (urdu مﮩرگڑھ ) er en av de mest betydningsfulle arkeologiske funnstedene fra neolittiske tid (ca. 7000 f.Kr. til 3200 f.Kr.). Det ligger på Kachisletten i dagens Balutsjistan, Pakistan. Det er et av de tidligste stedene hvor det er funnet spor av jordbruk (hvete og bygg) og husdyrhold (kyr, sauer og geiter) i sørlige Asia.Det ligger i nærheten av Bolanpasset, en fjellovergang gjennom Toba Kakar-fjellene i vestlige Pakistan, rundt 120 km fra dagens grense mot Afghanistan, vest for Indusdalen og mellom dagens pakistanske byer Quetta, Kalat, og Sibi.
Mehrgarh ble oppdaget i 1974 av en arkeologisk gruppe ledet av den franske arkeologen Jean-François Jarrige, og ble omfattende utgravd i årene 1974 og 1986. Den tidligste bosetningen ved Mehrgarh – i det nordøstlige hjørnet på et område av 496 acre – var en liten jordbrukslandsby datert til mellom 7000-5500 f.Kr.
== Livsstil og teknologi ==
Tidlige beboere i Mehrgarh levde i hus bygd av murstein av soltørket leire, de lagret deres korn i kornmagasin, gjorde redskaper av kobbermalm, og foret deres store kurver med asfalt. De kultiverte bygg med seks rader, enkornshvete, og emmerhvete, og jujubær. De hadde temmet sauer, geiter og kyr. Beboerne i senere tider (5500 f.Kr. til 2600 f.Kr.) la store anstrengelser i håndverk, blant annet bearbeidelse av flint, garving, perleproduksjon, og metallarbeid. Stedet forble bebodd fram til rundt 2600 f.Kr.I april 2006 ble det publisert i vitenskapstidsskriftet Nature at det eldste (og første tidlige neolittiske) bevis i menneskehetens historie på boring i tennene in vivo (det vil si på en levende person) var blitt funnet i Mehrgarh.
== Arkeologisk betydning ==
Mehrgarh blir nå sett på som en forløper til sivilisasjonen i Indusdalen. «Oppdagelsene i Mehrgarh endret fullstendig konseptet for sivilisasjonen i Indus», i henhold til Ahmad Hasan Dani, professor emeritus i arkeologi ved Quaid-e-Azam-universitet i Islamabad. «Der har vi en hel sekvens, helt fra begynnelsen av bofast landsbyliv». I henhold til Catherine Jarrige fra Senter for arkeologisk forskning Indus Balutsjistan, Musée Guimet, Paris:
Kachisletten og i Bolanområdet ligger ved Bolanpassets topp, et av hovedrutene som forbinder sørlige Afghanistan, østlige Iran, Balutsjistanfjellene og Indusdalen. Dette området med bølgende fjell er således lokalisert på ven vestlige utkanten av Indusdalen hvor det rundt 2500 f.Kr. oppsto en stor sivilisasjon på omtrent samme tid som de i Mesopotamia og oldtidens Egypt. For første gang på det indiske subkontinent, en jevn og uavbrutt sekvens av bosteder ble etablert fra 7000 f.Kr. til 500 f.Kr. (som et resultat) av utforskningen i Pirak fra 1968 til 1974; i Mehrgarh fra 1975 to 1985; og i Nausharo fra 1985 til 1996.
Kobberalderens folk i Mehrgarh hadde også kontakter med samtidige kulturer i nordlige Afghanistan, nordøstlige Iran og sørlige Sentral-Asia.
== Mehrgarhs Periode I ==
Arkeologer deler bosetningen av stedet i flere perioder. Mehrgarhs Periode I (ca. 7000 f.Kr. – 5500 f.Kr.) var den neolittiske og akeramiske tid (det vil si uten bruk av keramikk og steintøy). Det tidligste jordbruket i området synes å ha blitt utviklet av et delvis normadisk folk som benyttet planter som hvete og bygg, og hadde husdyrhold med sauer, geiter og kyr. Bosetningen var etablert med enkle leirbygninger med fire indre rom. Tallrike gravplasser har blitt funnet, mange med omfattende gravgaver som kurver, redskaper av stein og bein, perler, armringer, hengende smykker, og tidvis og dyroffer, og mer omfattende gravgaver i mannlige graver.
Ornamenter og smykker av sjøskjell, kalkstein, turkis, lapis lazuli, sandstein og polert kobber har også blitt funnet, blant annet enkle figurer av kvinner og dyr. Sjøskjellene som kom fra kysten langt unna og lapis lazuli funnet helt i Badakhshan i Afghanistan vitner om god kontakt med disse områdene. En enkelt steinøks ble oppdaget i grav og flere andre ble avdekket i overflaten. Disse øksene er de tidligste arkeologiske funn som er kommet fra en lagdelt kontekst i sørlige Asia.
I 2001 studerte arkeologene levningene av to menn fra Mehrgarh og gjorde den oppdagelse at folket fra sivilisasjonen i Indusdalen, fra den tidlige Induskulturen (tidlig harappanske tid) hadde kunnskap om tidlig tannlegekunnskap. Senere, i april 2006, ble det annonsert i vitenskapstidsskriftet Nature at den tidligste (og første tidlige neolittiske) bevis for boring i menneskelige tenner in vivo var funnet i Mehrgarh. I henhold til forfatterne pekte deres oppdagelse på en tradisjon av tidlig tannlegekunnskap i de tidlige jordbrukskulturene i regionen. «Her beskriver vi boring i elleve jekselkroner hos ni voksne som ble oppdaget i en neolittisk gravfelt i Pakistan som dateres fra 7500 til 9000 år siden. Disse funnene gir bevis på en lang tradisjon av en form for tidlig tannlegekunnskap i en tidlig jordbrukskultur».
== Mehrgarhs Periode VII ==
En gang mellom år 2600 f.Kr. og 2000 f.Kr. synes det som om byen ble i stor grad forlatt. Det var på en tid da sivilisasjonen i Indusdalen var på sin midterste utviklingsstadium. Det har blitt foreslått at beboerne i Mehrgarh utvandret til den fruktbare Indusdalen etterhvert som Balutsjistan ble mer gold og uttørket på grunn av klimatiske endringer.
== En del navnvarianter ==
Mehrgarh er også stavet som Mehrgahr, Merhgarh eller Merhgahr.
Kachisletten er også stavet som Kacchi og Katchi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dr. Ahmad Hasan Dani, «History Through The Centuries», National Fund for Cultural Heritage
Mehrgarh (Balochistan)
Jonathan Mark Kenoyer, «Early Developments of Art, Symbol and Technology in the Indus Valley Tradition», www.harappa.com
«Stone age man used dentist drill», BBC News
«Mehrgarh», Travel Web | Mehrgarh (urdu مﮩرگڑھ ) er en av de mest betydningsfulle arkeologiske funnstedene fra neolittiske tid (ca. 7000 f. | 5,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brunpudret_taigafly | 2023-02-04 | Brunpudret taigafly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Hans Jacob Sparre Schneider', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1883', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Brunpudret taigafly (Xestia gelida) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den ble beskrevet fra Sør-Varanger i 1883, men typeeksemplaret er ennå det eneste kjente funn fra Norge av denne arten.
| Brunpudret taigafly (Xestia gelida) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den ble beskrevet fra Sør-Varanger i 1883, men typeeksemplaret er ennå det eneste kjente funn fra Norge av denne arten.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 38 – 42 mm), litt spinkelt, grått nattfly med et svakt brunskjær. Forvingen er nokså lyst grå med en smal, svart rotstrek. Ringmerket er svartkantet, bakerst er kantstreken forlenget utover i vingen som en kort lengdestrek. Nyremerket er utydelig. Ytre mellomlinje er svart og bølgete, utenfor denne med et par mer eller mindre tydelige, svarte flekker. Bakvingen er silkeaktig gråhvit med en kommaformet, grå flekk litt foran midten.
== Levevis ==
Larvene lever på blåbær og løvetann. De voksne sommerfuglene flyr i juni – juli.
== Utbredelse ==
Det er en esktremt nordlig art som er utbredt i det nordligste Fennoskandia og Russland østover til Sibir. Fra Norge er det bare kjent ett eksemplar, innsamlet i Sør-Varanger i 1882, som arten ble beskrevet ut fra av den norske entomologen Hans Jacob Sparre Schneider.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Utbredelsesdata: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) brunpudret taigafly i Global Biodiversity Information Facility
(no) brunpudret taigafly hos Artsdatabanken
(sv) brunpudret taigafly hos Dyntaxa
(en) brunpudret taigafly hos Fauna Europaea
(en) brunpudret taigafly hos NCBI
(en) Kategori:Xestia gelida – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Xestia gelida – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 5,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_eurasiske_kontinentalplaten | 2023-02-04 | Den eurasiske kontinentalplaten | ['Kategori:Artikler hvor grenser til hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Asias geologi', 'Kategori:Atlanterhavet', 'Kategori:Eurasia', 'Kategori:Europas geologi', "Kategori:Hellas' geologi", 'Kategori:Islands geologi', 'Kategori:Italias geologi', 'Kategori:Middelhavet', 'Kategori:Stillehavet', 'Kategori:Tektoniske plater', 'Kategori:Tyrkias geologi'] | Den eurasiske kontinentalplaten er en tektonisk plate som omfatter det mest av Eurasia (en landmasse som består av de tradisjonelle verdensdelene Europa og Asia), bortsett fra det indiske subkontinent, Den arabiske halvøy, og området øst for Tsjerskijfjellene i Øst-Sibir. Den innbefatter også havbunnsplaten som strekker seg vestover til Den midtatlantiske ryggen og nordover til Nansen-(Gakkel-)ryggen.
I øst grenser den til Den nordamerikanske kontinentalplaten i nord og til Den filippinske platen i sør og Okhotskplaten og Amurplaten i øst. I sør grenser den til Den afrikanske kontinentalplaten i vest, Den arabiske platen i midten og Den indoaustralske kontinentalplaten i øst. I vest er det en divergerende grense (havbunnsspredning) med Den nordamerikanske kontinentalplaten som danner den nordligste delen av Den midtatlantiske ryggen, som ligger på begge sider av Island. Utbruddet i 1973 på Eldfell, vulkanen til islandske øyen Heimaey, var forårsaket av at Den nordamerikanske kontinentalplaten og Den eurasiske kontinentalplaten beveger seg fra hverandre og er et resultat av kreftene i divergerende plategrenser. Det samme er tilfelle enda lenger nord der en finner Gakkelryggen i Nordishavet. Den afrikanske kontinentalplaten beveger seg sakte mot den eurasiske og danner en subduksjonssone. Også Den filippinske platen undergår subduksjon. Den arabiske platen presser opp Zagrosfjellene og den indiske delen av Himalaya.
| Den eurasiske kontinentalplaten er en tektonisk plate som omfatter det mest av Eurasia (en landmasse som består av de tradisjonelle verdensdelene Europa og Asia), bortsett fra det indiske subkontinent, Den arabiske halvøy, og området øst for Tsjerskijfjellene i Øst-Sibir. Den innbefatter også havbunnsplaten som strekker seg vestover til Den midtatlantiske ryggen og nordover til Nansen-(Gakkel-)ryggen.
I øst grenser den til Den nordamerikanske kontinentalplaten i nord og til Den filippinske platen i sør og Okhotskplaten og Amurplaten i øst. I sør grenser den til Den afrikanske kontinentalplaten i vest, Den arabiske platen i midten og Den indoaustralske kontinentalplaten i øst. I vest er det en divergerende grense (havbunnsspredning) med Den nordamerikanske kontinentalplaten som danner den nordligste delen av Den midtatlantiske ryggen, som ligger på begge sider av Island. Utbruddet i 1973 på Eldfell, vulkanen til islandske øyen Heimaey, var forårsaket av at Den nordamerikanske kontinentalplaten og Den eurasiske kontinentalplaten beveger seg fra hverandre og er et resultat av kreftene i divergerende plategrenser. Det samme er tilfelle enda lenger nord der en finner Gakkelryggen i Nordishavet. Den afrikanske kontinentalplaten beveger seg sakte mot den eurasiske og danner en subduksjonssone. Også Den filippinske platen undergår subduksjon. Den arabiske platen presser opp Zagrosfjellene og den indiske delen av Himalaya.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eurasian tectonic plate – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Den eurasiske kontinentalplaten i Store norske leksikon | Den afrikanske kontinentalplaten er en kontinentalplate som omfatter Afrika og havbunnen ut til flere midthavsrygger. | 5,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Vijay | 2023-02-04 | Joseph Vijay | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. juni', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Indiske skuespillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chennai', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Vijay (tamilsk: விஜய்), (født Joseph Vijay 22. juni 1974 i Madras, Tamil Nadu) er en indisk skuespiller og sanger. Allerede som ung mann begynte han å spille inn film, produsert av faren S. A. Chandrasekhar. Han hadde sin egen stil som Rajinikanth og M. G. Ramchandran. Kamal Haasan har beskrevet ham som en stille og rolig kar. Han spilte i filmen Master fra 2020.
| Vijay (tamilsk: விஜய்), (født Joseph Vijay 22. juni 1974 i Madras, Tamil Nadu) er en indisk skuespiller og sanger. Allerede som ung mann begynte han å spille inn film, produsert av faren S. A. Chandrasekhar. Han hadde sin egen stil som Rajinikanth og M. G. Ramchandran. Kamal Haasan har beskrevet ham som en stille og rolig kar. Han spilte i filmen Master fra 2020.
== Bakgrunn ==
Vijay Chandrasekhar ble født 22. juni 1974 til filmprodusenten S. A. Chandrasekhar og sangeren Shoba Chandrasekhar. Han hadde en søster som het Vidhya Chandrasekhar og døde da hun var to år. Han giftet seg med Sangeetha Sornalingam fra Sri Lanka 25. august 1999.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joseph Vijay på Internet Movie Database
(fr) Joseph Vijay på Allociné
(en) Joseph Vijay på AllMovie
(en) Joseph Vijay hos Rotten Tomatoes
(en) Joseph Vijay hos The Movie Database | Vijay (tamilsk: விஜய்), (født Joseph Vijay 22. juni 1974 i Madras, Tamil Nadu) er en indisk skuespiller og sanger. | 5,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Intra_cornea_ring | 2023-02-04 | Intra cornea ring | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kirurgi', 'Kategori:Oftalmologi'] | Intra cornea ring er et implantat i øyets hornhinne (cornea). Implantatet betgnes med ICR, ICRS, Intacs eller KeraVision-Ring etter produsenten. Metoden kom i bruk ca. 1996. Et sett ICR består av to små ringsegmenter med en samled diameter på ca. 6,5 mm. De er fremstilt av klar PPMA (Polymethylmethacrylat), det samme materialet som i ca. 30 år er anvendt som linseerstatning ved kataraktoperasjon.
Ringsegmentene settes inn i stroma i cornea. Dette fører til en utflating av cornea.
Avhengig av versjon kan en korrigere en nærsynthet (myopi) mellom -1 dioptri und -4 dpt. Det opererte øyet bør ikke ha noen uttalt astigmatisme.
Dersom en ikke oppnår det ønskede resultat kan implantatet erstattes med et annet med andre parametre eller fjernes.
Denne operasjonen har vist seg effektfull. Den er imidlertid delvis utkonkurrert av korreksjon ved hjelp av laser. En fordel ved ICRS er imidlertid muligheten for å reversere behandlingen ved å fjerne implantatet.
ICRS er fortsatt i bruk til stabilisering av cornea hos pasienter med keratoconus
| Intra cornea ring er et implantat i øyets hornhinne (cornea). Implantatet betgnes med ICR, ICRS, Intacs eller KeraVision-Ring etter produsenten. Metoden kom i bruk ca. 1996. Et sett ICR består av to små ringsegmenter med en samled diameter på ca. 6,5 mm. De er fremstilt av klar PPMA (Polymethylmethacrylat), det samme materialet som i ca. 30 år er anvendt som linseerstatning ved kataraktoperasjon.
Ringsegmentene settes inn i stroma i cornea. Dette fører til en utflating av cornea.
Avhengig av versjon kan en korrigere en nærsynthet (myopi) mellom -1 dioptri und -4 dpt. Det opererte øyet bør ikke ha noen uttalt astigmatisme.
Dersom en ikke oppnår det ønskede resultat kan implantatet erstattes med et annet med andre parametre eller fjernes.
Denne operasjonen har vist seg effektfull. Den er imidlertid delvis utkonkurrert av korreksjon ved hjelp av laser. En fordel ved ICRS er imidlertid muligheten for å reversere behandlingen ved å fjerne implantatet.
ICRS er fortsatt i bruk til stabilisering av cornea hos pasienter med keratoconus
== Se også ==
Refraktiv kirurgi
== Eksterne lenker ==
Oversikt over noen refraktiv-kirurgiske teknikker.
Keratokonus. En skjematisk animasjon av hvordan et ICRS implantat kan fungere ved keratoconus. | thumb|right|180px|Et par Intacs innoperert. | 5,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristen_K._Flaa | 2023-02-04 | Kristen K. Flaa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fylkesordførere fra Sp', 'Kategori:Fylkesordførere i Aust-Agder', 'Kategori:Fødsler 3. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Ordførere i Birkenes', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sp-ordførere i Aust-Agder'] | Kristen Kristiansen Flaa (født 3. oktober 1925, død 10. januar 2021) var en norsk gårdbruker og politiker (Sp).
Flaa var ordfører i Birkenes kommune fra 1972 til 1992 og fylkesordfører i Aust-Agder fra 1972 til 1975. Fra 1987 til 1991 var han styreformann i Fædrelandsvennen.Flå ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1992.
| Kristen Kristiansen Flaa (født 3. oktober 1925, død 10. januar 2021) var en norsk gårdbruker og politiker (Sp).
Flaa var ordfører i Birkenes kommune fra 1972 til 1992 og fylkesordfører i Aust-Agder fra 1972 til 1975. Fra 1987 til 1991 var han styreformann i Fædrelandsvennen.Flå ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1992.
== Referanser == | Kristen Kristiansen Flaa (født 3. oktober 1925, død 10. | 5,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Insurgentes_(album) | 2023-02-04 | Insurgentes (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske musikkalbum', 'Kategori:Musikkalbum fra 2009', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-01'] | Insurgentes er det første fullengdes albumet til musiker og plateprodusent Steven Wilson, mest kjent som frontmann i det psykedeliske/progressive rockebandet Porcupine Tree. Albumet ble innspilt over hele verden i studioer fra Mexico by til Japan og Israel, mellom januar og august 2008. Det ble gitt ut i november 2008 som en multidisk postordreutgave, med ordinær utgivelse i februar 2009. Albumet er oppkalt etter Avenida de los Insurgentes, den lengste alléen i Mexico by, der deler av albumet ble innspilt.
| Insurgentes er det første fullengdes albumet til musiker og plateprodusent Steven Wilson, mest kjent som frontmann i det psykedeliske/progressive rockebandet Porcupine Tree. Albumet ble innspilt over hele verden i studioer fra Mexico by til Japan og Israel, mellom januar og august 2008. Det ble gitt ut i november 2008 som en multidisk postordreutgave, med ordinær utgivelse i februar 2009. Albumet er oppkalt etter Avenida de los Insurgentes, den lengste alléen i Mexico by, der deler av albumet ble innspilt.
== Kilder ==
(en) Insurgentes (album) på Discogs | Insurgentes er det første fullengdes albumet til musiker og plateprodusent Steven Wilson, mest kjent som frontmann i det psykedeliske/progressive rockebandet Porcupine Tree. Albumet ble innspilt over hele verden i studioer fra Mexico by til Japan og Israel, mellom januar og august 2008. | 5,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steven_Wilson | 2023-02-04 | Steven Wilson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Steven John Wilson (født 3. november 1967 i Kingston upon Thames i England) er en engelsk gitarist, vokalist, låtskriver og grunnlegger av det progressive rockebandet Porcupine Tree. Han er også en selvlært produsent, lydtekniker, gitarist og keyboardspiller (samt kyndig på andre instrumenter). I tillegg til bandet Porcupine Tree har han også vært medlem av bandene Blackfield, No-Man og Bass Communion. Siden 2008 har Wilson gitt ut plater under sitt eget navn. Steven Wilson er også en aktiv produsent, og har blant annet produsert albumer for artister som Fish, Anja Garbarek, og band som Opeth og Anathema..
| Steven John Wilson (født 3. november 1967 i Kingston upon Thames i England) er en engelsk gitarist, vokalist, låtskriver og grunnlegger av det progressive rockebandet Porcupine Tree. Han er også en selvlært produsent, lydtekniker, gitarist og keyboardspiller (samt kyndig på andre instrumenter). I tillegg til bandet Porcupine Tree har han også vært medlem av bandene Blackfield, No-Man og Bass Communion. Siden 2008 har Wilson gitt ut plater under sitt eget navn. Steven Wilson er også en aktiv produsent, og har blant annet produsert albumer for artister som Fish, Anja Garbarek, og band som Opeth og Anathema..
== Musikalske prosjekter ==
Porcupine Tree
Storm Corrosion
No-Man
I.E.M
Bass Communion
Blackfield
Storm Corrosion
== Solokarrière ==
I de siste årene har han også hatt en vellykket solokarrière under sitt eget navn.
Insurgentes (2008)
Grace for Drowning (2011)
The Raven That Refused to Sing (And Other Stories) (2013)
Hand. Cannot. Erase. (2015)
To the Bone (2017)
The Future Bites (2021)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Steven Wilson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Steven Wilson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Steven Wilson på Internet Movie Database
(en) Steven Wilson hos The Movie Database
(en) Steven Wilson på Apple Music
(en) Steven Wilson på Discogs
(en) Steven Wilson på MusicBrainz
(en) Steven Wilson på Encyclopaedia Metallum
(en) Steven Wilson på SoundCloud
(en) Steven Wilson på Spotify
(en) Steven Wilson på Songkick
(en) Steven Wilson på Last.fm
(en) Steven Wilson på Genius — sangtekster
(en) Steven Wilson på AllMusic
Steven Wilson på Twitter
Steven Wilson på Facebook
Steven Wilson på Instagram
Steven Wilson på YouTube
Steven Wilson på Myspace
Steven Wilson på TikTok | Steven John Wilson (født 3. november 1967 i Kingston upon Thames i England) er en engelsk gitarist, vokalist, låtskriver og grunnlegger av det progressive rockebandet Porcupine Tree. | 5,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Centre_for_the_Study_of_Civil_War | 2023-02-04 | Centre for the Study of Civil War | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2003', 'Kategori:Institutt for fredsforskning (PRIO)', 'Kategori:Opphør i 2012'] | Centre for the Study of Civil War (Senter for borgerkrigsstudier) var et senter for fremragende forskning med sin hovedfinansiering fra Norges forskningsråd. Sentret ble opprettet i 2003, og ble avsluttet ved utgangen av 2012.
Sentrets leder var Scott Gates, og styret ved Institutt for fredsforskning (PRIO) var også styre for senteret. Sentret var en del av PRIOs organisasjon, men nøt utstrakt autonomi.
Viktige aktører bak opprettelsen av senteret var, foruten direktøren Scott Gates, Nils Petter Gleditsch og Dan Smith (daværende direktør i PRIO).
Sentrale forskere på senteret var foruten de ovennevnte Jon Elster, Ola Listhaug, Kaare Strøm, Halvard Buhaug, Sabine Carey, Jeffrey T. Checkel, Karl Ove Moene og Håvard Hegre, som alle ledet arbeidsgrupper ved sentret.
| Centre for the Study of Civil War (Senter for borgerkrigsstudier) var et senter for fremragende forskning med sin hovedfinansiering fra Norges forskningsråd. Sentret ble opprettet i 2003, og ble avsluttet ved utgangen av 2012.
Sentrets leder var Scott Gates, og styret ved Institutt for fredsforskning (PRIO) var også styre for senteret. Sentret var en del av PRIOs organisasjon, men nøt utstrakt autonomi.
Viktige aktører bak opprettelsen av senteret var, foruten direktøren Scott Gates, Nils Petter Gleditsch og Dan Smith (daværende direktør i PRIO).
Sentrale forskere på senteret var foruten de ovennevnte Jon Elster, Ola Listhaug, Kaare Strøm, Halvard Buhaug, Sabine Carey, Jeffrey T. Checkel, Karl Ove Moene og Håvard Hegre, som alle ledet arbeidsgrupper ved sentret.
== Eksterne lenker ==
CSCWs hjemmesider Arkivert 18. februar 2009 hos Wayback Machine. | Centre for the Study of Civil War (Senter for borgerkrigsstudier) var et senter for fremragende forskning med sin hovedfinansiering fra Norges forskningsråd. Sentret ble opprettet i 2003, og ble avsluttet ved utgangen av 2012. | 5,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charlton_Automatic_Rifle | 2023-02-04 | Charlton Automatic Rifle | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Lette maskingeværer', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Charlton Automatic Rifle er et lett maskingevær fra New Zealand, designet av Philip Charlton i 1941.
Den er en helautomatisk ombygd versjon av Lee-Enfield riflen, som en erstatning for Brengun og Lewisgun maskingevær, som det var stor mangel på i New Zealand under andre verdenskrig.
Den opprinnelige Charlton Automatic Rifle ble bygget på utgåtte Lee-Metford og Magazine Lee-Enfield rifler, fra helt tilbake fra boerkrigen. De var tenkt i bruk som halvautomat, men med mulighet for helautomatisk ild ved nødstilfeller. De brukte standard 10-patroners Lee-Enfield våpenmagasiner, eller 30-patroner Brengun magasiner. De finnes to versjoner, New Zealand versjonen designet og produsert av Charlton Motor Workshops i Hastings, og en versjon produsert i Australia av Electrolux, hvor de bygde om SMLE Mk III* riflen. De var forskjellige av utseende, men hadde samme mekanismer og funksjoner.
Omtrent 1 500 rifler ble produsert på New Zealand, hvor omtrent alle ble ødelagt i en brann kort tid etter andre verdenskrig. Det finnes kun noen få kjente eksemplarer, en på Imperial War Museum i London, en ved National Army Museum i Waiouru på New Zealand, en på Army Museum i Australia, + noen få til.
| Charlton Automatic Rifle er et lett maskingevær fra New Zealand, designet av Philip Charlton i 1941.
Den er en helautomatisk ombygd versjon av Lee-Enfield riflen, som en erstatning for Brengun og Lewisgun maskingevær, som det var stor mangel på i New Zealand under andre verdenskrig.
Den opprinnelige Charlton Automatic Rifle ble bygget på utgåtte Lee-Metford og Magazine Lee-Enfield rifler, fra helt tilbake fra boerkrigen. De var tenkt i bruk som halvautomat, men med mulighet for helautomatisk ild ved nødstilfeller. De brukte standard 10-patroners Lee-Enfield våpenmagasiner, eller 30-patroner Brengun magasiner. De finnes to versjoner, New Zealand versjonen designet og produsert av Charlton Motor Workshops i Hastings, og en versjon produsert i Australia av Electrolux, hvor de bygde om SMLE Mk III* riflen. De var forskjellige av utseende, men hadde samme mekanismer og funksjoner.
Omtrent 1 500 rifler ble produsert på New Zealand, hvor omtrent alle ble ødelagt i en brann kort tid etter andre verdenskrig. Det finnes kun noen få kjente eksemplarer, en på Imperial War Museum i London, en ved National Army Museum i Waiouru på New Zealand, en på Army Museum i Australia, + noen få til.
== Eksterne lenker ==
1 2 - bilder | New Zealand | 5,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Hveem | 2023-02-04 | Helge Hveem | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 17. mai', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Ledere av Institutt for fredsforskning (PRIO)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fredsforskere', 'Kategori:Norske statsvitere', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo'] | Helge Hveem (født 17. mai 1941) er en norsk statsviter og professor emeritus ved Universitetet i Oslo (UiO).
| Helge Hveem (født 17. mai 1941) er en norsk statsviter og professor emeritus ved Universitetet i Oslo (UiO).
== Liv og virke ==
Han avla eksamen artium ved Oslo Katedralskole i 1960 og gjennomførte Forsvarets russiskkurs i 1961-62. Han tjenestegjorde som sersjant i FNs fredsbevarende operasjoner i Kongo (ONUC) i 1963.
Hveem avla magistergraden (mag.art.) i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1968. Fra 1966 til 1981 var han tilknyttet Institutt for fredsforskning (PRIO), der han ble instituttleder i 1971. I 1980 flyttet han til Genève for å arbeide som seniorkonsulent i sekretariatet for FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD).
Fra 1982 var han tilknyttet Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, der han ble professor i 1991. Han var en av grunnleggerne av og hadde en deltidstilknytning til Senter for utvikling og miljø (SUM) ved UiO i perioden 1990-1999 som forskningsleder. I perioden 2002–2006 var han direktør for Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved UiO. Han har hatt en rekke utenlandsopphold (Grenoble, LSE, Harvard, Bordeaux, European University Institute m.fl.) som stipendiat, forsker og gjesteprofessor.
Hveem har utgitt en rekke bøker og har publisert 180 vitenskapelige og over 100 populærvitenskapelige artikler. Hans forskningsarbeid har i hovedsak vært om internasjonale relasjoner og internasjonal politisk økonomi. Han har gjesteforelest og forsket ved blant annet LSE, Harvard, og European University Institute.
Han var i 1965 formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund og har vært lokalpolitiker for Venstre.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Helge Hveem i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Helge Hveem i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStinIntervju med Helge Hveem i forbindelse med PRIOs 60-årsjubileum | Helge Hveem (født 17. mai 1941) er en norsk statsviter og professor emeritus ved Universitetet i Oslo (UiO). | 5,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ostinato | 2023-02-04 | Ostinato | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkteori', 'Kategori:Satstyper og satsteknikker'] | Ostinato (Latin ostinatus, «hardnakket») er i musikken betegnelsen på en stadig gjentatt musikalsk figur, f.eks. en melodi, en bestemt rytme (jfr. Ravels Bolero) eller et annet musikalsk element.
Prinsippet bak ostinato har ganske sikkert eksistert så lenge mennesker har laget musikk. Den første kilden går tilbake til høymiddelalderen. På 1600- og 1700-tallet, den såkalte generalbassens tidsalder, ble ostinatoen vanligvis utført i bass-stemmen (basso ostinato). Ostinato falt ut av bruk som kunstnerisk uttrykksmiddel i klassismen, men fikk en liten oppblomstring på 1800-tallet.
En harmonisk ostinato er en akkordgang som gjentas om igjen og om igjen.
I rocken er navnet for en ostinat figur riff, i jazz kalles det vamp, og i electronica loop.
| Ostinato (Latin ostinatus, «hardnakket») er i musikken betegnelsen på en stadig gjentatt musikalsk figur, f.eks. en melodi, en bestemt rytme (jfr. Ravels Bolero) eller et annet musikalsk element.
Prinsippet bak ostinato har ganske sikkert eksistert så lenge mennesker har laget musikk. Den første kilden går tilbake til høymiddelalderen. På 1600- og 1700-tallet, den såkalte generalbassens tidsalder, ble ostinatoen vanligvis utført i bass-stemmen (basso ostinato). Ostinato falt ut av bruk som kunstnerisk uttrykksmiddel i klassismen, men fikk en liten oppblomstring på 1800-tallet.
En harmonisk ostinato er en akkordgang som gjentas om igjen og om igjen.
I rocken er navnet for en ostinat figur riff, i jazz kalles det vamp, og i electronica loop.
== Se også ==
Passacaglia
Chaconne
Basso ostinato
== Kilder ==
«Ostinato», Encyclopædia Britannica
«Ostinato», berkleejazz.org | Basso ostinato er en musikalsk spillemåte basert på en ostinato, dvs at en basslinje eller et harmonisk skjema repeteres og fungerer som grunnmotiv for et musikkstykke. | 5,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sharjah_(by) | 2023-02-04 | Sharjah (by) | ['Kategori:25°N', 'Kategori:55°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i De forente arabiske emirater', 'Kategori:Emiratet Sharjah', 'Kategori:Havnebyer i De forente arabiske emirater', 'Kategori:Havnebyer ved Persiabukten', 'Kategori:Sider med kart'] | Sharjah (arabisk: الشارقة) er hovedstaden i emiratet Sharjah i De forente arabiske emirater, og ligger på kysten av Persiagulfen, umiddelbart nord for storbyen Dubai som den er sammenvokst med. Sharjah er foruten emirathovedstad og kulturelt sentrum, en utpreget pendlerforstad til Dubai med meget stor indisk befolkning. Sharjah er landets fjerde mest folkerike by med om lag 600.000 innbyggere (2008), over et bebygd areal som dekker 235 km².
I Sharjah kommune ligger Sharjah internasjonale lufthavn, som er plassert bare 10 km nord for Dubai internasjonale lufthavn. Havnefunksjonen er ubetydelig med en middelsstor havn – Himriyah Port – men Sharjah har vokst fram til å bli et betydelig finans- og turistsentrum. Hovedsakelig har byen en rekke kulturinstitusjoner, gallerier, museer og arkeologiske forskningsprosjekt. Videre er Sharjah et lavkostnadsområde hvor arbeidsinnvandrere fra Asia bor, og pendler til de mange arbeidsplassene i tjenestesektoren og bygg- og anleggssektoren i Dubai.
Palasset til emir Sultan bin Mohamed Al-Qasimi av Sharjah ligger 20 km sørøst for byen.
Byen er et utdanningssenter med flere anerkjente universiteter, mange av dem lokalisert i en egen universitetsby: University of Sharjah, American University of Sharjah, det er en campus for amerikanske Troy University, og det finnes et emiratisk, privat universitet – Skyline University College. University of Sharjah har en avdeling også på østkysten ved Det indiske hav, like utenfor byen Khor Fakkan.
| Sharjah (arabisk: الشارقة) er hovedstaden i emiratet Sharjah i De forente arabiske emirater, og ligger på kysten av Persiagulfen, umiddelbart nord for storbyen Dubai som den er sammenvokst med. Sharjah er foruten emirathovedstad og kulturelt sentrum, en utpreget pendlerforstad til Dubai med meget stor indisk befolkning. Sharjah er landets fjerde mest folkerike by med om lag 600.000 innbyggere (2008), over et bebygd areal som dekker 235 km².
I Sharjah kommune ligger Sharjah internasjonale lufthavn, som er plassert bare 10 km nord for Dubai internasjonale lufthavn. Havnefunksjonen er ubetydelig med en middelsstor havn – Himriyah Port – men Sharjah har vokst fram til å bli et betydelig finans- og turistsentrum. Hovedsakelig har byen en rekke kulturinstitusjoner, gallerier, museer og arkeologiske forskningsprosjekt. Videre er Sharjah et lavkostnadsområde hvor arbeidsinnvandrere fra Asia bor, og pendler til de mange arbeidsplassene i tjenestesektoren og bygg- og anleggssektoren i Dubai.
Palasset til emir Sultan bin Mohamed Al-Qasimi av Sharjah ligger 20 km sørøst for byen.
Byen er et utdanningssenter med flere anerkjente universiteter, mange av dem lokalisert i en egen universitetsby: University of Sharjah, American University of Sharjah, det er en campus for amerikanske Troy University, og det finnes et emiratisk, privat universitet – Skyline University College. University of Sharjah har en avdeling også på østkysten ved Det indiske hav, like utenfor byen Khor Fakkan.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sharjah – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sharjah (arabisk: الشارقة) er hovedstaden i emiratet Sharjah i De forente arabiske emirater, og ligger på kysten av Persiagulfen, umiddelbart nord for storbyen Dubai som den er sammenvokst med. Sharjah er foruten emirathovedstad og kulturelt sentrum, en utpreget pendlerforstad til Dubai med meget stor indisk befolkning. | 5,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Refleksflekker | 2023-02-04 | Refleksflekker | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fototeknikk'] | Refleksflekker (engelsk: lense flare) betegner de synbare refleksene og lysspredningen av en lyskilde i et linsesystem.
I et fotografi manifesterer refleksflekker seg som stjerne-ringer eller bueformede forstyrrelser som forringer fargekontrasten der de forekommer. Forekomsten av refleksflekker påvirkes også av blenderlamellene. Dersom blenderen f.eks. består av seks lameller, vil man kunne oppleve hexagonale mønster. Også fargesammensetningen kan variere, dette som en følge av fargebrytningen i linsesystemet.
I klassisk fotografiteknikk reduserer man mengden refleksflekker ved å bruke motlysblender (solblender) og/eller polasisasjonsfilter, men dette kan også føre til ytterligere reflekser.
Andre ganger ønsker man av kunstneriske årsaker å fremheve eller skape reflekser, noe som kan oppnås med spesialfiltere.
Også det menneskelige øye er beheftet med refleksflekker. Dette kan være årsaken til at enkelte finner at bilder med refleksflekker oppfattes som mer naturlige. I moderne databehandlede bilder kan slike effekter med hensikt rendres inn i bildene for å gi et mer levende uttrykk. Enkelte videospill legger også til reflekseffekter.
| Refleksflekker (engelsk: lense flare) betegner de synbare refleksene og lysspredningen av en lyskilde i et linsesystem.
I et fotografi manifesterer refleksflekker seg som stjerne-ringer eller bueformede forstyrrelser som forringer fargekontrasten der de forekommer. Forekomsten av refleksflekker påvirkes også av blenderlamellene. Dersom blenderen f.eks. består av seks lameller, vil man kunne oppleve hexagonale mønster. Også fargesammensetningen kan variere, dette som en følge av fargebrytningen i linsesystemet.
I klassisk fotografiteknikk reduserer man mengden refleksflekker ved å bruke motlysblender (solblender) og/eller polasisasjonsfilter, men dette kan også føre til ytterligere reflekser.
Andre ganger ønsker man av kunstneriske årsaker å fremheve eller skape reflekser, noe som kan oppnås med spesialfiltere.
Også det menneskelige øye er beheftet med refleksflekker. Dette kan være årsaken til at enkelte finner at bilder med refleksflekker oppfattes som mer naturlige. I moderne databehandlede bilder kan slike effekter med hensikt rendres inn i bildene for å gi et mer levende uttrykk. Enkelte videospill legger også til reflekseffekter.
== Se også ==
Strølys
== Eksterne lenker ==
Eksempelbilder med refleksflekker. Arkivert 20. mai 2009 hos Wayback Machine.
Forklaring på hvordan refleksflekker oppstår og hvordan de kan undertrykkes eller reduseres (Engelsk] | thumb|Et bilde tatt i «motlys» som viser refleksflekker rundt sola. | 5,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brynj%C3%B3lfur_Sveinsson | 2023-02-04 | Brynjólfur Sveinsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1675', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1605', 'Kategori:Islands historie', 'Kategori:Islandske lutherske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Brynjólfur Sveinsson (født 14. september 1605, død 5. august 1675) tjenestegjorde som luthersk biskop på Skálholt helt sør på Island. Hans viktigste innflytelse har vært å videreføre hva som har blitt vår kunnskap om norrøn mytologi. Han er for tiden avbildet på den islandske 1000 krónur-seddelen.
| Brynjólfur Sveinsson (født 14. september 1605, død 5. august 1675) tjenestegjorde som luthersk biskop på Skálholt helt sør på Island. Hans viktigste innflytelse har vært å videreføre hva som har blitt vår kunnskap om norrøn mytologi. Han er for tiden avbildet på den islandske 1000 krónur-seddelen.
== Historiker ==
Biskopen kom over et gammel manuskript med norrøne mytologiske dikt og heltekvad som han i 1643 kalte for Edda. Han tilskrev manuskriptet til Sæmund Frode, men det er enighet blant dagens forskere at uansett hvem som fikk skrevet ned Eddadiktene, om det var i form av en nedskriver eller en dikter, kan det ikke ha vært Sæmund. Det er antatt at manuskriptet har flere forfattere som strekker seg over stort sprang i tid.
Signaturen til lovmannen Magnus Eiriksson står i margen; han skal ha sendt skriftet med sin venn Hallgrim Pétursson, da Pétursson anmodet biskop Sveinsson om et presteembete (og året etter ble han da også viet til prest på Hvalsnes). Biskopen signerte selv i skriftet, en dobbelt L, for lupus loricatus, på islandsk brynjadur úlfur, en koding av navnet Brynjólfur. Han sendte sin tidligere elev Tormod Torfæus til København med den eldre Edda, kalt Sæmundar-Edda, nedskrevet rundt 1270. Uten dette lille håndskriftet ville vi knapt kjent noen eddakvad, og norrøn mytologi ville bare vært mangelfullt overlevert. Sveinsson skrev i 1663 til Torfæus at han mente dette var det eneste eksemplaret i verden. Faktisk hadde han rett. I en periode hadde håndskriftet også vært i Torfæus-familiens eie. Torfæus' far kunne flere strofer utenat.I 1650 utpekte kong Frederik III av Danmark og Norge Brynjólfur til å etterfølge den avdøde Stephen Hansen Stephanius som kongelig dansk «antikvar». Han avslo stillingen, men ba kongen om at en islending skulle stå for oversettelsen av de gamle håndskriftene til dansk eller latin, og lovet kongen å gjøre hva han kunne for å samle inn gamle manuskripter på Island. En av hans første handlinger var å spørre alle folk som bodde innenfor hans bispedømme å gi danskekongen alle gamle manuskripter, enten det var originaler eller kopier, som en gave eller for en symbolsk pris. Blant de manuskripter som på denne måten ble samlet inn, var det mest monumentale Flateybok som ble sikret først etter et personlig besøk av biskopen til eieren. Jon Torfason på Flatey som eide manuskriptet, var lite villig til å gi det kostbare manuskriptet fra seg, men etter press ga han seg.
== Geistlig gjerning på Skálholt ==
I 1620-årene hadde Sveinsson hatt biskop Jesper Rasmussen Brochmand som veileder ved universitetet i København. I 1630-årene var Sveinsson såpass lærd at han ble brukt som opponent ved universitetets disputaser. Ved en av disse stilte han mot selveste Brochmand. Auditoriet var stappfullt med kongehuset representert. Temaet krevde kunnskap i gresk, mens samtalen foregikk på latin. Det endte angivelig med at Brochmand ble svar skyldig og dessuten rød i ansiktet. Etter dette ville han angivelig ikke ha Sveinsson ved universitetet lenger.Som biskop på Island reformerte Sveinsson skatteinnkrevningen og leien som leietakere av krongods eller kirkegods ble avkrevd. Han satte igjennom at leietaker skulle betale etter inntekt og evne. Han ga bort eiendommer til opprettelse av leprasykehus og stiftet fond for fattige prester og enker. Kongens befalingsmann på Island, Henrik Bjelke, «rikets ærlige admiral og høyt aktede patron», grafset til seg fra fondet. Sveinsson ga en gang Bjelke 3.000 riksdaler til forvaring. Av disse leverte Bjelke mindre enn halvparten tilbake - og først mye senere.Å få barn utenom ekteskap ble strengt straffet som leiermål, og mange menn prøvde å unnslippe farskapsansvar ved å avlegge ed på at de ikke hadde hatt noe med kvinnen å gjøre ni måneder før fødselen. Sveinsson bistod mange enslige mødre ved å vise til påstått «ny forskning» som - ifølge ham - var kommet frem til at et svangerskap kan vare mellom syv og elleve måneder.Biskop Sveinsson fikk istandsatt Skálholts forfalne bygg med uhøvlede planker. Han sikret seg rett til rekveden fra de store drivtømmerplassene, blant annet Strandir i Vestfjordene, og fikk tømmeret fraktet hit. Omkring 1650 lot han den gamle domkirken rive og fikk reist et nytt og staselig kirkebygg, Over 30 smeder var i sving. En mektig jernring skulle settes på hoveddøren. Sveinsson fikk tak i ringen fra hovet i Hofstadir. Sveinsson, som samlet bøker fra den hedenske tiden og planla en bok om den førkristne religionen, sørget for at en hedensk jernring kom til heder og verdighet på Islands hovedkirke.En alvorlig sak ble det da noen av elevene i Skálholt viste seg å være i besittelse av kopier av characteres, dvs. gamle trolldomsruner eller magiske figurer. Det ble sagt at noen av smedene som arbeidet med domkirken, kom fra Vestfjordene, som var kjent for å holde gamle trolldomskunster levende. «Uvennens [dvs. djevelens] ugress hadde spredt seg fra Vestfjordene inn på Herrens hveteåker,» het det. Alle elever - islandske embetsmannssønner - som var involvert, ble straks utvist for ett år. Skolens omdømme var truet. Christian 4. hadde lovfestet at enhver ikke-adelig som drev med trolldom, «skal hafve forbrudt deres boeslod oc rømme Danmark, Norge oc begge førstendomme». Alle eiendeler skulle beslaglegges før landsforvisningen. Og hadde noen oppnådd noe ved hjelp av trolldom, skulle vedkommende halshugges. Ingen vet i dag hvem de utviste elevene var, men en av dem kan godt ha vært Tormod Torfæus. Sveinsson avhørte guttene og fikk bekreftet at de ikke hadde gjort bruk av runene. Han forklarte danske myndigheter at elevene var havnet i denne situasjon av «ren uvitenhet», og fikk dermed lov til å ta de utviste elevene inn på skolen igjen. Ett års utvisning kan forklare at Torfæus brukte seks år på sin utdannelse, som normalt ville tatt fem år.I juli 1662 var Torfæus på Island igjen og besøkte biskopen, som var nedbøyd etter at den nitten år gamle datteren hans, Ragnheid, hadde fått barn med læreren sin, studenten Daði, utenfor ekteskap. Saken ble ikke mindre pinlig av at Ragnheid offentlig hadde avlagt ed på at hun aldri hadde hatt samleie. Enda mer ydmykende var det at Daði på samme tid ventet barn med en annen, en «slett» tjenestejente på Skálholt. Sveinsson spurte Torfæus om han kunne gå i forbønn for Ragnheid hos kongen, noe som ikke viste seg helt enkelt.Sammen dro Sveinsson og Torfæus til arvehyllingen av Frederik 3. på tinget i Kópavogur 28. juli 1662. Henrik Bjelke lot enevoldserklæringen bli opplest, hvoretter biskopen holdt en tale om at islendinger helst ikke la sitt styre i andres hender. Bjelke skal da ha spurt om biskopen kunne se soldatene som stod der borte?
== Referanser == | Brynjólfur Sveinsson (født 14. september 1605, død 5. | 5,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knaben | 2023-02-04 | Knaben | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergverksmuseer i Norge', 'Kategori:Bosetninger i Kvinesdal', 'Kategori:Næringsliv i Agder', 'Kategori:Næringsliv i Kvinesdal', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere bergverk i Norge', 'Kategori:Vest-Agders historie'] | Knaben er en tidligere gruveby nord i Kvinesdal kommune, i Vestredalen om lag 50 km nord for Liknes. Gruvebyen ligger 630 moh.
Det var gruvedrift på Knaben fra 1885 til 1973. Mineralet som ble utvunnet var molybden, et grunnstoff som benyttes i våpenproduksjon. Gehalten av molybden var lav. I gjennomsnitt under 0,2%. For å vinne ut 2 kg molybdenglans, måtte man sprenge ut og finknuse over ett tonn malm.
| Knaben er en tidligere gruveby nord i Kvinesdal kommune, i Vestredalen om lag 50 km nord for Liknes. Gruvebyen ligger 630 moh.
Det var gruvedrift på Knaben fra 1885 til 1973. Mineralet som ble utvunnet var molybden, et grunnstoff som benyttes i våpenproduksjon. Gehalten av molybden var lav. I gjennomsnitt under 0,2%. For å vinne ut 2 kg molybdenglans, måtte man sprenge ut og finknuse over ett tonn malm.
== Natur og friluftsliv ==
Knabeheiene ligger i hovedsak mellom 750 og 850 moh., men har topper opp til nesten 1 000 moh.. Det er et rikt fugle- og dyreliv i terrenget, med falk, hare, elg, orrfugl, rein, rype og ørn.
Et stykke vest for selve gruvesenteret er det anlagt et alpinsenter, og det bygges stadig nye hytter i området.
Alpinsenteret har 3 nedfarter som er ca. 1 000 meter lange. En av alpinløypene er blåmerket, to er rødmerkede, den ene med et sortmerket. Høydeforskjellen i anlegget er 182 meter.
Forekomster av molybden var grunnlaget for gruvedriften på Knaben. I 1897 fant man ut at molybden brukt som herder i stål gav en legering med egenskaper spesielt gunstig for våpenproduksjon. Knaben har derfor hatt oppgangstider når det har vært ufred i verden.
Norges sørligste reinsdyrstamme har tilhold på Knaben.
== Veianlegg ==
Det nye veianlegget til Knaben, som ennå ikke var helt avsluttet da gruvene ble nedlagt og stedet ble fraflyttet, ble gjort ferdig i 1977.
== Gruvevirksomheten ==
Tidlig på 1800-tallet ble det konstatert at det var molybden (og ikke grafitt) i fjellene ved Knaben. Man anså derfor den gangen at forekomstene var uten økonomisk verdi. Men nesten 100 år senere, i 1902, ble rettighetene til å drive gruvedrift i området ble kjøpt for 6 000 kroner av et selskap hvor blant annet Sam Eyde deltok. I 1904 ble rettighetene solgt videre til et engelsk selskap for 250 000 kroner. Prisen på molybden var imidlertid lav og driften ved gruvene ble innstilt i 1909.
På begynnelsen av 1913 lå prisen på ca. 1 krone pr kilo, men uroen i Europa førte til at stormaktene rustet opp – og i løpet av 2-3 år gikk molybdenprisen opp til over 30 kroner/kilogram.
Første verdenskrig gav oppgangstider på Knaben – og i andre gruvesamfunn. På det meste hadde 10 forskjellige gruveselskap virksomhet i området. Det ble drevet molybdengruver 21 forskjellige steder i Norge under første verdenskrig. Da krigen var slutt. gikk bunnen ut av markedet og 20 av gruveselskapene gikk konkurs i løpet av kort tid. Bare selskapet A/S Knaben Molybdængruber, som drev gruva Knaben II, overlevde. Driften ble innstilt første halvår 1973. Gruven produserte i 1972 320.000 tonn råmalm og hadde omkring 100 ansatte. Knaben var i 1973 den eneste produsenten av molybdenmalm i Europa.
Det var vanskelige tider gjennom hele 1920-tallet og til langt ut på 1930-tallet. Men i andre halvdel av decenniet var det mer enn 400 ansatte i gruveselskapet og folketallet på Knaben kom opp i over 700. Svenske interesser hadde nå overtatt selskapet.
=== Andre verdenskrig ===
Da andre verdenskrig brøt ut var gruvene på Knaben de eneste molybdengruvene i Europa som var i drift. Knaben ble følgelig ansett som ett av de industriforetakene i Norge som det var størst risiko for at de allierte styrkene ville forsøke å ramme. De tyske okkupantene stasjonerte på det meste om lag 1 000 soldater i området, og det ble anlagt en rekke stillinger for kanoner og antiluftskyts.
Anleggene ble forsøkt ødelagt med bombing av de allierte to ganger i 1943.
==== Bombeangrep 3. mars 1943 ====
Det første angrepet, 3. mars klokken 14:29, kom som lyn fra klar himmel på gruveanlegget. 16 nordmenn og den tyske verkssjefen Ing. Schmarje ble drept, mens en tysk vaktsoldat og syv nordmenn pådro seg lettere skader. Vaskeribygningen ble påført store skader, og anlegget var ute av drift i 2-3 måneder. Ti britiske de Havilland Mosquito jagerbombere fra Royal Air Force No 139 Squadron deltok i angrepet, som ble utført fra lav høyde. På returen ble ett av flyene skutt ned utenfor Egersund, av den tyske offiseren Uffz. Schmid i et jagerfly med betegnelsen Fw190 (7./JG 1). Den britiske piloten, som het Bulpitt, er gravlagt i Egersund. Den andre britiske offiseren ombord, Sgt. Amond, ble aldri funnet.
==== Eksplosjon 5. mars 1943 ====
Ifølge noen kilder detonerte en tidsforsinket brannbombe i Knaben-anlegget den 5. mars klokken 07.30. Andre har bestridt denne opplysningen, og fremholdt at det etter krigens lover ikke var tillatt med slike bomber, og det derfor er mer sannsynlig at det var en blindgjenger som eksploderte. Eksplosjonen klokken 07.30 tok livet av fem russiske krigsfanger som deltok i opprydningsarbeidet etter bombingen to dager tidligere. Brannen spredde seg til en lagerbygning, der materialer og reservedeler for 1 1/2 millioner kroner (1943-verdi) brant opp. Samme dag ankom ytterligere forsterkninger til luftvernet på Knaben.
==== Bombeangrep 16. november 1943 ====
Den 16. november deltok 263 amerikanske B-17 bombefly i et tokt mot Norge. 131 av dem hadde anlegget på Knaben som mål, de øvrige gikk mot Vemork-anleggene ved Rjukan i Telemark. Angrepsstyrken kretset lenge over Knaben før bombene ble sluppet. Dermed fikk befolkningen tid til å søke tilflukt. Angrepet kom i fem bølger og varte i over en time. Ingen sivile liv gikk tapt denne gangen, men to personer ble skadet. Blant de tyske luftvernartilleristene ble fem drept og ti skadet under angrepet.
Angrepet førte til stans i all gruvedrift i fire måneder. Tyskerne anslo at de amerikanske flyene hadde sluppet 750 bomber, og omtrent 300 av dem lå innenfor verksområdet. Blant annet fikk bombeflyene inn en fulltreffer i transportbåndet til knuseanlegget, og flere nedgravde høyspentkabler ble revet over. Flere trebygninger ble knust av lufttrykket, og laboratoriet var fullstendig rasert av en blindgjenger som hadde gått rett gjennom taket.
Etter denne bombingen besluttet tyskerne og de svenske eierne å bygge et nytt, bombesikkert vaskeri inne i gruven. Dette vaskeriet var først ferdig i mai 1945.
=== Etterkrigstid ===
I 1957 ble vaskeprosessen igjen flyttet ut i dagen. Den siste, større utbygningen skjedde i 1966, da en ny møllehall ble ferdig.
Arbeidsstokken ved gruvene på Knaben var tradisjonelt rekruttert fra nærområdet i Fjotland og fra Eiken, Flekkefjord, Kvinesdal, Sirdal og Åseral. Etter krigen valgte mange fra disse områdene andre arbeidsplasser. Helserisikoen forbundet med forekomsten av borestøv i gruvene var én årsak. Allerede i 1937 hadde dr. Wishmann i Mandal, som var en slags uoffisiell bedriftslege for gruvearbeiderne, konstatert en høy forekomst av lungesykdommen silikose blant de ansatte. Dessuten gav etterkrigstiden mulighet for annet, godt betalt arbeid i distriktet, både innen kraftutbygging og annen anleggsvirksomhet. 1950-tallet var også en tid med stor utvandring til USA fra disse distriktene.
For å rekruttere arbeidskraft til erstatning for dem som sluttet, opprettet gruveselskapet et program som blant annet omfattet boliger for familier. De annonserte etter arbeidskraft i Nord-Norge, og mange yngre familier flyttet fra Nord-Norge til Knaben.
De første familiene med barn kom til Knaben på 1930-tallet, men først i 1954 ble det bygd egen skole i gruvebyen. Den økende tilflyttingen av barnefamilier gjorde at skolebygget fort ble for lite. I en årrekke krevde befolkningen at det måtte bygges ny skole. Kommunestyret etterkom kravene, og høsten 1972 kunne barna i Knaben begynne på en ny, tidsmessig skole med både svømmehall og gymnastikksal.
Senere samme år kalte direktøren i gruveselskapet inn til allmøte på «Grubeheimen» og meddelte at driften skulle avvikles og gruvene nedlegges. Alle ansatte ble tilbudt jobb i morselskapet som holdt til i Avesta i Sverige. Men i praksis innebar den bedriftsøkonomiske beslutningen som var tatt, at hele Knaben-samfunnet ble nedlagt. Den 30. april 1973 var siste arbeidsdag, gruvene ble stengt og folket flyttet fra bygda. Siden har Knaben først og fremst vært et sted for ferie, fritid og rekreasjon.
=== 2007: Ny drift i gruvene ===
I 2007 ble det satt i gang begrenset prøvedrift i det gamle dagbruddet. Malmprisene og etterspørselen internasjonalt hadde utviklet seg dithen at tidligere marginale gruver kan drives lønnsomt igjen. Da driften startet opp igjen var planen å drive begrenset utsprengning av malm, og konsentrere malmen lokalt før eksport.
=== Gruvefakta (Knaben II) ===
Høydeforskjellen i gruva er 280 meter
Fra nord til syd er gruva ca. 1 200 meter lang
Utvinningen av malm har blitt drevet ned til 19. etasje
Det ble klargjort for drift ned til 21. etasje
Det er 12,5 m mellom hver etasje
De høyeste strossene måler 120 meter
Storknuseren ved verket hadde en kapasitet på 1 500 tonn per døgn
== Knaben i dag ==
Anlegg og bygninger i gruveområdet står ennå, blant annet heisetårnet og vaskeribygningen. Arbeiderboligene i gruvegaten er overtatt av turister og brukes i dag som ferie- og fritidsboliger, men de har sitt opprinnelige preg i behold. Det meste av maskiner og utstyr forøvrig er demontert og fjernet.
Knaben leirskole ble etablert i skolebygget som en prøveordning da gruven ble nedlagt i 1973. Leirskolen ble senere et permanent tilbud til grunnskoleklasser fra andre steder.Et svært stort sanddeponi i dalbunnen vitner om 88 års gruvevirksomhet på Knaben. Det er gjennomført en rekke tiltak for å forhindre avrenning, men deponiet forårsaker tilsig av metall (kadmium, kobber og molybden) og flotasjonskjemikalier til Kvina.
=== Landhandel ===
Til tross for at Knaben ble praktisk talt fraflyttet i 1973, valgte eieren av stedets landhandel å fortsette driften – og holder fortsatt ut. De dagene landhandelen er åpen møter man her en butikk som har et miljø og en innredning som er svært forskjellig fra storsamfunnets effektive Rimi- og Kiwi-butikker, selv om vareutvalget vil være kjent.
=== Knaben Gruvemuseum ===
I verkets gamle administrasjonsbygg har Knaben Gruvemuseum blitt etablert. Museet drives pr. 2015 av foreningen «Knabens Venner» og Kvinesdal kommune.
=== Monumentet «Gruvearbeideren» ===
Sommeren 2008 ble monumentet «Gruvearbeideren» avduket i Knaben. Verket er av Stavanger-kunstneren Gøril Førsund og er en bronseskulptur av en gruvearbeider som skyver en gruvevogn.
== Nasjonalt registreringsarbeid ==
Næringsdepartementet ga tidlig på 2000-tallet Norsk Bergverksmuseum i oppdrag å drive ulike registreringsarbeider i gruvesamfunn i Norge. På grunn av den høye aktiviteten på Knaben tidlig på 2000-tallet, med ny gruvedrift, planer om besøksgruve, vern av gruveheimen, mulighetsstudie, og hyttebygging, valgte Bergverksmuseet Knaben som et pilotprosjekt i nasjonal sammenheng.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Knaben gruver – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vern av bebyggelse og gruver
Knabens nettsider
https://www.nrk.no/sorlandet/nytt-liv-i-gamle-gruver-1.5027235 | Knaben Molybden AS, etablert 2006, er et norsk gruveselskap med det formål å utnytte molybdenforekomstene i Knaben, Kvinesdal kommune. Selskapet har kontor som Knaben Gruvor i Kristiansand S. | 5,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ajman | 2023-02-04 | Ajman | ['Kategori:25°N', 'Kategori:55°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Emiratet Ajman', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Ajman (arabisk: عجمان) er et emirat (delstat) i De forente arabiske emirater. Det ligger ved kysten av Persiagulfen nord for naboemiratet Sharjah og styrer to enklaver inne i Hajarfjellene – byene Masfout og Manama. Ajman regnes tradisjonelt for å være et relativt fattig emirat sammenliknet med Dubai og Abu Dhabi, og er uten egne oljeinntekter. Men i de senere år har Ajman kopiert Dubais strategi med å tiltrekke utenlandske investeringer, og er det eneste emiratet som tilbyr utlendinger 100% eierskap til eiendom.
Hovedstaden er Ajman. Emiratet er etter flateinnhold minst av de sju emiratene med en areal på 259 km², og i år 2008 hadde det om lag 361 000 innbyggere. Ajman by er i praksis helt sammenvokst med Sharjah og videre med Dubai, og fungerer som en forstad også for pendlere til Dubai.
Ajman har et eget offentlig universitet – Gulf Medical University (GMU) – som fikk hevet statusen fra høyskole i juli 2008. Det er også et privat universitet, Ajman University of Science and Technology (AUST), som ble grunnlagt i 1988 Det planlegges å anlegge en egen flyplass i Ajman – Ajman International Airport.
| Ajman (arabisk: عجمان) er et emirat (delstat) i De forente arabiske emirater. Det ligger ved kysten av Persiagulfen nord for naboemiratet Sharjah og styrer to enklaver inne i Hajarfjellene – byene Masfout og Manama. Ajman regnes tradisjonelt for å være et relativt fattig emirat sammenliknet med Dubai og Abu Dhabi, og er uten egne oljeinntekter. Men i de senere år har Ajman kopiert Dubais strategi med å tiltrekke utenlandske investeringer, og er det eneste emiratet som tilbyr utlendinger 100% eierskap til eiendom.
Hovedstaden er Ajman. Emiratet er etter flateinnhold minst av de sju emiratene med en areal på 259 km², og i år 2008 hadde det om lag 361 000 innbyggere. Ajman by er i praksis helt sammenvokst med Sharjah og videre med Dubai, og fungerer som en forstad også for pendlere til Dubai.
Ajman har et eget offentlig universitet – Gulf Medical University (GMU) – som fikk hevet statusen fra høyskole i juli 2008. Det er også et privat universitet, Ajman University of Science and Technology (AUST), som ble grunnlagt i 1988 Det planlegges å anlegge en egen flyplass i Ajman – Ajman International Airport.
== Ajmans regenter ==
Sjeik Rashid ibn Humayd Al Nuaimi, (1873–1891)
Sjeik Humayd ibn Rashid Al Nuaimi, (1891–1900)
Sjeik Abdul Aziz ibn Humayd Al Nuaimi, (1900–1910)
Sjeik Humayd ibn Abdul Aziz Al Nuaimi, 1910-1928)
Sjeik Rashid bin Humayd Al Nuaimi, 1928-1981)
Sjeik Humayd bin Rashid Al Nuaimi, (1981- )
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Emirate of Ajman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | areal = | 5,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chiune_Sugihara | 2023-02-04 | Chiune Sugihara | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Japanere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra prefekturet Gifu', 'Kategori:Rettskafne blant nasjonene', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Chiune Sugihara (født 1. januar 1900, død 31. juli 1986) var en japansk diplomat som tjenestegjorde som visekonsul for Japan i Litauen før andre verdenskrig. Kort etter okkupasjonen av Litauen av Sovjetunionen hjalp han tusenvis av litauere og polakker med jødisk bakgrunn å flykte til Japan ved å utstede såkalte transittvisa til dem. På bakgrunn av hans innsats ble han i 1985 utnevnt til Righteous Among the Nations.
| Chiune Sugihara (født 1. januar 1900, død 31. juli 1986) var en japansk diplomat som tjenestegjorde som visekonsul for Japan i Litauen før andre verdenskrig. Kort etter okkupasjonen av Litauen av Sovjetunionen hjalp han tusenvis av litauere og polakker med jødisk bakgrunn å flykte til Japan ved å utstede såkalte transittvisa til dem. På bakgrunn av hans innsats ble han i 1985 utnevnt til Righteous Among the Nations.
== Se også ==
Holocaust i Litauen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Chiune Sugihara - Yad Vashem (en) | Chiune Sugihara (født 1. januar 1900, død 31. | 5,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Retinoskopi | 2023-02-04 | Retinoskopi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisinsk utstyr'] | Retinoskopi er en teknikk for å få et objektivt mål på den refraktive tilstanden til pasientens øyne. Med et retinoskop belyser en pasientens øye og observerer refleksen fra pasientens retina. Mens en beveger en linje eller et lyspunkt over pupillen observerer en de relative bevegelsene til refleksen. Deretter benyttes et phoroter eller en holder linser med forskjellige dioptrier foran øyet for å «nøytraliser» refleksen.
Retinoskopi er spesielt velegnet for å foreskive korrektive linser for pasienter som ikke er i stand til å gjennomføre en vanlig subjektiv undersøkelse. Dette kan gjelde mentalt tilbakestående, pasienter med afasi eller barn.
Det er også benyttet til å vurdere øyets accommodative evne (avstandsjuteringsevne/fokuseringsevne) og mulig latent langsynthet, hyperopi.
Retinoskop fungerer etter et prinsipp kjent som Foucaults prinsipp. I utgangspunktet indikerer dette at observatøren skal simulere uendelig avstand for å oppnå korrekt refraksjonsstyrke. Følgelig trekkes en styrke tilsvarende arbeidsavstanden fra den målte verdi.
| Retinoskopi er en teknikk for å få et objektivt mål på den refraktive tilstanden til pasientens øyne. Med et retinoskop belyser en pasientens øye og observerer refleksen fra pasientens retina. Mens en beveger en linje eller et lyspunkt over pupillen observerer en de relative bevegelsene til refleksen. Deretter benyttes et phoroter eller en holder linser med forskjellige dioptrier foran øyet for å «nøytraliser» refleksen.
Retinoskopi er spesielt velegnet for å foreskive korrektive linser for pasienter som ikke er i stand til å gjennomføre en vanlig subjektiv undersøkelse. Dette kan gjelde mentalt tilbakestående, pasienter med afasi eller barn.
Det er også benyttet til å vurdere øyets accommodative evne (avstandsjuteringsevne/fokuseringsevne) og mulig latent langsynthet, hyperopi.
Retinoskop fungerer etter et prinsipp kjent som Foucaults prinsipp. I utgangspunktet indikerer dette at observatøren skal simulere uendelig avstand for å oppnå korrekt refraksjonsstyrke. Følgelig trekkes en styrke tilsvarende arbeidsavstanden fra den målte verdi.
== Eksterne lenker ==
Om retinoskopi. | right|200 px|thumb|Et retinoskop brukes sammen med et [[phoropter for refraksjonsundersøkelse]] | 5,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dauphine_(hoppbakke) | 2023-02-04 | Dauphine (hoppbakke) | ['Kategori:45°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Byggverk i Auvergne-Rhône-Alpes', 'Kategori:Hoppbakker brukt i OL', 'Kategori:Hoppbakker i Frankrike', 'Kategori:Isère', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Auvergne-Rhône-Alpes', 'Kategori:Vinter-OL 1968'] | Dauphine er en hoppbakke ved landsbyen Saint-Nizier-du-Moucherotte vest for Grenoble i Frankrike. Bakken har K-punkt 112 meter og ble brukt under vinter-OL 1968 (stor bakke).
| Dauphine er en hoppbakke ved landsbyen Saint-Nizier-du-Moucherotte vest for Grenoble i Frankrike. Bakken har K-punkt 112 meter og ble brukt under vinter-OL 1968 (stor bakke).
== Historie ==
Hoppbakken ble bygd til OL, og ble tegnet av arkitekt Pierre Dalloz, mens bakkeprofilen ble konstruert av den tyske hoppbakkekonstruktøren Heini Klopfer. Størstedelen av bakken ble bygd på kort tid; byggingen startet i juli 1966 og bakken sto klar til bruk i slutten av januar 1967, kort tid før det første rennet ble holdt. Bakken ble helt ferdigstilt sommeren 1967, da med størrelse K90. Kostnadene for bakken ble betalt av den franske staten (80 %) og Grenoble by (20 %); bakken var nedbetalt først i 1995.
Etter OL ble Dauphine-bakken i liten grad brukt til internasjonale renn. På 1970-tallet ble bakken utbygd til K112. I verdenscupen i hopp, som startet i desember 1979, hadde bakken tre renn i perioden 1980-81. To renn som skulle vært holdt der i 1982 måtte avlyses på grunn av snømangel. Senere ble bakken stående og forfalle, og den har ikke vært i bruk på mange år. Den er i dag (2012) preget av forfallet og ikke åpen for besøkende.
En undersøkelse i 1990 om hoppbakkens tilstand konkluderte med at hvis betongkonstruksjonen ikke ble reparert innen fem år, ville det være for sent å redde den. Men ingen utbedring ble gjort, og forfallet har fortsatt.
== Bakkerekord ==
Under trening foran det første rennet i 1967 ble det hoppet så langt som 112 meter, men i selve rennet vant Bjørn Wirkola (Norge) med et lengstehopp på 99 meter. I OL satte Vladimir Belousov (Sovjetunionen) bakkerekord med 101,5 meter. Den siste anerkjente bakkerekorden (satt i verdenscupen eller OL) var 111 meter, satt av Roger Ruud (Norge) i verdenscupen 28. februar 1981. I et kontinentalcuprenn 27. februar 1983 hoppet Ole Gunnar Fidjestøl (Norge) 116,5 meter.
== Viktige renn ==
== Kilder ==
Skisprungschanzen-Archiv: Saint-Nizier-du-Moucherotte
Offisiell rapport for vinter-OL 1968 s. 92, 95-98
Conservatoire Observatoire Laboratoire des Jeux Olympiques de Grenoble: Le Tremplin de Saint Nizier (19. mai 2012, besøkt 26. august 2012)
FIS: Resultater (ikke fullstendig)
== Andre eksterne lenker ==
Presentasjon av hoppbakken (video, fransk, publisert på YouTube)
Blogginnlegg med bilder av det forfalne hopptårnet (15. juli 2009) | Saint-Nizier-du-Moucherotte | 5,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bakkefly | 2023-02-04 | Bakkefly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1818'] | Bakkefly (Xestia spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Noctuinae. Slekten omfatter mange nordlige arter som lever på tundra, fjell og i taigaen, men også tempererte skogsarter. 19 er funnet i Norge, men mange av dem er ganske sjeldne. Flere av de norske artene er vanskelige å skille fra hverandre.
| Bakkefly (Xestia spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Noctuinae. Slekten omfatter mange nordlige arter som lever på tundra, fjell og i taigaen, men også tempererte skogsarter. 19 er funnet i Norge, men mange av dem er ganske sjeldne. Flere av de norske artene er vanskelige å skille fra hverandre.
== Utseende ==
Middelsstore (vingespenn 25 – 48 mm for de artene som forekommer i Norge), spinkle til ganske kraftige nattfly, vanligvis grå eller brunlige på farge. Nyre- og ringmerkene i forvingen er vanligvis tydelige, området mellom dem ofte mørkere enn resten av vingen. Bakvingen er hvit til mørkgrå, ofte med silkeaktig glans.
== Levevis ==
Larvene lever på løvtrær, busker og urter av mange arter, særlig synes mange arter å utnytte blåbær (Vaccinium myrtillus). Mange av de nordlige artene har en to-årig livssyklus, og noen flyr bare annethvert år. Ganske mange arter synes å være ganske sjeldne og truet.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i den palearktiske sone og i Nord-Amerika. Mange av artene er holarktiske, dvs. de finnes i begge økosonene. For de nordlige artene snakker vi om sirkumpolare arter.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Noctuinae
Gruppen Noctuini
Slekten bakkefly, Xestia Hübner, 1818
Underslekten fjellviddefly, Schoyenia Aurvillius, 1883
Xestia aequaeva (Benjamin, 1934)
Xestia liquidaria (Eversmann, 1848)
grått fjellviddefly, Xestia lyngei (Rebel, 1923)
broket fjellviddefly, Xestia quieta (Hübner, 1813)
Xestia thula (Lafontaine & Kononenko, 1983)
Underslekten taigafly, Anomogyna Staudinger, 1871
Xestia albuncula (Eversmann, 1851)
grått fjellbakkefly, Xestia alpicola (Zetterstedt, 1839)
Xestia borealis (Nordström, 1933) – finnes i Sverige og Finland
Xestia brunneopicta (Matsumura, 1925) – finnes i Finland
Xestia distensa (Eversmann, 1851) – finnes i Sverige og Finland
Xestia fennica (Brandt, 1936)
brunpudret taigafly, Xestia gelida (Sparre Schneider, 1883)
spinkelt taigafly, Xestia laetabilis (Zetterstedt, 1839)
gråpudret taigafly, Xestia rhaetica (Staudinger, 1871)
lyst taigafly, Xestia sincera (Herrich-Schäffer, 1851)
grått taigafly, Xestia speciosa (Hübner, 1813)
Xestia viridiscens (Turati, 1919)
Underslekten fjellbakkefly, Pachnobia Guenée, 1852
Xestia atrata (Morrison, 1874) – finnes i Sverige og Finland
grått fjellbakkefly, Xestia lorezi (Staudinger, 1891)
rødt fjellbakkefly, Xestia tecta (Hübner, 1808)
Underslekten Megasema Hübner, 1821
skiferbakkefly, Xestia ashworthii (Doubleday, 1855)
c-tegnet bakkefly, Xestia c-nigrum (Linnaeus, 1758)
Xestia ditrapezium (Denis & Schiffermüller, 1775)
Xestia kollari (Lederer, 1853)
triangelbakkefly, Xestia triangulum (Hufnagel, 1766)
Xestia wockei (Möschler, 1862)
Underslekten Xestia (i snever forstand)
Xestia agathina (Duponchel, 1827) – finnes i Danmark og Finland
kantplettbakkefly, Xestia baja (Denis & Schiffermüller, 1775)
lyngbakkefly, Xestia castanea (Esper, 1798)
Xestia cohaesa (Herrich-Schäffer, 1854)
skogbakkefly, Xestia collina (Boisduval, 1840)
Xestia jordani (Turati, 1912)
Xestia kermesiana (Mabille, 1862)
Xestia mejiasi Pinker, 1961
Xestia ochreago (Hübner, 1809)
Xestia palaestinensis (Katchberg, 1897)
Xestia sareptana (Herrich-Schäffer, 1851)
tverrlinjet bakkefly, Xestia sexstrigata (Haworth, 1809)
fiolettbrunt bakkefly, Xestia stigmatica (Hübner, 1813)
Xestia trifida (Fischer v. Waldheim, 1820)
gulflekkbakkefly, Xestia xanthographa (Denis & Schiffermüller, 1775)
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
Utbredelsesdata: [4]
== Eksterne lenker ==
(en) Bakkefly i Encyclopedia of Life
(en) Bakkefly i Global Biodiversity Information Facility
(no) Bakkefly hos Artsdatabanken
(sv) Bakkefly hos Dyntaxa
(en) Bakkefly hos Fauna Europaea
(en) Bakkefly hos ITIS
(en) Bakkefly hos NCBI
(en) Kategori:Xestia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Xestia – detaljert informasjon på Wikispecies | * broket fjellviddefly | 5,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Kj%C3%A6rum | 2023-02-04 | Henrik Kjærum | ['Kategori:Antirasisme', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 31. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn født i Danmark', 'Kategori:Norske antropologer', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Henrik Kjærum (født 28. september 1954, død 31. januar 2009) var en dansk-norsk sosialantropolog og oversetter, samt en sentral skikkelse bak etableringen av Antirasistisk Senter.
Han studerte folkloristikk, sosiologi og sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, og skrev sin hovedfagsavhandling i sistnevnte disiplin om flyktninger til Danmark fra Midtøsten. Henrik Kjærum kom til Norge i 1974, i en tid med gryende internasjonalisering, og ble straks del av et aktivt, politisk miljø som viet seg til problemer knyttet til anti-rasisme og toleranse overfor det fremmede.
| Henrik Kjærum (født 28. september 1954, død 31. januar 2009) var en dansk-norsk sosialantropolog og oversetter, samt en sentral skikkelse bak etableringen av Antirasistisk Senter.
Han studerte folkloristikk, sosiologi og sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, og skrev sin hovedfagsavhandling i sistnevnte disiplin om flyktninger til Danmark fra Midtøsten. Henrik Kjærum kom til Norge i 1974, i en tid med gryende internasjonalisering, og ble straks del av et aktivt, politisk miljø som viet seg til problemer knyttet til anti-rasisme og toleranse overfor det fremmede.
== Immigrantenkollektivet ==
I en tid da det var vanskelig å få aksept for at rasimen var blitt et samfunnsproblem også i vår del av verden, ble Henrik Kjærum med på å grunnlegge «Immigrantenkollektivet». Ettersom verken mediene eller opinionen viste særlig interesse for problemstillinger knyttet til innvandrernes kår, var han i 1978 med på å opprette «Immigranten»s redaksjonskomité, som utga sitt første tidsskrift mot rasisme i anledning av 1. maifeiringen 1979. «Immigranten» fortsatte som tidsskriftet Samora, hvor Henrik Kjærum opererte som fast redaksjonsmedarbeider og skribent. Likeledes var han i 1982 en sentral aktør i opprettelsen og lanseringen av «Radio Immigranten» (senere «Tellus Radio»). Både kollektivet, tidsskriftet og radiostasjonen var de direkte forløperne til opprettelsen av Antirasistisk Senter.
== Antirasistisk Senter ==
Det var spesielt alle de muntlige henvendelsene til «Radio Immigranten»/«Tellus Radio», som viste nødvendigheten av å få stiftet et Antirasistisk Senter. Henrik Kjærum tok fra starten av aktivt del i det daglige arbeidet ved Senteret. Hans inngående kunnskaper om nazismens og fascismens historie i Europa, revolusjonære «helter», totalitære ideologier, samt demokratiske og antirasistiske bevegelser, ga hele prosjektet en faglig tyngde, som var en viktig forutsetning for at etableringen lyktes. Frem til sin død i 2009 satt Henrik Kjærum som styremedlem for Antirasistisk Senter i Oslo.
== En «poetisk aktivist» ==
Liksom Henrik Kjærums lune diskusjonsstil (gjerne med en dampende pipe i munnviken), ble et særkjenne, kom også hans innspill i de løpende samfunnsdebattene omkring innvandringspolitiske spørsmål til å bære preg av den samme kultiverte mildheten i uttrykket. Henrik Kjærum viste stor sans for kuriositeter og merkverdigheter, dyrket ordspill og kom ofte med overraskende verbale vendinger. For å belyse sine poenger gjorde han dessuten ofte bruk av poesi, litterær prosa og musikalske tekstfragmenter i argumentasjonen, mens mailene hans med synspunkter på ulike aktuelle hendelser alltid ble undertegnet med "Sød Front".
I en periode på 1980-tallet var han dessuten aktivt medlem av Nordisk etnologisk-folkloristisk arbeidsgruppe ((NEFA)).
Henrik egnet mye av sitt voksne liv til å hjelpe andre. Da han i 1989-90 gjennomførte en studie blant innvandrere i en liten landsby i Jylland returnerte han til Oslo med MS «Scandinavian Star» skjebnenatten 7. april 1990, da skipet kom i brann. Selv kom han seg velberget gjennom tragedien, men opplevelsen satte dype spor. Henrik utvidet nå sitt humanistiske engasjement og stilte seg også til disposisjon for «Krise og rådgivningstelefonen for menn». Det ble etter hvert mange som fikk nyte godt av Henrik Kjærums empati, raushet og dannelse.
Henrik Kjærum ble høsten 2008 tatt opp som nytt medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Han mottok som translatør fra arabisk, dansk, engelsk og norsk til engelsk, dansk og norsk, heder og anerkjennelse for å føre et både presist og levende språk.
== Oversettelsesarbeider ==
Marianne Skytte: Etniske minoritetsfamilier og sosialt arbeid. (Oversatt fra dansk Etniske minoritetsfamilier og socialt arbejde av Henrik Kjærum). Gyldendal akademisk. (1. norske utg.) Oslo 2001. (2. utg.) Oslo 2008. ISBN 978-82-05-38368-5
Mahmoud Issa: Lubya – var en landsby i Palæstina. (Oversatt til dansk av Henrik Kjærum). Tiderne skifter. København 2004. ISBN 978-87-74-45986-6
Dr. Catherine Barnes og Manon Olsthoorn: Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter veiledning for NGOer. (Oversatt av Mari K. Linløkken og Henrik Kjærum). Antirasistisk senter (Oslo). 2001. ISBN 82-90-78935-1
== Referanser == | Henrik Kjærum (født 28. september 1954, død 31. | 5,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ballongen | 2023-02-04 | Ballongen | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1946', 'Kategori:Svenske dramafilmer', 'Kategori:Svenskspråklige filmer'] | Ballongen er en episodefilm fra 1946 med Nils Poppe i hovedrollen i fem ulike roller.
| Ballongen er en episodefilm fra 1946 med Nils Poppe i hovedrollen i fem ulike roller.
== Handlingen ==
Poppes velkjente figur Sten Stensson Stéen kommer til himmelen i en ballong og får se tilbake på sine tidigere liv og reflektere over disse. Filmen består av seks episoder som holdes sammen gjennom at Steen etter hvert liv møter Steen den hvitskjegget Kosmos som hver gang kaster Steen ut i et ytterligere liv. Filmen anses å være inspirert av buddhistisk gjenfødelseslære.
== Om filmen ==
Ballongen er en av Poppes alvorligst filmer og ble aldri noen suksess hos publikum. Den ble regissert av Poppe selv, i likhet med den tragikomiske filmen Penger som släpptes straks før Ballongen. Filmen hadde premiere 7. oktober 1947 og fikk god kritikk, men ble ingen publikumssuksess. Som forfilm til Ballongen vistes villmarksfilmen Arne Sucksdorffs Skuggor över snön ved premieren som av samtlige kritiker ble betegnet som noe av et mesterverk.
== Rolleliste ==
== Musikk i filmen ==
Valurile Dunari, komponist Ion Ivanovici
Kampsång, komponist Sune Waldimir, tekst Gardar Sahlberg
Parodisk slöjdans, komponist Sune Waldimir, tekst Gardar Sahlberg
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ballongen på Internet Movie Database
(no) Ballongen hos Filmfront
(sv) Ballongen i Svensk Filmdatabas
(en) Ballongen på AllMovie | svensk | 5,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/National_Eye_Institute | 2023-02-04 | National Eye Institute | ['Kategori:1968 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1968', 'Kategori:Forskningsorganisasjoner', 'Kategori:Vitenskap i 1968'] | National Eye Institute (NEI) er ett av instituttene under US National Institutes of Health og ble opprettet i 1968.
NEIs formål er å forske og understøtte forskning som skal forhindre og kurerer øyesykdommer og andre synsforstyrreler.
| National Eye Institute (NEI) er ett av instituttene under US National Institutes of Health og ble opprettet i 1968.
NEIs formål er å forske og understøtte forskning som skal forhindre og kurerer øyesykdommer og andre synsforstyrreler.
== Eksterne lenker ==
NEIs nettside | 200px|right | 5,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/KNM_%C2%ABBalder%C2%BB | 2023-02-04 | KNM «Balder» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske jagere', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1939', 'Kategori:Skip sluttseilt 1962'] | «Balder» var en norsk jager av Sleipner-klassen som ble overlevert marinen i 1938. Skipet ble bygd ved Marinens Hovedverft i Horten. Under det tyske angrepet på Norge i april 1940 lå «Balder» på verksted, og ble beslaglagt av den tyske Kriegsmarine. 26. juni 1940 ble skipet omdøpt til «Leopard» og satt inn i tysk tjeneste. I januar 1942 ble «Leopard» reklassifisert til torpedofangboot. I 1949 ble skipet returnert til Norge, fikk navnet KNM «Balder» og fungerte som eskorteskip frem til hun ble tatt ut av tjeneste og hugget i 1962.
KNM «Balder» fikk montert det norskutviklete Terne-våpenet (anti-ubåtvåpen) og var i USA og demonstrerte det for US Navy i 1958 og 1962. En av øvelsesrakettene traff rett i tårnet til målfartøyet, den atomdrevne ubåten «Nautilus».Skipet var oppkalt etter guden Balder i norrøn mytologi.
| «Balder» var en norsk jager av Sleipner-klassen som ble overlevert marinen i 1938. Skipet ble bygd ved Marinens Hovedverft i Horten. Under det tyske angrepet på Norge i april 1940 lå «Balder» på verksted, og ble beslaglagt av den tyske Kriegsmarine. 26. juni 1940 ble skipet omdøpt til «Leopard» og satt inn i tysk tjeneste. I januar 1942 ble «Leopard» reklassifisert til torpedofangboot. I 1949 ble skipet returnert til Norge, fikk navnet KNM «Balder» og fungerte som eskorteskip frem til hun ble tatt ut av tjeneste og hugget i 1962.
KNM «Balder» fikk montert det norskutviklete Terne-våpenet (anti-ubåtvåpen) og var i USA og demonstrerte det for US Navy i 1958 og 1962. En av øvelsesrakettene traff rett i tårnet til målfartøyet, den atomdrevne ubåten «Nautilus».Skipet var oppkalt etter guden Balder i norrøn mytologi.
== Referanser == | «Balder» var en norsk jager av Sleipner-klassen som ble overlevert marinen i 1938. Skipet ble bygd ved Marinens Hovedverft i Horten. | 5,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kura | 2023-02-04 | Kura | ['Kategori:39°N', 'Kategori:40°N', 'Kategori:42°Ø', 'Kategori:49°Ø', 'Kategori:Ardahan (provins)', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Aserbajdsjan', 'Kategori:Elver i Georgia', 'Kategori:Elver i Tyrkia', 'Kategori:Nedbørfelt til Det kaspiske hav'] | Kura er ei elv i Kaukasus. Den begynner i den nordøstlige provinsen Ardahan i Tyrkia, og renner derfra inn i Georgia og videre til Aserbajdsjan, hvor den mottar elva Araks og munner ut i Kaspihavet. Elva er i alt 1 364 kilometer lang.
Navnet Kura stammer fra det mingrelske kur «vann, elv». Det georgiske navnet på elva er Mt'k'vari, som enten stammer fra det georgiske ordet for «godt vann» eller en georgisert form av det mingrelske tkvar-ua som betyr «gnage» (dvs. «elva som gnager seg gjennom fjellene»). Navnet Kura ble først antatt av russiske og senere også av europeiske kartografer. I noen definisjoner danner Kura grensa mellom Europa og Asia.Før utbyggingen av vannkraftverk langs elva (hovedsakelig i Georgia) var Kura seilbar til Tbilisi i Georgia. Elva er noe forurenset på grunn av større industrisentere som Tbilisi og Rustavi i Georgia.
I Aserbajdsjan kalles elva Kür, og er sammen med Araks den viktigste elva i landet. Den renner gjennom et stort sletteland før den munner ut i Kaspihavet.
Langt oppe i vassdraget sørger Mingetsjevir-demningen for oppdemming av landets største reservoar på 605 km².
| Kura er ei elv i Kaukasus. Den begynner i den nordøstlige provinsen Ardahan i Tyrkia, og renner derfra inn i Georgia og videre til Aserbajdsjan, hvor den mottar elva Araks og munner ut i Kaspihavet. Elva er i alt 1 364 kilometer lang.
Navnet Kura stammer fra det mingrelske kur «vann, elv». Det georgiske navnet på elva er Mt'k'vari, som enten stammer fra det georgiske ordet for «godt vann» eller en georgisert form av det mingrelske tkvar-ua som betyr «gnage» (dvs. «elva som gnager seg gjennom fjellene»). Navnet Kura ble først antatt av russiske og senere også av europeiske kartografer. I noen definisjoner danner Kura grensa mellom Europa og Asia.Før utbyggingen av vannkraftverk langs elva (hovedsakelig i Georgia) var Kura seilbar til Tbilisi i Georgia. Elva er noe forurenset på grunn av større industrisentere som Tbilisi og Rustavi i Georgia.
I Aserbajdsjan kalles elva Kür, og er sammen med Araks den viktigste elva i landet. Den renner gjennom et stort sletteland før den munner ut i Kaspihavet.
Langt oppe i vassdraget sørger Mingetsjevir-demningen for oppdemming av landets største reservoar på 605 km².
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kura River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kura Mt'k'vari Kür | 5,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Greiser | 2023-02-04 | Arthur Greiser | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Henrettede tyskere', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1925–1932)', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Medvirkende til Holocaust', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Personer dømt for folkemord', 'Kategori:Personer fra Środa Wielkopolska fylke', 'Kategori:Personer henrettet ved hengning', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Polen under andre verdenskrig', 'Kategori:SA-personell', 'Kategori:SS-generaler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske flyvere', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske nazister', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere dømt for krigsforbrytelser', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Arthur Greiser (født 22. januar 1897 Posen (Poznan), død 14. juli 1946 i Poznan) var en tysk nazist og SS-general. Han organisert holocaust i Polen på oppdrag fra Heinrich Himmler, og var ansvarlig for massemord på jøder i Łódź og Poznan. Han tjenestegjorde i marinens flyavdeling under første verdenskrig.
Greiser ble etter andre verdenskrig dømt til døden og henrettet for krigsforbrytelser og folkemord.
| Arthur Greiser (født 22. januar 1897 Posen (Poznan), død 14. juli 1946 i Poznan) var en tysk nazist og SS-general. Han organisert holocaust i Polen på oppdrag fra Heinrich Himmler, og var ansvarlig for massemord på jøder i Łódź og Poznan. Han tjenestegjorde i marinens flyavdeling under første verdenskrig.
Greiser ble etter andre verdenskrig dømt til døden og henrettet for krigsforbrytelser og folkemord.
== Bakgrunn ==
Greiser ble født i provinsen Posen i daværende Prøyssen i keiserriket Tyskland. Han ble innrullert i marinen i august 1914 og tjenestegjorde etterhvert i marinens flykorps under første verdenskrig. Han mottok Jernkorset i begge klasser.
Etter krigen og tapet av hjemlandet til Polen engasjerte han seg i antipolske organisasjoner og tjenestegjorde i Freikorps Grenzschutz Ost fra 1919 til 1921. Han ble medlem av NSDAP og SA den 1. november 1929. Han ble medlem av SS den 30. juni 1931 og nådde graden Obergruppenführer.
Han var senatspresident av fristaden Danzig fra 1935 til 1939.
== Andre verdenskrig ==
Umiddelbart etter den tyske invasjonen i Polen ble Greiser overført fra Danzig og oppnevnt som «sjef for sivilforvaltningen i militærdistriktet Posen». Senere ble han utnevnt som gauleiter for det som etter hvert ble kalt Reichsgau Wartheland – en del av det stortyske riket. Dette var en rik del av Polen – med god infrastruktur.
Gauleiterne i det stortyske riket hadde ansvaret for å «germanisere» sine områder og Greiser gikk spesielt brutalt til verks for å nå dette målet. Han iverksatte et etnisk rensingsprogram for å fjerne polakkene fra Warthegau og for å sikre bosetting fra etniske tyskere. Dette var i tråd med retningslinjene fra SS-sjefen Heinrich Himmler og innebar en masseevakuering av polakker fra Warthegau til Generalguvernementet.Polakkene i Warthegau ble behandlet som slaver og Greiser sendte ut direktiver som forbød tyskerne vennligsinnet omgang med den polske befolkningen. Greiser beskrev sin filosofi slik: «Når andre folk i tidligere tider har nytt godt av sin århundrelange historie og levd komfortabelt med å la fremmede folk arbeide for seg uten lønn og uten å yte dem rettferdighet, så ønsker vi også, som tyskere, å lære av denne historien. Vi vil ikke lenger stå i kulissene. Vi må i alle henseende bli en herrerase.»Greisers Warthegau ble ansett som et foregangsdistrikt i arbeidet med å germanisere de okkuperte områdene og 3. august 1943 ble det holdt en nasjonal konferanse for gauleitere og overordnede nasjonalsosialister – hvor blant annet Joseph Goebbels, Martin Bormann og Heinrich Himmler deltok.
På tross av Hitlers ordre om å holde Poznań for enhver pris falt byen i sovjetiske hender åtte dager etter ordren ble gitt. Joseph Goebbels kalte Greiser «en skam for (det nasjonalsosialistiske) partiet» i sine dagboknotater fra 2. mars 1945.
Greiser overga seg til amerikanske styrker i Krimml nær Salzburg, Østerrike 16. mai 1945. Andre kilder oppgir at han ble tatt til fange av sovjetiske styrker i april 1945.
== Rettsoppgjøret ==
Etter krigen ble Greiser stilt for retten av de polske myndighetene tiltalt for krigsforbrytelser. Greiser forsvarte seg med at han bare fulgte ordre og hevdet at han i sin sjel var i mot det han iverksatte. Aktoratet viste imidlertid til at hans kollega Albert Forster – gauleiter i den andre tysk-annekterte delen av Polen hadde ført en annen og mer human germaniseringspolitikk overfor den polske befolkning (selv om Forster stod for den samme politikken som Greiser overfor den jødiske befolkningen). Greisers advokater hevdet også at Greiser ikke kunne straffes i Polen for forbrytelser begått i fristaden Danzig.
Greiser ble dømt for tortur og massedrap på sivile og krigsfanger, forfølgelse og drap på polske jøder, plyndring og systematisk ødeleggelse av polsk kultur. Organisert tyveri av polsk eiendom og flere andre krigsforbrytelser. Han ble dømt til døden ved hengning og dødsdommen ble fullbyrdet 21. juli 1946 i Poznan. En stor menneskemengde var møtt frem for å se henrettelsen. Liket ble kremert og asken spredd på ukjent sted.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arthur Greiser – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Arthur Greiser (født 22. januar 1897 Posen (Poznan), død 14. | 5,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Micropterix_aruncella | 2023-02-04 | Micropterix aruncella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Giovanni Antonio Scopoli', 'Kategori:Kjevemøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1763'] | Micropterix aruncella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den er sjelden i Norge, funnet i Østfold, Buskerud og Telemark.
| Micropterix aruncella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den er sjelden i Norge, funnet i Østfold, Buskerud og Telemark.
== Utseende ==
Et liten (vingespenn 6 – 8 mm), metallisk møll. Hodet er kledt med rustgule, oppstående hår. Forvingen er metallisk grønn med et purpurfarget område fremst ved roten, også litt purpuraktig glans langs ytterkanten. Hannen har to hvite tverrbånd i vingens indre halvdel og en liten, hvit flekk nær framkanten lenegr ute i vingen. Bakvingen er mørkt brunlig med purpuarktig glans.
== Levevis ==
Den finnes mest på fuktige steder. Man regner med at larven lever på levermoser, kanskje helst tvaremose (Marchantia spp.), men de kan også spise visne plantedeler. De voksne sommerfuglene flyr i juni – juli.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa, bortsett fra de nordligste og sørligste delene, østover til det sentrale Russland. I Norge er den sjelden, kjent fra Østfold, Buskerud og ytre Telemark.
== Referanser ==
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 44 – 56. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Micropterix aruncella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Micropterix aruncella i Encyclopedia of Life
(en) Micropterix aruncella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Micropterix aruncella hos Artsdatabanken
(sv) Micropterix aruncella hos Dyntaxa
(en) Micropterix aruncella hos Fauna Europaea
(en) Micropterix aruncella hos NCBI
(en) Kategori:Micropterix aruncella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Micropterix aruncella – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 5,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ghetto_Gospel | 2023-02-04 | Ghetto Gospel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger', 'Kategori:Sanger fra 2004', 'Kategori:Tupac Shakur-sanger'] | Ghetto Gospel er en sang av rapperen Tupac Shakur, som ble remixet og utgitt som andre singel på hans ettermæle-album Loyal to the Game fra 2004. Sangen ble skrevet av Tupac Shakur og produsert av Eminem. Låten bruker stoff fra Elton Johns sang «Indian Sunset» fra hans album Madman Across the Water fra 1971. Den endelige versjonen er en remix av den opprinnelige versjonen, som inneholdt fire vers av Shakur. | Ghetto Gospel er en sang av rapperen Tupac Shakur, som ble remixet og utgitt som andre singel på hans ettermæle-album Loyal to the Game fra 2004. Sangen ble skrevet av Tupac Shakur og produsert av Eminem. Låten bruker stoff fra Elton Johns sang «Indian Sunset» fra hans album Madman Across the Water fra 1971. Den endelige versjonen er en remix av den opprinnelige versjonen, som inneholdt fire vers av Shakur. | Ghetto Gospel er en sang av rapperen Tupac Shakur, som ble remixet og utgitt som andre singel på hans ettermæle-album Loyal to the Game fra 2004. Sangen ble skrevet av Tupac Shakur og produsert av Eminem. | 5,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Puthukkudiyiruppu | 2023-02-04 | Puthukkudiyiruppu | ['Kategori:80°Ø', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer på Sri Lanka', 'Kategori:Sider med kart'] | Puthukkudiyiruppu (Uttalt: Puthuk-kudiy-iruppu, tamilsk: Ny bosetting) er en by i Mullaittivu-distriktet på nordøstlige Sri Lanka. Denne byen lå langs A-35 vegen mellom Paranthan i nordvest og Mullaittivu i sørøst.
Denne byen som er den siste som var under kontroll av LTTE, hadde blitt omringet av den srilankiske hæren som hevdet de hadde kommet fram til byen senest den 25. februar 2009. Senest den 3. mars skal det strategiske viktige veikrysset nordøst for bykjernen ha blitt erobret, og dermed hadde byen formelt sett blitt erobret. | Puthukkudiyiruppu (Uttalt: Puthuk-kudiy-iruppu, tamilsk: Ny bosetting) er en by i Mullaittivu-distriktet på nordøstlige Sri Lanka. Denne byen lå langs A-35 vegen mellom Paranthan i nordvest og Mullaittivu i sørøst.
Denne byen som er den siste som var under kontroll av LTTE, hadde blitt omringet av den srilankiske hæren som hevdet de hadde kommet fram til byen senest den 25. februar 2009. Senest den 3. mars skal det strategiske viktige veikrysset nordøst for bykjernen ha blitt erobret, og dermed hadde byen formelt sett blitt erobret. | Puthukkudiyiruppu (Uttalt: Puthuk-kudiy-iruppu, tamilsk: Ny bosetting) er en by i Mullaittivu-distriktet på nordøstlige Sri Lanka. Denne byen lå langs A-35 vegen mellom Paranthan i nordvest og Mullaittivu i sørøst. | 5,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Micropterix_calthella | 2023-02-04 | Micropterix calthella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Kjevemøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1761'] | Micropterix calthella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den finnes ved Oslofjorden i Norge.
| Micropterix calthella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den finnes ved Oslofjorden i Norge.
== Utseende ==
En ganske liten (vingespenn 7 – 10 mm), metallisk farget møll. Forvingen er metallisk grønn, purpurfarget ved roten. Bakvingen er gråaktig med purpuraktig glans, særlig ytterst.
== Levevis ==
Arten lever i fuktige skogsområder. De voksne sommerfuglene, som er aktive om dagen i mai – juni, kan være svært tallrike på blomster, særlig av soleihov (Caltha palustris), men også på starr (Carex spp.). Der spiser de pollen. Larven lever på levermoser.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i hele Europa og i den nordlige Asia østover til det sentrale Sibir. I Norge finnes den bare ved Oslofjorden.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 44 – 56. ISBN 978-91-88506-61-0
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Micropterix calthella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Micropterix calthella i Encyclopedia of Life
(en) Micropterix calthella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Micropterix calthella hos Artsdatabanken
(sv) Micropterix calthella hos Dyntaxa
(en) Micropterix calthella hos Fauna Europaea
(en) Micropterix calthella hos NCBI
(en) Kategori:Micropterix calthella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Micropterix calthella – detaljert informasjon på Wikispecies | Micropterix calthella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den finnes ved Oslofjorden i Norge. | 5,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raftekasse | 2023-02-04 | Raftekasse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bygningsdetaljer'] | Raftekassen er en del av taket til en bygning. Rafta er overgangen mellom sideveggene og taket. Dette kalles noe mer upresist også gesims. Takutstikket (gesimsfremspringet) utover rafta må beskyttes mot vær og vind, og man kler således undersiden inn til en "kasse". Ofte brukes uttrykkene gesimshøyde og raftehøyde om hverandre. I kommunale reguleringsplaner er ofte raftehøyde (gesimshøyde) høyden til toppen av sidevegger (der hvor vegg møter tak) over gjennomsnittlig terrengskjæringshøyde. | Raftekassen er en del av taket til en bygning. Rafta er overgangen mellom sideveggene og taket. Dette kalles noe mer upresist også gesims. Takutstikket (gesimsfremspringet) utover rafta må beskyttes mot vær og vind, og man kler således undersiden inn til en "kasse". Ofte brukes uttrykkene gesimshøyde og raftehøyde om hverandre. I kommunale reguleringsplaner er ofte raftehøyde (gesimshøyde) høyden til toppen av sidevegger (der hvor vegg møter tak) over gjennomsnittlig terrengskjæringshøyde. | Raftekassen er en del av taket til en bygning. Rafta er overgangen mellom sideveggene og taket. | 5,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nostril-piercing | 2023-02-04 | Nostril-piercing | ['Kategori:Ansiktspiercing', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Nostril-piercing er en nesepiercing, der piercingen går gjennom neseflippen.
Det er en piercingstil som passer med denne piercingen, nemlig Nasallang.
| Nostril-piercing er en nesepiercing, der piercingen går gjennom neseflippen.
Det er en piercingstil som passer med denne piercingen, nemlig Nasallang.
== Historie ==
Nostril-piercingen er ofte assosiert med India, ble også mye brukt i Pakistan og Bangladesh. I Nord-India der utsiden av venstre neseflipp og i Sør-India der utsiden av høyere neseflipp vanligvis blir pierced, ble dette gjort blant annet for å gjøre fødsler lettere etter læren Ayurveda. Nostril-piercingen i India blir ansett som et merke på sosial status og skjønnhet, samt til ære for Parvati på 1600-tallet.
I 1960- og 1970-årene ble nostril-piercingen introdusert for land i vesten gjennom hippiekulturen. Utover 1980- og 1990-årene tok punkkulturen opp moten, og i dag er denne piercingtypen populær i land som USA, England, Canada, Karibia og Australia, der den er like vanlig på høyere som på venstre neseflipp. Nostril-piercingen blir utført på både menn og kvinner, likevel er den mest vanlig blant menn.
== Risikoer ==
Man mener at fem av åtte med denne piercingen har fått hyppigere plager dersom de har allergier, som for eksempel pollenallergi.
== Smykke ==
Det vanligste smykket å bruke på en nostril-piercinger er en ballukkingsring men også spesialsmykket nostril screw benyttes i stor grad.
== Eksterne lenker ==
Nostril-piercing hos Encyclopedia BMEzine | Nostril-piercing er en nesepiercing, der piercingen går gjennom neseflippen. | 5,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Micropterix_mansuetella | 2023-02-04 | Micropterix mansuetella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Philipp Christoph Zeller', 'Kategori:Kjevemøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1844'] | Micropterix mansuetella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den er funnet spredt over hele landet i Norge.
| Micropterix mansuetella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den er funnet spredt over hele landet i Norge.
== Utseende ==
En ganske liten (vingespenn 7 – 9 mm), metallfarget møll. Forvingen er gulaktig bronsefarget med to utydelige, purpurfargede tverrbånd. Bakvingen er bronsefarget med purpuraktig glans.
== Levevis ==
Denne arten finnes i fuktige områder som sumper og myrer. Særlig hunnene kan finnes på blomster av starr (Carex spp.), der de spiser pollen. De voksne sommerfuglene flyr om dagen i mai – juli. Larven er ukjent.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i det meste av Europa bortsett fra Den iberiske halvøya. I Norge er den nokså vanlig på Østlandet, men forekommer også i Nordland og Troms, og er funnet spredt i andre landsdeler.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 44 – 56. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Micropterix mansuetella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Micropterix mansuetella i Encyclopedia of Life
(en) Micropterix mansuetella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Micropterix mansuetella hos Artsdatabanken
(sv) Micropterix mansuetella hos Dyntaxa
(en) Micropterix mansuetella hos Fauna Europaea
(en) Kategori:Micropterix mansuetella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Micropterix mansuetella – detaljert informasjon på Wikispecies | Micropterix mansuetella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den er funnet spredt over hele landet i Norge. | 5,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Micropterix_tunbergella | 2023-02-04 | Micropterix tunbergella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Christian Fabricius', 'Kategori:Kjevemøll', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1787'] | Micropterix tunbergella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den finnes nord til Møre og Romsdal i Norge. Arten har fått navn etter den svenske naturforskeren Carl Peter Thunberg, men i den første publikasjonen ble dette stavet uten "h"-en, derfor er det gjeldende navnet tunbergella selv on Thunbergs navn var feilstavet.
| Micropterix tunbergella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den finnes nord til Møre og Romsdal i Norge. Arten har fått navn etter den svenske naturforskeren Carl Peter Thunberg, men i den første publikasjonen ble dette stavet uten "h"-en, derfor er det gjeldende navnet tunbergella selv on Thunbergs navn var feilstavet.
== Utseende ==
En ganske liten (vingespenn 8 – 9 mm), svært fargerik møll. Hodet er kledt med oppstående, gylne hår. Forvingen er gyllen, purpurfarget ved roten og i tre tverrbånd. Det midterste av disse er ofte 8-tallsformet, det ytterste har gyllen kjerne. Bakvingen er brunaktig med markert purpurglans.
== Levevis ==
Denne arten lever i litt rik løvskog, der de voksne sommerfuglene flyr om dagen i mai – juni. De svermer gjerne rundt tretopper og besøker blomster av blant annet eik og lønn for å spise pollen. De kan også fly om natten og kommer da gjerne til lys. Larven er ukjent.
== Utbredelse ==
Den er utbredt over det meste av Europa, bortsett fra Den iberiske halvøya. I Norge er den utbredt langs kysten nord til Møre og Romsdal.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008). «Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare»: 44–56. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000). «Catalogus Lepidopterorum Norvegiae». Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
«Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri».
Micropterix tunbergella på UK moths: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Micropterix tunbergella i Encyclopedia of Life
(en) Micropterix tunbergella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Micropterix tunbergella hos Artsdatabanken
(sv) Micropterix tunbergella hos Dyntaxa
(en) Micropterix tunbergella hos Fauna Europaea
(en) Micropterix tunbergella hos NCBI
(en) Kategori:Micropterix tunbergella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Micropterix tunbergella – detaljert informasjon på Wikispecies | Micropterix tunbergella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den finnes nord til Møre og Romsdal i Norge. | 5,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Micropterix_aureatella | 2023-02-04 | Micropterix aureatella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Giovanni Antonio Scopoli', 'Kategori:Kjevemøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1763'] | Micropterix aureatella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den finnes over hele i Norge og er familiens vanligste art her.
| Micropterix aureatella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den finnes over hele i Norge og er familiens vanligste art her.
== Utseende ==
En ganske liten (vingespenn 8 – 12 mm, hunnen større enn hannen) møll. Hodet er kledt med oppstående, gylne hår. Vingene er metallisk blåfiolette, forvingen med tre gullglinsende tverrbånd.
== Levevis ==
Arten lever i fuktige bar- og blandingsskoger, på heier og myrer. De voksne sommerfuglene flyr om dagen i mai – juli, og finnes ofte på blomster av starr (Carex spp.), der de spiser pollen. Man tror larven lever på bærlyng.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i hele den palearktiske sone bortsett fra Nord-Afrika. I Norge er den vanlig over hele landet, også på fjellet.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 44 – 56. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Micropterix aureatella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Micropterix aureatella i Encyclopedia of Life
(en) Micropterix aureatella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Micropterix aureatella hos Artsdatabanken
(sv) Micropterix aureatella hos Dyntaxa
(en) Micropterix aureatella hos Fauna Europaea
(en) Micropterix aureatella hos NCBI
(en) Kategori:Micropterix aureatella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Micropterix aureatella – detaljert informasjon på Wikispecies | Micropterix aureatella er en sommerfugl som tilhører den primitive familien kjevemøll (Micropterigidae). Den finnes over hele i Norge og er familiens vanligste art her. | 5,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sole_Skog | 2023-02-04 | Sole Skog | ['Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Bosetninger i Vestby'] | Sole Skog omfatter området øverst på kollen straks sydøst for Vestby jernbanestasjon og straks øst for Follo Folkehøgskole. Området er bebygget med enkelte lave boligblokker, men hovedsakelig eneboliger. Det er også bygget barnehager, barneskole, ungdomsskole og en stor kultur- og idrettsarena (Vestby Arena) på området. Samtidig et bredt utvalg av butikker. | Sole Skog omfatter området øverst på kollen straks sydøst for Vestby jernbanestasjon og straks øst for Follo Folkehøgskole. Området er bebygget med enkelte lave boligblokker, men hovedsakelig eneboliger. Det er også bygget barnehager, barneskole, ungdomsskole og en stor kultur- og idrettsarena (Vestby Arena) på området. Samtidig et bredt utvalg av butikker. | Sole Skog omfatter området øverst på kollen straks sydøst for Vestby jernbanestasjon og straks øst for Follo Folkehøgskole. Området er bebygget med enkelte lave boligblokker, men hovedsakelig eneboliger. | 5,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sp%C3%B8kelsessvermer | 2023-02-04 | Spøkelsessvermer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Rotetere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758'] | Spøkelsessvermer (Hepialus humuli) er en sommerfugl som tilhører familien rotetere (Hepialidae). Den finnes nord til Nordland i Norge, men mangler på Sørlandet og i Rogaland.
| Spøkelsessvermer (Hepialus humuli) er en sommerfugl som tilhører familien rotetere (Hepialidae). Den finnes nord til Nordland i Norge, men mangler på Sørlandet og i Rogaland.
== Utseende ==
En ganske stor (vingespenn 43 – 75 mm, hunnen større enn hannen) sommerfugl. Som hos andre rotetere er kroppen sylindrisk, antennene ganske korte og for- og bakvingene nokså like på form. Kjønnene er svært ulike. Hannen har forkroppen og vingene skinnende hvite, bare framkanten på bakvingen er brun. På bakbeina har hannen lange duftpensler på leggen (tibia) som felles ut under svermingen. Hunnen er gulaktig med mer eller mindre tydelige, rødbrune tegninger på forvingen. Eksemplarer i samlinger er gjerne annerledes fargede fordi fettstoffer fra bakkroppen trenger ut og griser til kroppen og vingene. På Færøyene, Shetland og Orknøyene finnes det en underart der hannen har gulaktige forvinger og mørke bakvinger (Hepialus humuli thulensis). Larven er 40–50 mm lang når den er utvokst, glinsende lysgul med mørke vorter og korte børster, og rødbrun hodekapsel.
== Levevis ==
Arten lever i åpne områder, helst litt fuktige enger, opp til tregrensen. Larvene utvikler seg på røttene av ulike planter, blant andre brennesle, humle og ulike gras. De kan også leve på kulturplanter, og kan gjøre noe skade på blant annet poteter, kål og sukkerbeter. De bruker trolig mer enn ett år på utviklingen. De voksne sommerfuglene er aktive i juni – juli. Som andre rotetere har de reduserte munndeler og fordøyelsesorganer og tar ikke næring til seg som voksne, men lever på fett de har lagret fra larvetiden. Hannene svermer i skumringen, og henger gjerne på svirrende vinger en halv meter over bakken. De folder ut duftpenslene på bakbeina og sender ut feromoner. De skinnende hvite vingene er da ganske oppsiktsvekkende, dette har gitt opphav til artens norske og engelske (Ghost Swift) navn. Hunnene blir lokket av hannenes skinnende vinger og feromonene de sender ut, kommer flygende til og setter seg i vegetasjonen, der hannene finner dem. Paringen varer 2–3 timer, deretter legger hunnen 200–1600 egg som hun slipper ned på bakken mens hun flyr sakte over. Hannenes svermingstid i skumringen er trolig en tilpasning for å unngå predasjon, likevel blir mange tatt av flaggermus.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa og videre østover til Sibir. I Norge er den relativt vanlig på det indre Østlandet og i Trøndelag. Den finnes også på Vestlandet fra Hardanger og nordover, og nord til det sørlige Nordland. Den ser ut til å ha gått en del tilbake i de senere år, sannsynlig på grunn av gjengroing av slåttenger, som er viktige habitater for denne arten.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 73 – 91. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Norges sommerfugler, spøkelsessvermer: [1]
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Hepialus humuli på UK moths: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) spøkelsessvermer i Encyclopedia of Life
(en) spøkelsessvermer i Global Biodiversity Information Facility
(no) spøkelsessvermer hos Artsdatabanken
(sv) spøkelsessvermer hos Dyntaxa
(en) spøkelsessvermer hos Fauna Europaea
(en) spøkelsessvermer hos NCBI
(en) Kategori:Hepialus humuli – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Hepialus humuli – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Spøkelsessvermer (Hepialus humuli) er en sommerfugl som tilhører familien rotetere (Hepialidae). Den finnes nord til Nordland i Norge, men mangler på Sørlandet og i Rogaland. | 5,099 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.